Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. 3 : Brv-Dh [3, 4 ed.] 8257315354, 8257314390, 8257314366

Citation preview

Aschehoug og Gyldendals

STORE NORSKE LEKSIKON Brv-Dh

fl

™ Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

KUNNSKAPSFORLAGET

Utgiver:

KUNNSKAPSFORLAGET

Hovedredaktør:

Petter Henriksen

Redaksjonsråd:

Trond Berg Eriksen (formann) Kirsti Strøm Bull Sissel Nilsen Åsne Seierstad Lars Walløe Kåre Willoch Redaksjon: Guro Barstad Ivar Bieltvedt Rolf Bryhn Inger Lise Delphin Anne Eilertsen Arne Forsgren Christine Gulbrandsen Nils Gundersen Gunhild Gursli-Berg Kirsten Halvorsen Siv Haugan

Bente Buer Johansen Rolf Karlsen Cecilie Kobro Henning Larsen Knut Lunde Anne Grete Nilsen Ove Olsen Øyvind Reisegg Trond Olav Svendsen Knut Are Tvedt Lisbet Utheim

Redaksjon for litteraturlister: Magnus Halle Fagkonsulenter: Se oversikt bakerst i bindet Grafisk design: Inger Lise Engebretsen Layout: Jan Fredrik Kirkebøe Grafikk, tegninger: Ove Olsen, Thomas S. Minker Markedsmessig utforming: Marianne Brattland IT: Per Halvor Tryggeseth, Petter Egesund, Petter A. Thorvaldsen

Utgivelsen er gjort mulig gjennom støtte fra Institusjonen Fritt Ord. Leksikonartiklenes faglitteraturlister er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket, muliggjort gjennom støtte fra Det faglitterære fond.

4. utgave

© Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S og Gyldendal ASA, Oslo 2005 Internasjonale kart: © GEOnext - Istituto Geografico de Agostini S.p.A. (alle rettigheter) Kart over norske byer: Ugland IT Group A/S og Statens kartverk Skrift (brødtekst): Meridien Roman 8 / 8,5 Papir: 90 g Arctic Volume Trykk: PDC Tangen a.s Innbinding: AIT Gjøvik (Nørhaven Book) ISBN standardinnbinding bind 3: 82-573-1 538-9 ISBN standardinnbinding komplett: 82-573-1535-4 ISBN skinninnbinding bind 3: 82-573-1439-0 ISBN skinninnbinding komplett: 82-573-1436-6 Opplag: 8000 Oslo 2005

VEILEDNING Innhold Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon er et allment leksikon, og gir et tverrfaglig utsnitt av tidens samlede viten. Som Norges eneste storleksikon legger STORE NORSKE leksikon vinn på å dokumentere nasjonale saksforhold og synsvinkler i tillegg til internasjonalt stoff. Innholdet er ordnet alfabetisk og dels også tematisk i drøyt 150 000 artikler. Artikkeltekstene er supplert med ca. 16 000 illustrasjoner og i overkant av 2000 tabeller.

Nøkkelbind. Leksikonets 15 alfabetiske bind suppleres av Nøkkelbindet, bind 16. I Nøkkelbindets register finnes henvisninger til hovedleksikonets artikler fra en lang rekke stikkord som ikke får egen artikkelomtale: alternative navneformer, verk innenfor en forfatters produksjon, småsteder og bygninger nevnt i kommuneartikler o.l. I Nøkkelbindets tabelldel finnes utførlige tabeller som utfyller det tabellmateriale som finnes i leksikonets hoveddel. I Nøkkelbindet vil man også finne oppdateringer o.l. til hovedalfabetets artikler. Innbyggertall for norske fylker, kommuner og tettsteder og en lang rekke andre norske talloppgaver er hentet fra Statistisk sentralbyrås statistikker. For verden for øvrig brukes de siste tilgjengelige tall; i noen tilfeller foreligger kun opplysninger av eldre dato. Tallene er søkt datert i hvert enkelt tilfelle. Redaksjonen er avsluttet sommeren 2004.

Alfabetisering Et oppslagsord som består av flere ledd, blir alfabetisert etter hele oppslagsordet: adaptere ad astra a dato Addis Abeba addisjon

Det blir vanligvis ikke tatt hensyn til den bestemte eller ubestemte artikkel ved alfabetiseringen:

dukkehjem, Et Norske Opera, Den Nyere biografier er som regel alfabetisert etter de regler som gjelder i de enkelte land. Europeiske navn siden utgangen av middelalderen blir i de fleste tilfeller alfabetisert etter etternavnet, mens navn fra eldre tider blir plassert på grunnlag av fornavnet: Dos Passos, John (USA) Garcia Lorca, Federico (spansk navnetradisjon) Nilsen, Laila Schou (Norge) Tore Hund (Norge, navn fra middelalderen) Trier Mørch, Dea (Danmark)

Biografier over personer med flere fornavn er som regel plassert på grunnlag av det fornavn som vanligvis blir brukt. Navn på kunstverk, litterære skikkelser og produkter av forskjellige slag er som regel alfabetisert etter første bokstav i navnet som helhet: Don Juan (litterær person) Kristin Lavransdatter (roman og litterær person)

Uttale, skrivemåter Lydskriften tar sikte på å vise tilnærmet uttale, tilpasset norsk lydsystem; den vil ikke gi nøyaktig uttale på et fremmed språk. Følgende tegn er benyttet: a a-/ø-lyd, som i engelsk but a «slapp» e-lyd, som i norsk suppe, fransk le e åpen e-lyd, som i fransk pere æ åpen æ-lyd, som i norsk være u brukes for både norsk ht/s, tysk du, engelsk do og fransk ou p slapp b-/v-lyd, som i spansk Habana å stemt th-lyd, som i engelsk fat/ter p ustemt th-lyd, som i engelsk thing rj ng-lyd uten uttalt g, som i norsk synge z stemt s-lyd, som i engelsk zoo f ustemt sj-lyd, som i norsk sjø 3 stemt sj-lyd, som i engelsk pleasure Y stemt ch-lyd, som i spansk Tarragona x ustemt ch-lyd, som i tysk ach w halwokal, som i engelsk one

:

_

over vokal betegner at vokalen skal være nasal: e, ø, å etter vokalen betyr at vokalen skal være lang under vokal markerer at stavelsen er trykksterk, den finnes både i oppslagsord, i lydskrift og i fremmedord i løpende tekst

Ved latinske ord er i regelen bare betoningen angitt. Diftongene ae og oe ble av romerne uttalt ai og oi; vanlig uttale i dag er ae som æ og oe som ø. C ble uttalt som k og bør uttales slik i latinske ord; i annen sammenheng uttales c som s foran e, i, y, ae og oe, ellers som k. Andre uttaler i fremmedord der ikke annet er angitt: bh uttales som b; eu som ev; gh som g; kh som k; rh som r; sc som s; w som v; x som ks; z som s.

I russiske egennavn på -ov, -ev uttales disse endelsene -åf, -ef; kh uttales som i tysk ach.

For kinesiske navn er transkripsjonssystemet pinyin benyttet. Dette systemet ble tatt i bruk av kinesiske myndigheter i 1979. Pinyinsystemet blir ikke brukt i Taiwan; geografiske navn og personnavn derfra er gjengitt i tradisjonell europeisk transkripsjon, likeså noen få historiske navn fra det kinesiske fastland. Det finnes en rekke henvisninger fra tradisjonelle former til pinyinformene.

Henvisninger Henvisninger fra en artikkel til en annen blir markert med tegnet ►.

Signaturer Fagkonsulent- og signaturliste finnes bakerst i de enkelte bind og (samlet) i bind 16.

Litteraturlister En rekke av leksikonartiklene avsluttes med litteraturlister, etter ledeordet Litt. Disse gir forslag til utdypende lesning, med hovedvekt på verk på norsk, og er utarbeidet av Nasjonalbiblioteket. Titlene i listene er valgt ut med den allmenne, ikke-fagspesialiserte leser i tankene.

FORKORTELSER Listen viser forkortelser som er benyttet i leksikonets artikler. Forkortelsene kan også betegne ordene i bøyde former (bestemt form, flertall osv.). Forkortelser for organisasjoner, bedrifter o.l. er ikke tatt med i denne oversikten, og finnes som regel som eget oppslagsord i leksikonet (f.eks. FN, EU, NSB). I enkelte tabeller kan det forekomme spesielle forkortelser utover dem nevnt nedenfor.

ampere norske Arbeiderparti, Det adjektiv(isk) administrerende adverb(ial) agrikultur (jordbruk) angelsaksisk a og følgende punkter akkusativ Arbeidernes kommunistparti (i) alminnelig(het) Anders Langes Parti Amos amerikansk anatomi antropologi Apostlenes gjerninger arabisk arkeologi arkitektur artikkel astrologi astronomi atmosfære, fysisk; normal atmosfære august avdeling avhandling bind Bondepartiet Bachelor of Arts bind (av et verk) biologi blant annet, blant andre bokmål botanikk bredde (geografisk) brutto registertonn Bachelor of Science bygningsvesen Centerpartiet coulomb celsius (grader celsius) cirka candidatus actuariorum, kandidat i aktuarfag cand.agric. candidatus agriculturae, landbrukskandidat, kandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole cand.hort, candidatus horticolturae, hagebrukskandidat med eksamen fra Norges landbrukshøgskole cand.jur. candidatus juris, juridisk kandidat cand.mag. candidatus magisterii, kandidat med lavere grads universitetseksamen cand.med. candidatus medicinae, medisinsk kandidat cand.med. candidatus medicinae veterinariae, vet. kandidat i veterinærvitenskap (dyrlegevitenskap) cand.min. candidatus mineralogiae, bergkandidat cand. candidatus odontologiae, kandidat i odont. odontologi cand. candidatus oeconomiae, kandidat i oecon. sosialøkonomi cand.paed. candidatus paedagogiae, kandidat i pedagogikk cand. candidatus pharmaciae, pharm. kandidat i farmasi cand. candidatus philologiae, philol. filologisk kandidat cand. candidatus philosophiae, philos. kandidat i filosofi

A A adj. adm. adv. agr. ags. a flg akk. AKP alm. ALP Am amer. anat. antr. Apg arab. arkeol. arkit. art. astrol. astron. atm aug. avd. avh. b. B B.A. bd. biol. bl. a. bm. bot. br. brt B.Sc. bygn. C C C (°C) ca. cand.act.

cand. polit. cand. psychol. cand.real. cand. scient. cand. sociol. cand. theol. cd CD CDU Chra. cl cm CSU da. daa Dan dB d.e. dep. des. dial. dir. DKNVS dl DLF dm Dom DNVA dr.agric.

dr.art.

dr. avh. dr. ing.

dr.med. dr.med. vet. dr.odont. dr.philos.

dr.scient. dr.techn.

dr.theol. dss. dvs. dwt d.y. E (E 6) EDB Ef ege.Kr. eks. ekskl. el. elektr. el.l. EM eng. Esek Est etnol. eV evt. F f. f. f. FDP feb. f.eks. fem. ff.

candidatus rerum politicarum, kandidat i samfunnsvitenskap candidatus psychologiae, kandidat i psykologi candidatus realium, kandidat i realfag candidatus scientiarum, kandidat i realfag kandidat i realfag candidatus sociologiae, kandidat i sosiologi candidatus theologiae, teologisk kandidat candela Centrum-Demokrateme Christlich-Demokratische Union Christiania (1624-1877/97) centiliter centimeter Christlich-Soziale Union dansk dekar Daniel desibel den eldre departement desember dialekt (isk) direktør Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim desiliter Liberale Folkepartiet, Det desimeter Dommerne Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo doctor agriculturae, doktor i landbruksvitenskap doctor artium, doktor i humanistiske fag (grad mellom tidl. cand.philol. og dr.philos.) doktoravhandling doktor-ingenieur, doktor fra teknisk høyskole, lavere grad enn dr.tech. doctor medicinae, doktor i legevitenskap doctor medicinae veterinariae, doktor i veterinærvitenskap doktor odontologiae, doktor i odontologi doctor philosophiae, doktor i filosofi, dvs. i humanistiske vitenskaper og naturvitenskaper doctor scientiarum, doktor i realfag (grad mellom tidl, cand.scient. og dr.philos.) doctor rerum technicarum, doktor i teknikk, ingeniørvitenskap doctor theologiae, doktor i teologi det samme som det vil si dødvekttonn den yngre Europavei databehandling efeseme, Paulus' brev til egentlig etter Kristus (Kristi fødsel) eksempel eksklusive, ekskludert eller elektrisitetslære, elektronikk eller lignende europamester (skap) engelsk Esekiel Ester etnologi elektronvolt eventuell, eventuelt fa rad født (og det) følgende forma, form Freie Demokratische Partei februar for eksempel femininum (hunkjønn) (og) flere følgende

fhv. fl. figFil Filem filol. fil os. f.Kr. flg FNFB

f.o.m. Fork. fork. forskj. fot. fr. Frp f.t. FV fys. fysiol. g G Gal gastr. gen. geogr. geol. germ. glglasiol. gleng. glfr. glhty. gityg.m. GMT grgram. Grl. GWh h H ha Hab Hag Hebr hebr. hhv. hist. hl hoh. Hos h.r.hydr. Hz Høys iflg. ill. imper. inform. inkl. innb. isl. it. IT J Jak jan. jap. Jer Jes jfr. Joh Joh (1-3 Joh) Jos jrJud jur. k K kap. kat.

forhenværende finsk figurlig filippeme, Paulus' brev til Filemon, Paulus' brev til filologi filosofi før Kristus (Kristi fødsel) følgende, f.eks. følgende punkter Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring fra og med Forkynneren forkortelse, forkortet forskjellig(e) fotografi fransk Fremskrittspartiet for tiden Frisinnede Venstre fysikk fysiologi gram giga galaterne, Paulus' brev til gastronomi, matlagning genitiv geografi geologi germansk gammel glasiologi gammelengelsk gammelfransk gammelhøytysk gammeltysk gift med Greenwich Mean Time gresk grammatikk Grunnloven gigawattime(r) time(r) (eng. hour, fr. heure) Høyre hektar Habakkuk Haggai hebreerne. Brevet til hebraisk henholdsvis historie hektoliter høyde over havet Hosea høyesterettshydrologi hertz Salomos Høysang ifølge illustrasjon, illustrert imperativ informatikk inklusive, inkludert innbyggere islandsk italiensk informasjonsteknologi joule Jakobs brev januar japansk Jeremia Jesaja jevnfør Johannes, Evangeliet etter Johannes' brev Josva junior Judas' brev juridiske fag kilo kelvin kapittel katolsk

KdS kelt. KF kg kgl. kgl.res. kin. kjem. kl. Klag KLNM

Kristdemokratiska samhållspartiet keltisk Konservative Folkeparti kilogram kongelig kongelig resolusjon kinesisk kjemi klokken Klagesangene Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 1956-78, 22 b. km kilometer km/h kilometer per time Kol kolosserne, Paulus' brev til komm. kommunistisk Kong (1 og 2 Kong) Kongebok konj. konjunksjon kons. konservativ(t) Kor korinterne, Paulus' brev til (1 og 2 Kor) kr krone(r) Kra. Kristiania (1877/97-1924) kr.-dem. kristelig-demokratisk KrF Kristelig Folkeparti Krøn Krønikebok (1 og 2 Krøn) kslav. kirkeslavisk kst. konstituert kVA kilovoltampere kWh kilowattime (r) 1 liter l. lengde (geografisk) -1. -lovens lat. latin lat.-gr. latinisert gresk lg logaritme(r) (briggske) lib. liberal(t) lib.-kons. liberal-konservativ(t) lign. lignende litt. litteratur log logaritme(r) (naturlige) Luk Lukas, Evangeliet etter m meter m milli M mega M.A. Master of Arts mag.art./ scient, magister artium/scientiarum Mal Malaki m. a.o. med andre ord mar. maritime fag Mark Markus, Evangeliet etter mask. maskulinum (hankjønn) mat. matematikk Matt Matteus, Evangeliet etter M.B.A. Master of Business Administration mdl. medlem(mer) med. medisin mek. mekanikk merk. merkantile fag meteor. meteorologi m.fl. med flere m.fst. med forsteder mg milligram m.h.t. med hensyn til mhty. middelhøytysk Mi Mika mil. militærvesen mill. million(er) min minutt(er) miner. mineralogi ml milliliter mlat. middelalderlatin mm millimeter m.m. med mer mnd. måned(er) mnty. middelnedertysk moh. meter over havet Mos Mosebok (1-5 Mos) M.Ph. Master of Philosophy mrd. milliard(er) muh. meter under havet mus. musikk

MV Moderate Venstre MWh megawattime(r) myt. mytologi n nano N newton n. nord(lig) Nah Nahum naturv. naturvitenskap NBL Norsk biografisk leksikon, 1. utg. 1. utgave, 1923-83, 19 b. NBL Norsk biografisk leksikon, 2. utg. 2. utgave, 1999- ,10 b. (under utgivelse) n.br. nordlig bredde nederl. nederlandsk Neh Nehemja NG Nasjonalgalleriet NKP Norges Kommunistiske Parti NKL Norsk kunstnerleksikon, 1982-86, 4 b. NLÅ Norsk litterær årbok NM norgesmester(skap) nom. nominativ NOU Norges offentlige utredninger nov. november nr. nummer NS Nasjonal Samling nty. nedertysk n.v. nordvest nyd. nydannelse nygr. nygresk nyisl. nyislandsk nyno. nynorsk n. ø. nordøst nøyt. nøytrum (intetkjønn) nåv. nåværende o. a. og andre (annet) Obad Obadja off. offentlig o.fl. og flere okt. oktober OL olympiske leker, olympisk mester o.l. og lignende oppr. opprinnelig, opprinnelse Ordspr Salomos Ordspråk osv. og så videre overs. oversettelse Pa pascal paleont. paleontologi part. partisipp pc parsec ped. pedagogikk perf. perfektum pers. persisk Pet Peters brev (1 og 2 Pet) petrol. petroleumsvirksomhet pga. på grunn av Ph.D. Doctor of Philosophy pl. plansje plur. pluralis (flertall) pol. politikk pop. populistisk port. portugisisk prep. preposisjon pret. preteritum prof. professor pron. pronomen pseud. pseudonym psyk. psykiatri, psykologi rad. radikalt relig. religion (svitenskap) repr. representant (er) res. resolusjon res.kap. residerende kapellan resp. respektive RF Radikale Folkeparti rm. riksmål Rom romerne, Paulus' brev til russ. russisk RV Rød Valgallianse, Radikale Venstre Rv. riksvei (Rv. 168) s sekund(er) s. side (i et verk) s. sør(lig) Sak Sakarja

Sal Salmene Sam Samuelsbok (1 og 2 Sam) samfv. samfunnsvitenskap Saml. Samlingspartiet Sap Samfundspartiet s.br. sørlig bredde Sef Sefanja sen. senior sept. september SF Sosialistisk Folkeparti sing. singularis (entall) skand. skandinavisk sml. sammenlign(ing) sm.m. sammen med sos. sosialistisk sosantr. sosialantropologi sosdem. sosialdemokratisk sosiol. sosiologi Sp Senterpartiet sp. spansk SPD Sozialdemokratische Partei Deutschlands språkv. språkvitenskap sskr. sanskrit ssp. subspecies, underart sst. sammesteds, samme sted St. Sankt, Saint st. stasjon Sta. Sankta, Santa statsv. statsvitenskap stri. straffeloven strpl. straffeprosessloven subst. substantiv SV Sosialistisk Venstreparti sv. svensk s.v. sørvest SvF Svenska Folkpartiet s.ø. sørøst s.å. samme år t tonn T tera tekn. teknikk temp. temperatur teol. teologi Tess tessalonikerne, Paulus' brev til (1 og 2 Tess) t.h. til høyre tidl. tidligere tilsv. tilsvarende Tim Timoteus, Paulus' brev til (I og 2 Tim) Tit Titus, Paulus' brev til t.o.m. til og med tsjekk. tsjekkisk t.v. til venstre tvangsfl. tvangsfullbyrdelsesloven tvisteml. tvistemålsloven TWh terawattime(r) tysk tytyp. typografi tyrk. tyrkisk u atommasseenhet UB Universitetsbiblioteket ung. ungarsk univ. universitet(s-) univ.stip. universitetsstipendiat utg. utgave, utgitt V Venstre V volt v. vest(lig) var. varietus, varietet vet. veterinærvitenskap vitensk. vitenskap v.l. vestlig lengde VM verdensmester(skap) Vånsterpartiet Vp W watt zool. zoologi 0. øst(lig) økon. økonomi ø.l. østlig lengde Åp Johannes' åpenbaring årgang årg. årh. århundre

Nasjonsforkortelser i tabeller

Al. Ar. Au. Be. Br. Bu. Ca. Co. C.R. Da. DDR EgEt. Fi. Fr. Gu. He.

Algerie Argentina Australia Belgia Brasil Bulgaria Canada Colombia Costa Rica Danmark Øst-Tyskland Egypt Etiopia Finland Frankrike Guatemala Hellas

Hviteru. Ir. lt. Jam. Jap. Ju. Kas. Ke. Lie. Lux. Mar. Mex. Mos. Ne. Nig. No. N.Z.

Hviterussland Irland Italia Jamaica Japan Jugoslavia Kasakhstan Kenya Liechtenstein Luxembourg Marokko Mexico Mosambik Nederland Nigeria Norge New Zealand

Po. Port. Ro. Ru. S.-Afr. S.-Kor. Sp. SSSR Storbr. Sver. Tai. Tsj. Ty. Ukr. Un. USA Øs.

Polen Portugal Romania Russland Sør-Afrika Sør-Korea Spania Sovjetunionen Storbritannia Sverige Taiwan Tsj ekkoslovakia Tyskland Ukraina Ungarn Amerikas forente stater Østerrike

Bind 3: Brv-Dh

INNLEDNING ved Cathrine Sandnes

Cathrine Sandnes er kulturredaktør og tidligere idrettsutøver.

Oddvar Brå Det var VM i Oslo, i to-og-åtti, og Oddvar Brå ble verdensmester på ski.

Jeg var ti år gammel og hadde to plakater på veggen. Den ene var av David Bowie. Den andre av Oddvar Brå. Jeg hadde to plater av David Bowie. Men jeg hadde autografen til Oddvar Brå. Aret før hadde jeg ringt på døra der han bodde, og blitt så sjenert da han åpnet at jeg ikke våget å se på ham. Mens jeg nistirret på skotuppene mine, rakk jeg fram en mager liten autografbok og rødmet så varmt at jeg begynte å svette. "Ja, kor vil du at æ ska skriv hen, da?" spurte Oddvar. "Du kan skrive hvor du vil", mumlet jeg, og våget såvidt å flytte blikket fra mine egne sko og over til hans tær. Det var det jeg fikk sett av ham. Jeg fikk såvidt et glimt av den fremste delen av stortåa hans. Alt det andre har jeg bare sett på tv. Til gjengjeld har jeg tilbrakt utrolig mange timer med å vente på Oddvar, mens kameraet sto stille på toppen av en bakke og sekundene løp så altfor fort helt nederst på skjermen. "Nå må Oddvar komme," ropte kommentatorene. "Åh, vær så snill og skynd deg," hvisket vi som satt hjemme. Og Oddvar gikk så fort han kunne. Men det var aldri fort nok når det gjaldt som mest. Det var alltid en russer, finne eller svenske som gikk fortere når det gjaldt som mest. Bortsett fra denne ene gangen i 1982, på 15-kilometeren. Da gikk han så fort at det ville vært fort selv i dag. 38.52,5 gikk han på, og verken Kirvesniemi, som gikk foran, eller Savjalov, som gikk bak, klarte å holde det samme avsindige tempoet den siste halve kilometeren.

Og så kom stafetten. Den uforglemmelige. Med Lars Erik Eriksen og Ove Aunli på de to første etappene, og de gikk bedre enn noen kunne ha håpet på. Nesten ett minutt ledet vi med. Så skulle Pål Gunnar Mikkelsplass, den unge, lovende Bromma-ekspressen, sikre forspranget på tredje etappen. Men Pål Gunnar stivnet, på en måte som man mange år senete skulle komme til å kalle "å ta en Brink", og så datt han i Styggdalbakken og stivnet enda mer. Så Oddvar Brå skulle ikke bare kjempe mot den skremmende Aleksandr Savjalov. Han skulle til og med ta inn 12,9 sekunder på ham. Og Oddvar gikk bra. Oddvar gikk helt fantastisk. Oddvar gikk inn hele forspranget. Men russeren hadde så avsindig god glid. De kom sammen inn til Gratishaugen, og så datt russeren. Vi som satt hjemme i stuene våre jublet så høyt at vi ikke helt fikk med oss at Brå brakk staven. Ikke før vi hørte en fortvilet kommentator rope etter en ny stav, skjønte vi at det var noe galt. Men Oddvar gikk fra igjen. Kanskje har han aldri vært så bra som akkurat nå, på slutten av stafetten, når det gjelder som mest og det er en klassisk duell - mann mot mann. Det er den stive, strunke Savjalov, offiseren fra det fryktinngytende sovjetiske militæret, mot bondesønnen fra Hølonda. Var Oddvar. Som hadde vunnet og vunnet, som var den eneste som hadde vunnet både i Falun, Lahti og Holmenkollen i samme sesong, som hadde flest verdenscupseire av alle. I 1975 vant han 27 av de 41 løpene han stilte opp i, og fortsatt har han flest NM-titler i historien - til tross for at løperne går atskillig flere distanser nå. Men fram til 1982 hadde alle de store mesterskapene blitt ødelagt for ham av sykdom.

Inn i den siste svingen ledet Oddvar så stort at vi akkurat rakk å strekke armene i været, før Savjalov kom glidende inn i tv-bildet. Og aldri har noen glidd så fort som Savjalov gled akkurat denne dagen i februar. Han gled helt inn i ryggen på Oddvar. Han gled opp på siden av ham. Og rett før målstreken ... så gled han forbi. For gjorde han ikke det? Hvis vi skal være helt ærlige: Var ikke russeren egentlig først? Jeg var som sagt ti år gammel der jeg satt alene hjemme foran tv-en og begynte å gråte. Ikke fordi Oddvar hadde tapt, for juryen fant etter hvert ut at gullet skulle deles. Men fordi samvittigheten min slåss mot lojaliteten. Den kalde samvittigheten slo hardt fast at russeren utvilsomt var først over streken og burde ha vunnet alene. Lojaliteten var like klar på at en som sviktet Oddvar nå, aldri kunne komme luskende tilbake og snylte på gleden over å se ham gå på ski igjen. Enten holder man med Oddvar nå og alltid. Eller så er man et sånt menneske man ikke kan stole på når det virkelig gjelder. Jeg valgte selvfølgelig Oddvar. I ettertid er det dessuten lett å se at det faktisk var riktig å dele gullet. Bildene viser at hånda til Oddvar var først over streken, deretter kommer foten til Savjalov. Og det fantes ingen regler for hvilken kroppsdel som skulle telle. Den gangen trodde jeg at Oddvar skulle gi seg nå. Når han omsider hadde nådd målet og ble båret på hendene til begeistrede tilskuere nede i Spikersuppa i Oslo. Men Oddvar fortsatte. Jevnt og trutt. Selv om OL i '84 endte med en mistrøstig 33. plass i snøværet i Sarajevo, mens den ennå uoppdagede astmaen sørget for at lufta ble blokkert på veien ut fra lungene. Etter hvert forsøkte de til og med å fryse Oddvar ut av landslaget, men Oddvar kom tilbake, vant NM og sørget for at lagledelsen måtte ta ham med til de to neste verdensmesterskapene så vel som til OL i Calgary. VM i Oslo 1982 var siste gangen Oddvar Brå vant et internasjonalt renn. Men det var de neste seks årene som gjorde ham helt spesiell. Det er lett å like langrennsløpere som gjor det godt. Derimot er det de færreste som fortsetter å være størst når det butter imot. For Oddvar Brå er så mye mer enn summen av resultatene sine. Han er mannen som sloss mot tiden. Helt fra han var 29 år gammel fikk han høre at han var for gammel. Han hadde vært med for lenge. Det var på tide å satse på noe nytt. Så Oddvar Brå kjørte sitt eget løp, sørget for å være så god at han likevel ble tatt ut, og hadde dette vært en amerikansk film - så ville han ha kommet grusomt tilbake og endelig vunnet det etterlengtede OL-gullet. Det gjorde han ikke. Han kom ikke nærmere enn fjerdeplassen i Calgary, i sitt femte og siste OL. Og fordi vi hadde fulgt ham så lenge, og levd så sterkt med ham, så skjønte vi faktisk at en fjerdeplass var en fantastisk prestasjon.

Kanskje er det den aller siste fjerdeplassen et norsk skifolk vil komme til å juble for. Allerede fra neste OL, i Albertville i 1992, begynte den nye tiden. For første gang på tjue år var det et vinter-OL uten Oddvar Brå. I stedet startet livet med Bjørn Dæhlie. Vinnermaskinen. Forretningstalentet. TV-fjeset. Han er tidenes olympier og en vanvittig idrettsutøver. Og etter hvert som han vant og vant og vant og vant, ség det inn en slags dekadent dovenhet over oss som satt hjemme og så på. På et eller annet tidspunkt sluttet vi helt å legge merke til nordmenn utenfor pallen. Etter hvert la vi knapt nok merke til om det rant inn en og annen bronsemedalje her og der. "Bare gull er godt nok," nikket vi til hverandre, og etter hvert ble det til og med sånn at gull ikke var godt nok dersom det kom i sprint i stedet for på en av de klassiske distansene. Det var aldri en selvfølge at Oddvar Brå skulle vinne. Tvert imot. Oddvars kamp var vår egen kamp mot overmakten. Han var den menneskelige faktoren i en verden av uovervinnelige russere og truende svensker. Han var en anstendig, hederlig sportsmann som var fremmed for tant og fjas. Det er utenkelig at Oddvar Brå skulle remje "The Final Countdown" hos Dan Børge Akerø som lørdagsunderholdning, eller stille opp i raft undertøy i Se og Hør. Oddvar Brå gikk ikke på ski for å bli et billig poeng i statsministerens nyttårstale. Han gikk på ski for skiløpets skyld. Dessuten er det ikke sant at det er typisk norsk å være god. Men en gang i livet kan alle være litt som Oddvar Brå.

Redaksjonen for Store norske leksikon har bedt 15 personer fra norsk samfunns- og kulturliv om å innlede de 15 alfabetiske bindene på en noe utradisjonell måte - med en artikkel skrevet i essayistisk og personlig stil om et fritt valgt emne i bindets alfabetdel.

r Bronsestatuett av Buddha, buddhismens grunnlegger, fra Yunnan-provinsen i sørøstlige Kina, 1000-1200-tallet.

Bry, Knut, f. 3. okt. 1946 i Hol, norsk fotograf; særlig kjent som mote- og reklamefotograf. Internasjonalt gjennombrudd med utstillingen Landscapes i Paris tidlig i 1980-årene, har senere hatt flere utstillinger bl.a. i Paris og New York. Hans bilder er å finne i verdens ledende magasiner som Condé Nast Traveller, Elle, Vogue, Esquire og Vanity, så vel som i norske magasiner. Nike, Christian Dior, Pierre Cardin, Statoil, Piz Buin, Yves Saint Laurent, Citroen, Mercedes, Saab og Volvo er å finne blant oppdrags­ giverne. Han arbeider vesentlig i farger og har ofte en forsterket, ekspresjonistisk koloritt med bruk av farget lys og blitz. Utnevnt til Årets motefotograf i USA 1986, kåret til Årets fotograf i Norge 1989 av Kreativt Forum, og mottok 1994 den prestisjefylte Fotografiprisen fra Norges Fotografforbund. Fra 1980 har han hatt separatutstillinger og deltatt i kollektivutstillinger hvert år, den første i Bill Evans Gallery, Paris 1980. Han har illustrert en rekke bøker med sine fotografier, bl.a. Utrolige Kola (1994), Fossegrimen (1995), Cato mot Sydpolen (1995), Knut Bry (1996), Smak! (sm.m. T. Moi, 1996) Hardingfela (1997) og Lys og refleksjoner (1998). Litt.: Bry, K. & O.H. Hauge; K.B., 1996; NBL2. utg. Bryan [braian], by i USA, Texas, 160 km nordvest for Houston; 66 700 innb. (2002). Danner en større byregion Bryan-College Station (metropolitan area) med 134 200 innb. (2000). Senter i et fruktbart jordbruksdistrikt. Elektronikkindustri. Landbruks­ høyskole og universitet (fra 1870) i College Station. Grunnlagt av Stephen F. Austin. Bryan, William Jennings [braian], 1860-1925, amerikansk jurist og politiker, 1891-94 medlem av Representantenes hus. Ble stilt ved presidentvalgene 1896 og 1900 som kandidat for demokratene, folke­ partiet og «sølv-republikaneme», men slått av McKinley. 1908 var han igjen demokratenes kandi­ dat ved presidentvalget, men tapte for Taft. Ved valget 1912 støttet han Wilson, og til gjengjeld tok Wilson ham til utenriksminister (1913-15). Med stor energi og idealisme virket han i denne stilling for freds- og voldgiftstanken (se ►bryanske trakta­ ter). Under den første verdenskrig erklærte Bryan seg for full nøytralitet og tok avskjed etter senknin­ gen av Lusitania fordi han var imot Wilsons skarpe note til Tyskland. Etter dette spilte han liten rolle i det politiske liv. Hans siste offentlige opptreden var i den kjente ►apeprosessen (Scopes-saken) iDayton, Tennessee i 1925, hvor han med religiøs iver og på grunnlag av Det gamle testamente gikk til angrep på evolusjonslæren. bryanske traktater [braian-], betegnelse på traktater som USA i 1913-14 inngikk med et trettitalls land, deriblant Norge, Storbritannia, Frankrike og Russ­ land, om at tvister som måtte oppstå, skulle foreleg­ ges en permanent internasjonal kommisjon på fem

meotemmer tu uparttsK unaersøKetse og oetenKning, for så vidt saken ikke skulle avgjøres ved voldgift. Oppkalt etter USAs utenriksminister W. J. Bryan. Se også ►forliksnemnder. Bryant, Arthur [braiant], Sir, 1899-1985, britisk historiker. Utdannet i Oxford, hvor han også virket som foreleser i mellomkrigstiden. Utgav en lang rekke populære historiske biografier, blant andre om Samuel Pepys, Macauley og Nelson, og historiske verker. Bryant, William Cullen [braiant], 1794-1878, ameri­ kansk dikter. Han var utdannet som jurist, men fra 1825 var han redaktør av The New York Evening Post (sjefredaktør 1829-78), og spilte en stor rolle i politikken, bl.a. ved sine angrep på slaveriet og sitt forsvar for arbeidernes rett til å organisere seg. Bryant utgav sin første bok. The Embargo, allerede i 1808. Sitt mest kjente og kanskje beste dikt, Thanatopsis, skrev han 1811 (offentliggjort 1817 i North American Review) under påvirkning av den engels­ ke dikteren Thomas Gray. I revidert form ble dette og andre dikt trykt i Poems (1821). Den andre dikt­ samlingen kom 1832, og selv om Bryant fortsatte å skrive dikt gjennom et langt liv, er hans beste lyrikk å finne i disse to bøkene. Bryant, som ofte er sam­ menlignet med Wordsworth, gav også utmerkede oversettelser på blankvers av Iliaden og Odysseen.

Hans beste prosa finnes i Letters ofa Traveller (1850, 1859) og Orations and Addresses. Han var meget ansett som taler. Bryce, James [brais], fra 1994: 1. viscount Bryce, 1832-1922, født i Belfast, britisk politiker (liberal) og historiker. Medlem av Underhuset 1880-1907; 1894-95 handelsminister i Roseberys regjering. Som ivrig tilhenger av home rule støttet han Gladstones irske politikk og ble etter de liberales valgseier minis­ ter for Irland 1905-07. Som historisk-politisk forfat­ ter vant Bryce stort ry, særlig ved The American Commonwealth (3 bd., 1888, ny bearbeidelse 192223, 2 bd.), en banebrytende analyse av USAs forfat­ ning og forvaltning. Han var ambassadør i Washing­ ton 1907-12.1 1916 samlet og utgav han The Treatment ofArmenians 1915-16, en stor dokumentsamling om det tyrkiske forsøk på å utrydde armenerne. Av Bryces øvrige politisk-historiske verker kan nevnes Two Centuries ofIrish History (1888) og Modem Democracy (2 bd., 1921), som kanskje ble hans hovedverk. Bryce Canyon National Park [brais kænjan næfanal pa:k], nasjonalpark i sørlige Utah, USA. 145 km2, opprettet 1928. Interessant natur med røde sandsteinsklipper, merkelige formasjoner og dype kløfter; en av disse, Bryce Canyon, er ca. 300 m dyp, 5 km lang og 3 km bred. De geologiske formasjonene har samme opphav som den nærliggende og mer be-

Bryce Canyon National Park. En del av de spesielle sandsteinsformasjonene, med den særpregede Thor’s Hammer midt i bildet.

2

BRYCE ECHENIQUE

Die Briicke. Til venstre: Kvinnelig akt med hatt, malt av Ernst Ludwig Kirchner i 1911. Olje på lerret, 76 * 70 cm. Wallraf-Richartz-Museum, Kdln.-Til høyre: Ved elvebred­ den, malt av Max Pechstein i 1911. Olje på lerret, 50 x 65 cm. Stiftung Staatliche Museen/West, Nationalgalerie, Berlin.

rømte Grand Canyon. Bryce inneholder også skog­ områder med et rikt dyre- og planteliv. Parken er oppkalt etter Ebenezer Bryce, en nybygger i områ­ det. Bryce Echenique, Alfredo [-etjenike], f. 1939, peruansk forfatter. Hans første roman Un mundo para Julius (1970), som forteller om Lima og samfunnet der på en svært ironisk måte, var sentral i moderni­ seringen av den latinamerikanske litteraturen. Han har skrevet flere romaner, f.eks. La vida exagerada de Martin Romafia (1981) og El hombre que hablaba de Octavia de Cådiz (198 5), og også novellesamlinger som Lafelicidadja.ja (1974), Dos senoras conversan (1990) og Permiso para vivir (1993). Briicke, Die [bryke] (ty. 'Broen'), navn på en tysk kunstnergruppe, stiftet 1905, oppløst 1913. Gruppen ble dannet i Dresden av Emst Ludwig Kirchner, Fritz Bleyl, Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff. Inspira­ sjonskilder var Edvard Munch og van Gogh, dess­ uten afrikansk og annen eksotisk kunst. Målet var et slagkraftig og radikalt maleri med sterke farger og effekter-en tysk parallell til den franske fauvisme. I 1906 ble Pechstein og Nolde tatt opp i gruppen, og den gled etter hvert over i tysk ekspresjonisme. Den tyskfødte norske grafiker Rolf Nesch var knyttet til gruppen.

Brydalen (etter elven Brya, usikker tolkning, mulig sammenheng med nynorsk brye, 'trau'), dalføre i Tynset kommune, Hedmark. Utgjør øvre del av Finstaddalen, en sidedal til Rendalen. Jord- og skogbruksgrend. Bryde, Severin M„ 1851-1920, født i Gjerpen (nå Skien), norsk forlegger, utdannet typograf. 1878 startet Bryde et forlagsfirma, og begynte arbeidet med en håndbok for norsk næringsliv. 1880 kom første utgave av Norges Adresse- og AnnonceKalender, senere navn er Norges handelskalender (som fremdeles kommer med årlige utgaver). Bryde utgav dessuten andre merkantile oppslagsbøker og drev trykkeri og annonsebyrå. brydehval, Balaenoptera edeni, hvalart i finnhvalfamilien. Bardehval som tilhører slekten ►finnhvaler. Lengde opp til 13 m, vekt 26 tonn. Den forekommer i varmere havområder, og lever vesentlig av små stimfisk. Navn etter den norske reder og hvalfanger Johan Bryde (1858-1925). Bryennios, Nikeforos, 1062-1137, bysantinsk stats­ mann og historiker; keiser Aleksios Komnenos' venn og svigersønn, med tittelen cæsar (tredje fyrstelige rang på den tid). Han hjalp keiseren i kamper og diplomatiske forhandlinger med korsfarerne og i felttoget mot seldsjukksultanen i Iconium

(i dag Konya) 1116. Skrev Bysants' og keiserfamiliens historie, særlig for årene 1070-79. brygge, brolignende konstruksjon langs land eller fra land og ut i vannet, brukt som fortøyningssted for større eller mindre fartøyer. Se ►kai. Briiggemann, Hans, ca. 1480-ca. 1545, nordtysk billedskjærer, utførte ca. 1520 flere arbeider i Sønderjylland, således St. Jørgen med draken fra Husum kirke, nå i Nationalmuseet i København, og fremfor alt den store, rikt smykkede sengotiske altertavle fra Bordesholm med 398 fint utskårne figurer, nå i domkirken i Schleswig. Briiggen, Frans, f. 1934, nederlandsk fløytist og dirigent. Studerte ved musikkonservatoriet og universitetet i Amsterdam, ble en av verdens yppers­ te blokkfløytevirtuoser. Professor ved musikkhøyskolen i Haag og ved konservatoriet i Amsterdam fra 1955. Briiggen dannet i 1981 Orchestra of the 18th Century, som fremfører 1700-tallsmusikkpå originalinstrumenter. Han var kunstnerisk leder og ansvarlig for repertoar eldre enn 1820, ved Stavan­ ger Symfoniorkester 1990-97. Bryggen i Bergen (1857-1945 kalt Tyskebryggen) omfatter den gamle trebebyggelsen på østsiden av Vågen med byggeplan og hustyper fra så vel førhanseatisk som hanseatisk tid. Til Bryggen regnes i dag et område på ca. 13 dekar med 61 fredede bygnin­ gen I middelalderen omfattet Bryggen all bebyggelse mellom Stretet (Øvregaten) og sjøen fra Holmen i nord til Vågsbunnen i sør. Det var innen dette områ­ det byen omkring år 1070 ble grunnlagt av Olav Kyrre, ifølge sagatradisjonen. Som møtested for utveksling av hjemlige varer - først og fremst fisk og fiskeprodukter og varer fra jord-, skog- og februk med utenlandske varer som korn, malt, mel, øl m.m. vokste Bergen raskt og ble tidlig den viktigste byen i det gamle norske riket. Fra midten av 1200-tallet fikk utlendingene sitte vinteren over i byen, og de kom etter hvert i stadig større antall - engelskmenn, hollendere, gotlendin­ ger o.a., men særlig tyskere. De sistnevnte slo seg ned på Bryggen, som fra ca. 1350 til 1754 var sete for Det tyske kontor og dermed knutepunkt for den hanseatiske handelsvirksomhet i Norge. Bryggen har opp gjennom århundrene vært ram­ met av brann en rekke ganger, bl.a. 1248, 1476 og 1702. Brannene har ført til en del endringer i for­ hold til den middelalderske byggeplanen, men hovedtrekkene i byggeskikk og gateløp var bevart frem til omkring år 1900, da den sørligste delen av

Bryggen i Bergen. En del av den karakteristiske husrekken med fasader mot Vågen. Tre hus i den høyre delen er ikke med på bildet. De seks husene til venstre er kopier av hus som brant i 1955. Bak disse ligger Radisson SAS Hotel Bergen som også ble reist på den gamle branntomten etter at arkeologiske utgravningsarbeider var avsluttet i 1979.

3 trehusbebyggelsen ble revet og erstattet av murgårder i historiserende stil. 1955 brant halvdelen av det som var igjen av de gamle trehusene (oppført etter brannen 1702), og frem til 1979 pågikk arkeologiske undersøkelser i den brente delen. 2002 ble det klarlagt at Bryggen synker med anslagsvis 4 mm i året. De arkeologiske undersøkelsene har brakt for dagen et rikt materiale til belysning av byens eldste historie. Man har kunnet følge bosetningen fra dens eldste stadier langs stranden, trinn for trinn ut gjennom havneområdet og frem til vår tid med kaianlegg som løper ca. 140 meter ute i det opprin­ nelige havnebassenget. Et av de tidligste kaianlegge­ ne, fra kong Sverres tid omkring 1200, er utgravd i ca. 55 meters lengde. Rester av flere hundre bygninger er utgravd. De eldste er enkle stavbygninger og reisverkshus, senere dominerer laftebygde hus. De aller fleste er lagerbygninger, i de bakre deler under­ tiden ildhus og forsamlingsrom (schøtstuer). Av mer monumentale bygg som det er gravd frem rester av, er Lavranskirken, nevnt første gang 1206, og Maria gildeskåle, nevnt som møtested for lagtinget 1276. De øvrige funn består for det meste av husgeråd i form av importert keramikk og glass, gjenstander av tre, ben og stein, personlig utstyr, sko og tekstiler, redskaper, skipsdeler, måltidsrester osv. og til sammen 597 runeinnskrifter, for det meste skåret på trepinner. Innskriftene gir oss glimt inn i hverdags­ livet til en hjemlig befolkning som i betydelig grad var engasjert i handelsvirksomhet på det lavere plan. En stor del av funnene er import fra de fleste nordeuropeiske land, enkelte funn viser endog til fjerne­ re land som Italia og Grønland. Det arkeologiske materialet fra utgravningene på Bryggen fikk 1976 sitt eget museum, Bryggens Museum, Erling Dekke Næss' Institutt for Middelalder-arkeologi. Fredning, restaurering. Den gjenstående delen av Bryggen er fredet og sikret mot brann. I regi av Stiftelsen Bryggen og foreningen Bryggens Venner har den gjennomgått omfattende restaureringsarbei­ der (arkitekt Hans Jacob Hansteen; Houens diplom 1982). Virksomheter som hører naturlig til i miljøet søkes innpasset i de restaurerte bygningene. Arbei­ det er finansiert ved betydelige bidrag fra stat, fylke, kommune og private. På branntomten fra 1955 ble ► Bryggens Museum og Radisson SAS Hotel i Bergen reist. Bryggen i Bergen er opptatt på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv (World Heritage List). AEH/Litt.: Anker, L.: Vår nordiske verdensarv, 1997, 116— 29; Fossen, A.B. m.fl.: Bergen bys historie, 1979-85, 4 b.; Helle, K. m.fl.: Bryggen: hanseatenes kontor i Bergen, 1981 (Det Hanseatiske museums skrifter, 23); Herteig, A.E.: Bryggen iBergen, [1961]; Herteig, A.E.: Kongers havn og handels sete: fra de arkeologiske undersø­ kelser på Bryggen i Bergen 1955-68, 1969; Herteig, A.E.: The buildings at Bryggen: their topographical and chronologicaldevelopment, 1990-91, 2 b. i 3; KorenWiberg, C.: Det tyske Kontor i Bergen: Tegninger med Beskrivelse, 1899; Trebbi, M.: Bryggen iBergen, 1997 Bryggens Museum, Erling Dekke Næss' Institutt for Middelalder-arkeologi, Bergen, ligger på Dreggsallmenningen ved Mariakirken og ble åpnet 1976. Museet er finansiert først og fremst ved en gave fra skipsreder Erling Dekke Næss. De faste utstillingene omfatter de viktigste funne­ ne fra de store, sammenhengende utgravninger som ble gjort på Bryggen 1955-74 under førstekonserva­ tor Asbjørn Herteigs ledelse, utgravninger som er blant de største i sitt slag i Nord-Europa. Museet tar sikte på å gi et tverrsnitt av høymiddelalderens bysamfunn, og har bl.a. et rikt materiale som viser at runer var i daglig bruk i Bergen langt opp på 1300tallet. Museet er oppført over noen av de gamle hustuftene, noe som øker anskueligheten, og også ellers er funnene lagt frem på en meget pedagogisk og aktualisert måte, f.eks. med direkte sammenlig­

BRYLLUPSDAG

ninger mellom trekk fra middelalderen og fra vår egen tid. Her er også foredragssal m.m., og i øverste etasje er det utstillingsrom for skiftende utstillinger. Bygningen (arkitekt Øivind Maurseth) er prisbelønnet både for sin indre og ytre arkitektur. 1978 mot­ tok Bryggens Museum Europarådets museumspris. - Rosenkrantztåmet og Håkonshallen er underlagt Bryggens Museum. bryggerhus, egentlig hus til å brygge øl i; nå hus eller rom til klesvask o.l. Se ►eldhus. bryggeri, industribedrift som produserer øl og kull­ syreholdige leskedrikker. Se ►øl. Bryggeriindustriens Forskningslaboratorium, bransjeinstitutt opprettet 1946; nedlagt 1995. Bryggesaa, Aasulv Olsen, 1856-1922, født i Hægebostad, norsk politiker (V); bonde på Bryggeså i Eiken fra 1878. Stortingsrepresentant 1900-13, stortingspresident 1913 og kirke- og undervisnings­ minister 1913-15. Bryggesaa var ivrig republikaner i 1905, og han var forkjemper for målsaken og for kvinnelig stemmerett. Bryggja (av bryggje, 'brygge'), gammelt handelssted på nordsiden av Nordfjord i Vågsøy kommune, Sogn og Fjordane; 349 innb. (2002). Olivinproduksjon (North Cape Minerals). Bryggman, Erik, 1891-1955, finsk arkitekt, drev fra 1923 egen praksis i Turku/Åbo, en kortere tid sammen med Aino og Alvar Aalto. Et fellesprosjekt var jubileumsutstillingen i Turku/Åbo 1929, som markerte Bryggmans overgang fra nyklassisisme til funksjonalisme. Han hadde i sin arkitekturoppfatning ellers mye til felles med svenske Gunnar Asplund og 1920-årenes nyklassisisme, slik som i hotel­ let Hospits Betel i Turku/Åbo (1929). Til hans viktigs­ te arbeider hører Åbo akademis bibliotek med boktårn (1935) og Oppstandelseskapellet i Turku/ Åbo (1938-41). Bruhl, by i Tyskland, Nordrhein-Westfalen, 15 km sør for Koln; 45 860 innb. (2002), sammenvokst med Koln. Brunkullgruver, varmekraftverk. Er kjent for det vakre slottet Augustusburg, påbegynt 1725 i barokkstil, senere endret og påbygd et praktfullt trappehus i rokokkostil; fullført 1770.1 parken ligger jaktslottet Falkenlust, oppført 1729-40. Begge slottene står på UNESCOs Liste over verdens kulturog naturarv. Fødested til kunsteren Max Ernst, MaxErnst-Museum. Bryhn, Asbjørn Johan, 1906-90, født i Drammen, norsk embetsmann. Byråsjef i Justisdepartementet i London 1943-45, politiinspektør i Oslo 1945-57, sjef forpolitiets overvåkingstjeneste 1957-66, politi­ mester i Bergen 1967-76. Litt.: NBL2. utg. Bryhn, Nils, 1854-1916, født i Romedal, norsk lege og botaniker, fra 1887 til sin død praktiserende lege i Hønefoss. I studietiden var han et års tid konservator ved Botanisk museum i Oslo, foretok botaniske reiser og gav i 1877 ut Bidrag til Jæderens flora. Siden begyn­ te han å studere mosene, og det er som bryolog han ble mest kjent. Foruten norske moser beskrev han moser fra mange land i Nyt magazinfor naturvidenskaberne og i skrifter fra vitenskapsselskapene i Trond­ heim og Oslo. Hans største arbeid Bryophyta in itinere polari Norvagorum secundo collecta (1907) handler om mosene fra annen Fram-ekspedisjon til Grønland og arktisk Canada. Bryhns store mosesamlinger finnes nå i de botaniske museene i Oslo og Bergen. Moseslekten Bryhnia er oppkalt etter Bryhn. Litt.: NBL 2. utg. bryllup (norrønt brudlaup). 1 Opprinnelig betegnelse for brudens ferd fra sitt gamle til sitt nye hjem (også kalt brudeferd, norrønt brudfpr) med de fester som var knyttet til disse for å gjøre ekteskapets inngåelse vitterlig for alle. Å drikke bryllup (norrønt drekka brudlaup) er fra gammelt et vanlig uttrykk for å holde bryllup.

Bryllup blir nå ofte holdt i brudens hjem, i eldre tid helst på det sted brudeparet skulle bli. Var brudgom­ men odelsgutt, ble bryllupet alltid holdt i hans hjem. Langveisfarende gjester kom bryllupsaften (kvelden før), de andre bryllupsdagen om morgenen. Det var vanlig at alle gjester brakte føring (tilskudd til bryllupsmaten) med seg. Nårbrudekonene hadde pyntet bruden i loftet, gikk bruden og hennes følge med spillemann i spissen til brudestua for å hilse brudgom­ men og hans hjelpere. Så satte de seg i det andre høysetet. En brudesvenn smelte døra tre ganger (brudesmellen). Dette ble også brukt når brudegrøten ble båret inn senere i bryllupet. Ved det første måltidet skulle kjøkemesteren «lyse opp embetsfolket», dvs. kunngjøre hvem som hadde de forskjellige funksjoner 1 bryllupet. Bryllupsfesten ble etter hvert mer og mer storslått og i senere middelalder feiret i inntil åtte dager. Dette har vi også eksempler på fra norsk bonde­ miljø, men oftest varte bryllupet tre dager. Etter reformasjonen ble det i Danmarks og Norges byer skikk at velstående folks bryllup ble feiret på rådhuset, helst om søndagen. Men i norske bygder var det visse virkedager som ble regnet som de heldigs­ te for bryllup. Toget til kirke var et hovedledd i festen. Det ble gjennomført med skyting og salutt underveis, dels for å uttrykke gleden, dels for å skremme bort alle onde makter som kunne skade de nygifte. I senere tid har de fleste av de gamle bryllupsskikkene falt bort, og bryllup er nå de fleste steder mest som et selskap med brud og brudgom som hedersgjester. Det er likevel stadig en viss interesse for de gamle skikkene. Blant det nye som er kommet til, er bryllupsreise, en skikk som er kommet inn fra England. Brudeparet forlater i stillhet festen og drar på en reise for i hver­ andres selskap og borte fra slekt og venner å nyte hvetebrødsdagene. Se også ►ekteskap. OBø Litt.: Bø, O.: Høgtider og minnedagar, 1985; Hodne, B. m.fl.: Der stod seg et bryllup: ekteskapet i Norge gjennom tidene, 1985; Stewart, L.: Bryllup i Norge: om bondebryl­ lup og dagens bryllupsfeiring, 1996; Visted, K. & H. Stigum: Vår gamle bondekultur, 3. utg., 1971, 2 b. 2 (typ.) Feil i trykt tekst som fremkom ved at setteren satte ett eller flere ord to ganger etter hverandre. Bryllupet i Kana, motiv kjent fra Joh 2, vanlig i tidlig kristen kunst. Mest kjent er fremstillingene av Tintoretto (1561) i Santa Maria della Salute, Venezia, og Veronese (1563) opprinnelig i San Giorgio Maggiore, Venezia, nå i Louvre. Den eldste kjente fremstilling av motivet i Norge er et veggmaleri i Eidsborg stavkirke fra 1604; også på en votivtavle i Lom kirke fra 1710. bryllupsdag. 1 Dag for bryllupet.

2 Årsdag for bryllupet, se tabell.

BRYLLUPSDAG

Noen vanlige betegnelser

År 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13

-bryllup PapirBomullsLærBlomster-/LinTreSukkerUI1BronsePil-/Keramikk TinnStålSilkeKniplings-

‘Også om 65 og 75 år

År 14 15 20 25 30 35 40 45 50 55 60 65 70

-bryllup ElfenbensKrystallPorselensSølvPerleKorallRubinSafirGullSmaragdDiamantKrondiamantJern-1

BRYLLUPSDAG PÅTROLDHAUGEN I

Finn Bryn. Fysikkbygningen på Blindern, oppført 1935. Den ble tegnet av Bryn og hans kompanjong Johan Ellefsen.

Bryllupsdag påTroldhaugen, klaverstykke av Grieg, opus 65 nr. 6. Komponert 1896. Opprinnelig het stykket Gratulantene kommer; Grieg endret tittelen i korrekturen da stykket ble trykt 1897. bryllupsmarsj, marsj som spilles under vielsen når bruden går oppover kirkegulvet mot alteret. Mest brukt i Norge er Mendelssohns bryllupsmarsj (fra 5. akt av En midtsommernattsdrøm, hvor den spilles når Thesevs gifter seg med amasondronningen Hippolyta), Wagners brudekor (fra 3. akt av Lohengrin (Treulich gefuhrt), som spilles mens kongen og bryl­ lupsgjestene følger Elsa og Lohengrin ti] brudekam­ meret), og Nordraaks Purpose (innledningsdansen til Maria Stuart i Skottland}. På landet i Norge har brudemarsjer og slåtter (gangar, halling og rull) vært brukt på veien til og fra kirken, når bruden ble pyntet i brudeloftet og når hun ble ført fra loftet til storstuen. bryn, kant, rand; oftest i sammensetninger: øyebryn (hårrand som markerer kanten over øyehulning), himmelbryn (synsrand der himmel og hav møtes), skogbryn (skogkant). Bryn (av norrønt Bruvin, 'broen ved enga'), industri­ strøk og jernbanestasjon i østlige Oslo, i den sørvest­ ligste delen av Alna bydel, 3360 innb. (2003) inkl. Teisen og Søndre Fjellhus i nord. Jernbanestasjonen ligger 4 km øst for Oslo Sentralstasjon, på Hovedba­ nen, som krysses av banelinjene til Bergkrystallen, Mortensrud og Ellingsrudåsen. Ring 3 og to andre hovedveier til de sørøstlige bydeler går på hver sin bro over jernbanen og Alnaelva. Større forretningsog servicesenter. Bryn, tettbygd område, sogn og prestegjeld i Bærum kommune, Akershus, vest for Kolsås. Boligstrøk (Rykkinn m.fl.) med ca. 14000 innb. (2002). Bryn kirke, langkirke fra 1861. Bryn, Alf Bonnevie, 1889-1949, født i Oslo, norsk ingeniør, sønn av Alfred J. Bryn. Utdannet ved den tekniske høyskole i Ziirich 1911, dr.philos. (Oslo) 1931 på avhandlingen Uber die Frage der Erfindungshohe. Patentingeniør. Utgav kommentarer til patentloven (1938). Skrev flere kriminalromaner under pseudonymet Peter van Heeren (filmet 1957), dessuten om fjellklatring i Tinder og banditter (1943). Litt.: NBL 2. utg. Bryn, Alfred Jørgen, 1862-1937, født i Trondheim, norsk ingeniør, far til Alf B. bryn; bror av Halfdan Bryn og Knud Ørn Bryn; grunnla i 1887 sitt patentbyrå i Oslo. Internasjonalt kjent for sitt arbeid på det industrielle rettsverns område. Utgav bl.a. Varemer­ ket; en orientering (1929), Om patenter (1929), Retten i oppfinnelser efter norsk lov (1932). Litt.: NBL 2. utg.

Bryn, Dag Ramsøy, 1909-91, født i Oslo, norsk politiker (A) og diplomat, utdannet psykolog. Stats­ sekretær i Forsvarsdepartementet 1947-50; fungerte som utenriksministerens stedfortreder ved militærforhandlingene i forbindelse med Atlanterhavspak­ ten. 1950-52 norsk minister ved A-paktens hoved­ sete i London, 1952-54 sendemann i Bonn, 195458 statssekretær i Utenriksdepartementet, senere ulike ambassadørposter. Litt.: NBL2. utg. Bryn, Finn, 1890-1975, født i Oslo, norsk arkitekt. Eksamen NTH 1916. Fra 1917 egen praksis i Oslo. Vant sammen med Johan Ellefsen den første kon­ kurransen om universitetet på Blindern med et nyklassisistisk preget prosjekt, under utførelsen gitt en tillempet funksjonalistisk karakter av bestem­ mende betydning for den senere utbyggingen av universitetsområdet. Viste ved senere arbeider, som Aftenpostens hus i Oslo og Molde kirke, en nøktern, sikker og mer personlig holdning til sine oppgaver. Litt.: Bøe, E. & E. Johnsen: «Universitetet på Blin­ dern 1926-36» i Arkitektur i Norge: årbok 1997, 90101; NBL 2. utg.; NKL Bryn, Halfdan, 1864-1933, født i Trondheim, norsk lege, bror av Knud Ørn Bryn og Alfred Bryn. Han skrev en rekke avhandlinger om hygieniske forhold i Trondheim, særlig om byregulering, arbeiderboli­ ger og renovasjon, og drev antropologiske undersø­ kelser. Fikk 1917 Kongens gullmedalje for Trøndelagens antropologi (1919), utgav dessuten Anthropologia Nidarosiensis (1920), Møre fylkes antropologi (1920), Selbu og Tydalen (1921), Troms fylkes antropologi (1920), Menneskerasene og deres utviklingshistorie (1925) m.m. Bryn hadde en rekke tillitsverv. Litt.: NBL2. utg. Bryn, Helmer Halvorsen, 1865-1933, født i Rome­ dal, norsk diplomat og jurist. Formann i konsulatkomiteen 1904.1 nov. 1905 førte han forhandlingene i Stockholm om det økonomiske oppgjør med Sveri­ ge. Han ble 1906 utnevnt til legasjonsråd i Paris; minister i Washington 1910-26. Fra 1929 var han generalkonsul i Montreal. Litt.: NBL 2. utg. Bryn, Knud Ørn, 1855-1941, født i Trondheim, norsk industrileder, bror av Halfdan Bryn og Alfred Bryn. Ingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1874, fra Polytechnicum i Miinchen 1877. Bryn var en av pionerene innenfor utbyggingen av norsk vannkraft og kraftkrevende industri rundt 1900. Direktør for Oslo Telefonselskap 1886-97. Grunnla 1898 A/S Hafslund og var direktør for dette til 1928. Stiftet 1903 Glommens Brugseierforening. Litt.: NBL 2. utg.

Bryn, Kåre, f. 12. mars 1944 i Smøla, norsk diplo­ mat, siviløkonom. I Utenriksdepartementet fra 1969. 1989-99 ekspedisjonssjef og leder for Ressursavde­ lingen. Ambassadør ved EFTA og WTOs kontorer i Genéve 1999-2003, i Haag fra 2003. Bryn, Thomas, 1782-1827, født på Kongsberg, norsk jurist og politiker. Tok dansk juridisk embetseksa­ men 1805, ble 1810 sorenskriveri Østre Råbyggelaget, 1816 byfogd i Larvik og sorenbirkeskriver i Larvik grevskap; representerte Råbyggelaget på Riksforsamlingen 1814, hvor han sluttet seg til grev Wedel og unionspartiet; representerte deretter Råbyggelaget på stortingene 1814-16, og Larvik og Sandefjord 1827. Etterlot seg en dagbok fra riksfor­ samlingen, trykt i riksrettssaken mot statsråd Vogt, 1846. Litt.: NBL2. utg. Bryn, Torgeir, f. 19 aug. 1964 i Oslo, norsk basket­ ballspiller, har spilt for 23 klubber i ni land. Opprin­ nelig Ammerud EL og universitetsbasket i USA, deretter profesjonell. Spilte 1989 for Los Angeles Clippers i NBA (4 kamper), senere i Litauen og Portugal (serie- og cupmester), Frankrike, Spania, Belgia, Italia og Hellas. Fra 2000 i Oslo Kings (BLNOmester) og Harstad Vikings. 111 landskamper. Bryn, Yngvar, 1881-1947, norsk skøyteløper. OLsølv i kunstløp parløp 1920 med sin kone Alexia Bryn-Schøien (1889-1983). Kunstløp var da gren i de olympiske sommerleker. Paret ble nordiske mestere 1922 og vant 10 NM i perioden 1908-22. Klubb: Oslo Skøiteklub. Bryn var OL-deltaker også 1900, i friidrett (100 og 400 m), samt i OL 1908 og 1932 som henholdsvis leder og skøytedommer. 2 NM i friidrett (500 m). bryne, hein, natur- eller kunststein til å hvesse eggen på skjærende verktøy. Naturlige bryner lages gjerne av sandsteiner eller andre kvartsholdige bergarter som sprekker opp i passende stykker. Kunstige bryner består oftest av karborundum eller korund i en hardt sammenkittet grunnmasse. Ved sliping med bryne bruker man gjerne vann eller olje. Bryne, tettsted på Jæren, Rogaland, ca. 30 km sør for Stavanger; kommunestyret har avgjort at Bryne fra 2001 kan bruke betegnelsen by. Bryne er administ­ rasjonssenter i Time kommune, men tettstedet strekker seg også inn i Klepp kommune; 7287 innb. (2002). Viktig industristed med hovedvekt på verk­ stedindustri. Særlig kjent for jern- og metall-, ma­ skin- og elektroteknisk industri, bl.a. fabrikk for produksjon av diverse landbruks- og gravemaskiner (Brøyt International A/S), samt redskaper. Bryne er et viktig handelssenter på Jæren. Trafikknutepunkt ved Rv. 44 og jernbanen Stavanger-Egersund. Skolesenter med videregående skoler. Navnet kommer av norrønt brun, 'kant, egg', og vin, 'naturlig eng'. Bryne Idrettslag, stiftet 1926. Driver fotball, hånd­ ball, volleyball og friidrett. Cupmester i fotball 1987 da Brann ble slått 1-0 i finalen. Drakt: rød trøye m/ hvite ermer, hvit bukse. Mest kjente spillere: Arne Larsen Økland, Gabriel Høyland og Rune Ottesen. Brynestad, Atle, f. 30. september 1953, norsk finans­ mann; gift med Linn Stokke. Gjennom sitt selskap CG Holding har han store eierinteresser i bl.a. ► Christiania Glasmagasin med datterselskapet ► Hadeland Glassverk fra 1986, i ►Smart Club, i ►Porsgrunds Porselænsfabrik fra 1996, samt i fot­ ballklubben FC Lyn i Oslo. Eier også ► Steninge Slott utenfor Stockholm. Bryn-Halden& NitedalsTændstikfabrik/l/S, Oslo, tidligere norsk fyrstikkselskap dannet 1927 ved sammenslutning av ►Nitedals Tændstikfabrik (grunnlagt 1838) og Bryn & Halden Tændstikfabriker. Bryn & Halden ble dannet 1913 med røtter i fabrikker i Halden (fra 1874) og Enebakk (fra 1866). Enebakk-fabrikken flyttet 1882 til Bryn i Østre Aker i nåværende Oslo, hvor hele produksjonen i Bryn &

5

Halden foregikk fra 1922, da Halden-fabrikken ble nedlagt etter brann. Bryn & Halden ble 1927 sammensluttet med Nitedals Tændstikfabrik, som da holdt til på Grønvoll i Østre Aker, og ble et datterselskap av svenske Svens­ ka Tåndsticks (fra 1980 ►Swedish Match). BrynHalden & Nitedals Tændstikfabrik omfattet all norsk fyrstikkproduksjon, og Bryn-fabrikken var i drift til 1932, fabrikken på Grønvoll til 1967. Den siste produksjonsfabrikken i selskapet og i Norge, Agnæs Tændstikfabrik ved Stavern, ble nedlagt 1984. Merkenavnet Nitedals Hjelpestikker markedsføres fremdeles i Norge gjennom Swedish Match. Se også ► fyrstikker. Brynhild. kvinnenavn, norrønt Brynhildr av de samme røtter som norrønt brynja, 'brynje', og hildr, 'kamp, strid, valkyrje'. Navnedag 16. august. Brynhilds helferd, norrønt Helreid Brynhildar, dikt i ► Den eldre Edda. Brynhild har fulgt ►Sigurd Fåv­ nesbane i døden. På vei til Hel (dødsriket) møter hun en ►gyger som gir henne vondord fordi hun søker en annen kvinnes (Gudruns) mann, men hun svarer at hun ble selv sveket først, og nå etter døden er Sigurd hennes. Brynildsen, John, 1852-1926, født i Bergen, norsk leksikograf. Dosent i nyere språk ved Sjøkrigsskolen i Horten 1876-1922. Han utgav bl.a. Norsk-engelsk ordbog (1892, ny utg. 1917), Tysk-norsk-dansk ordbog (1900), Engelsk-dansk-norsk ordbog (1907, mindre utg. 1910), Norsk-tyskordbog (1926). Det norske materialet i Brynildsens ordbøker utgjorde den største samling av ordforrådet i riksmål før Norsk riksmålsordbok (1937-57). Litt.: NBL 2. utg. Brynildsen, Aasmund, 1917-74, født på Tjøme, norsk forfatter, først og fremst essayist. I redaksjonen for tidsskriftet Spektrum 1950-54. Skrev bl.a. Der er en kilde (1945), Dommen til døden (1946), Det nye hjerte (1960), Lysetog øiet (1962), Fornuft og Besettelse (1963). Diktsamlingen Hvem våker kom 1968, erind­ ringsboken Hudø. Bilder fra en barndom 1974. Utvalgte essays (1970), Svermeren og hans demon om Knut Hamsun (1973). Litt.: En aften på Tjøme: A.B. til minne, 1987; Frost, T., red.: A.B.: en europeer fra Tjøme, 1998; NBL 2. utg. Brynildsens Fabrikker A/S, Fredrikstad, norsk sjoko­ lade- og sukkervarefabrikk grunnlagt 1895 som Fredrikstad Mineralvandfabrik av Hans Petter Bry­ nildsen. Fabrikken er morselskap i Brynild-gruppen, som produserer og markedsfører nøtter, sjokolade, drops, pastiller og andre sukkervarer, samt fisk og skalldyr. Brynild-gruppen overtok 1999 Maritim Food, et foredlingsselskap for fisk og skalldyr med produksjon i Fredrikstad og Sverige, 2000 Minde Sjokoladefabrikk, grunnlagt i Bergen 1898 av brødre­ ne Hjalmar og Anton Minde, og 2003 Den Lille Nøttefabrikken i Oslo. Brynild samarbeider med svenske ►Cloetta Fazer og italienske Ferrero og markedsfører selskapenes sjokolade- og sukkervareprodukter i Norge. Finske Fazer hadde 1985-99 en stor eierpost i Brynild, som per 2004 er heleid av Brynildsen-familien. Omsetning ca. 1 mrd. kr med rundt 425 ansatte (2003). Brynilen, liten øy i Loppa kommune, Finnmark. Ligger ved grensen mot Troms, og er Finnmarks vestligste punkt. Bryning. Heinrich, 1885-1970, tysk politiker (Zentrum), dr. juris. I mars 1930 ble han rikskansler etter sosialdemokraten Hermann Muller og ledet en samlingsregjering av de borgerlige partier. Regjerin­ gen hadde ikke flertall i riksdagen, og da den ble nedstemt juli 1930, oppløste Briining riksdagen og utskrev nye valg. Valget brakte det store gjennom­ brudd for nazismen og gjorde regjeringens stilling enda vanskeligere. Briining så seg derfor tvunget til å regjere ved foreløpige nødsforordninger, noe forfatningen åpnet adgang til. Hans deflasjonspoli-

BRYSTER

tikk bedret ikke den økonomiske krise, og nazismens innflytelse økte ytterligere. Etter Hindenburgs gjenvalg som president april 1932, kom Briining i åpen konflikt med de reaksjo­ nære kretser som ville samarbeide med nazismen. Mai 1932 fikk han avskjed av rikspresident Hindenburg. Etter oppløsningen av sentrum 1933 forlot Briining Tyskland; utnevnt til professor ved Harvard University, USA, 1937. Professor i statsvitenskap ved universitetet i Koln 1951-55. Briininghaus, Rainer, f. 1949, tysk pianist, aktiv innen jazz og moderne improvisert musikk. Studerte klassisk klaver ved konservatoriet i Koln 1973-76, senere medlem av jazzgrupper ledet av bl.a. bassis­ ten Eberhard Weber og trompeteren Manfred Schoof. Fra 1990-årene har han vært fast medlem av Jan Garbareks kvartett. brynje (av norrønt), den delen av rustningen som tjente til beskyttelse av overkroppen. Ringbrynjen var en skjorte av sammenflettede små jernringer; spangebrynjen bestod av jemplater (platerustning). brynjehose, forlengelse av brynjen slik at den også beskyttet lårene og knærne. Brynjulf, Brynnil, Brynild, mannsnavn, norrønt Brynjolfr, dannet av samme rot som norrønt brynja, 'brynje', og dyrenavnet 'ulv'. Navnedag 16. august. BrynjulvOlsson. hardingfeleslått, oppkalt etter spillemannen Brynjulv Olsson (ca. 1710-90) fra Tinn i Telemark. Bearbeidet for piano av Grieg i Slåtter, op. 72. Brynner, Yul, 1915-85, amerikansk filmskuespiller, født i Vladivostok, Russland, med sveitsiske, mon­ golske og russiske aner. Brynner var en tid artist ved Cirque d'Hiver i Paris. Han kom til USA 1941 og teaterdebuterte i New York samme år. Stort gjen­ nombrudd på Broadway som kongen i musicalen The King andl (1951); for samme rollei filmversjonen 1956 fikk han Oscar-pris. Brynner hadde filmdebutert 1949, men det var denne musikalfilmen som gjorde ham til filmidol. Til rollen barberte han hodet noe som ble en viktig del av hans image. Brynner huskes også som westernhelt i The MagnificentSeven (Syv uovervinnelige, 1960), og han gjorde en virkningsfull rolle som westemkledd, morderisk robot i Michael Crichtons Westworld (1973). Brunnich, Morten Thrane, 1737-1827, dansk zoolog og mineralog, professor i naturhistorie og økonomi i København 1769, en grunnlegger i dansk insektforskning. Levde 1784-1814 vesentlig i Norge, oberberghauptmann og direktør for Kongsberg sølvverk Brynje fra Verdal, antakelig fra middelalderen.

1791. Utgav bl.a. Historiske Efterretninger om Norges Bjergværker fra Aar 1516 til Udgangen af 1623 (1819), Kongsberg Sølvbergværk i Norge, historisk og statistisk beskrevet (1826), dessuten Entomologia (1764). Litt.: NBL 2. utg. Brynolf Algotsson, ca. 1240-1317, svensk liturgisk dikter, studerte i Paris i 1260- og 1270-årene, ble biskop i Skara stift fra 1278, erklært salig i 1492. Han står som svensk middelalderlitteraturs fremste forfatter av latinske rimofficier. Fire tidebønner fra hans hånd er bevart, nemlig om Sta. Helena av Skovde, St. Eskil, jomfru Maria og mesterverket Kristi Tornkrona. Festdager: 6. feb. og 16. aug. Brynås Idrettsforening, Gavle, svensk idrettsklubb stiftet 1912 som fotballklubb. Svensk mester 1925. Fra 1939 også ishockey, hvor klubben har vant 12 svenske mesterskap i perioden 1964-99. bryologi (av gr. 'mose' og Tære') (bot.), læren om mosene; bryolog, en som studerer mosene. Bryonia, planteslekt, se ►gallbær. Bryophyta (av gr. 'mose' og 'plante') (bot.), vitenska­ pelig navn på ► moser, en avdeling innen planteri­ ket. Bryozpa (av gr. 'mose' og 'dyr'), bryozoer, dyrerekke av små, mest fastsittende, kolonidannende vanndyr, se ►mosdyr. bryozokalkstein, løs, hvit kalkstein bygd opp av bryozokolonier. I Danmark er bryozokalkstein stratigrafisk betegnelse for en del av ►dan(danien). Brussel, by i Belgia, se ►Brussel. bryst, den kroppsdel hos mennesker (og de fleste dyrearter) som ligger mellom hals og mage. Se for øvrig ►bryster. bryst, brysting, line som kanter endestykkene på et fiskegarn. brystaorta, den del av kroppspulsåren, aorta, som ligger mellom utløpet fra venstre hjertekammer og åpningen i mellomgulvet der aorta forlater brysthulen. brystbenet, sternum, flat knokkel som danner den fremre (ventrale) del av brystkassen. Føles lett under huden. Brystbenet har øverst leddforbindelse med kravebenet og nedenfor med de 7 øverste ribbeparene. Brystbenet består av tre deler, håndtaket, manubrium, legemet, corpus og spissen, processus xiphoideus. Delene er forbundet med hverandre ved brusk som i eldre år kan bli helt eller delvis forbenet. Håndtaket er bredest og tykkest. Forbindelsen mellom håndta­ ket og legemet danner brystbensvinkelen. Vinkelen forandrer seg under respirasjonen. Håndtaket er lengre og legemet kortere hos kvinner enn hos menn. Spissen veksler i lengde og form. Den kan holde seg brusket hele livet. brystbetennelse, mastitt, betennelse i brystkjertelen. Brystbetennelse opptrer nesten utelukkende hos kvinner som dier. Bakterier trenger seg inn i brystet gjennom fylte melkeganger. Brystet blir ømt, hardt og ofte rødt i huden. Kvinnen får som oftest feber. Betennelsen behandles med antibiotika. Dersom det dannes en byll i brystvevet, kan det bli nødvendig å åpne byllen kirurgisk og tømme ut pusset. Det er som regel ikke nødvendig å slutte med ammingen. Brystbetennelse forebygges ved renslighet og god tømming av brystet. brystbær (bot.), spiselig frukt, dss. ►jujuber. bryster (lat. mammae), de to fremhvelvingene uten­ på brystkassen over den store brystmuskelen, melkekjertlene hos kvinnen. Brystene består av en sentral gruppe av 15-25 enkeltkjertler omgitt av rikelig bløtt fettvev. Hver enkelt kjertel har sitt eget utløpsrør, melkegang, som munner ut på den frem­ springende brystvorten, papilla mammae. Brystvor­ ten er omgitt av en mørkere pigmentert hudsone, areola mammae, hvor en krans av store talgkjertler munner ut.

BRYSTFOT

Bryster. Snittegning av et bryst sett fra siden.

Under påvirkning av kjønnshormoner vokser brystene hos kvinner i puberteten og under svanger­ skap, mens den egentlige funksjon, melkedannelsen, først kommer i gang i barselsengen. Mens mennesket har én melkekjertel på hver side av midt­ linjen, har de fleste pattedyr flere på hver side. Se ►patte. Hos nyfødte kan brystene enkelte ganger svulme opp og avsondre melkelignende væske, heksemelk. Denne veksten skyldes morens hormoner og kan derfor opptre hos nyfødte av begge kjønn. En lettere hevelse med ømhet kan inntre hos begge kjønn i pubertetsalderen og hos kvinner under menstrua­ sjonen. Ikke sjelden blir det ►brystbetennelse under am­ ming, oftest i tredje eller fjerde uke etter fødselen. Brystene hos kvinner blir også forholdsvis ofte sete tor svulster, se ►brystkreft. brystfot, kroppsvedheng (ekstremitet) på brystavsnittet hos en del leddyr. brystgangene, melkegangene, melkekjertlenes utløpsrør som munner ut på brystvorten, se ►brys­ ter. brysthinnekreft, se ►mesoteliom. brysthinnen (gr. pleura, 'rand'), plevra, tynn, glatt hinne som består av to lag der det innerste laget dekker lungenes overflate og det ytterste laget kler brystveggens innside. Disse to delene av brysthinnen glir tilnærmet friksjonsfritt mot hverandre når man puster. Mellom de to lagene er det et undertrykk som gjør at lungene holder seg utspilt og ikke klap­ per sammen. Dersom det kommer luft inn her, for eksempel ved en skade i brystveggen, faller lungen helt eller delvis sammen (pneumothorax). Brysthinnen kan bli betent (plevritt) som følge av blant annet infeksjoner, og tidligere var tuberkuløs brysthinnebetennelse relativt vanlig. I forbindelse med betennelser blir det ofte opphopning av væske mellom brysthinnens to lag. Det er også tilfelle i forbindelse med kreft i brysthinnen, enten det gjelder spredning fra svulster andre steder i kroppen eller kreft primært utgående fra brysthinnen (malignt mesoteliom). brystholder, undertøy for kvinner båret for å løfte og støtte brystene. Ofte forkortet bh eller behå. Plagget slik vi kjenner det, ble lansert omkring 1912. Det hadde utviklet seg fra et kort, ofte avstivet liv som mange begynte å bære utenpå korsettet fra slutten av 1880-årene. Den norske reformdraktforkjemperen Kristine Dahl presenterte i 1895 et «brystbånd» til å bære innerst på kroppen som minner om de senere brystholderne. brysthulen, øverste del av kroppens innvollshule. Skillet mellom en bryst- og en bukhule finnes først hos pattedyrene. Skillet mot bukhulen dannes av mellomgulvet, diafragma. Øverst er brysthulen begrenset av første ribbe og halsmusklene. Veggene dannes av brystkassen og dens muskler, i første

6

rekke mellomribbemusklene. Brysthulen er delt i to ved brystskilleveggen, mediastinum, som strekker seg mellom brystbenet og brystvirvelsøylen og inneslutter hjertet, de store blodårer til og fra hjertet, luftrø­ ret med hovedbronkiene, spiserøret, thymus, lymfe­ knuter, den store lymfegang og nerver. Innsiden av brysthulen er kledd av brysthinnen. I hver sin halv­ del av brysthulen ligger høyre og venstre lunge, festet til mediastinum ved lungeroten. (Se også ► respirasjon.) brysthøyde, det vanlige sted for måling av diamete­ ren, tykkelsen, på stående trær, egentlig 1,3 m over høyeste rot. Diameteren angis slik: Dj 3. brystkassen (gr. thorax, 'brynje, bryst'), skjelettet i kroppens brystdel, består av de 12 brystvirvlene, 12 par ribber og brystbenet. Den omslutter brysthulen og øvre del av bukhulen, avsluttes nederst av de bruskete ribbebuene. Sammen med musklene virker den delen av brystkassen som omslutter brysthulen som et pumpeverk for åndedrett og blodomløp. Den nederste delen beskytter organer i øvre del av buk­ hulen, leveren på høyre og milten på venstre side. Brystkassen tjener som utspring og feste for bryst-, rygg- og ekstremitetsmuskulaturen. Bygningen av brystkassen kan variere. Brystkassen viser bl.a. alders- og kjønnsforskjeller. Hos barn er den dypere og smalere med mer horisontale ribber. Hos kvinner er brystkassen kortere, smalere oppad og bredere nedad enn hos menn. Som en følge av kroniske forandringer i lungene (etter astma e.l.) kan brystkassen ha mer horisontale ribber, den står da nærmere en innåndingsstilling. (Se ►respirasjon.) brystkreft, kreft i brystkjertelen. Hyppigste kreftform hos kvinner, hver 12. norske kvinne utvikler bryst­ kreft, og forekomsten øker stadig. Hvert år får 2500 kvinner, og 20 menn denne diagnosen i Norge. Brystkreft utvikles nesten alltid fra kjertelvevet (adenokarsinom). Årsaker. Vekststimulering av kjertelvevet via kjønnshormoner er en viktig medvirkende faktor til brystkreftutvikling. Endret hormonmønster på grunn av moderne kosthold, sene og få graviditeter, hormonbruk mot klimakterielle plager, samt alko­ holbruk er faktorer som kan øke risiko for brystkreft. Arvelige faktorer spiller også inn. Man kjenner to såkalte brystkreftgener hvor medfødt mutasjon i genet gir dominant arvelig betydelig økt risiko for brystkreft, til dels også eggstokkreft. Det finnes sannsynligvis også andre genforandringer som disponerer for brystkreft, og samlet regnes arvelige faktorer å være ansvarlig for 5-10 % av brystkrefttil­ fellene. Hvis høy arvelig risiko påvises ved medisinsk genetisk utredning, anbefales hyppige kontroller ved brystdiagnostiske sentra. Andre genforandringer i brystkreftcellene har betydning for prognose, og for valg av behandling. Påvisning av mottakerapparat (reseptorer) i svulst vevet for østrogen, progesteron og andre vekstfakto­ rer får økende betydning for behandlingsstrategien både i tidlige og sene stadier av brystkreft, særlig i valg av målrettet, medikamentell behandling. Utvikling. Brystkreft er meget sjelden før 25 års alder, men øker senere i hyppighet fra 30-35 år og frem til stabil høy hyppighet fra ca. 60 års alder. Svulsten starter som en liten celleklump, og er vanskelig å oppdage av kvinnen selv før den er minst én cm. Tidlig diagnose er viktig, og alle kvin­ ner bør lære seg å undersøke brystene selv regelmes­ sig. Det er nå startet systematisk masseundersøkelse («mammografiscreening») i alle norske fylker, hvor kvinner mellom 50 og 70 år innkalles til røntgenun­ dersøkelse av brystene med spesiell apparatur. Hensikten er å påvise brystkreft allerede før den gir symptomer. Hvis det påvises mistenkelige forandrin­ ger ved mammografi, innkalles kvinnen til nærmere undersøkelse ved nærmeste brystdiagnostisk senter, for spesialundersøkelse med bl.a. ultralyd og celleprøve eller vevsprøve av forandringene. Spesielt hos unge kvinner kan det også utføres mammografi med

såkalt magnettomograf. Man håper at den systema­ tiske mammografiscreening skal redusere dødelig­ heten av brystkreft i Norge med om lag 30 %. Etab­ lering av brystdiagnostiske sentra i alle fylker som ledd i mammografiprosjektet har allerede bedret tilbudet til norske brystkreftpasienter i vesentlig grad. Symptomene er lite fremtredende før svulsten er blitt flere cm stor. Av og til trekkes huden og bryst­ vorten innover. Ved videre vekst kan svulsten gi sårdannelse og/eller deformering av brystet. Vandig eller blodig væske fra brystvorten skyldes ofte godar­ tede forandringer i melkegangene, men kan også være et tegn på brystkreft. Brystkreft har tendens til å spre seg til lymfeknuter i armhulen på samme side, og kan senere spre seg til halsgrop, huden på bryst­ veggen, og til andre organer (skjelett, lunger, lever). Behandlingen er avhengig av hvor stor svulsten er, og om spredning påvises. I tidlige stadier kan man ofte fjerne selve svulsten i brystet med god margin, og så gi strålebehandling mot resten av brystet (såkalt brystbevarende behandling). Det utføres vanligvis også en operasjon for å påvise, og fjerne eventuelle dattersvulster til lymfeknuter i armhulen. I egnede tilfelle påvises og fjemes først bare den første «vaktpostlymfeknute» (engelsk «sentinel node») i armhulen som drenerer svulstområdet. Dersom det ikke påvises spredning til denne lymfe­ knuten, kan man unngå videre operasjon i armhu­ len. Hvis det påvises lymfeknutespredning, fjemes flere lymfeknuter. Hensikten med lymfeknuteoperasjonen i armhulen er først og fremst å få sikker informasjon om det er kommet lymfeknutespred­ ning, da dette har vesentlig betydning for prognose, og for valg av tilleggsbehandling. Ved moderne brystkreftbehandling avklares først en rekke faktorer (størrelse og mikroskopisk vekst­ mønster, forekomst av reseptor for hormoner og andre vekstfaktorer, spredning til lymfeknuter i armhulen, kvinnens alder mm.) som indikerer risikograd for lokalt tilbakefall eller spredning. Ofte gis så tilleggsbehandling med stråleterapi, hormon­ behandling og/eller cellegiftbehandling, som i ve­ sentlig grad reduserer risiko for tilbakefall av brystkreftsykdommen. Bivirkninger og risiko ved tilleggsbehandlingen veies alltid nøye opp mot gevinsten, basert på omfattende forskningsresultater. Behand­ ling med cellegifter (cytostatika), medikamenter som endrer hormonbalansen og eventuelt strålebe­ handling kan gi god bedring av levetid og/eller livskvalitet også ved langtkommet brystkreft. Prognosen ved brystkreft er sterkt avhengig av grad av spredning, og av de andre prognostiske faktorer nevnt overnfor. Hvis det ikke kan påvises spredning til lymfeknuter, er det gode sjanser for varig helbre­ delse. Ved spredning til lymfeknuter i armhulen vil meget grovt sett ca. halvparten av pasientene få alvorlig tilbakefall, men risiko for tilbakefall avhen­ ger av en rekke faktorer også i slike tilfelle. Hvis det påvises spredning utenfor armhulen, er prognosen på lengre sikt alvorlig, men man kan i en del tilfeller holde sykdommen i sjakk i mange år, og oppretthol­ de god livskvalitet. Det pågår omfattende forskning for å utvikle nye behandlingsstrategier, også for langtkommet brystkreft. OIKl Litt.: Buckman, R. & T. Whittaker: Alt du trenger å vite om brystkreft, 2002; Kåresen, R. m.fl.: Brystkreft:en informasjonsbok for pasienter og pårørende, 1998; Lindebrække, K. & N. Midtbø: Sterk dame: kvinner og brystkreft - og norsk helsepolitikk, 2003 brystmusklene, store og lille brystmuskel, musculus pectoralis major og minor, muskler som går ut fra øvre del av brystkassen på hver side av brystet og er festet til overarmen nær skulderleddet. Musklene er med på å bevege armene og skuldrene. Den store brystmuskelen drar armen fremover og inn mot kroppen. Den lille brystmuskelen er med på å senke skuldre­ ne. Hos fuglene utgjør brystmusklene de viktigste flygemusklene.

BRYTING

brystning (ty.) 1 Et vern om en terrasse, balkong, trapp el.l. Kan være hel eller gjennombrutt. Betegner også den del av veggen som ligger mellom gulvet og vinduets underkant. 2 (maskintekn.) En planbearbeidet, ofte opphøyd flate på en maskindel. Den skal tjene som anlegg for en bolt, skrue eller en annen maskindel. brystomfang (husdyrbruk), mål rundt brystet rett bak forbena på dyr. Et indirekte mål for å anslå vekt på dyr. Standard tabeller for sammenhengen mel­ lom brystomfang og vekt finnes for ku og hest, brystpanel, panel til brysthøyde eller til underkant av vindu. (Jf. ►brystning.) brystsvømming, svømmestil hvor armene føres samtidig frem i eller under vannflaten og deretter samtidig og symmetrisk bakover; bensparkene skal også være symmetriske og foregå i samme plan som armtakene. I konkurransesvømming er armfremføring over vannet forbudt, likeledes opp-ned-spark med bena. Dette er presisert for å skille stilen fra ►butterfly, som ble utskilt fra brystsvømming i 1950-årene. For å hindre undervannssvømming må hodet hele tiden bryte vannflaten. Brystsvømming er den eldste og langsomste svømmestilen og den vanlig brukte i badesvømming for mosjon. Konkurransedistansene er 50, 100 og 200 m, inngår også i ►medleysvømming. brystte, species pectoralis, inneholder vesentlig lakrisrot og altearot. Gammelt husråd mot forkjølel­ se. brysttone, fyldig og oftest dypere tone, som frem­ kommer når stemmebåndene svinger i full lengde. Betegnelsen skyldes at man tidligere trodde de dypere toner oppstod i brystet. brystvern, mur på festningsverk til beskyttelse av forsvarerne under strid, eller jordvoll foran en skyttergrav eller en kanongrav for beskyttelse av soldatene mot fiendtlig ild; tjener til anlegg for håndskytevåpen. Et brystvern kan også være av stein, eller ved anlegg av mer permanent karakter, av betong. Tykkelsen bestemmes av den beskytning det kan bli utsatt for, og materialet som det er utført av. Kan om vinteren også bygges av tettpakket snø eller is. brystvirvler, virvler som er forbundet med ribbene, hos mennesket 12. brystvorte, se ►bryster. bryte en lanse for noen, gjøre noe til forsvar for noen; bryte en lanse med noen, måle krefter, ta opp kamp med noen. Uttrykkene henspiller på middelalderens ridderturneringer, utkjempet til hest og med lanse som våpen, men vår betydning av uttrykkene kom først i bruk i tysk ca. 1750. brytepinne, splint, radiell bolt eller metallpinne på påhengsmotor, som overfører dreiemomentet fra aksel til propell. §kal ryke av ved grunnstøting eller annen overbelastning for å avlaste det øvrige maski­ neriet. bryter (elektr.), strømbryter, apparat som kobles mellom elektriske ledninger, eller foran forbruksapparater, og som enten tillater strømgjennomgang (sluttet bryter) eller hindrer strømgjennomgang (åpen bryter). Finnes i forskjellige utførelser, fordelt på to hovedgrupper: ►effektbryter som bryter effekt (strøm) og ►skillebryter som bryter i strømløs til­ stand (knivbryter). Høyspenningsbryter utføres f.eks. som oljebryter, trykkluftbryter, ekspansjonsBrystsvømming

Brystning. Tegningen viser to flenser, begge med brystning (B), skrudd sammen med en bolt.

bryter, oljefattig bryter. Andre brytere er motorvernbryter, reguleringsbryter, husinstallasjonsbryter osv. bryte staven over noen, fordømme noen uten skån­ sel, talemåte som trolig henspiller på gammel retts­ praksis der dommeren knekket staven sin over en dødsdømts hode for å vise at dommerens gjerning var endt. Vår betydning av uttrykket oppstod i tysk omkring 1730. bryting, kampidrett kjent flere tusen år tilbake og utviklet i mange nasjonale former, f.eks. japansk ► sumo og islandsk ►glima. Nær beslektede idretter er judo og ju jitsu. Her behandles moderne konkurransebryting organisert i det internasjonale bryteforbundet FILA, delt i stilartene gresk-romersk stil og fristil. I disse formene skal man ved å koble grep om kropp, armer og eventuelt ben forsøke å kaste eller presse motstanderen over på ryggen så han får begge skuldrene samtidig i brytematten (fallseier), eller samle poeng for å oppnå en poengseier. I greskromersk stil er det forbudt å gripe motstanderen nedenfor hoftene, å spenne ben på ham eller å bruke bena aktivt ved utførelsen av et grep, i fristil er dette tillatt. Fristil er internasjonalt den mest utbred­ te stilen og enerådende i kvinnebryting, i Norge konkurreres det i herrebryting nå bare i greskromersk stil. En bryteform som var organisert i FILA 1966-84, er nydanningen ►sambo. Dette er bryting hvor motstanderens klær blir brukt til å feste grep, min­ ner om judo. Utstyr. Kampene foregår på en 10 cm tykk brytematte. Den har et sirkelrundt kampområde med diameter 9 m i internasjonale konkurranser, inklu­ dert en 1 m bred, rød sirkelsone (passivitetssonen) ytterst. Den resterende del kalles aktivitetssonen (diameter 7 m), som midt i har en rød sirkel med diameter 1 m. Rundt kampområdet har matten en 1,5 m bred sikkerhetssone, slik at den totale mattestørrelsen blir 12x12 m. I nasjonale konkurranser kan matten være ned til 8x8 m med en aktivitetssone med diameter 4 m. Vektklasser. For å få et noenlunde likt kroppslig utgangspunkt for konkurrenter, er bryting delt i vektklasser. For seniorer er det 7 klasser både for menn og kvinner (se tabell). Kontrollveiing finner sted kvelden før første kamp i klassen. Kampregler. Kamptiden er to perioder å 3 minutter med 30 sekunders pause mellom periodene. Ved lik poengstilling etter ordinær kamptid, forlenges kampen umiddelbart med inntil 3 min. Bryterne har henholdsvis rød og blå drakt. Kam­ pen starter i stående stilling fra midtsirkelen, men blir bryterne kastet eller revet ned, fortsetter kam­

Bryting. Fra en av kampene i den daværende 82 kg-klassen under OL i Seoul 1988. Nordmannen Stig Arild Kleven bryter mot svensken Magnus Fredriksson. Kleven ble nr. 4 og svensken nr. 6.

pen liggende (parterre). Kommer bryterne ut av kampområdet og inn i sikkerhetssonen, stopper en kampleder (mattedommeren) brytingen og starter den på nytt fra midten. Sammen med en sidedommer bedømmer kamplederen grep, kast og situasjoner og deres tekniske poengverdi: 1, 2, 3 eller 5. De høyeste poengene tildeles en bryter som bringer motstande­ ren i en fallsituasjon, dvs. med ryggen eller skuldrene ned og i en vinkel på under 90 0 med matten. En van­ lig forsvarsstilling i en slik situasjon er å ligge med kroppen i bue bakover med bare fotsåler og isse i matten (bro). Motstanderen tildeles poeng hvis han parerer grepet og får overtaket. Er de to dommerne uenige, fungerer en mattepresident som overdom­ mer. Kamplederen har rød mansjett på venstre arm og blå mansjett på høyre og markerer poeng ved å løfte armen med vedkommende bryters farge og vise poengene med fingrene, sidedommer og mattepresi­ dent bruker spaker med farger og tall. I samarbeid med sidedommeren gir kamplederen også tilsigelser og advarsler for passivitet og ulovlige grep. Ved advarsler stoppes brytingen og startes på nytt fra midtsirkelen, hvor utgangsstillingen, stående eller parterre, bestemmes av bryteren som ikke fikk advarsel. Dette skjer bl.a. ved bevisst matteflukt og grepsflukt, som foruten advarsel til synderen også gir tekniske poeng til motstanderen. Velges parterre skal den advarte bryteren gå ned i benk, dvs. stå på knær­ ne med håndflatene i matten og strake armer, og motstanderen tar kontakt ved å plassere hendene åpent på ryggen hans. Parterre beordres også når en bryter kommer ut i sikkerhetssonen med hele eller deler av kroppen og er under kontroll av motstande­ ren. Kjente grep i gresk-romersk bryting er bakoverkastene livtak, hodet i klemme, krysstak, Lindéngrep og smidighetsbelte, samt svingkastene hoftesving, nakkesving (hodefall) og flygende mare (armsving). I par-

BRYTING Vektklasser

Tallene angir øvre grense for klassen

MENN 55 kg1 60 kg 66 kg 74 kg 84 kg 96 kg 120 kg2

KVINNER 48 kg3 51 kg 55 kg 59 kg 63 kg 67 kg 72 kg4

■Minste vekt 50 kg 2Minste vekt 96 kg

'Minste vekt 44 kg 4Minste vekt 67 kg

De tidligere navnene på vektklassene (fjærvekt, weltervekt m.m.) er ikke lenger i bruk.

8

BRYTING

BRYTING

Norske medaljer i internasjonale mesterskap, menn, gresk-romersk stil OLYMPISKE LEKER

1908 1920 1948 1988 1992

Jacob Gundersen Fritjof Andersen Aage Eriksen Jon Rønningen Jon Rønningen

Vektklasse Tungvekt (fristil) Lettvekt Lettvekt 52 kg 52 kg

Medalje Sølv Bronse Sølv Gull Gull

Vektklasse Fjærvekt Mellomvekt A Lettvekt Lett tungvekt 52 kg 82 kg 52 kg 48 kg 48 kg 52 kg

Medalje Sølv Sølv Bronse Bronse Gull Bronse Sølv Bronse Sølv Bronse

Vektklasse Fjærvekt Bantamvekt Fjærvekt Lettvekt Fjærvekt Lettvekt

Medalje Bronse Gull Sølv Bronse Bronse Bronse

VERDENSMESTERSKAP

1922 1922 1922 1950 1985 1985 1986 1987 1989 1991

Martin Egeberg Einar Pettersen Birger Nilsen Trygve Andersen Jon Rønningen Klaus Mysen Jon Rønningen Lars Rønningen Lars Rønningen Jon Rønningen

EUROPAMESTERSKAP

1927 1929 1930 1931 1933 1933

Martin Egeberg Sven Martinsen Sven Martinsen Arild Dahl Sven Martinsen Arild Dahl

1938 1939 1947 1969 1973 1976 1986 1988 1988 1990 1992 1994

Egil Solvik Ivar Stokke Reidar Merli Tore Hem Harald Hervig Tore Hem Jon Rønningen Lars Rønningen Jon Rønningen Jon Rønningen Lars Rønningen Stig Arild Kleven

Vektklasse Fjærvekt Bantamvekt Bantamvekt Lett tungvekt Fjærvekt Tungvekt 52 kg 48 kg 52 kg 52 kg 48 kg 90 kg

Medalje Bronse Bronse Sølv Sølv Bronse Bronse Bronse Gull Sølv Gull Gull Bronse

Norske internasjonale mestere, kvinner, fristil

1987 1987 1987 1988 1989 1989 1990 1992 1993 1993 1994 1998 2003

Ine Barlie Anne Marie Halvorsen Anne Holten Heidi Kleven Anne Holten Gudrun Høie Gudrun Høie Ine Barlie Gudrun Høie Line Johansen Line Johansen Gudrun Høie Lene Aanes

Mesterskap VM VM VM EM VM VM VM VM VM VM VM VM EM

Vektklasse 61 kg 50 kg 47 kg 65 kg 50 kg 57 kg 57 kg 61 kg 57 kg 53 kg 57 kg 56 kg 63 kg

Se også Nøkkelbindets tabell Bryting

terre var backhammer og forskjellige Nelson-grep vanlige før, nå er såkalte rullinger (rullende grep) mest brukt, samt omvendt livtak som løftegrep. I fristil er benkrok og former for benløft vanlig i stående bryting, i parterre bl.a. fotlås og saksegrep med bena. Kampresultat. En kamp ender aldri uavgjort, men kan avgjøres på flere måter. Fallseier vil si at bryteren presser sin motstanders skuldre i matten og beholder kontrollen der. Kampen er da slutt. Det samme skjer ved teknisk fallseier, som dømmes når det blir en for­ skjell på minst 10 tekniske poeng mellom bryterne. Kampen kan også vinnes før full tid hvis motstande­ ren blir skadet eller diskvalifiseres for usportslig opp­ treden. Kamper som går full tid, kan vinnes ved poengseier til den bryteren som har flest tekniske poeng, så sant han har minst tre poeng. Hvis ikke, eller bryterne har like mange poeng, starter forlengingen. Forlengingen avsluttes umiddelbart ved fallseier eller hvis en bryter scorer poeng (og sammenlagt får minst tre). Hvis forlengingen går full tid uten avgjørelse, utpeker dommerkollegiet vinneren ved avstemming. Tidligere kunne man tape en kamp ved å få tre ad­ varsler for passivitet, nå er det ingen slik begrensning på antall advarsler. Turneringer. I hver kamp får bryterne tildelt plasseringspoeng på grunnlag av kampresultatet. Vinneren får 4 poeng for fallseier, teknisk fallseier eller seier pga. skade, diskvalifikasjon eller walk-over, 3 poeng for poengseier. Taperen får 1 poeng hvis han har tatt poeng i kampen. I turneringer blir bryterne i hver vektklasse først inndelt i grupper å tre eller fire som alle møtes innbyrdes (gruppeeliminering). Gruppene vinnes av den som får flest plasseringspoeng. Finale­

rundene går som direkte utslagning (cup) med en avsluttende finale, men for å få et passe antall (4, 8 el. 16) må det ofte holdes ytterligere en kvalifiseringsrunde. Historikk. Bryting er en av de eldste idretter, bl.a. er brytegrep nesten som dagens avbildet på klippemalerier i Egypt fra ca. 3000 f.Kr. I oldtiden var bryting den mest populære idretten i de olympiske og andre idrettsleker i Hellas, både som selvstendig øvelse og som del av antikk femkamp. Seieren gikk til den som først kastet motstanderen tre ganger i bakken, det var ingen vektklasser. Milon fra Kroton, som vant den olympiske brytekonkurransen seks ganger, regnes som antikkens mest berømte idrettsmann. En annen øvelse var pankration, en kombinasjon av bryting og boksing. I Norden var det alminnelig med konkurranser i livtak eller krysstak. Det gjaldt å legge motstanderen på rygg ved å presse ham ned, løfte ham eller på annen måte bringe ham ut av balanse, benkrok var forbudt. I andre deler av verden oppstod det også tidlig spesielle bryteformer som til dels praktiseres ennå. Ofte er dette bryting hvor motstanderens belte eller trøye blir brukt til å feste grep, som i islandsk glima og sveitsisk Schwingen. Moderne internasjonal konkurransebryting opp­ stod på 1800-tallet. Som grunnlegger av den greskromerske stil regnes franskmannen Jean Broyasse midt på 1800-tallet, fristil ble utformet i USA noe senere. I begynnelsen var brytingen profesjonell og det meste tillatt (catch-as-catch-can). Kamper mellom profesjonelle tungvektere var populære opp til ca. 1910, men profesjonell fribryting slik den drives nå (wrestling), særlig i USA, er ren underholdning uten

sportslig innhold. Ca. 1890 ble bryting også amatøridrett, og etter hvert ble det innført vektklasser og begrensning på kamptiden. Organisering og konkurranser. Bryting i gresk-ro­ mersk stil har vært olympisk idrett fra starten 1896 (bortsett fra 1900-04), fristil fra 1904 (bortsett fra 1906 og 1912). Det internasjonale bryteforbundet, Federation Internationale des Luttes Associées (FILA), ble stiftet 1912.1 gresk-romersk stil er VM arrangert fra 1904 (nå årlig unntatt i OL-år) og EM fra 1911 (nå årlig). VM ble holdt i Oslo 1981 og i Kolbotn 1985.1 fristil VM fra 1951 og EM fra 1929. Kvinnebryting i fristil ble tatt opp på FILAs program 1982, og det arrangeres offisielt VM fra 1987, EM fra 1988 og på OL-programmet fra 2004. VM ble holdt i Lørenskog 1987 og i Stavern 1993. Jon Rønningen og Gudrun Høie har vært de fremste norske bryterne interna­ sjonalt (se tabell). I Norge ble profesjonelle brytekamper populære rundt 1900, særlig var sirkusdirektøren Karl Norbeck en foregangsmann. Amatørbryting ble først organisert 1908-09 i Bergen Atletklubb og i Ørnulf i Oslo. Sistnevnte arrangerte det første amatørstevnet og tok initiativet til dannelsen av Norges Bryteforbund 1913, til 1920 under navnet Norges Atletforbund, hvor også boksing var organisert. Forbundet har ca. 5700 medlemmer (2003) og er tilsluttet NIF, FILA, International Sumo Federation og World Armsport Federation. NM i gresk-romersk stil er avholdt fra 1910, for lag fra 1935. NM i fristil ble arrangert 1948-53.1 kvinnebryting ble det første norske stevnet arrangert 1980, offisielt NM fra 1990. Forbundet organiserer fra 1996 også sumo med eget NM, samt NM i håndbakbryting. RBr

9

BRÆIN

som et bølgetog med uforandret bølgehastighet og bølgelengde. Resten av bølgeenergien vil transporte­ res videre som et bølgetog med en amen bølgehas­ tighet (endres fra v, til vb), og dermed en annen bølgelengde. Bølgetoget skifter dermed retning (se figur 2). Den relative brytningsindeksen for to gitte medier er lik det omvendte forhold mellom bølge hastighetene i de to mediene (vb / vp. ABSOLUTT BRYTNINGSINDEKS

Brytning. Figur i. Lysstrålen SC treffer en vannflate og blir spaltet i en reflektert stråle CR og en brutt stråle CD. En linje vinkelrett på grenseflaten i punktet C kal­ les innfallsloddet, og vinkelen mellom innfallsloddet og den innfallende strålen kalles innfallsvinkelen (i). Planet gjennom innfallsloddet og den innfallende strålen kalles innfallsplanet. Vinkelen mellom innfallsloddet og den brutte strålen kalles brytningsvinkelen (b). Snellius’ to lover for lysbrytning sier da: i. Innfallende og brutt stråle ligger i innfallsplanet, på hver sin side av innfallsloddet. 2. Forholdet mellom sinus til innfallsvinkelen og sinus til brytningsvinkelen er konstant for to gitte medier, og kalles disse to medienes relative brytningsindeks (brytningsforhold). Hvis brytningsvinkelen er mindre enn innfallsvin­ kelen, sier vi at det andre mediet er optisk tettere enn det første. Brytningslovene på denne formen forutsetter at mediene har de samme optiske egenskapene i alle retnin­ ger (at de er optisk isotrope).

Figur 2. Et tog av bølger forplanter seg i retning SC med bølgehastighet v,- og bølgelengde \ (bølgelengden er avstanden mellom to nabobølger). I det andre mediet er bølgehastigheten (vtj mindre, og følgelig er også bølge­ lengden (kj mindre. Bølgetoget som helhet skifter der­ med retning og forplanter seg nå i retning CD.

brytje (norrønt bryti, til brytja, 'hugge i stykker, dele

ut mat'), i norrøn tid formann for treller, siden gårdsbestyrer, husstyrer; ordet er brukt f.eks. hos Sigrid Undset. I dansk litteratur i formen bryde, brytning. 1 (fys.). Refraksjon, det at lyset endrer retning på overgangen fra ett medium til et annet. Brytning er ikke en egenskap bare ved lys, men ved all bølgebevegelse i overgangen fra ett medium til et annet. BRYTNING AV LYS

At gjenstander sett gjennom vann, glass og andre gjennomsiktige materialer viser seg forskjøvet og med endret form, er en virkning av lysets brytning. Lovene for lysbrytning ble utledet av nederlenderen W. Snell (Snellius) i 1621 på grunnlag av en strålekonstruksjon som fortsatt brukes i lærebøker (se figur 1). Retningsforandringen av lysstrålen når den passerer grensen mellom to medier er bestemt av den relative brytningsindeksen for de to mediene. BRYTNING VED BØLGEBEVEGELSE

Brytningslovene kan utledes som en egenskap ved all bølgebevegelse (bølger på en streng, lydbølger, radiobølger m.m.). Bølgens hastighet er avhengig av mediets egenskaper (elastisitet, massetetthet, spen­ ning, trykk, permittivitet m.m.). Når en serie av bølger (et bølgetog) treffer et medium med andre egenskaper, vil en del av bølgeenergien reflekteres

Mediets relative brytningsindeks i forhold til det tomme rom (vakuum) kalles mediets absolutte brytningsindeks. Den er 1,00029 for luft ved normalt trykk og temperatur, 1,333 for vann, 1,5-1,6 for kronglass, 1,6-1,8 for flintglass og 2,287 for dia­ mant. (Alt sammen for gult natriumslys, som har bølgelengde ca. 589 nm i luft.) For gjennomsiktige stoffer er brytningsindeks alltid større enn 1, men for metaller kan den være mindre enn 1 (f.eks. 0,18 for sølv). 2 (språkv.) I nordisk språkhistorie lydovergang som bestod i at a eller u i en trykklett stavelse virket på en kort e i den foregående trykksterke stavelsen. Ved abrytning ble e til ja, ved u-brytning ble e til jo,j(>: urnordisk *hertan ble til norrønt hjarta (ty. Herz}; urnordisk *erfu ble til norrønt jord (ty. Erde). Bryt­ ningen ble gjennomført i slutten av den urnordiske perioden og førte til at det oppstod et karakteristisk skille mellom de nordiske språkene og de andre germanske språkene. Men brytningen ble ikke gjennomført i hele det nordiske språkområdet. Slik skapte brytningen også dialektskiller i Norden i urnordisk tid. Det finnes flere brutte former i østnordisk (dansk og svensk) enn i vestnordisk. Det heter f.eks. i dansk stjæle, svensk stjdla, bokmål stjele, mens norrønt og nynorsk har stele, islandsk stela. Etter tysk lingvistisk språkbruk betegner brytning delvis andre vokalforandringer, f.eks. ich spreche, men du sprichst. Bryum, vrangmose, slekt av bladmoser i ordenen Eubryales. Små, grønne eller rødfargede moser som danner tuer på jord eller berg, mest i tempererte og kalde strøk. Sporehuset er nikkende eller hengende. Stor slekt med mange arter, som det ofte kan være vanskelig å bestemme; i Norge finnes 40 arter. Lett kjennelige er den grove, kobberrøde kobbervrangmose, B. alpinum, som vokser på berg i kysttrakter, og sølwrangmose, B. argenteum, som danner et sølvhvitt overtrekk på jord og sand og ofte vokser mellom gatesteinene i byene. Brzeg [bjek], ty. Brieg, by i Polen, Slgsk (Schlesien), ved Oder, 40 km sørøst for Wroclaw; 39 200 innb. (2002). Maskin- og næringsmiddelindustri. Mange vakre renessansebygninger. Magdeburgsk byrett 1250, 1311-1675 hovedstad i fyrstedømmet Brieg. 80 % av byen ble ødelagt 1945. Brzezinski, Zbigniew [bseginski], f. 1928 i Warsza­ wa, amerikansk (naturalisert) politiker og statsvitenskapsmann, kom til Canada i 1938. Medlem av Utenriksdepartementets råd for politisk planlegging 1966-68. 1977-81 president Carters rådgiver i nasjonale sikkerhetsspørsmål. Fra 1981 knyttet til Center for Strategic Studies ved Georgetown Uni­ versity. Brzozowksi, Stanislaw, 1878-1911, polsk forfatter, filosof, litteraturkritiker og politisk skribent. Født i Maziamia i det daværende Russland, studerte i Lublin og Warszawa. Han var påvirket av Nietzsches anti-vitenskapelige livsanskuelse og Marx's historis­ ke materialisme, men utviklet sin egen uortodokse tenkning. Hadde stor innvirkning både på samtidens litteratur og flere av ettertidens polske forfattere, bl.a. Witold Combrowicz og Czeslaw Milosz. Blant hans mest kjente verker er den litteraturkritiske Legenden om Det unge Polen (1909), og romanene Flammer (1907) og Alene blant mennesker (1911). Bråcke, kommune i midtre Sverige, Jåmtland, Jåmtlands lån; 3429 km2 med 7360 innb. (2004).

Kraftig kupert landskap, høyeste partier i sørøst der landskapet er jevnere. Mange innsjøer. Industri, særlig trevareindustri, jordbruk og offent­ lig tjenesteyting dominerer næringslivet. Kommune­ senteret er Bråcke (1700 innb. 2000) ved Revsundssjbn, 68 km sør for Ostersund. Brædstrup, by i Danmark, midtre del av Jylland, administrasjonssenter i Brædstrup kommune; 3198 innb. (2003). Byen har en vakker beliggenhet i Det Midtjyske Søhøjland. Byens restaurant Peijsegården er kjent i hele Danmark. Bræin, Edvard, 1887-1957, født i Kristiansund, norsk komponist og dirigent; far til E. F. Bræin. Utdannet ved konservatoriet i Oslo og i Berlin. 1912 organist i Kristiansund, 1919 dirigent for byorkesteret og flere kor samme sted. Bræin hadde statsstøtte til innsamling av folkemusikk, utgitt i 10 hefter: Folkemusikk fra Nordmøre (1930—40). Komponerte korsanger, orkesterverker, sanger. Bræin, Edvard Fliflet, 1924-76, født i Kristiansund, norsk komponist, sønn av E. Bræin og far til H. C. Bræin. Utdannet ved konservatoriet i Oslo, studerte komposisjon med Bjarne Brustad i Oslo og med Jean Rivier ved konservatoriet i Paris. Han skrev orkesterverker (3 symfonier, Ouverture, Serenade, Adagio for strykeorkester), Symfonisk forspill (1960), Largo for strykeorkester (1962), Tordiveln og fluga (1962), Capriccio for klaver og orkester (1958), Divertimento for fløyte og orkester (1959), kammer­ musikk (De glade musikanter, 1948, Divertimento, 1962, begge for klarinett, fiolin, bratsj og cello, Trio for fiolin, bratsj og cello, 1964), to operaer med libretto av H. Kristiansen, Anne Pedersdotter etter Wiers-Jenssens skuespill (1970) og Den stundesløse etter Holbergs skuespill (1974), en lang rekke ypper­ lige mannskorsanger, arrangementer for orkestre av egne sanger og folketoner fra Nordmøre m.m. Litt.: Aksnes, H. m.fl., red.: Norges musikkhistorie, b. 5, 2001, 123-26; Grinde, N.: Norsk musikkhistorie, ny utg., 1993; Henriksen, J.H.: «E.F.B.» i Bækkelund, K„ red.: Norske komponister, 1977, 42-52; HolbækHanssen, H.: «E.F.B.: indigenous opera» i Listen to Norway 3, no. 2 (1995), 26-27; NBL2. utg.; Stokke, O.K.: «Musikanter fra Kristiansund: E.F.B. (1924— 1976)» i Årbok for Nordmøre 2000, 36-49

Edvard Fliflet Bræin. Foto fra 1950-årene.

10

BRÆIN

Sjur Brækhus

Bræin, Hans Christian, f. 6. jan. 1948, norsk klarinet­ tist; sønn av E. F. Bræin. Alternerende soloklarinettist i Oslo Filharmoniske Orkester 1974-80 og 1993— 95, 1980-89 soloklarinettist i Esbjerg Ensemble. Fra 1990 førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. Fra 1993 medlem av Oslo Filharmoniens Blåsesolister. Medlem av Oslo Sinfonietta. Bræk, Marie Elisabeth (Lise) Skjåk, f. 7. nov. 1941 i Oslo, norsk tekstilkunstner, datter av Ola Skjåk Bræk. Utdannet blant annet ved Statens håndverksog kunstindustriskole. Har fra 1966 arbeidet som designer og produsent av klær, og fra 1972 har hun drevet skredderverksted og produksjon av både haute couture-kolleksjoner og prototyper for indust­ riell produksjon. Bræk har særlig designet unifor­ mer for hoteller og offentlige etater, men også strikkekolleksjoner med basis i norske mønstertradisjoner. Bræk, Ola Skjåk, 1912-99, født i Eidsvoll, norsk bankmann, cand.jur., far til Marie E. S. Bræk. Kom 1950 til Sunnmøre som banksjef for Ålesund Nye Kreditbank, senere etter sammenslutninger Sunn­ møre Kreditbank og fra 1975 Sunnmørsbanken, der han var adm. direktør til 1979. Han møtte flere ganger som varamann (V) på Stortinget 1965-69 og var industriminister i regje­ ringen Korvald 1972-73. Litt.: NBL 2. utg. Braker, Ulrich, 1735-98, sveitsisk forfatter, opprin­ nelig fattig gjeter uten skolegang. Stor virkning fikk hans selvbiografi Lebensgeschichte und Naturliche Abentheuer des Armen Mannes im Tockenburg (1789). Brækhus, Sjur, f. 19. juni 1918 i Bergen, født i Ber­ gen, norsk jurist. Etter å ha vært universitetsstipen ­ diat og dosent ble han 1948 professor i rettsviten­ skap ved Universitetet i Oslo. Dr.juris 1947 på en avhandling om Meglerens rettslige stilling (1946). Allerede fra 1960-årene pekte Brækhus seg ut som den ledende skikkelse i noisk privatrettsvitenskap. Han har bl.a. utgitt: Norsk tingsrett (1964, sammen med Axel Hærem), Bergning (1968), Konkursrett (1969), Håndbok i P & Iforsikring (1972), Omsetning og kreditt 1. Den personlige gjeldsforfølgning (3. utg. 1993), Omsetning og kreditt 1-4 (1985-98), og Sjørett, voldgift og lovvalg (1998). En lang rekke juridiske artikler er samlet i Sjø og land (1968) og Fra kredittret­ ten og andre rettsområder (1978). Brækhus var redaktør av det sjørettslige tidsskrift Arkiv for Sjørett 1951-70, og bestyrer av Nordisk institutt for sjørett 1963-72. Han har vært formann for komiteer til revisjon av akkord- og konkurslov­ givningen, sjøfartslovgivningen og sjø- og vareforsikringsvilkår. Han var medlem av Norsk språkråd 1976-91 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1950. Kommandør av St. Olavs Orden (1981) og rid­ der av Nordstjårneorden. Litt.: NBL 2. utg. Brækhus, Stein Inge, f. 12. feb. 1967, norsk tromme­ slager og perkusjonist, aktiv i Bergens jazzmiljø fra

1982. Med i gruppen Cutting Edge 1984—86, har senere spilt med bl.a. Knut Kristiansen, Dag Arnesen og Karl Seglem, foruten en lang rekke utøvere innen rock, blues og beslektede musikkformer. Brække, Mathias Nicolai, 1873-1919, født i Ørsta, norsk arkitekt. Utdannet i Trondheim. Brække startet praksis i Ålesund 1903 og bygde etter bran­ nen i 1904 en rekke bygårder i den typiske ålesundske jugendstil. Brækken, Gro, f. 8. des. 1952, norsk sivilingeniør. Adm. direktør i Ulstein International 1988-90, direktør og regionbanksjef i Den norske Bank 199094. Viseadministrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon 1994-99. Generalsekretær i hjelpeorganisasjonen Redd Barna fra 1999. Brækmo, Sivert Johannesen, 1853-1930, fødti Beitstad, norsk fangstmann og ishavsskipper, var blant pionerene innenfor norsk ishavsfangst på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Brækmo er kjent for å ha berget en rekke mennes­ ker fra drukningsdøden, både norske og russiske mannskaper. Overvintret på Spitsbergen 1893-94 sammen med Johan Kristiansen etter et uhell med båten nord for Nordkapp. Brækmo var blant de første som tok motoren i bruk innenfor ishavsfangs­ ten i tiden like etter 1905. Litt.: NBL 2. utg. Brækstad, Hans Lien, 1845-1915, født i Trondheim, norsk publisist, fra 1877 bosatt i London. Oversatte nordisk litteratur til engelsk, bl.a. Asbjørnsen, Bjørn­ son, Jonas Lie og H. C. Andersen. Under unionsstridighetene gjorde han en betydelig innsats for å skape forståelse for Norges syn, bl.a. ved brosjyren Tite Constitution ofNorway (1905) og artikkelen Norway's Right to Independence (i North American Review, 1905). Fra 1906 var han Norges visekonsul i London. Litt.:NBL2. utg. Brænden, Olav Johan, 1919-89, norsk farmasøyt, dr.philos. Sjef for Forente nasjoners narkotikalaboratorium i Genéve fra dets opprettelse i 1956. Leder for internasjonale vitenskapelige undersøkelser vedrørende opium, marihuana og andre rusgifter. Publiserte en rekke arbeider, særlig vedrørende analyse og kontroll av narkotika. Litt.: NBL 2. utg. Bråndstrom-Ulich, Elsa, 1888-1948, svensk filantrop. Hadde som delegert for det svenske Røde Kors 1914-20 overoppsynet med de store fangeleirer i Russland og Sibir og organiserte etter krigen hjem­ sendelsen av de tyske og østerrikske fanger. Fortsatte sin humanitære virksomhet i Tyskland. Etter Hitlers maktovertagelse bosatt i USA, hvor hun under den annen verdenskrig fortsatte sitt arbeid for krigsfan­ ger og for krigsherjede land. Hun utgav 1921 Bland krigsfangar i Ryssland och Sibirien. Brænne. Berit, 1918-76, født i Oslo, norsk forfatter, søster av Randi Brænne. Var i 12 år knyttet til for­ skjellige Oslo-scener. Hun utgav en rekke barnebø­ ker og arrangerte mange barneprogrammer i radio og TV. Litt.: NBL 2. utg. Brænne. Bernhard C., 1854-1927, født i Trondheim, norsk fabrikkeier og politiker; han drev omfattende forretningsdrift i hjembyen fra 1878. Sterkt lokalt og nasjonalt politisk engasjement; var i flere perioder stortingsrepresentant (H). Var også en tid arbeidsmi­ nister. Brænne. Randi, 1911-2004, født i Oslo, norsk skue­ spiller; søster av Berit Brænne, g.m. Frank Robert. Debuterte 1934 på Det Nye Teater som Ingrid i Finn Bøs Du har lovet mig en kone. Var i sesongene før og under den annen verdenskrig knyttet til Den Nationale Scene, Trøndelag Teater og Carl Johan Teatret; Centralteatret 1953-59, Riksteatret 1971-81. Spilte med friskhet Alvilde i Den store barnedåpen, med stil

Elsa Bråndstrom-Ulich

og humor grevinnen i Anouilhs Generalprøven og Lavinia i Det lykkelige valg. Var med på åpningen av Seniorteatret 1986. Brænne, Trond, f. 31. juli 1953 i Oslo, norsk skue­ spiller og barnebokforfatter. Elev på Det Norske Teatret fra 1974. Fast ansatt der 1977-96. Hans første store rolle var David i Mot raudt lys av Yvonne Keuls. Også engasjert i det årlige Maridalsspillet i en årrekke. Ved Nationaltheatret fra 1996. Særlig kjent som tekstforfatter for barnesanger på plate og barne­ programmer på TV i samarbeid med Maj-Britt An­ dersen. Han har utgitt mange barnebøker, bl.a. En del av hele greia (1997), Rykk fram til Slemdal (1998) og Vidundermiksturen (1999). Brånnkyrka, Sverige, bydel i sørvestlige Stockholm; 36 570 innb. (2004). Mange fornminner. Nær Brånnkyrka kirke slo Sten Sture d.y. Christian 2 i 1518. Brannstrbm, Brasse, eg. Lars, f. 1945, svensk skue­ spiller, ble kjent i 1970-årene for en rekke fjernsyns­ programmer for barn og voksne i samarbeid med Magnus Hårenstam. Filmroller, bl.a. i En kille och en tjej (1975), og i Norge bl.a. i Hustruer ti år etter (1985) og Viva Villaveien (1989; basert på en fjernsynsserie). Var en av manusforfatterne til kinosuksessen Mitt liv som hund (1985). Brånno, Sverige, øy i Gbteborgs skjærgård. Under et møte på Brånno (Brennøyene) i 1038 avtalte den danske konge Hardeknud og den norske Magnus den gode at den lengstlevende skulle arve den andres rike. Bråuer, Curt [bråiør], 1889-1969, tysk diplomat; deltok i den første verdenskrig som offiser, kom 1920 inn i utenrikstjenesten, ble november 1939 sendemann i Oslo. Etter det tyske overfall på Norge 9. april 1940 medvirket Bråuer til opprettelsen av Administrasjonsrådet, men ble hjemkalt 16. april og senere sendt til fronten. Satt ni år i sovjetisk krigsfangenskap. Litt.: NBL 2. utg. Brøchner, Hans, 1820-75, dansk filosof, professor i København, påvirket av den hegelske skoles venstre fløy. Hans arbeider beskjeftiger seg særlig med det religiøse grunnproblem og forholdet mellom tro og viten: Problemet om Tro og Vtden (1868), Det Religiøse i dets Enhed med det Humane (1869). Brøchner var i sitt religiøse syn påvirket av Spinoza og var kritisk overfor Kierkegaard. Han øvde både ved sin tenk­ ning og ved sin personlighet stor innflytelse på mange av datidens ledende intellektuelle, som Harald Høffding og Georg Brandes. brød, stekt eller bakt produkt med mel og vann som hovedingredienser; en av hovedemæringsmidlene i store deler av verden. Historikk. Så lenge mennesket har vært fastboende og jorddyrkende, har brød vært brukt i husholdnin­ gen. Kornartenes frukt, malt til mel, blandet med vann og stekt i asken uten først å ha gjæret, var det opprinnelige brød. Slik var israelittenes usyrede

11

brød; nåtidens jøder bruker den dag i dag et lignende brød, matzes. Flatbrød og lefse er også ugjærede brødsorter av den opprinnelige type. Den engelske nybygger på reise bakte av hvetemel og vann sin damper, som han omviklet med løv og stekte i et jordhull i den glohete asken. På samme måte bakte setesdølen sin oskestump når han var på arbeid langt fra folk oppe i heia. Allerede tidlig lærte man å la deigen gjære. Melet inneholder i naturlig tilstand bakterier og gjærsopper, som ved sitt stoffskifte utvikler gasser. Når veksten har pågått en tid, vil melkesyrebakterier få overtaket, og det fås en slags renkultur av disse og gjærceller. Man gjemte litt deig fra den ene baking til den andre (surdeig). Fra Bibelen vet vi at gjæret brød var i bruk hos jødene. Til minne om utgangen av Egypt skulle det imidlertid spises usyret brød. Ved utgravninger i Egypt har man funnet gjæret brød fra ca. 2500 år f.Kr. og billedlige fremstillinger av komets maling og brødbaking. Det opprinnelige brødkorn har hos de fleste folkeslag vært bygg. Nå brukes mest hvete. I Norden, Nord-Tyskland og det nordlige Russland var rug lenge det alminnelige brødkorn. Havre kan ikke brukes alene til mykt brød. Melets bakeevne beror på dets innhold av *gluten, som består av proteinene glutenin og gliadin. Dette blir seigt og tøyelig ved tilsetning av vann, og finnes i størst mengde i hvete, som gir det mest lettbakte og lettest fordøyelige brød. Brødets fordøyelighet og næringsverdi er også avhengig av melet. Grovbrød har beholdt mest av komets mineralstoffer og vita­ miner. Det utnyttes imidlertid ikke alltid så godt, like til 20 prosent kan gå ufordøyd bort, men det har dietetisk verdi og fremmer tarmbevegelsen. Ferskt brød har man ansett for usunt. Dette er for så vidt riktig, som man er tilbøyelig til å svelge det ferske brødet ufullstendig tygd, mens gammelt brød må tygges. Forbruket av brød er høyt i Norge, derfor er det en svært viktig kilde for særlig kostfiber, jem og enkelte vitaminer i B-gruppen. Brødbakingen faller i fire avsnitt: deiglegging, hev­ ning, brødets forming og steking. Deigleggingen kalles av bakerne vekkgjøring; her blandes melet med vann (eller skummet melk), salt og et hevningsmiddel. Vanntilsetningen retter seg etter melets proteininnhold. Gjennomsnittlig gir 100 g hvetemel 160— 170 g deig, som ved stekingen svinner til ca. 135140 g brød. Til hevningen brukes enten surdeig eller gjær eller begge deler. Alt knas godt sammen, så hevningsmidlet kan spres til alle deigens deler. Melstoffet går for en del over til sukker. Enten det brukes gjær eller surdeig, foregår det en alkoholisk gjæring; sukkeret går over til karbondioksid, CO2, og alkohol. Karbondioksidet søker under varmeutvik­ lingen å unnvike, men holdes tilbake i deigen, som er blitt seig og tøyelig ved vannets innvirkning på glutenet. Alkoholen fordamper delvis. Ferskt brød kan likevel inneholde opp til 16 volumprosent eller ca. 5 cm3 per brød å 1000 g. Halvdelen svinner etter noen dagers forløp. Det danner seg også syrer i deigen, særlig eddiksyre og melkesyre. Disse oppstår især når man bruker surdeig, men også ved gjær, når gjæringen ledes på uriktig måte eller gjærer for lenge. Da kan brødet få en altfor sur smak. Isteden­ for gjær eller surdeig brukes undertiden bakepulver. Brødets forming kalles av bakerne oppslag og kan gjøres med maskiner. Stekingen skjer ved høy tempe­ ratur, 180-240 °C, etter brødets størrelse. Inne i brødet stiger temperaturen langsomt, og når ikke over 100 °C. Allerede ved 50 °C stanser gjæringen. Skorpen får en brun farge, fordi sukkeret her reage­ rer med proteiner. Alminnelig brød kan i kulden bli tørt og «gammelt» på noen få timer. Typer. Det finnes et bredt utvalg av brødtyper. I Norge har flatbrød vært bygdefolkets alminnelige brød i århundrer, inntil bybrød begynte å få innpass opp igjennom bygdene i siste tredjedel av 1800tallet. Flatbrød bakes uten gjæring, av sammalt eller siktet mel, bygg, rug eller havre, undertiden av

BRØDKURVSOPPER

Brød. Skjematisk fremstilling av arbeidsgangen i større bakerier. - Øverst: Mel og flytende råvarer kommer i spesialtankbiler. Melet blåses inn i siloer. Andre råvarer lagres. Fra siloene blir råvarene pneumatisk transportert til den helautomatiske eltemaskinen. Denne leverer deigen på transportbåndet, der modningen (hevingen) foregår samtidig med at deigen ruller videre. - I midten: Den modnede deigen faller ned i emnedeleren, som deler deigen i passende stykker med den riktige vekten. Emnene bearbeides til rund form. De får hvile noen minutter mens de går videre på transportbanen. Etterpå faller de ned i en maskin som former dem til avlange brødemner. Modningen av brødemnene skjer på en raskebane. Temperatur og fuktighet avpasses for hvert brødslag. - Nederst: Fra raskebanen føres brødemnene til ovnen for å stekes i en temperatur av 200-250 °C. Fra ovnen går brødet til kjølebåndet, som frakter det til pakkeavdelingen. Der pakkes det for transport.

ertemel, ofte en blanding av flere melsorter. Deigen kjevles ut i runde leiver og stekes i peisen på en såkalt takke. Det er meget lett fordøyelig. Det norske husholdningsbrød er bakt av finsiktet rugmel eller av en blanding av rug- og hvetemel. Vestlandets sammenskjøvne husholdningsbrød og Bergens langebrød er mer firkantet, har bare stekeskorpe på overog undersiden liksom det danske rugbrød. På Øst­ landet og i Trøndelag bakes det rundstekt, med skorpe helt rundt. Knekkebrød, Sveriges nasjonale brødsort, er gjæret rugbrød av sammalt rugmel med eller uten tilsetning av krydder. Produksjon. Bakerhåndverket ble lenge drevet på gammelt vis. Først på slutten av 1800-tallet ble det tale om en mer fabrikkmessig tilvirkning av brød. Deigens knaing og forming til brød skjer for det meste med maskiner. De gamle bakerovner, som nå sjelden brukes, oppvarmes ved direkte fyring; man lar veden brenne inne i selve ovnsrommet, hvor brødet stekes, etter at glør og aske er feid ut. Denne tidsspillende fremgangsmåten ble senere avløst av indirekte fyring, hvor varmen ledes i et rørsystem rundt bakerovnen. Elektrisk oppvarming brukes nå meget i Norge. Nyere bakerier er innrettet slik at brødene under tilvirkningen kommer så lite som mulig i berøring med bakernes hender. I den senere tid har ny teknologi gjort det mulig å produsere en del brød som halvfabrikata, f.eks. som fryste deigemner til bakeriutsalg eller storhushold­ ning som steker dem ferdig på stedet («bake off») og gir inntrykk av helt ferskt brød. IEH/LGK Litt.: Rønnevig, E.: Bakaromnen: trend og tradisjon, 2001; Ulltveit, G.: Korn- og baketradisjoner: kornets og bakingens kulturhistorie i Norge, 2000; Visted, K. & H.

Stigum: Vår gamle bondekultur, b. 2, 3. utg., 1971 («Flatbrød og brødbaking»: 9-71) brød bille, Stegobium paniceum, billeart i borebillefamilien, Anobiidae. Treborende insekter. Brødbillen har spesialisert seg på tørre planteprodukter i lager, kjøkken og spiskammer. Den er rødbrun, 3-4 mm lang, mens larven er gulhvit, krumbøyd, 6 mm lang og har 3 par brystføtter. Både biller og larver angri­ per hardt brød, gryn, knekkebrød, makaroni m.m., dessuten melklister under tapet. Angrep av billene røpes ved runde små inngangshull, mens larvene «arbeider» skjult i varene utover høsten og vinteren, brødfrukttre, Artocarpus, planteslekt i morbærfamilien, 47 arter i det sørøstlige Asia fra Sri Lanka til Kina. Det er store trær med melkesaft, læraktige blad og enkjønnede blomster. Hannblomstene danner en kolbe, hunnblomstene en klubbe- eller hodeformet blomsterstand. Det er hele blomsterstanden (fruktstanden) som danner frukten. Det 10-20 m høye jakktreet, A. heterophyllus, gir jakkfrukt som er avlang eller eggformet, brungrønn, knudrete og opptil 90 cm lang. Jakkfrukten kan veie opptil 50 kg, men 210 kg er vanligst å finne til salgs. Det ekte brødfrukttreet, A. incisa, er 15-20 m høyt og gir brødfrukt som er rund, gul, knudrete og med en diameter på opptil 20 cm. Begge kan kokes og brukes som grønnsak, jakkfrukten kan også spises rå. Fruktkjøttet er saftig med sekskantete fruktsekker, er gult eller svakt lilla og svært næringsrikt. Smaker sursøtt. Frøene er gode ristet. Brødfrukttrær dyrkes overalt i tropene. De er meget nyttige, rottene brukes til medisin, veden til møbler og basten til kurver og matter. Av melkesaften fås et slags ►kautsjuk. Fruktene er et viktig næringsmiddel i tropene. ► Johannesbrødtre tilhører en annen familie. brødkornarter, betegnelse i første rekke for kornarte­ ne hvete og rug. De er best egnet til gjærbakst, fordi de har det høyeste innholdet av proteinet gluten, som danner det elastiske nettverket som skal holde gjærgassene tilbake under gjæring og steking og derved gi et porøst bakverk. brødkurvsopper, slektene Crucibulum og Cyathus, små buksopper hvorav vanlig brødkurv, Crucibulum laéve, er svært vanlig på ved og alt slags dødt plantemate­ riale. Fruktlegemene («kurvene») er mindre enn 1 cm brede og inneholder små linseformede legemer («brød»), peridioler, som spres med regndråper. ►Fugleredesoppene er nært beslektet. Brødfrukttre. Puklene i den kuleformede, halvmodne brødfrukten til venstre antyder enkeltfruktene i denne fruktstanden. Den langstrakte, mannlige blomsterstanden til høyre er ennå ikke fullt utviklet.

12

BRØDLØS Brødløs, bydel i Halden, Østfold, knapt 2 km nord for bvens sentrum. Boligstrøk med rundt 500 innb. (2002). brødmaskin. kjøkkenmaskin for automatisk knaing, hevning og steking av brød. Ingrediensene legges i en beholder, og bakingen begynner umiddelbart eller tidspunkt velges ved hjelp av et tidsur. Maski­ nen kommer opprinnelig fra Japan, og ble lansert i Norge i 1980-årene. brødnøttre, Brosimum alicgstrum, tre i morbærfamilien, har meine frø som spises både rå og kokt. Frøene kan også males, og melet brukes til brødba­ king. Stammen inneholder melkesaft, som gir ►kautsjuk. Brødnøttreet er viltvoksende eller dyrket i Mexico, Mellom-Amerika og på Jamaica. Brød & Roser, norsk, svært radikal og samfunnskri­ tisk kvinneorganisasjon som ble stiftet i 1976 av en gruppe utbrytere fra ►Kvinnefronten. Brød & Roser var landsdekkende, og fanesakene var kvinners økonomiske frigjøring (brød) og å utvikle frihet, kjærlighet og solidaritet (roser). På handlingspro­ grammet deres stod bl.a. kampen om selvbestemt abort, kvinners rett til lønnet arbeid samt tilgang til gratis barnehageplasser til alle barn. Medlemmenes politiske syn varierte, men felles var overbevisnin­ gen om at det kapitalistiske samfunn var uforenlig med kvinners frigjøring. Organisasjonsaktiviteten dabbet av i begynnelsen av 1980-årene, og rundt 1985 ble organisasjonen lagt ned i det stille. Brødre av det felles liv, kirkelig reformbevegelse i senmiddelalderen som ville fornye fromhetslivet med den såkalte Devotio modema (lat. 'moderne fromhet'). I motsetning til middelalderens fromhetsliv, som var sterkt knyttet til klosterlivet og dets objektive strukturer, vektla Devotio modema en personlig Kristusfromhet samt skriftlesning og meditasjon. iMed sitt praktisk-religiøse siktemål stod denne fromhetsretningen nokså fremmed overfor skolastikken, og var i slekt med humanismens fremhevelse av individet. I motsetning til humanis­ tene hadde tilhengerne av Devotio modema imid­ lertid et pessimistisk syn på verden og menneskeli­ vet. Bevegelsen føres tilbake til Geert Groote (134084), opprinnelig kannik i Utrecht, som fra 1379 opptrådte som streng botspredikant og refser av geistlighetens livsførsel. Hans venn og disippel Florens Radewijns (1350-1400), som også var kannik i Utrecht, grunnla for sine tilhengere et klosterlignende fellesskap i Deventer etter 1380. De fleste av medlemmene var preste- eller klerkeviet, men i motsetning til tradisjonelle klostre avla de ikke klosterløfter, og beholdt sin gjerning i det verdslige samfunn. De livnærte seg for en stor del av hage­ bruk og avskrivning av bøker, senere av boktryk­ king. Allerede i 1374 grunnla Groote det første hus for ► Søstre av det felles liv. Brødrene av det felles liv, som ved sin livsførsel viste at det var mulig å leve et fromt kristenliv uten klosterløfter og murer, vant særlig utbredelse i Nederland og Tyskland, men deres spiritualitet fikk innflytelse både i Frankrike, Spania og Italia. De hadde bare noen få skoler, men drev hybelhus for studenter som der kom inn under brødrenes påvirk­ ning. Radewijns laget også en regel for kanniker som ble fulgt av Windesheimkongregasjonen, knyttet til ► Augustinerkorherrene. Flere av brødrehusene kom under innflytelse av reformasjonen, og på grunn av rekrutteringssvikt forsvant de fleste i løpet av 1600-tallet. Men deres åndelige innflytelse kom til å gjøre seg gjeldende i flere århundrer fremover, både på katolsk og protes­ tantisk mark, ikke minst gjennom ►Thomas a Kempis Imitatio Christi ('Kristi etterfølgelse'). Både pie­ tismen og jesuittenes spiritualitet står i gjeld til dem. Brødremenigheten, hermhuteme (eng. Moravian Brethren, 'måhriske brødre'), kristent samfunn som

utgikk fra de ►bohmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Hermhut i Sach­ sen. Brødremenigheten har vært svært aktive innenfor misjon. I dag har menigheten omkring 400 000 medlemmer på verdensbasis, de fleste hører hjemme i misjonslandene. Tanzania har den største konsentrasjonen med ca. 113 500 medlemmer (2000). Ca. 40 000 medlemmer er nord-amerikanske. Gudstjenesten er utpreget evangelisk, og inne­ holder flere særpregede oldkirkelige skikker (f.eks. kjærlighetsmåltidene). Historikk. Trossamfunnets første medlemmer var landflyktige bohmiske protestanter som i 1722 kom til Sachsen og fikk tillatelse av N. L. Zinzendorf til å bosette seg på hans gods Berthelsdorf. Her bygde de kolonien Hermhut ('Herrensbeskyttelse'). Etter hvert sluttet mange lutherske og reformerte seg til menigheten, og det oppstod lærestridigheter som førte til anarki i menigheten. Zinzendorf grep inn og organiserte menigheten som et eget samfunn, som skulle være hevet over konfesjonsstridighetene, men samtidig være en menighet i den saksiske lutherske landskirke. Den fikk en særlig forfatning medet menighetsråd og 12 eldste. 13. august 172 7 feiret samfunnet sin første nattverd, og denne dag er Brødremenighetens fødselsdag. Spenningen mellom menigheten og den saksiske folkekirke vokste, og i 1736 ble Zinzendorf forvist fra Sachsen. Omtrent samtidig fikk menigheten sin egen biskop og utviklet seg mer og mer til kirke­ lig selvstendighet med egne organisasjonsformer. Menigheten ble inndelt i «kor» eller grupper etter kjønn, gift eller ugift stand og alderstrinn; for hver gruppe var det en leder som overvåkte kirke tukten. Brødremenighetens misjonsinnsats er enestående i kirkehistorien; virksomhet ble opptatt i Vestindia (1732), på Grønland (1733), iOstindia (1735), i SørAfrika (1736-43, nytt forsøk 1792), i Labrador (1771) ogi Australia (1859). Foruten regulære menigheter drev Brødremenig­ heten ► diaspora-virksomhet og stiftet foreninger, kalt sosieteter, innenfor andre evangeliske kirker. I Norge ble det dannet sosieteter i Oslo 1737, i Bergen 1740 og i Drammen 1746. Menigheten i Christiansfeld i Søndeijylland som ble stiftet i 1772, ble også viktig for nordmenns kjennskap til tros­ samfunnet. NB-H Litt.: Molland, E.: Kristenhetens kirker og trossamfunn, 1976(kap. 7) Brødremesse, 20. jan., heter i kirkekalenderen Fabian og Sebastian etter de to martyrer, som i folkelig tradisjon ble oppfattet som brødre. Sebastian ble skutt med piler, og stundom finnes en pil på prim­ stavene. Fabian ble halshugd, og flere primstaver har en øks som merke. I folkelig tradisjon over hele Norden ble øksen oppfattet som en påminnelse om at emneved måtte hugges før sevjen steg i træme. På Vestlandet het dagen også Stamnbrørmesse, for alle som skulle fiske sammen skulle slå seg i lag da. Brødrene Hals, tidligere konsertlokale i Oslo sent­ rum, i en bygning kjent som Brødrene Hals' Pianofabrik (se Karl ►Hals). Innviet 1880 med Johan Svendsen på dirigentpulten. Ble også utleid til andre formål, bl.a. til Herman Bangs forelesninger om Hedda Gabler i 1890-årene og hans opptreden som Hamlet. Her holdt Knut Hamsun sine tre berømte foredrag om norsk litteratur 1891. Fra 1919 til 1927 var lokalet disponert av Chat Noir. Her drev også Agnes Mowinckel sitt forsøksteater Balkongen 1927-28. Bygningen ble revet 1930 for å gi plass for Hotel Continentals nybygg. I en bakgård til bygningen hadde fra 1925 Kring­ kastingsselskapet A/S, deretter NRK, studio og kontrollrom. Brødre og søstre av den frie ånd, Bruder und Schwester des freien Geistes, fellesbetegnelse for høyst forskjellige tilhengere av en panteistisk mystikk som

fra begynnelsen av 1200-tallet forkastet ytre kirkevesen og særlig det kirkelige embete. De lærte at sjelen skulle tilintetgjøres eller gå opp i Gud, og at den som hadde oppnådd dette, var hevet over moralske bud. Motstanderne anklaget dem ofte for seksuelle utskei­ elser. Tross blodige forfølgelser holdt disse bevegelser seg til omkring reformasjonstiden. De var mest ut­ bredt i Rhin-området, Nederlandene og Nord-Frankrike. Brødresarkofagen, berømt sarkofag med relieffer, nå i Lateranmuseet i Roma, det eldste storverk innen kris­ ten skulptur. Foruten portretter av de to døde brødre­ ne viser relieffene mirakelscener fra Det nye testa­ mente og scener fra Petrus' historie. brødrister, elektrisk apparat til å riste brød. På begyn­ nelsen av 1900-tallet bestod bødristeren av en plate med hull, som man la på komfyren eller over åpen ild. 1909 begynte General Electric Company i Schenectady, New York, å selge et elektrisk apparat som ristet brødskiver på en sida av gangen. Charles Strite i Stillwater, Minnesota, konstruerte 1927 den automa­ tiske brødristeren, med en fjær som vippet skivene ut når de var ferdige. Opprinnelig hadde denne brødris­ teren et tidsur, men fra 1930 ble den utstyrt med termostat. Dagens modeller er en videreutvikling av denne. brødrung, i eldre tider betegnelse for søskenbarn (særlig fetter) på farssiden. Jfr. ►systrung. brødsbrytelse, den høytidelige deling av brødet ved altergang (nattverd) i eldre tider. brødskrift (av ty., dvs. den skriften som boktrykkeren «tjener sitt brød» med) (typ.), de mindre skriftgradene borgis, korpus og cicero som benyttes mest og vanligvis brukes til fortløpende tekst i bøker og tids­ skrifter, i motsetning til tittelskrifter i større grader, brødstudium, studium som er ment å skaffe den studerende et levebrød. brødtre, se ►johannesbrødtre og ►brødfrukttre. Brøgger, norsk slekt. Stamfaren Johan Samuel Brøg­ ger, født 1747, antagelig i Danmark, døde som maler­ mester i Christiania. Han var far til musikeren Niels Christian Brøgger (1783-1827). Fra dennes sønner byfogd Christian Fredrik Brøgger (1814-74) og boktrykker Anton Wilhelm Brøgger (1820-82) stammer de to hovedgrener av slekten. Sønnesønn av C. F. Brøgger var komponisten Reidar Brøgger (1886-1956). A. W. Brøgger var far til professor Waldemar Christofer Brøgger (1851-1940). Dennes sønn professor Anton Wilhelm Brøgger (1884-1951) var far til forfatteren Waldemar Christofer Brøgger (1911-91) og til forfatteren Niels Christian Ursin Brøgger (1914— 66). W. C. Brøgger var far til professor i sosialantropo­ logi Jan Christian Brøgger (f. 1936). Litt.: Brøgger, A.W: Slekten Brøgger, 1931 Brøgger, Anton Wilhelm, 1820-82, født i Kristian­ sand, norsk boktrykker. Startet 1851 eget boktrykke­ ri, A. W. Brøggers Bogtrykkeri. Det ble gjennom mer enn hundre år et av de viktigste trykkeriene i Norge. Litt.: NBL2. utg. Brøgger, Anton Wilhelm, 1884-1951, født i Stock­ holm, norsk arkeolog, sønn av W. C. Brøgger. Dr.philos. 1909, bestyrer ved Universitetets oldsak­ samling og professor i nordisk arkeologi ved Universi­ tetet i Oslo 1915-49. Brøggers virksomhet har hatt stor betydning for utviklingen av den arkeologiske forskning i Norge, ikke minst gjennom hans adminis­ trative og organisatoriske arbeid. Han var en flittig medarbeider i dagspressen og deltok aktivt i politik­ ken i mellomkrigstiden. Partipolitisk var han knyttet til Frisinnede Venstre. Brøggers doktoravhandling Den arktiske stenalder i Norge (1909) har vært grunnleggende for den moder­ ne steinalderforskningen i Norge. Samtidig foretok han omfattende utgravninger på Jæren (Vistehulen). Senere lå hans interesser mer i jemalderforskningen

13

BRØGGERITT

Anton Wilhelm Brøgger

og i grenseområdet mellom arkeologi og historie. I 1915 utgav han Stavangers historie i middelalderen; blant andre viktige arbeider kan nevnes Borrefundet og Vestfoldkongenesgraver (1916), Ertog og Øre (1921), den inspirerende og omstridte studien Det norske folk i oldtiden (1925) og hans arbeider over den nordiske kolonisasjon av Vesterhavsøyene, innledet med en arkeologisk ekspedisjon til Shetland og Orknøyene 1928: Gamle emigranter (1928), det store arbeidet Den norske bosetning på Shetland-Orknøyene (1930), Færøyanes koloniseringshistorie (1937) og til sist Vinlandsferdene (1937). Sammen med H. Shetelig utgav han Vikingskipene (1950). Brøgger ledet utgivelsen av det vitenskapelige verk om Osebergfunnet hvor han selv skrev størstedelen av bind 1. Oppførelsen og utbyggingen av Vikingskipshuset på Bygdøy skyldes vesentlig Brøggers initiativ. Litt.: NBL 2. utg. Brøgger, Jan Christian, f. 13. jan. 1936, norsk psyko­ log og sosialantropolog; sønn av W. C. Brøgger (1911-91). Cand.psychol. 1961, dr.philos. 1970. Konservator ved Etnografisk museum, Universitetet i Oslo 1969-74, arbeidet ved universitetet i Addis Abeba 1970-71, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Trondheim fra 1975. Brøgger har gjort feltstudier i Italia, Etiopia, Sudan, Portugal og Malaysia. Blant hans forskningsarbeider kan nevnes Roller og rollespill (1976), Shamanism and Social Structure Among the Sidamo (1977), Belief and Experience Among the Sidamo. A Case Study Towards an AnthropologyofKnowledge (1986), Kulturforståelse. En nøkkel til vår internasjonale samtid (1993), Epidemier: en naturog kulturhistorie (2002) og Folk uten land: europeiske skjebner (2004). I bøker som Maktmennesket (1975), Frihetens banemenn (1977), Synd, makt og frihet i Norge (1993), Forsvarstale for mannen (1995) ogHekseprosess: Bjugn-saken i et juridisk og kulturhistorisk perspektiv (sm.m. Christian Wiig, 2003) anlegger han et faglig perspektiv på aktuelle samfunnsproblemer, og han er kjent for sin kritikk av totalitær maktforvaltning. Sammen med professor Ivar Bjørgen har Brøgger revidert professor Harald Schjelderups Innføring i psykologi (1977), og han har selv utgitt Psykologisk antropologi (1999). Litt.: NBL 2. utg. Brøgger, Niels Christian Ursin, 1914-66, født i Oslo, norsk essayist, litteratur- og teaterkritiker; sønn av A. W. Brøgger (1884—1951), bror av W. C. Brøgger (1911-91). Studerte litteraturhistorie i Oslo og London. Anmelder i Tidens Tegn 1934-40, i Nationen fra 1945. Debuterte med Den nye moral og andre essays (1934). Senere kom bl.a. Til neste korsvei; en undersøkelse av moderne livsproblemer (1939), Før uværet kom; inntrykk fra 1930-årene (1947; sammen med A. W. Brøgger), og Korset og rosen (1952), en studie over Sigrid Undsets historiske romaner. Blant hans andre bøker kan nevnes Rus, ekstase og virkelig­ het (19 5 6), Nordens demring. Nordiske myter og sagn" (1949), Guder og helter i klassisk tid (1958) ogHelterog

Suzanne Brøgger. Foto fra 1994.

halvguder hos kelteme (1961). 1961 utgav han en fortreffelig oversettelse av Salomos høysang, «San­ genes sang». Han skrev også kriminalromaner under pseudonymet Johnny W. Lambeth. Brøgger, Reidar, 1886-1956, født i Ålesund, norsk komponist. Elev av bl.a. Johan Svendsen. Virket som klaverlærer og kordirigent på Lillehammer fra 1914. Verker: suiten Østenfor sol og vestenfor måne, Ballade og Konsertetyde for to klaverer, kantater, korsanger, romanser. Brøgger, Suzanne, f. 18. nov. 1944, dansk forfatter. Debutboken Fri os fra kærligheden (1973), en blan­ ding av essayer, intervjuer, selvbiografi og skisser, vakte debatt på grunn av sin krasse kritikk av ekte­ skapet og kjernefamilien. Diskusjonen omkring kjærlighetens vilkår i det moderne samfunnet og argumentasjonen for alternative samlivsformer fortsatte i Kærlighedens veje og vildveje (1975). Creme Fraiche (1978) og En gris som har været oppe at slås kan man ikke stege (1979) er begge selvbiografier, den første presenterer forfatteren som en kosmopolitisk erotisk oppdagelsesreisende, den andre består av aforismepregede bilder fra den lille danske lands­ byen hun bor i. Brøg (1980) er en samling essayer og journalistikk fra tiden 1965-80. Tone-etepos (1981) er et hyllestdikt til en kvinnelig livskunstner, mens romanen Ja (1984) igjen dreier seg om kjærlighe­ tens vanskelige kår. I essaysamlingen Den pebredesusen (1986) åpner Brøgger for mystikkens dimensjoner som hun igjen tar opp i føljetongen Transparence (1993). Videre har hun utgitt essaysamlingene Kvælstof 1980-90 (1991) og Sejd 1990-2000 (2000) og den store slektsromanen Jadekatten (1997), som bygger på hennes egen families historie. Hun har også oppført tragedien Efterorgiet (1992) og skrevet barnebøker (Paradisets Mave, 1993). Linda Evangelista Olsen (2001) er en per­ sonlig bok om bl.a. erotikk, moderskap, forfatterrolle - og et liv med katter. 1997 ble hun medlem av Det danske Akademi. Brøgger, WaldemarChristofer, 1851-1940, født i Oslo, norsk geolog og forskningsadministrator, kanskje den mest internasjonalt kjente geovitenskapsmann i Norden fra 1890-årene frem til første verdenskrig, sønn av A. W. Brøgger (1820-82) og far til A. W. Brøgger (1884—1951). Studerte zoologi, senere paleontologi og geologi ved Universitetet i Oslo, 1878 universitetsstipendiat i Oslo. Brøgger ble først ansatt som professor i mineralogi ved Stock­ holms Hogskola (1881) og senere kalt til Universite­ tet i Oslo, der han ble professor 1890 og dets første rektor (1907-11). Æresdoktor ved 6 utenlandske universiteter. Arbeidsområder. Brøgger begynte som paleontolog og stratigraf, og arbeidet Die silurischen Etagen 2 und 3 imKristianiagebietundaufEker (1882) brakte den paleontologisk-stratigrafiske vitenskap et langt skritt fremover. Sammen med J. Schetelig kartla han berggrunnen i Oslofeltet, og de studiene han gjorde

WaldemarChristofer Brøgger (1851-1940).

av mineralene og bergartene herfra, er senere blitt klassiske innen faget. Spesielt bør nevnes arbeidet Die Mineralien der Syenitpegmatitgdnge der siidnorwegischen Augit- undNephelinsyenite (1890) og Die EruptivgesteinedesKristianiagebietes (1-7, 1894-1933). Han bidrog også til kvartærgeologien, bl.a. med arbeidet Om de senglaciale og postglaciale niveauforandringer i Kristianiafeltet (1901). Med Strandlinjens beliggenhet under stenalderen i det sydøstlige Norge (1905) kom han inn på grenseområdet mellom geologi og arkeo­ logi. Andre oppgaver. Brøgger har en stor del av æren for byggingen av Universitetsbiblioteket, Universitetets Aula og de Naturhistoriske museene på Tøyen. Han tok initiativet til dannelse av Nansenfondet (1896), og betydde mye for Det Norske Vitenskaps-Akademi i Oslo, hvor han var med i ledelsen 1915-36. Stortings­ representant for Aker i 1906-09. Litt.: Hestmark, G.: Vitenskap og nasjon: W.C.B. 18511905, 1999; NBL 2. utg.; Sommerfeldt, W.P.: «W.C.B.s liv, bibliografisk fremstillet» i Norsk geologisk tidsskrift 20 (1940), 199-249; Ved W.C.B.s bortgang:gravferd og minnemøte, utg. av Det norske videnskaps-akademi i Oslo, 1940 Brøgger, Waldemar Christofer, 1911-91, født i Stav­ anger, norsk forfatter og journalist; sønn av A. W. Brøgger (1884-1951), bror av N. C. U. Brøgger. Vakte oppsikt ved en bråmoden debutroman, Den evige vilje (1932), som ble fulgt av en rekke romaner. Om atskil­ lig skarpsindighet vitner det kulturfilosofiske skrift Vår tids undergang (1935). Under pseudonymet Car­ sten Frogner utgav han Den osynligafronten (Stock­ holm 1943), en bok som med sin åpne omtale av krigsfarlig stoff vakte skarp kritikk på norsk side. Han skrev senere flere historiske romaner, blant annet Tre ganger dronning (1948), kriminalromaner, blant annet Spebarn kidnappet iFrognerparken (1959), og reise­ skildringene Med motorbåt til Middelhavet (1956) og 7 solskinnsland (1957). Blant hans oversettelser må nevnes den store utgaven av Tusen og en natt (6 bd., 1950). Brøgger redigerte flere oppslagsverker, bl.a. flere utgaver av Cappelens leksikon, Skikk og bruk (1960); Combi. Visuelt leksikon (1968-70) og Media (1977-79 og senere utg.); han skrev også Norges-leksikonet i samleverket Norge (1963), essaysamlingen Hvor magien hører hjemme (19 51) og Alene i universet - en humanetikers verdensbilde (1986). Litt.: NBL2. utg. Brøggerhalvøya, halvøy på sørsiden av Kongsfjorden, vestlige Spitsbergen, Svalbard. 20 km lang og 10 km bred. På nordøstsiden av halvøya, mot Kongsfjorden, ligger gruvebyen Ny-Ålesund. Oppkalt etter geologen professor W. C. Brøgger. brøggeritt, mineral, en thoriumrik varietet av ►uraninitt. Først funnet på granittpegmatitter ved Moss og beskrevet av den svenske kjemiker C. W. Blomstrand i 1884. Oppkalt etter professor W. C. Brøgger. Jfr. ► cleveitt.

BRØK

14

brøk (mat.), bruddent tall, i tall-lære (aritmetikk) uttrykket for en del eller flere like store deler av en enhet. En brøk skrives vanligvis med en brøkstrek som ~b (eller a/b) hvor b kalles nevneren, og uttryk­ ker hvor mange deler enheten er delt inn i (b =f= 0), mens telleren a angir hvor mange slike deler brøken inneholder. Bruken av brøkstrek finnes først hos Leonardo Fibonacci (Pisano) (ca. 1200). Brøker utgjør sammen med hele tall de rasjonelle tall (se også ►tall). I en ekte brøk er telleren mindre enn nevneren, f.eks. 2/5, mens i en uekte brøk er telleren større eller lik nevneren; en uekte brøk skrives vanligvis som et blandet tall, dvs. som et helt tall og en ekte brøk, f.eks. 18/7 = 2 4/7. REGNEREGLER

En brøk forkortes ved at man dividerer teller og nevner med en felles faktor, f.eks. 6/10 = 3/5, og den utvides ved å multiplisere teller og nevner med samme tall. To brøker med samme nevner adderes

BRØK Regler for regning med brøk FORKORTING

2a _ 2a _a 4b ~ 2-2b _ 2b

UTVIDELSE 2a 2-2a _ 4a 4b - 2 • 4b ~ 8b

ADDISJON Ved felles nevner

a

b

2a _ 3a

b

b

Ved ulik nevner a + a_a-c + b-a_ ac+ba _ a(c+b) b

c

b-c

b-c

bc

bc

SUBTRAKSJON Ved felles nevner a

2a _ -a

b

b

b

Ved ulik nevner a a _ a-c b-a _ ac-ba _ a(c-b) b

c

b•c

b•c

MULTIPLIKASJON Med et helt tall

a 2 _ 2a b “T

Med en annen brøk a c _ ac bd “ bd DIVISJON Med et helt tall

-:2 = — b 2b Med en annen brøk a c _ ad b d

bc

bc

bc

eller subtraheres ved at man beholder nevneren og adderer eller subtraherer tellerne; når nevnerne er forskjellige, utvider man først brøkene så de får samme nevner, se ramme. Også regler for multipli­ kasjon og divisjon fremkommer i rammetekst, brølaper, Alougtta, primatslekt i kapusinerapefamilien. Omfatter noen av de største apene innen overfamilien bredneseaper eller vestaper, Ceboidea. Har en undersetsig, kraftig kropp, 65-80 cm lang, med en like lang, muskuløs gripehale med naken spiss. Halen er et følsomt gripe- og klamreredskap. Mid­ delstort hode med fremstående snute. Hunnen føder bare én unge om gangen. Brølaper er langsomme og fredsommelige dyr, som sjelden forlater trærne. De lever av planter, egg og fugleunger. Trives dårlig i fangenskap. Deres kraftige stemme står i forbindelse med en trommeformet utvidelse av tungebenets midtstykke, som er forbundet med strupehodet og tjener som resonanskasse. Under de beryktede brølekonserter, som oftest finner sted om morgenen og kvelden, sitter den eldste hannen øverst i treet. Han­ nen innleder med noen korte toner, som etter hvert øker til et brøl, som kan høres på flere kilometers avstand. Så faller de andre i flokken inn, og det hele blir til et øredøvende kor. Brølaper jages av indiane­ re for skinnets og kjøttets skyld. De er alminnelige i Sør- og Mellom-Amerikas regnskoger. Rødbrølapen, Alouatta seniculus, ca. 80 cm lang, er rødbrun med blåsvart ansikt. Alminnelig i Brasil, Guyana og Colombia. Svartbrølapen, A. niger, ca. 65 cm lang, er glinsende svart og lever i det sørlige Brasil, Paraguay, østlige Bolivia og nordlige Argentina. brøler (vet.), ku som lider av sykelig forsterket og va­ rig brunst (nymfomani). Sykdommen skyldes en lidelse i eggstokkene og ytrer seg ved uro, brøling (brumming), avmagring og nedsatt melkeytelse. Brbmsebro, bro over Brbmsebåck i Småland, Sveri­ ge. Inntil 1658 grense mellom Sverige og Danmark. Ved freden i Brbmsebro 1645 fikk Sverige Jåmtland, Hårjedalen, Gotland og Osel; videre Halland for 30 år og tollfrihet i Øresund. Brbmssen, Tomas von, f. 8. mai 1943, svensk skue­ spiller. Han har vært virksom på forskjellige revysce­ ner, opptrådt som sirkusklovn, spilt barne- og ung­ domsteater og forfattet flere stykker for bam og ungdom, det mest kjente er Rycket, om ungdomskri­ minalitet. Hadde stor suksess som Peer Gynt på Gdteborgs Stadsteater. For det norske publikum er han kjent først og fremst som Herbert i TV-serien Albert og Herbert (1974-81), og for rollen som Evert i kriminalserien Rød snø (1985). Også betydelige filmroller, bl.a. i Mannen från Mallorca (1984), Mitt liv som hund (1985), Juloriatoriet (1996), Sofies verden (1999) og Skendktenskap (2002). Til hans største prestasjoner hører rollen som H. C. Andersen i Enquists Från regnormarnas liv (TV 1998). Han har hatt stor suksess både i Norge og Sverige med sine egne revyshow. Brøndal. Rasmus Viggo, 1887-1942, dansk språkforsker. Professor i romansk filologi ved universitetet i København fra 1928. Hans språkteoretiske arbeider, bl.a. om ordklasseinndelingen (1928) og preposisjo­ nene (1940), har han stor betydning. Utgav sammen med Louis Hjelmslev Acta Linguistica (fra 1939). Brøndby, kommune i Danmark, forstad til Køben­ havn sørvest for byen; 34 676 innb. (2003). Byen er preget av stor sosial boligutbygging med mange innvandrere. 22 % av innbyggerne har utenlandsk bakgrunn. Brøndby IF er en av Danmarks ledende fotballklubber. Brøndbyerne IF. København, dansk idrettsforening, stiftet 1964, mest kjent for sin fotballavdeling. Dan­ marks første helprofesjonelle fotballklubb. Ni serieog fire cupmesterskap (t.o.m. 2003). Kom til semi­ finalen i UEFA-cupen 1991. Kjente spillere: Peter Schmeichel, Kim Vilfort, Ebbe Sand. Nordmannen Åge Hareide trente laget 2000-02, seriesølv 2000 og 2001. Blant nordmennene som har spilt for klubben,

Brølaper. Den øredøvende brølekonserten som flokken istemmer, helst om morgenen eller kvelden, er en av regn­ skogens merkeligste foreteelser.

er Dan Eggen, Stig Inge Bjømebye og Øyvind Husby. Brønderslev, by i nordlige Danmark, ca. 25 km nord for Aalborg; 11 494 innb. (2000). Jern- og maskin­ industri, håndverk- og servicenæringer. Brønderslev er en av Danmarks yngste byer, med kjøpstadsrettigheterfra 1921. Brøndsted, Johannes, 1890-1965, dansk arkeolog, dr.philos. 1921, underinspektør ved Nationalmuseet i København 1918; senere inspektør, leder av mu­ seets 1. avdeling 1933-41. Professor i nordisk arkeo­ logi og europeisk forhistorie ved Københavns uni­ versitet 1941-51, direktør for Nationalmuseet i København 1951-60. Brøndsteds vitenskapelige interesser var særlig rettet mot forhistorisk kunst; hans doktoravhandling var Nordisk og fremmed orna­ mentikk i vikingetiden (1920). 1938-40 utgav han det store verk Danmarks oldtid (3 bd., revidert utgave 1957-60). Brøndsted var redaktør i Nordisk kultur og medredaktør i tidsskriftet Acta archaeologica. Brøndum-banden, dansk nazistisk terroristgruppe under den tyske okkupasjon. Fikk sitt navn etter sitt mest beryktede medlem, Henning Emil Brøndum, som ble tysk SS-soldat 1941, medlem av Schalburgkorpset 1943 og leder av en særskilt terroristgruppe 1944. De fleste av bandens medlemmer ble etter krigen dømt til døden, og Henning Brøndum og 6 andre ble henrettet 1947. Brøndum-Nielsen. Johannes, 1881-1977, dansk språkforsker. Professor i nordiske språk ved universi­ tetet i København 1926-52. Medredaktør fra bind 2 (1920) av Ordbog over det danske Sprog (28 bd., 1919— 56). Ledet utgivelsen av Danmarks gamle Landskabslove (8 bd., 1920-61). En av hovedredaktørene i serien Nordisk Kultur. Hovedredaktør av tidsskriftet Acta Philologica Scandinavica fra 1926. Av hans store produksjon nevnes utgivelsen av De gamle danske dyrerim (1908-09), videre SprogUg forfatterbestemmelse. Studier over dansk sprog i det 16. årh.s begyndelse (1914, dr.avh.). En innføring i nordiske dialek­ ter er Dialekter og dialektforskning (1927, 2. utg. 1951). Hans hovedverk er Gammeldanskgrammatik i sproghistorisk fremstilling (7 bd., 1928-71). brønn (sjøuttrykk), den del av et hoveddekk som ligger mellom to overbygningsdekk, f.eks. midtskipshus og bakk. brønn, hull gravd eller boret ned i undergrunnen for å finne eller produsere vann, olje eller gass.

BRØNNBÅT

15

Tomas von Bromssen som Alberto Knox sammen med Silje Storstein og Espen Skjønberg i Erik Gustavsons filmatisering av Sofies verden (1999).

BRONNER FOR VANN

Brønner graves ned til under grunnvannsspeilet og fylles da opp til dette nivået med grunnvann. Ved sterk uttapping vil grunnvannsnivået synke i områ­ det rundt brønnen. Vannstanden i brønnen vil også være avhengig av årsvariasjoner og vil kunne påvir­ kes sterkt ved tapping fra brønner i nærheten. Typer. Dypere brønner i sand og andre løse avlei­ ringer utføres oftest som rørbrønner, idet man driver ned et rør med en filterspiss og pumper vannet opp gjennom røret. Borebrønner i fast berggrunn får tilførsel fra grunnvann som står i sprekker og porer. Ved brønner både i løse avleiringer og i fast bergBrønn. Skjematisk tegning av en rørbrønn.

grunn vil ytelsen være sterkt avhengig av porøsite­ ten og hvor raskt vannet kan bevege seg gjennom massene frem til brønnen. Ved *artesiske brønner trenger vannet opp i nivåer over grunnvannspeilet; noen ganger helt opp til overflaten. Lovbestemmelser. Ifølge plan- og bygningloven av 14. juni 1985 § 83 skal basseng og brønn til enhver tid være sikret slik at bam hindres fra å falle i dem. Brønn eller dam som antas å medføre særlig fare for bam kan kommunen pålegge gjenfylt eller sikret på annen måte innen en fastsatt frist. Gjenfylling kan ikke skje dersom brønn eller dam er påkrevet av hensyn til vannforsyningen. Grunneieren er ansvar­ lig for at anlegg er sikret. Er grunnen bortleid mer enn 2 år, påhviler ansvaret leieren (festeren). Blir anleggene bare brukt av noen som ikke er ansvarlig etter foranstående regler, påhviler ansvaret bruke­ ren. PETROLEUMSBRØNNER

Petroleumsbrønner borer man for å lete etter eller produsere petroleum. Svaret på om man har peilet seg inn på et nytt olje- eller gassfunn vil man få ved å bore en undersøkelsesbrønn. Hvis en slik brønn fører til funn, kan den bli etterfulgt av opptil flere avgrensningsbrønner som bidrar til å kartlegge forekomstens utstrekning. Til slutt blir funnet utnyttet ved hjelp av utvinningsbrønner - dels produksjonsbrønner, der olje og/eller gass pumpes opp - dels injeksjonsbrønner, der f.eks. vann pumpes ned under trykk for å presse oljen og/eller gassen inn i produksjonsbrørmene. Innen utgangen av 2003 var det boret 3384 leteog produksjonsbrønner på norsk sokkel over en samlet distanse på 3 369 893 meter; eller halvveis ned til Jordens midtpunkt. Gjennomsnittsdypet for borehullene var 3371 m, og det dypeste har nådd ned 7513 m. Største vanndyp: 1719 m. Design. En petroleumsbrønn konstrueres slik at den kan stå imot påkjenningene den blir utsatt for i løpet av levetiden. Bl.a. er valg av dimensjoner på ► foringsrør et viktig valg som foretas i konstruksjonsfasen. Dreping. En petroleumsbrønn sies å være levende når den har så stort trykk at petroleum strømmer ut hvis ikke et stengeorgan hindrer det. Brønnen drepes ved at den fylles med så tungt boreslam at vekten av dette holder formasjonstrykket i sjakk. På denne måten kan oljen eller gassen hindres i å strømme ut av en åpen brønn. Ukontrollert utblås-

ning blir ofte stanset ved hjelp av brønndreping, se ► utblåsning (Dreping). Injeksjon. Petroleumsproduksjon kan økes ved innsprøytning av vann, gass eller kjemikalier i brønnen. Injeksjons væsken pumpes normalt inn i reservoaret gjennom spesielle injeksjonsbrønner som er plassert slik at den injiserte væsken erstatter oljen eller gassen som produseres. På den måten kan reservoartrykket og produksjonstakten oppretthol­ des, og man kan oppnå økt utvinning fra reservoa­ ret. Vann brukes vanligvis som injeksjonsvæske, men også gassinjeksjon brukes for å drive ut mer olje av reservoarene og produsere gass. På norsk sokkel tillates brenning av gass bare ved prøveproduksjon og i nødssituasjoner. I felt der olje og gass er asso­ siert, skal det foreligge plan for utnyttelse av gassen før utbygging kan godkjennes. Komplettering foretas etter at en petroleumsbrønn er boret for å gjøre den klar til produksjon. Brønnen blir foret med foringsrør, som sementeres fast i det åpne hullet. I reservoarområdet perforeres foringsrøret, og man setter inn ►produksjonsrør, siler og pakninger. På denne måten kan oljen og gassen tas opp uten lekkasjer og med et minimum av uønskede tillegg av vann og sand. Se også ►petroleum (Brønnkomplettering). Overhaling, brønnrehabilitering, vil si utskifting av deler av en petroleumsbrønn på grunn av slitasje og korrosjon. Dette er gjeme nødvendig etter noen års produksjon. Produksjonsrøret trekkes opp og brønntrykket balanseres med tungt boreslam før ny kom­ plettering gjennomføres. Samtidig kan man stenge deler av brønnen og åpne nye områder mot reser­ voaret for å forbedre produktiviteten. Brønnoverhaling medfører en viss fare for ukontrollert ►utblås­ ning, slik det skjedde på Bravo-plattformen i Nord­ sjøen i 1977. Stimulering. Produksjonsevnen til en petroleums­ brønn kan stimuleres ved at man åpner sprekkene i reservoarberget omkring brønnen. Dette kan gjøres på to måter: 1) Syrcbehandling; å presse en sterk syre som etser bort bergarten inn i sprekkene og 2) ►frakturering; å sette på et høyt overtrykk i brøn­ nen. Frakturering kan også kombineres med syrebehandling ved at væsken som presses inn i berget inneholder etsende syre. Testing utføres for å finne ut hvor stor petroleums­ produksjon som kan forventes fra en brønn. Ved å måle ►brørmhullstrykkets avhengighet av strømningshastigheten, beregnes produktivitetsindeksen: antall fat produsert per dag dividert på trykkfallet i brønnen forårsaket av denne væskestrømmen. ► Gass/olje-forholdet (GOR) og mengden vann i petroleumsstrømmen blir også målt. TrF Brønn. Petter, f. 12. des. 1951 i Oslo, norsk maler, utdannelse fra Statens Kunstakademi. Startet 1976 Gruppe Elg sammen med Magne Rudjord og Morten Juvet, som med mangfoldige uttrykksmidler har drevet harselas med fenomener i norske samfunnsog kunstforhold. Representert med et collage-arbeid i Nasjonalgalleriet. brønnbåt, kvase, fartøy for transport av levende fisk. Brønnbåt skiller seg fra andre fartøyer ved at neders­ te del av lasterommet er innredet for sirkulasjon av

Brønnbåt. Tverrsnitt midtskips.

BRØNNHODE

16

Brønnøy

s

1040 km2

\

7519 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Brønnøysund

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 3 18 4 75

Sysselsetting (2001): % Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst 8 Industri og bergverk 8 | Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning 8 Varehandel, hotell- og restaurantdrift 17 Transport og kommunikasjon 9 j Finans- og forretningsvirksomhet 7 Offentlig og privat tjenesteyting 44 i________________________________________ friskt sjøvann, slik at fisk som fanges levende, f.eks. i not, kan overføres levende til lasterommet i brønnbåten og svømme fritt omkring i brønnen under transport til konsum- eller tilvirkningssted. brønnhode (eng. wellhead, unihead) (petrol.), kobling av foringsrør og produksjonsrør med stenge- og kontrollventiler for å styre olje- eller gasstrømmen ut av en petroleumsbrønn. Brønnhoder blir beskyttet og holdt på plass av ►brønnrammer. Utstyret for å kontrollere strømmen av gass og olje fra en petroleumsbrønn er montert på brønnhodet og består av en rekke ventiler samt måle- og reguleringsorganer. Når brønnhodet er lett tilgjengelig, er mye av styringen manuell, mens utilgjengelige undervannsbrønner på store dyp kan ha komplekst utstyr for fjernstyring. Ved boring og overhaling av brønnen, settes ofte en utblåsningssikring på toppen av brønnhodet. brønnhullstrykk (petrol.), bunnhullstrykk, væske­ trykket i bunnen av en petroleumsbrønn, oppgitt som andel av det opprinnelige reservoartrykket, varierer med brønnens dybde og levetid. Nøyaktige målinger av hvordan brønnhullstrykket endrer seg med tappehastigheten og tiden, brukes til å forutse reservoarets fremtidige oppførsel. Dette gir grunnlag for å planlegge optimal tapping av petroleumsreservoaret. Se også ►brønn (Petroleumsbrønner). brønnkarse, Rorippa palustris, ett- eller toårig urt i korsblomstfamilien. 20-50 cm høy med lysegule

blomster og fjærdelte blad. Vokser på fuktig jord over hele landet. Navnet brønnkarse brukes også om grønnsaks- og krydderplanten ►engelskkarse eller «water cress». brønnkur, medisinsk kur med vann fra naturlige kilder med mineralske stoffer. Stoffene ble antatt å påvirke forskjellige organer, særlig fordøyelseskanalen, slik som natriumbikarbonat, koksalt, natriumsulfat (glaubersalt), magnesiumsulfat (engelsk salt) o.a. Omkring slike kilder eller brønner reiste det seg kur- og badesteder. Behandling med det naturlige mineralvannet ble som regel kombinert med dietetisk og fysikalsk behandling. brønnoperatør, felles betegnelse for fire grupper av fagarbeidere innen petroleumsvirksomheten. For alle fire fagene skjer opplæringen normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Brønnoperatør, hydrauliske rør har som arbeidsopp­ gaver å installere, manøvrere og reparere utstyr og maskiner, og å utføre og overvåke disse operasjone­ ne. En hydraulisk røroperatør skal på grunnlag av egne observasjoner, analyser, måleresultater og instrumentavlesninger kunne vurdere og treffe selvstendige avgjørelser ved styring av brønnserviceoperasjoner. Faget omfatter hydrauliske røroperasjoner i hele prosessen fra leteboring til ferdigstillelse og vedlikehold. Brønnoperatør, kabel, eller kabeloperatør, skal ma­ nøvrere og installere avansert utstyr ned i brønnen for å innhente informasjon om formasjon, reservoar, produksjonsegenskaper og forandringer i løpet av petroleumsfeltets levetid. Oljeselskapene er også avhen­ gige av kabeloperasjoner for vedlikehold av brønnen, slik at optimale produksjonsforhold oppnås. Brønnoperatør, komplettering, eller kompletteringsoperatør, skal kunne operere utstyr som skal instal­ leres i oljebrønnen. Komplettering inngår som en vesentlig operasjon for å forbinde reservoar til overflate eller prosess-systemer og sikrer en kontrol­ lert styring og kontroll av strømningen Brønnoperatør, sementering, eller sementeringsoperatør, deltar i hele prosessen fra leteboring til ferdig­ stillelse for produksjon og senere vedlikeholdsarbeid i oljebrønnen. Brønnoperatøren innen sementering er den siste som forlater plattformen etter å ha sementert igjen brønnen ved nedstenging. Arbeids­ oppgavene kan deles inn i tre hovedområder: se­ mentering, trykktesting og bruk av brønnverktøy. Utstyret som trengs for å utføre arbeidet, står fast montert om bord på riggen og består hovedsakelig av to store dieselmotorer, to høytrykkspumper, en sementeringshlandeenhet, et kontrollrom og diverse tilhørende utstyr. Sementeringsoperatøren er an­ svarlig for å vedlikeholde, klargjøre og bruke dette utstyret. brønnramme (petrol.), boreramme, bunnramme, en kraftig ramme av sammensveisede stålrør som brukes på havbunnen for å holde på plass og beskyt­ te brønnhoder og ventiltrær. Ofte brukes én brønn­ ramme for en klynge med petroleumsbrønner som sprer seg ut til de ulike delene av reservoaret fra et punkt på havbunnen. Brønnrammen har ofte konis­ ke pinner for å styre på plass de ulike delene av brønnkontrollutstyret med et minimum av, eller helt uten, dykkerassistanse på store havdyp. Ofte har brønnrammen en overbygning som skal beskytte brønnhodet mot fallende gjenstander og hindre at fiskeredskap setter seg fast. Se også ►petroleum (Utvinning til havs). brønnservice-tekniker (petrol.), en som assisterer rettighetshaver eller borekontraktor på områder av spesiell karakter, f.eks. boreslamlogging, semente­ ring, sammenkobling og avkutting av foringsrør, awiksboring, perforering, produksjonstesting, brønnkomplettering, brønnvedlikehold o.a. Brønnsletta, tettsted i Rauma kommune, Møre og Romsdal, i Isterdalen like sør for Åndalsnes. 278 innb. (2002).

brønnspark (eng. kick) (petrol.), situasjon som opp­ står når formasjonstrykket i en petroleumsbrønn overskrider det hydrostatiske trykket og brønnvæs­ ke strømmer ut. Brønnspark kontrolleres ved at man stenger ventiler og sirkulerer inn tyngre boreslam. Brønnøy, kommune i Nordland fylke, ligger på Helgelandskysten i den sørlige delen av Nordland fylke. Sine nåværende grenser fikk Brønnøy 1. ja­ nuar 1977, da Sømna igjen ble skilt ut som egen kommune etter å ha vært en del av Brønnøy kom­ mune siden 1964. Natur. Berggrunnen er fra kambrosilur-tiden og består av glimmerskifer, gneis og en del krystallinsk kalkstein, flere steder gjennombrutt av høye partier med granitt og gabbro. Sørsiden av indre del av Velfj orden, øyene og de ytre deler av fastlandet består av relativt lavt, til dels flatt land. Ellers har Brønnøy et svært fjellendt og vilt terreng, særlig øst for Velfjorden. Her er flere fjelltopper på over 1000 moh., deriblant den høyeste i Brønnøy, Breivasstinden på 1224 moh. øst i kommunen. Betydelige barskogsområder finnes i indre deler av kommunen, særlig i Velfjordområdet, men også innerst i Tosenfjorden. Ellers dominerer løvskogen. Av vassdragene i Brønnøy er Lomsdalsvassdraget varig vernet mot utbygging. Eneste utbygde vassdrag er Øyrelva i Langfjorden, Velfjordens sørligste arm, med 6,3 MW maskininstallasj on. På øya Torget sørvest for Brønnøysund ligger kommunens største severdighet, Torghatten, et hattformet fjell (258 moh.) med hull tvers igjennom. Bosetning. Storparten av befolkningen bor på strandflaten i den vestlige del av kommunen og på øyene utenfor. Den største og mest tettbebodde øya er Torget, som er knyttet til fastlandet med bro. Tettstedet Brønnøysund er administrasjonssenteret i kommunen med 4315 innb. (2002) og ligger ved sundet mellom øyene og fastlandet. Området nord og øst for Velfjorden er nesten ubebodd. Brønnøy kommune har for øvrig spredt bosetning. Folketallet var noe synkende frem til omkring 1960-årene, men har siden hatt økning. Innen kommunen har Brønnøysund vokst på bekostning av de spredtbygde strøk. Næringsliv. Jordbruk har vært og er en domineren­ de næring i Brønnøy. Strandflaten danner et godt grunnlag for jordbruk med sine marine avleiringer og sin kalkholdige berggrunn. Driften er i det ve­ sentligste basert på husdyrhold og melkeproduksjon. I de indre deler av kommunen, særlig i Velfjord, er skogbruket en binæring for jordbrukerne. Fisket er en viktig næringsvei, særlig på øyene, og havbruk er en næring i vekst. Slakteri i Brønnøysund. Kalksteinsindustri i Hommelstø. Kommunen har også opparbeidet store områder for industri og nærings­ virksomhet. Brønnøysund har livlig handel og lokaltrafikk og en meget god havn. Flere hoteller. I Brønnøysund ligger hovedkontoret for Torghatten trafikkselskap. Brønnøysunds Avis utkommer fem ganger ukent­ ligSamferdsel. Brønnøy har relativt gode kommunika­ sjoner. Kystriksveien, Rv. 17, går gjennom vestlige deler av kommunen. Ved Horn i nord er den forbun­ det med ferge til Anddalsvåg (Vevelstad kommune). Fra Horn går også ferge til øya Vega. Brønnøysund har hurtigruteanløp og kortbaneflyplass med direk­ tefly til Bodø, Trondheim og Oslo. Rv. 76 går fra Brønnøysund til Mosheim på R v. 17 og videre østover langs sørsiden av Velfjorden forbi Hommel­ stø til Tosbotn og videre østover gjennom Tosentunnelen (5831 m) til E 6 i Svenningsdalen. Offentlige institusjoner. I Brønnøysund ligger Brønnøysundregistrene. Brønnøysund har videregående skoler, samt sykehjem og idrettshall. Brønnøy svarer til Brønnøy sogn i Brønnøy preste­ gjeld og Velfjord og Tosen sogn i Velfjord prestegjeld, Sør-Helgeland prosti i Sør-Hålogaland bispedømme.

BRÅ

17

Brønnøy og Vevelstad lensmannsdistrikt i Helgeland politidistrikt og hører under Brønnøy tingrett. Historikk og kultur. Velfjord bygdemuseum har bevart en rekke gamle bygningen Nord for Brønnøy­ sund ligger Tilrem, som i gamle dager var en livlig markedsplass. Her er ruiner av St. Knutskirkens grunnmur, opprinnelig en klebersteinskirke oppført ca. 1350 og utgravd i 1934. Stedet var både i førkris­ ten tid og i middelalderen høvdingsete. I nærheten ligger Skarsåsen, et friluftsområde med krigsminner fra den annen verdenskrig. Brønnøysund kirke fra 1870 har en kjerne av middelalderkirken. Kommunevåpenet (godkjent 1988) har en svart seilingsgrind mot en gull bakgrunn. Motivet har sin opprinnelse i Brønnøysunds gamle byvåpen og henspiller på befolkningens tilknytning til havet. Navnet Brønnøy kommer av norrønt Brunnøy, som er sammensatt av ord for 'brønn' og 'øy', fordi sjøfarende visste de kunne få ferskvann her. TDa/Litt.: Blad av Brønnøy historie, utg. av Brønnøy histo­ rielag, 1989-; Marsdal, G.: Fra barndomslandet: erindringer fra småbyen Brønnøysund i tjue- og trettiårene, 1991; Nordhuus, J. A.: Beskrivelse over Brønøe hoved­ sogn, 2. utg., 1977; Strøm, H.: Velfjord bygdebok, 1971 Brønnøya, øy i indre Oslofjord, Asker kommune, Akershus, ved grensen til Bærum, sørsørøst for Nesøya, ca. 1,5 km2. Brønnøya er bilfri og har ve­ sentlig fritidsboliger med noen fastboende. Kabelferge fra Nesøya. Kalkutvinning fra 1892 til 1900. Viernbukta naturreservat, helt øst på øya. Rekrea­ sjonsområde. Frodig vegetasjon og rikt fugleliv. Brønnøy Kalk AS, Hommelstø i Brønnøy, driver dagbrudd i marmor (kalkstein) på Akselberg, anlagt 1999. Steinen knuses, males og oppredes for bruk som fyllstoff i papirindustrien. Datterselskap av Hustadkalk AS i Fræna nord for Molde. Brønnøysund, tettsted og administrasjonssenter i Brønnøy kommune, Nordland; 4315 innb. (2002). Ligger ved kystriksveien Rv. 17, ved sundet mellom fastlandet og øya Torget, der Torghatten ligger. Mekanisk verksted, fiskeindustri, meieri og slakteri. Brønnøysund er et gammelt handelssted og et trafikk-knutepunkt for søndre del av ytre Helgeland. Anløpes av Hurtigruten. Brønnøysund lufthavn (kortbaneflyplass) med daglig flyforbindelse med landets rutenett. Videregående skoler. Brønnøysundregistrene. Brønnøysunds Avis (uavh.). Ruine­ ne av St. Knutskirken like nord for Brønnøysund. Ladested og egen kommune fra 1923 frem til 1964. Brønnøy. Administrasjonssenteret Brønnøysund.

Brønnøysund lufthavn, sivil flyplass i Brønnøy kom­ mune sør for Brønnøysund. Kortbaneplass med en asfalt rullebane på 1000 meter. Passasjerer (inkl, transitt) 2003: 77 768. Brønnøysundregistrene, statlig forvaltningsetat opprettet i 1988. Brønnøysundregistrene består av 15 forskjellige statlige elektroniske registre. De viktigste er Løsøreregisteret, Foretaksregisteret, Enhetsregisteret, Regnskapsregisteret, Oppgavere­ gisteret, Konkursregisteret og Ektepaktregisteret. I tillegg til registrene driver samme institusjon Gebyrsentralen, som er ansvarlig for registrering av bilag og fakturering i forbindelse med tvangsforret­ ninger. Gebyrsentralen administrerer også Jegerregisteret for Direktoratet for naturforvaltning, et register over jegere som har kvalifisert seg for å drive jakt i Norge. Brønnøysunds Avis, avis (uavhengig) i Brønnøysund, grunnlagt 1920. Utkommer fem ganger ukentlig. Opplag 2003: ca. 4700. brønsle, Bidens, planteslekt i kurvplantefamilien. 240 arter, de fleste i Amerika. Bladene er motsatte og blomstene hvite, gule eller brune. Frukten er en flat nøtt med to, eller sjeldnere fire, stive brodder forsynt med mothaker. Plantene spres ved at dyr og mennesker får fruktene festet på seg. I Norge to arter i grøfter, ved brønner og dammer: ► flikbrønsle har spredt utbredelse nord til Troms, ►nikkebrønsle vok­ ser på Østlandet nord til Ringsaker og langs kysten til Rogaland. Brønsted, Johannes Nicolaus, 1879-1947, dansk kjemiker, fra 1900 professor ved Københavns uni­ versitet, kjent bl.a. for sine undersøkelser av kjemis­ ke likevekter i elektrolyttløsninger. Utarbeidet fra 1923 en ny syre-base-teori som har vunnet allmenn anerkjennelse. I henhold til denne teori er en syre et stoff som kan avgi protoner (H+), en base et stoff som kan oppta protoner, og det uavhengig av om disse stoffer er nøytrale molekyler eller ioner: syre = base + protoner. Brørby. Berit, f. 5. des. 1950 i Oslo, norsk politiker (A), sekretær. Medlem av Jevnaker kommunestyre 1980-83. Medlem av Oppland fylkesting 1980-87. Stortingsrepresentant for Oppland fra 1985. Leder av Stortingets kommunalkomité 2000-01. Visepresi­ dent i Odelstinget fra 2001. Brørby, Severin, 1932-2001, født i Hønefoss, norsk glasskunstner. Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Brørby ble ansatt som designer

ved Hadelands Glassverk 1956. Han startet i 1984 eget glassblåserverksted. Som designer ved Hade­ land Glassverk tegnet han mange ►Scandinavian Design-påvirkete gjenstander. På eget verksted fikk arbeidene et langt sterkere preg av det håndlagde med mykere former og mer fargeglede. Representert i de norske kunstindustrimuseet og i flere utenlands­ ke samlinger. Jacob-prisen 1979. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Brørup, by i Danmark, midtre del av Jylland, om­ trent midt mellom Esbjerg og Kolding, lokalt senter i et landbruksområde med stor svine- og meieriproduksjon; 4244 innb. (2003). Øst for byen ligger Tirslundstenen, en av Danmarks største vandreblokker - transportert med isen fra Skandinaviske halv­ øy under siste istid. Brøstadbotn, tettbebyggelse og administrasjonssen­ ter i Dyrøy kommune, Troms. Hotell; elektroteknisk industri. Brøstadbotn Idrettslag Dyrøy, stiftet 1936. Særlig kjent for volleyball, hvor herrelaget har vunnet 3NM (1991, 1993, 2001). Driver også fotball. Brøtsø, langstrakt øy i Tjøme kommune, Vestfold, ligger på østsiden av Tjøme; ca. 1,9 km2. Broforbindelse med Tjøme og Hvasser. Kjent feriested. Brøttum, tettbebyggelse i Ringsaker kommune, Hedmark, 13 km sørøst for Lillehammer. Brøttum kirke, korskirke i tømmer fra 1790. brøttumsparagmitt (etter Brøttum), den underste del av ►Hedmarkgruppen ved den nordlige del av Mjøsa, en lagfølge på noen hundre meter av mørk feltspatførende sandstein i tykke benker med mel­ lomliggende lag av mørk leirskifer. Har stor utbre­ delse i de sørlige deler av Gudbrandsdalen og Øster­ dalen. Brøvig, Tharald, 1877-1938, født i Kristiansand, norsk skipsreder; cand.jur. Fra 1902 sakfører og reder i Farsund, samtidig redaktør av Farsunds Avis. Brøvig innehadde en rekke verv innen skipsfartsnæ­ ringens organisasjoner. Han var sterkt kommunal­ politisk engasjert; satt med noen avbrudd som ordfører i Farsund fra 1915 til sin død. Litt.: NBL 2. utg. Brøvig, Tharald, f. 21. mai 1942 i Farsund, norsk skipsreder; sønnesønn av Tharald B. (1877-1938); siviløkonom. Driver fra 1972 Brøvigs Rederi AS og har senere samlet sine investeringer i selskapet Gezina. En rekke styreverv i norsk næringsliv, bl.a. i Norsk Data (1972-93), Hafslund Nycomed og Mosvold Shipping. Litt.: NBL 2. utg. Brøvigs Rederi AS, Farsund, norsk rederi grunnlagt 1889 av Gunder Christian Brøvig (1850-1921). Hans sønn Tharald Brøvig (1877-1938) kom inn i rederiet 1902. Rederiet var blant Sørlandets pionerer innen tankfarten. Etter 1960 ble tramp- og tankfarten utvidet og spesialisert, og fra 1970 engasjerte rederiet seg også innen oljesektoren (Brøvig Offshore). Innehavere: Tharald ►Brøvig og Gunnar Brøvig. Brå, Oddvar, f. 16. mars 1951 i Hølonda i Melhus, norsk skiløper. Vant den uoffisielle verdenscupen i langrenn 1975 og 1979 og ble annenmann i den offisielle cupen 1981; i alt 14 rennseirer. Verdens­ mester på 15 km og i stafett i Oslo 1982.1 stafett dessuten OL-sølv 1972 og 1980 og VM-bronse 1974 og 1978. Beste individuelle OL-plassering er fjerde­ plass på 15 km 1988. Deltok i alle OL (5) og VM (6) i perioden 1972-89. Junior-EM på 10 km 1970, i stafett 1968 og 1970. Brå vant 16 individuelle senior-NM i perioden 1973-87, det samme som Bente Skari og rekord i langrenn (seks på 15 km, fem på 30 km, fem på 50 km). Fem kongepokaler. To år på rad (1978-79) vant han alle distanser. Fire seirer i Holmenkollrennene (på 50 km 1975, 1979 og 1981, på 15 km 1980), fem seirer i Lahtispelen (på 50 km 1973,

BRAADLAND

1975 og 1982, på 15 km 1981-82) og to seireri Svenska Skidspelen (på 30 km 1973, på 15 km 1975). Tildelt Morgenbladets gullmedalje 1973 og Holmenkollmedaljen 1975. Han var også en god friidrettsutøver med NM i terrengløp 1984, og ble tildelt Egebergs ærespris for 1987. Senere trener. En statue av Brå (utført av Tore Bjøm Skjølsvik) ble oppsatt i Hølonda 2000. Klubb: IL Leik, Hølonda. Utg. Gull og glipp (1980, sm.m. R. Hovden). Litt.: NBL 2. utg. Braadland. Birger, 1879-1966, født i Idd, norsk politiker (Bp), far til E. Braadland. Utenriksminister i Kolstads, senere Hundseids regjering 1931-33. Delegert til Folkeforbundet 1931-34. Stortingsrepre­ sentant for Bondepartiet 1934-36, varamann 193745. Braadland hadde en rekke tillitsverv, bl.a. som medlem av representantskapet og styret for Det norske skogselskap, formann i Østfold skogselskap 1925-50, ordfører i Norges Banks representantskap 1936-53, medlem av Nobelkomiteen 1937-48 og av Hvalrådet 1936-57. Litt.: NBL 2. utg. Braadland. Erik, 1910-88, født i Idd, norsk diplomat og skogeier, sønn av B. Braadland. Cand.oecon. 1932; i utenrikstjenesten fra 1934. Braadland var legasjonsråd ved den norske militærmisjon i Berlin 1947-51, chargé d'affairesi Bonn 1951, sendemann i Beograd 1952, ambassadør i Moskva 1954—58, ambassadør i London og minister i Dublin 1959-61. 1961-69 var han stortingsrepresentant for Senter­ partiet fra Østfold. Braadland, Magne, 1910-79, født i Grimstad, norsk sjøoffiser. Han var offiser i handelsflåten 1933-39, tjenestegjorde under den annen verdenskrig i Kom­ pani Linge, blant annet i Måløy-raidet. Hans skip ble senket i 1942, satt i tysk krigsfangenskap til 1945. Kontreadmiral og sjef for Sjøforsvarskommando Østlandet 1957-67, viseadmiral og sjef for Sjøforsva­ ret 1967-70, direktør ved Forsvarets høgskole 1970, sjef for militærmisjonen i Washington og nasjonal representant ved NATOs øverstkommanderende for Nord-Atlanteren 1971-74. bråk, bryting, brekking (dial.), bearbeiding av lær, lin osv.; også betegnelse for redskapen. bråke, myke opp lær ved hjelp av en lærbråk; kna deig ved hjelp av en deigbråk; brekke lin ved hjelp av en linbråk. bråkjøling, betegnelse for en avkjøling som skjer så hurtig at resultatet av den kjemiske likevekt ved den høyere temperatur bibeholdes ved den lavere tem­ peratur. Dette utnyttes i en rekke kjemiske reaksjo­ ner, f.eks. ved herding av stål, ved produksjon av nitrogenoksid ved Birkeland-Eyde-prosessen, fremstilling av amorfe metaller. Spesifikt utviklede bråkjølingsteknikker gir mulighet for enorme kjøle hastigheter; ved såkalt splat cooling 105-108 Ks1, ved laserglassering 1011 Ks1. Brårud, tettsted i Nes kommune, Akershus, på vestsiden av Vorma, midtveis mellom Årnes og Eidsvoll; 479 innb. (2002). Boligfelt. Braarud. Trygve, 1903-85, norsk botaniker. Dr.philos. 1936, professor i marin botanikk ved Universitetet i Oslo fra 1947. Han deltok i flere vitenskapelige ekspedisjoner. Utgav avhandlinger om planteveksten i ferskvann, men de fleste om marine planktonalger og deres økologi. I flere år drev han undersøkelser over daglige og årlige veks­ linger av plankton og forurensninger i Oslofjorden. Viktige arbeider: The Phytoplankton and Its Conditions of Growth: The "Øst» Expedition to the DenmarkStrait 1929 (193 5), The Phytoplankton of the Oslo Fjord (sammen med Adam Bursa). Han var formann i planktonkomiteen i Det internasjonale råd for havforskning. Planktonalgeslekten Braarudosphaera er oppkalt etter Braarud. Litt.: NBL 2. utg.

18 Braarvig, Hans, 1905-86, født i Lillesand, norsk forfatter. Han utgav (til dels under pseudonymet Haakon Bjerre) guttebøker, kriminalfortellinger, dokumentarskildringer samt sjøromanen Stormen (1950). bråsott, sprengen, snaresyke (vet.), akutt infeksjonssykdom hos sau. Den ytrer seg ved heftig magetarmbetennelse og blødninger i indre organer og muskulaturen og viser høy dødelighet. Bråsott frem­ kalles av bakterien Clostridium septicum, (tidligere kalt Bacillus gastromycosis ovis) og opptrer mest senhøstes på beite. Bråsott spiller stor økonomisk rolle i Skott­ land, Island, på Færøyene og i Vest-Norge. Stadsdyrlege Ivar Nielsen i Bergen brakte allerede på slutten av 1800-tallet klarhet i sykdommens årsaksforhold og la grunnlaget for vaksinasjon som brukes med stort hell i bekjempelsen av sykdommen. Braastad, Helge, f. 4. mai 1933 i Vardal, norsk skogforsker. Dr.agric. 1976. Ansatt ved Norsk institutt for skogforskning 1960-88, forskningssjef fra 1980. Utarbeidet nye produksjonstabeller for gran, furu og bjørk. Fagsjef ved Skogbrukets Kursinstitutt 19892000, professor ved Høgskolen i Gjøvik 1994-97. Braastad, Sverre, 1879-1979, født i Vardal (nå Gjøvik), norsk konjakkprodusent. 11913 giftet han seg med arvingen til konjakkhuset Cognac Tiffon; 1919 overtok han familiefirmaet og ledet det i en menneskealder. Siden 1927 har Tiffon vært blant de største konjakkleverandører til det norske markedet. I dag selges disse konjakktypene her i landet under merkenavnene Braastad og Bonaparte. Bråstad gruve, 6 km nord for Arendal, Aust-Agder, den siste av mange små jemgruver som har vært i drift i området. Gruvedriften startet på 1500-tallet og hadde sin storhetstid omkring 1800, samtidig med ekspansjonen i de norske jernverkene. De fleste ble imidlertid nedlagt i 1860-70-årene. I Bråstad gruve har det senere vært sporadisk drift 1905-06 og 1941.1 1950-51 ble driften gjenopptatt av Christiania Spigerverk (senere Elkem-Spigerverket) som trengte stykkmalm (ferskningsmalm) til sine stålovner. Det ble produsert «prima malm» med ca. 62 % jern og «sekunda malm» med 53 % jem. Etter bygging av opprednings verk 1959, ble det også fremstilt konsentrat (slig) med 65 % jem. Foruten å dekke eiernes behov ble produktene avsatt til Stav­

anger Staal, Strømmen Staal, Aardal Verk og Brem­ anger Smelteverk. Til sammen ble det 1951-75 produsert 3/4 mill, tonn råmalm; samlet produksjon før denne perioden er anslått til 100 000 tonn. Bråsvellbreen. utløper mot sør av Austfonna på Nordaustlandet, Svalbard. Breen hadde et kraftig fremstøt i 1936 da fronten rykket 10 km ut i havet langs en 12 km bred front. bråtebrenning, svebrenning, svedjebruk, svibruk, gammel måte å rydde jord på. I skogbygder ble den helt til 1850-årene mye brukt i forbindelse med rugdyrking. Bråtelandet valgte man i det tetteste og frodigste granholt på tørr mark. Midtsommers ble all skog felt, og træme kvistet. Neste sommer satte man ild på. Trestammene brant ikke helt opp; de tynneste tok man til gjerde omkring bråten, de største stokke­ ne ble brukt til ved (sotved). Mens asken ennå var varm, sådde man rugen. Dersom det kom en god regnskur, trengtes ikke mer arbeid. Holdt derimot tørrværet seg, karet man rugen ned i asken. Bråterugen «bolet» (busket) seg svært, så det ble mange rugstrå av ett frøkorn. Den tredje sommeren ble rugen skåret. Senere ble bråten brukt til slåttemark og hamnehage. Særlig før potetdyrking ble vanlig, ble det også avlet neper i bråtene. Det første man kjenner til om bråtebrenning fra Norge, er fra Jåmtland på 1400-tallet. I begynnelsen av 1600-tallet førte innflyttede finner bråtebrenning med seg til grensebygdene i Hedmark (rugfinner). I Afrika og deler av Sør-Amerika er denne formen for jordbruk fortsatt i bruk. Den skaper problemer både med tanke på ørkenspredning i Afrika og bevaring av de store regnskogområdene i Sør-Amerika. Når det er snakk om bråtebrenning i Norge i våre dager, menes oppbrenning av skogavfall på rydningsland og tørt gress, tørre kvister og annet hage­ avfall. Mange kommuner har gitt forbud mot bråte­ brenning i lokale forskrifter. Bråten, Elsa Rastad, 1918-99, norsk politiker (A). Redaktør av Arbeiderkvinnen 1953-62, politisk sekretær i Familie- og forbrukerdepartementet 1959-65, statssekretær i Justisdepartementet 1971— 72. Møtte på Stortinget som vararepresentant fra Oslo 1973-77. Ekspedisjonssjef i Forbrukerdeparte­ mentet 1977-85. Formann i Likestillingsrådet ha opprettelsen 1972 til 1977.

Oddvar Brå brekker skistaven like før mål på siste etappe på 4 x 10 km stafett under VM i Oslo 1982. Det dramatiske løpet endte med at Brå og sovjetrusseren Aleksandr Savjalov ble dømt likt i mål.

19

BRAATØY

I

Braaten, Geir Henning, f. 29. okt. 1944 i Odalen, norsk pianist. Elev av bl.a. Robert Riefling. Debuter­ te i Oslo 1966, lærer ved Norges Musikkhøgskole fra 1990. Har vunnet flere priser i inn- og utland. Tur­ neer i Asia, USA og Europa. Solistoppgaver med norske og utenlandske symfoniorkestre, bl.a. med Royal Philharmonic Orchestra på Griegs 150-årsdag. Stort og allsidig repertoar fra barokk til norsk sam­ tidsmusikk. Plateinnspillinger, bl.a. av samtlige Griegs klaververker. Braaten, Oskar, 1881-1939, født i Oslo, norsk forfat­ ter. Hans første bok, novellesamlingen Kring fabrik­ ken (1910), var skrevet på nynorsk. Her fant han sitt særlige område med en gang: fabrikkarbeidernes liv på Oslo østkant, som han skildret realistisk, med intim forståelse og dyp medfølelse. Skuespillet Ungen (1911) ble en stor suksess, og er oppført en rekke ganger på norske scener. Svakere er de dramatiske arbeider Stor-Anders (1912) og Borgen (1915). Langt høyere nådde han i småfortellingene Lilje-Gunda (1913), Sorgenfri (1914) og Mens hjulenestaar (1916). Denne boken er, likesom de fleste av hans følgende bøker, skrevet på et sterkt østlandspreget bokmål, også hans tidligere bøker kom etter hvert i bokmåls­ utgåver. 11917 kom Kammerset, som ble fulgt av Bakhøkerens disk (1918), Ulvehiet (1919) og Matilde (1920); de to siste bøkene ble 1933 utgitt i ett bind i sterkt forbedret utgave. I 1920 kom Barns. Romanene Opover (1924) og Tribunen (1925) behandler et sentralt problem i forfatterskapet, den sosiale opp­ drift og de skuffelser og konflikter den volder. Novel­ lesamlingen Tapte slag (1922) gav mørke bilder av nederlag i folkelivet, mens samlingen Igodt selskap (1930) har en lysere karakter. Komedien Den store barnedåpen (1925) var Braatens største scenesuksess, og ble også filmatisert. Andre skuespill fra denne perioden er GodvakkerMaren (1927), kpmedien I lukket omslag (1927), Familiens stolthet (1929) og Bra mennesker (1930), også filmatisert. Braaten skrev også et par småstyk­ ker som nærmest er beregnet på ungdomslagene (Dei kvinnfolka og Arven). Romanene Prinsesse Therese (1931) og Masken (1933) legger særlig vekt på det psykologiske. 1 1935 kom en samling av hans Oslofortellinger, og 1937 romanen Fugleburet, som særlig behandler sektvesenet. 1 1936 fikk han kunstnerlønn. Verker kom i 6 bind 1941-42, ny utgave 1952. - Braaten redigerte For bygd og by, var konsulent for Det Norske Teatret 1915-25, sjef for dette 1934-36 og dramatisk medarbeider fra 1937. Medredaktør av St. Hallvard fra 1933. Litt.: Iversen, G.: «Fra sosialrealisme til skrekkromantikk: om O.B.- filmatiseringene gjennom tide­ ne» iFilm&kino 55, nr. 4 (1987), 78-85; Langfeldt, K.: «O.B.s romaner» i Samtiden 68 (1959), 614-22; Lind, A.: O.B., 1962; Melvold, E.O.: «O.B.s ulvehi» i St. Hallvard 76, nr. 3 (1998), 34-41; NBL2. utg.;

Scheen, L.: «O.B. og østkanten» i St. Hallvard 30 (1952), 149-64; Strandvold, B.: O.B. - i dørgløtten, 1981; Østberg, W.: «O.B. - hans tid på Kolbotn» i Follominne 34 (1996), 31-36 Bråten, Stein Leif, f. 3. nov. 1934 i Oslo, norsk sosio­ log og systemforsker. Mag.art. i sosiologi 1967, dr.philos. i psykologi 1989. 1967-71 direktør og forskningsleder ved det svenske Institutet for Marknads- och Samhållskommunikation (IMAS). Profes­ sor i sosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1973. Bråten har bl.a. arbeidet med kommunikasjons- og systemteoretisk forskning, og var med på å innføre computer-simulering i studiet av menneskelig kommunikasjon i 1960-årene. Han har bl.a. utgitt Mass- och misskommunikation (1971), Tegnbehandling og meningsutveksling (1973), Dialogens vilkår i datasam­ funnet (1983) og Spedbarnet i samspill (1989). Essay­ samlingen Modellmakt og altersentriske spedbarn (2000) utdyper antakelsen om at mennesket fødes med godt utviklede evner til å inngå i følelsesfarget samspill med andre. Den dialoglignende gjensidig­ heten, som kan iakttas selv hos for tidlig fødte, danner trolig basis for senere begrepsdannelser. Den antas å være avhengig av hvordan nyfødte og voks­ ne utfyller hverandre, snarere enn av fortrolighet eller likhet. Litt.: NBL 2. utg. Bråten-Veien-gravplassen, gravfelt i Ringerike kom­ mune, Buskerud, på gårdene Bråten og Veien i Norderhov, opprinnelig et av Øst-Norges største gravfelter. I 1847 omfattet feltet 144 hauger, mange ble utgravd i 1870-71, men ennå finnes atskillige igjen. Oldsakene, deriblant et meget rikt mannsgravfunn, finnes i Universitetets Oldsaksamling og tilhører tiden fra rundt Kristi fødsel til ca. 400.1 1990-årene gravde man ut restene av et 47 m langt hus fra eldre romertid (Kr.f.-200 e.Kr) like sør for gravfeltet. bråtestarr, Cgrexpilulifera, flerårig art i starrfamilien. 10-40 cm høy med lysegrønne, smale blad. Blom­ stene i aks, tett samlet i et hode. Ett hannaks øverst og 2-4 runde hunnaks, blomsten har tre arr. Bråte­ starr vokser i små tuer på næringsfattige enger, langs stier og på hugstfelt nord til Troms. bråtestorkenebb, Geranium bohemicum, ettårig plante i storkenebbfamilien, ca. 2 dm høy, med blåfiolette blomster. Frøene av bråtestorkenebb kan Ugge lenge i jorden og spirer først etter brann. I skog på Østlan­ det og i Trøndelag. Braathe. Peder Bjarne, f. 17. april 1919 i Våler, (Svinndal), norsk skogforsker. Dr.agric. 1954. Pro­ fessor og avdelingsleder ved Norsk institutt for skogforskning 1957-87, forskningssjef 1962-72. Formann i Statens skogforsøkskommisjon 1962-72. Braathen, Bjørn Gunnar, 1924-2003, norsk luftfartsmann og skipsreder, en av de mest sentrale personer i oppbyggingen av norsk luftfart, sønn av L. G. Braa­ then. Reder for Ludv. G. Braathens Rederi 1952-85. Adm.dir. for Braathens SAFE 1977-89, styreformann til 1992. En av initiativtagerne til opprettelsen av Norsk Jetmotor 1989, etablerte helikopterselskapet Braathen Helikopter A/S med base på Sola i 1989. Bråthen, Gunnar, 1896-1980, født i Norderhov, norsk fagforeningsmann og politiker (A), opprinne­ lig jern- og metallarbeider. Han var nestformann i LO 1946-50, arbeidsdirektør 1950-63, og 1955-59 statsråd og sjef for det nyopprettede Lønns- og prisdepartement. Braathen, Ludvig Gustav, 1891-1976, født i Dram­ men, norsk skipsreder. Startet 1926 eget rederi (nå Ludv. Braathens Rederi A/S). Særlig kjent for sin innsats i norsk luftfart. Etter den annen verdenskrig stiftet og drev han ► Braathens SAFE, som åpnet den første flyrute fra Norge til Østen. Utgav bøkene Alltid videre (1957), Refleksjoner - i ledige stunder (1967) og Veien fremover (1975). Litt.: NBL 2. utg.

Ludvig G. Braathen

Braathens ASA, opprinnelig med tilleggsbetegnelsen SAFE for South American & Far East Airtransport, tidligere norsk flyselskap grunnlagt 1946 av skipsre­ der Ludvig G. Braathen. Selskapet mottok sine første tre fly av type Douglas DC-4 1946/47, og fikk 1949 konsesjon for fem år på rute til Hong Kong. Dette ble den første flyruten mellom Norge og Øst-Asia. Selskapet startet 1952 den første innenlandsruten Oslo-Tønsberg (Jarlsberg)-Stavanger med fly av typen De Havilland Heron, og fraktet første året 2806 passasjerer. Utenlandstrafikken opphørte 1954, men ble gjenopptatt 1989 med rute til Billund i Danmark. Braathens var fra starten heleid av Ludvig G. Braathens rederi, men ble 1994 børsnotert. Overtok 1996-97 det svenske flyselskapet Transwede og 1998 Malmo Aviation. Nederlandske KLM overtok 1997 30 % av Braathens, samtidig som Braathens gikk i allianse med bl.a. KLM og Northwest Airlines. Braathens ble 2002 kjøpt opp av SAS, men fortsatte under eget merke og med eget rutenett samordnet med SAS og Widerøes. 2003 var omsetningen ca. 5,6 mrd. kr. SAS ble 2004 oppdelt i tre selvstendige nasjonale selskaper (Norge, Sverige, Danmark), samt en interkontinental virksomhet, og SAS Norge og Braathens ble integrert og dannet den norske delen, >SAS Braathens. Braatt, Marius, egentlig Hans Marius Hansen, 18861909, født i Oslo, norsk forfatter. Sluttet seg til den «ungsosialistiske» bevegelse og sendte 1908 ut sin første og eneste bok, en samling sosiale skisser, Fra dybet, viet nød og fattigdom, sykdom og død. Av en stor roman Det røde hat rakk han bare å få bruddstyk­ ker ferdige. Braatøy, Trygve Frøyland, 1904-53, født i Minnea­ polis, USA, norsk psykiater og forfatter, het opprin­ nelig Trygve Frøyland Nielsen. Utdannet som psy­ kiater hos R. Gjessing, R. Vogt og H. Sæthre, som psykoanalytiker i Berlin. Overlege ved Ullevål psy­ kiatriske avdeling 1946-52. Permittert 1949-5 *1, da han arbeidet ved Menninger Foundation, USA. Fra 1952 privatpraksis. I en rekke vitenskapelige arbei­ der, særlig i hovedverket De nervøse sinn (1947), var Braatøy en forkjemper for dynamiske synspunkter i psykoterapien. Som lege la han hovedvekten på den langvarige, nære kontakt med den enkelte nervøse pasient og øvde stor innflytelse ved skarp kritikk, først og fremst av sykehusmedisinen. Med Hamsunstudien Livets cirkel (1929, nyutg. 1954) innførte han psykoanalytiske synsmåter i litteraturforsknin­ gen. Hans kulturanalytiske og populærvitenskape­ lige produksjon omfattet, foruten tallrike avis- og tidsskriftartikler, flere bøker. Mest kjent er Pasienten og lægen (1952). Etter hans død er utgitt Fundamen­ talt of PsychoanalyticTechnique (1954). Som kulturanalytiker kom Braatøy til å spille en sentral rolle i norsk åndsliv. Litt.: NBL 2. utg.

BRAVALLASLAGET

Bråvallaslaget (norrønt Brdvalla, gen. av Brdvellir, 'Bråvollene'), det største av alle slag i nordisk heltediktning, fortellingen finnes hos Saxo og i et islandsk håndskrift fra ca. 1300. Kong Harald Hildetann i Danmark var gammel og blind, men ville gjerne dø i strid og utfordret sin brorsønn kong Sigurd Ring i Ostergotland til kamp. De rustet seg i 7 år, og kjem­ per fra hele Norden, til og med Island og Russland, tok del i kampen. Harald Hildetann ble drept, og Sigurd Ring tok Danmark. Bråviken, Sverige, vik av Østersjøen, 45 km lang, mellom Ostergotland og Sbdermanland. I Bråvikens innerste del munner Motala strom ut ved Norrkoping. B.S.A., britisk bil- og motorsykkelmerke. Håndvåpenprodusenten Birmingham Small Arms (grunn­ lagt 1861) startet bilproduksjon 1907, men er mest kjent for sine motorsykler, produsert siden 1910. Den ensylindrede modellen Gold Star ble produsert 1938-62. BSA-gruppen vokste sterkt etter den annen ver­ denskrig og ble etter overtagelsen av Triumph 1951 verdens største motorsykkelprodusent. Etter ned­ gang i 1960-og 1970-årene p.g.a. de japanske motorsyklenes inntreden på markedet, gikk merket og fabrikken gjennom en rekke reorganiseringer og oppkjøp. 11994 ble BSA Regal Group etablert, dette selskapet produserer fra 1996 BSA-motorsykler fra sin fabrikk i Southampton. B.Sc., eller i USA B.S., fork, for Bachelor of Science, den laveste akademiske grad innen de naturviten­ skapelige fag i engelskspråklige land. Tilsvarer Bachelor ofArts (B.A.) for humanistiske fag. BSE, fork, for bovin spongiform encephalopati (vet.), se ► kugalskap. BSI, Bergenstudentenes Idrettslag, allianseidrettslag stiftet 1946, organiserer idrett ved Universitetet i Bergen og høyskolene i Bergen. Driver i alt 17 idretter, men er særlig kjent for volleyball, hvor damelaget har vunnet fem NM (1979-81, 1987, 1991) og herrelaget to NM (1976, 1979). I håndball ble herrelaget seriemester 1969. BST, fork, for bovintsomatotropin (vet.), storfeets veksthormon som dannes i hypofysens forlapp og er nødvendig for normal vekst. Det spiller også en viktig rolle for stoffskifteprosessene hos det voksne dyr, bl.a. for melkekjertelens funksjon. BST kan ved hjelp av genteknologi produseres i store mengder i bakteriekulturer. Ved regelmessig tilførsel til melke­ kyr kan BST øke melkemengden med 15-20 %, samtidig som dyrene utnytter foret bedre. IUSA ble det 1994 gitt tillatelse til kommersiell utnyttelse av hormonet. Bruk i melkeproduksjonen er ikke tillatt i EU og Norge. B-såpe, navn på den rasjonerte, faste krisesåpe som ble brukt i Norge under den annen verdenskrig. Bsåpe inneholdt ca. 20 % såpe (fremstilt av herdede avfallsfettsyrer fra sildeolje og av tyske syntetiske fettsyrer), fyllstoffer (kritt, talkum, leire), bindemid­ del (f.eks. alginat) og parfyme. Ble produsert av ► A/ S Lilleborg Fabrikker.

BT B.T., dagsavis (konservativ) i København, grunnlagt

1916, eies av Det Berlingske Officin, som høsten 2000 ble kjøpt av Orkla Media. En av Danmarks to store løssalgsaviser (den andre er Ekstra Bladet). Utkommer i tabloidformat og legger særlig vekt på billedstoff og lettfattelige kommentarer. Søndagsutgave fra 1987. Opplag 2002: ca. 120 000, søndager ca. 160 000. BT Group plc, British Telecommunications, British Telecom, London, britisk telekommunikasjonssel­ skap grunnlagt 1981 da det ble utskilt fra det britiske postvesenet. Ble privatisert fra 1984 og mistet mo­

20

nopol på å drive det britiske telefonnettet. Omset­ ning ca. 30 mrd. amerikanske dollar med rundt 100 000 ansatte (2003). BTI Nordic, nordisk reisebyråkjede, se ►Bennett Reisebureau. B-2, amerikansk bombefly, se ►Northrop Grumman Corporation. Bt-toksin, giftstoff, en insektgift, som ved proteolyse spaltes fra et krystallprotein som finnes i sporene hos den jordlevende bakterien Bacillus thuringiensis. Bakterien ble oppdaget hos silkeorm, og først isolert fra melbillelarver. Bt-toksin binder seg til epitelceller i tarmen på insekter og lager hull i membranen, noe som medfører ionelekkasje og celleoppløsning. Bakteriesporer og krystallproteinet har blitt brukt til å bekjempe insekter i organisk økologisk land­ bruk. Genet cry, som koder for krystallproteinet, finnes på et plasmid i bakterien. Bt-mais og Btbomull betegner genmodifiserte planter hvor det er satt inn et modifisert cry-gen som koder for krystall­ proteinet. Disse plantene er giftige for insekter som beiter på plantene. Det hefter usikkerhet ved de langsiktige økologiske konsekvensene ved bruk av Bt-planter. Btu, symbol for ►British thermal unit. BTX, forkortelse for benzen, toluen og xylener. Kjemiske forbindelser i gruppen aromatiske hydro­ karboner (aromater). Fremstilles i hovedsak fra petroleum. Sentralt begrep innen petrokjemisk virksomhet. Råvarekilde ved de såkalte aromatprosesser, der BTX-produkter benyttes som utgangsstoffer ved en rekke teknisk viktige omsetninger. Se ► petrokjemi. De største BTX-mengder er lenge blitt benyttet som blandekomponent til motorbensin for å øke oktantallet. De fremstilles i oljeraffinerier ved reforming. I reformingsprosessen omdannes nafta, som har lavt oktantall, til aromater med høyt oktantall, se ►oljeraffinering. De senere år er imidlertid innholdet av benzen i bensin blitt vesentlig redusert pga. stoffets giftighet. bu (av norrønt bild; dansk bod), lettbygd skur til bolig ved midlertidig opphold, til oppbevaring og salg av varer o.l. Ofte blir ordet brukt om hytte eller lite hus i utmark, f.eks. fiskebu, høybu, seterbu; det kan også betegne et rom i et større hus, slik som matbu i et stabbur. På Islands Allting var det oppført buer, som under tinget fikk telttak av vadmel; ellers var de uten tak, med vegger av stein og torv, og slik har det antagelig også vært på tingstedene i Norge. Ved de faste mar­ kedsplassene har det likedan vært store samlinger av buer. bu (av norrønt bu), ledd i stedsnavn som Sparbu og i ord som buskap; det svarer til bo, som også brukes i norske dialekter. bu, symbol for ►bushel, britisk og amerikansk volumenhet. Bu, Aamund Knutson, 1872-1944, født i Kinsarvik, norsk bygdehistoriker og oppfinner. Utarbeidet etter et nytt system slektsbøkene Kinsarvik (1931), Ullens­ vang (1936), Odda (1939), Øyfjord (1943) og Ulvik (1944). Samlet mange kulturminner fra Hardanger og stiftet Bu museum, et av landets største privatmuseer. Bu var også oppfinner og forretningsdriven­ de; oppfant 1923 en ny metode til støping av be­ tongmaster. Litt.: NBL 2. utg. Buagrunnen, viktig fiskefelt utenfor romsdalskysten, Møre og Romsdal fylke, for flere fiskearter og fiske­ rier, strekker seg ut til 15-20 nautiske mil av grunn­ linjen. Meget viktig gyteområde for norsk vårgytende sild. Gyteområde også for torsk og hyse. bual, boal, madeira-vintype (eg. druen som vintypen blir fremstilt av). Buane, Bodene, De danske boder, navn på tidlig bebyggelse ved Mandalselva, det senere Mandal, Vest-Agder.

Martin Buber

Buarbreen, Buerbreen, brearm fra Folgefonna, vest for tettstedet Odda i Odda kommune, Hordaland. Buardalen (Buerdalen) fører fra Sandvinvatnet opp til breen. Buarque, Chico de Holanda, f. 1944, brasiliansk forfatter, komponist og sanger. Hans samlede pro­ duksjon innen musikk, litteratur, teater og film er en av de rikeste som brasiliansk kultur har frembrakt. Tekstene til hans sanger er utgitt i Letra eMusica (1994 og senere utg.) Hans romaner regnes blant de fremste innen brasiliansk samtidslitteratur, og om­ fatter bl.a. Estorvo (1991, norsk overs. Bråk, 1992), Benjamin (1995, norsk overs. 1998) og Budapeste (2003). Blant hans skuespill kan nevnes Calabar (1973) og Opera do Malandroi (1978), som er basert blant annet på et Brecht-tema. Buavåg, fergeleie på Rv. 541 i Sveio kommune, Hor­ daland. Samband med Langevåg, Bømlo kommune. Bubastis, oldtidsby i gamle Egypt, i deltaet ved Nilens østre løp. Nåv. Tell Basta, gammelegyptisk PerBast(it); Bubastis er det greske navnet og betyr (gu­ dinnen) «Bastetsby». Omfattende ruiner. Byen, som ble utbygd av faraonen Sheshonk 1 (Bibelens Sisak), fikk særlig betydning under det 22. dynasti (Bubastidedynastiet), det første av de såkalte libyske dynastier. I denne perioden ble maktsenteret i Egypt for en kort tid flyttet til det østlige deltaet, og Bu­ bastis var i 22. og 23. dynasti (ca. 945-715 f.Kr.) antagelig hovedstad for hele Egypt. Lite sikkert er kjent om denne tiden i Egypts historie. Byen hadde en kjent legeskole. Bubastis er omtalt i Esek 30:17 (hebr. Pi-beseth). Stedet var bebodd helt ned til romersk tid, men ble deretter forlatt. Bubastis er også den greske navneformen for gudinnen ►Bastet. Buber, Martin, 1878-1965, østerriksk teolog og filosof. Dosent i jødisk religionshistorie ved universi­ tetet i Frankfurt am Main 1924, professor 1930, professor i religionsfilosofi i Jerusalem 1937. Arbei­ det med hasidismen og det Gamle Testamentet. Av verker kan nevnes: Vom Geist des Judentums (1916), Ich undDu (1923, norsk overs. Jeg og Du, 1967), Das Konigtum Gottes (1936), Moses (1947), The Prophetic Faith (1949), EclipseofGod (1952), Der Weg des Menschen nach der chassidischen Lehre ble 1963 utgitt på norsk: Menneskets vei. Die Erzdhlungen der Chassidim (1949) på norsk 1970: Lengselens bam. Buber ble tildelt Erasmus-prisen 1963. Litt.: Friedman, M.S.: M.B.'s life and work, 1981-83, 3 b.; Friedman, M.S.: M.B.: the life ofdialogue, 4th ed., 2002; Israel, J.: M.B.: dialogfilosofoch sionist, 1992 Buber-Neumann, Margarete Faust [-nåiman], 1901— 89, tysk forfatter. Flyktet fra Tyskland i 1933. Kalt til Moskva i 1936, men arrestert av russerne og utlevert til tyskerne i 1938. Hun skrev Als Gefangene bei Stalin und Hitler (1949, norsk overs. Fange hos Stalin og Hitler, 1951), oversatt til en rekke språk, og Von Potsdam nach Moskau (1957), hvor hun redegjør for sine erfaringer som kommunist i frihet, eksil og fangenskap. Kafkas Freundin Milena utkom 1963, Kriegsschaupldtze der Weltrevolution. Ein Bericht aus der

21 Praxis des Komintern i 1967 og Freiheit, du bist wieder mein i 1978. bubinga, Guibourtia tessmannii, løvtreslag fra tropisk Ekvatorial-Afrika. Kjerneveden har varierende sjatteringer i rødt, fiolett og brunt, med bølger og mørke striper, den er meget dekorativ. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,85 g/cm3. Styrkeegenskapene er gode og den krymper lite. Anvendes til møbler og som finér til panelplater, men i særlig grad til mindre formål som børsterygger, knivskaft, dreieartikler og pyntegjenstander. Bubinga brukes også til musikkin­ strumenter (f.eks. trommer). Bubka, Sergej Nasarovitsj, f. 1963, ukrainsk friidrettsutøver, verdens fremste stavhopper gjennom tidene. Olympisk mester 1988. Verdensmester utendørs 1983, 1987, 1991, 1993, 1995 og 1997, dvs. vinner av alle de seks første VM som ble arrangert. Verdens­ mester innendørs 1985, 1987, 1991 og 1995. Europa­ mester utendørs 1986. To totalseirer i Grand Prix (1991, 1993). Bubka satte i alt 35 verdensrekorder utendørs (17) og innendørs (18), flere enn noen andre friidrettsutøvere, og holder (per 1. aug. 2004) gjeldende rekorder med 6,15 m innendørs (satt 1993) og 6,14 m uten­ dørs (satt 1994). Satte sin første utendørsrekord 1984 (5,85 m) og har holdt rekorden uavbrutt fra samme år. 1985 ble han den første som hoppet 6 m. Medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) fra 1999. Bubnov, Andrej Sergejevitsj, 1883-1940, russisk politiker, medlem av sosialdemokratenes bolsjevikfraksjon fra 1903. Som sovjetisk folkekommissær for undervisning 1927-37 gjorde han slutt på de progres­ sive forsøksordningene og la hovedvekten på prak­ tisk yrkesutdannelse. Han ble fengslet under de store utrenskningene og henrettet; rehabilitert 1956. bubon (av gr.), bubo, betennelsesaktig svulst av lymfekjertlene i lysken. Bubon brukes særlig om kjertelsvulst ved veneriske sykdommer, typisk f.eks. ved bløt sjanker. Kjertelen bløtes ofte opp så det dannes en byll. Bugaco, skogområde i Portugal, ca. 30 km nordøst for Coimbra. Over 700 forskjellige treslag. Kloster, militærmusem. Slagsted 1810. Britiske og portugisiske styrker under Wellington slo ned Napoleons tredje forsøk på å erobre Portugal. Bucaramanga, by i nordøstlige Colombia, i Cordillera Oriental, ca. 1000 moh.; 524 900 innb. (2002), i byområdet 979 100 innb. (2003). Handel med kaffe, tobakk, kakao m.m. Mangesidig industri, bl.a. metall-, tekstil- og tobakksindustri. Universitet (1947). Jern­ bane til Puerto Wilches ved Rio Magdalena. Grunn­ lagt i 1622, sterk vekst på slutten av 1800-tallet. buccaneers [bAkaniøz] (eng.), boucaniers (fr.), euro­ peiske eventyrere og fribyttere i Karibia. På 1600tallet drev mange av dem jakt i den vestlige delen av Hispaniola (nå Haiti). Kjøttet ble røkt og solgt til sjøfarere. Navnet buccaneers skriver seg fra denne virksomheten: boucan (fr.) = røkegrill, opprinnelig fra det karib-indianske ordet bocacui. Mot midten av 1600-tallet delte franske myndigheter ut kaperbrev og angrepsordre til buccaneers rettet mot den span­ ske handelsflåten. Det oppstod etter hvert flere velorganiserte buccaneer-grupper som slo seg på regelrett sjørøveri. En av de mest kjente lederskikkel­ sene var Henry Morgan. Det er skrevet flere roman­ tiske skildringer om dem, og de er kjent under flere betegnelser, som f.eks. filibuster, egentlig flibustiers (fr.), en forvanskning av nederlandsk vrijbuiter (fri­ bytter). Et annet nederlandsk ord var zeerovers. Spani­ erne kalte dem corsarios. buccaro, et slags rødbrunt kinesisk steintøy fra pro­ vinsen Jiangsu, Kina. Det skal være særlig egnet til teserviser, da det menes å holde særlig godt på teens aroma. BuccaTigris, 'Tigergapet,' kin. Hu Men, sund i Asia, rett nord for Macao, ved innløpet til Perleelven,

BUCHANAN

Sergej Bubka i stavkonkurransen under VM i Gdteborg 1995, som han vant.

mellom Guangzhou og Hong Kong. Dens sterke befestninger spilte en viktig rolle i de kinesiskeuropeiske krigene på 1800-tallet, som førte til at Kina måtte åpne en rekke havner for handel. Nav­ net ble gitt av portugisiske reisende på Hu Men. bucchero [bukkerå] (it.), betegnelse på etruskisk leirgods, helst vaser, fra ca. 800M-00 f.Kr. Gjenstan­ dene kjennes på sin svarte farge, som sannsynligvis fremkom ved bruk av en jernholdig farge som ble sakte brent, samt overflatens glans. buccjna, bucina (lat. 'horn'), romersk blåseinstru­ ment av messing med over 3 meter langt, sirkelformet rør. buccinator (til buccina). 1 (mus.) Hornblåser. 2 (anat.) Muskel i kinnet. Buccinidae, sneglefamilie i underklassen forgjellesnegler. Skallets munning er vid, med en renneformet innskjæring for ånderøret nederst ved sneglehusets akse. Kjøttetende havsnegler. 36 arter i Norge. Meget alminnelig ved våre kyster er kongsnegl, kong eller buhund, Buccinum undatum; skallet 7-9 cm høyt, grågult; vindingene hvelvet med brede lengdefurer og smale tverrfurer. Det tomme skallet brukes ofte som bolig av eremittkreps. Anvendes mange steder som agn. Buccleuch and Queensberry [baklur], skotske og engelske adelstitler, som fra 1663 og 1810 bæres av overhodet for slekten Montagu-Douglas-Scott. Slekten stammer fra kong Charles 2s utenomekteskapelige sønn med Lucy Walters, James (1649-85), som 1663 fikk tittelen duke of Monmouth og Buc­ cleuch. Den sistnevnte tittelen fikk han på grunn av sitt ekteskap med lady Anne Scott (1651-1732), arvingen til jarlen av Buccleuch (denne tittelen hadde vært i slekten Scott fra 1619). Etter Monmouths opprør ble han henrettet, og hertugdømmet Monmouth inndratt. Lady Anne Scott beholdt imidlertid de titlene som var knyttet til hennes person. Hun ble etterfulgt av sønnesønnen Francis Scott, den 2. duke, som var gift med lady Jane Douglas, datter av den 2. duke of Queensberry. Deres sønnesønn Henry Montagu-Douglas-Scott (1746-1812), den 3. duke, arvet 1810 også sin morsslekts duketittel Queensberry. Han var gift med lady Elisabeth Montagu, arving til hertugen av Montagu, og forbandt hennes navn med sitt eget. Den 5. duke of Buccleuch delte familiens besittelser, slik at den yngre sønn fikk godset Beaulieu Abbey ved Southampton, og tittelen baron Montagu of Beaulieu, mens den eldste sønnen fikk duketitlene og de øvrige godsene. Nåværende tittelinnehaver, den 9. duke of Buccle­ uch og 11. duke of Queensberry, er Storbritannias nest største godseier og eier flere slott, bl.a. Drumlanrig Castle nordvest for Dumfries, Bowhill nær Selkirk, Dalkeith House sørøst for Edinburgh og Boughton House nordøst for Kettering i Northamptonshire, med store kunstsamlinger, og 1 100 000 daa land.

Bucco, en av de faste scenefigurer i de gamle romer­ ske folkekomedier, atellanene (lat. fabulae atellanae). Bucco var komediens frekke og skrytende storeter, bucentoro [butjentårå] (it., av buzino d'oro, Titen galei av gull'), bucintoro, bucentaur, den praktgalei som dogen i Venezia benyttet til en viktig festseremoni. Fra denne båten kastet han en gullring i Adriaterhavet for å symbolisere Venezias forening med havet; handlingen var også et uttrykk for den venetianske republikks sjøherredømme. Seremoni­ en ble utført på Kristi himmelfartsdag 1311-1789. Den siste bucentoro ble ødelagt av franskmennene i 1798. Bucer, Martin, eg. Butzer [butsar], 1491-1551, tysk reformator og humanist, fra 1518 preget av Luthers reformasjon. Kjent som leder av reformasjonen i Strasbourg, der han levde og arbeidet det meste av tiden fra 1523 til 1549. Bucer spilte en viktig rolle som formidler mellom lutheranere og reformerte, bl.a. i de - ikke vellykkede - forhandlingene i 1529 for å komme frem til et felles protestantisk syn på natttverden. Selv om Bucer i utgangspunktet var Luther-tilhenger, var særlig hans kirkesyn tydelig påvirket av reformert tenkning. Dette kom blant annet frem gjennom den vekten han la på kirketukten da kirkeordningen i Strasbourg ble reorganisert i 1533. Han spilte også en viktig økumenisk rolle i religionssamtalene mellom protestanter og katolik­ ker 1539—41. Etter den schmalkaldiske krig mellom katolikkene og protestantene flyktet han til England, der han døde. Som professor i Cambridge deltok han i den engelske reformasjonen. Blant hans viktigste teolo­ giske skrifter kan nevnes De regno Christi (1550, Om Kristi herredømme). Buch, Christian Leopold von [bux], 1774-1853, tysk geolog. Var en av sin tids mest fremstående geologer, og gjorde en betydelig innsats på en rekke områder. Foretok lange reiser, bl.a. til Skandinavia og sammen med den norske botanikeren Christen Smith til Kanariøyene. Av hans reisebeskrivelser kan nevnes Reise durch Norwegen und Lappland (2 bd„ 1810). Buchan [bAkon], skotsk earltittel, som fra 1617 har vært båret av overhodet for slekten Erskine. Buchan var til tidlig på 1200-tallet slått sammen med Mar som ett av de 7 opprinnelige keltiske jarledømmene i Skottland. William Comyn giftet seg til jarledømmet 1212, og hans siste mannlige ætling John Co­ myn ble myrdet av Robert Bruce 1306. Tittelen ble på slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet gitt til flere medlemmer av huset Stuart, og ble båret av en sidegren av denne slekten 1469-1601. Den 5. earls datter Mary Stuart var gift med James Erskine, og overlot earltittelen til ham. Buchan, John [bAkan], Lord Tweedsmuir, 18751940, britisk forfatter; parlamentsmedlem 1927-35, generalguvernør i Canada fra 1935. Medeier i forla­ get Nelson & Sons, som utgav hans History of the GreatWar (4 bd„ 1921-22). Han var en produktiv forfatter både av historiske og biografiske verker og av en rekke spennende underholdningsromaner; best kjent er The Thirty-Nine Steps (1915), filmatisert av Hitchcock 1935. Memoarer: Memory Hold-the-Door (1940). Buchanan [bjukænan], havneby i Liberia, ved Atlan­ terhavet, 100 km sørøst for Monrovia; ca. 27 000 innb. (2000). Utskipningshavn for jernmalm, kaut­ sjuk og palmeolje. Pelleteringsverk, bygd 1968. Endestasjon for jernbane fra Yekepa. Grunnlagt 1835 som Grand Bassa av svarte amerikanere, senere oppkalt etter den første amerikanske guver­ nør i Liberia, Thomas Buchanan. Buchanan, George [bjukænan], 1506-82, skotsk humanist og reformator. Studerte og underviste bl.a. ved universitetet i Bordeaux, der han var Montaignes lærer. Buchanan var tilhenger av reformasjo­ nen, og satt en tid i inkvisisjonens fengsler; der oversatte han Salmenes bok til latin. Kom hjem til

22

BUCHANAN

Skottland 1561 og var bl.a. lærer for Maria Stuart, som han senere tok parti mot. Lordseglbevarer 1570-78. Han utgav mange verk på latin, bl.a. De lure Regni apud Scotos dialogus (1579) og Rerum Scoticarum historia (Skottlands historie, 1582). Buchanan, James [bjukænan], 1791-1868, ameri­ kansk politiker, USAs 15. president (1857-61). Medlem av Representantenes hus 1821-31, av Senatet 1834-45. Som sendemann i St. Petersburg sluttet han 1832 den første handelstraktat mellom Russland og USA. Utenriksminister under president Polk 1845-49, førte de viktige forhandlinger med England som resulterte i overenskomsten om Ore­ gon. I 1856 ble Buchanan valgt til president som demokratenes kandidat. Han greide i sin presidenttid ikke å demme opp for de voksende motsetninger mellom sør- og nordstater og ble anklaget for å favorisere sørstatene. Etter valget av Lincoln (1860) og de første sørstaters uttreden av unionen prøvde han å megle og arbeidet for en fredelig løsning. Buchanan støttet Lincoln etter hans tiltredelse som president. Buchanan, James McGill [bjukænøn], f. 1919, ameri­ kansk sosialøkonom. Professor ved George Mason University, Fairfax, Virginia. Tildelt Nobels minnepris i økonomi 1986 for sin bruk av økonomisk teori på analyse av politiske vedtak og konstitusjonelle spørsmål. Gjennom dette er han blitt en av grunn­ leggerne av ►public choice-teorien. Hans skrifter har gitt betydelig inspirasjon til liberalistiske politiske bevegelser. Buchanan, Pat(rick) [bjukænan], f. 2. nov. 1938, amerikansk politiker (oppr. republikaner) og journa­ list. Personlig sekretær for Richard Nixon 1966-74, senere politisk kommentator. Han har vært en typisk representant for høyrefløyen i det republikanske partiet og står for proteksjonisme, skepsis mot det «korrupte» politiske systemet og sterk motstand mot abort. Buchanan forsøkte å bli republikansk presidentkandiat 1992 og 1996; ved enkelte primærvalg hadde han over 1Z3 av de republikanske stemmene. Ved presidentvalget 2000 forlot han republikanerne og ble valgt til kandidat for Reformpartiet. Nomina­ sjonen av den erkekonservative Buchanan førte til en splittelse i partiet, der en del av de liberale brøt ut. Ved presidentvalget fikk Buchnanan bare 0,4 % av stemmene. Har utg. bl.a. The Great Betrayal (1998, om frihandel) og A Republic - Not an Empire (1999). Buchanan, Robert Earle [bjukænan], 1883-1973, amerikansk bakteriolog. Han gav gjennom et livs­ langt engasjement viktige bidrag til bakterienes nomenklatur og klassifisering, nå nedfelt i Internatio­ nal Code ofNomenclature of Bacteria, publisert for første gang i 1948, revidert senest i 1990. Hadde hovedan­ svar for de mange nye utgavene av Bergey's Manual of Determinative Bacteriology, og utgav i 1966 Index Bergeyana, en omfattende liste med forklaringer over alle navn på bakterier som var publisert inntil da. Buch der Lieder [bu:x - li:der] (ty. .Sangenes bok'), diktsamling av Heinrich Heine; utgitt første gang 1827. Inneholder kjente dikt, bl.a. Loreley (Ich weiss nicht, wassoll es bedeuten). Buchenwald [burxanvalt], nazistisk konsentrasjons­ leir i Tyskland, 8 km fra Weimar. En av de første, opprettet 1937, nedlagt 1945. Hadde fra 1942 belegg på ca. 50 000. Av de ca. 250 000 fanger som passerte leiren, døde ca. 55 000 der. Fangene arbeidet stort sett som slavearbeidere i nærliggende fabrikker. Det var ingen gasskamre i Buchenwald; fangene omkom pga. utmattelse, mishandling eller henrettelser. I Buchenwald gjorde SS-leger forsøk bl.a. med flekk­ tyfus på fanger. Et stort antall norske politiske fanger ble sendt til Buchenwald, blant dem mange studen­ ter som var arrestert i slutten av 1943. Buchez, Philippe Benjamin Joseph [byjej. 17961865, fransk lege og politisk-historisk filosof. 1 1820årene medarbeider ved det Saint-Simonistiske ukeblad Le Producteur. 11831 fikk han sitt eget tids-

Frank Buchman. Foto fra 1961

skrift, UEuropéen, organ for «buchezismen», et katolsk-sosialt system, hvor bl.a. ideen om koopera­ tive produksjonsforetagender som middel til å frigjøre arbeiderklassen spilte stor rolle. Etter februarrevolusjonen var han en kort tid formann for nasjonalforsamlingen. Buchholdt, Sissel Karin, f. 17. juni 1951 i Levanger, norsk håndballspiller. 188 landskamper i perioden 1969-84, scoret 439 mål. Tre seriemesterskap og to NM med Freidig, Trondheim og Skogn IL. Oppr. klubb Ronglan IL. Toppscorer i eliteserien og kåret til årets spiller 1984/85. Også NM-medaljeri spydkast. Buchholm, Magdalene Sophie, 1758-1825, født i Skien, norsk forfatter. Bodde en årrekke i Køben­ havn, hvor hun kom i forbindelse med Det norske Selskab. Utgav blant annet en «heroide» med titte­ len Adeluds til Torkel Trondesøn, som ble prisbelønnet av Det norske Selskab og meget beundret i samtiden. Litt.: NBL 2. utg. Buchholtz, Johannes [buxhålts], 1882-1940, dansk forfatter. Debuterte med romanen Egholms Gud (1915), som viser hans sans for underlige mennes­ ker og varme hjerter, en skarp oppfatning av provinsliv og provinsmentalitet. Han fortsatte sin debut­ bok med to tilsluttende romaner, Clara van Haags mirakler (1917) og Urolige hjerte (1919). Senere skrev han flere humoristisk-elskverdige romaner på grensen av det fantastiske og barokke. Buchholzrelé [buxhålts-], beskyttelsesinnretning for oljekjølte transformatorer. Se ►gassrelé. Buchman, Frank Nathan Daniel [bAkmon], 18781961, amerikansk luthersk prest og vekkelsespredi­ kant. Opplevde under et besøk i England 1908 et religiøst gjennombrudd. Lanserte i Kina 1918 Houseparty-metoden, husmøter i private hjem, på ferieste­ der o.l. Startet 1921 Oxfordgruppebevegelsen, som en videreføring av Oxfordbevegelsen, også kalt ► Moralsk Opprustning, og var siden dens leder. Bevegelsen bredte seg til mange land, bl.a. til Norge og Danmark rundt 1934-35. Buchman fremsatte 1938 slagordet «Moralsk opprustning» (MoralRearmament) som gruppens program, og dette er senere blitt betegnelse for bevegelsen i dens nye form. En samling av Buchmans taler, Remaking the World, utkom i norsk oversettelse: Bygg verden ny (1948). Buchner, Eduard [bu:x-], 1860-1917, tysk kjemiker, bror av H. Buchner. Viste i 1896 at press-saft fra gjærceller var i stand til å fremkalle alkoholisk gjæring og at denne ikke var avhengig av levende gjær, men kunne utføres av press-saftens enzymer. For sine studier fikk Buchner Nobelprisen i kjemi i 1907. Buchner, Hans [bu:x-], 1850-1902, tysk lege, bror av E. Buchner. Arbeidet ved universitetet i Miinchen fra 1880, som professor i hygiene fra 1884 til sin død. Oppdaget de bakteriedrepende aleksiner i blodet; pionér i utforskningen av gammaglobuliner.

Bucht, Gunnar, f. 5. aug. 1927, svensk komponist og pianist. Studerte musikk ved universitetet i Uppsala, komposisjon med bl.a. Karl-Birger Blomdahl og Carl Orff. 1965-69 universitetslektor i musikkforskning ved universitetet i Stockholm, kulturattaché ved den svenske ambassade i Bonn 1970-73. Hele hans produksjon vitner om en komponist i utvikling, stadig på leting etter nye uttrykksmidler innen området for det tradisjonelle instrumentarium og innen elektrofonien. Av verker nevnes 7 symfo­ nier (1952-71), Tronkrdvarna (1965, opera etter Ibsens Kongsemnerne), Jerikos murer (1967, operaoratorium), La fine della diaspora for kor og orkester til Quasimodos dikt Auschwitz (1958), Vinterorgelfor orkester (1974), elektronisk musikk (Symphoniepour la musique libérée, 1969, PourÉcouter, 1974). En rekke verk for blandet vokal- og instrumentalensemble og kammermusikk. Buchwald, Arthur [bAkwåld], f. 1925, amerikansk forfatter og journalist. Etter avbrutte studier reiste han til Paris i 1948 og ble året etter spaltist i Parisutgaven av New York Herald Tribune. 1 1962 slo han seg ned i Washington, der han skriver en petitspalte som trykkes av en lang rekke aviser. Buchwalds vittige og satiriske artikler er samlet i mange bøker, og han har også skrevet romaner og teaterstykker. Buck, Carl Darling [bAk], 1866-1955, amerikansk språkforsker. Professor ved universitetet i Chicago. Utgav viktige arbeider over gammelgresk og oskiskumbrisk: The Greek Dialects (1955), A Grammarof Osean and Umbrian (2. utg., 1928) og en stor synonymordbok over indoeuropeiske språk, A Dictionary ofSelected Synonyms of the Principal Indo-European Languages (1949). Buck, Ole, f. 1. feb. 1945, dansk komponist. Utdan­ net ved konservatoriet i Århus, der P. Nørgård fikk stor betydning for hans utvikling. Hans stilistiske utgangspunkt er Webern (seriell organisering), i 1960-årene var han også opptatt av aleatoriske eller improvisatoriske former. Inspirert av andre kunstar­ ter (poesi og maleri) og filosofiske retninger. Han har skrevet flere orkesterverker (Dekor, Preludel-IV, Granulations, 1968), kammermusikk (Signes for blåsekvintett, Sommertrio for fløyte, cello og gitar, Hyperion for strykekvartett), noen vokalverker og teatermusikk. Buck, Pearl S(ydenstricker) [bAk], 1892-1973, amerikansk forfatter, født i West Virginia, oppvokst i Kina, hvor foreldrene var misjonærer. Hun giftet seg også med en misjonær, professor J. L. Buck, og delte hans arbeid i en rekke år. På denne måten fikk hun en sjelden innsikt i kinesiske forhold. 1 1932 rettet hun en ganske skarp kritikk mot den presbyterians­ ke misjonen i Kina og mot forskjellige religiøse dogmer, noe som førte til brudd med misjonen og oppløsning av ekteskapet. Da hun debuterte i 1930 med romanen East Wind, West Wind, var det fra Kina hun hentet sitt stoff. Sitt store gjennombrudd fikk hun med romanen The Good Earth (1931; filmatisert 1937, norsk overs. Den gode jord, 1932). I tilknyt­ ning til den kom Sons (1932, norsk overs. Sønner, 1933) og A House Divided (1935, norsk overs. Veiene skilles, s.å.). Trilogien skildrer en kinesisk familie gjennom tre generasjoner, frem til den nasjonale revolusjonstiden, og gir et innblikk i kinesiske sam­ funnsforhold, dagligliv og mentalitet. I novellesamlingen Today and Forever (1941) er kinesernes nasjonale samling ledemotivet. The Mother (1934, norsk overs. Moren, 1934) er et æresminne over forfatterens mor. I Fighting Angel (1937, norsk overs. Den gode strid, s.å.) gir hun et vakkert bilde av sin fars livsverk. I romanen Other Gods (1940, norsk overs. Fremmede guder, 1941) er handlingen lagt til Amerika. Dragon Seed (1942) og The Promise (1943) skildrer Kina i den annen ver­ denskrig, og Pavilion ofWomen (1946, norsk overs. Kvinnepaviljongen, 1948) foregår også i Kina. Buck var meget produktiv og gav ut bøker nesten årlig

23

helt til sin død. My Several Worlds (1954, norsk overs. To verdener, 1955) er en selvbiografi. Posthumt utkom diktsamlingen Words ofLove (1974). Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1938, og holdt da sin forelesning over utviklingen av den kinesiske roman (The ChineseNovel;NobelLecture 1938, norsk overs. 1939). Buckeridge, Anthony Malcolm [bAkridj], f. 1912, britisk forfatter; særlig kjent for sine guttebokserier om Rex Milligan og om Jennings (begge utgitt i norsk overs.), den siste særlig populær i Norge som Stompa i Nils-Reinhardt Christensens frie bearbei­ delser for radio, fjernsyn og film. Buckingham [bAkigom], engelske adelstitler som opp gjennom historien har vært båret av overhodene for flere slekter. Walter Giffard d.e. omtales som earl of Buckingham 1097-1102. Denne tittel gikk ved hans sønn Walters død 1164 over til svogeren Richard de Clare, earl of Pembroke, og døde ut med ham 1176. 1377 fikk kong Edvard 3s yngste sønn Thomas of Woodstock (senere duke of Gloucester) tittelen earl of Buckingham. Hans sønn Humphrey arvet ikke hertugtittelen, men bar jarletittelen. Humphreys søster var gift med Edmund, earl of Stafford, som også fikk tittelen earl of Buckingham. Deres sønn Humphrey (død 1460) ble duke of Buckingham 1444. Tittelen døde ut da hans sønnesønn Edward Stafford, den 3. hertug, ble henrettet 1521. James 1 s yndling George Villiers (1592-1628) ble earl of Buckingham 1617 og duke of Buckingham 1623; denne tittelen døde ut med hans sønn 1687. John Sheffield (1648-1721), marquess of Normanby, ble utnevnt til duke of Buckingham and Normanby 1703, men tittelen døde ut med hans sønn 1735. George NugentTemple Grenville (1735-1813), 2. earl Temple, ble utnevnt til marquess of Bucking­ ham 1784. Hans sønn Richard Grenville (17761839) var gift med Anna, arvingen til hertugen av Chandos, og ble 1822 utnevnt til duke of Bucking­ ham and Chandos. Disse titler døde ut med den sønneløse 3. hertug 1889. Buckingham, George Villiers [bAkirpm], 1592-1628 (fra 1623) duke of engelsk statsmann; far til George Villiers, 2. duke of Buckingham. Var Jakob Is ynd­ ling og ledet dennes politikk; spilte også en betydelig rolle under Karl 1, og støttet denne i hans strid med Parlamentet; skaffet kongen penger ved tvangslån og ved salg av monopoler. I utenrikspolitikken grep han inn i trettiårskrigen for å redde Pfalz. Etter at Buckingham mot Parlamentets ønske hadde gjort et mislykket forsøk på å hjelpe de franske hugenotter i deres kamp mot Richelieu, vedtok Parlamentet Petition of Rights (1628), som var rettet mot både kongen og hans mektige minister. Da Buckingham på nytt blandet seg inn i de franske stridigheter, ble han myrdet. Buckingham, George Villiers [bAkirpm], 1627-87,2. duke of engelsk statsmann; sønn av George Villiers, 1. duke of Buckingham. Sluttet seg til Karl 1 i bor­ gerkrigen. Etter henrettelsen av kongen 1649 fulgte han sin barndomsvenn Karl 2 på flukten til Skott­ land og Nederland, men vendte senere tilbake til England, der han ble fengslet av Cromwell. Etter Stuartenes tilbakekomst i 1660 ble han ledende minister i Karl 2s regjering (►Cabal-ministeriet), men måtte trekke seg tilbake 1674 pga. påståtte katolske sympatier. Buckingham, John Sheffield [bAkigam], 1648-1721, 1. duke of Buckingham and Normanby, engelsk statsmann. Hadde en høy stjerne hos Karl 2, men ble senere opposisjonspolitiker. Dronning Anna utnevn­ te ham til hertug 1703, og han var under toryministeriet 1710-14 bl.a. president i Privy Council. Han lot oppføre ►Buckingham Palace i London. Buckingham, Richard Plantagenet Temple Grenville [bAkigam], 1797-1861, 2. duke of Buckingham and Chandos, britisk politiker. Medlem av Robert Peels regjering, ivrig forsvarer av kornloven; forfatter av

BUCKRAM

Buckingham Palace og Queen Victoria Memorial.

berømte skrifter om britisk historie på 1700- og 1800-tallet. Buckingham Palace [bAkigam pælis], slott i Storbri­ tannia, London, vest for St. James' Park, kongefami­ liens hovedresidens siden dronning Victorias tronbestigelse 1837. Oppført 1703 for John Sheffield, duke of Buckingham; kjøpt 1761 av kong Georg 3 som bolig for hans dronning Charlotte, ombygd 1825 (arkitekt John Nash), 1846 og 1913 (arkitekt Sir Aston Webb). Stor malerisamling; deler av sam­ lingen er åpen for publikum. Buckinghamshire [bAkigamJa], grevskap (county) i Storbritannia, England, i det sørlige Midlands, nordvest for London; 1565 km2 med 479 000 innb. (2001). Hovedstad: Aylesbury; største by: Milton Keynes. Natur. Den sørlige del av fylket er gjennomskåret av kalkrygger (Chiltern Hills), mens den nordlige del består av den fruktbare Aylesburysletta og et lavland omkring elven Ouse. Næringsliv. Jordbruket var inntil begynnelsen av 1900-tallet dominerende næringsvei i hele fylket, men er i dag konsentrert til de nordlige deler med produksjon av melk og grønnsaker for London-

markedet. Den sørøstlige del er i økende grad blitt integrert i London-regionen, med sterk vekst både i antall innbyggere og arbeidsplasser. Milton Keynes er senter for forskning og høyteknologisk industri. Buckle, Henry Thomas [b/vkl], 1821-62, britisk historiker. Var særlig interessert i historiens filosofi, og utgav 1857-61 de første to bind av sitt hovedverk History of Civilization in England. Før verket ble ferdig, døde Buckle i Damaskus mens han var på reise, buckminsterfulleren, C60, kuleformet molekyl bygd opp av karbonringer, 12 ringer med 5 karbonatomer i ringen og 20 ringer med 6 karbonatomer i ringen. C60 er det mest kulerunde molekyl som kan tenkes. I 1970 antydet den japanske teoretikeren E. Osawa at C60 kunne eksistere; han foreslo også riktig struktur for molekylet (1973). C60 ble første gang påvist eksperimentelt i 1985 og fremstilt i makroskopiske mengder i 1990. Buckminsterfulleren har navn etter den amerikanske arkitekten R. Buckminster ►Fuller. Se også ►fullerener. buckram [bAkræm] (eng.), sterkt stivet, åpent bomullsstoff, særlig brukt til bokbind. Nå brukt som betegnelse for lette bekledningstekstiler av lin og bomull.

Bucuresti. President Ceaujescu satte i verk voldsomme sanerings- og reguleringsarbeider i Bucurejtis sentrum. Det kjempemessige palasset han fikk anlagt huser nå blant annet parlamentet.

24

BUCKSKIN

buckskin [bAkskin] (eng.), en kraftig vevnad av bomull i sateng binding, meget anvendt til buksestoff. Også betegnelse for fintrådet kardegamsvevnad av ull i sateng binding; det er kraftig valket og med et tett fint lodekke. Buckskin anvendes under­ tiden også som betegnelse for mønstret kardegamsvevnad av ull i kyperbinding med tett, kort lodekke; solid stoff til dresser og bukser. bucktail [bAkteil] (eng.), fiskeflue bundet av hår på langskaftet krok; imiterer fiskeyngel. Bucuresti [bukureftj], hovedstad i Romania, på det valakiske slettelandet ved elven Dåmbovdfa, et tilløp til Donaus bielv Arges; 1 932 150 innb. (2003). Geo­ grafisk ligger byen i utkanten av Romania (bare 50 km fra den bulgarske grensen), men sentralt i pro­ vinsen Valakia, som tidligere var eget fyrstedømme. Bucuresti er Romanias økonomiske og kulturelle sentrum og et viktig jernbane- og veiknutepunkt. To lufthavner, Otopeni (internasjonal) og Båneasa (innenriks). En tunnelbane med fire hovedlinjer (inkludert en ringbane) ble bygd fra 1974. Stor og allsidig industri, med produksjon av maskiner, transportutstyr, tekstiler, kjemikalier, næringsmidler m.m. Universitet (fra 1864), en rekke høyskoler, bl.a. polyteknisk institutt fra 1819. Biblioteker, teatre, opera, ballett, symfoniorkester. Blant musee­ ne kan nevnes Det nasjonale kunstmuseet (med store samlinger av rumensk og utenlandsk kunst), en rekke mindre kunstmuseer, historiske museer, Den rumenske bondes museum, og det storslåtte friluftsmuseet «Landsbymuseet», der det er samlet bondehus fra ulike deler av landet i naturlige omgi­ velser. Byen er sete for patriarken for den rumenske ortodokse kirke og romersk-katolsk erkesete. Norsk ambassade. Bybeskrivelse. Frem til ca. 1600 var byen befestet. Bucuresti kom etter hvert til å bli et knutepunkt for handelen i det østlige Europa, og sammen med de politiske funksjonene byen fikk som hovedstad, skapte det vekst. Under den tyrkiske overhøyheten som varte til 1800-tallet, fikk byen et orientalsk preg. Fra 1800-tallet ble imidlertid byutviklingen drevet frem med vestlige forbilder. Elven Dåmbovita gjennom sentrum av byen ble kanalisert for å unngå oversvømmelser, gatebelysning ble innført (oljelamper fra 1820-årene), brede bulevarder ble bygd, staselige bygninger i vestlig og nasjonal-inspirert stil ble reist. Byen fikk tilnavnet «Balkans Paris». Kort unna de elegante fasadene lå imidlertid store fattigkvarterer med ussel bebyggelse. Spredt i byen lå de mange, ofte små, ortodokse kirkene i bysantinsk stil. Utbyggingen av byen fortsatte i mellomkrigstiden med høybygg i sentrum og dreneringen av sumpom­ råder rundt elven Colentina nord i byen (1936^10). Der er nå vakre parkanlegg og en kjede av innsjøer. I sentrum ligger den eldre byparken Cismigiu. Den kommunistiske perioden fra 1947 til 1989 preget bybildet på ulike måter. Det ble reist enkelte monumentalbygg etter sovjetisk mønster, for øvrig var arkitekturen monoton og preget av storprosj ek­ ter. Særlig gjelder det de nye boligkvarterene med høyblokker og svært tett utbygging. Noen av disse kom i stedet for tidligere slumområder. De største saneringene kom likevel i sentrum av byen og på slutten av den kommunistiske perioden. Under Nicolae Ceaujescus siste år ble omtrent ’/, av den eldste bykjernen revet for å gi plass for en gigantut­ bygging i triumfatorstil. Den mest ruvende bygnin­ gen skulle kalles «Folkets hus» og var ennå ikke ferdig da Ceaujescu ble styrtet. Nå har bl.a. parla­ mentet og et internasjonalt konferansesentrum fått plass der. Mange verdifulle historiske bygninger (bl. a. kirker og klostre) ble ofret sammen med en stor mengde vanlige hus. Under revolusjonen i desember 1989 var det store demonstrasjoner i sentrum, og mange ble drept da politi og sikkerhetsstyrker skjøt mot folkemengdene. En rekke bygninger ble også ødelagt, bl.a. Universitetsbiblioteket, som senere er gjenoppbygd i samme stil.

Litt.: Riksmøtet og «Riddarsalen» i Bud, utg. av Roms­ dal sogelag, 1988 2 Tidligere kommune i Møre og Romsdal, fra 1964 del av Fræna kommune. Budai-Deleanu, Ion, 1760-1820, rumensk forfatter. Særlig kjent for sitt komiske heltedikt Tziganiada, som beskriver fyrst Vlad Tepes i kamp mot tyrkerne og sigøynemes strid for å danne en egen stat. Budai Nagy. Antal [bodai nadj], død 1438, ungarsk bondefører av lavadelig slekt. I 1437 stilte han seg i spissen for et bondeopprør i Transilvania. Beseiret den adelige hær i slaget ved Båbolna i juni og fikk en fordelaktig fred, men overenskomsten ble snart brutt av de adelige, og han måtte ta opp kampen på nytt. Han tapte imidlertid i slaget ved Koloszvår (Cluj), hvor han selv falt. Budai.

Budalsstol med armlener.

Historikk. Den eldste forekomsten av navnet Bucuresti er fra 1459, men bosettingen er eldre. På 1400-tallet var Bucuresti periodisk, fra 1659 fast residens for fyrsten av Valakia. Valakia ble slått sammen med Moldova i 1859-62 til Romania, og Bucuresti ble hovedstaden i den nye staten, som så ble utvidet med Transilvania i 1918. Befolkningsveksten var kraftig på 1800- og 1900tallet. I 1830 var innbyggertallet 70 000, i 1878 180 000, i 1912 340 000, og i 1930 630 000. Etter den annen verdenskrig fortsatte veksten. 1 1973 var det 1,6 mill, innbyggere, og i 1992 over 2 millioner. Deretter har folketallet stagnert. Byen har vært rammet av flere jordskjelv. Størst på 1900-taIlet var skjelvene i november 1940 og mars 1977. Ved det siste ble 1400 mennesker drept og 7600 skadet. Flere fredsslutninger har funnet sted i Bucuresti: 1812, 1886, 1913 og 1918. Se ►Bucure§ti-freden. JSe Bilde, se foregående side. Bucure^ti-freden [bukureftj-], navn på fire fredsslut­ ninger. 1 Freden mellom Russland og Tyrkia (det osmanske riket) 28. mai 1812, da Tyrkia avstod Bessarabia, som utgjorde den østlige delen av fyrstedømmet Moldova (da en tyrkisk vasallstat), til Russland. 2 Freden mellom Serbia og Bulgaria 3. mars 1886, som fastslo status quo mellom de to land etter den «bulgarske krise». 3 Freden etter den annen balkankrig, 10. aug. 1913. Makedonia, som før den første balkankrig (1912— 13) hadde tilhørt Tyrkia, ble nå i hovedsak delt mellom Serbia og Hellas. Bulgaria fikk en del av Thrakia og dermed adgang til Egeerhavet, men måtte selv avstå Sør-Dobrudsja til Romania. Hellas overtok en rekke øyer i Egeerhavet. 4 Freden mellom Romania og sentralmaktene 7. mai 1918, da Romania måtte innrømme de foreløpige seierherrer (Tyskland, Østerrike-Ungam, Bulgaria og Tyrkia) store økonomiske fordeler med hensyn til landbruk, oljeindustri osv., avstå Dobrudsja til Bul­ garia og gå med på grensekorreksjoner i Karpatene (5600 km2 tapt). Denne fredstraktaten ble annullert i og med at Romania på ny erklærte krig 10. nov. og sentralmaktene led definitivt nederlag. bud, se de »-ti bud. Bud (norrønt bud, 'rorbu, fiskebu'). 1 Tettsted i Fræna kommune, Møre og Romsdal, ytterst på Romsdalshalvøya nordvest for Molde; 768 innb. (2002). 41 km til Molde via Rv. 664/64. Fiske­ vær med atskillig eksport av fiskeprodukter; meka­ nisk verksted. Det siste riksrådsmøte ble holdt i Bud i 1533 under ledelse av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Bautastein til minne om møtet. Ergan kystfort fra den annen verdenskrig. Bud kirke fra 1717.

1 Bygd og dalføre i Midtre Gauldal kommune i SørTrøndelag. Budai ligger sør for Gauldal omkring Gaulas bielv Bua med sideelven Ena, og strekker seg sørover til fylkesgrensen mot Hedmark. Nede i bygda er dalbunnen trang og dalsidene bratte, med lite oppdyrket land og liten bebyggelse. Lenger opp i dalen er liene slake. Den faste bebyggelsen ligger mellom 450 og 650 moh. og seterbebyggelsen mel­ lom 650 og 900 moh. Hovednæringen er jordbruk (husdyrhold) og skogbruk, i mange tilfeller kombi­ nert med håndverk og småindustri med fremstilling av budalsstoler o.a. trevarer. Budai husflidsforening stiftet 1900, Budalsmøbler A/L 1965. Budai kirke er en Y-formet liten tømmerkirke fra 1754. Navnet kommer av elvenavnet Bua, trolig et gam­ melt navn som kan bety 'elven som renner gjennom bosatt område'. Litt.: Enlid, R: Budalen: den vesle bygda: bygdesoga tidsbolken 1870-1950-åra, 1955; Enmo, L.: Ordliste til målet i Budai i Sør-Trøndelag, 1957; Krogstad, A. & I. Røskaft, red.: Glimt i ord og bilder: fra vår nære fortid, 1993-96, 3 b.; Sømark, J.: Gard oggrendeliv i Budalen, 1971 2 Tidligere kommune i Sør-Trøndelag, fra 1964 del av Midtre Gauldal kommune etter å ha vært egen kommune fra 1879. Budai. Hans Johnsen, 1830-79, født i Budai, norsk billedhugger. Studerte 1854-61 i København, mest under Jerichau, deretter til 1871 i Roma. Siden levde han hjemme i små kår, og hans produksjon kom vesentlig til å bestå av genrepregede statuetter, Liten pike med en død fugl og byster, som Nasjonalgal­ leriets av Karl 15 (1872-75). budalsstol, stol med dreide ben, sprosser og ryggspiler. Med sin spesielle konstruksjon hvor bena er tappet opp i setet og ryggbuen og ryggspilene er tappet ned i setet, hører den til den gruppen stoler som kalles pinnestoler. Denne typen ble utformet i England på 1600-tallet, siden 1700-tallet kalt windsorstol. Den eldste budalsstolen vi kjenner er fra 1807, utført som husflid i Budai i Sør-Trøndelag. Omkring 1900 begynte folk i den lille bygda å lage stoler i store mengder. Materialene som ble brukt var hegg, rogn, furu og bjørk. Stolene ble spredt over store deler av landet, særlig via markedene. Budapest [budapæjt], hovedstad i Ungarn, på begge sider av Donau, 30 km sør for Donau-kneet; 1,8 mill. innb. (2001). Budapest er landets økonomiske, kulturelle og administrative sentrum, viktigste jernbaneknutepunkt og havneby. Internasjonal lufthavn (Ferihegyi). Tunnelbane (åpnet 1896, den nest eldste i Europa). På nordspissen av Csepel-øya sør for sentrum er det anlagt en moderne elvehavn med frihavn, store verft m.m. Størstedelen av Ungams utenrikshandel går over Budapest. Byen har betydelig industri, og Pest er den mest industrialiser­ te del av byen. Nord for Pest ligger jem- og stålverkene i Ujpest, enda lenger nord finnes store kjemis­ ke og farmasøytiske fabrikker. På Csepel-øya ligger en konsentrasjon av anlegg for tungindustrien. Fra

25

Budapest. Under: Utsikt fra Buda over Donau til Pest med parlamentsbygningen, bygd 1884-1905 i nygotisk stil.

BUDD

gammelt av er Budapest kjent som badested, senere som forlystelses- og turistby. Det eldste av de seks universiteter ble grunnlagt 1635, flyttet til Buda 1777, til Pest 1784, mange høyskoler, akademier, rikholdige museer og kunstsamlinger, zoologisk og botanisk hage. Bybeskrivelse. Budapest består av Buda på den høyre elvebredden (åsbredden) og den større bydelen Pest på den venstre bredden (slettebredden), foruten vidstrakte nyere områder. De to elvesidene er forbun­ det ved seks veibroer og to jembanebroer. På Budasiden ligger slottet oppe på det gamle festningsberget, og Matthiaskirken, grunnlagt 1015, gjenreist i ro­ mansk stil på midten av 1200-tallet og fullført i gotisk stil på 1400-tallet. Her ble de ungarske konger kronet. Kirken er et av de få byggverk som er igjen fra før tyrkertiden. På Pest-siden vender parlamentsbygningens 265 m lange fasade mot Donau. Her ligger videre vitenskapsakademiet, nasjonalteateret, operaen og St. Stefanskirken, oppført 1873-1902, byens største kirkebygg. På Margaretaøya finnes termalbad, parkog sportsanlegg og friluftsteater. Deler av Budapest, bl.a. slottet i Buda, står på UNESCOs Liste over ver­ dens kultur- og naturarv. Historikk. Buda kan føres tilbake til den romerske koloni Aquincum, 'den vannrike', grunnlagt vel 100 år e.Kr. 11241 ble både Buda og det yngre Pest brent av tatarene. Gjenoppbygd, bl.a. ved tyske kolonister, ble Buda 1361 Ungarns hovedstad, mens Pest utviklet seg til en viktig handelsby. Tyrkertiden 1541-1686 gav et hardt tilbakeslag, men ved Maria Theresias og Josef 2s støtte kom byene seg snart opp igjen, særlig Pest, som ca. 1800 ble den viktigste. 11813 var innbygger­ tallet til sammen 36 000.1 1848 ble riksdagen flyttet fra Bratislava til Buda. 1 1872 ble Buda, O-Buda ('Gammel-Buda') og Pest forent til én by, som 1881 hadde 370 767 innbyggere. I 1900 var tallet økt til 716 476. Buda hadde før den annen verdenskrig nærmere 20 prosent jøder og en del tyskere. Begge grupper var stort sett forsvunnet etter krigen. 11919 var Buda i hendene på Béla Kun og deretter i tre måneder besatt av rumenerne. 1944-45 ble byen liggende i frontlinjen i flere måneder. Pest ble inntatt av den røde armé 18. jan. 1945, Buda 12. feb. Tredje­ delen av alle hus ble mer eller mindre ødelagt, 70 prosent av alle bygninger i Buda. Budapest-kvartetten [budapæjt-], strykekvartett av ungarsk opprinnelse, 1918-67, et av 1930- og 1940årenes mest innflytelsesrike kammerensembler. Grunnlagt av den nederlandske cellisten Harry Son og ungarerne Emil Hauser (1. fiolin), Alfred Indig (2. fiolin) og Istvån Ipolyi (bratsj). Joseph Roisman (1900-74) overtok 1932 etter Hauser, og de øvrige ble etter hvert erstattet av Alexander Schneider (f. 1908), Boris Kroyt (1898-1969) og Mischa Schneider (f. 1904). Deres moderne kvartettspill, konsist og rytmisk pregnant med raske tempi og relativt beskje­ den bruk av portamento, ble et forbilde for senere strykekvartetter. Opptrådte særlig med wienerklassiske verker, men spilte også samtidsmusikk. 1938 flyttet de til USA. budbringer-RNA, eng. messenger-RNA. en spesiell type ribonukleinsyre (RNA) som formidler den genetiske koden fra genenes deoksyribonukleinsyre (DNA) til de proteiner som syntetiseres i en celle (se ►nukleinsyrer, ►proteinsyntese). Budd. Zola [bAd], (gift Pieterse), f. 1966, sørafrikansk friidrettsutøver. Løp 1984 barbent (som alltid) under gjeldende verdensrekord på 5000 m. For å kunne delta i OL i Los Angeles s.å. fikk hun britisk statsbor­ gerskap, noe som medførte kraftige protester fra apartheid-motstandere. I OL ble hun nr. 7 på 3000 m, men blir særlig husket for sin innblanding i fallet til favoritten Mary Decker. Senere VM i terrengløp 1985 og 1986, og hun holdt 1985-86 verdensrekorden på 5000 m (14.48,07). Vendte 1988 tilbake til Sør-Afrika, og etter at idrettsboikotten av landet ble opphevet, deltok hun i OL 1992 og ble nr. 4 i VM i terrengløp 1993.

26

BUDDE

Buddha. 15 m høy bronsestatue av Buddha (Daibutsu) fra 1252 i Kamakura på Japans største øy, Honshu.

Budde, Jan Adolph, 1811-1906, født i Stavern, norsk landbruksskolestyrer. Cand.theol. 1834. Studerte jordbruk i flere land. Bestyrer ved Stavan­ ger amts (Rogaland fylkes) landbruksskole på Aust­ rått ved Sandnes 1846-76, ble senere prest. Styre­ medlem i fylkets landbruksselskap i 54 år, var med i mange offentlige kommisjoner o.l. Budde var meget kunnskapsrik, en fremragende lærer og foredrags­ holder. I sin skolegjeming var han banebrytende, og han la stor vekt på den pedagogiske og allmenndan­ nende side av landbruksundervisningen. Litt.: NBL 2. utg. Budde, Jons Andersson, forfatter av finsk herkomst, munk i Nådendals kloster av Birgittinerordenen fra ca. 1462 til ca. 1491. (Øvrige data ukjente.) Utfoldet en rik virksomhet som oversetter og bearbeider av helgenlegender og annen oppbyggelig litteratur for klostre. Mange av oversettelsene er samlet i hånd­ skriftet JdnsBuddesbok (utg. 1895). Oversatte til svensk etter Vulgata Judits, Esters, Ruts og Makkabeernes bøker. Øvde stor innflytelse på det svenske skriftspråk. Budde, Oluf Christophersen, 1682-1744, født på Lille Fosen, norsk-dansk sjøoffiser, kommandørkap­ tein 1732. Tordenskiolds flaggkaptein 1718-19, deltok ved erobringen av Marstrand og i angrepet på den svenske flåte i Gbteborg. Budde, Vincents, 1660-1729, født i Halden, norskdansk offiser, oberst 1710, 1716-17 generalmajor og kommandant i Fredrikstad, kommanderende gene­ ral nordenfjells fra 1718. Budde ledet 1716 det norske angrep på de svenske styrker i Moss og bidrog til at Karl 12 måtte oppgi planen om å erobre Oslo og Akershus. Hans defensive taktikk overfor Armfeit i Trøndelag 1718 ble til dels sterkt kritisert i samtiden. Buddenbrooks (Verfall einer Familie), slektsroman av Thomas Mann (1901, norsk overs. Huset Buddenbrook, 1929-30). Den skildrer den materielle ned­ gang og oppløsning av en velstående og konservativ tysk kjøpmannsfamilie på 1700-og 1800-tallet. Familiens rikdom og handelsvirksomhet reduseres parallelt med familiemedlemmenes økende interesse for bl.a. kunst og humanistisk lærdom. Vist som fjernsynsserie i NRK 1980.

Buddha (sskr. 'den oppvåknede'), ærestittel som ble gitt den indiske prinsen Siddhattha Gotama (trolig 565^185 f.Kr.) etter hans oppvåkning (bodhi), stifte­ ren av ►buddhismen. Det er i dag enighet om at Buddha er en historisk person, og at hovedtrekkene i hans livsskildring er historisk sikre. BUDDHAS LIV

Som ung levde Siddhattha Gotama et bekymrings­ løst liv i Sakya-ættens hovedstad Kapilavatthu, på grensen mellom det nåværende Nepal og den indis­ ke provinsen Bihar. En plutselig erkjennelse av sykdom, alderdom og død fremkalte en åndelig krise. Dette førte til at han forlot sin familie da han var 30 år gammel og ble en hjemløs asket. I flere år søkte han innsikt i tilværelsens mening hos tidens filosofer, og ble kjent som Sakyamuni ('vismannen fra Sakya-ætten'). Han utøvde lenge en streng askese, men til ingen nytte. Han satte seg så i meditasjon under et fikentre ved det nåværende Bodh Gaya i Bihar, og opplevde samme natt det avgjørende gjennombrudd til klar erkjennelse av tilværelsens sammenheng og veien til lidelsens opphør, nirvana. Dette var hans oppvåk­ ning. Kort tid etter holdt han sin første preken i Samath, nær Varanasi, og fikk etter hvert en betyde­ lig tilhengerskare, hvorav mange ble munker (►bhikkhu). Etter oppvåkningen synes ikke hans liv å ha vært preget av dramatiske begivenheter. Frem til sin død i en alder av 80 år var han på stadig vandring i NordIndia, hvor han underviste i dharma, den evige lære, som han mente å ha gjenoppdaget. Han innlot seg ofte i diskusjon med representanter for andre filoso­ fiske og religiøse retninger; særlig var Buddha skarp i sin kritikk av brahmanismens metafysiske spekula­ sjoner og blodige offerkult. Han døde i Kusinagara, i nærheten av Kapilavatthu. Vi møter i Buddha en personlighet preget av toleranse og besluttsomhet. Hans prekener bærer preg av intellektuell klarhet og skarp psykologisk innsikt. BUDDHA SOM RELIGIØS SKIKKELSE

Buddha ble av sine tilhengere, og av hele den eldste tradisjonen, ikke betraktet som en gud, men som både guders og menneskers læremester: et enestå­ ende vesen som ved egen kraft var nådd frem til den

forløsende innsikt. Riktignok tenktes han ikke å være virksom etter sin død, men i egenskap av forbilde og veiviser ble han allerede mens han levde, gjenstand for store æresbevisninger. Etter hans død ble relikviene omhyggelig bevart i ►stupaer og gjort til gjenstand for kult. Buddha er den første av De Tre Juveler, Buddha, Dharma ('læren') og Sangha ('for­ samlingen'), som alle buddhister tar sin tilflukt til den dag i dag. Beretningene om hans liv ble fra første stund innvevd med overnaturlige hendelser: nedstigning som ►bodhisattva fra Tushita-himmelen, fødsel fra morens høyre side, samt prøvelser utsendt av fristerdemonen ► Mara mens han satt under fikentreet. Disse har gjennom tidene vært et kjært emne for buddhistisk kunst og litteratur. I mahayana-buddhismen fikk Buddha-skikkelsen en ny dimensjon, idet den ble kosmisk, evig og gud­ dommelig. Sakyamunis fødsel og død blir betraktet som en illusjon, et skuespill utført for å undervise og derved frelse menneskene, og læren om Buddhas trikaya ('tre legemer') - det absolutte eller kosmiske dharmakaya (Tærens legeme'), det paradisiske eller himmelske sambhogakaya ('nytelsens legeme') og det jordiske nirmanakaya ('illusjonens legeme') - ble utarbeidet. Samtidig ble den gamle tanken om at Buddha bare var én i en uendelig rekke tilsvarende skikkelser som fra tid til tid fremstod i verden, utvi­ det til også å gjelde rommets dimensjon; et stort antall andre buddhaer tenkes i mahayana-buddhis­ men å trone hver i sitt paradis eller verdenssystem. Å bli gjenfødt i et slikt paradis, særlig hos ► Amitabha i vest, ble buddhistenes mål i store deler av Øst-Asia. I visse retninger, særlig den japanske Shingon, ble Buddha i form av Vairocana ('den strålende') betrak­ tet som opphav til hele universet. ►Tantrismen opererer med en rekke på fem buddhaer som kun har symbolsk karakter; ved kompliserte korrespon­ danser tenkes de til sammen å utgjøre både den ytre og den indre helhet. Litt.: Brekke, T.: B. - prins og tigger: en biografi, 2002 Buddhaghosa, buddhistisk forfatter av indisk opprin­ nelse som levde på 400-tallet e.Kr., virksom i Anuradhapura på Sri Lanka. Buddhaghosa satte seg fore å samle de spredte kommentartekstene til Tripitaka, theravada-buddhismens kanon, samt redigere og utfylle dem idet han oversatte dem fra singalesisk til pali. Han gav på den måten theravada-buddhismen en helhetlig og systematisk kommentarlitteratur på pali. Hans forfatterskap er blitt stående som den normgivende tolkning av theravada-læren. Hans hovedverk, Visuddhimagga ('renhetens vei'), ordner theravadas komplekse og omfattende læretradisjon under de tre konvensjonelle rubrikkene sila ('mo­ ral'), samadhi ('fordypelse') og panna ('visdom'), og er fortsatt den beste innføringen i theravada-skolens lære. Buddh Gaya, Bodh Gaya, landsby i delstaten Bihar i India, 10 km sør for byen Gaya. Buddhismens vik­ tigste pilegrimssted. En avlegger av fikentreet (bodhi) som ►Buddha satt under da han nådde «oppvåk­ ning», er bevart og vokser ved siden av en steinplattform som markerer stedet der Buddha satt. I tradi­ sjonell buddhistisk kosmologi regnes dette som verdens sentrum. Det nåværende templet i Buddh Gaya er muligens fra 600-tallet e.Kr., men har gjennomgått omfattende restaurering. Det var lenge under hindupresters kontroll, men ble 1953 formelt overført til en uavhengig komité. - Tempelet ble i 2002 ført på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. buddhismen, verdensreligion stiftet av ►Buddha på 500-tallet f.Kr. i Nord-India. I år 2000 finnes det anslagsvis 362 mill, buddhister i verden; buddhis­ mens kjerneområder er i Sør- og Sørøst-Asia, Hima­ laya, Tibet og Mongolia, den er også spredt til NordAmerika og Europa. Buddha og hans lære står sentralt i religionen; han vant «oppvåkning», som

27

BUDDHISMEN

Buddh Gaya. Mahabodhitempelet er reist over et tidligere tempel, oppført av keiser Ashoka over Buddhas sete Vajrasana. Til høyre for tempelet står avleggeren i tredje generasjon av det bodhitreet som Buddha nådde oppvåkning under. I forgrunnen noen mindre stupaer (kultbygninger). -Til høyre: Relieffer på en portal i Sanchi, India, som fremstiller scener fra Buddhas liv.

innebærer en erkjennelse av De fire edle sannheter, og han oppnådde nirvana ('utslukning'), dvs. at han ble fri fra all gjenfødelse. Dette er det endelige målet for alle buddhister. Buddhismen er delt i to hovedtradisjoner: theravada og mahayana. Buddhismen er ikke bare en religiøs og filosofisk lære, men har gjennom sin etikk satt sterkt preg på de samfunn den har vært i kontakt med. Den har vært den fremste formidler av indisk sivilisasjon i Asia, og en mektig kulturimpuls innen kunst, littera­ tur, filosofi og statsstyre gjennom 2500 år. TROSLÆRE

Buddhismen overtok den allmennindiske forestillin­ gen om karma ('gjerningenes lov'), dvs. moralsk kausalitet, slik at den enkeltes livssituasjon sees som et resultat av gode og onde handlinger i tidligere liv. Begjær (eller «tørst») og uvitenhet gjør at man gjenfødes fra liv til liv. Samtidig er læren om anatman ('ikke-sjel') grunnleggende i buddhismen; ingen evig eksisterende sjel vandrer rundt i samsara (rund­ gangen av fødsel, død og ny fødsel), men mennesket består av fem elementer i stadig forandring: 1) ytre

form, 2) fornemmelser, 3) forestillinger, 4) viljesimpulser, 5) bevissthet. Det endelige mål for det religiø­ se liv er nirvana ('utslukning'), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt påny. De fire edle sannheter som Buddha erkjente, er 1) sannheten om lidelsen: alt er lidelse, alt er forgjenge­ lig, alt er uten evigvarende vesen; 2) sannheten om lidelsens opprinnelse, som er «tørst» etter sansegleder, eksistens eller tilintetgjørelse; 3) sannheten om lidelsens opphør: den opphører når «tørsten» sluk­ kes og uvitenheten (først og fremst i form av forestil­ lingen om et evig bestående «jeg») forsvinner; og 4) sannheten om veien til lidelsens opphør, som skjer ved at en følger den åttefbldige vei. Den åttefoldige vei har tre hovedpunkter: 1) etikk i form av påbud om å avholde seg fra drap, tyveri, usannhet, rusdrikker ogukyskhet; 2) konsentrasjon; fra besinnelse på kroppens handlinger til dyp medi­ tasjon; og 3) visdom, dvs. klar innsikt i tilværelsens natur. Mens idealskikkelsen i den tidligste buddhismen

Buddhismen. Stupa i Sarnath ved Varanasi (Benares), hvor Buddha holdt sin første preken.

var arhat ('ærverdig'), som ved sin død, i likhet med Buddha, trådte inn i nirvana og derved fjernet seg fra menneskenes verden, vokste det i århundrene før og etter Kristi fødsel frem et nytt ideal: ► bodhisattvaen. Idealet om bodhisattvaen kom til uttrykk i de såkalte mahayana-sutraer (se nedenfor, litteratur), og denne nye retningen ble kalt mahayana ('Den store vogn') i motsetning til de eldre retningene som nå ble kalt hinayana ('Den lille vogn'). Hinayana omfattet flere forskjellige skoler, hvorav bare én har overlevd til våre dager, nemlig theravada. Theravada, som betyr De eldstes lære, har i store trekk holdt fast på den tidlige buddhismens lære og munkeliv. Theravada legger vekt på at den enkelte skal oppnå nirvana gjennom meditasjon og intellek­ tuell innsikt, og derved bli en arhat. De fleste theravada-buddhister mener imidlertid at det i praksis ikke lenger er mulig å oppnå tilstanden av arhat; målet for det religiøse liv blir derfor i første rekke å sikre gjenfødsel som menneske, evt. gjenfødsel i en himmelsk tilværelsesform, gjennom etisk livsførsel, selvforglemmelse i form av gavmildhet overfor buddhismens institusjoner, og - i den grad det er mulig - meditasjon. På 1900-tallet ble medita­ sjon utbredt blant theravada-buddhister, ikke bare som tidligere blant munkene, men også blant legfolket. Mahayana. Mens samsara og nirvana i de eldre skolene og i theravada-skolene ble betraktet som virkelig eksisterende, diametralt motsatte størrelser, gikk den filosofiske utvikling i mahayana mer i monistisk retning. Madhyamika-skolen, som ble stiftet av Nagarjuna på 1 OO-tallet e.Kr., lærte at frelsen lå i negasjonen av alle begreper og forestillinger, idet den eneste virkelighet varshunyata ('tomheten'). Retningen artet seg derfor som en radikal kritikk av de eldre skolene. Yogachara-skolen, som kan føres tilbake til brødrene Asanga og Vasubandhu (300400-tallet), stod for en idealistisk filosofi der tilvæ­ relsen tenktes helt og holdent å bero på chitta ('tan­ ken, bevisstheten'). Begge skoler var viktige for mahayanas vadere utvikling i India og Øst-Asia, og ofte ble madhyamikas «tomhet» identifisert med yogacharas «bevissthet», for eksempel i ►tantrismen som gjorde seg gjeldende innen den indiske bud­ dhisme fra 500-600-tallet, og som kom til å sette sitt preg på buddhismen i Tibet (se ►Tibet, religion) og Nepal. Sammen med bodhisattva-idealet var tanken om en kosmisk, evig Buddha-skikkelse av vesentlig betydning for mahayana, ofte i form av læren om alle tings iboende Buddha-natur. Særlig i den kine­ siske meditasjonsskole, clTan (japansk ►zen), var dette en sentral forestilling; den eldre buddhismens betoning av gradvis og møysommelig overvinnelse av «tørst» og «uvitenhet» ble erstattet med «øye­ blikkelig oppvåkning». Enhetsfilosofier ble også utarbeidet av de kinesiske skolene huayan (japansk ► Kegon) og tiantai (japansk ►Tendai). PKv RELIGIØST LIV

Kontinuiteten i buddhismens historie utgjøres av munkeordenen (sangha), hovedsakelig organisert innen klosterlivets ramme. Munkene og de mer fåtallige nonnene har stort sett den samme livsform i alle buddhistiske land og følger de samme regler. Klostrene kan imidlertid variere fra store klosteruniversiteter, mye utbredt i India før ca. 1100 e.Kr. og i nyere tid vanlig i Tibet, til små landsbyklostre med lokal rekruttering. Ritualer er svært viktig i buddhismen, både for legfolk og for munker og nonner. I theravada-land er det særlig paritta, resitasjon av spesielle, korte tekster fra de hellige skrifter (Tripitaka), som er utbredt; denne resitasjonen utføres av munkene og tjener til å beskytte både mennesker og eiendom. Kult av guddommer og pilegrimsferder til hellige steder, f.eks. til ► Adam's Peak på Sri Lanka, er viktig. De ulike tradisjonene innen mahayana-buddhismen har et særlig rikt rituelt liv, der spesielt kulten

28

BUDDHISMEN I

befolkningen buddhister, i Myanmar ca. 89 % og i Sri Lanka ca. 70 %. Buddhismen er også viktig i Vietnam og i Japan. Det er også mange buddhister i Sør-Korea. I den vestlige verden finnes det omlag 1 million buddhister (1999). Det finnes buddhistiske organisasjoner og grupper i de fleste land i Europa, også i Norge. Buddhismen i Norge. Det finnes anslagsvis 13 400 buddhister i Norge; ca. 7300 av disse, derav i over­ kant av 650 nordmenn som har konvertert til bud­ dhismen, er medlemmer av ►Buddhistforbundet (2001). Det første buddhististiske samfunnet, Zenskolen i Oslo (nå Rinzai Zen Senter), ble etablert i 1972, og det er siden etablert flere buddhistiske trossamfunn som alle er samlet i Buddhistforbundet. Begge retningene av buddhismen er representert i Norge. Buddhismen er kommet til Norge i hovedsak fordi innvandrere med buddhistisk bakgrunn har bosatt seg her; spesielt vietnamesere og thailendere. Litt.: Buddhismen i Norge, 1999 (utg. av Buddhistfor­ bundet); Jacobsen, K.A., red.: Verdensreligioner i Norge, 2001 (kap. 2: «Buddhismen i Norge») BUDDHISMEN SOM POLITISK KRAFT

Buddha-freske fra Khotan, Kina. British Museum, London.

av de mange buddhaer og bodhisattvaer står sent­ ralt. Også innen mahayana er pilegrimsreiser en viktig religiøs aktivitet, ikke minst for legfolket. I land i Øst-Asia, der buddhismen finnes side om side med andre religioner som taoismen i Kina og shinto i Japan, har ofte buddhismen spesielle funk­ sjoner i det religiøse liv, især for legfolkets vedkom­ mende. Det er f.eks. gjerne buddhistmunker som utfører de religiøse ritualer som hører til begravelser, og som skal sikre den avdødes ve og vel i det hinsidi­ ge. Buddhismens lære og karma innebærer nemlig at munkene ansees for å ha innsikt i gjenfødelsens sammenheng. UTBREDELSE

Buddhismen ble fra første stund utbredt av munker, bhikkhu ('tiggere'), som ble underholdt av legfolket. Munkene, som opprinnelig var omvandrende (unn­ tatt i regntiden), dannet etter hvert permanente klostersamfunn. Særlig under keiser Ashoka (272236 f.Kr.), som selv ble buddhist, fikk den stor utbredelse, og ble også innført på Sri Lanka. Theravada ble utbredt sjøveien til Sri Lanka og til Sørøst-Asia (Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam), mens mahayana nådde Tibet fra Nepal og Kashmir. Langs karavaneveiene i Sentral-Asia nådde buddhismen Kina, og spredte seg derfra til Korea, Japan og Vietnam, hovedsakelig i form av mahayana. Buddhismen har vært aktivt misjone­ rende, og kunne så sent som på 1500-tallet vinne et helt folk for seg, nemlig mongolene. I India førte invasjoner sammen med hinduismens gjenoppblomstring til at buddhismen gradvis ble fortrengt, inntil den praktisk talt forsvant i løpet av 1100-tallet. Som en følge av islams fremrykking forsvant den også fra Øst-Iran, Sentral-Asia og Indonesia. I dag ligger buddhismens kjerneområde i Tibet og Himalaya-regionen, samt i Sør- og Sørøst-Asia. I Tibet er nærmere 100 % av den tibetanske befolk­ ningen buddhister, eller tilhengere av ►bonreligionen. I både Thailand og Kambodsja er ca. 95 % av

Buddhismen har spilt og spiller fortsatt en viktig politisk rolle i Asia. I likhet med de andre store verdensreligionene har buddhismen tette bånd til statsmakten i en rekke land og er statsreligion i bl.a. Thailand. Der hvor buddhismen utviklet en egen maktbase i samfunnet utenfor statens kontroll, er det gjerne oppstått sterke konflikter; spesielt i Kina og Japan har buddhismen i enkelte perioder blitt utsatt for statlig undertrykking og forfølgelse. I vår tid er buddhismen av grunnleggende betydning for nasjonal identitet i Tibet, og religionen har en inter­ nasjonalt anerkjent talsmann i nobelprisvinneren ►Dalai Lama. På Sri Lanka er buddhismen identifi­ sert med det singalesiske folkeflertallets kultur og er et viktig element i en til dels militant nasjonalisme. Buddhismen er også en viktig bakgrunnsfaktor for de såkalte «nye religioner» som siden den annen verdenskrig har vært på fremmarsj i Japan. Litt.: Bechert, H. & R. Gombrich, red.: The world of Buddhism: Buddhist monks and mins in society and culture, 1984; Jacobsen, K.A.: Buddhismen, 2000; Trainor, K„ red.: Buddhisme: et illustrert oversiktsverk, 2002; Wetlesen, J.: Selverkjennelse og frigjøring: et buddhistisk perspektiv, 2. utg., 2000 LITTERATUR

Ifølge buddhistisk tradisjon skal Buddhas disipler ved hans død i 485 f.Kr. ha samlet seg til det første buddhistkonsil i Rajagriha, hovedstaden i Magadhariket. Ved den anledning ble den buddhistiske lære rekapitulert og samlet i kanoniske skrifter. Enten denne «urkanon» var muntlig eller ble nedskrevet, må den ha vært på Buddhas eget språk magadhi. I alle fall er den gått tapt. Bare språklige formuleringer på magadhi i enkelte senere buddhistiske skrifter røper dens eksistens. Buddhistiske tekster nevnes i en ► Ashoka-innskrift fra 200-tallet f.Kr. Dette tyder på en fast tradi­ sjon på den tid da Ashoka sendte misjonærer til Sri Lanka, som ble et tilholdssted for buddhismen og et utgangspunkt for misjon til andre land, i f.eks. Myanmar. Denne tidlige formen for buddhisme er representert i theravada-skolens samlinger av kano­ niske skrifter. Disse går under navn av Tipitaka (pali), se ►Tripitaka. For størstedelen skriver samlingen seg fra århundrene før Kristi fødsel. De klassiske kom­ mentarene til Tipitaka er fra 300-400-tallet e.Kr. Det finnes også verdifulle verker som ikke har fått plass i kanon, f.eks. Milindapanha (Milindas spørsmål), som er bevart både på pali og kinesisk. En annen tidlig skole, sarvastivada, hadde kanoniske skrifter på sanskrit. Bare fragmenter av disse er bevart i funn fra Sentral-Asia. Men også i dette tilfellet finnes et større materiale i kinesiske oversettelser. I alle de land der theravada praktiseres, er det i tillegg til den lærde litteratur på pali også en buddhistisk litteratur

på folkespråkene. Det gjelder Sri Lanka, Myanmar, Thailand, Laos og Kambodsja. Mahayana-sutraer. I de første århundrer e.Kr. oppstod det en ny og omfangsrik buddhistisk littera­ tur i India, skrevet på sanskrit, dels i såkalt hybrid form (sterkt påvirket av middelindiske dialekter), etter hvert også på klassisk sanskrit. Under betegnel­ sen mahayana-sutraer innførte denne litteraturen et nytt syn på Buddha; han fikk guddommelige, kos­ miske dimensjoner. Enkelte av mahayana-sutraene kom til å spille en overordentlig viktig rolle i budd­ hismens videre utvikling i Øst-Asia; dette gjelder f.eks. Saddharma-pundarika ('Lotus-sutraen'), Suvarna-prabhasa ('Gullglans-sutraen'), Avatamsaka ('Blomstersmykket') og Lankavatara ('Overfarten til Lanka'). En rekke sutraer behandlet Prajna-paramita, Visdommens fullkommengjørelse. Felles for alle mahayana-sutraer er at de tilskrives Buddha selv; i mahayana fikk de derfor kanonisk status, og kom helt til å overskygge de eldre skolenes skrifter. Samtidig oppstod det en filosofisk litteratur som gir en mer systematisk fremstilling av tankene i ma­ hayana-sutraene; denne litteraturen kalles shastra, avhandling, og tilskrives bestemte forfattere. Særlig viktig er Madhyamika-karika, ('Middelveiens huskevers') av Nagarjuna (100-tallet) og Chandrakirtis berømte kommentar til samme tekst, Prasanna-pada ('Den klart utlagte avhandling'). Innen yogacharaskolen er brødrene Asanga og Vasubandhu (300tallet) de viktigste forfatterne; Asangas Mahayanasamgraha ('Fremstillingen av mahayana') er et omfattende oversiktsverk om hele mahayana. Av mer fromhetspreget litteratur kan nevnes Ashvaghoshas forfatterskap (100-tallet); det biografiske diktet Buddhacharita ('Buddhas liv') og flere religiøse skuespill er blant det ypperste innen klassisk sanskritlitteratur overhodet. Andre buddhistiske skue­ spill er Nagananda av kongen Harsha (606—47) og Lokananda av Chandragomin. Fra 500- og 600-tallet oppstår en ny type buddhis­ tisk litteratur, de såkalte tantraer, se ►tantrismen. Dette er dels en litteratur av rituell og magisk art, dels har den også filosofisk innhold. De viktigste tantraer er Hevajra, Guhyasamaja og Kalacakra. Endelig finnes det samlinger av tantrisk inspirerte dikt på senmiddelindiske dialekter, enten to-linjers dikt, doha, eller lengre vers, caryagiti. Disse diktene er ofte tvetydige eller har form av gåter og paradokser. Etter 1100-1200-tallet ble det ikke lenger skrevet buddhistisk litteratur i India. I motsetning til hindu­ ismen har buddhismen vært aktivt misjonerende, og Buddhismen. Kartet viser utbredelsen av de ulike retningene i buddhismen. Dette illustrerer hovedlinjene, virkeligheten er ikke fullt så skjematisk; det finnes f.eks. theravada-buddhister i Yunnan-provinsen i Kina - på grensen mot Myanmar og Laos - og i Sør-Vietnam - i områder som har hatt innflytelse fra Kambodsja. Buddhismen er ikke enerådende religion i de landene der østasiatiske mahayana-retninger er utbredt, her har buddhismen konkurranse fra bl.a. kristendom, taoisme, shintoisme, ikke-religiøsitet m.m.

29

fra midten av 100-tallet e.Kr. begynte for alvor arbeidet med å oversette buddhistiske skrifter til kinesisk, et arbeid som fortsatte frem til Tang-dynastiets slutt. Fra kinesisk ble buddhistisk litteratur oversatt til japansk fra 500-600-tallet. På begge språk ble det dessuten forfattet en rik kommentarog originallitteratur. Til Tibet kom buddhismen på 700-tallet, og i to perioder (700-800-tallet og 1000-1300-tallet) ble så å si hele den indiske buddhistiske litteratur oversatt til tibetansk og fra tibetansk senere til mongolsk. Også i disse landene utviklet det seg en rik, innfødt, buddhistisk litteratur, som har blomstret frem til våre dager. Både i Kina og Tibet ble de buddhistiske skrifter ordnet i nye kanoniske samlinger. I Kina forelå den første trykte versjon av Tripitaka i 983; den nyeste kritiske utgaven, den japanske Taisho Daizokyo (1922-33) omfatter 85 bind, hvert på ca. 1000 sider. I Tibet ble skriftene endelig ordnet i to samlinger på 1300-tallet: Kanjur (skrifter som tilskri­ ves Buddha selv) i 100 bind, og Tenjur (kommenta­ rer og annen sekundærlitteratur) i 225 bind. Fra midten av 1800-tallet ble buddhistisk litteratur oversatt til europeiske språk, men med unntak av skriftene i pali-kanonen, er fremdeles store deler bare tilgjengelig på originalspråkene. PKv Litt.: Braarvig, J„ red.: Lotussutraen: og andre tekster fra mahayana-buddhismen, 2003; Brekke, T„ red.: Buddhas fortellinger, 2001; Bøttinger, T.L. & K.A. Lie, overs.: Søstrenes sanger: Therigatha, 2000; Conze, E., red.: Buddhist texts through the ages, 1995 (1. utg. 1954); Lie, K.A., overs.: Buddhassamtaler: de lange tekstene: Digha nikdya, b. 1: Moralavsnittsbindet: Silakkhandhavagga, 1992; Lie, K.A., overs.: Dhammapada, 2. utg., 1996 ARKITEKTUR

De første buddhistiske munkene bodde ikke i klost­ re, men vandret omkring uten fast bopel. Bare i regntiden samlet de seg i huler eller små hytter. Allerede på keiser Ashokas tid (200-tallet f.Kr.) var imidlertid munkene etablert i permanente klostre, og fra de første århundrene e.Kr. finner vi klostre og templer hogd inn i klippevegger en rekke steder i Nord-India (Ajanta, Bhaja, Ellora, Karli, Nasik osv.). Mønsteret er åpenbart frittstående bygninger; man finner imiterte treribber som skal gi inntrykk av å bære takhvelvet. Med sine skip, avdelt ved søylerader, og sin apsis (ofte med en liten stupa) minner de sterkt om hellenistiske basilikaer, men den histo­ riske sammenheng er usikker. Fra senere epoker er det bevart rester av frittlig­ gende klostre, bygd i murstein, bl.a. Nalanda og Sarnath; Nalanda, i provinsen Bihar, var nærmest et universitet med flere hundre lærestoler og tusener av studenter. Også frittliggende templer ble bygd, f.eks. i Buddh Gaya, det eneste buddhistiske tempel som er bevart i India (utenom Himalaya-områdene) til i dag. Stupa. En egenartet type byggverk som er karakte­ ristisk for buddhistisk arkitektur i hele Asia, er den såkalte stupa. I sin enkleste form er dette en kjegle­ formet jordhaug, omgitt av et gjerde; opprinnelig kan stupaen ha fungert som gravhaug, men etter hvert ble den betraktet som et symbol for Buddha og hans nirvana. De eldste bevarte stupaer er Bharhut fra 100-tallet f.Kr., og den noe senere Sanchi. Også i Samath ved Varanasi og i Nalanda finnes godt bevarte stupaer. Både samtidige beretninger og den buddhistiske litteratur vitner om at stupaene var viktige kultsentre og pilegrimssteder. De opprinnelig enkle jordhaugene ble etter hvert dekket av stein og hvitkalket på utsiden. Senere ble de dekorert med relieffer og medaljonger, og reist på sokler og terrasser med tallrike nisjer som inneholdt buddhafigurer. Slik kunne stupaen uttrykke en komplisert kosmologisk symbolikk (►Borobudur), og bli et bilde på det kosmiske verdensfjell eller på kosmos i sin helhet. I denne form fikk stupaen stor utbredelse; på iransk område, på Sri Lanka (Polona-

BUDDHISMEN

ruwa, Anuradhapura), i Myanmar og Thailand, der den fremdeles spiller en viktig rolle i det religiøse liv. Også tantrismens kosmologiske diagrammer lot seg identifisere med stupaens grunnplan, noe som er typisk for Tibet og Nepal; de to store stupaene ved Katmandu, Svayambhunath og Bodhnath, tiltrekker seg fremdeles tusener av pilegrimen I Øst-Asia (Kina, Korea, Japan) fikk stupaens spir en så sterk betoning at resten av byggverket etter hvert forsvant helt; resultatet var den såkalte pagode, som kan rage opptil 60 m til værs. Et kjent eksempel er Horyuji (Nara, Japan, 600-tallet). Både i Kina og Japan finner vi en buddhistisk tempelarkitektur som har tilpasset seg nasjonale tradisjoner, f.eks. temple­ ne i Kyoto (1200-1300-tallet). I Tibet utviklet det seg en rik arkitektur, dels i form av større og mindre klostre der den særpregede tibe­ tanske stilen med massive, skrånende vegger domi­ nerer, dels i form av stupaer som videreutvikles til templer i flere etasjer; veggene i hver etasje er dekket innvendig med fresker der hele den tantriske buddhismens gudeverden er avbildet. Særlig berømt er stupaen i Gyantse (Sentral-Tibet, 1500-tallet). PKv Litt.: Fisher, R.E.: Buddhist art and architecture, 1993 BILLEDKUNST

Den buddhistiske kunsten vokste nok opprinnelig frem for å imøtekomme legfolkets behov for synlige fremstillinger av læren, men den ble meget tidlig en integrert del også av munkenes liv. Allerede den tidligste kunsten som er bevart, er knyttet til ►stupae­ ne og, noe senere, til klostrene i Ajanta, Ellora osv. Kunsten er dels ikonografisk med ulike utformin­ ger av Buddha, og i mahayana også av >bodhisattvaer og tantriske guddommer. Buddha er vanligvis fremstilt som munk, bodhisattvaene som unge prinser osv. En Buddha-statue er mer enn bare et kunstverk; statuer og andre avbildninger står i sentrum for det kultiske liv og blir innviet ved be­ stemte seremonier. Statuen er ofte hul og fylt med papirstrimler med hellige formler o.l. Spesielt i mahayana fungerer billedkunsten også som støtte for meditasjonsøvelser og derved som en vei til oppnåelsen av nirvana. Det finnes også fortellende kunst som forestiller episoder både fra Buddhas siste og tidligere liv. Denne type kunst har ofte et mer folkelig preg og er friere i utformingen; den finnes både som relieffer i stein og som malerier på stoff. Buddhistiske motiver kan gjøre seg gjeldende i brukskunst av mange slag; spesielt i den tantriske buddhismen brukes tallrike rituelle gjenstander som ofte representerer en høyt utviklet metallkunst.

BUDDHISMEN

Land med mange buddhister

Antall buddhister (millioner) Kina 101,0 Japan 97,3' Thailand 54,3 Vietnam 48,2 Myanmar 40,7 Sør-Korea 16,1 Sri Lanka 12,4 Kambodsja 9,1 Taiwan 9,1 India 6,0 Mongolia 2,2

Andel av befolkningen 9 % 78 % 94 % 67 % 89 % 36 % 70 % 96 % 43 % 1 % 90 %

Tallene er beheftet med stor usikkerhet fordi landene praktiserer ulik måte å telle tilhengere av religioner på - dette gjelder særlig Kina. 1 Mange japanere praktiserer både shintoisme og buddhisme.

Fremtidens Buddha Maitreya i Bumthank-pagoden, Bhutan.

Buddhistisk kunst i India. Ifølge tradisjonen skal flere portretter av Buddha ha blitt skapt allerede mens han levde i India. Den tidligste bevarte buddhistiske kunst - fra omkring Kristi fødsel - forestiller imidler­ tid aldri Buddhas person, men lar ham bli represen­ tert av bestemte konvensjonelle symboler; som fotavtrykk, lærens hjul og oppvåkningens tre. Det beste eksempel på denne tidlige kunsten finner vi i form av relieffer på portalene til stupaen ved Sanchi. Fra 100-tallet e.Kr. oppstår det tre kunstretninger der også Buddha selv fremstilles. Tallrike skulpturer og relieffer i stein er bevart. 1) Gandhara-kunst. Lengst i nordvest, i Gandhara, dominerer hellenistis­ ke forbilder som kommer til uttrykk i relieffer og Apollon-lignende Buddha-figurer. Samtidig er de ikonografiske detaljene klart indiske. Gandharaskulpturen ble ført videre til Sentral-Asia, og enkelte stiltrekk videre til Kina og Japan. 2) Mathura-kunst. Sør for Delhi, i Mathura, finner vi en mer opprinne­ lig indisk skole. Det ble tidligere antatt at denne kunstretningen hadde oppstått under innflytelse fra Gandhara, men man antar nå at Mathura-kunsten har en selvstendig parallellutvikling. 3) Amaravatikunst. Endelig vokste det i denne tiden frem en buddhistisk kunst på Indias østkyst, ved Amaravati, som ble ført videre til Sri Lanka. Gupta-perioden (300-600-tallet e.Kr.) er den klas­ siske periode i indisk buddhistisk kunst. Guptakunsten har sitt tyngdepunkt i Nord-India, med minnesmerker i Mathura, Samath og Buddh Gaya. Fra denne perioden finner vi den tidligst bevarte malerkunsten i India, i de buddhistiske huletemplene i Ajanta. Buddhistisk kunst fikk en siste blomstringstid i India under Pala- og Sena-dynastiene i Bengal (8501200), best bevart i form av mindre statuer i stein og metall av tantriske buddhaer og andre guddommer, og enkelte illustrerte palmebladmanuskripter fra slutten av denne perioden. Også i Kashmir fantes en viktig lokal buddhistisk kunstretning frem til 1200tallet, og i Nepal har en utløper av Pala-kunsten levd videre til våre dager. Disse tre områdene har i sin tur gitt vesentlige elementer til tibetansk kunst. Buddhisme-kunstens spredning i Asia. Den buddhis­ tiske kunst ble spredt med buddhismen til store deler

30

BUDDHISTFORBUNDET

av Asia. I direkte avhengighet av den indiske tradi­ sjonen, men med sterke impulser også fra den iranske sossrmzrfe-kunsten, finnes både skulptur og malerier i Afghanistan. Særlig berømt var den 53 m høye statuen av Buddha hugd ut i fjellsiden ved Bamian (vest for Kabul) fra 300-400-tallet e.Kr. I 2001 ble denne og en noe mindre i nærheten skutt og sprengt i stykker av det fundamentalistiske Taliban-regimet. Videre er praktfulle fresker fra bystate­ ne i oasene langs karavaneveiene gjennom SentralAsia (Khotan, Miran, Turpan) avdekket gjennom arkeologiske utgravninger på 1900-tallet. Buddhismen nådde Kina i de første 100 år e.Kr. Her mottok den sterke impulser fra stedegne tradi­ sjoner, særlig taoismen, og nye kunstformer ble utviklet, f.eks. tusjtegningen. I Kina nådde den buddhistiske kunst sitt høydepunkt under Tang(600-800-tallet) og Song-dynastiene (800-1200tallet). Landskapsmaleriet, der den typisk taoistiske naturinnlevelse ble omtolket i lys av mahayanas filosofiske begreper, var også en ny kunstform. Japansk kultur ble utsatt for en dyptgående på­ virkning fra buddhismens side, og kunsten ble utviklet under koreansk og kinesisk innflytelse. Som høydepunkter kan nevnes Mzra-periodens kunst (710-94) med blant annet utsmykningen av Horyuji-templene, Kamakura-perioden (1185-1336) med sentre i Kyoto og Kamakura, kjent for praktfulle tempelbygg og skulpturer, bl.a. den 11 m høye bronsestatuen av Buddha Amitabha i Kamakura fra 1252, og den zen-inspirerte malerkunsten på 1400og 1500-tallet. I Myanmar, Thailand og Khmer-riket kom det frem en rik buddhistisk kunst, der hvert område hadde silt eget særpreg. I disse landene er buddhis­ tisk kunst levende til våre dager. I Indonesia fantes blomstrende buddhistiske sentre på Sumatra og Java (Borobudur) frem til 1200-1300-tallet. Buddhismen kom til Tibet på 700-tallet, vesentlig fra India (Bengal, Kashmir), men også fra SentralAsia og Kina. Alle disse kulturer leverte sine bidrag til utviklingen av en særpreget buddhistisk kunst, som med flere lokale variasjoner har levd videre i Tibet til 1959. Den har tjent som mønster for den buddhistiske kunsten i Mongolia og Himalayaområdet, f.eks. Bhutan. Særlig de tantriske guddom­ mene har fått en rik ikonografisk utforming i tibe­ tansk kunst. PKv Litt.: Rhie, M.M. & R.A.F. Thurman: Wisdom and compassion: the sacred art of Tibet, 1991; Seckel, D.: The art ofBuddhism, 1964; Snellgrove, D.L., red.: The image of the Buddha, 1978; Winje, G. m.fl.: Guddom­ melig skjønnhet: kunst i religionene, 2001 (kap. 3: «Buddhismen»); Zwalf, W., red.: Buddhism: art and faith, 1985 Buddhistforbundet, registrert trossamfunn som samler buddhister i Norge, stiftet 1979. Forbundet har ca. 7300 medlemmer (2002) og er dannet som samarbeidsorganisasjon av åtte organisasjoner hvorav Det vietnamesiske buddhistsamfunn med sine mer enn 4000 medlemmer er størst. De andre er: Rinzai Zen Senter (tidl. Zen-skolen i Oslo), som var det første buddhistiske samfunn i Norge, stiftet 1972, Karma Tashi Ling Buddhistsamfunn, som er senter for tibetansk buddhisme, Dharma-gruppen, Dharma Sah Buddhistsenter, Den thailandske budd­ histforening, Det Vietnamesiske Buddhistsamfunn, Tisarana kultur- og utdannelsesforbund og Stavan­ ger Buddhistiske Forening. Buddhistforbundet arrangerer to felles feiringer av buddhistiske høytider; julemøtet i desember og Vesak-feiringen (Buddhas fødselsdag) i mai. Se ► buddhismen. Litt.: Heistø, R., red.: Dette tror vi, 2. utg., 1997, 4754 Buddhistmisjon, Den Nordiske Kristne, se ► Areopag-as. Buddleja planteslekt i familien Loganiaceae, med ca. 120 arter under forskjellige himmelstrøk. Noen få

arter er hardføre nok til å dyrkes som prydbusker i Norge, se ► sommerfuglbusk. Buddy-prisen [bAdi-], en statuett som utdeles årlig (med noen unntak) av Norsk Jazzforum (frem til 1997 Norsk Jazzforbund) til en norsk jazzutøver. Vedkommende skal være en fremragende utøver og dessuten ha engasjert seg i norsk jazzliv på andre måter. Statuetten er laget av billedhuggeren Lise Frogg (1970-72 av Jo Vogt), og ble første gang utdelt i 1956. Fra 1987 har mottagerne i tillegg fått et reisestipend. Statuetten er oppkalt etter den legen­ dariske New Orleans-trompeteren Buddy Bolden. Budé, Guillaume [byde], lat. Budaeus, 1467-1540, fransk lærd humanist. Det skyldes ham at Frans 1 stiftet College de France i 1530 og tillot å trykke bøker til tross for motstand fra den humanistiske skolen Sorbonne. Budé var selv hemmelig kalvinist. Han skrev bl.a. kommentarer til det greske språk, Commentarii (1529), og en avhandling om mynter, DeAsse (1514). Association Guillaume Budé er en forening av franske lærde, stiftet 1917, med det formål å utgi skrifter av gamle greske og latinske forfattere. budeie, kvinnelig yrkesutøver med oppgave å fore, stelle og melke husdyr på en gård eller seter. Nå brukes helst røkter eller sveiser som betegnelse på yrkesutøvere av begge kjønn. Ordet er sammensatt av bu, 'buskap' og deie, nor­ rønt deigja, 'tjenestejente'. budeimesse, betegnelse for første prekensøndag etter bufardag om høsten. Da skulle alle budeier til kirke, og hadde krav på skyss. Noen red på kløvsal, derfor er dagen også kalt kløvsalsøndag. Budge, (John) Don(ald) [bAdj], 1915-2000, ameri­ kansk tennisspiller. Han ble 1938 den første som samme år vant single i alle de fire store turneringe­ ne: Wimbledon og det australske, franske og ameri­ kanske mesterskapet (tennisens Grand Slam el. storeslem). Vant single i Wimbledon og det ameri­ kanske mesterskapet også 1937. 1937 og 1938 vant han både single, double og mixed double i Wimble­ don, samt Davis Cup. Budjpnnyj, Semjon Mikhajlovitsj, også Budénnyj, 1883-1973, sovjetisk offiser. Deltok i den russiskjapanske krig og den første verdenskrig, sluttet seg til bolsjevikene, organiserte kavaleriavdelinger og ble berømt for sin innsats under borgerkrigen. 1924-37 generalinspektør for kavaleriet etter Brusilov og 1937-40 sjef for Moskva militærdistrikt. 1940 ble han visefolkekommissær for forsvaret. Øverstkom­ manderende på sørvestfronten under den tyske invasjon 1941. Han ble 1953 igjen generalinspektør for kavaleriet og utnevnt til «helt av Sovjetunio­ nen». Militær rang som marskalk siden 1932. Med­ lem av kommunistpartiets sentralkomité 1939-61. budo (jap. 'krigens vei'), fellesbetegnelse på japanske kamp- og selvforsvarsteknikker utviklet fra gammel krigskunst (bujutsu), både med og uten våpen. Deres nære forbindelse med taoistisk og zen-buddhistisk religion og filosofi har ført til en sterk vektlegging av åndelig konsentrasjon og mental innstilling hos utøveren, ikke bare fysisk dyktighet. Mange regler og ritualer rundt treningen stammer fra samuraienes æreskodeks, se ►bushido. Felles for budoformene er klesdrakten, og alle har et graderingssystem hvor utøverens ferdighet til en viss grad kan leses ut av fargen på beltet. De fleste budoformer drives nå også som konkur­ ranseidrett, og i Norge er de våpenløse formene karate, jujutsu og aikido bl.a. organisert i Norges Idrettsforbund (NIF) gjennom Norges Kampsportforbund (se ►kampsport). Andre budoformer er judo, organisert i NIF gjennom Norges Judoforbund, og sumo, organisert i NIF gjennom Norges Bryteforbund, samt kendo og kyudo, hvor det benyttes våpen. budoar (av fr., eg. 'furtekrok'), lite, elegant rom, damekabinett.

Budstikke. Nederst er budstikken utstyrt med en jernpigg, slik at den kan festes direkte i treverket.

budrag, eller bureip, vandrende rekker av hærmyggens larver. budsjett (over eng. fra gfr. bougette, Tærpung'), oppstilt plan, overslag eller prognose over fremtidige påregnelige inntekter og utgifter eller fremtidige, forventede prestasjoner (salg, produksjon o.l.). Budsjettet er et tallmessig uttrykk for det handlings­ program og de mål stat, fylke, kommuner, bedrifter, organisasjoner, husholdninger el.l. har satt seg for en bestemt fremtidig periode. Se også ►statsbudsjett. BEDRIFTSBUDSJETT

I det moderne bedriftsliv spiller budsjettet en stadig større rolle. Budsjettet er først og fremst et hjelpe­ middel for ledelsen når den skal stille opp bedriftens mål, og når den skal trekke opp de retningslinjer som må følges om målet skal nås. Budsjett er videre et nødvendig hjelpemiddel for å kunne føre kontroll med bedriftens perioderesultater, med kostnadsforbruket, salgsinnsatsen osv. Budsjett er nødvendig for å følge opp bedriftens likviditet og for å vurdere risikoen ved investeringer og deres lønnsomhet. Budsjettets verdi ligger ikke så meget i at bedriften klarer å nå budsjettets mål, som i at man gjør seg opp en mening om den kommende virksomheten som helhet, slik at ledelsen får det nødvendige grunnlag for beslutninger. Budsjettet må stadig korrigeres under hensyn til den utvikling som finner sted og de nye situasjoner som oppstår. Budsjettet stiller klare forventninger til den enkelte, og det er derfor nød­ vendig at alle som kan påvirke de faktorer som budsjettet omfatter, får anledning til å være med på å utarbeide budsjettet. Typer. En moderne bedrift må arbeide med flere budsjetter, hvorav tre regnes som sentrale. Resultatbudsjettet omfatter periodens salgsinntekter, variable kostnader, salgsfremmende o.a. faste kostnader. Likviditetsbudsjettet omfatter alle inn- og utbetalinger i perioden. Viser denne oppstilling at man ikke har, eller ikke kan skaffe penger til gjennomføringen av det oppstilte resultatbudsjett, må dette omarbeides. Har man derimot tilstrekkelig med likvider, utarbei­ des rentabilitetsbudsjett, som viser den avkastning man får på den i bedriften arbeidende kapital, budsjettkonto, konto som brukes i en bedrifts bokfø­ ring for å få frem forskjellen mellom budsjetterte og faktiske utgifter, kostnader eller inntekter. Avvikel­ sene på budsjettkonto gir uttrykk for i hvilken grad budsjettet er blitt fulgt. Budsjettnemnda for fiskenæringen, nemnd som har til oppgave å legge statistisk og annet materiale best mulig til rette for forhandlingene om statsstøtte til fiskenæringen, opprettet ifølge § 5 i hovedavtalen for fiskenæringen av 3. juni 1964 mellom Norges Fiskarlag og staten ved Fiskeridepartementet. Medlemmene representerer fiskeriadministrasjo­ nen, Statistisk Sentralbyrå og Norges Fiskarlag, og

31

har sitt sekretariat i Fiskeridirektoratet, kontoret for driftsøkonomiske undersøkelser. Hvert år skal nemnda legge frem resultatene av økonomiske undersøkelser for vanlig godt drevne og vel utstyrte fiskefartøyer som driver helårsfiske, og et totalregn­ skap og totalbudsjett for fiskenæringen. Etter eget initiativ eller etter anmodning fra Fiskerideparte­ mentet eller Norges Fiskarlag skal nemnda også kunne legge frem annet materiale som kan være av betydning for forhandlingene. Budsjettnemnda for jordbruket (fork. BJF), nemnd som skal legge frem materiale som grunnlag for vurdering av den økonomiske stilling i jordbruket, særlig til bruk ved forhandlingene om jordbruksav­ talene. Medlemmene oppnevnes av Landbruksde­ partementet i henhold til kgl.res. av 18. juni 1948 og representerer bl.a. sentraladministrasjonen, visse faginstanser og jordbrukets organisasjoner. BJF har sitt sekretariat i Norsk institutt for landbruksøkono­ misk forskning. BJF skal årlig fremlegge totalregnskap og totalbud­ sjett for jordbruket, dvs. oversikt over utviklingen av arbeidsinntektene og sammensetningen av varepro­ duksjon og tjenesteyting; regnskap og budsjett for sysselsettingen i jordbruket; driftsregnskaper m.m. for de ulike bruksstørrelser og brukstyper (se ► referansebruk). Dessuten utarbeides bl.a. forslag til na­ sjonalregnskap og nasjonalbudsjett for jordbrukssek­ toren, tilgangs- og forbruksstatistikk for jordbruksva­ rer og langtidsprognoser for jordbrukssektoren, budskapsjazz, betegnelse på jazzform som utviklet seg i 1950-årene, basert på bebopstilen men med sterk påvirkning fra blues og gospel. Ledende grup­ per var Horace Silvers kvintett og Art Blakeys grup­ pe The Jazz Messengers ('budbringere'), som var opphav til den norske betegnelsen. Budstikka, fra høsten 2004 navn på tidligere ► Asker og Bærums Budstikke. budstikke, en stav av tre eller jern, som fra gammel tid ble benyttet i Norden til offentlige kunngjøringer. Når folk skulle samles til ting, forsvar av landet eller andre viktige fellestiltak, ble budstikker båret fra gård til gård med beskjed om dette. Budstikken hadde form av en pil (hærpil) når den varslet ufred og skulle samle mannskap; skulle almuen samles i anledning av en kirkelig sak, sendte presten en budstikke som hadde form av et kors. I nyere tid bestod budstikken av en hylse av tre eller metall som det skrevne budskap ble lagt ned i, og den var for­ synt med en jernpigg, så den kunne hugges fast ved døren i hus hvor bæreren ikke traff folk hjemme. Dette viktige budbringersystemet var regulert ved en rekke detaljerte lovbestemmelser. Den rute som skulle følges, var nøyaktig foreskrevet; forsømmelse ble straffet med bøter. Ennå Christian 5s Norske Lov (1687) har regler for ombringelse av budstikke. I løpet av 1700-tallet ble det mer og mer vanlig med lysing av viktige meldinger fra prekestol eller kirke­ bakke, men enkelte steder i Norge var budstikken i bruk til slutten av 1800-tallet. I Sverige ble budstik­ ke kalt budkavle. Budstikken, navn på flere norske presseforetak på 1800-tallet. 1 Det eldste og mest betydningsfulle blant dem var grunnlagt av E. (de) Falsen i samarbeid med avispioneren Niels Wulfsberg. Det var i sin eldste rekke 1809-14 organ for Selskapet for Norges Vel, og gir dessuten viktige kildeopplysninger om Universitetet 1 Oslos grunnleggelseshistorie. Annen rekke utkom som ukeblad 1817-29 og er overveiende av økono­ misk og historisk innhold. Begge disse rekker er nå meget sjeldne. Tredje rekke ble utgitt av Selskapet for Norges Vel 1830-34, vesentlig som et organ for landbruksnæringen. Disse interesser tjente også fjerde og siste rekke 1859-61, et månedsskrift redi­ gert av P. Chr. Asbjørnsen og F. C. Schiibeler. 2 Det politiske blad Budstikken utkom 1881-87 tre

BUE

ganger ukentlig og var organ for den høyregruppen som hadde sin kjerne innen selskapet Novemberforeningen og kjempet for en sterk unionell konge­ makt og agrarinteresser. Budweis, by i Tsjekkia, se ► Ceské Budéjovice. Budweiser [butvaizar], Bud, verdens største ølmerke, brygget av den amerikanske bryggerigiganten Anheuser-Busch siden 1876. Pilsnertype i ulike varianter. Varemerket tilhører opprinnelig det tsjekkiske bryggeriet Budéjovicky Budvar i Ceské Budéjovice (ty. Budweis). bue. 1 (mat.) Del av en krum kurve, f.eks. sirkelbue eller ellipsebue. En bues lengde defineres matematisk som en grense for innskrevne polygoners lengde. Be­ stemmelse av buelengden kalles rektifikasjon og behandles i integralregningen. Buelengden for en sirkelbue på 0° er ttr 0/180. Er buen 0 radianer, blir buelengden = r 0. 2 (mus.) Redskap som brukes til å frembringe lydsvingningene på strykeinstrumenter. Buen består av en elastisk trestav; mellom dens ender er spent hvit hestetagl, som strykes mot strengen. Staven, som er svakt konkavt bøyd, har i den ene enden en kloss av elfenben, froschen; med en skrue i froschen kan spenningen av taglet reguleres. Buen setter strenge­ ne i svingninger pga. friksjonen, og måten buen føres på (buestrøket) bestemmer tonens styrke og kvalitet. Buen kan strykes fra froschen mot spissen (nedstrøk), angis i notene med □ eller omvendt (oppstrøk), angis med V- Buestrøket kan utføres legato, staccato, spiccato m.m. Den moderne bue ble utformet mot slutten av 1700-tallet. Berømte buefabrikanter er Tourte (Paris) og L. Bausch (Leipzig). 3 (mus.) I noteskrift en buet strek med variabel betydning. Brukes bl.a. for å angi at to eller flere noter skal bindes sammen til en samlet verdi (bindebue); at de noter som er bundet sammen, skal utfø­ res legato (legatobue); hvorledes notene skal beto­ nes (betoningsbue); rekkevidden av en musikalsk setning (fraseringsbue); at flere toner skal synges på en stavelse (sløyfebue). 4 Skytevåpen som består av en elastisk stav som er tynnet mot begge ender, og som spennes for hånd til en buekurve ved hjelp av en snor festet til endene. Fjærkraften i den bøyde staven brukes til å skyte ut en pil. I sin enkleste form er buen av hardt, tørt tre og holdes i svak bøyning av buestrengen, en snor av f.eks. plantefiber eller dyresener, som er noe kortere enn buestaven. Denne formen, den enkeltbøyde buen, var den opprinnelige i Europa og finnes ennå bl.a. i Sentral-Afrika og Sudan, i Sør- og SentralAmerika og det nordøstlige Nord-Amerika. Den dobbeltbøyde eller svungne buen hører hjemme i Asia og er derfra til forskjellig tid kommet til Nord-Europa, middelhavslandene og til det nordlige og vestlige Nord-Amerika. Den er som regel sammensatt av flere lag som grupperer seg om en kjerne av tre og Bue. Ifølge Snorre lånte Einar Tambarskjelve OlavTryggvasons bue i slaget ved Svolder. Denne bokillustrasjonen, av Chr. Krohg i Snorre, blir kalt: For veik, for veik er kon­ gens bue.

Bue. Øverst: Skisse av en enkel segmentbue som viser steinenes plassering og deres koniske form, som muliggjør at buen kan bære en stor vekt. -1 midten: Fire hovedtyper av bueformer og deres konstruksjon. - Nederst: Gotiske buer fra arkaden i midtskipet i katedralen i Chartres.

forøker buens styrke. En beslektet form er eskimoe­ nes bue, som er satt sammen av ben og reinsdyrhorn. Historikk. Før kruttet ble oppfunnet var buen vanlig utbredt som jakt- og krigsvåpen. Et basrelieff fra Ninive viser at buen hørte til de assyriske konge­ nes jaktvåpen. Buen har vært brukt i Norden like fra steinalderens eldste periode frem til 1500-tallet. Dette vet man dels fra tallrike funn av pilespisser fra alle avsnitt av oldtidens historie, dels fra trykte kilder. Funn av buer er derimot meget sjeldne fra Norden fordi de oftest var av tre. Buen spilte en stor rolle i oldtidens og middelalderens sjøslag. Helt til på 1800-tallet ble buen brukt i Norge ved grindhvalfangst. En kraftig bue innebygd i et skjefte med spor for prosjektilet kalles ►armbrøst. I moderne tid brukes pil og bue ved presisjonsskyting. Se ►bueskyting. Jakt, med pil og bue er ikke tillatt i Norge, men praktiseres i en del andre land. 5 (bygningstekn.) Konstruksjon til avdekning av åpning i murvegg, bestående av koniske natur- eller teglsteiner, murt sammen slik at undersidene mot åpningen danner en buet linje. Ved sin egenvekt, sammen med belastningen fra veggen over, vil steinene da holde hverandre på plass, så lenge de

32

BUE

nederste ikke har mulighet for å bli trykket ut til siden. Dette sidetrykk kan lettest bli opptatt av tett vegg. Ved en sammenhengende buerekke, en arka­ de, vil buenes sidetrykk gjensidig bh motvirket, slik at understøttelsen av den felles buefot kan ha form av en søyle. De sedvanligste bueformer er følgende: rundbuen (den romerske eller romanske), som danner en halvsirkel; hesteskobuen (den mauriske), som danner mer enn en halvsirkel; segmentbuen, mindre enn en halvsirkel; spissbuen (den gotiske), som dannes av to buestykker som løper sammen i en spiss. Hertil kommer former av mer sammensatt karakter, og endelig stikkbuen, hvis underkant er helt rett. Inntil stål- og betongkonstruksjonenes tid inngikk buer som uomgjengelig der hvor det skulle bygges ildfast. 6 Innen metallurgi og sveiseteknikk; se ►buesveising og ►elektrisk lysbue. Bue, Bjørn, 1934-97, norsk biskop og misjonær, cand.theol. 1960 ved Menighetsfakultetet. Misjons­ prest i Kamerun 1961-79, hvor han gjorde en stor innsats for jordbruksprosjekter og i evangeliseringsbevegelsen Nytt liv for alle; fikk 1 1976 den kame­ runske stats fortjenestemedalje, Mérite Camerounais. Sogneprest i Gand menighet, Sandnes 1980-85. For­ mann i Det norske Misjonsselskap 1985-90. Biskop i Stavanger bispedømme 1986-97. Medlem i Den Norske Lausanne-komité for verdensevangelisering 1986-90, medlem i Sentralkomitéen for Kirkenes Verdensråd 1990-97 og nestformann i Mellomkirke­ lig Råd for Den norske kirke 1995-97. Bue engasjer­ te seg i evangelisk misjon, dialog mellom evangelis­ ke og ortodokse kristne samt i forholdet mellom kristne og muslimer både i Norge og internasjonalt. Litt.: NBL 2. utg. Buea, by i sørlige Kamerun, ved foten av Mount Kamerun, 1000 moh.; ca. 250 000 innb. (1998). Administrasjons- og handelssenter. Tekstil- og tømmerindustri. Noe turisttrafikk på grunn av det behagelige klimaet og som utgangspunkt for klatre­ turer til Mount Kamerun. 1884-1919 hovedstad for den tyske koloniadministrasjonen, 1922-61 for det britiske mandatet Vest-Kamerun. buebro, brotype som i hovedsak utnytter byggematerialets trykkstyrke, enten det er stein, betong eller stål. Buebroen og dens slektning, hvelvbroen, har vært benyttet siden lenge før Kristi fødsel. Først ble broene formet som en halvsirkel, senere tok man i bruk flatere buer - noe som muliggjorde større spenn. Buebroer bygges også i dag, men de har tapt terreng til bjelkebroene som er mer rasjonelle å utføre. Buebroen gir muligheter for gode arkitekto­ niske løsninger, noe man finner eksempel på i de mange broene av ulik alder over elven Tevere i Roma. Et kjent norsk eksempel er den gamle Svinesundbroen ved Halden. Se ►bro. Buechner. (Carl) Frederick IbAkna], f. 1926, ameri­ kansk forfatter og teolog; har arbeidet som prest og lærer. Han vakte oppmerksomhet med sin første roman, A Long Day's Dying (1950), og har siden utgitt en lang rekke populære romaner, bl.a. The Retum of AnselGibbs (1958), TheEntrance to Porlock (1970), Lion Country (1971), Love Feast (1974), Godric (1980) og The Storm (1998). Han har også skrevet populære teologiske skrifter som The Magnificent Defeat (1966), The Faces ofJesus (1974) og Telling the Truth (1977). The Sacred Journey (1982) er selvbiografisk, noe som også gjelder The Longingfor Home: Recollections and Reflections (1996). Bue digre, jomsviking som i følge sagaene deltok i slaget i Hjørungavåg (986) mot Håkon jarl. Hardt såret grep han sine to kister med gull og stupte over bord med ropet «Overbord, alle Bues menn!». Hans sønn fikk grid av jarlens sønn Eirik etter slaget, buefelt, tympanon, utfylt, gjeme utsmykket felt, omfattet av en bue. Buefjorden, Bufjorden, havstykket ved kysten av

Buenos Aires. Kart over byens sentrale deler.

Sogn og Fjordane mellom de nordre Solundøyene og øygruppen Værlandet-Buelandet, på grensen mellom Askvoll og Solund kommuner. Leder inn til Vilnesfjorden/Dalsfjorden i nord og Åforden i sør. bueforglemmegei, Myosotis laxa ssp. laxa, ettårig art i rubladfamilien. 5-20 cm høy med hele blad spredt på stengelen og en bladrosett nederst ved grunnen. Blomstene er små og blekblå. Bueforglemmegei vokser på tangvoller og langs vannkanter langs kysten nord til Finnmark. buefrise, en fortløpende rekke av småbuer, ofte anbrakt som ornament under en gesims, forekom­ mer mest i romansk og gotisk kunst. buefrytle, Luzula arcuata ssp. arcuata, flerårig art i sivfamilien. 10-30 cm høy med renneformede, smale og spisse blad. De små og uanselige blomstene er samlet i mange små hoder med 3-10 blomster i hvert hode. Buefrytle er en lite næringskrevende fjellplante som vokser i tuer eller tette matter på rabber og i hei i fjellet over hele landet. buegangene, tre halvsirkelformede benkanaler i det indre øret med hinnekanaler, hinnebuegangene, innesluttet i seg. Ligger i tre plan vinkelrett mot hverandre. Inneholder nerver som regulerer likevektssansen. Se ►øret. buekorps, spesiell bergensk gutteorganisasjon.

knyttet til de gamle bydelene, med tradisjoner fra 1850-årene. Ideen til korpsene er trolig sprunget ut av 1800-tallets heimevern - Borgervæpningen hvis eksersis på Engen i Bergen var rene folkeforlystelsen. I alminnelighet er korpsene delt inn i to kompanier, hvert kompani i to pelotonger, dessuten er det fanegarde og sjef med adjutant. Korpsene begynner sesongen i mars og marsjerer til slutten av mai. Samlingsdagene er nå for alle lørdag ettermid­ dag, og i våre dager er det ikke annet enn lek og moro. Guttene er fra 10 opp til 19-20 år, og administ­ rerer selv korpsene sine. Enhver innblanding av voksne er forbudt, men «gamlekarene» - som møter opp til alle festligheter under de gamle fanene - trer ofte til med økonomisk hjelp. Det var i sin tid over 20 buekorps i virksomhet i Bergen, men oppslutningen om de gamle korps har vært synkende, og forsøk på opprettelse av nye korps i bydeler som er kommet til etter den annen verdenskrig, har ikke ført frem. Tallet på aktive gutter i hvert korps varierer fra omkring 50 til vel 100. Buekorpsene var fra begynnelsen av forbeholdt gutter; det første buekorps for jenter, Vågens Batal­ jon, ble stiftet i 1991. Vanligvis blir Dræggens Bue­ korps regnet for å være det eldste, stiftet i 1856.___ Skutevikens Bueko/ps ble riktignok i henhold til en

33

BUEN

Buenos Aires. Til venstre: Buenos Aires har en av verdens bredeste avenyer: Avenida 9 de Julio. — Øverst til høyre: Avenida de Mayo som krysser Avenida 9 de Julio på sin vei til Plaza del Congreso hvor parlamentet ligger. - Nederst til høyre: En del av den enorme kunsthavnen. Området til venstre i bildet er det italienske La Boca som er en av Buenos Aires største bydeler. Fra denne bydelen kommer blant andre fotballspilleren Diego Maradona.

gammel fane, stiftet 1853, men korpset driver ikke særlig aktivt lenger. Se ellers under ► Dræggens Buekorps, ►Nygaards Bataljon og ►Nordnæs Bataillon. Disse tre korpsene samarbeider, og alle har sine oppvisninger under de såkalte «fellesutmarsjer». Turneer i Norge og i utlandet er blitt alminne­ lig de siste årene. De fleste korpsene har sin skrevne historie helt fra de første år, og disse er av vesentlig lokalhistorisk verdi. En statue av Nordnæsgutten på Klosterhaugen symboliserer en buekorpsgutt. Minnestatue over Dræggegutter som falt i den annen verdenskrig står i Dræggeparken, mens en tilsvarende statue, Nygaardsgutten, står i Nygårdsparken. På Skansen har Skansens Bataljon en minnestein. Utenfor Bergen. Buekorps har også eksistert i andre byer, således har Stavanger og Trondheim hatt buekorps, men de er forlengst oppløst. Litt.: Bing, K.: Guttekorpsene i Bergen, 1889; Schønfelder, L.: De bergenske buekorps, 1992; Sletten, T.: Buekorpsene i Bergen i tekst og bilder gjennom hundre år, 1972 buelampe, teknisk utnyttelse av elektrisk lysbue til å lage meget intenst lys. Er basert på at det dannes en lysbue mellom to elektroder når en elektrisk strøm passerer gjennom disse. Sc ► buesveising og ►elekt­ risk lysbue.

Buen, Anders (Johnsen), 1864-1933, født i Granshe­ rad, norsk politiker (A, sosialdemokratene). Ble utdannet som typograf, men gikk over i journalistik­ ken; redaktør av Social-Demokraten 1900-03, da han på grunn av en konflikt innenfor Arbeiderparti­ ets ledelse måtte trekke seg tilbake fra hovedorganet og ble redaktør for Ny Tid i Trondheim. Under parti­ splittelsen redigerte han Trøndelag Socialdemokrat 1921-27; da bladet ved partisamlingen gikk opp i Arbeider-avisen, ble han medarbeider der. Buen var stortingsrepresentant fra Trondheim 1906-21, stortingspresident 1919-21, Arbeiderpartiets parla­ mentariske fører fra 1915 til splittelsen 1921, da han ble fører for den sosialdemokratiske stortingsgruppe. Under kampene innenfor arbeiderbevegelsen før splittelsen tok Buen skarpt til orde mot den radikale fløy, som ble ledet av Tranmæl. Buen var en typisk «gammelsosialist», en reformistisk pragmatiker, og støttet Gunnar Knudsens regjering mot Høyre, inntil partiflertallet brøt med denne linje. Erindringer utkom 1934. Litt.: NBL 2. utg. Buen, Hauk, f. 11. mai 1933 i Kongsberg, norsk hardingfelespiller og felemaker, bror av Knut Buen og Agnes Buen Garnås. Representerer tradisjonen etter Svein Løndal, Lars Fykerud og Johannes Dahle; en av våre mest ettertraktete felespillere. Han har

vunnet mange kappleiker og medvirket på en rekke album, til dels sammen med Knut Buen, f.eks. Fykerud'n (1992, Spellemannprisen) og Spel til dans (1995). Soloalbumet Feledåm kom i 2000. Buen har mottatt flere utmerkelser og priser, og ble i 2003 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Buen, Knut, f. 31. okt. 1948 i Kongsberg, norsk hardingfelespiller, folkeminnesamler, skribent, rosemåler m.m., bror av Hauk Buen og Agnes Buen Garnås. Har vunnet Landskappleiken to ganger (1983, 1986), har turnert med Rikskonsertene i Norge og Sverige, og deltatt i festspill i inn- og ut­ land. Buen er kjent som samler av gamle viser og slåtter, og han har drevet en banebrytende formid­ lingsvirksomhet gjennom Buen kulturverksted, i form av en rekke utgivelser av fonogrammer, bøker, noter o.l. I 2001 startet han et nytt plateselskap, Nyrenning. Han har mottatt en rekke priser og utmerkelser, bl.a. Lindemanprisen i 1992.1 1999 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Or­ den. Statsstipendiat fra 1989. Buen har også utmer­ ket seg som en nyskaper gjennom egne komposisjo­ ner, noe som bl.a. har nedfelt seg i plateutgivelsene På gamle tufter (1985) og Attersyn (1995). Andre album bl.a. Slåtter med opus 72 av Edv. Grieg (1978), Myllargutens minne (1992), Fykerud’n (1992, sm.m Hauk Buen; Spellemannprisen). Bjølleslåtten (1994,

BUENAVENTURA

sm.m. Leif Rygg og Kåre Nordstoga; Spellemarmprisen) og Spelemannsprøva (2001). Litt.: NBL 2. utg. Buenaventura (sp. 'lykke'), by i Colombia, på Isla Cascajal, ved Stillehavet; 227 000 innb. (2000). Colombias viktigste stillehavshavn. Stor utførsel av reker, kaffe, bomull og sukker fra den fruktbare Caucadalen, og gull og platina fra Choco-området i nord. Fiskehavn, eksport av frosne reker. Oljerørledning fra Puerto Berrio via Cali; jernbane til Cali. Byen ble grunnlagt i 1540, men utviklingen ble hemmet av det varme og fuktige klimaet. Økt betyd­ ning etter byggingen av jernbanen til Cali (1914). Buena Vista (sp. 'god utsikt'), landsby i nordlige Mexico, 12 km sørvest for Saltillo, kjent fra Zachary Taylors seier 1847 med 4700 mann (vesentlig frivil­ lige) over en meksikansk hær på mer enn 20 000. Buena Vista Social Club, kubansk musikkgruppe, et resultat av den amerikanske musikeren Ry Cooders prosjekt i 1996, da han reiste til Havana for å oppsø­ ke legendariske lokale musikere, bl.a. sangerne Omara Portuondo og Ibrahim Ferrer, gitaristen Compay Segundo (1907-2003) og pianisten Ruben Gonzålez (1920-2003). Flere av dem hadde egentlig sluttet som utøvere. Cooder fikk dem med seg i studio, noe som resulterte i et album (1997) som ble en stor internasjonal suksess, både kunstnerisk og kommersielt. Wim Wenders laget en dokumentar­ film, også med tittelen Buena Vista Social Club (1999), som bidrog ytterligere til suksessen. Hele gruppen opptrådte i Amsterdam og New York, og utøverne har siden vært konsertattraksjoner på egen hånd. Flere av dem har også utgitt album under eget navn. Prosjektet har bidratt til å øke interessen for kubansk musikk over store deler av verden. Cooder ble bøtelagt i hjemlandet for å ha brutt den amerikanske kulturboikotten av Cuba. bueno (sp.), god. Brukes som sammensetningsledd i stedsnavn. Eks.: Buenos Aires. Buenos Aires (sp. 'gode lufter'). 1 Provins i Argentina, sør for Rio Paranå, omfatter størstedelen av den fuktige Pampas, omslutter den føderale hovedstaden Buenos Aires; 307 571 km2 med 13 867 200 innb. (2001). Hovedstad: La Plata. Argentinas største og mest folkerike provins, og landets økonomiske og kulturelle hjerte. Halvparten av arealet brukes til beitemark, og storfeholdet er betydelig. Hvete dyrkes i den sentrale og sørlige delen av provinsen, mais i nord. Hagebruket er konsentrert til området rundt byen Buenos Aires. Industrien er først og fremst lokalisert til Buenos Aires' forsteder, men også provinshovedstaden La Plata, Bahfa Blanca og Mar del Plata har en betydelig industri. Provinsen opplevde en sterk vekst på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som følge av stor eksport av jordbruksprodukter (kjøtt, huder, kom) til Europa. 2 Hovedstad i Argentina, på den vestlige bredden av Rio de La Plata, 280 km fra munningen, 20 moh. Utgjør et eget forbundsdistrikt omkranset av provin­ sen Buenos Aires; 200 km2 med 2 776 100 innb. (2001), med forsteder-(Gran Buenos Aires) 11,5 mill. innb. (2002). Befolkningen er nesten helt av europeisk opprinnelse, med spanjoler og italienere som de største gruppene. Det finnes også betydelige engelske, franske og tyske innslag i befolkningen. Byen hører til de største i Sør-Amerika og har ca. 30 % av Argentinas folketall. Buenos Aires er landets administrative, økonomis­ ke og kulturelle sentrum og et viktig knutepunkt for jernbaner, fly- og skipsruter. Havnen er en ren kunsthavn og en av de største i verden. Den består av 11 dokker, som kan ta meget store skip. Vann­ standen varierer en del med vinden, og de største skipene må derfor til dels anløpe havnebyen La Plata 55 km lenger ut. Buenos Aires har ca. 80 % av

34

Argentinas import (kull, olje, tømmer, jem, fabrikkvarer) og ca. 25 % av eksporten (okse- og sauekjøtt, huder, kom m.m.). Det meste av industriveksten skjer hovedsakelig i byens forsteder og i provinsen, mens det i selve byen har vært en betydelig vekst i servicenæringene. Industrien er likevel omfattende. Viktigste industrigrener er næringsmiddelindustrien med slakterier, fryserier og hermetikkfabrikker. Ellers maskin-, metall-, bil-, kjemisk, tekstil-, lær- og grafisk industri. Byen har mer enn 40 universiteter og høyskoler, en rekke museer, teatre og stor opera. Erkebispesete. Et velutbygd kommunikasjonsnett med flere jernba­ nelinjer, sporveier og undergrunnsbaner knytter byen og forstedene sammen. Internasjonal flyplass, Ezeiza, sørvest for sentrum, og Aeroparque i nord­ vest. Bybeskrivelse. Som en arv fra kolonitiden danner gatene i selve Buenos Aires stort sett et rettvinklet mønster, med kvartaler som måler 100x100 m. Tradisjonelt sett har størstedelen av byen vært bebygd med en- og toetasjes hus, men i sentrum er det mange skyskrapere og det bygges stadig flere høyhus. Ved Plaza de Mayo ligger den store katedra­ len (som ble ferdig 1823 og rommer San Martms grav), regjeringspalasset, den gamle kongressbygningen og erkebispens palass. Plassen er oppkalt etter 25. mai 1810, da Buenos Aires erklærte seg uavhengig av Spania. Den vakre Avenida de Mayo forbinder plassen med Plaza del Congreso. Den krysses midtveis av den 140 m brede nord-sørgående Avenida 9 de Julio (9. juli 1816 ble hele Argentina uavhengig av Spania). Nordvest for sentrum ligger den 4000 dekar store Parque Tres de Febrero, med zoologisk og botanisk hage og den berømte veddeløpsbanen i nærheten. Historikk. Buenos Aires ble anlagt 1536 av Pedro de Mendoza. Den het da Nuestra Seriora Santa Maria del Buen Aire, 'Vår Frue Santa Maria av den gode bris'. Byen ble etter kort tid ødelagt. Gjenoppbygd 1580. 1776-1810 hovedstad i visekongedømmet La Plata. 1806 inntatt av en engelsk ekspedisjonsstyrke, men gjenerobret like etter. 1810 var Buenos Aires et sentrum for frihetsbevegelsen og hadde 46 000 innb. 1853 var folketallet økt til 91 500. Etter lange stridigheter mellom føderalister og unitarios (sentralister) ble Buenos Aires 1880 gjort til hovedstad og skilt ut som eget forbundsdistrikt. Folketallet var samme år 300 000, ved fortsatt sterk innvandring, særlig av italienere og spanjoler, økt til 1 302 000 i 1910.1 1927 hadde Gran Buenos Aires 2 000 000 innb., i 1947 ca. 4 700 000 innb. Etter den annen verdenskrig har en omfattende industrialisering ført til økt innflytting både fra Argentina selv og fra utlandet. Kart og bilder, se foregående side. Buer, Karsten (Eilert), 1913-93, norsk travtrener. Europamester i travkjøring 1969, EM-sølv 1971. Landschampion 7 ganger. Vant 2313 løp på norske baner og med norske hester i utlandet, bl.a. H. M. Kongens pokalløp 5 ganger, Jacob Meyers pokalløp 6 ganger, NM 13 ganger og Norsk Travderby 8 ganger (varmblod 6, kaldblod 2). Skandinavisk mester for varmblodshester med Scott Protector 1966. Utg. Ti ganger rundt jorden med hest (1969). Litt.: NBL 2. utg. Buer. Reidun, (gift Skogvold), f. 11. april 1938 i Oslo, norsk friidrettsutøver. I alt 12 individuelle NM på 60 m (to), 100 m (fire) og 200 m (seks) i perioden 1955-60. Fire kongepokaler. Satte norske rekorder på 60 m, 100 m (11,8) og fem på 200 m (beste tid 24,5, rekord 1959-65). Klubber: BUL, Oslo; Minerva, Lillestrøm. Buergers sykdom [ba:ga-], thrombangitis obliterans, kronisk sykdom i pulsårer og vener, angriper særlig menn fra 40-årsalderen. Kan medføre koldbrann i tær eller føtter. Menes å ha forbindelse med bruk av tobakk. Behandlingen er fremfor alt totalavhold fra

tobakk. Behandlingen av Buergers sykdom består i å prøve å øke blodtilstrømningen til de perifere årene ved øvelser, medikamenter og inngrep som lammer de sympatiske nerver til de angrepne årene (sympaticusblokade, sympatektomi). Ved koldbrann er amputasjon nødvendig. Navn etter den amerikanske legen Leo Buerger (1879-1943). Buero Vatlejo, Antonio [buerå [Saljexå], 1916-2000, spansk dramatiker, regnet som den mest betydelige etter den annen verdenskrig. Han debuterte 1949 med Historia de una escalera. Året etter kom En la ardiente oscuridad (Brennande mørke, Det Norske Teatret, 1962), en tragedie med symbolske underto­ ner. 1 1950-årene skrev han både symbolske og realistiske dramaer, men vant størst publikumssuk­ sess med de siste, f.eks. Hoyesfiesta (1956) og Las cartas boca abajo (1957). Et av hans mest anerkjente verk er den samfunnskritiske tragedien El tragaluz (1967). I en rekke dramaer benyttet han seg av historiske motiver for å kunne behandle aktuelle spørsmål på tross av sensuren. Un sohador para un pueblo (1958) fremstiller Karl 3s reformvennlige statsminister Esquilache, som bukker under for reaksjonens krefter, mens Las meninas (1960), med Velåzquez som hovedperson, i virkeligheten behandler åndsfri­ hetens kår. Forholdene i Spania i 1823 danner bakgrunnen for Elsueiw de la razon fra 1970 (Goya, Det Norske Teatret, 1981). La doble historia del doctor Valmy (Dr. Valmys dobbelte historie, Torshovteatret, 1990) var skrevet alt i 1964, men ble først tillatt spilt i Spania i 1976, etter Francos død. Det handler om torturisten som psykiatrisk kasus, mens La Fundacidn fra 1974 (Stiftelsen, Det Norske Teatret, 1979) handler om politiske fanger. Til tross for at Buero Vallejo behandlet aktuelle temaer i mange av sine dramaer, var han dypest sett opptatt av de evige livsproblemer. Buerstad, tettbebyggelse i Nøtterøy kommune, Vestfold, lengst sørøst på Nøtterøy, del av tettstedet Årøysund. buesivaks, Scirpus radicans, flerårig art i starrfamilien. 50-120 cm høy, med langspisse, mørkegrønne blad. Blomstene sitter i akssamlinger i toppen av stenge­ len som er grenet. Buesivaks vokser i vannkanter, sump og på flommark på næringsrik grunn. Her i landet er arten sjelden, og er bare funnet et par steder i Sørøst-Norge. bueskjæring, metode for oppdeling av metalliske deler ved hjelp av en ►elektrisk lysbue mellom en skjæreelektrode (kull- eller metallelektrode) og arbeidsstykket. Se også ►termisk skjæring, bueskyting, presisjonsskyting med pil og bue, en konkurranseidrett delt i tre hovedgrener: baneskyting utendørs og baneskyting innendørs mot tidelte sirkelskiver, samt jakt- og feltskyting mot mål langs en terrengløype. Andre grener er skibueskyting (tilsvarer skiskyting med gevær), terrengløp med bueskyting (arcathlon) og distanseskyting. Det er også tre hovedtyper buer: tradisjonell langbue, moderne langbue (recurve) ogtrinsebue (compound). Det konkurreres i tre buedivisjoner: olympisk stil med bruk av recurvebuer (tidl, kalt fristil), com­ pound med bruk av trinsebuer (nå kalt fristil), samt i bare bow (bar bue, tidl, kalt naturstil), som er tradi­ sjonelle eller moderne langbuer uten sikte og stabili­ satorer og brukes i feltskyting. Utstyr. Den tradisjonelle langbuen er laget av et enkelt trestykke og er enkeltbøyd, mens moderne langbuer er dobbeltbøyde med buearmer som krummer fremover igjen i endene (recurvebuer). Som regel er dette sammensatte buer med to fleksible buear­ mer festet til en midtseksjon med håndtak. Materia­ lene er glassfiber, karbonflber, lettmetall og laminert tre, strengene er av kunststoff. Buelengden er rundt 1,7 m fra buetupp til buetupp. Spennstyrken (den kraft man må bruke for å irekke buestrengen tilba- ke) er rundt 20 kg fofr menn, 15 kg for kvinner. I

35

BUESØTGRESS

Bueskyting. En bueskytter klar til å sende en pil mot målet. Det nederste instrumentet på buen er en stabilisator, som reduserer «sjokket» i buen når skuddet går. Over sitter siktet, som her er satt på en «forlenger». Grunnen til dette er som regel at skytteren dermed ser siktet tydeligere når han/hun fokuserer blikket i skiven.

olympisk stil er buene utstyrt med sikte og stabilisa­ torer. Trinsebuer har trinser i buetuppene som en del av et snorsystem som varierer opptrekket og gjør det lettere å holde buen spent. Buene har sikte (forstør­ relsesglass er tillatt) og stabilisator, men er kortere, ca. 1,1 m. Denne buetypen benyttes også en del som jaktvåpen (forbudt i Norge). Pilene er av lettmetall eller karbonfiber med styre finner av plast eller fjær. Pillengden varierer avhen­ gig av bue og skyteteknikk (vanlig 60-80 cm), pilvekten ligger rundt 20 g, og utgangshastigheten kan komme over 60 m/s. Pilene festes til buestren­ gen ved at en spalte (nokk) bakerst på pilen trykkes inn på strengen; når buen er opptrukket hviler pilspissen på en pilhylle på buens håndtak. Skytterne benytter fmgerbeskyttere, hansker el.l. på hånden som trekker opp strengen, ofte også armbeskytter på den andre underarmen til vern mot buestrengen, samt brystplate og pilkogger. Historikk. Skyting med pil og ► bue er kjent allerede fra forhistorisk tid. I spanske grotter er det bueskyt­ tere på bilder som antas å være 15 000 år gamle, og i Egypt er det funnet en bue fra tidsrommet 34003100 f.Kr. I oldtiden var pil og bue et vanlig jakt- og krigsvåpen, men det var også konkurranser i distan-

seskyting og målskyting, f.eks. mot duer festet på en høy stang. Slik ► fugleskyting mot trefugler er senere kjent fra middelalderen og har holdt seg lenge i mange land, bl.a. Belgia, i Norge til rundt 1860.1 Tyrkia var det særlig populært med distanseskyting på 1400-1500-tallet, og man skal ha oppnådd leng­ der på godt over 1000 m. I Hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 1300-tallet, var langbuen et fryktet engelsk våpen, men ble etter hvert for­ trengt av armbrøst. Sportsskyting med langbue holdt seg likevel oppe, særlig i Storbritannia, hvor de første bueskytterorganisasjonene ble stiftet i 1670årene, men det ble ikke noen fart på utviklingen før på 1800-tallet. I Norge er vikingenes ferdigheter i bueskyting godt kjent, med Einar Tambarskjelve som den gjeveste. Deres buer ble laget av barlind, et seigt og elastisk trevirke. Organisering og konkurranser. Det internasjonale bueskytterforbundet, Fédération Internationale de Tir å TArc (FETA), ble stiftet 1931. VM i baneskyting er arrangert fra 1931, i feltskyting fra 1969; EM fra henholdsvis 1968 og 1970. Fra 1971 arrangeres mesterskapene hvert år, vekselvis i baneskyting og feltskyting. Baneskyting var olympisk idrett 1900, 1904, 1908 og 1920 i mange ulike øvelser; fra 1972 er baneskyting utendørs i olympisk stil fast gren for begge kjønn, fra 1988 også for tremannslag. I Norge ble den første bueskytterforeningen stiftet 1930 (Oslo Bueskyttere), men bueskyting ble prakti­ sert også tidligere, bl.a. av de bergenske buekorps. Norges Bueskytterforbund ble stiftet 1948 og har ca. 4500 medlemmer (2003). I baneskyting er NM i olympisk stil utendørs arrangert fra 1948 (kvinner 1951) og innendørs fra 1969, og NM i compound utendørs fra 1990 og innendørs fra 1992.1 jakt- og feltskyting NM i olympisk stil fra 1956, bar bue fra 1970 (menn) og compound fra 1990. Norske bue­ skyttere har i perioder hevdet seg godt internasjo­ nalt. Både Johannes Akkerhaugen, Arne Abraham­ sen og Bjørn Hansen satte verdensrekorder, men den beste prestasjonen er fjerdeplass til Martinus Grov i OL 1992. Det norske herrelaget vant VM i compound på utendørs bane 2001. BANESKYTING

Målskiver. Baneskiven er sirkelrund og delt i ti kon­ sentriske og like brede ringer med poeng fra én til ti.

BUESKYTING Verdensrekorder og norske rekorder i baneskyting utendørs med recurvebue

Gjeldende rekorder per 1. aug. 2004. 144 piler likt fordelt på fire avstander. Maksimalt oppnåelig er 1440 poeng totalt og 360 poeng på hver avstand. MENN

Totalt 90 m 70 m 50 m 30 m

Verdensrekord 1379 Oh Kyu-moon, S.-Kor. 337 Jang Yong-ho, S.-Kor. 347 Choi Young-kwang, S.-Kor. 351 Kim Kyung-ho, S.-Kor. 360/17 Kye Dong-hyun, S.-Kor.

Norsk rekord 1346 Martinus 326 Martinus 340 Martinus 343 Martinus 358 Martinus

Verdensrekord 1388 Park Seong-hyun, S.-Kor. 348 Lee Hee-jeong, S.-Kor. 350 Kim Jo-soon, S.-Kor. 350 Park Seong-hyun, S.-Kor. 360/14 Lee, Hyun-jeong, S.-Kor.

Norsk rekord 1331 Wenche Hess 322 Wenche Hess 342 Wenche Hess 331 Wenche Hess 350 Wenche Hess

Grov Grov Grov Grov Grov

KVINNER

Totalt 70 m 60 m 50 m 30 m

Se også Nøkkelbindets tabell Bueskyting

To og to naboringer har samme farge (gul, rød, blå, svart og hvit fra sentrum og utover). Skiven er festet til en tykk halmmatte som heller 15 ° bakover og slik at skivesentret er 1,3 m over bakken eller gulvet. Både utendørs og innendørs brukes to skivestørrelser med diameter henholdsvis 122 og 80 cm uten­ dørs og 60 og 40 cm innendørs. Innendørs brukes også trippelskiver, dvs. tre 40 cm-skiver som mang­ ler poengringene 1-5 og er plassert i en trekant på én matte. Konkurranseprogram. Utendørs er skyteavstandene 30 og 50 m mot den minste skiven og 70 og 90 m mot den største (kvinner 60 og 70 m), innendørs 18 m mot den minste skiven og 25 m mot den største. En FITA-runde utendørs omfatter 144 piler fordelt med 36 piler på hver av de fire avstandene; pilene skytes i serier på tre og tre. I VM og OL i olympisk stil skyter man nå på 70 m, 1957-85 var skyteprogrammet en dobbel FITA-runde. NM arrangeres som en halv FITA-runde etterfulgt av finalerunder. En FITA-runde innendørs omfatter 60 piler, enten på 25 m eller på 18 m. En olympisk innendørsrunde skytes på 40 cm trippelskiver og består av en FITArunde på 18 m, etterfulgt av en eliminasjons- og finalerunde mann mot mann på samme avstand. NM arrangeres som en 18 m-runde etterfulgt av finalerunder. Det noteres nasjonale og internasjonale rekorder for de forskjellige rundene, avstandene og buedivisjonene. JAKT- OG FELTSKYTING

Målskiver. Feltskivene er sirkelrunde og delt i fem ringer med poeng fra én til fem. De lages i fire stør­ relser med diameter henholdsvis 20, 40, 60 og 80 cm. Jaktskivene har påtegnet dyrefigurer i fire forskjel­ lige størrelser, fra ekorn o.l. til bjørn o.l. På dyrene er det avmerket målsirkler med diameter 7,5-30 cm, noe mindre for compounddivisjonen. Tredimensjo­ nale dyrefigurer i plast er også brukt. Konkurranseprogram. Skyttere i alle tre buedivisjoner går sammen i grupper gjennom en terrengløype og skyter mot målskivene etter hvert som de dukker opp. En runde omfatter 12, 16, 20 eller 24 mål, og man skyter tre piler per mål. Skyteavstandene er enten ukjente eller oppgitte og varierer mellom 5 og 60 m, avhengig av skivestørrelse og divisjon. En VM-runde i feltskyting omfatter to runder å 72 piler (24 mål) med henholdsvis oppgitte og ukjente avstander, deretter eliminasjons- og finalerunde. I NM skytes én jaktrunde (16 mål på ukjent avstand) og én feltrunde (12 mål med oppgitte avstander), etterfulgt av finalerunder. Det noteres ikke rekorder i jakt-og feltskyting. RBr buestarr, Carex maritima, flerårig art i starrfamilien. 3-20 cm høy, vokser i matter med rekker av buede, grågrønne strå med smale blad. Blomstene vokser i aks som er tett samlet i et hode i toppen av stengelen. Hann- og hunnblomster i samme aks, hannblomstene øverst, hunnblomstene har to arr. Buestarr vokser på sandstrender og berg langs hele kysten. I innlan­ det vokser arten på kalkrik grunn langs elver og stier i fjellet enkelte steder i Sør-Norge. buesveising, også kalt elektrisk buesveising, omfatter flere smeltesveisemetoder som benytter en elektrisk bueutladning, eller ►elektrisk lysbue, som varmekil­ de. I de vanligste metodene brenner sveisebuen mellom en elektrode og et arbeidsstykke: buesvei­ sing med dekkede elektroder, ►pulversveising, ► dekkgassveising med wolframelektrode (TIGsveising) eller smellende elektrode (MIG- og MAGsveising), og ►rørtrådsveising. Se ellers ►sveising, buesøtgress, Glyceria declinata, flerårig art i gressfamilien. 30-60 cm høyt med bueformede strå og flate, blågrønne blad. Toppgress med 1-3 cm lange småaks, snerp mangler. Buesøtgress vokser på våte steder langs grøfter og bekker noen få steder i Sørøst-Norge.

36

BUEVINTERKARSE buevinterkarse, Barbarea vulgaris ssp. arcugta, under­ art av ►vinterkarse.

bufar. 1 Flytting til et nytt bosted med gods og buskap. 2 Flytting til eller fra setra med buskapen (å buføre).

Dagen dette skjer, kalles bufardagen; den er ofte fast­ satt etter gammel sedvane for hver gård eller grend. Det ble gjeme traktert med bufargraut eller annen bufarmat. Også formene buferd, bufær, buføring o.fl. brukes. BUF-dir, fork, for ►Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. bufe, kyr, storfe; husdyr. Buff. Charlotte, 1753-1828, forbildet for Lotte i Goethes Die Leiden des jungen Werther. Goethe traff henne i 1772 og ble lidenskapelig forelsket. Hun var da forlovet. 1816 møttes de igjen, et møte som er dikterisk behandlet av Thomas Mann i romanen Lotte in Weimar (1939). Buffalmacco, egentlig Bonamico, italiensk maler som levde i første halvdel av 1300-tallet og virket i Firen­ ze og Pisa. Kjent fra litteraturen (Boccaccio, Ghiberti, Vasari) som en av tidens betydeligste og mest selvstendige malere ved siden av Giotto. Dessverre har man ikke kunnet tilskrive ham sikre bevarte verker, bortsett fra rester av fresker i Badiakirken, Firenze, med fremstillinger av scener fra Jesu lidelseshistorie. buffalo [bAfalou] (eng., lat. bufalus, bubalus, 'villokse'), vanlig navn på amerikansk bison, Bison bison, partået klovdyrart i oksefamilien. Se ►bison. Buffalo [bAfalou] (etter buffalo, amer, 'bison'), by i USA, delstaten New York, ved utløpet av Erie Canal i Lake Erie; 300 700 innb. (1998). Danner sammen med nabobyen Niagara Falls en større byregion (metropolitan area) med 1 152 500 innb. (1998). Buffalo er et viktig kommersielt, industrielt og kommunikasjonsmessig knutepunkt. Over havnen importeres råvarer som korn, jernmalm og kull, og det eksporteres ferdigvarer. En fjerdedel av handelen mellom USA og Canada passerer Buffalo. Næringsli­ vet er svært variert; de viktigste industrier er pro­ duksjon av transportutstyr, jem og stål til bilindust­ rien, kjemikalier, matvarer og elektrisk utstyr. Elekt­ risk kraft kommer fra Niagara Falls, 32 km nordvest for byen. Statsuniversitet (fra 1846), flere andre universiteter og høyskoler, forskningsinstitusjoner, museer m.m. Historikk. Buffalo ble først bosatt av franskmenn i 1758, men det var Holland Land Company som grunnla byen i 1790. Byen ble brent av engelskmen­ nene under krigen i 1812. Etter åpningen av Eriekanalen 1825 (med Buffalo som det vestlige ende­ punktet ved Lake Erie) vokste byen hurtig, og ble verdens fremste møllesentrum og en betydelig innlandshavn. Fikk bystatus i 1832. Handelen med de vestlige deler av landet ekspanderte kraftig under borgerkrigen, og Buffalo ble et av de viktigste jernbaneknutepunkter og møllesentrum i USA. Broforbindelsen til Fort Erie i Canada, «Peace Bridge», ble åpnet 1927. Med åpningen av St. Lawrence Seaway i 1959 fikk Buffalo et nytt oppsving, men har i de sis­ te tiår mistet mye av sin tidligere betydning. Folke­ tallet har gått sterkt tilbake etter 1950, etter 1970 og­ så i byregionen sett under ett. Folketall (selve Buffa­ lo): 1850 42 000, 1950 580 000, 1990 328 000. USAs 13. president, Millard Fillmore, ble født her i 1800, og i 1901 ble landets 25. president, William McKinley, skutt her. Buffalo Bill, amerikansk mesterskytter og sirkusdirektør, se ►Cody, William Frederick. Buffalo Springfield [bAfalou sprir) fi:ld], amerikansk rockgruppe dannet 1966 med bl.a. Stephen Stilis og Neil ► Young. Gruppen holdt sammen bare et par år, og dens berømmelse skyldes nok delvis flere av medlemmenes senere stjernestatus; men den spilte en rolle som stilskaper for den såkalte country-

Georges-Louis Ledere de Buffon

rocken. Av album kan nevnes Buffalo Springfield (1967). buffer (eng., tidl, også buffert), støtpute, i overført betydning noe som demper en brå virkning. 1 Støtfanger med kraftig stålfjær, som anbringes for enden av lokomotiver, jernbanevogner o.l. De normalsporete europeiske jernbanevogner har to buffere i hver ende av vognen, én på hver side av koblingen. Ellers brukes også bare én (sentral) buffer 1 hver vognende, f.eks. ved amerikanske jernbaner og enkelte smalsporbaner. 2 (ET) Et midlertidig oppbevaringssted for data, vanligvis et eget minneområde hvor data lagres mens de venter på å bli overført til en lagringsenhet eller en annen del av minnet. Dataprogrammer setter av buffere for å ta i mot data fra brukere, der det sjekkes før det sendes videre til en database eller til andre programmer. I spillere for digital lyd og video, brukes buffere til å mellomlagre data slik at avspillingen kan gå jevnt selv om forbindelsen forstyrres av ujevn tilstrømming. I prosessorer og andre typer kretser, brukes en spesiell form for buffer, ►hurtigbuffer (også kalt cache), for å mel­ lomlagre data med tanke på å øke ytelsen. 3 I kjemien en løsning hvor pH påvirkes lite ved tilsetning av syrer eller baser. Se ►bufferløsning. bufferevne, i videste forstand den evne et kjemisk system har til å motvirke forandringer i den kjemis­ ke tilstand. Uttrykket brukes vanligvis om den evne et slikt system har til å bibeholde sin surhetsgrad (pH) under tilsetning av små mengder syrer eller baser. Et annet eksempel kan være blandinger av metalloksider, evt. med metall, for å få konstant oksygen (partiell)trykk. bufferkapasitet, antall ekvivalenter av en sterk syre eller base som forandrer pH-verdien av én liter buffer med én enhet. bufferløsning, løsning som har stor bufferevne. En bufferløsning består til vanlig av en svak syre eller en svak base i løsning med sitt tilsvarende salt, f.eks. eddiksyre og natriumacetat eller ammoniakk og ammoniumklorid. Bufferløsninger brukes ofte som standardløsninger (til kalibrering) ved pH-målinger. buffersone, sone rundt naturreservater og andre verneområder, skal hindre at det i nærheten av verneområdet gjøres inngrep som vil skade verne­ området. Jfr. ►biosfæreområde. bufferstat (til buffer, 'støtpute'), nøytralt (og gjerne mindre) land som ligger mellom to (større) rivalise­ rende makter. buffet [bufe, også utt. byfe] (fr., av mlat. 'praktbord'). 1 Skjenk, spisestuemøbel for servise og dekketøy, består gjerne av et lavt skap med plate over. Buffeter kom i bruk på slutten av 1800-tallet som en etterlig­ ning av tilsvarende renessansemøbler som enten var formet som skap eller som en kombinasjon av skap og bord.

2 Disk hvor mat og forfriskninger serveres på teatre m.m. stående buffet, anretning hvor gjestene forsyner seg selv. Buffet, Bernard [byfe], 1928-99, fransk maler og grafiker som i 1950-årene ble kjent både for sitt maleri og for sin ekstravagante livsførsel. Hans maleri fremstiller oftest figurer, landskap eller stille­ ben med markerte og kantete linjer i en asketisk svart og grå koloritt med innslag av rosa eller blått. Han har også arbeidet som bokillustratør og har blant annet utført dekorasjoner til Frangoise Sagans ballett Det forsømte stevnemøte. buffo [buffå], hunkjønnsform buffa (it. 'lystig, løyer­ lig, komisk'), sangere som synger komiske roller: tenorbuffo, bassbuffo. Se for øvrig ►opera buffa. Buffon, Georges-LouisLeclerc de [byfå], 1707-88, greve, fransk naturforsker, fra 1739 bestyrer av Jardin du Roi (nå Jardin des Plantes), der han opp­ rettet et naturhistorisk museum. Han var opprinnelig fysiker, og overførte fysikkens og astronomiens nye verdensbilde til biologien. Verdensaltet ble oppfattet som en gigantisk mekanis­ me som virker etter bestemte lover. Med kjennskap til disse skulle både fortidens og fremtidens kosmiske forhold kunne beregnes matematisk. Buffon mente at forholdene på Jorden var underkastet samme lover, ikke bare for den uorganiske verden, men også for de levende organismer. Han forsøkte å vise lovmessigheten i den levende natur og stille den inn i den store lovbundne kosmiske sammenheng. Buffon studerte både dyrenes og menneskets biologi og påpekte at mennesket har de samme kroppsfunksjoner som dyrene. Han beskrev også fossiler og viste at mange fossiler skilte seg fra be­ slektede nålevende former, men hadde ikke noen tanke om evolusjon. Mer gjennom sine ideer enn ved sine oppdagelser spilte Buffon en grunnleggen­ de rolle for biologien. G. Cuvier, M. F. Bichat og J.-B. de Lamarck var alle sterkt påvirket av Buffon. Buffons hovedverk er Histoire naturelle, générale et particuliére (36 bd. 1749-88, og 8 bd. etter hans død). Det anatomiske og morfologiske detaljarbeid i kjem­ peverket ble utført av Louis Daubenton. Buflod, Magnus, 1908-97, født i Trysil, norsk lyriker. Han utgav Dagrand (1942), Elva går opp (1948), Enno ein morgon (1965), Frå havet kjem elva att (1970) og Førfrosthoggetfell (1976). Diktene har en dyp religiøs grunntone. Gjennom glimt av natur- og menneske­ liv i skogbygda belyses de sentrale og allmenne livsproblemer, i en utpreget musikalsk lyrisk form, buflog, dialektnavn på soppslekten ►løpekule. bufotoksin, vulgarobufotoksin, C40H60N4O10. Hovedtoksinet i giften hos padde, Bufo bufo. bug [bvg] (IT), dss. ►lus. Bug [bu:g], elver i Europa. 1 Søre eller Ukrainske Bug, oldtidens Hypanis, munner ved Nikolajev, 806 km lang. 2 Vestre Bug, elv i Øst-Europa, hovedsakelig i Polen, springer ut nær Lvov (Ukraina), renner mot nord, nordvest og nord, og danner delvis Polens østgrense. Etter å ha møtt Narew munner den ut i Wtsla nord­ vest for Warszawa, 830 km lang. Bug er knyttet til Dnepr ved Dnepr-Bug-kanalen. Buga, by i Colombia, i Caucadalen, 60 km nordøst for Cali; 1 ] 1 900 innb. (2000). Handelssenter i et rikt landbruksområde med kveghold og dyrking av ris, bomull, tobakk og sukkerrør. Katedral, kjent for helligdommen Milagroso Cristo de Buga. Byen ble grunnlagt i 1650. bugaku, eldgammel japansk danseform, intimt forbundet med keiserhoffet, fremført av musikere og dansere tilknyttet ►gagaku, et ensemble som bare består av menn. I motsetning til andre japanske danseformer er dramatiske virkemidler mindre., viktige i bugaku. Safntidig betones symmetri og

37

BUGGE

harmoni, både i forhold til opptreden av flere danse­ re, og når det gjelder den enkelte danser og dennes bevegelser. Bugaku, som egentlig er betegnelsen når hovedvekten er på dans, betyr dans og musikk, siden de to elementene ikke sees som atskilt. Buga­ ku vises sjelden utenfor Japan, og det vakte stor oppmerksomhet da ensemblet besøkte USA i 1950årene, bl.a. inspirerte besøket G. Balanchine til å skape en ballett med samme navn. Buganda, kongedømme i Øst-Afrika, det nåværende Uganda. Buganda vokste frem på 1500-tallet, men i skyggen av det da mektigere Bunyoro-riket. Utover på 1600-tallet ble flere mindre stater lagt under Buganda, som ved begynnelsen av 1800-tallet omfattet hele kysten av Victoriasjøen fra Nilen til Kagera-elva ved den nåværende tanzanianske grense. Buganda-rikets fremvekst tilskrives et solid økonomisk fundament i den fruktbare jorden og det regelmessige regnet. Buganda profiterte også fra transitthandel, bl.a. for elfenben. Midt på 1800-tallet kom arabiske handelsmenn og leverte våpen som betaling for elfenben og slaver. Buganda var styrt av en konge, kabaka, og stillin­ gen gikk i arv. Kabaka Mutesa 1, som styrte ca. 1860-1884, var den første av Bugandas herskere som kom i kontakt med Europa. Britene kom i konflikt med Bunyoro, og kom til å se på Buganda som en alliert. 11890-årene erobret Buganda med britisk støtte flere deler av Bunyoro. 1890-92 ble Buganda styrt av Imperial British East African Com­ pany, men i 1893 ble det britiske flagg heist, og Uganda ble offisielt erklært som britisk protektorat i 1894. Buganda så fortsatt på seg selv som en alliert, og aldri som koloni. Det medførte at kabakaen etter den annen verdenskrig fremmet krav om selvsten­ dighet for Buganda, hvilket ble avvist av britene, som planla selvstendighet for et forent Uganda. Uganda ble selvstendig 9. oktober 1962, og i grunnloven ble det tatt hensyn til bl.a. Bugandas særlige historie. Kabakaen fikk fortsette som konge og ble i 1963 i tillegg valgt til president for Uganda, men uten utøvende makt. 1 1966 kom det til en avgjørende krise da kabakaen undersøkte mulighe­ tene for britisk militær hjelp for å styrte Milton Obotes regime. Obote svarte med å sende militære styrker mot kabakaens palass, og kongen, Mutesa 2, flyktet i eksil. Obote innførte en ny grunnlov, hvor Bugandas særstilling ble avskaffet. Nasjonalismen i Buganda har imidlertid fortsatt, og etter at Yoweri Museveni og hans National Resistance Movement (RNM) kom til makten 1986, er Bugandas særlige stilling blitt mer akseptert. Dette har bl.a. ført til at en ny kabaka, prins Ronald Mutebi, ble innsatt 1993. Se for øvrig ► Uganda (Historie). Bugatti, fransk bilmerke. Italieneren Ettore Bugatti (1881-1947) bygde allerede før hundreårskiftet en trehjulssykkel med to motorer. Senere konstruerte han motorer for franske bilfabrikker og tegnet 1912 en småvogn for Peugeot, Bébé, som ble en stor suksess. 1 1909 startet han sin egen fabrikk i Molsheim ved Strasbourg og produserte her en rekke ulike modeller av luksus personbiler og racerbiler

som særlig i 1920-årene var suverene i internasjona­ le billøp. Vognene var særpreget ved originale konst­ ruksjonsdetaljer og hadde etter datidens forhold fremragende kjøreegenskaper. Kjente modeller var bl.a. Type 35 (1924) og «kongebilen» Royale (1927), som det bare ble fremstilt seks stykker av. Bilproduksjonen ble avbrutt av den annen ver­ denskrig, og bare spredte forsøk ble gjort på å få i gang produksjonen igjen etter Ettore Bugattis død. Produksjonen ved fabrikken i Frankrike bestod da vesentlig av hurtigtogslokomotiver med 8-sylindrete bensinmotorer, men også noen få biler av typen 101 ble laget. De siste bilene fabrikken produserte, var to Formel-1 biler i 1956. Merket ble ervervet av Volkswagen 1998 for å produsere en ny «superbil». Bugatti Automobiles S.A.S. ble etablert i Molsheim i Frankrike, og våren 2004 presenterte firmaet modellen EB 16.4 Veyron. Den var utstyrt med en 8,0 liters W-16 motor med 1001 HK, akselerasjon fra 0-60 på 3 sekunder, 0180 på 14 sekunder og toppfart på over 400 km/t. Bugeaud, Thomas Robert [byså], marki av la Piconnerie, hertug av Isly, 1784-1849, fransk offiser. Utmerket seg i Napoleonskrigene. Trådte igjen inn i tjeneste etter julirevolusjonen 1830. Guvernør i Algerie 1840-47. For seieren ved Isly over marokka­ nerne 1844 ble han marskalk og hertug av Isly. Hadde natten mellom 23. og 24. februar 1848 kom­ mandoen over troppene i Paris. Bugenhagen, Johannes, 1485-1558, tysk reforma­ tor. 1517 lektor i klosteret Belbuck, gikk over til det lutherske standpunkt i 1520 og drog 1521 til Wittenberg hvor han i 1523 ble sogneprest, fra 1535 dess­ uten professor ved universitetet. Bugenhagen var en av Luthers viktigste medarbeidere. Han var den lutherske reformasjons organisator og fikk sin størs­ te betydning ved sine kirkeordninger eller ►kirkeor­ dinansen 1528 utarbeidet han kirkeordningen i Braunschweig, 1529 for Hamburg, 1530-32 for Liibeck og 1534-35 forPommem. 1537 kalte Chris­ tian 3 ham til Danmark for å ordne den danske kirkeforfatning. Bugenhagen ble der i to år og utret­ tet mye for kirke og universitet, han ble også betrak­ tet som en slags overbiskop. 2. sept. 1537 ordinerte han de sju første evangeliske biskoper i den dansk­ norske kirke, som ved denne ordinasjon mistet den ►apostoliske suksesjon. Bugge, flere norske slekter som ikke har noen påvi­ selig forbindelse med en rekke adelsslekter av sam­ me navn, bl.a.: Umes-slekten Bugge. Slektens første kjente mann, sogneprest i Etne Niels Pedersen Bugge (1545-1613) var farfar til forfatteren, sogneprest i Eid Samuel Bugge (1605-63). Slekten hadde i flere hundre år sete på gården Omes (Urnes) ved Lusterfjorden i Sogn. Litt.: Wiesener, A.M.: Nogen vestlandske embedsslekter fra 1600-tallet, [1940] Larvik-slekten Bugge. Slekten stammer fra byfogd i Larvik Thomas Nielsen Bugge (1630-91), som var far til Magnus Bugge (ca. 1660-1718) og Ulrik Bugge

Bugatti. Type 44,1929.

EB 16.4 Veyron som ble presentert våren 2004.

(ca. 1674-1716), begge skippere og redere i Larvik. Til Magnus Bugges etterslekt hører bl.a. professor (Elseus) Sophus Bugge (1833-1907) og dennes sønn, professor Alexander Bugge (1870-1929). Fra Ulrik Bugge stammer bl.a. distriktslege Johan Carl Bugge (1847-1902), som var far til myntmester på Kongsberg, senere direktør for Norges geologiske undersøkelse dr.philos. Carl Bugge (1881—1968), og til statsgeolog, dr.philos. Arne Bugge (1887-1968). Carl Bugge var far til byrettsjustitiarius i Trondheim Kjeld Bugge (1912-90) og professor Jens Andreas Werenskiold Bugge (1913-84). Litt.: Bugge, K.: Ulrik-slekten Bugge, 1948; Wasberg, G.C.: Larvik-slekten Bugge: Magnus-gren, [1995] Oslo-slekten Bugge. Slekten stammer fra kjøpmann Søren Larsen (død 1709), som var far til kjøpmann Lars Sørensen Bugge (1690-1744). Dennes sønn prost Søren Bugge (1721-94) var far til biskop Peter Olivarius Bugge (1764-1849), som igjen var far til professor Søren Bruun Bugge (1798—1886) og rektor Frederik Moltke Bugge (1806-53). Sistnevnte var far til biskop Frederik Wilhelm Klumpp Bugge (1838-96), som igjen var far til h.r.advokat Frederik Moltke Bugge (1865—1938), og dennes sønn h.r.advokat Frederik Wilhelm Bugge (1893-1972) var igjen far til h.r.advokat Frederik Moltke Bugge (f. 1923) og h.r.dommer Jens Bugge (f. 1930). Litt.: Flood, L: Christiania-slekten Bugge, 1953 Mandal-slekten Bugge. Slektens eldste kjente mann, skipper Jens Tørrissen (1747-90), var gift med Amalie Bugge (1754—1808), og deres etterkommere tok navnet Bugge. Til slekten hører bl.a. skipsreder Jørgen Ørbech Bugge (1829-88) og dennes sønner fengselsprest Christian August Bugge (1853-1928), høyesterettsdommer Geirulf Bugge (1862-1940) og byråsjef Erling Bugge (1867-1957). Christian Au­ gust Bugge var far til skattefogd i Stavanger Jørgen Ørbech Bugge (1881-1940) og professor Anders Ragnar Bugge (1889—1955). Erling Bugge var far til skattedirektør Karl Ludvig Bugge (1902-81). Bugge, Alexander, 1870-1929, født i Oslo, norsk historiker, sønn av Sophus B. Dr.philos. 1899, pro­ fessor 1903-12. Ved tre avhandlinger, Handelen mellem England og Norge indtil begyndelsen af det 15. aarhundrede (1896), Gotkendingemes handel paa England og Norge omkring 1300 (1898) og Studier over de norske byers selvstyre og handel før hanseatemes tid (1899), klarla Bugge en rekke problemer i norsk middelalderhistorie. Han hevdet, i motsetning til de fleste andre av tidens historikere, at det i de norske hovedbyer på 1200-tallet og ennå ca. 1300 fantes en borgerlig klasse av storkjøpmenn og redere som drev utenrikshandel. Senere utfoldet han et rikt forfatter­ skap, med bl.a. Vikingeme (2 bd., 1904-06) i Asche­ hougs Norges Historie, og bidrag til Den norske sjøfarts historie (6. bd., 1923-51) og den populære Illustrert verdenshistorie for hjemmet (9 bd., 1920-29) hvor hans sjeldne evner som stilist kom til uttrykk. Skrev også Den norske trælasthandels historie (2 bd., 1925). Bugge nedla et stort arbeid for å finne nye kilder til norsk historie i utenlandske arkiver. Litt.: NBL 2. utg. Bugge. Anders (Ragnar), 1889-1955, født i Sandsvær, norsk kunsthistoriker, sønn av C. A. Bugge. Konservator ved Kunstindustrimuseet i Oslo 1912, antikvar i Foreningen til norske Fortidsminnesmer­ kers Bevaring 1918, ved Riksantikvariatet 1920, professor i kunsthistorie 1936-55. Han skrev vesentlig om middelalderens kunst, særlig arkitektur og kirkekunst, om kirker og bygge­ skikk i en rekke bygdebøker (bl.a. Lorens Bergs Vestfold-bøker), om gamle husbygninger i Fortidsminnesmerkeforeningens årsberetninger 1923-27 og 1929-32, Vore gamle gravminder (samme sted 1924), Dogmatikk og kunst i dengammellutherske kirke i Norge (samme sted 1928), Kunsten langs leden i nord (samme sted 1932), The Golden Vanes of the Viking Ships (Acta Archaeologica 1931). TheOrigin, Develop­

38

BUGGE

ment and Decline of the Norwegian Stave Church (samme sted 1935). Doktorgraden 1929 med Arkitekten stadskonduktør Chr. H. Grosch. I Verdens kunsthistorie skrev han bin­ dene om Oldtidens kunst (1936) og Kristendommens kunst (1937), i Norsk kunsthistorie (bd. 1, 1925) om Arkitekturen i 16. og 17. aarhundrede, i Nordisk kultur (bd. 23, 1933) om norske kirkebygninger og deres utstyr, i Norsk kunstforskning (1945) om arkitektur. En populær oversikt over Norske stavkirker kom i 1953. Litt.: NBL 2. utg.; Sommerfeldt, W.P.: Professor dr phil. A.B.s forfatterskap, 1969 (Norsk bibliografisk biblio­ tek, b. 42, h. 1) Bugge, Andreas Fredrik, 1859-1945, født i Larvik, norsk arkitekt. 1910-29 professor ved Norges teknis­ ke høgskole, hvor han utførte et banebrytende arbeid som den første i Norge som drev systematisk forskning i bygningsmaterialer, især med hensyn til temperaturisolerende og fukt-absorberende egen­ skaper. Resultatene publisert i Forsøkshuser oppført ved NTH (1922 og senere utgaver). Utgav dessuten Husbygningslære (1921), Amerikas små hjem (1927), Varme og billige boliger (1932). Bugge. Carl, 1881-1968, født i Heddal, norsk geolog. Dr. philos. 1918 (avhandlingen Kongsbergfeltets geologi); myntmester på Kongsberg 1907-21, direk­ tør for Norges geologiske undersøkelse 1921-51. Litt.: NBL 2. utg. Bugge. Christian August, 1853-1928, født i Mandal, norsk teolog; dr.theol. 1895, prest ved Botsfengslet 1903. Bugge inntok en særpreget og selvstendig stilling innen nytestamentlig vitenskap, men vant ingen særlig anerkjennelse i sin samtid. Utgav bl.a. Die Hauptparabeln Jesu (1903), Das Christus-Mysterium (1915), Das Problem der åltesten Kirchenverfassung (1924).! Fra min Fængselstid (1916) gav han en levende og interessant beretning om sin tid som fengselsprest. Bugge. Cornelius Bergh, 1865-1934, født i Bergen, norsk forretningsmann og målmann. Formann i Vestmannalaget 1908-22. Gjennom selskapet Norskt Herbyrge var han fødselshjelper for og sentral inves­ tor i mange nynorsktiltak, slik som avisen Gula Tidend, den nynorskspråklige Landsbanken i Bergen 1914-23, og (med garanti) den nynorske utgaven av Bibelen i 1921. Høy risiko i mange av Bugges pro­ sjekter resulterte i personlig konkurs. Bugge, Eva, f. 24. mai 1945, norsk diplomat, cand, mag. I utenrikstjenesten siden 1974. 1996-2001 ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet. Fra 2001 norsk ambassadør i Roma. Bugge. Frederik Moltke, 1806-53, født i Trondheim, norsk skolemann, sønn av P. O. Bugge. Rektor ved katedralskolen i Trondheim 1833-51. Kjent som en ivrig forkjemper for den klassiske dannelse. En studiereise i Europa resulterte i et trebinds verk som også inneholder Bugges tanker om en reform av det norske skolevesen. Hovedtanken er at hele landets skolevesen må behandles som en enhet og de enkel­ te skoletyper samordnes bedre og tilpasses hverand­ re. Bugge ble en av foregangsmennene for enhets­ skolen i Norge. Medlem av den store skolekommi­ sjonen av 1839. Litt.: NBL 2. utg. Bugge, Frederik Wilhelm Klumpp, 1838-96, født i Trondheim, norsk teolog og biskop, sønn av F. M. Bugge. Sogneprest i Holmestrand 1866, professor i teologi 1870 og biskop i Oslo 1893. Utgav populær­ vitenskapelige fortolkninger av de fleste nytesta­ mentlige skrifter, som Paulus-brevene, Peters og Judas' brev, Apostlenes gjerninger samt Lukas- og Johannes-evangeliet. Leverte forarbeider til den nye oversettelse av Det nye testamente som kom i 1904. I den kirkelige diskusjonen deltok han på konserva­ tiv side som redaktør av Luthersk ugeskrift (til 1880). Stortingsmann fra Oslo 1883-85. Litt.: NBL 2. utg.

Sophus Bugge. Utsnitt av oljemaleri av Wilhelm Holter, 1889.

Bugge. Jens, f. 10. mai 1930 i Oslo, norsk jurist; sønnesønns sønn av biskop F. W. K. Bugge. Høyeste­ rettsadvokat 1965, lagdommer 1978-82, høyeste­ rettsdommer 1982-2000. Medlem av styret i Den Norske Turistforening 1969-80, fra 1975 som for­ mann. Formann i Kontrollutvalget for overvåkingsog sikkerhetstjenesten 1984-88. Bugge. Jens Andreas Werenskiold, 1913-84, født i Kongsberg, norsk geolog; sønn av Carl Bugge. Dr.philos. 1945. 1954 professor i malmgeologi ved NTH, 1965-83 professor i malmgeologi ved Univer­ sitetet i Oslo. Har arbeidet meget med undersøkelse av norske jemmalmforekomster. Bugge. Karl Ludvig Tørrisen, 1840-1916, født i Oslo, norsk jurist, bankmann og politiker. Han tok initiativ til opprettelse av banker både i Trondheim og Oslo. Fast representant til Stortinget fra Trøndelag 188388 (H), ordfører i Trondheim 1883. Som jurist var han aktor og forsvarer ved Høyesterett og formann i en kommisjon som reviderte konkurslovgivningen. Utgav historiske verker om frimureri. Bugge. Kathrine Susanne, 1877-1951, født i Bodø, norsk lærer og kulturarbeider, en pioner innen sosialistisk kulturarbeid i Nord-Norge etter 1900. Hun spilte en ledende rolle i organiseringen av det kulturelle og humanitære arbeidet under fremveks­ ten av den politiske og faglige arbeiderbevegelsen i Sør-Varanger da gruveselskapet Sydvaranger ble anlagt fra 1907. Litt.: NBL 2. utg. Bugge. Peter Olivarius, 1764-1849, født i Holt, norsk biskop og stortingsmann, cand.theol. 1786, dr.theol. 1796. Han var sogneprest i Skullelevpå Sjælland 1787, iVanse på Lista 1791 og i Fredericia 1799; biskop i Nidaros 1804-42. Bugge var en venn av Christian Frederik, og var hans rådgiver på Eidsvoll 1814. Han var odelstingspresident på Stortinget 1815-16 og vakte oppsikt ved sin veltalenhet, men trakk seg tilbake fra politikken i 1818. Som teolog, prest og biskop er han en av de mest interessante i Norge etter reformasjonen. Han kom fra et hermhutisk hjem (se ►Brødremenigheten), men ble påvirket av rasjonalistiske professorer i studietiden i København. Hans første prestetid var likevel preget av arven fra hjemmet, noe som er beskrevet i Betragtninger over de aarlige søn- og hellig­ dags evangelier (utkom anonymt i København 1791, senere i Bugges navn). Doktoravhandlingen De perversitate humana morali og verker fra Fredericia tiden er derimot preget av opplysningsteologien. Disse arbeidene er preget av det historisk-psykologiske syn på Det nye testamente. Senere forsøkte han å brenne disse skriftene. Etter 1818 gikk han nemlig tilbake til den inderlige kristendomsform fra hjemmet og fra hans første prestetid. Bugge var den første som utgav et misjonsblad i Norge, Efterretninger om Evangelii Fremgang i alle Verdens-Dele (årg. 1-2. 1821—22). Han startet også opp med ukentlige bibellesninger fra 1822, noe som var nytt for hans samtidige. Han viste sympati for

lekmannsbevegelsen og forsvarte de haugianske lekpredikanter. Da konventikkelplakaten ble opphe­ vet i 1842, var han den eneste av rikets bisper som tilrådet opphevelsen. Litt.: NBL 2. utg. Bugge, Samuel Hanssøn, 1605-63, født i Etne, norsk prest og forfatter. Tidlig representant for en mer subjektiv og inderlig preget religiøsitet på 1600tallet. Hans lille forfatterskap er karakteristisk for brytningen mellom middelalder og nyere tid. Det omfatter den religiøse sangen Siælens Hiertelige Sam­ tale med sin Brudgom, som ble trykt flere ganger, samt Siælens faste Borg er Jesu Nafn (1655) og Ethices Christianx (1663). Bugge. (Elseus) Sophus, 1833-1907, født i Larvik, norsk språkforsker. Professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap, særlig gammelnorsk, ved Universitetet i Oslo fra 1866. Hans vitenskape­ lige innsats fikk grunnleggende betydning for den norrøne filologien og studiene av runeinnskrifter. For utforskningen av Edda-diktene la han grunnla­ get med sin utgave fra 1867 (Norrøn fomkvædi). Resultatene av runeforskningen er samlet i verket Norges Indskrifter med de ældre Runer (3 bd. 1891— 1924, bd. 2 og 3 under medvirkning av Magnus Olsen), hvor han påviser at språket i disse innskrifte­ ne er nordisk (urnordisk). I slutten av 1870-årene la Bugge frem en ny opp­ fatning av hvordan Edda-diktningen og den norrøne mytologien hadde oppstått og om dens forhold til klassisk og kristen litteratur. Hans Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse (2 bd., 188196) vakte diskusjon og brøt med romantikkens syn på mytene som fellesgermansk arv. Mange av hans ideer er forlatt, men de gav likevel rikt grunnlag for senere forskning. Bugges studier i norrøn mytologi og litteratur ble fortsatt med Helgedigtene (1896), Bidrag til den ældste Skåldedigtnings Historie (1894) og Norsk Sagafortælling og Sagaskrivning i Irland (1901). Bugge spente som forsker over hele den filologiske vitenskap. Han utgav og gransket norske folkeviser (Gamle norske Folkeviser, 1858), skrev om norske og svenske dialekter, om gammellatinske komedier, om middelalderlitteraturen, om steds- og personnavn, om keltisk tradisjon og kultur. Han beskjeftiget seg også med en rekke felter i historisk og sammenlig­ nende språkvitenskap, men hans arbeider her var metodisk tvilsomme og uten kontakt med samtidens forskning og har ikke satt noen spor etter seg. Sophus Bugge-fondet, til fremme av humanistisk forskning, særlig språkforskning, ble stiftet ved en privat innsamling 1916-17 og tilsluttet Nansenfondet. Sophus Bugges hus, på Blindern, Universitetet i Oslo, rommer lesesal og auditorier ved Det historisk filosofiske fakultet. Litt.: NBL 2. utg. Bugge. Stein, 1896-1961, født i Bergen, norsk teaterteoretiker, regissør og dramatiker; sjef for Den Nationale Scene 1946-48. Bugge søkte inspirasjon i den før-borgerlige teaterutvikling, og anså særlig antikkens og middelalderens teater som ideelle former på grunn av teaterets tilknytning til festsammenhenger og publikums nærhet til spillet. Med sitt arrangement av festspillene i Håkonshallen 1931 lanserte han ideen om det som senere ble Festspille­ ne i Bergen. Hans syn på regikunst gikk i retning av det poetiske og rytmiske, en innfallsvinkel Kjetil Bang-Hansen har fulgt i vår tid. Som regissør lyktes han særlig godt med løsslupne komedieoppsetninger som Gogols Revisoren på Det Norske Teatret 1936 og Holbergs Mascarade på Nationaltheatret 1946. Sine egne skuespill, som ble oppført både i Oslo, Bergen og Antwerpen, delte han klart inn i tragedier og komedier. Boken Det ideale teater (1947) er en sam­ ling av hans skrifter. Litt.: NBL 2. utg. f

39

BUJUMBURA ---------------------------- -- I

Bugge, Sten, 1885-1977, født i Ådal, norsk misjo­ nær. Cand.theol. 1908. Misjonær i Kina 1910-34, med noen avbrudd. De første årene var han utsen­ ding fra Norges Kristelige Ungdomsforbund og arbeidet for KFUM i Hankou (nå Wuhan) og Changsha, samt på Taohwalun, Hunan. Bugge gikk i 1928 inn i Det norske misjonsselskap og virket i flere år som lærer og rektor ved den felles-lutherske presteskolen på Shekou ved Hankou. Fra 1937 arbeidet han for Oxford-gruppebevegelsen (se ►Moralsk Opprustning). Foruten teologiske lærebø­ ker på kinesisk utgav Bugge Fra det unge Kina (1915), Kina og den hvite fare (1923) ogKonfusius (1942). Bugge, Søren Bruun, 1798-1886, født på Lista, norsk teolog og filolog, sønn av P. O. Bugge; lektor, senere professor i latin 1820-33; rektor ved Christia­ nia katedralskole 1833-47; sogneprest i Gran 184778. Skrev flere latinske avhandlinger og lærebøker. Bugge-Hansen, Unni, f. 28. mars 1910 i Arendal, norsk sanger (sopran). Debuterte 1936. 1939-46 ved operaen i Stockholm. Har gitt konserter og medvir­ ket ved oratorieoppførelser m.m. i inn- og utland. 1954-73 sangpedagog ved Musikkonservatoriet i Oslo. Bugge-Wicksell, Anna (Kristine Margrete), 18621928, født i Egersund, norsk-svensk jurist og kvinnesaksforkjemper. Hun var leder i ► Norsk Kvinne­ saksforening (NKF) 1888-90, og styremedlem 189091. Satte søkelyset på kvinners økonomiske kår i arbeiderklasse og lavere middelklasse, og førte dermed NKF tidlig i kontakt med arbeiderklassens kvinner; var en av de førende kvinnesaksforkjempere i Norge, senere også i Sverige. Cand.jur. i Lund 1911. Fra 1920 til sin død suppleant og sakkyndig i den svenske delegasjon til ►Folkeforbundet. I 1921 medlem av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon, hvor hun gjorde en betydelig innsats. Bugge-Wicksell var første kvinne som hadde fast sete i Folkeforbundet. Litt.: NBL2. utg. buggy [bAgi], britisk-amerikansk åpent toseters motorkjøretøy til fritidsbruk på sandstrender (beach buggy) eller i terrenget. Populært i USA i 1960-årene og noe senere i Europa, der ideen ble tatt opp av privatfolk og mindre fabrikker. Det brukes ofte understell fra kollisjonsskadde Volkswagen som forkortes og påsettes spesielle karosserier i stål eller glassfiber. Motorene trimmes og det monteres lettmetallsfelger med ekstra brede dekk, ofte også veltebøyler. Vognen må tilfredsstille vedkommende lands kjøretøyforskrifter og sikkerhetsregler for å kunne bli sertifisert. bugi, folk i Indonesia, på den sørlige delen av Sulawesi; bosatt både langs kysten og i fjellene. Omfat­ tende utflytting fra området begynte etter politiske omveltninger samtidig med koloniseringen på 1600tallet, og bugi-bosettinger finnes i kystområder fra Sumatra til Ny Guinea. Folketallet anslås til 4 mill. Nesten alle er sunfiimuslimer, men innflytelsen fra sufisme og åndedyrkelse er markert. Språket er austronesisk. Det finnes en rik, førislamsk litteratur på et skriftspråk fra 1400-tallet, som bugi deler med makassarfolket. Bugi er dels jordbrukere (våtris), dels fiskere, og er vidt kjent som handelsfolk. Dessuten har de en lang tradisjon som skipsbyggere og kunsthåndverkere. " Tradisjonell sosial organisasjon bygger på rang: adelige, frie og slaver (slaveriet er opphevet, men etterkommerne står fortsatt nederst på rangstigen). Slektskap regnes både på mors- og farssiden, og ekteskap mellom nært beslektede er vanlig, spesielt blant adelige. På landsbygda er husene ofte bygd på inntil 3 m høye pæler. Turismen i bugi-området er økende, ikke minst fordi deres storstilte bryllupsfeiringer og seremonielle danser i forbindelse med jordbrukssyklusen er blitt godt kjent. Bugiardini, Giuliano [bodgardiniL på sine egne verker kalt Julianus Florentinus, 11475-1554, floren-

tinsk maler, elev av Albertinelli og Ghirlandajo, var en tid Michelangelos assistent. Verker av ham finnes foruten i hjembyen, Den hellige Katarinas martyrium i Santa Maria Novella, også i Roma, Bologna og Berlin. bugle [bjurgl] (eng.), horn, signalhorn bøyd i trompetform; på engelsk også brukt om ►klaffehorn. Bugulma, by i Russland, Tatarstan, 260 km sørøst for Kazan; 92 900 innb. (2002). Senter for petroleums­ utvinning. Maskin- og næringsmiddelindustri. Teknisk høyskole. Grunnlagt 1736. Buguruslan, by i Russland, Orenburg fylke, 150 km nordøst for Samara; 53 900 innb. (2002). Viktig senter for petroleumsutvinning i oljeregionen Volga-Ural. Grunnlagt 1748. Bugøyfjord (trolig avledet av samisk buodgi, 'noe som kan skimtes'), grend i Sør-Varanger kommune, Finnmark. Ligger ved E 6 innerst i Bugøyfjorden, en arm av Varangerfjorden. I gamle dager markedsplass for samer, finner og nordmenn. Bugøyfjord var et av de første stedene tyskerne brente under retretten i 1944. Den samiske kunstneren John Savio vokste opp her. Et monument over ham, utført av billed­ huggeren Tore Engen som en stor sjamanhammer, ble reist her i 2004. Bugøynes, tettbebyggelse og fiskevær innenfor Bugøya på sørsiden av Varangerfjorden, Sør-Varan­ ger kommune, Finnmark; ca. 272 innb. (2001) inkl, den spredte bebyggelsen mot Varangerfjorden. Fiskebruk, slipp og steintak for Statens havnevesen. God havn. Bugøynes ble ikke ødelagt under den annen verdenskrig. En stor del av befolkningen er finsktalende. bugård (av norrønt), om norrøne forhold avlsgård, dvs. underbruk under større gård. Bugården, bydel i Sandefjord, Vestfold, vest for bykjernen. Steinalderfunn. Bugårdsparken har idrettsanlegg, naturpark og Jotunhallen. Eiendom­ men Bugården tilhørte på 1500-tallet storgodseieren Gyrvhild Fadersdotter Sparre. Buhari, Muhammad, f. 17. des. 1942, nigeriansk offiser og politiker. Oljeminister 1976-78, formann for det nigerianske statsoljeselskap (NNPC) 1978-79. Som generalmajor tok han makten i et kupp nyttårs­ aften 1983, men han ble selv avsatt som statssjef gjennom et nytt militærkupp i 1985.1 forvaring 1985-88. Buhari har siden kommet tilbake til nigeri­ ansk politikk gjennom partiet ANPP og var presi­ dentkandidat 2003, da han fikk 32 % av stemmene. Buhl, Frants Peder William, 1850-1932, dansk teolog og orientalist, dr.phil. 1878, dosent i gammeltestamentlig teologi i København 1880, professor 1882, professor i samme fag i Leipzig 1890, professor i semittisk-østerlandsk filologi i København fra 1898. Hovedarbeider i det gamle testamente og islam. Innførte den historisk-kritiske metode i dansk gammeltestamentlig forskning. Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1911. Buhl, Hermann, 1924-57, østerriksk fjellklatrer. Særlig kjent for sin solo førstebestigning av Nanga Parbat (8126 m o.h.) i Himalaya 1953. 1957 var han med på førstebestigningen av Broad Peak (8047 m o.h.) i Karakorum, men omkom like etter på Chogolisa (7654 m o.h.). Buick. En karakteristisk sedan fra 1948.

Buhl, Vilhelm, 1881-1954, dansk sosialdemokratisk politiker, utdannet jurist. Medlem av Riksdagen fra 1932 til sin død. 1945-47 var han parlamentarisk leder for sitt parti. 1937 gikk han inn i Staunings annen regjering som finansminister og beholdt denne post i samlingsregjeringen etter den tyske besettelse i april 1940. Da Stauning gikk av i juni 1942, overtok Buhl statsministerstillingen, men måtte søke avskjed alt i november på grunn av sin kompromissløse holdning overfor okkupasjonsmak­ ten. Ved Danmarks frigjøring i 1945 ble Buhl igjen statsminister i en samlingsregjering, men trådte tilbake etter folketingsvalget i november. Han var senere minister uten portefølje i Hedtofts regjering 1947-50. Buholmråsa fyr, fyr i Osen kommune, Sør-Trøndelag, på Sønnaholmen utenfor Svesfjorden, opprettet 1917. 23 m høyt rødt støpejernståm med hvitt belte, lysets h.o.h. 36 m, lysstyrke 140 400 cd, lysvidde opptil 17 nautiske mil. Radiofyr opprettet 1965, avviklet 2000. RACON (radarfyr) etablert 1992. Automatisert og avbemannet 1994. Fredet 2000. buhund, norsk hunderase, se ►norsk buhund. I Trøndelag og Nordland er buhund også navn på kongsneglen Buccinum undatum. buiatrjkk (av gr. 'okse' og 'legekunst'), læren om sykdommer hos storfe. Buick [bju:ik], amerikansk bilmerke. Den skotske emigranten David D. Buick (1854-1929) laget ca. 1900 sin første bensinmotor og forsøkte 1903 å sette i gang bilfabrikasjon. I 1904 overtok ►William C. Durant ledelsen av Buick Motor Co. i Flint, Michi­ gan; produksjonen steg sterkt, og i 1908 ble Buick grunnstammen i det nystartede General Motors. Buick var lenge den mest solgte bil i den høyere prisklasse i US A. Fra 1930-årene var motorene 8sylindrede med toppventiler, fra 1950-årene V8motorer. Motorstørrelsen økte frem til 1970-årene, da V6-motoren ble introdusert på enkelte modeller og tendensen gikk mot mindre motorer. Kjente modellnavn har vært Riviera, Skylark og Le Sabre. built-up-tekking [biltAp-J (eng. 'oppbygd tekking'), tekkingsmetode for flate eller nesten flate tak, består av 3-5 lag tynn, smidig papp som legges i asfaltlim og beskyttes med klebeasfalt og et lag singel. Tekkemetoden er i dag lite brukt. Flate tak tekkes oftest med ettsjiktstekking (se ►taktekking). Buine, Nikuls, 1789-1852, rosemåler fra Fyresdal, Telemark; emigrerte til USA. Han malte en rik og raffinert ornamentikk med barokk- og rokokkoelementer. Buisson, Ferdinand Édouard [buiså], 1841-1932, fransk pedagog og politiker. Professor i pedagogikk ved Sorbonne 1896-1902. Kjent som forkjemper for den obligatoriske, konfesjonsløse folkeskolen. Fikk halve Nobels fredspris i 1927 for sitt arbeid for mel­ lomfolkelig forståelse. Litt.: Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 Bujold, Geneviéve [bygål], f. 1942, kanadisk filmskuespiller, debut 1964, ble lagt merke til for sine hovedroller i Alain Resnais' La Guerre estfinie (1966) og Louis Malles Le Voleur (1967). Engelskspråklig gjennombrudd som Anne Boleyn i Anne of the ThousandDays (Dronning for tusen dager, 1969); blant hennes senere filmer bør nevnes thrilleren Coma (1978) og David Cronenbergs dystre DeadRingers (Tvillingskjebner, 1988). Bujumbura, hovedstad i Burundi, ved nordenden av Tanganyika, ca. 780 moh.; 319 100 innb. (1999). Landets økonomiske og kulturelle sentrum. Indus­ trien omfatter produksjon av tekstiler, lærvarer, papir, kjemiske stoffer, bygningsmaterialer, nærings­ midler, øl og sement. Handel med kaffe, huder, bomull og tinn. Viktig havn; mesteparten av landets utenrikshandel går med skip mellom Bujumbura og Tanzania. Internasjonal lufthavn. Universitet (1960), museum for afrikansk kultur.

40

BUK

Byen ble grunnlagt 1899 av tyske kolonister. Het til 1962 Usumbura. buk (anat.), abdomen, den del av kroppsveggen som ligger mellom brystkassen og bekkenet. Se også ►bukhinne, ►bukmusklene, ►bukorganer, ►bukrefleks, ►bukvirvler. buk, i fysikken betegnelse på området mellom to naboknuter i stående bølger. buk. (sjøuttrykk) (avnederl. 'baug'), utbukning, det midtre partiet (den del som svulmer i vind) av et seil, særlig et råseil. bukaprta, den del av kroppspulsåren, aorta, som ligger mellom åpningen i mellomgulvet der aorta forlater brysthulen, og aortas deling i de to bekkenarteriene. Bukarest, tysk navn på Romanias hovedstad, se ►Bucuregti. Bukavu, by i østlige Kongo (tidl. Zaire), på en halvøy som stikker ut i Kivusjøen fra sør og ved grensen til Rwanda; anslagsvis 245 000 innb. (2003). Handels­ senter og en viktig innsjøhavn. Bryggerier, grafisk industri m.m. Turisme, bl.a. til nasjonalparkene Goma og Virunga. Veiforbindelse til Kisangani og Lubumbashi. Lufthavn. Grunnlagt 1922 i et av landets tettest befolkede områder. Byen het Costermansville til 1966. Det har i senere år vært omfat­ tende kamphandlinger og uro i og omkring byen. Se for øvrig landartikkelen om Kongo (historieavsnittet). Bukdahl, Jørgen, 1896-1982, dansk forfatter, debu­ terte med et par prosalyriske, pastisjeartede småbø­ ker, Den gamle bys drøm og Graa eros. Han var bosatt i Norge 1925-32, og påbegynte et større kritisk verk, som var tenkt som en slags Hovedstrømninger i skandi­ navisk litteratur fra 1890 til 1925, hvor det nasjonale og religiøse skulle settes opp som de verdier tidsrommets levedyktige litteratur var bygd på. Av dette verks bebudede seks bind er utkommet to om Norge, Norsk national kunst (1924) og Det skjulte Norge (1936), og to om Danmark, Dansk national kunst (1929) og Det moderne Danmark (1931), fulgt av Det europæiske Menneske (om Tegner, 1933). I sine tallrike senere bøker og artikler gjorde han seg til talsmann for en mer universell humanisme. Som kritiker hadde han særlig betydning ved sin presentasjon av nynorsk litteratur. buké, bouquet (av fr.), fin duft, aroma, især om vin. Det skjelnes mellom den opprinnelige buké, som skyldes aromastoffer i vindruen, gjær-buké, som oppstår når druesaften (mosten) omdannes til vin, og den ervervede buké, som utvikler seg under vinens pleie og lagring på fat eller flaske. Bukefala, ifølge grekernes fortellinger en by i India (nåværende Pakistan) øst for Indus ved elven Hydaspes (nåv. Jhelum). Byen ble grunnlagt av Aleksander den store etter hans seier over inderkongen Poros, og oppkalt etter hans yndlingshest Bukefalos. Bukefalos (gr. 'oksehode'), Aleksander den stores stridshingst. Navnet henspiller på at den, som alle thessaliske hester, hadde et oksehode som innbrent merke. Bukefalos ble drept i slaget mot inderkongen Poros. Etter Bukefalos oppkalte Aleksander byen Bukefala. bukentaur, i gresk og romersk mytologi et fabelvesen, halvt menneske, halvt okse. Se ►kentaur. bukett (fr. bouquet), avskårne blomster ordnet i bunt, bukgjord, bred rem til å spenne rundt buken på rideeller trekkdyr for å holde sal eller seletøy på plass. Bukh, Niels Ebbesen, 1880-1950, dansk gymnastikk pedagog. Utformet en utpreget bevegelsesgymnastikk, den såkalte danske primitive gymnastikk, som en reaksjon mot den svenske stillingsgymnastikk grunnlagt av P. H. Ling rundt 1800. Hans ideer fikk stor innflytelse innen norsk gymnastikk fra rundt 1920.

Bukhara. Del av gårdsplassen med arkader og inngangsportalen i Kalianmoskeen.

Bukhara. 1 Bokhara, Bokhoro, by i Usbekistan, i en oase ved

elven Zeravsjan; 237 900 innb. (1999). Bukhara er en eldgammel handelsby med store basarer og en mengde delvis restaurerte moskeer og palasser. Økonomien er basert på produksjon av næringsmid­ ler og på lettindustri, bl.a. bearbeiding av karakulull. Byen er velkjent for kunsthåndverk; Bukhara var oppkjøpssted for de turkmenske stammenes flotte tepper (bukharatepper) fra midten av 1800tallet. Bukhara har også lange tradisjoner som sentrum for islamittisk lærdom, med teologisk fakultet, flere biblioteker m.m. Byen er omgitt av en mur, 13 km lang. Den transkaspiske jernbane passe­ rer 13 km sørøst for Bukhara. 2 Bukhara-området, oldtidens Sogdiana eller Transoxania, hadde fra førhistorisk tid en iransk befolk­ ning. Bukhara ble erobret av perserne, kom under Aleksander den store, og inngikk senere i forskjellige vestasiatiske riker. Bukhara spilte en viktig kultur­ historisk rolle som bindeledd mellom Vest-Asia, ØstAsia og India. Araberne erobret Bukhara på 600tallet og skapte en rik kultur med sentra i byene Bukhara og Samarkand, knutepunkter for handelen mellom Vest-Asia og Kina. Etter 1000 forfalt Bukha­ ra under tyrkiske og senere mongolske hetjinger, bortsett fra en kort blomstringstid under Timur Lenk, som gjorde Samarkand til sin hovedstad. Under vekslende dynastier bestod Bukhara som stat til 1920, og emir Nasrullah (1826-60) prøvde å gjenopprette Bukhara som ortodokst islamittisk kultursentrum. 1 1868 erobret russerne det nordlige Bukhara med Samarkand, og resten av Bukhara kom i realiteten under russisk kontroll. 11917 gav emiren Mir Alim staten en fri forfatning og erklærte den for uavhengig. 1 1920 ble Bukhara besatt av bolsjevikene og emiren avsatt. I 1925 ble Bukhara-

Nikolaj Bukharin

området delt mellom de to nydannede sovjetrepu­ blikkene Usbekistan og Tadsjikistan. Bukhari, Muhammad ibn Ismail, al-, 810-870, den fremste autoriteten i klassisk islam på t-hadith, dvs. de arabiske tradisjonene, eller overleveringene, om profeten Muhammeds handlinger og utsagn (uten­ om Åpenbaringen i Koranen). al-Bukhari skal ha samlet og kritisk gjennomgått over 600 000 overle­ veringer, av disse godkjente han bare om lag 7000 som ekte og pålitelige tradisjoner. De ble ordnet etter emne, f.eks. bønnen, fasten, hellig krig, ekteskap, alBukharis tradisjonssamling, al-Sahih ('Den Autentis­ ke'), er blitt stående som et kanonisk verk i sunniislam og er, nest etter Koranen, en av de viktigste kildene for islamsk lov og fortolkning. Bukhariet (av Bukhara), gammelt navn på landene øst for Kaspiske hav. Store Bukhariet var landene ril og med Pamir, Lille Bukhariet var Øst-Turkestan. Bukharin, Nikolaj Ivanovitsj, 1888-1938, russisk sosialøkonom og politiker, ledende marxistisk teore­ tiker. Rømte 1911 til Vest-Europa der han traff Lenin og ble en av hans nærmeste medarbeidere i eksil. Han ble utvist fra Sverige 1915, oppholdt seg 1916 i Norge og drog så til New York. Etter marsrevolusjonen 1917 vendte han tilbake til Moskva og ble redaktør for partiets hovedorgan Pravda. Under debatten om Brest-Litovsk-freden ledet han opposi­ sjonen mot Lenin og trakk seg som redaktør for Pravda, men fikk stillingen tilbake juli 1918 (til 1929). Han var også en av grunnleggerne av Komin­ tern (formann 1927-29). Fra 1928 betraktet Stalin ham som en av lederne for «høyreopposisjonen» i partiet. Han ble fratatt alle viktige verv 1929, og selv om han 1934 ble redaktør for Det øverste sovjets organ Isvestija og var med på å forfatte «Stalin-grunnloven» av 1936, var han definitivt ute av toppledelsen. Arrestert og ekskludert av kommunistpartiet 1937 som «trotskist». Han ble anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet, forræderi og spionasje, og mars 1938 ble han, sammen med 21 andre i den tredje Moskvaprosess, dømt til døden og henrettet. Bukharin skrev en rekke verker, bl.a. Kommunis­ mens ABC, Overgangsfasens økonomi og Den historiske materialismes teori. Han ble rehabilitert av sovjetisk høyesterett 1988. bukhinne, peritoneum, tynn hinne hos mennesket og andre pattedyr, består av to «blad», et veggblad som kler bukhulen, og et innvollsblad som dekker deler av bukorganene. Den smale spalten mellom bladene inneholder litt tyntflytende væske som hol­ der bukhinnen fuktig og glatt. Folder av bukhinnen danner opphengningsbånd, krøs, som fester organer, f.eks. det meste av tynntarmen, til bakre bukvegg. Her går årer og nerver. Bukhinnen har stor oppsugende evne, og ved betennelsesprosesser med sammenvoksninger og oppsamling av puss i bukhulen kan folder av bukhinnen legge seg inntil det betente området og hjelpe til å begrense prosessen. Bukhin­ nen letter bevegeligheten mellom bukorganene. Se også ►coelom. bukhinnebetennelse, peritonitt, som oftest akutt sykdom som oppstår når en infeksjon eller betennel­ se i et bukhuleorgan brer seg til bukhinnen. Årsak. I de fleste tilfeller er årsaken betent blind­ tarm, som sprekker og tømmer sitt innhold ut i bukhulen. Også mage- og tarmsår samt betennelser i galleblæren, bukspyttkjertelen og bekkenorganene (f.eks. egglederne) kan bre seg til bukhinnen. Symptomer. Ved den typiske akutte formen er pasienten sterkt medtatt, blek, kaldsvetter, har fallende blodtrykk, hurtig puls og som regel høy feber. Pasienten plages av oppkast og magesmerter (som forsterkes ved bevegelser), og bukveggen føles stram fordi pasienten uvilkårlig spenner muskulatu­ ren for å beskytte de smertefulle organene (denne reaksjonen kalles med et fransk uttrykk «defense musculaire»). Tarrnmuskulaturen kan lammes, og

41

BUKMUSKLENE -

tarmbevegelsene opphører (paralytisk ileus). Tarmlydene blir borte. Det hoper seg opp luft og væske i tarmen, og pasientens buk blir utspilt. Noen ganger kan infeksjonen være begrenset til et mindre områ­ de av bukhinnen, f.eks. ved blindtarmbetennelse. Symptomene er da mer lokale og pasienten mindre medtatt, men også i disse tilfellene er det ofte nød­ vendig å operere. Det samme gjelder ved betennelsestilstander hvor bukhinnebetennelsen ikke skyl­ des bakterier, men irritasjon av bukhinnen grunnet blod, galle eller tarmsaft. Behandling. Pasienten må ikke få noe å spise eller drikke, og skal legges inn på sykehus for utredning og eventuelt operasjon. Ved operasjon fjerner man det infiserte vevet, tømmer bukhulen for puss og væske og skyller den. Pasienten behandles videre med antibiotika. Kronisk bukhinnebetennelse, som skyldes tuberkulo­ se i bukhinnen, er nå en sjelden sykdom, bukhinnekreft, kreft i magehulens indre vegglag. Representerer vanligvis spredning fra kreft i eggstokk, magesekk eller tykktarm, men ►mesoteliom kan opptre primært i bukhinnen. Behandling og prognose avhenger helt av utgangspunkt for og utbredelse av svulsten. bukhta (russ.), bukt; hyppig forekommende sammensetningsledd i russiske stedsnavn, f.eks. Bukhta Tikhaja. bukhulen, abdominalhulen, den del av kroppshulen som ligger mellom mellomgulvet og bekkenet. Bukhulen kles av bukhinnen. bukk, hanndyret hos mindre drøvtyggere: råbukk, geitebukk osv., men vær hos sau. Hos rein kalles hannen både reinsbukk og reinokse. Hvor hann­ dyret kalles bukk, blir hunndyret oftest kalt geit: rågeit, geit, gemsegeit o.a., men søye hos sau. bukk, brukt i fagspråk om forskjellige innretninger på fire ben (jfr. lignende bruk av it. capra, fr. chévre, lat. aries, 'murbrekker', som alle også betegner dyret «bukk»), 1 Planke på 4 ben til støtte for bord, stillas o.L, eller som sperring. 2 Kuskesete. 3 Gymnastikkredskap, polstret kasse på fire regulerbare ben, til å hoppe over. 41 sjømannsspråk om en provisorisk kran av to motstilte bjelker. 5 Den fremste av de to korte sledene i geitdoning, før brukt i tømmerkjøring. 6 Bommert (fra tysk einen Bockschiessen, eg. 'skyte en bukk': begå en bommert). bukke (av mnty. bucken). 11 skomakerfaget: bøye om kantene på et tilskåret lærstykke (før sømmen). 2 Om filigransarbeid: bøye sølvtråd, gjerne ved hjelp av en bukkepinne, som er et skaft med to tapper i enden; tråden bøyes rundt disse. Tråden kan også bukkes over små stifter slått ned i mønster på en treplate. bukning, brettet og sydd kant på lær. Bukke (filigransarbeid). Tegningen viser hvordan en sølvtråd bøyes ved hjelp av en bukkespinne (i) og hvordan størrelsen og plasseringen av stiftene påvirker resultatet (2, 3, 4 og 5). Figuren helt til høyre (6) viser hvordan bøyningene i tråden kan knipes sammen og bli spisse.

4

bukkebeinurt, Ononis arvensis, flerårig urt i erteblomstfamilien. Ca. 5 dm høy, med hårete stengler og blad og blekrøde blomster i tett topp. Ubehagelig lukt; vokser på fuktige enger og ved strandkanter nord til Nord-Trøndelag. bukkeben (vet.), eksteriørfeil på hesteben, bena «bukker» fremover, slik at hesten står med krumme forknær. Normalt skal henstillingen, sett fra siden, være loddrett. sette bukkeben, vise seg gjenstridig. bukkeblad, Menygnthes trifoligta, urt i bukkebladfamilien. 2-3 dm høy med traktformede blomster som er røde utvendig og hvite med lange skjegghår innven­ dig. Bladene er trekoplede. Tidligere brukt bl.a. mot magebesvær. I Norge er bukkeblad en vanlig plante i myr og ved bekker og tjern til langt opp på fjellet. I Nord-Skandinavia er bladene og jordstenglene et viktig tilskudd til reinbeitet. Også brukt til mat for mennesker i nødstider. Rottene ble da tørket og malt til mel som ble blandet i brødmelet for å drøye dette, bukkebladfamilien, Menyanthaceae, tofrøbladet plantefamilie med 33 arter i 5 slekter, alle er vannog sumpplanter. Én art i Norge, ►bukkeblad. Bukkeholstindane, fjellrekke i Midt-Jotunheimen, Lom kommune, Oppland, sør for Bukkeholsbreen i sørlige del av Galdhøpiggmassivet. Høyeste topp 2213 moh., vestligste 2135 moh. og østligste 2058 moh. Ligger i Jotunheimen nasjonalpark. Store Bukkeholstind ble første gang besteget av A. Walnum og L. Sulheim i 1887. bukkehorn, bukkehornkløver, Trigonellafoenumgrgecum, ettårig plante i erteblomstfamilien, stam­ mer trolig fra sørvest-Asia og Middelhavsområdet. En av de eldste kulturplantene vi kjenner, i Egypt brukt som for- og matplante og i medisinen. Den har blekgule blomster og lange belger som ser ut som sabler. Er funnet forvillet i Østfold. bukkehorn, norsk folkemusikkinstrument laget av horn fra geitebukk, opprinnelig et primtivt gjeterinstrument brukt som skremme- og signalinstrument. Etter hvert fikk bukkehorn fingerhull og kunne brukes til enkle melodier. Hornet har to blåseteknikker: trompetprinsippet er det vanligste, men også tungehom, klarinett-prinsippet, har vært en del i bruk. I de siste 10-20 år har bukkehorn fått en renessanse på linje med de andre eldre folkemusikk instrumentene. Et eget lag, Norsk Lur-og Bukkehornlag, ble stiftet i 1996. Bukkehø, fjell i Jotunheimen, Lom kommune, Oppland, sørvest for Galdhøpiggen, 2314 moh. Ligger i Jotunheimen nasjonalpark. bukkejakt, jakt på voksne hanndyr av hjortevilt, sær­ lig av rådyr. Jakt på voksen rådyrbukk starter tidligere enn den ordinære rådyrjakten, og har blitt en svært populær jaktform. Se også ►rådyr. bukkekorn, Aegilops cylindrica, ettårig art i gressfamilien. 20-40 cm høye aksgress med smale, blågrønne blad. Fåblomstrede småaks, de øverste aksene har lange brodder, de nederste korte. Bukkekorn er en innført art som mest finnes ved møller nord til Trøndelag. bukkeleple, sykdom på eple. Fører til innsunkne flekker på eplekarten, den modne frukten får et svært buklet utseende. Årsaken er ikke med sikker­ het fastslått, mest sannsynlig skyldes det et virus. Bukkelægeret, bratt fotturrute i Midt-Jotunheimen, Lom kommune, Oppland, fra Memurutunga ned til Gjende. Nedstigningen begynner ca. 1480 moh. og går på en strekning av 1000 m i luftlinje ned til Gjende 984 moh. Hele veien praktfull utsikt over vestenden av Gjende og fjellene på sørsiden. Bukke­ lægeret er også kjent for sin rike flora, særlig av vårblomster. Ligger i Jotunheimen nasjonalpark. Bukkene Bruse, norsk folkemusikkgruppe dannet 1989, med Annbjørg Lien, hardingfele, fele og

I

nyckelharpa, Arve Moen Bergset, hardingfele, fele og sang, og Steinar Ofsdal, fløyter og diverse andre instrumenter, fra 1998 også keyboardisten Bjorn Ole Rasch. Gruppen turnerte i 1993 med stor suksess i en rekke land som offisielle OL-musikere, og med­ virket ved avslutningsseremonien for OL på T.illehammer. Album: Bukkene Bruse (1993), Åre (1995), Steinstølen (1998) og Denfagraste rosa (2001). bukkert, kikert, Cicer arietinum, ettårig urt i er­ teblomstfamilien. 2-6 dm høy med kvasstaggete småblad, lysfiolette blomster og næringsrike frø som ligner hodet på en vær. Stammer fra middelhavslan­ dene der den har vært dyrket og brukt som grønn­ sak helt fra oldtiden. På 1700-tallet var den også dyrket en del i Norge. Frøene brukes særlig i indisk mat, gjerne bløtlagt, kokt eller syltet. Males også til mel. Se foto, ►bønne. bukkesopp, blåfiolette ►slørsopp med sterk lukt av bukk; tre arter. Brunkjøtt-bukkesopp, Cortinarius traganus, er brunlig til safranfarget inni, mens blåkjøtt-bukkesopp, C. camphoratus er lysfiolett inni og har dessuten den sterkeste lukten. Ingen av artene er spiselige. bukketorn, Lycium bgrbarum, tornet busk i søtvierfamilien. Ca. 1,5 m høy med smale, avlange blad. Blekfiolette blomster og gulrøde bær. Plantes som hekk i hager; er i Norge forvillet omkring Oslofjor­ den. En nærstående art, kinabukketorn, L. chinense, plantes også av og til. buklanding, flylanding med opptrukket hjulunderstell fordi understellet ikke lar seg sette ut, eller fordi det er ødelagt og kan svikte ved landing, eller fordi det er nødvendig å nødlande i ukjent terreng, eller rett og slett fordi flygeren glemmer å sette det ut. Pga. friksjon og varmeutvikling innebærer buklan­ ding alltid risiko for brann, men denne risiko søkes redusert ved skumlegging av landingsbanen. Buk­ landing foretas også ved nødlandinger på sjøen, buklare (av norrønt), lite, rundt skjold med en utbulning eller en knapp på midten. Antagelig brukt i Norge fra slutten av 1100-tallet til 1400-tallet. bukløp (vet.), smittsom fordøyelsessykdom hos bier. Opptrer under overvintringen. bukmusklene, musklene som danner veggen i buk­ hulen foran og på sidene. På hver side har vi de tre brede bukmuskler. De er med sine bakre deler festet til brystkassen, bukvirvlene og hoftekammen, og går fortil over i brede seneblad. I midtlinjen krysser senefibrene hverandre og flettes sammen til en senestripe, den hvite linje, linea alba, som strekker seg fra brystbenet til bekkenet og omslutter navlen. Nederst er musklene festet til lyskebåndet. Over dette trenger hos mannen sædlederen, hos kvinnen det runde livmorbånd gjennom lyskekanalen. Kanalen gjennomborer bukmusklene. Til sidene for den hvite linje danner senebladene skjeder for den rette bukmuskel, som går fra ribbebuen til underlivsbenet. Den har 3-4 tverrgående senestriper hvis konturer kan tegne seg gjennom huden. Bukkene Bruse. Fra venstre Steinar Ofsdal, Bjørn Ole Rasch og Arve Moen Bergset; Annbjørg Lien foran.

42

BUKOLIKERE

Buksbom er ofte benyttet i franske barokkhager til å skape stramme, geometriske mønstre. Et fint eksempel er Vilandry-parken.

Buskmusklene tar del i kroppens bevegelser. Sammen med mellomgulvet utøver de et trykk på bukinnvollene, «bukpressen», som hjelper til ved tømming av urinblære og tarm. Den spiller også en viktig rolle ved utdrivningen av fosteret under fødselen. Bukmusklene er ekspiratoriske respirasjonsmuskler. bukplikere (til bukolisk), økenavn på en gruppe moderat-konservative norske politikere i første halvpart av 1880-årene; deres program var å dempe den poli­ tiske strid og søke forståelse med Venstre. Men de politiske lidenskaper riksretten fremkalte, gav lite spillerom for de moderate, og de klarte aldri å vinne herredømmet over den konservative politikk. bukolisk (av gr. 'kugjeter'), som angår en gjeter, gjeterliv. bukolisk diktning, en diktning som oppstod i oldti­ den på Sicilia og i Hellas og som dels i fortellende, dels i dramatisk form gav bilder fra gjeterlivet (se ► Theokrit, ► hyrdedikt, ►idyll). bukorganer, samlebetegnelse på de organene som ligger i bukhulen: magesekken, størstedelen av tarmkanalen, leveren, milten, bukspyttkjertelen, nyrene. Noen er helt, andre bare delvis kledd av bukhinnen, eller de ligger for størstedelen bak bukhinnens veggblad (retroperitonealt). Bukovjna, 'Bøkelandet', landskap i Øst-Europa, etter 1947 delt mellom Romania og Ukraina, omfatter deler av de nordøstlige Karpatene, og slettelandet frem til elvene Dnestr og Prut, ca. 10 500 km2. Befolkningen er en blanding av rumenere, ukrainere og rutenere. Skogen opptar ca. 40 % av arealet. Historie. Bukovina var i middelalderen den viktig­ ste delen av det rumenske fyrstedømmet Moldova, nordvest i landet, med Siret og senere Suceava som hovedsteder. Etter den russisk-tyrkiske krig 1769-74 gikk Tyrkia (det osmanske riket) etter press og bestikkelser med på å la Bukovina bli overført fra Moldova til Østerrike. Moldova var da en tyrkisk vasallstat. Østerrike ønsket området for å få en bedre forbindelse mellom Transilvania og Galicja, som Østerrike hadde overtatt ved Polens første deling 1772. Det ble først kalt «østerriksk Moldova», deret­ ter Bukovina, og ble delvis administrert sammen med det langt større Galiqa.

I revolusjonsårene 1848-49 lot keiseren livegenskapet oppheve, og fra 1850 ble Bukovina skilt fra Galicja og direkte underlagt Wien som eget kron­ land. På tross av sin østlige beliggenhet kom Bukovi­ na til å tilhøre den østerrikske delen av dobbeltmo­ narkiet Østerrike-Ungarn (fra 1867). I løpet av 1800-tallet endret befolkningens sam­ mensetning seg ved at rumenerne, som opprinnelig hadde vært i flertall, kom i mindretall. Særlig vokste den ukrainske befolkningsandel i Nord-Bukovina. Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning i 1918, utropte en rumensk nasjonalkongress i hovedstaden Czernowitz - under protester fra ukrainere og russe­ re - Bukovinas forening med Romania. Dette ble godkjent ved freden i Saint-Germain 1919. 11940 måtte Romania avstå storparten av Bukovi­ na til Sovjetunionen, men okkuperte det igjen etter det tyske angrep på Sovjetunionen 1941. Ved vå­ penhvilen med de allierte september 1944 måtte Romania igjen avstå Nord-Bukovina, noe som ble bekreftet ved Parisfreden 1947. Bukowski, (Henry) Charles, 1920-94, amerikansk forfatter; født i Tyskland, kom til California som toåring og hadde en vanskelig barndom og oppvekst. Han fikk tidlig alkoholproblemer, og brukte i stor grad sitt «harde» liv som råstoff til bøkene sine. Av romaner kan nevnes Post Office (1971; norsk overs. Postkontoret, 1983), Factotum (1975), denselvbiografiske Ham on Rye (1982; norsk overs. Nedenom og hjem, 1996), Hollywood (1989) og kriminalromanen Pulp (1994), som var den siste han rakk å fullføre. South of No North (1973; norsk overs. Sør og ingen nord, 1983) er en novellesamling. Bukowski utgav mer enn 40 diktsamlinger, bl.a. The Days Run Away Like Wild Horses Over the Hills (1969; norsk overs. Dagene fyker avsted som ville hester over alle hau­ ger, 1980), Buming in Water, Drowning in Flame (1974), Septagenarian Stew (1990) og The Last Night of theEarth (1992). Han skrev også det delvis selvbiografiske manuset til filmen Barfly (1987). bukranion (gr. 'okseskalle'), dekorativt motiv i klas­ sisk kunst; består av et oksekranium med girlander mellom hornene, plasseres i friser, felter o.l. bukrefleks. reflektorisk sammentrekking av bukmusk­ lene, fremkalt ved å stimulere huden over magen

med et horisontalt strøk med f.eks. en butt nål eller en blyant. Denne hudrefleksen undersøkes ved den nevrologiske undersøkelse og kan være svekket eller opphevet ved visse sykdommer i sentralnervesyste­ met som rammer ►pyramidebanene, f.eks. ►multip­ pel sklerose, hjerneslag og hjernesvulster, men refleksen kan også være opphevet hos friske perso­ ner, for eksempel kvinner som har født barn. buksbom (av gr. pyxis, 'eske'), Buxus, planteslekt i buksbomfamilien. Busker med læraktige, myrtelignende og vintergrønne, giftige blad. 70 arter i tem­ pererte og tropiske strøk. Vanlig buksbom, B. sempervirens, stammer fra middelhavsområdet og plantes alminnelig i hager, mest som hekk. I Norge kan den brukes i vintermilde områder langs kysten fra Oslo­ fjorden til Vestlandet. Buksbom ble mye brukt i hager som var anlagt etter den gamle, franske stil. Den gulaktige, meget harde og tunge veden, som også har blitt brukt i medisinen (mot gikt, kolikk smerter osv.), brukes til dreierarbeider, og er et godt materiale for billedskjæring og musikkinstrumenter, buksbomfamilien, Buxaceae, liten plantefamilie med ca. 100 arter, nærstående til vortemelkfamilien. Omfatter busker og små trær med hele blad og bitte små, kronløse, énkjønnete blomster i aks eller hode. Den viktigste slekten er ►buksbom. bukse (av mnty. Buxe, som er en sammentrekning av Buckhose, 'bukkeskinnbukse'), benklær. Utvikling. Bukser skal ha oppstått som plagg hos rytternomadene i det indre Asia, og bruken spredte seg vestover. Germanerne lærte å bruke bukser ved kontakt med østlige folkeslag, i likhet med gallere, dakere og andre. Gjennom samkvem med folk fra øst og nord kom romerske soldater til å anvende bukser. I den nordiske mannsdrakten kjennes buk­ ser i alle fall fra den senere del av romersk jernalder (200—300-tallet e.Kr.). Danske og nordtyske funn viser at buksene var lange, ganske trange, og at de ofte endte i strømpeføtter. Lange bukser hørte også til den nordiske mannsdrakten i vikingtid og tidlig middelalder, båret under en knekort kjortel. På 1100-tallet kom lange, bysantinsk-inspirerte mannsdrakter på moten i Mellom-Europa, og etter hvert også i Norden, og til disse ble det ikke brukt bukser. Vanlige folk som ikke fulgte motens skiftninger, fortsatte å bære lange bukser. I annen halvdel av 1300-tallet ble mannsdrakten igjen kort, til dels meget kort, og lange, trange bukser med eller uten føtter kom tilbake. På 1500-tallet spilte buksene en viktig rolle i mannsdrakten. De kunne ha ulike lengder fra knelangt til lårkort, ofte med ballongeller tønneformet vidde og kunne være splittet opp eller sydd av tøyremser som lot foret komme til syne. 1600-tallets bukser var også av ulike typer, dels forholdsvis trange, dels så vide at de så ut som skjørt. Lengder til nedenfor kneet var vanlig. Kne­ bukser var 1700-tallets motebukse, de var ganske trange, mot slutten av århundret meget trange. Sjøfolk og enkelte arbeidsfolk gikk i lange bukser. Under den franske revolusjonen ble langbuksene et symbol på revolusjonært sinnelag, og fra omkring 1820 var langbuksene blitt nesten enerådende innen mannsmoten. Skarp press langs hvert bukseben foran og bak kom på moten rundt 1900. I annen halvdel av 1800-tallet lanserte draktreformbevegelsene i Europa og Amerika ulike buksetyper for kvinner, oftest i kombinasjon med skjørt, men ytterst få tok dem i bruk. Fra 1890-årene av ble bukser langsomt mer vanlig til sportsbruk for kvin­ ner, f.eks. som sykkel- og rideantrekk. 11911 lanser­ te flere motehus i Paris bukseskjørt, men det var først i 1920- og 1930-årene at bukser for kvinner ble akseptert som en del av motedrakten, og som fritidsantrekk. 1 1960- og 1970-årene kom bukser inn i motebildet for fullt, ikke bare til hverdags-, men også til selskapsbruk. AKj buksebjørn. hel nattdrakt for barn, omslutter fotsåle­ ne, som regel medbukseklaff bak.

43 buksere (av nederl.), slepe et annet fartøy enten ved hjelp av sleper fra akterende til baug, eller ved at det slepte fartøy blir tatt langs siden. Bukser og Bjergning.AS, Oslo, norsk rederi grunnlagt 1913 under navnet Lægterkompaniet. Disponerer fartøyer beregnet på buksering, assistanse og isbry­ ting i norske havner, samt driver berging. De fleste skipene er utstyrt for brannbekjempelse til sjøs og i havner.

Buksnes. 1 Kirkested i Vestvågøy kommune, Nordland, i Gravdal på Vestre Vestvågøy i Lofoten. 2 Tidligere kommune i Lofoten, Nordland, omfattet den vestlige del av Vestvågøy. Fra 1963 del av Vest­ vågøy kommune. buksnitt, laparotomi, operasjonssnitt i bukveggen for å skaffe adgang til bukhulens organer. buksopper, Gasteromycetes, gruppe stilksporesopper med ca. 700 arter av meget varierende utseende og formodentlig av forskjellig avstamning. De fleste vokser i varme, tørre strøk, mange i steppevegetasjon, og nesten alle er jordboende saprofytter. Felles for alle buksopper er at sporene dannes innvendig i soppen og at de, i motsetning til sporene hos øvrige stilksporesopper, ikke frigjøres aktivt, men først når selve basidien forslimer ved modningen. Sporespredningen er svært variert og er til dels avhengig av insekter som tiltrekkes av lukten (stanksopper), av tråkk som presser sporene ut av trange åpninger som røykskyer (røyksopper, jordstjerner) eller plaskregn som slynger større samlin­ ger av peridioler ut av små, koppformede fruktlege­ mer (brødkurv- og fugleredesopper). Noen er un­ derjordiske og avhengige av at gnagere eller andre jorddyr spiser dem og derved sprer sporene, og hos andre igjen slites ytterveggen, peridiet, av, slik at sporemassen, glebaen frigjøres. Det vokser ca. 60 arter i Norge med ►røyksopper, ►jordstjemer, ► stanksopper, ►brødkurvsopper og ►fugleredesop­ per som de viktigste. bukspytt. pankreassaft, alkalisk, nesten vannklar og noe klebrig væske som produseres av bukspyttkjer­ telen. Gjennom kjertelens utførselsgang tømmes bukspytt ut i øverste del av tynntarmen, tolvfinger­ tarmen, når det kommer forbehandlet føde, chymus, ned i denne fra magesekken. Bukspytt, som delvis nøytraliserer det sure innholdet fra magesekken, er meget viktig i fordøyelsen fordi det inneholder enzymer, bl.a. trypsin, lipase og amylase, som kan spalte de viktigste bestanddelene i føden: proteiner, karbohydrater og fett. bukspyttkjertel, pancreas, pankreas, kjertel som skiller ut både bukspytt til fordøyelsessystemet (eksokrin funksjon) og hormoner til blodkarsystemet (endokrin funksjon). Hos mennesket ligger bukspyttkjertelen på tvers i øvre del av bukhulen, bak magesekken og bukhin­ nen mot bakre bukvegg i høyde med 1. bukvirvel. Det tykke hodet ligger mot høyre inn mot krumnin­ gen av tolvfingertarmen. Den tynne halen ligger inn mot milten, på venstre side. Bukspyttkjertelen skiller ut bukspytt, som samler seg i utførselsganger og til slutt tømmes i tolvfingertarmen gjennom pancreasgangen. Spredt i kjertelen ligger grupper eller øyer, insulae, av andre celler som sammen danner en endokrin kjertel, de langerhanske øyer. Denne kjerte­ len produserer hormonene insulin og glukagon som går over i blodet. Hos bruskfisk og lungefisk er bukspyttkjertelen et kompakt, sammenhengende organ, mens det hos rundmunner og de fleste benfisker er oppdelt i form av tallrike, uregelmessige spyttkjertelrør langs mellomtarmen, eller den kan være innleiret i leve­ ren. Hos niøye og mange benfisker forekommer den endokrine komponenten som spredte cellegrupper i tarmveggen. Slimål og noen benfisker har dette vevet konsentrert i et eget endokrmt organ. Hos rundmunner er det bare insulinprpduserende celler.

BULAND

Den kompakte pankreas hos virveldyr utvikles fra to eller tre anlegg som senere forenes. Den kan behol­ de to utførselsganger (hos. f.eks. hund, hest og mennesket), men som regel finnes bare én enkelt, som oftest er forent med levergangen og munner ut i tolvfingertarmen. Også blekkspruter og noen andre virvelløse dyr har en samlet, kompakt kjertel for bukspytt. Kombi­ nert lever og bukspyttkjertel, hepatopankreas, fore­ kommer hos en del krepsdyr og dolkhaler. bukspyttkjertelkreft, cancer pankreatis, kreft i buk­ spyttkjertelen, oftest adenokarsinom, men andre, sjeldne former kan også forekomme. Ca. 600 nye tilfeller per år i Norge, overhyppighet hos røykere. Vanlige symptomer er smerter øverst i magen, vekttap, diaré, nedsatt allmenntilstand og/eller gulhet i huden. Avklemming av gallegang fra lever blir ofte et problem ved denne kreftformen. Diagno­ sen stilles ved ultralydundersøkelse, CT eller endoskopi via tolvfingertarmen. Det er viktig med vevs­ prøve, selv om svulsten ikke skulle la seg operere, for sikkert å fastslå type svulst. Behandling av «vanlig» bukspyttkjertelkreft er i hovedsak av Undrende natur, radikal kirurgisk fjernelse av svulsten og hele bukspyttkjertelen er mulig bare i få tilfeller. Indre eller ytre avlastning av galledrenasjen kan gi god, men forbigående lindring av plagsomme symptomer. Adenokarsinom i buk­ spyttkjertelen er lite påvirkelig for stråling eller cellegiftbehandling, men Undrende cellegiftbehand­ ling forsøkes i enkelte tilfeller. Bukspyttkjertelkreft har dårlig prognose, over 80 % av pasientene dør innen ett år. Noen få overle­ ver fem år, men disse pasientene har oftest ikketypiske svulster. bukspyttkjerteltransplantasjon, pankreastransplantasjon, transplantasjon av bukspyttkjertel tU pasien­ ter med en alvorlig, komplisert type 1 -diabetes. Bukspyttkjertelen inneholder også insulinproduserende ceUer. Transplantasjonen gjøres ofte sammen med en nyretransplantasjon til pasienten fordi nyresvikt ofte oppstår som en komplikasjon til type 1-diabetes (se ►organtransplantasjon). buksvømmere, Corixidae, insektfamiUe i ordenen nebbmunner, Hemiptera. 300 kjente arter i verden, Bukspyttkjertel

27 i Norge. Med sine lange, utstående svømmebakben ligner de ryggsvømmere, men er lyse på buken og svømmer med denne nedover. Lengde hos de norske arter 1,5 til 15 mm. Buksvømmere lever stort sett på bunnen av dammer og vann, der de ernærer seg av planterester og enceUede alger som skuffes opp med de skovlehgnende forbena. Hyppige turer til overflaten er nødvendig for å hente luft. Mange av artene er gode flygere. I paringstiden lager han­ nen en gnissende lyd ved å gni forbena mot en kjøl på siden av hodet. Bukta, tettbebyggelse og handelssted i Alta kommu­ ne, Finnmark, ved botnen av Altafjorden. Sammen med Bossekop, Alta sentrum og Elvebakken utgjør Bukta Alta tettsted (fra 2000 by). Industriområde og Alta Havneterminal. buktaler, ventrilokvist, person som frembringer tale uten synlig bevegelse av munnen. Talen frembrin­ ges mens man puster inn og holder leppene så ubevegelige som mulig. Tilhørerne får derved inntrykk av at talen kommer fra et annet sted enn fra buktaleren. Buktamo, Buktmoen, veidele E 6 og Rv. 855 (Buktamo-Finnfjordbotn, 30 km), ved Målselva, Målselv kommune, Troms. Turistrafikk. bukvattersott, ascites, sykeUg økning (opptil flere Uter) av den normalt meget sparsomme væske mengden som finnes i bukhulen. Opptrer ved syk­ dommer i bukhinnen (kronisk betennelse, kreft), ved hindret avløp av veneblodet fra bukhulen (skrumplever, hjertefeil) og ved sykdommer som fører til sterkt proteintap fra blodet (nefrose, under­ ernæring). Ved alvorlig bukvattersott kan det bli nødvendig å foreta gjentatte tappingen bukvirvler, lumbalvirvler, lendevirvler, virvler som ligger mellom brystkassen og bekkenet og alene danner skjelettet i kroppens midtre del. Mennesket har 5 bukvirvler. Ikke sjelden danner nederste bukvirvel en forbenet forbindelse med korsbenet (sakralisasjon). BUL, IL i, Idrettslaget i Bondeungdomslaget, Oslo, stiftet 1913, driver friidrett, kvinnefotball og ski (langrenn), tidligere også orientering. BUL var den første klubben tilsluttet NIF som tok opp idrett for psykisk utviklingshemmede. I friidrett har BUL vunnet eliteklassen i Holmenkollstafetten 24 ganger for menn og 6 ganger for kvinner, i langrenn 9 stafett-NM for menn og 1 for kvinner, og i oriente­ ring 6 stafett-NM både for menn og kvinner. BUL startet opp kvinnefotballen i Norge og har vunnet 5 NM. Kjente medlemmer: Johan Grøttumsbråten og Odd Martinsen (ski), Åge og Ingrid Hadler (oriente­ ring), Bjørn Bang Andersen, Thor Helland, Mona Evjen, Åudun Garshol, Ingrid Kristiansen og Khalid Skah (friidrett), samt idrettslederne Olaf Helset og Ivar Egeberg. BUL, Tjalve og Vidar dannet 1965 Bislett Alliansen, se ►Bislett stadion. Buland, Ludvik, 1893-1945, norsk fagforenings­ mann; etter folkeskole og handelsskole begynte han 1914 ved Norges statsbaner i Trondheim, der han etter hvert avanserte til stasjonsformann. Buland representerte Det norske Arbeiderparti i bystyret 1925-30. Han var formann i Trondhjems distrikts stasjonspersonales forening 1920-27, nestformann i Norske Jernbaneforbund 1928-30 og forbundsformann 1930—45; han spilte en viktig rolle i gjenrei­ singen av denne organisasjonen etter indre strid i 1920-årene. Under den annen verdenskrig var Buland nestfor­ mann i LO fra høsten 1940 til høsten 1941, da han ble arrestert etter unntakstilstanden i forbindelse med melkestreiken. Han kom i tysk fangeleir og døde i Dessaucoswig kort tid før frigjøringen, i februar 1945. Buland var en av om lag 300 nord­ menn som ikke overlevde NN-leirene. Litt.: NBL 2. utg.

44

BULANDET Bulandet, Buelandet (av bu, her i bet. 'rorbu'), øygruppe i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane. Omfatter 300 lave øyer, holmer og skjær, bygd opp av devonsk sandstein, sørvest for Florø og 7 km vest for Askvoll, 241 innb. (2002). Norges vestligste fiskevær med bl.a. fiskepakkeri, fryseri og kjølean­ legg. Fergeforbindelse fra Bulandet og Værlandet til Askvoll og Fure på fastlandet. Hurtigbåtforbindelse med Askevoll og omliggende øyer. Turisttrafikk. Under den annen verdenskrig ble Bulandet brukt som havn for seilinger mellom Norge og Shetland og Skottland; bebyggelsen ble herjet av en tysk straffeekspedisjon. Bulatovic, Miodrag [-tf], 1930-91, jugoslavisk forfat­ ter fra Montenegro. Debuterte med novellesamlin­ gen Djevlene kommer (1955), som vakte oppsikt og debatt. Med novellesamlingen Ulven og klokken (1958) fikk han sitt definitive gjennombrudd. I 1959 kom romanen Til himmels flyr den røde hane (norsk overs. 1962), som gjorde Bulatovic verdenskjent, en rystende skildring av menneskelig grusomhet, symbolsk i billedbruken som Chagall, men realistisk i språket som Gogol. Romanen Helten på eselryggen (1964, norsk overs. 1966) er en burlesk skildring av de italienske okkupasjonsstyrkene i en montenegrinsk by under den annen verdenskrig. Av andre romaner kan nevnes Krigen var bedre (1968), Mennes­ ker med fire fingre (1975) og GulloGullo (1983). Bulatovic, Momir, f. 1956, jugoslavisk (montenegrinsk) politiker, tidligere kommunist, fra 1990 med­ lem av sosialistpartiet PDS. Montenegros president 1990-98, da han av Slobodan Milosevic ble innsatt som statsminister i Jugoslavia (1998-2001). Bulawayo, by i Zimbabwe, Matabeleland, 1340 moh.; 676 800 innb. (2002), landets nest største by. Ligger langs jernbanen mellom Harare og Gaborone (Botswana). Jernbaneforbindelse også til Victoria Falls i nord og videre til Zambia. Landets viktigste industrisenter. Produksjon av jern, bygningsmateria­ ler, elektroniske og elektriske varer, tekstiler og næringsmidler. Store jembaneverksteder; nasjonalt jernbanemuseum. Naturhistorisk museum, nasjo­ nalgalleri, flere høyskoler. Statue av Cecil Rhodes, som ligger begravd på Matopo Hills i nærheten av byen. Sør for byen ligger det arkeologiske utgravningsstedet Old Bulawayo, som bl.a. var hovedstad for ndebelene 1870-81. Bulawayo ble grunnlagt 1893. bulb-baug (eng. bulb, 'kule- el. pæreformet legeme'), på større skip en vanlig utforming av baugen slik at stevnen bøyer av forover under vannlinjen og ender i en fyldig torpedolignende spiss. Hensikten er å skape et bølgesystem i motsatt fase av det som dannes av skroget for øvrig og derved redusere bølgemotstanden. En vellykket bulb-baug kan redusere effektbehovet med ca. 20 prosent, hvilket er mer enn teorien skulle tilsi. bulbiller (diminutiv av lat. bulbus, Tøk'), yngleknopper (bot.), betegnelse for knopper som løsner lett og bidrar til plantens spredning; bulbiller er en form for vegetativ formering (eks. tannrot, brannlilje, tigerlilje, harerug). Bulbjerg, Danmark, kalksteinsklint på nordvestkysten av Jylland, mellom Vigsø Bugt og Jammerbugt, 47 m høy. bulbærparalyse (av lat. bulbus, Tøk, løkformet utvi­ delse', gammelt navn på den forlengede marg), lammelse og svinn av muskulatur i ansikt, tunge, strupehode og svelg. Skyldes nervesykdom som rammer motoriske nerveceller i den forlengede marg. Bulbærparalyse kan være en forløpsform av ► motor neuron disease. bulbær tale, særpreget tale med utviskede og slørete ord på grunn av skade av de motoriske nervekjerner i den forlengede marg med derav følgende lammel­ se, bulbærparalyse, av muskulatur i leppe, tunge, ganeseil, svelg og strupe.

Nikolaj Bulganin

bule (gr. boule,), råd; navn på rådsforsamlinger i de fleste stater i oldtidens Hellas. I historisk tid spilte rådet større rolle i demokratiene enn i oligarkiene. Det forberedte saker for folkeforsamlingen (ekklesia), satte i verk dens beslutninger, overvåket stats­ administrasjonen, representerte staten overfor fremmede makter og var domstol. Best kjent er rådet i Athen, som på Solons tid ifølge tradisjonen hadde 400 medlemmer, av Kleisthenes økt til 500. Medlemmene ble tatt ut ved loddtrekning blant alle borgere over 30 år og skiftet hvert år. 50 av medlem­ mene, prytanene, var et slags arbeidsutvalg. De ble skiftet ut 10 ganger i løpet av året, slik at alle slapp til. Formannen ble valgt ved loddtrekning, og satt bare én dag. -1 det moderne Hellas brukes bule om landets parlament. bule (av mlat.), bloduttredelse under huden, som en begrenset fremhvelving. bule (av lat.), tarvelig, dårlig ansett bevertningssted eller forlystelsessted; dansebule, spillebule. bulevard (av fr., lånord fra ty. Bollwerk), opprinnelig brukt om gater anlagt på de raserte festningsvollene i Paris, betegner en bred gate med treplantninger på begge sider, særlig i Paris eller i andre storbyer. bulevardavis, betegnelse for løssalgsavis som legger hovedvekten på sensasjons- og underholdningsstoff. Bulfinch, Charles [bulfintj], 1763-1844, amerikansk arkitekt. Utførte en lang rekke store offentlige bygg i New England, alle av nyklassisistisk karakter. Blir ofte kalt den første amerikanske arkitekt. Bulgakov. Mikhail Afanasjevitsj, 1891-1940, født i Kiev, russisk forfatter. Utdannet lege, noe som gjenspeiles i mye av det han skrev. Gav i borgerkrigsromanen Den hvite garde (1924) og skuespillversjonen Familien Turbins dager (1926) en sympatisk skildring av «hvite» offiserer, som vakte stor oppsikt. Novellesamlingen Djavoliada (1925) ble stemplet som kontrarevolusjonær. Hundehjertet: en uhyrlig historie (norsk overs, ved E. Egeberg, 1996), også fra 1925, ble først utgitt i USA 1968, i Russland 1988. Etter lang taushet kom bl.a. de litteraturhistoriske skuespillene Moliére (1936) og Pusjkins siste dager (oppført 1943). Etter at Bulgakov ble «rehabilitert» på den annen forfatterkongress 1954, er hans tidli­ gere verker igjen blitt utgitt. Et etterlatt manuskript til romanen Mesteren og Margarita ble offentliggjort 1966-67, i fullstendig form i Tyskland 1969. Roma­ nen utspiller seg i to plan, et grotesk-fantastisk som skildrer livet i slutten av 1920-årenes Moskva, og et historisk-mytisk som skildrer Kristus for Pilatus og påskeukens videre begivenheter. I parallellføringen av de to plan gis en dyptloddende analyse av forræderiets, maktens og det ondes problem. I hjemlandet blir Mesteren og Margarita (fullstendig norsk overs, ved E. Egeberg 1995, først oversatt 1967 av M. Nag) i dag ansett som den viktigste romanen i russisk 1900-tallslitteratur, og Bulgakov anerkjennes nå

som en av århundrets fremste russiske prosaforfat­ tere. Bulgakov, Sergej Nikolajevitsj, 1871-1944, russisk filosof, teolog og forfatter. Skrev doktoravhandlin­ gen Kapitalismen og jordbruket (1900) på marxistisk grunnlag, men utviklet seg over Kants idealisme til gresk-ortodoks kristen (Det uforgjengelige lys, 1917). Ble prest 1918, forlot Sovjetunionen 1923 og slo seg ned i Paris, der han bl.a. utgav Om det Gud-menneskelige (3 bd., 1933-45). Er i dag særlig blitt aktuell som representant for ortodoks sofiologi og ny-palamisme. Bulganin, Nikolaj Aleksandrovitsj, 1895-1975, sovjetisk politiker. Medlem av kommunistpartiet fra 1917, begynte sin karriere i det hemmelige politi (Tsjekaen) 1918. Gikk 1922 over til Det øverste økonomiske råd, for så i 1931 å bli formann i Moskvas bysovjet (borgermester), der han bl.a. ledet byggingen av undergrunnsbanenettet i byen. 193738 statsminister i Russiske SFSR, 1938—41 sjef for Sovjetunionens statsbank og visestatsminister i SSSR. Da tyskerne 1941 nærmet seg Moskva, ledet Bulganin mobiliseringen av sivilbefolkningen til forsvar av byen, og da offensiven var avvist, gikk han inn i det øverste forsvarsråd med rang av gene­ ralløytnant (1944-45). Han var viseforsvarsminister 1944-47, avløste Stalin som forsvarsminister (1947-49) med samtidig rang som visestatsminister, og ble marskalk av Sovjetunionen. Bulganin var medlem av politbyrået (senere partipresidiet) 1948-58. 1949-55 var han første visestatsminister, 1953-55 forsvarsminister. I feb. 1955 avløste han Malenkov som statsminister, en stilling han inne­ hadde til mars 1958, da han ble sjef for statsbanken. Han hadde tilknytning til den «partifiendtlige gruppe» rundt Molotov, Malenkov og Kaganovitsj, som i juni 1957 hadde forsøkt å fjerne Khrustsjov som førstesekretær i partiet, og mistet i aug. 1958 også stillingen i statsbanken. Til Bulganin ble pensjo­ nert 1960 var han formann for det økonomiske råd i Stavropol. bulgarer, opprinnelig fellesbetegnelse på et antall turko-tatariske stammer som fra ca. år 500 bodde langs svartehavskysten og på Krim, hvor de så sent som på midten av 900-tallet omtales som «svarte bulgarer» eller «storbulgarer». I tidlig middelalder støter man på bulgarer på vidt forskjellige steder i Øst- og Sørøst-Europa. En gruppe av dem grunnla således et rike ved Volgas midtre løp; det fikk bl.a. stor betydning for handelsforbindelsen mellom nordboer og arabere. Volgariket bestod helt til mongolenes invasjon på begynnelsen av 1300-tallet. En annen gruppe bulgarer gikk i 679 over Donau inn i den gamle romerske provinsen Moesia, og grunnla her det første bulgarske rike. Etter hvert blandet de seg med den slaviske befolkningen i disse traktene, som navnet bulgarer gikk over på. Fra 800-900tallet forstår man derfor med (Donau-)bulgarer de slavere som ennå i vår tid bor i Bulgaria, Øst-Rumelia og Makedonia. Bulgari S.p.A., Roma, italiensk juvelerfirma grunn­ lagt 1884 av den greske innvandreren Sotirio Bulga­ ri. Bulgarifamilien utviklet i løpet av 1950-årene en egen ekstravagant stil, og firmaet åpnet i 1970-årene butikker i New York, Paris, Genéve og Monte Carlo. Det har nå mer enn 150 egne butikker over hele verden og er verdens tredje største juvelerfirma etter Cartier og Tiffany & Co. Foruten smykker i det absolutte toppsjiktet, produserer Bulgari eksklusive ur, har sin egen parfymelinje og selger aksessorier som silkeskjerf, solbriller og vesker. Selskapet ble børsnotert 1995, men er fremdeles familiekontrollert. Omsetning nesten 1 mrd. amerikanske dollar (2003). Bulgari fikk 2001 stor oppmerksomhet da det ble kjent at Fay ► Weldon hadde fått et ukjent beløp for å profilere juvelerfirmaet i sin bok The Bulgari Connection.

45

BULGARIA

Republika Bulgaria Republikk i Europa

110 994 km2 7 518 000 innb. (2004), 67,7 per km2 Hovedstad: Sofia Offisielt språk: Bulgarsk Religion: Ortodoks kristendom, islam Nasjonaldag: 3. mars Mynt: Lev å 100 stotinki

Bulgaria, republikk i sørøstlige Europa, ved vest­ bredden av Svartehavet, grenser i nord til Romania, i sørøst til Tyrkia, i sør til Hellas og i vest til Makedo­ nia og Serbia og Montenegro. Bulgaria var fra 1948-90 en kommunistisk folke­ republikk. Landet var lenge et av de mer lukkede landene i Øst-Europa. Kommunistregimet opphørte i 1990, og de første demokratiske valgene siden den annen verdenskrig ble avholdt samme år. Med dette startet Bulgaria prosessen med innføring av demo­ krati og markedsøkonomi. Landet har i denne perioden hatt store utfordringer i forhold til infla­ sjon, korrupsjon, kriminalitet og arbeidsledighet. Siden 2000 har Bulgaria forhandlet med EU om medlemsskap. Medlem av NATO fra 2004. Landet var i oldtiden en del av den romerske provinsen Moesia. Rundt 680 trengte bulgarene inn i landet og grunnla et storbulgarsk rike. Bulgaria ble et selvstyrt fyrstedømme under tyrkisk overhøyhet 1878, uavhengig-stat og kongedømme 1908, repu­ blikk fra 1946. Navnet er etter folkegruppen bulgarer.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Bulgaria var 1946-90 en svært lydig sovjet-alliert folkerepublikk. Den kommunistiske «Dimitrovgrunnloven» fra 1947 ble avløst av en ny forfatning 1991, og etter denne er landet en parlamentariskdemokratisk republikk og enhetsstat. Statsoverho­ det, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. En kandidat må ha absolutt flertall for å bli valgt, om nødvendig holdes en annen valgomgang. Presiden­ ten og visepresidenten kan bare gjenvelges én gang. Presidenten utpeker statsministerkandidaten, sank­ sjonerer lover og er militær øverstkommanderende, men den reile utøvende makt ligger likevel hos den parlamentarisk ansvarlige statsminister og regjering. Nasjonalforsamlingen heter Narpdno sdbranje og har

Bulgaria

240 medlemmer. Den har den lovgivende og bevil­ gende myndighet og velges i allmenne valg for fire år. Stemmerettsalder og stemmeplikt fra 18 år. Bulgarsk politikk har siden kommunistregimets fall vært preget av en del uro, og flere partier og allianser har sittet ved makten. Landet har orientert seg i vestlig retning og blitt medlem av flere interna­ sjonale samarbeidsorganisasjoner. Landet ble med­ lem av NATO 2004 og har ambisjoner om å bli med i EU fra 2007. Administrativt er Bulgaria inndelt i ni regioner, deriblant hovedstadsområdet. Regionene ledes av statsutnevnte guvernører. De har også som oppgave å samordne lokale og statlige interesser. Det legges vekt på å hindre at regionale motsetninger får spille for stor rolle. De laveste administrative enheter, kommunene, ledes av folkevalgte kommuneråd og ordførere, valgt for fire år. RETTSVESEN

Domstolene er siden 1991 uavhengige. De to øverste domstoler er en kassasjonshøyesterett og en øverste forvaltningsdomstol. Det er også en forfatningsdom­ stol. På lavere nivåer er det appellretter, assiseretter, militærdomstoler og distriktsretter. Påtalemyndighe-

ten ledes av en riksadvokat. Dommere og anklagere utnevnes i de fleste tilfeller av et øverste justisråd, ledet av justisministeren og ellers bestående av ledende rettseksperter. De to høyesterettslederne og riksadvokaten utnevnes av presidenten for sju år etter forslag fra justisrådet. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har tre like brede, horisontale striper i hvitt, grønt og rødt (regnet ovenfra). Flagget ble antatt i 1878 og bygde på det russiske flagget i hvitt, blått og rødt. Til 1990 var riksvåpenet plassert i det hvite feltet, inne ved stangen. Riksvåpen. Helt siden 1879 har løven vært nasjo­ nalsymbol for Bulgaria. Før den annen verdenskrig viste riksvåpenet en gyllen løve på rød bunn. Folke­ republikkens våpenskjold viste en gyllen løve på blå bunn, i nederkant av skjoldet toppen av et tannhjul. Skjoldet var kronet med en rød stjerne, flankert av kornaks og avsluttet nedentil med et bånd med årstallene 681 (det første bulgarske rike) og 1944 (frigjøringen fra fascismen). Folkerepublikkens riksvåpen er i 1990-årene gått ut av bruk og er (1995) ennå ikke erstattet med et nytt.

Byen Plovdiv er landets nest største by og et industrisentrum. Byen har en rekke ruiner fra antikken og fra middelalderen, bl.a. amfiteater og bymurer.

46

BULGARIA

NASJONALSANG

DYRELIV

Nasjonalsangen er Mila Rodino ('Kjære fedreland') med tekst og melodi av Tsvetan Tsvetkov Radoslavov. Den ble offisielt antatt som nasjonalsang 1964.

Bjørn, ulv og villsvin forekommer i avsidesliggende områder. Sørhare, syvsovere, rødrev, snømus, husmår, grevling og dåhjort har stor utbredelse. Gullsjakal, marmorilder og sisel eller jordekom er asiatiske innslag i faunaen. Mye våtmarksfugl holder til langs Donau i nord og ved Burgas på svartehavskysten: hegrer, bronseibis, skjestork og pelikaner. Ømer, vandrefalk, ugler, spetter, murkryper og nøttekråke finnes i fjelltrakte­ ne. Krypdyrfaunaen omfatter bl.a. land- og sumpskilpadde, firfisler, buorm, slettsnok, øglesnok, enghuggorm og den giftige sandviperen (også den en huggormart).

MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er lev (plur. leva) (valutakode BGL) å 100 stotinki (sing. stotinka). Mål og vekt er metrisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Bulgaria er medlem av FN og de fleste av FNs særor­ ganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens han­ delsorganisasjon, og NATO (fra 2004); for øvrig av bl.a. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Eu­ ropa og Europarådet. Bulgaria er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Bulgaria ved sin ambassade i Sofia.

Befolkning

FORSVAR

Tjenesten i de væpnede styrker er basert på almin­ nelig verneplikt. Førstegangstjenesten er 9 måneder. 12002 var styrketallene 31 050 for hæren, 4370 for marinen og for flyvåpenet 17 780.1 tillegg kommer ca. 34 000 i halvmilitære styrker, som omfatter gren­ sevakt, sikkerhetspoliti og byggetropper. Hæren har 1475 stridsvogner og om lag 1150 artillerienheter av forskjellig kaliber. Marinen har en fregatt, sju kor­ vetter og en undervannsbåt, samt hjelpefartøyer og en rekke mindre fartøyer. Flyvåpenet har ca. 230 kampfly. Praktisk talt alt materiell er av russisk opprinnelse. Bulgaria ble medlem av NATO 2004. Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Bulgaria kan deles inn i fire naturgeografiske hoved­ regioner: to sletteland og to fjellområder, alle med størst utstrekning fra vest mot øst. Gjennomsnittlig høyde over havet er 470 m. Donausletta strekker seg langs hele grensen mot Romania og når mot sør helt til foten av Balkanfjellene. Det er et fruktbart landskap, dekket med løss. Iskår, Vit og andre av Donaus bielver har gravd dype og steile kløfter gjennom slettelandet, og Donaus bredder danner flere steder kalkklinter, 100-200 m høye. Sør for Donausletta ligger Balkanfjellene (Stara Planina). Det er en foldekjede som løper fra Jemporten ved Donau til Svartehavet, med avtagende høyde mot øst. Flere pass, det viktigste er Sjipkapasset (1326 moh.), forbinder Donausletta med Maritsabekkenet sør for fjellene. Det høyeste punktet her er Botev (2376 moh.). Parallelt med og sør for Balkanfjellenes hovedkjede ligger Sredna Gora. I et bekken mellom disse fjellene ligger den berømte «rosenes dal» omkring byen Kazanlåk. Bulgarias sentrale sletteland kan deles i to: Sofiasletta i vest og den større sletta omkring Maritsa i øst. Sofiasletta, ca. 550 moh., ligger ved foten av fjellom­ rådet Vitosjka (2285 moh.), og gjennomstrømmes av Iskår, som rett nord for sletta bryter gjennom Balkan­ fjellene i en av Europas mest storslåtte kløfter. Sletta omkring Maritsa kalles gjerne den trakiske slette. Landskapet er flatt, men med enkelte bølgende høydedrag, og jordsmonnet er fruktbart. Mot øst

Konfeksjonsindustrien er blant Bulgarias viktige næringer. Bildet er fra et moteshow i Sofia der en av landets ledende motedesignere, Evgenia Jivkova, viser sin kolleksjon.

utvider sletta seg og kalles Burgaslavlandet. Den sørvestlige delen av landet domineres av det høye makedonsk-trakiske fjellmassivet Rodopi, som er bygd opp av vulkanske og metamorfe bergarter. Selve hovedmassivet når 2191 moh. (Perelik), Pirinkjeden 2915 moh. (Vikhren), mens Musala i Rilakjeden er Bulgarias (og Balkans) høyeste fjell, 2925 moh. Fjellene er sterkt nedskåret bl.a. av elvene Struma og Mesta. KLIMA

Bulgaria ligger i den tempererte klimasone og har et moderat kontinentalt klima i størstedelen av landet. Langs elvedalene i de sørøstlige delene er det middelhavsklima. Januar er kaldeste måned. Middel­ temperaturene i januar varierer fra ca. -2 °C i nord til vel 2 °C i de sørlige deler. Varmeste måned er juli; de fleste steder 20-24 °C i gjennomsnitt. Størstede­ len av Bulgaria får 500-800 mm nedbør i året. Maritsabekkenet og svartehavskysten er landets tørreste områder med 400-500 mm, mens det i de høyere fjellstrøkene faller 1000-1250 mm i året. Sommeren er som regel den mest nedbørrike perio­ de, men i dalene Struma og Mesta helt sør i landet faller regnet hovedsakelig om vinteren. PLANTELIV

Vegetasjonen på Donausletta består av steppelignende gressmarker. Eik og bøkeskoger dekker skrånin­ gene av Balkanfjellene, valnøtt og kastanje er typisk for Maritsabekkenet, og de høyere deler av Rodopifjellene er dekket av tette bartreskoger. I enkelte deler av landet vokser det atskillig ville eple-, pæreog plommetrær.

Folketallet er beregnet til 7,51 mill. (2004). Den årlige befolkningstilveksten er negativ og ble for perioden 1991-2001 beregnet til-1,0 %. Fødsels-og dødsratene, henholdsvis 8 og 14, 3 per 1000 innb. (2003), er typiske for en relativt «gammel» befolk­ ning, og aldersgruppen over 60 år er større enn den under 15 år (henholdsvis 17 % og 14,2 %). Byene har gjennomgående en større andel yngre mennes­ ker enn landsbygda. Gjennomsnittlig forventet levealder (2003) er 75,6 år for kvinner og 68,3 år for menn. Omkring 83 % av befolkningen er bulgarere. Den tyrkiske minoritet utgjør 9,5%, og er konsentrert til de nordøstlige deler av landet og de østlige deler av Rodopiljellene. Dessuten finnes det mindre grupper av sigøynere, makedonere, armenere, rumenere og jøder. Etter den annen verdenskrig forlot flere hundre tusen tyrkere landet. Også grupper av tsjek­ kere, slovaker, russere, armenere og jøder har emi­ grert. Befolkningstettheten er ca. 67 personer per km2, med forholdsvis små regionale variasjoner. De tettest befolkede områdene er Donausletta, Sofia- og Marit­ sabekkenet og Burgaslavlandet. Bybefolkningen har økt raskt etter den annen verdenskrig. Største byer (2001): Sofia (1 096 389 innb.), Plovdiv (340 638 innb.), Vama (314 539 innb.) og Burgas (193 316 innb.). RELIGION

Bulgarerne ble kristnet på 800-tallet, og sluttet seg til den ortodokse kirke. Allerede på 900-tallet ble den bulgarsk-ortodokse kirkes selvstendighet anerkjent. 1 1953 ble kirken organisert som et patriarkat. Den ortodokse kirkes ledelse underordnet seg partiledel­ sen under kommunistregimet. Etter kommunistre­ gimets fall og den nye grunnloven fra 1991, ble det innført full religionsfrihet i landet. Flertallet av bulgarerne er tilsluttet den ortodokse kirke. Muslimene tilhører den største minoriteteten - dette er vesentlig tyrkerne, men det finnes også en bulgarsk muslimsk minoritet, pamakene. SPRÅK

Offisielt språk er ►bulgarsk, som er morsmål for ca. 85 % av befolkningen. Bulgarsk skrives med det kyrilliske alfabetet. Minoritetsspråk er tyrkisk, som er morsmål for ca. 10 % av befolkningen, makedonsk og sigøynerspråket romani.

KLIMA Nedbør

Temperatur

Varna Sofia Pleven Plovdiv

VARMESTE MÅNED Maks. °C Min. °C 29 juli 18 juli 14 28 29 17 juli aug. 31 16

KALDESTE MÅNED Maks. °C Min. °C 4 -2 jan. jan 1 -6 jan. 1 -6 jan. 3 -4

ÅRLIG mm 485 635 625 510

VÅTESTE MÅNED mm 66 juni 84 mai 84 juni og juli mai og juni 58

TØRRESTE MÅNED mm 23 feb. 28 feb. 28 feb. feb. __ 33 —---- =j—

47

BULGARIA

Næringsliv Bulgaria hadde inntil omveltningene 1989-90 en sentralstyrt, sosialistisk økonomi. Under kommu­ niststyret ble jordbruket omformet og tyngdepunk­ tet i økonomien flyttet fra jordbruk til industri. Fra 1990 og frem til 1996 var det en generell nedgang i landets økonomi. Etter regjeringsskiftet i 1996 ble det satt i verk økonomiske reformer for å forbedre forholdene. Dette resulterte i en mer stabil økono­ misk situasjon og økonomisk vekst, selv om landet fortsatt sliter med høy arbeidsledighet (18 % i 2003), høy inflasjon og utbredt fattigdom (12,6 % av be­ folkningen befinner seg under fattigdomsgrensen). LANDBRUK

Landbruket sysselsetter ca. 26 % av de yrkesaktive og står for 12,5 % av BNP (2002). Kollektiviseringen av jordbruket ble fullført i 1958 og Bulgaria hadde under kommunistregimet flere hundre agro-industrielle storbruk. Fra 1990 ble den private eiendoms­ rett til jord gjeninnført, og i 2000 var 96 % av land­ arealene tilbakeført til opprinnelige eiere og etter­ kommere. Korn legger beslag på nær halvparten av arealet, med hvete som viktigste kornslag, fulgt av mais, bygg, rug og ris. Korn dyrkes overalt i lavlandsområdene, men Donausietta er det viktigste området for hvete, bygg og mais, og dessuten for sukkerbeter. Slettelandet omkring Maritsa har spesialisert seg på bomull, ris, grønnsaker og frukt, svartehavskysten på vin, grønnsaker og frukt, de vestlige dalene (Arda, Struma og Mesta) på tobakk, epler, aprikoser og ferskener, og områdene ved foten av Balkanfjellene på plommer. En særlig spesialitet er rosedyrking for fremstilling av rosenolje i Kazanlåk-området. Det drives en utstrakt oppdrett av kjøtt- og melkekveg, sauer, griser og fjærkre. Vinproduksjon har lange tradisjoner i Bulgaria. Landet er en relativt stor vinprodusent og vindruer dyrkes i nesten hele landet. Se for øvrig »-bulgarsk vin. BERGVERK, ENERGI

Det finnes tre viktige gruveområder: det vestlige Stara Planina mellom Pirdop og Belogradtsjik (bly, sink, kobber og jernmalm); de østlige Rodopifjellene (bly og sink) og Burgas-Varna-området (kobber og mangan). Jernmalm utvinnes bl.a. i Kremikovtsi (nær Sofia), Belogradtsjik og i Maritsabekkenet («Marbas»). Olje finnes i nærheten av Tulenov ved Svartehavet, utenfor kysten nord for Vama og ved Dolni Dubnik ved Pleven. Brunkull brytes i dag­ brudd i Pemik og ved Dimitrovgrad i Marbas, og brukes i kraftindustrien og varmekraftverk. Bulgaria har siden slutten av 1990-årene etablert seg som en viktig regional eksportør av kraftprodukter, selv om landet bare er selvforsynt med rundt halvparten av energimineralene. Viktigst er brunkullforekomstene i Marbas, som brukes i store varmekraftverk i Dimitrovgrad og Maritsa-Iztok. Større varmekraftverk finnes også i Pemik, Sofia, Plovdiv og Burgas. Landets kjernekraftverk stod for drøye 40 % av landets kraftproduksjon i 1999. INDUSTRI

Industrien (inkl, bergverk) står for ca. 28 % av sysselsettingen og av BNP (2002). Etter 2002 har det vært en viss vekst i industrisektoren. Tungindustrien har generelt vært prioritert fremfor forbruksvareindustrien, og særlig vekt er blitt lagt på mekanisk industri. Jern- og stålindustrien er lokalisert til Sofia (Kre­ mikovtsi), Pemik, Plovdiv og Ruse. I Kårdzali og Plovdiv finnes smelteverk for bly og sink, i Pirdop et kobberverk. Den kjemiske industri er bygd ut i Dimitrovgrad, Stara Zagora, Vratsa, Devnja og Vidin, mens Burgas er sentmm for den petrokjemiske industri. Tekstilindustrien er betydelig, med store anlegg bl.a. i Sofia, Sliven og Plovdiv. turisme

Bulgarias klima og geografi hatxmedført at det

Gate i landsbyen Bansko som ligger i det fjellendte landskapet sørvest i Bulgaria. Langs husrekken vokser vinranker som gir skygge til inngangspartiene.

satses relativt mye på å tiltrekke utenlandske turister. Badeferie langs svartehavskysten og skiferie i fjellene er de viktigste satsingsområdene. I Vest-Europa har Bulgaria klart å profilere seg som lavkostland for masseturismen. I 2002 kom det nærmere 3 mill, utenlandske turister til Bulgaria. Tidligere var turistene hovedsakelig fra andre østeuropeiske land, men turister fra Sør- og VestEuropa har senere overtatt mye av markedet. De Mineraler, energi og industri.

største og mest kjente turiststedene langs svarte­ havskysten er Albena, Zlatni Pjasåtsi og Slåntsjev Brjag. For skiturister er Borovets, ved foten av Rilafjellet, mest populær. I tillegg er Pamporovo i Rodopifjellene og Bansko ved foten av Pirinfjellet populære turistmål. Foruten bade- og skiferie er helseturisme knyttet til naturlige mineralkilder et annet satsingsområde. Kjente mineralbad er Sandanski, Velingrad og Hissarya.

48

BULGARIA

grunnlagt 1991, opplag ca. 330 000) og Trud (grunnlagt 1923, opplag 200 000). Landet har også en mengde tidsskrifter og ukeblader. Radio og fjernsyn. De offentlige radio- og fjernsyns­ selskapene Bålgarsko Nationalno Radio (grunnlagt 1929) og Bålgarska Televizija (grunnlagt 1959) dominerer kringkastingen i Bulgaria, med to radioog to fjernsynskanaler. Radioens utenlandssendinger sendes på en rekke språk. Private radiostasjoner kom i drift 1992, og i 1994 startet den første private fjernsynskanalen i Bulgaria, Nova Televizija. LITTERATUR

Kjernekraftverket Kozloduyj, ved Donau, er Bulgarias første og foreløpig eneste kjernekraftverk. Etter krav fra EU er det planlagt at de eldste reaktorene skal stenges innen 2006 og erstattes av et nyere kraftverk.

UTENRIKSHANDEL

MASSEMEDIA

Bulgarias viktigste land for eksport er Italia (15 % av total eksport i 2001), dernest Tyskland, Tyrkia og Hellas. Landet importerer mest varer fra Russland (20 % i 2002), Tyskland (15 %) og Italia (10 %). Viktige eksportvarer er mineraler, kjemiske produk­ ter, klær og elektrotekniske maskiner. Importen domineres klart av mineralprodukter, dernest kom­ mer kjemiske produkter og mekaniske og elektro­ tekniske maskiner.

Presse. Under kommunistenes styre var pressen ensrettet, og den største avisen var partiorganet Rabotnitsjesko Delo ('Arbeiderens sak'), med et opplag på over 600 000.1 1990 ble den omgjort til sosialistpartiets avis, og fortsatte i 1990-årene å være en viktig avis, nå under navnet Duma og med et opplag på over 100 000. Presselovene i Bulgaria ble liberalisert 1990, og en rekke nye, uavhengige aviser ble startet i årene som fulgte. De største avisene er Nosjten Trud (grunnlagt 1992, opplag ca. 332 000), 24Tsjasa ('24 timer',

SAMFERDSEL

Bulgaria har i overkant av 4000 km jernbane (nor­ malspor, 2002) og ca. 37 288 km veier (2001). Veitransport er viktigste transportmiddel. Donau brukes både til innenlandsk og utenlandsk trafikk; de viktigste elvehavnene er Ruse og Lom, deretter Vidin og Svisjtov. De viktigste havnebyene ved Svartehavet er Vama og Burgas. Internasjonale lufthavner finnes ved Sofia, Vama og Burgas. Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Det er obligatorisk skolegang for alle i 8 år fra de er 7 år. Den overveiende delen av bama går ett år i førskole, og om lag 60 % går i barnehage. Den videregående skolen er gratis i offentlige skoler og er delt i to typer: allmennfaglige og yrkesfaglige. 1 1990-årene var det sterk vekst i antall studenter i høyere utdanning. Bulgaria har 92 høyere utdan­ ningsinstitusjoner, av dem er 41 universiteter (5 private) og 51 høyskoler (2001). Det største og eldste universitetet er universitetet i Sofia, grunnlagt 1888. Landet har hatt et godt utbygd skolesystem. Fra 1922 ble det innført 7 års gratis og obligatorisk skolegang med en nasjonal læreplan. Etter de omfat­ tende politiske og økonomiske omveltningene i Bulgaria i 1989 er det skjedd store forandringer i utdanningssystemet. Nye utdanningslover ble vedtatt 1991. Fra å ha vært sterkt sentraldirigert og preget av den marxistisk-leninistiske ideologi, har skolesystemet blitt desentralisert og avpolitisert, og det er innført en høy grad av valgfrihet for elever og foreldre. Varna, som ligger ved svartehavskysten, er landets tredje største by og et populært turistreisemål.

Den bulgarske litteraturen er den eldste av de slaviske litteraturer og ble grunnlagt av elevene til slaverapostlene Kyrillos og Methodios i annen halvdel av 800-tallet. Den var nesten utelukkende av religiøsdidaktisk art, skrevet etter bysantinske mønstre. Samtidig utviklet det seg en meget rik muntlig folkediktning i form av folkeviser og eventyr. Blant ►bogomilene oppstod en apokryf legendediktning med nasjonalt preg. Tyrkemes overherredømme hindret den videre utviklingen, men en gjenfødelse begynte med Athos-munken Paisijs De bulgarske slavers historie (1762). I første halvdel av 1800-tallet oppstod en bulgarsk poesi. Najden Gerov (1823-1900) repre­ senterte sentimentalismen og tok folkelige og nasjo­ nale temaer opp i sin diktning, f.eks. i poemet Stojan og Rada. Han utgav også den første større bulgarske ordbok (5bd., 1895-1904). Utover på 1800-tallet var det den voksende nasjonale frigjøringsbevegel­ sen som bestemte poesiens utvikling og gav den dens opprørske og nasjonalromantiske innhold; betydeligst var lyrikeren Khristo Botev. I denne tiden ble også prosaen utviklet av bl.a. Ljuben Karavelov (1837-79) og Vasil Drumev, som skrev den første bulgarske roman, En ulykkelig familie (1860). Drumev grunnla også den bulgarske dramatiske tradisjon med det realistiske historiske skuespill Ivanku, Asen I's morder (1872). Under frigjøringskampen i 1860- og 1870-årene brøt realismen gjennom, bl.a. under russisk påvirk­ ning. Livet under det tyrkiske styret preget litteratu­ ren i 1880-årene (Ivan Vazov, Zakhari Stojanov, 1851—89; Konstantin Velitsjkov, 1855-1907). Pentsjo Slavejkov skrev i 1890-årene det store poemet

49

BULGARIA

barokke og fabulerende noveller. Et nytt navn i 1990-årene erDejanEnev (f. 1960) med Menneskejeger (1994, no. utg. 1997). SF/KRH KUNST

Bysantinsk innflytelse er tydelig i bulgarsk malerkunst. Den hellige Georg, ikon fra omkring 1300.

Den blodige sang om oppstanden i 1876. Todor Vlajkov (1865-1943) giret realistisk bilde av bøndenes liv, men ikke uten idealisering. Skarp sosial tendens finnes hos Aleko Konstantinov (1864-97) i satiren Baj Ganju Fra slutten av 1890-årene gjorde moder­ nismen seg gjeldende også i bulgarsk litteratur, med symbolismen som dominerende retning i perioden 1905-18, og påvirker bl.a. Pentsjo Slavejkov og Peju Javorov. Symbolistiske lyrikere var f.eks. Teodor Trajanov (1882-1945) og Ljudmil Stojanov (1888— 1973). Etter den første verdenskrig trengte en sosial realisme og revolusjonær patos igjen inn. Flere tidligere «dekadenter» og symbolister engasjerte seg i de sosiale og politiske konfliktene og ble marxister og sosialister, f.eks. Khristo Jasenov (1889-1925). Sosialistiske lyrikere var bl.a. Dimitar Poljanov (1876-1953) og Nikola Vaptsarov (1909-42), mens den modernistiske, mer individualistiske tradisjonen ble ført videre av bl.a. mellomkrigstidens fremste novellist, Jordan Jovkov. I folkerepublikken Bulgaria gjorde stalinismen seg gjeldende med krav om sosialistisk realisme. Betydeligst er Dimitar Dimov (1909-66) med den populære romanen Tobakk (1951). Elisaveta Bagtjana (18931991) skrev nasjonal, antifascistisk lyrikk. Den langsomme «avstaliniseringen» fra 1956 gjorde forholdene lettere. Mest markant var fornyelsen innenfor poesien. Dette gjaldt både lyrikere av den eldre generasjon som Dora Gabe (1886-1983) og Lamar (pseudonym for Lalju Martinov, 1898-1974), og av mellomgenerasjonen, bl.a. Blaga Dimitrova, Bozjidar Bozjilov (f. 1923), Georgi Dzjagarov (f. 1925) og Pavel Matev (f. 1924). Hos disse finner man en personlig og individualistisk tematikk. Georgi Misjev (f. 1935) skildret fraflyttingens og urbaniseringens problemer i romanene Matriarkat (1967) og Sommerhusområdet (1976), og epigramme­ ne av Radoj Ralin (pseudonym for Dimitar Stojanov, 1923-2004) ble allemannseie. Senere fornyere av den bulgarske prosaen har fremfor alt vært Blaga Dimitrova, med sin intrikate fortellerteknikk, og Jordan Raditsjkov, med sine Rila-klosteret fra 1200-tallet i bysantinsk stil. Karakteristisk er kuplene og de dekorativeiflerfargede teglmurene.

Den bulgarske kunsts stilling og selvstendighet har skiftet med landets skjebne. Den bysantinske kunst har øvd en sterk innflytelse, og gjennom senere århundrer kan det spores vekslende påvirkning fra de omkringliggende land. Stort sett kan den bulgars­ ke kunst inndeles i tre store perioder: 1. Den bysantinsk-bulgarske, 679-1393, 2. Den tyrkiske, 13931879, 3. Den nasjonale bulgarske periode fra 1879. I bysantinsk tid er blant de mest kjente arbeidene freskene i klosterkirken Batsjkovo fra 1100-tallet og fresker i kirken i Tårnovo ca. 1230. Utover på 1200tallet spores visse vestlige kjennetegn som har vært forklart ved innflytelse fra korsfareme. På 1600-tallet oppstod det en stil som nesten helt brøt med de bysantinske tradisjonene fra 1400tallet. Dekorative elementer tok overhånd, kunst­ håndverket blomstret, ofte med bruk av emalje og innlagte steiner. Som i arkitekturen finnes også arabiske trekk i denne perioden. Maleriet hadde en nedgangstid under det tyrkiske herredømme på 1700-tallet. Staffelimaleriet utviklet seg hovedsakelig under fransk og tysk innflytelse. Som eksponent for det franskpåvirkede maleri kan nevnes P. Angelov, som arbeidet i en Millet-påvirket stil. En representant for det tyske maleriets innflytel­ se er bl.a. N. Mikhajlov, som avspeilte det tyske maleri slik vi kjenner det fra Bbcklin og Stuck. Siste del av 1800-tallet var preget av det historiske maleri. Først i begynnelsen av 1900-tallet gjorde impresjonismen seg gjeldende. Gruppen Nåtidskunsten, stiftet 1903, åpnet for innflytelse fra nyere vestlige kunstretninger; som representanter kan nevnes N. Mikhajlov og P. Morotsov. Som hos andre slaviske folk har grafikken spilt en fremtredende rolle i kunstutviklingen. Etter den annen verdens­ krig hadde sosialrealismen en fremtredende plass i bulgarsk billedkunst. Etter hvert har man stilt seg mer åpen for internasjonale strømningen I moderne bulgarsk kunsthåndverk har man i stor grad søkt å kombinere elementer fra den nasjonale tradisjonen med et moderne formspråk.

ARKITEKTUR

De eldste monumenter går tilbake til antikken. I det nåværende Aboba finnes ruiner av en monumental basilika fra 800-tallet med en samlet lengde på nesten 100 m. I de følgende århundrer gjorde den bysantinske stilinnflytelse seg sterkere gjeldende, bl.a. i de kuppeldekkede korskirker i Mesemvrija og i Patleina. I løpet av 1200-tallet foregikk det en forandring idet formene ble lettere, murene ble artikulert med nisjer og arkader, og den tyngre virkning vek for mer høyreiste bygningen Denne utvikling avspeiler den vesteuropeiske stilovergang fra romansk til gotisk. Særskilt utviklet det seg en polykrom ornamentikk av stor dekorativ virkning med rød tegl, hvit stein og grått murbruk. Den tyrkiske okkupasjon medførte et brudd i utviklingen, og byggevirksomheten stagner­ te; den bysantinske tradisjon kunne i isolerte områ­ der leve videre helt frem til 1800-tallet, isprengt tyrkiske særdrag. Etter 1879 har utviklingen mer eller mindre fulgt de europeiske retninger med en relativt rik utfoldel­ se av en lokal art nouveau-stil omkring 1900, etter­ fulgt av historisme med et relativt sent gjennom­ brudd for funksjonalismen og de nyere ideer. Etter den annen verdenskrig ble sovjetisk arkitektur forbildet. MUSIKK

Dannelsen av en bulgarsk musikkultur begynte på 600-tallet, gjennom en syntese av kulturimpulser fra tre etniske grupper: slaverne, proto-bulgareme og etterkommerne etter den trakiske folkegruppen. Den bysantinske kirkesangen, som i Bulgaria går tilbake til 800-tallet, er dokumentert i middelalderkilder. Fra 1300-talIet fikk J. Kukuzeles stor betyd­ ning for denne sangtradisjonen, bl.a. ved at han bidrog til reform av noteskriften og innførte en rik melismatisk sangstil, som muligens har røtter i den samtidige folkemusikken. Bulgarias geografiske beliggenhet og de skiftende kulturelle påvirkninger fra land som Tyrkia, Russ­ land og Hellas er nedfelt i et usedvanlig rikt fasettert musikkliv. Ikke minst gjelder dette folkemusikken, som kan grupperes innenfor seks atskilte, og innbyr­

BULGARIA

des ulike, regionale tradisjoner. Vokalmusikken omfatter flerstemmig sang med karakteristisk, sterkt dissonerende flerstemmighet. Denne vant et stort publikum i 1980-årene ved kringkastingskoret (grl. 1952) som ble kjent internasjonalt som Le Mystére des Voix Bulgares, senere Bulgarian Voices Angelite. Danserytmene er ofte asymmetriske og virker på oss meget kompliserte og vanskelig tilgjengelige. Rekkedansen, med tradisjoner tilbake til middelalderen, khoro, er fortsatt populær blant både gamle og unge. Den rike instrumentaltradisjonen omfatter musikk på fløyte (kaval), sekkepipe (ggya), strengeinstru­ ment (gadulka og tambura) og tromme (tarabuka). En nasjonal kunstmusikk ble utviklet etter frigjø­ ringen fra tyrkerne (1878) og bygger på statlige musikkinstitusjoner (musikkskoler, opera, symfoni­ orkester). Den første komponistgenerasjonen bygde på folkemusikken. 1 1930-årene ble elementer fra senromantikk, impresjonisme og russisk musikk integrert i den nasjonale tradisjonen. Etter den annen verdenskrig har musikklivet i Bulgaria fått et oppsving og omfatter 7 statsoperaer, profesjonelle kor, sang- og danseensembler, folkemusikk- og folkedansensembler, kammerorkestre og stryke­ kvartetter. TEATER

Bulgarsk teaterhistorie går ikke lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet. Det lar seg forklare ut fra det århundrelange tyrkiske politiske herredømme og ut fra den gresk-ortodokse kirkens kontroll med kul­ turlivet. De første initiativene for å skape et bulgarsk teater er da også sterkt knyttet til den nasjonale frigjøringen. Selvstendigheten ble oppnådd i 1878, men de første teateroppførelsene var i 1856 da en serbisk komedie ble vist for et kaffehuspublikum, og samme år ble også et tysk melodrama vist som privat forestilling i Lom, iscenesatt av Krastu Pisjurka. Den første bulgarske teatergruppen ble grunnlagt i Bråila, Romania, i 1865. Forfatteren Ivan Vazov kom med sine historiske og patriotiske skuespill til å prege teaterutviklingen etter 1878. To teaterkompanier ble startet i Sofia i 1888 og 1892, noe som førte til opprettelsen av et nasjonalteater som flyttet inn i egen bygning i 1907. Dette gav arbeidsmuligheter for en lang rekke skuespillere og iscenesettere med utdanning og erfaring fra andre land i Europa, noe som også gav det nye bulgarske teateret en samtids­ orientering. Det kommer til uttrykk i det repertoaret som ble spilt, med Ibsen, Tsjekhov, Strindberg og Hauptmann. Nasjonalteaterets bygning ble ødelagt av brann i 1923, og opprøret mot den bulgarske tsaren i 1925 førte til en forfølgelse av intellektuelle som kostet livet til mange av de som stod for innfø­ ringen av modernismen i teateret. Det gjaldt også poeten Geo Milev (1895-1925), som var sjef for nasjonalteateret som innførte den tyske ekspresjo­ nismen ved å sette opp et stykke av Emst Toller. Nyere tid. 1 1929 åpnet et nytt nasjonalteater som fikk navn etter Ivan Vazov, og som var utstyrt med tidens beste sceneteknikk. Da Bulgaria i 1948 ble erklært folkerepublikk, fikk landet også et eget institutt for teaterkunst (VITIS), og et nært samar­ beid mellom regissører og dramatikere skapte et nytt nasjonalt repertoar basert på ensemblespill. Regissø­ ren M. Andonov brukte også fri improvisasjon som metode i arbeidet med skuespillerne og i 1970- og 1980-årene ble bulgarske regissører og dramatikere kjent i utlandet. Bulgaria har i underkant av 60 repertoarteatre mot 13 før den annen verdenskrig. Dette har skapt grobunn for en viss internasjonal orientering, og av yngre regissører kan nevnes Ivan Stanev. Han har arbeidet mest i Tyskland og har deltatt på internasjo­ nale festivaler. KOA DANS

Bulgaria har en rik tradisjon når det gjelder folke­ dans, og det eksisterer en rekke fremragende ensem­ bler som bygger på folkedans. Imidlertid er disse ofte blitt mer tilpasset sceniske danseformer, selv om det

50

er en intim forbindelse med den opprinnelige folke­ dansen. Når det gjelder ballett, både klassisk og moderne, ble det første profesjonelle ensemblet grunnlagt 1927 av Anastas Petrov, og det var tilknyt­ tet nasjonalteateret i Sofia. Etter den annen verdens­ krig har profesjonell dans i Bulgaria vært sterkt influert av russiske lærere og koreografer, og en rekke bulgarske dansere og koreografer har studert i Russland. En statlig høyskole for dans ble dannet 1951. 1953 ble Sofias nye operahus åpnet, og samtidig ble ballettkompaniet styrket og flere nye ballettverk ble tatt opp på repertoaret. Det er flere mindre ensemb­ ler i de større byene, og den internasjonale ballett konkurransen som blir avholdt hvert annet år i Varna, er blant de mest respekterte innen ballettverdenen. Konkurransen, som ble avholdt første gang 1964, har en internasjonal jury. Mange av de tidlige­ re konkurransedeltageme hører til verdens elite innen ballett.

Historie Den tidligst kjente befolkning i det nåværende Bulgaria var trakeme, et indoeuropeisk folkeslag. Landet var i oldtiden en del av den romerske provin­ sen Moesia, og det fantes langs svartehavskysten blomstrende bykolonier grunnlagt av grekerne. Etter delingen av Romerriket (395 e.Kr.) kom Bul­ garia under Bysants. På 500-tallet og i første halvdel av det følgende århundre slo slaviske stammer seg ned sør for Donau; de trengte gradvis inn fra områ­ dene nord for Sør-Karpatene. Slaverne fikk snart konkurranse av andre. Protobulgarene (de kalles slik for å skille dem fra de senere slavisk-talende bulgarer) var av turko-tatarisk opprinnelse og kom fra området mellom Ural og Volga. En tid hadde de holdt til på steppene nord for Kaspiske hav, før de rundt 660 hadde nådd til Donaudeltaet. De var fryktet for sitt kavaleri og ble ledet av en khan. Det første bulgarske rike. Under khan Asparukh (680-701) gikk proto-bulgarene i 680 over Donau, beseiret slaverne og truet det østromerske rike. Keiser Konstantin 5 måtte året etter anerkjenne den nye bulgarske staten, som fikk sin hovedstad i Pliska. Etter hvert ble den slaviske befolkningen og erobrer­ ne smeltet sammen til ett folk. Språket ble slavisk (bulgarsk). Khan Boris 1, som styrte 852-889, gjennomførte kristningen av landet (men mange av slaverne var kristne på forhånd). Etter press fra Krum, den bulgarske khan (802-814), feirer sin seier over den bysantinske keiser Nikeforos 1. Miniatyr fra ca. 1345. Biblioteca Apostolica, Vatikanet.

Bysants gikk han med på å la seg døpe inn i den østlige (ortodokse) kirke, men oppnådde en betyde­ lig uavhengighet for den bulgarske kirken. Boris' sønn Simeon (893-927) ble kalt tsar eller keiser og hersket over det meste av Balkanhalvøya, bortsett fra Hellas, Kroatia og Dalmatia, samt distriktet rundt Konstantinopel. Han var den mektigste fyrste i ØstEuropa. Han klarte likevel ikke å vinne den bysan­ tinske tronen, noe han forsøkte flere ganger. Hoved­ staden i hans tid var Preslav. Både Pliska og Preslav er i dag i ruiner. Simeons ambisiøse politikk gikk ut over den velstanden som var blitt bygd opp, og under etterfølgeren Peter 1 (927-970) gikk det raskt nedover med riket. Det var bl.a. store sosiale spen­ ninger, og mange bønder sluttet seg til de kjetterske ► bogomilene. Andre farer for riket på 900-tallet var økende konflikter mellom adelsmenn, serbiske fremstøt for å bli kvitt bulgarstyret, invasjoner i nord fra nye grupper østfra, og et sterkere militært press fra Bysants. Etter at Øst-Bulgaria var erobret i 971, eksisterte det en kort tid et svakt bulgarsk rike med hovedstad i Ohrid i Makedonia. Forsøk fra tsar Samuel (980-1014) på å utvide dette endte med et katastrofalt militært nederlag i 1014.11018 var Ohrid erobret. Det innebar slutten for det første bulgarske riket. Bysants hadde gjenvunnet overhøyheten. Det andre bulgarske rike. Ved en oppstand ledet av de to bojarbrødrene Peter og Asen 1185-86 ble det andre bulgarske riket grunnlagt (1185-1393). Ho­ vedstaden ble lagt til Tåmovo. Under tsarene Kalojan (1197-1207) og Ivan Asen 2 (1218-41) vant bulgarene en rekke slag, og utvidet riket omtrent til de gamle grensene. Men også nå mislyktes de i å erobre Konstantinopel. Særlig under Ivan Asen 2 blomstret både den materielle og åndelige kultur i riket; hovedstaden ble rikt utbygd. På slutten av 1200-tallet ble sentralmakten svekket ved indre stridigheter og nye angrep utenfra, bl.a. mongolske herjinger. Og i 1330 ble tsar Mikael 3 Sisman slått av serberne, som nå var på vei til å bli den sterkeste Balkan-makten. Betydelige deler av Bulgaria ble lagt under det serbiske riket. Den største trusselen uten­ fra var likevel rettet både mot serbere og bulgarer. Midt på 1300-taIlet gikk de tyrkiske osmanene over til Europa, og det serbiske riket ble slått i 1389 (sla­ get ved Kosovo). 1 1393 ble det meste av Bulgaria med hovedstaden Tåmovo erobret, og i 1396 var alt bulgarsk område under osmansk kontroll. Under osmansk (tyrkisk) styre. Under det femhundreårige tyrkiske herredømmet (1396-1877) varierte forholdene for bulgarene. Hardest var det trolig under og like etter erobringen, da store områder ble plyndret og brent, statsapparatet ble ødelagt, adelen ble fratatt sine eiendommer og posisjoner, og kirken mistet sin selvstendighet. Mange kirker ble stengt, og store deler av den kulturelle eliten forlot landet. En del gikk over til islam, men beholdt sitt bulgarske språk og sin kultur (pomaker). Og en del tyrkere slo seg ned i Bulgaria. Men det foregikk ikke noen systematisk tvangsislamisering. Og selv om forhol­ dene for bondebefolkningen kunne være vanskeli­ ge, var de på mange områder neppe verre enn under de tidligere bulgarske godseierne, selv om enkelte av de osmanske undertrykkelsesformene var spesielt grusomme (bl.a. gutteskatten). De første århundre­ ne var den osmanske sentralmakten sterkere og mer effektiv enn man var vant til i Bulgaria, og det inne­ bar også bremser på lokale stormenns maktbruk. På 1700-tallet førte hyppige gjennommarsjer av plyndrende hærer på vei til krig mot Østerrike til mye elendighet. Den nasjonale kulturen ble i størst grad ivaretatt i landsbyene (folkedikting, skikker), særlig de mer avsidesliggende, og av presteskapet og i klostrene. Noen nasjonal frihetsbevegelse oppstod likevel ikke før på 1800-tallet. Frem til 1860-årene var det først og fremst snakk om en kulturell bevegelse. Et: ay de _ viktigste stridsemnene gjaldt den ortodokse kirken,

BULGARIA

51

der den greske innflytelsen var blitt sterk under det osmanske styret. 1 1870 lyktes det endelig å få sulta­ nen til å godta et større bulgarsk selvstyre i kirken, slik at den greske patriarken av Konstantinopel mistet det meste av sin myndighet over bulgarene. Kirken ble dermed den første anerkjente nasjonalinstitusjon. Stimulerende for nasjonal bulgarsk tenk­ ning virket også de russiske felttogene mot tyrkerne i 1806-12 og 1828-29 og panslaviske toner fra Moskva. Og som i de fleste slaviske land var mange av de fremste forkjempere for en nasjonal gjenfødelse diktere og forfattere: Georgi Sava Rakovski, Ljuben Karavelov, Vasil Levski og Khristo Botev. Etter den mislykte apriloppstanden 1876 og den påfølgende russisk-tyrkiske krig 1877-78, ble det ved freden i San Stefano mellom Tyrkia og Russland mars 1878 opprettet et selvstyrende, skattskyldig fyrstedømme Bulgaria under Tyrkia. Fyrste ble den tyske prins Alexander av Battenberg. Det autonome Bulgaria omfattet også mesteparten av Trakia og Ma­ kedonia, men etter påtrykk fra maktene i vest ble landet på Berlinkongressen (juni 1878) delt i tre. Fyrstedømmet ble begrenset til området mellom Donau og Balkanfjellene (innbefattet Sofia), ØstRumelia ble autonomt område med en kristen guvernør valgt av sultanen, og Makedonia og Trakia gitt tilbake til Tyrkia. I de følgende år forsøkte fyrst Alexander å frigjøre seg fra det russiske formynderskapet. I forbindelse med en oppstand mot tyrkerne i Øst-Rumelia okkuperte han sept. 1885 landet; stormaktene motsatte seg aksjonen og Serbia er­ klærte krig for å erobre tapte områder. Serbia ble slått og sluttet fred, og Øst-Rumelia ble deretter formelt innlemmet i Bulgaria etter en folkeavstemningjuli 1886. Selvstendighet. Bulgaria erklærte seg som fullt uav­ hengig kongerike i forbindelse med ungtyrkemes revolusjon og samtidig med Østerrikes anneksjon av Bosnia og Hercegovina 5. okt. 1908. Konge ble Ferdinand av Sachsen-Koburg, som hadde vært fyrste i Bulgaria siden 1887. Den storbulgarske bevegelse tok nå sikte på å sikre seg Makedonia, der befolkningens språk og kultur var nær beslektet med bulgarenes. I en hemmelig avtale med Serbia, Montenegro og Hellas ble det avtalt et felles angrep på Tyrkia og deling av Makedonia. Krigen begynte 18. okt. 1912 og endte med seier, men på grunn av strid om delingen av det befridde område brøt det allerede året etter ut krig mellom Bulgaria og dets tidligere allierte, som også fikk støtte av Romania (se >Balkankrigene). Ved freden i Bucuresti 1913 tapte Bulgaria Sør-Dobrudsja til Romania, og størsteparten av Makedonia ble delt mellom Hellas og Serbia. Bulga­ ria fikk bare Vest-Trakia med en kort kyststripe til Egeerhavet. Skuffelsen over fredsavtalen gjorde at Bulgaria lot seg trekke inn i den første verdenskrig på sentral­ maktenes side, etter å ha forholdt seg avventende til sommeren 1915. Etter en rekke seirer mot Serbia og Romania brøt imidlertid offensiven sammen; landet var utsatt for langvarig blokade ha ententens side og måtte ved våpenstillstanden 29. sept. 1918 kapitule­ re betingelsesløst. Bulgaria ble okkupert av entente tropper, og kong Ferdinand 1 abdiserte til fordel for sin sønn Boris 3 (1918—43). Freden ble undertegnet 27. nov. 1919 i Neuilly-sur-Seine, og Bulgaria mistet Vest-Trakia, Dobrudsja og en del grensedistrikter til Jugoslavia. Mellomkrigstiden. Forholdene i Bulgaria etter krigen var svært vanskelige, med trykkende finansnød, ikke minst fordi landet var blitt pålagt å betale store krigsskadeserstatninger. Det radikale nasjonale bondeparti under lederen Aleksandr Stambolijski vant valgene til nasjonalforsamling 1920 og dannet en ettpartiregjering, som gjennomførte betydelige demokratiske reformer, især med hensyn til jordfordelingen. 9. juni 1923 styrtet hæren og konservative politiske elementer Stambolijski ved et kupp. Han ble grusomt torturert før han bfe drept. En aktiv

KAlTA^WAjiV

~“C

HKpktø

iilAVt

Tsar Ivan Alexander (1331-71) og hans familie. Miniatyr fra Tetraevangeliariet, 1356. British Museum, London.

deltager i kuppet var også den ekstreme makedonske organisasjonen IMRO, som brukte raid over gren­ sen til det jugoslaviske Makedonia («Sør-Serbia») og hjemlig terror for å tvinge bulgarske politikere til å innta en mer uforsonlig holdning overfor Jugoslavia. Stambolijski hadde i sin utenrikspolitikk inntatt en forsonlig holdning til Jugoslavia. Etter kuppet tok en borgerlig koalisjonsregjering under Aleksandr Tsankov makten, og slo drastisk ned et kommunis­ tisk opprørsforsøk sept. 1923. Selv om Tsankov etter kuppet hadde gitt en del politiske innrømmelser for å vanne støtte, ble styret snart hardere. Da den politiske undertrykkelsen gjorde det vanskelig å oppnå et nødvendig utenlandslån, ble Tsankov i 1926 byttet ut med Andrej Lipatsjov. Tsankov gled etter hvert enda lenger mot høyre, og ble i 1930årene leder for en åpent fascistisk organisajon. Under Lipatsjov ble det flere demokratiske åpninger. Men samtidig fikk IMRO større albuerom, og det ble flere politiske mord. Enda større slitasje fikk Lipat­ sjov av den økonomiske verdenskrisen rundt 1930. Bulgaria begynte å bli rammet alt i 1926, da tobakks­ prisene på verdensmarkedet begynte å synke. Et stadig mer aktivistisk IMRO, som fra 1932 gikk inn for et selvstendig Makedonia, ikke bare Makedonia som autonomt område i Bulgaria, bidrog til å isolere Bulgaria utenrikspolitisk. 1 1934 gikk nabostatene Jugoslavia, Tyrkia, Romania og Hellas sammen i en allianse for å bevare de eksisterende grensene. 11934 skjedde det et nytt kupp. Organisasjonen Zveno ('Kjeden') stod bak sammen med offiserer. Medlemmene i Zveno så på seg selv som en elite som kunne løse Bulgarias sosiale og økonomiske problemer mer effektiv! enn politiske partier i et demokratisk system. Den sterke mann bak kuppet var oberst Damian Veltsjev. En annen offiser ble statsminister, Kimon Georgiev. Det ble nå ryddet opp i forhold til LMRO, og landets utenrikspolitikk ble mindre anstrengt. Innenriks ble de politiske partiene forbudt og deres aviser stanset. Men det var uenighet om veien videre blant regimets menn. Og kongen begynte å bh redd for å miste ah politisk innflytelse. 1 1935 gjennomførte kong Boris derfor sitt eget kupp. Han regjerte deretter diktatorisk, selv om han ikke opprettet noe totalitært regime.

Den annen verdenskrig. Ved utbruddet av den annen verdenskrig erklærte Bulgaria seg nøytralt, men nærmet seg snart mer og mer til aksemaktene, og 1940 fikk det med tysk hjelp tilbake Sør-Dobrudsja fra Romania. I mars sluttet regjeringen seg til ►Tremaktspakten, og erklærte 13. desember Storbritan­ nia og USA krig, men på tross av tysk press våget kong Boris ikke å gjøre det samme overfor Sovjet­ unionen. Dertil var befolkningens russiskvennlige innstilling for sterk. Etter det tyske overfall på Sovjetunionen engasjer­ te de bulgarske kommunistene seg i kampen mot regimet og de tyske troppene i Bulgaria. De og andre patriotiske og radikale kretser gikk 1942 sammen i Fedrelandsfronten, partisanbevegelsen vokste i styrke. Da Boris 3 døde i aug. 1943, ble tronen overtatt av sønnen Simeon (f. 1937) og et regentskap. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Bulgaria, ble det sept. 1944 dannet en ny regjering som bad de allierte om våpenhvile, men Sovjetunionen erklærte i stedet Bulgaria krig 5. sept. Dagen etter rykket sovjethæren inn i landet. Fedrelandsfronten dannet regjering ledet av Kimon Georgiev, som også hadde vært statsminister i 1934. Den nye regjeringen erklærte Tyskland krig. 28. okt. 1944 fikk Bulgaria våpenstillstand med Sovjetunionen. Fedrelandsfrontens regjering var opprinnelig relativt bredt sammensatt. Men kommunistenes innflytelse tiltok hurtig. Bl.a. sørget den kommunis­ tiske innenriksministeren for å fylle mange viktige stillinger innen politi og andre nøkkelorganer med kommunister. I løpet av kort tid ble det avsagt et stort antall dødsdommer (over 2600 i løpet av et halvt år). I jan. 1945 ble Bondepartiets dyktige generalsekretær, G. M. Dimitrov, presset ut av sin stilling, anklaget for å være britisk agent. Han fikk senere husarrest. Hans etterfølger, Nikola Petkov, med en klart antifascistisk bakgrunn, ville i likhet med Dimitrov bevare Bondepartiets uavhengighet. Også han kom derfor fort i konflikt med kommunis­ tene. Etter hvert ble han det store symbolet mot den politiske ensrettingen. Han fortsatte i regjeringen til sommeren 1945. Da gikk han og fem andre ut i protest mot planene om felleslister ved de kommen­ de valg, som innebar at opposisjonen ikke skulle få stille egne lister. Etter protester fra vestmaktene ble valgene utsatt til november. Regjeringspartiene fikk 86 % av stemmene. Verken opposisjonen eller vestlige observatører godtok resultatet. I sept. 1946 ble det holdt folkeavstemning om monarkiet. 92 % stemte for republikk. Ved nye valg i okt. 1946 fikk opposisjonen offisielt 22 % av stemmene. Myndig­ hetene ble igjen anklaget for valgfusk og en Ute fri valgkamp. Kommunistlederen Georgi Dimitrov (ikke å forveksle med bondepartimannen Dimitrov) ble statsminister (1946-49). Fredstraktaten med de allierte (feb. 1947, ratifisert i august) lot Bulgaria få beholde Sør-Dobrudsja. Men Bulgaria måtte oppgi å få adgang til Egeerhavet. Landet ble også pålagt å betale en krigsskadeerstatning på 70 mill, dollar. Folkerepublikken. Juni 1947 ble Petkov arrestert. En skinn-rettssak ble avholdt i august. Innkalte demonstrerende folkemasser krevde dødsdom. Petkov ble henrettet i september. I desember 1947 fikk landet en ny grunnlov (folkerepublikk). Den siste rest av uavhengig politikk ble kneblet i 1948, da de sosialdemokratene som ikke ville innordne seg, ble arrestert. I disse årene fant det sted et stort antall prosesser mot opposisjonelle. Mange ble også fengs­ let uten noen dom. Etter bruddet mellom Tito og Stalin i 1948, begynte terroren også å bh rettet mot mulige opposisjonelle, «titoistiske» elementer i kommunistpartiet. 1 1950 fant det sted prosesser mot Trajkho Kostov, tidligere generalsekretær i partiet, og flere andre. Kostov ble henrettet og mange andre fikk lange fengselsstraffer. 1 1947 ble industrien, gruvene og bankene nasjonalisert, prosessen hadde alt begynt i 1944. Økonomien ble lagt om til planøkonomi med stor vekt på industria-

52

BULGARIA

BULGARIA - Kort historisk oversikt

395 Ca. 500-600 Ca. 660

681-1018

1185-1393 1396 16001700-tallet

1800-tallet 1878

1885-86 1908 1912-13 1915-18

Området kommer under det østromerske rike Slavisk innvandring Protobulgarerne, et turko-tatarisk folk, slår seg ned ved Donau-deltaet Det første bulgarske rike. Riket blir kristnet 864 og når sin største utstrekning under tsar Simeon (893-927), men går i oppløsning på slutten av 900-tallet og blir igjen underlagt Bysants Det annet bulgarske rike. Landet river seg løs på ny og får betydelig innflytelse på Balkan på 1200-tallet Hele Bulgaria erobret av tyrkerne Tyrkerne driver en brutal nasjonal og religiøs undertrykkelse av Bulgaria; flere større opprør mot fremmedstyret blir slått ned En nasjonal frigjøringsbevegelse vokser frem, til dels med støtte fra Russland og Ungarn Etter den russisk-tyrkiske krig blir Bulgaria selvstyrende storfyrstedømme med skatteplikt til Tyrkia, men med sterk russisk innflytelse Bulgaria erobrer Øst-Rumelia; krig med Serbia Bulgarerne utnytter den ungtyrkiske revolusjon til å erklære Bulgaria som selvstendig kongedømme Balkankrigene Bulgaria deltar i den første verdenskrig på sentralmaktenes side, og må gjøre store landavståelser ved fredsslutningen

lisering. Tvangskollektiviseringen av landbruket begynte for alvor i 1948. 1 1949 døde Dimitrov, og en annen forgrunnsfigur fra mellomkrigstidens Komintern, Vasil Kolarov, ble statsminister. Da også han døde, i 1950, overtok Vulko Tsjervenkov. Ved valgene 1953 var den grun­ dig utrenskede Fedrelandsfronten alene om å stille lister, og disse fikk 99,8 prosent av de avgitte stem­ mene (stemmeplikt). Etter Stalins død i 1953 ble det en viss avspenning også i bulgarsk politikk. 1954-55 ble industrialiseringstakten bremset, og det ble satset mer på jord­ bruks- og forbruksvarer. Polititerroren ble mildnet, og Tsjervenkov måtte i 1956 tre tilbake som statsmi­ nister og førstesekretær i partiet. Ny partisjef ble Todor Sjivkov og statsminister Anton Jugov (1957— 62). Henrettede «titoister», bl.a. Kostov, ble rehabili­ tert. I et nytt oppgjør i 1962 mistet Tsjervenkov de siste av sine verv, samtidig som Jugov måtte gå av. Fra det året var Sjivkov Bulgarias sterke mann - så lenge kommunismen bestod i landet. Bulgaria var et av de mest trofaste medlemmer av den sovjetiske maktblokken; det var ikke vesentlige uoverensstemmelser eller avvikende politiske priori­ teringer slik som de andre landene en eller flere ganger opplevde. Men forholdet til Jugoslavia har lidd under uenigheten om Makedonia. Forholdet til Italia ble anstrengt etter påstander om at den bulgars­ ke etterretningstjenesten var innblandet i attentat­ forsøket mot paven i 1981. Den mest alvorlige konflikten i de siste årene med kommunistisk styre var knyttet til den tyrkiske befolkningen (ca. 10 % av innbyggerne). 11984 satte styresmaktene inn en kraftig assimileringskampanje mot tyrkeme; det ble bl.a. ulovlig å snakke tyrkisk på offentlige steder, og tyrkeme måtte ta bulgarske navn. Som undervisningsspråk var tyrkisk bannlyst fra 1970-årene. Fra 1988 oppstod det grupperinger som satte menneskerettigheter på dagsorden; noen var opptatt av myndighetenes overgrep mot tyrkeme, mens andre fremmet folke­ rettslige krav. Sommeren 1988 ble det satt i gang

1923 1935

1941—44

1944-45 1946 1947 1955 1956 1971 1984 1989

1990

1991

2001

2004

Militærkupp i juni; kommunistisk kuppforsøk blir slått ned i september Kong Boris oppløser nasjonalforsamlingen og styrer diktatorisk Bulgaria deltar i den annen verdenskrig på aksemaktenes side Sovjetisk invasjon; kommunistisk maktovertakelse Monarkiet avskaffes ved folkeavstemning Ny grunnlov; Bulgaria blir folkerepublikk Bulgaria deltar i opprettelsen av Warszawapakten Todor Sjivkov blir partisjef Ny forfatning; Sjivkov blir statssjef Tvangsassimilering av tyrkere; forholdet til Tyrkia kjølner Sjivkov går av som stats- og partisjef i november. Store demonstrasjoner i Sofia; den nye ledelsen lover politiske reformer Kommunistpartiet (nå sosialistparti) vinner de første frie valgene, men må danne samlingsregjering. Opposisjonslederen Sjelju Sjelev blir president Ny, demokratisk grunnlov. Sosialistene kommer i mindretall ved nytt valg. Langsom overgang til markedsøkonomi innledes Valgalliansen til den tidligere kong Simeon 2 vinner valget, og eks-kongen blir ny statsminister Bulgaria blir medlem av NATO

anti-tyrkiske demonstrasjoner og i løpet av et par måneder var 350 000 mennesker på flukt. Flere tusen ble utvist til Tyrkia. Selv om mange vendte tilbake, ble Sjivkovs internasjonale prestisje svekket. Han fikk ikke støtte fra Gorbatsjov, som ønsket å styrke Sovjets forhold til Tyrkia, noe som gav opposi­ sjonen et sterkt kort. Kommuniststyrets fall. Opposisjonen i Bulgaria var svak og splittet, men styrket sin stilling under en internasjonal miljøkonferanse i Sofia i oktober 1989. Miljøopposisjonen arrangerte opplysningskampan­ jer på åpen gate og bandt sammen miljøspørsmål og folkerettslige krav. Internasjonal oppmerksomhet gjorde det vanskelig for regimet å sette inn mottiltak. Men da konferansen nærmet seg slutten ble aksjo­ nistene arrestert, noe som skapte sterke reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. 10. november 1989 ble Sjivkov avsatt etter 35 år som partisjef, ved et kupp i partiledelsen. Utenriks­ minister Petar Mladenov, som hadde sikret seg Gorbatsjovs støtte, ble ny leder. Den nye ledelsen lovet reformer etter mønster fra Sovjet og å gi den tyrkiske minoriteten rettighetene sine tilbake. Det ble også stiftet opposisjonspartier. Bondepartiet, som tidligere hadde vært kontrollert av kommunistene, markerte seg som et opposisjonsparti, og i desember ble samarbeidsforumet Unionen av demokratiske krefter (SDS) stiftet. Samtaler om politiske og økonomiske reformer startet mellom kommunistpartiet og opposisjonen i januar 1990. Et av opposisjonens krav var at kom­ munistpartiet skulle gi fra seg den grunnlovsfestede retten til den ledende rollen i samfunnet, noe nasjo­ nalforsamlingen imøtekom senere samme måned. Men både opposisjonen og kommunistene var skeptiske til å gi den tyrkiske befolkningen fulle rettigheter. Tyrkerne fikk religionsfrihet, lov til å snakke tyrkisk på offentlig sted og rett til å bestem­ me over egne navn. Men de ble ikke anerkjent som en nasjonal minoritet og fikk heller ikke full organi­ sasjonsfrihet; det de nye makthaverne kalte «separa­ tistiske organisasjoner» ble forbudt.

Våren 1990 skiftet kommunistpartiet navn til Sosialistpartiet, og ved valget til ny nasjonalforsam­ ling i juni fikk partiet rent flertall. Samme måned kom det til studendemonstrasjoner i Sofia; demon­ strantene hadde bl.a. liten tiltro til gammelkommu­ nistenes nye demokratiske linje. De krevde også åpenhet om ulike sider ved kommuniststyret, samt utviklingen etter Sjivkovs avsettelse. Etter en stund satte regjeringen inn motdemonstranter. I juli måtte Mladenov gå av etter en innrømmelse om at han hadde vært villig til å bruke stridsvogner mot de­ monstrantene i desember 1989. Formannen i SDS, Sjelju Sjelev, ble valgt til ny president august 1990. Republikken Bulgaria. I november 1990 vedtok nasjonalforsamlingen å endre statens navn til Repu­ blikken Bulgaria. Og en ny og demokratisk grunnlov trådte i kraft 13. juli 1991. Valgene i oktober 1991 ble vunnet av SDS, og Filip Dimitrov ble statsminis­ ter. Regjeringen var imidlertid avhengig av støtte fra det tyrkiske partiet, og den politiske situasjonen var fortsatt ustabil. I desember ble regjeringen erstattet av en «ekspert»-regjering, som fikk støtte fra det tyrkiske partiet og sosialistpartiet. Ljuben Berov ble ny statsminister (1992-94). Ved valget i 1994 vant sosialistpartiet og dannet en bredt sammensatt regjering. De materielle leveforholdene i 1990-årene var vanskelige, noe som førte til mange streiker og demonstrasjoner. 1 1996 var brøt banksystemet sammen. SDS vant valget klart i 1997 og Ivan Kostov ble statsminister. Kostov-regjeringen iverk­ satte drastiske tiltak for å få økonomien under kontroll i samarbeid med Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet. Samme år ble Petar Stojanov president. 12001 gikk den tidligere kong Simeon 2 til valg med en gruppering ved navn Nasjonalbevegelsen for Simeon 2, som fikk 40 % av stemmene til parlamentet. Den tidligere kongen, nå under navnet Simeon Sakskoburggotski, ble statsmi­ nister i juli. Fra slutten av 1990-årcne ble Bulgarias forhold til Vesten stadig bedre. Under krigen i Jugoslavia i 1999

53

BULL

BULGARIA - Statsoverhoder

Fyrstedømme Alexsander av Battenberg 1879-86 1886-1908 Ferdinand av Sachsen-Koburg Kongedømme 1908-18 Ferdinand 1918-43 Boris 3 1943-46 Simeon 2 (regentskapstyre) Folkerepublikk 1946-47 Vasil Kolarov 1947-50 Mintso Nejtsjov 1950-58 Georgi Damjanov 1958-64 Dimiter Ganjev 1964-71 Georgi Trajkov 1971-89 Todor Sjivkov 1989-90 Petar Mladenov

Republikk 1990-97 1997-2002 2002-

Sjelju Sjelev Petar Stojanov Georgij Parvanov

Kommunistpartiets ledere

1945-49 1949- 50 1950- 54 1954-89 1989-90

Georgi Dimitro Vasil Kolarov Vulko Tsjervenkov Todor Sjivkov Petar Mladenov

fikk USA tillatelse til å bruke bulgarsk luftrom i angrepene mot serberne. Det samme gjentok seg under den militære operasjonen i Afganistan i 2001 og under krigen i Irak i 2003. USA fikk også adgang til å bruke en bulgarsk luftbase i Svartehavet under Irak-krigen. Bulgaria ble medlem av NATO 2004. 11999 kunngjorde EU-kommisjonen at den ønsket å åpne for bulgarsk deltakelse i forhandlingene om medlemskap. Overgangen til demokrati og markeds­ økonomi har vært mer problematisk i Bulgaria og Romania enn i de andre østeuropeiske statene, noe som førte til at statene ble satt på en venteliste. EU krevde at Bulgaria måtte stenge fire foreldede atom­ reaktorer ved Kozloduy, fullføre privatiseringsprosessen og bekjempe korrupsjon. På toppmøtet i EU i København i 2002 ble Bulgarias EU-søknad behand­ let, men EU-kommisjonen mente at Bulgaria ikke innfridde opptakskravene. Det ble imidlertid vedtatt en «kjøreplan» som tar sikte på bulgarsk medlem­ skap fra 2007. " JSe/GLu bulgarsk, språk som hører til den sørslaviske grup­ pen av de slaviskc.sprakcne i den indoeuropeiske språkfamilien. Det er offisielt språk i Bulgaria og brukes også av mindre bofaste grupper av bulgarere i Serbia, Romania, Moldova og Ukraina. Bulgarsk er nært beslektet med makedonsk. Overgangen til dialektene i republikken Makedonia er uten skarpe grenser. Tendensen i bulgarsk språkvitenskap har vært å regne disse som en del av det bulgarske språk­ området. Språklige særtrekk. I naboskapet med språkene gresk, rumensk og tyrkisk på Balkanhalvøya har bulgarsk utviklet en rekke særtrekk som skiller det fra andre slaviske språk: bortfall av kasus ved sub­ stantiver og adjektiver, og bortfall av infinitiv, som erstattes med en leddsetning (iskam da spja, jeg-vil at jeg-sover, dvs. jeg vil sove). En nydannelse er den bestemte artikkelen, som i likhet med i albansk og rumensk, plasseres etter sitt hovedord som en endel­ se. Karakteristisk er også fordoblet objekt (boitegi izpisvam ot Germamja, fargene de Uestiller-jeg fra

Tyskland, dvs. fargene bestiller jeg fra Tyskland) og en egen verbalkategori som angir hvorvidt den omtalte handlingen er personlig erfart av den talen­ de eller er blitt brakt til den talendes kjennskap fra en annen kilde. I ordforrådet finnes en del påvirk­ ning fra gresk og tyrkisk. Historikk. Det gammelbulgarske skriftspråket ble skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios på 800-tallet på grunnlag av dialektene omkring Thessaloniki. I lokale tilpasninger, gjerne kalt kirkeslavisk, har det i lang tid vært brukt som liturgisk språk hos gresk-ortodokse slaviske folkeslag. I de eldste tekstene er benyttet det glagolittiske alfabetet som inneholder visse elementer fra gresk og he­ braisk skrift. Men det glagolittiske alfabetet ble etter hvert avløst av det kyrilliske alfabetet, som i høyere grad er basert på det greske. Mens gammelbulgarsk er et formrikt kasusspråk, inntrådte det i den mellombulgarske perioden fra 1100-tallet forenklinger i formverket. Den nybulgarske perioden regnes fra 1400-tallet. På grunn av nedgangstiden for den nasjonale kulturen i Bulgaria under tyrkerveldet finnes det få tekster fra den tidlige delen av perio­ den. På 1800-tallet utviklet det moderne bulgarske skriftspråket seg på grunnlag av de sentrale østlige dialektene. bulgarsk vin. Bulgaria er blant verdens største vineksportører. Årlig produksjon ca. 4 mill, hl hvorav 90 % eksporteres. De senere års eksportsuksess tilskrives nyplantninger av typiske «franske» druesorter som Cabemet Sauvignon, Merlot, Chardonnay og Sauvignon Blanc, dessuten gunstige priser. Landet er inndelt i 5 hovedregioner for vin: Donau, østlige Svartehavsregion, Stara Planina, Kharsovo og Khaskovo. bulge [bAldj] (eng.), ekstra platekledning på store krigsskip, lagt som en pølse utenpå et vanlig skrog i dettes lengderetning som et belte under vannlinjen; gir ekstra beskyttelse mot vanninntrengning i skipet ved treffere av torpedoer og store prosjektiler. bulgur, også kalt burghul, hvetekjerner som er dampkokt, tørket og knust. Viktig bestanddel i kosten bl.a. i Midtøsten og Tyrkia. Har en mild smak og kan brukes f.eks. i salater eller til kjøtt- og grønnsakretter. bulimi, bulimia nervosa (av gr. bus, 'tyr', og limos, 'hunger'), oksehunger, også kalt ulvehunger, psy­ kisk lidelse kjennetegnet ved gjentatte anfall med overspising og overdreven opptatthet av kontroll med kroppsvekten. Omtrent halvparten av pasienter med bulimi har tidligere hatt ►anoreksi, og man antar at bulimi og anoreksi har mange felles årsaker. Spiseorgier forstås ofte som uttrykk for overopptatthet av vekt og slanking. Når slankeprogrammet brytes, oppfatter bulimipasienten det som dårlig selvkontroll og gir forbigående helt opp med å ha kontroll med spisingen (anfall av ulvehunger). Man antar at karbohydratfattig, proteinrik diett som brukes av dem som vil slanke seg, også kan bidra til overspising (spesielt av karbohydrater) via nedsatt serotoninproduksjon i hjernen. Sykdomsbilde. Bulimi forekommer nesten bare hos kvinner. Sykdommen begynner vanligvis i alderen mellom 17 og 25 år. I løpet av timer kan pasienten sette til livs store mengder mat og drikke. Disse spiseorgiene skjer ofte i hemmelighet og oppleves som en spenning som må ha utløsning. Deretter vil pasienten gjeme kvitte seg med maten ved å frem­ kalle brekninger eller bruk av avføringsmidler. Mellom spiseorgiene prøver de fleste pasienter å slanke seg. Sammenlignet med friske personer har personer med bulimi en tendens til å overvurdere sin kroppsstørrelse. Brekninger kan forekomme for å redusere vekt også utenom spiseorgier. Bulimi er en kronisk sykdom som varer i flere år hos minst ’/3 av dem som har sykdommen. De fleste holder konstant vekt og de fleste vil kunne fortsette å være i arbeid.

Selvforakt og skyldfølelse er hyppig i tilknytning til bulimi. Mange personer med bulimi har samtidig andre psykiske lidelser, spesielt depresjoner og personlighetsforstyrrelser. Bulimi kan være forbun­ det med tretthet og konsentrasjonssvikt. Emaljeskade av tenner, uteblitt menstruasjon og forstyrrelser i kroppens elektrolytt-væskebalanse kan være kom­ plikasjoner til sykdommen. Behandlingen er psykoterapi eller medikamentell behandling. Psykoterapi er oftest atferdsorientert: I første fase lærer pasienten om sykdommen, bruker loggbok for å kartlegge spiseatferd og får snakke om sine vanskelige følelser. I andre fase vektlegges alternative mestringsstrategier for innkjøp, måltider og spiseatferd med vekt på at stress skal takles på annen måte enn ved spising. Personens feilaktige tanker om vekt og figur korrigeres. I lettere tilfelle kan gruppeterapi være effektivt. Det finnes også selvhjelpsgrupper som kan være til nytte for mange. Den medikamentelle behandlingen påvirker omset­ ningen av serotonin i hjernen som antas å ha betyd­ ning for normal spiseatferd. Best dokumentert er effekten av selektive serotonin gjenopptakshemmere (en type antidepressiva). Innleggelse i sykehus er bare nødvendig i de mest alvorlige tilfellene. Utbredelse, forekomst. Hyppigheten av bulimi til enhver tid i befolkningen anslåes til 1-2 %. Isolert forekomst av spiseorgier, brekninger for å kvitte seg med mat og misbruk av avførende midler uten at det kan kalles bulimi, er mange ganger hyppigere. Bulimi er antagelig hyppigere i dag enn for noen generasjoner siden. Endrede samfunnsforhold som økt opptatthet av kropp og personlig vellykkethet samtidig med svekkede familie- og generasjonsbånd og dårlig sosialt nettverk, spiller antagelig en rolle. Men eksakt kunnskap om hvorfor bulimi er hyppi­ gere i moderne tid mangler fortsatt. UM Litt.: Christensen, K.: Matens mysterium: om å bli frisk av anoreksi, bulimi [...]: en selvhjelpsbok, 2. utg., 2002; Karlsen, A. & B.M. Olsen: Spiseforstyrrelser: en hånd­ bokfor foreldre [...], 1999; Skårderud, E: Nervøse spiseforstyrrelser, 1994; Skårderud, E: Sterk svak: håndboken om spiseforstyrrelser, 2000 buljong (av fr.), kraft etter koking av kjøtt, fisk eller grønnsaker. - Buljongekstrakt og buljongteminger er industrielt fremstilte produkter for tilberedning av buljong i husholdningene. Lages av kjøtt og grønn­ saker med tilsetning av fett, salt og krydder. Se også ►consommé. bulk (fra eng.), den løse, uemballerte tilstand av større mengder massegods (kom, kull, malm osv.) under lagring og transport. bulkskip, bulkcarrier, vanligvis stort skip uten mellomdekk som anvendes for transport av bulklast. bulkemispel, Cotoneaster bullatus, 0,5-3 mhøy, opp­ rett busk i rosefamilien. Lansett- til eggformede blad med tydelige bulker mellom nervene og lyserøde blomster i klase. Fruktene er røde. Prydbusk som stammer fra Vest-Kina, kan dyrkes langs kysten nord til Trøndelag, vokser mange steder forvillet, bulkhead [bAlkhed] (eng.), skott eller vegg på skip. Bull SA, fransk datakonsern, grunnlagt 1931, har vært engasjert i alt fra PCer til stormaskiner, samt betalingsterminaler, smartkort og betalingssystemer; i dag er selskapet kraftig redusert og fremstår hoved­ sakelig som en leverandør av servere. Den norske avdelingen Bull AS ble startet 1958, og har spilt en stor rolle som leverandør av datamaski­ ner og IT-tjenester til svært mye av den offentlige virksomheten i Norge. Avdelingen inngår i dag i det franske selskapet Steria SA. Historikk. Utgangspunktet for selskapet var den norske ingeniøren Fredrik Rosing ►Bulls oppfinnel­ se av den automatiske statistikkmaskinen 1919. Selskapet ble grunnlagt som Egli-Bull 1931, nåvæ­ rende navn fra 1933. Produksjonen ble overført til Paris; de hurtige og effektive maskinene fikk deret­ ter en betydelig utbredelse. Firmaet ble 1964 over-

54

BULL

Francis Bull. Foto fra 1969.

Brynjulf Bull

tatt av ►General Electric; i 1970 ble General Electrics datadivisjon overtatt av ►Honeywell Inc. og sam­ menslutningen fikk navnet Honeywell Bull. 11974 utviklet selskapet det første ►smartkortet. Den franske stat overtok aksjemajoriteten 1982. Etter nasjonaliseringen trakk Honeywell seg ut som eier; fra 1995 ble selskapet delprivatisert. De senere årene har store deler av virksomheten, bl.a. smartkort-avdelingen, blitt solgt, og antallet arbeidsplasser redusert betydelig. Bull, norske slekter. Den trønderske slekten Bull stammer fra sogneprest i Støren, prost Jens Andersen Bull (ca. 1550-1610). Fra dennes sønnesønns sønn, prost i Fosen Anders Bull (1663-1735) stammer via sønnene fem hovedgrener av slekten. 1) Oberstløytnant Nils RosingBull (1696-1782) var far til prost Jens Lemvig Bull (1727-99) og oberst Andreas Christian Bull (1729-93). Førstnevn­ te var far til bl.a. sogneprest Hans Grøn Bull (1758— 1833), bygderriålsdikteren, fogd Ole Christian Bull (1762-1814) og fogd Peter Ludvig Munthe Bull (1765-1843). Fogd O. C. Bull var farfars far til agent Trygve Bull (1870-1958), som var far til lektor Trygve Friis Bull (1905-99), høyesterettsadvokat, ordfører i Oslo Brynjulf Friis Bull (1906-93) - som var far til politikeren Bemt Bull (f. 1946) - og by­ rettsdommer Reidar Friis Bull (1909-94). Fogd P. L. M. Bull var farfars far til byråsjef, redaktør av Norges Statskalender Nils Rosing Bull (1838-1915) og til general Johan Lauritz Bull (1847-1918). 2) Fra borger på Hitra Rasmus Rosing Bull (16991797) stammer bl.a. minedirektør Johan Andreas Bull (1879-1957) og dennes farbror, dr.med. Ole BomemannBull (1842-1916), som var far til am­ bassadør Jens Stenberg Bull (1886-1956), ingeniør Fredrik RosingBull (1882-1925) og tegneren Johan Bull (1893-1945). 3) Oberst Hans Bull (1700-77) var far til sogne­ prest i Klæbu Hans Bull (1739-83) og politimester i Oslo Andreas Bull (1746-96). Denne grenen er utdødd. 4) En gren som stammer fra kaptein Christen Bull (1701-55) er også utdødd. 5) Kaptein Jørgen Andreas Bull (1703-64) var far til Ole Bomemann Bull (1747-1810), apotekeri Bergen. Hans sønn apoteker Johan Storm Bull (1787-1838) var far til fiolinisten Ole Bornemann Bull (1810-80), oberst Jens Munthe Bull (1815— 1905) og stadskonduktør Georg Andreas Bull (1829-1917). Oberst Jens M. Bull var far til høyesterettsassessor, statsråd Edvard Hagerup Bull (1855— 1938), hvis sønner var komponisten Sverre Hagerup Bull (1892-1976) - som igjen var far til komponis­ ten Edvard Hagerup Bull (f. 1922)-og arkitekt Schak August Steenberg Bull (1858-1956). Stads­ konduktør Georg A. Bull var far til arkitekt Henrik Bull (1864-1953). Kaptein Jørgen Andreas Bull var også far til høyes­ terettsjustitiarius Johan Randulf Bull (1749-1829)

og magistratspresident i Christiania Johan Lausen Bull (1751-1817). Johan Randulf Bull var far til høyesterettsjustitiarius Georg Jacob Bull (1785— 1854). Dennes sønn korpslege Johan Randulf Bull (1815-94) var far til overlege, dr.med. Edvard Isak Hambro Bull (1845-1925), som igjen var far til grosserer Theodor Bull (1870-1958), professor Edvard Bull d.e. (1881-1932), sekretær Johan Peter Bull (1883-1960) og professor Francis Bull (1887— 1974). Professor Edvard Bull d.e. var far til professor Edvard Bull d.y. (1914-86) ), som er far til professor Ida Bull (f. 1948). Høyesterettsjustitiarius Georg Jacob Bull var også far til generalkrigskommissær Anders Sandøe Ørsted Bull (1817-1907). Han var far til generalmajor Karl Sigwald Johannes Bull (1860-1936), som igjen var far til generalmajor Georg Jacob Falck Bull (1892-1977). Tønsbergslekten Bull. Stamfaren Jacob Bull var først bosatt i Holstein, senere i Angeln i Slesvig. To av hans sønner utvandret til Norge og bosatte seg i Tønsberg. Fra den yngste, Jacob Bull (1672-1749), stammer den nålevende slekt. Blant slektens med­ lemmer kan nevnes hvalfangeren Henrik Johan Bull (1844-1930), forfatteren Jacob Breda Bull (1853— 1930), hans sønn forfatteren Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883-1933) og dennes sønn forfatteren og teatermannen Jan Bull (1927-85), samt profes­ sor, dr.med. Peter Nicolay Bull (1869-1951). Litt.: Bull, J.: Den trønderske slekt Bull, 1938; Bull, M.: Østlandsslekten (Tønsbergslekten) Bull, 1933; Schilbred, C.S.: Slekten Bull fra Trøndelag, 1976 TBr Bull, Aksel-Otto, f. 22. februar 1963 i Oslo, norsk teaterregissør. Han debuterte som instruktør med delvis selvskrevne tekster i friteatergruppen Nova Teater 1984-85. Hans første institusjonelle iscene­ settelse var hans egen Prinsessa av Soria Moria på Nordland Teater 1991. Tilknyttet Agder Teater 199294 og Den Nationale Scene 1994-98. Der var han også teatersjef i 1997 og kunstnerisk leder til som­ meren 1998. Til Bulls viktigste oppsetninger der hører Den sjette dag av Erling Gjelsvik (1994, også vist i fjernsyn), Den siste amerikaner av Arthur Miller (1995, også vist i fjernsyn), Dirigenten av Ronald Harwood (1996), Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas (1996) og Moliéres Tartuffe (1997). Han har også gjestet Teater Ibsen med Utlendingen av Larry Shue (1996), Hedmark Teater med Ibsens Gengangere (1998) og Det Norske Teatret med Til Mai av Marina Carr (1999). Bull. Andreas, 1746-96, født i Orkdal, norsk forfat­ ter, bror av Hans Bull og som denne sterkt påvirket av Gerhard Schøning, ble 1789 politimester i Chris­ tiania. Han var patriot og fysiokrat og skrev en rekke avhandlinger om Forbedring i det norske Skov-Væsen (1780), om Fabrikvæsenet, om fjelldyrking og brenne­ vinsbrenning. Stort raseri vakte en artikkel i Topographisk Journal for Norge, hvor Bull gjør seg til talsmann for opphevelse av laugene. Hans poesier i tidens stil er uten betydning.

Litt.: Ehrencron-Miiller, H.: Forfatterlexikon [...], B. 2, 1925; NBL 1. utg.; Winsnes, A.H.: Det norskeselskab 1772-1812, 1924 Bull, Bernt, f. 12. juli 1946, norsk politiker (A) og organisasjonsmann, sønn av B. F. Bull. Cand.jur. Generalsekretær i Avholdsfolkets Landsråd fra 1995. Medlem av Oslo bystyre og formannskap 1980-95. Kommunalråd 1987-94, gruppeleder for Arbeider­ partiet i bystyret 1992-94. Gruppesekretær i Stortin­ get 1982-86. Statssekretær i Miljøverndepartemen­ tet 1994-97. Utg. bl.a. Etter etterkrigstiden: tanker og ideer for det nye Europa (red., 1992), Et nytt øst-vest skille i Europa? (red., 1994). Bull, Brynjulf Friis, 1906-93, født i Oslo, norsk jurist og politiker (A), bror av Trygve Bull. Praktiserte som overrettssakfører i Oslo 1933-55, da han ble for­ marm i Arbeidsretten. Han var formann i Det Norske Studentersamfund 1935 og en av de ledende i kretsen omkring Mot Dag i 1930-årene. Satt i tysk fangenskap på Grini 1942-44. Han var konstituert statsadvokat i landssviksaker 1945—47 og ble høyes­ terettsadvokat 1950. Bull var medlem av Oslo bysty­ re og formannskap 1945-75, varaordfører 1948-50, ordfører 1951-55, varaordfører 1958-59, ordfører 1960-61, varaordfører 1962-63 og igjen ordfører 1964-75. Han var i en årrekke formann i Arbeidstilsynsrådet. Bull var dessuten i mange år formann i styret for Oslo Konserthus. Litt.: NBL 2. utg. Bull, Edvard, d.e.,1881-1932, født i Oslo, norsk historiker og politiker, sønn av Edvard Isak Hambro B. Universitetsstipendiat 1910, dosent 1913, profes­ sor 1917. Dr.philos. 1912 på avhandlingen Folk og kirke i middelalderen. Som historiker var Bull den fremste og mest typiske representant i Norge for den dialektisk-materialistiske historieoppfatning, men i sin interesse for de grunnleggende livsvilkår var han inspirert ikke bare av marxismen, men også av Karl Lamprecht og Werner Sombart. Bull arbeidet særlig med norsk middelalderhistorie. I sin doktoravhand­ ling søkte han å vise at kristendommens betydning for det norske folk i middelalderen var langt mindre enn for de andre germanske folkene. 1914—18 utkom Akers historie, 1922-27 Kristianias historie 1-2, verker som gjør ham til en banebrytende lokalhisto­ riker, idet han søkte å innordne lokalhistorien under et rikshistorisk synspunkt. 1920 utgav han Leding, som kanskje er hans betydeligste verk. Her behand­ let han viktige sider av norsk militær- og finansfor­ valtning i middelalderen. Rundt 1930 var Bull hovedredaktør for Det norske folks liv og historie, hvor økonomisk og sosial historie fikk langt bredere plass enn i tidligere oversiktsverker. Han skrev selv 2. bd. (1931). Bulls produksjon var meget omfattende, og innbefattet bl.a. mange artikler til Historisk tidsskrift. Han var fra 1915 medredaktør av tidsskriftet St. Hallvard, og fra 1921 medredaktør av Norsk Biogra­ fisk Leksikon. Som politiker tilhørte Edvard Bull Det norske

56

BULL

Georg Andreas Bull. Parti fra Oscars gate i Homansbyen i det daværende Christiania. Stikk fra 1860-årene.

byens arkitekt» i FNFB. Årbok 114 (1959), 47-80; Indahl, T.: «Georg - minstemann og hovedstadsbygger» \ Byminner, nr. 1/2 (2003), 126-^45; NBL2. utg.; NKL; Sandberg, B.: «Fengsel - rådhus - kirke: arki­ tekt G. A.B. og hans arbeider i Kragerø»i Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag 1984, 7-20 Bull, Georg Jacob, 1785-1854, født i Oslo, norsk ju­ rist og politiker, sønn av Johan Randulf Bull. Cand, jur. 1805, byfogd i Bergen 1810-21, amtmann i Jarlsberg og Larvik 1821, stiftamtmann i Bergen 1829-34, statssekretær til 1836 og deretter justitiari­ us i Høyesterett til sin død. Bull representerte Bergen på Stortinget 1821, 1824 møtte han for Larvik og Sandefjord. Han ble antatt å stå Karl Johan nær og ble derfor møtt med en viss mistro blant allmennhe­ ten. Bull, Hans, 1739-83, født i Rennebu, norsk forfatter, bror av Andreas Bull, elev av Gerhard Schøning, deltok i flere litterære konkurranser med dikt om norsk natur og historie. Landmandens Lyksalighed (utg. 1771) lovpriser den norske odelsbonde, Elven Nids Udspring (1773) gir et bilde av trøndersk natur. Stilen er mørktonende, førromantisk, den nasjonale patos sterk. Samlede skrifter utkom 1937. Litt.: Amundsen, L.: «H.B. og A.G. Carstens» i Fest­ skrift til Frands Bull på 50 årsdagen, 1937, 1-26; Bull, E: Fra Holberg til Nordal Brun, 1916; Ehrencron-Muller, H.: Forfatterlexikon [...], B. 2, 1925; NBL 1. utg.; Skjånes, A.: Magister H.B., 1974 (DKNVS. Skrifter, 1974:2) Bull, Hans Grøn, 1758-1833, født i Kristiansund, norsk prest; bror av Ole Christian Bull. Virket hele sin tid i hjembyen og distriktet deromkring. Var en av sin tids mest kunnskapsrike norske prester og ytte en verdifull innsats på mange felter: som botaniker, to­ pograf, genealog og personalhistoriker - og som dyk­ tig jordbruker og foregangsmann i distriktets land­ bruk. Bull. Henrik, 1864-1953, født i Oslo, norsk arkitekt, sønn av Georg Andreas Bull. Utdannet ved Christia­ nia tekniske skole og den tekniske høyskole i Berlin. Et av hans tidlige verker er Paulus kirke på Gruner­ løkka i Oslo (1889-92). Hans markante innsats i norsk arkitektur som jugendstilens sterkeste repre­ sentant faller innenfor de første år av 1900-tallet, med de tre monumentale bygninger: Nationaltheat­ ret, Historisk museum og Regjeringsbygningens første etappe, alle i Oslo. Han tegnet flere store villaer på Oslos vestkant, bl.a. Villa Otium (1909-12; fra 1924 amerikansk ambassadørbolig), et hovedverk innen vilfaarkitekturen i tiden omkring den første verdens­ krig. Han var en av hovedarkitektene for Jubileums­ utstillingen på Frogner 1914, der den store maskinhallen, hallen for håndverk og industri, samt avde­ lingen for fiskeri og sjøfart på Skarpsno ble utført

Henrik Bull. Historisk museum, oppført 1901 på Tullinløkka i Oslo, regnes som en av Norges fineste jugendbygninger. Foto av fasaden mot Frederiks gate med hovedinngangen.

etter hans tegninger. Virket også innenfor fortidsver­ net og kunstindustrien; designet Lohengrin-sjokoladen for Freia 1911. 1912-34 direktør for Statens håndverks- og kunstindustriskole. Litt.: NBL 2. utg.; NKL; Thiis-Evensen, T: H.B. - arki­ tekt og formgiver, 1975; Tschudi-Madsen, S.: H.B., 1983 Bull, Henrik Janson, 1859-1943, norsk kjemiker og fiskeforedlingspioner. Bull studerte kjemi ved Polytechnicum i Ziirich 1877-80, deretter virket han i Basel og Manchester, 1889-91 ved Badische Anilin und Sodafabrik (BASF) i Wilhelmshaven. Med unntak av årene 1919-21, da han var kjemisk direktør i A/S De norske Saltverker, var Bull leder for fiskeriforsøksstasjonen i Bergen 1892-1930. Stasjonen ble en moderne forskningsinstitusjon for analyse av fiskeprodukter og utprøving av metoder for fiskeforedling. Den fikk stor betydning som lærested, og har blitt betraktet som landets første hermetikkfagskole. Bull, Henrik Johan, 1844-1930, født i Stokke, norsk hvalfanger. Med støtte av Svend Foyn ledet han 1893-95 en ekspedisjon med polarskipet Antarctic. Skrev om ferden i Sydover (1898). På en ny ekspedi­ sjon 1906 forliste Bull på Crozet-øyene, men reddet seg i land med mannskapet. Grunnla deretter et selskap for hvalfangst i Sørishavet, og ble en pioner for hvalfangstnæringen. Litt.: NBL 2. utg. Bull, Jacob Breda, 1853-1930, født i Rendal, norsk forfatter, cand.theol. 1876; grunnla nyhetsbladet Dagen, Folkebladet, og vittighetsbladet Krydseren. I årene 1891-97 gav han ut en rekke folkelivsskildrin­ ger fra Østerdalen: Skisser, Fra Skog og Fjeld, Mellem Fjeldene, Folk fra Dalen. Senere kom samlinger som Fjeldfolk, Jagthistorier, Morosame Kropper, dessuten de større fortellinger Fonnaasfolket (1902), den populæ­ re roman Eline Vangen (1906), Østerdalskongen (1907), Glomdalsbruden (1908; filmatisert 1926 av Carl Th. Dreyer), Jutulskaret (1909) og Knut Veum (1910). En samling av romanene kom 1913 (3 bd.) og av folkelivsbildene 1914(5 bd.). Av hans lyriske diktning kan nevnes AfNorges Frihedssaga (1897), en samling sterkt patriotiske dikt. Han har skrevet en rekke historiske romaner, samlet under tittelen Mørke Aarhundreder (1900-08) og noen tablåmessige skuespill, Christian Fredrik, Norges Konge og Peder Tordenskiold. Hans romantiserte, ukritiske fremstillinger av Wergeland og Hans Nielsen Hauge er uten særlig verdi. I en rekke samtidsro­ maner, Livets Triumf (1911), Lys Hævn (1913) og Den nye Gud (1917) polemiserer han mot forskjellige strømninger i tiden, mens han i andre fortellinger forkynner en kristen livsanskuelse: Præstens Søn (1916), Den store kjærlighet (192 3) og Barnet (1926).

I slekt med disse romaner, men samtidig folkelivs­ skildringer, er østerdalsfortellingene Hr. Samuel (1920), Hr. Samuelsrige (1922), ThordisEikaberg (1925), Viddens herrer (1927) ogÆttensøde (1928). Bull gav også ut en bygdebok om Rendalen (1916— 19). Samlede folkelivs- og nutidsromaner (10 bd., 1928); Samlede folkelivsromaner (12 bd., 1936-37); Samlede folkelivsbilleder og nutidsromaner (12 bd., 1937-38), Samlede folkelivsromaner (7 bd., 1953), Romaner og folkelivsskildringer (12 bd., 1977). Den gamle prestegården i Øvre Rendal hvor Jacob Breda Bull er født, er museum. Litt.: NBL 2. utg. Bull, Jan, 1927-85, født i Paris, sønn av Olaf Bull, norsk forfatter og sceneinstruktør. Debuterte som forfatter 1957 med diktsamlingen 13 dikt. Gav senere ut bl.a. diktsamlingene Den siste fuglen (1961), Sodo­ ma (1964), En vanligvis godt underrettet kilde (1967) og Masker (1976) samt romanene Marianne (1959), Sommerfuglene (1960) og Døden ville lese Dickens (1981). Debuterte som dramatiker 1964 med Balboas hjerte, oppført på Rogaland Teater, der han virket, særlig som instruktør, 1961-64. Fra 1965 arbeidet Bull som freelance, var 1969-71 fast knyttet til Nationaltheatret og viste her sitt utpreget selvsten­ dige teatersyn. I klassisk og moderne repertoar var han som instruktør lydhør for spenningen mellom mennesker, bl.a. en stumspillets mester, som i oppsetningene av Gunnar Heibergs Gerts have og Kunstnere. Han var heller ikke redd for de store, dynamiske arrangementer som i Shakespeares Kong Lear. Bull var en av ildsjelene bak Hålogaland Teater i begynnelsen av 1970-årene, der han blant annet instruerte Det er her æ hører tel og Æ er ikkje aleina. Han engasjerte seg også sterkt i Teater Ibsen i Skien, byen der han vokste opp, og var sjef ved teateret de to siste år av sitt liv. Bull, Jens Steenberg, 1886-1956, født i Christiania, norsk diplomat, bror av Johan Bull. Utdannet jurist og knyttet til utenrikstjenesten gjennom hele sin yrkeskarriere, spilte en viktig rolle som sendemann i Stockholm under den annen verdenskrig. Legasjonsråd i Berlin 1925-31, i Haag 1931-33 og Stock­ holm 1934-38. Ekspedisjonssjef 1938, utenriksråd 1939. Ambassadør (først chargé d'affaires, fra 1942 minister) i Stockholm 1940-45, i Haag 1945-51 og i København 1951-56. Bull. Johan, 1893-1945, født i Oslo, norsk tegner og journalist, sønn av lege O. B. Bull, bror av Jens Bull. Oppholdt seg fra 1923 i USA, hvor han arbeidet for en rekke aviser, blant annet The New Yorker, Life, Colliers og New York Times; hans portretter og vitsetegninger gjorde ham berømt. Under den annen verdenskrig knyttfet til Regjeringens Informasjons-

57

BULL

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS

leksikon 1906-13

Bull, Henrik (1864—), n. arkitekt, uddannet ved Kra. tekniske skole og den tekniske høiskole i Berlin. Er en fremragende arki­ tekt, der har udøvet stor indflydelse paa ndviklingen af den nyeste norske bygningskunst. Hans be­ tydeligste arbeider er National teatret. Historisk museum og regjerings­ bygningen i Kra. Særlig den sidste er karakteri­ stisk for hans stilopfatn ing, der bearbeider gamle nationale motiver i en mo­ derne og sterkt personlig aand. Ogsaa paa møbelarkitekturens omraade har han leveret frem­ ragende arbeider. Hans hustru Mette, f. Wang (1876—), n. skuespiller(Fot. af atelier Rude & Ilillling.) inde. knyttet til NationalHenrik Bull teatret siden dets aabning i 1899, har spillet en række ungpigeroller med lyst sind og friskt humør. Nævnes kan Signe i «En fallit >. Kåthie i «Gamle Heidelberg».

kontor i London. Et utvalg av Bulls artikler med illustrasjoner, Krig på pennen, ble utgitt posthumt 1947. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Bull, Johan Andreas, 1879-1967, født i Oslo, norsk sjøoffiser; bror av Fredrik Rosing Bull. Kommandør 1937; direktør for Marinens Minevesen 1922-40. Han var internasjonalt anerkjent for utvikling av torpedovåpen før den annen verdenskrig og for tilsvarende arbeid i Storbritannia under krigen. Bull, Johan Lausen, 1751-1817, født i Stod, norsk embetsmann, bror av Johan Randulf Bull. Johan Lausen Bull tok dansk-norsk juridisk embetseksa­ men i København 1776. Sorenskriver i Sunnmøre 1779-98, magistratspresident i Kristiansand 17981802 og 1802-15 magsitratspresident i Christiania, der han frem til 1812 bodde på Tøyen gård. Bull var kjent for sin humane innstilling og bidrog personlig til at soningsforholdene for Hans Nielsen Hauge ble lettet. Litt.: NBL 2. utg. Bull, Johan Peter, 1883-1960, født i Oslo, norsk teatermann, sønn av Edvard Isak H. Bull. Han arbeidet ved Nationaltheatret 1909-50, fra 1918 som sekretær, og iscenesatte en rekke operaer og lystspill, bl.a. storsuksessen Den spanske flue. Stiftet Christiania Theaterhistoriske Forening og grunnla Teatermuseet i Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Bull, Johan Randulf, 1749-1829, født i Stod, norsk embetsmann, bror til Johan Lausen Bull. Juridisk eksamen 1778.1 sin studenttid var han medlem av Det norske selskab i København, og han deltok 1818 i reorganiseringen av selskapet i Oslo. 1 1782 ble Bull justissekretær ved overhoffretten i Oslo, 1791 asses­ sor i samme rett, 1794 justitiarius, fra 1791 dessuten lagmann i Tønsbergs og Fredrikstads lagdømme, 1797 justitiarius i den nyopprettede Akershus stiftsoverrett, 1802 amtmann i Søndre Bergenhus, og stiftamtmann i Bergens stift. Satte under krigen med England Bergen i god forsvarsstanki. 11814 ble han

utnevnt til justitiarius i Norges høyesterett, som begynte sin virksomhet 1815.1 denne stilling ble han sittende til 1827 og la grunnen for Høyesteretts praksis som konstitusjonell statsmakt i Norge. Litt.: NBL 2. utg. Bull. John, 1562 el. 1563-1628, engelsk komponist. Organist i dronning Elizabeths kapell 1591, profes­ sor i musikk i London 1596, fra 1617 domorganist i Antwerpen. Bull var en av de første som skrev komposisjoner spesielt for klaverinstrumenter (virginal). Bull, Karl Sigwald Johannes, 1860-1936, født i Oslo, norsk offiser. Han var lærer ved Den militære høy­ skole 1891-1907, oberst 1911, generalmajor og sjef for 2. Brigade 1915, generalinspektør for Infanteriet 1919-28. Under Karlstadforhandlingene 1905 var han militær sakkyndig. Forsvarsminister 1910-12. Også kjent som militær forfatter. Bull, Kirsti Strøm, f. 27. april 1945, norsk jurist; cand. jur. 1969 og dr. juris 1993. Amanuensis ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo fra 1971, førsteamanuensis fra 1987 og professor fra 1997. Fra 1999 har hun også vært tilknyttet Nordisk samisk institutt i Guovdageaidnu-Kautokeino. Hun har vært medlem av flere offentlige utvalg. Bull har hovedsakelig arbeidet innenfor fagene familierett og samerett, hvor hun har skrevet flere artikler og bøker; Ugift samliv (1990), Avtaler mellom ektefeller (1993), Studier i reindriftsrett (1997), Reindriften i Finnmark, rettshistorie 1852-1960 (2001). Bull, Knud Geelmuyden, også Knut, 1811-89, f. i Bergen, norsk-australsk maler, bror av fiolinisten Ole Bomemann Bull og arkitekten Georg Andreas Bull. Han fikk antakelig sin første malerutdannelse i København, senere noe undervisning hos Jacob M. Calmeyer i Bergen. Hans tidligste bilder er konven­ sjonelle landskap og portretter av slekt og venner. 1833-34 var han elev av J. C. Dahl i Dresden, men etter hjemkomsten herfra kjenner man bare fem norske landskapsbilder av ham, men han malte antakelig vesentlig flere.

1845 drog han fra Stockholm til Storbritannia, der han laget en dyktig utført 100-spesidalers trykkplate for å produsere falske norske sedler. Han ble avslørt av en mistenksom plateleverandør, stilt for retten sammen med en medskyldig og dømt til 14 års deportasjon til Australia. 1846 ankom han straffekolonien på Norfolk Island ute i havet vest for Austra­ lia, året etter ble han forflyttet til Tasmania. 1853 fikk han sin fulle frihet, men valgte å bli boende i Hobart. Allerede i fangetiden hadde han begynt å male australske landskaper, og han etablerte seg nå som en profesjonell landskapsmaler. De beste bilde­ ne hans er store, velkomponerte landskaper, gjeme med vide utsyn og dramatiske scenerier. Etter 1855 finner man imidlertid få spor etter hans malergjerning. 1856 flyttet han til Sydney, og ble året etter tatt for sjekkforfalskning, men frifunnet pga. mangel på bevis. Han gav i årene som fulgte undervisning, men malte lite selv, og livnærte seg og sin familie med diverse forefallende arbeid. Knud Bull fikk stor betydning som pioner innen den australske malerkunsten, og man kjenner til i alt ca. 60 arbeider fra hans hånd. Han er representert i alle sentrale australske museer. Litt.: NBL2. utg.; NKL; Ormhaug, K.: «Knud - den skandaliserte billedkunstner» i Byminner, nr. 1/2 (2003), 82-107 Bull. Lisbet, 1912-74, født i Oslo, norsk forfatter og skuespiller. Debuterte som forfatter 1951 med novellesamlingen Mosaikk. Hun skrev senere en rekke radiohørespill og romaner, bl.a. Mus i musehull (1952), Jeg kjente henne ikke (1958) og Gleden fordi du er til (1961). Bull. Odd, 1907-91, født i Oslo, norsk offiser. I 1940 ble han leirkommandant og sjef for øvelsesavdelingen Little Norway i Canada; senere sjef for jagerskvadronene 331 og 332 i Storbritannia. Generalma­ jor 1953, generalløytnant 1960; sjef for Luftkomman­ do Nord-Norge 1953-56, flykommandør 1956-60 og sjef for Luftforsvaret 1960-64.1 1958 var han sjef for FNs observatørgruppe i Libanon, 1963-70 for­ mann for FNs våpenhvilekommisjon i Midtøsten. Utgav På post i Midt-Østen (1973). Litt.: NBL 2. utg. Bull, Olaf Jacob Martin, Luther, 1883-1933, født i Oslo, norsk forfatter, sønn av Jacob Breda Bull. Debuterte 1909 med Digte, en samling formfullendte og melodiøse dikt båret av yr vårglede og dyp natursansning, fremfor alt er det visuelle element fremtre­ dende. En levende og underfundig humor er også til stede. Nye Digte (1913) inneholder også en del ypper­ lige vårdikt, men refleksjonen er mer fremtredende enn før, konflikten mellom drøm og virkelighet er et gjennomgangsmotiv. Digte og Noveller (1916) belyser motsetningen mellom naturhengivelse og resigna­ sjon, de dypeste livsproblemer er sterkt fremme og inntrykk fra verdenskrigen avspeiler seg. En utgave Samlede digte utkom 1919. I de følgende år kom diktsamlingene Stjememe (1924), Metope (1927) og OinosogEros (1930). 1 disse diktene merkes Bulls søkende og strenge arbeid med den kunstneriske form og hans streben etter å omsmelte sin filosofiske erkjennelse i gyldige lyriske bilder, ofte med klassiske allusjoner. Her finnes naturvisjoner med et dypere perspektiv enn hos noen av hans samtidige norske lyrikere, f.eks. Meto­ pe, et av de klassisk monumentale dikt i norsk lyrikk. Erindring, opplevelse og erkjennelse smelter sammen i disse diktene til en fullkommen kunstne­ risk harmoni, som sikrer Bull en plass blant 1900tallets aller betydeligste norske lyrikere. Universitetskantaten Ignis ardens (1929), trykt i diktsamlingen av samme navn 1932, og prologen Oslo-hus (1931) til Rådhusets grunnsteinsnedleggelse er også sublime uttrykk for Bulls kunst. En utgave Samlede digte (med innledning av Gunnar ReissAndersen) utkom 1934, flere senere opplag. Med sin fullkomne fonn og sin suverene forening av poesi og

58

BULL I

tatt med om mulig enda større begeistring enn i Europa. 1 1852 grunnla han den norske nybyggerkolonien ► Oleana i Pennsylvania, USA, som imidlertid ble fraflyttet etter få år. De siste årene av sitt liv bodde Bull i USA. Han tilbrakte somrene på sitt landsted ►Lysøen ved Bergen, hvor han døde. Til det siste gav han konser­ ter med stor suksess. Bull som komponist. Hans komposisjonsvirksomhet er ikke omfattende, heller ikke betydningsfull. Bare to stykker må kunne sies å være blitt folkeeie; Sæterjentens søndag og I ensomme Stunde. Andre ver­ ker: en fiolinkonsert i e-moll, Siciliano e tarantella, Polacca guerriera, Nocturne for fiolin og orkester, Adagio religioso («En Moders Bøn») og Et Sæterbesøg. Et antatt tapt verk, Cantabile doloroso e rondo giocoso for fiolin og orkester, ble gjenfunnet 1993. En fiolinkonsert i A-dur er etter alt å dømme bortkommet. Bulls komposisjoner er blitt kritisert for å mangle indre sammenheng og for dårlig harmonikk, et forhold de bevarte komposisjonene delvis bekrefter. Betydning for norsk kultur. Ole Bulls viktigste innsats må sies å springe ut av hans holdning som glødende nasjonalist. Han var en av de første som arbeidet iherdig for å grunnlegge et musikkakademi i Norges Olaf Bull. Blyanttegning av Nils Dardel, 1926. Gdteborg hovedstad, men uten å lykkes. Det han derimot Kunstmuseum. lyktes med, var å få grunnlagt et nasjonalt teater. I 1850 åpnet Det Norske Theater (nå Den Nationale Scene) i Bergen. Den første sesongen var han selv erkjennelse øvde Bull en avgjørende innflytelse på teater- og orkesterleder. 1857-58 ledet han teateret samtidig og senere norsk lyrikk. Samlingene Ekko og sammen med Bjørnstjerne Bjørnson. regnbue (1987)og Ild og skygger (1992), utgitt ved Bull hadde stor betydning for utviklingen av et Frans Lasson, rommer tidligere upubliserte aforis­ norsk tonespråk innen kunstmusikken. Hans kom­ posisjoner og improvisasjoner var gjerne bygd på mer, notater og brev. Utgav kriminalromanen Mitt navn er Knoph (1914) norske folketoner. Han fremførte folkemusikk under og sammen med Helge Krog skuespillet Kjærlighetens konserter, og holdt konserter sammen med Myllar­ farce (1919). Kunsmerlønn fra 1929. 1962 ble hans guten. Bulls innflytelse på den unge Edvard Grieg urne overført til æreslunden på Vår Frelsers grav­ ble av avgjørende og varig betydning. Hans fremfø­ ring av norske folkemelodier førte til at Grieg lot seg lund i Oslo. inspirere til selv å komponere med utgangspunkt i Litt.: Birkeland, B.: «Kosmiske førestellingar hos norsk folkemusikk. Olav Aukrust, Olav Nygard og O.B.» i Edda 63 Minnesmerker. På Ole Bulls plass i Bergen står Ste­ (1963), 252-68; Bull, S.: Ni år: mitt liv med O.B., phan Sindings statue av Bull. I Den Nationale Scene 1974; Greiff, T.: O.B.: taper og seirer, 1952; Hougen, P. finnes en byste laget av Ambrosia Tønnessen. RJA & K. Lervik, red.: O.B., utg. av Det norske studentersamfunds kulturutvalg, 1954; Houm, P.: «O.B.» i Litt.: Benestad, F. m.fl., red.: Norges musikkhistorie, b. Nordisk tidskriftfor vetenskap, konst och industri, ny 2, 2000, 257-80; Bjørndal, A.: O.B. og norsk folkemu­ serie, 9 (1933), 588-612; Houm, P.: Ord og billeder i sikk, 1940; Grinde, N.: Norsk musikkhistorie, ny utg., O.B.s ungdomsdiktning: en stilistisk studie, 1938; Jo­ 1993; Haugen, E. & C. Cai: O.B.: romantisk musiker og hannesen, G.; Vårmotivet og O.B., 1960; Lombnæs, kosmopolitisknordmann, 1992; Heimel, P.W.: Oleana: A.G.: Natur - subjekt - språk: lesninger i O.B.s forfatter­ the Ole Bullcolony, 2002; Hendriksen, K.: O.B., 2000; skap, 1997; NBL 2. utg.; Ofstad, E.: O.B.s lyrikk: en Herresthal, H.: «Ole - eventyrer og nasjonsbygger» i anlyse av konfliktene i et livssyn, 1955; Wandrup, F.; Byminner, nr. 1/2 (2003), 26-59; Krouthén, M. & H. O.B. og hans samtid: en uro som aldri dør, 1995; Wyller, Herresthal: «Kjærligheten til fiolinene» i Byminner, E.A.: Tidsproblemet hos O.B.: et eksistensfilosofisk bidrag, nr. 1/2 (2003), 60-81 (om O.B.s fioliner); Linge, O.: 2. utg., 1978 O.B.: livshistoria, mannen, kunstnaren, 1953; NBL 2. utg.; Wergeland, H.: O.B.: efter Opgivelser af ham selv Bull, Ole (Bomemann), 5. feb. 1810-17. aug. 1880, biografisk skildret, 1843 født i Bergen, norsk fiolinist og komponist, en av 1800-tallets største fiolinister; bror av Georg An­ Bull, Ole Christian, 1762-1814, født i Kristiansund, dreas Bull. norsk bygdemålsdikter; bror av Hans Grøn Bull. Bull viste tidlig usedvanlige musikalske evner og Fogd på Sunnmøre 1796-1810. Skrev en rekke begynte i 5-årsalderen å spille fiolin. Sin første un­ leilighetsdikt i en språkform med innslag fra bygde­ dervisning fikk han av stadsmusikant Niels Eriksen, mål omkring Kristiansund. Diktene ble utgitt samlet senere av J. Hinrich Poulsen, elev av fiolin virtuosen av D. A. Seip 1942 med en avhandling om språkfor­ Viotti. En annen av hans lærere var C. M. Lundmen. holm. 1 1828 reiste han til Oslo for å ta eksamen ar­ Bull, Ole Jacob, f. 11. mars 1948, norsk kulturadmitium og studere teologi. Samme år ble han imidlertid nistrator. Cand.mag. 1974; studier i utlandet 1979leder for teaterorkesteret og Det musikalske Lyceum. 80 og 1982-83. Han har vært ansatt som daglig leder Han begynte nå for alvor på den vei som skulle lede i Norsk Forfattersentrum 1980-82.1 Aschehoug til verdensberømmelse. Forlag 1985-97, redaksjonssjef 1990-97. Vikar som 1831-33 hadde han et studieopphold i Paris. I direktør i Norsk kulturråd fra 1997; beskikket som årene som fulgte var det reise- og turnévirksomhet i direktør 2004 for en åremålsperiode på seks år. En Europa som var Bulls viktigste beskjeftigelse. Hans rekke skjønnlitterære oversettelser. gjennombrudd kom i Bologna 1834. Etter dette ble Bull, Peter Nicolay, 1869-1951, født i Tønsberg, han hyldet som Paganinis likemann. Overalt ble han norsk lege, dr.med. 1905, professor i medisin (kirur­ mottatt med ovasjoner og suksessene var alltid gi) ved Universitetet i Oslo og overlege ved Rikshos­ overveldende. I Norge ble han folkehelt. 1843-45 pitalet (Kirurgisk avdeling A) 1912-28, overlege foretok han sin første reise i USA. Her ble han mot­

ved Diakonissehusets sykehus 1928-39. Internasjo­ nalt kjent kirurg, særlig innenfor kirurgisk behand­ ling av lungetuberkulose. En rekke publikasjoner i norske og utenlandske fagtidsskrifter. Skrev flere monografier og lærebøker, blant annet Thoracoplasty in the Treatment ofPulmonary Tuberculosis (1930). Æresmedlem av flere utenlandske vitenskapelige selskaper. Litt.: NBL 2. utg. Bull, Schak August Steenberg, 1858-1956, født i Bergen, norsk arkitekt, brorsønn av Ole Bull, bror av statsråd Edvard Hagerup Bull. Utdannet i Ziirich. Oppførte en rekke større bygninger og villaer i Bergen. Bull, Stein Roger, f. 1941, norsk kringkastingsmed­ arbeider og film-produsent. Tilknyttet NRK/Fjemsynet 1961-85 og fra 1990. Allsidig virksomhet, særlig innen produksjon av underholdnings- og kulturpro­ grammer. Regisserte spillefilmen Bør Børson II (1976), drev 1985-90 eget selskap for fjernsyns- og videoproduksjon, og var bl.a. produsent for spillefil­ men På stigende kurs (1987). Prosjektsjef i dramaavdelingen NRK/Fjemsynet 1990-92; programsjef for kulturavdelingen fra 1992, kanalsjef for NRK 2 1996. Ble 1997 direktør i Nordisk Film- og TV as. Nestleder i Norske Film- og TV-produsenters foren­ ing fra 1999. Bull, Sverre Hagerup, 1892-1976, født i Oslo, norsk bankmann, forfatter, komponist (til dels under pseudonymet Finn Helle); sønn av statsråd Edvard Hagerup Bull. Skrev operetter (Don Carambo, 1924, Dronning for en dag, 1935, Robin Hood sm.m. L. Irgens Jensen, 1945) og utgav Musikk og musikere (2 bd., 1930-32); hovedredaktør av Musikkens verden (1951. og senere utg.). Bull. Theodor, 1870-1958, født i Oslo, norsk forret­ ningsmann og slektsforsker; sønn av Edvard I. H. Bull. Formann i Norsk Slektshistorisk Forening 1943-52 (æresmedlem fra 1952). Han skrev flere slektshistoriske verker: Kjøbmand i Bergen, Edvard Isach Hambro og hans efterslekt (1933), Biskop Johan Nordahl Brun og hans slekt (1938), Et dansk-norsk hjem belyst ved brev fra den Bull-Ørstedske familiekreds (1954). Bull. Tove, f. 31. okt. 1945 i Alta, norsk språkforsker. Førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø 1984-90, professor fra 1990. Prorektor ved Universitetet i Tromsø 1990-95, rektor 1996-2001. Litt.: NBL 2. utg. Bull. Trygve Friis, 1905-99, født i Oslo, norsk politi­ ker (A, SV), bror av B. F. Bull, cand.philol. Lektor i Bergen 1936-47, ved Oslo offentlige lærerskole 1949-72.1 årene 1943^15 satt han i tysk fangen­ skap. Bull hadde en lang rekke tillitsverv i politiske og kulturelle organisasjoner. Vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1957—69, møtte fast 1958-64.1 Trygve Bull. Foto fra 1972.

59

BULLE

Ole Bull Ole Bull (1810-80) hadde stor suksess både i Europa og USA, og må regnes som en av 1800-tallets største fiolinister. Bull betydde mye for utviklingen av et norsk tonespråk innen kunstmusikken. Han fremførte folkemusikk under konserter og var en mester i å improvisere. Han holdt konserter sammen med Myllarguten (Torgeir Augundsson) og hadde stor innflytelse på den unge Edvard Grieg. I 1850 grunnla han Det Norske Theater (nå Den Nationale Scene) i Bergen, og et par år senere forsøkte han, uten å lykkes, å danne et idealsamfunn i USA, Oleana i Pennsylvania. Av hans komposisjoner er Sæterjentens søndag og 1 ensomme Stunde særlig kjente.

Ole Bull med fiolin, fotografert i 1870-årene.

Ole Bull kjøpte landstedet Lysøen 1872, og fikk oppført trevillaen med tårn og løkkuppel 187273. Bull tilbrakte somrene på Lysøen, og døde der 1880. Eiendommen er nå museum.

sin tid i Arbeiderpartiet kom han i opposisjon til partiets linje. Han var aktiv motstander av norsk medlemskap i EF, og gikk før valget 1973 ut av Arbeiderpartiet og inn i SV. 1958-64 var han med­ lem av Europarådets rådgivende forsamling. Bull var med i Norsk Språknemnd 1952-72 og Norsk Språk­ råd 1972-81. Har bl.a. utgitt Igår idag; arbeiderbevegel­ sen i demokratiets tidsalder (1949), Skal vi alltid ha to språk i Norge? (1953), Mot Dag og Erling Falk (1955), Ærlig talt. Frimodigeytringerom norskpolitikk (1963), Mot Dag (artikler hjtvalg, sammen med Trond Heg­ na, 1966), For å sfdet som det var (1980), På tvert (1983). Medarbeider i Aschehougs verdenshistorie (1957) og tidsskriftene Mot Dag, Clarté og Kontakt. Litt.: NBL 2. utg. bulla (lat. 'blemme'), væskefylt blemme i huden, som skyldes at hele eller deler av overhuden (► epidermis) løsner fra underlaget. Dette kan skyldes mekanisk skade (f.eks. gnagsår), termisk skade (i.eks. brannsår), eller stråleskade (for eksempel solforbrenning). Ved enkelte hudsykdommer opp­ star det spontant blemmer i huden, ► blemmesykdommer. bulla (lat.), amulettkapsel som i oldtiden ble brukt hos etruskerne og romerne. Den var ganske liten, lav, rund av form og kunne bæres i et bånd om halsen. Man trodde at både amuletten og kapselen vernet mot det «onde øye». Hos romerne ble den båret mest av barn, og ble avlagt av guttene nar de trådte inn i den voksne a kje r. Bulla kunne

være av metall, mest bronse, sjeldnere sølv eller gull; hos fattigfolk var den av lær. Se også ►bulle. Bulla, snegleslekt i underklassen bakgjellesnegler. Skallbærende snegler som er alminnelig i varme hav. Bulla aurea (lat.), ungarsk Aranybulla, 'Den gylne bulle', frihetsbrevet av 1222 som den ungarske konge Endre 2 ble tvunget til å utstede etter trykk fra den tallrike lavadelen. Bullen innskrenket kon­ gens makt og stadfestet utvidelsen av adelens makt, særlig lavadelens, på bekostning av de høyadeliges og kongehusets privilegier. Bullen bestemte også at embeter bare kunne innehas av ungarere. Frihetsbrevet bar tydelig tegn på sentralmaktens svakere stilling overfor adelen, det presiserer nemlig ius resistendi, adelens rett til motstand i tilfelle kon- " gen skulle krenke dens privilegier, men det ble også rettet mot det tiltagende føydale anarkiet i landet, høyadelens forsterkede tendens til maktmisbruk og selvtekt. Bullant, Jean [byla], ca. 1515-78, fransk arkitekt. Vendte tilbake til Frankrike 1537 etter endt utdan­ nelse i Italia, hørte til den generasjon som var med på å omplante det italienske formspråk til fransk jord og gi det en nasjonalpreget utforming. Bullant arbeidet ved Hotel Carnavalet i Paris sammen med Pierre Lescot og ble 1557 kongelig byggkontrollør, virket så ved Chambord og Fontainebleau 1574-78. Arkitekt for bl.a. Petit Chateau, Chantilly (1562) og Hotel de la Reine, Paris (1572-78). 1 1568 utgav han

Reiglegénéralle d'architecture des cinq maniéres de colonnes. Bullaren, Sverige, to lange og smale innsjøer (Norra og Sodra Bullaren) i Bohuslån, 20 og 9 km lange, forbundet med et sund. Avløp gjennom Enningdalselva til Iddefjorden i Norge. bullarium (lat.), bullesamling; se ►bulle. bullatus (lat.), egentlig en som er utnevnt ved en pavelig bulle. Herav uttrykket bulledoktor, dr. bulla­ tus, om en som har kjøpt sin doktorgrad eller som har fått den ved et dokument fra landsherren og ikke etter utdanning fra et universitet. bu II biter (av nty., 'en som biter stuter'), kraftig og bisk hund; gretten og bisk person. bulldog, engelsk hunderase, se ►engelsk bulldog. bulldog, tannet festeplate for sammenkobling av tømmer, oppfunnet av den norske ingeniøren Ole Theodorsen 1920. bulldogflaggermus, Molossidae, pattedyrfamilie i ordenen flaggermus. Omfatter ca. 90 arter i varmere deler av Amerika, Eurasia og Afrika. De fleste artene er ganske små, men enkelte er ganske store: opptil 12 cm lange og 230 g. Mange arter danner store kolonier. Meksikanske bulldogflaggermus, Tadarida brasiliensis, danner i det sørvestre USA kolonier på opptil 50 mill, individer. Ingen arter i familien har vinterdvale. bulldozer (eng.), bulldoser, stor, beltegående maskin med et skjær på tvers foran for planering og vekkskyving av stein- og jordmasser. Skjæret kan løftes ved hjelp av hydrauliske sylindere slik at bulldozeren kan skyve massene oppover skråninger eller over opphøyde kanter. Samlet vekt av en bulldozer ligger mellom 8 og 30 tonn, men det er bygd maski­ ner for spesialoppdrag med vekt opptil ca. 70 tonn. Små bulldozere kalles calfdozere. Angledozere har skråstilt skjær i forhold til kjøreretningen. Bulldoze­ re ble opprinnelig bygd i USA under den annen verdenskrig og har senere fått utbredelse over hele verden ved anlegg av veier, flyplasser, kraftstasjoner o.l. Uttrykket stammer opprinnelig fra staten Louisiana, USA, og ble brukt om en som skremte svarte til å stemme på en bestemt måte ved valg. Betegnelsen gikk senere over til å bety en senkesmie eller større presse. bulle (av lat. 'segl'), opprinnelig metallsegl som henger ved middelalderlige dokumenter, senere seglets metallkapsel, til slutt selve dokumentet. Betegnelsen er særlig brukt om pavebrev. En bulle er avfattet på latin og benevnes som regel etter de første ord i teksten. Seglet er gjerne av bly (sjelden gull) og er prydet med kors og pavens navn, fra ca. 1100 dessuten med Peters og Paulus' hoder, men fra 1500-tallet med pavens våpen. Den eldste bevarte bulle er et pavelig privilegium for Ravenna fra 819. I dag kalles ikke de pavelige embetsskrivelser for buller. Det skjelnes mellom små og store buller. Sistnevn­ te markerer ofte viktige historiske begivenheter: I Unam sanctam (1302) mot Filip den smukke fastslår Bonifatius 8 pavens verdensherredømme; Leo 10 hevder i Pastor aeternus (1516) pavens overhøyhet over kirkemøtene. 1 1520 lyste Leo 10 Luther i bann gjennom bullen Exurge Domine. Da Luther kastet denne bullen på bålet 10. des. 1520, var bruddet Bulldozer med skjær som både kan løftes opp og presses ned hydraulisk.

60

BULLER

masjonen. Bullinger samarbeidet med Calvin. Han redigerte Den første helvetiske konfesjon (Confessio Helvetica prior, 1536) og Den annen helvetiske konfesjon (Confessio Helvetica posterior, offentliggjort 1566) som erbekjennelsesskrift i flere reformerte kirker. bullion [buljan] (eng.), klump, benyttes som beteg­ nelse for umyntet gull eller sølv i blokker, barrer eller stenger. Bullitt, William Christian, 1891-1967, amerikansk diplomat. Medlem av den amerikanske delegasjon under fredskonferansen i Versailles 1919, ambassa­ dør i Sovjetunionen 1933-36 og i Frankrike 193641. Han var deretter i ett år Roosevelts spesielle diplomatiske utsending i Det fjeme Østen. 11944 meldte han seg som frivillig til den franske hær og tjenstgjorde som major. Bullitt, som opprinnelig hadde vært tilhenger av en forståelse med Sovjet­ Bullmastiff unionen, ble senere og særlig etter den annen ver­ denskrig meget kritisk overfor sovjetregimets poli­ tikk. med pavekirken fullbyrdet. Clemens 11 fordømte i bullmastiff, engelsk hunderase, oppstått ved krys­ 1713 jansenismen i Unigenitus. Denne bullen beteg­ ning av mastiff og bulldog; ferdig som rase allerede nes som en av de mest skjebnesvangre i pavedømpå midten av 1800-tallet, men antagelig atskillig mets historie. En bullesamling kalles et bullarium. eldre. Bullmastiff ble tidligere brukt under navnet Buller, Redvers Henry [bub], Sir, 1839-1908, britisk night dog av engelske skogvoktere som beskyttelgeneral. Deltok i felttog i Kina og Afrika, ble ved seshund mot krypskyttere. Rektangulær, kraftig; boerkrigens utbrudd 1899 øverstbefalende over de mankehøyde for hannhunder 64-69 cm, for tisper britiske stridskrefter, avløst av Lord Roberts etter 61-66 cm; stort hode, bred skalle med rynker; dyp nederlaget ved Colenso året etter. stopp: kort, bred snute; underbitt tillatt; vidt plasser­ Bullers dråpe, liten væskedråpe med betydning for te øyne; små, V-formede, hengende ører; halen spredning av basidiesporer hos stilksporesopp. kraftig ved roten, bæres hengende rett eller sabelUtsondres ved sporen rett før sporen spres. formet, men ikke høyt; kort, hard pels; rød, beige Bullers fenomen, dimon krysning, betegner overfø­ eller tigret. ringen av en cellekjerne fra et tokjernet (dikaryoBullock, Alan (Louis Charles), fra 1976 baron Bultisk) mycel til et enkjemet (monokaryotisk) mycel lock, 1914-2004, britisk historiker, utdannet ved hos stilksporesopp. Oxford og lærer der fra 1945, universitetets vicebulletin [norsk utt. bul(ø)teg] (fr., avledning av lat. chancellor 1969-73. Bullock arbeidet i BBC 1940bulla), melding som med mellomrom i et visst tids­ 45. Han er mest kjent for boken Hitler, A Study in rom sendes ut om noe som har allmenn interesse, Tyranny (1952, ny utg. 1964, norsk overs. 1957), og f.eks. krigsberetning eller legers meddelelse om en har også utgitt blant annet The Liberal Tradition høytstående pasients tilstand. (19 5 6) og Hitler and Stalin: Parallel Lives (1991). Han var hovedredaktør for The Oxford History ofModem Bull-Hansen, Fredrik (Vilhelm), f. 2. aug. 1927 i Europe. Skien (Solum), norsk offiser, feltartillerist. Forsvars­ attaché i Helsinki 1970-73, sjef for Hærens stabssko­ Bullock, Sandra, f. 1967, amerikansk filmskuespiller, le 1973-75, seksjonssjef i Forsvarets overkommando medvirket som barn i operaforestillinger sammen 1975-77. Han ble oberst I og sjef for Etterretnings­ med sin mor, filmdebuterte 1987. Etter roller på staben i Forsvarets overkommando 1977-79, gene­ fjernsyn ble hun lagt merke til i filmer som Wrestling ralmajor og sjef for landstridskreftene i Nord-Norge Ernest Hemingway (Brytekamp med Hemingway, 1979-81, generalløytnant og sjef for de flernasjonale 1993) og thrilleren The Vanishing (1993), og med fredsstyrkene i Sinai 1981-84. General og forsvars­ actionfilmen Speed (1994; oppfølger 1997) ble hun en av 1990-årenes idoler. Også kinosuksess med sjef 1984-87. While You Were Sleeping (Mens du sov, 1995) og The Litt.: NBL 2. utg. Net (Nettet, 1995). Bull-Hansen. Reidun Sissel Gjerdrum, f. 1. okt. 1954 Bull Run [-r.m], USA, bielv til Potomac, sørvest for i Gjerdrum, norsk keramiker. Utdannet ved Kunst­ Washington, kjent fra to slag under borgerkrigen. akademiet i Trondheim. Etablerte eget verksted i 21. juli 1861 ble nordstatstropper her slått av en Trondheim i 1979; flyttet til Drammen 1985. Hun sørstatshær. 29. og 30. aug. 1862 slo sørstatsgenerahar hovedsakelig arbeidet med raku-teknikken, der lene Robert Lee ogT. J. Jackson («Stonewall») hun har laget enkle, presise gjenstander. Fra det lille samme sted en nordstatshær under general John formatet utviklet Bull-Hansen seg til å arbeide med Pope. Slagsteder er kjent som Manassas i sørstatene, stadig større gjenstander, der den enkle, klassiske formen fremdeles er beholdt. bull terrier, britisk hunderase, terrier bare av navn, opprinnelig brukt til hundekamper. Krysning mel­ Bull-Hansen. Rolf, 1888-1970, født i Ringerike, lom en gammel varietet, bull and terrier dog, og en norsk lærer og reformpedagog. Rektor ved Statens rekke andre raser. I dag populær selskapshund med sløyd- og tegnelærerskole, Notodden, 1938-54. et særpeget utseende. Rektangulær kroppsbygning, Fattet interesse for de nye pedagogiske ideene som mankehøyde ca. 40 cm; hodet helt ulikt andre gjorde sitt inntog i norsk skole fra 1920-årene og rasers, eggformet og helt utfylt uten stopp, lang og arbeidet aktivt for en skolereform. Han gjorde en meget kraftig snute; små, tett- og dypstilte øyne; stor innsats for å utbre moderne synsmåter på teg­ små, tynne, stående ører; kraftig kropp, velvinklet; ning i barneskolen gjennom foredrag og avhandlin­ kort, lavt ansatt hale; kort, skinnende pels; rent hvit ger. som kan ha mørke flekker i hodet, rød, trikolor eller Bullialdus, ringfjell på Månen, diameter 60 km, tigret. Det finnes også en miniatyr bull terrier med oppkalt etter den franske astronom, historiker og maksimal skulderhøyde på 35,5 cm, men ellers helt teologIsmaelBoulliaud (1605-94). lik den større rasen. Bullinger, Heinrich, 1504-75, sveitsisk reformator og Bulltofta. lufthavn i Sverige, ca. 3 km fra Malmo, humanist, tidlig påvirket av Erasmus Roterodamus åpnet 1924. Tidligere sivil hovedflyplass i Sør-Sveriog Luther, 1531 Zwinglis etterfølger som prest i ge, 1972 avløst av Sturup. Ziirich, der han tross vanskeligheter befestet refor­

Bull terrier

bulmeurt, villrot, Hyoscyamus niger, ett- eller toårig urt i søtvierfamilien. 5-10 dm høy med flikete, klebrig-kjertelhårede blad, grågule blomster og krukkeformet lokkapsel, omgitt av begeret. I Norge ugress ved uthus, veier og i hager til Nord-Trøndelag og enkelte steder i Nordland og Troms. Bulmeurt er en gammel medisin- og trolldomsplante som i årtusener har vært brukt mot mange slags sykdommer. Den inneholder meget sterke giftstoffer, først og fremst alkaloidet ►hyoscyamin. I blanding med andre arter i søtvierfamilien var den en viktig bestanddel i de salver som det fortelles at heksene brukte når de drog til Bloksberg. Røyken av bulmeurt har søvndyssende virkning. Ifølge den danske botaniker Simon Paulli (1648) brukte hønsetyver bulmeurtrøyk til å bedøve høns i hønsehus for å forhindre kakling. bult, eller lump, kort, avkappet del av trestammen som er utjenlig som tømmer, oftest i rotenden av treet. Også kalt bulting eller lumping (lomping). Bultmann, Rudolf, 1884-1976, tysk teolog; en av de mest betydningsfulle protestantiske teologer på 1900-tallet. Hans arbeid med nytestamentlig teologi og hermeneutikk har hatt avgjørende innflytelse på teologidebatten. Etter en kort periode i Breslau vir­ ket han i Marburg fra 1912, som professor 1921-51. Bultmann gikk ut fra den liberale teologi, men mottok siden vesentlige impulser fra den dialektiske teologien med dens sterke understrekning av Guds åpenbaring i det forkynte ord, kerygma. Han insister­ te på at fortolkningens oppgave var av historiskkritisk karakter, men problematiserte samtidig forholdet mellom historisk viten og teologisk erkjen­ nelse. Bulmeurt

I

61

BUMERKE

Rudolf Bultmann

Bultmann ble gjennom sitt verk Die Geschichte der synoptischen Tradition (1921. 3. utg. 1957) en bane­ bryter for den formhistoriske metode i evangelieforskningen. Han anså at den tidlige overlevering av Jesustradisjonene var muntlig, og at menighetene der tradisjonene ble overlevert opprinnelig var små og uten sterk innbyrdes sammenheng. Overleverin­ gen tjente bestemte formål i menigheten, og funk­ sjonen den fylte skapte tydelige og nesten standardi­ serte formtrekk. Bultmann fant det historisk problematisk og teologisk uinteressant å finne tilbake til den histo­ riske Jesus. Det viktige var at Jesus faktisk hadde levd, at Gud hadde handlet på avgjørende vis ved Jesu korsdød, og at forkynneren Jesus ble den forkynte Kristus. For troen ville det være ødeleg­ gende å bygge på en historisk bevisførsel og objek­ tivisering, fordi troen fornekter seg selv om den skal ha garantier. I sitt arbeid med nytestamentlig teologi, jfr. Die Theologie des Neuen Testaments (revi­ dert versjon 1958), er det derfor den paulinske og johanneiske versjon Bultmann særlig verdsetter. Et annet av hans mest betydelige verk er kommen­ taren til Johannesevangeliet (1941, revidert 1956). Bultmann mottok sterke filosofiske impulser fra Martin »-Heidegger, som en tid var hans kollega i Marburg. I Heideggers tidlige eksistensialfilosofi fant Bultmann innsikter som forsterket hans antropolo­ giske perspektiv på teologien - all tale om Gud er tale om mennesket, og omvendt. I en større artikkel Neues Testament undMythologie (Mytologi og bibelforståelse, 1968) formulerte han i 1941 et programfor hvordan det bibelske budskap skulle kunne frigjøres fra en mytisk forestillingsverden og uttrykkes på en

måte som tar et nytt verdensbilde, og ikke minst menneskets eksistensforståelse, på alvor. Den eksistensiale interpretasjon er den positive utforming av hans krav om avmytologisering av det bibelske budskap. Bultmann gjorde bruk av eksistensialfilosofiske kategorier, men tilførte en teologisk dimen­ sjon når han hevdet at all overgang fra ikke-autentisk til autentisk eksistens skjer som menneskers lydige tilsvar til kerygma (forkynnelsen av Guds frelseshandling). Bultmanns program om avmytologisering forårsa­ ket i etterkrigstiden en voldsom internasjonal de­ batt, som er delvis dokumentert i Kerygma und Mythos (H.W. Bartsch, 1948-55). En rekke av Bult­ manns egne artikler er samlet i Glauben und Verstehen 1-4 (1933-65). På norsk finnes også hans bok Jesus (1923, norsk overs. 1968). TKS

Bumerang. På grunn av vingeformen vil bumerangen skru seg fremover i luften. Roterer den horisontalt (øverst), går den på skrå oppover, roterer den vertikalt (nederst), svirrer den i en rund bane og kommer tilbake. Man forklarer dette slik at når vingen er øverst, har den størst hastighet. Derfor trekkes vingen utover langs den prikkede pilen, og med sterkest kraft når den er øverst. Man skulle tro at denne kraftvirkningen ville få bumerangen til å tippe over, men på grunn av gyroskopvirkning vil den isteden forandre retning.

Bumerang. En lysende modellbumerangs bane fotografert om natten.

Bumerke. Norske bumerker, i) Kong Håkon 55 vanlige signum, skrevet som egenhendig signatur nederst på hans brev, 1307 og senere, «Haquinus signauimus». 2) 1331, Arne Kaar Herlagssøn. 3) 1334, Jon Påisson. 4) 1339, Ketil Kollssøn. 5) 1366, Thord Nikolassøn. 6) 1366, Asmund Eyvindssøn. 7) 1398, Halvard Tholfssøn. 8) 1400, Asmund Audunssøn. (Nr. 2-8 er fra segl).

bulvan (over sv. og balt, fra eldre russ, 'kloss, avguds­ bilde'), kunstig fugl satt opp for å lokke fugl til stedet der jegeren venter i bakhold. Oftest brukt om kuns­ tige rovfugler som utløser aggressivitet hos den arten man jakter på (hubrobulvan ved jakt på kråker), av og til også om kunstige fugler som er ment å lokke til seg fugler av samme art (orrfuglbulvan ved orrfugljakt). bumann, i Nord-Norge betegnelse på den fastboende norsktalende bonde, til forskjell fra den nomadiserende befolkning av flyttsamer, i eldre tid også den samisktalende befolkning av sjøsamer og omflak­ kende fjellsamer. Tilsvarende ble den gamle befolk­ ning av samiske gårdbrukere i Sør-Troms og det nordlige Nordland - som allerede i løpet av 1800tallet gikk opp i den norske befolkning - kalt bufinner. Bumbry, Grace [bAmbri], f. 1938, amerikansk sanger (mezzosopran, oppr. sopran). Studerte bl.a. hos Lotte Lehmann. Debuterte i Basel 1958, opptrådte på Pariseroperaen 1960 (Amneris, Carmen). Er senere gått mer over til å synge dramatiske sopranpartier (Lady Macbeth, Tosca, Aida, etc.). Hermes stemme og skuespillertalent har gjort henne i stand til å synge de fleste roller. Var 1961 den første farge­ de sanger i Bayreuth (Venus). bumerang (eng., fra australsk språk), kastetre, brukt som jakt-, krigs- og sportsvåpen særlig av Australias urbefolkning. Bumerang lages i mange typer, de fleste er ca. V2 m lange, flate trestykker, som er knebøyd ved midten. Vingeprofilen er den samme som på en flyvinge, noe som under rotasjonen gir bumerangen sterk oppdrift. På noen typer, de såkalte retur-bumeranger, er bladene svakt propellvridd, slik at de på hver side av kneet ligger i forskjellig plan. Dette gir dem oppdrift når de roterer. Disse bumerangene viser den eiendommelighet at de vender tilbake til utgangspunktet hvis de ikke treffer målet. Retur-bumerangen brukes mest til sport, men også til jakt på småvilt. Når den kastes, roterer den horisontalt; i en viss avstand fra kasteren nærmer den seg bakken, men skrur seg så på skrå opp i luften, svinger tilbake, og faller ned få meter fra utgangspunktet. Bumerangkast krever lang øvelse, men treffsikker­ heten er stor. De fleste bumerangtyper er tyngre kastevåpen, som på grunn av sin form holder seg lenge i luften, men ikke vender tilbake. Bumeran­ gen er også kjent blant annet fra det indiske konti­ nent, det sørvestlige Nord-Amerika og det gamle Egypt. bumerke, eiermerke som i gammel tid ble anbrakt på hus, redskaper og bruksting. Bumerket fulgte gården og dens eier, og var sammensatt av enkle geometriske figurer. Bumerke ble også brukt som underskrift av folk som ikke kunne skrive. Ofte ble bumerket satt inn i eierens segl, og ordet brukes også heraldisk om ikke-adelige slekters segl eller våpenmerke.

62

BUMLE bumle (av ty.), drive omkring; svire, rangle. buntler, dagdriver; ranglefant. Bumppo, Natty [bAmppu], hovedperson i J. F. Coopers Lærstrømpe-romaner (182 3M1), avvekslende kalt Hjortedreper, Stifinner, Falkøye, Lærstrømpe og Fellejegeren. Skikkelsen har forbilde i jegeren Shipman. som Cooper kjente fra guttedagene, men har også lånt trekk fra Daniel Boone. En statue av Bumppo med hunden Hektor er reist i Cooperstown, New York, J. F. Coopers hjemby. buna, opprinnelig varemerke på den første kommer­ sielle ► butadiengummi som ble fremstilt i Tyskland i 1920-30-årene ved polymerisasjon av Zwtadien med natrium som katalysator. Senere har buna vært brukt som betegnelse (til dels som varemerke) på gummityper fremstilt ved kopolymerisasjon av butadien med f.eks. styren (Buna S, se ► styrenbutadiengummi) eller akrylnitril (Buna N, se ► nitrilgummi). bunad (av norrønt bunadr), fest- og hoytidsdrakt som har bakgrunn i en ►folkedrakt. Bunaden kan være siste ledd i en folkedrakts utvikling, eller den kan være rekonstruert på grunnlag av historisk folke draktmateriale. Både type, materiale, pynt, utbredel­ sesområde og bruk har sin forutsetning i folkedrak­ ten, men dagens bunader lages av mer ensartede materialer, pyntes mer ensartet og er mer avgrenset i bruk enn de tradisjonelle folkedraktene. Denne utviklingen har sin bakgrunn i den nasjo­ nale bevegelse som vokste frem på 1800-tallet, og må også sees i sammenheng med urbaniseringspro­ sessen og endringene i livet på bygdene. Bruk av bunad ble nå en tradisjons- og identitetsmarkering. Videre henger utviklingen sammen med den økte interessen for folkedans. Se også ► Bunad- og folke draktrådet. I Norge har interessen for bunader fått et oppsving siden slutten av 1900-tallet, noe som viser seg både i øket kjøp og bruk av tradisjonelle bunader, og utvikling av mange nye bunader og folkedrakter. Særlig har det vært en markert økning i bruk av mannsbunader, som av mange lenge ble forbundet med folkedansere. Skillet mellom bunader og andre drakter er ikke alltid åpenbart, men formelt reserve­ res vanligvis betegnelsen «bunad» om de drakter som er utviklet eller godkjent av Bunad- og folke­ draktrådet. Også ellers i Norden har en lignende utvikling funnet sted. I de svenskspråklige delene av Finland brukes bygdedrakt om de rekonstruerte, folkdrdkt om de tradisjonelle draktene. I Sverige brukes folkdrdkt, i Danmark folkedragt og på Island pjddbuningar (pjod = folk; buningur = drakt, klesplagg) om så vel rekonst­ ruerte som tradisjonelle drakter. Ordet bunad har i Norge vært brukt alene og i ordsammensetninger, bl.a. med betydninger som husholdning, utstyr til husholdningen, redskap og verktøy, kledning og klesdrakt. Blant sammensetnin­ gene kan nevnes husbunad, karmannsbunad, konebunad, hodebunad og kledebunad. Bunads betydning som fest- og høytidsdrakt stammer fra 1900-tallet. Illustrasjoner, se utbrettillustrasjon. Litt.: Fossberg, J.: Draktsølv, 1991; Fossnes, H.: Norges bunader og samiske folkedrakter, 1993; Fossnes, H.: Håndplagg til bunader og folkedrakter, 2003 (Levende norske tradisjoner); Frank, Å.: Folkedrakter og buna­ der: bibliografi, [3. utg.], 1989; Norske bunader, prosjektkomité: E. Nistov m.fl. [Oslo]: Husfliden, 1998; Noss, Aagot: Lad og krone: frå jente til brur, 1991; Scheel, E.W.: Norske drakter, stakker og bunader, 2001 (Levende norske tradisjoner): Scheel. E.W. & I.H. Ødegården: Bunadbrodering, 1997 Bunad- ogfolkedraktrådet (tidligere Landsnemnda forbunadspørsmål) ble opprettet i 1947 og er et statlig oppnevnt organ som sorterer under Kulturde­ partementet. Rådet har hørt hjemme under så vel Landbruksdepartementet som Familie- og forbru­ kerdepartementet. Kirke- og undervisningsdeparte­

mentet og Kultur- og vitenskapsdepartementet. I 1967 ble Bunad- og folkedraktrådet omorganisert i samsvar med Rådets nye statutter. Bunad- og folkedraktrådet er et rådgivende organ i spørsmål som gjelder rekonstruksjon av bunader på grunnlag av og i samsvar med lokal folkedrakt tradisjon og også i spørsmål om bruk av bunader. Drakter uten hjemmel i folkedrakttradisjonen faller utenom Rådets arbeidsområde. Rådet har eget sekretariat. Sekretariatet har og bygger stadig ut en samling av modell-bunader som består av bunader som enten er rekonstruert på grunnlag av folkedrakttradisjo­ nen eller representerer siste ledd i utviklingen av en folkedrakttradisjon. Se ►folkedrakt. Sekretariatet har det største dokumentasjonsarkivet i sitt slag med registrerte og fotograferte folkedraktplagg i privat eie og et kartotek med prøver på materialer til bruk i rekonstruksjonsarbeidet. Bunad- og folkedraktrådet utgir brosjyren Norske bunader - Bakgrunn - Rekonstruksjon - Bruk. Sammen med Norsk Folkemuseum utgir Rådet også: Folkedrakter og bunader. Bibliografi. bunadstilvirker. yrkesutøver som produserer, repare­ rer og restaurerer ulike plaggdeler til bunad. Faget omfatter kunnskap om materialer, mønster, teknisk tegning, form, farge, trådteknikker, vevteknikker, broderiteknikker og tilbehør til bunaden. Opplærin­ gen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. bunadsølv, folkedraktsølv, se ►draktsølv. Bunbury [bAnbari], by i Australia, Western Australia, 145 km sør for Fremantle; 30 700 innb. (2002). Åpen havn med utskiping av trelast, hvete, ull, frukt og kull. Vinindustri. Produksjon av superfosfat og aluminiumoksid. bunch [bAntJ] (eng., 'bunt, knippe'), måleenhet for lin- eller jutegarn, tilsvarer 3 bunter som til sammen inneholder 180 000 yards lingarn. Bunche. Ralph [bAntf], 1904-71 (afro-(amerikansk statsviter og diplomat. Studerte ved Harvard hvor han tok doktorgraden 1934. 1928-41 lærer ved Howard i Washington, USAs ledende universitet for fargede. 1939—41 var han medlem av Myrdalkommisjonen for gransking av raseproblemet i USA, og fra 1941 regjeringens rådgiver i kolonispørsmål, 1944 sekretær for USAs delegasjon til konferansen i Dumbarton Oaks og 1945 ved FNs konstituerende møte i San Francisco, hvor han arbeidet med utfor­ mingen av charterets bestemmelser om trusteeship; 1948 direktør for tilsynsavdelingen i FN. Ledsaget mai 1948 Folke Bernadotte til Palestina som person­ lig representant for FNs generalsekretær. Etter Bemadottes død i sept, samme år fortsatte Bunche som meglingsmann. Etter langvarige forhandlinger mellom partene lyktes det ham å få gjennomført en våpenstillstand april 1949.1 1950 fikk Bunche Nobels fredspris. 1950-52 professor i statsvitenskap ved Harvard, samtidig som han fortsatte arbeidet i FN. Fra 1955 visegeneralsekretær i FN, fra 1957 med politiske saker som spesialområde. Generalsekretæ­ rens personlige representant i Kongo 1960. Bunche nøt stor internasjonal anseelse for sitt sikre skjønn og sin store evne som forhandler. Bundaberg, by i Australia, Queensland, ved Bumett River, 275 km nord for Brisbane; 56 900 innb. (2001). Viktig senter for sukkerindustrien med sukkermoller, raffinerier og rombrennerier. Skips­ verft, sagbruk og maskinindustri. Bundaheshn (av mellompersisk 'grunnskapelsen'), det mest kjente verk på mellompersisk språk (pahlavi) om Zarathustras lære. I sin nåværende form stammer Bundaheshn fra 800-900-tallet e.Kr., og det foreligger i to versjoner. Det vil gi en beskrivelse av verdens opphav, utvikling og avslutning etter den zarathustriske teologis lære, men også astronomi, geografi, zoologi osv. er tatt med. Mye i Bundaheshn går tilbake på tapte deler av Avesta.

bunden form, fremstillingsmåte som er bundet av metriske regler, rytme og rim; dikt i motsetning til prosa. bunden rotasjon, det at en planet, måne eller dobbeltstjemekomponent roterer slik om sin egen akse at den hele tiden vender samme side mot sentrallegemet (rotasjonstid lik omløpstid). Månen har bunden rotasjon om Jorden, og hos nære dobbeltstjemer synes bunden rotasjon å være det normale for begge komponenter. bundes- (ty.), forbunds-; brukes i en rekke sammen­ henger for å angi det føderale nivå (forbundsnivået) 1 Tyskland og Østerrike, f.eks. i Bundeskanzler ('for­ bundskansler', statsminister) og Bundesldnder ('forbundsland', delstater). Bundesrat (ty. 'forbundsråd'), tysk politisk forsam­ ling, som i ulike former har representert eller repre­ senterer de enkelte statene. 11 Det tyske rike 1871-1918 representasjon for forbundsstatenes regjeringer. Bundesrat var ikke noen parlamentarisk forsamling og heller ikke et statsoverhodes råd, men var selv en del av regje­ ringsmakten, selvstendig ved siden av riksdag og keiser. 2 Bundesrat i Forbundsrepublikken Tyskland av 1949 har, liksom riksrådet under Weimar-republik­ ken 1919-33, mer begrenset myndighet; det er et organ som medvirker ved forbundsstatens lovgiv­ ning og sentraladministrasjon. Bundesrepublik Deutschland [- dåitjlant]. Forbunds­ republikken Tysklands (Vest-Tysklands) offisielle navn siden opprettelsen i 1949, videreført etter Tysklands samling 1990. Bundestag (ty.), Forbundsdagen, den lovgivende forsamling i Forbundsrepublikken Tyskland, velges for en periode av fire år ved alminnelige frie valg. Forbundsdagen har (fra 2002) 598 medlemmer, samt evt. direktemandater (ved valget 2002 fem direktemandater). Fra opprettelsen av Forbundsrepublikken Tysk­ land 1949 holdt Forbundsdagen til i Bonn. 1991 ble det vedtatt å flytte Forbundsdagen til Berlin, og den gamle Riksdagsbygningen stod ferdig ombygd 1999. bundet mandat betegnelse på den plikt en represen­ tant har til å stemme eller handle i tråd med et vedtak (mandat) fattet av den mandatgiver repre­ sentanten representerer. Bundet mandat kjennes fra mange samfunnsområder, som politikk, diplomati, næringsliv og organisasjonsliv, der noen skal opptre på vegne av andre. Frem til den franske revolusjon var bundet mandat allment akseptert statsrettslære. Den franske revolusjonsforfatning av 1791 fastslo at en valgt representant bare var ansvarlig overfor sin samvittighet. Den konservative britiske tenker Edmund Burke (1729-97) forsvarte også represen­ tantenes frihet i forhold til sine velgere. På det overordentlige storting høsten 1814 møtte bergensrepresentantene med bundet mandat i spørsmålet om union med Sverige (de skulle stemme mot). I moderne politikk har venstresiden hatt mest sym­ pati for bundet mandat, blant annet ut fra frykten for at valgte representanter skulle fjerne seg for mye fra sine velgere (bli borgerliggjort). Bestemmelsen om bundet mandat kombineres av og til med en bestemmelse om tilbakekallsrett. Den som ikke følger sitt mandat, skal kunne skiftes ut. I diploma­ tiet er det vanlig at f.eks. ambassadører har nokså bundne mandater. I mange forhandlinger i forret­ nings- og arbeidslivet er ofte også mandatene nokså bindende. bundet vann, på eller i et fast stoff, vann som har et ► damptrykk som er lavere enn damptrykket over rent vann. Vannet kan foreligge i kapillarer, som oppløsning i organisk materiale, eller det kan være bundet til overflaten ved ►adsorps]on. Bundgaard Ander^ (Jensen), 1864-1937, dansk

63

BUNNTILJER I

billedhugger, elev av Stephan Sinding. Utførte dekorative granittskulpturer for Københavns nye rådhus og Christiansborg, og skapte 1905-08 Gefionspringvandet ved Langelinie i København. Cimbremes Tyr står i Ålborg. En del av hans verker finnes i en underjordisk samling i Thingbæk Kalkminer ved Rebild, Jylland. Bundgaard, Poul, 1922-98, dansk sanger (tenor) og skuespiller. Debuterte som Dr. Falke i Flagger­ musen 1947, senere flere roller i operette og musi­ kaler. 1958-73 operasanger ved Det kongelige Teater, 1969-73 også skuespiller samme sted. I 1970-årene også ved revyscenen; gjestespill i Norge. Medvirket i en lang rekke filmer, blant annet som Kjell i de danske filmene om Olsenbanden (196898). Bundi, by i India, Rajasthan, 160 km sør for Jaipur og ca. 40 km nordvest for Kota; 88 300 innb. (2001). Handelssenter. Naturskjønn beliggenhet, omgitt av skogkledde høyder. Mange fort og palasser. Byen er særlig kjent for flotte utskjæringer og veggmalerier. Til 1948 hovedstad i fyrstestaten Bundi. bundsforvandt (av ty.), forbundsfelle. Bundy, McGeorge [bAndi], 1919-96, amerikansk statsviter og politiker (republikaner). Knyttet til Harvard 1949-61, fra 1954 som professor. 1961-66 presidentens spesielle rådgiver i nasjonale sikker­ hetsspørsmål. 1966-79 president i Ford Foundation. Professor i historie ved New York-universitetet 1979-89. bungalow (eng., av hindi 'som kommer fra Bengal'), frittliggende én-etasjes hus, forsynt med luftige verandaer, av en type oppstått i Østen. Gjaldt i Norge som betegnelse på ethvert én-etasjes hus, så lenge " dette var en sjeldenhet innenfor den alminnelige villabygging. Bunias, slekt i korsblomstfamilien med 6 arter i middelhavsområdet og Asia. Ett- eller flerårige urter med hele eller fjærdelte blad og gule blomster. Én art i Norge, se ►russekål. Bunin, Ivan Aleksejevitsj, 1870-1953, født i Voronezj, død i Paris, russisk forfatter. Debuterte med Dikt 1891. Fra 1893 fulgte en rekke fine, lyriske noveller, bl.a. Antonov-epler. Diktsamlingen Løvfall (1901) innbrakte ham Pusjkin-prisen 1903. Bunins virkelige gjennombrudd kom med den krast natura­ listiske romanen Landsbyen (1910), som plasserte ham i første rekke blant neorealistene omkring Gorkijs forlag Znanie. Nevnes må også Sukhodol (Den tørre dal, 1912) og Herren fra San Francisco (1915, norsk overs, ved G. Kjetsaa Herren fra San Francisco og andre fortellinger, 1985). I utlandet skrev han bl.a. Mitjas kjærlighet (1925) og den bety­ delige selvbiografiske romanen Arsenjevs liv (fullsten­ dig utgitt 1952). Bunin ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1933. bunke, Deschampsia, tidligere også kalt Aira, planteslekt i gressfamilien. Tuedannende gress med toblomstrede, glinsende småaks i åpen topp. Inneragnen er frynset i toppen og med snerp på ryggen. 60 arter, derav 4 i Norge: ►smyle, ►sølvbunke, ►fjellbunke og ►bustsmyle. bunker [eng. utt. bAgka], rom til føring av fartøyets brenselbeholdning, kull, olje osv. Se også ►bunkerolje (bunkers). bunkre, ta om bord brennstoff til et skips eget bruk, fremdrift, oppvarming og lignende formål? bunker (eng. 'storkullbinge') (mil.), overdekket stilling for kanon eller mitraljøse, eller for en ned­ gravd kommandoplass, ammunisjonslager eller tilfluktsrom. Ordets militære betydning oppstod under den første verdenskrig som betegnelse på selvstendige mindre anlegg, som regel av betong, mur eller jord, i et større system av forsvarsverker. Bunker Hill [bAgka -] (opprinnelig Bunker's Hill), høyde ved Boston, Massachusetts, USA. Kjent for

Ivan Aleksejevitsj Bunin

den første større trefning i den amerikanske uav­ hengighetskrigen, egentlig utkjempet på nabohøyden Breed's Hill 17. juni 1775, der et minnesmerke ble reist 1825^13. bunkerolje (eng. bunkerfuel), bunkers, ethvert driv­ stoff som tas om bord i et skips bunkringstanker. Omfatter både destillater og tungoljer. bunkestarr, Carexelata, flerårig art i starrfamilien. 40-100 cm høy med smale, grågrønne blad. Blomsteraksene sitter i en lang akssamling, som oftest ett eller to rene hannaks og to eller tre hunnaks med hannblomster i toppen. Hunnblomsten har to arr. Bunkestarr er en sjelden plante i Norge. Den vokser på flommark, på rikmyr og i næringsrike sumper noen få steder i Sørøst-Norge. Bunn, Teddy [bAn], (eg. Theodore), 1909-78, ameri­ kansk jazzgitarist og sanger; gjorde seg bemerket med gruppen Five Spirits of Rhythm i 1930- og 1940-årene. I samme periode spilte han med bl.a. Duke Ellington og Lionel Hampton, og medvirket på en mengde plater. Med sitt rytmiske single-string gitarspill var han en av 1930-årenes mest populære musikere, men kom senere i bakgrunnen. Bunnefjorden, Bonnefjorden, indre arm av Oslofjor­ den, går fra Oslo i sørlig retning, skilt fra hovedfjorden ved Nesodden, lengde ca. 20 km. På østsiden Oslo, Oppegård og Ås kommuner, på vestsiden Nesodden og Frogn kommuner, de fire sistnevnte i Akershus. På østsiden av Bunnefjorden ligger ut­ fartsstedet Ingierstrand bad, og ved Svartskog i Oppegård lenger sør Roald Amundsens hjem, Uranienborg. I den nordlige del av Bunnefjorden flere øyer, bebodde er Ormøya, Malmøya og Ulvøya i Oslo. I nord er Bunnefjorden ganske bred og dyp (største dybde ca. 160 mi dyprennen utenfor Ingier­ strand), i sør er den smal og grunn. Ingen større elver munner ut i Bunnefjorden; viktigst er Ljanselva og Gjersjøelva, begge på østsiden i ytre del, samt elven fra Årungen i indre del. Bunnett, Jane, f. 1956, kanadisk jazzmusiker, sopransaksofonist og fløytist; etablerte seg i løpet av 1990årene som en av de ledende sopransaksofonistene i jazzen. Hun har gjort seg gjeldende i en rekke ulike sammenhenger, og viser sterk inspirasjon fra ku­ bansk musikk. Album under eget navn bl.a. Spirits of Havana (1991), Ritmo& Soul (2000), Alma de Santiago (2001) og Spirituals & Dedications (2002). bunnfall, fast stoff som synker til bunns i væske; f.eks. er bunnfall i forbindelse med viner betegnelse på rester av drueskall eller av fargestoff i vinen. I kjemien er bunnfall det stoff som avsetter seg når man til en løsning setter en annen løsning som inneholder et stoff som med ett av de stoffer som er til stede i den første løsning, danner en tungt løselig kjemisk forbindelse. Denne tungt løselige forbindel­ sen vil som regel synke til bunns, derav navnet bunnfall. Ved hjelp av sentrifugering kan bunnfallet lettere sedimenteres.

Den reaksjon som foregår kalles enfellingsreaksjon og beror som oftest på en reaksjon mellom ioner som er til stede i løsningen (ionereaksjon). Slike ionereaksjoner foregår som regel med stor hastig­ het. Bunnfall vil derfor dannes momentant når løsningene blandes. Et eksempel på slike fellingsreaksjoner er reaksjonen mellom saltsyre, HC1, og sølvnitrat, AgNO3. Kloridioner, CF, vil øyeblikkelig reagere med sølvioner Ag+ i sølvnitratløsningen, og tungt løselig sølvklorid, AgCl, faller ut som et hvitt, osteaktig bunnfall. Reaksjonsligningen er: CF + Ag+ = AgCl. På tilsvarende måte vil innledning av hyd­ rogensulfid, H2S, i en kobbersaltløsning (Cu++ioner) gi et brunt bunnfall av tungt løselig kobbersulfid, CuS. Tendensen til at ionepar (f.eks. CF og Ag+) skal gi bunnfall, angis i form av dets løselighetsprodukt. Tungt løselige forbindelser kan vanskelig løses opp uten bruk av sterke syrer og/eller komplekseringsmidler (se ► chelatkomplekser). Dette kan ha stor betydning i forbindelse med for eksempel forgiftning og miljø­ spørsmål rundt deponering av tungmetallforbindelser. bunnfyllingslist (byggetekn.), en list, vanligvis av polyetylenskum, som legges inn i fuger som skal tettes med fugemasse. Bunnfyllingslisten presses på plass i fugen og tjener som mothold ved innsprøyting av fugemassen. Den skal også hindre vedheft mellom fugemasse og isolasjonsmateriale i fugen, samt gi fugemassestrengen riktig tverrsnitt. bunngarn, fiskeredskap til fangst av bl.a. makrell, sild, brisling, kan bare brukes på grunt vann og hvor det er liten forskjell på flo og fjære, f.eks. Sørlandet og Østlandet. Bunngarn består av et nett satt ut i polygonform og festet til lange pæler, som er ram­ met ned i bunnen. Fisken ledes inn ved hjelp av et ledegarn. Lite brukt redskap i Norge. bunnhenter, redskap til innsamling av materiale fra bunnen av innsjøer og elver. Forskjellige typer bunnhentere brukes i vitenskapelig øyemed til innsamling av så vel selve sedimentene som planter og dyr på bunnen. bunnis, is som dannes i rennende vann der strøm­ hastigheten er så stor at det inntrer virveldannelse. I virvlende vann vil underkjølt vann som dannes i elvens eller bekkens overflate, bringes ned til bun­ nen, hvor det krystalliseres ut som bunnis. Denne formen for bunnis kalles også botnsarr. Bunnis dannes også som svevende og drivende isnåler i vannet, og kalles da gjerne sarr. Denne dannes når det underkjølte vannet på vei gjennom vannet treffer faste partikler som virker som krystallisasjonskjerner. Isdannelsen i virvlende vann kalles dynamisk isdannelse. bunnlær, eller sålelær, alt lær som brukes til bunning av sko. bunnskrape, redskap til fangst av østers, blåskjell m.m.; består av en jernramme med to armer, som det er festet en pose av tykktrådet nett til. Redskapet hales langs bunnen ved hjelp av et tau festet til armene. Forskjellige typer av bunnskraper brukes i vitenskapelig øyemed til innsamling av dyr fra havbunnen. bunnstoff (eng. antifouling paint), båtmaling til å motvirke groing på den del av skroget som ligger under vannlinjen. På skipsskrog omfattet betegnel­ sen tidligere også de understrøkene av maling som skulle motvirke korrosjon (eng. anticorrosive paint.f Se ►maling. bunnstokk, tverrskips platebærer med vinkelstivere til avstivning av fartøybunnen og tanktoppen i skip med dobbel bunn. Bunnstokkene binder sammen spa ntekonstruksj onen fra begge sider og er således også en del av spantet. I treskip er bunnstokkene bjelker som går tvers over bunnen ovenpå kjølen, bunntiljer, løse bordlemmer i bunnen av småbåter.

64

BUNNTITTERE ■

Bunntittere. Praktbunntitter.

bunntittere, Anostpmidae, benfiskfamilie i ordenen karpelaksfisker. Fargerike og særpregede akvariefisk fra Sør-Amerika. De fleste artene blir store, og bør helst ha et akvarium på 100 liter eller mer. Yngler sjelden i akvarium. bunntømmer, søkketømmer, tømmer som synker til bunns under fløting. Man regnet at ca. 5 % av tømmeret som ble fløtet, sank. bunnvann, betegnelse for vannet i de store havdype­ ne og ved bunnen av store innsjøer. Mens havvannet i de øvre lagene varierer meget i temperatur og saltholdighet, er vannet i de dypere delene ganske ensartet over store områder. For eksempel har bunnvannet i Norskehavet en salthol­ dighet på 34,90-34,92 %o og en temperatur mellom -0,8 og-1,2 °C. Bunnvannet i et basseng svarer til det tyngste vannet som kan komme inn i noen mengde, enten det dannes ved avkjøling av salt vann i overflaten (Norskehavet, Middelhavet), eller det kommer inn fra et tilgrensende hav i større dyp. De undersjøiske ryggene som skiller havbassengene er således årsak til store forskjeller. Bunnvannet i Polhavet kommer inn fra Norskehavet over Svalbard-Grønlandryggen som er inntil 2600 m dyp. Nær bunnen i det eurasiske bassenget i Polhavet er saltholdigheten 34,90-34,99 %o og temperaturen -0,6 °C. Enkelte tropiske bassenger derimot har meget høy tempera­ tur helt til bunns, som Sulusjøen nord for Borneo med ca. 10,3 °C i vannet fra 700 m dyp til bunnen (4825 m). Dette er det kaldeste og tyngste vannet som kan komme inn i bassenget - gjennom det dypeste sundet, ca. 700 m under havflaten. I dype ferskvannssjøer er også temperaturen i bunn­ vannet tilnærmet konstant. I Norge er den ca. 4 °C, som skyldes at ferskvann har sin største tetthet ved denne temperaturen. I varmere land svarer tempe­ raturen av bunnvannet omtrent til den laveste temperaturen vannet i overflaten kan ha. bunnventil, åpning under vannlinjen for inntak, eventuelt avtapping, av sjøvann. Lukkemekanisme til bunnventil blir alltid betjent innenfra. Bunsen. Karl Freiherr von, 1791-1860, tysk diplo­ mat og historiker. Preussens utsending ved pavehoffet 1824-38, medstifter av det tyske arkeologiske institutt i Roma, sendemann i London 1842-54. Da han forsøkte å trekke Preussen over på vestmakte­ nes side i Krimkrigen, fikk han avskjed. Ved siden av sine diplomatiske verv utfoldet Bun­ sen et teologisk, historisk og filologisk forfatterskap og deltok meget i det praktiske kirkeliv. Hans største verk er Ågyptens Stelle in der Weltgeschichte (5 bd., 1845-57). Han var liberal av tenkemåte og forsøkte i sine skrifter Christianity and Mankind (7 bd.) og Gott in der Geschichte (3 bd.) å utvikle en kristen historiefilo­ sofi, og å forene kristendommen med den moderne viten. Bunsen, Robert Wilhelm, 1811-99, tysk kjemiker, professor i Kassel, Marburg, Breslau og fra 1852 i Heidelberg. Bunsen har satt sterke spor etter seg på mange av kjemiens felter. Sin mest kjente oppdagel­

se gjorde Bunsen sammen med G. Kirchhoff da de i 1859 fant at lysende damper av metallforbindelser gir karakteristiske linjespektra, noe som førte til utviklingen av spektralanalysen, en analysemetode som er vesentlig mer følsom og entydig enn noen analysemetode som var kjent på den tid. Bunsen oppfant også den gassbrenner som er oppkalt etter ham og som har vært mønster for de fleste moderne gassbrennere. Jfr. ►bunsenbrenner. bunsenbrenner, gassbrenner hvor lysgass blandes med luft før den antennes, så flammen blir fargeløs og meget het. Bunsenbrenneren består av et rør som er åpent i begge ender. Gass ledes gjennom en trang dyse inn nederst i røret og river luft med seg. Blandingen antennes ved rørets øvre åpning. Blandingsforholdet tilpasses ved å regulere begge tilførslene. Ved for mye gass blir flammen gul og soter, fordi forbrennin­ gen er ufullstendig. Ved for mye luft kan forbrenningshastigheten bli så stor at gassen antennes inne i brenneren, flammen «slår tilbake». Ved riktig tilpas­ sing, et blandingsforhold luft/gass på 3:1, har flam­ men en indre del hvor forbrenningen er ufullstendig og temperaturen ca. 1500 °C, og en ytre del hvor luft føres til utenfra slik at forbrenningen blir fullstendig. Temperaturen er der ca. 1800 °C. Oppfunnet 1855 av R. W. Bunsen. bunsenjtt (etter R. W. Bunsen), mineral, et naturlig nikkeloksid NiO, påvist i et vaskekonsentrat fra Sarvagasjohka, Finnmark. Bunshaft, Gordon [bAnJa:ft], 1909-90, amerikansk arkitekt. Partner i firmaet Skidmore, Owings and Merrill. Med nybygget for hovedkontoret til firmaet Lever Brothers i New York (1952) fikk Bunshaft avgjørende betydning for amerikanske konsernets bruk av arkitektur og design for å definere en identitetsskapende firmaprofil. Hans arbeider kombinerer klassisismens disiplinerte og harmoniske komposi­ sjon av bygningskropper med modernismens fravær av overflødig ornamentikk. Mottok Pritzkerprisen 1988. bunt, dialektnavn på arter i gresslekten ►bunke med trådsmale blad. Bunte-Baum-metoden, benyttes til bestemmelse av askesammensetningen i forskjellige brensler. Man undersøker askens smelteforhold (smeltekurve); en sylinder av asken bringes inn i en elektrisk oppvar­ met ovn, og man observerer hvordan askesylinderen siger sammen under økende ovnstemperatur. Bunting, Basil [bAn-], 1900-85, britisk lyriker. Arbei­ det som ung i Paris, og ble kjent med diktere som

Robert Wilhelm Bunsen

Yeats og Pound. Senere bodde han lenge i SørEuropa og Iran, og gav ut noen diktsamlinger som vakte oppsikt blant yngre amerikanske diktere. Det var imidlertid først med det lange diktet Briggflatts: An Autobiography (1966) at han også i Storbritannia ble anerkjent som en betydelig senmodernist. CollectedPoems kom i 1968. buntmaker (av mnty. 'pelsverk'), pelsmaker, fagut­ dannet håndverker som klipper til og syr, forandrer og reparerer klesplagg av pelsverk. Opplæring til buntmaker består av ett eller to år i den videregående skolen, og to til tre år i lære i bedrift som avsluttes med svenneprøve. Pelsvarehandlernes og Buntmakernes Landsfore­ ning ble stiftet 1926. Bedriftene er medlemmmer av Håndverksbedriftenes Landsforening, som er tilslut­ tet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Lønns­ takernes hovedorganisasjon er Fellesforbundet. I Bergen var buntmakerfaget allerede på 1200-tallet et fullt utviklet byhåndverk. Fra å være et utpreget håndverk som krevde allsidig kjennskap til faget, går utviklingen i retning av sterk spesialisering og delvis industrialisering. Se også ►pelsverk. buntsandstein (av ty. bunt, 'broket'), den nederste avdeling av triassystemet i nordvestlige Europa, buntsivaks, Elegcharis multicaulis, flerårig art i starrfamilien. 10-40 cm høy, trådsmale blad, blomsteraks i toppen av stengelen, omgitt av rødbrune dekkskjell. Buntsivaks er en sjelden art i Norge og vokser i vannkanter og på grunt vann på næringsfattig grunn langs kysten fra Telemark til Sør-Trøndelag. Buntz, Bjarne (Johannes), 1901-82, født i Bergen, norsk sanger (tenor). Debuterte 1933. Opptrådte som opera- og konsertsanger i Skandinavia og flere Luis Bunuel sammen med Catherine Deneuve under innspillingen av Dagens skjønnhet fra 1967.

A Bunsenbrenner er mye brukt i laboratorier.

I

65

BUNYORO

europeiske land, turné i USA 1947 og 1948. Ansatt ved Den Norske Opera 1958-68. Programsekretær i NRK 1967-71. Kunstnerlønn 1962. Bunuel, Luis [bunjuel], 1900-83, spansk filmregis­ sør, virksom i Frankrike og Mexico, kjent for sin beske kritikk av samfunn og kirke. I Paris kom Bunuel tidlig i kontakt med Henri Breton, ble med­ lem av den surrealistiske avantgarden, og laget sammen med Salvador Dali de to provokatoriske filmene Un chien andalou (Den andalusiske hund, 1928) og L'Åged'or (Gullalderen, 1930). Etter doku­ mentarfilmen Las Hurdes (1932), som til musikk av

Brahms fortalte kompromissløst om den sosiale elendigheten i en underutviklet spansk fjellandsby, virket han som produsent i Madrid. Da Franco kom til makten, innså Bunuel at han ikke kunne realisere sine filmideer i Spania. Etter en kort tid i Hollywood slo han seg 1947 ned i Mexico hvor han laget en rekke filmer. Av særlig betydning er Los olvidados (Samfunnets stebarn, 1950) med sin skarpe, usentimentale skildring av barn fra slum­ men. Men det var i slutten av 1950-årene at Bunuel for alvor skapte seg et navn. Den religionskritiske filmen om presten Nazarin (1958) fikk internasjonal distribusjon. I Cannes 1961 fikk han stor oppmerk­ somhet med den pessimistiske og antireligiøse Viridiana (1961), om en ung nonne som slipper tiggerne inn i sin korrupte onkels hus. Han befestet sin posisjon med El angel exterminador (Morderenge­ len, 1962), en utleverende skildring av deltakerne i et finere selskap som er blitt innestengt og isolert. De påfølgende filmene, bl.a. Le Journal d'une femme de chambre (En kammerpikes dagbok, 1964), Tristana (1970) og Le Charme discret de la bourgeoisie (Borger­ skapets diskrete sjarm, 1972) sørget for kontinuerlig internasjonal oppmerksomhet rundt Bunuels navn. Hans to siste filmer ble Le Fantome de la liberté (Frihe­ tens fantom, 1974) og Cet obscur objet du désir (1977). Viktig manusmedarbeider på de fleste av de senere filmene var Jean-Claude Carriére. Bunuels filmer kjennetegnes knapt av noe person­ lig filmspråk, men hans kritiske holdning til myndigCarl-Fredrik Bunæs, en av Norges beste sprintere gjennom tidene, fotografert i slutten av 1950-årene. Hans rekorder på 200 m (20,9) og 400 m (46,6) skulle vise seg å bli vanskelige å slå også etter at han la opp.

LUIS BUNUEL Et utvalg spillefilmer

1951 1952 1952 1952 1953 1953 1956

Tittel Un chien andalou (Den andalusiske hund) L’Age d’or (Gullalderen) Los olvidados (Samfunnets stebarn) Subida al cielo Elbruto Robinson Crusoe El Abismos de pasion La illusion viaja en tranvia La Mort en ce jardin

1958 1960 1961

Nazarin The Young One Viridiana

1962

1969

El ångel exterminador (Morderengelen) Le Journal d’une femme de chambre (En kammerpikes dagbok) Simon del desierto Beile de jour (Dagens skjønnhet) La Voie lactée

1970

Tristana

1972

Le Charme discret de la bourgeoisie (Borgerskapets diskrete sjarm) Le Fantome de la liberté (Frihetens fantom) Cet obscur objet de désir

År 1928 1930 1950

1964

1965 1967

1974

1977

I hovedrollene Pierre Batcheff, Simone Mareuil, Luis Bunuel, Salvador Dali Gaston Modot, Lya Lys, Max Ernst, Pierre Prévert. Alfonso Mejia, Roberto Cobo, Estela Inda, Miguel Inclån

Esteban Mårquez, Lillia Prado Pedro Armendåriz, Katy Jurado Dan O’Herlihy, Jaime Fernåndez Arturo dé Cordova, Delia Garcés Irasema Dilian, Jorge Mistral Fernando Soto Mantequilla, Carlos Navarro, Lilia Padro Georges Marchal, Simone Signoret, Charles Vanel, Michel Piccoli Francisco Rabal, Marga Lopez, Rita Macedo Zachary Scott, Bernie Hamilton Silvia Pinal, Fernando Rey, Francisco Rabal, Margarita Lozano Enrique Rambal, Lucy Gallardo, Silva Pinal, Claudio Brook Jeanne Moreau, Georges Géret, Michel Piccoli

Claudio Brook, Silvia Pinal, Hortensia Santovena Catherine Deneuve, Geneviéve Page, Francisco Rabal

Paul Frankeur, Laurent Terzieff, Edith Scob, Delphine Seyrig, Michel Piccoli Catherine Deneuve, Fernando Rey, Franco Nero, Lola Gaos Fernando Rey, Paul Frankeur, Delphine Seyrig, Bulle Ogier, Stephane Audran, Jean-Pierre Cassel, Julien Bertheau, Michel Piccoli Jean-Claude Brialy, Monica Vitti, Michel Lonsdale, Julien Bertheau, Jean Rochefort, Michel Piccoli, Adolfo Celi Fernando Rey, Carole Bouquet, Angela Molina, Julien Bertheau

hetene, kirken og borgerskapet gis en direkte og provokatorisk form som er umiddelbart gjenkjenne­ lig. Begjær og seksualitet formidles usentimentalt og direkte. Gjennom karrieren beholdt filmene et preg av surrealisme, ikke minst gjennom absurdistiske og drømmeaktige sekvenser. Selvbiografien Mitt siste sukk (1982, no. utg. 2000). TOS Litt.: Aranda, F.: L.B.: a critical biography, 1975; Bax­ ter, J.: Bunuel, 1994; Braad Thomsen, C.: L.B.:oskuldens terrorist, 1993; Bunuel, L.: An unspeakablebetrayal.selectedwritingsofL.B., 2002; Edwards, G.: The discreet art ofL.B.: a reading ofhis films, 1982; Evans, P.W.; The films of L.B.: subjectivity and desire, 1995; Kinder, M., red.: L.B. 's "The discreet charm of the bourgeoisie", 1999; Mellen, J„ red.: The world ofL.B.: essays in criticism, 1978; Sandro, R: Diversions ofpleasure: L.B. and the crises ofdesire, 1987 Bunyan, John [bAnjan], 1628-88, engelsk predikant og forfatter, kjeleflikker av yrke. Deltok i den engels­ ke borgerkrig; sluttet seg senere (1653) til en, visst­ nok baptistisk, nonkonformistisk menighet. Samlet som fri predikant veldige tilhørerskarer. Etter at Stuart-dynastiet igjen var kommet til makten, ble det forbudt for nonkonformister å preke, og Bunyan ble satt i fengsel (1660-72), hvor han skrev den selvbiografiske Grace Abounding (Overstrømmende nåde, 1666). Skrev under et kortere fengselsopphold i 1675 første del av The Pilgrim 's Progress (Pilegrimens vandring, utg. 1678), en enkel, men genial allego­ risk skildring av kristenlivet, en av verdens mest leste bøker (norsk utgave bl.a. 1974). Bunyan forfat­ tet i alt 59 skrifter. Bunyan. Paul [bAnjan], legendarisk amerikansk folkehelt, en tømmerhugger med krefter som Herakles og fantasi som baron von Mtinchhausen; har sin historiske opprinnelse i den fransk-kanadiske skogs­ arbeideren Paul Bunyon, kjent for sine kraftprestasjoneri 1830-årene. Bunypro, tidligere kongedømme i Øst-Afrika, i nåværende Uganda, ved Albertsjøens østbredd; vokste på 1500-taIlet gjennom kriger og erobringer

66

BUNÆS

til en av de sterkeste statsdannelser i regionen. Kom etter hvert i konflikt med ►Buganda-riket, som i andre halvdel av 1700-tallet vokste på bekostning av Bunyoro. Mens folket i Buganda dyrket jorden, var Bunyoros økonomi basert på kvegdrift. Bunyoro hadde også de to viktige ressursene salt og jem. Britene spilte på motsetningene mellom Bunyoro og Buganda da de la under seg Uganda som koloni, og allierte seg med Buganda, som fikk nye deler av Bunyoro lagt under seg. Det førte til flere opprør i Bunyoro, som fortsatte som kongedømme under britisk kolonistyre, men ble oppløst da president Milton Obote i 1966 forandret grunnloven. Etter en juridisk kamp aksepterte Ugandas regjering 1994 at en ny Bunyoro-konge (omukama), Solomon Gafabusa Iguru, ble innsatt. Bunæs. Carl-Fredrik, («Bassen»), f. 16. okt. 1939 i Drammen, norsk friidrettsutøver, en av de fremste nordiske sprintere i første halvdel av 1960-årene. 4 nordiske mesterskap: på 100 og 200 m 1961, på 100 m 1963 og på 400 m 1965. OL-deltaker 1960.1 alt 18 individuelle senior-NM på 100 m (5), 200 m (9) og 400 m (4) i perioden 1957-66. Kongepokal 1960. Også 26 senior-NM i stafett. Han var spesielt kjent for sin gode innsats i landskamper med 96 seirer på 130 starter i 41 landskamper. Bunæs satte 2 norske rekorder på 200 m (best 20,9 i 1960), dessuten tre tangeringer, samt 3 rekorder på 400 m (best 46,6 i 1963). Begge resultater er frem­ deles beste manuelt målte tider på distansene. Per­ sonlig rekord på 100 m er 10,4. Klubb: IK Tjalve, Oslo. Bilde, se foregående side. buod&u (nordsamisk), stengsel; en spesiell type fangstirmretning med gam til å fange laks med i Tanaelva. Som sammensetningsledd i stedsnavn: demning, laksestengsel. buollån, samisk sammensetningsledd i stedsnavn med betydningen brannmark, «brenna». buolza, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: morenerygg. Buolzajåvri [boål3aja:vri] (av samisk 'ra, bratt more­ nerygg'), vann sørøst i Guovdageaidnu-Kautokeino kommune, Finnmark, 385 moh. Elven Kåråsjohka renner ut i Buolzajåvri i sørenden og har utløp fra vannet i vest. Buon, Bartolommeo [buån], ca. 1374-ca. 1465, italiensk billedhugger, kjent bl.a. for sine arbeider i Dogepalasset i Venezia. Står på overgangen fra sengotikk til tidlig renessanse. Som hans hovedverk regnes fasaden på Ca' d'Oro. Buonaiuti, Andrea [buånajuti], eller Bonaiuti, ca. 1333-92, italiensk maler, virksom i Firenze og Pisa. Hans hovedverk er fresker i Cappella degli Spagnuoli i Santa Maria Novella, Firenze (1365-67). De har stor interesse ved sitt Dante-inspirerte innhold og med sin dekorative, figurrike stil. Buonaiuti, Emesto [buånajuti], 1881-1946, italiensk teolog. En av lederne for den modernistiske bevegel­ se innen den katolske kirke i Italia. Han ble presteviet 1903, ble lærer i kirkehistorie og hadde flere konflikter med de kirkelige autoriteter pga. sine uttalte modernistiske synspunkter. 11915 ble han professor i kristendommens historie ved statsuniver­ sitetet i Roma, men ble avsatt 1932 som motstander av fascismen. 1935-39 var han gjesteprofessor i Lausanne. Han ble ekskommunisert 1921, senere forsonet med kirken, 1924 atter ekskommunisert, men anså seg likevel som god katolikk. Fra 1925 utgav han det vitenskapelige tidsskrift Ricerche religiose hvor modernismens ånd levde videre. buon giorno [buån dsåmå] (it.), goddag. buorm eller snok, Natrix natrix, krypdyrart i snokfamilien. Den ene av våre giftløse slanger, hunnene kan bli 120 cm lang (hanner er sjelden over 80 cm). Buormen er grå- eller svartbrun med uregelmessige svarte flekker og lett kjennelig på en stor, hvitgul

Buorm

flekk på hver side av nakken. Kan i sjeldne tilfeller være ensfarget svart. Dagaktiv; lever vesentlig av padder, frosk og fisk, og er derfor knyttet til vann og fuktige områder. Legger egg i råtnende løvdynger o.l. Overvintrer frostfritt nede i bakken. Hvis buormen føler seg truet, kan den spille død; den ruller da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen. Utbredt i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Bu­ orm er i Norge alminnelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Den er også funnet nær Bergen. Eldre funn nord til Helgeland er ikke doku­ mentert. buphtalmus, buftalmus (av gr. 'okse' og 'øye'), populær betegnelse okseøye, medfødt ►grønn stær, amgenitglaucom. Betegnelsen henspiller på det spesielle forhold hos spedbarn, at forhøyet øyetrykk vil medføre forstørrelse av øyet. bupivakain, middel for lokal bedøvelse (anestesi) med relativt langvarig effekt, se også ► anestesimidler. bur, bu, stolpebu, ►stabbur, oppbevaringshus for mat, stundom også for klær. Grunnbetydningen av ordet er bolig, og i det gammelgermanske gårdsan­ legg har buret tjent som familiebolig og kvinnenes oppholdssted. I Norge ble bygningen allerede i vikingtiden brukt som oppbevaringssted, den er omtalt som forrådshus både i Gulatingsloven og i Eidsivatings kristenrett. Etter hvert har det foregått en differensiering, slik at buret er blitt forrådshus for matvarer, mens klærne ble plassert i loftet. I den siste mannsalder har moderne fryseteknikk og det forhold at komet blir levert like etter treskingen, ført til at buret ikke lenger er nødvendig i gårdsdriften. Bur. Loft og bur (til høyre) fra Rofshus i Mo, Telemark, fra midten av 1700-tallet. Norsk Folkemuseum, Oslo.

I enkelte distrikter var bur eller bu betegnelse på første etasje i et loft. Dette gjaldt særlig Setesdal, Telemark, Numedal og Hallingdal, der gårdene ofte manglet særskilt bur. Buret har opprinnelig hatt én etasje. Senere, muligens alt i senmiddelalderen, ble det bygd med to, sjeldnere tre etasjer, antakelig under innflytelse fra ►loft, men trappen var som regel inne i huset, ikke ute i svalen som i loftet. Det kunne også være flere bur på samme gård. Fra 1700-tallet ble det vanlig å plassere buret på stolper eller stabber av forskjellig utforming (►stab­ bur), med trappen trukket noe unna dørstokken for å hindre mus og rotter i å komme inn. Slik kan det ha vært også i middelalderen, men noe bevis for det har vi ikke. buran (av russ., fra turkotatarisk), sterk nordøstlig vind, særlig i Sibir. Forekommer hyppigst om vinte­ ren med kulde og snøfokk (kalles da også purg). Mindre hyppig om sommeren, danner ofte støv­ skyer og kalles da karaburan. Buran (russ, 'snøstorm'), navn på Sovjetunionens første virkelige romferge, senere også uoffisielt på hele romfergeprogrammet. De sovjetiske romferge­ ne var av utseende og størrelse lik de amerikanske, men var avhengig av en separat, kraftig bærerakett, Energija. Vanskelig økonomi og manglende konkre­ te behov førte til at Russland innstilte romfergepro­ grammet. Første og eneste prøve fant sted 15. no­ vember 1988, da Buran uten mannskap gjennom­ førte to omløp rundt Jorden, avsluttet med en automatisk landing ved Bajkonur-oppskytningsbasen i Kasakhstan. Denne første romfergen er utstilt i Gorkij-parken i Moskva. Burano, sted i Italia, Veneto, 8 km nordøst for Vene­ zia, på fire små øyer i Venezia-lagunen; 5000 innb. (2000). Håndverkssenter. Tilvirkning av kniplinger, fiske. Buraydah, by i Saudi-Arabia, 320 km nordvest for hovedstaden Riyad; 324 900 innb. (2002). Oaseby som tidligere var et viktig karavanesenter, men er i senere år blitt en betydelig industriby, med bl.a. en stor farmasøytisk fabrikk, næringsmiddelindustri, produksjon av klimaanlegg, tekstiler, plastvarer m.m. Dyrking av dadler og kom. Stort kamelmarked. Stor fotballarena, parkanlegg. Buraymi, al-, oasegruppe delt mellom Forente arabis­ ke emirater (Abu Dhabi) og Oman, ved foten av fjellene Jabal Hafit. Viktigste by er al-Ayn i Abu Dhabi. AI-Ayn ligger rett overfor byen Buraymi i Oman. Allsidig industri. Det dyrkes grønnsaker (bl.a. mangoer), dadler og korn. Fjærkre- og storfehold. Flyplass. Universitet i al-Ayn (fra 1977). Burbage. James [ba:bid3], ca. 1530-97, engelsk skuespiller. Var tilknyttet truppen Leicester's Men i 1570-årene, før han 1576 bygde det første engelske teater. The Theatre, like utenfor Londons bymur. Ledet teateret til sin død, og kjøpte 1596 også en sal i det gamle Blackfriars-klosteret i London, som han bygde om til teater, men kom ikke i gang med noen teatervirksomhet der. - Hans sønn, Richard Burbage (ca. 1569-1619), var Shakespeares kompanjong og fra 1594 den ledende skuespiller i Lord Chamberlain's Men, senere King's Men. Som sin tids største tragiske skuespiller spilte han flere av Shake­ speares store dramatiske roller, bl.a. tittelrollene i Hamlet, Richard III, Kong Lear og Othello. Burbank [ba:bætjk], by i USA, California, i San Femandodalen nord for Los Angeles; 102 900 innb. (2002), del av byregionen Los Angeles. Flyindustri (Lockheed), produksjon av utstyr til romfartsindustrien. Flere store film- og fjemsynsstudier, bl.a. Walt Disney, Warner Brothers, Columbia Pictures og NBC. Grunnlagt 1887, bystatus i 1927, rask vekst i 1940-årene. Flyplass. Oppkalt etter sauefarmeren David Burbank. 1849-1926, amerikansk Burbank, Luther

67

BUREAU 2 Et berømt og ofte sitert hyllingsdikt til profeten,

Buran. Den sovjetiske/russiske romfergen Buran og bæreraketten Energija under transport i horisontal stilling. Begge deler blir hevet til vertikal stilling på oppskytningsplattformen.

planteforedler. Ved kryssing og utvalg utviklet Burbank mange nye og forbedrede sorter, særlig av prydplanter, bærbusker og frukttrær, bl.a. steinfri plommer, tomfri fikenkaktus, Opuntia. Kjent er også burbankpoteten, som har vært dyrket i stor stil, også utenfor USA. Burbank hadde sine forsøksfelter i Santa Rosa, California. Burberry [barbari], britisk klesfrima, grunnlagt 1856 i Hampshire av Thomas Burberry (1835-1926). Han utviklet et sterkt og vannavstøtende gabardinstoff i bomull som ble brukt til yttertøy for arbeid og sport. Kjent ble hans «Walking Burberry», en enkel frakk med skjult knapping og raglan-ermer. Under den første verdenskrig laget firmaet frakker for hæren, etter hvert kalt trenchcoats. 1920 fikk firmaet desig­ net et rutemønster med svarte, hvite og røde striper på beige bunn, noe som senere er blitt en del av firmaets varemerke. Nå finnes Burberry-merket over hele verden med både dame- og herreklær samt tilbehør og reisevesker. Burbidge, (Eleanor) Margaret [bæbrids], f. 1919 (årstallene 1922 og 1925 er også oppgitt), britiskamerikansk astronom, professor ved University of California, San Diego fra 1964, første direktør ved Center for Astrophysics and Space Sciences samme sted, første kvinnelige direktør ved Royal Greenwich Observatory, Herstmonceaux, Sussex (1972-73). Hun har gitt viktige bidrag til teoriene om kvasarer °g om grunnstoffenes dannelse ved fusjon av stjer­ ner. Hun spilte en betydelig rolle i utviklingen av instrumentene til Hubble-romteleskopet. Burchfield, Charles, 1893-1967, amerikansk maler, særlig kjent for akvareller med motiver fra sin egen

Jacob Burckhardt

barndom i et amerikansk småbymiljø. Til å begynne med var fremstillingene fantastiske og fantasipreget, i løpet av 1920-og 1930-årene ble de mer realistis­ ke. Burckhardt, ringfjell på Månen, oppkalt etter den tysk-franske astronom Johann Karl Burckhardt (1773-1825). Burckhardt, Jacob, 1818-97, sveitsisk kultur- og kunsthistoriker. I sine første skrifter, med emner fra tysk middelalderhistorie, sluttet han seg til den rådende tysk-romantiske kunstoppfatning. Men i 1850-årene utformet han sitt eget kunstsyn i en rekke verker som gjør ham til grunnleggeren av den vitenskapelige kunsthistoriske forskning. Verker. I Die Zeit Konstantins des Grossen (1853), mente han å finne årsaken til antikkens undergang i de hedenske religioners indre forfall. 1855 utgav han Cicerone. Eine Anleitung zum Genuss der Kunstwerke Italiens, og i 1860 sitt hovedverk, Die Cultur der Renaissance in Italien (utkommet i mer enn 20 opp­ lag), hvor han skildrer hvordan den nye tid ble bygd på restene av den gamle kultur, med gjennombrudd for individet og personligheten. 1867 kom Die Geschichte der Renaissance in Italien, hovedsakelig om arkitekturen. Posthumt utkom Beitrdge zurKunstgeschichte von Italien (1898), Griechische Kulturgeschichte (1898-1902), Weltgeschichtliche Betrachtungen (1905), Briefe an einen Architekten (1913), brevveks­ lingen med Heyse (1916) og med Kinkel (1921).! 1928 utkom en samlet utgave av hans arbeider i 12 bd. og 1925-34 Gesamtausgabe bd. 1-14. ° Betydning. Han var en av de mest innflytelsesrike åndshistorikere på 1800-tallet. I sin samtid ble han hovedsakelig regnet som renessansekunst- og -kulturhistoriker. Han øvde sterk innflytelse, særlig på Nietzsche. Hans ideal var den statsløse verden. Egentlig kultur kunne etter hans syn bare være mu­ lig i en slik verden. Burckhardt, Johann Ludwig, 1784-1817, sveitsisk orientreisende, foretok 1809-16 flere reiser i Syria, Egypt' Arabia og Nubia. Han døde i Kairo, nettopp som han skulle ta fatt på sin planlagte oppgave: en reise tvers gjennom Sahara. Hans dagbøker, som senere er utgitt, er av høy vitenskapelig interesse, burda (arab.), kappe eller teppe av ull. 1 Profeten Muhammeds egen kappe som han ifølge tradisjonen gav dikteren Ka'b ibn Zuhair som takk for et hyllingsdikt. Den ble angivelig overført til Istanbul i 1517 og er fra 1859 oppbevart i en egen moské der. Burda æres under fastemåneden ramadan.

forfattet av den egyptiske dikteren al-Busiri (død 1294). Burdick, Eugene Leonard [ba:dik], 1918-65, ameri­ kansk statsvitenskapsmann, professor ved Universi­ ty of California og forfatter av populærpolitiske fremtidsromaner som The Night Waves (1956), The Ugly American (1958, sammen med W. J. Lederer; norsk overs. Den stygge amerikaneren, 1960; filma­ tisert 1962), Fail-Safe (1962, sm.m. H. Wheeler; norsk overs. Krig i natt?, 1963; filmatisert 1964 av Sidney Lumet), The 480 (1964) og Sarkhan (1965, sm.m. W. J. Lederer). Han skrev dessuten American Voting Behavior (1959) og en samling skisser og historier fra Sydhavsøyene, The Blue Capricom (1961). Burdsjanadse. Nino, f. 1964, georgisk politiker; doktorgrad i folkerett, professor siden 1991. Hun ble 2002 leder for en allianse av fire moderate opposi­ sjonspartier, kjent under navnet Burdsjanadsedemokratene; president i nasjonalforsamlingen samme år. Etter Sjevardnadse-styrets fall var hun Georgias midlertidige president nov. 2003-jan. 2004, deretter på nytt parlamentspresident. Bure, norrønt Buri, urguden som ble skapt ved at kua ► Audhumbla slikket ham frem fra en stein. Bure var far til ►Bor og dermed ► Odins farfar. Bure. Anders, oppr. Andrea Bureus, 1571-1646, svensk embetsmann og kartograf; fetter av Johan Bure. Var svensk generalmatematiker og arbeidet særlig med oppmåling. 11611 utgav han det første egentlige Sverige-kart, et gravyrkart over NordSverige, og 1626 kom hans hovedverk, det store 6 blads kart over Sverige, Norge, Finland og tilgren­ sende deler av Danmark, Tyskland, østersjølandene og Russland. Dette kartet regnes som det første noenlunde pålitelige kart over Skandinavia, og tjente som original for nesten alle andre kart i ca. hundre år fremover. En nyutgåve av kartet ble utsendt i 1936. Bure blir regnet som organisator av svensk landmåling, og han arbeidet for å innføre desimalenheter i mål og vekt, felles for hele landet. Bure. Johan, oppr. Johannes Thomae Bureus, 15681652, svensk polyhistor, fetter av Anders Bure. Han var sitt lands første systematiske fortidsgransker; riksarkivar og riksantikvar. Bure var meget opptatt av runeinnskrifter, gjorde avskrifter og hadde fanta­ sifulle teorier om deres betydning, publisert i flere avhandlinger, bl.a. Adalruna. Dessuten var han en banebrytende fonetiker, og har vært kalt den svens­ ke grammatikks far. 1 1637 utgav han lærediktene Nymdre wijsor, som var enkle i form, men fylt av teosofi, profetier og mystikk. bureau [byrå] (fr.), se >byrå. Bureau des Longitudes [byrå de låjityd], det astrono­ miske regnesenteret i Frankrike som bl.a. har ansva­ ret for utgivelsen av den store astronomiske årbok Connaissance des Temps. 1 1985 ble den internasjonale tidstjenesten flyttet over fra Greenwich-observatoriet til Bureau des Longitudes. Bureau International des Poids et Mesures [byrå eternasiånal de poa e mazyr] (fr.), BIPM, Det inter­ nasjonale byrå for mål og vekt, opprettet ved >Meterkonvensjonen som ble vedtatt på Den diplomatis­ ke meterkonferansen i Paris 1875. Byrået har til oppgave å sikre verdensomfattende harmonisering av fysikalske målinger. Det skal etablere de grunn­ leggende metriske normalene og skalaene for de fysiske hovedstørrelsene, bevare og vedlikeholde de internasjonale prototypene og utføre de sammenlig­ ningene mellom nasjonale og internasjonale norma­ ler som er nødvendige for å sikre ensartethet av målinger over hele verden. Aktiviteten til BIPM var opprinnelig begrenset til målinger av lengde, volum og masse og til metrologiske studier som angikk disse størrelsene. Men virksomheten er etter hvert utvidet til å omfatte alle

68

BUREISING

områder som inngår i >SI (Det internasjonale sys­ tem for enheter). Siden 1965 har byrået hatt ansvar for utgivelsen av tidskriftet Metrologia. BIPM arbeider under overoppsyn av ComitéInter­ national des Poids etMesures, som har sitt mandat fra Conférence Generale des Poids et Mesures (se ►General­ konferansen for mål og vekt). Det har sitt sekreta­ riat med laboratorier i Sévres i utkanten av Paris og har ca. 70 ansatte, hvorav over 40 fysikere og tekni­ kere (2004). Årsbudsjettet er på om lag 10 mill, euro, som dekkes av Meterkonvensjonens med­ lemsland. Nordmannen Ole Jacob Broch, som spilte en aktiv rolle ved utarbeidelsen av Meterkonvensjonen, var direktør for BIPM 1877-89. Under hans ledelse ble de grunnleggende arbeidene med fremstilling av de forskjellige lands riksnormaler og reglene for deres sammenlikninger med BIPMs prototyper gjennom­ ført. bureising, det å rydde og bygge et nytt selvstendig gårdsbruk på et jordområde som før var udyrket. Bureising har gjennom tidene foregått mest ved at sønner og tjenere slo seg ned på utjorder og i utkan­ ter av eldre gårder og der opparbeidet nye bruk, i eldre tid oftest som leilendinger under hovedbruker. Rydding av bruk fjernere fra eldre bebyggelse var vanlig bl.a. i vikingtiden, i Solør i begynnelsen av 1600-tallet av finske innvandrere til Finnskogene og på 1700-tallet. Betegnelsen bureising kjennes fra 1918; et vanlig uttrykk har vært «indre kolonisa­ sjon». Historikk. Det offentlige har fra gammel tid gitt rydningsmennene lettelser. Norges eldste lover satte således «einvirkene» i reserven ved utskrivning til leidang, og midt på 1200-tallet ble det lovbestemt at den som ryddet nytt bruk, skulle være fritatt for leie og leidang i 3 år, hvoretter bruket skulle skyldsettes. Leilendingssystemet gjorde at nybyggerne slapp å utrede kjøpesum for jorden; på statens eiendommer fikk de ofte også fritt byggevirke. På 1700-tallet var det i hele Europa sterk interesse for indre kolonisa­ sjon, i Norge særlig etter 1750. Flere nye bygder ble ryddet på den tiden, således Målselv og Bardu, og koloniseringen av Finnmark (utmål) skjøt fart. Det ble også opprettet mange husmannsbruk. I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt lite of­ fentlig støtte til bureising. Befolkningstilveksten fant sted på husmannsbrukene, som økte i antall til 1855. Deling av gårder og sterkere drift satte dess­ uten eksisterende bruk i stand til å underholde et større folketall. På grunn av utvandringen til Ameri­ ka og byenes vekst døde interessen for bureising bort. Landbruket kom endog til å lide under mangel på arbeidskraft. Etter 1905 økte interessen for å begrense utvandringen. Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning, som ble drivkraften både overfor myndighetene og i det praktiske arbeid, ble stiftet i 1908. Selskapet endret 1915 navn til Selskapet Ny Jord, som 1976 ble slått sammen med Det norske myrselskap til Det norske jord- og myrselskap. Hovedvirkemiddelet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første bureisingstiltak var feltet Bjørndalen i Nærøy, Nord-Trøndelag, i 1912. Matforsyningskrisen under den første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstiden stimulerte arbeidet. Tanker om å motarbeide økonomiske og sosiale skadevirkninger av ensidig industrialisering kom inn i det ideologiske grunnlaget; man ville skaffe industriarbeiderne egne hjem (arbeiderbruk). Stortinget gav i 1920 regler om organiseringen av bureising og om statstilskudd og lån. Selskapet Ny Jord kom til å spille en hovedrolle. Også fylkenes landbruksselskaper har gjennom årene virket som bureisingslag, i noen tilfeller staten ved Landbruks­ departementet, dessuten lokale kommunale lag. Bureisingsvirksomheten er nå stagnert. Siden 1960-årene var nydyrkingen konsentrert om utvi­ delser av eldre bruk. Totalt antall gårdsbruk er gjen­ nom en årrekke redusert, bl.a. ved at bruk er blitt

slått sammen, en utvikling stikk imot bureisingens idé. Økende tendenser til overproduksjon i jord­ bruket har bidratt sterkt til reduksjon i all nydyrking. SChr/EvB Buren, Daniel, f. 1938, fransk billedkunstner. Var i 1965 med på dannelsen av gruppen BMPT som i sitt maleri søkte en maksimal reduksjon av virkemidler for å nå ned til grunnprinsippene i malerkunsten. Hos Buren konkretiserte dette seg i en konsekvent bruk av bare hvite og fargete striper i arbeidene; i malerier, på markisestoff, på papir, plastfolie eller seilduk. Buren har også produsert tallrike teoretiske skrifter. Burennæus, Johan Rudolph, ca. 1670-1708, teolog og skolemann av dansk herkomst; kom 1695 til Bergen, ble samme år konrektor, fra 1704 rektor ved latinskolen og sogneprest til Hammer (Hamre). Utgav latinske dikt og epigrammer - dels leilighetsdikt til lærde venner, dels skildringer av minnever­ dige hendelser i Bergen. Blant hans elever ved latinskolen var Ludvig Holberg. Buresund, Inger, f. 30. januar 1954 i Stavanger, norsk teatersjef. Utdannet som ballettdanser og koreograf. Danser og koreograf i Collage Dansekompani 1977-87, daglig leder i Danse- og Teatersentrum 1987-93, fra 1991 også kunstnerisk leder for Black Box Teater, teatersjef sistnevnte sted 19942001. Fra 2001 teatersjef ved Teater Ibsen i Skien, burettslovene, se ►borettslovene. Burfjord, tettbebyggelse og administrasjonssenter i Kvænangen kommune, nordlige Troms, innerst i Burfjorden, en østlig arm av Kvænangen, ved E 6 til Alta. Sykestue, gjestgiveri, utsalg for samisk husflid. Båtforbindelse til øyene og de veiløse grendene i Kvænangen. Burfjorddalen, fruktbar dal i Kvænangen kommune, nordlige Troms. Oppdyrketfra 1848. Gammel vei til de nedlagte Middavarre jemmalmgruver (904 moh). Gjestgiveri på Kaasen gård. Burgas, by i Bulgaria, innerst i Burgaski Zaliv (Burgasbukta) ved Svartehavet; 193 300 innb. (2001). Jembaneendepunkt og landets viktigste havneby etter Varna. Håndterer mesteparten av landets fiskefangst sammen med nabobyen Sozopol. Stort petroleumsraffineri. Jern-, stål- og kjemisk, maskinog næringsmiddelindustri, skipsverft. Vinproduk­ sjon. Byens kunstgalleri er blant landets eldste, og er lokalisert i en tidligere synagoge. Etnografisk og historisk museum m.m. Danner sammen med Nesebår, Pomorie og Sozopol en svartehavsriviera. Burgdorf, fr. Berthoud, by i Sveits, kantonen Bern, 18 km nordøst for Bem; 14 700 innb. (2003). Tekstilin­ dustri. Handel med Emmentaler-ost. På slottet (fra 1200-tallet) grunnla Pestalozzi 1800 sin berømte skole. Burgenland, forbundsland i Østerrike, ved grensen mot Ungam; 3966 km2 med 277 300 innb. (2002). 85 % er katolikker, 14 % protestanter. Ca. 7 % av befolkningen er kroater, 2 % er ungarer. Hovedstad: Eisenstadt. Natur. Den nordlige del hører til den Pannoniske slette, området domineres av Neusiedler See og er karakterisert av stepper og saltvegetasjon. Den midtre og sørlige del av Burgenland er mer fjellrik, og når 884 moh. i Geschriebenstein. Nær 60 % av arealet er jordbruksland, 28 % skog. Næringsliv. Foruten hvete, mais og rotfrukter dyrkes vindruer, frukt og grønnsaker. Jordbruket preges av små driftsenheter. Industrien er relativt beskjeden og er især knyttet til landbruket: sukkerraffinering, hermetikkindustri og trevirke. Dessuten finnes en del møbel- og tekstilindustri. Burgenland hører til de minst utviklede deler av Østerrike, og har i mange år hatt netto utflytting til mer industria­ liserte deler av landet og til Tyskland. Kommunika­ sjonene er dårlig utbygd, og bærer preg av områdets tidligere tilknytning til Ungam.

Historie. Ungarsk fra 907, tysk bosetning fra 1000tallet. Tilhørte Østerrike fra 1491 til 1647, da det igjen ble ungarsk. Landområdet ble tilkjent Østerri­ ke i fredsoppgjøret etter den første verdenskrig, med unntak av Sopron-området (ty. Odenburg), der det ved folkeavstemning i 1921 ble avgjort at dette distriktet fortsatt skulle være i Ungam. Burgenstrasse, den mest tradisjonsrike blant de ca. 100 ferierutene i Tyskland og den eneste som går i retning øst-vest. På den nesten 1000 km lange ruten berører ruten Mannheim, Heidelberg, Rothenburg o.d. T., Niimberg, Bayreuth og siden 1994, som følge av den generelle åpningen av grensene, Karlsbad, Marienbad og Praha med til sammen over 70 borger og slott. Burger, Hermann, 1942-89, sveitsisk, tyskspråklig forfatter. Han skrev romaner, fortellinger, dikt og essayer. Ved sin selwalgte død etterlot han seg et betydelig forfatterskap. Burger kretser i sin diktning om temaer som angst og død, lengsel etter varme og forløsning. Hans første betydelige roman Schilten (1976) er en lærers beretning om sin undervisning som har døden som hovedtema. Romanen Als Autor auf der Stor (1987) er en satirisk fremstilling av borgerskapets forhold til bøker. Videre nevnes fortel­ lingene Diabelli (1979) og romanen Brenner (1989). Posthumt utkom den ufullendte romanen Brunsleben (2bd„ 1989-92). Burger King Corporation, Miami, amerikansk restau­ rantkjede for hamburgere og annen hurtigmat, startet 1954 da James McLamore og David Edgerton åpnet et utsalgssted i Miami. 1957 ble Whoppersandwhichen introdusert. Hovedsakelig basert på ► franchising ekspanderte Burger King fra 1959 i USA og andre deler av verden. Kjedens 274 restau­ ranter ble 1967 overtatt av Pillsbury Company, 1988 (5500 restauranter) av britiske Grand Metropolitan, som integrerte sin Wimpey hamburger-kjede inn i Burger King. Fra 2002 er hovedeierne amerikanske Texas Pacific Group. Per 2004 er Burger King ver­ dens nest største hurtigmatkjede etter McDonalds og opererer over 11 200 restauranter (rundt 90 % gjennom franchising) i ca. 60 land med 350 000 ansatte, derav ca. 8000 restauranter i USA. I Norge ble den første restauranten under Burger King-navnet etablert i Oslo 1988. Norske franchisetagere var 1993-2002 Narvesen (senere Reitan Narvesen), fra 2002 Umoe AS eid av Jens UlltveitMoe og familie. Det er per 2004 23 Burger Kingrestauranter her i landet. Burgess. Anthony [bædsis], eg. John A. B. Wilson, 1917-93, britisk forfatter og kritiker; dessuten kom­ ponist. Arbeidet bl.a. som lærer før han begynte å skrive for alvor. Burgess var usedvanlig allsidig og produktiv, med utpreget sans for det barokke og groteske og et makeløst oppkomme av ord. I den komiske roma­ nen The Doctor is Sick (1960) bruker han sjargong fra Londons underverden, og i Nothing Like the Sun (1964), som gir et sjokkerende avidealisert bilde av Shakespeares liv og omgivelser, etterligner han Elizabeth-tidens idiom. Romanen A Clockwork Oran­ ge (1962; norsk overs. Den mekaniske appelsin, 1993), og filmversjonen (i Stanley Kubricks regi) fra 1971, vakte oppsikt ved sin krasse skildring a v vold og terror hos en ungdomsgjeng i et tenkt fremtidsEngland. Her oppfant Burgess en helt ny forbrytersjargong. Inside Mr Enderby (1963, under pseudony­ met Joseph Kell), Enderby Outside (1968) og The Clockwork Testament (1974) er en romantrilogi om en eksentrisk poet og hans viderverdigheter. Enderby dør av hjerteslag i New York, men forfatteren gjen­ kaller ham til nye bisarre eventyr i Enderby's Dark Lady (1984). Flere av Burgess' romaner er bygd opp om historis­ ke personer og perioder, bl.a. Napoleon Symphony (1975), Abba Abba (1977)og The Kingdom of the _ _ Wicked (198 5). I deji store romanen Earthly Powers

69

I

i ■

;

(1980) lar han hovedpersonen delta i eller være til stede ved mange av de mest dramatiske politiske begivenheter rundt om i verden på 1900-tallet. Samtidig tegner han et satirisk bilde av vår tids moralske og kulturelle forvirring. Av andre boker kan nevnes The Piano Players (1986), Any Old Iron (1989) ogByme (utgitt posthumt 1995). Burgess var av katolsk familie, men var selv agnostiker. Han var sterkt påvirket av James Joyce, og til hans boker om litteratur og diktere hører Here Comes Everybody - An Introduction to James Joyce (1965); dessuten Shakespea­ re (1970), EnglishLiterature (1974) og Flamelnto Being (om D. H. Lawrence, 1985). Han skrev også for radio og fjernsyn, og var en flittig litteraturanmelder i The Observer. Selvbiografi: Little Wilson and Big God (1987) og You'veHad Yonr Time (1990). Litt.: Aggeler, G„ red.: Critical essays on A.B., 1986; Coale, S.: A.B., 1981; Dix, C.: A.B., 1971; Morris, R.K.: The amsolations ofambiguity: an essay on the novels ofA.B., [1971] Burgess. Ernest Watson [ba:d3is], 1886-1966, amerikansk sosiolog, professor ved University of Chicago 1927-51; arbeidet særlig med bysosiologi og familiesosiologi. Dessuten behandlet han de eldres problemer, og droftet sosiologisk metode. Av verker kan nevnes Introduction to the Science of Sociology (1921, sammen med R. E. Park) og The Family (1945, sammen med H. J. Locke). Burgessia, utdødd leddyrslekt fra kambrium. Syste­ matisk tilhørighet er ikke kjent. Dyret hadde et ovalt ryggskjold og en lang halepigg. Kjent fra British Columbia, Canada. Burgess Shale, skiferbergart med usedvanlig godt bevarte tidlig-kambriske fossiler. Skiferlagene ligger hoyt oppe i Rocky Mountains i British Columbia, Canada. Burgess Shale ble oppdaget i 1909 av den amerikanske geologen Charles Doolittle Walcott. Vanligvis er det organismers harde deler som fossiliseres, men fossilene i Burgess Shale-faunaen også har godt bevarte blotdeler. Leddyr, svamper og leddormer er godt representert blant fossilene her/ men det er også grupper som neppe har nålevende representanter. Lignende fossiler er også kjent fra Chengjiang, Kina og fra Siriuspasset, Grønland. Det tidligste kjente ryggstrengdyret, Pikaya, er kjent fra Burgess Shale. Burgess Shale inngår som en del av et større natur­ område som er oppført på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Burghausen, by i Tyskland, Bayern, ved elven Salzach, grensen til Østerrike, 7 km sør for Salzachs munning i elven Inn; 19 000 innb. (2003). Byrett 1307. Variert næringsliv, elektrokjemisk industri. Wallfahrtskirche St. Maria Himmelfahrt (rokokko), Pfarrkirche, 1100-tallet, vakre bygninger i bykjernen rundt markedsplassen. Europas lengste borg (1043 m) fra 1090 til 1700-tallet. Gode muligheter for fritid og rekreasjon. Burghley, David jGeorge Brownlow) Cecil [bo:li]. Lord, fra 1956 6. marquess of Exeter, 1905-81, britisk friidrettsutøver og idrettsleder. Olympisk mester på 400 m hekk 1928, OL-sølv på 4x400 m 1932. OL-deltaker også 1924. Formann i Det inter­ nasjonale friidrettsforbundet (IAAF) 1946-76, medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) 1933-81 (visepresident 1954-66). Medlem av Underhuset 1931-43, guvernør på Bermuda 194345. Burghley, William Cecil [bodi], Lord, 1520-98, engelsk statsmann, trådte inn i statstjenesten allerede under Henrik 8 og ble medlem av Underhuset senest 1547. 1550 sluttet han seg til Elizabeth. Ved Elizabeths regjeringstiltredelse 1558 ble han igjen utnevnt til statssekretær og var siden til sin død Englands førsteminister. 11571 ble han adlet som baron Burghley (eller Burleigh). Året etter ble han storskattmester (lord high treasurer). Burghley, som selv etter hvert ble en ivrig protdstant, tilskyndet

BURGTHEATER

Burgos. Den gotiske katedralen, som ble påbegynt på 1200-tallet. Den ble utvidet og påbygd frem til 1700-tallet Vestfrontens spir ble bygd 1442-56.

dronning Elizabeth til å føre en protestantisk poli­ tikk. På hans råd støttet hun skottene mot Maria Stuart, og han fikk henne til å fengsle Maria da hun søkte tilflukt i England. Etter at Babingtons sam­ mensvergelse var oppdaget, fikk han Elizabeth til å underskrive hennes dødsdom. I utenrikspolitikken søkte han med hell å opprettholde freden, selv med Spania, inntil England var blitt sterkt nok til å ta kampen opp også mot denne motstander. Fra Burghleys sønn Thomas nedstammer markiene av Exeter, fra hans sønn Robert markiene av Salisbury. Burgkmair, Hans, 1473-1531, tysk maler og tresnitttegner; en av de første tyske malere som tilegnet seg den italienske renessanses koloritt og komposisjon" på en personlig måte. Utdannet under innflytelse av venetiansk malerkunst. Virket i Augsburg, hvor hans beste bilder finnes. Hovedverket er Johannesalteret (1518) med fremstilling av Kristus på korset (Alte Pinakothek, Mtinchen). Gjorde sammen med bl.a. Diirer tegningene til tresnittene av Keiser Maximilians Triumftog (67 blad), 1509-12 dessuten til Weiszkuning (keiserens levnetsbeskrivelse; over 100 blad). Burgos.

1 Provins i Spania, del av den autonome regionen Castilla-Leon, omfatter enklaven Treviho i provin­ sen Ålava; 14 292 km2 med 352 700 innb. (2002). Viktigste byer er hovedstaden Burgos og Miranda de Ebro. Provinsen består til størstedelen av en høyslette (Meseta), avgrenset av elvene Ebro i nord og Duero i sør. Det dyrkes hvete, rug, sukkerbeter m.m., langs

elvene Duero og Arlanza også vindruer. I høylandet fedrift og skogbruk. Utvinning av brunkull, skifer, leire og salt i mindre skala. Oljefelt ved Ayoluengo. Kjernekraftverk (1971) ved Caroha. Noe tekstil- og metallindustri. 2 By i Spania, hovedstad i provinsen Burgos, på en høyslette, 850 moh., ved Rio Arlanzon; 168 000 innb. (2002). Handelssenter; produksjon av tekstiler, næringsmidler, gjødningsstoffer, lærvarer, papir m.m. Betydelig turisme. Erkebispesete. Vakker gotisk domkirke som står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv, påbegynt 1221, med graven til nasjonalhelten Cid (født i Burgos). Triumf­ bue, gamle befestningsanlegg osv. I nærheten ligger det berømte nonnekloster Santa Maria de las Huelgas. Grunnlagt 884, hovedstad i grevskapet og senere kongeriket Castilla til Toledo 1087 ble hovedstad. Bispesete 1074 og erkebispesete 1574. Inntatt av franskmennene 1808 og av Wellington 1813 etter en mislykket beleiring året før. Under borgerkrigen var Burgos sete for Franco-regjeringen 1936-39. Burgtheater, Østerrikes nasjonalteater, åpnet 1741 i Hofburg i Wien som hoffteater for habsburgerne; erklært som nasjonalteater av keiser Josef 2 i 1776. Teateret flyttet fra Hofburg til sin nåværende byg­ ning i 1888. Med skuespillere som Johann Brockmann og F. L. Schrbder i spissen fra 1780-årene av, etablerte teateret en tradisjon for en nedtonet spille­ stil som fikk stor innflytelse på andre tyskspråklige scener på 1800-tallet. En av teaterets blomstringspe-

70

BURGUND

Burgund. Utbredelsen av kongeriket og hertugdømmet Burgund. For å lette orienteringen er enkelte av dagens grenser inntegnet med grått.

rioder var under Joseph Schreyvogel som kunstne­ risk leder 1814—32, da den tyske Weimar-klassisis­ men og verker av den østerrikske romantiske historiedramatikeren Franz Grillparzer stod i sentrum, og en ny blomstringsperiode kom under Heinrich Laube 1849-67, da det franske salongdramaet og ensemblespillet ble innført. Dette kom indirekte til å påvirke Bjøm Bjørnson, som var elev ved Burgtheaters elevskole. Teateret holdt lenge en konservativ repertoarprofil, og samtidsdramatikken fikk først plass ved sjefe­ ne Max Burkhard 1890-98 og Paul Schlechter 1898-1910. Teateret har imidlertid fortsatt å ivareta klassikertradisjonen, men åpnet for nyfortolkninger av klassikerne og nytt repertoar i slutten av 1980årene. Burgund, fr. Bourgogne, historisk landskap i ØstFrankrike, har vært et rike av vekslende utstrekning mer enn et fast geografisk begrep, og dets historie er usedvanlig komplisert. Burgund har ligget i det viktige grenseområdet mellom det germanske og romanske Europa. Navnet Burgund henger sammen med et østgermansk folk, burgunderne, som trolig kom fra Skandinavia (jfr. middelaldernavnet Burgundarholm på Bornholm). Man må skille mellom kongeriket Burgund, grevska­ pet Burgund og hertugdømmet Burgund. I tiden etter Kristi fødsel vandret burgunderne sør- og vestover til Romerrikets grenser. Der tjente de den romerske hær og grunnla et mektig kongerike som tidlig på 400-tallet strakte seg fra Rhinens vestbredd til Do­ nau. Under Gundaharius (Gundikar; Niebelungendiktets Gunther) kjempet de ca. 435 mot romerne under Aétius, som allierte seg med hunerne og nærmest utslettet burgunderne. Niebelungenlied gjengir sagn om hunernes drap på den burgundiske kongefamilien. 443 lot Aétius burgunderne slå seg ned i Sapaudia (Savoia). De fikk jord mot å gjøre romersk krigstjeneste. På denne tiden var burgundeme kristnet. Da romernes makt i Vest-Europa gikk tilbake, eks­ panderte burgunderne nordover og vestover i Rhone- og Saone-dalen. Deres hovedbyer var Genéve, Lyon og Vienne. Det annet burgundiske kongerike hadde sin glanstid under Gundobad (474-516), som bl.a. gav burgunderne og deres gallo-romerske un­ dersåtter separate lovbøker (►Burgundiske lov­

bøker). Selv var han arianer, men forholdet til de gallo-romerske biskoper var godt. Hans sønn Sigismund gikk over til katolisismen. I hans tid ble Bur­ gund angrepet av frankerne under Chlodvig og Chlodomer, og Sigismund ble drept 524. 534 under­ la frankerne seg Burgund, og kongedømmet gikk til grunne for annen gang. Et nytt burgundisk kongedømme oppstod 561 da merovingemket ble delt. Burgund omfattet nå også deler av Provence og områder i Midt-Frankrike. Tidlig på 700-tallet la Karl Martell Burgund inn under Austrasia. Under riksoppløsningen på 800-talIet stiftet en frankisk greve, Boso av Vienne, atter et burgundisk kongedømme. Det strakte seg fra Autun til Middel­ havet. Karolingerne i vest og øst tok senere deler av riket tilbake, men kongedømmet Provence eller Nedre-Burgund bestod til ca. 933. 888 grunnla welferen hertug Rudolf et annet kongerike, Øvre-Burgund (det Juranske Burgund), og ca. 931 forente Rudolf 2 dette riket med NedreBurgund. 1032 døde kongeslekten ut på mannssiden. Riket tilfalt den tyske konge og keiser Konrad 2, og ble fra 1200-tallet kjent som kongeriket Arles (Arelat) etter hovedstaden. Grevskapet Burgund. Grevene i det Cisjuranske Burgund (mellom Øvre- og Nedre-Burgund) opp­ nådde på begynnelsen av 1100-taIlet stadig større selvstendighet. 1137 ble grev Raynald 3 franc-comte, frigreve, og hans rike ble fra nå av kalt FrancheComté. Keiser Fredrik 1 Barbarossa søkte gjennom giftermål å skaffe seg kontroll over grevskapet for derved å styrke sin maktstilling generelt, men lyktes ikke. En langvarig strid mellom Franche-Comté og det tysk-romerske rike fulgte. 1295 gikk FrancheComté til den franske krone. Hertugdømmet Burgund var den delen av det bur­ gundiske kongerike som de franske karolingerne erobret før 900, og som forble en del av Frankrike. Bosos bror Richard var en av lederne i kampen mot vikingene, og utvidet sitt rike. Hans sønn Rudolf ble valgt til fransk konge 923. Etter Rudolfs død gikk hertugdømmet over til karolingerne, fra 1032 til kapetingeme (hertug Robert, kong Henrik 2s bror). Sentralmakten var langt sterkere i hertugdømmet enn i grevskapet. I høymiddelalderen utviklet det seg et enestående rikt økonomisk og kulturelt liv i området. Bylivet blomstret, med Dijon og Chalonsur-Saone som viktige markedsbyer og knutepunkt for betydelige handelsruter. Også religiøst spilte området en stor rolle - her lå klostrene Cluny (fra 910) og Citeaux (fra 1098), sentrale steder for mid­ delalderens kristne. Cluny ble snart senter for bene­ diktinerne, som ble en sentral maktfaktor i den langvarige striden mellom keiser og pave. Citeaux ble under abbeden Bernhard fra Clairvaux et senter for en mer asketisk retning, cistercienseme. Valois-hertugene forener Burgund. 1335-61 var grevskapet og hertugdømmet forent gjennom ekte­ skap. 11361 døde kapetingerhertugen Filip uten å etterlate seg barn eller søsken. Den franske konge, Johan 2 den gode, som var gift med Filips mor, gjorde krav på hertugdømmet og gjorde det til krondoméne, men overdrog det 1363 til sin yngre sønn Filip den dristige. Grevskapet gav han til hertu­ gen av Flandern. 1369 giftet Filip seg med den flamske arving til grevskapet, Margareta av Flan­ dern. Det forente Flandern og Burgund ekspanderte i nord i den følgende tid, og la under seg bl.a. Hennegau, Brabant og Luxemburg. Under Filip den dristige (1364-1404), Johan den uredde (1404-19), Filip den godmodige (1419-67) og Karl den dristige (1467-77) stod Burgund sterkt både politisk og økonomisk. Filip den godmodige støttet England i Hundreårskrigen, men inngikk senere fredstraktat med Karl 7 (Arras 1435, hvorved riket igjen ble utvidet). Midt på 1400-tallet hadde Burgund fred, men Karl den dristige kjempet senere både med Frankrike og Tyskland, bl.a. for å erobre Lothringen

og få keiserens anerkjennelse som konge av Bur­ gund. Tross Svartedaudens og væpnede banders herjinger var Burgund generelt sett et relativt fredelig område under Valois-hertugene, men handelen gikk tilbake. Nye institusjoner og administrasjonsformer ble innført, blant annet en permanent parlement (domstol). Senere utvikling. Karl den dristige falt i krig mot sveitserne 1477, og etterlot seg bare datteren Maria. Hun overdrog 1482 Franche-Comté til den senere franske konge Karl 8, mot at han forlovet seg med Margareta av Østerrike, Marias datter med den sene­ re Maximilian 1 av huset Habsburg. Franche-Comté var under habsburgerne i 185 år, men ble endelig underlagt Frankrike i 1679. Hertug­ dømmet Burgund var fransk land fra 1477, og ble sterkt herjet under religionskrigene på 1500-tallet. Folket var ivrige katolikker, og den tidligere protes­ tant Henrik 4 ble ikke anerkjent som konge før 1595. 1631-1789 ble hertugdømmet styrt av fyrste­ ne av Condé. I denne relativt fredelige perioden ble den berømte burgundiske vinindustrien og vineksporten etablert. Etter revolusjonen 1789 og innde­ lingen i departementer forsvant provinsen Burgund og ble avløst av departementene Cote-d'Or, Niévre, Saone-et-Loire og Yonne. For landskapet Burgunds geografi, se ►Bourgogne. HHo/burgunder, egentlig en betegnelse på viner fra det gamle hertugdømme Bourgogne i Frankrike. Som burgunder betegnes først og fremst de «store» og kostbare viner fra departementet Cote-d'Or med byene Nuits-Saint-Georges og Beaune som viktigste eksportplasser. Herfra kommer kjente viner som

Burgunder. Vindistrikter i Bourgogne.

71

Chambertin, Clos Vougeot, Romanée, Corton, Pommard og mange andre. Alle er laget av druen Pinot Noir, som gir vinene en rik fylde og en fornem bouquet. Mindre mengder hvitvin dyrkes av Chardonnay-druen (f.eks. Montrachet og Meursault). Chablis-området regnes også til Bourgogne. Det ligger i departementet Yonne og produserer en tørr, raffinert hvitvin, også produsert av druesorten Chardonnay. Sørlig, i retning mot Lyon, ligger Chalon, Måconog Beaujolais-distriktene, vinene herfra grupperes sammen med de egentlige burgundervinene. Den kjente hvitvin Pouilly Fuissé, som også lages av Chardonnay-druen, stammer fra Måcon. Den kan minne om Chablis. I Beaujolais og deler av Måcon produseres rødvinene av Gamay-druen, som i den Burka. Afghanske kvinner med burka. granittholdige jorden i disse distrikter gir en frisk, fruktaktig vin som er blitt meget populær. Ved burin [byrg] (fr., av germ, bohren, 'bore'), radémål; produksjon av rød burgunder tar man spesielt sikte meisel. på å fremstille runde, bløte viner med lite garvestoff. De modnes derfor som regel raskere enn for eksem­ Burislev, navn på to svenske prinser fra 11 OO-tallet, pel Bordeaux-vinene. I distriktet serveres de lettere nevnt i Valdemars jordebok og i opptegnelser fra røde burgundervinene ofte ved kjellertemperatur. Vreta kloster. burgundiske krets, Den, en av de ti kretser som burjater, burjeter, mongolsk folk i det sørøstlige Sibir, Maximilian 1 1512 delte Tyskland i. Den omfattet omkring den sørlige delen av Bajkalsjøen. De fleste frigrevskapet Burgund og Nederlandene, og inntok bor i republikken Buijatija i Russland, mens mindre en særstilling i riket. 1 1555 tilfalt burgundiske krets grupper holder til i Mongolia og Kina. Til sammen de spanske habsburgere, 1579 rev de nordlige pro­ teller de noe over 400 000, og de snakker et mon­ vinser seg løs. Ludvig 14 erobret 1674 Burgund golsk språk (burjatisk). Helt opp til moderne tid har (Franche-Comté) som ble avstått ved freden i Nijburjatene for det meste vært nomader, bodd i jurter megen 1679; resten tilfalt senere Østerrike, som (filttelt) og holdt flokker av hester og homkveg. Un­ 1801 måtte avstå det til Frankrike. De sørlige Neder­ der russisk påvirkning har jordbruk vunnet innpass. land ble på Wienkongressen forent med de nordlige, Det drives også jakt og fiske, men i mindre grad enn men løsrev seg 1830 og ble en del av kongeriket tidligere. Burjatenes jern- og sølvarbeider, vevde Belgia. stoffer og lærvarer selges over store deler av Sibir. Burgundiske lovbøker, en lovsamling som kong Burjatenes opprinnelse er uklar. En teori går ut på Gundobad lot utarbeide for Burgund ca. 500 e.Kr. at de har sin opprinnelse fra flere ulike stammer som på grunnlag av burgundiske og romerske rettskilder slo seg ned i området på 1300- og 1400-tallet. De (Lex Burgundionum eller Lex Gundobad, fr.: Loi hadde en egen religion, som fra slutten av 1600Gombette). En særlov utgav kong Gundobad for tallet ble influert av lamaistisk buddhisme. Resulta­ de romere som bodde i Burgund (Lex Romana tet ble en religion som hadde trekk fra både sjamaBurgundionum). Lovene viser en vidtgående like­ nisme, åndetro og buddhisme. Noen burjater gikk stilling mellom gallo-romerske og germanske inn­ også over til gresk-ortodoks kristendom. byggere. Burjatija, republikk i Russland (Respublika Buijati­ Burgundiske port, Den, fr. la Trouée de Belfort, dalsenkja), på sør- og østsiden av innsjøen Bajkal; 351 300 ning i østlige Frankrike mellom Les Vosges (Vogesekm2 med 981 000 innb. (2002). Hovedstad: UlanUde (359 400 innb. 2002). ne) og Jurafjellene, gjennom historien den viktigste ferdselsåren mellom sørlige Frankrike og Rhindalen Natur. Området består hovedsakelig av fjell, som i og Tyskland for øvrig. Byene Belfort og Besanqon Sajanfjellene i sørvest når opp i 3300 moh. De ligger i hver sin ende av dalsenkningen. viktigste elvene er Selenga, som renner ut i Bajkal­ sjøen, og Vitim, en av Lenas bielver. Barskog (taiga) burgundisk kors, et skråstilt kors med takkete grener dekker ca. 70 % av arealet, mens steppevegetasjon (se ►andreaskors). dominerer på slettene. Klimaet er ekstremt konti­ Burhanpur, by i India, Madhya Pradesh, ved elven nentalt, med kald vinter og varm sommer. Tapti, 240 km sørvest for Bhopal; 194 400 innb. Befolkning. Burjatene utgjør ca. 25 % av befolknin­ (2001). Jernbaneknutepunkt; bomullsindustri. Flere gen, mens 70 % er russere (1989). Ca. 60 % bor i høyskoler. Britisk 1861. Ruiner av festningen og byer og tettsteder. Over halvdelen av befolkningen slottet Badshahi QaTah (1400-tallet); moskeen Jami' bor i nedre del av Selengadalen. Masjid (1588). Næringsliv. Husdyrhold (storfe, sauer, geiter, hes­ Grunnlagt ca. 1’400, frem til 1700-tallet en betyde­ ter) er en viktig del av det økonomiske liv. Det lig by med stor handel i musselin, brokade og knipdyrkes korn og grønnsaker i Selengadalen. De linger, gull- og sølvtrådindustri. mineralske forekomstene er betydelige, med gull, Burian, Emil Frantisek, 1904-59, tsjekkisk sceneinst­ wolfram, molybden, nikkel m.m. Industrien er ruktør, ledet 1933-40 sitt eget teater i Praha i radi­ konsentrert til Ulan-Ude, og omfatter produksjon av kalt eksperimenterende retning. Han la liten vekt på metaller, maskiner, bygningsmaterialer og trefored­ dekorasjoner, men desto større på lysvirkninger, ling. Den transsibirske jernbanen går gjennom rytmisk bevegelse og talekor. Etter 1945 ledet han området, med en sidebane fra Ulan-Ude til Ulaanen tid flere teatre, men samlet seg siden igjen om sin baatar (Ulan Bator) i Mongolia (og Kina). opprinnelige scene. Historie. Området ble kolonisert av russere fra Buridan, Jean [byrida], ca. 1295-etter 1358, fransk 1600-tallet; tilsluttet Russland gjennom avtaler med filosof, nominalist, elev av William Ockham. BuKina 1689 og 1727. Anlegget av den Transsibirske ridans anselige betydning for logikkens og fysikkens jernbane fra slutten av 1800-tallet medførte ytterli­ utvikling er først blitt forstått i senere år. Han fore­ gere russisk innflytelse. Burjatija ble opprettet som grep ideen om treghetsloven. Buridan var også autonom republikk 1923 ved sammenslutning av to opptatt av problemet om viljens frihet. «Buridans fylker; til 1958 kalt Buijatmongolske autonome esel», som sulter i hjel fordi det er plassert midt sovjetrepublikk. Republikkens ledelse undertegnet mellom to nøyaktig like store og gode høyballer, 1992 Føderasjonsavtalen, se Russland (Stat og tilskrives feilaktig ham. Bildet er i realiteten fra styresett). Aristoteles, fra De Caelo, I. 13

BURKE

Edmund Burke. Etter George Romneys portrett.

burjatiske språk, gren av den mongolske språkgrup­ pen, tales av ca. 450 000 mennesker i republikken Burjatija i Russland, i Mongolia og Kina. burka, burqa, burkha, kvinneplagg; i islam slør som dekker hele ansiktet eller også har en åpning for øynene. I Afghanistan fortrinnsvis en ankellang kap­ pe som også dekker hode og ansikt med et gitter foran øynene. Burkart, Erika, f. 1922, sveitsisk, tyskspråklig forfat­ ter. I sine landskaps- og naturbeskrivelser kretser hun ofte om temaer fra en mytisk urtid, bl.a. i dikt­ samlingene Diegerettete Erde (1960), Die weichenden Ufor (1967), Sternbild des Kindes (1984), Schweigeminute (1988) og Langsamer Satz (2002). Lyrisk intensi­ tet og nærhet til naturen kjennetegner også hennes prosa: Der Wegzu den Schafen (1979) og Grundwasserstrom (2000). Burke, Edmund [ba:k], 1729-97, britisk statsmann og politisk filosof, født og utdannet i Dublin. 1 1756 vak­ te han oppmerksomhet ved et skrift om opprinnelsen til våre forestillinger om det «opphøyde» og det «skjønne». Dette verk kan sies å ha forandret den estetiske smak i England fra klassisk formalisme til romantikk; Burke hevdet at ikke det klare, men det dunkle og antydede er kjennemerket på stor kunst: «Det er vår uvitenhet om tingene som forårsaker all vår beundring og vekker våre sterke følelser». 1 1759 ble Burke redaktør av The Annual Register, en løpende kronikk over de viktigste begivenheter hvert år. Som privatsekretær for ministeren for Irland 1761-64 fikk han et innblikk i den praktiske politikk; særlig lærte han sitt eget fedrelands elendi­ ge tilstand å kjenne; innerst inne forble han alltid en glødende irsk patriot. 1765 ble han medlem av Underhuset og knyttet seg til whigpartiet. Ved sin store veltalenhet ble han snart opposisjo­ nens beste kraft; han bekjempet hoffets innflytelse, som var vokst sterkt etter Georg 3s tronbestigelse (1760). Den første store sak som fylte ham med be­ geistring, var spørsmålet om de nordamerikanske koloniers frihet. Skjønt det kostet ham hans mandat i Underhuset, tok han frimodig parti for koloniene mot kongen og hans tilhengere. Han kjempet også for å oppheve lovene mot katolikkene og for frigjø­ ring av Irlands handel med England. Han utarbeidet Fox' forslag til lov om styre av India. I hele den tiden tilhørte Burke nærmest whigopposisjonen, men han hadde liten sympati for den liberale filosofi som ble grunnlaget for det nye whig-partis politiske virk­ somhet. I de skrifter han utgav samtidig med sin deltagelse i den praktiske politikk, fjernet han seg mer og mer fra det liberalistiske samfunnssyn og ble til slutt konservatismens og tradisjonalismens mest glimren­ de teoretiker. Dette kom særlig tydelig frem i de skrifter han utgav etter den franske revolusjons utbrudd, især Reflections on the Revolution in France (1790). Den engelske revolusjon 1688 og de ameri­ kanske koloniers frigjørelse hadde Burke forsvart fordi han mente man der kjempet for hevdvunne rettigheter, men han fordømte den franske revolu­

72

BURKE

sjon, som han mente var i strid med alle sunne krefter i samfunnet. Statenes grunnlover lages ikke, de vokser naturlig frem. Edmund Burke er en av det engelske språks største mestere, og er i dag mest kjent for sitt bidrag til politisk tenkning. Samlede verker er utgitt i 16 bind (1803-27); ny utg. ved W. Willis (1925-30; 6 bd.). Litt.: O'Brien, C.C.; Thegreatmelody:athematicbiographyandcommentedanthologyofE.B., 1992; Vestens tenkere, b.2, 1993 Burke, James Lee [ba:k], f. 1936, amerikansk forfat­ ter. Etter en rekke romaner og noveller, bl.a. Two for Texas (1982; filmatisert), debuterte han som krimi­ nalforfatter i 1987 med The Neon Rain, og har siden hatt stor suksess med bl.a. Heaven 's Prisoners (1988; filmatisert), A Stained White Radiance (1992), Dixie City Jam (1994) og Cadillac Jukebox (1996), alle med politimannen og detektiven Dave Robicheaux som hovedperson og med handlingen lagt til New Or­ leans og omegn. Burke har særlig høstet anerkjen­ nelse for skildringen av miljø og atmosfære. I 1997 kom Cimarron Rose, med ny helt, tidligere Texas Ran­ ger Billy Bob Holland, og nye omgivelser. Den er blitt fulgt av Heartwood (1999), Bitterroot (2001) og In theMoon ofRedPonies (2004), mens SunsetLimited (1998), Purple Cane Road (2000), Jolie Blon’s Bounce (2002) og Last Car to Elysian Fields (2003) ernye til­ skudd til Robicheaux-serien. White Doves at Morning (2002) er en historisk roman fra den amerikanske borgerkrigen. Flere av bøkene er oversatt til norsk. Burke, John Bernard [ba;k], Sir, 1814-92, irsk genea­ log og heraldiker, sønn av genealogen John Burke (1787—1848). Han overtok 1847 utgivelsen av farens Genealogical and Heraldic History of the Peerage, Baronetage andKnightage (Burke's Peerage), som utkom i mer enn 100 utgaver i perioden 1826-1970. Burke, Kenneth [ba:k], 1897-1993, amerikansk kritiker. Vant seg først et navn som musikkritiker, men orientere seg siden i retning av litteratur og estetikk. Hans studier i litteraturkritiske grunnprob­ lemer har øvd stor innflytelse på moderne litteratur­ forskning, og han er ofte blitt karakterisert som «kritikernes kritiker». Av hans arbeider må nevnes The Philosophy ofLiterary Form (1941), A Grammar of Motives (1945) og A RhetoricofMotives (1950). Andre arbeider er Counter-Statement (1931), The Rhetoricof Religion (1961) og On Symbols and Society (1989). Burke utgav også lyrikk, samlet 1967 i Collected Poems 1915-1967, og noveller: Complete White Oxen: Collected Short Fiction (1968). The SelectedCorrespondence ofK. B. andMalcolm Cowley kom i 1988. Han er også kjent for sine oversettelser av tysk litteratur. Burke, Robert O'Hara [ba:k], 1820-61, født i Irland, britisk australiaforsker. Han utvandret til Australia og ledet 1860 den første ekspedisjon som krysset kontinentet fra sør til nord. Ved hjelp av kameler, ført over fra Afrika, lyktes det ekspedisjonen å reise fra Melbourne gjennom ørkenen omtrent dit Flinders River munner ut i Gulf of Carpentaria i nord. På tilbakeveien omkom Burke av sult og utmattelse. Burke, Solomon [ba:k], f. 1936, amerikansk sanger og låtskriver, en av stilskaperne i soulmusikken i 1960-årene, med sanger som IfYou Need Me, Cry to Me og Everybody Needs Somebody to Love. Han har hatt stor betydning for en rekke andre artister, bl.a. har The Rolling Stones benyttet hans materiale. Etter hvert kom han noe i bakgrunnen, men i 2002 vakte han oppsikt med albumet Don 't Give Up On Me, der bl.a. Bob Dylan, Tom Waits og Elvis Costello bidrog med spesialskrevne sanger. Soul Lucky fulgte i 2004. burkha, se >burka. Burkhard, Willy, 1900-55, sveitsisk komponist. Ut­ dannet i Bern, Leipzig, Miinchen og Paris. Med im­ pulser fra Stravinskij, Schonberg, Bartok og Hindemith, men også fra renessansens og barokkens tonemestere, lyktes det ham å skape en sterkt personlig stil. For den protestantiske kirkemusikk har hans innflytelse vært sterk langt utover hjemlandet. Ver-

Navnet Burkina Faso er et ord fra moré (mossi) og betyr 'de oppriktige (eller ærlige) menns land'.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEMJ RETTSVESEN

Burkina Faso Republikk i Afrika

274 122 km2 13 574 800 innb. (2004), 49,5 per km2

Hovedstad: Ouagadougou Offisielt språk: Fransk Religion: Lokale religioner, islam, kristendom Nasjonaldag: 11. desember Mynt: CFA-franc å 100 centimes I___________________________________ -____ ker: operaen Die schwarze Spinne (1948), to symfo­ nier, Ulenspiegel-Variationen (1932), oratoriet Das Gesicht Jesajas (1935), Messe (19 51), to fiolinkonserter, orgelkonsert, kammermusikk, kantater, sanger m.m. Burkina Faso, republikk i Vest-Afrika, i innlandet. Burkina Faso er et forholdsvis ressursfattig land, og størstedelen av befolkningen er sysselsatt i landbru­ ket. På grunn av et tørt klima, og flere tørkeperioder, er ikke landet selvforsynt med jordbruksvarer. Kvegdrift er utbredt, og kjøtt er en av landets viktigs­ te eksportvarer. Burkina Faso ble selvstendig fra Frankrike i 1960, under navnet Øvre Volta (Haute Volta). Nåværende navn fra 1984.

Etter forfatningen av 1991, senest endret 2000, er Burkina Faso en «revolusjonær, demokratisk, unitær og sekulær republikk». Presidenten er den dominerende politiske leder og velges fra 2005 i allmenne valg for fem (tidligere sju) år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Lovgivende makt er formelt lagt til en folkevalgt (for fem år) deputertforsamling på 111 medlemmer. I tillegg er det fra 1999 et eldres råd, som skal fremme nasjonal forsoning. Regjerin­ gen utpekes i praksis av presidenten, selv om deputertforsamlingen kan nekte å godta hans valg av statsminister. Den nåværende presidenten, Blaise Compaoré, kom til makten ved et militærkupp 1987. Han har siden dominert landets politikk. Han ble valgt til president 1991 og 1998, men opposisjo­ nen har boikottet presidentvalgene. Deputertforsamlingen domineres helt av presidentens folkefrontkoalisjon, etter at disse valgene også til dels har vært boikottet av opposisjonen. Burkina Fasos statsstyre er ustabilt, og det er også en del sosial uro. Landet har også vært i konflikt med flere naboland og blitt beskyldt for å ha blandet seg inn i konflikter i andre stater, noe som også har bidratt til å gjøre landets statsstyre omstridt og ustabilt. Administrativt er Burkina Faso inndelt i 45 provin­ ser som styres av statlig utnevnte guvernører. Rettsvesen. Det er førsteinstansretter i de større byer. Ellers er det en høyesterett og en appellrett. Formelt er domstolene uavhengige, men dommerne er ansvarlige overfor et råd ledet av presidenten. Frans­ ke rettstradisjoner spiller en viss rolle. FLAGG OG VÅPEN

Flagget er delt i to horisontale felt i rødt (øverst) og grønt, med en femtagget gyllen stjerne midt på delingslinjen. Flagget ble antatt ved revolusjonen i 1984 og erstattet da et tidligere flagg med tre hori­ sontale felt i sort, hvitt og rødt. Riksvåpenet fra 1984 viser et gevær og et landbruks­ redskap korslagt over en åpen bok, alt anbrakt på en gul skive omgitt av et rødt tannhjul, flankert av to maisplanter. Under våpenet er et bånd med innskrif­ ten La patrie ou la mort nous vaincrons ('Fedrelandet eller døden, vi vil seire'). NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Contre la férule humiliante ('Mot det ydmykende slaveri') med tekst av Thomas

Burkina Faso

73

BURKINA FASO

KLIMA Temperatur

Bobo-Dioulasso Ouagadougou Dori

Nedbor VARMESTE MÅNED Maks. °C Min. °C april 37 22 april 39 26 mai 40 26

Sankara til en tradisjonell melodi. Den ble offisielt antatt som nasjonalsang 1984. MYNT, MAL OG VEKT

Myntenheten CFA-franc (valutakode XOF) å 100 centimes. Mål og vekt er metrisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Burkina Faso er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon; for øvrig av bl.a. Organisasjo­ nen for afrikansk enhet, ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Lomé-konvensjonen. Burkina Faso er representert i Norge ved sin am­ bassade i København. FORSVAR

Frivillig militærtjeneste. Styrketallene var 2002 for hæren 5800 og flyvåpenet 200.1 tillegg kommer 4200 i halvmilitære styrker og en folkemilits på 45 000. Hærens flyavdeling har 5 kampfly og 7 mindre transportfly og helikoptre.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

Det meste av landet er et 200-300 m høyt grunnfjellsplatå. Platået, som har svak helning mot sør, er gjennomskåret av elvene Nakambe (Hvite Volta), Nazinon (Røde Volta) og Mouhoun (Svarte Volta). Den sørvestlige del av landet består av opptil 700 m høye sandsteinsplatåer som mot øst og sørøst av­ grenses av en 150 m høy brattkant, Falaise de Banfora. Høyeste fjell er Tena Kourou, 747 moh. lengst i vest. I nord er landet en del av Sahel-beltet med halvørken og tørr savanne. Store områder er dekket med ufruktbar sand- og laterittjord. KLIMA

Klimaet er tropisk, med en utpreget tørkeperiode. I sør varer tørketiden fra desember til februar, og den årlige nedbormengde er ca. 1200 mm. Lenger mot nord blir tørketiden lengre, fra november til april, og årsnedbøren minsker. Ouagadougou får 900 mm, lengst i nord synker nedbøren til ca. 400 mm årlig. Temperaturene er høye, særlig i slutten av tørkepe­ rioden. Ouagadougou har 33 °C i middeltemperatur i april (varmeste måned), og 25 °C i januar (kaldeste måned). PLANTE- OG DYRELIV

Vegetasjonen varierer fra fuktig savanne i sør til tomekratt og steppe i nord. Savannen er gresskledt i den fuktige årstiden, men tørker inn i den tørre perioden. Rikt dyreliv, de største pattedyrene er elefant, flodhest og kafferbøffel. Dessuten mange antilopedyr, bl.a. duikere, gaseller, vannbukker og kuantilope. Primatene omfatter galagoer (halvaper), marekatter og rødbavian. Løve, leopard, serval og flere mindre kattedyr forekommer. Blant de mange karakteristiske fuglene på savan­ nen bør nevnes gribber, ørner, frankoliner, bietere, raker, musfugler, lerker og vevere. Mange slanger og ogler finnes ogsa på savannen, krokodiller i elvene. Tsetsefluen er spesielt vanlig i den sørøstre del av landet.

Befolkning Folketallet er beregnet til ca. 13,6 mill. (2004), årlig befolkningstilvekst til 2,5 % (1991-2001) og mid-

KALDESTE MÅNED Maks. °C Min.°C jan. 33 14 jan. 33 16 jan. 32 13

ÅRLIG mm 1180 900 500

dellevealder til 42,6 år for kvinner og 40,6 år for menn. Fødselsraten var i perioden 1995-2000 49,1 %o og dødeligheten 17,9 %o. Spedbarnsdødelig­ heten er høy, 100 per 1000 levendefødte; dette er likevel en nedgang i forhold til første del av 1990årene (208 per 1000). De sosiale forholdene gjen­ speiler landets posisjon som et av de fattigste i ver­ den, med lav forventet levealder og mange som dor av sykdommer som meslinger, malaria og stivkram­ pe. De fleste innbyggerne bor på landsbygda, i sam­ funn med gamle og sterke tradisjoner som av og til kan stå i veien for helsemessige forbedringer, f.eks. blir en høy andel av kvinnene omskåret. Kun drøye 50 % av befolkningen har tilgang på rent vann. 6,5 % av befolkningen mellom 15 og 49 år var i 2001 smittet av HIV/AIDS. Landets befolkning spiller en viktig rolle i det vestafrikanske flyttemønsteret. Mange drar på sesongarbeid til nabolandene, særlig Elfenbenskys­ ten og Ghana; anslagsvis 1 mill, er til enhver tid fremmedarbeidere i utlandet. Disses inntekter er av stor betydning for landets økonomi. Befolkningen er meget sammensatt, med et stort antall etniske grupper. Den største gruppen i landet er mossi i de sentrale og nordlige landsdelene, som utgjør nær halvparten av befolkningen. Språklig og kulturelt beslektet med mossi er bl.a. lobi og bobo " (begge ca. 7 % av befolkningen) samt gurma (gourmantche, 5 %). Fulani (peul) utgjør ca. 10 % av befolkningen og lever særlig som kvegnomader i de nordlige grensestrøkene. Drøye 3 % av befolknin­ gen er tuareger. Med en gjennomsnittlig folketetthet på 49,5 perso­ ner per km2 er Burkina Faso et folkerikt land etter afrikanske forhold. Tettest befolket er områdene rundt Ouagadougou. Drøye 80 % av befolkningen er bosatt i landdistriktene, men bybefolkningen vokser raskt. Største byer er hovedstaden Ouaga­ dougou og Bobo Dioulasso. Dekorert bolighus bygd i leire.

VÅTESTE MÅNED mm aug. 305 aug. 277 aug. 170

TØRRESTE MÅNED mm des. 0 des. 0 des. 0

RELIGION

Muslimene utgjør omlag 50 % av befolkningen, 40 % tilhører afrikanske religioner. De resterende 10 % er kristne - de fleste medlemmer av Den katolske kirke. SPRÅK

Offisielt språk er fransk. Flertallet av befolkningen snakker mossi, og diula er mye brukt som handelsspråk. Begge disse samt størsteparten av minoritets­ språkene i landet hører til gurspråkene, også kalt volta-gruppen, i språkfamilien niger-kongo.

Næringsliv Burkina Faso er et jordbruksland med begrensede naturressurser i Vest-Afrikas tørre Sahel-belte. Klimatiske forhold, med uregelmessig regnfall og gjennomgående mangel på vann, legger ikke forhol­ dene til rette for jordbruk i stor skala, og størstedelen av produksjonen skjer med tradisjonelle metodervesentlig for lokalt forbruk. Landet har flere kjente mineralforekomster, men bare en liten del utvinnes. En generelt mangelfullt utbygd infrastruktur, og den store avstanden til hav og havner, er et hinder for så vel gruvedrift som industri. I flere perioder har Burkina Faso vært rammet av alvorlig tørke, som har redusert både jordbruksproduksjonen og hus­ dyrholdet. Burkina Faso er et av Afrikas økonomisk sett minst utviklede land, med begrenset utsikt for økonomisk vekst. Naturgitte forhold begrenser mulighetene for både landbruk og industri, og landet er derfor sterkt avhengig av sysselsettingsmuligheter i nabolandene og utenlandsk bistand. Rundt to millioner burkinere arbeider i nabolandene, de fleste som landarbeidere, og de pengene disse sender hjem, er en viktig inn­ tektskilde for landet. Politiske forhold i disse lande­ ne, fremfor alt Elfenbenskysten, påvirker mulighete­ ne for sysselsetting og overforing. Utenlandsk utvik­ lingshjelp er også en vesentlig inntektskilde; blant de viktigste bistandsytere er Frankrike, Tyskland, Ned­ erland og Danmark, samt EU og andre multinasjo­ nale organer. Dette og skiftende klimatiske forhold

74

BURKINA FASO

eksport. Gull utvinnes særlig i Poura i den det vestlige/sentrale del av landet, og eksporteres. Utvinnin­ gen av manganforekomstene ved Tambao ble påbe­ gynt først i 1993, men stanset igjen i 1998 grunnet transportproblemer. Industrien er lite utviklet, og er vesentlig konsent­ rert om Bobo-Dioulasso og Ouagadougou. Største­ delen av industriproduksjonen er næringsmidler for lokalt konsum, basert på foredling av lokale råvarer. Tekstilindustrien, etablert først i 1970-årene, produ­ serer også for eksport. I Ouagadougou finnes en sementfabrikk. Industrien fikk en mindre oppsving som følge av devalueringen i 1994, med økt produk­ sjon for å erstatte importerte varer. UTENRIKSHANDEL

Landskap med karakteristiske stråhytter nær byen Dori, i nordøst.

påvirker i vesentlig grad de økonomiske resultatene, som derfor kan variere sterkt fra ett år til et annet. 11990-årene gjennomførte Burkina en strukturtilpasningspolitikk, og mot slutten av tiåret ble en ny fase i privatiseringen av statseid næringsliv iverksatt. Devalueringen av den vestafrikanske valuta CFA, som også Burkina Faso er tilknyttet, med 50 % i 1994, styrket eksporten, men gjorde importen dyrere - og medførte svekket kjøpekraft for den van­ lige innbygger. LANDBRUK

Landbruk er hovednæringen og sysselsetter et stort flertall (vel 90 %) av befolkningen, men står for bare i underkant av 40 % av BNP. Store deler av totalarealet ligger i en tørr sone, med uregelmessig nedbør og begrensede grunnvannressurser, og er lite egnet til jordbruk. Jordbruksproduksjonen skjer i hovedsak på småbruk uten kunstig vanning, og er i all hovedsak for lokalt konsum. Svakt utbygd infra­ struktur bidrar til at det er vanskelig å få avsatt produktene. Bomull overtok i 1990-årene posisjo­ nen som landets viktigste eksportartikkel, etter

jordnøtter. Som følge av betydelige investeringer både fra regjeringen og internasjonal bistand, utgjor­ de bomull tidlig på 2000-tallet godt over halvparten av samlet eksportverdi. Det dyrkes durra i sør og hirse i nord, samt mais, ris, yams, taro og maniok. Det er også satset på produksjon av karité-nøtter, cashewnøtter og sukker. Husdyrhold er viktigste næringsvei i de store og tynt befolkede områdene i nord og øst, og drives delvis som nomadebruk. Kjøtt, huder og skinn er viktige eksportvarer, og stod i 2001 for nær 20 % av eksportverdien; en betydelig del eksporteres uoffisielt. BERGVERK, INDUSTRI

Burkina Faso har en del kjente mineralforekomster, bl.a. av gull, sølv, mangan, bauxitt, sink, bly, nikkel, titan, vanadium og bly, men disse har bare i liten grad blitt utnyttet. Dette skyldes både høye utvinningskostnader og prisene på de internasjonale markeder, samt de lange transportavstandene til utskipingshavnene. Rundt 2000 førte urolighetene i nabolandet Elfenbenskysten, med Burkinas viktigste utskipingshavn, til ytterligere vanskeligheter for

Scene fra filmen Samba Traoré fra 1992 av Idrissa Ouedraogo. Det er en film om skyld, om fortiden som forfølger en mann og alltid innhenter ham.

Burkina Faso har begrenset eksportproduksjon og et betydelig underskudd i sin handel med omverde­ nen. Landet er avhengig av økonomisk bistand, samt pengeoverføringer fra burkinere som arbeider i nabolandene. Det utføres fremfor alt bomull, kariténøtter, jordnøtter (peanøtter), kjøtt, kveg, huder og skinn, samt noe gull. Først på 2000-tallet var Frank­ rike, Elfenbenskysten og Belgia viktigste kjøpere av landets eksportvarer. Importen kom vesentlig fra Elfenbenskysten og Frankrike. En stor del av uten­ rikshandelen går over havnen i Abidjan i Elfenbens­ kysten. Det foregår en ikke ubetydelig smugling av varer. SAMFERDSEL

Av vital betydning for landets utenrikshandel er jernbanen mellom Abidjan i Elfenbenskysten og Ouagadougou gjennom Bobo Dioulasso, med for­ bindelse videre til Kaya. En 350 km lang forlengelse til manganforekomstene ved Tambao er prosjektert. Jernbanen ble til 1987 drevet i fellesskap av Burkina Faso og Elfenbenskysten; deretter av to separate selskaper - og det er behov for betydelig oppgrade­ ring av jernbanen. Det finnes et utstrakt, men dårlig veinett, som ble noe utvidet i siste halvdel av 1990årene. Internasjonale lufthavner finnes ved Ouaga­ dougou og Bobo Dioulasso.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

I prinsippet er skolen obligatorisk for barn i alderen 6-16 år med 6-årig grunnskole. Men skoleplikten blir ikke håndhevet, slik at bare ca. 40 % av bam i grunnskolealder går i skolen og ca. 8 % av de aktuel­ le årsklassene går i videregående skole, med store variasjoner mellom de ulike regionene i landet. Undervisningsspråket er fransk. Alfabetiseringsprogrammer på nasjonale språk er vanskelige å gjen­ nomføre, fordi av ca. 60 språk er bare 14 skriftspråk. Ca. 76 % av befolkningen beregnes å være analfabe­ ter, av kvinnene i overkant av 90 % (2000). Det ble opprettet universitet i Ouagadougou i 1974. MASSEMEDIA

Burkina Faso har seks dagsaviser med et samlet opplag på mellom rundt 20 000. To av avisene er franskspråklige, én er på mossi, alle utkommer i Ouagadougou. Den største er LObservateur Paalga med et opplag på 8000. Rundt 2000 var det 53 registrerte radiostasjoner i Burkina Faso, fire internasjonale stasjoner, 17 kom­ mersielle og to statseide stasjoner, som i hovedsak sender musikk. Det var seks lokale stasjoner, 10 uavhengige stasjoner og 14 religiøse stasjoner. Det offentlige kringkastingsselskapet Radio Nationale du Burkina, grunnlagt 1959, sender radioprogrammer på fransk og 16 lokale språk. Det private selskapet Horizon FM sender på fransk, engelsk og 8 lokale språk. I tillegg til den statligeTélévision Nationale du Burkina, som startet fjernsynssendinger i 1963, har landet to private TV-stasjoner. FILM

En statlig organisert filmproduksjon har eksistert siden tidlig i 1970-årene, bl.a. ved pioneren Mamadou Djim Kola. 1 1980-årene ble flere av filmene,

75 som ofte var co-produksjoner med europeiske land, lagt merke til internasjonalt. Blant de sentrale regis­ sørene var Gaston Kaboré med WendKuuni (1982) og Zan Boko (1988), og Idrissa Ouedraogo med Yaaba (1989; også vist i NRK), Tilai (Loven, 1990) og Samba Traoré (1992). Burkina Faso har også coprodusert filmer fra andre land i regionen, bl.a. den senegalesiske veteranen Ousmane Sembenes Camp de Thiaroye (1988), Yeelen (1989) i regi av malieren Souleymane Cissé, og Saaraounia (1989) av mauritanieren Med Hondo. Av stor betydning for afrikansk film er den pan-afrikanske filmfestivalen i Ouaga­ dougou (FESPACO, etablert 1969), en biennale som alternerer med den ledende arabiske filmfestivalen i Karthago.

Historie Den førkoloniale historien er nært knyttet til ► mossi-kongedømmene, som ble grunnlagt på 1300tallet, men det er gjort arkeologiske funn fra en neolottisk kultur. Bobo, lobi og gurunsi er de eldste kjente innbyggere i landet, men med sin overlegne militære styrke klarte invaderende styrker fra gurma- og mossifolkene å legge under seg andre folke­ slag og områder i de østre og sentrale deler av områ­ det. Flere mossi-kongedømmer ble grunnlagt, hvor­ av det mektigste var Ouagadougou, den senere hovedstad i den selvstendige staten Burkina Faso, ledet av en hersker med tittel morho naba. Andre statsdannelser var Yatenga og Tengkodogo i det sentrale området og Gourma i øst. Mossiene etabler­ te sterke stater med et komplekst administrativt system, som ga rom for lokalt selvstyre, som varte i fem hundreår. Mossi-statene hadde sterke hærstyrker, som for­ svarte seg mot invasjonsforsøk fra Songhai og Fulani og etablerte handelsforbindelser med andre vestafrikanske riker, deriblant Hausa og Ashanti. De utgjor­ de fortsatt et mektig rike da franskmennene kom til området mot slutten av 1800-tallet. Frankrike forhandlet seg fram til et protektorat over Yatenga i 1895, og la under seg med militær makt - og annek­ terte - andre områder de to påfølgende år, derunder Ouagadougou og Gourma. Enkelte deler av landet kjempet mot den franske erobringen, bl.a. logiene, som ikke var slått før i 1903.1 1898 trakk Frankrike og Storbritannia opp grensen mot Gullkysten. Dagens Burkina Faso ble først styrt som del av Fransk Sudan (1904-20 kjent som Øvre SenegalNiger), og fra 1919 skilt ut og styrt som egen koloni, Haute Volta (Øvre Volta). I 1932 ble den stykket opp og fordelt mellom de tre franske koloniene Elfen­ benskysten, Niger og Fransk Sudan, men ble en egen enhet igjen i 1947.1 desember 1958 ble Øvre Volta en selvstyrt republikk innenfor Det franske samvel­ det, og 5. august 1960 fikk landet full selvstendighet. Selvstendigheten. Valgene forut for selvstendigheten ble vunnet av en koalisjon kalt Union démocratique voltaique (UDV), en seksjon av den panafrikanske Rassemblement démocratique africain, som spilte en stor rolle i den anti-koloniale kampen i Vest-Afrika. UDVs leder var Maurice Yaméogo, som ble landets første president. Ved nyvalgene i 1965 fikk Yaméogos ettpartiliste 99 % av stemmene, og demonstra­ sjoner brøt ut. I januar 1966 grep de militære inn, og en militærregjering under ledelse av oberstløytnant" Sangoulé Lamizana ble dannet. 1970 ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning, og valg ble avviklet i desember. UDV oppnådde flertall, men fortsatt satt de militære med den reelle makt. 11974 grep de militære makten på ny. 1 1976 ble en ny sivilt dominert regjering dannet, og en ny grunnlov ble godkjent i folkeavstemning 1977. Ved valgene i 1978 vant UDV et knapt flertall, mens Lamizana oppnådde 56 % av stemmene ved presidentvalget. 1 1980 ble Lamizana avsatt i et militærkupp, og oberst Saye Zerbo tok overmakten. Nasjonalforsam­ lingen ble oppløst, og alle partier forbudt. Zerbo ble avsatt i et nytt kupp i 1982, og major Jean-Baptiste Ouedraogo ble nytt statsoverhode. 1 1983 ble kap-

BURLETTA

ble hevdet at Burkina Faso hadde bistått den ango­ lanske opprørsbevegelsen UNITA med våpen, til tross for internasjonale sanksjoner - hvilket ble 1959-66 Maurice Yaméogo tilbakevist av burkinske myndigheter. Også Guinea 1966-80 Sangoulé Lamizana beskyldte Burkina Faso for å støtte opprørsgrupper. I 1980-82 Saye Zerbo 1997 bidrog Burkina Faso både med megling og 1982- 83 Jean-Baptiste Ouedraogo fredssoldater til Den sentralafrikanske republikk, og landet har også deltatt i etablering av en regional 1983- 87 Thomas Sankara intervensjonsstyrke. 1987Blaise Compaoré I desember 1985 kom det til en kortvarig krig mel­ lom Burkina Faso og Mali grunnet en gammel gren­ setvist. Etter at andre vestafrikanske stater gikk inn og meglet, ble tvisten lagt frem for den internasjona­ tein Thomas Sankara utnevnt til statsminister i le domstolen i Haag, som kom med en kjennelse i militærregj eringen. 1986 som begge parter godtok, nemlig at det om­ Revolusjonen. President Ouedraogo hadde lovet stridte området skulle deles likt mellom de to land. Et sivilt styre i løpet av 1984, men i august 1983 ble stort antall burkinabé er migrantarbeidere på planta­ han avsatt i et kupp ledet av kaptein Sankara. sjer i Elfenbenskysten, hvor det tidvis har vært mot­ Denne hadde etablert nære forbindelser med Libya setninger mellom disse og den lokale befolkningen. og opprettet et nasjonalt revolusjonsråd og dannet Dette var ved flere tilfeller situasjonen mot slutten av revolusjonskomiteer utover landet. Dette var et 1990-årene og på begynnelsen av 2000-tallet, da fle­ ledd i massemobilisering til fordel for revolusjonen, re titusener vendte hjem som følge av usikkerhet. Et og et symbolsk brudd med fortiden ble gjort 4. mislykket kuppforsøk i 2003 skal ha vært støttet av august 1984, da landets navn ble omgjort fra Øvre Elfenbenskysten, som i sin tur beskyldte Burkina Volta til Burkina Faso. I oktober 1987 ble Sankara Faso for å støtte opprørere der. DLd styrtet og drept av sin nærmeste medarbeider, Burkitt. Francis Crawford fbaikit], 1864-1935, Blaise Compaoré. Den politiske utviklingen fortsatte britisk teolog og orientalist; professor i Cambridge fra imidlertid uten nevneverdige endringer. Sivil poli­ 1905. Han skrev en rekke bøker om Bibelens tekst­ tisk virksomhet ble tillatt igjen i 1990, og en ny historie, urkristendommen og den eldste kirke, bl.a. grunnlov som blant annet åpnet for flerpartistyre, The Gospel Historyand its Transmission (4. utg. 1920) ble vedtatt i en folkeavstemning i 1991. Opposi­ og EucharistandSacrifice (2. utg. 1927). sjonspartiene boikottet presidentvalget i 1991, som Burkitts tumor [baikits -] (navn etter den britiske følgelig ble vunnet, uten motkandidat, av Blaise legen Denis R Burkitt, 1911-92), afrikansk lymfom, Compaoré. Hans parti, Organisation pour la déen ondartet lymfeknutesvulst (malignt lymfom) som mocratie populaire/Mouvement du travail (ODPZ særlig angriper barn. Denne svulsttypen er mest MT) vant også parlamentsvalget 1992 og dannet utbredt i Sentral-Afrika, men forekommer som regjering med plass også for flere opposisjonspartier. sporadiske tilfelle også i Norden og ellers i verden. Den politiske utviklingen var preget av uroligheter Den lokaliserer seg gjerne til kjevene eller de lange og voldsbruk. En av årsakene til urolighetene i rørknokler, til lymfeknuter i bukhulen eller til 1992/93 var at regjeringen hadde innført stramme eggstokkene. Svulsten er godt påvirkelig av cellegift, økonomiske tiltak i form av et strukturtilpasningscytostatika, som kan gi 50 % overlevelse etter 5 år program. hvis man kommer tidlig til behandling. Et såkalt 1996 ble et nytt parti som støttet Compaoré, Cononkogen for celletilvekstfaktoren c-MYC er aktivert i grés pour la démocratie el le progrés (CDP), dannet alle tilfelle av Burkitts tumor. En teori som ikke er gjennom at et titalls partier, deriblant ODP/MT, gikk endelig bevist, er at Burkitts tumor forårsakes av et sammen. Med flertall i nasjonalforsamlingen fikk bestemt virus, Epstein-Barr-virus, som er identisk CDP endret grunnloven for å kunne la en president med det viruset som ellers i verden er årsak til mositte i mer enn to perioder. Parlamentsvalget i 1997 nonukleose. Det antas at når dette viruset møter gav CDP klart flertall. Presidentvalget i 1998 ble klart lymfeknutevev hvor cellene på forhånd er påvirket vunnet av president Compaoré; to andre kandidater av malaria eller andre kroniske infeksjoner, øker stilte, men opposisjonen boikottet valget, som den risiko for utvikling av denne spesielt ondartede mente ble manipulert. 1 1999 etablerte Compaoré et svulsten. eldres råd, med bl.a. tre tidligere presidenter som medlemmer, med oppgave å fremme nasjonal burkne, gammelt norsk navn på bregner. Navnet forsoning. Ved parlamentsvalget i 2002 fikk CDP på brukes om arter i slektene ^Athyrium (►fjellburkne nytt flertall blant i alt 13 partier representert i nasjo­ og ►skogburkne) og Asplenium. Sistnevnte slekt har nalforsamlingen. ca. 700 arter, derav 8 i Norge. Oftest små, finnete Utenrikspolitikk. Burkina Faso har opprettholdt eller fingergrenete bregner som danner tette tuer på nære forbindelser med den tidligere kolonimakten bergknauser og i urer. Vanligst er ►svartburkne, Frankrike, også i de perioder hvor landet har hatt ► grønnburkne, ►murburkne og >olavsskjegg. Den radikale lederskap. Under Sankara orienterte Burki­ første går nord til Troms, de andre finnes også i na Faso seg mot den radikale leir i internasjonal Finnmark. De fire andre artene er sjeldne og vokser poliitkk, og Cuba og Libya var blant de land som på Sør- og Vestlandet. Av og til danner artene hybribistod økonomisk. Men allerede før Sankara ble der, men disse er sjeldne i Norge. styrtet, ble kursen igjen orientert mot Vesten, frem­ Burle-Marx, Roberto, 1909-94, brasiliansk land­ for alt Frankrike. Etter Compaorés første statsbesøk skapsarkitekt, maler og skulptør. Hans mange tropis­ til Frankrike i 1993 ble forbindelsene ytterligere ke hager, bl.a. ved regjeringsbygninger i Brasilia, er styrket, og Ouagadougou var åsted for det franskkjent for sterke formuttrykk, hektisk fargebruk og afrikanske toppmøtet i 1996. Etter kuppet var for­ kontrastrik frodighet. holdet til Ghana en periode spent, før det ble norma­ burlesk (av fr. fra it. 'spøk'). lisert. Compaoré etablerte gode forbindelser med 1 Latterlig og grovkomisk (særlig på scenen). Togo. I borgerkrigen i Liberia støttet Burkina Faso opprørslederen Charles Taylor, bl.a. ved å bistå med 2 Amerikansk revyform som vokste frem fra midten våpeninnkjøp, og landet deltok ikke i den vestafriav 1800-tallet som en grovkornet, seksuelt frittalen­ kanske fredsstyrken ECOMOG før i 1997.1 1999 ble de pendant til den mer familievennlige vaudevillen. Burkina Faso beskyldt av Nigeria og Sierra Leone for De mest kjente representanter var Sophie Tucker og å støtte den sierraleonske opprørsbevegelsen RUF Mae West. Tradisjonen har en klar arvtager i Bette Midler. med våpen i bytte mot illegalt utvunnede diamanter. Dette kom frem i en FN-rapport i 2000, der det også burletta (it.), farseaktig skuespill.

BURKINA FASO - Presidenter

76

BURLINGTON

Burlington [badiptan], by i Canada, Ontario, ved Lake Ontario, 5 km nord for Hamilton; 151 000 innb. (2001), del av byregionen Hamilton og storbyregionen Golden Horseshoe som har Toronto som senter. Hovedsakelig en boligforstad. Noe industri. Betydelig vekst etter 1960 som følge av tilflytting både fra Hamilton og Toronto. Broforbindelse (1958) over Lake Ontario til Hamilton. Grunnlagt 1873. Burlington [ba:lhjtan], navn på flere byer i USA. 1 By i Vermont, største by i delstaten, ved Lake Champlain, nær grensen mot Canada; 39 500 innb. (2002). Mangesidig industri, turisttrafikk. Statsuni­ versitet, grunnlagt 1790, og det kjente Middleburgh College, romersk-katolsk domkirke. Grunnlagt 1763. Åsted for kamper mellom briter og amerika­ nere under uavhengighetskrigen. 2 By i Iowa, ved Mississippi, 275 km sørøst for Des Moines; 26 000 innb. (2002). Viktig jernbaneknutepunkt, elektroteknisk industri, maskin- og sprengstoffabrikker. Grunnlagt som Flint Hills 1833, ho­ vedstad i Iowa-territoriet 1838-41. 3 By i New Jersey, ved elven Delaware, rett overfor Bristol i Pennsylvania; 9800 innb. (2002). Tekstil-, skotøyindustri m.m. Kvekerkoloni fra 1677, og i 1702-90 alternerte byen med Perth Amboy som hovedstad i New Jersey. J. E Coopers fødeby. 4 By i North Carolina, 30 km øst for Greensboro på Piedmontplatået; 46 000 innb. (2002). Tekstil­ industri, produksjon av elektronisk utstyr, møbelfabrikker, fremstilling av kjemikalier. Grunnlagt som Company Shops i 1837, bystatus som Burlington i 1883. 5 By i Massachusetts, 20 km nordvest for Boston; 23 700 innb. (1998), bystatus 1799, nå forstad til Boston. Elektronikk- og detalj industri. 6 By i Wisconsin, Racine County, 50 km sørvest for Milwaukee; 10 500 innb. (2002), grunnlagt av utvandrere fra Vermont. Mormonerkolonien Gar­ den of Peace grunnlagt like ved i 1844. Burlington, Lord, eg. Richard Boyle, den tredje jarl av Burlington og Cork, 1694-1753, britisk arkitekt; nevø av Robert Boyle. En av de ledende innen den engelske palladianismen. Blant hans mest kjente verker er Chiswick House i London (1725), som har Palladios Villa Rotonda som forbilde, og Assembly Roomsi York (1730-32). Burlington House [ba:liqtan haus], bygning i Lon­ don, ved Piccadilly. Oppført på 1700-tallet av jarlen av Burlington, innkjøpt av staten 1854 og senere utvidet. Gir plass til flere lærde selskaper, bl.a. The Royal Society, men er især kjent for å huse The Royal Academy of Arts. Burlington Magazine, The [ba:lirjtanmægazi:n], engelsk kunsttidsskrift, grunnlagt 1903, utgis må­ nedlig i London. Et av verdens fornemste kunsthis­ toriske tidsskrifter, med høy vitenskapelig standard. Det har særlig viet seg eldre bildende kunst, kunst­ industri og arkitektur. Blant dets ledere har vært Roger Fry og Herbert Read. Burljuk, David Davidovitsj, 1882-1967, russisk forfatter og maler; studier i Kazan og Odessa, kunststudier i Miinchen og Paris, invitert av Kandinskij til å delta på utstillingen til Der ► blaue Reiter i 1911. Forlot Russland i 1920 og bosatte seg 1922 i New York. Burljuk grunnla ►kubo-futurismen og var den som oppdaget Majakovskijs lyriske talent og opp­ muntret ham til å bli dikter. Burlov, kommune i sørlige Sverige, Skåne, Skåne lån; 19 km2 med 15 260 innb. (2004). Sveriges nest minste kommune arealmessig. Burlov er en forstadskommune rett nordøst for Malrnd, består av områdene Arlov og Åkarp. Kommunen har i lang tid hatt et ekspanderende næringsliv med flere større virksomheter, særlig sukkerfabrikk og pro­ duksjon av maling, men også en betydelig partivarehandel.

Burma, land i Sørøst-Asia, grenser til Thailand, Kina, India og Bangladesh; 676 577 km2 med 42,7 mill, innb. (2003). Hovedstad: Yangon (Rangoon). I mai 1989 bestemte den styrende militærjunta at landets navn skulle endres til ►Myanmar. Navnet Burma er fra sanskrit og betyr 'de sterke', burmansk, språk som hører til den tibeto-burmanske språkgruppen i den sino-tibetanske språkfamilien. Burmansk er offisielt språk og tales som første- eller annetspråk i en rekke dialekter av om lag 2/3 av befolkningen (32 mill.) i Myanmar (Burma). Det er primært et enstavelsesspråk som foruten konsonan­ ter og vokaler også har fire betydningsskillende tonelag. Det er et isolerende språk, dvs. ordene er ubøyelige, og grammatiske forhold uttrykkes ved ordstilling og funksjonsord. Store mengder av fler­ stavelsesord er lånt fra pali. Alfabetet stammer fra sørindiske varianter av brahmi-skriften og har senere fått sine karakteristiske runde former. De første kjente skriftlige minnesmerkene er fra 1100tallet. Se ►Myanmar (litteratur). Burmaveien, bilvei mellom Myanmar (Burma) og Kina; 1150 km lang. Følger en karavanevei og går gjennom ulendte fjelltrakter; største høyde er 4700 m o.h. Veien ble anlagt 1937-38 fra Lashio til Kunming i Kina, og fikk stor strategisk betydning under den annen verdenskrig. Opptil 200 000 mann ble satt inn i byggingen. Våpen og utstyr til de kinesiske styrker ble transportert denne veien etter at japaner­ ne hadde okkupert de kinesiske havnebyene. Da japanerne erobret Lashio i april 1942, måtte de allierte bygge en ny vei fra Ledo i Assam til den gamle veien. Denne Ledoveien (Stilwell-veien, 770 km lang) stod ferdig jan. 1945. Burmeister & Wain. B & W, tidligere dansk skipsverft grunnlagt i København 1843 av Hans Heinrich Baumgarten (1806-75) som maskinverksted, fra 1846 drevet under navnet Baumgarten & Burmeis­ ter (sm.m. Carl Christian Burmeister, 1821-98), fra 1865 Burmeister & Wain med briten William Wain (1819-92) som ny partner. Skipsbyggingen startet 1854, verft på Refshaleøen fra 1872. Omkring 1908 begynte produksjonen av dieselmotorer, og 1912 leverte verftet verdens første havgående dieselmotorskip, M/S Selandia. Verftet har tilhørt et konsern som ble reorganisert flere ganger. Etter en økonomisk krise i 1970-årene ble motorfabrikkene solgt til det tyske ► MANkonsernet. Holdingselskapet gikk konkurs 1980, men skipsverftet fortsatte som Burmeister & Wain Skibsværft A/S. Etter ny økonomisk krise ble tankre­ deriet BurWain Tankers skilt ut 1995 og solgt til det norske rederiet Tchudi & Eitzen. 1996 gikk verftet konkurs og virksomheten innstilt. burmeserkatt, slanktypet korthårskatt med kort, blank pels og lysende gule øyne, opprinnelig fra Thailand. En hybrid mellom siameser og burmeser (også kalt tonkaneser) ble brakt til USA i 1930 av dr. Joseph Thompson. Gjennom paringer med siameser fikk man frem burmeser. Rasen kom til Europa i 1955. Middels stor, fast og muskuløs; avrundet bryst og rett rygg. Lange slanke ben, med noe lengre bakben. Halen er middels lang, lett avsmalnende til en avrundet tupp. Hodet er lett avrundet mellom ørene, som står langt fra hverandre. Høye, brede kinn smalner ned mot en butt kile. Ørene avrundet, lett foroverbøyd i profil. Middels lang nese med en bøy i profilen. Øyne med orientalsk form øverst, avrundet nederst. Den opprinnelige burmeseren var brun, men rasen er også godkjent i andre farger, burmilla, katterase som er fremkommet ved krys­ ning mellom burmeser og chinchilla perser. Avlsprogram ble startet i England i 1980-årene. Burne-Jones, Edward [ba:n djounz], Sir, 1833-98, britisk maler, en av de fremste i den ►prerafaelittiske bevegelse. Under sitt teologiske studium i Oxford ble han kjent med William Morris. Deres romantiske kunstinteresser ble stimulert gjennom påvirkning fra

John Ruskin. Etter en studiereise i Nord-Frankrike 1855 oppgav Bume-Jones teologien til fordel for kunsten. Elev av Dante Gabriel Rossetti, som særlig har påvirket hans ungdomsbilder. Motivene i Bur­ ne-Jones' svenneriske kunst er mest hentet fra den middelalderske poesiens fantasiverden. Hans slanke og eteriske kvinnetyper er helt i overensstemmelse med prerafaelittenes ideal og deres dyrking av den botticelliske kvinnetype. Burne-Jones' kunst har større interesse ved sitt poetiske stemningsinnhold enn sine maleriske egenskaper. Den har likevel en dekorativ holdning; han var hele tiden blant annet sterkt knyttet til Morris, leverte teppeutkast for hans firma og tresnitt for hans bøker, tegnet også møbler. Best kjent er hans mange glassmalerier med religiøst innhold, hvor hans gotiserende, vertikalpregede kunst kom­ mer helt til sin rett. Burnell, Jocelyn Bell, f. 1943, i Belfast, britisk astro­ nom, utdannet ved University of Glasgow, doktor­ grad i radioastronomi fra Cambridge University 1968. Under sitt doktorgradsarbeid deltok hun i oppbyggingen av et enormt radioteleskop og studer­ te spesielt kvasarer. I den forbindelse oppdaget hun noen inntil da ukjente objekter; og har dermed en stor del av æren for oppdagelsen av de første pulså­ rene (1967). Bumell har vært knyttet til University College London, Royal Observatory, Edinburgh og James Clark Maxwell Telescope på Hawaii. President i Royal Astronomical Society. Burnell er spesielt opptatt av formidling, og arbeidet i 10 år for Open University, noe som doblet antallet kvinnelige professorer i fysikk i Storbritannia. I 1999 turnerte hun i Australia med egne Women in Physics-forelesninger. Fra 2001 dekan ved naturvitenskapelig fakultet ved University of Bath. Burnet, Frank Macfarlane [barnat], Sir, 1899-1985, australsk lege og mikrobiolog. Utviklet bakteriofagmetoden for klassifikasjon av bakterier og likeledes teknikken for dyrking av virus i kyllingfostre. Opp­ daget mikroorganismen som fremkaller Q-feber (query fever), og som er gitt navnet Coxiella bumetii (Rickettsia bumeti). Fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1960 sammen med Sir Peter Brian Medawar, Storbritannia, for oppdagelsen av «ervervet immunologisk toleranse». Deres arbeider bidrog til vellykkede organtransplantasjoner i større omfang. Utgitt bl.a. Vimses and man (1953), The ClonalSelection Theory ofAcquiredImmunity (1959). Burnet, Gilbert [barnat], 1643-1715, engelsk biskop, politiker og historiker. På grunn av sine bredkirkelige og antikatolske anskuelser levde han i landflyktighet under Jakob 2, og han fulgte med Vilhelm av Oranien til England 1688. Han spilte en fremtredende rolle i revolusjonen (Declaration ofRights, 1688-89) og ble til belønning utnevnt til biskop av Salisbury 1689. Burnet ledet deretter kongens kirkepolitikk og arbei­ det for at de protestantiske nonkonformister skulle kunne vende tilbake til statskirken, men uten hell. Han skrev antiromerske polemiske skrifter: den bane­ brytende History of the Reformation (3 bd., 1679-1714) og History ofHis Own Times (2 bd., offentliggjort 172334), som er en viktig kilde til hans samtids historie. Burnett, Carol [barnet], f. 1933, amerikansk sanger og skuespiller. Allsidig komiker som slo igjennom på Broadway 1959 i musikalen Once Upon A Mattress. Flere egne TV-show, ofte i samarbeid med Julie Andrews, som har gjort henne til en av USAs mest populære komedienner. Også filmroller, bl.a. i A Wedding (Å, for et bryllup, 1978) og Annie (1982). Burnett, Frances Eliza [barnet], (f. Hodgson), 18491924, britisk forfatter; utvandret 1865 til Amerika, og skrev en lang rekke populære romantiske roma­ ner. Særlig kjent for barnebøkene Little Lord Fauntleroy (1886; filmatisert bl.a. 1936 og 1980) og The Secret Garden (1911; filmatisert 1949, og 1993 av Agnieszka HollandL som i likhet med de fleste av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk.

I__

BUROT 1

Burnett, Robert Lindsay [barnet eller barnat], Sir,

1887-1959, britisk sjøoffiser. Kontreadmiral 1940, viseadmiral 1943, admiral 1946. Var øverstkom­ manderende i Sør-Atlanteren 1944-46. Under konvoi tjeneste i Nord-Atlanteren i desember 1942 drev han tilbake et angrep fra en tysk styrke som bestod av lommeslagskipet Liitzow, krysseren Admi­ ral Hipper og seks store jagere med tap av en jager på hver side. Han deltok med tre kryssere, Belfast (flaggskip), Norfolk og Sheffield, i senkningen av slagkrysseren Schamhorst 26. des. 1943. Burnett, William Riley [barnet], 1899-1982, ameri­ kansk forfatter, eksponent for den «hardkokte» stilen innen kriminallitteraturen. Han skrev en lang rekke fortellinger, fortrinnsvis om Chicagos gangstermiljø, bl.a. Little Caesar (1929, norsk overs. Chicago-Cæsar, 1933; filmatisert 1930 av Mervyn LeRoy med Edward G. Robinson), The Silver Eagle (1931, norsk overs. Død og dollar, 1933) og TheAsphalt Jungle (1949, filmatisert 1950 i regi av John Huston). Senere romaner er The Roar of the Crowd (1964) og CoalMan (1968). Burney, Charles [ba:ni], 1726-1814, britisk musikkhistoriker, organist og komponist. Skrev den verdi­ fulle General History ofMusic (4 bd., 1776-89, ny utg. 1935) og utgav to bøker fra sine omfattende reiser i Europa 1771 og 1773. Komponerte instrumental- og vokalmusikk som var høyt skattet i samtiden. Burney, Frances (Fanny) [ba:ni], 1752-1840, også kjent som Madame D'Arblay, britisk forfatter, datter av Charles Burney; gift 1793 med en fransk emi­ grant. Evelina vant øyeblikkelig popularitet da den utkom i 1778, og er hennes eneste roman av litterær verdi. I samtiden var også Cecilia (1782) og Camilla (1796) høyt ansett. Burney regnes som en forløper for Jane Austen, som beundret henne meget. Hen­ nes dagbøker og brev, som ble utgitt i 8 bind 197280, er verdifulle bidrag til tidens miljøhistorie. Burnham [bamam], britiske aviseiere; far og sønn. Edward Levy-Lawson, 1833-1916, fra 1903 1. baron Burnham. Trådte 1855 inn i Daily Telegraph som ble utgitt av faren, Joseph Moses Levy og overtok fore­ tagendet ved farens død 1888. Han foretok en gjen­ nomgripende omlegging av det redaksjonelle stoff, særlig i retning av popularisering og lettere tilgjenge­ lighet. Burnham hører til de store nyskapere innen britisk presse. Politisk stod han Gladstone nær. Han trakk seg 1903 tilbake fra den daglige ledelse av avisen. Harry Lawson Webster, 1862-1933, fra 1916 2. baron Burnham, sønn av Edward Levy-Lawson. Overtok ledelsen av Daily Telegraph 1903, men solgte aksjemajoriteten 1927. Han fikk 1919 tittelen viscount Burnham. Burnham, Daniel H(udson) [bamam], 1846-1912, amerikansk arkitekt. Bygde 1891 bl.a. Masonic Temple i Chicago (sammen med sin daværende partner John Wellborn Root), som med 22 etasjer var sin tids høyeste bygning og gjorde Burnham verdenskjent. Han tegnet også Flatiron Building i New York (1901) og Selfridge's Store i London (1909). Burnham, (Lindon) Forbes Sampson [bamam], 1923-85, guyansk politiker og jurist. Grunnlegger og leder for People's National Congress fra 1955. Stats­ minister i Britisk Guyana 1964—66, i republikken Guyana 1966-80. President og øverstkommande­ rende for de væpnede styrker 1980-85. Burnham, Sherburne Wesley [bamam], 1838-1921, amerikansk astronom. Stenograf, journalist m.m. inntil 1902, men var samtidig ivrig observatør av dobbeltstjerner. Astronom ved Yerkes-observatoriet fra det ble gunnlagt i 1897, professor ved Chicago University 1902-14. Utgav 1906 en stor katalog over dobbeltstjerner. BurningSpear [ba:nirj spia], eg. Winston Rodney, L 1947, jamaicansk sanger og komponist; siden midten av 1970-årene en av de>fremste representan-

Robert Burns. Etter maleri av Alexander Nasmyth. Originalen henger i The Scottish National Portrait Gallery, Edinburgh.

tene for reggaemusikken. Opprinnelig var Burning Spear navnet på en trio Rodney var medlem av, men han fortsatte som soloartist da den ble oppløst. Sangene hans uttrykker et sterkt sosialt og politisk engasjement, der rastafarianernes historiesyn og filosofi er fremtredende. Album bl.a. Marcus Garvey (1975), Resistance (1986), Jah Kingdom (1991), Rasta Business (1995), Calling Rastafari (1999) og Free Man (2003). Burnley [bamli], by i Storbritannia, nordlige Eng­ land, Lancashire, 35 km nord for Manchester; 73 000 innb. (2001). Variert industri med bl.a. fremstilling av fly- og bildeler. Bykjernen har vært gjenstand for omfattende byfornyelse. Towneley HaU (1600-tallet) er museum og kunstgalleri. Burn­ ley vokste raskt på slutten av 1700-tallet med utvik­ lingen av bomullsindustrien og byggingen av Leeds og Liverpool-kanalen, basert på lokale forekomster av kull. Fra 1950-årene rammet av den generelle tilbakegang i Lancashires bomullsindustri. Burnouf, Eugene [byrnuf], 1801-52, fransk indolog. Professor i sanskrit ved College de France, Paris. Foregangsmann i forskningen om den vediske religionen og buddhismen. Kjent for sin oversettelse av Bhagavata-Purana. Burns, George, eg. Nathan Birnbaum [bamz], 18961996, amerikansk komiker og skuespiller, filmdebut 1932. Populær i radio, film og på fjernsyn, samarbei­ det med hustruen Gracie Allen (1902-64). Etter 35 års fravær gjorde han film-comeback med hovedrol­ len i TheSunshineBoys (1975) og mottok Oscar-pris. Han utgav en rekke humoristiske bøker. Burns. John [bamz], 1858-1943, britisk politiker og arbeiderleder. Spilte en stor rolle under havnearbeiderstreiken 1889, ble samme år medlem av Londons byråd og 1892 medlem av Underhuset som uavhen­ gig sosialist. I tidens løp nærmet han seg mer og mer de liberale, og 1905 ble han (som den første britiske arbeider i kabinettet) medlem av Campbell-Bannermans regjering som minister for kommunalforvalt­ ningen. 1914 ble han forfremmet til handelsminis­ ter, men gikk av like etter, da han som pasifist var motstander av at Storbritannia gikk med i verdens­ krigen. Gikk ut av Underhuset 1918. Burns, Robert [bamz], 1759-96, født i Ayrshire, britisk (skotsk) dikter, en av Skottlands største. Han var sønn av en fattig bonde; hans korte liv ble preget av kampen for utkommet - bl.a. prøvde han seg to ganger uten hell som gårdbruker - og hans død ble fremskyndet av alkoholmisbruk. Han kom også i vanskeligheter på grunn av sine mange og lidenska­ pelige kjærlighetsaffærer. Hans første diktsamling, Poems, Chiefly in the Scottish Dialect (1786), vakte oppsikt, og i årene som fulgte nøt han stor anseelse. Hans beste dikt er alle på skotsk dialekt; det var hjemlandets ord og vendinger, folkeviser og sanger, natur og mennesker som gav sterkest inspirasjon. Han spenner fra det lystige og humoristiske til det dypt følsomme, ikke minst i sine

kjærlighetsdikt. Emnene tok han stort sett fra van­ lige menneskers arbeid, sorger og gleder. De mektige og prektige fikk merke hans satire. Slik er Burns en i beste forstand folkelig dikter. Han fremstår også som noe av en formens mester. Blant hans mest kjente dikt er Comin' Thro ’ the Rye, MaryMorison, Auld Lang Syne og Tam o' Shanter. Burns var sterkt grepet av den franske revolusjon, og gav uttrykk for det i en rekke dikt på «vanlig» engelsk. Noen av hans dikt er oversatt til norsk av Wergeland, og utvalg er oversatt til nynorsk av Olav Nygaard (1923), Hartvig Kiran (2. utg. 1966) og Johannes Gjerdåker (1996, 1998). £itt.:Bold, A.: A B. companion, 1991; Crawford, T.: B.: a study of the poems and songs, 1960; Fowler, R.H.: R.B., 1988; Mackay, J.: A biographyofR.B., 1992; McGuirk' C., red.; Critical essays on R.B., 1998; Mclntyre, I.: Dirt &deity:alifeofR.B„ 1995 Burnside, Ambrose Everett [bamsaid], 1824—81, amerikansk offiser, deltok som general i borgerkri­ gen på nordstatenes side, men ble slått av general Lee ved Fredericksburg og kjempet siden under general Grant. Guvernør i Rhode Island, senere senator for samme stat. 1870-71 søkte Burnside i Versailles forgjeves å megle mellom Frankrike og Tyskland. Burnside, William [bamsaid], 1852-1927, britisk ma­ tematiker, professor ved Naval College, Greenwich fra 1885. Blant Burnsides mange matematiske avhandlinger er især hans bidrag til gruppeteorien kjent, og flere satser bærer hans navn. Hans Theoryof Groups (1897) er en av de klassiske lærebøkene i gruppeteori. burnus (av arab.), kappe forsynt med hette, oftest av hvitt ulltøy. burot, Artemisia vulgaris, flerårig urt i kurvplantefamilien. Ofte over 1 m høy med finnete blad som er grønne på oversiden, gråhvite på undersiden. Blomsterkurvene er grønnbrune, de sitter sammen i en lang, pyramideformet topp. Burot blomstrer på sensommeren og tidlig på høsten. Frøproduksjonen er stor, opp til 700 000 frø per plante. Burot forme­ rer seg hovedsakelig med frø, men kan også formere Burot

78

BURR

seg vegetativt fra nedre del av stengelen, som er rotslående, og etter oppdeling av rotstokken. Vokser i Norge på tørre bakker og i berg eller på havstrand vanlig nord til Troms, sjeldnere i Finnmark, men er ellers ofte knyttet til ferdselsveier og opptrer gjerne som ugress på tomter og avfallsplasser. I den senere tid har burot fått større betydning som ugress også i åker, særlig på arealer med redusert jordarbeiding. Burot er vanskelig å bekjempe med kjemiske ► ugressmidler i de fleste kulturer. I eldre tid ble burot brukt i folkemedisinen, i barselpleien og som medisin for dyr. Mange mennesker reagerer allergisk på pollen fra burot. Burr, Aaron [ba:], 1756-1836, amerikansk jurist og politiker (republikaner). USAs tredje visepresident. Ved presidentvalget 1800 fikk Jefferson og Burr flertall blant valgmannsstemmene, og like mange stemmer hver, så Representantenes hus måtte avgjøre hvem av dem som skulle være president. Alexander Hamilton gjorde hva han kunne for å motarbeide Burrs kandidatur, og først etter 36 avstemninger fikk Jefferson sikkert flertall; Burr ble visepresident. Under en duell 1804 drepte Burr Hamilton. 1 1807 ble han arrestert, mistenkt for å forsøke å skape en separatistbevegelse i øststatene. I fem år oppholdt han seg i Europa. Fra 1812 prakti­ serte han igjen som jurist i New York. Hans liv er behandlet i Gore Vidals roman Burr (1973). Burr, Raymond [ba:], 1917-93, kanadisk skuespiller, virksom i amerikansk film og fjernsyn. Filmdebuterte 1946, spilte mest skurkeroller, bl.a. i Hitchcocks Rear Window (Vinduet mot bakgården, 1954). Burr var mest kjent for tittelrollene i de populære fjern­ synsseriene Perry Mason (1957-65), etter Erle Stan­ ley Gardners bøker, og Ironside (1967-75), hvor han spilte en etterforsker i rullestol. Også fjernsynsfilmen Perry Mason Retums (1985). Burrell, Kenny [barel], eg. Kenneth Earl, f. 1931, amerikansk jazzgitarist, fikk sitt gjennombrudd i midten av 1950-årene. Ansett som en av jazzens fineste solister på sitt instrument, teknisk elegant og oppfinnsom i samspill med f.eks. Oscar Peterson eller John Coltrane, typisk «blues feeling» i samspill med Jimmy Smith eller Stanley Turrentine. Album under eget navn f.eks. MidnightBlue (1963), Ellington Is Forever vol. 1 (1975) og Live at the Blue Note (1996). Burri, Alberto, 1915-95, italiensk maler, en fremtre­ dende representant for italiensk abstrakt kunst. Han har særlig gjort seg gjeldende ved sine ekspressive, stofflig interessante bilder i nye og ukonvensjonelle materialer som sekkestrie, tjære og plast, ofte be­ handlet med sveiseflamme. Burrit, Elihu [bArit], 1810-79, amerikansk fredsagitator. Var først smed, men lærte seg en rekke språk og ble oppmerksom på språkenes slektskap, noe som styrket hans oppfatning av nasjonenes innbyrdes avhengighet og krigens vanvidd. Fra 1839 begynte han gjennom et lite månedsskrift å virke for fredssa­ ken og filantropiske bestrebelser; 1846 reiste han i disse øyemed til Europa, organiserte 1848-50 flere fredskongresser og sendte fra 1850 ut sine småskrif­ ter Olive Leaves, som fikk stor utbredelse. burrito, tynn, flat pannekake laget av hvetemel, fylt med f.eks. krydret kjøtt og salsasaus, gratinert med ost. Vanlig meksikansk rett. Se også ► tortilla. burropepper, krydder som fås av en søramerikansk art i treslekten Xylopia. Burroughs. Edgar Rice [bArouz], 1875-1950, ameri­ kansk forfatter. Han fikk stor suksess med Tarzanbøkene; den første fortellingen kom ut 1912. Det kom 26 romaner om gutten som er oppfostret hos aper og lever sitt liv i trærne; 25 er skrevet av Bur­ roughs, den 26. av Fritz Leiber. Tarzan-bøkene er oversatt til en mengde språk og filmatisert utallige ganger. Burroughs skrev også science fiction.

Burroughs, John [bArouz], 1837-1921, amerikansk forfatter. Vokste opp i The Catskills og slo seg 1874 ned på en gård, hvor han drev studier i naturen. Han var påvirket av Thoreau, og var en venn av Whitman, som han skrev sin debutbok om i 1867. Senere fulgte WakeRobin (1871), Birds andPoets (1877), og mange andre samlinger av naturhistoriske essays med sterkt filosofisk tilsnitt. Burroughs, William S(eward) [bArouz], 1914-97, amerikansk forfatter, meget omstridt dels på grunn av sine emner, dels på grunn av sin eksperimentelle stil. Han var av en svært velstående familie (Bur­ roughs regnemaskiner), og oppholdt seg i LatinAmerika, Nord-Afrika, Frankrike og Storbritannia fra 1949 til 1974.1 mange år var han narkoman, til han gjennomgikk en apomorfin-kur i London. Senere var han en sterk tilhenger av fysiologisk behandling av narkomane og avkriminalisering av bruk av narkotika. Om sitt liv som narkoman skrev han i sin første bok, Junkie (under pseudonymet William Lee, 1953). Deretter kom The Naked Lunch (Paris 1959, New York 1962, norsk overs. Naken lunsj, 1968; filmatisert 1991 i regi av David Cronenberg), Bur­ roughs' viktigste bok, som med sin løse struktur og sine fantastiske drømmesekvenser representerer et markert brudd med den realistiske stilen i den første. Burroughs hevdet at boken var satt sammen av notater tatt i en nærmest ubevisst tilstand under påvirkning av narkotika. Resultatet ble et skrem­ mende bilde av en redningsløs verden i oppløsning. Sammen med The SoftMachine (Paris 1961, New York 1966) og The Ticket that Exploded (Paris 1962, New York, revidert, 1967) utgjør den en trilogi. De to siste er dels skrevet etter montasjemetoder Bur­ roughs kalte «cut-up» og «fold-in», der tekstbrokker settes sammen etter vilkårlige prinsipper. Burroughs ble ofte regnet som en del av beat-bevegelsen, og er skildret i flere av Jack Kerouacs bøker. Det var med hjelp fra Kerouac og Allen Ginsberg The Naked Lunch fikk sin endelige form, og Burroughs' korrespondan­ se med Ginsberg er utgitt i The Yage Letters (1963). Senere bøker er bl.a. Nova Express (1964), The Wild Boys: A Book of the Dead (1971), The Last Words of Dutch Schultz: A Fiction in the Form of a Film Script (1975), Cities of the Red Night (1981), The Place of Dead Roads (1983), The Western Lands (1988) og My Education: A BookofDreams (1995). Burroughs medvirket i Gus Van Sants film Drugstore Cowboy i 1989, og samarbei­ det i ulike sammenhenger med rockmusikere. Litt.: Morgan, T.: Literary outlaw: the life and times of W.S.B., 1988; Murphy, T.S.: Wising up the marks: the amodern W.B., 1997; Skerl, J.: W.S.B., 1985; Tytell, J.: Naked angels, 1976 Burrows, Abe [bArouz], 1910-85, amerikansk dra­ matiker og regissør. Blant hans store manussuksesser er Guys and Dolls og Can-Can; blant hans mest vellykte iscenesettelser Kaktusblomsten og 40 karat. Burrows, Eva [bArouz], f. 1928, australsk frelsesarméleder, offiser 1951, leder av Kvinners sosialarbeid i Storbritannia 1975, territorial-leder i Sri Lanka 1977, i Skottland 1978 og i Sør-Australia 1982. General og Frelsesarmeens øverste leder 1986-93. bursa (mlat. 'pengepung', jfr. børs). 11 middelalderen en felles kasse, især til underhold av studerende eller håndverkere. Senere ble det navnet på stiftelser til fattige studerendes underhold; disse kaltes bursarii (ty. Bursch el. Bursche om den enkelte studerende, mlat. bursarius). Busse, mann, kar, er lånt fra latin og er samme ord. Bursjikos (ty., dannet til Bursche med gresk endelse), fri, flott og munter, på studentvis. 2 (anat.) Slimpose, finnes hvor sener, muskelbuker, fascier eller hud glir over fremstikkende deler av skjelettet. En bursa tjener til å nedsette gnidningsmotstanden ved bevegelser. Enkelte bursaer står i forbindelse med ledd og er glatte og fuktige på innsiden. De kan bli sete for betennelse, bursitt.

Særlig ofte blir bursaer som ligger mellom kneskjel­ let og huden og mellom albuen og huden, angrepet hos personer som støtter seg meget til knær og albuer. Bursa, Brusa, by i vestlige Tyrkia, 100 km sør for Istanbul, 20 km fra Marmarasjøen, ved foten av den 2550 m høye Ulu Dag; 1 478 400 innb. (1997). Viktig senter for tekstilindustrien (silke, ull, bomull); maskin-, næringsmiddel- og tobakksindustri. Bety­ delig produksjon av biler og bildeler (Fiat, Renault, Boschm.fl.). Turisme. Universitet, grunnlagt 1975. Jernbane til havnebyen Mudanya. Mange vakre moskeer, bl.a. Ulu Cami, 'den store moské' og Yesil Cami ('den grønne moské'), begge fra 1421; gravste­ dene til de seks første tyrkiske sultaner. I nærheten svovel- og jernholdige, varme mineralvannskilder. Flere gamle, fine tyrkiske bad. Bursa er oldtidens Prusa, hovedstaden i Bithynia (300-tallet f.Kr.). 1326-65 var den de osmanske sultaners residensby. bursa fabricii (anat.), organ i bakre tarmavsnitt hos fugl som produserer de hvite blodcellene lymfocytter. Det har lignende betydning for immunsystemet hos fugl som ►thymus (brisselen) hos pattedyr. Burschenschaft [burjanfaft] (ty. 'kameratskap'), tysk studentforening, den første stiftet i Jena 1815. Foreningene hadde et tydelig patriotisk preg, arbei­ det for å utvikle den tyske enhetstanken og, særlig frem til 1848, for politiske reformer. Etter Tysklands samling 1870 mistet de sitt opprinnelige preg og ble vanlige studentforeninger. bursitt, betennelse i en slimpose, se ►bursa. bursjoa (fr. burgeois), borger, spissborger. bursjoasi (fr. bourgeoisie), egentlig borgerstanden. Betegnelsen er især brukt etter julirevolusjonen 1830 og under «borgerkongedømmet» i Frankrike (1830-48). Betydningen av ordet er senere blitt utvidet av sosialistene (særlig av Saint-Simon). Bursjoaen er satt opp som motsetning til arbeideren. Bursjoasi betegner den velstilte, besittende middelstand i byene og på landet i de kapitalistiske sam­ funn. Det er i denne betydning ordet benyttes i marxistisk litteratur. bursprette, smykke, se ►bursølje. bursring, smykke, se >bursølje. burst [ba:st] (eng., eg. 'utbrudd'), strålingsutbrudd fra et astronomisk objekt, spesielt brukt i forbindelse med radiostråling fra Solen og røntgenstråling fra en røntgenkilde. bursølje, bursring, bursprette, hvelvet ring med tom, med eller uten dekor og vedheng. Bursøljer var i bruk i middelalderen, senere på folkedrakter inntil 1800-tallet og deretter på bunader. Etter middelalde­ ren har slike søljer vært mest brukt på Vestlandet (gjerne med påhengte skåler), nordenfjells (solhjul som vedheng) og hos samene. Burt, CyrilLodowic [ba:t], Sir, 1883-1971, britisk psykolog, professor ved University College, London, 1931-50; kjent for sine grunnleggende studier i mentalhygiene, og sine testpsykologiske arbeider om ungdomskriminalitet og psykisk belastede barn. Til hans viktigste verker hører Handbook ofTests (1923), The Young Delinquent (192 5) og The Backward Child (1937). Burt øvde stor innflytelse på engelsk pedagogisk psykologi og skolepolitikk. Han var en ivrig tilhenger av synet på intelligens som en generell, arvelig evnefaktor, og utførte mange undersøkelser som støtter dette synet. Det vakte derfor stor oppsikt da det etter hans død fremkom opplysninger som gav grunn til å tro at han i sine senere arbeider benyttet seg av forfalskede og til dels oppdiktede data til støtte for sine påstander. Burton, Gary [ba:tn], f. 1943, amerikansk jazzmusiker, vibrafonist, komponist og orkesterleder; utgjør et naturlig ledd i en utvikling på vibrafonen som

79

Richard Burton og Elizabeth Taylor i filmen Hvem er redd for Virginia Woolf?

startet med Lionel Hampton og fortsatte med Milt Jackson. Han ble utdannet ved Berklee School of Music i Boston tidlig i 1960-årene, og har fra midten av 1970-årene undervist samme sted. 1963-66 spilte han i grupper ledet av George Shearing og Stan Getz, senere har han hatt egne smågrupper der en rekke av den samtidige jazzens mest interessante utovere har vært med, bl.a. bassistene Steve Swallow og Eberhard Weber og gitaristene Larry Coryell og Pat Metheny. Burton har også med utrolige resultater arbeidet i duoformat med bl.a. Chick Corea, Keith Jarrett og Steve Swallow. Album bl.a. Duster (1967), Times Square (1978), Times Like These (1988), LikeMinds (1998), Libertango - The Music of Astor Piazzolla (2000) og For Hamp, Red. Bags, and Cal (2001). Burton. Richard [ba:tn], eg. Richard Walter Jenkins, 1925-84, britisk (walisisk) skuespiller. Utdannet i Oxford, opptrådte både på London- og Broadwayscener, viste seg som en betydelig skuespiller hvis talent spente fra Shakespeare til moderne dramati­ kere som Edward Albee. Filmdebut med The Last Days ofDolwyn (Dolwyns siste dager, 1949), Hollywood-debut med My Cousin Rachel (Min kusine Tim Burton under innspillingen av Big Fish (2003).

BURUNDI

Rachel, 1952). Burton spilte ofte historiske personer, bl.a. Antonius i gjennombruddsfilmen Cleopatra (1963), hvor han spilte mot Elizabeth Taylor som han under stor presseoppmerksomhet var gift med 1964-74 og 1975-76, og tittelrollen i Becket (1964). Han huskes for sitt spionportrett i The Spy Who Came in From the Cola (Spionen som kom inn fra kulden, 1965), og gjorde karismatiske karakterroller i Who's Afraid of Virginia Woolf? (Hvem er redd for Virginia Woolf?, 1966) og The Taming ofthe Shrew (Troll kan temmes, 1966), igjen mot Elizabeth Taylor. Også i hardkokte krigsfilmer som Where Eagles Dare (Ørne­ redet, 1969), The Wild Geese (1978) og Breakthrough (Mannen med jernkorset, 1979). Hans siste filmrolle var som partifunksjonæren og torturisten i Orwellfilmatiseringen 1984 (1984). Burton, Richard Frands [ba:tn], Sir, 1821-90, britisk oppdagelsesreisende og diplomat. Han ble relegert fra universitetet i Oxford 1842 og drog til India, der han tjenstegjorde i hæren i 7 år. Han drev samtidig geografiske og etnografiske studier og lærte seg flere hindidialekter, persisk og arabisk. Forkledd som afghansk muslim deltok han 1853 på pilegrimsreise i Arabia og slapp som den første kristne inn i Mekka. Året etter drog han til Øst-Afrika. I 1855 og 1857-58 ledet han to ekspedisjoner som skulle utforske Hvite Nils kilder. Dette mislyktes, men han oppdaget Tanganyikasjøen. 11861 ble han britisk konsul på Fernando Poo ved Afrikas vestkyst, som han brukte som utgangspunkt for reiser i kystlandet. Senere ble han forflyttet til Santos i Brasil og foretok flere reiser i Brasils høyland og i Paraguay. I 1868 ble Burton forflyttet til Damaskus, 1871 /72 til Trieste, der han ble til sin død. I denne tiden foretok han en rekke reiser, bl.a. til Syria og Gullkysten. Sine reiser og opplevelser har han skildret i 43 bøker, blant dem merker man seg Pilgrimage to Al-Medinah andMeccah (1855), The Lake Regions of Central Africa (1860), Unexplored Syria (1872), og The Land ofMidian (1879). Burton oversatte også til engelsk en rekke bøker, blant dem 1001 natt (16 bd. 1885-88). Burton, Robert [ba:tn], 1577-1640, engelsk forfatter. Hans bok The Anatomy ofMelancholy (1621; et utvalg i norsk overs., Melankoliens anatomi, 1994) er ene­ stående i sitt slag og kan best beskrives som en større samling av essays omkring menneskets evige mis­ nøye og fortvilelse. Burtons kjennskap til samtidens litteratur var meget omfattende, og han var en fremragende stilist. Burton, Tim(othy William) [ba:tn], f. 1960, ameri­ kansk filmregissør. Burton begynte som animatør hos Disney, debuterte som spillefilmregissør med Pee-wee's Big Adventure (1985), og oppnådde kinosuksess med spøkelseshistorien Beetlejuice (1988). Den helt store suksessen kom med tegneseriefilmatiseringen Batman (1989), som han fulgte opp med den surrealistiske forstadshistorien Edward Scissorhands (Edward saksehånd, 1990). Han har siden blant annet laget den særegne dukkefilmen A Nightmare Before Christmas (1993), Hollywood-biografien Ed Wood (1994), om regissøren Edward D. Wood Jr. (1922-78) som er blitt berømt/beryktet for sin talentløshet, den satiriske science-fiction-filmen Mars Attacks! (1996) og eventyrfilmen Big Fish (2003). Burton-upon-Trent [ba:tn apåntrent], by i Storbritan­ nia, England, Staffordshire, ved Trent, 15 km sørvest for Derby; 43 800 innb. (2001). Burton-upon-Trent er siden 1700-tallet kjent for sin ølbrygging. Indust­ rien for øvrig omfatter støperiet og mekaniske verksteder samt fremstilling av gummivarer og næringsmidler. Bryggerimuseum. Rester av benediktinerkloster, grunnlagt 1002. Buru, tidligere Boeroe, øy i Indonesia, Maluku (Molukkene), vest for Seram; 9505 km2 med 105 000 innb. (1997). Bosetningen er delt mellom animister og protomalayere i innlandet og mer blandede grupper med både kristen og muslimsk tro

Republika y'u Burundi (kirundi), République du Burundi (fransk) Republikk i Afrika

27 834 km-’ 6 231 200 innb. (2004), 223,8 per km2 Hovedstad: Bujumbura Offisielt språk: Kirundi, fransk Religion: Romersk-katolsk

kristendom, lokale religioner Nasjonaldag: 1. juli Mynt: Dollar (USD) å 100 cents

langs kysten. Buru er berglendt og skogkledd, hever seg til 2428 moh. Dyrking av sago og kokosnøtter. Skogbruk. Nederlandsk fra 1652 til 1950. Brukt av indonesiske myndigheter som fangeleir 1969-80. Burundi, liten republikk i Sentral-Afrika, i innlandet like sør for ekvator. Ligger ved nordøstbredden av Tanganyikasjøen, og grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og til Kongo (tidl. Zaire) i vest. Burundi er et av verdens økonomisk minst utvik­ lede land, og er sterkt avhengig av jordbruksproduk­ sjon og -eksport. Burundi er et av Afrikas tettest befolkede land, med stor jordmangel, som både forer til utarming av jorden og betydelige sosiale og poli­ tiske motsetninger og spenninger. Disse har flere ganger kommet til voldelig uttrykk, i form av sam­ menstøt mellom majoritetsgruppen hutu og den mindre tutsi-gruppen. Burundi var frem til den første verdenskrig tysk koloni, deretter en del av det belgiske mandatområ­ det Ruanda-Urundi til det ble uavhengig konge­ dømme 1962, republikk 1966. De etniske motset­ ningene har i betydelig grad dominert landets poli­ tiske og sosiale utvikling. Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Burundi ble selvstendig 1962 og har siden 1966 hatt en republikansk og enhetsstatlig forfatning. Den nåværende forfatning er fra 1992 med tillegg av visse overgangsbestemmelser fra 1998. Statsoverho­ det er en president valgt i allmenne valg for fem år. Presidenten er også regjeringssjef og har to visepresi­ denter; en av stillingene er forbeholdt hutuene. Ingen president har blitt sittende perioden ut og overlatt styret til en ny, valgt president. Lovgivende makt er lagt til en nasjonalforsamling som i over­ gangsperioden har 140 medlemmer. Den skal etter forfatningen velges i allmenne valg for fem år. Siste valg ble avholdt 1993. Et nytt senat trådte sammen

80

BURUNDI

Riksvåpenetbestår av et rødt skjold med en gyllen dyremaske. Bak skjoldet tre spyd, under skjoldet et bølget bånd med innskriften Unité - Travail - Progrés ('Enighet, arbeid, fremskritt'). NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Buriindi bwåcu ('Kjære Burundi') med tekst av en komité under ledelse av JeanBaptiste Ntahokaja og melodi av Mare Barengayabo. Den ble offisielt antatt som nasjonalsang 1962. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er burundisk franc (valutakode BIF) å 100 centimes. Mål og vekt er metrisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Burundi er medlem av FN og de fleste av FNs særor­ ganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens han­ delsorganisasjon; for øvrig av bl.a. Organisasjonen for afrikansk enhet og Lomé-konvensjonen. Burundi er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin, mens Norge er representert i Burundi ved sin ambassade i Brussel. FORSVAR

Personellstyrken var i 2002 for hæren 40 000.1 tillegg kommer 5500 i halvmilitære avdelinger. Burundi

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

2002. Statsstyret har vært preget av stor ustabilitet, med stadige statskupp og i perioder brutal borger­ krig. Administrativt er landet inndelt i 16 provinser. RETTSVESEN

Som førsteinstansretter er det 17 provinsretter og 123 mindre landsbydomstoler. Det er tre appellretter og en høyesterett. I tillegg har landet en handelsdomstol, en arbeidsrett og en forvaltningsdomstol. Etter den nye forfatningen skal et friere domstolsvesen bygges opp, men borgerkrigen har ført til at rettsvesenet ikke fungerer. Lovverket bygger på tyske og belgiske forbilder. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har et hvitt, diagonalt kors på en bakgrunn av røde felter oppe og nede, og grønne felter til venstre (inne ved stangen) og til høyre. En hvit disk i korsets skjæringspunkt inneholder tre røde, sekstaggede stjerner med grønne border. Fargene skal stå for uavhengighetskampen (rødt), fred (hvitt) og håp (grønt). Flagget ble offisielt antatt 1967, da de tre stjernene erstattet tidligere symboler knyttet til kongemakten.

Burundi består for en stor del av fjellområder. Langs vestgrensen går en del av den store østafrikanske forkastningsgropen (Great Rift Valley), med elven Ruzizi som renner sørover fra Kivusjøen og ut i Tanganyika, ca. 770 moh. Herfra hever landskapet seg bratt opp mot en smal fjellkjede med høyder på omkring 2500 m. Landets høyeste fjell er Heha, 2670 moh. Øst for kjeden ligger en serie platåer, 1500-2000 moh., som er atskilt fra hverandre av østvendte brattkanter med helning østover mot Tanzania. Landet danner vannskillet mellom Nilens og Kongos elvesystemer. KLIMA

Klimaet er tropisk, men modereres av høydene. Middeltemperaturen varierer fra ca. 23 °C langs Tanganyikasjøen til 20 °C på platåene og ca. 16 °C på de høyeste fjellskråningene. Årsnedbøren utgjør omkring 1200 mm på platåene og over 1400 mm øverst i raudfjellene. Den avtar gradvis til ca. 750 mm ved Tanganyikasjøen. Det er to regntider, den lengste fra februar til mai. PLANTELIV

Nesten all opprinnelig vegetasjon, løvskog og tresa-

Elven Ruzizi renner gjennom savannelandskapet langs grensen mellom Burundi og Kongo (tidl. Zaire).

vanne, er borte. Mesteparten av jorden er dyrket opp eller brukes som beitemark. Det finnes enkelte rester av tresavannen, for øvrig er det utviklet en sekundær, menneskeskapt savanne, som til dels er overbeitet. DYRELIV

Dyrelivet er rikt og variert. Av større pattedyr bør nevnes elefant, flodhest, kafferbøffel, skogsvin og penselsvin. Antilopene omfatter bl.a. kudu, vannbukk og skriftantilope. Primatfaunaen omfatter flere halvaper (potto, galagoer), marekatter og kolobusaper. Leopard og snikekatter (genetter, afrikasivett og manguster) er karakteristiske rovdyr. Fuglelivet er meget rikt, bl.a. med mange gribber, ørner, perlehøns og frakoliner, isfugler, skjeggfugler, hornfugler, solfugler og vevere. Slanger og øgler (bl. a. kameleoner) er tallrike både i skogen og på savan­ nen. Krokodiller lever i vassdragene.

Befolkning Folketallet er beregnet til 6,2 millioner (2004), og år­ lig befolkningsvekst til ca. 2,2 %. Fødsels- og døds­ ratene er høye, henholdsvis 43,1 og 22,2 %o i årlig gjennomsnitt (1995-2000). Gjennomsnittlig leve­ alder har i senere år sunket, og var i 2002 43 år for kvinner og 40,8 år for menn. Nedgangen i levealder skyldes bl.a. HfV/AIDS-viruset; i overkant av 8 % av befolkningen mellom 15 og 49 år er rammet. Sykdommer som malaria, meslinger og influensa utgjør alvorlige helseproblemer, og i tillegg kommer utbredelsen av aids, som har økt meget raskt. De dårlige levekårene, som dels har sin bakgrunn i høy befolkningstetthet og medførende jordmangel, er blitt katastrofalt forverret av borgerkrig, med massak­ rer, flyktningestrømmer og matmangel. Det finnes tre etniske hovedgrupper. Hutuene, jordbruksbefolkningen, teller ca. 85 % av befolknin­ gen. Tutsiene, som tradisjonelt er kvegbrukere, utgjør ca. 14 % av befolkningen, mens knapt 1 % er pygmoide twa-folk. Motsetninger mellom hutuer og tutsier er et dominerende trekk ved landets moder­ ne historie. Gjennomsnittlig folketetthet er 223,8 personer per km2, og landet er et av Afrikas aller tettest befolkede land. Den store majoriteten av befolkningen bor på landsbygda. Største byer er hovedstaden Bujumbura og Gitega. RELIGION

Omlag 80 % av befolkningen er kristne, hvorav en overveiende del tilhører den romersk-katolske kirke. Burundi har en erkebiskop og tre biskoper. Den anglikanske kirke har hovedsete i Uganda. Ca. 1,6 % er muslimer; resten av befolkningen er til­ knyttet ulike tradisjonelle lokale religioner. SPRÅK

Kirundi (rundi) og fransk er offisielle språk, men også swahili blir benyttet i noen utstrekning som handelsspråk.

Næringsliv Burundi er et jordbruksland med begrensede natur­ ressurser ut over gode forhold for jordbruk og hus­ dyrhold. Landet har noen mineralforekomster, som bare i begrenset grad blir utnyttet, både pga. store avstander til utskipningshavner og den sikkerhets­ messige situasjonen. Borgerkrigen fra tidlig i 1990årene har i stor grad påvirket Burundis økonomiske utvikling i negativ retning. Usikkerheten har ført til lavere investeringer i gruvedriften enn forventet og synkende produksjon både i industrien og jordbru­ ket. Denne sitasjonen ble ytterligere forverret som følge av de økonomiske sanksjonene som ble innført mot landet i annen halvdel av tiåret. Disse var ment særlig å ramme den urbane eliten, som for en bety­ delig del består av tutsier, men indirekte har de sammen med krigen som sådan - også bidratt til en betydelig negativ vekst i andre halvdel av 1990årene. Sanksjonene rammet begge sektorer både ved mangel på importerte varer og hindre for eksporten,

81

BURUNDI

med storfe og geiter for kjøtt og melk, samt sauer. Avkastningen er imidlertid lav, i det kvantitet gir kveget sosial betydning. Tidlig i 1990-årene var likevel huder en betydelig eksportartikkel, men krigen har rammet også husdyrholdet. Burundis skoger er sterkt presset av manglende areal, og bruk av ved som brensel. Tanganyikasjøen er fiskerik og det foregår et bety­ delig småfiske, som imidlertid har liten nasjonaløko­ nomisk betydning. Også fiskeriene ble sterkt redu­ sert i 1990-årene, grunnet sikkerhetssituasjonen. BERGVERK, INDUSTRI

En stor del av vareomsetningen foregår på markeder. Her fra et marked i Bujumbura.

selv om sanksjonene i noen grad ble omgått gjen­ nom smugling. Krig i nabolandet Kongo (tidl. Zaire) fra midten av 1990-årene førte også til smugling av varer derfra, bl.a. mineraler utført illegalt - via Burundi. Målt etter både økonomiske og sosiale indikatorer er Burundi ett av verdens fattigste land, og borger­ krigen i 1990-årene har i vesentlig grad forverret de økonomiske og sosiale forholdene i landet. Ved midten av 1990-årene ble det anslått at ca. 60 % av befolkningen levde i absolutt fattigdom, mot ca. 30 % før de alvorlige krigshandlingene i 1993. Som følge av disse ble ca. 15 % av befolkningen drevet på flukt, med stor negativ innvirkning på matproduk­ sjonen - som igjen medførte økende under- og feilernæring. Samtidig ble helsetilbudene redusert og utbredelsen av HIV/AIDS tiltok - hvilket ytterli­ gere bidrog til at den gjennomsnittlig forventede levealder har sunket siden tidlig i 1990-årene. Bu­ rundi er blant de land i Afrika som er hardest ram­ met av AIDS-epidemien. Burundi er et svært tett befolket land, og jordmangel er et alvorlig problem, som også har bidratt til de sosiale problemene. Landet har en del mineralfore­ komster, men er fremfor alt et jordbrukssamfunn. Burundis økonomi er sterkt avhengig av det ene, dominerende eksportproduktet, kaffe, og dermed av de til enhver tid rådende priser for kaffe på verdens­ markedet. Te er landets nest viktigste eksportvare. Burundi er sterkt avhengig av økonomisk støtte utenfra, også direkte budsjettstøtte, og de fremste bistandsytere er Belgia, Frankrike, Tyskland og Japan, samt EU og multilaterale organisasjoner. Fra 1986 ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt etter avtale med Verdensbanken og IMF, med sikte­ mål å redusere Burundis ensidige avhengighet av kaffeeksport. " " " oi.d LANDBRUK, FISKE

Landbruket sysselsetter vel 90 % av de yrkesaktive og står for ca. 50 % av BNP. Matvekster som yams, maniok, ris, søtpoteter, bananer og bønner dyrkes på lavere skråninger; i høyere strøk dyrkes hirse, hvete °8 bygg- De viktigste eksportavlinger er kaffe og te; bomull ble en betydelig eksportartikkel ved slutten av 1980-årene, men produksjonen sank sterkt ved midten av 1990-årene. Satsing på sukkerproduksjon har skapt et mindre overskudd for eksport. Det meste av kaffeavlingen er arabica-kaffe, og ca. 1 mill, småbønder dyrker kaffe, som i 2000 stod for ca. 70 % av landets eksportinntekter. Samme år stod te for ca. 25 % av inntektene. Produksjonen, særlig av kaffe, har variert sterkt siden tidlig i 1990-årene,' vesentlig som følge av borgerkrigen, samt pga. av prisutviklingen på de internasjonale markedene. I andre halvdel av 1990-årene ble kaffeproduksjonen rammet også av sanksjonene mot Burundi, selv om en del ble smuglet ut av landet. Inntektene fra kaffeeksporten sank mot et lavmål på om lag 30 mill. doUar i 1999; ved siden av krigen bidrog også tørke til å redusere avlingene. Beitemarker dekker >/3 av arealet, og husdyrholdet er betyklelig hos tutsiene,

Burundi har en del påviste mineralforekomster, men ressursene er ennå ikke fullt ut kartlagte, og de utnyttes bare i liten grad. Landet har en av verdens rikeste forekomster av vanadium, og betydelige reserver av nikkel. Det utvinnes noe gull, tungsten og colombotantalitt, men en vesentlig andel av gullet som eksporteres fra Burundi stammer fra Kongo (tidl. Zaire) og Tanzania. Det er påvist petro­ leum i Tanganyikasjøen og i Ruzizidalen, uten at utvinning er igangsatt. Flere prosjekt for mineralut­ vinning ble i 1990-årene utsatt pga. sikkerhetssitua­ sjonen. Industrien er svært beskjeden og utviklingen hemmes bl.a. av den lange avstanden til havner, samt av borgerkrig og sanksjoner i 1990-årene. Det lokale marked er for lite for å danne basis for annet enn begrenset lettindustri, som vesentlig består av foredling av lokale råvarer for innenlandsk konsum. Noe tømmertilvirking finner også sted. Vannkraften i Ruzizi er bygd ut i samarbeid med Kongo, men Burundi er en netto importør av elektrisitet. UTENRIKSHANDEL

Burundi har et stort underskudd på handelen med utlandet. Landet har vært sterkt avhengig av den ene dominerende eksportartikkelen kaffe, men fra slutten av 1980-årene har også te blitt en viktig inntektskilde. Storbritannia og Tyskland er de største markeder for eksporten. Mest import kommer fra Belgia og Frankrike, Zambia og Tanzania. Burundis utenrikshandel er hemmet av den geo­ grafiske beliggenheten midt i Afrika, med store avstander til havner ved havet - som også medfører transport gjennom ett eller flere naboland. Tradisjo­ nelt er de viktigste havnene Dar-es-Salaam (Tanza­ nia) og Mombasa (Kenya), som ligger hhv. 1400 og 2000 km fra Bujumbura. Mesteparten av transpor­ ten skjer tradisjonelt over sjøen til Tanzania, samt i noen grad til Kongo (Zaire), og landeveien via Rwanda og Uganda til Kenya. Bl.a. som følge av nabolandenes sanksjoner fra midten av 1990-årene, så Burundi på alternative handelsretter, særlig via Zambia til Durban i Sør-Afrika. SAMFERDSEL

Burundi har ingen jernbane, men planer for en tilknytning av Burundi og Rwanda til jernbanen fra Mombasa i Kenya til Kampala i Uganda, samt Kigoma i Tanzania, ble presentert i 1987 - uten å bli satt ut i livet. Veinettet er tett, men av dårlig standard. Tanganyikasjøen er en svært viktig del av Burundis transportsystem. Bujumbura er, sammen med Rumonge og Nyabisindu, viktigste havneby ved Tan­ ganyikasjøen. Storparten av utenrikshandelen går med skip over Tanganyikasjøen, enten sørover til Kigoma i Tanzania og derfra med jernbane til Dar-esSalaam, eller vestover til Kalemie i Kongo (tidl. Zaire), og derfra med jernbane og elvetransport til Matadi. Bujumbura har internasjonal lufthavn.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Offisielt har landet 6-årig obligatorisk grunnskole. Andelen av barn som går i grunnskolen var ca. 65 % i 2000.12000 gikk ca. 10 % av aldersgruppen i videregående skole. Nasjonalspråket kirundi (rundi) er undervisningsspråk. Fransk introduseres i 3. klasse, og fransk er undervisningsspråket fra 5.

klasse. Ca. 52 % av befolkningen anslås å være analfabeter (2000). Landet har et universitet i Bujumbura, grunnlagt 1960. MASSEMEDIA

Burundi har én avis på fransk, den statskontrollerte Le Renouveau du Burundi (opplag ca. 20 000), som utgis av partiet UPRONA. Den utkommer tre dager i uken. Det statlige kringkastingsselskapet Radiodiffusion et Television Nationale du Burundi (tidligere Voix de la Révolution) sender radioprogrammet på fransk, engelsk, kirundi og swahili. Radiosendinger startet 1960, fjernsynssendinger 1985. 1996 startet en EU-finasiert privat radiostasjon, Radio Umwizero (Radio Håp), sendinger med formål å bidra til nasjo­ nal forsoning. MUSIKK

Tutsiene, hutuene og twa-folket har hver sine egne musikktradisjoner som utgjør grunnelementene i Burundis musikk. Tromme-ensembler, ingoma, med 24 trommer i en halvsirkel rundt en tromme i midt­ en, er vanlig. Musikken bygger på en femtoneskala, og i sangen forekommer finere skalainndelinger som kan tyde på arabisk innflytelse, særlig blant tutsiene. Det viktigste strengeinstrumentet er inanga, en traug-formet zither, brukt både som soloinstrument og til å akkompagnere sang med. Musikkbue, énstreng fele, likembe (mbira eller tommelpiano) og fløyter er også vanlige. Sangen er mest enstemmig, men twa-folket har en rik vokalpolyfoni med inn­ slag av jodle-effekter som også finnes blant andre pygméfolk i Afrika.

Historie Burundi er bebodd av tre folkegrupper, og forholdet mellom dem har dominert landets historie. Urbe­ folkningen er twa-folket (pygmeer), et jeger- og samlerfolk, som teller ca. én prosent av befolknin­ gen. Twa-folket (også kalt batwa) finnes i skogområ­ dene i Ekvatorial-Afrika og ansees for å være etter­ kommerne av skogenes urfolk. Gjennom folkevand­ ringer siste tusenår ble batwa gradvis fordrevet, først av bofaste jordbrukere som slo seg ned bl.a. i områ­ det som i dag utgjør Burundi. Denne gruppen er senere kjent som hutu (bahutu, wahutu), og utgjør ca. 85 % av befolkningen i Burundi. Den tredje gruppen, tutsi (batutsi, watutsi) innvandret på 1400tallet, teller ca. 14 % og har tradisjonelt mest drevet med kvegdrift. Hutu og tutsi. Det finnes forskjellige versjoner av historien til folkegruppene hutu og tutsi, og ulik tilnærming til denne historien har sterke politiske overtoner, knyttet til konflikten i både Burundi og Rwanda. De to gruppene betegnes ofte i etniske termer, men de deler de fleste trekk som vanligvis danner etniske skiller; samme språk, religion og kultur. Heller ikke økonomiske eller fysiske forhold skiller gruppene. Tutsier er tradisjonelt fremstilt som en overklasse, og hutuene som underordnet. Tutsier er beskrevet som høyreiste og av semittisk herkomst, etter sagnet innvandret fra Abyssinia, mens hutuer er lavere og tilhørende bantuene. Noen tydelig fysisk forskjell finnes dog ikke, og det er påpekt at det mer er på et sosialt nivå - og i form av identitet - at de to fremstår som forskjellige grupper. I førkolonial tid hadde hutuer og tutsier ulik status i samfunnet bl. a. knyttet til hvorvidt de var jordbrukere eller kvegdrivere, samt deres posisjon i føydalsamfunnet. Burundi var et føydalt samfunn med en konge, mwami, ved makten. Kongen var selv tutsi, men hadde direkte forbindelser til begge folkegruppene. Mellom kongen og massene fantes en egen adelsklasse, ganwa, som også besto av tutsier - men som var hevet over både hutu og tutsi, og twa. Konflikter i det førkoloniale samfunnet var vesentlig knyttet til maktkamper i ganwa og innad i tutsi-dynastier bl.a. mellom Bezi og Batare; ikke mellom hutu og tutsi. Den sterke stillingen til mwami forente de ulike gruppene innen kongedømmet. Under ganwa

82

BURUNDI

Borgerkrigen mellom hutuer og tutsier førte til at svært mange ble drevet på flukt. Bildet viser hutuer på vei til en flyktningeleir etter at grensen mot Tanzania ble stengt.

var det en kompleks sosial og politisk struktur som involverte både tutsier og hutuer på alle nivå, og som bidro til at skillet mellom de to gruppene var utydelig. Skillet var heller ikke så mye etnisk som sosialt; i vesentlig grad knyttet til det politiske hierar­ ki innenfor kongedømmet. Det fant også sted gifter­ mål mellom hutuer og tutsier, og hutuer kunne gjennom retten til å eie kveg - avansere på en sosial stige og bli tutsier. En familie kunne bevege seg fra én sosial gruppe til den andre over tid, avhengig av dens endrede politiske og økonomiske situasjon. Begrepene hutu og tutsi, brukt for å plassere folk i en sosial kontekst, hadde også til dels forskjellig betydning til forskjellige tider - og i ulike sammen­ henger. Et tydelig og institusjonalisert skille mellom hutu og tutsi som to forskjellige folkegrupper - basert på etniske definisjoner-ble etablert i kolonitiden. Både den tyske og belgiske koloniadministrasjonen fant det formålstjenlig å etablere et skille, for å sette forskjellige grupper opp mot hverandre. Mange av mytene rundt hutu og tutsi som atskilte etniske grupper, ble skapt som stereotyper omkring forrige århundreskifte, understreket bl.a. av den etniske klassifisering i identifikasjonspapirene alle måtte bære. Kolonimakten knyttet særlige bånd til tutsiene, som ble favorisert på bekostning av hutuene. Dette, samt fremstillingen av tutsiene som et krigerfolk som hadde lagt under seg hutuene da de inn­ vandret nordfrå, forsterket bildet av tutsiene som herskerklasse og hutuene som tjenerklassen. N'tare Rushati regnes som grunnleggeren av det sentraliserte kongedømmet Burundi på 1500-tallet. I kjølvannet av arabiske slavehandlere kom europeis­ ke handelsmenn og misjonærer til Burundi på 1800tallet, og landet ble i 1899 lagt inn under Tysk ØstAfrika, som også omfattet Rwanda og Tanganyika. Dagens Burundi og Rwanda ble styrt som ett områ­ de, Ruanda-Urundi, til selvstendigheten i 1962. 1916 ble området inntatt av belgiske styrker og kom under Belgia. Etter en overenskomst med Storbritannia i 1919 opprettholdt Belgia sin kontroll med territoriet, og 1923 ble Ruanda-Burundi mandatområde under Folkeforbundet, med Belgia som tilsynsland; fra 1946 ble det et forvaltningsområde under FN. Meste­ parten av tiden ble Ruanda-Burundi administrert sammen med kolonien Belgisk Kongo. Administrert

på vegne av Folkeforbundet og FN, og ikke som en koloni, styrte belgierne gjennom lokale makthavere, gjennom en videreføring av de allianser tyskerne hadde innført, fremfor alt med tutsi-klaner. Først i 1950-årene ble partipolitisk virksomhet tillatt, i tråd med FNs forutsetninger for administre­ ringen av området, og flere grupperinger vokste frem. De to dominerende partiene var Union pour le progrés national (UPRONA) og Partidémocrate chrétien (PDC) - ledet av hver sin del av ganwa, og det første mer radikalt enn det andre. Den belgiske administ­ rasjonen foretrakk PDC, noe som styrket UPRONAs stilling som det virkelige nasjonalistpartiet. I septem­ ber 1961 ble det under FN-oppsyn avholdt valg, som ble vunnet med klart flertall av UPRONA, ledet av prins Louis Rwangasore, kongens eldste sønn. Rwangasore ble etter valget utnevnt til statsminister, men ble myrdet like etter. Sammen med huturevolusjonen i nabolandet Rwanda i 1959 bidro dette til den fremvoksende polarisering mellom hutu og tutsi i Burundi, og en periode preget av politisk vold satte inn. Selvstendigheten. Ved selvstendigheten 1. juli 1962 ble Ruanda-Urundi delt i dagens to stater: republik­ ken Rwanda i nord og kongedømmet (siden 1966 republikken) Burundi i sør. Burundis statsoverhode ble mwami Mwambutsa 4. Monarkiet spilte en viktig samlende rolle. Kongen tilstrebet en balanse mellom hutuer og tutsier i regjeringen, men makt­ forholdet forble skjevt, bl.a. ved at de viktigste statsbærende institusjoner, hæren og byråkratiet, i utstrakt grad var dominert av tutsier. Dette bidro til økt polarisering mellom hutuer og tutsier, og monarkens sterke posisjon kunne ikke forhindre opp­ trapping av volden. En nystartet tutsi-ledet ungdomsorganisasjon, Jeunesse revolutionaire rwagasore (JRR), sto bak opp­ tøyer rettet mot hutuer i 1962.1 1965 ble statsminis­ ter Pierre Ngendandumwe, en hutu, myrdet av en tutsi-flyktning fra Rwanda. Hutuene vant samme år valget klart, men en ganwa ble utpekt til ny statsmi­ nister, og reformer i styringssettet reduserte hutuenes innflytelse. Svaret var et kupp iscenesatt av hutu-soldater i oktober 1965, og statsministeren ble drept. Opprøret ble raskt slått ned av andre deler av hæren, under tutsi-ledelse, og kuppmakteme - samt flere hutu-politikere - ble henrettet.

Nær hele den politiske hutu-eliten ble drept, sammen med flere tusen sivile, både hutuer og tutsier. I juli 1966 ble kong Mwambutsa, som hadde reist i eksil, avsatt av sin sønn Charles Ndizi, som tok tittelen Ntare 5 og utnevnte kaptein Michel Micombero til statsminister. Fire måneder senere gjorde Micombero statskupp, avsatte kongen og prokla­ merte republikken Burundi. Nye utrenskninger av hutuer blant offiserer og politikere forrykket ytterligere den tilstrebede balan­ sen, og tutsiene dominerte. 1 1972 forsøkte en gruppe hutuer å ta makten gjennom et kupp, men mislykkes. Kuppforsøket medførte massedrap av tutsier rundt hovedstaden, og ble besvart med en massakre av hutuer i regi av den tutsi-dominerte hæren, hvor kanskje så mange som 150 000200 000 ble drept; rundt 200 000 flyktet til Kongo, Rwanda og Tanzania. Micombero ble gjenvalgt som president i 1974, men ble avsatt i et kupp i 1976, ledet av oberst JeanBaptiste Bagaza. 1 1987 ble Bagaza avsatt i et mili­ tærkupp og etterfulgt av major Pierre Buyoya, med tiltagende undertrykking av all opposisjon. Buyoya støttet seg på de samme deler av tutsi-hierarkiet som sin forgjenger, som også dominerte hæren. 1988 ble en omfattende regjeringsendring foretatt, med, for første gang, et flertall av hutuer. Men hutuenes krav om større innflytelse i hæren ble ikke innfridd. Etter at en gruppe hutuer drepte flere hundre tutsier nord i Burundi i 1988, massakrerte hæren rundt 20 000 hutuer. Senere samme år ble en hutu utpekt som statsminister. 1 1989 fant flere kuppforsøk sted, iscenesatt av tilhengere av den avsatte president Bagaza. Spenningen mellom hutuer og tutsier vedvarte, bl.a. gjennom voldelige sammenstøt i Bujumbura og andre steder i landet i 1991, men en demokratise­ ringsprosess tidlig i 1990-årene førte langt på vei til forsoning. En bredt sammensatt kommisjon la i 1990 frem et charter for nasjonal enhet, som ble vedtatt i folkeavstemning 1991, men avvist av eksil partiet Parti de libération du peuple Hutu (Palipehutu). En ny folkeavstemning 1992 vedtok en grunnlov basert på flerpartistyre, og frie valg ble avholdt i 1993. Det ble vunnet av det hutu-baserte Frontpour la démocratie au Burundi (FRODEBU), som så dannet regjering med UPRONA i opposisjon. Melchior Ndadaye fra FRODEBU ble valgt til president, foran Buyoya, som stilte for UPRONA. For første gang ble Burundi styrt av representanter for hutuflertallet, både gjennom presidentembetet og parlamentet uten at tutsiene helt mistet sin innflytelse, bl.a. ved å inneha statsministerposten. President Ndadaye ble myrdet da en gruppe tutsioffiserer i oktober 1993 forsøkte å gripe makten. Kuppet mislykkes, men førte til omfattende volds­ handlinger der så mange som 25 000-50 000 men­ nesker kan ha blitt drept. I tillegg flyktet tre kvart million mennesker ut av landet, de fleste til Rwan­ da. Som ny president valgte nasjonalforsamlingen Cyprien Ntaryiamira fra FRODEBU, som tiltrådte 1994. Bare to måneder senere omkom han på vei hjem fra regionale fredsforhandlinger i Tanzania, da flyet hans ble skutt ned over Rwanda - den hendel­ sen som startet folkemordet i nabolandet. Nasjonal­ forsamlingens president, FRODEBU-lederen Sylvestre Ntibantunganya, tok over som statssjef. Arbeidet med å bilegge konflikten holdt frem til tross for disse hendelsene, og inkluderte bl.a. kon­ stitusjonelle endringer med sikte på å etablere en maktbalanse mellom de to største folkegruppene. Samtidig ble det fremforhandlet en avtale mellom de to største partiene, FRODEBU og UPRONA, som tok sikte på en mer balansert fordeling av sentral­ makten. Denne avtalen fra september 1994 gav 55 % av stillingene som ministre, guvernører og ambassadører til 1993-valgets vinner, FRODEBU; resten til UPRONA og detsalliertcc Tutsidominansen i de væpnede styrker ble opprettholdt. Et nasjonalt

83

sikkerhetsråd ble opprettet ved grunnlovsendrin­ gen. Borgerkrig. Konflikten fortsatte med hyppige volds­ handlinger både fra regjeringshæren og militsgrupper. Overgrepene mot sivilbefolkningen tiltok i styrke høsten 1995 og vinteren 1996. Etter folke­ mordet i Rwanda våren 1994 tiltok spenningen også i Burundi, bl.a. som følge av at 200 000 rwandiske hutu-flyktninger slo seg til der. Fra 1995 spredde konflikten seg til alle deler av Burundi og utviklet seg til en borgerkrig med flere aktører på begge sider. Dominerende blant hutu-gruppene var Forcespour la défence de la démocratie (FDD), den væpnede grenen til Conseil national pour la défence de la démocratie (CNDD) samt Palipehutu-militsen Forces nationales pourlalibération (FNL). Militsgrupper ble dannet også på tutsi-siden, bl.a. Front nationalpour la libéra­ tion du Burundi (FNLB) og Partipour le redressement national (PARENA). Det er antatt at hutu-militsen fikk våpen bl.a. fra Interahamwe-militsen i Rwanda. Enkelte av tutsi-gruppene samarbeidet med og ble i noen grad utstyrt av regjeringshæren. Høsten 1993 vedtok Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) å sende en gruppe militære observatø­ rer for å overvåke situasjonen i Burundi. FN sendte samme år en politisk misjon, ledet av den norske diplomaten Martin Huslid, til landet. Fredsinitiativ både fra EU, USA og Norge førte ikke frem, og først i 2004 ble en FN-styrke satt inn i Burundi. Da hadde en fredsprosess på regionalt nivå etter initiativ fra FN, vedvart siden høsten 1995, med megling ved Tanzanias tidligere president Julius Nyerere. Etter dennes død i 1999 tok Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela over som meglingsmann. I juni 1996 grep de væpnede styrker makten, og tidligere president Pierre Buyoya ble nytt statsover­ hode. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt. Buyoya førte en politikk for å gi hutuene større innflytelse; forhandlinger strandet på at tutsiene ikke ville oppgi sin avgjørende posisjon i de væpnede styrker. En grunnlovsendring i 1998 styrket forsoningsarbeidet og utvidet bl.a. nasjonal­ forsamlingen for å gi rom for en bredere sammenset­ ning. Statsministerposten ble fjernet til fordel for to visepresidentstillinger, hvorav den ene reservert for hutuene. Flere forhandlingsrunder og våpenhviler i andre halvdel av 1990-årene førte ikke frem. 11999 gikk flere mindre tutsi-partier sammen med UPRONA og FRODEBU i et nytt parti, Convention nationale pour la paix et la reconciliation (CNPR). Enkelte hutugrupper slo seg sammen i Union pour la libération nationale (ULINA). Etter nye forhandlinger ledet av Mandela ble det 2001 undertegnet en overenskomst om et overgangsstyre. Den innebar bl.a. at tutsier og hutuer skulle bekle presidentposten i perioder av 18 måneder hver, med tutsien Buyoya som president og hutuen Domitien Ndayizeye som visepresident. Sistnevnte tok over som president 2003. Et overgangsparlament ble innsatt i januar 2002, et nytt senat trådte sammen i februar. Avtalen ble overvåket av en afrikansk fredsstyrke, og sørafrikanske soldater ble satt inn i oktober 2001. Våpenhvilen ble gjentagne ganger brutt, med nye kamper i 2003. En ny avtale ble inngått i oktober 2003, etter mekling under ledelse av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. Opprørerne fikk gjennom­ slag for kravet om en bredere sammensatt armé, med integrering av sine soldater, samt et større antall posisjoner i regjering og parlament. Den ene av de to store militsgruppene som ikke hadde undertegnet 2001-avtalen, CNDD-FDD, undertegnet i november 2003, mens den andre, Palipehutus Force nationales pour la libération (FNL) fortsatte sine militære aksjo­ ner, til den erklærte våpenhvile i april 2004. OAUs fredsstyrke ble i 2003 erstattet av den første styrke ha Den afrikanske union (AU): AfricanMission in Burundi (AMIB) med 2870 soldater, de fleste fra SørAfrika, resten fra Etiopia og Mosambik. AMIB ble satt inn i påvente av en senere fredsstyrke fra FN.

BURAAS

BURUNDI - Statsoverhoder Kongedømme (1915)—1966 Mwambutsa 4 1966 Ntare 5 Republikk (presidenter) 1966-76 Michel Micombero 1976-87 Jean-Baptiste Bagaza 1987-93 Pierre Buyoya 1993 Melchior Ndadaye 1994 Cyprien Ntaryamira 1994-96 Sylvestre Ntibantunganya 1996-2003 Pierre Buyoya 2003Domitien Ndayizeye

Denne, United Nations Operation in Burundi (ONUB), tok over etter AMIB i juni 2004. Under en større operasjon 1997-98 styrket hæren sin makt gjennom å tvangsflytte store deler av sivilbefolkningen til leire, under påskudd av å be­ skytte dem fra hutu-militsen. Motstandere av poli­ tikken anførte at tvangsflyttingen dels hadde til hensikt å avskjære hutu-militsens kontakt med sivilbefolkningen, dels at den ville gi regjeringsstyrkene friere spillerom i sine angrep mot militsen. Borgerkrigen i Burundi har hatt dramatiske men­ neskelige og sosiale følger, ikke minst ved at mange har flyktet fra sine hjem. På det meste, ved årsskiftet 1999/2000, var ca. 900 000 mennesker internt fordrevet i Burundi, ca. 290 000 levde som flyktnin­ ger i nabolandene; i tillegg har ca. 200 000 av dem som flyktet i 1970-årene, slått seg ned i Tanzania. Burundi har også vært mottaker av flyktninger fra nabolandene, fremfor alt Rwanda og Kongo (Zaire). I 2003 var det ca. 40 000 flyktninger fra Kongo (Zaire) i Burundi. Det er anslått at nærmere 300 000 mennesker er blitt drept som følge av konflikten i Burundi, hvorav to tredeler i 1990-årene; det store flertall sivile. Både regjeringshæren og de ulike militsgruppene har vært delaktige i grove brudd på menneskerettighetene. Utenrikspolitikk. Burundi har opprettholdt nære politiske og økonomiske forbindelser til Belgia etter selvstendigheten, samtidig som landet er blitt knyt­ tet til Frankrike og samarbeidet mellom franskspråklige stater. 1 1996 sa Frankrike imidlertid opp sin militære samarbeidsavtale med Burundi. Landet har av historiske, kulturelle, politiske og geografiske årsaker et særskilt forhold til Rwanda, og har vært direkte og indirekte trukket inn i konflikten der. I 1990-årene ble Burundi også part i borgerkrigen i nabolandet Kongo (Zaire), hvor en dimensjon ved konflikten også er knyttet til etnisitet, beslektet med motsetningene i Burundi og Rwanda. Begge statene, samt Uganda, har spilt en aktiv rolle i borgerkrigen i Kongo, som støttespillere til ulike opprørsbevegelser i det østlige Kongo. Konflikten her utviklet seg på midten av 1990-årene til en flernasjonal krig, hvor Burundi lenge benektet deltakelse. Landets involve­ ring skjedde dels gjennom samarbeid mellom bu­ rundisk og rwandisk hutu-milits, og dels ved at de to nabolandenes regjeringsstyrker har gått sammen om aksjoner mot militsen. Burundi skal også ha mottatt militær hjelp fra Rwanda, samtidig som burundisk hutu-milits skal ha mottatt våpenhjelp fra Rwandas Interahamwe-mflits. Enheter fra denne, samt den tidligere rwandiske regjeringshæren, skal ha etablert baser i Burundi. Den burundiske militsen etablerte på sin side baser i Kongo i ly av borgerkrigen der, men mistet disse 1996. Burundi sendte, i likhet med Rwanda og Uganda, soldater til det østlige Kongo høsten 1999, da opprørsgrupper der tok opp igjen kampen mot president Laurent Kabila. Burundiske sikkerhetsstyrker skal også ha gjennomført flere

aksjoner på tanzaniansk territorium, for å angripe opprørere som har søkt tilflukt der. Blant annet gjennom den tutsi-dominerte regjeringen i Rwanda, har det burundiske regimet gode forbindelser til Uganda. Uganda og Tanzania spilte en sentral regional rolle i bestrebelsene på å bilegge konflikten i Burundi, bl.a. gjennom medvirkningen til Tanzanias tidl, president Julius Nyerere som mekler. Da Nelson Mandela overtok mekleroppgaven, ble Sør-Afrika en viktig aktør i Burundi, også gjennom å sende fredssoldater dit. burunduk, eller sibirstripeekorn, Eutamiassibiricus, gnagerart i ekornfamilien. Et lite stripe-Zjordekom som lever i Nord-Russland og Sibir, Korea og Japan, burushaskisk, et gåtefullt språk som tales av ca. 60 000 mennesker i de vanskelig tilgjengelige områ­ dene langs Hunza-elven i det aller nordligste hjørnet av Kashmir. Den sterkt avvikende dialekten werchikwar i Yasin-dalen ti mil lenger mot vest burde kanskje klassifiseres som et særskilt språk. Det er ikke påvist slektskap med noe annet språk. Burus­ haskisk har ingen skreven litteratur, men en rik folkediktning på prosa. Språket ble gjort kjent gjen­ nom D. L. R. Lorimer, hvis bøker er utgitt av Institut­ tet for sammenlignende kulturforskning i Oslo (4 bd., 1935-38 og 1962). Bury [beri], by i Storbritannia, England, Lancashire, 15 km nordvest for sentrum i Manchester; 60 700 innb. (2001), del av storbyområdet Manchester. Ullog bomullsindustri, produksjon av papir, maskiner og kjemikalier for tekstilindustrien m.m. Ullindustrien går tilbake til 1300-tallet; bomullsindustrien ble etablert på 1600-tallet, men fikk først sitt egentlige oppsving på 1700-tallet. Bury, John Bagnell [bjuari], 1861-1927, irsk histori­ ker, professor i Cambridge fra 1902. Utgav bl.a. A History of the Later Roman Empire (2 bd., 1889-1923), A History of Greece (1900). Var medarbeider i The Cambridge Ancient History og The Cambridge Medieval History. Bury regnes for å være en av moderne tids største autoriteter på det østromerske keiserrike. Bury Saint Edmunds [beri sant edmandzj, by i Stor­ britannia, England, Suffolk, 40 km øst for Cam­ bridge; 36 200 innb. (2001). Viktig markedsby; bryggerier og annen industri tilknyttet landbruket. St. James-katedralen og St. Mary-kirken er begge fra 1400-tallet. Ruiner av benediktinerkloster fra ca. 1020. Navnet kommer av at den myrdede og senere kanoniserte kong Edmund, Øst-Anglias siste konge, ble gravlagt her (903). Burøya, øy i Karlsøy kommune, nordlige Troms, nordøst for Vanna. 7 km2. Burøysund, fiskevær i Karlsøy kommune, nordlige Troms, på nordøstsiden av øya Vanna, 53 innb. (2001). Burås, tettbebyggelse i Nittedal kommune, Akers­ hus, ved Hakadal stasjon på Gjøvikbanen, del av Løstad tettsted. Boligområde. Buraas, Anders von Tangen, f. 26. sept. 1915 i Oslo, norsk presse- og informasjonsmann. Knyttet til den norske informasjonstjeneste i Stockholm og London 1941-44. Utenriksmedarbeider og korrespondent i London og Washington for Arbeiderbladet 1945-54, redaksjonssekretær 1954-58. Redaksjonssekretær i NRK, Fjernsynet, 1958-61. Buraas var sjef for EFTAs informasjonskontor i Washington 1960-62 og i Genéve 1966-70, i den mellomliggende tiden direktør i SAS. Siden 1970 frilansskribent; også medarbeider for NRK/Fjernsynet. Han har utgitt en rekke boker, bl.a. Typisk ameri­ kansk (19 54), Fly overfly. Historien om SAS (1972) og De reiste ut (1982). Litt.: NBL 2. utg. Buraas, Hans Petter, («Burre»), f. 20. mars 1975, norsk skiløper. Olympisk mester i slalåm 1998. Vant

84

BUS

Wilhelm Busch. Forte vivace, fra billedserien Der Virtuos. Ein Neujahrskonzert.

2000 et verdenscuprenn i slalåm. NM i alpin kombi­ nasjon 1993, i slalåm og storslalåm 1998 (kongepo­ kal). Klubb: Bærums Skiklub. bus, den delen av en not hvor fisken samles før den tas om bord i fartøyet. Busen er bundet av tykkere og sterkere tråd enn den øvrige del av nota. Busbecq, Ogier Ghiselin de [buzbek], 1522-92, flamsk diplomat, forfatter og lærd, keiserlig sende­ mann i Konstantinopel 1555-62. Gjennom sine skrifter, især Itinera Constantinopolitanum etAmasianum (1581) bidrog han til å klargjøre vesteuropeernes begreper om det osmanske rike. Busbecq be­ skjeftiget seg med klassisk filologi, historie, paleogra­ fi og samlet håndskrifter, innskrifter og mynter (nå i Nationalbibliothek, Wien). Han fant den berømte innskriften Monumentum Ancyranum i Angora. 1 Legationis turcicæ epistolæ IV gir han en viktig oversikt over levninger av et germansk språk som ble talt på Krim (krimgotisk). Busby, Matthew [bAzbi], Sir, 1909-94, britisk fotball-leder, manager for Manchester United 1945-69, ledet også det britiske landslaget til OL-bronse 1948. Under Busbys ledelse erobret Manchester United (i perioder kjent som «Busby Babes») 5 seriemester­ skap, spilte 4 cup-finaler (2 seire) og ble Europamestre for serievinnere 1968. Slått til ridder 1968. Buscemi, Steve [bAskkmi], f. 1957, amerikansk filmskuespiller, har bakgrunn innen performance teater, filmdebuterte 1985. Han har gjort bemerkede karakterroller i filmer som Quentin Tarantinos Reservoir Dogs (De hensynsløse, 1992) og Gary Fleders Things to Do in Denver When You're Dead (1995). Mye benyttet av brødrene Coen, i bl.a. Miller's Crossing (1990), Fargo (1996) og The Big Lebowski (Den store Lebowski, 1998). Han debuterte som spillefilmregissør med Trees Lounge (1996; også rolle). Busch, norske slekter. 1 Slekt, opprinnelig fra Tyskland, kan føres tilbake til Hans Busch (1690-årene-1748), som nevnes første gang i Rostock 1720. Av hans 9 bam var sønnen Andreas Jochim Busch (1722—92) skipper, bosatt i Rostock, Johan Jacob Thomas Busch (1731-93) kjøpmann i Bergen, Ernst Jiirgen Busch (1737-91) skipper og kjøpmann i Bergen. Den førstnevnte hadde 11 bam, deriblant Friedrich Christoffer Heinrich Busch (1774-1826), som først var gullsmed, senere kjøpmann i Risør. Dennes sønn Peter Joa­ chim Busch (1813-1905) var skipsfører og skipsre­ der samme sted og hadde 10 bam. Av etterslekten kan nevnes fetterne Christian Bernhard Busch (1882-1970) og Peter Joachim Busch (1874-1959) og dennes sønn Anthon Carl Busch (1900-84), alle høyesterettsadvokater i Oslo, samt ambassadør Rolf Trygve Busch (f. 1920) og dennes sønn, assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch (f. 1950). 2 Slekt som stammer fra borgermester i Haderslev Gjert Busch. Hans sønn kjøpmann og borgermester Hans Gjertsen Busch (1585-1649) bosatte seg i Trondheim. Sønnesønn av ham var auksjonsdirektør Svend Busch (1645-1717), som var far til auk-

sjonsdirektør Marcus Busch (1692-1777). Sønner av ham var auksjonsdirektør Svend Busch (171895), bergskriver ved Selbu kobberverk Gjert Busch (1725-1814), forettningskvinnen Alette Busch, gift Beyer (1728-1810) og væreier på Froan, kjøpmann Cornelius Busch (1734-1803). Sistnevntes sønn var kjøpmann Otto Busch (1772-1830), som arvet sin tante, fm Beyer og tok hennes manns navn. Hans sønn var eier av fiskeværene Halten og Froan, kjøpmann i Kristiansund Otto Beyer (1796-1870). Litt.: Busch, A.: Slekten Busch i Rostock, Risør og Oslo, 1976 Busch. Adolf (Georg Wilhelm), 1891-1952, tysk fiolinist og komponist, bror av F. Busch. En av sam­ tidens mest fremragende fiolinister og kammermusi­ kere; medlem av ►Busch-kvartetten (grunnlagt 1919). Busch. Ernst, 1885-1945, tysk offiser, generalfeltmarskalk. Han ble armékorpssjef i 1938, sjef for 8. armékorps under Polen-felttoget i 1939, sjef for 16. armé i Belgia-Aisne i 1940; i Baltikum 1941-42, førte midtre hærgruppe på østfronten 1943-44 og mars-mai 1945 restforbandene på nordvest-fronten i Tyskland. Døde i britisk krigsfangenskap. Busch, Fritz, 1890-1951, tysk dirigent, bror av A. Busch. Studerte ved musikkonservatoriet i Koln. 1918 musikalsk leder for Stuttgartoperaen, 1922-33 for Dresdenoperaen. Forlot Tyskland 1933. Dirigent for Glyndebourne-festivalen 1934-39 og 1950-51. Fast dirigent ved Metropolitan 1945M9. Spesielt kjent for sine Mozart- og Verdi-tolkninger. Skrev selvbiografien A us dem Leben eines Musikers (1949) og lærebok i direksjon, Der Dirigent (posthumt 1961). Busch, Rolf Trygve, f. 15. nov. 1920 i Spydeberg, norsk diplomat, cand.jur. 1947 sekretær i Utenriks­ departementet, byråsjef 1960 og underdirektør i 1963. To år senere ble han ambassaderåd ved Norges delegasjon til NATO, i 1971 ble han ekspedisjonssjef i den administrative avdeling i departementet. Ambassadør ved NATO-delegasjonen i Brussel 1971-77, i Bonn 1977-82, i London 1982-89. Busch, Tor-Aksel, f. 17. mars 1950 i Oslo, norsk jurist. Statsadvokat i Eidsivating 1981-87. assiste­ rende riksadvokat 1987-97, riksadvokat fra 1997. Busch, Wilhelm, 1832-1908, tysk tegner og forfatter, særlig kjent for sin humoristiske satire over småbor­ gernes liv. Han var medarbeider i Fliegende Blåtter 1858-71, men skapte også en lang rekke billedbøker med tekst på vers, forløpere for vår tids tegneserier. De mest kjente er Max und Moritz (1865), forbildet for Knoll og Tott, Der heilige Antonius von Padua (1870) og Die fromme Helene (1872). Buschan. Georg [bufan], 1863-1942, tysk etnograf, kjent for sine omfattende studier i europeisk etno­ grafi og for verket Die Sitten der Volker (3 bd., 1914— 16). Han redigerte den store håndboken Illustrierte Volkerkunde (3 bd., 2. utg. 1922-26). Busch-kvartetten, tysk strykekvartett, 1919-52, en av samtidens betydeligste strykekvartetter. Grunn­ lagt av Adolf Busch (1. fiolin), bestod dessuten opprinnelig av Karl Reitz (2. fiolin), Emil Bohnke (bratsj) og Paul Griimmer (cello). Disse tre ble etter hvert erstattet av henholdsvis Gdsta Andreasson, Karl Doktor og Hermann Busch (bror av Adolf og Fritz Busch). Etter at kvartettens medlemmer av politiske årsaker måtte forlate Tyskland, var de virksomme i Basel og turnerte i USA. Først og fremst kjent for sine fremførelser av den klassiske kvartett litteraturen. buse, busemann (nty. bus(e)mann, ty. Butzemann), skremselsvesen, ond nisse eller underjordisk som man skremte bam med («Busen kommer og tar deg!»). Busenbaum, Hermann, 1600-68, tysk jesuitt, moralteolog. Utgav 1650 sitt hovedverk Medulla theologiae moralis, som utkom i over 200 opplag. Etter attenta­ tet mot Ludvig 15 i 1757 ble et punkt i Busenbaums

George Bush sammen med sin kone Barbara Bush under det republikanske partiets årsmøte 1992.

moral-►kasuistikk mistydet som anbefaling til kongemord. Det beryktede uttrykket «hensikten helliger midlet» har også feilaktig vært tillagt ham. Uttrykket finnes ikke i Medulla, men ligger nært opp til den, og står der i sammenheng med harmløse eksempler. Fortolkningen kan forstås ut fra det kasuistisk-konkrete i denne morallæren (moralen er ikke allmenngyldig), men Jesuittordenen benekter at den noensinne har lært slik. busenfreund [bmzønfråint] (ty.), hjertensvenn, gjerne litt nedsettende: likesinnet. Buset. Bjarne, f. 16. januar 1953 i Oslo, norsk for­ lagsmann og forfatter. Magister i litteraturvitenskap Universitetet i Oslo 1985. Direktør i Gyldendal Norsk Forlag AS fra 2000. Tidligere direktør i De norske Bokklubbene AS. Gav ut romanen En fugl i hånden (1983). Bush, Alan [buf], 1900-95, britisk komponist og pianist. 1925 professor i komposisjon ved Royal Academy of Music i London. Bush stiftet 1936 The Workers' Music Association, som han var president for fra 1941. Han virket også meget for korsangen blant arbeiderne. Hans marxistiske grunnholdning skinner tydelig igjennom i tekstene i vokalverkene. Bush har vært oppført mer i de sosialistiske land enn i Vest-Europa. Verklisten omfatter orkesterkomposisjoner, konserter, operaer (Wat Tyler, 1950, Men of Blackmoor, 1953, Joe Hill: The Man Who Never Died, 1967), kammermusikk m.m. Utgav Music in the Soviet Union (1943) og Stria Counterpoint in Palestrina Style (1949). Bush, George Herbert Walker [buf], f. 12. juni 1924, amerikansk politiker (republikaner), USAs 41. president (1989-93). Var under den annen verdens­ krig en fremragende marineflyger, og hadde en rekke år en ledende stilling i oljeindustrien i Texas. 1966-70 medlem av Representantenes hus, valgt fra Texas. 1971-73 USAs FN-ambassadør, 1974-75 sjef for det amerikanske liaison-kontoret i Beijing, 197576 sjef for CIA. USAs visepresident 1981-89 under Ronald Reagan, og vant presidentvalget 1988 mot den demokratiske utfordreren Michael Dukakis. I valgkampen sådde han tvil om Dukakis' patriotisme og evne til å hamle opp med kriminaliteten i USA. Bush gjorde seg i sin presidenttid til talsmann for et noe «mykere» samfunn enn tilfellet var i perioden umiddelbart før. Landets svake økonomi svekket imidlertid hans handlekraft og popularitet, selv om Irak-Kuwait-krisen 1990-91 en tid gav ham stor oppslutning i meningsmålingene. Stilte til gjenvalg 1992, men tapte mot demokraten Bill Clinton. Bush, George W(alker) [buf], f. 6. juli 1946, ameri­ kansk politiker (republikaner), USAs 43. president (fra 2001), sønn av George Bush. Karriere i nærings­ livet før han ble guvernør i Texas 1995, gjenvalgt med overbevisende margin 1998. Republikansk presidentkandidat 2000, da han blant annet ved sin personlige sjarm klarte å bli en seriøs utfordrer til sin demokratiske motkandidat Al Gore. Valget ble_ meget jevnt, og først etter en avgjørelse i USAs

85

høyesterett om å stanse kontrolltellingen av stem­ mer i Florida i desember, ble Bush valgt til president med knappest mulig margin. Bush fikk på landsbasis om lag 540 000 færre stemmer enn Gore, og var den første president siden 1888 som ikke hadde flertall i folket. Bush vant imidlertid 30 stater og sikret seg 271 av 538 valgmannsstemmer. Bush tiltrådte i januar 2001 og la straks politikken kraftig om mot høyre, med bl.a. store skattelettelser, en mer restriktiv abortpolitikk, delprivatisering av pensjonssystemet, nedtoning av miljøpolitikken og nytt liv i de omstridte planene om et rakettskjold. Høyredreiningen ble imidlertid så markert at en av de republikanske senatorene forlot partiet, noe som førte til at republikanerne mistet flertallet i Senatet. Etter terrorangrepet 11. september ble presidenten nasjonens samlingsmerke, og han fikk bred oppslut­ ning om sin politikk for å bekjempe terrorismen. Ved mellomvalgene 2002 sikret Bush republikansk flertal] både i Senatet og Representantenes hus. Høsten og vinteren 2002-03 stod Bush bak en opptrapping av konflikten mot Irak, som han hevdet stod i ledtog med internasjonal terrorisme og var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. På tross av manglende støtte i FN gikk han inn for en militærak­ sjon mot Irak, støttet av en koalisjon av stater. Etter at regimet til Saddam Hussein ble styrtet i en omfat­ tende militær aksjon, fikk USA problemer med å få et nytt politisk system til å fungere i landet. Bush' popularitet ble etter dette betraktelig redusert, særlig i utlandet, og USA fikk et dårligere forhold til flere av sine allierte. Bush stilte til gjenvalg 2004, der han på en overbe­ visende måte slo sin demokratiske utfordrer John Kerry. Valget stod mellom klare alternativer, og det var en betydelig velgermobilisering på begge sider. Bush Hkk om lag 3,5 mill, flere stemmer enn Kerry. Bush vant 31 stater og fikk 286 valgmannsstemmer. Bush, Kate [buj], eg. Catherine, f. 1958, britisk komponist og sanger, gjennombrudd 1978 med Wuthering Heights. Hennes sanger er ofte svært originale, og hun skiller seg også ut ved sin bruk av «uvanlige» instrumenter og sin særegne måte å synge på. Av album kan nevnes Lionheart (1978), HoundsofLove (1985), TheSensual World (1989) og The Red Shoes (1993). Bush, Vannevar [buj’], 1890-1974, amerikansk fysiker og elektroingeniør, tok doktorgraden ved Massachusetts Institute of Technology 1916 og ble senere professor og dekan samme sted. 1939-55 var han president for Carnegie Institution i Washington. Han bygde den første differensialanalysator til me­ kanisk løsning av differensialligninger. Under den første verdenskrig arbeidet han med metoder til oppdagelse av u-bater. Under den annen verdens­ krig var han direktør for Office of Scientific Research and Development, og hans fremragende arbeider førte til utviklingen av en rekke nye militære våpen og metoder. Bushehr. Bushire *, by i Iran, ved Persiske bukt, ho­ vedstad i provinsen Bushehr; 205 300 innb. (2001). Administrasjonssenter og viktig havneby. Det utfø­ res bl.a. tobakk, bomull, ull, tepper og tørkede grønnsaker. Fiske. Historikk. Bushehr ble grunnlagt av Nadir sjah 1736 og var landets viktigste havneby til den på 1900-tallet ble utkonkurrert av Khorramshahr og Bandar Shahpur (Bandar-e Khomeyni). Okkupert av britiske styrker 1856-57 og 1915. Byen fikk redusert sin rolle som havneby i 1980-årene pga. store ødeleggelser i krigen mellom Iran og Irak; byen har senere gjenopptatt sin tidligere rolle." bushel [bujal] (eng. fra gfr., på moderne fr. boisseau), malekar for tørre varer, tilsvarer norsk ►fjerding. Britisk og amerikansk volumenhet, symbol bu, fra gammel tid lik 8 gallons. Nå regnes i Storbritannia en imp. bushel lik 36,37 1.1 USA, Canada og Britisk Vestindia brukes Winchester bushel = 35,241. Ved

BUSKERUD

George W. Bush under en tale juli 2004 der han forsvarer beslutningen om å invadere Irak, til tross for at det ikke ble funnet masseødeleggelsesvåpen.

notering av kornpriser i Nord-Amerika regnes for hvete 1 bu = 60 pounds (lb) = 27,2 kg, for rug og mais = 56 lb, for bygg = 48 lb og for havre = 32 lb. En fransk boisseau = 13 1, en belgisk =151. bushi, japansk kriger. Ordet danner stammen i krigerstandens æreskodeks, bushido. bushido [bujidå] (jap. 'ridderens vei'), siden 1700tallet betegnelse for den morallære og etiske norm som gjaldt for det japanske ridderskap i alle livets forhold. Hovedtrekkene i bushido kom til Japan fra Kina med den konfucianske etikk, som ærlighet, oppriktighet, høflighet, lydighet og ærbødighet for foreldre og foresatte. Noen trekk stammer fra budd­ hismen, særlig zen, andre trekk fra gamle japanske krigeridealer, som troskap og tapperhet, offervilje og selvbeherskelse. Selvmord (harakiri) var å foretrek­ ke for vanære. Bushido kom etter hvert til å bli sett på som et ideal for moral og etikk som gjaldt for alle, og den har spilt en stor rolle under Japans utvikling fra en føydalstat til en moderne stormakt, og især ved den ideologiske påvirkning av ungdommen som ledd i de mentale krigsforberedelsene på 1900-tallet. bushkatt, afrikansk villkatt, Felis lybica, rovdyrart i kattefamilien. Mindre enn den europeiske villkatten, vekt rundt 3,6 kg. Stamfaren til vår huskatt. Temmet av egypterne allerede 2000 år f.Kr. Ble av dem regnet som et hellig dyr, det gjaldt også dens tamme etter­ kommere. Forekommer i flere underarter over hele Afrika og videre til Turkestan og India. bushmaster (eng.), Lachesis muta, krypdyrart i fami­ lien gruveslanger, se ►surucucu. Busi, Aldo, f. 1948, italiensk forfatter og oversetter. Busi utmerker seg ved en ekspresjonistisk, burlesk språklig stil, noe som ikke minst er tydelig i debuten Seminariosullagioventii (1984), en delvis selvbiogra­ fisk, pikaresk fortelling om den unge Barbinos homoseksuelle eskapader. Busis innholdsrike og originale forfatterskap inkluderer også mange reise­ skildringer. Av andre verker kan nevnes romanen Vita standard di un venditore prowisorio di collant (1985), Cazzi e canguri (pochissimi i canguri) (1994) og den dristige oversettelsen av Boccaccios Decamerone til moderne italiensk (1991). Busia, Kofi, 1914-78, ghanesisk politiker og sam­ funnsforsker. Medlem av nasjonalforsamlingen 1951-59, da han måtte forlate landet. En av lederne i opposisjonen mot Kwame Nkrumah. Professor ved universiteter i USA og Vest-Europa til han vendte tilbake i 1966. Statsminister etter valget i 1969, men ble styrtet ved et militærkupp i 1972. business [biznis] (eng., eg. 'det å være aktivt, flittig opptatt av noe'), yrke; forretning, handel, handelsforetak; noe som påligger en, plikter, ifølge ens stilling el.l.; sak, affære. Busiris, eller Buseiris. 1 (egyptisk, 'Osiris sted j. Grekernes navn på det egyptiske Dedu i det østre Nil-delta; fra dette stedet

har dyrkelsen av guden Osiris bredt seg ut over hele landet. Her ble han representert av en svær søyleformet stolpe (av teologene tydet som Osiris' ryggrad), som på gudens festdag ble reist i været. 2 I gresk sagn en egyptisk konge som lot alle frem­ mede drepe, men som til sist selv ble drept av Herakles. busk (bot.), flerårig plante med forvedet overjordsstamme som grener seg fra grunnen, for eksempel rips, rose, einer, vier. Lyngartene er busker, de kalles gjerne dvergbusker. Bringebær er en halvbusk ved at den nedre delen av stengelen er treaktig, mens den øvre delen er grønn og myk og visner bort om vinteren. Det er ingen skarp grense mellom busk og tre. Busk. Vidar, f. 1970, norsk gitarist, sanger og kompo­ nist, en fremtredende skikkelse i norsk blues og rock de senere arene. I slutten av 1990-årene spesialiserte han seg på en swing- og jump-bluespreget stil sammen med gruppen The True Believers. Busk fikk Spellemannprisen som Årets Artist i kjølvannet etter albumet 1 Came Here To Rock (1998). Øvrige album Stompin Our Feet (1997) og Atomic Swing (1999). Venus, Texas (2001) er mer dempet og melankolsk, mens LoveBuzz (2003; Spellemannprisen), som ble en stor suksess, er sterkt inspirert av musikktradisjo­ nene fra New Orleans. Busk. Villa, se ►Villa Busk. buskagitasjon (fra svensk omkring 1965), underhåndsagitasjon, ikke åpenlys agitasjon. buskap, en gårds besetning av husdyr; brukes oftest om storfe og småfe, men kan også benyttes om andre husdyr. buskbukker, Tragelaphus, partået klovdyrslekt i oksefamilien. Antiloper i underfamilien ekte okser. Buskbukker er som regel kraftige dyr som viser større likhet med de ekte oksene enn øvrige antilo­ per. buskeordyline, dragelilje, Cordylinefruticosa, buskaktig plante i agavefamilien med bredt lansettformete og mørkegrønne blad med striper i grønt, hvitt eller rosa. Stammer fra Asia og Australia, dyrkes som stueplante i Norge. Buskebrura, undereventyr utformet av Jørgen Moe på grunnlag av to oppskrifter fra Telemark, trykt i Folkeeventyr 1852. Kjent og populært over hele det eurasiske eventyrområdet østover til India. Busken Huet, Conrad [byska hyst], 1826-86, neder­ landsk forfatter og litteraturkritiker. Han ble oppda­ get av E. J. Potgieter som knyttet ham til det kjente tidsskriftet De Gids. På grunn av sine strenge krav til litterær kvalitet fikk han mange motstandere og måtte til slutt forlate tidsskriftet. Etter først å ha utgitt sine kritiske arbeider, Litterarischefantasien (2 bd., 1868) og romanen Lidewijde (1868), drog han til Java, der han virket som redaktør til 1876. Sine siste leveår tilbrakte han i Paris. Som kritiker hadde han Sainte-Beuve som forbilde, og med sine romaner formidlet han den franske realismen til nederlandsk litteratur. Hans kulturhistoriske verk Het land van Rembrandt (1882-84) er et studium over den nordnederlandske kultur på 1600-tallet. Buskerud, fylke som strekker seg fra Hurumlandet ved Oslofjorden i sørøst, til Hardangervidda og Hemsedalsfjella i nordvest. Grenser til Vestfold og Telemark i sør, til Hordaland i vest og Sogn og Fjor­ dane i nordvest, Oppland i nord og Oslo og Akershus i øst. Buskerud fylke svarer til det tidligere Buskeruds amt, som ble omdøpt 1919. Miwthar fylket etter gården Buskerud i Modum, norrønt Biskupsrud, 'Biskopsrydningen'. Fylkesvåpenet (godkjent 1966) har en opprett blå bjørn på sølv bunn. Motivet uttrykker at det fremde­ les forekommer bjørn i fylket. Fargevalget henspiller på to store nedlagte bedrifter: sølvverket på Kongs­ berg og Blaafarveværket på Modum.

86

BUSKERUD NATUR

Buskerud fylke

Areal: 14 910 km2 Antall innbyggere: 242 360 (2004) Administrasjonssenter: Drammen

Arealfordeling

% 4 37 7 52

Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

Høydenivåer

% 18,8 21,5 17,5 38,9 3,4

0-300 moh. 300-600 moh. 600-900 moh. 900-1500 moh. over 1500 moh.

* Sysselsetting (2001) Jordbruk, skogbruk, fiske, fangst Industri og bergverk Bygge- og anleggsvirksomhet, kraft og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurant­ virksomhet Transport og kommunikasjon Finansiell og forretningsmessig tjenesteyting og eiendomsdrift Offentlig administrasjon, forsvar, helse- og sosialtjenester, undervisning, mm.

Vannkraft (2003)

% 2,9 15,2

8,8 20,2 6,9

11,7 34,3 GWh 10 612 8 221 2 391

Nyttbar kraft Utbygd kraft Ikke utbygd kraft

Samferdsel (2003)

km 4 084 1 173 414 352

Samlet veilengde herav riksveier Jernbaner herav elektrifisert

Fylket tilhører: Lagdømme Borgarting lag­ dømme Bispedømme Tunsberg bispedømme

Mandater fylkesting (1999-2003) Arbeiderpartiet Høyre Fremskrittspartiet Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti

14 10 8 3

Kristelig Folkeparti Venstre Rød Valgallianse Andre

5

Distriktsrepresentanter til Stortinget * Bosatte yrkestakere

2 1 0 0

9

Buskerud har store og parallelle dalfører som går gjennom fylket, fra sørvest Numedal med Numedalslågen, Sigdal med Simoa, Hallingdal med Hallingdalselva og Snarumselva, og Ådal med Begna og Ådalselva som danner fortsettelsen av Valdres mot sørøst. De tre siste elvene hører til Drammensvassdraget. Fylket har svært variert natur med høyfjell, store skoger og veldyrket lavland. 41 % av arealet ligger over 900 moh. og 7 % under 150 m. I sørøst finnes kyststrøk ved Drammens- og Oslofjorden med lavereliggende skog- og landbruksområder innenfor. Mot vest og nordvest hever landskapet seg gradvis mot vannskillet. De fire markerte dalførene, Nume­ dal, Sigdal og Eggedal, Hallingdal og Valdres' nedre del (Ådal), fører nordvestover opp mot høyfjellet. Enkeltstående fjellområder rager mer enn 1000 moh. også i fylkets sentrale deler, f.eks. Vikerfjell, Norefjell og Blefjell på vestsiden av de nedre delene av henholdsvis Valdres, Hallingdal og Numedal. Om lag V4 av Hardangervidda nasjonalpark (opp­ rettet 1981) ligger i Buskerud fylke, i Nore og Uvdal og Hol kommuner. Geologi. Buskerud er geologisk sett delt etter en linje fra vestsiden av Tyrifjorden sørover gjennom Drammenselvas dalføre og videre i den senkningen Hokksund-Skollenborg som Sørlandsbanen følger over til Lågendalen sør for Kongsberg. Landet øst for denne linjen tilhører Oslofeltet med kambrosilurisk kalkstein og skifer i lavlandet og permiske eruptiver, der granitt og syenitt på grunn av sin hardhet frem­ står som de høyeste partiene. Vest for delingslinjen er det grunnfjell, som overveiende består av granitt og gneis. I høyfjellet i nordvest er det over grunnfjel­ let rester av skifer- og kalkrike lag, opprinnelig av kambrosilurisk alder, men senere omdannet (fyllitt). Over disse avsetningene igjen har en stedvis senere overskyvninger av svært harde og motstandsdyktige bergarter. Disse danner de høyeste partiene i fylket, f.eks. Hallingskarvet (Folarskarnut 1933 moh.) og Hemsedalsfjella (Høgeloft 1920 moh.). Det meste av den dyrkede jorden ligger på havavleiringer i lavlandet i sørøst, samt i de nedre deler av de store dalene. Foran de større sjøene er det moer av sand og grus som er avsatt mot slutten av istiden. Over den marine grense (ca. 200 moh.) utgjør sidemorener, bunnmorener og elveavleiringer mesteparten av de løse jordlagene. Buskerud har flere forekomster av nyttige metaller og mineraler, men har lite bergverksdrift i vår tid. Ved Kongsberg sølvverk, som er den største berg­ verksbedriften gjennom tidene i Norge målt etter sysselsettingen, ble driften nedlagt i 1957. Modum Blaafarveværk (koboltproduksjon) og Ringerikes Nikkelverk var tidligere også store bedrifter. GTh KLIMA

Fylket mangler egentlig kystlinje og er godt skjermet av fjell i sektoren sørvest over nord til nordøst. Klimaet får et nokså typisk innlandspreg. Bare lavere strøk fra Lågendalen til Tyrifjorden, særlig Hurumlandet, påvirkes i noen grad av Oslofjorden. Herskende luftstrømmer over området er mellom sør og vest om sommeren, nordøstlig en stor del av vinteren. Vindstyrken er gjennomgående liten. Terrenget gjør at det oftest blåser opp dalførene om sommeren, mens det er tydelig «dreneringsvind», forårsaket av kald luft, som strømmer nedover dalene om vinteren. I de vestlige fjellstrøkene blåser det oftest fra vest. Middeltemperatur for januar er gjennomgående fra -8 °C til -11 °C, lavest i de øvre dalførene. Julimidlet er rundt 16 °C i lavlandet og de nedre dalfø­ rene, ca. 10 °C i nivå 1000 moh. Nær Oslofjorden er januarmidlet rundt-5 °C, julimidlet 17 °C. Laveste målte minimumstemperaturer er gjennomgående fra -30 °C til -35 °C i indre strøk, lavest på Nesbyen med -38 °C. Sommertemperaturen går tidvis over 30 °C, med 35,6 °C målt på Nesbyen 20. juni 1970 som norgesrekord.

BUSKERUD Kommuner

Drammen Kongsberg Ringerike Hole Flå Nes Gol Hemsedal Ål Hol Sigdal Krødsherad Modum Øvre Eiker Nedre Eiker Lier Røyken Hurum Flesberg Rollag Nore og Uvdal I alt

Areal (km2) 137,5 792,3 1 552,1 197,6 704,5 809,6 532,5 753,5 1 171,3 1 858,4 842,1 374,6 515,3 456,8 121,7 301,3 112,9 163,3 561,9 449,3 2 501,5 14 909,9

Innb. 2004 56 691 23 147 28 076 5 219 1 028 3 467 4 367 1 879 4 658 4 560 3 533 2 193 12 590 15 414 21 370 21 600 17 079 8 783 2 514 1 497 2 695 242 360

Største tettsteder

Drammen Kongsberg Hønefoss Åmot/Geithus Tranby Lierbyen Tofte Sætre Røyken Vestfossen Gol Vikersund Geilo Ål Nesbyen

Innb. 2004 89 976 17 643 13 797 5 720 5 545 4 109 3 169 2 976 2 785 2 689 2 516 2 489 2 300 2 279 2 065

Middelnedbøren er høyest, til dels over 1000 mm, på åsene nær Oslofjorden, ca. 500 mm og til dels lavere over skjermede områder som slettene på Ringerike og indre dalfører. Det faller mest nedbør i juli-august, minst i mars-mai. Lang vintersesong med moderate snømengder og relativt lite kuling og tåke gjør at fylkets fjellområder er godt egnet for vintersport. Nær fjorden og andre vannkilder i sørøst er det en del tåke om høsten og tidlig på vinteren; årsmiddel i lavere strøk er ca. 5 %, vesentlig mer på åsene nær fjorden. BEFOLKNING

Befolkning og bosetning viser store regionale for­ skjeller i fylket. Mer enn 62 % av folkemengden er bosatt i de sørøstre deler av fylket (Drammenselvas dalføre nedenfor Tyrifjorden med Drammen, samt Lier, Røyken og Hurum) på litt over 12 % av arealet. Bosetningen er særlig tett i Drammensområdet, og Drammen tettsted som strekker seg fra Hokksund i vest til Spikkestad i øst, hadde 2002 88 481 innb, eller 37 % av fylkets folketall. Tett bosetning finnes også i Kongsbergområdet og på Ringerike med henholdsvis vel 9 % og knapt 14 % av fylkets folke­ mengde. I øvrige deler av fylket finnes bosetningen hovedsakelig i de store dalførene med store, nesten folketomme skog- og fjelltrakter imellom. Hallingdal har vel 8 % og Numedal, utenom Kongsberg, knapt

87

i

||

BUSKERUD

3 % av folkemengden. Tettstedsandelen varierer fra 75-98 % i kommunene i det bymessig bebygde området langs Drammenselva (Øvre og Nedre Eiker, Drammen, Lier og Røyken) til bare 18-26 % i Nu­ medal utenom Kongsberg (2002). Etter flere tiår med befolkningsvekst i landet som helhet, hadde Buskerud i perioden 1993-2003 en vekst på noe over landsgjennomsnittet, 6,6 % mot 5,9 % i hele landet. Befolkningsutviklingen i fylket viste i denne tiårsperioden store regionale forskjel­ ler. I Drammensområdet var det kraftig vekst med 8,3 % i Drammen, 12,3 % i Lier og hele 14,6 % i Røyken, mens Hallingdalskommunene hadde en vekst på 0,3 % og Sigdal og Krødsherad en nedgang på hhv. 3,4 og 4,7 %. Numedal hadde en vekst i folketallet på rundt 5,1 %; Numedal uten Kongsberg hadde imidlertid en tilbakegang på 2,9 %. I det samme tiåret hadde Ringerikskommunene en vekst i folketallet på 3,8 %. Fra Drammensområdet, Røyken, Hurum og Rin­ gerike er det atskillig pendling til arbeidsplasser i Oslo og Asker og Bærum. NÆRINGSLIV

i!

il

Jord- og skogbruk. Ca. 4 % av fylkets landareal er jordbruksland i drift. Av jordbruksarealet er 90 % fulldyrket, mens noe er natureng o.l. 52 % av jord­ bruksarealet nyttes til korndyrking (landet som helhet 33 %, 1999), klart mest i de søndre deler. Her spiller også hagebruket en vesentlig rolle, og det dyrkes mest grønnsaker, frukt og bær. Lier er særlig kjent for sitt hagebruk. Husdyrholdet er viktigst i de øvre deler av fylket. Hallingdal og Numedal (utenom Kongsberg) hadde i 1999 71 % av sauene og 41 % av storfeet i fylket mot bare 29 % av jordbruksarea­ let. Noen av fjellbygdene har fremdeles seterdrift. Produktiv skog dekker 37 % av fylkets areal, og de fleste av fylkets kommuner har betydelig tømmeravvirkning. Ringerike og Kongsberg er fylkets største skogbrukskommuner regnet etter avvirkning. Tømmerawirkningen i fylket i 2001 var landets 3. største (etter Hedmark og Oppland) med 872 000 m3. Skogbruket danner grunnlaget for en betydelig treforedlingsindustri i sørøstlige deler av fylket, samt en til dels omfattende lokal trevareindustri de fleste steder i fylket. Av den produktive skogen i fylket er om lag 90 % privateid. Industri. Om lag 26 % av arbeidsplassene i fylket (2001) var i industri og bergverk, kraft- og vannfor­ syning og bygge- og anleggsvirksomhet mot 22 % i landet som helhet. Industrien viser en særlig kon­ sentrasjon til de søndre deler av fylket - fra Hurumlandet over Drammensdistriktet til Eiker og Kongs­ berg samt i Hønefoss. Hallingdal og Numedal har nokså Ute industri, men stedvis finnes enkelte bety­ delige bedrifter. Det har vært en del nyetablering av industri i de øvre deler av fylket de siste tiårene. Treforedlingsbedriftene og sagbrukene har tradi­ sjonelt utgjort den største delen av fylkets industri, men flere eldre og forholdsvis små cellulosefabrikker langs Drammenselva er nå nedlagt. Den største nyetablering innen treforedlingen her i landet etter krigen er på Tofte i Hurum ved Oslofjorden (Sbdra Cell). Norske Skog driver treforedling i Hønefoss (Follum Fabrikker); treforedling finnes også langs nedre Drammenselva og har 13,9 % av industriens sysselsatte i fylket (2001). Det er høyeste andel i landet etter Østfold. Viktigste industrigren (andel av industriens sysselsetting 2001) er maskinindustri (17,2 %), elektroteknisk og optisk industri (16,0 %); kjemisk industri hadde 2001 8,7 % av industriens sysselsetting. De to førstnevnte finner man særlig i Drammensområdet og i Kongsberg. Betydelig trevareindustri flere steder i fylket, særlig i Sigdal og Ringerike. Privat tjenesteyting. Buskerud er nr. 6 av landets fylker etter engroshandelens omsetning. Størstede­ len av den er lokalisert til Drammensområdet. særlig merkes byens betydning s om importhavn for biler. Buskerud er nr. 3 av landel s fylker etter en-

Buskerud

groshandelen med motorkjøretøyer og oljeproduk­ ter (etter Oslo og Akershus). Det meste av den forretningsmessige tjenesteytingen i fylket finnes i Drammensområdet, og Buskerud er nr. 6 av landets fylker også for denne næringen. Energi. Årlig produseres ca. 9000 GWh vannkraft innen fylket - dette utgjorde 7,5 % av landets totale produksjon i 2002. Produksjonen foregår i all ho­ vedsak i Drammensvassdraget og Numedalslågen, med henholdsvis 6015 (innen Buskerud) og 2902 GWh midlere årsproduksjon. Gjenværende utbygg­ bar vannkraft er ca. 2391 GWh midlere årsproduk­ sjon (3,5 % av landets totale gjenværende poten­ sial), hvorav 988 GWh er vernet.

Turisme. Fylket har meget stor tilstrømning av turister, særlig i vinterhalvåret. Vinterturismen finnes i alle de store dalførene i fylket. Hallingdal, Hemsedal, og Numedal. Særlig stor er denne trafik­ ken i midtre og øvre del av Hallingdal (Nesbyen, Gol, Ål, Geilo og Ustaoset), i Hemsedal, i Norefjellsområdet, i Kongsberg, på Blefjell og i Nore og Uvdal. I 2002 hadde Buskerud 114 hoteller med i alt 1,51 mill, gjestedøgn, det høyeste antall gjestedøgn blant fylkene etter Oppland, Oslo og Hordaland, ftillegg hadde Buskerud 0,60 mill, gjestedøgn på camping­ plassene. Mange ferierer også i egne eller leide fritidsboliger; blant de mest populære hytteområdene er Blefjell,

Holmsbu på vestsiden av Hurumlandet, et populært feriested og oppholdssted for malere.

88

BUSKERUD

utdanning i Drammen, ingeniørutdanning i Kongs­ berg, og pedagogisk utdanning for økonomiskadministrative fag i Hønefoss. Norges Landbruks­ høgskole har avdeling i Kongsberg (Institutt for skogfag). Fylket har tre statlige pedagogiske kompe­ tansesentre i Lier, Drammen og Geilo. Fylket har 20 videregående skoler, 19 drives av fylkeskommunen og én er privat. Dertil finnes militære skoler i Ringerike (Helgelandsmoen og Hvalsmoen). I fylket er fire folkehøyskoler, i Darbu i Øvre Eiker, i Gol, i Rollag og i Drammen (Danvik). Telemark bataljon på Heistadmoen inngår i NATOs utrykningsstyrker. Foruten Drammen har Kongs­ berg og Ringerike (Hønefoss) sykehus; statlige spesialsykehus for barn på Geilomo og Hokksund. Psykiatriske sykehus i Lier (avd. av Drammen syke­ hus) og i Modum; Modum Bads Nervesanatorium (privat). Aviser. Den største dagsavisen i fylket er Drammens Tidende. SPRÅK

Hardangervidda like ved Haugastøl. Ustevatn sees i forgrunnen, Hallingskarvet i bakgrunnen.

fjellstrekningene mellom Nesbyen og Dagali, fjell­ området vest for Veggli, Golsfjellet, Alsfjellet og områdene langs Rv. 7 mellom Geilo og Haugastøl, og langs Panoramaveien mellom Hemsedal og Valdres. Blant fylkets viktigste severdigheter regnes stavkir­ kene i Nore, Uvdal og Torpo, sølvgruvene og Bergverksmuseet i Kongsberg, tunnelveien «Spiralen» i Drammen, den gamle bebyggelsen ved Blaafarveværket i Modum, veteranjembanen mellom Viker­ sund og Krøderen (Krøderbanen), og kirkene i Kongsberg og Norderhov. SAMFERDSEL

Drammen havn har stor utenrikstrafikk. Drammen er et viktig jernbaneknutepunkt, og flere av landets viktigste jernbaneforbindelser går gjennom fylket. Jernbaneforbindelsen Oslo-Drammen (Drammensbanen) kommer inn i fylket fra øst gjennom Liertunnelen. Fra Drammen går Vestfoldbanen sørover til vestfoldbyene og Porsgrunn og Skien. Sørlandsba­ nen og Bergensbanen går vestover til Hokksund der Sørlandsbanen går videre vestover via Kongsberg til Telemark og Bergensbanen nordover til Hønefoss og via Hallingdal opp på høyfjellet. Fra Hønefoss er det forbindelse til Gjøvikbanen på Roa og fra Spikkestad

østover til Asker på Drammensbanen. På Numedalsbanen ble persontrafikken nedlagt i 1989 og godstra­ fikken 1997. Viktige hovedveier i Buskerud er Rv. 7 (Oslo)— Hønefoss-Granvin-Trengereid-(Bergen) over Hal­ lingdal og Hardangervidda, E 134 Drammen-Haugesund over Kongsberg, E 16 (Sandvika )-HønefossLærdal-Bergen via Valdres og Filefjell, og Rv. 40 Larvik-Kongsberg-Geilo, som forbinder Rv. 7 og E 134. Rv. 50 går fra Rv. 7 i Hol i Hallingdal over Geiteryggen til Aurland i Sogn og Fjordane. E 18 går gjennom Buskerud en kort strekning i Lier og Dram­ men. Kommunal flyplass i Hol kommune; Geilo luft­ havn Dagali, med chartertrafikk. Hovedsender for radio og fjernsyn på Jonsknuten i Kongsberg. OFFENTLIGE INSTITUSJONER M.M.

Både fylkeskommunens administrasjon og fylkesmannskontoret ligger i Drammen. Her ligger også sentralsykehuset, sentralbiblioteket og fylkesmuseet (Drammens Museum). Av fylkesfunksjoner på statlig nivå utenfor Drammen kan nevnes fellesad­ ministrasjonen for Høgskolen i Buskerud som ligger på Kongsberg. Høgskolen i Buskerud har sykepleier­

Rollag i Numedal er rik på eldre byggekunst. Den ombygde stavkirken har det opprinnelige skipet som kjerne.

I hele Buskerud har talemålet de vanlige østnorske særmerkene kløyvd infinitiv {å fara, men å kaste) og tykk l (i ord som sol, blå, kalv). Unntak danner de som taler normalmål, men ellers finnes det dialekt brukere både i bygdene, i tettstedene og i de tre byene Drammen, Kongsberg og Hønefoss. Forskjellerflatbygdmål-fjellbygdmål. I dialekttalemålet kan en trekke et skarpt skille mellom «flatbygd­ mål» og «fjellbygdmål». Fjellbygdmål er det i Hal­ lingdal (se ►Hallingdal, språk), Numedal (se ►Nu­ medal, språk) og i Sigdal og Krødsherad. Ved noen målmerker kan grensen mellom de to språktypene variere noe. Fjellbygdmålet har typen hare, der flatbygdmålet har hara. Et skille i flertallsbøyning har en mellom formtypene hesta, skåli og visu i fjellbygdmålet mot hester, skåler, viser i flatbygdmålet. Disse formene viser også en viktig lydlig forskjell: når det gjelder -r eller ikke -r i ubestemt form av substantiv. Motsetningen mellom -r: ikke -r viser seg også i presens av sterke verb, med former som bit, bryt, dett, søv, kjem, tek, blæs i fjellbygdmålet mot biter, bryter, detter, såver, kammer, tar, blåser i flatbygd­ målet. Disse formene viser samtidig forskjellen mellom former med og uten i-omlyd, noe som gjelder de siste fire eksemplene. Motsetningen mellom -r: ikke -r finnes også i svake verb, f.eks. lyse mot lyser i presens av verbet lyse. En annen viktig forskjell i substantivbøyningen er det i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord. Her har fjellbygdmålet en form som skåle mot flat­ bygdmålet skåla. Tilsvarende former er det i bestemt form flertall av intetkjønnsord: huse mot husa. Med de formtrekkene som er nevnt her, og med flere andre hører fjellbygdmålet i Buskerud sammen med andre målfører midt inne i Sør-Norge. Fordi de ligger der de gjør, er de blitt kalt ►midlandsmål. Særtrek­ kene i dem har gitt grunnlag for en særskilt nynorsk skriftnormal, «midlandsnormalen». Noen viktige enkeltord viser også en interessant geografisk fordeling i Buskerud. Det personlige pronomenet for 1. person entall er e i Hallingdal og øverst i Numedal, je i resten av fylket (jæ eller jæi lengst i sør). Det tilsvarende pronomenet for flertall er me i e-området og vi i je-området. Nektingsordet med bokmålsformen ikke har i fjellbygdmålet for­ men ikkje, i flatbygdmålet itte. I den språklige utviklingen på slutten av 1900tallet svekkes de mest utpregede dialekttrekkene, og mer allment sørøstnorske målmerker får en sterkere stilling overalt, også som sentrumsmål og ungdoms­ språk i fjellbygdene. KVe Litt.: Flatin, T„ red.: Buskerud amt:jubilæumsskrift 1814-1914, 1914; Schandy, T. & T. Helgesen: Natur­ perler i Buskerud, 2000; Sellæg, J.: Buskerud, 2. utg., 2000; Svendsen, B.B. & O. Solberg, red.: Buskerud og Telemark i nær fortid, 1983; Throndsen, L„ red.: Buske­ rud, 1977 (Bygd o^by i Norge)

89 Buskerud Energi AS, se ►Energiselskapet Buskerud. Buskerud hovedgård, gammel storgård i Modum

BUSS

Buslett. Ole Amundson, 1855-1924, norsk-amerikansk forfatter; kom som bam til Wisconsin fra kommune, Buskerud, ved Drammenselva sør for Gudbrandsdalen. Han var selvlært, og livnærte seg tettstedet Åmot. Gården var bispegods i middelalde­ som landhandler og poståpner. Selv om hans vers ren, og ble krongods ved reformasjonen. Fra 1646 kan være mangelfulle i formen, tar han for seg tilhørte den slekten Stockfleth og senere slektene ambisiøse filosofiske og moralske emner, særlig Werdelmann og von Lowzow, til den 1762 ble kjøpt påvirket av Ibsen. Han debuterte med immigrantroav familien Collett, som eide den til 1884. Til gården manen Fram (1882). Sentralt står fortellende eller hørte inntil 1842 Kongssagenes bruk med Djupvikdramatiske dikt som Skaars skjxbne. Billederfra Bor­ fossen, som hadde et verdifullt laksefiske. Buskerud gerkrigen (1883), De to veivisere (1885) og 1 pamassets hovedgård ble 1910 kjøpt av fylket til landbrukssko­ lunde (1911). Romanene har ofte en ikke helt vel­ le, og omfatter nå ca. 1375 dekar. lykket blanding av realisme og symbolisme, som i Gårdsnavnet ble i eldre tid skrevet Biskopsrud Rolf Hagen (1893), Sagastilen (1908) og Glans-om-sol, (norrønt Biskupsrud, biskopens rydning), og har gitt og hans folks historie (1912). Skildringene av tømmer­ navn til fylket. fløting og andre sider av immigrantlivet i Fra min Buskmure. Blomstrende hekk. buskfuru, Pinus mugo, bartre i furufamilien som ungdoms nabolag (1918) viser Buslett på sitt beste. stammer fra Mellom- og Sør-Europas fjelltrakter; i Veien til Golden Gate (1915) er en allegorisk fortelling Norge brukt som prydplante, léplante m.m. Flere om viktigheten av å bevare de mange ulike kulturer busksanger, Acrocephalus dumetorum, fugleart i sanformer, de fleste forholdsvis små busker eller trær i USA. Mot slutten av sitt liv forsøkte Buslett å få gerfamilien. Gulbrun og hvitgrå fugl som til forveks­ med mørk bark. Nålene sitter parvis sammen, utgitt en samlet utgave av sine arbeider i tidsskriftet ling ligner rørsanger, og som derfor bare sikkert kan Buslett's (1922—23). buskhalerotte, Craterpmys schadenbergi, gnagerart i bestemmes ved den såkalte vingeformelen, som er musefamilien. Ligner mye på ekorn, med en langhå­ Litt.: Ager, W: «O.A.B.» i Symra 8 (1912), 214-24; basert på forskjell i lengde mellom de enkelte håndret, svart pels og en lang, busket hale. Som ekorn Øverland, O.: The western home: a literary history of svingfjærene, foruten på sangen. Hekker i det nord­ lever den også i træme. Forekommer på Filippinene, Norwegian America, 1996 østlige Europa (fra Øst-Finland) og det sentrale Asia. buskhopper, Pholidoptera griseoaptera, gresshoppeart i buslitsmann, boeslidsmand (av norrønt slita bii, Trekkfugl som overvintrer i India. Artens hekkeom­ familien løvgresshopper, Tettigonidae. Brunlig, oppheve husholdningen), i eldre lovgivning en råde har ekspandert vestover. Er påtruffet 37 ganger vingene er hos hannen redusert til små skjell. Hun­ person som er gårdlos. Eier av bortbygslet gård i Norge pr. 2001. nen mangler vinger fullstendig, og kjennes dessuten kunne oppsi leilendingen til fraflytting når han var busksavanne, afrikansk savanneområde med vegeta­ på et kraftig oppoverbøyd eggleggingsror. Kroppsbuslitsmann og selv ville bo på gården, forutsatt at sjon av grove gressarter, tornekratt og halvbusker. lengde 13 til 20 mm. Arten lever på bakken og i han selv hadde bortfestet gården til leilendingen buskskvett Saxicola rubetra, fugleart i trostefamilien. lavere vegetasjon i hager, parker og skogbryn, og (Norske Lov 3-13-1). Ifølge odelsloven av 26. juni Stor omtrent som kjøttmeis. Isse, rygg og haledekkspiser andre insekter samt plantekost som gress o.a. 1821 § 31 hadde en odelsmann som var buslitsmann fjær spraglet i svart og brunt. Overgumpen er ikke Utbredt på Sør-Østlandet, og kan oppdages ved å fremdeles denne rett overfor leilending på innløst hvit som hos steinskvett. Undersiden er blek brunfølge lyden: et metallisk, høyt og kort «sit» som odelsgods, forutsatt at jorden var bortbygslet etter å gul til hvit. Hvit stripe over øyet og mørkebrune gjentas med ett til flere sekunders mellomrom om være blitt odelsjord. kinn hos hunnen, hos hannen svarte kinn og svarte kvelden og natten. Busoga. kongedømme i Øst-Afrika, i det nåværende og hvite vingetegninger. Utbredt fra De britiske øyer buskhund, Speotlws venaticus, rovdyrart i hundefamiUganda, lagt inn under den mektige ►Bugandaøstover gjennom Nord- og Mellom-Europa til Vestlien. Et langstrakt, men kortbent hundedyr med butt staten først på 1800-tallet. Sibir og Iran. Vanlig hekkefugl i Norge over meste­ snute, små ører, nesten naken hale og mørkebrun Buspni. Ferruccio (Benvenuto), 1866-1924, itali­ parten av Sør- og Midt-Norge, mer fåtallig i Nordpels med gyllen krage. Vekt 5-7 kg og en skulderensk komponist, pianist, dirigent og musikkteoretiNorge. Forekommer i åpent landskap fra kysten og høyde på 26 cm. Den av hundedyrartene som min­ ker. Debuterte 7 år gammel som pianist. Ble etter opp til bjørkebeltet. Reir på bakken. De 5-7 mørkt ner minst om en hund. Er en dyktig svømmer. omfattende konsertreiser lærer ved konservatoriet i blågrønne eggene, av og til med enkelte brunaktige Sosialt dyr som jager i flokk på store gnagere og små Helsinki 1888, 1890 i Moskva, 1891-93 i Boston, flekker, ruges av hunnen i 12-14 dager for de klek­ hjortedyr. Lever i tropiske regnskoger i Mellombodde senere for det meste i Berlin. I sine komposi­ kes. Trekkfugl som hovedsakelig overvintrer i Afrika Amerika og nordlige deler av Sør-Amerika. sjoner sluttet han seg dels til de gamle mestre, dels sør for Sahara. busking, stadium i utviklingen av gress- og korn­ eksperimenterte han med forskjellige retninger buskspurver, Emberizidae, fuglefamilie i ordenen plante når den «busker seg», dvs. skyter flere skudd, innen 1900-tallets musikk, bl.a. atonalitet og neospurvefugler. En av de største fuglefamiliene med klassisisme. Han skrev selv librettoen til operaene buskis. svensk forkortning av buskteater, dvs. frilufts­ omkring 320 arter, med relativt kort og kraftig nebb DieBrautwahl (1912), Turandot (1917), Arlecchino teater, også om dårlig teater og underholdning; nå tilpasset frospising. De nært beslektede gruppene (1917), Doktor Faust (fullført av P. Jarnach 1925). særlig om folkelig komedie eller revy. ► kardinaler og ►tanagarer regnes ofte til buskspurvVidere skrev han orkesterverker, kammermusikk, busklaver, betegnelse for alle opprette eller hengen­ familien. Hos de fleste artene er kjønnene ulike og klaverstykker og sanger. Spesielt kjent har Busoni de, oftest grenede og busklignende lavarter med hannen kraftigst i fargene. Den største slekten, vært for sine transkripsjoner av eldre komponister, liten forskjell på over- og underside. Emberiza, har 39 arter, hvorav de fleste har tilhold i bl.a. av Bach og Liszt. Musikkestetiske teorier har Europa og Asia, noen få i Afrika. I Norge hekker buskmannspråk, afrikansk språk, se ►san. han behandlet i Entwurfeiner neuen Åsthetik der komspurv (meget sjelden i vår tid), gulspurv, hortubuskmenn, se ►san. Tonkunst (1907) og Von der EinheitderMusik (1922). lan, vierspurv, sivspurv og dvergspurv. Slekten buskmure. Dasiphprafruticosa eller Potentilla fruticosa, Busquin, Philippe, f. 6. jan. 1941, belgisk politiker Emberiza er ikke representert i Amerika, derimot liten busk i rosefamilien. 30-100 cm høy med rød-' (sosialist), utdannet fysiker. Leder av det vallonske andre buskspurvslekter som bl.a. lappspurv og brun bark og finnete blad, som oftest to par finner. sosialistpartiet PS 1992-99. Medlem av parlamentet snøspurv' hører til. Ingen buskspurver forekommer i Blomstene hos den viltvoksende arten er gule, men Australia. 1978-95, av senatet fra 1995. Medlem av Europa­ det finnes dyrkede soner med hvite, oransje og røde parlamentet fra 1999. Medlem av regjeringen på busksteppe, område hvor vegetasjonen domineres blomster. Blomstringstiden er fra juni til oktober. ulike poster 1980-81 og 1988-99. Fra 1999 Belgias av stivt gress og spredte busker med små blad. Tørr Buskmure finnes viltvoksende på Oland og Gotland. medlem i Europakommisjonen med ansvar for det meste av året. I Norge er den en populær og villig prydbusk som forskning. buskvarslere, Malaconotidae, fuglefamilie i ordenen finnes i mange sorter, mange kan dyrkes over hele buss (fork, for lat. omnibus 'for alle'). spurvefugler. Står nær til ► hjelmvarslere og ►varslelandet, enkelte steder er den funnet forvillet. Busk­ 1 Lukket motorkjøretøy som hovedsakelig er innret­ re og blir ofte regnet til samme familie som de siste. mure brukes som regel i hekk eller smågrupper, men tet for transport av personer, og som har mer enn Omfatter ca. 47 arter fordelt på 7 slekter, samtlige i også som enkeltstående busker. åtte sittepasser for passasjerer. I Norge må en bussjå­ Afrika. Bygning og levevis som varslere. Mange av busknellik, Dianthus barbatus, to-, delvis flerårig urt i før ha førerkort klasse D; for minibuss (under 6 m artene har svært fargerik fjærdrakt. De fleste lever neUikfamilien. 2-6 dm høy; dyrkes ofte som ettlang og med høyst 16 passasjerplasser) finnes en sør for Sahara, men én art (svartkronesjagra, Tchagra eller toårig hageplante. Mange sorter med ensfargeegen førerkortklasse, D2. senegald) i Nordvest-Afrika. de eller flerfargede blomster. Det var ved utgangen av 2002 34 110 registrerte buskvikke Hippocrepis emerus, art i erteblomstfamibuskroser, arter, varieteter og kulturformer av roser busser i Norge. Antallet busser økte betydelig frem til lien. Opptil 1 m høy busk med ulikefinnede blad og med så kraftig vekst at de danner større busker, men 1999, men er senere gått noe tilbake. Minibussene store, vakre, gule blomster i klaser fra bladhjømene. holder seg oppreist uten støtte eller oppbinding. Det (8-16 sitteplasser) er blitt populære, også til privat Frukten er en leddbelg, som brekker i stykker med nnnes både engangsblomstrende og remonterende bruk. ett frø i hvert ledd. I Norge funnet viltvoksende i (gjenblomstrende) buskroser. Se ►rose. Drift av bussruter krever bevilling av Samferdselsde­ bratte skoglier i Porsgrunn, Bamble og Kragerø. partementet. Bussruter kan være lokale og regiona-

90

BUSSE

Buss. Øverst: En Dodge turistbuss med kalesjetak fra 1938. Karosseriet var produsert ved Autokarosserifabrikken Kambo. - Nederst: Turistbuss av merket Setra (2003modell), i rute for Risdal Touring, en turoperatør basert i Evje. Bussen er 12 m lang og har 48 sitteplasser, den er utstyrt med toaletter, kjøleskap, kaffeautomat, musikkanlegg med høretelefoner, GPS-kartverk og LCDskjermer med mulighet for å koble til bærbar PC.

le; siden 1980-årene er det også blitt bygd ut et nett av ekspressruter over hele landet, fra 1988 i regi av sammenslutningen Nor-Way Bussekspress. Det største busselskapet er NSBs selskap Nettbuss. På mange strekninger representerer ekspressbussene en betydelig konkurranse for jernbanen. Historikk. Faste bussruter - hestevogner med plass til 18 passasjerer-ble etablert i Paris i 1820-årene, men allerede på 1600-tallet ble dampdrevne busser tatt i bruk i flere storbyer; den første bensindrevne buss ble satt i drift i London i 1904. Fra 1920-årene ble dieseldrevne busser det vanlige. 2 (IT) En eller flere parallelle baner (ledninger) som overfører binære data (signaler) mellom komponen­ ter i en datamaskin, eller mellom flere digitale elektroniske enheter. Internt har en PC en minnebuss for data mellom minne og prosessor, en periferibuss for data mellom prosessor, grafikkort, og nettverks­ kort (i noen tilfeller er det en spesiell buss for gra­ fikk), mens eksterne enheter tilkobles over enda en busstype. De interne bussene er parallelle, det vil si at de består av flere parallelle baner; banetallet og klokkefrekvensen avgjør bussens kapasitet. Ytelsen på datamaskiner er avhengig av samsvar mellom prosessorkapasitet og busskapasitet, slik at det ikke oppstår flaskehalser i dataoverføringen. Den mest utbredte periferibussen er PCI (peripheral component interconnect}, som typisk kan ha 32 baner (32-biters buss) og kjøres i en klokkefrekvens på 66 MHz. Den mest utbredte eksterne bussen er seriell (altså én bane), og følger standarden ►USB. busse, busseskip (av norrønt buza, buzuskip, mlat. bucia), navn på ulike fartøyer, i Norge brukt om et fyldig dekksfartøy, oftest med to master, anvendt bl.a. som transportskip i middelalderen. Fra slutten av 1600-tallet var stormasten av og til rigget med gaffel- og råseil, mens råseil på begge mastene var det vanlige i middelalderen. I nordsjølandene var særlig hollandske silde-busser i bruk helt inn på 1800-tallet. busserull (av nty. busserun, fr.), betegnelse brukt i Norden fra 1700-tallet på en overtrekksbluse med enkel fasong sydd av rektangulære tøystykker. Blusen, som opprinnelig var en arbeidsskjorte for sjøfolk, ble et populært arbeidsantrekk for menn

som ikke hadde bestemte yrkesdrakter. 1 1970-årene ble busserullen tatt opp i motedrakten her hjemme for begge kjønn. Bussesundet, trangt sund mellom Vardø og Varangerhalvøya, Vardø kommune, Finnmark. Vardøtunnelen, Norges første undersjøiske veianlegg, går under sundet. Tunnelen er 2890 m lang, hvorav 1700 m under vann. Det laveste punkt ligger 88 m under havoverflaten. bussgatt (sjøuttrykk), åpning i skansekledning for trosser el.l. bussple (fr. boussole, 'kompass'), tidligere benyttet instrument for måling av horisontalvinkler i forhold til den magnetiske meridian. Består av et sikteapparat med kompass. Avhengig av om sikteapparatet er en siktekikkert eller et diopter, benevnes instrumen­ tet kikkertbussole eller diopterbussole. Bussotti. Sylvano, f. 1931, italiensk komponist. Studerte ved konservatoriet i hjembyen Firenze og komposisjon i Paris, men regner seg hovedsakelig som autodidakt. Bussottis utgangspunkt var serielle teknikker, men han orienterte seg tidlig mot åpne former, delvis med bruk av grafisk notasjon. Han har forsøkt å skape et totalt musikkteater, der La Passion selon Sade (1965) er et nøkkelverk. Av andre kompo­ sisjoner kan nevnes Due Voci, for sopran, Ondes Martenot og orkester (1958), og Five Piano Pieces for David Tudor (1959). Bussum, by i Nederland, Noord-Holland, 20 km sørøst for Amsterdam; 31 300 innb. (2004). Forstadsområde med studioene til Nederlandsk fjern­ syn. Store gartnerier, noe lettindustri. Bussy-Rabutin, Roger [bysirabyte], greve, 1618-93, fransk forfatter og offiser, deltok i Frondekrigen. Utmerket seg som en vittig, men ondskapsfull skri­ bent. Hans Histoire amoureuse des Gaules (1665) var en frittalende roman fra hofflivet. Til straff satt han et år i Bastillen og ble deretter forvist til sitt gods i Bourgogne. Fra denne perioden stammer hans mest verdifulle verker, Mémoires, og en rikholdig brev­ veksling, Correspondance, utgitt 1697-1709, med mange interessante opplysninger om samtiden. Bussæus, Andreas, 1679-1735, visstnok født i Lofoten, norsk vitenskapsmann, forfatter av økono­ miske og historiske skrifter, bl.a. om Grønland og Frederik 4s regjeringstid. Oversatte skrifter fra middelalderen, bl.a. Are Frode, til latin. I sine politis­ ke skrifter viste han atskillig dristighet. bust (norrønt burst), stive, korte hår, først og fremst av svin. Brukt til børster og pensler, og av skomakere til «nål» i enden av bektråd ved håndsøm av skotøy. Busta, Christine, 1915-87, østerriksk forfatter. I Bustas lyrikk blir en tradisjonell form forbundet med moderne sosial tematikk. Ved siden av troen på Gud trer angsten for en brutal verden frem. Høydepunk­ tet i forfatterskapet er de to samlingene Lampe und Delphin (19 5 5) og Die Scheune der Vdgel (1958). Konflgurationen (1971) har en knappere og kjøligere stil enn de tidligere verkene og viser tematisk en sterkere skepsis overfor det guddommeliges makt på Jorden. Posthumt ble utgitt Der Himmel im Kastanienbaum (1989), en samling prosa og dikt, og Einsilbig ist die Sprache der Nacht. Ausgewdhlte Gedichte. (2000). Bustadbanken, Noregs Småbruk- og Bustadbank, opprettet 1915 som Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank for å gi lån mot kommunegaranti til kjøp av småbruk, fra 1948 Bustadbanken. 1966 innlem­ met i ► Statens Landbruksbank. bustadoppføringslova, også benevnt buofl., fullt navn: lov om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. av 13. juni 1997 nr. 43. Bustad­ oppføringslova gjelder mellom forbrukere og profe­ sjonelle entreprenører ved kjøp av bolig som frem­ deles er under oppføring eller avtale om kjøp av grunn og oppføring av bolig på den. Loven grenser opp mot avhendingsloven, som gjelder ved kjøp av f.eks. brukt bolig, og håndverkertjenesteloven.

Bustamante, William Alexander [bAstamænti], Sir,

1884-1977, jamaicansk politiker (arbeiderpartiet). Det selvstendige Jamaicas første stats- og utenriks­ minister 1962-67. bustamitt (etter den mexikanske general A. Bustamente, 1780-1853), manganholdig silikatmineral (Mn,Ca)3Si3O9. Kjent i Norge fra Årvollåsen i Oslo og Brandsnuten, Botnedal i Telemark. Det er et ►pyroksenoid. bustdivel, østnorsk navn på ►pinnsvin, dss. bustyvel, buste [bu:ste], i uttrykket be buste, dvs. be (om gaver) til bustad. Bryllupet stod gjeme midtsom­ merstid, og de nygifte gikk helst bustegang om høsten når den nye avlingen var i hus. Ofte var Simonsmesse, 28. oktober, regnet som rette tid for bustegang. Stundom gikk brudgommen alene, eller han hadde med seg en mann til å bære. Gikk bru­ den, hadde hun med seg en eldre mann eller kvinne. De gikk alltid pyntet enten de gikk til fots, rodde eller brukte hest. Skikken holdt seg lengst på Vest­ landet, men er også kjent fra Østlandet, kalt munke. Mange fant skikken plagsom, og den døde ut på 1800-tallet. bustefluer, fluer til sportsfiske bundet uten vinger, bustein, i folkemedisinen et vanlig middel mot sykdom på buskapen, men stundom også brukt mot sykdom på folk. Busteinen måtte behandles forsik­ tig, den måtte ikke berøres med bare hender og ikke ligge utsatt for sol og dagslys, ellers mistet den sin legende kraft. Den vanligste fremgangsmåte når bustein skulle brukes som legemiddel, var å legge den i vann og la dyrene drikke vannet. Mot jursykdommer la man bustein i melkebøtten og melket på den. I folketradisjonen møter vi fem slags bustein: 1) Hårballen. Dette er en steindannelse i fordøyelseskanalen hos drøvtyggere, og innholdet er hår som dyrene slikker i seg, eller ufordøyelige rester av foret. 2) Steinfoster, som er resultatet av en fosterutvik­ ling med innskrumpning og forkalkning. 3) Ormestein. Om opphavet til denne bustein forteller et vandresagn: Ormene kommer sammen til ormeting for å avgjøre hvem som skal bli drake ved «å blåse bustein». Den tapende blir hugd og blåst eiter på, til den blir til stein. De andre ormene er nå blitt tørste og kappløper til vann. Den som kommer først, blir drake. Et menneske kan ta bustei­ nen og rømme med den mens ormene er borte for å drikke. 4) Vettenyre kalles ofte frø av et tropisk tre av mimose-familien som har drevet med Golfstrøm­ men opp til norskekysten, se ►løsningssteiner. 5) Mineralsk bustein, små steiner, ofte bergkrystal­ ler eller kvartsstein. Bruken av slike steiner som legemiddel går tilbake til førkristen tid. Litt.: Reichborn-Kjennerud, L: «Bustein» iMaalog minne (1921), 1-17; Solheim, S.: Norsksxtertradisjon, 1952 Bustelli, Franz Anton, 1723-63, italiensk billedhug­ ger, ledende porselens-modellør ved Nymphenburgfabrikken i Tyskland. Hans grasiøse rokokkofigurer opptrer oftest i par, Pierrot og Columbine, Hyrde og hyrdinne osv. Hans hovedverk er imidlertid portrettbysten av grev von Heimhausen (Miinchen). Bustenskjold, Jens von, norsk populærlitterær figur, se ►Jens von Bustenskjold. busthaukeskjegg, Crepissetosa, ettårig art i kurvplantefamilien. 20-80 cm høy, grenet helt fra grunnen av stengelen, som er kraftig håret. Lansettformede blad med lange fliker nederst. Blomstene er gule. Busthaukeskjegg er en innført art som vokser i åker, plen og langs veikanter. Her i landet ble den først registrert i 1961, og er i spredning. Den er funnet langs kysten fra Oslo til Sogn og Fjordane. busthavre, Avena strigosa, ettårig art i gressfamilien. 60-100 cm høy, med flate blad, blomstene i ensidig topp med glatte yttleragner. Busthavre ble opprinne-

91

lig dyrket, men ble senere et ugress. Den kommer antagelig fra Sørvest-Europa, her i landet er den ikke funnet siden 1941. busthirse, Setgria, planteslekt i gressfamilien. Ettårige arter, blomsterstanden er en tett, aksformet topp. Toblomstrede småaks med en eller flere ru børster fra grunnen. 140 arter i tempererte og tropiske områder. Ingen er opprinnelig viltvoksende i Norge, men flere er innført som ugress eller som fuglefrø, f.eks. grønn busthirse, S. viridis og ►kolbehirse eller stor busthirse, S. italica. bustleiv (eg. bustlevning), bektråd med en grisebust festet i enden slik at den er lett å tre gjennom hull, brukt i skomakerarbeid. bustnype, Rosa villosa, busk i rosefamilien. Ca. 1 m høy, røde blomster. Rund, myk frukt (nype). Bust­ nype vokser på beitemark, bakker og skogkanter, den er vanlig i lavlandet nord til Nordland. Busto Arsizio, by i Italia, Lombardia, 30 km nordvest for Milano; 78 000 innb. (2000). Viktig senter for tekstilindustrien; jern- og stålverk, verkstedindustri m.m. Kjent for kirken Santa Maria di Piazza (151523), tegnet av Bramante. bustrofedon (av gr. 'okse' og 'vende'), egentlig med vending som oksen når den pløyer, om skriveskikken i gammelgreske innskrifter og runeinnskrifter der linjenes skriftretning vekselvis går fra høyre til venstre og omvendt. Et berømt eksempel på en bustrofedon-innskrift er byloven i Gortyn på Kreta (400-tallet f.Kr.). bustsivaks, Isglepis setgcea, ett- til flerårig art i starrfamilien. 2-15 cm høye trådsmale strå med 2-3 aks sammen i små hoder. Bustsivaks vokser på fuktig sandjord, ofte på steder som av og til oversvømmes. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten fra Vestfold til Hordaland. bustsmyle, Descshgmpsia setacea, flerårig art i gressfa­ milien. 20-50 cm høy med trådsmale blad. Toppen er lys fiolett med ru grener, den holder seg smal i hele blomstringsperioden. Bustsmyle er en Ute næringskrevende art som vokser langs vannkanter og på våte steder i lyngheier langs kysten fra Østfold til Rogaland. busttjønnaks. Potamogetonpectingtus, flerårig art i tjønnaksfamilien. 0,5-1,5 m lang flat stengel med mange grener og trådformede blad. Uanselige bloms­ ter i aks. Busttjønnaks vokser i brakkvann og kalkrikt ferskvann i lavlandet i Sørøst-Norge og spredt langs kysten til Troms. bustyng (av bu 'fe', og styng av stynge, 'stikke'), sørlandsk navn på øyenstikker (kalles også «bror av huggormen»), bustyvel, østnorsk navn på pinnsvin, omdannet av norrønt burstigull av burst eller bust og igull, kråke­ bolle; også kalt igullkpttr. Busy Bee ofNorway A/S [bizi bi:], tidligere norsk flyselskap grunnlagt 1966, eid av Ludvig G. Braa­ thens Rederi. Gikk konkurs og avviklet 1992. butadien (av butan), CH2=CH-CH=CH2, gassformig hydrokarbon i gruppen ►diener. Kokepunkt -4,4 °C, smeltepunkt -109 °C. Kjemisk reaktiv forbindelse som innen petrokjemisk industri brukes som utgangsstoff for en rekke produkter. I Vest-Europa utvinnes butadien fra blandinger som dannes ved petrokjemisk ►cracking av nafta. Utvinningen skjer xed en kombinasjon av ekstraksjon og destillasjon (ekstraktiv destillasjon). I USA fremstilles butadien hovedsakelig ved dehydrogenering av butan eller butanblandinger fra naturgass eller raffineringsavgasser. Verdens produksjonskapasitet er ca. 5 mill tonn. Butadien kan polymeriseres, og det anvendes først og fremst ved fremstilling av gummi og plast, særlig styren-butadien-gummi, butadiengummi, nitril-gummi og slagfast plast av typen ABS-plast. Andre industrielt Viktige produkter ei bl.a. hcksawttylen-diamin (polya-

BUTENSCHØN

midråstoff), kloropren (til kloropren-gummi), 1,4butandiol, sulfolan (viktig ekstraksjonsmiddel), tetrahydro-furan og maleinsyre/maleinsyreanhydrid. butadiengummi, syntetisk gummitype som fremstil­ les ved polymerisasjon av butadien, og som kan vulkaniseres på samme måte som naturgummi. Den opprinnelige kommersielle butadiengummi fra 1920-30-årene (se ►buna) hadde mindre gode egenskaper. I dag fremstilles derimot butadiengum­ mi med enda bedre elastisitet og slitasjebestandighet enn naturgummi takket være nyere katalysatortyper som gir butadiengummi-molekylene en mye mer re­ gelmessig kjedestruktur (1,4-polybutadien). Det meste av butadiengummien blir brukt i bildekk, men da i blanding med andre gummityper fordi butadien­ gummien alene ville gi mindre godt veigrep og lavere rivestyrke. butan (av lat. 'smør'), C4H10, hydrokarbon som utvinnes ved destillasjon av petroleum. Bestanddel av våtgass (vanligvis etan, propan, butan) og LPG (eng. liguefied petroleum gas, vanligvis propan og butan). Finnes i flere petroleumsfelter på norsk kontinentalsokkel. Forekommer i to isomere former, normalbutan med uforgrenet karbonkjede og koke­ punkt -0,5 °C, samt isobutan med forgrenet kjede og kokepunkt -11,7 °C. Butan anvendes først og fremst som råstoff i petro­ kjemisk industri og som brensel. Benyttes i utstrakt grad til kokeapparater, bl.a. for camping og på båter. På grunn av lavt kokepunkt anvendes trykkbeholdere for lagring av butan i flytende tilstand. Det foreligger forskrifter for lagring, transport og bruk, butanol (av butan), 1-butanol, normal butylalkohol, C4H9OH, fargeløs væske med noe vinlignende lukt, kokepunkt 118 °C. Fremstilles hovedsakelig ved tre metoder; 1) Bakteriefermentering av stivelse. 2) Hydrogenering avbutyraldehyd. 3) Kondensasjon av acetaldehyd til krotonaldehyd som så hydrogeneres. Butanol brukes til fremstilling av estere, særlig butylacetat. Både esterne og alkoholen selv er gode løsemidler som brukes mye i kjemisk industri, i maling- og lakkfabrikasjon og i teknikken for øvrig, butansyre, dss. ►smørsyre. butare. Algria esculenta, brunalge som vokser på utsatte steder, vanligvis omkring lawannslinjen. Stilken fortsetter som en midtribbe gjennom den bladaktige delen, helt opp til algens spiss. Sporene utvikles på egne sporebærende blad (sporofyller) som sitter øverst på stilken. Vanlig på Vestlandet og i Nord-Norge, men finnes ikke på Skagerrak-kysten. Ble tidligere brukt til for; i nødstider også til mat. Butare, by i sørlige Rwanda; 37 700 innb. (2002). Viktig utdanningssenter med landets største univer­ sitet (grunnlagt 1963) og andre forskningsinstitusjo­ ner. Nasjonalmuseum med stor etnografisk samling.

Butare ble tidligere brukt som husdyrfor. Den egner seg også som menneskeføde, og både midtribben og de små sporebladene kan spises.

Butare var før 1965 landets største og viktigste by, men tapte denne posisjonen da Kigali ble valgt som hovedstad ved selvstendigheten. Bute [bju:t], øy i Storbritannia, Skottland, Strathclyde, ved Firth of Clyde, 122 km2. Hovedby: Rothesay. Øya når i nord opp i 278 moh. (Windy Hill), mens den sørlige del er flatere og mer fruktbar. Jordbruk, turisttrafikk. Mange fortidsminner. Bute hørte sammen med naboøyene til Norge inntil 1263, da den ble erobret av den skotske konge Alexander 3. Bute [bju:t], britiske adelstitler som har vært båret av en gren av slekten Stuart som nedstammer fra kong Robert 2s utenomekteskapelige sønn John (el. James) Stuart, og som fra 1406 har innehatt det arvelige embetet som stattholdere på Rothesay Castle. Hans etterkommer i 9. ledd, Sir James Stuart (død 1710), fikk 1703 den skotske tittelen earl of Bute. Hans sønnesønn John Stuart (1713-92), den 3. earl, var britisk statsminister 1762-63, og far til John Stuart (død 1814), som 1796 fikk tittelen marquess of Bute. Hans sønn John var gift med Elizabeth Penelope Crichton, datter av den 6. earl of Dumfries, og deres sønn John (1793-1848) tok slektsnavnet Crichton-Stuart. Slekten Crichton er kjent siden slutten av 1200-tallet, ble adlet 1488 og fikk tittelen earl of Dumfries 1633. Nåværende tittelinnehaver, John Crichton-Stuart (f. 1958), 7. marquess of Bute, er bilsportutøver (under navnet Johnny Dumfries), og har bl.a. en delt seier i Le Mans 1988. Han eier 80 prosent av øya Bute, med slottet Mount Stuart, som er slektens hovedsete. Godsene omfatter i alt 300 000 daa. Bute. John Stuart [bju:t], 3. earl of, 1713-92, britisk konservativ politiker av den skotske Stuart-slekt. Venn av Georg 3, som han var lærer for før Georg ble konge. Bidrog vesentlig til at Pitt ble styrtet 1761, og ble selv statsminister året etter. Han avbrøt støt­ ten til Preussen under sjuårskrigen og sluttet fred med Frankrike 1763. Dette førte til sterke protester fra hans motstandere, og han ble tvunget til å ta avskjed samme år. Butea, planteslekt i erteblomstfamilien med 30 arter i tropisk Asia. Trær som skiller ut en rød saft når det blir gjort innsnitt i stammen. Saften stivner til en gummi, som brukes i medisinen og teknikken. De viktigste artene er B. monosperma og ►dhak-tre, B. frondosa, som gir bengalsk kino. butelje (etter sv„ fra fr. bouteille), flaske. Butenandt, Adolf, 1903-95, tysk kjemiker. Butenandt utførte et pionerarbeid med å isolere men­ neskelige hormoner, og ble kalt «p-pillens far». I 1939 ble han tildelt Nobelprisen i kjemi sammen med L. Ruzicka for dette arbeidet, men ble nektet å motta den av naziregimet. Først i 1949 fikk han diplom og medalje. butener, butylener, hydrokarboner med fire karbon­ atomer i molekylet, to av disse er bundet sammen med en dobbeltbinding. Tilhører gruppen alkener og forekommer i flere kjemiske former. Kokepunkt fra -6,5 °C til +3,7 °C. Det er to hovedformer: normalbutener (n-butener) med rettlinjet karbonkjede og isobuten (i-buten) med forgrenet kjede. Av normalbutener finnes det to typer: 1-buten, CH3-CH2CH=CH2, og 2-buten, CH3-CH=CH-CH3. Butener er kjemisk reaktive forbindelser som brukes som rå­ stoffer i den petrokjemiske industri og i oljeraffine­ rier. Utvalgte n-butener anvendes ved fremstilling av bl.a. butanol, polybuten, butadien, spesielle polyetylenprodukter og høyoktan-bensinkomponenter. Se også ►isobuten. butenplast, butylenplast, plast hvor den karakteris­ tiske bestanddel er polymerer av (vesentlig) 1-buten. Se ►polybuten. Butenschøn, norsk slekt, stammer fra tollforvalter og sognefogd i Bramsted, Holstein, Johann Barthold Butenschøn, som var far til Peter Heinrich Buten-

92

BUTENSCHØN

schøn (1765-1824), som kom til Norge som soldat 1788, og avanserte til generaladjutant og sjef for Det Norske Jægerkorps 1818. Hans sønnedatter Nielsine Augusta Butenschøn var gift med bankier Nicolay August Andresen (1812-94; se ►Andresen, norsk slekt). Deres sønnn generalkonsul Nils August Andresen Butenschøn (1842-1935), antok 1893 navnet Butenschøn. Han var gift med forfatteren Hanna Butenschøn (1851-1928), og deres sønn godseier Hans Barthold Andresen Butenschøn (1877-1971) var far til godseier og forlagsdirektør Hans Barthold Andresen Butenschøn (1904-2001), som var gift med billedhuggeren Ragnhild Buten­ schøn (1912-92) og er far til forlegger Hans Barthold Butenschøn (f. 1937), arkitekt Peter Butenschøn (f. 1944) og samfunnsviteren Nils Butenschøn (f. 1949). Litt.: Butenschøn, A.A.: Skøienboken, 1978-84, 2 b.; Holm, D.K.: Andresen, Butenschøn, 1939 Butenschøn. (Hans) Barthold Andresen, 1904-2001, født i Enebakk, norsk forlagsmann; sønnesønn av H. A. Butenschøn, gift med R. Butenschøn. Cand, oecon. 1928. Medeier og daglig leder av Dreyers Forlag, Oslo 1942-79. Litt.: NBL 2. utg. Butenschøn. Hanna Andresen, født Døderlein, 1851— 1928, født i Holt, norsk forfatter. Hun utgav noen kritisk-polemiske pamfletter og deretter under pseu­ donymet Helene Dickmar en større fortelling Ud i Livet (1890). Siden fulgte fortellingene Ellen, Psyche, Det gylne Bæger og Danserinden, dessuten skuespillene Korsvei, September og Som vi nu engang er -. Litt.: NBL 2. utg. Butenschøn, Peter, f. 20. april 1944 i Oslo, norsk arkitekt; sønn av B. A. og R. Butenschøn. Utdannet ved Cambridge (1966) og Harvard (1970). Er særlig kjent som arkitekturskribent og kritiker og som tidligere fast arkitekturmedarbeider i Dagbladet. Redaktør av tidsskriftet Byggekunst 1979-82. Prosjektsjef og daglig leder for IN'BY (Institutt for byut­ vikling) 1983-91. Rådgiver i Kulturdepartementet 1992. Tok initiativet til opprettelsen av og var 19922002 direktør for institusjonen Norsk Form, et senter for arkitektur, design og bygningsmiljø. Ble 2000 valgt til president i den internasjonale designorganisasjonen ICSID (International Council of Societies of Industrial Design), til 2001 som påtrop­ pende president, 2001-03 som president. Fra 2002 rektor for Kunsthøgskolen i Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Butenschøn, Ragnhild, 1912-92, norsk billedhugger, elev av W. Rasmussen på Kunstakademiet; gift med B. A. Butenschøn. Hun utførte livfulle portrettbyster og barnehoder, gallionsfigurer og annen dekorativ skulptur, ofte i sveiset stål, som Nasjonalgalleriets Frans av Assisi (1964) og St. Olav (1984) på kirketrap­ pen foran St. Olavs kirke i Oslo, et polykromt alterskap til Helgøya kirke (1947-52), Dansende jenter (1959, Slemmestad) og et Henrik Sørensen-monument i Lillestrøm (1968). Litt.: NBL 2. utg.: NKL Buthelezi, Mangosuthu Gatsha, f. 27. aug. 1928, sørafrikansk politiker og etnisk leder fra zulu-folket. Høvding for Buthelezi-klanen i 1953, leder for KwaZulus lokaladministrasjon i 1970. Fra 1976 førsteminister i bantustanen KwaZulu, men nektet å gå med på apartheid-regimets ønske om å gjøre dette formelt selvstendig. Dannet bevegelsen, senere partiet, Inkatha Freedom Party, som han har ledet fra 1975. Var i studiedagene i nær kontakt med Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), men kom i 1980-årene i sterk konflikt med ANC, og truet lenge med å boikotte Sør-Afrikas første frie valg i 1994. Etter valget 1994 innenriksminister i den nye ANCledede regjeringen. Han avslo 1999 et tilbud fra den nye presdienten Mbeki om å bli visepresident, og Buthelezi ble sittende som inneriksminister 19942004.

butjkk (av fr., opprinnelig fra gr. apotheke), lokale for salg av varer til forbrukere. Se ►detaljhandel. butikkhandel, den detaljhandel som skjer fra fast utsalgssted, i motsetning til oppsøkende handels­ virksomhet. butikkfaglært, yrkesutøver i detaljhandelen som har fått opplæring i bl.a. varebehandling, forsendelse og bestilling, økonomi, presentasjon av varer, markeds­ føring, kundebehandling og varekunnskap og har bestått en fagprøve. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Voksne med minst 5 års allsidig praksis kan skaffe seg teorikunnskaper og gå opp til fagprøve som privatister. butikkforsikring, en spesiell form for ►bedriftsforsikring. butikk-konsulent, yrkesutøver som arbeider med opplæring og informasjon i detaljhandelen. butikkslakter, yrkesutøver som arbeider i kjøtt- og delikatesseavdelinger i dagligvarebutikker eller spesialbutikker. Butikkslakteren deler bl.a. opp slakt, kverner deiger, lager posteier og salater og sørger for eksponering og salg av varene. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Opplæringen på arbeidsplassen avsluttes med en fagprøve. butikktyveri, naskeri eller simpelt ►tyveri fra detalj­ handel. 12002 ble det anmeldt ca. 21 000 tilfeller av naskeri eller simpelt tyveri fra butikker. Butikktyveri påfører handelsnæringen og forsikringsselskapene store økonomiske tap. Ifølge tall fra European Retail Theft Barometer (2003) er varesvinnet i norske butikker (alle bransjer) i gjennomsnitt 1,4 % av omsetningen per år, noe som tilsvarer 4 mrd. kro­ ner; ansatte skal stå for ca. 23 % (ca. 1,3 mrd. kr) av svinnet, butikktyver for ca. 46 % (ca. 1,9 mrd. kr) og leverandører for ca. 6 % (ca. 250 mill, kroner). De resterende 16 % av svinnet skyldes administrative feil. For å dekke tapet gis varene et påslag i pris på ca. 5-7 %. Naskeri og simpelt tyveri er den viktigste årsaken til at bam under 15 år blir registrert som lovbrytere; siden begynnelsen av 1990-årene er antall bam siktet for simpelt tyveri blitt mer enn fordoblet og antall bam tatt for naskeri er blitt nesten tre ganger så høyt. Ifølge Konfliktrådet blir butikktyvene stadig yngre, og det er tre ganger flere jenter enn gutter som blir tatt for butikktyveri. Mye av skylden for denne utviklingen legges på et økende kjøpepress som særlig rammer jenter. Lovgivning. Butikktyveri kan straffes enten som forbrytelse etter stri. § 257 (simpelt tyveri) eller som forseelse etter stri. § 391a (naskeri). Straffen for tyveri er bøter eller fengsel inntil 3 år. Det innebærer at privatpersoner, som butikkansatte eller vektere, kan pågripe en tyv hvis han eller hun treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor (§ 171, jf. § 176). Det gjelder selv om tyven gir fra seg tyvegodset, og dermed avstår fra den straff­ bare virksomheten. Etter lovendring 1. oktober 2001 er straffen for naskeri «bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller

BUTIKKTYVERI Anmeldte butikktyverier i Norge Simpelt tyveri Totalt 4 587 13 275 4 827 19 578 6 013 21 815 7 447 24 216 6 083 20 986 Tall fra Statistisk sentralbyrå.

År 1991 1995 1998 2000 2002

*Naskeri 8 688 14 751 15 802 16 769 14 903

"Tallene omfatter naskeri også fra andre steder enn butikker.

BUTIKKTYVERI Siktelser for butikktyveri i Norge År Menn 1976 184 1992 563 2001 984 Tall fra Statistisk sentralbyrå.

*Kvinner 107 292 465

"Kvinnenes andel var klart større enn ved de fleste andre former for forbrytelse.

begge deler», hvilket innebærer at naskere kan idømmes varetekt og at retten til borgerlig pågripelse også gjelder ved nasking. Butjadingen, landskap i nordvestlige Tyskland, Niedersachsen, mellom Wesers munning og Jadebukta. Lavt, fruktbart marskland, beskyttet ved diker. I middelalderen fristat. Fra 1523 under Oldenburg. butler [bAtla] (eng., av glfr. bouteill(i)er), kjellermester, hovmester. Butler [bAtlø], irsk adelsslekt som kom til Irland med Theobald FitzWalter, som ble irsk rikshovmester (chiefbutler ofIreland) 1177. Embetet ble gjort arvelig i slekten, og gav opphav til slektsnavnet. Den sjuen­ de embetsinnehaveren, James Butler, ble 1328 earl of ►Ormonde. Slekten Butler har spilt en viktig rolle i engelsk og irsk politikk; en rekke medlemmer har vært visekonger av Irland. James Butler (1610-88), den 12. earl, var visekonge flere ganger, og ble opphøyet til irsk marquess of Ormonde 1642. Etter Karl Is henrettelse 1649 utropte han Kari 2 til konge, men ble slått av Cromwell og flyktet til utlandet; vendte tilbake ved restaurasjonen 1660 og fikk den irske tittelen duke of Ormonde 1661 og den tilsvarende engelske tittelen 1682. Hertug- og jarledømmet ble inndratt 1715, men slekten fikk earltittelen tilbake 1791 og marquesstittelen 1825. Butler, Benjamin Franklin [bAtla], 1818-93, ameri­ kansk jurist, offiser og politiker. Butler ble ved borgerkrigens utbrudd brigadegeneral i Nordstatenes hær og besatte 1862 New Orleans, hvor han et halvt år var guvernør. Ble tilbakekalt etter beskyldninger for å ha beriket seg ved handel med fienden. Butler sluttet seg til republikanerne og ble en av ledeme for partiets venstrefløy. Etter krigen ble han valgt inn i Kongressen, ble 1882 valgt til guvernør i Massachu­ setts og var presidentkandidat 1884 for «greenback»partiet. Butler, Guy (Frederick) [bAtla], f. 1918, sørafrikansk forfatter. Har utgitt diktsamlinger, bl.a. Stranger to Europe (1952) og South of the Zambesi (1966), skue­ spill, bl.a. TheDam (1953), Take Root or Die (1970) og Demea (1990), og romanen A Rackety Colt (1989). Også historiske og selvbiografiske bøker. Butler, Joseph [bAtla], 1692-1752, britisk teolog, biskop av Bristol 1738, av Durham 1750. Han utgav 1736 The Analogy of Religion, Natural and Revealed, to the Constitution and Course ofNature, et forsvar for den åpenbarte religion mot deistenes angrep. Denne boken kom til å bety meget for det religiøse liv i de høyere samfunnslag, og hans moralfilosofi har hatt atskillig innflytelse også senere. Butler tilkjenner den «opplyste egenkjærlighet» en viss funksjon i moralen, men det er samvittigheten, på grunnlag av hensikten med handlingen, som avgjør om denne er riktig eller gal, og som evt. gjør handlingen til plikt. Gud sørger for at en slik plikthandling også får de konsekvenser som tjener den handlendes interesser på den beste måte. Butler. Josephine [bAtla], 1828-1906, britisk femi­ nist og sosialreformator. Hun stiftet 1875 en fødera­ sjon til avskaffelse av den offentlige prostitusjon, et

93

forbund som fikk filialer i mange land, i Norge ganger på tale som regjeringssjef, men tapte lederForening for Fremme af Sædeligheden (1882), valget i partiet tre ganger (1956 mot Eden, 1957 mot avløst 1894 av Centralstyret for De norske SædeMacrmllan og 1963 mot Douglas-Home), noe som lighedsforeninger. Det skyldtes hennes agitasjon at bl.a. skyldtes hans ettergivende holdning før krigen. offentlig prostitusjon ble forbudt i Storbritannia Memoarer (The Art of the Possible, 1971). 1886, i India og andre britiske kolonier 1888. Hun Butler, Samuel [bAtb], 1612-80, engelsk dikter, kjempet også mot trafikken med salg av unge kvin­ mest kjent for sitt lange, satiriske skjemtedikt Hudiner til bordeller i utlandet («hvit slavehandel»). bras (1663-78). Her gjør han grundig narr av purita­ Dessuten agiterte hun for kvinnenes rett til å studere nerne, særlig representert ved hovedpersonen ved universitetene. Hudibras som drar ut i verden med hevet sverd, Butler, Judith [bAtla], f. 1956, amerikansk filosof og ledsaget av svennen Ralpho. Det umiddelbare forbil­ litteraturteoretiker, fra 1993 professor i retorikk og det er Cervantes' Don Quixote. Diktet oppviser et rikt sammenlignende litteratur ved University of Califor­ galleri av satiriske skikkelser og treffende episoder, nia, Berkeley. I sin forskning har hun bl.a. arbeidet og ble meget populært. Det ble oversatt både til tysk med feministisk teori, seksualitetsproblematikk og og fransk; bl.a. forsøkte Voltaire seg på en forkortet europeisk filosofi på 1800- og 1900-tallet. Hun ble oversettelse. Butlers Characters (en samling karakterførst kjent med boken Gender Trouble: Feminism and skisser) ble først utgitt i 1759. the Subversion ofldentity (1990), der hun hevder at vi Butler. Samuel [bAtb], 1835-1902, britisk forfatter; ikke handler på bestemte måter fordi vi foler oss som skulle bli prest, men brøt som student både med kvinner eller menn, men at vi tven imot føler oss kristendommen og sine foreldre, og flyttet for en tid som kvinner eller menn fordi vi handler på bestemte til New Zealand. Han er best kjent for romanen The måter. Med denne boken og Bodies That Matter Wdy ofAll Flesh (skrevet 1873-85, utg. 1903). Den er (1994) ble hun en eksponent for såkalt queer theory, til dels selvbiografisk, og skildrer livet i en midtsom analyserer seksualitet som et sett av historisk viktoriansk prestefamilie så detaljert og realistisk at betingede forhold, strukturer og identiteter. I The den er et historisk dokument, samtidig som den er et PsychicLife ofPower (1997) analyserer hun underkrast oppgjør mot konvensjonelt hykleri. Av andre trykkelsens mekanismer, og i Excitable Speech (1997) bøker kan nevnes Erewhon (1872), en satirisk skild­ tar hun for seg juridiske konflikter i forbindelse med ring av en utopisk stat som oppdages av en reisende i pomografi. det indre av New Zealand. 11901 kom fortsettelsen Butler. Nicholas Murray [bAtla], 1862-1947, ameri­ Erewhon Revisited. kansk pasifistisk politiker og publisist, 1889 dosent i Butlerov, AleksandrMikhailovitsj, 1828-86, russisk filosofi ved Columbia University. 1902-45 var han kjemiker, professor i Kazan 1857, i Sankt Petersburg universitetets rektor og gjennomførte i denne stilling 1868, en av grunnleggerne av strukturteorien for flere reformer. Butler arbeidet særlig for å fremme organiske stoffer. Han innførte termen kjemisk internasjonal forståelse, som for ham var et oppdrastruktur ved en kongress i Speyer 1861. Butlerovs gelsesproblem. Det var etter hans forslag at Carnegie oppdagelse av tertiære alkoholer og av ulike tilfeller Endowment for International Peace (Carnegiestiftelav isomeri bidrog i stor grad til strukturteoriens sen for internasjonal fred) ble opprettet, og var raske gjennombrudd i 1860-årene. Stor betydning stiftelsens president 1925-45. Han arbeidet utrettelig fikk også hans lærebok organisk kjemi som kom i for avrustning, en verdensdomstol, amerikansk 1864; annetopplaget i 1867 ble oversatt til tysk og samarbeid med Folkeforbundet, for lavere tollsatser fikk tittelen Lehrbuch der organischen Chemie. og friest mulig økonomisk samarbeid mellom folke­ Buton, Butung, Boeton, øy i Indonesia, ved sørøstne. Sammen med Jane Addams fikk han Nobels kysten av Subwesi (Celebes), 4200 km2. Hovedby: fredspris 1931. Butler deltok også ivrig i USAs indre Bau Bau på sørvestkysten. Befolkningen er musli­ politikk som uavhengig medlem av det republikans­ mer. Øya er dekket av tett skog, hever seg til 1190 ke parti, og var 1912 dette partis kandidat til stillin­ moh. Jordbruk med dyrking av mais, hirse, kokos­ gen som visepresident. Utgav en rekke bøker. nøtter, sago, tobakk og kaffe. Dessuten drives utvin­ Litt.: Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 ning av asfalt, fiske og skogbruk. Kom under neder­ Butler. Reg(inald) Cotterell [bAtb], 1913-81, britisk landsk kontroll først 1906. billedhugger, en av de ledende innen moderne Butor, Michel [bytåtr], f. 1926, fransk forfatter. Han britisk skulptur. Utdannet som arkitekt, praktiserte er særlig kjent for sine første romaner, som innebar 1939-50 som ingeniør, virket også som smed. Hans et radikalt brudd med den tradisjonelle romanforabstrakte skulpturer er sammensatt av strengformer men og som gjorde ham til en ledende representant °g tynne plater. Butler vant 1953 konkurransen om for den franske nyromanen: Passage deMilan (1954), et monument over den politiske fange for oppstilling LEmploi du temps (1956), La Modification (1957, norsk i Vest-Berlin. I senere arbeider benyttet han et mer " overs. Modifikasjonen, 1992), Degrés (1960). Med naturalistisk, men ekspressivt formspråk. Artikkel­ Mobile (1962) sprenger han romanformen fullsten­ samlingen Skapende utvikling, oversatt til norsk 1967. dig. Her tar han typografiske virkemidler til hjelp, og Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo. man finner tilsvarende eksperimenter i de fleste av Butler. Richard Austen [bAtb], «Rab», 1902-82, hans senere verker: Description de San Marco (1963), britisk konservativ politiker, opprinnelig klassisk 6.810.000litres d'eauparseconde (1965), Intervalle filolog. Medlem av Underhuset 1929-65. Var som (1973). Han anvender ulike former for collageviseutenriksminister 1938-40 tilhenger av ettergiteknikki Vanité (1980) og Boomerang (1980). Butor venhetspolitikken overfor Tyskland. Undervisnings­ har vist stor interesse for ulike kunstformer; blant minister 1944-45, arbeidsminister og medlem av annet har han laget en opera sammen med kompo­ kabinettet juni-juli 1945.1 opposisjonstiden 1945nisten Henri Pousseur, Votre Faust (1962). Han har 51 var han leder for partiets forskningsinstitutt og bi­ også vært sterkt opptatt av utenomeuropeisk kultur. drog til en kraftig modernisering og endring i det Som kritiker og essayist forener han ofte en avant­ konservative partiets ideologi, i mer sosial-konservagardistisk grunnholdning med en klar, pedagogisk tiv retning. Finansminister 1951—55. Ble senere uttrykksform: RépertoireI-V (1960-82), Essaisurles lordseglbevarer og leder av Underhuset 1955-57, da essais (1968). han ble innenriksminister. 1959 ble han igjen leder Butrint, alb. Butrinti, lat. Buthrotum, oldtids- og av Underhuset, fortsatte som innenriksminister, og middelalderby i det sørlige Albania, på eidet mellom ble formann i det konservative parti (1959-61). Butrintsjøen og kysten, nær Kerkyra (Korfu) og Utenriksminister 1963-64. Etter partiets valgneder­ grensen til Hellas. Butrint ble kolonisert av grekerne lag 1964 trakk Butler seg ut av politikken og ble på 700-tallet f. Kr, og var fra 300-tallet et betydelig rektor ved Trinity College, Cambridge. Adlet 1965 handelssentrum i Middelhavet med ca. 10 000 som baron Butler of Saffron Wåtden. Butler var flere innbyggere. Romeme inntok byen på 100-tallet f.Kr.

BUTTERFLY

Den ble koloni for Julius Caesars veteraner og rustet opp under keister Augustus. Butrint var siden by­ santinsk biskopsete og okkupert av Venezia fra 1386. Normannemes plyndringer, jordskjelv 1153, pest og myrdannelse gjorde at byen forfalt, og innen 1800 var den helt forlatt og glemt. Butrint er gravd ut av italienske arkeologer 192841, og siden av albanske arkeologer. Fra gresk tid finnes ruiner av et akropolis, et amfiteater og flere templer. Etter romeme har man funnet rester av en akvedukt, flere bad og nye festningsverker. Stedet har også bysantinske kirkeruiner med bl.a. en gulvmosaikk. Etter kommunismens fall har stedet blitt forsømt og utsatt for plyndring, men er kommet med på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. butt [bAt] (eng.), stort kar for oppbevaring av vin og andre flytende varer. Britisk volumenhet = 126 imp. gallon - 572,5 1. Den eldre butt, også kalt pipe, var 126 US gallon = 4771. Butt tilsvarer italiensk botto, 500-1200 1, portugisisk bota = 435 1 og russisk botsjka = 4911. butt (antagelig fra nty. og opprinnelig samme ord som bøtte), trekar til oppbevaring av matvarer, særlig smør. butte [bju:t] (eng., av fr.), se ►mesa. Butte [bju:t], by i USA, Montana, 100 km sørvest for Helena, 1760 moh.; 32 700 innb. (2002). Stort innslag av italienere og irere. Butte var tidligere sentrum for et stort kobbergruvedistrikt, med utvin­ ning også av sink, bly, sølv og mangan. Byen produ­ serte år 1900 halvparten av USAs kobber. 11917 omkom 168 gravearbeidere i en ulykke. Kobbergru­ vene, som ble drevet av Anaconda Company, ble nedlagt 1983. Sterkt preget av irske gravearbeidere. Næringsgrunnlaget består i dag av lettindustri, kveghandel og turisme. Montana Tech., en avd. av Montana State University. Grunnlagt etter gullfunn i 1864, bystatus 1879. Butte ble 1977 sammenslått med Silver Bow Coun­ ty, med navnet Butte-Silver Bow. Kalles «the city that is a mile high and a mile deep» pga. de dype gruvesjaktene. Buttedahl, Johan, f. 5. okt. 1935 i Drammen, norsk politiker (Sp), fylkestannlege i Buskerud fra 1989. Stortingsrepresentant fra Buskerud 1981-89, leder for Senterpartiets stortingsgruppe 1983-89. Nestfor­ mann i Senterpartiet 1983-87. buttelur (av fr. boutelof) (sjøuttrykk), spire som er rigget ut fra kranbjelken for å spre klyverbardunene. Opprinnelig betegnet buttelur to utriggere forut i ►gallionen med blokker til fokkehalsen. Fra enden av utriggerne løp det tauer forover til støtte. butterdeig (av ty.), særlig tilberedt smørdeig. Se ► tertedeig. Butterfield. Herbert [bAtafidd], Sir, 1900-79, britisk historiker, professor i Cambridge 1944-68. Utgav en rekke studier over britisk og europeisk historie, og dessuten et kjent arbeid over naturvitenskapenes historie. The Origins ofModem Science 1300-1800 (1949). Senere utgav han bl.a. The University and Education Today (1962), The Present State ofHistorical Scholarship (1965) og The Discontinuities Between the Generations in History (1972). Butterfield, Paul [bAtafidd], 1942-87, amerikansk sanger og munnspiller. Suksess med The Paul But­ terfield Blues Band i andre halvdel av 1960-årene, deretter en vekslende karriere. Han medvirket sterkt til å stimulere interessen for blues hos det hvite rock-publikumet. Av album kan nevnes East-West (1966) og Golden Butter (1972). butterfly [bAtaflai] (eng. 'sommerfugl'), svømmestil hvor armene føres samtidig frem over vannet og videre ned og ut under vannet på en måte som kan minne om vingeslag. Tidligere brakte svømmeme bentak som i brystsvømming, nå samtidige oppned-spark, oftest to for hvert armtak. Dette driver

94

BUTTERWORTH

Butterfly

kroppen frem i en bølgende bevegelse, ikke ulikt delfinens svømmesett. Butterfly oppstod i USA ca. 1930 som en hurtigere form for brystsvømming. 1 1950-årene ble stilarten utskilt fra brystsvømming, i internasjonale konkur­ ranser 1953. Konkurransedistansene er 50, 100 og 200 m, inngår også i ►medleysvømming. Butterworth [bAtawa:^], by i Malaysia, på fastlandets vestkyst, delstaten Penang; 99 200 innb. (2000). Fergeforbindelse til Georgetown på øya Penang, jernbane sørover til Kuala Lumpur og nordover til Hat Yai i Thailand. Eksport av gummi, import av bl.a. olje. Stålverk og smelteverk for tinn. Australsk flybase. Navnet er etter William T. Butterworth, britisk guvernør i Singapore og Malakka (1843-55). Buttes-Chaumont [bytjamå], offentlig park i Paris anlagt i gamle kalksteinsbrudd 1864-67. Særpreget naturromantisk utforming med kunstig sjø, et 32 m høyt fossefall, steile klipper og maleriske trebeplantninger. Parken dannet forbilde for en lang rekke tilsvarende byparker rundt om i verden, i Norge først og fremst Ravnedalen i Kristiansand. butt giftslørsopp, Cortinarius orellanus, ytterst giftig skivesopp. Ble oppdaget i Norge først i 1985, på Sørlandskysten. Forgiftningssymptomer oftest først etter 3-4 dager eller mer. Inneholder giftstoffet ► orellanin. Se også ►giftige sopper. buttmarikåpe, Alchemilla plicata, flerårig urt i rosefamilien. 10-40 cm høy, tett håret, bladene er langstilkede og rundlappede med butte tenner. Gulgrønne blomster i tette nøster. Buttmarikåpe er sannsynlig­ vis en innført art som vokser spredt på kulturmark på Østlandet og langs kysten til Hordaland. buttnebber, Paradoxomithidae, fuglefamilie i ordenen spurvefugler med 20 arter i Asia hvorav 18 hører til slekten Paradoxomis. En art, ►skjeggmeis, også i Europa. De fleste er nokså ensfarget brune og kan minne om meiser med lange haler. Nebbet er kort og tykt, papegøyeaktig. Frøspisere som påtreffes i bambusskoger, kratt og ved våtmarker. Button, Dick (eg. Richard Totten B.) [bAtn],f. 1929, amerikansk skøyteløper (kunstløp). Olympisk mester 1948 og i Oslo 1952. 5 verdensmesterskap på rad (1948-52). Europamester 1948 (åpent for alle). Han var i OL 1952 den første som utførte et konkurransesprang med trippel skru. buttsnutefrosk, annet navn på vanlig frosk, Rana temporaria, se ► frosker. buttsveis, en sveiseforbindelse der de to delene som skal forbindes, ligger «butt i butt», se tegning. butt-tjønnaks, Potamogeton obtusifplius, flerårig art i tjønnaksfamilien. 20-70 cm lang, flat stengel med mange grener. Bladene er linjeformede og smale. Uanselige blomster i aks. Butt-tjønnaks er en vann­ plante som vokser i forholdsvis næringsrikt vann på Østlandet og spredte steder langs kysten til Troms. Buttsveis. Snitt av plater med overlappsveis (øverst) og buttsveis (nederst).

2

Butuan, by i Filippinene, på den nordlige del av Mindanao; 267 000 innb. (2000). Veiknutepunkt og handelssenter for Agusandalen. Uthavn ved Magallanes. Sagbruk. Kan være Filippinenes eldste bysam­ funn med 1000-årig historie. butut, skillemynt i Gambia. 100 butut = 1 dalasi. butyl (til butan), organisk hydrokarbongruppe (radikal) med formelen C4H9- (se ►alkyl). Frem­ kommer når man fjerner et hydrogenatom fra en av de to CH3-gruppene i hydrokarbonet butan, CH3CH2CH2CH3. Butylgruppen inngår f.eks. i bu­ tylalkohol, C4H9OH, og i butylamin, C4H9NH2. butylalkohol, fellesbetegnelse for fire isomere, alifatiske alkoholer med formelen C4H9OH. 1 Normalbutylalkohol (se ►butanol). 2 Tso-butylalkohol, 1 -metyl-1 -propanol, er en be­ standdel av fuselolje og kan utvinnes av denne ved fraksjonert destillasjon. Kokepunkt 108 °C. Brukes til fremstilling av fruktestere, kunstig moskus og som løsemiddel i lakkindustrien. 3 Sekundær butylalkohol, 2-butanol. Fremstilles fra petroleum eller naturgass, kokepunkt 99,5 °C. Brukes i organisk syntese og som løsemiddel. 4 Tertiær butylalkohol, 2-metyl-2-propanol. Frem­ stilles fra petroleum eller naturgass. Smeltepunkt 25,5 °C. Brukes i organisk syntese og som løsemid­ del. butylftalat, ftalsyrens di-n-butylester, fargeløs, oljeaktig og lite flyktig væske. Brukes som mykningsmiddel i lakker og plaststoffer og har mange andre tekniske anvendelser. butylgummi, internasjonalt symbol IIR (av eng. isobutylene/isoprene rubber), syntetisk gummitype som har stor bestandighet mot ozon, varme og sollys, gode elektriske egenskaper og lav gjennomtrengelighet for gasser. Butylgummi brukes derfor meget til bilslanger, innvendig belegg i slangeløse dekk, dampslanger, kabelisolasjon, byggtekniske folier m.m. Butylgummi fremstilles ved kationisk kopolymerisasjon av isobutylen og 1-4 % isopren ved lav temperatur. Isoprenet gir butylgummi en liten grad av umettethet slik at den kan vulkaniseres med svovel på vanlig måte. butyraldehyd, C3H7CHO, forekommer i to isomere former, CH3CH2CH2CHO, n-butyraldehyd (n-nor­ mal) og (CH3)2CH-CHO, i-butyraldehyd (i-iso). Det normale aldehydet er et viktig kjemisk mellompro­ dukt som kan fremstilles fra acetaldehyd ved aldolkondensasjon. Teknisk fremstilles butyraldehyd av petrokjemiske råstoffer ved oksosyntese fra propen: CH3CH=CH2+CO+H2—>i-, n-C3H7CHO. Reaksjonen er katalytisk. n-butyraldehyd benyttes i særlig grad til fremstil­ ling av 2-etylheksanol, den viktigste mykneralkohol. Ved hydrogenering av n-butyraldehyd og i-butyral­ dehyd dannes de tilsvarende butanoler. butyrometer (av lat.'smør' og meter), apparat til bestemmelse av fettinnhold i melk og fløte. Ved sentrifugering eller henstand samles fettet i en gradert glassøyle og fettprosenten avleses direkte. Butzbach. by i Tyskland Hessen, 20 km sør for Giessen, ved ytterkanten av Naturpark Hochtaunus; 24 500 innb. (2003). Byrett 1321. Variert næringsliv. Landgrafenschloss, Solmser Schloss, gotisk Markuskirche og vakre, store (fem etasjers) bindingsverkshus i bykjernen samt rester av bymur.

Buvassfaret, skogsdalføre i Valdres, Sør-Aurdal kommune, Oppland, med en rekke mindre vann, bl.a. Nordre og Søndre Buvatn. Mikkjel Fønhus forteller om disse traktene bl.a. i romanen Skoggangsmann (1917). Buvik, grend sørvest på Kvaløya, Tromsø kommune, Troms. Fornminner fra jernalderen. Buvik, tidligere kommune i Sør-Trøndelag, fra 1965 del av Skaun kommune. Buvik kommune ble opp­ rettet 1855 og omfattet sørsiden av Gaulosen om­ kring elven Vigda. Buvik, Martin Johannes Toralf, f. 14. jan. 1923 i Skånland, norsk politiker (H). Medlem av Tromsøysund kommunestyre 1956-63, av Tromsø bystyre 1964-67. Stortingsrepresentant fra Troms 1965-77. Fylkesmann i Troms 1976-90. Buvika, tettsted i Skaun kommune, Sør-Trøndelag, 20 km sørvest for Trondheim; 1640 innb. (2002) inkl. Ilhaugen. Møllebruk og treindustri. Boligfelt. Buvik kirke, åttekantet kirke innviet 1823. buvri, buvre-, samisk sammensetningsledd i steds­ navn: bur, primitiv bu (for fisk o.l.). Buxaceae, ►buksbomfamilien, liten plantefamilie med ca. 100 arter. Buxtehude, by i nordlige Tyskland, Niedersachsen, 25 km sørvest for Hamburg; 37 100 innb. (2001). Gotisk kirke fra 1100-tallet. Vakre borgerhus fra 1500-1700-tallet. Buxtehude var medlem av han­ saen fra 1369. Buxtehude, Dietrich, 1637-1707, dansk-tysk kom­ ponist. Organist i Helsingborg 1657, Helsingør 1660, Marienkirche i Liibeck 1668.1 1673 gjeninnførte og utvidet han de berømte Abendmusiken, konserter i adventstiden med oppførelse av kor-, orkester- og orgelverker. Buxtehude er en av hovedrepresentantene for den nordtyske skole. Han er en av de betydeligste for­ gjengerne til Bach, som 1705 fikk fire uker tjenestefri for å høre Buxtehude i Liibeck, men ble ytterlige­ re 3 måneder. Buxtehudes komposisjoner har en fast oppbygd form, frisk melodikk og fantasifull harmonikk. Han skrev kantater for solostemmer og for kor, magnificats, Missa brevis, Das jungste Gericht, triosonater (fiolin, gambe, cembalo), orgelverker (koralbearbeidelser og fantasier, preludier, fuger), klaververker. Flere av Buxtehudes manuskripter er oppbevart i svenske og danske biblioteker, særlig Universitetsbiblioteket i Uppsala. Litt.: Fernstrdm, J.: Dietrich Orgemester: en bok om Buxtehude, 1937; Friis, N.: D.B., [2. udg.j, 1960; Moberg, C.A.: D.B., 1946; Snyder, K.J.: D.B.: organist in Liibeck, 1987 Buxton [bAkston], by i Storbritannia, England, Derbyshire, 56 km nordvest for Derby; 20 800 innb. (2001), ca. 310 moh., Englands nest høyest belig­ gende by. Kjent kursted med varme kilder, omgitt av nasjonalparken Peak District. Buxton, Thomas Fowell [bAkstan], Sir, 1786-1845, britisk filantrop og politiker, fikk 1818 opprettet Selskapet til fengselsvesenets forbedring. 1818-37 satt han som medlem av parlamentet og var en av hovedmennene da negerslaveriet ble opphevet i de britiske kolonier 1833/34. Buyoya, Pierre [bujåja], f. 24. nov. 1949, burundisk offiser og politiker (tutsi), president 1987-93 og 1996-2003. Buyoya grep makten i et kupp 1987 og styrtet president Bagaza. Han stod bak en forso­ ningspolitikk og innføring av demokratisk styre, som resulterte i frie valg 1993. Buyoya deltok i valget, men ble slått av Melchior Ndadaye. Han grep på nytt makten i et kupp 1996 og avsatte president Ntibantunganya. Buyoya forhandlet frem en ny freds­ avtale og en avtale om maktfordeling mellom de to folkegruppene i landet 2001, og han fulgte opp denne ved å overlate makten til sin etterfølger, hutuen Domitien Ndayizeye, i april 2003.

95

Buys-Ballot, Christoph Heinrich [bøis balåt], 181790, nederlandsk meteorolog og fysiker. Formulerte den ►bariske vindlov, som ofte kalles Buys-Ballots lov. Buysse, Cyriel [bøisa], 1859-1932, belgisk, nederlandskspråklig forfatter. I realistiske og naturalistiske romaner og noveller skildret han de laveste lag av den flamske befolkningen, bl.a. Het leven van Rozeke van Dalen (1906) ogEzelken (1910). Buysse skrev også dramaer. Buytewech, Willem [bøitavex], også Buytewegh, 1591 el. 1592-1624, nederlandsk maler og grafiker, utdannet under Frans Hals i Haarlem 1613-17. Han laget levende og elegante selskapsskildringer i friske farger og står på dette felt som en banebryter. Han laget også grasiøse landskapstegninger med fin poetisk karakter. Buzåssy, Jan [buzaifi], f. 1935, slovakisk lyriker, en viktig skikkelse i fornyelsen av slovakisk lyrikk siden 1960-årene. Han betrakter virkeligheten ut fra en skeptisk analytisk synsvinkel, og skildrer verdens motsetningsfylte mangfold i en kompleks, personlig metaforikk. I de to første diktsamlingene, Lek med kniver (1965) og Kynikerskolen (1966), merkes en pessimistisk, nesten desperat livsfølelse. Samlingen Skjønnheten styrer stenen (1972) peker mot en forso­ ning med tilværelsen, noe som synes enda tydeligere i Kjærlighetsroten (1979). Viktige er også de to større diktkomposisjonene Et eventyr (1975) og Slette, fjell (1982), som begge vitner om dikterens sterke inter­ esse for den greske antikken. Samlingen Gullsnitt (1988) og flere av samlingene fra 1990-årene preges av kristen inspirasjon. Et utvalg av Buzåssys dikt er oversatt til norsk og utgitt under tittelen Midlertidig evighet (1989, med etterord avl. Cicmanec). Buzåu [buzaw], by i Romania, ved Sirets bielv Buzåu, 100 km nordøst for Bucuresti; 138 700 innb. (2003). Jernbaneknutepunkt. Kjemisk og metallur­ gisk industri, tekstil-, tre- og næringsmiddelindustri. Første gang nevnt i 1431 som tollsted, bispesete fra ca. 1500. Buzek, Jerzy, f. 3. juli 1940, polsk politiker (Solidari­ tet), kjemiingeniør. Professor ved universitetet i Gliwice 1963-97. Medlem av Solidaritet fra 1980 med en rekke tillitsverv i bevegelsen. Medlem av parlamentet Sejm 1997-2001 for det konservative partiet Solidaritets velgeraksjon. Polens statsminister 1997-2001. Buzo. Alexander, f. 1944, australsk forfatter; en av fornyerne av australsk drama. Flere av hans prisbelønnede skuespill er blitt satt opp i utlandet. Blant stykkene hans kan nevnes lystspillet Rooted (1969), det historiske dramaet Macquarie (1972), Batman's BeachHead (1973), bygd over Ibsens En folkefiende, Makassar Reef (1978), Stingray (1987) og Shellcove Road (1989). Skuespillene inneholder mange komis­ ke situasjoner og vittig dialog, men de rommer et underliggende alvor, avspeilet i personenes strev etter å gi livet stabilitet i en kaotisk verden. Buzo har også skrevet stykker for radio og fjernsyn, filmma­ nus og romaner, bl.a. Glancing Blows (1987) og Prue Flies North (1991). Buzot, Frangois Nicolas Léonard [byzå], 1760-94, fransk advokat og revolusjonspolitiker. 1789 med­ lem av den grunnlovgivende forsamling, hvor han tilhørte ytterste venstre fløy, og 1792 av nasjonalkonventet. Tilhørte madame Rolands krets og ble en av girondinernes ledere. Unnkom fra Paris etter deres fall juni 1793, ledet opprør mot Konventet i Vest-Frankrike. Begikk selvmord for ikke å falle i sine motstanderes hender. Buzuluk, by i Russland, Orenburg fylke, 150 km sørøst for Samara; 85 300 innb. (2002). Fremstilling av metaller og oljeutvinnings- og landbruksmaski-" ner. Teknisk høyskole. Grunnlagt 1736 som russisk militært støttepunkt. Buzzati, Dino, 1906-72, italiensk forfatter. Til tross

BY

for det normalspråklige og tilsynelatende realistiske i romanene hans, f.eks. i Barnabo delle montagne (1933) og IIsegreto del bosco vecchio (1935), gir tekste­ ne et fantastisk og surrealistisk inntrykk. Tidsopple­ velsen er et hovedtema i romanene, som gjerne sammenlignes med bøker av T. Mann, F. Kafka og E. A. Poe. Buzzatis mest kjente roman, Ildeserto dei Tartari (1940, norsk overs. Talarenes ørken, 2001), gir en beskrivelse av en historisk og mental tilstand av sløvhet og løgn. Buøen, Kolbjørn (Engebretsen), 1895-1975, født i Flå, norsk skuespiller. Debuterte 1920 som Mortimer i Maria Stuart på Den Nationale Scene, hvor han senere kom til å spille store karakterroller som Sang i Overævne 1, Holger i Overævne2 og tittelrollene i Garborgs Læraren og Lagerkvists Bøddelen. På Nationaltheatret (fra 1938) tolket han på en utmer­ ket måte en rekke Ibsen-skikkelser. Han spilte også Willy Loman i En handelsreisendes død, og var en vittig og følsom tolker av Diirrenmatt, f.eks. Besøk av en gammel dame. Litt.: NBL 2. utg. Buøy ('bebodd øy'), øy i Stavanger kommune, Rogaland, nord for bysenteret; 0,6 km2. Broforbindelse med fastlandet. Her ligger Kværner Rosenberg Verft A/S, dessuten villa- og småhusbebyggelse. Buøy er forbundet med Hundvåg ved et smalt eid og har via flere småøyer veiforbindelse med Stavanger. Buøy, bydel i Mandal kommune, Vest-Agder, ca. 1,5 km nord for bysenteret. Bolig- og industriområde med bl.a. Mandal Castings A.S. (støperi). BVD/MD (vet.), fork, for bovin virusdiaré / mucosal disease, klinisk sett to ulike storfesykdommer som forårsakes av et pestivirus. BVD (diaré-formen) er som regel en triviell sykdom. Den kan angripe storfe i alle aldre og går som regel over i løpet av noen dager. Langt sjeldnere opptrer MD, men den er som regel dødelig. Den arter seg ved sår i nese- og munnslimhinner, høy feber, nedsatt melkeytelse, diaré, eventuelt lammelser. I Norge fremkalles sykdomskomplekset av pestivirus type I som forårsa­ ker en relativt mild form av sykdommen. I noen land, bl.a. USA og Canada forekommer type II som forårsaker store tap ved akutte infeksjoner. B-vitaminer. fellesbetegnelse på flere vannløselige vitaminer som griper inn i flere viktige kjemiske pro­ sesser i cellene ved å gå inn i koenzymer. Under­ skudd på B-vitaminer gir seg utslag i en rekke for­ skjellige mangelsykdommer. Se ► vitaminer. Bwindi Impenetrable National Park [- impenitrabl næjanal pa:k], nasjonalpark i sørvestlige Uganda, dekker et areal pa om lag 320 km2. Innehar en svært rik flora og fauna. Viktig område for den utrydningstruede fjellgorillaen. Kom 1994 med på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. by (norrønt bæ'r, byr), opprinnelig betegnelse for en klynge bebodde hus, jfr. bø, 'bosted'. På svensk heter det stad; nar svenskene bruker ordet by, mener de det vi betegner landsby (se senere). På tysk er by Stadt og landsby Dorf. Det russiske gorod er opprinne­ lig samme ord som vårt 'gård'. Novgorod er altså ny gård. Ordet grad er en annen form av gorod. Det engelske town eller -ton finner vi på norsk som tun. En engelsk city har katedral og er (vanligvis) større enn en town. Men en større by har også en kjerne, city. Vi finner det samme ordet igjen på spansk, ctudad, av lat. ciyitas, en ansamling av tives (entall civis), 'borgere'; jfr. fr. cité, it. titta. Det franske ville er 'by', mens village både i Frankrike og England er 'landsby'. Urbanisering (av latin urbs, 'by') betegner det samme som bydannelse, byvekst, byutvikling. BYBEGREPET

Definisjonsproblemer. I egypternes hieroglyfer fra trefi re ar f.Kr. finnes et symbol for by, nemlig et kryss omgitt av en sirkel. En rimelig tolkning er at krysset forestiller veier, og følgelig også strømmer av men-

BY Innhold Bybegrepet Byutvikling Byenes indre struktur Byplanlegging

Side 95 97 100 102

Oversikter og diagrammer Tidlige bykulturer Byer i Norge Ord og uttrykk Største byområder Urbaniseringsgrad Fremvekst av storbyer

96 96 97 98 99 99

nesker, varer og ideer som møtes. Sirkelen symboli­ serer en avgrensning, en mur eller en vollgrav. Gjennom tusener av år har byen omgitt seg med slike forsvarsverk. Fortsatt finnes godt bevarte bymurer og vollgraver både fra middelalderen og fra senere perioder i norske og andre europeiske byer. Som regel ligger slike rester inne i de gamle bydele­ ne, mens byen for lengst har sprengt tidligere tiders klare grenser. Etter hvert har de fleste byer fått en mer flytende grense mot landsbygda rundt, noe som ofte kalles et by-land-kontinuum (jfr. eng. 'the ruralurbanfringe'). Overgangen fra by til spredtbygde områder er blitt diffus i mange land, byer vokser sammen (konurbasjoner), og byelementer infiltrerer og fortrenger tidligere landlige miljøer. I det øyeblikk vi forsøker å få tak i selv de mest elementære data om urbaniseringens, byutviklingens, omfang i verden, støter vi altså på motsetningen mellom gammel form og ny funksjon. Å gi et riktig bilde av bystørrelse, befolkningskon­ sentrasjoner, å skille det som er byer fra spredt bosatte strøk, er ofte umulig - eller i beste fall bare mulig etter omfattende bearbeiding av tallmateriale for bosetting og folketall. For å skaffe statistiske oversikter over omfanget av urbaniseringen trenger vi kriterier for hva som er by og hva som ikke er by. I mange land er statistikken upålitelig eller mangel­ full, og der talloppgaver finnes i store mengder, er de nesten utelukkende knyttet til administrative gren­ ser. Byen som geografisk, økonomisk og sosialt fenomen fanges ikke opp av slike grenser. Satt på spissen måtte vi entydig kunne si om et menneske er byboer eller ikke for å kunne lage perfekte bydefinisjoner og helt pålitelig statistikk for bystørrelse og byutvikling. Det at offisielle befolkningstall som publiseres oftest er knyttet til administrative enheter, medfører at folketall som blir oppgitt for byer, ikke uten videre er sammenlignbare. I Norge publiserer Statistisk sentralbyrå nå folketall for tettsteder (se nedenfor); byrået benytter ikke bybegrepet. Spørsmålet «Hva er en by?» er interessant og ikke uten videre enkelt å besvare. London og Paris, Oslo By. Forholdet mellom tettstedsbefolkning og spredt bosatt befolkning i Norge 1875-2000.

96

BY

Tettstedsutvikling sett i sammenheng med utviklingen av transportmidler og samferdselsnett: i) Tettsteder før det ble bygd jernbaner. 2) Utvikling av tettsteder i jernbaneperioden. 3) Utvikling av tettsteder i bilperioden. 4) Jernbaner. 5) Hovedveier. De transportmidlene som til enhver tid råder, påvirker bebyggelsesutviklingen.

og Tromsø er byer, men hvor langt strekker de seg? Hva med Ruhrområdet i Tyskland, er det én eller mange byer? Og hva med Andenes, Fauske, Fager­ nes og Jessheim - er disse stedene byer? HSo Bykjennetegn. Det er tre faktorer som går igjen hos de fleste forskere som definerer begrepet by, nemlig at: 1) folketallet er over en viss størrelse 2) at bosettingen er konsentrert 3) næringslivet og aktiviteten skal være bymessig At folketallet må være over en viss størrelse, er opplagt, men det er ikke uten videre gitt hva som skal settes som en nedre grense. Både bo- og bygge­ tradisjoner, folketetthet og bebyggelsesmønster gjør det urimelig å benytte det samme størrelseskriteriet fra land til land. I tynt befolkede land som for ek­ sempel Norge og Sverige kan ganske beskjedne tettbebyggelser fremstå som noe vesensforskjellig fra landsbygda omkring. I land på det europeiske konti­ nentet må stedene være større for at det skal være ri­ melig å oppfatte dem som byer. Mange steder i verden, både i Europa og andre verdensdeler, finnes

TIDLIGE BYKULTURER Et utvalg hovedområder Antall år siden

Eufrat-Tigris (Mesopotamia) Nildalen Indus

4 700 5 000 4 500

Huang He 3 300 Mekong 900 4 000 Egeerhavet Italienske halvøy 2 400 Yucatån (maya) 1 400 500 Mexico (aztek) 500 Peru (inka)

Byer Uruk, Bagdad Memfis Mohenjo-daro, Harappa Anyang Angkor Mykene, Knossos Roma Tikal Tenochtitlån Cuzco

tettbebyggelser der store deler av befolkningen er sysselsatt i landbruket. Det er landsbyer (jfr. eng. village). De typiske landsbyene mangler det allsidige næringslivet og oftest også de service- og knutepunktfunksjonene som kjennetegner byene. Men etter hvert som færre har sitt arbeid i landbruket, sysselsettingen blir mer variert og spesialisert og kommunikasjonene annerledes, forandrer mange landsbyer karakter og blir mer lik «byer». Konsentrert bosetting, at folk må bo forholdsvis tett på et begrenset, samlet område, er et krav som åpenbart må stilles for at et sted skal kunne kalles by. Imidlertid er vanskelig å sette noen fast grense for hvor tett bosettingen skal være. Tidligere var oftest grensen mellom land og by tydelig, men etter hvert er den blitt mer og mer flytende. At næringslivet er bymessig, betyr at stedet har et visst minimum av byfunksjoner. Det vil si at stedet er møteplass for mennesker, et senter for handel og andre tjenesteytende næringer, som skoler, kultur­ institusjoner og helsestell. Det store flertall av de yrkesaktive henter sitt utkomme i industriell virk­ somhet eller tjenesteytende sektorer. Minstestørrelsen som må til for at stedet kan kalles by, varierer fra land til land. En internasjonalt brukt grenseverdi er 2000 innbyggere, men flere tett bosatte land bruker langt høyere tall, som for ek­ sempel Japan med 30 000. En geografisk definisjon av by vil måtte ta hensyn til alle de tre kjennetegne­ ne ovenfor. I Norge har et tettsted tidligere vært definert slik: Minste folketall 200 innbyggere (1), mindre enn 50 meter mellom husene (2) og mindre emt 25 prosent av de yrkesaktive sysselsatt i jord- og skogbruk (3). Statistisk sentralbyrå definerer nå tettsted slik: Tettbygd område med minst 200 bosatte der avstanden mellom husene som regel ikke over­ stiger 50 meter. Tettsted avgrenses uavhengig av administrative grenser. I noen sammenhenger oppfattes så tettsted og by som synonymer. For eksempel ligger denne definisjonen til grunn for statistiske oversikter over størrelsen på norske tettsteder. Problemet er at ordet tettsted i vanlig språkbruk ikke uten videre assosieres med de største byene. Og omvendt: Ganske små tettsteder assosier­ es vanligvis ikke med ordet by. Om et sted har såkalt bystatus eller ikke, er i de aller fleste sammenhenger i dag uten interesse. Det juridiske bybegrepet (bystatus) og skillet mellom «landkommuner» og «bykommuner» er nå uten rettslig og forvaltningsmessig betydning. Dog er bystatus i visse forbindelser historisk interessant. Siden bybegrepet er blitt uklart og mange tettsteder ser seg tjent med å kalle seg by, finnes det en be­ stemmelse i kommuneloven (§3.5) som åpner for lokale initiativ: Kommuner med over 5000 innbyg­ gere kan ta i bruk benevnelsen by dersom kommu­ nen har bymessig tettsted med handels- og service­ funksjoner og konsentrert bebyggelse. Departemen­ tet kan fravike bestemmelsen i første ledd dersom tungtveiende grunner tilsier det. Siden slike valg ikke har noen rettslige og forvaltningsmessige kon­ sekvenser, har Regional- og kommunaldepartemen­ tet i praksis bare en veiledende funksjon. De mindre stedene som nylig har begynt å kalle seg by° kan være større enn mer «tradisjonelle» byer. Årsaken til ønsket om å benytte bybegrepet kan knytte seg til identitet, profilering og markedsføring, turisthensyn osv. Følgende tall- og avgrensningseksempler kan bidra til å forklare tettstedsbegrepet og forståelsen av «folketallet i byer»: I størrelsesoversikten (se tabell 1) over Norges største tettsteder er Oslo på topp med 801 000 bosatte i flere kommuner (2004), deretter Bergen med 212 600 bosatte osv. Siden Stavanger/ Sandnes, Fredrikstad/Sarpsborg og Skien/Porsgrunn har vokst sammen (blitt konurbasjoner) gjelder folketallet det samlede tettstedsområdet. Steder som Sandvika og Lillestrøm har vokst sammen med Oslo, derfor finnes ikke disse stedene i tettstedsstatistik-

BYER I NORGE (tabell 1) De største tettstedene/byene i Norge. Tettsted (by) Oslo Bergen Stavanger/ Sandnes Trondheim Fredrikstad/ Sarpsborg Drammen Porsgrunn/ Skien Kristiansand Tromsø Tønsberg Ålesund Haugesund Sandefjord Moss Bodø Arendal Hamar Larvik Halden Harstad Lillehammer Molde Mo i Rana Horten Kongsberg Gjøvik Kristiansund

Folketall1 1990 685 500 187 400 2

130 500 3

58 700 4

54 300 41 700 38 300 5

32 32 29 30 25 27 20 20 15 16 16 19 16 15 15 17

600 700 400 300 000 600 600 200 600 800 700 300 000 000 500 100

Folketall1 2004 801 000 212 600 171 300

145 700 96 600 90 000 84 900

63 400 52 100 44 700 44 000 40 300 39 400 34 300 33 500 30 800 28 600 23 000 21 900 19 500 19 100 18 500 17 900 17 700 17 600 17 500 16 900

1 Tallene er avrundet til nærmeste 100 2-5 Tettsteder som har vokst sammen frem til 2004, men som hadde separate folketall i 1990 (og tidligere): 2 Stavanger: 94 200, Sandnes: 32 600. 3 Fredrikstad: 50 200, Sarpsborg: 39 800. 4 Porsgrunn: 35 200, Skien: 29 300. 5 Ålesund: 23 800, Spjelkavik: 8500, Langevåg: 5000.

ken. Flere eksempler på dette er Brevik (regnet til Skien/Porsgrunn) og Langevåg og Spjelkavik (regnet til Ålesund). I Finnmark er Alta det største tettstedet (12 000 innbyggere), mens Hammerfest har 6700 innbyggere. Det er derfor rimelig å oppfatte Alta som den største byen i Finnmark. Om Hammerfest eller Honningsvåg (2600 innbyggere) er Norges nordligs­ te by blir også en definisjonssak. I Sogn og Fjordane er Florø og Førde de største tettstedene med hen­ holdsvis 8100 og 8500 innbyggere (2004). Det er rimelig å kalle begge byer. Av Tønsbergs 44 700 innbyggere bor 29 000 i Tønsberg kommune og 15 700 i Nøtterøy kommune. Av Moss' 34 300 innbyggere bor 27 200 i Moss kommune og 7100 i Rygge kommune. Tabell 1, som tar med tettsteder i Norge med mer enn 15 000 innbyggere, vil av de fleste oppfattes som en liste over Norges største byer. Forlenger vi listen og inkluderer tettsteder med langt mindre folketall, blir det imidlertid ikke like enkelt å oppfatte tettsted og by som synonymer fordi denne begrepsbruken for mange kan bryte med tilvante forestillinger. Urbaniseringsgraden i et land forteller hvor stor andel (i prosent) av befolkningen som er bosatt i byer. Når tettstedsdefinisjonen legges til grunn, er tallet i Norge (2004/77,6. Ulike definisjoner gjørrieL i alminnelighet vanskelig å sammenligne urbanise-

97

BY

I byenes tidlige perioder var deres antall og størrel­ se bestemt av matvareproduksjonen i forholdsvis nær omegn. Produktiviteten i jordbruket var nok så lav at virkelig store kunne de fleste byene ikke bli, Administrative Grenser mellom områder som hører inn under administrasjon, f.eks. selv om transportmulighetene lot seg bedre. grenser kommunegrenser, fylkesgrenser Den desidert største og mest berømte av oldtidens Agglomerasjon bystater var Roma. Innbyggertallet lå mellom Befolkningskonsentrasjon 500 000 og 1 mill. (650 000 er et mye brukt anslag) Bytteproduksjon Økonomisk aktivitet som byen driver for omverdenen i dens velmaktsdager. Dette høye tallet var mulig " Egenproduksjon Økonomisk aktivitet som tar sikte på byens egen befolkning fordi byen hadde et effektivt maktapparat og en Konurbasjon Storbyområde - byer som vokser (har vokst) sammen organisasjon som kunne sikre store forsyninger av Morfologisk Som angår formen matvarer. Sentralfunksjon Virksomhet som betjener byen selv og omlandet Oppkomsten av byer i det nordlige Europa kom Sentralitet Tiltrekningskraften byen har (f.eks. mange sentralfunksjoner) langt senere enn i middelhavslandene. Rundt år Urbanisering 1000 kom det en oppgangstid for handelen i Europa. Byvekst, bydannelse; sysselsettingsendringer som fører til økende bypreg Urbaniseringsgrad Dette gav støtet til bydannelse. Den eldste byen i Prosentvis andel av befolkningen i et land som er bosatt i tettsteder (byer) Skandinavia er Birka på øya Bjorkb i Målaren. I Norge er Tønsberg, Trondheim, Bergen, Stavanger, Sarpsborg og Oslo middelalderbyen HSo Byene i middelalderen. Det romerske rikes fall (nes ­ ringsgraden i forskjellige land. Benytter vi 2000 Spørsmålet om hvor de første byene oppstod, er ten 500 e.Kr.) førte til tilbakegang for byene. Hande­ innbyggere som nedre grense istedenfor 200, er enklere. Riktignok avhenger det vi vet av hvor den len avtok i Europa, og byenes posisjon ble redusert. tallet for Norge 67.0. HSo arkeologiske aktiviteten har vært konsentrert, av Først rundt år 1000 blomstret handelen opp igjen, BYUTVIKLING bygningsmaterialenes holdbarhet, av mange sann­ og samtidig med den byutviklingen. Nye byer ble synlige faser med riving og bygging på gamle De eldste bydannelser. Det er temmelig sikkert at det grunnlagt, og enkelte landsbyer som lå gunstig til, tomter slik at datering er vanskelig. Det synes klart eksisterte bysamfunn rundt elvene Eufrat og Tigris fikk byfunksjoner. På mindre fredelige steder var mi­ at de første byene oppstod i land med elver som for 4500-5000 år siden. Folkemengden i Uruk og litær beskyttelse ofte nødvendig. Det er derfor ikke kunne brukes til å vanne markene kunstig. Irriga­ Bagdad er anslått til henholdsvis femti tusen og åtti overraskende at byer vokste opp nær borger og sjon forutsatte organisasjon og samarbeid slik at tusen i denne perioden. Det er naturlig nok en viss festninger som tilhørte mektige føydalherrer eller arbeidsdeling ble nødvendig. De første bysamfunn uenighet om både tidspunktet og folketallet for de biskoper. Handelsmenn og håndverkere sluttet seg av en viss størrelse oppstod sannsynligvis i Mesopo­ første byene, men denne uenigheten er liten i for­ sammen i gilder og laug, og dette økte deres innfly­ tamia og Nildalen. Flere andre steder i verden hold til meningsforskjellene om hvordan byene skal telse. Stridigheter mellom kjøpmenn og føydale oppstod også de første byer i elvedaler (Indus, plasseres i et slags utviklingsskjema. småfyrster førte ofte til særrettigheter for borgerne. Huang He). De fire hovedstadiene (samle- og jaktkultur, gjeteByene fikk på denne måten privilegier overfor Om bydannelse og byliv spredte seg fra de tidligste kultur, jordbrukskultur og bykultur) er knyttet sam­ landdistriktene; spesielt gjaldt dette handel og ut­ men av tre prosesser (temming av husdyr, perma­ kjerneområdene, eller bysamfunn oppstod uavhen­ øvelse av ulike slags håndverk. gig av hverandre, er det vanskelig å si noe sikkert nent plantedyrking og handel). Arkeologene er ikke Byenes beliggenhet var sterkt avhengig av transenige om plasseringen av den første byutvikling i det­ om. Sannsynligvis har begge utsagn noe for seg. Det portforholdene. De vokste opp ved elvemunninger, i te skjemaet. Skissene 1-3 viser ulike oppfatninger: synes f.eks. temmelig klart at opprinnelsen til byliv i skjæringspunktet mellom ferdselsårer og på omlastSkisse 1 viser den vanlige «lineære» oppfatningen Mellom-Amerika (tusener av år senere enn i Midt­ ningssteder for varer. østen, men sikkert før europeisk innflytelse nådde der bydannelse er siste trinn i en utviklingskjede. Byutviklingen i middelalderens Europa var mer frem) var uavhengig av påvirkning utenfra. Likevel Byveksten forutsatte lagring av matforråd, altså preget av at byenes antall økte enn at de vokste i overskudd i jordbruket i byens nærhet. Man kan er det, trass i store tidsforskjeller, likheter i utviklin­ størrelse. For de aller fleste byene gjaldt det samme også betrakte gjetekulturen som et sidespor i utvikgen av bysamfunn i Amerika på den ene siden og balanseforholdet som tidligere: Folketallet ble be­ Asia/Europa på den andre. lingsskjemaet slik som antydet på skisse 1 og vist kla­ grenset fordi tilførselen av mat og andre livsnødvenrere på skisse 2. Det faktum at både de første byer og Mange av statene i oldtiden var bystater. De bestod digheter måtte skaffes lokalt. Bare enkelte kystbyer den første handel over lengre avstander muligens er av byen med landet nærmest omkring, eller av en kunne skaffe seg større forsyninger. eldre foreteelser enn vi hittil har trodd, har ledet sammenslutning av flere innbyrdes uavhengige Niirnberg var en av middelalderens store innlandsnoen forskere til å tvile på den lineære fremstilling. I byer. Størsteparten av innbyggerne var nok bønder byer, men den hadde neppe over 20 000 innbyggere den tredje modellen (skisse 3) er bydannelse oppfat­ som hadde sitt arbeid på markene rundt byen. Slik i 1450. Allerede hundre år tidligere, i 1350, hadde tet som en følge av handel, og permanent jordbruk sett var de første byene det vi i dag vil kalle lands­ London med sin gode forbindelse med havet kanskje som en følge av byens matbehov. byer. Men i byen bodde kongen og hans rådgivere 40 000 innbyggere. I England var York og Bristol i Det er atter andre forskere som stiller seg tvilende og embetsmenn, presteskapet, handelsmenn og tillegg til London de eneste byene med mer enn til slike økonomiske forklaringer på de første bydan­ håndverkere. Håndverk og handel førte rikdommer 10 000 innbyggere. I Tyskland var både Hamburg og nelser. De mener at de først og fremst var sentre for til byen, og borgerne skaffet seg forsvarsanlegg, hær Liibeck store byer på 1300-1400-tallet med mer enn kongelig eller geistlig makt, altså mer kontrollsentre og flåte. Oldtidens kultursamfunn i Hellas var bygd 20 000 innbyggere. Det var handelen med de nord­ enn handelssentre. Forklaringene utelukker hver­ opp som bystater, og det romerske imperium var et tyske byene som brakte Bergen og Visby rikdom på andre ikke. forbund av slike byer. denne tiden. I Sør-Europa fantes imidlertid nå noen byer med Ulike modeller for byutvikling (se artikkeltekst). byliv som i tidligere storhetstider. Rundt år 1400 hadde Firenze nesten 100 000 innbyggere, mens tidsakse Venezia hadde mellom 150 000 og 200 000 og Paris tidlig sent ca. 250 000. -----------------------------------------------Fra 1400-tallet økte handelen ytterligere. De store samling/jakt gjeting jordbruk bydannelse oppdagelsene bidrog til dette. Med handelen fulgte ^temming av husdyr kultivering av planter handel over lengre avstander økning i økonomisk makt for kjøpmennene, og disse holdt til i byene. Konger og fyrster som tidligere 1 ............. — hadde vært svært avhengige av jordrike lensmenn samling/jakt ------------------► gjeting ------------------------ ► jordbruk -------------- * bydannelse og vasaller, søkte nå forbindelse med den pengester­ ke borgerstanden. Makten ble derfor stadig sterkere i byene. 2 jordbruk ♦ bydannelse Fremveksten av selvstyrte nasjoner stimulerte samling/jakt spesielt veksten i de byene som ble hovedsteder. Her gjeting var de fleste statsansatte å finne, likeledes andre personer med stor politisk og økonomisk innflytelse. gjeting Dette trakk i sin tur andre grupper til seg. Handel og J _______ ► bydannelse håndverk ble mer spesialisert enn i andre byer; samling/jakt jordbruk hovedstaden ble sentrum for det økonomiske, gjeting sosiale og kulturelle liv. HSo

BY Ord og uttrykk

98

BY

BYOMRÅDER Et utvalg av verdens største byområder Tallene er usikre. Det er gjort forsøk på å fin­ ne sammenlignbare tall, men avgrensningsprinsippene er ikke de samme fra land til land. Man kunne f.eks. ha betraktet det mer eller mindre sammenhengende byområdet fra Boston til Washington («Boswash») som ett byområde. I så fall ville det, med drøye 30 millioner mennesker, være et av de al­ ler folkerikeste. Eller man kunne splitte opp det enorme byområdet Tokyo-Yokohama og derved få et mindre tall.

Nordens største byer København Stockholm Helsinki Oslo Gbteborg Malmb

Folketall 2001-2004 1 086 760 1 212 200 880 000 801 028 495 850 248 500

Norges største tettsteder/ byer Folketall ca. 2000 34 340 000 Tokyo-Yokohama, Japan 18 066 000 Ciudad de Mexico, Mexico 17 846 000 New York-Newark, USA 17 099 000 Såo Paulo, Brasil 16 086 000 Mumbai (Bombay), India 13 058 000 Kolkata (Calcutta), India 12 887 000 Shanghai, Kina 13 872 000 Osaka-Kobe-Kyoto, Japan 12 583 000 Buenos Aires, Argentina 12 441 000 Delhi, India Los Angeles-Long Beach11 814 000 Santa Ana, USA 11 165 000 Osaka-Kobe, Japan 11 018 000 Jakarta, Indonesia 10 839 000 Beijing, Kina 10 803 000 Rio de Janeiro, Brasil 10 398 000 Kairo, Egypt 10 159 000 Dhaka, Bangladesh 10 032 000 Moskva, Russland 10 032 000 Karachi, Pakistan

De første kolonibyer. Oppdagelsesreisene førte ikke bare til at Spania og Portugal, England og Frankrike etter hvert ble kolonimakter som kunne hente hjem nye varer, ofte etter rene plyndringstokter. Euro­ peisk kultur - og med den europeisk bymessig liv ble eksportert. De første kolonibyene var først og fremst havner som skulle lette utnyttelsen av de nye rikdommene i koloniene, ofte med festninger som skulle forsvare kolonisatorene. Men fra 1600-tallet ble deres funksjon utvidet; de fikk større likhet med

Oslo Bergen Stavanger/Sandnes Trondheim Fredrikstad/Sarpsborg Drammen Porsgrunn/ Skien Kristiansand Tromsø Tønsberg Ålesund Haugesund Sandefjord Moss Bodø Arendal Hamar Larvik Halden

Folketall 2004 801 028 212 626 171 342 145 691 96 595 89 976 84 882 63 368 52 116 44 746 43 972 40 271 39 387 34 329 33 473 30 806 28 564 23 040 21 916

Europas byer. Mange av dem har like til vår egen tid vært mektige «øyer» atskilt fra samfunnet for øvrig. Byvekst og industriell revolusjon. Riktignok ble det skapt en del store byer både i den klassiske oldtid og i renessansens Europa. Men det var de innfløkte økonomiske og tekniske endringene som førte til den industrielle revolusjon, som i sin tur forårsaket store endringer i bystørrelse og rask fart i urbaniseringen. Før industrialismen kom inn i de europeiske samfunn med full tyngde, utgjorde neppe bybefolk­

Renessansebyen Naarden i Nederland er et typisk eksempel på hvordan forsvarshensyn har diktert byens form, med forsvarsanlegg og gatenett regulert i kvadrat- eller rektangelmønster.

ningen i noe land mer enn tjue prosent av folketal­ let. I år 1800 hadde ingen byer i Europa mer enn en million innbyggere. De største var London (950 000) og Paris (500 000), og bare 15 byer i Vesten hadde over 100 000 innbyggere. Femti år senere - i 1850 var dette tallet steget til 40, og både London og Paris var blitt millionbyer. Å konstatere at byveksten skjøt fart med den industrielle revolusjon, er ikke det samme som å forklare urbaniseringen. Det blir påstått at de nye industribyene som vokste opp, var et resultat av behovet for større produksjonsenheter. Bare ved sto­ re fabrikker kunne man effektivt utnytte de nye oppfinnelsene basert på kraft fra kull. Dette førte til behov for mange industriarbeidere, altså til store konsentrasjoner av mennesker. Men dette var nok bare en faktor i en serie krefter som virket sammen. Av vesentlig betydning for byenes vekst var forbed­ ringer i jordbruksproduksjonen. Fra en fase med et jordbruk som ikke gav overskudd for salg, til et handelsj ordbruk, har det tatt ulike lang tid i de strøk hvor handelsj ordbruket nå dominerer. I England foregikk denne overgangen over et par hundre år frem til ca. 1900.1 størstedelen av denne perioden ble det innført forholdsvis ubetydelige mengder matvarer fra utlandet, men økende etterspørsel fra byer i nærheten stimulerte produktiviteten i jord­ bruket. Nye redskaper ble oppfunnet, og produksjo­ nen kunne øke samtidig med at antallet landarbeidere gikk ned. Den overtallige landbruksbefolkningen søkte sysselsetting i byene. Av like stor betydning var forbedringen av trans­ portmidlene. Fra 1700-tallet ble kanaler tatt i bruk. Dette førte til at tunge råvarer kunne fraktes over lengre avstander, og større fabrikker ble bygd. Med jernbanen og dampskipsfarten ble en ny situasjon skapt. Da de første tog begynte å rulle i Norge i slutten av 1850-årene, hadde England allerede et tett nettverk av jernbaner. Landsbygda på de britiske øyer ble da åpnet for fabrikkproduserte varer. Bygdehåndverkernes antall ble redusert, og strømmer av arbeidskraft til byene ble påskyndet. Men boforholdene i byene var slette for de aller fleste. Folk bodde tett innpå hverandre i overfylte hus med dårlige sanitære forhold. Fabrikk- og gruve­ arbeid var tungt og ofte helsefarlig, og lønningene var lave. Arbeiderstrøkene lå nær fabrikkene i et grått og trist miljø. De klare sosiale klasseforskjellene gav seg tydelig utslag i at visse boligstrøk hadde en helt annen standard enn andre. Da det interne transportnettet i mange storbyer ble utbygd, bl.a. med forstadsbane, var større avstand mellom arbeidssted og bosted mulig. Dette forklarer et stykke på vei det faktum at byene i den vestlige verden på slutten av 1800-tallet vokste mer enn noensinne før. HSo Fig. i. Endringen i urbaniseringsgrad 1950-2000 med fremskrivning til 2025.

1955 1965 1975 1985 1995 2005 2015 2025_________

99

BY

To modeller for arealbruken i byer, i) Det sentrale forretningsstrøk. 2) Engros og lettindustri. 3) Lavere klassers bosteder. 4) Middelklassens bosteder. 5) Overklassens bosteder. 6) Tungindustri. 7) Forretningsstrøk i utkanter. 8) Forstad med boområder. 9) Forstad med industri.

URBANISERINGSGRAD (tabell 2) Prosentvis andel av befolkningen som bor i byer, 1970 og 2000, og prognose for 2025. År 1970 2000 2025

Verden 37 47 61

Sør (U-land) 26 40 57

Nord (I-land) 67 75 79

Urbaniseringsprosessen. 1900-tallet har vært kalt urbaniseringens hundreår. I år 2000 hadde ca. 350 byer mer enn én million innbyggere, mens antallet hundre år tidligere var 13.1 år 2000 hadde (litt avhengig av hvordan vi avgrenser) minst 15 byom­ råder i verden mer enn 12 millioner innbyggere, mens ingen var så store i 1900, og bare én by, New York, nådde dette folketallet i 1950. Bak slike tall ligger ikke bare en formidabel omfordeling av men­ nesker, men også omfattende ressursmessige, indust­ rielle, teknologiske og andre samfunnsmessige endringen Selv om byveksten har vært svært rask gjennom de siste hundre årene og i den tredje ver­ den gjennom de siste femti årene, er den et eldgam­ melt fenomen. Tabell 2 viser at verdens totale bybe­ folkning vil passere 50 prosent et lite stykke ut på 2000-tallet, men at bybefolkningen i Nord (i-lande­ ne) har vært i flertall i flere tiår. I absolutte tall forteller tabellen at omtrent 2830 millioner var byboere i ar 2000, og at 1900 millioner av dem bor i Sør (u-landene) og 930 millioner i Nord. Tabel] 3 illustrerer hvordan storbyurbaniseringen startet i Nord, og at den senere har gått svært raskt i Sør. Figur 1 viser urbaniseringen i noen land i perioden 1950-2000 med fremskrivning til 2025. Storbritan­ nia og Nederland er eksempler på land der urbanise­ ringen startet tidlig. Mange land i den tredje verden (for eksempel Botswana og Kenya på figuren) har nå en svært rask overgang fra rural til urban boset­ ting. Den i og for seg ekstreme form for befolkningsfordeling som mønsteret av byer og byvekst represente­ rer, er et produkt av dyptgående og varige prosesser som gjør det naturlig og hensiktsmessig å samles i klynger og knutepunkter i det geografiske rom. Historisk er det åpenbart riktig at industrialiseringen satte i gang mektige krefter som førte til omfordeling av mennesker og arbeidsplasser; dette er i mange sammenhenger starten på urbaniseringsprosessen. Mens primærnæringene er areelle næringer med en forholdsvis spredt tilhørende bosetting, er både sekundærnæringene (industri) og tertiærnæringene (handel, administrasjon, undervisning og en rekke andre former for tjenesteyting) mer punktlokaliserte næringer. Ofte blir de kalt bynæringer. At flere og flere blir sysselsatt i slike næringer, medfører kon­ sentrasjon av mennesker. Drøyt 20 byer i verden hadde mer enn 200 000 innbyggere i år 1800. Hundre år jsenere var det

nesten 150 av dem. Hvordan var egentlig levekårene for denne svært raskt voksende befolkningen? Legger vi vår tids vestlige krav til levestandard og livsmuligheter til grunn, var livet i de hurtigvoksen­ de «moderne» industribyene i Europa ytterst kum­ merlig for det store flertallet. Folk bodde trangt og tett innpå hverandre i overfylte hus med dårlige sanitærforhold. Arbeidet, særlig gruve- og fabrikkarbeid, var tungt og helsefarlig. Lønningene kunne være usle, og de grå og triste arbeiderstrøkene lå, i og for seg logisk nok, i gangavstand fra fabrikkene. Forskjellen i standard mellom boligstrøkene fortalte sitt tydelige språk om sosiale forskjeller. Da det etter hvert ble bygd ut interne transportnett i storbyene, forstadsbaner, ble større avstand mellom arbeidssted og bosted mulig. Nå kunne gangavstanden uten reisekostnader vurderes mot bedre bomuligheter, men med reisekostnader. Utbyggingen av interne transportsystemer skapte en storbyvekst som la større beslag på arealer, og deler av byene ble mind­ re tette. Urbaniseringen som problem får imidlertid helt andre dimensjoner når vi betrakter verden som helhet. Benytter vi et så høyt tall som 20000 innbyg­ gere som nedre grense for bystørrelse, finner vi at 23 prosent av verdens befolkning bodde i byer rundt år 1800. Gjør vi et langt sprang frem til 1950, har vi fått med oss en periode med dramatisk byvekst: Bybefolkningen utgjorde på det tidspunktet 29 prosent av verdens befolkning, det vil si 740 millio­ ner byboere. Men bare to byer hadde mer enn 8 millioner innbyggere; New York og London. Bare én by i den tredje verden, Shanghai, hadde mer enn 5 millioner innbyggere. Under 20 prosent av befolk­ ningen i Sør bodde da i byer. Mellom 1950 og 2000 vokste folketallet i verdens byer mer enn dobbelt så raskt som på landsbygda. Dette er uttrykk for en

I mange av verdens storbyer er de sosiale forskjellene store og lett synlige. Bildet viser en del av bebyggelsen i Hong Kong.

gigantisk omfordeling av mennesker; ikke minst forteller det om betydelige flyttestrømmen Verdens bybefolkning var i år 2000 mellom 2,8 og 2,9 milliar­ der; 46-47 prosent av verdens folketall.

FREMVEKST AV STORBYER (tabell 3) Nord 1950 New York London

Sør 1950 Ingen

1970 New York London Tokyo Los Angeles Paris

1990 Tokyo New York Los Angeles Moskva Osaka Paris

1970 Shanghai Mexico by Buenos Aires Beijing Såo Paulo

1990 Mexico by Såo Paulo Shanghai Kolkata (Calcutta) Buenos Aires Mumbai (Bombay) Seoul Beijing Rio de Janeiro Tianjin Jakarta Kairo Dehli Manila

2000 Tokyo New York Los Angeles Moskva Osaka Paris

2000 Mexico by Såo Paulo Shanghai Kolkata (Calcutta) Mumbai (Bombay) Beijing Jakarta Dehli Buenos Aires Lagos Tianjin Seoul Rio de Janeiro Dhaka Kairo Manila Karachi Bangkok Istanbul Teheran Bangalore Lima

100

BY

I år 2000 hadde minst 29 byer over 8 millioner innbyggere; 21 av dem lå i den tredje verden, der det ikke var noen så store byer i 1950. U-landene (Sør), som i 1950 hadde 39 prosent av verdens bybefolk­ ning, hadde 67 prosent i 2000 (og 79 prosent av ver­ dens folketall). Gjennom de siste 10-15 år har nes­ ten 85 prosent av verdens befolkningsøkning funnet sted i byer. For å sette disse tørre tallene i perspektiv må vi gjøre noen sammenligninger. Byene i Europa vokste med omtrent 2,5 prosent årlig i perioden 1850-1920. Byene i den tredje verden har vokst med en årsrate mellom 3,5 og 4,8 prosent siden 1960. Afrika, som lenge var lite urbanisert, har i de seneste årene hatt den raskeste byveksten; i over­ kant av 4,5 prosent årlig. Urbaniseringstakten har vært mye raskere i Sør (den tredje verden) enn den noensinne har vært i Europa. Et talleksempel bely­ ser dette: Europa brukte i sin tid 70 år på å øke urbaniseringsgraden fra 15 til 35 prosent. I Sør foregikk det tilsvarende skiftet på halve tiden. Den raske urbaniseringen i Europa gikk i takt med industrialise­ ringen, det vil si at det var behov for arbeidskraft i industri og andre bynæringer. Tilpasningen til en ur­ ban næringsstruktur og til byliv foregikk over en for­ holdsvis lang periode. I landene i den tredje verden har det gjennomgående ikke vært en slik tilpasning; urbaniseringstakten har vært raskere enn industria­ liseringen og behovet for arbeidskraft. Man skal væ­ re forsiktig med å generalisere «byene i den tredje verden»; i mange byer i NIC-land (se > NIC-land = nyindustraliserte land) og andre områder i rask vekst utgjør industriarbeid og sysselsetting i administ­ rasjon og annen service en betydelig del av virksom­ heten. Imidlertid er undersysselsetting, mange for­ mer for aktivitet i den uformelle sektoren (ikke-registrert arbeid, både lovlig og ulovlig) og arbeidsledighet karakteristisk for mange byer i Sør. Et annet typisk trekk er primatbyveksten, altså særlig stor vekst den i en dominerende by. Den spesielt store veksten i de aller største byene har også vært kalt hyperurbanisering. Urbaniseringen i Afrika er alt i alt minst balansert. Midt i 1990-årene bodde over 40 prosent av Afrikas bybefolkning i den største byen i landet sitt. Tilsvarende tall for 1960 var 28 prosent. Tendensen i Latin-Amerika er den samme: halvparten av alle som flyttet innenlands i Mexico i perioden 1950-75, hadde hovedstaden, Mexico by, som mål. Halvparten av alle som flytter fra landsbyg­ da til byer i Colombia, havner i hovedstaden Bogotå. I 1960 var hovedstaden i Thailand, Bangkok, 26 ganger større enn den nest største byen. 1 1990 var den 45 ganger større. Dette forteller noe om den magnet storbyen er; den blir flyttestrømmenes mål. Bak tallmessige overslag som her er brukt for å karakterisere byutvikling og urbanisering, ligger alvorlige menneskelige problemer og politiske og sosiale utfordringer av tilsynelatende uoverstigelige dimensjoner. Ser vi oss litt tilbake, finner vi en viktig forklaring på byveksten i sammenhengen mellom folkemengdens størrelse og muligheten for utkom­ me på landsbygda. Der landbrukssamfunnene ikke kunne livnære eller tilfredsstille flere, måtte folkeoverskuddet søke nye veier. Målet er blitt byene, ikke minst de større byene. Fenomenet er velkjent fra vårt eget land, men har helt andre dimensjoner og konsekvenser i store deler av verden. I Afrika har landbruket, tross store landarealer og potensielle jordbruksarealeer, små muligheter til å sysselsette særlig flere mennesker. Det skyldes både tradisjoner, styreform, økonomi, eiendomsforhold og teknolo­ giske forhold. I Latin-Amerika hindrer også eiendomsstrukturen og transportmulighetene en bety­ delig vekst på landsbygda. Både i Afrika og LatinAmerika må mange mennesker søke andre måter å livnære seg på enn i jordbruket. For stadig flere mennesker blir skjebnen en temmelig ørkesløs tilværelse i storbyenes fattigstrøk. Fattigdommen på landsbygda forflyttes til byene. Dette har vært kalt urbaniseringen av fattigdom.

En forenklet tretrinns modell for vekst og omfordeling av aktivitet i to byer. A) viser de kompakte middelalderbyer, der bosteder og arbeidssteder faller sammen (innenfor bymuren). Skillet mellom by og land er klart. B) viser de samme byene på et langt senere tidspunkt, da transportmulighetene tillater større avstander mellom arbeidssted og bosted. Botettheten i sentrale bystrøk har avtatt. Skillet by-land er ikke lenger så klart. C) viser en fortsettelse av den prosessen som var i gang i foregående fase. Det mellomliggende rurale området blir en mellomting mellom land og by; en konurbasjon er dannet. Bykjernene er nesten uten boliger.

Naturlig nok er byveksten i Sør gått gjennomgåen­ de preget av at folkeveksten har gått vesentlig raske­ re enn utbyggingen av en infrastruktur, altså av veier. Vann- og kloakksystem, boliger, skolevesen og helsetjenester. Bysentrum danner ofte en øy av stål, glass og betong, som en hvilken som helst verdens­ by, men den kan være omgitt av et hav av tilfeldig og lite planlagt bebyggelse av forskjellig utforming (vi kaller det ofte slum på norsk, spontaneous housing (engelsk), habitat spontane (fransk), informal settlement (i mer nøytral FN-språkbruk). I slike shanty towns er bygningsmaterialene tilfeldig sammenraskede planker, bord og stein, papp, plast og bølgeblikk. Gatene er skitne og støvete, eller leirete og gjørmete, alt etter årstid eller regn- og tørketid. Sykdom, nød og oppgitthet er dagligdagse problemer, og miljøet gir forståelig nok grobunn for sosial nød og krimina­ litet. Selv om tall er usikre, er det temmelig sikkert at 25 prosent av Asias bybefolkning bor i shanty towns. Tilsvarende tall for Latin-Amerika er 40 prosent (i favelas, barriadas eller lignende betegnelser) og langt over 50 prosent i Afrika (i Nord-Afrika kalles det bidonvilles). HSo BYENES INDRE STRUKTUR

Byenes form. Byene bærer preg av de perioder de har gjennomlevd. Endringer i teknologi og sosiale for­ hold bidrar til byenes morfologi, eller til «bylandskapet» som enkelte kaller det (eng. townscape). Den mest iøynefallende morfologiske faktor, i hvert fall på kartet, er gateplanen. Den avspeiler ofte byens forskjellige utbyggingsperioder. Dersom ikke by­ branner, ødeleggelser el.l. fullstendig har skjult tidligere tider, vil vi se at utbyggingen har foregått i rykk og napp, at nye transportmidler har presset frem nye løsninger. Alt i alt er mange byers gatenett lite fleksibelt og består trass i at det ikke er «hen­ siktsmessig». Bygningene fra ulike tider utgjør en annen kom­ ponent i bybildet, og en tredje komponent utgjøres av de funksjoner gater og bygninger har. Disse tre trådene er vevd inn i et bymønster tilpasset topogra­ fien på stedet. Alle tre kan forandre seg med forskjel­ lig fart; byen skifter utseende. De sentrale delene i mange europeiske byer er av romersk opprinnelse. Her kan rester av denne tidens regelmessige kvartaler fremdeles spores i noen byer.

Denne kjernen kan så være omgitt av middelalde­ rens mer kronglete mønster. De ytre delene av dette kan igjen gå over i 1800-tallets mer planlagte gate­ nett. I større byer kan dette være omkranset av brede, åpne bulevarder. Disse kan skjule rester av gamle festningsmurer. Veksten på 1900-tallet skjer så utenfor disse ringveiene. Denne forenklede skissen av bebyggelsesmessig ekspansjon er ikke alltid lett å etterspore i virkeligheten. Kriger og ødeleggelse, sanering og nye byggverk og transport­ årer kan fullstendig overdekke sporene fra tidligere tider. Ikke minst gjelder dette mange bykjerner. Den gang de greske kolonibyene ble anlagt for 2800 år siden, var det vanlig med kvadraturplaner. Milet er et godt eksempel. Romerne spredte bruken av kvadraturplanen til det nordvestre Europa. En typisk romersk militærleir var satt på denne måten, og den samme planen ble brukt da byer ble anlagt. Middelalderbyer tenker man seg gjeme som byer med et kronglet, uregelmessig mønster, men også i denne perioden ble mange byer grunnlagt etter regulære planer. Bastidebyene i det sørlige Frankrike ble f.eks. anlagt etter kvadraturplanen. Montpensier, grunnlagt på 1200-tallet, er et godt eksempel. Hvor god denne planen var i tider med ekspande­ rende bebyggelse, fikk man eksempler på i NordAmerika der man snart begynte å benytte seg av et rettlinjet gatemønster i mange byer. Selv om det finnes mange eksempler på byer som ble anlagt på en annen måte (f.eks. de første spanske byene i Amerika), er det riktig å hevde at den planmessige byregulering dominerte i den avgjørende perioden i de nordamerikanske byenes historie, særlig gjaldt dette kvadraturplanen. Under koloniseringen gav denne planen klare fordeler for bybyggerne. Den var lett å sette ut i livet og lett å tilpasse byutvidelser. Men fordelene er ikke eviggyldige. I storbyene, der det er sterk rift om de mest sentrale tomtene, opptar trafikkarealene stor plass, en forsvarlig differensiering mellom biler og fotgjengere kan være vanskelig å få til, og flyten i trafikken kan hindres av tallrike rettvinklede gate­ kryss der mange gater er like viktige (Manhattan). Også utenfor Europa og Nord-Amerika finnes rektangulære gatenett som minner om det romers­ ke, f.eks. i Kyoto i Japan. Men vi har også eksempler på at byer utenfor vår kulturkrets har helt andre former: En typisk arabisk by har noen få gjennomgangsgater og et stort antall blindgater. Mange byer er betydelige minnesmerker i seg selv i det grunnplanen forteller om tidligere storhet. Fra renessansens Europa er byer som Versailles og Karlsruhe uttrykk for makt og prestisje. Trangen til å finne synlige uttrykk for verdslig makt har neppe vært den eneste drivkraften. Skiftende kunstneriske holdninger og realiseringsmuligheter har utvilsomt en viktig innflytelse på bymønsteret. Et kvadrat- eller rektangelmønster ble gjerne tatt i bruk også i norske byer. Særlig gjaldt dette nye byer på 1600-tallet (Kristiansand). Nyregulering i Trond­ heim og Oslo er også gode eksempler på dette. I Gamlebyen i Fredrikstad danner et firkantmønster kjernen i en befestet by, anlagt noe senere enn de andre. HSo Byenes funksjon. Naturlig nok er det sammenheng mellom byenes form og den funksjon og rolle de har og har hatt. For noen byer er det enkelt å peke på de opprinnelige årsaker til at de ble anlagt akkurat der de ligger; det kan være bestemt av havneforhold, forskjellige naturresurser, forsvarsanlegg osv. For andre byer er det vanskelig å si noe sikkert om opprinnelige årsaker. Dersom vi studerer et kart, vil vi ofte finne bestemte regelmessigheter i byenes beliggenhet i forhold til hverandre; f.eks. ligger store byer gjennomgående i større avstand fra hverandre enn mindre byer gjør. Den økonomiske aktiviteten i alle byer kan vi prinsipielt dele i torden virksomhet som byene— driver for omverdenen, og den som tar sikte på

101 stedets egne innbyggere. Den første, bytteproduksjonen, er byens eksistensgrunnlag. Dette varierer fra by til by. I én by danner et jernverk basis, i en annen er flere ulike industrigrener grunnlaget, i en tredje er det universitetet og forskningsinstitusjoner osv. Den andre typen av økonomisk aktivitet, egenpro­ duksjonen, er virksomhet som tar sikte på stedets egen befolkning. Egenproduksjonen er, i motsetning til bytteproduksjonen, temmelig ensartet fra by til by. Imidlertid er den mer allsidig jo større byen er. I praksis er det ikke lett å dele byens sysselsetting i to, men det er likevel nyttig å være oppmerksom på distinksjonen mellom de to typene av aktivitet. Den peker på at byene eksisterer i et bytteforhold til omverdenen fordi de ikke kan fø seg selv. Byene forbruker de omkringliggende distrikters landbruks­ produksjon samtidig med at de er mellomledd og møteplass for ulike landdistrikter. Men byen yter også områdene rundt gjengjeld ved mer eller mindre spesialisert vareproduksjon og tjenesteyting. Byen blir sentralsted; den utøver en rekke sentrale funk­ sjoner (varehandel, administrasjon, undervisning, finansvirksomhet osv.). På denne måten blir et større eller mindre område knyttet til byen med sosiale og økonomiske bånd. Dette området er byens omland. Omlandet kan være stort eller lite, avhen­ gig av hvilke funksjoner det er tale om. Styrken av byens innflytelse overfor omkringlig­ gende distrikter, den tiltrekningskraften byen har, er uttrykk for byens sentralitet. På samme måte som en sterk lyspære har større rekkevidde enn en svak, har en by med mange sentralfunksjoner (høy sentrali­ tet) større omland erm en by med liten sentralitet. Noen sentralfunksjoner finnes i alle sentralsteder (f.eks. kolonialbutikk), andre finnes ikke overalt (f.eks. apotek, urmaker), atter andre finnes bare på få steder (f.eks. medisinske spesialiteter, teater). Dette betyr at teateromlandet er større enn et apotekomland, et universitetsomland større enn et gymnasomland osv. Forskjellige sentralfunksjoner vil altså ha overlappende omland. Sentralfunksjoner som oppsøkes sjelden av relativt få mennesker, trenger et større befolkningsunderlag enn sentralfunksjoner som oppsøkes hyppig av mange. Sentralstedene danner derfor et hierarkisk mønster: I Norge ligger Oslo på toppen; for flere funksjoner er hele landet «omland» fordi de bare finnes i hovedstaden. På nivået under ligger landsdelssentrene Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand. På nivået under dette igjen atskillig flere, men litt mindre byer osv. I land med forholdsvis jevnt fordelt befolkning og uten større topografiske hindringer, vil en kunne finne en nokså regelmessig fordeling av store og små byer. Mønsteret kan nettopp forklares ved hjelp av slike økonomiske mekanismer som er antydet ovenfor. At byene danner et hierarki, et spesielt system av noen få store byer, atskillig flere mindre byer, og atter enda flere enda mindre byer, er langt fra noen ny «oppdagelse«.Fenomenet ble beskrevet for mer enn tusen år siden av den arabiske geografen Al Muqaddisi. Vi snakker om et regionalt hierarki, et nasjonalt hierarki (jfr. det norske byhierarkiet be­ skrevet ovenfor) og et globalt hierarki. Det globale byhierarkiet er dominert av et lite antall sentre som representerer kontroll og makt i verdens ledende økonomiske system, den globale kapitalismen. Slike sentre er ikke nødvendigvis av de største millionbyene eller hovedsteder i store land, men har fått langt større innflytelse enn folketallet skulle tilsi. De rommer hovedkontorer for flernasjonale selskaper, store organisasjoner og institusjoner. Og byene er bosted for nøkkelpersonell og ledere i konserner og organisasjoner der det fattes beslutninger som har verdensomspennende rekkevidde. Det er derfor ikke Ulfeldig at noen byer har fått betegnelsen verdensbyer. Begrepet ble brukt første gang i begynnelsen av 1900-tallet og ble introdusert på nytt av den britiske byteoretikeren og geografen Peter Hall i 1966. Han

BY

skilte ut verdensbyene fra andre folkerike byer fordi de var hovedsete for politisk makt, sete for viktige internasjonale organisasjoner, for handel, finansie­ ring og kommunikasjon. I tillegg var de kjent for spesialisert forskning og for kunsthaller, museer og andre uttrykk for kulturell aktivitet. På et slikt grunnlag var verdensbyene i 1966 London, Paris, Randstad-Holland, Rhine-Ruhr, Moskva, New York og Tokyo. I løpet av de 40 årene som har gått siden, har inn­ holdet i begrepet og følgelig en liste over verdensbye­ ne skiftet. Global økonomisk status og innflytelse har erstattet omfanget av handel og andre transaksjoner som nøkkelkriterier. De viktigste kjennetegnene på verdensbyen er blitt et sted der kapital akkumuleres, konsentreres og kontrolleres, altså et kontroll- og beslutningssenter. Etter et nærmere spesifisert sett av slike kriterier har London, Paris, Rotterdam, Frankfurt og Ziirich i Europa, New York. Los Ange­ les og Chicago i USA og Tokyo i Japan vært regnet som de primære verdensbyene. Nesten halvparten av hovedkontorene til verdens 500 største flernasjo­ nale selskaper er å finne i ti byer. Fire byer alene. New York, London, Tokyo og Paris, hadde over en fjerdedel av dem i år 2000.1 dette perspektivet kan vi betrakte verdensbyene som geografiske kontroll­ poster i verdensøkonomien. HSo Byenes indre differensiering. Ser vi på arealbruken i et sammenhengende byområde, oppdager vi klare skiller-byen har en indre differensiering. Bysente­ ret, city, er på sett og vis sentrum i en mangearmet stjerne der armene er transportårer. De møtes i bykjernen som derfor sies å ha høyest tilgjengelighet. Her ligger de mest spesialiserte forretningene, fi­ nansinstitusjoner, stormagasiner, administrative kontorer osv. Ofte vil vi finne strøk med en særlig sterk konsentrasjon av bestemte aktiviteter, f.eks. banker, kinoer, møbelforretninger. Denne opphopningen av besøksmål fører selvsagt til en opphop­ ning av mennesker - både sysselsatte, kunder og besøkende. Konkurransen om sentralt beliggende tomter fører til høye grunnpriser. Et resultat av dette er at det bygges flere høyhus i byenes sentrale strok. Her ligger kontorene lag på lag. Dette trekket er kanskje best illustrert i amerikanske byer der grunnprisenes spill er så fritt at det gir byene deres morfologiske egenart. Ikke overraskende er personheiser blitt en uunnværlig del av transportnettet i storbyene; de går 200 000 km hver dag i New York.

Et annet trekk ved de sentrale strøk i vestlige byer har vært den kraftige reduksjonen av andelen av bebyggelsen som utgjøres av boliger. Denne er et direkte resultat av den økte konsentrasjonen av kommersiell virksomhet i bykjernen. Boliger for­ svinner i sentrum, og nye bosteder vokser opp i byenes periferi. Etter hvert som byen blir arbeids­ plass for flere og flere mennesker, blir det også stadig flere som bor så langt fra sin arbeidsplass at de må reise både en og to timer hver vei. Byen får således et pendlingsomland som strekker seg vesentlig lenger enn det vi visuelt oppfatter som byen. Det er denne funksjonelle regionen - by med omland som er blitt til de nye bykommunene. Følgen av omfordelingen av arbeidssteder og bosteder er ofte kaotiske trafikkforhold; strømmer inn mot bykjernen om morgenen og ut om etter­ middagen. Bykjernens dagbefolkning er mange ganger større enn dens nattbefolkning. Det er særlig privatbilismen som bidrar til tra­ fikkorker, ikke minst fordi bykjernen fikk sin form før bilens tidsalder. En annen årsak er at flere veier som hver for seg kan ha stor kapasitet, så å si møtes i samme punkt. Rene fotgjengerstrøk, gågater og kompakte forret­ ningsstrøk er nå løsninger som vinner terreng, men også slike anlegg er avhengige av at parkeringsproblemene kan løses. I de aller fleste store byer reiser fremdeles mesteparten av trafikantene inn til sent­ rum med offentlige transportmidler. I city i London reiser f.eks. 90 prosent av dem som har arbeidsreiser, med kollektive transportmidler, de fleste med un­ dergrunnsbanen. En tilsvarende tendens som for bostedene finner en når det gjelder industri. Bare visse former for spesialisert industri samler seg i og omkring sentrum i større byer. Av og til er denne industrien bare levninger av tidligere konsentrasjoner som blir tvunget ut av sentrum i konkurransen med forret­ ningsvirksomhet. Den industrielle aktivitet som blir igjen, er særlig grafisk industri; f.eks. har de fleste aviser behov for en sentral lokalisering. 1900-tallets nye fabrikker blir i økende grad lagt til egne industri­ områder i forstadsområdene og til områder med mer hensiktsmessig avvikling av transport. HSo Sosiale skiller i byene. Etter hvert som byene vokser, skjer det også en forandring i deres indre sosiale liv, og dette kan avspeiles i byens arealbruk; Sosiale ulikheter gir seg utslag i synlige areelle forskjeller. Dette gjelder ikke bare de brutalt iøynefallende

Tomteprisene er generelt høyest i byens sentrum, noe som medfører en sterk arealutnyttelse med høy bebyggelse. Bildet er hentet fra Seattle i USA, og viser moderne kontorbebyggelse.

102

BY

DANNELSEN OG UTBREDELSEN AV BYER I SENTRAL-EUROPA I MIDDELALDEREN Schféswig O

BOStralsund BO O&eifsvw Rosteck KA7

Ki&l LubeckO

fvA Hamburc Groningen Brern^n 1

iDeventer

Gdariskl

Oldenburg ®O

O

Luneburg^-

y^arta

Braunschweig

QB Brandenburtg

'Mildesheim

Gent

Siegen

■o

ÅFrankfurt H!nderOde

Cottbus

■o

Nordhausen Wrociaw

Leipzig

MuFHhax

Gorlitz

AMarburg

Opole

Chemnitz

FuldaOA

Pl

Poznari_

lO Halle

O Mechelei

Maastricht Q , __ IBonn NamurQ^— Liége Aachen Cambrai Kobh

O Lille

Arras 0

■ Magdeburg

OA

Goslar

Gniezno

Berlin

>tendal

Osnabruc

1 E OA Ajrg P? \ Dortmund Kassel

OCalai

Szczecin

BOSchwerin

Munster

Boulogne

Koiobrzeg

■ fxHradec Krålové

OCoburg

Frankfurt

■ OCheb Beauvais O ØCompiégne

Meaux

>

e-_-

OA ■foul

A Furth OlMurnberg Hedbronn ØRothenburg

NordlingenO

Bad(, ~ f" ■ Stuttgart Strasbourg ReytlingenQ

O

Basel

'Nevers

0^ Konstahz Zurich

L

P = SS3_,

OMunc

^'O Freiburg O

Olomouc

Wurzburg

Wormsl

Verdun Speyer

Bourgt

^Bamberg

^QA

\

OReims

Graz KJagenfurt

Chur Måcon :errand

---- O Bressanone 'BolzanoO

0 , Geneve

^^NiW Bratislava—

ibor

Ljubljana

B Opprinnelig romersk by

O By grunnlagt før 1150

O By grunnlagt 1190-1250

B Opprinnelig slavisk by

O By grunnlagt 1150-1190

O By grunnlagt 1250-1300

Handelssentra i tidlig middelalder (700-1000-tallet)

Europas byer i middelalderen.

ulikheter i storbyene i den fattige verden. I vårt land har nye innflyttere og unge arbeidstagere ikke økonomisk evne til å skaffe seg boliger med høy standard. Disse blir derfor gjeme samlet i arbeidereller lavstatusstrok der boligstandarden er forholds­ vis lav. Eldre, etablerte arbeidstagere, forretnings­ folk, høyere funksjonærer og utøvere av en rekke frie yrker har bedre økonomi og kan derfor lettere skaffe seg bolig med høy standard. Idealet har vært villa med stor tomt. Slik skilles etter hvert høystatusstrøk fra lavstatusstrok. I Oslo går skillet øst-vest langs Akerselva. Bildet er selvfølgelig mer nyansert erm som så. men likefullt er det et faktum at arbeiderbefolkningen stort sett finnes øst for elven, i de gamle bydelene eller i de nye drabantbyene, mens de beste boligstrøkene finnes på vestsiden. Forskjellene er også av ikkesynlig art: Det sosiale liv arter seg forskjellig, det er ulikheter i kultur, språk og politisk holdning. Tilsva­ rende mønstre finnes i de fleste byer. Selv om slike forhold utvilsomt har med en lang historisk utvik­ ling å gjøre, viser det seg at tettsteder som har vokst frem etter siste verdenskrig, har fått tilsvarende forskjeller. En tendens av nyere dato i mange vestlige byer er omdisponering og opprustning av gamle industriom­ råder og boligstrøk. Aker Brygge i Oslo og Docklands i London er eksempler på dette. Et særlig interessant trekk ved endringer i byenes sosiale geografi er den såkalte gentrifiseringen (gentrification, gentry, 'finere folk', ironisk): Folk fra høyere sosiale lag, ofte akade­ mikere og kunstnere, ruster opp og flytter inn i for­

holdsvis sentralt beliggende tidligere lavstatusområder. I Oslo er Grunerløkka et eksempel på dette. BYPLANLEGGING

Byplanlegging består i utarbeidelse av planer for delvis eller fullstendig utbygging av en by, så vel med ranke på aktuelle situasjoner som fremtidig utvik­ ling. Vanligvis har byene vokst opp uten at det har foreligget en by plan, men som oftest er det likevel tidlig blitt truffet bestemmelser som kan regnes som byplanlegging. Byplanlegging har tradisjonelt vært arkitektenes domene, og ved Norges arkitektskoler undervises det i planlegging som en del av den ordinære utdan­ nelsen. I dag er imidlertid byplanlegging en del av den generelle samfunnsplanleggingen, og involverer derfor en rekke andre faggrupper, som geografer og demografer, landskapsarkitekter, ingeniører og jurister. Oldtiden. Anlegg av byer fra grunnen av etter samlet byplan må ha forekommet allerede i Mesopo­ tamia etter de mange totale krigsheijinger. Til de tidligste kjente byer anlagt etter omfattende bypla­ ner hører den hovedstad som den egyptiske farao Akhnaton lot bygge ved al-Amama, ca. 1350 f.Kr. Ellers er det kolonisasjon som i første rekke har gjort planmessige anlegg av byer aktuelt, f.eks. for greker­ ne. Deres opprinnelige kolonier var ofte anlagt på områder uten utvidelsesmuligheter, slik at det kunne bli nødvendig å flytte hele byen, dersom befolkningen vokste over et visst nivå. Grekernes byplaner, i likhet med alle følgende hem til slutten av 1800-tallet, utmerker seg ved en geometrisk

bestemt regelmessighet, særlig i form av et rettvink­ let gatenett. På 400-tallet f.Kr. planla Hippodamos fra Milet (den første byplanarkitekt vi kjenner navnet på) sin fødeby og Pirens, Athens havneby. Hans planer omfattet havn, bymur, gatenett, torg samt plassering av offentlige bygninger og anlegg. Den typisk romerske byplan har militærleiren som forbilde, og er bygd opp omkring to kryssende hovedgater, lagt nord-sør og øst-vest. Dette mønster kan stadig skjelnes som grunnstamme i mange mellomeuropeiske byer som i sin tid ble anlagt av romerne. Middelalderen. Byenes vekst i middelalderen var i mindre grad et resultat av en bevisst, samordnet byplanlegging, men de er allikevel ikke grodd hem helt av seg selv. Det finnes tilløp til en viss regelmes­ sighet, selv om den orden som kirke og kongemakt tilstrebet ved utbyggingen av sine anlegg ble tilpasset terrenget og landskap, og den eksisterende bystrukturens ytre grenser. Unntak finnes allikevel, som for eksempel Montpellier i det sørlige Frankrike, som på 1200-tallet ble planlagt og bygd ut etter en tilnær­ met kvadraturplan. Den barokke byplan. Utover på 1600- og 1700-tallet med utviklingen av sterke sentralmakter, ble byene igjen gjenstand for en ordnet planlegging og styn utbygging, som et bilde på fyrstemaktens utøvelse. Den barokke byen består således av rettvinklede ordnete gatemønstre, der akser og symmetri, og anlegging av paradegater spiller en avgjørende rolle. Den mest komplette barokke byplan finner vi i Washington, der den hanske arkitekten PierreCharles LEnfant, med utgangspunkt i enkelte sent­ rale bygningskompleksers plassering, anla et rettvink­ let gatenett som krysses av diagonale brede avenyer. Også i Norge finner vi byer der et kvadrat- eller rektangelmønster ble tatt i bruk. Det mest typiske eksempelet er Kristiansand, men også i Oslo og Trondheim lå et slikt regelmessig mønster til grunn for nyreguleringen på 1600-tallet. 1800-tallet. Byplanleggingen utover på 1800-tallet preges i hovedsak av barokkens idealer. Tydeligst ser vi det i Georges-Eugéne Hausmanns forvandling av Paris under Napoleon 3, der paradeavenyer skjærer seg diagonalt gjennom den gamle byens struktur. Denne videreføringen av de barokke planleggingsidealer tjente flere formål. Delvis var den en sym­ bolsk og politisk markering, et uttrykk for en ambi­ sjon om å markere Frankrike som stormakt og gjøre Paris til industrialderens ledende by. De drastiske byinngrepene hadde imidlertid også et realpolitisk sikte, å sikre statsmakten øket kontroll ved bedret oversikt og bedre muligheter for forsvar enn det som var mulig i de kronglete smågatene i det gamle Paris. Samtidig oppnådde Hausmann å effektivisere byens drift ved at han knyttet de nye jernbanestasjonene til sentrale forretningsstrøk i byen. 1900-tallet. Reaksjonene mot denne form for autoritær planlegging, som i liten grad tok hensyn til byboemes behov, kom rundt århundreskiftet og ble målbåret av østerrikeren Camillo Sine. Han ønsket en tilbakevending til middelalderens bystruktur, tilnærmet selvgrodde byer der det hersket en orga­ nisk sammenheng mellom gateløp og plasser og viktige bygninger. Problemet bestod i å tilpasse disse målene til den voldsomme veksten i befolkningen og skaffe alternativer til de store byenes selwokste slum. Hagebyen i England, konsipert av Ebenezer Howard, var ett svar. Hagebyen var formalistisk, organisert i konsentriske sirkler omkring et sentrum, til den fortapte seg i den ytre krets av landbruksare­ al, et monster som hadde røtter helt tilbake til renes­ sansen. I Norge holdt denne tradisjonen seg levende ut­ over 1900-tallet, gjeme kombinert med innflytelse fra germansk klassisisme. Sverre Pedersen ledet arbeidet med brente steders regulering etter den annen verdenskrig, og i de omtrent 100 byene som bærer preg av hans arbeid, er utsiktakser, symmetri.

103 plasser og gater i klassisk orden viktige virkemidler. Samtidig var planene relativt moderne, med et differensiert trafikknett og en kraftigere modellering av bebyggelsen. Etter krigen ble planene mott med til dels kraftig kritikk, blant annet fordi de i for liten grad sonedelte forskjellige typer byfunksjoner. I denne kritikken ser vi gjennomslaget for de funksjonalistiske byplanideer, slik de ble formulert i det såkalte Athencharteret på den fjerde CIAM-kongressen. Byplanleggin­ gen skulle styres av et ønske om å skape effektive byorganismer, og en ambisjon om å eliminere sosial nød og trangboddhet i de sentrumsnære boligområ­ dene. Hovedprinsippene var atskillelse av de fire vik­ tigste hovedfunksjonene - bo, arbeid, rekreasjon og transport - og godt utbygde transportårer mellom funksjonene. Ved hjelp av soneplaner og trafikkpla­ ner maktet planleggerne til en viss grad å styre de endringer som den voldsomme økonomiske veksten medførte, men studiet av byen som et formalt ut­ trykk for samfunnets endringsprosesser ble negli­ sjert. Resultatet av denne administrerende planleggingspraksisen, sovebyer omkring gjennomkontoriserte, utdøende sentrumsområder, og en tiltagende for­ urensing på grunn av den sterkt voksende bilparken, har ført til ny interesse for å revitalisere og forme byen, ved å legge til rette for en sterkere grad av blandet arealbruk og ved å gripe mer aktivt inn og definere et rammeverk, såkalte formingsrettledere, for utvikling av delplaner og prosjekter i privat og offentlig regi. Styringsredskapene er kommunepla­ ner - i større byer også kommunedelplaner - som plan- og bygningsloven pålegger kommunene å ut­ arbeide, og regulerings- og bebyggelsesplaner. KKi Litt.: Anker, E. m.fl., red.: Planlegging i byer og tettste­ der: en artikkelsamling [...], 1972; Benevolo, L.: The history of the city, 1980; Broadbent, G.r Emerging concepts in urban space design, 1990; Clark, D.: Urban world/global city, 1996; Herbert, D.T. & C.J. Thomas: Cities in space: city as place, 1990; Jacobs, J.: Cities and the wealth of nations, 1984; Kostof, S.: The city assembled: the elements of urban form through history, 1992; LeGates, R.T. & F. Stout, red.: The city reader, 3rd ed., 2003; Lorange, E.: Historiske byer: fra de eldste tider til renessansen, 1990; Lorange, E.: Historiske byer: fra renessansen til industrialismen, 1995; Nottrfdge, H.E.: Bysoswlogi, 1974; Pløger, J.: Byens språk, 2001; Short, J.R.: The urban order: an introduction to cities, culture, and power, 1996; Watson, S. & G. Bridge, red.: A companion to the city, 2000 By. storgård i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag, ved Byafossen i Egge nordøst for Steinkjer sentrum. Navnet tyder på at gården kan være av den eldste faste bosetting i området. Den tilhørte Elgeseter kloster i middelalderen, og ble krongods ved refor­ masjonen. 1689-1799 var gården i bondeselveie, og ble 1803 solgt til David Andreas Gram, som gjorde den til sentrum i sitt store jord- og skoggods. Han bygde også ut sagene ved Byafossen. Omkring 1860 omfattet By 1500 daa innmark, og det hørte fem sagbruk, to møllebruk, valsemølle, linverk og brennevinsbrenneri til gården. 1850 ble Trøndelags første landbruksskole startet her. Det var også ullspinneri på gården ca. 1890-1965. 1896 ble By med skoger og industri solgt til et konsortium av Trondheimsborgere. 1930 ble bedriftene og 100 000 daa skog skilt ut som eget selskap, Helge-Rein-By Brug (►Byafossen), som tilhører familien Getz, mens gården (som omfatter 650 daa innmark og 1000 daa skog) fra samme tid er i familien Hellands eie. Under krigshandlingene 21. april 1940 ble gården bombet, og de herskapelige våningshusene fra 1850-årene strøk med. Disse er gjenoppbygd i samme stil. Byaelva, Byelva, elv i Steinkjer kommune, NordTrøndelag. 3 km langt avløp for Snåsavassdraget (1540 km2) fra Reinsvatnet; danner Byafossen, fall 12,5 m. Løper sammen med elven Ogna nordøst for bykjernen og renner som Steinkierelva ut i Beitstad-

BUCHNER I

fjorden. Utbygd med to mindre kraftverk, Sundfosvar det en korsfarerborg her, noe som førte til enda sen og Byafossen, med i alt 5,4 MW i maskininstallaen oppblomstring. Etter 1266 var det slutt på byens sjon. Kjent lakseelv. storhetstid. De arkeologiske utgravningne tok til fra Byafossen, tettbebyggelse i Steinkjer kommune, 1860-årene og har brakt for dagen store skatter av Nord-Trøndelag, 4 km nordøst for Steinkjer sent­ juveler og arbeider i gull og sølv, fra 2000- og 1000rum, del av Steinkjer tettsted. Navn etter Byafossen tallet f.Kr. Det er også funnet mange graver fra (12,5 m) i Byaelva. Ved fossen Helge-Rein-By Brug, gresk-romersk tid. Byen står på UNESCOs Liste over tidligere tresliperi og trelastforretning, nå skogverdens kultur- og naturarv. - Byblos var i fønikereierselskap. Sørøst for Byafossen fornminner fra nes tid utskipingshavn for papyrus til det gamle merovinger- og vikingtid (bl.a. gravhauger), Hellas, bynavnet ble opphav til det greske ordet for bok, biblion, og dermed til vårt ord 'bibel'. byantikvar, kommunal tjenestemann i enkelte Bybrua. tettsted i Gjøvik kommune, Oppland; 504 kommuner. Byantikvaren ivaretar byens antikvaris­ ke interesser og er kommunens rådgiver i spørsmål innb. (2002), ved Rv. 33, ca. 7 km vest for bysente­ ret. som gjelder bevaring av antikvarisk verdifulle bygninger, anlegg og miljøer. Det er byantikvar i Oslo, bybud, yrkesgruppe som fantes i de fleste større byer Bergen, Trondheim, Stavanger og Røros. til transport av gods, til forskjellige ærender, ombæ­ Byard, Jaki [baiad], (eg. John), 1922-99, ameri­ ring av pakker, brev m.m. De bar oftest en slags kansk jazzmusiker, alt- og tenorsaksofonist, men uniform (lue) med et nummermerke, hadde sin først og fremst pianist. Spilte i 1950-årene med Earl bestemte oppholdsplass, arbeidet etter en fastsatt Bostic, Herb Pomeroy og Maynard Ferguson, 1962— takst og var autorisert av politiet. Avløst av visergutt65 og 1970 med Charles Mingus. Han ledet også kontorer og transporlbyråer, i nyere tid av budbil- og sykkelbudfirmaer. diverse egne smågrupper, og et storband, The Apollo Stompers. Byard var en frodig og oppfinnsom pianist Biichner, Georg [bykjnor], 1813-37, tysk dikter. som behersket de fleste av jazzens stilarter. Han Biichner studerte naturvitenskap og medisin, men besøkte Oslo med Mingus i 1964, og var solist ved deltok samtidig i kampen mot reaksjonen, bl.a. ved å Moldefestivalen i 1971. Medvirket i filmen Anything utgi det revolusjonære kampskriftet DerHessische for Jazz (1980). Landbote (1834) med slagordet «Fred med hyttene, Byas. Don [baias], (eg. Carlos Wesley), 1912—72, kamp mot palassene!». I 1835 var han landflyktig og amerikansk jazzmusiker, tenorsaksofonist. Spilte skrev dramaet Dantons Tod, preget av revolusjonær bl.a. med Andy Kirk og Count Basie før han i 1946 opprørsfølelse. Dramaet viser samtidig et pessimis­ kom til Europa med Don Redmans orkester. Han var tisk syn på enkeltmenneskets rolle i en verden uten resten av sitt liv bosatt hovedsakelig i Frankrike og Gud, regjert av blinde og kaotiske krefter. Nederland; besøkte Norge en rekke ganger. Med rot i Det sosialkritiske dramaet Woyzeck (1836) er en swingmusikken, men med åpent øre for nye harmo­ milepæl i tysk dramatikk. Det skildrer den fattige niske løsninger, utviklet han i begynnelsen av 1940soldaten som et hjelpeløst objekt for samfunnets årene en helt egen stil som senere skulle bli ført brutalitet på en måte som foregriper den senere videre av utøvere som Lucky Thompson og Benny naturalistiske diktning. Dramaet ligger til grunn for Golson. operaen Wozzeck (1917-21) av Alban Berg, og det er filmatisert av Werner Herzog (1978). Byatt, Antonia Susan [baiat], Dame, f. 1936, britisk Det ironiske lystspillet Leonce und Lena (1836) forfatter og litteraturkritiker. Hun har bl.a. skrevet regnes som et av de beste tyske lystspill. I novellen en grunnleggende kritisk studie om Iris Murdoch. Lenz(1836) skildrer Biichner med visjonær uttrykksAv hennes tidlige romaner kan nevnes The Game kraft den berømte dikteren fra Sturm und Drang(1967) og The Virgin in the Garden (1978). Sistnevnte, tiden i kamp mot omverden og sinnssykdom. Til som gir et fint bilde av en oppvekst i Nord-England, tross for en begrenset produksjon hører Biichners er første bind i en planlagt tetralogi, og er blitt fulgt verk til det betydeligste innenfor den tyske litteratur. av Still Life (1985) og Babel Tower (1996). Byatt vant Biichner er ved sin realistiske holdning og moderne berømmelse med Possession: A Romance (1990; norsk form en forløper for den senere naturalisme og overs. Besettelse, 1997), som innbrakte henne ekspresjonisme. Samlede verker utkom på norsk Booker-prisen. Angels and Insects kom i 1992 (norsk 1973. Briefwechsel utkom 1994. Flere av Biichners overs. Engler og insekter, 1998), og The Biographer's skuespill har vært oppført i Norge. Tale i 2000. Et av hennes hovedtemaer er mulighete­ Siden 1951 utdeler Det tyske akademi for språk ne for et godt samspill mellom selvstendighet og og litteratur i Darmstadt årlig den høythengende nærhet i forholdet mellom kvinner og menn. Hun er Georg-Biichner-prisen til en tyskspråklig forfatter. en intellektuell forfatter i den forstand at hun er opptatt av ideer, men følelser står også sentralt. Også Litt.: Hauschild, J.C.: G.B.: mit Selbstzeugnissen und som novelleforfatter har hun vunnet høy anerkjen­ Bilddokumenten, 1992; Knapp, G.P.: G.B., 3. Aufl 2000 nelse, bl.a. med samlingene Sugarand Other Stories (1987), The Matisse Stories (1993; norsk overs. Matisse-historier, 1999), TheDjinn inthe Nightingale's Byblos. Ruiner av Obelisktempelet. Eye (eventyr, 1994) og Elementals: Stories of Fire and lee (1999). Litt.: Todd, R.: A.S.B., 1997 Byblos, oldtidsby i nåværende Libanon, 20 km nord for Beirut. Byblos er det greske (fønikiske) navnet, det hebraiske navnet er Gebal, korsfarernavnet Gibelet, nåv. navn Jbeil. Fra den første bosetning ca. 5000 f.Kr. spilte byen en viktig rolle helt til middelal­ deren. Fra omlag 3000 f.Kr. hadde Byblos en bymes­ sig utvikling, med bl.a. eget vannverk. 2150 f.Kr. ble byen ødelagt av amorittene, men en ny blomstring oppstod etter 1950 f.Kr. Den var et viktig handels­ sentrum og stod fra 1500-tallet f.Kr. i nøye forbin­ delse med Egypt, bl.a. ble Libanons trelast utført herfra. I det siste årtusen f.Kr. var Byblos en viktig fønikisk havneby, men tapte mye av sin innflytelse i den hellenistiske periode etter 332.1 romersk tid (fra 63 f.Kr.) var byen et senter for Adonis-kulten. 638 e.Kr. ble byen erobret av muslimene, og 1104-1266

104

BUCHNER

Erik Bye

Biichner, Johan Andreas Wilhelm, 1730-1815, norsk lege, født i Erfurt, Tyskland. Biichner var stadsfysikus i Bergen 1761-1806. Han innførte bl.a. innpodning av kopper som forebyggende behandling (1771) og gjennomførte forbedringer i jordmorvesenet. Biichner, Ludwig [bykjnar], 1824-99, tysk fysiker og filosof. Hovedtesen i hans verk Kraft und Stoff (1855) er at kraft og stoff egentlig er det samme, betraktet fra forskjellige standpunkter. Ifølge Biichner kan tenkning reduseres til hjemeprosesser, ord som tanke, vilje og liv står ikke for ting med virkelig eksistens. Kraft und Stoff er blitt betegnet som den tyske materialismes klassiske verk. Den kom i 21 opplag og ble oversatt til 17 språk. bydelsutvalg, også kalt grendeutvalg, lokalutvalg eller kommunedelsnemnd, utvalg som represente­ rer befolkningen i en by- eller kommunedel. Utval­ gene er i alminnelighet politiske, valgt av kommune­ styret for fire år. Hensikten er bl.a. å styrke det lokalpolitiske engasjement i nærmiljøene og desent­ ralisere visse lokalpolitiske oppgaver. Ordningen ble innført i 1980-årene i en del kommuner, og utvalgenes kompetanse og arbeidsoppgaver varierer en del fra kommune til kommune. Ved kommunevalget 1995 var det for første gang direkte valg til fire bydelsutvalg i Oslo. For øvrig er utvalgene som regel sammensatt etter forholdet mellom partienes repre­ sentasjon i kommunestyret og avspeiler altså ikke den politiske strukturen i bydelen. Bydgoszcz [bydgåjtj], ty. Bromberg, by i Polen, hovedstad i provinsen Bydgoszcz, 10 km vest for Wisla-kneet; 385 200 innb. (2002). Kanal fra Wisla til Notec (Netze) og dermed til Oder, bygd 1774. Viktig jembaneknutepunkt og elvehavn som binder industriområdene i Gomy Slask (Øvre-Schlesien) sammen med østersjøhavnene. Kjemisk og elektro­ teknisk industri, maskin- og næringsmiddelindustri. Flere høyskoler, opera, teatre. Magdeburgsk byrett 1346, ble prøyssisk ved Polens første deling 1772, 1807-15 under storhertugdøm­ met Warszawa, prøyssisk 1815-1919, polsk 1919-39 og fra 1945. Biidingen, by i Tyskland, Hessen, mellom Trier og Saarbriicken ved grensen til Frankrike; 22 300 innb. (2003). Byrett 1329. Variert næringsliv. Meget godt bevart historisk gamleby innenfor eksisterende bymurer med mange stein- og bindingsverkshus.

Stadtkirche 1456-75, slottet Ysenburg med muse­ um. Gode muligheter for utflukter i omgivelsene, bydue, Columba liyia var. domestica, etterkommer etter ►klippedue. Bye, Anders, f. 7. jan. 1933 i Øvre Eiker, norsk forfatter. Debuterte 1958 med novellesamlingen Vår unge glede. Deretter kom romanene Drøm om hverand­ re (1961) og Ingenting å gråte over (1966). 1 1968 ble skuespillet Freden, friheten, kjærligheten og allesammen oppført på Nationaltheatret; senere fulgte flere skuespill for scene og fjernsyn, utgitti 7 spill (1976), og Etlivforto/Enge (1980). Fire romaner i årene fra 1973 til 1979 utgjør «Sonaten om Sara»; Omkring Sara (1973), Sara og Iversen (1977), Eneventyrer bekjenner (1978) og Rondo (1979). Kampen mellom kjønnene settes her i sammenheng med den politis­ ke kamp i 1970-årenes Norge, slik det også kan sees i romanenHyggepianisten (1985). Bye, Anna-Synnøve, f. 1941, norsk næringslivsleder. Bye gikk inn i ledelsen av familiebedriften Fosen Mek. Verksted i slutten av 1980-årene, og ble admi­ nistrerende direktør 1992. Under hennes ledelse fikk bedriften et oppsving, og har blant annet bygget luksuscruiseskipet The World og hurtigruteskip. Bye har en rekke styreverv innen norsk næringsliv. Bye. Erik (Erikssøn), 1926-2004, født i New York, norsk kringkastingsmedarbeider, sønn av E. O. Bye. Master of Arts fra University of Wisconsin 1952. Journalist i Associated Press i Oslo 1953-55 og ved BBCs norske avdeling i London 1955-57. Knyttet til NRK fra 1958, fra 1961 som redaksjonssekretær, programredaktør 1972-96. Erik Bye vant et stort publikum med sine under­ holdningsprogrammer og reportasjer fra inn- og utland. Sjømannslivet og det norske Amerika stod sentralt blant temaene for hans programvirksomhet; fra hans senere tid nevnes reportasjeserien Jakten på Mangas Coloradas (1992) om urbefolkninger. Han deltok også i samfunnsdebatten med markerte politiske standpunkter. En av hans mest kjente saker var i midlertid aksjonen for å skaffe redningsselska­ pet en ny redningsskøyte omkring 1960. Han appel­ lerte til alle nordmenn om å være med på finansier­ ingen, og innsamlingen til R/S Skomvær II i 1960 ble en stor suksess. Aret etter ble den nybygde skøyta levert på Stord, og i verkstedhallen hvor fartøyet var bygd, ledet Erik Bye et underholdningsshow. Programlederen selv, sammen med Sjø­ mannskoret, fremførte Skomværvalsen, skrevet av ham selv. Med Bjarne Amdahls fengende melodi ble den en av våre mest populære sjømannsviser. Bye er en populær visedikter og -sanger, og han utgav en rekke plater og bøker, både diktsamlinger og dokumentariske bøker. Til hans mange bøker hører de selvbiografiske Munnspill under åpen himmel (1966), Spinn mitt hjul (1971) og Å skyte en teddybjørn (1987); for øvrig bl.a. immigrasjonshistorien Veien har ingen ende (1976) og flere vise- og diktsamlinger, bl.a. Fløyterens hjerte (1993), Tilbake til sangene (1994). Av platene hans kan nevnes Vi går om bord (1960), Jeg vet en vind (1972), Vandring på Vår Herres klinkekule (1986), Langt nord i livet (1994) og I dur og brott (2003; Spellemannprisen). Han ble tildelt Spellemannprisens hederspris for 1978. Erik Bye spilte hovedrollen i Ame Skouens film Reisen til havet (1966). Litt.: NBL 2. utg. Bye, Erik Ole, 1883-1953, født i Drammen, norsk sanger (baryton); far til E. Bye. Debuterte 1913. 1914-17 ved Stadtoperi Breslau, 1918-20 ved Opera Comique, Oslo, 1921-32 i USA. Sang i Hojfmanns eventyr på Nationaltheatret 1938. Bye, Odd, f. 27. feb. 1916 i Horg, norsk pressemann og politiker (Sp). Journalist fra 1945, bl.a. i Nationen og Dagbladet Rogaland. Sjefredaktør! Senterpartiets Pressekontor 1948-65 og 1971-84. Statssekretær ved statsministerens kontor 1965-71.

Aase Bye i rollen som Elmire i Moliéres Tartuffe på Nationaltheatret i 1949.

Bye, Pål, f. 21. mai 1946, norsk håndballspiller (målvakt). 150 landskamper i perioden 1965-80. OL-deltaker 1972. Med Oppsal IF, Oslo 6 seriemes­ terskap, 2 sluttspillmesterskap og 1 NM, samt nådde semifinalen i europacupen to ganger. Bye, Roald Aasmund, 1928-2003, født i Hommelvik, norsk politiker (A). Bestyrer ved Arbeidskontoret for Stjørdalen 1962-81. Instituttleder ved Statens Attføringsinstitutt, Trondheim, 1982-90. Formann i Sør-Trøndelag Arbeiderparti 1957-69. Vararepresen­ tant til Stortinget 1954-69, fast representant fra SørTrøndelag 1969-81. Bye, Roar Matheson, 1895-1987, født i Trondheim, norsk maler og grafiker, elev av Chr. Krohg, H. Strøm, Friesz og Araujo. Han malte landskaper, stilleben, portretter og kirkedekorasjoner. Debuterte 1913, hørte i 1920-årene i Paris og Berlin med blant tidens neo-kJassisister som la stor vekt på formsikkerhet, fargens og komposisjonens klare avgrens­ ning. Representert med grafikk i Nasjonalgalleriet i Oslo. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Bye. Ronald, f. 23. nov. 1937 i Oslo, norsk politiker (A). Han ble i 1960 faglig sekretær i AUF og året etter valgt sekretær; distriktssekretær i LO 1963-67, ved LOs hovedkontor 1968-69, partisekretær i Arbeiderpartiet 1969-75. Samferdselsminister 197981. Adm. direktør i Norsk Folke Ferie 1975-83, i Norsk Reiselivsråd 1983-87, deretter eget konsu­ lentfirma. Bye overtok som partisekretær etter Haakon Lie, og han måtte ta mye av ansvaret for nederlaget ved EF-avstemningen 1972 og det dårlige stortingsvalget i 1973. Han har utgitt flere omstridte bøker, bl.a. Sersjanten (1987) og Oppgjør (1992), samt thrillerne Niende etasje (1993) og Spillet (1995). 1993 kom De visste alt... (sammen med Alf R. Jacobsen og Finn Sjue), der han avslørte ulovlig overvåking og avlytting av politiske motstandere. Med Finn Sjue utgav han 1995 Norges hemmelige hær. Litt.: NBL 2. utg. Bye. Torkil, f. 14. april 1942 i Oslo, norsk fløytist. Debuterte med Filharmonisk Selskaps Orkester 1959, egen konsert 1961. Ansatt i Den Norske Opera 1959-62, Harmonien 1962-66, solofløytist San Antonio Symphony Orchestra, Texas, 1966-70,__ 1970 Oslo Filharmoniske Orkester. Bye er en inter­

105 nasjonalt etterspurt pedagog og solist. Prisvinner i Prinsesse Astrids musikkonkurranse 1958 og 1965. Bye, Aase Synnøve, 1904-91, født i Oslo, norsk skuespiller; gift med Trygve J. B. Hoff. Debut 1923 som Solveig i Peer Gynt på Nationaltheatret, der hun var ansatt med bare små avbrudd til 1974. Gjen­ nombrudd som Sonja i urfremførelsen av Reisen til julestjemen 1924.1 1920- og 1930-årene gjorde hun seg særlig bemerket med humørfylt spill i klassiske komedier av Holberg, Moliére, Shakespeare og Shaw, og var Helene i urfremførelsen av Alex Brinchmanns Karusell (1940), som hun også spilte på Dramaten i Stockholm. Stor suksess i operetter som Flaggermusen, Den Glade Enke og Den skjønne Helene. Av filmer kan nevnes Fager er lien (1925), og hun huskes spesielt som Alvilde i Den store Barnedåpen (1931) og som femme fatale i showfilmen En stille flirt (1933). Etter den annen verdenskrig arbeidet hun hoved­ sakelig innenfor drama, med vekt på sentrale Ibsen-, Bjørnson- og Shakespeare-roller og moderne dra­ matikk. Bl.a. fikk hun Kritikerprisen for rollen som Blanche i En sporvogn til begjær (1949). Fra senere år huskes Bye særlig som Lavinia i Nils Kjærs Det lykkelige valg, som hun spilte første gang i 1959, og senere i Fjemsynsteatret. Hennes siste store roller var dronning Elisabeth i Schillers Maria Stuart, Kathleen i David Storeys Hjem (også i Fjemsynsteat­ ret) og avskjedsforestillingen Slott over slott i 1974 av Eugene 0'NeiIl. Hun var en hyppig benyttet opple­ ser i radio, og leste også inn en rekke sentrale dikt på plate, men stod aldri mer på scenen etter avskjedsfo­ restillingen. Litt.: Krefting, R.: Skuespillerinnen Aase Bye, 1963; NBL 2. utg. Byens lys. City Lights, amerikansk spillefilm (1931) i regi av Charles Chaplin, etter eget manus. En senti­ mental komedie om en blind pike som tror en land­ stryker hun møter er en millionær. I hovedrollene Chaplin og Virginia Cherrill. Foto ved Rollie Totheroh. Filmen har musikk og lydeffekter, men ikke tale. byfaks, Bromus willdenowii, ett- eller toårig art i gressfamilien. 20-60 cm høy, bladene er opp til 1 cm brede og har lange hår. Toppgress med store, lyse småaks, 2-4 cm lange, inneragnene har en kort brodd. Byfaks stammer opprinnelig fra Sør-Amerika og finnes av og til ved møller og i byer her i landet. Byfjorden, fjord i Hordaland, mellom Bergen bysen­ ter og Askøy. Forbinder Hjeltefjorden i sørvest og Herdlafjorden i nordvest, på hver sin side av Askøy. Byfjorden, med sine to vide bukter Vågen og Puddefjorden dypt inn i Bergens sentrale deler, kaltes i norrøn tid Skinnhosa. Betydelige havneområder. Askøybrua fører over Byfjorden fra Brøstaneset i Bergen til Storeklubben på Askøy (Rv. 563). Byfjorden, fjord i Rogaland, innløpet til Stavanger fra Tungenes fyr på nordspissen av Jæren inn til Vågen, ca. 10 km lang. ‘ Byfjordtunnelen, undersjøisk veitunnel på E 39 i Rogaland, under ►Byfjorden mellom Harestad i Randaberg kommune og Sokn i Rennesøy kommu­ ne, åpnet for trafikk i 1992. Tunnelen er 5875 m lang og går på det dypeste 223 m under havoverfla­ ten; den var Europas lengste og verdens dypeste undersjøiske veitunnel ved åpningen, men ble forbigått i lengde av ►Nordkapptunnelen (1999), ► Oslofjordtunnelen og ►Bømlafjordtunnelen (2000) og i dybde av ►Hitratunnelen (1994). By­ fjordtunnelen inngår i Kyststamveien (E 39) mel­ lom Kristiansand og Trondheim og er del av ►Rennfast. byfiagg, en form av ►bymerke, som i Norge for tiden bare er brukt av få byer. Lov av 29. juni 1933 forbyr at norske kommuner flagger med annet enn det vanlige norske handelsflagg eller et by-, herredseller fylkesflagg som er godkjent av Kongen.

BYGDEFOLKETS

Typer. I praksis kan man regne med å møte flere typer byfiagg: 1) Det korrekte og alminneligste (middelalderens type) er at byflagget har samme innhold som bymerket, slik at byflaggets bunn svarer til bymerkets bunn. Slik ser f.eks. Haugesunds byfiagg ut (1929). Det korrekte byfiagg skal ha samme innhold som det heraldisk komponerte byvåpen, og strengt tatt skulle byflagget ikke brukes uten der et slikt byvåpen foreligger. 2) Barokk-, rokokko- og empiretiden pleide ofte å sette bymerket i et skjold på duk av annen farge enn merkets bunnfarge. Slik er Bergens nåværende flagg. 3) Enkelte byer som har holdt fast på et meget sammensatt merke, har dannet et byfiagg forskjellig fra bymerket. Trondheim har f.eks. et byfiagg med " en gul rose (Trondheimsrosen) på rød bunn. byfogd, i Norge en juridisk embetsmann som utfører visse oppgaver som vanligvis ligger til tingrettene. Det var inntil 2003 byfogder i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Ved disse embetene ble det utført alle eller noen av følgende oppgaver: tinglysning, skifte, tvangsfullbyrdelse og notarialforretninger. Fra og med 2003 er det bare byfogd i Oslo og Bergen; de øvrige byfogdembeter er slått sammen med de stedlige tingrettene. Se ►notarius publicus og ►tingrettsdommer. byfolkeskolen, den 7-årige folkeskolen i byer, til forskjell fra landsfolkeskolen, opprettet ved folke­ skolelovene av 1889. Atskillelsen i by- og landsfolke­ skole med sine egne undervisningsplaner bestod frem til 1959, da det ble gitt én lov for folkeskolen, byfornyelse, utbedring, eventuelt riving og nybyg­ ging av eldre bebyggelse, kombinert med oppgrade­ ring av gårdsrom, utearealer, parkeringsplasser og trafikkforhold. bygd, vanlig brukt betegnelse på område uten by­ messig bebyggelse der næringslivet særlig er knyttet til primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske. Kan i noen sammenhenger brukes synonymt med «kommunen» og således ha definerte grenser. Både historisk og nåtidig kan bygda oppfattes som et sosialt og kulturelt fellesskap der tilhørighet, lokale tradisjoner og skikker skaper lokal identitet mellom innbyggerne. Økende mobilitet, endring i næringsstruktur, større bolig- og arbeidsmarkeder og sterkere integra­ sjon i det større samfunnet bidrar nok til å svekke det gamle bygdefellesskapet selv om det i mange bygder gjøres mye for å opprettholde og forsterke det. I flertallsform brukes ofte bygdene som betegnelse for spredtbygde strøk, altså om områder utenfor det som er avgrenset som tettsteder (se også ►by). Uttrykket Bygde-Norge gir assosiasjoner i retning av landlige strøk av, landets spredtbodde befolkning og lignende. Benytter vi definisjonen på tettsted som avgrensning, utgjør 22,4 prosent av Norges befolk­ ning bygdene (2004). Setter vi nedre grense for tettsted ved henholdsvis 500 innbyggere og 1000 innbyggere, utgjør Bygde-Norge henholdsvis 74,7 og 71,4 prosent av rikets befolkning (2004). Bygd, Sjur, 1889-1985, født i Vossestrand, norsk forfatter, debuterte i 1915 med noen fortellinger, Fjell-folk. Etter romanene Holmgang (1917) og Val­ plassen (1921) samt novellesamlingen Luftspeglingar (1925) ble han betraktet som meget lovende," men det gikk 24 år før hans neste bok kom. I hamskifte (1949) og Mot blå berg (1957) er begge betydelige. Hans felt er folkelivsskildringen, emnet som oftest bygdefolkets kamp for makten og anseelsen, deres naturangst og religiøsitet. Han eier humor, psykolo­ gisk skarpsyn og ikke liten evne til å tegne situasjo­ ner. Hans stil er knapp og fyndig, men samtidig muntlig og levende. Litt.: Agerholt, A.C.: «S.B.: en vestlandsdikter» i Kirke og kultur 35 (1928), 482-94; Bukdahl, J.: Det

skjulte Norge, 2. utg., 1981, 71-83; Hellesnes, N.: «S.B. - ein sermerkt forfattarprofil» i Syn og segn 47 (1941), 349-57, 453-65; Hellesnes, N.: «Gamalt bygdemiljø i fokus før det fell. S.B.» i Gamalt frå Voss 4 (1972), 5-39; Johansen, K.: «S.B. og realismen» i Bygd, S.: Mannen og natta, 1970, 7-22; NBL 2. utg. Bygda, sund mellom øyene Andørja og Rolla i Ibe­ stad kommune, Troms. 14 km langt. Bygdanytt. avis i Indre Arna, Bergen kommune, grunnlagt 1951. Lokalavis for Ama og Osterøy, utkommer to ganger ukentlig. Avisens største eiere er Sigurd Hille (53,8 %) og Bergens Tidende (40 %). Opplag 2003: ca. 4000. bygdebok, lokalhistorisk verk som beskriver den historiske utviklingen i en landkommune og på hver enkelt gård i bygda. Gir ofte detaljert oversikt over familieforhold og den økonomiske og landbruksmessige utviklingen på hver gård. Lokale historielag og bondelag gjør ofte mye av innsamlingsarbeidet av det omfattende historiske materialet. bygdeborg, ofte kalt tyveborg eller tjuveborg, primi­ tivt festningsanlegg, gjeme anlagt på små og bratte fjelltopper som er utilgjengelige fra flere kanter. Forsvarsverkene består som regel av enkle tørrsteinsmurer, opprinnelig trolig forsterket med palisa­ der, og finnes fortrinnsvis mot den side der adgan­ gen er lettest. Huskonstruksjoner har man sjelden funnet rester av innenfor murene, men de fleste borger har hatt tilgang på vann gjennom brønner eller naturlige kilder. Bygdeborger er vanlige både i Sverige og i Norge; man antar at de norske borgene for det meste skriver seg fra romertiden og folkevandringstiden. Bygdeborgene ligger gjerne på steder som har hatt strategisk betydning, og med god utsikt over den nærliggende bygd; de oppfattes dels som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i folkevandringstiden, dels som festningsanlegg i utkantene av de gamle riker. Mange norske navn på «slott» eller «borg» er knyttet til slike bygdeborger. Det er funnet mer enn 300 slike bygdeborger i " Norge, særlig konsentrert om det sentrale Østlands­ området, Sørvestlandet og Trøndelag. Bygdefolkets krisehjelp. BK, norsk politisk-økonomisk organisasjon stiftet oktober 1931 under inn­ trykket av den økonomiske depresjon som særlig hardt rammet de bønder som hadde gjeld. Organisa­ sjonen krevde nedskrivning av gjelden, rentelettelse og utsettelse med betalingen, men gjorde dessuten

BYGDEBORGER Et utvalg bygdeborger fra ulike kanter av landet (totalt regnes det med minst 250) Ravneberget, Borge, Østfold Kolsås, Bærum, Akershus Stein, Ringsaker, Hedmark Høgdebø, Vollen, Kongsberg, Buskerud Skansen, Gunhildrud, Øvre Eiker, Buskerud Stein, Skoger, Buskerud Gråtoppslottet, Drangedal, Telemark Slottet, Bergsbygda, Eidanger, Telemark Steinviksås, Solum, Telemark Borgefjell, Lista, Vest-Agder Saleslottet, Lista, Vest-Agder Røykenes, Sveio, Rogaland Steinslandssåto, Utbjoa, Rogaland Ytraberg, Hafrsfjord, Rogaland Sandvinhaugen, Odda, Hordaland Borgklinten, Ørland, Sor-Trøndelag Hoøya, Selbu, Sør-Trøndelag Slottet, Harstad, Troms

106

BYGDEFOLKETS

Bygdin med Eidsbugarden og Fondsbu i forgrunnen. Snøholtinden (Sjogholstind) sees i bakgrunnen.

aktiv motstand mot tvangsauksjoner. BK ble også oppfattet som en protestorganisasjon mot de etabler­ te partienes maktesløshet overfor den økonomiske krisen. Medlemstallet var anslagsvis 8000-12 000, med et tyngdepunkt på Østlandet, særlig i Vestfold og Telemark, hvor gjeldspresset var tyngst. Frontfi­ gurer var sakføreren Olav Lien fra Kviteseid og storbonden David Seierstad fra Toten. Ved stortings­ valget 1933 hadde BK enkelte felleslister med Nasjo­ nal Samling. Den ble oppløst 1936. Bygdefolkets studieforbund, BSF, opprettet 1934, felles voksenopplæringsorganisasjon for Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygde­ ungdomslag, Norges Skogeierforbund, Norsk sau- og geitalslag, Norged Birøkterlag, Landbrukets Forsøks­ ringer og 11 samvirkeorganisasjoner i landbruks­ samvirket. BSF skal legge til rette og samordne et best mulig opplæringstilbud i bygdene og i landbru­ ket. Bygdefolkets Ungdomsfylking, BUF, det opprinnelige navn på ► Senterungdommens landsforbund, bygdekunst, kunst(arbeid) som er karakteristisk for en enkelt bygd, et bygdelag eller for landsbygda som helhet. Bygdekunst er som regel bestemt av lokale forhold og lokal tradisjon. På flere områder har bygdekunsten nådd svært gode resultater, f.eks. innen rosemaling (Telemark) og treskjæring (Gud­ brandsdalen). Se også ►Norge (kunst) og ►folke­ kunst. bygdelag, foreninger for bygdefolk som er flyttet inn til byene, i noen tilfeller for innflyttere fra andre byer. Mange bygdelag blir drevet som ungdomslag. De fleste bygdelag finnes i Oslo. Gjennom samorga­ nisasjonen Bygdelagsamskipnaden, stiftet 1923 (for 1968 kalt Oslo Fylkeslag) er 23 bygdelag i Oslo og Akershus innmeldt i Noregs Ungdomslag. 30 andre står tilsluttet By- og Bygdelagsforbundet (stiftet 1939). Det eldste bygdelag i Oslo er stiftet 1862. Byg­ delagene spiller en stor rolle i innflytterungdommens fritidsbeskjeftigelse. De har teaterlag, musikk­ lag, sangkor, leikarringer, studieringer og idrettslag. Noen driver kaffistover, som gir god støtte til lagsarbeidet og er populære møtesteder. En stor del av lagene har hytter og utfartssteder. Bygdelagssamskipnaden har hybelhus og forsamlings- og møtelo­ kaler for enkeltlagene. Bygdelag i USA. Det første norske bygdelag i USA var Valdris Samband, stiftet 1899 ved Minneapolis. Få år senere kom flere lag til. Som bindeledd mellom

lagene ble Bygdelagenes fellesråd opprettet 1916. Under den annen verdenskrig deltok bygdelagene i hjelpearbeidet for Norge, men senere er bygdelagsbevegelsen gått tilbake i USA. bygdemagasiner, lagerhus for kom opprettet for å sikre bygdenes befolkning mot komnød, det første anlagt i Ulvik i Hardanger 1775 av Kristofer Hjeltnes. 1 1788 ble det fra rentekammeret i København sendt ut en plan for bygdemagasiner i Norge, slik at det i 1833 fantes 250 magasiner. Snart etter begynte man imidlertid å nedlegge dem, og pengene som kom inn ved salget av komet, ble brukt til grunnfond for sparebanker eller andre allmennyttige bygdeformål. bygdemuseum, museum med kulturhistoriske samlinger fra bygda der museet ligger. Betegnelsen bygdetun brukes ofte når museet har innhus og uthus som på en gård av eldre type, vanligvis flyttet sammen fra bygda. Det regnes som et ideelt bygde­ museum eller bygdetun når museet kan etableres i en komplett gård bevart på stedet. Se også ►folke­ museum. bygdemølle, mindre, lokalt basert mølle beregnet på maling av korn til kraftfor, enten som leiemaling for kornprodusenter som også holder husdyr, eller basert på innkjøpt kom til ordinært salg. Mange bygdemoller har i tillegg egne kornsiloer, komtørker og annet utstyr for mottak, behandling og lagring av norsk kom for Statens kornforretning. Leierensing og -beising av såkorn er vanlig. Bygdemøllene omsetter også andre driftsmidler for landbruket som f.eks. tilskuddsfor, kunstgjødsel, plantevernmidler osv. bygdemål, dialekt i en bygd, til forskjell fra bymål. Litteratur. Særlig interesse har bygdemålslitteratur som ble til i Norge under unionen med Danmark etter at den gamle norske skriftnormen døde ut på 1500-tallet. Det er funnet enkelte viser som er nedtegnet allerede før år 1600, og på 1600-tallet ble flere folkeviser og ordspråk nedskrevet. På Hordalands-mål foreligger Rabnabrydlaup i Kraakelund, visstnok skrevet av presten Anfin J. Breder i Sund på Sotra (trykt 1647). Det ble også diktet leilighetsviser på dialekt, f.eks. til Frederik 4s bryllup i 1695. En av dem foreligger i to versjoner, én på dialekt fra Nordhordland og én fra Telemark. Fra omtrent samme tid er også Petter Dass' vers på nordlandsk, bl.a. i Nordlands Trompet. Fra første halvdel av 1700-tallet er det bevart mange leilighetsdikt på norske bygdemål, særlig

bryllupsdikt og hyllingsdikt til kongehuset. Blant de mest kjente er Michael Heibergs Bonden i Brydlaupsgaren (I rykande uvær aa fykande wind) fra 1734. Presten H. P. Paus gav et godt kulturbilde fra VestTelemark i diktet Fru Anne Arnold paa Borgestad, skrevet på Kviteseid-mål mellom 1702 og 1709. Thomas Stockfleths Heimatkomsten og Edvard Storms Døleviserer også fra 1700-tallet. Omkring overgan­ gen til 1800-tallet skrev vestfoldingen Hans Hanson dikt på telemål, mest kjent er Sveinung aa Astri, senere skrev han også på Vestfold-dialekt. I første halvdel av 1800-tallet skrev flere diktere på bygde­ mål: Hans Allum fra Vestfold og Eiker, Tormod Knutson Borgejorde fra Telemark. H. A. Bjerregaard tok i bruk gudbrandsdalsmål og C. N. Schwach selbumål i enkelte dikt. Senere forsøkte også Henrik Wergeland og Ivar Aasen seg med bygdemålsdiktning. Fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til den annen verdenskrig befant bygdemålslitteraturen seg i periferien av det litterære liv, en av de få bygde målsdikterne fra denne perioden var Karl B raset, som skrev på sparbumål. Med forfattere som Alf Prøysen og Einar Skjæraasen i spissen fikk bygde­ målslitteraturen et oppsving i etterkrigstiden. Med den dialektbevisstheten som utviklet seg i løpet av 1970-årene, kan man snakke om nok en renessanse for bygdemålsdiktningen. Ikke bare skriver flere skjønnlitterære forfattere på dialekt, i tillegg har artister som Åge Aleksandersen og Eldar Vågan demonstrert hvordan sangtekster på henholdsvis trøndersk og totenmål kan fungere utmerket innen­ for rammene av moderne popmusikk. Bygdeposten, avis som utgis i Vikersund, grunnlagt 1954, eies av A-pressen ASA. Utkommer tre ganger ukentlig. Opplag 2003: ca. 6400. bygdesilo, bygning innrettet til oppbevaring av kom ute i distriktene, blir ofte drevet på samvirkebasis. bygdeturisme, ferie- og fritidstilbud i bygdene basert på at lokale resurser som mennesker, kultur og natur gir grunnlag for turistopplevelser. Drives normalt i liten skala og i kombinasjon med annen virksomhet, ofte jordbruk. Tilbud som bondegårdsferie, servering av lokale matretter, jakt og fiske kombinert med andre former for naturopplevelse, guidede turer o.l. er eksempler på bygdeturisme, bygdetønne, heimetønne, gammel betegnelse på tønne som måleenhet ved kjøp og salg innenbygds. En bygdetønne var gjeme litt større enn det fastsatte tønnevolumet. bygdeutvikling, etablering av næringsvirksomhet i bygdene. Redusert behov for arbeidskraft i landbru­ ket øker behovet for å supplere med andre mulighe­ ter for inntekt og sysselsetting. Nye varige arbeids­ plasser, spesielt for kvinner, er et uttrykt politisk mål. Derfor er definisjonene av hva som kan betegnes som bygdeutvikling, svært vid. Noen hovedtyper omfatter bygdeturisme, håndverk og kunsthånd­ verk. Et eget fond, bygdeutviklingsfondet (BU-fondet), ble etablert som en prøveordning for noen fylker i 1990. Det ble gjort gjeldende for hele landet i 1994. Det gir etableringstilskudd, -lån, tilskudd til mar­ kedsundersøkelser o.l., men ikke driftsstøtte. Pen­ gene bevilges over jordbruksavtalen. Fondet har eget styre og sekretariat i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Tildelingsmyndigheten er desentralisert til fylkes- og kommunenivå med fylkesmannens landbruksavdeling og fylkenes næringsutvalg som ansvarlige i fylkene og land­ bruksstyret eller næringsutvalget i kommunene, bygdevei, tidligere betegnelse for vei som kommu­ nene hadde ansvaret for når det gjaldt anlegg og vedlikehold. Bygdeveien var en lokal og mindre viktig vei, i motsetning til hovedvei (riksvei, fylkes­ vei, mel lom riks vei )..Ved veiloven av 1963ble. byg­ deveiene gjort om tfil fylkesveien

107

BYGE I

Bygdin, innsjø i den sørlige del av Jotunheimen,

!

Vang kommune, Oppland. 46 km2 stor og 215 m dyp. Bygdin har avløp mot øst gjennom Vinstervatn (Vinstri) og elven Vinstra til Gudbrandsdalslågen. I østenden flere hoteller og Valdresflyveien (Rv 51). Bygdin trafikkeres sommerstid av motorbåten Bitihorn som går fra østenden (Bygdin) via Torfinnsbu midt på nordbredden til Eidsbugarden ved vest­ enden. På nordsiden en rekke topper over 2000 moh; på sørsiden er fjellene betydelig lavere, under 1600 moh. Bygdin ble regulert 1936 (1048-1057 moh.). Reguleringen preger sjøens nærmeste omgivelser, særlig dens østlige del, hvor store sandmeler nå er synlige ved normal vannstand. Det oppnådde maga­ sin på 336 mill, m3 medfører en økning i vinterpro­ duksjonen ved 10 kraftstasjoner i Glomma- og Lågenvassdraget. Navnet er avledet av norrønt bugr, 'bøyning, krok, bukt' og betyr 'den bøyde'. Bygdøy (norrønt Bygdøy, 'den bebodde øy', senere kalt Ladegaardsøen), flat, skogkledd halvøy i Oslo, mellom Frognerkilen og Bestumkilen, i bydel Frog­ ner, ca. 3,6 km2 stor med 3133 innb. (2003). Bygdøy er fra gammelt av et meget benyttet rekreasjonsom­ råde, blant annet med badestedene Huk(odden) og Paradisbukta (tidligere også Bygdøy sjøbad og Bygdøynes bad). Den er et betydelig turistmål; her ligger Norsk Folkemuseum, Norsk Sjøfartsmuseum, Vikingskiphuset, Framhuset, Kon-Tiki-museet (med Ra 2), KNS' klubbhus Dronningen og flere serve­ ringssteder. Bygdøy har fergeforbindelse til Oslo sentrum om sommeren. Bygdøy kom under kronen på slutten av 1200tallet, og tilhørte en tid dronning Eufemia som fikk halvøya i morgengave av Håkon 5. Datteren Inge­ bjørg gav den tilbake til Hovedøya kloster, som tidligere hadde eid den. Etter reformasjonen kom Bygdøy ladegård under Akershus slott. Navnet Bygdøy ble tatt opp igjen 1877.1 årenes løp ble forskjellige deler av øya solgt til private, men hoved­ gården (Bygdøy kongsgård) ble kongelig eiendom. Lystslottet Oscarshall ved Frognerkilen i øst ble oppført 1847-52. Bygdøy-Frogner, tidligere administrativ bydel i Oslo. Ble ved bydelsreformen 2004 slått sammen med Uranienborg-Majorstuen til den nye administrative bydelen ►Frogner. Bygdøy kongsgård, kongens sommerbolig i Oslo, omfatter store deler av den nordvestlige delen av halvøya Bygdøy. Kongsgården ble lenge drevet som underbruk under kongens private eiendom Skaugum i Asker, men i 2003 overtok Norsk Folkemuse­ um bruksretten i tråd med Kong Haralds ønske. Retten omfatter ikke hovedbygningen og den om­ kringliggende parken, som fremdeles skal disponeres av kongen. Historie. Området lå under cistercienserklosteret på Hovedøya, men ble kongelig eiendom under Håkon 5 Magnusson, deretter igjen klostergods frem til reformasjonen. På 1600-tallet ble Bygdøy utlagt som ladegård (avslgård) under Akershus slott, og fikk navnet Ladegårdsøens hovedgård. Tidligere hadde det stått en jakthytte her, oppført ca. 1630. Etter 1775 ble store deler av Bygdøy avhendet til private, og på kort tid ble gården innskrenket til halvparten ay det opprinnelige areal. 1837 kjøpte Karl Johan garden av staten, og den var kongefamiliens eien­ dom til 1863, da Karl 15 solgte den tilbake til staten. Stortinget bestemte at gården skulle ansees som kongelig domene. Oscar 2 var svært interessert i drif­ ten av kongsgården. Han kjøpte inn og fikk gjenreist flere gamle norske trebygninger her (senere overlatt til Norsk Folkemuseum), og lot oppføre de såkalte «kongevillaene» langs yttersiden av Kongeskogen ved sjøen. Villa Victoria hører ennå til kongsgården og er fredet. De øvrige ble revet i 1970-årene, og tomtene er gått inn i friområdene. Driftsbygningen brant 1975, ny driftsbygning reist 1977.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon

1906-13

Bygdø (Ladegaardsøen), en forholdsvis flad, skogklædt halvo vest for Kra. med frodig vegetation. Fra middel-

(Fot. af O.Væring.)

Bygdø kongsgaard

alderen af tilhørende krongodset; udgjorde saaledes en del af dronning Eufemias livgeding. Her ligger Norsk folkemuseum og Oscar U s samlinger, B. kongsgaard, der benyttes til sommeropholdssted af kongefamilien, og endvidere det lille slot Oscarshal samt flere bad og forlystclsessteder og mange villaer. Ved den smale land­ tunge, der forbinder B. med fastlandet, ligger Skøien (før kaldt B.) jernbanestation, 3 km. fra Kra.

Den eldste delen av den nåværende hovedbyg­ ning, oppført undergrev Christian Rantzaus stattholderskap 1731-39, var sommerresidens for lan­ dets og distriktets høyeste embetsmenn. I begynnel­ sen av 1800-tallet ble gården tatt i bruk som fyrsteresidens, blant annet bodde Christian Frederik der i sin kongetid. I hagesalen mottok han avskjedsdeputasjonen 10. okt. 1814. Litt.: Berg, A.: Bygdøy kongsgård: Haakon V-Haakon VII, 1952; Coldevin, A.: Norske storgårder, b. 1, 1950 191-202 Bygdøynes, ytterste sørøstre nes på Bygdøy, bydel Frogner i Oslo, ved innløpet til Frognerkilen. Bygd­ Bygdøy kongsgård. Hovedbygningen.

øynes ble først bebygd i 1850-årene; offentlig bad fra 1902 med restaurant- og teatervirksomhet, nedlagt i 1930-årene. Området ble 1937 overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum, som 1958 åpnet sine samlinger i egen bygning. Også polarskutene Fram (i bygning oppført 1936) og Gjøa samt Kon-Tiki-museet (opp­ ført 1949) med Thor Heyerdahls Kon-Tiki og Ra 2. Krigsseilermonument utført av Joseph Grimeland reist 1980. byge, bøye, meteorologisk uværsfenomen av kort­ varig og lokal karakter (regn-, snø-, hagl-, torden-, vindbyge). Byger har i de aller fleste tilfeller sam­ menheng med bygeskyer (►cumulonimbus) som er

108

BYGEL

Bygg. Seksradsbygg, aks.

BYGG Produksjon Russland Canada Tyskland Frankrike Spania

1000 tonn 17 946 12 328 10 666 9 967 8 698

Tyrkia Australia Ukraina Norge Verden

1000 tonn 8 000 7 331 6 800 614 139 376

Tall fra 2003. Kilde: FAO.

forbundet med begrensede, men ofte ganske sterke oppgående luftstrømmer. Nedbørutløsingen kom­ mer plutselig, og intensiteten kan bli voldsom (38 mm i ett minutt målt på Guadeloupe, Vestindia). Nedbøren fører til sterk avkjøling av luften i og under de nedre skydeler, det oppstår kalde fallvinder som ved jordoverflaten brer seg ut horisontalt og blåser ut fra den mest aktive nedbørsonen. Disse vindbyger (eng. squalls) varer gjeme kun få minut­ ter, men har vært årsak til mange havarier med seilfartøyer, dessuten med fly, ikke minst under innflygning pga. plutselig skiftning fra motvind til medvind. I kupert terreng, særlig på lesiden av bratte fjellformasjoner, oppstår vindbyger som et resultat av terrengformasjonenes virkning på luft­ strømmene og uten at dette har noen forbindelse med skyer. Lokale sommerbyger oppstår som en følge av at luften nær bakken blir sterkt oppvarmet av solstrålingen. I oppstigende varme luftbobler dannes skyer som i typiske tilfeller dekker om lag 20 % av him­ melen, men som i forbindelse med nedbørutløsin­ gen oftest brer seg ut og dekker større områder. Maksimal aktivitet er gjerne om ettermiddagen. Bygenedbør gir et vesentlig bidrag til landjordens vannhusholdning og er hovedårsaken til at den nedbørrikeste årstid i innlandet oftest er sommeren. Vedvarende og utbredt bygeaktivitet opptrer ved stor­ stilte forflytninger av luftmasser fra kalde til varmere områder, ►kaldfronter. Bygeskyene har da en ten­ dens til å konsentreres om visse områder eller linjer, bygelinjer, der de kan ligge på rekke og rad. Alminne­ lig langs hele vestkysten om vinteren i forbindelse med luftstrømmer mellom vest og nord. I kaldt vær foregår det lett nedbørutløsning, og de tilsvarende skyer får lite utpreget cumulonimbuskarakter. bygel, på messingblåseinstrumenter et ekstra rør­ stykke som forlenger den svingende luftsøylen og derved senker instrumentets grunnstemning. Før ventilsystemet var oppfunnet, bruktes løse bygler, senere en fast bestanddel av instrumentet. bygelhorn (fra ty., av gfr. 'ung okse'), fellesbetegnel­ se for en gruppe messingblåseinstrumenter som på 1800-tallet utviklet seg av signalhomet, har vid mensur, ventilmekanisme og liten lydtrakt. De

viktigste er flygel-, alt-, tenor- og barytonhorn, som alle brukes i militærorkestre. bygesky, skytype, dss. ►cumulonimbus. Se også ►byge. bygg, se ►byggverk og ►bygging. bygg, Hordeum, planteslekt i gressfamilien, ca. 20 arter, de fleste ettårige. Småaksene er enblomstrede og sitter oftest 3 og 3 sammen og slik at det dannes 6 rader i akset, men de ytre blomstene i hver gruppe kan være rudimentære eller mangle. Nedre inneragn har langt, oftest ru, snerp. Størst interesse har de byggsortene som i over 6000 år har vært dyrket som matkorn og som er blant de viktigste kornsorte­ ne. Alle dyrkede former regnes oftest som én art, H. vulgare; alle har kromosomtallet 2n = 14. De to viktigste blant de mange former er seksradsbygg, H. vulgare var. hexastichon, med fullt utviklede korn og langt snerp i alle 6 rader i akset, og toradsbygg, H. vulgare var. distichon, hvor blomstene i de 4 siderader er redusert til små inneragner og ytteragner. De to artene H. agriochriton (seksrads; viltvoksende i Tibet) og H. spontaneum (torads; viltvoksende i det nordøstlige Afrika og tilstøtende deler av Asia) er utseendemessig svært like H. vulgare-formene, men har sprø aksstilk og dyrkes derfor ikke. De regnes som villformene av H. vulgare. Noen arter er ugress, f.eks. musebygg, H. murinum, og ►silkebygg, H.jubatum, som begge av og til finnes på avfallsplasser og på havstrand henholdsvis til Troms og Nordland. ►Engbygg og ►dvergbygg finnes særlig på avfallsplasser. Silkebygg dyrkes en del som beitegress i USA, og dyrkes som prydplante, også her i landet. H. bulbosum har betydning i foredlingen. DYRKET BYGG

Sorter. Av dyrket bygg finnes både vår- og høstformer og former med to eller seks komrader i akset. I utkantene av byggdyrkingsområdene, bl.a. i Norge, er vårbygg enerådende, selv om nordgrensen for høstformen vinterbygg er i ferd med å krype nord­ over fra Sør-Sverige. Fordelen med vinterbygg er muligheten for større avlinger, våronn blir gjort ferdig på en del av gården om høsten, og ikke minst er åkerarealet dekket med plantevekst hele høsten og vinteren. Det reduserer forurensningen fra ero­ sjon og lekkasje av lettløselige næringsstoffer. Former med snerp, uten snerp eller med en gaffelformet dannelse istedenfor snerp finnes, likeså noen med glatt snerp. I Norge dyrkes bare former med fastsittende inneragner, som utgjør 9-12 % av komets vekt. I Kina, Japan, Nord-Afrika og enkelte andre steder dyrkes også nakent bygg, dvs. inneragnene faller av ved tresking. Det har særskilt høyt proteininnhold. Bygg er den kornart som klarer seg med kortest veksttid, i Norge ned til 80 døgn for de tidligste sorte­ ne. Det gir bygg større dyrkingsområde enn noen annen kornart, idet den går lengst mot polene og ekvator og høyest til fjells. Før ble bygg mest dyrket der sommeren er kort - langt mot nord og til fjells. Nyere sorter med lengre veksttid bidrar til at bygg konkurrerer med havre og hvete i alle komdyrkingssoner. Bygg trives best i forholdsvis varmt og ikke for rått værlag og gjør seg ferdig med nærings­ opptaket på kort tid. Det bør derfor ha tilgang på lettløselig næring i jorden. Dyrkingsområder og avling. Byggdyrking foregår i Nord-India, Japan, den nordlige delen av USA vest for sjøene, Nord-Afrika, europeiske middelhavsland, svartehavslandene, Nord- og Vest-Europa. Verdens totale byggareal har økt sterkt siden den annen verdenskrig. I Norge har bygg fortrengt havre som den dominerende kornarten. Vi har omtrent like stort areal av seksrads- som av toradssorter. I 1999 opptok bygg 1,83 mill, dekar av et samlet areal på 3,34 mill, dekar til korn og oljevekster til modning. Dyrkingsgrensen i østlandsområdet går ved ca. 600 moh. Nordover har bygg vært dyrket til Alta på 70 °

n.br. Gjennomsnittsavlingen i Norge var i 2001 355 kg per dekar. Opptil 600 kg per dekar er ikke helt uvanlig, og over 700 kg er også notert i Norge. I områder med lengre vekstsesong, f.eks. på konti­ nentet, er avlinger på rundt 1000 kg normalt. Næringsinnhold. Bygg inneholder 8-12 % protein, kostfiber og vitaminer i B-gruppen omtrent på samme nivå som hvete. Innholdet av jem er litt lavere, og proteinet har ikke bakekraft (evne til å danne glutennettverk). Bruk. Bygg brukes til mat, for og malt til ølbryg­ ging. Til mat, i Norge mest som grøt og flatbrød, har bruken stadig avtatt. Bygg blir brukt som innblan­ ding i enkelte spesialbrød. Til malt har det vært vanskelig å få tilstrekkelig store, ensartede partier av norsk avl, og maltbygg har derfor vært importert. Historikk. Bygg var antagelig den første kornarten menneskene tok til å dyrke. Funn fra pyramidene i Egypt tyder på at egypterne dyrket bygg allerede 5000 år f.Kr. Funn fra pælebygningene i Sveits o.fl. steder viser at byggdyrkingen i Europa var i gang rundt 3000 år f.Kr. I Norden er bygg dyrket siden yngre steinalder. SChr/EvB SYKDOMMER

Bygg kan angripes av en lang rekke sykdommer forårsaket av bakterier, sopp og virus. Noen av disse kan under ugunstige forhold føre til stor skade og betydelige økonomiske tap i korndyrkingen i Norge. Av størst betydning er soppsykdommene ►meldugg, forårsaket av Erysiphegraminis, som danner et grå­ hvitt belegg på bladene, ►grå øyeflekk, forårsaket av Rhynchosporium secalis, som danner store blågrå flekker med en mørk brun sone rundt på bladene, byggbrunflekk, forårsaket av Drechslera teres, som forekommer i to raser, nettflekk som fører til brune flekker med et nettformet mønster på bladene, og oval flekk, hvor nettmønsteret mangler i de brune flekkene. ► Stripesyke, forårsaket av Drechslera graminea, fører til gulbrune striper som følger bladnervene, og matingen av akset uteblir. ► Stråknekker, forårsaket av Pseudocercosporella herpotrichoides, fører til gråakti­ ge, ovale flekker omgitt av en rødbrun kant ved stråbasis. Plantene svekkes av soppen og fører ofte til legde og dårlig mating av komet. ►Rotdreper, forår­ saket av Gdumannomyces graminis, fører til svarte røtter og brunsvart stråbasis og hvitaks (toppen skiller seg ut med et usedvanlig lyst preg), synlig som hvitaktige flekker i åkeren. ►Naken sot, forårsaket av sotsoppen Ustilago nuda f.sp. hordei, fører til at det i småaksene utvikles store mengder svarte soppsporer. ►Snerpsopp, forårsaket av Pseudoseptoria stomaticola, fører til at snerpet blir rødbrunt, og åkeren får en kraftig farge i toppen. På snerp og blad finner en grå flekker med kraftig rødbrun randsone. Bygg kan også angripes av flere ►rustsopper, men de er vanligvis av mindre betydning i moderne korndyrking. ►Gulrust, forårsaket av Puccinia striiformis, fører til sitrongule, lange striper på bladene, ► svartrust, forårsaket av Puccinia graminis, fører til langstrakte brunsvarte sporehoper på bladene, og dvergrust, forårsaket av Puccinia hordei, fører til rundaktige, rustbrune sporehoper på bladene. Mange av soppsykdommene kan bekjempes effek­ tivt ved beising, vekstskifte, sortsvalg, og sprøyting etter behov med kjemiske plantevernmidler, avhen­ gig av komets utviklingsgrad, soppens utbredelse i åkeren og de rådende klimatiske forhold. Blant virussykdommer som kan angripe bygg, er ► gul dvergsyke viktigst. Det mest iøynefallende symptom på sykdommen er sterk gulfarging av de yngste bladene, mens eldre blad holder seg grønne. Bladene blir stivere enn normalt, planten får et opprett, strittende utseende og høydeveksten stop­ per opp. Gul dvergsyke kan bekjempes ved sortsvalg, tidlig såing og kjemisk bekjempelse av bladlus som sprer viruset fra plante til plante. Bygg kan også skades av frost, hagl, næringsmangel og forgiftning. Det fører gjerne til cjårlig utvikling av plantene og

109 misfarging og flekker på bladene, f.eks. ved manganmangel, eller ved overskudd av f.eks. bor. ArS byggblankett, avtaleblankett til bruk ved kontrakter mellom entreprenør og forbruker om oppføring/ kjøp av ny bolig. Det finnes i alt sju forskjellige typer byggblanketter. Blankettene er laget med utgangs­ punkt i avhendings- og /eller bustadoppføringslova. De utgis av ►Standard Norge, men er ikke vedtatt som ►Norsk Standard. For oversikt, se tabellen Byggblankett i Nøkkelbindet. For avtale om utførelse av et bygge- eller anleggs­ arbeid mellom en entreprenør og en byggherre, se ►byggekontrakt. Bygg Ditt Land, organisasjon stiftet 1945 for å frem­ me landets oppbygging i samarbeid med myndighe­ ter og offentlige institusjoner med lignende formål. Oppløst 1976, da organisasjonens midler og tiltaks­ fond ble overtatt av Kommunenes Sentralforbund, byggedokk, tørrdokk for bygging av skip. Se ►dokk, byggefeil, utførelse av byggverk i strid med lover, forskrifter, Norsk Standard, god byggeskikk eller byggherrens bestilling. Byggefeil som ikke er rettet opp før overlevering av bygget, kan føre til ►bygg­ skader. Et bygg kan skjule feil som ikke fører til skader før det utsettes for spesielle påkjenninger, f.eks. store belastninger fra vind, snø eller brann, byggeforbud, forbud mot å foreta byggearbeider. Før bygging settes i gang må det i alminnelighet etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 innhentes byggetillatelse fra kommunen, slik at f.eks. prosjek­ ter som er i strid med endelig reguleringsplan, blir stoppet. Men med byggeforbud siktes vanligvis til andre typer forbud: Plan- og bygningsloven innehol­ der således et generelt forbud mot bygging i 100metersbeltet langs sjøen, og gjennom arealdelen i kommuneplanen kan det gis tilsvarende forbud for 100-metersbeltet langs innsjøer og vassdrag. Reguleringsplanen vil også virke som byggeforbudsbestemmelse; er f.eks. et område lagt ut som friområde, innebærer det at bygging ikke kan skje der. Om byggeforbud tales det kanskje særlig hvor kommunen nedlegger midlertidig byggeforbud fordi man finner at et område bør reguleres eller omreguleres; slikt forbud skal normalt bare gjelde for 2 år. Særlig for fritidsbebyggelse har byggeforbud vært viktig. Etter plan- og bygningsloven kan det gjen­ nom kommuneplanen etableres forbud mot bygging av nye fritidshus i hele eller store deler av kommu­ nen. Byggeforbud kan også nedlegges i medhold av friluftsloven av 28. juni 1957, men dette spilleri praksis liten rolle. Byggeforbud kan også tenkes å følge av privatrettslig bestemmelse, se ►servitutt, byggeforsikring, forsikringstype som erstatter skader på byggeprosjekt. Byggeforsikring på boliger og fritidshus erstatter skader ved brann, vannledningsbrudd, innbrudd, naturulykke m.m., foruten ansvar som byggherre, samt rettshjelputgifter? Byggeforsikring tegnes før bygging starter; fra innflytningsdagen går forsikringen over til vanlig villa- eller fritidshusforsikring. Andre typer byggeforsikringer. Byggeforsikringer tegnes også for større bygg og anlegg (se ►Contrac­ tors all risk policy) og for oljeplattformer (se ►energiforsikring). byggeforskrifter, utfyllende bestemmelser til planog bygningsloven av 14. juni 1985, gjelder for hele landet. Utferdiges av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Se ►bygging (rettslige forhold og forvalt­ ning). byggekontrakt, entreprisekontrakt, avtale om utfø­ relse av et bygge- eller anleggsarbeid mellom en entreprenør og en byggherre. Byggekontrakter inngås også mellom to entreprenørfirmaer, der firmaet som skal ha utført arbeidet er hovedentre­ prenør, og firmaet som utfører arbeidet er underentrepreiiør. For avtale mellomsentreprenør og

BYGGENÆRINGENS

forbruker om oppføring/kjøp av ny bolig, se ►bygg­ blankett. Byggekontrakter kommer i stand gjennom anbuds­ konkurranser (se ►anbud), eller gjennom direkte forhandlinger mellom kontraktspartnerne. Som regel fastsettes en entreprisesum for hele arbeidet. Den kan være et fiksert beløp, dvs. en fastsumkontrakt, men det er mer vanlig at kontrakten fastsetter delpriser for de enkelte ytelser og gjøres opp etter utført arbeid. Dette kalles enhetspriskontrakt. Kontraktstyper. Utførelsen av et bygge- eller an­ leggsarbeid blir ofte delt opp i flere byggekontrakter. I enkelte tilfeller inngår byggherren kontrakt om hele arbeidet med én entreprenør, generalentreprenør. Denne kan på bestemte vilkår sette bort deler av arbeidet til et antall underentreprenører. Byggher­ ren kan også inngå flere kontrakter med enkeltfir­ maer, delentrepriser, og byggherren kan inngå avtale om at en av delentreprenørene koordinerer og administrerer de øvrige. Det er blitt vanlig at byggherren deler opp arbeidet i svært mange entrepriser og benytter et eget firma til prosjektledelse og prosjektering. Det finnes også mellomformer hvor byggherren inngår kontrakt om en større del av det bygningstekniske arbeidet med en hovedentreprenør, og samtidig har andre til å utføre tekniske installasjoner. Ved denne type entre­ prise vil byggherren alltid ha arkitekter og rådgiven­ de ingeniører til planlegging og prosjektering av byggverket. Disse utformer de tekniske spesifikasjo­ nene samt bistår byggherren med vurdering av anbud, inngåelse av kontrakt og oppfølging av arbeidets kvalitet. Totalentrepriser kalles kontrakter hvor byggherren inngår avtaler som omfatter både prosjektering og bygging. Slike byggekontrakter vil som oftest være fastsumkontrakter. Standarder for kontrakter. Det er utviklet standardi­ serte regler som brukes ved inngåelse av byggekon­ trakter. I Norge brukes Norsk Standard (NS). Den sentrale standardkontrakten på entrepriserettens område er NS 8405 Norsk bygge- og anleggskon­ trakt, som i 2004 avløste NS 3430 Alminnelige kontraktsbestemmelser om utførelse av bygg- og anleggsarbeider. Ved kontrakter for totalentreprise brukes NS 3431 Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentrepriser. For mindre bygge- og anleggsar­ beider er det aktuelt å bruke NS 3408 Alminnelige kontraktsbestemmelser med formular om utførelse av enkle bygg og anlegg. Denne standarden er aktuell der byggherren ikke er profesjonell. En rekke institusjoner og private firmaer bruker bestemmel­ ser som avviker fra standarden. RHu/byggekostnadsindeks, prisindeks for kostnadsutvik­ lingen for bygging av boliger og for anleggsvirksom­ het, utgis av Statistisk Sentralbyrå. Indeksene publiseres fortløpende kvartal for kvartal og gir både samleindekser og indekser for materialer, arbeid og maskiner. Indeksen for bygg er en samleindeks som omfatter både eneboliger og boligblokker. Men disse indekser publiseres også separat. Det er også separa­ te indekser for grunnarbeid, installasjonsfag og håndverksfag. Indeksenes referansetidspunkt er 1 kvartal år 2000 = 100. Indeksen for anlegg dekker veiarbeid og samleindeksen kan deles opp i arbeidskostnad, materialkost­ nad og maskinkostnad. Referansetidspunktet er 1 kvartal 1985 = 100. Indeksene brukes blant annet til regulering av kontrakter som varer i flere år og når prisstigningen er høy. byggekraner, transportutstyr som er spesialkonst­ ruert for bruk på byggeplasser og anlegg. Kranene brukes til horisontal og vertikal transport av materia­ ler og utstyr. De viktigste krav som stilles til bygge­ kraner er enkel og rask montering, konstruksjon som lett kan kjøres eller transporteres på offentlig vei, og at kranen er utstyrt med nødvendige sikkerhetsanordninger. Direktoratet for arbeidstilsynet har fastsatt forskrif­ ter for løfteinnretninger og løfteredskap som bygge­

kraner må tilfredsstille. Forskriftene gjelder både konstruksjon, prøving og sertifisering, samt sikker­ hetsregler for bruk og krav til kranfører. Egen opp­ læring av kranførere gis ved enkelte videregående skoler. byggekunst, se ►arkitektur. Byggekunst, norsk arkitekturtidsskrift, medlemsblad for Norske Arkitekters Landsforbund. Grunnlagt 1918. Byggekunst presenterer ferdige bygg i Norge og utlandet, og behandler foruten arkitektur gene­ relt også interiør- og landskapsarkitektur. Opplag 2003 er ca. 5700. byggelag, vanlig, men ikke korrekt betegnelse på ►boligbyggelag og ►borettslag. byggeleder, den som etter oppdrag fra ►byggherren følger opp og kontrollerer arbeidet på en byggeplass. Byggelederen kontrollerer at arbeidet utføres i overensstemmelse med kontraktsdokumentene m.h.t. kvalitet, kravspesifikasjoner og tidsfrister. Byggelederen utfører sitt arbeid etter egen avtale med byggherren eller som en del av en avtale om prosjektadministrasjon. Byggelederens oppgaver er å lede byggemøter og koordinere arbeidet på bygge­ plassen der arbeidet er oppdelt i flere entrepriser. Funksjonen innebærer også å utføre økonomisk kontroll, anvise regninger til utbetaling og generelt ivareta byggherrens interesser overfor de utførende entreprenører. byggeløyve. 1955-77 ordning som gav tillatelse til å sette i gang byggearbeid, gitt av Fylkesforsyningsnemnda. Ordningen ble 1977 avløst av loven om ► etableringskontroll. Forveksles ofte med byggetilla­ telse, se ►bygging (rettslige forhold og forvaltning), byggelån, lån til finansiering av bygging av boliger, industrianlegg, skip m.m. Slike lån ytes normalt mot pantesikkerhet i det som vil bli bygd, eventuelt med tillegg av tomt eller festerett til tomt. Panteretten får rettsvern ved tinglysing, eller for skip, ved registre­ ring i skipsbyggingsregisteret (sjøloven av 1994 §§ 31 og°43). Byggelån ytes av forretningsbanker og spareban­ ker o.l., vanligvis på betingelse av at låntageren først setter inn en viss egenkapital, og av at det foreligger et konverteringstilsagn, dvs. et tilsagn fra en finan­ sieringsinstitusjon, f.eks. Husbanken, om et fast lån til avløsning av byggelånet når byggearbeidet er ferdig. Byggelån bevilges på grunnlag av spesifiserte oppgaver over bygget, med tegninger og omkostningsoverslag, og utbetales etter hvert som bygget reiser seg, i takt med dets verdi, som med visse mellomrom blir vurdert av byggelånsbankens takst­ mann. I tillegg til rente av den del av byggelånet som til enhver tid er disponert, betaler låntagerne vanlig­ vis en provisjon av hele det bevilgede beløp. Bygge­ lån er normalt dyrere enn de faste lån, noe som bl.a. skyldes den kontrollordning som må etableres, og den særskilte risiko som byggelån innebærer for långiveren: Det kan vise seg at finansieringsplanen for bygget ikke holder, og at långiveren derfor må yte ytterligere kreditt for å bevare sin pantesikker­ het. byggemelding, byggeanmeldelse, skriftlig søknad som skal sendes til kommunen før et byggearbeid settes i gang. Søknaden skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan ta standpunkt til om vilkårene for å gi byggetillatelse er til stede. Bygningslovgivningen har detaljerte regler om søknad om byggetillatelse. Se ►bygging (rettslige forhold og forvaltning). Byggenæringens Landsforening, norsk bransje- og arbeidsgiverorganisasjon, stiftet 1997 ved sammen­ slutning av Byggeindustriens Landsforening, Lands­ foreningen for bygg og anlegg og deler av Bygghåndverksfagenes Landsforening. Nest største landsfore­ ning i Næringslivets Hovedorganisasjon. 4000 medlemsbedrifter med til sammen ca. 60 000 ansat­ te (2004).

110

BYGGESKIKK byggeskikk, begrep som benyttes i diskusjoner om arkitekturens regionale forankring. Begrepet stam­ mer fra Eilert Sundts artikkelsamling Om Bygningsskikkenpaa Landet i Norge (1861/62), og ble introdu­ sert som en reaksjon på utbredelsen av ferdighus i 1970-årene. Byggeskikkbegrepet er ikke entydig definert. Dels brukes det rent beskrivende om det som faktisk bygges til enhver tid, uten å si noe om kvaliteten på bebyggelsen. Ordet brukes også om en forbilledlig måte å bygge på, som et sett egenartede mønstre «som er vokst frem av natur og klima, befolkningens behov, skikker og tradisjoner» (Nye Bonytt). I denne siste betydningen tolkes byggeskikk nærmest synonymt med den folkelige, ikke-akademiske byggetradisjon, og i den grad denne stilles opp som mal for ny bebyggelse, blir byggeskikkbegrepet en sterkt konserverende faktor. Statens Byggeskikkutvalg har valgt å bruke beteg­ nelsen «god byggeskikk» synonymt med god byg­ ningskultur, og begrepet byggeskikk omfatter alle bygde omgivelser; enkelthus, rommene mellom husene, bebyggelsens forhold til terreng og land­ skap, utforming av tettsteder, broer og bensinstasjo­ ner, parker og parkeringsplasser. Byggeskikkutvalget, se ► Statens Byggeskikkutvalg. byggetillatelse, tillatelse som må innhentes fra kommunen før nærmere fastsatte byggearbeider utføres, jfr. plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 § 93. Se ►bygging (rettslige forhold og forvaltning) og ►byggemelding. byggevarer, fellesbegrep som er gått inn i teknisk språkbruk i stedet for bygningsmaterialer. Med en byggevare forstår man ethvert produkt eller emne som går inn som en del av det ferdige hus. De stoffer som byggevaren består av, kalles for materialer. Stort sett kan man skille mellom de to begrepene ved at en byggevare er noe man får kjøpt, mens et materia­ le ikke er alminnelig salgsvare. Se ►bygningsmate­ rialer. byggflue, Chloropspumilionis, tovingeart i stråfluefamilien, Chloropidae. 3-4 mm lang, gulaktig med 3 svarte lengdestriper. Larven er 6 mm, gulhvit og fotløs. 1. generasjonslarver lever i bygg, 2. genera­ sjon i gress hvor også overvintringen foregår. Larve­ ne gnager en fure i byggstrået, som skades ved at lengdeveksten stanser og aksskytingen uteblir. Arten var av stor betydning som skadedyr på Østlandet frem til 1930, men har siden kun forårsaket svake angrep. Byggforsk, se ►Norges Byggforskningsinstitutt, byggfukt, fuktoverskuddet i en bygningsdel når den står ferdig, i forhold til det den vil innstille seg på etter en tid med normalt bruksklima i bygningen. Mange bygningsmaterialer, som treverk, betong og murverk, har vesentlig større fuktinnhold i bygge­ perioden enn de normalt vil få når bygningen har vært i bruk noen tid. Feil lagring av materialer på byggeplassen og inntrengning av nedbør i konstruk­ sjonene under byggeperioden kan også gi høyt innhold av byggfukt. Uttørkingen kan ta lang tid. Høyt innhold av byggfukt som lukkes inn i konst­ ruksjoner, fører til oppsprekking, deformasjoner, muggvekst, råte, korrosjon og dermed store utgifter til reparasjoner. Det kan også føre til inneklimaproblemer og noe høyere energiforbruk i nybygde hus. Det er anslått at byggfukt er hovedårsak til ca. 10 % av de totale årlige byggskadene i Norge. byggherre, en person eller institusjon som utfører et bygge- eller anleggsarbeid. Det er vanlig å skille mellom engangsbyggherrer og permanente bygg­ herrer. De sistnevnte vil ha bygd opp en egen eks­ pertise og organisasjon som ivaretar byggherrens interesser. Større offentlige etater, industribedrifter, kommuner og boligselskaper er eksempler på per­ manente byggherrer. For statens byggevirksomhet har Statsbygg denne funksjonen; for Forsvaret har Forsvarsbygg byggherreoppgaven. Byggherrene har

sin egen organisasjon, Byggherreforeningen, som ivaretar deres interesser. Til byggherrefunksjonen hører å utrede areal- og funksjonsbehov, skaffe tomt, ordne finansiering, styre prosjektering og bygging, samt sørge for drift og vedlikehold av det ferdige bygget. Byggherren har også ansvar for at bygget tilfredsstiller krav til energiforbruk, lydisolasjon, inneklima, personsikkerhet, miljø og brukbarhet, og funksjonen innebæ­ rer også ansvar for at byggearbeidene foregår på en sikkerhetsmessig og miljømessig forsvarlig måte, bygghygiene, ren og ryddig byggeprosess ved opp­ føring og rehabilitering av bygninger. Bygghygiene omfatter ren og tørr lagring av bygningsmaterialer, håndtering av ►avfall fra byggingen, systematisk renhold bl.a. for å hindre støvspredning i byggepe­ rioden, samt rengjøring av bygget før overlevering til byggherre. Forsøksprosjekter viser at god bygghygie­ ne bl.a. fører til bedre inneklima. bygging (tekn.), oppføring av byggverk. Finansiering, se ►byggelån, ►byggekostnadsindeks. Forsikring, se ►byggeforsikring. Forskning, se ►Norges Byggforskningsinstitutt. Teknikk, se ►konstruksjon, ►bygningsfysikk, ►bygningsakustikk, ►husbygging, ►byggskade, ► bygningsmaterialer. Utdanning, se ►bygg- og anleggsteknikk, ►byg­ ningsarbeider. Se også ►byggverk, ►bygg og anlegg og ►arkitek­ tur. RETTSLIGE FORHOLD OG FORVALTNING

Plan- og bygningsmyndigheter er departement, Statens bygningstekniske etat, Statens vegvesen, fylkes­ mann, fylkeskommune og kommune. Plan- og bygningslovens plankapitler (kap. 2-7 og kap. 11) administreres av Miljøverndepartementet, mens de øvrige kapitler administreres av Kommunal- og regionaldepartementet. Lover, forskrifter og vedtekter. Bygningslovgivningen i Norge består av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985, byggeforskriftene og de lokale bygningsved­ tekter. Formålet er å gi myndighetene herredømme over bebyggelsens lokalisering og den bygningsmes­ sige utvikling og hovedtrekkene i grunndisponeringen. Videre skal bebyggelsen utføres forsvarlig ut fra bygnings-, branntekniske, helsemessige og estetiske hensyn. Bygningslovgivningen har derfor bestem­ melser som sikrer at slike hensyn blir tatt og som gir myndighetene hjemmel til å føre kontroll. Ved vedtekter kan det for en kommune eller del av den fastsettes de lempninger, skjerpelser, tillegg eller unntak fra bestemmelsene i loven, som finnes påkrevd under hensyn til forholdene på stedet. Enkelte av lovens bestemmelser kan likevel ikke fravikes. Byggesaker. Kommunal og regionaldepartementet gir byggeforskrifter som utfyller loven. Før et bygge­ arbeid kan settes i gang, må det være sendt skriftlig

BYGGING Store bygg- og anleggsentreprenører i Norge Talloppgaver fra 2003 Omsetning (mrd. kr) 7,6 Skanska Norge AS 6,4 Mesta Veidekke Entreprenør AS 5,8 3,6 NCC Construction 2,9 AF Gruppen ASA 1,5 Ba eke Gruppen 1,3 Kruse Smith A/S 1,2 Block Watne A/S

Ansatte (ca.) 4000 3800 2800 1700 1500 900 1900 600

søknad (►byggemelding) til kommunen, og denne må ha gitt sin tillatelse. Bygget kan under oppføring kontrolleres av kommunen. Når byggearbeidet er ferdig, skal kommunen la arbeidet besiktige. Er arbeidet utført i samsvar med byggetillatelsen og gjeldende bestemmelser, blir ferdigattest gitt. Se forskrift 24. juni 2003 om saksbehandling og kont­ roll i byggesaker. Om de tekniske og funksjonsmes­ sige krav til byggverk og produkter til byggverk, se forskrift 22. januar 1997 (TEK). Offentlige planer. Tilfeldig og spredt byggevirksom­ het fører erfaringsmessig med seg ulemper og på lengre sikt økonomiske skadevirkninger, både for private og offentlige. Hvor det skal finne sted bebyg­ gelse av noen betydning, er det derfor meget vesent­ lig at bebyggelsen foregår etter godkjent plan. Planog bygningsloven omhandler tre typer planer: fylkesplan, kommuneplan og reguleringsplan, og dertil en fjerde i bebyggelsesplanen som er en forenk­ let reguleringsplan. I hvert fylke skal fylkeskommunen utarbeide fylkesplan. Denne består av mål og langsiktige retningslinjer for utviklingen i fylket og et samord­ net handlingsprogram for de statlige og fylkeskom­ munale sektorers virksomhet, som angir hvordan målene skal nås. Handlingsprogrammet skal også omfatte de kommunale sektorer for så vidt angår spørsmål som er av vesentlig betydning for fylket eller deler av det. I planen fastlegges også retnings­ linjer for bruken av arealer og naturresurser i fylket. I hver kommune skal det utarbeides en kommune­ plan. Planen skal inneholde en langsiktig og en kortsiktig del. Den langsiktige del omfatter mål for utviklingen i kommunen, retningslinjer for sektore­ nes planlegging og en arealdel for forvaltningen av arealer og andre naturresurser. Den kortsiktige del omfatter samordnet handlingsprogram for sektore­ nes virksomhet de nærmeste år. Reguleringsplan er detaljplan med bestemmelser som regulerer utnytting av grunn og bebyggelse i bestemte områder i en kommune innenfor en nærmere ramme som er fastsatt i loven. Vedtatt reguleringsplan og kommuneplan blir straks bin­ dende for alle byggeforetagender. Loven har en rekke bestemmelser om båndlegging for å hindre uønsket bebyggelse før de nødvendige planer er utarbeidet. Loven har videre bestemmelser om ekspropriasjon (tvangserverv) til gjennomføring av stadfestet reguleringsplan. For å sikre kommunen de nødvendige utbyggingsarealer og tomtereserver i god tid før utbyggingen settes i gang og for å bli herre over grunnprisstigningen, har loven også bestemmelser om ekspropriasjon til dette formål, også hvor reguleringsplan ikke foreligger. For å avholde skjønn etter plan- og bygningsloven, kan det i en kommune etableres særskilt skjønnsrett og overskjønnsrett. Refusjon. Ut fra prinsippet om at alle tomter som får nytte av gate- og kloakkanlegg skal være med på å betale omkostningene, er det i loven tatt inn be­ stemmelser om refusjon (tilbakebetaling) til den som har hatt omkostningene med anleggene. Overtredelse av bygningslovgivningens bestem­ melser eller pålegg gitt av bygningsmyndighetene er belagt med straff. Kommunen kan kreve stanset arbeid som utføres uten byggetillatelse eller i strid med loven. Ulovlig utført arbeid kan kreves fjernet eller rettet. Se også ►byggeforbud, ►byggherre, ►byggekon­ trakt. Historikk. Helt til begynnelsen av 1800-tallet var husbygging i Norge så å si uten kontroll fra det offentlige, bortsett fra en del spredte, lokale anord­ ninger. Den første bygningslov som ble utferdiget, kom i 1827 for Oslo. På grunn av de store bybranner ble det i 1845 vedtatt en alminnelig bygningslov. 1 1896 ble det utferdiget en lov om bygningsvesenet for landets byer utenom Oslo, fergen og Trondheim, som fikk

111

| ’

I sine egne lover i tiden 1899 til 1906. Loven av 1896 kunne av Kongen gjøres gjeldende også utenom byene. 1 1924 ble vedtatt en felles bygningslov for alle landets byer. Loven kunne av departementet gjøres gjeldende i landkommuner. Utviklingen etter den annen verdenskrig med den tiltakende konsentrasjon av bosettingen og øking av trafikken, gjorde det nødvendig med revisjon av bygningslovgivningen. Den 18. juni 1965 ble det vedtatt en bygningslov for hele landet (nå opphevet) med adgang for departementet til å frita en kommu­ ne eller del av den, helt eller delvis fra lovens be­ stemmelser. BAa/ThF byggmester, håndverksmester eller svenn med tilleggsutdanning som enten personlig oppfører eller har den faglige ledelse ved oppføringen av bygg, byggmodul, felles grunnmål og den minste lengdeenhet som brukes innenfor ► modulsamordningen i bygningsindustrien; har betegnelsen M. I Norge som i de fleste andre europeiske land er M standardisert til 100 mm. bygg og anlegg, fellesbetegnelse for all virksomhet som direkte er knyttet til oppføring, ombygging, reparasjon, vedlikehold og riving av bygninger samt bygging og reparasjon av anlegg. Omfatter også bygging av boreplattformer i betong og montering og oppføring av prefabrikkerte bygninger og andre konstruksjoner. Bygg- og anleggsvirksomheten er utsatt for betydelige konjunktursvingninger. Fra 1966 til 1988 økte sysselsettingen fra om lag 80 000 til 126 000 i privat bygge- og anleggsvirksomhet. I årene 1988-1992 sank sysselsettingen med vel 30 prosent i byggenæringen, tilbake til nivået på slutten av 1960-årene. Produksjonsindeksen viste ny vekst utover i 1990-årene. Anleggsvirksomheten steg frem til 2000, men falt igjen året etter. Byggevirk­ somheten flatet ut i 2002. Bygg og anlegg kan også omfatte all virksomhet som produserer varer og tjenester som er nødvendig for å utføre bygge- og anleggsarbeider, dvs. også materialindustri, arkitekt og rådgivende ingeniørtjenester, offentlig byggeadministrasjon osv. bygg- og anleggsmaskiner, maskiner som tjener til å rasjonalisere og effektivisere bygg- og anleggsvirk­ somhet. Fra 1950-årene og langt ut i 1970-årene var mekaniseringen en forutsetning for den produk­ sjonsutvikling som fant sted innenfor denne virk­ somheten. Av viktige maskiner kan nevnes: gravemaskiner, hjul- og beltelastere, spesialtrucker for massetran­ sport, hydrauliske boremaskiner, tunnelrigger, fullprofilmaskiner, spesialmaskiner for fundamente­ ring og pæling, mobile og stasjonære byggekraner, utstyr som muliggjør vinterarbeid, automatiske betonganlegg, betongsprøytemaskiner, sikte- og knuseutstyr osv. En viktig side ved mekaniseringen er også spesialutstyr som er utviklet for å produsere betongelementer og andre byggevarer i permanente fabrikker. En tilpassing av konstruksjoner og materialer slik at maskiner og automatisering fortsatt kan spille en rolle for utvikling av et bedre arbeidsmiljø og effekti­ visering av bygge- og anleggsarbeider, er en forutset­ ning for en produktivitetsforbedring i bygge- og anleggsvirksomhet. Maskiner som betongblandere og sirkelsager skal ►CE-merkes i henhold til EUs maskindirektiv. bygg- og anleggsteknikk, yrkesfaglig utdanningspro­ gram i videregående opplæring. Programmet omfat­ ter lærefag innen byggevirksomhet, anleggsarbeid, terrengarbeid og tekniske anlegg hvor yrkesutøver­ ne arbeider med trekonstruksjon, utvendig og innvendig utforming og innredning av bygg-, mur-, puss-, stein- og betongarbeid. De to første årene av opplæringen blir gitt i videregående skole, den avsluttende spesialiseringen blir normalt gitt som to ar i lære i bedrift med avsluttende fag- eller svenne-

BYGGVE

byggskade. skade på byggverk som skyldes feil under utredning, prosjektering, produksjon eller materialtilvirkning, og som oppdages etter at bygge­ prosjektet er avsluttet og overtatt av eier. Byggska­ der forårsaker funksjonssvikt og dermed ekstraordi­ nære vedlikeholdskostnader. Skade som følge av normal slitasje er ikke byggskade. De fleste byggskadene skyldes vann eller fukt i bygningskonstruksjoner som igjen fører til mugg, sopp, råte og dårlig inneklima. Andre typiske skader er frostskader, setningsskader, korrosjonsskader og bruddskader. Det har tradisjonelt vært flest skader i takkonstruksjonen og i oppholdsrom under terreng. Skadeutviklingen starter som regel kort tid etter at bygget er ferdig, og omlag ’/, av skadene oppdages i løpet av byggets fem første leveår. Ca. halvparten av byggskadene ser ut til å skyldes feil eller mangler under prosjektering, ca. 30 % skyldes feil i utførelsesfasen, mens omlag 10 % av skadene skyldes feil på materialer. byggtapetserer, håndverker som har to arbeidsom­ råder: veggbekledning og gulvbelegging. Opplæring skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i

lære i bedrift. Læretiden i bedrift avsluttes med svenneprøve. Byggtapetserfaget ble skilt ut som eget håndverksfag i 1930. Inntil da hadde faget vært utøvd av salmakere og møbeltapetserere, som var den håndverksgruppen som best kunne ta seg av trekking av vegger med tapet som ble vanlig i løpet av 1700- og 1800-tallet. Den gang benyttet man håndtrykte tapeter til veggbekledning, og trakk tak og vegger med strie og maskinpapir. Tapetsering med ulike materialer er fortsatt en del av faget, men nye områ­ der som gulvarbeid med tepper av forskjellige stof­ fer, vinyl- og linoleumsbelegg er kommet til. Bedriftene er organisert i Maler- og byggtapetsermestrenes Landsforbund, stiftet 1908, som gjennom Byggenæringens Landsforening (BNL) er tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Arbeids­ takernes hovedorganisasjon er Fellesforbundet. Byggve (norrønt Byggvir), guden ►Frøys tjener. Opptrer i eddadiktet ►Loketretten sammen med den andre tjeneren Bøyla. Navnet Byggve hører sammen med kornsorten bygg, og Byggve er trolig en perso­ nifisering av komet. Ølbrygging hører til hans an­ svarsområde.

BYGGVERK Et utvalg av verdens høyeste frittstående byggverk Høyde (m) Oppført CN Tower, Toronto, Canada 553 1975 Ostankino-tårnet, Moskva, Russland 540 1967 Taipei 101, Taipei, Taiwan 508 2003 Petronas Towers, Kuala Lumpur, Malaysia 452 1996 Sears Tower, Chicago, USA1 443 1974 Jin Mao Tower, Shanghai, Kina 420,5 1998 International Finance Centre, Hong Kong, Kina 416 2003 Empire State Building, New York, USA2 381 1931 Amoco Corp. Building, Chicago, USA 346 1973 John Hancock Building, Chicago, USA 343 1968 Tuntex Sky Tower, Kaohsiung, Taiwan 347,5 1997 Citic Plaza, Guangzhou, Kina 322 1997 Chrysler Building, New York, USA 319 1930 Eiffeltårnet, Paris, Frankrike3 300 1889 Commerzbank-bygningen, Frankfurt am Main, Tyskland4 259 1997 Canary Wharf Tower, London, Storbritannia 244 1991 Washington Memorial, Washington, D.C., USA 169 1884 Grenland bru, Telemark 166 1996 Kolnerdomen, Koln, Tyskland 157 1880 Tryvannstårnet, Oslo 118 1962 Radisson SAS Plaza Hotel (tidl. Oslo Plaza Hotel), Oslo 117 1990 Verdens høyeste frittstående byggverk er CN Tower (553 m). Verdens høyeste bygning (utenom fjernsyns- og utsiktstårn) er Taipei 101 i Taipei, Taiwan. 1 549 m med fjernsynsmast 2 449 m med fjernsynsmast

3 321 m med fjernsynsmast 4 Europas høyeste bygning

112

BYGGVE

Byggve, lite gassfelt i Nordsjøen, regnet som en del av ►Skimefeltet fra høsten 2003. Brønnhodeplattform i drift våren 2004 med rørledning til ►Heimdal. Operatør er Total E&P Norge AS. byggverk, ulike typer konstruksjoner skapt av men­ nesker, både bygninger, tåm, broer, demninger m.m. Felles for konstruksjonene er at de står på bakken og kan atskilles i forhold til sine omgivelser. Se de enkelte typer, bl.a. ► hus, ►bolig (historikk), ►borg, ► kirkebygning, ►tåm, ►bro, ►dam. Blant de største eldre byggverk er Kheopspyramiden i Egypt (2600-2500 f.Kr.), som er 146 m høy, og den kinesiske mur (fullført under Ming-dynastiet 1368-1644), som opprinnelig var ca. 2400-3000 km lang. I moderne tid har nye materialer og avansert teknologi muliggjort byggverk som både rager atskillig høyere og spenner videre enn det som tidligere var mulig. Høye byggverk. Det høyeste byggverk som noensin­ ne har vært oppført, var den bardunforankrede masten til Warszawa Radio i Konstantynow (646,38 m). Den falt sammen 1991. Etter dette er en bardunforankret fjemsynsmast mellom Fargo og Blanchard i North Dakota med sine 629 m det høyeste bygg­ verk. Verdens høyeste frittstående byggverk er CN Tower i Toronto (553,34 m). Tvillingskyskrapeme Petronas Twin Towers i Kuala Lumpur (452 m uten fjemsynsmast) var 1996-2003 verdens høyeste bygninger. I 2003 ble de forbigått av skyskraperen Taipei 101 iTaipei på Taiwan. Dette kontorbygget er 508 m høyt, medregnet et 60 m høyt spir med radiomast. Det har 101 etasjer. Troll-plattformen på den norske kontinentalsokke­ len i Nordsjøen er med sine 472 m verdens høyeste flyttbare byggverk. Høyeste byggverk i fastlandsNorge er Grenland bm (166 m), mens den høyeste bygningen er Radisson SAS Plaza Hotel Oslo (tidl. Oslo Plaza; 117 m). Se også ►bygging, ►arkitektur, verdens sju ►un­ derverker, UNESCOs ►Liste over verdens kultur- og naturarv, ►bygningsvern. Illustrasjon og tabell, se foregående side. byggål, Ditylenchus hordei, rundormart i ordenen Tylenchida. Parasitt på røttene til bygg og hvete; danner krokete oppsvulmninger. I Norge særlig i nordre Gudbrandsdalen. Sykdommen kalles «krok». Bygland, kommune i Aust-Agder fylke, i midtre del av Setesdal. Grenser til Vest-Agder i vest og til Tele­ mark i nordøst. Natur. Berggrunnen hører til grunnfjellet som her består av granitt og gneis sammen med omdannede sedimenter (kvartsitt ved Åraksfjorden) og er trolig dannet i tidsrommet for 1100-800 millioner år siden. Berggrunnstrukturen er dominert av at berg­ artene danner brede belter med nordlig til nordvest­ lig retning som gjenspeiles ved lengderetningen på daler og innsjøer. Løsmasser finnes for det meste i de lavereliggende områdene. Byglandsfjorden ligger sentralt i kommunen; den gjennomløpes av Otra og er 34 km lang og 203 moh. I Bygland møter en selve Setesdalen med fjell og vidder som gir dalen særpreget. Mer enn 2/3 av arealet ligger høyere enn 600 moh. og dermed over skoggrensen. På fjellviddene når enkelte av toppene over 1000 moh., og høyeste fjelltopp er Reinshomheii, 1162 moh. Skillet mellom vestlands- og østlandsklima går gjennom kommunen. Fjellet har vært brukt til jakt, fiske og beite fra gammelt av, og alt på 1800-tallet ble området besøkt av turister. Bosetning. Folketallet har hatt nedgang på hele 1900-tallet med unntak av en svak vekstperiode 1900-20, som skyldtes at Setesdalsbanen Kristiansand-Byglandsfjord ble åpnet i 1896. Fra 1946 til 1970 gikk folketallet ned fra rundt 2000 innbyggere til 1550.1 2003 hadde Bygland 1296 innbyggere. Tyngden av bosetningen følger fjorden og elven Otra. Tettstedet Byglandsfjord ved sørenden av fjorden er det største senteret (331 innb. 2002), mens Bygland 24 km lenger nord er administra-

Bygland 1331 km2 1296 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Bygland

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 6 18 11 65

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 10 13 9 15 8 4 42

Bygland. Byglandsfjorden med Øyni i forgrunnen.

sjonssenteret med alders-og sykehjem, helsesenter og forretninger foruten kommuneadministrasjon. Næringsliv. Skogbruket er viktig og drives ofte i kombinasjon med jordbruk og annet arbeid. De fleste gårdene er små, med gressproduksjon til storfe og særlig sauehold. Industrien domineres av sagbruk og trevareindustri (Byglandsfjord Sag ANS) og gummi- og plastvareindustri (Bygland Plast A/S). Sølvsmedvirksomheten er synlig i turistsammen­ heng, og turismen utgjør en stadig viktigere del av næringsgrunnlaget. Det er turisthoteller, utleie og salg av tomter og hytter og flere velutstyrte cam­ pingplasser i kommunen. Kommunen satser sterkt på turistutvikling pga. stor gjennomgangstrafikk (ca. 350 000 biler per år), og prioriterer kulturliv og aktiviteter som er tilknyttet turismen. Bygland er be­ rørt av kraftutbyggingen i Otra. Det er tre kraftverk i kommunen: Langerak, Hovatn og Hekni med i alt 102 MW i maskininstallasjon. Samferdsel. Rv. 9 (Haukeligrend-Kristiansand) går nord-sør gjennom kommunen. I Evje, ca. 10 km sør for Byglandsfjord, sikrer Rv. 42 øst-vest forbindelse mellom Arendal og Egersund. Privatbilen er viktig for bosetningen i kommunen, samtidig som det opprettholdes en del ruteforbindelser for både perso­ ner og gods. Det siste toget fra Byglandsfjord gikk i 1962, og jembanetraseen er delvis brukt til en omfattende utbedring av riksveien sørover til Kris­ tiansand. Historikk og kultur. Ved Ose i nordenden av Byg­ landsfjord ligger Ose kulturverkstad som bl.a. er hovedsete for Agder Folkemusikkarkiv med en stor samling av musikkinstrumenter. Her er også Ose Turistheim, bygd 1900, og nytt kulturhus fra 1994. Dampbåten «Bjoren», som trafikkerte Byglandsfjorden 1867-1957, er nå restaurert og satt inn i turist­ trafikk. «Bjoren» står på Riksantikvarens liste over vernede fartøyer. Bygland Museum består av 6 tømmerbygninger, deriblant en røykstove fra om­ kring 1650. Offentlige institusjoner. Statens Skogskole (videre­ gående skole) i Bygland senter. Bygland svarer til sognene Årdal og Bygland i Bygland prestegjeld, Otredal prosti i Agder og Telemark bispedømme, Bygland lensmannsdistrikt i Agder politidistrikt og hører under Kristiansand tingrett. Kommunevåpenet, (godkjent 1991) har en oppspringende gull gaupe på grønn grunn. Gaupen

113 symboliserer det bratte, ville og skoglendte terrenget i kommunen. Navnet Bygland er sammensatt av ordene 'bygg' (etter kornslaget) og 'land' og er egentlig et gårds­ navn. Litt.: Bolling, R.: Gards- og ættesoge for Bygland, 1952; Bø, T. m.fl., red.: Byglandssoge, 1939; Vollen, R.: Bygland gard og ætt, 2002-, 2 b. Byglandsfjord, tettsted i Bygland kommune, AustAgder, ved sørenden av innsjøen Byglandsfjorden; 331 innb. (2002). Tidligere endestasjon for Setesdalsbanen som ble nedlagt 1962. Sagbruk. Turisttra­ fikk. Byglandsfjorden, langstrakt innsjø i Setesdal, Byg­ land kommune, Aust-Agder, dannet av elven Otra. Ved regulering (198-203 moh.) er Byglandsfjorden og Åraksfj orden nordenfor satt i forbindelse med hverandre. Samlet lengde er 34 km, areal 40 km2. Største dyp 167 m. Sluse mellom de to opprinnelige sjøene (Storstraumen). Bygmester Solness, skuespill i tre akter (1892) av Henrik Ibsen. Stykket er et av dikterens poetiske skriftemål, og skildrer en mann som har ofret men­ neskelykke, egen og andres, for sin kunst. Det hadde sin uroppførelse på Haymarket Theatre i London (allerede før det forelå trykt), førsteoppførelse i Norge ved W. Petersens teaterselskap i Trondheim januar 1893. bygning, se ►byggverk, ►hus og ►bygging, bygningsakustikk, læren om lydens utbredelse i bygninger; innenfor ett og samme rom, romakustikk, og til andre rom i bygningen, lydisolasjon. Romakustikk avhenger av rommets overflatematerialer, geometri, inventar og av tilstedeværende personer. For trapperom, felles gang, undervisnings­ rom, gymnastikksaler, idrettshaller, oppholdsrom i barnehager og industrilokaler stiller ►byggeforskrif­ tene krav til akustisk dempning av rommet, slik at etterklangstiden (den tid det tar fra en støykilde opphører til lydnivået har sunket 60 dB) blir kort. Forskriftene stiller også krav til lydisolering mellom ulike bruksenheter, f.eks. mellom to leiligheter i et rekkehus, og til maksimalt lydnivå fra tekniske installasjoner. Se også ►akustikk. bygningsarbeider, arbeider som utfører byggearbei­ der, dvs. oppfører alle typer ►byggverk, f.eks. boli­ ger, forretningsbygg, skoler og sykehus, inklusive ombygging og større vedlikehold som krever bygge­ tillatelse av bygningsmyndighetene. Mange av byggfagene har tradisjoner med hensyn til yrkesutdannelse og næringsvirksomhet som går tilbake til middelalderen. Til de tradisjonelle hånd­ verksfagene regnes tømrerfaget, snekkerfaget, murerfaget, kobber- og blikkenslagerfaget, gipsmakerfaget, maler- og byggtapetserfaget, glassmesterfaget og rørleggerfaget. Øvrige yrkesfag som hører til bygningsfagene er betongfagene, anleggsfagene, stillasbyggerfagep.taktekkerfaget og anleggsmaskinfører. Dessuten er elektrikere for en stor del syssel­ satt med elektriske installasjoner i bygninger. Opp­ læringen i de fleste av disse fagene skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Læretiden avsluttes med fag- eller svenneprøve. Voksne med lang og allsidig praksis kan også gå opp til slik prøve, men som oftest må de gå et forbere­ dende teorikurs for a bestå og få fag- eller svenne­ brev. Se også ►bygg- og anleggsteknikk. Bygningsarbeiderne er organisert i Fellesforbundet eller Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund. Noen bygningsarbeidere er registrert som selvstendi­ ge næringsdrivende og driver såkalt kontraktørvirksomhet. bygningsarkeologi, undersøkelser av bygninger eller bygningsrester med tanke på alder, konstruksjon, bruk eller andre sider ved en bygnings historie. Undersøkelsene kan også gjelde avgrensede deler av en bygning, som f.eks. tapet- eller malinglag. Arbei­

BYGSLING

det består dels av dokumentasjon av de funn og iakttagelser som gjøres på stedet, dels av tolkning av dette materialet. Ved dokumentasjonen brukes teknikker som fotografering, oppmåling og verbale beskrivelser, mens man ved tolkningen gjør bruk av så vel skriftlige kilder som ►dendrokronologi og andre hjelpemidler som kan øke forståelsen av det undersøkte materialet. I Norge har bygningsarkeologien i første rekke vært benyttet ved undersøkelser av kirkebygg. bygningsblokker, ofte kalt blokker, relativt store murstein som normalt er så tunge at de må løftes og plasseres i murverket med begge hender. Bygnings­ blokker lages av betong, lettbetong og, i en viss utstrekning, av tegl. For å minske vekten og øke den varmeisolerende evnen, er de i mange tilfeller utført med vertikale utsparinger, i form av spalter eller hull. Det finnes også blokker med et isolasjonssjikt av skumplast mellom yttersjiktene av betong eller lettbetong. bygningselementer, prefabrikkerte bygningsdeler som monteres sammen til bærende og ikke-bærende konstruksjoner. De er praktisk talt alltid utført i modul (se ►modulsamordning), og deres størrelse og vekt varierer innenfor vide grenser. bygningsfysikk, fagdisiplin og forskningsområde som behandler fysiske prosesser og forhold i bygninger og bygningsdeler. Dette omfatter bl.a. varmestrømsog temperaturforhold, fuktvandring og fuktforhold , samt luftstromning og trykkforhold. 1 videste for­ stand faller lydtekniske og branntekniske forhold også inn under bygningsfysikken, men dette regnes gjerne som separate spesialiteter. Bygningsfysikken som egen disiplin er av relativt ny dato; den er utviklet gjennom de siste 30 år, bl.a. som følge av økende kompleksitet i bygningskonst­ ruksjonene og utviklingen av nye materialer og byggemåter, samt stadig strengere krav til kvalitet og innemiljø. bygningsglassmester, se ►glassmester. bygningskasko, forsikring som erstatter plutselige og uforutsette skader på bygning av annen art enn de vanlige skadetyper som brann, vannledningsskade, naturskade, innbrudd og hærverk. Bygningskasko er med i de fleste kombinerte forsikringer for bygnin­ ger, selv om selve betegnelsen ikke er brukt i forsik­ ringsavtalen. bygningskunst, se ►arkitektur. bygningslovgivningen, se ►bygging (rettslige forhold og forvaltning). bygningsmaterialer, materialer som blir brukt til oppføring og rehabilitering av byggverk. De viktigste bygningsmaterialene i Norge er trevirke, betong, teglstein, lettklinkerblokker, isolasjonsmaterialer, spon-, gips- og trefiberplater, stål, keramiske fliser, gulvbelegg, glass, plastfolier, papp, fugematerialer, maling, lakk og lim. Valg av bygningsmaterialer har betydning for bygningskonstruksjonens varme-, lydog brannisolerende egenskaper, samt for luftkvalitet i og vedlikeholdsbehov av bygningen. Det er utført livsløpsanalyse av de mest brukte bygningsmateria­ lene i Norge. Analysen tar for seg ressursforbruk og miljøpåvirkninger gjennom hele livsløpet for de ulike materialene; dvs. utvinning av råvaren, trans­ port, bearbeiding til ferdig produkt, transport til byggeplass og muligheten for resirkulering. bygningsplate, fellesbetegnelse på plane plater av forskjellige materialer som brukes i husbygging, særlig som innvendig kledning og underkledning på vegger, gulv og tak. De viktigste typene er gipsplater, sponplater, kryssfinerplater og trefiberplater. bygningsråd, tidligere kommunalt organ. Til byg­ ningsrådets oppgaver hørte å avgjøre søknad om byggetillatelse, føre kontroll med byggearbeid, besiktige det ferdige arbeid og utstede ferdigattest. 1993 ble plan-og bygningsloven av 14. juni 1985 endret, slik at bygningsrådets oppgaver ble lagt til

kommunen. I samtlige kommuner ble det opprettet et lovpålagt fast utvalg for plansaker som i stor grad tilsvarer det tidligere bygningsrådet. Det faste utvalget for plansaker er tillagt bestemte oppgaver fastsatt i plan- og bygningsloven. Planut­ valget er et styrende og koordinerende organ og kan tildeles avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet er bestemt ved lov. Navnet på utvalget varie­ rer fra kommune til kommune; «Teknisk styre», «Kommuneplanutvalget», «Råd for utvikling og teknisk drift» osv. bygningssmed, kleinsmed, håndverker som særlig arbeider med låser og nøkler, foruten trapperekkverk og andre dekorative utførelser i smijern. Ar­ beidsområdet utgjør en del av smedfaget. Se ►smed. bygningssnekker, se ►snekker. bygningstekniske etat, Statens, se ►Statens bygnings­ tekniske etat. bygningsvern, egentlig beskyttelse og pleie av byg­ ninger av alle slag, men brukes i første rekke om vern av bygninger av antikvarisk verdi. Bygnings­ vernet spenner fra enkle istandsettelser og reha­ biliteringer til omfattende restaureringer og re­ konstruksjoner basert på grundige undersøkelser av den aktuelle bygning. Hensikten er å ivareta de ulike typer verdier som knytter seg til den enkelte bygning: historiske verdier, kunstverdi og bruks­ verdi. I Europa går det systematiske bygningsvernet tilbake til 1800-tallet. Sentrale teoretikere var franskmannen Eugene Emmanuel Viollet-le-Duc og engelskmannen John Ruskin. En vesentlig del av bygningsvernet i Norge blir ivaretatt av offentlige organer på ulike nivåer som virker gjennom ulike lovbestemmelser. Strengest er det bygningsvernet som skjer gjennom kulturminneloven av 9. juni 1978. Også plan- og bygningslo­ ven av 14. juni 1985 gir mulighet til å ivareta byg­ ninger av antikvarisk verdi, i første rekke gjennom regulering til spesialområder med formål bevaring. I tillegg til det offentlige bygningsvernet er det også et betydelig privat initiativ som kommer til uttrykk gjennom nasjonale og internasjonale foreninger. Sentralt i bygningsvernet i Norge står ►Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. En viktig internasjonal verneforening der også atskillige nordmenn er aktivt medvirkende er International Council on Monuments and Sites. Se også ►kulturminner. bygselhusmann, husmann som hadde sin jord på bygsel etter selv å ha dyrket den opp, og med liten eller ingen arbeidsplikt, til forskjell fra arbeidshusmann. bygsling, i eldre tid den vanlige form for leie av gårdsbruk, særlig når det gjaldt stats- og kirkegods og annet større jordegods. Størsteparten av bygselgodset (særlig benefisert gods og statsgods) ble allerede på 1800-tallet solgt til eiendom, og etter jordlovene av 1928 og 1955 er ytterligere en rekke bygselforhold avviklet. Ved jordbrukstellingen 1969 var det ikke tilbake mer enn 417 husmanns- og bygselbruk og bruk lagt til stillingen, på over 5 daa. Leie av gårdsbruk forekommer i dag i form av ► forpaktning. De hittil gjeldende lovregler om bygsel i Christian 5s Norske Lov 3-14 m.fl. ble opphevet ved lov om forpakting av 25. juni 1965, som kommer til anven­ delse på enhver forpaktning (bortleie) av eiendom over 5 daa som skal nyttes til jordbruks- eller skogbruksproduksjon, dog med enkelte unntak (§1). Loven gjelder imidlertid ikke jordleieforhold inngått før dens ikrafttreden. Partene i bygselforhold ble kalt jorddrott og leilen­ ding (bygselmann), og vederlaget fra leilendingens side henholdsvis bygsel (innfestningssum), landskyld eller landleie (årlig avgift) samt tredjeårstage, som var en særskilt avgift hvert 3. år. Se også ►feste.

114

BYGSLING I

bygsling, bygsle, brukes særlig i landdistriktene ofte i samme betydning som ►tomtefeste. Jfr. ►bygsel. Bygstad (eg. gårdsnavn, sammensatt med manns­ navnet Bjugr), tettbebyggelse og sogn i Gaular kom­ mune, Sogn og Fjordane, ca. 22 km sørvest for Førde. Bygstad kirke ligger litt utenfor botnen av Dalsfjorden, på nordsiden. Hovedveier mot nordøst til Førde (Rv. 57/E 39), øst til Balestrand (Rv. 610/13), sør til Vadheim (Rv. 610/E 39), vest til Dale i Sunnfjord (Rv. 57). Vest for kirken ligger Bygstad tettbebyggelse med blant annet meieri og sagbruk for skurtømmer. Biihler, Charlotte Berta [by:la], 1893-1974, født Malachovsky, tysk-amerikansk psykolog, gift med K. Biihler. Professor i psykologi og pedagogikk ved Universitåt Wien 1929-38, 1939-40 konstituert som professor i pedagogikk ved Norges Lærerhøgskole, fra våren 1940 i USA. Kjent for en rekke utviklingspsykologiske arbeider om bam og ungdom. På norsk er utkommet Fra barndom til alderdom. Utviklingspsy­ kologi (1932). I USA arbeidet hun ved siden av klinisk praksis med utviklingspsykologiske studier over middelaldrende og eldre mennesker. Charlotte Biihler regnes som en av grunnleggerne av moderne humanistisk psykologi, og var aktivi medlem i oppbyggingen av den amerikanske forening for humanistisk psykologi i 1960- og 1970-årene. Hun utgav, sammen med M. Allen, Introduction to Humanistic Psychology (1972). Biihler. Karl [by:la], 1879-1963, tysk psykolog, gift med C. Biihler. Omkring 1910 gjorde Biihler seg bemerket med sine studier av tenkningens psykolo­ gi, derfra kom han over i bamepsykologisk forsk­ ning. Arbeidet senere bl.a. med språkets psykologi. Fra 1940 i USA. Biihnenaussprache [by:nanaosfpra:xa] (ty.), ofte forkortet til Biihnensprache, sceneuttale, mønstergyl­ dig tysk uttale. Se Theodor ►Siebs. Byhring. Carsten, 1918-90, født i Oslo, norsk skue­ spiller. Debuterte 1941 som revykunstner på Søilen Teater i Oslo. Ansatt 1942-47 og de nærmeste år etter 1959 ved Book Jenssens tuméteater, Chat Noir 1947-59. Reiste i flere år med Riksteatret. Humør­ fylt, frodig og kultivert personlighet med den iro­ nisk-satiriske karikatur som spesialfelt. Sikker karakterkunstner i komedier og i realistiske skuespill, bl.a. som Doolittle i Pygmalion, postmesteren i Reviso­ ren; i TV også Stephano i Shakespeares Stormen. En rekke roller i norsk film, huskes best som den forsik­ tige Kjell i 13 filmer om Olsenbanden 1969-86. Regis­ sør og produsent av barnefilmene Bjømepatmljen (1956) og På tokt med Terna (1958). Litt.: NBL 2. utg. Biihring-Dehli, Erling, 1887-1957, født i Fumes, norsk journalist; cand. jur. Journalist fra 1909, blant annet i Aftenposten og Dagsposten, Trondheim. Redaktør av Hamar Stiftstidende 1916-32, av Allers Familie-Joumal 1934-52. Stortingsrepresentant (H) 1928-33. Utgav Statsminister Johan Nygaardsvold (1939). byhøymol, Rumex obtusifglius, flerårig urt i syrefamilien. Stengelen ofte over 1 m høy og gjeme rødfar­ get. Bladene ved bakken i rosett, langstilkede, bredt avlange med hjerteformet grunn, opp til 25 cm lange. Blomstene i stor, åpen topp uten blad. Produ­ serer ca. 4000 frø per plante og formerer seg hoved­ saklig med frø, men kan også formere seg vegetativt etter oppdeling av den kraftige roten. Frøet av byhøymol er svært seiglivet, det kan passere fordøyelseskanalen hos husdyr og ligge mannsaldre i jorden uten å miste spireevnen. Byhøymol vokser nordover til Nordland, og er vanligst i kyststrøk der den kan være et brysomt ugress i eng og beite. Husdyrene vraker den, og planten er vanskeligere å bekjempe enn de andre artene av høymol. Bykil, Bykhyl, vann i Otra, like sør for Bykle kirke­ sted, Bykle kommune, Aust-Agder.

Bykle 1461 km2 848 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Bykle

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

4 11 85

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 2 4 16 20 5 4 49

%

Bykle, kommune i Aust-Agder fylke. Bykle er den nordligste kommunen i fylket og i Setesdal. Den grenser i sør til Valle kommune, i vest til Rogaland og i nord og øst til Telemark. Natur. Berggrunnen hører til grunnfjellet og er trolig dannet i tidsrommet for 1100-800 millioner år siden. Den består av gneiser og granitter og i mindre grad omdannede vulkanske og sedimentære bergar­ ter (bl.a. ved Hovden). Berggrunnstrukturen er dominert av at bergartene danner brede belter med nordvestlig retning. Bykle er fylkets største kommune i areal og omfat­ ter en stor del av Setesdalsheiene. De vidstrakte heie­ ne og fjellviddene inneholder en rekke store fjellvann og er kildeområde for elven Otra. Store deler av fjellet er i offentlig eie. Njardarheim er navnet på et 230 km2 stort fjellområde som ble overtatt av sta­ ten etter 1945, og i tillegg kommer 150 km2 statsall­ menning. Dalbunnen stiger sterkt i Bykle kommune fra 350 moh. lengst i sør til om lag 900 moh. i nord. 6/7 av arealet ligger høyere enn 900 moh., og høyes­ te fjelltopp er Sæbyggjenuten, 1507 moh. Bosetning. Etter folketallet er Bykle en av landets minste kommuner. Folketallet har variert med utnyttingen av næringsgrunnlaget. På 1900-tallet har det vært nede i om lag 470 innbyggere to ganger (1900 og 1970), mens kommunen i 2003 hadde 848 innbyggere. Bosetningen følger dalen og er konsent­ rert om to steder, administrasjonssenteret Bykle (Bykle kirkested, 213 innb. 2002) og turistsenterer Hovden, 27 km lenger nord og ca. 808 moh. (236 innb. 2002). Næringsliv. Fjellet har gitt mye av næringsgrunn­ laget gjennom tidene, bl.a. ved reindrift og jakt, og gjør det også på nye vis fortsatt. Nydyrkede arealer i fjellet med både gressproduksjon og fellesbeiter på Bjåen og i Hovden er nå i bruk. De fleste arbeidsplas­ sene finnes allikevel i turistnæringen. Hovden har vokst til et moderne og allsidig vintersportssted for bl.a. kystbefolkningen i Agder-fylkene, og markeds­ føres i hele Sør-Norge, Danmark og på kontinentet. Her er hoteller og betydelige hytteområder, alpinan­ legg og turløyper, moderne badeanlegg og mulig­ heter for kanopadling. Heiene innbyr ellers til all­ sidige aktiviteter året rundt. Bykle har i alt 9 turisthytter hvorav Hovdehytta ved Hartevatnet, 800 moh., er betjent.

Bykle er en tradisjonsrik Setesdals-bygd med gamle hus og særpreget bondekultur. Her ser vi kirkegrenda i den sørøstlige delen, med bl.a. Bykle kyrkje som har inventar fra 1600-tallet.

115

I forbindelse med turistnæringen har det vokst frem mindre service- og industribedrifter. Utbyggin­ gen av Øvre Otra til kraftformål har tilført kommu­ nen mye virksomhet. En rekke av de store vannene er nå regulert, og kraftutbyggingen, som pr. 2003 omfatter en maskininstallasjon på 361 MW, har medført betydelige inntekter for Bykle. Samferdsel. Rv. 9 (Haukeligrend-Kristiansand) går nord-sør gjennom kommunen. På Haukeligrend i Vinje forbindes den til E 134 (Drammen-Haugesund). Offentlige institusjoner. Kommunen har en godt utbygd kommuneadministrasjon i bygdesenteret Bykle med grunnskole, bibliotek, svømmehall og idrettsplass. Videre er det barneskole, skigymnas, idrettsplass og samfunnshus på Hovden. Bykle svarer til Bykle sogn i Valle prestegjeld, Otredal prosti i Agder og Telemark bispedømme, og hører til Bykle og Valle lensmannsdistrikt i Agder politidist­ rikt, og Kristiansand tingrett. Historikk og kultur. Jernrike myrer i området rundt Hovden dannet grunnlaget for en omfattende jern­ utvinning fra 800- til 1400-tallet. Det antas at jern­ utvinningen i Hovden har vært blant de viktigste i Norge. Flere funn av kullgroper og blestertufter har vært utgangspunkt for Hovden jernvinnemuseum, åpnet 1990. Bykle har to bygdetun i Bykle senter. Bykle kirke, vakker rosemalt trekirke fra 1619. Kommunevåpenet, (godkjent 1986) har grønn grunn strødd med sølv dråper. Dråpene symboliserer vannet som har vært en viktig energikilde i kommu­ nen fra kvern til turbin. Navnet kommer av innsjønavnet Bykil, trolig avle­ det av bauka, 'plaske, skvulpe'. Litt.: Gjerden, K.: Bykle bygdesoge: kultursoga, 1974; Gjerden, K.: Bykle kultursoge, 1993; Gjerden, K. & B. Holen: Gards- og ættesoge for Bykle: med eit stutt utdrag av kultursoga, 1966; Holen, O.G.: Ferdavegane i Bykleområdet og dei viktigaste vegane til og frå øvre Setesdal, 1968; Holen, O.G.: Jakt, fiske og fangst og litt av næringa og folkelivet i Bykle, [1986] Byklestigen, vei i Bykle kommune, Aust-Agder. Bratt og beryktet veistykke med svaberg og trappe­ trinn på den gamle Setesdalsveien; farlig styrtning mot elven Otra. Inntil ny vei kom i 1878 måtte all ferdsel mellom Valle og Bykle gå over Byklestigen. Det gamle veianlegget ble restaurert 1975 og er i dag turvei. bykommune, tidligere betegnelse på ►kommune med administrativ bystatus. Slik status har som følge av lovgivningen og den generelle samfunnsutviklin­ gen fått stadig mindre praktisk og formell betydning, og falt i 1996 bort i og med opphevelsen av de siste bestemmelsene i lovgivningen som var ulike for henholdsvis by- og herredskommuner. Bykommunene ble opprettet i forbindelse med formannskapslovene av 1837. Midt på 1800-tallet ble handelsprivilegiene for byene opphevet. Etter at urbaniseringen utenfor de administrative byene skjøt fart, ble forskjellene mellom herreds- og by­ kommunene mindre. I kommuneloven fra 1992 ble de forvaltningsmessige skillene mellom bykommu­ ne og herredskommune fjernet helt. Fra 1996 finnes det ikke noe i lovgivningen som skiller mellom byog herredskommuner, og bystatus har ikke lenger noen rettsvirkninger. Dette har medført at Kommu­ nal- og regionaldepartementet ikke lenger tildeler bystatus til noen kommune, og etter dette er det i prinsippet helt opp til den enkelte kommune å kalle seg «by», ut fra bestemte kriterier. Ved årsskiftet 1995/96 var det 46 administrative byer (bykommuner) i Norge. Siden har 37 kommu­ ner i 16 fylker benyttet seg av anledningen til å vedta bystatus for ett eller flere tettsteder i kommu­ nen. På denne måten er det opprettet i alt 39 nye byer (per 2005). Bykov, (hviterussisk Bytow), Vasilij (Vasil') Vladimiroviisj, f. 1924, russisk forfatter. Deltok som

BYLØKKER

frivillig i den annen verdenskrig. Har siden 1949 i en rekke noveller, fortellinger og kortromaner gitt realistiske skildringer av krigens «hverdag», med sterk vekt på det psykologiske og etiske aspekt, samtidig som han stadig vender tilbake til stalinismens ødeleggende virkningen Viktige fortellinger er Et menneskes død (1955), Obelisken (1972), I tåken (1978). bykredittforening, fellesbetegnelse på landets tre første kredittforeninger. Den Østenfjelske Bykreditt­ forening, Oslo, Den Vestenfjelske Bykredittforening, Bergen, og Den Nordenfjelske Bykredittforening, Trondheim, ble alle stiftet 1907 og gikk senere sammen i De Norske Bykredittforeninger. Bykredittforeningene skilte lag i 1986. Den Østen­ fjelske Bykredittforening ble til Realkreditt og inngår nå i Den norske Bank som DnB Boligkreditt. Vesten­ fjelske Bykreditt inngår i Kreditkassen, og bykredittforeningen i Trondheim er omgjort til bank under navnet Bolig- og Næringsbanken. bylbyler, bulbuler (fra persisk, av arab.), Pycnonm tidae, fuglefamilie i ordenen spurvefugler med ca. 130 arter i tropisk Afrika og Asia. Lite fargerik fjærdrakt, men dyktige sangere. Hagebylbyl, Pycnonotus barbatus, vanlig art i det meste av den etiopiske region, finnes også i Nordvest-Afrika og Egypt; araberbylbyl, Pycnonotusxanthopygos, i Midtøsten nord til det sørlige Tyrkia. Ordet bylbyl er av persisk opprinnelse og betyr nattergal. byline [bailain] (eng.), signatur i avis el.l. som angir hvilken medarbeider som har skrevet en artikkel. byliner (russ., sing. bylina, eg. 'det som har hendt'), russiske episke folkeviser, som forteller om bragdene til legendariske helter (bogatyry). De fleste byliner handler om Vladimir den hellige og bogatyrene Ilja Muromets, Aljosja Pepovitsj og Dobrynja Nikititsj (Kijev-syklusen). Andre er henlagt til Novgorod (Kjøp­ mannen Sadko og kjempen Vasilij Buslajevitsj). Bylinene er oppstått i Sør-Russland, men lever i dag bare i Nord-Russland og Vest-Sibir. De blir resitert uten akkompagnement av såkalte skaziteli. Interessen for bylinene ble vakt først på begynnelsen av 1800tallet. Noen få ble offentliggjort i 1804; Kirsja Danilovs samling kom i 1818, senere fulgte samlinger av Rybnikov (1861-67), Pjotr Kirejevskij (1860-74), Gilferding (1873), Tikhonravov og Miller (1894), Sobolevskij (Stor-russiskefolkeviser, 6bd„ 18951900). Etter revolusjonen spores en sterk nyvakt interesse for byliner fra slutten av 1920-årene, bl.a. blant forskere av den formalistiske skolen. bylinje, telefonsamband som forbinder en hussentral med det offentlige telenettet. byll, se ►abscess og ►betennelse. byllepest, se ►pest. Biilow [tysk utt. by;lå, dansk utt. bytlåu], vidt forgre­ net mecklenburgsk uradelsslekt, kjent siden 1231, da Gotfred von Biilow nevnes. Grener av slekten har opp gjennom tidene fått tittel av friherre (1705, 1839, 1903 og 1904), greve (1814 og 1881) og statsmannen Bernhard von Biilow ble fyrste (1905). Flere medlemmer av slekten kom til Danmark fra 1318 til begynnelsen av 1700-tallet; fra disse stam­ mer flere linjer hvorav 17 medlemmer som i perio­ den 1656-1905 ble opptatt i den danske adel. Gre­ ner av slekten fantes også i Sverige på 1400- og 1600-tallet, og i Norge fra begynnelsen av 1800tallet. Biilow, Bernhard Ernst von [by:lå], 1815-79, født i Holstein, dansk-tysk diplomat, ble 1847 ansatt som minister for den danske konge ved forbundsdagen i Frankfurt; var senere flere ganger i Berlin og Wien for å underhandle om det danske monarkis ordning etter tre-årskrigen. Tok 1862 avskjed fra dansk tjeneste, ble deretter statsminister i MecklenburgStrelitz, 1873 (påBismarcks anbefaling) prøyssisk statssekretær og 1876 statsminister i Preussen.

Biilow, Bernhard Heinrich Martin [by:lå], Fiirst von Biilow, 1849-1929, tysk politiker, sønn avB. E. von Biilow. Etter en diplomatisk karriere 1874-97 ble han statssekretær i utenriksministeriet 1897; rikskansler, utenriksminister og prøyssisk ministerpresident 1900-09.1 innenrikspolitikken støttet han seg på de konservative, først også på sentrum, men fra 1906 på en «borgerlig blokk» mot sentrum og sosialdemokratene. Sprengningen av denne blokken førte til Biilows fall. I sin europeiske politikk søkte han å opprettholde forbundet med Russland og Østerrike, men valgte Østerrike da disse to kom i strid i Balkanpolitikken. Han var ellers tilhenger av aktiv kolonipolitikk og formet slagordet «en plass i solen». Biilows Deutsche Politik (1916) er et talentfullt forsvar for egen poli­ tikk. Etter hans død utkom Denkwiirdigkeiten (4 bd., 1930-31), et verk som pga. manglende pålitelighet og udiplomatiske utfall vakte stor strid. Biilow, Frederik Rudbeck Henrik von [by:låu], 1791-1858, dansk general. Kjent fra Københavns forsvar 1807; deltok i krigen 1848, øverstkomman­ derende 1849, seiret ved Fredericia og avgjorde krigens utfall samme år. Kommanderende general i København 1855-56. Biilow, Friedrich Wilhelm von [by:lå], Graf von Dennewitz, 1755-1816, prøyssisk general. Forsvarte 1813 Berlin mot franskmennene, deltok i slaget ved Leipzig, trengte over Nederland og Belgia inn i Frankrike og forente seg med Bliicher. 11815 førte han i slaget ved Waterloo 4. prøyssiske armékorps og fullendte i forening med Bliicher Napoleons neder­ lag. Biilow, Hans (Guido) von [by:lå], 1830-94, tysk dirigent, pianist, komponist og forfatter. En tid hoffkapellmester hos kong Ludvig 2 i Miinchen, hvor han satte opp Richard Wagners verker. Senere hoffkapellmester i Meiningen, og 1887-93 dirigent for Berliner Philharmoniker. Ved sin omhyggelige og nøyaktige innstudering og inspirerende tolkning ble han en av grunnleggerne av den moderne dirigeringskunst. Han var også regnet som en av sin tids største klavervirtuoser, og hadde autoritet som kritisk skribent. Giftet seg 1857 med Liszts datter Cosima, som imidlertid forlot ham og giftet seg med Wagner. Biilow. Johan von [by:låu], 1751-1828, dansk gehei­ meråd, hoffmarskalk hos kronprins Frederik og nær venn av denne. Biilow spilte en betydelig rolle ved regjeringsforandringen 1784. Forte en omfattende brevveksling som er oppbevart i Sorø, av stor inter­ esse bl.a. for Norges historie. Biilow, Karl Wilhelm Paul [by:lå], 1846-1921, tysk offiser. Deltok i krigene 1866 og 1870-71. Ved den første verdenskrigs utbrudd ble han sjef for 2. tyske armé, som rykket frem gjennom Belgia. Under Marneslaget 1914 innledet han den tyske retrett. Biilow-Hansen. Paul Victor, 1861-1938, født i Hal­ den, norsk lege. Pioner innenfor ortopedisk kirurgi og vanførearbeidet i Norge. Den første overlege ved Sophies Mindes klinikk og arbeidsskole for vanføre (nå Sophies Minde Ortopedisk Hospital) 1926-34. Drivkraft i arbeidet som førte til vanføreloven av 1936. Litt.: NBL 2. utg. Biilow-Hansen, Aadel, 1906-2001, norsk fysiotera­ peut. Aadel Biilow-Hansen var blant de første som var opptatt av respirasjonens betydning for behand­ ling av såkalt yrkesmyalgi. Sammen med Trygve ► Braatøy grunnla hun den psykomotoriske fysiote­ rapi, som fikk stor betydning for behandlingen av nevromuskulære spenningstilstander. Litt.: NBL 2. utg. byløkker, områder av bymarka utparsellert til bygår­ der for dyrking av jord som et ledd i selvhusholdnin­ gen, vanlig til mot slutten av 1800-tallet. Større byløkker holdt også husmenn. Fra 1700-tallet gikk

116

BYMARK

løkkene stadig mer over til å bli landsteder med hageanlegg, og J. S. Weihaven skriver i 1834 om Christiania at byen er «omspændt af en reserveby af løkker». Etter hvert spredte villa- og leiegårdsbebyggelsen seg over løkkene, og bare enkelte større byløkker har fått navnet bevart som betegnelse på boligstrøk eller bydeler, f.eks. Bolteløkka, Fagerborg, Marienlyst. Jfr. ►bymark. bymark, fellesbeite eller allmenning i byens utkant for husdyr som tilhørte borgerne i en by. Vanlig i middelalderen, da byene i forholdsvis stor grad var selvforsynt med mat. Kjent fra flere skandinaviske byer langt inn i den nyere tid. Deler av bymark kan senere være lagt ut til park. Det meste av Oslo by­ mark ble utstykket til private løkker, men St. Hans­ haugen ble i byens eie. Bymarka, Trondheims friluftsområde, Trondheim kommune, Sør-Trøndelag. 90 km2, ligger på halv­ øya mellom Gaulosen og Trondheimsfjorden, vest for bybebyggelsen mellom Trondheim sentrum og Heimdal. Området er i privat, kommunal og statlig eie. Skogkledd, sterkt kupert åsparti med en rekke myrer og småvann. Berggrunnen består for det meste av grønnskifer. Høyeste topper er Storheia (566 moh.) og Gråkallen (552 moh.). Variert naturog kulturlandskap med en del gammel gårdsbebyg­ gelse. Skiløyper, opparbeidede turstier og natur- og kultursti. 7 serveringssteder. Forstadsbanen Gråkallbanen til Lian stasjon. Bilvei til Skistua like sørøst for Gråkallen. Vest for Skistua ligger Gråkallbakken. 20 parkeringsanlegg. Bymarka Naturreser­ vat. bymerke, ofte kalt byvåpen (i analogi med ordene slektsvåpen, riksvåpen), billedlig symbol for en bykommune, brukt av dens myndigheter i segl, stempel, skilt, flagg osv. Se illustrasjon til artikkelen ► kommunevåpen. bymål, dialekt i en by, forskjellig fra bygdemål. Bymålslaget, organisasjon som utgir skrifter om og støtter norskheten i by- og bokmål og fremmer granskingen av dem, stiftet 1902. Disponerer over­ lærer Knud Knudsens stiftelse. Utgir siden 1909 tidsskriftet Maal og Minne. Byneset. 1 Halvøy vest for Trondheim, Sør-Trøndelag mellom

Trondheimsfjorden (Flakkfjorden) og Gaulosen. Den vestlige halvpart er en forholdsvis flat, til dels myr­ lendt terrasse (Høstadmyra), ca. 100 moh., gjen­ nomfuret av småbekker; den skråner ned mot kysten i veldyrkede bakker. Den østlige del er et sterkt kupert, skogkledd åsparti med høyder opp til 566 moh. (Storheia i Bymarka). Rv. 715 og 707/E 6 går til Trondheim henholdsvis langs kysten i nord og over Heimdal i sørøst. Jord- og skogbruk er hoved­ næringen, betydelig kom- og melkeproduksjon. En del små trevare- og jern- og metallvarebedrifter. Byneset steinkirke fra 1170-årene med altertavle og prekestol fra 1600-tallet. Rike fortidsfunn, blant annet fra Fosna-kulturen. Navnet var opprinnelig Nes. senere endret til Byneset etter gården By, av norrønt byr, 'gård'. Litt.: Fugelsøy, M.: Byneset, 1963-66, 2 b.; Ord og uttrykk fra Byneset, utg. av Byneset historielag, 1999 2 Tidligere kommune i Sør-Trøndelag, fra 1964 del av Trondheim kommune. 3 Tettbebyggelse sørvest på Byneset, med Byneset kirke. Byng. Julian Hedworth George [big]. Baron Byng of Vimy, 1862-1935, britisk offiser. I 1917 ble han general og sjef for 3. armé og ledet det første store stridsvognangrepet ved Cambrai i nov. 1917.1 1918 lyktes det ham tidlig å demme opp for og begrense den første store tyske offensiv mot Amiens. Under ententens store offensiv sommeren 1918 erobret Byngs armé Cambrai og Saint-Quentin. Adlet i 1919, 1921-26 generalguvernør i Canada og 192831 sjef for Londons politi. Feltmarskalk 1932.

Bynkershoek, Comelisvan [bøirjkarshmk], 1673-

1743, nederlandsk rettslærd. Etter studier i teologi gikk han over til rettsvitenskap og virket fra 1694 som advokat i Haag. 1 1703 ble han dommer i høyes­ terett i Haag, fra 1724 til sin død domstolens presi­ dent. Hans forfatterskap omfatter både romersk rett, nederlandsk rett og folkerett. Men det er hans folkerettslige arbeider som har gjort hans navn kjent utenfor hjemlandet. Av disse bør nevnes: De dominio maris (herredømmet over havet, 1702), Deforo legatorum (domsmyndighet over sendemenn, 1721), samt hans hovedverk: Quaestiones juris publici (spørs­ mål angående offentlig rett, 1737). Bynkershoek har, i motsetning til forutgående folkerettslærde, i vesentlig grad frigjort seg fra religiøse og naturrettslige forestillinger og bygger på traktatmateriale og presedenser. Han har særlig hatt betydning for utviklingen av nøytralitetsretten samt de folkeretts­ lige regler om havet, sjøterritoriet m.m. By- og Bygdelagsforbundet, stiftet 1939, virker som fellesorgan (fellessekretariat) for ca. 30 bygdelag i Oslo og omegn. Byparken, parkområde i Bergen, Hordaland, ca. 72 dekar, omkring Lille Lungegårdsvann fra Strømgaten til Ole Bulls plass. Utlagt etter bybrannen 1855 som byens første offentlige park, i bruk fra 1865. Musikkpaviljong og flere skulpturer, blant annet Ingebrigt Viks statue av Edvard Grieg (avduket 1917). by-pass-kanal [bai-], kanal i forgasseren i en forbrenningsmotor som leder bensin-luftblanding eller ren luft utenom gasspjeldet. Dette for å optimere forstøving, eller for å kontrollere tomgangsturtallet. by-pass-operasjon [bai-], operasjon for å lede blodet utenom et forsnevret område i en blodåre. Brukes ofte ved hjertekrampe, angina pectoris, og kalles da koronar by-pass-operasjon. Under operasjonen bruker kirurgen en blodåre (vene) fra benet eller en pulsåre fra innsiden av brystkassen til å lede blodet utenom forsnevringen på kransåren. Det er en stor operasjon som krever ca. 1-2 ukers innleggelse på sykehus og noen ukers rekonvalesens. De aller fleste pasienter blir bedre eller helt kvitt sin hjertekrampe. I løpet av de første 5-10 årene etter operasjonen vil en del pasienter få tilbakefall av hjertekrampe. Det er mulig å gjenta operasjonen, men resultatene er da ikke så gode som ved første gangs inngrep. By-pass-operasjon. Tegningen viser hvordan man ved en by-pass-operasjon kan lede blodet forbi forsnevringen. Det er lagt by-pass fra hovedpulsåren og forbi to forsnevrede kransårer.

byplan, eksisterende eller planlagt disposisjon av et byområde. byplanlegging, se ►by (byplanlegging). bypost, betegnelse på privat ombringelse av innenbys post, inntil Postverket overtok denne virksom­ heten. I en rekke norske byer ble det i tidsrommet 1850-1912 drevet private bypostkontorer som utgav sine egne frimerker. Slike merker er i dag etterspurt blant filatelister. byprivilegier, særrett for innbyggere i byer til å drive visse typer handel og håndverk; oppstod i begynnel­ sen av middelalderen til forskjellig tid i de enkelte områder. I Norge hadde bjarkøyretten fra gammel tid bestemmelser om livet på handelsplasser, og i 1276 lot Magnus Lagabøte utarbeide en egen bylov i tillegg til landsloven. Befolkningen i byene hadde oftest et stort innslag av tilreisende utenfra, og gjennom handelen fikk den mye samkvem med fremmede. Derfor trengte byene egne lover og bestemmelser. Men landsherren - den verdslige eller geistlige stormann som eide landområdet byen lå på - kunne stille betingelser for å innrømme slike privilegier. Til gjengjeld for økonomisk støtte fra byen, f.eks. til korstog eller deltakelse i krig, kunne byen få skattelettelser, lokalt selvstyre o.l. Gjennom hele middelalderen ble byprivilegier brukt som handelspolitisk virkemiddel. Bl.a. ble det fra slutten av 1500-tallet krevd at borgerstanden i en by skulle ha enerett til all handelsvirksomhet også i et bestemt område omkring byen. Enevoldstyret fra 1660 understreket denne monopolstatus for byene i byprivilegiene av 1662. Først på 1800-tallet begynte synet på byprivilegier å endres. Grunnloven av 1814 har flere bestemmelser om næringsfrihet, og ved midten av 1800-tallet trengte liberalismens synsmå­ ter gjennom og gjorde etter hvert slutt på byprivile­ giene. De siste rester ble formelt avskaffet ved den nye kommuneloven 1992. Se også ►by. byrd (av bære i betydningen 'føde'), slektskap gjen­ nom fødsel, nedstamning. Byrd, Charlie [ba:d], (eg. Charles Lee), 1925-99, amerikansk gitarist; studerte i 1950-årene med Andrés Segovia, og spilte deretter med Woody Hermans orkester før han kom i kontakt med den brasilianske bossa nova-musikken. 1 1962 medvirket han på en av de tidligste bossa nova-platene sammen med Stan Getz, og han er senere ofte blitt knyttet til den stilen, tross fremragende ferdigheter også i andre former for rytmisk musikk. 1 1980- og 1990-årene turnerte han over store deler av verden sammen med instrumentkollegene Tal Farlow og Herb Ellis i gruppen Great Guitars. Byrd, Donald [ba:d], f. 1932, amerikansk jazzmusi­ ker, trompeter, komponist og orkesterleder. Han etablerte seg i 1950-årene som et av de nye store navn på instrumentet, gjennom sin medvirkning i Art Blakeys Jazz Messengers og i samspill med bl.a. John Coltrane, Sonny Rollins og Thelonious Monk. I 1960-årene ledet han egne orkestre, bl.a. i samar­ beid med saksofonistene Gigi Gryce og Phil Woods. 1968-75 var han knyttet til Howard University i Washington, D.C., og han har også senere undervist på universitetsnivå. 1 1970- og 1980-årene kompo­ nerte han musikk for større orkestre og kor, med sterk påvirkning fra rocken. Albumet Black Byrd (1973) ble en stor suksess. Byrd har i 1990-årene igjen arbeidet i vanlig jazzformat med røtter i 1950årenes stil. Byrd. Harry'Flood [ba:d], 1887-1966, amerikansk politiker (demokrat), bror av R. E. Byrd. Guvernør i Virginia 1926-30, senator fra 1933. En av sørstatsdemokratenes fremste menn og mangeårig formann for Senatets finanskomité. Byrd. Richard Evelyn [ba:d], 1888-1957, ameri­ kansk sjøoffiser (admiral 1929), flyver og polarfors­ ker, bror av H. F. Byrd. I 1924 ledet han flyavdelingen ved MacMillan-ekspedisjonen til Grønlands

BYRNES I

nordkyst. Her fløy han som førstemann inn over Grønlands innlandsis og over store, ukjente deler av Ellesmere Island. 9. mai 1926 fløy Byrd med Floyd Bennett ved spaken fra Ny-Ålesund på Spitsbergen mot Nordpolen og tilbake igjen under 16 timer og hevdet å ha sirklet rundt polen flere ganger. Flyet var et tremotors Fokker monoplan. Det er senere reist tvil om de to virkelig nådde frem til polen. Som­ meren 1927 fløy Byrd sammen med Bernt Balchen non-stop det første store fly som kunne ta både last og passasjerer over Atlanterhavet. 1928-30 og 1933-35 ledet Byrd store ekspedisjoner til Antarktis. 29. nov. 1929 fløy han som førstemann over Sydpo­ len. En ekspedisjon til Antarktis 1939—41 arbeidet fra to hovedbaser, en i Bay of Whales (Kvalbukta) og en på Antarctic Peninsula. I krigsårene hadde Byrd viktige administrative oppgaver av militær art i Stillehavsområdet. 1 1946 organiserte Byrd gigantekspedisjonen Operation Highjump. 4000 mann, 13 fartøyer, 15 fly og 4 helikoptere stod til hans disposisjon. Omtrent hele kystlandet rundt det enorme kontinentet ble luftfotografert og omfattende undersøkelser foretatt. Da Det internasjonale geofysiske år 1957-58 tok til, fikk Byrd oppgaven å organisere og samordne det store amerikanske opplegg. Byrd var siste gang i Antarktis sesongen 1955-56 og fløy da for tredje gang over Sydpolen. Han skrev flere bøker om sine ferder. Byrd. William [ba:d], Bird el. Byred, 1543-1622, engelsk komponist. Organist i Lincoln 1563-72, fra 1570 medlem av det kongelige kapell, fra 1572 sammen med Tallis dets organist. Byrd, som er en av Englands største kirkemusikere, er også en fore­ gangsmann i den engelske madrigalistskolen og en av de betydeligste representanter for virginalmusikken. Byrd, William [ba;d], 1674—1744, amerikansk forfat­ ter, plantasjeeier fra Virginia. Hans rapporter om forskjellige reiser i de amerikanske koloniene, History of the Dividing Line, Joumey to the Land ofEden og Progress to the Mines, ble gitt ut ca. 100 år etter hans død og gir morsomme og levende skildringer av forholdene i de amerikanske koloniene på hans tid. Hans hemmelige dagbok, skrevet i stenografi, ble gitt ut 1946. byrd ing (norrønt byrdingr), i sagatiden betegnelse på skip med høye sider, handelsskip, i motsetning til langskip. Jfr. ►fembøring. Byrds, The [ba:dz], amerikansk rockgruppe dannet 1964, med bl.a. Roger McGuinn og David Crosby; gjennombrudd 1965 med Bob Dylans Mr. TambourineMan. Gruppen regnes blant stilskapeme innen folk-rock og country-rock, og har øvd stor innflytel­ se på en rekke andre artister. Mot slutten av 1960årene gikk gruppen gradvis i oppløsning. Av album kan nevnes Fifth Dimension (1966) og Sweetheartof theRodeo (1968). byregjering, se ►byråd. Byremo (uviss tolkning), tettbebyggelse i Audnedal kommune, Vest-Agder, ved Rv. 460 og Øvre Øydnavatn, 15 km nord for Audnedal stasjon på Sørlands­ banen. Konsmo er administrasjonssenter i kommu­ nen, men Byremo har noen kommunale funksjoner som legetjeneste, skolekontor, trygdekontor og ligningskontor. Trevareindustri. Interkommunal ungdomsskole og videregående skole. byreseda, Reseda lutea, toårig art i resedafamilien. 30-50 cm høy med treflikede eller fjærdelte blad og blekgule blomster. Byreseda er opprinnelig en ballastplante som nå vokser langs veier og på avfalls­ plasser i lavlandet på Østlandet og langs kysten til Sør-Trøndelag. byrett.

1 Rettsordning som gjelder i byer og skiller seg ut fra retten i omlandet eller i staten; ofte brukt i snevrere betydning om særskilte rettsregler som vokste frem og ble satt i system i middelalderbyene, særlig på

germansk grunn. Antikkens bystat (polis) i Fønikia, Hellas og Italia virket i rettslivet til å oppløse de gruppene som fra gammelt ble holdt sammen ved personlige solidaritetsbånd (slekt, krigerbrorskap o.l.). Individet søkte ikke lenger rettsvern i gruppen han tilhørte, men i en sentralautoritet som bylivet skapte, man ble borger. Bykommunene i middelalderen (Nord-Italia, Flandern) virket på lignende måte til å løse innbyg­ gerne og innflytterne fra plikter og tyngsler som adelen ia på dem («byluft gjør fri»). Årsaken lå, dypere sett, i at næringslivet ble omformet. Politisk og rettslig organisasjon i de nye middelalderbyene tilpasset seg etter oppsvinget i handel og samferdsel. Den nye aktiviteten kunne ikke rommes i det uelastiske systemet som lenssamfunnet hadde bygd, bl.a. ved arvelige særretter. Bylivet gjorde f.eks. jord til handelsvare. De eldste skrevne byretter er gjerne fribrev fra fyrster, fribrev som gir byene privilegier. Men byene utvidet selvstyret og fikk egne rettsskapende organer, byråd. Administrasjonsorganer skapte sedvanerett og lot den kodifisere. Egne dom­ stoler avgjorde tvister mellom borgerne. Mange byretter fra 1100-1200-tallet er overlevert, særlig fra Frankrike, Nederland, Sveits og de store elvedalene i Tyskland. Magdeburgs byrett har vært mønster for mange andre i Nord-Tyskland. Rettsreglene for sjøferdsel og fjernhandel over havet knyttet seg ikke nødvendigvis til store bydannelser (se ►Oléron); men Norges eldste byrett, som også er eldst i Nor­ den, gir et av de tydeligste eksempler på at marke­ det, omsetningsstedet, bygger opp sin egen rettsregulering; se ►Bjarkøyrett. 2 Tidligere domstol i første instans i en del større byer; skiftet 1. januar 2002 navn ti] ►tingrett. byrette (av fr. burette, 'liten flaske el. kanne'), gradert glassrør med en kran (hane) for nøyaktig volumbestemmelse av væsker. Byrette brukes i kjemisk analyse, spesielt i titreranalyse. Den er vanligvis inndelt i 0,1 eller 0,01 ml. byretten, var inntil 1. januar 2002 den domstol som i en del byer (fortrinnsvis de større) pådømte straffe­ saker og sivile saker i første instans. I mindre byer og der domstolen ikke var lokalisert til en by, ble dom­ stolen i første instans betegnet herredsrett. Alle byog herredsrettene skiftet navn til tingretter i 2002. Se ►tingrett. Biirgel, Bruno, 1875-1948, tysk astronom, autodi­ dakt; opprinnelig skomaker og boktrykker. Skrev populærastronomiske bøker som delvis ble verdenssuksesser, Aus femen Welten (1910) og en rekke andre for voksne og barn. Hans selvbiografi Vom Arbeiter zum Astronomen utkom 1919 og på ny 1927. Burger, Gottfried August, 1747-94, tysk dikter. Hørte til den såkalte Gottinger-kretsen, tyske diktere som fortsatte linjen fra Klopstock med religiøs og nasjonal lyrikk. Hans ballade Lenore (1774) regnes gjerne som innledningen til tysk balladediktning i nyere tid. Han krevde folkelig enkelhet og følelses-

varme i diktningen og stilte seg i opposisjon til den lærde tradisjon og opplysningstiden. I Herzensausguss iiber Volkspoesie (1776) søker han etter det folkelige og opprinnelige element i poesien. Burger, Peter, f. 1936, tysk litteraturforsker, fra 1971 professor i litteraturvitenskap i Bremen. Har studert den historiske forandringen av den litterære institu­ sjonen, bl.a. i Theorie der Avantgarde (1974) og Zur Kritikder idealistischen Åsthetik (1983). Sammen med en rekke andre litteratursosiologer er han medutgiver av serien Hefte fur Kritische Literaturwissenschaft på Suhrkamp-forlaget. Byrkjelo (av norrønt 'bjørkeskog', og To, engslette'), tettsted i Gloppen kommune, Sogn og Fjordane; 314 innb. (2002). Ligger ved viktig veikryss, E 39 og Rv. 60 (til henholdsvis Sandane og Utvik). Større meieri og en del småindustri. Idrettsanlegg, kjent bl.a. for internasjonale friidrettsarrangementer. Byrknes, tettsted på Byrknesøy, vest i Gulen kom­ mune, Sogn og Fjordane, lengst sørvest i fylket; 304 innb. (2002). Fiskevær med noe fiskeforedling. Kystmuseum. Byrknesøy (gårdsnavnet Byrknes av norrønt birki, 'bjørkeskog'), 18 km2 stor, småknauset øy nord for Fensfjordens munning, Gulen kommune, Sogn og Fjordane. Vestkysten er innskåret av småfjorder og bukter, østkysten er jevn og bratt. Bebyggelsen ligger i klynger langs vestkysten. Veiforbindelse til Mjøm­ na og Sandøy hvorfra bilfergeforbindelse til kommu­ nens fastlandsdel (Sløvåg), samt til Leirvåg på Lindåshalvøya. Byrne, David, f. 26. april 1947, irsk jurist og politiker. Advokat fra 1970, regjeringsadvokat i Irland 199799. Medlem i Europakommisjonen 1999-2004 med ansvar for helsevern og forbrukerspørsmål. Byrne, David [bam], f. 1952, amerikansk sanger og musiker, først kjent som hovedperson i rockgruppen Talking Heads, som ble oppløst i 1991. Ved siden av arbeidet med denne gruppen har han virket som komponist til balletter, teaterstykker og filmer, bl.a. True Stories (1986), som han også skrev manus til, regisserte og medvirket i. I 1987 var han medkomponist til Bertoluccis storfilm Den siste keiseren, som vant en rekke Oscarpriser, bl.a. for musikken. Han har også utgitt album under eget navn, bl.a. My Life In the Bush of Glwsts (1981, sammen med Brian Eno), ReiMomo (1989), sterkt inspirert av latinamerikansk musikk, David Byrne (1994), Look Into the Eyeball (2001) og Grown Backwards (2004), som bl.a. inklu­ derer arier av Verdi og Bizet. Byrne. Gabriel [bam], f. 1950, irsk skuespiller, filmdebut i John Boormans Excalibur (1981). Byrne har spilt journalist i Defence of the Realm (Skandalen, 1985), gangster i Miller's Crossing (1990), sjørøver i Nils Gaups handlingsmettede Håkon Håkonsen (1990) og selveste Satan i EndofDays (1999). Han var produsent for In the Name of the Father (I fars navn, 1993). Byrnes, James Frands [bamz], 1879-1972, ameri­ kansk jurist og politiker (demokrat). Medlem av Representantenes hus 1911-25, av Senatet 1931— 41.1 Roosevelts første presidenttid gikk han inn for New Deal, men fra 1938 stod han som konservativ sørstatsdemokrat i opposisjon til den reformvennlige innenrikspolitikk. Høyesterettsdommer 1941-42, direktør for den økonomiske stabilisering 1942-43 og for krigsmobiliseringen 1943-45. Byrnes deltok som Roosevelts rådgiver i Jaltakonferansen feb. 1945, og var president Trumans rådgiver under Potsdamkonferansen. Juli 1945-jan. 1947 var Bymes utenriksminister, 1947-50 advokat i Wash­ ington, 1951-55 guvernør i South Carolina. Byrnes ble en av lederne for opposisjonen mot Truman i det demokratiske parti, og kritiserte administrasjonen meget sterkt etter 1949. Han utgav Speaking Frankly (1947, norsk overs. Ærlig talt s.å.) og All in One Lifetime (1958). Bilde, se ►Jaltakonferansen.

118

BYRON

Byron, Don [bairan], eg. Donald, f. 1958, ameri­ kansk jazzmusiker, klarinettist og komponist. Med sin store allsidighet har han bidratt sterkt til å etable­ re klarinetten innen moderne improvisert musikk. Han har bl.a. samarbeidet med eksperimenterende artister som Bill Frisell, David Murray og Craig Harris. Album f.eks. Tuskegee Experiment (1991), Plays the Music ofMickeyKatz (1993), en hyllest til den jødiske klezmermusikken, Romance with the Unseen (1999; med bl.a. Frisell og Jack DeJohnette) og A Fine Line: Arias and Lieder (2000). Byron, George Gordon [bairan], Lord Byron, 22. jan. 1788-19. april 1824, britisk dikter; far til Ada Augus­ ta ►Lovelace. Han vokste opp i Aberdeen inntil han 1798 arvet barontittelen og familiegodset Newstead Abbey nær Nottingham etter en grandonkel. Faren døde da gutten var tre år gammel, og han hadde en vanskelig oppvekst. Han var usedvanlig vakker, men haltet på grunn av en vanskapt fot. Den plaget ham hele livet, men hindret ham ikke i å svømme over Hellesponten i 1810. Byron var en stor kvinnejeger og kvinnebedårer, men en ny biografi (2002), delvis bygd på tidligere lite kjent materiale, har vist at han også hadde en sterk dragning mot unge gutter, en lidenskap han på grunn av tidens strenge straffe­ lover måtte holde skjult utenfor en krets av intime venner. Som student i Cambridge var han mer opptatt av fornøyelser enn av studier. Hans første diktsamling, Hours ofldleness (1807), ble slaktet av The Edinburgh Review, og Byron svarte med den flengende satiren English BardsandScotch Reviewers (1809). 1809-11 reiste han fra Portugal østover i Middelhavet og oppholdt seg lenge i Albania, Tyrkia, og særlig Hel­ las, som da var under tyrkisk styre. Under inntrykk av sine opplevelser begynte han på et større lyriskepisk dikt i Spensers ni-linjete strofeform, Childe Harold's Pilgrimage. De to første delene ble utgitt etter hans hjemkomst (1812; norsk gjendiktning ved Geir Uthaug, Childe Harolds pilegrimsferd, 1995). Om virkningen skrev han selv; «Jeg våknet en morgen og var berømt». En rekke fortellinger på vers med romantiske og spennende tyrkiske emner fulgte slag i slag: TheGiaour, The Bride ofAbydos (begge 1813) og The Corsair med en fortsettelse i Lara (begge 1814). Byron ble London-sosietetens løve og utfoldet seg med hele sin fargerike personlighet. Han gikk fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, også med sin halvsøster Augusta. 11815 giftet han seg med Annabella Milbanke, men etter vel et år, da deres datter var født, forlot hun ham, og de ble senere separert. Affæren ble en skandale for Byron, ikke minst fordi det verserte rykter om både incest og sodomi. Han forlot England i bitterhet i april 1816 og vendte aldri tilbake. For en kort tid oppholdt han seg ved Genévesjøen sammen med dikteren Shelley, hans hustru Mary Godwin og Marys halvsøster Claire Clairmont, som ventet barn med ham. Så reiste han til Italia og slo seg ned i Venezia. De nye reiseinntrykkene danner emnet for tredje og fjerde del av Childe Harold (1816— 17), hvor Byrons poesi har fått en ny dybde og kraft, men hvor også bitterheten er sterkt fremtredende. Helten, den unge adelsmann Harold, er dikteren selv, og dessuten hans dikteriske idealskikkelse, som går igjen i mange av hans verker: et menneske fylt av glødende poesi, av melankoli og spott, av opprør mot konvensjonelle samfunnsideer og mot mennes­ kesamfunnet overhodet - den kyniske kvinneforakter, den stolte, ensomme og edle, den falne engel. Inntrykkene fra Genéve-traktene og Alpene gav også bakgrunn for det episke diktet The Prisoner of Chillon og for det dramatiske Manfred (1817), som ved sin mystisk-filosofiske ånd minner om Goethes Faust. Det muntert-ironiske Beppo kom 1818, samme år som han begynte på sin store samfunnssatire Don Juan. I sine tre år i Venezia kastet han seg inn i et uhemmet nytelsesliv. Etter at han innledet et lang­ varig forhold til den 20-årige grevinne Teresa Guic-

Byrting og elvkvinna, nordisk ballade. Bytting blir då­ ret av alvekvinnen, og blir med henne i elven. Han får en drikk med villarkorn i, og glemmer jordelivet. Visen ligner i innhold bergtakingsvisene Villemann og Magnill og Liti Kjersti. byrå (av fr., eg. 'grovt ulltøy, vadmel', siden om bord kledd med vadmel, 'skrivebord'), offentlig administ­ rasjonskontor (jfr. ►byråsjef); kontor eller institu­ sjon som formidler eller besørger noe, f.eks. presse­ byrå, reisebyrå, telegrambyrå, transportbyrå. byråd.

George Gordon Byron (Lord Byron) i albanske klær. Maleri avT. Philips. National Portrait Gallery, London.

cioli, flyttet han med sitt tjenerskap til Ravenna, hvor han ble trukket inn i de revolusjonære Carbonaris arbeid for å frigjøre Romagna fra det østerriks­ ke og pavelige herredømme. I Ravenna skrev han bl.a. i 1821 de historiske verstragediene Marino Faliero og Sardanapalus og det dramatiske diktet Cain, hvor han forsvarer menneskets opprør mot en tyrannisk Gud, og året etter den ypperlige satiren The Vision ofJudgment, som parodierer Southeys sørgedikt over Georg 3. Under press fra myndighetene dyttet han først til Pisa, senere til Genova, hvor han skrev videre på Don Juan. Det ble utgitt i 16 sanger 1819-24, men ble aldri helt ferdig. Dette kjempediktet i ottave rime er det fulleste uttrykk for hans sammensatte person­ lighet, snart romantisk fortellende, snart personlig reflekterende, med Hellas, Russland eller England som bakgrunn. Det er fullt av herlig lyrikk, av biten­ de spott over tidens politiske og religiøse ynkelighet, over russisk lastefullhet og engelsk hykleri, av glø­ dende natur- og frihetskj ærlighet og atskillig men­ neskeforakt. Grekerne var nettopp da i opprør mot tyrkerne. Byron, som lengtet etter handling, begav seg i 1823 etter oppfordring fra Londons grekervenner til Mesolongion, der den engelske lorden ble hilst som landets frelser. Han utfoldet en rastløs virksomhet i ordningen av forsvaret, men midt under arbeidet ble han febersyk og døde. Liket ble ført til England og bisatt i landsbykirken i Hucknall nær Newstead Abbey. Byron var inkarnasjonen av den romantiske helt og en av romantikkens sentrale skikkelser i Europa. Likevel var han en beundrer av klassisisten Pope og følte seg i slekt med opplysningstidens menn. Han øvde stor innflytelse, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland, men også i Norge (Wergeland, Ibsen, Vinje). Ettertiden har ofte dømt ham som posør og har heftet seg ved det skjødesløse og bombastiske i mye av hans diktning, men har anerkjent både hans ironiske fynd og hans lyriske glød. En utgave av The Complete Poetical Works ved J. J. McGann er utkommet med sju bind 1980-93. En uavkortet utgave i 13 bind av Byrons fascinerende brev og dagbøker ble utgitt av L. A. Marchand 197394. KS Litt.: Grosskurth, R: B.: the flawedangel, 1997; MacCarthy, E: B.: life and legend, 2002; Marchand, L.A.: B.: a biography. 1957, 3 b.; Marchand, L.A.: B. 'spoetry: a critical introduction. 1965; Maurois, A.: Byron, 1948, 2 b.

1 Byregjering, styringsutvalg i kommunaladministra­ sjonen, opprettet som en prøveordning fra 1986. By­ rådene har ansvaret for de innstillinger som fremmes overfor formannskap og kommunestyre, en funksjon det har overtatt fra rådmannen. Hensikten er å få klarere politiske ansvarsforhold i kommunene. Med byråd har kommunene et «parlamentarisk» system, der byrådet vil måtte oppføre seg overfor kommune­ styret som regjeringen overfor Stortinget. Det betyr i praksis at byrådet blir sammensatt av bystyrets fler­ tall og er avhengig av deres tillit for å utøve sine funksjoner. Det første byrådet ble opprettet i Oslo 1986; Bergen innførte ordningen 2000. 2 Tittel på medlem av byrådet. byråkrat (av fr. 'skrivebord' og gr. 'herske'), tilhenger av byråkrati, funksjonær innenfor et byråkrati, særlig som representant for dets langsomme, usmidige og upersonlige behandling av den enkelte sak eller person. byråkrati (tilbyråkrat). 1 Administrasjonsform kjennetegnet ved at beslut­ ningsmyndigheten er hierarkisk ordnet og at de sakene som behandles, er entydig inndelt i myndig­ hetsområder. Sosiologen Max Weber fremhevet at byråkratiet er andre organisasjonsformer overlegent med hensyn til økonomisk rasjonalitet og rettssik­ kerhet. Han spådde videre at byråkratiet valle bli den fremherskende organisasjonsmåte, noe som på mange måter er blitt oppfylt. Som administrasjonsform finnes byråkrati i mange historiske samfunn, men er kommet til full utvikling 1 de moderne industrisamfunn hvor det preger den offentlige forvaltning, storbedriftene og de store frivillige organisasjonene. Byråkratiet som organisa­ sjonsform er blitt møtt med kritikk, bl.a. hevdes det at byråkratiet er for lite smidig og effektivt, eller at formell autoritet ikke nødvendigvis fører til riktige beslutninger. 2 Nedsettende om visse påståtte virkninger av byrå­ kratisk administrasjonsform, som formalisme, pedanteri, overdreven skriftlighet m.m. byråsjef, i Norge betegnelse for sjefen for hvert av kontorene i regjeringsdepartementene, Riksrevisjo­ nen, Rikstrygdeverket, Statistisk sentralbyrå m.m. Stillingsbetegnelsen byråsjef brukes ikke lenger i Statistisk Sentralbyrå, og betegnelsen er også på vei ut i departementene, i tråd med omorganiseringen av statsforvaltningen i enheter og seksjoner. Byråsje­ fene i departementene er embetsmenn, og stillings­ betegnelsen brukes for de embetsmenn som ble utnevnt til byråsjefer. bysantinisme. kirkeordning som medfører at kirken blir avhengig av staten både i dogmatiske og admi­ nistrative spørsmål (se ►cæsareopapisme). Også om trekk i samfunnslivet som man med større eller mindre rett har ansett som karakteristiske for det bysantinske rike: seremonivesen, byråkrati, kryperi, luksus og umoral. bysantinske mynter, mynter preget i det bysantinske riket etter Ar.astasius' myntreform 498. Fra den siste keisertid (1448-53) kjennes ingen mynter. Det viktigste myntstedet var Bysants (Konstantinopel), men også byer som Antiokia og Alexandria spilte en rolle den første tiden. Under ekspansjonen på vestromersk område ble bysantinske mynter også preget i Ravenna, Roma, Milano og Kartago.

119

BYSANTINSKE RIKE

rike‘Til

RiketnOg letS nab°stater 1 5^5- Kartet viser også rikets utstrekning på slutten av 8oo-tallet. Kypros var et bysantinsk/ ,,ke 08 dC,S nab°S,a,er kors,ar'™s erobri"8 ” Konstantlnope! i ,„4. Karte, erte, ogsa

Fra romertiden overtok man gullmynten solidus, i Bysants kalt nomisma; i Europa, der den ble en viktig handelsmynt, kaltes den bezant. Sølvmynt, bl.a. miliaresion, ble utmyntet mer sporadisk, mens utmyntningen i kobber var ganske kontinuerlig. Kobbermyntene ble preget med angitte valører av regnemynten nummus. Fra slutten av lOOO-tallet ble gullmynten forringet, og i alle tre metaller ble det nå preget skålformede mynter (scyphati). Motiver. Det gjennomgående motiv på bysantinske mynter er avbildninger av keiseren, ofte sammen med hans gemalinne eller medkeisere. Også Kristus °g jomfru Maria er gjengitt i myntbildene. Danske mynter fra siste halvdel av 1000-tallet viser klare etterligninger av bysantinske myntbilder. Dette gjør seg også - noe svakere - gjeldende i Nor­ ge. Funn. Betydelige funn av tidlige bysantinske solidusmynter er, sammen med tilsvarende romers­ ke, gjort i Skandinavia, særlig på Bornholm, Oland og Gotland. Fra Gotland og russisk område kjennes også mange funn av sølvmynter fra 900- og 1000tallet. I det øvrige Norden er funn av bysantinske mynter sparsomme. bysantjnske rike, mektig rike som oppstod mellom 330 og 395 e.Kr. i Romerrikets østlige del i forbindel­ se med at Konstantin den store hadde forlagt den keiserlige residens til det nyreiste Konstantinopel, som lå på ruinene av det gamle ► Bysants. Dette «an­ net» og kristne Roma betonte Østens betydning i rikssammenheng-og gav samtidig pavedømmet en selvstendig stilling overfor keisermakten, til tross for at herskeren i Konstantinopel frem til 395 ofte var enekeiser (330-37, 351-64, 392-95). Etter 395 var det bysantinske rike etablert. I de første århundrer (frem til keiser Heraklios 610-41) var den romerske innflytelsen dominerende, og riket blir ofte kalt det østromerske riket. Den egentlige bysantinske perio­ den strekker seg fra midten av 600-tallet. Etter at Konstantinopel ble erobret og plyndret under det fjerde korstog 1204, ble riket delt og redusert. Det bysantinske rike gikk endelig til grunne da Konstan­ tinopel ble erobret av osmanene 1453. historie

Frasenantikken til tidlig middelalder 395-641. Den romerske keisermakten hadde fortsatt universelle ambisjoner i 395 da Theodosius den store delte riket mellom sønnene Arcadius i Konstantinopel og Honorius i vest (med hovedstad i Ravenna fra ca. 400;. Meningen var opprinneligTpare å oppnå en

hensiktsmessig deling av forvaltningen, men skillet ble etter hvert reelt. Theodosius 2 (408—450) hadde en tid planer om å gjenopprette riksenheten, men germanerne truet Italia, og den nye keiseren fore­ trakk å konsentrere seg om å organisere østriket og sikre fred med det sasanidiske Iran. Da det vestromerske rike falt for germanerne 476, ble keiseren i Konstantinopel den eneste i kristenheten - en posisjon han innehadde like til 800, da Karl den store lot seg krone i Roma og dermed noe ufrivillig la grunnen til det tysk-romerske rike. Den største herskerskikkelsen i det bysantinske rikes første 250 år var Justinian 1 (527-565). Hans feltherrer Belisarios og Narses erobret Italia og store områder i NordAfrika og langs den spanske kyst: det vestlige mid­

delhav var for en tid igjen et Mare nostrum (Vårt hav). Men forsøket på å gjenopprette det gamle romerriket var nytteløst, og riket falt snart sammen (se kart). Justinian gjennomførte en forvaltningsre­ form, utgav en stor lovsamling. Corpus juris civilis, og satte i gang store byggearbeider, ikke minst kirker " (Hagia Sofia i hovedstaden og San Vitale i Ravenna) og festninger. Bysantinsk kunst hadde sin første storhetstid under Justinian. Mer skjebnesvangert var det at han for å motvirke religiøst kiv i sitt rike etablerte seg som teologisk diktator og la den offisiel­ le kirke under keisermakten ved å påtvinge de ulike retningene kompromisser i ortodoksiens navn: dette førte til mistenksomhet i vest og sterk uvilje i de østlige provinsene (nestorianeme i Syria og mono-

En av det Bysantinske rikes største herskerskikkelser, Justinian i (527-565), slik han lot seg fremstille i en mosaikk 1 kirken San Vitale 1 Ravenna. Han er sentralt plassert blant sitt presteskap med glorie rundt hodet som en helgen bakgrunnen er av gullmosaikk, slik at alle figurene synes å sveve i en overjordisk stråleglans. Soldatenes skjold er prydet med Kristusmonogrammet.

120

BYSANTINSKE RIKE

BYSANTINSKE RIKE Keisere THEODOSIANSKE DYNASTI

395-408 Arcadius 408-50 Theodosius 2 450-57 Marcian THRAKISKE 1DYNASTI

457-74 474 474-91 491-518

Leo 1 Leo 2 Zeno Anastasios 1

802-11 811 811-13 813-20

Nikeforos 1 Stauriakos Mikael 1 Rangabe Leo 5 Armeneren

518-27 527-65 565-78 578-82 582-602

Justin 1 Justinian 1 den store Justin 2 Tiberius 2 Maurikios

602-10

Fokas

heraklios’1 DYNAStt

610-41 641 641 641-68 668-85 685-95 695-98 698-705 705-11 —

Heraklios Heraklios Konstantin Herakleonas Konstantin 3 (Konstans 2) Konstantin 4 Justinian 2 Leontios Tiberius 3 Justinian 2

711-13 713-15 715-17

Filippikos Anastasios 2 Theodosius 3

1185-95 1195-1203 1203-04 1204

Isak 2 Angelos Aleksios 3 Aleksios 4 Aleksios 5 Murtsuflos

FRYGISKE DYNASTI

820-29 829-42 842-67

Mikael 2 Frygeren Theofilos Mikael 3 Drukkenbolten

MAKEDONSKE DYNASTI

JUSUNIANSKE DYNASTI

DYNASTIET ANGELOS

867-86 886-912 912-13 913-59 920-44 959-63 963 963-69 969-76 976-1025 1025-28 1028-34 1034-41 1041-42 1042-56 1042-55 1055-56 —

Basileios 1 Makedoneren Leo 6 den vise Aleksander Konstantin 7 Porfyrogennetos Romanos 1 Lekapenos Rornanos 2 Basileios 2 Bulgardreperen Nikeforos 2 Fokas Johannes 1 Tsimiskes Basileios 2 Bulgardreperen Konstantin 8 Romanos 3 Argyros Mikael 4 Paflagoneren Mikael 5 Kalfat Zoe Porfyrogenneta Konstantin 9 Monomakhos Theodora Porfyrogenneta

1056-57 1057-59 1059-67 1067-68 1068-71 1071-78 1078-81

Mikael 6 Stratiotikos Isak 1 Komnenos Konstantin 10 Dukas Mikael 7 Dukas Romanos 4 Diogenes Mikael 7 Dukas Nikeforos 3 Botaniates

DYNASTIET LASKARIS (i NIKAIA)

1204—22 1222-54 1254-58 1258-61

Theodor 1 Laskaris Johannes 3 Dukas Batatses Theodor 2 Laskaris Batatses Johannes 4 Dukas Batatses

LATINSKE KEISERDØMME (i KONSTANTINOPEL)

1204-05 1205-16 1216-17 1217-19 1219-28 1228-61

Balduin 1 Henrik av Flandern Peter av Courtenay Jolante Robert av Courtenay Balduin 2

PALAIOLOG-DYNASTTET

1258-82

1282-1328 1328-41 1341-47

1347-55 1355-76 1376-79 1379-90 1390 1390- 91 1391- 1425 1425-48 1448-53

Mikael 8 Palaiologos (i Konstantinopel fra 1261) Andronikos 2 Andronikos 3 Johannes 5 (Anna av Savoia regent) Johannes 6 Kantakusenos Johannes 5 Andronikos 4 Johannes 5 Johannes 7 Johannes 5 Manuel 2 Johannes 8 Konstantin 11 Palaiologos

syriske (isauriske) dynasti

Leo 3 Isaureren Konstantin 5 Kopronymos Leo 4 Khazareren Konstantin 6 (moren Irene regent 78090,792-97) 797-802 Irene

717-41 741-75 775-80 780-97

fysitteme i Armenia), der arabernes erobringer under islams banner senere ofte skulle bli oppfattet som en befrielse fra cæsareopapismen. Samtidig var kristendommens konsolidering det viktigste resultat av overgangsperioden. Antikkens livsstil ble fornek­ tet, bl.a. ble Platons akademi i Athen stengt 529. Etter Justinians død stod riket snart midt i en eksistenskamp mot angripere i vest og øst. Allerede under hans etterfølger Justin 2 (565-578) kom det til store territorielle tap i Italia (langobardene) og på den nordøstlige Balkanhalvøya (slaviske stammer). Enda alvorligere ble situasjonen i øst, der krigene med perserne ble gjenopptatt 571. Heraklios (610641) gikk seirende ut av kampen: det sasanidiske rike var knust og 630 kom han som triumfator tilbake til Konstantinopel. Men også det bysantinske rike var tappet for krefter, og dette lenet de arabiske stammenes veldige ekspansjon inn i Palestina (634), Syria (636) og Egypt (639-642). Araberne kom også

DYNASTIET KOMNENOS

1081-1118 1118-43 1143-80 1180-83 1183-85

Aleksios 1 Komnenos Johannes 2 Kalojohannes Manuel 1 Aleksios 2 Andronikos 1

til å true selve Konstantinopel og først etter fem års årvisse beleiringer lyktes det å drive dem bort (678). Det helleniserte rike (641-1204). Fra midten av 600tallet var store deler av østriket gått tapt, men til gjengjeld ble rikskjemen fastere organisert. I stedet for den foreldede romerske forvaltningen og leiehærene ble det opprettet militærdistrikter med plasse­ ring av troppeavdelinger (tema, plur. temata = opp­ stilte) på arvelige gårdsbruk. Administrasjonen ble overtatt av de militære kommandantene. Men først og fremst ble riket gjennomhellenisert: gresk ble riksspråk i stedet for latin, den romerske keisertittelen ble forlatt og den greske kongetittelen basileios antatt. Det bysantinske rike fjernet seg ytterligere fra Vesten, men ble til gjengjeld et østeuropeisk sent­ rum, og holdt på forestillingen om romertradisjonen i statens organisasjon og ytre politikk. Gjennom fem hundre år ble riket styrt av noen få keiserdynastier: Heraklios', det syriske (isauriske), det frygiske (amo-

Keisere som ikke hører inn under de nevnte dynastiene er utskilt i egne avsnitt som innledes med------

riske), det makedonske og det komnesiske (se tabell). Riket var under press fra flere kanter. I to århundrer førte bysantineme stadig småkrig mot araberne langs en grense som alt i alt lå temmelig fast. På Balkan­ halvøya ble det nye bulgarske riket sør for Donau en stadig trussel, som det bysantinske rike brukte store krefter på å holde i sjakk. De stadige angrepene på 600- og 700-tallet førte også til kulturell utarming. I denne perioden brøt det også ut en opprivende strid om de religiøse kultbildene, den såkalte billedstriden, som varte 726-843. Den brøt ut for alvor da Leo 3 (726) forbød billeddyrkelsen, og ikonoklastene (billedstormeme) førte kam­ pen mot ikoner og annen religiøs bildende kunst, f.eks. i mosaikk. På kirkemøtet i Nikaia 787 vant billedvennene en delvis seier. En ny kamp mot billeddyrkelsen oppstod under Leo 5 (813-820), men ikke så sterk som tidligere. Konflikten ble avsluttet da ikonoklastene under enkekeiserinne Theodora

121

(formynder for Mikael 3 «Drukkenbolten») ble fordømt på en synode i Konstantinopel 843. Striden stimulerte på nytt den intellektuelle og litterære aktiviteten. Billedstriden har også ofte trukket oppmerksomheten bort fra den dyktige administra­ sjon og det vellykkede grenseforsvar under isaurerne. Innenrikspolitisk var striden også uttrykk for keiserens kamp mot munke- og prestemakt. Utad førte den til konflikt med paven i Roma. Da det bysantinske rike ikke kunne gi paven vern mot langobardene, ble ikonoklasmen en medvirkende årsak til at pavestolen søkte støtte hos frankerne og dermed vendte seg vestover, og verken gjeninnfø­ ringen av billeddyrkelsen eller det nye makedonske dynasti i det bysantinske rike kunne forhindre at det 867 kom til oppløsning av den romerske kirkeuniversalismen (endelig brudd 1054). På 900- og 1000-tallet hadde riket sin store tid. De «makedonske» (egentlig armenske) keiserne 8671056 drog Lilleasia, Syria og Mesopotamia inn under sitt styre. Bulgaria, Serbia og Russland ble bysan­ tinsk misjonsmark og antok den ortodokse tro. Basileios2 (976-1025) kuet godseieraristokratiet, erobret 1018 selve Bulgaria (under det bysantinske rike i 150 år) og fremmet kulturell vekst. Ved midten av 1000-tallet strakte riket seg fra Sør-Italia i vest til Kaukasus i øst, og fra Donau i nord til Kreta og Kypros i sør. For rikets kunstnere og lærde, fagarbei­ dere og teknikere var Vest-Europa et underlegent og underutviklet område. For Harald Hardråde var det en ære å få tjene under herskeren i Bysants (1032— 44) og lære gresk språk og kultur å kjenne. Keiser­ makten forente geistlig og verdslig autoritet i den grad at de moderne begrepene kirke og stat bare kan brukes med store forbehold. I tiden like før 1100 kom svakhetstegn til syne. De store godseierne, især i Lilleasia, ble sterke nok til å underkue småbøndene som fra gammelt av dannet kjernen i keiserens hær. En økonomisk krise under­ gravde tilliten til rikets berømte gullmynt. Nomade­ stammer gikk stadig på ved nedre Donau, og ved østgrensen truet en ny fare - de seldsjukkiske tyr­ kerne, som etter seieren ved Manzikert 1071 startet invasjonen av Lilleasia. Fra 1054 var også kirken ugjenkallelig splittet mellom Roma og Konstantino­ pel, og unionen ble senere bare episodisk gjenopp­ rettet. Normannerne overtok Sicilia 1071. Men de dyktige herskerne av Komnenos-ætten (1057-59 og 1081-1185) og deres generaler holdt riket oppe ved

Til høyre: Kirken Hagii Theodori i Mistras på Peloponnes. Den ble oppført på slutten av 1200-tallet og er et godt eksempel på en tradisjonell bysantinsk korskuppelkirke. - Under: Interiør fra Hagia Sofia i Istanbul. Denne kirken, som var den ortodokse kristenhets hovedkirke til Konstantinopels fall i 1453, ble tegnet av Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Miletos og oppført 532-37. Kirken med den veldige kuppelen kom til å danne mønster for en rekke kirker og senere moskeer. Den var moské 14531934> deretter museum.

BYSANTINSKE RIKE

Konstantinopel inntas og plyndres av deltakerne i det fjerde korstog 1204. Korsfarerne avsatte keiseren og la den greske kirken under paven i Roma. Miniatyr fra 1462.

diplomati og krigskunst, enda de ble mer avhengige av leietropper og derfor kom i pengevanskeligheter. På kortere sikt ble tyrkerne mindre farlige for riket enn de kristne korsfarerne. Sigurd Jorsalfars opptre­ den i Konstantinopel 1111 (under Aleksios 1 Komnenos) viser at han hadde oppfattet at keiserens makt var på retur, og alliansen mellom kjøpmannsrepublikken Venezia og Fredrik Barbarossa 1177 hadde direkte brodd mot det bysantinske rike. Det fjerde korstog var et direkte felttog mot Konstanti­ nopel, foretatt etter venetiansk initiativ. Det delte rike (1204-1453). Da «latinerne» hadde stormet og plyndret Konstantinopel 1204, ble riket delt i en rekke føydalstater. De viktigste var det ► latinske keiserdømme i Konstantinopel, bysantinernes keiserriker Nikaia og Trapezunt (i det sist­ nevnte satte ætlinger av Komnenos-dynastiet seg fast) og despotatet Epeiros. Selv om Mikael 8 Palaiologos 1261 med genovesisk hjelp gjenerobret Kon­ stantinopel og grunnla det siste keiserhuset der, var

territoriet sterkt redusert. Latineme var fortsatt herrer på Peloponnes (despotatet Mistra), i hertug­ dømmet Athen og på en del av de greske øyene. Dessuten var de osmanske tyrkerne nå på stadig fremmarsj. Fra 1421 av var det bysantinske rike i permanent krisetilstand: tyrkerne gjorde allerede året etter et forsøk på å ta Konstantinopel, og 1444 seiret de over en korsfarerhær ved Varna. Dermed strandet det siste vestlige forsøk på å redde Konstan­ tinopel, og byen falt for sultan Mehmet (Muham­ med) 2 i 1453. Den siste av palaiologene, Konstantin 11, falt i kamp på murene. Peloponnes ble erobret 1460 og Trapezunt-riket året etter. «Det annet Roma» var gått til grunne. Den bysan­ tinske tradisjonen ble opprettholdt av de ortodokse kirkesamfunn. Munken Filofej i Pskov brukte mind­ re enn 100 år senere i skrifter til storfyrstene i Mos­ kva uttrykk som «Moskva - det tredje Roma» og «det hellige Russland»: «to Roma er falt, det tredje består og et fjerde vil det aldri bli». Ivan den

122

BYSANTINSKE RIKE

encyklopedi. Patriarken Fotios' Myriobiblon (800tallet) omfatter utdrag av 280 skrifter. Greske lærde som utvandret til Italia brakte med seg klassiske forfatteres skrifter og spredte kjennskapet til det greske oldtidsspråket lenge før Konstantinopels erobring. Dette danner en vesentlig forutsetning for renessansen. Mens det vanlige litteraturspråket bygger på det hellenistiske greske fellesspråket (koine), utviklet folkespråket seg i retning av nygresk. Litteratur­ språket stivnet til et kunstspråk, og av diktning i denne språkformen har de kristne hymnene størst verdi (dikteren Romanos på 500-tallet). Men den folkelige diktningen var livskraftig, f.eks. kjærlig­ hetssanger og eventyr, eposet om folkehelten Digenis Akritas fra kampene mot muslimene på 900tallet. Folkelige sagnmotiver vandret fra India og Orienten for øvrig over bysantinsk diktning til de vesteuropeiske litteraturene. LA/EKr Lztt.: Rosenqvist, J.O.: Bysantinsk litteratur, 2003 KUNST

Bysantinske rike. Detalj av diptykon i elfenben fra 500tallet. Museo del Castello, Milano.

grusomme, som Filofej omtalte som «den eneste kristne hersker» skulle da også snart ta tittelen tsar (caesar). Litt.: Andersen, 0. & T. Hågg, red.: Hellas og Norge, 1990 («Norge og Bysants»; 117-228); Kazhdan, A.P. m.fl., red.: The Oxford dictionary of Byzantium, 1991, 3 b.; Mango, C., red.: The Oxford history of Byzantium, 2002; Norwich, J.J.: Bysants'historie, 1997; Ostrogorsky, G.: History of the Byzantine state, 2nd ed., 1968 SPRÅK

Gresk var riksspråk i det bysantinske riket. Skrift­ språket bygde på det greske fellesspråket koine fra hellenistisk tid, som stivnet i et arkaiserende kunst språk. Folkespråket utviklet seg bort fra skriftspråket i retning av nygresk. Se ►gresk. LITTERATUR

Middelalderens greske litteratur frem til tyrkerne erobret Konstantinopel i 1453 er svært omfattende. Store deler av den er ennå ikke utgitt, men ligger i bibliotekenes manuskriptsamlinger. Den fortsetter keisertidens antikke litteratur, med sterke nye inn­ slag fra kristendommen og fra Orienten. Mest ruven­ de er den teologiske litteraturen fra 300- og 400-tallet av de store kirkefedrene: Athanasios, Evsebios, Basileios, Gregorios fra Nazianz og Johannes Chrysostomos. Senere gjenspeiles de bitre dogmatis­ ke stridighetene i en mengde polemiske skrifter. Johannes fra Damaskus skrev på 700-tallet en dog­ matikk som fremdeles er hovedverket i den greskortodokse kirkes teologi. Det finnes mange prekensamlinger, bibelkommentarer, liturgiske skrifter osv. I folkelig språk og stil foreligger helgenlegender og munkehistorier, f.eks. om Barlaam og Josafat, som over latin ble oversatt til gammelnorsk ca. 1250. Viktig er den historiske litteraturen, som dekker hele tidsrommets historie. Her er de betydeligste navn Prokopios (500-tallet), Konstantin 7 Porfyrogennetos (900-tallet), Nikeforos Bryennios og hans hustru Anna Komnena samt Michael Psellos (alle 1000-tallet). Forholdet mellom Bysants og nord­ boerne blir omtalt av flere forfattere. Av stor betydning ble det at de lærde bevarte kjennskapet til den klassiske greske litteraturen. Mange av verkene derfra kjenner vi nå bare fra de svære samlingene med utdrag og ordbøker som bysantineme utarbeidet. Suda er navnet på en slik

Sin første blomstringsperiode opplevde bysantinsk kunst under Theodosius den store (379-395), men sitt virkelige særpreg fikk den først under Justinian (527-565). Et alvorlig slag for den bysantinske kunst var den ikonoklastiske periode eller billedstormertiden (726-843), da alle avbildninger av hellige personer systematisk ble ødelagt eller kalket over. De best bevarte monumenter fra tiden før ikonoklasmen er derfor hovedsakelig å finne utenfor Konstantinopel, i byer som Saloniki i Hellas og Ravenna i Italia. Under det makedonske dynasti (877-1057) blomstret bysantinsk kunst på ny, for igjen å få et tilbakeslag ved korsfaremes erobring av Konstantinopel 1204. Til tross for at det latinske herredømme (1204-61) gav riket en knekk som det aldri kom over, fant det sted en ny kulturell opp­ blomstring under de palaiologiske keisere på 1200og 1300-tallet. Karakteristikk. Den bysantinske billedkunst er hoved­ sakelig en flatekunst. Rundskulptur forekommer sjelden, hovedsakelig som portrettskulptur i de tidlige århundrer. Derimot er det bevart store meng­ der dekorative arkitektoniske relieffer: friser, kapite­ ler og alterskranker. I den theodosianske og justinianske epoke er relieffene ofte sterkt underskåret så motivene fremstår i et kniplingsaktig mønster mot en mørkere bakgrunn. Opprinnelig var de bemalt og/eller forgylt, slik at de inntok en mer fremtreden­ de plass i kirkerommet enn de gjør i dag, hvor farge-

Madonna, mosaikk fra 1300-tallet. Det bysantinske Museum, Athen.

Kalk fra 1000-tallet. San Marco, Venezia.

ne i alminnelighet er slitt vekk eller falmet. Bysan­ tinsk kunst har også frembrakt relieffer i mindre målestokk på diptykher og skrin av elfenben, dess­ uten miniatyrrelieffer i halvedelsten og lignende materialer. Gullsmedkunsten stod høyt. Fra de tidligere perioder har man særlig bevart forskjellige typer kirkesølv med relieffdekor. Etter ikonoklasmen blir bysantinsk kunst særlig berømt for sine elfenbensarbeider. Kjent var også de bysantinske vevde stoffer, som til dels var inspirert østfra i sine motiver. Mosaikk og maleri. Bysantinsk kunst har betydd særlig mye for mosaikk-kunstens utvikling. I begyn­ nelsen foretrakk man en naturalistisk bakgrunn for fremstillingene, men i løpet av 300-tallet gikk man gradvis over til gull. Dette skaper en sterkere følelse av uvirkelighet hos betrakteren, og ved å plassere steinene i mosaikken i forskjellige vinkler så lyset ble brutt, oppnådde man at helhetsbildet fikk en egen skimrende og vibrerende virkning. Særlig berømte er de justinianske mosaikkene i Ravenna og de etter-ikonoklastiske mosaikkene i Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel. Bysantinske mosaikk-mestere arbeidet også utenfor riket, blant annet har de utsmykket noen av de tidligste islams­ ke byggverk (moskeer i Damaskus og Jerusalem) og en rekke normanniske kirker på Sicilia. Fra bysan­ tinsk kunsts seneste storhetstid kan nevnes mosaik­ kene i Khora-kirken (Kariye Camii) i Konstantino­ pel (ca. 1310-20). Denne kirken inneholder også gode eksempler på freskomaleri. I tavlemaleriet, der treplater var bakgrunn, benyttet man i den eldste perioden en nå glemt teknikk hvor fargen ble løst opp i flytende voks, senere temperateknikk. Tavle maleriene var hovedsakelig helgenfremstillinger, ikoner. En annen viktig gren av maleriet var bokillustrasjonene, som ofte viser klassisk inspirasjon. Fra sen bysantinsk tid finner man også miniatyr-mosaikker hvis steiner er festet i voks. Arkitektur. Her dominerer i begynnelsen basilikaen, en arv fra oldkristen tid, siden blir kuppeldekkede kors-sentralkirker dominerende. Hagia Sofia i Konstantinopel (532-537), den mest berømte av alle bysantinske kirker og et av hovedverkene i arkitekturhistorien, danner et kompromiss mellom sentralkirken og den eldre basilika-Jype. En mer typisk sentralkirke, fra samme tid er den oktogonale

123

San Vitale i Ravenna (546-548). Et eksempel på korskirken var den nå ødelagte Apostelkirken i Konstantinopel (536-546). Denne 5-kup]ede kirken har inspirert blant annet San Marco i Venezia. Etter ikonoklasmen var forskjellige typer sentralkirker særlig populære. De kan være polygonale, eller, mer alminnelig, ha form av et gresk kors som ofte er innskrevet i et kvadrat. En kuppel hvelver seg over krysningspunktet, og korsarmene kan også være overhvelvet av kupler eller halvkupler. Stun­ dom kunne man bygge flere mindre kirker sammen, som f.eks. i Pantokrator-kirken i Konstantinopel (11 OO-tallet), hvor tre kirker ligger side om side. De mellom- og senbysantinske kirker er gjerne bygd av teglstein som kan ligge i mønster i ytterveg­ gene, mens innerveggene var kledt med marmorplater eller dekket av mosaikker eller fresker. De bysan­ tinske kirkene fra denne perioden er gjennomgåen­ de mindre enn de samtidige vesteuropeiske katedraler. Etter Konstantinopels erobring 1453 levde bysan­ tinsk kunst videre utenfor Lilleasia, bl.a. på Kreta og Athos og fremfor alt i Øst-Europa (Russland), hvor den gjennomgikk en selvstendig utvikling. Man forsøker i Hellas fremdeles å gjenopplive bysantinsk kunst i fresker og annen kirkekunst, men den er blitt sjablon-aktig og har mistet evnen til å fornye seg. ÅG/Litt.: Beckwith, J.: Early Christian andByzantine Art, 2nd ed., 1979; Kiilerich, B. & H. Torp: Bilder og billedbruk i Bysants: trekk av tusen års kunsthistorie, 1998; Krautheimer, R.: Early Christian and Byzantine architecture, 4th ed., 1986; Mango, C.: Byzantine architecture, 1986 (History of world architecture); Ousterhout, R.G.: Master builders ofByzantium, 1999; Rodley, L.: Byzantine art and architecture: an introduction, 1994 MUSIKK

Den kirkelige vokalmusikk som ble brukt i det bysantinske keiserdømme (328—1453), bygger på orientalsk kultur. Ellers har bysantinsk musikk en del til felles med gregoriansk sang, bl.a. er tonesystemet det samme. bysantjnske æra, tidsregning innført i det bysantins­ ke rike 692. Årets lengde stemmer med den julianske kalender, men utgangspunktet er 1. sept. 5509 f.Kr. bysantinsk kunst, se ►bysantinske rike (kunst), bysantinsk litteratur, se ►bysantinske rike (littera­ tur). bysantinsk musikk, se ►bysantinske rike (musikk). Bysants (gr. Byzantion,), gresk bykoloni ved Bosporos' utløp i Marmarahavet, der hvor Istanbul nå ligger. Ifølge tradisjonen ble Bysants grunnlagt 657 f.Kr. av sjøfolk fra Megara under ledelse av en viss Byzas. Andre sjømenn fra Megara hadde noen år i forveien grunnlagt Khalkedon (nå Kadikoy) på den asiatiske siden, og hadde dermed oversett den glimrende beliggenheten og havnen (Det gylne horn) på motsatt bredd. Bysants ble snart en blomst­ rende handelsby med stor strategisk betydning. Ved utbruddet av perserkrigene erobret Dareios 1 byen, som var under persisk overhøyhet 513-478. Spartanerkongen Pausanias befridde den, men den ble snart innblandet i stridighetene mellom Athen og Sparta. Likevel klarte den å gå sin diplomatiske balansegang, og ble helt selvstendig 355. Den unn­ gikk å bli tatt ved beleiring av Filip av Makedonia 340 og gallerne 279, men da romerne begynte å gjøre seg gjeldende i området, kunne heller ikke Bysants lenger holde på sin uavhengighet. Byen sluttet seg til romerne bl.a. mot Mithradates (88-63 f-Kr.), og ble belønnet med proteksjon og privilegier som i praksis gjorde den til vasall. Under keiser " Vespasian (69-79) var den romersk provins. I den senere åpne kamp om keisertittelen understøttet så Bysants Pescennius Niger mot Septimius Severus, og denne erobret byen etter tre års beleiring 196, ødela

BYTTETEORI

festningsverkene og drepte forsvarets ledere. By­ sants mistet sine byrettigheter og ble underlagt Perintos (Marmarahavets Herakleia, tyrkisk form Eregli). Men den ble snart gjenreist under navnet Augusta Antonina, til ære for Septimius' sønn Antonius (Caracalla). Konstantin den store gjorde den til rikshovedstad under navnet Konstantinopel. For byens videre historie, se ►Istanbul. byskriver, i Norge en juridisk embetsmann som utfører bestemte dommerforretninger som vanligvis ligger til de alminnelige tingretter. Det er bare by­ skriver i Oslo. Byskriveren behandler her kun tinglysning. Byskriverembetet er fra 2003 slått sammen med Oslo skifterett til Oslo skifterett og byskriverembete. Se ►tingrettsdommer. bysse (eg. kabyss, fra mnty.), det sted om bord hvor maten blir laget (kjøkkenet). Brukes også om selve komfyren. byssegutt, byssepike, laveste grad av byssetjeneste (under kokk og stuert) i handelsflåten. byssolitt (av gr. 'fint lintøy' og 'stein'), meget fintrådet asbest. byssos (gr.), i oldtiden meget fin og kostbar egyptisk eller indisk lin og det tøyet som ble laget av det. De egyptiske mumier var svøpt i byssos. Også brukt om silke. byssus (lat.), sterke silke- eller hornaktige tråder, som hos en rekke muslinger (f.eks. blåskjell) utskil­ les fra en byssuskjertel som ligger ved basis av foten. Byssus tjener hos de fleste til å forankre dyrene for kortere eller lengre tid til steiner o.l. Enkelte tynnskallete muslinger hefter ved hjelp av byssus små­ stein og forskjellig annet materiale sammen til et slags reir som de kan trekke seg inn i. Bystad. Erik, f. 27. juni 1952, norsk lyriker, gjendik­ ter og essayist. Et spiritualistisk og romantisk grunn­ syn preger forfatterskapet. Han har gitt ut diktsam­ lingene Det heter blått (1979), Mødrenes rike (1985), Den femte årstid (1986), Bergtatt barn (1989), Speil og skygge (1994), Ingens hus i alles skog (1999) og Solnedgangensvei (2000). Samlingene Patriarkatetssiste dager (1992) og Det romantiske opprør (1998) inneholderen rekke kulturhistoriske essayer. Som gjendikter har han særlig beskjeftiget seg med Shakespeare, bystat, stat som består av en by (og undertiden nærmeste omland). Eksempler på bystater er (fra historisk tid) de greske statsdannelser i oldtiden (Athen) og (fra moderne tid) delstater som Hamburg og selvstendige stater som Singapore. bystatus, status som ved lov tidligere ble gitt tettbygde steder, som enten kjøpstad eller ladested, og som innebar særlige privilegier som f.eks. retten til å drive handel. Med innføring av formannskapslovene i 1837 ble det adgang for at steder med formell bystatus kunne danne egne lokaladministrative enheter, bykommuner, og bli styrt etter formann­ skapsloven for byene. Fra da av ble begrepet bysta­ tus i første rekke knyttet til kommunale enheter som var styrt etter byformannskapsloven. Fra 1996 er det ikke lenger noe formelt skille mellom by- og herredskomuner, og Kommunal- og regionaldepartementet tildeler derfor ikke lenger noen kommune bystatus. Dette er overlatt til kommunene selv. Se ellers ►bykommune. byste (av lat. bustum, 'likbrenningssted, gravsted', 'brystbilde på grav'). 1 Billedhuggerarbeid som fremstiller et menneskelig hode med en del av brystet, som regel uten armer. 2 Kvinnebarm. Bystrbm, Johan Niklas, 1783-1848, svensk billed­ hugger, elev av Sergel. Studerte fra 1810 i Roma, hvor han senere hadde fast bopel og mottok avgjø­ rende inntrykk både av antikken og av Thorvaldsens og Canovas nyklassisisme. Hans første betydelige verk, Hvilende bakkantinne (1811), gjentar Sergels faunmotiv i et vekere, mer sensualistisk formspråk,

mens Juno med Herkulesbarnet (1815-17) og Uskylden (1823), begge i Nationalmuseum i Stockholm, er mer preget av tidens streben mot det kjølig idealskjønne. En rik og komplisert holdningsrytme har den sittende figur Harmonien (1821). bystyre, kommunestyret i en bykommune. Etter 1992 er skillet mellom by- og herredskommuner opphevet, men betegnelsen 'bystyre' brukes fortsatt om kommunestyret i byene. bysvenn, gammelt navn på politibetjent. byte [bait] (eng.) (IT), bitgruppe, grunnenhet for datastørrelse, symbol B. En byte utgjøres av en gruppe på åtte biter (se ►bit), og én byte kan dermed innta en av 256 ulike verdier. Dette svarer til ett tegn i ANSI- eller utvidet ASCII-kode. Byte benyttes for å angi størrelsen på filer, minne, disk osv. En kilobyte (kB) er lik 1024 byter, en megabyte (MB) er lik 1024 kB, og en gigabyte (GB) er lik 1024 MB. Se også ►binære multipler. bytjener, eldre betegnelse på en kommunal betjent, særlig hos byfogden. bytoll, avgift som i eldre tider måtte betales når en vare skulle føres inn i en by. Bytoll har i enkelte europeiske byer vært i bruk langt inn i nyere tid. Bytom, ty. Beuthen, by i Polen, i gruveområdet Gorny Slgsk (Øvre-Schlesien), 20 km nordvest for Katowice; 199 600 innb. (2002). Brytning av kull og sink-, bly- og jernmalm. Jern- og stålverk, elektro­ teknisk og kjemisk industri, maskinfabrikker. Byen ble grunnlagt 1254, ble prøyssisk 1742 og lå 192139 like ved den polske grense. Polsk 1945. bytownitt. kalsiumrik feltspat i plagioklas-serien. Oppkalt etter Bytown, nå Ottawa, Canada. bytte (mnty.), avhendelse av et gode mot vederlag i et annet eller andre goder. Er vederlaget penger, foreligger et kjøp. I samfunn med naturalhushold­ ning produserte det enkelte individ eller familien selv alle de goder som trengtes til eget forbruk, og bytte skjedde sjelden og tilfeldig. På et senere utvik­ lingstrinn begynte den enkelte å spesialisere seg på produksjon av visse goder. Arbeidsdelingen tok sin begynnelse, og forutsetningen for den er utveksling av goder gjennom bytte. Denne bytte-husholdning ble stadig mer tungvint etter hvert som tallet på vareslag steg, og behovet for et alminnelig anerkjent byttemiddel meldte seg. Visse varer som huder, metaller, salt osv. ble tatt i bruk og godtatt som alminnelig byttemiddel, men ble i sin tur avløst av penger som alminnelig godtatt og lovlig betalings­ middel. Bytte av tomtearealer eller annen fast eiendom kalles ► makeskifte. Bytte av løsøre reguleres av lov om kjøp av 13. mai 1988. For øvrig er det vanlig i mange bransjer at kunden kan bytte det han har kjøpt i andre av forretningens varer, eller levere det tilbake mot tilgodelapp. Har den kjøpte varen mangler, kan kunden oftest kreve pengene tilbake. byttedyr, dyr som blir spist av andre dyr. Jfr. ►preda­ tor. byttehusholdning (økon.), uttrykk som brukes om det økonomiske system i et samfunn, når den enkel­ te produksjonsenhet ikke lenger dekker det vesent­ ligste av deltagernes behov ved egen produksjon, men driver mer spesialisert produksjon og skaffer seg varer og tjenester den ikke produserer selv, ved bytte i videste forstand (dvs. også medregnet salg mot betaling i kontanter som kan nyttes til kjøp av andre goder). Utvikling av byttehusholdning går hånd i hånd med fremveksten av ►arbeidsdeling. En viss grad av byttehusholdning vil det være i nesten alle samfunn, men først med utviklingen av industrien i de siste 200 år har man fått en nesten fullstendig overgang fra naturalhusholdning til byttehusholdning. bytteteori, teori utviklet innen organisasjonssosiologi og sosialantropologi; fremhever sosialt bytte som

124

BYTTEVERDI

den fundamentale prosess i sosiale systemer. Sosialt bytte er samhandlinger motivert av hva hver enkelt gir og får, og er basert på frivillighet. I motsetning til økonomisk bytte innebærer sosialt bytte diffuse, ikke spesifiserte forpliktelser, og forpliktelsene vil ikke være gjenstand for forhandlinger. bytteverdi (økon.), det forhold hvori et gode kan ombyttes i andre goder. Når varenes pris fastsettes i penger, vil en vares bytteverdi overfor en annen vare være uttrykt ved den relative pris, dvs. forhol­ det mellom de to priser. Om oksekjøtt f.eks. koster 60 kr pr. kg og kaffe 50 kr, vil bytteverdien av okse­ kjøtt i forhold til kaffe være 60:50 = 1,2. Hensikten med å regne i bytteverdi er at den er uavhengig av endringer i pengeverdien. bytting ida. skifting, eng. changeling, ty. Wechselbalg,), i folkelig tradisjon navn på et bam som var vanskapt, åndssvakt eller ødelagt av mangelsykdommer, ofte rachitis (engelsk syke), og så radikalt forskjellig fra et normalt bam at man tenkte seg at det var et bam av overnaturlig opphav som var blitt forbyttet med deres eget. I nordisk folketro var det som regel underjordsfolk (huldrefolk) som byttet bam med mennesker. For å hindre dette brukte man før dåpen en rekke vemeråder, f.eks. stål, sølv, korstegn, blad av salmebok eller bibel lagt i vuggen. En bytting var en tung byrde, og når folk hadde fått en slik i huset, prøvde de å bli kvitt den. Vanligst var det å plage byttingen, slik at den skrek og klaget seg. Da trodde folk at den rette moren, dvs. huldrekvinnen, ville komme og hente barnet sitt og levere tilbake men­ neskebarnet. Det er overlevert en rekke sagn om byttinger, best kjent er kanskje de som finnes i Asbjømsens En signekjærring i Norske huldreeventyr og folkesagn. byvortemelk, Euphorbia peplus, ettårig art i vortemelkfamilien. 10-30 cm høy med mørkegrønne eggformede blad. Blomsterstanden har halvmåneformede nektarier med lange horn. Byvortemelk er et tilfeldig ugress som er funnet spredt langs kysten til Troms. byvåpen, se ►bymerke, ►kommunevåpen. Byålven, vassdrag i Sverige, Vårmland, fra områdene nord for Charlottenberg, renner sørover gjennom Nysockensjdn og Glafsfjorden og faller ut i Vånem noe sør for byen Såffle. Byålven er kanalisert (Såffle kanal). Byåsen, bydel i Trondheim, Sør-Trøndelag, sørvest for byens sentrum. Havstein kirke ligger fritt på en slette som skråner mot Nidelva. Sverresborg med Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag. Byåsen Idrettslag, Trondheim, stiftet 1921, særlig kjent for kvinnehåndball, hvor klubben har vunnet 3 NM og 5 seriemesterskap (per 2004), samt nådde semifinalen i europacupen 1990 og 1992. Hjemmearena i Nidarøhallen. I skiidrett har klubben vunnet 4 NM i stafett og 1 i sprintstafett for menn (per 2004). Har også friidrett, sykling, orientering og fotball på programmet. Kjente medlemmer: Trine Haltvik, Karin Pettersen, Ingrid Steen, Annette Skotvoll, Kari Solem, svenske Mia Hermansson og Marit Breivik (håndball), Tor­ bjørn Falkanger, Tommy Ingebrigtsen og Tor Ame Hetland (ski), samt Ellen Sofie Olsvik (orientering). Back. Sven-Erik, 1919-94, svensk komponist, fioli­ nist, bratsjist, dirigent og pedagog. Fra 1959 rektor ved Sveriges Radios Musikskola på Edsberg ved Stockholm. Back regnes som en av foregangsmen­ nene for den radikale retning innen svensk musikk etter den annen verdenskrig. Som komponist har han hatt størst betydning med sine sakrale og dra­ matiske verker. Blant hans mange komposisjoner kan nevnes: Sinfonia da camera (1955), operaene Tranfjddrama (1956) og Fågeln (1960), kantaten Ekvator (1988), Favola for klarinett og slagverk (1962) og det elek­ troniske verket In principio (1969). Har ellers skrevet bl.a. balletter, korverker og kammermusikk.

Kjell Bækkelund. Foto fra 1984.

Back, Yngve, 1904-90, finsk maler, studerte i Paris

1925-26, 1933-39 og også etter den annen verdens­ krig. Hans lett abstraherte, muntert fargelysende bilder finnes i mange nordiske museer og i Musée d'Art Moderne i Paris. Båckaskog, landeiendom i Sverige, Skåne lån, på en landtunge mellom innsjøene Ivosjon og Oppmannasjdn, øst for Kristianstad. Er kjent fra begynnelsen av 1200-tallet, kloster frem til reformasjonen. Tilhørte slekten Ramel 1584-1680, deretter krongods og bolig for sjefen for Sddra skånska kavalleriregiment til 1817.1 1805 ble det avsluttet en subsidietraktat her mellom Sverige og Storbritannia. Eiendommen ble overtatt av Oscar 1 1819 og gikk senere over til Karl 15. Kronprins Frederik av Danmark overtok den 1872, men overdrog den 1900 til kammerherre Stjemswård, og den har senere vært i svensk eie. Slottsanlegget består av den tidligere klosterkirken (påbegynt 1278), to mindre bygninger fra middelal­ deren og tre fløyer fra 1600-tallet rundt en lukket borggård. Båckstrdm, Lars, f. 1925, svensk forfatter, kritiker og tidsskriftredaktør. Debuterte 1952; fra 1960-årene har han skrevet poesi med sterk hverdagsforankring, og står som representant for den såkalte nyenkle svenske poesien. Han har også utgitt den selvbiografiske serien Minnen från den nya klassen (1972), Bildningsroman (1976) og Livsbok (1987). Av senere utgivelser kan nevnes Poetik? (1998) og Enkla dikter (2000). bægje, bægjemur eller bægarme (norrønt bægja, drive til side, hindre), kalles nå i vanlig språkbruk ledegjerde. De finnes bare i høyfjellet og alltid i tilslutning til ►fangstgraver for rein. De består av lave steingjerder som ledet beitende dyr frem til fallgraven, som alltid var tildekket med et kamuflerende vegetasjonslag. Båhr, Georg, 1666-1738, tysk arkitekt. Først og fremst kjent som fornyer av den protestantiske kirkearkitektur, slik det særlig kom til uttrykk i Frauenkirche i Dresden (1722-43; fullført av J. G. Schmidt). Dens runde midtrom hadde stigende benkerader og en rekke gallerier over hverandre, og viste dermed et visst slektskap med barokkens teatersalonger. Kirken, som ble ødelagt under den voldsomme allierte bombingen av Dresden 13.-14. februar 1945, da ca. 80 % av byens bygningsmasse ble ødelagt, er under gjenoppbygging (2003). Den

skal etter planen stå ferdig til byens 800-årsjubileum i 2006. Bæivi, Mimmi Johanne, f. 10. juni 1950 i Sørøy­ sund, norsk politiker (A), husmor. Varaordfører i Hammerfest 1991-93. Medlem av Sametinget 198993. Stortingsrepresentant for Finnmark 1993-2001. BækkelagetsSportsklub. Oslo, stiftet 1909, driver håndball, orientering, ski, friidrett, fotball og bandy/ innebandy. I håndball vant damelaget europacupen for cupvinnere 1998 og 1999 og tapte europacupfinaler 1994 og 1995. Det vant NM utendørs 1940, innendørs 4 NM og 4 seriemesterskap (per 2004). Herrelaget vant NM ute 1971. Hjemmearena er Bækkelagshallen, som klubben eier. I orientering har klubben 13 stafett-NM for kvinner og 2 for menn (per 2003). Bækkelaget har arrangert ►Norway Cup for ung­ dom siden 1972, verdens største fotballturnering. Tidligere arrangerte klubben Bækkelagsrennet i hopp («guttenes Holmenkollrenn», 1927-69). Kjente medlemmer: Kristin Glosimot, Susann Goksør, Kjersti Grini, Anja Andersen, Camilla Andersen, Heidi Tjugum, Cecilie Leganger og Frode Kyvåg (håndball), Oddbjørn Hagen og Kent Johansen (ski) og Brit Volden, Hanne Sandstad, Jørgen Rostrup, Bjørnar Valstad og Hanne Staff (orientering). Bækkelund. Kjell (Martin), 1930-2004, født i Oslo, norsk pianist, bror av R. Bækkelund. Solist med Filharmonisk Selskaps Orkester så tidlig som 1938, var elev av N. Dirdal, og studerte senere bl.a. hos B. Seidlhofer i Wien og Wilhelm Kempff i Italia. Gjen­ nomførte tumeer i store deler av verden; han var den første pianist fra Vesten som ble invitert til Kina etter Kulturrevolusjonen. Ble kjent for et bredt publikum i Norge gjennom tuméer, grammofoninnspillinger og fjemsynsopptredender, ofte i samspill med pianisten Robert Levin. Var medarbeider i Morgenposten, Dagbladet, Arbeiderbladet og Ver­ dens Gang, og utgav boken Tramp i klaveret (1982). Norsk Kulturråds pris 1973, Spellemannprisen 1975, Lindemanprisen 1997. Statsstipendiat fra 1987. Litt.: NBL 2. utg. Bækkelund, Rolf, f. 30. mai 1925 i Oslo, norsk diri­ gent og fiolinist, bror av K. Bækkelund. Medstifter av Unge Norske Tonekunstnere 1945. Kommunal musikkleder i Molde 1957-61, bydirigent i Gjøvik 1962-95. Har grunnlagt egen orkesterskole samt musikkskole og kammermusikkforening m.m. i Gjøvik. Gjestedirigent i Danmark, Tyskland og Tsjekkoslovakia. Bækken, Øivind, f. 20. nov. 1945 i Oslo, norsk of­ fentlig tjenestemann, cand.oecon. Ansatt i Forsvars­ departementet fra 1976, ekspedisjonssjef 1990. Tilknyttet Norges NATO-delegasjon 1983-86 og 1996-98, ass. generalsekretær i NATO 1998-2001. Fra 2001 råd for sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål ved den norske EU-delegasjonen. Bælljaicerro [-tj-j, Bealjåidcearru, fjellrygg på Våmjårga (Varangerhalvøya) på grensen mellom Båts­ fjord og Vadsø kommuner. Høyeste topp 633 moh. bær. en helt kjøttfull, saftig frukt, f.eks. blåbær, rips, drue, eller en frukt med veggens ytre del fast og læraktig, f.eks appelsin. Bær har nesten alltid mange frø. Mange frukter som på norsk kalles bær (bjørne­ bær, bringebær, jordbær, einerbær, melbær, hegge­ bær, kirsebær, rognebær) er ikke bær i botanisk forstand. Se også ►frukt (bær). Bærdyrking omfatter dyrking av bringebær, jord­ bær, rips, solbær og stikkelsbær; dessuten bjørnebær og hageblåbær (amerikansk blåbær), men disse har liten betydning i Norge. Interessen for bærdyrking har vært varierende i norsk hagebruk, og det arbei­ des atskillig med utprøving av teknisk utstyr for å bringe høstekostnadene ned. I Norge ble det i 1999 dyrket jordbær på 16 600 daa (gjelder bare produ­ senter med mer enn 1 daa jordbær). Bringebærarealet hos produsenter med mer enn 1 daa var på til sammen 2300 daa pg solbærarealet var 2000 daa.

125

Rips og stikkelsbær dyrkes i første rekke i småhager for privat bruk. Andre bærsorter som dyrkes i mindre målestokk er hageblåbær eller amerikanske blåbær, Vaccinium corymbosum, tyttebær, bjørnebær og loganbær. Av molte, Rubus chamaemorus, finnes det i dag fire kultursorter som det drives dyrkings­ forsøk med. Bærplukking. I utmark kan man plukke ville bær, sopp og blomster som man enten kan spise på stedet, ta med seg eller selge. I Nordland, Troms og Finn­ mark kan imidlertid eieren forby molteplukking, og det er forbudt å plukke molter som ikke fortæres på stedet. På statens umatrikulerte grunn i Finnmark er retten til å plukke molter som man skal ta med seg, som hovedregel forbeholdt fylkets egen befolkning. Ville nøtter kan plukkes i utmark overalt i landet, men de må fortæres på stedet. Jfr. straffelovens § 400. Bæra, Niels, 1785-1873, ogEmbrik, 1788-1876, norske rosemalere fra Ål i Hallingdal, sønner av dalens ledende dekorasjonsmaler Herbrand Sata, hvis stil de fortsatte. Niels Bæra var den betydeligste av brødrene; han dekorerte blant annet Mykingstova (1827, nå på Norsk Folkemuseum). Litt.: NBL 2. utg.; NKL bærbar PC, personlig datamaskin (►PC) som er liten og lett og har nedslåbar skjerm, slik at man enkelt kan ta den med seg og bruke den på ulike steder. Bærbare datamaskiner kom på markedet allerede i begynnelsen av 1980-årene, men først mot slutten av tiåret ble de tilstrekkelig lette og kraftige og fikk gode nok batterier til å få gjennomslag i markedet. Fra denne tiden stammer den engelske betegnelsen laptop. I dag er bærbare PCer meget kompakt konst­ ruert, med lav vekt, LCD-skjermer av høy kvalitet, oppladbare batterier til mange timers bruk, og datakraft fullt på høyde med bordmodellene. Til å begynne med var de bærbare maskinene som regel tilleggsutstyr til en kraftigere bordmodell. Ved hjelp av spesielle tilkoblingsenheter (såkalt docking stations) kan en bærbar maskin i dag utgjøre sentral­ enheten i et stasjonært system og enkelt frigjøres for mobil bruk. Kombinasjonen bærbar PC, modem og mobiltelefon åpner nye muligheter for trådløs, personlig tele- og datakommunikasjon med tilgang til et raskt voksende og variert globalt tjenestetilbud. Nye, integrerte og meget kompakte enheter er under utvikling på dette området, kalt Personal Communication Systems (PCS). bærbuskbladfall, soppsykdom på solbær, stikkels­ bær, rips og alperips forårsaket av sekksporesoppen Drepanopeziza ribis, med konidiestadiet Gloeosporidiella ribis. Sykdommen fører til mørkebrune, tettsitten­ de flekker på bladene. Flekkene flyter etter hvert sammen, slik at større deler av bladet drepes og tørker inn, og bladet kan da falle av for tidlig. Sterke angrep fører til redusert bæravling og dårlig tilvekst det påfølgende år. Soppen overvintrer i døde blad, og om våren spres sekksporene til de nye bladene. I bladflekkene dannes konidier, som spres med regnsprut til andre blad. Det er forskjell mellom sortene i mottagelighet for sykdommen. Angrep kan forebyg­ ges ved å fjerne bladene under buskene, og ved sprøyting med et egnet kjemisk plantevernmiddel om våren, evt. i vekstsesongen. bærebølge, den høyfrekvente elektromagnetiske bølgen som stråler ut fra en radio- eller fjernsynssenders antenne. Når bærebølgen skal overføre infor­ masjon, varieres dens amplitude, frekvens eller fase i overensstemmelse med det signal som skal overfø­ res. bæreevne. 1 En konstruksjons eller en konstruksjonsdels evne til å motstå belastninger; er gjerne brukt i forbindelse med bygninger, maskiner, vogner, skip osv. Egen vekt og ytre belastning fremkaller indre krefter i konstruksjonens enkelte deler,^om da må dimensjo­ neres slik at spenningene ikke oVerskrider de gren­

BÆRUM

ser som settes av hensyn til sikkerheten. Man må ta bærerakett, ett- eller flertrinns rakett med det formål hensyn til om belastningen er jevn, vekslende eller å føre en nyttelast til store høyder, anbringe den i en støtvis. For transportmidler er gjeme den tillatte satellittbane rundt Jorden eller starte dens ferd mot belastning, f.eks. for skip, satt etter kravene til friMånen, en annen planet eller interplanetarisk rom. bord. bære staur, bilde på å skulle holde sammen noe som 2 Bærekapasitet, det største antallet individer av en lett vil sprike. Uttrykket ble brukt bl.a. av statsminis­ art som et visst område kan livberge gjennom lengre ter Per Borten da hans borgerlige koalisjonsregjering tid. gikk av i mars 1971. bærefrekvens, en elektrisk vekselspenning som bærestol, innretning for persontransport, utstyrt benyttes når et informasjonssignal skal overføres i et med to bærestenger og som regel båret av to eller annet frekvensbånd enn det båndet signalet opprin­ fire menn. Bærestol med kalesje og dør med vindu, nelig ligger i. Et datasignal kan for eksempel bestå av såkalt portechaise, var meget brukt av aristokratiet frekvenser i området 0-1200 Hz. Dersom dette og det høyere borgerskap i Europa på 1600- og signalet skal sendes over en analog telekanal, må det 1700-tallet, og var et praktisk transportmiddel i først flyttes i frekvens til området 300-3400 Hz. trange gater. Kom til Europa sannsynligvis fra Kina. Dette gjøres ved å modulere signalet med en bære­ I Øst-Asia og India har bærestol vært benyttet helt frekvens i et modem. Etter overføringen flyttes opp i moderne tid. signalet ned igjen i sitt opprinnelige frekvensområde bærevegg, vegg i et bygg som tar opp egen-, nytteved hjelp av den samme bærefrekvensen. og naturlaster og fører dem ned til bærekonstruksjo­ I analoge telenett benyttes bærefrekvenssystemer nene under; motsatt av lettvegg eller ikke-bærende til å overføre mange telefonkanaler samtidig i den vegg. samme kabelen eller over den samme radiolinken. bærfugler, Melanocharitidae, fuglefamilie i ordenen Prinsippet for slike systemer er at telefonkanalene spurvefugler. Omfatter 10 arter, begrenset til Nyved hjelp av forskjellige bærefrekvenser flyttes til Guinea og omkringliggende øyer. hver sitt frekvensbånd og overføres samlet. Det bærkongle (bot.), bærlignende kongle hos ►einer, totale signalet dekker da et frekvensbånd som er den er dannet av tre sammenvokste skjell som er summen av de enkelte telefonkanalene. Med denne blitt kjøttfulle og til slutt omgir frøene. teknikken er det mulig å overføre flere tusen tele­ fonkanaler samtidig i to koaksialkabler, én for hver bærlyng. lyngplanter i slekten Vaccinium, bl.a. blå­ retning. I det norske telenettet er bærefrekvensbær, tyttebær, blokkebær og tranebær. systemene erstattet med digitale overføringssyste­ bærmelde, Chenopodium foliosum, ettårig art i meldemer. familien. 15-40 cm høy, med lysegrønne trekantede bærekraftig design, utforming av bærekraftige og grovtannede blad. Store røde og saftige frukter produkter, se ►økodesign. som ligner jordbær. Bærmelde stammer fra SørEuropa, den dyrkes og finnes av og til forvillet i Sørbærekraftig utvikling, begrep som oppsummerer Norge. hovedanalysen i rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen). bærplukking, se ►bær. Bærekraftig utvikling (eng. sustainable development) bærtege, Dolycoris baccgrum, nebbmunnart i breitegeer ifølge rapporten («Vår felles framtid») en utvik­ familien, Pentatomidae. En av våre vanligste tegearling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge ter. Den er rødbrun, 1 cm lang med flattrykt kropp. fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille Lever delvis som rovinsekt, men suger også på blad sine behov. Siden rapporten ble fremlagt 1987, har og skudd av mange planteslag, dessuten på bær av uttrykket blitt brukt i en mengde programmer og bringebær, jordbær og blåbær. Bærene kan av og til uttalelser som går langt utover miljøaspektet. Det smake uhyre vondt, hvilket skyldes at tegen i forhar imidlertid ikke vært noen politisk utvikling som svarsøyemed skiller ut en illeluktende kjertelvæske. har pekt mot en bærekraftig utvikling. Bårtling, Olle, 1911-81, svensk maler og billedhug­ FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, eng. Commisger, en av Sveriges internasjonalt anerkjente kunst­ sion on Sustainable Development (CSD) ble opprettet nere. Egentlig autodidakt, utviklet seg under opp­ 1993. Den opererer innenfor rammen av FNs øko­ hold i England 1947 og Paris 1948. Fra 1952 kon­ nomiske og sosiale råd (ECOSOC) og har (2004) 53 sentrerte han seg om å lage spisse trekanter, jevnt medlemsstater. Den norske miljøvernministeren malt og avgrenset med svarte, tynne konturer. Han Børge Brende ble leder av CSD 2003. har også utført skulpturer og bilde-lyd-komposisjobærelager (maskintekn.), radiallager, lager som bæ­ ner, blant annet for svensk fjernsyn. rer en ►aksel i en maskin. Bærelageret opptar belast­ Bærum, kommune lengst nordvest i Akershus fylke ningene på tvers av akselens retning. Et ►aksiallager ved indre Oslofjord, vest for Oslo. Kommunen (støtlager) opptar belastningen i akselens lengderet­ omfatter lavlandet langs fjorden fra Lysakerelva til ning. Slependen med øyene utenfor, og de høyereliggende barenbeisser [-baisar] (ty. 'bjørnebiter'), gammel åspartier innenfor mot grensen til Buskerud (Vest­ tysk storviltjakthund av doggetype. marka, Bærumsmarka og Krokskogen). Barenreiter [-raitar], tysk musikkforlag i Kassel, Natur. Lavlandet langs fjorden består av vekslende grunnlagt i 1923 av Karl Votterle (1903-75). Fra en lag av kambrosilurisk skifer og kalkstein som senere beskjeden start med bruksutgaver tilpasset den tyske er foldet med en tydelig sørvest-nordøst strøkretSing- und Spiel-bevegelsen har forlaget utviklet seg ning. Dette setter sitt tydelige preg på dagens topo­ til et av de ledende med utgivelser av samlede verker grafi med en rekke åser, daler, sund m.m. som følger for en rekke komponister, vitenskapelige utgaver av denne retningen. En del bruddlinjer på tvers av eldre musikk og musikkvitenskapelig litteratur. Utgir strøkretningen, især i Vestre Bærum (eks. Sandmusikkleksikonet Die Musik in Geschichte und Gegenvikselvas dalføre). Over skiferlagene ligger i nordvest wart. sandstein, og over disse igjen mektige lag av permiske eruptiver, mest basalt og rombeporfyr. Disse bæreple (bot.), ►eplefrukt som har felles kjernehus lavaene er harde og utgjør berggrunnen i de høyere­ omkring frøene. Bæreple er også navn på treet Malus liggende skogområdene i nord. Flere steder danner baccata, se ►eple. de bratte skrenter mot de bløtere sedimentære bærer (eng. carrier) (kjem.), stoff som brukes for å gi bergartene i sør (bl.a. Kolsås, Eineåsen, Ramsåsen). en ►katalysator stor overflate slik at denne blir best Lavaområdene når opp i over 500 moh helt i nord mulig fordelt. Bærere er porøse, ikke-reagerende der Vidvangshøgda, 542 moh, er Bærums høyeste materialer med stor indre og ytre overflate, f.eks. topp. Jordsmonnet i de lavereliggende partier er aktivkull, aluminiumoksid, kiselgur, silikagel, kaolin meget fruktbart og består av marin leire og sand og pimpstein. (opptil ca. 200 moh) med et vesentlig innslag av

126

BÆRUM

Bærum 192 km2 102529 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Sandvika

%

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

9 56 2 33

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 1 7 4 19 8 24 37

Bærum

forvitringsjord, særlig i høvdedragene. Bærum har avrenning til Sandvikselva, de østlige områdene til Lysakerelva, og et mindre område i sørvest mot Askerelva. Bosetning. Bærum er en forstadskommune til Oslo, med bebyggelse som går i ett med hovedstadens. Bebyggelsen strekker seg som et bredt bånd mot sørvest omkring jernbanen (Drammensbanen) og de to forstadsbanene (til Kolsås og Østerås), mellom fjorden og Rv. 168 (Griniveien). Bybåndet smalner noe inn mellom Kolsås og Sandvika. Vest for Kolsås deler det seg med ett nordøstover mot boligområdet Bryn-Rykkinn, og ett sørvestover langs E 18 og Drammensbanen til Asker. Mer enn 90 % av Bæ­ rums befolkning bor i dette bybåndet. Bebyggelsen består for det meste av småhus, med områder med blokkbebyggelse innimellom. Bærum er nr. 5 av landets kommuner etter folkemengden og har 21 % av folkemengden i Akershus fylke. 12001 hadde om lag 41 % av arbeidstagerne arbeid i Oslo. Befolkningsveksten var svært stor i de første tiårene etter krigen, men ble svekket i slutten av

1970-årene. Veksten viste fra slutten av 1980-årene en ny økning og lå 1993-2002 på gjennomsnittlig 1,0 % årlig. Kommunen sto i 1990-årene overfor en knapphet på utbyggingsarealer utenom marka eller på dyrket jord. Som følge av begrenset arealtilgang har det funnet sted en viss boligbygging i Lomme­ dalen, nordvest for Kolsås (bl.a. Bærums Verk). Næringsliv. Totalt jordbruksareal er 17 km2. Hage­ bruket står sterkt i kommunen og særlig gjelder dette fruktdyrking og dyrking av blomster i vekst­ hus. Husdyrholdet er av relativt liten betydning for jordbruket. Flere store gårdsbruk, bl.a. Øverland (Kongelig Selskap for Norges Vel) og Bærum Verks jord- og skogeiendommer (Løvenskiold-Vækerø). Industrien i Bærum har de siste tiårene gått tilbake og står nå for ca. 6 % av arbeidsplassene (11 % inkl, bygg- og anleggsvirksomhet, kraft- og vannforsy­ ning). Det har samtidig vært sterk ekspansjon innen tjenesteytende næringer, især konsulent- og rådgi­ vingstjenester bl.a. innen olje-, elektronikk- og byggevirksomhet, særlig langs E 18 mellom Lysaker

og grensen mot Asker. Store bedrifter her er bl.a. Kværner Engineering, Det norske Veritas og Tand­ berg Data. Sandvika er administrasjonssenter i kommunen og et viktig trafikknutepunkt ved Sandvikselvas utløp i Oslofjorden. Senteret er sterkt utbygd de siste årene og er et viktig lokalt- og regionalt handels- og service­ senter. Forretnings- og servicesentra ellers på Høvik, Lysaker, Stabekk, Bekkestua, Haslum, Hosle, Rykkinn og Østerås. Bærum har ingen støne havn, men flere rederier har hovedkontor i kommunen. Samferdsel. Bærum har et godt utbygd kollektiv­ nett, med både buss, sporvogn og jernbane. Tre riksveier går over Lysakerelva til Oslo, E 18 (Dram­ mensveien) i sør, som er landets mest trafikkerte vei, Rv. 160 (Bærumsveien) sentralt gjennom bybåndet, og Rv. 168 (Griniveien) i nord. I tillegg kommer Granfosslinjen, del av Ring 3 rundt Oslo, som forbin­ der E 18medRv. 160ogRv. 168. Fra Sandvika går E 16 (Ringeriksveien) langs Sandvikselva/Isielva til Sollihøgda og Hønefoss. Ellers utgjør fylkesveierde_ viktigste tverrgåemfle forbindelser.

127 Jernbanen går parallelt med Drammensveiens trasé i sør. Det planlegges en direkte jernbaneforbin­ delse mellom Oslo og Hønefoss som et ledd i forkor­ telsen av Bergensbanen; denne vil gå gjennom Bærum. Bærum fikk tidlig forstadsbaneforbindelser med Oslo. Dagens linjer går fra Kolsås og Østerås over Majorstua (T-bane) og fra Jar over Skøyen (sporvogn). Strekningen Kolsås-Bekkestua på Kolsåsbanen ble stengt sommeren 2003 pga. uenig­ het mellom Oslo Sporveier og Akershus fylkeskom­ mune om finansieringen av driften. Offentlige institusjoner m.m. Viktige statlige kontorer som dekker Asker og Bærum ligger i Sandvika, f.eks. Asker og Bærum politikammer, Asker og Bærum tingrett, arbeidsformidling m.m. Bærum kommune er største arbeidsplass med ca. 5500 ansatte. Syke­ huset i Asker og Bærum og spesialsykehus. Martina Hansens Hospital (ortopedisk kirurgi) og Statens senter for epilepsi/Spesialsykehuset for epilepsi ligger i Bærum. Norges Toppidrettsgymnas. Høgsko­ len i Akershus har hovedadministrasjon og faglærer­ utdanning på Stabekk og vernepleierutdanning i Sandvika, likeledes Stiftelsen Handelshøyskolen BI i Sandvika (flytter etter planen til Nydalen i Oslo 2005). I østre Bærum Ila sikringsanstalt, under den annen verdenskrig kjent som fangeleiren Grini. Viktige idrettsanlegg er Skuibakken, Nadderud stadion, svømme- og idrettshall. Riksanlegget for Basket på Rykkinn, Bærum Roklubbs anlegg i Sandviksbukta, Løvenskioldbanen (skytebane), flere slalåmbakker m.m. På Øvrevoll finnes landets eneste galoppbane. Bærum svarer til sognene Høvik og Snarøya i Høvik prestegjeld, sognene og prestegjeldene Jar, Haslum, Bryn, Lommedalen, Tanum og Helgerud, samt Eik, Østerås og Grinilund sogn i Eik prestegjeld i Asker og Bærum prosti i Oslo bispedømme, Bærum lensmannsdistrikt i Asker og Bærum politidistrikt (Sandvika), og hører under Asker og Bærum ting­ rett. Historikk og kultur. Bærum har to middelalderkir­ ker, Haslum og Tanum kirker, begge steinkirker fra 1100-tallet. Henie-Onstad Kunstsenter på Hovikodden og Norsk Films atelier på Jar. Bærums Verk, tidligere jernverk med særpreget bygningsmiljø fra 1700-1800-tallet i Lommedalen. På Lysaker Fridtjof Nansens hjem Polhøgda. Jembanemuseum i Lom­ medalen og Evje Skolemuseum på Gjettum. Katolsk kirke på Stabekk. To større årlige musikkfestivaler, Kalvøyafestivalen og Storbandfestivalen i Sandvika. Kommunevåpenet, (godkjent 1976) har et sølv tårn uten skyteskår mot grønn bakgrunn. Tårnet illude­ rer en kalkovn som det er flere av i kommunen. Bærum har mye kalkfjell, og kalk ble tidligere brukt som byggemateriale. Navnet Bærum kommer av norrønt Bergeimr eller Bergeimsherad, sammensatt av 'berg' og 'heim', trolig bygdenavn. " " GT^ Litt.: Bærum: en bygds historie, utg. av Bærums her­ redsstyre, 1920-24, 2 b.; Christensen, T: Bærumsmarka, 1988; Hanssen, K.V. & I. Christensen: Lokal­ historisk bibliografi for Asker og Bærum, 1982 (Tillegg og register, 1984); Mohus, A.: Husmannsplasser i Bærum, 1988-96, 4 b.; Tønnesson, K„ red.: Askers og Bærums historie, 1982-84, 3 b. Bærum Kajakklubb. stiftet 1935, har vunnet over 100 norske mesterskap. Klubbhus på Kalvøya ved Sand­ vika. Kjente medlemmer: Ivar Mathisen, Knut Østby, Harald Eriksen, Andreas Orheim, Geir Kvillum, brødrene Steinar, Øyvind og Harald Amundsen og Hege Brannsten. Bærumsbanen, forstadsbane som forbinder Oslo med Bærum kommune. Strekningen Skøyen-Lilleaker åpnet 1919, Lilleaker-Avløs 1924, Avløs-Kolsås 1930 og Jar-Sørbyhaugen 1942. Etter åpningen av forbindelseslinjen Jar-Sørbyhaugen ble togene til Kolsås kjørt her, og denne linjen fikk navnet Kolsås­ banen. 2003 ble strekningen Be^kestua-Kolsås nedlagt og erstattet med bussdrift.

BÆRUMS SKIKLUB

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon

1906-13

Bærum, herred i Akershus amt, 185 km.2 med 9046 indh.; 49.6 pr. km.2; svarer til prestegjeldene Østre B. og Vestre B. Herredet ligger s.v. f. Kra. og strækker sig fra Kristianiafjorden med nærliggende øer nordover til Krokskogen og Nordmarken. Forlandet mod Kristiania­ fjorden og terrænet langs Sandvikselven og dens bielve (Isielven og Lomma) er frugtbart og veldyrket Ovenfor er skogaaser. hvoriblandt Kolsaas (380 m.) med glimrende udsigt. Langs Drammensbanen ved Stabæk. Høvik, Sand­ viken og Slependen samt paa Fornebolandet med nær­ liggende oer er adskillig villabebyggelse. Paa gaarden Nadderud (Stabæk) er en arbeiderkoloni af smaahuse (Typografbyen). Langs Lysakerelven (grænse mod Aker) er adskillig fabrikdrift (Fossum mølle, Granfoss brug m. fl.), ligesaa langs Sandvikselven (Sandvikens blikvarefabrik m. fl.). Ved kysten (Hovik) er Høvik glasverk (Kristiania glasmagasin), og ved Lomma (Bærumselven) er Bærums verk. Her findes flere høvlerier, hvor­ iblandt A S Molnbacka-Tryssil trælastforretning og høvleri. som i 1907 gik over paa norske hænder. Af store gaarde kan nævnes Kjørbu nær Sandviken; i Sand­ viken er middelskole, postkontor og apotek. Paa gaar­ den Tokerud er pleiehjem for vanføre, og paa gaarden Dønski er tuberkulosehjemmet «Frøken Marie Plahtes minde»; her er ogsaa bygdens gamlehjem og fattiggaard. B.s sparebank oprettet 1878. Af arealet er 38.4 km.2 aker °g eng. 110 km.2 skog. 36.6 km.2 udmark m. m. Havebruget har voksende betydning. Inden herredet fandtes (1900) 683 udlændiuger. hvoraf 519 svensker og 40 dansker. Langs Sandvikselven fører chaussé over til Tyrifjorden og Bingerike. Antagen indtægt 1906 3 961 015 * kr., for­ mue 32 664 860 kr.

A/S Bærumsbanen, baneselskap opprettet 1924 ved at det ble utskilt fra A/S Kristiania elektriske Sporvei (grunnlagt 1892). Selskapet ble overtatt av Oslo Sporveier 1944. Banestrekningene ble etterhvert integrert i Oslo Sporveiers drift, og selskapet opphør­ te 1971. Bærumsmarka, skogsområde nord for den bymessige bebyggelsen i Bærum kommune, Akershus, mellom

Lommedalen og Sørkedalen (Heggelielva). Ca. 70 km2 med en rekke merkede stier og skiløyper. Høyes­ te punkt er Tjæregrashøgda 485 moh. Bærum Sportsklubb, stiftet 1910. Fra 1990-årene ren fotballklubb, tidligere også bandy. Drakt: gul trøye, svart bukse. Bærums Skiklub, stiftet 1885, har alpint, telemarkkjøring, snøbrett, langrenn, skiskyting og orientering

Bærum. Kolsastoppens karakteristiske profil kan sees fra flere steder i kommunen. Toppen har bratte stup i øst, sør og vest. De er dannet ved at lavastrømmer har størknet til hardt berg som ligger over eldre lag av løsere berg og beskytter dem mot erosjon. Stupene brukes bl.a. som treningsplass for fjellklatrere.

128

BÆRUMS VERK

Bærums Verk. Til venstre: Hammerhytte med herd og stangjernshammer fra den gang det var jernverk her. Stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen ca. 1790. - Til høyre: I dag er de gamle bygningene i området fint restaurert, og ulike virksomheter er flyttet inn, bl.a. butikker, snekkerverksteder og systuer.

på programmet. Damelaget vant stafett-NM i lang­ renn 1987. Klubben arrangerte NM i nordiske grener 1950 og 1965, og den eier alpinanlegget Kirkerudbakken, hvor det er arrangert verdenscuprenn, samt de tidligere kjente hoppbakkene ► Skuibakken og Solbergbakken. Kjente medlemmer: Karl Hovelsen, Harald og Olav Økern, Anne Jahren, Borghild Niskin, Inger Bjømbakken, Torhild Førland, Arild Holm, Finn Chr. Jagge, Lasse Kjus og Hans Petter Buraas, samt Marit Økem Jensen (orientering). Bærums Verk Lommedalen i Bærum, industribedrift anlagt 1610 som jernverk og drevet for kongens regning, privat fra 1624. Jernverket ble 1874 om­ dannet til støperi med mekanisk verksted. Også sagbruk og høvleri, samt omfattende jord- og skog­ bruk. 1964 ble støperidriften innstilt. Virksomheten inngår i ►Løvenskiold-Vækerø A/S. Peder ► Anker eide verket 1791-1824, så fulgte slekten ► Wedel Jarlsberg, fra 1897 slekten ►Løvenskiold. I tilknytning til Bærums Verk er et særpreget bygningsmiljø fra 1700-1800-tallet; enkelte av bygningene ble fredet 1939—41, bl.a. hovedbygnin­ gen og det gamle gjestgiveriet. Litt.: Bærum: en bygds historie, b. 2, utg. av Bærums herredsstyre, 1924, 3-32; Bærums verk igår - idag imorgen, utgitt av Bærums verklF, 1982; Coldevin, A.; Norske storgårder, b. 1, 1950, 221-32; Hauge, Y: Bærums verks historie, 1953; Valebrokk, E.: Norske slott, herregårder og gods, 1997, 316-29 Bærums Verk Idrettsforening, stiftet 1896, særlig kjent for basketball. Herrelaget har vunnet 6 NM (per 2004), samt den norske basketligaen 2004 (Bærums Verk Jets). Hjemmearena: Rykkinnhallen. Klubben driver også fotball, håndball, langrenn, sykling, innebandy og barneidrett. Arrangerer Ungdommens Holmenkollrenn sm.m. Skiforeningen. Bærøe Ole (Ludvig), 1877-1943, født i Våle, norsk politiker (H). Bestyrer av Jønsberg landbruksskole 1917-29, driftsleder ved NLH fra 1929. Bærøe var landbruksminister i regjeringen Lykke 1926-28, stortingsrepresentant fra Hedmark 1928-30 og fra Akershus 1934-40. Han var nestformann i Høyres sentralstyre 1928-37 og partiets formann 1937-40. Bætzmann. (Samuel) Frederik, 1841-1913, født i Trondheim, norsk pressemann. Utdannet i språk, litteratur og kunst i Italia og Frankrike, ansatt ved Universitetsbiblioteket i 1860-årene, arbeidet i Meidells Aftenbladet 1867-71; kom 1871 til Dagbla­ det som redaktør H. E. Bemers nærmeste medarbei­

der. Var fra 1878 utsendt korrespondent, Norges første, i Paris for nordiske blad. 1 1883 kalte en krets opposisjonelle venstremenn Bætzmann hjem og plasserte ham som Dagbladets redaktør. Han fratrådte imidlertid allerede etter en måned, da han ikke hadde det samme syn på Venst­ res generelle retningslinjer som partiet under Sverd­ rup. Bætzmann ble senere ansatt i Aftenposten og var bl.a. Paris-korrespondent, men trådte 1892 inn som politisk redaktør under Amandus Schibsteds hoved­ ledelse av bladet. Ledet bladets politiske redaksjon til 1908, da han flyttet til Roma, hvor han døde. 11911 utgav han Italiens frihedskamp. Båuerle. Adolf [båi-], 1786-1859, østerriksk kome­ die- og romanforfatter. Båuerle regnes som en av fomyeme av den wienerske folkekomedien. Han var en tid sekretær ved teateret i Wiens forstad Leopoldstadt og samarbeidet med den store folkedramatikeren Ferdinand Raimund. Hans skikkelse Staberl er en urwienersk person, som i en rekke av Båuerles stykker kritiserer sitt publikum med realitetssans og borgerlig rettskaffenhet. Kort før sin død utgav han sine memoarer (1858), en samling anek­ doter fra hans tid som populær teaterdikter i Wien. Båumer. Gertrud [båi-], 1873-1954, tysk forfatter, politiker og kvinnesaksforkjemper. Ministerialråd for skolepolitikk i innenriksdepartementet til 1920, medlem av Nasjonalforsamlingen i 1919 og Riksda­ gen 1920-33. Spilte stor rolle i tysk politikk før Hitler overtok makten i 1933, og senere som motstander av nazismen. Hun var i en årrekke leder av Tyske kvinners nasjonalråd. Skrev sammen med Helene Lange Handbuch der Frauenbewegung (5 bd., 190106). Båumler, Alfred [båi-], 1887-1968, tysk filosof, professor i Dresden fra 1928, professor i Berlin 1933-45, nazismens ledende filosof. Hovedverket Das Irrationlitåtsproblem in derÅsthetik und Logik des 18. Jahrhunderts bis zur Kritik der Urteilskraft (1923) leses fortsatt og kom i ny utgave 1967. Ledet under nazismen Nietzsche-arkivet, og var sentral i den nazistiske Nietzsche-forståelse gjennom bøker som Nietzsche der Philosoph und Politiker (1931) og Nietzsche alspolitischer Erzieher (1935). Båumler fremstod som rendyrket nazistisk tenker i Månnerbund und Wissenschaft (1934), Bildung und Gemeinschafi (1942) og Weltdemokratie und Nationalsozialismus (1943). bø (norrønt bø'r), gård på landet, se ►bø r. Også: inngjerdet åker og eng; innmark omkring gård. Finnes ennå i mange stedsnavn.

Bø. kommune i Nordland fylke, ligger lengst vest i Vesterålen og omfatter den sørvestre delen av Lang­ øya. Sine nåværende grenser fikk Bø i 1964, da Kråkberget krets av Øksnes kommune ble ført over til Bø.

248 km2 3100 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Straume

VÆROY cVærøy

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 5 4 4 87

% Sysselsetting (2001): 17 Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst 16 Industri og bergverk 8 Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning 9 Varehandel, hotell- og restaurantdrift 5 Transport og kommunikasjon 4 Finans- og forretningsvirksomhet 40 Offentlig og privat tjenesteyting -

129

BØ I

Bø i Nordland. Fiskeværet Nykvåg.

Natur. Berggrunnen består hovedsakelig av grunnfjellsbergarter, vesentlig vulkanske bergarter, granitter og gneiser, og antas å tilhøre de eldste i Norge. Foruten den sørvestlige delen av Langøya omfatter Bø mange øyer og skjær. Kommunens 294 km lange kystlinje er dypt innskåret av fjorder, og landskapet preges av bratte og forrevne fjell. Strandflaten er bred og velutviklet, særlig i sør. Yttersiden av Lang­ øya er et særpreget alpelandskap med sylkvasse tinder. Høyeste punkt er Pikstauren, 688 moh., på kommunegrensen i øst. Bjørk er det dominerende treslaget og danner tregrense ca. 200 moh. Utenfor fiskeværet Nykvåg ligger de hattformede øyene Nykan med store sjøfuglkolonier. Et våtmarksområ­ de ved Straume er fredet som naturreservat (1997). Midnattssol fra 21. mai til 23. juli. Bosetning, er i hovedsak spredt. Områdene i nord og øst er lite bebygd, mens det meste av bosetningen finnes i større og mindre grender på strandflaten i sør og vest. I sør har fiskeværene Steine, Skagen og Vinje vokst sammen og utgjør Bø tettsted (756 innb. 2002), mens Eidet og tettstedet og administrasjons­ senteret Straume (284 innb. 2002) utgjør de største befolkningskonsentrasjonene i vest. Folketallet i Bø har gått tilbake siden 1950-årene, noe som har sammenheng med utviklingen i primærnæringen som har vært dominerende i kommunens nærings­ struktur. Folketallet i 2003 lå således bare på halv­ parten av folketallet i 1950. Næringsliv. Bø er en typisk fiskerikommune hvor flesteparten av innbyggerne enten lever av fiske eller er ansatt i fiskeindustrien på land. Fiske ble tidligere ofte drevet i kombinasjon med jordbruk, men forekommer nå i liten grad. De viktigste fiske­ riene er skrei- og seifiske utenfor Vesterålen foruten lofotfiske og vårtorskefiske på Finnmarkskysten. Jordbruket er vesentlig basert på melkeproduksjon og sauehold, foruten noe geitehold. En del industri finnes i Bø, og den er i hovedsak knyttet til fiskeriene. Filetanlegg på Steinesjøen, Eidet og i Nykvåg, Hovden og Bø har trålerreder!. In­ gen vassdrag er utbygd innen kommunen, og Bø får sitt kraftbehov dekket gjennom Vesterålskraft. Vindkraftverk på Hovden i nordvest. Både Straumsjøen og Nykvåg har rorbuutleie. Gjestgiveri på Steine og Straume har hotell. Samferdsel. Veinettet er godt utbygd, og turistnæ­ ringen ble særlig styrket etter åpningen av Bøtunnelen 11980 på Rv. 820 til Sortland. Hurtigbåt går fra Straumsnes og Guvåg til Stokmarknes to ganger i uken. Hurtigruten anløper Sortland, ca. 1 times kjøring fra Bø.

Offentlige institusjoner. Kommunens administra­ sjonssenter ligger på Straume som også har lege, tannlege og alders- og sykehjem. Ungdomsskole på Eidet og videregående skole på Steine. Bø svarer til Bø og Malnes sogn i Bø prestegjeld, Vesterålen prosti i Sør-Hålogaland bispedømme, Bo lensmannsdistrikt i Midtre Hålogaland politidistrikt, og hører under Vesterålen tingrett. Historikk og kultur. Lensmannsgården på Vinje utgjør Bø bygdemuseum, som har en omfattende gjenstandssamling fra fiskerbondekulturen. Bø kirke, helt sør i kommunen, er en korskirke i tøm­ mer fra 1824 med bl.a. prekestol og altertavle fra 1762 samt flere middelaldergjenstander. På Svinøya utenfor Vinje finnes den største samling gravhauger i Nord-Norge fra jernalderen. I Føre kan man se steinkistene som ble funnet i 1955, da 11 graver fra ca. år 400 (den første landnåmstid i Vesterålen) ble utgravd. Kultursti på Gaukværøy. Årlige Reginedager etter forfatterinnen Regine Normann (18671939) som har bidratt til å holde i hevd den nord­ landske eventyr- og fortellertradisjonen. Steine har idrettshall og Straume har alpinbakke og kunstgressbane. Kommunevåpenet, (godkjent 1987) har en halv båt med mast og råseil i sølv på svart bakgrunn. Henspil­ ler på kommunens værharde beliggenhet og de sagnene om draugen som farer forbi i sin halve båt. Navnet Bø kommer av norrønt bø 'r, 'gård, bosted', fra gårdsnavnet Bø, et gammelt kirkested. Tettsteder. Bø består av de sammenvokste fiskevæ­ rene Steine, Skagen og Vinje, 756 innb. (2002), og administrasjonssenteret Straumen, (284 innb. 2002). TDa/Litt.: Jakobsen, M.: Bø prestegjæld i Vesterålen, 1900; Martinussen, B.: Maalet i Bø i Vesteraalen, 1907 (Nors­ ke maalføre, 3); Slektshistorie, utg. av Bø kommune, 1998, 3 b.; Straume, R.: Bø bygdebok, 1962-64, 3 b. Bø, kommune i midtre del av Telemark. Kommunen ligger omkring Bøelva mellom Seljordsvatnet og Norsjø, og grenser til Seljord i vest, Notodden i nord, Sauherad i øst og Nome i sør. Natur. Berggrunnen tilhører det sørnorske grunnfjellsområdet med mye harde bergarter som granitt og kvartsitt. Landskapet kjennetegnes av den vide hoveddalen med Bøelva og skogkledde dalsider og fjell. Godt klima med høye sommertemperaturer gjør at skoggrensen her ligger nær 1000 moh. Høyes­ te fjelltopp er Jøronnatten på Lifjell, 1275 moh., på grensen til Notodden og Seljord kommuner. Bøelva, fra Seljordsvatnet og gjennom Bø, møter det egent­

lige Telemarksvassdraget i Norsjø ved Gvarv som ligger bare 15 moh. I dalen er det store sand- og grusmasser. Disse vises som store sletter eller moer i terrenget, f.eks. Eikjamoen og Folkestadmoen om lag 155 moh. like nord for Bø. For øvrig forekommer sand- og grusavsetninger i ulike trinn, avsatt etter som landisen smeltet ned og landet steg. Bosetning. Folketallet i kommunen har hatt jevn økning på hele 1900-tallet, fra om lag 2670 innbyg­ gere i 1900 til 5220 i 2003. Den sterkeste veksten hadde Bø kommune i 1970-årene. Administrasjons­ senteret Bo, også kalt Bobyen, har nær halvparten av befolkningen (2436 innb. 2002). Kommunens andre tettsted, Folkestad, 4 km nord for Bø, hadde 2002 392 innb. For øvrig er bosetningen spredt og delvis knyttet til landbruket. Næringsliv. Store landskapsflater med skog og fjell omkring samt et stabilt klima gir et godt grunnlag for kornproduksjon, husdyrhold og fruktdyrking. Deler av industrien er direkte tilknyttet virksomheter i jord- og skogbruk. Vel 2/3 av jordbruksarealet nyttes til korndyrking, men det er også stor gressproduksjon til husdyrholdet. Bø har etter Nome og Skien fylkets største gjennomsnittlige bruksstørrelse, 116 daa jordbruksareal (1999) mot 100 daa i fylket som helhet. Bø har siden 1960-årene fått økende betyd­ ning som handels- og servicesentrum. Det er bygd flere forretnings- og kontorbygg som rommer en rekke typer av privat og offentlig tjenesteyting. Høgskolen i Telemarks avdeling i Bø gir ringvirknin­ ger i næringslivet og lokalsamfunnet for øvrig, og de

Bø 266 km2 5220 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Bø

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 9 56 2 33

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 5 9 10 20 5 9 41

130

BØ

Bø i Telemark. Kommunesenteret omkring Bø jernbanestasjon.

om lag 1600 studentene er med på å prege stedet. Telemarksforsking - Bø tilbyr konsulent-, forsk­ nings-, og utviklingstjenester til det offentlige og private næringsliv. Norsk Informasjonsteknologi (NIT) driver datavirksomhet rettet mot hele landet. Det er turisttrafikk i Lifjellsområdet både sommer og vinter, og Bø har flere hoteller, et stort antall hytter og en rekke campingplasser. Samferdsel. Bø er et trafikknutepunkt, og stasjon på Sørlandsbanen med forbindelser videre til VestTelemark. Rv. 36 går gjennom kommunen med forbindelse sørover til Grenland og E 18, og videre vestover til Seljord og E 134. Rv. 359 går sørover fra Bø til Lunde og Ulefoss. Det er også veiforbindelse mot nord over fjellet til Notodden, men hovedveien, Rv. 36/360, går over Gvarv. Offentlige institusjoner. Høgskolen i Telemark har avdeling for økonomi-, miljø- og idrettsfag samt avdeling for kultur og humanistiske fag. Videregåen­ de skole og leirskole. Bø svarer til Bø sogn i Bø prestegjeld, Nedre Tele­ mark prosti i Agder og Telemark bispedømme. Bø er eget lensmannsdistrikt i Telemark politidistrikt, og hører under Nedre Telemark tingrett. Historikk og kultur. Bø Bygdemuseum-Oterholt har en rekke bygninger og dessuten felemakerverksted, folkedraktutstilling, landhandlermuseum m.m. Østerli bygdetun på Lifjell med utstilling og salg av lokal husflid og håndverk. Flere aktive spelemanns­ lag. Gullbring kulturanlegg (1994) har svømme- og idrettshall, konsert- og teatersal, galleri og kino. Telemarkshallen med innendørs fotballbane åpnet 1995. Aktivt kulturliv med 70 musikk-, idretts- og ungdomsorganisasjoner. To årlige festivaler: Sommarlandsfestivalen for kor, korps og orkester og Telemarksfestivalen, internasjonal folkemusikkfestival. Telemark Sommarland, fritids- og badeanlegg. I kommunen ligger tre kirker: Bø gamle kirke, trolig fra 1100-tallet, og Bø nye kirke fra 1875, begge på Bøhaugen, og Jønnbu fjellkirke på Lifjell. I Bø utkommer Bø Blad. Kommunevåpenet (godkjent 1988) har tre feler i gull på rød bakgrunn. Henspiller på at spelemanns- og felemakertradisjonen står sterkt i kommunen. Navnet Bø kommer av norrønt bør, 'gård' eller 'bosted'. Tettstedet Bø, Bøbyen, er administrasjonssenteret i Bø kommune, Telemark; 2436 innb. (2002). Jernba­ nestasjon. Handels- og servicesentrum. Avdeling av Høgskolen i Telemark.

Litt.: Bø-soga: Telemark, utgj. av Bø kommune, 197286, 2 b. i 5; Nordbø, K.H.: Trekk frå folkelivet i Bø i eldre tider, 1991; Schulze, J.A.: Bøheringsmål i forn og nye: eit kjeldeskrift, 1991; Skjekkeland, M.: Bø-målet i går og i dag, 1980; Solberg, I.L. & R. Wærstad: Talemålet i Bø, 1977 Bø, tettsted i Bø kommune, vest i Vesterålen, Nord­ land. 756 innb. (2002). Bø, grend i Steigen kommune, Nordland, på Engeløya. På Grådussan tyske forsvarsanlegg fra den annen verdenskrig med skytefelt tvers over Vestfjor­ den. Museum under bygging. Bø, Bjarne, 1907-98, født i Skjeberg, norsk skuespil­ ler. Debuterte 1929 som Sjur i Hu Dagmar på Bjørnevik Teater. Ansatt ved Nationaltheatret 1935—49, Folketeatret 1952-59 og Oslo Nye Teater 1959-77. Spilte en rekke roller i klassiske og moderne kome­ dier og realistiske skuespill, og medvirket i film. En skattet og ansett oppleser av folkeeventyr. Bø, Finn Valdemar Johan, 1893-1962, født i Oslo, norsk forfatter, diplomingeniør 1916, siden 1920 journalist og forfatter, knyttet til Chat Noir 1927-40, fra 1947 teaterkritiker i Aftenposten. Han skrev sammen med Sigurd Hoel komedien Den enes død (oppført på Centralteatret 1921). Senere forfattet han en lang rekke lystspill og revyer, og hadde en vesentlig del av æren for den høye kvaliteten norsk revy holdt i 1920- og 1930-årene. Den populære filmen En herre med bart (1942) bygger på Bøs kome­ die Det store spørsmål. Han skrev 600 viser; utvalg foreligger i samlingene Jeg tar meg den frihet (1946), Ondt ord igjen (19 51) og I tigerstadens jungel (1961). Den siste er et utvalg fra tiden 1930-60. De beste av visene rommer både sjarm og vidd og har bevart meget av den karakteris­ tiske «Oslo-tonen». Under den annen verdenskrig skrev Bø den populære visen Norge i rødt, hvitt og blått (1942, sammen med Arild Feldborg) og skuespillet To liv (1945), verdifullt som utsnitt fra norsk virke­ lighet høsten 1941, da den tyske terroren satte inn for alvor. Litt.: NBL 2. utg. Bø, Olav, 1918-98, norsk folklorist, cand.philol. 1950, dr.philos. 1955. Han var i flere år førstearkivar ved Institutt for folkeminnevitenskap ved Universi­ tetet i Oslo; dosent fra 1970, professor 1974-88. Utgav bl.a. Heilag Olav i norsk folketradisjon (doktorav­ handling 1955), Stev (1957), Norsk skitradisjon

(1966), Vår norske jul (1970), Folkemedisin og lærd medisin (1972), Høgtider og minnedagar (1985) ogPå ski gjennom historia (1992). Litt.: NBL 2. utg. Bø, Per, 1830-78, født i Østre Gausdal, norsk bonde og folkeopplysningsmann. Han var foregangsmann i arbeidet for moderne driftsmåter i jordbruket, bl.a. dyrket han kunsteng og drev et av de første meierie­ ne i bygda. Han fikk Christopher Bruun til å flytte folkehøyskolen sin fra Sel til Gausdal og gav skolen tomt og bygningstømmer fra sin egen gård. Bø var en ivrig målmann og lå lenge i strid med embets­ menn som nektet å besvare hans brev på landsmål. Denne striden var en vesentlig foranledning til Stortingets jamstillingsvedtak av de to målformene i 1885. En minnestein over Bø er reist på Vonheim folkehøyskole i Gausdal. Litt.: NBL 2. utg. Bpcklin, Arnold, 1827-1901, sveitsisk-tysk maler. Studerte først under Schirmer i Diisseldorf og under Calame i Genéve, ble påvirket i Paris av Poussins og Corots idealiserende kunst. Et opphold i Italia 185057 videreutviklet hans interesse for den ideale landskapskunst. Han arbeidet ikke direkte etter naturen, men med oppsamlede inntrykk. Ved for­ enkling og kontrastvirkninger strebet han etter å gjengi et landskaps karakter og stemning i konsent­ rert form og oppnådde derved også en intens virk­ ning. Sine landskaper befolker han med mytiske naturvesener: fauner, nymfer, tritoner, najader osv., som i kraft av hans fantasi blir troverdige levende naturpersonifikasjoner. Malerisk står hans tidlige naturstudier hvor de små figurer nærmer seg staffasjen, høyere enn hans senere bilder. Hans kunst fant lenge bare påskjøn­ nelse hos et mindretall, f.eks. mesenen grev Schack i Miinchen. Schackgalleriet og Baselgalleriet har de største samlinger av Bocklins bilder. Med sin harde koloritt og plastiske formgivning står han som en typisk representant for klassisk senromantikk, som spilte en stor rolle i Tyskland som motsetning til realismen. 1 1890-årene nøt han stor popularitet, og bl.a. Edvard Munch var opptatt av ham, uten at det reflekteres i hans kunst. Til Bocklins mest yndede og karakteristiske bilder hører hans mange idyller fra havfolkets, tritonenes og najadenes verden; dessuten Villa amMeer (1864) og Toteninsel (1880). Meget populære er fremdeles Gefilde der Seligen (1878) og Heiliger Hain (1883). Bøckman, norske slekter. 1 En slekt som stammer fra Johan Bøckman (16291701), birkedommer i grevskapet Laurvigen. Han var far til Abraham Bøckman (1679-1756), kjøp­ mann i Larvik, og Catharina Bolette Bøckman (1681—ca. 1730), gift med tollkontrollør Marcus Amtsen. Fra disse stammer flere grener. Abraham Bøckman var farfars farfars far til bl.a. biskop Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman (1851— 1926), som var farfar til professor Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman (1927-2004) og pressemannen Knut Bøckman (f. 1932). Catharina Bøckmans bam tok morens navn. Til denne grenen hører bl.a. professor Marcus Olaus Bøckmann (1849-1945). Litt.: Dietrichson, C. m.fl.: Stamtavle over den norske Bøckmanslekt[...], [1929] 2 En slekt som innvandret fra Sverige med snekker­ mester i Fredrikstad Nils Bøckman (1740-1805). Bøckman, Peter Wilhelm Kreydahl, 1851-1926, født i Håland, norsk biskop og teolog, farfar til professor P. W. K. Bøckman; lærer 1873-77, menighetsprost 1877-93, biskop i Tromsø 1893-1909 og i Nidaros bispedømme 1909-23. Deltok i den kirkelige debatt på den konservative teologiens side. Litt.: NBL 2. utg. Bøckman, Peter Wijhelm Kreydahl, f. 14. mai 1927 i Skjervøy, norsk professor i religionsvitenskap, søn-

131

[

nesønn av biskop P. W. K. Bøckman. Cand.theol. 1953, studier i USA, Sverige og Oslo, universitetslek­ tor i Oslo 1967, professor ved Universitetet i Trond­ heim 1975-97, Religionsvitenskapelig institutt. Han har vært aktiv i kirkeakademiarbeidet og i mellom­ kirkelige organer og har utgitt flere bøker om teolo­ giske emner, bl.a. Liv - fellesskap - tjeneste: en kristen etikk (1970). Bøckmann, Marcus Olaus, 1849-1945, norsk-amerikansk teolog, født i Langesund. Emigrerte til USA etter teologisk embetseksamen og ordinasjon. Først prest, fra 1886 teologisk professor og 1917-30 presi­ dent for Luther Theological Seminary, St. Paul. Spilte en betydelig rolle i norsk-amerikansk kirkeliv. Bødal, lite dalføre i Nordfjord, Stryn kommune, Sogn og Fjordane, går østover fra Lovatnets sørlige del inn mot Lodalskåpa og Bødalsbreen, arm av Jostedalsbreen. 6 km opp i Bødal ligger Bødalseter. Tidligere lå brearmene helt ned til bebyggelsen. Bebyggelsen ved Lovatnet ble utslettet ved raskatastrofene i 1905 og 1936 (se ► Loen), men er delvis gjenoppbygd. Bødalseter, setergrend og turisthytte i Stryn kom­ mune, Sogn og Fjordane, øst for Lovatnet; 500 moh. Karakteristisk tunstruktur med seterhusene på den ene siden av en gate (gutu), uthusene på den andre. Den Norske Turistforening har restaurert en av bygningene til selvbetjeningshytte. Bødalseter er utgangspunkt for turer til Lodalskåpa og for over­ ganger over Jostedalsbreen til Jostedalen. bøddel (avmnty.).) 1 Person som foretar henrettelser; opprinnelig skarpretterens assistent, men ble senere ofte for­ vekslet med denne, slik at begge ord brukes likt. Mens skarpretteren foretok henrettelser med skarpe våpen (sverd eller øks), utførte bøddelen henrettel­ ser ved hengning, bål og partering, brennemerking og tortur. 21 overført betydning: en ubarmhjertig, grusom per­ son. bøddellarver, fellesnavn for larvene til en del sommerfuglarter i nattflyfamilien Noctuidae (jordfly, hvetefly, åkerfly m.fl.). Bøddellarvene overvintrer som halvvoksne og om våren gnager de av, «hals­ hugger», unge saftige planter av kål o.a. like ved jordskorpen. Bødker, Cecil, f. 27. mars 1927, dansk forfatter; debuterte med diktsamlingen Luseblomster (1955), som ble fulgt av samlingene Fygende heste (1956), Anadyomene (1959) og Ivædderens tegn (1968). Videre har hun utgitt novellesamlingen Øjet (1961, kritiker­ prisen) og dobbelt-novellen Tilstanden Harley (1965), flere hørespill og barnebøker, bl.a. Silas og den sorte hoppe (1967, prisbelønnet av Det danske Akademi og kulturministeriet), som var den første i en rekke bøker om Silas. Dokumentarromanen Salthandlerskens hus (1972) ble skrevet etter et års opphold i Etiopia. Boken beskriver europeerens møte med livet i en fattig landsby, og setter afrikanske livskvaliteter i kontrast til europeiske, i et forsøk på å vise frem det verdifulle i begge. I Evas ekko (1980) og Tænkpå Jolande (1981) er kvinnens roller i sentrum. I Marias Bam. Drengen (1983) og MariasBam. Manden (1984) gjenfortelles evangeliene fra en kvinnelig synsvinkel. I de senere år har Bødker gitt ut bl.a. romanene Malvina (1990) og Mens tid er (1997), novellesamlingen Tørkesommer (1993), diktsamlingen Jordsang (1991), samt flere barnebøker. 1998 og 1999 kom to nye bøker i Silasserien, den første, Silas og flodrøveme, fikk Det danske Akademis Store Pris. 2003 kom Siffrine, en historisk roman med et aktuelt perspektiv på vårt forhold til folk som kommer utenfra. Bødtcher, Ludvig Adolph, 1793-1874, dansk forfat­ ter. Takket være en liten arv etter foreldrene var han i stand til å leve et beskjedent, uavhengig liv som student, opptatt av estetiske sysler. Bodde en årrek­

BØDTKER

ke i Italia i kontakt med den skandinaviske kunstnerkolonien, ble nær venn av B. Thorvaldsen, og det skyldtes især ham at Thorvaldsen etterlot sine verker til sitt fedreland. Etter hjemkomsten til København utgav Bødtcher Digte, ældre og nyere (1856), som sammen med den posthume samling Sidste digte utgjør hans samlede produksjon. Som lyriker er Bødtcher en formfullendt representant for den danske etterromantikk. Bødtker, norsk slekt som stammer fra Jens Nielsen (ca. 1560-1614), møller og festebonde i Kallehave på sørøstspissen av Sjælland. Slekten kom til Norge 1727 med hans sønnesønns sønnesønn Henning Rasmussen Bødtker (1696-1742), sogneprest i Sand på Senja. Hans sønn Frederik Adrian Bødtker (1729-1801) ble prost og sogneprest i Volda, og var far til bl.a. sogneprest i Inderøy Job Dischington Bødtker (1759-1829), skipsfører Fredrik Adrian Bremer Bødtker (1762-1807), stadsmegler i Bergen Henning Amt Schoning Bødtker (1785-1865) og lærer i Bergen Peder Krog Bødtker (1787-1855), som alle har etterslekt. Fra disse stammer flere grener. 1) Sogneprest J. D. Bødtker var far til oberst Fredrik Andreas Thulesius Bødtker (1789—1853) og sogneprest i Storen, prost Christian Bernstorff Bodtker (1794-1874). Oberst F. A. T. Bødtker var farfar til generalmajor Carl Fredrik Johannes Bødtker (1851-1928), fløtningsdirektør Ragnvald Bødtker (1859-1946) og fylkesmann Eivind Olaf Bødtker (1863-1946). C. F. J. Bødtker var far til kringkastingsmannen Carl Fredrik Johannes Bødtker (1886— 1980) og finansmannen Johannes Mathias Sejersted Bødtker (1879-1963). Prost C. B. Bødtker var far til lege Fredrik Waldemar Bødtker (1824-1901) og sogneprest Johan Adolf Ryberg Bødtker (1826-1908). Førstnevnte var far til teaterkritikeren Sigurd Bødtker (1866-1928) og kjemikeren Eyvind Bødtker (1867-1932). Sogne­ prest J. A. R. Bødtker var far til lektor Karl Jens Emil Bødtker (1865-1943). 2) Skipsfører F. A. B. Bødtker var far til undertollbetjent Frederik Bødtker (1803-79) og kjøpmann Jens Brun Bødtker (1807—81). Førstnevnte var

farfar til regjeringsadvokat Henning Bremer Bødtker (1891-1975). Kjøpmann J. B. Bødtker var farfar til professor Adam Fredrik Trampe Bødtker (18661944). Slektsnavnet skriver seg fra yrkesbetegnelsen bøk­ ker (tønnemaker). Tilsvarende navn finnes også i Danmark (Bødker, Bødtcher, Bøttger) og Tyskland (Bottcher). Litt.: Finne-Grønn, S.H.: Slekten Bødtker, 1943 Bødtker, Adam Fredrik Trampe, 1866-1944, født i Inderøy, norsk filolog. Professor i engelsk filologi ved Universitetet i Oslo 1914—36. Skrev vitenskapelige avhandlinger om middelengelsk; oversatte flere av Shakespeares dramaer. Utgav lærebøker i fransk (sm.m. Sigurd Høst) og i engelsk. Litt.: NBL 2. utg. Bødtker, Carl Fredrik Johannes, 1886-1980, født på Oscarsborg festning i Frogn, Akershus, norsk kringkastingsmann, pioner for radiosaken i Norge, bror av Johannes Sejersted Bødtker. Bødtker var sentral i den første rikskringkastingen, der han bl.a. ledet lørdagsbarnetimen og ble kjent som «onkel Bødt­ ker». Under den annen verdenskrig var han forvaltningsdirektør i det nazifiserte NRK. Litt.: NBL2. utg. Bødtker, Johannes (Mathias) Sejersted, 1879-1963, født i Kristiansand, norsk finansmann og mesén. Han var knyttet til forskjellige utenlandske banker i 18 år, direktør for Norsk Investment 1917-23, for Andresens Bank i 1919 og deretter for sammenslut­ ningen Andresens og Bergens Kreditbank. I 1923 opprettet han sin egen bankierforretning. Som finansmann ordnet han en rekke betydelige lån for det offentlige. Hans store privatsamling, vesentlig av moderne norsk kunst, ble oppløst etter hans død; 8 malerier ble testamentert til Nasjonalgalleriet i Oslo. Litt.: NBL 2. utg. Bødtker. Miranda, 1896-1996, født i Bergen, norsk lærer i tekstilkunst og botanisk illustratør, fra 1920 lærer i mønstertegning ved Kunsthåndverkskolen i Bergen. Hun fattet tidlig interesse for naturen og fant inspirasjon og motiver i planter og dyr til sine

Arnold Bdcklin. Bølgenes spill. Maleri, 1883. Neue Pinakothek, Miinchen.

132

BØDTKER

mønstre og kunstverk i ulike typer materialer. Som botanisk illustratør laget hun både akvareller og svart-hvitt-tegninger; av de sistnevnte er hun best kjent for de ca. 2000 tegningene til illustrasjonsbindet av Rolf Nordhagens Norsk Flora (1944-79). Litt.: NBL 2. utg. Bødtker. Ragnvald, 1859-1946, født i Overhalla, norsk ingeniør og fløtningsdirektør. Han var fløtningsdirektør i Haldensvassdraget 1890-1932, og gjorde en stor innsats med å organisere fløtningen der, blant annet med bygging av dammer, renner og kanaler. 1907 bygde han Tista kanal med tre sluser. Skrev et tobindsverk om fløtningens historie (193845). Litt.: NBL 2. utg. Bødtker. Sigurd, 1866-1928, født i Trondheim, norsk teaterkritiker, cand.jur. 1891. Han debuterte som forfatter 1888 med diktsamlingen Elskov, som vakte så stor forargelse at han ble relegert fra Universitetet for ett år. Flere skjønnlitterære bøker skrev han ikke, men som teaterkritiker skulle han komme til å sette et kraftig preg på norsk kulturliv i flere tiår. Fra 1896 var han fast teaterkritiker i Morgenbladet, senere i Verdens Gang og i Tidens Tegn; han var også en kort tid innom Aftenposten, og i hele sin karriere øvde han stor innflytelse både på selve teateret og på publikums forhold til det. Han var den første skri­ bent i Norge som gikk inn for teaterkritikken som en livsoppgave. Som kritiker tilhørte han den såkalte impresjonis­ tiske skole. Kritikken var ikke bare en anmeldelse av et teaterstykke, den var også et selvstendig kunstne­ risk uttrykksmiddel, der han kunne bevege seg i følsom stemningslyrikk eller i bitende ironi. Samti­ dig hadde han en evne til å gjøre en forestilling eller en enkeltprestasjon levende; derfor kan hans artik­ ler i all sin subjektivitet gi oss et stykke norsk teater­ historie. Hans teaterartikler er utgitt i tre bind under tittelen Kristianiapremierer gjennem 30 år, bd. 1-2 utvalgt avE. Skavlan (1923-24), bd. 3 av A. Rønneberg (1929). Litt.: NBL 2. utg. Bodvarsson, GuSmundur [bøåvarsån], 1904-74, islandsk lyriker og bonde. Hans tidlige lyrikk er preget av nyromantisk orientering og er skrevet i et opphøyet språk. Senere blir diktene hans mer sosialt engasjerte, motivene mer realistiske og naturskild­ ringene preget av en jordnær holdning. Han debu­ terte 1936 med diktsamlingen Kyssti mig sol, og blant hans viktigste samlinger kan nevnes Kristallinn i hylnurn (1952), Saltkom imold (1-2, 1962-65) og Innan hringsins (1969). Ihans dikt fra 1960-årene finnes mange kampdikt mot militærmakt og den amerikanske basen på Island. Han gav også ut brevromanen Dyr ivegginn (1958) og novellesamlingen Atreifur og adrirfuglar (1971). Gjendiktninger til norsk i Islandske diktfrå vårt hundre­ år (ved Ivar Orgland. 1975). Bøe, Alf, f. 8. sept. 1927 i Bergen, norsk kunsthisto­ riker, sønn av Johannes Bøe. Etter studier i Oslo, Oxford og Paris ble han 1959 konservator ved Nor­ denfjeldske Kunstindustrimuseum. Førstekonserva­ tor ved Kunstindustrimuseet i Oslo 1962, president i Landsforbundet Norsk Brukskunst 1965-67, direk­ tør for Norsk Designcentrum 1968-73, universitets­ lektor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo 1973— 76. Direktør for Oslo kommunes kunstsamlinger (bl. a. Munchmuseet) 1977-95. Styreformann i Norske kunst- og kulturhistoriske muséer fra 1983. Har blant annet skrevet From Gothic Revival to Functional Form (1957), Om filigran (1959, sammen med Thale Riisøen), Norwegian IndustrialDesign (1963), Porsgrunds porselxnsfabrik (1967), Samliv med fortiden (1976). I Norges kunsthistorie (bd. 5-7, 1981-83) har han skrevet om kunsthåndverk, kunstindustri og industridesign. Litt.: NBL 2. utg.

Bøe, Andreas, 1916-2001, født på Forus, Stavanger, norsk maler, elev av G. Backer Berg, P. Krohg, Aage Storstein og Jean Heiberg; studerte dessuten mosaikkteknikk i Ravenna. Han utførte utsmykningsarbeider blant annet i Stavanger og Sandnes, og er representert i norske og utenlandske gallerier. Bøe, Anette, f. 5. nov. 1957 i Tønsberg, norsk skilø­ per. En av de første som behersket skøyteteknikken i langrenn og vant verdenscupen 1985. Samme år verdensmester på 5 og 10 km og VM-bronse på 20 km. Verdensmester i stafett i Oslo 1982, VM-sølv 1985 og 1987 og OL-bronse 1980. NM på 5 km 1979, 20 km 1981 og i stafett 1984. Vant 20 km i Holmenkollrennene 1984 og 1985. Bøe var en allsidig utøver som senere vant NM både i triathlon og ishockey og utmerket seg i terrengsykling. Hun ble tildelt Sportsjournalistenes statuett, Holmenkollmedaljen og Porsgrund Porselænsfabriks ærespris for kvinner 1985, Egebergs ærespris 2000. Skiklubber: Geilo IL, Larvik Turn, Bjerke IL, Lambertseter DL. Bøe, Anna, 1864-1956, norsk journalist, startet 1897 sammen med sin søster Cecilie (1856-1947) kvinnebladet *-Urd og var bladets redaktør til 1933. Litt.: NBL 2. utg. Bøe, Anne, f. 9. juli 1956 i Ålesund, norsk forfatter. Hun debuterte med diktsamlingen Silkestein (1984; Tarjei Vesaas' debutantpris), og har etablert seg som en lyriker med en særegen stemme gjennom samlin­ gene Ordenes kildemor (1987), Ildrose (1989), sinobersolsnø (1993) og ingensteds overalt (1994). 1 1996 kom diktutvalget Bølgenes sorg? de vet ingenting. Dikt i utvalg 1984-1996 med etterord av Eldrid Lunden. Sisyfos synger (2003) bekrefter hennes posisjon som en av våre sentrale samtidslyrikere. Et lavmælt, men intenst billedspråk preget av overraskende kontras­ ter og en fin sans for språkets klanglige og rytmiske valører kjennetegner hennes dikt. Litt.: Grip, J.: «Men hva forstår en cello?: om lyrik­ ken til A.B.» i Vagant, nr. 2 (1992), 57-59; Hagerup, H.: «Fingerspissdans: om A.B.s lyrikk» i Vagant, nr. 2 (1992), 52-54; Rottem, 0.: Norges litteraturhistorie, b. 8: Vår egen tid, 1998 Bøe, Arild, f. 4. aug. 1952, norsk skuespiller. Fikk sin teaterutdannelse og var skuespiller ved Det Norske Teatret 1978-81. Kom deretter til Sogn og Fjordane Teater, der han har løst varierende oppgaver, fra moderne drama med Susan Cooper/Hume Cronyns Glør i gamal ved, via en rekke roller i Jon Heggedals oppsetning av Peer Gynt til tittelrollen i barnestykket Gummi-Tarzan. Bøe Frants (Diderik), 1820-91, født i Bergen, norsk maler, utdannet i København og Paris. Hans male­ rier vant stor popularitet i samtiden, og omfattet stilleben, blomster- og dyrebilder, deriblant fuglebilder fra Lofoten. 1858 tok han initiativet til å grunn­ legge et billedgalleri i Bergen, hvor han var bosatt fra 1864. Nasjonalgalleriet eier flere bilder av ham. Litt.: NBL 2. utg.; NKL

Bøe, Gunnar, 1917-89, norsk sosialøkonom og politiker (A); dr.philos. Sekretær hos statsministeren 1945-46, statssekretær i Finansdepartementet 1947, lønns- og prisminister 1959-62. Medlem av Norges Banks direksjon 1947-53. Professor ved NTH fra 1956, rektor 1969-72, for samme periode formann i interimsstyret for Universitetet i Trondheim. Litt.: NBL 2. utg. Bøe. Johannes, 1891-1971, født i Ringsaker, norsk arkeolog, dr.philos. 1931, professor i nordisk arkeo­ logi 1942-61. Bøe foretok en rekke studiereiser i utlandet og var 1932-50 generalsekretær for Congrés international des Sciences préhistoriques et protohistoriques, som han reorganiserte etter krigen. Av hans vitenskapelige produksjon kan nevnes Norskeguldfund fra folkevandringstiden (1922), Norskgravguldfra xldrejernalder (1927) og Jernalderens keramikk i Norge (dr.avh. 1931). Hans tallrike arkeologiske undersø­ kelser på Vestlandet førte bl.a. til arbeidet om stein­ alderens vestnorske helleristninger Felszeichnungen im westlichen Norwegen (1932), til publikasjonene Boplassen i Skipshelleren på Straume i Nordhordland (1934) og Til høgfjellets forhistorie (1942). Sammen med Anders J. Nummedal utgav han en omfattende bearbeidelse av dennes store boplassfunn fra stein­ alderen i Finnmark, Le Finnmarkien: les origines de la civilisation dans l'extréme-norddeTEurope (1936). Litt.: NBL 2. utg. Bøe, Sigve, f. 16. okt. 1948, norsk skuespiller og sanger. Ansatt ved Nationaltheatret 1973-78, Hålo­ galand Teater 1978-82 og Det Norske Teatret siden 1985, dessuten frilansoppdrag som regissør og skuespiller. Har gjort seg bemerket med store roller i Oats, Jesus Christ Superstar, Operafantomet, Gaukereiret og Orestien på Det Norske Teatret. Han har gjestet Rogaland Teater som Tevje i Spelemann på taket. - Fra film merkes særlig hans birolleinnsats som sosialar­ beider i Hard asfalt (1986). Bøe. Wilhelm Sundt, 1915-80, norsk organisasjonsmann. Han var sekretær i Norges Røde Kors 194042, i tysk fangenskap 1942-45, ansatt ved UNRRA i Tyskland 1945M7 og ved den internasjonale flykt­ ningeorganisasjon IRO i Tyskland og Sveits 1947-52. Generalsekretær for Europahjelpen i Oslo 1952-53, informasjonssjef i Norges Røde Kors 1955-60, generalsekretær for Det norske Flyktningeråd 196080. Litt.: NBL 2. utg. Bøensfjorden, søndre del av Øymarksjøen i Haldenvassdraget, Marker og Aremark kommuner, Østfold, bøffel (gj. mnty. av gr. bubalos, 'gåselle'), fellesbeteg­ nelse for en gruppe partåete klovdyr i underfamilien Bovinae i oksefamilien. De er i alminnelighet karak­ terisert ved at hornene i tverrsnitt er mer eller mind­ re tydelig trekantet og ringet ved basis. Legemsbygningen er gjeme mer grovbygd enn hos det tamme kveg, og hårkledningen gjennomgående tynnere. Bøfler er kjent fra pliocentiden, og omfatter flere innbyrdes forskjellige formgrupper. Den mest primi­ tive representeres etter de fleste spesialisters oppfat­ ning av den lille gemsebøffelen eller anoa, Anoa depressicomi, fra Celebes, en liten art med rette, bakoverhellende hom. Skulderhøyden er fra 70 til 100 cm. Ansees å være forbundet med hovedgrup­ pen via den lille mindorobøffelen, Bubalus mindorensis, som lever på Filippinene. Denne veier 270-320 kg, med en skulderhøyde på 100 cm. Hovedstammen faller i en asiatisk og en afrikansk gruppe: 1) Asiatisk eller indisk bøffel, også kalt vannbøffel, Bubalus bubalis, fantes opprinnelig fra Nepal og India i vest til Vietnam og Malysia i øst. Som viltlevende dyreart regnes vannbøffelen i dag som truet av utryddelse. Den kjennetegnes ved tydelig ringete hom, som ved roten står langt fra hverandre. Pan­ nen er hvelvet, skulderhøyden inntil 200 cm, vekten kan hos okser komme opp i 1200 kg. Fargen er

133 svartgrå eller svart med brunlig anstrøk. Forskjellige raser av denne arten lever som husdyr eller i halvtemmet tilstand i det sørlige Asia og er herfra spredt som husdyr over Arabia, Egypt og det sørøstlige Europa; også innført i Australia og Amerika. God­ modige og nøysomme dyr, fortrinnlige som trekk­ dyr, leverer en fet melk og et utmerket smør; kalve­ nes kjøtt er meget velsmakende. Melken brukes bl.a. til fremstilling av ►mozzarellaost. 2) Hos representanter for den afrikanske gruppen er skallen butlere enn hos den asiatiske gruppen, hornene er kortere, ørene større og utstyrt med frynser. Gruppen er oppsplittet i en serie lokalraser. Kafferbøffelen, Syncerus cgffer, som bor eller har bodd på de store steppene i det sørlige og østlige Afrika, er oppsplittet i en rekke forskjellige lokalraser. Voksne hanner er som oftest svarte, hunnene og ungdyrene mer rødbrune. Hornene er brede og flate ved roten, de dekker hele pannen og er avrundet mot spissen. Det er den største av alle afrikanske bøfler. Skulderhøyden er fra 110 til 160 cm og den kan veie fra 600 til 900 kg. Lever i flokker på 30 til 50 stykker; og hvor den får leve i fred for mennesket, kan antallet bli flere hundre. Den var tidligere vidt utbredt i steppetraktene over store deler av Afrika, like fra Kapp til Tsjadsjøen, dessuten i Sudan og Etiopia. EØ Amerikansk bøffel, se ►bison. bøffelgress, Buchloe dactyloides, småvokst gress som danner tette tuer eller matter. Det er et av de viktigs­ te beitegressene på præriene i Nord-Amerika. Bøfjordelva, Lølandselva, elv i Høyanger og Hylle­ stad kommuner, Sogn og Fjordane. Kommer fra Skjeldbreivatnet, går gjennom Nordstrandvatnet og Espelandsvatnet og faller ut i Bøfjorden, en arm av Sognefjorden. Utbygd i Øvre Svultingen (4,2 MW) mellom Nordstrandvatnet og Bogsvatnet (Høyan­ ger), og i Nedre Svultingen (9 MW) mellom Espe­ landsvatnet og Stigestrandsvatnet (Hyllestad). Bø gamle kirke, kirke i Bø kommune, Telemark fylke, på Bøhaugen. Middelaldersk, enskipet stein­ kirke i romansk stil, trolig bygd på 1100-tallet. Tårnet er bygd til på 1600-tallet. Til inventaret hører middelaldersk krusifiks, antemensale og lysekrone, dessuten benk fra 1579. Den øvrige innredningen er fra 1600-tallet. Arkeologiske utgravninger 1985 viste at det tidligere har stått en kirke med jordgravne staver på samme sted. Bøffel. Vannbøffelen, Bubalus bubalis, holdes i mange varme land som husdyr.

BOHM

Bo nye kirke, ligger ved siden av Bø gamle kirke. Bøgh, Albert Vilhelm, 1843-1927, født i Bergen, Trekirke i nygotisk stil; bygd 1875, tegnet av arkitekt norsk skuespiller, bror av J. W. H. Bøgh. Han debu­ Thambs. terte 1871 på Christiania Theater og tilhørte fra 1876 Den Nationale Scene. Fra å fremstille unge lystspillLitt.: Ekroll, 0. m.fl.: Kirker i Norge, b. 1, 2000, 96-99 elskere utviklet han seg til å spille myndige eldre Bøge. Kari, f. 19. aug. 1950, norsk forfatter og herrer. illustratør. Hun debuterte som lyriker med samlin­ Bøgh, Christen Gran, 1876-1955, reiselivsdirektør i gen Asmorelda i 1971, og kom med sin første roman, Bergen, arrangerte Landsutstillingen 1928 og de Viviann, hvit i 1974. Den frittstående fortsettelsen første internasjonale Festspillene i Bergen 1953. Lyset er så hvitt om sommeren kom 1975, mens tredje bok om Viviann, Viviann og Lin kom i 1980 og fjerde Litt.: NBL 2. utg. bok, Søster Viviann i 1988.1 mellomtiden gav Bøge Bøgh, Erik, 1822-99, dansk journalist og forfatter. ut Som regn om natten (1976) og - sammen med sin Oppholdt seg i Norge 1848-49, og innførte revyen mann Arild Stubhaug - Til avtalt tid og Dikt om portar med Nytaarsaften, som vakte sensasjon i avisene og og rom (begge 1979). Novellesamlingen Irrganger innbrakte ham en pipekonsert. I København ble han (1984) gir skarpe innblikk i oppvekstvilkår og i ansatt ved Casino-teateret og skrev vaudeviller, viser forholdet mor/barn, og Manns minne (1990) er en og kåserier. bok om menns identitetsproblemer. Familiekrets Bøgh, Johan (Wallace Hagelsteen), 1848-1933, født (1998) er en reflektert novellesamling om spennin­ i Bergen, norsk kunsthistoriker og museumsmann, ger innen en familie. Med romanene For alt jeg vet bror av A. V. Bøgh. Han tok initiativet til å gjenopp­ (2000) og Og hva så (2001) vil forfatteren si noe rette Den Nationale Scene i Bergen. Her var han fra vesentlig om vår måte å tenke på og vår måte å starten 1876 formann i direksjonen og 1881—84 oppleve verden på. I Lins bok (2002) knytter hun an sceneinstruktør. Grunnla Vestlandske Kunstindustri­ til de tidligere bøkene om Lin og Viviann og gir en museum 1889 og ble dets første direktør (til 1931). skarp og kritisk fremstilling av kvinnelig narsissis­ Han studerte særlig bergensk håndverks- og laugsme. historie, utgav Bergens haandverkerforening 1845-95, 1 1986 fremstod Bøge som ungdomsbokforfatter en rekke artikler om sølv, tinn, møbler osv. 1 tre med romanen Speilet fanger. Både her og i senere perioder var han formann i Bergens Kunstforening ungdomsbøker skildrer hun unge jenters identitets­ og skrev 1888 dens historie. problemer i møtet med sosiale og kommersielle Litt.: NBL 2. utg. rolleforventninger. Nevnes kan Morgenfugl og natter­ avn (1987), Svanesang (1988), Ryggenfri (1993) og Bøgh, Tore, f. 2. april 1924 i Kristiansand, norsk Stjerneskudd (1995). Hun har også illustrert en rekke diplomat. I Utenriksdepartementet fra 1950, byråsjef barnebøker. 1963, ekspedisjonssjef 1976. Ambassadør i Beograd 1980-88, i Lisboa 1988-92. Litt.: Andersen, P.T.: «Kall det hva du vil. Kall det kjærlighet» i Norskrift, nr. 48 (1985), 1-88 (Om bøgsel, dialektord for ryggfinne på hval eller stor «Lyset er så hvitt om sommeren»: 65-84); Birkeland, fisk. T. m.fl.: Norskbamelitteraturhistorie, 1997; «K.B., Bbhm, Georg, 1661-1733, tysk komponist og orga­ Cecilie Løveid og Marie Takvam i samtale med Einar nist, forløper for J. S. Bach. Komponerte en lang Økland» i Basar, nr. 1 (1975), 77-89; NBL2. utg.; rekke preludier, fuger, koralforspill, suiter, kantater, NKL; Rottem, 0.: Norges litteraturhistorie, b. 7: Inn i åndelige sanger m.m. medietidsalderen, 1997; Stokke, E.: «Om kvinnespråBbhm, Gottfried, f. 1920, tysk arkitekt. 1963 profes­ kets problem i K.B.s roman 'For alt jeg vet'» i NLÅ sor ved den tekniske høyskolen i Aachen. Han har 2001, 139^18 hatt en stor produksjon, har tegnet kirker, museer, Bøgenæs, Evi, 1906-85, født i Oslo, norsk forfatter. teatre, kultursentre, administrasjonssentre, kontorer Fra 1928 utgav hun årvisst en eller flere bøker for og boliger. I sin formgivning har han blandet eldre barn og ungdom, særlig kjent er hennes ungpikebøog nyere stiluttrykk for å skape vellykkede rom. Han ker. har integrert bygningsdeler og rom både med det Litt.: Birkeland, T. m.fl.: Norsk bamelitteraturhistorie, totale utformingskonseptet og med valg et av mate­ 1997; Christensen, B.: «Til gleden: E.B.' ungpikebørialer. Blant hans hovedverker er valfartskirken i ker» i NLÅ 1989, 114-19; NBL2. utg. Neviges (1963-68) og rådhuset i Bensberg (196367), begge skapt i et dramatisk formspråk. Tildelt Bøggild, Mogens (Kruse), 1901-87, dansk billed­ Pritzker-prisen 1986. hugger, elev av Utzon-Frank 1924-30. Han har utført en rekke impresjonistisk livfulle, stofflig fint Bbhm, Joseph, 1831-96, østerriksk botaniker, pro­ karakteriserte dyreskulpturer: Bjømebrønden i Nykøfessor i Wien, skrev betydningsfulle avhandlinger bing, Falster (1936-39) og Grisebrønden i Århus om plantefysiologiske emner som f.eks. stivelsesdan(1941—50), begge i granitt. Nasjonalgalleriet i Oslo nelsen, træmes saftstigning, plantenes ånding, og eier tre av hans arbeider. belysningens innflytelse. Bøggild, Ove Balthasar, 1872-1956, dansk professor Bbhm. Karl, 1894-1981, østerriksk dirigent. Ledet i mineralogi ved universitetet i København og besty­ 1936-43 Dresdenoperaen der han lot uroppføre rer av universitetets mineralogiske museum. Bøggild flere verker av Richard Strauss, 1943-45 og 1954-56 var en internasjonalt kjent mineralog med en bety­ direktør for Staatsoper i Wien, 1964 gitt ærestittelen delig produksjon av vitenskapelige avhandlinger. østerriksk Generalmusikdirektor. Bbhm dirigerte Hans to store arbeider over Grønlands mineralogi ved festspillene i Salzburg og Bayreuth samt ved utkom med nesten femti års mellomrom: MineraloMetropolitan og gjestet symfoniorkestre og opera­ gia Groenlandica (1905) og TheMineralogy of Greenland hus over hele verden. Han forbindes med Mozart, (1953). Mineralet ►bøggilditt er oppkalt etter ham. Beethoven, Wagner, Brahms og Bruckner. Han utgav Begegnung mit Richard Strauss (1964) og selv­ Bøggild-Andersen, Carl Olaf, 1898-1967, dansk biografien Ich erinnere mich ganzgenau (1967). historiker. Professor i historie ved Universitetet i Århus fra 1939. Hans viktigste forskningstema var Bbhm, Stefan, f. 1942, svensk skuespiller, regissør og 1600-tallets historie. Utg. bl.a. Statsomveltningen i teaterleder. Ansatt ved Dramaten i Stockholm fra 1660 (1936, dr.avh.) og HannibalSehested. En dansk 1968 til han 1971 var med på å starte Fria ProteaStatsmand (1946). tem, der han var regissør, og 1983-90 også teaterets kunstneriske leder. Han har hatt flere regioppgaver bøggilditt (etter O. B. Bøggild), kjøttrødt mineral ved norske teatre, bl.a. Klaus Hagerup/Dag Skogsom er kjent bare fra kryolittforekomsten ved Ivigtut heims Vor ret vi tar på Hålogaland Teater 1975, Ed­ på Grønland, beskrevet i 1952. Mineralet krystallise­ vard Hoems Musikken gjennom Gleng på National­ rer monoklint og har kjemisk sammensetning theatret 1978 og Klaus Hagerup/Carsten Palmaers Na2Sr2Al2(PO4)F9. komedie Såpestykket på Telemark Teater 1989.

134

BOHM Bohm, Theobald, 1794-1881, tysk fløytist. Oppfant

1832 et innviklet klaffesystem som gjør det mulig å gi hullene den akustisk beste plassering (bohmfløyte). Bdhm-Bawerk, Eugen von, 1851-1914, østerriksk sosialøkonom og politiker; 1881 professor i Inns­ bruck og fra 1904 professor i Wien, flere ganger finansminister. Hans hovedverk er Kapital und Kapitalzins (2 bd., 1884-89). I bind 1, Geschichte und Kritik der Kapitalzinstheorien, har han gitt en bred oversikt over alle tidligere kapitalrenteteorier og i særdeleshet en kritikk av Karl Marx' lære om mer­ verdien. I bind 2, Positive Theorie des Kapitals, fremla han sine egne teorier om kapitalrentens grunnlag. Hans teorier vant vid utbredelse, særlig i den tysktalende verden, og han ble betraktet som en av den sosialøkonomiske vitenskaps betydeligste menn. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1911. Bohme, Franz Friedrich, 1894-1947, tysk offiser, general ved bergtroppene 1940. Deltok i felttogene i Polen og Frankrike; tysk øverstkommanderende i Serbia 1941. Avløste general Rendulic som tysk øverstkommanderende i Norge 18. jan. 1945, kapi­ tulerte 9. mai 1945 på Lillehammer. Han forlot Norge som krigsfange, ble anklaget for massemord på serbere, men begikk selvmord i fengselet i Niirnberg før saken kom opp. Bohme, Jakob, 1575-1624, tysk teosof, skomaker i Gdrlitz. Bohme var autodidakt; han fant sin visdom under ivrig lesning av Bibelen og naturfilosofiske og mystiske skrifter, særlig Paracelsus. Fra tid til annen hadde han ekstatiske syner, som åpenbarte for ham «tilværelsens væren, treenighetens evige oppkomst, verdens skapelse og endelikt». Hovedtrekkene i Bohmes verdensanskuelse er fremstilt i Aurora, oder dieMorgenrote im Aufgang (1612). 1612-18 forbød kirken ham å skrive eller utgi noe. Filosofi. Bohmes lære er nærmest en kristen nyplatonisme med sterkt dualistisk preg. Hans grunntema er at motsetningene i verden utgjør en enhet fordi de er nødvendige for hverandre: uten mørket var det in­ tet lys, uten at det var onder var det heller ikke noe som var godt. I striden mellom lys og mørke frelses mennesket ved å gjenfødes i Kristus. Det mystiske liv fremstilte Bohme som en etterligning og etterfølgelse av Kristi liv i lidelse og seier. Bohme kalte selv sin lære for teosofi, dvs. visdom (kunnskap) om Gud. Hans skrifter har hatt stor betydning for pietismen, for kvekerbevegelsen og for den romantiske filosofi. Schelling står i flere henseender i gjeld til Bohme. Litt.: Hansen, J.E.E.: J.B.: liv - tenkning - idéhistoriske forutsetninger, 1985; Vestens tenkere, b. 1, 1993 Bphmen, det vestlige landskap i Tsjekkia. Bdhmen har navn etter de keltiske boieme, som trengte inn i Mellom-Europa på 400-tallet f.Kr. De ble fordrevet av germanske folk (markomannere) i årene om­ kring Kristi fødsel. På 300-400-tallet e.Kr. begynte germanerne å vandre videre. I løpet av 400- og 500tallet trengte sla viske stammer inn fra nord og nord­ øst. De slaviske innbyggerne fikk fellesbetegnelsen tsjekkere, etter stammer rundt den senere hovedsta­ den Praha. Disse hadde igjen tatt navn etter sin my­ tiske første leder, Cech. Tsjekkere er i dag navn på befolkningen ikke bare i det egentlige Bdhmen, men også i Måhren. Se ►Tsjekkia (historie). Bohmen-Mahren-protektoratet, tysk protektorat i de tsjekkisktalende deler av det tidligere Tsjekkoslova­ kia, opprettet etter at disse var blitt okkupert av tyskerne 15. mars 1939. Det omfattet således ikke Slovakia, som erklærte seg som egen republikk under tysk beskyttelse, eller sudetområdene, som var blitt avstått i henhold til Miinchen-avtalen allerede sept. 1938. Tsjekkerne ble «protektoratsborgere», og tyskerne holdt seg med en samarbeidsregjering i Bohmen-Mahren-protektoratet og med Emil Håcha som protektoratspresident. All effektiv makt lå imidlertid hos den tyske riksprotektor og hans stab. Protektoratet opphørte ved slutten av den annen verdenskrig 1945.

Jakob Bohme

Bøhmer, Johan Gunnar, 1885-1962, født i Lilleham­ mer, norsk forstmann. Amtsskogmester i Møre og Romsdal 1910-13, overlærer og senere professor i skogtaksasjon ved Norges landbrukshøgskole 191455. Bohmer, Johann Friedrich, 1795-1863, tysk histori­ ker, en av grunnleggerne av den moderne diplomvitenskap. Utgav en rekke kildesamlinger, bl.a. med det tyske keiserdømmets aktstykker og forskjellige andre kilder til tysk historie. Bohmerwald [-valt], Bohmerskogen, tsjekk. Sumava, skogkledd fjellområde på grensen mellom Tsjekkia (Bdhmen) og Tyskland (Bayern), strekker seg 240 km fra elven Ohfe (Eger) i nordvest til henimot Donau i sørøst. Området består av granitt og gneis som er hevet i tertiærtiden, og er dekket av mektige skoger, mest gran og bøk, opp til tregrensen som her er ca. 1400 m o.h. Forsenkningen ved Cham-Furth-Domazlice deler Bohmerwald i to: en nordlig lavere del, Oberpfålzer Wald (Cesky Les), hvis høyeste topp er Cerchov (1042 moh.) i Tsjekkia; en sørlig høyere og villere del, den egentlige Bohmerwald, med topper opptil 1500 moh.; de høyeste er GroRer Arber (1456 moh.) og GroRer Rachel (1453 moh.) i Bayern, og Plechy (1378 moh.) i Bdhmen. Parallelt med Bdhmerwald i vest ligger Bayerischer Wald, med Einddriegel (1121 moh.) som høyeste punkt. Området er spredt bosatt, og jordbruket spiller relativt liten rolle. Bergverksdrift (steinkull, brunkull) var tidligere viktig; i dag er skogbruket og glassindustrien, sammen med en økende turisme, de viktigste næringsveier. bohmiske brødre, kirkesamfunn utgått fra husittene på 1400-tallet. Bevegelsen var særlig inspirert av lekmannen Petr Chelcicky, som i 1430-årene opp­ trådte som talsmann for at man skulle vende tilbake til den opprinnelige kristendom. Medlemmene skulle leve som den første menighet; i lydighet mot statens lover så vidt samvittigheten tillot det, men ikke i befatning med politikk eller den offisielle kirke. Bergprekenen var deres høyeste lov; ed og krigstjeneste ble forkastet, og kirketukt ble strengt gjennomført. 1 1467 forlot de husittene og konsoli­ derte seg som eget samfunn, Unitas fratrum eller Brødreuniteten, under ledelse av Lukas fra Praha. Tross mange forfølgelser fra husittene, nådde de en stor utbredelse. De stilte seg vennlig til den lutherske reformasjonen uten å kunne slutte seg til den, da de avviste statens institusjoner og krevde en strengere kirketukt. Under Trettiårskrigen (1618-48) ble de hardt forfulgt og fortsatte siden sitt liv i mindre, spredte samfunn. ►Brødremenigheten gikk ut fra et av disse småsamfunnene. bbhmitt, mineral som består av aluminiumhydroksid AIO(OH), polymorft med diaspor. Disse to minerale­ ne er sammen med gibbsitt de viktigste bestanddeler av aluminiumråstoffet bauxitt. Vakre, små krystaller av bohmitt finnes i nefelinsyenittpegmatitter ved Langesundsfjorden. Oppkalt etter den tyske geolog J. Bohm (1857-1938).

Bøhn, Gudbrand, 1839-1906, født i Nes på Romeri­ ke, norsk fiolinist. Konsertmester i Christiania Theaters orkester 1866-99, i Musikforeningen 1871-99, tok 1864 initiativet til regelmessige kammermusikkaftener i Oslo. Bøhn, Gustav, 1875-1954, født i Tveit (nå Kristian­ sand), norsk sangpedagog og komponist. 1920-37 overlærer ved Hamar, 1937-45 ved Elverum lærer­ skole, fra 1938 som lektor. Virket som kor- og orkesterdirigent og utgav lærebøker i musikkteori og sang. Skrev orgelstykker, sanger og romanser. Bøhn, (Peter) Ingvar, 1838-1924, født i Ullensaker, norsk prest, banebryter for folkehøyskolebevegelsen i Norge og nær medarbeider av Christopher Bruun. Lærer ved forskjellige folkehøyskoler 1868-96, sogneprest i Vestnes 1896-1908. Skrev nynorske sanger og salmer. Utgav Norska Visor (1869) og (1871) og Jesu Kristi Kristendom (1911). Litt.: NBL 2. utg. Bøhn, Ole, f. 15. sept. 1945 i Oslo, norsk fiolinist, konsertmester i Den Norske Opera siden 1978. Elev av bl.a. Ernst Glaser og Max Rostal, studerte bl.a. ved Juilliard School of Music. Debuterte i Oslo og Køben­ havn 1969, har vært solist med ledende orkestre, og fikk 1994 Grammy for sin innspilling av Elliott Carters fiolinkonsert, som er skrevet for og tilegnet ham. Han er aktiv som kammermusiker, og var i 12 år medlem av Trio du Nord. Internasjonalt anerkjent pedagog, leder i Norsk Tonekunstnersamfund. Litt.: NBL 2. utg. Bøhn, Per Anders, 1916-90, norsk kringkastings­ medarbeider; cand.jur. Programsekretær i dagsnyttavdelingen i NRK 1946, redaksjonssekretær 1956, programredaktør og sjef for Dagsnytt- og reportasjeavdelingen, Radio 1967-79. Bøhren, Geir, f. 9. juni 1951, norsk komponist, samarbeider med Bent kÅserud. De ble for alvor lagt merke til med musikken til kinosuksessen Orions belte (1985) som de vant både Amandapris og Filmkritikerpris for. Har siden vært de sentrale navn innen norsk filmmusikk: Hud (1986), Nattseilere (1986), Isslottet (1987) og Dykket (1989). Til bl.a. Krigerens hjerte (1992) og Pakten (1995) har de be­ nyttet fullt symfoniorkester. Også oppdrag for NRK, bl.a. vignetten til fjernsynssendingene fra OL på Lillehammer 1994. Musicalen Albertine og Kristianiabohemen (1996) på Oslo Nye Teater. Vinnere av Aamot-statuetten 1992. Bohtlingk, Otto von [bø:tliijk], 1815-1904, russisk tysk indolog. Hans utgave av Paninis grammatikk (1840 og 1887) var epokegjørende, likeledes den store sanskritordboken i 7 bind (1853-75, sm.m. R. von Roth; forkortet utgave 1879-81). Han skrev det første vitenskapelige arbeidet om det tyrkiske språ­ ket jakutisk (1951). bøk, Fggus, planteslekt i bøkefamilien, trær med elliptiske blad som sitter i to rader på kvistene. Blomstene kommer samtidig med bladene, hannblomstene i duskformede, hengende rakler, hunnblomstene sitter to og to sammen i en 4-fliket skål på en opprett stilk. 10 arter, i Europa bare én, vanlig bøk, F. sylvatica, et stort, vakkert tre når det får vokse fritt, i Mellom-Europa og Sør-Sverige inntil 45 m, i Norge ikke over 25 m høyt og med diameter heni­ mot 1,5 m. Barken er glatt og gråaktig. Nøttene er skarpt trekantet, de spres med ekorn, mus og nøtte­ skriker. I Mellom-Europa brukes nøttene til svinefor. Når nøtten gror, følger de to frøbladene med opp og blir grønne på oversiden, de er sittende og danner til sammen en sirkelrund skive. Bøk er et av de viktigste skogstræme i Europa. Den går nord til Sør-England, Danmark og Sør-Sverige. I Norge er den viltvoksende over store deler av Vest­ fold, den største skog i Larvik, og videre sørover til Skåtøy og en liten skog i Fjære nær Grimstad. Plantegeografisk interessant er en liten bøkeskog i Alver­ sund nord for Bergen. Som prydtre plantes bøk ofte i

135 hager og parker, og da særlig de vakre formene ►blodbøk, med vid krone og hengebøk, F. sylvatica f. pendula, med sterkt hengende grener. Bokeveden er vanligvis jevnfarget lys rødlig brun gjennom hele tverrsnittet og er karakterisert av ganske små, mørkere spetter. Den er lukt- og smakfri. Densitet ved 15 % fuktighet er ca. 0,70 g/cm3. Gode styrkeegenskaper, men ikke særlig holdbar ved varierende fuktighet. Bok krymper ved uttørking og kan derfor lett bli deformert. Veden blir meget myk ved damping og er velegnet for bøying. Den har utstrakt anvendelse til moderne møbler med bøyde elementer, ofte tonet for å illudere andre treslag, eller dekket med et tynt finér. Bøk anvendes også til en rekke andre formål som kryssfinér, leketøy, tresko, parkett og, fordi den er lukt- og smakfri, også til kjøkkenredskap, butter, smør- og osteformer, ispinner og annet. Hardvedkanter til ski er impreg­ nert bøk komprimert til en vekt på ca. 1,3 g/cm3. Størstedelen av det bøkevirke som brukes i vår industri er importert fra Danmark eller fra MellomEuropa. bøkebladlus. Phyllaphisfagi, nebbmunnart i bladlusfamilien Callaphididae. 2 mm lang bladlus, gronn med blåhvite vokstråder som gir et tett ulldekke over bakkroppen. Finnes gjeme samlet i store kolo­ nier på skuddspisser og undersiden av blader hvor de suger saft. Ulldekket og sterk utskillelse av eks­ krementer gjør bladene seige og klissete. Angrep er vanlig, særlig på blodbøk. bøkebladsnutebille. Rhynchaenus fagi, billeart i fami­ lien snutebiller, Curculionidae. Svart, ca. 2,5 mm lang og med hoppeevne. Arten lever på bøk hvor larvene er bladminérere. De voksne gnager hull i bladene og kan også kappe bladstilker og ete frø slik at skogen blir brunsvidd og ufruktbar. Etter milde, tørre vårer kan de i hele Europa opptre i mengder og gjøre betydelig skade på bøkeskog samt nærliggende frukthager. I Norge er de knyttet til kyststrok fra Østfold til Aust-Agder. bøkefamilien, Fagaceae, tofrøbladet plantefamilie som omfatter 900 arter trær og busker, rikt utviklet i den nordlige tempererte sone, men enda mer artsrik i tropiske fjellstrøk. Til bøkefamilien hører bl.a. slektene ►bøk, ►eik og ►kastanje. Bladene er fjærnervete, hele eller flikete, hos noen vintergrønne. Blomstene er enkjønnete med enkelt blomsterdekke. Hannblomstene i glisne rakler, i langstilkete, hodelignende blomsterstander eller i små kvaster, som er samlet i aks. Hunnblomstene i enkle aks eller i små kvaster med 2-3 blomster. Frukten er en nøtt, omgitt av en hard, treaktig skål, cupula, som er skjellet eller pigget. Frøene har ingen frøhvite, men all opplagsnæringen ligger i kimbladene. bøkekremle. Russula fellea, matt okergul, liten sopp, obligat knyttet til bøk ved sopprot (mykorrhiza), finnes både under viltvoksende og kultivert bøk. Langs kysten fra Larvik til Ålesund. Rød bøkekrem­ le, R. mairei, har matt rød til rosa hatt. Begge arter med brennende skarp smak. bøkenes bok. betegnelse for ►Bibelen, bøkenøttolje, lyst gul, fet, ikke tørkende olje, med mild smak og uten særlig lukt; utvinnes ved pressing avbøkenøtter. Kan benyttes som lampe- og matolje samt istedenfor mandelolje ved fremstilling av farmasøytiske og kosmetiske preparater, bøkenøttvikler, Cydia fagiglandana, sommerfuglart i familien viklere, Tortrjcidae. Forvingene er brun- og gråspraglete, bakvingene ensfarget brune med lysere rand. Vingespenn 13-19 mm. Larven lever i bøke­ nøtter, overvintrer der og forpupper seg første eller andre vår. Funnet i Vestfold. bøkeriske, Lactarius blennius, olivengrå skivesopp med skarp smak og hvit melkesaft som gråner. Er obligat knyttet til bøk ved sopprot (mykorrhiza), finnes både under viltvoksende og plantet bøk. Utbredt langs kysten fra Oslo-traktene til Molde.

BØLGE

Bøkeskogen, naturpark i Larvik kommune, Vestfold, nord for bykjernen. 293 daa, den største bøkeforekomsten i Norge. I Bøkeskogen ligger Vestfolds største gravfelt med ca. 90 registrerte gravhauger fra yngre jemalder-vikingtid. Idylliske spaserveier. bøkeull-lus, Cryptococcus fagi, nebbmunnart i overfamilien skjoldlus, Coccoidea. Hunnen er gul, 0,4 til 0,8 mm lang, halvkuleformet med svakt antydet leddeling og dekket av et hvitt, ullaktig vokslag. Hannen kjennes ikke. Arten suger saft gjennom bokebark, helst på svekkede trær. Masseopptreden kan forekomme etter harde vintrer og tørkesomrer. Angrepene i seg selv gjør moderat skade, men de kan bane vei for virussykdommer og barkbiller med påfølgende massedød av bøkeskog. Bøkfjorden, en sørlig arm av Varangerfjorden, Finn­ mark, 23 km lang og 0,6-2,5 km bred. Ved Kirkenes grener den seg i to smale armer; den østre skjærer seg inn til Elvenes, hvor Pasvikelva munner ut, den vestre går inn Langfjorden. Avstanden mellom Bøkfjorden ved Pasvikelvas munning og riksgrensen mot Russland er i luftlinje bare 1580 meter, og kan således sies å være den korteste avstand mellom kyst og riksgrense i Norge, enda smalere enn ved Hellemobotn i Nordland. Bøkfjord fyr, fyr i Sør-Varanger kommune, Finn­ mark, ved innseilingen til Kirkenes. Opprettet 1910, totalskadet under 2. verdenskrig, gjenreist 1947-48 med 10 m høyt hvitt betongtårn, lysets h.o.h. 33 m, lysstyrke 513 000 cd, lysvidde 16 nautiske mil. Tåkehorn fra 1910 erstattet med nautofon 1948, nedlagt 1990. Radiofyr opprettet 1955, avviklet 2000. RACON (radarfyr) etablert 1992. Fredet 1998. bøking, koking av bomullsvarer i alkalisk løsning, ofte under anvendelse av overtrykk. Anvendes i industrien for å fjeme voks og forurensninger. Samtidig blir varen lysere, og etterfølgende våtprosesser, f.eks. farging, gjennomføres lettere. Bøking var før såpen overtok den viktigste måten å rengjøre lintøy (lin og bomull), og kunne benyttes som en av flere prosesser for å få klærne rene, eller som den eneste metoden. Å bøke tøyet innebar at kokende lut ble helt over vasken gjentatte ganger, eller at tøyet ble kokt sammen med luten. Luten kunne da først kokes av aske, eller aske ble lagt sammen med vasketøyet og vannet ble helt over. Så ble vasken skylt og banket. Bø kirke, se ►Bø gamle kirke. bøkker (av mnty. 'kar'), lagger, håndverker som fremstiller tønner og kar og annen emballasje av trestaver, bundet sammen med gjorder av jem, opprinnelig av vidjekvist. Bøkkerfaget var et vanlig og betydelig fag, ikke bare på 1400- og 1500-tallet, men i kystens byer og bygder helt frem til 1930årene. Nå blir tretønner og tilsvarende, mer moder-

ne emballasje oftest fremstilt fabrikkmessig. En begrenset tradisjonell produksjon skjer fortsatt og det utdannes noen få nye bøkkersvenner. Opplærin­ gen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Bøkkerfjellet, høyde i sentrum av Larvik by, Vestfold, 32 moh, med Kong Haakons kilde, som mineralvan­ net Farris tappes fra. bøkling (ty. Biickling), fersk, urenset, varmrøkt sild, bøksanger, Phyllpscopussibilatrix, fugleart i sangerfamilien. Ca. 15 cm lang, litt større enn løvsanger med gulgrønn overside, lysegul strupe og hodesider og hvit buk. Kjennes på sin karakteristiske låt som består av en akselererende, klingende trille. Hekker i store deler av Europa nord til Midt-Skandinavia og øst til Sibir. Her i landet er den relativt vanlig i kyst­ strøk fra Rogaland til Oslofjorden og i Midt-Norge, samt i indre deler av Østlandsområdet. Sjeldnere nord til Nordland. Har tilhold i lov- eller blandings­ skog. I de senere år har den ekspandert fra lavlandet og opp mot den subalpine bjørkeskogen. Hunnen bygger reiret som plasseres på bakken og legger 5-7 egg som den ruger i 12-14 dager. Lever av insekter og andre virvelløse dyr som den finner i bladverket på busker og trær. Trekkfugl som overvintrer i tropisk Afrika og som vanligvis returnerer til Norge i første halvdel av mai. Bølandet, tettbebyggelse på østsiden av Leinøya, Herøy kommune, ytre Sunnmøre, Møre og Roms­ dal; 277 innb. (2001). bøle (norrønt bø'li, avledet av bol), oppholdssted, bolig, gard; også om tilholdssted for dyr og om dyrekull som holder til der. Som stedsnavn både usammensatt (Boler) og sammensatt (Hobøl), mest brukt i de østlige fylkene på Østlandet (kjent også fra Sverige og Danmark); alder fra vikingtid til ca. 1350. Bøle, fraflyttet fiskevær på nordsiden av Sørøya, i Hasvik kommune, Finnmark. På 1400-tallet betyde­ lig fiskevær med egen kirke. bøle (av norrønt byrda), børe, stor trekasse med lokk, brukt til oppbevaring av kom eller mel. Bøler, boligstrøk og menighet i Oslo, i ytre by sør, mellom Østmarka og Østensjøvannet. Blokkbebyg­ gelse fra slutten av 1950- og 1960-årene dominerer området. Forretningssenter ved Bøler st. på Østensjøbanen. Menigheten, omfatter i tillegg de midtre tilstøtende områdene i nord (Ulsrud) og sør (Bogerud, Rudstad og Skullerud), samt deler av Østmarka. Bøler Idrettsforening. Oslo, stiftet 1958. Driver fotball, håndball, friidrett og ski. Cupmester i fotball for kvinner 1981; kvinnelaget ble nedlagt 1997. Drakt: blå trøye m/gul stolpe, hvit bukse. bølge (av norrønt bylgja), bølgebevegelse, svingnin­ ger som brer seg fra sted til sted.

Bøk. Tre, frukt og blad.

TYPER

I mekaniske bølger er det stoffets småpartikler som svinger. Elastiske krefter mellom småpartiklene gjør at bevegelsen av en partikkel blir overført til nabopartiklene, slik at disse etter hvert også kommer i svingninger. Dermed brer svingebevegelsen seg gjennom stoffet og danner bølger. Det er energi som blir overført og flyttet ved bølgebevegelsen, de svingende partiklene blir ikke flyttet. Slik bølgebevegelse kan komme i stand langs et tau eller en streng, den kan bre seg som lyd gjen­ nom luft eller annet stoff eller som rystelser fra et jordskjelvsentrum, og den kan bre seg som ringbølger fra et bølgesentrum på en vannflate. Radiobølger, varmestråling og lysstråling er elektro­ magnetiske bølger. Her er det den magnetiske og elektriske feltstyrken som svinger, og disse svingnin­ gene trenger ikke noe stoff å bre seg i, de brer seg hurtigst i tomt rom. Hvis hver enkelt av de svingende enheter svinger på tvers av den retningen bølgene går, er det en

136

BØLGE

Longitudinalbølger, langsbølger. Fortynnings- og fortetningsbølger langs en lang og myk skruefjær.

Bølgemønstre innenfor to forskjellige moloer, én med smal og én med bred åpning.

Vannbølger kan beskrives som en kombinasjon av longitudinal- og transversalbølger. Samtidig som vannmolekylene svinger i vertikal-retningen, beveger de seg horisontalt med bølgebevegelsen på en bølgetopp og tilbake igjen i en bølgedal. Bølgetoppen er kort og bratt, bølgedalen lang og slak. Tegningen viser en idealisert vannbølge som går mot høyre på tegningen. Vannmolekyler P i overflaten beskriver sirkler.

Interferens, illustrert ved overlagring av to bølgesystemer i vann. I figur i møtes de to bølgesystemene a (rød linje) og b (blå linje) slik at de forsterker hverandre. Resultant-bølgen får høye topper og dype daler. I figur 2 møtes bølgene slik at de sletter hverandre ut. Vannflaten blir liggende i ro.

Bølge

gien gå inn i det andre mediet, og samtidig vil bølge­ ne få en annen retning. Dette kalles brytning eller refraksjon. Resten av bølgeenergien blir reflektert ved grenseflaten. Lysbølger som går fra luft til vann eller fra luft til glass, blir delvis reflektert og delvis brutt. Brytning er også årsaken til at vannbølger uansett vindretning alltid ruller innover grunnere vann mot land, aldri fra land, fordi bølgehastigheten er mindre på grunt enn på dypt vann. Bølger er ofte satt sammen av flere bølgelengder. De forskjellige bølgenes utslag legger seg oppå hver­ andre, og fenomenet kalles overlagring eller superposisjon. Lydbølgene fra musikkinstrumenter og tale­ stemmer er slike sammensatte bølger, og forskjellig sammensetning gir forskjellig klangfarge. Alle de enkle bølgene som en slik sammensatt bølge består av, kan man finne ved Fourier-analyse. Når bølgene kommer inn mot en molo med en smal åpning, vil åpningen virke som en bølgekilde for ringbølger (halvringer) innenfor moloen. Hvis det er en bred åpning i moloen, vil bølgene fortsette rett frem i en stripe like bred som åpningen, men på begge sider av stripen vil bølgene krummes tilbake som en del av en ringbølge. Denne kanteffekten kalles bøyning eller diffraksjon og observeres ved alle bølger som passerer kanter eller hjørner. Den er særlig nøye undersøkt for lysbølger. Hvis det er to smale åpninger i moloen, vil ringbøl­ gene fra den ene åpningen overlagre ringbølgene fra den andre åpningen, og det dannes et karakteristisk interferensmønster. I noen retninger virker de to bølgesystemene sammen og danner høye topper og dype daler; i andre retninger virker de to bølgesyste­ mene motsatt og slukker hverandre ut, slik at vann­ flaten ligger i ro. Interferens med lys er særlig nøye undersøkt. Interferens kan observeres ved alle slags bølgebevegelser hvis det er muligheter for refleksjon av bølgene. Ved ujevnheter i terrenget kan korte radiobølger lage interferens-mønstre, og ved å flytte på en enkel TV-antenne eller en FM-radioantenne kan man finne sterke og svake steder i bølgefeltet. Hvis man svinger et tau med bestemte frekvenser, kan man få tauet til å utføre regelmessige svingebevegelser uten at det løper bølger langs tauet. Utslage­ ne har bølgeform, og det kan være én eller flere buk­ ter på tauet. Dette kalles stående bølger, stasjonære bølger eller stasjonære svingetilstander. Man kan tenke seg at de er oppstått ved interferens mellom like bølgetog fra hver ende av tauet. Stående bølger kan oppstå ved alle slags bølgebevegelser. Luftsvingningene i blåseinstrumenter og svingningene i strenger beskrives som slike stående bølger. HO BØLGER I VANN

transversal bølgebevegelse, tversbølger. Elektromagne­ tiske bølger og bølgene langs et tau er transversale. Hvis hver enkelt svingende enhet svinger langs samme retning som bølgene går, er det en longitudi­ nal bølgebevegelse, langsbølger. Lydbølger er longitudinale. BESKRIVELSE, STØRRELSER

De punkter som bølgebevegelsen etter hvert er nådd frem til, er bølgefronten. Frekvensen i bølgebevegelsen er det antall svingninger hver enkelt partikkel utfø­ rer i løpet av et sekund, og den er lik antall bølger som passerer et bestemt sted i løpet av et sekund. En linje som for en transversal bølge viser svingeutslaget på samme tidspunkt langs hele bølgebevegelsen, er en bølgelinje med bølgetopper og bølgedaler. Den viser bølgeformen på det gitte tidspunkt. Når bølgelinjen er en sinuskurve, slik den tilnærmet kan se ut langs et tau, kan man lett observere bølgelengden. Bølgelengden er avstanden mellom et punkt og det nærmeste der svingetilstanden (fasen) er den sam­ me, f.eks. fra en bølgetopp til den neste. Hvis bølgens frekvens/og utbredelseshastighet rer kjent, er bølgelengden X = c/f. Lydbølger som det menneske­ lige øret kan registrere, har bølgelengder fra 16-20 m i bassen til 1-3 cm i diskanten. Elektromagnetiske bølger spenner over et område fra gammastråler på

1/100 000 000 mm til lange radiobølger på 30 000 meter. Det største utslaget til hver side fra midtstillingen i en svingning kalles amplituden. Bølgenes amplitude avtar ofte utover, fordi bølgebevegelsens energi spres over stadig større område, slik som for ringbølgene på en vannflate, eller fordi energien blir delvis absorbert i stoffet som bølgene sprer seg i. Hvis man på et meget langt tau setter i gang en svingebevegelse og stanser den igjen etter noen få svingninger, vil et begrenset bølgetog eller en bølgegruppe bevege seg langs tauet. En slik bølgegruppe kan man også lage som en serie stadig voksende ringbølger på en vannflate. Foran og bak gruppen er vannflaten i ro. I en slik bølgegruppe kan man observere at bølger oppstår i bakkanten og løper forover i gruppen og forsvinner i bølgefronten. Bølgene beveger seg altså fortere enn gruppen som helhet. Man skiller derfor mellom bølgenes gruppe­ hastighet og enkeltbølgenes/ase/miH^/teL Energien som transporteres med bølgebevegelsen, følger gruppehastigheten. EGENSKAPER

Når bølger går fra et medium gjennom grenseflaten til et annet medium hvor bølgehastigheten er en annen enn i det første, vil bare en del av bølgeener­

Se ►havbølger. For utnyttelse av energi, se ►bølge­ energi og ►bølgekraftverk.

Bølgeforplantning En gren av radioteknikken omhandler forplantnin­ gen av de elektromagnetiske bølger mellom radio­ sender og radiomottager. Rent prinsipielt bestemmes bølgeforplantningen av de såkalte maxwellske ligninger med grensebetingelser, men praktisk beskrives forholdene best ved å studere forplantnin­ gen ved de forskjellige bølgelengder. Fordi utstrek­ ningen av hele det elektromagnetiske spektrum er så stort, er forholdene meget forskjellige ved de korteste bølger man benytter i radioteknikken (mm bølger) og de lengste bølger (km bølger). TYPER, EGENSKAPER

Lange og mellomlange bølger. Ved de lange og mellom­ lange bølger (20 km-300 m) er jordbølgeforplantningen viktigst. Her følger bølgene jordoverflaten på samme måte som den elektriske energi følger en metalledning. Forplantningen langs jordoverflaten bestemmes i vesentlig grad av jordens elektriske ledningsevne og dielektrisitetskonstant. Jo større ledningsevnen er, desto mindre svekkes bølgene, og desto større rekkevidde vil en gitt sender ha. Sjø­ vann har høy lednjngsevne, mens tørr sand og fjell

137

har lav ledningsevne. Jordbølgerekkeviddene i Norge er generelt sett dårlige. Korte bølger. De korte bølger (100-10 m) forplantes over kortere avstander som jordbølger, men over lengre avstander skjer forplantningen ved at ener­ gien stråles opp mot ionosfæren for å bli reflektert fra denne ned mot senderen. Disse ionosfærereflekterte bølgene spiller en stor rolle ved alle langdistanse radioforbindelser. Ionosfæren reflekterer bare bølger over en viss kritisk bølgelengde. Denne siste er bestemt ved ionosfærens elektrontetthet samt ved innfallsvinkelen av strålingen på ionosfæren. Jo større innfallsvinkelen er, dvs. jo mer på skrå strålen faller, desto kortere er den kritiske bølgelengde. Dette forhold leder til at en viss bølgelengde kan trenge gjennom ionosfæren ved loddrett innfall, men blir reflektert ved skrått innfall. Det oppstår derved en død-sone (skip-zone) hvor ingen mottagning av ionosfærereflekterte bølger er mulig (se fig.). Meter-, desimeter- og centimeterbølger. De korteste radiobølgene forplantes mer på samme måte som optiske bølger, dvs. rent geometrisk. Deres evne til å følge jordoverflaten er meget liten. Derimot påvirkes de av uregelmessigheter i troposfæren. Ved de korteste bølgene må man ha fri sikt mellom sender og mottager. Svekkelsen av bølgene er ellers bestemt av nedbøren over transmisjonsstrekningen. Disse forhold behandles i radiometeorologien. Spesielt viktig er dannelsen av de såkalte troposfæriske bølgeledere, som under enkelte forhold kan kon­ sentrere energien slik at rekkevidden av radar blir betydelig økt (se ►duct-transmisjon). YTRE PÅVIRKNING

En rekke uregelmessige og mer sporadiske fenome­ ner forstyrrer ofte det mer idealiserte bilde som teorien gir av bølgeforplantningen. Jordbølgeforholdene påvirkes meget av uregelmessigheter i terren­ get, samt av at jorden elektrisk sett ikke er homogen (sjø-land-problemet). De ionosfærereflekterte bølger påvirkes av ionosfæriske stormer som er intimt knyttet til de geomagnetiske stormer og nordlys. Fra tid til annen kan alle kortbølgeforbindelser over den solbelyste del av Jorden mørklegges. Ved disse sakalte Mdgel-Dellinger-effekter ioniseres ionosfærens D-lag ekstraordinært på grunn av eksplosjonsartet ultrafiolett stråling fra Solen, og kortbølgene blir absorbert i det dannede D-lag. " Ionosfæren består ellers ikke av helt regelmessige lag, det er skyer og turbulens i den høyere atmosfæ­ re på samme måte som i troposfæren. Dette forårsa­ ker at kortbølgene fader (se ► fading). I troposfæren kan vi ha spredningsfenomener (scattering) på grunn av uregelmessigheter i atmo­ sfærens densitet. Disse spredningsfenomenene kan til dels forklare hvorfor de korteste bølger i noen utstrekning kan forplantes ut over den frie sikt og bak den optiske horisont. Kommunikasjon med satellitter foregår på bølge­ lengder fra ca. 10 til 2 cm. De fleste satellitter er plassert på utsiden av atmosfæren, men disse korte bølgelengdene blir ikke vesentlig dempet eller avBølge. Bølgeforplantning. Skjematisk tegning av ionosfære reflekterte bølger. (Jordoverflatens krumminger overdrevet.)

BØLGEKRAFTVERK

bøyd av de atmosfæriske lagene. Svekkingen av disse bølgene skyldes særlig at energien spres over store områder. Regn og snø i atmosfæren kan også gi svekking, spesielt ved de korteste bølgelengdene. FORSKNINGSAKTIVITET

De fleste land har betydelige vitenskapelige institu­ sjoner som studerer radiobølgenes forplantning. Spesielt gjelder dette de ionosfærereflekterte bølger. Ionosfærens reflekterende egenskaper varierer over døgnet, med årstiden og i takt med solflekkperioden. Det er etablert en internasjonal observasjonstjeneste i forbindelse med overvåkningen av ionosfæren. Med observasjonene som bakgrunn utføres forutsi­ gelser, slik at man kan velge den riktige bølgelengde ved de forskjellige radioforbindelser. bølgebryter. 1 Mur, steinfylling el.l. som danner kunstig beskyttet havn. Fønikerne, navigasjonens fedre, konstruerte en rekke havner ved hjelp av bølgebrytere. Mest kjent av disse er Tyrus (Sur) og Karthago. Grekerne drog nytte av sine mange naturlige havner, men romerne bygde en rekke bølgebryterhavner. Romer­ nes oldtidshavn i Ostia kan ennå beundres, og bølgebryterne her vitner om høytstående ingeniør­ kunst. Se også ►molo. 2 Plogformet oppbygg på fordekket av skip for å stanse bølger som bryter inn over skipet. bølgedemper, olje som demper havbølger. Oljers evne til å dempe sjøgang beror på at de meget hurtig brer seg ut over vannflaten og danner en tynn, sammenhengende hinne. Derved nedsettes vannets overflatespenning, og bølgene hindres i å sette kam og bryte. Fete animalske og vegetabilske oljer er best. Etter at praktiske forsøk var utført av skipsfartsmyndigheter i Storbritannia og USA i 1880-årene, ble bruken av olje som bølgedemper alminnelig i nødsituasjoner, f.eks. er drivankeret på redningsflåter forsynt med en tank som slipper ut olje. bølgeenergi, havbølgeenergi, utnyttbar energi i havbølger og dønninger, oppstår ved friksjon mel­ lom vind og havoverflaten. Energitransporten i havdønninger er sterkt avhen­ gig av bølgehøyden, og tilnærmet lik E = T • H2. E uttrykkes i kilowatt per meter bølgebredde, Ter tiden mellom to bølgetopper målt i sekunder, og H er gjennomsnittlig (signifikant) bølgehøyde (høyde­ forskjell mellom bølgetopp og bølgebunn) målt i meter. Muligheten for utnyttelse av bølgeenergien er størst langs kyster mot åpne havstrekninger, og mange land, blant dem Norge, satser mye på å utvikle teknologi for å kunne utnytte energien i havbølgene kommersielt. Se ►bølgekraftverk. bølgefelle, komponent som brukes i radioteknikken til å stenge ute en eller flere bestemte bølgelengder fra en krets. Den består vanligvis av resonanskretser. Bølgefellen er best kjent fra vanlige radiomottagere, hvor den plasseres mellom antennen og mottage­ rens inngangskretser for å fjerne en uønsket stasjon eller andre signaler som forstyrrer. Den benyttes også i fjernsynsmottagere for å undertrykke uønske­ de signaler. bølgefly, Eupsilia transversa, sommerfuglart i nattflyfamilien, Noctuidae. 4 cm vingespenn, rødbrun med bølgeformede tverrstriper og hvit nyreflekk på forvingene. Larven er fløyelsaktig mørkebrun og blir opptil 4 cm lang. Eggene legges om våren på for­ skjellige løvtrær og busker, særlig på eple-, pære- og plommetrær. Larvene spiser blad og blomster, senere gnager de på karten. Opptrer periodisk i høyt antall og har enkelte år gjort stor skade, spesielt på Vestlan­ det. bølgefunksjon, tilstandsfunksjon, matematisk funk­ sjon som ifølge bølgemekanikken inneholder infor­ masjon om et systems, f.eks. et atoms, tilstand. Se ► kvantefysikk og ►schrddingerligningen.

Bølgekraftverk. Bølgeenergien omformes til elektrisk energi via det lukkede væskesystemet som driver en generator (jf. artikkelens type 3).

bølgekraftverk, innretning til omforming av energi i havbølger og dønninger til mekanisk eller elektrisk energi se ►bølgeenergi. Svingningsvariasjoner i havbølgene medfører at omformingen til elektrisk energi byr på mange praktiske og økonomiske problemer, bl.a. utsettes installasjonene for store påkjenninger ved ekstreme bølgeforhold. Hittil har ingen klart å få til installasjo­ ner som kostnadsmessig kan konkurrere med kon­ vensjonelle løsninger for produksjon av elektrisk energi i storre forsyningssystemer. For elektrisitets­ forsyning i liten skala til isolerte kystbosetninger vil imidlertid bølgeenergi kunne bli en interessant energiresurs. I Norge ville dette kunne være av interesse langs vestkysten, hvor forekomsten av bølger er forholdsvis jevn på utsatte steder, særlig om vinteren. MEKANISMER

Gjennom årene har det vært lansert en rekke ideer og patenterte metoder for utnyttelse av bølgeenergi. I mange land arbeides det med forsøksanlegg av ulike typer og prinsipper. Ved alle bølgekraftsystemene som er under utprøving, er en del både konstruksjonsmessige og driftsmessige problemer ennå ikke løst. Av de mekanismene som har vært lansert, kan nevnes følgende: 1) H. Kaysers bølgekraftverk (Tyskland) basert på neddykkede stempelsylindere som er forankret i havbunnen. Systemet gir en effekt på 1-2 kW, og har i flere år vært benyttet til lading av akkumulatorbatterier for forankrede lysbøyer, fyrlykter o.l. 2) Skotten S. H. Salters løsning med vippende flot­ tører. Energiopptaket skjer ved at de lange flottørene vrikkes opp og ned om sitt tyngdepunkt når bølgene passerer, og driver en pumpemekanisme som via et hydraulisk maskineri og en generator omformer den opptatte bølgeenergien til elektrisk energi. Salters bølgekraftverk ble utprøvd i halvstor skala i innsjøen Loch Ness i Skottland i slutten av 1970-årene, men planene om bygging av bølgekraftverk i større skala etter dette prinsippet er stilt i bero.

138

BØLGELEDER

Bølgekraftverk med bølgefokusering og kilerenne (jf. artikkelens type 6). Linseelementene styrer bølgene mot et punkt (fokus) slik at bølgehøyden i dette øker. Bølgene trenger inn i en kilerenne, vokser ytterligere i høyde og renner over i et basseng som ligger høyere enn havflaten. Skissen antyder et storskala-anlegg, men mindre anlegg uten linser kan også bygges.

3) Bølgekraftverket til K. Budai og J. Falnes (NT­ NU), som samler energien inn mot et punkt (punktabsorbator). Prinsippet baserer seg på et stempel som er fast forankret i havbunnen. Dette stempelet stikker opp i en sylinder som ligger inne i en flottør på havoverflaten. Flottøren svinger opp og ned med havbølgene. Ved hjelp av et lukket væskesystem inne i flottøren skaper stempelbevegelsen et trykk som utnyttes til å drive en generator for omforming av energien via væsketrykk til elektrisk energi. Ved styring av ventiler i væskekretsen kan man forsinke flottørens bevegelse i forhold til bølgene, og på den måten ta energi fra en bølgefront som er vesentlig bredere enn flottørens fysiske bredde. Prinsippet er utprøvd ved Sintef NTNU, men er ennå ikke bygd som forsøksanlegg. 4) T. Tveters mekanisme hvor havvann pumpes inn i en sylinder som stikker ned i vannet fra under­ siden av en flottør. Et stempel inne i sylinderen er festet med en stang til havbunnen, og flottørens svingning med bølgene pumper havvann inn i sylinderen og videre i et rørsystem. Tilbakeslagsventiler med en spesiell utforming gir vanninntak både ved oppadstigende og nedadstigende bevegelse. Omformingen til elektrisk energi foregår inne i flottøren før havvannet pumpes ut i havet, eller hav­ vannet føres gjennom den innhule stempelstangen, via rørledning langs havbunnen, til et høydebasseng på land hvor det utnyttes til kraftproduksjon. Meka­ nismen ble utprøvd i Hustadvika, Møre og Romsdal midt i 1990-årene. 5) Kværner Brugs forsøkskraftverk fra 1985 i Øygarden kommune nordvest for Bergen, basert på prinsippet om «den svingende vannsøyle». Bølge­ energien overføres når en vannsøyle inne i et fast­ stående kammer, med åpning mot havvannet, svinger i takt med bølgene utenfor. Vannbevegelsen i kammeret pumper luft gjennom en «symmetrisk turbin» (samme omdreiningsretning ved begge luftstrømretninger). Via et resonanskammer foran sylinderen kan systemets opptak av bølgeenergi forhøyes vesentlig slik at også denne løsningen kommer under betegnelsen punktabsorbator. Anlegget virket bra inntil det ble ødelagt under kraftig stormvær i desember 1988. 6) E. Mehlums bølgeprosjekt som fokuserer innkommende bølger fra havet ved hjelp av såkalte bølgelinser (store kropper av betong el.L). Disse forankres på linje under overflaten, med bestemte avstander seg imellom og parallelt med fremhers­ kende bølgefronter. Linsene endrer bølgenes retning og kan på den måten konsentrere bølgeenergi i et punkt. I dette punktet øker bølgehøyden sterkt, og her kan det plasseres en punktabsorbator. Alternativt kan det i punktet hvor bølgene kon­ sentreres anlegges innløp til en renne. Bølger som løper inn i en renne med avtagende bredde får større

og større bølgehøyde etter hvert som de forplanter seg innover i rennen. Ved å la vannet skvalpe over i et basseng som ligger høyere enn havnivået kan man skape et vannfall tilbake til sjøen. Energi kan dermed utvinnes gjennom en vanlig vannkraftstasjon. Et forsøksanlegg på 350 kW etter kilerenneprinsippet ble bygd i 1986-87. Bølgelinser er ikke plassert i sjøen utenfor, og anlegget utnytter en naturlig kløft som del av rennen. Anlegget har vært ute av drift siden 1991. Fra å ha ligget helt i front på forskning på utnyttel­ se av bølgeenergi i Norge, har midlene til denne forskningen blitt sterkt redusert fra midten av 1980årene. Utvikling av små bølgekraftverk med mulig anvendelse innen oppdrettsnæringen pågår i et samarbeid mellom NTNU og en privat bedrift i Møre og Romsdal. 7) E. Andersens patenterte konsept for et bølge­ kraftverk. Det sies at denne oppfinnelsen skal være langt mer effektiv en andre tilsvarende konsepter. Kraftverket skal ha en virkningsgrad på nesten 50 %, slik at kraften fra et slikt bølgekraftverk blir rimeligere å produsere. Andersen solgte sin oppfin­ nelse i oktober 2003. Neste fase vil være å bygge en prototyp. 8) Det skotske selskapet Ocean Power Delivery har utviklet et nytt konsept som virker lovende. Norsk Hydro har gått inn og støttet konseptet gjennom sitt venturekapitalfond for energiteknologi. Konseptet består av sylinderformede seksjoner med en diame­ ter på ca 3,5 m som er forbundet med hverandre ved Bølgeslagsmerker i kvartsitt fra Rødberg i Numedal. Alderen er ca. i milliard år.

hjelp av hengsler som inneholder hydrauliske stemp­ ler. Bevegelsene opp og ned og fra side til side pum­ per olje under høyt trykk til hydrauliske motorer som igjen er koplet til en generator. Hver modul er på 250 kW. De sylinderformede modulene settes sammen 3 og 3 til enheter som er ca. 150 m lange og med en effekt på 750 kW. En 30 MW bølgepark vil dekke ca. en kvadratkilometer. Bølgekraftverket knyttes til el-nettet på land. Det er bygget en fullskala. Prototypen er sjøsatt i februar 2004 og skal taues til Orknøyene for videre uttesting. Økonomisk sett skal dette konseptet kunne konkurrere med offshore vindmølleparker. RHe/AVi bølgeleder (eng. wave-guide), hul sylinder av elekt­ risk ledende materiale til bruk for overføring av elektromagnetiske bølger, idet bølgeforplantningen finner sted i sylinderens hulrom. I praksis er bølgele­ derens tverrsnitt ofte rektangulært, men andre former forekommer også. Bruk av bølgeledere er oftest begrenset til frekvenser større enn ca. 2 GHz (bølgelengde lik 20 cm) fordi dimensjonene ellers blir uhensiktsmessig store. I alminnelighet kan bølgeforplantning i en bølgele­ der finne sted i forskjellige modi. En modus er karak­ terisert ved et bestemt forløp av de elektriske og magnetiske kraftlinjer i et vilkårlig tverrsnitt av bølgelederen. For at bølgeforplantning i en bestemt modus skal være mulig i en bølgeleder, må den over­ førte bølges frekvens være større enn en kritisk frekvens som er karakteristisk for vedkommende modus. En praktisk konsekvens av dette er at bølge­ lederens tverrsnitt får ulike dimensjoner for ulike frekvensbånd innen det frekvensområde hvor bruk av bølgeledere er aktuelt. I forhold til koaksialkablene er strømvarmetapene små. Bølgeledere foretrekkes derfor oftest som fremføringslinje mellom sender/mottager og anten­ ne i radar-, radiolinje- og satellittsystemer. Bølgeleder benyttes også i det optiske område, se ► fiberoptikk. I dette tilfelle forplantes lys inne i tynne (ca. 50 p) kvartsfibrer omgitt av et tynt lag mykere glass, og hele fiberen er normalt gitt et overtrekk av plast. bølgelengde, avstanden mellom et punkt på en bølge og det neste som i et bestemt øyeblikk er i samme svingetilstand. Se ►bølge. Beskrivelse, stør­ relser. bølgemekanikk, betegner i det vesentlige det samme som kvantemekanikk eller kvantefysikk. Betegnel­ sen nyttes nå forholdsvis lite og da helst i forbindelse med den del av kvantefysikken som knytter seg til E. Schrbdingers og L. V. de Broglies arbeider, fordi disse sterkt fremhevet materiens bølgenatur. bølgemotstand (sjøuttrykk), den motstand som må overvinnes pga. bølgene som oppstår i vannet ved fartøyers bevegelse. Bølgene oppstår hovedsakelig i plogform og på tvers, bak fartøyet, og denne fortlø­ pende tilførsel av bevegelsesenergi medfører en motstand som må overvinnes, i tillegg til friksjonen mellom skrog og vann. Se ► skipsmotstand. bølgeplastplater, bølgeplater til bygningstekniske og dekorative formål som er laget av plast, f.eks. polyvi­ nylklorid (PVC), akrylplast eller glassfiberarmert umettet polyesterplast. bølgeplater, eller korrugerte plater, lages av stål, aluminium og plast; brukes som utvendig kledning på tak og vegger. Profileringen av platene øker deres bøyestyrke, men kan også ha som hensikt å gi en estetisk virkning. Korrugerte metallplater er gjeme ferdig overflatebehandlet fra fabrikken, med korrosjonsbeskyttelse og farget plastbelegg. bølgeslagsmerker (eng. ripplemarks), små langsgåen­ de riller med mellomliggende fordypninger dannet i sand- eller leiravsetninger av bølge- eller strømbevegelser i vannet. Ettersom det ikke alltid er bølgeslag som har dannet dem, bruker vi nå helst betegnelsen ► rifler, f.eks. strømrifler, bølgerifler.

139

BØMLO bølle, egentlig et dansk ord som betegner blokkebær

Heinrich Boll. Fotografi fra 1974.

bølgetall, repetens, antall bølgelengder per lengde­ enhet; altså lik 1 dividert med bølgelengden. Bølgetallet multiplisert med 2 tt kalles vinkelbølgetallet. bøling, buskap; egentlig det som hører til et bol eller bøle. Boll, Heinrich, 1917-85, tysk forfatter. Bdlls forfat­ terskap tar sitt utgangspunkt i opplevelsen av den annen verdenskrig. Krigens kaos og meningsløshet er et sentralt tema bl.a. i romanene DerZug war piinktlich (1949, norsk overs. Toget var i rute, 1960), Wanderer, kommstdu nach Spa... (1950) og Wo warst du, Adam? (1951, norsk overs. Hvor var du, Adam?, 1956), som viser den tyske tilbaketrekningen i ØstEuropa opplevd av den lille soldaten som hos Boll aldri spiller noen helterolle. I sin senere diktning gav Boll kritiske beskrivelser av det tyske samfunnslivet, ofte med satiren som et effektivt våpen; Haus ohne Hiiter (1954), Doktor Murkes gesammeltes Schweigen und andere Satiren (1958).! Ansichten eines Clowns (1963, norsk overs. Som en klovn ser det, 1964) foretar hovedpersonen et 0PPgjør med familie, samfunn, kirke og stat - et dypt ironisk og provokatorisk verk. Gruppenbild mit Dame (1971, norsk overs. Gruppebilde med dame, 1972) er en ironisk-realistisk fremstilling av «gruppe­ bilder» innenfor samfunnet, bestående særlig av småborgere og oppkomlinger under og etter den annen verdenskrig. Die verlorene Ehre der Katharina Blum (1974, norsk overs. Katharina Blums tapte ære, 1974; filmatisert 1975 i regi av Volker Schlbndorff og Margarethe von Trotta) viser hoved­ personen som et offer for en ansvarsløs presse på jakt etter sensasjoner. I romanen Fursorgliche Belagerung (1979, Omsorgs­ full beleiring, 1980) fremtrer Vest-Tyskland som den rene politistat ved sin overdrevne bruk av velment sikkerhets- og overvåkingstjeneste. I den etterlatte romanen Frauen vor Flusslandschaft (1986, norsk overs. Kvinner i flodlandskap, 1986) gir Boll en kraftig kritikk av politikermiljøet i Bonn, sett med kvinneøyne. Foruten romaner og fortellinger skrev Boll en rekke hørespill, essays og et drama. Boll var i hele sitt forfatterskap en utpreget moralist, hans verker bærer tydelig preg av å være et oppgjør med hans tid og hans samfunn. Andre viktige publikasjoner er Irisches Tagebuch (1966), Aufsdtze, Kritiken, Reden (1967), Erzdhlungen 1950-70 (1972) og Neuepolitische und hterarische Schriften (1973). Diktsamlingen Wir kommen weitherble utgitt 1986. Boll ble tildelt No­ belprisen i litteratur 1972. Litt.: Bellmann, W., red.; H.B.: Romane undErzdhlun­ gen, 2000; Boll, V. m.fl.: H.B., 2002; Reich-Ranicki, M.: Mehrals ein Dichter: uberH.B., ungekiirzte Ausg., 1994; Schrbter, K.: H.B.: in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, 1982

(skinntryte). Som betegnelse på personer er ordet oppstått i 1880-årene, da håndverkslærlinger og annen ungdom fra København foretok utflukter til et sted som het Bøllemosen (Blokkebærmyra) og oppførte seg pøbelaktig der, med drikking og slags­ mål. Fra å være navn på deltagerne gikk ordet over til å bli en generell betegnelse på brutale og rå perso­ ner. En moderne avledning er bilbølle, hensynsløs bilist. Bølle, Søren Jensen, 1714-ca. 1780, født i Østerbølle i Danmark, dansk-norsk sektstifter. Begynte på det teologiske studium, men slo seg etter hvert ned i Norge som bonde (1737). Tok teologisk eksamen, og lot seg gjendøpe 1742. Stiftet menigheten Zion i Drammen. Bevegelsen spredte seg også til Asker og Kongsberg. Praktiserte gjendåp, neglisjerte den kirkelige vielse og begravelse osv. Fengslet 1743 og forvist til Altona, hvor også flere av hans tilhengere slo seg ned. Litt.: NBL 2. utg. Bølling, Sigrid, 1852-1917, norsk maler. Utdannet i København under bl.a. P. S. Krøyer og i Paris. Hun fikk utmerkelser for arbeider utstilt på Parisersalongen. Hennes produksjon strakte seg fra dystre stille­ ben og portretter til dyrefremstillinger, landskapsmotiver og folkelivsskildring. bøllingtid, klimaperiode ved slutten av siste istid, ca. 10 500-10 000 f.Kr., kjennetegnet ved forbigående mildere klima mellom eldste og eldre ► dryas. Denne klimasvingningen ble først påvist ved undersøkelse av senglasiale avleiringer fra Bøllingsjøen ved Viborg, Danmark. Klimaet har under bøllingtid vært subarktisk med en antatt høyeste temperatur på ca. 10 °C. Danmark, Skåne og deler av den norske vestkysten var isfrie på denne tiden, og krattskog med bjørk, rogn og einer begynte å kle landet før isen trengte frem igjen i yngre dryas. Bølviken, Lilly Helena, f. 20. mars 1914 i Arendal, norsk jurist. Dommer i Oslo byrett 1952; høyeste­ rettsdommer 1968-84, den første kvinne i dette embete. Litt.: NBL 2. utg. Bømlabrua, hengebro over Spissøysundet i Horda­ land, ferdig 2001, inngår i ►Trekantsambandet. Bømlafjorden, fjord i Hordaland, går inn i nordøstlig retning mellom fastlandet (Sveio) og øya Bømlo og utgjør Hardangerfjordens ytre del, ca. 30 km lang. Bømlafjordtunnelen, undersjøisk tunnel under ► Bømlafjorden, mellom Dalshovda i ►Sveio kom­ mune og Føyno i ►Stord kommune, Hordaland. Tunnelen er 7888 m lang og går 260 m under havet; Europas lengste undersjøiske veitunnel og verdens nest dypeste etter ►Hitratunnelen. Inngår i ►Tre­ kantsambandet. Åpnet desember 2000. Bømlo, kommune i ytre Hordaland, lengst sørvest i fylket, på nordsiden av Bømlafjorden, Hardanger­ fjordens ytterste del. Kommunen omfatter Bømlo (Bømmeløy, 171 km2), Goddo (16 km2) og Moster (12 km2) samt ca. 900 andre øyer, holmer og skjær; ligger i sin helhet på øyer. Kommunen ble 1963 tillagt de tidligere kommunene Bremnes og Moster. Ble 1995 utvidet med ca. 16 km2 og tillagt øyene Aga og Agasøster i øst og Vikøy og Gisøy i nord fra Fitjar kommune. Natur. Bømlo ligger i den kaledonske foldesonen, med sterkt omdannede kambrosiluriske skifere i sør °g gjennomsatte dyperuptiver i nord. Bømlo er preget av vekslende natur, fra nakent skogbart landskap ut mot havet i vest til frodige og lune partier mot øst. Landskapet er stort sett småkupert og lavt. Sentralt på Bømlo hever Siggjo seg til 474 moh. og danner et kjent seilingsmerke. Bosetning. Bømlo har en jevnt fordelt bosetning med flere tettsteder som Svortland (2094 innb.), Rubbestadneset (1158 innb.), Mosterhamn (1151 innb.), Langevåg (733 innb.), Melandsvågen (518

Bømlo 247 km2 10 867 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Svortland

Arealfordeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

% 7 27 5 61

Sysselsetting (2001): % Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst 7 Industri og bergverk 30 Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning 7 Varehandel, hotell- og restaurantdrift 11 Transport og kommunikasjon 13 Finans- og forretningsvirksomhet 4 Offentlig og privat tjenesteyting 28

innb.) og Folderøy (391 innb.). Disse har 56 % av kommunens folkemengde (2001). Administrasjons­ senteret er Svortland med postadresse Bremnes. Næringsliv. Jordbruk og fiske er viktige næringer, men sysselsettingsmessig betyr industrien mer. Jordbruket er basert på husdyrhold, særlig sau og storfe. Bømlo er fylkets viktigste fiskerikommune etter Bergen, Askøy og Austevoll regnet etter iland­ ført kvantum. Fiskeoppdrett er en viktig næring og Bømlo har flere matfisk- og settefiskanlegg. Største industribransje er produksjon av maskiner og utstyr med 49 % av industriens ansatte (2001); største bedrift er motorfabrikken på Rubbestadneset, Wårtsilå NSD Norway A/S. Produksjon av nærings­ midler og drikkevarer, særlig fiskeforedling, hadde 2001 26 %. Samferdsel. Veinettet er tett, og alle øyene der det bor folk har broforbindelse, unntatt Espevær og Geitung. Fastlandsforbindelse for Bømlo og Stord med broer og undersjøiske tunneler stod ferdig 2001 (Trekantsambandet). Småbåtkanal midt på Bømlo, over Kulseid. Hurtigbåtforbindelse med Bergen, Stavanger og Haugesund. Fergeforbindelse Langevåg-Buavågen (Rv. 541). Offentlige institusjoner. Bømlo har videregående sko­ le og alders- og sykehjem. Bømlo svarer til sognene Moster, Bømlo, Bremnes og Lykling i Finnås prestegjeld, Sunnhordland prosti i Bjørgvin bispedømme, Bømlo lensmannsdistrikt i

140

BØMLO

Bømlo. Bremnes-området sett fra sør. Svortland midt i bildet.

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt, og hører under Sunnhordland tingrett. Historikk og kultur. Steinkirken ved Mosterhamn er antakelig bygd ca. 1150, på tuftene av den opprinne­ lige kirken som etter tradisjonen skal være bygd av Olav Tryggvason i slutten av 990-årene. På Moster grunnla Olav Haraldsson det norske kirkesamfunnet ved den kristenretten han satte på rikstinget her i 1024. Mostraspelet, årlig skuespill om disse hendel­ sene, vises i Moster Amfi utendørs. Stor markering i 1995 av 1 OOO-årsjubileet for innføringen av kristen­ dommen. Minnesteiner over Olav Tryggvason, Olav den hellige og biskop Grimkjel. På Moster i sørøst har det vært brutt marmor og kalkstein. På Hespriholmen nordvest for Espevær var det en regulær steinindustri i steinalderen der grønnstein i store mengder ble brutt til våpen og redskap. Kommunevåpenet, (godkjent 1980) viser et sølv sjøblad på rød bunn. I Bømlo holder man seg til at det forestiller bladet av vannliljen som er svært vanlig i kommunens mange tjern og vann. Navnet kommer av norrønt Bymbil, trolig opprin­ nelig navn på en høyde, i slektskap med nynorsk bembel, 'navle' eller 'mage', her i betydningen 'tykk, oppsvellet'. GTh Litt.: Halleraker, J.H. & A. Stavland: Tusen øyar: [ei fotografisk reise på Bømlo], 1994; Røksund, B.: Du stora rygd!: frå Bømlo i eldre tider, 1979; Røksund, B.: Meir enn maten: folk ogferdalag i eldre tider. 1981; Røksund, B.: Orgløymebokjo, 1990; Sele, K. & J.H. Larsen: Meir enn sirup: om handel og vandel på Bømlo, 1999; Steinsbø, S. m.fl.: Bømlo bygdebok, 1972-, 5 b.

Bømlo. Bømmeløy, største øy i Bømlo kommune, Hordaland, nord for innløpet til Hardangerfjorden, 171 km2. Langstrakt øy med sterkt innskåret kystlin­ je. Store nakne myrstrekninger i nord, sør for kana­ len gjennom Kulseid noe mer frodig. Fjellnuten Siggjo (474 moh.) er et kjent seilingsmerke. Gullforekomster, driftsforsøk 1882-98, med sparsomt utbytte. Mange bronsealderfunn. Bømlo-Nytt. avis i Finnås, grunnlagt 1973, eies av Else-Marie og Stein-Erik Ovesen. Utkommer tre ganger ukentlig. Opplag 2003: ca. 3800. Bømoen. Bøjarmoen, alliert militært treningssenter i Voss kommune i Hordaland, ved Raundalselv, 5 km fra Vossevangen. Sammen med Mjølfjell er Bømoen hovedskyte- og øvingsfelt på Vestlandet. Bømoen flyplass, flystripe i Voss kommune. Gress­ bane på 1000 m; anlegg for fallskjermhopping. Bøn, gammelt industristed i Eidsvoll kommune, Akershus, ved Andelva like vest for jernbanestasjo­ nen Bøn, ca. 60 km nord for Oslo. Elektroteknisk industri (ovner og komfyrer). Maleren Ame Ekelands hjemsted. Bøndernes Bank, tidligere norsk forretningsbank grunnlagt i Oslo 1918 etter initiativ av Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag) og Landhusholdningsselskapenes Felleskjøp (Felleskjøpet), som begge ble sikret representasjon i bankens styrende organer. Banken hadde undertittelen «opprettet av norske sparebanker, samvirkeforetagender og bøn­ der» og var en vanlig forretningsbank i tillegg til å være en spesialbank for jord- og skogbruk.

1987 ble Bøndernes Bank slått sammen med Forretningsbanken, Vestlandsbanken og Buskerudbanken til ► Fokus Bank. bønhas (av nty., eg. 'lofthare'), gammel, foraktelig betegnelse for en ulovlig håndverksdrivende, hånd­ verker som arbeider i smug utenfor sitt laug, fusker i faget. bønn, samlebetegnelse for ulike former for kommu­ nikasjon mellom mennesker og høyere makter. Bønn kan defineres som henvendelser fra mennes­ ker til overnaturlige makter, guddommer, forfedre eller andre åndelig vesener, og den kan ha ulike formål, f.eks. å oppnå noe eller å takke og lovprise guddommen. Bønnen kan være spontan og bli fremført uten ytre ord eller gester; i enkelte grupper er dette den eneste form for bønn (f.eks blant kvekerne). Det er likevel mer vanlig at bønn ledsages av bestemte bevegelser eller kroppsstillinger, og der den fremføres i felles­ skap har den gjeme faste, liturgiske former. Dette er tilfelle i de største kristne kirkesamfunn, i jødedom­ men og i islam. I en rekke religioner blir korte, gjentagende bønneformler et middel for å oppnå forening med guddommen, f.eks. Jesus-bønnen i den ortodokse kirke, eller dhikr-bønnen blant sufiene i islam. Bønner kan ha stor betydning for å sikre kulturell kontinuitet i et samfunn. Det a be synes å være et allment menneskelig behov og utgjør, med få unn­ tak, et trekk i alle kulturer. I den vestlige verden regner en med at ca. 50 % av befolkningen ber mer eller mindre regeljaaessig.

141

BØNNE

BØNN I KRISTENDOMMEN

Bønnen er sterkt preget av innflytelsen fra Det gamle og Det nye testamente. De nytestamentlige forfattere overtok den samtidige jødiske bonnetradisjonen både når det gjaldt innhold og form, f.eks. synagogens bønneavslutningsformel amen. Samtidig utformet de bønnene i overensstemmelse med troen på Den hellige ånd og på Kristus som Lovens oppfyl­ ler. Jesus blir fremstilt som forbilde og lærer for bønnelivet, bl.a. med sin vektlegging av at bønnen skulle være kort og privat. Han oppfordret til bønn og deltok selv i synagogebønnen. Pga. kirkens utbredelse over lang tid og i mange kulturer, er bønnekulturen mangfoldig og har gjennomgått store endringen Både kollektive, litur­ giske bønner og individuelle bønner spiller en stor rolle. En viktig bønn er Fadervår. I kirkens gudstje­ neste har bønn, bekjennelse og lovsang alltid stått i sentrum. I den katolske kirke står tidebønnen sent­ ralt, og i den katolske folkefromheten spiller bruken av rosenkranser en stor rolle. Innen mystikken, ikke minst i den ortodokse kirke, legges det vekt på meditasjon og bønn som et middel for å løfte sjelen opp til å kjenne Guds nærvær.

Bønne. Hestebønner.

BØNN I JØDEDOMMEN

Bønn og gudstjeneste står sentralt i den jødiske religionsutøvelse og er en religiøs forpliktelse i seg selv. I ►Torahen er bønn først og fremst beskrevet som individets henvendelse til Gud. Senere ble bønn knyttet sammen med ofringer, og da tempelet i Jerusalem ble bygd, ble dette det sentrale stedet for bønn og ofringer for hele folket. Etter hvert utviklet det seg tre faste tider for bønn, morgen, ettermiddag og kveld, som siden har bestått. Opprinnelig var bønnen spontan og privat, men det oppstod behov for et ordnet liturgisk mønster med tilhørende musikk. Bønneformularer finnes så tidlig som i 5 Mosebok, mens Salmenes bok la grunnlag for en mer fullstendig liturgi. I dag ber jøder faste bønner til de fastlagte bønnetider, tre ganger daglig. Det ideelle er å be kollektivt. Det må være en minjan, ti voksne menn, til stede for at gudstjenesten skifter karakter fra det private til det offentlige. Menn bruker bønnesjal og ►bønneremmer under morgengudstjenesten, som ledes av en kantor; alle bønnene fremsies på melodi. Bønnene er samlet i en egen bønnebok, siddur (av seder, 'orden'), og hver type gudstjeneste har sine faste bønner. De viktigste bønnene er Shema, den jødiske trosbekjennelse, Amidah, kalt Attenbønnen, en stille bønn som sies stående, og Kaddish, som sies i 11 måneder etter en avdød slektning. Helligdagene har sine spesielle bønner. All bønn, offentlig og privat, sies vendt mot Jerusalem. BØNN I ISLAM

Islamsk tradisjon skiller mellom den rituelle bønnen, salat (ofte transkribert salah), og individuell, person-' lig bønn, du 'd. Den rituelle bønnen nevnes som den andre av islams fem søyler (se ► islam), hvilket inne­ bærer at bønnen-er en religiøs plikt (fard) som er på­ lagt alle, kvinner som menn. Den rituelle bønnen består av bønnetekster (flere av tekstene som resite­ res er surer fra Koranen) ledsaget av kroppsholdnin­ ger etter et fastlagt mønster. Ifølge swrøz-islamsk tra­ disjon skal den rituelle bønnen utføres fem ganger om dagen; i s/za-tradisjonen utføres alle de fem bon­ nene, men de er fordelt på tre daglige bønnetider. Den rituelle bønnen kan utføres hvor som helst, men forutsetter at den troende er rituelt ren, og at stedet der bønnen utføres oppfyller renhetskravene, noe som kan sikres gjennom bønneteppe. Rituell bønn skal utføres på arabisk, og oppfattes som en liturgisk handling hvor gjentatte lovprisninger mar­ kerer at all ære og makt alene tilkommer Gud. Du 'a betegner dels individuell, spontan bønn, dels fastlagte bønner som enten kan fremføres som frivillige tillegg til den rituelle bønnen, eller som er knyttet til bestemte situasjoner, slik som bønn i særlig farefulle situasjoner, bønh om regn el.l.

Brekkbønner.

BØNN I HINDUISMEN

Helt fra de eldste hymnene i ►Veda-litteraturen har bønn vært et sentralt innslag i hinduismen. Bønnen har oftest preg av individuell handling, enten den er knyttet til kulten av guddommer i hjemmet eller til tempelkulten. I ►bhakti-bevegelsen faller bønn og lovprisning sammen og kan ha form av kollektiv " resitasjon ledsaget av sang (bhajan). Mantraer er korte bønneformler eller påkallelser som ansees å uttrykke guddommens vesen; de er viktige innslag i bønner, særlig i offerkulten, men resitasjon av mantraer kan også tjene som metode til å oppnå forløsende innsikt gjennom meditasjon. BØNN I BUDDHISMEN

I tterararfø-buddhismen understrekes det at Buddha etter å ha nådd nirvana strengt tatt ikke eksisterer, og at man derfor ikke kan be til ham. Tilbedelse, bønn og offer tjener likevel til å rette oppmerksomheten mot sentrale sannheter, som alle tings forgjengelig­ het, eller til å ære Buddhas minne som den store veiviser. I wa/zayuua-buddhismen er bønn, spesielt til bodhisattvaer og visse buddhaer (spesielt ► Amitabha), en viktig del av det religiøse liv. Også mantraer er viktige, på samme måte som i hinduismen. bønne, Phaseolus, planteslekt i erteblomstfamilien, ca. 150 arter, de fleste slyngplanter i tropiske og subtropiske strøk. Bladene er trekoblede, langstilkete og har små, varige akselblad. Blomstene i klaser i bladhjørnene. Kronen hvit eller rød og usymme-

Tørkede bønner.

trisk, idet kjølen har et langt, spiralformet, innrullet nebb. Av bønner dyrkes flere arter, og disse er igjen delt i mange former. Den viktigste arten er hagebønne, P. vulgaris, som stammer fra Sør-Amerika; dens kultur­ former kan deles i høye bønner eller stangbønner, P. vulgaris var. vulgaris, og lave bønner (også kalt dvergbønne eller buskbønne), P. vulgaris var. nanus, som begge er meget formrike. De førstnevnte er høye med store blad, mens de sistnevnte er lave og buskformede. Sorter som høstes før skolmene er fullt utviklede kalles skolmebønner og omfatter sorter som aspargesbønne (små, runde), brekkbønne eller brytbønne (lange, runde), snittebønne (flattrykte), og voksbønne (gule). Sorter som dyrkes pga. frøene kalles frøbønner (f.eks., prinsessebønne, brune og hvite bønner). Bønner brukes hermetisert eller friske som grønnsak. Brekkbønner inneholder ca. 15 mg vitamin C, 237 mg kalium, 3,9 g kostfiber, 90 % vann og 111 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare. Hagebønnene er kravfulle planter som bare kan dyrkes i de varmere strøk av landet. Belgene fra prydplanten ►prydbønne, P. coccineus, kan brukes som snittebønner, men de modne frøene kan være giftige. I tropene dyrkes andre bonnearter, og mungobønne eller sansibarbønne er en meget viktig matplante der. ► Soyabønne tilhører en helt annen planteslekt, Glycine, mens ►hestebønne hører til planteslekten Vida.

142

BØNNEFLEKK bønneflekk, sykdom på bønne forårsaket av konidiesoppen Colletotrichum lindemuthianum. Viser seg som langaktige, mørkebrune flekker på blad og stengler. På skolmene er flekkene karakteristisk gråaktige, med en opphøyd, rødbrun kant rundt. Soppen kan gjøre mye skade under fuktige forhold. Bekjempes mest effektivt ved dyrking av resistente sorter, bruk av friskt frø, og eventuelt vekstskifte. bønneflue, Deliaflorilega, tovingeart i familien Anthomyiidae. Ser ut som en liten husflue. Larven er 6 mm, gulhvit, fotløs og avsmalnet mot forenden. 2 generasjoner per år. Larvene av 1. generasjon spiser av frø, frøplanter og røtter, og borer seg inn i stilke­ ne. Bønneplantene blir svarte og dør. Enkelte år forekommer sterke angrep på Sørlandet og de sør­ lige deler av Østlandet. En annen art, D. platura, kan muligens også bidra til skaden. bønnefrøbille, Acanthoscelides obtectus, billeart i fami­ lien frøbiller, Bruchidae. Stripet gråbrun og noe spraglete, 3,5 til 4 mm lang. Arten lever særlig i tørre brune bønner, men også i andre belgfrukter, og etterlater huller i disse. Opprinnelig en asiatisk art som i dag finnes over hele verden. Importeres ofte til Norge med brune bønner. Fordi arten ikke spres til andre matvarer enn tørre belgfrukter, bekjempes den enkelt ved å kaste infiserte matvarer. bønnekrans, kjede eller krans med varierende antall perler laget av forskjellige materialer (stein, ben, glass, tre m.m.) som brukes under bønn. I den romersk-katolske kirke kjenner vi den som rosen­ krans, der den særlig er knyttet til meditasjon over Maria. I den ortodokse kirke tjener bønnekransen til å ledsage Jesusbønnen, og i islam til å ledsage resita­ sjonen av Allahs 99 vakreste navn. Både i hinduis­ men og buddhismen er bønnekranser i utstrakt bruk, i hinduismen mest blant asketer. I tibetansk buddhisme bruker både munker, nonner og legfolk bønnekranser som er laget slik at det ved hjelp av dem er mulig å holde telling med inntil flere hundre tusen gjentagelser av en bønneformel (mantra). Bønnelycke, Emil, 1893-1953, dansk forfatter. Debuterte 1917 med Ild og ungdom, fulgt av flere vers- og prosalyriske bøker, ekstatiske i sin lovsang over storbyens liv og beveget av et enstonig, men ekte lyrisk sinn, bl.a. Asfaltens sange (1918) og Gadens legende (1920). Romanen Spartanere (1919) uttryk­ ker det samme på prosa i en interessant komponert handling. Hans senere forfatterskap etter den konfe­ sjonelle selvskildring Stilheden (1938) preges av et kristent gjennombrudd, Lovsang til døden (1939) og Kristussonetter (1941). bønnemosaikkvirus, sykdomsfremkallende virus på bønne. Viser seg som lysere og mørkere grønne partier på bladene, ofte langs nervene. Bladene kan bli buklete, og på skolmene kan det bli døde partier. Viruset overføres blant annet med bladlus og med frø. Bekjempes mest effekhvt ved dyrking av resis­ tente sorter. bønneremmer (aram. tefillin). betegnelsen på de to svarte lærboksene som festes med lærremmer til pannen og venstre arm under hverdagens morgenbønn. Forpliktelsen til å bruke tefillin er basert på 4 skriftsteder (2 Mos 13.1-10; 13,11-16; 5 Mos 6,4-9 og 11,13-21). Boksene inneholder disse tekstene, skrevet på pergament av en spesialutdannet skriver. Plikten til å bruke tefillin er ifølge tradisjonen kun pålagt menn, begrunnet i at dette er blant de tidfestede forpliktelser, som ikke er bindende for kvinner. Men mange kvinner ønsker i dag å påta seg denne forpliktelsen frivillig, og innenfor de ikke-ortodokse retningene er kvinners bruk av bønneremmer nå vanlig. bønnerop (arabisk adhan), i islam markering av tidspunkt for den rituelle bønnen {salah) og ropes ut fra moskeens minaret fem ganger om dagen. Bønneroperen, muezzinen, har ansvar for adhan; den første muezzin, den frigitte slaven Bilal, ble utpekt av profeten selv. Ifølge tradisjonen var det profeten

Borek. Tyrkisk borek kan fylles med ulike ting - her er det spinat og fetaost som er brukt. Bakerst på fatet en bbrekvariant av hvetedeig.

som innførte bønneropet to år etter ►hijra, dvs. i 624. Bønneropet består av flere ledd, og hvert enkelt ledd ropes ut to ganger. bønneteppe, teppe som brukes under bønn, se ►bedeteppe. bønnevikke, dss. erteblomstarten bondebønne eller ► hestebønne. Bønnåga, elv i Visten, Vevelstad kommune, Nord­ land. Kommer fra Øvre Bønnåvatn (206 moh.) med utløp i Innervisten. Bønsnes, veldyrket nes i Tyrifjorden, Hole kommu­ ne, Buskerud. Gammelt kultursted, flere historiske minnesmerker. Her bodde sannsynligvis småkongen Sigurd Syr, stefar til Olav Haraldsson (den hellige) og far til Harald Hardråde. Navnet. Første ledd trolig norrønt bænhiis, 'bede­ hus', som sikter til den gamle kirken på neset. Bønsnes kirke, kirke i Hole kommune, Buskerud, beliggende på Bønsnes. Middelaldersk, trolig bygd ca. 1200. Vesttåmet ble bygd til ca. 1860. Til inventa­ ret hører en madonnafigur fra ca. 1250 og et krusi­ fiks fra andre halvdel av 1400-tallet. Prekestol og altertavle fra ca. 1700. Litt.: Christie, S. & H. Christie: Norges kirker: Buske­ rud, b. 2, 1986, 105-19 bør (lat. uterus), livmor hos dyr. bør (norrønt byrr, beslektet med verbet bære), vind i den grad den er brukbar til å seile med, medvind; derav medbør, motbør. bør (norrønt bær), egentlig et bebygd sted, en bø eller gård med åker og eng, buskap og hester, og et bestemt samlet huskompleks gruppert omkring tunet. En bør var sentrum for en sosial institusjon, der gjeme sønner og sønnesønner ble boende med sine koner og bam. Gårdsnavnet Bø skulle tilsi at det dreier seg om den opprinnelige gården, da navnet rett og slett betyr «gården». Den ble stilt i relasjon til mindre bruk, som først senere fikk gårds rang. Bø er etter dette egentlig «den gamle gården»; likevel bærer den sentrale gården på et sted ofte et annet navn. Men karakteristisk er det at i Norge er hele 15 gårder med navnet Bø blitt kirkesteder. Navnet har ofte formen By. På Island, Færøyene og Shetland har bø'r holdt seg i den gamle betydningen, men i Norge betyr bø nå helst den dyrkede marken som hører til en gård. Jf. ► gård og >by. Børa, Risbøra (av norrønt byrda, 'stor kiste eller kasse'), fjell i Flora kommune, Sogn og Fjordane, ved grensen mot Bremanger kommune; 1233 moh. Småbreer på nordsiden, Norges vestligste breer, børbetennelse (vet.), betennelse i børen (livmoren) hos husdyr. Børbetennelse opptrer særlig hos storfe og hund, oftest i tilknytning til fødsel, men kan også være kronisk. Medfører ofte sterilitet. Bør Børson jr., fortelling av Johan Falkberget, en grotesk og munter satire over en oppkomlingstype og spekulant fra jobbetiden under den første ver­ denskrig. Utkom i bokform 1920. Dramatisert av

Toralf Sandø, filmatisert 1938 i regi av Sandø og Knut Hergel med Sandø i tittelrollen. En musikalversjon ved Egil Monn-Iversen og Harald Tusberg ble oppført på Det Norske Teatret 1972; filmversjonen 1974 i regi av Jan Erik During og med Rolv Wesenlund i tittelrollen ble en stor kinosuksess. Falkberget skrev en fortsettelse, Den nye Bør Børson, som føljetong i Nidaros (filmatisert 1976 som Bør Børson II med Rolv Wesenlund og i Stein Roger Bulls regi). Børde, Ketil, f. 3. feb. 1935 i Oslo, norsk diplomat; statsviter. I utenrikstjenesten fra 1959, ekspedisjons­ sjef 1981. Ambassadør i Bern 1985-89. Spesialråd for utenriksøkonomiske spørsmål 1991-94. Ambas­ sadør i Stockholm 1994-2000. borek (tyrk.), tyrkisk pirog eller pai, bakverk fylt med kjøtt, ost og spinat, egg, poteter eller annet. Borek lages i mange varianter og fasonger, vanligvis med en papirtynn deig (yufka) i mange lag, men også gjærdeig brukes. Børge, Børre, mannsnavn, variant av ►Birger, kortnavn til navn på Bjørg-, Berg-, 'berging, hjelp'. Navnedag 11. januar. Børgefjell, fjellparti på grensen mellom Grane og Hattfjelldal kommuner i Nordland fylke, mellom Fiplingdalen og Susendalen. Fjellene her er villere og når høyere enn på Store Børgefjell lenger sørøst. Høyest når den skarpe eggen Kvigtind (1699 moh.) som ligger i Børgefjell nasjonalpark. Børgefjell. Store (første stavelse i navnet kan gå tilbake til norrønt borg i betydningen 'høyde, bak­ ke'), mektig fjellparti i Hattfjelldal, Nord-Trøndelag, og Røyrvik kommune, Nordland, nær grensen til Sverige. Ligger i Børgefjell nasjonalpark som også omfatter områder i Grane kommune, Nordland, og Namskogan kommune, Nord-Trøndelag. Store Børgefjell danner vannskille mellom Namsen (Nord-Trøndelag) og Vefsna (Nordland). Berggrun­ nen består hovedsakelig av granitt. Av topper kan nevnes Jetnamsklumpen (1513 moh.) på fylkes­ grensen. Børgefjell nasjonalpark, opprettet ved kgl. res. 9. aug. 1963, verneområdet er senere utvidet i 1973 og 2003. Nasjonalparken omfatter et 1447 km2 stort fjellområde i kommunene Røyrvik og Namsskogan, Nord-Trøndelag, og Grane, Rana og Hattfjelldal, Nordland. Med det tilhørende landskapsvernområ­ det Austre Tiplingen landskapsvernområde er det totale vernede arealet på 1491 km2. Nasjonalparkens østgrense følger riksgrensen mot Sverige. Store deler av nasjonalparken er vegetasjonsfattig høyfjell, med rent alpine formasjoner og mindre botnbreer i vest. Høyeste punkt er Kvigtind, 1699 moh. I sør og sørvest er nasjonalparkens lavestliggende partier, ca. 600 moh., med små forekomster av barskog. Meng­ der av vann og vassdrag setter sitt preg på Børgefjell. Området er et av de få stedene i landet hvor det fremdeles finnes fjellrev. Det finnes også ynglende jerv og gaupe, og bjøm som streifdyr. Ved enkelte av vassdragene er det særlig rik bestand av vade- og svømmefugler og Børgefjell er av spesiell interesse fordi området ligger på nordgrensen for enkelte sørlige arters utbredelsesområde, og ved sørgrensen for nordlige arter. Bl.a. forekommer dverggås og sædgås. Rovfuglfaunaen domineres av fjellvåk, men området har også en rekke andre, mer sjeldne rovfuglarter. Samene har utnyttet beitene i Børgefjell gjennom århundrer og området inneholder en rekke samiske kulturminner. Børgefjell er blant de nasjo­ nalparkene hvor det er foretatt en viss tilrettelegging for friluftsliv. Litt.: Hansen, G.: Fjellets lasso rundt min hjerte: om vandringer, dyr og folk i Børgefjell og andre namdalske fjelltrakter, 1979; Monsen, L.: 90 dager på loffen i Børgefjell, 2. utg., 2002; Sivertsen, S. & K. Krogh: Børgefjell, 1971 Børgin, fjordarm i Nord-Trøndelag, se ► Borgenfjorden.

143

Borje, (Gustav) Gideon, 1891-1965, svensk maler. Sluttet seg ved sin debut 1917 til naivistene Hallstrbm og Linnqvist, og utformet under flerårige Italia-opphold i 1920-årene en saklig detaljert realis­ me, som Nasjonalgalleriets Gård i Settignano (1922) er et godt eksempel på. Borjeson, Johan (John) Laurentius, Helenus, 18351910, svensk billedhugger, studerte i Roma 1867-76 og i Paris til 1879. Han utførte en rekke monumentalskulpturer i en realistisk uttrykksform: Holberg i Bergen (avduket 1884), Geijer i Uppsala (1885), Oxenstiema (1887), Scheele (1891) og Nils Ericson (1893) i Stockholm, Karl 11 i Karlskrona (1896), Magnus Stenbock i Helsingborg (1898-1901), og fremfor alt den malerisk livfulle rytterstatue av Karl 10 Gustav i Malmb (1895). Blant hans mest populæ­ re verker er Svømmeren (1885). Borjeson, Lena, 1879-1976, svensk billedhugger, datter og elev av J. Borjeson, 1916-36 bosatt i Paris, hvor hun 1919-35 drev det kjente kunstgalleri og privatakademi Maison Watteau. Senere drev hun også egen billedhuggerskole i Stockholm. Selv utførte hun mest portrettbyster, statuetter og genreskulpturer. Børkop, by i Danmark, midtre del av Jylland, om­ trent midt mellom byene Vejle og Fredericia; 3357 innb. (2003). Børkop Vandmølle utenfor byen er fredet og rommer nå et kjent spisested. Nord for byen, i den vakre strandskogen ned til Vejle Fjord, ligger Hotel Munkebjerg med et av Danmarks spillekasinoer. Børli, Hans, 1918-89, født i Eidskog, norsk lyriker. Debuterte 1945 med diktsamlingen Tyrielden, men prøvde seg så som roman- og novelleforfatter med romanene Han som valte skogen (1946), Sølv og stål (1951), Under lomskriket {1953) og fortellingene Det small et skott (1948). Men ellers er det gjennom sin lyrikk Børli etablerte seg som en av våre fremste diktere, fra enkle naturstemninger og konkret skildring av skogsarbeidernes liv i de første samlin­ gene til mer personlig sentrallyrikk i de senere: Villfugl (1947), Likevelmådu leve (1952), Ser jeg en blomme i skogen (1954), Kont-Jo (1957), Dagene (1958), Jeg vil fange en fugl (1960), Ved bålet (1962), Hver liten ting (1964), Brønnen utenfor Nachors stad (1966), Som rop ved elver (1969), Isfuglen (1970, Kritikerprisen), Kyndelsmesse (1972), Vindharpe (1974), Vinden ser aldri på veiviserne (1976), Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979), Dagen er et brev (1981) og Frosne tranebær (1984). Med øks og lyre (1988), en selvbiografisk skildring i dagboksform, gir et godt innblikk i Børlis sym på poesi. Posthumt er utgitt hans Etterlatte dikt (1991) og den historiske romanen Smykketfra slagmarken (1992). Utvalgte dikt bl.a. Jeg vil male med oker, sot oq blod (1988). Litt.: Andresen, B.: H.B.: register, 1990; Andresen, B. & J. Stubberud, red.: Lyriker med kvist og kvae: festskrift til H.B. [...], 1988; Gjefsen, T.: Syng liv i ditt liv!: H.B.s liv og diktning, 1998; Jonsmoen?p.: «Med sporjeteik-

BØRRETZEN

net som vegvisar: om H.B.» i Årbok for Glåmdalen 28 (1969), 73-91; Karlsen, O., red.: Svarttrost-strupen så hvit av toner: om H.B.s forfatterskap, 1998; Mysterud, A., red.: Med meitestang og remington: jakt og fiske i H.B.s liv og diktning, 1997; NBL 2. utg.: Vestheim, G.: «Na­ turfilosofi og samfunnskritikk i H.B.s lyrikk» i NLÅ 1973, 126-55; Wærp, H.H.: Diktet natur: natur og land­ skap hos Andreas Munch, Vilhelm Krag og H.B., 1997 Børmer. Øystein, f. 17. jan. 1968 i Tønsberg, norsk politiker (H), cand.oecon. Finanspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe 1997-2001. Statssekretær i Finansdepartementet fra 2001. Borne, Ludwig, 1786-1837, tysk forfatter av jødisk herkomst. Han het egentlig Ldb Baruch, men gikk 1818 over til kristendommen og tok da navnet Borne. Han bosatte seg fast i Paris etter julirevolusjonen, som han begeistret sluttet seg til. Bome begyn­ te tidlig som forfatter og skrev flere skrifter til forsvar for jødene. Senere redigerte han i opposisjonell ånd med vidd og talent bladet Die Zeitschwingen og tids­ skriftet Die Wage. Han var en glødende forkjemper for politisk og åndelig frihet og skrev lidenskapelig og bittert mot de reaksjonære forhold i Tyskland. Berømt er hans kamp mot maleren Wolfgang Menzel (Menzel der Judenfresser, 1836). I sine Brev fra Paris (1831-34) hevdet Borne at Tyskland måtte vende seg bort fra romantikkens estetiske livsidealer for å fremme den politiske utviklingen. Børnick, Pål, f. 3. nov. 1955, norsk roer. Verdensmes­ ter i dobbeltsculler lettvekt 1978 og 1979 (sm.m. Ame Gilje), uoffisielt VM 1977. VM-sølv i firer lettvekt 1976. 4 NM. Klubber: Sandefjord Roklubb, Christiania Roklub. børnskap (første ledd avledet av norrønt 'passe', 'hore til'), nordlandsk ord for fangstutstyr til fiske­ båt, særlig garn. Børresen, Arne, 1908-47, født i Fredrikstad, norsk fotballspiller. 25 landskamper (ett mål). Cupmester 1932, 1935 og 1936. Spilte for Fredrikstad FK. Børresen, Erik Andreas, 1785-1860, norsk kjøp­ mann og skipsreder, født i Bragernes. Hadde skip som seilte på alle hav og var gjennom en menneske­ alder en av Drammens ledende menn («Kong Erik»), hvis herskapelige hus ved kongebesøk o.a. spesielle anledninger gjorde tjeneste som festivdtetslokale. Storparten av sin formue testamenterte han til allmennyttige formål (Erik Borresens Stiftelse). Litt.: NBL 2. utg. Børresen, Geir, f. 16. nov. 1942 i Oslo, norsk skue­ spiller og underholdningsartist. Debuterte 1968 som Leander i Den stundesløse på Nationaltheatret, der han var ansatt til 1988, senere frilans. Hans gjøglertalent er særlig blitt utnyttet i farser og lystspill, med et høydepunkt i Boing! Boing! på Victoria Teater, men han har også spilt tradisjonelt drama og i en rekke musikaler. Børresen er kjent som en populær aktør i Odd Børretzen. Omslagsbilde fra albumet Vintersang (1997). med Lars Martin Myhre.

Hans Peter Børresen

barne-TV bl.a. som Labbetuss og som Max Mekker i serien om Sesam Stasjon. Tre LP-plater med Smurfesanger (1978-80). Filmdebut i Liv (1967) og hoved­ rolle i Marikens bryllup (1972). Børresen. Hakon, 1876-1954, dansk komponist. Elev av J. Svendsen. 1924-49 formann for Dansk Tonekunstnerforening. Han skrev operaer (Den kongelige Gæst, 1919, Kaddara, 1921), balletten Tycho Brahes Drøm (1924), 3 symfonier, ouverturen Nor­ mannerne (1912), Raadhusintrada (1933, for lurer og orkester), korverker, sanger o.a. Børresen. Hans Peter, 1825-1901, dansk misjonær, stifter av Santalmisjonen; drog som ung til Berlin, hvor han fikk teknisk utdannelse og virket som maskinbygger. I Berlin traff han sin tilkommende hustru, Caroline Hempel, som fikk avgjørende betydning for hans liv. Børresen traff nordmannen Lars Skrefsrud på Brødremenighetens misjonsskole. Sammen med sine koner ble de sendt til India for å misjonere i 1864. De virket først i tysk tjeneste, men grunnla 1867, i samarbeid med en engelsk baptistmisjonær, en selvstendig misjonsvirksomhet blant santalfolket (provinsen Bihar i Nordøst-India). I 1877 ble misjonsarbeidet et nordisk luthersk tiltak, samme år ble Børresen viet til prest i Køben­ havn. Han fikk dannet en rekke komiteer for Santal­ misjonen i Danmark, Norge og andre land. Som misjonær var Børresen først og fremst evangelist og sjelesorger. Hans kristendoms- og kirkesym var pietistisk, uten dypere teologisk innsikt. Børresen. (Urban) Jacob (Rasmus), 1857-1943, født i Drammen, norsk sjøoffiser, kontreadmiral 1899. Eskadresjef under marinens øvelser i årene 190005. Etter en konflikt med kommanderende admiral C. Sparre i 1905 gikk han 1909 ut av aktiv tjeneste og inn i industriell virksomhet. Deltok bl.a. i grunn­ leggelsen av Norsk Hydro og nikkelraffineringsverket i Kristiansand. Utgav bl.a. Tordenskiold (1901), Den russisk-japanske krig (3 bd., 1904-05) og flere fortellinger fra sjøliv og sjøkrig. Borresens villa på Bygdøy i Oslo ble 1954 ominnredet og innviet som Oslo Sjømannskirke. Litt.: NBL 2. utg. Børresen-Dale, Anne-Lise, f. 3. juli 1946, i Molde, norsk biokjemiker og genetiker, siv.ing. fra NTH 1970, dr.philos. Universitetet i Oslo 1978, professor i molekylær tumorbiologi, UiO 1992 og i molekylær onkologi, Universitetet i Bergen 2000. Siden 1999 forskningssjef ved Avdeling for genetikk, Radium­ hospitalet, hvor hun driver biokjemisk-genetiske studier av kreft, med bl.a. viktige oppdagelser innen arvelig brystkreft. Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Har blitt tildelt flere priser, bl.a. UiOs pris for fremragende forskning 2002 og den svenske SalusAnsvarprisen for fremragende forskning i tumorbiologi 2002. Børretzen Odd, f. 21. nov. 1926 på Fister, nåv. Hjel­ meland kommune, norsk tegner, forfatter, radiokåsør og artist. Har bl.a. utgitt Det norske folks bedrøvelige

144

BØRS

liv og historie (1968),-andre norske folkeeventyr (1975), Reisen til Europas indre (1975), Kristian Kvart og jeg (1980), Adam, Christofer Columbus, Henrik Ibsen og and­ re store oppdagere (1983), Berus Eder (1985), Hvordan forstå og bruke en nordmann (1991). Børretzens under­ fundige tekster og svært spesielle tegninger utgjør en egen form for humor som gleder mange lesere. Også kjent for sine mange radio- og TV-opptredener som pensjonist Braathen fra gamle Hammersborg. Han har gjort plateinnspillinger sammen med bl.a. Julius Hougen og Alf Cranner, og fra midten av 1990-årene har han hatt stor suksess i samarbeid med gitaristen og komponisten Lars Martin Myhre, bl.a. på albume­ ne Noen ganger er det all right (1995) og Vintersang (1997). Samlealbumet Odd Børretzens mest ålreite kom i 1998, og i 2002 fortsatte både kritiker- og publi­ kumssuksessen med Kelner!. Litt.: NBL 2. utg. børs (av nederl. fra mlat. 'pengepung'), ble i middel­ alderen brukt om felles kasse til underhold av hånd­ verkere og studenter, jfr. ► bursa. børs, marked for omsetning av nærmere bestemte verdipapirer (børspapirer), valuta eller varer. Etter formålet taler man om fonds- eller aksjebørs, for omsetning av obligasjoner og aksjer, valutabørs og varebørs, som igjen kan deles i kom-, bomull-, kaffe-, sukker-, metall-, gummi-, kullbørs osv. Også selve den bygning hvor denne virksomhet foregår, kalles børs. Ordet børs antar man skriver seg fra Brugge, hvor kjøpmennene samlet seg på et torg som ble kalt De Beurs etter et gammelt hus som hadde et våpen med tre pengepunger (mlat. Bursa) på gavlen. Kjøpmen­ nene drog til andre byer og gav da torget der samme navn, og etter hvert utviklet det seg slik at ordet Beurs ble brukt om steder hvor kjøpmennene samlet seg for å gjøre forretninger. VIRKSOMHET

Børsens oppgave er å formidle handel og omsetning. Børshandelen foregår i henhold til såkalte usancer; ved dette forstås at kjøper og selger forutsetter at omsetningen foregår etter visse fastslåtte sedvaner eller at gjenstanden for omsetningen har visse egenskaper som det er unødvendig å betegne nær­ mere, fordi partene på forhånd er på det rene med at de sedvanemessig skal være til stede. Den pris man enes om, blir som regel offentliggjort (noteres) til veiledning for bestemmelsen av markedsverdien av papiret, eller varen. Hvor prisen gjelder et verdipa­ Børs. New York Stock Exchange.

pir, kalles den kurs. Mens børshandel tidligere var basert på personlig oppmøte og utrop etter auksjonsprinsippet, kom de elektroniske handelssystemene i 1980-årene (Oslo Børs innførte systemet 1988). Et elektronisk han­ delssystem åpner for kontinuerlig handel i samtlige noterte verdipapirer gjennom hele børsdagen og vil også kunne fjerne behovet for en fysisk oppmøteplass; meglere kan handle direkte fra sine egne kontorer. Børsforretninger foregår enten som kasseforretninger eller som terminforretninger. Ved kasseforretninger foregår oppgjøret kontant eller i løpet av de nærmeste dager etter forretningens avslutning, ved terminforretninger til nærmere fastsatte frister. Ved terminforretning (leveranseforretning) forstås en kontrakt hvor selgeren påtar seg forpliktelsen til å levere og kjøperen til å motta og betale en viss pris for en viss mengde og kvalitet av en vare på et bestemt tidspunkt, på betingelser som er gjeldende på en børs eller i vedkommende bransje. Så vel betaling som levering av varen gjelder fremtiden. Terminspekulasjonens betydning ligger i at de hand­ lende benytter den til å minske risikoen for prisfluktuasjon ved kjøps- eller salgskontrakter. Se også ► derivat. De forskjellige arter av terminhandel har bestemte hovedsentrer. Terminbørs for kaffe finnes bl.a. i New York og Santos, for sukker i New York, for rug i Chicago, for fett i Chicago, for metaller i London osv. Fondsbørs. Den vanligste formen for børs er fondsbørsen, der aksjer og obligasjoner blir notert. En børs av en slik type, med muligheter for fri og åpen om­ setning av verdipapirer, har vist seg å være en natur­ lig del av et velfungerende markedsøkonomisk system. Et verdipapir (f.eks. en aksje) kan tas opp til børs­ notering dersom det antas å ha allmenn interesse og forventes å være gjenstand for regelmessig omset­ ning. Foretakets økonomi legges til grunn, og be­ stemte krav må oppfylles. Bl.a. må aksjeselskaper ha en nærmere angitt spredning av sine aksjer, slik at det kan forventes reell omsetning og dermed verdi­ vurdering. Fordelene et selskap har av børsnotering, er bl.a. at det blir gjenstand for verdivurdering. Ved at aksjer eller obligasjoner er lett omsettelige er det også lettere å hente inn ny kapital. Til gjengjeld kreves det åpenhet fra et børsnotert selskap: opplysninger som har betydning for en riktig vurdering av verdi­

papiret skal meldes til børsen, slik at det blir kjent av alle aktører i markedet. Norge. Oslo Børs er en ren fondsbørs. Virksomhe­ ten omfattet tidligere også valutabørs (daglige note­ ringer 1907-91) og frem til 1963 varebørs (noterin­ ger på egg ble opprettholdt frem til årsskiftet 1974/75). Handel med derivater, i første omgang opsjoner, startet 1990. LOVGIVNING OG FORVALTNING

Børsens virksomhet er undergitt bestemmelsene i lov om børsvirksomhet (børsloven) av 17. novem­ ber 2000, som avløste lov av 17. juni 1988 nr. 57 om verdipapirbørs (børsloven). Loven gjelder virksom­ het som børs eller autorisert markedsplass i Norge og virksomhet som norsk børs eller autorisert markeds­ plass driver i utlandet gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet (§ 1-2). Autorisert markeds­ plass er foretak som organiserer eller driver et mar­ ked for finansielle instrumenter der det legges til rette for handel ved regelmessig og offentlig kurs­ notering av finansielle instrumenter. Børs er foretak som organiserer eller driver et marked for finansielle instrumenter der det legges til rette for handel ved regelmessig og offentlig kursnotering og opptak av finansielle instrumenter til børsnotering. Virksom­ het som børs eller autorisert markedsplass kan bare drives av foretak som har tillatelse til dette fra Fi­ nansdepartementet. Børs og autorisert markedsplass skal være organisert som allmennaksjeselskap (§ 31; § 6-1) Styre og drift. Børsstyret skal ha minst fem medlem­ mer; daglig leder kan ikke være medlem av styret. En børs skal ha en kontrollkomité på minst tre medlemmer som velges av generalforsamlingen. Kontrollkomiteen skal føre tilsyn med at børsen følger lover, forskrifter og konsesjonsvilkår, samt vedtekter og vedtak truffet av børsens organer, og herunder vurdere sikkerhetsmessige forhold ved virksomheten. Generalforsamlingen skal fastsette instruks for kontrollkomiteen, som må godkjennes av Kredittilsynet. HISTORIKK

Børsene oppstod først da handelen hadde konsent­ rert seg i store byer og hadde festnet seg i regelmes­ sige former som følge av en stadig bedre samferdsel. De kan ikke føres tilbake lenger enn til 1500-tallet, da man finner dem i Nord-Italia og Flandern. De eldste børser var især omsetningssteder for veksler. På 1600- og 1700-tallet utviklet børshandel med aksjer seg, særlig aksjer i de store koloni- og oversjøiske kompanier. Den første virkelige verdi­ papirbørs ble etablert i Amsterdam i 1611.1 begyn­ nelsen av 1900-tallet hadde man i Amsterdam, Paris og London ville spekulasjons- og kriseperioder som følge av et feberaktig opphisset børsliv. Foruten i den moderne tids overordentlig raske utvikling av handel og industri, må børslivets opp­ sving på 1800-tallet særlig søkes i omsetningslivets tendens i retning av å bringe til veie en stadig større ensartethet og prisfasthet for alle varer og verdier som er gjenstand for omsetning etter en mer betyde­ lig målestokk. Dette er i første rekke kommet den offentlige kreditt til gode. Mens statene i eldre tider måtte henvende seg til den enkelte pengemann for å få sitt lånebehov dekket, fant de på 1800-tallet etter hvert i større utstrekning på børsen et villig marked for sine rentebærende gjeldsforskrivninger, som lød på ihendehaveren og derfor var lett omsettelige. Dette eksempel ble snart fulgt av andre offentlige og private organer, og børsene ble de sedvanlig anvend­ te omsetningssteder også for hypotek(pant-)obligasjoner, aksjer, lodder, gjeldsforskrivninger av for­ skjellig art. Innen de nordiske land er Københavns børs den eldste; bygningen er oppført 1619-24 av Christian 4. Stockholms nåværende børsbygning ble fullført 1776. Det ble tidlig satt i gang forsøk med børsdrift i Bergen (1684) og Oslo (1708), men det ble med_ forsøket. Først ved jov av 8. sept. 1818 ble det opp­

145

BØRSTEMASKIN I

rettet en børs i Oslo, og med hjemmel i denne lov fikk man senere børser i Trondheim (1819), Bergen (1837), Kristiansand (1837), Drammen (1839), Stavanger (1878), Kristiansund (1894), Skien (1895), Ålesund (1905), Sandefjord (1912), Hauge­ sund (1914), Fredrikstad (1921); Oslo børsbygning er oppført 1828 (tilbygget 1910), Bergens børs 1861. Børs, Christian, 1823-1905, født i Bergen, norsk­ amerikansk forretningsmann og mesén. Kom som ung til USA, der han skapte seg en stor formue. Han ble norsk-svensk konsul i Boston, senere i New York. Fra 1889 bodde han i Paris. Utfoldet en storstilt velgjørenhet og skjenket fødebyen en rekke legater, særlig Bergen offentlige bibliotek. Litt.: NBL 2. utg.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon

1906-13

Børster og børsteindustri. I børstcnbinderiet an­ vendes som raamateriale navnlig svinebørstcr, hestehaar, piassava og kokosfibre samt jern- og messingtraad. Svinebørster, navnlig rygbørster af russiske svin, er det bedste og kostbareste af disse materialer. Børsterne maa inden anvendelsen hegles, sorteres, vaskes og under­ tiden bleges cl. farves. Børstetræet har huller, hvori børsterne fastgjøres med beg cl. trækkes ind med seilgarn el. mctaltraad. Garnet fores som en løkke gjennem hullet og om midten af børsteknippet. Naar løkken strammes, føres børsterne sammenboiet ind i træet.

Børsa.

1 Tettsted og administrasjonssenter i Skaun kommu­ ne; 573 innb. (2002), ligger 30 km sørvest for Trond­ heim mellom Gaulosen og Orkdalsfjorden. Mot fjorden og opp langs Børselvas og Viggjas dalfører finnes store jordbruksarealer på gamle havavsetnin­ ger av leire og sand. Her er bosetningen tettest. E 39 mellom Trondheim og Orkdal går langs kysten gjennom Børsa. Hovednæring er jordbruk med stor melkeproduksjon og skogbruk. Trevarebedrifter, mekanisk verksted. Kristelig folkehøgskole. Navnet kommer av norrønt Birgsi, trolig avledet av berg, brukt som navn på den vik av Trondheimsfjor­ den som går inn til Børsa. 2 Tidligere kommune i Sør-Trøndelag, fra 1965 del av Skaun kommune. Omfattet landområder sør for Orkdalsfjorden/Gaulosen. børse (av mnty. busse), opprinnelig navn på skyte­ våpen, så vel kanoner som håndskytevåpen; er senere blitt vanlig betegnelse for gevær i sin almin­ nelighet. Se ►gevær, ► håndskytevåpen og ►jakt. Ordet børse er det samme som norsk bøsse, behol­ der. Begge kommer via middelnedertysk fra lat. buxus og gr. pyksis, eske av buksbom. Børselv, Bissojohka (første ledd trolig avledet av samisk bisso, 'børse'), grend i Porsanger kommune, Finnmark. Ligger på østsiden av Porsangen ved Rv. 98, 42 km nordøst for Lakselv. Mange finsktalende. Har et rikt planteliv med bl.a. verdens nordligste kjente enkelteksemplar av furu. Fra Børselv går fylkesvei nordover langs Porsangen. I Børselv ligger Kvæntunet, norsk senter for kvensk språk og kultur. Børselvnes, nes i Porsangen, Porsanger kommune, Finnmark, ca. 7 km vest for Børselv. Rike dolomittforekomster. børsemaker (av mnty. busse 'bøsse'), håndverker som fremstiller, monterer og reparerer skytevåpen. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Fagets opprinnelse i Norge er uklar. Før 1700 nevnes børsestøper, børsesmed, skyttegyter og rørmaker. Børsemakere var på 1700-tallet fåtallige og stod i smedlauget. Etter 1880 fikk faget flere utøvere, og det tok seg særlig opp i 1870-årene, da bakladningsmekanismen ble oppfunnet. Nå har faget forholdsvis få utøvere. Børsen, København, dansk næringslivsavis, grunn­ lagt 1896. Eies fra 1969 av det svenske Bonnierkonsernet. Opplag 2. halvår 2002: ca. 61 200. Børsesjø, vann like øst for Skien, kjent for sitt rike fugleliv. Naturreservat fra 1977. Børset, Ola, f. 9. juli 1913 i Rindal, norsk skogforsker. Skogforsøksleder ved Ingeniør F. H. Frølichs Fond, Norges landbrukshøgskole 1943-52, skogkonsulent i Skogbrukets og Skogindustrienes Forskningsforening 1952-55, professor i skogskjøtsel ved Norges landbrukshøgskole 1955-81. Børseth, Henrik, 1885-1970, født i Haugesund, norsk skuespiller, gift med Aagot Børseth. Han debu­ terte i 1914 på Det Norske Teatret, hvor han senere, i

skuespill som Jo Gjende av Tore Ørjasæter og Herman Ravn av Henrik Rytter ble en av hovedkreftene. På Den Nationale Scene spilte han Peer Gynt. Fra 1925 hørte han til Nationaltheatrets ensemble. Han spilte klassiske roller som Gloucester i Kong Lear, komediefigurer som bryggermester Jakobsen hos Bjørnson, og fremstilte gamle Ekdal hos Ibsen med stor medfø­ lelse. En av hans saftigste menneskeskildringer var Vingrisen i Nordahl Griegs Vår ære og vår makt. Børseth, Aagot, født Hansen, 1898-1993, født i Oslo, norsk skuespiller, gift med Henrik Børseth. Debuter­ te 1918. Fra 1928 til 1968 var hun knyttet til Natio­ naltheatret. Med fin innlevelse skildret hun psyko­ patiske unge piker som Lillian i Johan Borgens KontorsjefLie og Elly i Tobakksveien av Erskine Caldwell. Blant hennes originale gamle kvinner er Teresa i Graham Greenes Det siste rummet, Rottejomfruen i Lille Eyolf og mormor i Edward Albees Den amerikans­ ke drømmen. børs og katedral, uttrykk brukt av Harald Grieg (direktør i Gyldendal Norsk Forlag 1925-70) som definisjon på et forlag. Grieg opplyser i sine erindringer at han siterte Thomas Carlyle: «Et forlag ereller bør være - en mellemting av børs og katedral.» børste (av norrønt, avledet av 'bust'), redskap for rensing og rengjøring. Fremstilling av børster og pensler i primitiv form er kjent fra oldtiden. Materia­ let var bust av dyr og vegetabilske fibrer, i vår tid

Børstebeltedyr, Chaetophractus villosus.

også nylon og andre typer kunstbust. Skaft fremstil­ les av tre eller plast. Innen elektr. og zool., se ►børster. børstebeltedyr, Chaetophractus villosus, gomlerart i beltedyrfamilien. Liten kropp, ikke over 28 cm, med en ca. 10 cm lang hale. Panseret har ca. 18 ringer, av disse er 8 bevegelige. Mellom skjellene stikker det frem stive børster. Lever i Sør-Amerika, vesentlig i Bolivia, Chile, Argentina og Uruguay, men også i høyereliggende strøk i Peru. børstebinder, børstenbinder (av ty.), børstemaker; «drikke som en børstebinder» er også oversatt fra tysk, kanskje med tilknytning til biirsten, drikke (i norsk slang børst, brennevin, børsten, full), børsteekorn, Xerus, gnagerslekt i ekornfamilien. Blekt fargede jordekorn som lever i tørre savanneog steppestrøk i Afrika sør for Sahara. Se ►jord­ ekorn. børsteflaggermus, Myotis nattereri, flaggermusart i glattneseflaggermusfamilien. Kjennetegnet ved at haleflyvehuden langs kanten har en tett rekke med korte, krumme og stive børster. Meget sjelden i Norge, bare funnet én gang, i Oslo. børsteføtter, norsk betegnelse på parapodier, havbørsteormenes primitive lemmer. børstehaler, Thysanura, leddyrorden i klassen insek­ ter, Insecta. Av de ca. 600 kjente artene i verden lever 5 i Norge. Lengden varierer fra noen millime­ ter til 2 cm, hos de norske fra 10 til 15 mm. Ordenen er meget primitiv og hører til de såkalte primært vingeløse insekter eller urinsekter. Artene har lange, mangeleddete antenner, bitende munndeler og spoleformet, 11-leddet bakkropp med tre karakteris­ tiske, lange haletråder. Typiske kroppsfarger er brunlig, grått og hvitt, mens noen er dekket av metalliske skjell. De fleste lever av plantekost som alger, lav og dødt organisk materiale blant løv og strø på bakken, eller i råtnende treverk. Svært mange finnes dessuten i maurtuer. Våre to norske arter av ► steinsprett lever imidlertid på klipper langs kysten, Dilta hibemica på varme, grusete steder og steinrøy­ ser i Sør-Norge, mens ►fyrkre og ►sølvkre lever innendørs. børstehoder, Pityriaseidae, fuglefamilie i ordenen spurvefugler. Omfatter bare én art, børstehode, Pityriasis gymnocephala, på Bomeo. børsteigle, Acanthobdella peledina, igleart i ordenen børsteigler, Acanthobdellae. I motsetning til andre igler har den korte børster på de forreste segmente­ ne, og utgjør derfor en egen orden. Lever parasittisk på laksefisker i Øst-Norge, Sverige, Finland og i nordvestlige deler av Russland. børstemaskin, ruemaskin, maskin med roterende børster, brukes i tekstilindustrien ti] å gi tekstilstoffer en jevn, lodden overflate. Ved kornmøller en maskin vanligvis med parvise, stillestående og roterende,

146

BØRSTEORMER

skålformede børster som komet passerer mellom for å glattes og renses for smuss, mens også støv suges bort. børsteormer, børstemarker, fellesbetegnelse for to klasser i rekken leddormer. Hvert kroppsledd bærer oftest fire knipper av børster, som har gitt grunnlag for navnet børsteormer. Børstene sitter i dype hudinnposninger (børstesekker), beveges ved egne muskler og tjener som bevegelsesorganer; de kan være enkle eller sammensatte, tynne eller tykke, kamlignende, krokformede osv.; ofte er en sentral børste i knippet særlig sterkt utviklet som en «støtte børste», acicula. Børsteknippene sitter ofte på sær­ egne, uleddede utbuktninger av kroppsveggen, de såkalte børsteføtter (parapodier); vanligvis er det to par børsteføner på hvert segment, et dorsalt og et ventralt par, sjeldnere er borsteføttene smeltet sammen så det bare er ett par på hvert ledd. Ofte har også forskjellige vedheng (cirrer, gjeller) sitt utspring på børsteføttene. Se ►leddormer. Børsteormene deles i to klasser: 1) ►Flerbørsteormer (havbørsteormer), Polychaeta, har som regel børstene på børsteføtter, som også ofte bærer cirrer og gjeller. 2) ►Fåbørsteormer (jord- og ferskvannsleddormer), Oligochaeta, mangler børsteføtter, cirrer og gjeller og har få (oftest bare to) børster i hvert knip­ pe. børstepiggsopp, Creolophus cirrhatus, klumpete, uformelig og lagdelt, hvit eller okerfarget piggsopp på stubber og døde løvtrær, særlig bjørk. 5-15 cm bred med lange pigger. Sjelden, vokser nord til Nord­ land. børstepinnsvin, Tenrecidae, pattedyrfamilie i orde­ nen insektetere. Det er 9 slekter med til sammen omkring 20 arter, bl.a. oterspissmus og tenreker. Noen av artene likner vårt pinnsvin, mens andre likner på våre spissmus. Tannsettet og skjelettet viser f.eks. visse likheter med enkelte pungdyrgrupper. De varierer i størrelse fra 5 til 40 cm. De er meget frukt­ bare dyr; det største nålevende børstepinnsvinet, tenreken eller det vanlige børstepinnsvinet, Tenrec ecaudatus. kan få opptil 25 unger i kullet, vanlig 1216. Forekommer i Afrika, på Madagaskar og på Komorene. børster (elektr.), «strømavtagere», slepestykker som fører strømmen til eller fra strømspolene i den roterende delen av en elektrisk maskin. Børstene gir kontakt til sleperinger eller kommutatorer, og består gjerne av grafitt, kobber, bronse eller andre kobberlegeringer. De monteres i børsteholdere som festes til børstebolter eller børstebroer. I store likestrømmaskiner som har kommutatorer med mange kontakt striper (lameller), stilles det store krav til børstenes elektriske og mekaniske egenskaper. Spenningen mellom børstene på en maskin kalles børstespenningen. børster (zool.), stive hår, f.eks. værhår hos katt, hår hos svin eller bøyelige pigger hos enkelte dyr, f.eks. børstesvin. børstespinner. aprikosspinner, Orgyia antiqua, sommerfuglart i familien børstespinnere, Lymantnidae. Hannen er brun med en hvit flekk i bakkant av forvingen, vingespenn 27 til 33 mm. Hunnen er vingeløs med tykk, grå, ullhåret kropp. Arten er fremme fra august til oktober over hele landet nord til Nordland. De nærmest altetende larvene er skifergrå med røde, hårete vorter og fire oppstående, gule børster på ryggen. Lokalt kan de av og til opptre i mengder og snauspise så ulike vekster som nåletrær, bjørk og blåbær. Eggene overvintrer. børstespinnere, Lymantnidae, insektfamilie i orde­ nen sommerfugler, Lepidoptera. 2000 kjente arter i verden, 6 i Norge. Hannene har lange, kamformede antenner, hunnenes er kortere kamformet eller sagtannet. Vingenes ribbenett er meget likt det hos nattfly. På bakkroppen har hunnene oftest hårbørs­ ter som avsettes på eggmassen til beskyttelse. Larve­

ne er tett behårete, ofte med børsteformede håransamlinger på ryggen, dessuten en utblåsbar, rød vorte på 9. eller 10. kroppsledd. Hos mange arter er hårene irriterende og stikkende. Puppen er innkapslet i en myk kokong besatt med larvehår. Familien omfatter noen alvorlige skadedyr, bl.a. ►løvskognorme og ►barskognorme. Se også ►børstespinner og ►seljespinner. børstesvin, eller gnagerpinnsvin, andre navn på dyr fra trepinnsvinfamilien Erethizonidae eller hulepinnsvinfamilien Hystricidae i ordenen gnagere. Se ►trepinnsvin og ►hulepinnsvin. Børsum, Bente, f. 21. juni 1934 i Oslo, norsk skue­ spiller; datter av L. Børsum. Debuterte 1959 i tittelrollen i Tornerose som elev ved Nationaltheatret. Etter en periode som frilans-skuespiller har hun vært ansatt ved Fjemsynsteatret 1972-76, Rogaland Teater 1976-79, Oslo Nye Teater fra 1979, avbrutt av en periode som rektor ved Statens Teaterhøgskole 1989-92.1 fjernsyn har hun spilt fru Bemick i Samfundets støtter, fru Linde i Et dukkehjem og tittelrollen i Racines Fedra; i teateret bl.a. Kristina i Strindbergs Påske og Ellida i Fruen fra havet. På Oslo Nye har hun medvirket i bl.a. Jean Anouilhs Colombe, Bjørnsons Når den ny vin blomstrer og Vidd av Margaret Edson. 2004 tok hun avskjed med tinelrollen i Garcia Lorcas Bemarda Albas hus. Betydelige filmroller i Jakten av Erik Løchen og Mors hus av Per Blom. Børsum. Lise, 1908-85, født i Oslo, norsk skribent. Utgav Fange i Ravensbriick (1946), Speilbilder (1947) og Fjemdomstol Moskva. Fra dagens Berlin og Sovjets fangeleirer (1951). Litt.: NBL 2. utg. Børsvatnet, varm i Ballangen kommune, Nordland; 90 moh., 11,5 km2. Reguleringsmagasin for Bjørk­ åsen kraftverk (3,8 MW). Ved Børsvatnet lå Bals Kobberverk, i drift på 1600-tallet. Svovelkisforekomst funnet 1907 gav grunnlag for ►Bjørkåsen gruver. Børtervann, største vann i Oslo Østmark, 2,5 km2, ligger i Enebakk kommune, Akershus. Vannet er sterkt forgrenet med ca. 30 km strandlinje. Drikke­ vannskilde. Avløp gjennom Børterelva til Øyeren. Børting. Peter Jørgensen, 1626-1702, født iTrondheim, norsk godseier og jemverkseier, av bondeætt. 1655-61 ridefogd hos den danske adelsmann Kai Lykke på Rantzausholm (Brahetrolleborg) på Fyn. Da han fikk avskjed, hevnet han seg ved å la kong Frederik 3 få kjennskap til et brev hvor Kai Lykke hadde skrevet fomærmelig om dronningen. Lykke falt i unåde, og Børting ble generalinspektør over hans godser. 1 1665 ble Børting rådmann i Odense, 1669 kjøpte han Fossum jernverk, noe senere også Nes Jemværk, og drev dem med stor dyktighet. Litt.: NBL 2. utg. børtre. åk av stål eller tre som plasseres foran vinge­ ne i en trål og tjener til å holde disse utspilt. Børtveitelva, elv i Stord kommune, Hordaland. Utbygd i Børtveit kraftverk (2,4 MW). Børvasstindan, fjellparti i Bodø kommune, Nord­ land, på Saltfjordens sørside. Består av to rekker med spisse tinder. Den vestlige tinderekke kalles Falkflågtindan, den østlige Åselitindan, og rager 1176 moh. Berggrunnen består overveiende av omdannede bergarter som glimmerskifer og glimmergneis. Danner en vakker og karakteristisk profil sett fra Bodø by. Store Åselitind ble besteget først i 1930. Bilde, se ►Bodø. børvatersott (vet.), tilstand hos drektige dyr, karak­ terisert ved unormalt stor væskemengde i fosterhinnene. Børve. Anne Brit. 1956-95, f. i Grimstad, norsk arkitekt, utdannet ved Arkitekthøgskolen i Oslo 1976. Arbeidet ved Nord-Norsk Plangruppe AS før

hun ble fylkesreguleringsarkitekt i Nordland. Tok doktorgraden ved Arkitekthøgskolen i Oslo 1987 som skolens første kvinnelige doktorand. Hun spesialiserte seg på forholdet mellom klima og arki­ tektur, 1989 ble hun professor ved Arkitekthøgsko­ len i Oslo med klimateknologi som særlig arbeidsfelt, 1994 ble hun professor ved Norges Landbrukshøg­ skole. Sammen med Ame K. Sterten skrev hun Undersø­ kelser av de naturgitte bygge- og bobetingelser i noen kystog fjordområder i Finnmark (1978) og Utvikling av prinsipper for arealbruksplan og reguleringsplan på grunnlag av naturbetingelsene i noen kyst- og fjordområ­ der i Finnmark (1981), som regnes som banebryten­ de. Sammen med Eilif Bjørge tegnet hun klimatilpassede boliger i Fuglenesdalen i Hammerfest (1988-89). Børve. Haldor Larsen, 1857-1933, født i Ullensvang, norsk arkitekt. Utdannet i Hannover. Egen praksis i Porsgrunn fra 1889. Som flere arkitekter i sin gene­ rasjon speilte Børve i sine arbeider de ulike arkitekturstrømninger rundt århundreskiftet. Hotel Dalen (1890-95) er oppført i 1800-tallets sveitserstil, Porsgrunn rådhus (1904-05) i nyrenessanse, mens han i en rekke kirkebygg både benyttet seg av et nasjonalt formspråk og av jugendstilen. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Børø, Knut, f. 28. sept. 1948, norsk friidrettsutøver. I alt 8 NM på 5000 m (2), 10 000 m (1) og i terrengløp (5) i perioden 1973-75. Kongepokal 1975. OLdeltaker 1972 og 1976. Satte to norske rekorder på 10 000 m, beste tid 27.56,2 på Bislett 1975 (første nordmann under 28 min). Andre personlige rekor­ der: 13.21,8 på 5000 m og 7.49,4 på 3000 m. Klubb: Strindheim IL. Børøyholmen fyr, fyr i Hitra kommune, Sør-Trønde­ lag, ved Hestvika, opprettet 1874. Nedlagt og erstat­ tet med ubemannet fyrlykt 1970. Børøysund (opprinnelig Odin), dampskip bygd 1908 ved Trondhjems mekaniske Verksted; 180 tonn. Lokalbåt i Lofoten og Vesterålen 1920-60, tilhøren­ de Vesteraalens Dampskibsselskab. Norsk Veteranskibsklub kjøpte den 1969 og restaurerte båten, som nå bl.a. brukes i utleietrafikk på Oslofjorden. bøs (av ty.), sint, ond(sirmet). Bø Sommarland, fritidspark i Bø kommune, Tele­ mark, ca. 5 km nord for kommunesenteret Bø; åpnet 1985. Inneholder en rekke attraksjoner for bam og voksne, bl.a. vannsklier og lekeland. Åpent juni-august. bøsse (av mnty., oppr. fra lat.-gr. 'dåse av buksbom'), beholder; f.eks. sparebøsse, pepperbøsse. Jfr. ►børse. bøssing (maskintekn.), bearbeidet foring, oftest av metall, som brukes som lager, føring eller tetning ved gjennomføringer o.l. i apparater, verktøy eller maskiner. Bøssingen har som regel sylindrisk utfor­ ming både utvendig og innvendig. Bøsterud, Helen Marie, f. 15. feb. 1940 i Oslo, norsk politiker (A). Læreri Vestby 1961-77. Stortingsrep­ resentant for Akershus 1977-93. Statssekretær sosialdepartementet 1980-81. Leder av justiskomi­ teen 1981-86, justisminister 1986-89. Direktør i Direktoratet for sivilt beredskap 1992-2003, da direktoratet ble omorganisert og formelt nedlagt, bøte, reparere, brukes helst om reparasjon av fiske­ garn og notredskaper. bøter, se ►bot. bøteri. notbøteri, verksted for reparasjon av notred­ skaper. bøttepapir, håndformet ►papir. Ordet stammer fra tysk Biitte, som er navnet på karet hvor man rørte ut fibermassen til en velling av passende konsentrasjon for forming av et papirark. Fra papirmakerkunstens oppfinnelse i Kina omkring 100 år f.Kr. og til papir- _ maskinens oppfinnelse ved århundreskiftet 1700-

147 1800 ble alt papir fremstilt ved at papirmakeren dyppet sin silramme ned i bøtten og øste opp så mye av fibervellingen at han kunne forme sitt ark i ønsket flatevekt. Etter hvert ble bøttepapiret for­ trengt av maskinfremstilt papir. Nå lages bøttepapir bare til spesielle formål hvor papirets pris er av underordnet betydning. Bottger, Johann Friedrich, 1682-1719, tysk alkymist som i 1708-09 fant måten å fremstille ekte porselen på. Den var den gang bare kjent av kineserne. Bdttger grunnla og var den første leder av den berømte porselensfabrikk i Meissen. Bpttiger, Carl Wilhelm, 1807-78, svensk dikter, litteraturhistoriker og språkmann, professor i Uppsa­ la, medlem av Svenska Akademien 1847. Hans poesi er skrevet i en stemning av senromantisk melankoli, ofte etter mønster av italienske renessansedikt. Betydeligst er han som forfatter av minneskrifter (Tegner, Kellgren, Stagnelius o.a.). Bøverbru, tettsted i Vestre Toten kommune, Opp­ land, ca. 20 km sør for Gjøvik; 694 innb. (2002). Kalkverk, trevareindustri. Bøverdalen, dalføre i Lom kommune, Oppland, danner grensen mellom det egentlige Jotunheimen og Breheimen. Gjennom dalen renner elven Bøvra, som har sine kilder i vestre del av Smørstabbreen og faller i Ottaelva nær Fossbergom. Gjennom Bøver­ dalen går Rv. 55 over Sognefjellet til Sogn. Turistom­ rådet Bøverdalen omfatter også sidedalene Visdalen og Leirdalen. Langs Sognefjellsveien ligger en rekke turisthytter (Bøvertun, Krossbu, Jotunheimen fjellstue m.fl.) og Elveseter turisthotell. Nær veiens høyeste punkt ligger Sognefjell turisthytte (1440 moh.). Sideveier fører til Høydalsseter ved Høydalsvatnet, til Leirvassbu gjennom Leirdalen, og gjen­ nom Visdalen til Spiterstulen. Fra Galdesand tar privat vei av via Raudbergstulen til Juvasshytta, 1841 moh. Dette er landets høyest beliggende bilvei med høyeste punkt ca. 1855 moh. Elveseter turisthotell med «Sagasøyla» (Eidsvollsmonumentet) og den gamle skyss-stasjonen Røisheim med sine fredede bygninger fra 1700-tallet er fine severdigheten Gården Sulheim består av en rekke fredede bygninger. Bøverdal kirke fra 1864 har utskåret inventar. Nederst i Bøverdalen ligger de kjente gårdene Aukrust og Andvord. Navnet. Dalen har navn etter elven Bøvra, norrønt Bifra, visstnok avledet av norrønt 'bever'. Bøvågen, strandsted på vestsiden av Radøy, nordvest for Bergen, Radøy kommune, Hordaland. Atskillig småindustri. Hordabø kirke fra 1875. Bøyabreen, Bøyumbreen (av gårdsnavnet Bøyum, plur. av norrønt bø'r, 'gård'), arm av Jostedalsbreen som går ned i Bøyadalen, innerst i Fjærland i Sogn­ dal kommune, Sogn og Fjordane. Bilvei til Bøyumseter nær brefronten. Isblokker faller ned fra brefallet og danner en «sekundærbre» med et vann foran i Botnen av Bøyadalen. På vestsiden går Rv. 5 gjen­ nom Fjærlandstunnelen (6385 m) til Lunde i Jølster, bøye, i meteorologien det samme som ►byge, bøye (mnty. fra fr.) 1 Flytende (flyttbare) tønner, ringer, staker osv. til forskjellig bruk, f.eks. til å merke av stedet hvor noe er senket ned, et anker (ankerbøyer) eller annet. Fortøyningsbøyer er konstruksjoner av forskjellig form og størrelse, ofte av stål, men også av f.eks. plast, som blir forankret innenfor et havneområde, til fastgjøring (fortøyning) av fartøyer. Merkebøyer kan være forankrede hule, sylindriske, kuleformede, koniske stålkonstruksjoner, eller de kan være forankrede trestaker som rager med top­ pen over vannflaten (kubbestaker). Ofte blir de utstyrt med med forskjellige slags toppmerker og lysog lydsignaler. Se sjømerker. Livbøyer, redningsbøyer, er laget som en ring av seilduk, fylt med korkstykker eller reinhår eller annet godkjent materiale.

BØYLEHEST

Bøye. Til venstre: Fortøyningsbøye. - I midten: Merkebøye. -Til høyre: Lysbøye.

Bøye med radarreflektor er en bøye med en spesielt laget toppkonstruksjon, beregnet på å gi bedre radarekko; slike bøyer kan plasseres i visse farvann i den hensikt å gjøre radarnavigasjon lettere. 2 (mil.) Arrest i bøyen, se ►bøyestraff. bøyedeformasjon, se ►bøying og ►bøyeprøve. bøyefasthet, den maksimale mekaniske spenning et materiale tåler før det lider brudd ved ►bøying. Se ellers ►bruddfasthet. bøyelasting, lasting (el. lossing) av tankskip på åpent hav. Skipet blir fortøyd til en bøye med en kraftig trosse i baugen og oljen føres fra kilden gjennom rør og slanger langs bunnen og opp til bøyen. Herfra løper langs skipssiden en flytende slange som heises °PP og kobles til skipets losseledning (manifolden) midtskips. Mange skip har dessuten ekstra rør ført frem til baugen. Bøyen holdes på plass av flere ankere i stjerneformasjon. Bøyelasting anvendes særlig der det ikke finnes havn i nærheten av oljeforekomster. Store lastebøyer anvendes for iland­ føring av nordsjøoljen. bøyemaskin, benyttes for bøying av stenger, rør m.m. av metall, oftest i kald tilstand. Emnet presses rundt en sirkelformet skive, og både presstrinse og skive må ha en slik form at bøyingen ikke medfører reduksjon eller annen forandring av stangtverrsnittet. Dette er spesielt viktig ved rørbøying. Bøyemas­ kin kan lages for hånddrift når stangtverrsnittene er små, men det vanlige er motordrift, enten direkte eller over et hydraulisk system. bøyemoment (mek.), påkjenning på konstruksjons­ deler (bjelker, plater, søyler o.l.) som primært skyl­ des belastninger på tvers av konstruksjonsdelens hovedakse. Betrakter man et vilkårlig snitt av en horisontal bjelke med vertikal belastning, vil de ytre kreftene som virker på den ene (vilkårlig hvilken) siden av snittet ha et moment med hensyn til snittet. Dette ytre bøyemomentet skaper indre bøyespenninger, dvs. strekk- og trykkspenninger, i det aktuel­ le snittet i bjelken. Momentet av de indre bøyespenningene må balansere det ytre bøyemomentet. Bøyemomentets størrelse bestemmer størrelsen på bøyespenningene og den elastiske krumningen av bjelken på vedkommende sted. Se ►bøying. bøyeprøve (mek.), eksperimentell prøve for bestem­ melse av største bøyepåkjenning et materiale kan tåle (se ►bøying). Prøven er standardisert i utstyr og fremgangsmåte. Mest vanlig er at prøvestaven opplagres på to ruller i fastsatt avstand og belastes på

midten. For sprø materialer avleses maksimal last ved brudd. Når seige materialer prøves, bøyes prø­ ven omkring en dor, og man avleser antall bøyegrader når det åpner seg sprekker på stavens overflate. Bøyesen, Peter Rostrup, 1882-1952, dansk maler, elev ved akademiet i København 1900-01, under­ viste der 1910-19.1 omhyggelig tegnede, gråstemte bilder har han gitt troverdige skildringer fra stor­ byens utkantstrøk. Bøyesen, Ulrik Frederik, 1773-1841, født i Christia­ nia, norsk prest og skribent, sogneprest i Lærdal og Ullensaker, en tid residerende kapellan ved Domkir­ ken i Bergen. Hans produksjon er preget av begiven­ hetene i 1814 og av inntrykk fra norsk natur, spesielt den vestlandske. Utgav bl.a. Bidrag til en topographisk Beskrivelse over Leirdals Prestegjeld og den første skild­ ring av Vetties-Gjelen. Bøyesen hadde omgang med Nicolai Wergeland, og både Camilla Collett og J. S. Welhaven gir ham varm omtale. bøyestake. flytende sjømerke, består av forankret bøye med høy stang, kan ha toppmerke. Bøyestake markerer grunner i åpent farvann. Se ►sjømerker, bøyestraff, arrest i bøyen, tidligere form for straff idømt menige mannskaper på krigsfartøyer. Arres­ tanten ble lenket til dekket ved føttene, likevel slik at han kunne stå, sitte eller ligge. Korteste tid for arrest i bøye var 12 timer, lengste tid 8 dager. Opphevet i 1894. bøyetre, treredskap som kurvmakere bruker til å bøye tykkere materialer med. Er redskapet laget av metall, kalles det bøyejern. bøygen, eg. 'den bøyde', i østnorsk tradisjon et overnaturlig vesen i slangeham. Mest kjent er bøy­ gen blitt gjennom Ibsens bruk av den i PeerGynt, men han har lånt den fra P. Chr. Asbjømsens Norske huldreeventyr og folkesagn. Sagnene om bøygen er kjent i Gudbrandsdalen og Telemark, men er langt mer utbredt i Sverige og Danmark. bøying (mek.). Når en konstruksjon eller konstruk­ sjonsdel blir utsatt for krefter vinkelrett på lengde­ retningen, vil den deformeres ved bøying. Deforma­ sjonen fører til spenninger, i alminnelighet trykkspenninger på lastsiden og strekkspenninger på motsatt side (se ►bøyemoment). Etter som kref­ tene vokser, øker bøyingen, og man kan til slutt få brudd. De spenninger man beregningsmessig har i en konstruksjonsdel i bruddøyeblikket, kalles dens bøyefasthet. Største bøyepåkjenning blir testet i ►bøyeprøven; den maksimale nedbøyning av prøvestaven like før brudd inntreffer kalles bøyedeformasjon. Det maksi­ male avvik fra horisontalplanet som en horisontal konstruksjon, f.eks. en bro, et dekke eller en bjelke, har under belastning, kalles nedbøying. Av tekniske og estetiske grunner må ikke denne deformasjonen bli for stor, og ofte må man dimensjonere de bæren­ de delene etter nedbøying i stedet for styrke. Det stilles da krav om at nedbøying ikke må overskride en viss del av spennvidden, f.eks. 1 /200 for et betongdekke og 1/700 for en jernbanebro. bøyke, uttrykk for storfeets oppførsel overfor brem­ ser. Når bremsene nærmer seg, flykter feet med halen i været, de «bøyker». bøyle, klave, kløftet trestykke som fiskere bruker til å haspe opp en line på. bøyle (mus.), bøyd metallrør (særlig på trompet og horn) til bruk ved forandring av instrumentets stemming. Se ►bygel. Bøylefoss, foss i Nidelva, Froland kommune, AustAgder. Utnyttet i Bøylefoss kraftverk (65 MW, fall­ høyde 62 m), i drift fra 1913. bøylehest, konkurranseapparat for menn i turn, en lærbetrukket bukk med to trebøyler festet 40-45 an fra hverandre på toppen. Den er 1,05 m høy, 1,6 m lang og 35 cm bred. Øvelsene er først og fremst kretser over hesten med samlede ben og håndfeste

148

BØYNING

Knud Baade. Storm ved den norske kyst, 1879. Maleri, 160 x 200 cm. Haugesund Billedgalleri.

avvekslende i bøylene og oppe på hesten, bena skal ikke berøre hesten. Apparatet er meget gammelt og ble benyttet som øvelsesapparat allerede av romerske soldater, bøyning (gram.), fleksjon, de endringer som skjer med et ord for å gi uttrykk for grammatiske forhold. Bøyning skjer dels gjennom tillegg av bøyningselementer (affikser), vanligvis i slutten av ordet, de såkalte bøyningsendelser (suffikser): f.eks. hest-er, kjør-te, dels gjennom en indre forandring av ordet selv (såkalt indre bøyning)', f.eks. mann-menn. Begge disse bøyningstypene kan finnes på én gang: f.eks. bok-bøk-er. Bøyning med forstavelser (prefikser) finnes også i enkelte språk, f.eks. arabisk. Man skiller som regel mellom tre slags bøyning: nominalbøyning (deklinasjon), gradbøyning (kom­ parasjon) og verbalbøyning (konjugasjon). Nomen kan bl.a. bøyes i tall og kasus. I norsk bøyes både substantiv og adjektiv i bestemthet: f.eks. mann-en, detstor-e hus-et, og adjektiv bøyes i kjønn etter sub­ stantivet det står til: f.eks. en stor mann, etstor-t hus. Adjektiv og adverb kan få gradbøyning; i italiensk kan også substantivene få en superlativ, f.eks. cannonissimo, en meget stor kanon. Verbene kan bøyes i tid, person, tall og modus, i visse språk også i kjønn. bøyningsspråk, se ►flekterende språk. Bbbk, Fredrik, 1883-1961, svensk litteraturhistoriker, kritiker og forfatter. Fil.dr. 1907 med avhandlin­ gen Romanens och prosaberdttelsens historia i Sverige intill 1809; professor i Lund 1920-24. Medlem i Svenska Akademien 1922. Bbbk er en fremragende essayist. Svenska studier i litteraturvetenskap (1913) er banebrytende med hensyn til psykologisk-estetisk analyse av litterære tekster. Han har skrevet biogra­ fier (Levertin, Heidenstam, Tegnér, Victoria Benedictsson m.fl.) og medvirket i flere større litteratur­ historier. Bbbk var lenge Sveriges mest innflytelsesrike litteraturkritiker, borgerskapets ledende autoritet. Hans kunnskaper var overordentlig omfattende, stilen vittig og frodig og holdningen utpreget konser­

vativ. Essayer och kritiker (6 bd., 1913-23) ble veiviser for en stor krets av lesere. Han tok avstand fra både det naturalistiske og det dristig eksperimenterende og så sine litterære idealer virkeliggjort dels i romantikernes og de store dikterne fra 1890-årenes verker, dels innen klassisk realisme med røtter i tidlig 1800tallsdiktning. Også som reiseskildrer stod han lenge som en av Sveriges fremste. Det rika och fattiga Sverige (1936) viser en oppmerksomhet overfor økonomis­ ke og sosiale forhold. Bbbk skrev også romaner og novellesamlinger, deriblant Historier från Hallandsåsen (1934). Allerede fra ungdommen av hadde han næret stor sympati for tysk kultur, og dette ledet ham til tyskvennlig aktivisme under den første verdenskrig, og senere til uttalt sympati for det nazistiske Tyskland. 1 1950-årene utkom memoarverkene Rannsakan og Betraktelse. Baade. Knud (Andreassen), 1808-79, født i Skjold, norsk maler, utdannet på akademiet i København 1825-29 og hos J. C. Dahl i Dresden 1836-39 og 1843-45. Hans tidlige bilder, landskaper, portretter og mytologiske scener, er klare og nøkterne, litt tørre. Etter at han 1845 hadde sluttet seg til Ludvig

Jan Baalsrud

Is kunstnerkrets i Miinchen, spesialiserte han seg på dystert romantiske måneskinnslandskaper, en lettflytende produksjon som snart stivnet i manér. Nasjonalgalleriet i Oslo eier fire større bilder og en lang rekke skisser og studier av ham. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Baade, Wilhelm Heinrich Walter [ba:-], 1893-1960, født i Schrbttinghausen, tysk-amerikansk astronom. Astronom ved observatoriet i Hamburg, Tyskland, 1918-31, ved Mount Wilson og Palomar observato­ riene, USA, 1931-58, professor i Gbttingen, Tysk­ land 1959. Baades viktigste arbeidsfelt var galakse­ ne. Innførte i 1944 begrepet populasjonstype, og viste i 1952 at alle avstander bestemt for galakser, måtte multipliseres med en faktor omkring 2. båe, undersjøisk fjellknaus eller liten grunne som sjøen bryter over. Ordet er norrønt bodi, som egent­ lig betyr 'varsler', idet brottet røper grunnen eller det skjulte skjæret. Ordet brukes til dels også om andre bunnforhøyninger som er farlige for skipsfarten. båetang, Fucus distichus, brunalge som vokser i fjæresonen på de ytterste skjær langs kysten av Norge fra Kristiansand til Finnmark, men mangler langs Skagerrak-kysten. De flate, todelte skuddene er 5-10 cm og utgår fra et kraftig feste. Arten er sambu (monøcisk), og om sommeren utvikles langstrakte fruktlegemer (reseptakler) i skuddspissene. Arten har en nordlig, sirkumpolar utbredelse og kan opptre med flere vokseformer, bl.a. en som forekommer i fjærepytter. bågestille, bågeskanse, bågåstø, halvsirkelformet eller sjeldnere sirkelformet oppbygning av stein, brukt fra steinalder til vikingtid og middelalder som skytestilling for bue og pil. I våre dager er de som oftest ikke mer enn 20-30 cm høye. Er bare kjent fra snaufjellet, hvor reinjegerne kunne bygge hele anlegg med mange bågestiller, ofte i tilknytning til en massefangstgrav el.l. Se også ►dyrestup og ►fangstgrav. Båhus, gammelt norsk navn for svensk ►Bohus, båk, båke (av mnty. båke), større sjømerke (av tre) på et skjær eller på land. Se ►sjømerker, bålbrenning, brukes vanligvis jonsok- eller sankt hanskvelden, enkelte steder også ved olsok. I eldre tid ble bålbrenning (brising, eld) også brukt ved de store høytidene jul, påske og pinse, og dessuten syftesok (St. Svithuns vaka, 2. juli). Den eldste bålbrenningsskikken skriver seg trolig fra jonsok- og julefeiringen. Bålbrenning er kjent også fra andre land, men tidspunktet kan variere. I Sverige brenner man bål natt til 1. mai, valborgsmesseaften, og det samme finner vi flere steder i Danmark. Her skjer det likevel en overgang til midtsommerbål. Tanken med bålbrenning er trolig at ilden skulle verne mot onde makter. Derfor ble bålene oftest tent på lett synlige steder. Men bålet hadde og har også en sosial funksjon. Folk samlet seg gjerne omkring bålet med mat og drikke. I våre dager er det ofte foreninger og organisasjoner som arrangerer bålfest. båle. drikk servert fra stor bolle (punsjebolle). Se ► bowle. Baalsrud, Andreas, 1872-1961, født i Stavern, norsk ingeniør. Utdannet i Oslo og Zurich. Ingeniør i Statens veivesen fra 1891, overingeniør i Vest-Agder fylke 1912-19, veidirektør 1919-45. Baalsrud gjorde en stor innsats for veibyggingen i Norge. Han så tidlig hvordan bilismen ville stille stadig nye krav til veiene og deltok i utarbeidelse av motorvognlov og trafikkregler. Litt.: NBL 2. utg. Baalsrud, Jan, 1917-88, født i Oslo, norsk frihets­ kjemper, instrumentmaker. Han kom til Storbritan­ nia 1941 og ble knyttet til Kompani Linge. Ved en sabotasjeaksjon i Troms i mars 1943 ble Baalsrud og hans kamerater oppdaget av et tysk krigsfartøy, men Baalsrud unnslapp/og foretok en fantastisk flukt fra

149 Ribbenesøy i Troms over Lyngseidet til Sverige. Flukten tok to måneder og medførte uhørte straba­ ser. Den er skildret av David Howarth i WeDieAlone (1955, norsk overs. Ni liv, samme år), filmatisert (Ni liv) av Ame Skouen 1957. Etter krigen nedla Baalsrud et stort arbeid for krigsinvalider. Formann i Krigsinvalideforbundet 1957-64 og var drivkraften bak rekonvalesenthjemmet Bæreia ved Kongsvin­ ger. Litt.: NBL 2. utg. Baalsrud, Terje, 1914-2003 , f. i Kristiansand, norsk pressemann. Medarbeider i ABC 1932, redaktør 1939; cand.oecon. 1937. Medarbeider i Tidens Tegn 1940-41, i Press Telegraph 1942-47, redaksjonssek­ retær for leksikonet Kringla Heimsins 1947-49, utenriksmedarbeider i Norges Handels og Sjøfarts­ tidende 1949-61, konstituert redaktør 1961, sjef­ redaktør 1962-78. Litt.: NBL 2. utg. bånd (til binde), opprinnelig snor eller rep til å binde noe sammen med, også overført legge bånd på seg; lang, smal tøystrimmel til å holde noe oppe eller sammen med, eller til pynt, skulderbånd, hårbånd; også om annen pynt av samme form, armbånd, ordensbånd. 1 (anat.) Bånd eller ligamenter, strenger eller plater av fast bindevev som forbinder knokler, brusk og andre strukturer med hverandre, tjener til støtte og beskyttelse for bløtdeler og til utspring og feste for muskler og sener. De fleste båndene har få elastiske fibre og er derfor lite tøyelige. Et unntak er stemme­ båndene. Bånd finnes i tilknytning til ledd, ofte som en del av leddkapselen. De stabiliserer leddene. Overstrekning av bånd fører til bristning, forstuvning. Bånd har en rik nerveforsyning. De er meget føl­ somme for smerte og viktige for stillingssansen. 2 (sjøvesen) Ribber (spanter) i båter. Man skiller dog mellom spanter og bånd, idet sistnevnte oftest betyr tyime ribber bøyd etter bordene og hvis oppgave det er å holde disse sammen, mens spanter er tykke, tilskåme og tjener til å stive opp båten. 3 (tekstil) Smale varer, elastiske eller uelastiske, veves, strikkes eller flettes for hånd eller fremstilles på spesialmaskiner med vevede kanter, eller kuttes opp av bredt stoff og da gjeme med limte kanter. Til båndfremstilling anvendes mest bomull og viskose, men også ull og silke. 4 (fys.) Dss. ►båndspektrum. 5 (radiotekn.) Frekvensområde. båndbredde, differensen mellom den høyeste og laveste frekvensen som et signal består av, eller som en overføringskanal kan slippe gjennom. En telefonkanal har for eksempel en båndbredde på 3100 Hz, musikk fra en CD-spiller har båndbredde 20 kHz og et fjernsynssignal ca. 7 MHz. bånddannelse, fasciasjon (bot.), utvikling som fører til at planteorganfr som normalt er sylindriske, blir mer eller mindre flattrykte. Forekommer både hos Båndgrind. Veving av bånd på båndgrind.

BÅNDMETALL

røtter, stengler, stammer og blomsterstander. Bånd­ dannelse skyldes påvirkning på vekstpunktet (meristemet) slik at mønsteret for celledelingene endres. Blant kjente årsaker til dette kan nevnes insektan­ grep, trykk, lav temperatur, skader som fører til sår, infeksjon av bakterier, sopp eller virus, ugressmidler m.m. Hos den sykdomsfremkallende (patogene) bakterien Corynebacterium fascians dannes plantehor­ monet cytokinin som påvirker meristemet til å produsere en båndformet stengel. I enkelte tilfeller kan bånddannelse være arvelig, f.eks. hos hanekam, Celosia cristata, som nettopp av den grunn er populær som prydplante. Også ved sammenvoksning av to vekstpunkter kan det oppstå en båndformet stengel. Dette regnes imidlertid ikke som ekte bånddannelse. bånddriver, dss. ► drivholt. båndfilter, høyfrekvente svingekretser i en radioeller fjernsynsmottager koblet slik at de til sammen gir den ønskede signalstyrke innen et begrenset frekvensbånd. båndfisker, Lampridiformes, artsfattig benfiskorden av store dypvannsfisk, som oftest sammentrykt fra sidene (båndformet), uten skjell, med sølvglans, skjelettet svakt forbenet, ingen gattfinne. Av i alt 10 arter er tre arter kjent i Norge: sølvkveite, Trachipterusarcticus, som har tenner og halefinne, sildekongen eller sildtusten, Regalecusglesne, som mangler begge deler og laksestørja, Lamprisguttatus. båndfluer, Tephritidae, insektfamilie i ordenen tovinger, Diptera. Små til middelsstore, brunaktige fluer med spraglete vinger i form av uregelmessige mørkere tverrbånd. Flere viktige skadelige arter på kulturplanter, se ►appelsinflue, ►kirsebærflue, ► nypeflue og ►selleriminérflue. båndfly, Npctua, sommerfuglslekt i familien nattfly, Noctuidae. Fem norske arter, alle har oransje-gule bakvinger med et svart bånd nær randen. Se ►bånd­ fly, vanlig, ►båndfly, gråfiolett og ►bredbåndfly. båndfly, gråfiolett, Noctuajgnthina, sommerfuglart i familien nattfly, Noctuidae. Vingespenn 36 til 42 mm. Flyr langs kysten fra Vest-Agder til Hordaland fra juli til august. Larven lever på ulike urter og lyngplanter som blåbær og tyttebær. båndfly, vanlig, Noctua pronuba, sommerfuglart i familien nattfly, Noctuidae. Vingespenn 46 til 60 mm. Arten flyr fra juli til august over hele landet. Larven lever på ulike urter og kan bl.a. angripe kål, salat og løk. båndgneis, omdannet (metamorf) bergart med regelmessig veksling av lag med forskjellig sammen­ setning og struktur. De enkelte lagene er mindre enn 1 m tykke. Liksom gneiser for øvrig, er båndgneisene sterkt omdannede bergarter. Noen er dannet fra opprinnelige lagdelte sedimenter og vulkanske avleiringer, andre er sterkt utklemte bergarter eller har hatt en mer komplisert og uklar opprinnelse. I Norge er båndgneis meget vanlig, særlig i grunn­ fjellet og de overskjøvne grunnfjellsflakene i den kaledonske fjellkjede. båndgress, Phalaris arundinacea f. picta, er en varietet av vanlig ►strandrør med hvite båndformede striper i bladene. Det dyrkes som prydgress i hager. båndgrind, gammelt treredskap til veving av belter, strømpebånd og lignende; vanligvis 12-24 cm høyt og tilsvarende bredt. Renningstrådene trekkes annenhver gang gjennom hull og spalter i båndgrinda, og skill fremkommer ved at den løftes eller senkes. Disse redskapene var ofte rikt prydet med karveskurd (Kerbschnitt). båndhake, bøkkerverktøy, brukes til å presse siste trebåndet på plass over tønnestavene; brukes som vektstang. båndhavørn, pallashavøm, Haliaeetus leucoryphus, fugleart i haukefamilien. Litt mindre enn havøm. Den voksne fuglen har hvit hale med et svart bånd

ytterst. Hekker i Sentral-Asia. Påtruffet her i landet én gang, Buskerud 1949. båndilder, zorilla, Ictonyxstriatus, rovdyrart i mårfamilien, se ►zorilla. bandkeramisk kultur, arkeologisk kultur fra yngre steinalder med vid utbredelse i Mellom- og NordEuropa. Den har fått navn etter dekoren på kera­ mikken som er felles for de ulike båndkeramiske kulturgrupper. Boplassene finnes særlig langs de store elvene i Mellom- og Nord-Europa. Viktige boplasser er undersøkt ved bl.a. Bylany nær Kutnå Hora i Tsjekkia. Ved Kdln-Lindenthal i Nord-Tyskland er det gravd ut ca. 50 hustufter. Disse har vært rektangulære og ofte med en lengde på 30-50 m og en bredde på 6-8 m. Gravene ligger samlet i små felt innen bebyggelsesområdet. De døde har fått med seg leirkar, pilespisser og økser. Ervervet har vesentlig vært basert på jordbruk. båndkniv, kniv med håndtak i hver ende, brukes bl.a. til barking av trevirke og som bøkkerredskap. båndkorsnebb, Laxia leucoptera, fugleart i finkefamilien. Skjelnes fra grankorsnebb og furukorsnebb på to hvite tverrbånd på vingene og ved at den er mindre. Er i motsetning til disse ikke vanlig hekke­ fugl i Norge, men opptrer enkelte år invasjonsartet utenom hekketiden som resultat av uregelmessige vandringer fra hekkeområdene i det nordlige Russ­ land. Er også påvist hekkende her i landet, bl.a. i Nord-Trøndelag. båndlager (IT), lagringsenhet hvor data lagres fortlø­ pende på et magnetbånd, i prinsippet av samme type som brukes til lyd og video. Slike lagre har vært brukt i datasystemer siden tidlig i 1950-årene, og systemene har forandret seg svært mye i årenes løp. Kapasiteten til en kassett kan variere fra noen få gigabyte og oppover, mens overføringshastigheten er opptil noen titalls megabytes per sekund. Ettersom magnetbånd må leses sekvensielt, er de lite egnet i situasjoner der man må ha tak i bestemte data raskt. Følgelig brukes de i hovedsak til sikker­ hetskopiering, og fortrinnsvis for servere, stormaski­ ner og store nettverk. båndleggelse (jur.), bestemmelse av giver eller arvelater om at mottakeren ved disponering av midlene må finne seg i visse innskrenkninger i sin rådighetsrett, samtidig som det vanligvis også be­ stemmes at midlene ikke skal kunne være gjenstand for kreditorforfølgning. Etter lov av 8. juni 1984 om fordringshavernes dekningsrett § 3-1 er båndleggel­ se bare gyldig overfor mottakerens kreditorer når den er bestemt senest ved overdragelsen av midlene. Det kan også bestemmes at avkastningen skal være båndlagt. bånd metall, fellesbetegnelse for metaller og legerin­ ger som er utvalset til bånd og som leveres opprullet. Båndmetall er vanligvis kaldvalset og har da en blank overflate. Båndmetall av stål, båndstål, benyt­ tes bl.a. til forsterkning av trekasser og ved annen emballering. Båndmetall av kobber og messing har Bandkeramisk kultur. Kar fra Rhinland, fra omkring 3000 år f.Kr.

150

BÅNDMÅL

Båndopptaker. Prinsippskisse.

anvendelse som strømbærere i elektrisk utstyr. Ellers danner båndmetall halvfabrikata for et flertall stansede produkter. båndmål, se ►målebånd. båndopptaker, apparat som lagrer lyd, bilde eller data på et magnetiserbart bånd. Virkemåte. Båndet, som består av en plastfolie tilsatt et magnetisk materiale, føres forbi et innspillingshode. En vekselstrøm som varierer i takt med signa­ let, fremkaller der et kraftig, varierende magnetfelt slik at båndet får en magnetisering som varierer i takt med inngangssignalet. Når båndet senere føres forbi et avspillingshode, vil det i dette hodet bli indusert en vekselspenning tilsvarende den som tidligere magnetiserte båndet. Det innspilte signalet viskes ut ved at man lar båndet på nytt passere et kraftig magnetfelt som dannes ved hjelp av et slettehode. Andre kraftige magnetfelt kan imidlertid også ødelegge innholdet på et magnetbånd. Typer. Den vanligste lydbåndopptakertypen er fortsatt den analoge ►kassettspilleren, men den har fått sterke konkurrenter i form av digitale båndopp­ takere, ► DAT og ►DCC, som gir en vesentlig bedre lydkvalitet. Dessuten blir båndopptakere i stadig større grad erstattet av andre lagringsmedia for digitale signaler, kompaktplater (CD) med optisk lagring og magnetiske plater, harddisker, minidisker (MD) og lignende, for magnetisk lagring. ►Videobåndopptakere har fått stor utbredelse i de senere år. De virker i prinsippet på samme måte som lydbåndopptakeme, men de må lagre mye større informasjonsmengder og krever derfor mer avanser­ te tekniske detaljer. Det finnes også spesielle båndopptakere for lagring av data, se ►båndlager. Også for digital videolagring benyttes stadig mer optiske media (DVD) og magnetplater, harddisker. båndornamentikk, omamentform som bygger på båndet (med forholdsvis jevn bredde) som grunnele­ ment. Båndornamentikk tilhører ingen spesiell stil, men forekommer i ulike utforminger i flere stilarter. Som eksempel kan nevnes entrelac-dekoren, et båndflettingsmotiv som går igjen i eldre nordisk, langobardisk og keltisk ornamentikk. Båndomamentikk inngår likeledes som viktig del av arabeskens utforming i europeisk renessanse på 1500- og 1600-tallet og i franskmannen Jean Bérains orna­ mentikk i regencestil på slutten av 1600-tallet. Se ► entrelacs, ►Bérain, ►arabesk, ►dyreornamentikk, båndpassfilter, et elektrisk filter som slipper igjen­ nom signaler innenfor et visst frekvensområde (bånd), og som sterkt svekker signaler på andre frekvenser. båndpil, navn på enkelte pilearter som dyrkes spe­ sielt for å nyttes til bånd (gjord) til tønner, kar og fat eller til kurvfletting. De viktigste dyrkede artene er ► kurvpil, Salixviminalis, og ►rødpil, S. purpurea. Lange, slanke kvister av båndpil brukes til kurvflet­

ting, mens de grovere brukes til tønnebånd osv. I Norge har dyrking av båndpil i større utstrekning vært drevet i Vestfold og på Jæren. båndsag, et endeløst stålbånd forsynt med sagtenner for skjæring av materialer som stål, stein og tre. Båndsagen finnes i mange størrelser, fra små hobbymaskiner til store maskiner for tømmerskur. Stålbåndet løper over to hjul som er plassert over hver­ andre i et stativ. Det nedre hjulet brukes til å trekke båndet rundt, mens det øvre holder det stramt. Emnet som skal skjæres, hviler på et arbeidsbord som er plassert mellom de to hjulene ved sagbladets ytterside, og der hvor bladet har en nedadgående bevegelse. På mindre maskiner kan bordet ofte vippes sideveis, slik at snittet kan gjøres i ønsket vinkel. Båndsager brukes i snekkerier til å dele opp mate­ rialer i lengderetningen eller, forsynt med særlig smale blad, til å skjære krumme snitt (sveife). Til oppdeling av tømmerstokker brukes store, tunge maskiner med sagblad i bredder på 150-200 mm og lengde på ca. 10 m. Maskinene brukes enkeltvis, eller de kan være sammenbygd, opp til fire sammen, for å dele tømmerstokken i flere planker og bord samtidig. I mange tilfeller er også båndsagen bygd sammen med sirkelsag eller planreduseringsmaskin. Mange sagbruk har tatt i bruk båndsager fordi disse kan bruke tynnere blad enn andre sagmaskiner, slik at råstoffet blir bedre utnyttet. For tyngre arbeid, både i stål og tre, vil emnet bli matet maskinelt gjennom maskinen, men for særlig

Båndsag. Øverst: Det nedre hjulet trekker båndet rundt, det øvre holder båndet stramt. - Nederst: Reduserbåndsag. En båndsag som er bygd sammen med en reduseringsmaskin, muliggjør deling av tømmerstokken i flere bord eller planker samtidig.

tunge arbeidsstykker finnes det også konstruksjoner der arbeidsstykket ligger fast mens maskinen forflyt­ ter seg. Det finnes tømmersager med tanning på begge sider av bladet som skjærer både ved frem- og tilbakeføring av stokken; disse maskinene er bare anvendt til meget store tømmerdimensjoner og finnes ikke i Norge. båndspektrum, spektrum med karakteristiske områ­ der der spektrallinjene ligger så tett at de, sett med dårlig oppløsning, synes å danne et kontinuerlig spektrum. Hvert slikt område kalles et bånd. Båndspektra er karakteristiske for molekyler. Båndstrukturen, dvs. spektrallinjenes antall, avstand og relative intensitet innen et bånd, gir opplysninger om molekylenes indre struktur. båndsperrefilter, elektrisk filter som sterkt svekker signaler med frekvens innenfor et visst frekvensom­ råde (bånd), og slipper signaler på andre frekvenser igjennom. båndsprøyting, fordeling av sprøytevæske i striper med bestemt bredde, ofte bare over selve plante raden i radkulturer. Derved begrenses bruken av plantevernmiddel til arealet der behovet er størst. Imidlertid må ugress som står mellom radene, fjer­ nes mekanisk eller manuelt. båndstasjon (IT), apparat som kan lese og skrive data til magnetbånd på spole eller kassett. Se ►båndlager. På store systemer benyttes gjerne flere stasjoner sammen i en automatisk båndskifter, slik at manuell operatørbistand ikke trengs. båndstokk, stokk som under fløting har satt seg fast og binder andre stokker. båndstol, bandkrakk, bøkkerbenk, benk til å skjære tønnebånd på. båndstål, se ►båndmetall, vanligvis fremstilt av bløtt stål i dimensjoner opptil 3 mm tykkelse og 100 mm bredde. Båndstål av hardere stål brukes til transport­ bånd, barberblad, m.m. båndsus, støy som høres når et magnetbånd blir avspilt på en analog lydbåndspiller. Båndsus skyldes tilfeldig magnetisering av magnetbåndet og er uav­ hengig av signalstyrken. Av denne grunn høres suset mest når signalet er svakt eller når det ikke er signal i det hele tatt. Det er utviklet spesielle støyreduksjonssystemer, for eksempel Dolby C (se ►Dolbysystemet), for å redusere denne type støy. I digitale lydbåndspillere (►DAT og ►DCC) høres ikke bånd­ sus. båndtvang, plikten til å holde hund i bånd eller forsvarlig innestengt eller inngjerdet, gjelder generelt fra og med 1. april til og med 20. aug. (viltloven av 29. mai. 1981 § 52), men viltstyret kan bestemme båndtvang også utenfor dette tidsrom. Båndtvang gjelder ikke hunder som brukes til reindrift og bufehunder som vokter bufe. Kommunestyret eller fylkestinget med Landbruksdepartementets godkjen­ ning kan treffe spesielle bestemmelser om båndtvang i den tid bufe beiter (bufeloven av 9. juli 1926 § 3). Formålet med båndtvang er å beskytte vilt og bufe. De fleste politivedtekter inneholder lignende bestem­ melser av hensyn til orden og renslighet. Viltloven og bufeloven inneholder bestemmelser om rett til å avlive hund under visse forhold. båndvaran, Varanus salvator, krypdyrart i varanfamilien. En av de største nålevende øgler, kan bli opptil 3 m lang. Har forholdsvis korte ben og meget lang, flat hale med mørke tverrbånd. Kroppen er mørk med gule flekker. Løper raskt, klatrer utmerket og svømmer godt. Jager mest om natten, og lever av fugl, øgler og små pattedyr. Unngår mennesker. Lever i India, Indonesia og Sri Lanka. Anvendes i India til mat. båndveving, fremstilling av tekstilstoffer til bånd ved spesielle vevstoler hvor opptil 40 bånd kan fremstil­ les samtidig. Hvert bånd har sin skyttel. Til mønstre­ te bånd brukes også jacquard-mekanismen. Letno-

151 grafien er båndveving kjent i primitiv teknikk og med primitive mønstre. Den forekommer også i vår bondekunst, især fra Telemark, i geometriske mønst­ re, lik våre primitive åklemønstre. båndålebrosme, Lycodes eudipleurostictus, benfiskart i ålekvabbefamilien, se ►ålebrosmer. Bård. mannsnavn, norrønt Bdrdr av et opprinnelig Bgdfrddr, 'stridsmann'; dannet av bpd, 'strid, kamp', og fridur, fridr, 'vakker, slik at en blir satt pris på'. Navnedag 2. desember. Bårdarsaga Snæfellsåss, islandsk eventyrsaga. Hovedpersonen Bård, et slags troll, utvandrer fra Norge i landnåmstiden og slår seg til i fjellene på Snæfellsnes på Vest-Island. Trolig forfattet i første halvdel av 1300-tallet. Bård Guttormsson, på Rein, dod 1194, norsk birkebeinerhøvding, nedstammer fra den angelsaksiske Toste jarls sønn, Skule kongsfostre. Faren hadde tilhort Sigurd Munns og Håkon Herdebreis parti, og Bård sluttet seg tidlig til Sverre. Han nevnes 1181 som dennes lendmann. Etter sin første hustrus død ektet han Sigurd Munns datter Cecilia og fikk med henne sønnen Inge, konge i Norge 1204-17. Etter Cecilias død ektet Bård Rangdid Erlingsdotter av en lendmannsætt fra Valdres. Blant hans fem bam av dette ekteskap var den senere hertug Skule. Bård ble hardt såret i slaget i Florvåg, døde kort etter i Bergen °g ble gravlagt i Kristkirken i Trondheim ved siden av Cecilia. Litt.:NBL2. utg. Baardsen, Gjest, 1791-1849, en av Norges mest kjente forbrytere. Baardsen var fra Sogndalsfjøra i Sogn og kom i meget ung alder i konflikt med loven. Han ble arrestert en rekke ganger - men klarte stadig på ny å rømme. 1 1827 ble han dømt til slaveri på livstid og ble satt på Akershus. Her skrev han en bok om fantespråket og en utredning om det fordervelige ved fangenes ukontrollerte fellesskap. Han ble benå­ det i 1845.1 de siste 4 år av sitt liv reiste han rundt og solgte bøker han hadde skrevet, den mest kjente av dem er Gjest Baardsen Sogndalsfiærens levnedsløb, forfat­ tet afham selv (1835). Denne bok er senere sendt ut i flere utgaver (i 3 bd. 1966-67). Baardsens liv ble filmet i 1939, med Alfred Maurstad i hovedrollen. Litt.: Dancke, R: En mestertyv som forfatter: G.B. - en bibliografisk skisse, 1943; Davidsen, B. & Y. Nedrebø: «Kronologisk oversikt over G.B.s 'levnedsløb'» i Bergensposten 1, nr. 1 (1998), 48-70; G.B.:meistertjuv og utbrytarkonge, 1991 (Årbok for Sogn, 37); Gjelsvik, E.T.: Jakten på G.B.: en biografi, 2000; Halvorsen, J.B.: Norsk Forfatter-Lexikon [...], B. 1, 1885, 144-45; NBL2. utg.-, Sandmo, E.: Mordernes forventninger: kriminalitetshistoriskeessay, 1998, 102-40; Sinding, H. ("Halle Sira"): G.B.:enForbrydersLivsroman, [1890-91], 2 b.; Ustvedt, Y: Slavene på Akershus: historien om vårt strengeste fengsel, 1999, 111-27 Baardseth. Egil Morris, 1912-91, norsk botaniker (algeforsker), cand. real, fra Universitetet i Oslo fra 1938. Deltok i den norske tverrvitenskapelige ekspe­ disjonen 1937-38 til Tristan da Cunha under ledelse av Erling Christophersen, med kartlegging av den marine floraen som oppgave. Det rikholdige mate­ rialet fra denne ekspedisjonen dannet grunnlaget for hans doktoravhandling The marine algae of Tristan da Cunha. Tilknyttet det nyopprettede Norsk institutt for tang- og tareforskning i Trondheim fra 1949, UNESCO-ekspert på Cuba 1966—67, der han igang­ satte utforskmng av de marine algeressursene, professor i et nyopprettet professorat i marin bota­ nikk ved Universitetet i Bergen fra 1970. Litt.: NBL 2. utg. Baardseth. Torger, 1875-1947, født i Bærum, norsk forlagsbokhandler. Leder av J. W. Cappelens Forlag 1904-16 og 1919-43. Formann i Den norske Forleggerforening 1922-24 og 1929-36, og i Den norske Bokhandlerforening 1936-39. Litt.: NBL 2. utg.

BÅSTAD

Ved Det Norske Teatret satte han i 1994 opp en forestilling basert på Draumkvedet, med musikk av Ame Nordheim. Baardson har arbeidet sammen med dramaturgen Bodil Kvamme om bearbeidelsen av flere av oppsetningene. - Han har satt opp flere fore­ stillinger ved Agder Teaters utendørsscene i Fjære heia ved Grimstad, 2004 instruerte han Antigane her. 1986-89 teatersjef ved Rogaland Teater, 1991-94 sjef for det nystartede Agder Teater. Kunstnerisk leder for OL-seremoniene i Lillehammer 1994. 1998-2001 teatersjef ved Den Nationale Scene. Flere filmroller, bl.a. hovedrolle i Sweetwater (1989). Litt.: NBL 2. utg. båre, redskap til transport av syke. En ambulansebåre består av en metallramme med nedfellbart hjulunderstell. Liggeunderlaget er en justerbar plate, båre (stor) bølge, brukt særlig i eldre poetisk språk, båreprøve. lat. jus feretri, el. jus cruentationis, rettsskikk, egentlig en gudsdom, som ofte ble anvendt i eldre tider når man skulle finne en drapsmann. De mistenkte ble én etter én konfrontert med liket, som de deretter skulle berøre; hvis liket da begynte å blø eller bevege seg, var det et tegn på at man stod overfor den skyldige. Båreprøve synes å være kjent hos naturfolk. I Europa ser man den tidligst hos kelteme, idet den omtales i Arthur-sagnene; senere ble båreprøve meget alminnelig anvendt Uke til 1700-tallet, men dens gyldighet som bevismiddel var ofte bestridt av juristene. Rettsprotokollene viser at båreprøve var i stadig bruk i Norge på 1500- og Gjest Baardsen. Illustrasjon i Gjest Baardsen Sogndals1600-tallet, og spor av den finnes helt inn på 1800fjærens levnedsløb, forfattet af ham selv, 1877 (3- utg.). tallet. båret andel, eng. carriedinterest (petrol.), rett til å Bårdshaug. tettbebyggelse i Orkdal kommune, Sørdelta i petroleumsutvinning uten å betale andel av Trøndelag; del av Orkanger-Fannrem tettsted. de forutgående leteomkostninger før man erklærer Bårdshaug herregård, hotell i Orkdal kommune, Sørat retten vil bli benyttet. I begynnelsen av oljevirk­ Trøndelag, i tettstedet Orkanger. Gårdsanlegget, som somheten i Norge ble Statoil båret av andre lisensbl.a. omfatter en herskapelig hovedbygning i roman­ medlemmer i letefasen. Denne ordningen har nå tisk stil med rundt hjørnetårn, ble oppført i 1860opphørt på norsk sokkel. årene, kjøpt og ombygd til sitt nåværende utseende Baasland, Emst, f. 3. april 1945 i Kristiansand, norsk 1896-1904 av industrimannen minister Christian teolog. Cand.theol. 1970, dr.theol. 1981, professori Marius Thams (1867-1948). Alf Hugo ogKjellfrid teologi (Det nye testamente) ved Menighetsfakulte­ Muller overtok Bårdshaug 1965, og innredet stedet tet 1984. Biskop i Stavanger bispedømme fra 1998. til hotell; det er fortsatt i familiens eie. Bårdshaug Har skrevet bøker og artikler om nytestamentlige og har et verdifullt bibliotek, mest fransk litteratur, og aktuelle kirkelige emner, bl.a. Teologi og metodologi: en jakttrofeer fra Thams' safarier i Afrika. analyse av Rudolf Bultmanns tidligste arbeider (doktor­ Baardson, Bentein, f. 6. nov. 1953, norsk skuespiller, avhandling, 1981) og Ordet fanger: Bibelen og vår tid regissør og teatersjef. Ansatt som skuespiller ved (1991). 12003 gav han ut Korsfylket: Rogalands røtter forskjellige teatre. Sin mest spesielle innsats som inn i vår tid. skuespiller gjorde han i sin ekspressive tolkning av Båsmoen, tettbebyggelse innerst i Ranfjorden, Rana tittelrollen i Dostojevskijs Raskolnikov i regi av Kjetil kommune, Nordland, 7 km vest for Mo i Rana. Bang-Hansen på Den Nationale Scene i 1982. RegiBebyggelsen har vokst sammen med Ytteren og oppdrag ved flere norske scener, bl.a. klassikeroppregnes som en del av Mo tettsted. Boligfelt. Nedlagt setninger som Moliéres Don Juan på Nationaltheatret svovelkisgruve, i drift fra 1893 til 1937. Øyjord 1990 og Sofokles' Antigane ved Det Norske Teatret kalksteinsbrudd (fyllingsteinsbrudd). Ranatunet på 1991. Også regiansvaret for Den Nationale Scenes den tidligere prestegård Stenneset. Prestegården er store oppsetning av Amalie S krams Hellemyrsfolket, restaurert og brukes som kommunens representasom ble uroppført i forbindelse med Festspillene i sjonslokaler. Bergen 1992. Båstad, sogn og tettsted i Trøgstad kommune, Øst­ fold; også kalt Heiås. Båstad sogn utgjør den nordre del av kommunen og ligger øst for den sørlige del av Øyeren; 1405 innb. (2001). Jord-og skogbruk. Båstad kirke fra 1860 ligger rett sør for tettstedet. Båstad, kommune i Sverige, Skåne lån; 218 km2 med 14 090 innb. (2004). Ligger ved kysten. Omfat­ ter Bjårehalvøya som er en del av Hallandsåsen som går i retning sørøst-nordvest. Kalkrik berggrunn. Næringslivet er differensiert med industriproduksjon i de midtre stedene mens kommunesenteret Båstad har fortrinnsvis service- og tjenestenæringer. Kom­ munen har betydelig sommerturisme. Båstad, kommunesenter i Båstad kommune, på sørsiden av Laholmsbukta; 4680 innb. (2000). Båstad er et kjent sommerturiststed med fine bade­ strender. I Båstad arrangeres årlig internasjonale tennistumeringer og det finnes en stor turistnæring. I nærheten Norrvikens trådgårdar.

152

BÅT

Båt. 1-5) Båter fra før 1880:1) Fembøring, den største av de nordnorske båter, 12-13 m lang °g rned V-formet spanteriss, slik at bredden i vannlinjen er liten når båten ligger rett. Mannskap på 6; fart opp til 14 knop. 2) Færing, med fire årer - «lillebroren» til fembøringen. 3) Snekke. Vest- og Østlandet. Jo lenger sør vi kommer, desto rundere blir fasongen. 4) Rosjekte. Denne typen hadde ofte et lite spriseil. 5) Pram, gruntgående, rundbunnet, praktisk i skjermede farvann. Pram og rosjekte brukes på elver og vann over hele landet. 6—9) Båter fra tiden 1880-1910: 6) Seilskøyte. Typen ble perfeksjonert av Colin Archer til bruk som los- og redningsskøyte. Den hadde én eller to master med gaffelseil, fokk og klyver. 7) Hvalerskøyte, en stor seilsnekke med dekk, spriseil eller gaffelrigg; ansees som senere skøyters prototyp. Den største av de klinkbygde båter sørpå. 8) Fiskeskøyte. Semidieselmotorer, én- eller tosylindret, ble brukt i skøytene frem til ca. 1950. Senere har den lette, flersylindrede dieselmotor vært mest utbredt. 9) Dampbåten, med sitt kompliserte maskineri har aldri vært noen stor «klasse». Ble særlig

benyttet på elver og innsjøer. 10-13) Båter fra ca. 1920, da lystbåter for alvor begynte å gjøre seg gjeldende: 10) Seilyacht. Først bygd i utlandet; forløperen til den engelske kutter og den amerikanske bankefiskeskonnert. 11) Motorsnekke. Populær som bruks- og fritidsbåt. 12) Plattgatter, en utenlandsk etterkommer av skipsbåten, bygd for større motor. Som regel kravelbygd. 13) /olle, klinkbygd, har fått sin fasong fra den engelske dinghy og fra skipsbåten. 11901 ble påhengsmotoren konstruert av norskamerikaneren Ole Evinrude. 14-17) er lystbåter fra tidsrommet 1930-50:14) Seilbåten er blitt mindre og hendigere. Rundt 1930 fortrengte bermudaseilet gaffelriggen. Norge var blant de nasjoner som skapte bidevindsseileren, som gir god høyde på kryss. 15) Snekka er blitt en «day-cruiser» med vindskjerm og kalesje. 16) Plattgatter, her i den store og luksuriøse klassen, ble bygd i mange versjoner mellom 20 og 40 fot. 17) Seiljolle, lett og hurtig med senkekjøl, her med luggerseil. Blant de første var snipe og oslojolle. 18-24) Båter fra «plastalderen» -etter ca. 1960:18) Seilbåten er blitt kortere, men bredere

og høyere. Bedre plass til turinnredning. Hjelpemotor gir bra «snekkefart» i vindstille. Mast og bom av ekstruderte aluminiumsrørprofiler. Storseilet er blitt mindre, men fokken er større og går ofte til mastetoppen. Cockpiten ligger over vannet og er selvlensende. 19) Motorseileren kombinerer motorbåtens komfort med brukbare seilbåtegenskaper. 20-21) Plastsnekke, med og uten hytte. 10-20 hk motor. 22-23) Planebåten har rettlinjet, noe V-formet bunn og en hastighet mellom 15 og 40 knop. Cabincruiseren, 25-35 fot, med én eller to motorer å ca. 100 hk. Propellen kan svinges og slås opp; roret bortfaller. Passbåten, 10-20 fot, åpen med påhengsmotor io-ioohk. Daycruiseren finnes i alle mellomstørrelser. 24) Seiljollen finnes i flere versjoner for én eller to mann, ofte med trapes, dvs. et tau fra masten som gjør det mulig for fokkegasten å stå vannrett ut fra ripa på lovart side under kryss. Dermed kan seilpresset økes og farten komme opp i ca. 20 knop. Båten er utstyrt med vanntette rom eller flytemidler, så den kan rettes opp og seile videre etter kullseiling.

båt, i videste forstand enhver farkost til bruk på sjø og vann; normalt brukes ordet om mindre fartøyer, til forskjell fra skip. En båt i form av et par sammenbundne tømmerstokker, med en padleåre, er sikkert en av menneskets første oppfinnelser. Rundt i ver­ den har det så utviklet seg en mengde forskjellige båttyper, og faktorene som har preget denne utvik­ ling, er det lokale klima, bruksområde og tilgjengeli­ ge materialer. Treverk er det mest anvendte materia­ le, mens f.eks. på Grønland har skinn på et ramme­ verk av ben eller tre vært dominerende. 1 Sør-Amerika og Egypt har sivbunter vært brukt. Pri­ mitive trebåter er rett og slett hugd ut av en stor

stokk, ofte uthult ved hjelp av ild, men allerede på et forholdsvis tidlig utviklingsstadium lærte man seg å feste bordganger til stokkebåten. Skinnbåt, stokkebåt og flåte er de viktigste opprinnelige typer som de mer avanserte båter har utviklet seg fra. I Nord-Europa var båtene vanligvis klinkbygde, mens de ellers var kravellbygde. I Norden utviklet de klinkbygde far­ kostene seg til de ypperlige båtene fra vikingtiden, og båtbyggertradisjonen fra denne tid er ubrutt frem til vår tid. Fremdrift og anvendelse gir seg utslag i formen. En båt som bare skal befordre personer hurtigst mulig over en kort strekning ved hjelp av årer, vil være

lang og slank og lettbygd. Kanoer er typisk for dette. Den moderne kapprobåt viser dette prinsipp ført til ytterlighet. For lengre turer vil kravet til plass gi bredere og dypere form. Hvis årene erstattes med seil, trenges stabilitet og kjøl for å redusere avdrift. Komfort, sikkerhet og lasteevne fordrer helt eller delvis dekk, sammen med en fyldigere form. Utriggerkanoen, som folk i Stillehavet har brukt i lange tider, er en seilkano som støttes mot krenging ved hjelp av et «biskrog» montert på lange utriggere. Derved kan man føre stort seilareal på en slank, lett båt uten ballast, oppnå 5torfart.Å'flM/H«nwiTÆhar to slike skrog, og fjnnes nå som hurtigseilende

153

BÅT

lystbåt. Ordet er indisk og betyr 'sammenbundne stokker'. Det er betegnelsen på en flåtetype som brukes på Coromandel-kysten. Prinsippet er også anvendt på mindre skip, da med to like skrog og en plattform imellom. Trimaran er en videreutvikling av katamaranen, med ett hovedskrog og støtteskrog på hver side. Dampmaskinen begynte å bli vanlig som frem­ driftsmiddel for skip og litt større båter i første halv­ part av 1800-tallet, og fra ca. 1900 kom forbrenningsmotoren, med lavere vekt og bedre brennstofføkonomi, til anvendelse. Dog har årer og seil, helt opp mot våre dager, vært i bruk på fiskefartøyer og frakteskuter. ‘ BAB

idrett. Norges første kjente kappseilas ble holdt ved Stavanger i 1868. Til denne anledningen skrev Bjørnstjerne Bjørnson diktet Den norske sjømann. Her deltok tidens vanlige bruksbåt-typer. Senere er den rendyrkede seilyacht utviklet i Europa og USA. Norge har bidratt til denne utviklingen med flere kjente navn som Colin Archer, Johan Anker, Bjarne Aas, J. H. Linge. Etter hvert er seilbåten blitt mindre regattapreget og har nå turinnredning på lignende måte som hyttebåten og som regel en liten hjelpemotor. Mel­ lom turseileren og hyttebåten finnes motorseileren som forener rimelig pris med god plass og moderate seilegenskaper. Blant de virkelige båtentusiaster er det etter hvert blitt stor interesse for å restaurere gamle bruksbåter, særlig skøyter, til turseilere. Gaffelseilet er derfor atter blitt et vanlig syn i sommerskjærgården. To avarter av båter er hydrofoil- og luftputefartøy. Hydrofoilbåten løftes opp av vannet ved stor fart av vinger som er montert på ben under skroget, og oppnår derved redusert motstand. Luftputefartøy (hovercraft) hviler på en pute av luft fra store vifter, og det kan diskuteresom det egentlig er en båt eller et luftfartøy. BAB

Båttyper TRADISJONELLE NORSKE BÅTTYPER

Langs norskekysten har det utviklet seg en rekke særpregede varianter av den klinkbygde båt. De fikk ofte navn etter antall årer, f.eks. færing (4 årer), seksring (6 årer), ottring (8 årer), fembøring (5 par årer). Fembøringen er den største av de skarpe og lettbygde nordlandsbåtene. Den var bygd for å ro og seile over store avstander, og krevde stor ferdighet av mannskapet, da de ypperlige fartsegenskaper er kommet på bekostning av sikkerheten. Råseilet ble hovedsakelig brukt til slør og lens. Det sies at fembø­ ringen kunne gjøre opptil ca. 14 knops fart (1 knop = 1,852 km/h). Etter som man følger kysten sørover blir båtene bredere og tyngre til man får den ennå vanlige snekka. Seilet endrer seg fra råseil til lugger- og spriseil, som egner seg bedre til bidevind. Mot Hvaler og på svenskekysten finner man den meget runde og brede fasongen som er forløperen for skøyta. Den alminnelige ro-sjekte med rundede stevner har vært så godt som uforandret siden vikingtiden over mesteparten av landet, den har også vært brukt på elver og innsjøer i en noe flatere utgave. I innlandet og i fjordene på Østlandet finner man også prammen (eika), en mer primitiv, flatbunnet farkost uten kjøl som er lett å bygge, og har lite dypgående. Gavlbåten har form som en snekke i baugen, men ender akter i et bredt speil, ofte med en garnrull. Mens alle de nevnte typer er klinkbygde, dvs. at bordene overlapper hverandre, finner man skøyta, den større utgave av snekka, fra midten av 1800tallet i kravellbygd form, dvs. at bordene ligger kant i kant. Denne metoden var vanlig i andre land, men hos oss var den altså forbeholdt større båter og skip. På Østlandet er det bygd en del større snekker klin­ ket i fribordet (over vannet) og kravellbygd under­ vanns.

Båtbygging TRADISJONELL BÅTBYGGING

Halvt gjennomskåret skrog av typisk norsk klinkbyggemetode («saltværingsbåt»). Kjølen har et spor, «spunning», som det nederste bord, kjølgangen (kjølbordet), spikres fast til. Videre oppover har bordene overlapping (su) som er avfaset etter spantekurvaturen. Spantene blir satt i etter at huden er ferdigbygd. Toften er festet til spantet med et kne. Bemerk utsparingene i spantet som tillater bunnvan­ net å passere.

nyere fritidsbåter

I vårt århundre er båten også tatt i bruk til ferie og fritid. Snekka og prammen er stadig aktuelle, men en mengde nye typer er kommet til. Passbåten er en lett, bred og flatbunnet åpen båt, 3-6 m lang, bygd, for planing, det vil si at den løfter seg opp og glir nesten oppå vannet ved stor fart. Vanlig fremdriftsmiddel er påhengsmotor på 10-50 hk, og toppfart er gjerne fra 15 til 35 knop. Hyttebåten er oftest en deplasementbåt med grunnfasong av snekka, og med ca. halve lengden overbygd og innredet for ferieopphold for 2-6 perso­ ner. Fra 1920-årene kom også plattgatteren, tverr og forholdsvis flatbunnet akter, som tillot større fart ved hel eller delvis planing. Hyttebåter finnes i mange fasonger, med lengde 6-12 m. Farten er gjerne i området 6-10 knop, og fremdrift skjer med innenbordsmotorpå 10-100 hk. Cabincruiser er en luksuspreget og hurtigere utgave av hyttebåten, med passbåtens planegenskaper. Fart 10-30 knop, 100-300 hk. Motoren er oftest plassert helt akter i form av et såkalt hekkaggregat. Seilbåter bygges nå så og si utelukkende til lystbruk; kappseilas er en verdenssnort og en olympisk

Klinkbygging av båter. Huden legges opp bordgang på bordgang, mens staver opp til takbjelkene brukes for å presse bordene i riktig stilling. Hvert bord festes i stevnen og bøyes så inntil det foregående. Bordene strekker seg gjerne over ca. 6o el. 40 prosent av båtlengden og laskeskjøtet ved «skåning» (skråskjæring), slik at annenhver skjøt kommer forenom og aktenom midten. Tvinger holder bordene i stilling under klinkingen.

Egentlig båtbygging, som fag, består i å bygge båter av bord (tynne planker), og selv om denne metode relativt sett er på retur, finnes det fremdeles en del blomstrende båtbyggerier langs norskekysten. I Norge har båten alltid spilt en stor rolle for næring og kommunikasjoner. Dette har resultert i en solid båtbyggingstradisjon hvis utvikling er kartlagt et par tusen år tilbake takket være oldfunn, først og fremst de kjente båtgraver fra vikingtiden, ca. 800 e.Kr. Byggemåten har hele tiden gjennomgått en gradvis utvikling i takt med hjelpemidlene, dvs. verktøy og festemidler. Man kan faktisk si at utviklingen av smiekunsten har vært bestemmende. Således finner man at spiker og klinkesøm ble vanlig fra ca. 300 e.Kr. Tidligere bruktes snor til å «sy» bordene sammen. Trenagler med kløft og kile har dessuten vært brukt i stor utstrekning helt opp til i dag, mest på større båter. Tilvirkningen av bordene må i de eldste tider ha skjedd med øks, bile el.l. Dermed var man ikke bundet til rette bord med rektangulært tverrsnitt. På mange båter finner man således at det øverste bordet er profilert slik at det danner en avstivning, «ripa». Bordenes sterke krumning oppover mot stevnene på vikingskipene ville likele­ des vært umulig med rette materialer fra et sagbruk. Det samme gjelder utsparte «klamper» eller «knot­ ter» på bordenes innside som spantene ble surret til. Sagen som ser ut til å ha vært brukt fra 1400tallet, gav muligheter for en mer rasjonell produk­ sjon av rette bord, og dette har dominert utformin­ gen av de nåværende båttyper. Men man finner fremdeles krumskårne bord; dette er nødvendig for å gi de øverste bordganger i baugen stort «over­ heng» samtidig som de følger springet. Årringene kan derved komme i en vinkel på ca. 30° med bordkanten, hvilket kompliserer byggingen noe. Det har lenge eksistert to hovedprinsipper for båtbygging. Klinkbygging går ut på at bordene får en overlapping og forbindes med gjennomgående «klinkesøm», dvs. spiker med stort, flatt hode og underlagsskive, «roe», under klinken, som alltid ligger på innsiden. Kravellbygging betyr at bordene ligger kant mot kant. Stort sett er de ikke festet til hverandre, men bare til spanter og band. Av og til blir de spikret i hverandre der hvor bordene er så smale at dette lar seg gjøre. På gamle båttyper fra Middelhavet har det vært brukt tykke bord som har vært forbundet med innborede plugger. Finere båter kravellbygges til dels med bordene limt kant mot kant for å hindre at det dannes sprekker (nater). Denne ulempe ved vanlig kravellbygging skyldes

_______________________________________ 154

BÅT f

treverkets utvidelse og sammentrekning ved fuktig­ het og tørke. Tetning oppnås også ved å dytte garn o.l. i natene, dette kalles å «drive». Limte, kravell­ bygde småbåter bygges også uten spanter i det hele tatt, såkalt stripplanking. Ved klinkbygging bygges hele bordkledningen, «huden», fra kjølen og opp uten spantene mens bordene blir tvunget på plass av maler eller støtter. Når bordkledningen er ferdig og danner et stivt «skall», blir spantene formet til og satt inn. Denne tilsynelatende omvendte rekkefølge skyldes bl.a. at det ofte brukes brede bord som bare kan bøyes den ene vei, og de må derfor få lov å vri seg som de selv vil i en viss utstrekning. I kravellbygging begynner man med spanteskjelettet montert på en «bedding» og fester hvert bord til dette etter nøye tilpasning. Her brukes smalere og tykkere bord som til en viss grad kan bøyes på høykant. Den gamle norske båtbygging har vært basert på klinkbygging, men kravellbygging ble alminnelig, særlig for fiskeskøy­ ter, omtrent fra årene etter 1900. De eldste kjente nordiske båter, opp til ca. 600 e.Kr., hadde den midtre bunnplanken liggende horisontalt, slik som på våre dagers pram, mens stevnene stod i vertikalplanet. Senere kom kjølbåten, med midtbordet (kjølen) stående vertikalt, og de nærmeste bunnbord i en skarp V-form spikret fast til kjølen i et hugd spor, «spunningen». Kjølen stiver av bunnen og tillater en bredere båt med bedre stabilitet, dessuten gir den retningsstabilitet som hindrer sideveis avdrift, hvilket gjør båten egnet for seiling. Den skarpe V-formen i baugen gir dessuten mykere bevegelser i bølger, da en flat bunn vil «slå». Både gamle og nye båttyper benytter spanter, band, eller en blanding av disse. Spanter er tykke, tilhugne eller tilskårne rammer, ofte forbundet med bunnstokker, slik at båtens tverrsnitt holdes i sin form. Band er tynne lister som er bøyd inn i skroget, og som bare har til oppgave å holde bordene sammen. Livbåter og moderne seilbåter er som regel bare forsynt med band, mens fiskeskøyter, snekker og prammer bare har stive spanter. Større skøyter som er bygd for tung last og hardt vær, har meget grove spanter, ofte med avstanden innbyrdes omtrent lik tykkelsen. En byggemetode fra ca. 1930-årene kalles diagonalbygging. Her har man to lag med kravellbygd hud, gjerne av meget tynne bord, og med et lag seilduk imellom for tetningens skyld. Det ytre lag følger båtens linjer som ved kravellbygging, mens bordene i det indre lag løper fra kjøl til ripe med ca. 30° vinkel på de ytre. Denne metode har vært lite prakti­ sert i Norge, og ellers i verden mest for båter til militære formål eller til lystyachter. Furu er nå den vanligste tresort i norsk båtbygging. I Nord-Norge brukes helst gran til småbåter. Eik har også vært mye brukt til litt større båter, og i land hvor denne tresort er mer utbredt, har den vært det dominerende materiale. Kombinasjonen eikehud på furuspant eller omvendt er også mye brukt. Av de eksotiske tresorter er oregon pine, mahogni og teak ypperlig egnet. Bygningsdetaljer. Båtbygging omfatter en mengde detaljer for avstivning, fremdrift, styring, fiskered­ skap osv.: Beter er tverrløpende, rette bjelker som er festet omtrent halvveis oppe på spantene for å stive av de to sider mot hverandre. Tofter er bredere bord, lig­ nende anbrakt, men noe høyere oppe, som også tjener til seter og til å støtte masten. Masten er en rundhøvlet trestamme, som smalner oppover, med lengde omtrent lik båtens. Mastefisk er en tykk planke i lengderetningen som en forsterk­ ning i dekket rundt masten, eller festet til to eller flere beter, som på vikingskipene. Uttrykket brukes også om en lignende planke hvilende på bunnstokkene som mastefoten hviler på. På en båt med selvstagende mast, dvs. uten sidestag eller vant, vil

krengningsmomentet fra masten gi betydelige horisontale krefter her hvor masten holdes fast i dekk og bunn. Med staget mast vil kreftene bli hovedsakelig vertikalt ned på bunnen, mens stagene trekker vertikalt opp på båtsiden, hvor de er festet til røstjemene. Dette er vertikale jernbånd som løper ned over et par bordganger. Dollbordet er en smal stripe med dekk langs hver side på seilsnekker; de hindrer vann fra å renne inn ved krengning, stiver av båtsiden på samme måte som ripa eller esingen. Roret er hovedsakelig en vertikal planke hengslet til akterstevnen og tjener til å styre båten. Roret svinges ved hjelp av rorkulten, et vannrett skaft fra toppen av roret. På de lange og smale nordlandske båttyper som ofte var dekket akterut, styrte man fra et punkt lenger fremme med en styrvol, en stang hengslet til en kort tverrgående rorkult. Før middelalderen var roret anbrakt på høyre side et stykke fra akterenden (derav styrbord, 'høyre side'). Tollegangene, også kalt rokipper eller keiper, er klam­ per festet til esingen med en eller to vertikale tolle­ pinner som danner anlegg for årene ved roing. Nå brukes mest rogafler av metall eller plast som er dreibart lagret i en vertikal hylse. Tiljer er små lemmer til å gå på i bunnen av båten. Pullere eller pullerter er vertikale forlengelser av spantene eller støtter gjennom dekk, 10-20 cm høye, som tjener til feste for fortøyninger. For innfesting av detaljene i skroget brukes spiker, klinkesøm og skruer. På steder utsatt for store på­ kjenninger brukes ofte knær, f.eks. mellom de to esinger ved stevnene. Her var «grodde» emner å foretrekke, hvor årringene følger detaljens form. Stevnene kan være laget både av rette og krumvokste emner, og forbindes til kjølen med kraftige knær kalt slemholter. Tykke bord som skal utsettes for sterk bøying eller vridning, dampes i en lang trekasse med damptilførsel fra en kjele. De blir da myke og smidige, men «stivner» igjen etter en tid. I mangel av dampingsanlegg kan man legge bordene i sjøen noen dager. NYERE BYGGEMÅTER

Glassfiberplast ble vanlig fra ca. 1960, og består av flere lag glassfibermatte som «bakes» inn med flytende polyesterharpiks. Dette herder på noen timer til en solid plate, og kan «bakes» tU en hvilken som helst form. Man står derfor friere i valg av fasong, og spanter er stort sett overflødig. Tykkelsen kan variere fra ca. 3 til 20 mm etter behov. Produk­ sjonen begynner med at man lager en tremodell i full størrelse, såkalt plugg, etter konstruktørens linjetegninger. Denne pusses og sparkles helt glatt. Deretter bygger man støpeformen i glassfiberplast utenpå pluggen, og formen stives av med utvendige ribber. Pluggen tas ut, og man kan støpe en serie båter i formen. For hver ny støp må formen settes inn med voks som slippmiddel. Så legger man et lag gelcoat, som skal gi det ytre, glatte lag, og fortsetter med glassfibermatte og polyester i flere lag, som hele tiden må bearbeides med stoplekost eller rull for å gi et jevnt og porefritt resultat. På denne måten kan hele skroget fremstilles i ett stykke. Forsterkninger for motorfeste, mast, ror, kjøl osv., blir oftest støpt for seg og bakt inn i skroget til et hele. Dekk, og delvis innredning, blir fremstilt på samme måte, og limt/skrudd til skroget langs esingen. Til slutt monte­ res motor, innredning, vinduer og alt annet utstyr. Mange typer turbåt blir også solgt som halvfabrikat, som regel skrog og dekk ferdig, til nevenyttige eiere. Omsetning av lystbåter er blitt internasjonal for­ retning, og Norge har en betydelig eksport, særlig av motorbåter, mens vi importerer en god del seil­ båter. Til større båter, og hvor det ikke er aktuelt med store serier, brukes ofte den såkalte sandwichmetode, uten støpeform. Man bygger da skroget opp av tynne skumplastfjeler på et rammeverk, gjeme

med bunnen opp. Så legger man et ca. 5 mm tykt lag glassfiberplast utenpå, som beskrevet ovenfor. Deretter tas rammeverket bort, båten snus på rett kjøl, og man legger et noe tynnere lag innvendig. Båter i armert betong (el. ferrosement) fremstilles mest av selvbyggere. Dette er helst seilbåter, ca. 1012 m lange, som med fordel kan være nokså tunge. Byggemåten minner om ovennevnte sandwichmetode. Man legger først armeringen, som består av flere lag galvanisert kyllingnetting, utenpå et ramme­ verk av rundjem. Deretter håndlegges en spesiell betongblanding inn i og utenpå nettingen, til en tykkelse av ca. 20 mm. Vekten vil tilsvare en kraftig bygd trebåt. Kryssfinér brukes en del, særlig til hjemmebygging. Her blir platene skrudd og limt til et lett spanteverk, og i noen tilfeller kledd med et lag glassfiber­ plast. En del joller og mindre seilbåter blir laget av noe mykere plast uten glassfiberarmering, ofte som et ytre og et indre skall med noen cm luft imellom, slik at båten blir synkefri. Mer sjelden bygges båter av stål- og aluminiumplater, 2-5 mm tykke, som klinkes eller sveises sammen. Middels store fiskebåter, 30-50 fot, bygges både i stål og glassfiber, likeså store luksuriøse motorkryssere. BAB Litt.: Båter og skip: illustrert nautisk leksikon, overs, av R. Scheen, rev. utg., 1997; Christensen, A.E.: Gamle norske trebåter: bevaring og vedlikehold, [ny utg.], 1997 (Norske båter, [6]); Fritidsbåter: seil og motor, 1990; Færøyvik, 0. [&B. Færøyvik]: Vestlandsbåtar:frå oselvar tilsunnmørsåttring, 1987 (Norske båtar, 5); Gøthesen, G.: Skagerakkysten, 1977 (Norske båter, 1); Gøthesen, G.: Norskekystens fraktemenn: om seilfartøyer i kystfart, 1980 (Norske båter, 2); Gøthesen, G.: Motorbåten: fra snekke til motorkrysser, fra ferieferd til smuglertokt, 1997; Klepp, A.: Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag, 1983 (Norske båter, 4); Winge, J.: Norske trebåter, 2002

Lovgivning og forvaltning REGISTRERING

Lov om fritids- og småbåter (Fritids- og småbåtloven) av 26. juni 1998 bestemte at alle fritids- og småbåter skulle registreres i et landsomfattende Småbåtregister som var operativt fra samme år. Den tidligere ordningen, der småbåter ble registrert hos politiet der eieren var bosatt, ble da opphevet. Regist­ reringsplikten omfattet ikke båter som var mindre enn 4,5 meter, dersom de ikke var utstyrt med motor. Båter med lengde 4,5 meter eller mer var unntatt dersom de verken hadde seil eller motor. Registreringen ble gjort frivillig fra 2003, og fra 2005 gikk Småbåtregisteret over fra Toll- og avgiftsdirek­ toratet til å bli en privateid institusjon. Ca. 340 000 registrerte båter per 2004. KRAV TIL FØREREN

Personer som skal føre båter på 15 m eller lenger, evt. 25 brt eller mer, må ha kystskippereksamen (for fritidsbåter finnes et eget fritidsbåtskippersertifikat). For småbåter kreves ingen spesielle sertifikater, men det arrangeres flere typer kurs på frivillig basis (se båtførerbevis). Bam under 16 år kan ikke føre småbåter som har større motorytelse enn 10 hk, som kan oppnå større fart enn 10 knop eller er lenger enn 8 m. FORSIKRING

For fritidsbåter til privat bruk (robåt, seilbåt, motor­ båt, seilbrett, kano m.m.) kan det tegnes særskilt båtforsikring. Alle båtforsikringer dekker det økono­ miske ansvar som eier eller bruker av båten kan pådra seg ved uaktsomt å skade andre personer eller deres ting. Dette båtansvaret kan forsikres alene eller i kombinasjon med en båtskadeforsiknng, som kan omfatte én eller flere typer skader: kasko-, branneller tyveriskader. Den gir eieren erstatning for skader på båt med tilbehør,i fart,.under opplag og transport. Skade sdm skyldes at båten ikke var

BÅTSFJORD

sjødyktig eller andre brudd på sikkerhetsforskrifter, kan føre til helt eller delvis tap av rett til erstatning. Forsikringen gjelder normalt i de nordiske farvann, men fartsområdet kan utvides. Det er ikke tvungen ansvarsforsikring for fritidsbåter, som for motorvog­ ner. Mindre båter, kano, kajakk og seilbrett er dekket av enkelte hjem-, villa- og fritidshusforsikringer, men da bare mot brannskader og tyveri fra låst bygning. Båt, svenske og norske uradelsslekter som kanskje har samme opprinnelse, og som antagelig er nær beslektet med slekten Bonde, da slektene fører et identisk våpen, en båt. 1 Svensk slekt fra Småland, kjent fra 1390. Slektens adelige linje døde ut 1654. En gren fikk friherretittel 1650, men døde ut 1698. 2 Norsk slekt av svensk opprinnelse, som eide setegårdene Brøden og Lundestad ved Halden, og Morlanda i Båhuslen. Slektens første kjente mann var riksråd, ridder Aslak Turessønn, nevnt 1472, som var gift med en dame av slekten som kalles Tre Rosor. Slekten døde ut med hans sønnesønn Knut Knutssønn, lensherre på Akershus, som ble henret­ tet 1519 på Christian 2s ordre. Han var en av landets største godseiere, og fordelingen av arven førte til en stor rettssak. Mye av godset havnet hos Vincent Lunge. 3 Svensk slekt som døde ut 1657. båtbenet, liten knokkel i fotroten, os naviculare, og i håndroten, os scaplwideum. båtbygger, yrkesutøver som arbeider ved båtbyggeri (treskipsbyggeri) med fremstilling og reparasjon av båter og mindre skip i tre og delvis i annet materiale. Se ►trebåtbygger. Båteng, Fanasgieddi, grend ved elven Deatnu (Tana) i Deatnu-Tana kommune, Finnmark. Ligger ved E 6 26 km sørvest for Deanu-saldi (Tana bru). På finsk side av elven ligger Njuorggån/Nuorgam med radio­ sender på fjellet. båtfisk (dial.), det fiskekvantum som tilfaller båteie­ ren; fisk som er trukket i åpen båt nær fiskerens bopel og derfor særlig frisk ved ilandbringelsen. Båtfjellet, Vanåsgåjsse, fjellparti nord for Junkerdalen, Saltdal kommune, Nordland, 15 km fra grensen til Sverige; 1510 moh. Ligger i Junkerdalen plantefredningsområde. båtførerbevis, bevis som utstedes etter båtførerprøven, en frivillig prøve til førere av småbåter. De viktigste krav er kjennskap til de alminnelige sjøveis­ regler og praktisk sjømannskap. Kandidaten skal vite hva slags utstyr som bør finnes om bord i en båt og hvordan utstyret brukes, og må kunne manøvrere båten under forskjellige forhold. Dessuten fordres kjennskap til livredning og en viss ferdighet i bruk av sjøkart og kompass. Reglene for båtførerbevis er fastsatt av Sjøfartsdi­ rektoratet. Mmstealder for oppnåelse av bevis er 14 år. Egne kurs og eksamen fører frem til båtførersertifikat, som har utvidete krav i forhold til båtførerprøven. båtgrav, gravform kjent særlig fra Norge og Sverige i yngre jernalder. Større eller mindre båter ble nyttet som gravkammer, eller eget gravkammer ble reist på dekk. Særlig store båtgraver kalles ofte skipsgraver (jfr. ►Osebergfunnet). Man kjenner både brente og ubrente båtgraver. De mest kjente båtgravfelt finnes ved Vendel og Valsgårde nær Gamla Uppsala, Uppland. Båtgraver kjennes også fra Storbritannia (se ►Sutton Hoo). båtkrabber, innretninger som danner solid leie for (liv)bater på et fartøys dekk eller overbygning. Båtkrabber, i alminnelighet to til hver båt, er oftest av solid tremateriale, og følger båtens form utvendig fra kjølen og et stykke utover mot siden(e). Ifølge forskriftene skal båtkrabber kutine slås ned eller

Båtsfjord 1434 km2 2404 innbyggere (2003) Administrasjonssenter: Båtsfjord

Arealfbrdeling: Jordbruk Produktiv skog Ferskvann Annet areal

j 99

Sysselsetting (2001): Jordbruk, skogbruk, fiske/fangst Industri og bergverk Bygg/anlegg, kraft- og vannforsyning Varehandel, hotell- og restaurantdrift Transport og kommunikasjon Finans- og forretningsvirksomhet Offentlig og privat tjenesteyting

% 8 39 6 11 6 5 25

%

fjernes fort på annet vis når båten skal settes på vannet. båtnebbhegre, Cochlearius cochlearius, fugleart i hegrefamilien. Har ekstraordinært bredt nebb og

skiller seg også fra andre storkefugler ved sin spesiel­ le kraniestruktur. Ligner ellers mye på andre hegrer. Forekommer ved ferskvann og saltvann fra Mexico til den nordlige del av Sør-Amerika. Ble tidligere plassert i en egen familie. Båtnes. Elise, f. 24. juni 1971 i Trondheim, norsk fiolinist. Elev av Arve TeUefsen, studier bl.a. i Salzburg og London. Konserter i USA og europeiske land. 1994-96 2. konsertmester i Oslo Filharmonis­ ke Orkester. Har vært tilknyttet Det Norske Kammerorkester. 1995-97 medlem av Vertavo-kvartetten, hvor hennes søster Henninge Båtnes Landaas er brat­ sjist. Fra 1997 konsertmester og kunstnerisk leder for det nystartede Bergen Kammerensemble. Båtsfjord, kommune ost i Finnmark fylke, på nord­ siden av Varangerhalvøya (Vårnjårga). Kommunene fikk sine nåværende grenser i 1964 da kommunens sørøstre del ble overført til Vardø. Natur. Berggrunnen består hovedsakelig av sand­ stein o.l. av senprekambrisk alder. Kommunen består for det meste av flate, ubebodde fjellstrekninger omkring 400 moh. og faller steilt mot havet. Flere elver har skåret seg ned i fjellvidda. Bealjåidcearru (Kjøltindan) på grensen til Vadsø, utgjør det høyeste området, opp til 633 moh. Det finnes ingen skjærgård mot Barentshavet, men Syltefjorden og Båtsfjorden trenger seg i sørvestlig retning innover i landet. Syltefjordstauran på nord­ siden av fjorden er et av landets største fuglefjell, med bl.a. en havsulekoloni. Bosetning. Omtrent all bosetning er konsentrert til kommunesenteret Båtsfjord, det eneste stedet i kommunen med god havn. Folketallet her var 2388 i 2002, 99,2 % av kommunens samlede folketall. Tidligere var det ganske stor bosetning i Hamning­ berg, Makkaur og Syltefjord, men disse er nå fraflyt­ tet. Etter den annen verdenskrig økte folketallet betydelig i tettstedet, fra ca. 900 innbyggere i 1946 til 2697 i 1980, mens folketallet siden har stagnert og gått noe ned. Næringslivet, domineres av fiske og fiskeindustri, og Båtsfjord er sammen med Hammerfest Norges største fiskevær når det gjelder ilandført kvantum. 7000 skipsanløp årlig. Her finnes sju fiskeforedlingsbedrifter, bl.a. filetfabrikker med fryserier og rekefa­ brikker. Ingen andre steder produserer like mye lodderogn og konsumlodde som Båtsfjord. Også havbruk har blitt en viktig næring. Ellers er her flere mindre verksteder for fiskeflåten. Deler av vidda brukes som sommerbeite for rein. Hotell og gjest­ giveri. Redningskrysseren Havly har stasjon her.

Båtsfjord. Fiskeværet Båtsfjord, hvor nesten hele kommunens befolkning er bosatt.

156

BÅTSFJORD f

Samferdsel. Hurtigruten anløper Båtsfjord, som også har kortbaneflyplass med forbindelse til Tromsø, Alta og Kirkenes, foruten de øvrige småflyplassene i Finnmark. Fra Båtsfjord går Rv. 891/890 med for­ bindelse til E 6 ved Tana bru. Kommunal vei fra Båtsfjord til Sylteljord. Offentlige institusjoner. Båtsfjord har alderspensjonat og et godt utbygd barnehagetilbud, ungdomsskole og videregående skole. Båtsfjord svarer til Båtsfjord sogn i Båtsfjord pres­ tegjeld, Varanger prosti i Nord-Hålogaland bispe­ dømme, Vardø lensmannsdistrikt i Øst-Finnmark politidistrikt og hører under Vardø tingrett. Historikk og kultur. Tettstedet Båtsfjord fikk bare mindre skader under krigen, og fungerte som forsy­ ningsbase for det befridde Finnmark etter tyskernes tilbaketrekning. Det fraflyttede fiskeværet Hamning­ berg, som har veiforbindelse med Vardø, regnes som verneverdig. I kommunen finnes flere boplasser og fangstanlegg fra steinalderen. Vesterelva med utløp i Syltefjorden er en god lakseelv. Båtsfjord kirke (1971) har glassmaleri av Jardar Lunde. Kommunevåpenet, (godkjent 1985) har en sølv fiskekrok på blå bakgrunn. Motivet symboliserer fisket og fiskeindustriens viktige betydning for kommunen.

Navnet Båtsfjord kommer antakelig av 'botn' i betydningen 'innerste del av en fjord'. Også gårds­ navn, samisk Båccavuodna eller Båccevuodna. Tettstedet. Båtsfjord er administrasjonssenter i Båtsfjord kommune, Finnmark; 2388 innb. (2002). Ligger ved botnen av den 13 km lange Båtsfjorden som fra Barentshavet skjærer seg i sørvestlig retning inn i Varangerhalvøya. Litt.: Olsen, M.: Det gamle Vardø herred og Vardø by, [1999]; Solhaug, 0.: Kirke og folk i Båtsfjord kommune, 1979; Solhaug, 0.: Sånn va det: fortellinger fra Båtsfjord kommune, 1985 Båtsfjord lufthavn, sivil flyplass i Båtsfjord kommu­ ne, Finnmark. Åpnet 1978. Passasjerer (inkl, tran­ sitt) 2003: 24 127. båtshake, rund stang, 2-3 m lang, med krok og butt spiss av jern i den ene ende, kroken til å holde fast med, og spissen til å støte fra med. Brukes bl.a. ved fortøyning. båtsmann, båsmann, bås, arbeidsleder på dekk; gjeme en eldre, erfaren sjømann. I tillegg til krav om fartstid i underordnede stillinger, stilles det også krav om fagbevis som matros eller skipsmekaniker. båtsmannsmat (siste ledd av eng. mate), tidligere underoffisersgrad under båtsmann.

båtsmannspipe, signalfløyte som brukes i marinen for å gi oppmerksomhetssignal. båtsmannsstol, kort fjel med stropp til å sitte på under arbeid til værs. båtsport, fellesbetegnelse for motorbåtsport, seil­ sport, roing og padling. båtstø, naturlig helning i terrenget som er ryddet for stein og gjort bekvem for opphaling av småbåt. Båtstø, tettsted i Røyken kommune, Buskerud, ved Oslofjorden nord for Åros. 259 innb. (2002). båtøks, betegnelse på en båtlignende steinøks fra yngre steinalder. Den tilhører den svenske og norske stridsøkskulturen. Båtøksene er oftest fint utformet og slipt og må antagelig oppfattes både som våpen og verdighetstegn. Bååth, Albert Ulrik, 1853-1912, svensk lyriker; dosent i gammelnordisk litteratur ved Gdteborgs Hdgskola 1891-1911. Han la vinn på å innføre et enklere formspråk i sine dikt, med innslag fra dag­ ligspråk og dialekt. Bååths sosialt pregede dikt, storbydiktene og spesielt den realistiske skånske hjembygdslyrikken fikk stor betydning for yngre lyrikere.

c

Christian Radich ble bygd som skoleskip i 1937 ved Framnæs Mek. Værksted, og har deltatt med stort hell i en rekke internasjonale konkurranser.

C#, C Sharp [si: Ja:p], et objektorientert programme­ ringsspråk basert på C++, men med elementer hentet fra Visual Basic og Java. C# er utviklet av Microsoft og knyttet til selskapets .Net-plattform. C, c, tredje bokstav i det latinske alfabetet. Bokstavformen er dannet av den tredje bokstaven i det greske alfabetet T. y, som i sin tur stammer fra den tilsvarende fønikiske bokstaven. Den heter på hebraisk gimel, av grekerne kalt gamma. På fønikisk og gresk var lydverdien g. Etruskisk hadde ikke denne lyden og brukte bokstaven for lyden Å:. Da romeme overtok det etruskiske alfabetet, brukte de c både forg- og k-lyden. Rester av denne bruken finnes i latin, når navnet Gaius forkortes C. og Gnaeus Cn. i skrift. For å skjelne mellom lydene g og k dan­ net romeme bokstaven G på 200-tallet f.Kr. Gjen­ nom hele oldtiden uttalte romeme c som k foran alle vokallyder. Det forklarer at Caesar ble lånt i germans­ ke språk med k-lyd: Kaiser, keiser, jf. latinsk cellarium, kjeller, cista, kiste o.l. Bokstavens navn var hos etruskeme og romeme ce, uttalt ke. Først fra tidlig middelalder ble den uttalt se. Nå uttales c foran e og i som tj på italiensk, som ustemt s på fransk, som en lespende s-lyd på spansk omtrent tilsvarende engelsk th, men som s på spansk-amerikansk og på portugisisk og som tf på rumensk. Skal man uttale c som s på fransk og portugisisk foran andre vokaler, skriver man g. Uttalen som k foran e og i uttrykkes på italiensk ved ch, på spansk og portugisisk ved qu. I de nordiske språkene forekommer c bare i fremmedord og uttales foran e, i, y, s og 0 som s, ellers som k. De samme regler gjelder i engelsk, mens c foran e, i. y på tysk uttales ts. I tsjekkisk, polsk, ungarsk, slo­ vensk og kroatisk rettskrivning har c lydverdien ts, i tyrkisk dK. C med hake, c, brukes i slaviske og baltiske språk og i samisk med lydverdien tf. Ord som ikke finnes under c, kan søkes under cz, tsch tsj. c, tone, første trinn i den diatoniske grunnskala fra c,

grunntone i C-dur og c-moll; toneart og akkord med c som grunntone (stor og liten bokstav for hhv. dur og moll). Tonen c senket med en halvtone kalles cess, hevet med en halvtone ciss. c, symbol for ►centi-. Skrevet foran et enhetssymbol betyr det at enheten skal divideres med hundre. c, på mynter, frimerker el.l. betegner cent, centavo, centime. c, symbol for metrisk karat, 1 c = 0,2 g, masseenhet for perler, diamanter og edelstener. c (fys.), vanlig symbol for lyshastighet og lydhastigC (av lat. centum), som romertall = 100. C, kjemisk symbol for grunnstoffet karbon (av lat

carbo).)

N.

C60, molekylær modifikasjon av karbon. Det finnes en rekke andre lignende species, betegnet C70, osv. (Se ►karbon, ►fullerener og ►buckminsterfulleren.) C, symbol for coulomb, enhet for elektrisk ladning. C, betyr som forkortelse på latin vanligvis Gaius; på romerske innskrifter og mynter Claudius, Caesar, consul, censor m.fl. C, inskripsjon på mynt; betegner på eldre prøyssisk mynt myntstedet Cleve, etter 1866 og på tysk riksmynt etter 1872 Frankfurt a. M.; på østerriksk mynt Praha; på fransk mynt i eldre tid St.-Lo, senere Caen, nå Lille. C, programmeringsspråk for datamaskiner, utviklet 1972 ved Bell Laboratories, USA for å gjøre det enklere å overføre operativsystemet UNIX til andre maskiner. C fremstår som en mellomting mellom ► assemblerspråk og høynivåspråk ettersom det gir brukeren mulighet til å behandle informasjon på bitnivå. Dets spesielle egenskap ligger i muligheten til å skrive effektive, maskinorienterte rutiner, samtidig som språket er flyttbart fra maskin til maskin. C består av en kjeme med en liten mengde inne­ bygde maskinvare-avhengige funksjoner. Resten av funksjonene i C er maskinvare-uavhengige og tilhører et «bibliotek» som er tilgjengelig for Cprogrammer. C ble svært populært for å skrive kommersiell programvare i annen halvdel av 1980-tallet, og ble standardisert av ANSI og ISO i 1989. Aktuelle utga­ ver av Unix er skrevet i C. C++, en objektorientert utgave av C, utviklet tidlig i 1980-årene ved Bell Laboratories, USA. Ble svært populært, og har i praksis tatt over for C. Flere kjente selskap leverer C++-kompilatorer, blant dem Apple, Sun, Borland og Microsoft. C, i sement-nomenklatur forkortelse for ► kalsium oksid, CaO. C (fys.), vanlig symbol for elektrisk kapasitans og for varmekapasitet. °C, symbol for grad celsius, se ►celsiustemperatur. c, bokstav som i slaviske og baltiske språk og samisk har lydverdien tN. Ord som ikke finnes under c-, kan søkes under tsj-, tsch- eller cz-, C, betegnelse på flytyper, se den enkelte bokstav- og tallkombinasjon (f.eks. C-5). Ca, kjemisk symbol for grunnstoffet kalsium. ca., forkortelse for lat. circa, omtrent. C.A., Confessio Augustana, se ►augsburgske konfe­ sjon. Caan, James [ka:n], f. 1939, amerikansk filmskuespiller, debut 1963, gjennombrudd med rollen som Sonny Corleone i The Godfather (Gudfaren, 1972). Han har gjeme spilt tøffe roller, som i Rollerball

(1975), The Gambler (1974), A Bridge Too Far (1977) og Thief (1981). Caan var politimann i Alien Nation (1988), og har i senere år spilt karakterroler i filmer som Misery (1990), Honeymoon in Vegas (1992) og Lars von Triers Dogville (2003). cab [kæb] (eng.), forkortelse for cabriolet, lett tohjuls vogn med kalesje og høyt kuskesete bak. Opprinnelig brukt som betegnelse på leievogn, hestedrosje, senere om leiebil, drosjebil; i utvidet form taxicab, som igjen er forkortet til taxi. cabaletta, italiensk betegnelse av ukjent opprinnel­ se, har to betydninger: 1. En kort arie med repetisjonsdel som kan utbro­ deres av sangeren. 2.1 den romantiske opera den hurtige, virtuose slutten i en lengre arie, gjeme i bolero- eller polaccarytme. Caballé, Montserrat [kaØalje], f. 1933, spansk sanger (sopran). Etter debuten i 1954 utviklet hun seg til en av vår tids ledende sopraner i roller av Bellini, Donizetti og Verdi. Har sunget i Oslo. Tallrike plateinn­ spillinger, bl.a. duetten Barcelona med rocksangeren Freddie Mercury (1987). caballero [kajBaljerå] (sp„ av lat. 'hest'), rytter, ridder, kavaler. El caballero de la triste figura, ridderen av den bedrøvelige skikkelse, opprinnelig brukt om Don Quijote. Caballero. Fernån [kagaljerå], 1796-1877, pseudo­ nym for Cecilia Bbhl de Faber, spansk forfatter, skaper av den moderne roman i Spania. Hennes far var begeistret for de tyske romantikere, og datteren ble tidlig grepet av de nasjonalromantiske idealer. Mellom 1822 og 1835 samlet hun stoff og skrev flere av sine fortellinger og romaner. Hennes første publi­ serte verk, fortellingen Lamadre, utkom 1835, men det meste ble utgitt mellom 1840 og 1857. Hun utgav fargerike folkelivsskildringer fra Andalucia, bl.a. Lagaviota (1849), som gjorde henne berømt og meget populær i Spania. Fra samme år er Lafamilia de Alvareda. Hennes romaner lider til dels under en utpreget moraliserende tendens. Cabal-ministeriet [kabæl-j, eller Cabalen, de nær­ meste rådgiverne til Karl 2 av England i tiden 166773, og som regnes som opprinnelsen til kabinettet. Medlemmenes initialer (Clifford, Arlington, Buckingham, Ashley, Lauderdale) dannet ordet Cabal. Cabal-ministeriet gjorde seg forhatt på grunn av sin franskvennlige og prokatolske politikk. Da parla­ mentet vedtok testakten 1673, og dermed skaffet seg mulighet til å utestenge katolikker fra offentlige embeter og politikk, ble Karl 2 tvunget til å oppløse Cabal-ministeriet. Cabanatuan, by i Filippinene, Luzon, 96 km nord for Manila; 218 000 innb. (2000). Handelssenter. Uni­ versitet (1950), teknisk høyskole.

158

CABANEL

Cabanel, Alexandre, 1823-89, fransk maler, repre­ sentant for den akademiske kunsten, spilte en domi­ nerende rolle i kunstlivet under Napoleon 3, profes­ sor ved École des Beaux-Arts. Han var en av de ledende representantene for salongmaleriet, og stod i skarp motsetning til impresjonistene. Særlig er han kjent for sine mondene dameportretter, historiemalerier og mytologiske motiver med vakre, nakne kvinnefigurer, som f. eks.Venus'fødsel (Musée d'Orsay), som gjorde stor suksess på Salongen 1863. Andre verker er Floras triumf og Francesca da Riminis og Malatestas død, hvor han forener klassisistisk linjeføring og rokokkofarger. Cabanis, Pierre Jean Georges [kabanis], 1757-1808, fransk fysiolog og filosof. Hans bok Rapports du physique et du moral de Thomme (1796-1802) er et utkast til en fysiologisk psykologi; studiet av men­ nesket kan reduseres til fysikk og fysiologi. Cåbardasjohka [tja:-], elv i Finnmark, 21 km lang. Renner fra innsjøen Stuorajåvri ut i Guovdageaineatnu (Kautokeinoelva) (se ►Altaelva), 10 km nordøst for Guovdageidnu (Kautokeino) tettsted. Brukes også som fellesnavn på hele vassdraget som har kilder på grensen til Nordreisa og Kvænangen i Troms. Farbar for elvebåter til ca. 8 km ovenfor Stuorajåvri. Cabaret [kæbarei], musikal med musikk av John Kander, libretto av Joe Masteroff og sangtekster av Fred Ebb, med handlingen lagt til en kabaret i Berlin i 1930-årene. Muskalen er bygget på skuespillet IAm A Camera av John Van Druten (1951; filmatisert 1955), som igjen er en dramatisering av Christopher Isherwoods fortellinger Mr. Norris Changes Trains (1935) og Goodbye to Berlin (1939). Det mest kjente nummeret er Willkommen, Bienvenue, Welcome. San­ gene Mein Herr, Maybe This Time og Money, Money ble skrevet til filmversjonen, men tas ofte med i teateroppsetninger. Cabaret fikk sin premiere 1966, og ble første gang spilt i Norge 1968, på Oslo Nye Teater. Filmatiseringen (1972) ble en stor kinosuksess og ble belønnet med Oscar-priser til bl. a. Bob Fosse (regi), Liza Minnelli (beste kvinnelige hovedrolle) og Joel Grey (beste mannlige birolle). cabasa, latinamerikansk/afrikansk rytmeinstrument (idiofon); består av en kalebass som det er skåret riller i og trukket et nett av perler, frø el.l. rundt. Nettet dreies rundt frukten og gnis mot rillene, noe som gir en skrapende lyd. Cabasa lages også i moder­ ne varianter av tre eller plast. Cabat, Nicolas Louis [kabaj, 1812-93, fransk maler, en av grunnleggerne av det naturalistiske stemningslandskap, le paysage intime. Regnes som en forløper for Barbizonskolen. I 1830-årene drog han til Italia og gikk over til et mer idealiserende og klassisistisk maleri. Cabell, James Branch [kæbal], 1879-1958, ameri­ kansk forfatter; ble berømt med Jurgen (1919), særlig fordi Society for the Suppression of Vice ville ha den forbudt av moralske grunner. Denne og de fleste andre av Cabells romaner foregår i et innbilt middelalderland, Poictesme. Blant de mest kjente er Figures ofEarth (1921) og The Cream of the Jest (1917). Innflytelse fra Rabelais og Anatole France kan spores i hans diktning; hans lette ironi minner særlig om den siste. BeyondLife (1919) og Straws and Prayerbooks (1924) er prolog og epilog til Poictesmeserien. Blant hans senere romaner er The King Was in His Counting House (1938, «Poictesme» igjen) og The Devil's Own Dear Son (1949). Cabell utgav også essays og selvbiografiske bøker. Cabernet Sauvignon [kaberne såvinjå], en av de mest kjente blå vindruesortene med berømmelse fra ulike steder og land, spesielt Bordeaux i Frankrike, Cali­ fornia, Australia og Chile. Gir fyldige, rike og hold­ bare viner med smak og lukt som minner om solbær. Den nær beslektede Cabernet Franc har ikke så fremtredende karakter, og har heller ikke oppnådd samme popularitet og utbredelse.

Étienne Cabet

Cabet, Étienne [kabe], 1788-1856, fransk politisk forfatter, en av de mest fremtredende representan­ ter for den såkalte utopiske sosialisme. Deputert 1832, men måtte flykte til London 1834, og vendte tilbake 1840 som kommunist. I sine verker, som har hatt stor innflytelse blant arbeiderbevegelsens pionerer, i Norge for eksempel på Marcus Thrane, skildret han det utopiske kollektivistiske samfunn. Det kommunistiske samfunn skulle oppnås ved fredelige midler. Hans mest kjente bok er Reisen til Ikaria (Voyage en learie, 1840). Cabet forsøkte å virkeliggjøre sine ideer i kolonien «Icaria» i Texas, som han grunnla 1848. Forsøket mislyktes full­ stendig; en gren av kolonien holdt seg likevel til 1895. Cabezon, Antonio de [-jtån], 1510-66, spansk kom­ ponist, organist og cembalist, kanskje den fremste representant for spansk musikk på 1500-tallet. Størst betydning har hans verker for tangentinstrumenter; han skrev også musikk for andre instru­ menter og vokalmusikk. Cabjmas, by i Venezuela, ved nordøstbredden av Maracaibosjøen; 214 000 innb. (2000). Viktig sent­ rum for oljefeltet Ambrosio. Stort oljeraffineri i La Salina rett sør for byen. cabin [kæbinj (eng.), hytte, kahytt, avlukke, lugar, oppholdsrom i fly. cabin cruiser [kæbin kruiza] (eng.), hurtiggående motorbåt med kahytt, av størrelse 20-40 fot. Cabinda, del av Angola, ved Atlanterhavet, skilt fra resten av landet ved en 32 km bred korridor (av Kongo (tidl. Zaire), grenser i nord til Republikken Kongo og i sør og øst til Kongo (tidl. Zaire); 7270 km2 med ca. 200 000 innb. (2004); i tillegg er det ca. 400 000 som stammer fra Cabinda, men bor i nabo­ landene. Viktigste by er Cabinda ved Bele-elven. I 1966 ble det funnet petroleum utenfor kysten av Cabinda; det meste av Angolas petroleumsvirksom­ het foregår her. Også handel med tømmer, palmeolje, kaffe og kakao. Historie. Helt siden Angolas selvstendighet 1975 har det vært en væpnet frigjøringskamp for å gjøre Cabinda-enklaven til en selvstendig stat. Frigjøringskrigen har møtt liten internasjonal forståelse eller støtte - samtidig som multinasjonale oljeselskaper har utført størstedelen av oljeutvinningen i angolans­ ke farvann utenfor Cabinda. Et hovedargument for separatistene i Cabinda er at området aldri var en integrert del av den portugisiske kolonien Angola, men tvert imot har en egen historie, også i forhold til kolonimakten Portugal. Cabinda ble underlagt portugisisk styre langt senere enn Angola forøvrig, gjennom tre ulike traktater med tre forskjellige kongedømmer (Macongo, Mangoio og Maluangu) i perioden 1883-85. Territoriet fikk status som protektorat under Portu­ gal, og ikke - som Angola - en koloni. Befolkningen i området tilhører bakongo-folket, i likhet med flertallet i Zaire- og Uige-provinsene i Angola, men

har utviklet en kultur som skiller seg fra disse, men en egen variant av språket, kikongo. Frigjøringsbe­ vegelsen har hevdet at det følgelig er snakk om en egen etnisk identitet i Cabinda. 1 1956 ble protekto­ ratet Cabinda administrativt forent med kolonien Angola, og i Alvor-avtalen fra 1975, som la grunn­ laget for Angolas selvstendighet, ble de to territorie­ ne forent. Kampen for frigjøring fra Portugal startet i 1960, da to grupper ble etablert med mål å sikre Cabindas selvstendighet. De to gikk i 1963 sammen i Frente de Libertagdo do Enclave de Cabinda (FLEC), som i 1967 etablerte en regjering i eksil. Denne ble støttet av bl.a. Gabon, Den sentralafrikanske republikk og Uganda, samt Zaire (nå Kongo) og Kongo (Brazzaville). 1. august 1975 erklærte FLEC Cabinda for selvstendig republikk, uten at suvereniteten er blitt anerkjent. Da Angolas tre frigjøringsbevegelser forhandlet med kolonimakten om selvstendighet i 1975, var ikke FLEC invitert. Da Angola ble selv­ stendig og Cabinda inngikk i den nye republikken, anså FLEC Cabinda som okkupert av Angola, og har siden drevet en lavintensitets geriljakrig mot Ango­ las regjering. Bevegelsen har hatt militære baser i begge Kongo-statene. I første halvdel av 1980-årene ble FLEC splittet i to fraksjoner, FLEC-FAC (siste del fork, for Forlas Armadas de Cabinda) og FLEC-Renovada. Da borgerkrigen i Angola endte i 2002, fortsatte krigen i Cabinda - og regjeringshæren satte inn en offensiv mot FLEC-geriljaen. Etter at flere av geril­ jaens baser ble tatt 2002-03, erklærte den angolans­ ke regjeringen i juni 2003 også krigen i Cabinda for å være over, selv om geriljaen fortsatt var aktiv. Det er anslått at ca. 30 000 mennesker er drept i krigen i Cabinda. Både FLEC-FAC og FLEC-Renovada har utropt sin Cabinda-republikk med egen president, dog uten å vinne internasjonal oppslutning. Portugal anser Cabinda-spørsmålet for å være et internt angolansk anliggende. Det var flere ganger i 1980- og 1990årene kontakt mellom Angolas regjering og FLEC, bl.a. med Gabons president Omar Bongo som mel­ lommann. Nye møter ble holdt i Frankrike i 2003. FLEC har stilt krav om folkeavstemming om territoriets fremtidige status, mens den angolanske regje­ ring har tatt til orde for å gi Cabinda en større grad av selvstyre. DLd Cabinet noir [kabine noar], Le (fr. 'det sorte kam­ mer'), hemmelig kontor som Ludvig 14 lot opprette for å åpne brev og skaffe regjeringen politiske opp­ lysninger. Uttrykket har siden vært brukt om til­ svarende institusjoner og fremgangsmåter i andre land. Cabirias netter, Lenottidi Cabiria, italiensk spillefilm (1956) i regi av Federico Fellini, etter et manus av Fellini, Ennio Flaiano, Tullio Pinelli og Pier Paolo Pasolini. Om den prostituerte Cabiria som tjener til et magert livsopphold i Romas forsteder, men er evig optimist. I hovedrollene Giulietta Masina, Amadeo Nazzari, Francois Périer. Foto ved Otello Martelli, musikk av Nino Rota. Filmen vant Oscar-pris som beste fremmedspråklige film. Filmen var utgangs­ punkt for musikalen Sweet Charity (1966; filmatisert 1969) av Neil Simon, Dorothy Fields og Cy Coleman. Cable, George Washington [keibl], 1844-1925, amerikansk forfatter; kjempet på sørstatenes side i borgerkrigen, ble deretter forretningsmann og journalist. Hans første novellesamling, Old Creole Days (1879), og romanen The Grandissimes (1880) er hans beste skjønnlitterære arbeider og gir leven­ de skildringer av livet i det gamle New Orleans. I sin behandling av forholdet mellom rasene i sør er han en forløper for forfattere som W. Faulkner og R. P. Warren. Cable var en av de få sørstatsmenn som tidlig tok til orde for fulle borgerlige rettigheter for de tidligere slavene i bøker som The Silent South (1885) og The NegroX^uestion (1888)

159

CACHONS

OW Cable News NetWork [keibl nju:z netwo:k], CNN, amerikansk fjernsynsselskap, grunnlagt 1980. Selskapet eies av Turner Broadcasting System Inc., som 1996 ble innfusjonert i Time Warner. Det forsy­ ner selskapets nettverk av kabelfjernsynsstasjoner med egne nyhetskanaler. Foruten den nasjonale CNN-kanalen distribueres Headline News (startet 1982 som CNN2)iUSA. Internasjonal virksomhet. CNN startet med interna­ sjonale sendinger fra 1982, i 1985 ble kanalen CNN International startet. Denne kanalen kan - via satellitt, evt. også distribuert via kabel - tas i mot i de aller fleste land. Gjennom bl.a. å inngå en rekke samarbeidsavtaler med nasjonale fjernsynsselskaper har CNN fått en dominerende posisjon innen distribusjon av fjernsynsnyheter. Under Golfkrigen 1991 fikk kanalen sitt definitive gjennombrudd som global nyhetsfor­ midler. cabo [ka|3å] (sp.), forberg, kapp, odde. Sammensatte navn som begynner på cabo, er i leksikonet alfabeti­ sert etter navnets påfølgende (hoved)del. Se for øvrig registeret. cabochiens, Les [kabåjje], navn på et revolusjonært parti i Frankrike, som 1411-13 hadde stor makt i Paris. En slaktersvenn, Caboche, var dets fører. Han ledet 1413 et opprør i Paris, mer en sosial reisning enn en politisk. Det ble slått ned med hard hånd? cabochon [-Ja] (fr.), ufasettert smykkesten, slipt med konveks form og vanligvis rund eller oval omkrets. Se også ►edelstener (figur). Cabo de Såo Vicente, Portugals og Europas sørvestspiss, se ►Såo Vicente. Cabomba, tofrøbladet planteslekt i familien Cabombaceae, 6 arter i tropisk Amerika. Vann- og sump­ planter med lange, spinkle stengler, sterkt oppdelte blad og små blomster. Flere arter, bl.a. C. aquatica, er populære akvarieplanter. Cabora Bassa, se ►Cahora Bassa. Caboto, Giovanni, i England kalt John Cabot, ca. 1450-ca. 1499, italiensk sjøfarer og oppdagelsesrei­ sende. Ble trolig født i Genova, ble 1476 borger av Venezia og kom som levantkjøpmann til Mekka. Drog 1484 til England og fikk 1496 for seg og sine tre sønner kongelig patent av Henrik 7 på å søke en vestlig vei til Asia samt utforske og ta i besittelse alle ukjente land han måtte oppdage. 1 1497 seilte han og sønnen Sebastiano ut med skipet Matthew og nådde 24. juni samme år det amerikanske fastland (Labrador), altsa før Columbus nådde kysten av Mellom-Amerika. 1 1498 seilte han ut fra Bristol på en ny reise med fem skip, rundt Kapp Farvel, over Davisstredet, og nådde muligens til Cape Hatteras i Nord-Amerika (omdiskutert). Det er også usikkert om han kom tilbake fra denne ekspedisjonen. Caboto, Sebastiano, i England kalt Sebastian Cabot, ca. 1476-1557, sønn av Giovanni Caboto, oppdagel­ sesreisende og kartograf, født i Venezia, stod avveks­ lende i engelsk og spansk tjeneste. Han fulgte faren på dennes reiser og førte 1517 en større flåte til Nord-Amerika for å finne en nordvest-passasje. Etter spansk oppdrag søkte han 1526-30 etter en vestlig vei til Molukkene, samtidig som han skulle oppdage Ofir og Cathay (Kina), men han kom ikke lenger enn til Rio de La Plata, hvis nedre dalføre han utforsket og kartla. Ved hjemkomsten til Spania ble han forvist til Oran (benådet 2 år senere). Caboto utgav 1544 sitt berømte verdenskart, ble 1547 kalt til England av Edvard 6, som gav ham ledelsen av Company of merchant adventurers (fra 1548). For å finne Nordostpassasjen og ad den vei nå Cathay, som man nå trodde lå like øst for Ural, organiserte han 1553 en ekspedisjon, som under ledelse av Sir

Cacak [tj’a:t]ak], by i Serbia og Montenegro, Serbia,

Amllcar Cabral

Richard Chancellor nådde Kvitsjøen (1556) og gav støtet til handelsforbindelsen mellom England og Russland over Arkhangelsk. Cabot Strait [kæbat streit], strede i Canada, mellom Newfoundland i nord og Cape Breton Island i sør; 110-130 km bredt. Utgjør en viktig internasjonal skipsled, som forbinder Atlanterhavet med Gulf of St. Lawrence. Oppkalt etter Giovanni Caboto (John Cabot) som utforsket området på slutten av 1400tallet. Cabral, Amflcar, 1921-73, geriljaleder og politisk teoretiker fra Guinea-Bissau; bror av L. de Almeida Cabral. Stiftet i 1956 Partido Africano da Independéncia da Guiné e Cabo Verde (PAIGC) og deltok samme år i opprettelsen av frigjøringsbevegelsen MPLA i Angola. Øverste leder for PAIGCs frem­ gangsrike frigjøringskamp mot det portugisiske kolonistyret, til han i januar 1973 ble drept underet attentat i Guinea. Cabral utgav en rekke skrifter som har fått stor betydning i den tredje verden, særlig om geriljakampens organisasjon, sosialistisk teori og den nasjonale kulturs betydning i afrikanske land. En del av de viktigste publikasjoner er samlet i Frigjørings­ kamp i teori og praksis (Oslo 1973). Cabral, Luis de Almeida, f. 1931, politiker i GuineaBissau, bror av A. Cabral. Deltok i stiftelsen av frigjøringsbevegelsen PAIGC i 1956, medlem av sentralstyret fra starten. Assisterende generalsekre­ tær i partiet og leder av den nasjonale gjenoppbyg­ ging av de frigjorte områder i 1970-73. GuineaBissaus første president etter selvstendigheten i 1974, avsatt ved et statskupp 1980. Cabral, Pedro Ålvares, ca. 1460-1526, portugisisk sjøfarer, admiral for en flåte på 13 skip som etter Vasco da Gamas hjemkomst ble sendt til India. For å unngå vindstille valgte han en mer vestlig kurs og ble til slutt drevet over til det da ukjente Brasil, som han tok i besittelse for Portugal 1500 og gav navnet Terra da Vera Cruz. Cabrera Infante, Guillermo, f. 1929, kubansk forfat­ ter, bor i London. I romanen Tres tristes tigres (1967) eksperimenterte han med språket. Han har også skrevet romanene Vista del amanecer en el tropico (1974), O (1975), Exorcismos de esti(l)o (1976) og La Habana para un infante difunto (1979). Han har også skrevet bøker om filmkunst, f.eks. Arcadia todas las noches (1978) og essayer som Exorcismos de estilo (1976). Arcadia todas las noches (1978), Mea Cuba (1993) og byguiden El libro de las ciudades (1999). cabretta (av sp. 'liten geit'), sør-amerikansk sauerase. Garvet skinn av cabretta-sauen blir brukt til overlær og for i skotøy samt til hansker, alt etter garvemetoden. cabriole [kabriål] (av it. 'sprang'), sprang i balletten med bena fremover og til siden, der benet under slår mot det ovenforliggende slik at dette strekker seg høyere opp. cabriolet [-le] (av fr. 'bukkesprang'), biltype med tak som kan slås ned. Se også ►kabriolet.

85 km sør for Beograd; 73 400 innb. (2003). Senter i et jordbruksområde. Produksjon av fruktkonserver og plommebrennevin (sljivovica), papir og sement. Fornminner. Slagsted 1815, fyrst Milos seiret over tyrkerne. cacanny [kåkæni] (skotsk, eg. callcanny, 'kjør forsik­ tig'), en tilsiktet nedsettelse av arbeidstempoet for å øve påtrykk på arbeidsgiverne i arbeidskonflikter, caccia [kattja] (it. 'jakt'), to-stemmig kanon i enklang eller oktav; teksten skildrer ofte jaktscener. Populær på 1300-tallet i Italia. Caccini, Francesca [kattjmi], 1587-ca. 1640, ita­ liensk sanger og komponist; datter og elev av G. Caccini. Særlig kjent for operaen La liberazione di Ruggiero dall 'isola d 'Alcina (1625). Caccini, Giulio [kattjmi], ca. 1550-1618, italiensk sanger og komponist. Utgav 1602 Le nuove musiche, solosanger med besifret bass. Samlingen, med sitt innledende essay, regnes som et av de klassiske dokumentene i forbindelse med fremveksten av den monodiske stil. Caccini komponerte noen av sange­ ne til Peris opera Euridice, oppført 1600; utgav kort tid etter hele verket med egen musikk. Cåceres [kaveres], 1 Provins i Spania, del av den autonome regionen Extremadura, grenser til Sierra de Gata og Sierra de Gredos i nord og Portugal i vest; 19 868 km2 med 410 200 innb. (2002). Hovedstad: Cåceres. Består av et fruktbart sletteland, ca. 500 moh., med høyere områder i nord (1850 moh.) og sørøst. Elvene danner dype nedskjæringer, og Tajo, som renner fra øst mot vest, deler provinsen i to ulike deler. Jordbruk er viktigste næringsvei, med dyrking av korn, oliven, bomull og tobakk nord for Tajo. Sør for Tajo drives en ekstensiv kvegavl på store land­ eiendommer (latifundios). Det finnes mange store dammer ved elvene Tajo og Alagon som nyttes til irrigasjon og elektrisk kraft. Et varmekraftverk er under bygging ved Almazar. Industrien er konsent­ rert til hovedstaden Cåceres. 2 By i Spania, hovedstad i provinsen Cåceres, 240 km sørvest for Madrid; 84 400 innb. (2002). Han­ delssenter; produksjon av kork, lærvarer og tekstiler. Utvinning av fosfat ved Las Minas nær byen. Den gamle bydel står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Den er omgitt av tykke murer, dels fra romersk tid, dels fra maurisk tid, og har bevart middelalderpreget. Her finnes bl.a. den gotiske San Mateo-kirken. Grunnlagt av romerne 74 f.Kr. som Castra Caecilia; fra 800-tallet under maurisk styre med navnet Alka za res. cache [kæj-] (eng.,gjemmested') (IT), se ►hurtigbuffer. cachet [kafe] (fr.), segl, jfr. ►lettre de cachet. cachetere [kajatera] (til cachet), forsegle. Cachin, Marcel [kaje], 1869-1958, fransk politiker. Med korte avbrudd deputert fra 1914 til sin død. Ble etter 1917 en av lederne av sosialistpartiets venstre fløy, som i Tours 1920 sluttet seg til kommunismen og grunnla det franske kommunistpartiet. Han var fra 1919 til sin død redaktør av partiets hovedorgan LHumanité. Han var også partiets parlamentariske fører til 1932, da han ble slått ut ved valget. 11935 ble han valgt til medlem av senatet, og året etter til formann i det kommunistiske parti. Arrestert av de nazistiske myndigheter 1941. Var medlem av de grunnlovgivende forsamlinger 1946 og av nasjonal­ forsamlingen fra 1946. Cachoeiro de Itapemirim [kajweiru de itapemiri], by i sørøstlige Brasil, Espirito Santo, ved Rio Itapemirim, 48 km ovenfor utløpet i Atlanterhavet; 174 900 innb. (2000). Handelssenter. Lærindustri, storfeavl. cachons [kajang], kortspill for to eller flere spillere med to vanlige kortstokker, en variant av ►rummy hvor det gjelder å få færrest poeng.

160

CACHUCHA

cachucha [katjutja] (sp.), grasiøs spansk dans i 3/4 og

Cadbury. George [kædbari], 1839-1922, britisk

3/8 takt, danses av en enkelt person med kastanjet­ ter, stammer fra Granada. Ble på 1800-tallet interna­ sjonalt kjent, bl.a. gjennom danserinnen Fanny Elssler, som danset den første gangen i balletten Le Diable boiteux (1836); rekonstruert 1967 av Ann Hutchinson og filmet 1981 med Margaret Barbieri. CACIB, forkortelse for Certificatd' aptitude au championnat international de beauté, internasjonalt sertifikat ved eksteriørutstillinger for hunder. caciocavallo [katjakavallå], sør-italiensk gulost. Navnet betyr «ost fra hest», men den lages av ku­ melk. Den formes som en 3-5 kilos pære med inn­ snevring før stilken, der et tau kan festes for å henge den opp. Osten lages av ukokt ostemasse, men lagring i tørre kjellere gjør at konsistensen likevel blir ganske fast, som norvegia-ost. Skorpen dannes naturlig og er glatt, hard og voksaktig. Osten sies å ha blitt importert til Italia med barbarene. Ligner provolone-ost. cacique [kasike], egentlig indiansk stammehøvding, brukes i Latin-Amerika om en lokal sjef, politisk boss. CACIT, forkortelse for Certificat d’aptitude au championnat international de travail, internasjonalt sertifikat ved bruksprøver for hunder. CACM, fork, for Central American Common Market, sp. Mercado Comun Centroamericano, det mellomamerikanske fellesmarked, ble stiftet i 1960 med følgende medlemsland: Costa Rica, El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua. Har bl.a. samarbeidsavtale med EU (EF) fra 1985.1 1990-årene har CACM også samarbeidet med det karibiske fellesmarkedet CARICOM og det nordamerikanske NAFTA. Cacops, utdødd amfibieslekt i ordenen Temnospondyli. Ca. 50 cm lange panserpadder som levde i karbon og perm og var de av alle panserpadder som var best tilpasset til å leve på land. Kjent fra NordAmerika. Cacoyannis, Michael, eg. Mikhalis Kakogiannis, f. 1922, gresk filmregissør, født på Kypros, utdannet i England. Cacoyannis filmdebuterte 1954, og fikk oppmerksomhet med Stella (19 5 5) og Elektra (1961). Stor internasjonal suksess med Kazantsakis-filmatiseringen Zorba the Greek (1964) med Anthony Quinn i tittelrollen. Karrieren har siden vært ujevn: The Day the Pish Came Out (Den dagen fisken fløt opp, 1967), Iphigenia (1976) og Sweet Country (Mitt elskede land, 1988). Cactaceae, plantefamilie, se ►kaktusfamilien. Cacus, i romerske sagn en røver som Herakles drep­ te. Da Herakles hadde fanget Geryones' okser og drev dem gjennom Italia, stjal Cacus noen av dem og gjemte dem i en hule ved foten av Aventinerhøyden. Oksebrølene forrådte ham, og Herakles straffet Cacus på livet. Til minne om begivenheten innviet Herakles et alter, ara maxima, mellom Palatiner- og Aventinerhøyden i Roma. CAD, fork, for eng. Computer Aided Design, datamaskin­ assistert konstruksjon, se ►DAK. Cadalso, José [kaåalså], 1741-82, spansk forfatter, kjent først og fremst for Cartas marruecas (1789), som inneholder en kritikk av datidens spanske forhold, inspirert i formen av Montesquieus Lettres persanes. Cadalsos Noches lugubres (1789-90), skrevet i førromantisk stil etter Edward Youngs Night Thoughts, skildrer en ung mann som i fortvilelse over den elskedes død forsøker å grave opp hennes lik. Los eruditos a la violeta (1772) er en satire over tidens overflatiske dannelse. Cadamosto, eller Ca' da Mosto, Alvise, ca. 1429 - ca. 1483, venetiansk oppdagelsesreisende. Han fikk 1455 i oppdrag av Henrik Sjøfareren å utforske kysten av Vest-Afrika. Her oppdaget han Kapp Verde-øyene og undersøkte Gambias løp på en strekning av over 400 km. Han skrev en verdifull beretning om sine reiser; den ble trykt 1507.

sjokoladefabrikant og filantrop, utgått fra kvekermiljø. Han opparbeidet farens sjokoladebedrift, Cadbury & Sons, til en av Englands største (fra 1971 Cadbury-Schweppes PLC). Grunnla for sine funksjonæ­ rer hagebyen Bournville, som ble et mønster for lignende foretagender. Fra 1901 hovedeier av den liberale avis Daily News; 1909 kjøpte hans familie også The Star. CADCAM, fork, for eng. Computer Aided Design and Computer Aided Manufacturing, på norsk D AK/DAP, datamaskin-assistert konstruksjon/datamaskinassistert produksjon, se henholdsvis ►DAK og ► DAP. caddie [kædi] (eng., av fr. cadet, yngre sønn i adels­ familie), i golf assistenten til en spiller, som bærer eller triller køllene, holder markeringsflagg m.m. caddo (forkortet form for kd 'dohddd 'cho), fellesbe­ tegnelse på flere språklig beslektede indianerstam­ mer. I dag står caddo for en tribe i Oklahoma som omfatter tidligere stammer og landsbyer tilhørende tre allierte konføderasjoner. Selv kalte de seg hastnai, «vårt eget folk». Ifølge tradisjonen var caddo-folkenes opprinnelige hjemsted området rundt Red River i Louisiana. Derfra har de så spredt seg over et stort territorium vest for Mississippis nedre løp, hvor de holdt til fra 1600-tallet. Ved siden av hasinai fantes det andre caddotalende stammer i det samme områ­ det. Caddo var jordbrukere, og drev jakt som binæ­ ring. De opprettet vennskapelige forbindelser med franskmennene, men bukket etter hvert under for sykdommer og ytre press fra nybyggerne. 1 1859 ble en del caddo gitt et reservat i Oklahoma. Andre ble boende i Texas, Arkansas og Louisiana. Caddofolkene var opprinnelig tallrike, men i 1910 var folketal­ let redusert til 452. Siden har det imidlertid økt, og caddo teller nå (2004) i overkant av 3000 mennes­ ker. Cade, John (Jack) [keid], død 1450, engelsk opprørsfører. Han ledet 1450 med utgangspunkt i Kent et opprør mot kong Henrik 6, utløst av misnøye over de kostbare krigene mot Frankrike. Han slo kongens hær, rykket inn i London og anklaget kongens menn for korrupsjon og undertrykkelse av folket. Etter kort tid ble han slått og drept. Cadenabbia, landsby i nordlige Italia, Lombardia, ved vestbredden av Lago di Como. I nærheten Villa Carlotta med berømt hage og flere kjente kunstver­ ker, deriblant Thorvaldsens Alexandertoget. cadenza (it. musikkuttrykk), se ►kadens. cadet [kade] (fr., hunkjønn cadette), brukes om den nest eldste av søsken (den yngre av to søsken); jfr. ► ainé og ►kadett. Cadillac [kædilæk], amerikansk bilmerke. Ingeniør Henry M. Leland (1843-1932) konstruerte bilmoto­ rer allerede før århundreskiftet og startet en bilfa­ brikk i Detroit i 1902 ved å slå to mindre bilfabrikker sammen. Den første modellen var ensylindret og ble i løpet av 5 år bygd i et antall av omkring 20 000.1 1909 ble fabrikken innlemmet i ►General Motors, og Cadillac har senere vært GMs dyreste og mest ansette merke. Cadillac vant to ganger The Dewar Trophy, en utmerkelse den engelske bilklubben RAC tildelte den på grunn av den enestående presisjon alle deler var utført med og fordi den var den første seriebygde bil med elektrisk selvstarter, elektrisk lysanlegg og batteritenning. Det var GMs sjefingeniør ►Charles F. Kettering som oppfant ►selvstarteren (montert i serieproduksjon i Cadillac 1912), og han gjorde også meget for å utvikle de moderne høykomprimerte bensinmotorer. Siden 1914 har Cadillac hatt V8-motor (8-sylindrete motorer i V-form) og var i 1920-årene verdens mest solgte bil med 8-sylindret motor. Omkring 1930 ble det også bygd modeller med 12 - og 16sylindrete motorer. En mindre type, La Salle, ble produsert 1927-41.

Cadillac. En av de klassiske luksusmodellene fra 1950årene, en 1958 Cadillac sedan.

Etter den annen verdenskrig har Cadillac vært den ledende av de amerikanske luksusbiler. Siden 1967 har enkelte modeller hatt forhjulsdrift. Kjente modellnavn har vært Eldorado, Fleetwood og De Ville. Navnet på bilmerket og bilfabrikken er etter ►Antoine Laumet de la Mothe Cadillac, som var den første europeer som kom til det stedet der Detroit senere ble bygd. Cadillac, Antoine Laumet de la [kadijak], Mothe, ca. 1658-1730, fransk oppdagelsesreisende og kolonist i Nord-Amerika. Grunnla 1701 Detroit, guvernør i Louisiana (1810-16). Byen Cadillac i Michigan, Mount Cadillac i Maine og bilmerket Cadillac er oppkalt etter ham. Cadiz [kadip], lat. Gades, fønikernes Gadir, av arab. gaddir, 'festning'. 1 Provins i Spania, del av den autonome regionen Andalucia, grenser mot Atlanterhavet i vest og Middelhavet i øst; 7436 km2 med 1 140 800 innb. (2002). Hovedstad: Cadiz; andre større byer: Jerez de la Frontera, Algeciras, San Fernando og Sanlucar de Barrameda. Den vestlige delen består av et lavtliggende slette­ land, gjennomskåret av elvene Guadalete og Barbate; den østlige delen består av skogkledde fjellkjeder (1000-1500 moh.) som tilhører Penibéticofjellene. Provinsen har et mildt middelhavsklima med dyr­ king av vin, oliven, bomull, tobakk, sukkerrør m.m. Mye jordbruksareal er irrigert. Ved kysten drives et betydelig fiske. Havsalt utvinnes nær byen Cadiz. Industrien er beskjeden; to fabrikker for produksjon av bildeler er siden 1980 etablert i Puerto Real. Jerez de la Frontera er kjent for produksjon og eksport av sherry, brandy og for sin rideskole med de berømte Cartuj anohestene. 2 By i Spania, hovedstad i provinsen Cadiz, ved Atlanterhavet; 136 200 innb. (2002). Byen ligger ytterst på en halvøy som er forbundet med fastlan­ det ved en 8 km lang landtange. Cådizbukta innen­ for danner en rommelig naturhavn. En av Europas lengste broer (3400 m, ferdig 1969) fører overtU Puerto Real på den andre siden av bukta. Cadiz er først og fremst en havne- og handelsby. Eksport av sherry, salt, olivenolje, kork, fisk m.m.; import av bl.a. kull, jem, maskiner, korn og kaffe. Skipsbyg­ ging, fiskeindustri. Inne i Cådizbukta ligger San Femando med marineverft og arsenaler. Cadiz har medisinsk fakultet under universitetet i Sevilla, sjøfartsskole, kunstakademi med fin samling spansk malerkunst. Erkebispesete. Byen er vakker med høye, hvite hus med flate tak og utsiktstårn, palmealleer og parker. Den gamle katedral er fra 1200-tallet og ombygd ca. 1600, den nye fra 1722-1838. Historikk. Cadiz er en av Europas eldste byer. Den ble grunnlagt av fønikeme ca. 1100 f.Kr. som Gadir, kom senere i kartagernes, derpå i romernes besittel­ se (206 f.Kr.), ble da kalt Gades. 711-1262 tilhørte Cadiz araberne. På 1500-tallet hadde byen sin glans­ tid som hovedhavn for Spanias handel med sine kolonier. Plyndret av engelskmennene 1596. Under krigen med Frankrike 1808-12 var den sete for

161

CAERE

Cådiz. Restaurert husrekke ved havnen. I bakgrunnen tårnene og kuppelen til den «nye» katedralen reist i nyklassisistisk stil 1722-1838.

regjeringen og cortes. 1 1820 hadde Cådiz ca. 75 000 innb. Inntatt av franskmennene 1823.1 Cådiz be­ gynte 1868 revolusjonen mot Isabel 2. Byens betyd­ ning gikk tilbake etter tapet av de spanske kolonier og den spansk-amerikanske krig 1898. Cadman, Charles Wakefield [kædman], 1881-1946, amerikansk komponist. Interesserte seg for indiansk folkemusikk og samlet inn, studerte og publiserte et stort materiale. Impulser fra indiansk folkemusikk finnes også i egne komposisjoner, som i Fourlndian Songs (1909). Han skrev operetter, operaer, orkester­ verker, kammermusikk og ca. 300 sanger. Cadogan [kadAgan], britisk earltittel som siden 1800 bæres av overhodet for slekten Cadogan. Sir William Cadogan (død 1726) fikk tittelen baron Cadogan 1716 og ble opphøyet til earl Cadogan 1718. Earltit telen døde ut med ham, men barontittelen gikk i arv i slekten inntil hans brorsønn Charles Sloane Cado­ gan (død 1807) fikk tittelen earl Cadogan 1800. Nåværende tittelinnehaver, den 7. earl, eier Snaigow House nordøst for Perth i Skottland og 360 daa bygrunn i London-bydelen Chelsea. Cadolzburg, by i Tyskland, Bayern, 20 km vest for Fiirth og Niimberg; 10 610 innb. (2003). Først dokumentert 1157. Byen domineres av borgen Cadolzburg. Malerisk bykjerne med stem- og bin­ dings verkshus. cadomiske orogenese. fjellkjedefoldning for 700-450 millioner år siden, særlig markert ved deformasjon, bergartsomdannelse (metamorfose) og fremtrengning av dypbergarter. Rester av den cadomiske fjellkjeden finnes på begge sider av Atlanterhavet, særlig i nordlige Appalachene og sørlige Storbritan­ nia. Cadoudal, Georges [kadudal], 1771-1804, fransk kontrarevolusjonær, fra 1793 leder for den rojalistis­ ke bondebevegelsen ►chouanene i Bretagne, som kjempet mot den franske republikks tropper. Flyktet senere til Storbritannia, men vendte tilbake 1803, da han inngikk en sammensvergelse med general Pichegru om å drepe førstekonsulen Napoleon Bonaparte. Ble fanget mars 1804, dømt til døden og nenretiei. x

caduceus (lat., gr. kerykeion), heroldstav, særlig brukt om en stav omvundet med to slanger som Mercurius (Hermes) hadde i egenskap av gudenes herold. Da Mercurius også var handelens og kjøpmennenes gud, er caduceus blitt et symbol for handel og han­ delens menn. CAE. fork, for caprinearthritis andencephalitis, infektiøs geitesykdom fremkalt av et virus som er beslek­ tet med viruset som forårsaker sauesykdommen mædi-visna (se ►mædi). Sykdommen angriper først og fremst killingene, som smittes via melken. Disse får gjerne leddbetennelse, men hos eldre dyr kan også andre organer angripes. Sykdommen ble først registrert i Kenya i 1983 etter import av geiter fra Sveits og USA, men har senere også opptrådt i Storbritannia, Frankrike, Norge og Canada. Eksperi­ mentelt kan sykdommen også overføres til sau. Caecilia Metellas grav [sesi-], rundbygning ved Via Appia nær Roma, diameter 20 m. Oppført i det første århundre f.Kr. for Caecilia Metella, datter av den romerske konsul Caecilius Metellus Creticus og Caere. Etruskiske kuppelgraver i nekropolen.

svigerdatter av Crassus. I middelalderen brukt som festning. Den er godt bevart. Caecilius [sesi-], romersk slekt, se ►Metellus. Caecilius, fra Kaie Akte (på Cicilia), gresk retor på keiser Augustus' tid. Forfatter av tapte retoriske skrifter; sammen med Dionysios fra Halikarnassos en av lederne for ►attisismen. Fragmenter av hans verk er utgitt av v. Ofenloch (1907). Caecjlius Statius [sesi-], død ca. 168 f.Kr., romersk komediedikter, født kelter (insubrer). Kom som slave til Roma, hvor han ble frigitt, venn av Ennius. Han skrev og fikk oppført tallrike komedier, bearbei­ delser av greske stykker, som til dels gjorde lykke; bare ubetydelige bruddstykker er bevart. Caedmon [kædman], 600-taIlet, forfatter av de første dikt som kjennes på engelsk. Ifølge Bedas Historia Ecclesiastica var Caedmon en ulærd mann som i en visjon fikk sangens gave; han ble siden munk i Whitby, Yorkshire. Hans første hymne, 9 linjer på northumbrisk dialekt som er bevart i Bedas Historia, er det eneste man med sikkerhet kan tilskrive Caed­ mon selv. De øvrige dikt i den såkalte «Caedmonsyklus»°er av forskjellige forfattere og fra forskjellig tid, ca. år 1000. Flere av diktene, som er parafraser over 1. og 2. Mosebok og andre tekster fra bibelhis­ torien, har stor skjønnhet og kraft, og kan ha vært en inspirasjonskilde for Miltons Paradise Lost. Caelius Mons [kelius el. selius] (lat.), Himmelberget, Italia, en av Romas 7 høyder, nå kalt Monte Celio [månte tjeliå] (Celio-høyden). Caen [kå], by i nordlige Frankrike, Basse-Normandie, hovedstad i departementet Calvados, ved elven Ome, 15 km fra Den engelske kanal; 116 300 innb. (2002), med forsteder 199 500 innb. (1999), betyde­ lig vekst etter den annen verdenskrig. Havnen har forbindelse med Den engelske kanal ved Ouistreham gjennom en skipskanal, og brukes vesentlig til transport av stål og jernmalm. Stålindustrien er betydelig, og baserer seg på jernmalm fra feltene i Orne-dalen sør for byen. Industrien for øvrig omfat­ ter produksjon av biler, kjemikalier, elektrisk og elektronisk utstyr, sement m.m. Universitet (grunn­ lagt 1432, gjenåpnet 1957). Bybeskrivelse. Mesteparten av byen ble ødelagt under den annen verdenskrig, i kampene juni-juli 1944, men bybildet er ennå vakkert med Place Saint-Sauveur og Rue Saint-Pierre. Bevart er den gotiske Saint-Pierre-kirken (1300-tallet), foruten Saint-Étienne-kirken, der Vilhelm Erobreren er gravlagt sammen med sin hustru, og Sainte-Trinitékirken, begge typisk normannisk-romanske bygg­ verk fra 1000-tallet. Innenfor de gamle festningsmurene ligger bl.a. Musée des Beaux-Arts med verker av Rubens, Diirer, Rembrandt, Monet o.a. Et fredsmuseum, dels til minne om kampene i 1944, dels allment orientert mot freds- og konfliktspørsmål i nyere tid, ble innviet 1988. Historie. Caen ble grunnlagt av Vilhelm Erobreren 1066. Byen ble sammen med resten av Normandie erobret 1204 av den franske kongen Filip 2. Okku­ pert av engelskmennene 1346 og 1417-50. Under revolusjonen var Caen et av girondinemes viktigste støttepunkter. Under den annen verdenskrig var byen okkupert av tyskerne 1940-44. Caen-stein [kå-], en gulaktig, oolittisk kalkstein avsatt i juratiden. Brytes i Caen i Normandie. Er anvendt til baldakiner og figurer i Kbln-domen, Westminster Abbey, den britiske parlamentsbygning og i en mengde kirker i Normandie. caer [ka:ir, kar], britannisk (keltisk) ord for festning, borg; inngår i mange britiske stedsnavn (f.eks. Caernarvon, Cardiff). Caere [kaire el. sere], nå Cerveteri [tjerveteri], Italia, Sør-Etruria, en av etruskernes 12 forbundsbyer, befestet. Inntatt av romerne 353 f.Kr. Av selve byen er bare funnet ubetydelige rester, derimot er det gjort tallrike, til dels meget viktige gravfunn i nekro-

162

CAERLEON

Gaius Julius Caesar

Gaius Julius Caesar

Gaius Julius Caesar. Romersk dinar-mynt med Caesars portrett.

polen utenfor Caere, fremfor alt Regolini-Galassigraven med sitt praktfulle utstyr (oppbevart i Vatika­ nets etruskiske samlinger). Andre graver inneholder store veggmalerier (Tarcna-Tarquinii-graven). Flere av gravkamrene etterligner trekonstruksjoner og gir viktige opplysninger om etruskisk byggeskikk. Ordet seremoni er avledet av Caere (lat. caeremonium) og henspiller på etruskemes lidenskap for religiøse tydninger og profetier. Caerleon [ka:lian], by i Storbritannia, Wales, Monmouthshire, 5 km nordøst for Newport. Her lå den romerske militærleir Isca, og byen har minner fra romertiden, bl.a. et legionærmuseum og ruiner av et amfiteater. Lufthavnen sør for byen har bruksmuseum. Siden 1100-tallet har Caerleon vært identifisert med Arthur-sagnenes Camelot. Caernarvon [kanævan], Caemarfon, by i Storbritan­ nia, Wales, Caemarfonshire, ved Menai Strait; 9500 innb. (2001). Turistsenter. Velbevarte bymurer og det store slottet Caernarvon Castle, bygd av Edvard 1 (1282-83). Den britiske tronfølger får tittelen «Prinsen av Wales» her. Den første som fikk tittelen var Edvard 2 som ble født her. Caesalpinia [ses-], planteslekt i familien Caesalpiniaceae, 100 arter i tropene. Trær og lianer med dobbeltfinnede blad og store, vakre blomster. Frukten er en belg. Kjerneveden inneholder sterke fargestoffer, som særlig fås av pernambuktre fra Mellom- og SørAmerika og sappantre fra Sri Lanka, se ►rødtre. Frøene av klatrelianen C. bonducella flyter av og til med Golfstrømmen til Europa. Caesalpiniaceae [ses-], tropisk plantefamilie med 150 slekter og 2200 arter, mest trær. Familien står meget nær erteblomstfamilien, men blomstene er noe annerledes bygd. Mange er viktige nytte- og prydplanter i varme land, bl.a. ►johannesbrødtre, ►judastre, ►courbariltre, ► Caesalpinia, t-Haematoxylum og *Gleditsia. Caesalpino, Andrea [tjEz-], 1519-1603, italiensk botaniker. Hans viktigste verk De plantis libri XVI utkom i Firenze 1583.1 dette oppstilte han et plante-

Gaius Julius Caesar (100 - 44 f. Kr.) la grunnlaget for det romerske keiserdømmet, men ble selv aldri keiser. Caesar var en av republikkens ledende politikere og dessuten dens fremste feltherre. Hans mest berømte seiersrapport lød: Veni, vidi, vid («jeg kom, jeg så, jeg vant»). Av hans erobringer var det Gallia (nåværende Nord-Italia og Sør-Frankrike) som fikk størst betydning. Den indre uroen i riket gikk etter hvert over til borgerkrig da Caesar vendte sine tropper mot Roma. Ved denne anledningen skal han ha sagt de berømte ordene: Alea jacta est («terningen er kastet») da han krysset elven Rubicon for å angripe troppene til sin medregent Pompeius. Da motstanderne vel var slått, ble han kåret til diktator på livstid, og i denne stillingen reformerte han Romerriket, men opposisjonen mot diktaturet økte. I forbindelse med et senatsmøte ble han 15. mars 44 overfalt og stukket ned av en gruppe sammensvorne republikanere, der JEG VET AT PERE ER \ en av lederne var Brutus. Men mordet fikk ikke det tilsiktede MINE MEST HARPNAKKEPE resultat, da han ble etterfulgt av sin adoptivsønn Octavian, som MOTSTANPERE, GALLERE/" med navnet Augustus ble Romerrikets første keiser. - Caesar MEN I CMG HAR PERE SKAF­ var også en av antikkens store forfattere, og hans skrifter har FET MEG EN STOR vært mye brukt i latinopplæringen. Måneden juli er oppkalt PERE ? OPPetter ham. Gaius Julius Caesar slik han er tegnet av Albert Uderzo i Asterix-albumet Asterix i keiserens klær. Caesars egen beretning om gallerkrigen er et verk som fremdeles leses, særlig av latinstuderende. Men for det brede publikum har nok tegneseriene om galleren Asterix bidratt langt mer til interessen for og kunnskapen om denne defen av historien. Caesar er en av gjennomgangsfigurene, og selv om serien er preget av satire og uærbødig humor, fremstilles han jevnt over som en stor hærfører og statsmann.

system på 15 klasser og fremsatte også en teori om plantenes næringsopptak. Caesar [lat. utt. kaisar; norsk utt. sesar], opprinnelig familienavn for en gren av den romerske juliske familie (gens Julia). Gaius Julius Caesar, hans adop­ tivsønn Augustus og keiserne av den juliske slekt bar navnet, og det ble tatt opp av de følgende romerske keisere, slik at også de som ikke hørte til denne familie, antok det. Fra Hadrians tid ble det særlig betegnelse også for keiserens utpekte etterfølger, senere for en slags underkeiser. Navnet har gitt opphav til titlene keiser og tsar. Caesar, Gaius Julius [kai- eller se-], 100-44 f.Kr., romersk statsmann, feltherre og forfatter, av den patrisiske juliske slekt (gens Julia) som regnet sin herkomst fra Aeneas, sønn av Venus (Afrodite). Liv. Som ung vakte Caesar Sullas mistanke fordi han var slektning av Marius og dertil markerte politiske sympatier ved å gifte seg med Comelia, en datter av Cinna. Tross press fra Sulla nektet han å forstøte henne, og begynte sin politiske løpebane etter Sullas død 78. Han var med i krigen mot Mithradates i Asia (74), opptrådte som rettstaler i proses­ ser i Roma og drev studier i Hellas og Lilleasia. Caesar sluttet seg til popularene i opposisjon til optimatene i de tradisjonstro senatskretsene og støttet i 71 Pompeius, som han siden gav sin datter Julia til ekte. Etter Comelias død (69) giftet han seg med Sullas barnebarn Pompeia. Som edil 65 vant han folket for seg med rause festligheter og fornyelse av Marius' minnesmerker, og ble 63 pontifex maximus (øverste prestelige rang i staten). Hans flotthet brakte ham imidlertid i bunnløs gjeld, Catilinas forsøk på en omveltning ble en fiasko, og Caesar kom først på fote som stattholder i Spania 61, der han hadde alle muligheter for å berike seg. Etter at Pompeius var kommet tilbake fra Asia, sluttet Caesar 60 en hem­ melig forbindelse med Pompeius og Crassus, det såkalte første triumvirat, en avtale med det formål at de tre skulle ta makten i staten. Caesar ble valgt til

9NSKE.' VÆR SÅ GOU>!

konsul for år 59, og tross hårdnakket motstand fra optimatene godkjente senatet Pompeius' foranstalt­ ninger i Asia. Han drev gjennom en åkerlov som skaffet jord fra statseiendommer til 20 000 mennes­ ker, veteraner og barnerike familier. Derpå fikk han stattholderskapet i det cisalpinske Gallia (området mellom Po og Alpene) for fem år, senere forlenget med fem år til, med rett til å utskrive hærer. Senatet gav ham i tillegg det transalpinske Gallia, omtrent det nåværende Provence. Årene 58-50 benyttet han i Gallia til å utdanne en hær som han kunne bruke til sine planer. Ikke bare sikret han det transalpinske Gallia for Romerriket, men erobret hele det øvrige Gallia mellom Pyrenee­ ne og Rhinen. Derved ble det dannet en støtpute for Italia, og den germanske folkevandring ble bremset for flere århundrer. 155 foretok han et resultatløst tog over Rhinen og et tog til Britannia, hvor han heller ikke fikk fotfeste; i 54 et nytt tog til Britannia, i 53 nytt tog over Rhinen, i 52 vant han til sist avgjø­ rende seier over gallerne, som under Vercingetorix' ledelse hadde samlet seg til et stort opprør; 51-50 ble benyttet til organisering av det erobrede. Imidlertid var forholdet til Pompeius kjølnet sterkt etter Julias og Crassus' død, 54 og 53. Pompeius fryktet Caesar og nærmet seg stadig mer optimatene. 149 kom det endelige brudd; optimatene forlangte at Caesar skulle nedlegge sin kommando. Pompeius og de øvrige embetsmenn i Roma fikk diktatorisk fullmakt. Caesar stilte som motfordring at Pompeius også skulle gi avkall på sin Spania-hær. Da dette kravet ble avvist, gikk Caesar med sin hær over grenseelven Rubicon inn i Italia og begynte dermed krig mot Pompeius og det herskende parti. På kort tid hadde Caesar hele Italia og dermed statskassen i sin makt; Pompeius flyktet til Hellas for å samle tropper. Først sikret Caesar seg i ryggen ved å slå Pompeius' hær i Spania; hjemme ble han valgt til konsul for år 49 og til diktator. 148 slo han Pom­ peius ved Farsalos i Hellas. Deretter reiste han til Egypt, hvor Pompejus var blitt myrdet, og ordnet forholdene der, se ► Kleopatra; hennes sønn med I.

163 Caesar, Caesarion, ble født forsommeren 47. Samme år vant han over Mithradates' sønn i Lilleasia; det var der han meldte om seieren med de berømte ordene veni, vidi, vid (jeg kom, jeg så, jeg vant). 146 slo han republikanerne under Pompeius' to sønner og Cato i Afrika ved Thapsus, og endelig i 45 slo han ned den siste motstand i Spania ved Munda. Allerede fra 49 hadde han faktisk vært enehersker og utøvd sin makt, først som valgt diktator, siden som diktator på livstid og som imperator; men han be­ holdt republikkens former. Han viste sine fiender tillit og gav dem embeter. I den korte tid han nå ledet staten, anla han en rekke kolonier til forsørgelse av veteraner, ordnet komutdeling i Roma til fattige og nedskrev gjelden deres, og forbedret kalenderen (julianske kalender). Han økte antallet senatorer fra ca. 600 til 1000 og fikk dermed belønnet mange av sine tilhengere. Endelig hadde han planer om en krig mot parteme. Da falt han for en sammensvergelse som bestod dels av gammelrepublikanerne, dels av tidligere tilhengere av Caesar, som mente de ikke hadde fått nok lønn eller var misfornøyde med hans eneherredømme; hovedmennene var Cassius og Brutus. Ved en religiøs fest opptrådte han som dikta­ tor i gammelromersk kongedrakt med gullkrans om hodet, men han avslo diademet, det hellenistiske symbol på enevoldsmakt. I et senatmøte 15. mars 44 i Pompeius' teater, foran dennes statue, ble Caesar myrdet av de sammensvorne. I sitt testament hadde han adoptert Caesar Octavius, se ► Augustus. Det er uvisst om de sammensvorne hadde rett i at han planla å anta kongenavn. Betydning. Caesar regjerte i kort tid, og mange av hans sivile planer ble ikke realisert. Vi har heller ingen rik samtidig vurdering av ham. Det er derfor vanskelig å danne seg et korrekt bilde av hans per­ sonlighet. Caesars beundrere, som har stått sterkt blant tyske historikere (Th. Mommsen), har fremstilt Caesar som en nyttig og nødvendig reformator. Med sine evner som administrator og feltherre kunne han skape et nytt og veladministrert rike. Enkelte britiske historikere (E. Badian) har vært mer negative og pekt på hans egoisme og arroganse. Erobringen av Gallia er hans viktigste bidrag til verdenshistorien. Området ble for alltid trukket inn i Middelhavsområdets kulturkrets, og det ble dannet en grense mot nord og øst - områder som ikke kom under direkte innflytelse av romersk kultur - som har hatt betydning helt opp til våre dager. Forfatterskap. Caesars forfattervirksomhet strakte seg over de forskjelligste emner, men man har bare bevart to skrifter: Gallerkrigen (de bello Gallico, sju bø­ ker, skildrer krigen 58-52, norsk overs, ved J. H. Rosbach 1964) og Borgerkrigen (de bello civili, tre bøker frem til Pompeius' død, norsk overs, ved O. Fjeld 1994). I begge verk forsvarer han sine politiske og militære disposisjoner på en overbevisende måte. I Gallerkrigen er noen avsnitt om gallisk, germansk og britannisk levevis og kultur av særlig interesse. Hans stil er klar og konsis. Særlig Gallerkrigen har vært mye brukt i latinopplæringen, også i Norge. ØAn/TSt Litt.: Gelzer, M.: C.:politidan andstatesman, 1968; Ørsted, R: G.J.C.:politikk og moral i det romerske imperi­ um, 2000 Caesar ad Rubiconem (lat.), Caesar ved Rubicon, uttrykk for at en står foran en viktig avgjørelse. Caesarea [se-] (lat., gr. Kaisareia), navn på flere byer i oldtiden, oppkalt etter en eller annen caesar (keiser). 1 Caesarea i Kappadokia, Lilleasia. Het opprinnelig Mazaka, ble kalt Caesarea av keiser Tiberius 17 e.Kr., rik og blomstrende, nå ruiner ved Kayseri. 2 Caesarea Philippi, by i det gamle Syria, nåværende Baniyas ved grensen mot Libanon. 3 Caesarea ved havet, Israel, nord for Tel Aviv, ved kysten av det fønikiske område. Fikk sitt navn av Herodes den store til ære for Augustus. Fra 6 e.Kr. sete for romersk prokurator (stattholder) og garni­ son. I byens teater ble en innskrljft med Pontius

CAGE

Pilatus' navn funnet 1961. Bispesete fra 100-tallet, berømt ved Origenes og hans skole på 200-tallet, med stort bibliotek, ødelagt av araberne på 600tallet. Utgravninger i gang fra 1956. 4 Caesarea i Mauretania, nåværende Cherchel i Algerie. Opprinnelig en fønikisk koloni i lol, senere hovedstad i Mauretania og oppkalt etter Augustus. Betydelige ruiner: teater, amfiteater, sirkus, templer og villaer med prektige mosaikker, fyrtårn utenfor havnen. Caesarion [se-], (gr. kaisareion, 'den lille Caesar'), 4730 f.Kr., sønn av Kleopatra og Julius Caesar. Som morens medregent fra 44 kalt Ptolemaios 15; drept etter ordre av Octavian. En byste som trolig forestiller Caesarion, ble 2001 funnet i sjøen utenfor Alexandria. Caesars hustru må ikke engang kunne mistenkes,

talemåte som ifølge Plutark har følgende forhistorie: Da Caesars hustru, Pompeia, holdt en fest til ære for gudinnen Kybele, hvor ingen mann fikk være til stede, ble hun, visstnok uten grunn, mistenkt for å ha latt en mann delta i forkledning. Dette ble ansett for å være en plett på hennes dyd, og Caesar lot seg skille fra henne, idet han begrunnet det med oven­ stående. Caetani [kaetani], italiensk adelsslekt som hevdes å stamme fra de langobardiske hertugene av Gaeta. Stamtavlen kan følges tilbake til begynnelsen av 11 OO-tallet. Slekten var allerede omkring 1200 delt i fire linjer; i Napoli (døde ut på 1400-tallet), i Pisa, i Roma og i Anagni. Linjen i Pisa blomstret på 1100og 1200-tallet, og var fra 1417 bosatt på Sicilia, hvor den fikk tittelen fyrste av Cassaro. Til slekten hører to paver - Giovanni Caetani (død 1119; pave fra 1118 under navnet Gelasius 2), og Benedetto Caeta­ ni (ca. 1235-1303; pave fra 1294 under navnet Bonifatius 8), som tilhørte linjen i Anagni. Fra sistnevntes bror Carlo Caetani, greve av Caserta, stammer flere grener av slekten. En napolitansk gren fikk titlene hertug av Laurenzana 1606 og fyrste av Piedimonte og Altamura 1715. En annen gren fikk tittelen hertug av Sermoneta 1503. Denne grenen samlet seg store godser, og hadde fra 1631 tittelen fyrste av Caserta og Macchia. Francesco Cateani (død 1667), fyrste av Caserta, ble grande av Spania og var visekonge av Sicilia. Hans etterkommere ødela familieformuen, og måtte først avstå fyrstedømmet Macchia og familiens palass i Roma, senere også fyrstedømmet Caserta. Denne gren døde ut 1989. Caetano, Marcelo [kaitano], 1906-80, portugisisk politiker. Utdannet som jurist og medlem av den ekstreme høyregruppen Os integralistas. Ansatt i finansdepartementet under Salazar 1929; professor ved Universitetet i Lisboa 1933-68. Utarbeidet sammen med Salazar den korporativistiske og autoritære forfatningen av 1933. 1968 overtok han som statsminister etter Salazar og fortsatte dennes politikk. I april 1974 ble han fjernet ved et kupp,

ledet av en militærjunta. Caetano reiste til Madeira og gikk senere i eksil i Brasil. CA 125, stoff som brukes for å påvise og følge be­ handlingseffekten ved eggstokkreft, et glykoprotein. Har forhøyet nivå i blodet hos vel 80 % av alle kvinner med eggstokkreft, mindre hyppig forhøyet ved enkelte andre kreftformer. café (fr.), kaffe, ►kafé. café au lait, [-åle], kaffe med varm melk i. Se ►kaffedrikker. café-créme, [- krem], kaffe med fløte. café noir [- noar], svart kaffe uten fløte. café complet, [- kåple], enkel frokost bestående av kaffe, smør, brød og marmelade eller syltetøy. café-chantant, [—Jata] eller café-concert [- kåser], kafé der det musiseres og synges. café restaurant [- restårå], kafé og restaurant. Café Existens, svensk litterært kvartalstidsskrift for nordisk litteratur; startet 1978. Presenterer både eldre og nyere litteratur. Caffarelli, eg. Gaetano Majorano, 1710-83, italiensk operasanger; en av sin tids mest kjente kastratsangere. Opptrådte bl.a. i London 1738 i Handels operaer, caffé latte og caffé macchiato, se ►kaffedrikker. Caffieri, Jacques, 1678-1755, fransk billedhugger og bronsestøper, laget portrettbyster og et i sin tid berømt astronomisk ur. Sammen med sønnen, Philippe Caffieri, foretok han bronsemontering av møbler og annet utstyr, blant annet i Versailles. Cafu, Marcos Evangelista de Moraes, f. 1970, brasi­ liansk fotballspiller. 118 landskamper (fem mål) per 1. jan. 2004. Offensiv høyreback som var kaptein da Brasil vant VM 2002. Også verdensmester 1994, VM-finalist 1998; den eneste som har spilt tre VMfinaler på rad. Har spilt for bl.a. Såo Paulo (seriemes­ ter 1992 og 1993), Real Zaragoza (Spania), Palmeiras. Roma (Italia) (seriemester 2001) og AC Milan (Italia). Cagayan, Rio Grande de, Filippinenes lengste elv, nord på øya Luzon, renner nordover fra Sierra Madre og danner en bred elvedal mellom Cordillera Central i vest og Sierra Madre i øst. Munner ut i Luzonstredet ved Aparri, 350 km lang. Cagayan de Oro, by i Filippinene, Mindanao; 462 000 innb. (2000). Viktig økonomisk og kulturelt senter for nordlige Mindanao. Internasjonal luft­ havn. Universitet (1933). Cage, John [keid3], 1912-92, amerikansk kompo­ nist og pianist. Elev av bl.a. Schonberg. Kjent for sine forsøk med det «preparerte klaver», der han endret instrumentets klang ved å feste forskjellige gjenstander til strengene, f.eks. spikrer eller skruer. Han spilte ikke bare på tastene, men også direkte på strengene, stemte instrumentet etter eget ønske og nølte ikke med å benytte en hammer eller lignende redskap til å slå med på strengene eller instrument kassen. Videre eksperimenterte han med slagverksinstrumenter og var talsmann for konkret musikk og elektronisk musikk. Stillheten har spesiell betyd­ ning: I stykket 4 ' 33 " (1952) agerer en musiker på valgfritt instrument den angitte tid uten å spille. Cage eksperimenterte med tilfeldighetsmusikk (chance music), ut fra ønsket om frigjøring fra vanedannelse og ikke å påvirke publikum følelsesmessig. Både gjennom sin stadige søken etter nye virkemid­ ler og estetikk var han en av de mest innflytelsesrike komponister i samtiden. Han skrev bl.a. Imaginary Landscape No. 1-5, Variatwns I-VII, MusicforMarcelDuchamp (for preparert klaver), Renga for orkester, Roaratorio, og Muoje (for talestemme, urfremført under en Cage-uke på Høvikodden 1983). Litt.: Boulez, P. & J. Cage: The Boulez-Cage correspondence, ed. by J.J. Nattiez, 1993; Gena, P. & J. Brent, red.: A J.C. reader, 1982; Griffiths, R: Cage, 1981;

164

CAGE__________

Nicolas Cage som den nevrotiske svindleren Sam Rockwell i Ridley Scott-filmen Matchstick Men (2003).

Kostelanetz, R.: J.C. explained, 1996; Kostelanetz, R.: Conversing with C„ 2nd ed., 2003; Kostelanetz, R., red.: J.C., 1971; Nicholls, D„ red.: The Cambridge companion to J.C., 2002; Revill, D.: The roaring silence: J.C.alife, 1992 Cage, Nicolas [keids], eg. Nicholas Kim Coppola, f. 1964, amerikansk filmskuespiller, debuterte 1982. Cage fikk oppmerksomhet for sine hovedroller i Alan Parkers kinosuksess Birdy (1984) og i Peggy Sue GotMarried (Peggy Sue ble gift, 1986), regissert av onkelen Francis Ford Coppola. Han fulgte opp med roller i Coen-brødrenes Raising Arizona (Arizona junior, 1987), Norman Jewisons romantiske Moonstruck (Forhekset av månen, 1987) og David Lynch' Wild at Heart (1990). For sitt spill som alkoholiker i LeavingLas Vegas (Adjø, Las Vegas, 1995) vant han Oscar-pris. Siden har han særlig medvirket i hard­ kokte thrillere og actionfilmer, som Face/Off (1997), SnakeEyes (1998) og MatchstickMen (2003). Cagliari [kaljari]. 1 Provins i Italia, Sardinia; 6895 km2 med 762 845 innb. (2003). Hovedstad: Cagliari. Omfatter den sørlige del av Sardinia. Består i sørvest og i nordøst av fjell (750-1250 moh.), atskilt av et stort sletteland (Campidano) omkring elven Mannu. Jordbruk. Utvinning av salt, kull, bly, sink og jernmalm. 2 By i Italia, hovedstad i regionen Sardinia og i provinsen Cagliari, ved Golfo di Cagliari, på sørkys­ ten av øya; 164 250 innb. (2001). Sardinias viktigste havneby. Mangesidig industri, bl.a. petrokjemisk, verksted-, tobakks- og næringsmiddelindustri. Universitet, grunnlagt 1606, flere museer, botanisk hage. Erkebispesete. Moderne by omkring et middelaldersentrum. Arkeologisk museum. Katedralen Santa Cecilia ble fullført 1312, delvis ombygd ca. 1700. Kirken San Saturnino ble grunnlagt 1617. Kartagiske og romerske ruiner (amfiteater). Carales, som byen het i gammel tid, ble grunnlagt av fønikiske kolonister og var senere viktigste karta­ giske støttepunkt på Sardinia. Erobret av romerne 238 f.Kr., av vandalene 454. Utsatt for harde bombe­ angrep 1941—43. Cagliostro, Alessandro [kaljåstrå], eg. Giuseppe Balsamo, 1743-95, italiensk eventyrer, mystiker og alkymist, født av fattige foreldre på Sicilia. Førte et omflakkende liv og opptrådte som «grev Cagliostro» i de mest fornemme kretser. I 1786 ble han utvist fra Frankrike for sin rolle i ► Halsbåndprosessen. Arres­ tert i Roma 1789 på pavens ordre; døde i fengsel. Cagnes-sur-Mer [kanj symrer], by i sørlige Frankrike, Provence-Alpes-Cote d'Azur, departementet AlpesMaritimes, 13 km sørvest for Nice; 42 800 innb. (2002). Turist- og badested. Består av tre deler: Le Haut-de-Cagnes med festning fra middelalderen; Cagnes-Ville, det moderne forretningssenteret; Le Cros-de-Cagnes, fiskehavn og badested. Årlig kunst festival. Cagney, James [kægni], 1899-1986, amerikansk filmskuespiller. Etter å ha opptrådt som skuespiller og danser på varietéscener og på Broadway i 1920-

årene, filmdebuterte Cagney 1930 og slo i gjennom i The Public Enemy (Samfunnets fiende, 1931). Rollen som hensynsløs gangster varierte han i senere fil­ mer, bl.a. Angels With Dirty Faces (Svane engler, 1938) og Each Dawn I Die (1939). Cagneys utstråling kunne også anvendes med hell i sang- og dansesce­ nene i Yankee DoodleDandy (1942; Oscar-pris), hvor han spilte entertaineren George M. Cohan. Etter 20 års fravær fra film spilte han i Ragtime (1981). Selv­ biografi: Cagney by Cagney (1976). Cagni, Umberto [kanji], 1864-1932, italiensk sjøoffi­ ser og polarforsker, nestkommanderende på hertu­ gen av Abruzzis nordpolekspedisjon 1899-1900. Han ledet sledepartiet som fra Zemlja Frantsa losifa (Frans Josef Land) prøvde å nå polen, nådde 86° 34' og slo Nansens 5 år gamle rekord på 86° 4' (av Nansen opprinnelig utregnet til 86° 14'). Cagniard de Latour, Charles [kanja:r dalatmr], baron, 1777-1859, fransk fysiker, kjent for forsøk over dampers metningstrykk (1822). Han oppdaget at et stoff kan være i væskeform bare under en viss tem­ peratur - stoffets kritiske temperatur, og han antas å være den første som fremstilte flytende karbondiok­ sid. Cagniard var også den første som foretok direkte målinger av en tones frekvens. Til dette brukte han en ►sirene som han selv hadde oppfunnet, og med et prinsipp som ennå nyttes. cagots [kagå] (fr.), spansk agotes, folkegruppe i Frankrike og deler av Spania som særlig i middelal­ deren nærmest var utstøtt fra resten av samfunnet. De var antagelig etterkommere av spedalske (cagot betyr 'spedalsk' på Béam-dialekten), måtte gifte seg innen gruppen og bære et rødt merke på klærne. Den katolske kirken hadde overoppsyn med dem, og de var utelukket fra det øvrige samfunnsliv og fra visse yrker. Særbestemmelsene om les cagots ble opphevet på slutten av 1700-tallet. Betegnelsen brukes siden 1500-tallet i fransk som skjellsord med betydningen 'hykler, skinnhellig person'. Cagoule, La [kagul] (fr. 'munkekutte'), i 1930-årene betegnelse på den franske fascistiske organisasjonen Comitésecret d'action révolutionnaire. Bevegelsen hadde som mål å styrte den demokratiske republik­ ken med vold. Tilhengerne kaltes cagoulards, og de fikk en viss støtte i konservative og storborgerlige kretser. Ble oppløst av folkefrontregjetingen 1937, men gjenoppstod under okkupasjonsårene. Caguas, by i østlige, sentrale del av Puerto Rico, i den fruktbare Caguasdalen; 88 700 innb. (2000). Øyas største innlandsby. Variert industri, bl.a. produksjon av sigarer, lærvarer, glass- og plastvarer, tekstiler, sliping av diamanter m.m. Katedral. Grunnlagt 1775. Cahan, Abraham [keian], 1860-1951, amerikansk forfatter, født i Russland. Han kom til USA 1882, ble medarbeider i flere jiddischspråklige publikasjoner, og var i en årrekke redaktør for den sosialistiske avisen Jewish Daily Forward. Han skrev på jiddisch og engelsk; romanen The Rise ofDavid Levinsky (1917) regnes som hans beste. Andre bøker er Yekl, a Tale of the New York Ghetto (1896) og The Imported Bridegroom and Other Stories of the New York Ghetto (1898). cahca [tjahtsa], samisk sammensetningsledd i steds­ navn: høytliggende pass; vannskille. cåhci [tfa:htsi], cåhce-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: vann. cahnitt, hvitt mineral, et kalsium-bor-arsenat, Ca2B(AsO4)(OH)4, krystalliserertetragonalt. Funnet i Klodeborg gruve ved Arendal. Oppkalt etter den amerikanske mineralsamler L. Cahn (1865-1940). Cahora Bassa, vannfall i Mosambik, Zambezielven, med Afrikas største vannkraftverk. Den 160 m høye hvelvdemningen i betong ble fullført 1975. Demnin­ gen holder et reservoar som strekker seg 270 km oppover elven til grensen til Zimbabwe. Det nyttbare reservoaret på 52 mrd. m3 representerer 60 % av

James Cagney i filmen The Public Enemy ha 1931, som gjorde ham til stjerne. Her spilte han en hensynsløs gangster fra forbudstidens USA. Til høyre Jean Harlow, som også hadde suksess i filmen, i rollen som platinablond vamp.

gjennomsnittlig årlig tilløp. Ytterligere 11 mrd. m3 holdes i reserve for flomdempning. Kraftstasjonen, med totalt 2075 MW maskininstallasjon, kan årlig yte om lag 15 000 GWh og er dermed det største vannkraftverket i Afrika. Anlegget ble bygd for å forsyne Mosambik og Sør-Afrika med kraft. Stasjonen eies av det mosambikanske Hidroeléctrica de Cahora Bassa, som hovedsakelig eies av staten Portugal. Over tid skal imidlertid alle eierinte­ ressene overføres til Mosambik, de to landenes ledere var enige om å få fortgang i denne prosessen etter et møte i mars 2004. Historikk. Kraftproduksjonen gikk ganske regel­ messig fra 1977 inntil slutten av 1980 da kontrakten med Sør-Afrika ble oppsagt. Mesteparten av tiden etterpå har kraftledningene til Sør-Afrika vært ute av drift på grunn av sabotasje i forbindelse med politiske uroligheter i Mosambik. Et meget stort produksjonspotensial har derfor gått tapt gjennom disse årene. Mot slutten av 1990-årene ble en kraft­ ledning til områder rundt Harare i Zimbabwe bygd, og ledningene til Sør-Afrika gjenoppbygd. Kraftpro­ duksjonen kom i gang igjen 1998. Cahora Bassa-demningen er forberedt for ytterli­ gere utbygging av en ny kraftstasjon på ca. 1200 MW ved den andre elvebredden. Denne vil kunne gi meget rimelig kraft. Cahors [kaå:r], by i Frankrike, Midi-Pyrénées, ho­ vedstad i departementet Lot, ved elven av samme navn, 100 km nord forToulouse; 20 600 innb. (2002). Sentrum for produksjon av trøfler; i omeg­ nen stor frukt- og vinavl. Cahors er spesielt kjent for sine mørke viner (vins noirs) lagd av Malbec-druer, lokalt kalt Cot. Domkirken Saint-Étienne (1090— 1125) er bygd i romansk-bysantinsk stil. PontValentré over Lot, med 6 buer og 3 forsvarståm, er regnet som en av de fineste befestede broer fra middelalderen i Frankrike. Gambettas fødeby. Byen var før romertiden hovedstad under navnet Divona for den galliske stammen cadurci. I middel­ alderen var Cahors en viktig handelsby med univer­ sitet. På 1200- og 1300-tallet ble de utenlandske ågerkarler i Vest-Europa kalt for caorsini (dvs. folk fra Cahors), da Cahors var hovedsetet for de sør-^ franske pengeveksjere.

165 cahuilla [kauija] (sp.), kåwiya, indianerstamme i det sørlige California. Språket deres tilhører takicgrenen av uto-aztekisk, og de representerte en fortsettelse av kurvmakertradisjonen blant vestkystindianeme. Jakt og sanking var hovednæringer. Tidligere var folketallet antagelig mellom 6000 og 10 000.12000 bodde anslagsvis 3000 cahuilla på flere reservater, hvor de driver jordbruk, skogbruk og salg av jakt- og ferdselsrettigheter. Cåianu, loan, 1627-98, rumensk komponist, orga­ nist, forklorist, pedagog, orgelbygger m.m. Gjennom sin musikalske produksjon og sin utgivelse av musi­ kalske antologier fikk Cåianu betydning for forbin­ delsen mellom østlige og vestlige tradisjoner i euro­ peisk musikkhistorie. Caicos Islands [keikas ailandz], øygruppe i Karibia, i den sørøstlige del av Bahama Islands, danner siden 1973 sammen med Turks Islands den britiske kolo­ nien ► Turks and Caicos Islands; 430 km2. Caillaux, Joseph Marie Auguste [kajå], 1863-1944, fransk sosialradikal politiker, jurist. Finansminister i tre regjeringer før han 1911-12 var statsminister, bl.a. under Agadir-krisen, deretter på ny finansmi­ nister. Han var motstander av krigen og ble 1917 anklaget for å gå Tysklands ærend. Arresten 1918; dømt av senatet til tre års fengsel og 10 års tap av statsborgerlige rettigheter. Fikk amnesti 1924. Sena­ tor 1924; var tre ganger finansminister i kortere tidsrom. I årene før den annen verdenskrig var Caillaux en av folkefrontens mest aktive motstande­ re og bidrog til å styrte regjeringen til Léon Blum 1937. Caillavet, Gaston Arman de [kajave], 1870-1915, fransk forfatter. Sammen med Robert de Flers skrev han en rekke operettetekster og komedier som ble svært populære både i Frankrike og i utlandet. I Norge har særlig skuespillene UHabit vert (1912, Den grønne snippkjolen) og La Beile Aventure (1913, Eventyret) oppnådd stor suksess. Disse to står i en særstilling blant deres sprudlende, men ofte noe overfladiske stykker; det første er et satirisk angrep på Det franske akademi, mens Eventyret preges av en fin poetisk stemning. Caillebotte, Gustave [kajbåt], 1848-94, fransk maler og kunstsamler, studerte i Paris. Mottok sterke impulser fra impresjonistene, særlig Sisley og Monet, og deltok i deres utstilling 1876 med Parketthøvleren. Han fikk stor betydning for impresjonistene ved at han støttet dem økonomisk. Han skjenket sin store samling på 67 bilder (bl.a. Renoirs LeMoulin de la Galette) til den franske stat, nå i Musee d'Orsay, Paris. Cailletet, Louis Paul [kajtE], 1832-1913, fransk fysiker, metallurg og jernverkseier. Cailletet er mest kjent for å ha fremstilt flytende oksygen (1877), nitrogen og luft. Til dette brukte han bl.a. den såkal­ te Cailletets kompresjonspumpe, som gir trykk på man­ ge atmosfærer. Caillois, Roger [kåjoa], 1913-78, fransk essayist; direktør for serien Croix du Sud, som har introdu­ sert søramerikansk litteratur i Frankrike. Han utgav, med bakgrunn i sosiologi, språkvitenskap og myteforskning, en rekke essays om litteratur, antropologi og politikk, bl.a. LeMytheet 1'homme (1938), UHomme lesacré (1939), Esthétique généralisée (1962), Cases d un Echignier (1970), Approches de Eimaginaire , (1974) La Fleuvealphée (1978). Caillois hadde inn­ gående kjennskap til forutsetningene for avantgarde-litteraturen, men var aldri talsmann for noen bestemt -isme. Hans forfatterskap er fylt av spenne­ de, men ikke systematiserte, teorier og iakttagelser, cai luong, vietnamesisk teaterform, se ►Vietnam, teater. CaTn, Auguste-Nicolas [kae], 1822-94, fransk billed­ hugger, elev av Rude, særlig kjent for sine dyreskulpturer. Hovedverk er rytterstatuen av hertug Karl av Braunschweig i Genév

CAITHNESS

(Mannen som ville være konge, 1975) og California Suite (1978). I Educating Rita (1983) viste han i rollen som alkoholisert universitetslærer sitt brede register som skuespiller. Blant vellykkede rollevalg fra sene­ re år bør nevnes Hannah and Her Sisters (Hannah og hennes søstre, 1986; Oscar for birolle) og Dirty Rotten Scoundrels (Svindlere med stil, 1988). Han gjorde en fin prestasjon i Lasse Hallstroms The Cider House Rules (Siderhusreglene, 1999; Oscar for birolle). Selvbio­ grafi Whafs It All About? (1993). Caine. Uri [kein], f. 1956, amerikansk jazzmusiker, pianist og komponist. Han bringer med seg en rekke impulser inn i musikken, bl.a. sin jødiske kultur og sin klassiske skolering, og han har arbeidet mye med Cairn terrier å sette klassisk musikk, f.eks. av Mahler og Bach, inn i moderne rammer. Han har samarbeidet med bl.a. Don Byron og Dave Douglas. Album under eget navn f.eks. SphereMusic (1992), PrimalLight (1997), Cain, James Mallahan [kein], 1892-1977, ameri­ I Went Out This Morning Over the Countryside (1999), kansk forfatter, slo igjennom med romanen The The Goldberg Variations (2000), Bedrock (2002) og Live Postman Always Rings Twice (1934, norsk overs. 1935; at the Village Vanguard (2004). filmatisert som Ossessione av Luchino Visconti 1942, Caird, Edward [kead], 1835-1908, engelsk filosof, Double Indemnity av Billy Wilder 1944, og ved Tay professor i moralfilosofi i Glasgow og fra 1893 «Mas­ Garnett 1946 og Bob Rafelson 1981). Cains andre ter» for Ballioi College i Oxford. Sammen med romaner er Serenade (1937, norsk overs. 1939), Thomas Hill Green var Caird en av lederne for den Mildred Pierce (1941; filmatisert 1945 av Michael engelske nyhegelianisme; hans bøker om Kant og Curtiz) og TheMoth (1948, norsk overs. 1949). Cain om Hegel påvirket både filosofer og teologer. skrev i en «hardkokt» stil, og hentet fortrinnsvis sine Caird Coast [kead koust], kyststrekning i Antarktis, emner fra samfunnets skyggeside, fra forbrytermiljø på østsiden av Weddellhavet, mellom 20° og 30° v.l. o.l. Først sett av en ekspedisjon ledet av E. H. ShackleCainberg, Erik, 1771-1816, finsk billedhugger, elev ton i 1915 og navngitt etter en av de største bidrags­ av Sergel på akademiet i Stockholm 1793-97 og ytere til ekspedisjonen. 1802-09 i Roma. Mest kjent gjennom sine seks cairn [kean] (gælisk cam), steinrøys, oppkastet over klassisistiske relieffer med emner fra finsk historie i en grav, som et historisk minne eller i religiøst øye­ Åbo akademis festsal. med, keltisk levning fra stein- og bronsealderen på Caine. (Thomas Henry) Hall [kein], Sir, 1853-1931. de britiske øyer. Til den avdødes ære ble det stadig britisk forfatter. Hans melodramatiske romaner, lagt nye steiner på hans cairn, en skikk som kan mange med emner fra øya Man, var meget popu­ spores helt til vår tid. Cairn brukes også om varde på lære i samtiden. Nevnes kan The Christian (1897, fjelltopp. overs, til norsk), The Prodigal (1904) og The Woman of Cairngorm Mountains [keangå:m mauntinz], høyeste Knockaloe (1923). Caine var en nær venn av Dante fjellmassiv i Storbritannia, Skottland, utløper av Gabriel Rossetti, og utgav i 1882 Recollections of Grampian Mountains. Høyeste fjell er Ben Macdui, Rossetti. 1311 moh., Storbritannias nest høyeste fjell. Navnet Caine, Michael [kein], Sir, eg. Maurice Joseph Mickleer etter fjelltoppen Cairn Gorm, 1245 moh. Turisme. white, f. 1933, britisk filmskuespiller, har medvirket i Cairngorm National Nature Reserve er Storbritan­ et hundretalls filmer og fjernsynsproduksjoner siden nias største naturreservat. Særegen flora og fauna. debuten i 1956. Ble for alvor lagt merke til med tittelrollen i Alfie (1966), og gjorde suksess i filmer Cairns [ke:anz], by i Australia, Queensland, nordligs­ som Sleuth (1972), The Man Who Would Be King te by på Australias stillehavskyst; 113 400 innb. (2001). Handelssenter; stor turisme. cairn terrier [kean teria] (eng., første ledd 'stein­ Michael Caine spilte Sherlock Holmes og Ben Kingsley Dr. røys'), kortbent skotsk hunderase. Øya Skye ansees Watson i filmen Without a due fra 1988. som rasens opprinnelsessted. Hunden er av opprin­ nelse en ren hi-terrier, som utstillingsrase anerkjent 1910 etter først å ha vært lansert under et par andre navn. Mankehøyde 28-31 cm. Forholdsvis lite, høyt båret hode, bred skalle, svak stopp, temmelig kort, spiss snute; små, spisse ører, bæres stående; kompakt kropp; kort underull, strie dekkhår; rød, sandfarget, grå, tigret eller nesten svart; mørk maske og ører ønskelig. Gulrotformet, loddrett hale. Cairo [kerarou eller keirou], by i USA, Illinois, ved sammenløpet av Ohio og Mississippi; 3500 innb. (2002). Elvehavn; sagbruk og kornmøller. Grunnlagt 1818. Byen blomstret opp etter 1855, da en jernbane knyttet byen til Chicago, ble viktig bomullsutskipningshavn. Viktig senter for unionshæren under borgerkrigen. Cairo, Egypts hovedstad, se ►Kairo. caisson [keså] (fr.), se ►senkkasse. Caithness [keijtnes], grevskap (county) i Storbritan­ nia, i nordøstlige Skottland; 3152 km2 med 25 200 innb. (2001). Hovedby: Wick. Kysten er naken og bratt, det indre ofte myret, men jordbunnen er fruktbar, og et belte langs kysten er vel dyrket. Husdyrhold, fiske og fiskeforedling. Turisttrafikk. Ved nordkysten ligger Thurso med

166

CAITHNESS

fergeforbindelse til Orkney Islands. Lenger vest ligger Dounreay. Caithness er de norrøne sagaers Katanes. Tallrike minner om nordmennenes kamper og herredømme; området hørte i sin tid under Orknøy-jarlene. Caithness [ketønes], skotsk earltittel som bæres av en gren av slekten ►Sinclair. Opprinnelig var Caith­ ness den delen av jarledømmet Orknøyene som lå under Skottland. Hele jarledømmet ble overtatt av slekten Sinclair 1379, da Henry Sinclair giftet seg med arvingen til Orknøyene, og hans sønnesønn William Sinclair fikk tittelen earl of Caithness 1455, mens Orknøy-delen av jarledømmet ble overgitt til den skotske kongen 1471. Klanene Gordon og Campbell forsøkte begge å erobre Caithness, men Sinclairene klarte å beholde området. Den eldre gren av slekten døde ut 1789, og tittelen gikk til en sidegren, som døde ut 1889, hvoretter tittelen gikk til en annen sidegren. Nåværende tittelinnehaver bor på slottet Gimigoe Castle ved byen Wick lengst nordøst i Caithness. Caithreim Cellachain Caisil [kahrem kellaxam kafil] ('Cellachån av Caisils seiersløp'), irsk saga om kam­ pene mellom Munster-kongen Cellachån av Caisil og de norrøne vikingene i Munster, Dublin og Ulster i første halvdel av 900-tallet. Han døde 954 etter antagelig å ha begynt sin regjering i 934. Sagaen skriver seg formodentlig fra omtrent samme tid som ► Cogad Ga el re Gallaib. Cajamarca [kaxamarka], by i Peru, 380 km nordvest for Lima, 2750 moh.; 108 000 innb. (1998). Viktig handelssenter for den nordlige Andesregionen. Produksjon av tekstiler, lærvarer og stråhatter. Teknisk universitet (1962). Bispesete. Gammel inkaby, ruiner av det slott hvor Pizarro fanget og drepte inkakongen Atahualpa. Cajan, Juhana Fredrik, 1815-87, finsk prest og historiker, var med på Elias Lonnrots berømte vand­ ring i Øst-Karelen, og samlet sagn og eventyr. Utgav 1839-40 den første Finlands-historie på finsk. Sene­ re finsk navn Kajaani. cajanbønne, tropisk matplante, se ►ertebønne. Cajander, Aimo Kaarlo, 1879-1943, finsk botaniker og politiker. Professor i forstvitenskap ved universi­ tetet i Helsinki 1911-34, sjef for Forststyrelsen fra 1927. Han gav særlig støtet til en mer biologisk skogskjøtsel gjennom sin forskning over skogtyper. Han var statsminister i to kortvarige regjeringer 1922 og 1924, forsvarsminister 1928-29 og medlem av Riksdagen 1919-32 og fra 1936 for Liberale folkeparti. På nytt statsminister fra 1937 til vinter­ krigens utbrudd 1939, da regjeringen gikk av. Cajander. Paul (Paavo) Emil, 1846-1913, finsk forfatter. Lektor i finsk språk ved universitetet i Helsinki 1890-1912. Hans livsverk var å innføre i finsk bokverden oversettelser bl.a. av Bjørnson, Wicksell, Runeberg, Topeltus; men hans hovedverk var oversettelser av Shakespeares dramaer 18791912. Skrev selv en del diktverk. Hans samlede arbeider ble utgitt med tittelen Runoelmia (Diktninger; 1914). cajeputolje, aetheroleum cajeputi, flyktig olje utvunnet fra blad og grenspisser av cajeput, Melaleuca leucodendron, et lite tre i myrtefamilien. Hører hjemme i Sørøst-Asia og på øyene i Indiske hav. Cajeputolje er i ren tilstand fargeløs eller gul, med kamferlignende lukt. Inneholder ►cineol (eukalyptol) og ►terpineol og ble tidligere brukt i medisinen. Cajetan, Thomas, it. Thomas Gaetano, 'fra Gaeta', el. Thomas de Vio, 1469-1534, italiensk geistlig. Dominikanemes ordensgeneral 1508-18, kardinal 1517, biskop i sin fødeby Gaeta. Ble sendt til Tyskland i 1518 for å motarbeide reformasjonen. Hans for­ handlinger med Luther på riksdagen i Augsburg førte ikke til noe resultat. Hans teologiske forfatter­ skap er omfangsrikt; særlig betydelig er hans store kommentar til Thomas Aquinas.

Cajetan, den hellige, (it. Gaetano da Tiene), 1480-1547, italiensk prest og ordensbror i ordenen Den gud­ dommelige kjærlighets oratorium. Han stiftet sammen med Caraffa, den senere pave Paul 4, den strenge Teatinerorden i 1524. Dens betydning er nå vesentlig overtatt av jesuittene. Festdag: 8. aug. cajun [keid3an] (forvanskning av fr. 'acadien'), cajan, befolkningsgruppe i Louisiana, USA, etter­ kommere av fransk-kanadiere som ble utvist av britene fra kolonien ►Acadia (nåværende Nova Scotia og New Brunswick) under Sjuårskrigen (1754-63), da de nektet å avlegge ed til den britiske tronen. I 1790 hadde 4000 funnet veien hit. Cajun-folket lever i det fruktbare sumplandet i Sør-Louisiana, hvor de opprettholder en egen og særpreget kultur. De levde helt opp til vår tid nokså isolert i forhold til dominerende strømninger i amerikansk samfunns- og kulturliv. Jordbruk er viktigste næringsvei, med dyrking av mais, yams, sukkerrør og bomull. Lafayette er områdets største by, og cajun-folkets kulturelle sentrum. Språket er en form for patois, fransk oppblandet med ord og uttrykk fra engelsk, spansk, tysk og afrikanske og indianske språk. Cajun betegner også cajun-folkets musikk, som på lignende vis er en blanding av fransk folkemusikk, countrymusikk, blues, rock'n'roll og latinamerikans­ ke rytmer. Den svarte befolkningen i området har tatt opp deler av cajun-folkets kultur, til dels også språket. Deres variant av cajun-musikk kalles gjeme zydeco, og er kjent bl.a. gjennom artister som Clifton Chenier og Queen Ida. cakca [tsjaktsja] (nordsamisk), høst. cakcageassi [tsjaktsjageæsi] (nordsamisk), høstsommer. I forestillingen om samenes åtte årstider er cakcageassi sensommer/tidlig høst, før cakca, høs­ ten, kommer. cakcamånnu [tsjaktsjamæno] (nordsamisk), høst­ måneden, september. cakewalk [keikwå:k], folkelig dans i 2/4 takt, opprin­ nelig utført av de svarte i USA til sterkt synkopert banjo-musikk. Dansen ble populær gjennom ameri­ kanske minstrel shows og kom med disse til varietéscenen ca. 1900. Cakewalk ble deretter motedans i selskapslivet også i Vest-Europa. Navnet cakewalk skal skyldes at konkurranser innen denne form for dans hadde kaker til premie. Cakile, planteslekt i korsblomstfamilien, se arten ►strandreddik. Caklais, Maris [tjaklais], 1940-2003, latvisk lyriker. Bidrog sammen med andre unge lyrikere til 1960tallets revitalisering av latvisk lyrikk. Hans dikt har gjeme en svært personlig form og tar utgangspunkt i banale, hverdagslige forhold, men han bruker også tidvis kompliserte metaforer. En del av Caklais’ dikt nyter stor popularitet i tonesatt form. Caks, Aleksandrs [tjaks], pseudonym for Aleksandrs Cadarainis, 1901-50, latvisk lyriker. Han brakte med sine dikt storbymotivet inn i latvisk litteratur, og fornyet diktningens form ved å ta i bruk frie vers og ukonvensjonelle metaforer. Caks' formspråk er påvirket av de russiske futuristene og imaginistene, som han hadde kontakt med under og like etter den første verdenskrig, da han var evakuert til Russland. I mellomkrigstiden utgav han flere diktsamlinger, og i 1939 fullførte han poemet Merket av evigheten, en hyllest til de latviske skytteravdelingene under den første verdenskrig og den russiske borgerkrigen. Etter 1945 ble han kritisert av sovjetmyndighetene for dette verket og for sine modernistiske og apolitis­ ke dikt. Qakti, se ►shakti. cal, symbol for kalori, eldre enhet for varmeenergi = 4,185 J. Calabar, by i sørøstlige Nigeria, hovedstad i delstaten Cross River, 8 km fra utløpet av Calabar-elven; 174 400 innb. (1996). Viktig havneby. Industrien

omfatter sagbruk, oljemøller, sement- og gummi­ industri, skipsbygging m.m. Utførsel av bl.a. palmeprodukter, tømmer, gummi og kakao. Universitet (1975) , flere høyskoler. Bymuseum. Vokste frem på 1600-tallet som markedsby for efik-folket, med en betydelig slavehandel. Var under navnet Old Calabar hovedstad for de britiske protek­ torater Oil Rivers (1885-93), Niger Coast (1893— 1900) og Southern Nigeria (1900-06). calabarbønner, se ►kalabarbørmer. Calabria, region i sørlige Italia; 15 080 km2 med 2 007 400 innb. (2003). Ligger på en halvøy helt i sør på den italienske halvøy («tåen» på den italiens­ ke «støvel») og omfatter provinsene Catanzaro, Cosenza og Reggio di Calabria. Hovedstad: Catanza­ ro; største by: Reggio di Calabria. Natur. Mesteparten av regionen domineres av fjell, vesentlig oppbygd av gneis og granitt. Høyest når Monte Pollino heit i nord (2267 moh.). Lenger sør ligger massivet La Sila (1928 moh.), mens Appennino Calabro strekker seg helt til sørspissen av Calab­ ria, hvor Aspromonte-massivet når 1955 moh. De eneste større lavlandsområdene finnes langs Cratielven og i distriktet Marchesato nær byen Crotone. Langs kysten ligger et smalt sletteland. Næringsliv. Calabria tilhører det mer fattigslige Italia med høy arbeidsløshet og stor utflytting. I senere år er regionen tilført statlige midler, særlig rettet mot jordbruket, og utflyttingen har avtatt noe. Det dyrkes oliven, sitrusfrukter, fikener og vin i fjellskråningene, saue- og geiteavl. Kystslettene var tidligere sumpige, og er mindre intensivt utnyttet. Vannkraften i La Sila ble bygd uti 1920- og 1930årene. Industrien er lite utviklet; viktigst er den kjemiske industri i Crotone på østkysten og nærings­ middelindustrien. Turisme er under utvikling. Historie. Greske kolonister var bosatt langs kysten på 700-tallet f.Kr. Erobret av romerne på 200-tallet f.Kr. Del av kongeriket Sicilia, senere Napoli. Erobret av Garibaldi 1860. Etter den annen verdenskrig har det vært liten tilgang på arbeidsplasser til dem som er blitt ledige innen jordbruket, og regionen har hatt stor utvand­ ring til andre deler av Italia. Utviklingen har vært hemmet av bl.a. en føydal eiendomsstruktur, den calabriske mafia ('ndrangheta) og hyppige jord­ skjelv. Caladium, planteslekt i myrkonglefamilien. Ca. 15 arter i tropisk Amerika. De har spiselige, knollformete jordstengler. Drople, C. bicolor, fra Brasil, og noen andre arter med lyse, klorofyllfrie flekker i bladene dyrkes som prydplanter. Calahorra [kalaårra], lat. Calagurris Ngssica, by i nordlige Spania, La Rioja, 45 km sørøst for Logrono; 20 600 innb. (2002). En av Spanias eldste byer; bispesete allerede på 400-tallet. Rundt byen står det rester etter de gamle romerske bymurer. En del av bygningene har trekk fra mudéjar-stilen. Domkirke, restaurert 1485. Calais [kaie], by i nordlige Frankrike, Nord-Pas-deCalais, departementet Pas-de-Calais, ved det smales­ te sted av Engelske kanal (Pas de Calais); 77 200 innb. (2002), med forsteder 104 850 innb. (1999). God havn. Calais har stor fergetrafikk med England, og er Frankrikes største havn når det gjelder persontra­ fikk. Kjemisk og petrokjemisk industri, tekstil- og maskinindustri m.m. Var tidligere Frankrikes leden­ de by i fremstilling av tyll og kniplingen Historikk. Calais skriver seg fra 800-tallet. Etter en langvarig beleiring ble byen erobret av engelskmen­ nene 1347 og var engelsk til 1558. 1595-98 var Calais spansk. Under den første verdenskrig var byen en viktig forsyningshavn for de allierte. 1940 og 1945 var den skueplass for harde kamper. Den gamle bydel, med sin gotiske katedral og rådhuset (fra 1295), ble sterkt skadet. Calama. by i Chile, 200 km nordøst for Antofagasta, 2265 moh.; 128 000 innb. (2000). Oaseby i Ata-

167

cama-ørkenen. Handels- og gruvesenter. Sentrum for gruveområdet Chuquicamata. Calamagrostis (første ledd av gr. 'rør'), planteslekt i gressfamilien, se ►rørkvein. calamitter (av gr. 'rør'), Calamitaceae, familie av utdødde snelletrær som levde fra overdevon til underperm (260-370 mill, år siden). De var opptil 30 m høye med 1 m tykk, rørformet stamme som lignet nålevende ►sneller forstørret 50-100 ganger med grener og små, linjeformede blader i regelmes­ sige kranser. Sporangiene var samlet i konglelignende aks. Stammerester og blad i kullførende karbonlag viser at calamittene spilte en fremtredende rolle i karbontidens sumpskoger. Finnes i Oslofeltets overkarbonavsetninger. Calamityjane [kalæmiti dsein] ('Ulykke-Jane'), 1852-1903, oppnavn på Martha Jane Canary, også kjent som Mrs. Burke, fargerik amerikansk grenseboerskikkelse. Hennes livshistorie er omspunnet av myter: hun skal ha blitt foreldreløs som bam, førte en omflakkende tilværelse i «det ville Vesten», og havnet 1876 i Deadwood, der hun møtte Wild Bill Hickok. Fra 1895 turnerte hun med flere såkalte Wild West Shows, og opptrådte i 1901 på den panamerikanske utstillingen i Buffalo. Calamity Jane ble figur i en rekke romaner, og hennes liv filmatisert i 1953 (med Doris Day i hovedrollen). Calamuk, by i sørlige Mexico, Campeche. Byen har en rekke monumenter som er svært gode eksempler på mayakulturens arkitektur, og den ble i 2002 ført opp på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. calamus (lat., av gr. 'rør'), antikt skriveredskap av rør. Calamus (lat., av gr. 'rør'), planteslekt i palmefamilien, 375 arter i Sør- og Øst-Asia, Australia og Afrika. Samtlige er slyngplanter med bare et par cm tykke, men inntil 150 m lange stammer. Klatrer ved hjelp av bladene, som er finnete og ender i torner. Mest kjent er ►rotting, som er et av de viktigste råstoffene for spanskrør og manilarør. calando (it. musikkuttrykk), avtagende i styrke og tempo. calanojder, Calanoida, krepsdyrorden i klassen ►hoppekreps (Copepoda). Det er mange arter; en del lever i ferskvann, men de fleste i havet, for det meste planktonisk. Flere arter opptrer i enorme individtall og er av stor betydning som hovednæring for mange planktonspisende dyr, bl.a. sild, makrell" og bardehvaler. Den viktigste arten i våre farvann er rødåten eller rauåten, Calanus finmarchicus, som først ble beskrevet av biskop J. E. Gunnerus. Den lever i Norskehavet og i alle våre fjorder, og er ca. 4 mm lang. Foran på hodet har den et svart lite panneøye (naupliusøye), kroppen inneholder rødaktige oljedråper, og den rykkvise bevegelsen fremkommer ved slag med de lange, røde antennene. Under våroppblomstringen kan rauåten opptre i slike mengder at sjøen ser rødfarget ut over store strekninger. Calanthe, planteslekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien). Omfatter ca. 120 tropiske arter, hvorav noen vokser på bakken, mens andre vokser epifyttisk på trær. Mange arter og hybrider dyrkes i driv­ hus. C. vestzta-hybridcr har særlig vakre blomster og er en av de beste orkideene til snitt. Den har store,° sølvgrå knoller og halvmeterlange stengler med jrmtil 60 blomster i forskjellige fargekombinasjoner, hver ca. 4 cm i diameter. Blomstrer gjeme ved juletider. Cålåraji [kalaraj], by i Romania, Valakia, ved en arm av Donau (Borcea), 100 km øst for Bucuresti; 73 750 innb. (2003). Elvehavn; smelteverk, papirog næringsmiddelindustri. Omtalt første gang 1593. Calas, Jean [kala], 1698-1762, fransk kalvinist, Kjøpmann i Toulouse. Da Calas' sønn ble funnet hengt, utpekte opphissede katolikker Calas som

CALDARA

Santiago Calatrava. Det store OL-stadion i Athen som ble ombygd til sommer-OL 2004. Tribuneoverbyggene og de elegante bærekonstruksjonene er karakteristiske for Calatravas stil. Han tegnet også velodromen og flere andre større bygninger til disse olympiske lekene.

morderen; man antok at sønnen ville gå over til katolisismen. Calas ble dømt til døden av parlamen­ tet j Toulouse og henrettet under tortur. Saken kom til å vekke voldsom oppsikt, da Voltaire ved en pamflettkampanje fremtvang en ny rettslig undersø­ kelse som føne til at Calas i 1765 ble erklært uskyl­ dig. Calasanz, José de [-Jr], 1556-1648, spansk pedagog og geistlig. Åpnet 1597 Europas første offentlige og betalingsfrie folkeskole i Roma. 1600 grunnla han de fromme skolers orden, Ordopiarumscholarum, Piaristordenen, hvis medlemmer i tillegg til de vanlige tre klosterløfter måtte love å undervise barn og unge gratis. Kanonisert 1767; festdag 27. august. Calathea, planteslekt i familien Marantaceae med ca. 300 arter i tropene, særlig i Sør-Amerika. Blad grunnstilte, underside ofte purpurfarget, overside med fjærformete tegninger med vakre fargekombi­ nasjoner som gjør mange arter til populære pryd­ planter. Inkacalathea, C. crocata, har grått fjærmønster på bladene og oransjegule høyblad, sebracalathea, C. zebrina, har fløyelsaktige blad med gulgrønt-stripet fjærmønster, påfuglcalathea, C. makoyana, har livlig, olivengrønt fjærmønster. Calatrava, borgruin i Spania, provinsen Ciudad Real, ved Guadiana. Etter at borgen i 1147 var blitt erobret fra muslimene, ble den første spanske ridderorden stiftet her (►Calatravaordenen). Calatrava, Santiago, f. 1951 i Valencia, spansk arki­ tekt og ingeniør, etablerte arkitektkontoret sitt i Ziirich 1981. Med sine brokonstruksjoner (Barcelo­ na, 1987) og perrongoverdekninger (TGV-jernbane­ stasjonen Lyon-Satolas i Lyon, 1992) har han vist at han arbeider i samme tradisjon som F. Candela og P. L. Nervi. Hans konstruksjoner forener konstruktiv logikk med et organisk formspråk som kan gi assosia­ sjoner til jugendstilen. Overbygningen over en sentral handlegate i Toronto, Canada (1993), er en særpreget nytolkning av 1800-tallets store gallerier; mellom en rekke med pregløse kontorfasader, har Calatrava reist en filigransaktig struktur av betong­ konstruksjoner og glass som danner et rom med letthet og transparens som kan minne om kirkeski­ pene i de gotiske katedralene. Til OL i Athen 2004 tegnet han den nye overbygningen over Olympiastadion, der to store, elegante buer bærer tribuneoverdekningen. Calatravaordenen, spansk geistlig ridderorden, stiftet 1158 av abbed Raimund til forsvar for den kastilianske borg Calatrava, erobret 1147 fra maurerne.

Ordenen fikk 1164 pavelig stadfestelse. Ferdinand den katolske ble 1498 stormester for Calatravaorde­ nen, og 1523 forente pave Hadrian 6 stormesterverdigheten med den spanske krone. Ordenstegn: rødt liljekors i sølvfelt. Sølibatplikten ble opphevet 1540, og ordenen ble snart en moderne fortjenstorden uten noe ordensliv. Calatravaordenen ble opphevet av den republikanske regjering 1872 og gjenoppret­ tet 1874. calaveritt, tellurgull, monoklint AuTe2, et mineral som skal være påvist under gullvasking i Finnmark. Polymorf med krenneritt, rombisk AuTe2. Navn etter Calaveras County, California. Calbayog, by i Filippinene, på vestkysten av øya Samar; 147 000 innb. (2000). Kultur- og utdan­ ningssenter; fiske, fremstilling av matter. calcaneusspore, dss. ►hælspore. Calcarea (av lat. 'kalk'), dyreklasse i rekken svamper. Se ►kalksvamper, ►svamper. Calceolaria, planteslekt i maskeblomstfamilien, se ►tøffelblomst. calcitonin (av lat. calx, kalk), se ►kalsitonin. calculus (lat.), liten stein, særlig om steiner brukt i spill (brikker) eller ved avstemning eller beregninger. Calculus ble brukt av romeme også i betydningen regnestein ved abakusregning. Herav fulgte beteg­ nelsen kalkyle for beregning i sin alminnelighet. Særlig i de engelsktalende land benyttes calculus som en betegnelse for infinitesimalregningen. calculus Minervae, den stemmestein som, når stem­ mene står like, redder den anklagede. error in calculo, regnefeil. pro calculo, for regnskapets riktighet. calculus ratiocinator (lat. 'fornuftens kalkyle') (filos.), systematisk formulering av argumentsformene og reglene for å angi gyldige argumenter. Ideen om en calculus ratiocinator oppstod i og med utviklingen av algebraiske teknikker på 1500- og 1600-tallet. For Leibniz inngår idealet som et element i en ►ars combinatoria og en ►characteristica universalis. Calcutta, by i India, se ►Kolkata. Caldara, Antonio, ca. 1670-1736, italiensk kompo­ nist, cellist og kapellmester; en av de fremste repre­ sentanter for den sen-venezianske skole. 1699-1707 kapellmester hos hertugen av Man tova, 1716 ut­ nevnt til 2. hoffkapellmester i Wien. Han skrev over 80 operaer, nærmere 40 oratorier (bl.a. Maddalena ai piedi di Cristo), messer, motetter, kantater, madrigaler i tillegg til en rekke triosonater.

CALDARIUM caldarium (lat.), det varmeste rom, svetterommet i

de gamle romerske badeanlegg (►termer). caldas (sp., fra lat. 'varm, het'), varme kilder; del av mange spanske og portugisiske stedsnavn. Caldas Barbpsa. Domingos, ca. 1740-1800. brasi­ liansk lyriker med portugisisk far og afrikansk mor. Han ble tidlig forvist fra hjembyen Rio på grunn av sine smededikt, og reiste i 1763 til Portugal for å studere i Coimbra. Av venner ble han introdusert i Lisboa-sosietetens litterære miljø. Der gjorde han stor lykke med sine typisk brasilianske vers, som han fremførte til eget gitarakkompagnement. Han ble en sentral, om enn omstridt, figur blant de portugisiske arkadistene, og var også en av grunnleggerne av det såkalte «Nova Arcadia» i Lisboa. Hans diktning er preget av enkle, folkelige verseformer fra hjemlan­ det, og han regnes som en overgangsfigur mellom nyklassisismen og romantikken. Første del av hans verk Viola de Lereno ble utgitt i 1789, annen del i 1826. Alexander Calder. Palme, en mobil fra 1958. Kunsthalle, Caldecott. Randolph [kåddakat], 1846-86, britisk Hamburg. avistegner og bokillustratør, utgav en serie billedbø­ ker for bam, deriblant The House that Jack Built, og varmen til vann som koker, og vanndampen brukes illustrerte bl.a. W. Irvings Old Christmas. Han skild­ til drift av dampturbiner. Anlegget har vært av stor ret gjeme et landlig idyllisk England med vennlig betydning for utviklingen av gasskjølte reaktorer og humor. for kommersiell utnyttelse av kjemeenergi. Reakto­ Calder, Alexander [kådda], 1898-1976, amerikansk rene er fremdeles i drift. billedhugger, sønn av billedhuggeren S. Calder. Calderon de la Barca, Pedro [kalderån de la Parka], Virket også som grafiker og illustratør, utdannet som 1600-81, spansk dramatiker. Han gikk på jesuittskoingeniør. Han begynte som maler, men ble sterkt le i Madrid og studerte kanonisk rett ved universite­ interessert i abstrakt skulptur da han 1926 kom til tene i Alcalå og Salamanca. Etter flere år som skueParis. Hans første arbeider er laget av tre og jemtråd, spillforfatter og hoffdikter lot han seg ordinere til og inspirert av sirkuslivet. 1931 skapte han sine prest (1651). Fra 1663 til sin død var han slottskaførste bevegelige skulpturer, de såkalte «mobiler», pellan i Madrid og kongens æreskapellan. og utviklet dem videre, inspirert av Mondrians Han fortsatte å skrive skuespill, både verdslige og teorier om dynamisk likevekt. 1951 begynte han allegorisk-religiøse dramaer (autos sacramentales, se også å arbeide med lydeffekter i såkalte «gongs». I de ► auto), som ble oppført årlig på gatene i Madrid og senere mobiler er formelementene større og grove­ andre store byer på Kristi legemsfest. Han videreut­ re, likesom han også utførte statiske jemskulpturer viklet det nasjonale dramaet Lope de Vega hadde som er blitt kalt «stabiler». skapt, både ved å utvikle en billedrik, barokk språk­ Av hans større arbeider kan nevnes Merkurfontenen bruk og gjennom en stadig større avhengighet av for den spanske paviljong på verdensutstillingen i kulisser og scenemaskineri. Paris 1937, en «vannballett» ved verdensutstillingen Blant Calderons ca. 200 stykker finner vi både i New York 1939 og Menneske ved verdensutstillin­ komedier der kjærlighet og forviklinger er temaet gen i Montreal 1967. Ved sin sammensmelting av (kalt «comedias de capa y espada»), og skuespill teknikk og kunstnerisk form har Calder fått en med emner hentet fra historien, mytologien, riddersentral stilling innen moderne skulptur. Blant de romanene osv. Blant de sistnevnte er hans såkalte bøker han har illustrert, er The Young Rats og La «æresdramaer» særlig kjente (El médico de su honra, A Fontainesfabler (begge 1946). secreto agravio, secreta venganza m.fl.). Av de øvrige Calder. Stirling [kå:lda], 1870-1945, amerikansk dramaene må i første rekke nevnes det lyrisk-filosobilledhugger, laget statuer av en rekke store ameri­ fiske La vida essueho (oversatt til norsk i 1985, Livet kanere, bl.a. George Washington, W. Penn. Han er en drøm, og oppført på Rogaland Teater), martyrlaget også en av Leiv Eiriksson; denne står utenfor dramaet Elprmcipe constante, El mdgico prodigioso, som Hallgrims-kirken i Reykjavik. har likhetspunkter med Faust-sagnet, og det mer caldera, kjeleformet fordypning i jordskorpen, se realistiske El alcalde de Zalamea. Blant de mest kjente Comedias kan nevnes: El gran ► kaldera. teatro delmundo, La vida essueho (med en lignende Caldera Rodrlguez, Rafael [kaldera rådriyes], f. 1916, handling som dramaet av samme navn) og Eldivino venezuelansk politiker, jurist. Spilte en viktig rolle Orfeo. En av hans mest vellykkede «comedias de da landets sosial-kristelige parti (COPEI) ble stiftet i capa y espada», Casa con dos puertas mala es deguardar, 1946, presidentkandidat 1947, 1958, 1963 og 1968, da han vant valget. Brøt med COPEI 1991 og grunn­ la det nye partiet CN (Covergencia Nacional). Venezuelas president 1969-74 og 1994-99. Calderazzo, Joey, f. 1965, amerikansk jazzmusiker, pianist og komponist. Slo igjennom da han ble med i Michael Breckers band i 1987. Siden har han dessu­ ten samarbeidet med bl.a. Bob Belden og Branford Marsalis. Album under eget navn bl.a. In the Door (1991), Simply Music (199 5) og Joey Calderazzo (2000). Calder Hall [kådda hå:l], kjernekraftverk i Cumberland, England, består av fire kjernefysiske reaktorer, hver med en effekt på 50 MW, som leveres til den britiske elektrisitetsforsyning. Anlegget ble satt i gang 1956-59 og var det første kommersielle kjerne­ kraftverket i verden. Reaktorene som brukes er Pedro Calderon de gasskjølte (karbondioksid). Fra kjølemidlet overføres la Barca

168

er oversatt til norsk (Hus med dobbelt inngang, 1979). Nyklassisismen reagerte mot det kunstlete og fordreide i handling og stil. Goethe og Schiller gjen­ oppdaget og ble begeistret for «romantikeren» Calderon, og stilte ham ved siden av Shakespeare. 1900-tallets revaluering av barokken har åpnet for forståelsen og verdsettelsen av hans kunst og egen­ art. Enkelte dramaer hører til de store teatres faste repertoar, og han er oversatt til en mengde språk. Calderon Fournier, Rafael Ångel, f. 1949, costaricansk politiker; sønn av R. Å. Calderon Guardia (president 1940-44). Medlem av parlamentet fra 1975, uten­ riksminister 1978-80. Grunnla 1990 det kristeligsosiale enhetspartiet som vant valget samme år. Costa Ricas president 1990-94. Calderon Sol, Armando [kalderån sål], f. 1948, salvadoransk politiker og jurist. Tilhører det høyreo­ rienterte ARENA-partiet, parlamentsmedlem fra 1985. 1988-94 borgermester i San Salvador. El Salvadors president 1994-99. Caldwell, Erskine [kåddwal], 1903-87, amerikansk forfatter. Hadde en uregelmessig skolegang, måtte tidlig underholde seg selv og prøvde mange slags yrker; studerte også noen år ved Virginia-universite­ tet. Han slo igjennom med Tobacco Road (1932, norsk overs. Fattigmannsveien, 1935), som i dramatisert form ble en stor suksess på Broadway (Nationalthea­ tret 1936). Caldwell skrev særlig om livet blant de fattige hvite i sørstatene, i en knapp, enkel og munt­ lig stil. God's Little Acre (1933, norsk overs. 1947 og 1955) regnes av mange som hans beste roman. Siden fulgte bl.a. Journeyman (1935, norsk overs. Himmellosen, 1950), Trouble in July (1940, norsk overs. Stor ståhei i sommervarmen, 1950), A Lamp for Nightfall (1952), Jenny by Nature (1961), Summertime Island (1968) og The Eamshaw Neighborhood (1971). Han utgav også flere novellesamlinger, foruten skildringer fra Tsjekkoslovakia og Sovjetuni­ onen og selvbiografien Cali itExperience (1951). Caldwell, (Janet) Taylor [kåddwol], 1900-85, født i Storbritannia, amerikansk forfatter. Slo igjennom med Dynasty ofDeath (1938), og skrev deretter borti­ mot 40 romaner som fikk en stor leserkrets, bl.a. The DeviVs Advocate (1952), Dearand GloriousPhysician (1959), A Pillar of Iron 11965), Captains and Kings (1972) og Answer as a Man (1981). Flere er oversatt til norsk. Caldwell-Lucs operasjon [kåddwal lyks —], etter den amerikanske lege, George W. Caldwell (1834-1918) og den franske lege Henry Lue (1855-1925), oppmeisling av kjevehulen ved å gå fra munnen gjen­ nom hulens fremre vegg. Brukes ved kjevehulebetennelser og svulster. Cale, J. J. [keil], (eg. Jean Jacques), f. 1938, ameri­ kansk sanger, gitarist og komponist. Har med sin lavmælte og avslappede stil basert på blues, rock og country vunnet mange tilhengere, både blant publi­ kum og musiker-kolleger, som ofte har benyttet seg av hans materiale. Av album kan nevnes Troubadour , (1976) Travel-Log (1989), Closerto You (1994), Guitar Man (1996) og To Tulsa and Back (2004). Cale, John [keil], f. 1942, britisk komponist, musi­ ker, sanger og plateprodusent. Kom til USA i 1963 for å studere samtidsmusikk, bl.a. med John Cage og La Monte Young. Han var med på å danne avantgarde-rockgruppen Veivet Underground i 1965, men forlot gruppen i 1968. Senere har han arbeidet med forskjellige stilarter, og bl.a. vært produsent for en rekke ulike artister. Med sin varierte virksomhet er Cale en sentral skikkelse i samtidens musikkliv. Av album kan nevnes Church ofAnthrax (1971, sammen med Terry Riley), Musicfor a New Society (1982), Songs for Drella (1990; sammen med Lou Reed, til minne om Andy Warhol), Fragments ofa Rainy Season (1992), Walking on Locusts (1996), Le Vent de la nuit (1999) og HoboSapiens (2003).

169

CALIFORNIA

Caledonia, i oldtiden navn på det nordlige av det nåværende Skottland nord for Firth of Forth og Firth of Clyde, som ikke ble erobret av romerne; innbyg­ gerne omtales som rå og ville. Senere ble en del av beboerne i Caledonia kalt pikter, mens skoterne var innvandrere fra Irland, som besatte Vest-Skottland fra 200-tallet e.Kr. Brukes nå som poetisk navn på hele Skottland. Caledonian Canal [kæbdounian kanæl], vannvei i Storbritannia, gjennom nordvestlige Skottland, fra Nordsjøen til Atlanterhavet. En rekke lange sjøer er forbundet med sluser, gjennom dalen Glen More, fra Moray Firth i nordøst til Loch Linnhe i sørvest. Samlet lengde 97 km, derav ca. 35 km kanal. Det er 28 sluser. Kanalen brukes nå mest av lystfartøyer. Påbegynt av Thomas Telford 1805, ferdigstilt 1847. caledonjtt, et sekundært, grønt bly- og kobbermineral, Pb5Cu2(CO3)(SO4)3(OH)6.1 Norge påvist fra Minge gruve ved Halden. Navn etter Caledonia, gammelt navn på (det nordlige) Skottland. calembour [kalåbmr] (fr.), ordspill, vits, brander, kan California fremkomme ved at forskjellige ord er lydlike, uten hensyn til skrivemåten, eller ved at samme ord har og tekstiler. Jernbane forbinder Cali med de nordøst­ forskjellige betydningen Opprinnelsen til ordet er I Norge er det stedvis utviklet caliche-kalkstein re delene av landet, og med havnebyen Buenavenusikker, det oppstod i Frankrike i annen halvdel av mellom de karbon-permiske lavastrømmene i Oslo­ tura på stillehavskysten. Internasjonal lufthavn. 1700-tallet, da særlig marki de Biévre ble kjent for feltet. Universiteter; erkebispesete. Byen ble grunnlagt av sine calembours. Calicut, by i India, se ►Kozhikode. spanierne i 1536. Sterk vekst etter byggingen av calendae (lat.), forkortet cal. el. kal., i romersk kalen­ California [kælifåmja], forkortet CA og Cal., ofte kalt jernbanen til Buenaventura i 1914. der den første dag i hver måned. Golden State, delstat i USA, ved Stillehavet, grenser caliche [kaliitfe] (amer.-sp.), porøs bergart dannet calendarium (lat.), kalender; calendariumperpetuum, mot Oregon, Nevada og Arizona, i sør mot Mexico; ved utfelling av kalk (kalkspat) og/eller andre mineevighetskalender. 411 049 km2 med 34 501 100 innb. (2001). Landets ralsalter fra oppstigende grunnvann på eller nær mest folkerike delstat og den 3. største i utstrekning. Calendula, planteslekt i kurvplantefamilien, se overflaten i tørre strøk. En særlig type opptrer som Hovedstad: Sacramento. ►ringblomst. leier av urent chilesalpeter blandet med sand, gips, Natur. California kan deles inn i fire naturgeogra­ Calgary [kælgari], by i Canada, sørlige Alberta, nær steinsalt, og en hel del andre salter som delvis består fiske hovedregioner: kystfjellene, den kaliforniske foten av Rocky Mountains, ved sammenløpet av av jodater, kromater og borater. Mektige calichedal, Sierra Nevada og ørkenbassenget i sørøst. Langs Bow og Elbow Rivers, 1032 moh.; 878 900 innb avleiringer finnes i et belte ca. 700 km langt og fra kysten går en rekke parallelle fjellkjeder (Coast (2001), med forsteder 951 400 innb. En av Canadas 15 til 80 km bredt langs østskråningen av Andesfjel­ Ranges) avbrutt midtveis av San Francisco Bay, med raskest voksende storbyer. Trafikknutepunkt. Viktig lene i ørkenstrøkene i det nordlige Chile. Ved ren­ høyder på 500-2000 moh. Bortsett fra San Francisco handels- og finansielt senter i Canadas rikeste petrosing utvinnes hovedsakelig chilesalpeter, men også Bay er kystlinjen jevn, og fjellene faller bratt ned til leumsproduserende område. en rekke andre produkter; f.eks. det såkalte caliche havet nesten overalt. Bare få steder finnes en kystsEn betydelig del av næringslivet i byen er tilknyttet jaune, som bl.a. fører dejodholdige mineraler lautalette med særlig bredde. Tallrike forkastningslinjer petroleumsvirksomheten; før nedgangsperioden i ritt og dietzeitt, og ved raffinering gir jod som et bidrar til å gi landskapet et oppstykket preg, og 1980-årene var 70 % av yrkesbefolkningen og nær verdifullt biprodukt. Se også ►chilesalpeter. området er sterkt utsatt for jordskjelv. Innenfor 500 bedrifter tilknyttet bransjen. I løpet av 1993 hadde næringen igjen tatt seg opp. Industrien om­ fatter oljeraffinerier, møller, slaktehus og annen En av Californias mange vinmarker. California er den delstaten i USA hvor det dyrkes mest frukt, og hvor størstedelen av landets vin og brennevin blir produsert. industri knyttet til foredling av landbruksvarer, samt maskin- og metallindustri. To universiteter. Zoolo­ gisk hage. Kjent for den årlige landbruksmessen Calgary Stampede. Historikk. Grunnlagt som et fort for det kongelige kanadiske ridende politi 1875. Vokste frem som et senter for de omkringliggende jordbruksdistrikter etter jernbanens ankomst 1883. Funn av olje og gass idennærbeliggendeTurnerValley (1914) ogLeduc (1947) nær Edmonton, stimulerte den økonomiske ekspansjonen og gjorde byen til et senter for oljein­ dustrien. Calgaryarrangerte de olympiske vinterlekene 1988 og er særlig kjent for sin raske innendørs skøytebane hvor det er satt mange verdenrekorder. Calhoun, John Caldwell [kælhum], 1782-1850, amerikansk politiker, 1817-24 krigsminister, deret­ ter visepresident. Fra 1828 glødende talsmann for sørstatenes interesser: frihandel og negerslaveriets bevarelse. Han hevdet også at enkeltstatene kunne nekte å bøye seg for forbundslovene. 1844-45 var Calhoun utenriksminister, virket for anneksjonen av Texas. Han var til sin død sørstatenes kanskje frem­ ste leder. Cali, by i Colombia, hovedstad i fylket Valle de Cauca, 1030 moh., ved Rio Cali; 2 128 900 innb. (2000). Cali er Colombias nest største by, og er sentrum for de rike jordbruksdistriktene i Caucadalen. Jordbruksproduktene (sukker, kaffe, bomull, ris, soyabønner, slaktekveg) samles og bearbeides i Cali. Industrien er mangesidig, med produksjon av Papir, legemidler, kjemikalier, petroleumsprodukter

170

CALIFORNIA

Santa Monica er det eldste og største av Los Angeles’ rekreasjonsområder. Den lange stranden og den asfalterte strandpromenaden er populære møtesteder.

kystfjellene ligger den store kaliforniske dal (Central Valley), en slette oppfylt av elveavsetninger. Her løper elvene San Joaquin fra sør og Sacramento fra nord. Sammen danner de et stort delta ved utløpet i San Francisco Bay. Dalen er 720 km lang, og utgjør det fremste jordbruksområdet i delstaten. Øst for Central Valley ligger den høye fjellkjeden Sierra Nevada, en stor blokk av jordskorpen som ved forkastninger er hevet og stilt på skrå, med topper i 3000-4000 meters høyde, de fleste i fjellområdets østre del. Høyest når Mount Whitney, 4418 moh., det høyeste punkt i USA (bortsett fra Alaska). Sørøst for Sierra Nevada finnes platåer, og i sør den store Mojaveørkenen. Store områder ligger under havets nivå, lavest er Death Valley (86 muh.). Den 775 km2 store Salton Sea (71 muh.), ble dannet 1905-07 på grunn av oversvømmelse i Coloradoelven. Befolkning. Mellom 1860 og 1960 fordoblet Califor­ nia sin folketall i gjennomsnitt hvert 20. år, og pas­ serte i 1960-årene New York som USAs folkerikeste delstat. Veksten har senere avtatt noe, men folketal­ let økte i perioden 1970-80 med 18,5 %, og i 198090 med hele 25,7 %, mot 9,8 % som var landsgjen­ nomsnittet. Økningen 1990-2000 var 13,8 %. Den etniske sammensetning er svært variert. I 2000 var 59,5 % av innbyggerne hvite, 6,7 % svarte, 10,9 % asiater og 1 % indianere. 32,4 % var av spansktalende (Hispanic eller Latino) herkomst, derav 25,6 % av meksikansk opprinnelse. I tillegg kommer et stort antall ulovlige innvandrere, vesent­ lig fra Mexico, anslått til 1-3 mill. Av USAs delstater har California det største antall spansktalende, indianere, kinesere, filippinere, japanere, koreanere og vietnamesere, og det nest største antall svarte. 3/4 av befolkningen er konsentrert til de tre største byregionene. 94 % bor i byer og bymessige strøk (2000), en høyere andel enn i noen annen delstat. Største byer er (2001): Los Angeles (3 799 000 innb.), San Diego (1 259 500 innb.), San Jose (900 400 innb.) og San Francisco (764 000 innb.). Hovedstaden Sacramento har 435 200 innb. Næringsliv. I økonomisk forstand er California en stormakt. California er USAs ledende jordbruksprodusent, takket være en lang vekstsesong og utstrakt bruk av kunstvanning. 85 % av det totale jordbruks­ areal på 38,5 mill, dekar er under irrigasjon. De

viktigste produktene er slaktekveg, meieriprodukter, bomull og vindruer. Delstaten produserer videre ca. >/} av landets frukt og grønnsaker, og har 90 % av vin- og brennevinsfremstillingen (se også ►califor­ nisk vin). Det dyrkes bl.a. appelsiner, sitroner, grape­ frukt, foruten ferskener, aprikoser, plommer, pærer, epler, fikener og dadler; videre artiskokk, asparges, brokkoli, jordbær, salat, sukkerbeter, tomater og valnøtter. En stor del av innhøstningsarbeidet utfø­ res av meksikanske sesongarbeidere. Produksjonen av tømmer overgås bare av Oregons, og California har større fiskefangst enn noen annen delstat, bort­ sett fra Adaska. San Diego og San Pedro (Los Ange­ les) leverer mesteparten av landets hermetiske størje, Monterey mesteparten av sardinene. Gull ble funnet 1848, men produksjonen er i dag ubetydelig. Det utvinnes noe kobber, sink, bly, kvikksølv, sølv m.m. California er en av de tre leden­ de petroleumsproduserende delstater i USA, med en årsproduksjon på 260 mill, fat råolje (2001). De største feltene ligger ved Long Beach utenfor Los Angeles. De viktigste industrigrener er transport­ middel- og næringsmiddelindustrien. Store deler av den amerikanske produksjon av fly, raketter og rom­ skip foregår i Los Angeles-området, flyindustri også ved San Francisco og San Diego. Elektronikkindustrien har i senere tid ekspandert kraftig, spesielt i den såkalte «Silicon Valley» mellom San Francisco og San Jose. I Los Angeles og i Richmond utenfor San Francisco er det bygd opp en omfattende petrokje­ misk industri. Los Angeles (Hollywood) er sentrum for film- og fjemsynsindustrien. Turisttrafikken er også en viktig næringsgren. California har en rekke universiteter og andre høyere læresteder, mest kjent er University of California med anlegg flere steder, bl.a. i Berkeley ved San Francisco og i Los Angeles, og Stanford University i Palo Alto ved San Francisco. Historie. Califomias kyst ble oppdaget av spanieren Cabrillo 1542. Først omkring midten av 1700-tallet tok spanierne California i besittelse, mens de hadde slått seg ned på Baja California, halvøya sør for California, i 1697.1 alt 21 fransiskaner-misjoner ble anlagt mellom 1769 og 1823, langs ferdselsåren Camino Real, kongeveien, den første ved San Diego av fransiskaneren Junfpero Serra i 1769. Indianerne i California var delt i en mengde stammer, kontak­

ten med de hvite hadde redusert antallet deres fra 310 000 til 250 000. Etter at Mexico ble selvstendig 1821, ble misjonsstasjonene sekularisert og store landområder ble stykket ut som storgods (ranchos). Fremmed innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende, fra russere, briter og først og fremst amerikanere. I 1846 opprettet amerikanske pionerer Bear Flag Repubhc ved Monterey, som ble en kortvarig episo­ de. USA erklærte krig mot Mexico 1846, og ved fredsavtalen i Guadalupe Efidalgo ble California formelt avstått av Mexico i 1848. Først i 1850 ble styret organisert, og California ble medlem av unionen som 31. stat, som en fristat (uten slaveri) i American River nær dagens hoved­ stad Sacramento. Gull ble funnet 24. januar 1848, og «gull-rushet» førte til at den ikke-indianske befolkningen økte fra 14 000 i 1848 til 380 000 i 1860, hvorav ca. 90 % var menn. Den indianske befolkning var i mellomtiden blitt redusert til under 50 000. Under borgerkrigen sluttet California seg til nordstatene. På 1900-tallet har California opplevd en sterk vekst, under depresjonen i 1930-årene godt hjulpet av innflytting av folk som hadde forlatt det tørkerammede Midt-Vesten, under den annen verdenskrig av vestkystens store militære betydning. 1941-45 flyttet mer enn 1 mill, militære og arbeide­ re i krigsindustrien til California. 1 1960-årene ble delstaten USAs folkerikeste, og den har utviklet seg til å bli det fremste senter i USA både når det gjelder tekniske innovasjoner og frem­ veksten av nye livsstiler, kulturformer, religiøse og politiske bevegelser m.m. Lovlig og ulovlig innvand­ ring fra Mexico har gitt delstaten et stort innslag av latinske innbyggere. I storbyene, f.eks. Los Angeles, er det også flyttet inn mange asiatiske innvandrere. Dette har ført til store etniske konflikter. Ved folke­ tellingen 2000 var for første gang de hvite engelskta­ lende i mindretall i delstaten; asiatene, de fargede og latinamerikaneme utgjorde mer enn halvdelen av befolkningen. California var sentral i «Reagan-revolusjonen», som flyttet landets politiske tyngdepunkt vestover. Med den økende betydning som Stillehavsområdet har fått for USA økonomisk, er Califomias plass blitt enda mer sentral. California sender to senatorer og 53 representanter til Kongressen. Navnet California er etter betegnelsen på en tenkt øy, et jordisk paradis, i Garcia Ordonez de Montalvos roman Las Sergas de Esplandiån. TSi California, Golfode, Californiabukta, bukt av Stilleha­ vet, mellom halvøya Baja California (Nedre Califor­ nia) og Mexicos fastland; 1130 km lang og mellom 80 og 240 km bred. Når dybder rundt 3300 meter i munningsområdet, grunnere i indre deler. Kystene er dypt innskåret. Mange øyer, de største er Angel de la Guarda og Tiburon i den nordlige del av bukta. California Institute of Technology [kælifåmja jnstitjutt av teknåladji], Caltech, verdenskjent privat univer­ sitet og forskningssenter i Pasadena, California, USA. Grunnlagt 1891. Driver forskning innen bl.a. rom­ fart, astronomi og seismologi, bl.a. i tilknytning til det berømte Jet Propulsion Laboratory og observato­ riene Palomar og Mount Wilson. California Jack [kælifåmja djæk] (eng., siste ledd 'knekt'), amerikansk kortspill for to personer, hver med 6 kort, spilles med en vanlig kortstokk. Det gjelder å ta stikk som inneholder poengkort (bl.a. trumfknekten). Spillerne trekker for hvert stikk inn et nytt kort. Ble utviklet på 1900-tallet fra det eldre britiske spillet all fours. Californiastrømmen, kald havstrøm som går mot sør i Stillehavet, utenfor kysten av California. California Trail [kælifåmja treil], pionerrute i USA, fra Council Bluffs i Iowa til Sacramento og San Francisco. Sammen med Oregon Trail dannet den Overland Trail frem til Fort Hall ved Snake River, der de to skilte lag. Detjørsie vogntoget frem til Califor­ nia gikk i 1844.

171

CALLAO

CALIFORNIUM Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet Oksidasjonstall Elektronkonfigurasjon

Cf 98 251,0796 (ustabil, viktigste isotop) 900 °C 1150 °C (±50) 15,04 g/cm3 II, III, IV [Rn]5f107s2

californisk vin, USAs og noen av verdens fremste viner produseres i California. Best kjent er distrikte­ ne Napa Valley og Sonoma Valley, nordøst for San Francisco. Også sør for San Francisco i distriktene Livermore, Salinas og Monterey fremstilles kvalitetsvin. Masseproduksjonen finner sted lenger øst i Central Valley. Mens det tidligere vesentlig ble produsert sterkvin i California, lages det nå stadig mer svakvin. De røde er best, ofte laget av Cabernet Sauvignon-druer. Riktig bra er også de hvite laget av Chardonnay- og Sauvignon Blanc-druer. californium, grunnstoff som tilhører actinoidene i grunnstoffenes periodesystem. Californium er et kunstig fremstilt, radioaktivt grunnstoff oppkalt etter staten og universitetet i California, hvor det første gang ble fremstilt i 1950 av G. T. Seaborg og medarbeidere. De beskjøt noen få mikrogram av242Cm (curium-242) med 35 MeV alfapartikler i syklotronen i Berkeley og produserte små mengder (ca. 5000 atomer) av isotopen 245Cf. Senere er milligrammengder av andre isotoper, og spesielt 252Cf, fremstilt ved intens nøytronbestråling i atomreaktorer. Isotoper med massetall 239-256 er kjent. De fleste av dem spaltes ved nøytronbestrå­ ling; halveringstider er 1,06 minutter (240Cf) til 898 år piCf). Metallisk californium kan fremstilles i 10 mg-skala og forekommer i mange allotrope modifikasjoner. Det oksideres i luft. I sur vandig løsning fås det treverdige grønne ionet Cf3+, men ved pH større enn 4 dannes tungtløselig hydroksid i nærvær av sterke kompleksdannere. Man kjenner også faste forbin­ delser hvor californium har oksidasjonstrinn II og IV. Californium er kostbart og vanskelig å håndtere. Det anvendes først og fremst som nøytronkilde. Videre brukes det i såkalt nøytronradiografi, dvs. gjennomlysning av materiale på samme måte som med røntgen. Nøytronstrålingen absorberes særlig i lette grunnstoffer (spesielt hydrogen) og er derfor velegnet f.eks. ved studier av homogenitet i organisk materiale. Caligula, Gaius Julius Caesar, Germanicus, 12-41 e.Kr., romersk keiser 37—41, sønn av Germanicus og Agrippina den eldre. Oppholdt seg som bam i hæren ved Rhinen, hvor soldatene kalte ham Caligula («den lille soldatstøvel»), et navn han beholdt. Ble senere oppfostret hos grandonkelen Tiberius på Capri og utpekt til tronfølger. I begynnelsen av sin regjering tok han avstand fra Tiberius; han hersket forsiktig, lettet skattetrykket og gjeninnførte folke­ valg av flere embetsmenn o.L Et omslag kom etter en alvorlig sykdom i 38, og kanskje som en følge av den. Han ødslet bort statens rikdommer, førte et tøylesløst liv og ble stadig mer hensynsløs i valg av maktmidler. Skattene ble tyn­ gende, mistenkelige elementer ryddet av veien. Caligula lot seg også dyrke som gud i et forsøk på å innføre det orientalske gudeherredømme i Roma. Han foretok et par resultatløse tog til Germania; en invasjon i Britannia ble det ingenting av, skjønt hjemkomsten til Roma ble feiret med ovasjon (ovalio). To sammensvergelser ble forpurret før Caligula falt som offer for en tredje og blAdrept i sitt eget

palass. Sveton har skrevet hans biografi (i Romerske keisere, norsk utg. 1974), med vekt på det bisarre (bl.a. fortellingen om at han skulle ha utnevnt sin hest til konsul). Litt.: Barrett, A. A.: Caligula: the corruption ofpower, 1989 Cålinescu, Gheorghe [kalinesku], 1899-1965, ru­ mensk forfatter og litteraturkritiker med et mange­ artet forfatterskap. De kritiske verkene omfatter monografier om rumenske forfattere, en litteratur­ historie (1941) som fremdeles betraktes som et standardverk, samt mer teoretiske verk om poesi og estetikk. Han skrev også lyrikk og dramatikk, men er mest kjent for sine romaner, bl.a. Otiliasgåte (1938), som beskriver borgerskapet i Bucurejti ved begyn­ nelsen av 1900-tallet. I andre romaner skrev han om kunstnerens plass i et sosialistisk samfunn. caliper [kælipø], el. calliper (forvanskning av 'kali­ ber'). 1 (petrol.) Instrument for å måle innvendig diameter 1 petroleumsbrønner. Tradisjonelt utformes en caliper med tre eller fire armer som presses ut mot brønnveggen mens loggeverktøyet trekkes ut av brønnen med jevn fart. Armvinldene, som represen­ terer diametrene, måles elektrisk, og signalene overføres på kabel til operatøren. Ved nyborede hull forteller caliper om utgravninger og innsnevringer i berget. Ved kompletterte, forede brønner påvises forsnevringer i rørledningen. For bruk på oljerørledninger utformes måleinstrumentet som en caliper pig, en instrumentkapsel som pumpes gjennom røret med oljestrømmen og som måler eventuelle innsnevringer på veien. 2 (tekn.) Klype- eller passerformet utstyr til å måle utvendig eller innvendig diameter på hulrom eller runde aksler, se også ► skyvelære. 3 (biltekn.) Anordningen som holder bremseklosse­ ne på en skivebrems. Den er festet til de stillestående delene, skiven er festet til den roterende delen. Se ► brems (Bremsesystem i bil). Caliperen sørger for at bremseklossene gir likt trykk på begge sider av den roterende bremseskiven. calix (lat.), kalk; (blomster)beger. calixtjner (av lat. 'nattverdskalk'), også kalt utrakvister, bøhmisk sekt som utgikk fra ►husittene. Calixtinerne krevde bl.a. gudstjeneste på morsmålet og legmannskalk; legfolks rett til å motta både brød og vin i nattverden, dvs. sub utraque specie (' i begge former'), derav navnet utrakvister. Da calixtinerne hadde drevet sine krav igjennom etter en blodig seier over keiserens og pavens tropper i 1431, dan­ net de en katolsk nasjonalkirke, uavhengig av pa­ ven. Denne kirken ble oppløst 1620, men Den tsjekkiske kirke, stiftet 1920, bygger på husittiskcalixtinsk tradisjon. Calixtus, paver. Calixtus 1, eg. Kallistos, biskop av Roma ca. 217-ca. 222. Ifølge hans motstander Hippolyt var han opp­ rinnelig slave og ble sendt som fange til bergverkene

på Sardinia for sine forbrytelser. Calixtus var tilsyns­ mann for den katakomben på via Appia i Roma som fremdeles bærer hans navn. Som biskop i Roma kom han i strid med presten Hippolyt angående kristologien og kirketukten, og Hippolyt ble utropt til hans motbiskop. Han led muligens martyrdøden. Festdag: 14. okt. Calixtus 2, eg. Guido, greve av Burgund, død 1124, pave fra 1119, avsluttet ved konkordatet i Worms i 1122 en langvarig strid mellom keiser Henrik 5 og paven. Calixtus (3), eg. Giovanni, abbed av Struma, motpave 1168-78 mot Alexander 3. Ble opprinnelig støttet av keiser Fredrik 1 Barbarossa. Underkastet seg Alexander 3 i 1178. Calixtus 3, eg. Alfonso de Borgia, 1378-1458, født i Spania, pave 1455-58. Søkte forgjeves å få kristen­ heten til å gjøre et korstog mot tyrkerne etter Konstantinopels fall i 1453. Han omgjorde dommen mot Jeanne d'Arc og erklærte henne uskyldig. Galla, planteslekt i myrkonglefamilien. Eneste art, som også finnes viltvoksende i Norge, er ►myrkongle. Callaghan, James [kæbhan], (Jim), f. 1912, britisk politiker (Labour), statsminister 1976-79. Medlem av Underhuset 1945-87. Statssekretær 1947-51, finansminister 1964-67, innenriksminister 1967-70; utenriksminister 1974-76. Han ble partileder og statsminister 1976 da Harold Wilson trakk seg tilba­ ke. Som et mottrekk mot den galopperende inflasjo­ nen forsøkte han å kontrollere lønningene, noe som skapte konflikter mellom parti og fagbevegelse. Tapte parlamentsvalget 1979 for de konservative, og gikk av som partileder 1980. Adlet (life peer) 1987 som baron Callaghan of Cardiff. Selvbiografien Time and Chance ble utgitt 1987. Callaghan, Morley (Edward) [kæbhan], 1903-90, kanadisk forfatter; ble i studietiden kjent med Hemingway, som oppmuntret ham til å skrive. Han debuterte i 1928 med romanen Strange Fugitive. Etter novellesamlingen A NativeArgosy (1929) oppholdt han seg et års tid i Paris sammen med bl.a. Hemingway, Fitzgerald og Joyce, som han skrev om i That Summer in Paris (1963). Callaghan var særlig opptatt av taperens stilling i samfunnet, som i romanene It's Never Over (1930), A Broken Journey (1932), Such is My Beloved (1934), They Shall Inherit the Earth (19 3 5), og More Joy in Heaven (1937). Raseproblemer er tema i The Loved and the Lost (1951), klassemotsetninger og fordom­ mer i TheMany Colored Coat (1960), og religionens kraft i A Passion in Rome (1961). Av senere bøker kan nevnes Close to the Sun Again (1975), A Time for Judas (1983) og Our Lady of the Snows (1985). Noveller er samlet i Morley Callaghan ’s Stories (1959). Callahan, Harry [kæbhøn], 1912-99, amerikansk fotograf. Arbeidet i en personlig stil, der et ofte forekommende tema er mennesker i utpreget urba­ ne omgivelser; mennesker og arkitektoniske flater blir en del av et puslespill, ofte fremhevet ved tonekontraster. Akt og studier av planter er andre vanlige temaer i bildene hans. Disse preges gjerne av motivmessige forenklinger og strenge linjeformer. Calla­ han, som var autodidakt, viet en stor del av sin tid til undervisning i fotografi, bl.a. ved Illinois Institute of Technology. To billedsamlinger, Water's Edge og Harry Callahan: Color 1945-1980, ble utgitt 1980. Callao [kajaå], by i Peru, ved Stillehavet, 12 km vest for Lima, inngår i byregionen Lima. Callao er havn for Lima, som den er knyttet til ved jernbane og brede veier, og har ’/4 av Perus utførsel, 2/3 av inn­ førselen. Havnen ligger beskyttet av øya San Lorenzo (marinebase), og har lange moloer, tørrdokker og skipsverft. En større olje- og malmhavn ble åpnet 1969. Utførsel av mineraler, metaller, fiskemel og fiskeolje; innførsel av bl.a. korn, maskiner og tøm­ mer. Industrien omfatter skipsverft, støperier, fiske,

172

CALLAS

Maria Callas

fiskemel- og hermetikkindustri, slaktehus og bryg­ gerier. Internasjonal lufthavn. Universitet (1966). Callao ble anlagt i 1537, og var snart sentrum for handelen med Spania. 1 1746 ble byen ødelagt av jordskjelv og flodbølger. Spania oppgav byen 1826, chilenerne besatte den under salpeterkrigen 1881. Callao fikk igjen stor skade ved jordskjelv 1940. Kon-Tiki-ekspedisjonen (1947) over Stillehavet begynte her. Callas, Maria, eg. Maria Kalogeropoulos, som gift Maria Meneghini-Callas, 1923-77, gresk-amerikansk sanger (sopran); en av 1900-tallets største operastjerner. 1 1937 flyttet hun fra USA for å stude­ re ved konservatoriet i Athen. Debut i Athen 15 år gammel i Cavalleria rusticana. Slo igjennom 1947 ved Arena di Verona i La Gioconda, og ble senere feiret som en av samtidens største operasangere med sin omfangsrike og klangskjønne stemme og sin glim­ rende skuespillkunst. Hun var en av de ledende

Jacques Callot. Sigøynerne. Etsning.

krefter ved La Scala i Milano og 1956-58 ved Metro­ politan. Tidlig i sin karriere sang hun bl.a. Wagner, men beveget seg bort fra dette. Forbindes særlig med Bellini, Donizetti, Rossini og Verdi. Trakk seg tilbake fra scenen i 1965; siste konsertturné 1973-74. Calle, Sophie, f. 1953, fransk kunstner, bor og arbei­ der i Paris. Hun har utviklet en type kunst som blander fiksjon og virkelighet. Hun tar gjeme ut­ gangspunkt i en tilfeldig rekke erfaringer, der hun selv bestemmer spillets regler. Et gjennomgangstema er overvåking og spionering. Gjennom rollespill avslører hun seg stykkevis uten noen kronologisk sammenheng, eller hun viser et intimt kjennskap til ukjente personer. Hun har opptrådt som værelsespike, detektiv og stripperske. Hun beveger seg på ekshibisjonismens yttergrense når hun bygger opp sine skyggebilder, og understreker uopphørlig at kunst og liv er ett. Hun plasserer tilskuerne i intirnitetens sfære. I reportasjetekster og bilder i filmen No Sex Last Night ifører hun seg fortellerrollen. Hennes spesielle arbeidsmåte har alltid et litterært, filosofisk preg (Hervé, Guibert, Jean Baudrillard), musikalsk preg (Laurie Anderson) eller filmatisk preg (Greg Sheppard). Callejas Romero, Rafael Leonardo [kajexas råmerå], f. 1943, honduransk politiker. Tilhører det kon­ servative Nasjonalistpartiet PN. Medlem av regjeringen 1972-80. President i Honduras 199094. Callender, Red [kæbnda], eg. George Sylvester C., 1916-92, amerikansk jazzmusiker, bassist og tubaist. Fra 1936 en sentral skikkelse i jazzmiljøet i Califor­ nia; spilte med bl.a. Louis Armstrong, Lester Young og Erroll Garner. Han behersket tidlig den nye bebopstilen i 1940-årene, og gjorde flere plateinn­ spillinger med Charlie Parker. Callender var en av de første som anvendte tuba i moderne jazzsammenheng, bl.a. i samspill med både Thelonious Monk og Charles Mingus. Han var også en av de første svarte musikerne som kom innenfor det lukkede studiomiljøet i Los Angeles, og medvirket på et utall plate­ innspillinger. Sammen med Elaine Cohen utgav han i 1985 boken The Unfinished Dream - The Musical World ofRed Callender. Calles, Plutarco Elias [kajes], 1875-1945, meksi­ kansk politiker, landets president 1924-28. Førte en politikk som støttet seg til landbefolkningen og hadde brodd mot den katolske kirke. Som «øverste sjef for revolusjonen» var han den sterke mann bak landets senere presidenter frem til 1936, da han ble landsforvist av president Cårdenas. Vendte senere tilbake til Mexico.

call-girl [kå:lga:l] (eng. 'kallepike'), prostituert som

kan kontaktes per telefon. Qalli, Ibrahim, 1882-1960, tyrkisk maler, født i landsbyen

CAMBRIDGE Camargo, Marie [kamargå], 1710-70, fransk balleri­ na av spansk-italiensk avstamning, historiens første store profesjonelle kvinnelige ballettstjerne. Camar­ go brakte sin kunstart videre gjennom nye trinn, bl.a. behersket hun trinn som tidligere bare var blitt utført av menn, og hun opptrådte i kostymer og sko som var bedre egnet for dans. Camargo, Sergio de, 1930-90, brasiliansk billedhug­ ger. Kom til Paris allerede i 1948, elev av Brancusi. Kom inn i kretsen rundt Vasarely og Galerie Denise René. Laget trerelieffer der små, enkle formelementer spiller med lys og skygge på en hvit flate. Camargo Society, The [køma:gou sasaiati] (oppkalt etter M. Camargo), 1930-33, selskap dannet i Lon­ don av Arnold Haskell m.fl., til fremme av den klassiske dans etter Djagilevs død, med et britisk nasjonalt ballett-ensemble som mål. I de forestillin­ ger selskapet arrangerte i London, fikk senere frem­ ragende navn prøve seg for første gang med selv­ stendige arbeider: Ninette de Valois (Job), Frederick Ashton (Facade), Antony Tudor (Adam and Eve) m.fl. Camargo Society la det første grunnlaget for senere ensembler som Ballet Rambert og Vic-Wells Ballet. Camargue [kamarg], landskap i sørlige Frankrike, Provence-Alpes-Cote d'Azur, departementet Bouches-du-Rhone, i Rhonedeltaet, mellom de to munningsarmer Grand og Petit Rhone. Største by er Saintes-Maries-de-la-Mer ved kysten. Hit valfarter sigøynere fra hele Europa hvert år i mai. Camargue er bygd opp av avsetninger fra Rhone og havet. Omfattende dreneringsarbeider har gjort store arealer dyrkbare. Ved sjøen er store laguner og sumpområder innvunnet. I nord dyrking av hvete, vindruer og forveksler, i sør finnes Frankrikes viktigs­ te risarealer. Oppdrett av okser og hester. Turisme. Ved kysten naturreservat med særlig rikt fugleliv, bl.a. flamingoer. Området er tynt befolket, og var tidligere en ren villmark med store flokker av kveg og villhester. Cambacérés. Jean-Jacques de [kabaseres], hertug av Parma, 1753-1824, fransk jurist og politiker. Med­ lem av nasjonalkonventet, hvor han hørte til «slet­ ten». 1796 president i de fem hundres råd, fra 1799 direktoriets justisminister. Han deltok i komplottet som brakte Napoleon til makten ved statskuppet nov. 1799, og ble selv annenkonsul. Napoleon gjorde ham til storkansler, president i senatet og hertug av Parma. Betydelig jurist; lovboken Code Civil er for en stor del hans verk. 1815 forvist som «kongemorder», fordi han hadde stemt for henret­ telsen av Ludvig 16 1793, vendte tilbake til Frank­ rike 1818. Cambay [kæmbei], by i India, se ►Khambhat. Cambaybukta. bukt i India, se ►Khambhatbukta. Cambert, Robert [kåbe:r], ca. 1627-77, fransk kom­ ponist og organist. Fikk 1669 sammen med forfatte­ ren Pierre Perrin enerett til å oppføre franske ope­ raer i Paris. En av grunnleggerne av Académie de Musique (nå Parisoperaen); til innvielsen 1671 komponerte han pastoralen Pomone til tekst av Perrin. 1672 ble operaen Les peines et les plaisirs de Tamour oppført. Deretter ble privilegiet overtatt av Lully, og Cambert ble kapellmester hos Karl 2 av England. Cambiaso. Luca, 1527-85, italiensk maler, elev av sin far Giovanni Cambiaso. Virket først i Genova, hvor han utførte store utsmykninger i kirker og paleer. Ble 1583 kalt til Spania av Filip 2, og utførte fresker i Escorial. Var sterkt påvirket av Rafael, Correggio og Michelangelo, og arbeidet med perspektiviske problemer i en manieristisk stil. cambio (it., eg. lettera di cambio), veksel. cambio proprio, egenveksel. cambio-konto, vekselkonto, konto for utenlandske veksler. Cambon. Pierre Joseph [kabå], 1756-1820, fransk revolusjonær politiker. Medlem av den rådgivende

forsamling 1791-92, medlem av konventet 179295. Ledet revolusjonens finanspolitikk 1791-95. Kom i motsetningsforhold til Robespierre og spilte stor rolle ved dennes fall. 1815 landsforvist som kongemorder. Cambrai [kåbre], by i nordlige Frankrike, NordPas-de-Calais, departementet Nord, ved Escaut (Schelde), 63 km sør for Lille; 33 700 innb. (2002). Elvehavn med kanalforbindelse sørover til St. Quentin ved Somme. Byen har tekstil- og næringsmiddel­ industri, og var til den første verdenskrig kjent for sin batistfremstilling (cambric). Bispesete fra 300tallet, erkebispesete fra 1559. Rådhuset fra 1800tallet, gjenoppbygd etter den første verdenskrig. Cambrai var romernes Camaracum. I middelalde­ ren tilhørte Cambrai Nederlandene (på nederlandsk kalt Kamerijk) og kom i 1678 til Frankrike. Her ble det i 1508 dannet en liga rettet mot Venezia, og i 1529 ble freden mellom Frankrike og Spania, «damefreden», sluttet her. Harde kamper nov.-des. 1917, okkupert av tyskerne 1940-44. Cambria. gammelt navn på ►Wales. Cambrian Mountains [keimbrian mauntinz], fjellsystem i Storbritannia, Wales, hovedretning nordøstsørvest. Høyeste topp er Aran Mawddwy, 905 moh. cambric [keimbrik], en tynn, meget tett, fintrådet bomullsvare vevd i to-skaft binding, som ved etter­ behandling er søkt gjort linlignende. Opprinnelig var cambric navnet på fint lintøy fra ►Cambrai. Cambridge [kgimbridg], by i USA, Massachusetts, ved Charles River, rett overfor Boston; 101 800 innb. (2002), del av byregionen Boston. Mangesidig industri, senter for teknisk og industriell forskning. Cambridge er sete for Harvard University, grunnlagt 1636 (hvor det kjente Radcliffe College for Women også er tilknyttet), og MIT (Massachusetts Institute of Technology), grunnlagt 1861, to av de mest ansette universiteter og høyskoler i USA. Grunnlagt 1636, oppkalt etter Cambridge i England, men nevnt alt i 1631 som «the newe towne » i rapporter fra Massachusetts Bay-kolonien. Cambridge [keimbridj], by i Storbritannia, England, hovedstad i Cambridgeshire, ved elven Cam, 75 km nord for London; 102 000 innb. (2000), i byområdet 120 600 innb. (1998). Cambridge er en gammel markedsby og har i senere tid blitt et viktig senter for data- og annen elektronikkindustri. Byen er imidler­ tid først og fremst en universitetsby, ved siden av Oxford den fremste i landet, med en lang rekke berømte og vakre universitetsbygninger. Foruten de mange colleges, bl.a. Chrisfs College, Trinity College og St. Johns's College, bygd i sengotisk stil, finnes det flere middelalderkirker o.a. gamle bygninger. Fitzwilliam Museum, med bl.a. sjeldne malerisam­ linger og antikviteter. Scott Polar Institute, grunnlagt 1926, virker for å fremme og koordinere arktisk og antarktisk forskning. Stort museumskompleks ved Duxford lufthavn i sør, som bl.a. rommer bymu­ seum (American Air Museum) og krigsmuseum (Imperial War Museum). Cambridge er en av Englands eldste byer, romer­ nes Camboritum. Den fikk byrettigheter 1207. Cambridge [keimbrids], engelske adelstitler som opp gjennom historien har vært båret av en rekke med­ lemmer av kongehuset. Tittelen earl of Cambridge var tidlig i middelalderen en sekundærtittel for jarlene av Huntingdon, men ble fra 1340 en egen tittel som først ble gitt til Edvard 2s svoger greven av Juliers. På 1400-tallet ble tittelen båret som sekun­ dærtittel av flere hertuger av York, senest av Edvard 4 for tronbestigelsen. 1619-51 var verdigheten som earl of Cambridge sekundærtittel for markiene av Hamilton. Georg August, prins av Hannover, den senere kong Georg 2 av Storbritannia, ble utnevnt til marquess og duke of Cambridge 1706, og hans sønnesønns sønn Adolphus Frederick (1774—1850), yngste sønn av Georg 3, fikk tittelen duke of Cam­ bridge 1801. Hans sønn George William Frederick

176

CAMBRIDGE

Cambridge (England). King’s College: Kapellet til venstre, bygd mellom 1446 og 1515, er et av de fineste i engelsk middelalderarkitektur. Til høyre: Gibb’s Building, påbegynt 1724.

Charles (1819-1904), 2. duke of Cambridge, ble utnevnt til feltmarskalk 1862 og var øverstkomman­ derende for den britiske hær 1856-95. Hans datter­ sønn Adolphus Charles, hertug av Teck (18681927), som var Georg 5s svoger, fikk tittelen marquess of Cambridge 1917 etter at han frasa seg sine tyske titler. Marquesstittelen døde ut 1981 med hans sønn George Frands Hugh, den 2. marquess. Cambridge, Adolphus Frederick [keimbrids], duke of Cambridge, 1774-1850, yngste sønn av kong Georg 3. 1816-31 generalstattholder og 1831-37 visekon­ ge av Hannover. Cambridge, University of [keimbridj], kjent britisk universitet i Cambridge, Cambridgeshire i ØstEngland; ved siden av universitetet i Oxford Storbri­ tannias eldste universitet, grunnlagt på 1200-tallet. Undervisningen er, som ved universitetet i Oxford, knyttet til colleges. De er organisert som internater, der både lærere og studenter bor, underviser og studerer. De er stiftet på grunnlag av donasjoner og er svært rike. Eldste college, Peterhouse, er fra 1284, andre kjente colleges er Corpus Christi College (1352), King's College (1441) med et stort, berømt kapell, Chrisfs College (1505) og Trinity College (1546). Universitetet ledes av en Chancellor, som imidlertid er en ren ærestittel. Den daglige lederen er Vice-Chancellor, universitetsrektor. Universitetet har et svært omfangsrikt bibliotek og er kjent for sin botaniske hage og sitt astronomiske observatorium. Det driver egen trykkeri- og forlags­ virksomhet (Cambridge University Press). Universi­ tetets prestisje er særlig stor innen naturvitenskape­ lige og matematiske fag, og det har hatt forskere som Isaac Newton og Ernest Rutherford. Universitetet har ca. 17 000 studenter (2002). Litt.: Leedham-Green, E.: A concise history of the University of Cambridge, 1996 Cambridgeplatonismen [keimbridj-], engelsk filoso­ fisk retning fra slutten av 1600-tallet kjennetegnet av religiøs toleranse og rasjonalistisk etikk kombi­ nert med en tendens til mystisisme. Retningen oppstod ved universitetet i Cambridge i kretsen rundt B. Whichcote og var rettet mot den herskende naturalistiske og materialistiske filosofi, representert spesielt ved Hobbes. Sin autoritet og støtte for både etikk og teologi hentet Cambridgeplatonismen fra

eldre platonske og nyplatonske tradisjoner. Blant retningens medlemmer merkes for øvrig R. Cudworth. Litt.: Cassirer, E.: The Platonic renaissance in England, 1953 Cambridgeshire [keimbridsJla], grevskap (county) i Storbritannia, England; 3046 km2 med 552 660 innb. (2001). Hovedstad: Cambridge; største by: Peterborough. Dannet 1974, omfatter de tidligere grevskapene Cambridgeshire og Huntingtonshire, samt områdene Soke of Peterborough og Isle of Ely. Den sørlige del av fylket består av lave bakker og åsdrag på krittgrunn, med spredt skog; i nord ligger et flatt, fruktbart land (TheFens). Området var tidli­ gere havbunn, og er først i historisk tid blitt drenert og dyrket opp. Over den tidligere havbunnen rager enkelte høyere partier, bl.a. Isle of Ely. Gjennom fylket renner elvene Great Ouse og Nen, delvis gjennom kunstige løp. Cambridgeshire er et av de beste komdistrikter i England, også fordi klimaet er tørrere enn ellers i landet. Frukt, grønnsaker og meieriprodukter er også viktige. Industrien er kon­ sentrert til Peterborough (mekanisk industri) og Cambridge (elektronisk industri). Stort flymuseum i Duxford. cambridgetrommel [keimbrids-], cambridgerull, jordbruksredskap, åkertrommel til jevning og pak­ king av jorden. Den er sammensatt av innbyrdes bevegelige støpej ems ringer, hvorav annenhver er takket. Ofte feilaktig kalt ringtrommel. Camden [kæmdan], navn på flere byer i USA. Camel. En Sopwith Camel på RAF Museum i Hendon.

1 By i New Jersey, ved Delaware River, rett overfor Philadelphia; 97 700 innb. (2002), del av Philadelphia-regionen. Industriby med skipsverft, kjemisk og elektroteknisk industri, tekstil- og hermetikkfabrikker. Universitet (fra 1950). Særegen arbeiderboligbebyggelse fra 1930-årene. En svensk koloni ble grunnlagt her i 1638 og het fra 1680 Pyne Poynte. 1 1773 fikk stedet navnet Camden; bystatus i 1828. Kjent for Campbell Soup Company, grunnlagt 1869, og Victor Talking Machine Company (senere RCA), som har laget grammo­ foner siden 1897. Walt Whitmans bosted 1873-92. Han er begravd her. 2 By i South Carolina, 48 km nordøst for Columbia, 6800 innb. (2002); et kjent hestehandlermarked og den eldste byen i det indre av South Carolina. Var først kalt Fredericksburgh (1732), senere Pine Tree Hill (1758) og fikk 1768 navnet Camden. 3 By i Arkansas, 140 km sør for Little Rock; 12 600 innb. (2002), hovedsete for Quachita County. 4 By i Maine, Knox County; 5250 innb. (2002). Kjent rekreasjonssted ved Penobscot Bay. Grunnlagt i 1769, bystatus 1791. Camden [kæmdan], bykommune (borough) i Storbri­ tannia, England, Kent, en av Londons indre bydeler, nord for Westminster, dannet 1965 ved sammen­ slutning av Hampstead, St. Pancras og Holborn; 21 km2, 198 027 innb. (2001). Når i nord til Hampstead Heath, i sør til Bloomsbury med bl.a. British Muse­ um. Flere store jernbanestasjoner: Euston (1849), Kings's Cross (1852) og St. Pancras (1874). Her ligger også Telecom-tåmet (oppr. Post Office Tower). Camden, William [kæmdan], 1551-1623, engelsk oldforsker og historiker. Hans hovedverk Britannia (1586) er kommet i mange utgaver; hans Annales til Englands historie under dronning Elizabeth 1 er også berømt. Begge var skrevet på latin, men ble tidlig oversatt til engelsk. The Camden Society, stiftet 1838 og oppkalt etter ham, er gått inn i Royal Historical Society. Camden Town Group [kæmdan taun gru:p], britisk kunstnergruppe, organisert i 1910, omfattet blant andre W. R. Sickert, A. John, L. Pissarro og Wyndham Lewis. Gruppen var en viktig forkjemper for moderne kunst i Storbritannia, idet den introduserte impresjonismen og post-impresjonismen. Reorgani­ sert 1913 under navnet London Group. Camel [kæmal], britisk jagerfly (biplan), et av de mest kjente fra den første verdenskrig. Var på vinge­ ne for første gang 1916, i bruk fra 1917. Første britiske jagerfly med foroverrettede, synkroniserte maskingeværer. Foretok 1294 nedskytninger, bl.a. av det tyske flygeresset Rittmeister Manfred von Richthofen («Den røde baron», 21. april 1918). Til sammen 5490 Camel ble bygd av Sopwith. Vingespenn 8,5 m, lengde 5,7 m, største startvekt 659 kg, topphastighet 185 km/h. camelback [kæmalbæk], profilert, uvulkanisert gummibånd som brukes til ny slitebane ved regummiering av slitte bildekk. Camelina, slekt i korsblomstfamilien. Ettårige planter med oljerike frø. Se arten ►dodre. Camellia, planteslekt i familien Theaceae, med ca. 80 arter i Sørøst-Asia. Viktige aner er ►tebusken, og prydplanten ►kamelia. Også mange andre arter eller kulturformer av Camellia er vanlig dyrket. Camelopardalis, latinsk navn på stjernebildet Sjiraf­ fen. Camelot [kæmalåtj, den britanniske sagnkongen Arthurs borg. Det eksisterer flere ulike teorier om hvor borgen lå; kanskje var det Cadbury Castle i Somerset eller Caerlon i Gwent. Camelot [kæmalåt], musikal med musikk av Frede­ rick Loewe og libretto av Alan Jay Lemer basert på romanen The Once and Future King av T. H. White, bygd på mytene om den britanniske sagnkongen

177

Camera Lucida. Prinsippskisse av Wollastons camera lucida.

Arthur. Urpremiere på Broadway 1960 med Richard Burton som Arthur og Julie Andrews som Guienevere. Inneholder bl.a. sangene WhatDo the Simple Folk Do og IfEver I Would Leave You. Med sitt politiske innhold kom den til å symbolisere John F. Kennedys presidentperiode. Filmatisert 1967 med Richard Harris og Vanessa Redgrave i regi av Joshua Logan. Filmversjonen fikk Oscar-priser for scenografi, kostymer og musikkbearbeidelse. camembert [kamåber, norsk utt. kamembær], be­ rømt fransk hvitmuggost, opprinnelig fra Norman­ die, nå produsert over hele den vestlige verden, også i Norge. Osten er en videreutvikling av den eldre " Pont-L'Évéque og sies å være funnet opp rundt 1791 av bondekona Marie Harel, født Fontaine, fra byen Vimoutiers i departementet Orne, der en statue av henne ble reist i 1928. Navnet camembert stammer fra nabobyen, der osten som ble presentert for Napoleon 3 til verdensutstillingen i 1855, var produ­ sert. Camembertfermier lages av upasteurisert ku­ melk, men er nå sjelden. I dag dominerer camembert pasteurisé, laget av pasteurisert kumelk. Osten formes vanligvis som en ca. 3 cm høy sylin­ der med diameter på ca. 12 cm. Den modnes ca. 2 måneder i kjellertemperatur ved hjelp av hvitmuggen Penidllium candidum og er spiseklar når kjernen ikke lenger er hard, men overmoden når ammoniakklukt kommer. Overflaten bør være hvit og fløyelsaktig, uten røde eller grå flekker og rynker, mens ostens indre skal være gulhvit uten blærer og smøre myk uten å renne. Fettinnhold i tørrstoffet er 4550 %. Camembert [kamåber] (av lat. CampusMaimberti, Maimberts slette' eller 'åkerland'), landsby i nord­ vestlige Frankrike, Basse-Normandie, departemen­ tet Orne. camenae [-ne], camener, hos romerne visstnok opprinnelig kildegudinner, dyrket utenfor Porta Capena i Roma. De ble også dyrket som spådoms- og sanggudinner og ble av dikterne ofte likestilt med de greske muser. cameo, cameorolle (av eng. 'kamé, smykke med en ansiktsprofil i opphøyet relieff'), smårolle i spillefilm som får betydning ved at den spilles av en kjent skuespiller eller entertainer. Vanligst i amerikansk film. I Around the World in 80 dA (1956) er det hele

CAMERA

44 cameo'er, bl.a. ved Noel Coward, John Gielgud, Marlene Dietrich, Buster Keaton og Frank Sinatra. camera (lat.), kammer, sted der en fyrstes privatfor­ mue ble oppbevart; også navn på de embetsmenn som bestyrte den. Camera apostolica, det pavelige rentekammer. camera lucida (lat., 'lyst kammer'), hjelpemiddel ved avtegning av romlige eller flate objekter, oppfunnet av fysikeren W. H. Wollaston i 1807. Camera lucida projiserer et virtuelt bilde av gjenstanden slik at dette sees i samme plan som tegnepapiret. Derved kan gjenstanden lett gjengis ved at man lar blyanten følge det virtuelle bildet. Instrumentet består av et glassprisme med firesidet tverrsnitt. Prismet monteres med gjenstanden foran seg og tegnepapiret under seg, i en slik posisjon at når øyepupillen befinner seg like ovenfor, halvt til siden for den øvre prismekanten, oppfanger øyet et virtu­ elt speilbilde av objektet, i retning av papiret. Ettersom bildet er et resultat av to speilinger, er det rettvendt med hensyn på høyre og venstre (jfr. ►bilde). Samti­ dig oppfanger øyet et bilde av tegnepapiret. Ved hjelp av en avstandsregulering mellom prismet og tegnepapiret, kan de to billedplanene bringes til å falle sammen, og det virtuelle bildet kan avtegnes direkte på papiret. Camera lucida ble brukt om hverandre med ►ca­ mera obscura og andre optisk-mekaniske hjelpemid­ ler for avtegning av objekter. I motsetning til camera obscura, som frembringer et reelt bilde i et avlukket, mørkt rom, frembringer camera lucida et virtuelt bil­ de i et åpent, lyst rom. Som instrument er camera lucida noe vanskeligere å håndtere, for selv ved en ganske liten forskyvning av øyet forsvinner det virtuelle bildet fra synsfeltet, og hvis det virtuelle billedplanet ikke faller nøyaktig sammen med papirplanet, ser man ikke bildet og blyantspissen skarpt samtidig. Det hørte gjerne med et sett svake brille­ glass som kunne monteres mellom øyet og papirplanet for å bringe de to billedplanene nøyaktig sammen, i de tilfeller hvor justering av avstanden var upraktisk. For avtegning av bilder i mikroskop ble det opprin­ nelige Wollaston-prismet erstattet med et halvgjennomsiktig speil, montert mellom okularet og øyet, med helningsvinkel 45° i forhold til synsaksen. Øyet oppfanger da både bildet i mikroskopet og et speilbilde av papirplanet. Av symmetrigrunner trengs et ekstra speil som sørger for at papiret blir speilet to ganger. camera obscura (lat., 'mørkt kammer'), apparat for optisk avbildning på en billedskjerm, forløper for foto- og projeksjonsapparatet (episkopet). I sin enkleste form, som betegnes hullkamera og som frembringer en såkalt hullavbildning, er camera obscura et avblendet rom som bare får lys gjennom en ganske liten lysåpning. Under tilstrekkelige ytre lysforhold ser man da inne i dette mørkerommet, på den motsatte vegg, et bilde av de ytre omgivelsene som er synlig fra lysåpningen. Bildet er omvendt med hensyn til opp-ned og høyre-venstre. Dersom bildet fanges opp på en mattglassplate og betraktes utenfra, står det opp-ned, men høyre-venstreomvendingen er opphevet - det er dreiet 180° i billedplanet (jfr. ►bilde). Belysningsstyrken og detaljoppløsningen i bildet er betinget av forholdet mellom lysåpningens størrelse og avstanden til skjermen. I et oppholdsrom som er avskygget med en utvendig markise med slitasjerifter, kan man på den veggen som er vendt mot vin­ duet ofte se omvendte bilder av drivende skyer. I et kassekamera med projeksjonsavstand på 20 cm vil en hulldiameter på 0,5 mm gi gjenkjennbare bilder. Hullkameraet gir et sentralperspektivisk korrekt bilde med ubegrenset dybdeskarphet. I prinsippet kan det gi den samme detaljoppløsning som det beste teleskop, men på bekostning av et upraktisk format: Med en lysåpning på 10 cm måtte bildet fanges opp på en skjerm 8 km borte, for å oppnå

samme oppløsning som en kikkert med denne åpningen. I en mer avansert utførelse av camera obscura er hullet erstattet med en samlelinse, eventuelt et system av linser og speil. Med den større lysåpning følger lyssterkere bilder og bedre detaljoppløsning fordi lysets bøyning (diffraksjon) er mindre. På den annen side er linsene beheftet med avbildningsfeil (►aberrasjon) og begrenset dybdeskarphet. Betegnelsen, camera obscura ble visstnok innført av J. Kepler (1571-1630), men prinsippet har vært studert og praktisert siden oldtiden. HISTORIKK

Allerede i oldtiden var man oppmerksom på de sigdformete lysflekkene som under solformørkelser opptrer på bakken under løvverk. Man innså at lysflekkene var bilder av den delvis avskyggete solskiven, og at de ble frembrakt av små lysåpninger i løvverket. Arabiske optikere studerte fenomenet systematisk på 900-tallet, og de utnyttet det til observasjon av solformørkelser. I Europa ble prinsip­ pet først tatt opp til diskusjon og utnyttet 300 år senere (R. Bacon, Vitello, J. Pecham). Sitt gjennombrudd fikk camera obscura da hullet ble erstattet med en linse (Daniello Barbaro, 1568). Man lærte seg også å dirigere bildet til en egnet projeksjonsflate ved hjelp av skråspeil, som dessuten opphever høyre-venstreomvendingen. Instrumentet ble etter hvert tilpasset ulike praktis­ ke behov. Kepler konstruerte et lite telt som kunne benyttes ved himmelobservasjoner og perspektivstudier. I toppen av teltet satt en sidevendt linseåpning som kunne dreies i alle himmelretninger. Et skråspeil innenfor åpningen kastet bildet ned på et bord. Kepler satte også inn en ekstra spredelinse som medførte at bildet på billedskjermen ble større (jfr. ► barlowlinse). Man utnyttet også muligheten for å erstatte projeksjonsflaten med et vokset, gjennomsiktig papir, slik at man kunne stå utenfor kameraet og tegne av direkte. Blant malere som har utnyttet camera obscura, må ikke minst nevnes J. Vermeer van Delft (1632-75). Man konstruerte alt fra mørklagte hestevogner med innvendig tegnebord, til kameraer som fikk plass i lommen. Til langt ut på 1900-tallet var mange engelske feriesteder utstyrt med et camera obscura for landskapsbetraktning. 11812 konstruerte den engelske fysikeren W. H. Wollaston en konkav-konveks linse som kombinert med en blender gav et bedre utfylt billedfelt. Dette linsesystemet ble senere overtatt av fotografiappara­ tet. Skrittet fra camera obscura til dette var derfor kort (se ►kamera). Man hadde lenge sett etter muligheten for å fiksere bilder på en materiell over­ flate, og i 1826 kunne den franske kjemikeren Niepce ved hjelp av et lysfølsomt asfaltbelegg på en kobberplate fiksere et bilde som så kunne etses inn i platen (se ►fotografi). TEORIEN FOR CAMERA OBSCURA

Allerede i Euklids optiske skrifter («Pseudo-Euklid») ble hullavbildningen utledet av lysstrålenes krysning i lysåpningen, og den ble tatt som bevis for lysets rettlinjede gang og for at kryssende lysstråler ikke Camera obscura. Første kjente prinsippskisse av camera obscura. Skissen viser avbildning av en solformørkelse. (Etter Rainer Gemma-Frisius, 1544.)

CAMERARIUS

blandes. Men beviset gjaldt bare for meget små hull. Man kunne ikke forklare at like bak en lysåpning av endelig størrelse blir selve åpningen avbildet, mens bildet omformes til et bilde av objektet ettersom projeksjonsavstanden øker. Den første tilfredsstillende forklaringen av dette stammer fra araberen Ibn al-Haitham (965-1039). Han tenkte seg solskiven som en uendelighet av lysende punkter. Fra hvert av disse avgrenser lysåpningen en lyskjegle som kaster et bilde på bakken. Hvis projeksjonsavstanden er kort, er disse bildene samlet i et bilde av åpningen selv, men ettersom avstanden øker, vil bildene spre seg ut på en slik måte at de avtegner solens omriss. Men de arabiske skrifter var ukjente i Europa. Leonardo da Vinci (1452-1519), som studerte hullavbildning teoretisk og praktisk, kunne ikke gi en tilfredsstillende forklaring på det nevnte proble­ met. I Europa var Kepler den første som kom frem til en noenlunde fullstendig strålegeometrisk forklaring. Gjennom sitt studium av avbildning i øyet ble Kepler ledet til en ny oppfatning av avbildning gjennom lin­ ser, hvilket ledet ham til oppdagelsen av kikkertens strålegeometri. Keplers forklaring av avbildning gjennom linser var egentlig en videreføring av Euklids lære om hullavbildning gjennom et meget lite hull, for i Keplers konstruksjon av reelle og virtuelle bilder spiller sentralstrålene gjennom linsens sentrum samme rolle som de kryssende stråler gjennom et meget lite hull i camera obscura (jfr. ►bilde). ØYET SOM ET CAMERA OBSCURA

Allerede Leonardo innså at øyet må fungere som et camera obscura, med øyepupillen som lysåpning og netthinnen som billedskjerm. Men for at bildet på netthinnen skulle bh rettvendt, ble han tvunget til å postulere en vilkårlig, ekstra strålekrysning i sent­ rum av øyet. Kepler innså at for å komme fra bildet som strålekonstruksjon til det bildet vi ser, må vår forståelse utfylles gjennom en vitenskap som enda ikke fantes, og som han ikke kunne gi bidrag til, men som han profetisk kalte fysiologi. Camerarius. Rudolf Jacob, 1665-1721, tysk botani­ ker, direktør for den botaniske hagen i Tubingen. Kjent for sine undersøkelser av plantenes kjønn. Gjorde det første eksakte eksperiment (1691) med bestøvning av en særbu plante, ugressbingel, Mercurialis annua. camera silens (lat. 'stille rom'), lydisolert rom som brukes ved hørselsmålinger. camerlengo (it., av germ, kamarling, 'tjener i kongens gemakker'; dannet av lat. camera, 'kammer' og germ. -ling), tittel på embetsmann ved den pavelige kurie (hoff). Den romerske kirkes camerlengo hadde tidligere stor innflytelse som bestyrer av pavestolens finanser, jfr. Camera apostolica, det pavelige rente­ kammer. Nå er hans viktigste verv å ordne ►konklavet etter en paves død. Det hellige kollegiums camerlengo er en slags nestformann i kardinalkollegiet. Cameron. Charles [kæmaran], ca. 1740-1812, britisk arkitekt. Arbeidet som hoffarkitekt for Katarina 2 av Russland fra 1779. Cameron tegnet bl.a. utvidelse av sommerpalasset i Tsarskoje Selo (1780-85) og palas­ set i Pavlovsk (1782-85), begge i klassisistisk stil. Cameron. David Young [kæmaranj, Sir, 1865-1945, britisk (skotsk) grafiker og maler, kjent for sine teknisk virtuose raderinger med arkitekturmotiver bl.a. fra London og Venezia, samt for bokillustrasjo­ nen bl.a. til Izaak Waltons The Compleat Angler. Cameron, James (Francis) [kæmaran], f. 1954, amerikansk filmregissør, debut 1981, gjennombrudd med den store kinosuksessen The Terminator (1984) som for alvor gjorde stjerne av Amold Schwarzenegger. Siden kjent for påkostede, virkningsfulle actionfilmer, som Aliens (1986), TheAbyss (1989) og

_________________________________________________________ 178

Julia Margaret Cameron. Portrett av Sir John Herschel. Fotografi 1867.

Terminator2: JudgmentDay (1991). TrueLies (Sanne løgner, 1994) var en annerledes agentfilm med Arnold Schwarzenegger og Jamie Lee Curtis. Det foreløpige høydepunkt i Camerons karriere er storsuksessen Titanic (1997), som skildret det berøm­ te skipsforliset i 1912. Filmen vant 11 Oscar-priser, inkludert beste film og beste regi. Cameron, Julia Margaret [kæmoran], 1815-79, britisk fotograf, begynte å fotografere i 1863, 48 år gammel, da hun fikk et kamera i gave. Hennes arbeider omfatter alt fra arrangerte bilder av venner kledd i historiske gevanter til inngående studier av tidens toneangivende menn. Hennes portrettkunst er av høyeste klasse og preget av stor psykologisk dybde, blant modellene er Charles Darwin, Henry Taylor, John Herschel og Alfred Tennyson. Tennyson ansporet henne til fotografisk å illustrere hans diktsyklus Idylls of the King (1859). Cameron var ingen fremragende tekniker. Hennes fotografiske plater viser iblant fingeravtrykk, og bildene er ofte uskarpe. Uskarpheten skyldes for en stor del at hun benyttet svakt lys ved opptakene, noe som medførte at opptakstiden kunne gå opp i 6-8 minutter. Cameron, Peter, f. 1959, amerikansk forfatter. Roma­ nen The City of Your Final Destination (2002) kom på norsk i 2003 under tittelen Reisens endelige mål. Andre romaner Leap Year (1990), The Weekend (1994) og Andorra (1997). Noveller er bl.a. samlet i The Half You Don 't Know (1997). Cameron, Richard [kæmaran], død 1680, skotsk prest, ivrig forsvarer av den skotske kirke og dens presbyterianske forfatning. Han ledet den radikale fløyen som gjorde åpent opprør mot Stuartenes forsøk på å lempe den skotske kirke etter den engels­ ke. Cameron falt i et slag mot kong Karl 2s hær. Hans tilhengere, camerionianerne, ble forfulgt. De dannet etter 1689 en frikirke, den reformerte pres­ byterianske kirke. Cameron, Verney Lovett [kæmaran], 1844-94, britisk oppdagelsesreisende. Ledet 1873 en ekspedi­ sjon til Øst-Afrika som skulle unnsette Livingstone. Han fant som den første europeer Tanganyikasjøens avløp til Kongo, Lukuga. Gjennom ukjente strøk nådde han etter 31 mnd. frem til Benguela i Angola. Cameron var den første europeer som reiste gjen­ nom Afrika fra øst til vest. Utgav AcrossAfrica (2 bd., 1877). Camilla, kvinnenavn, se ►Kamilla. Camilleri, Andrea, f. 1925, italiensk forfatter. Sici­ lianske Camilleri skrev sin første roman i 1978, 53 år gammel, men fikk sitt gjennombrudd først i 1990årene. Kriminalromanene om den samvittighetsfulle politimannen Salvo Montalbano ble en stor suksess, både i Italia og i utlandet, og er også blitt en interna­ sjonalt kjent tv-serie. Romanene er skrevet på en blanding av siciliansk dialekt og italiensk, og beskri­ ver et Sicilia som fortsatt strever med mafia og korrupte politikere. Krimelementet kan likevel sies å være av underordnet betydning i forhold til person-

og miljøskildring. Blant et utall titler kan nevnes La forma delTacqua (1994, norsk overs. Slik vann tar form, 2003) og II giro di boa (2003). camillus, og camilla (lat.), i det gamle Roma fribåren gutt og pike med begge foreldre i live, særlig brukt som offertjenere. Camillus, Marcus Furius, romersk feltherre og stats­ mann på begynnelsen av 300-tallet f.Kr. Erobret 396 f.Kr. Veii og senere Falerii; kort etter ble han jaget i landflyktighet, men kalt tilbake og ledet staten etter nederlaget mot gallerne 387 ved Allia. Han gjorde seg da så fortjent at han ble kalt «Romas annen grunnlegger». Tradisjonen om ham inneholder mange uhistoriske trekk. Camisards, Les [kamizair], protestantiske opprørere i Cevennene, Frankrike, på begynnelsen av 1700tallet. De hevdet seg lenge mot Ludvig 14s straffeekspedisjoner og førte en regulær frihetskrig 1702-05. Fra 1709 var deres reformerte kirkesamfunn defini­ tivt undertrykt, etter store herjinger i hele distriktet. Camm. Sidney [kæm], Sir, 1895-1966, britisk flykonstruktør, som spesielt er kjent for jagerfly som Hurricane, Typhoon, Tempest, Sea Fury, Sea Hawk og P.l 127 (forgjengeren til VTOL-jageren Harrier). Cammermeyer, Albert, 1838-93, født i Innvik i Nordfjord, norsk bokhandler, foregangsmann i norsk bokhandel. Åpnet 1867 egen bokhandel i Oslo; senere også forlagsvirksomhet. 1 1888 solgte han sortimentsbokhandelen til tre av sine medarbei­ dere, og 1890 forlagsavdelingen. Bokhandelen ble 1965 overtatt av Johan Grundt Tanum. Cammer­ meyer var formann i Den norske Bokhandlerfore­ ning 1886-91. Litt.: Haffner, V.: A.C. og hans tid i norsk bokhandel, 1943; Haffner, V.: A.C.: hans liv og virke, 1948; NBL 2. utg. Cammermeyer, Johan Sebastian, 1730-1819, født i København, norsk prest. Han kom til Norge som nyutdannet teolog 17 54 og var fra 1775 res.kap. til Korskirken i Bergen, inntil han i 1811 måtte gå av på grunn av blindhet. Han var en streng pietist og as­ ket, som levde og døde totalt upåvirket av tidens moteretninger i tro og tenkning; er ofte blitt kalt den siste pontoppidaner. Mange mente han stod i et særlig forhold til de høyere makter og tilkalte ham for å få manet bort onde ånder. Gjennom sin annen hustru var han morfar til dikteren J. S. C. Welhaven. Cammermeyer, Margarethe, f. 24. mars 1942 i Oslo, norskamerikansk offiser og lesbisk aktivist. Ble kjent da hun i 1992 ble avskjediget fra det amerikanske forsvaret på grunn av sin seksuelle legning. Etter flere års kamp mot avgjørelsen ble den omstøtt i 1994, og Cammermeyer ble gjeninnsatt i sin rang og stilling. Hun har engasjert seg for de homofiles og lesbiskes rettigheter i det amerikanske samfunn. Camminskrinet, relikvieskrin av nordisk opprinnelse fra domkirken i Kamieri (tidl. Cammin) ved mun­ ningen av elven Odra i Polen. Skrinet har form som en omvendt båt hvor for- og akterstavn er skåret av. Det kan også minne om et hus, og har spilt en viss rolle ved rekonstruksjonen av vikingtidshuset ved Trelleborg. Skrinet er laget av tre og dekket med 22 plater av elghorn. Platene holdes på plass av forgylte bronsebånd som avsluttes med plastisk utformede Camminskrinet. Historisk museum, Bergen.

179 dyrehoder. Både platene og bronsebåndene er omerte i Mammenstil. Ut fra stilen kan skrinet dateres til omkring 1000 e.Kr. Camminskrinet forsvant under den annen verdenskrig. Camoes, Lufs Vaz de [kamåj], ca. 1525-80, portugi­ sisk dikter. Han reiste som soldat til de portugisiske områdene i Asia og var først tilbake i hjemlandet i 1570 - fattig, men rik på erfaringer som sjømann, soldat og handelsmann, og med inngående kjenn­ skap til både Afrika-kysten og til landene i Østen. Dette kom ham til nytte i hans store heltedikt Os Lusfadas, Portugals nasjonalepos, som er en lovpris­ ning av den portugisiske nasjon med Vasco da Gama i spissen, men som også inneholder kritikk av visse sider ved det store oppdagelses- og erobringseventyret. Verket er skrevet over den klassisk episke lest med 10 lange sanger i bunden form. I tillegg til å gi en detaljert beskrivelse av Vasco da Gamas reise til India i 1498, inneholder det også en gjennomgang av nasjonens historie fra de tidligste tider og frem til nedskrivningstidspunktet. Verket var under arbeid under alle forfatterens omflakkende og dramatiske år i Østen og ble utgitt to år etter hjemkomsten, i 1572. Det ble tilegnet den unge kong Sebastiåo, som også innvilget den fattige dikteren en beskjeden pensjon. Kongens død i kampen mot maurerne i NordAfrika kort etter la grunnen for unionen med Spania i 1580, dikterens dødsår. De antispanske holdninge­ ne unionen skapte, og ikke minst den nasjonale begeistring som fulgte etter restaurasjonskrigene i 1640, bidrog forbigående til å skape blest om nasjonaleposet og dens forfatter. Til heder og verdighet kom det imidlertid først under romantikken. Eposet er siden kommet i en rekke utgaver og oversettelser og innehar i dag en helt sentral plass i den nasjonale litterære bevissthet. Camoes skrev også tre verk for scenen, Auto de ElRei Seleuco, Auto de Filodemo og Auto dos Enfatrioes, som er viktige eksempler på portugisisk renessansedrama. De store litterære høyder når Camoes pri­ mært som lyriker. Han etterlot seg rundt 200 sonet­ ter, hvorav svært mange kjærlighetsdikt, der et nyplatonistisk syn på kvinnen veksler med den inderligste og heftigste hengivenhet og fortvilelse overfor en høyst kjødelig motpart. Her, som i det episke verket, går boklig lærdom og fortrolighet med samtidens formelle konvensjoner hånd i hånd med dyrekjøpt praktisk erfaring i et forfatterskap som savner sin like i portugisisk litterær historie. Campnica, Val, fjelldal i nordlige Italia, Lombardia, vest for Lago di Garda. Store helleristningsfelter som omfatter flere tusen figurer og innskrifter bl.a. i det retiske alfabet, datert til ca. 500 f.Kr. camorra [kamårra] (it.), hemmelig organisasjon i Sør-Italia som ved pengeutpressing og forbrytelser terroriserte befolkningen. Under Ferdinand 2 gikk det så vidt at selv ministere var medlemmer. Etter Italias samling ble camorra forkjemper for de fordrevne bourboner. Viktor Emanuel bekjempet den, men først 1874 lyktes det ved massedeportasjon noenlunde å komme camorra ti] livs. I nyere tid brukes betegnelsen om den organiserte kriminalitet - hovedsakelig narkotikahandel - som har sin base i Napoli. Jfr. ►mafia. camp [kæmp] (eng.), leir, leirplass; (som verb) slå leir, ligge i leir. Forekommer som første ledd i en del stedsnavn. Campagna Romana [-anja -], Campagna di Roma, Italia, Romas omegn, strekker seg, tatt i videste forstand, langs Toscanahavet fra Civitavecchia i nord til Terracina i sør, inn mot land begrenset av Sabinerog Albanerfjellene og Apenninenes utløpere, og omfatter størstedelen av det gamle Latium. Tevere (Tiber) og mange småelver, som for det meste er tørre om sommeren, renner gjennom den bølgeformede eller ganske flate sletta. Rike fornminner. I oldtiden var Campagna Roihana et rikt og frukt-

CAMPBELL

Luis Vaz de Camoes

Tommaso Campanella

bart land, hvor de romerske stormenn hadde villaer, og det fantes også flere byer. På 400-700-tallet ble området herjet av inntrengende barbarer, goter, vandaler, senere også normannere og sarasenere. Tørke og overbeiting bidrog også til å omskape landet til ørken og sump, hvor malariaen herjet. På 1900-tallet ble Campagna Romana drenert, dyrket og bebygd. Campana, Dino, 1885-1932, italiensk dikter, kalt Italias Rimbaud. Han levde et omflakkende liv i Europa og Amerika, og tilbrakte sine siste 14 år på sinnssykehus. Foruten noen småstykker i ulike tidsskrifter publiserte han en eneste diktsamling, Canti orfici (1914), med den tyske undertittelen Die Tragddie des letzten Germanen in Italien. På polemisk vis tilegnet han diktene den tyske keiseren Wilhelm 2. Campana ansees som en representant for den «nye lyrikken» tilknyttet tidsskriftet La Voce. For disse lyrikerne var verden splittet og kaotisk, og de var opptatt av storbyen, folkemassene og mangelen på personlig identitet. Campanas uttrykksform er symbolistisk og dekadent, og karakteristisk for ham er den eksistensielle opplevelse av å være i eksil. Etter hans død er andre av hans skrifter blitt offent­ liggjort, og han regnes som en forløper for den nye poetiske retning i Italia, «i poeti ermetici», som G. Ungaretti var den første store representant for. Campanella, Tommaso, 1568-1639, italiensk filosof; opprinnelig dominikanermunk, men oppgav munkelivet da han kom under innflytelse av Telesio, en av den vitenskapelige renessanses førende menn. Etter deltagelse i en sammensvergelse mot det spanske herredømme i Napoli ble Campanella 1599 fengslet og holdt innesperret i 27 år, men ble satt fri ved pave Urban 8s inngripen og flyktet noen år senere til Paris. I fengselet skrev han sine filosofiske verker. Filosofi. Campanellas berømte verk Cittå del sole (Solstaten) ble skrevet 1602 og beskriver en kom­ munistisk idealstat med fire timers arbeidsdag, ingen privateiendom, praktisk talt intet privatliv, og med paven som overhode. Som Bruno har han mottatt sterke inntrykk fra Nicolaus av Kues; han vendte seg mot den aristoteliske skolastikk og krevde et direkte studium av naturen, både inne i mennesket og utenom det. Den menneskelige bevissthet er for Campanella, som for Descartes, den viktigste filoso­ fiske kjensgjerning. Forestillingen om den uendelige Gud er medfødt hos mennesket. Denne Gud er i alle ting; selv de såkalte døde ting er på sett og vis besje­ let. Campanellas lære munner altså ut i en panteis­ me som minner om Brunos. I naturfilosofien følger han Telesio og hevder den eksperimentelle metodes berettigelse. Campania, region i Italia, ved Tyrrenske hav, omfat­ ter provinsene Avellino, Benevento, Caserta, Napoli og Salerno; 13 595 km2 med 5 725 100 innb. (2003). Hovedstad: Napoli. Natur. Campania er for det meste et fjelland, dominert av forskjellige kjeder som tilhører Apenni-

nene. Høyest når Monti del Matese (Miletto, 2050 moh.) helt i nord på grensen mot Molise; den midtre del av provinsen domineres av Appennino Campano (1809 moh.); Cilentomassivet (ca. 1900 moh.) strekker seg helt ut til sørkysten. Kystlavlandet nord for Napoli (Terra di Lavoro, Volturnosletta) og sør for Salerno (Selesletta), er atskilt av enkelte, for det meste vulkanske fjellformasjoner, deriblant den ennå aktive Vesuv (1277 moh.). De største elvene er Voltumo og Sele. Befolkning. Campania er Italias tettest befolkede region, med sterk konsentrasjon til lavlandsområdene omkring hovedstaden Napoli. Byen er Sor-Italias største. Næringsliv. Lavlandsområdene er svært fruktbare og intensivt oppdyrket. Jordbruket er svært allsidig («cultura mista»), med dyrking av hvete, mais, oliven, grønnsaker, frukt, vin m.m., ofte på samme åkerlapp. Stor feavl. Campania er den eneste del av Sør-Italia med en betydelig industri. Den omfatter petrokjemisk og kjemisk, metall-, verkstedindustri (skipsbygging, biler, fly), næringsmiddel- og tekstil­ industri. Industrien er hovedsakelig konsentrert til Napoli og dens forsteder, men også til Salerno og Samo. Sammen med høy befolkningstetthet har den betydelige industrien skapt store miljøproblemer. I kystbyene er fiske viktig. Stor turisttrafikk, bl.a. til Napoli, øyene Capri og Ischia og til Sorrentohalvøya. Historie. I oldtiden hersket etruskeme i det indre av Campania, men langs kysten var det greske kolonier, bl.a. Kyrne (Cumae) og Neapolis. Landet ble erobret av den italiske stamme kampanerne, en gren av samnittene. Senere ble det en viktig provins i Ro­ merriket. Landet ble okkupert av gotere, bysantinere og langobardere, før det ble erobret av normannerne på 1000-tallet og innlemmet i kongedømmet Sicilia på 1100-tallet. Del av kongedømmet Napoli fra 1282, forent med Italia 1860. Campania har siden slutten av 1800-tallet hatt en sterk utvandring, først til USA og bl.a. Argentina, etter den annen verdenskrig også til det mer velstå­ ende Nord-Italia og europeiske land som Tyskland, Frankrike og Sveits. Regionen har flere ganger vært hjemsøkt av jordskjelv. Campanula (av lat. 'liten klokke'), planteslekt i klokkefamilien, se ►klokke. Campari, varemerke, italiensk alkoholholdig drikk, rubinrød og bitter, smakstilsatt med ►kinin og over 60 naturlige ingredienser, inklusive urter, krydder, fruktskall, bark og røtter som er ekstrahert i alkohol. Alkoholinnholdet er 24 volumprosent. Rødfargen skyldes karminsyre fra ►cochenille (skarlagenlus). Oppskriften ble laget av den profesjonelle drinkmikseren Gaspare Campari i Milano i 1860, og blir holdt hemmelig. Campari blir servert som aperitif, evt. utspedd med sodavann eller juice, eller blandes i drinker. Campari-gruppen eier bl.a. Cinzano og Skyy Vodka. Campbell [kæmbøl], skotsk klan, første gang nevnt 1263, men hadde da allerede lenge vært etablert i

180

CAMPBELL

Malcolm Campbell i en av sine Blue Bird-bWer fra 1930-årene.

Argyll-distriktet i sørvestlige Skottland. Klanhøvdingens tittel er MacCaileanMor ('sønn av den store Colin'), etter Sir Colin Campbell (død 1294). Klanen utvidet hele tiden sine landområder ved giftermål, erobring og kjøp. På 1700-tallet kunne klanen stille 5000 soldater, mer enn noen annen klan. Klanhøvdingen fikk tittelen earl of Argyll 1457, marquess of Argyll 1691 og duke of ► Argyll 1701. Andre grener av slekten bærer eller har båret titlene earl of Loudoun (1633-1782), earl of Breadalbane and Holland (fra 1677) og earl of Cawdor (fra 1827). Slekten eier bl.a. slottene Inveraray og Cawdor. Campbell, Alastair, f. 25. mai 1957, britisk offentlig tjenestemann og journalist. Karriere i pressen, fra 1994 Tony Blairs pressesekretær, 2001 kommunikasjonsdirektør ved statsministerens kontor. Campbell var kjent som en dyktig «spin doctor», men han måtte gå av høsten 2003. Bakgrunnen var høringe­ ne etter Irak-krigen, der det ble avslørt at etterret­ ningsrapporter sendt til den britiske regjeringen var «spritet opp» for å rettferdiggjøre britenes deltakelse i krigen mot Irak. Campbell ble bl.a. beskyldt for å ha stått bak opplysningen om at Irak kunne sette i verk et angrep med ødeleggelsevåpen i løpet av 45 mi­ nutter. Dette var opplysninger som statsminister Blair brukte for å legitimere krigen, men som ikke var nedskrevet i etterretningsrapportene. Campbell benektet at han hadde noe ansvar for dette, men han ble utpekt til syndebukk og fikk sparken av Tony Blair. Campbell, AlistairTe Ariki [kæmbal], f. 1926, new­ zealandsk dikter og romanforfatter av polynesisk avstamning; flyttet fra Cook-øyene til New Zealand 1933. Hans lyrikk utdyper følelser fremfor ideer, og han betegnes som den minst metafysiske av sitt lands poeter. Av diktsamlinger kan nevnes Kapiti: Selected Poems 1947-71 (1972) og Dreams, Yellow Lions (1975). 12001 utkom Maori Battalion: A Poetic Sequence. Hans tidlige diktning tok utgangspunkt i den europeiske tradisjon, men senere vendte han seg til sitt polynesiske opphav i verk som Sanctuary of Spirits (1963), The Dark Land of Savaiki (1980), Soul Traps (19 8 5)og Stone Rain: The Polynesian Strain (1992). Han har også skrevet flere radiospill, bl.a. The Homecoming (1964), som handler om en maori-forfatter som ergrer seg over sin status som «den andre», og hans best kjente, When the Bough Breaks (1970), som også ble oppført på scenen. Av prosaverk kan nevnes hans selvbiografi Island to Island (1984) og den mytisk-komiske triologien The FrigateBird (1989), Sidewinder (1991) og Tia (1992). Campbell, Colen [kæmbal], 1676-1729, britisk (skotsk) arkitekt. Tegnet en rekke herregårder i England, de fleste sterkt påvirket av Palladios klassi­ sisme, bl.a. Mereworth Castle i Kent (ca. 1722—25). Campbell, David [kæmbal], 1915-79, australsk lyriker og novelleforfatter. Diktningen hans tilhører både den europeiske og den australske lyrikktradisjon. Av diktsamlinger kan nevnes Selected Poems 1942-1968 (1973), DeathsandPretty Cousins (1975), Words with a Black Orpington (1978) og The Man in the

Honeysuckle (1979). Hans tidlig diktning var ofte i den australske balladesjanger. Senere diktning er mer eksperimentell og handler om mer universelle og filosofiske temaer. Han gav også ut to samlinger med noveller, Evening Under Lamplight (1959) og Flame and Shadow (1976). Campbell, Donald [kæmbøl], 1921-67, britisk motorsportsutøver; sønn av Sir Malcolm C. Han satte 1955 hastighetsrekord med en jetpropelldrevet båt (325 km/h) og forbedret rekorden fem ganger, siste gang 1964 i Australia (445 km/h). Samme år satte han også hastighetsrekord i Australia med en gassturbindrevet bil (649 km/h). Omkom 1967 på innsjøen Coniston Water i England under et nytt rekordforsøk med sin turbojetdrevne båt «Bluebird II» etter å ha nådd den uoffisielle rekordfarten 528 km/h. Campbell, Glen [kæmbal], f. 1936, amerikansk sanger og gitarist, fra midten av 1960-årene et av de store navn i grenselandet mellom country og pop. Av album kan nevnes Wichita Lineman (1968), Old Home Town (1983) og Somebody Like That (1993). Han har også hatt filmroller, bl.a. i True Grit (1969). Campbell, John Wood [kæmbal], pseudonym Don A. Stuart, 1910-71, amerikansk science fictionforfatter. Mest kjent som redaktør av Astounding Science Fiction (fra 1960 Analog Science Fact And Fiction) 1937-71. Campbell, Kim (eg. Avril Phaedra) [kæmbal], f. 1947, kanadisk politiker (konservativ). Medlem av nasjonalforsamlingen 1988-93. Justisminister 199093, forsvarsminister 1993. Statsminister i Canada etter Brian Mulroney 1993, men måtte gå av etter de konservatives katastrofale valgnederlag senere samme år. Campbell, Malcolm [kæmbal], Sir, 1885-1948, britisk motorsportsutøver. Han satte hastighetsre­ kord for biler første gang 1924 med Sunbeam (235 km/h) og forbedret rekorden åtte ganger med ulike biler, som alle ble kalt «Blue Bird», siste gang 1935 (485 km/h). Fra 1937 forbedret han også rekorden for motorbåter tre ganger, høyeste hastighet opp­ nådd 1939 (228 km/h). Campbell, Mrs. Patrick [kæmbal], eg. Beatrice Stella Tanner, 1865-1940, britisk skuespiller. Hennes gjennombrudd var Paula i Pineros The SecondMrs Tanqueray (1893). Med sin skjønnhet og blendende talent var hun en av sin generasjons fremste scenepersonligheter i britisk teater. Det var for henne G. B. Shaw skrev rollen som Eliza Doolittle i Pygmalion (1914). Hennes brevveksling med Shaw er dramati­ sert av J. Kilty i dialog-komedien Kjære løgnhals. Campbell, (Ignatius) Roy (Dunnachie) [kæmbal], 1901-57, sørafrikansk-britisk dikter og oversetter. Han deltok på Franco-siden i den spanske borger­ krig, og meldte seg som frivillig til den britiske hær i den annen verdenskrig; ble katolikk i 1935. Blant diktsamlingene hans kan fremheves Adamastor (1930). Collected Poems kom i 1949 og 1957, og et supplementsbind med oversettelser utkom etter

hans død. Som oversetter og gjendikter var han særlig opptatt av St. Johannes av Korset (Poems of St. John of the Cross), Baudelaire og Garcia Lorca. Han skrev også en bok om sistnevntes diktning, og oversatte Helge Krogs skuespill. Selvbiografi: Light on a Dark Horse: an Autobiography 1901-1935 (1951). Campbell, Thomas [kæmbal], 1763-1854, og Alex­ ander, 1788-1866, far og sønn, irske prester. Utvand­ ret til USA, der de stiftet en baptistkirke, som fra 1826 heter ►Disciples of Christ. Campbell, Thomas [kæmbal], 1777-1844, britisk (skotsk) lyriker. Vakte stor oppmerksomhet med The Pleasures ofHope (1799), og med flere patriotiske dikt, som YeMariners ofEngland og The Soldier's Dream. Han var en av initiativtagerne til opprettelsen av University of London. Campbell, (Bror) Åke, 1891-1957, svensk folkelivsforsker; dr.philos. 1929, dosent i nordisk etnologi i Uppsala 1938, professor fra 1952, var fra 1930 knyttet til Landsmåls- och folkminnesarkivet i Uppsala. Hans forskningsarbeider bygger gjennom­ gående på kulturgeografiske synspunkter. Foruten en rekke undersøkelser over svensk folkekultur, publiserte han arbeider om irske emner, og han var meget opptatt av brytningen mellom svensk bondesamfunn og samisk nomadeliv i NordSverige. Campbell-Bannerman, Henry [kæmbalbænaman], Sir, 1836-1908, britisk (skotsk) politiker, statsminis­ ter 1905-08. Medlem av Underhuset fra 1868, de liberales fører fra 1898.1 1871 trådte han inn i Gladstones første ministerium, og han kom også med i de følgende liberale regjeringer. Han var krigsminister 1886 og 1892-95, før han selv dannet regjering 1905. Som ivrig anti-imperialist og fredsvenn angrep han tory-regjeringens politikk under boerkrigen, og 1906 gav hans regjering Transvaal og Oranjefristaten selvstyre. Campbellerne, syngestykke av Henrik Wergeland med musikk av blant andre L. M. Lindeman. Stykket ble oppført som annen åpningsforestilling på Chris­ tiania Theater 24. jan. 1838. Fire dager senere fant det berømte Campbellerslaget sted. Campbellerslaget, slagsmål i Christiania Theater, 28. jan. 1838. Da det nye Christiania Theater på Bank­ plassen skulle innvies 1837, satte direksjonen opp en premie for det beste nasjonale stykke. A. Munchs Kong Sverres ungdom vant prisen, mens Wergelands syngespill Campbellerne ble kjent verdig til å oppføres senere. Da stykket ble spilt annen gang, demonstrer­ te Wergelands motstandere. Vennene svarte, og det utartet til slagsmål i teateret. Campbell Island [kæmbal ailand], newzealandsk øy i Stillehavet, ca. 645 km sør for South Island; 106 km2. Meteorologisk stasjon. Ingen fastboende. Øya er kupert med sterkt innskårne kyster. Høyeste punkt er Mount Honey, 569 moh. Kjølig og fuktig klima med mye vind. Oppdaget 1810. campbellitter, amerikansk kirkesamfunn, stiftet av Alexander og Thomas Campbell, heter fra 1826 ► Disciples of Christ. Campbell, William Wallace [kæmbal], 1862-1938, amerikansk astronom; direktør for Lick-observatoriet 1901-30. President i International Astronomical Union 1922-25. Han var en av foregangsmennene i undersøkelser av stjernenes radialhastighet og utførte viktige arbeider innenfor en rekke områder av astrofysikken. CampCentury [kæmp sentjari], tidligere geofysisk stasjon på Grønlands innlandsis, ca. 120 km øst for Thule (77° 10' N, 61° 08' V; 1453 m o.h.). Stasjonen ble opprettet i 1959, i utgangspunktet som en ameri­ kansk militærbase, og var den første basen for over­ vintring på Grønlands innlandsis. Mest kjent som geofysisk stasjon, hvor de første dype kjerneboringergjennom innlandsisen ble— foretatt i perioden 1(963-66. For første gang lyktes

181 det å bore helt ned til bunnen av innlandsisen, som her var 1390 meter tykk. Dette var en enestående ingeniørmessig prestasjon; tidligere hadde det kun lyktes å bore en kjeme på 70 m i Antarktis. Borkjernen gav grunnlag for klimastudier og rekonstruk­ sjon av tidligere tiders klima ved hjelp av iskjerneanalyser fra senere boringer på Grønland og i An­ tarktis. Ved hjelp av oksygenisotopanalyser av borkjemen fikk en forholdsvis sikre informasjoner om temperaturvariasjoner i luften gjennom de siste 100 000 år. Camp David-avtalen [kæmp deivid-], diplomatisk avtale fra 1978 mellom Israel, Egypt og USA for å fremme en fredelig løsning på Midtøsten-spørsmålet. Etter at den egyptiske president Anwar el-Sadat 20. november 1977 hadde talt for den israelske nasjonalforsamling, Knesset, i Jerusalem, grep USAs president Jimmy Carter det diplomatiske initiativ, og inviterte Sadat og den israelske statsminister Menahem Begin til landstedet Camp David. De tre statsle­ derne forhandlet i tretten dager og undertegnet deretter to dokumenter; det ene ble kalt en ramme for fred i Midtøsten, det andre en ramme for en fredsslutning mellom Egypt og Israel. Den siste delen av Camp David-avtalen ble oppfylt 1979, da Sadat og Begin undertegnet en fredsavtale i Washington, en avtale som brakte de to Nobels fredspris. Fredsavtalen førte til at de to land gav hverandre offisiell anerkjennelse, med utveksling av ambassadører og åpning av grensen, og til en israelsk tilbaketrekning fra det okkuperte Sinai i løpet av en treårs-periode. Men avtalen skapte ikke noe grunn­ lag for en løsning på Palestina-spørsmålet. Egypt måtte i avtalen gå med på at Israel fortsatt skulle beholde de okkuperte områdene Gaza, Golan og Vestbredden, men at Egypt, Israel og Jordan i felles­ skap skulle etablere valgte selvstyrte autoriteter på Vestbredden og i Gaza. Både Egypt og Israel mottok økonomisk hjelp fra USA i kjølvannet av Camp David-avtalen. I den øvrige araberverden ble imidlertid Egypt fordømt for hva som ble ansett som et «forræderi» mot palesti­ nernes sak. Tre dager etter at avtalen var underteg­ net ble den såkalte Awisnings-fronten dannet i Damaskus, med Algerie, Libya, Sør-Jemen, Syria og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) som medlemmer. Motstanden mot Camp Davidavtalen fra denne gruppen, og annet arabisk hold, gikk ut på at man mente at en varig fred i Midtøsten bare kunne oppnås gjennom en fullstendig israelsk tilbaketrekning fra alle okkuperte arabiske områder, og en anerkjennelse av det palestinske folkets nasjo­ nale rettigheter. Enda bredere oppslutning om fordømmelsen av Camp David og Egypt kom til syne under det arabiske toppmøtet i Bagdad 27-31. mars 1979, hvor en boikott av Egypt ble vedtatt. En gradvis normalisering av forholdet til Egypt fant sted utover 1980-årene. 1993 inngikk Israel og PLO ► Oslo-avtalen om palestinsk selvstyre i Gaza og deler av Vestbredden. Et forsøk fra president Clinton 2000 på å få i stand en ny Camp David-avtale mellom Israel og palesti­ nerne, ble mislykket. " opg Campe, Joachim Heinrich, 1746-1818, tysk skole­ mann og pedagogisk forfatter. Han var ivrig tilhen­ ger av J. B. Basedows oppdragelsestanker og arbei­ det en kort tid ved hans skole i Dessau. Hans Revisjonsverk (1785-91) var datidens pedagogiske leksikon. Campe har størst betydning som forfatter av barnebøker, som skulle være belærende, samtidig med at de moret barna. Mest kjent av disse er bear- “ beidelsen av Robinson Crusoe og Amerikas oppda­ gelse. Campeche [kampetje] 1 Delstat i Mexico, på vestkysten av YucatånhalvØya; 57 718 km2 med 690 700 innb. (2000). Hoved­ sakelig mayaindianere og mestiser. Hovedstad: Campeche.

CAMPINAS

Består hovedsakelig av et sletteland bygd opp av kalkstein; i nord tørt og lite fruktbart, i sør dekket av store tropiske skoger. Kvegholdet er betydelig, og det dyrkes mais, kakao, sitrusfrukt, bananer, ris og sukkerrør. I Campechebukta utenfor kysten finnes store petroleumsfelt. 2 By i Mexico, hovedstad i delstaten Campeche, ved Campechebukta; 190 800 innb. (2000). Havneby; utførsel av tømmer, bomull, ris, sukkerrør og to­ bakk. Servicesenter for oljefeltene i Campechebukta. Universitet (1756). Byen ble grunnlagt 1540. Den gamle bydelen er et typisk eksempel på spansk koloniarkitektur, og står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. På 1600- og 1700-tallet den viktigste havnebyen på Yucatånhalvøya. Campechebukta [kampetfe-], spansk Bahia de Cam­ peche, Mexico, sørligste del av Mexicogolfen, mellom Yucatånhalvøya i øst og Tehuantepec-eidet i sør, ca. 15 540 km2. Viktigste havnebyer er Vera Cruz, Coatzacoalcos, Ciudad del Carmen og Campeche. Petroleumsfelt, i produksjon fra begynnelsen av 1970-årene; bukta er et av Mexicos viktigste oljepro­ duserende områder. Rørledninger fører til Coatza­ coalcos nær Minatitlån, hvor det er bygd terminalanlegg, raffinerier m.m. Campen, Jacob van, 1595-1657, nederlandsk arki­ tekt. Han var opprinnelig maler, men studerte sene­ re arkitektur, særlig i Venezia og Vicenza. Ble påvir­ ket av Scamozzi og Palladio, kom fremfor alt til å utforme den palladianske klassisisme i Nederland. Han synes selv vesentlig å ha utarbeidet forslag og overlatt arbeidets utførelse til andre. Av byggverk som skyldes ham, kan særlig nevnes huset for Brasils guvernør Johann Moritz i Haag, det berømte Mauritshuis fra 1633, nå museum, og det praktfulle rådhus i Amsterdam (1647-65), nå kongelig slott. Man mener å vite at en rekke byggverk som er blitt tilskrevet Campen, i like stor grad skyldes Pieter Post. Campendonk. Heinrich, 1889-1957, tysk maler, var knyttet til Blaue Reiter-gruppen, men skapte senere en personlig og dramatisk ekspresjonisme. Han utførte en rekke glassmalerier. Bodde etter naziste­ nes maktovertagelse i 1933 i Nederland; professor ved akademiet i Amsterdam. Campenhausen, Hans Erich von, 1903-89, tysk kirkehistoriker. Han ble dosent i Marburg 1928, men kunne på grunn av sin holdning til Hitler-regimet ikke få fast ansettelse ved noe tysk universitet før 1945, da han ble professor i Heidelberg og straks etter dette universitetets rektor. Han utgav en rekke bøker om oldkirkelige emner; viktigst er Ambrosius von Mailand als Kirchenpolitiker (1929), Die Idee des Martyriums in der alten Kirche (1936), Kirchengeschichte I (bearbeidelse av Karl Miillers klassiske verk, 1941), Kirchliches Amt undgeistliche Vollmacht (1953), Die griechischen Kirchenvdter (1955) og Die lateinischen Jacob van Campen. Det kongelige slott i Amsterdam. Opp­ ført som rådhus 1647-65.

Kirchenvdter (1960). En samling mindre arbeider utkom 1960 undertittelen Tradition undLeben. I norsk oversettelse finnes Den kristne Bibel blir til (1976, tysk utgave 1968). Æresdoktor ved Universi­ tetet i Oslo 1956. Campenhout, Franqois van [kampenhaut], 17791848, belgisk fiolinist, operasanger (tenor) og kom­ ponist. Skrev 6 operaer, scenemusikk, 9 kantater, kirkemusikk, sanger m.m. Særlig kjent som opp­ havsmann til den belgiske nasjonalsang La Braban^onne (1837). Campert, Remco, f. 1929, nederlandsk forfatter. Som lyriker tilhørte han etterkrigstidens eksperimentelle diktergruppe i Nederland og var med og stiftet tidsskriftet Braak i 1950. Hans lyrikk er kjennetegnet ved sin direkte og muntlige stil og har ofte en under­ tone av melankoli og selvironi. Har også skrevet romaner og noveller, og mange av dem er svært morsomme. Camphausen, Wilhelm, 1818-85, tysk maler, be­ handlet særlig motiver fra Trettiårskrigen, Cromwell og Fredrik 2s tid. Han malte også bilder fra den slesvig-holstenske, den tysk-østerrikske og den fransk-tyske krig, og er særlig kjent for sine detalj­ rike rytterslag og rytterportrettene av de prøyssiske konger. Virket også som humoristisk tegner. Utgav­ en dagbok fra den dansk-tyske krig, Der Maler auf dem Kriegsfeld (1865). Campigli. Massimo [kampjlji], 1895-1971, italiensk maler, skrev i sin ungdom for det avantgardistiske tidsskriftet Lacerba, korrespondent i Paris 1919-39. Begynte å male bilder inspirert av ►purismen. Var også påvirket av Picasso og tok opp litterære strømninger i fransk maleri. Inspirert av etruskisk og gammel italiensk kunst i sine fremstillinger av krukkeformede kvinnefigurer. Han har malt en rekke representative kvinneportretter og store gruppemotiver. Campin, Robert [kåpe], ca. 1375-1444, nederlandsk maler; en av grunnleggerne av det nederlandske maleri sammen med brødrene van Eyck og Roger van der Weyden. Antagelig identisk med ►Flémallemesteren. Hans arbeider skulle da være dennes ungdomsverk. De malerier som er tilskrevet ham, er preget av en sterkt dramatisk oppfatning, understre­ ket av plastisitet som hviler på lys- og skyggevirk­ ning. Madonna (National Gallery, London) og Mérodealteret (Metropolitan Museum of Art, New York) tilskrives ham. Cåmpina [ka-], tidligere Cimpina, by i Romania, Valakia, ved elven Prahova, 30 km nordvest for Ploie§ti; 38 800 innb. (2003). Byen ligger sentralt i Romanias viktigste oljedistrikt. Oljeraffineriet (fra 1898) var i sin tid Europas største. Kjemisk industri og bygningsindustri. Stort varmekraftverk. Campina Grande, by i østlige Brasil, Parafba, i Serra do Bacamarte, 550 moh.; 355 300 innb. (2000). Handels- og industrisenter. Kjent som Porten til Sertåo med beliggenhet i den halvtørre overgangsso­ nen Agreste mellom kystsonen og det tørre baklandet Sertåo. Handel med bomull, sisal, bønner, huder og skinn. Produksjon av tekstiler, metaller, plast, papir, såpe og lamper. Sukkerraffineri. Universitet. Campinas, by i sørøstlige Brasil, delstaten Såo Paulos nest største by, ligger i høylandet (690 moh.) nær Rio Atibaia; 969 400 innb., i storbyregionen 2 333 200 innb. (2000). Regionalt senter. Handel med kaffe, bomull, sitrusfrukter, kakao og sukker. Allsidig industriby med støperiet, mekaniske verk­ steder, tekstilfabrikker, sukkerraffinerier m.m. Veiog jernbaneknutepunkt; internasjonal lufthavn. To universiteter, jordbrukshøyskole. Katolsk erkebispesete. Flere museer, teatre, kunstgalleri og symfoni­ orkester. Grunnlagt 1797. På 1800-tallet delstatens viktigste handelssenter, senere overgått av Såo Paulo. Et av to hovedseter for dansen forrd, og arran­ gerer hver juni måned en folkloristisk gatefest til ære

182

CAMPINE

for Såo Joåo. Campine [kåpin], fransk navn for det belgiske land­ skapet ►Kempen. camping [kæmpirj] (av eng. 'leir'), ferieform hvor de reisende overnatter i telt, campingvogn, bobil eller utleiehytte, vanligvis på spesielt innrettede leirplas­ ser (►campingplass). campinghytte [kæmpirj-], enklere utleiehytte for­ trinnsvis beregnet på bilturister. Gjesten holder vanligvis sengetøy selv. De fleste campinghytter i Norge finnes i tilknytning til hoteller og camping­ plasser. I Norge var det i 2003 ca. 12 000 hytter med i alt 2,2 mill, overnattinger. campingplass [kæmpiij-], leirplass beregnet på turister, oftest bilturister, som overnatter i telt eller campingvogn; mange campingplasser har også hytter til utleie. Norske campingplasser er regulert av forskrifter for leir- og campingplasser av 19. juni. 1959 (under lov om helsetjenesten i kommunene), og må godkjennes av de lokale helsemyndigheter før utleie tillates. Reislivsbedriftenes Landsforening administrerer en frivillig klassifikasjonsordning med inndeling i fem klasser. Sommeren 2002 var det noe over 800 åpne campingplasser i Norge. Omkring halvparten av campingplassene eies av eller er tilsluttet bilorganisasjonene Norges Automobil Forbund, Kongelig Norsk Automobilklub og Motor­ førernes Avholdsforbund. campingvogn [kæmpirj-] (engelsk og internasjonalt: caravan), campingtilhenger for bil. Bygges som et komplett lite feriehus på hjul; enkelte typer er sammenleggbare. Myndighetene i de forskjellige land setter visse krav til vekt og dimensjoner i for­ hold til trekkvognen, til bremser og utstyr, og be­ grenser største tillatte hastighet. Det er ikke tillatt å oppholde seg i campingvognen under kjøring. Interessen for campingvogner var stor allerede i 1930-årene, både i Europa og i USA, men blusset ytterligere opp etter den annen verdenskrig, delvis i forbindelse med boligmangelen. 12002 fantes det ca. 80 000 registrerte campingvogner i Norge. I de foregående ti årene gikk antallet en del tilbake. Nedgangen ble satt i forbindelse med den økte utbredelsen av bobiler (campingbiler). Campion, Edmund [kæmpjan], 1540-81, engelsk jesuitt. Elan var oppvokst som anglikaner, men gikk over til romerkirken i 1571 og ble opptatt i Jesuittordenen i 1573. Campion virket som forkynner i England inntil han ble tatt til fange og henrettet i Tyburn. Han er en av 40 katolske martyrer fra reformasjonstiden i England som ble kanonisert i 1970. Festdag: 25. okt. Litt.: Waugh, E.: E.C., 1935 Campion, Jane [kæmpjan], f. 1954, newzealandsk filmregissør. Bakgrunn fra kortfilm, spillefilmdebut med Sweetie (1989). Hennes andre film An Angel at My Table (En engel ved mitt bord, 1990), som var basert på Janet Frames bok, vakte oppmerksomhet. For The Piano (1993), en beretning fra 1850-årenes New Zealand, vant hun Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste manuskript. Også thrilleren In the Cut (2003) med Meg Ryan. Campion, Thomas [kæmpjan], 1567-1620, engelsk dikter, komponist og prosodiker; av yrke lege. Hans mest kjente verk er fire samlinger av såkalte airs (lyriske dikt ledsaget av musikk), som ble utgitt mellom 1601 og 1617. Han skrev også dikt på latin, samt fire masques (dramatiserte småstykker der dans og musikk spiller en viktig rolle). Som prosodiker (Observations in the Art of English Poesie, 1602) ville han etter klassisk mønster innføre urimede vers, til tross for at hans egne rimdikt er små mesterverk. Works: Complete Songs, Masques and Treatises, Selection of Latin Verse ble utgitt av W. R. Davis i 1967, og The Selected Songs, redigert av W. H. Auden, utkom 1972. Campipne, eller Campione dTtalia, italiensk by og

enklave i Sveits, ved Lago di Luganos østbredd; 4 km2 med 2400 innb. (2000), tilhører den italienske regionen Lombardia. Turiststed; kasino. Campi Raudii (lat.), De raudiske sletter ved Vercellae (Vercelli) i Nord-Italia; her slo Marius kimbrerne 101 f.Kr. Camp Norway [kæmp nå:wei], treningsleir for den norske marinen i Lunenburg, Nova Scotia, Canada 1940-43. Leiren utdannet skyttere til den norske handelsflåten. campo [kampå] (it. og sp.), slette, (slag)mark, leir. Campobasso. 1 Provins i sørlige Italia, Molise, ved adriaterhavs-

kysten; 2909 km2 med 210 020 innb. (2003). Ho­ vedstad: Campobasso. Det meste av provinsen ligger 1 Apenninene. Smal kyststripe. En av de økonomisk mest tilbakestående provinser i Italia. Jordbruk er viktigste næringsvei, med dyrking av vin, oliven, kom m.m. 2 By i Italia, hovedstad i regionen Molise og provin­ sen Campobasso, 805 moh.; 50 760 innb. (2001). Jordbrukssenter. Produksjon av makaroni, sement m.m., tidligere kjent for produksjonen av kniver. Arkeologisk museum. I den gamle bydelen ligger borgen Monforte (1459). Sør for byen ligger ruiner av den romerske byen Saepinum. Campofprmido, Campo Formio, landsby i Italia, Friuli-Venezia Giulia, 8 km sørvest for Udine. Her ble det 17. okt. 1797 sluttet en fred mellom Østerri­ ke og Frankrike. Østerrike avstod Belgia, Milano og Mantova og fikk til gjengjeld det meste av Venezias område. Campo Grande, by i Brasil, hovedstad i og regionalt senter for delstaten Mato Grosso do Sul, ved Serra de Maracuja, 540 moh.; 663 600 innb. (2000). Byen hadde i årene 1980-91 en vekstrate på over 5 %. De opprinnelige innbyggerne, som var etterkommere etter indianere, bolivianere og paraguayanere, er i nyere tid blandet med innflyttere fra Såo Paulo og de brasilianske Sør- og Nordøst-regionene samt etniske japanere og arabere. Kjent som Cidade Morena pga. den røde jorden. Handelsby med landbruksbasert industri og storfeavl. I omegnen dyrkes soyabønner, mais, sukkerrør, tomater, manioka, ris og bønner; manganutvinning. Transportsenter. Universitet (1970). Sentrum med brede grønne avenyer, slum i utkantene. Grunnlagt ca. 1875 som Santo Antonio de Campo Grande. Jernbaneforbindelse fra 1914 fikk stor betydning for byen. Hovedstad i den nye delstaten Mato Grosso do Sul 1977. Campos [kåmpus], Campos dos Goytacazes, by i Brasil, delstaten Rio de Janeiro, ved Rio Parafba do Sul, 37 km fra munningen og 225 km nordøst for Rio de Janeiro; 407 000 innb. (2000). Handels- og industriby med sukkerraffinerier, brennerier og hermetikkfabrikker. Petroleumsforekomster utenfor kysten. Grunnlagt 1730 i et rikt jordbruksdistrikt, campo santo (it. 'hellig mark'), italiensk kirkegårdsanlegg. De er i regelen omgitt av søylehaller, hvor familiegravstedene er anbrakt. Undertiden anbrin­ ges kistene rekkevis over hverandre, innmurt i hallens vegger og forsynt med tavler med innskrifter. Campo santo i Pisa er et av de vakreste gamle anleg­ gene. Det ble bygd 1278-83 etter planer av Giovanni Pisano. Veggene er her dekket med toskanske fres­ ker fra 1300- og 1400-tallet, blant dem det berømte Dødens triumf her er også arbeider av S. Aretino og 22 scener fra Det gamle testamente av B. Gozzoli. Anlegget ble delvis skadd under den annen verdens­ krig. Campos-Parsi, Héctor, 1922-98, puertorikansk komponist, var elev av Copland, Messiaen og Nadia Boulanger. I hans verker finnes både klassiske og nasjonal-folkelige stilelementer. Av verker kan nevnes Divertimento del Sur for kammerorkester (1953), klaverkonserten Duo trdgico (in memoriam

John F. Kennedy; 1965) og to balletter. camptonitt (etter Campton Falls, New Hampshire, USA), gangbergart (-►lamprofyr) som består av plagioklas, titanaugitt, olivin, titanrik biotitt og amfibol (barkevikitt). Finnes i Oslofeltet og i ytre strøk av Sunnhordaland og Møre og Romsdal. Camptosaurus (av gr. 'bøye' og 'øgle'), dinosaurslekt 1 ordenen Omithischia. Ca. 6 m lang med lang hals og grove lemmer. Planteetere som levde i overgan­ gen jura-kritt i Europa og Nord-Amerika. Cåmpulung, Cåmpulung-Muscel [ka-], tidligere Cimpulung, by i Romania, Valakia, på sørsiden av Karpatene, 125 km nordvest for Bucuresti; 39 300 innb. (2003). Bilfabrikk (ARO), sementindustri. Mange gamle minnesmerker. Første gang omtalt i 1300. campus [kæmpas] (eng., avlat, 'åpenplass'). 11 USA den store plassen som vanligvis omgir et college eller et universitet. 2 Universitetsområde, særlig når det ligger utenfor selve byens sentrum, f.eks. «Blindem-campusen» i Oslo. Campus Martius, en plass innviet til krigsguden Mars utenfor det gamle Romas murer mellom Tevere (Tiber), Monte Pincio, Kvirinalet og Kapitol. Campylobacter, slekt av spiral- eller S-formede gramnegative bakterier. Artene C.jejuni og C. coli er relativt hyppige som årsak til diaré hos menneske og er utbredt hos dyr. Smitten kan overføres gjennom infiserte dyreprodukter og vann. C.fetus og C.jejuni er viktige som årsak til ufruktbarhet og abort hos storfe og sau. I Norge ble det i 2002 konstatert fore­ komst av C.jejuni i et stort antall kalkunflokker uten at det oppsto symptomer på sykdom. Cam Ranh, by i Vietnam, ved Cam Ranhbukta, SørKinahavet, 300 km nordøst for Ho Chi Minh-byen (Saigon); 114 000 innb. (1989). Viktig havneby. Senter for Vietnams saltindustri. På den andre siden av bukta, vis å vis byen, hadde de amerikanske militære styrkene 1965-72 en av sine viktigste baser (med havn og flyplass) under Vietnamkrigen. Sov­ jetunionen leide basen fra 1975 til slutten av 1980årene i et forsøk på å skape motvekt til de amerikans­ ke basene på Filippinene. Camrose ofHackwood Park [kæmrouz], William Ewert Berry, 1879-1954, viscount (1941), britisk pressemann og aviseier. Kjøpte 1915 sammen med sin bror (senere Lord Kemsley) Sunday Times og var bladets redaktør til 1936. Senere kjøpte brødrene bl.a. Financial Times, Graphic og 1927 Daily Tele­ graph sammen med Lord Iliffe. Berry-gruppen med sine ca. 250 blad var Storbritan­ nias største aviskonsern i 1930-årene. Gruppen ble delt 1937. Lord Kemsley overtok storparten; Camro­ se beholdt bl.a. Financial Times og Daily Telegraph; avisene gjennomgikk under hans ledelse en rivende utvikling. Camstrup, Ole, 1685-1762, født i Etne (Sunnhord­ land), norsk lærer og bygdemålsdikter, student 1702 fra Bergen samtidig med L. Holberg. Opprettet en privat latinskole i Bergen ca. 1715. Forfattet mange leilighetsdikt, samlet 1739 i Trifolium Metricum. I et dikt fra 1729 på sunnhordsk mål, skrevet under merket Aschaut Rudlestae (Rullestad er en gård i Etne), lar han en bonde skildre det bryllup diktet har til emne. Dette motivet kommer flere ganger igjen i embetsmenns bygdemålsdiktning. Camus. Albert [kamy], 1913-60, fransk forfatter. Han ble født i Mondovi i Algerie, studerte filosofi, var en tid skuespiller og journalist. Kom til Paris i 1940, var en av grunnleggerne av motstandsbeve­ gelsen Combat og ble senere redaktør i avisen av samme navn. Camus spilte en betydelig rolle på venstresiden i tidens politiske, kulturelle og litterære debatt. Han avviste imidlertid dogmatismen i det franske kommunistpartiet og distanserte seg også stadig tydeligere fra-J. P. Sartres eksistensialisme. Boken LHomme révolté (1951; norsk overs. Opprøre-

183

CANADA

Albert Camus

ren, 1995), som viser hans humanistiske og indivi­ dualistiske tenkesett, førte til brudd med Sartre i 1952.1 1957 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han omkom ved en bilulykke i 1960. Camus fikk tuberkulose 17 år gammel, og hele hans forfatterskap er preget av sterk dødsbevissthet. Alt i hans første bøker, som Noces (1938), møter man den personlige sannhetssøken som så sterkt kjenne­ tegner forfatterskapet. Camus er en av de franske forfattere som når lengst i å samle diktning og filoso­ fi i en kunstnerisk enhet. Fordi hans filosofi så sterkt angår menneskets konkrete eksistens, blir skjønnlit­ teraturen ofte hans naturlige uttrykksform. Som Sartre tar Camus utgangspunkt i en mennes­ kehet uten Gud. Det absurde er en erfaring som oppstår når menneskets trang til klarhet konfronte­ res med tilværelsens grunnleggende irrasjonalitet. Camus' første roman, UÉtranger (1942, norsk overs. Den fremmede, 1946), gir uttrykk for den fornem­ melse av meningsløshet og fremmedfølelse som det i de senere verker gjelder å erkjenne til bunns og å overvinne. Essayet LeMythe de Sisyphe (1942, norsk overs. Myten om Sisyfos, 1953) er ofte blitt lest som en filosofisk kommentar til L'Étranger. Romanen La Peste (1947, norsk overs. Pesten, 1949) viser men­ nesker som kjemper mot meningsløshet og urett med nøktern erkjennelse, måtehold, medmennes­ kelighet og solidaritet. Av Camus' øvrige verk kan nevnes skuespillene Caligula (1944) og Les Justes (1950), novellesamlin­ gen UExil et le Royaume (1957) og fremfor alt roma­ nen La Chute (1956, norsk overs. Fallet, 1957), som er en satire over borgerlig selvtilstrekkelighet og moralsk unnfallenhet. Camus' dagboksopptegnelser ble utgitt 1961.1 1994 vakte det sensasjon da Le premier Homme, en etterlatt og ikke fullført roman med sterke selvbiografiske trekk, ble utgitt på initia­ tiv av datteren. Den kom på norsk året etter under tittelen Det første menneske. BChr/TW Litt.: Holter, K.: Meursault - en fremmed?: en studie i A.C.' roman UÉtranger, 1969; Lottman, H.R.: A.C.:a biography, 1979; Sprintzen, D.: Camus:a critical examination, 1988; Thody, R: A.C., 1913-1960, 1961; Todd, 0.. A.C.: une vie, 1996; Vestre, B.: A.C. og menneskets revolte, 1960 camwood [kæmwud], veden av den afrikanske trearten ►angolatre. Veden er meget tung, opprin­ nelig hvit, men blir mørkebrun ved lagring. Brukes til finere snekkerarbeid som f.eks. fiolinbuer. Canada, monarki i Nord-Amerika og selvstyrt del av The Commonwealth. Omfatter den nordlige halv­ part av Nord-Amerika med unntak av Alaska og Grønland, og er det nest største land i verden etter Russland. Canada strekker seg fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest. Sørgrensen mot USA følger øvre del av St. Lawrence-elven og de store sjøene Great Takes, og fortsetter vestover langs den 49. bredde­ grad. Til Canada hører Vancouver Island i Stilleha­ vet, Newfoundland i Atlanterhavet og et enormt arkipel i Arktis.

Canada er en føderal, parlamentarisk stat med den britiske monarken som statsoverhode, representert i landet med en generalguvernør. Landet er delt i 10 provinser med Ontario og Québec som de sentrale provinsene; dessuten 4 atlantiske provinser, 3 prærieprovinser og British Columbia ved Stillehavet pluss 3 territorier i nord. Canada ble først kolonisert av franskmenn, men kom under britisk herredømme etter sjuårskrigen 1756-63.1 1867 fikk Canada dominionstatus med indre selvstyre som det første i det britiske imperi­ um. Canada er i dag et ungt multietnisk immigrantsamfunn som fremdeles er i ferd med å utvikle en nasjonal identitet. Offisielle språk er engelsk og fransk. Forholdet mellom den fransktalende befolk­ ning og den engelsktalende har til tider vært spent, og det er sterke krefter i den hovedsakelig franskta­ lende provinsen Québec som har arbeidet for løsri­ velse fra Canada. Kanadisk område har spilt en rolle i nordmenns oppdagelses- og utferdstrang. Rundt år 1000 ankom vikinger som de sannsynlige første europeere til Newfoundland. Sverdrup Islands med bl.a. Axel Heiberg Island, Ellef Ringnes Island og Amund Ringnes Island ble oppdaget og kartlagt av nordman­ nen Otto Sverdrup 1898-1902. Norge anerkjente 1931 kanadisk overhøyhet over øyene. Navnet Canada har usikker betydning og opprin­ nelse. Navnet er første gang brukt på et kart fra 1536 om landet rundt St. Lawrence-elven. Det antas at det kommer fra et indiansk ord, enten fra irokesisk kanata, 'samling av hytter', eller fra algonkin med betydning 'ønske velkommen'.

Canada Konstitusjonelt monarki i Nord-Amerika

9 984 670 km2 32 507 900 innb. (2004), 3,3 per km2

Hovedstad: Ottawa Offisielt språk: Engelsk, fransk Religion: Romersk-katolsk og protestantisk kristendom

CANADA Innhold

Nasjonaldag: l.juli (dominiondagen)

Stat og styresett Natur Klima Planteliv Dyreliv Befolkning Religion Språk Næringsliv Samfunn og kultur Litteratur Kunst Musikk Teater Film Historie

Side 183 185 186 187 187 187 188 188 189 193 194 195 195 195 196 196

Kart Geografisk kart Mineraler, energi Industri

184 190 191

Oversikter N økkelopplysninger Provinser og territorier Klima Største byer Jordbruk Bergverk Utenrikshandel Kort historisk oversikt Statsministere

183 185 186 189 190 191 192 197 199

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Canada er en forbundsstat bestående av ti provinser og tre territorier. Det politiske system er parlamenta­ risk og demokratisk. Landet er medlem av Com­ monwealth. Den britiske dronning er landets stats­ overhode. Hun er representert ved en generalguver­ nør på føderalt nivå og av en viseguvernør i provinsene. Statsoverhodet har bare seremonielle funksjoner. Etter grunnlovsendringen i 1982 er også tilknytningen til Storbritannia av mer symbolsk karakter. Det kanadiske parlament kan nå endre grunnloven uten britisk samtykke. Canada oppstod som en forening av det franske Canada (britisk fra 1763) og de engelsktalende kolonier som forble lojale mot Storbritannia under den amerikanske uavhengighetskrig (1775-83). Canada ble slik til i en slags opposisjon til USA, og Canada fikk en politisk kultur preget av tilhørighe­ ten med Storbritannia. Canada ble etablert som en konføderasjon av de fire sentrale østlige provinser i 1867, men ble gradvis utvidet til dagens størrelse. Statsdannelsen kom sent, bl.a. fordi kanadierne ikke hadde samlet seg og gjort opprør mot Storbritannia, men var forblitt en samling kolonier. Det er derfor også en forklaring på den løse statsdannelsen. Den øverste utøvende myndighet i Canada ligger hos statsministeren og regjeringen. Regjeringen er direkte og kollektivt ansvarlig overfor parlamentet. Som i Storbritannia er dette legitimert gjennom tradisjon. Forfatningen nevner verken statsministe­ ren eller kabinettet. Formelt utpekes statsministeren av generalguvernøren, men reelt er han utgått av det største parti eller den største partigruppering i parlamentet. Den lovgivende forsamling består av to hus, Un­ derhuset og Senatet. Formelt er de nokså likestilte, men reelt er det Underhuset som er det egentlige

185

lovgivende organ og som er utgangspunktet for regjeringsdannelsen. Det har 308 medlemmer, alle valgt i enmannskretser etter flertallsvalg. Setene er fordelt etter befolkningsgrunnlaget, dog slik at de folkefattigste provinser i øst er noe overrepresentert. Valg til Underhuset må finne sted minst hvert femte år, men Underhuset oppløses gjerne noe før denne tid. Statsministeren oppløser Underhuset og bestem­ mer valgdagen. Senatet har 105 seter. Senatorene utpekes av statsministeren, men slik at setene blir fordelt mel­ lom provinsene på en bestemt måte. Senatorene utpekes for resten av sin karriere. Utnevnelsen til senator er mer et spørsmål om sosial prestisje enn om reell innflytelse. Også de politiske partiene har sine røtter i britisk politisk kultur. De to store partiene er det konserva­ tive og det liberale, og den føderale statsministeren har alltid kommet fra et av disse partiene; det libera­ le har hatt tradisjonelt vært det største og mektigste. De konservative har etter katastrofevalget 1993 hatt ulike navn og deltatt i skiftende allianser, men fremstod foran valget 2004 igjen som samlet. Det er også flere, til dels regionalt baserte partier; det vik­ tigste er det separatistiske Bloc Quebécois i Québec. Måten Canada ble til på har gjort at provinsene har fått en svært sterk stilling. De politiske motsetninge­ ne på føderalt plan er således ofte av atskillig mindre betydning enn motsetningene mellom føderalregje­ ringen og provinsregjeringene. Konflikten mellom føderalregjeringen og det fransktalende Québec, og mellom føderalregjeringen og de vestlige provinser, har flere ganger utsatt den kanadiske enhet for sterke påkjenninger. Også urbefolkningenes status har skapt spenninger. Provinsenes jurisdiksjon er mer omfattende enn i de fleste forbundsstater. Provinsene styres av en regjering som er parlamentarisk ansvarlig overfor forsamlinger valgt i allmenne valg for inntil fem år. Provinsene bestemmer selv hvordan det lokale selvstyret skal organiseres. RETTSVESEN

Rettsvesenet avspeiler det politiske systems føderale karakter. Provinsdomstoler er ansvarlig for de fleste sivilrettslige saker, mens føderale domstoler dømmer i kriminalrettslige og interprovinsielle saker. Sivilret­ ten bygger i stor grad på sedvanerett (common law), bortsett fra i Québec, hvor franske rettstradisjoner spiller en større rolle. Landets høyeste domstol er høyesterett, den siste appellinstans både for provinsog føderalsaker og den avgjørende domsmyndighet i tvister mellom provinsene og føderalregjeringen. Høyesterett er også et rådgivningsorgan for så vidt som regjeringen kan anmode den om å uttale seg om en lang rekke sakers forenlighet med forfatnin­ gen. Domstolen består av åtte dommere og justitia­ rius. De utnevnes på grunnlag av faglige kvalifika­ sjoner, men det tas også hensyn til regional og etnisk bakgrunn.

CANADA

Mål og vekt er under omlegging fra det britiske til det metriske system. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Canada er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisa­ sjon; for øvrig av bl.a. Commonwealth, NATO, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, NAFTA (Den nordamerikanske frihandelsavtale), OECD, APEC og Organisasjonen av amerikanske stater. Canada er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Canada ved sin ambassade i Ottawa, generalkonsulater i Montreal, Toronto og Vancouver, samt konsulater i 10 andre kanadiske byer. FORSVAR

Parlamentsbygningen i Victoria, hovedstaden i British Columbia. Byen er oppkalt etter dronning Victoria (skulptur til venstre). I forgrunnen står en representant for «rødjakkene», Canadas kongelige ridende politi, som ble dannet i 1873 for å holde ro og orden i den vestlige del av Canada. Foto fra 1950-årene.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

gamle unionsflagg og den skotske enhjørning med det franske liljebanner. Under skjoldet en banderole med mottoet A Mari Usque Ad Mare ('Fra hav til hav'). NASJONALSANG

Nasjonalsangen er 0 Canada! med fransk tekst av Adolphe Basile Routhier, engelsk tekst av Robert Stanley Weir og melodi av Calixa Lavallée. Den ble offisielt antatt som nasjonalsang 1980. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er kanadisk dollar (valutakode CAD) å 100 cents.

Canada har mange av de samme landskapstrekk og en tilsvarende geologisk struktur som USA. Sær­ egent for Canada er de veldige slettene med grunnfjellsberggrunn i øst og nord, som fortsetter i det omfattende arktiske arkipelet helt i nord med flere av verdens største øyer. Med kyst både mot vest, nord og øst og med de tallrike øyene i nord, har Canada en samlet kystlinje (inkl, øyene) på hele 96 089 km, 2,4 ganger Jordens omkrets ved ekvator. Etter topografi og geologisk opprinnelse kan Cana­ da deles i følgende områder: 1. Det kanadiske eller prekambriske skjold består av hardt, krystallinsk fjell av grunnfjellsalder og opptar nesten halvparten av Canadas areal; fra Baffin Island

PROVINSER OG TERRITORIER Provinser

Hovedstad

Alberta British Columbia Manitoba New Brunswick Newfoundland Nova Scotia Ontario Prince Edward Island Quebec Saskatchewan Territorier Northwest Territories Yukon Territory Nunavut

Areal km2

Innb. (2003)

Edmonton Victoria Winnipeg Fredericton St. John's Halifax Toronto Charlottetown Quebec Regina

661 848 944 735 647 797 72 908 405 212 55 284 1 076 395 5 660 1 542 056 651 036

3 146 100 4 162 500 1 152 700 756 300 530 700 944 300 12 141 900 140 700 7 475 900 1 007 800

Yellowknife Whitehorse Iqaluit

1 346 108 482 443 2 093 190

41 350 29 900 29 100

FLAGG OG VÅPEN *

Flagget består av tre vertikale, like brede felter, det midterste feltet er hvitt, de to andre røde. Midt i det hvite feltet er innfelt et rødt lønneblad. Forslaget om dette flagget ble fremlagt 1964 og offisielt antatt feb. 1965 etter en lang politisk debatt. Lønnebladet hadde da lenge vært uoffisielt symbol for kanadier­ ne. Flagget erstattet et tidligere kanadisk flagg, identisk med det britiske RedEnsign (rød duk med det britiske Union Jack øverst ved stangen), men med det kana­ diske riksvåpen innfelt midt på høyre halvdel. Riksvåpenet består av et skjold med fem felter: nederst en rød lønnekvist med tre blader på hvit bunn, og ovenfor et felt for hvert av de land Canada opprinnelig ble kolonisert fra - England (tre røde øver pa gul bunn), Skottland (rød løve på gul bunn i rød ramme), Irland (gull harpe på blå bunn) og Frankrike (tre heraldiske liljer i gull på blå bunn). Skjoldet flankeres av den britiskAløve med det

Canada er medlem av NATO. I tillegg til NATOmedlemskapet har Canada forpliktelser i forsvaret av Nord-Amerika sammen med USA med den primære oppgaven å varsle angripende fly og missiler. Landet yter et betydelig bidrag til NATOs og FNs fredsbeva­ rende operasjoner. Det kanadiske forsvaret er preget av integrering og funksjonell kommandostruktur. Forsvarssjefen har utstrakt myndighet. Forsvaret er inndelt i kommandoer, de viktigste er: Land Force Command som har ansvaret for landstridskreftene, Maritime Command, den sjømilitære kommando og Air Command, luftkommandoen. Forsvaret er basert på frivillig tjeneste. Styrketallene var i 2002 for hæren 19 300, for marinen 9000 og flyvåpenet 13 500; i tillegg kommer en reserve på 35 400, den halvmilitære kystvakten på 4700. Den sjømilitære kommandoen rår over to undervanns­ båter, fire jagere, 12 fregatter og flere mindre fartøy­ er. Luftkommandoen har 140 kampfly og 130 heli­ koptre.

186

CANADA

Banff National Park på østskråningen av Rocky Mountains, nordvest for Calgary, ble opprettet 1885 som Canadas første nasjonalpark. Parken har en betydelig turisttrafikk med omkring 4 mill, besøkende hvert år. Her sees Vermilion Lake og Mount Rundle.

i nord, rundt Hudson Bay, dekker nesten hele Qué­ bec og Ontario, de nordøstre delene av Manitoba og Saskatchewan samt store deler av Nunavut og Northwest Territories. Landskapet er småkupert og lavtliggende med sparsomme løsmasser og skrinn jord. Under istiden var hele området dekket av is som har gravd ut berggrunnen og avsatt en mengde morener. Dette er årsaken til det utall av sjøer en finner her. Grunnfjellsplaten heller svakt mot Hud­ son Bay, og en vesentlig del av området drenerer hit (største elv Nelson River), og dessuten mot Polhavet (viktigst Mackenzie River). Lengst i nord og på sørog vestsiden av Hudson Bay er landskapet særlig flatt, ofte med et uklart dreneringsmønster. Grunnfjellsområdet er rikt på metaller, bl.a. nikkel, jem, kobber, bly, sink og edle metaller. Den sørlige del av området er dekket av store barskoger, i nord er det tundra. 2. Appalacheområdet omfatter Nova Scotia, Prince Edward Island, New Brunswick, Newfoundland og Péninsule de Gaspé i Québec. Det består av skog­ kledde, runde åser med enkelte fruktbare daler innimellom. Berggrunnen i området består av restene av en fjellkjede som ble foldet opp i Jordens oldtid. De høyereliggende områder er hovedsakelig

av krystallinsk karakter. I de lavereliggende partier finner man løsere bergarter, stedvis sedimenter yngre enn foldesonens. De høyeste områdene finner man langs nordgrensen for området, like sør for St. Lawrence Bay. På fastlandet dominerer barskogen, på Newfoundland løvskogen. 3. Lavlandet omkring Great Lakes og St. Lawrence strekker seg fra Ontario Peninsula (mellom Lake Huron og Lake Erie) til byen Québec og er et bølget sletteland. Her ligger svakt hellende sedimenter (kalkstein, sandstein, leirskifer) fra siste delen av Jordens oldtid over grunnfjellet, og berggrunnen er dekket av store glasiale, i de laveste partier også marine løsavsetninger som gir en meget fruktbar jord. Der lagene av hardere sedimenter ender og ligger over løse, finner man såkalte cuestas, 'brattkanter'. St. Lawrence River renner over en slik brattkant av kalkstein mellom Lake Erie og Lake Ontario og danner de berømte Niagara Falls. 4. Innlandssletta er en del av den store nordameri­ kanske lavslette og har form som et triangel. Den ligger øst for Rocky Mountains og strekker seg fra sørgrensen nordover til munningen av Mackenzie River. Geologisk hører de østre deler av innlandsslet­ ta sammen med lavlandet omkring Great Lakes og

St. Lawrence. I de vestre deler av innlandssletta (i sørvest Saskatchewan og Alberta) er disse sedimentene dekket av yngre avsetninger fra kritt og tertiær, erosjonsmateriale fra Rocky Mountains. Her finner man Canadas rikeste forekomster av olje, gass og kull. I overgangen mellom grunnfjellsskjoldet og innlandssletta ligger en rekke store sjøer: Great Bear Lake, Great Slave Lake, Lake Athabasca, Lake Winnipeg m.fl. Slettelandet er dekket av betydelige glasiale løsavsetninger. De egentlige prærieområder ligger i det sørlige Manitoba, Saskatchewan og Alberta. Den naturlige vegetasjon består her av kort gress. Jorden er dyp og meget fruktbar. I de nordlige distrikter er det barskogen som dominerer. 5. Høylandet i vest fyller størstedelen av British Columbia og hele Yukon. Det begrenses av Coast Mountains i vest og Rocky Mountains i øst. Innimel­ lom finnes flere mindre fjellkjeder og -platåer, men ikke så store og sammenhengende som i USA. Canadas høyeste fjelltopp Mount Logan, 5959 moh., ligger i nord ved Alaskas grense, like ved havet. Vestkysten ligner den norske, den er høy og bratt, med dype fjorder som skjærer seg langt inn i landet og med fruktbare daler innenfor. Fjellkjedene er oppfoldet i kritt og tertiær, og de er til dels av vul­ kansk opprinnelse. De utgjør de geologisk sett yngs­ te delene av Canada. Fjellene er mineralrike, bl.a. bly, kobber og sink. 6. Det arktiske arkipel omfatter alle øyene i Polhavet mellom Grønland og Alaska. Berggrunnen er ho­ vedsakelig grunnfjell og er således geologisk sett en fortsettelse av «skjoldet» nordover. Enkelte steder finner man sedimenter fra Jordens oldtid over grunnfjellet. På Ellesmere Island og Baffin Island finner man fjellområder som følge av senere heving av grunnfjellet, øyene er for en vesentlig del isdekte og har ellers tundra vegetasjon. KLIMA

Canada ligger i det nordlige vestavindsbeltet med vandrende lavtrykk på grensen mellom kald polar­ luft og varmere luft fra sør. Dette gir på vestkysten et utpreget kystklima som minner om forholdene i det vestlige Norge. Vancouver har således en middel­ temperatur på 2 °C i januar, 18 °C i juli; årsmiddel 10 °C. Nedbørmengden overstiger 1000 mm. De høye flellene i vest (Coast Mountains, Rocky Mountains) danner en klimatisk barriere. På inn­ landssletta har man kontinentalt klima med relativt lite nedbør som øker østover fra ca. 400 mm ved foten av Rocky Mountains til 600-700 mm ved Lake Superior. I dette området er vintrene svært kalde, mens somrene er relativt varme. Middeltemperatur i Winnipeg er-18 °C i januar, juli 20 °C; årsmiddel 3 °C. Nedbøren faller mest om sommeren, og dette sammen med sommervarmen gir gunstige forhold for korndyrking. Østover fra innlandssletta viker det kontinentale klimaet gradvis. Forskjellene i sommerog vintertemperaturer minsker, og nedbøren øker til ca. 1000 mm i Montreal og ca. 1400 mm på atlanterhavskysten. Temperaturforholdene er ugunstige på

KLIMA

Whitehorse Yellowknife Victoria Edmonton Winnipeg St. John’s

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. °C 19 juli 21 juli 20 juli og aug. 23 juli 26 juli 21 aug.

Min. °C 7 11 12 9 13 12

KALDESTE MÅNED Min. Maks °C °C -20 -12 des. -32 -23 jan. 2 6 jan. -20 -9 jan. -25 -14 jan. -9 -2 feb.

Nedbør ÅRLIG mm 270 215 690 440 540 1365

VÅTESTE MÅNED

juli juli des. juli juli nov.

mm 41 28 119 84 79 150

TØRRESTE MÅNED

april mars og april juli feb. feb. juli

mm 10 10 10 15 23 89

187

CANADA

Skandinavia, f.eks. snøspurv, sisiker, korsnebber, varsler, ugler, falker, fjellvåk, kongeørn m.fl. En betydelig del av våtmarksfuglene er også felles for Canada og Eurasia. To av de største fuglene, trompetersvane og trompetertrane, var på randen av utryd­ delse, men bestanden er nå langsomt på vei oppover. Fuglefamilier som ikke er felles med Eurasia er tyranner, spottefugler, vireoer, tanagarer og parulaer. Amfibie- og krypdyrfaunaen er rikere og mer variert enn i Nord-Europa. Skilpadder finnes hoved­ sakelig i området rundt de store sjøene i øst. Elvene er fiskerike, særlig i vest.

Befolkning

Landskap fra et naturparkomrade i British Columbia, den fjellrike provinsen lengst vest i Canada.

atlanterhavskysten, breddegraden tatt i betraktning. Dette skyldes den kalde Labradorstrømmen som fører drivis og isfjell sørover langs kysten. Således er St. Lawrence River og områdene utenfor munnin­ gen islagt flere måneder i året. I nord er det store områder med arktisk klima. Årsmiddeltemperaturen ligger i det arktiske arkipel vanligvis under -15 °C. Nordområdene, med Yukon, Nunavut og Northwest Territories, har vanligvis 7 måneder eller mer med snø. Nedbøren er svært liten i nord. De ugunstige klimatiske forholdene i nord har satt markerte grenser for bosettingen og utnyttelsen av landet. PLANTELIV

Vegetasjonen karakteriseres av de mektige skogene som dekker ca. en tredel av landet og strekker seg som et bredt belte fra kyst til kyst nord for prærielandet, Great Lakes og St. Lawrence River, samt i de vestlige fjellområdene. De består hovedsakelig av nåletrær: ►douglasgran, ►sitkagran, ►hvitgran, ►balsamgran, kanada>hemlock, Tsuga canadensis, og andre arter. Av løvtrær merkes kanada^poppel og bjørk, mot sør ►sukkerlønn, svart valnøtt (►mansonia) og ►platan. På myrene, heiene og i lavlandet nord for skogbeltet treffes et vekstliv som svarer til det europeiske, ml?n det består av amerikanske arter. Lengst i nord på fastlandet og i det arktiske arkipel er det tundra vegetasjon. dyreliv

Det finnes omtrent like mange landpattedyr i Cana­ da (140) som i Europa. Det finnes bl.a. 24 landrovdyr, vel 60 gnagere, 9 haredyr og 12 partåete klov­ dyr. Noen arter finnes bare i små områder lengst i sør (virginiaopossum, grårev og gaffelbukk), mens andre er utbredt over nesten hele landet (røyskatt, amerikaoter, rødrev og ulv). I prærieområdene finner vi stripeskunk, præriegrevling og prærieulv. Mange rovdyr og hjortedyr er knyttet til de store skogene, f.eks. svartbjøm, kanadagaupe, mårdyr, mulhjort, virginiahjort, hjort (wapiti) og elg.

Landskap fra Northwest Territories, nær Fort Simpson, der elven Liard munner ut i Mackenzie River, Nord-AmArikas nest lengste elv.

Amerikansk bison var tidligere vidt utbredt i vest, men forekommer nå vesentlig i nasjonalparker. 15 000 dyr, mer enn halvparten av verdens bisonbestand, skal finnes i Wood Buffalo National Park, Alberta. I fjelltraktene lever puma, tykk- og tynnhomsau og snøgeit. På tundraen i nord har faunaen arktisk preg: jerv, fjellrev, polarhare, 3 lemenarter og moskusfe. Isbjørnen forekommer langs nordkysten og på øyene. Karibuen (caribou) er sannsynligvis samme art som den eurasiske reinen. Tundrakaribuen opptrer i flokker på titusenvis av dyr og vandrer stadig. Om sommeren holder de til på tundraen, om høsten søker de sørover mot barskogen. Av Canadas 11 selarter finnes 7 langs øst- og nordkysten. Nordlig (Stellers-) sjøløve, califomiasjøløve, nordlig pelssel og nordlig sjøelefant holder til langs stillehavskysten. Omtrent 400 fuglearter hekker i Canada. Bare noen få kan overleve den harde vinteren på tundra­ en (ryper, snøugle, ravn), men under den korte sommeren er fuglelivet yrende: lommer, gjess, ender og vadefugler. På tundraen og i den nordlige barsko­ gen finner vi mange av de samme fugleartene som i

Canada, som har en befolkning på 32,5 mill, innbyg­ gere (2004), er som nasjon ung. Landet har en kulturell blanding som blir beskrevet som en «mo­ saikk», og ikke «smeltedigel» som i USA. I alt er over 200 etniske grupper registrert. Den etniske sammen­ setningen er dessuten i kontinuerlig endring gjen­ nom bølger med innvandring av ulik etnisk karakter gjennom hele 1900-tallet. Sosial tilhørighet og identifisering med egen etnisk gruppe har tradisjo­ nelt vært sterk. På slutten av 1900-tallet begynte imidlertid ekteskap mellom personer med ulikt opphav å bli hyppigere. Samtidig viser folketellingene siden 1996 at flere og flere blant de tradisjonelle engelsk- og fransktalende gruppene går over til å definere sitt opphav som 'kanadisk' fremfor noe annet. På slutten av 1900-tallet, og spesielt etter 1990, innvandret store grupper fra den tredje ver­ den og da særlig fra ulike deler av Asia. I perioden 1991-2001 innvandret 2,2 millioner mennesker hvilket utgjorde 6 % av befolkningen i 2001. 18 % av befolkningen (2001) er født utenfor Canada (den nest høyeste andelen i verden etter Australia). Ved folketellingen 2001 svarte 39 % at de hadde helt eller delvis kanadisk opphav (hvorav 23 % kun kanadisk opphav), 20 % helt eller delvis engelsk, 16 % helt eller delvis fransk, 14 % helt eller delvis skotsk, 13 % helt eller delvis irsk og 9 % helt eller delvis tysk opphav. Canada har 47 230 personer som 0PPgir sitt opphav som norsk og 316 530 personer som oppgir sitt opphav som delvis norsk (2001). Den nyere type innvandring har føn til at andelen såkal­ te «synlige minoritetsgrupper» (definert som ikkehvit, ikke-europeisk eller ikke tilhørende urbefolk­ ningen) er økt til 13 % av befolkningen. Bl.a. teller kineserne 1 million personer eller 4 % av folketallet. De fleste i gruppen «synlige minoriteter» lever i metropolene Montreal, Toronto og Vancouver som er blant de mest kosmopolitiske byer i verden. I det tospråklige Canada gjør de fransktalende krav på å utgjøre et «særskilt samfunn», og deres kjerne­ område er provinsen Québec hvor 4/5 av befolknin­ gen har fransk som første språk. New Brunswick hvor de fransktalende teller ■/, av befolkningen, er den eneste provins med både engelsk og fransk som offisielt språk. Ellers er fransk offisielt språk i Québec

188

CANADA

Inuitene i Canada teller ca. 45 000. Omtrent halvparten av de kanadiske inuitene bor i territoriet Nunavut. - Til høyre: De ca. 470 000 indianerne i Canada er i en utsatt posisjon, men mange har en sterk bevissthet om å bevare egen kultur og egne tradisjoner. Her en mann og en gutt i mohawk-drakter under en markering til minne om britisk-lojale mohawker som kom til Ontario under den amerikanske revolusjonen.

og engelsk i de andre provinsene og territoriene. Urbefolkning. Nær 1 million mennesker eller 3,3 % av landets innbyggere (2001) identifiserer seg som urinnbyggere. Canada har verdens nest høyeste andel urbefolkning (etter New Zealand). De inndeles i tre hovedgrupper: nordamerikanske indianere (609 000 personer), métiser (292 000) oginuiter (45 000). Indianerne innvandret fra Asia en gang for mellom 15 000 og 40 000 år siden. På 1500-tallet var antallet ca. 350 000, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank tallet til ca. 100 000. Ca. halvparten velger å bo i ulike former for reserva­ ter. Hver eneste provins har sine indianersamfunn, men de fleste bor i et belte fra Ontario til British Columbia og nordover inn i Northwest Territories og Yukon. Métis er av blandet indiansk og europeisk avstamning med aner tilbake til før 1800-tallet. Et forsterket fokus på konstitusjonelle rettigheter har ført til at antall personer som identifiserer seg som métis har vokst kraftig etter 1996. De fleste métissamfunn er i provinsene Alberta, Manitoba og Ontario. Se også ►méstis.

Inuitene (tidligere kalt eskimoer) innvandret fra Asia for mellom 4000 og 8000 år siden. Halvparten av de kanadiske inuitene lever i Nunavut, >/5 i Québec Og Vjq i henholdsvis Labrador og Northwest Territories. I Nunavut omfatter de 85 % av befolk­ ningen. 65-70 % av de kanadiske inuitene taler språket inuktitut regelmessig. Indianerne og inuite­ ne, samt til en viss grad métisene, har vesentlig høyere fødselstall erm resten av den kanadiske befolkningen hvilket er med på å gjøre deres sam­ funn svært unge. Enkelte av urinnbyggersamfunnene har gjennomsnittsalder på under 20 år. Begrepet «First Nations» brukes mer og mer, og anerkjenner den en gang uavhengige status de forskjellige grup­ pene hadde. Canada opplevde aldri «indianerkriger» og mas­ sakrer etter mønster fra USA. Likevel ble indianerne relativt raskt tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter. Inuitene derimot fortsatte med sitt noma­ diske liv frem til 1950-årene. Etter hvert er urbefolk­ ningen blitt mer politisk aktiv. De har krevd økte politiske rettigheter, samt rettigheter til land og

Vancouver, i British Columbia, har Canadas viktigste stillehavshavn, og er endepunkt for Canadian-Pacific-jern banen.

kontroll over mineralutvinning. Denne politiske utviklingen har foregått med mindre motstand enn f.eks. i USA. Likevel er den blitt hemmet av konsti­ tusjonelle og politiske problemer. Innvandringshistorie. Med unntak av vikingene rundt år 1000 var franskmennene de første europe­ ere som bosatte seg i det som i dag er Canada. De første franskmennene kom til området på begynnel­ sen av 1500-tallet, men bosettingen kom først i gang på 1600-tallet. 1 1663 bodde 60 000 franske bosette­ re i det som da var den franske provinsen Canada. Disse er forfedre til de fleste av dagens fransktalende. Annen innvandring kom først under den amerikan­ ske frigjøringskrigen (1775-83), da ca. 50 000 engelske lojalister flyttet fra USA til Canada (som var blitt formelt avstått til England i 1763). Utover på 1800-tallet vokste befolkningen ved hjelp av immi­ grasjon, høy fødselsrate og lav dødelighet til 3,5 mill, i 1867, da selvstyre ble innvilget. Den omfattende innvandringen fortsatte på slutten av 1800-tallet og frem til 1920, og etter den annen verdenskrig kom det en ny stor bølge av immigranter. Slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene hadde synkende innvandring før den begynte å stige igjen etter 1980. Bosetning. Befolkningen er meget ujevnt fordelt, og av klimatiske årsaker bor nesten 90 % i et relativt smalt belte langs sørgrensen mot USA. Størst er befolkningstettheten langs St. Lawrence-elven og på lavlandet på Ontario Peninsula (den delen av Onta­ rio som ligger mellom Lake Ontario, Lake Erie og Lake Huron med Georgian Bay), med godt over halvparten av Canadas befolkning. De to provinsene Ontario og Québec har til sammen 62 % av befolk­ ningen. I nord finnes de tynnest befolkede område­ ne i verden utenfor Antarktis. Yukon, Northwest Territories og Nunavut som til sammen dekker 41 % av Canadas areal, har bare 0,3 % av befolkningen. De nordlige delene av Alberta, Saskatchewan, Manitoba, Ontario, Québec og hele Labrador er også svært tynt befolket. Trenden siden siste del av 1990-årene er at befolk­ ningsveksten særlig er konsentrert til fire store byregioner. Golden Horseshoe ('Gyldne hestesko') med Toronto (Ontario) som sentrum, Montréalområdet (Québec), Vancouver-området og det sørlige Vancouver Island (British Columbia) og den såkalte Calgary-Edmonton-korridoren (Alberta). CN RELIGION

Den romersk-katolske kirke utgjør det største tros­ samfunnet med ca. 45 % av befolkningen, hvorav nær halvparten er fransktalende og er konsentrert i provinsen Québec. Blant protestantene, som utgjør godt over 30 % av befolkningen, finner vi de fleste i United Church of Canada, en sammenslutning fra 1925 av metodister, kongregasjonalister og presbyterianere. Noen presbyterianere har imidlertid beholdt sin egen kirke. Anglikaneme utgjør ca. 8 %. 2 % tilhører den ortodokse kirke; litt over 1 % er jøder. Ca. 12 % av befolkningen oppgir å ikke tilhøre noe trossamfunn. SPRÅK

Canada har to offisielle språk, engelsk og fransk. Ved folketellingen i 1991 oppgav 61,5 % av befolknin­ gen engelsk som morsmål, 24,3 % fransk og resten andre språk. De fleste fransktalende finnes i provin­ sen Québec. Her oppgav 82,1 % fransk som mors­ mål mot 9,6 % engelsk, mens tallene for f.eks. Ontario var 5 % fransk og 76,4 % engelsk. Lenger vest er andelen av fransktalende enda mindre. Andre språk representert i Canada er bl.a. italiensk, tysk, kinesisk og ukrainsk. Av urbefolkningens språk er den eskimoisk-aleutiske språkfamilien representert blant inuitene i de nordligste områdene av Canada. Over femti forskjel­ lige indianske språk og dialekter snakkes av india­ nerne (se ►indianere, språk).

189

CANADA

STØRSTE BYER Storbyområder (metropolitan areas)

Toronto Montreal Vancouver Ottawa-Hull Calgary Edmonton Québec Winnipeg Hamilton

Innb. (2002) 5 029 900 3 548 800 2 122 700 1 128 900 993 200 967 200 697 800 685 500 686 900

Provinsen Québec har Canadas største fransk-kanadiske befolkning, og hovedstaden Québec er et viktig senter for fransk kultur. I bybildet ruver Fontenac slott.

Næringsliv Med sitt store landareal, sine enorme naturressurser og sin relativt fåtallige befolkning, baserte Canada inntil 1950-årene sin økonomi i stor utstrekning på primærnæringer som jordbruk og skogbruk i tillegg til bergverk. Senere har det foregått en sterk ekspan­ sjon i industrien samtidig som mineralproduksjonen har økt sterkt, særlig utvinningen av petroleum. BNP per innb, var i 2003 29 700 USD. Servicesekto­ ren har etter hvert blitt den dominerende del av økonomien med 2/3 av BNP og sysselsetter 2/3 av arbeidstakerne. Den inkluderer bl.a. en enorm offentlig sektor. Ellers er det bygd opp bankvirksom­ het, forsikring, utdanningsinstitusjoner, transport­ virksomhet og konsulenttjenester som alle bidrar med inntjening av utenlandsk valuta. JORDBRUK

Canada hører til verdens største jordbruksland, og er en stor nettoeksportør av jordbruksprodukter. Jordog skogbruk samt fiske og fangst står for 2 % av BNP (2002). Til sammen finnes rundt 280 000 gårdsbruk, og 3 % av yrkesbefolkningen er sysselsatt i denne

sektoren. Dyrkingen av jordbruksproduktene fore­ går til dels i meget store sammenhengende arealer i monokultur og ofte på industrimessig måte med storinnsats av maskiner og sterk avhengighet av kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler. Økonologisk dyrking er likevel på fremmarsj. Ringvirknin­ ger med foredling av jordbruksvarer gjør jordbruket totalt sett svært viktig for Canadas økonomi. 1,9 mill, er sysselsatt i jordbruksindustrien. Særlig viktig er kornproduksjonen, som er konsentrert til de tre prærieprovinsene. Hvete (hardhvete som er særlig egnet for pastaproduksjon) er det klart viktigste produktet. Viktigste planteprodukter ellers er høy (mest i Alberta og Ontario), bygg og havre (prærie­ provinsene), vegetabilske oljer (prærieprovinsene), poteter, mais (sukkermais), grønnsaker, frukt og tobakk. Produksjon av rapsolje har etter hvert blitt særlig viktig. Epler er viktigste fruktsort. Canada er verdens største produsent av blåbær, mens andre frukter og bær som dyrkes er tranebær, jordbær, bringebær, bjørnebær og grapefrukt. Husdyrholdet har hovedvekt på storfe, svin og

fjærkre. Storfedrift er utbredt i alle provinser uten­ om Newfoundland, men mest i Alberta. Totalbestan­ den av kveg er på 13,5 mill. (2003) hvorav nær 40 % i Alberta. Imidlertid er melkeproduksjonen konsentrert til de folkerike provinsene Québec og Ontario (som til sammen har over 70 % av melke­ kuene). Den totale bestanden av svin er på 14,4 mill. (2003) konsentrert til provinsene Québec, Ontario, Manitoba og Alberta. Bestanden av sau er på 975 600, halvparten i Ontario og Québec. Eksport av levende husdyr er en viktig inntektskilde for Cana­ da. Ca. 24. mill, høner produserer i underkant av sju milliarder egg per år. Pelsdyrhold er også viktig. SKOGBRUK

Omkring 40 % av Canadas landareal er skog, og vel halvparten av dette er regnet som produktivt. De største drivverdige skogstrekningene finnes nord for St. Lawrence-elven og Great Lakes, samt i British Columbia. Om lag 4/5 av det beregnede tømmervolumet i skogene er bartrevirke. Selv om det hugges mindre enn den årlige tilveksten, er Canada blant verdens største produsenter og eksportører av tre-

1968 UndeVvVnte? r^PrOdUSer^de °mrade’ °S er en av landets raskest voksende storbyer. På bildet sees Calgary Tower som ble åpnet i 1968. Under vinter-OL 11988 brant den olympiske ild fra toppen av tårnet. Til høyre: Bolighus på øya Newfoundland ved atlanterhavskysten. P

190

CANADA

Canada: Mineraler, energi.

JORDBRUK Produksjon av viktige vekster 2002

Hvete Høy Bygg Mais Rapsfrø Havre

16 18 7 8 4 2

197 149 489 995 178 690

tonn 500 900 400 300 100 700

'Mais til for ikke medregnet

Hveteinnhøsting med skurtreskere på prærien.

produkter. Mye skog ødelegges av insekter og skog­ branner. Over halvparten av skogen eies av det offentlige, for det meste av provinsene. Lønnetreet er Canadas nasjonalsymbol og gjengitt i nasjonalflagget. Fra lønn utvinnes bl.a. sukker. FISKE OG FANGST

Canada er en ledende eksportør av fisk og andre sjøprodukter. Atlanterhavskysten står vanligvis for

ca. 80 % (hovedsakelig Newfoundland og Nova Scotia) og stillehavskysten for ca. 20 % av den økonomiske verdien. Tradisjonelt har torsken vært det viktigste fiskeslaget. I 1992 ble torskefisket grunnet overfiske stoppet rundt store deler av New­ foundland, og 25 000 fiskere ble satt på land. Deler av fiskebankene strekker seg utenfor Canadas 200mils sone, og Canada har vært innblandet i fiskeri-

konflikter med EU hvis trålere fisker rett utenfor Canadas sone. Viktigste produkter (etter økonomisk verdi, 1998) på atlanterhavskysten er hummer, reker, krabbe, kamskjell, torsk, sild og muslinger. På stillehavskysten er de viktigste produktene skate, muslinger, kveite og laks. Oppdrettsnæringen er betydelig i provinsene British Columbia og New Brunswick. Pelsdyravl og jakt på ville pelsdyr er også meget viktig i Canada. En fjerdedel av pelsdyravlen (etter økonomisk verdi) er lokalisert til Ontario. BERGVERK

Canada har enorme mineralressurser, og store deler av landet er ennå geologisk lite utforsket. På grunn av et relativt lavt innenlandsk forbruk er Canada verdens ledende eksportør av mineraler. Produk­ sjonsverdien utgjør 4 % av BNP (1997). Canada er en av verdens ledende produsenter av sink, asbest, nikkel, pottaske og uran. Det produse­ res også gull, sølv, jernmalm, kobber, kobolt og bly. Canada er også en stor olje-og gassprodusent. Produksjonen av råolje er på i overkant av 2 mill, fat per dag, og størstedelen av produksjonen foregår i Alberta. Resten av produksjonen er fordelt på flere provinser, men store oljereserver finnes både i den arktiske delen av Canada og utenfor østkysten. Det meste av produksjonen i Alberta eksporteres til USA, og det meste av oljebehovet til de itrdi istrial i se rte— provinsene i øst importeres utenfra. Canadas pro-

191

CANADA

Canada: Industri.

© GEOnext - ISTITUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.pA. - Novara

duksjon av naturgass er på ca. 185 mrd. m3 årlig (2002). Bl.a. takket være olje og gassressursene er Alberta den viktigste mineralproduserende provinsen fulgt av Ontario. Ved Sudbury i Ontario produseres ’/4 av verdens nikkel, og Elliot Lake like ved har verdens største forekomster av uran. Ontario er også en viktig produsent av gull, kobber, sement og sink. Andre viktige mineralprodusenter er British Colum­ bia (kobber, kulh olje- og gass, og gull og sølv), Saskatchewan (olje, pottaske, naturgass og uran), Québec (jernmalm, kobber, gull og sink) og Manitoba (nikkel, sink og kobber). New Brunswick har Canadas største produksjon av sink og vismut og den nest største produksjon av bly og sølv. I Nova Scotia er kull og gips viktigst. Nova Scotia har også Canadas første oljeproduserende felt på kontinental­ sokkelen (offshore) med produksjonsstart 1992. Labrador produserer ca. halvparten av Canadas jernmalm. Også asbest, uran og gull er viktig i Labra­ dor. Bly, sink, sølv og gull er de viktigste mineralene i Yukon, Northwest Territories og Nunavut. energi

Canada har en elektrisitetsproduksjon på 582 GWh (2000), hvorav vannkraft står for ca. 60 %. Varme­ kraftverk og kjernekraft står for den resterende produksjonen. Canada har etter Norge og Island den størsteælektrisitetsproduksjonen per innbygger. Vannkraften produseres hovedsakelig i Québec,

BERGVERK Produksjon 2002

Sink Kobber Bly Nikkel Naturgass Råolje Kull Jernmalm Uran Asbest Pottaske Gull

tonn 891 924 000 577 033 000 99 056 000 178 338 000 171 348 0001 137 357 0001 66 822 000 30 969 000 13 056 000 241 000 8 189 000 147 8662

’m5 2kilo

Petroleumsutvinning får stadig større betydning for Canadas økonomi. Oljetårn i Rainbow Oilfields i provinsen Alberta.

192

CANADA

UTENRIKSHANDEL Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2002

USA Japan Storbritannia Andre EU-land

Eksport 84,0 2,5 1,5 4,0

Import 72,0 3,3 3,0 7,2

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2002 Transportmidler og -utstyr 23 herav personbiler 51 lastebiler o.l. 18 deler til kjøretøy 30 Næringsmidler 7 Olje og gass 9 Skogprodukter 9 herav tømmer, plank m.m. 48 herav papirprodukter 35 Forskjellige industrivarer 17 herav kjemikalier, kunstgjødsel og plastvarer 35 Maskiner og utstyr (unntatt transportmiddelutstyr) 23 herav industri- og jordbruksmaskiner 21 fly og andre transportmidler 23

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2002 Maskiner og utstyr (unntatt transportmidler og -utstyr) 30 herav industri- og jordbruksmaskiner 26 kontormaskiner 15 fly og andre transportmidler 15 Transportmidler og -utstyr 23 herav personbiler 32 bildeler 53 Næringsmidler 6 Forskjellige industrivarer 19 Råolje 3

British Columbia, Ontario og Labrador, kjernekraf­ ten i Ontario. Varmekraft produseres i olje- og gassutvinningsområdene (Alberta) og de store industriområdene (Ontario). INDUSTRI

Industrien bidrar med ca. 18 % av BNP (1997) og sysselsetter 15 % av arbeidsstyrken (2000). Industri­ bransjer som er avhengig av et høyt energiforbruk og fremfor alt som bearbeider de hjemlige råvarene, står særlig sterkt. De viktigste industriproduktene totalt sett er produksjon av transportmidler (23 % av den totale industriproduksjonsverdien, 2002), fødevarer, kjemiske produkter, papir- og celuloseindustri, metallproduksjon, produksjon av trevarer, telekommunikasjonsutstyr og datamateriell. Den høyteknologiske industrisektoren er liten, men voksende i Canada. Blant produkter utviklet i Cana­ da er elektronmikroskopet og den bevegelige løfte armen i de amerikanske romskipene. Canada har også vært førende i utviklingen av kortbanefly (STOL-flyj. Bioteknologi er også en vekstnæring. Industrien som helhet viser en sterk konsentrasjon til de folke-

En av Canadas og USAs største severdigheter, Niagara Falls.

rikeste provinsene i øst, Ontario og Québec. Det er store regionale forskjeller ikke bare i den totale industriproduksjonen, men også i industriens sammensetning. Industriprovinsene i øst (Ontario og Québec) har en mye større andel ferdigvareproduksjon enn resten av landet der produksjon av råvarer og halvfabrikata betyr mer. I provinsene på atlanterhavskysten dominerer således næringsmid­ delindustri (særlig fiskeindustri) og treforedling. I prærieprovinsene dominerer også næringsmiddelin­ dustrien, men her er foredling av landbruksproduk­ tene (kjøtt, kom m.m.) viktigst. I Alberta er petroleumsindustrien av stor betydning. I British Colum­ bia er skogindustrien viktigst. Québec og Ontario har svært variert industri, men verkstedindustrien er viktigst, særlig merkes transportmiddelindustrien i Ontario. Denne har nære forbindelser med tilsva­ rende industri på amerikansk side av grensen (i Detroit). Yukon, NorthwestTerritories ogNunavut har lite industri. Industrien er ikke i samme grad som i USA domi­ nert av store foretak. Det er også en høy grad av utenlandsk eierskap i Canadas næringsliv. Ca. 40 % av industrien har utenlandske eierinteresser, hoved­ sakelig amerikansk. TURISME

Turistnæringen bidrar kun med ca. 1 % av BNP. Likevel er turismen en av landets viktigste jobbskapende næringer da den gir hel- eller deltids arbeid til over >/> mill, mennesker. 1 1999 forbrukte turistene i Canada over 50 milliarder kanadiske dollar hvorav ca. 40 % ble brukt på transport og resten på over­ natting, måltider, kjøp av billetter o.l. Innenlandske turister stod for 70 % av forbruket, utenlandske for 30 %. UTENRIKSHANDEL

Utenrikshandelen i Canada er stor regnet per innb, på grunn av landets ressursrikdom og lave folketall. Eksporten utgjør over 30 % av BNP, mot om lag 5 % i f.eks. USA. Canadas utenrikshandel er sterkt preget av samhandelen med USA, som er marked for 84 % av eksporten og kilde for 72 % av importen (2002). I etterkrigstiden er ellers svekkelsen av handelen med Storbritannia påtakelig, dette ti] tross for de tradisjo­ nelle tollpreferansene vis-å-vis samveldelandene.

Canada gikk inn i den nordamerikanske frihandelsorganisasjonen (NAFTA) 1994 sammen med USA og Mexico. Canada har tradisjonelt et handelsoverskudd med utlandet. Eksporten er tradisjonelt preget av råvarer og lite foredlede industrivarer, men maskiner og kjøretøyer har etterhvert fått større andel av ekspor­ ten. SAMFERDSEL

Skipsfart. De viktigste havnene (skipet gods etter vekt) er Vancouver i British Columbia (kull, hvete, svovel), Port Cartier i Québec (jernmalm, hvete), Thunder Bay ved Lake Superior i Ontario (hvete) og Sept Iles i Québec (jernmalm). Et særlig trekk i kanadisk skipstrafikk er St. Lawrence Seaway som med kanaler og sluser gir atkomst til Great Lakes for havgående skip. Her fraktes hovedsakelig kom og jernmalm. Flere av havnene ved munningen av St. Lawrence-elven har fått sterk trafikkvekst som følge av omlastningen fra «lakers» til større havgående skip, særlig Port Cartier, som nå er Canadas nest største havn. Jernbaner. Jernbaneutbyggingen har spilt en viktig rolle i landets historie, og den er en viktig forutset­ ning for dannelsen av dagens Canada. Den første store perioden i jernbaneutbyggingen var i 1850årene. 1 1866 var den første transkontinentale jernbanen ferdig fra Montréal til Vancouver. Denne bidrog til at British Columbia ble knyttet sammen med resten av Canada. Den transkontinentale banen går nå fra Toronto til Vancouver. Den samlede banelengden var 1995 ca. 71 600 km hvorav hovedlinje­ ne omfattet 38 000 km. Jernbanen har i de senere år vært rammet av nedskjæringer fra det offentlige, flere linjer er nedlagt og andre linjer har fått redusert frekvens. Det finnes to store transkontinentale systemer: Canadian National Railway (CN), privati­ sert fra 1995, opererer ca. 32 500 km spor, og Cana­ dian Pacific Railway (CP), som er et aksjeselskap og som disponerer ca. 30 000 km. Felles banenett fra 2000. Det er tunnelbaner i Montreal, Toronto og Vancouver, og sporvogner i Calgary, Edmonton og Toronto. Veitransport. Veinet et er desidert tettest i de sørlige deler av landet, og b [tettheten er høy. Veinettet er

193

CANADA

på i alt 1 021 000 km. 35 % av det totale veinettet er asfaltert. Trans Canada Highway (Nr. 1) går gjennom samtlige provinser fra St. John's på Newfoundland til Vancouver Island i British Columbia. Canada hadde 1998 17,5 mill, kjøretøyer, hvorav 13,5 mill, personbiler. En rekke bilferger knytter øyene både på øst- og vestkysten sammen med fastlandet. Luftfart. De veldige avstandene i landet fører til at flyene overtar stadig mer av transporten over større avstander. Air Canada (privatisert 1989) er viktigste selskap. De viktigste flyplassene er Toronto, Montre­ al og Vancouver.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Da Canada ble en uavhengig forbundsstat i 1867, ble ansvaret for all utdanning lagt til provinsene. Denne ordningen ble opprettholdt i grunnloven av 1982. Landets 10 provinser og 3 territorier har sine egne lover og et utdanningsdepartement som fører faglig og pedagogisk tilsyn med skolene. Noen provinser har også et eget departement for høyere utdanning. 1 1967 ble rådet av undervisningsministre (Councilof Ministers ofEducation, Canada, CMEC) opprettet, primært for å samle data og innlede forskning og spre informasjon av nasjonal interesse. Rådet for utdanningsstatistikk (Canadian Education Statistics Council) ble etablert i 1989. Det har styrket samarbei­ det mellom provinsene og forbundsregjeringen. Samme år ble et nasjonalt evalueringsinstrument for skrive-, lese-, og matematikkferdigheter for grunn­ skolen (SchoolAchievementIndicators Program) utar­ beidet for å hjelpe provinsene i deres planlegging. Forbundsregjeringen bærer alle utgifter til indianer­ nes og inuittenes utdanning i grunnskolen og vide­ regående skole. Selv om skolesystemet varierer noe fra provins til provins, er det store likheter i utdanningsløpet. Den obligatoriske skolen starter i 5- eller 6-årsalderen og varer til 13- eller 14-årsalderen. Deretter følger 35-årig videregående skole. Nesten alle elevene fortsetter i videregående skole. Videregående utdan­ ning er ikke differensiert, dvs. at kurs i allmenne fag og yrkesrettede fag tilbys innenfor samme skole. Det samlede skoleløpet er 12 år i de fleste provinser. Undervisningsspråket er engelsk eller fransk. Ca. 6 % av elevene går på private skoler. Høyere utdanning gis ved colleger og universiteter og ved høyere fagskoler. Ca. 60 % av de unge tar høyere utdanning. Det finnes over 275 høyere utdanningsinstitusjoner i landet, hvorav 75 har universitetsstatus. Det finnes over 200 colleges. De fleste universiteter er engelskspråklige. Blant de største og mest kjente er University of Toronto, grunnlagt 1827, og McGill University i Montreal, grunnlagt 1967. Blant de store franskspråklige universitetene er Université Laval, Quebec, grunn­ lagt 1852, og Université de Montréal, grunnlagt 1878. Selv om provinsene og territoriene er selvstyrte i utdanningsspørsmål, har det vært stor enighet om utdanningens innhold. I 1960- og 1970-årene var innhold og undervisningsmetoder gjenstand for reformer og eksperimenter. Elevsentrert læring, «learning by doing», åpen skole og åpen undervis­ ning stod sentralt. 1 1980- og 1990-årene har disse retningene vært gjenstand for kritikk, og nye refor­ mer legger vekt på kjernepensum, etniske og likestil­ lingsspørsmål. Statistisk finnes ikke analfabetisme, men funksjonell analfabetisme er et økende probiem. W-.S/T7 massemedia

Presse. Canada har 102 dagsaviser med et samlet opplag på ca. 5,1 mill. (2002). Landets enorme utstrekning hindret lenge fremveksten av riksdek­ kende aviser. Først i 1998 ble den første virkelig riksdekkende avisen, National Post, etablert (opplag ca. 325 000). Kanadisk presse er derfor i hovedsak" regional og lokal både i stoffutvialg, distribusjon og

Vaktskifte ved parlamentet i Ottawa. Bygningene ble oppført i nygotisk stil 1860-65. De ble ødelagt av brann i 1916, men ble siden gjenreist.

politisk innflytelse; Torontos Globe and Mail har likevel siden 1981 utkommet med en riksutgave, basert på satellittoverføring til trykkerier rundt i hele landet. Canadas største aviser er ettermiddagsavisene Toronto Star (grunnlagt 1892, opplag 515 000) og Globe and Mail (grunnlagt 1844, opplag 315 000). Den største franskspråklige avisen er La Presse (Montreal, grunnlagt 1884, opplag 287 000), fulgt av Le Journal de Montréal (grunnlagt 1964, opplag 267 000). Canadas eldste avis er Gazette (Montreal, opplag 140 000), grunnlagt 1778. Over 80 dags- og ukeaviser er rettet mot spesielle etniske grupper og utkommer på til sammen ca. 20 forskjellige språk. Tidsskrifter og magasiner fra USA selges i store opplag i Canada og konkurrerer med landets egne utgivelser. Canadas avismarked domineres av store avisgrupper, og de to største - Hollinger Inc. og Quebecor Inc. - kontrollerer til sammen over halvparten av avis­ opplaget. Thomson Newspapers Corp., som tidligere var en av de to største kanadiske aviseierne, har avviklet mange av sine eierforhold, men har beholdt Toronto Globe and Mail gjennom selskapet Bell Globe Media. Gruppen har nå ca. 10 % av avismar­ kedet. Andre store aviseierselskaper er Can West Global Communications Corp og Torstar. Aviser uavhengig av avisgrupper står for bare 17 % av det samlede opplaget. Radio og fjernsyn. Det nasjonale, statseide kringkas­ tingsselskapet Canadian Broadcasting Corporation (CBC, fransk navn Société Radio-Canada, SRC), grunnlagt 1936, sender radio i fire og fjernsyn i to nasjonale kanaler, jevnt fordelt på engelskspråklige og franskspråklige kanaler. En egen Northern Service er ansvarlig for radio- og fjernsynssendinger til Northern Territories og det nordlige Québec; disse sendingene går også på indianske og inuitiske språk. CBC finansieres hovedsakelig gjennom offentlige bevilgninger, men mottar også inntekter fra rekla­ me. Det er over 400 private radio- og fjernsynssta­ sjoner, som for manges vedkommende samarbeider med CBC om distribusjon av riksprogrammene. Ved siden av CBC finnes uavhengige lokalradiostasjoner og det private nettverket CTV Television NetWork, som bl.a. formidler ulike satellittsendinger

og sendinger fra de store amerikanske fjernsynsnettverkene. Kabelfjernsyn er svært utbredt (90 % av husstandene) og de enkelte kabelselskapene formidler opp til 60 ulike kanaler. Betalingsfjernsyn ble introdusert 1983. IDRETT

1 Norge er Canada mest kjent som vintersportsnasjon, men er også preget av idrettslivet til nærmeste nabo USA. Nasjonalsporten ishockey oppstod i Canada midt på 1800-tallet etter mønster av den eldre britiske landhockeyen og indianske ballspill på is. Lacrosse er et lignende kanadisk spill på barmark, også av indiansk opprinnelse. Canada har tom. 2004 vunnet 7 OL-gull og 17 VM-gull i ishockey, og på klubbnivå kjemper kanadiske og amerikanske lag mot hverandre i National Hockey League (NHL) om den årlige vandrepokalen Stanley Cup. NHL ble etablert 1917, opprinnelig med bare kanadiske lag. En av verdens beste spillere gjennom tidene er kanadieren Wayne Gretzky. Også i sommeridretten baseball deltar kanadiske og amerikanske lag sammen i National League og American League, hvor vinnerne møtes i World Series. Det samme skjer i basketball, mens landet har sin egen variant av amerikansk fotball, naturlig nok kalt kanadisk fotball, hvor det kjempes om Grey Cup. Curling er en annen, men roligere, kanadisk nasjonalsport på is. Landet har over tusen rene curlinghaller, og curling er en folkesport. Dette tradisjonelt skotske spillet kom til Canada rundt 1800, og landet er nå verdens overlegent største og beste curlingnasjon med 21 VM-gull formenn og 13 for kvinner. Det vakte derfor stor oppsikt da lilleputtnasjonen Norge slo det kanadiske laget i OLfinalen 2002. Skøyteløp er en tredje populær kanadisk isidrett, særlig kunstlop, men også hurtigløp, særlig kortbaneløp på ishockeybaner. Etter at innendørsbanen i Calgary ble reist til OL 1988, har kanadiske løpere preget resultatlistene i hurtigløp, bl.a. med sprintere som Catriona LeMay Doan og Jeremy Wotherspoon. Banen er en av de raskeste i verden, hvor over 100 verdensrekorder for seniorer er satt. Også i alpine skigrener har kanadiere hevdet seg godt.

194

CANADA

I Canada er ishockey en nasjonalsport, utformet rundt 1880 av kanadiske studenter etter at de hadde sett landhockey i Storbritannia. Bildet er tatt i 1955 under verdensmesterskapet i Koln, hvor Canada slo Sveits 11-1.

I friidrett har Canada hatt gode sprintere, bl.a. Donovan Bailey med VM-gull og OL-gull på 100 m, men huskes mest for dopingavsløringen og diskvali­ fikasjonen til Ben Johnson i OL 1988. Canada arrangerte sommer-OL i Montreal 1976 og vinter-OL i Calgary 1988, samt skal arrangere vinterOL i Vancouver 2010. LITTERATUR

Canadas litteratur faller i to hovedgrupper, en franskspråklig og en engelskspråklig. Landets forhis­ torie som flere atskilte kolonier er lengre enn dets historie som en samlet nasjon etter den formelle dannelsen av forbundsstaten Dominion of Canada i 1867, men i det meste av kolonitiden er det mer tale om litteratur om Canada enn om en kanadisk litte­ ratur, med reiseskildringer, dikt og memoarer av besøkende europeere, særlig fra Frankrike og Eng­ land. En egentlig kanadisk litteratur begynner først å ta form fra begynnelsen av 1800-tallet, da det ble skrevet og utgitt bøker som ikke bare ble lagt merke til utenfor landets grenser, men som stadig blir lest. Engelskspråklig litteratur. Juristen Thomas Chandler Haliburton fra Nova Scotia skrev populære satiriske skisser med gjennomgangsfiguren Sam Slick. Disse kom i flere samlinger, først i The Clockmaker (1836). Catherine Parr Traill gjorde Canada kjent over store deler av Europa med bl.a. The Backwoods of Canada; Being Letters from the Wife of an Emigrant Officer (1836, overs, til tysk og fransk), og søsteren Susanna Moodie vant anerkjennelse med Roughing it in the Bush; or. Forest Life in Canada (18 52) og andre bøker. Blant kolonitidens mange romanforfattere er det særlig John Richardson som skiller seg ut med hovedverket Wacousta; or The Prophecy. A Tale ofthe Canadas (1832), mens dikt og drama er best representert ved Charles Heavysege, som bl.a. skrev det bibelske versdrama Saul (1857). Poesien var den sjangeren som tidligst nådde et høyt litterært kvalitetsnivå og som dermed har hatt en ubrutt og rik tradisjon siden slutten av 1800tallet. I fremste rekke står de jevngamle lyrikerne Charles G. D. Roberts, Bliss Carman, Archibald Lampman, Wilfred Campbell og Duncan Campbell Scott. Deres lyrikk var inspirert av Canadas storslåtte natur. Carman, som bosatte seg i USA, vant stor popularitet med sine Songs from Vagabondia (1894 og senere samlinger), mens Scott ble best kjent for sine dikt med emner fra indianernes liv. En av Canadas fineste lyrikere ved begynnelsen av 1900-tallet,

Stephan G. Stephanson, var farmer i Alberta, men skrev alle sine dikt på islandsk og utgav dem i Island. Mange av romanforfatterne var opptatt av politiske og historiske emner, og det var gjeme den franske kolonitiden som fanget interessen, som i den kon­ servative William Kirbys mest kjente roman, The Golden Dog (1877), om det indre forfall i koloniens siste år. Den uten sammenligning mest populære av kanadiske romanforfattere fra århundreskiftet er Ralph Connor. Hans tidlige romaner om nybyggerliv i vest, som BlackRock (1898) og The Sky Pilot (1899), tar opp sosiale problemer ut fra et kristent grunnsyn. Robert Service skrev også om vesten i dikt og roma­ ner. De to best kjente romanforfatterne fra første halv­ del av 1900-tallet er kvinner, Mazo de la Roche med sine mange populære romaner om Whiteoaksfamilien på Jaina, og den norskfødte Martha Ostenso. Større dybde er det likevel i den islandskættede Laura Goodman Salversons romaner om islandske og norske innvandrere, og Morley Callaghans roma­ ner om bysamfunnets tapere. Stephen Leacock er mest kjent som humorist, men skrev også sosiologis­ ke og historiske bøker. I 1940-årene står Hugh MacLennan frem som den betydeligste romanforfat­ teren. I sine bøker er han mest opptatt av den kana­ diske identitet og av kløften mellom de fransktalen­ de og engelsktalende kanadiske kulturer. Lyrikken fortsatte å blomstre i første halvdel av århundret med Edwin J. Pratt, A. J. M. Smith, A. M. Klein og James Reaney. Kanadisk historie har fra nasjonens begynnelse vært opptatt av spørsmål knyttet til identitet: Finnes det en egen kanadisk identitet som er vesentlig forskjellig fra britisk og amerikansk? I litteraturen er dette blitt reflektert i spørsmålet: Finnes det en egen kanadisk litteratur? Hvis et av svarene tidligere ble gitt gjennom å behandle temaer knyttet til for ek­ sempel natur og landsbygd, og til spesifikke regioner, så har den kanadiske flerkulturaliteten i andre halvdel av 1900-tallet tatt over som katalysator for temaet identitet. Dette har sammenheng med at Canada i denne perioden har utviklet seg fra å være et provinsielt britisk samveldeland til å bli et sam­ funn preget av masseinnvandring, særlig fra Europa og Asia, og åpent for impulser fra et mangfold av kulturer.To som i særlig grad har bidratt til å gi kanadisk litteratur et internasjonalt navn, er roman­ forfatteren Margaret Laurence og lyrikeren, kritike­

ren og romanforfatteren Margaret Atwood, men betydelige arbeider er også skrevet av novelleforfat­ tere som Mavis Gallant og Alice Munro, romanfor­ fattere som Robertson Davies, Mordecai Richler, Robert Kroetsch, Timothy Findlay, Michael Ondaatje og Aritha van Herk, og av lyrikere som Alfred Purdy og Leonard Cohen. Sistnevnte er også kjent som romanforfatter, og har et stort navn internasjonalt som visedikter og -sanger. Av særlig interesse for nordiske lesere er den islandskfødte Kristjana Gunnars, som i sine Settlement Poems (1980) henter emne fra den islandske utvandringen til Manitoba i 1870-årene. Samtidig med økt åpenhet for de impulser masse­ innvandring har bragt med seg, har bevisstheten rundt den indianske innflytelse og tradisjon vært økende, og flere av de mest anerkjente samtidsforfatteme er fra indanske nasjoner. Blant dem kan nevnes Jeannette Armstrong (okanaga), Thomson Highway (cree), Eden Robinson (haisla), Thomas King (cherokee). Dette, sammen med f.eks. asiatiskkanadiske og afrikansk-kanadiske forfatteres litteræ­ re inntog (blant dem Austin Clarke, Claire Harris, George Elliott Clarke, Anthony Phelps, Roy Kiyooka, Evelyn Lau, Wmnifred Eaton og Joy Kogawa), har i de senere år ført til at mange betrakter kanadisk litteratur som hjemmehørende i den post-koloniale litteraturtradisjonen. I denne sammenheng kan man si at de gamle spørsmålene om den kanadiske littera­ turs identitet og det flerkulturelle aspektet ved det kanadiske samfunn har funnet sammen og utforskes på nye og interessante måter. 00 Franskspråklig litteratur. Etter den annen verdens­ krig har kanadiske forfattere hatt en ledende stilling blant franskspråklige forfattere utenfor Frankrike («la littérature francophone»). Før den tiden hadde få fransk-kanadiske forfattere anledning til å bruke all sin tid til diktning; de livnærte seg som regel av annet arbeid. Den katolske kirken, som alltid har hatt stor makt over fransk-kanadieme, la også ofte hindringer i veien for utviklingen av et rikt litterært liv, men mange av forfatterne på 1800-tallet var opprinnelig katolske prester. Frykten for ikke å skrive korrekt fransk har alltid skremt enkelte fra å ta pennen fatt, og mange av dem som har dyrket skrivekunsten, har gjort det i propagandistisk hen­ sikt - ikke minst for å hevde nødvendigheten av å holde fransk kulturliv i Canada strengt atskilt fra det engelske. Den franske befolkningen har gjeme vært i opposisjon til det britiske styret, og har stått vakt om sin egenart og sin fortid. Dette merkes i den sterke interessen for historie og historiske romaner. På 1800-tallet var Franqois Xavier Gameau den første som tok opp fransk-kanadiske emner i dikt­ ningen. Men han var først og fremst historiker, og hans monumentale prosaverk Histoire du Canada (1845) var et pionerarbeid som fikk stor betydning som kildeskrift for senere forfattere. Bokhandleren Octave Crémazie skrev selv både prosa og lyrikk og inspirerte i likhet med Gameau en krets av unge poeter til å dikte om nasjonale emner. Mest fremtre­ dende av disse var Louis Honoré Fréchette, som skrev både satiriske og patriotiske dikt, samt Pamphile Le May, Alfred Gameau og William Chapman. Alle disse valgte som regel emner fra Canada, og skrev om den fransktalende bonden, de store sko­ gene o.l. Også innen prosaen gjorde påvirkningen fra Garneau og Crémazie seg gjeldende. Philippe Aubert de Gaspé skrev i den merkelige historiske romanen Les Andens Canadiens (1863) om erobringen av Canada i 1763 slik som han hadde fått det fortalt av øyenvit­ ner i sin ungdom. Joseph Marmette skrev populære historiske romaner etter mønster av Scott, Cooper og Dumas d.e. Den første av en lang rekke patriotis­ ke romaner var La Terre patemelle av Patrice Lacombe. Antoine Gérin-Lajoie propaganderte i sine to Jean Rivard-romaner (1862-64) for jordbruket i__ Québec og mot emigrasjonen til USA. Men den mest

195 originale prosaforfatteren fra 1800-tallet var Laure Fra slutten av 1890-årene ble kunsten påvirket av Conan, som med Angélique deMontbrun (1884) fransk impresjonisme. Omkring 1910 oppstod det i skapte en psykologisk roman av høy kvalitet. Toronto en reaksjon på denne kunsten, og noen Conan pekte frem mot Montréalskolen, organisert malere gikk sammen i gruppen The Group ofSeven, 1895, som var mindre patriotiske og mer psykologis­ som ville skape en ny og egen kanadisk kunst. De ke i sin inspirasjon. Den omfattet diktere som Char­ var hovedsakelig landskapsmalere og valgte motiver les Gill, Émile Nelligan, Albert Lozeati, Jean Charfra villmarken. Deres formspråk var figurativt, og vi bonneau og Albert Ferland. På 1900-tallet er påvirk­ finner paralleller i bl.a. samtidig norsk nasjonalro­ ningen fra internasjonale litterære strømninger blitt mantisk og symbolistisk maleri. Gruppen bestod av merkbar, f.eks. i nysymbolikken i 1920-årene og i Tom Thomson (1877-1917), J. E. H. MacDonald den abstrakte, ofte surrealistiske lyrikken i 1930-åre(1873-1932), Lawren Harris (1885-1970), Arthur ne og i etterkrigstiden. Av lyrikere som avspeiler Lismer (1885-1909), F. Horsman Varley (1881denne utviklingen, kan nevnes Paul Morin, Alain 1969), Franklin Carmichael (1890-1945) og Frank Grandbois, Alfred Des Rochers og Robert Choquette. H. Johnston (1888-1949). Blanche Lamontagne, som skildrer Gaspé-distriktet, Canadian Group ofPainters,som hadde mye til felles er den mest markante blant regionaldikteme. med Group of Seven, hadde sterke ekspresjonistiske Prosaistene fra første del av 1900-tallet forlot etter trekk. Emily Carr fra British Columbia skapte bilder hvert forgjengernes konservative holdning. Forfat­ med motiver fra indianerkulturen på vestkystens tere som Roger Lemelin, André Langevin og Gabriøyer. elle Roy har skrevet sosiologisk verdifulle romaner Modernismen hadde lenge problemer med å finne om urbaniseringen og livet i storbyene. Louis Héfotfeste i Canada. Gjennombruddet kom først i 1948 mons roman Mana Chapdelaine (1914) markerer i Québec. I spissen for en avantgardistisk bevegelse, overgangen mellom en tradisjonell og en moderne den såkalte automatismen, stod Paul-Émile Borduas. beskrivelse av livet på landsbygda. ProvinsskildrinDette innebar et definitivt gjennombrudd for en gene til Albert Laberge, Ringuet (pseudonym) og franskpåvirket surrealisme og abstrakt kunst i Cana­ Germaine Guévremont er preget av realistiske og da. naturalistiske idealer. Fra 1950-årene fremstod Toronto som metropolen, Utviklingen av den franskspråklige litteraturen i også kunstnerisk. Fremtredende var gruppen Canada etter 1945 henger sammen med franskPainters Eleven med sentrale figurer som J. W. G. kanadisk nasjonalisme og drømmen om «det frie MacDonald, Jack Bush, Harold Town og William Québec». Dette innebærer at de fleste av dagens Ronald. Av den mer internasjonalt orienterte grup­ forfattere på nye måter fører videre tradisjonen fra pen rundt galleriet Isaac kan nevnes sentrale navn 1800-tallet, da litteraturen ble brukt til å understre­ som Michael Snow, Graham Coughtry, Joyce Wieke egenarten ved fransk-kanadisk kultur. Man er land, Gordon Rayner, Dennis Burton, Robert også stadig mer opptatt av forskjellene mellom det Hedrick og John Meredith. fransk-kanadiske og det «riks-franske». Samtidig er 1 1960- og 1970-årene opplevde Canada en ny den nye kanadiske litteraturen på fransk ofte påvir­ nasjonalisme utsprunget fra ønsket om å frigjøre seg ket av amerikansk litteratur i sterkere grad enn av fra USA. Den nasjonalistiske kunstnergruppen rundt engelskspråklig kanadisk litteratur. Den står også i Jack Chambers og Greg Curnoe ble dominerende. gjeld til de nyeste tendenser i fransk litteratur. Både Moderne kanadisk kunst har likevel vært sterkest nyromanen og den revolusjonære, politiske diktnin­ påvirket av amerikansk kunst, især av Jackson gen har fått betydelige kanadiske representanter. Pollock. En fremtredende internasjonalt orientert og Ikke minst har kvinnelige forfattere gjort seg sterkt kjent kunstner var Jean Riopelle (1923-2002). gjeldende. Blant dem kan nevnes romanforfatterne Inuit-kunsten, bestod mest av skulptur i stein, bein Marie-Claire Blais og Gabrielle Roy, lyrikeren Rita o.l., og senere grafikk. Den største samling kanadiskLasnier og særlig Anne Hébert, som gjorde seg indiansk kunst finnes i dag i National Museum of bemerket både som lyriker og romanforfatter. Blant Man i Ottawa. Særlig kjent er deres utskårne totemde mannlige lyrikerne kan nevnes Paul Chamberpæler, hvorav bare et fåtall er bevart. land, Yves Préfontaine og Gaston Miron, og blant Indiansk, inuittisk og asiatisk kunst har også vært romanforfatterne Hubert Aquin, Louis Caron, en viktig inspirasjonskilde i moderne kanadisk Réjean Ducharme, Jacques Godbout, Antonine kunst. 1 1960-årene startet kanadierne KSANMaillet, Michel Tremblay og Yves Thériault. Flere prosjektet, som gikk ut på å blåse nytt liv i indiansk romanforfattere fikk sitt gjennombrudd i tiden like kunst, også litteratur og musikk. Man tok opp igjen før eller etter 1980, bl.a. Victor Beaulieu, Roch gamle tradisjoner, legender og myter, og søkte Carrier, Jacques Poulin og Jean-Yves Soucy. tilbake til de eldste kjente mønstre og stilretninger Også på teateret har det de seneste tiårene skjedd innen treskurd og annen billedkunst. en sterk fornyelse med forfattere som Denise MUSIKK Boucher, Marcel Dubé, Jean-Claudel Germain og Folkemusikk. Inuitenes og indianernes musikk fort­ Robert Gurik. Også Roch Carrier og Michel Trem­ satte etter koloniseringen å leve relativt upåvirket av blay har skrevet.skuespill. Fransk-kanadisk visesang kolonimakten, se ►inuit (musikk). Folkemusikken hadde en oppblomstring i 1960- og 1970-årene og " omfatter også et utall tradisjoner knyttet til de ulike fikk et stort publikum også i Europa, med artister innvandrergruppene. De fransk-kanadiske og brisom Robert Charlebois og Gilles Vigneault. I tiden tisk-kanadiske dominerer, men også en rekke andre etter 1950 er det også grunnlagt en rekke forlag, grupper av forskjellig etnisk herkomst (med tysk, tidsskrifter og kulturinstitusjoner som arbeider for å italiensk, ukrainsk, skandinavisk, baltisk og annen utvikle fransk-kanadisk kultur og litteratur og gjøre europeisk bakgrunn, kinesisk, japansk, indisk og den bedre kjent i utlandet. TW arabisk, afroamerikansk osv.) fortsetter å dyrke sine egne musikkformer innenfor rammen av en felles kunst kanadisk kultur. Kunsten i fransk Canada på 1600- og 1700-tallet var Kunstmusikk. Under kolonitiden ble grunnen lagt knyttet til den katolske kirken. Særlig typisk var for et moderne musikkliv etter europeisk mønster. kirkeutsmykninger og religiøse treskulpturer. De tidligste komponistene fra pionertiden var dykti­ I engelsk Canada var motiver fra naturen popu­ ge håndverkere, som skrev musikk innenfor euro­ lært, f.eks. fjell og fosser. Etter hvert ble også heroipeiske form- og stilidealer. Den betydeligste var serende slagmotiver og portretter av generaler og Joseph Quesnel. Et offentlig, nasjonalt musikkliv tok indianerhøvdinger vanlige. To kunstnere som ble form etter unionen (1867), delvis som en følge av svært populære, var Paul Kane og Cornelius Krieefremveksten av tallrike korselskaper på slutten av hoff. B 1800-tallet. Frem til den første verdenskrig var musikkproduksjonen innenfor større former domi­

CANADA

nert av korverk i kantate- eller oratorieformat, komponert av innfødte og emigranter. Calixa Lavallée skrev operetter, konsertouvertyrer og pianostykker (bl.a. det populære stykket Papillon); mangelen på permanente orkestre skapte lite marked for instrumentalmusikk, og etter at han hadde kompo­ nert nasjonalsangen 0. Canada (1880), bosatte han seg i USA. Det organiserte musikklivet vokste raskt etter den første verdenskrig. Utviklingen har vært preget av innsatsen ti] allsidige pionerer som Sir Ernest MacMillan, Healey Willan og Claude Champagne. Da­ gens komponister er aktive innenfor de ulike retnin­ ger av 1900-tallets internasjonale tonespråk. Blant de mest kjente er Serge Garant, Gilles Tremblay, R. Murray Schafer, André Prévost og Bruce Mather. Canada har hatt utøvere med internasjonalt ry, som Glenn Gould, Edward Johnson, Maureen Forrester og Kathleen Parlow. I dag omfatter kana­ disk musikkliv mer enn 50 symfoniorkestre, derav 10 profesjonelle, operakompanier i de større byene, konservatoriet og musikkinstitutter ved om lag 30 universiteter. Populærmusikk. Canada har fostret en rekke ver­ denskjente artister innen moderne populærmusikk, selv om mange av dem har bosatt seg i USA og ofte blir tatt for amerikanere. Nevnes kan Oscar Peter­ son, Joni Mitchell, Neil Young, Leonard Cohen, The Band, Bryan Adams og k. d. lang. Mange fransk­ språklige artister har også hevdet seg internasjonalt, f.eks. Gilles Vigneault og Robert Charlebois. Céline Dion har hatt stor suksess på begge språk. OKL TEATER

Gjennom hele kolonitiden finner en spor av teateraktiviteter i Canada, men fremveksten av et eget nasjonalt teater har hovedsakelig skjedd på 1900tallet. Urbefolkningens teatrale aktiviteter i forbin­ delse med de indianske ritualer og fortellertradisjo­ ner går sannsynligvis tilbake til før kolonitiden, særlig med Nootka- og Kwakiutl-stammene på vestkysten (British Columbia). Disse var knyttet til seremonielle sykluser og stammenes mytologiske tradisjoner. Masker, gjerne i flere lag, ble brukt, og stemmen kunne forsterkes gjennom bruk av uthulte trestammer. Aktørene i disse seremonielle spillene kunne også forsvinne inn i tunneler. Ved hjelp av store fester ble stammenes fortellertradisjoner ført videre. På midten av 1700-tallet begynte amerikanske omreisende trupper å reise i britisk Nord-Amerika, som fra 1760 inkluderte den franske kolonien. Til tross for en økende engelsk bosetting i byene Mont­ real og Québec, forble hovedparten av befolkningen franskspråklig. Derfor er det nødvendig å se på utviklingen atskilt i de to språklige hovedområdene. Engelskspråklig teater. Profesjonelle engelskspråk­ lige gjestespill kom gjeme med kompanier ledet av skuespillere som hadde bakgrunn fra Storbritannia, og noen av disse hørte med til tidens mest kjente. De tok gjerne utgangspunkt i Montreal, hvor det første teateret var bygd i 1804, og reiste rundt på slede om vinteren og med båter på elvene om sommeren. Repertoaret var standard europeisk slik man kjente det fra London, og det tok ikke så lang tid før de store suksessene ble vist i Canada. Etter hvert som befolkningen vokste, ble det bygd flere og større teatre, og på slutten av 1800-tallet eksisterte det et nettverk av teatre som tok imot de omreisende kompaniene. Stjemesystemet slik det var kjent i USA, var det bærende prinsippet i denne teaterutviklingen. Etter hvert som bosettingen vestover skjøt fart med de store immigrasjonsbølgene til prærieområdene, fikk de nye byene der sine teaterbygninger som kunne ta imot tilreisende kompanier. Disse gjestespillene var koordinert av byråer som ofte holdt til i New York, og dette systemet var intakt helt frem til slutten av den annen verdenskrig. Det er først etter 1945 at man kan snakke om en

196

CANADA

egen kanadisk teaterkultur. En viktig forløper var Hart House Theatre i Toronto fra 1919 og Communi­ ty Players i Montreal fra 1921. På denne måten ble den nye utviklingen i europeisk dramatikk formid­ let. Et viktig steg på veien mot en selvstendig teaterutvikling var New Plays Society, grunnlagt 1946 i Toronto. The Stratford Shakespearian Festival ble startet i 1953 i Stratford, Ontario, og ble straks en drivende kraft i utviklingen av et engelsk kanadisk teater. Ny eksperimentering utviklet seg med Toron­ to Workshop Productions i 1960-årene. Viktig var også grunnleggelsen av the National Arts Centre i Ottawa i 1969. Ved inngangen til 1970-årene eksisterte et godt utbygd nettverk av repertoarteatre fra kyst til kyst i Canada, og det var i opposisjon til disse at en ny gruppeteaterbevegelse vokste frem i 1970-årene. Et av de viktigste i det engelskspråklige Canada var Theatre Passe MuraiUe, som tok opp i seg flere initiativer for et nytt teater i Toronto fra 1970. Farm Show fra 1972 står som den viktigste forestillingen fra denne tiden, påvirket som den var av det ameri­ kanske gruppeteater med eksperimentering med alternative rom og en dokumentarisk dramaturgi basert på gruppearbeid. Lignende initiativ med søken etter alternative teaterrom og arbeid med problemstillinger knyttet til lokale økonomiske forhold vokste frem overalt, slik som f.eks. The Mummers' Theatre i St. John's, New Foundland. En ny generasjon med eksperimenterende teater har vokst frem, og der har likeledes utviklet seg et miljø for å utvikle en ny dramatikk knyttet til den voksende kulturelle bevisstheten blant indianerne. Dramatikeren Thomson Highway er kanskje den viktigste eksponenten. Det ser ut som om denne utviklingen kan blande elementer fra forskjellige nyere uttrykksformer. Franskspråklig teater (Québec). I den franske koloni­ tiden var det tilløp til en interessant teaterutvikling i det området som senere kom til å utgjøre provinsene Québec og New Brunswick. Fra midten av 1600tallet kjenner man til høytidelige inntog som var en arv fra renessansens teaterkultur i Italia og Frankri­ ke. Det var gjerne jesuittene som arrangerte disse opptogene og skrev tekstene, men den katolske kirken skulle senere engasjere seg i kulturlivet i kolonien på en måte som kom til å legge en demper på teaterutviklingen gjennom to hundre år. Etter den britiske erobringen av Québec 1 1760 forsvant en stor del av den intellektuelle eliten, og den katols­ ke kirken forvaltet en konservativ kulturpolitikk som har vart frem til vår tid. Ikke desto mindre vokste det frem en levende amatørteatervirksomhet fra slutten av 1700-tallet, og etter 1830 kom der en bølge med franske intel­ lektuelle som emigranter etter de urolige revolusjonsårene i Frankrike. Fra midten av 1800-tallet innså den katolske kirken nytten av teater som propaganda, noe som førte til fremveksten av en religiøs dramatikk. Det ble imidlertid de omreisende kompaniene som i tiden frem til den annen verdens­ krig kom til å stå for det viktigste teatertilbudet, på linje med utviklingen i engelsk-kanadisk teater. En egen nasjonal teaterutvikling hadde sine tilløp i 1920-årene med repertoarkompanier som tok opp ny europeisk og fransk-kanadisk dramatikk, men den skjøt først fart med folk som kom tilbake fra studieopphold i Paris i mellomkrigstiden. Det gjaldt også Jean Gascon og Jean-Louis Roux, som i 1951 grunnla det som kom til å bli det viktigste teateret i Montreal: Théåtre Nouveau Monde (TNM). Det kom til å forberede en utvikling som var innledet med visningen av Gratien Gélinas stykke Tit-Coq i 1948 som ble vist et stort antall ganger, og som vakte interesse for sin måte å ta opp problemstillinger på knyttet til den franskspråklige identiteten i Québec. Europeiske immigranter fra tiden etter den annen verdenskrig, slik som Ludmila Pitoéff, og for en kortere tid Jean-Paul Sartre, bidrog også til å inspire­

re en ny teaterutvikling. Den kjente skuespillerpedagogen Michel Saint-Denis underviste dessuten den nasjonale teaterskolen i Montreal. Kulturelle støtteordninger kom til å skape grobunn for en lang rekke kompanier, og en svært distinkt fransk-kanadisk dramatikk vokste frem i nær til­ knytning til teaterutviklingen. Det gjelder særlig Michel Tremblay, som fikk stykkene sine satt opp på TNM, første gang i 1968 med Belles-Soeurs. Fra 1970årene kom en bølge med nytt gruppeteater og romeksperimenter, slik som Espace Libre i Montreal fra 1975. De seneste år. 1980-årene frembragte en rekke sentrale unge regissører som arbeidet i tidens visuel­ le dramaturgiske stil, slik som Gilles Maheu og Robert Lepage. Spesielt kreativ har det tverrkunstneriske eksperimentmiljøet i Québec vært med performance-festivalen til Le Lieu så vel som pro­ sjektgrupper som Recto Verso og Arbo Cyber. Totalt sett er det like stor teatervirksomhet i Québec som i resten av Canada til sammen. En utvikling av regionteatre har funnet sted. Det finnes også fransk kanadiske kompanier og grupper i de franskspråk­ lige samfunn utenom Québec. KOA DANS

Selv om Canada som ballettnasjon ikke er særlig gammel, har landet i dag en rekke kompanier av internasjonal klasse. Den klassiske ballettradisjon er nært forbundet med den britiske, og en rekke britis­ ke dansere har satt sitt preg på kanadisk ballett, ikke minst Betty Oliphant gjennom sitt grunnleggende arbeid som sjef for ballettskolen tilknyttet National Ballet of Canada. Det eldste kompaniet, og for øvrig det nest eldste i Nord-Amerika, er Royal Winnipeg Ballet, som feiret sitt 50-årsjubileum i 1988. Sammen med National Ballet i Toronto, grunnlagt i 1951 av Celia Franca, og Les Grand Ballets Canadiens, grunnlagt 1955 i Montreal av Ludmilla Chiriaeff, er de Canadas ledende klassiske ballettensembler. Toronto Dance Theatre, under sin leder David Earle, kunne på sin side feire sitt 25-årsjubileum i 1993 som det betydeligste moderne kompaniet ved siden av Winnipeg Contemporary Dancers og Les Ballets Jazz i Montreal. Det er også flere mindre ensembler som Ballet British Columbia i Vancouver og Alberta Ballett i Calgary. Senere år. Også Canada har i de siste årene opplevd et generasjonsskifte som sammen med økonomiske innskrenkinger har medført vanskelige tider for de mindre kompaniene og oppsigelser og innskrenkin­ ger blant de største. The National Ballet, som siden 1989 er ledet av Reid Anderson har utvidet reperto­ aret med verker av bl.a. Glen Tetley (kompaniets kunstneriske rådgiver i slutten av 1980-årene), Sir Kenneth MacMillian og Jiri Kylian. Samme år ble Linda Stearns, etter 28 år som sjef for Les Grands Ballets Canadiens, etterfulgt av Lawrence Rhodes. Kanadisk ballett er ikke bare kjent for dyktige dansere, men også en rekke nye og unge koreogra­ fer er i ferd med å gjøre seg kjent i og utenfor Cana­ da. Først og fremst James Kudelka, men også Mark Godden, John Alleyne, Christopher House og vete­ ranen, den greskfødte Constantin Patsalas. Et prob­ lem når det gjelder å finne sin egen kanadiske danseidentitet, er faktisk naboen i sør. USA både trekker til seg kanadiske dansere og i mindre grad koreogra­ fer, og konkurrerer til dels om det kanadiske hjem­ mepublikum. FILM

Det har vært laget film i Canada siden 1898. Den første lengre spillefilmen var Evangeline (1914) i regi av William Cavanaugh og Edward P. Sullivan etter Longfellows dikt. Etter den første verdenskrig kom produksjonen i skyggen av Hollywood, men den første kanadiske lydfilmen, The Viking (1931) i regi av Varick Frissel og George Melford, var en suksess. Fra 1970-årene har kanadisk film jevnlig fått inter­ nasjonal oppmerksomhet, blant annet Ted Kotcheffs

The Apprenticeship of Duddy Kravitz (1974) og Denys Arcands Le déclin d’empire américain (Sammenkoms­ ten, 1986) og LesInvasionsBarbares (2002). Også Atom Egoyan, Roger Cardinal og Patricia Rozema har gjort seg bemerket internasjonalt. Regissører som Norman Jewison, Daniel Petrie og David Cronenberg, og skuespillere som Genevieve Bujold, Donald Sutherland, Richard Dreyfuss og Dan Aykroyd har vært virksomme i den amerikanske film­ industrien. National Film Board of Canada (fr. Office National du Film), som ble etablert 1939 med John Grierson som leder, utviklet seg fra 1950-årene til å bli et av ver­ dens ledende sentre for eksperimentell og kunstne­ risk animasjonsfilm. Under ledelse av Norman McLaren arbeidet her animatører fra hele verden, bl.a. Caroline Leaf, Bretislav Pojar, Derek Lamb, Peter Foldes, Paul Driessen, Co Hoedeman og Ishu Patel.

Historie Forhistorie. For før-europeisk tid, se ► Nord-Amerika (forhistorie) og ►indianere. Se også ►inuit. Canada som fransk koloni (1603—1763). De norske oppdagelser ca. år 1000 (se ►Vinland) fikk ingen konsekvenser i form av fast bosetting. Heller ikke italieneren John Cabots (Giovanni Cabotos) reise hit på vegne av engelske interesser 1497 førte til koloni­ sasjon. Et koloniseringsforsøk ved Saint Lawrence River 1540-42 under ledelse av franskmannen Jacques Cartier slo også feil. Først 1604 lyktes det Samuel de Champlain og noen andre å starte den første permanente franske kolonisering i NordAmerika i Port Royal (nå Armapolis, Nova Scotia). Champlain var året før blitt utnevnt til guvernør over Ny-Frankrike - Nouvelle France - (1603-24). Kolonien fikk 1608 sitt hovedstøttepunkt ved anleggelsen av Québec. I 1627 ble koloniledelsen over­ dratt til et nyopprettet handelskompani. 1663 kom kolonien direkte under den franske krone, riktignok med egne styreorganer, etter modell av provinsene i Frankrike. Året etter ble det vestindiske han­ delskompani opprettet for å drive handel med VestAfrika og det amerikanske kontinent; det ble over­ latt monopol på den kanadiske handel (vesentlig pelsverk), men måtte se privilegiene opphevet av kong Ludvig 14 alt i 1674. I 1660 var det fortsatt bare ca. 2000 innbyggere i Ny-Frankrike, men fem år senere ble 2000 nye emigranter sendt til kolonien. På denne tid begynte også en mer storstilt utforskning av det indre av kontinentet. Dette hadde nær sammenheng med pelshandelen. 1 1666 ble det opprettet en fransk utpost ved Lake Superior. I 1678 drog la Salle fra Québec og ankom Mexicogolfen fire år etterpå; her proklamerte han hele Mississippidalen som fransk eiendom og kalte den Louisiana etter Louis (Ludvig) 14. Dermed dominerte franskmennene kontinentets indre. Men Frankrikes stilling i Canada og vestenfor de amerikanske koloniene var ikke urokket. Bortsett fra indianerne var det britene som utgjorde den største trussel. England hadde 1670 grunnlagt Hudson Bay-kompaniet og kom i direkte rivalisering med franske handelsinteresser. Alt tidligere i år­ hundret hadde det vært blodige sammenstøt mellom britiske og franske kolonister i Canada. Med små avbrudd fortsatte sammenstøtene på 1700-tallet, stadig oftere i det indre av kontinentet. Ved freden i Utrecht 1713 hadde Frankrike for øvrig måttet avstå Hudson Bay-områdene, storparten av den østlige halvøya Acadia og Newfoundland til Storbritannia. Avgjørelsen kom med Sjuårskrigen (i Amerika den fransk-indianske krigen) 1755-63. Ved freden i Paris 1763 avstod Frankrike til britene hele Canada og det franske Acadia. Selv om tiden for fransk overherre­ dømme dermed var forbi, kom det franske innslaget i Canadas liv og historie til å bli både varig og sterkt. Men den umiddelbare virkningen var at Canada _ ....

197

CANADA

CANADA - Kort historisk oversikt ca. 40 000 f.Kr. 8000 f. Kr. 500-1100 e. Kr. 1000 e.Kr. 1497

11982 underskrev Canadas statsminister Pierre Trudeau erklæringen som gjorde Canada uavhengig av Storbritannia. Canada forble imidlertid et monarki med den britiske dronning Elizabeth 2 som regent.

endret seg fra å være et aktivt kommersielt samfunn til å bli et mer tradisjonelt, religiøst bondesamfunn. En viktig medvirkende årsak til dette var at den franske militære eliten, som hadde hatt en sentral stilling i Ny-Frankrike, nå mistet sin posisjon. Canada som britisk koloni (1763—1867). Den ameri­ kanske uavhengighetskrigen (1776-83) fikk inn­ virkning på situasjonen i Canada på to måter. For det første invaderte amerikanerne Canada i håp om en forbundsfelle. Vinteren 1775-76 tok de Montreal og beleiret Québec, men uten å vinne frem med sine ønsker. For det andre ble Canada oversvømmet av de anslagsvis 40 000 lojalister som i fortsatt troskap til den britiske krone flyktet fra USA. Delvis som følge av uro og strid som hadde sammenheng med lojalist-innvandringen ble det i 1791 nødvendig å dele Canada i to provinser med utstrakt selvstyre: Nedre Canada (Québec) (fransk og katolsk) og Øvre Canada (britisk og protestantisk). Sistnevnte var langt mindre folkerik. Ved denne delingen hadde den britiske kongen og hans rådgivere forsøkt å skape balanse mellom den britiske og franske befolk­ ningen, men hadde oversett at også det engelske borgerskapet (og lederne i den engelskspråklige befolkningen) bodde i byene i Nedre Canada. Det var derfor bred misnøye med Londons beslutning. Dårlig administrasjon førte i 1837 til et opprør i Québec-området, og i 1840 ble provinsene forenet igjen under en felles generalguvernør og et parla­ ment. Canada som britisk dominion (1867-1931). 1 1867 ble Dominion of Canada dannet. Det var mange årsaker til dette. Eksternt virket situasjonen i USA inn på flere vis. USA var blitt en transkontinental nasjon i kraftig vekst fra Atlanterhavet til Stillehavet. Samtidig viste borgerkrigen i USA (1861-65) hvor farlig en kamp mellom ulike regioner kunne bli. Også forholdet til Storbritannia begynte å bli anstrengt. En intern årsak var befolkningstilveksten og behovet for større landområder. Befolkningen hadde økt kraftig midt på 1800-tallet, og tilveksten var særlig kommet blant folk av britisk herkomst. Det tidligere franskættede flertallet var nå blitt et mindretall. Ekspansjonen kunne lette presset for begges vedkommende. Men samtidig var det ikke til å komme forbi at folkevekst 1 Canada Vest (et nytt begrep særlig siden 1840) ytterligere ville styrke den engelskspråklige delen av befolkningen på bekostning av det franske Canada Øst. Dette ble ikke minst understreket ved at det allerede folkerikeste Canada Vest forlangte politisk representasjon basert på folketallet. Canada Øst, den tidligere majoriteten, hadde vært politisk underre­ presentert siden systemet etter 1840 forutsatte lik representasjon fra øst til vest i landets styresett - og

Den første innvandring av mennesker fra Sibir Inuitenes forfedre kommer til Canada Jernalder-kultur på St. Lawrence Island (Punuk-kulturen) Norrøne sjøfarere (Leiv Eiriksson o.a.) når Canadas østkyst Den italienske sjøfareren Giovanni Caboto (John Cabot) gjenoppdager Canada 1518, 1524, 1534 Franske koloniseringsforsøk 1603 Under de Champlain starter en omfattende fransk kolonialisering 1608 Québec blir anlagt 1600-tallet Irokeserforbundet omkring De store sjøer 1670 Det britiske Hudson’s Bay Company blir grunnlagt 1713 Frankrike taper Newfoundland og Hudson Bay-området til England 1739-48 Den første store kolonikrigen mellom Frankrike og England 1755-63 Den andre store kolonikrigen. Ved freden 1763 avstår Frankrike resten av Canada til Storbritannia 1775-83 Canada forblir lojalt under Nordamerikanske frihetskrig 1791 På grunn av motsetninger mellom de to befolkningsgrupper blir landet delt i to provinser. Øvre Canada (flest engelsktalende) og Nedre Canada (flest fransktalende) 1837 Fransk opprør 1840 De to områder får felles styre 1867 Canada blir det britiske imperiums første dominion 1887 Første Stillehavs-jernbane åpnet 1903 Siste grensetvist med USA avgjort 1914—18 Canada deltar i den første verdenskrig på britisk side 1931 Canada blir formelt uavhengig 1939-45 Canada deltar i den annen verdenskrig mot aksemaktene 1949 Landet blir medlem av NATO. Newfoundland blir kanadisk provins 1950-årene Sterk økonomisk og industriell utvikling 1960-årene Språklig-kulturelle, økonomiske og politiske motsetninger gir opphav til separatistbevegelse i Québec. En folkeavstemning i 1980 sier nei til løsrivelse 1965 Canadas nye flagg tas i bruk 1982 Forfatningsreform sikrer Canada formelt full uavhengighet. Landet blir fortsatt medlem av Commonwealth med den britiske dronning som statsoverhode 1984 De liberale, som har sittet nesten sammenhengende ved makten siden 1963, taper valget. De konservative overtar 1987 Regjeringen foreslår økt regionalt selvstyre for å dempe separatismen i Québec. Den nye unionsavtalen blir nedstemt 1989 Frihandelsavtale med USA trer i kraft 1991 Forhandlinger med urbefolkningene fører til avtaler som sikrer indianere og inuiter betydelig selvstyre 1992 Ny forfatningsreform forkastet i en folkavstemning. Québec truer med å forlate føderasjonen 1993 De konservative utraderes ved valget. Ny liberal regjering 1994 NAFTA-avtalen trer i kraft 1995 Folkeavstemning i Québec gir knapt flertall for fortsatt tilknytning til Canada 1998 Tilspissing av spørsmålet om løsrivelse. Høyesterett erklærer at vedtak om løsrivelse må godkjennes av den føderale regjeringen 1999-2000 Sterk økonomisk vekst og økende innvandring 2003 Separatistpartiet mister makten i Québec. Urbefolkningen i nordvest får utvidet indre selvstyre. Canada deltar ikke i USAs krig i Irak 2004 De liberale mister det rene flertallet ved parlamentsvalget, men regjeringen fortsetter som mindretallsregjering

kunne ikke godta å bli ytterligere tilsidesatt. Partene i Canada håpet nå at en løsning som konføderasjon (ikke union etter amerikansk mønster), eller mer presist som britisk dominion, kunne samle kanadier­ ne og hindre regionskamp og ytterligere franskbritisk konflikt. Dette skulle oppnås ved at den nye

dominion skulle gi betydelig selvstyre til øst-Canada og til nordvest-Canada. Det viste seg imidlertid snart at den nye felles giv som lå i skapelsen av en ny statsform, kom til å vike plassen for regionale og provinsielle interesser. Ikke minst kom Québecområdet heretter til å insistere på selv å beholde

198

CANADA

I oktober 1995 var det folkeavstemning i provinsen Québec om å løsrive provinsen fra Canada. Tilhengere av et fritt Québec marsjerte i Montreals gater med Québecs flagg dagen før folkeavstemmingen. Et knapt flertall sikret imidlertid fortsatt tilhørighet til Canada.

styringen med de franske kanadierne og deres interesser. Den nye konføderasjonen som ble opprettet 1867, bestod av fire provinser: Québec, Ontario, Nova Scotia og New Brunswick. 1869 ervervet Canada de enorme landområdene fra Hudson Bay til Rocky Mountains fra Hudson Bay-kompaniet, og to år etter sluttet British Columbia seg til forbundet. Andre områder fulgte etter (Manitoba 1870, Prince Edward Island 1873, Saskatchewan og Alberta 1905, New­ foundland 1949; 1878 overdrog den britiske regje­ ring til Canada andre deler av britisk Nord-Ameri­ ka). Canadian Pacific-jernbanen ble fullført 1885 og åpnet prærien for innvandring og jordbruk. Av to opprør av den fransk-indianske befolkningen i nordvestlige Canada («nordvestoppstandene» 1869 og 1885, begge ledet av Louis Riel) var det siste til dels provosert av jembanebyggingen. Begge ble slått hurtig ned. Canada lånte partinavnene sine fra Storbritannia. De konservative studerte Disraelis politiske ideer, mens de liberale ble inspirert av Gladstone. Men de kanadiske partiene hadde likevel mer til felles med de amerikanske sør for grensen. De konservative var (som USAs republikanere) for en høy vernetoll til fordel for Canadas industri, mens de liberale (som demokratene) ivret for utvidet lokalt selvstyre. Dette hang igjen sammen med at de liberale i betydelig utstrekning representerte de ofte fattige fransk kanadierne og de katolske befolkningsgrupper, omkring tredjeparten av befolkningen. De konser­ vative var på sin side gjeme engelskspråklige protes­ tanter som var lojale overfor det britiske kongehu­ set. Styrkeforholdet mellom katolske og protestan­ tiske kanadiere ble ikke forskjøvet vesentlig til tross for at folketallet totalt gikk opp fra ca. 2 millioner i 1850 til det firedobbelte i 1911. Dels skyldtes dette at fransk-kanadierne var barnerike, men også at Cana­ da var åpen for immigranter bl.a. fra de greskortodokse og romersk-katolske områder i Europa. De liberale styrte til 1879, da de ble avløst av en konservativ regjering som fikk satt opp høye tollmu­ rer. Fra 1899 til 1911 styrte igjen de liberale; i denne perioden nådde innvandringen sitt maksimum. Men frykt for USA-imperialisme førte til at de konserva­ tive (tradisjonelt skeptiske overfor USA) igjen kom til makten og fikk forhindret toll-lettelser i forholdet USA-Canada. En årsak til de liberales fall var også at den liberale statsminister (Wilfred Laurier) hadde en

markant katolsk/nasjonalistisk strømning å motvir­ ke i Québec-området. Fransk-kanadierne lot ikke sin nasjonalisme gå i retning av verken Frankrike eller USA, men valgte i stedet isolasjonisme. Robert Bordens konservative regjering støttet den britiske krigføring under den første verdenskrig, bl.a. med innføring av tvungen verneplikt 1917. Macken­ zie Kings liberale regjering 1921-30 satt ved statsroret mens landet gjorde store økonomiske fremskritt gjennom økning av eksporten og vannkraftutbyggingen. Men den internasjonale depresjonen etter 1929 rammet også Canada hardt, og de opposisjo­ nelle konservative tok over regjeringsmakten 1930 under ledelse av R. Bennett. 1 1926 hadde King oppnådd en revisjon av Canadas status som domini­ on. I 1930 ble det på den store samveldekonferansen i Westminster slått fast at dominions var selvstendige nasjoner, men med den reservasjon at viktige forfat­ ningsendringer fortsatt bare kunne gjennomføres av det britiske parlamentet. Det selvstendige Canada. Statsminister Bennett innledet 1934 en reformpolitikk med enkelte felles­ trekk med Roosevelts «New Deal». Tollmurene var fortsatt høye, men den konservative regjeringen var villig til atskillig regulering av næringslivet. Sjansen kom imidlertid ikke, for de liberale under Mackenzie King innledet ved valget 1935 hva som skulle vise seg å bli en periode med politisk dominans frem til 1957. Mellom de to store partiene var skillet for øvrig relativt lite, spesielt i utenrikspolitikken. Innenriks baserte de liberale sin styrke på industriar­ beiderne og kirken i øst og en stor del av bøndene i vest. Andre partier, spesielt et «sosialkredittparti» og et halvsosialistisk kooperativt parti, stod sterkt i vest og midtvest. Canada gikk med i den annen verdenskrig 10. sept. 1939. Både under krigen og etterpå var samar­ beidet med USA nært, et punkt som konservative og liberale vurderte ulikt. De konservative spilte etter krigen på sin og andres frykt for en altfor sterk amerikansk påvirkning og vant delvis av denne grunn tilbake regjeringsmakten med John G. Diefenbaker som statsminister. Forholdet til USA skulle også komme til å velte Diefenbakers regjering idet de tre offisielle opposisjonspartiene samlet seg om et mistillitsforslag fordi de konservative nektet å ta imot amerikanske kjernefysiske sprengladninger til det kanadiske forsvar. Ved valget 1963 vant det liberale parti en stor seier. Den liberale leder Lester

Pearson dannet regjering på et tidspunkt da Canada befant seg i en alvorlig økonomisk krise, og forhol­ det til Storbritannia og USA var dårlig. Den kanadis­ ke dollar var blitt devaluert sommeren 1962, og landet mottok omfattende kreditter fra USA, Stor­ britannia og Det internasjonale valutafond. Regje­ ringen ble utsatt for sterk kritikk like før valget høsten 1965 pga. en rettsskandale, men også det konservative parti stred med store indre motsetnin­ ger. Valget brakte ingen bedring for regjeringspartiet, som oppnådde 131 plasser av 265 i parlamentet, mens de konservative fikk 98. Det progressive reformpartiet, de nye demokrater, hadde størst fremgang. Canadas nye flagg ble offisielt tatt i bruk feb. 1965. Regjeringen innledet et meget omfattende sosialt og økonomisk reformprogram. Forholdet mellom de to språkgruppene skapte atskillig spen­ ning i midten av 1960-årene, og denne uro ble ytterligere markert under president de Gaulles besøk i Québec sommeren 1967 i forbindelse med feirin­ gen av Canadas 100-årsjubileum. Regjeringen ble utsatt for sterk kritikk for sin økonomiske politikk. Pearson gikk april 1968 av som leder for det liberale parti og som statsminister; i begge stillinger fulgte tidligere justisminister Pierre Elliott Trudeau, som utskrev nyvalg. Ved disse oppnådde regjeringspartiet rent flertall i underhuset. Québec-nasjonalismen holdt seg levende; i 1970 ble en britisk diplomat bortført og arbeidsministeren i Québec, Pierre Laporte, bortført og myrdet av ekstreme separatister. Kampen for å holde Canada sammen. Siden midten av 1970-årene har separatismen vært et dominerende politisk stridstema i Canada. 1976 fikk selvstendig hetspartiet Parti Québecois regjeringsmakten i Québec under René Lévesque. 1977 innførte pro­ vinsen fransk som offisielt undervisnings-, forret­ nings- og regjeringsspråk. De separatistiske tenden­ sene ble midlertidig svekket etter 1980, da delstats­ regjeringen ikke fikk flertall for å innlede forhandlinger om selvstendighet. 1982 førte en forfatningsreform til at Canada fikk full formel] uavhengighet fra Storbritannia. Refor­ men møtte betydelig motstand, bl.a. fra provinsene som fryktet for sterk sentralisering av beslutnings­ prosessen. Men bare Québecs regjering var mot da det endelige vedtak ble gjort. «The patriation» av forfatningen ble godkjent av det britiske parlament 1982, og grunnloven fra 1867 ble inkorporert i den nye Constitution Act. Etter at Canada nå selv fikk anledning til å endre grunnloven, fastslo regjeringen Trudeau at Canada offisielt skulle være tospråklig. Quebec forlangte likevel å bli anerkjent som et «distinkt samfunn». I en unionsavtale fra 1987 (Meech Lake Accord) gikk provinsledeme med på fem grunnlovsendringer for å imøtekomme Québecs krav, men regionsforsamlingene hadde innvendin­ ger, og kanadiske indianere protesterte. Hvis Québec skulle ha spesialstatus, hvorfor skulle ikke Canadas urinnvånere ha det samme? Sommeren 1991 ble indianerne lovet selvstyre (se nedenfor). Meech Lake-avtalen ble avløst av en ny avtale om grunn­ lovsendringer (Charlottetown-avtalen). Men da denne ble lagt ut til en folkeavstemning 1992, ble den nedstemt. Ved parlamentsvalget 1993 ble det separa­ tistiske Bloc Québecois Canadas nest største parti, og etter delstatsvalget 1994 satte provinsen i gang en prosess for løsrivelse. En folkeavstemning om selv­ stendighet for Québec høsten 1995 endte med praktisk talt dødt løp. Separatistene fikk 49,6 % av stemmene. Avstemningsresultatet, der bare 52 000 stemmer av 4,67 mill, avgjorde, viste et klart flertall for løsrivelse blant de fransktalende, mens flertallet ble sikret av de engelsktalende og urbefolkningen. Separatistlederen Lucien Bouchard ble ny statsmi­ nister i Québec 1996.1 1997 kom regjeringssjefene i de ni øvrige kanadiske provinsene med et opprop om kanadisk enhet. I 1998 fastslo kanadisk høyeste­ rett at dersom en ny folkeavstemning skulle gi flertall for løsrivelse, kan gjennomføringen bare skje

199

med samtykke fra den føderale regjeringen. Regje­ ringen har på sin side plikt til å forhandle med separatistene. Rundt århundreskiftet opplevde imidlertid separatistbevegelsen tilbakegang. Ved provinsvalget i Québec 2003 tapte partiet som har programfestet løsrivelse, etter ni år ved makten og en periode med indre strid. Valgets vinner ble det liberale regjeringspartiet. Canadas store urbefolkning fikk garanten sine rettigheter i grunnloven av 1982.1 begynnelsen av 1990-årene kom det flere ganger til sammenstøt mellom myndighetene og militante indianere eller inuiter. Regjeringen nedsatte 1991 en kommisjon for å vurdere indianernes krav på landområder. Kravene strekker seg helt tilbake til opprettelsen av Canada i 1867. Også inuitene har inngått avtaler med myndighetene. 1991 ble det inngått en avtale som sikrer inuitene selvstyre i et område på 2 mill. km2 eller 20 % av Canadas areal. Området kalles Nunavut og ligger i Northwest Territories. Ca. 17 500 inuiter bor i dette området, som strekker seg fra Manitobas grense og nesten til Nordpolen. Oppret­ telsen ble bekreftet i en folkeavstemning 1992, og etter langvarige forhandlinger ble Nunavut formelt etablert 1999.12003 fikk også urbefolkningen i Thlico-området lengst nordvest i landet, tidl. Dogrih, utvidet selvstyre. Dette innebærer okt råderett over naturressursene og større ansvar for bl.a. helse og utdannelse.

CANADA - Statsministere 1867-73

John Alexander Macdonald (k) 1873-78 Alexander Mackenzie (I) 1878-91 John Alexander Macdonald (k) 1891- 92 John J. Abbott (k) 1892- 94 John Thompson (k) 1894-96 Mackenzie Bowell (k) 1896 Charles Tupper (k) 1896-1911 Wilfred Laurier (1) 1911-20 Robert Laird Borden (k til 1917, deretter u) 1920- 21 Arthur Meighen (u) 1921- 26 William Lyon Mackenzie King (1) 1926 Arthur Meighen (k) 1926-30 William Lyon Mackenzie King (1) 1930-35 Richard Bedford Bennett (k) 1935-48 William Lyon Mackenzie King (1) 1948-57 - Louis Stephen St. Laurent (l) 1957-63 John Diefenbaker (k) 1963-68 Lester B. Pearson (1) 1968-79 Pierre Elliott Trudeau (1) 1979- 80 Joe Clark (k) 1980-84 Pierre Elliott Trudeau (1) 1984 John Turner (1) 1984-93 Brian Mulroney (k) 1993 Kim Campbell (k) 1993-2003 Jean Chrétien (1) 2003Paul Martin (1) k: konservativ 1: liberal u: unionist

CANAL DU CENTRE

Politisk utvikling siden 1980-årene. Den allmenne økonomiske nedgangen i vesten gjorde seg også gjeldende i Canada. 1983 var arbeidsløsheten på 12,4 %. Samtidig ble den kanadiske dollar svakere i forhold til US-dollar. En av årsakene til de økono­ miske problemene var den sterke avhengigheten av USA. Blant de tiltak den kanadiske regjeringen satte i verk, var derfor å øke handelen med andre land. Ved valgene 1984 kom de konservative til makten under ledelse av Brian Mulroney, en høyredreining ikke ulik den man så i USA i 1980. Mulroney vant " også valget i 1988, men det konservative partiet gikk kraftig tilbake. Tilbakegangen skyldtes særlig sterk strid om en frihandelsavtale med USA. Avtalen, som Mulroney gikk sterkt inn for, ville fjerne alle tollbarrierer mellom de to land innen årtusenskiftet, lette investeringsvilkårene og liberalisere kvoteregulerin­ gene for nesten alle varer. Den kanadiske opposisjo­ nen kalte avtalen for et slag mot Canadas suvereni­ tet og integritet. Under store protester ble frihandels­ avtalen godkjent av parlamentet 1989. De økonomiske og politiske problemene forsterket seg i 1990-årene. 1993 nådde Mulroneys popularitet et bunn-nivå, og han trakk seg som statsminister til fordel for Kim Campbell. Men skiftet kom for sent; ved valgene samme år ble de konservative praktisk talt utradert av kanadisk politikk, og satt igjen med to mandater i nasjonalforsamlingen. De liberale vant 177 mandater og dannet regjering under ledelse av Jean Chrétien. Han fikk fornyet mandat ved valget 1997 med knapp margin. Chrétien ble gjenvalgt for tredje gang i 2000, da det ble skrevet ut parlamentsvalg to år før periodens utløp. Reformpartiets arvtaker, det nye høyrepopulistiske Canadian Alliance, tok over en femtedel av mandatene og bidrog dermed til et nytt tilbakeslag for det konservative partiet. Også det separatistiske Bloc Québécois gikk tilbake. Chrétien og regjerings­ partiets sterke stilling må sees på bakgrunn av et kraftig oppsving i kanadisk økonomi mot slutten av 1990-årene; ved århundreskiftet var ledigheten kommet ned i under 7 %. Chrétien overlot statsmi­ nisterposten til sin partifelle Paul Martin i 2003, etter ti år ved makten. Et uttalt mål for Martin var å bedre forholdet til USA. Ved valget i 2004 mistet det libera­ le partiet sitt rene flertall, men beholdt regjerings­ makten basert på en støtteavtale med Bloc Québé­ cois og det venstreorienterte New Democratic Party. Det nyetablerte, samlede konservative partiet Conservative Party of Canada fikk en markant framgang, med 99 av parlamentets 308 mandater. Utenrikspolitisk har Canada i økende grad valgt en annen kurs enn sitt store naboland USA. Canada er blitt kritisert av USA for sitt lave forsvarsbudsjett, landet støttet ikke handelsblokaden av Cuba og deltok heller ikke i den USA-ledede Irak-krigen i 2003. En mer liberal narkotikalovgivning og inn­ vandringspolitikk har også ført til gnisninger. Ved århundreskiftet var det en målsetning å øke inn­ vandringen med 4,4 % årlig for å få fart på økono­ mien. Over 10 % av landets befolkning bestod nå av innvandrere som var kommet i løpet av de siste 20 årene, de fleste fra Kina, India og Pakistan, uten at det har ført til større motsetningsforhold i samfun­ net. Et viktig bidrag til den økonomiske veksten er også den regionale frihandelsavtalen NAFTA, selv om samhandelen også har skapt konflikter, knyttet til avgifts- og subsidiepolitikken. Québec var i 2001 vertsby da grunnlaget ble lagt for det panamerikanske frihandelsområdet FTAA, som med sine 34 land blir verdens største, og som etter planen som skal være virksom fra 2006. Canada besitter enorme naturressurser, landet er ett av verdens rikeste og deltar som medlem i G 8-toppmøtene. TSi/OJu canadagaupe, Felis lynx canadensis, underart av gaupe, Felis lynx, rovdyrart i kattefamilien, se kkanadagaupe. canadagås, Branta canadensis, fugleart i andefamilien, se ►kanadagås.

Canadian National Railway Company [kaneidjan

næfanal reilvvei-], CN, Montreal, kanadisk jernba­ neselskap, dannet i 1923 ved sammenslutning av flere selskaper. Nord-Amerikas største jernbanesel­ skap. Tidligere statseid; privatisert 1995. De viktigste linjene er Montreal-Halifax, Montreal-Toronto og Montreal-Vancouver. 1 1949 overtok CN den smalsporete jernbanen på Newfoundland. CN samarbei­ der med flere amerikanske jernbaneselskaper, og overtagelsen av Illinois Central 1998-99 medførte at selskapets rutenett knyttet tre hav sammen, Stille­ havet, Atlanterhavet og Mexicogolfen. For øvrig betydelig transportvirksomhet med biler og båter. CN eier en hotellkjede, et teleselskap og bygningen >CN Tower i Toronto. Omsetning 2002: 3,8 mrd. amerikanske dollar; 23 000 ansatte. Canadian Pacific Ltd. [koneidjan pasifik -], CP, kana­ disk privateid jernbane- og transportselskap, grunn­ lagt 1881. Selskapet fullførte Canadas første transkontinentale jernbane, banen fra Montreal til Van­ couver (4633 km), som ble åpnet 1886. Selskapet driver landets største veitransportvirksomhet, eier en hotellkjede, flyselskapet CP Air og er engasjert i sjøtransport og telekommunikasjon. Også betydelig industrivirksomhet, særlig basert på petroleum og skogprodukter. Omsetning 2002: 2,3 mrd. ameri­ kanske dollar; 16 000 ansatte. Canadian River [kaneidjan riva], elv i USA, bielv fra vest til Arkansas, springer ut i Sangre do Cristo Mountains i nordøstre New Mexico, løper sammen med Arkansas 50 km sørøst for Muskogee i Oklaho­ ma, 1458 km lang. canaigre [kaneiga] (av sp.), barken av knollene av Rumex hymenosepalus, en plante i syrefamilien som vokser i Texas, Anzona og Mexico. Knollene ligner georgineknoller og inneholder opptil 33 % garvesyre, som brukes til garving. Canakkale [tfanakale], by i Tyrkia, ved det smaleste sted i Dardanellene; 75 800 innb. (2001). Fiske og fiskeindustri. Tidligere kjent for sitt steintøy. Strate­ gisk beliggenhet, bombet av britene under den første verdenskrig. Sørvest for Canakkale ligger ruinene etter oldtidsbyen Troja. Canal de Bourgogne [- da burgånj], Burgundiske kanal, kanal i Frankrike, forbinder Seine og Rhone. Den begynner ved Seines bielv Yonne, 77 moh., fortsetter over Cote-d'Or ved en 316 km lang tunnel gjennom terskelen ved Dijon og 189 sluser (høyeste punkt 378 moh.) og når Rhones bielv Saone, 178 moh. Lengde 242 km. Planlagt allerede i 1727, men åpnet først i 1883. Canal de Briare [- da bria:r], kanal i Frankrike, landets første kanal som forbandt to elver. Den går fra Montargis ved Seines bielv Loing til Briare ved Loire, 54 km lang. Bygd 1604-43. Canal de la Marne au Rhin [- da la mam å re], MameRhin-kanalen, kanal i Frankrike, går fra Mame, bielv til Seine, via Meuse til Nancy ved Moselle og forener seg med Rhinen ved Strasbourg. 315 km lang. Ferdig 1854. Canal de la Sambre å 1’Oise [- da la såbr a loaz], kanal i nordlige Frankrike, mellom Meuses bielv Sambre og Oise, bielv til Seine. 67 km lang. Fullført 1889. Canal de 1’Est [- da lest], kanal i nordøstlige Frankri­ ke, forbinder elven Meuse med Saone. Fra Givet ved den belgiske grense er Meuse kanalisert til Void, derfra fortsetter kanal til Nancy. Herfra følges Mosel­ le til Epinal, hvorfra kanal videre til Saone. Fullført 1878. Canal du Berry [- dy beri], kanal i midtre Frankrike, forbinder byene Vierzon ved Cher, Bourges ved dens bielv Yévre og Montlugon lenger oppe ved Cher. Østlig forgrening til Loires hovedløp. Fullført 1835. Deler nedlagt 1955. Canal du Centre [- dy såtr], kanal i Frankrike, forbin­ der Loire og Saone, 114 km lang og har 63 sluser. Nå lite trafikkert. Bygd 1783-92.

200

CANALDU MIDI Canal du Midi [- dy midi], Canal des Deux-Mers,

Canal du Languedoc, kanal i Frankrike, forbinder Middelhavet med Atlanterhavet. Den går fra Sete ved Middelhavet til Toulouse ved Garonne som løper ut i Atlanterhavet, 241 km lang. Da kanalen er trang og foreldet (anlagt 1666-87 av P. P. Riquet), har den nå forholdsvis liten betydning. Canal du Nord [- dy når], kanal i Frankrike, formid­ ler trafikken mellom Paris og det nordlige Frankrike, 95 km lang. Fullført 1965. Canal du Rhone au Rhin [- dy rån å re], RhoneRhinen-kanalen, kanal i Frankrike, fra Rhinens kanaliserte bielv Ill ved Strasbourg forbi Mulhouse til Montbéliard, hvoretter den går over i de kanali­ serte bielvene til Rhone, Doubs og siden Saone. Kanalen er 345 km lang, har 157 sluser og kan trafikkeres av skip opptil 200 tonn. Bygd 17901832. Canalejasy Méndez, José [kanalexas i mendej)], 1854-1912, spansk politiker, medlem av Cortes fra 1881, partileder (liberal-demokratiske parti) fra 1902. Han var medlem av flere regjeringer fra 1887, statsminister 1910-12. Hans beskyttelse av de ikkekatolske religionssamfunns rettsstilling brakte ham i strid med den katolske kirke. Drept av en anarkist. Canaletto, italienske malere. Giovanni Antonio Canal, 1697-1768, kalt Canaletto, italiensk maler av den venetianske skolen, den fremste representant for ►veduttmaleriet, en domi­ nerende retning i 1700-tallets maleri. Ved studier i Roma utviklet han seg til en ypperlig maler av byprospekter og formidlet denne genren til Venezia. Markedet for denne kunstformen var skapt av turistene, som i stadig større antall søkte til Italia, og som ønsket suvenirer fra de viktigste stedene de besøkte. Canaletto virket vesentlig i Venezia, og er særlig kjent for sin atmosfæriske gjengivelse av kanalbyens glitrende havnepartier. Han var også populær i England, virket i London 1746-55, hvor han malte prospekter ved Thames og i Eton. Windsor Castle har store Venezia-vedutter av ham. Cana­ letto gjorde forstudier med ►camera obscura. Grafis­ ke reproduksjoner etter hans malerier bidrog til å gjøre dem kjente og populære. Han har også utført en rekke ypperlige raderinger fra Venezia og omegn. Som de andre veduttmaleme kunne han tillate seg betydelige friheter overfor motivet. Canaletto må ikke sees entydig som veduttmaler; han har hatt betydning også for utviklingen av landskapsmaleriets maleriske form. Bemardo Bellotto, 1720-80, italiensk maler av den venetianske skolen; nevø og elev av G. A. Canal, som han tok navnet Canaletto etter. Forlot Italia 1746, var hoffmaler i Dresden 1747-66. Arkitekturog landskapsbilder var hans spesialitet; han utførte dessuten raderinger. Var virksom i Venezia, Roma, Nord-Italia, Mtinchen, Wien, St. Petersburg og Warszawa, og bidrog mer enn noen annen kunstner til å utbre ►veduttmaleriet i europeisk kunst. Hans bilder, som også er historisk interessante, utmerker seg ved sikker tegning og fine farge- og lufttoner. Han skiller seg fra sin onkel ved en kjøligere koloritt og en bredere utførelse. Samlinger av hans prospek­ ter finnes i museene i Dresden, Warszawa og Wien. Canal Grande, Italia, den største og viktigste av Venezias kanaler. 3700 m lang og 45-72 m bred. Mange vakre og særpregede byggverk langs kana­ len. Canal +, Paris, fransk fjernsynsselskap, grunnlagt 1984, da selskapet lanserte betalingsfjernsyn i Frankrike. Ved en reorganisering 2000 ble den internasjonale virksomheten en del av mediekon­ sernet ►Vivendi Universal, mens den hanske kana­ len ble skilt ut. Den internasjonale virksomheten omfatter et stort antall, abonnenter i bl.a. Spania, Belgia, Tyskland, Polen, Skandinavia og flere nordafrikanske land. Også filmproduksjon (Le Studio Canal +), kabel- og satellittdrift.

Canaletto (1697-1768). Canal Grande, maleri fra omkring 1726. Galleria degli Uffizi, Firenze.

can ard [kanar] (fr.), and; også avisand, skrøne, canard [kanar] (av fr. 'and'), nesevingpå fly, fast

eller bevegelig aerodynamisk flate et godt stykke foran flyets tyngdepunkt. Kan være utfellbar. Ek­ sempel på fly som har canard-vinger, er den svenske jetjageren JAS 39 Gripen. Canard enchaTné Le [-åfene] ('Den lenkede and'), fransk satirisk ukeblad, grunnlagt 1916 av Maurice og Jeanne Maréchal. Bladet er reklamefritt og kom­ menterer bl.a. det politiske og økonomiske liv med satirisk brodd; har også stått bak flere oppsiktsvek­ kende journalistiske avsløringer. Bladets opplag passerte 100 000 i løpet av 1920-årene, og lå over 200 000 før den annen verdenskrig. Det var stanset 1940^-4.1 1970 gikk enkelte nummer i én mill. Senere har opplaget ligget en del over 500 000. Canaris, Wilhelm, 1887-1945, tysk sjøoffiser, admi­ ral (1940). Under den første verdenskrig rømte han fra internering i Chile og ble tilknyttet det tyske etterretningsvesen. Det siste krigsåret var han ubåtoffiser. Etter krigen var han med på å organisere antikommunistiske friskarer og deltok i Kappkuppet 1920. Han kom i forbindelse med nazistene i 1929. Fra 1935 leder for Abwehr-avdelingen i krigsministeriet, fra 1938 under forsvarets overkomman­ do. Politisk sympatiserte Canaris med de konservative offiserer, og under den annen verdenskrig hadde han kontakt med opposisjonelle offiserskretser. I februar 1944 ble Canaris forflyttet til ledelsen for den økonomiske krigføringen. Arrestert etter atten-

Wilhelm Canaris

tatet mot Hitler 20. juli 1944, mistenkt for å ha hatt kjennskap til sammensvergelsen; henrettet 9. april 1945. Canaris' rolle i kampen mot Hitler-styret er uklar, men det synes sikkert at han sendte varsler til utlandet om forestående tyske aksjoner, f.eks. mot Norge og Danmark. Litt.: Hdhne, H.: Canaris, 1976; Pryser, T.: Hitlers hemmelige agenter: tysk etterretning i Norge 1939-1945, 2001 canasta (sp. 'flettet kurv'), kortspill for 2-6 personer, vanligvis spiller to makkerpar mot hverandre. Det benyttes to regulære kortstokker pluss fire jokere, de åtte toerne brukes også som jokere. Spillet går ut på å samle minst tre kort av samme verdi, som deretter kan meldes ved å legge de opp på bordet. Sju like kort kalles canasta og gir flest poeng. Canasta er et spill i rummy-familien og oppstod i Uruguay tidlig i 1940-årene. Det spredte seg raskt til resten av Sør-Amerika, etter den annen verdenskrig til USA og derfra til Europa. En periode i 1950-årene var canasta mer populært enn bridge. Navnet henspiller på at man trenger to kortstokker (en kurv full av kort), eller at man «fletter sammen» kort på hånden ril en melding (kurv). Canberra [kænbara], hovedstad i Australia, beliggen­ de i et eget forbundsterritorium, Australian Capital Territory, i det sørøstlige New South Wales, 240 km sørvest for Sydney; med forsteder (inkl. Queanbeyan i New South Wales) 311 500 innb. (2001). Can­ berra er sete for forbundsadministrasjonen. Byen har en rekke utdannings- og kulturinstitusjoner, bl.a. nasjonaluniversitetet (] 946), teknisk høyskole (1966), nasjonalbibliotek (1968), nasjonalgalleri (1982), observatorium, zoologisk hage m.m. Katolsk erkebispesete. Navnet skal bety 'møteplass' på et aboriginspråk. Historikk og orientering. Anlegget av Canberra ble besluttet 1909 og påbegynt 1913, etter en plan av den amerikanske arkitekten Walter Burley Griffin. Parlamentsbygningen stod ferdig 1927, da Canberra overtok funksjonen som hovedstad. Folketallet var ennå 1945 bare 14 000. Canberra er en vakker parkby, anlagt amfiteatralsk på begge sider av den oppdemmede innsjøen Lake Burley Griffin. Com­ monwealth Avenue krysser innsjøen med en bro og ender i store rundkjøringer både på nordsiden og på sørsiden. Rundkjøringen i sør er ekstra stor. I denne ligger den nye parlamentsbygningen åpnet 1988. På sørsiden ligger også-nasjonalbiblioteket, høyesterett,

201 nasjonalgalleriet og en rekke ambassader. Mange av ambassadene reflekterer hjemlandets arkitektur. Rundt rundkjøringen på nordsiden av innsjøen ligger byens forretningssenter. Canberra [kænbara], britisk tomotors, jetdrevet lett bombefly bygd av English Electric Aviation Ltd. Fløy første gang 13. mai 1949. Produsert i et stort antall versjoner; den mest alminnelige er lett bombefly. Også produsert på lisens i Australia og USA. cancan [kåkå] (fr., antagelig bamespråksform for canard, 'and', idet visse bevegelser i dansen ble sammenlignet med andens vraltende gange), opp­ rinnelig en munter, men behersket selskapsdans en slags kontradans som komikeren Masarié hadde ideen til. Fra 1844 kom den frem på varietéscenen i Paris, hvor de høye benspark som lot dansernes knitrende underskjørt komme til syne, ble utviklet. Dette dristige preg, som gjorde at myndighetene i en periode forbød dansen, er blitt avbildet i ToulouseLautrecs tegninger fra Moulin Rouge. Cancan dan­ ses i en anslående 2/4 takt som i Offenbach-operetten Orfeus i underverdenen eller Offenbach-balletten Gaieté Parisienne av Massine. Can-Can [kænkæn], musikal med musikk og sang­ tekster av Cole Porter, libretto av Abe Burrows, premiere 1953. Norsk premiere på Den Norske Opera 1967. Handlingen erlagt til Paris i 1893. Kjente sanger: I Love Paris, It's All Right WithMe og Cestmagnifique. Filmatisert 1960 i Walter Langs regi og med Frank Sinatra, Shirley MacLaine, Maurice Chevalier og Louis Jourdan. cancelleresca, eg. littera corsiva cancelleresca («kanselliets kursivbokstaver» eller «kanselliskrift»), hånd­ skrift som i renessansen ble utviklet og var i bruk i pavens kanselli til notater og uformelle skriv og som var et av utgangspunktene for vår moderne kursivskrift. cancer (lat. 'kreps'), det samme som ►kreft. Cancer (lat.), kreps; (zool.) se ►krabber; (med.) se ►kreft; (astrol.) se ►Krepsen. cancerofobj (av cancer og gr. 'frykt'), sykelig frykt for kreft. Cancerofobi er en form for tvangs- eller angstnevrose. Ofte kalt cancrofobi. cancerogen (av cancer og gr. 'opphav'), eller karsinogen, stoffer som kan fremkalle ►kreft (cancer), cancerostatiske stoffer, se ►cellegift. cancion [kanjtiån] (sp.), sang, vise. Ble i annen halvdel av 1400-tallet i Spania brukt som betegnelse på visse typer lyriske dikt, ofte med kjærligheten som motiv og med regelmessig strofebygning. Fra midten av 1500-tallet ble cancion brukt som navn på dikt som etterlignet og videreutviklet strofebygningen i den italienske ►canzone. Denne siste typen ble dyrket av bl.a. Garcilaso, Herrera, Lope de Vega og Gongora. cancioneiro, portugisisk «sangsamling» avgalisiskportugisisk poesi fra høymiddelalderen. Det eldste diktet er fra slutten av 1100-tallet, og det er uklart om de vel 1500 diktene stammer fra én opprinnelig samling. I dag kjenner vi tre ulike samlinger som hver inneholder deler av det samlede materialet. Cancioneiro da Ajuda fra slutten av 1200-tallet er den eldste, og omfatter kun såkalte «cantigas de amor». Denne diktningen har klar tilknytning til hoffmiljøet og den provemjalske trubadurtradisjonen, i motset­ ning til den mer folkelige galisisk-portugisiske tradi­ sjonens «cantigas de amigo» og smedediktene, «cantigas de escåmio e maldizer». Dikt av de to siste kategoriene er inkludert i Cancicneiro da Vaticana, et manus fra 1500-tallet funnet i Italia, antakelig kopi av en original fra 1300-tallet. Den rnest omfattende samlingen er likevel Cancionei­ ro de Colocci-Brancuti (Cancioneiro da Biblioteca Natio­ nal). En samling dikt fra slutten av 1400-tallet ble utgitt av dikteren Garcia de Resende i 1516, den såkalte Cancioneirogeral de Garcia de Resende. Denne omfatter

CANDIDATUS

Canberra. Capital Hill i Canberra. Den gamle og den nye parlamentsbygningen.

verker av mer enn 300 diktere, skrevet på både spansk og portugisisk, men der de portugisiskspråklige er i klar majoritet. Deler av materialet viser tydelig innflytelse fra italiensk renessansepoesi og er både formelt og tematisk nyskapende i forhold til den tidligere tradisjonen. cancionero [kanjtiånerå] (sp.), en samling lyriske dikt; brukes særlig om hoffpoesisamlingene fra 1400-tallet. Eldst er Cancionero de Baena (1445). Den mest berømte, Cancionerogeneral, utgitt av Hemando del Castillo i 1511, inneholder over 1000 dikt. 1400tallets cancioneros har stor kulturhistorisk interesse. Flere av den spanske førrenessansens største diktere er representert, f.eks. Juan de Mena, markien av Santillana og Jorge Manrique. cancrinjtt, oftest hvitt eller gult feltspatoid-mineral som kjemisk er et karbonatholdig silikat av natrium, kalsium og aluminium. Det krystalliserer heksagonalt. Funnet i Norge ved Langesundsfjorden, i Fensfeltet ved Ulefoss og på Seiland i Finnmark. Oppkalt etter den tidligere russiske finansminister grev G. Cancrin (1774-1845). Cancyn [kankun], by i Mexico, Quintana Roo, på nordøstkysten av Yucatånhalvøya; 397 200 innb. (1990). Bygd ut som internasjonalt turistsenter etter 1970. Lufthavn 16 km sør for byen. Turistanleggene ligger på en liten øy (21 km lang og 400 m bred) rett utenfor byen, med broforbindelse over til fastlandet, cand., fork, for lat. candidatus (hankjønn), eller candidata (hunkjønn), kandidat; brukt som første ledd i akademiske grader og titler. Se ►candidatus.

Candau, Marcolino Gomes [kArjdao], 1911-83, brasiliansk lege. Generaldirektør i Verdens helseor­ ganisasjon (WHO) 1953-73. Tok i 1955 initiativet til et verdensomspennende program med sikte på å utrydde malaria. I 1958 tok han på tilsvarende måte initiativet til å få utryddet kopper. Dette program ble avsluttet i 1980 da organisasjonen kunne erklære verden fri for kopper. candela (lat. 'kjerte, lys'), symbol cd, enhet for lysstyrke, grunnenhet for lysmåling i SL En candela er lysstyrken i en gitt retning fra en kilde som sender ut monokromatisk stråling med frekvens 540 ■ 1012 hertz og med en strålingsstyrke i den gitte retningen På ‘/683 watt Per steradian. Definisjonen er vedtatt av Generalkonferansen for mål og vekt i 1979. Tidligere var candela definert i forhold til utstrålingen fra størknende platina. Can­ dela ble i 1948 innført som erstatning for de to tidligere brukte enhetene hefnerlys (= 0,92 cd) og internasjonalt lys (eng. candle;= 1,02 cd). Betegnelsen candela er valgt fordi enheten omtrent svarer til lysstyrken i en stearinlysflamme. Candela. Félix, 1910-97, meksikansk arkitekt, født i Spania, emigrerte til Mexico 1939. Professor ved University of Illinois fra 1971. Særlig kjent for sine raffinerte skallkonstruksjoner i armert betong. Et Candelaskall som 1965 ble reist i Frognerparken til utstillingen Form og Flora, ble 1993 revet for å gi plass til en utvidelse av Vigelandsparken. Han opp­ førte bl.a. sportspalasset for de olympiske leker i Ciudad de Mexico 1968. candidatus (lat. 'hvitkledd', hankjonnsform; candida­ ta, hunkjønnsform), kandidat. 1 Søker til et embete i den romerske republikken. Navnet skyldes at søkeren alltid bar hvit toga. 2 I Norge var candidatus/candidata (fork, cand.) første ledd i akademiske grader og titler for personer med eksamen fra universiteter og høyskoler. Disse er fra 2003 erstattet av gradsbetegnelsene ►bachelor og ► master, med unntak av gradene for profesjonsstudiene i medisin, veterinærmedisin, psykologi og teologi. Disse er fortsatt cand.med. (candidatus medici-

Félix Candela. Betongskallet som ble bygd til Form og Flora-utstillingen i Oslo i 1965. Den modernistiske konstruksjonen fungerte som utstillingens visuelle hovedelement. Skallet stod helt til våren 1993, da det ble revet til tross for protester fra arkitekturhistorisk hold.

202

CANDIDE__________________

nae), cand.med.vet. (candidatus medicinae veterinariae), cand.psychol. (candidatus psychologiae) og cand, theol, (candidatus theologiae). Candide [kadid] (fr., av lat. 'hvit'). 1 Hovedperson i Voltaires filosofiske roman med samme tittel (1759). Betegner en naiv, troskyldig person. 2 Komisk operette med musikk av Leonard Bemstein, sangtekster av John Latouche, Dorothy Parker og Richard Wilbur, libretto av Lillian Hellman etter Voltaires roman. Premiere på Broadway 1956. En ny versjon med sangtekster av Stephen Sondheim og libretto av Hugh Wheeler hadde premiere på Broad­ way 1974. Candida albicans (lat., av candidus, 'hvit, lysende' og albus, 'hvit'), sopp som tilhører de ►imperfekte sopper og forekommer normalt hos mennesker i munnhule, tarm og vagina. Ved svekket allmenntil­ stand eller lokal resistensnedsettelse, f.eks. ved sukkersyke, svangerskap, bruk av p-pille, ved be­ handling med bredspektrede antibiotika eller kortisonpreparater, kan Candida albicans fremkalle syke­ lige forandringer i slimhinner (trøske) og i hudfolder, en sjelden gang også i innvendige organer. Angrep av Candida behandles med egnete soppmid­ ler. cand.mag.-graden, fork, for lat. candidatus magisterii, lavere grads eksamen ved norske universiteter og høyskoler til 2003, da den ble erstattet av graden ►bachelor. Cand.mag.-graden ble innført 1959 til avløsning av adjunkteksamen (fra 1920) ved historisk-filosofisk og matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen og i 1966 for samfunnsvitenskapelig embetseksa­ men. Fra 1963 ble det ved Universitetet i Oslo også innført en interfakultær cand.mag.-grad, og fra 1981 en nasjonal eller regional cand.mag.-grad som ble tildelt av de regionale høyskolene (distriktshøysko ­ ler, pedagogiske høyskoler m.fl.). Candolle, Alphonse Louis Pierre [kådål], Pyramus de, 1806-93, sveitsisk botaniker. Ble professor i botanikk i Genéve etter faren, A. P. de Candolle. Han gav ut en plantegeografi 1855. Sammen med mange medarbeidere fortsatte han farens verk Prodromus systematis naturalis regni vegetabilis, til slutt sammen med sønnen A. C. P. de Candolle (1836-1918), og nådde til bd. 17 1873, og et supplement i 9 bd. (1878-96). Candolle, Augustin Pyramus de [kådål], 1778-1841, sveitsisk botaniker, studerte i Genéve og Paris, bodde i Montpellier 1807-16, og ble i 1816 professor i bota­ nikk i Genéve. Han leverte grunnleggende arbeider i systematikk. Han begynte med det bredt anlagte Regni vegetabilis systema naturale, men etter at to bind (1817-21) var utkommet, gikk han over til sin Prodromus systematis naturalis regni vegetabilis, hvorav han fikk ferdig 7 bind. I dette verk skulle alle kjente plantearter beskrives og ordnes i et naturlig system. Hans plantesystem ble lagt frem i Principes élémentaires de botanique som danner innledningen til den tredje utgave av Lamarcks Flore fran^aise (1805-15), som han hadde fått i oppdrag å utgi. candomblé, afrobrasiliansk religiøs kult, en synkre­ tistisk religion hvor elementer fra indiansk og vestafrikansk religion har smeltet sammen med katoli­ sismen. Candomblé er mest utbredt i den nordøstlige delen av Brasil, særlig i delstaten Bahia. I dag er candomblé anerkjent som religiøs tradisjon, og turistindustrien presenterer den som fargerik folklo­ re. Ifølge troen har alle mennesker en særskilt ånd som preger ens personlighet og væremåte. Ånden må pleies ved hjelp av magi, og hensikten er å gjøre livet til den enkelte bedre her og nå. Candomblé har mange tilhengere blant de fattige. Seremoniene finner sted i religiøse sentre, terreiros, og ledes ofte av kvinner. De religiøse lederne er i

Canella alba, tre i familien Canellaceae, vokser i Mel-

CANDIDATUS GRADSBETEGNELSER VED NORSKE UNIVERSITETER OG HØYSKOLER ETTER

2003

Fag cand.med. (medicinae) medisin cand.med.vet. (medicinae veterinariae) veterinærmedisin cand.psychol. (psychologiae) psykologi cand.theol, (theologiae) teologi GRADER SOM IKKE LENGER TILDELES VED NORSKE

UNIVERSITETER OG HØYSKOLER

Fag cand.act. (actuariorum) forsikringsfag cand.agric. (agriculturae) landbruksvitenskap cand.hort, (horticulturae) hagebruksfag cand.jur. (juris) rettsvitenskap cand.mag. (magisterii) lavere grads eksamen i historisk filosofiske, samfunnsvitenskapelige og realfag cand.min. (mineralogiae) bergvitenskap cand.musicae musikkvitenskap cand.odont, (odontologiae) odontologi cand.oecon. (oeconomiae) sosialøkonomi cand.paed. (paedagogiae) pedagogikk cand.paed.spee, (paedagogiae specialis) spesialpedagogikk cand.pharm. (pharmaciae) farmasi cand.philol, (philologiae) humanistiske fag cand.philos. (philosophiae) anneneksamen (forberedende prøve) cand.polit. (rerum politicarum) samfunnsvitenskap cand.real. (realium) realfag cand.scient, (scientiarum) realfag cand.sociol. (sociologiae) sosiologi

besittelse av en ånd som de oppnår kontakt med gjennom transer. Seanser med rytmisk musikk og dans preger seremoniene, som er åpne for alle. Derimot er ritualer og ofringer, som skal opprette forbindelse med navngitte ånder forut for seremoni­ ene, forbeholdt de religiøse lederne. Canellaceae. plantefamilie i Mellom- og Sør-Ameri­ ka. 5 slekter. Til familien hører bl.a. *Canella alba og ► Cinnamodendron corticosum. Artene i familien inne­ holder mye eterisk olje og mange blir derfor brukt i fremstilling av krydder og parfyme.

lom-Amerika. Av barken fremstilles hvit kanel. Canetti, Elias, 1905-94, født i Bulgaria, østerriksk, tyskspråklig forfatter av spansk-jødisk familie; siden 1938 bosatt i England og Sveits. Canetti skrev prosa, dramatikk og essays. Hans verker beveger seg i grenselandet mellom litteratur og filosofi. Et sentralt tema er fascismens psykologi. Romanen Die Blendung (1936, norsk overs. Forblindelsen, 1993) er et tidskritisk dokument, en virkelighetens tragikome­ die hvor groteske stilmidler spilles ut. Hans essayis­ tiske hovedverk er Masse und Macht (1960, norsk overs. Masse og makt, 1995), hvor antropologiske, historiske og sosiologiske aspekter ved moderne maktdannelser analyseres. Aufzeichnungen 1942-1972 (1972) og Das Gewissen der Worte (1975) er refleksjo­ ner over spørsmål innenfor moderne åndsliv og sivilisasjon. 1977 utkom første bind av hans erindringsverk Die gerettete Zunge. Geschichte einer Jugend (norsk overs. Den reddede tungen. Historien om en ungdom, 1982), som ble videreført 1980 med Die Fackel im Ohr (norsk overs. Fakkelen i øret, 1983) og sluttført 1985 med Das Augenspiel (norsk overs. Øyenspillet, 1997). Dette verket, som for alvor gjorde Canetti kjent, gir en inngående beskrivelse av mennesker Canetti møtte. 11994 utkom Nachtrdge aus Hamstead. Posthumt ble hans erindnnger om årene i England under den annen verdenskrig utgitt: Party im Blitz. Die englischen Jahre. (2003). Canetti ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1981. Litt.: Kriiger, M., red.: Einladung zur Verwandlung: Essays zu E.C.s «Masse undMacht», 1995; Vestens tenke­ re, b. 3, 1993 canevaribind, italienske renessansebokbind med avtrykk av en kamé med Apollo på solvognen. Før trodde man canevaribindene var bestilt av Urban 7s livlege, D. Canevari (1559-1625), men de stammer fra tiden før 1550, antagelig fra P. L. Fameses biblio­ tek. Canfield, Dorothy [kænfuld], 1879-1958, ameri­ kansk forfatter av en rekke populære romaner, bl.a. The Brimming Cup (1921), The Bent Twig (1915) og Bonfire (1933). Gunhild (1907) foregår i Norge og handler om amerikanske turister og en norsk pike, født i Kansas. Cangzhou [tsaqdjou], Ts'angchou, by i Kina, Hebei, ved Keiserkanalen (Da Yunhe), 175 km sørøst for Beijing; 827 000 innb. (2001), i byområdet. Han­ dels- og transportsenter. De omkringliggende jord­ bruksdistrikter har etter 1963 vært gjenstand for omfattende drenerings-, irrigasjons- og flomsikringsarbeider. Canicula (lat.), hundestjemen, dss. ► Sirius. canicularesdies (lat.), ►hundedagene, canider (Cgnidae), dyr i hundefamilien. Caniff, Milton, 1907-88, amerikansk tegneserietegner og -forfatter. Mest kjent for spenningsseriene Terry and the Pirates og Steve Canyon. Caniglia, Maria [kanilja], 1905-79, italiensk sanger, en av sin tids største sopraner. Opptrådte bl.a. på La Scala og Metropolitan. Roller i operaer av Verdi, Puccini, Wagner m.m. Tallrike grammofoninnspillinger. Trakk seg tilbake 1957. Canis (lat. 'hund') (astron.), ord som forekommer i tre av himmelens stjernebilder: Canis Major (Store hund), Canis Minor (Lille hund) og Canes Venqtici (Jakthundene). Canis acceptprius (lat.), hund som nevnes i flere germanske stammelover; antagelig av spaniel-type. Canis familiaris (lat.), vitenskapelig betegnelse på tamhund. Canis familiaris pastoralis, også kalt C.f. villgticus, tidlig fellesbetegnelse på alle europeiske hunder med tilknytning til landbruket; vesentligetterkommere av C.f. matrisoptimae.

203 Canisius, Peter, 1521-97, nederlandsk romersk­ katolsk teolog. Under sine teologiske studier i Koln kom han under innflytelse av jesuitten Pierre Lefévre (Petrus Faber). Han sluttet seg til jesuitterordenen i 1543 og ledet ordenens sørtyske provins 1556-69. Han ble motreformasjonens leder i de tysktalende land. Canisius' livsgjerning bestod i å fortrenge protestantismen fra Sør-Tyskland, Østerrike og Bdhmen og å styrke den romerske kirke ved å opprette jesuittkollegier. Han stod i nær forbindelse med de katolske fyrster og øvde avgjørende innfly­ telse på deres kirkepolitikk. Dessuten skrev han flere polemiske skrifter mot protestantene. Særlig betyd­ ning fikk hans tre katekismer, den store Summa doctrinae christianae eller Catechismus major (1555, senere opptrykt 130 ganger), den mellomstore Parvus catechismus catholicorum (1558) for gymnasias­ ter, og den lille for ulærde og bam (1556). Canisius ble kanonisert 1925. Festdag: 21. des. Cankar, Ivan [tsa-], 1876-1918, slovensk forfatter. Han debuterte i 1899 med diktsamlingen Erotika (1899), som ble ansett for å være dekadent og brent av biskopen i Ljubljana, og skrev deretter flere Ibsen-påvirkede skuespill. Etter møtet med Wiens fanigkvarter gikk han over til å skrive realistiske romaner og noveller med utpreget sosial tendens, f.eks. Tjeneren Jemej og hans rett (1907). Cankar regnes som skaperen av moderne slovensk prosastil. Canna [kæna], liten øy i Storbritannia, Skottland, i Inner Hebrides, sør for Skye. Mange norske vikinggraver. Canna. enfrobladet planteslekt, eneste slekt i famili­ en Cannaceae, 55 aner, de fleste i tropisk Amerika, derav mange med store vakre blomster. Støvbærerne sterile, kronbladlignende, unntatt én som bare har en halv støvknapp. Av frøene lages vakre hals­ bånd. Kulturformer av C. indica er mye brukt som prydplanter. C. edulis fra Sør-Amerika har stivelsesrike knoller og dyrkes overalt i tropene, mest i Austra­ lia og på øyene i Stillehavet. Av knollene fremstilles australsk ►arrowrot eller cannastivelse. Cannabaceae, tofrøbladet plantefamilie, se ► hampefamilien. Cannabich, Johann Christian, 1731-98, tysk kompo­ nist, en av de fremste representantene for Mannheimerskolen. Skrev ca. 100 symfonier og ca. 40 ballet­ ter. cannabinpl, virksomme stoffer i cannabis. Det mest aktive av dem er delta-9-transtetrahydrocannabinol. cannabis, eller cannabispreparater, fellesnavn for de narkotiske stoffene som utvinnes av en underart av hamp, Cannabis sativa subspecies indica. Planten dyrkes i varmtempererte strøk, spesielt i Asia, NordAfrika og Mellom-Amerika. Det er toppskuddene og hunnblomsterstanden som gir de forskjellige pro­ duktene: marihuana, hasjisj, hasjolje og andre cannabispreparater. Navnet cannabis kommer fra gresk kannabis, 'hamp', og skal opprinnelig ha kommet fra Skytia eller India. Det er første gang brukt som navn på hamp av Herodot (484?-ca. 425 f.Kr.). Sammensetning. Cannabis inneholder over 400 kjemiske forbindelser. Ca. 80 er av typen cannabinoider. Den mest kjente er tetrahydrocannabinol, THC. Flere av cannabinoidene har hallusinogene egenska­ per. Alle er kjemisk beslektede, fettløselige og brytes dermed langsomt ned i organismen, nedbrytingen tar opp til 70 dager. Inntak. Røyking er den vanligste måten å innta cannabispreparater på, ofte gjennom en traktformet pipe, chillum, eller som sigaretter. Avhengig av typen kan cannabis også spises eller drikkes som te. Virkning. Cannabis fremkaller en rus som er karak­ terisert av oppstemthet, en følelse av letthet, man «svever», tidsbegrepet og virkelighetsoppfatningen endres. Hallusinasjoner kan forekomme. Cannabis er et vanedannende narkotikum. Skade-

CANNING

Cannabis. Cannabis sativa.

virkningene er først og fremst av psykisk natur, bl.a. med angstanfall, depresjon, mangel på initiativ og stagnasjon i personlighetsutviklingen. Hos avhengi­ ge personer vil avbrudd i bruk føre til abstinenssymptomer som magesmerter, uro og søvnløshet. Hos disponerte personer kan bruk av cannabis fremkalle cannabispsykose. en tilstand som varer i flere uker, helt til alle cannabinoidene er utskilt fra kroppen. Brukeren blir forvirret, oppjaget, aggressiv, ofte manisk. I ettertid forekommer ofte depresjoner. Cannabispsykose kan gå over til en kronisk, schizofrenilignende psykose. Behandling, se ►narkomani. Utbredelse. Det er beregnet at ca. 300 mill, mennes­ ker bruker stoffet på verdensbasis. I Norge er canna­ bis det vanligste rusmiddelet etter alkohol. Hasjrøyking er vanligst blant ungdom. All bruk av cannabis er ulovlig og regnes som misbruk, se ► narkotika (lovgivning). Historie. Cannabis har vært kjent i tusenvis av år som nytelses- og rusmiddel. Alt 2700 år f.Kr. ble cannabis beskrevet i en kinesisk urtebok som blir tilskrevet keiser Shen Nung. På 400-tallet f.Kr. skriver Herodot om den i forbindelse med skyternes dødsritualer. Den arabiske betegnelsen hashish, 'gress', er opprinnelsen til navnet ►assasiner (hashashin, 'hasjbruker'). I India er den religiøse bruken av cannabis først og fremst knyttet til Shiva-kultusen og med tantriske ritualer. Blant luba-folket i Zaire oppstod på begynnelsen av 1900-tallet en religiøs bevegelse der cannabis erstattet fetisjer som overnaturlig kraft. I Amerika er cannabis først og fremst kjent som marihuana. Den spredte seg fra Mexico til USA rundt 1910 og ble rundt 1920 populær blant mange jazzmusikere. I Jamaica, og enkelte land i Afrika, er marihuana svært utbredt og nærmest å betrakte som en del av kulturen. I Europa har cannabis sporadisk vært brukt blant kunstnere og intellektuelle siden midten av 1800tallet. I Paris grunnla kretsen rundt Baudelaire, med bl.a. Gautier, Hugo, Musset og Balzac, den beryktede klubben «Club des Hachichins». Blant surrealistene var cannabis ett av flere midler som ble tatt i bruk for å sette spørsmålstegn ved den vedtatte virkelighe­ ten. I Nord-Afrika, Midtøsten og Sør-Asia, der handel med cannabis tradisjonelt er relativt fri, blir ikkereligiøs bruk av cannabis underkastet visse sosiale normer, omtrent som vestlig bruk av alkohol. Bruk forekommer som regel i lukkede selskaper, eller er begrenset til eldre menn eller spesielle yrkesgrupper.

Overdreven bruk blir ansett som en form for sinnsli­ delse. Bruk av cannabis i vestlig kultur i nyere tid begyn­ te med hippiekulturen i 1960-årene, og er fremdeles utbredt, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer, cannabisolje, hasjolje, mørkt grønt konsentrat fra indisk hamp, Cannabis sativa var. indica. Marihuana og hasjisj inneholder relativt lite virkestoff, og må derfor omsettes i store mengder, mens konsentratet cannabisolje er lettere å smugle. Misbruket foregår ved at oljen blandes i tobakk eller strykes på sigaret­ ten. Cannaceae, plantefamilie med bare én slekt, »■ Canna. Tilhører samme orden som bananplanten og ingefærplanten. Cannae [-ne], oldtidsby i Apulia (nåværende Puglia) i Sor-Italia. Der slo 216 f.Kr. Hannibal med en hær på ca. 30 000 romernes tallmessig overlegne hær; et­ ter tradisjonen på ca. 80 000 mann, trolig ikke mer enn 50 000. Hannibal stilte kjemetroppene på fløyene og fikk ledet romernes angrep mot sitt vikende sentrum. Da lukket fløyene seg, og de omringede romerne ble hogd ned mens Hannibals tap var små. Slaget føne til at flere forbundsfeller i Sor-Italia gikk over til Hannibal. Cannanore [-når], havneby i sørlige India, Kerala, ved Indiske hav, 80 km nord for Kozhikode. På 1100- og 1200-tallet var Cannanore et viktig sent­ rum for handelen med Persia og Arabia. Portugisisk 1501, nederlandsk 1656, britisk 1783. can nei coal [kænl koul] (eng., trolig av candle, 'stea­ rinlys'), gassrik kulltype med matt overflate. cannellpni (it., av cannello, 'rør'), italiensk matrett som består av brede pastarør fylt med kjøtt, ost eller grønnsaker. Dekkes vanligvis av tomatsaus og grati­ neres med ost. Cannes [kan], by i sørlige Frankrike, ProvenceAlpes-Cote d'Azur, departementet Alpes-Maritimes, ved Middelhavet, 30 km sørvest for Nice; 65 600 innb. (2002). Cannes ligger beskyttet av Alpene mot kalde nordavinder, og har et mildt vinterklima med subtropisk vegetasjon. Byen er etter Nice det største turiststedet ved Cote d'Azur, «Franske Riviera»; ca. 40 % av turistene er utlendinger. Tre casinoer; Palais des Festivals er sete for den årlige internasjonale filmfestivalen. Stort blomstermarked. Den kjente Promenade de la Croisette er kantet med palmer, blomster, store hoteller og restauranter. I den gamle bydelen ligger kirken Notre-Dame d'Espérance og Tour de Mont Chevalier, et 22 m høyt tåm fra 1100-tallet. Utenfor kysten ligger Iles de Lérins, og like i øst Golfe de Juan, hvor Napoleon landet 1815 etter sin tilbakekomst fra Elba. Bilde, se side 204 Canning, Charles John [kæniij], 1812-62, britisk general, sønn av G. Canning. 1855 ble han utnevnt til generalguvernør i India. Inntok en moderat holdning under sepoy-opproret 1857-58 og gjorde en stor innsats ved den påfølgende administrative nyordning av India. 1858 utnevnt til Indias første visekonge, adlet 1859. Canning, George [kænip], 1770-1827, britisk politi­ ker (konservativ), fra 1793 medlem av Underhuset. Etter Pitts død ble Canning utenriksminister (180609) og hadde i denne egenskap hovedansvaret for overfallet på Danmark-Norge 1807. Som medlem av Parlamentet hevdet han i 1814 at Storbritannia var forpliktet til å hjelpe Sverige med å sette Kieltraktaten igjennom, ettersom den britiske regjering en gang hadde gitt dette løfte. Fra 1822, da han igjen ble utenriksminister, var han en ivrig forkjemper for de søramerikanske republikkenes frihetskamp, og anerkjennelsen av deres selvstendighet 1826 skapte store markeder for britiske handelsinteresser. Han støttet også Hellas' frihetskamp, ikke minst for å holde russerne borte fra Balkan, samtidig som han tok opp flere liberale programsaker hjemme. Han

204

CANNIZZARO

Ca no.as by i Brasil. Rio Grande do Sul inngår i storbvTegionen Porto Alegre. 22 km nord for Porto Alegre; 306 100 innb. 2000). Viktig indusirisenter med elektromekanisk industri og produksjon av glass og kjemikalier. Petroleumsraffineri. Canogar Rafael [kanåyar; 'eg. Rafael Garda Gomezt. L 1935. spansk maler, elev av Våzquez Diaz. Medlem av gruppen El Pasø fra 1957. Arbeidet først innen en spontan, ikke-geometrisk abstrakt kunst. Senere laget han arbeider basen på massemediabilder. bilder der fotografiet er brukt som utgangspunkt og mennesket er i sentrum. 11970-årene malte han sterkt politisk og sosialt engasjerte bilder i et plastisk formspråk der maleri og skulptur arbeider sammen. Senere har han gått over til et mer abstrakt form­ språk igjen. Representert i Henie-Onstad Kunstsen­ ter. Hovikodden. ca n o n [kænan] i eng., fra lat. engelsk geistlig, knyttet til en katedral og rådgiv er for biskopen, canon mus. se ►kanon. canones (laL. av gr. 'regel, rettesnor'), kirkerettslige bestemmelser fra de eldste kirkemøter. Sammen med renslige utsagn fra kirkefedrene og pavene dannet disse utgangspunkt for den romersk-kaiolske kirkes samlede kirkerett. De enkelte paragrafer i denne kirkeretten kalles canones. Se ► Decretum Gratiani. Ordet bnd.es også om fordømmelse av vranglære, slik som Tridentinerkonsilets 1545-63) fordømmel­ se av reformatoriske teser. 2. Vaukankonsil 11962-

Langs stranden i Cannes Lgger den brede, elegante Promenade de la Croisette med hote er, * .aer og parkanlegg, i bakgrunnen den gulbrune bygningen Palais des Festivals, hvor Cannes’ filmfestival b.- holdt.

ble statsminister i 1827. men døde kort etter. Canning var en av Parlamentets ypperste talere. Hans taler utkom fra 1826 i 6 bind. Cannizzaro Stanislao. 1826-1910. italiensk kjemi­ ker. Han var den første som fullt ut forstod betydnin­ gen av Avogadros hypotese og innså nødvendighe­ ten av å skjelne mellom atom og molekyl. Derved var han i stand til å rydde bort de tilsynelatende uoverstemmelser som eksisterte mellom relative atommasser (atomvekt i bestemt med forskjellige metoder, og komme frem til et eneste sett av riktige verdier slik som de brukes i dag. Hans undersøkelser over aldehydreaksjoner fikk stor betydning for organisk kjemi. Cannizzaro utførte også banebryten­ de undersøkelser over benzylalkohoL santonin og mange andre organiske forbindelser. Cannizzaros reaksjon navn etter S. Cannizzaro kjemisk reaksjon som foregår når visse aldehyder behandles med alkali. Halvparten av aldehydmengden sil da oksideres til den tilsvarende syre på be­ kostning av den andre halvparten, som reduseres til den tilsvarende alkohol. Benzaldehyd f.eks. sil gi benzosyre pluss benzylalkohoL cannocchiate [kannåkkiale] (it. . gammelt navn på det astronomiske teleskop. Cannock [kænuk] iavgammelengelsk ås'og 'jakti. by i Storbritannia. England. Staffordshire, s ed Shoal Hill. 25 km nord for Birmingham; 65 000 innb.

CARRACCI carpet-bagger [ka:pitbæga] (eng., etter carpet-bag, '(gammeldags) reiseveske'). 1 Politisk eventyrer fra nordstatene i USA, som etter borgerkrigen søkte å utnytte de urolige forholdene i sørstatene. 2 (I USA:) Omvandrende, ansvarsløs politiker, agitator. 3 (I Storbritannia:) Av og til brukt om parlamentskandidat eller -medlem som ikke lever i sin valg­ krets, men som for å bli valgt bare oppholder seg der noen få dager nå og da. Carpi, by i Italia, Emilia-Romagna, 15 km nord for Modena; 61 480 innb. (2001). Jernbaneknutepunkt; handelssenter. Produksjon av tekstiler, næ­ ringsmidler m.m. Særpreget bysenter ved Piazza dei Martiri. Ufullendt domkirke fra 1514, ruiner av gamle befestningen Carpi, Ugo da, ca. 1450 - etter 1525, italiensk maler og grafiker, oppfant fargetresnittet i Italia (i Tyskland var teknikken kjent tidligere). Laget de såkalte chiaroscurotrykk, oppnådd ved bruk av flere treblokker med forskjellig farge. I denne teknikken laget han reproduksjoner av Rafaels og Parmigianinos malerier. Carpinus, planteslekt i hasselfamilien. 35 arter i tempererte strøk på nordlige halvkule. Se ►agnbøk. carpoideer (av gr. 'frukt'), flatdyr, Homalozoa, egen­ artet utdødd underrekke i rekken pigghuder. Kjent fra kambrium til underste devon. De hadde et flatt beger, som regel asymmetrisk bygd, og en kort, leddet stilk, som ikke var festet til bunnen. Det har vært antydet at carpoideene var beslektet med de eldste virveldyrene, men dette er usikkert. carport [ka:på:t] (eng. 'bilhavn'), overdekket, men ellers mer eller mindre åpen parkeringsplass for bil. Begynte å avløse den lukkede garasje i Norge fra ca. 1950, helst i forbindelse med eneboliger og rekke­ hus. Carpzov, Benedikt [-tså], 1595-1666, tysk rettslærd. Dommer i Leipzig og professor ved universitetet. Omfattende og i flere henseender banebrytende forfattervirksomhet, især innenfor strafferetten og den protestantiske kirkerett. Han bærer en vesentlig del av ansvaret for brutaliseringen av tysk strafferett. Carr, Edward Hallett [ka:], 1892-1982, britisk histoCarlo Carrå. Den metafysiske muse, 1917. Oljemaleri, 90 x 66 cm. Privat eie.

riker og diplomat, deltok i den britiske delegasjonen ved fredsforhandlingene i Versailles 1919, var pro­ fessor i internasjonal politikk ved University College of Wales, Aberystwyth, 1936-47, og 1941-46 en av redaktørene i The Times. 1953-55 var han privatdosent i utenrikspolitikk ved Balliol College, Oxford, siden ble han knyttet til ledelsen av Trinity College, Cambridge. Carr gikk under den annen verdenskrig inn for samarbeid med Sovjetunionen, og var etter krigen talsmann for et utvidet internasjonalt samar­ beid med innskrenkning av den nasjonale suvereni­ tet. I denne perioden utgav han The Twenty Years' Crisis (1939), Conditions ofPeace (1942, norsk overs. Veien til varig fred, 1947) og The Soviet Impact on the Western World (1946). Deretter kom hovedverket The BolshevikRevolution 1917-23 (3 bd., 1950-53), etter­ fulgt av The Interregnum 1923-24 (1954) og Socialism in One Country 1924—26 (3 bd., 1958-64). Også hans senere utgivelser behandlet samme emnekrets, som 1917; Before and After (1968), Foundation of a Planned Economy (2 bd., 1969—71) og TheRussian Revolution from Lenin to Stalin (1979). Carrs bidrag til historievi­ tenskapen er What is History? (1961). Carr, lan [ka:], f. 1933, britisk (skotsk) trompeter og komponist; fra 1963 bosatt i London, der han etab­ lerte en kvintett sammen med tenorsaksofonisten Don Rendell. I 1969 dannet han gruppen Nucleus, en av de første europeiske jazzrock-fusiongruppene med stor internasjonal suksess. Carr har også skrevet flere bøker, bl.a. MilesDavis-A CriticalBiography (1982), revidert utgave under tittelen Miles DavisThe Definitive Biography i 1998, og Keith Jarrett-The Man and His Music (1991). Carr, John Dickson [ka:], 1906-77, amerikansk kriminalforfatter, utgav også bøker under navnet Carter Dickson. Han bodde i England 1929-48, der han bl.a. skrev for BBC. Debutromanen lt Walks by Night (1930) ble en suksess, og han fulgte opp med en rekke kriminalboker som gjorde ham verdensbe­ rømt og skaffet ham en stor leserkrets, også i Norge. Carr var utrolig produktiv; han skrev opptil seks bøker i året foruten utallige noveller. Allsidig var han også; i tillegg til alle thrillerne utgav han bl.a. en historisk roman og en biografi over Sir Arthur Conan Doyle. Carrå. Carlo, 1881-1966, italiensk maler, en av de ledende i moderne italiensk maleri. Begynte som futurist 1910 og tok hele retningens dynamiske formspråk i bruk. Blant hans fremste malerier fra denne perioden er Anarkisten Gallis begravelse (190411, Museum of Modem Art, New York). Omkring 1914 dempet han innslaget av bevegelse, og nærmet seg kubismens konstruktivt oppbygde maleri. Han var en tid påvirket av Braque og Picasso og arbeidet som dem med collage i sine malerier, påklistrete avisbiter o.l. Etter å ha vært påvirket av Giotto og italiensk 1400-tallsmaleri ble han sammen med Chirico leder av la *pittura metafisica, som både bygde på kubisme og tidligere italiensk maleri og som i sine fantasier foregrep surrealismen. Omkring 1920 gikk hans maleriske utvikling over i en nesten klassisk stil med sterk formforenkling. Han skrev La pittura metafisica (1919) og selvbiografien La mia vita (1943). Carracci [karrattji], italiensk malerfamilie fra Bolog­ na. Stiftet Accademia degli Incamminati (akademiet for dem som er brakt på riktig vei) i Bologna i slutten av 1500-tallet. Målet var å bekjempe manieristene, og ved å gjenoppta de store mesteres prinsipper og naturstudium mente de å gi italiensk malerkunst nytt liv. De ville forene det beste og mest karakteris­ tiske hos Michelangelo, Rafael, Tizian, Correggio og andre kunstnere. Virkemidlene var sterk patos, kraftige kontraster og understrekning av det plastis­ ke. Selv om deres program var sterkt eklektisk, ble de banebrytende for barokkmaleriet. Lodovico Carracci, 1555-1619, dannet sin stil ved studier særlig av Andrea del Sarto i Firenze, Correg-

230

CARRADINE

Annibale Carracci. Venus og Adonis, 1590. Oljemaleri, 217 x 246 cm. Kunsthistorisches Museum, Wien.

gio og Parmigianino i Parma. Han har hatt større betydning ved sin organisasjons- og lærervirksomhet enn ved sine bilder. Agostino Carracci, 1557-1602, elev av manieristene i Bologna og sin fetter Lodovico, var teoretisk og litterært anlagt, og kom derfor især til å forme sko­ lens program. Han assisterte sin bror Annibale i Palazzo Farnese. Han har hatt mer innflytelse ved sine kobberstikk (i alt 270 blad) enn ved sine male­ rier. Annibale Carracci, 1560-1609, var også elev av sin fetter Lodovico, utdannet seg videre ved studier etter Correggio i Parma, etter venetianerne, især Paolo Veronese, endelig i Roma etter Michelangelo og Rafael. Han arbeidet i Bologna og senere i Roma (1595-1609), hvor han fremfor alt malte store dekorasjoner i Palazzo Fameses galleri. Dette er tidens hovedverk som romutsmykning (15971604). Det er en overlegent sikkert utformet, komp­ lisert oppbygd fremstilling med Bacchus ogAriadnes triumf i midtfeltet og med gudenes elskovshistorier som hovedtema, «den guddommelige kjærlighet». Oppbygningen av takfeltet går ut fra Michelangelos og Rafaels takfresker, med sterke innslag av illusjonseffekter, noe som gjorde at dette verket fikk stor betydning for italiensk monumentalmaleri. Carracci gav også det klassiske landskap eller paesaggio romarw dets forbilledlige utforming. Dette såkalte heroiske landskap har sin rot i landskapsfremstillingen i venetiansk kunst og hos Rafael, men inspirasjoner fra Paul Brill og Adam Elsheimer var også sterkt medvirkende. Det var et oppbygd land­ skap komponert i antikkens ånd etter barokkens faste prinsipper og over motiver hentet fra campagnaen. Gode eksempler er Marias himmelfart og Fluk­ ten til Egypt i Palazzo Doria i Roma, og i Paris Jakt og Fiske. Foruten det kraftige klassiske innslaget som hans fresker viser, er det sterke realistiske tendenser i

hans kunst. Det kommer til uttrykk i hans portretter og i malerier med folkelige motiver som Slakterens bod i Christ Church, Oxford og Mannen med apen i Uffizi, Firenze. Carradine, David [kæradain], f. 1936, amerikansk filmskuespiller, sønn av John Carradine. Carradine debuterte 1964. Han ble mest kjent gjennom fjern­ synsserien Kung Fu (1972) og siden i film, bl.a. som sangeren Woody Guthrie i Boundfor Glory (1976) og mot Liv Ullmann i Ingmar Bergmans Ormens agg (1977). Han gjorde comeback med rollen som Bill i Quentin Tarantinos mye omtalte Kili Bill: Vol 1 (2003) og Kili Bill: Vol. 2 (2004). Carradine, John [kæradain], eg. Richmond Reed Carradine, 1906-88, amerikansk filmskuespiller, far til David Carradine. Carradine scenedebuterte 1925 og filmdebuterte 1930. Han medvirket i ca. 250 spillefilmer, og gjorde tidlig i karrieren mange bemerkede biroller, som i John Fords The Hurricane

José Carreras under en konsert i København i 1992.

(1937), GrapesofWrath (Vredens druer, 1939) og Stagecoach (Siste vogn til Lordsburg, 1939). Senere ble det et stort antall lavbudsjetts skrekkfilmer, og i senere år dukket han opp i The Howling (1981) og Peggy Sue GotMarried (1986). carrageenalger, rødalge, se ►karragenalger. carraghenan, se ►karragenan. Carrantuohill [kærantual], Irlands høyeste fjell, i Macgillicuddy's Reeks, 1041 moh. Ligger i grevska­ pet Kerry, ca. 20 km sørvest for byen Killamey. Carranza, Venustiano, 1859-1920, meksikansk politiker, spilte en stor rolle i revolusjonen og tok sikte på å bli leder for samtlige revolusjonære beve­ gelser i Latin-Amerika. President i Mexico 1917-20. Myrdet. Carrara, by i Italia, Toscana, i en dyp kløft i Apuanske alper, ca. 7 km fra Liguriske hav; 65 030 innb. (2001). Carrara er berømt for sitt marmor, som snart er hvitt, snart har gule, grønnlige eller svarte årer. Utvinningen foregikk alt i romersk tid. carré de l’ Est, fransk hvitmuggost fra de østlige provinsene Champagne og Lorraine. Den formes som 8-10 cm store kvadrater med en høyde på ca. 3 cm. I smak minner den om brie eller camembert, og regnes blant de beste hvitmuggoster. Fettinnhold i tørrstoffet er på 45-50 %. CarrefourSA [karftr.r] (fr. 'veikryss, møtested'), Paris, fransk dagligvareselskap grunnlagt 1959, Europas største og verdens nest største matvarekjede etter amerikanske Wal-Mart. Åpnet 1963 sitt første hypermarked ved et stort veikryss utenfor Paris, derav navnet. Carrefour eier over 6000 butikker i ca. 30 land i Europa, Asia og Sør-Amerika, fra hypermarked til lavprisbutikker under merkenavn som Carre­ four, Champion, Dia, Ed m.fl. Også franchise- og innkjøpsavtaler med over 4000 butikker i andre kjeder, i Norge med NorgesGruppen fra 2003 (super­ marked under navnet MenyChampion). Omsetning ca. 90 mrd. amerikanske dollar med rundt 420 000 ansatte (2003). Carrel, Alexis [karel], 1873-1944, fransk-amerikansk lege. Etter utdannelse i Frankrike arbeidet Carrel fra 1904 til sin død i USA ved Rockefellerinstituttet. 1908 lyktes det ham å transplantere organer, 1910 viste han at blodårer kunne fryses ned og oppbevares for senere transplantasjoner, og samme år gjorde han interessante forsøk med dyr­ king av overlevende dyriske vev. Carrel utarbeidet en behandlingsmåte for infiserte sår, spyling med den såkalte Dakins væske. 1912 fikk han Nobelpri­ sen i medisin. Carrel konstruerte sammen med oberst Charles Lindbergh det «kunstige hjerte» for tilførsel av blod til uttatte, levende organer, som derved kunne holdes levende en tid. Under den annen verdenskrig bodde Carrel i Frankrike, hvor han opprettet det psykologiske forskningsinstitutt Institut de 1'homme i Paris. Utgav Man, the Unknown (på norsk: Mennesket, det ukjente, 1937) og The Culture of Organs (1938). Carrenode Miranda, Juan [karrenjå-], 1614-85, spansk maler, arbeidet i Madrid og delvis i Toledo. Han var påvirket så vel av van Dyck, Rubens og Tizian som av Velåzquez. Hoffmaler fra 1669, mest kjent for sine portretter av Karl 2 og andre medlem­ mer av kongehuset. Sammen med Fr. Rizi malte han fresker i Toledo-katedralen og kirker i Madrid. Hans verker skiller seg fra hans forgjenger Velåzquez' kunst. Hans koloritt er varmere og formen ikke så klar, men det er både fomemhet og psykologisk skarpsyn over hans beste arbeider. Carreras. José, f. 1946, spansk sanger (tenor), stu­ derte ved konservatoriet i Barcelona. Carreras debuterte i Barcelona 1970, og ved Covent Garden og Metropolitan 1974. Tallrike plateinnspillinger, ikke minst av Verdis operaer, og ellers innenfor italiensk og fransk repertoar. Etter kamp mot levkemi pa 1980-årene vendte han tilbake til scenen.

231 Sammen med Luciano Pavarotti og Plåcido Domingo en av «De tre tenorer», som hadde enorm suksess med sine felles konserter fra 1990. Har utgitt selvbio­ grafien Singingfor the Soul (1991). Carrero Blanco, Luis, 1903-73, spansk admiral og politiker; nær venn av general Franco. Deltok i sjøkrigsoperasjoner under borgerkrigen og ble operasjonssjef i marinens overkommando 1939. Visestatsminister fra 1967 til juni 1973, da han ble sjef for regjeringen og utpekt til Francos etterfølger. Drept ved et attentat i desember s.å., utført av bas­ kiske separatister. Carrey, Jim [kæri], eg. James Eugene Carrey, f. 1962, kanadisk komiker og filmskuespiller, virksom i USA, har bakgrunn fra stand-up. Carrey filmdebuterte 1983, men ble først lagt merke til i fjernsynsshowet In Living Color (1990). Farsen Ace Ventura, PetDetective (Jakten på den forsvunne delfin, 1994; oppfølger 1995), hvor han gjorde utstrakt bruk av sin used­ vanlige fysiske humor, ble et gjennombrudd. Med kinosuksessen The Mask (Masken, 1994) som blan­ der realfilm og animasjon, ble han en av 1990årenes nye stjerner. Han har siden spilt i filmer som lavkomedien Dumb and Dumber (Dum og dummere, 1995), Batman Forever (1995; som Gåten), TheCable Guy (1996), The Truman Show (1998) og Bruce Almighty (2003). Carrhae [karre], latinsk navn på ►Harran. carrier [kæri a] (av eng. 'bære'), lasteskip; aircraft carrier, hangarskip for fly; car carrier, skip bygd for transport av biler. Carrier, Jean-Baptiste [karje], 1756-94, fransk revolusjonær. Medlem av Nasjonalkonventet, en av Bergets ledere. Konventets utsending i Nantes 1973, gjennomførte der de blodige utrenskningene som gjorde ham beryktet. Deltok også i thermidor-kuppet 1794, men ble deretter dømt til døden og henret­ tet. Carriera, Rosalba, 1675-1757, italiensk maler. Hen­ nes portretter i pastell i rokokkoens lyse toner var populære i samtiden. Hun malte i Paris, ved hoffet i Modena, senere ved hoffet i Wien, og portretterte en rekke av samtidens fyrster og adelige. Carriére, Eugene [karje:r], 1849-1906, fransk maler, elev av Cabanel. Han var fargeblind, mottok i sin ungdom impulser fra Rubens og Velåzquez. Hans bilder er malt i grå og svarte toner med utflytende konturer, figurene får derved en merkelig virkning som tåkebilder. Denne utflytende, fargeskye formen brukte han til å gjengi det sjelelige i forsterket grad. Et hovedverk er Maternité (1892, Musee d'Orsay, Paris). Har også laget portretter av P. Verlaine, A. Rodin, A. Daudet, brødrene Dumas og E. de Goncourt. Han benyttet seg ofte av litografi, hvor bløte toner i svart og hvitt egner seg godt. Litt.: Bantens, R.J.: E.C., his work and his influence, 1983 Carrillo, Juliån [karrijå], 1875-1965, meksikansk komponist. Utdannet i Leipzig, Gent og ved konser­ vatoriet i Ciudad de Mexico, der han var direktør 1905-14. Skrev en rekke større verk i et forholdsvis tradisjonelt tonespråk. Begynte så å eksperimentere med tolvtonemusikk og la også for dagen interesse for mikrotonemusikk, noe han alt i 1895 hadde syslet med. Formulerte teorien «Sonido 13», der han inndeler oktaven i 96 intervaller og opererer med 4-, 8- og 16-dels intervaller. Konstruerte også instrumenter som skulle få frem disse mikrotoner og skrev mange komposisjoner for disse instrumente­ ne. Utgav også bøker til klargjøring av sine ideer og redigerte tidsskriftet El Sonido 13. Av verker kan " nevnes fire operaer, to symfonier, to messer, et rekviem, kammermusikk og ca. 40 verker av spesielt eksperimenterende karakter. Carrington, Peter Alexander Rupert [kærirjtan], 6. baron C., f. 1919, britisk konservativ politiker. Høykommissær i Australia 1956-59, første admirali-

CARSON

Carrington, Terri Lyne [kæriqtan], f. 1965, ameri­

Jim Carrey sammen med Jennifer Aniston i Tom Shadyacfilmen Bruce Almighty (2003), der Carrey spiller en alminnelig mann som får guddommelige krefter.

Lewis Carroll. Hvem er dette? spurte dronningen. En av Sir JohnTenniels illustrasjoner til boken Alice's Adventures in Wonderland.

tetslord 1959-63, minister uten portefølje 1963-64, samtidig leder av Overhuset. Opposisjonsleder i Underhuset 1964-70, konservativ partileder 197274. Forsvarsminister 1970-74, deretter en kort tid energiminister. Opposisjonsleder i Overhuset 197479. Utenriksminister i Thatchers regjering 1979-82, der han bl.a. gjennomførte Zimbabwes uavhengig­ het. Måtte gå av etter det argentinske angrepet på Falklandsøyene 1982. Generalsekretær i NATO 1984-88, deretter direktør i auksjonsfirmaet Christies til 1993. EUs spesialutsending i Jugoslaviakonflikten 1991-92. Memoarer (Reflectson Things Past, 1988). Carrington, Richard Christopher [kæriqtan], 182675, britisk bryggerieier og astronom, opprinnelig teolog, bygde 1853 et observatorium i Redhill. Utgav 1864 et stort verk om sine solobservasjoner fra 1853 til 1861; bestemte Solens rotasjonstid og påviste solflekkenes breddevariasjon.

kansk jazzmusiker, trommeslager og komponist. Hun ble kjent for et stort publikum som medlem av husbandet til det populære fjernsynsshowet The Arsenio Hall Show, og har utviklet seg til å bli en meget etterspurt musiker. Bl.a. har hun samarbeidet med Wayne Shorter, John Scofield, Cassandra Wilson og Herbie Hancock. Album under eget navn Real Life Story (1989), Jazz Is a Spirit (2002) og Structure (2004). Carrions sykdom [karjån-], oroya-feber, verruga peruana, peruvianske vorter, skyldes en liten gramnegativ stavbakterie, Bartonella bacilliformis. Syk­ dommen overføres ved bitt av sandfluer (Phlebotomus) og ytrer seg ved feber med blodmangel eller ved vortelignende utslett, kan være ondartet. Syk­ dommen finnes i Peru, Colombia og Ecuador og behandles med antibiotika. Den er oppkalt etter D. Carrion, en medisinsk student som i 1885 inokulerte seg selv med blod fra en vorte hos en pasient. Carroll. Lewis [kæral], pseudonym for Charles Lutwidge Dodgson, 1832-98, britisk forfatter. Han var dosent i matematikk i Oxford og skrev matema­ tiske avhandlinger under sitt egentlige navn, men er best kjent som forfatter av de fantasifulle barnebøke­ ne Alice'sAdventuresin Wonderland (1865) og Through the Looking-Glass (1872). Disse hører til de store klassikerne i sin sjanger, og er også blitt innlemmet i den moderne vestlige filosofis klassiske kildeskrifter. De inneholder en sann rikdom av humoristiske logisk-filosofiske paradokser og semantiske finurligheter som filosofer i de siste generasjoner har forsynt seg begjærlig av til bruk i sine filosofiske eksempel­ samlinger. Tross bøkenes spesielt engelske preg, sin (ofte parodiske) bruk av engelske barneregler og dikt osv., er de oversatt til en rekke språk. Sir John Tenniels illustrasjoner er blitt uatskillelige fra teksten. Den mest omfattende samling av hans humoristiske verker er The Works ofL. C„ redigert av R. L. Green (1965). Litt.: Cohen, M.N.: L.C.: a biography, 1995; Pudney, J.: L.C. and his world, 1976; Williams, S.H. & F. Ma­ dam The L.C. handbook, rev. ed., 1979 carrollitt, grått ertsmineral som krystalliserer kubisk, kjemisk et kobberkoboltsulfid med formel CuCo1S4, beslektet med ►linneitt. Funnet i Norge ved Borras kobberforekomst i Alta. Navn etter Carroll County, Maryland. Carr-Saunders, Alexander Morris [ka: så.ndaz], Sir, 1886-1966, britisk sosiolog; professor ved universi­ tetet i Liverpool 1923-37, fra 1937 knyttet til Lon­ don School of Economics. Blant hans verker kan nevnes Social Structure ofEngland (1926), The Profes­ jons (1933) og WorldPopulation (1936). Carso, ty. Karst, slovensk Kras, fjellplatå på grensen mellom Italia og Slovenia, har gitt navnet til ► karst landskap. Carson, Christopher (Kit) [ka:sn], 1809-68, ameri­ kansk jeger og offiser. Romte hjemmefra 15 år gammel og bosatte seg i New Mexico, pelsjeger i Rocky Mountains 1831-39, berømt som fører for Frémonts oppdagelsesferder 1842-46. Folkehelt etter sine dristige innsatser som speider for ameri­ kanske tropper under kamper i California og Mexi­ co; som offiser på nordstatsiden under borgerkrigen avanserte han til oberst. Hovedperson i en mengde fortellinger og filmer fra det ville vesten. Carson, Edward Henry [ka:sn], fra 1921 baron Carson of Duncaim, 1854-1935, britisk (irsk) advo­ kat og konservativ politiker, medlem av Underhuset 1892-1921. Var en ivrig forkjemper for protestantenes interesser i Irland og organiserte 1914 en hær på over 100 000 frivillige Ulster-protestanter til kamp mot Home rule. Regjeringsadvokat 1915-16, marineminister 1916-17 og deretter minister uten porte­ følje og medlem av krigskabinettet 1917-18, til slutt Lord ofAppeal 1921-29. Hans innsats bidro sterkt til

232

CARSON

at det protestantiske Nord-Irland forble i union med Storbritannia da resten av Irland ble selvstendig 1921. Carson var kjent som en av Englands fremste skrankeadvokater, bl.a. var han aktor i saken som 1895 dømte forfatteren Oscar Wilde for homosek­ sualitet. Carson, Rachel Louise [ka:sn], 1907-64, amerikansk biolog, vitenskapelig assistent ved University of Maryland 1931-36, U. S. Fish and Wildlife Service 1936-52, Woods Hole Oceanographic Institution 1952-63. Hennes populærvitenskapelige verker Under the Sea Wind (1941), The Sea Around Us (1951, norsk overs. Havet som omgir oss, 1952; filmversjon 1954), og The Edge of the Sea (1955) ble internasjonale bestselgere. Silent Spring (1962, norsk overs. Den tause våren, 1963), om de katastrofale virkningene som giftstoffer brukt mot ugress og skadeinsekter kan få i naturen, vakte strid og oppsikt. Carson City [ka:sn sjti], by i USA, hovedstad i Nevada, 50 km sør for Reno; 54 300 innb. (2002). Vakkert be­ liggende ved foten av Sierra Nevada i Eagle Bay, 1440 moh. Stor turisttrafikk, spillecasinoer. Brytning av kobber og noe sølv. Grunnlagt 1858, oppkalt etter Kit Carson, ameri­ kansk grensejeger og offiser. Hovedstad for territoriet Nevada 1861, delstatshovedstad fra 1864. Bystatus fra 1875. Carstens, Asmus Jakob, 1754-98, dansk-tysk tegner, født i Slesvig, studerte 1776-80 ved akademiet i København, oppholdt seg 1787-92 i Berlin og deret­ ter til sin død i Roma. Med grunnlag i antikken, Rafael og Michelangelo utformet han en stortenkt, idealt preget kartongkunst, gjeme utført i svart- eller rødkritt, med mektige draperte figurer i uttrykksfulle sammenstillinger, og med emner oftest fra antikken eller Ossian. Han foraktet naturstudiet, og kunstne­ risk lider hans verk av svakheter. Likevel er hans historiske betydning (bl.a. forThorvaldsen) som klassisismens forkjemper i reaksjon mot rokokkoen, uomstridt. Carstens, Carl Wilhelm, 1887-1950, norsk geolog, født i Trondheim. Dosent ved NTH 1920-36, verksgeolog ved Orkla Gruber fra 1936. Forfattet viktige arbeider overTrondheimsfeltets geologi og de norske kismalmene, deres inndeling og dannelsesmåte. Som konsulent fikk Carstens stor betydning for utviklin­ gen av norsk gruveindustri. Carstens, (Johan Henrik) David, også Carstensen, 1754-1837, traktør og hotelleier, født i Tyskland. Carstens startet i 1807 driften av Hotel d'Angleterre i Rådhusgaten 26, det første hotellet med kontinenta­ le ambisjoner i Christiania. Helt fra starten hadde hotellet ry på seg for å være det stedet hvor utlendin­ ger kunne finne den komfort de var vant til. I årene etter 1814 var hotellet et samlingssted for stortings­ representantene. Litt.: NBL 2. utg. Carstens, Karl, 1914-92, tysk politiker (CDU); jurist. Ansatt i det vesttyske Utenriksdepartementet i 1955, statssekretær 1960 og fast stedfortreder for utenriks­ ministeren 1961. Statssekretær i forsvarsdepartementet 1966-67, statssekretær og leder for forbunds­ kanslerens kontor 1968-69. Medlem av Forbundsda­ gen 1972-76, gruppeleder for CDU/CSU 1973-76, president i Forbundsdagen 1976-79. Vest-Tysklands president 1979-84. Carstensen, Ebba, 1885-1967, dansk maler, elev av S. Wandel, Johan Rohde og Kunstakademiet 190313.1 en lett kubiserende, franskpreget form malte hun stilleben, interiører og figurbilder og i senere år mange landskaper i en gyllenblond koloritt. Carstensen. Henrik, 1753-1835, norsk kjøpmann og jemverkseier. Møtte på riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 som representant for Risør. Hørte først til unionspartiet, men sluttet seg senere til selvstendighetspartiet. Carstensen, Stian, f. 5. januar 1971, norsk musiker,

multiinstrumentalist (trekkspill, gitar, banjo, fløyter m.m.). 1991-93 studerte han ved jazzlinjen ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Han ble interes­ sert i balkansk musikk, og var med på å danne grup­ pen Farmers Market, som bl.a. har utgitt albumene Speed/Balkan/Boogie (1995), Musikk fra Hybridene (1997) og FarmersMarket (2000). Carstensen har ellers gjort seg gjeldende i en lang rekke ulike sam­ menhenger. Albumet Backwards Into The Backwoods kom i 2004. Cartagena [kartaxena], by i sørøstlige Spania, Murcia, ved Middelhavet, 45 km sørøst for byen Murcia; 188 000 innb. (2002). Cartagena har vært flåtehavn siden Filip (Felipe) 2s tid, og har en av de beste havner i det vestlige Middelhav. Befestet, med marineverft og arsenal. Smelteverk for jern- og blymalm, metall- og kjemisk industri. Stor import, særlig råolje til et stort raffineri like ved byen. Eksport av jem, bly, sink. Katedral fra 1200-tallet, ruiner av borg og bymurer, men ellers en nokså ny by. Erkebispesete. Historikk. Cartagena ble grunnlagt av Hasdrubal ca. 225 f.Kr. på plassen etter en iberisk by. Den ble kartagernes viktigste støttepunkt i Spania. Romerne, som kalte byen Carthago Nova, erobret den 209 f.Kr., men Cartagena fortsatte å være en viktig by på grunn av de rike sølv- og gullgruver innenfor. Tilhør­ te maurerne fra 700-tallet til 1269. Var en viktig marinebase for Republikken under den spanske borgerkrig (1936-39). Cartagena [kartaxena], by i nordlige Colombia, ved Karibiske hav; 829 400 innb. (2000). Havneby og handelssenter for landsdelen. Viktig oljehavn, med oljerørledning fra Barrancabermeja og gassrørled­ ning fra feltene ved Jobo Tablon. Også utførsel av kaffe og platina. Oljeraffineri; produksjon av teksti­ ler, kjemikalier, sukker, tobakk, kosmetikk, lærvarer m.m. Universitet (1827), marineakademi. Erkebispe­ sete. Cartagena er en av de mest pittoreske byer i SørAmerika. Gamlebyen er ennå omgitt av festnings murer. Blant de mange gamle bygningene hører katedralen (påbegynt i 1538), Inkvisisjonspalasset (1706) og festningen San Felipe de Barajas (1657). Festningen og flere andre bygg, monumenter o.a. står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Historikk. Cartagena ble anlagt i 1533, var utskipingshavn for edle metaller til Spania og var befestet ved 29 fort. Byen ble plyndret av sjørøvere 1544, av Francis Drake 1585, av franskmennene 1697. Er­ klærte seg uavhengig av Spania i 1811, ble erobret i 1815 og endelig befridd i 1821. Manglende forbin­ delser med innlandet førte til stagnasjon og tilbake­ gang på 1800-tallet. Oljefunnene i Magdalenadalen (1917) og byggingen av rørledningen fra Barranca­ bermeja (1926), betydde fornyet vekst. Cartago, by i Colombia, i Caucadalen 60 km sørvest for Manizales; 127 400 innb. (2000). Handel med kaffe, tobakk og kveg. Katedral. Byen ble grunnlagt 1540. Cartago, by i Costa Rica, på høysletta Meseta Central, 1439 moh., ved foten av vulkanen Irazu (3432 moh.), 19 km øst for hovedstaden San José; 38 400 innb. (2000). Markedssenter. Valfartskatedral. Grunnlagt 1563. Viktig by i kolonitiden, hovedstad 1521-1823. Byen har ofte vært utsatt for jordskjelv, flomherjet 1963. Cartan. Élie Joseph [karta], 1869-1951, fransk mate­ matiker, professor i Nancy 1903, professor ved Sorbonne fra 1912. Cartan gjorde en rekke fundamen­ tale undersøkelser over differensialligninger og Liegrupper, en fortsettelse av Sophus Lies ideer; hans resultater om de såkalte Lie-algebraer har ledet til fornyet interesse i disse områder. Hans samlede verker ble utgitt av den franske matematikerforening i 1952. Cartan. Henri Paul [karta], f. 1904, fransk matemati­

ker, sønn av É. J. Cartan. Har vært professor ved universitetene i Lille, Strasbourg og Paris. Cartan har skrevet et stort antall avhandlinger over funksjonsteori, algebra og topologi, og har vært et fremtreden­ de medlem av gruppen Nicolas ►Bourbaki. Æresdok­ tor ved Universitetet i Oslo 1961. carte [kart] (fr.), kort, spiseseddel. carte blanche [-blaj], carte-blanche (fr., eg. 'hvitt kort'), blankofullmakt (uinnskrenket fullmakt). Carte Blanche Dansekompani [kart blåf], norsk danseensemble stiftet 1985 av bl.a. Jennifer Day og Ketil Gudim; fra 1989 Norges andre offentlig finansierte danseteater, med sete i Bergen. Gruppen formidler nyskapende og moderne dansekunst. Ensemblet er fra 1996 et statlig regionalt kompani med støtte også fra Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune. Kunstnerisk leder fra 2001 er Ame Fagerholt. Carter, Alvin Pleasant [ka:ta], 1891-1960, ameri­ kansk folkesanger. Sammen med sin kone Sara Dougherty og svigerinne Maybelle Addington startet han i 1927 gruppen The Carter Family, som ble umåtelig populær i 1930-årene og stilskapende innen countrymusikken. Gruppen ble oppløst 1943, men Maybelle fortsatte å opptre, etter hvert sammen med døtrene Helen, June og Anita. Fra slutten av 1960-årene opptrådte de en del sammen med Junes mann, Johnny Cash. Carter, Angela [ka:ta], 1940-92, britisk forfatter og kulturhistoriker. Hun fikk sitt gjennombrudd med TheMagic Toyshop (1967; norsk overs. Den forhekse­ de leketøysbutikken, 1982), en fortelling for ungdom og voksne om hva det vil si å vokse opp. Romanen forener det hverdagslige og det fantastiske, og bruker Freud på en uhøytidelig og tankevekkende måte. Med romaner som Nights at the Circus (1984; norsk overs. Sirkusnetter, 1985) og WiseChildren (1991; norsk overs. Kloke barn, 1992) befestet hun sin stilling som en fremragende representant for magisk realisme og en sentral feministisk forfatter. Carter oversatte eventyr til engelsk, og The Bloody Chamber and Other Stories (1980) er hennes underhol­ dende og tankevekkende moderne versjoner av noen av Europas mest kjente eventyr. Carter skrev om sex og vold i en frodig stil, og ble kritisert for det. Men hennes underliggende temaer er seriøse; fortel­ lingene drøfter hvilke muligheter det finnes for menneskelig vekst i en verden preget av undertryk­ kelse og anarki, der ingen kan fri seg fra sine dyriske impulser. The Sadeian Woman: An Exercise in Cultural History (1979; norsk overs. Den sadiske kvinnen, 1980) er et bidrag til moderne kvinnehistorie, mens Curious Room (1994) er en samling stykker for radio og fjernsyn. 1 1995 kom Buming YourBoats: Collected Short Stories, med et forord av Salman Rushdie. Carter, Benny [karta], eg. Bennett Lester C„ 19072003, amerikansk jazzmusiker; var en fremragende solist på sine hovedinstrumenter altsaksofon og trompet, og mestret i tillegg en rekke andre instru­ menter. Han var en av jazzhistoriens fremste kompo­ nister og arrangører, ikke bare for egne orkestre, men også for bl.a. Duke Ellington, Fletcher Henderson, Jimmie Lunceford og Benny Goodman. I 1920-årene spilte han bl.a. i Charlie Johnsons, Fletcher Hendersons og Chick Webbs orkestre, i 1931 ble han leder for McKinney's Cotton Pickers, og 1932-34 ledet han eget storband i New York. 1935-38 oppholdt Carter seg i Europa, hovedsakelig i Storbritannia og Frank­ rike, men besøkte også Danmark og Sverige og ble en inspirasjonskilde for europeiske musikere. 1938-50 ledet han, med noen avbrudd, egne storband i USA. Fra 1950 og i mange år fremover arbeidet han også som komponist for fjernsyn og film (bl.a. Snøen på Kilimanjaro, The Five Pennies), samtidig som han turnerte som solist med Jazz at The Philharmonic og egne smågrupper. I 1980- og 1990-årene var han, sin alder til tross, på verdensomspennende konsertturneer. Blant et utall album kan nevnes JazzGiant___ (1957), The King (1976) og Harlem Renaissance (1992).

-

—

- -

Carter, Betty «Bebop» [ka:ta], eg. Lillie Mae Jones,

1930-98, amerikansk jazzsanger; ble først etablert som vokalist i Lionel Hamptons orkester i 1950årene, og gjorde seg bemerket som en fremragende scat-sanger. 11961 hadde hun stor kommersiell suksess med duett-albumet Ray Charles and Betty Carter. Etter en mindre aktiv periode i 1960-årene kom hun sterkt tilbake, og fra ca. 1970 var hun en av jazzens dominerende moderne vokalister, ofte i spissen for en egen trio. Album bl.a. Finally- Betty Carter (1969), TheAudience with Betty Carter (1979), IfsNotAbouttheMelody (1992) ogl'm Yours, You're Mine (1996). Carter, Elliott (Cookjr.) [ka:ta], f. 1908, amerikansk komponist. Utdannet ved Harvard University, senere studier med W. Piston og med N. Boulanger i Paris. Han har skrevet relativt få, men betydningsfulle verker, som klaversonate (1946), cellosonate (1948), fire strykekvartetter (1951, 1959, 1971, 1986), sonate for fløyte, obo, cello og cembalo (1952), dobbeltkonsert for cembalo og klaver (1961), klaverkonsert (1964-65), konsert for orkes­ ter (1969), Symphony of Three Orchestras (1977), Triple Duo (1982) og fiolinkonsert (1992; bestilt av og tilegnet den norske fiolinisten Ole Bøhn). Disse verker plasserer ham i første rekke blant amerikan­ ske samtidskomponister. Hans musikk har vesentlig neoklassiske trekk, den er lineær, rytmisk intrikat og har ofte en sterkt dramatisk karakter. I tidlige verker benyttet han et rytmisk prinsipp, som han kalte metrisk modulasjon: taktart og tempo skifter gradvis, gjerne markert ved nøyaktige metronomangivelser. Betty Carter under en konsert i Maastricht, Nederland i 1992. Carter, Helena Bonham [ka:ta], f. 1966, britisk skuespiller, debut 1983, har særlig gjort seg bemer­ ket i litteraturfilmatiseringer som A Room With a View hetene ble ingen videre suksess, men skapte i stedet (Et rom med utsikt, 1986), Maurice (1987), Howards End (Tilbake til Howards End, 1992), alle etter problemer særlig i forholdet til Sovjetunionen og landene i Latin-Amerika. Avgjørende for valgneder­ E. M. Forsters romaner. Også større roller i Hamlet laget 1980 var likevel hans lite handlekraftige hånd­ (1990; som Ofelia) og Frankenstein (1993). Spilte en utypisk rolle i Fight Club (1999). tering av Iran-krisen (1979-80). Hans største uten­ rikspolitiske triumf var ►Camp David-avtalen Carter, Howard [ka:ta], 1873-1939, britisk egypto­ (1978). Dessuten fikk han gjennomført avtalen om log. Foretok fra 1890 en mengde utgravninger i Panama-kanalen (1978) og SALT 2-avtalen (1979). Egypt, 1907-23 i samarbeid med Lord Carnarvon; Etter at han gikk av som president, har Carter vært oppdaget 1922 Tut-ankh-Amons grav. Hovedarbei­ brukt som fredsmegler i store deler av verden, særlig der: The TombofThoutmosis (1904, sammen med P. E. under president Clinton i 1990-årene. Han har også Newberry), Five Years' Explorations at Thebes (1912) brukt sin autoritet som en respektert valgobservatør og The TombofTut-Ankh-Amen (3 bd., 1923-33). i en rekke land. Opprettet 1986 stiftelsen CarterBilde, se ► egyptologi. Menil Human Rights Foundation. Han fikk Nobels Carter, James [ka:tø], f. 1969, amerikansk jazzmusi­ fredspris 2002. Utg. bl.a. selvbiografien Keeping Faith. ker, saksofonist (særlig tenor, men også alt, sopran Memoirs ofa President (1982). og baryton); har spilt med bl.a. Wynton Marsalis, Litt.: Brinkley, D.: The unfinished presidency: J.C.'s Lester Bowie og Julius Hemphill. Et av 1990-årenes journey beyond the White House, 1998; Kaufman, B.I.: store, nye navn innen jazzen, bl.a. med egne album The presidency ofJames Earl Carter, Jr, 1993; Morris, som JC On The Set (1993), Real Quiet Storm (1994), K.E.: J.C., American moralist, 1996; Troester, R.: J.C. as Conversin ’ With the Elders (1996) og In Carterian peacemaker: a post-presidential biography, 1996 Fashion (1998). Med sin dyktighet og store allsidig­ het har han medvirket på en lang rekke innspillinger Carter, Nick [ka:ta], pseudonym for en rekke ameri­ innen ulike stilarter. 12000 gav han ut to album samtidig: Chasin' the Gypsy er en hyllest til Django Reinhardt, mens Layin' in the Cut er sterkt funk- og rhythm'n'blues-preget. 12003 kom Gardeniasfor " Lady Day, og i 2004 Live at Baker 's Keyboard Lounge Carter, Jimmy [ka:ta], eg. James Earl Jr., f. 1. okt. 1924, amerikansk politiker (demokrat), USAs 39. president (1977-81). Forretningsmann i Georgia (peanøttfarmer), guvernør i hjemstaten fra 1970. Carter var blitt valgt som konservativ, men viste i sine fire år som Georgias toppadministrator interesse for a bedre de svartes og mindre heldigstiltes kår. 1976 ble han (med W. Mondale som visepresidentkandidat) valgt som USAs president. Renommert 1980, men tapte klart for Ronald Reagan. Carters presidentperiode var preget av hans mang­ lende politiske erfaring, han ble på mange måter en fremmed i Washington. Innenrikspolitisk fikk han ikke den nødvendige støtte fra kongressen. Hans ambisiøse program for å få bedret, menneskerettig-

CARTIER I

kanske forfattere (se John R. ►Coryefi) av en meng­ de populære detektivromaner. Hovedfiguren i roma­ nene heter også Carter. I hefteform vant de stor utbredelse i Norge i de første tiår av 1900-tallet. 1076 fortellinger ble laget om Carters spennende eventyr. Det er også en billigbokserie fra 1970-årene om en superagent med navnet Carter. Carter, Regina [ka:ta], f. 1968, amerikansk jazzmusi­ ker, fiolinist og komponist; den første kvinne som har klart å etablere seg i det øverste sjiktet blant jazzfiolinister. Hun har bl.a. studert ved New Eng­ land Conservatory i Boston. Fra 1987 gjorde hun seg gjeldende som medlem av fusiongruppen Straight Ahead. Siden begynnelsen av 1990-årene har hun samarbeidet med bl.a. Max Roach, Kenny Barron, Cassandra Wilson, Wynton Marsalis og James Car­ ter. Album under eget navn f.eks. Somethingfor Grace (1997), Rhythms ofthe Heart (1999), Motor CityMoments (2000) og Paganini: After a Dream (2003). Carter er for øvrig en av de utvalgte fiolinister som har fått anledning til å spille på Paganinis fiolin. Carter, Ron(ald Levin) [ka:ta], f. 1937, amerikansk jazzmusiker (bassist og cellist), komponist og arran­ gør. Han studerte klassisk musikk, men satset på jazzen fra slutten av 1950-årene. Tidlig i 1960-årene spilte han med bl.a. Eric Dolphy og Cannonball Adderley. Han ble internasjonalt kjent gjennom sin medvirkning i Miles Davis' gruppe 1963-68, der han sammen med pianisten Herbie Hancock og tromme­ slageren Tony Williams dannet en rytmeseksjon som ble stilistisk toneangivende. Disse tre ble gjenforent i gruppen VSOP i 1977, og i 1981 i en kvartett ledet av Hancock. Carter har ellers ledet egne grupper, undervist, og spilt med Sonny Rollins, Freddie Hubbard, Wynton Marsalis og et utall andre. Han har medvirket på flere hundre plateinnspillinger. Album under eget navn f.eks. Uptown Conversation (1969), Patrao (1980), Bass and I (1997), Orfeu (1999) og EightPlus (2003). cartesianisme. betegnelse på Descartes' filosofi og dens videreføring på 1600- og 1700-tallet. Kan også generelt betegne en dualistisk oppfatning av forhol­ det mellom sjel og legeme. Cartesius, Renatus, se René ►Descartes. Carthamus, planteslekt i kurvplantefamilien. 13 arter i middelhavslandene, Øst-Asia og India, bl.a. ►saflortistel og ►safrantistel. Carthy, Martin [ka:J>i], f. 1941, britisk (engelsk) sanger og gitarist; en stilskaper innen moderne folkemusikk (folk music, folk-rock) fra begynnelsen av 1960-årene. Har øvd stor innflytelse i England, men også på artister som Paul Simon. Medlem av grup­ pen Steeleye Span 1970-72 og fra 1977, har ellers opptrådt mye sammen med fiolinisten Dave Swarbrick. Av album kan nevnes Martin Carthy (1965), Because It's There (1979), Life and Limb (1990) og Signs of Life (1999). Cartier SA [kartje-], Paris, fransk juvelérfirma grunnlagt 1847 da Louis-Fran^ois Cartier (18191904) åpnet sitt verksted i Paris. Aksjeselskap (Société A. Cartier etfils) 1898 da barnebarnet Louis (18751942) trådte inn i firmaet. Fremstiller smykker, armbåndsur, parfyme, pynteartikler m.m. Også mindre bruksgjenstander (bl.a. penner) i spesiell luksusutførelse og med firmasignaturen. Cartier inngår i den sveitsiske Richemont-gruppen. Cartier, Jacques [kartje], 1491-1557, fransk oppda­ gelsesreisende. Foretok 1534 en ferd til Nord-Ame­ rika for å undersøke fiskebankene ved Newfound­ land og oppdaget da munningen av St. Lawrence. Han mente her å ha funnet en passasje til Kina, og på en ny reise 1535 fant han Anticosti-øya og seilte oppover St. Lawrence til indianerbyen Hochelaga, som han kalte Mont Royal (Montreal). Her over­ vintret han og kom 1536 tilbake til Frankrike. 1541 ledet han sammen med Roberval et fransk kolonisa-

234

CARTIER

Henri Cartier-Bresson. Forlatt vindmølle, Frankrike. Fotografi, datering ukjent.

sjonsforsøk i Canada og anla fortet ved Québec, men eksperimentet slo feil, og 1544 hentet Cartier Roberval og de gjenlevende av nybyggerne. Cartier trodde at han fant verdifulle mineraler i Nord-Amerika, men dette viste seg å være feil. Hans reiser er første gang beskrevet i Discours du voyage fait par J. C. aux terres neuves de Canada (1598). Cartier-Bresson, Henri [kartje brasa], 1908-2004, fransk fotograf, en banebryter innen fotojournalis­ tikken. Studerte maleri, bl.a. under André Lhote 1927-28, tok opp fotografering fra omkring 1930, inspirert av Eugene Atgets og Man Rays arbeider, og reiste 1931 omkring i Vest-Afrika med kamera. Var også involvert i film; var regiassistent for Jean Renoir 1936-39, og laget 1937 sin første dokumentar­ film, om medisinsk hjelp under den spanske borger­ krigen. Under den annen verdenskrig deltok han, etter å ha rømt fra tysk fangenskap, i den franske motstandsbevegelsen, og organiserte en gruppe fotografer som dekket tyskernes tilbaketrekning. I 1945 laget han dokumentarfilmen Le Retour om franske krigsfangers hjemkomst. 11947 dannet han sammen med Robert Capa og David Seymour billedbyrået Magnum, som snart kunne tilby verdensdekkende reportasjer av tidens mest talentfulle fotografer. Cartier-Bressons bilder kjennetegnes av nærhet og menneskelig varme, og en omhyggelig indre oppbygning. Hans idé om «det avgjørende øyeblikk» - at det i enhver situasjon, ethvert motiv, finnes et moment da helheten taler med en direkte, indre stemme - bidrog til å sette ham i en særstilling blant 1900-tallets fotografer. Han holdt bl.a. en separatutstilling i Museum of Modem Art i New York i 1947, og en retrospektiv utstilling i Musée des Arts Décoratifs i Paris 1955, som senere ble vist flere steder i Europa, USA og Japan. Blant hans bøker kan nevnes Images å la sauvette (1952), Photographies de Henri Cartier-Bresson (1963), Vive la France (1970), The Face ofAsia (1972), AboutRussia (1974). Cartland. Barbara (Hamilton) [ka:tbnd]. Dame, 1901-2000, britisk forfatter; skrev lyrikk, skuespill og sakprosa, men ble særlig kjent for sine mange populære romaner. Hun utgav i alt over 700 bøker, og skal være verdens mest solgte forfatter; i hennes levetid ble det på verdensbasis solgt nærmere en milliard eksemplarer av bøkene hennes. Dessuten

etterlot hun seg manus til ytterligere 160 romaner, som er planlagt publisert på Internett. Av titler kan nevnes Love Has His Way (1979) og The Vibratton of Love (1981). 1 1994 kom memoarboken 1 Reach for the Stars. Carton de Wiart, Adrian [kartå da vja:r], Sir, 18801963, født i Belgia, britisk offiser. Avanserte under den første verdenskrig til brigader, sjef for den britis­ ke militærmisjon i Polen 1919-24, da han tok av­ skjed og ble boende i Polen. Sjef for en territorialdivisjon i Storbritannia høsten 1939, våren 1940 sjef for de allierte styrker i Nord-Trøndelag. I italiensk krigsfangenskap 1941—43. Churchills personlige representant hos Chiang Kai-shek 1943-46. Utgav Happy Odyssey (1950). Carton de Wiart, Henri Victor [kartå da yja:r], greve, 1869-1951, belgisk politiker og jurist. Han var medlem av deputertkammeret fra 1896 til sin død, og en av lederne for det katolske parti. 1911-18 justisminister, 1920-21 regjeringssjef og innenriks­ minister, i de følgende år medlem av en rekke regjeringer. 1934-39 var han Belgias permanente repre­ sentant i Folkeforbundet. Satt flere år i fengsel under okkupasjonen. 1949-50 var han minister uten portefølje og mars 1950 til sin død justisminister. Han utgav flere bøker om historiske emner. Cartwright, Edmund [ka:trait], 1743-1823, britisk prest, skolemann og oppfinner; oppfant i 1784 den maskindrevne vevstol. En fabrikk i Manchester, som hadde installert en rekke av Cartwrights maskiner, ble brent av arbeiderne i deres kamp mot maskinene (se ►antimaskinismen). 1 1789 oppfant Cartwright en ullkardemaskin som fikk stor anvendelse. 11807 forlenget Parlamentet patenttiden for denne oppfin­ nelsen med 14 år. Han ble tildelt en belønning på 10 000 pund av regjeringen i 1809. Cartwright arbeidet også med andre oppfinnelser, bl.a. en repslagermaskin og flere jordbruksmaskiner. Cartwright, Thomas [kartrait], 1535-1603, engelsk puritansk teolog, kalt den engelske presbyterianismes far. Professor i Cambridge, men avsatt 1570 pga. sine angrep på den episkopale kirke. Caruary, by i østlige Brasil, Pemambuco, 550 moh., ved Rio Ipojuca; 253 300 innb. (2000). Markedssenter; handel med kveg og jordbruksprodukter. Jern­ bane til Recife ved kysten. Velkjent keramikkunst.

Grunnlagt 1857. Et av to hovedseter for dansen forro. Carum, planteslekt i skjermplantefamilien, 30 arter på den nordlige halvkule og i Afrika. Én art i Norge, se ► karve. caruncula (lat. 'lite stykke kjøtt'). 1 (bot.) Liten utvekst på et frø der hvor det har vært festet til frøstolen. 2 (anat.) Små slimhudforhøyninger omkring åpnin­ ger, vesentlig kjertelmunninger. Eks.: caruncula sublingualis under tungen, der underkjevespyttkjertelen ender. Carupano, by i Venezuela, ved Karibiske hav, på halvøya Paria; 112 000 innb. (2000). Havneby, med størstedelen av landets kakaoeksport. Turisme i forbindelse med årlig karneval (februar). Carus, Carl Gustav, 1789-1869, tysk lege, maler og naturfilosof, kongelig saksisk livlege fra 1827. Han stod Goethe og Schelling nær, og tilla det ubevisste sjelelivs funksjoner stor betydning. Som maler var han påvirket av C. D. Friedrich, og øvde selv ikke liten innflytelse på sin venn J. C. Dahl. Viktigste verker er Neun Briefe iiber Landschaftsmalerei (1831), hvor han stilte opp et program for den samtidige romantiske landskapskunst, Goethe (1843) og Symbolik der menschlichen Gestalt (1853). Carus, Julius Victor, 1823-1903, tysk zoolog. 1853 professor i sammenlignende anatomi i Leipzig. 1878-1903 redaktør av Zoologischer Anzeiger. Var pionér innen zoologiens historie, og utgav bl.a. Geschichte derZoologie (1872). Carus, Marcus Aurelius, romersk keiser, 282-283. Ble keiser etter at han som fører for pretorianergarden hadde gjort opprør mot Probus. Drog fra Balkan mot øst med sønnen Numerianus, invaderte Perser­ riket, men ble drept ved Ktesfion, trolig ved mytteri. Caruso, Enrico, 1873-1921, italiensk operasanger, en av verdens mest berømte tenorer. Opptrådte ved de fleste store operascener, blant annet ved Metro­ politan fra 1903. Han hadde en myk, lyrisk stemme med en vidunderlig mørk klang, som han hele sitt liv arbeidet med å bevare og utvikle. Hans grammofoninnspillinger (ca. 250) var salgsuksesser som også fikk stor betydning for grammofonindustriens gjennombrudd. 1914 utgav han Come si deve cantare (svensk overs. Hur man skall sjunga). Litt.: Caruso, E„ Jr. & A. Farkas: E.C.: my fatherand myfamily, 1990; Jackson, S.: Caruso, 1972; Key, P.V.R.: Caruso, 1924; Robinson, E: C.:hislifeinpictures, 1957; Scott, M.: ThegreatC., 1988 Enrico Caruso. Karikatur, tegnet av ham selv.

235 Carvalho, Elazar de [karvaljå], f. 1915, brasiliansk komponist og dirigent. Har skrevet operaene A descoberta do Brasil (1939)og Tiradentes (1941), en rekke orkesterkomposisjoner og en del kammermu­ sikk. Som dirigent har han siden 1957 flere ganger gjestet Norge og gjort stor lykke. Garver, George Washington [ka:va], 1864-1943, amerikansk oppfinner, botaniker og jordbruksforsker. Fikk innført vekselbruk i områder der jorden var utarmet på grunn av ensidig bomullsdyrking, og pekte på metoder til utnyttelse av overskuddsprodukter fra jordbruket. Garver, Raymond [ka:va], 1939-88, amerikansk forfatter; vant etter hvert stor anerkjennelse for sine særpregede dikt og noveller. Av diktsamlinger kan nevnes Where Water Comes Together with Other Water (1985) og Ultramarine (1986), og av novellesamlin­ ger Cathedral (1983) og Where l'm Calling From (1988). Robert Altman brukte ti av Carvers noveller som grunnlag for filmen Shortcuts (1993), og disse ble utgitt samlet i bokform samme år under samme tittel (norsk overs. 1994). På norsk foreligger ellers utvalgte noveller i Vær så snill, vær stille, vær så snill (1985) og Paviljong og andre noveller (1990), og ut­ valgte dikt i Men sjela er også ein glatt dævel (1988). Cary. (Arthur) Joyce (Lunel) [kæ:ri], 1888-1957, britisk forfatter. Han deltok under den første ver­ denskrig i Nigeria, hvor han ble såret, og gikk siden over i den politiske administrasjonen i Nigeria. Flere av bøkene hans henter sitt emne fra Afrika, bl.a. suksessromanen Åfeter Johnson (1939), som er fjerde bind i en tetralogi. Cary er også kjent for sine frem­ ragende barneskildringer, f.eks. i CharleylsMy Dar­ ling (1940), om en guttegjeng, og A House of Children (1941). Hans hovedverk er trilogien Herself Surprised (norsk overs. 1953), To Be a Pilgrim og The Horse's Mouth (1941-44), en skildring av tre meget forskjel­ lige personer sett gjennom deres egne og hverandres øyne. Av Carys senere romaner kan nevnes A Fearful Joy (1949), Frisoner ofGrace (1952) og Except the Lord (1953). Han var en glimrende stilist og en satirisk be­ gavelse; hans romaner har stor bredde og et omfat­ tende persongalleri. SelectedEssays ble utgitt i 1976. Ca rya, planteslekt i valnøttfamilien, se ►hickory. Caryophyllaceae, plantefamilie, se ► nellikfamilien. Carypta, planteslekt i palmefamilien. 12 arter i det indo-malayiske område. Kittul- eller kitoolpalmen, C. urens, er inntil 15 m høy med 5 lange, fjærformig delte blad. Frukten inneholder giftige oksalatkrystaller som har en brennende smak. Palmesaften og stammen har imidlertid en mangesidig anvendelse (vin, palmesukker, sago, tømmer og bast). Bastfiberne, som utvinnes av bladslirene, er tynne og svarte og egner seg utmerket til fine børster. De går i han­ delen under betegnelsene kittul, kitool eller siamfibere. casa (lat., it., sp„ port.), hus, hytte; slekt. CASA fork, for sp. Construcdones Aeronåuticas SA, spansk flyindustrikonsern. I 2000 sammensluttet med tyske DaimlerChrysler Aerospace og franske Aérospatiale Matra til ►European Aeronautic Defence and Space Company (EADS). Casa, Giovanni della, 1503-56, italiensk forfatter og geistlig; ble erkebiskop, nuntius og pavelig sekretær. Han skrev dikt, brev og oversettelser av den greske historikeren Thukydids taler. Hans hovedverk er det filosofisk-etiske skrift Galateo, trattato de' costumi (1551-55). Kristen Gundelach oversatte en sonett av Casa i Fra Dante til dAnnunzio (1943). Casablanca, arab. ad-Dar al-Bayda eller Dar el-Beida, det hvite hus', Marokkos største og en av Afrikas største byer, ligger ved Atlanterhavet, utgjør en egen provins; 1615 km2 med 2 770 600 innb. (1994). Byområdet er delt inn i fem prefekturer: Casablanca-Anfa, Ain Chok-Hay Hassani, Ben Msik-Sidi Othmane, Hay Mohamed-Ain Sebåa og Mohamedia-Znata. \

CASABLANCA-KONFERANSEN

Casablanca, Marokkos største by, med den store Hassan 2S moské i forgrunnen. Moskeen er på 20 000 m2 og er tre ganger så stor som St. Paul’s Cathedral i London. Den har plass til omkring 20 000 mennesker innvendig, 80 000 utvendig.

Humphrey Bogart og Ingrid Bergman hører på Dooley Wilson som spiller As Time Goes By på kafeen Rick’s, i filmen Casablanca. Bogart sier aldri det berømte «Play it again, Sam», derimot sier Ingrid Bergman «Play it, Sam, play As Time Goes By».

Casablanca er landets viktigste handels-, industriog havneby. Den store havnen tar hånd om nesten 3/4 av Marokkos utenrikshandel. 2/3 av eksporten be­ står av fosfat, resten vesentlig jernmalm og jord­ bruksprodukter. Fisket er betydelig. Industrien står for halvparten av landets totale industriproduksjon. De viktigste bransjene er tekstil-, konserves-, kje­ misk, tobakks- og sementindustrien samt petroleumsraffinering og skipsbygging. Casablanca er sen­ trum for landets jernbanesystem, med forbindelse til alle de andre større byene i Marokko. Internasjonale lufthavner sørvest for byen (Casablanca-Anfa) og i øst (Casablanca-Nouaceur). Universitet (1975). Store moskeer. Bybeskrivelse. Casablanca har vokst med voldsom fart (1920 20 000 innb., 1936 257 000 innb., 1947 551 000 innb.). Byen har store områder med euro­ peisk bebyggelse side om side med de arabiske bydelene. Det moderne forretningssentrumet ligger omkring Muhammad 5-plassen og Forente nasjoner-plassen. Fra denne stråler flere avenyer ut, som igjen krysses av flere ringveier. Den opprinnelige arabiske by (medina) er fortsatt delvis omgitt av

murer, og består av trange gater med hvitkalkede mur- eller steinhus. Moderne boligområder strekker seg langs kysten. Store slumområder (bidonvilles) har vokst opp i utkanten av byen. Historikk. Casablanca ble anlagt 1515 av portugi­ serne (port. Casa Branca) på stedet etter et tidligere ødelagt piratreir, Anfa. Nesten ødelagt ved jordskjelv 1755, senere gjenreist av en marokkansk sultan. Byen ble okkupert av franskmennene 1907 og under Det franske protektorat 1912-56. ►Casablan­ ca-konferansen ble avholdt her 1943 mellom Chur­ chill og Roosevelt og deres militære rådgivere. Casablanca, amerikansk spillefilm (1942) i regi av Michael Curtiz, etter manus av Julius og Philip Epstein og Howard Koch basert på Murray Burnett og Joan Alisons skuespill Everybody Comes to Rick’s. Romantisk og eksotisk skildring fra den annen verdenskrigs Casablanca hvor baren til amerikane­ ren Rick Blaine er samlingssted for europeere på flukt fra nazismen. Med Humphrey Bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid, Claude Rains, Conrad Veidt, Peter Lorre. Foto ved Arthur Edeson, musikk av Max Steiner. Filmen vant Oscar-pris for beste film, regi og manus. Melodien As Time Goes By synges av Dooley Wilson. Casablanca-gruppen, en løselig organisering av radikale afrikanske stater dannet i Casablanca i januar 1961, som en motvekt mot Monrovia-grup­ peringen av konservative stater. Casablanca-grup­ pen bestod av Ghana, Guinea, Mali, Algerie, Egypt, Libya og Marokko, og de to grupperingene ble til etter uoverensstemmelser om holdningen til Kongokonflikten. I mai 1963 gikk Casablanca- og Monrovia-gruppene sammen i ►Organisasjonen for afri­ kansk enhet (OAU). Casablanca-konferansen, toppmøte avholdt 14.-24. jan. 1943 mellom president Roosevelt og statsminis­ ter Churchill. Stalin var invitert, men kom ikke. Den offisielle grunn var at Stalin ikke kunne forlate SSSR under den sovjetiske offensiv. Den virkelige årsak var sannsynligvis at Stalin var misfornøyd med at det ikke raskere ble åpnet en «annen front». På konferansen ble det truffet beslutning om alliert landgang i Sicilia og Italia, krigen i Nord-Afrika skulle raskt bringes til seier, forsyningslinjene til Storbritannia skulle gis bedre sikring, den strategiske bombing over Tyskland skulle økes, invasjonen i

236

CASADESUS

Fra 1.

UTGAVE AV ASCHEHOUGS

leksikon 1906-13

Casanova, Gian Giacome Geronimo. chevalier de Seingalt (1725—98), en høit begavet ital. eventyrer, der i anden halvdel af det 18 aarh. var en af Europas mest bereiste og mest omtalte mænd. Studerede i sin ungdom jus og teologi, men blev paa grund af kjærlighedshistorier jaget bort fra prestesemi­ naret. Førte fra da af et omflakkende liv, snart rig, snart fattig. Et ubændigt temperament og et sterkt hang til sarkasme umuliggjorde ethvert varigt forhold. 1755—56 sad han fangen i Venedigs blykamre, undkom ved en dumdristig flugt og drog til Paris, derfra til Sydtyskland, Schweiz, Neapel, atter til Paris. London, Berlin (samtaler med Fredrik II), Petersburg, Warschau, Dresden, Prag. Wien, Paris (1767), Madrid, Venedig. Han vandt folk af alle slags, men stødte de fleste fra sig igjen Sin idérigdom og kundskabsfylde udnyttede han ofte paa betænkelig maade og narrede uden skrupler rige narre og taabelige kvinder ved magi og andet gjøgl. 1785—98 opholdt han sig som bibliotekar paa slottet Dux i Bohmen hos grev Waldstein, der ved hans hjælp vilde drive alkymi o. 1. Overordentlig interessante memoirer, hvoraf kun to udgaver, en fransk i 12 bd., udg. 1826—38, og en tysk i 18 bd., udg. af L. Buhl 1850—51. er paalidelige. [Oversigt over C.s skrifter i «Zeitschrift fur Bucherfreunde», I, 1897.]

Vest-Europa skulle settes i gang 1944 og amerika­ nerne fikk britenes samtykke til utvidet krigføring i Stillehavet. På pressekonferansen etter Casablanca konferansen uttalte president Roosevelt at man ville kreve betingelsesløs overgivelse av fienden. Det ble forgjeves forsøkt å få i stand et samarbeid mellom de rivaliserende franske generaler Giraud og de Gaulle. Casadesus, Frands [kazadesy:], 1870-1954, fransk fiolinist, dirigent og komponist, onkel av R. Casade­ sus. Skrev bl.a. Ballet des fleurs (1998) og operaen Cachapres (1914). Casadesus, Robert [kazadesy:], 1899-1972, fransk pianistt, nevø av F. Casadesus, fra 1941 bosatt i USA.

Casadesus var ikke minst kjent for sine lyriske tolkninger av Mozart og Ravel. Mange grammofoninnspillinger. Også komponist. Casa Grande (sp. 'stort hus'), fredet område i USA, Arizona, ved Gila-elven, med forhistoriske ruiner. Oppdaget 1694, nasjonalt område fra 1892. Det største huset er ca. 13 m bredt, 20 m langt og 13 m høyt. Opprinnelig har det omfattet 4 etasjer og 16 rom, hvorav 3 etasjer og 11 rom har vært i bruk (den nederste etasjen var fylt igjen). Det finnes også rester av flere enetasjes hus. Hele komplekset er omkranset av en over 2 m høy mur. Utgravninger viser at bønner og kalebasser var kjent i tillegg til

mais. Jordbruket var helt eller delvis basert på kuns­ tig vanning. Keramikkstil og redskapstyper tilhører den såkalte «klassiske» Hohokamtradisjonen, med sterk innflytelse fra Anasazi-«kulturen» (1100— 1400). Salado kalles dette folket av arkeologene. Noen av dem må ha vandret så langt som til Chihua­ hua i Nord-Mexico, hvor samme «storhus»-bebyg­ gelse gjenfinnes i ► Casas Grandes. Casale-metoden, se ►ammoniakk (Fremstilling). Casale Monferrato, by i Italia, Piemonte, ved Pos høyre bredd, 30 km nordvest for Alessandria; 35 240 innb. (2001). Variert industri, bl.a. betydelig sementindustri. Viktig jembaneknutepunkt. Romansk domkirke, innviet 1107. Byen har hatt stor strate­ gisk betydning som det første overgangssted over Po nedenfor Torino, og har vært sterkt befestet. Den var i sin tid residens for markgrevene av Monferrato og kom 1703 til Savoia. Casals, Pablo (Pau), 1876-1973, spansk cellist og dirigent, en av samtidens største cellister. Dannet 1905 med Alfred Cortot og Jacques Thibaud en ypperlig trio, 1919 et eget orkester i Barcelona, og organiserte fra 1925 konserter for arbeiderbefolk­ ningen. Casals gikk aktivt mot Franco og måtte 1936 forlate sitt hjemland. 1939-56 bodde han i Prades i Frankrike, hvor han organiserte årlige musikkfester. Fra 1956 bodde han i Puerto Rico, hvor han fra 1957 arrangerte årlige musikkfestspill i San Juan. Utgav en rekke komposisjoner. Casamance [kasamås], elv i sørlige Senegal, munner ut i Atlanterhavet, ca. 300 km lang. Seilbar for mindre fartøyer bare til Sédhiou, ca. 130 km fra munningen. Viktigste elvehavner er Ziguinchor og Kolda. Casa Mila, boligblokk i Barcelona, Spania, beliggen­ de i byens hovedgate; oppført på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Tegnet av Antoni Gaudf y Comet, bygd 1905-10. Bygningen er et typisk eksempel på Gaudfs særegne spanske art nouveau-arkitektur, med de plastisk modellerte fasadenes bølgende kurver, og det særegne «taklandskapet» som formes av de flisekledte, skulpturerte pipene. casanova (etter G. G. Casanova), kvinneforfører, rundbrenner. Casanova, Giovanni (Gian) Giacomo, 1725-98, veneziansk eventyrer, diplomat, finansmann og forfatter. Han studerte jus og teologi, men ble jaget bort fra presteseminaret på grunn av kjærlighetshis­ torier. Deretter førte han et omflakkende liv i Euro­ pa. Han ble kjent med en rekke av tidens berømthe­ ter, som Voltaire og d'Alembert, Katarina 2 og Fred­ rik 2, og det sies at han var medforfatter av librettoen til Mozarts opera Don Giovanni. 1755-56 satt han som fange i Venezias blykammer, anklaget for magi; hans fantastiske flukt gjorde ham berømt. I romanen LTcosaméron, som han skrev på fransk, skildrer han en idealverden, en verden fornyet gjennom vitenskapelig erkjennelse og oppdagelser. Sine memoarer skrev han også på fransk, og med den rousseauske hensikt å avsløre seg selv i naken ærlighet. Memoarene er særlig kjent i ettertiden på grunn av skildringene av Casanovas mange erotiske eventyr. Casarés. Maria [-res], eg. Maria Casares Quiroga, 1922-96, fransk skuespiller av spansk herkomst. Teaterdebut 1942, ved Comédie-Fran^aise fra 1952. Særpregede roller i film, bl.a. i Robert Bressons Dames du bois de Boulogne (1945) og som Døden i Jean Cocteaus Orphée (1950) og Le Testament dVrphée (1960). Casas. Bartolomé de Las, spansk dominikanermisjonær og historieskriver, se ►Las Casas. Casas Grandes (sp. 'store hus'), ruinkompleks i Mexico, staten Chihuahua, 200 km sørvest for EI Paso. Store adobeblokker utgjør byggematerialet.-----Den største bygningen er ca. 280 m lang og 80 m

237

bred. Huset må ha inneholdt tallrike rom i 6-7 etasjer. I nærheten finnes mer enn 2000 kunstige forhøyninger og husruiner. Overalt støter man på overflatefunn av flerfarget keramikk og obsidianredskaper. Arkeologer mener å kunne påvise fem perioder, karakterisert ved ulike redskapstyper og keramiske stilarter. Den siste tok slutt omkring 1450, dvs. før spaniernes ankomst. Bosettingen tok til på 1200-tallet, en god stund etter at den kompakte landsbyformen (pueblo) hadde satt sitt preg på det kulturområdet som har fått navnet Sørvesten. Det hevdes at grupper fra Salt River Valley (Saladofolk) har innvandret til området, hvor de tilsynelatende har levd i sameksistens med så vel de tidligere Chi­ huahua-beboere som Mimbres-folk, også innvand­ ret fra nordlige trakter. Se også ^-Casa Grande. Casaubon, Isaac [kazåbå], lat. Casaubonus, 15591614, fransk humanist, professor i gresk i Genéve 1582, i Montpellier 1596, ble 1600 bibliotekar hos Henrik 4. Var en ivrig protestant, men som humanist og påvirket av den hollandske arminianisme forfek­ tet han toleranse. Jakob 1 kalte ham til England 1610. Casaubon utgav bl.a. en rekke utmerkede, kommenterte utgaver av greske og latinske forfatte­ re. Cascade Range [kæskeid reindg], fjellkjede i det nordvestlige USA, i nord-sør retning, nesten paral­ lelt med stillehavskysten. Strekker seg i en lengde av mer enn 1100 km fra Lassen Peak i det nordlige California, gjennom Oregon og Washington, og går i nord over i Coast Range i British Columbia og Alas­ ka. Mange topper når over 3000 moh., bl.a. Mount Rainier (4392 moh., høyeste punkt i Washington og i Cascade Range), Mount Hood (3424 moh., høyeste punkt i Oregon) og Mount Shasta i California (4317 moh.). Flere av toppene er utslokte vulkaner, men fjell­ kjeden er fortsatt preget av vulkansk aktivitet. Lassen Peak (3187 moh.) hadde utbrudd i 1914 og 1915, Mount Baker (3285 moh.) i 1975, og Mount St. Helens ( 2950 moh. før utbruddene) hadde store utbrudd i 1980 og 1981. Fjellkjeden danner en viktig klimatisk barriere. Vestskråningene mottar ca. 2000 mm nedbør i året, og er dekket av store barskoger som danner grunn­ laget for et omfattende skogbruk. Østskråningene mottar bare 250-635 mm, og har en langt mer sparsom vegetasjon. Flere nasjonalparker (North Cascade, Mount Rainier, Crater Lake, Lassen Volcanic) finnes i områ­ det, som har stor turist- og rekreasjonsmessig betyd­ ning. Navnet Cascade Range er etter de store fossene, cascades, som Columbia River danner der den gjennombryter fjellkjeden. Cascais, fasjonabelt badested i Portugal, ved Atlan­ terhavet, ved Baia de Cascais, 28 km vest for Lisboa, på den portugisiske riviera. Fiskehavn. Festningen fra 1600-tallet er sommerresidens for Portugals president. Grunnlagt 1364. cascara sagrada (sp. 'hellig bark'), purshianabark, tørket bark av Frgngula purshiana i trollheggfamilien, et tre som hører hjemme på Amerikas vestkyst. Ekstrakt av cascara sagrada brukes som avføringsmiddel. Cascavel, by i sørlige Brasil, Paranå, 400 km vest for Curitiba; 245 400 innb. (2000). Handelssenter på hovedveien mellom Curitiba og Foz do Igua^u ved Rio Paranå. Handel med landbruksvarer, mineralvannindustri. Sterk vekst i 1970-årene. CASE [keis], fork, for eng. Computer Assisted Software Engineering, fellesbetegnelse på EDB-baserte verktøy til bruk i profesjonell system- og programutvikling. CASE-verktøy søker å dekke hele programutviklingssyklusen - fra systemanalyse og -design til utvikling, installasjon, drift og vedlikehold. Enkelte komplette CASE-verktøy omfatter også elementer for prosjektstyring og -ledelse,''dokumentasjon,

CASH

kursopplegg og kvalitetssikring. Bruk av CASEverktøy skal kunne gi vesentlig kortere utviklingstid og sikrere systemer. De fleste CASE-verktøy tillater bruk av ulike brukermiljøer og databasesystemer, og store deler av programkoden kan genereres automatisk på grunn­ lag av spesifikasjoner gitt tidligere i utviklingsproses­ sen. CASE er tradisjonelt knyttet til systemutvikling på stormaskin, men med nye, kraftige operativsyste­ mer er det forventet at denne typen avanserte verktøy også vil tas i bruk i PC- og nettverksbaserte miljøer. case-control studie [keis kantroul-J, epidemiologisk analysemodell der personer med en sykdom eller et symptom (cases) blir sammenlignet med friske personer (Controls) med tanke på å avdekke ulikhe­ ter når det gjelder forutgående påvirkning av mulige sykdomsfremkallende faktorer. Formålet er å påvise mulige årsaker til aktuell sykdom eller symptom. Case Law [keis lå] (eng. 'domstolskapt rett'), JudgeMade Law ('dommerskapt rett'), rettsregler som er utviklet gjennom avgjørelser av domstolene i kon­ krete rettssaker. Case Law er typisk i ►Common Law. Hos oss og på kontinentet utvikles retten vel så mye ved lover og prinsipper etablert på annen måte. Case Law forutsetter at prinsippene i tidligere retts­ avgjørelser, prejudikater, anses som bindende. Case Law er elastisk, men ofte vag og vanskelig tilgjenge­ ligEtter forbilde av Harvard-universitetet blir under­ visningen ved juridiske fakulteter i USA i moderne tid i stor utstrekning lagt opp etter case method, dvs. den bygges fortrinnsvis på studium av domsreferater. Casella, Alfredo, 1883-1947, italiensk pianist og komponist. Utdannet vesentlig i Frankrike, i kompo­ sisjon bl.a. med Fauré. Skrev en lang rekke kompo­ sisjoner som tilsikter en fornyelse av den italienske musikk i tilknytning til de store mestere fra 16001700-tallet, noe som gir musikken, som orkesterver­ ket Paganiniana (1942), et neo-klassisk preg. Han mottok også impulser fra Schonberg, og tolvtoneteknikk er brukt f.eks. i Missasolemnis «Pro Pace» (1944). Verklisten omfatter scenemusikk, konserter og annen orkestermusikk, klavermusikk, sanger m.m. Hans skrifter om musikk har vært oversatt til flere språk og nådd stor utbredelse. Casement, Roger David [keismant], Sir, 1864-1916, irsk frigjøringsleder. Deltok i irsk politisk virksomhet og agiterte ved den første verdenskrigs utbrudd i USA for at irene ikke skulle delta i krigen mot Tysk­ land. Kom nov. 1914 til Tyskland, hvor han søkte å danne en irsk brigade til kamp mot Storbritannia. 20. mai 1916 ble han landsatt på Irlands vestkyst fra en tysk ubåt, men hans våpenskip ble oppbrakt og han selv fanget. Han ble dømt til døden for høyfor­ ræderi og henrettet aug. 1916.1 feb. 1965 ble hans jordiske levninger ført til Dublin og gravlagt i irsk jord. Caserta. 1 Provins i Italia, Campania, omkring elven Volturno, nord for Napoli; 2639 km2 med 854 960 innb. (2003). Hovedstad: Caserta. Utgjør et av de mest fruktbare jordbruksdistrikter i Italia. 2 By i Italia, Campania, hovedstad i provinsen Caserta, 25 km nord for Napoli; 75 210 innb. (2001). Jordbrukssenter; næringsmiddel- og glassindustri. Byen er kjent for det store kongelige slottet, bygd 1751-74 for Karl 3 for å overgå Versailles. Slottet var 1943-45 hovedkvarter for den allierte overkom­ mando i Italia, og kapitulasjonen til den tyske Italiahær ble undertegnet her 29. april 1945. Vakker hage med fontener og vannfall. 5 km nordøst for byen ligger middelalderlandsbyen Caserta Vecchia, 'den gamle by', anlagt av langobarderne på 700-tallet, med gamle gatepartier og katedralen, innviet 1153.

case study [keis stAdi] (eng. 'undersøkelse av enkelt­ tilfelle'), fremgangsmåte (metode) som først ble tatt i bruk i rettsvitenskapen, og som der går ut på å utlede allmenne rettsregler og allmenn praksis gjennom grundig analyse av et enkeltstående rettslig relevant sakstilfelle. I sosialt arbeid blir betegnelsen brukt om en ar­ beidsmåte der en person eller en familie blir gjen­ stand for inngående beskrivelse og saksbehandling, slik at alle faktorer som kan belyse dette enkelte tilfelle som sosialt problem, blir trukket frem i dagen. I sosiologien og sosialantropologien blir case studymetoden brukt til å kaste lys over en hel klasse av sosiologisk viktige fenomener ut fra en grundig, helhetlig beskrivelse av en enkelt hendelse. Meto­ den har vært kritisert av statistikerne. Det rår likevel enighet om at den kan være til stor nytte i innled­ ningsfasen av en empirisk undersøkelse, fordi man kan finne frem til trekk og kjennemerker ved et sosiologisk sett viktig forløp, som etterpå kan beskri­ ves (mer eller mindre eksakt) med statistiske meto­ der. Case study-metoden blir brukt i utforskningen av familie, organisasjoner, samfunnsgrupper, små bygde- eller bysamfunn m.m. Det klassiske sosiolo­ giske verk er W. I. Thomas og F. Znanieckis The Polish Peasant in Europe and America (1918). I sosialantropologien benyttes metoden til en kronologisk dokumentasjon og senere analyse av hendelser i et individs eller samfunns livsforløp. Denne innfallsvinkelen har særlig vært aktuell ved studiet av livssyklus-seremonier, rituelle handlinger og økonomiske transaksjoner, samt i sammenlig­ nende studier av rettssystemer og normer i forskjel­ lige kulturer. Casey, Richard Gardiner [keisi], 1890-1976, baron (Life Peer) 1960, australsk politiker (liberal). Med­ lem av forbundsparlamentet 1931-40 og 1949-60. Fra 1933 flere ganger medlem av regjeringen. Minis­ ter i Washington 1940-42. Guvernør i Bengal 194346. Utenriksminister 1951-60. Generalguvernør i Australia 1965-69. cash [kæf] (fra sanskrit karssha, en vektenhet), europeisk betegnelse på forskjellige småmynter i Kina og India. Kinesiske cash var støpte kobber- og messingmynter med firkantet hull i midten. Disse myntene ble regnet og gruppert i snorer på ti eller hundre (de siste gjerne redusert til 95-97 stykker). Cash-myntene ble innført under keiser Tai Zong (627-649 e.Kr.), men selve mynttypen går helt tilbake til 500-tallet f.Kr. Slik cash-mynt ble også brukt i Korea, Japan og Annam. Tradisjonen med kinesisk cash-mynt ble først brutt i slutten av 1800-tallet, da maskinpregede sølv- og kobbermynter etter vestlig mønster ble innført, cash [kæf] (eng., av it. og fr. 'pengeskrin'), kontant (om betaling), kontanter. Cash, Johnny [kæj], 1932-2003, amerikansk san­ ger, gitarist og komponist; gjorde sine første plate­ innspillinger 1955, og ble snart et ledende navn i countrymusikken. Flere av sangene hans er blitt klassikere i sjangeren, f.eks. Folsom Prison Blues, I Walk the Line, Ring ofFire, San Quentin og A Boy Named Sue. Han ble kjent som en talsmann for den jevne kvinne og mann, og for utstøtte og undertryk­ te grupper som fengselsinnsatte og indianere. Fra slutten av 1960-årene opptrådte han sammen med sin kone, June Carter (1929-2003), og han samar­ beidet også med en rekke andre artister, bl.a. Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson i «gruppen» The Highwaymen. Han medvirket i flere filmer, bl.a. A Gunfight (1970) og GospelRoad (1971), og utgav en selvbiografi, Man in Black (1975). Blant en mengde album kan nevnes Ring ofFire (1963), At Folsom Prison (1968), At San Quentin (1969), Man in Black (1971), Johnny 99 (1983), Boom Chicka Boom (1990), American Recordings (1994) og Unchained (1996). De siste årene var han mindre aktiv på

238

CASH AND CARRY

Johnny Cash under en konsert i Oslo konserthus i 1997.

grunn av sykdom, men i 2000 kom tre tematisk ordnede samlealbum. Love, God og Murder, og dessu­ ten det nye American III: Solitary Man. cash and carry [kæj an kæri] (eng.), forretningsvilkår som går ut på at kjøperen betaler kontant (cash) og henter varene hos selgeren (carry); for så vidt det vanlige vilkår ved detaljhandel. Uttrykket brukes dog mest ved spesielle forretninger som ikke i noe tilfelle yter kreditt eller sender varer til kjøperen. På grunn av de minskede kostnader dette fører til, kan slike forretninger holde lavere utsalgspriser. Også engroshandelen har i stigende utstrekning tatt dette forretningsvilkåret i bruk. Et eksempel på bruk av cash and carry i internasjo­ nal handel gir den amerikanske nøytralitetslov 1937. Krigførende land kunne bare få kjøpt varer i USA på cash and carry-vilkår, og uten bruk av amerikanske skip. cash before delivery [kæjbifå:r dilivari] (eng.), forkortes C.B.D., betaling før varen er levert. Cashel [kæjal], irsk Caiseal, liten by i Irland, Tipperary, 150 km sørvest for Dublin. Ligger ved foten av en bratt bergknatt (Rock of Cashel, 109 moh.) med en rekke byggverk fra 1100-1200-tallet. Cashel var hovedstad for kongene av Munster fra 400-tallet, og ble tidlig bispesete. cashewnøtter [kæju-] (eng., over port, fra tupispråk), de spiselige, nyreformede nøttefruktene av ► acajoutreet, Anacardium occidentale. Spises saltet og ristet som snacks. cashewnøtt-tre [kæju-], dss. acajoutreet, se >acajou. cash flow [kæj flou] (eng.), se ►kontantstrøm. cash on delivery [kæj ån dilivari] (eng.), forkortes C.O.D., kontant ved levering, etterkrav. Casimir-Périer, Jean [kazimirperje], 1847-1907, fransk politiker, sønnesønn av Casimir Périer. Mode­ rat venstrerepublikaner; deputert fra 1876, regje­ ringssjef 1893-94 og republikkens president etter mordet på Sadi Camot 1894. Mistet imidlertid venstresidens støtte og gikk av etter bare 6 måneder.

casing[keisirj] (eng.), keising. 1 Kasseformet oppbygning på skipsdekket; maskinkeising. Enkelte typer undervannsbåter har foran og bak tårnet og utenfor det trykkfaste skroget en lav keising som danner båtens dekk. 2 (petrol.) Foringsrør nede i en petroleumsbrønn. casino (it. 'lite hus'), landsens villa; klubb, spillelokale; bordell. Casino, teaterlokale i Oslo, åpnet 1918 som Opera Comique, fra 1921 benyttet som revy- og operetteteater under navnet Casino. Her presenterte Ernst Rolf norske versjoner av de gigantiske utstyrsrevyene sine. Overtatt 1928 av Oslo kinematografer. Under okkupasjonen ble lokalene brukt av tyskerne som Deutsches Theater in Oslo. Etter frigjøringen spilte Studioteatret her en kortere tid. Lokalene var Det Norske Teatrets hovedscene 1945-85. Fra 1985 lokale for Oslo kinematografers representasjonskino Filmteatret. Casino de Paris [kazinå da pari], teater med verdens­ kjente utstyrsrevyer i Paris, grunnlagt 1868. Casio Computer Co., Ltd., Tokyo, japansk industrikonsem grunnlagt 1957, produserer forbrukerelektronikk (digitale kameraer, kalkulatorer, musikkinstru­ ment), mobiltelefoner, PDAer (personlige kommunikatorer), klokker, LCD-display m.m. Konsernet har røtter tilbake til 1946, da Tadao Kashio startet produksjon av maskindeler. Sm.m. sine to brødre utviklet han en elektrisk kalkulator og grunnla 1957 Casio Computer for å markedsføre denne. Casio er en anglifisering av familienavnet. 1974 kom selska­ pets første digitale armbåndsur. Omsetning ca. 3,5 mrd. amerikanske dollar med rundt 10 000 ansatte (2003). Casiquiare [kasikiare], elv i Venezuela, fra Orinoco mot sør til Amazonas' bielv Rio Negros øvre løp, 225 km lang; det mest berømte eksempel på ►bifurkasjon. Litt ovenfor byen Buenaguardia styrter Orino­ co gjennom en smal kløft mot de løse jordlag på sin venstre bredd. Sannsynligvis oppstod her først en bukt, så et gjennombrudd, endelig et nytt elveleie, og delingsstedet arbeider seg stadig nedover noen cm årlig. Ved delingen er Casiquiare bare 40 m bred. Cåslavskå, Véra [tja:slafska], f. 1942, tsjekkisk turner. Hun vant 7 individuelle olympiske mester­ skap, noe ingen annen kvinne har oppnådd, uansett idrett: i mangekamp, sprang og bom 1964 og i mangekamp, sprang, frittstående og skranke 1968. Dessuten 4 OL-sølv: i bom 1968 og for lag 1960, 1964 og 1968. Også 10 VM-medaljer (4 gull) og 14 EM-medaljer (11 gull), derav gull i mangekamp individuelt og for lag i VM 1966 og gull i samtlige fem øvelser i EM 1965 og 1967. Cåslavskå skjenket etter OL 1968 sine medaljer til landets ledere Dubcek, Svoboda og Smrkovsky. Hun var senere rådgiver for president Våclav Havel 199092 og medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) 1995-2001. Caslon, William [kæzbn], 1692-1766, britisk stempelskjærer og skriftstøper som 1720 startet det første engelske skriftstøperiet. Et antikvasnitt som bærer hans navn har tydelig barokkpreg. Det er regnet som en fremragende skrift, og er fremdeles mye brukt. Casona. Alejandro [kasåna], pseudonym for Alejandro Rodriguez Ålvarez, 1903-65, spansk dramatiker. Casona slo igjennom 1934. Etter den spanske bor­ gerkrig (1936-39) slo han seg ned i Buenos Aires, hvor han fortsatte å skrive for teateret og filmen. Hans beste dramaer, La dama del alba (1944) og Corona de amory muerte (1955), har begge kjærlighe­ ten og døden som motiv, og er fylt av en dyp og ekte patos. Casorati, Felice, 1883-1963, italiensk maler, inspi­ rert av italiensk ungrenessanse og Ingres. Hans skild­ ringer særlig av unge mennesker har en lyrisk, melankolsk holdning. I senere arbeider var han mer

opptatt av formproblemer, og malte bl.a. strengt forenklede stilleben med en kjølig fargeholdning. Casprti. Giuseppe, 1749-1826, italiensk mimiker som kom med sin fars gjøglertrupp til København ca. 1800. Sammen med familien Price gav Casorti innpass for den tradisjonelle pantomime i Danmark. Han var en glimrende Pierrot-fremstiller, og er forfatter til mange av de pantomimer man fortsatt kan se i Tivoli, f.eks. Harlekin, Mekanisk Statue, Harlekin Skeiet. Caspari. Carl Paul 1814-92, norsk teolog, født i Dessau i Tyskland av jødiske foreldre, døpt 1838. Lektor i teologi ved Universitetet i Christiania 1847, ha 1857 professor i gammeltestamentlig teologi. Fremragende kjenner av orientalske språk, skrev en arabisk grammatikk som ble utgitt i flere land. Han øvde stor innflytelse på norsk kirkeliv i strengt luthersk retning, og gjorde en banebrytende innsats i utforskningen av de gamle dåps- og trosbekjennel­ ser. Hans hovedverk er Ungedruckte, unbeachtete und wenig beachtete Quellen zur Geschichte des Taufsymbols undder Glaubensregel (3 bd., 1866-75). Han skrev dessuten en rekke mer populære arbeider. Fra 1860årene engasjerte Caspari seg sterkt i arbeidet for den norske israelsmisjonen og var ha 1866 formann for en sentralkomité for landets israelsmisjonsforeninger. Litt.: NBL 2. utg. Caspari. (Carl) Theodor 1853-1948, født i Oslo, norsk forfatter, sønn av C. P. Caspari. Debuterte 1880 med Polemiske Sonetter, fulgt av Tidsbilleder (1883) og Lyrik og Satire (1887). Med Digte af Peer Gynt (1891) viker det polemiske for det lyriske. I denne og senere samlinger, f.eks. Norsk Høifjeld (1898) og Vintereventyr (1901) ligger vekten på naturskildringer, som i formen følger tradisjonen ha Welhaven. Et utvalg Høifjeldsdigte kom 1913. Senere diktutgivelser er bl.a. Tidsskifte (1921) og det episke diktet Gaute den fredløse (1934). Han utgav også flere reiseskildringer; Frafjeld og fremmed land (1909), Fra bygdevei ogsætersti, (1926), Myrmalm (1932) og Fra Rauma til Rhinen (1933). Skildringer fra fjellet i Høifjeldog fjeldfolk (1927) og Av Jotunheimens saga (1942). Hans kjærlighet til norsk natur kommer også til uttrykk i romanen Vildren (1905) og i den litteraturhistoriske studien Norsk naturfølelse i det 19. aarhundrede (1917). Erind­ ringene Fra mine unge år kom 1929. Han var overlæ­ rer (lektor) ved Oslo katedralskole 1890-1923, litteraturanmelder og medarbeider i Aftenposten 1910-31. Litt.: Egeberg, E.: «Natur og ly rikk hos T.C.» i Nordlit 13 (2003), 201-13; Halvorsen, J.B.: Norsk ForfatterLexikon [...], B. 2, 1888, 17; NBL 2. utg. Casparys bånd (bot.), innleiring av korkstoff (suberin) i cellevegger hos endodermiscellene i alle røtter. Har betydning ved at cellene får kontroll med trans­ porten av ioner inn til ledningsvevet, se ►endodermis.

239

CASSIANUS

LE HAVRE - SOUTHAMPTON - NEW-YORK Mary Cassatt. Kvinne som syr. Maleri ca. 1886. Musée cTOrsay, Paris.

Casper [kæspa], by i USA, Wyoming, ved North Platte River; 50 000 innb. (2002). Sentrum for oljeproduksjonen i Rocky Mountains-området, bl.a. det kjente Teapot Dome-feltet. Oljeraffinering og produksjon av utstyr til oljeindustrien, danner grunnlaget for byens økonomi; i tillegg gruvedrift og kveg- og sauehold. Fort Casper ble bygd 1 1863 for å beskytte de rei­ sende på Oregon Trail, bl.a. stasjon for Pony Express. Byen ble grunnlagt 1888. Det første oljefelt (Salt Creek) ble satt i produksjon 1890. Sterkt vekst under den første verdenskrig, da byen ble forsøkt gjort til delstatshovedstad. Cassado, Caspar[-3å], 1897-1966, spansk cellist og komponist. Elev av Casals. Ble regnet som en av tidens beste cellisten Foretok mange turneer i Euro­ pa (Oslo 1946) og Amerika. Cassado komponerte en cellokonsert, flere sonater og mindre stykker for sitt instrument, kammermusikkverk, et oratorium m.m., og bearbeidet verker av Mozart, Weber og Schubert. Cassander Georg, 1513-66, flamsk katolsk teolog. Underviste i Brugge, Gent og Koln. Ivret i sine skrifter for gjenopprettelse av enheten mellom den romersk-katolske kirke og protestantene på grunn­ lag av Skriften og kirkefedrenes lære, samt ved innrømmelser i rituelle spørsmål om nattverden og angående presteekteskap. Både Ferdinand 1 og Maximilian 2 benyttet seg av ham som teologisk rådgiver, men på kirkelig hold ble hans kompromissholdning avvist av alle parter. Cassandre [kasådr], pseudonym for Adolphe-JeanMarie Mouron, 1901-68, russisk-fransk maler og plakatkunstner. Kom 1915 til Paris, hvor han utdan­ net seg som maler ved Académie Jullian. Fra 1922 begynte han å arbeide med reklameplakater, og var i mellomkrigstiden Frankrikes mest originale plakat­ kunstner. Hans stiliserte, art deco-inspirerte plakatstil er utviklet av kubismen og bygger på en sterk forenkling. Cassandres plakater fikk stor innflytelse pa reklamekunsten i første halvdel av 1900-tallet. Hans kjente «Dubo Dubon Dubonnet»-plakater

Cassandre. Rederiplakat fra 1939,100 x 62 cm. Bibliothéque Nationale, Paris.

fra 1932 var blant de første reklameplakater laget spesielt med henblikk på å skulle leses fra kjøretøyer i fart, og han introduserte ideen med å formidle budskapet gjennom en serie plakater som skulle leses i rask rekkefølge. Han eksperimenterte også med typografi, og har skapt flere typesnitt. Fra slutten av 1930-årene forlot han plakatkunsten og arbeidet først og fremst med scenedekorasjoner. Cassatt, Mary [kasæt], 1845-1926, amerikanskfransk maler. Etter en kort utdannelse i USA drog hun 1868 til Europa; studerte i Italia, Spania og Belgia, hvor hun ble sterkt opptatt av Correggio og Rubens. Slo seg ned i Paris, ble kjent med Degas og stilte ut sammen med impresjonistene 1877. Ved siden av Berthe Morisot er hun impresjonismens annen store kvinnelige maler. Hun stod Degas nær og var sterkt influert av ham, og går ikke så langt som flere av impresjonistene i å oppløse fonnen malerisk. Hennes motiver er særlig knyttet til hjem­ met, mor og barn. Ikke minst er hun kjent for sine pasteller; virket også som grafiker. Cassavetes, John [kæsavktis], 1929-89, amerikansk filmregissør og skuespiller. Arbeidet med teater,

radio og fjernsyn, og spilte filmroller, bl.a. i The Dirty Dozen (12 fortapte menn, 1967), Rosemary's Baby (1968) og Paul Mazurskys Shakespeare-inspirerte Tempest (Stormen, 1982). Vakte stor oppsikt med sin regidebut Shadows (Skygger, 1960), hvor de fleste rollene ble spilt av amatører. Etter A Childls Waiting (1962) ble han kjent for sine ukonvensjonelle, delvis improviserte, filmportretter av vanlige og uvanlige amerikanere; Faces (1968), Husbands (1970, også rolle), Minnie & Moskowitz (1971), A Woman Under the Influence (1974), The Killing of a Chinese Bookie (1978), Gloria (1980), LoveStreams (1983, også rolle). Hust­ ruen Gena Rowlands medvirket i flere av filmene. cassegrain-antenne [kasagre-j, en variant av den vanlige parabolantennen (se ►antenne), med cassegrainsystem-konstruksjon. Den består av to reflektorer, én parabolsk formet hovedreflektor og en hyperbolsk formet subreflektor. En innfallende stråle treffer først hovedreflektoren som reflekterer strålen mot sitt brennpunkt. Før strålen når dette brennpunktet, treffer den imidler­ tid subreflektoren, som sender strålen mot et annet brennpunkt. Det nye brennpunktet ligger nær midtpunktet på hovedreflektoren. Der plasseres nå matehornet som plukker opp energien. Fordelene med en cassegrain-antenne fremfor en vanlig parabol er at mottagerutstyret kan plasseres rett bak antennen, støyegenskapene er bedre og den har høyere virkningsgrad. Ulempen er at den krever større nøyaktighet ved fremstilling. cassegrainsystem [kasagre-], avbildningssystem for speilkikkert (reflektor), med en spesiell kombinasjon av hulspeil og kulespeil som øker kikkertens forstør­ relse. Strålebunten fra objektet blir kastet tilbake fra hulspeilet mot kulespeilet (dette er plassert i kikker­ tens akse, innenfor hulspeilets brennplan). Herfra kastes den innsnevrede strålebunten gjennom en åpning sentralt i hulspeilet og ut til okularet. På samme måte som en barlowlinse i et linsesystem, vil kulespeilet øke systemets brennvidde, og dermed forstørrelse, men uten at kikkertens lengde øker. Systemet ble oppfunnet i 1672 av N. Cassegrain. Cassel, Karl Gustav, 1866-1945, svensk sosialøko­ nom, professor ved Stockholms hogskola 1904-33. Viktigste teoretiske arbeider er The Nature and Necessity ofInterest (1903) og Theoretische Sozialdkonomie (1918). Han tok i sitt teoretiske forfatterskap bestemt avstand fra alle slags spekulasjoner over verdi­ begrepet og stilte seg som mål i stedet å bygge opp det økonomiske system som en relasjon mellom priser. Cassels skrifter preges av klarhet og enkelhet. I årene etter den første verdenskrig gikk han inn for stabilisering av prisnivået i samsvar med ►kjøpekraftsparitetene. Han spilte i denne tid en betydelig rolle som internasjonalt anerkjent økonomisk ekspert. Hans virksomhet er skildret i memoarene I fomuftetstjdnst (2 bd., 1940-41). Cassia, planteslekt i familien Caesalpiniaceae, tropis­ ke nytteplanter og prydplanter. 500-600 arter i tropiske og subtropiske strøk. Uekte johannesbrødtre, C.fistula, plantes som prydtre overalt i tropene; det har spiselige belger som er tommetykke og 60 cm lange. Frøene av denne og flere andre Cassiaarter driver av og til med Golfstrømmen til vestkys­ ten av Norge. Av C. orientalis og C. sophora fremstilles kaffesurrogater. Avføringsmedisin fås av C. angustifoha. Denne og C. senna er også ellers viktige medisin­ planter, se ►sennesblad og ►sennesbelger. Cassianus, Johannes, ca. 360-435, munk og diakon, opprinnelse ukjent. Trådte inn i et kloster i Betle­ hem, men tilbragte mange år i Egypt og gjorde seg der kjent med den monastiske bevegelse. Kom senere til Vest-Europa, der han grunnla to klostre i nærheten av Marseilles ca. 415. Gjennom sine skrifter gjorde han egyptisk munke- og nonnevesen kjent. Mest berømt er De institutts coenobiorum, om hvordan klosterlivet skal organiseres samt de største vanskeligheter det kan støte på, og Collationes pa-

240

CASSIBILE

trum, en samling av ørkenfedrenes åndelige visdom i form av samtaler. Begge disse verkene kan sies å ha dannet grunnlaget for klosterlivet i Vest-Europa, og ble benyttet av bl.a. Benedikt av Nursia. Johannes skrev også et verk mot Nestorius og ett mot Augustins forståelse av nådelæren. Han er helgen i den ortodokse kirke, festdag 29. feb., men er aldri offisi­ elt blitt kanonisert i den romersk-katolske kirke, selv om han feires lokalt i Marseilles den 23. juli. Cassjbile, landsby i Italia, på Sicilia, 15 km sørvest for Siracusa. Her ble Italias betingelsesløse kapitula­ sjon formelt undertegnet 3. september 1943. Cassidy, Eva, 1963-96, amerikansk sanger, ble berømt først etter at hun døde av kreft i 1996. Hun nektet å bli satt i bås, og sang alt fra gamle «svisker» til moderne popsanger med en unik innlevelse. Live At Blues Alley kom i 1996, og skulle bli det eneste soloalbumet Cassidy fikk utgitt mens hun var i live. Hun trivdes bedre i studio, gjeme som korist, enn på scenen, og ble først for alvor berømt da albumet Songbird, som bl.a. inneholder hennes versjon av Over the Rainbow, ble utgitt posthumt i 1998. Cassin, René [kase], 1887-1976, fransk jurist og rettsvitenskapelig forfatter. Medlem av forfatningsrådet 1960, 1965-68 president for den europeiske menneskerettighetsdomstol. Professor ved det juridiske fakultet i Paris 1929-60 (sivilrett og skatte­ rett). Han var president for FNs menneskerettighets­ kommisjon og har en stor del av æren for Mennes­ kerettighetserklæringen av 1948. Under den annen verdenskrig var Cassin en av de første som sluttet seg til de Gaulle, og kom til London allerede 20. juni 1940. Av hans verker kan nevnes: La Déclaration universelle et la mise en oeuvre des Droits de l'Homme (1951). Tildelt Nobels fredspris 1968 for sitt arbeid for menneskerettighetene. Litt.: Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 Cassini, samarbeidsprogram mellom romorganisasjonene NASA, ESA og Italian Space Agency (ASI) med formål å utforske Satum-systemet. En amerikansk Cassini romsonde med et euro­ peisk Huygens landingsfartøy ble skutt opp fra Cape Canaveral 15. oktober 1997 av en Titan 4B/Centaur bærerakett. På vei til Saturn ble fire gravitasjonshjelp-passeringer benyttet (Venus 26. april 1998 og 24. juni 1999, Jorden 18. august 1999 og Jupiter 30. desember 2000). Ved fremkomsten 1. juli 2004 ble sonden bremset opp i 96 minutter slik at den gikk inn i bane rundt ringplaneten. Landingsfartøyet Huygens skal etter planen frakobles 25. desember 2004 for å myklande 14. januar 2005 på Satummånen Titan. Huygens er utstyrt med seks instru­ menter. Cassini har 12 og skal i løpet av en operasjonsperiode på fire år gjennomføre til sammen 52 møter med sju av Satums måner. Sonden hadde en oppskytningsmasse på 5712 kg og var 6,7 m høy. Norske bedrifter (Kongsberg Defence & Aerospace og Det norske Veritas) har bidratt med utstyr eller tjenester til Cassini/Huygens, og norske forskere (bl. a. fra Forsvarets forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø) er med i prosjekter knyttet til studier av mottatte data. Hele program­ met vil koste omkring 3,3 milliarder dollar, fordelt med 2,6 milliarder på NASA, 500 millioner på ESA og 160 millioner på ASI. Cassini, Giovanni Domenico, 1625-1712, italienskfransk astronom, professor i Bologna 1650, ble av Colbert i 1669 kalt til sjef for det nyopprettede observatorium i Paris. Bestemte rotasjonstiden for Jupiter, Mars og Venus, oppdaget fire av Satums måner samt mellomrommet i Satums ringer; nå kalt Cassinis deling. Han satte også opp de første tabelle­ ne over formørkelsene av Jupiters måner og utredet problemet om Månens librasjon. Han ledet dessuten geodetiske målinger, som skulle ligge til grunn for arbeider med kart og for å bestemme Jordens form. Hans sønn Jacques Cassini (1677-1756), som etter­ fulgte faren som direktør, videreførte farens kartar-

beider og oppfant Cassinis kartprojeksjon, som bl.a. ble brukt for norske rektangelkart. Cassinis deling, en mørk ca. 4000 km bred åpning i Saturns ringsystem. Oppdaget 1675 av G. D. Cassini. Cassinis oval (mat.), en berømt kurve av fjerde grad, med lemniskaten som spesialtilfelle. Ble først studert av den italiensk-franske astronom G. D. Cassini. Cassjno, by i Italia, Lazio, 130 km sørøst for Roma; 32 760 innb. (2001). Handels- og jordbrukssenter. Universitet (1982). På toppen av fjellet ► Monte Cassino, 5 km vest for Cassino, ligger det kjente benediktinerklosteret, grunnlagt 529. Cassino dan­ net en nøkkelstilling i den tyske forsvarslinje febmai 1944 og ble helt ødelagt under de voldsomme kampene. Cassiodqr, eg. Flavius Magnus Aurelius Cassiodorus, ca. 485-ca. 580, romersk senator, historiker, politi­ ker og forfatter. Nøt stor anseelse hos Theoderik og hans etterfølgere og bekledde høye embeter; arbei­ det for å forsone romere og gotere. I 538 trakk han seg tilbake til et kloster i Sør-Italia, hvor han studerte Cassini-romsonden på utstilling i Kennedy Space Center august 1997, før oppskytingen oktober samme år.

og skrev. Hans hovedverk er en gotemes historie, bare bevart i en bearbeidelse av Jordanes; bevart er derimot bl.a. en (mager) verdenskrønike og en encyklopedi, Institutiones litterarum, oversatt av L. W. Jones, New York 1946. Cassiope, planteslekt i lyngfamilien, dvergbusker med smale, mørkegrønne blad og hvite klokkeblomster som sitter enkeltvis. 12 arter, de fleste i Asia. I Norge finnes ►moselyng og ►kantlyng. Cassiopeia, gresk sagnfigur, stjernebilde, se ►Kassiopeia. cassiopeium, kjemisk symbol Cp, tidligere betegnelse for grunnstoff 71 i grunnstoffenes periodesystem. Ifølge internasjonal overenskomst heter grunnstof­ fet nå ►lutetium. Cassirer, Emst, 1874-1945, tysk filosof, dosent i Berlin fra 1906, professor i Hamburg 1919-34. På grunn av sin jødiske herkomst måtte Cassirer emi­ grere etter Hitlers maktovertagelse. Han ble svensk statsborger. Professor ved Gøteborgs Hbgskola 1935— 41, deretter ved Yale-universitetet i USA. Filosofi. Cassirer har sitt filosofiske utgangspunkt i den nykantianske Marburgerskolen og regnes vanligvis som nykantianer. Hans arbeider er preget av et omfattende og grundig kjennskap til enkeltvi­ tenskapene, særlig matematikk og fysikk og deres metodologi. Men også som kulturfilosof og filosofihistoriker står Cassirer, i kraft av sine undersøkelser av de ulike symbolformer og symbolfunksjoner, i første rekke. Blant hans verker må særlig fremheves Substanzbegriff und Funktionsbegriff (1910) og Philosophie der symbolischen Formen (3 bd., 1923-29), særlig kjent i den forkortede engelske utgave An Essay On Man (1944, norsk utg. 1965). Posthumt utkom The Myth of the State (1946). Litt.: Foss, G. &E. Kasa, red.: Formsofknowledgeand sensibility: E.C. and the human Sciences, 2002; Friedman, M.: A parting of the ways: Carnap, C., and Heidegger, 2000; Krois, J.M.: C.:symbolicforms and history, 1987; Schilpp, P.A., red.: The philosophy of E.C., 1949; Vestens tenkere, b. 3, 1993 cassis [kasis], fransk navn på solbær og den likør som lages av solbær. Særlig kjent er cassis fra Dijon. Cassius, romersk slekt. Spurius Cassius Vicellinus, flere ganger konsul i den romerske republikks første tid. 493 f.Kr. sluttet han forbundspakt med latineme; 486 skal han ha fore­ slått den første åkerlov (se ►ager publicus), som ikke gikk igjennom. Året etter anklaget for å trakte etter kongeverdigheten, dømt og henrettet. Gaius Cassius Longinus, ca. 86-42 f.Kr., en av Caesars mordere. 54 f.Kr. kvestor under Crassus og reddet en del av hans hær etter nederlaget ved Carrhae (►Harran). Kjempet i borgerkrigen for Pompeius, ble benådet av Caesar og endog gjort til pretor, men var sammen med svogeren Brutus initiativtager til Caesars mord, år 44. Samlet etterpå en hær i Syria, forente seg med Brutus; kjempet ved Filippi 42, hvor han ble overvunnet av Antonius. Lot seg drepe av en frigitt slave da han ikke visste at Brutus hadde seiret på sin fløy over Octavian. Cassius Parmensis, en av Caesars mordere, kjempet senere under Sextus Pompeius, tjente deretter som offiser under Antonius; 31 f.Kr. lot Octavian ham henrette. Han skrev forskjellige poetiske bøker, men ingen av dem er bevart for ettertiden. Cassius, André, 1600-tallet, nederlandsk medisiner og kjemiker. Oppdaget 1663 det såkalte Cassius' gullpurpur, et fargestoff som fremkommer ved å redusere en gullkloridløsning med en svakt sur tinn(II(løsning. Alt etter konsentrasjon får man en dyp purpurrød til en fiolettrød farge, som brukes til farging av porselen og glass. Fargen skyldes kolloidalt gull som er adsorbert til kolloidalt tinndioksidhydrat.

241 Cassius’ gullpurpur, fargestoff til dekorering av porselen; fremstilt ved tilsetning av gullklorid i en løsning av toverdig tinnsalt. Navn etter den neder­ landske lege André Cassius. Cassola, Carlo, 1917-87, italiensk forfatter, aktiv i motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig. Debuterte 1937 med tre Joyce-inspirerte noveller i tidsskriftet Meridiano di Roma. Så fulgte novel­ lesamlingene La visita og Alla periferia, begge i 1942. Hans forfatterskap preges av politisk engasjement, og et tilbakevendende tema er krigen og de konse­ kvenser den fikk, særlig for folk på landsbygda. Romanene er realistiske og poetiske beskrivelser av toscansk hverdagsliv. Blant de beste kan nevnes II taglio delbosco (1954), La ragazza di Bube (1960, norsk overs. Bubespike 1963), MonteMario (1973) og Troppo tardi (1975). casspne (it.), kiste, betegnelse særlig på den italiens­ ke kiste som under gotikk og renessanse ble brukt som oppbevarings- og sittemøbel. Disse cassoner fikk ofte en rik utsmykning i skulptur og maleri. Særlig på 1400-tallet ble de forsynt med innfelte malerier, cassonebilder, som gjeme forestilte scener fra antikk mytologi og historie eller fra samtiden. Flere av tidens store mestere, f.eks. Uccello, Botticelli, Piero della Francesca og Piero di Cosimo eller deres atelierer leverte slike bilder. Mange berømte malerier er opprinnelig blitt laget for en cassone. Cassou, Jean [kasu], 1897-1986, fransk forfatter, kunsthistoriker og museumsmann, direktør for Musée National d'Art Moderne, Paris 1945-65. Utgav Situation de l'art moderne (1950), bøker om Picasso (1937), Matisse (1939) m.fl.; dessuten flere romaner, bl.a. Élogedelafolie (1925), Les Harnwnies viennoises (1926), Le Voisinage des cavernes (1971), novellesamlingen De FEtoile au Jardin des Plantes (1935) og dikt. cassoulet [kasule], tradisjonell sørfransk matrett av hvite bønner kokt med salt flesk, fårekjøtt og gås eller and. Castagno, Andrea del [-anjå], antagelig, før 14241457, italiensk maler av florentinsk skole, sammen med P. Uccello og D. Veneziano ungrenessansens ledende gjennombruddskunstner. Fortsatte tradisjonene fra Masaccio i tilknytning til perspektivstudier og særlig L. B. Albertis kunstteori­ er. Hans største betydning ligger i utviklingen av den konsekvente perspektiviske romoppbygging, samti­ dig som han under inntrykk av Donatellos skulptu­ rer gav sine figurer stor plastisk tyngde. Hans første omtalte arbeid (1440) var fresker på Bargello i Firenze som fremstilte de hengte etter Anghiarislaget (ødelagt), som etter tidens omtale må ha vært et ypperlig arbeid. Han arbeidet i Venezia, så igjen i Firenze, hvor hans viktigste arbeider finnes, deriblant de ni berømte kvinner og menn fra Villa Carducci (ca. 1450), som var del av en romutsmykning (nå nesten helt ødelagt) der anvendelsen av perspektivet skapte illusjon av sterkt plastiske veggflater. Dette var et av de første slike romeksperimenter som renessanse- og senere barokkunsten er så rik på. Disse og andre av hans verker er samlet i Santa Apolloniaklostret. Her har han 1445-50 fremstilt scener av Kristi liv: Nattverden, Oppstandelsen og Gravleggingen, og det senest utførte Korsfestelsen. I domen i Firenze finnes ryttermaleriet av Nicola da Tolentino. En rekke fresker fra hans hånd er enten gått tapt eller finnes i redusert stand. Med sin kraft­ fulle figurkunst star han tidens billedhuggere nær. Den betydning hans kunst hadde for andre kunstne­ re er først blitt erkjent i senere år. Litt.: Horster, M.: A. del C.: complete edition with a critical catalogue, 1980 Castanea, planteslekt i bøkefamilien, se ►kastanje. Castaneda, Carlos, 1931-98, peruanskfødt ameri­ kansk forfatter. Han studerte antropologi før han gikk i lære hos en sjaman fra yan uis tammen i Mexi­

CASTBERG

co i fem år. Hans erfaringer fra denne perioden gav råstoff til en rekke bøker om sjamanens (overnatur­ lige) verden og spesielle innsikt. Disse arbeidene vakte oppsikt og debatt i antropologiske tidsskrifter. Noen forskere oppfattet Castaneda som en sjarlatan. Av bøkene hans kan nevnes The Teachings of Don Juan: A Yaqui Way ofKnowledge (1968), A Separate Reality: Further Conversations with Don Juan (1971), Joumey to Ixtlån: The Lessons of Don Juan (1973, norsk overs. 1975), Tales ofPower (1974), The Second Ring of Power (1977), The Eagle 's Gz/f (1981) og The Art of Dreaming (1993). Castanheda, Fernåo Lopes de, se Femåo ►Lopes. Castberg, norsk slekt. Stamfaren Tyge Nielssøn Castberg (ca. 1610-1687) var født i Kalø i ØstJylland og døde som sorenskriver på Sunnmøre. I ekteskap med Maren Nielsdatter Knag hadde han 7 barn, bl.a. Christopher Tygessøn Castberg (ca. 16551692) og Niels Knag (1661-1737). Niels Knag ble lagmann i Bergen 1695, og kjøpte 1710 setegårdene Kaupanger og Stedje i Indre Sogn og Losna i Ytre Sogn. Han ble adlet 1721 under navnet Knagenhielm og er stamfar for slekten ►Knagenhjelm. Christopher Tygessøn Castberg ble rådstueskriver i Trondheim. Hans sønn Tyge Castberg (ca. 16851732), som drev prokuratorvirksomhet og handel i Lillefosen, var far til bl.a. sogneprest i Vang (Opp­ land) Isaach Wilhelm Castberg (1716-67), som er stamfar for den nålevende slekt. Hans sønnesønn, sogneprest i Sandar Peter Harboe Castberg (17941858), var far til bl.a. distriktslege i Setesdal Tycho Fredrik Edvard Castberg (1818^47) og tollinspektør i Trondheim Johan Christian Tandberg Castberg (1827-99). Tycho F. E. Castberg var far til billedhug­ geren Oscar Ambrosius Castberg (1846-1917). Johan C. T. Castberg var far til politikeren Johan Castberg (1862-1926) - som igjen var far til profes­ sor Frede Castberg (1893-1977) - og til fiolinisten Torgrim Castberg (1874-1928), som igjen var far til Andrea del Castagno. Den seirende David, ca. 1450-55. National Gallery of Art, Washington D.C. Den unge heltens skikkelse er «lånt» fra en antikk statue. Interessen for energisk bevegelse og handling var et viktig nytt trekk i ungrenessansens kunst.

tegneren Johan Christian Castberg (1911-88). Litt.: Castberg, A.S.: Slekten Castberg gjennem 300 år, 1938 Castberg, Frede, 1893-1977, født i Vardal, norsk jurist, sønn av Johan Castberg. Dr. juris 1921. Kon­ sulent i Utenriksdepartementet fra 1925, professor 1928-63 og rektor ved Universitetet i Oslo 1952-58. President for kuratoriet i Folkerettsakademiet i Haag 1962-76. Castbergs forfatterskap dekker vide områder av rettsvitenskapen, især forfatningsrett, forvaltnings­ rett og rettsfilosofi. Castberg markerte seg også som folkerettsteoretiker og ved praktisk deltagelse på Norges vegne i internasjonale forhandlinger og organisasjoner m.m. I rettsfilosofien var hans innsats preget av et ideologisk livssyn, forankret i troen på objektive normer. Castberg forente sitt idégrunnlag med en praktisk realitetssans som kom klart til syne både i hans forfatterskap og f.eks. i hans arbeid for å sikre de andre samfunnsvitenskaper den plass de fortjener ved siden av den mer tradisjonelle juridiske teori. Han stod således bak innføringen av statsviten­ skap som fag ved Universitetet i Oslo. Blant hans bøker er: Norges statsforfatning (2 bd., 1933), Folkerett (1937), Rettsfilosofiske grunnspørsmål (1939, eng. utg. 1957), Norge under okkupasjonen: rettslige utredninger 1940-1943 (1945), Freedom of Speech in the West (1960), Laphilosophie de droit (1970), Den europeiske konvensjon om menneskerettighe­ tene (1971), Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900-1970 (1971), Rett og revolusjon i Norge (1973). Litt.: NBL 2. utg. Castberg, Johan, 1862-1926, født i Brevik, norsk politiker og embetsmann, sønn av J. C. T. Castberg. Etter juridisk embetseksamen 1884 var han 1885— 87 ansatt i Finansdepartementet. 1888 sakfører på Gjøvik. I 1902 ble han statsadvokat, 1906 sorenskri­ ver, 1924 høyesterettsdommer. Tidlig hadde Castberg med liv og sjel interessert seg for politikk og samfunnsspørsmål, og deltok i den offentlige disku­ sjon. Alt i 1900 ble Castberg valgt inn på Stortinget som representant for Oppland, med arbeiderforenin­ gene på Opplandene som sin politiske basis; senere representerte han fylket på Stortinget til sin død, bortsett fra to korte perioder (1910-12 og 1922-24). På Stortinget sluttet han seg til den mest radikale fløy av Venstre, og på grunn av fremragende evner som debattant ble han snart en av tingets mest markante medlemmer. Han ble leder for en gruppe av det radikale venstre, senere organisert som Det radikale folkeparti. Han var hovedmannen i opposi­ sjonen mot «samlingspolitikken» 1903. Hans linje seiret, og da Michelsen 1905 skulle danne sitt minis­ terium, tilbød han Castberg å bli med, men Castberg avslo, fordi han mente han kunne gjøre bedre fyllest for seg i Stortinget. Castberg var motstander av Karlstad-forliket og arbeidet for republikken. I Gunnar Knudsens første regjering, som ble dannet i mars 1908, fremla han bl.a. forslaget som la grunn­ laget for konsesjonslovgivningen, og drev det igjen-

242

CASTBERG

nom til tross for sterk motstand. I Knudsens armen regjering var han sosial- og handelsminister fra jan. 1913 til april 1914, da han trådte ut på grunn av uenighet med Gunnar Knudsen, først og fremst i tollsporsmålene. Som medlem av regjeringen gjen­ nomførte han bl.a. en ny og bedre kontroll med arbeidervemlovgivningen og forberedte en rekke lovforslag, bl.a. de viktige «barnelover» om arverett og navnerett for bam født utenfor ekteskap, som han fikk vedtatt april 1915 etter en voldsom kamp i Stortinget og i pressen. Castberg arbeidet for å bedre jordarbeidernes kår; han ville reise en selveiende, økonomisk trygget småbrukerstand. Han var også en ivrig forkjemper for avholdssaken. Til tross for at Castberg aldri formelt kom til å innta noen ledende politisk stilling, er det få som i de første tiår av 1900tallet har hatt så stor innflytelse på norsk politikk som han. Utgav bl.a. Om begivenhedeme i 1905. Hans dagbøker (1900-17, utgitt 1953) er en sentral kilde til vår politiske historie i denne periode. TRW Litt.: NBL 2. utg. Castberg, Johan Christian 1911-88, født i Bergen, norsk tegner og maler, sønn av T. Castberg. Arbeidet som illustratør i norske og svenske aviser 1935-48, og utviklet en elegant og vittig strek. Mest kjent for sine fasjonable portretter, bl.a. av Prins Eugen og Carl Eldh (begge 1942). Har også malt en rekke surrealistisk pregede fantasilandskaper. Castberg, Johan Christian Tandberg, 1827-99, født i Fredrikstad, norsk politiker (V). Representerte Skien på Stortinget 1877-82 og 1886-88. Fra 1887 var han tollinspektør i Trondheim. Grunnla Varden i Skien, redaktør 1875-84. Tilhørte den radikale fløy av Venstre etter sprengningen 1888. Castberg, Knut Støren 1912-80, født i Trondheim (Strinda), norsk hagebrukslærer. Eksamen fra hagebruksavdelingen ved NLH i 1938. Castberg stod sentralt i oppbyggingen av fagutdanningen for gartnere i Norge. Han var pedagog, organisator og leder, men fremfor alt etablerte han gartnerskolene på Rå i Kvæfjord og Jensvoll i Lier. Litt.: NBL 2. utg. Castberg, Oscar Ambrosius, 1846-1917, født i Byg­ land, norsk billedhugger og maler, elev av Middelthun i Oslo og Jerichau i København. Har utført en rekke portretter, bl.a. en byste av Johan Sverdrup (marmor, 1883). Representert i Nasjonalgalleriet med en portrett-herme av skolebestyrer Heltberg (1879). Castberg, Peter Harboe, 1844-1926, født i Larvik, norsk bankmann. Banksjef i Christiania Bank og Kreditkasse 1886-1919 og bygde banken opp til å bli en av landets ledende forretningsbanker. Fikk til­ navnet «den fremste lyseslukker på næringslivets område», men hans forsiktige utlånslinje under den første verdenskrig førte Kredittkassen velberget gjennom bankkrisen i 1920-årene. Utgav militær- og sikkerhetspolitiske skrifter. Castberg, Torgrim 1874-1928, født i Skien, norsk fiolinist og musikkpedagog, sønn av J. C. T. Castberg. Fra 1900 konsertmester ved Harmonien i Bergen. Startet Musikkakademiet i Bergen 1905. Castelar y Ripoll Emilio, 1832-99, spansk liberal politiker; professor i historie 1857. Stiftet 1864 bladet Democracia og kjempet i cortes for sine re­ publikanske ideer; ble forvist 1866. Etter revolusjo­ nen 1868 gjenopptok han sin kamp for republikken. 1873-74 regjerte Castelar y Ripoll som Spanias president, en tid med diktatorisk myndighet. Repu­ blikken støtte imidlertid på mange vanskeligheter, og han måtte slå ned flere anarkistiske oppstander. Etterat kongedømmet var innført igjen 1874, ble han leder for den moderate opposisjon. Castelar y Ripoll var en glimrende taler og han skapte en borgerlig, republikansk ideologi i Spania. Han skrev mange romaner, litterær- og kulturhistoriske skrif­ ter: Historia del movimiento republicano en Europa (2 bd., 1875), Cuestionespoliticas (3 bd., 1870).

Castel del Monte, jaktslott i sørøstlige Italia, Puglia, i en avsides egn på en høyde ved byen Corato, ca. 15 km sørøst for Andria. Oppført for den tysk-romerske keiser Fredrik 2. Påbegynt før 1240, fullført 1250. Slottet er i to etasjer med åttekantet grunnflate og åtte hjømetåm. Castel del Monte er siden 1876 italiensk statseiendom. Populært utfartssted med nærliggende moderne hotell. Også navn på DOC-viner fra distriktet - både røde og roséfargede viner lages av et større antall druesorter. Castel Gandplfo, by i Italia, Lazio, ved Albanosjøen, 25 km sørøst for Roma; 8300 innb. (2000). Her ligger pavens sommerresidens, med eksterrito­ rialrett som en del av Vatikanstaten. Palasset, bygd av Urban 8 på 1600-tallet, er omgitt av en vakker, terrassen hage. I Villa Barberini, bygd på ruinene av en romersk villa som tilhørte keiser Domitian, finnes Vatikanets observatorium (Specola Vaticana), reist 1936. Castel Gandolfo ligger i nærheten av romer­ nes Alba Longa. Castell tysk mediatisert fyrstehus, som hadde sine besittelser i Bayern og Wurttemberg. Slekten er kjent siden 1091, og den hadde grevetittel fra 1205 og riksgrevetittel fra 1562. Slekten ble 1597 delt i linjene Castell-Remlingen og Castell-Riidenhausen; sistnevnte døde ut 1806. To sønner av greve Christi­ an Friedrich Carl (1730-73) av linjen Castell-Rem­ lingen delte familiens besittelser og ble stamfedre for hver sin nålevende gren. Overhodet for den eldre gren fikk 1901 den bayerske tittel fyrste av Castell, og overhodet for den yngre gren fikk samtidig titte­ len fyrste av Castell-Riidenhausen. Castellammare di Stabia, by i Italia, Campania, 25 km sørøst for Napoli, ved den innerste del av Napolibukta; 66 930 innb. (2001). Marineverft; nærings­ middel- og sementindustri. Eksport av frukt, vin, grønnsaker. Castellammare di Stabia er meget be­ søkt på grunn av sine mineral- og sjøbad. Deler av byen er imidlertid sterkt forslummet. Det kongelige lystslott Quisisana (1310) er nå hotell. Nord for Castellammare di Stabia lå Stabiae, som sammen med Pompeii og Herculaneum ble ødelagt år 79 ved Vesuvs utbrudd. Castellani, Renato, 1913-85, italiensk filmregissør. Gjennombrudd med Sotto il sole di Roma (Under Romas sol, 1948) og Duesoldidisperanza (1952), som var betydelige bidrag til den gylne etterkrigsepoken i italiensk film. Hans senere produksjon var sporadisk, med bl.a. Il brigante (1961), MareMatto (1963) og Breve stagione (1969). Fjernsynsserien Leonardo da Vind (1972) ble godt mottatt. Castellanos, Rosario [kastejanås], 1925-74, meksi­ kansk forfatter. Hun skrev bl.a. romanene BalunCandn (1957) og Ofido de tinieblas (1962), dessuten dikt, essayer og noveller. Av novellesamlinger kan nevnes Ciudad Real (1960) og Los convidados de agosto (1964). Castellio. Sebastian 1515-63, fransk humanist, studerte i Lyon og ble vunnet for reformasjonen ved å lese Calvin. Fra 1541 virket han i Genéve som rektor for et gymnas som Calvin lot opprette, men måtte oppgi sitt embete 1545 på grunn av lærestrid; han var påvirket av gjendøpeme. Han levde deretter i Basel i trange kår, inntil han 1552 ble professor i gresk litteratur. Castellio talte trosfrihetens sak i flere skrifter, særlig i sin berømte bok fra 1554 De haeretids, an sintpersequendi (Skal kjettere forfølges?). Castelli Romani (it. 'Romerske festninger'), fellesbe­ tegnelse for 13 byer i Albanerfjellene, bl.a. Albano Laziale, Ariccia, Frascati, Marino, Genzano, Castel Gandolfo, Rocca di Papa og Nemi. castello (it.), borg, slott. Castellon de la Plana [kasteljån -], provins i Spania, i den autonome regionen Valencia, ved den spanske østkysten; 6632 km2 med 501 200 innb. (2002). Hovedstad: Castellon de la Plana; andre større byer: Villarreal, Burriana og Vall de Uxo.

Innlandet består av fjell (høyeste punkt Penagolosa 1813 moh.), gjennomskåret av elvene Cenia, Vinaroz, Mijares og Palancia. Langs kysten ligger en flat og fruktbar kyststripe, hvor det produseres store mengder appelsiner. Det dyrkes også grønnsaker, ris, oliven, vindruer, fikener og mandler. Noe fiske av ansjos. Industrien er beskjeden, med konsentrasjon til hovedstaden. Turismen har fått økende betydning langs kysten (Costa del Azahar), men også i Maestrazgolandskapet, som har landsbyer som vitner om en viktig fortid. Byene San Mateo, Cervera del Maestre og Morella tilhører dette landskapet. Lands­ byen Pemscola, som ligger på en liten halvøy som domineres av en borg, er kjent som tilfluktsstedet til pave Benedikt 13. Castellon de la Plana [kasteljån -], by i Spania, Valencia, hovedstad i provinsen Castellon, 6 km fra Middelhavet, 65 km nordøst for byen Valencia; 153 200 innb. (2002). Ligger på en fruktbar kystslette. Handelssenter; eksport av appelsiner og andre jordbruksprodukter over havnen i El Grao de Castel­ lon. Voksende turisme. Forholdsvis moderne by; katedralen Santa Maria (1378-1409), restaurert etter borgerkrigen, vakkert rådhus fra 1600-tallet. Castelnau. Édouard de Curiéres de [-nå], 1851— 1944, fransk offiser. Fra 1913 medlem av det øverste krigsråd. Ved krigsutbruddet 1914 armésjef, des. 1915-des. 1916 generalstabssjef. Det skyldtes i vesentlig grad hans inngripen at Verdun ikke ble oppgitt. Senere armégruppesjef. Medlem av depu­ tertkammeret 1919-24, president for La fédération nationale catholique 1924. Castelnupvo-Tedesco. Mario, 1895-1968, italienskamerikansk komponist, bosatt i USA fra 1939. Studerte bl.a. med Pizzetti og ved konservatoriet i Los Angeles. Skrev hovedsakelig i moderat moder­ nistisk stil. Oppførte sin 2. klaverkonsert i New York i 1939 og fikk straks et ben innenfor amerikansk musikkliv. I årene som fulgte laget han mye film- og ballettmusikk, der elementer fra jazzen er merkbare. Hans verker omfatter ellers et stort antall sanger (bl. a. til Shakespeare-tekster) og operaene La Mandragola, Kjøpmannen i Venedig m.fl. Castelo Branco [kajtelu bråku], by i midtre del av Portugal, i innlandet, ca. 90 km sørøst for Coimbra; 31 200 innb. (2001). Handelssenter for jordbruksva­ rer. Velkjente broderte sengetepper, colchas. Blant severdigheter kan nevnes de to kirkene Såo Miguel og Misericordia Velha, middelaldertorget Pra/3 av jordbruksproduk­ sjonen, og er konsentrert til provinsen Guadalajara. I La Mancha drives jordbruket av storgods (latifundios), nord for Tajo er småbruk (minifundios) det van­ lige. Regionen produserer halvparten av landets vin. Kvikksølvgruver ved Almadén med betydelig pro­ duksjon. I Puertollano i provinsen Ciudad Real er det bygd opp en petrokjemisk industri; industrien er ellers beskjeden. Castilla-Leån [kastilja leån], autonom region i Spa­ nia, omfatter provinsene Avila, Burgos, Leon, Palencia, Salamanca, Segovia, Soria, Valladolid og Zamora; 94 224 km2 med 2 479 300 innb. (2002). Hoved­ stad: Valladolid. Natur. Utgjør den nordvestre del av den spanske høyslette (meseta), som ligger i gjennomsnitt 700 moh. Avgrenses mot nordvest av Kantabriske fjell, i sørøst av Sierra de Guadarrama og Sierra de Gredos; drenerer til Duero (Douro) og dens bielver.

244

CASTILLO DE BELLVER

Befolkning. Regionens andel av landets folkemeng­ de har gått tilbake helt siden 1900. Spesielt fra landdistriktene har det vært stor utflytting, noe som har ført til en stadig sterkere konsentrasjon av be­ folkningen til byene, særlig til provinshovedstedene. Næringsliv. Jordbruk er viktigste næringsvei. Det dyrkes hvete og vin, ved kunstvanning også sukker­ roer, poteter og bønner. Husdyrholdet (sauer, storfe) er betydelig. Den lave bruksstørrelsen (minifundios) har hemmet mekaniseringen i jordbruket. Antrasitt brytes i provinsene Leon, Zamora og Salamanca; i Leon finnes store forekomster av talk. Industriut­ byggingen begynte først etter 1945, og industrien er fortsatt beskjeden. Valladolid (bil-, papir- og kjemisk industri) og Burgos er de viktigste industrisentrene. Castillo de Bellver-ulykken [kastiljå Se ^elfSer-], den hittil (2004) største oljekatastrofe med tankskip. 6. aug. 1983 brøt det ut brann i den spanskregistrerte supertankeren Castillo de Bellver, som deretter brakk i to like utenfor Kapp det Gode Håp i SorAfrika. Anslagsvis 260 000 tonn olje (1,8 mill, fat) rant ut i havet. Oljeflaket var 43 km langt og 11 km bredt, men drev nordover og gjorde ingen skade på strendene. Sotnedfall fra brannen dekket jordbruks­ arealer på land. Castillon [kastijå], eg. Castillon-la-Bataille, sted i Frankrike, departementet Gironde, øst for Bor­ deaux. Her stod 17. juli 1453 det siste slaget mellom franskmenn og engelskmenn i hundreårskrigen. Franskmennene under Karl 8 vant; den engelske hærfører, jarlen av Shrewsbury (John Talbot), falt. En obelisk er reist til minne om dette slaget. casting [ka:stirj] (eng.), det å finne skuespillere til et teaterstykke eller en film og fordele rollene; i motebransjen å fordele arbeidsoppgaver blant modellene, casting [ka;stirj] (eng., av 'kaste'), lengde- ogpresisjonskasting med sportsfiskestenger, en konkurran­ seidrett sprunget ut av sportsfiskeres behov for trening i å kaste langt og sikkert. Man benytter fluesnelle, haspelsnelle eller rullesnelle. Konkurran­ sene foregår nå på land på gress, f.eks. en fotball­ bane, eller innendørs, men presisjonskasting, samt lengdekasting med flueutstyr, praktiseres også på vann fra flytebrygger. Utstyr og bane. Stengene er enhånds eller tohånds, snellene av vanlig type. Haspelsneller er åpne sneller med stillestående spole, rullesneller er multiplikatorsneller med roterende spole. Kastevekten er snøre med flue (uten krokspiss) i flueøvelsene og snøre med en plugg av kunststoff (7,5 el. 18 g) i haspel- og rulleøvelsene. I flueøvelsene står kasteren på et 50 cm høyt podium. Presisjonsmålene er vannfylte skåler (flue) eller runde plater (haspel og rulle). I lengdeøvelsene kaster man ut i en sirkelsektor som er 50 m bred 100 m fra podiet. Øvelser. Det er 9 konkurranseøvelser, derav fem lengdeøvelser og fire presisjonsøvelser, nummerert

fra 1 til 9 (se tabell). Det kåres også mestere i fem­ kamp (øvelse 1-5), sjukamp (øvelse 1-7) og mange­ kamp (øvelse 1-9, kvinner øvelse 1-5 pluss 8-9). I presisjonsøvelsene er høyeste poengscore 100, i lengdeøvelsene er meterverdien 1 poeng i flueøvel­ sene og 1,5 poeng i haspel- og rulleøvelsene. De fem lengdeøvelsene er kast med enhånds og tohånds stang i hver av grenene flue, haspel og rulle (bare tohånds). I flueøvelsene teller lengste kast i løpet av den disponible tid, i de to andre grenene det lengste av tre kast, og det er tillatt med inntil 5 m tilløp. Det noteres lengderekorder, og med has­ pelsnelle er det kastet ca. 130 m (Øyvind Førland), med rullesnelle ca. 114 m (Knut Meel) og med fluesnelle ca. 90 m. Av sikkerhetshensyn ble dimen­ sjonene på snøre og plugg økt 1994, noe som har medført kortere kast. De fire presisjonsøvelsene er flue, haspel og rulle presisjon, samt haspel Arenberg. I de tre første kaster man i alt 20 kast fordelt med fire kast på hver av fem avstander. Disse er 8-13 m i flue, 10-18 m i haspel og 12-20 m i rulle. Man får 5 poeng per treff i flueskålen (diameter 60 cm) eller på haspel- og rulleplaten (diameter 76 cm). Kastestilen er valgfri. Haspel Arenberg har en målplate delt i fem kon­ sentriske ringer med diameter fra 75 til 315 cm og tilsvarende poengverdi fra 10 til 2. Man kaster 10 kast fordelt med to kast på hver av fem avstander (10-18 m). Kastestilen veksler for hver avstand (underhåndskast, overhodekast el. sidekast). Presi­ sjonsøvelsene ble før kalt flue, haspel og sluk skish (skish er en sammentrekning av eng. skill in fish). Tidligere stod også kombinerte øvelser i presisjon og lengde (rulle og flue) på konkurranseprogrammet. Slike kombinerte øvelser (flue og haspel) kalles nå fiskeklasseøvelser, som er noe enklere øvelser beregnet på rekruttering av sportsfiskere til konkur­ ranseidretten. Historikk. Casting oppstod i lokale sportsfiskermiljøer og ble først organisert i USA med nasjonale regler i 1920-årene. De første internasjonale bestem­ melser kom 1955 da International Casting Federation (ICF) ble dannet med Norge som ett av stifterlandene. Sammen med casting-avdelingen i Det interna­ sjonale forbund for sportsfiske (CIPS) dannet ICF 1983 paraplyorganisasjonen World Casting Association. VM er arrangert fra 1957, EM fra 1978. Det avholdes nå årlige mesterskap, vekselvis EM og VM. I Norge ble Norges Flue- og Slukkasterforbund stiftet 1952. Det ble 1959 erstattet av Norsk Kasteunion, det nåværende Norges Castingforbund, som er særforbund i Norges Idrettsforbund (NIF) fra 1962. Forbundet har ca. 3300 medlemmer (2003). NM er arrangert fra 1952. Norske utøvere har eta­ blert seg i verdenstoppen, hvor vår fremste mannlige utøver har vært Øyvind Førland og fremste kvinne­ lige Bente Skyrud. RBr Castle. Barbara Anne [ka:sl], 1910-2002, britisk

CASTING __ Øvelsene med sin faste nummerering 1 2 3 4 5 6 7 8 9

Flue presisjon Flue lengde enhånds Haspel Arenberg Haspel presisjon Haspel lengde enhånds Flue lengde tohånds Haspel lengde tohånds Rulle presisjon Rulle lengde tohånds

politiker (Labour). Medlem av Underhuset 1945-79, der hun fra starten tilhørte partiets venstrefløy. Partileder 1958-59. Medlem av Wilsons regjeringer 1964-70 og 1974-76. Medlem av Europaparlamen­ tet 1979-89. 1990 adlet som baronesse Castle of Blackbum. Castle. William [karsl], 1914—77, amerikansk filmre­ gissør. Laget B-filmer som When StrangersMarry (1944), og var produsent for bl.a. Orson Welles' The Lady from Shanghai (1948) og Roman Polanskis Rosemary 's Baby (1968). Mest kjent for skrekkfilmer som han markedsførte med stor oppfinnsomhet, bl.a. Macabre (1958) og 13 Ghosts (1960). Castleford [ka:slfad], by i Storbritannia, England, Yorkshire, West Riding, ved Aire, 16 km østsørøst for Leeds; 37 500 innb. (2001), inngår i by- og industriregionen omkring Leeds-Bradford-Huddersfield. Kullgruver. Fabrikasjon av fargestoffer, glass og steintøy. Henry7 Moores fødested. Castle Island [karslailandj, Storbritannia, Skottland, øy i innsjøen Loch Leven, med ruiner av slottet Lochleven hvor Maria Stuart satt fengslet 1567-68. Castlereagh, Robert Stewart [ka:slrei], viscount Castlereagh, 2. marquess of Londonderry, 17691822, britisk politiker, sønn av en anglikansk gods­ eier i Nord-Irland. Han ble 1797 stedfortredende sekretær for Irland og tok del i undertrykkelsen av den irske oppstand 1798 og i gjennomførelsen av unionen med Storbritannia 1800. Senere ble Castle­ reagh minister for India, var 1805 og fra april 1807 krigsminister (bl. a. under Københavns bombarde­ ment). 1812 ble Castlereagh utenriksminister og regjeringens egentlige leder. Han var en av de leden­ de i koalisjonen mot Napoleon, deltok i kongressen i Chåtillon og fredsslutningen i Paris. Under Wienkongressen satte Castlereagh seg mot alle forsøk på å holde Frankrike nede ved kolossale krigsskadeerstatninger, og han ville bevare britenes handlefrihet overfor Den hellige allianse. På tross av sin innen­ rikspolitiske konservatisme stod han for en liberal utenrikspolitikk i et stadig mer reaksjonært Europa. Overarbeidet og nerveslitt døde han til slutt for egen hånd. Castleton [karsltan], landsby i Storbritannia, Eng­ land, Derbyshire, 20 km vest for Sheffield, i The Peak. Kjent for sine dryppsteinshuler. Like ved er ruinen Castle of the Peak, eller Peveril Castle, fra 1000-tallet. Castor, a Geminprum, nest lyssterkeste stjerne i stjernebildet Tvillingene, størrelsesklasse 1,6, farge hvit, avstand 13,5 parsec (44 lysår). Castor ble funnet å være en dobbeltstjeme i 1719, periode 420 år. Hver av komponentene er spektroskopiske dobbeltstjemer og i 1000 jordbaneradiers avstand fra disse finnes en tredje komponent som er formørkelsesvariabel. Castor-systemet består altså av i alt 6 stjerner. Castorf, Frank [karstårf], f. 1951, tysk teaterregissør. Han har gjort seg bemerket med oppsetninger som f.eks. Shakespeares Hamlet i Koln og Goethes Stella i Hamburg. Han har også satt opp Ibsens John Gabriel Borkman i Berlin 1990.1 sine senere oppsetninger har han berørt kontroversielle temaer knyttet til Tyskland og fascismen. Fra 1993 teatersjef ved Volksbiihne am Rosa Luxemburg Platz i Berlin. Gjennom sin spesielle politikk med å åpne teateret for forskjellige arrangementer, har Castorf aktuali­ sert teateret for et yngre publikum og gjort det til et av de mest dynamiske i Tyskland. Castoriadis, Cornelius, 1922-97, gresk-fransk øko­ nom og filosof, studerte jus, økonomi og filosofi i Athen. Tilhørte den trotskistiske opposisjon til det greske kommunistpartiet, men etter å ha flyktet til Frankrike 1945 brøt han med trotskismen og stiftet en gruppe som fra 1949 utgav tidsskriftet Socialisme ou Barbarie. Han er kjent for sine kritiske arbeider om Marx' økonomiske teori og historiefilosofi.--------

245 castorolje, eng. castoroil, den engelske og amerikans­ ke betegnelse for ►ricinusolje. Castracani, Castruccio, 1281-1328, ghibellinsk hærfører, hertug av Lucca fra 1316. Machiavellis biografi over ham er ikke historisk pålitelig. Castrén, Gunnar, 1878-1959, finsk litteraturhistoriker, dr.philos, sønnesønn av Mathias Castrén. 1902, 1924 professor i finsk litteratur ved universitet i Helsinki og 1938-45 professor i svensk litteraturhis­ torie; formann i Svenska litteratursållskapet 192434, og formann for Finlands svenska fbrfattarfbrening 1924-29. Av hans arbeider kan nevnes Fr. M. Franzén i Finland (1902), Stormakttidens diktning (1907), Norden iden franska litteraturen (1910), G. Ph. Creutz (1917), Studier och kritiker (1918), Juhani Aho (2 bd., 1922), Runar Schildt (1927), Den nya tiden (i Schiick og Warburg, Illustr. svensk litteraturhistorie, 1932) og Werner Sbderhjelm (1934). Castrén skrev dessuten flere litteraturhistoriske avhandlinger, og politiske og litterære artikler i tidsskriftene Euterpe 1902-05 og Nya Argus. Castrén, Mathias Alexander, 1813-52, finsk språkforsker og etnograf, en av den finsk-ugriske språkforskningens grunnleggere. Reiste 1838-49 i finsk Lappland, Karelen og Sibir og samlet et omfattende språklig og etnologisk materiale fra finsk-ugriske, samojediske, tyrkiske og mongolske folkegrupper. Det første professorat i finsk språk ble opprettet for ham ved universitetet i Helsinki 1851. Etter hans død utkom Nordische Reisen undForschungen (12 bd., 1853-62; deler også på svensk). Castrén, Robert, 1851-83, finsk forfatter og politiker, medarbeider ved og senere redaktør av Helsingfors Dagblad. Var særlig interessert i de historiske forut­ setninger for foreningen mellom Finland og Russ­ land. Utgav Finska deputationen 1808-09 (1879) og Skildringar ur Finlands nyare historia Z(1881 -82). Castrénøyane, to mindre øyer øst for Nordkapp på Nordaustlandet, Svalbard. Oppkalt etter den finske forsker M. A. Castrén. Castres [kastr], by i sørlige Frankrike, Midi-Pyrénées, departementet Tarn, ved elven Agout, 72 km øst for Toulouse; 45 400 innb. (1999). Produksjon av tekstiler, maskinverktøy og legemidler. Ved byens sentrum, Place Jean-Jaurés, ligger kirken NotreDame de la Platé (1700-tallet) og katedralen St.Benoit (1677-1718). Goyamuseum. Castres er sosialistlederen Jean Jaurés' fødeby, og et museum tilegnet ham ble åpnet i 1988. Castries [kastris], hovedstad i St. Lucia, på nordvestkysten; 57 000 innb. (2001), landets viktigste hav­ neby og en av de beste naturhavner i Karibia. Ek­ sport av bananer og sukkerprodukter. Variert næ­ ringsliv med bl.a. produksjon av næringsmidler, drikkevarer og tobakk. Turisme. Festning med utsikt over byen på Morne Fortune (260 moh.). Interna­ sjonal lufthavn (Hewanorra). Grunnlagt av franskmennene 1650; senere veksel­ vis under engelsk hg fransk kontroll. Britisk koloni 1814. Byen har vært rammet av flere store branner. Hovedstad i den selvstendige staten St. Lucia fra 1979. Castro, Brian, f. 1950, australsk forfatter av kinesisk avstamming, sentral i den nye, flerkulturelle dikt­ ningen i Australia. Hans romaner handler om for­ fedrenes betydning i forskjellige tidsepoker, for eksempel i Birds ofPassage (1983). I Pomeroy (1990) utdyper han forhold mellom språk og eksistens, og i Double-Woolf (1991) stiller han spørsmål ved Freuds teorier om barn og seksualitet. Andre verk er After Chance (1992) og Stepper (1997). Castro, Emilio [kastrå], f. 1927, uruguayansk metodistprest; generalsekretær for Kirkenes Verdensråd 1985-93. Castro øvde dominerende innflytelse på misjonstenkningen innen Kirkenes Verdensråd i 1980-årene, bl.a. på det viktige misjonsdokumentet En økumenisk bekreftelse:Misjon ogevangelisering fra

CASUARINACEAE

Fidel Castro Ruz holder i. mai-tale i Havana 2004.

1982. Castro er påvirket av latinamerikansk frigjø­ ringsteologi, men har samtidig påvirket den økume­ niske misjonsbevegelse til å nærme seg den evangelikale i flere spørsmål. Han representerer en omfat­ tende misjonsforståelse med plass for både tradisjonell forkynnelse og radikal sosial-etisk hand­ ling, avhengig av den sammenheng misjonen skjer i. Har bl.a. skrevet Amidst Revolution (1975), Freedom in Mission (1985) When WePray Together (1989). Castro, Fidel, se ► Castro Ruz. Castro, Guillén de [kastrå], 1569-1631, født i Valen­ cia, spansk dramatiker. Han var venn av Lope de Vega og skrev innenfor samme dramatradisjon. Av de 43 dramaer som er tilskrevet Castro, er sannsyn­ ligvis ca. 30 ekte. Hans største innsats er dramatise­ ringen av gamle spanske romanser. Mest kjent er hans Las mocedades del Cid (ca. 1612), bygd over romanser om Cids ungdomsbedrifter, som er den direkte kilde til Corneilles Le Cid. Han dramatiserte noen av Cervantes' noveller (El curioso impertinente, Lafuerza de la sangre) og en episode fra Don Quijote. Andre stykker er El conde Alarcos og den intense tragedien Didoy Eneas. Castro, Inés de [kastrå], spansk adelsdame, ble 1345 hemmelig viet til den portugisiske tronarvingen Don Pedro. Hans far, kong Alfons 4, lot henne drepe 1355. Som konge tok Pedro siden hevn over mor­ derne. Hennes skjebne har gitt emne til flere tragedi­ er, og er skildret i Cambes' patriotiske epos OsLusiadas. Castro, José Maria Ferreira de [kajtru], 1898-1974, portugisisk forfatter. Han reiste som 12-åring til Brasil for å forsørge mor og søsken hjemme i det fattige Nord-Portugal. Det harde livet som gummitapper i Amazonas har han skildret i romanen A selva (1930, norsk overs. Gummitapperne ved Rio Madeira, 1953). Etter at han kom tilbake til hjem­ landet i 1918, skrev han en lang rekke romaner fra portugisisk miljø. Romanene har en sterk sosial og samfunnskritisk tone og fikk stor betydning for utviklingen av både den portugisiske og brasilianske samtidsroman. Han er oversatt til en lang rekke språk. Romanen 0 Intervalo, som han skrev på slutten av 1930-årene, ble utgitt like før hans død i 1974. Den behandler forholdene blant spanske arbeidere under republikken og før Folkefronten, og ble oversatt til norsk 1976 (Vendepunktet). Castro. Juan José [kastrå], 1895-1968, argentinsk komponist og dirigent; en av 1900-tallets ledende argentinske komponister. Studerte med dTndy i

Paris. 1930-43 dirigent ved Teatro Colon, gjestedirigerte i flere land i Sør-Amerika og USA. Skrev fire operaer og annen scenemusikk, symfonier (Sinfonia Biblica for kor og orkester, 1932, Sinfonia Argentina, 1934), konserter, kammermusikk, klaverstykker og sanger. Castro. Raul, se ►Castro Ruz. Castro. Rosalia de [kastrå], 1837-85, født i Galicia i det nordvestlige Spania, spansk forfatter. Hun er en av den spanske senromantikkens fremste lyrikere ved siden av G. A. Bécquer. To av hennes diktsam­ linger, Cantares gallegos (1863) og Follas novas (1880), er skrevet på galisisk, mens La flor (1857) og En las orillas del Sar (1884) er på kastiljansk. Hennes lyrikk er intim og preget av dyp melankoli. Den gjenspeiler galisisk natur og folkelynne. Castro Ruz. Fidel [kastrå rus], f. 1926 (1927?), ku­ bansk politiker, sønn av en innvandret godseier fra Spania, bror av Raul C. Utdannet jurist. Deltok som student i revolusjonær virksomhet. Sammen med en flokk sympatisører forsøkte han forgjeves i juli 1953 å erobre et militært anlegg på Cuba. Han ble dømt til 15 års fengsel, men slapp ut i 195 5. Reiste til Mexico, der han i 1956 dannet sin 26. juli-bevegelse. I desember samme år drog han sammen med åtti medkjempere til Cuba og førte geriljakrig mot Batistas regime inntil dennes fall 1. jan. 1959. Castro ble statsminister umiddelbart etterpå og har siden vært den drivende kraft i kubansk politikk. Siden 1976 er han også president, siste gang gjenvalgt for en fem­ årsperiode 2003. Castro har gått inn for en revolusjonær kurs i de latinamerikanske kommunistpartier og ble i første halvdel av 1970-årene en talsmann for revolusjonæ­ re tiltak i den tredje verden. 1 1960- og 1970-årene var han en av de mest markerte statslederne i den tredje verden og forsøkte å spille en lederrolle i den alliansefrie bevegelse. Ble sterkt kritisert for sin støtte til Mengistu-regimet i Etiopia og mistet mye prestisje internasjonalt ved det kubanske militære nærværet i Afrika. Etter at de fleste kommunistiske land forlot kommunismen i 1990-årene, fortsatte Castro sitt autoritære og ortodokse styre, noe som har ført til nesten total isolasjon og store økonomis­ ke vansker for Cuba. Castro Ruz, Raul [kastrå rus], f. 1931, kubansk politiker (kommunist). Har gjennom den revolusjo­ nære prosessen arbeidet intimt med sin bror Fidel. Definerte seg som kommunist på et tidlig tidspunkt og har hatt stor innflytelse på Cubas politikk. For­ svarsminister siden 1960. Visestatsminister i 1972. Siden 1976 visepresident i statsrådet og nestkom­ manderende for de væpnede styrker. Castro-Urdiales [kastrå uråiales], by i Spania, Cantabria, ved Biscayabukta, 30 km nordvest for Bilbao; 22 400 innb. (2002). Badested. Fiske, hermetikkindustri; i omegnen jernmalmgruver. Den eldste by på Kantabriske kyst, opprinnelig romersk koloni. I middelalderen betydelig handel med Flandern. Gotisk kirke fra 1200—1400-tallet. castrum (lat.), skanse, borg, flertall castra, leir; i de romerske provinsene navn på mange byer som skrev seg fra leirer: Castra vetera (ved Xanten), C. Batava (Passau), Devana Castra (Chester) o.fl. castrum doloris ('sørgeforhøyning'), lit de parade. Casuarinaceae, tofrøbladet plantefamilie med ca. 70 arter og 4 slekter, Gymnostoma, Casuarina, Allocasuarina og Ceuthostoma. Trær med et eiendommelig, bartrelignende utseende med lange, tynne, hengen­ de og grønne grener. Bladene er redusert til små skjell, som sitter i kranser rundt grenene, slående likt snelleplanter. De små, enkjønnete blomstene er lite iøynefallende og har et ubetydelig blomsterdekke. De sitter samlet i aks eller konglelignende bloms­ terstander. Slekten Casuarina har ca. 45 arter, de fleste i Aust­ ralia. De har alle en meget hard, tung og verdifull

246

CASUS

Casuarinaceae. Hunnplante av arten Casuarina equisetifolia. Konglelignende blomsterstander og snelleplante- eller nålelignende blader gjør at de minner om bartrær.

ved og går under navn av jerntrær, se ►jemtre. Veden er av urbefolkningen i Australia blitt brukt til våpen, ellers brukt til verktøy o.l. Barken av noen arter brukes til garving. Viktigste art er C. equisetifolia, et alminnelig kysttre i den gamle verdens tropiske land. I Australia danner det store skoger. Blir almin­ nelig dyrket i subtropiske land, også i middelhavs­ landene. casus (lat. 'fall'), tilfelle, hendelse; grammatisk bøyningsform; i eldre rettsspråk brukt i betydningen et rettstilfelle. Jf. ► kasus. casus belli (lat. 'krigstilfelle'), begivenhet som kan gi grunn til å føre krig mot en stat. I forbindelse med krigserklæring eller åpning av fiendtligheter gjør parten i alminnelighet rede for hva den anser for casus belli. casus obliqui (lat.'avhengig kasus') (språkv.),de grammatiske kasus som bare har noen mening i forbindelse med andre ord i setningen: akkusativ, genitiv, dativ, ablativ, lokativ og instrumentalis, i motsetning til casus recti: nominativ og vokativ. casusreservati (lat.), «reservertesynder», iden romersk-katolske kirke tilfeller av synd som ikke enhver skriftefar, men bare en høyere geistlig, kan gi absolusjon for. Unntak ved særlige omstendigheter, f.eks. dødsfare. Catal Huyiik [tfatal hyjyk], bosetning fra neolittisk tid i Tyrkia, på Konya-sletten i Anatolia; den største boplassen fra yngre steinalder som kjennes i Midtøs­ ten. Den består av to hauger (tells), 15-17,5 mhøye, og ble oppdaget i 1958 av J. Mellaart. Den eldste bosetningen er fra ca. 6250 f.Kr. Ca. 5400 f.Kr. opphørte den uten noen påviselig grunn. I løpet av vel 800 år kom Catal Huyiik til å dekke et område på ca. 120 daa, hvorav 4 daa med til sammen 158 hus er utgravd. Husene er rektangulære og har en gulv­ flate på ca. 25 m2. De har ikke hatt dører, og en regner derfor med at inngangen har vært i taket, og at en har brukt stiger. Ca. */ 4 av husene oppfattes som spesielle seremoni- eller kulthus for små slektsgrupper. De utmerker seg ved at de er dekorert med veggmalerier og plastiske relieffer modellert i leire og gravlegginger under gulvet. Relieffene består av store oksehoder, bukkehoder og stiliserte kvinne­ bryst som er tolket som symboler for det mannlige og det kvinnelige. Mellom 5000 og 6000 mennesker har bodd i Catal Hiiyiik. Forskerne er uenige om bosetningen skal regnes som by eller landsby. Hovedervervet har vært jordbruk, og hele 14 ulike typer kulturplanter er påvist. Tamdyrhold og jakt har vært praktisert, men spilt mindre ervervsmessig rolle. Metall i form av bly og kobber har vært benyttet. Håndverket stod høyt, og det ble bl.a. produsert tekstiler av ull og lin. Mange av råvarene måtte skaffes utenfra. Varebytte og handel har derfor trolig vært viktig. Catal Hiiyiik lå strategisk til for utførsel av obsidian, og det er

neppe tilfeldig at stedet blomstret opp samtidig som behovet for dette materialet til jordbruksredskaper økte. Catalina, eg. Consolidated Catalina, amerikansk tomotors, propelldrevet flybåt/amfibiefly bl.a. for militær maritim patruljetjeneste og redningsoppdrag. I utstrakt bruk under den annen verdenskrig, også av norske styrker. Første flygning 1935, produsert i en rekke versjoner i et samlet antall av 3074. Flyet kunne normalt være i luften i 22 timer, med ekstra bensintanker opp til 30 timer. Luftforsvaret hadde 3 Catalina IVA/rVB 1945MA, 12 Catalina IV B i tidsrommet 1945-54 og 6 av typen PBY-5A Catalina i tidsrommet 1954-61, samtlige ved 333 skvadroner. Flyene ble bl.a. benyttet i postog ambulansetjeneste mellom Svalbard og Norge. Et sivilt amfibiefly utstyrt for skogbrannslukking var i bruk i Norge over et lengre tidsrom. Cataluna [katalunjaj, katalansk Catalunya, Katalonia, autonom region i nordøstlige Spania, omfatter provinsene Barcelona, Girona (Gerona), Lérida og Tarragona; 32 113 km2 med 6 506 500 innb. (2002). Hovedstad: Barcelona. Natur. Grenser i nord opp mot Pyreneene, med topper på 2500-3000 moh. En lavere fjellrygg (Catalanides) går nordøst-sørvest et stykke innenfor kysten, og danner et skille mellom industribyene ved kysten og jordbruksdistriktene i innlandet. Flere korte elver går fra denne ryggen ut til kysten, størst er Llobregat; lenger inne i landet renner Segre fra Pyreneene mot sørvest til Ebro, som så bryter gjen­ nom kystfjellene i en trang dal. Næringsliv. Kystbyene har dominert regionens økonomiske utvikling, og bosetningen er sterkt konsentrert til middelhavskysten. Barcelona er Spanias fremste industri- og handelsby, og en av de viktigste havnebyene ved Middelhavet. Industrien omfatter bilindustri (>/4 av landets produksjon), metall-, kjemisk og petrokjemisk industri. Tekstilin­ dustrien, som går tilbake til 1300-tallet, er fortsatt betydelig, med Sabadell og Tarrasa som ledende sentre i tillegg til Barcelona. Jordbruket sysselsetter ca. 10 % av de yrkesaktive. Om lag ’/3 av arealet er oppdyrket; oliven og vindruer har tradisjonelt vært de viktigste avlinger, men erstattes mer og mer av kom, grønnsaker og frukt. Det produseres både røde, hvite og musserende viner. Spesielt kjent er distriktene Alella, Pendes, Priorato og Tarragona. Kunstvanning er særlig utbredt i provinsen Lérida. I fjelldalene er det et stort saue- og geitehold. Historie. På 500-tallet f.Kr. anla grekerne flere kolonier i Cataluna. Området hørte på 200-tallet f.Kr. til de første romerske besittelser i Spania (Hispania Tarraconensis). Senere kom landet under alanere, vestgoter og maurer (712). Maurerne ble drevet ut ca. 800, da Karl den store erobret den spanske mark. Dennes vestre del, som opprinnelig ble kalt grevskapet Barcelona, ble fra 988 selvsten­ dig, men preget av fransk kulturell påvirkning. Språket er den dag i dag mer likt proven^alsk enn spansk (se ►katalansk språk og litteratur). 11137 ble grevskapet forent med Aragon, men beholdt mange særrettigheter like til 1714. Katalansk handel, sjøfart og ullindustri blomstret i slutten av middelalderen, og også kunsten stod høyt. Kongen Jaime 1 «Erob­ reren» beseiret maurerne på Balearene og i Valencia, og sønnen Pedro 3 erobret Sicilia. På 1300-tallet ble to fyrstedømmer i Hellas, samt Sardinia og Korsika annektert, og for en kort tid var Catalonia-Aragon Middelhavets stormakt. Etter unionen mellom Aragon og Castilla 1479 gikk Cataluna tilbake. Da Filip 4 ville ta bon Cataluhas gamle privilegier, sluttet innbyggerne seg til Frankrike (1640-59). Under den spanske arvefølgekrig (1701-14) støttet Cataluna Karl 3 av Habsburg, mens resten av Spania var for Filip 5 av Bourbon. Dette førte til at den katalanske selvstendigheten falt bort for godt 1716. På 1800-tallet blomstret regionalistiske strømninger

opp på nytt. Republikken gav 1932 Cataluna auto­ nomi med egne lover og eget parlament. Ordningen bortfalt 1934 som følge av et mislykket opprør. Etter venstrepartienes valgseier 1936 ble selvstyret gjen­ innført, men gikk tapt da Cataluna, som hadde kjempet på republikansk side, ble erobret av nasjo­ nalistene 1939.1 1979 ble selvstyreordningen inn­ ført på nytt, med en regjering (Generalitat) under ledelse av presidenten, og et parlament med ett kammer. Catamarca.

1 Provins i nordvestlige Argentina; 102 602 km2 med 331 000 innb. (2001). Hovedstad: Catamarca. Består for størstedelen av ørkenaktige fjellområder (Andesfjellene). Sandørkenen på vestsiden av Sierra del Aconguija kalles gjeme «Argentinas Sahara». Jordbruket hemmes av mangel på vann; ved hjelp av irrigasjon dyrkes bl.a. vindruer, oliven og valnøt­ ter. Storfehold. 2 By i Argentina, hovedstad i provinsen Catamarca, ved Rio del Valle de Catamarca, ca. 500 moh.; 140 500 innb. (2001). Handelssenter; bearbeiding av jordbruksprodukter (kjøtt, druer, bomull m.m.). Velkjent produksjon av hånd vevde ponchoer og hermetiske frukter. Turisme. Byen ble grunnlagt i 1694, mange bygningsminner fra kolonitiden. Også kalt San Femando del Valle de Catamarca. Catanduanes, øy i Filippinene, øst for Luzon; 1425 km2 med 215 400 innb. (2000). Hovedby: Viracpå østkysten. Lite utviklet, jordbruk er viktigste næ­ ringsvei. Det dyrkes ris, mais, kokosnøtter m.m. Catania.

1 Provins i Italia, Sicilia; 3552 km2 med 1 058 160 innb. (2003). Hovedstad: Catania; andre viktige byer er Acireale, Caltagirone og Patemd. Omfatter vulka­ nen Etna, Cataniasletta sør for Etna og et fjellrikt område omkring elven Caltagirone lengst i sørvest. Spesielt Etnas sør- og østskråninger er tett oppdyrket og befolket. Det dyrkes sydfrukter, vin, kom, oliven m.m. 2 By i Italia, på Sicilia, hovedstad i provinsen Catania, sørøst for Etna ved Joniske hav; 313 110 innb. (2001). Catania er Sicilias nest største by og et viktig transportknutepunkt. Havnen hører til de viktigste i Italia, med utførsel av sydfrukter, vin, mandler og tømmer. Industrien er allsidig, med produksjon av kjemikalier, metallvarer, næringsmidler m.m. Uni­ versitet, grunnlagt 1434, museum med verdifull malerisamling og bibliotek, grunnlagt 1755. Erkebispesete. Byen har mange gamle bygninger. Katedralen ble påbegynt 1091 i normannisk stil og fullført i barokk, samme stilart som preget en rekke andre byggverk, bl.a. benediktinerklosteret San Nicolo. Videre finnes miner av et gresk teater, restaurert av romeme, og et romersk amfiteater. Historikk. Catania ble grunnlagt som Katane 729 f.Kr. av greske kolonister fra Naxos, og ble erobret av romeme 263 f.Kr. (Catina). Senere ble byen gjentat­ te ganger ødelagt ved jordskjelv og vulkanutbrudd (251, 1169, 1669, 1693) og plyndret av arabere og normannere. Byen ble sterkt skadet ved krigshand­ linger 1943, men gjenreist etter krigen. Catanzaro. 1 Provins i Italia, Calabria; 5247 km2 med 368 860

innb. (2003). Hovedstad: Catanzaro. Provinsen er til størstedelen berglendt; mot Tyrrenske hav og Tarantobukta ligger en smal kystslette. Jordbruk er viktigste næringsvei, med dyrking av korn, sydfruk­ ter, vin og oliven. Crotone er Calabrias viktigste industriby med stor kjemisk industri. 2 By i Italia, hovedstad i regionen Calabria og pro­ vinsen Catanzaro, 9 km fra Squilfacebukta, på en fjelltopp ca. 340 moh. omgitt av dype kløfter; 95 250 innb. (2001). Handels- og administrasjonssenter. Handel med olivenolje; gjødningsindustri. Arkeolo­ gisk museum, erkebispesete.

247 Grunnlagt på 900-tallet som Catasarion, erobret av normannerne 1059. Sterkt skadet ved jordskjelv 1783, 1905 og 1907; bombet av de allierte under den annen verdenskrig. Calabrias hovedstad fra 1971. Catarrhmi, østaper eller smalneseaper, pattedyrinfraorden i ordenen primater fra den gamle verden, dvs. Asia, Afrika og Europa. Omfatter overfamiliene Cercopithecoidea med dyreapefamilien, og Hominoidea med gibbonfamilien, menneskeapefamilien og menneskefamilien. catawba, indianerstamme i South Carolina, USA, først kjent under navnet issa. Språket representerer en egen gren under makro-sioux språkphylum. Catawba var lenge dominerende blant de østlige siouxstammene, og inkorporerte en del mindre grupper. De var bofaste jordbrukere og jegere, og var kjent for sitt pottemakeri og sine kurvarbeider. Stammen støttet de hvite kolonistene i krigen mot tuscarora 1711-13, og også siden. Folketallet, som er anslått til 5000 i 1600, ble halvert av koppeepidemier i 1738 og 1759, og i 1900 var det bare 100 stammemedlemmer igjen på reservatet. 1 1990 talte de ca. 1400. Stammen har utestående krav på store landområder som ble urettmessig fratatt dem. Ellers arbeides det aktivt med å bevare og revitalisere språket og kulturen. Cat Ba, nasjonalpark i Vietnam, beliggende på en øy i Tonkingbukta, utenfor Haiphong. Øya Cat Ba utgjør 354 km2, nasjonalparken utgjør 90 km2. Den ble vernet 1986. Nasjonalparken har variert natur med en rekke biotoper, bl.a. tropisk regnskog, mangroveskog langs kysten, våtmarker, sandstrender og korallrev i sjøen. catch [kætj] (eng. 'gripe'), kanon for tre eller flere stemmer, teksten humoristisk, ofte med tvetydig og frivolt innhold. Særlig populær i England på 1600og 1700-tallet. Cateau, Le [katå], tidligere Cateau-Cambrésis, by i Frankrike, Nord-Pas-de-Calais, departementet Nord, 22 km sørøst for Cambrai. Kjent for freden i Cateau 3. april 1559 mellom Frankrike på den ene side og England, Spania og Savoia på den annen. catenae patrum (lat.), samling av bibelkommentarer hentet fra kirkefedrenes skrifter, ordnet slik at hvert bibelsted belyses ved forskjellige tolkninger. catering [keitarirj] (av eng. cater, 'sørge for mat, tjenester o.l.'), levering av mat m.m. til større eller mindre grupper av mennesker, f.eks. til selskaper, boreplattformer, flyselskaper. caterpillar [kætapib] (eng.). 1 Åme, sommerfugllarve. 2 Traktor med larveføtter, et endeløst bånd på hver side av vognen, forsynt med gripe- og bæreplater. Caterpillar Inc. [kætapila-], Peoria, Illinois, ameri­ kansk industrikonsern, grunnlagt 1925 ved sam­ menslutning av Holt Manufacturing Company og C. L. Best Tractor Company. En av verdens største produsenter av gravemaskiner og andre anleggsmas­ kiner. Benjamin Holt hadde noen år før den første verdenskrig oppfunnet beltehjulstraktoren, derav firmanavnet (se ►caterpillar). Også storprodusent av dieselmotorer. Omsetning på begynnelsen av 2000tallet var ca. 20 mrd. amerikanske dollar; ca. 70 000 ansatte. Caterpillar Club [kætapila kkb], internasjonal foren­ ing av personer som har reddet livet ved fallskjerm­ hopp fra luftfartøy. Innstiftet av fallskjermfabrikanten L. Irving. Klubbens merke er en silkeorm i gull, og sikter til at fallskjermer er laget av silke, og at silkeormene senker seg ned i en tråd som de spinner, catgut [kætgat] (eng. 'kattetarm'), tråd man tidligere brukte å sy med ved kirurgiske operasjoner, opprin­ nelig laget av kattetarmer, senere ble det brukt geiteeller sauetarmer. Nå brukes syntetisk resorberbar tråd.

CATLIN

Catharanthus, planteslekt i gravmyrtfamilien, med seksarter i området Madagaskar-Sør-Asia. C. roseus, rosegravmyrt, er en vanlig stueplante, men har også vist seg å være virksom mot levkemi. Denne arten blir ofte anført som eksempel på hva de tropiske regnskogene kan skjule av vekster med verdi for menneskeheten. Cathay, i senmiddelalderen det navn Kina, særlig Nord-Kina, var kjent under i Europa. I oldtiden ble kineserne kalt ►seres. Navnet Cathay ble visstnok første gang brukt (i formene Cat(h)aya og Kitaia) av fransiskanermunker som i midten av 1200-tallet hadde besøkt storkhanen i Karakorum, og ble brukt av Marco Polo som betegnelse på Nord-Kina, mens Sør-Kina ble kalt Manji eller Mangi. Columbus, som drog ut for å finne Cathay, trodde han hadde funnet Manji. Cathay har samme opphav som det russiske navnet på Kina, Kitaj. Det har opprinnelig vært betegnelsen på et tungusisk folk (moderne kinesisk Qidan) som hadde dannet et rike i Mandsjuria i begynnelsen av 900-tallet; fra 947 til 1125 rådde det over store deler av Nord-Kina, kalt keiserriket Liao med hovedstad i det nåværende Beijing. Se også ► Kina (historie). Cathay Pacific Airways Limited, Hong Kong, kinesisk flyselskap grunnlagt 1946. Ruteflyging til over 80 destinasjoner i Asia, Australia, Europa, Nord-Ame­ rika og Sør-Afrika; 85 fly. Inngår i flyselskapsalliansen ►oneworld. Omsetning ca. 4 mrd. amerikanske dollar med rundt 15 000 ansatte (2003). Navnet Cathay er en gammel europeisk betegnelse på Kina. cathedra (lat., av gr.), talerstol, bispestol, samme ord som kateter. Cathedra Petri, pavestolen. cathedraticum, en avgift som prestene og kirketiende-eierne i Danmark og Norge fra gammel tid betalte til bispene og universitetet i København; avskaffet i Norge 1859. Cathelineau, Jacques [katlinå], 1759-93, fransk kontrarevolusjonær, opprinnelig murer. Ledet 1793 rojalistopprøret i Vendée; ble dødelig såret under et mislykket angrep på Nantes. Cather, Willa Sibert [kæjta], 1876-1947, amerikansk forfatter, født i Virginia, men vokste opp i Nebraska. Hennes senere forfatterskap er preget både av hen­ nes sterke opplevelse av hvordan immigranter fra alle europeiske land satte sitt preg på Amerika, og av kunstnerpersonlighetens kår i et materialistisk og småborgerlig samfunn. Hun arbeidet som journalist til 1912, da hun utgav sin første roman, Alexander 's Bridge, etter først å ha forsøkt seg med dikt (1903) og en meget lovende novellesamling. The Troll Garden (1905). Gjennom­ bruddet kom med O Pioneers (1913), med den sterke svensk-amerikanske kvinneskikkelsen Alexandra Bergson i sentrum. I Song of the Lark (1915) skildres livet ti] den begavede kunstneren Thea Kronborg fra barndommen i det snevre miljøet i en småby i Colo­ rado, gjennom mange års arbeid og forsakelser frem til en karriere som operasanger av verdensry. My Antonia (1918) er om enda en kvinneskjebne, den tsjekkiske immigrantkvinnen som bevarer sin men­ neskelighet og skaper et meningsfylt liv tross mye motgang og isolasjonen på de store viddene. Blant Cathers mange andre romaner kan nevnes The Professor's House (1925), Death Comes for the Archbishop (1927), en historisk roman fra New Mexico, Shadows on the Rock (1931), med emne fra 1600tallets Québec, og Lucy Gayheart (1935). Not Under Forty (1936) er en samling essays om diktning og om møter med andre forfattere. Catherine, Philip [katrim el. kæjtarin], f. 1942 i Storbritannia, belgisk jazzmusiker, gitarist og kom­ ponist. I utgangspunktet inspirert av Django Reinhardt, spilte med ulike belgiske grupper i 1960arene. Etter a ha hørt bl.a. John McLaughlin begyn­

te han å spille jazzrock sammen med fiolinisten Jean-Luc Ponty, og deretter var han med i den populære europeiske gruppen Pork Pie. Senere har han vunnet et stort navn som solist, like hjemme i elektrisk jazzrock-sammenheng som i mer tradisjo­ nell, moderne jazzgitarstil. Han har samarbeidet på plate med bl.a. Jan Erik Vold og Laila Dalseth. En rekke album under eget navn, f.eks. Guitar Groove (1998) og SummerNight (2002). cathexis (gr. 'tilbakeholdelse, det å holde fast'), psykoanalytisk betegnelse på det å «besette» et objekt med psykisk energi. S. Freuds egentlige term var Besetzung. Begrepet cathexis forstås best i sam­ menheng med læren om psykisk energi, som Freud anså analogt med fysisk energi. Liksom fysisk energi kan ledes og lagres, eller bindes, i f.eks. et batteri, antok han at psykisk energi kan ledes og bindes til objekter eller personer. Catilina, drama i tre akter av Henrik Ibsen, utgitt 12. april 1850 under pseudonymet Brynjolf Bjarme, dikterens debutarbeid. Ny utgivelse med forord av Ibsen ble utsendt 1875. Stykket ble første gang oppført i Stockholm 1881. Catilina, Ludus Sergius, ca. 108-62 f.Kr., romer av gammel, men falmet patrisierslekt, hovedmann for en kjent sammensvergelse i Roma. Gjorde seg gjel­ dende som Sullas hjelper i krig og ved proskripsjone­ ne. I 68 var han pretor og styrte deretter provinsen Afrika. Han ønsket å bli konsul, men ved hjemkoms­ ten til Roma ble han anklaget for utsugelser og kunne ikke stille opp ved konsulvalgene for 65 og 64. Et forsøk på å nå frem gjennom konspirasjon strandet. Catilina forsøkte så å tilfredsstille sine ambisjoner ved å samle støtte hos andre forgjeldede aristokrater, hos Sullas veteraner og misnøyde elementer for øvrig. Ved hjelp av disse ble det stiftet en sammensvergelse med forbindelser over hele Italia. Catilina møtte både forståelse og støtte av Cae­ sar og Crassus og andre som stod i et motsetningsfor­ hold til ledende senatskretser og hadde mye å vinne på en omveltning. Catilina forsøkte igjen forgjeves å bli valgt til kon­ sul for 63 og 62. Cicero, den ene konsul i 63, som var informert om Catilinas desperate planer og en varm forsvarer av det bestående, angrep Catilina så heftig i senatet (første catilinariske tale) at Catilina drog fra Roma og organiserte en hær i Etruria. Da det snart forelå skriftlig bevis på at de sammensvorne hadde tatt kontakt med fremmede utsendinger i Roma, ble det mulig å gå til arrestasjoner. Flere av Catilinas tilhengere i Roma, bl.a. Lentulus, ble fengslet og henrettet. Catilina selv ble drept i kamper i 62, og Ci­ cero ble hyllet som statens redningsmann. Republi­ kanske tradisjoner hadde vist seg sterkere enn personlige ambisjoner. I nyere tid har enkelte for­ søkt å fremstille Catilina som en mann ledet av ideelle motiver (f.eks. Ibsen). Blant eldre kildeskrif­ ter må især nevnes Ciceros brev og de fire talene mot Catilina, og Sallusts monografi: Catilina. catilinariske eksistenser (etter L. S. Catilina), uttrykk brukt av Bismarck, betegner opprørske personer (som våger alt fordi de ikke har noe å tape). Også brukt om moralsk lavtstående individer. Catlett, Sidney («Big Sid») [kætlit], 1910-51, ameri­ kansk jazzmusiker, en av sin tids fremste trommesla­ gere. Spilte med Fletcher Hendersons, Benny Car­ ters, Louis Armstrongs og Teddy Wilsons orkestre. Catlett var en moderne stilist i swingmusikken, med betydelig innflytelse på neste generasjons utøvere, bl.a. Max Roach, som har bygd videre på hans stil. Catlin, George [kætlin], 1796-1872, amerikansk forfatter og maler; viet sitt liv til studiet av slette- og prærieindianemes kultur. Han praktiserte en kort tid som jurist før han begynte med portrettmaling. Fra 1829 foretok han omfattende reiser blant indianer­ ne, som han skildret i ord og gjennom mer enn 500 malerier og tegninger, hvorav mesteparten befinner seg i National Museum, Washington, D. C. Hans to-

248

CATO

binds verk, Letters and Notes on the Manners, Customs and Condition of the North American Indians, er blitt en klassiker. I senere år utvidet Catlin sine reiser til Sørog Mellom-Amerika. Cato. Kato, mannsnavn, opprinnelig romersk til­ navn, sannsynligvis av latin catus, 'klok'. Navnedag 27. mai. Cato, romerske statsmenn. Marcus Porcius Cato, den eldre eller Censorius, 234149 f.Kr., født av bondeslekt i Tusculum, den første latinske prosaforfatter. Han deltok som offiser i den annen puniske krig, var kvestor i 204 og pretor på Sardinia i 198; sørget for lovgivning mot utsugelser. Som konsul i 195 førte han krig i Spania og etablerte romerstyret der. 1191 sikret han seieren i slaget ved Thermopylene mot Antiokhos den store. I Roma ble han talsmann for de gamle romerdyder mot den greske kulturinnflytelse som særlig ble kanalisert gjennom kretsen rundt familien Scipio. 1184 ble han censor (derav tilnavnet) og fikk dermed muligheter til å gjennomføre tiltak mot luksus og korrupsjon, og å luke ut uverdige elementer fra senat og ridderstand. Han gikk inn for en strengt forretningsmessig storgodsdrift med hardhendt behandling av skyldne­ re og slaver. Etter et besøk i Karthago ivret han sterkt for en ny krig mot byen, både på grunn av dens handelsmakt og av gammel mistro. Hans omkved skal ha vært ceterum (el. praeterea) censeo Carthaginem esse delendam («for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges»). Cato utgav over 150 nå tapte taler, holdt i sterk og enkel stil, og av stor betydning for utviklingen av latinsk kunstprosa. Et større, mønsterdannende verk om Italias historie, Origines, er også gått tapt. Bevart er hans store verk om landbruk, De agri cultura. Marcus Porcius Cato, den yngre eller Uticensis (dvs. som døde i Utica), 95-46 f.Kr., sønnesønns sønn av Cato den eldre. I 63 støttet han Cicero mot Catilina, og bekjempet i de følgende årene som representant for de republikanske tradisjoner både Caesar, Crassus og Pompeius. Bare for å nedkjempe Caesar måtte han omsider slutte seg til Pompeius. Etter nederlaget ved Farsalos (48) drog han til Afrika. Da han og hans parti var slått ved Thapsus 46, kastet han seg på sver­ det fordi han bare ville leve i en fri stat, ikke under én manns styre. Som ung hadde Cato studert filosofi og blitt preget av stoisismen. Blandingen av stoisisme og gamelromerske dyder gjorde ham steil og kompromissløs både som menneske og politiker. Som død ble han en legende og en inspirasjon for frihetskjempere. Caesar svertet sin døde motstander i pamfletten Anticato. Plutark har skrevet en panegyrisk biografi (Livsskildringer med sammenligninger bd. 1, 1967). Catroux, Georges [katru], 1877-1969, fransk offiser og diplomat. Tjenestegjorde mange år i Marokko, ble 1939 generalguvernør i Indokina. Sluttet seg 1940 til de Gaulle og ble det frie Frankrikes representant i Midtøsten, hvor han 1941 proklamerte Syrias og Libanons uavhengighet. Medlem av den franske befrielseskomité og generalguvernør i Algerie 194344, medlem av den provisoriske regjering 1944-45 som minister for Nord-Afrika. Ambassadør i Moskva 1945-48. Cats [kæts], britisk musikal med musikk av Andrew Lloyd Webber, basert på T. S. Eliots Old Possum 's Book of Practical Cats (1939). Stykket er uten sammen­ hengende handling, og kan bedre karakteriseres som en sang-collage med dans enn en egentlig musikal. Premiere i London 1981, med koreografi av Gillian Lynne og regi av Trevor Nunn. Norsk premi­ ere på Det Norske Teatret 1985, regi og koreografi ved Runar Borge. Inneholder bl.a. sangene Memory, Macavity og Mr. Mistoffelees. Cats. Jacob [kats], 1577-1660, nederlandsk dikter og statsmann i provinsene Zeeland og Holland. Hans diktning er typisk for tidens borgerlige didaktikk og

Cato. Marcus Porcius Cato d.e. Marmorstatue i Lateranmuseet, Roma.

består av fortellinger på vers, ordspråk og moralsentenser holdt i en bred folkelig stil og gjennomsyrer av en kalvinistisk borgerlig livsoppfatning. Den oppnådde en enestående popularitet i de brede lag. Helt opp mot vår egen tid har han under tilnavnet «Fader Cats» vært kjent som nederlendemes husdikter. Hans hovedverker er Houwelijck (Ekteskap, 1625) og Trouwringh (Giftering, 1637) som behand­ ler emner fra ekteskapet og kjærlighetslivet. Mange av hans formuleringer har overlevd som bevingede ord. Catskill Mountains [kætskil mauntinz], fjellområde i USA, i sørøstlige del av delstaten New York, hører til Appalachene. Består egentlig av et platå som er dypt nedskåret og erodert, i øst avgrenset av Hudsondalen. Høyeste topp er Slide Mountain (1281 moh.), vest for Kingston. Fjellene er dekket av tett blan­ dingsskog, og er et populært ferie- og utfartsområde. En rekke kunstige reservoarer inngår i vannforsy­ ningen til New York. I Kingston ble det første møtet i delstatssenatet holdt i 1777. Catt, Carrie Chapman [kæt], (f. Lane), 1858-1947, amerikansk stemmerettsforkjemper. Arbeidet opp­ rinnelig som lærer, skoleadministrator og journalist. Ble fra 1890 aktiv innen kvinnestemmerettsarbeidet. Var styremedlem i organisasjonskomiteen for den nasjonale amerikanske kvinnestemmerettsalliansen (NAWSA) 1895-1900, og fungerte som presi­ dent fra 1900-1903. 1904-23 var hun president for den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Hennes eminente administrasjonstalent kom til sin rett da hun i 1912 tok kontrollen over kvinnestemmerettsbevegelsen i New York, og organiserte to store kampanjer som førte til at stemmerett for kvinner ble innført i 1917 i staten New York. Catt var igjen president for NAWSA fra 1915 til 1920, men ble sterkt kritisert for ikke å bekjempe rasismen innad i organisasjonen. Catt var også med på å danne The League of Women Voters (Kvinnevelgemes liga), hvis målsetting var å få gjennomført lover som sikret mødre og bam bedre levekår. Hun gjorde også en stor innsats for fredsbevegelsen. Publiserte flere bøker, bl.a. Woman Suffrage and Politics (1933) og Why Wars Must Cease (1935). Cattaneo. Carlo, 1801-69, italiensk forfatter og politiker; arbeidet for folkeopplysning og utgav tidsskriftet II Politecnico. Han var med på å forberede revolusjonen mot det østerrikske overherredømmet som brøt ut i Milano 1848, og fremstod som leder av aksjonen. Da opprøret til slutt ble slått ned, flyktet han til Lugano i Sveits, der han snart deltok i kantonens offentlige liv, ivret for folkeoppdragelse, jordre­ former o.l. Samtidig skrev han Storia della rivoluzione del 1848, og holdt ved like forbindelsen med italien­ ske patrioter. Han samarbeidet med Garibaldi inntil forfatningsspørsmålet for det nye Italia kom opp. Det

Cattleya. Cattleya velutina.

kom til bmdd fordi Cattaneo ikke ville oppgi sin idé om et føderalistisk Italia. En del av hans skrifter er samlet i Opere i 7 bind og Scritti politici ed epistolari i 3 bind. Cattell, James McKeen [katel], 1860-1944, ameri­ kansk psykolog, professor ved Columbia-universitetet 1891-1917. Ledende skikkelse i amerikansk psykologi, stor innflytelse, særlig på utviklingen av de moderne psykologiske målemetoder. Betegnelsen «mental test» om oppgaver som tar sikte på å måle evneforskj eller, stammer fra Cattell. Cattell. Raymond B. [katel], 1905-98, britisk-amerikansk psykolog, i USA fra 1937, særlig kjent for sine bidrag til test- og personlighetspsykologien. Cattell så på personligheten som et system av trekk (egen­ skaper som ulike personer kan besitte i større eller mindre grad), og gjorde storstilte forsøk på å lage en oversikt over mulige personlighetstrekk og deres innbyrdes sammenheng. Cattell har også utarbeidet personlighetstester, hvor den mest kjente er det omfattende spørreskjemaet Sixteen Personality Factor Questionnaire, og har utgitt en rekke bøker om per­ sonlighetspsykologi og forskningsmetodikk. Cattleya, slekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien), omfatter ca. 60 arter og en mengde varieteter, som alle lever epifyttisk på trær eller bergavsatser i tro­ pisk Sør-Amerika og Mellom-Amerika. Cattleya vokser i skogbryn, ofte i betydelig høyde over havet, 700-2500 m, gjeme i nærheten av små innsjøer. Temperaturen der de vokser varierer mellom 10 og 40 °C, og luften er mettet med fuktighet i 8-9 måne­ der av året. Blomstenes farger varierer i lilla, rosa, fiolett, purpur, brunt, hvitt og gullgult. Cattleya er alminnelig dyrket i drivhus pga. sine store praktfulle blomster, som også er meget hold­ bare. Blomstenes diameter kan nå opptil 20 cm, som hos C. warscewiczii. Ved kunstig krysning er det utviklet et stort antall hybrider. Det er også foretatt krysninger med andre orkidéslekter som Brassavola, Epidendrum, Laelia og Sophronites; disse slektshybridene har fått navnene Brassocattleya, Epicattleya, Laeliocattleya og Sophrocattleya. Cattplica, by i Italia, Emilia-Romagna, ved Adriaterhavet, 18 km sørøst for Rimini; ca. 15 600 innb. (2000). Kjent badested med ca. 3 km lang sand­ strand. Under et kirkemøte i Rimini (Arminium) i 359 søkte flere ortodokse katolske biskoper ly i byen, derav navnet. Catton, Bruce [kætn], 1899-1978, amerikansk journalist og historiker, gjennom mange år Wash-

249

ington-korrespondent, bl.a. for The Nation. Fra 1950-årene ble han kjent for sine serier av livfulle, detaljerte krigsskildringer fra den amerikanske borgerkrigen, bl.a. A Stillness atAppomattox (1953, Pulitzerprisen) og Gettysburg: The Final Fury (1974). catty [kæti] (av malaysisk kati), engelsk betegnelse på den gamle kinesiske masseenheten jin, som har vært i utstrakt bruk i Øst-Asia med litt ulike navn. Fra gammelt av ca. 0,6 kg, eller 1 >/3 Ib. Siden 1929 fastsatt til 0,5 kg. Catull, eg. Gaius Valerius Catullus, ca. 84-ca. 54 f.Kr., født i Verona, romersk dikter, stammet fra en velstående, delvis keltisk familie. Han gjorde en reise til Bithynia 57, levde for øvrig i Verona og Roma, hvor han tilhørte neoterikerkretsen, en 1'art pour l'art-bevegelse under førerskap av Valerius Cato og Licinius Calvus. Catull var venn av Cicero, Hortensius og Cornelius Nepos. Catulls dikt, 116 i alt, er influert både av eldre gresk lyrikk (Sapfo) og aleksandrinsk diktning. De omfatter foruten leilighetsdikt, epyllier, elegier og epigrammer de berømte kjærlighetsdikt til Lesbia (dvs. ►Clodia, gift med Metellus Celer). Catull ble en viktig forløper for den augusteiske diktning (elegi, lyrikk og epos) og har virket befruk­ tende på europeisk lyrikk fra renessansen av. Samle­ de dikt er gjendiktet av J. Grip og H. Hagerup (1996); et utvalg er oversatt til nynorsk av E. Eggen, S. Skard og A. Steinnes (1978). Catulus, kjente romere. Gaius Lutatius Catulus, romersk feltherre. Slo 241 f.Kr. den karthagiske flåte ved De egatiske øyer og endte den første puniske krig. Quintus Lutatius Catulus, død 87 f.Kr., konsul 102 f.Kr. sammen med Marius. Etter seieren over kimb­ rerne ved Vercellae 101 feiret de triumf sammen, men ble snart bitre rivaler. Catulus sluttet seg til optimatene under Sulla. Begikk selvmord da han var blitt proskribert av Marius. Han skrev dikt og en beretning om krigen mot germanerne. Som kultur­ personlighet var han et bindeledd mellom Scipio d.y.s og Ciceros generasjon. Quintus Lutatius Catulus, død 61 f.Kr., den foregåendes sønn, fører for optimatene og den som sørget for at Sullas nyordning ikke straks ble fraveket. Moderat og forfatningstro; kom i skyggen av Caesar i sine siste år. Cau, Jean [kå], 1925-93, fransk forfatter. Han var sekretær for Jean-Paul Sartre 1947-56, men stod fjernt fra mange av Sartres oppfatninger. Cau var en pessimistisk samtidskritiker som ofte brukte humor og ironi. Som essayist huskes han bl.a. for Traitéde morale (1973) og Réflexionsdurespour une époque molle (1981). Blant romanene hans kan nevnes La Pitié de Dieu (1961), som ble tildelt Goncourtprisen. Cauca, Rio [kauka], elv i Colombia, springer ut i Andesfjellene nær byen Popayån, renner nordover mellom Cordillera Occidental og Cordillera Oriental, løper sammen med Rio Magdalena nord for Mompos, ca. 1100 km lang. Danner i sitt midtre løp (omkring Cali) en bred, meget fruktbar dalgang, Valle del Cauca, hvor det i ca. 1000 meters høyde dyrkes sukkerrør, kakao, bananer, mais og ris. Cauchy, Augustin Louis [kåji], 1789-1857, fransk matematiker, regnet for en av de betydeligste mate­ matikere på 1800-tallet. Cauchy ble allerede 1816 medlem av vitenskapsakademiet og holdt foreles­ ninger ved forskjellige institusjoner i Paris. Etter julirevolusjonen måtte han forlate Frankrike og innehadde stillinger i utlandet, bl.a. et nyopprettet professorat i Torino. 1 1838 vendte han tilbake til Paris, men da han som legitimist nektet å avlegge troskapsed, fikk han først 1848 et regulært professo­ rat i astronomi. Hans arbeider har satt en ny standard for kravene til matematisk stringens i forbindelse med begreper som grense og konvergens. Caushy regnes også som

CAUTERETS

imøtegår selv denne karakteristikken. Arbeidene hans har et mer individuelt preg enn det som vanlig­ vis karakteriseres som popkunst, men teknikken med jevne fargeflater innenfor svarte konturstreker har fellestrekk med popkunsten. Caulfield har unngått popkulturens tradisjonelle motiver, og i stedet holdt seg til mer tradisjonelle temaer som landskaper, stilleben og interiører. Han begynte med silketrykk i 1964, og vant en grafikk-pris på Bienna­ len i Paris året etter; dette året hadde han også sin første separatutstilling. Caulkins, Tracy (Anne) [kåkins], f. 1963, amerikansk svømmer. Olympisk mester på 200 m, 400 m og 4x100 m medley 1984.1 alt 9 VM-medaljer 1978 og 1982, derav 5 gull 1978: på 200 og 400 m medley, Augustin Louis 200 m butterfly og 4x 100 m medley og 4x 100 m fri. Cauchy Satte 5 verdensrekorder i butterfly og medley. cauri, skillemynt i Guinea. 100 cauris = 1 guineansk skaperen av teorien for de analytiske funksjoner, og franc. han har påvist betydningen av funksjoner med Caus, Salomon de [kå], 1576-1626, fransk ingeniør, komplekse variable også for reelle problemer. For 1614 hos kurfyrst Friedrich av Baden, hvor han øvrig har Cauchy skrevet om substitusjoner, algebra­ ledet anlegget av slottshagen i Heidelberg. Han utgav iske ligninger, differensialligninger, geometri og 1615 skriftet Les Raisons desforces mouvantes avec anvendt matematikk. Hans samlede verker ble utgitt diverses machines, hvor han beskrev vanndampens av det franske vitenskapsakademi. ekspansjon og kondensasjon, og forklarte hvordan caucus [kåkas], i USA og England navn på politisk man kan løfte vann ved hjelp av dampkraft. Prinsip­ partimøte som forbereder kommunale og andre pet ble nyttet i en vannpumpe, patentert av engelsk­ valg. Vedtak på et caucus skal siden være bindende mannen T. Savery i 1698, noe som gav D. F. Arago for partimedlemmene. (Annuaire 1829 og 1837) mulighet til å hevde at Caus, og dermed Frankrike, har æren av oppfinnel­ cauda (lat. 'hale') (anat.), endestykke, den tilspissesen av dampmaskinen. de eller tynnere enden av et organ. Et sagn om at Caus på Richelieus foranledning ble cauda equina (lat.), hestehalen, samling av nerverøtinnesperret som sinnssyk i hospitalet Bicétre og døde ter som springer ut fra nedre ende av ryggmargen og der, er behandlet av A. Munch i tragedien Salomon de henger nedenfor denne inne i ryggmargskanalen. Caus (1854). Disse nerverøttene danner nervene som forsyner be­ causa (lat., flertall causae), årsak, grunn, anledning. na og underlivet. (filos.). Se ►årsak. cauda equina-syndromet, nevrologisk tilstand som causa belli, krigsårsak. skyldes sykdom eller skade på cauda equina, for eksempel når et prolaps fra en mellomvirvelskive causa efficiens (filos.), virkende årsak, utgjør i sko­ eller en svulst klemmer på nerverøttene. Dette kan lastisk filosofi sammen med stoff, form og hensikt gi symptomer som nedsatt hudfølelse i underlivet, den totale årsak til det som har en betinget, ikke svekket kontroll over urinblære og endetarm, og nødvendig, eksistens, og blir identifisert med Gud. lammelser i beina. Et akutt oppstått cauda equinacausa finalis, egentlig hensikt, grunn til at noe syndrom krever rask legebehandling for at sympto­ gjøres. mene ikke skal bli varige. causae majores ('større saker'), kirkerettslig beteg­ caudal (anat.), kaudal, som befinner seg nærmest nelse for saker som paven alene kan bestemme, i halen eller kroppsenden. motsetning til causae minores, som bestemmes av en cauda pancreatis (lat.), pankreashalen, den ytterste provinsialsynode. tynneste delen av bukspyttkjertelen, lengst til vens­ causae spirituales, egentlig åndelige saker; i middel­ tre og lengst fra utførselsgangen. alderen saker som hørte inn under kirkens jurisdik­ Caudata (lat. 'hale'), amfibieorden, se ►haleamfibier. sjon. caudillo [kaudiljå] (sp.), leder, fører, betegnelse for F. causa sui, årsak til seg selv, ofte brukt i eldre filosofi, Franco i hans egenskap av spansk statsoverhode; jfr. for eksempel av Spinoza, om Gud eller virkelighe­ ►Duce, ► Fiihrer. tens egentlige «substans». Caudinske pass, pass i Italia, i Apenninene mellom causeuse [kåzø:z] (fr., av 'samtale fortrolig'), liten Capua og Benevento, i nærheten av byen Caudium. sofa med sete for to personer; en S-slynget rygg deler 321 f.Kr. ble en romersk hær, under konsulene setet i to motsatte halvdeler slik at man sitter med Postumius og Veturius, innesluttet her og tvunget til ansiktene delvis mot hverandre. å gå under åket (se ► åk). Causses, Plateauxdes [— kås], høyslettelandskap i Caudipteryx (av lat. 'hale' og 'fjær'), slekt av fjærFrankrike, i sørlige del av Massif Central, i departe­ kledte rovdinosaurer i ordenen Saurischia; levde mentene Aveyron og Lozére, ca. 700-1100 moh. tidlig i krittperioden (rundt 127 mill, år siden). Består av flattliggende lag av jurakalk og ligner Caudipteryx var liten, ca. 90 cm fra snute til halespiss, karstlandskapene med sine huler og underjordiske og gikk på to ben. Flere fugleliknende trekk: Kjeve­ vannløp. Drøye 5000 km2. Dype elvedaler deler opp ne med noen få tenner var dekket av et nebb; dyre­ landskapet i atskilte flater, den største er Causses ne hadde store fjær på halen og på forlemmene, Méjean mellom Tarn og Jonte. Her ligger høyeste men kunne ikke fly. Resten av kroppen var dekket fjell, Mont Argoual (1567 moh). Causses er fattig på av dun. Svært godt bevarte fossiler av Caudipteryx er vegetasjon. funnet i nordøstre Kina. caustica (av gr. 'brennende, etsende'), etsemidler, Caulaincourt, Armand Augustin Louis de [kålekur], corrosiva, stoffer som fremkaller lokale ødeleggelser marki av Caulaincourt, hertug av Vicenza, 1773av levende vev, ble tidligere brukt til fjerning av 1827, fransk diplomat. 1807-11 ambassadør i St. villkjøtt i sår, av vorter, liktorner osv. Vanlige etse­ Petersburg. Utenriksminister 1813-14 og på ny midler er sølvnitrat (lapis infemalis, helvetesstein), under de 100 dager. kobbersulfat (blåstein) og iseddik. Caulfield, Patrick, f. 1936 i London, britisk maler og Cauterets [kåtre], kursted i sørvestlige Frankrike, grafiker. Omtales gjerne som popkunstner, men Midi-Pyrénées, departementet Hautes-Pyrénées,

250

CAUTIO

nær grensen mot Spania, 925 moh. Mange svovel­ kilder. Vinter- og sommerturisme. cautio judicatum solvi (lat.), egentlig sikkerhetsstillel­ se for oppfyllelse av en dom. Betegner i Norge sik­ kerhetsstillelse for mulige saksomkostninger som i alminnelighet avkreves utlendinger som anlegger sak ved norske domstoler (tvistemålsloven § 182). Unntak kan gjøres ved overenskomst med fremmed stat, og dette er gjort ved konvensjon av 1. mars 1954 (kap. III) som er tiltrådt av de fleste europeiske støter. Del er i loven også gjort unntak dersom tviste­ gjenstanden faller innenfor EØS-avtølens virkeom­ råde. Cauvery [kåvori], elv i sørlige India, kommer fra Western Ghats, renner sørøstover gjennom delstate­ ne Kamataka og Tamil Nadu, og munner ut i Bengalbukta i et 10 000 km2 stort, fruktbart delta, 765 km lang, nedbørfelt 72 500 km2. Danner i sitt øvre og midtre løp flere stryk og fosser, bl.a. Sivasamudram Falls (92 m). Viktig til irrigasjon og kraftforsy­ ning. Cauvery er, etter Ganges, hinduenes mest hellige elv, og kalles ofte Dakshina Ganga, 'den sørlige Ganges'. Caux [kå], landskap i nordvestlige Frankrike, Nor­ mandie, nord for Seine. Meget fruktbart. Frukt-, kom- og lindyrking. cava, spansk musserende vin laget på samme måte som champagne, andregangsgjæring på flaske. D.O.beskyttet, men kan lages flere steder i Spania. Cataluha er dominerende produksjonsområde. - Også spansk betegnelse på en produsent av musserende vin. Cavacchioli, Enrico [kavakiåli], 1885-1954, italiensk

lyriker og dramatiker, påvirket av surrealisme og futurisme. Han bidrog vesentlig til at et nytt teater oppstod i Italia. Hans teatersyn slik det fremkommer bl.a. i skuespillet Eucello delparadiso (1920), er basert på det groteske som uttrykksform og en aggressiv ekspresjonisme. I sin lyriske produksjon, Le ranoahie turchine (1908) og Cavalcando il sole (1914), bruker han det groteske til å deformere virkeligheten og slik skape en anti-borgerlig satire. Cavaco Silva. Anibal, f. 1939, portugisisk politiker. Tilhører det sosialdemokratiske partiet PSD, som (navnet til tross) er det portugisiske høyrepartiet. Partileder 1985-95. Finansminister 1980-81, stats­ minister i Portugal 1985-95. Cava de’Tirreni, by i Italia, Campania, 5 km nordvest for Salemo; 52 620 innb. (2001). Turiststed. Variert industri. Sørvest for byen ligger landsbyen Corpo di Cava, med det berømte benediktinerkloster, Santa Trinitå della Cava, grunnlagt 1011. Cavafy, Constantine, pseudonym for den greske lyrikeren Konstantinos Petrou ►Kavafis. Cavaignac, Louis Eugene [kavenjak], 1802-57, fransk offiser og politiker. Var 1848 republikaner og ble samme år utnevnt til divisjonsgeneral. Under junioppstanden 1848 overdrog nasjonalforsamlin­ gen ham militøerdiktatur, og i løpet av fire dager slo han ned oppstanden. Han ble deretter enstemmig valgt til sjef for den utøvende makt, men oppnådde ved presidentvalget bare ca. 1'/? mill, stemmer mot Louis Napoléons ca. 5‘/> mill. Etter statskuppet 2. des. 1851 satt han en korttid fengslet. Cavalcanti, Alberto, 1897-1982, brasiliansk filmre­ gissør. Utdannet arkitekt, virksom i Frankrike i 1920-årene som scenograf hvor han bl.a. regisserte den eksperimentelle dokumentarfilmen Rien que les Heures (1926). Ble i 1930-årene en av John Griersons støttespillere i den britiske dokumentarfilmbevegelsen med filmer som Coalface (1935) og North Sea (1938). Gikk over til Ealing Studios 1942 og regisserte spillefilmer som Dead ofNight (I nattens gam, 1945; episoden The Ventriloquisfs Dummy} og Nicholas Nickleby (1947). Reiste 1950 hjem til Brasil, men mislyktes i forsøket på å etablere en nasjonal brasiliansk filmproduksjon. Virksom i Østerrike og

Cavalier king Charles spaniel

Italia, og regisserte i samarbeid med Bertolt Brecht den øst-tyske Herr Puntila und sein Knecht Matti (1954). Cavalcanti, Guido, 1250/557-1300, italiensk dikter, en fortrolig venn av Dante, og etter ham den betyde­ ligste dikter av den florentinske skolen (►dolce stil nuovo). I Donna me prega, som kan kalles et dikterisk manifest, er kjærligheten beskrevet som en følelses­ messig og ikke en rasjonell lidenskap, og som en indre opplevelse uten tid og rom. Pessimismen er påfallende; kjærligheten er en grusom kraft som fører til angst, smerte og lidelse. Kristen Gundelach har oversatt en canzone av Cavalcanti i Kjærlighetens lyre (1928) og en sonett i Fra Dante til d'Annunzio (1943). cavaliere (it.), ridder, kavaler. Cavalieri, (Francesco) Bonaventura, 1598-1647, italiensk matematiker, gikk inn i Jesuittordenen, og ble i 1629 utnevnt til professor i Bologna. Hans verk Geometria indivisibilium continuorum (1635) er en forløper for differensial- og integralregningen. Han innfører her «udelelige elementer» og benytter dem til beregning av arealer og volumer. Det cavalieriske prinsipp er en metode for beregning av legemers rominnhold. Pietro Cavallini.hposf/er, detalj av dommedagsfresken i Santa Cecilia, Roma.

Cavalieri, Emilio de, ca. 1550-1602, italiensk kom­ ponist. Skrev musikk til pastoraler og mysteriespillet Rappresentazione di anima e di corpo (1600), en betyd­ ningsfull innsats i monodiens utvikling. cavalier king Charles spaniel [kævalia kip tja:lz spænjal], engelsk hunderase oppkalt etter kong Karl 2, som var meget begeistret for rasen. Hunden var lenge en ren miniatyrspaniel. Den ble fra midten av 1800-tallet krysset med østasiatiske miniatyrhunder og fikk forandret hodeform. Den nye varieteten fikk navnet king Charles spaniel, og den opprinnelige rase holdt på å dø ut. 1 1920-årene samlet man de rester som ennå fantes av den opprinnelige type, som 1945 ble anerkjent som egen rase under nåvæ­ rende navn. Den er en av verdens mest populære miniatyrhunderaser. Ca 5,5-8,2 kg. Flat skalle, grunn stopp, ca. 4 cm lang snute; store, mørke øyne; lange, hengende ører; lang, silkebløt pels, rød (ru­ by), rød-og-hvit (blenheim), svan-og-brun (black and-tan), trefarget (trikolor). cavalleria (it.), ridderskap, ridderlighet; kavaleri. Cavalleria rusticana (eg. 'Landsens ridderlighet'), opera i én akt med musikk av Pietro Mascagni og tekst av Guido Menasci og Giovanni Targioni-Tozzetti, etter Giovanni Vergas skuespill. Handlingen er et sjalusidrama som foregår i en siciliansk landsby på midten av 1800-tøllet. Hovedroller: Turiddu (tenor), Santuzza (sopran). Komponert 1889, uroppførti Roma 1890. Første gang i Norge 1896, på Christiania Theater. Cavallero, Ugo, greve, 1880-1943, italiensk offiser, marskalk (1942). Sjef for hæren 1936, øverstkom­ manderende for troppene i Øst-Afrika 1938-39. Etterfulgte Badoglio som generalstabssjef 1940; ledet en tid personlig operasjonene i Hellas og i NordAfrika. Avskjediget januar 1943 etter de italienske militære nederlag. Begikk antagelig selvmord etter Mussolinis fall. Cavalli, Francesco, 1602-76, italiensk komponist, etter Monteverdi en av de ledende i den venetianske operaskole. 1668 kapellmester i Markuskirken i Venezia. Han skrev over 40 operaer, de fleste for operascener i Venezia. I de senere år er blant annet oppført Ormindo, La Calisto og Erismena. Cavallini, Pietro, ca. 1250-etter 1330, italiensk maler, ved siden av Cimabue og Giotto tidens bety­ deligste maler. Man vet ikke mye om hans liv og verk. Han utviklet seg under inntrykk fra den sene bysantinske kunst mot et mer plastisk maleri med langt mer variert bruk av farger og mellomtoner. Dette kommer frem i hovedverket, den i skadet stand bevarte dommedagsfresken i Santa Cecilia i Roma (av noen forskere datert til 1280-årene, av andre til 1293), som er restene av en omfattende utsmykning. Fresken er utført i al fresco-teknikk, og er et av de første eksemplene på denne malemåten siden antikken. 11291 utførte han tegningene til mosaikkene i koret i Santa Maria in Trastevere i Roma, med motiv fra Marias liv. Hans tidlige verk, utsmykningen av S. Paolo fuori le mura ved Roma, gikk til grunne ved kirkens brann i 1823. Fra 1308 arbeidet han antagelig noen år for kong Karl av Anjou i Napoli, der freskomaleriene i Santa Maria in Donna Regina synes å være et verkstedarbeid under hans ledelse. Hans navn settes også i forbindelse med noen felter av utsmykningen i overkirken i S. Francesco i Assisi og enkelte ødelagte fresker i Roma. Hans kunst betegner et skritt på veien fra middel­ alderen til renessansen, og er i nyere forskning ansett for like banebrytende som Giottos. Litt.: Hetherington, P.: P.C.: a study in the art oflate medieval Rome, 1979 Cavan [kævan], irsk An Cabhån, grevskap i Irland, Ulster, grenser i nord mot Nord-Irland; 1931 km2 med 55 500 innb. (2002). Hovedstad: Cavan. Bakkelandskap (høyeste punkt er Mount Cuilcagh, 667

251 moh.) som dreneres av elvene Erne, Boyne og Annalee. Mange innsjøer. Myrlendt og lite fruktbart landskap. Noe jordbruk og turisme. Cavandoli, Osvald, f. 1920, italiensk animasjonsfilmskaper. Er særlig kjent for figuren La Linea, (1969-) som er formet av en blyantstrek, og som har vært et velkjent fjemsynsinnslag, også i Norge. cavatina, kavatine (it.), kortere opera-arie med lyrisk innhold, på 1800-tallet også brukt om instrumentalstykker. Cave, Nick, eg. Nicholas Edward [keiv], f. 1957, australsk sanger og dikter; først kjent med rockgruppen Birthday Party, som tidlig i 1980-årene gjorde seg gjeldende i rockmiljøet i London. I 1983 dannet han gruppen Nick Cave and The Bad Seeds i Berlin, og har vunnet anerkjennelse for en rekke album med sanger som henter inspirasjon både fra rocken og fra amerikansk sørstatslitteratur, f.eks. From Her to Eternity (1984), The Good Son (1990), Let Love In (1994), Murder Ballads (1996), The Boatman's Cali (1997) og No More Shall We Part (2001). Cave bidrog musikalsk til Wim Wenders' film Himmel over Berlin (1987) og til den australske filmen Ghosts of the Civil Dead (1989), der han også hadde en rolle. I 1989 utgav han romanen And the Ass Saw the Angel (norsk overs. Eselet så Herrens engel, 1994). Cave adsum (lat.), Pass på; jeg er her. Den tyske keiser Vilhelm 2 skal ha skrevet dette på et bilde som han i 1884 forærte Bismarck. Uttrykket er langt eldre; det har vært motto for flere familier av en­ gelsk lavadel (baronets), særlig slekten Jardine. I Walter Scotts roman Ivanhoe (1819) er det motto for Front-de-Boeuf. Cave canem (lat.), Vokt deg for hunden, alminnelig innskrift ved inngangen til romerske hus, ofte med (mosaikk)bilde av en hund. Cavell, Edith Louisa [kæval], 1865-1915, britisk sykepleier. Prestedatter fra Norfolk, ledet en syke­ pleierskole i Brussel fra 1907. Ved utbruddet av den første verdenskrig ble skolen omdannet til lasarett. Da hun hjalp britiske og belgiske soldater og sivile med å slippe ut av landet, ble hun 5. aug. 1915 arrestert av den tyske militærledelse. På lord Greys foranledning grep den amerikanske ambassade 31.

Nick Cave på scenen i Oslo Spektrum 2001.

CAVOUR

aug. inn i saken, men til ingen nytte; 11. okt. ble hun dømt til døden og skutt 12. okt. Cavell var juridisk sett skyldig, men henrettelsen vakte den største forbitrelse. Hun ble ansett som martyr, og etter Belgias frigjøring ble hennes lik i mai 1919 under store æresbevisninger ført til Storbritannia. Cavell, Stanley [kæval], f. 1926, amerikansk filosof, har etter Must WeMean What We Say? (1969) publi­ sert en rekke bøker om filosofi og litteratur. Hans filosofiske utgangspunkt er Austin og den sene Wittgenstein. Cavendish [kævandij], engelsk adelsslekt, som stammer fra dommeren Sir John Cavendish (død 1381) og dennes etterkommer Sir William Caven­ dish (ca. 1505-1557). Slektens overhode innehar fra 1694 tittelen duke of ►Devonshire. Sir William Cavendish (død 1625) fikk tittelen baron Cavendish 1605, og ble earl of Devonshire 1618. Hans sønne­ sønns sønn William Cavendish (1640-1707) fikk titlene duke of Devonshire og marquess of Hartington 1694, mens brorsønnen William Cavendish (1592-1676) ble duke of ►Newcastle 1655. Kjemi­ keren Henry Cavendish (1731-1810) var brorsønn av den 3. duke of Devonshire, og politikeren lord Frederick Charles Cavendish (1836-82) var sønn av den 5. duke. Slekten Cavendish er en av Englands største godseierslekter. Grener av slekten fører titlene baron Waterpark (1792) og baron Chesham (1858). En kognatisk gren, som døde ut 1801, førte familienavnet Cavendish-Harley og innehadde tittelen earl of Oxford. Deres godser gikk i arv til hertugene av ► Portland, som da antok familienav­ net Cavendish-Bentinck. Cavendish, Frederick Charles [kævandif], lord, 1836-82, britisk politiker, fra 1865 liberalt medlem av Underhuset. April 1882 ble han minister for Irland, men 6. mai samme år myrdet av fenierne i Phoenix Park i Dublin. Attentatet var egentlig rettet mot understatssekretæren, Burke, som gikk " sammen med Cavendish. Cavendish, Henry [kævandij], 1731-1810, britisk kjemiker og fysiker, den første som påviste at gasser kan ha forskjellig kjemisk karakter. Cavendish viste i 1766 at hydrogen er en ren gass, at blandinger av hydrogen og luft er eksplosive og at forbrenningsproduktet er vann. Ved elektriske utladninger i luft viste Cavendish at det gikk an å få dannet en kjemisk forbindelse av luftens to hovedkomponenter, og at disse forekom i et konstant blandingsforhold. Han påviste videre at omlag >/20 av luft består av annet enn oksygen og nitrogen. Hundre år senere ble dette påvist å være edelgasser. Cavendish bestemte gravitasjonskonstanten ved meget nøyaktige målinger på blykuler av forskjellig masse. Cavendish, Thomas [kævandij], ca. 1555-92, en­ gelsk sjøfarer. Med tre små skip foretok han 1586-88 verdenshistoriens tredje jordomseiling. Han drog på nytt 1591 og på denne ekspedisjon ble Falkland Islands oppdaget. Han døde ved Ascension. Cavendish Laboratory [kævandij løbårøtari], fysikklaboratorium ved Cambridge University, Storbritan­ nia, grunnlagt 1871 for gavefonds fra hertugen av Devonshire, en slektning av H. Cavendish. Et av Englands mest ansette fysikkprofessorater er knyttet til laboratoriet. Cavendish-professoratet var først innehatt av J. C. Maxwell, senere av bl.a. J. Rayleigh, J. J. Thomson, E. Rutherford, L. Bragg og N. Mott. Blant de mange store oppdagelser som er gjort ved Cavendish Laboratory kan nevnes Thomsons oppdagelse av elektronet, Rutherfords undersøkel­ ser av atomkjernen og J. Chadwicks påvisning av nøytronet. Caventou, Joseph Bienaimé [kavåtu], 1795-1877, fransk apoteker og kjemiker. Sammen med en annen fransk apoteker, P. J. Pelletier, ytte han bidrag til kjemien bl.a. ved å isolere alkaloidene brucin og stryknin fra revekake.

Camillo Benso di Cavour

cavernosografi (av lat. caverna 'hulrom' og -grafi),

røntgenundersøkelse av svamplegemene, corpora cavernosa, i penis. Ved undersøkelsen injiseres kontrastmiddel direkte inn i svamplegemet og dette avbildes i flere projeksjoner. Undersøkelsen gjøres oftest som ledd i impotensutredning. Den kan vise forandringer etter skader eller sykdommer og avslø­ re sykelig forandret venøs drenasje. Ved dynamisk cavernosografi injiseres væske med stigende hastighet for å fastslå hvilket volum som må injiseres per tidsenhet for å fremkalle og vedlike­ holde ereksjon. Disse verdiene tillater vurdering av de venøse drenasjeforholdene og brukes til å vurde­ re hvorvidt en impotens skyldes en sykdom i selve svamplegemet eller har andre, for eksempel psykis­ ke, årsaker. Cavino, Giovanni, 1500-70, italiensk medaljør og stempelskjærer i Padova, særlig kjent for sine ypper­ lige etterligninger av sestertser og medaljonger fra romersk keisertid. Slike imitasjoner kalles gjerne paduanere. Cavite, by i Filippinene, på Luzon, 15 km sørvest for Manila; 98 000 innb. (2000). Petroleumsraffineri, marineverft. Til 1898 spansk, senere amerikansk, nå filippinsk flåtestasjon. Murer og gamle spanske festningsanlegg. Her ble 1. mai 1898 den spanske flåte ødelagt av amerikanerne under admiral G. Dewey. Cavling, (Paulus) Henrik, 1858-1933, dansk journa­ list og forfatter; far til V. Cavling. Fra 1885 knyttet til Politiken. Han gjorde seg bemerket bl.a. som krigskorrespondent og var 1905-27 bladets redaktør. Med sine reportasjer skapte han en ny skole i dansk journalistikk, og med sin gjennomgripende moder­ nisering av Politiken satte han et avgjørende preg på dansk presses utvikling. Han utgav bl.a. Fra Amerika (1897), Paris (1899), Østen (1901), London (1904) og to bind erindringer (1928-30). Cavling, Viggo, 1887-1946, dansk journalist, sønn av P. H. Cavling. Medarbeider i Le Petit Journal, Paris, 1905, i Politiken fra 1908, redaktør av avisens søndagsutgave Magasinet 1922-46. Utgav bl.a. Ludvig Feilberg og hans Levelære (1915), Schopenhauer (1920), samt erindringer, noveller og balletter. Cavour, Camillo Benso di [kavu:r], 1810-61, itali­ ensk statsmann; tilhørte en aristokratfamilie i Torino. Allerede 1831 avbrøt han en militær løpebane. Under besøk i London og Paris ble han opptatt av det parlamentariske liv som utfoldet seg der. 11847 startet han en liberal avis. Cavour ble medlem av kammeret i kongedømmet Sardinia 1848, kom inn i regjeringen 1850, statsmi­ nister 1852. Hans virksomhet ledet til liberale og antiklerikale reformer, friere handel og forbedring av kommunikasjonene. I motsetning til Mazzini som mente at Italias samling bare kunne oppnås gjen­ nom nasjonal utvikling, hevdet Cavour at utlandets, og spesielt Frankrikes, hjelp mot Østerrike var absolutt nødvendig. Han fikk Sardinia med i Krimkrigen på vestmaktenes side og kunne derved delta

252

CAVOUR-KANALEN

på Pariskongressen 1856, der han tok opp det itali­ enske spørsmål og protesterte mot Østerrikes poli­ tikk. Cavour sikret seg Napoléons hjelp, og etter krigen 1859 måtte Østerrike avstå Lombardia. I protest mot at Sardinia ikke oppnådde mer, gikk Cavour av som statsminister, men allerede 1860 var han tilbake i embetet. Det lyktes ham å få MellomItalia og størstedelen av Kirkestaten tilsluttet Sardi­ nia; støtet til frigjøringen av det øvrige Italia kom fra Garibaldi, som han hemmelig støttet. Med unntak av Roma og Venezia var Italia samlet 1861, med Cavour som statsminister. Cavour var nasjonalist, men samtidig realpolitiker; en typisk representant for tidens liberale borgerskap. Cavour-kanalen [kavurr-], Italia, vanningskanal i Piemonte, fra Torino ved Po, over Dora Baltea til Galliate vedTidno. Anlagt 1863-66, 82 km lang og vanner ca. 2500 km2. cavum (lat. 'hule') (anat.), hulrom i kroppen, f.eks. cavum oris, munnhulen, cavum tympani, trommehulen, mellomøret, cavum uteri, livmorhulen. Cawdor [kå:da], landsby i Storbritannia, Skottland, Naimshire, 8 km sørvest for Naim. Her ligger Caw­ dor Castle fra 1400-tallet. Cawdor [kå:da], britisk earltittel, ble 1827 tildelt John Frederick Campbell (1790-1860). Nåværende tittelinnehaver, den 7. earl, bærer også den eldgamle tittelen thane of Cawdor, som på 1000-tallet ble båret av Macbeth. Han bor på slottet Cawdor (eg. Calder) Castle, som har tilhørt slekten Campbell siden 1510. Cawén, Alvar, 1886-1935, finsk maler, studerte i Paris 1908-09 og 1912 der han mottok inntrykk av kubismen. Sammen med Sallinen, Collin og andre dannet han Novembergruppen av finske ekspresjonis­ ter. Hans koloristisk finstemte stil med klare kontu­ rer gir uttrykk for menneskelig varme og medfølelse, ofte med en religiøs grunntone. Nasjonalgalleriet i Oslo eier en studie (1928) til hans altertavle i Månttå kirke. Caxias [kajias], by i nordøstlige Brasil, Maranhåo, ved Rio Itapicuru; 139 800 innb. (2000). Handels­ senter; bearbeiding av jordbruksprodukter. Universi­ tet (1967). Grunnlagt 1837. Caxias do Sul [- då sul], by i sørøstlige Brasil, Rio Grande do Sul, 760 moh., mellom elvene Antas og Caf; 360 400 innb. (2000). Senter for den brasilian­ ske vinproduksjonen; metall- og konfeksjonsindust­ ri. Gaucho-senter. Universitet (1967). Grunnlagt 1875 av italienske emigranter. Caxton, William [kækstn], ca. 1422-91, Englands første boktrykker. Opprinnelig manufakturhandler, bodde ca. 25 år i Brugge i Flandern (nåværende Belgia), der han omkring 1474 fikk trykt den første engelske boken, The Recuyell of the Historyes of Troye, som han selv hadde oversatt fra fransk. 11476 opprettet han i Westminster Englands første trykke­ ri, der han trykte ca. 80 bøker, mange av dem over­ satt av ham selv. Cayambe, fjell i Ecuador, landets tredje høyeste, ligger nordøst for hovedstaden Quito, ved ekvator, 5790 moh. Utdødd vulkan. Besteget første gang av briten Edward Whymper 1880. cayapa, indiansk folk som bor langs Cayapa-elven i Ecuador; teller nærmere 3000. Språklig og kulturelt står de colorado-indianerne nær. Cayapa bor i et uveisomt område, og har inntil de senere år beholdt en stor grad av uavhengighet. Småbønder av afri­ kansk herkomst har imidlertid lenge holdt til i cayapa-territoriet, og indianerne står i fare for å bli fortrengt fra eiendommene sine. Dette kan få store konsekvenser, ettersom cayapaene baserer sin tilværelse på selvberging og hagebruk. Viktigste produkter er yuca, bananer, mais og yams. Dessuten driver de jakt og fiske. De fleste cayapaene er kato­ likker, iallfall i navnet, men mange tradisjonelle trosforestillinger har overlevd.

cayapi, ayahuasca, tropiske slyngplanter i slekten Banisteriopsis (B. caapi, B. inebrians og B. quitensis). Barken inneholder et alkaloid, harmin, med sterk narkotisk virkning. Brukes rituelt av en rekke indi­ anske folk i Sør-Amerikas regnskogområder. cayapo, indianerstammer, se ►kayapo. Cayatte, André [kajat], 1909-89, fransk filmregissør, jurist. Skrev flere filmmanuskripter før sin regidebut 1942. Ble kjent for den poetisk-symbolske Lesamants de Vérone (De elskende i Verona, 1948), og fikk stor oppmerksomhet for filmer om rettsvesen, kriminali­ tet og dødsstraff, bl.a. Justice estfaite (Thi kjennes for rett, 1950) og Noussommes tous desAssassins (Vi er alle mordere, 1952). Også filmer som Avant le déluge (Før syndfloden, 1953) og La Vie conjugale (1964), som i to deler skildrer et ekteskap fra henholdsvis hennes og hans side. Cayce, Edgar [keis], kalt the sleeping prophet, 18771945, amerikansk clairvoyant medium (såkalt psychic) og healer. Han hensatte seg selv daglig i trance og gav readings; han svarte på spørmål om bl.a. sykdom, parapsykologi, kristendom, okkultis­ me og reinkarnasjon. Det ble ført stenografiske referater av disse readings som siden er blitt til flere bøker. Hans tilhengere utgir tidsskriftet New Tomorrow. Cayenne [kajen], hovedstad i Guyane Frangaise (Fransk Guyana), ved Atlanterhavet; 112 000 innb. (1999). Hovedsakelig administrativt og kommersielt senter. Havnen ligger i Dégrad des Cannes, ved utløpet av elven Mahury. Utførsel av rom, tømmer m.m. Fiskeindustri; hermetikkfabrikk. Internasjonal lufthavn. Pasteur-institutt. Anlagt 1643, gjort til sentrum for de franske straffekoloniene 1848. cayennepepper, kajennepepper (etter byen Cayen­ ne), de små, rødgule fruktene av den søramerikan­ ske Capsicum frutescens og andre Capsicum-arter. Cayennepepper har en meget brennende smak, brukes bl.a. i worcestersaus og i matrettene bacalao og paella. Cayley, Arthur [keili], 1821-95, britisk matematiker, en av de mest fremtredende matematikere på 1800tallet. Cayley praktiserte først som advokat til han 1863 ble utnevnt til professor i ren matematikk ved universitetet i Cambridge. Hans arbeider omfatter alle områder av matematikken, men særlig må nevnes hans bidrag til den ikke-euklidske geometri, den analytiske geometri, elliptiske funksjoner og hans grunnleggelse av matriseregningen. Han var en svært produktiv matematiker, og hans samlede verker, som omfatter 900 avhandlinger, ble utgitt i 14 bind (1889-98). Cayley, George [keili], Sir, 1773-1857, britisk viten­ skapsmann og oppfinner, en av den moderne aerodynamikks grunnleggere. Den første som benyttet modeller i forskningsøyemed, bl.a. en modell av et monoplan med faste vinger og et skrog med vertika­ le og horisontale haleflater bak. Han var den første som bygde og prøvde en glider med et menneske om bord (1853 med en voksen mann), og han forutså

William Caxton

ATLANTER­ HAVET

USA."

MEXICOGOLFEN

Cuba

Jamaica

,. i Dominikanske Hartj| Republikk

Det karibiske hav

Spot Ba)

West

Stake BaVjjr ' Cayman Brac

Cayman South Town

Rum Point North Sound 2

Colliers

Grand ast End

Georqeto

-^Bodden Town 9 km

KARIBISKE HAV

Cayman Islands

bruk av forbrenningsmotor i et fly. Oppfant også beltetraktoren. Caylus, Anne-Claude Philippe de [kelys], Tubiéres, greve, 1692-1765, fransk samler og kunstforfatter, foretok reiser i Tyskland, England, Italia, Hellas og Lilleasia og utgav blant annet verket Recueil d'antiquités égyptiennes, étrusques, grecques, romaines et gauloises (1752-68), med stikk etter egne tegninger. Han var en av banebryterne for den klassiske beve­ gelse som vokste frem på midten av 1700-tallet, og rettet oppmerksomheten mot gresk kunst og dens særpreg i forhold til romersk antikk. Viste også stor interesse for italiensk renessanse. Han kjente både Watteau og Bouchardon og har skrevet deres biogra­ fier. Utgav Mémoires et réflexions 1874. Hans betyde­ lige samlinger gikk over i offentlig eie. Caymangropen [keiman-], havdyp i Karibiske hav, mellom Sierra Maestra ved Cubas sørkyst og Jamai­ ca. Strekker seg fra området utenfor Santiago de Cuba til sør for Grand Cayman, ca. 600 km lang og største dybde er ca. 7500-7600 m. Cayman Islands [keiman -] (etter krypdyret kaiman), britisk koloni i Karibia, består av tre flate koralløyer (Grand Cayman, Cayman Brac, Little Cayman), ca. 290 km nordvest for Jamaica og 210 km sør for Cuba; 259 km2 med 34 800 innb. (2000), hvorav ca. 33 700 på Grand Cayman. Hovedstaden: George Town (20 600 innb. 2000) på Grand Cay­ man. Natur. Øyene har et behagelig tropisk klima med regntid fra mai til oktober; årlig nedbørmengde er 1500 mm. Ca. en tredjedel er dekket av mangroveskog. Befolkning. Befolkningen er i hovedsak av euro­ peisk opprinnelse, mens ca. 25 % er av afrikansk opprinnelse. Engelsk er mest utbredt, men spansk blir også benyttet. Næringsliv. Turisme er en godt utviklet næring, men øyene er fremfor alt velkjente som «skattepara­ dis». Med over 500 banker i virksomhet og svært gunstige skattelover er Cayman Islands vertsland for en aktiv finansvirksomhet. Levekostnadene er dermed også svært høye. Internasjonal lufthavn på Grand Cayman; båtforbindelse med Costa Rica, Jamaica og Florida. Historikk. Oppdaget av Columbus i 1503, men først kolonisert av britene i 1734 som del av kolonien Jamaica. Vedtok å forbli koloni i 1959 og fulgte ikke Jamaica til uavhengighet. Det er lite som tyder på at øyene vil ha uavhengighet fra Storbritannia. Cayrol, Jean [kerålUf. 1911, Iransk forfatter. Han har

253

____________________________

— utgitt dikt- og essaysamlinger, men er særlig kjent som romanforfatter. I bøkene hans skildres en metafysisk kamp mellom destruktive og livgivende krefter, særlig inspirert av hans opphold i tysk kon­ sentrasjonsleir. Et hovedtema i romanene hans er jegets forsøk på å oppnå full bevissthet om seg selv. Cayrol er blitt forbundet med den såkalte nyroma­ nen pga. sin bevisste bruk av språket og sin reflek­ sjon over forfatterens virksomhet, men han står fjernt fra disse forfatterne ved sin religiøse grunn­ holdning. Blant de mest kjente verkene hans er De la Nuit et du brouillard (dikt, 194 5), Je vivrai l 'Amour des autres (trilogi 1947-50), Les Corps étrangers (1959) og Exposésau Soleil (1980). Han har også laget filmer, bl.a. Le Coup de grace (1965). caysichitt-(Y) [kaisikit], et mineral med navn etter sammensetningen, Ca, Y, Si (silikat), C (karbonat) og H (hydroksyl og vann). Funnet som sjeldenhet i en granittpegmatitt ved Kragerø. cayuga [køjujgo], en av de fem opprinnelige stam­ mene i Irokeser-forbundet. Territoriet deres strakte seg sørøstover fra Ontario-sjøen i det som er dagens Cayuga County i delstaten New York. De bodde mellom ondondaga, «ildens voktere» i forbundet, og seneca, som var «vokterne av den vestre dør». Cayugastammen fikk ikke noe reservat etter sukses­ sive landavståelser i 1789, 1795 og 1807. Mange drog til Canada, mens andre slo seg ned på reserva­ tene til nabofolkene. Noen kom til Oklahoma, der etterkommerne deres i 1937 var med på å danne The Seneca-Cayuga Tribe of Oklahoma. 11771 fantes det noe over 1000 cayuga, men i 1893 var det bare 183 igjen i staten New York. Dette tallet har senere økt til nærmere 500, mens det bor over 3000 cayuga på Six Nations-reservatet i Canada. Tross all motgang har cayugafolket bevart sin identitet og politisk-kulturelle vitalitet. Lederne opptrer i Iroke­ ser-forbundet på lik linje med representantene for de andre stammene. Cayuga Lake [kujrnga leik], innsjø i USA, delstaten New York, en av de såkalte «Finger Lakes», 170 km2. Sjøen ligger 115 moh., og er 61 km lang og 1,5-5 km bred. Utløp i nord gjennom Seneca River (og Oswego River) til Lake Ontario. Taughannock Falls dan­ ner et 64 m høyt fossefall ved den sørvestlige bred­ den. Ved sørenden av sjøen ligger byen Ithaca, sete for det kjente Cornell University. Cazin, Jean Charles [kaze], 1841-1901, fransk maler, raderer og keramiker. Etter et omflakkende liv, først i London hvor han prøvde å danne en kunstskole, dernest som keramiker i Italia og Belgia, slo han igjennom som maler i Paris med religiøse motiver. Etter nye reiser arbeidet han med landskapsmaleri, særlig med aftenstemninger. Han virket også som dekoratør og billedhugger. Blant hans hovedverker er Hagar og Ismael (1890) og Flukten til Egypt. Med sitt skumringsmaleri er han en typisk representant for 1890-årenes søken mot det følelsesbetonte og stem­ ningsfulle nattmaleri slik vi også kjenner det i Norge; Thaulow var særlig interessert i Cazins kunst. Cazin fullførte P. de Chavannes fresker i Panthéon i Paris. Cazotte, Jacques [kazåt], 1719-92, fransk forfatter. Skrev dikt, fortellinger og polemiske skrifter, særlig rettet mot opplysningsfilosofene. Hans mest kjente verk er fortellingen Le Diable amoureux (1772), som forener libertinske beskrivelser med okkultisme og mystikk. Boken fikk betydning for mange romantis­ ke og symbolistiske forfattere. Cazotte ble henrettet under den franske revolusjon. C.B.D., forkortelse for eng. cash befbre delivery, beta­ ling før varen er levert. CBS (oppr. Columbia Broadcasting System), New York, amerikansk kringkastingsselskap, grunnlagt 1927. CBS Television NetWork er et av de store radio- og fjemsynsnettverkene i USA, og det som har flest ' antall seere. Det sender i hovedsak populær under­ holdning, nyheter og sport. CBS har også et nettverk

CD-BRENNER I

av radiostasjoner og ca. 200 tilknyttede fjernsynssta­ sjoner. Fra 1999 er CBS en del av ► Viacom-konsernet. Historikk. William Paley (1902-90) var sjef for CBS 1928-71 (styreformann til sin død); under hans ledelse ble selskapet bygd opp til den fremste ameri­ kanske fjernsynskanalen i seertall. CBS er særlig kjent for pionérarbeider på fjernsynets område og ledet omkring 1950 arbeidet med å etablere teknisk standard for fargefjernsyn. Eget plateselskap (CBS Records) 1938-88, lanserte bl.a. LP-platen (1948). Plateselskapet ble solgt til Sony 1988; samtidig avviklet CBS sin forlagsvirksomhet (bøker, magasi­ ner o.L). CBS Inc. ble 1994-95 overtatt av industrikonsernet Westinghouse. Westinghouse skiftet deretter navn til CBS Corporation og skilte ut det meste av industrivirksomheten. 1 1999 ble dette CBS-selskapet sammensluttet med mediekonsernet Viacom. CC, forkortelse for Corps Consulaire (fr. 'det konsulære korps'), anvendes som kjennetegn på biler som tilhører konsulattjenestemenn. CCD, fork, for eng. Charge-Coupled Devices, fellesbeteg­ nelse på integrerte kretser som inneholder et stort antall ladningslagrende elementer som er koplet slik at ladningen kan overføres fra et element til et annet. Det største anvendelsesområdet er optiske billedgjengivende detektorer (se ►CCD-detektor), men CCD anvendes også i signalbehandlende elek­ troniske kretser. CCD-detektor, en silisiumbrikke med en optisk billed­ gjengivende detektor basert på CCD-teknologi. CCD-detektoren registrerer et optisk bilde og gjør det om til et elektrisk signal. Konstruksjon, virkemåte. En CCD-detektor innehol­ der et stort antall elektrisk ladningslagrende elemen­ ter som sitter arrangert i parallelle kjeder slik at man får en todimensjonal matrise. Hvert ladningslagren­ de element lades ved belysning og utgjør et billedpunkt. Utlesningen av informasjonen skjer ved at ladningen i elementene flyttes fra element til ele­ ment langs en kjede, og avleses på enden av kjeden. Prinsipp. CCD-kretser lages på brikker av p-type silisium, dvs. silisium som er behandlet slik at det har frie, positive ladningsbærere. De ladningslagren­ de elementene består av små metallelektroder på brikkens overflate. Disse elektrodene er isolert fra silisiumet med et tynt sjikt silisiumoksid. Ved å gi elektrodene en positiv spenning i forhold til silisium­ brikken, kan elektroner lagres i silisiumet under elektroden. Ved at elektrodene er arrangert i kjeder, kan man flytte ladningen fra et element til det neste i kjeden ved å variere spenningen på elektrodene langs kjeden på en bestemt måte. I enden av kjeden tappes ladningen ut som en elektrisk strøm. Måling av denne strømmen gir informasjon om hvilken ladningsmengde det var på hvert enkelt element i kjeden. Ladning tilføres alle elementene samtidig ved belysning. Når et lyskvant (foton) treffer et silisiumatom, kan et elektron som er bundet til atomet rives vekk fra dette, og bli et fritt elektron. Elektronet eksiteres fra valensbåndet til ledningsbåndet. Ato­ met som ble truffet, mangler nå et elektron, og har derfor positiv nettoladning, et «hull». Et foton kan således lage et eller flere elektronhull-par. Når dette skjer under en elektrode, vil hullene støtes vekk, mens elektronene blir igjen. På denne måten tilføres et element ladning ved belysning. Ladningsmengden vil øke med lysets intensitet og tiden belysnin­ gen varer. Billedeksponering. En billedeksponering foregår i tre trinn: 1) Alle de ladningslagrende elementene utlades ved å tilføre en strømpuls via et spesielt tilkoplingspunkt. 2) Et bilde fokuseres på matrisen av elementer en viss tid. De forskjellige ladningslag­ rende elementene vil da tilføres en ladningsmengde

som er avhengig av lysets intensitet i billedpunktet. 3) Bildet avleses ved at ladningene flyttes langs kjedene og avleses på enden av disse. Detektorer for fargebilder lages ved at brikkens overflate belegges med optiske fargefiltre arrangert i striper, slik at tre nabo-billedelementer blir følsom­ me for hver sin kontrastfarge, vanligvis rødt, grønt og blått. Egenskaper. CCD-billedgjengivende detektorer har relativt lav støy og lavt effektforbruk; de er små, lette og svært lysfølsomme. Det dynamiske området er stort, dvs. de kan detektere lys over et stort intensitetsområde. Detektorer for forbrukermarkedet har punktstørrelser på 7 - 25 p (mykron), med størrelser fra 2 ■ 3 mm med 250 ■ 400 punkter til 37 ■ 37 mm med ca. 4000 ■ 4000 punkter. Anvendelser. I videokameraer har CCD-erstattet tidligere tiders vakuumrørbaserte billeddetektorer. Det er CCD-detektoren som har gjort det mulig å lage små, lette batteridrevne videokameraer. I elek­ troniske fotografiapparater er den fotografiske filmen erstattet av en CCD-detektor. Bildet lagres på et elektronisk medium, vanligvis en datadiskett. I astronomiske teleskoper har CCD-detektoren på det nærmeste totalt erstattet fotografisk film. CCDdetektorens ekstremt gode følsomhet gjør den ideell til slik fotografering. CCD-detektorene beregnet på astronomisk fotografering, har en såkalt kvantevirkningsgrad (QE, av eng. Quantum Efficiency) bedre enn 0,5, som vil si at mer enn annet hvert foton som tref­ fer detektoren blir registrert. CCD-detektorer benyttes også i flere forskjellige typer optiske instrumenter som tidligere benyttet fotografisk film, for eksempel i spektroskopet. PAn CCD-kamera, kamera der den fotografiske filmen er erstattet av en ►CCD-detektor. CCIR, forkortelse for fr. ComitéConsultatifInternational des Radiocommunications, en internasjonal rådgivende komité for radiokommunikasjoner, opprettet 1927. Se Den ►internasjonale teleunion. CCITT, forkortelse for fr. Comité ConsulatifInternational Télégraphique et Téléphonique, tidligere navn på ITU-T, opprettet 1955. Se Den ►internasjonale teleunion. CCCP, russisk for SSSR, forkortelse for Sovjetunio­ nen (Sojus Sovjetskikh Sotsialistsjeskikh Respublik), Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker, dvs. Sovjetunionen. cd, symbol for candela, enhet for lysstyrke. Cd, kjemisk symbol for grunnstoffet kadmium. CD, forkortelse for Corps diplomatique (fr. 'det diplo­ matiske korps'), internasjonalt kjennetegn for biler som tilhører utenlandske diplomater og som gir særskilte privilegier. I Norge har biler tilhørende det diplomatiske korps fra 1980-årene bilkjennetegn med en særskilt utfor­ ming; blå med bokstavene CD og fem sifre i gult, der de to første sifrene betegner ambassaden. CD, fork, for eng. Compact Disc, digitalt platesystem for lagring av musikk, bilder og data. Se artikkelen ►compact disc som omhandler systemet og de ulike produktene. CD-brenner, r, elektronisk utstyr, gjerne tilbehør til datamaskin eller PC, som gjør det mulig å lage CDer med data eller musikk. Råplatene er av to typer, CDR (CD Recordable, dvs. opptakbar), hvor man ikke kan viske ut eller overskrive lagrede data, og CD-RW (CD Rewrite, dvs. overskrive) som kan behandles som harddisker. En viktig variabel for en CD-brenner er hvor fort den skriver data på platen. Med en hastighet på f.eks. 4X, fire ganger normal hastighet, vil det ta et kvarter å kopiere en musikk-CD med 60 minutters spilletid. CD-brennere kan også brukes til avspilling, men går som regel betydelig saktere enn standard CDROM-spillere. Selv om opptaksteknologien i en CDbrenner er annerledes enn den som brukes til å lage CD-ROM-plater, kan CD-R-plater avspilles i enhver

254

CDI

CD-ROM-spiller, og audio-CD-R-plater kan avspilles i enhver CD-spiller. Se også ►compact disc. CDI, lork. for eng. Capacitor Discharge Ignition, kondensatortenningsanlegg for bensinmotorer. Også kalt tyristortenning. CD-I (fork, for eng. Compact Disc-Interactive) CDInteraktiv, format for interaktiv multimedia på CD, etablert av Philips og Sony i 1990-årene, og som krever en spesiell avspillingsenhet. Spillere og plater er effektivt gått ut av produksjon per 2003. CDMA (av eng. Code Division Multiple Access), en metode for deling av en overføringskanal mellom flere brukere. Signalene dekker det samme fre­ kvensbåndet og de sendes samtidig, men hvert signal er representert ved sin egen kode som gjør det mulig å skille de forskjellige signalene fra hverandre i mottakeren. CDMA blir benyttet i ett av tredje generasjons mobilsystemer, UMTS, det som følger etter GSM. Fordelene med CDMA er at overførings­ hastigheten for den enkelte bruker kan varieres hurtig, noe som er viktig ved dataoverføring. CDMA er også robust når signalet mottas via flere transmisjonsveier på grunn av refleksjoner. CD-ROM, fork, for eng. Compact DiscRead Only Memo­ ry, enhet for optisk lagring av data basert på samme teknologi som musikk-CDer (se ►compact disc). Kapasiteten på en typisk CD-ROM er 600-700 MB, hvilket gir plass til et middels stort leksikon, inklu­ dert søkesystem. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for nye, store multimedia-publikasjoner med ut­ strakt bruk av lyd og video, og disse utnytter derfor det mer moderne DVD-formatet med 4,7 gigabyte (evt. 8,5 i to lag) lagringskapasitet. Den største anvendelse av CD-ROM i dag er for distribusjon av programvare, og CD-spiller eller DVD-spiller er standard utstyr på enhver PC. Den store utbredelse av CD-brennere har gjort det mulig for vanlige brukere å lage sine egne CD-ROM-plater, og selvbrente CD-ROM har vært en vanlig måte å sikkerhetskopiere data på. CD-spiller, enhet for avspilling av CD-plater. Se ►compact disc. CDU, forkortelse for ►Christlich-Demokratische Union, tysk politisk parti. C-dur (mus.), toneart med grunntone c. Ingen for­ tegn. Parallelltoneart til a-moll. Grunnskalaen i det moderne tonesystem. Ce, kjemisk symbol for grunnstoffet cerium. CE, fork, for fr. CommunautéEuropéenne, Den euro­ peiske union (EU).

C€

Forkortelsen CE er også et godkjenningsmerke innenfor EØS-området (EU samt Norge, Island og Liechtenstein). CE-merket er en garanti for at pro­ duktet oppfyller EUs rammedirektiver for produkt­ sikkerhet (etter den såkalte «nye metoden»), eller at det er i samsvar med EUs standarder for produktet. Flere produktområder blir omfattet av regelverket, bl.a. elektrisk utstyr, leketøy, byggevarer, medisinsk utstyr, maskiner, personlig verneutstyr, gassapparater, heiser og teleterminaler. C.E. [si:i:], fork, for eng. Civil Engineer, engelsk tittel på bygningsingeniør. CEA, karsinoembryonalt antigen, stoff som brukes ved kreftdiagnoser, et protein som produseres i abnorme mengder og kan vise forhøyet verdi i blodprøve ved enkelte krefttyper (oftest adenokarsinomer) i mage-tarm og ved brystkreft. CEA kan gi nyttig informasjon ved oppfølgning av enkelte kreftpasienter, men er lite egnet for primærdiagnose eller tidlig påvisning av tilbakefall av kreft. ceabet-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: hals, lavere overgang over et fjell.

ceakko-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn:

bratt. Ceanpthus, planteslekt i trollheggfamilien. 55 arter i

Nord-Amerika. Busker med små blomster samlet i opprette topper. Taskeblom, C. americanus, som har hvite blomster, og C. azureus med lyseblå blomster dyrkes som prydbusker. CEAO, fork, for fr. Communauté Économique de 1'Afrique de 1'Ouest,, det vestafrikanske økonomiske fellesskap; et regionalt økonomisk samarbeidsorgan mellom Benin, Burkina Faso, Elfenbenskysten, Mali, Mauretania, Niger og Senegal. I virksomhet 1974-94. Cearå [seara], delstat i Brasil, nord i Nordøst-regionen, kyst til Atlanterhavet, grenser til Rio Grande do Norte i øst, Parafba i sørøst, Pernambuco i sør og Piauf i vest; 145 712 km2 (i tillegg kommer et om­ stridt område langs grensen mot Piaui på 2977 km2) med 7 430 700 innb. (2000). Hovedstad: Fortaleza. Natur. Sandig kystslette og et oppskåret platåland, høyeste punkt 1154 moh. Varmt og tørt tropisk klima. Nedbøren, som er konsentrert til en kort regntid (mars-mai), varierer fra ca. 1600 mm i året ved kysten til 400 mm i innlandet som er en del av det tørre Sertåo. Området er hyppig rammet av tørkekatastrofer som kan vare i flere år. Befolkning. Området ble opprinnelig kolonisert av portugisere og nederlendere, og befolkningen består av etterkommere av disse, samt av migranter fra andre deler av Nordøst-Brasil. I det tørre Sertåoområdet lever en gruppe mennesker kalt vaqueiros. Disse gjeter kveg og utnytter det meste av dyrene. Cearås befolkning dyrker en rik kultur med mye folklore. Imidlertid er befolkningen preget av stor fattigdom. Spedbarnsdødeligheten er høy (52 %o 1999) og 44 % av befolkningen var 2000 funksjo­ nelle analfabeter. Største byer er: Fortaleza, Juazeiro do Norte, Caucaia og Maracanau. Næringsliv. Næringslivet er lite utviklet, men Cearå har hatt økonomisk vekst etter 1985. På større farmer dyrkes bomull og andre salgsprodukter som sukkerrør, tropiske frukter og grønnsaker. Ellers dyrkes bønner, ris, mais og manioka. I innlandet er det betydelig kveghold, samt relativt store bestander av svin, sau, geit og fjærkre. Storstilt blomstergartneridrift i innlandet ble igangsatt 1999 etter statlig initiativ, og blomstene eksporteres til det sørlige Brasil. Industrien er mer beskjeden men voksende og er basert på egne landbruks- og mineralressurser. Nasjonale og internasjonale selskaper har siden 1990-årene etablert seg for å utnytte billig arbeids­ kraft. De viktigste produktene er fottøy, metall- og mekaniske deler, tekstiler, klær og elektriske og elek­ troniske deler. Fortaleza og kysten som preges av fantastiske strender, gjør Cearå til en av de viktigste turistregionene i Brasil. Historikk. Første europeiske bosetning fant sted i 1612 av immigranter fra Azorene. Cearå var opprin­ nelig en del av den portugisiske kolonien Maranhåo e Gråo-Parå. Dominert av nederlendere 1637-54, senere en del av Pernambuco. Egen delstat i 1799. Forsøkte 1824 å danne en uavhengig stat sammen med Pernambuco, Rio Grande do Norte og Parafba under navnet Konføderasjonen Equador. Cearå var 1884 den første brasilianske delstat som frigav de afrikanske slavene. CN Ceaujescu. Nicolae [tfaojesku], 1918-89, rumensk politiker, landets leder 1965-89. Han var sønn av en bondeskomaker og kom med i den forbudte kom­ munistiske ungdomsbevegelsen 1933, satt fengslet 1936-38 og 1940-43. Førstesekretær i ungdomsbe­ vegelsen 1944, kandidatmedlem av sentralkomiteen i kommunistpartiet 1948, fullt medlem 1952. Viselandbruksminister med ansvar for å forberede tvangskollektiviseringen av landbruket 1948-50. Viseforsvarsminister og leder for hærens politiske direktorat 1950-54. Sekretær i sentralkomiteen 1954, medlem av politbyrået 1955. Ved Gheorghiu-

Dejs død 1965 ble han førstesekretær i partiets sentralkomité (tittelen ble omgjort til generalsekre­ tær få måneder senere), fra 1969 generalsekretær i selve partiet (en nyopprettet stilling). 11967 ble han også formann i statsrådet (dvs. statsoverhode), og i mars 1974 fikk han den nyopprettede stillingen som republikkens president. De første årene etter 1965 fortsatte han den forsik­ tige liberaliseringen av innen- og utenrikspolitikken som var påbegynt av hans forgjenger. Et høyde­ punkt var hans nei til å delta i Sovjetunionens og andre Warszawapaktlands invasjon i Tsjekkoslova­ kia 1968. Denne og enkelte andre uortodokse uten­ rikspolitiske avgjørelser som brøt med de sovjetiske standpunktene, brakte ham popularitet både hjem­ me og i utlandet. Men fra 1971 ble de autoritære trekkene tydeligere. Det viste seg både i et mindre åpent kulturliv og en tiltagende persondyrkelse, som i løpet av 1970- og 1980-årene antok gigantiske former. Samtidig fikk en lang rekke av Ceaujescus familie ledende stillinger i parti og stat, særlig hans kone Elena Ceaujescu, som ble nummer to etter sin mann. Den økonomiske politikken i 1980-årene førte til stadig vanskeligere leveforhold. Typisk for prioriteringene var en rekke kostbare prestisjeprosjekter, som f.eks. rivingen av en stor del av sentrum i Bucurejti og byggingen av et kjempemessig politisk-administrativt senter. Stormannsgalskapen kom også til uttrykk i planene om å «systematisere» (sanere) flere tusen landsbyer for å bygge nye «agroindustrielle sentre». Ceaujescu ble mer og mer forhatt, men den harde undertrykkingen gjennom sikkerhetspolitiet Securitate gjorde det nesten umulig med opposisjon. Da Gorbatsjovs reformpolitikk i Sovjetunionen og indre problemer i andre kommunistland gjorde at det ene regimet etter del andre falt i 1989, kom til slutt turen også til Ceaujescu. En folkelig oppstand i desember 1989, som Ceaujescu forsøkte å knuse med alle midler, kombinert med en politisk-militær sammen­ svergelse av opposisjonelle kommunister, gjorde at Ceaujescu 22. desember måtte flykte, for senere samme dag å bli arrestert. De nye makthaverne, under ledelse av Ion Iliescu, en kommunist som hadde kommet i opposisjon til Ceaujescu, arranger­ te en summarisk «rettssak» som endte med døds­ dom for Nicolae og Elena Ceaujescu. De ble henret­ tet 25. desember 1989. JSe Ceavccageadgi [tseavttsageaågi], rikt fornminneområde på nordsiden av Varangerfjorden i UnjårgaNesseby kommune, Finnmark, se ►Mortensnes. Ceavrresnjunnas [tfea-], høytliggende parti av Finn­ marksvidda, i Guovdageaidnu-Kautokeino kommu­ ne, rett nord for Biggeluoppal og vest for Masi fjell­ stuer, ca. 550 moh. Tidligere gikk riksveien AltaGuovdageaidnu over Ceavrresnjunnas. Nå går Rv. 93 i dalsenkningen på østsiden. CEBAF, fork, for eng. Continuous Electron BeamAccelerator Facility, se ►Jefferson Laboratory. Cebu. 1 Øy i Filippinene, sentralt beliggende i Visayasarki-

pelet; 4411 km2 med 3,2 mill. innb. (2000) (inkl. Mactan). Hovedby: Cebu på østkysten. Øya er smal og langstrakt, 220 km lang og 40 km på det bredeste; bygd opp av åser og lave fjell. Høyeste topp er 1013 moh. Bosetningsmønsteret er preget av mange små jordbrukslandsbyer. Cebu er landets viktigste områ­ de for maisdyrking. Det dyrkes også kokosnøtter, bananer, manilahamp, yams og tobakk. I nord finnes større sukkerplantasjer, og mangoene fra Cebu er berømte. En av Asias største kobbergruver ved Toledo. Ellers brytes kull og andre mineraler. Mange internasjonale bedrifter har etablert seg på øya, bl.a. foregår størstedelen av klokkeproduksjonen til Timex i byen Lapu-Lapu på østkysten. 2 By i Filippinene, på østkysten av øya Cebu; 718 800 innb. (2000). Landets nest største byregion

255

___

CEDAR RAPIDS I

og etter Manila den viktigste havnebyen. Viktig handelssenter med stor engroshandel. Industrien omfatter produksjon av tekstiler, kjemikalier, næ­ ringsmidler og møbler. Utførsel av kopra, fisk, suk­ ker, tømmer m.m. På den andre siden av havnen ligger øya Mactan, som er definert som en spesiell økonomisk sone (Mactan Export Processing Zone). Her ligger byen Lapu-Lapu med 217 000 innb. (2000). På Mactan ligger også internasjonal lufthavn og på sørøstkysten flere turisthoteller. I forstaden Mandaue (259 700 innb. 2000) nord for byen finnes et skipsverft og et av landets største ølbryggerier. Cebu er sete for romersk-katolsk erkebiskop, har fem universiteter, bl.a. jesuittuniversitet fra 1595 og mange museer. Magalhåes ble drept 1521 på Mac­ tan. Cebu ble grunnlagt av spanierne 1565, som første by i Filippinene. Byen ble nesten helt ødelagt av japanerne 1942, bortsett fra havnen som ikke ble skadet, og ble gjenreist etter krigen. Byen ble ram­ met av tyfon i 1990 og har siden gjennomgått et moderniseringsprogram. Ceccato, Aldo [tjekkatå], f. 1934, italiensk dirigent og musikkpedagog. Kunstnerisk leder for Detroit symfoniorkester 1973-77, for Hamburg filharmonis­ ke orkester 1974-82. Professor i dirigering ved musikkhøyskolen i Hamburg fra 1978. Kunstnerisk leder og sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester 1985-90. Han er fra 2002 musikksjef ved Arena di Verona. Cecchetti, Enrico [tjekketti], 1850-1928, italiensk danser og ballettpedagog; først ved Marinskijteatrets skole i St. Petersburg (1892-1902), hvor han under­ viste Pavlova, Nijinskij, Karsavina med flere, fra 1910 leder for skolen i Djagilevs ballett. Egen skole i London fra 1918, blant elevene var Ninette de Valois, Markova, Massine, Dolin. Sjef for La Scalaoperaens ballettskole 1925-28. Sammen med Cyril Beaumont har Cecchetti skriftlig fastlagt Cecchettimetoden. 1 1922 ble The Cecchetti Society dannet i London til bevarelse av hans pedagogiske prinsipper. Regnes som en meget betydelig ballettpedagog. Cecchi, Emilio [tfekki], 1884-1966, italiensk forfat­ ter og litteraturkritiker. I sine essaysamlinger be­ handler han ytterst forskjellige emner med samme frodige fantasi og språklige mesterskap. Hans men­ neskeskildring er sikker og raffinert. Som forfatter slo han igjennom med samlingen Pesci rossi (1920), hvor han skapte en ny, kunstnerisk prosastil. Høyest nådde han i Corse al trotto (1936), i sine studier over Giotto samt i reiseskildringer som America amara (1939). Cech, Svatopluk [tjex], 1846-1908, tsjekkisk dikter, en av lederne av den såkalte «Lumir-generasjonen» (etter tidsskriftet Lumir). Han skrev store episke sanger, preget av håp om befrielse av alle slaviske nasjoner. I diktsamlingen Trellenes sanger (1895), som først ble forbudt, speiler han alle sider ved slavementaliteten i sitt eget folk. Cech var også en fin lyriker, forteller og humorist. I fortellingen Herr Brouceks utflukt til månen (1886, opera av Janåcek 1920) skapte han prototypen til «ølkro-helten», besteborgeren fra Praha, en figur som går igjen i flere av hans fortellinger og i en rekke nyere verker i tsjekkisk litteratur. Cech, Thomas Robert [tjek], f. 1947, amerikansk biokjemiker, professor i kjemi og biokjemi vid Uni­ versity of Colorado, USA. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi 1989 sm.m. S. Altman for oppdagelsen av at ribonukleinsyrer, RNA, ikke bare proteiner, kan fungere som enzymer. Deres oppdagelser gjør det sannsynlig at de tidligste former for liv var basert nå RNA. Cechy [tjexi], ty. Bdhmen, det vestligste landskap i Tsjekkia. Natur. Cechy er et åpent sletteland, omgitt av høye, bratte fjell, Sumava (Bohmerwald) i sørvest, Krusne Hory (Erzgebirge) i nordvest, Krkonose

(Riesengebirge) i nordøst. Bare i sørøst er det lavere åser og hauger som danner vannskille og grense mot Morava (Måhren). Geologisk er det meste av landskapet et nedtært krystallinsk skjold fra den hercynske fjellkjedefolding (ca. 300 mill, år siden), delvis dekket av kalk­ stein og sandstein fra yngre perioder, særlig kritt. I forbindelse med den alpine fjellkjedefoldingen (ca. 50 mill, år siden) sør for Cechy, ble raudfjellene hevet langs bruddlinjer, og man fikk vulkaner i forbindelse med disse forkastningene. Flere varme kilder markerer ennå bruddlinjene: Karlovy Vary (Karlsbad), Mariånské Låzné (Marienbad) m.fl. Hele området tilhører Labes (Elbens) vassdrag. Tilløp er Vltava (Moldau) fra sørvest, Ohfe (Eger) fra vest, langs foten av Krusne Hory. Labe går i en trang dal gjennom fjellene inn i Sachsen. Plante- og dyreliv. Cechy har et variert plante- og dyreliv fordi arter fra Middelhavet møtes med konti­ nentale arter, og en har veksling fra steppelignende vegetasjon ved Labe til alpin vegetasjon i fjellene rundt. 30 prosent av landarealet er dekket av skog, alt overveiende barskog. Næringsliv. Det dyrkes bygg, sukkerbeter, poteter, lin, humle m.m. I nordvest stor fruktavl, også av aprikoser og ferskener. Steinkull og brunkull brytes flere steder, jernmalm, kaolin og grafitt finnes også, foruten mindre forekomster av en rekke andre mineraler. Uranbekertsforekomstene ved Jåchymov (Joachimstal) hører til de viktigste i Europa. Tungin­ dustri basert på mineraltilgangen finnes særlig langs sørhellingen av Krusne Hory og i Praha-Plzenområdet. Viktig er fremstillingen av glass, porselen, tekstilvarer, musikkinstrumenter, leketøy og øl. Det nordvestlige delen er kjent for sine badesteder (Karlovy Vary, Mariånské Låzné m.fl.), som i sin tid hadde stor søkning. Samferdsel. Det finnes et tett jernbanenett, og både Labe og Vltava er farbare i størstedelen av sin lengde. Cecil [sesl], britisk adelsslekt, kjent fra ca. 1 500. Elizabeth Is førsteminister William Cecil (1520-98) fikk 1571 tittelen baron ►Burghley. Han lot oppføre slottet Burghley House sørøst for Stamford i Lincolnshire. Han var far til Thomas Cecil (1542-1623) og Robert Cecil (1563-1612), som 1605 ble utnevnt til henholdsvis earl of ►Exeter (1801 marquees) og earl of ►Salisbury (1789 marquees). Fra dem ned­ stammer to slektslinjer. Til den sistnevnte linjen, som nå bærer slektsnavnet Gascoyne-Cecil, hører flere kjente britiske politikere. Andre medlemmer av slekten har båret titlene viscount Cecil of Chelwood (1923-58), baron Amherst ofHackney (fra 1919) og baron Rockley (fra 1934). Cecil, (Edward Christian) David [sesl], Lord, 190286, britisk biograf og litteraturkritiker, yngre sønn av den 4. marquess av Salisbury. Skrev bl.a. om Cowper (1929) og Hardy (1943). Hans roman-analyser i Early Victorian Novelists (1934) er fremragende. Cecil var professor i engelsk litteratur i Oxford 1948-69. Cecil, Robert [sesl], fra 1923 viscount Cecil of Chelwood, 1864-1958, britisk politiker, sønn av 3. marquess of Salisbury. 1906-10 og 1911-23 konser­ vativt medlem av Underhuset, en av de ledende konservative politikere i perioden. 1915 ble han statssekretær i utenriksministeriet, og da Tyskland fikk store varemengder over nøytrale land, ble et blokadeministerium opprettet med Cecil som sjef (1916-18). Juli-nov. 1918 var han vise-utenriksminister. Etter den første verdenskrig virket Cecil med iver og interesse for Folkeforbundet, især nedrustningstanken. 1923 fikk han tittelen viscount Cecil of Chelwood, og tok sete i Overhuset. Han var minister 1923-24 og 1924-27 i ministerlene Baldwin. Ble 1937 tildelt Nobels fredspris. Gikk 1938 ut av det konservative parti på grunn av regjeringen Chamberlains politikk overfor Italia og Tyskland. Utgav 1941 en selvbiografi med minner fra Folkeforbun­ det, A Great Experiment. I 1948 kom An Emergency Policy og i 1949 en ny selvbiografi, All the Way.

Litt.: Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 Cecil, William [sesl], 1520-98, se W. Cecil ►Burgh­ ley. Cecjlia, ca. 1155-85, kong Sigurd Munns datter utenfor ekteskap, ble av Erling Skakke sendt til Vårmland, hvor hun ble gift med Folkvid lagmann og fødte ham sønnen Håkon Galen. Da Sverre vant fremgang i Norge, flyktet hun til ham og ble gift med hans tro mann Bård Guttormsson på Rein. Hun påstod nå at hun aldri hadde vært gift med Folkvid lagmann, men bare var blitt tvunget til å være hans frille. Dette ble dog senere bestridd av erkebiskop Eirik. Med Bård ble hun mor til kong Inge (konge 1204-17). Cecilia, Den hellige, kirkemusikkens beskytter. Etter legenden fra 400-tallet var Cecilia en fornem ro­ mersk jomfru som overtalte sin hedenske brudgom Valerianus til å bli kristen. De skal siden ha levd i jomfruelig ekteskap som søster og bror. Under en forfølgelse (under Alexander Severus, Valerian eller Diokletian) ble begge martyrer. Cecilias angivelige lik ble bisatt i Calixtus-katakomben ved Via Appia i Roma. I 821 førte pave Paschalis 1 hennes ben til den kirken i Roma som allerede lenge hadde vært oppkalt etter henne, Sta. Cecilia in Trastevere, hvor man gjenfant hennes sarkofag ved utgravninger på 1500-tallet. Oppfatningen av Cecilia som musikkens helgen skyldes muligens en misforståelse av et uttrykk i hennes martyrakter. I kunsten fremstilles hun fra 1500-tallet spillende på orgel. Festdag: 22. november. Ceciliaforeningene, foreninger med navn etter den hellige Cecilia, kirkemusikkens skytshelgen; har gjerne som oppgave å dyrke eldre kirkelig kormusikk. Deres virke er knyttet til tradisjonen med musikalsk feiring av den hellige Cecilias dag, 22. november, som komponister som Purcell, Handel og Britten har skrevet spesiell musikk for. De eldste Ceciliaforeninger er Le Puy de Musique i Evreux (1571) og det ordenspregede selskap som G. P. Palestrina stiftet i Roma 1584. Norge. Cæciliaforeningen i Oslo ble stiftet 1902 av Thorvald Lammers som fortsettelse av hans korfore­ ning av 1879. Den har spilt en betydelig rolle i musikklivet ved fremføring av klassiske kirkelige korverker. Dirigent siden 1977 er Arnulv Hegstad. Cecilia Månsdotter, død ca. 1522, svensk adelskvinne, gift med Erik Johansson Vasa og mor til Gustav Vasa. Etter at hennes mann var henrettet under Stockholms blodbad 1520, satt hun en tid fengslet. Ble under sønnens opprørskrig ført til Danmark og døde der. Cecilie, kvinnenavn, av latin caecus, 'blind', opprin­ nelig romersk slektsnavn (Caecilius). Vanlig brukt i Norge fra ca. 1300, men forekommer tidligere. Varianter og avledninger: Cecilia, Sissel, Sidsel, Sille, Silje. Navnedag 22. november. Cecrppia, planteslekt i neslefamilien. 100 arter i tropisk Amerika. Oftest store trær, noen er ►kautsjuktrær, de fleste er myrmekofile (se ►maurplanter). En av artene, trompettre (navnet pga. den hule stammen), C. peltata, vokser meget hurtig og blir et stort tre i løpet av forholdsvis kort tid. Cedar Rapids [si:da ræpidz], by i USA, Iowa, ved Cedar River, midt i Maisbeltet; 122 500 innb. (2002). Danner en større byregion (metropolitan area) med 184 900 innb. (2000). Næringsmiddelindustri (kornmøller, slakterier) og produksjon av maskiner og utstyr til jordbruket, er de viktigste industrigre­ ner. Kornmøllen til Quaker Oats hører til de største i verden, og er et lett synlig landemerke. Grunnlagt 1849, ble etter bygging av jernbanen 1859 et viktig kveg- og kornsenter. Stor innvandring av tsjekkere fra 1852, og byen er fortsatt preget av tsjekkisk kultur. Maleren Grant Wood bodde og underviste her. Mange av hans originalmalerier er i privat eie i byen.

256

CEDENT cedent (av lat. 'avstå'), person som overdrar (cederer)

en fordring, f.eks. et pengekrav, til en annen, eller avstår en rettighet eller eiendel til en annen. ceder (bot.), eldre skrivemåte for ►seder. Cederborgh, Fredrik, 1784-1835, svensk forfatter. Etter noen år som embetsmann, vendte han seg mot journalistikk og forlagsvirksomhet. Med romanene Uno von Trasenberg (1809-10) og Ottar Trallings Lefnads-Målning (1810-18) gav han en frisk og fargerik skildring av datidens Stockholm. De løst komponerte historiene gir anledning til å beskrive ulike miljøer, oftest med vennlig satire. I sin avis, Anmdrkaren (1816-23), skrev han oppsiktsvekkende innlegg om samtidige rettssaker. Cederborghs forfat­ terskap er en viktig forutsetning for realismens gjennombrudd i svensk litteratur. Cedergren, (Carl Axel) Hugo, 1891-1971, svensk KFUMs generalsekretær 1924-46, formann 1952— 62, visegeneralsekretær i KFUMs verdensforbund 1946-53. 1929 gift med grevinne Elsa Bernadotte af Wisborg, formann i svensk KFUKs forbundsstyre 1925-42. Begge arbeidet under den annen verdens­ krig for den internasjonale krigsfangehjelp. Cederholm, Ivar, 1902-1982, norsk sanger (tenor). Debuterte i Gbteborg 1936. Operetteroller i Skandi­ navia og i London, bl.a. Rosillon i Den glade enke, greven i Greven av Luxembourg, Paris i Den skjønne Helene. Cederhbk, Sten-Åke, 1913-90, svensk skuespiller og revyartist. Var sjef for revyteateret Hagateatem i Gbteborg 1942-55, der han også opptrådte som skuespiller, var regissør og tekstforfatter. Fra 1957 ved Veckans revy på Liseberg i Gbteborg. Hans gjennombrudd som artist utenfor Gbteborgsområdet kom sent i hans karriere, med TV-serien Jubel i busken, et forsøk på å overføre «buskis»-teateret, den folkelige revyformen Cederhbk var en fremragende eksponent for, til fjernsynsskjermen. I Norge er han først og fremst kjent som Albert i TV-serien Albert og Herbert. Cederschibld, Johan Gustaf Christoffer, 1849-1928, svensk språkforsker. Professor i Gbteborg 18931914. Vakte først oppmerksomhet ved sine utgaver og studier av innvandrede sagn i den norrøne litte­ raturen (Fornsbgur sudrlanda, 1877-84 o.fl.). Ble knyttet til Svenska akademiens store ordboksarbeid. I boken Om svenskan som skriftspråk (1897) innfører han stilvariantene høyprosa, lavprosa og mellomprosa eller normalprosa. I Kvinnospråk (1899) i boken Om kvinnospråk och andra dmnen (1900) er Cederschibld meget tidlig ute med observasjoner om språk og kjønn. Han hadde stor evne til å skrive populært om språklige og stilistiske emner, f.eks. i Rytmens trollmakt (1905, opptrykk 1980), Framtidssvenska (1917), Skriftsvenska och talsvenska (1919), Svenskstilistik (1920). Cederstrand, Ditte, 1915-84, dansk forfatter. Under et opphold i Tyskland 1937-44 opplevde hun arbei­ derklassens kamp mot nazismen. Denne erfaring utgjør bakgrunnen for forfatterskapet. De første romaner, trilogien Den hellige alliance (1953-55), skil­ drer kampen mellom proletariatet og alliansen av militære, stat og rustningsindustri. Som en del av en ny arbeiderlitteratur begynte Cederstrand utgivelsen av De uspurgtes historie (1974-84), en rekke av roma­ ner som gjennom en tysk og en dansk arbeiderfami­ lie skildrer tiden fra den første verdenskrig til 1970årene. Cederstrdm, svensk adelsslekt som stammer fra rådmann i Kalmar Carl Joensson (død 1670). Hans sønn Carl Carlsson (1642-1707) var biskop i Våsterås; hans barn ble 1684 adlet med navnet Cederstrbm. Biskopens eldste sønn Olof Cederstrbm (1679-1745) ble utnevnt til friherre 1731. Fra hans tre sønner stammer tre linjer av slekten. Overhodet for den annen linje, generaladmiral Olof Rudolf friherre Cederstrbm (1764-1833), fikk grevetittel

1819. Han var farfar til maleren Gustaf Olof friherre Cederstrbm (1845-1933). Til den yngste linjen hører flypioneren Carl Gustaf Alexander friherre Ceder­ strbm (1867-1918). En yngre, adelig gren, som stammet fra Carl Carlssons yngre sønn hoffmarskalk Sven Cederstrbm (1691-1767), døde ut 1815. Cederstrdm, Carl, (Gustaf Alexander), friherre, 1867-1918, svensk flyger, Sveriges første (kalt flygbaronen). Gift med Marika Stiernstedt 1900-06. Arbeidet iherdig for flysaken, så vel sivilt som mili­ tært. Kjent fra flyoppvisninger i Skandinavia, bl.a. på Etterstad ved Oslo (1910), og i Trondheim, Ber­ gen og Hamar. Han omkom sommeren 1918 under en flytur fra Sverige til Finland da hans fly kom inn i tåke. Cederstrbm. Gustaf (Olof), 1845-1933, friherre, svensk maler, elev av Fagerlin i Diisseldorf og Malmstrbm i Stockholm 1867-69, men mottok sine ster­ keste inntrykk i Paris som elev av Bonnat. Han slo igjennom 1878 med Karl 12s likferd (Gbteborgs Konstmuseum, replikk fra 1884 i Nationalmuseum, Stockholm). Som historiemaler ble han fra nå av først og fremst karolinernes maler, men han har også skildret samtidens liv i Begravelse i Alsike (1883) og Frelsesarmeen (1886). Professor ved akademiet i Stockholm fra 1887, direktør 1899-1911. Hans Minnen (1913) gir levende skildringer fra ungdoms­ årene i Paris. cedi, myntenhet i Ghana. 1 cedi (symbol tf, valutakode GHC) = 100 pesewas. cédille [sedij el. sediljø] (fr., fra sp. 'liten z'), skrift­ tegn i form av en liten hake som settes i underkan­ ten av ulike bokstaver for å gi en bestemt uttale. Settes i fransk og portugisisk under c når denne står foran a, o eller u, og skal uttales s, f.eks. fransk fagon. I rumensk brukes tegnet under s, 5, uttalt sj og under t, [, uttalt ts. I tyrkisk uttales g tsj og § sj. Cedo maipri (lat.). Jeg gir etter (viker) for en større, ordtak etter Martial i De spectaculis 31. Det gjengis også ofte som et godt råd: Cede maiori, Vik unna for en som er sterkere. Cédras, Raoul, f. 1949, haitiansk offiser. Som sjef for hæren var han ansvarlig for militærkuppet mot president Aristide 1991. Haitis reelle leder 1991 -94, selv om landet i navnet hadde sivile presidenter. På tross av gjentatte løfter om å gå av frivillig, måtte han til slutt presses til å gå av under trussel om amerikansk invasjon. September 1994 inngikk Cédras en avtale med USAs tidl, president Jimmy Carter om å overlate makten til Aristide, noe som ble overvåket av en amerikansk invasjonsstyrke, cedrat (av fr.), kjøttfulle skall av forskjellige sitrus­ frukter som i syltet og tørket tilstand blir forhandlet som sukat. Cedrela, planteslekt i familien Meliaceae. 6-7 arter, trær i tropisk Amerika. Bladene er finnet, blomstene danner sammensatte klaser, og frøene har lange vinger. Trevirket brukes mest til sigarkasser, men til Norge importeres det særlig i forbindelse med båt­ bygging, spesielt til kapproingsbåter. Vestindisk seder, også kalt sigarkasseseder eller kubaseder, C. odorata, vokser i Vestindia og Guyana og er i nær slekt med mahognitreet. Kjerneveden er lys rødbrun med grove porer og minner om meget lys mahogni. Lukter som ekte seder, men har ikke noe med dette treslaget å gjøre. Densitet ved 15 % fuktighet ca. 0,50 g/cm3. Virket har ikke særlig stor styrke, men er stabilt og blir sjelden angrepet av sopp og insekter. cedro-olje, dss. ►sitronolje. Cedrus, planteslekt i furufamilien, se ► seder. CEE, forkortelse for fr. Communauté Économique Européenne, Det europeiske økonomiske fellesskap (Fellesmarkedet), som en del av EU, se ►Europeiske Union.

cefaeljn, et alkaloid som finnes i ►brekkrot (Cephaelis). Har slimløsende effekt. cefalalgi (av gr. 'hode' og -algi), cephalalgia, dss. ►hodepine. cefaloridin, et bredspektret antibiotikum, C19H17N3O4S2, dannes av arter i soppslekten Cephalosporium; også kjent under navn som Ceporin, Ceporan m.fl. Cefaloridin har lav toksisitet, er resis­ tent overfor penidllinase produsert av gule stafylokokker, og tåles vanligvis godt av pasienter som er overfølsomme for penicillin. cefalosporiner (av gr. 'hode' og 'sæd'), gruppe av ►antibiotika produsert av soppslekten Cephalosporium, som produserer flere ulike, men beslektede antibiotika. De naturlige stoffene har blitt modifisert kjemisk slik at det er produsert flere nye antibiotika med nye egenskaper. Cefalosporiner er kjemisk og i sine egenskaper beslektet med penicillin, og virker som dette drepende, bactericid, ved å forstyrre celleveggdannelsen hos bakteriene. Cefalu [tjefalu], by i Italia, på nordkysten av Sicilia, 60 km øst for Palermo; 14 000 innb. (2000). Turist­ senter. Fiske og fiskeindustri. Den normanniske domkirken er bygd 1131^48 av Roger 2.1 nærheten tempelruiner fra Cephaloedium, inntatt av romerne 254 f.Kr. i den første puniske krig. CEFTA, forkortelse for eng. Central European Free Trade Agreement, se ►Sentraleuropeiske frihandelsav­ tale. Cegléd [tsægle:d], by i Ungarn, 65 km sørøst for Budapest; 37 900 innb. (2002). Markedsby; Kossuth-museum. Ceiba, treslekt i familien Bombacaceae, 10 arter i tropisk Amerika. Viktigste art er C. pentandra, se ►kapok. Céitinn, Séathrun [ke:tin], eng. Geoffrey Keating, 1570-ca. 1650, irsk forfatter og historiker. Hans store verk er Foras Feasa ar Éirinn (Oversikt over Irlands historie), som ble en suksess og gav ham en sikker plass i irsk-gælisk litteratur. Som historiker følte han som sin hovedoppgave å forsvare Irland mot engelske forfattere, og hans litterære sans svekket ofte den kritiske behandlingen av stoffet. Han benyttet tekster mer for deres artistiske verdi enn for deres historiske. Skrev også dikt og noveller. Cela. Camilo José [pela], 1916-2002, spansk forfat­ ter. Hans debutroman, Lafamilia dePascual Duarte (1942, norsk overs. 1977) dannet straks skole i Spania (kalt «tremendismo»). Her ser man påvirk­ ning fra den «hardkokte» amerikanske roman. Samtidig betegner boken en fornyelse av den spans­ ke realistiske roman, som i 1920-og 1930-årene var kommet i bakgrunnen. 1 1943 utkom den delvis selvbiografiske romanen Pabelløn de reposo, og to år etter diktsamlingen Pisando la dudosa luzdeldia. Fra 1953 er Mrs Caldwell habla con su hijo, en sinnssyk kvinnes enetale til sin døde sønn. Hans mest ambisiøse roman var imidlertid La colmena (1951, norsk overs. Bikuben, 1990), som ved hjelp av simultanteknikken vil gi et kaleidosko­ pisk bilde av en hverdag i Madrid i året 1942. Roma­ nen er senere filmatisert. Handlingen i romanen La catira (1955) erlagt til Venezuela. Etter en rekke novellesamlinger, f.eks. El molinode viento (19 56) og Nuevo retablo de don Cristobita (1957), utkom hans roman om utbruddet av borgerkrigen, San Camilo, 1936 (1969), fulgt av eksperimentromanen Oficio de tinieblas 5 (1973). Fra 1983 er romanen Mazurca para dos muertos, der handlingen utspilles i Galicia under borgerkrigen. En annen roman er El asesinato delperdedor (1994). Til hans fineste beskri­ velser av spansk landskap hører Viaje a la Alcarria (1948). I 1957 ble han innvalgt i det spanske akade­ mi. Han var redaktør av Spanias fremste litterære tidsskrift, Papeles de Son Armadans, 1956-79.1 1959 begynte han å utgi sine erindringer (La cucaha). Cela ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1989.1 1993

257 ble en serie tidligere upubliserte fortellinger utgitt under tittelen El huevo deljuicio. Celaeno, stjerne av størrelsesklasse 5,5 i Pleiadene. Celakovsky, Frantisek Ladislav [tfelakåfski:], 17991852, tsjekkisk dikter og filolog. 1 1842 ble han professor i slavistikk ved universitetet i Breslau (nåv. Wrodaw i Polen), 1849 i Praha. I sin diktning, inspirert av Goethe, Lessing og Herder, var han selv en fremragende kjenner og tolker av folkediktnin­ gen. Av grunnleggende betydning er hans 3 binds Samling av slaviske folkeviser med melodier (1822-2 7), en samling av slaviske ordspråk m.m. Ut fra ekte folkeviser skrev han sitt eget ypperlige Ekko av russiske folkeviser (1829) og Ekko av tsjekkiske folkeviser (1839), foruten andre diktsamlinger. Celan, Paul, eg. Paul Antschel [tselam], 1920-70, tysk forfatter. Celan var født i Ukraina av tyske foreldre. Fra 1948 bosatt i Paris. Han var en betydelig lyriker, inspirert av fransk symbolisme og surrealis­ me. Hans dikt, som er strenge og knappe i formen, har en suggestiv, melankolsk klang. Den egenartede bruken av paradokser og alogiske metaforer fører til grensen av det som kan utsies, ofte inn i tausheten. Diktet Todesfuge gjorde ham kjent, i samlingen Der Sand aus den Urnen (1948), en elegi over jødenes skjebne i Auschwitz. Andre diktsamlinger er Mohn und Geddchtnis (1952), Von Schwellezu Schwelle (1955) og Sprachgitter (1959), der diktet blir til et tegnsystem som peker langt ut over det som kan fattes ad logisk vei. Blant senere diktsamlinger er Die Niemandsrose (1963), Atemwende (1967), Fadensonnen (1968), Lichtzwang (1970) og den posthume samlingen Schneepart (1971). Celan oversatte også dikt fra fransk og russisk. Celans brevveksling med Nelly Sachs ble utgitt 1994. Gesammelte Werke utkom i 5 bind i 1983. Samlede dikt i ett bind utgitt av B. Wiedemann (2003). Samlingen Etterlatt (1996) inneholder norske gjendiktninger ved 0. Berg. Lirt.: Arnold, H.L., red.: PC., 2002; Emmerich, W.: P.C., 1999; Firges, J.: Den Acheron durchquert ich: Einfilhrung in die LyrikP.C.s, 1998; Poggeler, O.: Der Stein hinterm Aug: Studien zu C.s Gedichten, 2000 Celastraceae, tofrøbladet plantefamilie, se ►frøbuskfamilien. Celastrus, planteslekt i frøbuskfamilien, se ►frøbusk. Celati, Gianni [telati], f. 1937, italiensk forfatter og akademiker. Startet den såkalte opprørslinjen i italiensk litteratur, og var forbilde for en senere opprørsk og innflytelsesrik forfatter som Pier Vittorio Tondelli. Celatis forfatterskap deles gjerne i to. I 1970-årene skrev han ville, fabulerende, moderne romaner, men etter et lengre opphold i skrivingen endret han stil, og i 1980-årene fikk han et mer minimalistisk, postmoderne uttrykk. Flere av Celatis bøker, f.eks. novellesamlingen Narratoridellepianure (1985), er lagt til slettelandskapet ved elven Po, et landskap som også kan sees på som symbolsk. Av andre utgivelser kan nevnes debutromanen Comiche (1970), Versolafoce (1989) og reisebeskrivelsen AwenturedAfrica (1998). Celaya [s-], by i Mexico, Guanajuato, 1760 moh., 290 km nordvest for Ciudad de México; 277 750 innb. (2000). Jernbaneknutepunkt. Handel med jordbruksprodukter; næringsmiddel- og tekstilin­ dustri. Mange vakre kirker, bl.a. Nuestra Seriora del Carmen (1807), tegnet av den meksikanske arkitekt og kunstner Francisco Eduardo Tresguerras. Grunn­ lagt 1571 som Purisima Concepcion de Celaya. Celaya, Gabriel, 1911-91, spansk dikter. Han var i sin tidlige produksjon influert av den såkalte 1927generasjonen og av surrealismen, senere av eksis­ tensialismen. Han skrev dikt preget av moralske og politiske perspektiver. Av hans verk kan nevnes Lo demdsessilencio (1952), CantosIberos (1955), Declaro en daro (1956), Entreacto (19574, Las resistencias del

CÉLINE

Celebration. Den lille byen Celebration i Florida ble bygget opp av Disney fra grunnen av som et “drømmesamfunn”, med strenge regler for oppførsel og vedlikehold, og strenge krav til hvem som skulle få kjøpe hus og bo der. Arkitekturen minner om fornøyelsesparken Disney World, som ikke ligger langt unna, og baserer seg på en nostalgisk og idealisert oppfatning av USA i 1940- og 1950-årene.

diamante (1957), Lospoemas de Rafael Mugica (1967), Baladas y decires vascos (1965), Los espejos transparentes (1968) og Campossemdnticos (1979). Han skrev også essayer og romaner. I 1986 fikk han litteraturprisen Premio Nacional de las Letras Espaholas. celeber (fr. célébre, fra lat. celeber), berømt, høytidelig, festlig. celebrere, høytideligholde; i den romersk-katolske kirke; lese messe. Celebes, inntil 1949 navn på øya ►Sulawesi i Indo­ nesia. celebesbøffel, annet navn på anoa eller gemsebøffel, Anoa depressicornis, partået klovdyrart i oksefamilien. Se ►anoabøffel. Celebessjøen, havet mellom Sulawesi (tidl. Celebes), Borneo, Suluøyene og Mindanao. celebrant (av lat.), i den romersk-katolske kirke den geistlige som forretter liturgiske handlinger. Celebration [selabrei an], by i Florida, USA, anlagt på et ca. 4000 hektar stort område utenfor Orlando 1996. Den har i dag ca. 3000 innbyggere, men man regner med at den om få år vil ha ca. 15 000. Byen er totalplanlagt og utbygd i en idylliserende stil av Walt Disney Company og datterselskapet Celebrati­ on Company, Osceola. Byplanen og utformingen av enkeltbygningene er i stor grad utført av kjente arkitekter, som Michael Graves, Philip Johnson og Robert Venturi. Hovedsiktemålet ved utformingen har vært å gjenskape en sørøstlig amerikansk småby, slik en by av denne typen var før 1940; resultatet omtales ofte som en virkelighetens «Andeby». Byen hadde til å begynne med ca. 350 hus, alle utformet i klassisk amerikansk/europeisk byggestil. Fargene er tilpasset hverandre, og det er strenge regler for endringer og tilføyelser, også når det gjelder hager, garasjer o.l. På tross av sin kunstige tilblivelse er byen blitt et attraktivt bosted for velstående middelklassefamilier. celebritet, berømt (celeber) person; høytidelighet, celest (av lat.), himmelsk, som hører til himmelrommet. celesta [tjelesta] (it., avlat, 'himmelsk'), klaverinstrument med stålstaver og resonatorer istedenfor strenger. Oppfunnet 1886 av Auguste Mustel i Paris.

Omfang c‘-c5, men noteres en oktav lavere. Celestaen har en myk, sølvklar klang, og ble introdusert i orkesteret av bl.a. Tsjajkovskij, R. Strauss, Puccini og Charpentier. Celestina. La tøelestina], vanlig tittel på La tragicomedia de Calixto y Melibea, prosaverk av Fernando de Rojas, klassifisert av noen som lesedrama, av andre som roman i dialogform. Den første kjente utgaven (1499) omfattet 16 akter, en utvidet utgave fra 1501 og 1502 hadde 21 akter. Verket fremstiller Calixto og Melibeas kjærlighetsforhold, og gir en realistisk og dyptpløyende skildring av Celestina, som har brakt dem sammen. La Celestina hører til hovedverkene i spansk litteratur og har øvd stor innflytelse både på spansk romankunst og drama. Oversatt til flere europeiske språk alt tidlig på 1500-tallet. celest mekanikk, himmelmekanikk eller astrodynamikk, den del av astronomien som behandler him­ mellegemenes bevegelse i verdensrommet under gjensidig gravitasjonspåvirkning. Celest mekanikk regnes for en klassisk vitenskapsgren (Kepler, Newton, Lagrange m.fl.), men er blitt sterkt aktualisert i forbindelse med romfart (astronautikk) som forut­ setter nøyaktig baneberegning av romfartøyer, satellitter og romsonder. Celibidache, Sergiu [tjelibidake], 1912-96, rumensk dirigent og komponist. Utdannet ved konservatoriet og universitetet i Berlin 1929-42. Debuterte 1942 som dirigent. 1945-52 leder for Berliner Philharmoniker. Var bl.a. virksom som dirigent i Stockholm (Sveriges Radio), Stuttgart og Miinchen. Ved siden av dirigentvirksomheten komponerte han, især instrumentalverk, og gav ut flere vitenskapelige arbeider. Celibidache markerte seg kraftig som motstander av plateopptak av musikk og medvirket selv aldri ved slike innspillinger. Céline, Louis-Ferdinand [selin], eg. Louis Destouches, 1894-1961, fransk forfatter. Han ble såret i den første verdenskrig, reiste til Kamerun og pådrog seg malaria. Etter krigen begynte han å studere medisin, og tok medisinsk doktorgrad i 1924 med avhandlin­ gen La Vie et 1'oeuvre de Philippe Ignace Semmelweiss, et skrift som foregriper mye av hans senere forfatter­ skap. Livet igjennom arbeidet han periodevis som lege, bl.a. i Genéve, for Folkeforbundet, og i USA. Célines første romaner, Voyage au bout de la nuit

258

CELJE

(1932; norsk overs. Reise til nattens ende, 1967) og Mortdcrédit (1936; norsk overs. Død på kreditt, 1993), gav ham med ett slag en sentral og omstridt plass i sin tids litteratur. Hans antisemittiske og sterkt tyskvennlige pamfletter fra slutten av 1930-årene stemplet ham som «rasist» og «fascist». I dag blir disse skriftene ofte oppfattet som parodiske og mer som et oppgjør med samtidens borgerlige ideologier. Under okkupasjonen ble han regnet som en ivrig tilhenger av Vichy-styret. Han forlot Paris i 1944, ble arrestert av tyskerne og internert i Sigmaringen; kom i 1945 til Danmark, hvor han oppholdt seg til 1951, de første 18 månedene i fengsel. Etter krigen utgav han bl.a. D'un chateau 1'autre (1957) og Nord (1960). Romanene Le Pont de Londres og Rigodon ble utgitt posthumt i 1964 og 1969. Enkelte har hevdet at hans fascisme henger sammen med hele den ideo­ logi som preger bøkene hans, hans interesse for det biologiske og vitalistiske osv. Men forfatterskapet var likevel neppe uttrykk for noe konsekvent livssyn. Selv regnet han seg som anarkist, og hevdet at vissheten om døden var utgangspunkt for alt han skrev. I ettertid er de fleste enige om at Céline er en av de fremste franske forfattere på 1900-tallet. Hans verk er av noe ujevn kvalitet, men de beste bøkene preges av en overdådig skikkelsesdannende og språkskapende fantasi og av en besk og ofte sjokke­ rende realisme, som løftes til visjonær poesi ved et usedvanlig kraftfullt, suggestivt og musikalsk språk. Céline har hatt avgjørende betydning for fransk litteratur ved sin bruk av romanformen som uttrykk for det moderne menneskets angst overfor og opprør mot en meningsløs eksistens. Hans største fortjenes­ te er likevel at han skapte et nytt litterært språk. Det bygger på talespråket, med sterke innslag av pariserslang (argot) og vulgærspråk. Samtidig bryter denne uttrykksformen med den rasjonelle og logiske for­ men som tidligere preget fransk romandiktning. Céline utvidet radikalt grensene for det som var mulig å uttrykke i en fransk roman, og han har hatt samme betydning for fransk litteratur som Joyce og Faulkner for angelsaksisk. TW Litt.: Alméras, P.: C.: entre haines et passion, 1994; Bardéche, M.; L.F.C., 1986; Boll-Johansen, H.: Latter i dødens skygge: L.F.C., liv og værk, 1999; Ekerwald, C.G.: Céline: livoch tdnkesdtt, 2003; Gibault, E: Céline, 1977-85, 3 b.; Kristeva, J.; Powers ofhorror: an essay on abjection, 1982; Richard, J.P.: Nausée de Céline, 1973; Vinding, O.; Vejen til den halve verden, 1963; Vitoux, E: La vie de Céline, 1988 Celje [tseljE], ty. Cilli, by i Slovenia, 60 km østnordøst for Ljubljana, ved elven Savinja; 37 800 innb. (2002). Kullgruver i omegnen; vin- og humledyrking. Metallurgisk industri. Opprinnelig keltisk anlegg, av romerne kalt Clau­ dia Celeia. Ødelagt av slaverne på 500-tallet, gjen­ oppbygd som grensefestning på 800-tailet. Celje tilhørte Steiermark 1456-1919 og dannet en tysk språkøy i Slovenia (1910 81 % tyskere). cella (lat.), egentlig et lite kammer; mest brukt som spesiell betegnelse på det lukkede rom for gudebildet i antikkens templer. Den egentlige betydning er beholdt i ordet celle. celle (av lat. 'lite kammer'). 1 (bygningsvesen) Lite, spartansk utformet og innre­ det rom, som munke- eller fangecelle. 2 (fys.) Enkelt element i et elektrisk batteri. Sam­ mensetningen fotocelle betegner et fotoelektrisk element. 3 (pol.) Grunnorganisasjonene i de kommunistiske partier (bedrifts-celle og bosteds-celle). Opprinnelig ble betegnelsen mest brukt om slike sammenslut­ ninger som måtte arbeide illegalt, f.eks. i hæren, mens de i fagorganisasjonen, den kooperative beve­ gelse eller andre masseorganisasjoner kaltes fraksjo­ ner. Mer og mer ble celle det alminnelige navn også

for disse legale fraksjoner. 4 (biol.) Grunnenheten i alle levende organismer. Indre prosesser i cellene samt samvirke mellom celler og ulike grupper av celler, danner grunnlaget for all virksomhet i levende vesener - stoffskifte, vekst, utvikling, formering, atferd. I encellede orga­ nismer foregår alle grunnleggende livsprosesser i én og samme celle, mens cellene i flercellede organis­ mer utvikler spesialiserte funksjoner og samarbeider i funksjonelle enheter som ►cellevev og organer. CELLENS UTVIKLING

Celler dannes ved deling av allerede eksisterende celler (►celledeling), og alle celler, både i organismer og i kultur, gjennomgår følgende faser: vekst, diffe­ rensiering, likevektstadiet, alderdom, død og oppløs­ ning. Deling og ny vekst av cellen betyr tydeligvis en fornyelse som hindrer alderdom. Cellen som er i kontinuerlig deling - enten encellede organismer eller grupper av celler i et individ - får ingen alderdomstegn. Om cellens normale alderdom og død vet vi mind­ re enn om de sykelige (patologiske) celleforandringer som skjer med cellen etter bestemte påvirknin­ ger, f.eks. giftstoffer, unormale stoffskifteprodukter, bestråling og infeksjon. Det er ikke en direkte sam­ menheng mellom cellens alderdom og død og organis­ mens alderdom og død. Gjennom hele organismens liv er det celler som eldes og dør, og som i de fleste tilfeller blir erstattet av nye celler. Et unntak danner nervecellen, som etter at nervesystemet er anlagt, ikke har evne til videre deling. Når en celle eldes, skjer det en rekke strukturforandringer. En av de mest påfallende endringene (hos pattedyr), er an­ samlinger av pigmenter i nerveceller og hjertemuskelceller. Man antar at denne opphopningen har sammenheng med cellens vanskeligheter med å skille ut tungtløselige substanser, og at dette er en viktig faktor i alderdomsprosessen. Det skjer også en opphopning av uorganiske stoffer, særlig kalsium, og det er en økning i kolesterol og uløselige proteiner. Andre aldersforandringer er akkumulering av fettdråper og en generell minskning av cellens volum. Mange enzymsystemer fungerer dårligere med økende alder. At individet dør betyr ikke umiddelbart at alle celler dør. Luftrørepitelets flimmerhår fortsetter å bevege seg i lang tid etter at hjertet har stoppet, og de hvite blodceller fortsetter sine amøboide bevegelser. Hos laboratoriedyr har man funnet at celler kan være levende i 120 timer etter at dyret er dødt. Fra trans­ plantasjoner vet vi at vev fra en død organisme har evne til å leve videre i en annen organisme eller i en vevskultur. ► Celledød kan enten skyldes skade fra omgivelse­ ne (kjernen skrumper og vil farges kraftigere i pre­ parater, og cellens funksjon opphører), eller den kan være kontrollert av cellens egne gener, såkalt apoptose (programmert celledød); kjernen løser seg da opp i små fragmenter. Cellens funksjoner og struktur styres av en rekke gener som etterhvert er kjent, bl.a. genene som styrer cellecyklus. CELLENS BYGNING

Man skiller mellom prokaryote og eukaryote celler. De prokaryote (bakterier og blågrønnalger) er betydelig mindre enn de eukaryote. Videre mangler de en avgrenset cellekjerne samt flere av de strukturene man finner inne i eukaryote celler. De eukaryote cellene utgjør byggestenene i de aller fleste levende organismer, og deres bygning er beskrevet nedenfor. De fleste celler er små, vanligvis 10-100 pm i diameter. Men noen er store nok til at man kan se dem med det blotte øyet (f.eks. en del eggceller). Celler eksisterer i et utall varianter, som fyller ulike spesialfunksjoner og har store bygningsmessige variasjoner. Men til tross for dette er det store likhe­ ter i grunntrekkene. Cellens samlede materie kalles protoplasma, som videre inndeles i cellekjernen og

Celle. Mikroskopisk snitt av multipolar nervecelle (dvs. celle med flere utløpere).

cytoplasmaet. De kjemiske prosessene i en celle fore­ går på bestemte steder, i såkalte organeller, som dermed har ulike funksjoner. Cellemembranen. Ytterst har cellen en ca. 10 nm tykk hinne, cellemembranen (plasmamembranen). Den er bygd som en flytende mosaikk av fettstoffer og proteiner i stadig bevegelse. Den kontrollerer transporten av stoffer ut og inn av cellen, dels ved osmose ved at membranen er semipermeabel (halvgjennomtrengelig), men vesentlig ved aktive transportmekanismer. Stoffer kan også komme inn i cellen ved at en lokal innbuktning av membranen omgir det som skal tas opp, enten det er væske (pinocytose) eller partikler (fagocytose). Opptatt sub­ stans kan lagres i cellen og senere brytes ned til stoffskifteprodukter som cellen kan bruke. Overflø­ dige stoffer kan avgis fra cellen ved at membrankledde blærer som inneholder stoffene, forenes med cellemembranen og deretter tømmes i cellens omgi­ velser. Cellen kan øke sin overflate enormt ved utbuktninger, mikrovilli, og kan dermed lettere suge opp store mengder væske. Celler kan også knyttes sammen ved forankringstråder, desmosomer. Dette er av særlig betydning f.eks. i hudceller. I cellemembranen finnes porer bygd opp av spesi­ elle proteiner (connexiner). De står i kontakt med tilsvarende porer i naboceller og er viktige for kom­ munikasjon av stoffer mellom celler. Cytoplasmaets grunnsubstans (cytosol) omgir celleorganellene, og i denne finnes proteiner, ribonukleinsyrer, fettstoffer, karbohydrater, aminosyrer og salter, samt for en vesentlig del vann. Alle stoffene i cellen er ordnet og lokalisert på bestemte måter, så bestemt at de prosesser som foregår ikke uten videre kan sammenlignes med det som skjer i vandige løsninger i et reagensglass. Dette gjelder også grunn­ substansen. Cellekjernen er avgrenset fra cytoplasmaet ved en dobbeltmembran (kjememembranen), som har mange porer. Til den indre delen av denne er kromosomene festet. Hvert kromosom består av et eneste DNAmolekyl (deoksyribonukleinsyre, selve arvestoffet), og molekylet kan være flere centimeter langt. DNA i kjernen er modell for produksjon av høymolekylære ribonukleinsyrer (mRNA- messenger-RNA, budbringer-RNA), som transporteres ut av kjernen. I kjernelegemet (nucleolus) samles det RNA som skal brukes til proteinproduksjon. Ribosomene ser ut som små kom, ca. 15 nm i dia­ meter og består av ribonukleinsyre og protein. De er små fabrikker for produksjon av protein (se ►proteinsyntese). Ribosomer finnes fritt i grunnsubstansen eller knyttet til veggene i et membransystem, det endoplasmatiske retikulum, som består av tynne kana­ ler forbundet med hverandre. Golgilegemet (golgiapparatet) består av et system av flate eller skålformede hulrom dannet av parallelle lag av membraner, spm kan ligne endoplasmatisk -

259

retikulum, men som aldri bærer ribosomer. Golgilegemet fungerer som «pakkesentral» for produkter som skal ut av cellen, og er særlig velutviklet i celler som lager sekreter. Her bygges også opp store karbohydratmolekyler. Sfærosomer dannes ved avsnøring fra det endoplasmatiske retikulum. De er vanlige i planteceller og inneholder enzymer som kan syntetisere fett. De kan svulme opp til oljedråper eller fettlegemer. Lysosomer er omgitt av en enkel membran og inneholder enzymer som kan spalte nukleinsyrer, proteiner og karbohydrater. De er cellens renholds­ verk og bryter ned gamle celleorganeller såvel som fagocytert materiale fra omgivelsene. Mitokondrier er pølseformede legemer, 0,5-1 pm i diameter og med lengder fra 0,5 til 7 pm. De har en ytre, enkel membran og en indre som danner buktninger, cristae, inn mot midten omtrent som spanske vegger. Midten er fylt med en finkornet masse, matriks. I mitokondriene lages energirike forbindel­ ser. Respirasjonsenzymene er ordnet slik at deler av respirasjonsprosessen foregår i matriks (sitronsyresyklus), andre deler i cristae (cytokromsystemet). Plastider er typisk for planteceller. De blir til som protoplastider ved avsnøring fra cellekjernen eller fra allerede eksisterende plastider, og kan utvikle seg til leukoplaster (hvitkorn), kloroplaster (grønnkorn) eller kromoplaster (fargekorn). Leukoplasteme er fargeløse, runde, ovale eller stavformede korn i plantenes fargeløse organer, f.eks. vekstpunkter, frø, undeqordiske deler. I lagringsvev danner leukoplasterne stivelse og utvikler seg til stivelseskom. Kloroplasteme er hos alger store legemer (kromatoforer), hos høyere planter små kule- eller linseformede korn med en diameter på 2-5 pm. De atskiller seg fra leukoplasteme ved å ha lameller som inneholder klorofyll, men leukoplasteme kan omdannes til kloroplaster, f.eks. hos poteter i lys. I kloroplasterne finnes alle enzymer som er nødvendige for ►foto­ syntese og ►karbondioksidassimilasjon. Kromoplaster er omdannede kloroplaster, hvor klorofyllet nedbrytes og plastiden fylles med karotenoider (gule eller røde fargestoffer). Vakuoler er væskefylte blærer i cytoplasmaet. De er omgitt av en membran, og særlig i planteceller blir de store og fyller det meste av eldre celler. Flageller (svingtråder) og cilier (flimmerhår) er bevegelige utbuktninger av cellemembranen, og inneholder en grunnsubstans samt 9 perifere og 2 sentrale rør (mikrotubuli). Bevegelsen skyldes sammentrekning av proteiner i de perifere rørene. Flagellen eller cilien dannes fra et basallegeme. Centrosomet inneholder to centrioler som står vinkelrett på hverandre. Hver centriol består av 9 tredobbeltrør som sammen danner en sylinder med en diameter på 150 nm og en lengde på 500 nm. Centriolene ser ut til å organisere dannelsen av mikrorør (mikrotubuli) med bevegelsesfunksjon i forbindelse med celledelingsapparatet eller flageller og cilier eller andre mikrotubuli i cytoplasmaet. Celler i delingsvev, f.eks. i vekstpunkter og vekstlag hos planter, i kimlag og embryonalvev hos dyr, har cellens alminnelige bygning uten å være spesielt utformet. CELLETYPER HOS DYR

Dyrerikets celler har ingen cellevegg, og blir avgren­ set bare av cellemembranen. I mange vev spiller mellomcellesubstans (intercellularsubstans) en stor rolle. Hos dyrene finner vi forskjellige organer, hvert med sine spesielle vevstyper og celletyper: hud, blodkarsystem, muskulatur, nervesystem og sanse­ organer, fordøyelses- og ekskresjonsorganer, kjertler, forplantningsorganer, støtteorganer (innvendig eller utvendig skjelett). De uspesialiserte cellene i et foster under utvikling er embryonale og differensieres til celletyper med spesielle oppgaver. Enkelte hovedty­ per av celler skal nevnes. Epitelceller ligger tett sammen med lite intercellu­ larsubstans og danner sammeithengende lag, som

CELLE

Tegning av et cellesnitt undersøkt i elektronmikroskop.

Celle. Celletyper, i) Flerlaget epitel fra slimhud, a fornyes fra b, kimlaget, som er vedvarende delingsdyktig (forstørret ca. 400 ganger). 2) Brusk, o bruskcelle, b matriks (forst. ca. 380 g.). 3) Benvev fra knokkel, a bencelle, b primitivkanal (forst. ca. 380 g.). 4) Muskelcelle med del av muskelfibriller, a muskelfibrill, b kjernen, c cytoplasmaet i sarkosomet (forst. ca. 480 g.). 5) Tverrstripet muskelcelle fra en meduse. 6) Glatt muskelcelle fra en bendelorm. 7) Glatt muskelcelle fra pattedyr. 8) Tverrstripet muskelcelle fra hjertet hos en padde (forst. ca. 180 g.). 9) Primære sanseceller (svarte) fra lukteepitelet i neseslimhuden hos et virveldyr (forst. ca. 380 g.). 10) Motorisk nervecelle fra ryggmargen hos et menneske, a dendritt, b nevritt, c skjede, d tverrstripet muskelfiber (forst. ca. 140 g.). 11) En kollenkymcelle i lengderetningen og en gruppe i tverrsnitt (forst. ca. 140 g.). 12) a sklerenkymcelle (forst. ca. 70 g.), b flere sklerenkymceller i tverrsnitt (forst. ca. 180 g.), c steincelle fra valnøttskall. 13) Mellomform mellom vedfiber og trakeide (forst. ca. 180 g.). 14) Silrør, a silplate (forst. ca. 400 g.). 15) Typisk trakeide fra furuved, a ringpore (forst. ca. 140 g.). 16) Del av veggen av et kar, a forsterkningslist (ringkar, forst. ca. 400 g.). 17) Porekar; av tverrvegger er det tilbake avstivende tverrlister (forst. ca. 300 g.).

dyreceller

260

CELLE

interfase

profase b

centromer

profase a

metakinese

cellene og én meget lang utløper (axon, eller nevritt) som leder fra cellene (se kaksjonspotensial). Nerve­ cellens cytoplasma inneholder bl.a. et komplisert nettverk av neurofibriller satt sammen av neurofilamenter, som er dannet av globulære proteiner, som former tynne rør. Axonen omgis av en slire av myelin (lipider og protein) og støtteceller (schwannceller), og kalles nervefiber. Myelinet består av et system av konsentriske membraner, som utgjør en del av schwann-cellen. Hos virveldyrene ligger alle nervecellene i sentralnervesystemet, bare axonene løper ut i kroppen. Kjertelceller produserer sekreter som avgis til om­ verdenen (i tarmkanal eller hud) eller til blodet (indre sekresjon). Sanseceller har forskjellig utforming avhengig av deres funksjon (reaksjon på lys, temperatur, trykk). De har en bipolar bygning med organeller for opptak av impuls i den ene enden og ledning av impuls til nervesystemet i den andre. CELLETYPER HOS PLANTER

metafase

anafase

Celledeling. Fasene i MR (vanlig celledeling). (Omtegnet etter Maiza).

dekker ytre og indre flater i kroppen samt kjertler og andre strukturer dannet fra overflaten. Epitelcellene skiller ut en basalmembran som avgrenser epitelet fra det underliggende vevet. Ytterveggene kan være utstyrt med tallrike, små, bevegelige flimmerhår (cilier). Hos muslinger og snegler utskiller epitelet et kalkrikt skall. Hos leddyr utskilles et kitinskall. Epitelceller hos virveldyr utskiller homsubstans (keratin) i form av hom, hover, negler, hår og fjær. Bindevevceller (fibroblaster) er lange, spoleformede celler med mange utløpere. De danner nettverk og skiller ut ulike typer av fibrer, som utgjør størstepar­ ten av bindevevet. Bruskceller er runde og ligger i hulrom omgitt av en intercellularsubstans rik på kollagen og chondromucoid (et glykoprotein). Brusken er uten blodkar slik at bruskceliene ernæres av stoffer som siver gjen­ nom bruskmassen. Benceller (osteocyter) ligger i små hulrom i bensubstansen og er forbundet med hverandre gjennom fine utløpere i benkanalene. Visse benceller ligger på overflaten av bensubstansen og har med nedbryt­ ning eller oppbygning av ben å gjøre. Muskelceller er lange, smale og tilspisset i begge ender. De er ordnet i bunter til muskelfibrer. Største­ delen av muskelcellene utgjøres av myofibriller, som består av fiberformede proteiner (viktigst er myosin og aktin) organisert i myofilamenter. Forskyvninger i myofilamentenes proteinlag fører til sammentrekning av myofibrillen og dermed til sammentrekning av muskelcellene slik at muskelen forkortes. Hos lavere dyregrupper har muskelcellene fibriller uten tverrstriper (glatte muskler), men både hos ormer, bløtdyr og især hos leddyr er det tverrstripet musku­ latur. Virveldyr har både glatte og tverrstripete muskelceller. Nerveceller (neuroner), har mange utløpere: tallrike korte (dendritter), som leder impulser inn til nerve­

De fleste planteceller er omgitt av en ►cellevegg bestående av pektinstoffer og cellulosemikrofibriller. I celleveggen kan innleires vedstoff (lignin), kiselsy­ re, kalk eller slimstoffer, og den kan påleires korkstoff (suberin), kutin eller voks. Parenkymceller er levende celler som danner grunnvev i planter. De er tynnveggede, ofte kubiske, men kan være langstrakte eller stjerneformede, er lite differensiert og har bevart evnen til deling. Deres funksjon er ofte lagring av reservenæring (stivelse, protein, fett) eller vann. Epidermisceller som danner hudvevet, har store vakuoler, leukoplaster, og de mangler mellomrom mellom cellene, slik at de danner et tett lag. Ytter­ veggene er fortykket av en kutikula, som består av kutin, et voksaktig stoff som er ugjennomtrengelig for vann og gass. Kutin er et av planterikets mest motstandsdyktige stoffer, og det kan til og med være bevart i fossilt materiale. Det er høypolymere forbin­ delser særlig av hydroksy-monokarboksylsyrer med 16-18 karbonatomer. Korkceller ligger i flere lag i korken, det ytterste laget av det som populært kalles barken hos trær. Korkcellene dannes av et eget vekstlag, korkkambiet. Veggene er påleiret korkstoff, suberin, et fettaktig stoff, beslektet med kutin. Kollenkymceller er levende celler med støttefunk­ sjon, idet celleveggen er fortykket i områder hvor tre eller fire av disse langstrakte cellene støter mot hverandre. De danner styrkevev i organer som skal vokse. Sklerenkymceller er døde celler og har sterkt fortykkede vegger og lite hulrom. Langstrakte skle­ renkymceller kalles fibrer, korte er steinceller (sklereider). De danner styrkevev i utvokste organer. Trakeider er døde celler med ledningsfunksjon. De er forsynt med ringporer. Porene i naboceller korre­ sponderer, men midtlamellen danner en membran mellom cellene i poreåpningen. Trakeer er døde langstrakte celler som er gjennomhullet i endeveggen mot naboællene, slik at de danner sammenhengende rør (vedrør, kar) som leder vann. Veggene kan ha ring- eller skruelinjeformede fortykkelser. Silrør dannes av levende celler som leder organiske stoffer. Endeveggene er gjennomhullet med porer (silplater). Hyfer er langstrakte celler med spissvekst (hos sopp). Melkehyfer og melkekar er fylt med melkesaft og danner forgrenede nettverk i planten. Se også artikler om de enkelte typene. HISTORIKK

1 1665 oppdaget engelskmannen Robert Hooke med sitt enkle mikroskop at tynne skiver av flaskekork var sammensatt av regelmessige, små kamre. Han kalte dem celler. Det han så var cellevegger i korkvev. Lignende iakttagelser ble gjort på forskjellig

materiale av planter og dyr, og utover på 1800-tallet trakk en rekke forskere, bl.a. tyskerne M. J. Schleiden (1838) ogT. Schwann (1839) den slutning at både planter og dyr er bygd opp av celler. Hoved­ trekkene i cellens bygning ble funnet ved hjelp av lysmikroskop, detaljene ble først utredet etter 1950 ved elektronmikroskopi. Vår tids celleforskere forsøker å bruke kunnskap om struktur, biofysikk, biokjemi og cellefysiologi til en sammenfattende forståelse av cellebestanddelenes bygning og virkemåte og dermed cellens livsyt­ ringer. AWB Celle [tse-], by i Tyskland, Niedersachsen, lengst sør på Ltineburger Heide, ved elven Aller, som er tilløp til Weser og seilbar til Celle; 71 900 innb. (2002). Utdannings- og turistsenter. Enhetlig, gammel byarkitektur med mange bindingsverkshus, f.eks. i Neue Strasse. Slottet (nå forvaltningslokaler) var 1371-1705 residens for hertugene av Liineburg og Braunschweig. Stor slottspark, slottskapell og et vakkert lite teater (1674), det eldste fortsatt i virk­ somhet i Tyskland. Hingsteoppdrett med Hingstparaden på høsten, en institusjon siden 1912. Dronning Caroline Mathilde ble forvist hit etter Struensees fall i 1771, og døde her. cellebiologi, studiet av hvordan celler utvikler sine spesielle funksjoner, hvordan cellers formering (cellereplikasjon) styres, hvordan de ulike delene i cellen (organeller og molekyler) samvirker slik at den kan utføre sine funksjoner, og hvordan celler fungerer sammen i ulike cellevev. En viktig metode i cellebiologien er dyrking av celler i kultur. Jfr. >cytologi. celledeling, deling av en celle i to nye celler, grunn­ leggende prosess i alle levende organismer, da alle celler dannes ved deling av allerede eksisterende celler. Bakteriecellen deler seg ved avsnøring, slik at hver av de nye cellene får minst én kjemevakuole, som inneholder bakteriens kromosom. Hos alle organismer med cellekjerne er delingen av kjernen den sentrale prosessen i celledelingen. En kjernedeling er oftest, men ikke alltid, fulgt av en celledeling. Ved kjemedelingen fordeler cellekjer­ nens kromosomer seg etter et bestemt mønster slik at de to nye cellekjernene får nøyaktig samme kromosomtall som morcellen (vanlig celledeling, mitose), eller det halve (reduksjonsdeling, meiosens første deling). Cellens øvrige elementer fordeles mer passivt ved en avsnøring av cytoplasmaet, og hos planter skjer dannelsen av ny cellevegg mellom de to nye cellekjernene. Men forut for en celledeling går alltid en vekst med nydannelse av celle-elementer. MITOSE

Ved formering av celler ved mitose, kan cellenes liv deles inn i faser: interfasen mellom to delinger samt de ulike delingsfasene. Vekslingen mellom disse fasene kalles cellesyklus. Overgangen fra en fase til den neste er nøye regulert ved et samvirke mellom en serie proteiner. Et hundretalls gener er kjent som styrer cellesyklus. Mitosens faser. I interfasen er cellen fysiologisk aktiv. Da forberedes også celledelingen, bl.a. ved en kopi­ ering av celleorganeller og arvemateriale. Mitosen gir altså opphav til to identiske datterceller av én morcelle. I celledelingens profase kommer kromosomene til syne i cellekjernen som lange, tynne tråder. Centriolparene skiller lag og organiserer mikrotubuli rundt seg i to astere (strålefigurer) og en sentralspindel mellom de to centriolparene. Centriolparene med asterfigurene beveger seg mot hver sin side i cellen, og sentralspindelen kommer derved til å omslutte kjernen. På egnet materiale kan man allerede i profasen se at kromosomene er delt på langs i to kromatider, unntatt i den delen av kromosomet som kalles centromeren.^tot slutten av profasen forsvin­

261

ner kjemelegemet (nucleolus), og kromosomene er blitt kortere og tykkere pga. en økende grad av folding av kromosomfiberen. På overgangen til metafasen løses kjememembranen opp og det utvikles mikrotubuli (spindelfibre) mellom centriolene og hver kinetokor (organell som finnes på hver side av kromosomets centromer). En del mikrotubuli går fra pol til pol uten å tre i kontakt med kromosomene. Kromosomene ordner seg i et plan mellom de to centriolpar (metakinesen). Vi vet ikke hvordan kromosombevegelsene under cellede­ lingen kommer i stand, men vi vet at spindelapparatet og kromosomets kinetokorer og centromer er av betydning. Kromosomer uten centromer eller med skadet centromer følger ikke med i disse bevegelser. I metafasen ligger centromerene i spindelens ekvatorialplan, og i slutten av denne fasen deler også centromerene seg slik at de opprinnelige dobbeltkromosomer nå er helt spaltet. I anafasen går de delte kromosomer fra hverandre til hver sin pol med centromeren først og kromosomarmene slepende etter. Bevegelsen består dels i en strekking av spindelen slik at centriolene kommer lenger fra hverandre, dels i kromosomenes bevegel­ se fra ekvator mot polene. I telofasen vil kromosomfoldingen løses opp, nu­ cleolus nydannes, og rundt hvert kromosom avleires en kjememembran. Senere forenes de enkelte membraner og utgjør en ny kjememembran rundt hele kjernen. Centriolene deles allerede nå og er dermed klar til neste mitose. Astere og spindel forsvinner. Mellom de to datterkjemer vil cellen avsnøres i ekvatorialplanet slik at det dannes to nye celler. Hos planteceller nydannes en skillevegg (celleplate) mellom datterkjernene fra et organellkompleks (fragmoplasten) i spindelens ekvatorial­ plan. Celleplaten vokser fra sentrum ut mot sidene ved at golgilegemer, som inneholder veggmateriale, særlig pektinstoffer, forener seg med hverandre. De sammenføyde golgimembraner blir de nye celle­ membraner. " awb meiose

De fleste organismer har en kjernefaseveksling mellom et stadium i sin livssyklus der cellene har et haploid (enkelt) kromosomtall og et stadium der cellene har et diploid (dobbelt) kromosomtall. Den diploide cellen inneholder to representanter for hvert av artens kromosomer, og to kromosomer av samme type kalles homologe. Denne kjernefaseveks­ ling skyldes to begivenheter. Den ene er befruktnin­ gen, der to haploide kjønnsceller smelter sammen til den diploide zygoten. Den andre er meiosen, en spesiell type celledeling, som omfatter to på hveran­ dre følgende celledelingen hvorav den første er en reduksjonsdeling. Ved meiosen vil morcellen deles to ganger mens kromosomene bare én gang - kromosomtallet blir følgelig redusert til det halve. De fire cellene som blir dannet, differensieres videre - vanligvis til kjønnsceller hos dyr og til sporer hos planter. De genetiske konsekvenser av meiosen er en atskillelse av allele gener, en uavhengig forde­ ling av ulike gener og genetisk ►rekombinasjon. Meiosens faser. Illustrasjonen (se denne) følger skjematisk et kromosompar gjennom celledelingen, samtidig som mikrofotografier viser hvordan de forskjellige stadier kan se ut i preparater. Den første profasen (profase I) omfatter forskjellige stadier med egne betegnelser: leptoten, zygoten, pachyten, diploten og diakinese. Leptoten. Kromosomene kommer til syne som lange, tynne tråder. De er ofte lengre enn i mitosens profase, og kromosomtrådene er delt i sterkt fargbare avsnitt (kromomerer) atskilt av mindre sterkt fargbare områder, slik at kromosomene kan ligne perlekjeder. Oftest er kromosomene spredt over hele kjernen, men hos enkelte organismer er det en tendens til at kromosomendene ligger an mot en bestemt del av kjernemembranen (bukett-stadium). Zygoten. I meiosen skjer en paring av de homologe

CELLE

telofase I

interkinese

Leptoten og pachyten fra Trillium (Huskins), zygoten og diakinese fra menneske (Ohno og Mcllree), telofase I og interkinese fra mais (Rhoades), de øvrige stadiene fra salamanderarter (Kezer). På de skjematiske tegningene følger vi et kromosompar gjennom meiosen.

Celledeling. Fasene i MR (reduksjonsdeling). Se artikkelteksten for nærmere forklaring.

kromosomene. Denne paring begynner i zygoten og er meget nøyaktig. Mekanismen bak denne paring er ikke klarlagt. I elektronmikroskop sees i de parede zygotekromosomer en spesiell struktur, det synaptinemale kompleks, som ser ut som to parallelle kraftige bånd og et mellomliggende svakere bånd. Pachyten. Kromosomene blir kortere og tykkere pga. folding av kromosomfiberen. Kromosomtallet er nå tilsynelatende det halve, men hvert kromosom er nå en bivalent, bestående av to centromerer og fire kromatider. To av kromatidene kan tre i forbindelse med hverandre og danne et chiasma (det er skjedd et brudd i de to homologe kromatider med en påføl­ gende heling slik at den ene kromatiden sammen­ føyes med et stykke fra den andre og omvendt). Vi vet at det skjer en overkrysning mellom homologe kromosomer (se ►rekombinasjon), og vi antar at dette skjer i pachyten og at chiasmadannelsen er et uttrykk for dette. I pachyten kan vi se de fire kroma­ tider (firetrådsstadiet). Diploten. De homologe kromosomer separeres igjen, men de holdes sammen der det er et chiasma. Minst ett chiasma finnes i hver bivalent. Men opptil 13 chiasmata er observert i én enkelt bivalent. Diakinese. Kromosomene er nå sterkt kontrahert.

Chiasmataene forskyves mot kromosomenes frie ender (terminalisering). I diakinesen ligger bivalentene med størst mulig innbyrdes avstand ute ved kjernemembranen. Metafase I. Kjernemembranen oppløses og nucleo­ lus forsvinner. Bivalentene ordner seg i ekvatorial­ planet med en centromer rettet mot hver pol i det spindelapparatet som i mellomtiden er dannet i cytoplasmaet (liksom beskrevet for mitosen). Anafase I. De homologe kromosomer i bivalentene skiller nå definitivt lag og går mot hver sin pol. Vi får to cellekjerner med det halve kromosomtall. Foran anafase I skjer det altså ikke noen deling av centro­ meren slik som i mitosens anafase. Telofase I. Kromosomene er samlet ved hver sin pol. De despiraliseres og blir lengre og tynnere. Kjememembran og nucleolus nydannes. I den første meiotiske delingen er kromosomtallet redusert til det halve. Den kalles derfor reduksjonsdeling. Interkinese. Noen egentlig interfase er det ikke mellom meiosens to delinger, bare en kortere eller lengre pause. Det dannes en ny cellevegg mellom interkinesekjernene. Profase II. Kromosomene kommer igjen til syne. Metafase II. Nucleolus og kjememembran oppløses

262

CELLEDØD

igjen, og kromosomene ordner seg i ekvatorialplanet i det spindelapparat som nå er dannet vinkelrett på den forrige spindelaksen. Anafase II. Centromerene deles og kromosomene går til hver sin pol. Hver kromosomarm består nå av én kromatide, mens de i anafase I bestod av to. Telofase II. Kromosomene er samlet ved hver sin pol. Den tettpakkede foldingen av kromosomfiberen løses opp, og kromosomene blir ikke lenger synlige i den interfasekjemen som nå inneholder det haploide antall kromosomer - bare én representant for hvert av artens kromosomer. Kjememembran og nucleolus nydannes, og kjernene atskilles av nye cellevegger. AWB celledød. celler som dør, en viktig del av den norma­ le utviklingsprosessen fra frø eller egg til voksen reproduktiv plante eller dyr. 1 (med.) Se ►apoptose og ►nekrose. 2 (bot.) Det finnes gener som har til oppgave å eliminere celler (programmertcelledød, ► apoptoselignende), som ved bladfelling og når kronbladene, i noen tilfeller også begerblad, dør etter befruktning. Kontrollert celledød finnes i utviklingen av vedvev (xylem), luftvev (aerenkym), styrkevev (sklerenkym), frøhvite (endosperm), oljekjertler i skall i citrusfrukter, og mega - og mikrosporer. Generelt blir hulrom og slimkanaler i planter laget ved at celler dør, f.eks. har plantearten vindublad, Monstera deliciosa, hull og innbuktninger i bladplaten som skyldes celledød. Celledød kan også være resultat av forskjellige ryper stress. Hypersensitivitetsreaksjoner gir døde områder på blader som er infisert av sykdomsfrem­ kallende sopp, bakterier eller virus. Celler rundt infeksjonsstedet dør, og hindrer dermed at infeksjo­ nen sprer seg. Stresshormonene jasmonat, salicylsyre og etylen er involvert i denne prosessen. I motsetning til nekrose (ved skader av f.eks. frost, saltpåvirkning, næringsmangel eller tørke), gir kontrollert celledød ikke skader på omkringliggende celler. celle-emalje, eller émailcloisonné (fr.), en emaljeteknikk som består i at den metallflate som skal dekore­ res, avdeles i smårom (celler, cloisons) med tråd eller strimler av metall. Rommene blir deretter fylt med flytende glassfluss, ofte i forskjellige farger. Forhisto­ risk cloisonné ble oftest innlagt med granater eller andre edelstener. En spesiell variant, trådemalje, der tråden er tvunnet, ble en norsk spesialitet i 1880- og 1890-årene. Norske emaljeverksteder hentet sin inspirasjon fra russisk og ungarsk emaljekunst. Se også ► emalje. cellegift, cytostatika, kjemiske stoffer som dreper celler eller hemmer cellevekst og deling (mitosehemmere). Benevnelsen brukes hovedsakelig om medikamenter som inngår i kreftbehandling, men benyttes også om antibakterielle midler, men slike medikamenter benyttes også ved enkelte andre tilstander. Inndeling. I behandlingen av ondartede lidelser deles de forskjellige midlene inn i grupper etter virkningsmåte og/eller opprinnelse. Hovedgruppene utgjøres av: 1) Antimetabolitter, f.eks. Metotrexat, fluorouracil. 2) Alkylerende stoffer, f.eks. cyclofosfamid, melfalan. 3) Naturlige produkter: a) mitosehemmere, f.eks. vincaalkaloider, etoposid; b) enzymer, f.eks. asparaginase; c) antibiotika, f.eks. adriamycin, dactinomycin, d) monoklonale antistoff eller andre molekyler som blokkerer spesifikke tilvekstmekanismer i cellene. 4) Syntetiske midler, f.eks. platinaderivater. 5) Andre midler med celledrepende effekt: a) hormoner, f.eks. østrogener; b) antihormoner, f.eks. tamoxifen; c) immunmodifiserende midler, f.eks. interferon.

Anvendelse. Cellegifter har fått en stadig bredere anvendelse. Mange kreftformer (levkemi, maligne (ondartede) lymfomer, testikkelkreft, choriokarsinomer og flere kreftformer hos bam) kan i en høy prosentgrad helbredes med kombinasjoner av celle­ gifter. Både nyere stoffer og bedret forståelse av bruksmåten har gjort at cellegift i kombinasjoner inngår som en integrert del av behandlingen sammen med kirurgi og stråleterapi ved enkelte hyppige krefttyper (brystkreft, tykktarmskreft), for å øke muligheten for helbredelse. Cellegift har også en utbredt anvendelse i symptomlindring av forskjellige kreftformer, og kan således gi en verdifull livsforlengelse hos mange pasienter, selv om helbredelse ikke oppnås, celleplast og cellegummi, fellesbetegnelser på materia­ ler av plast og gummi som inneholder tallrike små hulrom (celler, porer), som f.eks. ►skumplast og ►skumgummi, ►ekspandert plast og gummi, samt svampgummi. cellesaft (bot.), væsken som finnes i ►vakuolen hos levende planteceller. Det er en meget tynn løsning av mange uorganiske ioner og organiske stoffer som karbohydrater, organiske syrer, aminosyrer, farge­ stoffer, alkaloider, visse enzymer m.m. En del av disse komponentene kan betraktes som midlertidige lagringsstoffer, som opptas fra cytoplasma og senere avgis igjen. Fordi vakuolen er omgitt av en membran (tonoplast), vil transporten av ioner inn og ut av vakuolen være under kontroll. Cellesaften har gjeme en lavere surhetsgrad, pH (5,5 eller mindre) enn cyto­ plasma. Pga. cellesaftens innhold av løste stoffer vil den under normale forhold ta opp rikelig med vann ved osmose gjennom tonoplasten. Derved oppstår et trykk mot cytoplasma og videre mot celleveggen (turgor, saftspenning). Dette er av betydning for stiv­ heten hos f.eks. et blad. cellesyklus, sekvens av hendelser under delingen av en eukaryot celle som gir to datterceller, se ►cellede­ ling. celleteorien, teori fremsatt 1838 av botanikeren M. J. Schleiden og fysiologen T. Schwann, om at cellen er den fundamentale og universelle, struktu­ relle byggesteinen for alt levende. Alle organismer består av en eller flere celler, celler er den minste enheten for liv, og nye celler oppstår bare ved deling av allerede eksisterende celler. Dette skulle tilsi at det er en uavbrutt linje mellom dagens celler og de primitive cellene på Jorden for 3,5 milliarder år siden. Schleiden og Schwann var ikke de første til å se cellens betydning, men de formulerte celleteorien klarere enn andre. R. Hooke hadde oppdaget cellene allerede i 1665, og R. Virchow formulerte i 1855 aforismen: «Omnis cellula e cellula» ('enhver celle kommer ba en allerede eksisterende celle'). Tidligere var det vanlig å tro at dyr kunne oppstå spontant fra støv, og flere hevdet å se slike «animalkuli» i mikroskopet. I 1860 ville Paris-akademiet gi en pris til den som kunne avklare om det var mulig at liv kunne oppstå spontant. To år seinere fikk Louis Pasteur prisen. Ved hjelp av svanehalsflasker med steriliserte vekstmedier kunne Pasteur vise at liv ikke oppstår spontant. Celleteorien danner et viktig trinn i utviklingen av reduksjonisme: Celleteorien sier at vekst kan være et resultat av økt celleantall. Videre sier organismeteorien at celler utfyller rommet i en organisme, og at celledeling skyldes vekst uten at de dermed er årsa­ ken til vekst. Biogenese er igjen et biologisk prinsipp som sier at en levende organisme bare kan oppstå som et hele fra en eller et par forelder(e). Prinsippet utelukker altså at en ny levende organisme kan oppstå spontant. Et unntak er enkle, celleparasitterende virus som muligens kan utvikle seg fra norma­ le cellebestanddeler. celleterapi. eller cellebehandling, omstridt behand­ lingsmåte der celler eller vev sprøytes inn i organis­

men. Det blir hevdet at bestemte organers funksjon bedres etter en innsprøytning, og at celleterapi kan motvirke eller stanse aldringsprosessen. Celleterapiens virkning er ikke vitenskapelig begrunnet, cellevegg, relativt fast struktur som avgrenser og gir form til de aller fleste planteceller. Dyreceller mang­ ler til sammenligning cellevegg. Cellevegg mangler også hos en del primitive organismer, f.eks. hos kjønnsceller hos noen alger og sopp. Bygning. Celleveggen er et slags ytre skjelett som hos levende celler gir motstand mot det trykk (saft­ spenning, turgor) innenfra som skyldes vakuolens osmotiske vannopptak (mekanisk-osmotisk like­ vekt). Celleveggen blir dannet av de enkelte cellene og beskytter disse mot mekanisk skade, angrep av mikroorganismer, uttørking, osmotisk sjokk, UVstråling m.m. En meget stor del av plantens stoffproduksjon og energiforbruk går med til å syntetisere celleveggstoffer. Den første del av celleveggen dan­ nes under celledelingen som en ganske tynn struk­ tur mellom de nye cellene. Denne første veggen kalles midtlamell og består for en stor del av pektinstoffer. Så snart den er dannet avsettes en primxrvegg fra hver av de nye cellene. Denne består av cellulose, pektinstoffer, hemicelluloser (alle karbohydrater) og noe protein. Så lenge en celle er i vekst, dvs. i delingssone og strekningssone, dannes det fortsatt primærvegg. Den har egenskaper som gjør at den kan utvide seg (flatevekst), samtidig som den også kan vokse i tykkelse. Etter at en celle er ferdig utvokst, vil det hos de fleste celletyper avsettes mer veggsubstans, sekundærvegg. Denne blir da liggende innerst mot cellens protoplast. Den blir oftest vesentlig tykkere enn primærveggen, men har ingen evne til å utvide seg. Sekundærveggens kjemiske sammensetning er også noe annerledes, idet den inneholder Ete pektinstoffer, men vesentlig mer cellulose erm primærveggen. Sekundærveggens utforming varierer sterkt og viser en utpreget tilpasning til de enkelte celletypers funksjoner. Hos flere celletyper, f.eks. vedrør, trakeider og støttevevceller, innleires etter hvert lignin i veggen. Dette gjør celleveggen vesentlig mer mot­ standsdyktig mot kjemisk og biologisk nedbrytning. Hos andre celletyper, f.eks. korkceller, innleires suberin (korkstoff) og gjør celleveggen lite gjennomtrengelig for varm og gasser. En cellevegg er aldri jevntykk, men har små partier, porer, hvor veggen er ganske tynn. Mellom levende celler går det meget tynne cytoplasmatråder, plasmodesmer, gjennom porene slik at stofftransport kan foregå. Celleveggens submikroskopiske struktur. Med lysmikroskop kan i beste fall en viss lagdeling av celleveg­ gen sees. Ved hjelp av elektronmikroskop har man fått innblikk i veggens finere bygning. Cellulose, som består av meget lange molekyler, er buntet sammen i mikrofibriller som i primærveggen danner et nettverk, mens de i sekundærveggen ligger mer parallelt. Denne ordningen er med på å forklare de ulike egenskaper hos primær- og sekundærvegg. Den enkelte mikrofibriU i primærveggen har en diameter på 5-8 nm, i sekundærveggen opp til 30 nm (1 nm = 1/1 000 000 mm) og inneholder 50100 cellulosemolekyler. Mikrofibrillene ligger i en grunnmasse, matriks, som utgjøres av de øvrige celleveggkomponentene. Egenskaper. Plantenes cellevegger har på grunn av sin bygning spesielle mekaniske egenskaper. De har f.eks. en strekkstyrke som stål, og lignifiserte vegger har i tillegg en betydelig trykkfasthet. Disse egenska­ pene er av stor betydning for stivheten i planteorganene, f.eks. motstand mot vind m.m. I vegger uten lignin er det også rikelig med mikrokapillarer, der vann og oppløste stoffer forholdsvis lett kan bevege seg, noe som har stor betydning for vanntransport utenom selve ledningsvevene, f.eks. mellom bladceller og mellom rotceller. Hos de fleste sopper, bl.a. alle høyere sopper, består mikrofibrillene av kitin i stedet for cellulose. Hos

263

CELLULOID

alger er cellulose og pektinstoffer viktige bestandde­ ler av celleveggen, men i tillegg finnes ofte andre stoffer, karakteristisk for den enkelte algegruppe. Mange brunalger inneholder store mengder alginat som utnyttes industrielt. Hos bakterier mangler celleveggen den fibrillære strukturen som de fleste planter har. Veggen består for en stor del av såkalte muropeptider (av aminosukkere og aminosyrer) som danner et nettverk. Mange bakterier har dessuten et slimlag på utsiden av celleveggen. EBr cellevev, samling celler som er ordnet i et bestemt forhold til hverandre og omdannet eller differensiert for samme funksjon. Læren om vevene kalles histologi (betegnelsen stammer fra C. Mayer), og er den grenen av anatomien som søker å utforske organe­ nes mikroskopiske bygning, eller i det store og hele de indre forhold og egenskaper ved de organiske elementærbestanddeler. For tiden skjelner vi hos dyr mellom følgende vev: 1) epitelvev, 2) binde- og støttesubstanser, 3) mus­ kelvev, 4) nervevev. Som et eget vev oppfattes undertiden også blodet. For plantenes vedkommende inndeles cellevev alminnelig i: 1) meristemer (delingsvev), 2) hudvev, 3) styrkevev, 4) ledningsvev, 5) parenkym (grunnvev) og 6) sekresjonsvev. Historikk. Det første forsøk på å vise vevenes opp­ bygning av bestemte elementærdeler ble gjort i 1806 av botanikeren Ch. Treviranus. Han skjelnet mellom slike elementærdeler som korn, kuler, celler (dvs. hulrom begrenset av en vegg på samme måte som cellen i en bikake), fibrer, rør og hinner. Senere innførte C. Mayer begrepet vev for dyrerikets ved­ kommende. Han skjelnet mellom bladvev (epitel), cellefibervev, brusk-, ben-, kjertel-, muskel- og nervevev. Studiet av vevene gjennomgikk en riven­ de utvikling da det sammensatte mikroskopet og den histologiske teknikk ble forbedret og man der­ ved kom til den erkjennelse at de kjerneholdige celler er grunnlaget for alle organismers oppbygning og bæreren av de fysiologiske funksjoner. Cellini, Benvenuto [tjellini], 1500-71, italiensk gullsmed og billedhugger, av florentinsk skole, påvirket av Michelangelo. Hans arbeider tilhørte manierismen og har alle denne retnings typiske trekk, slanke lemmer, lang hals, lite hode og sterkt poengterte, ofte affekterte bevegelser. Hans hoved­ verk er Persevs med det avhugde Medusahode i Loggia dei Lanzi i Firenze, ferdig 1554. Narcissus (1548) i Bobolihagen, Firenze, viser hans poetiske og senti­ mentale sider. Et krusifiks i Escorial viser også hans grundige anatomiske kunnskaper og suverene overflatebehandling. I Cosimo Is kolossalbyste i Bargello i Firenze stikker gullsmeden i ham seg sterkt frem i den overdrevne siselering. Cellini ble kalt til Fontainebleau av Frans 1 i 1540 og utførte for ham sitt mest berømte gullsmedarbeid, et saltkar med Neptun og Tellus (nå i Wien). Model- ’ len ble utført i 1539, selve arbeidet gjort i Paris 1540-43. Saltkaret er formet som et skip, og om­ kring dette sitter de to hovedfigurer. Pepperbøssen, som er en del av arbeidet, har form som en triumf­ bue; alt unntatt denne er av drevet gull. Fra samme tid er en liggende nymfe i bronse (nå i Louvre). Cellini utgav i 1568 Due trattati, om gullsmedkunst og om skulptur. Hans selvbiografi, Vita (1558-66), er hovedverket blant de personlige og selvbiografiske verker fra 1500-tallet, skrevet på et levende floren­ tinsk talespråk. Selvbiografien (utgitt 1728, nynorsk oversettelse, 2 bd. 1974-75) ble en av tidens mest leste bøker i Europa. Hector Berlioz skrev operaen Benvenuto Cellini (uroppført i Paris 1838). Litt.: Pope-Hennessy, J.: Cellini, 1985 Benvenuto Cellini. Persevs med det avhugde Medusahode, skulptur fra 1554, Lhggia dei Lanzi i Firenze.

også er komponert en rik sololitteratur for. Celloens historie er ikke fullt klarlagt; sannsynligvis er den ikke, som tidligere antatt, en videreutvikling av viola da gamba, men er oppstått som bassinstrument til fiolinen. På 1600-tallet ble celloen brukt til forsterk­ ning av bass-stemmen ved generalbass-spill, mot slutten av århundret avløste den viola da gamba som soloinstrument. cellobiose, kjemisk bruttoformel C12H22Oh, sam­ mensatt sukkerart (disakkarid) som kan dannes ved spalting av cellulose. Ved videre spalting (hydrolyse) av cellobiose får man glukose. Cellobiose er stereoisomer (se ►stereokjemi) med disakkaridet maltose som dannes ved enzymspalting av stivelse.

OH

ch2oh

Cellobiose. Strukturformel.

cellofan, betegnelse i dag brukt dels som varemerke

Cello (til venstre) ved siden av en vanlig fiolin.

cello [tfe-, Je, se-] (av it. violoncello, eg. Titen violo-

ne', dvs. Titen kontrabass'), fiolonsell, violoncell, strykeinstrument med 4 strenger, en fiolin i stort format, stemt i C G d a (en oktav dypere enn brat­ sjen) og omfang C-a2.1 symfoni- og strykeorkester er cello et av de viktigste instrumentene, som det

(Cellophan), dels som generell betegnelse på film og folier av regenerert cellulose, se ►cellulosefilm. cellosplve, handelsnavn på en gruppe etylenglykoletere som brukes som løsemiddel for nitrocelluloser og andre cellulosederivater. cellularpatologi, navnet på et prinsipielt syn på sykdommers natur og vesen, fremsatt omkring 1860 av den tyske patolog Rudolf Virchow, og går ut på at sykdommene i siste instans har sin opprinnelse i kroppens celler. Dette synet avløste dels humoralpatologien, som hadde dominert medisinen i 2000 år, og som hevdet at sykdommene hadde sin årsak i en feilaktig sammensetning av kroppsvæskene (dyskrasi), og dels organpatologien, som bare la vekt på forstyrrelser i organenes funksjon. Cellularpatologien spiller fremdeles en dominerende rolle i utfor­ mingen av det samlede medisinske system og forstå­ elsen av en rekke sykdommer, men er senere kom­ plettert med og modifisert av andre, særlig molekylærpatologi og psykosomatiske betraktnin­ ger. Se for øvrig ►patologi. cellulitt (av lat. Titen celle'), opprinnelig infeksiøs bindevevsbetennelse i underhud eller dypere binde­ vev (se ► flegmone). Brukes nå oftest om hud med ujevn, boblet overflate («appelsinhud», «madrasshud») som især sees hos kvinner, særlig på lår og sete. Skyldes forandringer i øvre del av underhuden hvor rommene («cellene») mellom de loddrette bindevevsdragene som binder lærhuden til under­ huden er særlig store og inneholder forstørrede fettceller. Det er også en viss væskeopphopning i vevet, men ingen betennelse. Cellulitt sees især hos kvinner som har vært over­ vektige fra tidlig ungdom, og det øker med alderen fordi bindevevsdragene blir slappere med årene. Menn har normalt en annen binding av lærhuden til underhuden, men denne endres ved visse sykdom­ mer med nedsatt produksjon av mannlig kjønnshor­ mon. Disse mennene kan da utvikle cellulitt. Tilstan­ den er med andre ord kjønnshormonavhengig. Som behandling anbefales vektreduksjon. cellull, betegnelse som tidligere ble brukt om en regenerert cellulosefiber, ►viskose, når den var kuttet opp i korte lengder tilsvarende naturfibrenes. celluloid [-loi:d], termoplastisk materiale som består av cellulosenitrat tilsatt kamfer (av og til også andre stoffer) som mykningsmiddel. Celluloid kan regnes som den eldste delvis syntetiske plast, idet den ble utviklet allerede 1869 av J. W. Hyatt i USA som erstatningsmateriale for elfenben, spesielt i biljardkuler. Celluloid er hornaktig (tysk Zellhorn), slagfast og spenstig, men gulner og blir sprøtt med tiden, særlig raskt i sollys, og det er meget ildsfarlig. Fremstillingen av celluloid foregår ved omstende-

264

CELLULOSE

lige blandingsprosesser i nærvær av alkohol og utvalsing og ekstrudering ved moderate temperatu­ rer til foller, plater eller bolter. De ferdige gjenstan­ dene fås ved pressing eller maskinering. Celluloid er nå nesten helt utkonkurrert av mer varmestabile og mindre ildsfarlige plasttyper som tåler de høyere temperaturene som kreves i hurtigarbeidende støpeog ekstruderingsmaskineri. Celluloid var mye brukt til stive løssnipper for herrer frem til ca. 1940, men nå er bruken av celluloid i fotografisk film, leketøy, kammer og galanterivarer, pipemunnstykker, klavertangenter m.m. nærmest opphørt og til dels forbudt. Brilleinnfatninger, bordtennisballer og knivskaft hører til de viktigste bruksområdene. Gjenstander laget av celluloid er lett kjennelige på kamferlukten som fremkommer når de gnis. cellulose (lat. nyd. cellulosa, eg. hunkjønn til cellulosus, 'full av celler'), organisk forbindelse som utgjør hovedbestanddelen av plantenes ►cellevegg og er den vanligste organiske forbindelsen i naturen. Ordet cellulose har to betydninger på norsk: 1) den kjemiske forbindelsen cellulose, og 2) fiberråstoffet cellulose, som er fremstilt av trevirke eller planter ved kjemisk behandling, og som brukes som råstoff i produksjon av papir og kunstige tekstiler. DEN KJEMISKE FORBINDELSEN CELLULOSE

Forekomst. Cellulose finnes i planter sammen med andre bestanddeler som virker som bindemiddel mellom cellulosefibrene og bidrar til å avstive plan­ ten, særlig ►lignin. Bomull er nesten ren cellulose (90 %), men også lin, hamp og jute er rike på cellu­ lose. Disse råstoffene brukes til fremstilling av teksti­ ler, mens trevirke, halm, bambus og visse gressarter, som sjelden inneholder mer enn 50 % cellulose, brukes som råstoff for papir. Cellulose inngår også i spiselige planter, frukt og grønnsaker og er en form for ►kostfiber. Gjennom fotosyntesen dannes det årlig ca. 150 milliarder tonn cellulose av karbondioksid, CO2, i atmosfæren. Den samme mengden frigjøres gjen­ nom naturlige prosesser som forbrenning og forråt­ nelse.

Cellulose. Cellulosemolekylets struktur.

Kjemisk sammensetning, egenskaper. Cellulose, (C6HI0O5)n, er et polysakkarid der molekylene består av 3000-5000 enheter av D-glukose, som er bundet P-glykosidisk sammen via 4-hydroksylgruppen. Det første skritt mot polysakkaridet cellulose er disakkaridet ►cellobiose. Cellobioseenheten er igjen bundet sammen til lange, rette molekyler. De kan pakkes tett og kraftig sammen parallelt, fordi det dannes ► hydrogenbindinger mellom molekylene. Disse bindingene er med på å gi cellulosemolekylene stor mekanisk styrke og å gjøre dem uløselige i vann. Dette forklarer også fiber-til-fiberbindingene som gir papirbanen styrke. Cellulose brytes ikke ned av enzymene i magetarmkanalen hos mennesket, og regnes derfor til de ufordøyelige karbohydratene. Noen dyrearter kan nyttiggjøre seg cellulose fordi de har mikroorganis­ mer i tarmene som kan bryte ned forbindelsen til fordøyelige sukkerarter. Anvendelse. OH-gruppen i cellulosemolekylet kan oppfattes på samme måte som OH-gruppen i alko­ holer. Slik som alkoholer danner estere og etere dannes også ►celluloseetere og ►celluloseestere. Av disse kan det lages mange viktige tekniske produk­ ter, bl.a. celluloseacetat, cellulosenitrat, karboksy-

metylcellulose og etylcellulose. Cellulosexantat er et viktig mellomprodukt ved fremstilling av viskosefibrer (rayon) og cellulosefilm. Ved en egen behandling med alkali, ►mercerisering, kan mikrostrukturen i cellulosemolekylet forandres slik at fibrene får en egen glans og øket evne til å ta opp fargestoffer. FIBERRÅSTOFFET CELLULOSE

Fiberråstoffet cellulose er det tekniske produktet man får når man ved kjemisk behandling fjerner de stoffene som binder fibrene i den faste vedsubstans sammen. Det må ikke forveksles med tremasse, som er fremstilt ved mekanisk behandling. På engelsk blir ordet cellulose bare brukt om den kjemiske forbin­ delsen, mens fiberråstoffet blir kalt Chemical Wood Pulp og tremasse tilsvarende Mechanical Wood Pulp. I dag brukes på norsk fortrinnsvis begrepene kjemisk masse og mekanisk masse om fiberråstoffet. Hoved­ sakelig brukes to metoder i fremstillingen: sulfatmetoden og sulfittmetoden. Sulfatmetoden. Treflis behandles ved et trykk på 810 atm i 2-5 timer i en lut som inneholder natriumhydroksid og natriumsulfid. Under kokingen løses lignin og andre stoffer mer eller mindre fullstendig, mens cellulose forblir uløst. Etter koking og vasking kan enkeltfibrene skilles fra hverandre ved meka-

Cellulose. Tegningen viser i forenklet form den prosessen som brukes til produksjon av cellulose ved Sbdra Cell Tofte, i) Barking og hugging av ved til flis. 2) Flis lagret i stakk. 3) Koking av flis under trykk til cellulose. 4) Produksjon av damp ved brenning av bark. 5) Vasking av cellulosen i en diffusør. 6) Fjerning av urenheter i forsileriet. 7) Bleking av cellulosen foregår i flere trinn - først et dobbelt oksygen-delignifiseringstrinn, deretter et 5-trinns blekeri med blekesekvensen: Do, Ei, Di, E2, D2 (D = klordioksid, E - oksygen, hydrogenperoksid og natronlut). 8) Siste rensing i ettersileriet. 9) Tørking av cellulosen i tre tørkemaskiner. 10) Kutting av cellulosen i ark. Den presses deretter i baller a 250 kg, som bindes sammen til enheter på 2000 kg. 11) Transport av ferdig cellulose til lager og utskipning. 12) Klordioksidproduksjon ved reaksjon mellom natriumklorat og svovelsyre. 13) Damp fra lut- og barkforbrenningen gjør at fabrikken er egendekket med energi. Elektrisk energi produseres ved hjelp av to dampturbiner. El-overskudd selges. 14) Produksjon av tykklut ved at tynnlut (svartlut) fra kokeren konsentreres i et inndampningsanlegg. 15) Forbrenning av tykkluten i en sodakjele. Dette gir en dampproduksjon pa 240 tonn høytrykksdamp i timen. Kokekjemikaliene (natrium og svovel) gjenvinnes i bunnen av kjelen og går til produksjon av grønnlut. 16) Kaustiseringsanlegg der grønnluten tilsettes brent kalk som gir kokelut (som går tilbake til kokeren) og avfallsproduktet mesa. 17) Roterende kalkovn der mesa brennes til brent kalk som går tilbake til kaustisenngsanlegget. - Biprodukter fra sulfatmasseproduksjonen er tallolje og terpentin som selges for videreforedling.

265

nisk behandling. Massen fremstilles enten satsvis i store trykkbeholdere eller i kontinuerlige kokere. Sulfatmassen er brun og ble tidligere mest brukt til emballasje fordi man ikke kunne bleke den. Massen passer godt til dette formål pga. sin store styrke (kraftpapir). I dag har man egnede blekemetoder for sulfatmassen, og den har derfor fått stadig større anvendelse. For at metoden skal lønne seg må kjemikaliene kunne gjenvinnes; den brukte luten (svartluten) dampes inn og de organiske stoffene i luten forbrennes. Ved forbrenningen går natriumhydroksidet over til natriumkarbonat (soda), og for å erstatte tapte kjemikalier tilsettes natriumsulfat, noe som har ført til prosessens navn. Under brenningen reduseres natriumsulfat til natriumsulfid, og soda og sulfid renner som en smelte ut av forbrenningsovnen og løses i vann. Etter denne kaustiseringen er luten ferdig for et nytt kok. Sulfidinnholdet i kokeluten er bra for fibermaterialet fordi prosessen (oppslutningen) blir mer skånsom enn om den hadde skjedd med natriumhydroksid alene. En ulempe med sulfatmetoden er at sulfidet sammen med visse organiske bestanddeler fra veden danner organiske svovelforbindelser, ►merkaptaner, som er illeluktende, og som alltid har vært forbundet med sulfatcellulosen («Mosselukt» og «Ranheimlukt»). Sulfatmetoden er, bortsett fra lukten, den mest miljøvennlige metoden for fremstilling av cellulose, fordi hovedmengden av løst organisk substans forbrennes og kjemikaliene resirkuleres. Ved å lede de merkaptanholdige avgassene inn i en brenner og vaske røkgassen fra denne med natronlut, har man kunnet redusere luktplagen betydelig. Sulfittmetoden. Treflis kokes i 5-14 timer under trykk i stålkjeler som innvendig er kledd med syrefast materiale, men i likhet med sulfatmasse, kan massen også fremstilles i kontinuerlige kokere. Kokevæsken består av svoveldioksid som er løst i en base, enten ammoniakk, natriumhydroksid, magnesiumhydroksid eller kalsiumhydroksid. Tidligere var kalsiumhydroksid det vanligste, med den ulempen at kjemikaliene ikke lot seg gjenvinne. I dag er magnesiumhydroksid mest brukt. Massens egenska­ per kan reguleres ved å variere temperatur og meng­ de base mot mengde svovelsyrling. Sulfittprosessen er mer fleksibel enn sulfatprosessen, men en ulempe er at prosessen ikke kan brukes for alle vedslag. Kokevæsken som inneholder bety­ delige mengder sukker, har etter gjæring vært brukt til fremstilling av etanol, C2H5OH, ikke metanol, CH3OH eller «tresprit», som mange feilaktig har trodd. Kokevæsken har også vært brukt til fremstil­ ling av forgjær. Ved inndamping og videre foredling av avluten har man også fått produkter som har fått anvendelse som garvestoffer, og til sement- og oljeindustrien. Ligninet, som er lutens hovedbestanddel, er i slekt med vanillin, og avluten brukes derfor som råstoff til fremstilling av dette produktet. Borregaard er (per 2004) verdens eneste produsent av vanillin fra lignin og verdens største produsent av lignin-produkter. Sulfittcellulosen er selv i ubleket tilstand forholds­ vis lys, og kan derfor brukes til mange papirsorter uten å blekes først. Som bleket masse brukes den til finere skrive- og trykkpapir, og i særlig ren form er den egnet til fremstilling av rayon og cellulosederivater. Utviklingen av sulfatcellulosen har ført til at denne massetypen nå kan brukes til de aller fleste formål hvor sulfittcellulosen tidligere var enerådende. Da sulfatprosessen stiller mindre krav til trevirket enn sulfittprosessen, er det denne prosessen som har økt mest globalt de siste tiårene. Dette skyldes spesielt anvendelsen av tropiske løvtrær som eukalyptus og akasie. Sulfittmassen er imidlertid enklere å bleke? og motstanden mot klorholdige blekemidler har derfor vært til sulfittmassens fordel (se ►bleking og ►treforedling (Prosesser)). . ebø

CELOSIA

celluloseacetat, ester av cellulose og eddiksyre som blir brukt til acetatfibere, plastprodukter (fotografisk film, emballasjefolier, skaft på verktøy, bilratt, brilleinnfatninger o.l.) og som bindemiddel i visse lim og i celluloselakker. Celluloseacetat har blitt kommersi­ elt produsert siden 1927 og fremstilles av ren acellulose eller bomull (linters) som blir svellet i eddiksyre og derpå forestret fullstendig til triacetat med eddiksyreanhydrid. Til de fleste anvendelsene blir så triacetatet delvis hydrolysert igjen til en ønsket forestringsgrad, gjerne i området mellom diog triacetat. Celluloseacetat til plast tilsettes gjeme et mykningsmiddel, f.eks. dimetylftalat. Celluloseacetatbutyrat og celluloseacetatpropionat er estere av blandinger av eddiksyre og henholdsvis smørsyre og propionsyre. De ligner celluloseacetat og brukes til plastartikler og lakker hvor det kreves noe høyere vann-, lys- og varmebestandighet. Det samme gjelder den rene propionsyreesteren, cellulosepropionat. celluloseestere, kjemiske derivater (estere) av cellu­ lose som fås ved å forestre cellulosens hydroksylgrupper. Ved å variere forestringsgraden kan pro­ duktenes egenskaper endres, og den maksimale forestring svarer til at alle tre grupper per glukoserest (se ►cellulose) er forestret. Kommersielt særlig viktige celluloseestere er celluloseacetat, som bl.a benyttes til membraner for avsalting av vann, -acetatbutyrat, -propionat og -nitrat. celluloseetere. kjemiske derivater (etere) av cellulo­ se som fås ved å foretre cellulosens hydroksylgrupper. Til de viktigste celluloseeterne hører plasten etylcellulose og de vannløselige celluloseetere me­ tyl-, hydroksyetyl- og karboksymetylcellulose. cellulosefibrer, betegnelse for natur- eller kunstfibrer som består av ren eller modifisert cellulose. Se også ►tekstilfibrer. cellulosefilm, cellofan, glassklart filmmateriale av regenerert (gjendannet) cellulose. Det meste blir brukt som emballasjemateriale, f.eks. for tekstil- og papirvarer, matvarer (også noe til pølseskinn) m.m. Cellulosefilm ble opprinnelig utviklet i Frankrike (patentert 1909) av den sveitsiske kjemikeren J. E. Brandenberger, som gav det navnet cellophane av cellulose og fransk diaphane, dvs. gjennomsiktig. Cellulosefilm fremstilles ved at ► viskose blir pres­ set gjennom en spalteformig dyse ut i et saltholdig syrebad der cellulosen regenereres og felles ut av viskosen i form av en film eller folie. Filmen blir tatt opp av valser og ført videre gjennom diverse utvaskingsbad. Til slutt passerer filmen et bad med glyse­ rol, trietylenglykol el.l. som virker som myknere i den ferdige cellulosefilmen. Vanlig tykkelse på cellulosefilm til emballasje er 0,02-0,04 mm. Cellulosefilm sveller i kontakt med vann og mister da mye av sin styrke og gass- og aromatetthet. Cellulosefilm leveres derfor også lakkert med cellulosenitrat- eller polyvinylidenkloridlakk (saranlakk). Disse lakksjiktene gjør dessuten filmen varmforseglbar. Emballasjematerialer med spesielle egenskaper fås også ved å laminere cellulo­ sefilm med f.eks. polyetylen eller aluminiumfolie. Cellulosefilm er i dag for en stor del erstattet av syntetiske plastmaterialer. celluloseflis, råstoff for celluloseindustrien som leveres fra sagbrukene. Celluloseflis kan fremstilles på to måter: ved at 1) biproduktene ►bakhun og avkapp hugges til flis i passende størrelse i en spesiell skivehugger, ideell flisstørrelse er 20x20x5 mm, eller 2) en ►blokningsmaskin sponer opp den ytre del av tømmerstokken direkte til flis. Bakhunflisen er litt grovere enn blokningsflisen og gir noe høyere fast masse per m3 flis. Omtrent 3040 % av skurtømmervolumet blir bakhun og av­ kapp, og rundt 90 % av denne mengde, totalt ca. 1 mill, m3, går videre til celluloseindustrien som flis. Dette utgjør omtrent 20 % av denne industriens totale råstoffbehov.

celluloselakker, fellesbetegnelse på lakker hvor

bindemiddelet hovedsakelig består av et cellulosederivat, oftest cellulosenitrat (nitrocelluloselakk, nitrolakk), celluloseacetat (acetatlakk) eller cellulo­ seacetatbutyrat (butyratlakk). Som løsemidler i celluloselakker brukes flyktige blandinger av estere, ketoner, alkoholer, white spirit o.l., og celluloselak­ ker er relativt hurtigtørrende. De vanligste celluloselakker er modifiserte typer (kombinasjonslakker), idet lakkfilmens styrke, elastisitet og værbestandighet er forbedret ved tilsetning av tørrende oljer, alkyder og andre synte­ tiske harpikser og myknere. Modifiserte nitrocelluloselakker blir stadig brukt til mange formål og er bl.a. en av de viktigste typer møbellakk. Da lakkfilmer på cellulosenitratbasis er særlig brennbare, er bruk av slike lakker om bord i båter forbudt. Modifi­ serte acetat- og butyratlakker brukes som mer lysekte lakker for trepanel, papir m.m. celluloselim. lim med cellulosederivater som binde­ middel. Betegnelsen brukes vanligvis om lim på basis av vannløselige derivater som f.eks. metyl- og hydroksyetylcellulose og natriumsaltet av karboksy­ metylcellulose (celluloseklistere). Celluloselim blir brukt til papir- og tapetlim, i limmaling, sparkelmasse m.m. I videste forstand omfatter celluloselim også lim på basis av ikke-vannløselige derivater, f.eks. celluloseacetat, i organiske løsemidler, cellulosemasse foreldet betegnelse på råstoff for papirfremstilling, bor kalles kjemisk masse i motset­ ning til tremasse eller mekanisk masse. Masse er i industriell terminologi en fellesbetegnelse på alt fiberholdig råstoff. Cellulosemasse er en masse hvor det kjemiske stoffet cellulose forekommer i forholds­ vis ren form. Kan fremstilles ved sulfitt- og sulfatme­ toden og være bleket eller ubleket. Se også ►trefor­ edling. cellulosenitrat, ester av cellulose og salpetersyre, ofte (kjemisk ukorrekt) kalt nitrocellulose. Celluloseni­ trat fremstilles ved behandling av ren cellulose fra ved eller bomullsavfall (linters) med en blanding av sterk salpetersyre og svovelsyre, etterfulgt av en grundig vasking og finmaling. Den grad av forestring («nitrering») som oppnås, avhenger særlig av syreblandingens sammensetning og temperaturen og angis ved produktets nitrogeninnhold (% N). Cellulosenitrat med 10,5-11,5 % N blir brukt til fremstilling av celluloid, med 10,5-12,5 % N til celluloselakker og med 12,6-13,4 % N (såkalt skytebomull eller pyroksylin) til røyksvakt krutt og sprenggelatin. Kollodiumull er cellulosenitrat med 11-12,5 % N og blir brukt i celluloselakker. Den viskøse oppløsning av kollodiumull i en blanding av alkohol og eter kalles kollodium og benyttes medi­ sinsk til beskyttelse av sår. Kollodium var engang utgangsstoffet for fremstilling av chardonnetsilke eller kollodiumsilke, som var den aller første type rayon. Ved spesielt kraftig forestring nærmer pro­ duktet seg det teoretiske cellulosetrinitrat med formelen [C6H7O2(ONO2)3]n og 14,1 % N. cellulpsevatt, blot, vattlignende substans fremstilt av bleket sulfitt- eller sulfatmasse (se ►cellulose). Fibrene får en meget skånsom behandling før de ledes ut på en papirmaskin (Yankeemaskin) spesielt egnet for å lage tynne ark ( 8-10 g/m2). Her blir papiret kreppet, og deretter blir det på en separat maskin laminert i mange lag slik at det dannes en vattfilt. Antall baner kan variere fra 3-4 for papirlommetørklær og servietter til ca. 50 for produkter til hygieniske og medisinske formål. Ved viderefor­ edling som preging, trykking og impregnering kan anvendelsen økes ytterligere. Celpsia, kamblomst, hanekam, planteslekt i amarantfamilien med 60 arter i tropiske og tempererte strøk. Blomstene er hvite, gule eller røde. Som prydplanter i veksthus og på friland dyrkes ►hane­ kam, C. argentea var. cristata og fjærkam, C. argentea var. plumosa. Blomsterstandene hos disse sortene har

266

CELSIAN

fått sitt hhv. hanekamlignende og fjærkamlignende utseende gjennom kultivering. celsian, en barium-feltspat, BaAl2Si2O8. Ren celsian er ikke funnet i Norge, men blandkrystaller av celsian og kalifeltspat, hyalofan, er typisk for enkelte mineralganger på Kongsberg, og er også kjent fra kalkspatfylte sprekker i bergarten rauhaugitt i Fensfeltet. Se ►feltspat. Oppkalt etter A. Celsius. Celsing, Johan, f. 1950, svensk arkitekt, sønn av Peter Celsing, særlig kjent for kunst- og utstillingsarkitektur. Av hans arbeider kan nevnes Museum Gustavianium i Uppsala, Nobel Forum ved Karolinska Institutet i Solna, Bonniers nye kunstgalleri, det planlagte nye Filmmuseet i Stockholm samt en kunstpaviljong til Bo 01 i Malmb. For Millesgårdens nye kunstgalleri i Stockholm ble han tildelt Kasper Salin-prisen 1999. Celsing. Peter, 1920-74, svensk arkitekt. Han tegnet en lang rekke kirker i 1950- og 1960-årene som alle viser samme nøkternhet i materialbruk og utfor­ ming. Mest kjent er han for kulturhuset på Sergels torg i Stockholm (1971), som etter avholdt konkur­ ranse ble omarbeidet til også å romme midlertidige lokaler for Riksdagen. Celsius, Anders, 1701-44, svensk astronom, geodet og geofysiker, født i Uppsala, hvor han i 1730 ble professor i astronomi. Fra 1732 bodde Celsius noen år i Tyskland, Italia og Frankrike. Han var opphavs­ mann til, og deltager i, den franske gradmålingsekspedisjon til Lappland, som sammen med en lignen­ de til Peru fastslo at Jorden er flattrykt ved polene. Se også ►celsiustemperatur. celsiusfly, Staurophora celsia, sommerfuglart i nattflyfamilien, Noctuidae. Forvingene er lysegrønne med to uregelmessige, brune bånd; ett langs sidekanten og ett på midten, bakvinger brune. Vingespenn 3645 mm. Arten flyr på Øst- og Sørlandet samt i Roga­ land fra august til september i glissen skog eller på åpen mark, ganske vanlig. Larven lever på ulike gressarter. celsiustemperatur, temperatur målt på en hundre delt skala hvor vannets frysepunkt er satt til 0 °C og kokepunktet til 100 °C. Skalaen er i dag ikke direkte knyttet til vannets fryse- og kokepunkt, men til den termodynamiske temperaturskalaen (se nedenfor). Historikk. Skalaen har navn etter svensken A. Celsius som i 1741 foreslo en skala med 0° ved kokepunktet for rent vann og 100° ved frysepunk­ tet. Andre svensker, bl.a. Daniel Ekstrbm og C. von Linné, valgte å snu skalaen. Navnet Celsius ble knyttet til skalaen av J. J. Berzelius gjennom en tysk lærebok i kjemi fra ca. f 800. Celsiusskalaen ble etter hvert den vanlige i Tysk­ land og Skandinavia. I 1887 godkjente Bureau Inter­ national des Poids et Mesures (BIPM) skalaen for inter­ nasjonalt bruk og fastsatte betegnelsen grader, centigrader eller centesimalgrader med symbol (°). Men de eldre skalaene, Réaumur-skalaen og Farenheit-skalaen ble fortsatt brukt i henholdsvis Frankri­ ke og engelsktalende land. 1948 vedtok General­ konferansen for mål og vekt (CGPM) navnet grad celsius med symbolet °C som internasjonal betegnel­ se. I 1954 ble den opprinnelige definisjonen forlatt, og skalaen ble definert i forhold til den termodynamis­ ke temperaturskalaen (se ►kelvin). Etter den nye definisjonen er 0 °C = 273,15 K, og det absolutte nullpunkt, 0 K = -273,15 °C. Som mål for tempera­ turforskjeller er 1 °C = 1 K. Definisjonen avhenger dermed ikke lenger av faktorer som kan innvirke på vannets fryse- og kokepunkt, slik f.eks. lufttrykket gjør. For praktisk bruk er den nye definisjonen av liten betydning. Celsus, 100-tallet e.Kr., filosof. Bruddstykker av hans angrepsskrift mot kristendommen er bevart i et motskrift av kirkefaderen Origenes. Celsus, Aulus Cornelius, romersk forfatter på Tiberius' tid (, 14-37 e.Kr.,). Skrev en encyklopedi som

Anders Celsius, portrett malt av Olof Arenius.

omfattet landbruk, legevitenskap, krigsvesen, reto­ rikk, filosofi og rettsvesen. Bevart er bare avsnittet om legevitenskapen, viktig især for kirurgiens histo­ rie. Utgitt med oversettelse av W. G. Spenser (1935). celt (av senlat. celtis), liten øks fra bronsealderen, hul og skjeftet ved at bakre ende er stukket inn i et vinkelbøyd skaft. Lignende, men større redskaper fra den senere del av jernalderen er også blitt betegnet celt, og har i enkelte tilfeller vært brukt som tverrøkser og som jordhakker. Celtes, Conradus [tseltas], også Celtis, eg. Konrad Pickel, 1459-1508, tysk humanist. Ble 1487 Tysk­ lands første «kronede» dikter; en av de fremste forkjemperne for humanismen. I flere år reiste han fra universitet til universitet og holdt forelesninger; deretter var han professor i Ingolstadt og fra 1497 til sin død i Wien. Stiftet en rekke lærde selskaper og skrev elegante dikt på latin. Celtic [seltik], Glasgow, skotsk fotballklubb, stiftet 1887. Har t.o.m. 2004 vunnet det skotske ligamesterskapet 39 ganger, bl.a. samtlige sesonger 196574. Dessuten 32 ganger cupmester. Vant som første britiske lag Europacupen for serievinnere 1967 (slo Fransk cembalo fra midten av 1700-tallet. Ringve Museum.

Inter 2-1) og var finalist i 1970; finalist i UEFAcupen 2003. Drakt: Grønne og hvite horisontalt stripede trøyer, hvite bukser. Bane: Parkhead. Mest kjente spillere: Jimmy Johnstone, Kenny Dalglish, Paul McStay og svenske Henrik Larsson. Nordmen­ nene Harald Martin Brattbakk og Vidar Riseth har spilt for klubben. Celtis, planteslekt i almefamilien, 80 arter trær og busker, de fleste i varme land. C. australis i middel­ havslandene har fin, fast ved som brukes til redska­ per, verktøy, blåseinstrumenter og til treskjæring. Den nord-amerikanske C. occidentalis har sterk ved som er mye brukt til kjerrer og vogner. Begge arter dyrkes som parktrær. CEM, fork, for eng. contagious equine metritis (vet.), smittsom børbetennelse hos hest som skyldes bakte­ rien Taylorella equigenitalis. Sykdommen er påvist i Norge. Cem, Ismail, f. 1940, tyrkisk politiker (sosialdemo­ krat) og journalist. 1974-75 sjef for det statlige kringkastingsselskapet. Medlem av parlamentet 1995-2002. Kulturminister 1987-89. Utenriksmi­ nister 1997-2002. Fra 2002 er han partileder for det nystartede sentrumspartiet Nye tyrkiske parti (Yeni Tiirkiye Partisi - YTP), som ikke ble representert i parlamentet. cembalo [tjembalå, no. uttale Jembalo] (samme ord som cymbal), it. clavicembalo, fransk clavecin, engelsk harpsichord, klaverinstrument; ved siden av klavikord det viktigste klaverinstrument på 1400-1700tallet. På cembalo, som gjeme har samme form som et flygel, blir strengene knipset med små lærtagger eller fjærer som står i forbindelse med tangentene. Tonestyrken kan ikke reguleres ved anslaget; på større instrumenter finnes 2 manualer og registertrekk eller pedaler som bevirker at en eller flere strenger knipses eller at klangfargen endres (dempes av filt). Omkring 1800 måtte cembalo vike plassen for hammerklaveret, som hadde rikere dynamiske muligheter. På 1900-tallet har cembaloen fått en renessanse. Komponister som Poulenc og de Falla har komponert for instrumentet. cénacle [senakl] (fr., av lat. 'spisesal'), særlig om salen der Kristus innstiftet nattverden; senere om selskapelige foreninger av personer med felles inter­ esser, særlig om de litterære kretser av romantikere i Paris. Det mest kjente cénacle samlet seg 1823-24 og 1828-30 om Victor Hugo. Cenci, Beatrice [tjentji], 1577-99, romersk adelsdame. Sammen med sin stemor og en bror ble hun henrettet for å ha latt faren myrde. Selv var hun visstnok bare medviter. Shelleys tragedie The Cenci skildrer hennes skjebne. Cencibel, rødvinsdrue, ofte dyrket på La Manchasletten i Spania, kjent som Tempranillo i Rioja og Ull de Llebre i Cataluria. Cendrars, Blaise [sådra:r], 1887-1961, fransk forfat­ ter av sveitsisk opprinnelse, en eventyrer som reiste verden rundt som sjømann, vagabond, fremmedlegionær, oppdagelsesreisende og journalist. Han skrev i tiden rundt 1910 eksperimentell lyrikk som påvirket Apollinaire og surrealistene. Hans lyrikk henter inspirasjon fra kubistisk kunst, afrikansk kunst og musikk, reklame og plakatkunst. Diktene er vitale, fylt av overraskende bilder og ofte preget av en kosmisk livsopplevelse. Han kan også virke som en religiøs søker som aldri finner en gud. Etter 1920 skrev han særlig romaner og selvbiografier som gjenspeilte reisevirksomheten hans. Av bøkene hans kan nevnes Les Påques d New York (1912), J ai tué (1918), Du Monde entier (1919), Petits contes négres pour les enfants des blancs (1928), Rhum (1930), La Vie dangereuse (1938), Bourlinguer (1948) og Emm'ene-moi au bout du monde (1955). På norsk foreligger Prosa om Den transsibirskejernbanen og andre dikt. 1912-24 (1994), gjendiktet av Tom Lotherington.

267 cendré [sadre] (fr.), askefarget, askeblondt (om hår). CendriUon [sådrijå] (av fr. 'aske'), kvinneskikkelse i

et av Charles Perraults eventyr, tilsvarer Askepott eller de norske eventyrs Kari Trestakk. CendriUon er tittel på flere operaer bl.a. av J. L. Laruette (urpre­ miere i Paris 1759), N. Isouard (Paris 1810), D. Steibelt (St. Petersburg 1810), J. Massenet (Paris, 1899). Cenerentola, La, se ► Askepott (opera og ballett). Cenis, Mont [må sani], pass i Vestalpene, mellom Frankrike og Italia, 2084 moh. Den første passveien ble anlagt av Napoleon 1 (1802-10). Dagens trafikk går mest gjennom Fréjustunnelen 22 km sørvest for Mont Cenis. Tunnelen ble innviet 1980, den er 12,9 km lang, vestre tunnelåpning ligger på 1228 moh. og østre på 1297 moh. Den 12,2 km lange jernbanetunnelen, ofte kalt Mont-Cenistunnelen, er anlagt 1857-71 og går også gjennom Col de Fréjus; det høyeste punkt, 1294 moh., ligger midt i tunnelen. Cennini, Cennino [tfennini], ca. 1370-ca. 1440, italiensk maler, elev av Agnolo Gaddi, en av Giottoskolens siste utløpere. Berømt for sitt skrift 11 libro delTarte o trattato della pittura, antagelig skrevet 1417, først utkommet 1821 (norsk utg. ved T. Norum 1942). Han gjør her rede for Giottoskolens farge- og komposisjonslære og gir en rekke tekniske opplys­ ninger som bl.a. gjør boken til et meget viktig kilde­ skrift for periodens maleri. cenotaf [ken-], se ► kenotaf. cenote (sp., fra maya), oftest sirkulær eller elliptisk forsenkning på jordoverflaten, en brønnformet kollapsdoline (se ►doliner) som når ned til grunnvannspeilet. Selv om veggene i en cenote kan gå loddrett ned i vannspeilet, har dykking vist at mange av dem kan være toppen av enorme, klokkeformete hulrom med forbløffende tynt tak. Yucatån i Mel­ lom-Amerika, som i hovedsak danner et karstlandskap, er kjent for sine cenoter. De ble brukt som offerbrønner av maya-folket. censprer (lat.), to romerske embetsmenn som sørget for folketellingen, census, og det som hørte sammen med denne m.m. De ble første gang valgt 443 f.Kr., fra 366 i regelen hvert femte år. Funksjonstiden var 18 måneder. Deres oppgave i forbindelse med folke­ tellingen var å fastsette skatteinntekten, innordne folket i de forskjellige grupper (skatteklasser, stemmeavdelinger (se ►centuria (2)), tribus) og gjen­ nomgå ridder- og senatorlisten (utstøtelse av eller opptagelse i ridder- og senatorstanden). Dessuten hadde de tilsyn med den offentlige sedelighet (straff for forhold som lovene ikke rammet, f.eks. overdre­ ven luksus, utsvevende liv, beordre utstøtelse av senat eller ridderstand, frata stemmerett, fastsette høyere skatt). De forestod bortforpaktning av statens inntekter og utstedelse av anbud på større statsprosjekter (byggeforetak o.l.). Avgjørelser kunne bare treffes når begge censorer var enige. I rang stod censorene mellom pretorer og ediler (de hadde ikke imperium), men faktisk var de statens mest ansette embetsmenn, og til censorer ble mest valgt forhen­ værende konsuler. I keisertiden overtok keiseren censormyndigheten. Se for øvrig ► sensor. census (lat.), folketelling, opprinnelig i det gamle Roma; se ►censorer. Herav betydningen verdsetting, f.eks. etter inntekt el.l. Også i nyere tid har utøvelsen av borgerlige rettigheter vært bundet til census, dvs. til iligning av en viss formue eller inntekt. Se ►stem­ merett. I Storbritannia og Nord-Amerika er census også offisiell betegnelse for folketelling. cent (eng., fra fr. 'hundre'), skillemynt i en rekke land. Cent er skillemynt i alle land med dollar (ame­ rikansk dollar, østkaribisk dollar eller en annen, nasjonal dollar-valuta), samt i enkelte andre land, bl.a. Nederland og Etiopia. 1 cent er ‘/100 av hovedmyntcn.

CENTRALBANKEN FOR NORGE

cental [sental] (av lat. 'hundre'), masseenhet, britisk betegnelse på 100 lb = 45,36 kg, det samme som short hundredweight, i USA vanligvis kalt hundred­ weight. (I Storbritannia brukes hundredweight vanligvis om long hundredweight = 112 lb.) Sml. ► centner. centas (litauisk, av lat. 'hundre') (plur. centai), skille­ mynt i Litauen. 100 centai = 1 litas. Centaur (eng., av gr. 'kentaur'), kraftig bæreraketttrinn, det første amerikanske for flytende hydrogen som brensel. To motorer yter hver en skyvekraft på 91 kN. Har vært brukt sammen med Atlas og Titan bæreraketter, etter Challenger-ulykken (se ►Challenger) ikke tillatt benyttet i romfergen av sikkerhetsårsaker. Fortiden mest aktuell i kombinasjon med Atlas 2 og Titan 4 (4,6 tonn til geostasjonær bane). Hovedleverandør er Lockheed Martin. Centaurea (av gr. 'kentaur', medisinplante hos Hippokrates), planteslekt i kurvplantefamilien, se ► knoppurt. Centaurium (av lat. 'hundre' og 'gull'), planteslekt i søterotfamilien, se ►tusengyllen. centavo (sp. og port, 'hundredel'), skillemynt i Portugal og en rekke sør- og mellomamerikanske stater. 1 centavo = l/wo av hovedmynten. Pga. den lave verdien lages ikke egne centavomynter lenger i Portugal. centenarium (lat., av 'hundre'), hundreårsdag, hundreårsfest. Centerpartiet, politiske partier i Finland og Sverige. 11 Finland ble Centerpartiet grunnlagt 1906 som et rent interesseparti for jordbrukerne under navnet Agrarforbundet, men utviklet seg alt i mellomkrigsti­ den til å bli småbrukernes og jord- og skogsarbeider­ nes parti i konkurranse med de sosialistiske partier. Etter den annen verdenskrig har partiet også søkt tilslutning innen andre samfunnsgrupper, hvilket navneforandringen til Centerpartiet 1965 varet symbolsk uttrykk for. Partiet, som i Riksdagen står ytterst til venstre på den ikke-sosialistiske fløy, har spilt en sentral rolle i finsk politikk under republik­ ken. Som en av Riksdagens to-tre største grupper har det deltatt i de fleste regjeringer siden selvsten­ digheten ble proklamert 1917. Tre av republikkens presidenter er utgått fra partiet, nemlig Lauri Relander, Kydsti Kallio og Urho Kekkonen. Ved riksdagsvalget 2003 ble Centerpartiet landets største med 24,7 % av stemmene og 55 av 200 mandater. Parti­ leder i senere år har vært Paavo Våyrynen (198090), Esko Aho (1990-2002), Anneli Jååtteenmåki (2002-03) og fra 2003 Matti Vanhanen. Jååtteen­ måki ble Finlands første kvinnelige statsminister, men måtte gå av etter kort tid og ble erstattet av Vanhanen som partileder og statsminister. 21 Sverige var Centerpartiet opprinnelig et politisk parti til fremme av bøndenes interesser, stiftet 1921 under navnet Bondeforbundet ved sammenslutning av tidligere politiske bondeorganisasjoner. Partiet søkte etter hvert bredere tilslutning på landsbygda og tok i samsvar med dette 1943 navnet LandsbygdpartietBondeforbundet. Med tanke på en utvidelse av stemmegrunnlaget også til byene ble navnet 1957 endret til Centerpartiet. Partiet plasserte seg til å begynne med i sentrum av de ikke-sosialistiske partier i Riksdagen, men inngikk 1933 et kriseforlik med sosialdemokratene («kohandeln») og støttet sosialdemokraten Per Albin Hanssons første regje­ ring. Et kort brudd med sosialdemokratene førte til dannelsen av en Bondeforbundsregjering juniseptember 1936 under ledelse av Axel PehrssonBramstorp. Den ble avløst av en koalisjonsregjering av de to partier 1936-39. Bondeforbundet deltok også i den nasjonale samlingsregjeringen 1939-45 og i en ny koalisjon med sosialdemokratene under Tage Erlander 1951-57. Senere har partiet orientert seg i retning av et samarbeid med de andre ikkesosialistiske partiene i Riksdagen, og dannet 1976

regjering sammen med dem, med Thorbjom Fålldin som statsminister. Valgene 1985 innledet en tilbake­ gang for partiet som varte helt til 2002. Partiet var med i regjeringen 1991-94. Ved valget 2002 fikk Centerpartiet 6,1 % av stemmene og snudde tilba­ kegangen (5,1 % i 1998). Partileder 1972-86 var Thorbjørn Fålldin, 1986-87 Karin Soder, 1987-97 Olof Johansson, 1998-2001 Lennart Daléus og fra 2001 Maud Olofsson. centesimal (av lat. 'hundre(del)'), betegner deling i 100 deler. Ved centesimal sirkeldeling deles sirkelkvadranten i 100 grader å 100 minutter å 100 se­ kunder, og altså hele sirkelen i 400 grader. centesimalvekt, brovekt hvor loddene veier 1 / j 00 av lasten. centesimasjon (av lat. 'hundre'), gammel militær straff, kunne ilegges hver 100. mann etter loddtrek­ ning. centésimo (sp. 'den hundrede'), skillemynt i Uru­ guay. 100 centésimos = 1 ny peso. Til 1986 var centesimo (med italiensk skrivemåte) betegnelse på ]/100 italiensk lira. centi- (av lat. 'hundredel'), symbol c, Sl-prefiks (jfr. ► SI) som sammen med navnet på en enhet gir en ny enhet som er lik >/l00 av den første, for eksempel centimeter (cm) = 0,01 m, centipoise (cP) = 0,01 P. centigrader, centesimalgrader, tidligere betegnelse på grader celsius. Mest brukt i engelsktalende land hvor grader (degrees) vanligvis ble oppfattet som grader fahrenheit. centilong (lat.-eng.), måleenhet for størrelse på barneklær, angir størrelsen som høyden av barnet, målt i centimeter. centime [såtim] (til fr. cent, 'hundre'), skillemynt i Frankrike og en rekke andre fransktalende land. 1 centime = ‘/I00 av hovedmynten. centimeter, cm, måleenhet for lengde, 1 cm = '/100 m. céntimo [Joen-] (sp., av lat. 'hundre'), skillemynt i Spania og en rekke andre spansktalende land. 1 céntimo = >/100 av hovedmynten. Erstattet av eurocent i Spania 2002. centipedes [sentipiidz] (lat. 'hundrefoting'), engelsk navn på klassen Chilopoda, leddyrklasse, se ►skolopendere. centner (av ty. Zentner, fra senlat. 'hundre'), eldre masseenhet i mange land, oftest lik 100 av landets pund. I første halvdel av 1800-tallet fikk den danske, tyske og sveitsiske centner verdien 50 kg. Navnet blir også til dels benyttet med betydningen 100 kg (metercentner, dobbeltcentner). Jfr. ►centai. Cent Nouvelles nouvelles, Les [så nuvel -] (fr. 'de hundre nye novellene'), fransk samling erotiske fortellinger fra midten av 1400-tallet. Laget etter italienske forbilder, Novellino, og særlig Boccaccios Decamerone, men de kan også minne om de gamle franske «fabliaux». Fikk betydning for utviklingen av novellesjangeren i Frankrike. cento (lat. 'drakt sammensydd av filler'), dikt som ble laget ved at man satte sammen vers eller versstumper av kjente dikt, særlig av Homer og Vergil, så det fremkom nytt innhold. Oppstod hos grekerne og romerne i oldtiden; hensikten var ofte å skape nye dikt med kristent innhold på grunnlag av de klassis­ ke dikteres verk. CENTO, forkortelse for Central Treaty Organization, Sentralpaktorganisasjonen, pakt inngått 1955 mel­ lom Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan og Storbritannia til forsvar av Midtøsten mot et eventuelt sovjetisk angrep. Het til 1959 Bagdad-pakten, da Irak trakk seg ut. Etter at Iran trakk seg ut 1979, ble CENTO oppløst. Cento novelle antiche, se ►Novellino. Centralbanken for Norge, tidligere bank opprettet i Oslo 1900, med formål å være fellesbank for forret-

268

CENTRAL CLYDESIDE

ningsbankene utenfor hovedstaden. Banken var i sin tid en av landets største forretningsbanker med en forvaltningskapital på 660 mill, kr i 1920. De følgende år kom banken i vanskeligheter, og 1922 gikk staten og en gruppe forretningsbanker til støtteaksjon ved tegning av en ansvarlig lånekapital på 50 mill. kr. 1923 ble banken satt under offentlig administrasjon, og måtte etter noen forgjeves støtte­ aksjoner gå i likvidasjon 1928, som først ble avsluttet 1935. Central Clydeside [sentral klaidsaid], byregion i Storbritannia, Skottland, på begge sider av elven Clyde. Hovedby: Glasgow. Centralforeningen, eg. Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, stiftet 15. mars 1861, den første landsomfattende idrettsorga­ nisasjon i Norge. Den arbeidet i begynnelsen særlig for fremme av skyttersaken og innføring av gymnas­ tikk i skolene, oppfordret videre skytterlagene til å gå inn for skiløping og var den direkte årsak til dannelsen av de første skiklubber. 1870 tok forenin­ gen initiativ til å opprette Den gymnastiske Centralskole (senere Statens Gymnastikkskole). 1893 ble ►folkevæpningssamlagenes og Centralforeningens skytterlag slått sammen i Det frivillige Skyttervesen, og foreningen skiftet samtidig navn til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt. Fra 1890 ble det stiftet særforbund for de enkelte idretter, disse slo seg 1910 sammen med Centralforeningen og dannet Norges Riksforbund for Idræt, med lover vedtatt av Stortinget. 1917 meldte Centralforenin­ gen seg ut og gikk over til annen virksomhet (se ► Kjenn Ditt Land), mens Riksforbundet 1919 ble omorganisert til Norges Landsforbund for Idrett, som 1946 ble sammenslått med Arbeidernes Idretts­ forbund (stiftet 1924) til Norges Idrettsforbund. Se også ► Norge (idrett). Litt.: Nordahl, G. & O. Tyrihjell: Norsk idrett gjennom hundre år, 1961; Olstad, F.: Norsk idretts historie, b. 1, 1987; Seeberg, F.G.: Centralforeningen for utbredelse av idræt 1861—1911: historik, 1911 Central India Agency [sentral indja eidjansi], administrasjonsområde i Britisk India 1854-1947; 134 540 km2 med 7,5 mill, innb .(1941). Omfattet 88 fyrstestater, hvorav de største var Indore, Bhopal og Rewa. Central Intelligence Agency [sentral intelidjans eidjansi], den sentrale etterretningsorganisasjon i USA, se ►CIA. Centralised Traffic Control [sentralaizd træfik kantroul], system innen jembanedrift, se ►CTC. Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt. Oslo, samvirkeforetak innen landbruket, stiftet 1925, i drift fra 1930, selveiende institusjon siden 1980. Omgjort til aksjeselskap 1997, heleid av Landkreditt. Centralkassen fungerer nå som et mellomliggende holdingselskap i Landkreditt og eier alle aksjene i Landkreditt Bank AS. Central Park [sentral pa:k], park i New York, midt på Manhattan, ca. 3,5 km2 i utstrekning. Anlagt etter en konkurranse vunnet av landskapsarkitekten Frederick Law Olmsted i samarbeid med C. Vaux i 1858, fullført ca. 1880. Parken er en rekreasjonsperle midt i millionbyens steinørken, med muligheter for lek, sport og hvile, med zoologisk hage, småsjøer med båter, blomsterutstillinger m.m. (etter mørkets frembrudd atskillig mindre idyllisk og attraktiv). Et nett av bilveier gjennom Central Park fører til at vekstene tidlig på våren mister sin friske farge. Ved parkens østside, mot den fasjonable gaten Fifth Avenue, ligger Metropolitan Museum of Art, ved vestsiden American Museum of Natural History. Central Standard Time [sentral stændad taim], tidssone, sentrert om 90° vestlig lengde, går gjennom USA og dekker dalførene langs Mississippi. Norsk tid -6 timer. Se også ►tidssoner.

Centralteatret, privatteater i Oslo. Teateret ble åpnet

1897 av Johan og Alma Fahlstrøm i de tidligere lokalene til ølhallen Alhambra. 1899-1902 drev Rudolf Rasmussen teateret. Fra 1902 til sin død 1928 var Harald Otto teaterets leder og eier. Hans sønn, Reidar Otto, meddirektør fra 1919, drev det senere, mens hans sønn, Harald Ottho gikk inn som meddi­ rektør 1938. Familien Otto drev teateret helt til 1959; 1931-34 var det utleid 8 måneder hvert år til Det Norske Teatret. Under Harald Ottos ledelse gav utallige lystspill og operetter teateret et solid økono­ misk grunnlag. Samtidig spilte teateret ny norsk dramatikk, fra Gunnar Heiberg til Ronald Fangen, og en rekke av våre forfattere fikk første gang sine verker fremført her. Men særlig fikk Centralteatret både kunstnerisk og økonomisk glede av sine Ibsenforestillinger. 1 1930-årene drev Reidar Otto Centralteatret som et godt underholdningsteater, hvor særlig Finn Bøs sommerspill gjorde lykke. Etter hvert ble hovedvek­ ten lagt på moderne og klassiske operetter, revyaktige sommerspill og norske og utenlandske lystspill. Av og til gav Centralteatret også mer alvorlige skue­ spill, som Strindbergs Påsk. 1 1959 døde Reidar Otto, og Harald Ottho ble enedirektør. Fra 1. sept, samme år benyttet Natio­ naltheatret Centralteatret som biscene under navnet l ille Scene. 1 1962 overtok Jens Book Jenssen, fra 1963 brukte NRK Centralteatret som fjemsynsstudio. Siden 1971 har Centralteatret vært biscene for Oslo Nye Teater. Litt.: Gjesdahl, R: Centralteatrets historie, 1964 Centranthus (av lat. 'hundre' og gr. 'blomst'), plante­ slekt i vendelrotfamilien, se ►sporeblom . Centre [såtr], region i midtre Frankrike, omkring midtre delen av Loire og dens bielver, omfatter departementene Cher, Eure-et-Loir, Indre, Indre-etLoire, Loiret og Loir-et-Cher; 39 151 km2 med 2,5 mill. innb. (2002). Hovedstad: Orléans; største by: Tours. Natur. Området hører til Parisbassenget og består mest av lavland, gjennomskåret av Loire, som ren­ ner fra øst mot vest. Høyeste punkt er Mont-SaintMarien i Cher, 504 moh. Befolkning. Regionen er tynt befolket, og er blant de minst urbaniserte i Frankrike. Folketallet har etter den annen verdenskrig økt langsommere enn på landsbasis, bl.a. som følge av nærheten til Parisre­ gionen. Tilveksten har vært sterkest i de nordligste departementene Loiret, Eure-et-Loire og Loir-etCher. Næringsliv. Regionen er storprodusent av hvete, bygg og mais, med en betydelig vindyrking. De viktigste vindistriktene ligger langs Loire: Bourguil, Chinon, Vouvray og Sancerre. Det dyrkes også industrivekster som sukkerbeter og solsikker. Utflyt­ ting av industri fra Paris etter 1945 har skapt en betydelig industrivekst. Industrien omfatter bl.a. produksjon av bildeler, bildekk, kulelagre, plast og kjemikalier. Regionen har tre større kjernekraftverk: ved Dampierre-en-Burly (Loiret), Saint-Laurentdes-Eaux (Loire-et-Cher) og Avoine-Chinon (Indreet-Loire). Turisttrafikken er betydelig, ikke minst til Loiredalen og alle slottene. Centre Pompidpu, se ►Pompidou-senteret for kunst og kultur. Centre Spatial Guyanais [såtr spasial guiang] (fr. 'guyansk romsenter'), den franske romorganisasjonen ► CNES' oppskytningsbase ved Kourou i Fransk Guyana. Er godt egnet fordi den ligger nær ekvator (5°15'N, 52°46'V). Benyttes også av ESA, som bl.a. eier Ariane-oppskytningsfasilitetene ELA-1, ELA-2 og ELA 3 (Ensemble de Lancement Ariane) samt nytte last-klargjøringsfasiliteten EPCU (Ensemble de Préparation Charges Utiles) for Ariane-bæreraketter (se ► Ariane). CENTREX. en pakke av tilleggstjenester i det offent­ lige telefonnettet, erstatter hussentraler. Med CENT­

REX kan en bedrift få de samme funksjonene via det offentlige telenettet som de ellers får med en hus­ sentral eller med et nett av slike. En virksomhet som har avdelinger flere steder i landet, kan ved hjelp av CENTREX knytte avdelingene sammen i et tilsynela­ tende bedriftsinternt kommunikasjonsnett med et felles eller flere sentralbord. Centrum-Demokraterne, dansk politisk parti, grunn­ lagt 1973 som utbryterparti fra Socialdemokratiet. Partiet har en sosialradikal profil, men er kultur- og utenrikspolitisk konservativt. Partiet deltok i «Firkløver»-regjeringen 1982-88 og i koalisjonsregjerin­ gen 1993-96. Partiet falt ut av Folketinget vedvalget 2001 og fikk bare 1,8 % av stemmene. Partileder 1973-89 var Erhard Jakobsen, fra 1989 hans datter Mimi Stilling Jakobsen. centum (lat.), hundre. centuria (lat., til centum = 100), avdeling på 100. 11 den romerske hær ’/60 av legionen, i regelen noe under 100 mann sterk. Hver centuria ble ført av en centurion. 2 En av de 193 avdelinger av det romerske folk i Servius Tullius' inndeling; denne inndeling lå til grunn for hærordningen og folkeforsamlingen (Comitia centuriata), hvor hver centuria hadde én (kollektiv) stemme, mens man innenfor centuriaen stemte etter hoder. centurion (lat., av 'hundre'), underoffiser i den romerske hær, én i spissen for hver av en legions 60 centurier. Cep, Jan [tjep], 1902-74, tsjekkisk forfatter og oversetter; en moderne intellektuell som var sterkt knyttet til sin hjembygd i Morava og stod de katolske såkalte ruralistene nær. Han debuterte med novel­ lesamlingen To hjem (1926), fulgt av en rekke andre. Samlingen Ansikt under kingelvev (1941) ble prisbelønnet. Cep var en meget bevisst kunstner, og gjorde rede for sitt estetiske syn i Dikteren og kildene til hans inspirasjon (1940). Fra 1948 levde han som emigrant i Paris, og skrev en rekke filosofiske essays og radio­ taler for Radio Free Europe i Miinchen. Posthumt utkom fragmenter av en selvbiografi, Søster angst (1975). Hans verker utgis på nytt fra 1994 i Brno. Cephaelis (av gr. 'hode' og 'presse sammen'), plante­ slekt i maurefamilien med 180 arter i tropiske strøk. Se arten ►brekkrot. cephal-, cephalo- (av gr. 'hode'), som angår hodet, dessuten i visse dyreslektsnavn. Se også cefal- og kefal-. Cephalanthera (av gr. 'hode' og 'pollenknopp'), planteslekt i orkidéfamilien, (marihåndfamilien), se ► skogfrue. Cephalaria (av gr. 'hode'), planteslekt i kardeborrefamilien. Ett- og flerårige urter med blomster i halvkuleformede kurver, hver blomst med et hinneaktig støtteblad. 65 arter i middelhavsområdet, Afrika og Asia. Flere arter dyrkes som prydplanter i Norge, vanligst er ►gullknapp. Cephalaspidiformes (av gr. 'hode' og 'orm'), utdødd orden i overklassen urfisk, Agnatha, som levde i silur og devon. Hodet og fremre del av kroppen var dekket av benpanser, resten av kroppen var skjellkledd. Cephalaspidiformes var bunnformer, og på den flate buksiden lå munnen og de mange gjelleåpninger. På Svalbard er funnet enestående godt bevarte cephalaspider hvor det har vært mulig å studere den indre bygning av hoderegionen med hjemehulrommet. Ordenen er ellers bl.a. kjent fra Norge (Ringerike og Jeløya), Storbritannia, Russland og Nord-Amerika. Cephalocarida (av gr. 'hode' og Tite krepsdyr'), krepsdyrklasse. Omfatter to familier med til sammen ni arter. Regnes som mest primitive av nålevende krepsdyrklasser. De er små (opptil 4 mm lange) og rekelignende med lang kropp. Cephalocaridene lever i sand og mudder på havbunnen.

269 Cephalochordata (av gr. 'hode' og 'ryggstreng'),

Acrania, underrekke i rekken Chordata (ryggstrengdyr), se ►lansettfisker. Cephalppoda (av gr. 'hode' og 'fot'), bløtdyrklasse, se ►blekkspruter. cephalothprax (av gr. 'hode' og 'bryst'), forreste kroppsavsnitt hos forskjellige leddyr hvor segmente­ ne i hodet og brystet er smeltet sammen til ett av­ snitt. cephejder [sefeider] (oppkalt etter stjernen 5 Cephei), en type pulserende stjerner som har hatt stor betyd­ ning for avstandsbestemmelser i universet. Se ►va­ riable stjerner. Cepheus [sefeus], Cefeus eller Kefevs, stjernebilde på den nordlige himmel. Den klareste stjernen Alderamin (a Cephei) er hvit og har størrelsesklasse 2,6. Den vil være polarstjerne fra omkring år 6500 til 8300. Navn etter Kassiopeias mann og Andromedas far. CEPT, forkortelse for fransk Conference Européenne des Administrations des Postes et des Télécommunications, Den europeiske post- og teleforening. Stiftet 1959 for å fremme samarbeidet mellom post- og teleadministrasjonene i de vesteuropeiske landene. Forenin­ gens sekretariat går på omgang mellom medlems­ landene. CEPT Agency er et selskap som ble dannet i 1988 av ca. 20 postverk i Vest-Europa, USA, Canada, Austra­ lia og Japan for å utvikle den internasjonale posttrafikken og møte konkurransen fra flernasjonale kurerselskap. cera (lat.), voks, vokstavle, voksbilde. ceramid, N-acylsfingosin, lipid (fettstoff) som er en del av flere glykolipider, bl.a. sfingolipider, ►cerebrosider og gangliosider som finnes i cellemembra­ ner, særlig i hjerne- og nervevev. Ceramium, rødalgeslekt, se ►rekeklo. cerasjpn, overtrekking med voks (cera). Cerastium, arve, planteslekt i nellikfamilien, små, oftest lodne planter med hvite blomster. 60 arter, derav 13 i Norge. ►Vanlig arve, C.fontanum, er en svært vanlig plante gjennom hele landet. Vanlige i fjellet er ►fjellarve og ►brearve. Som prydplanter dyrkes i steinpartier i hager de hvitfiltede artene ► sølvarve, C. biebersteinii, og ►filtarve, C. tomentosum. Cerasus, oldtidsby i Lilleasia, nå ►Giresun; har antagelig gitt navn til kirsebær (lat. Cerasus, fr. cerise, eng. cherry.) Ceratium (av gr. 'horn'), mikroalgeslekt i divisjonen ► dinoflagellater, finnes vesentlig i havet. Det er beskrevet ca. 80 arter i slekten, flere er alminnelige langs norskekysten i sommerhalvåret. Ceratocystis, slekt av sekksporesopper. Omfatter en rekke arter som kan gjøre stor skade ved å angripe trær som raskt visner og dør, først og fremst skogstrær i tropiske strøk, som akasier og eukalyptus, men også edelløvtrær i tempererte strøk som eik, lønn og platan. Noen arter er aggressive blåvedsopper (se ►blåved). Ceratodontifprmes (av gr. 'horn' og 'tann', og lat. 'utseende'), orden av benfisker, i underklassen ►lungefisk. Ceratonia, planteslekt i familien Caesalpiniaceae. Eneste art er ►johannesbrødtre. Ceratppyge, trilobittslekt, ledefossil for underste del av ordovicium i Norge. Cerbera, planteslekt i gravmyrtfamilien. Omfatter 6 arter trær i tropiske strøk. C. odollam har store, eggrunde frukter som kan drive omkring på havet med havstrømmene. cercarier (av gr. 'hale'), haleikter, larvestadium av ►ikter. Cercis, planteslekt i familien Caesalpiniaceae, 7 arter busker og trær i middelhavslandene, Øst-Asia og Nord-Amerika med rundaktige, hjerteformede blad

CEREBROSIDER

og røde eller hvite blomster før løvsprett. Noen blir dyrket som prydbusker, men er ikke hardføre. Best kjent er ►judastre. Cercopithecoidea (av gr. 'hale-ape'), smalneseaper, østaper eller dyreaper, pattedyroverfamilie i underordenen aper, Anthropoidea. Se ►aper og ►dyre­ aper. Cercosppra, artsrik slekt av konidiesopper som først og fremst forårsaker ødeleggende flekker på bladene av mange planteslag, bl.a. bete, gulrot og fiol. Cerdå, Iddefonso [joerda], 1815-76, spansk byplan­ legger og ingeniør, mest kjent for Barcelonas rutenettpregede byplan fra 1860-årene. Sine byplanteorier samlet han i Teoria general de la urbanizacion (1867, nyutgitt 1968). Cerdagne [serdanj], spansk La Cerdaha, dal i østlige del av Pyreneene, delt mellom det franske departe­ mentet Pyrénées-Orientales og de spanske provinser Gerona og Lérida (Cataluna). Dreneres av Ségre (sp. Rio Segre). Vannskille på fransk side, passhøyde 1579 moh. Cerdagne ble delt mellom Frankrike og Spania 1659, da Spania avstod 33 landsbyer til Frankrike, men beholdt Llivia, som danner en spansk enklave på den franske siden. Cerdic, død 534, vestsaksisk høvding. Gikk 495 inn i England og slo britene i flere slag. Grunnla sammen med sønnen Cynric det vestsaksiske riket Wessex 519. Erobret Isle of Wight 530. cerealer (avlat, cerealia, 'Ceres' fest'), fellesbetegnel­ se for kornartene. Cerealia AB, Stockholm, svensk næringsmiddelselskap grunnlagt 1985, produserer kornbaserte næ­ ringsmidler som mel, frokostblandinger, pasta og brød, hovedsakelig for det nordiske markedet. Kjente merker er Regal (mel), Axa (frokostblanding) og Hatting (frossent brød). Overtok 1999 norske ► Regal Mølle med produksjon i Oslo (Bjølsen Val­ semølle), Moss og Kristiansand. Cerealia eies av det svenske landbrukssamvirkekonsernet Lantmånnen. Omsetning ca. 8 mrd. svenske kr med rundt 6000 ansatte (2003). Navnet er avledet av cerealer, en fellesbetegnelse på kornartene. cerebellaer (av lat. cerebellum, 'den lille hjerne'), som hører til den lille hjerne. cerebral (av lat. cerebrum, 'hjerne'), det som har med hjernen å gjøre. cerebral angiografi, røntgenologisk undersøkelse av storhjernens arterier og vener etter injeksjon av et kontrastmiddel i indre hodearterie (arteria carotis interna), av og til også i virvelarterien (arteria vertebralis), for å fremstille lillehjernens kar. Brukes vesentlig for å påvise misdannelser av eller utposninger (aneurismer) på hjernens arterier. Se ►angio­ grafi. cerebral parese (av lat. cerebrum, 'hjerne' og gr. paresis, 'lammelse'), en gruppe sykdommer som ytrer seg ved sviktende kontroll av muskelbevegelsene som følge av skade i bestemte deler av hjernen i tidlig alder. Skadens årsak og ytringsformene er mange, men pga. de felles prinsippene som legges til grunn for behandlingen, er det hensiktsmessig å samle disse lidelsene under én felles betegnelse. Årsaker. Hjerneskader som fører til cerebral parese kan være oppstått før fødselen (60 %), under fødse­ len (35 %) eller etter fødselen (5 %). De viktigste årsaker er: 1. mangelfull oksygentilførsel til hjernen, 2. blødning i hjernen eller på hjemeoverflaten, 3. betennelsesprosesser, 4. utviklingsdefekter i hjernen av genetisk natur eller som følge av forgiftninger eller infeksjoner i fosterlivet, 5. uforlikelighet mel­ lom morens og fosterets blodtyper (f.eks. rhesusuforlikelighet, erythroblastose). Symptomer. Cerebral parese kan arte seg forskjellig, men deles stort sett i 3 hovedformer: 1) overveiende

spastiske tilfeller (70-75 %), 2) overveiende ataktiske tilfeller (15-20 %), 3) tilfeller preget av ufrivillige bevegelser (atetose) og spenningsvariasjoner (1015 %). Overgangstilfeller og blandingsformer mel­ lom de tre hovedformene forekommer. Ved spastisitet reagerer musklene med økt spen­ ning på forskjellige irritamenter, samtidig som muskelkraften er nedsatt. Oftest er spastisiteten og lammelsen mest uttalt i bena (spastisk diplegi). Tilfeller med affeksjon av bare én kroppshalvdel (spastisk hemiplegi) er også forholdsvis vanlige. Ved ataksi er det en forstyrrelse av balanse- og stillingssans, som resulterer i ustø gange, dårlig koor­ dinerte muskelbevegelser og tendens til skjelving (tremor). Ofte er musklene påfallende slappe (hypotone). Den tredje hovedformen preges fremfor alt av ufrivillige bevegelser og sterkt vekslende mus­ kelspenninger. En undergruppe her er atetose, som er karakterisert ved at forsøk på aktive bevegelser fremkaller overdrevne og tilsynelatende hensiktsløse bevegelser i mange muskelgrupper. Atetotikerne preges av disse svære, ukoordinerte bevegelser, grimasering og talevansker. Intelligensen er oftest normal. Ved cerebral parese kan også andre deler av hjer­ nefunksjonen være affisert, og de nevnte bevegel­ sesforstyrrelser er ofte kombinert med kramper, atferdsforstyrrelser, høre-stumhet, hørselsnedsettelse, talevansker, spesielle lærevansker og intelligensdefekt. Disse funksjonsforstyrrelser vil variere i sammensetning og grad, avhengig av hjerneskadens utbredelse og lokalisasjon. Behandling. Noen allmenngyldig formel for be­ handling finnes ikke. Hos en del cerebral paresepasienter har skaden rammet så store avsnitt av hjernen at noen bedring av betydning ikke kan oppnås. Enkelte barn har sterkt nedsatt intelligens og hører naturlig inn under det offentlige hjelpeap­ parat for psykisk utviklingshemmede. Mange cere­ bral parese-pasienter har vært feilaktig betraktet som psykisk utviklingshemmede fordi de mangler taleevnen og fordi deres ukoordinerte bevegelser virket hensiktsløse. Behandlingen strekker seg over lang tid, ofte mange år. Den består av medisinsk behandling, som tar sikte på å bedre allmenntilstanden, kontrollere ledsagende kramper, redusere spastisitet o.l., fysi­ kalsk behandling, hensiktsmessig lek og beskjeftigel­ se, taleundervisning, skole og yrkesopplæring, operativ behandling på sener og muskler hos enkel­ te pasienter med spastisitet, og psykologisk behand­ ling og foreldrerådgivning. Hvorledes den fysikalske øvelsesbehandling best skal gjennomføres, hersker det forskjellige meninger om. Det store antallet invalidiserte cerebral parese-pasienter, den langva­ rige behandlingen og de mange samvirkende ledde­ ne i behandlingen krever et intimt samarbeid mel­ lom helsemyndigheter, hjelpeorganisasjoner, leger, fysioterapeuter, lærere, foreldre osv. for at det skal lykkes å bringe disse pasientene så langt frem som mulig. Utbredelse. Hvert år registreres ca. 120 nye tilfeller, og en regner med at det per 1000 fødsler finnes 2 til 2,5 tilfeller av cerebral parese. Organisasjoner. I mange land er det dannet egne hjelpeorganisasjoner som arbeider for pasienter med cerebral parese. I Norge ble Cerebral Parese-foreningen (til 1996 Foreningen til bekjempelse av cerebral parese) stiftet i 1950. Den driver Sentralinstituttet for Cerebral Parese, Berg Gård, i Oslo, som bl.a. registrerer alle tilfeller av cerebral parese i Norge. MSp cerebro- (av lat.), som angår hjernen. cerebrosider (av cerebro-), glykolipider som finnes i stor mengde i hjerne- og nervevev. De dannes når glukose eller galaktose bindes til ceramid. Glukocerebrosidene finnes i små mengder i de fleste organer

270

CEREBROSPINAL

hos dyr. Galaktocerebrosidene danner myelin i hjernens hvite substans, sammen med kolesterol, fosfolipider og enkelte proteiner. Cerebrosider finnes også i planter. cerebrospinal, som har med hjernen og ryggmargen (sentralnervesystemet) å gjøre. cerebrospinal rhinorrhoe (av gr. 'nese' og 'flod'), renning av ►cerebrospinalvæske fra fremre skallegrop ned i nesen. Forekommer ved hodeskader med kraniebrudd, som oftest brudd i fremre skallegrop. Tilstanden kan kompliseres ved at infeksjon med bakterier fra nesen kan føre til hjernehinnebeten­ nelse. cerebrospinalvæske, hjernevæske, den vannklare, fargeløse væsken som finnes i hjernens hulrom, og i spaltene mellom hinnene som omgir hjerne og ryggmarg. Beskytter hjernen mot rystelser ved hodeskader og deltar i reguleringen av hjernetrykket og hjernens stoffskifte. Cerebrospinalvæsken har betydning ved diagnosen av flere nervesykdommer. En prøve fås i alminnelighet ved spinalpunksjon eller lumbalpunksjon. cerebrovaskulær, som har med hjernens blodforsyning å gjøre. cerebrovaskulære sykdommer, sykdommer forårsa­ ket av uregelmessigheter eller svikt i hjernens blodforsyning, for eksempel hjerneslag. Ceres (beslektet med lat. creo, 'avler' og cresco, 'vok­ ser'), romersk gudinne for kornavl og åkerbruk. Ble tidlig likestilt med den greske ►Demeter, hvis kultus ble innført i Roma fra de greske koloniene i SørItalia 493 f.Kr. Både prestene og seremoniene ved Ceres-dyrkelsen var greske. Hun hadde sammen med Liber og Libera (grekernes Dionysos og Kore) et tempel i nærheten av Circus Maximus, plebeiemes sakrale midtpunkt med deres arkiv og kasse. Hovedfest: Cereqlia, 19. april. Ceres (astron.), den nest største av asteroidene, og den første som ble oppdaget (G. Piazzi, 1801). Dia­ meter 1003 km. Middelavstand fra Solen 417 millio­ ner km, omløpstid 4,60 år. ceresjn (av lat. 'voks'), blanding av høymolekylære, faste alkaner, som fås ved raffinering av jordvoks (ozokeritt). Brukes i stor utstrekning i poleringsmidler, til impregnering av lær, fremstilling av lys m.m. Cereus, planteslekt i kaktusfamilien, se ►søylekaktus. Cerezo Arévalo, Vinicio [sereså are^alå], f. 1942, guatemalansk politiker (kristeligdemokrat). Radikal kandidat ved valget i 1985 for det kristeligdemokra­ tiske partiet PDCG og ble valgt til Guatemalas første sivile president på 16 år. Guatemalas president 1986-91. Cerha, Friedrich [tjera], f. 1927, østerriksk kompo­ nist, pedagog og skribent. Utdannet ved musikkakademiet i Wien, hvor han har undervist siden 1959. Utgikk fra Darmstadt-miljøet (Stockhausen m.fl.), ble kjent som komponist og utøver av avantgardis­ tisk samtidsmusikk tidlig i 1960-årene (bl.a. gjen­ nom ensemblet Die Reihe). Noen verker: Deuxéclats (1956) for fiolin og klaver, SpiegelI-VII (1960-71) for stort orkester og lydbånd, Curriculum (1971-72) for 13 blåseinstrumenter, operaen Baal (1981). Fullførte Alban Bergs opera Lulu (3. akt; 1978). cerianitt, sjeldent mineral, CeO2, kubisk, isomorft med uraninitt og thorianitt. I Norge kjent fra granitt pegmatitter i Iveland. Navn etter sammensetningen, cerise [norsk uttale seris] (fr.), kirsebær(rød). cerise de chateau [sariz da Jatå] (fr. 'slottskirsebær'), det franske navn på en kirsebærsort. I Tyskland heter sorten pga. en misforståelse Schattenkirschen, og i Danmark og Norge er den, ved direkte oversettelse av det gale tyske ordet, blitt hetende skyggekirsebær. Cerisy-la-Salle [sarizi lasal], slott i Frankrike, depar­ tementet Manche, sørvest for Bayeux. Slottet, som er oppført på 1700-tallet, har siden 1952 vært brukt

som internasjonalt kultursenter. Senteret fører videre tradisjonen fra Pontigny-klosteret i Cham­ pagne, hvor forfatteren Paul Desjardins i begynnel­ sen av 1900-tallet samlet intellektuelle fra forskjel­ lige land for å utveksle ideer med henblikk på større internasjonal forståelse. cerium (etter asteroiden Ceres), grunnstoff som tilhører lantanoidene i grunnstoffenes periodesys­ tem. Det er et metall med farge og glans som jern; relativt mykt (omtrent som tinn). Forekomst. I naturen finnes cerium i form av en rekke mineraler. Viktigst er monazitt, CePO4 (ceriumfosfat), og bastnåsitt, CeFCO, (ceriumfluorkarbonat). Større forekomster av bastnåsitt og monazitt, hovedsakelig som monazittsand, finnes i USA, Russland og Sverige. Alt i alt regner man med at cerium utgjør 0,0060 vektprosent av jordskorpen, og er dermed mest utbredt av lantanoidene. Naturlig forekommende cerium består av fire isotoper med nukleontallene 136, 138, 140 og 142.1 tillegg kjenner man 19 kunstig fremstilte, radioakti­ ve isotoper. Kjemiske egenskaper. Metallet er meget uedelt og oksideres ved romtemperatur. Det angripes av vann og løses lett av fortynnede syrer. Fremstilling. Fremstilling av rent Ce eller CeO2 fritt for de øvrige lantanoider krever omhyggelig separa­ sjon. Tidligere ble løselighet av salter benyttet. Moderne metoder gjør bruk av ionebytterkolonner eller væske-væske-ekstraksjon. Etter separasjon kan ionene felles som oksalater som ved oppvarming spaltes til oksid. For cerium utnyttes at dets oksidasjonstrinn normalt er +IV, mens +III er desidert vanligst for lantanoidene for øvrig. Cerium-metall fremstilles ved elektrolyse av cerium(HI)klorid eller ved termokjemisk reduksjon av fluoridet eller kloridet med alkali- eller jordalkalimetaller ved ca. 1400 °C. Bruk. Cerium-metall anvendes i legering med andre lantanoider til en rekke formål. Mest almin­ nelig er legeringen mischmetall, som inneholder ca. 50 % cerium, 25 % lantan, 18 % neodym, 5 % praseodym og 2 % andre lantanoidemetaller. Misch­ metall blir brukt som legeringsmetall for jern og stål, samt i aluminium- og magnesiumlegeringer. Tilsats av små mengder cerium (ca. 0,1 %) til høytemperaturlegeringer gir økt bestandighet mot korrosjon ved høye temperaturer. Med jern gir cerium pyrofore legeringer som anvendes som «flintestein» i fyrtøy (lightere) og gasstennere. Cerium finner også an­ vendelse som getter i vakuumteknikken, dvs. rester av oksygen fjernes under dannelse av CeO2. Historikk. Cerium ble oppdaget i form av sitt fireverdige oksid, CeO2, i 1803 uavhengig av hverandre av den tyske kjemiker M. H. Klaproth og av svens­ kene W. Hisinger og J. J. Berzeiius. Det har navn etter planeten Ceres, som ble oppdaget to år tidlige­ re. I metallisk form ble cerium første gang isolert i 1825. Kjemiske forbindelser. I sine kjemiske forbindelser opptrer cerium med oksidasjonstrinn DI eller IV. Sure løsninger av cerium(IV) er sterkt oksiderende

CERIUM

Kjemisk symbol Atomnummer Relativ atommasse Smeltepunkt Kokepunkt Densitet 6,70 g/cm5 (0-y)‘ Oksidasjonstall Elektronkonfigurasjon *) Ved 25 °C

Ce 58 140,116 795 °C 3360 °C 8,24 g/cm3(ct)

og blir brukt som oksidasjonsmiddel i preparativ organisk kjemi og i analytisk kjemi. Det viktigste oksidet er cerium(IV)oksid, CeO2.1 blanding med thorium(IV)oksid, ThO2, vil cerium(IV)oksid få en svakt lysende gassflamme til å sende ut et kraftig, dagslyslignende lys. Dette utnyt­ tes i de såkalte auerbrennere, oppkalt etter C. Auer von Welsbach. Kinoprosjektørers karbonlysbuelamper er innsatt med oksider av lantanoidene, noe som gir en betydelig økt lysintensitet. Cerium(IV)oksid anvendes også som polermiddel for optiske glass, videre som tilsetning til glass som er utsatt for rønt­ genstråling og annen stråling for å hindre avfarging, f.eks. i fargefjemsynsrør hvor elektronstrålingen ellers ville ødelegge bildets fargekvalitet. Oksidet anvendes også som katalysator for kjemiske reaksjo­ ner, bl.a. brukes det i selvrensende stekeovner. Av andre ceriumforbindelser kan nevnes cerium(III)nitrat, Ce(NO)3, og cerium(IV)sulfat, Ce(SO4)2. PKK Cermaq ASA, Oslo, dannet 1995 som Statkom Hol­ ding, norsk havbruksselskap med oppdrett av og forproduksjon til laks og ørret. Oppdrettsvirksomheten foregår gjennom datterselskapet Mainstream med virksomhet i Chile, Canada og Skottland, forproduksjonen gjennom selskapet Ewos. Cermaq eier også ca. halvparten av kornhandlerselskapet ► Unikorn AS gjennom sitt datterselskap Cemova. Staten eier ca. 80 % av konsernet; omsetning ca. 6 mrd. kr med vel 2000 ansatte (2003). Historikk. Ewos ble grunnlagt 1931 i Sverige av Erik Berggren, Victor Weyde og Olle Sjostedt (Ewos er dannet av forbokstaver i navnene deres). Selskapet laget opprinnelig fortilsetninger til landbruket, og 1949 ble Norsk Landbrukskjemi etablert som et datterselskap. I slutten av 1950-årene ble Ewos de første til å utvikle tørrfor til fiskeyngel og ble en av verdens største produsenter av fiskefor med virk­ somhet i Norge, Chile, Canada og Skottland. Hoved­ kontor i Bergen og norske fabrikker i Florø, Halsa og Bergneset utenfor Tromsø. Fabrikken i Florø ble etablert 1989 og var lenge verdens største fiskeforfabrikk. Driver også utstrakt forskningsvirksomhet. Cermaq overtok Ewos 2000 og slo det sammen med fiskeforselskapet NorAqua. Statens Kornforretning ble 1994 delt i en forvalt­ ningsdel og den statseide forretningsdelen Statkom Holding AS med virksomhet innen kornhandel (Statkom AS) ogmølledrift (►Stormøllen, ►Norgesmøllene). Selskapet skiftet etterhvert fokus fra landbruk til havbruk, og Felleskjøpet Øst Vest over­ tok 1999 kraftforvirksomheten i Stormøllen og 2003 aksjemajoriteten i Norgesmøllene. Statkom Holding AS skiftet 2001 navn til Cermaq, som ble vedtatt skilt i en havbruksdel og en landbruksdel (Unikorn AS). Selskapet solgte etter hvert rundt halvparten av aksjene i Unikorn til Bygdemøllenes Investeringssel­ skap. Navnet Cermaq er forkortelse for eng. Cereals and Marine Aquaculture ('kom og marin akvakultur'), cermet [sø-], forkortelse for ceramicmetal, keramisk metall, dvs. pressede og sintrede (se ►sintring) blandinger av metaller og ildfaste ikke-metalliske stoffer, hovedsakelig fremstilt for bruk i gassturbiner og for andre anvendelser som krever motstandsevne mot høy temperatur. CERN, fork, for ConseilEuropéenpour la Recherche Nucléaire, intereuropeisk organisasjon som har til formål å støtte samarbeidet mellom de europeiske stater innen forskning i elementærpartikkelfysikk, kjernefysikk og kjemekjemi. Denne forskningen er av rent vitenskapelig og fundamental karakter. HISTORIKK

0, III, IV [Xe]4f26s2

CERN ble stiftet 1952 etter forutgående forhandlin­ ger mellom de interesserte land, kommet i stand på UNESCOs initiativ. De opprinnelige medlemslande­ ne var Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Jugoslavia, Nederland, Norge, Storbritannia, Sveits, -

271

CERNIK

CERN. Det intereuropeiske anlegget for partikkel- og kjernefysikk i Meyrin, nær Genéve. - Til venstre: Den lille ringen angir beliggenheten av den 7 km lange tunnelen for Protonakseleratoren SPS. Den store ringen viser den 27 km lange LEP-tunnelen. Begge ligger under jorden, dels på den franske dels på den sveitsiske sider1 av grensen Langs LEPtunnelen finnes det fire forskjellige detektorer der det foretas eksperimenter. Bildet til høyre viser en av disse, DELPHI, der mange nordmenn har foretatt målingen §

Sverige og Vest-Tyskland. Jugoslavia trakk seg ut i 1961. Etter hvert har Østerrike, Spania, Portugal, Finland, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Ungarn og Bulga­ ria blitt medlemmer. Som opphavsmann til ideen om et felles europeisk laboratorium nevnes den franske fysiker Louis de Broglie. Hensikten var dels å skaffe forskning innen­ for kjerne- og partikkelfysikk i Europa den økono­ miske støtte den måtte ha, om den skulle hevde seg i forhold til forskningen i USA, dels å styrke det europeiske og internasjonale samarbeidet. Det ble ved stiftelsen lagt stor vekt på at forskningsresultate­ ne ikke skulle kunne utnyttes militært og at resulta­ tene skulle være tilgjengelige for alle. Utvikling av utstyr. Etter ratifikasjon av medlems­ landene trådte overenskomsten i kraft 29. sept. 1954. Det ble straks etablert forskningsgrupper i København (teoretisk) og Liverpool (eksperimen­ tell) og videre satt i gang planlegging og bygging av to akseleratorer, en synkrosyklotron (SC) for proto­ ner med energi 600 megaelektronvolt (MeV), ferdig i 1957, og en protonsynkrotron (PS) for protoner med energi 28 gigaelektronvolt (GeV), den siste tatt i bruk i 1959 og på det tidspunkt verdens største akselerator. Maskinene ble bygd ved landsbyen Meyrin i Sveits, ved den franske grense like utenfor Genéve, og alle forskningsgruppene flyttet dit. Nordmenne O. Dahl, R. Widerøe og K. Johnsen spilte en avgjørende rolle for tilblivelsen av PS. Virksomheten er siden betydelig utvidet med byg­ ging av nye anlegg på begge sider av den fransksveitsiske grensen. 1 1965 ble det besluttet å bygge to lagringsringer for protoner fra synkrotronen. De ble vanligvis betegnet som ISR (Intersecting Storage Rings). De to ringene var forskjøvet litt i forhold til hverandre. Strålen fra synkrotronen ble ledet inn i ringene og akkumulerte der. Når det ble lagret tilstrekkelig med protoner i begge ringene, ble strålene ledet mot hverandre. På denne måten utnyttet man partiklenes kinetiske energi fullt ut. ISR var i bruk fra 1971 til 1984. Da byggingen av ISR var ferdig, ble det besluttet å konstruere en større protonakselerator, SPS (Super Proton Syncrotron), som ble tatt i bruk i 1977. Den er bygd i en ringformet tunnel, 4 m vid og med en omkrets på 7 km. Tunnelen ligger ca. 40 m under bakken, dels på den franske, dels på den sveitsiske siden av grensen. Den kan akselerere protoner til en energi på 450 GeV, og kan akselerere protoner og antiprotoner samtidig i motsatte omløpsretninger, slik at strålene kolliderer når partiklene har oppnådd full energi. 1 1984 startet et nytt prosjekt, LEP (Large Electron Positron collider) hvor elektronenog positroner akse­

lereres samtidig i motsatte omløpsretninger til en energi på ca. 45 GeV før de kolliderte med hveran­ dre. Senere ble energien økt til litt over 100 GeV per partikkel. Denne maskinen var ferdig i 1989 og ble bygd i en ringtunnel, 27 km i omkrets og 80-100 m under bakken. LEP ble nedlagt 2000 og skal erstattes av LHC (Large Hadron Collider), som er planlagt ferdigstilt rundt år 2007. Her skal protoner akselere­ res i LEP-tunnelen og støte mot hverandre med energier opp til 7000 GeV per proton. Man skal også la tunge ioner støte mot hverandre. Av andre prosjekter på CERN kan nevnes LEAR (Low Energy Antiproton Ring) som gir stråler av lavenergetiske antiprotoner (helt ned til 5 MeV) og ISOLDE (Isotope Separator on Line Developement) hvor man arbeider med kjernekjemi og lavenergi kjerne­ fysikk. ØKONOMI

CERN finansieres ved bidrag fra medlemslandene utlignet i forhold til størrelse og økonomisk evne. Når nye prosjekter settes i gang, tar hvert av med­ lemslandene stilling til om de vil delta i prosjektet. I 1959, etter at første byggeperiode var avsluttet, var årsbudsjettet for CERN på 90 mill. kr. I 1972, da byggingen av SPS ble vedtatt, økte det til omkring 2 milliarder kr og har siden steget i takt med inflasjo­ nen. Det årlige budsjett er nå (2004) 630 mill. euro. Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland dekker til sammen vel 75 % av utgiftene, mens Norges andel er ca. 2 %. ORGANISASJON

CERN ledes av en generaldirektør som utnevnes for fem år, og et råd med to representanter fra hvert av medlemslandene. Generaldirektørene har alle vært fremstående vitenskapsmenn: Nederlenderen C. J. Bakker (1955-60), amerikaneren V. F. Weisskopf (1961-65), franskmannen B. P. Gregory (1966-70), tyskeren W. Jentsche (1970-75). Briten J. B. Adams var generaldirektør for SPS-prosjektet 1971-75 og for hele organisasjonen 1976-80. Etter ham fulgte tyskeren H. Schopper (1980-89), italieneren C. Rubbia (1989-93) og briten C. Lleweelyn-Smith (1993— 99). Italieneren Luciano Maiani var generaldirektør frem til 2004 da franskmannen R. Aymar overtok. Av en fast stab på ca. 3500 er bare noen få hundre vitenskapelig personale. I tillegg til den faste staben er det årlig ca. 6500 forskere fra ca. 500 univesiteter i 80 land (også ikke-medlemsland) som oppholder seg ved CERN i kortere eller lengre tid for å delta i spesielle forskningsprosjekter. VITENSKAPELIG OG TEKNOLOGISK BETYDNING

CERN er et av verdens største forskningssentre for fundamental partikkelfysikk, men i tillegg har det også utviklet seg teknologiske forskningsmiljøer

innen mange andre områder. De bygningsmessige konstruksjonene hvor partiklene skal bevege seg flere mil uten å avvike fra sin bane, setter enorme krav til presisjon og stabilitet. Tilsvarende krav stilles til vakuumteknikk, kryoteknikk og elektronisk måleteknikk. Datateknologien er utviklet for å samle opp, analysere og bearbeide måleresultater og for konstruksjon av akseleratorer og måleapparatur. Utviklingsarbeidet foregår dels ved CERN, dels ved deltagerlandenes nasjonale laboratorier, og samar­ beidsavtalen forutsetter både at arbeidsoppdrag fordeles mellom deltagerlandene og at det fast tilsatte personalet rekrutteres fra disse landene. Mange viktige oppdagelser er gjort ved CERN, og en rekke nobelprisevinnere har utført sine arbeider ved senteret. Av spesiell betydning er verdensveven, ► World Wide Web, som kom i gang fordi man trengte meget rask flyt av informasjon, spesielt innen partikkelfysikk, mellom ulike univesiteter og institutter over hele verden. I forbindelse med utviklingen av Large Hadron Collider, LHC, har man nå etablert verdensgitteret, ►World Wide Grid, som gir tilgang til regnekraft og datalagring. Man kan i teorien sitte ved en hvilken som helst datamaskin hvor som helst i verden og gjøre gigantiske regne­ oppgaver. Forskningsgrupper fra universitetene i Bergen, Oslo og Trondheim deltar aktivt i CERN-samarbeidet. Av det fast tilsatte norske personalet kan nevnes K. Johnsen som har deltatt i, og i en periode ledet, avdelingen for akseleratorbygging, og A. Lundby som har ledet en av forskningsgruppene. I tillegg har flere nordmenn sittet i CERNs styrende organer. TH/JOE Cernavodå [tjernavåda], by i Romania, Dobrudsja, ved Donau, 50 km vestnordvest for Constanja; 18 800 innb. (2003). Havneby, sementfabrikk. En 3850 m lang bro med jernbane og oljeledning fører her over Donau (1987). Den gamle broen, som er bevart, ble konstruert av den rumenske ingeniøren Anghel Saligny i 1850-95 og var den gang Europas lengste. En 64 km lang kanal, ferdig 1984, forbinder Donau ved Cernavodå med Svartehavet ved Constanja. Kanalbyggingen ble påbegynt 1949-55 som politisk straffarbeid, og gjenopptatt som ordi­ nært arbeid i 1975. Romanias eneste kjernekraftverk ligger i nærheten av byen. Videre utbygging er planlagt. cernering (av lat. 'gjøre rund, omringe'), den full­ stendige inneslutning av en festning som angriperen setter i verk før den egentlige beleiringen begynner. Cernering har ti] hensikt helt å avskjære festningen fra tilførsler og forbindelser med omverdenen. Cernfk, Oldrich [tjemiik], 1921-94, tsjekkisk politi-

272

CERNUDA

ker. Opprinnelig stålverksarbeider. Sekretær i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets sentralkomité 1956, medlem av presidiet 1966. Formann i Statens planleggingskommisjon 1963. Statsminister fra april 1968 («Praha-våren»). Etter den sovjetiske invasjo­ nen i august 1968 inntok han en «realistisk» hold­ ning og tilpasset seg den nye, konservative politik­ ken. Han ble likevel avsatt og utstøtt av partiet i 1970. Cernuda. Luis [jtemuåa], 1904-63, spansk dikter, tilhørte den såkalte 1927-generasjonen, i eksil fra 1938. Hans diktning pendler mellom to poler, virke­ ligheten og lengselen, slik han gav uttrykk for i sin viktigste diktsamling La realidady el deseo (1. utg. 1936, siste, fullstendige utg. 1965). Cernuda behers­ ket den litterære form, og var opptatt av spørsmålet om kunstnerisk redelighet. Hans diktning øver økende innflytelse på den nyere spanske poesien. Cernunnos (av kelt, 'hom'), keltisk gud som ble fremstilt med hjortegevir på hodet, noe som også reflekteres i navnet. Cernunnos er kjent fra enkelte billedlige fremstillinger fra Gallia og på Gundestrupkjelen funnet på Jylland, der guden fremstilles sittende med en slange i den ene hånden, omgitt av en ulv, en hjort og en okse. Man vet lite om denne guden, men antar at han bl.a. var guden over de ville dyrene. Cernunnos ble brukt som symbol for Antikrist i kristne fremstillinger fra middelalderen, cernuus (lat.) (bot.), hengende, nikkende, pendlende. Cerny. Våclav [tfemi:], 1905-87, tsjekkisk forfatter og litteraturforsker, romanist. 1931-34 sekretær ved Institut des études Slaves i Genéve, der han tok doktorgraden i sammenlignende litteraturforskning 1931. Professor ved universitetet i Brno, senere i Praha, en av lederne i motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig. Han utgav i årene 1938—42 og 1945-48 det viktige litterære tidsskriftet Kritisk mdnedsskrift. Cerny var kjent som en produktiv forsker og en markant kulturpersonlighet. 11969 be­ søkte han Norge som gjest i Den norske forfatterfo­ rening. Samme år utkom hans viktige memoarer fra annen verdenskrig, Den bøhmiske kongekronens klage, i Praha, men boken ble trukket tilbake fra bokhande­ len. Den utgjør ett av bindene av hans Erindringer IIII, utgitt i Canada 1977-83. Fra 1994 utgis en ny utgave av skriftene hans i Bmo. ceroma, el. cera (lat. 'voks'), vokshud, er en hud som dekker nebbroten hos mange fugler. Ceropegia, planteslekt i svalerotfamilien. 160 arter, vesentlig i Afrika og Asia. Planter med noe vekslen­ de utseende. Enkelte arter har hengende, rankeformede stengler med motsatte blad, andre er opprette sukkulente arter med ubetydelige eller helt reduser­ te blad. Noen aner dyrkes innendørs også i Norge som prydplanter, særlig som ampelplanter, kalles da gjeme lantemeplanter. Marmorlanteme, C. woodi ssp. woodii er den vanligste, med hjerteformede blad som ofte er marmorert i gråhvitt og grønt. Ceroxylon andicola iav gr. 'voks', 'tre' og 'fra Andes'), søramerikansk vokspalmeart som vokser på østskråningen av Andesfjellene. Den er høy og slank med store, fjærformete blad. På stammen sitter et tykt lag voks som skrapes av og benyttes etter at treet er felt. Et tre gir 10-12 kg voks, som lokalt brukes bl.a. til lys. Cerquozzi. Michelangelo [tjerkwåttsi], kaltMichel-

angelo delle Battaglie eller Bambocciate, 1602-60, italiensk maler, mest kjent for sine genrebilder fra romersk bondeliv, ofte burleske (bamboccio), og realistiske slagbilder. Både typegalleriet og handlin­ gen i disse bildene, foruten forkjærligheten for en dramatisk belysning, røper inspirasjon fra Caravaggio. Cerrito, Fanny [tjerritå], 1817-1909, italiensk dan­ ser som etter debuten i Napoli 1832 danset Europa over fra St. Petersburg til London og kreerte en

rekke hovedroller; blir med Taglioni, Grisi og Grahn regnet som en av de fire store romantiske ballerina­ er. cerritt-(Ce), mineral med brun til rosa farge, kjemisk sammensetning Ce9(Fe,Al)(SiO4)6[(SiO3(OH)](OH)3 , opprinnelig beskrevet fra Bastnås i Sverige i 1804.1 Norge er mineralet påvist som små mengder fra en granitt-pegmatitt ved Lagmannsvik i Hamarøy. Cerritt-(Ce) ble oppkalt etter asteroiden Ceres, som var oppdaget i 1801. Grunnstoffet cerium ble første gang påvist i dette mineralet. cerro [Jterå] (sp.), høyde, fjell; forekommer ofte i navn på fjell, pass o.l., særlig i Sør-Amerika. Fjell med navn som begynner på Cerro finnes under navnets andre ledd. Cerro de Pasco [serå -], by i Peru, ligger på en øde og ufruktbar høyslette innenfor Andesfjellenes vestlige kjede, 160 km nordøst for Lima, 4330 moh.; 70 00 innb. (1998). En av de høyest beliggende byer i verden. Gruveby med store forekomster av kobber, bly, sink, gull og sølv. Sølv har vært utvunnet i Cerro de Pasco siden 1630, men forekomstene er nå nær­ mest uttømt. Universitet (1965). Jernbaneforbindel­ sen til Oroya (og Lima), som i Cordillera Occidental når 4782 moh., er betegnet som verdens høyest beliggende jernbane. Ute av drift siden 1991. Grunnet gruvedriften er en ny by, San Juan de Pampa, under bygging i nærheten (påbegynt i 1970årene). Cerro Tololo interamerikanske observatorium. CTIO, stort observatorium, 2200 m o.h., 80 km fra byen La Serena i Chile. Det ble bygd i 1965 som en utvidelse av ►Kitt Peak-observatoriet i Arizona. Drives nå av en gruppe amerikanske universiteter, Association of Universities for Research inAstronomy (AURA). Obser­ vatoriet har en rekke teleskoper med speildiametere fra 4 m og nedover og har gitt viktige bidrag til utforskningen av bl.a. Melkeveien og de Magellanske skyer på sørhimmelen. certamen (lat.), kappestrid. certasjon (av lat. 'kappløpe') (bot.), ved bestøvning betegnelse som brukes om spirende pollenrør som vokser gjennom griffelen med ulik hastighet. certeparti (over nederl. el. ty., av mlat. charta partita, 'delt dokument'), kontraktsdokument som utferdi­ ges ved slutning av avtaler om leie av skip (bare-boatcerteparti) og visse fraktavtaler, nemlig avtaler om hel- eller delbefraktning av skip for én eller flere reiser (reise-certeparti, tripcharter), eventuelt for en rekke reiser over en viss tid (certepartifor konsekutive reiser), og avtaler om tidsbefraktning (tids-certeparti, timecharter). I praksis benyttes som regel trykte certeparti formularer med utførlige kontraktsvilkår, hvor det Certosa di Pavia, frontfasaden.

bare er nødvendig å føye til de konkrete data som skipets navn, lasten, reisen, kontraktstiden og frak­ ten, men hvor den trykte teksten ikke så sjelden blir supplert med en rekke maskinskrevne tilleggsklau­ suler (riders). Certeparti utferdiges gjeme av den skipsmegler som har formidlet avtalen; det under­ skrives av begge parter eller av megleren på deres vegne. For en lang rekke trades er det blitt utarbeidet standard-certepartier; særlig har The Baltic and International Maritime Conference og The General Council of British Shipping nedlagt et stort arbeid her. En rekke store befraktere, bl.a. de store interna­ sjonale oljeselskapene, har utarbeidet egne certeparti-formularer. Som eksempler på standard-certeparti kan nevnes reise-certepartiene Norgrain for kom fra Nord-Amerika, Nubaltwood for trelast fra Østersjø­ en og Norge, Polcoalvoy for kull fra Polen og Gencon for trades hvor det ikke finnes noe spesielt formular, og tids-certepartiene Baltime og Produce. Standard-certepartienes kontraktsvilkår spiller en stor rolle i sjøretten; de setter i atskillig utstrekning nasjonale sjølover til side og avhjelper til en viss grad savnet av internasjonale regler om befraktning. Litt.: Gram, R: Fraktavtaler og deres tolkning, 4. utg., 1977 certere (avlat.), kappes, stride. certosa [tjertåza] (it.), kirke for Karteuserordenen. Den mest berømte av dem er Certosa di Pavia i kommunen av samme navn nær Pavia, Italia. Klos­ teret som ligger her ble grunnlagt 1396 av Gian Galeazzo Visconti. Kirken, som inneholder tallrike kunstverker og gravmæler, ble hovedsakelig oppført 1453-81 av arkitekten Giuniforte Solari, mens den praktfulle, rikt skulptursmykkede frontfasaden av mangefarget marmor vesentlig ble bygd erter Giovanni Antonio Amadeos modell fra 1492. Den er en av renessansens mest berømte kirkefasader. Også det øvrige klosteranlegget er bemerkelsesverdig, cerumen (lat., av gr. 'voks'), dss. ► ørevoks. ceruminom, godartet svulst som går ut fra ► ørevokskjenlene, glandulae ceruminosae, i øregangen. cerussitt (av gr. 'blykarbonat', til lat. cerussa), hvitblyerts, hvitt eller grått mineral med hardhet 3,5, densitet 6,5 g/cm’; kjemisk et blykarbonat, PbCO3, isomorft med aragonitt. Cerussitt har stor utbredelse som sekundært blymineral i oksidasjonssonen. I Norge er mineralet sjeldent, men finnes på kontakt soner i Oslofeltet. cerutt, en sigartype; se ►sigar. Cervantes, Loma Dee, f. 1954, amerikansk dikter og kritiker av meksikansk opprinnelse. Er født og oppvokst i California, og ble tidlig aktiv i Chicanobevegelsen. Hennes første diktsamling kom ut i 1981 under tittelen Emplumada og ble tildelt American Book Award. From the Cables of Genocide: Poems on Love and Hunger (1991) gjorde henne kjent også internasjonalt. Cervantes’ diktning er selvbiografisk og fortellende i form, og fokuserer ofte på de ødelag­ te og misforståtte forhold mellom menn og kvinner i et fremmedgjort samfunn. Naturen blir katalysator for dette temaet, som den også gjør for kritikk mot sosial og politisk urettferdighet, spesielt mot «farge­ de» kvinner i USA. Cervantes Saavedra. Miguel de [JaerfSantes safSedra], 1547-1616, spansk forfatter, skrev den verdensbe­ rømte romanen Don Quijote. Etter en forholdsvis god utdannelse drog han til Italia hvor han ble soldat. Da han kom tilbake til Spania, forsøkte han seg som dramatiker, uten å slå igjennom. 1 1585 utgav han en hyrderoman, La Galatea. 1 1605 utkom i Madrid første del av romanen El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha, som straks gjorde stor lykke. De første oversettelsene utkom i England allerede 1612 og to år senere i Frankrike. I 1613 utgav han Novelas ejemplares (norsk overs. Eksem­ plariske noveller, 1995). Mens han arbeidet med annen del av Don Quijote, ble det utgin en falsk fortsette!-

kommunistpartiet 1945-56 og ixdenne tiden sterkt

273 se. Dette fremskyndte utgivelsen av Cervantes' egen annen del, som kom ut i Madrid 1615. Hans siste verk, eventyrromanen Los trabajos de Persiles y Sigismunda, ble trykt posthumt 1617. Hans noveller alene ville ha plassert ham blant Spanias fremste prosaister. Noen er livlige og spennende, andre er realistiske samtidsskildringer. Blant de beste kan nevnes La gitanilla, Rinconetey Cortadillo, Ellicenciado Vidriera og El coloquio de los perros.

I

CESIUM

Miguel de Cervantes Saavedra Cervantes (1547-1616) levde på samme tid som Shakespeare. Han skrev både noveller (Novelas ejemplares) og romaner (La Galatea, Los trabajos de Persiles y Sigismunda). Det verk som har gitt ham verdensry, er romanen Don Quijote, første del 1605, andre del 1615, en bred, humoristisk skildring av brytningen mellom ideal og virkelighet, en satire over tidens ridderromaner. Romanen har øvd stor innflytelse på senere romankunst.

Romanen Don Quijote regnes som et av litteraturhistoriens største verk, og tittelpersonen og hans tapre tjener Sancho Panza er et yndet motiv. Her en norsk utgave av romanen fra 2003.

kritisk til den europeiske politikken overfor den tredje verden. Etter bruddet med kommunistene ble han stadig mer orientert mot europeiske verdier, og han har fått kritikk for å være langt mer radikal som teoretiker enn som praktisk politiker. 1 1930-årene var Césaire med på å grunnlegge M^rittfde-bevegelsen, som la vekt på egenarten ved og verdien av de svartes etniske og kulturelle arv. Mange av diktene hans er en hyllest til en befridd verden, der mennneskenes opprinnelig inntrykksømhet har fått tilbake sin plass. Opp mot den vest­ lige verdens handlings- og fornuftsidealer stiller han en kultur preget av menneskers nære fortrolighet med natur og kosmiske krefter. Form og billedbruk er særlig inspirert av surrealismen. Av hans diktsam­ linger kan nevnes Cahierd'un retourau pays natal (1945), Soleil cou coupé (1948), Corpsperdu (1950) og Cadastre (1961). Dessuten har han skrevet skuespill, bl.a. Et les chiens se taisaient (1946) og Une saison au Congo (1966). Blant hans essayer kan nevnes sam­ lingen Discours sur le colonialisme (1951, norsk overs. Om kolonialismen, 1970). César [sezar], egentlig César Baldaccini, 1921-98, fransk billedhugger, utdannet i Marseille og fra 1943 elev ved École des Beaux-Arts i Paris. Han slo igjenCésar. Expansion no 27,1971. Collection César et Marcel Lefranc, Paris.

norn i 1954 med en utstilling av metallskulpturer. På grunnlag av tilfeldige jernstykker formet han figurer, ofte med et humoristisk tilsnitt, kvinneskikkelser, fugler, digre insekter. César hadde stor innflytelse innen moderne skulptur gjennom sin sans for selve metallets uttrykk. Hans compressions, sammenpresse­ de metallhauger eller bilvrak, utstilt i 1960 i Salon de Mai, representerer en moderne, brutal realisme. Dette ble også uttrykt ved hans avstøpning i svær målestokk av sin egen tommelfinger. Bemerket ble også hans happening-lignende expansions, støpemasse idet den stivner, også med innarbeidede skulpturformer. Han utførte også grafikk. Representert i de fleste viktige museer verden over. Cesarec, August [tsesarets], 1893-1941, kroatisk forfatter, tidlig aktiv kommunist. Skrev lyrikk og skildringer av underklassens trøstesløse tilværelse. Cesarotti, Melchiorre [tjesaråtti], 1730-1808, itali­ ensk forfatter og filolog, tilhenger av den franske rasjonalisme og betydelig som litteraturteoretiker. Han introduserte i Italia 1763-72 en egen prosaver­ sjon av de ossianske dikt, som egentlig var forfattet av skotten J. Macpherson, men utgitt som gamle keltiske dikt. Cesbron, Gilbert [sesbrå], 1913-79, fransk forfatter. Hadde suksess med romanen Les Saints vont en Enfer (1952), som tok opp den den gang aktuelle proble­ matikken om arbeiderprestene. I Chiens perdus sans collier (1955) behandlet han ungdomskriminaliteten. Av senere romaner kan nevnes Cest Mozart qu'on assassine (1966) og Je suis mal dans ta peau (1969). Han skrev også essays og et par teaterstykker. Cesena [tfesgna], by i Italia, Emilia-Romagna, 20 km sørøst forForli; 90 950 innb. (2001). Handelssenter; i omegnen svovelgruver. Byen domineres av fest­ ningen Rocca Malatestiana, bygd 1381-1450, som rommer et bibliotek med verdifulle håndskrifter. Den gamle bydelen er vakker, med bl.a. katedralen fra 1400-tallet, og klosterkirken Santa Maria del Monte. Tilhørte Kirkestaten fra 1465. Romernes Caesena. cesium (av lat. 'himmelblå'), grunnstoff som tilhører gruppe 1 i grunnstoffenes periodesystem, alkalimetallene. Cesium er et meget uedelt og reaktivt metall, det er lett og mykt og smelter nær romtemperatur. Kjemiske egenskaper. Cesium er det mest uedle av alle metaller; det har en gullgul farge. Det reagerer

CESJON

274

I

svarer for at den eksisterer (veritas), men som regel ikke for at debitor betaler (bonitas). En særlig form for cesjon, som brukes på veksler, sjekker o.l., kalles Cs Kjemisk symbol ► endossement og medfører at cedenten har ansvar for 55 Atomnummer riktig betaling. 132,9054 Virkningen av cesjon er at cesjonaren kan kreve Relativ atommasse betaling av debitor på samme måte som cedenten. 28,4 °C Smeltepunkt Han kan også bruke pant og andre sikkerhetsretter 671 °C Kokepunkt knyttet til kravet. Men debitor kan fortsatt påberope 1,90 g/cm3 Densitet at kravet er betalt, ugyldig, foreldet o.l. innsigelser. I Oksidasjonstall Hovedregelen er at man ikke kan overdra større rett [Xe]6s! Elektronkonfigurasjon enn man har. For omsetningsgjeldsbrev og fordrin­ ger registrert i Verdipapirsentralen kan betalingsinnsigelsen og visse andre innsigelser ikke gjøres gjel­ dende mot en godtroende cesjonar, jfr. lov om gjeldsbrev av 17. feb. 1939 §§ 14 og 15 og verdipaheftig i oksygen under dannelse av ulike oksider, pirregisterloven § 7-3. normaloksidet Cs2O, peroksidet Cs2O2 og hyperoksiSe også ►cessio legis. det CsO2, i hovedsak det sistnevnte. For øvrig er Ceskå Lipa [tjeska: li:pa], ty. Bbhmisch-Leipa, by i cesium kjent for sine mange suboksider (CsHO3, Tsjekkia, 65 km nord for Praha; 39 300 innb. (2002). Cs7O osv.). I fuktig luft er reaksjonen rask nok til at Maskin- og tekstilindustri. Augustinerkloster grunn­ metallet smelter og antennes; det brenner med en lagt av Wallenstein 1626. Før 1945 var mesteparten rødfiolett flamme. Cesium reagerer eksplosivt i kaldt av innbyggerne tyskere. vann under hydrogenutvikling. Metallet må derfor Ceské Budéjovice [tjeske: budjejåvitse], ty. Budweis, oppbevares i vakuum eller under parafin. by i sørlige Tsjekkia, ved Vltava (Moldau), 130 km Cesium er meget elektropositivt. Det avgir lett sitt sør for Praha; 97 200 innb. (2002). Industriby. ene valenselektron og har oksidasjonstrinn I i alle Bryggerier. Ellers produksjon av blyanter, porselen, sine forbindelser. Cesiumsaltene er fargeløse, til dels maskiner m.m. Grunnlagt 1265; mange vakre hus hygroskopiske og som regel lett løselige i vann. og kirker. Rådhuset, ombygd i barokk 1730, vender Cesiumklorid er den viktigste cesiumforbindelsen. ut mot et av de største torg i Europa, med søylegan­ Metallet fremstilles ved reduksjon av kloridet. ger og barokkfontene. Jernbanestasjonen ved Karel Forekomst. Cesium er et relativt sjeldent grunnstoff Capek-gaten er Europas eldste (1832). og utgjør bare ca. 2,0- 1CH vektprosent av jordskor­ pen. Sjøvann inneholder ca. 0,002 ppm i løsning. Av Cesky Krumlov [tjeski: kromlåf], ty. Bomisch Krumun, cesiummineraler er to kjent, cesiumaluminiumsiliby i Tsjekkia, 160 km sør for Praha; 14 400 innb. katet pollusitt, som formelt inneholder opptil 35 % (2002). Turisme. Papirindustri; bryggeri fra 1560. Cs2O, og rhodizitt, et borat med opptil 3 % Cs2O. Utdanningssenter for FNs fredsbevarende styrker i Forekomster av pollusitt finnes i USA, Canada, det nærheten. Byen er en av Sentral-Europas best sørvestlige Afrika og på Elba. bevarte middelalderbyen vakkert beliggende ved Naturlig forekommende cesium består av 133Cs. I elven Vltava som snor seg gjennom byen. Byen tillegg kjenner man 30 kunstig fremstilte, radioakti­ domineres av slottet, den opprinnelige borgen fra ve isotoper. Isotopen 137Cs, som er en betastråler, 1216, utvidet særlig på 1300- og 1500-tallet. Gotisk dannes ved fisjon av uran og er ved siden av 90Sr et domkirke fra 1357, park, museer, kunstsamlinger, av de farligste fisjonsproduktene ved atomspreng­ bibliotek. Middelalderbyen, som står på UNESCOs ninger. Den tas opp av plantene istedenfor kalium Liste over verdens kultur- og naturarv, fikk store og blir fullstendig resorbert av mage- og tarmveggevannskader i forbindelse med flom i 2002. ne. (Se ►radioaktivt nedfall.) Da den samtidig har en cesky terrier [tjeski teria], kortbent, tsjekkisk hunde­ halveringstid på 30,1 år, opprettholdes aktiviteten i rase, opprinnelig krysning mellom sealyham terrier lang tid. og skotsk terrier for få frem den perfekte rottehund; Bruk. Cesium blir anvendt i fotoceller, scintillaanerkjent som rase i 1963. Mankehøyde 25-32 cm. sjonstellere, likerettere, infrarøde signallamper etc. Langt hode, smal skalle, tydelig, men ikke dyp stopp, Pga. sin store tendens til å reagere med oksygen, ble langt snuteparti; V-formede, hengende ører; lang, cesium brukt som ►getter i radiorør. I37Cs brukes silkeglinsende, bølget pels som helst skal klippes på som strålingskilde i behandlingen av kreft. hals og rygg. Skjegg og kraftige øyebryn; blågrå eller Historikk. Cesium ble oppdaget 1860 av R. W. kaffebrun, ofte med gule, grå og hvite tegninger; Bunsen og G. R. Kirchhoff ved spektroskopisk hengende hale. undersøkelse av naturlig mineralvann og fikk navn Cesky Tésfn [tjeski: tjejim], ty. Teschen, polsk Cieszyn, etter de karakteristiske blå spektrallinjene som ble by i Tsjekkia, ved elven Olza, 25 km østsørøst for iakttatt i spektroskopet. Selve metallet ble første Ostrava; 26 400 innb. (2002). Jernbaneknutepunkt; gang fremstilt i 1882 ved elektrolyse av en cesiumstøperier, nærings- og nytelsesmiddelindustri. På cyanidsmelte. PKK den motsatte elvebredden ligger den polske by cesjon (av lat. 'overdragelse'), overdragelse av en Cieszyn. fordring fra kreditor (cedenten) til en annen person Céspedes, Alba de [tje-], 1911-97, italiensk forfat­ (cesjonaren). Til cesjon kreves normalt ikke skyldneter, bosatt i mange år på Cuba, i Washington og i rens (debitor cessus) samtykke, men noe annet kan Paris. Hennes første roman, Nessuno torna indietro følge av avtalen. I lovgivningen er det bl.a. av sosiale (1938), ble en stor suksess, som kom i 42 opplag i grunner opptatt visse forbud mot cesjon. Dette Italia og ble oversatt til 22 språk. I sine beste roma­ gjelder f.eks. uforfalt krav på lønn, trygd, pensjon, ner, som Dalla parte di lei (1949, norsk overs. En underholdsbidrag o.l. (rettergangsordningens ikraftkvinnes kjærlighet, 1956), Quademoproibito (1952, tredelseslov av 14. aug. 1918 § 12). En finansinstitu­ norsk overs. Forbuden dagbok, 1955), Invito a pranzo sjon kan ikke overdra en fordring til andre enn (1955) og Prima e dopo (1956), viserhun en used­ finansinstitusjoner uten særskilt samtykke fra debi­ vanlig fin evne til å trenge inn i og tolke kvinners tor. psyke og identitetskamp, deres undertrykkelse og Cesjon kan ha ulike formål. En fordring kan f.eks. selvforakt. overdras til eie, inkasso eller sikkerhet for et gjelds­ cess, q,, tonen c senket en halvtone; enharmonisk forhold mellom cedent og cesjonar. En selger kan med tonen h. inngå avtale om fortløpende overdragelse av samt­ cessibel iav fr., fra lat. 'avstå'), som kan avstås eller lige kundefordringer til en kredittyter, gjennom en avhendes til en annen. avtale om ► faktoring. Den som overdrar en fordring,

CESIUM

cessibilitet, avståelighet, avhendelighet. Jfr. ►cesjon. cessio bonprum (lat.), etter romersk rett en skyldners frivillige overdragelse av sin formue til sine kredito­ rer. Skyldneren ble fremdeles ansvarlig for den udekkede gjeld, men cessio bonorum medførte enkelte fordeler, særlig befrielse for gjeldsfengsel og unngåelse av infami. Det var derfor et beneficium som bare ble tilstått debitorer som uten egen skyld var kommet i betalingsvanskeligheter. cessio legis (lat.), subrogasjon, i romersk rett en overdragelse i kraft av loven, brukes fremdeles i rettsspråket om det forhold at en fordring etter lovens bestemmelse går over på en ny fordringsha­ ver uten at det kreves noen overdragelse fra den tidligere fordringshavers side. Som eksempel kan nevnes at en forlover som har innfridd sitt forløfte, inntrer i fordringshaverens krav på hovedskyldneren, og at et forsikringsselskap som har dekket skaden, inntrer i den forsikredes erstatningskrav mot skadevolderen. Cessna Aircraft Company [sesn a - ], Wichita i Kansas, amerikansk flyfabrikk startet 1911 av flypioneren Clyde Vernon Cessna (1879-1954); formell selskaps­ dannelse 1927. Kjent for sine en- og tomotors små­ fly. På grunn av økonomiske problemer ble produk­ sjonen av enmotors fly nedlagt 1985, og Cessna ble 1986 overtatt av General Dynamics. 1992 ble selska­ pet innlemmet i ►Textron, og produksjonen av enmotors fly ble gjenopptatt 1996. Viktigste fly fra 1990-årene har vært Citation, et tomotors business-jet. En rekke Cessna-fly er i bruk i sivil flyging i Norge. Cesti, Antonio [tfesti], eg. Pietro Cesti, uriktig kalt Marc'Antonio Cesti, 1623-69, italiensk komponist. 1652 kammer- og korkomponist hos erkehertug Ferdinand Karl i Innsbruck, 1666-69 honorær hoffkapellmester i Wien. Komponerte over 100 operaer, bl.a. LaDori (1957) ogllpomod'oro (1667), og var en av de ledende komponister i den venetianske operaskole. Cestius’ pyramide, gravbygning i Roma over pretoren Gaius Cestius, som døde under keiser Augustus; ligger i linjen til den senere Aurelianske bymur, tett ved Porta di San Paolo (Porta Ostiensis). Den er bygd av en betonglignende masse, dekket med marmorplater, er 37 m høy og hviler på et fundament av travertin. I det indre et gravkammer 6 x 4 m. På øslog vestsiden innskrifter som angir den gravlagtes navn og rang. c’est la vie [se la vi] (fr.), det er (dvs. slik er) livet; fransk talemåte. Cestoda (av gr. 'bånd, rem' og 'lignende'), flatormklasse, se ►bendelormer. cestus (lat., av gr. 'belte, brystbånd'). 1 Afrodites belte, som hadde en hemmelighetsfull makt til å bedåre menn; hos Homer låner Afrodite det til Hera. 2 Remmene som oldtidens nevekjempere viklet om hånden for beskyttelse og for å oppnå større slag­ kraft. cesur (av lat. 'overskjæring'), cæsur, i metrikken et lite opphold i en verselinje, anbrakt med hensikt som hvilepunkt: Et løfte som vi gav, / men aldri talte om. I enkelte versemål finnes cesur på en bestemt plass i linjen, som regel omkring midten, som f.eks. i aleksandriner. Cesur kalles mannlig etter betont eller lang stavelse, kvinnelig etter ubetont eller kort stavelse. Eksempel på mannlig cesur; Vreden,gudin­ ne! besyng /somgrep peleiden Akhillevs; og på kvinnelig cesur: Mellom den edle Akhillevs / og mennenes drott Agamemnon... Cetacea (av gr. ketos, 'stort havdyr, hval', og lat. gceus, 'lignende'), pattedyrorden, se ►hvaler. cetan (av lat. 'hval, havdyr'), C16H3.,, hydrokarbon med god motstand mot såkalt banking, dvs. det har høyt ►oktantall, og er sterkt tennvillig. Brukes-som

275

målestoff for å beregne cetantall, brennoljers tenn­ villighet. cetanindeks (petrol.), uttrykk for en brennoljes tennvillighet. Cetanindeksen beregnes etter en formel basert på brennoljens tetthet og destillasjonsforløp, og den gir vanligvis god overensstemmelse med målt ►cetantall for gass- og dieseloljer. cetantall (petrol.), cetanverdi, mål for hvor godt brennoljer egner seg til bruk i dieselmotorer, dvs. brennoljens tennvillighet. Dette uttrykkes ved tidsforsinkelsen (tenningsforsinkelsen) i milli­ sekunder mellom start av innsprøyting av brennoljen til selvtenning inntreffer. Cetantallet angir den mengde av hydrokarbonet cetan, C16H34, som i blanding med alfametylnaftalin gir samme tenningsforsinkelse som den brennoljen man ønsker å fast­ legge cetantallet for. Cetantallet er kun etablert for destillater (gass- og dieseloljer). Cetantall har også betydning for startvillighet ved lave temperaturer, noe som har spesiell interesse i vårt klima. Høyt cetantall er ønskelig da dette gir lettere start, lun gange og lavere utslipp, spesielt av nitrogenoksidet. I autodieseloljer som markedsføres i Norge, er cetantallet over de minstekrav som stilles. Se også ►oktantall. ceteris paribus (lat.), under ellers like forhold. Ceterum censeo Carthaginem esse delendam, el. Praeterea censeo Carthaginem esse delendam (lat.), For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, den stadige slutning på den eldre Catos senatstaler i hans alderdom. Cetewayo [ke-], ca. 1830-84, zuluenes siste uavhen­ gige konge. Han arbeidet for å styrke zulufolket som selvstendig nasjon, men dette var i strid med både boemes og britenes ønske om å underlegge seg Zululand. Det ble organisert sterk motstand mot den britiske invasjon i 1878-79, og i slaget ved Isandhlwana ble europeiske styrker tilføyd sitt største ne­ derlag under hele koloniseringsperioden. Året etter måtte zuluene gi tapt mot moderne automatvåpen. Etter at Cetewayo var ført bort som fange i den britiske Kapp-provinsen, ble Zululand splittet i mange områder; store deler ble lagt ut til europeiske jordeiere. CETI (fork, for Communication with Extra-Terrestrial Intelligence), kommunikasjon med intelligente vesener andre steder i universet. Jfr. ►SETI. " Cetinje [tsetinje], by i Serbia og Montenegro, Montenegro, på Cetinjeplatået, 670 moh. omgitt av høye fjell; 18 700 innb. (2003). Elektro-, tekstil- og farma­ søytisk industri. Kloster, Vlaskakirken og flere muse­ er, bl.a. kongeslottet (bygd 1867). Sete for ortodoks biskop. Grunnlagt 1485; først bare et kloster og bispesete. Hovedstad i det uavhengige kongedømmet Monte­ negro 1878-1918, hovedstad i republikken Monte­ negro frem til 1946. Cetantall. Grafene viser tennvillighet ved varierende temperaturer hos tre brennstoffer med forskjellig cetantall.

____ _____

____

____

__

CEZANNE

Cévennes, Les [seven], Cevennene, fjelldrag i sørlige

Ceuta

cetologi (av lat. 'hval' og -logi), læren om hvaler. Cetraria, lavslekten ►islandslav. CETS, Conference Européenne des Télécommunications Spatiales, den europeiske konferanse for kommuni­ kasjon via satellitter; igangsatt på fransk initiativ 1963, for på vegne av vesteuropeiske nasjoner å forhande på et politisk plan med USA om utnyttelse av kommunikasjonssatellitter. Tok i slutten av 1960årene initiativet til studier med tanke på et europeisk system av kommunikasjonssatellitter. Norge var blant de 16 nasjoner som deltok i CETS. Organisa­ sjonens sekretariatfunksjon ble overtatt av Europe­ an Space Conference, se ►ESC. C-130 Hercules, amerikansk firemotors, turbopropdrevet militært transportfly, se ►Hercules. Cetti, Francesco Alexandro [tjetti], 1860-1925, født i Bergen, av italiensk slekt fra Genova, Norges og Nordens første luftskipper. 1889-90 reiste han med den franske ballongfører Julhes i Norge og Dan­ mark; begynte 1890 som selvstendig luftskipper, foretok en rekke ballongoppstigninger i Norge. Fra 1892 i flere år bosatt i Stockholm, hvor hans første elev var Andrée. Han var fra 1910 instruktør for Norges Luftseiladsforening og lærer for flere av Norges mest kjente flygere av den eldre generasjon. Litt.: NBL 2. utg. cettisanger, Cettia cetti, fugleart i sangerfamilien. På størrelse med hagesanger. Oversiden er nøttebrun. Hekker i Sør-Europa og Sørvest-Asia. Cetus, latinsk navn på stjernebildet Hvalen (Hvalfisken). cetylalkohol (av lat. 'hval'), 1-heksadekanol, kje­ misk formel C16H33OH, en høyere alifatisk alkohol. Hvite flak eller granulat, smeltepunkt 49 °C. Fore­ kommer i naturen bl.a. i hvalrav, cetaceum, hvor den foreligger som en ester med palmitinsyre. Har allsi­ dig teknisk anvendelse, brukes i medisinen og i kosmetisk industri. Ceulen, Ludolfvan [kølanj, 1539-1610, tysk mate­ matiker, professor i krigsbygningskunst i Leyden, etter at han først hadde vært lærer i matematikk i forskjellige nederlandske byer, bl.a. Amsterdam. Han er særlig kjent for sin beregning av n (forholdet mellom en sirkels omkrets og diameter). Ved hjelp av innskrevne og omskrevne polygoner fant han de 32 første desimalene, og man finner derfor av og til ti betegnet som det ludolfiske tall. Ceuta [jreuta], arab. Sebta, spansk by og enklave (plaza) på den marokkanske middelhavskyst, på sørsiden av Gibraltarstredet; 19 km2 med 76 100 innb. (2002). Byen ligger på en odde som forbinder Monte Hacho, den ene av «Herkules' søyler», med fastlandet. Havnen er god, men har liten trafikk fordi den mangler oppland. Fiske og fiskeindustri, bryggerier, verksteder m.m. Garnisonsby. Opprinnelig fønikisk koloni, har senere tilhørt romere, vandaler, bysantinere, arabere, portugisere (1415-1580) og spaniere (fra 1580). I middelalderen var Ceuta en betydelig handelsby. Ceuta kommer av romerkoloniens navn Septem Fratres («sju brø­ dre»).

Frankrike. De egentlige Cevennes danner geologisk sørøstdelen av Massif Central. Fellesnavnet omfatter imidlertid en del fjellrygger som strekker seg helt fra Canal-du-Midi mot nordøst til Saint-Étienne i en lengde av ca. 250 km. Gjennomsnittshøyden er 1000-1500 moh.; høyeste fjell er Mont Mézenc (1754 moh.) og Mont Lozére (1702 moh.). Mange utslokte vulkaner, huler og grotter og mange mineralkilder. Rike steinkull- og metallforekomster. Deler av Les Cevennes er avsatt som nasjonalpark og verneområde. Les Cevennes danner en del av vannskillet mellom Atlanterhavet og Middelhavet. Østskråningene er bratte med dype, tørre daler hvor kalde fallvinder (mistral) opptrer i vinterhalvåret. Lengst nede i dalene dyrkes frukt og vin, høyere oppe en sone med edelkastanjer som går over i bjørkeskog og alpin vegetasjon. cewa, chewa, folkegruppe i det sørøstlige Afrika, med hovedtyngden i Malawi (ca. 75 %), resten i Zambia og Mosambik, hvor de kaller seg zimba. De snakker (ci-)nyanja, som tilhører bantuspråkene. Det samlede antallet er anslått til noe over en mil­ lion mennesker, men langt flere snakker språket. Ceyhan [d3-], tyrk. Ceyhan nehri,, elv i Tyrkia, renner fra Anti-Taurus til Middelhavet, 475 km lang. Ceylon, til 1972 navn på ►Sri Lanka. ceylonvannbøffel, Bubalus bubalis migona, underart av vannbøffel eller asiatisk bøffel, partået klovdyrart i oksefamilien. Er mye mindre enn de andre under­ artene. Bare 150 cm høy med 100 cm lange horn. Se ► bøffel. Cézanne, Paul [sezan], 1839-1906, fransk maler, en av portalskikkelsene til 1900-tallets maleri. Han var sønn av hattefabrikant Louis-Auguste Cézanne, som ble bankier 1848. Han vokste opp i gode kår, ble allerede som skolegutt venn av Emile Zola, som benyttet Cézanne som forbilde til maleren Claude Lautier i romanen UOeuvre; vennskapet gikk over styr 1886. Sin første kunstneriske utdannelse fikk Cézanne ved kunstskolen på hjemstedet, han forsøkte seg på det juridiske studium 1859-61, drog deretter til Paris på det frie Académie Suisse 1861-63.1 Paris traff han de fleste av de senere impresjonister, Renoir, Sisley, Monet, Pissarro; Manet traff han først 1866. Hans første kunstneriske løpebane artet seg som en rekke skuffelser og delvis som en kamp mot faren, som ønsket utdannelsen annerledes. Blant hans første hovedverker er Onkel Dominique, hans favorittmodell, andre kjente arbeider erJernbaneskjæringen. 1871-74 oppholdt han seg i Paris og malte sammen med Pissarro. Maleriene La Maison du pendu (Den hengte mannens hus) og Antonius' fristelse markerte et skritt i utviklingen mot en massiv formoppfatning. Cézanne fornyet arbeidet med stilleben, laget komposisjoner især med epler og dekorativt draper­ te duker, og han brukte bare kunstneriske virkemid­ ler for å gi gjenstandene dybde. Han stilte ikke ut på den annen impresjonistutstilling, men kom med 17 bilder i 1877. På grunn av motgang ble han mer og mer innesluttet, og da faren på grunn av økonomien tvang ham til å skilles fra sin familie, drog han til Aix og 1'Estaque. Noen av sine yndlingsmotiver fant han ved 1'Estaque nær Marseillegolfen, hvor han malte en rekke bilder. Han når i disse bildene frem til en forenkling av landskapet, sjøen reiser seg som en klar og blå vegg mellom stramt komponerte fjell­ masser og landsbyhusenes kubiske masser. Cézanne tilbrakte årene 1882-84 i Sør-Frankrike, og arbeidet sammen med Renoir og Monet. Inntil 1895, da han for godt slo seg ned i Aix, pendlet han mellom Paris og Sør-Frankrike. Helt fra sine unge dager hadde han også arbeidet med figurstudier, hvor han når frem til stor forenkling. Det kommer tydelig frem i Gutten i den røde vesten (1890-95) og i

■

276

CF

Paul Cézanne. Selvportrett, omkring 1885. Ny Carlsberg Glyptotek, København.

Mont Sainte-Victoire.

Maleri, 1898. Museum of Art, Baltimore.

Kortspillerne (1890-92), som han først malte med fem personer rundt bordet i et interiør. I den siste varianten sitter bare to tilbake og interiøret er borte, vi ser bare bordets rektangulære flate og flasken. Det genremessige og fortellende har veket for en monu­ mental løsning. Et av hans mest populære landskapsmotiver er de av Mont Sainte-Victoire, som han malte i en rekke versjoner. I den siste delen av hans liv viker det tunge, pastose strøk for en lett og luftig teknikk, men hans vei mot stramning av linjer og flater fortsetter. Han laget store, figurrike komposisjoner som Baigneuses (ho­ vedverk 1895-1905 i Philadelphia Museum of Art) og Baigneurs, der figurer og landskap stemmes inn i en lukket og forenklet komposisjon, som i kraft av sine enkle geometriske prinsipper virker monumen­ tal. Ambroise Vollard, som var hans kunsthandler, laget en stor utstilling 1895, etter den steg hans popularitet frem til hans død. Cézannes betydning ligger i at han strammet opp billedflaten ved hjelp av form og farge. Han under­ streket linjens verdi, reduserte formene geometrisk mot «kuben, sylinderen og kjeglen». Han ville gjenskape den klassiske komposisjon, dens likevekt og ro. Ved å forenkle de maleriske virkemidlene nådde han en større helhetsvirkning og en monu­ mentaltet som ingen av hans impresjonistvenner fant. Han har hatt stor betydning for 1900-tallets kunst, ikke minst som inspirator for kubismen. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Land­ skap fra Jas-de-Bouffan, Provence (1878—83), Landskap fra Provence (1885), Epler og fajansemugge (1885) og Portrett (1898-1900). Litt.: Cachin, E m.fl.: Cézanne, 1996; Kendall, R., red.: C. by himself: drawings, paintings, writings, 1988; Rewald, J.: C.: a biography, 1986; Rubin, W., red.: C.; the late work: essays, 1977 cf. C & F (forkortelse for engelsk costand freight, 'kostnader og frakt'), handelsuttrykk, tilsvarer uttrykket «fraktfritt». Når cf (med en stedsangivelse) er føyd til en oppgitt pris, betyr det at prisen inklude­ rer innlasting, frakt og eventuelle andre sendingsutgifter unntatt forsikring frem til nevnte sted.

cf, cfr., dvs. confer lat., jevnfør, eller conferatur, det bør jevnføres (med). Cf, kjemisk symbol for grunnstoffet californium. CFA-franc, symbol CFAF, felles navn på to forskjellige systemer av fellesvaluta i en rekke land i Sentral- og Vest-Afrika. CFA-franc er myntenhet i Benin, Burki­ na Faso, Ekvatorial-Guinea, Elfenbenskysten, Ga­ bon, Kamerun, Kongo, Mali, Niger, Senegal, Sentralafrikanske republikk, Tchad og Togo. 1 CFA-franc = 100 centimes. I Vest-Afrika står forkortelsen CFA for Communauté frnanciére africaine og utstedes av Banque centrale des états de 1'Afrique de 1'Ouest (BCEAO, valutakode XOF). I Sentral-Afrika står forkortelsen for Coopération financiére en Afrique centrale og utstedes av Banque des états de 1'Afrique centrale (BEAC, valutakode XAF). CFA-franc fra begge sentralbankene er knyttet til den franske franc i et gitt forhold - før 1:50, etter en devaluering i januar 1994 1:100. CFA-francen er fritt konvertibel til den franske franc, hvilket har gjort den attraktiv i områder hvor andre lands valuta ofte har hatt en kunstig høy offisiell kurs. Dette var imidlertid også lenge tilfellet med CFA, og bl.a. Det internasjonale pengefond (IMF) anbefalte i 1990 at den ble devaluert. I januar 1994 ble så CFA-franc devaluert med 50 %. CFA-franc var tidligere (i 1969) blitt devaluert sammen med franske franc. Denne spesielle tilknyt­ ningen til den franske valuta, og dermed fransk økonomi, har vært fremholdt som en fordel for de land som har valgt å inngå i samarbeidet, bl.a. fordi de dermed har en stabil og konvertibel valuta. CFAlandenes egen monetære handlefrihet er imidertid på denne måten redusert, idet franske myndigheter har det tyngste ord i laget når den felles valutapoli­ tikk skal fastsettes. Som en del av avtalen mellom Frankrike og de land og grupperinger som inngår i CFA-samarbeidet, skal disse landene som hovedre­ gel oppbevare størstedelen av sine valutabeholdninger i den franske statskasse, og i franske franc. Se også ►franc-sonen.

CFE-avtalen, fork, for eng. Conventional (Armed) Forces

in Europe, avtale om reduksjon av de konvensjonelle styrker i Europa. Avtalen ble undertegnet i Paris 1990 av de 22 daværende medlemmene av NATO og Warszawapakten, og er den mest omfattende ned­ rustningsavtale som noen gang er inngått. Hoved­ hensikten med avtalen var å få redusert slagkraft for konvensjonelle våpensystemer. Det ble satt opp maksimumstall for hver våpentype for hver av sidene, og ved fristen for oppfyllelsen av avtalen 1995 var reduksjonene på det nærmeste gjennom­ ført. Et høyt antall stridsvogner, pansrede kampvogner, artillerienheter, kampfly og kamphelikoptre er blitt destruert. Avtalen inneholdt også inngående regler om inspeksjon og kontroll. Forhandlingene forut for avtalen startet i 1989 etter at ►MBFR-forhandlingene om gjensidige og balanserte styrkereduksjoner var blitt avsluttet uten avtale. Arbeidet med avtalen ble i 1990-årene ført videre av KSSE (OSSE) og samarbeidsorganet mel­ lom NATO og den tidligere Warszawapakten, NACC. Etter Sovjetunionens oppløsning klaget Russland over skjev styrkefordeling og krevde derfor endringer i avtalen. Forhandlingene om å tilpasse CFE-avtalen til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser i Europa resulterte i at «Den tilpassede CFE-avtalen» ble undertegnet under OSSE-toppmøtet i Istanbul i 1999. Den er imidlertid 2004 ennå ikke trådt i kraft. Bakgrunnen er at Russland ikke har overholdt samtlige av de såkalte «Istanbul-forpliktelsene» om tilbaketrekking av styrker fra Georgia og Moldova. C-5 Galaxy. amerikansk firemotors, jetdrevet mili­ tært transportfly, se ► Galaxy. CFI (eng.), fork, for CentralFuelInjection, bensininnsprøytningssystem for bilmotorer. Består av en innsprøytningsventil som forsyner samtlige motorsylindre med bensin. C^-planter (bot.), planter som ved CO2-assimilasjonen i ►fotosyntesen danner en syre med 4 karbon­ atomer, oksaleddiksyre, som første mellomprodukt. De omfatter bare 0,4 % av alle undersøkte arter, men hit hører bl.a. noen økonomisk viktige planter, som mais og sukkerfrør.

277

CHABOT

PAUL CEZANNE Et utvalg hovedverker Onkel Dominique Jernbaneskjæringen Paul Alexis og Émile Zola Dr. Gachets hus Huset til den hengte mannen i Auvers LÉstaque Havet ved LÉstaque Selvportrett med palett Mardi Gras Kortspillere Gutten i den røde vesten Stilleben med fruktkurv Stilleben med Cupido Epler og appelsiner Stilleben med løk Stilleben med epler og ferskener Mont Sainte-Victoire Mont Sainte-Victoire Badende (Grandes Baigneuses), Badende Badende

Metropolitan Museum of Art, New York Neue Pinakothek, Miinchen Privat eie Musée d'Orsay, Paris Musée d'Orsay, Paris Musée d'Orsay, Paris Musée Picasso, Paris Stiftung Sammlung E. G. Biihrle, Ziirich Pusjkin-museet, Moskva Musée d'Orsay, Paris Stiftung Sammlung E. G. Biihrle, Ziirich Musée d'Orsay, Paris Courtauld Institute Galleries, London Musée d'Orsay, Paris Musée d'Orsay, Paris National Gallery of Art, Washington D.C. Philadelphia Museum of Art Kunstmuseum, Basel Philadelphia Museum of Art The Barnes Foundation, Philadelphia National Gallery, London

C-14-datering, karbon-14-datering, metode til date­ ring av karbonholdig materiale (f.eks. kalkskall, torv og trekull) med den radioaktive karbonisotopen 14C. Brukbar for aldere fra noen hundre til omkring 30 000 år. Se ►aldersbestemmelse. C-fly, Xestia c-nigrum, sommerfuglart i nattflyfamilien, Noctuidae. Forvingene er brunaktig sotgrå, midt langs fremkanten med en lys flekk som er avgrenset bakover av et svart, C-formet felt. Vinge­ spenn 35-42 mm. Arten er utbredt over hele SørNorge og det sørlige Nordland, og flyr fra juni til juli så vel i skog som på eng; gjerne litt fuktig. Vanlig. Larven lever på ulike urter. C-formater, standardserie av papirformater, hjelpeformater knyttet til standardformatene i A-serien og litt større enn disse. CO er 917 x 1297 mm. Brukes mest til konvolutter. Se ►standardformater. CG PM, fork, for fr. Conference Générale des Poids et Mesures,, ►Generalkonferansen for mål og vekt. CGS-systemet, centimeter-gram-sekund-systemet, enhetssystem for bruk innen mekanikk og elektro­ magnetisme, hvor alle andre enheter blir avledet av de tre grunnenhetene centimeter, gram og sekund (et absoluttenhetssystem). Utviklet for vitenskapelig bruk av W. Weber og K. F. Gauss i 1840-årene. CGS-SYSTEMET I MEKANIKK

Innen mekanikken utgjør CGS-systemet et koherent enhetssystem. Det er identisk med MKS-systemet som inngår i ► $!, bortsett fra at det der er valgt m og kg som grunnenheter. CGS-SYSTEMET I ELEKTROMAGNETISME

Innen elektromagnetisme er det definert to kohe­ rente CGS-systemer, det elektrostatiske og det elektro­ magnetiske, samt et tredje ikke-koherent system, det absolutte ellergausske CGS-systemet. Den vesentlige forskjellen på disse systemene og MKSA-systemet som inngår i SI, er at man i MKSA definerer ampere som en egen grunnenhet for elektromagnetiske størrelser. I det elektrostatiske CGS-systemet defineres elektro­ magnetiske størrelser ved at permittiviteten for tomt rom settes lik én, og i det elektromagnetiske ved at permeabiliteten for tomt rom settes lik én. Dermed blir

1865 1867-70 1869-70 1873 1873 1882-85 1883-88 1885-87 1888 1890-92 1890-95 1888-90 1895 1895-1900 1895-1900 1905 1902-06 1904-06 1898-1905 1900-05 1900-05

det mulig å uttrykke alle elektromagnetiske enheter ved hjelp av de tre grunnenhetene. Men fordi pro­ duktet av permittiviteten og permeabiliteten i tomt rom skal være lik 1/c2 (hvorcerlyshastigheten), vil samme størrelse få forskjellig måltall og dimensjon i de to systemene. For eksempel blir den elektrostatis­ ke enheten for elektrisk strøm cm3/2gI/2s2 = 3,336-10-10 A, mens den elektromagnetiske blir cm1/2g1/2s_| = 10 A. Forholdet mellom dimensjone­ ne er cm/s og forholdet mellom tallverdiene er lik lyshastigheten, målt i cm/s. I det gausske CGS-systemet, som er det som har vært mest brukt, er elektrostatiske størrelser hentet fra det elektrostatiske systemet, mens elektrodynamiske og magnetiske størrelser er hentet fra det elektromagnetiske systemet. Det gausske systemet er derfor ikke koherent. BETEGNELSER

Selv om alle enheter i CGS-systemene kan uttrykkes ved hjelp av grunnenhetene, er det innført spesielle navn på de mest vanlige, for eksempel i mekanikken for kraft: dyn = g cm s~2 = 10~5 N, for energi: crg = g cm2 s~2 = 10-7 J, for trykk: barye = dyn cm2 = 10-1 Pa, for dynamisk viskositet: poise = g cm-1 s1 = 10‘1 Pa s-1, for kinematisk viskositet: stokes = cm2 s-1 = 10"' m2 s-1. I elektromagnetismen har man til dels brukt de samme navnene som i MKSA-systemet med forsta­ velsen stat- for elektrostatiske og ab- for elektromag­ netiske enheter. Men for noen få enheter er det også fastsatt egne navn, for eksempel for elektrisk ladning: franklin = statcoulomb = 3,336-10-10 C, for elektrisk strøm: biot = abampere = 10 A, for magnetisk feltstyr­ ke: ørsted = 103/4tt A/m, for magnetisk flukstetthet: gauss = 10“* tesla, for magnetiskfluks: maxwell = 108 weber. HISTORIKK

CGS-systemene, spesielt det gausske, var praktisk talt enerådende for vitenskapelig bruk innen fysikk i over hundre år, men har etter innføringen av SI i 1948 mer og mer måttet vike plassen for dette. For teknisk bruk var ingen av CGS-systemene velegnede og CGS-enhetene ble raskt avløst av de praktiske enhetene da de ble tatt i bruk omkring 1890.

Se også ►elektrisitet (måleenheter) og ►enhetssystemer. ch, bokstavkombinasjon som i engelsk og spansk har lydverdien tsj, i fransk og portugisisk lydverdien sj, i italiensk lydverdien k og i tysk, polsk og tsjekkisk lydverdien x. I transkripsjon av østasiatiske ord og navn brukes ch ofte etter mønster av engelsk med lydverdien tsj. I transkripsjon av kinesisk, der man tradisjonelt har brukt ch, bruker transkripsjonssystemet pinyin j-, q- eller zh-. I transkripsjon av russiske navn har ch ofte etter tysk mønster lydverdien x, hvor man på norsk vanligvis bruker kh. I gresk har bokstaven khi lydverdien x (f.eks. i Akhillevs), men i latin ble den transkribert med ch, som av den grunn ofte brukes i norsk fagterminologi (chylos, chiroterium osv.). I ord som er gått inn i norsk språk, skrives vanligvis k (kirurg, kaos, melankoli). CH, fork, for lat. Confoederatio Helvetica, internasjonalt kjennetegn for Sveits, f.eks. på biler og foran post­ nummer. ch-, artikler som ikke finnes her, kan søkes under k-, kh-, sj-, tsj-, j-, q- eller zh-. Jfr. egen artikkel om ► ch. cha- (lat.), kha- (gr.). Chaban-Delmas. Jacques [Jaba delmas], 1915-2000, fransk politiker (gaullist). En av motstandsbevegel­ sens militære ledere. Borgermester i Bordeaux 1947-95. Innvalgt i Nasjonalforsamlingen 1946 som radikal, men sluttet seg allerede samme år til den såkalte gaullistunion, den første politiske organisa­ sjon av de Gaulles tilhengere, og var medlem av de Gaulles nydannede parti RPF til 1953, da partiet ble oppløst. Chaban-Delmas ble formann i den sosialrepublikanske gruppen i Nasjonalforsamlingen, var arbeidsminister 1954-55, statssekretær 1956-57 og forsvarsminister fra 1957 til den fjerde republikks sammenbrudd i mai 1958. Nasjonalforsamlingens president i den femte republikk 1958-69, fransk statsminister 1969-72. Gaullistisk presidentkandidat 1974, men ble slått ut i første valgomgang. Igjen president i nasjonalforsamlingen 1978-81 og 198688. Chabas, Franqois [Jaba], 1817-82, fransk egyptolog, utgav bl.a. et verk om Le Papyrus magique Harris (1860) og en rekke betydningsfulle avhandlinger, samlet under betegnelsen Mélanges égyptologiques. Spesielt studerte han ivrig hieratiske tekster, utgav en fortolkning av LesMaximes du scribeAni og Voyage d'un Égyptien en Syrie, en Phénicie etc. au XlV-siécle avant notreére (1866). Drev også arkeologiske under­ søkelser. chabasitt (av gr. chabazios, navn på en steinsort), serie av mineraler i zeolittgruppen (se ►zeolitter), kjemisk formel nær CaAl2Si4O12-6H2O, men med ulike innslag også av natrium og kalium Krystallise­ rer trigonalt. Funnet flere steder i Norge. Chablais [Jable], landskap i østlige Frankrike, Rhone-Alpes, utgjør den nordlige delen av departemen­ tet Haute-Savoie, sør for Lac Léman (Genévesjøen). Drenerer mot denne via Drance. Dyrking av vin og valnøtter langs Lac Léman; kvegavl. Betydelig turist­ trafikk, bl.a. til badestedene Évian-les-Bains og Thonon-les-Bains. Kom til Savoia 1034, fransk fra 1860. Chablis [Jabli], landsby i midtre Frankrike, Bourgogne, departementet Yonne, 180 km sørøst for Paris. Omfattende produksjon av hvit kvalitetsvin i AOC-klassen. De rimeligste kvalitetene, Petit Chab­ lis, er lette med et svakt grønnskjær. Chablis Premier Cru er fyldigere og omsettes av og til med en svak eikekarakter. Best og dyrest er Chablis Grand Cru med størst rikdom og lagringsevne. Eneste tillatte drue er Chardonnay. De letteste vinene er velegnet til skalldyr. Jo høyere kvalitet, jo kraftigere typer skalldyr og fisk. Chabot, Hendrik [Jabå], 1894—1949, nederlandsk maler, billedhugger og grafiker. Malte karakteristisk

278

CHABRIER

portretterte bondeskikkelser i et uttrykksfullt primitivistisk formspråk og laget treskulpturer i en kubisk sluttet form. Chabrier. Alexis Emmanuel [Jabrie], 1841-94, fransk komponist. Hadde med sine fargerike orkes­ ter- og sceneverker, til dels påvirket av Wagner, stor innflytelse på yngre franske komponister. Hans mest kjente verk er orkesterrapsodien Espana (1883), men han skrev også operaer (Gwendoline, 1886), klavermusikk, scenemusikk og sanger. Chabrol. Claude [Jabrål], f. 1930, fransk filmregissør, begynte som journalist og filmkritiker i tidsskriftet Cahiers de Cinéma, en av hovedmennene bak «den nye bølgen» med gjennombruddsfilmene Le beau Serge (Min venn Serge, 1959) og Les Cousins (Fetter­ ne, 1960). Hans første filmer skildrer unge mennes­ ker med en protestholdning, og er preget av en visuell og levende fortellerteknikk. I senere filmer, som The Champagne Murders (1967), Les Biches (To kvinner, en mann, 1968), Que la Béte meure (Udyret skal dø, 1970) og Le Boucher (Slakteren, 1971) er han tydelig påvirket av Alfred Hitchcock, og bruker først og fremst kriminalsjangeren i sine portretter av det franske borgerskapet. Karrieren har etter hvert fått mindre oppmerksomhet, men han har tidvis gjort seg bemerket internasjonalt med filmer som Violette Noziére (Violette - en gåtefull kvinne, 1978), Le Sang des autres (1983), Pouletau vinaigre (1985) og EEnfer (Farlig sjalusi, 1994). Chabrol var 1964-80 gift med Stephane Audran, som har medvirket i mange av hans filmer. cha-cha-cha [tjatjatja], latinamerikansk selskaps­ dans avledet av mambo, 4/4 takt, populær i USA og Vest-Europa fra slutten av 1950-årene. Chaco [tjakå], egentlig El Gran Chaco, 'det store jaktfelt', stort lavlandsområde i Sør-Amerika, mel­ lom ca. 18 og 29° s.br. og 58 og 64° v.l. Omfatter deler av Argentina, Bolivia og Paraguay, ca. 650 000 km2. Chaco er til størstedelen en flat, gressdekket savanne; mindre områder er dekket av quebrachoskoger, palmearter og sumper. Den dreneres av Paraguays bielver Pikomayo og Bermejo, og blir for en stor del oversvømmet i regntiden. Området har liten økonomisk verdi, og nyttes til beite og skogawirkning. Bomullsdyrking i den argentinske delen. Chaco deles i Chaco boreal, nord for Pilcomayo, Chaco central, mellom Pilcomayo og Bermejo, og Chaco austral. Det har vært strid mellom Bolivia og Paraguay om herredømmet over Chaco (Chaco-krigen 1932-35).

Claude Chabrol

Chaco [tjakå], provins i Argentina, ved grensen mot

Paraguay; 99 633 km2 med 983 100 innb. (2001). Hovedstad; Resistencia. Omfatter deler av slettelan­ det Gran Chaco, og består av savanne og savanneskog. Elvene Bermejo og Guaycuru renner gjennom området, som ofte er oversvømmet om sommeren. Jordbruk er viktigste næringsvei, med dyrking av bomull, hirse og solsikker. Chaco Canyon [tjakå kænjan], USA, i nordvestre New Mexico, regnet som den største pre-columbianske by i Nord-Amerika. For arkeologer er Chaco et eksempel på det fremste av anasazifolkets arkitektur. Mest kjent er Pueblo Bonito fra ca. 920 e.Kr. med sine 800 rom i fire etasjer terrasser langs fjellveggene. Chaco-krigen [tjakå-], navn på den krigen som ble utkjempet mellom Bolivia og Paraguay 1932-35, etter at de to landene lenge hadde ligget i strid om suvereniteten over Nord-Chaco, og et argentinsk forsøk på voldgift hadde slått feil. Bolivia begynte krigen med en flerdobbelt militær overmakt, men de paraguyanske indianersoldater klarte klimaet langt bedre og beveget seg også lettere i det vanskelige lendet. De var dårlig utrustet, ofte bare med sine alminnelige kniver, machetes, men de skaffet seg moderne våpen fra falne motstandere, og i blodige kamper drev de bolivianerne tilbake mot nordvest. Etter en våpenhvile 12. juni 1935 ble det sluttet endelig fred 21. juli 1938, og Paraguay fikk da tre fjerdedeler av det omstridte området, mens Bolivia fikk en havn ved Paraguay-elven. chaconne [Jakån] (fr.), instrumentalstykke i lang­ somt tempo og ’/4 takt, bygd over en 4- eller 8-taktig

bass-melodi (se >basso ostinato), eller en bestemt akkordrekkefølge; egentlig en dans hvis opprinnelse kan føres tilbake til danseformer brukt på 1500-tallet i de spanske og portugisiske kolonier i Mellom- og Sør-Amerika. Chaconne ble brukt av tallrike kom­ ponister fra Frescobaldi til Bach og Handel. Som instrumentalform ble chaconne brukt selvstendig eller som avslutningssats i suiten. Også ofte i vokalmusikk, bl.a. i Lullys og Purcells operaer. Som formtype lar chaconne seg vanskelig skille fra passacaglia. Chadli, Benjedid, f. 14. april 1929. algerisk offiser og politiker, president 1979-92. Oberst og sjef for militærdistriktet Oran 1964-70, medlem av Revolusjonsrådet fra 1965, bakgrunn fra frigjøringskrigen. Fungerte som forsvarsminister og stabssjef fra no­ vember 1978 til han ble utpekt til generalseketær i regjeringspartiet FLN i januar 1979. Med de militæres støtte valgt som kompromisskandidat til avdøde president Houari Boumediennes etterfølger i februar 1979. Gikk av etter press fra den militære ledelse 1992. chador [tjador] (pers.), langt, kappelignende plagg som blir brukt av muslimske kvinner, særlig i Iran, når de viser seg offentlig. Vanligvis svart, men kan også være mønstret. Chador blir brukt over andre klær, og dekker alt unntatt ansikt, hender og føtter. Chadwick. Edwin [tjædwik], Sir, 1800-90, britisk sosialreformator. Ble 1832 innvalgt som medlem av komiteen til reform av fattiglovgivningen, og hans virksomhet her ble av epokegjørende betydning for landets sosiale utvikling. Han hadde en hovedandel i lovgivningen om bams arbeid i fabrikker og arbeidet meget med den offentlige sunnhetspleie og utviklin­ gen av en pålitelig sosialstatistikk. Chadwick, James [tjædwik], 1891-1974, britisk fysiker. Studerte 1913—14 hos H. Geiger i Tyskland og satt internert der under den første verdenskrig. Fra 1919 arbeidet han hos E. Rutherford ved Caven­ dish Laboratory, Cambridge og utførte et pionerar­ beid innen kjernefysisk forskning. Størst betydning fikk hans oppdagelse av nøytronet i 1932, et arbeid han fikk Nobelprisen i fysikk for i 1935. 1935-48 var han professor i Liverpool og deretter (1948-59) professor i Cambridge. Alt i 1939 begynte han å undersøke muligheten for å lage en kjernefysisk bombe. Under krigen var han leder for den britiske gruppen som deltok i Manhattan-prosjektet. Chadwick, Lynn [tjædwik], 1914-2003, britisk billedhugger. Utdannet som arkitekt 1933, autodi­ dakt som skulptør, debut 1948. Han var blant de engelske billedhuggere som, bl.a. inspirert av Gonzales, eksperimenterte fritt med sammenloddede konstruksjoner i jern, kobber, bronse og glass. Han arbeidet med mobiler, og her kan man spore impul­ ser fra Calder. Hans arbeider viser stor fantasi i formgivningen og sikker sans for masse- og linjevirkning. Han arbeidet også med abstrakte figurformer hvor jemskjeletter er pålagt en slags mørtelmasIranske kvinner, kledt i chador, avgir stemme ved parlamentsvalgef2OO4.

279 se. Representert bl.a. i Tate Gallery, London, Muse­ um of Modem Art, New York, og Nasjonalgalleriet, Oslo. chae, drikk som særlig brukes i Pakistan og India; består av te med melk, kardemomme og mye suk­ ker. Svært vanlig. chaebol [tfe-], betegnelse på Sør-Koreas industrikonglomerater, bl.a. Samsung, Hyundai og Daewoo. De har en dominerende posisjon i landets nærings­ liv. Chaenomeles, ildkvede, planteslekt i rosefamilien, 4 arter i Øst-Asia, i Norge brukt som prydbusker og til hekker. Vanlig ildkvede, også kalt japansk kvede eller prydkvede, C.japonica, er en ca. 1 m høy tornet busk med spredte, avlange, ca. 5 cm lange, fint sagtannede blad med store, oransjerøde blomster som sitter enkeltvis eller i knipper på 2 eller 3. Gulgrønne, eplelignende og velluktende frukter. Praktildkvede, C. speciosa, ligner foregående, men er høyere og har store, noe kuleformede blomster i mørkerødt. Mest dyrket er hybrider mellom disse to artene. Begge artene blir særlig plantet i kyststrøk, fruktene er vitaminrike og egner seg utmerket til gelé og syltetøy. Chaenorhinum (av gr. 'gaper' og 'nese'), planteslekt i maskeblomstfamilien, se arten ►småtorskemunn. Chaerophyllum (av gr. 'glede seg' og 'blad'), slekt i skjermplantefamilien. To eller flerårige arter med stivhårede og rødflekkede stengler og sammensatte blad, 2-3 ganger. Blomstene er hvite. 40 arter i nordligtempererte områder. Ingen er opprinnelig viltvok­ sende i Norge, men et par arter er funnet forvillet, se ► knollkjeks. Chaetognatha (av gr. chaite, 'hår, man', oggngthos, 'kjeve'), dyrerekke, se ►pilormer. Chafarinas, Islas de [tj-], tre små øyer utenfor nordøstkysten av Marokko, tilhører den spanske enkla­ ven Melilla. Består av Isabel 2, med fyrtårn og garni­ son, og de ubebodde Congreso og Rey. Okkupert av Spania siden 1847. chaff [tja:f] (eng. 'agner'), tynne, smale metallstrimler av varierende lengde som slippes fra fly under krig. Chaff vil gi radarekko og er brukt for å villede fiendtlig radar. Chaffey, Paul, f. 10. juli 1965 i Oslo, norsk politiker (SV) og næringslivsleder. Leder av Sosialistisk Ung­ dom 1988-90. Stortingsrepresentant for Akershus

CHAGGA

1989-97. Senere direktør i Statoil, fra 2001 adm. direktør i NHO-landsforeningen Abelia. Utg. bl.a. Grønn framtid? (1989). Chagall, Mare [Jagal], eg. Moishe Zakharovitsj Sjagalov (Moishe Segal), 1887-1985, russisk-fransk maler av jødisk ætt. Sin tidligste utdannelse fikk han i St. Petersburg, blant annet hos Leon Bakst. De første bildene, særlig skildringer fra hjembyen Vitebsk, viser en uttrykksfullhet som i barnetegninger, dertil utpreget stemningskarakteristikk ved hjelp av fargene. I 1910 kom han til Académie Jullian i Paris, hvor han traff malere som Modigliani og La Fresnaye og ble påvirket av kubismen. Etter en reise til Italia sluttet han seg nærmere til futuristene. Denne retnings ofte fasettaktige formspråk tillot ham på en naturlig måte å gi uttrykk for sine halvt drømmeak­ tige, halvt virkelighetsnære motiver, som de eksta­ tiske tilbøyeligheter hos den hasidiske sekt av jøder i hans barndomsby hadde gitt næring til. Han malte mennesker svevende i luften, personer uten hode, individer i helt umulige stillinger, kombinasjoner av de mest forskjellige scener og gjenstander, blomster, legemsdeler, hus, kuer, griser osv., alt sammen forent med en broket kolorisme. 11914 kom han i kontakt med derSturm, men vendte kort før første verdenskrig tilbake til Russ­ land og malte blant annet en serie bilder fra sin hjemby. I et Moskva-teater utførte han dekorative veggmalerier. Dessuten laget han grafikk, drev også et privat kunstakademi. 1 1923 vendte han tilbake til Paris og forener nå den hjemlige lokalfarge med fantasiskildringer delvis preget av virkelighetens enkeltformer. Fra 1941 til 1946 oppholdt han seg i USA og virket blant annet som teaterdekoratør; fra 1946 igjen bosatt i Paris. Chagall har arbeidet i mange ulike teknikker, olje, akvarell, grafikk, og har også arbeidet med relieffskulptur og keramikk. I sin sterkt romantiske stil med stadige erindringer om det russiske folkeliv, illustrerte han La Fontaines fabler (1927-30), 1001 natt, Dafnis og Khloe, likeledes selvbiografien Mitt liv (1931). Dypt engasjert i tidens hendelser og jødenes skjeb­ ne malte han i 1930-årene og senere serier med religiøst motiv og en rekke glassmalerier til katedra­ len i Metz (1959-60), katedralen i Reims (1974) og Hadassah-synagogen ved Jerusalem (ferdig 1962). Han malte en stor plafond til Paris-operaen (1964),

Mare Chagall. Brudeparet foran Eiffeltårnet. Oljemaleri, 1938. Privat eie. - Til høyre: Glassmaleri til FN-bygningen i New York.

med allegori over musikk og ballett. Han hadde tidligere laget sceneutstyr til Stravinskij og Ravel. Chagalls fantasifulle og fargeglade kunst har opp­ nådd stor popularitet. Han er representert i en rekke museer og er kjent gjennom store utstillinger. Han er høyt skattet også som grafiker, særlig for sine etsnin­ ger. I Nice er det et eget, statlig museum over Cha­ galls bibelske kunst (1973). Første utstilling i det tidligere Sovjetunionen i Pusjkin-museet, Moskva 1987. Litt.: Cain, J. m.fl.: C. lithographe, 1960-86, 6 b.; Compton, S.: Chagall, 1985; Erben, W.: M.C., 1957; Haftmann, W.: M.C., 1979; Kamensky, A.: C.: the Russianyears 1907-1922, 1989; Kornfeld, E.W.: Verzeichnis der Kupferstiche, Radierungen und Holzschnitte von M.C., 1970; Meyer, F.: M.C., translated by R. Allen, 1964 Chagas, Carlos RibeiroJustiniano [sja-], 1879-1934, brasiliansk lege, pioner i bruk av insektdrepende midler (pyrethrum) ved bekjempelse av malaria. Identifiserte i 1909 Trypanosoma cruzi som årsak til den tropesykdom (amerikansk trypanosomiasis) som senere er oppkalt etter ham: Chagas' sykdom. Chaga er den eneste som både har beskrevet for første gang en smittsom sykdom, sykdommens smittestoff, insektet som overfører det til mennesker, sykdommens forskjellige kliniske ytringsformer, dens epidemiologi og enkelte av de dyrearter som smittestoffet også kan finnes hos. Han var en dyktig helseadministrator og reorganiserte det brasilianske helsevesen. Chagas’sykdom, infeksjonssykdom som opptrer i Sør- og Mellom-Amerika fra Mexico til Argentina. Fremkalles av en trypanosom-art, Trypanosoma cruzi, som overføres til menneske eller andre pattedyr av en rekke blodsugende insekter. Sykdommen ytrer seg ved hevelser i hud og underhud, senere i lymfe­ knuter, milt- og leverforstørrelse, feber, blodmangel og angrep på hjertet. Forløpet kan være akutt, ondartet eller kronisk, årelangt. Sykdommen ble oppdaget av den brasilianske legen C. Chagas (18791934) i 1909. Ingen virksom behandling er kjent, chagga, bantutalende folkegruppe som bor ved foten av Kilimanjaro i det nordlige Tanzania. Hoved­ næringsvei er jordbruk, som drives intensivt ved hjelp av kunstig vanning. De begynte tidlig å dyrke kaffe for salg, og dette har gjort dem relativt velstå­ ende. De har også gått inn for å skaffe seg moderne

280

CHAGNON

utdannelse, og gjør seg nå sterkt gjeldende i Tanzani­ as samfunnsliv og politikk. Folketallet er anslått til i underkant av en halv million. Chagnon, Napoleon A. [tfægnøn], f. 1938, ameri­ kansk antropolog, kjent for sine feltarbeider blant yanomamb-indianeme i Venezuela og Brasil. I sine studier av dette folket har han særlig fokusert på slektskap, voldsbruk og krigføring. Han har bl.a. skrevet Yanomamo. The Fierce People (1968), Studying the Yanomamo (1974) og Yanomamo: The Last Days of Eden (1992). Chagnons analyser av observerte praksiser, basert på teorier som vektlegger biologiske determinanter for menneskelig adferd, har vært kontroversielle og gitt opphav til debatter i antropo­ logiske fagtidsskrifter. I senere år har dessuten beskyldninger om uetisk forskning som har vært rettet mot ham gjort hans navn kjent i videre kret­ ser. Chagnon har imidlertid avvist disse beskyldnin­ gene. Chagos Archipelago [tfeigas a:kipebgou], en gruppe koralløyer i Indiske hav, i britisk besittelse, omtrent midt mellom det afrikanske fastland og Indonesia (Sumatra) og sør for ekvator, ca. 5° s.br.; 60 km2, fordelt over et havområde på 54 000 km2, uten fast bosetning. I 2004 er det stasjonen ca. 3500 personer her, hovedsakelig personer tilknyttet øygruppens sivile administrasjon og amerikansk militærperso­ nell. Sentralt ligger den 100 km brede Great Chagos Bank med sine sand- og korallbanker. Sør for denne ligger atollen Diego Garcia (44 km2) og i nord atolle­ ne Peros Banhos (5 km2) og Salomon (10 km2). Den opprinnelige befolkningen, ca. 1000-2000 ilois (det råder uenighet om antallet), ble i 1970årene forvist til Mauritus for å gi plass til utbyggin­ gen av militære anlegg. Innbyggerne ble også fratatt retten til å vende tilbake. En stor del av ilois-folket lever i dag i stor fattigdom i Mauritius. En høyeste­ rettsdom i London høsten 2000 avgjorde at forvis­ ningen var ulovlig, og at innbyggerne kan vende tilbake, i første omgang til Peros Banhos og Salo­ mon. Ilois-folket, som opprinnelig ble forvist fra den største øya, Diego Garcia, krever å komme tilbake til dit. Ilois-folket har etter 2002 rett til britisk pass. Bosatt første gang 1776 av franskmenn. Britisk 1814. Øyene tilhørte opprinnelig den tidligere britiske kolonien Mauritius, men ble i 1965 overført til det nyopprettede ►British Indian Ocean Territory. 1 1970-årene ble Diego Garcia, som er utleid til USA, bygd ut til en amerikansk militærbase. Mauritius gjør krav på øyene. chagrin [fagre] (fr.), sorg, ergrelse; se ►sjagreng. Chai Ling [tf-], f. 1966, kinesisk opposisjonell, en av ledeme for protestbevegelsen i Beijing våren 1989. Levde skjult inntil hun våren 1990 flyktet til Vesten; senere bosatt i USA. Chailley. Jacques [Jaje], 1° 10-99, fransk komponist, var utdannet bl.a. hos Nadia Boulanger og ved konservatoriet i Paris, der han 1937 ble generalse­ kretær og 1947 visedirektør. Professor i musikkhis­ torie ved Sorbonne 1952, s.å. også leder for Schola cantorum, Paris. Chailley skrev mye scenemusikk, bl.a. operaen Thylde Flandre (1953), orkestermusikk og betydelige kammermusikalske verker. Chailly, Riccardo [fr. utt.: faji], f. 1953, italiensk dirigent, har dirigert siden tenårene og ble 21 år gammel Claudio Abbados assistent ved La Scalaoperaen i Milano. Chailly var sjefdirigent for Berlin Radiosymfoniorkester 1982-88 og har siden vært sjefdirigent for Concertgebouw-orkesteret, Amster­ dam. Han har bl.a. dirigert ved La Scala, Covent Garden, Metropolitan og festspillene i Salzburg. Stort antall CD-innspillinger. Chain [tfein] (eng. 'kjede'), britisk og amerikansk lengdeenhet, målelenke bestående av 100 metalledd forbundet med ringer. I USA er surveyer's chain eller Gunter's chain, hvor hvert ledd er 7,92 tommer, i alt

Ernst Boris Chain

66 ft = 20,12 m, fastsatt for bruk ved landmåling. Blir også brukt i betydningen square-chain (kvadratchain), som er 0,1 acre = 404,7 m2. Mindre brukt er engineer's chain = 100 ft = 30,48 m. Chain, Emst Boris [tfein], Sir, 1906-79, britisk biokjemiker, Sammen med Sir Howard Florey og andre medarbeidere bestemte han den kjemiske strukturen av penicillin, som var oppdaget av Sir Alexander Fleming. Han foretok samtidig de første kliniske prøvene med penicillin. For disse arbeidene mottok Fleming, Florey og Chain 1945 Nobelprisen i fysiologi og medisin. ChaTne des Rotisseurs [ en de rotisø:r], internasjonal gastronomisk forening, etablert 1950 i Paris, der medlemmene i hovedsak består av førsteklasses restauranter. chairman [tfeaman] (eng.), formann i styre, komité, forening osv., møteleder, ordstyrer. chairskinn [fær-] (av fr. chair, 'kjøtt'), er skinn som pga. løs, rynket narv eller narvskader er tilberedt på kjøttsiden. Under garvingen bearbeides kjøttsiden med smergel og finkornet sandstein, og man oppnår et matt, veluraktig utseende. Chairskinn kalles også suédeskinn og går i handelen ofte under feilaktige betegnelser som semsket og mokka. chaiselongue (fr.), dss. ►sjeselong. Chaitanya [tjai-], 1486-1533, hinduisk mystiker og fremtredende leder innen ►bhakti-bevegelsen. Chaitanya kom fra en brahman-familie i Bengal som tradisjonelt dyrket Vishnu. Som 22-åring fikk han en omvendelsespreget opplevelse av overveldende kjærlighet, bhakti, til Krishna. Dette innledet en livslang virksomhet som forkynner av ekstatisk kjærlighet til Krishna som høyeste guddom. Hans bhakti kom til uttrykk i intens lovsang, kirtan, og i gledesfylt dans. 11510 gav han avkall på alle verds­ lige bånd og tok navnet Krishna-Chaitanya, 'han hvis bevissthet er Krishna'. Chaitanyas tilbedelse av Krishna hadde ofte et erotisk preg idet han ofte iden­ tifiserte seg med Krishnas elskede, Radha, og han ble sett på som en inkarnasjon, avatara, av Krishna og Radha av sine tilhengere. Chaitanyas /ære bygger på ►Bhagavata Purana. Den høyeste transcendente virkelighet er Bhagavan, 'herren', helt og fullt en person i form av Krishna. Menneskene er adskilt fra, og samtidig lik, sitt gud­ dommelige opphav; de gjenfødes inntil de ved Krishnas nåde kalles til å bli hans tilbedere. I skikkel­ se av Chaitanya har Krishna forkynt en enkel religi­ øs livsform som alle kan følge. Tilbedere kan vise sin kjærlighet til Krishna ved å identifisere seg med hans evige ledsagere: hans foreldre, søsken, venner eller gopi, 'budeiene'. Blant Chaitanyas etterfølgere oppstod en rik litteratur, både på sanskrit og på bengali, som fikk stor betydning for kulturen i Bengal helt til vår tid. En fornyelse av bevegelsen skjedde ved Bhaktisiddhanta Sarasvati (1874-1937), som organiserte et nettverk av klostre og templer (Gaudiya Math). Hans

disippel, A. C. Bhaktivedanta (1896-1977), grunnla og ledet den internasjonale bevegelsen ►Hare Krish­ na (ISKCON). chakra [Jak-] (av sskr. 'hjul'), psykiske sentra, i yoga og særlig i tantrismen betegnelse på energisentre som ligger langs ryggraden, dvs. langs kroppens vertikale midtakse. Chakraene ligner hjul og skal distribuere, regulere og sortere kroppens forbruk av energier og impulser. I hinduisk tantrisme er det vanligvis sju chakraer: 1) rotsenteret, like ved kjønnsorganene, 2) bekkensenteret, 3) navlesenteret, ofte identifisert som solar plexus, 4) hjertesenteret, 5) halssenteret, 6) pannesenteret, ofte omtalt som «kunnskapens øye» eller «det tredje øye» og 7) kronesenteret, «dentusenbladede lotus», øverst i hodet. Disse normalt usynlige kraftsentrene omtales i både åndelige og fysiske vendinger; hver chakra blir assosiert med en guddom, en mantra, en farge, et element, visse personegenskaper osv. Den psykiske energien, ►shakti, 'kraften', kalt ►kundalini, er en kraft som ligger latent i den ne­ derste chakraen. Ved hjelp av bestemte yoga-teknikker kan kundalini vekkes til live slik at den strøm­ mer opp gjennom de øvrige chakraene til den når det øverste energisenteret på toppen av hodet. Dette energisenteret betegnes som menneskets spirituelle dør, og en full gjennomstrømning er ensbetydende med åndelig frihet eller opplysning. Se også ►healing og ►new age. chakravartin (sanskrit, betyr muligens 'hersker over (hele Jordens) sirkel'), i klassisk indisk statsfilosofi betegnelse for en universell hersker. Maurya-dynastiets konger på 300-200-tallet f.Kr. dannet idealet for en chakravartin. Chalarqpsis-råte, råte på gulrot som skyldes angrep av konidesoppen Chalaropsis thielavioides. Viser seg som et grått, senere svart sporebelegg på overflaten av vasket, plastpakket gulrot. Røttene blir smittet av soppen under vasking, og angrepet kan bryte frem etter få dager dersom røttene blir liggende plastpak­ ket ved høy temperatur. Soppen er en svak parasitt som vanligvis lever som saprofytt i jord. For å angri­ pe krever den såret overflate, høy luftfuktighet og høy temperatur. Soppen gjorde mye skade tidligere da plastpakking av vasket gulrot ble lansert. Etter at jevnlig og grundig rengjøring av vaske- og pakkeanlegg, og kjølig oppbevaring er blitt rutine, er syk­ dommen vanligvis uten betydning. chalazion (av gr. 'haglkorn'), uømfintlig, gryn- til ertestor klump i øyelokket; skyldes betennelse med oppsamling av sekret i en av kjertlene i lokkets fibrøse plate. Vokser langsomt, fjernes lett ved ope­ rasjon. Chalcedonense. betegnelse for et kompromiss i striden om det guddommelige og det menneskelige i Jesu person; navn etter byen Khalkedon, hvor dette problemkompleks ble drøftet på det 4. alminnelige kirkemøte i år 451. Chalcedonense betoner den ublandede og uatskillelige forening av det guddom­ melige og det menneskelige i Jesu person, og fikk derved stor betydning i tidens og ettertidens dogmestrider om dette spørsmål. chalcidider. Chalcidojdea (av gr. 'kobber'), insektoverfamilie i ordenen årevinger, Hymenoptera. Som oftest meget små, metallglinsende snylteveps med bare en kort ribbe i hver vinge. Noen er vingeløse. Mange arter har hoppeevne. Chalcidider er trolig dyrerikets mest artsrike overfamilie, men på grunn av dyrenes miniatyrstørrelse og vanskelige systema­ tikk er de dårlig kjent. I Norge omfatter de trolig minst 1100 arter, men under halvparten av dette er registrert. De aller fleste er parasitter i larvestadiet, der de utvikles i andre insektlarver, -egg eller -pupper. Noen er hyperparasitter, dvs. at de utvikles inne i en annen snyltelarve, f.eks. en snyltefluelarve som igjen lever inne i en annen larve, f.eks. av graveveps. Deres betydning for å holde andre insekter nede i antall er sVært stor, og mange arter er

281

forsøkt brukt i ►biologisk bekjempelse av skadein­ sekter. Noen chalcidider lever av plantekost som frø, eller er galledannende. Chalcididene omfatter i Norden 15 familier, hvor­ av de egentlige chalcidider, Chalcididae, bare teller 10 arter. De har kraftige baklår og uvanlig stor kroppslengde på inntil 1 cm. Hos dvergsnylteveps, Myrmaridae, med ca. 60 meget små nordiske arter, finnes bl.a. eggparasitten Alaptus minimus, som med sine 0,2 mm er verdens minste insekt. Familien Pteromalidae omfatter ca. 600 nordiske arter, blant disse flere arter som utvikles i barkbiller og husfluer. Torymidae med ca. 100 nordiske arter omfatter både parasitter og planteetere. Til de sistnevnte hører frøveps, som bl.a. kan gnage i kongler av ulike bartrær. Chalcidius, 300-tallet e.Kr., forfatter av en latinsk oversettelse av Platons skrift Timaios, med en kom­ mentar. Gjennom store deler av middelalderen, til ca. 1200, var Chalcidius' skrift den eneste kilde til kunnskap om Platons filosofi. chaldron [tjåldran], kjele eller tønne, gammel en­ gelsk volumenhet for kull, kalkstein o.l. av noe varierende størrelse fra sted til sted, vanligvis 32 bushels (1,161). Også brukt som masseenhet for kull og da lik 24 cwt (ca. 1219 kg). I Skottland kalt chalder og der ofte betydelig større, opptil 96 bushels. chalet [Jale] (fr.), hovedhuset på den sveitsiske bondegård, kjennetegnet ved sitt brede, kraftig formede og utadvendte gavlparti. Gårdens uthus ligger gjerne under samme tak, som en forlengelse av våningshuset. Betegnelsen chalet dekker også seterhus, og er herfra gått over på sportsstuer o.l. Chaleur Bay [Jhlua bei], fransk Baie de Chaleur [be da Jalør], bukt i Gulf of St. Lawrence, Canada, mellom det nordlige New Brunswick og halvøya Gaspé (Québec), ca. 140 km lang. Kjent fiskeplass, særlig laks og makrell. Chalgrin, Jean Franqois Thérése [Jalgre], 1739-1811, fransk arkitekt. Elev av bl.a. G. N. Servandoni. Tilhørte sin periodes strenge klassisistiske retning, utførte honnørtrappen og senatssalen i Luxembourgpaleet og kirken St.-Philippe-du-Roule 1764-84. Hans hovedverk er Triumfbuen i Paris (Arc de Triomphe), det mektige og virkningsfulle monument til ære for det første keiserdømme (påbegynt 1806, fullført av A. Blouet 1836). chalkanthitt (av gr. 'kobber' og 'blomst'), mineralo­ gisk navn på kobbersulfat, CuSO4-5H2O (kobbervitriol). Dannes sekundært i kobbergruver, for eksem­ pel ved Løkken, Meldal, Sør-Trøndelag, der det ble funnet sammen med gips som vakre krystaller i en del av gruven som hadde stått under vann i 125 år. chalkofanitt (av gr. 'kobber' og 'å se ut som'), et svart oksid-mineral med sink og mangan, (Zn.Fe,Mn)Mn3O7 • 3H2O; navnet skyldes at det får et kobberlignende utseende ved oppvarming. Påvist fra skamforekomsten Skjerpemyr på Grua, Lunner, chalkogen, betegnelse på grunnstoffene i gruppe 16 (VI hovedgruppe), oksygen, svovel, selen, tellur og polonium. Chalkogenider betegner forbindelser mellom disse grunnstoffene og andre grunnstoffer. Navnet er avledet av gr. 'kobber' og 'opphav'. Bakgrunnen for dette er at kobbermineraler stort sett enten er oksider eller sulfider og i tillegg inne­ holder de andre grunnstoffene (unntatt polonium) i gruppen. chalkopyritt (av gr. 'kobber' og pyritt, som det lig­ ner), kobberkis, et tetragonalt mineral som består av kobber, jern og svovel CuFeS2, med 34,6 % kobber. Mineralet er messinggult, ofte anløpt, sprøtt og med lavere hardhet enn pyritt. (Lar seg risse med kniv.) Chalkopyritt er det mest utbredte kobbermineral og en av de viktigste kobbermalmer. Det opptrer i en rekke forskjellige typer av forekomster, ofte sammen

CHALLENGER-EKSPEDISJONEN

CHALKOPYRITT Kjemisk formel CuFeS2 Hardhet 3,5-4 Densitet 4,1-4,3 g/cm3 Krystalliserer tetragonalt

CHALKOSITT Kjemisk formel Cu,S Hardhet 2,5-3 Densitet 5,5-5,8 g/cm3 Krystalliserer monoklint under 105 °C, heksagonalt over 105 °C

med pyritt, f.eks. på de norske kisforekomster som Folldal, Løkken, Røros, Grong, Sulitjelma. Se >kobbermalm. chalkositt (av gr. 'kobber'), kobberglans, et metallisk mineral med liten hardhet. Fargen er grålig svart på friskt brudd, i motsetning til ►bornitt, som det ellers ligner av utseende. Kjemisk er det et kobber(I)sulfid Cu2S med 80 % kobber. Chalkositt er en viktig malm som særlig opptrer i den supergene anrikingssonen i sulfidmalmer. I Norge finnes mineralet i mindre mengder på hydrotermale gangforekomster i Telemark, sammen med bornitt. challah [xala] (hebr.) (halla), sabbatsbrød, to flettede loffer som brukes under det jødiske sabbatsmåltidet. Brødene velsignes som en del av ►kiddush, som sies før selve sabbatsmåltidet begynner. Brødene symbo­ liserer de to skuebrødene som alltid lå i Tempelet i Jerusalem. Challenger [tjælindsa] (eng. 'utfordrer'), ameri­ kansk romferge, ødelagt 28. januar 1986 i den største ulykke i romfartens historie. Ble levert juni

1982 som nummer to i NASAs operative flåte på fire romferger. Skulle starte på sin tiende ferd (den 25. totalt i romfergeprogrammet) da en gjennombrenning av høyre faststoffmotor førte til punktering av og eksplosjon i den store utvendige drivstofftanken 73 sekunder etter start fra Kennedy-romsenteret i Florida. Ifølge den presidentoppnevnte granskningskom­ misjon var årsaken til gjennombrenningen primært at to gummipakninger i overgangen mellom de to nederste hovedseksjonene i høyre faststoffmotor ikke var elastiske og fleksible nok pga. lav tempera­ tur i oppskytningsøyeblikket (2-3 °C, ca. 11 °C lavere enn ved noen tidligere oppskytning). I tillegg ble det pekt på medvirkende årsaker av teknisk og ikke minst organisasjonsmessig art. På ulykkesferden hadde Challenger en besetning på 7 medlemmer, som alle omkom. En av dem, lærereren Christa C. McAuliffe, skulle ha blitt det første «vanlige» menneske i rommet. Challengerdypet [tfælindsa-], dypeste del av Marianegropen, 11 035 muh., verdenshavenes største dyp. Challenger-ekspedisjonen [tfælindga-], 1872-76, britisk ekspedisjon med korvetten Challenger for vitenskapelige havundersøkelser under ledelse av Wyville Thompson. Ekspedisjonen seilte fra Portsmouth sør forbi Afrika, inn i det antarktiske polar­ område, sør om Australia og nord til Filippinene, forbi Honolulu til Valparaiso, gjennom Magellanstredet, om Ascension og Asorene tilbake til England. På i alt 360 stasjoner ble det gjort tallrike undersø­ kelser av havbunnens beskaffenhet og dyreliv, temperaturmålinger osv. Det rikholdige materialet er bearbeidet av tallrike spesialister, bl.a. G. O. Sars (Schizopoda) og publisert i 50 store bind (1880-95). Foranledningen til denne, den største vitenskapelige ekspedisjon som hittil er foretatt, var bl.a. M. og G. O. Sars' undersøkelser av de dype norske fjorder og havegger, hvor de hadde vist at det ennå levde arter

Fra i. utgave av Aschehougs leksikon 1906-13 Challenger-ekspeditionen [tsdldndzo-] (1872—76), eng. ekspedition med korvetten «Challenger» for vidensk. havundersøgelser under ledelse af Wyville Thompson. C. seilede fra Portsmouth syd om Afrika, ind i det antarktiske polaromraade, syd om Australien op til Filip­ pinerne, forbi Honolulu til Valparaiso, gjennem Magellans-strædet, om Ascension og Azorerne tilbage til Eng­ land. Paa ialt 360 stationer gjordes talrige undersøgelser af havbundens beskaffenhed og dyreliv, temperaturmaalinger etc. Det righoldige materiale er bearbeidet at talrige specialister, bl. a. G. O. Sars (schizopoda) og publiceret i 41 store kvartbind; heraf omhandler 32 bind zoologi, 2 botanik. 2 fysik og kemi, 2 reiseberet­ ning. 1 bundafleiringer og 2 bd. resumé. Sidste bind udkom i 1895. Foranledningen til denne, den største videnskabelige ekspedition, som hidtil er foretaget, var dels M. og G. O. Sars’ undersøgelser af de dybe norske fjorde, hvorunder det lykkedes at paavise som endnu levende arter, som man forlængst ansaa som uddøde, og dels de nærmest foregaaendc mindre, engelske o. a. ekspeditioners fund af dyreliv paa store havdyb. Det antoges nemlig tidligere, at alt dyreliv ophørte ved ca. 600 m. dybde. — Med C. som forbillede blev senere den norske Nordhavsekspcdition (1876—78), den danske Ingolfekspedition (s. d.) m. fl. udrustet.

282

CHALLES

Challenger. Romfergen Challenger like etter oppskytingen fra Kennedy-romsenteret i Florida 28. januar 1986. -Til høyre: Etter 73 sekunder eksploderte først den utvendige drivstofftanken, deretter hele fergen. Sju mennesker mistet livet.

som man anså som for lengst utdødde, og også at det fantes dyreliv på større dyp enn tidligere antatt. Challes, Robert [fal], 1659-1721, fransk forfatter; var lenge glemt, men ble gjenoppdaget i 1960- og 1970-årene, og regnes nå som en av de viktigste franske forfattere fra begynnelsen av 1700-tallet. Han foretok i ungdommen lange reiser, bl.a. til Ame­ rika og de nordiske land, og var også tjenestemann i de franske koloniene. Hans Journal de voyage aux Indes orientales (1721) er en av de beste reisebeskri­ velser fra samtiden. I denne boken beskriver han også ikke-kristne religioner med stor kyndighet. Hans religiøse refleksjoner kommer klart til uttrykk i Les Difficultés de la religion (1710). I dette verket avviser han både kristendommen og ateismen, og han er derfor blitt kalt den franske deismens far. Mest kjent i samtiden ble han for de sju novellene i Les illustres frangaises (1716). Her fornyer han tradi­ sjonen fra Boccaccio og renessansenovellen; samlin­ gen fikk også mye å si for senere engelsk og fransk romandiktning. Han skildrer enkeltskjebner fra borgerlige miljøer, med nyansert realisme. Hoved­ personene bøyer seg i det ytre for de moralske og sosiale konvensjoner, men i det skjulte gjør de opprør. Boken preges derfor av den tvetydige moral som blir så fremtredende hos forfatterne senere i århundret. Opplysningsfilosofene beundret Challes, og han hadde utvilsomt stor betydning for utviklin­ gen av fransk litteratur på 1700-tallet. Chalmers, James [tfamaz], 1841-1901, britisk (skotsk) misjonær. Drog 1866 i London Missionary Societys tjeneste til Rarotonga, en av Cook-øyene i Polynesia; var fra 1877 på Ny-Guinea. Ble sammen med sin medarbeider Oliver Tomkins og 12 innfødte evangelister drept av hodejegere. Utgav Pioneer Life and Work in New Guinea 1877-94 (1895). Chalmers, Thomas [tfamaz], 1780-1847, britisk (skotsk) teolog, stifter av den skotske frikirke. Som prest i Glasgow organiserte han en kirkelig fattigpleie som ble forbilde for andre land. 1823 ble han professor i moralfilosofi i St. Andrews, 1828 i teologi i Edinburgh. Under kampen for menighetenes rett til selv å velge sine prester ble Chalmers leder for den gruppen som gikk ut av statskirken og i 1843 dannet den skotske frikirke. I løpet av 7 år fikk han for frivillige bidrag reist mer enn 200 kirker. Chalmers, William [kjadmars], 1748-1811, svensk kjøpmann og donator, født i Gdteborg av skotsk far og svensk mor. Han opparbeidet en stor formue på

forretningsvirksomhet i Kina 1782-93, senere bosatt i Gbteborg, hvor han var en av de drivende krefter for Trollhåtte kanal. Størstedelen av sin formue donerte han til opprettelsen av en teknisk lærean­ stalt, opprinnelsen til Chalmers tekniska hbgskola i Gdteborg. Chalmers tekniska hogskola [kjadmars-], Gdteborg, teknisk høyskole som ble opprettet 1829 ved Wil­ liam Chalmers' donasjon; til 1937 kalt Chalmers tekniska institut. Fra opprinnelig å være en «sløydskole» utviklet Chalmers tekniska hbgskola seg til en ansett høyskole for utdannelse av teknikere, inge­ niører og arkitekter. Også mange norske ingeniører, særlig i 1870-årene, fikk sin utdannelse der. Chalna, havneby i Bangladesh, ved elven Pusur, 116 km fra Bengalbukta. Utførsel av jute; innførsel av kom, sement, gjødsel, kull og salt. Grunnlagt 1950. chaloner (av gr. 'slakke, løsne'), vekstregulerende stoffer som produseres i celler og hemmer cellede­ ling i den samme celletype. Det finnes chaloner for hver vevstype, f.eks. overhudschaloner, leverchaloner, chaloner for hvite blodceller osv. En rekke chaloner er nå renfremstilt og syntetisert. De viser seg å være peptider, små forstadier til proteinmolekyler med relativt få aminosyrer. Feil i chalonemekanismen kan teoretisk bidra til utvikling av kreft, men dette er ikke bevist. Chålons-en-Champagne [Jalå åjapanj], tidl. Chålonssur-Mame, by i nordøstlige Frankrike, hovedstad i regionen Champagne-Ardenne og i departementet Mame, ved elven Mame, 175 km øst for Paris; 56 700 innb. (2002). Handels- og industrisenter, med støperier, tekstilfabrikker og gummiindustri. Vinhandel (champagne). Stor militærleir 25 km nord for byen. Gotisk Saint-Étienne-katedral fra 1200-tallet med fasade fra 1634, senromansk NotreDame-en-Vaux-kirke fra 1100-tallet. Chålons-en-Champagne ble i oldtiden kalt Catalaunum eller Durocatalaunum. Slaget på De katalauniske marker, hvor Attila ble overvunnet 451, stod lenger borte, nærmere Troyes. Store ødeleggel­ ser under den første verdenskrig (Slaget ved Mame, september 1914), og under den annen verdenskrig, da bl.a. katedralen ble skadet. Chalon-sur-Sabne [Jalå syr så:n], by i midtre Frank­ rike, Bourgogne, departementet Saone-et-Loire, ved Canal-du-Centres munning i Saone, 320 km sørøst for Paris; 49 000 innb. (2002). Viktig kommunika­

sjons- og handelssenter med variert industri, bl.a. jem- og metall-, maskin-, glass- og bekledningsin­ dustri. Hovedby i vindistriktet Chalonnais. Kjent for sitt årlige pelsmarked. Chalon-sur-Saone, oldtidens Cabillonum, var bispesete fra 300-tallet til revolusjonen, cham, kiam, tsiam, tscham, nguoi cham-pa, malay­ isk folk som nedstammer fra det vidstrakte og mek­ tige Cahmpa-riketpå kysten av Vietnam fra ca. 200 til sammenbruddet i 1471.1 dag holder de til dels i Vietnam, hvor de teller ca. 110 000, og dels i Kam­ bodsja, hvor de teller ca. 220 000. Språket er i ut­ gangspunktet malayo-polynesisk, men er kraftig oppblandet med khmer, vietnamesisk, kinesisk, sanskrit og arabisk. Cham antas å ha utvandret fra Java og ha brakt med seg indisk-inspirerte kulturelementer derfra. Deres tidligere storhet er det lite igjen av, og de utgjør nå en fattig minoritet. Hovednæringen er risdyrking, supplert med bomull, mais, tobakk og maniok; dessuten noe husdyrhold, jakt og fiske. De fleste cham som bor i Kambodsja er sjiamuslimer, mens de i Vietnam er hinduer. Slektskapssystemet er basert på slektslinjer regnet på morssiden. Cham [kam], pseudonym for Amédée deNoé, 1819— 79, fransk tegner, tegnet blant annet for Charivari. En av 1800-tallets mest populære franske karikaturtegnere. Chama cha Mapinduzi, CCM, Tanzanias revolusjonæ­ re parti, politisk parti i Tanzania. Dannet 1977 ved sammenslåing av Tanganyika African National Union (TANU) på fastlandet, og Afro-Shirazi Party på Zanzibar og Pemba. CCM var det statsbærende og eneste tillatte parti i Tanzania inntil flerpartistyre ble innført i 1992, og det har også siden sittet med rent flertall i parlamentet. CCM ble helt til 1990 ledet av landsfaderen Julius Nyerere; senere ledere (og presidenter i Tanzania) har vært Ali Hassan Mwinyi og Benjamin Mkapa. Chamaecyparis (av gr. 'som ligger på bakken' og 'sypress'), amerikansk sypress, bartreslekt i sypressfamilien. 7 arter i Nord-Amerika og Øst-Asia, ligner tuja. Skjellformede, motsatte blad, der oversiden for størstedelen er sammenvokst med grenen; erteformede kongler, som består av skjoldformede kongleskjell med to frøemner; i modne kongler dannes det sprekker mellom skjellene så frøene kommer ut. Nutkasypress, C. nootkatensis (Nord-Amerikas vestkyst), lawsonsypress eller vanlig sypress, C. lawsoniana (California, Oregon), solsypress, C. obtusa, og ertesypress, C. pisifera, de to sistnevnte fra Japan. Alle er i sine hjemland skogstrær med godt trevirke, i Norge blir de plantet i hager og parker. Ekte sy­ press, Cupressus klarer ikke klimaet i Norge. Chamaedorea, planteslekt i palmefamilien, ca. 100 arter i Amerika fra Mexico til Brasil. Små, ofte tuete palmer med fjærformet delte blad. Noen arter dyrkes som stueplanter, bl.a. elegantbergpalme, C. elegans. Chamaeleon (nylat.), krypdyrslekt i kameleonfamilien. Små, klatrende øgler med lang, klebrig tunge som de fanger insekter med. Kjent for sin evne til å skifte farge. Til slekten hører ca. 80 arter, som mest lever i Afrika og på Madagaskar; én art i sørlige Europa. Se ►kameleoner. chamaeleon minerale (nylat. 'mineralsk kameleon'), en gammel betegnelse for kaliummanganat, K2MnO4. En grønnfarget, basisk løsning av kaliummanganat(VI) vil ved henstand i luft ta opp karbondioksid med etterfølgende fargeendring til fiolett. Navnet skriver seg fra den fargeforandring som finner sted. Chamaerops (av gr. 'som ligger på bakken' og busk'), planteslekt i palmefamilien. To arter. ►Dvergpalme, C. humilis, er den ene av de to kjente viltvoksende palmeartene i Europa. Chambal [tjambal], elv i India, bielv fra sør til Yamuna, springer ut i Vindhyafjellene i Madhya Pradesh,

283

renner nordover gjennom den nordøstre del av Rajasthan og Uttar Pradesh, 780 km lang. Chamberlain, Austen [tjeimbølin], Sir, 1863-1937, britisk politiker, sønn av Joseph C. Ble 1892 medlem av Underhuset, liberal unionist, 1895-1906 medlem av regjeringen, finansminister 1903-06. Etter de liberales valgseier 1906 ble han en av opposisjonens hovedledere. Minister for India 1915-17; han ble ansett for sterkt reaksjonær av de indiske selvstyrepartier. 1919-21 finansminister i Lloyd Georges koalisjonsregjering; 1924-29 utenriksminister under Baldwin. Han søkte å bygge bro mellom Frankrike og Tyskland og var en av grunnleggerne av Locamoavtalen. For sin andel i Locamotraktaten fikk han 1926 Nobels fredspris for 1925 sammen med C. G. Dawes. I sine siste år advarte han sterkt mot faren fra et nazistisk Tyskland. Chamberlain utgav 1935 sine memoarer, Down the Years. Litt.: Dutton, D.: A.C.:gentleman in politics, 1985; Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 Chamberlain, Houston Stewart [tjeimbølin], 1855— 1927, britisk-tysk filosof. Chamberlain vakte først oppmerksomhet med et verk om Wagner (1894), hvis musikk og livssyn han beundret sterkt. Han ble 1909 gift med Wagners datter Eva. Men mest kjent er han for sitt historiske og kulturfilosofiske arbeid Die Gmndlagen des 19. Jahrhunderts (1899-1901), hvor han forfektet «den ariske rases», særlig tysker­ nes, kulturelle overlegenhet overfor semittene. Ved dette verk, som kom i en serie opplag (inntil 1918 i 1 mill, eksemplarer i Tyskland), fikk Chamberlain betydning for den nazistiske ideologien. Under den første verdenskrig opptrådte han som fanatisk forsvarer av Tyskland. Chamberlain har også skrevet biografier over Kant (190 5) og Goethe (1912). Chamberlain, John [tjeimbølin], f. 1927, amerikansk billedhugger. Han tar gjeme i bruk bildeler, skum­ gummi, galvaniserte metaller og plexiglass i sine arbeider. Skulpturene er abstrakte, med forbindelse både til den abstrakte ekspresjonismen og til pop­ kunsten. Chamberlain, Joseph [tjeimbølin], 1836-1914, britisk politiker. Var borgermester i Birmingham 1873-76, da han ble valgt som liberal representant til Underhuset, og han var en av de ledende ved dannelsen av den nye partiorganisasjonen 1877. Handelsminister under Gladstone 1880-85. Da Gladstone 1886 stilte seg positiv til home rule for Irland, brøt Chamberlain med de liberale og startet et nytt parti, de liberale unionister, som fikk 78 representanter ved valget 1886 og støttet de konser­ vative. 1883-85 agiterte han for en stemmerettsutvidelse med voldsomme utfall mot Overhuset. I Salisburys tredje regjering (1895) ble Chamberlain koloniminister og drev kraftig agitasjon for å vekke følelsen av samhørighet innenfor det britiske ver­ densrike (imperialismen). Chamberlains krav om overherredømmet i Sør-Afrika var en medvirkende årsak til boerkrigen, men etter denne reiste Cham­ berlain til Sør-Afrika 1903 og virket for å dempe krigens skadevirkninger. Chamberlains imperialistis­ ke streben førte ham inn på tanken om en endring av britenes tollpolitikk. 1903 fremsatte han sitt program om beskyttelsestoll utad og frihandel innen imperiet, slik at den økonomiske sammenheng i riket skulle styrkes. Forsøket strandet på frihandels­ politikkens hevdvunne stilling, og Chamberlain forlot deretter regjeringen. 1 1906 ble han syk og var siden aldri arbeidsdyktig. Litt.: Jay, R.: J.C.: a politicalstudy, 1981 Chamberlain, (Arthur) Neville [tjeimbølin], 18691940, britisk konservativ politiker, sønn av Joseph C. og halvbror av Austen C. Borgermester i Birming­ ham 1915-16.11918 ble han valgt inn i Parlamen­ tet, ble postminister 1922-23 og helseminister 1923 og 1924-29.1 1931 ble han medlem av den nasjona­ le samlingsregjering, finansminister 1931-37 og en

CHAMBERS

av regjeringens ledende menn, der han bl.a. gjen­ nomførte farens opprinnelige plan om høye tollsat­ ser og imperiepreferanser. Da Baldwin fratrådte 1937, ble Chamberlain statsminister (1937M0). Han begynte nå også å interessere seg for utenrikspolitik­ ken; hans linje var å søke en ordning med Tyskland og Italia gjennom direkte forhandlinger, utenfor Folkeforbundet, og han gikk inn for innrømmelser (se ►appeasement) i en firemaktspakt for således å prøve å forene det britiske imperiums interesser med Tysklands og Italias ekspansjonstendenser. April 1938 sluttet han en avtale med Italia, og forhandlet videre med Mussolini under et besøk i Roma jan. 1939. Under den tsjekkoslovakiske krise 1938 ble Chamberlains holdning avgjørende for utfallet. Han advarte i mai og sept. Tyskland, og sa at Storbritan­ nia kunne bli innviklet i en krig. Men hans grunnoppfatning var at Storbritannia ikke kunne gå til krig for et lite, fjerntliggende land, bare for spørsmål som berørte Samveldets interesser. Etter ►Miinchenavtalen ble Chamberlain hyllet som fredens red­ ningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid». Til tross for at avtalen ikke føne til avspenning, holdt Chamberlain fast ved sin linje inntil den tyske invasjon i Tsjekkoslovakia i mars og Italias overfall på Albania april 1939. Etter at Storbritannia var kommet i krig mot Tyskland 3. sept. 1939, omdannet han regjeringen, men Labour nektet å gå inn i en samlingsregjering med Cham­ berlain som sjef. Kritikken mot den passive krigfø­ ringen og britenes motgang i Norge-felttoget førte til at han 10. mai 1940 måtte gå av. Han ble Lord President of the Council i Churchills regjering, men gikk av på grunn av helbredshensyn i okt. og døde nov. 1940. Chamberlain ble i etterkrigstiden sterkt kritisen for sin ettergivenhetspolitikk overfor nazi-Tyskland, men nyere forskere har nyansert dette bildet, bl.a. pga. den strategiske og økonomiske bakgrunnen for appeasement-politikken. Chamberlain utgav 1939 en samling taler, The Strugglefor Peace. TG Litt.: Dilks, D.: N.C., vol. 1: Pioneering and reform, 1869-1929, 1984; Dutton, D.: N.C., 2001; Parker, R.A.C.: C. and appeasement: British policy and the coming of the Second World War, 1993 Chamberlain, Owen [tjeimbølin], f. 1920, ameri­ kansk fysiker, fra 1958 professor ved University of California, Berkeley, deltok under den annen ver­ denskrig i Manhattan-prosjektet med fremstillingen av den kjernefysiske bombe, studerte så nøytronfysikk under E. Fermi i Chicago, ble i 1948 knyttet til University of California der han hovedsakelig har arbeidet med høyenergetisk elementærpartikkelfystkk. Kjent for undersøkelser av proton-proton spredning, oppdagelse av antiprotonet og eksperi­ menter med antinøytroner og mesoner. For påvis­ ningen av antiprotonet fikk han sammen med sin lærer og medarbeider E. Segré Nobelprisen i fysikk 1959. Chamberlain, Richard [tjeimbølin], f. 1935, ameri­ kansk skuespiller. Mest kjent fra fjernsyn. Slo igjen-

Neville Chamberlain

nom i serien Dr. Kildare (1961-66), hadde hovedrol­ ler i bl.a. Shogun (1980), The Thorn Birds (Tornefuglene, 1983) og Wallenberg (1985). Chamberlain, Wilt(on Norman) [tjeimbølin], 1936— 99, amerikansk basketballspiller (senter), profesjo­ nell i NBA 1958-73. NBA-mester 1967 (Philadelphia 76ers) og 1972 (Los Angeles Lakers). 4 sesonger kåret til ligaens mest verdifulle spiller, mestscorende 7 sesonger på rad (1960-66). Satte mange rekorder, fremdeles gjeldende (per 2004) er bl.a. 4029 poeng på en sesong, et sesonggjennomsnitt på 50,4 poeng per kamp og 100 poeng i én kamp. Chamberlen, Peter [tjeimbølin], 1572-1626, britisk lege, tilhørende en familie som mønstret en rekke fremstående kirurger og gynekologer i tiden 15701730. Chamberlen regnes som fødselstangens opp­ finner; men familien beholdt oppfinnelsen som en hemmelighet, til Hugh Chamberlen i 1670 solgte hemmeligheten til den franske regjering for 10 000 thaler. Chambers. Dennis [t eimbøz], f. 1960, amerikansk musiker, trommeslager innen jazz og beslektet musikk. 1978-85 spilte han med funk-guruen George Clinton, og han skaffet seg snart et navn som studiomusiker. Etter hvert har han samarbeidet med en rekke fremtredende artister, f.eks. David Sanbom, John Scofield, Michael Brecker, John McLaughlin og Steely Dan. Dessuten har han spilt med den norske keyboardisten Haakon Graf, bl.a. på albumet Good Groove (1993). Album under eget navn f.eks. GettingEven (1998) og Outbreak (2002). Chambers, Edmund Kerchever [tjeimbøz], Sir, 1866-1954, britisk litteratur- og teaterforsker, en av foregangsmennene i det historiske studium av middelalder- og renessansedramaet i England. Hans hovedverker er TheMediaevalStage (2 bd., 1903), The Elizabethan Stage (4 bd., 1923) og William Shakespeare (2 bd., 1930). Chambers, Ephraim [tjeimbøz], ca. 1680-1740, britisk leksikograf. Utgav det første engelske konver­ sasjonsleksikonet, Cyclopædia, or an Universal Dictionary ofArts and Sciences (2 bd., 1728). Verket utkom i 7 opplag, og den franske oversettelsen av femte opplag gav Diderot og d'Alembert ideen til deres store franske encyklopedi. Chambers, Oswald [tjeimbøz], 1874-1917, skotsk forkynner, startet 1911 en bibelskole utenfor Lon­ don, døde i Egypt som frivillig blant soldatene. I 1927 utgav hans hustru andaktsboken My Utmostfor His Highest (norsk overs. 1936) på grunnlag av hans referater. Chambers, Paul (Laurence Dunbar) [tjeimbøz], kalt «Mr. P. C.», 1935-69, amerikansk jazzbassist; med­ lem av Miles Davis' innflytelsesrike kvintett 195563, sammen med pianisten Wynton Kelly og trom­ meslageren Jimmy Cobb. Disse tre holdt sammen som trio til 1966. Chambers var en meget etterspurt musiker, og medvirket på et utall plateinnspillinger, bl.a. med Sonny Rollins, John Coltrane og Bill Evans. Med sin robuste, svingende stil hadde han sterk innflytelse på andre bassister. Chambers. Raymond Wilson [tjeimbøz], 1874-1942, britisk filolog; utgav grunnleggende verk om angel­ saksisk litteratur og kultur, bl.a. Beowulf; an Introduction (2. utg. 1932), og en rekke litteraturhistoris­ ke arbeider, bl.a. TheContinuityofEnglishProse (1932) og Thomas More (1935). Professor ved London Uni­ versity fra 1922. Chambers. William [tjeimbøz], Sir, 1723-96, britisk arkitekt og hagekunstner. Oppholdt seg i India og Kina 1740-49, hvor han studerte bygningskunst og hageanlegg. Han besøkte deretter Frankrike og Italia, vendte tilbake til England 1755 og ble senere tegnelærer for prinsen av Wales, den senere kong Georg 3. Chambers er særlig kjent som hagekunstner og for sine teoretiske skrifter om denne kunstart. Gjennom

284

CHAMBERS

Chambord. Det kjente renessanseslottet i Loiredalen.

de impulser han mottok i Østen, la han vekt på en friere utforming av hage og park med bruk av ure­ gelmessige dammer og broer, i sterk kontrast til den samtidige franske strenge og symmetriske hagekunst. Han regnes gjeme som grunnleggeren av den engelske hagekunst, hvor disse elementer fra Østen sammen med en naturligere behandling av park og terreng er grunnleggende. Hans hovedverk som hagekunstnererKewGarr/erø 1757-62 med pagoder og andre innslag i kinesisk stil. Som arkitekt utførte Chambers Melbourne House ca. 1770 og Somerset House 1776-86 i palladiansk klassi­ sisme. Han utgav en rekke praktverker: Dissertation on Oriental Gardening (1772), Designs for Chinese Buildings (17 57) og hovedverket A Treatise on Civil Architecture (1759). Litt.: Harris, J.: Sir W.C., Knight of the Polar Star, 1970; Harris, J. & M. Snodin, red.: Sir W.C.: architect to George III, 1996 Chambers, William [tjeimbaz], 1800-83, og broren Robert, 1802-71, britiske (skotske) forlagsbokhandlere og forfattere. Grunnla 1820 forlaget W. & R. Chambers Ltd. Robert utgav anonymt Vestiges of the Natural Order of Creation (1844), en slags utviklings­ lære, som vakte stor oppsikt. 1 1832 startet brødrene Chambers 's Edinburgh Journal, som ble en stor suk­ sess. Chambers Ltd., W.&R. [tjeimbaz limitid], britisk forlag med hovedsete i Edinburgh, grunnlagt av brødrene Robert og William Chambers, særlig kjent som utgiver av Chambers 's Encyclopaedia, som første gang ble utgitt i 10 bd. 1859-68. Forlaget utgir nå mest ordbøker. Chambertin [JabertE], berømt vinmark i kommunen Gevrey-Chambertin i departementet C6te-d'Or i det gamle hertugdømme Bourgogne, Frankrike. Vinen, som er en rød Grand Cru, regnes som en av de aller beste burgunderviner. Nabovinene Chambertin-Clos de Béze, Chapelle-Chambertin, Charmes-Chambertin, Griottes-Chambertin, Latricére-Chambertin, Mazis-Chambertin og Ruchottes-Chambertin, som også er Grand Cru, regnes ofte som likeverdige. Chambéry [Jåberi], by i østlige Frankrike, RhoneAlpes, hovedstad i departementet Savoie, 45 km nord for Grenoble; 56 000 innb. (2002), med forste­ der 113 450 innb. (1999). Handelssenter; produk­ sjon av kjemikalier, aluminium og næringsmidler. Universitet (1970). Turisttrafikk. 2 km fra Chambéry ligger landstedet Les Charmettes, kjent fra Rousseaus liv. Chambéry omtales først 1029 som Camberiacum. 1232-1792 var Chambéry hovedstad i Savoia. Fransk 1792-1815 og fra 1860. Chambeshi, Chambezi, elv i Zambia, 480 km lang. Springer ut på grensen mot Tanzania, munner ut i sumpene ved Lake Bangweulu. ChamboUe-Musigny [Jambål myzinji], landsby i østlige Frankrike, i Bourgogne, med fremstilling av

rødviner av høy kvalitet: Le Musigny og Bonnes Mares, begge Grand Cru. Chambord [Jåbå:r], slott i Loire-dalen, Frankrike; det største og mest berømte av renessanseslottene i dalen. Slottet og parken står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Frans 1 rev en tidligere borg og påbegynte 1519 oppførelsen av det nåvæ­ rende slottet, et av de første renessanseslott nord for Alpene. Planen har imidlertid middelalderlige trekk med et sentralt hovedtåm, donjon, i midten, omgitt av en lukket firkantet gård med mektige hovedtåm i hvert hjørne; slottet ellers er smykket med en rekke mindre tåm, karnapper og gavler. I midten av donjonen er den berømte dobbelte vindeltrappen, som kongen måtte bygge inn på grann av trekk. Cham­ bord har klar fransk karakter, men ennå med et islett av italiensk formspråk. Det er muligens tegnet av den italienske arkitekten Domenico da Cortona. Chambord ble bygd som jaktslott for kongen, og med de vakre omgivelser er det vel egnet, omgitt av en park på 5500 hektar hvorav 4500 er skog, alt sluttet inne av en mur på 32 km, Frankrikes lengste. Etter Frans 1, som ofte besøkte slottet, ble det mind­ re brukt; Ludvig 13 drog dit, men mest berømt er Ludvig 14s opphold, da bl.a. Moliére bodde der. Under revolusjonen ble Chambord plyndret 1792 for nesten alt sitt innbo, og kjøpt som nasjonaleiendom. Det ble senere gitt til greven av Chambord; fra 1932 statseiendom. Chambord, Henri Charles Ferdinand [Jabå:r], Marie Dieudonné, greve av, hertug av Bordeaux, 1820-83, den siste av den legitime del av de franske bourbonenes slekt, sønnesønn av Karl 10. Etter julirevolusjonen forsøkte Karl 10 forgjeves å redde bourbonenes trone ved å abdisere til fordel for Chambord, og proklamerte ham som konge under navnet Henrik 5 2. aug. 1830; men Ludvig Filips valg til konge ødela hans sjanser. Alle senere forsøk på å få ham til konge mislyktes, særlig fordi Chambord nektet å anerkjen­ ne trikoloren og å binde seg til noen konstitusjon. Bodde mesteparten av sitt liv på slottet Frohsdorf i Østerrike, der han døde barnløs. chambre [Jabr] (fr.), kammer, værelse; dernest domstol, embetslokale, avdeling av en folkerepre­ sentasjon. Chambre ardente [-ardat] ('Branndomstolen'), en ekstraordinær fransk domstol som på 1500-tallet især ble anvendt mot hugenotter, og som dømte meget harde dommer (ofte bål). 1679-82 var det en domstol av samme navn til undersøkelse av de mange rykter om giftmord som var i omløp. Chambre des députés [-de depyte], deputertkamme­ ret, det franske annetkammer under kongedømmet på 1800-tallet og under den tredje republikk; da valgt ved direkte valg og alminnelig stemmerett. Nå avløst av en nasjonalforsamling (se ►Frankrike (forfatning)). chambre de commerce [-da kåmers], handelskammer.

chambri, chambuli, tchambuli, folkegruppe i Papua Ny-Guinea, på en fjelløy i Chambrisjøen. De teller ca. 1500, og snakker et ikke-austronesisk språk av nor pondo-familien. Den første vestlige kontakten fant sted i 1920-årene. Sammen med to andre grupper fra samme øy, arapesh og mundugumur, ble de studert av den amerikanske antropologen Marga­ ret Mead 1931-33. Undersøkelsen gjaldt ulikheter mellom gruppene i temperament og kjønnsroller, og ble lagt frem i boken Sex and Temperament in Three Primitive Societies (1935). Chambri er organisert i over 30 navngitte farslin­ jer, og ekteskap mellom gruppene er strengt regu­ lert. De lever hovedsakelig av fisk og sago; det siste bytter de til seg for fisk eller kjøper for penger, som i nyere tid skaffes ved salg av røkt fisk til arbeidsmigranter i nærliggende småbyer og kunsthåndverksgjenstander til kunsthandlere og turister. Sammen med andre folkegrupper i området, som utnytter andre økologiske nisjer, inngår chambriene i et nettverk av handelsrelasjoner, ivaretatt av kvinner, og seremonielle utvekslinger, som mennene har ansvar for. De har vært katolikker siden 1960-årene, men dette svekker ikke deres overbevisning om at kilden til alle naturlige og sosiale krefter ligger hos forfedrene. chambriére [fåbriera] (fr.), en pisk med lang snert, anvendes i sirkus og ved ►longering under hestens første opplæring til ridebrak. Chamfort, Nicolas Sébastien Roch de [Jåfå:r], 174094, fransk forfatter. Han var tilhenger av den franske revolusjon, men motstander av terroren i 1790årene; tok sitt eget liv. Chamfort oppnådde suksess i samtiden som skuespillforfatter, men huskes nå særlig for en rekke Pensées, Maximes o.l. som utkom etter hans død. Maksimene er utkast og notater til et større, ufullført verk som skulle tilbakevise både Voltaires og Rousseaus menneskesyn. De røper et pessimistisk, ofte desillusjonert menneskesyn, og gir et kritisk bilde av det franske samfunn i årene før revolusjonen. Et utvalg er oversatt i Reidar Øksnevads antologi Fransk livsvisdom (1918). Chamisso, Adelbert von [Ja-], eg. Louis Charles Adélaide de Chamisso de Boncourt, 1781-1838, tysk dikter og naturforsker, født i Frankrike. Hans familie emigrerte 1790, men vendte under republikken tilbake til Frankrike, mens Chamisso ble i Tyskland. Følelsen av splittelse og hjemløshet går igjen i den kjente novellen Peter Schlemihls wundersame Geschichte (1814, norsk overs. Peter Schlemihls foranderlige historie, 1944), beretningen om den ulykkelige mannen som har solgt sin skygge og av den grann vekker pinlig oppsikt. Chamissos lyrikk er preget av melankoli og dysterhet. Han var i årene 1815-18 med på en jordomseiling, og fra denne er Beschreibung einer Reise um die Welt (1836). Chamoiseau, Patrick [Jamoazå], f. 1953, fransk forfatter fra Martinique. Han debuterte i 1986 med romanen Chronique des sept miséres, som i 1988 ble fulgt av Solibo magnifique. Det internasjonale gjen­ nombruddet kom med Texaco (1992, Goncourtprisen; norsk overs. 1994), en rik og mangefasettert skildring av menneskeskjebner på Martinique under kolonialismen. Blant senere romaner kan nevnes Chemind'école (1994) og UEsclave vieil homme et le molosse (1997). I Une enfance créole (1996) skildrer han sin egen barndom. Chamoiseau har også skre­ vet skuespill og essayer, bl.a. Écrire en pays dominé (1997). Chamomilla. slekt i kurvplantefamilien. Ettårige urter med fjærdelte blad, skiveblomstene er rørformede, kantblomstene er tungeformede eller mang­ ler. 2 arter i Norge, ►kamilleblom og ►tunbalderbrå. Chamonix [Jamåni], Chamonix-Mont-Blanc [-må blå], by i østlige Frankrike, Rhone-Alpes, departe­ mentet Haute-Savoie, ved foten av Mont Blanc, like ved grensen til Italia og Sveits; 12 100 innb. (2002),_ 1035 moh. Et av Frankrikes største og mest populæ­

285

re vintersportssteder. Veiforbindelse med Italia gjennom tunnel under Mont Blanc-massivet. De første olympiske vinterleker fant sted i Chamonix i 1924. Champrchis, planteslekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien). Se arten ►fjellkurle. Chamorro, Violeta Barrios de [tfamårå], f. 1929, nicaraguansk politiker, enke etter Pedro C. Hun var medlem av sandinistjuntaen etter 1979, men trakk seg og ble siden den fremste opposisjonslederen i landet. Nicaraguas president 1990-97. Chamorro Cardenal, Pedro Joaqufn [-karåenal], 1924-78, nicaraguansk politiker og redaktør (kon­ servativ), gift med Violeta C. Som redaktør for avisen La Prensa var Chamorro en av de fremste borgerlige kritikerne av Somoza-regimet. En av lederne for opposisjonskoalisjonen UDEL fra 1974.1 januar 1978 ble han skutt i Managua etter ordre fra Somoza. Har i ettertid blitt betraktet som en borger­ lig martyr. Mordet mobiliserte viktige sektorer av borgerskapet mot Somoza. chamorros (av sp. 'mann med avklippet hår'), urbe­ folkningen på Marianene i Mikronesia, hovedsakelig på Guam. De ble under spaniernes herredømme nærmest utryddet og erstattet med en blandingsbefolkning av spaniere og innflyttere fra Filippinene. I 1740 var det under 5000 chamorros igjen. Siden har befolkningen økt, og den talte i 1990-årene ca. 60 000. De snakker et austronesisk språk. Under det amerikanske styret på 1900-tallet er chamorroene blitt utsatt for et sterkt kulturelt press, og det er vokst frem en bevegelse som går inn for større grad av selvbestemmelse. chamotte [Jamåt] (fr.), brent ildfast leire. Chamottestein er en gul eller gulbrun ildfast stein som anven­ des som foring i smelteovner, kalkovner, sementovner og fyringsanlegg. Steinen inneholder fra 2045 % A12O3, og fra 75-50 % SiO2. Smeltepunktet og steinens kvalitet heves ved stigende innhold av A12O3. Høyeste anvendelsestemperatur er 13501400 °C. Chamoun, Camille [Jamun], 1900-87, libanesisk politiker (kristen maronitt). Medlem av nasjonalfor­ samlingen 1934 og av regjeringen fra 1938. Libanons president 1954-58. Leder for Nasjonalistpartiet fra 1958.1 1976 ble Chamoun visestatsminister og innenriksminister i en kortvarig nasjonal samarbeidsregjering som omfattet ledere for seks religiøse grupperinger i Libanon, i et forsøk på å stanse bor­ gerkrigen. Igjen statsråd 1984-85. champ [Jå] (fr., av lat.), åker, eng, mark; felt, champagne [Jåpanj, norsk uttale Jampanja], beteg­ nelsen på musserende vin vesentlig fremstilt i det franske departement Marne, samt noe i Aube og Aisne. Området, som ligger ca. 100 km nordøst for Paris, utgjorde tidligere provinsen Champagne. Både dyrkingen av vindruene og fremstillingen av cham­ pagne er underlagt strenge kontrollbestemmelser. Vinstokkene tillates bare plantet i en mager, kalkrik jord, og bare bestemte sorter må nyttes. Omtrent 75 prosent av produksjonen er røde druer (Pinot Noir og Pinot Meunier), mens 25 prosent er grønne (Chardonnay). De røde druene gir ved forsiktig pressing en hvit saft. Også grønne druer presses meget forsiktig. Tillatt maksimalutbytte er 1 liter most av 1,5 kg druer. Mosten gjærer på vanlig måte og gir en lett, frisk, svakt syrlig vin. Litt av den vin som er laget av grønne druer «champagniseres» (slik champagne kalles blanc de blanc), ellers er regelen at den beste champagne oppnås ved blanding av vin fra distriktets forskjellige egner, herunder både vin av røde og grønne druer. Etter fremstillingen av blandingen, la cuvée, tilsettes den ca. 23 gsukker per liter, litt gjærkultur, og tappes omgående. En ny gjæring på flasken gjør vinen naturlig musserende med et karbondioksidtrykk, tilsvarende 6 atmosfærers trykk. Solide flasker er nødvendig. For å fjerrje bunnfallet stilles

CHAMPAIGNE

flaskene på skrå med korken ned og dreies forsiktig rundt sin akse (1 /4 omdreining hver gang); prosessen kalles remuage og tar ca. 3 måneder. Lagringen som så følger finner sted i dype kjellere, vesentlig i Epernay og Reims, varer minimum I år for vanlig champagne og nærmere 3 år for årgangsviner. Under lagringen utvikles det bl.a. på grunn av nærværet av bunnfall visse lukt- og smaksstoffer. Bunnfallet fryses til slutt fast til korken, som fjernes og erstattes med en ny kork etter at det oppståtte svinn er erstattet enten med champagne eller en søtlig «likør» laget av vin, sukker og konjakk. Denne siste oppfylling avgjør om champagnen skal være brut (meget tørr), extradry (tørr), demisec (halvtørr) eller doux (søt). Alkoholinnhold 10-12 volumpro­ sent. Champagne bør serveres vel avkjølt, rundt 10 °C. Produksjonen av champagne ligger normalt på drøye 200 millioner flasker per år, hvorav noe under halvparten eksporteres. Champagne [Japanj], landskap og tidligere provins i Frankrike, Champagne-Ardenne, strekker seg fra grensen mot Belgia i nord og sørover til Arman^on (Canal du Bourgogne), i øst grenser det til Lorraine og i vest til Ile-de-France. Champagne er berømt for sin vin (champagne). Natur. Gjennom Champagne renner Seine, og dens bielver Marne, Aube og Aisne, som bryter gjennom de konsentriske åsdrag som omgir Parisbassenget mot øst, samt Meuse (Maas), som renner nordover og løper sammen med Rhinen. Navnet betegner i alminnelighet et tørt, treløst sletteland med kalksteinsgrunn, og man skjelner mellom to landskapstyper, Champagne pouilleuse i vest og Cham­ pagne humide i øst. Champagnepouilleuse utgjør et ca. 60 km bredt belte av kalksteinssletter med sparsomme løsmasser, men med utmerkede sauebeiter. Her ligger de verdensbe­ rømte vinhager (le vignoble) på vestskråningene ned mot Ile-de-France, her er også vin- og tekstilbyene Reims og Épernay. Champagne humide er sumpet og forholdsvis frukt­ bart med åker (korn og forvekster), eng, mange tjern og betydelig skog. Historie. Champagne var i romertiden en del av Gallia Lugdunensis og Gallia Belgica. Fra 900-tallet

ble det styrt av grever under fransk overhøyhet, inntil det i 1284 ved ekteskap kom under den frans­ ke krone. I tiden ca. 1100-1300 var det et viktig sentrum for handelen mellom Sør- og Vest-Europa. De store messene der (foires de Champagne) mistet sin betydning etter de store oppdagelsers tid. Under den første verdenskrig var landskapet skueplass for fire store slag 1915-18, og også under den annen ver­ denskrig foregikk det heftige kamper her i løpet av juni 1940, da tyskerne isolerte Maginotlinjen. Champagne-Ardenne [Japanj arden], region i Frank­ rike, tilhører Parisbassenget, omfatter departemen­ tene Ardennes, Aube, Marne, Haute-Mame, svarer i store trekk til landskapet Champagne; 25 606 km2 med 1,3 mill. innb. (2002). Hovedstad: Chålons-enChampagne. Natur. Se ►Champagne. Befolkning. Regionen har hatt stor utflytting både til Parisregionen og til industriområdene i Lorraine. Særlig gjaldt dette første halvdel av 1900-tallet. Etter den annen verdenskrig har folketallet økt noe, men vekstraten har ligget godt under landsgjennomsnit­ tet. Største byer er Reims og Troyes. Næringsliv. Jordbruket domineres av vindyrking, hvete og mais. Det dyrkes også mye lusern og sukkerbeter. Industrien er allsidig, med produksjon av tekstiler, metaller, maskiner og næringsmidler. De viktigste industriområdene er triangelet ReimsChålons-Epemay og de øvre deler av Meusedalen (Charleville-Méziére, Sedan). Det finnes et kjerne­ kraftverk ved Chooz (Ardennes); vannkraftverk ved Revin vedMeuse (Ardennes). Champagnegalopp, konsertgalopp av H. C. Lumbye, fremført første gang i Københavns Tivoli 1845. Champaign [tjæmpein], by i USA, Illinois, 200 km sør for Chicago; 69 400 innb. (2002). Danner en større byregion Champaign-Urbana (metropolitan area) med 170 300 innb. (2000). Det økonomiske liv preges av University of Illinois med anlegg både i Champaign og i nabobyen Urbana, grunnlagt 1867, med 65 800 studenter (2003). Industrien omfatter produksjon av næringsmidler, og utstyr og maskiner til jordbruket. Grunnlagt 1857. Champaigne. Philippe de [Jåpenj], 1602-74, flamskfransk maler, kom 1621 til Paris, fikk store oppdrag

Philippe de Champaigne. Ex Voto, 1662. Olje på lerret, 165 x 229 cm. Louvre, Paris. Bildet viser abbedisse Agnes Arnauld og søster Catherine de Ste-Suzanne, malerens datter.

286

CHAMPFLEURY

for Maria Medicis hoffmaler og ble kardinalene Richelieus og Mazarins portrettør, siden kongens. Medstifter av akademiet 1648. Han malte religiøse og historiske bilder, men især portretter, og hadde store utsmykningsoppgaver. Etter at han blant annet på grunn av sin hustrus død (1638) var blitt religiøst grepet, og hadde levd en tid i Port-Royal og kommet under jansenistisk innflytel­ se, utviklet hans kunst seg mot større klarhet i formen og en ekte og inntrengende karakteristikk, fjernt fra den fremherskende Le Brun'ske pompøse barokk. Til hans mest kjente arbeider hører portrettene av kardinal Richelieu, Ludvig 13 og kunstnerens datter som nonne, det gripende Ex voto (1662), alle i Louv­ re. Utgått fra den flamske skole frigjorde han seg fra så vel Rubens som den italienske påvirkning. Han er ved siden av Eustache Lesueur den fremste repre­ sentant for det franske formstrenge og asketiske maleri på 1600-tallet. Champfleury [Jafløri], pseudonym for Jules FleuryHusson, 1821-89, fransk forfatter. En av grunnleg­ gerne av realismen i Frankrike, og en forløper for Zolas naturalisme. Blant hans mest kjente verker er novellen Chien-Caillou (1847) og romaner som Les Excentriques (1852) og Les Bourgeois de Molinchart (1855). Disse romanene er satirer over fransk småbyliv, og er til dels preget av en noe omstendelig nøyaktighet i skildringen av personer og hendelser. I essaysamlingen Le Réalisme (1857) understreker han at litteraturen må gjengi virkeligheten på en sann måte, ikke forskjønnet ved hjelp av estetiske virke­ midler. Denne manglende interessen for formen og stilen er hovedforskjellen i oppfatning mellom ham og Gustave Flaubert, som regnes som den store realisten i fransk romanlitteratur. Champfleury fikk stor betydning som miljøskaper og inspirator for unge forfattere, men tok avstand fra alle -ismer og ville ikke danne skole. Han skrev også om folkediktning, musikk (Wagner) og bildende kunst. Champfleury var direktør for porselensfabrikken i Sévres. champion [tjæmpjan] (eng., fra gfr.), i middelalde­ ren opprinnelig en som ble betalt for å kjempe for kvinner eller andre som ikke kunne forsvare seg selv med våpen i hånd; senere en ridder som påtar seg en sak for en vergeløs. f moderne sportsterminologi er champion en vinner av et mesterskap (championship). champion of the world, eller world champion, ver­ densmester. championat, tittel som tildeles særlig høyt premierte hunder, enten i eksteriør, lydighet, agility (hinderløp) eller bruksprøver (jakt). Champlain, Lake [leik tjæmplein], innsjø i NordAmerika, hovedsakelig i USA, delt mellom delstate­ ne New York og Vermont, strekker seg ca. 10 km inn i Canada, med tilsig fra Adirondack og Green Mountains, 1127 km2. Er forbundet med Hudson River gjennom Champlains Barge Canal. Richelien River i nord renner ut i St. Lawrence River. Samuel de Champlain oppdaget sjøen i 1609. Under uavhengighetskrigen bygde den amerikanske generalen Benedict Arnold en krigsflåte og vant slaget ved Valcour. Var viktig innfallsport for angrep på britiske Canada i krigene 1754-63, 1775-83 og 1812-15. Champlain, Samuel de [Japle], 1567-1635, fransk sjøoffiser og oppdagelsesreisende, grunnla 1603 en liten koloni på Nova Scotia, og 1608 kolonien Qué­ bec, hvis guvernør han ble 1620.1 1609 oppdaget han en innsjø som ble oppkalt etter ham. Lake Champlain. Champollion, Jean-Fran^ois [Jåpåljå], 1790-1832, fransk orientalist, grunnleggeren av egyptologien. Studerte tidlig orientalske språk og ble 1812 profes­ sor i historie ved universitetet i Grenoble. Champol-

Jean-Fran^ois Champollion

lion arbeidet særlig med tydningen av hieroglyfskriften. Ved hjelp av navn på Rosetta-steinen og andre innskrifter tydet han 1822 flere hieroglyfer. Sine oppdagelser gjorde han kjent i Lettre d M. Dader relative d 1'alphabetdes hiéroglyphes phonétiques (1822) og Précis du systéme hiéroglyphique (1824), hvor han beviser at hieroglyfer til dels er fonetiske og alfabe­ tiske tegn. Utgav 1823 Panthéon égyptien med avbild­ ninger av egyptiske guddommer. Champollion undersøkte deretter de rike egyptiske samlinger i Torino, og ble av Ludvig 18 sendt med en vitenska­ pelig ekspedisjon til Egypt (1828-29) for å studere innskrifter. I 1830 ble han opptatt i Académie des inscriptions og ble 1831 professor i egyptologi ved College de France. Etter hans død utgav hans bror Grammaire égyptienne (1836-41), Dictionnaire égyptien en écriture hiéro­ glyphique (1842-44) og Monuments de l 'Égypte et de la Nubie (1835 ff.). Litt.: Adkins, L. & R. Adkins: Nøklene til Egypt: kapplø­ pet om d løse hieroglyfenesgåte, 2001 Champs-Élysées, Avenue des [jazelize], 'Elyseiske marker' (de saliges oppholdssted i gresk mytologi), Frankrike, berømt aveny i Paris, mellom Place de la Concorde og Place Charles de Gaulle (Triumfbuen), chamsin, ørkenvind, se ►khamsin. Chamson. André [Jaså], 1900-83, fransk forfatter og museumsmann. Hans romaner, som hovedsakelig foregår i Cevennene, bygger på tradisjonen fra Balzac og fra naturalismen og gjenspeiler et huma­ nistisk menneskesyn. Le Crime desJustes (1928) utpeker seg ved sin individualisme og betoning av menneskelig ansvar. I andre romaner tar han opp sosialt og politisk samtidsstoff, f.eks. i L'Année des Vaincus (1934) og La Galére (1939), hvor han advarer sterkt mot nasjonalsosialismen. Under okkupasjo­ nen var han nestkommanderende under Malraux i den berømte Alsace-Lorraine-brigaden. Blant hans andre bøker kan nevnes Le Puits des Miracles (1945), La Neige et la Fleur (1951), La superbe (1967) og Les Taillons (1974). Chamson skrev også flere historiske verk, og var 1959-71 direktør for de franske nasjonalarkivene. ch’an [tjæn], kinesisk form av ordet ►zen. chancellor [tjarnsab] (eng.), kansler, britisk tittel. Ved et universitet er chancellor en hederstittel som gis til en person med høy sosial stilling, universitete­ nes rektor kalles Vice Chancellor. Chancellor of the Duchy of Lancaster, gammel embetstittel, nærmest minister uten portefølje. Chancellor of the Exchequer [- av di ikstjeka] er den offisielle tittel på den britiske finansminister; den stammer fra 1700-tallet. Chancellor. Richard [tjamsab], død 1556, engelsk sjøfarer, ble 1553 kaptein på «Edward Bonaventure» og navigatør i Sir Hugh Willoughbys ekspedisjon for å finne nordostpassasjen til Kina. Flåten ble splittet i storm utenfor Lofoten, og etter å ha ventet i 7 dager på de andre i Vardø, drog han alene inn i Kvitsjøen og derfra over land til Moskva, hvor han

sluttet en handelsavtale med tsaren. Hans interes­ sante beretning om Russland ble offentliggjort i Hakluyts Principal Navigations. Våren etter vendte han tilbake til sitt skip og seilte til England, hvor hans rapport førte til opprettelsen av The Muscovy Company. Sommeren 1555 foretok han en ny ferd til Kvitsjøen og besøkte på ny Moskva, men på hjemreisen om høsten samme år omkom han ved skibbrudd på kysten av Skottland. Chancellorsville [tjamsabzvil], landsby i USA, Virginia, litt vest for Fredericksburg. Her ble nordsta­ tenes hær under general Hooker slått av de konfødererte under general Lee i et slag 1 .-4. mai 1863. Dette var den siste store seieren for sørstatshæren. General «Stonewall» Jackson ble alvorlig såret her av sine egne menn som skjøt inn i nattemørket. Chance Vought Corporation, Dallas, Texas, ameri­ kansk flyfabrikk, etablert 1917. Spesialiserte seg på fly til den amerikanske marine. Overtatt 1961 av Ling-Temco; i 1964 reorganisert som en gren av LTV Aerospace Corporation. Chan Chan [tjan tjan], et av de største før-spanske byanlegg på Perus nordkyst; ligger mellom Stilleha­ vet og byen Trujillo. Elven Rio Moche gav mulighe­ ter for vanningsanlegg som gjorde den fruktbare ørkensletta dyrkbar året rundt. Dette må ha vært den viktigste forutsetningen for fast bosetning og en urbanisert tilværelse. I så henseende skiller Chan Chan og de andre kystbyene seg ut fra Andeshøylandet. Chan Chan var en virkelig by, kanskje med flere hundre tusen innbyggere. I dag dekker ruinområdet ca. 18 km2. Byen har omfattet 10 store kvarterer. Disse var rektangulære og omkranset av opptil 9 m høye yttermurer av soltørket leire. Innenfor kvarte­ rene finnes rester av reservoarer, hus, gravplasser og tempelplattformer. Noen steder finner man stukkoutsmykning og freskomalerier. Et karakteristisk trekk i bybildet er monumentale, terrasseformede tempelhøyder eller plattformer (huacas). Utgravnin­ ger har brakt for dagen store mengder keramikk, gull, sølv og kobber. På slutten av 1500-tallet fant spanierne gull i gravene til en verdi av over 300 mill, kr. Chan Chan representerer den perioden som var preget av erobringer og etablering av nye statsdan­ nelser. Disse har til dels fått betegnelsen «imperier», idet ekspansjon og erobring synes å ha karakterisert disse støtene. Byen har hatt status av hovedstad i Chimu-kongedømmet, og tilhører den epoke og tradisjon som har fått navnet ►Chimu (1000-1476 e.Kr.). På høyden av sin makt skal Chan Chanstaten ha omfattet området fra Lima i sør til tropisk Ecuador. Chanch’iang [dsantjiarj], by i Kina, se ►Zhanjiang. Chand, Lokendra Bahadur, f. 1940, nepalsk politiker, leder av det monarkistiske partiet Rastriya Prajatantra, Nepals statsminister 1983-86, og i korte perioder 1990 og 1997. Ble på nytt statsminister i 2002, da kongen utnevnte ham etter å ha sparket regjerin­ gen. Gikk av etter en bølge av protester 5. juni 2003. chandala, gammelindisk navn på en lavtstående, uren kaste av blandet opprinnelse, etter teorien bam av en shudra og en brahmansk kvinne. Chandidas [tja-], indiske diktere. Adi Chandidas går for å være opphavsmannen til en rekke vishnuittiske bhaktisanger, såkalte padas, som handler om Krishna og hans kjærlighet til Radha. Sangene er påvirket av både ► Vidyapati og ►Jayadeva og skal ha betydd meget for ►Chaitanya. Språket er middel-bengali. Sangene er oversatt til engelsk av Deben Bhattacharya (1967). En annen Chandidas skrev verket Shrikrishnakirtan på 8500 linjer med 411 sanger. Manuskriptet ble funnet i 1911. Det er fra 1500-tallet, men diktet er utvilsomt meget eldre. Forfatteren kalles Baru Chan­ didas. Hans episke stil avbrutt av lyriske sanger

287 minner om senere dramatisk poesi, såkalte yatras, i Bengal. Chandigarh [tjan-], by i India, fra 1966 forbundsterritorium. Hovedstad i delstatene Punjab og Haryana, ligger 200 km nordvest for Delhi og omfatter et areal på 114 km2 med 900 900 innb. (2001). Chandigarh var bare en landsby da det 1950 ble vedtatt å bygge en ny statshovedstad der for de to delstatene. Punjab mistet sitt historiske sentrum, Lahore, som ved grenseendringer tilfalt Pakistan. Universitet. Byen ble grunnlagt i 1952, og byplanen er utarbei­ det av ►Le Corbusier i samarbeid med indiske plan­ leggere, og er basert på prinsippet med selvforsynte boligstrøk. Rundt byen ligger et 8 km bredt grønt belte. Se for øvrig India (arkitektur). cbandi ka vark, syltynne sølvflak som blir brukt til pynt på desserter og retter med mye ris. Kan godt spises. Brukes bl.a. i Pakistan og India. Chandler, Otis [tfændlø], f. 1927, amerikansk pres­ semann. Sjefredaktør for Los Angeles Times 196085, deretter ulike stillinger og verv i eierselskapet Times Mirror Co. Da Chandler overtok avisen etter sin far, Norman Chandler, inntok den en meget beskjeden posisjon opplagsmessig. Han utviklet den journalistisk og førte den frem til å bli en av USAs største aviser. Chandler, Raymond (Thomton) [tjændb], 18881959, amerikansk forfatter, en hovedperson innen kriminallitteraturen. Han gikk på skole i England og begynte som journalist der, men etter deltagelse i den første verdenskrig kom han tilbake til USA, der han fikk gode stillinger i forretningslivet i California. Tidlig i 1930-årene begynte han å skrive krimi­ nalnoveller for populære magasiner. I disse novelle­ ne utviklet han etter hvert en privatdetektivskikkelse, som etter flere navneskifter stod frem som Philip Marlowe i den første romanen, The Big Sleep (1939), en mann som forsøker å følge sine egne elementære etiske prinsipper i en verden preget av korrupsjon og hensynsløshet. Chandlers øvrige romaner er FarewellMyLovely (1940), The High Window (1942), The Lady in the Lake (1943), The Little Sister (1949), The Long Goodbye (1954) og Playback (1958). Et uferdig

CHANDRASEKHAR

Raymond Chandler

manuskript ble fullført av Robert B. Parker og utgitt i 1989 under tittelen Poodle Springs. Noveller som var utgangspunkt for flere romaner, er samlet i Killerin the Rain (1964). De fleste bokene er filmatisert, f.eks. The Big Sleep i 1946 med Humphrey Bogart som Philip Marlowe. Chandler skrev dessuten en rekke filmmanus, bl.a. til Double Indemnity (1944), The Blue Dahlia (1946) og Strangers On a Train (1951; regi Alfred Hitchcock). The Simple Art ofMurder (1950) inneholder et sentralt essay om kriminallitteratur foruten en del noveller, og R. C. Speaking (1962) er en samling brev der Chandler skriver om seg selv og sitt forfatterskap. I Chandler BeforeMarlowe (1973) harM. J. Bruccoli utgitt hans tidlige dikt og essays. Litt.: Chandler, R.: Selected letters of R.C., edited by F. MacShane, 1981; Hiney, T: R.C.: a biography, 1997; Holmgaard, J. & B.T. Michaélis, red.: Lystmord:studier i kriminallitteraturen [...], 1984; MacShane, F.: The life ofR.C., 1976 Chandos [tfændøz], engelske adelstitler. John Brygdes (1490-1557) fikk 1554 tittelen baron Chandos. Hans etterkommer James Brydges (1642-1714), 8. baron Chandos, var britisk ambassadør i Konstanti­ nopel. Hans sønn James Brydges (1673-1744) lot oppføre palasset Cannons i Edgware ved London, og

Chandigarh. Gandhi-biblioteket, en av de mange offisielle bygningene som ble reist etter Le Corbusiers planer fra begynnelsen av 1950-årene.

Subrahmanyan Chandrasekhar

en tid hadde han G. F. Handel som huskomponist. Han fikk 1719 tittelen duke of Chandos, men titte­ len døde ut med hans sønnesønn James Brydges (1731-89), den 3. duke. Dennes datter Anna var gift med Richard Grenville (1776-1839), som 1822 fikk tittelen duke of Buckingham and Chandos. Tittelen døde ut med deres sønnesønn, den 3. duke 1889. En av hans sekundærtitler, viscount Cobham, gikk i arv til en fjern slektning, Charles George Lyttelton. Dennes brorsønns sønn, politikeren Oliver Lyttelton (1893-1972), medlem av Churchills krigskabinett, fikk 1954 tittelen viscount Chandos. Chandra, Chandra X-Ray Observatory, ChandraX-Ray Observatory, romteleskop eid av NASA, satt ut fra romfergen Columbia (STS-93) 1999. Chandra gåri en elliptisk bane rundt Jorden, og registrerer rønt­ genstråling fra høyenergiområder i universet, bl.a. eksploderende stjerner og sorte hull. Slike data kan bidra til å forklare universets utvikling. Chandra inneholder to hovedinstrumenter; et vidvinkel høyoppløselighetskamera og et spektrometer som benytter CCD-teknikk for deteksjon av røntgenstrå­ ler. Av viktige observasjoner kan nevnes; Røntgenstrå­ ling fra Sirius stjernesystemet som har avslørt at den kraftigste røntgenkilden er Sirius B, en hvit dvergstjerne 10 000 ganger svakere enn observert med optisk teleskop; kartlegging av røntgenstråling i kometer, registrering av flares hos en brun dverg, og funn av en ny klasse sorte hull. Den nye typen sorte hull er oppdaget i M82 som ligger 12 mill. lysår fra Jorden. Oscillasjoner i røntgenstrålingen indikerer en masse et sted mellom noen hundre og 100 000 solmasser. Oppkalt etter den indisk-amerikanske astronomen og nobelprisvinneren Subrahmanyan Chandrasek­ har. Chandragupta [tjan-], indiske konger. Chandragupta, av grekeme kalt Sandrokottos, konge i Magadhariket i Bihar ca. 321-297 f.Kr., styrtet Nandadynastiet og grunnla Mauryadynastiet, som hadde Pataliputra (nå Patna) som hovedstad. Grekeme ble fordrevet fra Punjab, og Chandragupta la etter hvert under seg hele Nord-India. Hans sønnesønn var Ashoka. Chandragupta 1. konge 320-ca. 330 e.Kr. Opprin­ nelig en lokal fyrste i Magadhariket; økte sitt maktområde gjennom giftermål, grunnla Guptadynastiet. Chandragupta 2 Vikramaditya, konge av Guptariket ca. 380-415. Han utvidet riket, og et blomstren­ de kulturliv utfoldet seg i hans regjeringstid. Ved hans hoff skal dikteren Kalidasa ha levd. Chandrapur [tjan-], tidligere Chanda, by i India, Maharashtra, ved elven Wardha; 297 600 innb. (2001). Handelssenter; brytning av kull, glassindustri. Hovedstad i Gond-dynastiet 1100-1700-tallet. Chandrasekhar, Subrahmanyan [tjan-], 1910-95, indisk-amerikansk astronom, professor ved Chicago University 1944 og leder av avdelingen for teoretisk astrofysikk ved Yerkes-observatoriet 1947-64. Hans

288

CHANDRAYAN

Gabrielle Chanel Coco Chanel (1883-1971) var en innflytelsesrik moteskaper med et radikalt syn på kvinnens klær. Dette kom blant annet til uttrykk ved hennes ukonvensjonelle valg av stoffer, likeså ved valg av bijouterier i stedet for ekte smykker. Hennes plagg var både funksjonelle, myke og komfortable. Hun skapte også den verdenberømte parfymen —» ~ Chanel No. 5, som kom i 1922, .JBk og som fremdeles er svært populær.

Coco Chanel

Chanel No. 5 er en av verdens mest berømte parfymer.

arbeider faller i 6 avgrensede deler: stjernenes indre (1936-39), stjemesystemers dynamikk (1939-43), strålingstransport i stjerneatmosfærer (1943-50), turbulens og magneto-hydrodynamikk (1950-61), likevektsformer for roterende væskemasser (1961— 68), relativistisk astronomi (1967-95). Nobelprisen i fysikk 1983 sammen med W. A. Fowler. Har utgitt en rekke fagbøker og har også skrevet en biografi: Eddington. The Most Distinguished Astrophysicist of His Time (1983). Chandrayan-i, romsonde som India planlegger å plassere i en 100 kilometers sirkelbane rundt Månen i 2008. Chanel, Gabrielle («Coco») [Janel], 1883-1971, fransk motekunstner. Startet med salg av hatter og undertøy før hun i årene 1910 til 1916 etablerte seg med moteforretninger i Paris, Deauville og Biarritz. Motehuset stengte i 1939, men åpnet igjen i 1954.1 1920-årene var Chanel og Patou de ledende mote­ husene som skapte den nye, gutteaktige kvinnetypen. Chanel hentet inspirasjon fra både sports- og mannsantrekk til sine enkle og behagelige klær sydd i materialer som jersey og tweed. Hun lanserte «den lille sorte», kjolen både til ettermiddags- og aftenbruk, og hennes tweeddrakt med båndkanting ble en klassiker. Bijouterie, kosmetikk og parfyme har fra 1920-årene vært en viktig del av motehusets vareutvalg. Motehuset opplevde en nedgangsperiode etter Chanels død, men blomstret opp og fikk en ny, ungdommelig profil da Karl Lagerfeld overtok som sjefdesigner i 1983. Chaney. Lon [tjeini], eg. Leonidas Frank Chaney, 1883-1930, amerikansk filmskuespiller, debuterte 1912. Chaney gjorde en rekke fargerike karakterroller, blant annet som sjørøver i Treasure Island (1920), Fagin i Oliver Twist (1922), Quasimodo i The HunchbackofNotre Dame (1923), klovnen i Victor Sjbstrbms He Who Gets Slapped (1924) og tittelrollen i The Phantom of the Opera (1925). Han var en av stumfilmtidens mest populære aktører og fikk tilnavnet «Man­ nen med de 1000 ansikter». Chang- [dg-], i kinesiske navn, se også ►Zhang-. Chang. Eileen [dgarj], kinesisk forfatter, se ► Zhang Ailing. Chang’an [tjagæn], Ch'ang-an, det gamle navnet på den kinesiske byen Xi'an, som var hovedstad bl.a. under Tang-dynastiet. Changbai shan, Ch'angpai-, 'evighvite fjell', kore­ ansk Paek-tu-san, skogrik fjellkjede ved grensen

mellom Kina og Nord-Korea, høyeste topp, Baitou, 2744 moh. Baitou med kratersjøen Tainchi, 2194 moh., beliggende på grensen til Nord-Korea, er Kinas mest kjente vulkan. På den kinesiske siden, i Jilin, ligger en naturpark (210 000 ha) med tett urskog som strekker seg ned til 700 moh. Stor variasjon i flora. Også sjeldne dyrearter, bl.a. mandsjurisk tiger, hjortedyr og traner. Changchun [tjarjtfun], by i nordøstlige Kina, Dongbei (Mandsjuria), hovedstad i provinsen Jilin, på Songliaosletta ved elven Yitong; 3 093 000 innb. (2000), hvorav ca. halvparten koreanere, 300 000 mandsjuer og 70 000 mongoler. Jembaneknutepunkt og viktig industriby. Opprinnelig sentrum for den kinesiske bilindustrien. Det produseres person­ biler, lastebiler, traktorer, bildeler, bildekk m.m. Kjemisk og farmasøytisk industri; produksjon av verktøy og presisjonsinstrumenter. Universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner. Store skogom­ råder rundt byen. Grunnlagt på 1800-tallet som ledd i en større kinesisk kolonisering. 1931-45 hovedstad i den japanske lydstat Mandsjukuo under navnet Hsinking. Store ødeleggelser under den sovjetiske okku­ pasjon 1945-46. Ble etter 1949 et av de fremste sentre for industriutbygging i Nord-Kina. Ble også etter Japans kapitulasjon et filmindustrielt senter for revolusjonære filmer med fokus på Mao Zedongs læresetninger. Chang Chun-hsiung, f. 1938 i Chiaty, taiwansk politi­ ker, statsminister i Taiwan 2000-02. Changde. Changteh [tjapda], by i sørøstlige Kina, Hunan, ved elven Yuan nær utløpet i innsjøen Dongting, 185 km nordvest for Changsha; 416 100 innb. (2002). Viktig elvehavn; handelssenter for kom, tungolje og bomull. Noe lettindustri; brytning av tinn i omegnen. Utsatt for store ødeleggelser 1943 under krigen mellom Kina og Japan. changeant [jaså] (fr.), vevd stoff av gam med for­ skjellig farge i varp og veft, hvorved lyset frembrin­ ger markerte fargeskiftninger i stoffoverflaten. Changemaker, Kirkens Nødhjelps ungdomsbevegel­ se, startet i 1992 etter mønster fra Christian Aid i Storbritannia. Formålet med Changemaker er å gi ungdom anledning til å handle konkret i forhold til urettferdighet og nød i verden. changere [JarjJera] (av fr. 'forandre, skifte'), i dressurritt en manøver hvor hesten går fra høyre galopp og over i venstre eller omvendt, eller fra en sidebøyning og over i den motsatte.

change ringing [tjeindj -], engelsk måte å ringe med kirkeklokkene på, hvor klokkene klinger i skiftende rekkefølge etter bestemte regler og slik danner vekslende (changing) klangmønstre. Systemet forut­ setter en ringer for hver klokke, og er praktisert siden 1500-taIIet. Changhua [dsatjhwa], by i Taiwan, på den vestre kystslette, 15 km sørvest for Taichung; 232 200 innb. (2002). Inngår sammen med Taichung i et stort urbant område med 2,1 mill. innb. (2001). Jembaneknutepunkt; viktig marked for sukkerrør, ris, ananas, appelsiner og andre sitrusfrukter. Sukkerraffinerier, tekstilindustri. Chang Jiang [tjatj tfiaij], Ch'angkiang, 'Den lange elv', Kinas lengste og vannrikeste elv, også kalt Yangtze eller Yangzi, ca. 6300 km lang. I øvre deler er den benevnt Jinsha Jiang og aller øverst Tongtian He der den springer ut i provinsen Qinghai nær grensen mot Tibet. Med sine mange sideelver dan­ ner Chang Jiang et vidstrakt elvesystem som renner gjennom det sentrale Kina før den munner ut i ØstKinahavet nær Shanghai. Nedborfeltet dekker 1 959 000 km2. Chang Jiang er verdens tredje lengs­ te elv etter Amazonas og Nilen, og den er verdens tredje vannrikeste etter Amazonas og Kongo. Chang Jiang-bassenget ligger i en subtropisk region med stor nedbør i de øvre og midtre delene. Selv om nedborfeltet er dobbelt så stort som Kinas andre store elv, Huang He, har Chang Jiang 18 ganger større vannføring enn Huang He. Ved utløpet er vannføringen i gjennomsnitt 34 000 m3 i sekundet. Chang Jiang-bassenget er et rikt jordbruksområde med en befolkning på nær 400 millioner mennesker, og kalles ofte 'den gyldne vannveien'. Chang Jiangs kilder ligger i Tanggula Shan, en fjellkjede på det tibetanske høyfjellsplatået, på ca. 33° n.br. og 91° ø.l. og nesten 5000 moh. Under navnet Tongtian He renner elven østover gjennom Qinghai, deretter sørøstover under navnet Jinsha Jiang gjennom dype kløfter og dels som grenseelv mellom Sichuan, Tibet og Yunnan, dels gjennom Yunnan, der den når sitt sørligste punkt på ca. 26° n. br. og 102° ø.l., før den bøyer nordøstover mot Yibin der den, etter å ha mottatt Min Jiang, får navnet Chang Jiang. Den renner så tvers over «Det røde bekken» i Sichuan, som den forlater gjennom dype og bratte kløfter (Sanxia, 'Tre kløfter') mellom Chongqing og Yichang. Nedenfor Yichang renner Chang Jiang ut på Mellom-Kinas store sletteland. Dens hovedretning er nå østlig, og den munner ut i Øst-Kinahavet på ca. 33° n.br. 30 km nord for Shanghai. Elven, som er ca. 30—40 km bred ved munningen, danner her et stort deltaområde hvor det dyrkes ris. I alt renner elven gjennom 10 provin­ ser. Kraftproduksjon. De største fallstrekningene i elven er i Jinsha-delen av elven, dvs. der den renner langs grensen av, eller gjennom, Yunnan. Her er angitt tolv kraftstasjoner på til sammen 41 000 MW stasjonsytelse med en årsproduksjon på ca. 200 TWh (milliarder kWh). I tillegg kommer muligheter i bielvene, jf. Ertan kraftstasjon i Yalong-elven. Ver­ den største og kraftigste vannkraftanlegg, ►Three Gorges-demningen (Sanxia, 'Tre kløfter') er under bygging ved Sandouping ovenfor Yichang i Hubei, og vil ha en beregnet kapasitet på 18 200 MW ved ferdigstillelsen i 2009. Dammen er beregnet å redu­ sere skadevirkningene av de hyppige flommene i området, og skal dessuten bidra med kraft til den økonomiske utviklingen av det sentrale Kina. Vann­ kraften vil også gi ren fornybar energi til Kina hvor luftforurensingen pga. kullfyrte varmekraftverk er blant de mest alvorlige i verden. Dammen antas imidlertid også å gi enorme forstyrrelser og uoppret­ telige skader på miljøet. Prosjektet er av enkelte miljøvernorganisasjoner kalt for det mest ødeleg­ gende vannkraftutbyggingsprosjektet i historien sett fra et sosialt og miljømessig synspunkt. Varmmagasi-

289 net vil strekke seg 550 km oppover elven helt til Chongqing by. 13 store byer, 140 mindre byer og over 1300 landsbyer vil bli oversvømmet, og over 1,5 mill, mennesker må flyttes til nye hjem. Det antas bl.a. at miljøgifter fra tallrike gamle fabrikker og gruver vil samle seg i vannmagasinet og utgjøre en fare for både dyreliv (bl.a. delfiner) og mennesker som lever av elven. Viktige bielver er fra venstre Yalong Jiang, Min Jiang, Jialing Jiang og Han Shui; fra høyre Wu Jiang, Yuan Jiang, Xiang Jiang og Gan Jiang. I lavlandet virker store innsjøer, bl.a. Dongting Hu og Poyang Hu, som naturlige reguleringsmagasiner. Samferdsel og næringsliv. Chang Jiang er Kinas viktigste innenlandske ferdselsåre. Elvedalen er rik på naturresurser, og langs elven ligger noen av Kinas viktigste industristeder: Chungqing, Wuhan, Nanjing og Shanghai. Den er farbar for havgående fartøyer opp til Wuhan, omkring 1000 km fra kys­ ten, og for mindre båter til Yichang, ytterligere 600 km lenger opp. Elvebåter kan gå helt opp til Yibin. Ved ferdigstillelsen av Sanxia-demningen vil båter på opptil 10 000 tonn nå Chongqing. Chang Jiangbassenget er Kinas kornkammer og bidrar med nesten halvparten av landets jordbruksproduksjon, inkludert ca. 70 % av rishøsten. Changsha [tfaijja], by i sørøstlige Kina, hovedstad i provinsen Hunan, ved jernbanen Beijing-Guangzhou og elven Xiang Jiang 50 km sør for innsjøen Dongting, 60 moh.; 1 775 000 innb. (2000). Viktig elvehavn; handel med ris, bomull, tømmer og kveg. Rismøller, tekstilfabrikker, tobakksindustri, slakteri­ er m.m. Tungindustrien er bygd ut etter 1970, med aluminiumverk, maskin-, sement-, gummi-, glassog porselensindustri. Universitet med medisinsk høyskole (fra 1914). Provinsmuseum med fokus dels på Mao Zedongs liv og dels på omfattende utgravninger av over 2000 år gamle gravkamre fra det vestlige Han-dynastiets tid. Bl.a. ble det funnet en usedvanlig godt bevart Channel Islands

CHANNEL ISLANDS

2100 år gammel levning av en kvinne. Historikk. Changsha omtales tidlig på 200-tallet. Under Taiping-opprøret ble byen beleiret. Besatt av japanerne for kortere tid under den annen verdens­ krig. Changsha var utgangspunkt for Mao Zedongs revolusjonære organisatoriske virksomhet i 1920årene. Hans hjem i Shaoshan ca. 130 km sørvest for byen er nå museum og sentrum i en minnepark. Byen ble i 1970-årene utsett til å bli et industrielt storkompleks sammen med nabobyene Xiangtan og Zhuzhou. Ch’angteh [tfapda], by i Kina, se ►Changde. Changzhi, Ch'angchih [tfarjdgi], by i Kina, Shanxi, på Luansletta, 190 km sørsørøst for provinshoved­ staden Taiyuan; 445 300 innb. (2002). Transport-, industri- og handelssenter for det sørøstlige Shanxi. Industriproduksjon hovedsaklig av maskiner, men også jern- og stålindustri. Relativt utviklet landbruk i omegnen. Changzhou [tfagdjou], by i østlige Kina, Jiangsu, ved jernbanen mellom Shanghai og Nanjing; 827 100 innb. (2002). Stor tekstil- og tekstilmaskinindustri. Produksjon av lokomotiver, jernbanemateriell, elektrisk utstyr, dieselmotorer m.m. Stålverk. Viktig handelssenter allerede under Sung-dynastiet (960-1279). Tekstilindustrien ble bygd ut i 1920- og 1930-årene, den mekaniske industrien i perioden etter 1949. Chania, by i Hellas, se ►Khania.

Chan-kuo-ts’e [djaijgwåtsa], klassisk kinesisk histo­

rieverk, se ►Zhanguoce. Channel Four [tfænl få:], britisk fjernsynskanal,

startet 1982 som den fjerde nasjonale fjernsynska­ nalen i Storbritannia. Kanalen er offentlig eid, men reklamefinansiert og har visse forpliktelser til å bringe stoff som er underrepresentert i andre kom­ mersielle kanaler. Channel Four markerte seg tidlig som en kvalitetskanal som samtidig tiltrakk store seergrupper. Kana­ len ble en betydelig avtager av filmer, dramaserier og dokumentarprogrammer produsert av uavhengige " fjernsynsselskaper. Wales har en egen kanal fire, Saniel Pedwar Cymru (S4C). Channel Islands [tjænl ailandz], Kanaløyene, fr. iles Normandes, øygruppe i Engelske kanal, ca. 130 km Mont Orgeuil Castle på østkysten av øya Jersey.

sør for England, vest for den franske Cotentinhalvøya, tilhører den britiske krone, men er formelt ikke en del av Storbritannia; 194 km2 med ca. 155 500 innb. (2004). Øygruppen består av de større øyene Jersey (116 km2 med 90 500 innb. 2004) og Guernsey (65 km2 med 65 000 innb. 2004). Til Guernsey hører de noe mindre Alderney (8 km2) og Sark (5 km2) og noen småøyer. Natur. Øyene består av metamorfe, granittiske og vulkanske bergarter som er jevnet ned til flate platåer. Bratte kyster. Klima. Klimaet er mildt og solrikt, og frost fore­ kommer bare sjelden om vinteren. Middeltempera­ tur i St. Hélier på Jersey er 6,5 °C i februar og 18 °C i august; årlig nedbørmengde er 700-800 mm. Store tidevannsforskj eller. Befolkning. Største byer er St. Hélier på Jersey (28 300 innb. 2001) og St. Peter Port på Guernsey (16 500 innb. 2001). Fransk er offisielt språk på Jersey, engelsk på Guernsey, men engelsk er hoved­ språket. I enkelte landdistrikter på Jersey og Guemsey samt på Sark, tales fortsatt en gammel norman­ nisk dialekt. Næringsliv. Channel Islands har stor avl av tidligpoteter, tomater, grønnsaker, blomster og frukt. Også husdyrbruket står høyt, og de to største øyene har hver sin kjente kvegrase. Turisttrafikken er en viktig inntektskilde, spesielt på Jersey. Fiske og granittbryting var tidligere viktige næringer. Det lave skatteni­ vået har trukket til seg mange velstående innflytte­ re, vesentlig fra Storbritannia, og en rekke uten­ landske selskaper har av skattemessige grunner latt seg registrere på øyene. Det er skips- og flyruteforbindelser med England og Frankrike, særlig hyppige om sommeren. Styreform og administrativ inndeling. Kronen er representert ved en Lieutenant-Govemor (statthol­ der og militær øverstbefalende), som har én stem­ me, men ingen vetorett, i statsforsamlingene (de lokale parlamentet). Lover vedtatt i det britiske parlament har ikke uten videre gyldighet på Chan­ nel Islands, der gammel normannisk sedvanerett gjelder og innbyggerne har gunstige skatteregler. Handel med Storbritannia regnes fra 1958 som innenrikshandel. Storbritannia ivaretar landets forsvar og utenriksforbindelser, herunder forholdet til EU. Kanaløyene er ikke medlemmer av EU, men

290

CHANNELTUNNEL

er tilknyttet EU gjennom et avtaleverk. Administrativt faller Channel Islands i to autono­ me deler (bailiwicks): Jersey og Guemsey med øvrige øyer. Historie. Channel Islands var den eneste del av hertugdømmet Normandie England beholdt etter 1204. Fra 1940 til mai 1945 var Channel Islands okkupert av tyskerne. Channel Tunnel, se ►Eurotunnelen. Channing, Edward [tfænirj], 1856-1931, ameri­ kansk historiker, professor ved Harvard 1883-1929. Viste i sin forskning en pro-britisk og New Englandorientert holdning, lite opptatt av grenselandet i vest. Utg. bl.a. History of the United States (6 bd., 190525; Pulitzerprisen 1925). Channing, William Ellery [tjænirj], 1780-1842, amerikansk unitarisk teolog. Var først prest for en kongregasjonalistisk menighet i Boston fra 1803, men da striden mellom den konservative og den liberale teologien brøt ut, stilte han seg på den ytterliggående liberale fløy, kritiserte den kirkelige forsoningslære og gikk over til ►unitarenes stand­ punkt. Han ble snart fører for den nordamerikanske unitarianismen. Samtidig tok han del i arbeidet for forskjellige reformer, især i kampen for å avskaffe slaveriet. Channing, William Ellery [tjæniij], 1818-1901, amerikansk forfatter, nevø av W. E. Channing. Var en nær venn av Emerson og Thoreau, og skrev foruten en rekke diktsamlinger den første Thoreaubiografien. cha-no-yu [tjanåju] (sinojapansk og japansk, 'tevann'), navn på den japanske teseremoni (også kjent som sado, chado); cha er det kinesiske navn på te, som var i bruk i aristokratiske kretser i Kina på 300-tallet e.Kr., og ble kjent blant den japanske overklasse på 800-tallet. Seremonien stammer opprinnelig fra Kina, men har fått sin spesielle japanske utforming. Sammen med hagearkitektur og blomsterarrangement (ikebana) brakte Zenmunker den fra Kina ca. 1200. Som talsmenn for et spartansk livsmønster, i nært samband med naturen og med hovedvekt på kontemplasjon og uforstyrrelig sinnsro, utviklet disse munkene etter hvert teseremonien til en sosial institusjon av helt japansk type. Mens te i de følgende århundrer ble en japansk folkedrikk, forble den spesielle cha-no-yu nært knyttet til Zen, og fikk sin endelige form omkring midten av 1500-tallet gjennom mesteren Sen no Rikyu. Det er et estetisk-åndelig rituale, hvor teen serveres i langsomt, avmålt tempo og med harmo­ niske og symbolske bevegelser, i en atmosfære av fred og stillhet. Teskålen er gjerne av en rustikk, men utsøkt keramikk, og rommet eller huset (chashitsu) bærer preg av en utstudert enkelhet. Seremonien følges av dempet samtale om estetiske emner eller av taus fordypelse i kunstgjenstander eller naturen omkring. Teen som brukes ved cha-no-yu, er en helt annen enn den som brukes hos oss; det er en grønn, pulverisert te med en noe bitter smak (matcha), og verken sukker eller melk tilsettes. Seremonien er ennå i vide kretser i Japan betraktet som et ledd i oppdragelsen av ungdommen, særlig for unge piker, chanson [Jaså] (fr.), sang, vise; lyrisk komposisjon med fransk tekst. På 1300-1600-tallet betegnelse på en 3-4-stemmig polyfon komposisjon. chanson de geste [Jaså dajest] (fr., egentlig 'historisk sang', til \at.gesta, 'det som er utført, bedrifter'), diktart som oppstod i Frankrike på slutten av 1000tallet og derfra bredte seg til det øvrige Vest-Europa; fortellinger om kamp, særlig mot sarasenerne, ofte også om kjærlighet. De er skrevet i tistavelsesvers og inndelt i såkalte laisses, strofer av ulik lengde. Kjente chansons de geste er Rolandssangen, Ludvigs kroning, sangene om Renaud de Montauban, Gormond et Isembard, Raoul de Cambrai, Guillaume d'Orange. I

Spania Poema del Cid, i Tyskland Nibelungenlied. Lenge trodde man at chanson de geste var direkte nedslag av historiske begivenheter. J. Bédier viste imidlertid i sitt grunnleggende verk Les Légendes épiques (1908-13) at det dreier seg om frie dikt, oppstått i korstogstiden for å forherlige kampen mot de vantro. chansonnier [Jåsånje] (fr.), visedikter; visesanger; satiriker. chant [fr. Jå, eng. tjamt] (fr., av lat. cantus, 'sang'), unison, uakkompagnert, liturgisk sang med fri rytme; i snever betydning den tradisjonelle (gregori­ anske) utførelse av Davids-salmer. I England står chant særlig for den typisk anglikanske utførelse av Davids-salmer o.l., hvor de tradisjonelle salmetoner er utsatt for firstemmig kor (chanting). chanting, brukes også om religiøs sang knyttet til hinduisme, buddhisme og nyere yogabevegelser i Vesten, gjeme i form av individuell eller unison fremsyngelse av spesielt kraftfulle ord, se ►mantra. Chantal, Jeanne-Francoise Frémyot de [Jatal], 15721641, fransk mystiker, grunnla 1610 sammen med ► Francois de Sales visitantinnenes orden for syke­ pleie (la Visitation de Marie}. Hennes korrespondanse med Francois de Sales, som hun knyttet et nært vennskap til, er en viktig kilde til forståelse av tidens åndelige strømningen Kanonisert 1767, festdag: 21. aug. chantefable [Jåtfabl] (fr.), en type gammelfranske fortellinger karakterisert ved veksling mellom prosaog verspartier. Den mest kjente er Aucassin etNicolette. Chantepie de la Saussaye, Pierre Daniel [Jåtapi dalasåsE], 1848-1920, nederlandsk teolog og religi­ onshistoriker. Professor i religionshistorie i Amster­ dam 1878, i Leiden 1899-1916. Arbeidet særlig med germansk religion. Regnes som grunnlegger av religionsfenomenologien. Banebrytende med sitt store verk Lehrbuch der Religionsgeschichte (2 bd., 1887-89, 4. utg. 1925), videre The Religion of the Teutons (1900). chantilly [Jåtiji] (fr., etter byen Chantilly), inngår i navnet på flere franske retter. Créme chantilly, stivpisket fløte tilsatt sukker og f.eks. vanilje. Sauce chantil­ ly, hollandaisesaus blandet med vispet fløte. Chantilly [Jåtiji], by i nordlige Frankrike, Picardie, departementet Oise, 40 km nord for Paris; 12 700 innb. (2002). Berømte hesteveddeløp hvert år i juni; utfluktssted for pariserne. Her ligger også slottet Chantilly. Chantilly [Jåtiji], slott i Frankrike, i byen av samme navn. Slottet tilhørte 1484-1632 huset Montmorency og deretter fyrstene av Condé. Den siste fyrste av Condé begikk selvmord 1829, og testamenterte sin formue til kong Ludvig Filips sønn, prins Henri Eugene Philippe Louis de Orleans, hertug av Aumale (1822-97). Chantilly ble beslaglagt ved revolusjo­ nen 1848, men gitt tilbake til hertugen 1871. Hertu­ gen ble på ny forvist ha Frankrike 1886, og gav da slottet og samlingene til Institut de France, som fremdeles eier det. Hertugene av Montmorency og fyrstene av Condé bygde ut Chantilly til et enormt anlegg, men av dette bygningskomplekset er bare mindre deler bevart. Slottet ble ødelagt under den franske revolusjon, men ble etter 1814 gjenoppbygd i renessansestil, og rommer huset Condés store kunstsamling og verdi­ fulle bibliotek. Slottsparken, anlagt 1663-71 av André Le Notre, er et typisk eksempel på fransk hagekunst under barokken, med storslagne, spei­ lende vannflater, fontener og vidstrakte perspekti­ vet. chanting (eng.), sang, se ►chant. Chantrey. Francis Legatt [tjamtri], Sir, 1781-1841, britisk billedhugger, maler og tegner. Utførte Georg 4s rytterstatue på Trafalgar Square, London, William Pitt på Hanover Square og den kolossale rytterstatuen av Wellington foran børsen.

chanukka [xa-] (hebr.), jødisk lysfest, se ►hanukka. Chanute. Octave [Janyt], 1832-1910, franskfødt amerikansk jernbaneingeniør og flypioner. Inspirert av den tyske flypioneren Otto Lilienthal bygde og fløy han flere glidefly; oppdaget bl.a. at styring oppnås bedre ved å vri deler av vingen erm å forflyt­ te flygerens vekt (som hos Lilienthal). Øvet innfly­ telse på brødrene Wrights arbeid. Chao, Yuen Ren [tj-], 1892-1982, kinesisk språkforsker. Han er en av pionerene i studiet av kinesiske dialekter og kinesisk intonasjon. Han tilhørte strukturalistskolen, og i hovedverket A Grammar ofSpoken Chinese (1968) hevder han bl.a. at subjektet i en kinesisk setning er en underordnet leddsetning. Chao Praya, også kalt Menam, Thailands lengste elv, 1200 km lang. Begynner i den nordlige del av landet og munner ut i Thailandbukta, hvor den danner et stort delta. Elven gir vann til et nett av irrigasjonskanaler. Farbar for store skip til Bangkok, 60 km fra munningen, for mindre skip 400 km. Nedbørfeltet er 150 000 km2. Chaos (romersk myt.), hos Ovid betegnelse på det tomme rom som jordgudinnen oppstod av; tilsvarer grekernes Khaos. Chaozhou [tjaudsou], Chaoan, by i sørlige Kina, Guangdong, øverst i Han-elvens delta, 40 km nord for Shantou; 265 300 innb. (2003). Senter for et fruktbart og tettbefolket jordbruksområde. Handel med ris, silke, sukkerrør og tobakk. Kjent for tradi­ sjonelle håndverksprodukter (silkebroderier, treskulpturer m.m.). Byen ble grunnlagt 413, og var i perioden 1368-1911 provinshovedstad og en viktig handelsby. Mistet mye av sin tidligere betydning til Shantou på slutten av 1800-tallet. Chapala, Logo de [tj-], største innsjø i Mexico, delt mellom delstatene Jalisco og Michoacån, ca. 45 km sør for Guadalajara, 1520 moh., 1080 km2. Sjøen er et populært utfartssted i vakkert fjellandskap. chaparral [tja-], landskapsform som finnes i land­ områder med kort, våt vinter og lang, tørr sommer. Det er en slags krattvegetasjon med busker og enkel­ te små trær, og med en forholdsvis tett undervegeta­ sjon av urter i regntiden. I grenseområdene går chaparral over i ørkener. Typisk er vegetasjonen i det tropiske og subtropiske Nord-Amerika, i Texas og Mexico og i Sør-California og på skråningene av Sierra Nevada. Her opptrer eviggrønne småtrær og tornete busker, særlig Acacia- og eikearter, men også andre treslag, f.eks. Ceanotus cuneatus av trollheggfamilien. Her finnes også kaktus og andre xerofile planter som Yucca og Agave. Chaparral opptrer også i Sør-Amerika, i Brasil kalles den catingas, og her spiller xerofile saftplanter, som kaktus og vortemelk, en stor rolle. En lignende landskapstype er chaco i Argentina. ►Maquisvegetasjonen i middelhavslan­ dene har visse likhetspunkter med chaparral. Ordet chaparral er amerikansk-engelsk, fra spansk chaparra, en eviggrønn eikeart, i sin tur antagelig fra baskisk xapar, Titen krattskog'. chapati, opprinnelig indisk brødslag laget av hvetemel og vann. Deigen kjevles tynt, stikkes ut i run­ dinger på størrelse med en asjett. Stekes i panne, med eller uten fett. Serveres til all slags mat. chapeau [Japå] (fr.), hatt. chapeau claque [-klak] (fr., til claque, 'smell', på grunn av smellet i fjærmekanismen når hatten slås opp), høy, svart silkehatt til å slå sammen og opp ved hjelp av en fjærmekanisme, patentert 1812 i Eng­ land. chapeau-bas [-ba] (av fr. 'lav'), på 1700-tallet en flat trekanthatt, på 1800-tallet frem til 1830-årene en månesigdformet hatt som herrer bar under armen i finere selskaper og særlig på ball. Chapelain, Jean [Japle], 1595-1674, fransk dikter og kritiker. Hans ambisjon som dikter var å gi Frankrike et nasjonalepos, men La Pucelle (om Jearuie d Arc,

291

1656) har neppe noen litterær verdi. Imidlertid fikk han stor betydning som litteraturteoretiker. Han var en grunnlegger av klassisismens doktrine, og hans skrifter om litterær teori rommer en rekke originale og interessante iakttagelser. Chapelain var den toneangivende skikkelse i Det franske akademi fra begynnelsen. Chapelain-Midy, Roger [Japlgmidi], 1904-92, fransk maler, en av de ledende realistiske nyhumanister som i reaksjon mot eksperimentelle retninger sluttet seg til A. Derain og klassikere som Poussin og Corot. Han malte landskaper, interiører og monumental verker med en sober og statisk komposisjon, lett stilisert og noe sentimental. Han har utført utsmyk­ ninger, teppekartonger og har arbeidet for operaen i Paris. Chapel Cross [tfæpal krås], kjernekraftverk i Storbri­ tannia, Skottland, av samme type og størrelse som ► Calder Hall. Igangsatt 1959-60 og fremdeles i drift. Chapel Hill [tfæpalhil],byiUSA, North Carolina, 19 km sørvest for Durham; 51 600 innb. (2002), del av den større byregionen Raleigh-Durham-Chapel Hill (metropolitan area) med 1 105 500 innb. (2000), som til sammen utgjør den såkalte «forskningstrekanten» (Research Triangle). Chapel Hill er sete for stats­ universitet, grunnlagt 1789, med 26 400 studenter (2003). Byen ble grunnlagt i 1792 og fikk bystatus i 1857. chaperon [Japarå] (fr.), hodeplagg, hette (lepetit Chaperon rouge, lille Rødhette); (arkitektonisk) murkrone; også brukt om anstandsdame. chaperon, eller chaperonin (biokjem.), brukes som betegnelse på en klasse av proteiner kjennetegnet ved at de hindrer aggregering av andre proteiner som produseres i cellen og hjelper dem til å folde seg til en korrekt tredimensjonal struktur. Man har vist at noen chaperoner virker ved å danne burlignende strukturer hvor nysyntetiserte proteiner kan beskyt­ tes mot interaksjoner med andre proteiner under foldingsprosessen. Chaplain, Jules Clément [Japlg], 1839-1909, fransk billedhugger og medaljør. Han var en av sin tids ledende medaljekunstnere i Frankrike; søkte bort fra den tørre og klassisistiske medaljestil og hen mot en friere behandling. Han utførte også fine portretthoder, dessuten grafikk. Representert i Nasjonalgalleri­ et i Oslo med fem medaljer. Chaplin, Charles (Spencer) [tfæplin], Sir, 16. april 1889-25. des. 1977, britisk filmregissør, -skuespiller og -produsent, g.m. 3) Paulette Goddard, 4) Oona O'Neill. Chaplin vokste opp i London i en teaterfamilie som levde i fattige kår. Han spilte varieté fra ung alder, kom med i Fred Kamos kjente trupp, og reiste med denne til USA. Det var filmprodusenten Mack Sennett som opp­ daget Chaplins talent som komiker. Han debuterte på film 1913, og etter kort tid ble den klassiske figuren til, landstrykeren med skalk, altfor vide bukser, trang jakke, lange sko, stokk og bart. Dette var opprinnelig en ren farsefigur, men utviklet seg til den erketypiske lille mann i kamp for sitt menneske­ verd i en verden av maktmisbruk og fremmedgjø­ ring. Figuren oppnådde en fantastisk popularitet verden over, og i 1919 startet Chaplin selskapet United Artists sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D. W. Griffith. Fra nå av skrev, regisser­ te og produserte han selv sine filmer. Etter at lydfil­ men kom, skrev han også musikken. Landstrykerfiguren viste seg også å kunne bære handlingen i lengre filmer, særlig kom han til sin rett i The Gold Rush (Gullfeber, 1925), CityLights (Byens lys, 1931) og Modem Times (1936). I The Great Dictator (Diktato­ ren, 1940), Chaplins første egentlige talefilm, forlot han sin klassiske figur for å spille rollene som barbe­ ren i ghettoen og diktatoren Hynkel, i en film som ble et sviende oppgjør med Hitler og nazismen. I Monsieur Verdoux (1947) sjokkerte han deler av

CHAPLIN

Charles Chaplin Charles Chaplin (1889-1977) var med sin landstrykerfigur stumfilmtidens mest berømte skuespiller, kjent av mennesker i alle land på kloden. Med Gullfeber (1925) og Moderne tider (1936) laget han filmfabler som har sin sjarm intakt den dag i dag. Berømt er også satiren over fascismen i Diktatoren (1940) hvor Hitler og Mussolini blir parodiert med den største eleganse og treffsikkerhet. Chaplin valgte å forlate USA etter å ha blitt stemplet som uamerikansk av ledende politikere, og levde sine siste år i Sveits.

Chaplin som landstryker, hans mest kjente rolle.

Chaplin som den aldrende, alkoholiserte komikeren Calvero i Limelight (Rampelys, 1952).

publikum med sin fremstilling av en elegant og veltalende kvinnemorder. Hans siste film av betyd­ ning var Limelight (Rampelys, 1952), en beretning om en alkoholisert entertainer som vil gjøre come­ back. Chaplin ble kritisert offentlig for sine ekteskap med svært unge kvinner, sitt radikale politiske syn, og at han holdt på sitt britiske borgerskap. Etter å ha vært anklaget for uamerikansk virksomhet, bosatte han

Fra Modern Times, 1936.

Chaplin som Hitler-parodien Adenoid Hynkel i Diktatoren (1940).

seg 1953 i Sveits. Hans siste to filmer, A King in New York (1957) ogri Countess from Hong Kong (1966), nådde ikke opp til hans tidligere filmer. Chaplins popularitet var enorm. På sitt beste har filmene hans noe av den beste filmkomikk som er skapt, og innslagene av sentimentalitet forhindrer ikke at Chaplins komikk formidler et ekte engasje­ ment og en varme som gir ham en særstilling blant stumfilmkomikerne. Han utgav selvbiografien My

292

CHAPLIN

CHARLES CHAPLIN Et utvalg spillefilmer År Enaktere 1914 1914 1914

Tittel

I hovedrollene1

Caught in the Rain Laughing Gas The New Janitor

Alice Davenport, Mack Swain Fritz Schade Fritz Schade

Toaktere 1914 1915 1915 1916 1916 1916 1917 1917 1917 1917

The Knockout The Champion The Tramp (Landstrykeren) One A.M. The Pawnshop The Rink Easy Street The Cure The Immigrant The Adventurer

Fatty Arbuckle, Minta Durfee, Mack Swain Edna Purviance, Bud Jamison Edna Purviance, Leo White Albert Austin Edna Purviance, Henry Bergman Edna Purviance, Eric Campbell Edna Purviance, Eric Campbell Edna Purviance Edna Purviance, Eric Campbell Edna Purviance, Henry Bergman

Fleraktere Shoulder Arms 1918 (På aksel gevær) The Kid (Småen) 1921 The Pilgrim 1923

Langfilmer A Woman of Paris 1923 (En kvinne i Paris) The Gold Rush (Gullfeber) 1925 The Circus (Sirkus) 1928 City Lights (Byens lys) 1931 Modem Times (Moderne tider) 1936 1940 1947 1952

The Great Dictator (Diktatoren) Monsieur Verdoux Limelight (Rampelys)

1957

A King in New York (En konge i New York) A Countess from Hong Kong (Grevinnen fra Hong Kong)

1966

Edna Purviance, Sydney Chaplin

Edna Purviance, Jackie Coogan Edna Purviance, Mack Swain

Edna Purviance, Adolphe Menjou Georgia Hale, Mack Swain Merna Kennedy, Betty Morrissey Virginia Cherrill, Harry Myers Paulette Goddard, Henry Bergman, Chester Conklin Paulette Goddard, Jack Oakie, Henry Daniel Martha Raye, Isobel Elsom, Marilyn Nash Claire Bloom, Sydney Chaplin, Nigel Bruce, Buster Keaton Dawn Addams, Oliver Johnston, Michael Chaplin Marlon Brando, Sophia Loren, Sydney Chap

*1 tillegg spiller Charles Chaplin selv en hovedrolle i samtlige av filmene unntatt A Woman of Paris og A Countess from Hong Kong.

Autobiography (1964, norsk overs. Mitt liv s.å.). Han mottok 1928 og 1972 spesielle Oscar-priser for sin innsats for filmen, og kunne titulere seg som Sir Charles fra 1975. En statue utført av Nils Aas ble avduket utenfor Colosseum kino i Oslo 1976.1 1993 laget Richard Attenborough en film om hans liv. TOS Litt.: Chaplin, C., Jr.: Min farC.C., 1961; Cotes, P. & T. Niklaus: C.C.: hans liv og verk, 1953; Gehring, W.D.: C. C., a bio-bibliography, 1983; Huff, T.: C.C., 1952; Maland, C.J.: C. and American culture: the evolution of a star image, 1989; McCabe, J.: C.C., 1978; Robinson, D. : C.: his life and art, 1985 Chaplin, Geraldine [tjæplin], f. 1944, britisk skue­ spiller, datter av Charles Chaplin og datterdatter av Eugene O'Neill. Chaplin medvirket som bam i Limelight (Rampelys, 1952) i regi av sin far, og hun har siden hatt en variert internasjonal filmkarriere. Blant mange filmer kan nevnes Dr. Zhivago (1966), hvor hun spilte Zhivagos hustru. The ThreeMusketeers (1973; med oppfølgere), Agatha Christie-filmatise-

ringen The Mirror Crack'd (Mord som medisin, 1980) og White Mischief (1987). Hun har hatt biroller i Richard Attenboroughs Chaplin (1992), hvor hun spilte sin egen farmor, og i Pedro Almodovars Hable con ella (Snakk til henne, 2002). Chaplin, Saul [tjæplin], eg. Kaplan, 1912-97, ameri­ kansk filmkomponist og produsent, virket som pianist, begynte å skrive sanger i 1930-årene og kom til Hollywood i 1941. Her arrangene han musikken for filmer som An American in Paris (En amerikaner i Paris, 1951, Oscar), Seven Bridesfor Seven Brothers (1954, Oscar), High Society (Fint folk flørter, 1956) og West Side Story (1961, Oscar). Virket også som produ­ sent, bl.a. av Can-Can (1960) og The Sound ofMusic (1965). Chapman. Fredric Henric af [kjapman], 1721-1808, svensk admiral og skipskonstruktør. Adlet 1772. Som verftssjef i Karlskrona 1782-93 innføne han nye konstruksjoner og forbedringer både ved skipe­ ne og verftet. Utgav avhandlinger om skipskonstruk-

sjon, bl.a. ArchitecturaNavalisMercatoria (1775). Litt.: Harris, D.G.: F.H.C.: the first naval architect and his work, 1989; Nystrbm, M.: F.H. afC.:varvschefoch familjefar, 2003 Chapman, George [tjæpman], ca. 1559-1634, en­ gelsk lyriker og dramatiker. Hans første komedie, The Blind Beggar ofAlexandria (1596), oppnådde en enestående popularitet, og han skrev en lang rekke skuespill, bl.a. Bussy d'Ambois (1607) og TheRevenge ofBussyd’Ambois (1613). Han er også kjent for sin lyriske diktning, og særlig for sin oversettelse av Homer, The Whole Works of Homer Prince ofPoets in His Iliadsand Odysseys (1616), som han selv betraktet som sitt hovedverk. Keats berømmet hans overset­ telse i en sonett. Chapman var en personlig venn av Christopher Marlowe og fullførte dennes Hero and Leander. Chapman. Sydney [tjæpman], 1888-1970, britisk matematiker og geofysiker; Fellow ved Trinity College, Cambridge 1913-19, professor i Manchester 1919-24, ved Imperial College, London 1924-M6, Oxford 1946-53, gjesteprofessor og rådgivende vitenskapelig direktør ved Geofysisk Institutt, Alaska 1951-70. Vitenskapelig rådgiver for den britiske armé under den annen verdenskrig. Han hadde æresprofessorater og -doktorgrader fra 15 universi­ teter og var medlem av 20 vitenskapelige selskaper (deriblant Det Norske Videnskaps-Akademi). Hans spesialområder var jordmagnetisme, atmo­ sfære- og ionosfærefysikk, astrofysikk, kinetisk gassteori og teoretisk meteorologi. Blant hans ca. 500 vitenskapelige arbeider inntar bøkene The Earth'sMagnetism (1936), TheMathematicalTheoryof Non-Uniform Gases (1939), Geomagnetism (2 bd., 1940) og Solar-TerrestrialPhysics (1972) en domine­ rende plass. Chapman. Tracy [tjæp-], f. 1964, amerikansk sanger og musiker; gjennombrudd 1988 i en vise-preget stil med samfunnsengasjerte tekster. Hun vakte sensa­ sjon bl.a. på en verdenstumé for Amnesty Interna­ tional sammen med Sting, Bruce Springsteen o.a., men har siden hatt en litt vekslende karriere. Album bl.a. Tracy Chapman (1988), Matters of the Heart (1992), New Beginning (1995), TellingStories (2000) og LetltRain (2002). chaptalisering, tilsetting av sukker til druemosten for å heve grunnlaget for alkoholgjæringen. Tillatt i kaldere strøk. Oppkalt etter Jean Antoine Chaptal, som tok metoden i bruk for å bli kvitt overskuddsbeholdninger av sukker. Chapu, Henri Michel Antoine [Japy], 1833-91, fransk billedhugger og medaljør. Han var bosatt i Roma 1855-61. Som elev av Pradier representerte han en klassisistisk idealisme med tilbøyelighet for det følelsesfulle, men med en begynnende naturalis­ me. Blant hans mest berømte verker er Jeanned'Arc (1872), som han fremstilte som gjeterpiken fra Domrémy, knelende i bønn (i Louvre); et bronseeksemplar i Ørstedparken i København. Ungdommen (1875) på Henri Regnaults gravmæle, er komponert som sokkelfigur og symboliserer den franske ung­ doms hyllest til kunstnere som falt i krigen 1870-71. Representert med sju medaljer i Nasjonalgalleriet i Oslo. Chapultepec [tjapudtepek], park i Ciudad de México, Mexico; en av verdens største og vakreste parker. Anlagt av aztekerne. I Chapultepec er bl.a. museum for moderne kunst, teknisk museum og zoologisk hage. Nasjonalmuseet ligger i en bygning som tidli­ gere har tjent som fort, residens for presidenten m.m. Char, René [Ja:r], 1907-88, fransk dikter. Som ung stod han nær surrealismen, men brøt med bevegel­ sen i 1934. Han var sterkt politisk engasjert, deltok i kampen mot Franco-regimet i Spania og ledet siden en motstandsgruppe i det okkuperte Frankrike. Etter krigen holdt han større avstand til aktuelle hendel­ ser, men engasjerte seg sterkt i miljøbevegelsen og i

293

CHARDIN Jean-Baptiste Chardin. Pipe og drikkekar. Maleri, 1760-63. Louvre, Paris.

Jean Martin Charcot

kampen mot atomkraft. Han var opptatt av filosofi, særlig av før-sokratikerne, og samarbeidet bl.a. med Albert Camus og Martin Heidegger samt med billed­ kunstnere og komponister. Men de sterkeste impul­ sene fikk han fra naturen, særlig i Provence. For Char blir dikterordet til handling når det i en kaotisk verden ordner og stiller på plass de ting det benev­ ner. Diktningen er for ham et farefylt oppgjør med alt som truer det menneskelige, og i hele hans verk brytes en livsbekreftende holdning med et pessimis­ tisk syn på Jordens fremtid. Char har en uavhengig, men fremtredende plass i 1900-tallets franske litteratur. Blant hans verker kan nevnes diktsamlingene Le Marteau sans maitre (1934), Feuillets d’hypnos (1946), Fureur etMystére (1948), LesMatinaux (1950), Parole en archipel (1962), Communeprésence (1965) og LeNuperdu (1971). Dramatiske arbeider er samlet i Trois Coups sur les arbres (1967). charabanc [Jaraba] (av fr. char-d-bancs, 'benkvogn'), åpen, firhjult vogn med en benk langs hver side bak kuskesetet og inngang bakfra. character indelebilis [ka-] (lat.), etter den romersk­ katolske kirkelære det «umistelige preg» som et menneske får ved de tre sakramenter som ikke kan gjentas: dåp, konfirmasjon og ordinasjon. charactenstica universalis (lat.), allmenngyldig universaltegnspråk, skulle ifølge Leibniz muliggjøre en tilsvarende universell enhetsvitenskap. Forutset­ ter en analyse av sammensatte begreper ned til sine enkelte bestanddeler (en avdekning av de primitive begreper), og en syntetisk metode for å danne kom­ plekse begreper og påstander. Selv om Leibniz aldri kom lenger enn til å skissere prosjektet, har det en viktig virkningshistorie. For det første innså Leibniz hvor betydningsfull en systematisk syntaks var for gjennomføringen av prosjektet. For det andre trakk han et viktig skille mellom overflategrammatikk og filosofisk/logisk grammatikk. For det tredje søkte han å klargjøre menings- og sannhetsforholdet mellom enkle og komplekse påstander. Alt dette har hatt betydning innenfor moderne logikk og språkfi­ losofi. Leibniz' utopi om characteristica universalis har vært en viktig inspirasjonsfaktor for fremveksten av den moderne logikk. Både Gottlob Frege og Ernest Schoder viser til Leibniz som en foregangsmann. Se også ► ars combinatoria. \

charade [Jarad] (fr., av nyproven^alsk charrado,

'småprat'), eller karade, se ►bokstavgåte. Charadrii [k-], fugleunderorden i ordenen vade-, måke- og alkefugler, se ►vadefugler. Charadriidae [k-J, fuglefamilie i ordenen vade-, måke- og alkefugler, se ►lofamilien. Charadriiformes [k-] (av gr. kharadrios, 'fugl som lever i sprekker i jorden', og lat. forma 'form'), fugleorden, se ►vade-, måke- og alkefugler. charas [tja-], dss. churrus (eng., fra hindi caras), en harpiks fremstilt av ►Cannabis. Charas har narkotisk virkning. Se også ►hasjisj. Charbonneau, Jean [Jarbånå], 1875-1960, kanadisk franskspråklig forfatter; en av stifterne av LÉcole littéraire de Montreal, en gruppe poeter som ønsket at den fransk-kanadiske diktningen skulle bygge på moderne europeiske forbilder. I sin diktning var han romantiker påvirket av V. Hugo og Nietzsche, samti­ dig som han la stor vekt på å skrive formfullendte vers: LesBlessures (1912), La Flamme ardente (1925), Sur la Bornepensive (1952). Han skrev også skuespill og essays. Charbonneau, Robert [Jarbånå], 1911-67, kanadisk franskspråklig forfatter; spilte som journalist og kulturadministrator en sentral rolle for utviklingen av moderne franskspråklig litteratur i Canada. Romanene hans er psykologiske, påvirket av samti­ dig fransk og amerikansk litteratur. Nevnes kan Ils posséderont la Terre (1941) og Aucune créature (1961). Charcot, Jean-Baptiste Étienne Auguste [Jarkå], 1867-1936, fransk lege og polarforsker, sønn av J. M. Charcot. Sjef for nerveklinikken ved La Salpétriére-klinikken i Paris 1897-99 og knyttet til Pasteurinstituttet 1900. 1903-05 var han sjef for den franske antarktiske ekspedisjon med Le Franqais, og 1908-10 ledet han en antarktisk ekspedisjon med " Pourquoi-pas?. Han foretok også ferder til forskjel­ lige deler av Atlanterhavet og til de nordlige og sørlige polartrakter. 1 1928 deltok han i ettersøknin­ gen etter Roald Amundsen. Han omkom da Pour­ quoi-pas? forliste på kysten av Island, og hele beset­ ningen druknet med unntak av én mann. Charcot, Jean Martin [Jarkå], 1825-93, fransk lege, verdens første professor i nevrologi 1882, ved La Salpetriére-klinikken i Paris. Han beskrev bl.a. multip­ pel sklerose (1868) og amyotrofisk lateralsklerose

(1872). Charcot var også en betydelig psykiater, som særlig studerte hysteri og hypnose, bl.a. med Sig­ mund Freud som elev. Charcot Island [Jarkå aibnd], øy i Antarktis, utenfor vestkysten av Antarctic Peninsula, nær 70° s.br; ca. 2500 km2. Oppdaget i 1910 av en fransk ekspedisjon ledet av J.-B. Charcot. Charcot-Marie-Tooths sykdom, CMT, arvelig sykdom i perifere nerver (en type arvelig motorisk-sensorisk nevropati) som særlig kjennetegnes ved nedsatt kraft og svinn av muskulatur i leggene. Navn etter Jean M. ►Charcot (1825-93), fransk nevrolog, Pierre Marie (1853-1940), fransk lege og Howard Henry Tooth (1856-1925), britisk lege. charcuterie [Jarkyterj:] (fr.), fetevare-, delikatessehandel. Chardin, Jean [Jardg], 1643-1713, fransk reisende og juveler, drog 1665 til Persia og India for å kjøpe diamanter. Han vendte 1670 tilbake til Frankrike med rike historiske og antikvariske samlinger. I 1671—81 var han igjen i Persia og India. Som protes­ tant måtte han 1681 forlate Frankrike og gikk i engelsk tjeneste. Det verk han 1686-1711 utgav om sine reiser, er en viktig kilde til kjennskapet til den tids Persia og India. Chardin, Jean-Baptiste Siméon [Jarde], 1699-1779, fransk maler, bosatt i Paris, den fremste representant for den realistiske retning innen fransk 1700-tallsmaleri; elev av van Loo og Coypel. Han begynte i en enkel realisme og malte stilleben av frukt, grønnsaker og alle slags husgeråd. Han skildret hverdagens vanlige begivenheter, særlig barnas og husmorens faste gjøremål, morgentoalett, bordbønn osv. I sine portretter avbildet han personer i deres vante miljø, og gav derved portrettene en viss karakter av genrebilder. Et interessant trekk ved Chardin er at han stod utenfor den klassiske franske malertradisjon. Male­ risk tilhører han den borgerlige nederlandske 1600tallstradisjon, og det er fra dens mestere han har mottatt de avgjørende impulser. Det som likevel gir hans arbeider et fransk særpreg, er den raffinerte koloritt og det ofte impulsive penselstrøk som gir flaten større liv og gjenstandene en mer stofflig karakter. Svært karakteristisk er hans forenkling og evne til monumentalisering av enkle hverdagssce-

294

CHARDONNAY

ner. Disse to egenskapene skiller ham fra den hol­ landske skole og setter ham i fremste rekke blant Frankrikes store malere. Hans betydning for nyere og moderne malere kan spores blant franske malere som like etter den annen verdenskrig søkte primære verdier og fransk tradi­ sjon i hans kunst. Chardin er best representert i Louvre i Paris, Stockholm (9 bilder), Liechtensteingalleriet i Wien og Eremitasjen i Leningrad. Chardonnay [Jardång], grønn druesort, blant verdens beste, enerådende i Bourgogne, Frankrike, og gir førsteklasses viner i California, Australia, Chile m.m. Gir viner med smak som kan minne om grønne epler og ananas. Chardonne, Jacques [Jardån], pseudonym for J. Boutelleau, 1884-1968, fransk forfatter og forlegger. Hans mest kjente verk er romanene LEpithalame (1921), Claire (1931) og Demi-jour (1964). Hovedte­ ma er kjærligheten og ekteskapet. Chardonnet, Hilaire de [Jardåne], greve, 1839-1924, fransk vitenskapsmann, fremstilte i 1884 for første gang i historien en kunstig fiber ved å presse cellulosenitrat løst i alkohol gjennom en dyse, la fibrene stivne i luft og etterbehandle med kjemikalier for å regenerere den rene cellulosen. chardonnetsilke [Jardåne-] (fr.), regenerert cellulosefiber, også kalt kollodiumsilke. Se ►kunstfiber. Chareau, Pierre, 1883-1950, fransk arkitekt og møbeldesigner, fra 1939 bosatt i USA. Han er særlig kjent for sine eksklusive, modernistiske innrednin­ ger fra 1920- og 30-årene og sine møbler, bl.a. en stålrørsstol inspirert av Marcel Breuers stol fra 1928, med en stamme av ett sammenhengende stålrør. En av hans mest kjente bygninger er Maison de Verre i Paris (1928-32), utført i fransk art deco-stil. Charente [Jarat], departement i Frankrike, sørøst i regionen Poitou-Charentes, omkring elven Charen­ te; 5956 km2 med 343 000 innb. (2002). Hovedstad: Angouléme. Består til størstedelen av et fruktbart jordbruks­ land, i sør bygd opp av kritt og jurakalk. Det dyrkes mest hvete, mais og forvekster; i tillegg stor vindyrking. Vinen fra kalkdistriktet rundt Cognac brukes til fremstilling av konjakk. Husdyrholdet er betydelig, spesielt omkring Confolens og Barbezieux. Skogen dekker store arealer i øst, og kastanjer er en viktig avling. Industrien omfatter teglverk, støperier og glassverk. Charente [Jarat], elv i sørvestlige Frankrike, springer ut i høylandet Limousin, renner forbi byene An­ gouléme og Cognac og munner ut i Biscayabukta like vest for Rochefort, 360 km lang. Charente-Maritime [Jarat maritim], departement i vestlige Frankrike, sørvest i regionen Poitou-Charente, strekker seg langs Biscayabukta fra utløpet av Gironde til Sévre Nantaise. omfatter øyene Oléron, Ré, Aix og Madame; 6864 km2 med 581 600 innb. (2002). Hovedstad; La Rochelle. Charente-Maritime har et mildt klima og er et av Frankrikes beste jordbruksdistrikter. Det dyrkes mest kom og grønnsaker, i tillegg poteter, lin og frukt, og druer til konjakk-produksjon. Store områder er dekket av vinmarker. Husdyrholdet er betydelig, med produksjon både av kjøtt og meierivarer. Saltutvinning og østersavl, spesielt i Marennes. Dessuten betydelig turisme, med badesteder som Royan. charge |tja:ds] (eng.), beskikning, fellesbetegnelse på de materialer som inngår i metallurgiske proses­ ser, f.eks. påsetning på en smelteovn. Charge benyt­ tes også om det produktet som fremstilles ved ikkekontinuerlige metallurgiske prosesser, f.eks. en tapning fra en stålovn. charge [norsk utt. JarJ] (av fr.), stilling, embete, militær grad; kavaleriangrep med blanke våpen. chargere [JarJere], foreta charge, angripe voldsomt, f.eks. om kavalerisjokk; lade (våpen). chargé d’affaires [Jarjedafer] (fr.), diplomatisk

utsending av laveste rangklasse blant diplomatiske stasjonssjefer, akkrediteres hos den fremmede stats utenriksminister, ikke hos statsoverhodet. Det skjel­ nes mellom chargé d 'affaires en pied, som er utnevnt til sitt embete som stasjonssjef og chargé d'affaires ad inte­ rim, som bare er midlertidig anmeldt som stedfortre­ der for sendemannen når denne er fraværende på ferie eller av andre grunner. Chari, Shari, elv i Sentral-Afrika, hovedsakelig i Tsjad, hovedtilløp til Tsjadsjøen, ca. 1100 km lang. Kildeelvene Bamingui, Gribingui og Ouham springer ut i Sentralafrikanske republikk. Danner sammen med bielvene Bahr Aouk, Bahr Kéita og Bahr Salamat, som alle kommer fra Darfur i Sudan, et stort innlandsdelta nedenfor byen Sarh. Møter bielven Logone fra vest ved N'djamena. Hovedelven er seilbar under regntiden. Charing Cross [tjearirj krås], Storbritannia, England, Greater London, i Westminster; ved Thames øst for Trafalgar Square; kjent jernbanestasjon. Cross sikter til det siste av de kors Edvard 1 lot reise langs ruten til sin hustrus gravferd (Eleanor av Castilia, død 1290). Korset ble ødelagt 1647, nytt minnekors reist 1865. Veiavstander fra London regnes i alminnelighet fra Charing Cross. charisma (lat., fra gr.), det samme som nådegave, ►karisma. Charisse, Cyd [Jaris], eg. Tula Ellice Finklea, f. 1922, amerikansk danser og filmskuespiller, filmdebut 1943. Hun var en av den amerikanske musikalens ledende dansere i etterkrigstiden med roller i bl.a. Singin' in theRain (1952), The Band Wagon (1953) og Silk Stockings (1957). charité [Jarite] (fr.), barmhjertighet; navn på milde stiftelser, hospitaler. Betegnelsen er bevart i navn på klinikker i Paris og Berlin. charivari [Ja-], fransk onomatopoetisk ord (lydord) som egentlig betegner en ulåt man lager med kjeler og gryter, ledsaget av hyl og skrik, utenfor huset til en man vil demonstrere mot. I overført betydning spetakkel i det hele tatt eller disharmonisk musikk. Le Charivari. berømt fransk vittighetsblad, grunn­ lagt 1832 i opposisjon mot Ludvig Filips styre; blant dets medarbeidere var tegnerne Daumier og Gavarni. Charlap, Bill [t adæp], f. 1966, amerikansk jazzmusiker, pianist; en av de mest begavede moderne tolkerne av jazzens standardmateriale. Fra ca. 1990 spilte han med Gerry Mulligan, Benny Carter og Clark Terry, dessuten med sangere som Tony Bennett og Sheila Jordan. I 1995 ble han medlem av Phil Woods Quintet. Han har også ledet sine egne grupper. Album under eget navn f.eks. Along With Me (1994), Al! Through the Night (1997), Written in the Stars (2000), Stardust (2002) og Somewhere: The Songsof Leonard Bemstein (2004). Charlemagne [Jarbmanj], fransk navn på ►Karl den store.

Charleroi [Jarbroa], by i Belgia, Hainaut, ved nordbredden av Sambre, ca. 50 km sør for Brussel; 202 600 innb. (2002). Tidligere sentrum for det viktigste kullgruvedistriktet i Belgia. Gruveindustrien ble etter 1950-årene gradvis redusert for så å opphø­ re, og er senere blitt erstattet med annen industri, bl.a. flyindustri, elektronisk, farmasøytisk, kjemisk og næringsmiddelindustri. Velkjent glassindustri. Kanaler forbinder byen med elven Meuse (Maas), Brussel og havnen i Antwerpen. Jembaneknutepunkt; lufthavn. Industrihøyskole. Arkeologisk museum, fotomuseum og glassmuseum. Historie. Charleroi ble grunnlagt 1666 som festning, og oppkalt etter habsburgeren Karl 2 av Spania. Etter byggingen av kanalene langs Sambre på midten av 1800-tallet vokste Charleroi frem som sentrum for det tettbefolkede industrilandskapet langs SambreMeuse som ble kalt le pays noir, det svarte landet, pga. all luftforurensningen. Byen var under den første verdenskrig åsted for harde kamper mellom tyske og franske tropper (22. august 1914). Byen led mye også under den annen verdenskrig. Charles, engelsk [tjadz] og fransk [Jarl] form av mannsnavnet ►Karl. Navnedag 27. april. Charles, engelske og franske konger, se ►Karl. Charles Philip Arthur George [tja:lz], f. 14. nov. 1948, britisk tronfølger, prince of Wales, duke of Comwall, duke of Rothesay, lord of the Isles m.m., eldste sønn av dronning Elizabeth 2 og prins Philip. Utnevnt til prince of Wales 1958, kronet 1969. Gift 1981 med prinsesse ►Diana, separert 1993, skilt 1996. Barn: William (f. 1982), Henry (f. 1984). Charles. Ezzard (Mack) [tjadz], 1921-75, ameri­ kansk bokser. Profesjonell verdensmester i tungvekt 1949-51. Vant VM ved å beseire Joe Walcott i kamp om den ledige tittelen etter Joe Louis, men ble først allment akseptert 1950 etter å ha slått Louis i hans comeback. Mistet mesterskapet til Walcott. Tapte senere VM-kamper mot Walcott 1952 og Rocky Marciano 1954.1 alt 122 profesjonelle kamper 194059, derav 96 seirer (58 på k.o.). Charles, Jacques Alexandre César [Jarl], 1746-1823, fransk fysiker, særlig kjent for undersøkelser av gassers volumforandring med trykk og temperatur. Han bekreftet Boyle-Mariottes lov og påviste at en gassmengdes volum øker proporsjonalt med tempe­ raturen når trykket holdes konstant, Charles' lov. Da Charles ikke offentliggjorde resultatene av disse undersøkelsene, blir æren for oppdagelsen oftest tillagt Gay-Lussac, som publiserte hans arbeider sammen med sine egne undersøkelser i 1802. Char­ les' lov kalles derfor ofte Gay-Lussacs lov. Charles bygde i 1783 sammen med brødrene Robert den første hydrogenfylte luftballong (charliére) og reiste med en slik ballong 40 km på 2 timer i opptil 3000 m høyde. Charles. Mary Eugenia [tjadz], f. 1919, politiker på Dominica (konservativ). Statsminister 1980-95 for Dominica Freedom Party. Charles, Ray [tjadz], eg. Ray Charles Robinson, 1930-2004, (en del kilder oppgir 1932), amerikansk sanger, musiker (piano, orgel, saksofon), komponist og orkesterleder. Han ble blind som seksåring, og gikk på en skole for blinde der han særlig studerte musikk. Omkring 1950 ledet han en trio sterkt influert av Nat King Cole, men etter hvert beveget han seg i en mer gospel-inspirert retning. 1 1955 had­ de han stor suksess med Tve Got a Woman, og med sin spesielle syntese av jazz, gospel og rhythm'n'blues ble han en stilskaper i soulmusikken og en ledende skikkelse i afroamerikansk musikk. Sin allsidighet og sin banebrytende forakt for musikalske båser de­ monstrerte han ikke minst i 1962, da han spilte inn en rekke country-sanger og fikk en million-selger med I Can 't Stop Loving You. Siden var han en stor konsertattraksjon over hele verden, og uansett mate­ riale og omgivelser var ajt han sang gjennomsyre! av en ekte innlevelse, preget av hans opprinnelige

295

CHARLOTTENBORG

RAY CHARLES Et utvalg album

Ray Charles i kjent positur under en konsert.

bakgrunn. Hans innflytelse på andre musikere innen ulike stilarter kan vanskelig overvurderes. Blant hans største suksesser kan ellers nevnes «kjenningsmelodien» What'd ISay, Crying Time, Georgia On My Mind, Let's Go Get Stoned, Hit the Road Jack og Don ’t Set Me Free. Charles-Roux, Edmonde [Jarlru], f. 1920, fransk forfatter, gift med Gaston Defferre. Hun var sjefre­ daktør i tidsskriftet Vogue 1954-66; debuterte med romanen OublierPalerme (1966), som ble tildelt Goncourt-prisen, og har skrevet om moteskaperen Coco Chanel, UIrréguliére (1974). Blant hennes senere bøker med selvbiografisk preg kan nevnes Une enfance sicilienne (1981) ogNomade frétais (1995). charleston [tjadstan], amerikansk dans, opprinnelig fra Charleston i South Carolina, hvor fargede brygge­ arbeidere danset den. Charleston er basert på jazzens rytmiske bevegelsesmønster. Ble selskapsdans med verdensutbredelse omkring midten av 1920-årene; f.eks. Josephine Baker danset charleston med stor virkning på scenen. Charleston [tfarlstøn], byer i USA. 1 By i South Carolina, på en halvøy mellom utløpet av Ashley og Cooper River; 98 800 innb. (2002). Danner en større byregion Charleston-North Char­ leston (metropolitan area) med 552 800 innb. (2000). Charleston er South Carolinas viktigste industri- og havneby. Industrien er allsidig og omfatter papir- og tremasse, petrokjemisk industri, skipsverft, maskinog tekstilindustri, samt mange forsvarsinstallasjoner. Stor havn med utførsel av kull, fosfater, petroleum, bomull og bomullsvarer, tobakk m.m. Stor marine­ base, grunnlagt 1901. Sete for flere høyskoler. Man­ ge historiske minnesmerker, betydelig turisttrafikk. Historikk. Byen ble grunnlagt 1670, og ble en viktig base for britisk kolonisering av Sørstatene. På 1700tallet ble byen et viktig kulturelt og kommersielt senter, med innvandring av bl.a. hugenotter, jøder og irlendere. Byen het først Albemark Point, men ble omdøpt til Charles Town etter Charles 2. Var delstatshovedstad 1776-86, da Columbia ble bygd. Frem til 1812 var byen et senter for slavetrafikken. Borger­ krigen 1861-65 begynte med bombardementet av unionsfestningen Fort Sumter ved innseilingen til Charleston 12.-13. april 1861. Charleston ble belei­ ret av nordstatstropper i over to år før byen falt 1865. Gjenoppbyggingen etter borgerkrigen ble hindret av et større jordskjelv som rammet byen 1886. Den økonomiske vekst på 1900-tallet ble stimulert av store militære installasjoner, og utbyggingen av vannkraften i Santee og Cooper River (1942). 2 Hovedstad i West Virginia, ved Ohios bielv Kanawha; 51 700 innb. (2002). Danner en større byregion (metropolitan area) med 251 200 innb. (2000). Delsta­ tens nest største by og det økonomiske sentrum for den mineralrike Kanawha-dalen. Omegnens fore­ komster av brunkull, olje, naturgass og salt har skapt en omfattende kjemisk industri, med produksjon av nylon, rayon og andre syntetiske fibrer. Universitet og flere høyskoler.

Hallelujah, I Love Her So Ray Charles at Newport What'd I Say Genius + Soul = Jazz Ray Charles and Betty Carter Modern Sounds in Country and Western Music Crying Time A Portrait of Ray A Message From the People Come Live With Me Renaissance Porgy and Bess (med Cleo Laine) True to Life Ain't It So Wish You Were Here Tonight Friendship From the Pages of My Mind Just Between Us Would You Believe? My World Genius Loves Company

1957 1958 1959 1960 1961 1962 1966 1968 1972 1974 1975 1976 1977 1979 1982 1985 1986 1988 1990 1993 2004

Et fort ble bygd av oberst George Clendenin i 1788, et viktig forsvarspunkt mot indianerstammer på stadige streiftog i området. Delstatshovedstad fra 1870-75 og fra 1885. Daniel Boone ble valgt som representant til delstatsforsamlingen fra Kanawha County i 1791. Charlestown [tjadztaun], USA, bydel i Boston, Mas­ sachusetts. Grunnlagt omkring 1628, den eldste del av Boston. Nesten ødelagt 17. juni 1775 under slaget ved Bunker Hill. Egen by 1847-74. Samuel Morses fødested. Charlet, Nicolas Toussaint [Jarle], 1792-1845, fransk maler og litograf, elev av Gros. Han malte og litogra­ ferte til dels humoristiske scener fra soldatlivet blant Napoleons grenaderer. I galleriet i Versailles finnes hovedverket Hjemtoget fra Russland. Han illustrerte også Napoleons dagbok fra St. Helena. Hans litogra­ fier har stor kulturhistorisk interesse. Charleville-Méziéres [Jarbvil mezier], by i Frankrike, Champagne-Ardenne, hovedstad i departementet Ardennes, ved Meuse, ca. 15 km fra grensen til Belgia; 58 100 innb. (1999). Jernbaneknutepunkt. Produksjon av metallvarer (kraner, jordbruksmaski­ ner, kjøkkenredskap, nagler m.m.). Består av de tidligere selvstendige byene Charleville og Méziéres, slått sammen 1966. Charlier. Carl Wilhelm Ludvig [tjarlier], 1862-1934, svensk astronom, professor og direktør for observa­ toriet i Lund 1897-1927. Viktige arbeider, spesielt innenfor stellarstatistikk. Utgav Isaac Newtons Principia i svensk oversettelse med kommentarer (Naturvetenskapens Matematiska Principer, Lund, 1927). charliére [Jarljer], fransk betegnelse på luftballong fylt med hydrogen, oppkalt etter oppfinneren, den franske fysiker Jacques Alexandre César Charles, som i 1783 foretok historiens første luftreise med en charliére. Charlptta, egentlig Hedvig Elisabet Charlotta, 17591818, svensk og norsk dronning. Datter av hertug Frederik August av Oldenburg, 1774 gift med hertug Karl av Sddermanland, den senere Karl 13. Svensk " dronning fra 1809, norsk dronning fra 1814. Hennes dagbokopptegnelser og brev fra 1775-1818 gir mange interessante trekk til belysning av det tidsrom de spenner over, av livet ved det svenske hoff og av det diplomatiske og politiske spill bak kulissene i en

beveget tid. Hennes opptegnelser, skrevet på fransk og stilet til venninnen Sophie Piper, fyller 36 store bind på til sammen over 7000 tettskrevne kvartark og er blitt betegnet som det største og et av de mest verdifulle memoarverk i Norden (9 bind, 1902-42). Charlotte [Jarlåt], dessert bestående av f.eks. egge­ krem og iskrem, frukt m.m., lagt lagvis med mandelmakroner eller skiver av sukkerbrød eller rullekake i en glatt form. Desserten skal stivne og hvelves så på et fat. Charlotte [Jarlåta], kvinnenavn, opprinnelig fransk, dannet av mannsnavnet Charlot, en diminutivform av Charles, jfr. ►Karl. Navnedag 27. april. Charlotte [Ja:lat], by i USA, North Carolina, nær Catawba River; 580 060 innb. (2002). Danner en større byregion Charlotte-Gastonia-Rock Hill (metro­ politan area) som strekker seg inn i South Carolina, med 1 417 200 innb. (2000). Viktig handelssenter for sørøststatene i den såkalte Carolinas Crescent, en industriregion som strekker seg i en bue fra Raleigh, North Carolina til Greenville, South Carolina, med en betydelig tekstilindustri. Industrien for øvrig omfatter produksjon av møbler, maskiner, metaller og næringsmidler. Flere universiteter og høyskoler, bl.a. Queens College fra 1771, det eldste i delstaten, og statsuniversitet fra 1946. Grunnlagt i 1750-årene og fikk bystatus i 1768, før 1849 det viktigste senter for produksjon av gull i USA. Oppkalt etter Charlotte Sophia av Mecklenburg-Strelitz (1744-1818), Georg 3s dronning. Charlotte [Jarlåt], 1840-1927, keiserinne av Mexico, eneste datter av Leopold 1 av Belgia; gift 1857 med erkehertug Maximilian av Østerrike, som 1864 ble utropt til keiser av Mexico. I 1866 reiste hun til Europa og søkte forgjeves å bevege Napoleon 3 og paven til å hjelpe Maximilian. Hun ble sinnssyk da hennes mann ble skutt 1867, og levde de siste 60 år av sitt liv på et slott i Belgia. Charlotte [Jarlåt], 1896-1985, storhertuginne av Luxembourg 1919-64. Kom på tronen 1919, da søsteren Marie-Adélaide måtte gå av etter sin tyskvennlige holdning under krigen. Gift 1919 med prins Félix av Bourbon-Panna. Seks barn. Hun abdiserte nov. 1964 til fordel for sønnen, storhertug Jean. Charlotte Amalie [Ja:bt amarlja], hovedstad på de amerikanske Virgin Islands, på øya St. Thomas; 11 000 innb. (2000). Viktig havneby og turistsenter. Håndverk, tilvirkning av rom. Pittoresk liten by med flere bygninger i dansk stil. Synagoge (fra 1833) og flere kirker, den eldste fra 1846. Grunnlagt 1672 som dansk koloni og ble oppkalt etter den dansk-norske dronningen; til 1917 del av Dansk Vestindia. Het St. Thomas 1921-36. Charlotte Amalie, 1650-1714, dansk-norsk dronning, datter av landgreve Wilhelm 6 av Hessen-Kassel, 1667 gift med Christian 5. Var avholdt på grunn av sin vennlighet og interesse for det danske språk. Slottet Charlottenborg i København har sitt navn fra henne, likeledes hovedstaden på Virgin Islands. Charlotte Frederikke, 1784-1840, dansk prinsesse, født prinsesse av Mecklenburg-Schwerin, 1806 gift med sin fetter Christian Frederik. Ekteskapet var ulykkelig og ble oppløst allerede i 1810. Hun ble etter skilsmissen forvist til Jylland, flyttet senere til Italia, hvor hun fikk mange venner blant de nordiske kunstnere der, f.eks. Thorvaldsen. Charlotte Frede­ rikke var mor til den senere Frederik 7. Charlottenborg, tettsted i Sverige, Vårmland, kom­ munesenter i Eda kommune, sju km fra grensen mot Norge; 1990 innb. (2000). Svensk jernbane- og tollstasjon med stor grensehandel. Charlottenborg, slott i København, på østsiden av Kongens Nytorv, bygd 1672-83 for Ulrik Frederik Gyldenløve. Arkitekt ukjent. Planløsningen er strengt symmetrisk, i eksteriøret er påvirkningen fra den nederlandske barokk merkbar bl.a. i teglfasadene og den beherskete bruk av sandsteinsomamenter.

296

CHARLOTTENBURG

Navnet fikk det etter enkedronning Charlotte Ama­ lie, som eide stedet 1700-14. Siden 1753 har Kunst­ akademiet hatt sete der; rommer nå bl.a. skoler for kunstnere. En utstillingsbygning ble føyd til på østsiden 1880-83. Hagen var 1778-1874 botanisk hage. Charlottenburg, bydel (Bezirk) i Berlin, selvstendig by 1705-1920, navn etter Preussens første dronning Sophie Charlotte. Rundt ruinen og nybygget Kaiser-Wilhelm-Gedåchtniskirche ved Breitscheidplatz oppstod etter 1949 Vest-Berlins City, med Kurfurstendamm som den sentrale forretningsgate. Også i dag er dette et viktig sentrum. Her finner en åtte teatre, bl.a. Schiller-Theater og Deutsche Oper, mange restauranter, kafeer og hoteller. I øst grenser Charlottenburg til Tiergarten og i vest ligger Ruhwaldpark. Tre høysko­ ler, Technische Universitåt, Staatliche Hochschule fur bildende Kiinste Berlin og Staatliche Hochschule fiir Musik und darstellende Kunst Berlin. Her ligger også slottet Charlottenburg. Charlottenburg, slott i Berlin, i en stor park nordvest i bydelen av samme navn. Slottet, som er oppkalt etter Fredrik Is dronning Sophie Charlotte, ble påbegynt 1695 (arkitekt J. A. Nering), påbygd på 1700-tallet av J. E Eosander von Gbthe og G. W. von Knobelsdorff; senere om- og påbygging ved K. G. Langhans og K. F. Schinkel. Slottet ble sterkt skadet under luftangrep 1943, men er restaurert og rommer nå betydelige kunst- og kulturhistoriske samlinger, bl.a. Antikenmuseum (i en av slottets tidligere gardekasemer), Museum fiir Vor- und Friihgeschichte (i det tidligere slottsteateret) og i selve slottet bl.a. et Schinkel-museum, store samlin­ ger av møbler og malerier, en stor samling berlinerporselen og et porselenskabinett med kinesisk porse­ len, foruten deler av huset Hohenzollems store samling av snusdåser. I slottsparken ligger et mauso­ leum (arkitekt K. F. Schinkel) hvor bl.a. keiser Wilhelm 1 og hans hustru er gravlagt. Charlpttenlund. tettbebyggelse 5 km øst for Trond­ heim sentrum, Trondheim kommune, Sør-Trønde­ lag, ved Trondheimsfjorden. Næringsmiddelfabrikk, flere gartnerier og videregående skole. Charlottenlund, slott i Danmark, i Gentofte kommu­ ne nord for København, ved Øresund. Slottet ligger i en tidligere dyrehage, på samme sted hvor det fra 1660-årene hadde vært et bevertningssted, som ble ombygd til lystslott for Christian 5 ca. 1690. Det nåværende slottet er oppført 1731-33 (arkitekt H. H. Scheel) for kong Christian 6s søster Charlotte Amalie; om- og påbygd 1880-81 (arkitekt F. Meldahl). Charlottenlund ble statseiendom ved prinses­ sens død 1782, men ble brukt av medlemmer av kongefamilien til 1926, og parken var dessuten et populært utfartssted for københavnerne på 1800tallet. Fra 1936 rommer slottet Danmarks Fiskeri- og Havundersøgelser; i slottsparken Danmarks Akvari­ um. Kong Haakon 7 ble født på Charlottenlund. Charlottesville [Jadatsvil], by i USA, Virginia, ca. 100 km nordvest for Richmond; 43 800 innb. (2002). Danner en større byregion (metropolitan area) med 151 300 innb. (2000). Noe lettindustri. Statsuniver­ sitet, grunnlagt 1819, med 18 070 studenter (1993); de eldste universitetsbygningene, oppført 1805-24 i nyklassisistisk stil, er tegnet av Thomas Jefferson; står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. I nærheten av byen ligger hjemmene til Thomas Jefferson (►Monticello) og James Monroe (Ash Lawn). Grunnlagt i 1737 og fikk bystatus i 1888. Charlottetown [Jadattaun], havneby i østlige Cana­ da, hovedstad i provinsen Prince Edward Island, ved Hillsborough Bay; 32 200 innb. (2001), med forste­ der 58 400 innb. Handels- og administrasjonssenter. Meieri- og ullvareproduksjon, hermetikk- og treva­ reindustri; fiske og fiskeforedling. Turisttrafikk. Statsuniversitet (grunnlagt 1969) og katolsk univer­ sitet.

Anlagt som Port la Joie i 1720-årene av franske ko­ lonister. Britisk 1763 og fikk da sitt nåværende navn etter Georg 3s dronning. Kjent som 'Canadas føde­ sted' da de første diskusjonene om et samlet Canada ble holdt her (1864). Charlton, Bobby (eg. Robert) [tjadtan], f. 1937, engelsk fotballspiller, bror av J. Charlton. 106 lands­ kamper, 49 mål. Verdensmester 1966. Spilte for Manchester United 1956-73, i alt 606 seriekamper og scoret 198 ligamål, begge deler klubbrekord. Ligamester fire ganger, cupmester én gang. Europacupmesterfor Manchester United 1968. Ble i 1966 kåret til årets fotballspiller i Europa. Senere manager for Preston. Ble 1969 tildelt Order of the British Empire. Fra 1984 styremedlem i Manchester United. Slått til ridder 1993. Charlton, Jack [tjadtan], f. 1935, engelsk fotballspil­ ler, bror av B. Charlton. 35 landskamper (seks mål). Verdensmester for England 1966. Klubb: Leeds, hvor han 1953-73 spilte 629 ligakamper (klubbrekord). Ligamester 1968/69, cupmester 1972. Vant UEFAcupen 1971. Senere kjent som manager, bl.a. i Sheffield Wednesday og Newcastle, samt for Irlands landslag, som han førte til VM-sluttspill 1990 og 1994. Charlton Athletic [tjadtan æjdetik], London, engelsk fotballklubb, stiftet 1905. FA-cupmester 1947. Bane: The Valley. Drakt: Rød trøye, hvit bukse. Nordman­ nen Tom Henning Hovi har spilt for klubben. charmeuse [Jarmøz] (fr.), varpstrikket stoff, vanligvis av viskose, tidligere meget brukt til dameundertøy. Charnay-spennen [fame-], spenne av sølv funnet på en gravplass ved Chamay i Frankrike, såkalt relieffspenne, fra 500-600-tallet. Spennen er særlig inter­ essant fordi deler av den eldre runerekken er risset inn på baksiden av den. Charney, Jule G. [tfa:ni], 1917-81, amerikansk meteorolog. Professor ved Massachusetts Institute of Technology 1956-77. Utledet teoretisk den barokline instabilitet (se ►baroklinitet), som er grunnleg­ gende for vår forståelse av syklonaktivitet. Pioner innen numerisk værvarsling; gav viktige bidrag til tropisk meteorologi og teorien for havstrømmer. Oppholdt seg meget ved Universitetet i Oslo som for­ sker, og var medlem av Det Norske VidenskapsAkademi. Charnley, John [tfamli], Sir, 1911-82, britisk ingeni­ ør og ortopedisk kirurg. Charnley var en pioner i utviklingen av kunstige hofteledd. Prinsippene bak Charnley-protesen, som fortsatt er den mest brukte hofteprotesen i Norge, utviklet han allerede tidlig i 1960-årene. charnockitt. hypersthenførende granitt opprinnelig beskrevet fra India. I Norge finnes lignende pyroksenførende granitter i Egersundsfeltet, i fjellstrøkene Jotunheimen-Sogn og i Lofoten. Bergarten er oppkalt etter Job Chamock, som døde 1693 i Calcutta. Hans gravstein fra 1695 er laget av det originale prøvematerialet. charoitt, vakkert lilla til fiolett mineral som forekom­ mer i større masser i en forekomst på Aldan-platået i østlige Sibir. Brukes til vaser og andre prydgjenstander. Det er kjemisk et silikat av kalium, kalsium og natrium. Navn etter elven Charo. Charolais [Jarålg], tidligere grevskap i Frankrike, Burgund, departementet Saone-et-Loire. 11390 kjøpt av Burgund, tilhørte de spanske Habsburgere 1500-1684, senere under den franske Condéfamilien. 11761 innlemmet i Frankrike. charolaisfe [Jaråle-], fransk storferase fra høylandsdistriktet Charolais i det østlige Frankrike, hører til verdens eldste kjøttferaser. Gulhvite, rasktvoksende dyr som har oppnådd internasjonalt ry som kjøttprodusent enten i renavl eller i kryssingsavl. Den første import til Norge i 1962. Ca. 1200 mordyr i renavl (2002). Rasen har egen norsk stambok og eget avlslag.

Charon (navn etter ►Kharon), Plutos måne, diame­ ter 1190 km, omløpstid 6,387 døgn. Med halve moderplanetens størrelse og en omløpstid lik moderplanetens rotasjonsperiode (dvs. synkron bane), inntar Charon en særstilling blant månene. Oppda­ get i 1978 av James W. Christy. Charonton [Jaråtå] eller Quarton, Enguerrand, ca. 1410-70, fransk maler. Tilhørte Avignon-skolen og var med å bane veien for renessansen. I en av Avignons kirker utførte han 1452 et bilde av Maria som brer barmhjertighetens beskyttende kappe om de troende, nå i Chantilly. Han utførte også et praktfullt alterbilde (forestiller Maria som krones av treenighe­ ten, omgitt av englenes og helgenenes himmelskare) til karteuserkirken i Villeneuve-lés-Avignon. Cha­ ronton forener tidlig flamsk realisme og nitid frem­ stilling med elementer fra senmiddelalderlig fransk og italiensk maleri. Han er én av en rekke malere i Avignon som man i dag vet lite om. Det er tvilsomt om han har utført Louvres berømte Pietå fra Avig­ non. Charophyceae, grønnalgeklasse, se ►kransalger. Charpak, Georges, f. 1924 i Polen, fransk fysiker, ved Centre National de la Recherche Scientifique (CNRS) 1947-59, ved CERN fra 1959. Har særlig vært beskjeftiget med utvikling av måleteknikker og detektorer innen partikkelfysikk. Nobelprisen i fysikk 1992 for sitt multiwire-kamera som nå dan­ ner basis for alle moderne partikkeldetektorer. Charpentier, Alexandre [Jarpåtje], 1856-1909, fransk medaljegravør, billedhugger og kunsthånd­ verker. Han vant 1883 ry med det naturalistiske bronserelieffet Ung mor (Aix) og laget senere sjangerbilder og portretter, blant annet av en rekke av tidens berømtheter. 1 1890-årene søkte han å fornye kunsthåndverket og tegnet blant annet tunge, overdekorerte møbler, men gikk etter 1900 over til å lage småskulptur og medaljer. Hans livfullt impresjo­ nistiske medaljer hører til tidens beste. Charpentier, Gustave [Jarpåtje], 1860-1956, fransk komponist. Elev av bl.a. Massenet. Kjent for orkestersuiten Impressions d'Italie (1890), operaen Louise (1900). Fortsettelsen til denne, Julien (1913), ble ikke så populær. Charpentier, Marc-Antoine [Jarpåtje], ca. 16451704, fransk komponist. Skrev operaen Médée (1693); mest kjent som kirkekomponist, bl.a. med oratoriet Le Reniement de St. Pierre. charpyprøving, metode for klassifisering av materia­ ler, spesielt stål og plast, mht. evnen til å motstå slagartet påkjenning. Se ►materialprøving. Charriéres skala [Jarjer-], skala som angir diamete­ ren på katetre, ►bougier og lignende instrumenter. Diameteren bestemmes ved hjelp av en skive av metall eller plast med nummererte hull i stigende skala. Diameteren i millimeter er 1/3 av det tilsva­ rende nummeret. Charriéres skala har navn etter den sveitsiskfødte instrumentmakeren Joseph Frédéric Benoit Charriére (1803-76), som grunnla sin tids mest berømte verksted for fremstilling av kirurgiske instrumenter i Paris. Charron, Pierre [Jarå], 1541-1603, fransk katolsk teolog og filosof, venn av Michel de ►Montaigne. Charron var opprinnelig jurist, men ble senere prest. Som teolog inntok han et romersk-katolsk ortodokst standpunkt; han forsvarte kirken og angrep den reformerte lære i Les trois vérités (1593) og senere i Discours chrétiens (1600). Derimot ble hans filosofiske hovedverk De la sagesse (1601) av mange ansett for å være uforenlig med kirkens lære. Charron hevder her skeptiske og frisinnede synsmåter; han skiller moralen fra religionen og mener at den menneske­ lige natur bør være grunnlaget for moral og politikk, charrua, en gruppe søramerikanske indianerstam­ mer som på 1600-tallet bebodde et område tilsva­ rende det nåværende Uruguay. Deres språk antas å ha tilhørt makro-panoa-gruppen innenfor ge-pano-

297

carib phylum. Charrua levde av jakt og sanking. De mange stammene, som var noe forskjellige i kultur­ form og dialekt, var inndelt i flokker på ca. 100 medlemmer fordelt på 8-12 familier. Alle voksne menn, familieoverhodene, utgjorde flokkens råd. Etter europeemes ankomst konsentrerte charrua seg om jakt på forv illet kveg. Samtidig kom de i konflikt med innvandrerne, og selv om de aldri var særlig tallrike, utgjorde de likevel i 300 år en stadig trussel mot de hvite. Etler blodige kamper døde de ut ca. 1830. charsamår, fellesnavn for gulhalsmår, Martesflavigula og nilgirimår, M. gwatkinski, to rovdyrarter i mårfamilien. Har en uvanlig lang hale til mårdyr å være. Meget iøynefallende, kontrastrik forskjell mellom stor og gyllen halsflekk og et sortfarget hode. Sosiale dyr som lever sammen i små grupper. Forekommer fra Sør- og Øst-Asia til Sumatra, Java og Bomeo. charta [k-] (lat., av gr., i middelalderlatin vanligvis carta), egentlig et blad laget av sammenfoyde tynne skiver fra papyrusplantens marg; da charta ble brukt til å skrive på, gikk ordet over til å bety også annet som noe var skrevet eller tegnet på; i denne betyd­ ning er ordet gått over i norsk, endret til kart (land­ kart osv.). I middelalderen ble forordninger, hånd­ festninger og andre dokumenter, også brev, på pergament gjeme kalt charta eller diploma, og i den betydning brukes ordet fremdeles. Berømt er det engelske Magna Carta fra 1215. Charta blir underti­ den også brukt om den skrevne forfatningslov, nå alminnelig kalt konstitusjonen; La Charte kaltes f.eks. Ludvig 18s forfatning for Frankrike. På engelsk brukes charter bl.a. om et dokument som ligger til grunn for opprettelsen av en organisasjon, f.eks. FN. Charta libertatum, den engelske konge Henrik Is frihetsbrev av 1101, der han lovet å respektere de gamle angelsaksiske lover. Charta 77, dokument datert 1. jan. 1977, var under­ skrevet av 241 tsjekkoslovakiske borgere av forskjel­ lig kjønn, alder, utdannelse, yrke, livssyn osv. og spilte en stor rolle i kampen mot kommunistregimet. Dokumentet var adressert til landets øverste myn­ digheter og uttalte tilfredshet med en ny lov som innlemmet menneskerettighetserklæringen fra 1968 og Helsinki-avtalen 1975 i grunnloven. Underskri­ verne presiserte at Charta 77 bare var en fri sam­ menslutning av personer som ville arbeide for re­ spekten for menneskerettigheter i samfunnet og peke på tilfeller hvor disse ble krenket. Som sine talsmenn valgte underskriverne filosofen, professor Jan Patocka, forfatteren Våclav Havel og den tidlige­ re utenriksminister, professor Jiri Håjek. Myndighetene utløste straks en voldsom kampan­ je mot Charta 77, enda det ikke ble publisert i Tsjek­ koslovakia. Underskriverne ble utsatt for forfølgel­ ser. Jan Patocka døde etter langvarige politiforhor, Våclav Havel ble fengslet. Alt dette fremkalte sterke protester i utlandet. Chartas virksomhet fortsatte; tallet på underskrivere ble mangedoblet. Man sendte ut månedlige Meddelelser om Charta 77 og dokumen­ ter, adressert til myndighetene, bl.a. fagmessig utførte analyser om misforhold i rettspleien, psykia­ trien, økonomien, økologien o.a., eller protester mot konkrete overgrep. Dokumentene ble ignorert, men fremkalte visse forbedringer. Flere utvalg innenfor Charta 77 arbeidet med spesielle oppgaver, f.eks. VONS, utvalget til forsvar for urettferdig forfulgte. I utlandet (Paris, Stock­ holm) oppstod støttekomiteer for Charta 77. Etter omveltningen i 1989 oppløste Charta-bevegelsen seg selv. Komiteen i Stockholm fortsatte med infor­ mativt og humanitært arbeid, ledet av fysikeren Frantisek Janousch. charterfly [f-], ikke-rutegående fly, dvs. fly som er leid (chartret) for en eller flere turer med en gruppe eller et bestemt antall passasjerer. Selskaper som onsker å drive charterflygning innenfor eller ut fra Norge må ha konsesjon fra Luftfartsverket. Charter­

CHARTRES

flygning skal drives i henhold til forskrift om char­ ter- og taxiflyging fra og til norsk område, fastsatt av Samferdselsdepartementet 5. februar 1999 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 om luftfart. Fly som brukes til charterflygning skal ha minst 10 passasjerplasser. Ideen bak selskapsreiser med charterfly er først og fremst at fulle fly vil bety lavere pris for den reisende enn bruk av rutefly. Når bedrifter bruker charterfly, er det også ofte for å frakte en gruppe mennesker til andre steder eller på andre tider enn hva ruteflyene kan tilby. 12003 ble det registrert ca. 1,8 mill, passasjerer (ankomster og avreiser) med charterfly på norske flyplasser. Størst chartertrafikk er det på Oslo Luft­ havn Gardermoen med ca. 1,1 mill, passasjerer. Det aller meste av chartertrafikken, både målt i antallet flygninger og antall passasjerer, er selskaps­ reiser til utlandet. 12003 reiste 1,77 mill, passasjerer som charterturister fra Norge til utlandet. Se ►sel­ skapsreise. Charteris. Leslie [tja;taris], pseudonym forLeslie Charles Bowyer Yin, 1907-93, kinesisk-britisk kriminalforfatter, fra 1946 amerikansk statsborger; berømt for sine mange fortellinger om detektiveventyreren Simon Templar, «Helgenen», som han skapte i 1928. «Helgenen» har gått sin seiersgang både på film, i radio og fjernsyn og i tegneserier. Charters Towers [tfa:taz tauaz], by i Australia, nord­ østre Queensland, 120 km sørvest for Townsville; 8800 innb. (2002). Viktig gullgraverby i perioden 1870-1914, med et innbyggertall på 30 000. Med ny teknologi brytes gull fortsatt i stor stil. Chartier, Alain [Jartje], ca. 1385-ca. 1430, fransk forfatter. Hans dikt er preget av forestillingene og konvensjonene knyttet til den høviske kjærlighet, og viser stilistisk og formelt mesterskap. Mest kjent er La beile Dame sans merci (1424), som angriper klisjeene i samtidens kjærlighetsdiktning. I prosaskrifter behandler han politiske problemer i samti­ den med sterk og ekte patriotisme: Le Quadrilogue Invectif (1422), LeLaidepaix (1426). Lettre sur Jeanne (1429) er trolig det første litterære verk om Jeanne d'Arc. chartismen [tJ-] (til eng. charter, 'frihetsbrev'). beteg­ nelse for en politisk bevegelse i England 1836-54. " Chartres. Katedralen Notre Dame sett fra sør.

Den ble grunnlagt da London-arbeiderne sluttet seg sammen i et forbund for å gi det jevne folk større sosiale og politiske rettigheter. Bevegelsen bredte seg hurtig over hele England og fikk sitt navn etter The People's Charter, «Folkets frihetsbrev», som ble frem­ lagt 1838. Chartismens hovedkrav var (1) alminnelig stem­ merett for menn, (2) hemmelig avstemning, (3) opphevelsen av kravet om at man måtte være for­ muende for å bli valgt til medlem av Parlamentet, (4) lønn for medlemmer av Underhuset, (5) årlig valg av parlament og (6) ny inndeling i like store valgkretser. Det ble drevet en voldsom agitasjon for kravene blant arbeidere og håndverkere. 1839 avviste Parla­ mentet et bønnskrift med over en million under­ skrifter, noe som førte til en mislykket generalstreik. Det ble også gjort enkelte forsøk på væpnet opp­ stand, men disse ble slått ned med militærmakt. I 1840-årene ble chartismen fortrengt noe av kam­ panjene mot komloven og for frihandel, men beve­ gelsen holdt seg til ut i 1850-årene, da den ble svek­ ket på grunn av de bedrede økonomiske forhold. Deler av chartismens program ble gjennomført i siste halvdel av hundreåret. chartre [J-] (eng. charter), inngå et ►certeparti, inngå avtale om befraktning av et helt skip eller del av et skip. Også om leie av fly (charterfly), buss eller båt. Chartres [Jartr], by i midtre Frankrike, Centre, hovedstad i departementet Eure-et-Loir, 80 km sørvest for Paris; 39 100 innb. (2002). Handelssenter for landskapet Beauce (Frankrikes kornkammer). Produksjon av landbruksmaskiner, gjødsel, nærings­ midler m.m. Flere vakre, gamle kirker og interessan­ te hus fra middelalderen. Katedralen. På det høyeste punkt i byen ligger den praktfulle katedralen, Notre Dame, påbegynt 1020 og ombygd 1195-ca.l260 etter en brann, en av høygotikkens juveler. Den inngår på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv'. Katedralen er bygd med tredelt skip, tredelte tverrskip og et fem­ delt kor som er avsluttet med radiært stilte kapeller. Lengden er 118,5 m og midtskipets høyde 36,5 m. Deler av vestfasaden er fra før brannen, men det store rosevinduet er fra etter 1195. Fasaden domine­ res av to elegante tårn (106 og 115 m høye). Spiret

298

CHARTREUSE

på tårnet mot nord ble bygd 1507. Katedralen er verdensberømt for sin rike skulpturelle utsmykning (i alt over 10 000 figurer) og sine enestående glass­ malerier fra 1100- og 1200-tallet. Inne i kirken dekker stolene i skipet en labyrint fra 1200-tallet som inngår i gulvdekket. Labyrinten er over 200 m lang med en diameter på 13 m, tilsvarende rosevinduet i vestfasaden. Veggenes indre oppbygging med triforium og klerestorium, søyleknipper som marke­ rer hvert fag og overdekningen med firdelte ribbehvelv ble senere videreført i andre franske katedra­ ler. Under katedralen ligger en veldig krypt, en levning av den domkirke som biskop Fulbert lot byg­ ge her på 800-tallet. " Historikk. Chartres het i romertiden Autricium og var sentrum for den galliske druidereligion og karnutenes hovedby. I middelalderen utgjorde byen og distriktet et grevskap som kom under den franske krone 1346. Senere gjort til hertugdømme for huset Orléans. chartreuse [Jartrø:z], velkjente urtelikører fremstilt av ► Karteuserordenen i moderklosteret i La Grande Chartreuse nær Grenoble i Frankrike. Da munkene ble fordrevet fra Frankrike 1903, ble produksjonen av chartreuse flyttet til Tarragona i Spania. Produk­ sjonen i La Grande Chartreuse ble senere gjenopp­ tatt. Der fremstilles en gul chartreuse med en alko­ holstyrke på ca. 42 volumprosent og en, mer aroma­ tisk, grønn på 55 volumprosent. Antall kryddersorter som inngår i produksjonen ligger langt over 100. Chartreuse, La Grande Chartreuse [Jartrø:z], kloster i nærheten av Grenoble, Frankrike, beliggende i en bergkløft, ►Karteuserordenens eldste og betydeligste kloster. Stiftet 1084. Den store bygningen med kirke og bibliotek skriver seg fra 1400-1600-tallet. Mun­ keordenen som holdt til her, ble utvist fra Frankrike i 1903; kom tilbake 1941. Chartreuse-ordenen, munkeorden, se ►Karteuseror­ denen. chartreux [Jartrø] (fr. 'karteusermunk'), katterase. Det er antatt at denne gamle franske katterasen ble utviklet av munker rundt 1300. Medium muskuløs kropp, med middels lang hale med avrundet spiss.

Hodet er stort og bredt, trapesformet, med klare lysende gule øyne. Pelsen er tett med ullaktig underpels. Fargen er fra aske til skifergrå. Rasen er bare godkjent i én fargevariant - blå. chartularia [kar-] (lat. 'dokumentsamling'), bøker hvor klostre, kirker og stiftelser lot opptegne avskrif­ ter av sine skjøter, gavebrev o.l. charvaka, filosofisk system i India, oppkalt etter en legendær grunnlegger, Charvana, virksom på Budd­ has tid (500-400-tallet f.Kr.). Ingen tekster er bevart, men læren kan rekonstrueres fra motskrifter. Kon­ sekvent ateistisk materialisme: ingen sjel eksisterer atskilt fra legemet, bevisstheten er bare en omfor­ ming av materielle elementer, det finnes intet liv etter døden. Chase, Chevy [tjeis], eg. Cornelius Crane Chase, f. 1944, amerikansk komiker og filmskuespiller, filmdebut 1974, medvirket i fjemsynsshowet Saturday Night Live fra 1976. Han har siden spilt hovedroller i løsslupne filmkomedier som National Lampoons' Vacation (Hjelp, vi må på ferie, 1983), SpiesLike Us (Spioner som oss, 1985) og ThreeAmigos (Tre amigos, 1986). Han var den usynlige mannen i science fiction-komedien Memoirs of an Invisible Man (Den usynlige mannen, 1992). Chase, James Hadley [tfeis], (eg. Rene Raymond), 1906-85, britisk forfatter av kriminal- og spionro­ maner i den hardkokte sjangeren. Mest kjent for debutboken No Orchids for Miss Blandish (1939), en slags brutal pastisj over Faulkners Sanctuary. En rekke av Chases bøker er filmatisert. Chase. Mary Ellen [tjeis], 1887-1973, amerikansk forfatter, best kjent for barneboken Mary Christmas (1926) og romanene MaryPeters (1934) og Silas Crockett (1935), en festlig essaysamling er This Eng­ land (1936); senere arbeider: TheEdgeofDarkness (1957), Lovely Ambition (1960) og A Journey to Boston (1965). Chase, Richard Volney [tjeis], 1914-62, amerikansk litteraturkritiker, professor ved Columbia University i New York fra 1949. Han anla først et myte-kritisk syn på diktningen, men betraktet senere litteraturen som uttrykk for historiske, kulturelle og sosiale brytninger, i reaksjon mot ny-kritikerne (jfr. ►New

Chartres. Blyinnfattet glassmaleri i Notre Dame-katedralen fra begynnelsen av 1200-tallet. - Over til høyre: Detalj fra et av glassmaleriene, Karl den store gir ordre om at en kirke skal bygges.

Criticism). Chase skrev monografier over Whitman og Emily Dickinson, dessuten The American Novel and its Tradition (1957) og dialogen The Democratic Vista (1958). Chase, Salmon Portland [tjeis], 1808-73, ameri­ kansk statsmann og jurist. Som senator 1849-55 gikk han sterkt imot negerslaveriet og deltok 1855 i stiftelsen av det republikanske parti. Chase var Lincolns finansminister 1861-64 og justitiarius i USAs høyesterett 1864-73. Chase, William Merrit [tjeis], 1849-1916, ameri­ kansk maler og grafiker, utdannet i Munchen. Påvirket av Piloty og Whistler, laget realistiske bilder som gav ham en sentral stilling i amerikansk maler­ kunst. 1 1896 startet han en egen kunstskole, New York School ofArt. Han var en av de første som intro­ duserte impresjonismen i amerikansk kunst. Chase Manhattan Corporation [tjeis mænhætan -], New York, tidligere amerikansk bankkonsern, se J. P. ►Morgan Chase & Co. chasidisme, dss. ►hasidisme. Chas Laborde, [Ja labård], eg. Charles Laborde, 1886-1941, fransk maler, tegner og grafiker, elev av Bouguereau og Merson. Tegnet fra fronten under den første verdenskrig i Rire Rouge og La Baionette. Utførte serier av gatebilder fra storbyer og illustrerte en rekke bøker. Chasmops, trilobittslekt, ledefossil for mellomordovicium i Norge. Chassagne-Montrachet [Jasanj måtraje], landsby i østlige Frankrike, Cote-de-Beaune, Bourgogne, med fremstilling av hvite og røde viner. Best er hvite Montrachet, kanskje verdens beste tørre hvitvin som er Grand Cru i likhet med Båtard-Montrachet og Criots-Batard-Montrachet. Chasselas, Sveits' viktigste vindrue, kjent under forskjellige navn i de forskjellige kantoner: Donn i Vaud, Fendant i Valais og Perlan i Genéve. Utbredt dyrking i Sør-Frankrike som kvantitetsdrue, samt i Tyskland som Gutedel. chasse-marée [Jasmare] (fr.), dekket fransk fiskefar­ tøy, oftest med tre master og rigget med luggerseil. chassepot-gevær [Jaspa-], håndskytevåpen, et tennålsgevær oppkalt etter konstruktøren Antoine A. Chassepot (1833-1905). Varden franske armeens første bakladningsgevær (1866) og det franske infanteriets bevæpning under krigen 1870-71. Geværet hadde vesentlig større skuddvidde enn det tyske tennålsgeværet konstruert av Nikolaus von ► Dreyse. Chassériau, Théodore [Jaserjå], 1819-56, fransk maler; begynte som 10-åring som elev hos Ingres, hvor han lærte aktstudiet til fulle og samtidig mottok inntrykk av mesterens klassisistiske kunst. Senere ble Delacroix og den romantiske retning bestem­ mende for ham, da særlig romantikkens eksotisme. De sensuelle og praktsøkende trekk i hans maleri kommer best til sin rett i de rike skildringer av kvin­ ner i eksotiske, mytologiske eller religiøse motiver, Venus marine (1838), Harem, Esther (1841) og Tepidariet (1853). Han kombinerer en funklende, nesten mystisk koloritt med en stram og klar formoppbygging og en utpreget harmonisk og grasiøs linjeføring. Han var en fremragende portrettmaler; blant de mest kjente er De to søstre (1843). Hans store fresker i Cour des Comptes i Paris (1844-48) ble ødelagt under Pariskommunen, men fragmentene Freden, Krigen og Handelen finnes i Louvre. Han utførte også kirkeutsmykninger i Paris, blant annet Korsnedtagelsen i St.-Philippe du Roule (1854—56). Som grafiker kjent for etsningsserien Othello. chasseurs [Jasø:r] (fr.), jegere; i Belgia og Frankrike bl.a. om lette tropper til fots (chasseurs åpied). Tidlige­ re også om lette kavaleriavdelinger (chasseurs a cheval). Særlig kjent er de franske alpejegere (chas­ seurs alpins).
Zhu Xi. Chukyo jap. Chukyo Kogyo Chitai,, by- og industriregion i Japan, Honshu, med sentrum i Nagoya, om­ fatter deler av prefekturene (ken) Aichi, Gifu og Mie. Viktig industriområde med betydelig tekstil-, petro­ kjemisk industri og bilindustri. Bomullsstoffer ble produsert alt på 1600-tallet, ullvarer fra begynnelsen av 1900-tallet. Området har alvorlige miljøproble­ mer og mangler tilstrekkelige vann- og arealressur­ ser. Chulalongkorn, Somdetch Phra Paramindr Maha [tjulalågkåm], 1853-1910, konge (Rama 5) av Siam fra 1868. Ble sterkt engelskpåvirket i sin oppdragel­ se, ivret for reformer. Post- og telegrafvesen ble opprettet, jembanebygging begynt, hær og flåte modernisert. Slaveriet ble opphevet og hospitaler bygd. Chulalongkorn lukket seg i sine siste år inne i sitt harem og overlot styret til sitt ministerium og et lovgivende råd (opprettet 1895). Foretok 1907 en reise til Paris og flere europeiske hoff; besøkte også Norge. Chun, Karl [kum], 1852-1914, tysk zoolog, 1883-90 professor i zoologi i Kbnigsberg, 1891 i Breslau og fra 1898 i Leipzig. Chun leverte grunnleggende arbeider over havets invertebratfauna. Han var leder av den tyske dyphavsekspedisjon med Valdivia 1898-99, som innbrakte vitenskapelig verdifulle resultater. Selve reisen har han skildret i Aus den Tiefen des Weltmeeres (1900). Æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1911. Chunchon [tJuntJliAn], by i Sør-Korea, 72 km nord­ øst for Seoul; 253 500 innb. (2003). Jembaneendepunkt og elvehavn. Jordbrukssenter; noe lettindustri. Universitet (1947). Store ødeleggelser under Korea-krigen (1950-53). Chun Doo-Hwan, f. 1931, sørkoreansk offiser og politiker. Ledende posisjoner i militær og sivil sikker­ hetstjeneste i 1970-årene. Tok makten 1980 etter at president Park Chung Hee var myrdet året før; SørKoreas president frem til 1988. Leder for det demo­ kratiske rettferdsparti 1981-87. Chung, Kyung-Wha, f. 1948, sør-koreansk fiolinist; søster av Myung-Whun Chung. Etter sensasjonelle opptredener som bam i Korea, studerte hun ved Juilliard School i New York. Etter sin debut i New York 1968, etablerte hun seg raskt som en av vår tids mest etterspurte fiolinsolister, med et meget person­ lig uttrykksfullt spill. Chung har også utmerket seg i kammermusikksammenheng og har foretatt tallrike plateinnspillinger. Chung, Myung-Whun, f. 1953, sørkoreansk dirigent, fikk som pianist annenpris i Tsjajkovskij-konkurran­ sen 1974 og opptrådte noen år med sine søstre, fiolinisten Kyung-Wha Chung og cellisten MyungWha Chung. 1984-89 musikalsk leder for radiosymfoniorkesteret i Saarbriicken, 1989-94 ved Bastilleoperaen i Paris, fra 1997 sjef for Santa Cecilia-orkes-

teret i Roma. Kjent for sitt omfattende engasjement i humanitært arbeid. Chung, Raymond Arthur, f. 1918, guayansk jurist og politiker av kinesisk herkomst. Høyesterettsdommer 1962-70. Guyanas første president etter proklama­ sjonen av den uavhengige republikk innen det britiske samveldet 1970-80. Chung. Soon-Mi, f. 22. feb. 1952 i Seoul, koreansk norsk bratsjist og fiolinist. Utdannet ved musikkon­ servatoriet i Paris, Menuhin Music Academy og San Francisco Conservatory. Debut i Oslo 1982. Konser­ ter og plateinnspillinger alene og sammen med sin mann, fiolinisten Stephan Barratt-Due jr. Undervi­ ser ved Barratt Due Musikkinstitutt. Chungli, by i Taiwan, på vestbredden av elven Hsinchieh Hsi, 30 km sørvest for Taipei; 334 700 innb. (2002). Inngår sammen med Taoyuan i et stort urbant område med 1,8 mill. innb. (2001). Sentrum i et rikt jordbruksdistrikt, med dyrking av ris, te og søtpoteter. Rismøller og tekstilfabrikker. Universitet, grunnlagt 1968.1 1977 åsted for et folkelig opprør som ble starten på en moderniseringsprosess av Taiwans politiske system. Chungmu, by i Sør-Korea, ved sørkysten, 60 km sørvest for Pusan. Viktig havneby, med skipsverft og fiskeindustri. Tradisjonelt kjent for fine perlemorsarbeider. Var under Yi-dynastiet (1392-1910) hoved­ base for den koreanske marine. Chunqiu [tjuntkjiu], Ch'un-ch'iu, Vår-og-høst-annalene, klassisk kinesisk verk, inneholder år-for-årbeskrivelser av hendelser i den kinesiske staten Lu fra 722 til 481 f.Kr. Denne perioden i kinesisk histo­ rie kalles derfor Vår-og-høst-perioden. Tidligere trodde man forfatteren var Konfucius og tilla derfor verket stor vekt. chuppah (hebr.) (huppa), baldakin som jødiske vielser holdes under; kan være utsmykket, og sym­ boliserer det rom som ekteskapet i tidligere tider ble fullbyrdet i. Chuquicamata [tjukikamata], gruveområde i Chile, 260 km nordvest for Antofagasta, ca. 3000 moh. Rundt 12 000 personer arbeider i gruvene der det produseres 24 timer i døgnet. En av verdens største kobbergruver, drevet som dagbrudd. Produserer over halvparten av landets kobber, som transporte­ res med jernbane til Antofagasta ved kysten. Flotasjons- og smelteverk. Her ble utvunnet kobber allerede før de spanske conquistadorers tid. Engelske og spanske selskaper drev gruven i tiden 1879 til 1912. Storproduksjon begynte i 1923 da det amerikanske Anaconda Copper Mining Co. overtok den. Den er nå overtatt og drives av det statseide selskap CODELCO. Årspro­ duksjonen (2000) 750 000 tonn kobber. Chur [kur], retoromansk Cuera, by i Sveits, hoved­ stad i Graubiinden, nær Rhinen, 595 moh.; 31 900 innb. (2003), ’/4 er tysktalende, ’/9 taler retoro­ mansk. Retoromansk senter (Råtisches Museum). Chur ligger ved inngangen til fire pass i Alpene, derfor betydelig turisttrafikk. Bispesete siden 400tallet. Vakker Altstadt med hus fra middelalderen. Katedral fra 1100-tallet. Churberg, Fanny [ku:r-], 1845-92, finsk maler, studerte i Diisseldorf 1867-68 og 1871-74, deretter i Paris, der hun mottok sterke inntrykk av Courbet. Hennes landskaper og skoginteriører vitner om et kraftig, dramatisk temperament med utpreget sans for koloristiske virkningen Uforstått av sin samtid sluttet hun å male alt tidlig i 1880-årene og gikk over til kunstindustrien. Church, Alonzo [tjbztf], 1903-95, amerikansk mate­ matiker og logiker, professor i matematikk ved Princeton-universitetet 1929-67, fra 1967 professor i matematikk og filosofi ved University of California i Los Angeles. En av grunnleggerne og utgiverne av Journal of Symbolic Logic, det mest fremstående tids­ skrift for moderne logikk. Church arbeider er av

største betydning i matematisk logikk, rekursjonsteori og teoretisk informasjonsvitenskap Filosofi. Churchs tese er at enhver effektivt beregnbar funksjon er rekursiv. Tesen er allment akseptert og har hatt stor betydning for forståelsen av moder­ ne logikk, men den kan ikke bevises. Dersom den er falsk, kan den imidlertid forkastes. Churchs teorem sier at første-ordens predikatlogikk er uavgjørbar, alternativt at mengden av logisk gyldige formler i første-ordens predikatlogikk er ikke rekursiv. Dette vil si at det finnes ingen mekanisk prosedyre for å avgjøre sannhetsverdien til enhver velformet formel innen første-ordens predikatlogikk. Innen språkfilosofien har Church gjennom en serie arbeider utviklet en innflytelsesrik meningsteoretisk logikk som følger opp ansatser hos Frege. Church, Fredrick [tfa:tj], 1826-1900, amerikansk maler, en av de fremste representanter for 1800tallets romantiske landskapsmaleri i USA. Særlig kjent for sine mektige, realistiske scenerier fra blant annet Niagara, vulkaner i Sentral- og Sør-Amerika og Labradors isfjell. Church Army [tjø:tf a:mi] (eng.), veldedighetsorganisasjon innenfor den engelske statskirke, har som formål å evangelisere og å drive sosialt arbeid. Stiftet i London av presten Wilson Carlile i 1882, med Frelsesarmeens organisasjon og metoder som forbil­ de. Church Army har selvstendige organisasjoner i USA, Canada, New Zealand og i Australia. Churchill [tjø:tfil], by i Canada, Manitoba, ved utløpet av Churchill River i Hudson Bay; 960 innb. (2001). Halvparten tilhører urbefolkningen (hoved­ sakelig indianere og métiser). Siden 1931 jembaneendepunkt med stor utførsel av korn (juli-oktober). Villmarksturisme. Fort Churchill, bygd 1718 og 1733 skiftet ut med Fort Prince of Wales like ved, var et viktig britisk støttepunkt under kampene mot franskmennene. Churchill [tjahjil]. 1 Britisk adelsslekt fra Dorset, kjent fra 1400-tallet. Winston Churchill (ca. 1620-1688) var rojalist og tilhenger av Stuartene. Blant hans bam var Arabella Churchill (1648-1730) - som var Jakob 2s elskerin­ ne og ble stammor til slekten ►Fitz-James, John Churchill (1650-1722), som 1702 ble utnevnt til duke of ►Marlborough, storadmiral George Chur­ chill (1654-1710) og general Charles Churchill (1656-1714). John Churchill hadde ingen sønner, men to døtre, Henrietta (død 1733), som arvet hans titler og gods, og Anne, gift med Charles Spencer, 3. earl of Sunderland. Deres yngre sønn Charles Spen­ cer (død 1758), 5. earl of Sunderland, arvet sin tantes titler og gods, og ble den 4. duke of Marlbo­ rough. Hans sønnesønn George (1793-1857), den 6. duke, antok slektsnavnet Spencer-Churchill 1817. Han var far til visekonge i Irland John Winston Spencer Churchill (1822-83), den 7. duke, som igjen var far til bl.a. Georg Charles Spencer-Chur­ chill (1844-92), 8. duke og politikeren Lord Randolph Henry Spencer Churchill (1849-95). Først­ nevntes sønnesønns sønn er John George Vanderbilt Henry Spencer-Churchill (f. 1926), 11. duke of Marlborugh. Sønn av Lord Randolph Henry Spencer Churchill var statsminister Sir Winston Leonard Spencer Churchill (1874-1965), som var far til politikeren Randolph Frederick Edward Spencer Churchill (1911-68), forfatteren Sarah Churchill (1914-82) og Mary Churchill, baroness Soames (f. 1922), gift med politikeren Christopher baron Soa­ mes (1920-87). Slektens overhode eierkBlenheim Palace nær Woodstock i Oxfordshire. 2 Britiske adelstitler i slekten Spencer. Lord Frands Almeric Spencer (1779-1845), sønn av den 4. duke of Marlborough, fikk tittelen baron Churchill 1815, og hans sønnesønn fikk tittelen viscount Churchill 1902. ___________

349 Churchill, Caryl [tja:tjil], f. 1938, britisk dramatiker. 11960-årene skrev hun for radio, og senere for fjernsyn, men hun er mest kjent for sine teaterstyk­ ker. CloudNine (1979) ble en stor suksess til tross for en eksperimentell form, der personene i stykket beveger seg gjennom mer enn 100 år, og skifter kjønn. Top Girls (1982, norsk overs. Jenter på topp, 1984) er blitt mye spilt i hele den vestlige verden. Her lar Churchill berømte kvinner fra mange tider møtes, og viser hvordan en kapitalistisk ånd ødeleg­ ger for menneskelig nærhet og varme. Fen (1983) er et resultat av samarbeid med en teatergruppe i London. Stykket skildrer en engelsk landsbygd med klar stillingtagen mot de velstående. Senere skuespill f.eks. The Skriker (1994), BlueHeart (1996) og .4 Number (2002), som handler om kloning av men­ nesker. Churchill, Frank E. [tja:tjil], 1901—42, amerikansk pianist og filmkomponist. Samarbeidet fra 1930 med Walt Disney og skrev filmmusikken og melodiene til bl.a. Snow White and the Seven Dwarfs (Snehvit og de syv dverger, 1937), Dumbo (1941; Oscar for beste musikk) og Bambi (1942). Han begikk selvmord. Churchill, Randolph Frederick Edward Spencer [tfa: tJU], 1911-68, sønn av Sir Winston C., britisk politi­ ker og journalist; 1939-45 gift med Pamela Digby (1920-97) som senere ble gift med Averell Harriman. Churchill var konservativt medlem av Under­ huset 1940-45, arbeidet under den annen verdens­ krig i generalstabens etterretningsvesen. Skrev bl.a. The Rise and Fall ofSir Anthony Eden (19 5 9) og selv­ biografien Twenty-One Years (1965). Arbeidet på et biografisk verk om sin far; to bind fullført. Churchill, Randolph Henry Spencer [tjætjil], Lord, 1849-95, britisk politiker, sønn av hertugen av Marlborough. Fra 1874 til sin død medlem av Parla­ mentet (konservativ), og dannet 1880 (bl.a. med Balfour) TheFourth Party, som bekjempet Gladstone og hans liberale politikk. Churchill ville omorganise­ re det gamle toryparti i demokratisk retning. I Salisburys første toryministerium ble Churchill minister for India (1885-86), angrep heftig Gladstone under valgene 1886. Gladstone led et knusende nederlag, og i Salisburys annet konservative kabinett (188692) ble Churchill finansminister (juli 1886), samtidig med at han var de konservatives leder i Underhuset; men allerede desember samme år gikk han av, fordi han ikke ville gå med på det store militærbudsjett hans kolleger ønsket. Churchill kom etter hvert mer og mer på linje med Gladstone i sosiale og økono­ miske spørsmål. Churchill, Sarah [tjixtfil], 1914-82, britisk skuespil­ ler og forfatter, datter av Sir Winston Churchill. Scenedebut 1936, medvirket i film fra 1941, bl.a. Plikt og kjærlighet (1946), Bryllupsklokker ringer (1951). Utgav en bok om sin far, A Thread in the Tapestry (1967, norsk overs. En tråd i veven, 1968). Collected Poems kom i 1973. Churchill, Winston Leonard Spencer [tfattjil], Sir, 30. nov. 1874-24. jan. 1965, britisk statsmann, sønn av Lord Randolph C. Utdannet ved Harrow, deretter Sandhurst militærakademi, hvor han ble ferdig 1894. 1899 drog Churchill som korrespondent for Morning Post til Sør-Afrika, ble tatt til fange av boerne, men klarte å unnslippe og deltok i krigen som kavaleriløytnant. Ble 1900 medlem av Under­ huset som konservativ unionist, men gikk 1904 over til det liberale parti, ble 1905 understatssekretær for koloniene i regjeringen Campbell-Bannermann og spilte her en ledende rolle ved gjennomføringen av selvstyre for de tidligere boer-republikker. Ved regjeringsomdannelsen 1908 ble Churchill handelsminister og 1910 innenriksminister. 1911 ble han marineminister. Flåtens beredskap stod sin prøve da den første verdenskrig brøt ut, og Churchill nøt anseelse for sin innsats. Senere ble imidlertid tilliten til ham svekket, først og fremst etter at han hadde fått i stand det mislykte angrepet på Darda-

CHURCHILL RIVER

Winston Churchill

Winston Churchill fotografert av Yousuf Karsh i 1941.

Winston Churchill (1874—1965) var Storbritannias statsminister under den annen verdenskrig, og er av mange ansett som 1900-tallets mest betydelige politiker. Han ble symbolet på britenes motstandsvilje og oppildnet hjemmefronten med sin fremragende talekunst. Typisk er den kjente formuleringen han brukte om de britiske jagerflygerne under slaget om Storbritannia høsten 1940: «Aldri har så mange hatt så få å takke for så mye». Han hadde en lang politisk karriere, var utdannet offiser, og det var først og fremst i krigstid han virkelig fikk utfolde seg. I 1930-årene advarte han stadig mot Hitler-Tyskland, men for døve ører. Etter krigen tapte han et parlamentsvalg, men kom tilbake noen år senere og var igjen statsminister i begynnelsen av 1950-årene. For sin talekunst og sitt historiske forfatterskap fikk han Nobels litteraturpris (1953). Da han døde 1965, ble han begravet med pomp og prakt. Både prosesjonen og seremonien var regissert av ham selv før han gikk bort.

Statuen på Lapsetorvet i Oslo, laget av Ivor Roberts-Jones, ble reist i 1976.

nellene. Han gikk av 1915. 1917 ble han minister for rustningsproduksjonen og 1918 krigs- og luftfartsminister. 11921 overtok han kolonidepartementet, men måtte gå av 1922 sammen med hele regjerin­ gen. Han var etter hvert blitt temmelig upopulær blant de liberale velgerne, og ble ikke gjenvalgt 1922. 1924 sluttet han seg til de konservative og ble valgt inn i Underhuset høsten samme år. Finansmi­ nister 1924-29.1 1930-årene fikk han bedre tid til sin forfattergjerning, men var fortsatt aktiv i politik­ ken. I utallige taler og artikler søkte han å vekke sine landsmenn. Han advarte særlig sterkt mot faren fra det nazistiske Tyskland, og opptrådte som talsmann for et kollektivt sikkerhetssystem. Den konservative regjeringen fulgte imidlertid en annen utenrikspoli­ tisk linje. Da den annen verdenskrig brøt ut 1939, ble Chur­ chill igjen med i regjeringen, denne gang som mari­ neminister. I denne stilling gikk han inn for en mer dynamisk krigføring, var for en skjerpet blokade av Tyskland og mente at britene måtte legge hindringer i veien for farten gjennom norske territorialfarvann. 10. mai 1940 etterfulgte han Neville Chamberlain som statsminister. Hans regjering ble satt sammen av representanter fra de konservative, liberale og arbeiderpartiet. Med en enestående kraft holdt Churchill motstandsviljen levende i Storbritannia etter at den militære situasjon var blitt prekær ved Frankrikes kapitulasjon juni samme år, der han bare kunne love sine landsmenn «blod, svette og tårer». Hans mektige, inspirerende taler virket også sterkt til å styrke motstandsviljen i de okkuperte land. Foruten å forberede forsvaret av selve Storbritannia, sendte han sommeren 1940 den eneste britiske panserdivisjon til Egypt, og avverget på den måten trusselen mot Suez. Som under den første verdenskrig hevdet Churchill at det gjaldt å ramme fienden på den mest sårbare del av fronten, i dette tilfelle Italia. Denne linje ble fulgt frem til Italias kapitulasjon 1943. Churchill var dessuten talsmann for en invasjon på Balkan, også fordi dette etter hans mening ville styrke vestmaktenes innflytelse i dette område etter krigen. Han gikk inn for et nært samarbeid med Sovjetunionen etter 1941. Med USA opprettholdt han nær kontakt også før amerikanerne kom inn i krigen. En frukt av denne var ► Atlanterhavserklæringen, utstedt av Churchill og Roosevelt etter et møte utenfor Newfoundland august 1941.

Etter Tysklands kapitulasjon mai 1945 ble sam­ lingsregjeringen oppløst, og Churchill dannet en ren konservativ regjering. Ved valgene juli samme år seiret Labour, og han gikk av som statsminister. Som leder for opposisjonen førte han en skarp kritikk mot regjeringen Attlees økonomiske og politiske disposi­ sjoner, først og fremst mot uavhengighet for India. I sin berømte tale i USA 1946 advarte Churchill mot Sovjetunionens voksende militære styrke og den fare som syntes å true («et jernteppe er i ferd med å senke seg gjennom Europa»), og krevde nærmere samarbeid med USA. Etter valgene 1951 dannet Churchill regjering og var en tid samtidig forsvarsmi­ nister. Selv om han ikke ønsket å bli adlet, ble han utnevnt til ridder av Hosebåndordenen 1953. Våren 1955 gikk han av helbredshensyn av som forsteminister og ble etterfulgt av Sir Anthony Eden. Han fortsatte som medlem av Underhuset helt til juli 1964. Hans evner som taler var fremragende og hans bitende vidd berømt. Sine kunstneriske og litterære evner utfoldet han i høyeste grad tross sin politiske aktivitet. Churchill hadde en stor litterær produk­ sjon, bl.a. The River War (2 bd., 1899), The Life ofLord Randolph Churchill (1906), MyEarlyLife (1930, selv­ biografi), The Eastem Front (1931), Thoughtsand Adventures (1932), Marlborough (4bd„ 1933-36), Great Contemporaries (1936). Flere av disse er oversatt til norsk. Hans veldige verker om de to verdenskrige­ ne: WorldCrisis 1911—25 (5 bd., 1923-30, norsk utg. 1936) og The Second World War (6 bd., 1948-54, norsk utg. 12 bd. 1948-54) hører til de viktigste kildeverkene om disse årenes politiske og militære begivenheter. Churchill fikk Nobelprisen i litteratur 1953. Etter at han var gått av som statsminister, skrev han storverket History of the English-Speaking Peoples (4bd., 1956-58, norsk overs. 1960-61). Churchill offentliggjorde dessuten taler, Complete Speeches 1897-1963 (8 bd. 1974). 1963 ble han ut­ nevnt til æresborger av USA. TG/ Litt.: Best, G.: C.: a study ingreatness, 2001; Jenkins, R.: Churchill, 2001; Ramsden, J.: Man of the century: W.C. and his legendsince 1945, 2002 Churchill River [tfaljil riva], elver i Canada. 11 Saskatchewan og nordlige Manitoba, munner ut i Hudson Bay ved Fort Churchill, 1609 km lang, nedbørfelt 281 300 km2. Forbindelse med Saskatchewans og Athabascas vassdrag.

350

CHURCHITT

21 Newfoundland og Labrador, største elv i Labrador (tidligere kalt Hamilton River), 856 km lang, nedbørfelt 79 800 km2. Danner Churchill Falls (75 m), bygd ut for en samlet fallhøyde på ca. 320 m. Kraftverket Churchill Falls med 5428 MW instal­ lert ytelse stod ferdig 1974. churchitt, et sekundært fosfatmineral YPO4-2H2O, påvist fra en granittpegmatitt i Iveland. Oppkalt etter den britiske kjemiker A. H. Church (1834-1915). Church Missionary Society [tfø:tf mijanari søsaiati], CMS, verdens største protestantiske misjonsselskap, grunnlagt som Society for Missions in Africa and the East i London 1799, nåværende navn fra 1812. Church Missionary Society har ca. 800 misjonærer i virk­ somhet i Vest-, Øst- og Sentral-Afrika, Midtøsten, Nord- og Sør-India, Pakistan og Sørøst-Asia. Ved siden av evangelisering og kirkegrunnleggelse driver misjonsselskapet også lege-, skole- og litteraturmisjon. Har startet selvstendige kirkedannelser i bl.a. Nigeria, Uganda og India. Hovedkontoret er i Lon­ don, og bladet CMS Outlook er hovedorgan. Church of England, se ►Storbritannia (religion). Church of South India [tja:tj av saujr -], grunnlagt 1947 ved en sammenslutning av anglikanere, kongregasjonalister, metodister og reformerte. Kirken anerkjenner den apostoliske og nikenske trosbe­ kjennelse og har dessuten en romslig evangelisk troserklæring. Church Universal andTriumphant, se ►Summit Lighthouse. Churriguerra, Alberto de [tJuriSyera], 1676-1750, spansk arkitekt. Churriguerra var det siste fremtre­ dende medlemmet av en spansk arkitektfamilie som gav navn til den spanske ►churriguerreskstil. Blant hans hovedverk er Plaza Mayor, Salamanca (1729— 33) og St. Thomas-kirken, Rueda (1738-40). churriguerreskstil [tjurigeresk-], spansk barokk- og rokokkoarkitektur, kjennetegnet ved overdådig bruk av dekorative elementer. Oppkalt etter den spanske arkitektfamilien Churriguerra. ChuTeh [djudø], 1886-1976, kinesisk offiser, se ► Zhu De. chutney [tjhxtni] (eng., av hindi 'slikke'), blanding av syltede frukter og krydderier, av samme type som pickles, men oftest sterkere og søtere. Inneholder bl.a. mangofrukter, rosiner, løk, ingefær og chilipepper. Chuuk. tidl. Truk, øygruppe i Mikronesiaføderasjonen, del av Karolinene, består av ca. 300 øyer og holmer, ligger ca. 1600 km nordøst for Papua NyGuinea; 127 km2 med 53 600 innb. (2000). Hoved­ stad: Weno (tidl. Moen). Befolkningen er mikronesiere. Natur. Øygruppen består av 15 hovedøyer om­ kring en lagune, samt mer enn 80 småøyer og hol­ mer. I tillegg kommer ca. 190 ytre øyer. Hele øy­ gruppen var opprinnelig én vulkan, som senere har sunket. De største øyene har regnskog med kokospalmer og mangroveskog langs kysten. Middeltem­ peraturen er 27 °C, med små årstidsvariasjoner. Chuuk ligger utenfor orkanbeltet, men har likevel i de senere år blitt hardt rammet av flere orkaner; i 1987 ble 90 % av avlingene ødelagt. Næringsliv. Økonomisk bistand fra USA er viktig. Ellers hovedsakelig jordbruk og fiske til eget forbruk. Noe kopraproduksjon og turisme. Chydenius, Anders (Antti) [kj-], 1729-1803, fin­ landssvensk prest i Gamla Karleby, Finland, nasjonaløkonom og riksdagsmann. I sin første riksdagsperiode 1765-66 var han en av lederne for den nye forordningen om trykkefrihet. Angrep merkantilis­ men og gikk sterkt inn for frihandel, bl.a. i skriftet Den nationnale winsten (1765), regnet som en forlø­ per for liberalismen. Også riksdagsmann 1778-79, var da sammen med andre prester med på å foreslå en lov om begrenset religionsfrihet, som munnet ut i det såkalte toleranseediktet 1781.

Chydeniusbreen. omkring 30 km lang bre på den nordøstlige del av Spitsbergen, Svalbard. Går ut i havet ved Vaigattbogen i Hinlopenstretet. chyluri (av gr. 'saft' og 'late vannet') (med.), lymfetilblanding i urinen. Sjelden tilstand der urinen har et uvanlig stort innhold av kolesterol og fosfatider i kolloid løsning. Utseendet blir melkehvitt og ugjen­ nomsiktig. Kan være uttrykk for alvorlig sykdom og må undersøkes av lege. chylus (av gr. 'saft'), tarmlymfe, fettholdig, melkelignende væske som suges opp fra tarm og lever. Lymfekarene passerer bryst- og bukhule og munner ut i de store hulvenene og blander seg med blod. Ved sykdommer og skader kan chylus komme inn i brysthulen (chylothorax), bukhulen (chyloperitoneum) eller urinveiene (►chyluri). Det siste ses i tropene bl.a. ved parasittsykdommen filariose. chymosjn (av gr. 'saft'), kymosin, enzym som brukes i osteproduksjon, se ►rennin og ►løype. chymotrypsjn (av gr. 'saft'), ►kymotrypsin, et for­ døyelsesenzym som utskilles fra bukspyttkjertelen og bidrar i nedbrytningen av protein. Chytilovå, Vera [Jitilåva], f. 1929, tsjekkisk filmregis­ sør, eksponent for den «den tsjekkiske bølgen» i 1960-årene. Gjennombrudd med Sedmikrdsky (Tu­ senfryden 1966), en respektløs skildring innenfor et radikalt formspråk av to unge kvinner og deres protest mot konsumentsamfunnet. Filmen ble lenge holdt tilbake av myndighetene, men distribuert da den begynte å vinne priser i utlandet. Hennes neste film, HraOJblko (Epleleken), kom først i 1976, og hun har siden fortsatt å lage samfunnskritiske filmer. Ch’ii Yiian [tfyjyan], kinesisk forfatter, se ►Qu Yuan. Ci, symbol for curie, eldre enhet for radioaktivitet.

CIA, fork, for Central Intelligence Agency, den sentra­ le etterretningsorganisasjon i USA, opprettet 1947 for å samordne alle deler av regjeringens etterret­ ningsvirksomhet. Presidenten utnevner personlig lederen av CIA, som gir sine rapporter direkte til ham og det nasjonale sikkerhetsråd (NSC). CIA har tre hovedoppgaver: 1) innsamling, vurdering og formidling av opplysninger om fremmede stater, 2) kontraspionasje i oversjøiske land og 3) hemmelig politisk intervensjon og psykologisk krigføring utenfor USA. De to første oppgavene er overensstemmende med de statutter som ble lagt til grunn for opprettelsen av CIA. Den tredje grunner seg på en meget fri fortolkning av den konsesjon Kongressen opprinnelig gav CIA, men som ble ansett som et nødvendig våpen i den kalde krigen. I dette arbeidet har CIA hatt veks­ lende hell. Regimeskiftet i Iran 1953, der statsmi­ nister Mossadeq ble styrtet og erstattet med sja­ hen, regnes som en av CIAs mest vellykkede aksjoner. På den annen side var f.eks. invasjonsforsøketpå Cuba 1961 (►BayofPigs) en total fiasko. CIA har hatt ansvaret for USAs destabiliseringspolitikk i Latin-Amerika (Guatemala, Domi­ nikanske republikk, Chile, Nicaragua), og organi­ sasjonens rykte ble svekket da det ble kjent at CIA planla attentater på utenlandske statsoverhoder som Patrice Lumumba og Fidel Castro. I supermaktssammenheng under den kalde kri­ gen ble CIA gjeme sammenlignet med ►KGB. Men CIA hadde mer begrensede fullmakter enn KGB. Bl.a. har CIA aldri hatt formelt ansvar for innenlandsk overvåkning. Dette er overlatt til andre organer (se ►FBI). Like fullt har CIA blitt beskyldt for innenlandsk spionasje, noe som førte til at det 1975 ble nedsatt en senatskomité for å

undersøke påstandene. Komiteen fant flere klan­ derverdige forhold, som bl.a. førte til at den davæ­ rende CIA-sjefen William Colby fikk sparken. I Carters presidentperiode nådde CIA bunnen av sin troverdighet etter den utenrikspolitiske fiasko­ en i Iran-spørsmålet. CIA forutså ikke den folke­ lige støtten til Khomeini og foreslo ingen evakue­ ring av den amerikanske ambassaden i Teheran, noe som ville spart USA for ydmykelsen ved gis­ seldramaet og muligens også sikret Carter seieren over Reagan 1980.1 Reagan-tiden spilte CIA en mer betydelig rolle bl.a. i USAs Mellom-Amerikapolitikk, og CIA-direktøren ble medlem av regje­ ringen. Samtidig ble organisasjonen rystet av bl.a. ► Iran-Contras-affæren. CIA-sjefen 1981-87, William J. Casey, ble rammet av slag 1986 og fungerte siden ikke i stillingen. Hans rolle i IranContras-affæren ble derfor ikke kjent. Presidente­ ne Bush (sr.) og Clinton brukte mye tid på å gjen­ opprette CIAs autoritet og å tilpasse organisasjo­ nen til den nye situasjonen etter den kalde krigen. Like fullt ble CIA rammet av en ny skandale 1994, da et ektepar ansatt i CIA ble arrestert for spiona­ sje. CIA møtte ny kritikk i forbindelse med terroran­ grepene 11. september 2001. Terroraksjonen og det nye trusselbildet førte til en reorganisering av CIAs virksomhet, der bekjempelse av terror har overtatt som CIAs viktigste arbeidsoppgave. Flere rapporter etter 2001 har rettet kritikk mot CIA, som ble kritisert for å undervurdere forvarslene om terrorangrepene i 2001, og å overvurdere truslene om masseødeleggelsesvåpen i Irak 2003. Rapportene førte til at CIA-sjefen George Tenet gikk av 2004. CIAs virksomhet er unndratt offentlighet, og mange kritikere har anklaget organisasjonen for å være en stat i staten. CIA har da også skapt prob­ lemer for en rekke amerikanske regjeringer. Sam­ tidig har CIAs etterretning og informasjoner vært av uvurderlig hjelp for amerikanske myndigheter gjennom femti år. - CIA har trolig om lag 15 000 ansatte i USA og flere tusen utenfor landets gren­ ser. Direktører i senere år har vært William Web­ ster (1987-91), Robert Gates (1991-93), James Woolsey (1993-94), John Deutch (1995-96) og George Tenet (1997-2004). Ny direktør 2004 ble Porter Goss. ciabatta [tji-J (it. 'tøffel'), italiensk brødtype med avlang form, kan lages som store brød eller mind­ re, som rundstykker. Deigen har ekstra lang hevingstid, noe som gir en litt spesiell smak og kon­ sistens. Små ciabattaer med pålegg er en populær lunsjrett som fås kjøpt i mange kafeer, bakerier og butikker. CIAM. fork, for fr. CongrésIntemationaux d'ArchitectureModerne, internasjonal arkitektorganisasjon. Stiftet 1928 med det formål å finne frem til en arkitektur i pakt med vår tids utvikling på det tekniske, vitenskapelige og samfunnsmessige området. Ciampi. Carlo Azeglio, f. 9. des. 1920, italiensk politiker, statsminister 1993-94 og finansminister 1996-99. Ciampi har fått mye av æren for at Italia kom med i den europeiske pengeunionen. Italias president fra mai 1999, etter at han ble valgt med over to tredeler av stemmene i den italienske nasjonalforsamlingen. Ciano. Galeazzo [tfanå], greve av Cortellazzo, 1903-44, italiensk diplomat og politiker; etter Mussolini den mest fremtredende av de fascistiske ledere. Ciano sluttet seg tidlig til den fascistiske be­ vegelse og gikk 1925 inn i diplomatiet. Gift 1930 med Mussolinis datter Edda. Mussolinis pressesjef 1933, statssekretær for presse og propaganda 1935. Deltok som krigsflyger i Etiopia-felttoget, ble 1936 utenriksminister. Den første tiden fulgte han kritikkløst Mussolinis direkuver, men fra—

351

___

___

___

CICIGNON

-

1939 var han skeptisk til den nære tilknytning til Tyskland. Etter de italienske militære nederlag ble han avskjediget februar 1943 og utnevnt til am­ bassadør ved Vatikanet. Som medlem av det fas­ cistiske storråd var han juli samme år med på å avsette Mussolini. Senere anklaget for forræderi av nyfascistene og henrettet januar 1944. Etter Cianos død utkom The Ciano Diaries 193943 (1945, norsk overs. 1947), Ciano's Diaries 19371938 (1948) og Ciano's DiplomaticPapers (1948), som er viktige historiske kilder. Cibber, Caius Gabriel [siba], 1630-1700, dansk billedhugger og arkitekt, ble av Frederik 3 sendt til Roma. Slo seg ned i London i 1660, hvor han oppførte den danske kirke, revet 1869. Engelsk hoffskulptør i 1693. Representert med en rekke arbeider i Victoria and Albert Museum. Cibber, Colley [siba], 1671-1757, britisk teater­ mann og forfatter, sønn av C. G. Cibber. Han begynte som skuespiller ved Drury Lane, hvor han ble meddirektør i 1710. Cibber arbeidet for en mer anstendig dramatikk, for teaterkultur og for en ordnet økonomi. Hans første komedie, Love’s Last Shift, ble oppført 1696. The Careless Husband (1704) viser tidens gryende sentimentalitet. Ellers er Cibber best kjent for sin Apologyfor the Life ofMr. Colley Cibber, Comedian (1740), og både kjent og be­ ryktet for sin frie bearbeidelse av Shakespeares Richard III, som lenge var populær i teateret. I 1730 ble han hoffdikter («poet laureate») og skrev en rekke dårlige oder. Pope hudflettet ham i sin annen Dunciad. Cibola, et sagnrike i det sørvestlige USA, søkt av spanske eventyrere på 1500-tallet. De fant ikke gull, bare ørken og en fattig indianerlandsby. Det indianske ord cibola betyr bison. cibprium (lat., av gr. kiborion, 'kuppel, baldakin'), i den katolske kirke oppbevaringskaret for den vigslede hostien, tidligere også brukt om baldakinen og overbygningen over alteret. cicatrix (lat.), arr, bindevev som har erstattet det opprinnelige vev etter en skade. Cjcer, planteslekt i erteblomstfamilien. Ca. 20 arter, særlig i middelhavslandene. Planter med oppblåste belger med 1-2 store, kantete, ujevne, snabelaktig tilspissede frø. Se arten ►bukkert. Cicerbita, planteslekt i kurvplantefamilien, se artene ►turt og ►kjempeturt. cicero (typ.), sentral skriftstørrelse og måleenhet i det tradisjonelle, typografiske målesystemet. En cicero er på 12 punkter (ca. 4,51 mm). Cicero er på vei ut som måleenhet; den nye typografiske måleenheten er ►pica, som er en anelse mindre .Har visstnok fått sitt navn etter en skriftstørrelse som ble brukt til å trykke den romerske forfatte­ ren og statsmannen Ciceros brev 1467. Cicero [sisorou], by i USA, Illinois, vestlig forstad til Chicago; 84 250 innb. (2002). Allsidig industri med produksjon av jern og stål, elektriske kompo­ nenter, maskiner m.m. Grunnlagt 1867. Kjent som åsted for flere tildragelser med raseuro, en «hvit etnisk forstad» med sterke rasistiske hold­ ninger. CICERO Senter for klimaforskning, eng. Center for International Climate and Environmental Research, Oslo, CICERO, tverrfaglig forskningsstiftelse opp­ rettet 1990 av den norske regjering ved Universi­ tetet i Oslo som et ledd i den norske oppfølgingen av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Senteret har som oppgave å søke å styrke kunn­ skapsgrunnlaget for norsk og internasjonal klima­ politikk. Senterets virksomhet ligger innen sam­ funns- og rettsvitenskapene og tar sikte på å bidra til løsninger og konkrete forslag i internasjonal miljøpolitikk for regjeringen og internasjonale organisasjoner som FN, EU, OECD og Verdens­ banken. Direktør (fra 2002): Pål Prestrud.

Marcus Tullius Cicero. Romersk byste.

Cicero [kikero eller sisero], kjente romere. Marcus Tullius Cicero, 106-43 f.Kr., romersk taler, forfatter og statsmann, født i Arpinum av ridderstand. Fikk i Roma den beste utdannelse innenfor retorikk, filosofi og jus. Cicero skapte seg et navn som rettstaler allerede da han under Sulla dristig og dyktig forsvarte Quinctius (81) og Sex­ tus Roscius (80) i politisk befengle prosesser. Han reiste så til Hellas for å utdanne seg videre, studer­ te filosofi og retorikk bl.a. i Athen og på Rhodos. Etter hjemkomsten ble hans suksess som rettsta­ ler springbrett for en politisk karriere som førte til at «den nye mannen» (homo novus) Cicero tross uvilje hos nobiliteten fikk alle embeter ved første anledning: kvestor på Sicilia 75, edil 69, pretor 66, konsul 63. Som patron for Sicilia tok han (70) på seg anklagen mot Verres, en stattholder som drev ren utplyndring av provinsen. Etter de innleden­ de forhandlinger og Ciceros «første tale mot Ver­ res» gikk Verres i eksil, men Cicero offentliggjorde også de fiktive talene fra prosessens annen del; de er stilistiske mesterverk og en rik kilde til kunn­ skap om romersk provinspolitikk. I 66 bidrog han til å skaffe Pompeius overkommandoen mot Mithradates. Hans største triumf i politikken var avsløringen av Catilinas sammensvergelse, som han selv riktignok gjorde mer ut av enn de fleste andre. Sitt politiske regnskap gjorde han opp etter konsulatet ved å utgi sine taler, hvorav de fire mot Catilina er de mest kjente. Cicero, som hadde bygd seg opp som politiker delvis i opposisjon til optimatene i de etablerte senatskretsene, følte seg nå som senatets fører og det beståendes beskytter. Han kom på tverke for triumvirene, som derfor ved P. Clodius' hjelp fikk ham landsforvist 58; påskuddet var de ulovlige henrettelsene av Catilinas tilhengere. Året etter ble Cicero kalt hjem, men han nådde ikke samme politiske innflytelse. I disse årene skrev han flere av sine hovedverk innenfor retorisk teori og stats­ teori: Om taleren, Om staten (delvis bevart) og Om lovene, begge de siste med tilsvarende skrifter av Platon som mønster. 51 måtte Cicero motvillig overta forvaltningen av provinsen Kilikia, som han styrte mønstergyldig. Ved hjemkomsten 49 forsøkte han forgjeves å stifte fred mellom Caesar og Pompeius. Da borgerkrigen brøt ut, sluttet han seg til Pompeius, men han fikk siden oppleve Caesars overbærenhet og kunne leve i ro i Roma med sitt filosofiske forfatterskap: Om det største gode og det største onde, Samtaler i Tusculum, Om alderdom­ men, Om vennskap, Om pliktene, Om gudenes natur o.a., deriblant tapte verk som trøsteskriftet til seg selv ved datteren Tullias død, to bøker Om æren, et propagandaskrift for filosofien og oversettelser av Platons dialoger Protagoras og Timaios. Etter mor­ det på Caesar år 44 opptrådte Cicero igjen på den politiske arena og støttet først Octavian mot Anto­ nius (med sine fjorten «Hlippiske» taler, etter mønster av Demosthenes' taler mot Filip av Ma­

kedonia), i håp om at tradisjonstro senatskretser senere ville kunne kvitte seg med den unge Octa­ vian. Da Antonius og Octavian dannet det annet triumvirat i 43, var Cicero en av de første som ble proskribert; han ble drept på flukt i Formio. Cicero så sitt livsverk først og fremst innen politikken. Som politiker var han hederlig og modig, om ikke alltid konsekvent. Det at han selv led skipbrudd, betyr ikke at han tok feil. Men i ettertiden kan man se at han manglet sans for nødvendige omstillinger. Han, som selv måtte arbeide seg inn i toppsjiktet, satset alt på å bevare sjiktets tradisjonelle verdier og å opprettholde politiske rammer som ikke lenger svarte til tidens behov, men i virkeligheten var sprengt av ytre påkjenninger og indre spenninger. Sin store betydning i historisk perspektiv har Cicero på grunn av sitt litterære livsverk. Han var romernes største rettstaler, politiske taler (i sena­ tet) og folketaler, og en ivrig bidragsyter til reto­ risk teori. Foruten ca. 60 bevarte taler av ham, har man en rekke skrifter som behandler talers opp­ bygning, talestiler og krav til talerens mangesidige utdannelse, bl.a. det korte skriftet Taleren og Bru­ tus, som inneholder en latinsk litteraturhistorie. Videre har man hele rekken av filosofiske skrifter, etiske, erkjennelsesteoretiske, teologiske og statsteoretiske. Cicero kalte seg selv tilhenger av Pla­ tons lære, men tok i virkeligheten hva han fant riktig fra de forskjellige skoler og bør kalles eklektiker. Bare epikureismen var han ubetinget mot­ stander av. De filosofiske skriftene gir ikke selv­ stendige resultater; de formidler gresk filosofi, også mye hellenistisk som ellers er sparsomt over­ levert. Ciceros skrifter var hovedkilden til kunn­ skap om gresk filosofi i de århundrer da gresk språk var nærmest ukjent i Vest-Europa, og hadde derfor stor betydning for europeisk åndsliv. Den filosofiske terminologi på latin er for en vesentlig del skapt av Cicero. Det er også Cicero som har preget begrepet humanitas om en dannelse som er basert på fortrolighet med gresk kultur og filoso­ fisk innsikt. Som språkkunstner er Cicero uten like, og hans betydning som fullenderen av latinsk kunstprosa er uvurderlig. Hans stil ble snart mønsterdannende og har vært kriterium for «god latin». Cicero kunne forene et helt og fullt aktivt liv med en nesten utrolig litterær produktivitet. Et aspekt av produktiviteten er hans brevveksling: det er be­ vart vel 750 brev av ham selv og ca. 100 av andre til ham. Brevene er en enestående kilde til ro­ mersk historie og samfunnsliv, og gir et sjeldent innblikk i et menneskeliv. At Cicero her blottstiller seg som intet annet antikt menneske, gjør også at han ofte blir bedømt for meget etter sine men­ neskelige svakheter. ØAn/TSt Quintus Tullius Cicero, 102-43 f.Kr., M. T. Ciceros bror. Han ble pretor 62, var offiser i Caesars hær i Gallia 54-52, hos sin bror i Kilikia 51, kjempet mot Caesar, benådet, proskribert av Antonius og Octavian og henrettet. Det finnes noen få brev av ham; han forfattet også (tapte) tragedier. cicerone [siserpma] (av it.), turistomviser (også om en som tilfeldig opptrer som omviser). Ordet er egentlig den italienske form for Ciceros navn brukt spøkefullt med henblikk på omvisernes veltalenhet. Brukes også som tittel på reisehånd­ bok eller verk som gir veiledning for besøk i mu­ seer o.l. Cichorium, planteslekt i kurvplantefamilien, 9 arter i middelhavslandene, de viktigste er ► endivie og ► sikori. Cicignon, Johan Caspar de [sisinjå], død 1696, født i Luxembourg, dansk offiser (1657). Kom til Norge 1662, tjenestegjorde som kommandant i bl.a. Bergen og Fredrikstad, hvor han anla en del av festningsverkene. Etter bybrannen i Trond-

I

352

CICIGNON

heim 1681 planla Cicignon reguleringen av de sentrale deler av byen. Litt.: NBL 2. utg. Cicignon, Ulrik Frederik de [sisinjå], 1698-1772, norsk stiftamtmann, sønnesønn av J. C. de Cicig­ non. Utdannet som offiser, oberst 1746, ble 1749 utnevnt til stiftamtmann i Bergen. Gjorde her en betydelig innsats for byens oppkomst, særlig etter brannen 1756. Hans opptreden under den såkalte «strilekrigen» (april 1765) er sterkt omdiskutert, selv om en kongelig nedsatt kommisjon fant at intet kunne bebreides ham. Gikk av 1766 og bodde sine siste år i Danmark. Litt.: NBL 2. utg. Cicmany [tjitjmani], landsby i Slovakia, 40 km sør for Zilina. Kjent for sin unike folkekunst og arki­ tektur. Mange velbevarte laftehus med karakteris­ tisk hvit punkt- og linjeomamentikk på svart bunn. Cicpnia (lat.), vitenskapelig navn på ► storkeslekten. Ciconiiformes (av lat. 'stork' og 'form, likhet'), fugleorden, se ► storkefugler. Cicuta, planteslekt i skjermplantefamilien. Én art i Norge, se ► selsnepe. -cid [si:d] (avlat, 'drepe'), etterstavelse, -dreper, -morder. Eks. insekticid, 'insektdrepende stoff'. Cid. Rodrigo Dfaz de [jtiå], Vivar, ca. 1049-99, kastiliansk adelsmann og nasjonalhelt, kjent fra de kristnes kamper mot maurerne. Hans lands­ menn kalte ham Cid Campeador (den uovervin­ nelige Cid) og maurerne «mio Cid» (min herre). I 1094 tok Cid Valencia, og hindret derved almoravidenes erobring av Spania. Den eldste beretningen om Cid finnes i det spanske epos Cantar (eller Poema) de mio Cid, som senere ble skrevet om til prosa i de gamle krønike­ ne. Romansene om Cid, de fleste fra 1500-tallet, bygger på eposet, på krønikene og på senere sagn. Det foreligger over 200 Cid-romanser. De behand­ ler forskjellige perioder av heltens liv og danner til sammen en episk-lyrisk syklus som er å finne i de spanske romanceros. Mest kjent er Guillén de Castros Las mocedades del Cid (ca. 1612), som er den direkte kilde til Corneilles Le Cid. Herders frie bearbeidelse av noen av romansene (1805) gjorde Cid kjent blant romantikerne i Europa. cider, eplevin, se ►sider. eie (fr.), i firmanavn forkortelse for compagnie. Ciechanpw [tsiExanuf], by i Polen, 75 km nordvest for Warszawa; 47 800 innb. (2002). Jordbrukssenter; jembaneknutepunkt. Omgitt av bymurer fra 1000-tallet. Ciego deÅvila [sieåå by i Cuba, i innlandet 390 km sørøst for Havana; 114 600 innb. (2000). Kommunikasjons-, handels- og industrisenter. Sagbruk, brennerier, sukkerraffinerier, slakterier. Havneby er Jucaro ved Karibiske hav, 24 km sørvest for Ciego de Åvila. cielgi-, cielge-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: rygg, landrygg, fjellrygg. Ciénaga jsienaåa], by i Colombia, ved Karibiske hav; 144 300 innb. (1995). Havneby med utførsel av kaffe, sukker, bananer, kakao og bomull. Skips­ verft, fiske. Grunnlagt i 1518. Cienfuegos [sienfueyås], by på Cubas sørkyst, ca. 70 km sørvest for Santa Clara; 153 300 innb. (2000). En av landets viktigste havnebyer, med stor utførsel av sukker, tobakk, kveg og huder. Hjemmehavn for en stor reketrålerflåte. Tobakks­ industri, sukkerraffinerier, gjødningfabrikk. Grunnlagt 1819 av franske kolonister. Cierpinski, Waldemar [tfer-], f. 1950, tysk friidrettsutøver (DDR). Olympisk mester i maraton 1976 og 1980, VM-bronse 1983.

Cierva, Juan de la [jaier-], 1895-1936, spansk ingeniør og flykonstruktør, oppfinner av ►autogi­ roen. Hans første autogiro var i luften ved Madrid 9. januar 1923, og suksessen ble tilskrevet de hengslede fester som gjorde at rotorbladene kun­ ne vippe opp og ned etter som de under rotasjo­ nen beveget seg fremover eller bakover i forhold til fluktretningen. Han klarla også prinsippene for autorotasjon. Opprettet i 1926 sin egen fabrikk i Storbritannia. Her og i Frankrike, Japan, Tyskland og USA ble autogiroer produsert i et betydelig antall. Hans mest vellykkede type var trolig Cierva 30A, der motoren var koblet til rotoren for å drive denne rundt for start. Cierva omkom ved en ruteflyulykke. Cieszyn [tsiejm], ty. Teschen, tsjek. Tésin, by i Po­ len, lengst i sørvest ved Oders bielv Olza; 36 500 innb. (2002). Metallindustri og elektroteknisk industri. Hertugdømmet Teschen ble regnet for en del av Schlesien og kom senere under Bdhmen og habs­ burgerne. Da Schlesien ble avstått til Preussen, beholdt Østerrike Teschen, som utviklet seg til et viktig gruve- og industriområde. 1918 gjorde både Polen og Tsjekkoslovakia krav på Cieszyn, som ble delt 1920, idet selve byen ble polsk (909 km2 med 15 000 innb.), mens forstedene på vestsiden av Olza ble tsjekkiske (1274 km2 med 11 000 innb.). I hele området var det 1920 76,5 % polakker, 20 % tyskere, 3 % jøder og bare 0,3 % tsjekkere, men den tsjekkoslovakiske del var likevel blitt overveiende tsjekkisk da Polen etter Miinchenkrisen tvang gjennom avståelse av den. Fra 1939 var hele området innlemmet i Tyskland, men 1945 ble forholdene fra før Miinchen-krisen gjenopprettet. Se også ►Cesky Tésm. cievra-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: (grov) grus, banke av småstein. Cieza de Leån, Pedro de [jtiejaa Se leån], ca. 151960, spansk soldat, oppdagelsesreisende og histori­ ker. Reiste 1531 til Sør-Amerika, der han deltok i borgerkrigen i Peru. Skrev verdifulle historiske arbeider om inkasivilisasjonen; han var den første europeer som omtalte potetplanten i sine dagboksnotater 1536. Cl F, fork, for eng. Cost, Insurance, Freight ('omkost­ ninger, forsikring, frakt'), fr. caf (cout, assurance, fret). At en vare er solgt CIF vil si at selgeren uten pristillegg må sørge for transporten, betale fraktutgifter og andre omkostninger ved forsendelsen til bestemmelsesstedet og endelig tegne sedvane­ messig forsikring for varen underveis. Ved CIFsalg går risikoen for at varen under transporten skal ødelegges eller forringes, over på kjøperen når varen leveres til fraktfører. Selv om kjøpe­ summen ikke er forfalt til betaling ved varens fremkomst, plikter kjøperen å betale den frakt som ikke er betalt av selgeren, mot fradrag i kjø­ pesummen. Dersom selgeren ikke har oppfylt sin plikt til å tegne forsikring, må han betale erstat­ ning for det økonomiske tap som kjøperen av den grunn lider. Er misligholdelsen av forsikringsplik­ ten vesentlig, vil kjøperen også kunne heve kjø­ pet. Endelig vil kjøperen selv kunne tegne forsik­ ring på selgerens vegne og gjøre fradrag i kjøpe­ summen for omkostningene. For internasjonale kjøp er betydningen av CIF fastlagt i ►Incoterms, regler gitt av Det internasjonale handelskammer. Ciger Hronsky. Jozef, se J. C. ► Hronsky. Cignani, Carlo [tjmjani], 1628-1719, italiensk maler, virksom i Bologna og Forli, malte mytolo­ giske og religiøse motiver i en søtlig senbarokk form. Cigoli, Lodovico Cardi da [tfigåli], 1559-1613, italiensk maler av den florentinske skole, sterkt påvirket av Baroccio; fra 1604 bosatt i Roma. Hovedverket Den hellige Stefans martyrium (Uffiziene, Firenze) er en blanding av brutal naturalisme

og søtlig sentimentalitet. Han frigjorde seg senere fra manierismen. Virket også som arkitekt og billedhugger. CIGRÉ, fork, for fr. la Conférence Internationale des Grands Réseaux Électriques a haute tension, en per­ manent, upolitisk, internasjonal ideell organisa­ sjon med sete i Paris. Stiftet i 1921 med det formål å spre tekniske kunnskaper og utveksle informa­ sjon landene imellom i forbindelse med produk­ sjon og overføring av elektrisk energi. Den norske komité for CIGRE, med sekretariat i Oslo, koordi­ nerer samarbeidet med hovedkontoret i Paris. Cikker, Jan [tsiker], 1911-89, slovakisk kompo­ nist. Studier i Praha, direksjon med Weingartner i Wien. Ble professor i komposisjon ved musikkhøyskolen i Bratislava 1951. Sammen med A. Moyzes og E. Suchon regnes han som grunnleg­ ger av den moderne slovakiske musikken. Hans stil er i stor utstrekning påvirket av slovakisk folkemusikk, men med moderne virkemidler. Viktige verker: Kantaten Cantus Filiorum, de symfoniske diktene Leto (Sommer), Boj (En kamp) ogRano (Morgen), to symfonier, Concertino for klaver og orkester, Slovakisk suite for orkester, kammermusikk og klavermusikk. Særlig sentralt i produksjonen står operaene; Juro Jånosik (1950— 53), Beg Bajazid (1957), Mr. Scrooge (1958-59), Vzkriesenie (Oppstandelse, 1960—61), Hra o laske a smrti (Spillet om kjærlighet og død, 1967), Coriolanus (1970-72). eikljder, Cichlidae, benfiskfamilie i ordenen piggfinnefisker. Mer enn 1300 arter, vesentlig ferskvannsfisker, i det sørøstlige Asia, India, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika. Familien er særlig kjent for sin artsoppsplitting i de store afrikanske sjøene Victoria, Malawi og Tanganyika, hvor få grunnfor­ mer har gitt opphav til over 100 særegne arter. Flere ciklider er kjente akvariefisker, de vanlig­ ste er nøkkelhullciklide, sommerfuglciklide, påfugldklide, flagg- eller skråbåndsciklide, ildbuk, sebraciklide, gul ciklide, egyptisk munnruger, palettciklide, gul nyasaciklide, skalare, brun dis­ kos. Cilea, Francesco [tjilea], 1866-1950, italiensk komponist. Særlig kjent for sine operaer L'Arlesiana (1897), bygd på Alphonse Daudets skuespill, og Adriana Lecouvreur (1902). ciliarlegemet, corpus ciliare, den delen av øyets mellomste hinne, uvea, som ligger mellom regnbuehinnen og den egentlige årehinnen og inne­ holder ciliarmuskelen, øyets akkommodasjonsmuskel (se ►øyet). Ciliata (avlat, 'flimmerhår'), rekke av encellede organismer, se ►flimmerdyr. Ciliax. Otto [tsiliaks], 1891-1964, tysk sjøoffiser, kontreadmiral 1939, viseadmiral 1941. Han var sjef for den tyske styrken av slagkrysseme Scharnhorst og Gneisenau, krysseren Prinz Eugen og en jagergruppe som natten til 11. feb. 1942 brøt ut fra Brest, og gjennom Den engelske kanal klarte å nå tysk havn. Begge slagkrysseme hadde fått skader da de støtte på britiske miner, og måtte gjennomgå større reparasjoner. Ciliax ble admiral 1943 og avløste admiral Boehm som sjef for de tyske flåtestyrker i Norge. Fratrådte 25. april 1945, etterfulgt av Theodor Krancke (1893-1973) som sjef for den tyske marine i Norge. ejlie (biol.), dss. ►flimmerhår. ejlium (lat. 'øyehår'), egentlig en feiltolkning; rett oversatt betyr cilium 'øyelokk'. Cilium er også betegnelse på ►flimmerhår. filler. Tansu, f. 24. mai 1946, tyrkisk politiker (konservativ) og økonom, statsminister 1993-96. En del av det europeisk orienterte borgerskapet i landet, tilhører det konservative DYP-partiet, partileder 1993-2002. Økonomiminister 1991— 93. Da partilederen Demirel ble president, bie hun

353

Tyrkias første kvinnelige statsminister 1993. Som statsminister ble hun særlig kjent for sin kompro­ missløse holdning overfor den kurdiske geriljaen. Fikk mistillitsvotum mot seg 1995, men dannet på nytt en koalisjonsregjering med sosialdemokrate­ ne. I et regjeringssamarbeid med det islamske Velferdspartiet ble hun visestatsminister og uten­ riksminister 1996-97. Dette samarbeidet førte til sterk kritikk både internt og utenfra, og filler mistet etter 1997 politisk innflytelse. CIM, fork, for eng. Computer IntegratedManufacturing, datamaskin-integrert produksjon, se ►DIP. Cima, Giovanni Battista [tjima], kalt Cima da Conegliano, ca. 1460-1517/18, italiensk maler av den venetianske skole, står nær Giovanni Bellini, som han var utdannet hos i 1480-årene. Han gav det venetianske andaktsbilde ny form ved at han gjerne stilte madonnaskikkelsen ute i landskapet omgitt av helgener, f.eks. Madonna under appelsintreet (omkring 1496, Accademia, Venezia). Natur og mennesker er preget av lyrisk stemning, som kolorist hadde han sans for atmosfærisk lysvirkning. Han er rikt representert i venetianske kirker og i Accademia i Venezia. Cimabue, Giovanni [tfimabue], eg. Cenni di Pepo, ca. 1240-1302, italiensk maler av den florentinske skolen. Siden Vasaris dager har han vært regnet som grunnleggeren av den retning i maler­ kunsten som brøt med de bysantinske formler. Spørsmålet om hvilke verker som skal tillegges ham, har hatt en bred plass i kunstforskningen. Også fra norsk side er det levert et viktig innlegg, nemlig av A. Aubert i «Die malerische Dekoration der San Francesco-Kirche in Assisi» (1907). Som sikre verker betraktes nå Madonna fra S. Francesco i Pisa (nå i Louvre), krusifikset i S. Croce i Firenze (nesten tilintetgjort ved flom i 1966), krusifikset i S. Domenico i Arezzo, Madonna fra S. Trinitd samme sted (nå i Uffiziene) og fresker i S. Francesco i Assisi. De medtatte freskene i overkirkens kor og tverrskip tilskrives Cimabue. Motive­ ne er fra Apokalypsen og Marias liv. Særlig Kors­ festelsen synes å ha vært et verk av høyeste klasse i italiensk maleri. I underkirken finnes en tronende Madonna som regnes som hans verk. I motsetning til det sterkt flatemessige i den rådende bysantiniserende fremstilling lot Cima­ bue legemsformene få volum og draktens folder større plastisitet. Cimabue hadde stor betydning i sin samtid og fikk mange etterlignere. Cimarosa, Domenico [tjimaråza], 1749-1801, italiensk komponist. Skrev over 70 verker for scenen, regnes som en ledende representant for opera buffa-stilen. Han skrev også kirkemusikk, orkesterverker, klaversonater m.m. Cimino, Michael, f. 1939, amerikansk filmregissør, regidebuterte med ThunderboltandLightfoot (Tor­ densky og Rappfot, 1974) med Clint Eastwood. Cimino fikk sitt-store gjennombrudd med den kontroversielle kinosuksessen The DeerHunter (Hjortejegeren, 1978, Oscar) som skildret tre venners opplevelser under Vietnamkrigen. Deret­ ter ble han herostratisk berømt for kinofiaskoen Heaven's Gate (Himmelporten, 1980) som brakte ruin over produsenten United Artists. Ingen av de senere filmene, kriminalfilmene The Year of the Dragon (Dragens år, 1985), The Sicilian (Sicilianeren, 1987), Desperate Hours (Desperate timer, 1990) og The Sunchaser (1996), har blitt noe reellt comeback. Cimone, Monte [tjimåne], Italia, fjelltopp i Apenninene, sørvest for Bologna, 2165 moh. CTmpina [ka-], by i Romania, se ►Cåmpina. CTmpulung [ka-], by i Romania, se ►Cåmpulung. Cinsault, Cinsaut, fransk rødvinsdrue, mye dyrket sør i landet og langs sørlige Rhone. Også stor utbredelse i Nord- og Sør-Afrika.

CINCLUS

Giovanni Cimabue. Madonna fra St. Trinita. 1260-80. Uffizi, Firenze. - Nedenfor: Krusifikset i Santa Croce, Firenze.

CINCEASTLANT, forkortelse for eng. Commander-in-

ChiefEast Atlantic, NATOs sjef for de allierte strids­ krefter i det østlige Atlanterhavet. Cinchona, kinatrær, planteslekt i maurefamilien. 40 arter, de viktigste er C. succirubra, C. calisaya og C. ledgnana. Opptil 40 m høye trær som hører hjemme i regnskogene i Andes. Eviggrønne blad, store blomsterstander og kapselfrukt. Av barken utvinnes kinin, se ► kinabark. Trærne blir dyrket i andre tropiske områder, bl.a. i Sørøst-Asia. cinchonidin, et alkaloid som finnes i kinabark. Det

er en stereoisomer (se ►stereokjemi) til cinchonin og har omtrent samme effekt som dette mot malaria. cinchonin, et alkaloid som finnes sammen med kinin og andre alkaloider i kinabark. Har en viss virkning som malariamiddel, men er svakere enn kinin og brukes nå lite. Cinchonin har formelen ci9H22N2° °g er nært beslektet med kinin. Cincinnati [sinsinæti], by i USA, Ohio, ved Ohio River; 323 900 innb. (2002), hvorav ca. */ 3 er svarte. Danner en større byregion CincinnatiHamilton (metropolitan area) som strekker seg inn i Kentucky og Indiana; 1 961 000 innb. (2000). Etter 1960 har folketallet gått tilbake med ca. 25 % i selve byen, etter 1970 har det vært ten­ denser til stagnasjon og tilbakegang også i hele byregionen. Cincinnati er det økonomiske, finansielle og kulturelle sentrum for Ohio-dalen. Den ligger vakkert til, og Winston Churchill kalte byen «den vakreste by i Unionen». Charles Dickens var like raus i sin ros da han besøkte byen i 1842. Byen er videre et viktig knutepunkt for veier, jernbaner og flyruter. Havnen er en av de største innlandshavnene i USA, med transport av særlig kull, jern og trevirke. Utenrikshandelen har i de senere år blitt viktig for byens økonomi, med over 250 firmaer involvert i utenrikshandel. Industrien er betydelig og mangesidig, og omfat­ ter produksjon av maskinverktøy, såpe, spillkort, kjemikalier, bil- og flydeler, motorer, tekstiler og konfeksjon, møbler m.m. Også den grafiske in­ dustri er omfattende, i tillegg finnes store slakteri­ er, brennerier og bryggerier. Cincinnati har mange høyere læresteder, deri­ blant University of Cincinnati, grunnlagt 1874, det katolske Xavier University, grunnlagt 1831, og Hebrew Union College, grunnlagt 1875. Det kulturelle liv inkluderer en rekke museer og det internasjonalt berømte symfoniorkesteret. Den zoologiske hagen hører til de største i USA. President William Howard Taft ble født her. Man­ ge mener at Mistral-figuren Jim Crow også ble født her. Thomas «Daddy» Rice introduserte ham her som en scenefigur ca. 1830. Senere kom «Jim Crow» til å betegne alle svarte institusjoner og fasiliteter i raseskillets dager etter borgerkrigen. Historikk. Byen ble grunnlagt 1788, fra 1790 kalt Cincinnati etter et amerikansk offisersforbund. Elvetrafikken på Ohio førte til sterk vekst fra begynnelsen av 1800-tallet. Byen fikk et ytterlige­ re oppsving da Ohio- og Erie-kanalen ble ferdig 1832. På midten av 1800-tallet var Cincinnati blitt USAs største sentrum for foredling av svinekjøtt, og «Porkopolis» som byen ofte ble kalt, hadde 160 000 innb, i 1860, mange av dem irske og tyske innvandrere. Cincinnati har historisk vært et bindeledd mellom de industrialiserte nordstate­ ne og de rurale sørstatene. Folketall: 1900 326 000 innb., 1950 504 000 innb., 1960 502 000, 1970 454 000 innb., 1980 385 000 innb., 1990 364 000 innbyggere. Cincinnatus, Lucius Quinctius, romersk stats­ mann, patrisier. Etter tradisjonen mottok han 458 f.Kr. meddelelsen om at han var valgt til diktator mens han gikk og pløyde. Han unnsatte en hardt presset romersk hær og slo fienden; trakk seg så tilbake til sin gård uten noen belønning. I tradisjo­ nen er han et mønster på de gamle romerske dyder. Cincinnatusordenen, amerikansk fortjenestorden, innstiftet 1783. Ordenen hadde én klasse, og utdeles ikke mer. Den er imidlertid arvelig, og ordenstegnet kan derfor bæres av etterkommere etter de menn som en gang ble tildelt den. Cinclus, tidsskrift for Norsk ornitologisk forening. Tidsskriftet gikk inn 1998 og ble videreført som ► Ornis Norvegica.

354

CINCNORTH

CINCNORTH, forkortelse for eng. Commander-in-

Chief Allied Forces North Europe, NATOs sjef for de allierte styrker i Nord-Europa. CINCSOUTH, forkortelse for eng. Commander-inChiefAllied Forces South Europe. NATOs sjef for de allierte stridskrefter i Sør-Europa. CINCSOUTHLANT, forkortelse for eng. Commanderin-Chief South Atlantic, NATOs sjef for det sørlige Atlanterhavet. CINCWESTLANT, forkortelse for eng. Commanderin-Chief West Atlantic, NATOs sjef for det vestlige Atlanterhavet. Cinderella [sindareb], det engelske navn på Aske­ pott; jfr. fransk ►Cendrillon. Cinecittå [tjmetfitta] (av it. cine(ma), 'kino', cittå, 'by'), italiensk filmstudioanlegg utenfor Roma, bygd med statsstøtte 1937 for å ruste opp den italienske filmproduksjonen; her ligger også film­ skolen Centro Sperimentale di Cinematografia. Fra etterkrigstiden forbindes særlig to retninger i filmen med Cinecittå, den italienske neorealismen hvis fremste regissører var Roberto Rossellini og Vittorio De Sica, og dessuten storfilmene hen­ lagt til antikken, mange av dem amerikanskproduserte som Quo Vadis (1948), Ben Hur (1959) og Cleopatra (1963). Fellini spilte inn alle sine filmer her. Etter en nedgangstid har Cinecittå fra 1990årene igjen vært hjemsted for store internasjonale filmproduksjoner. cinemascope [sinimaskoup] (eng., til scope, 'syns­ vidde'), system for opptak og fremvisning av kinofilmer i bredformat på filmmateriale med normal bredde, dvs. 35 mm. Systemet er basert på såkalte anamorfotiske linser, som «presser» filmbildet sammen i bredden ved opptak og «utvider» det igjen ved fremvisning. Betegnelsen er egentlig et varemerke, men brukes i dag som fellesbeteg­ nelse på slike systemer. cinematek. kino som er knyttet til et filmarkiv; viser filmer av kunstnerisk eller historisk interesse og andre spesielle filmer. Betegnelsen stammer fra Cinémathéque Frangaise i Paris, grunnlagt 1936 av Henri Langlois og Georges Franju, som var den første store filmsamlingen som ble gjort offentlig tilgjengelig. I Norge finnes Cinemateket som drives av Norsk Filminstitutt i Oslo. cinéma vérité (fr. 'filmsannhet'), retning innen dokumentarfilmen som kjennetegnes av nærhet og umiddelbarhet. Lansert med filmen Chronique d'un été (1961) av Jean Rouch og Edgar Morin. Navnet er en direkte oversettelse av det russiske kino pravda, en retning innen sovjetisk dokumen­ tarfilm startet av Dziga Vertov. Men i motsetning til Vertovs propagandistiske montasjefilm, benyt­ tet Rouch og Morin seg bare av den redigeringen som skjedde i kameraet under opptak. En forut­ setning for denne nye stilen var forenklet innspillingsteknikk med bl.a. lettere utstyr. Se også ►do­ kumentarfilm. cinepl, eukalyptol, en fargeløs eterisk olje med kamferlignende lukt. Fremstilles ved destillasjon av eukalyptusolje. Brukes bl.a. i farmasi, som smakstoff, og i parfymefabrikasjon. Cineraria, planteslekt som nå blir ført til slekten Senecio. Se ►svineblom og ►sineraria. Cinet, Oslo, tidl, norsk dataselskap grunnlagt 1986, produserte datamaskiner, utviklet lokalnett og programvare m.m. Overtatt av nederlandske ► Getronics 1993 og sammenslått med Netcenter og Skrivervik Data til konsernet Ark ASA, fra 1999 kalt Getronics AS. 2000 overtok ► Merkantildata den nordiske virksomheten til Getronics, og Cinet ble utskilt og solgt til REC Computers og kalt REC Cinet, deretter Cinet AS. 2003 ble Cinet overtatt av sin distributør Itegra, som fortsatte produksjonen av Cinet-maskiner i Sandefjord.

cjngulum (lat. 'belte'). 1 (med.) Belteformet bandasje rundt bryst eller

underliv, oftest av lerret, til å fastholde forbinding eller omslag. 2 (teol.) Snoren som benyttes til å knytte sammen en ► alba, prestekjole, om livet. Cinna. slekt i gressfamilien, 4 arter, én i Norge, se ► huldregress. Cinna, Lucius Cornelius, død 84 f.Kr., romersk politiker. Tilhenger av Marius og leder for de romerske populares under sin konsultid, 87-84 f.Kr., da han i praksis satte forfatningen ut av kraft og styrte som enehersker. I forståelse med Marius anrettet han fryktelige blodbad på optimatenes folk, inntil han ble drept av sine egne soldater ved et mytteri. Hans datter Cornelia var gift med Caesar og mor til Julia. Hans sønnesønn Gnaeus Cornelius Cinna Magnus deltok i en sammen­ svergelse mot Augustus, men ble tilgitt og var siden en lojal tjener. Cinna, romersk patrisierfamilie med slektsnavnet ► Cornelius. cinnamein, benzylcinnamat, kanelsyrebenzylester, er et hvitt krystallinsk pulver med søt balsamisk lukt. Det har formelen C6H5CH=CHCOOCH2C6H5 og brukes i parfymefremstilling og som smakstilsetning i næringsmidler. Cinnamodendron corticpsum, tre i familien Canel­ laceae, fra Jamaica. Av C. corticosum fremstilles jamaicakanel som brukes som krydder og stimu­ lerende middel. Cinnamomum, planteslekt i laurbærfamilien, 250 arter trær i tropene, Øst-Asia og Australia. Eviggrønne med hele, læraktige, glinsende blad og små, gulhvite blomster i sammensatte blomster­ stander. Bær eller steinfrukt. De økonomisk vik­ tigste artene er ►kamfertre, C. camphora, og kanelkildene C. verum som gir ekte, og kassiakaneltreet, C. cassia, som gir alminnelig ►kanel. Cino da Pistoia [tfinå 1265/707-1336/37, italiensk dikter; studerte rettsvitenskap i Bologna, ble dommer i Pistoia, men førte siden et omflak­ kende liv. Han sluttet seg til ghibellinenes parti og fulgte den tyske keiser Henrik 7 på hans romertog. Han har kommentert Codex Justinianus, men ble mest berømt som forfatter av elskovsdikt, hvor han besynger den skjønne Selvaggia. Cino er en sen representant for ►dolce stil nuovo, og med sin overgang fra det metafysiske til det klart psy­ kologiske åpner han veien for Petrarcas lyrikk. Cinq-Mars, Henri de [semair], marki, 1620-42, fransk adelsmann. Ble som ung mann utnevnt av Richelieu til Ludvig 13s overstallmester, og ble kongens yndling. For å styrte Richelieu inngikk han en sammensvergelse med kongens bror, Gaston av Orléans, og flere andre, og søkte støtte i Spania. Komplottet mislyktes, og Cinq-Mars og hans venn de Thou ble henrettet. Alfred de Vigny skrev en historisk roman om ham. cinquecento [tfiqkwetjentå] (it.), 500, forkortelse for millecinquecento, 1500, betegner i den italien­ ske litteratur- og kunsthistorie renessansen på 1500-tallet. Cinquecentistene er århundrets store kunstnere og diktere, f.eks. Leonardo da Vind, Michelangelo, Rafael, Tizian, Correggio, Ariosto, Tasso, Machiavelli. Cinque Ports [sirjkpå:ts] (fr. 'de fem havner'), navn på sju (opprinnelig fem) havner i Sussex og Kent, England (de opprinnelige fem er Sandwich, Dover, Hythe, New Romney, Hastings, senere kom Winchelsea og Rye til). Cinque Ports var før befestet og hadde i middelalderen (og frem til 1855) privilegier mot å stille skip til forsvar av kysten. Embetet Lord Warden of the Cinque Ports eksisterer ennå, nå nærmest som en ærestittel; Sir Winston Churchill innehadde tittelen 1941-65, fra 1978 tilhører den dronningmoren.

Cinque Terre [tJirjkwe-J (it. 'fem land'), kystland-

skap i Italia, Liguria, på Riviera di Levante nord for La Spezia; omfatter de fem landsbyene Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore. Befolkningen lever av fiske, vindyrking og turisme. Cinque Terre står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Cinzano [tfintsano], Torino, italiensk vinprodusent grunnlagt 1757 av brødrene Carlo Stefano og Giovanni Giacomo Cinzano. Særlig kjent for sin vermut, som er eksportert fra 1860. Inngikk 1999 i den italienske Campari-gruppen (Davide Campari-Milano). CIO, forkortelse for fransk Comité International Olympique, Den internasjonale olympiske komité, se ►IOC. Cioran, Emil [tjaran, fr. utt. fåra], 1911-94, ru­ mensk forfatter, bosatte seg i Paris i 1937, og skrev på fransk fra 1949. Han er kjent som forfatter av filosofiske og idéhistoriske essayer, bl.a. La Tentation d'exister (1956) og Histoireet Utopie (1960), der hans radikale skeptisisme og pessimistiske grunn­ holdning til verden kommer til uttrykk. Til og med det å skrive blir fremstilt som en farse: «Et­ hvert ord er et ord for mye». Ciotat, La, by i Frankrike, se ►La Ciotat. Cipiko, Ivo [tfi-], 1869-1923, kroatisk forfatter. Skrev realistiske noveller og romaner med motiv fra Dalmatia. CIPO, forkortelse for fransk Conseil International pour la Préservation des Oiseaux, Internasjonale Råd for Fuglefredning, grunnlagt 1922. Jfr. ►BirdLife International. Cipollini, Mario, f. 1967, italiensk syklist. Verdens­ mester i fellesstartritt 2002. 42 etappeseirer i Italia rundt og 12 i Frankrike rundt i perioden 19892003. cjppus (lat.), en oftest firkantet søyle som ender i en spiss eller runding oventil, brukt av romerne som grensestein og gravstein. cirage [sira:3] (fr., av eire, 'voks'), maleri i forskjel­ lige valører av gult eller brunt; i glassmaleri beteg­ nelse for valører i sølvgult. Circaea, planteslekt i mjølkefamilien, se ►trollurt. Circe (gr. mytol.), se ►Kirke. circenses. ludi circenses, navn på offentlige fester og leker som i oldtiden fant sted i Roma, særlig i Circus Maximus, som rommet minst 200 000 tilskuere. Lekene hadde opprinnelig forbindelse med religionen, men senere ble hovedvekten lagt på å forlyste det store publikum, og etter hvert fikk de så stor betydning for folkets daglige liv at dikteren Juvenal i keisertiden kunne forme slag­ ordet Panem et circenses, brød og sirkus. Underholdningen bestod først og fremst i kappkjøring med to- og firspann, en sjelden gang også seksspann. Vognstyreren, auriga, stod i vognen, iført en beskyttende drakt, idet det alltid var livs­ farlig å delta; som regel var han en slave eller frigiven, sjeldnere en fri mann. Vanligvis kjørte fire vogner samtidig banen rundt sju ganger, en strek­ ning på ca. 8,4 km. Hesteveddeløp var ikke almin­ nelig, derimot forekom kunstritt og hinderritt, neve- og brytekamper, jaktscener, fremvisning av kameler, elefanter og andre utenlandske dyr; gladiator- og dyrekamper fant som oftest sted i amfiteateret. Offentlige bespisninger eller andre gaver kunne også knytte seg til lekene. Egentlig var lekene bekostet av staten, men i tidens løp ble det mer og mer alminnelig at em­ betsmenn (edilene) brukte veldige private sum­ mer for å gjøre lekene så flotte som mulig og derved vinne popularitet. Circeo, Monte [tfirtjgå], odde på vestkysten av Italia, 18 km vest for Terracina, 541 moh. Skrå­ ningene mot haveter fulle av huler og grotten—-

355

CIRRUS

som stalaktittgrotten Della Maga. Til dette fjell er det gamle greske sagn om trollkvinnen ►Kirke it. Circe knyttet. Mange ruiner fra romertiden. circulus vitipsus (lat. 'skadelig sirkel'), feilslutning som består i at man går ut fra det som skal bevises; sirkelbevis. Også om to (særlig onde, eller i medi­ sinsk forstand sykelige) tilstander eller forhold som gjensidig virker på og forverrer hverandre eller fremkaller hverandre, f.eks. hat fører til krig, og krig fører til hat. circum- (lat.), om-; omkring-; i sammensetninger se cirkum- eller cirkon-, Grcus Maxentius, det best bevarte romerske sir­ kus, ved Via Appia, like utenfor Roma. Innviet 309 e.Kr. Circus Maximus, det eldste og mest berømte ro­ merske sirkuset, trolig anlagt i kongetiden. Det lå i senkningen mellom Palatinerhøyden og Aventinerhøyden. Arenaen var 590 m lang, 80 m bred og hadde plass for 200 000 tilskuere til kappkjøringer, brytekonkurranser og andre forlystelser. I arkadene under tilskuertribunene var det butik­ ker, serveringssteder o.l. Området ligger fremdeles som et stort ubebygd område. Cirebon [Jiribån], Tjirebon, by i Indonesia, på nordkysten av Java, 200 km øst for Jakarta, ved foten av vulkanen Gunung Ciremay (3078 moh.); 269 300 innb. (2001). Viktig havn for hele vest­ lige Java med eksport av sukker, kopra m.m. Jernbaneknutepunkt. Hovedsenter for batikkindustrien, og berømt for en type maskedans, tari topeng. Til 1815 hovedstad i et sultanat. Cirencester [saioransesto eller sisita], mindre by i Storbritannia, England, Gloucestershire, 25 km sørøst for Gloucester. Jordbruks- og turistsenter. Sør for byen ligger Royal Agricultural College. Ruiner av romernes Corinium Dobunnorum og av kloster fra 1117. Byen var i romersk tid den største i England etter London. cireperdue [sirperdu] (fr. 'tapt voks'), støpemetode ved fremstilling av bl.a. kunstgods, se ► å eire perdue og ►billedstøping. cjrka, forkortet ca. (lat. circa), omkring, omtrent, brukt ved talloppgaver. cirkadisk rytme (av lat. 'omtrent' og 'dag'), cirkadian rytme, rytmisk eller periodisk fysiologisk prosess hos planter og dyr med perioder på om­ kring ett døgn, som ikke skyldes vekslingen mel­ lom dag og natt, men er styrt av egenskaper ved organismen selv. De viser seg derfor også i f.eks. konstant lys eller mørke. Periodisiteten kan være 22-28 timer. I konstant lys eller mørke vil for eksempel bladene på en ung bønneplante heve og senke seg med en periodisitet på om lag 26 timer. Hos dyr vil slike rytmer kunne gi seg utslag i bl.a. spise- og soverytmer. Grunnlaget for slike rytmer antar man er en innebygd biologisk klokke, hvis natur foreløpig er ukjent. Se også døgnrytme. cirkum- (lat.), om-, omkring-, cirkumferens (av cirkum og lat. 'føre'), omkrets, omfang. I kjøpstadsprivilegienes tid var byens lovbestemte oppland begrenset av en cirkumfe­ rens innenfor hvilken byen hadde monopol på handelen. Cirkumferens ble i vår eldre bergrett brukt om det område der innehaveren av et bergverksprivilegium hadde enerett til å skjerpe og rett til å kreve tømmer og trekull m.m. levert av bøndene til en «billig» pris. cirkumfleks (av lat. 'omkringbøyd').) 1 Aksenttegnet A . Brukes i norsk bare i lånord fra fransk og i noen få norske ord for å unngå for-

Circus Maximus. Rekonstruksjon av det romerske sirkuset. I bakgrurmen til høyre Colosseum.

veksling, f.eks. for (prep.) og for (til dyr eller i klær). I fransk betegner cirkumfleks betont, åpen vokal. 2 (fonetikk). Totoppet tonebevegelse (fallende-stigende, stigende-fallende) innenfor en lang vokal eller stavelse. cirkumpolar (av cirkum og lat. 'pol'), som angår områdene omkring (Jordens) poler. cirkumpolar steinalder, fellesbetegnelse for en rekke lokale kulturgrupper langsmed de nordlig­ ste deler av det europeisk-asiatiske og det ameri­ kanske kontinent. De karakteriseres ved noen­ lunde ens klima og erverv basert på sjøfangst, og med utstrakt bruk av bein og horn som redskapsemner, ved siden av forskjellige steinslag, bl.a. skifer. Tidligere mente man, på grunn av likheter innen redskaper og fangstmetoder, å kunne spore kontakt mellom skilte kulturer innen dette områ­ det, f.eks. mellom skiferkulturen i nordisk yngre steinalder og de eldste eskimokulturer. Nyere undersøkelser har vist at dette neppe er tilfelle, fordi avstanden i tid og rom er for stor, bl.a. kjen­ nes ikke skiferredskaper fra sibirske kulturer, cirkumpolarstjerne, stjerne plassert slik at avstan­ den fra himmelpolen er mindre enn observa­ sjonsstedets polhoyde. Under Jordens daglige dreining vil en cirkumpolarstjerne alltid være over horisonten. cirkumvallasjon (av lat. 'innhegne') (mil.), for­ skansning omkring et befestet anlegg; tidligere særlig betegnelse for angriperens forskansninger til sikring mot unnsetning av den beleirede fest­ ning. cirrhpse, kirrhose (av gr. kirrhos, 'gul'), skrumpning av et organ på grunn av delvis destruksjon av det aktive vevet (parenkymet) som erstattes av arraktig bindevev. Brukes mest om leveren, levercirrhose, ►skrumplever. Flere typer, med forskjel­ lig årsaksforhold. Kan opptre etter betennelser (f.eks. alvorlige tilfeller av epidemisk gulsott), ved langvarig alkoholmisbruk og ved andre forgiftnin­ ger. Cirripedia (av lat. '(hår)lokk, frynse' og 'fot'), cirripedier, krepsdyrklasse, se ►rankefotinger.

Cirrocumulus

cirrocumulus [si-] (av cirrus og cumulus), makrell-

skyer, en av de ti hovedtyper av skyer, opptrer i de høyeste nivåer av troposfæren, over 4-6 km på våre breddegrader. Består av tynne, hvite lag eller større flak som er splittet opp i små baller eller dotter uten skygger, ofte ordnet i et mønster som minner om tegningene i skinnet på makrell. Består i all hovedsak av ispartikler. cirrostratus [si-] (av cirrus og stratus), slørskyer, en av de ti hovedtyper av skyer, opptrer i de høy­ ere nivåer av troposfæren, på våre breddegrader over 4—6 km. Danner et hvitt eller nesten hvitt slør som ikke visker ut randen av sol og måne. Består nesten utelukkende av ispartikler, disse kan ha utpreget krystallstruktur og bryter da lyset fra sol og måne slik at det dannes svakt fargede ringer, buer, kors m.m. (halofenomener). Er ofte varsel på at en varmfront med nedbør nærmer seg. cirrus [si-] (avlat, 'frynse, hårlokk'), fjærskyer, en av de ti hovedtypene av skyer, opptrer i de høyere nivåer av troposfæren, på våre breddegrader gjerne over 4—6 km. Danner enkeltstående striper, trevler, flak eller bånd. Fargen er hvit eller lett grålig, ofte med en silkeaktig glans. Består av iskrystaller eller små snøstjerner som avtegner

356

CIRSIUM

Cirrus. Cirrus-skyer med regelmessig meie-form er ofte det første synlige tegnet på at et nedbørområde nærmer seg.

Cirrus-skyer med mer rotete mønster er derimot nokså vanlig ved høytrykk og varsler altså fortsatt godvær.

nær vannrette striper på himmelen på grunn av langsomt fall gjennom luftlag med forskjellig vind. Cirrus med form som minner om ski eller meier (meiskyer), danner forløpere til større skysystemer i forbindelse med varmfront. Cirsium. planteslekt i kurvplantefamilien, se ►tis­ tel. Cirta, oldtidsnavn på Constantine. Ciry, Michel [siri], f. 1919, fransk komponist. Elev av Nadia Boulanger. Han har i en fri tonal stil og sterkt inspirert av det religiøse skrevet symfonier, orkesterverker, kammermusikk m.m. cis (lat.), på denne siden av; motsatt trans, på den andre siden av. cis-., I kjemi angir dette prefikset den av to geo­ metriske isomere forbindelser (ofte slike med en dobbeltbinding) som har visse atomer eller atomgrupper på samme side av et plan. Se også ►kon­ figurasjon, ► stereokjemi og ►trans-. cisalpinsk (av lat.), på denne side av Alpene (reg­ net fra Roma). Cisalpinske Gallia, betegnelse brukt av romerne om det nordlige Italia (Posletta) sør til elven Rubi­ con. Området var bebodd av gallerne. Cisalpinske republikk, stat i Nord-Italia, opprettet av Bonaparte 1797 ved sammenslutning av de Cispadanske og Transpadanske republikker (lan­ det på begge sider av Po), samt en del av Kirkesta­ ten. Hovedstaten var Milano. Gikk 1802 opp i Den italienske republikk.

Cisapasset [tji:sa-], pass i Italia, i de nordlige Apenninene, mellom La Spezia og Parma, 1039 moh. CISC, fork, for eng. ComplexInstruction-Set Compu­ ter, datamaskindesign som bygger på at mikropro­ sessoren gis et instruksjonssett bestående av et større antall, til dels nokså komplekst sammensat­ te grunninstruksjoner. CISC-prosessorer, som for eksempel Intels PC-prosessorer, kan være meget kraftige, men de komplekse instruksjonene er tidkrevende å utføre. Se også ►RISC. cis-fettsyre (av cis), betegnelse på den isomere formen av umettede fettsyrer der hydrogenato­ mene er plassert på samme side av et plan gjen­ nom dobbeltbindingen slik at fettsyren i romperspektiv vil se vridd ut. De fleste umettede fettsyrer forekommer naturlig i cis-form, mens trans-fettsyrer dannes under hydrogenering (herding). Struk­ turen har betydning både ernæringsmessig og for fettets funksjonelle egenskaper i næringsmiddelproduksjon. Ernæringsmessig anbefales cis-formen. cisiojanus (lat.), huskevers for å finne datoen for de viktigste helgendagene og de faste kirkefeste­ ne. Cisiojanus, som først ble skrevet på latin, senere også på andre språk, bestod av 24 heksametre, to for hver måned, og til sammen inne­ holdt de en stavelse for hver dag i året. Begynnelsesbokstavene i merkedagenes navn er føyd inn i versene i den rekkefølge de forekom. Versene gir av den grunn ingen mening. Cisiojanus ble brukt helt til almanakkene fortrengte dem på 1700tallet. Navnet stammer fra de to første ordene i januarverset. Ciskei ('sørsiden av elven Kei'), tidl, bantustan i Sør-Afrika, Eastern Cape, ca. 9000 km2. Hovedsa­ kelig bebodd av xhosaer. Hovedby: Zwelitsha. Ciskei ble etter en serie kriger innlemmet i Kapp-kolonien på slutten av 1800-tallet. Området fikk indre selvstyre 1972, med Ciskei National Independence Party som det regjeringsbærende parti. Full uavhengighet ble innvilget 4. desember 1981, med partiets leder, Lennox Sebe, som første president. Uavhengigheten ble aldri anerkjent utenfor Sør-Afrika, og som en følge av de politiske endringene som ledet frem til demokratiske valg 1994, ble bantustan-systemet oppgitt og Ciskei ble konstitusjonelt gjeninnlemmet i Sør-Afrika. Cisleithania ('på denne siden av elven Leitha'), uoffisiell betegnelse på den østerrikske delen av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki før 1919. Den ungarske delen ble kalt Transleithania. CISM, forkortelse for fransk Conseil International du Sport Militaire, Det internasjonale militære idretts­ forbund, stiftet 1948. Formålet er å styrke den militære idrett og fremme samarbeidet mellom de væpnede styrker. Foruten vanlige idrettsgrener legges vekt på spesielle militære idrettsøvelser, se ► militær idrett. Idrettsmedisin og forskning inn­ går også i arbeidet. Sete i Brussel. Norge kom med 1948. Cisneros, Sandra, f. 1954, amerikansk forfatter. Hun vokste opp i trange kår i Chicago og Mexico City. Den stadige forflytningen mellom to land og kulturer har satt sitt preg på hennes arbeider, noe som sees tydelig allerede i debutromanen The House on Mango Street (1983). Den poetiske og vare skildringen av personer på søken etter egen iden­ titet og forholdene dem imellom finner vi også i Woman Hollering Creek (1991, norsk overs. Det var en gang en mann, det var en gang en kvinne og andre historier, 1993). I små fortellinger og vig­ netter veves en ung kvinnes historie sammen i det som best kan karakteriseres som bilder av ord. Cisneros er da også anerkjent for sine diktsamlin­ ger, bl.a. My Wicked, Wicked Ways (1987). I 2002

kom romanen Caramelo, som favner over tre generasjoner og to nasjoner. Cispadanske Gallia (se ►cis), hos romerne den sørlige del av det cisalpinske Gallia, landet sør for elva Po (lat. Padus.) Cispadanske republikk, opprettet 1796 av Napole­ on Bonaparte, bestod av Reggio, Modena og den nordlige del av Kirkestaten. Gikk 1797 opp i Den cisalpinske republikk. Cispius, Italia, en av Romas sju høyder; kalles sammen med Oppius gjeme Esquilin. ciss, cj (mus.), tonen c hevet en halvtone. Ciss-dur (mus.), toneart med grunntone ciss. * for samtlige toner. Oftest omskrevet til Dess-dur. Parallelltoneart til aiss-moll. cisselspurv, Spiza americana, fugleart i buskspurvfamilien, se ►sisselspurv. cississ, cx, tonen c hevet to halvtoner; enharmonisk med tonen d. ciss-moll (mus.), toneart med grunntone ciss. 4 for f, c, g og d. Parallelltoneart til E-dur. Cissus, ►stuevin, planteslekt i vinfamilien. cista (lat.-gr.), i de greske mysterier navnet på den sylinderformede kurv hvor de hellige symboler ble oppbevart (cista mystica). I arkeologisk språk­ bruk særlig om sylinderformede kar, vanlig av bronse, hvorav en type ble brukt til gravumer, nemlig de såkalte eiste a cordoni, med horisontalt riflede sider og bevegelige hanker; karakteristiske for jernalderens første tid i Mellom-Europa. En annen type cista av gresk opprinnelse, i regelen rikt omert med figurer av drevet arbeid, på lokket små bronsefigurer, ble i romersk tid brukt som smykke- og toalettskrin. I Palestrina utenfor Roma er det funnet mange slike av fint arbeid. Mest kjent er den ficoroniske cista fra 300- eller 200-tallet f.Kr., med scener fra argonautertoget. Betegnelsen brukes også om de små etruskiske firkantete gravumer av stein eller terrakotta med relieffer på sidene og liggende figurer på lokket. Se ►cistophor. Ordet er lånt i norrønt kista, nå kiste. Cista. Den ficoroniske cista (Ficoroni-cistaen), en gravert og rikt illustrert bryllupskiste i bronse fra 300-tallet f. Kr. Villa Giulia, Roma.

357 Cistaceae, tofrøbladet plantefamilie, se ► solrose­ familien. cister, pæreformet, gitarlignende musikkinstru­ ment, kjent fra middelalderen. På 1600-1700tallet brukt til å akkompagnere visesang, bl.a. av Bellman. Cistercienserordenen, romersk-katolsk munkeor­ den, grunnlagt 1098, moderkloster i Citeaux (lat. Cistercium) i Bourgogne i Frankrike. Her avla ►Bernhard fra Clairvaux sammen med ca. 30 av sine pårørende og venner munkeløftene i 1112, og alt i 1115 ble han utsendt for å stifte Citeauxs tredje datterkloster som fikk navnet Clairvaux (lat. Clara vallis). Herfra grunnla han 68 klostre. Mer enn noen annen skyldtes det ham at «de hvite munker» (etter klesdrakten; i sagaene ofte kalt «gråmunker») vant sin anseelse, slik at Cis­ tercienserordenen på sitt høyeste (1400-tallet) talte nærmere 750 munkeklostre. Munkenes eget liv var da også forbilledlig; de ernærte seg ved hardt arbeid med jord og kveg og ble pionerer i landbruk. Ordenens styringsform ble knesatt i Carta Caritatis, den var i hovedsak utarbeidet av abbed Stephen Harding og ble godkjent av pave Calixtus 2 i 1119. Styringsformen var basert på årlige generalkapitler hvor samtlige abbeder møttes i Citeaux, samt regelmessige visitaser i klostrene. Dette systemet fikk stor innflytelse på senere ordenssamfunn. Allerede i 1125 oppstod antage­ lig tilsvarende klostre for kvinner, senere kalt bernhardinerinner. På 1200-tallet var det over 1000 slike klostre. Begge ordener øvde streng askese med regelmessig gudstjenesteliv, og de var kjent for sin aktelse for Maria. Cistercienserordenen ble imidlertid rammet av forfall i senmiddelalderen. Sacer Ordo Cisterciensis (fork. SO Cist. eller OCist) utgjorde etter hvert en mildere observans, mens klostre under innflytelse av reformklosteret La Trappe i Frankrike gikk inn for den opprinnelige strenghet. Disse samlet seg i en egen gren, Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiae (OCSO, populært kalt trappister), som ble utskilt som selvstendig orden i 1894. Utbredelse. Som følge av den franske revolusjo­ nen forsvant cistercienserordenen mer eller min­ dre i mange land. OCist har (2000) 92 munke­ klostre og 57 nonneklostre. OCSO teller 2510 munker fordelt på 99 klostre, og 1905 nonner fordelt på 67 klostre, hvorav ett på Tautra som ble grunnlagt i 1999. OCSO fikk sin konstitusjon godkjent av paven i 1902. En ny konstitusjon ble godkjent og tatt i bruk i 1990. Ordenens generalkapittel møtes regelmessig, vanligvis i ordenens moderhus i Citeaux Cistercienserordenen i Norge. Cistercienserordenen kom til Norge fra England. Lysekloster ved Bergen ble anlagt 1146, mens Sankt Edmunds og Sankta Marias kloster på Hovedøya ved Oslo ble anlagt 1147; Nunnusetr (Nonneseter) i Bergen (1140årene) var muligens også cistercienserkloster. Munker fra Lyse grunnla kloster på Tautra i Trondheimsfjorden 1207. Det allerede eksisteren­ de cistercienserklosteret på Munkeby ved Levan­ ger (anleggsår og moderkloster ukjent) ble da sannsynligvis lagt under Tautra. HFl/PBH Cistercienserarkitektur. Cistercienserklostrene utviklet på 1100-tallet en enhetlig arkitektur med tilsvarende utforming både av anleggene og de enkelte bygningene, som ble gitt en nøktern utforming. Kirkene ble opprinnelig bygd svært enkle uten tårn og absider og hadde verken malte dekorasjoner eller steinskulpturer. Det eldste bevarte kirkebygget er Fontenay i Burgund i Frankrike, oppført 1139-47. Fra Frankrike spred­ te cistercienserarkitekturen seg til England, derfra bl.a. til Norge; representert ved Klosteranlegg på Hovedøya ved Oslo og i Lyse ved Bergen.

CITIZEN

Litt.: Fischer, G.: Klosteret på Hovedøya: et cistercienseranlegg, 1974; France, J.: The Cistercians in Scandinavia, 1992; Johnsen, A.O.: De norske cistercienserklostre 1146-1264 [...], 1977; KLNM, 2:565-73; Lange, C.C.A.: De norske Klostres Historie i Middelal­ deren, 2. Udg., 1856; Ortved, E.: Cistercieordenen og dens klostre i Norden, 1927-33, 2 b. cisterne (fra lat., av gr. 'kiste'), tank (reservoar) av stålplater, betong eller glassfiber for oppsamling og lagring av vann. Cisterner brukes ofte i varmt og tørt klima til oppsamling av nedbør (ofte fra tak) til senere bruk i husholdningen. Vannet blir filtrert. cisternografi (av cisterne og -grafi), røntgenun­ dersøkelse av cerebrospinalvæskereservoarene omkring sentrale deler av hjernen og lillehjernen etter innføring av MR- eller røntgenkontrastmiddel. cistophor (av lat.-gr. cistophorus, 'kurvbærer'), antikk sølvmynt (tetradrakme) av verdi som tre romerske denarer, vekt ca. 12,5 gram. Cistophor ble preget i flere byer i Lilleasia de to siste århun­ drene f.Kr. Etter erobringen 133 f.Kr. fortsatte romerne utmyntningen av cistophor. Fra Apamea Citizen Kane. Orson Welles hadde både regi og hovedrolle i i Frygia kjennes en cistophor med Ciceros navn filmen fra 1941, der han spilte avismagnaten Charles Foster Kane. fra den tid (51-50 f.Kr.) han var proconsul i om­ rådet. I keisertiden ble det preget mynter av samme ner bestemt av hvilke lister de befinner seg på. vekt, men med andre myntbilder. Disse går også Blant norske arter som står på CITES-listene er under betegnelsen cistophor. alle hvalartene, isbjørn, ulv, gaupe, oter, samt alle Navnet kommer av myntens forsidebilde, en rovfuglartene og uglene. sylinderformet kurv med en slange krypende Håndhevelsen av konvensjonen er lite effektiv, frem under det åpnede lokk. Denne kurven kalles noe som bl.a. skyldes sterke økonomiske interes­ en cista mystica (se ► cista) og var et gjemme for ser i dyrehåndel, begrenset kapasitet hos tollmyn­ tempelredskaper. Den hadde spesiell betydning dighetene, ineffektive rettssystemer og utbredt for Dionysosdyrkelsen. korrupsjon. Dessuten er autoriteten svekket av cistrose, Cistus, planteslekt i solrosefamilien. 20 motsetninger mellom ulike land, bl.a. har Norge arter, vesentlig hjemmehørende i egnene om­ og Japan flere ganger forsøkt å få lempet på de kring Middelhavet. Eviggrønne, buskaktige veks­ strenge betingelsene for eksport av hvalkjøtt, og ter, hvorav et par arter dyrkes: C. purpureus med flere afrikanske land (Sør-Afrika, Namibia, Bots­ purpurfargede, store blomster, og C. ladanifer med wana, Zimbabwe) har drevet en tilsvarende kam­ hvite blomster. Av den siste og noen andre arter panje for handel med elfenben. fås ►ladanum, en velluktende harpiks som tidli­ Cité Universitaire, La [site yniversit£:r| (fr.), den gere var et kjent legemiddel, men som nå vesent­ internasjonale universitetsbyen i den sørlige lig brukes til røkelse. delen av Paris, reist i 1920- og 1930-årene ved Cistus, planteslekt i solrosefamilien, se ►cistrose. donasjoner av bl.a. Rockefeller. Anlegget består cjstussanger, Cisticola juncidis, fugleart i sangerfaav studenthjem for forskjellige nasjoner. Norge milien. Litt mindre enn en løvsanger. Droplete fikk sitt Maison de la Norvége i 1954 med plass til i lengdestriper i brunsvart og gulbrunt på hele alt 100 studenter, hvorav 50 skal være norske og 50 franske. oversiden. Hekker i middelhavslandene. citadell (fra it. 'liten, befestet by'), indre, selvsten­ Citigroup Inc., New York, amerikansk finanskon­ dig del av en større festning, bestemt til å danne sern dannet 1998 ved sammenslutning av Citibesetningens siste tilfluktssted eller reduit. Cita­ corp og Travelers Group, per 2004 verdens største. dellet ble ofte lagt på en høyde; skulle også tjene Omfattende bank-, kreditt- og forsikringsvirk­ til å holde en opprørsk befolkning i tømme. somhet, eier bl.a. betalingskortselskapet ►Diners Club. Bankvirksomheten drives hovedsakelig citato loco (lat.), på nevnte sted; forkortes c.l. eller under navnet Citibank med en forvaltningskapital l.c. på ca. 1100 mrd. amerikanske dollar. Banken har Cité [site] (fr.), by(samfunn), bykjerne; brukes fra 1985 en norsk avdeling i Oslo. Citigroups gjerne om den eldre del av byen (f.eks. La Cité i omsetning ca. 95 mrd. amerikanske dollar med Paris), i motsetning til de delene som er kommet rundt 260 000 ansatte (2003). til senere (forsteder). Forsikringskonsernet Travelers Group ble grunn­ CTteaux [sitå], lat. Cistercium, landsby i Frankrike, lagt 1864 i Hartford, Connecticut som The Trave­ Bourgogne, departementet Cote-d'Or. Cistercien­ lers Life and Accident Insurance Company, senere serordenen har sitt navn etter det berømte abbe­ også annen finansvirksomhet. Citicorp ble dannet diet som ble grunnlagt her i 1098. 1968 som First National City Corporation, et CITES, fork, for eng. Convention on International holdingselskap for banken City Bank of New York Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora, og annen finansvirksomhet. City Bank of New Washington-konvensjonen, konvensjon om York ble grunnlagt 1812, fra 1962 kalt First Natio­ internasjonal handel med truede og sårbare arter, nal City Bank og fra 1976 Citibank. vedtatt 1973. 164 land har ratifisert konvensjo­ Cjtius — Altius — Fortius (lat.), det olympiske motto: nen (per 2004), som har til hensikt å regulere og Hurtigere - Høyere - Sterkere. kontrollere handelen med truede plante- og Citizen Kane [-kein], amerikansk spillefilm dyrearter. De artene som omfattes av konvensjo­ (1941) i regi av Orson Welles etter manus av nen, oppregnes på ulike lister, alt etter grad av Herman J. Mankiewicz og Welles, filmen var sårbarhet. Handel med disse artene, eller med Welles' debut som spillefilmregissør. Livet og avledede produkter, er underlagt ulike restriksjokarrieren til en amerikansk magnat (spilt av Wel-

358

CITO

les) avdekkes etter hans død av en journalist som intervjuer menneskene som stod ham nær. I øvrige roller: Joseph Cotten, Dorothy Comingore, Everett Sloane, Ray Collins, Paul Stewart, Agnes Moorhead, George Coulouris. Foto ved Gregg Toland, musikk av Bernard Herrmann. Handlin­ gens paralleller med aviskongen William Ran­ dolph Hearsts karriere gjorde at filmen ikke ble omtalt i Hearst-pressen. Flere ganger kåret til «verdens beste film». 1 Norge først lansert under tittelen Sensasjon. cito (lat.), hurtig; citissime, meget hurtig. Ble tidli­ gere brukt som påskrift i betydningen «haster» på brev, og brukes fremdeles i samme betydning på resepter. citoyen [sitoaje] (fr.), borger, opprinnelig person som hadde borgerrett i en by (cité); under den store franske revolusjon ble det i 1792 ved lov bestemt at citoyen og citoyenne (borgerinne) skulle brukes i tiltale og omtale for alle mennesker, istedenfor titler og tiltaleformer som varierte med folks sosiale status. citrjn (av lat. citrus, 'sitron'), gul varietet av kvarts; anvendes som smykkesten. Også feilaktig kalt kvarts-topas eller falsk topas. Mye av den citrin som finnes på markedet er fremstilt ved oppvar­ ming av ametyst. Ved en slik behandling forsvin­ ner den fiolette ametyst-fargen, og kvartsen blir gulfarget. Citrine, Walter McLennan [sitrin], fra 1946 1. baron Citrine of Wembley, 1887-1983, britisk fagforeningsleder. Generalsekretær i den britiske faglige landsorganisasjon Trade Union Congress (TUC) 1926-46; 1928-45 formann i Fagforeningsinternasjonalen. Citrine var medlem av direksjonen for avisen Daily Herald 1929M6. Han var president i den faglige verdensintemasjonale 1945-46. Skrev bl.a. The Trade Union Movement of Great Britain (1926), selvbiografien Men and Work (1964), TwoCareers (1967). Citroen [sitråen], fransk bilmerke, lansert av André Citroen (1878-1935) som 1919 startet en bilfabrikk i Paris i sin tidligere ammunisjonsfa­ brikk. Med moderne produksjonsmetoder, bl.a. samlebåndsteknikk, ble han på få år Europas største bilprodusent. Citroen inngår fra 1976 i ► PSA Peugeot Citroen. I tillegg til i Frankrike produseres Citroen bl.a. i Spania og Portugal; i disse tre landene ble 740 500 biler produsert 2000. HISTORIKK

Modeller. I 1934 kom den berømte 7CV (Traction avant, fr. 'forhjulstrekk') i produksjon. Den hadde forhjulsdrift, torsjonsavfjæring og tannstangstyring, og var den første masseproduserte bil med selvbærende, helsveiset stålkarosseri. Modellen ble fremstilt så å si uforandret i et antall av over 1 mill, før den ble tatt ut av produksjon 1957. For­ uten personbiler ble det også produsert vare- og lastebiler. I 1948 kom fabrikken med en ny oppsiktsvek­ kende konstruksjon, 2 CV, med et fullstendig nytt

avfjæringssystem, et meget enkelt karosseri og en tosylindret luftavkjølt motor - en virkelig folkebil. En ny sensasjon, DS 19, kom 1955 med luftgass/ væskefjæring, regulerbar bakkeklaring, automa­ tisk clutch og en rekke andre tekniske finesser, samt en helt ny karosseriutforming. Selskapet. Citroen SA ble grunnlagt 1919 av André Citroen. Ved siden av bilproduksjon videreutvik­ let Citroen beltekjøretøyet, og fabrikken stod bak flere motoriserte ekspedisjoner til Afrika og Asia i 1920- og 1930-årene. Fabrikken gikk konkurs 1935, og familien Michelin (bildekkprodusent) overtok virksomheten. I 1957 ble PanhardLevassor fabrikken overtatt og i 1968 lastebilfabrikken Berliet. Citroen kom i 1970-årene på ny i store økonomiske vanskeligheter og er fra 1976 eid av Peugeot. Salgsselskapet Citroen Norge AS, Oslo, grunnlagt 1930, er et norsk datterselskap. Omsetning 2000: 667 mill, kr; 90 ansatte. Citrullus, planteslekt i gresskarfamilien. 3 arter i Afrika og India. Flikete blad med 3-5 hovedfliker, enkle slyngtråder, stor melonlignende frukt. De viktigste artene er ►vannmelon og ►kolokvint. citrum (lat.), hos romerne navn på den velluktende, holdbare veden av ►seder, som bl.a. ble brukt til byggematerialer og fine trearbeider. Citrus, planteslekt i rutefamilien. Busker eller mindre trær, stammer fra tropisk Asia og dyrkes i alle varmere land i mange former. De omfatter noen av Jordens mest verdifulle frukttrær. Blade­ ne er oftest hele, læraktige, skinnende grønne og sitter på en ofte vinget bladstilk. Blomstene hvite eller rødlige, velluktende og har mange støvbærere, som sitter i grupper. Frukten er et tykkskallet, saftig bær med mange rom («båter») og ofte mange frø, se ►sitrusfrukter. Rikelig med oljekjertler i blad, bark og fruktskall. Dyrkingen av Citrus-aner er mange tusen år gammel, og det er derfor svært vanskelig å utrede avstamningen for de dyrkede formene. cittå [tfitta] (it.), i sammensetninger ofte civita [tfivita], by, begynnelsen av mange italienske bynavn. Cittå di Castello [tfitta-], by i Italia, Umbria, ved Tevere (Tiber), 40 km nord for Perugia; 37 890 innb. (2001). Mange vakre bygninger, bl.a. Palazzo Vitelli della Cannoniera (1531-32), med bety­ delige kunstsamlinger, Vitelli-kapellet (1564) og katedralen (1356) med interiør i renessansestil. city [siti] (eng., fra glfr.), by. I England brukt om større og viktige byer, opprinnelig slike som ved kongebrev var gitt særlige rettigheter og friheter og som oftest også var bispeseter. I USA brukes ordet i videre betydning. The City brukes for The City of London, byen innenfor Londons gamle bymurer, særlig om finans- og handelskvarteret omkring børsen og Bank of England. I overført betydning brukes city om forretningssentrum i andre større byer. City of Birmingham Symphony Orchestra [siti av ba: miljam simfani å:kastra], britisk symfoniorkester,

grunnlagt 1920, het frem til 1948 City of Birming­ ham Orchestra. Dets hjem er fra 1991 Symphony Hall. Blant orkesterets sjefdirigenter har vært Adrian Boult 1924-30, Louis Frémaux 19691978 og Simon Rattle 1980-98; sistnevnte gjorde orkesteret til et av Storbritannias ledende. Sjefdirigent fra 1998: Sakari Oramo. City of Flint, amerikansk handelsskip som 20. okt. 1939 anløp Tromsø med tysk prisemannskap om bord, samt 37 britiske fanger, overført fra et sen­ ket skip. I overensstemmelse med nøytralitetsreglene ble skipet utvist fra norsk territorialfarvann, hvorpå det gikk til Murmansk. Den 30. okt. 1939 anløp det atter Tromsø og fikk tillatelse til å passe­ re sørover gjennom norsk farvann under eskorte av norske krigsskip. I strid med nøytralitetsreglene ankret skipet opp i Haugesund. Skipet ble da frigitt og det tyske prisemannskap internert under sterke protester fra tysk side. Den norske opptre­ den var helt korrekt ifølge folkeretten, men saken vakte stor internasjonal oppsikt. ciudad [jiiuåaå, sp.-amer. siuåaå] (sp.), by, navn på større byer med egen jurisdiksjon, i motsetning til villas, mindre kjøpsteder uten egen jurisdik­ sjon, og aldeas, handelsplasser eller store landsby­ er. Ciudad Bolfvar [siuåaå bålivar], by i Venezuela, ved bredden av Orinoco, ca. 400 km fra munnin­ gen; 287 100 innb. (2002). Hovedhavn og viktigs­ te handelssenter for Llanos-området. Utskipning av gull, diamanter og buskap. En stor hengebro, Angostura (1967), over Orinoco har gjort byen til et viktig knutepunkt i trafikken mellom Caracas og Ciudad Guayana. Erkebispesete. Katedral (bygd 1764-1840). Universitet. Grunnlagt 1764 som San Tomas de la Nueva Guyana de la Angostura. Her ble 1819 forbunds­ republikken Gran Colombia opprettet etter initia­ tiv av Simon Bolfvar, som byen siden 1864 er oppkalt etter. Ciudad Chetumal, by i Mexico, se ►Chetumal. Ciudad de México, hovedstad i Mexico, se ►México. Ciudad Guayana, by i Venezuela, se ►Guayana. Ciudad [uårez, by i Mexico, se ►Juårez. Ciudad Madero, by i Mexico, se ► Madero. Ciudad Obregon, by i Mexico, se ►Obregpn. Ciudad Real [jtiuåaå -] 1 Provins i Spania, del av den autonome regionen Castilla-La Mancha, omkring elven Guadiana; 19 813 km2 med 484 300 innb. (2002). Hoved­ stad: Ciudad Real. Den midtre og østre del er et nakent sletteland (La Mancha); resten av provinsen gjennomskjæres av fjellene Sierra Morena (sør) og Montes de Toledo (nordvest). Jordbruket er viktigste næ­ ringsvei, med dyrking av kom, oliven og vindru­ er. På slettene drives et betydelig sauehold. Jord­ bruket hemmes imidlertid av tørke, og en eiendomsstruktur hvor store landområder eies av fraværende jordeiere. Det brytes noe kull, bly og

Citroen. Til venstre: DS 19, som vakte oppsikt med sin moderne design da den ble lansert i 1955. -1 midten 2CV, som ble lansert 1948. - Til høyre: Den berømte Traction Avant fra 1934.

359

kvikksølv. Industrien er beskjeden, med konsen­ morbehandling. Han var også arkitekt og ingeni­ trasjon til Ciudad Real (næringsmidler) og til ør. Puertollano (oljeraffineri, kjemisk industri). civitas (lat.) 2 By i Spania, hovedstad i provinsen Ciudad Real, 1 Borgersamfunn, borgerskap. Civitas dei, borger­ 630 moh., 10 km sør for Rio Guadiana; 65 100 skap i Guds stat, grunnbegrep i Augustins hoved­ innb. (2002). Handelssenter; næringsmiddelin­ verk De civitate dei. dustri (kornmøller, bryggerier m.m.). Stor gotisk 2 Borgerrett; civitas cum suffrggio, borgerrett med katedral. En del av bymuren fra middelalderen er stemmerett; civitas sine suffrggio, borgerrett uten bevart, bl.a. porten Puerta de Toledo (1328). stemmerett. Grunnlagt 1252. Civitavecchia [tjivitavekkia], by i Italia, Lazio, 60 Ciudad Rodrigo [jriuåaå rådriyå], by i Spania, km nordvest for Roma, ved Tyrrenske hav; Castilla-Leon, provinsen Salamanca, ved Dueros 50 030 innb. (2001). Civitavecchia er Romas bielv Rio Agueda, 25 km fra den portugisiske viktigste havneby, og er utgangspunkt for passagrense; 14 400 innb. (2002). Handels- og turist­ sjertrafikken på Sardinia. Variert industri med senter. Gammel romersk by som het Augustobribl.a. fremstilling av bygningsmateriell, alumi­ ga. Severdig er middelalderborgen Alcåzar, som niumsverk, oljeraffinering og verkstedindustri. kongen Enrique 2 (1369-79) lot bygge. Ciudad Arsenal bygd av Bernini, og citadell (med etrus­ Rodrigo ble anlagt på 1100-tallet, men har rester kisk museum) bygd av Bramante og Michelangeav byggverk fra romertiden. Hele den gamle by­ lo. Byen og havnen ble anlagt av Trajan som delen innenfor bymuren er fredet. Inntatt av Centumcellae. 828 ødela araberne byen. Pave Leo franskmennene under Ney 1810 og gjenerobret 4 bygde en ny by 13 km mot nordøst, men 889 1812 av Wellington, som fikk tittelen hertug av vendte innbyggerne tilbake til den gamle byen, Ciudad Rodrigo. som derfor fikk navnet Civitavecchia ('gamleby­ Ciudad Victoria, by i Mexico, se ►Victoria. en'). Civitavecchia ble Kirkestatens viktigste Ciutadella de Menorca (sp. 'liten by, citadell'), by i havn. 1849-70 var byen besatt av franske tropper. Spania, Baleares, på vestkysten av øya Menorca; Som flåtehavn sterkt skadet ved flyangrep 194324 700 innb. (2002). Sko- og smykkeindustri, 44. fiskehavn. Berømte grotter. Gotisk katedral fra CiXi [tsa kji], Tzu Hsi, 1835-1908, kinesisk keise­ 1287. rinne av mandsjuslekt, i flere tiår Kinas egentlige civet (fra arab.), sibet, zibette, desmer, kjertelsemakthaver. Ci Xi, som i utenlandsk litteratur ofte kret fra dyr i familien ►snikekatter (først og er kalt «enkekeiserinnen» eller «Den gamle fremst fra ►sivetter); tidligere anvendt i parfymebuddha», kom 1851 inn i keiserpalasset som industrien. Man har særlig fanget og temmet konkubine av lav rang, men 1856 fødte hun en afrikasivetten, Civettictis civetta, asiasivetten, Viverra sønn og ble medhustru. Da keiseren døde 1861, Zibethica, og småsivetten eller rass, Viverricula oppnevntes et regentskap. Beslutninger måtte ha indica. Det sterktluktende sekretet produseres i den gamle enkekeiserinnens og Ci Xis samtykke, kjertler nær analåpningen. En gang ukentlig kan og senere dannet de to et regentskap alene, men man tømme kjertlene for sekret. Ci Xi var den egentlige makthaver. Da sønnen, civetkatt, pelsfaglig betegnelse på skinn av en Tongzhi, 1873 overtok styret, fortsatte hun å øve nordamerikansk art skunk, eastem spotted skunk. kontroll til han døde to år senere, og Ci Xi ble Se for øvrig ►pelsverk. igjen regent, denne gang for hennes dattersønn Guangxu, som mot sedvane ble utpekt til tronar­ civetter, annet navn for ►sivetter. ving. Da han 1889 besteg tronen, trakk Ci Xi seg Cividale del Friuli [tji-], by i Italia, Friuli-Venezia offisielt tilbake til sommerpalasset utenfor Beijing, Giulia, øst for Udine, ved elven Natisone; 11 300 som hun utsmykket for midler budsjettert til å innb. (2000). Handelssenter. Byen har en domkir­ anskaffe landet en marine. ke fra 1400-tallet, og flere andre gamle kirker og En flerårig konflikt med keiser Guangxu på palasser. Arkeologisk museum, med romerske og grunn av hans reformvennlige politikk endte med langobardiske funn. Romernes Forum Julii, at Ci Xi gjorde et kupp og overtok makten på ny. grunnlagt av Augustus. Hovedstad i Friuli, senere Hun sympatiserte med bokserne, men fikk veltet for langobardiske og karolingiske fyrster. Sete for skylden over på keiseren og reformvennene. Tok patriarken av Aquileia 730—1238. Tilhørte Vene­ tilflukt i Xian under opprøret, men vendte tilbake zia fra 1419. til Beijing 1902, og begynte en forsinket reform­ Civjlis. Julius (tidligere oppfatning: Claudius), politikk med sikte på å vinne stormaktenes gunst. fornem bataver; utnyttet tronstriden i Roma 69 Cixous, Héléne [siksu], f. 1937, fransk forfatter og e.Kr. til oppstand. Kjernen i denne utgjorde batalitteraturforsker, føst i Algerie av jødisk familie. veme, men flere germanske og keltiske folk og til Hun har tatt doktorgraden på James Joyce, men og med romerske hærer sluttet seg til. En av Veer særlig kjent for sine skrifter om seksuell identi­ spasians generaler slo opprøret ned, men Civilis tet og fremmedgjøring. Med utgangspunkt i filo­ oppnådde gunstige fredsbetingelser. Han er hosofi og klassisk litteratur har hun studert forskjel­ vedskikkelsen i et berømt maleri av Rembrandt, lene mellom «mannlig» og «kvinnelig» skrift. se ►Claudius Civilis. Blant hennes bøker kan nevnes Prénom de Dieu civiliter mortuus (lat.), borgerlig død, dvs. æreløs. (1967), Le troisiéme Corps (1970), Souffles (1975), Civil service [sivil sa:vis], i England og USA beteg­ Angst (1977), Le Livre de Promethea (1983), Déluge nelse for det nasjonale sivile embetsverk. (1992) og Benjamin d Montaigne (2001). Or: Les” Lettres de mon pére (1997) er selvbiografisk. cjvis (lat.), borger; civisRomanus, romersk borger, med romersk borgerrett. Cl, kjemisk symbol for grunnstoffet klor. Civita Castellana [tfjvita -], by i Italia, Lazio, 30 c.L, fork, for lat. citgto loco, på det angitte sted, km sørøst for Viterbo; 16 000 innb. (2000). Ro­ clactonien [-nie], arkeologisk betegnelse på en mansk domkirke fra 1200-tallet med vakker tidlig-paleolittisk funngruppe som tilhører de portal, og citadell fra 1494. Her lå i oldtiden Falerii såkalte flekkekulturer og kjennetegnes ved en Veteres, ødelagt av romerne 241 f.Kr. Bygd opp spesiell, teknisk sett enkel fremstilling av flintflekigjen som Falerii Novi; store ruiner. ker (clactonien-flekker) for videre bearbeidelse til Civitali, Matteo di Giovanni [tjivitali], 1436-1501, redskaper som skrapere, kniver og spisser. Clacto­ italiensk billedhugger. Virket i Lucca, utførte nien er kjent fra en rekke funn i Sør-England og alterverker, gravmonumenter og lignende i en har sitt navn fra et funnsted i nærheten av Clacutpreget renessansestil med sterkt plastisk marton, Sør-England. Videre opptrer den alminnelig i

CLAES

Belgia, Nord- og Midt-Frankrike, og redskaper fremstilt ved typisk clactonien-teknikk er funnet forskjellige steder i middelhavsområdet og i Afri­ ka. Det er usikkert hvorvidt clactonien represen­ terer en egen kultur eller bare en særlig flinthoggingsteknikk. Den spenner over et langt tidsrom fra første til siste mellomistid. cladding [klædirj] (eng.), prosess for å belegge ett metall med et annet. Metodene som brukes er ► valsing eller ►eksplosjonssveising. Gjennom cladding oppnår man en kombinasjon av styrke ved det belagte metallet og forbedrede overflate egenskaper (spesielt korrosjonsmotstand) ved belegget, evt. også lav pris. Eksempler på cladding er belegging av stålplater med rustfritt stål, titan og aluminium til trykkbeholdere og til fremstilling av rør for bruk i kjemisk industri, og belegging av herdbare aluminiumlegeringer med renaluminium for bruk i fly. Cladel, Léon [kladel], 1835-92, fransk forfatter; skrev realistiske og pessimistiske skildringer av bønder i Gascogne, av fattigfolk og omstreifere, bl.a. Les Va-nu-pieds (1873), Mespaysans (1869-72) og Urbains et ruraux (1884). Cladium, planteslekt i starrfamilien, ca. 50 arter. De fleste i tropiske og subtropiske strøk. Eneste norske art er ►storak. Cladonia, lavslekten ►begerlav. Cladophora. grønnalgeslekt, se ►grønndusk. Cladoselachida. utdødd bruskfiskorden i under­ klassen haier og skater. Primitive haier, levde fra devon til perm. Best kjent på sine tre- til flertakkete tenner. Cladosporium, artsrik slekt av konidiesopper med mørkfarget mycel og sporer. Mest alminnelig er arten C. herbarum, som er en vanlig bestanddel av det mørkfargede soppbelegget (svertesopper) som under fuktige forhold utvikles på mange organis­ ke materialer, deriblant alle slags døde plantede­ ler, tre (se ►blåved) og treholdige produkter. Soppen kan opptre på overflaten av blad på for­ skjellige plantearter, men ser normalt ikke ut til å kunne forårsake sykdom. Under spesielt fuktige værforhold kan den gjøre skade på kornaks. Ar­ ten C. cucumerinum, agurkgummiflod, fører på agurkfruktene til innsunkne flekker som det skilles ut en seig, gummiaktig væske fra. Sykdom­ men betyr lite i dag på grunn av resistens mot soppen hos de sortene som dyrkes. Fløyelsflekk, C.fulvum, (Fulvia fulva), angriper bladene på to­ mat i veksthus. Det fører til flekker som er blekt gule på oversiden av bladene. På undersiden av bladene, hvor soppen sporulerer, er flekkene brunlige, nærmest fløyelsaktige. I moderne tomatdyrking er soppen vanligvis av liten betydning på grunn av bruk av resistente sorter og god kon­ troll av luftfuktigheten. Hoy luftfuktighet er nød­ vendig for angrep. Større mengder i luften av enkelte Cladosporium-arters sporer kan trolig være allergifremkallende og ha betydning ved utvikling av astma og høyfeber. Claes, Willy, f. 24. nov. 1938, belgisk politiker, tilhører den flamske delen av det belgiske sosia­ listpartiet. Medlem av nasjonalforsamlingen fra 1968. Flere regjeringsposter 1972-74, 1977-81 og 1988-94, bl.a. økonomiminister 1973-74, 197781 og 1988-91, visestatsminister 1979-81 og 1988-94 og utenriksminister 1991-94. General­ sekretær i NATO 1994—95, da han måtte trekke seg etter avsløringene om korrupsjon i forbindelse med kjøp av helikoptre til det belgiske forsvaret (Agusta-skandalen). Claes benektet å ha kjent til forholdene, men ble likevel 1998 dømt til tre års betinget fengsel for korrupsjon. I alt tolv belgiske politikere ble dømt i saken. Claes Claeszon Anslo, 1555-1632, nederlandsk storkjøpmann. Bosatt i Amsterdam, født i Oslo,

360

CLAESON

utvandret til Nederlandene omkring 1580. Stam­ far til den store nederlandske slekt Anslo (samti­ dig nederlandsk form for Oslo). Av denne slekt kan nevnes Comelis Claeszon Anslo (1592-1646), geistlig i Amsterdam, og dikteren Reyer Anslo (1626-69). Claeson, Goran, f. 4. mars 1945, svensk skøytelø­ per. Verdensmester allround 1973, europamester 1973 og 1974. OL-bronse på 1500 m 1972. Satte 1969 verdensrekord sammenlagt. Tildelt Oscarstatuetten 1973. Claeson. Stewe, f. 1942, svensk forfatter og over­ setter. Etter debuten med diktsamlingen Semantica (1969) har han gitt ut flere novellesamlinger og romaner, bl.a. Pigan i Arras (1993), Stamma i havet (1999) og Ronndruvangidder (2002), sistnevnte er en kulturhistorisk kunstnerromanen om nasjonalskalden Esaias Tegnér. Claesson, Stig, pseudonym Slas, f. 1928, svensk forfatter, tegner og maler. Etter debuten med reiseskildringer fra etterkrigstidens Europa, har han i noveller og romaner som Vastgdtalagret (1965) ogDdden heter Konrad (1967) stått frem som en av de store Stockholmsskildrere. I Bbnder (1963) og Vem diskar Yngve Frej? (1968) utgjør fraflyttingen fra den svenske landsbygda hovedte­ maet. I en meget personlig, impresjonistisk og muntlig stil har han uttrykt sin sympati for men­ nesker på isolerte småbruk i romaner som Nelly (19691 og På palmbladoch rosor (1975). Romanene En vandring i solen (1976) og Henrietta ska du också glbmma (1977) vakte stor oppmerksomhet. Av hans senere verk kan nevnes Innan himlen klarnar (1989) og Man måsste det man dnskar (1997), en vittig roman om erotikk og alderdom. Både her og i flere av hans senere bøker skildrer han vanlige mennesker med en egen vri på typetegningen. I senere bøker trer det selvbiografiske underlaget tydelig frem, bl.a. i Svart asfalt, grdnt gras (2000), en oppvekstroman fra Sbder i Stockholm, og Det lyckliga Europa (2001). Som tegner og illustratør til egne og andres bøker har han utviklet en karakteristisk stil. Med få, tilsynelatende nonchalante streker beskriver han mennesker og miljøer. claim [kleim] (eng.), fordring, reklamasjon; i Nord-Amerika og Australia krav på land, jord, fremsatt av gullgraver eller kolonist; påstand som hevder noe som et faktum. Claim of rights. [[- av raits] ], skotsk statsakt fra april 1689; inneholder vilkårene for å tilby Vil­ helm av Oranien kronen. Den uttaler at Jakob 7 har forspilt retten til kronen, og fastsetter at ingen papist må herske over Skottland i fremtiden. Clair, René [kle:r], eg. René-Lucien Chomette, 1898-1981, fransk filmregissør og -teoretiker, fra 1960 medlem av Det franske akademi. Begynte som journalist, kom til filmen som skuespiller, men ble snart en av de fremste i avantgardebevegelsen med filmer som Paris qui dort (1923) og Entr'acte (1924). Kommersielt gjennombrudd med Un chapeau depaille d'ltalie (Den italienske stråhatt, 1928). Komediene Sous les toits de Paris (Under Paris' hustak, 1930), Le Million (1931) og Å nous la liberté (Leve friheten, 1932) er ironisk samfunnskritiske og har en sentral plass i den franske filmens gullalder. Han drog 1935 til Eng­ land, hvor han laget satiren The Ghost Goes West (Spøkelset drar vestover, 1935). Arbeidet under krigen i Hollywood og laget her I Married a Witch (Gift med en heks, 1942) og Agatha Christiefilmatiseringen And Then There Were None (1945). Senere filmer bl.a. Le Silence est d'or (Taushet er gull, 1947), La Beautédu Diable (1950), Les Belles de Nuit (Nattens skjønnheter, 1952), Tout Vor du Mon­ de (All verdens gull, 1960). Også litterær virksom­ het. Clairault, Alexis Claude [klerå], (også Clairaut),

René Clair

1713-65, fransk matematiker, ble allerede 18 år gammel medlem av vitenskapsakademiet på grunnlag av sine undersøkelser over algebraiske kurver. Han deltok i Maupertuis' gradmåling i Lappland 1736, og på grunnlag av denne utarbei­ det han i 1743 sin teori om jordens form. Her oppstiller han den berømte Clairaults sats, en enkel forbindelse mellom jordens flattrykning, omdreiningshastigheten og tyngdens fordeling på over­ flaten. Hans måneteori ble i 1752 prisbelønt av akademiet i St. Petersburg. Clairault utgav også et verk om kometbaner og beregnet i 1758 gjen­ komsten for Halleys komet. Clair de lune [kler dalyn], klaverstykke av Debussy; inngår som nr. 3 i Suite bergamasque komponert i tiden 1890-1905. clair-de-lune [kler dalyn] (fr. 'måneskinn'), almin­ nelig navn i Europa på en hard, tynn, vannblå keramikktype (Sung-keramikk). clair-obscur [kler åpsky:r] (fr. 'klart-dunkelt' eller Tyst-mørkt') (it. chiaroscuro), betegner innen maleri og grafikk en teknikk med sterk kontrast mellom lys og skygge. Teknikken oppstod i renes­ sansen som et egnet virkemiddel for å skape romdybde. Et eksempel på slik bruk av teknikken er Leonardo da Vincis Madonna i grotten i National Gallery i London. På 1600-tallet brukte kunstnere som Caravaggio, Georges de la Tour og Rembrandt teknikken for å skape dramatisk effekt i bildet. Motivet fremstilles i mørke valører, med én Clair-obscur. Paulus’ omvendelse, Santa Maria del Popolo i Roma, et typisk eksempel på den italienske maleren Caravaggios dramatiske bruk av clair-obscur.

sterk lysstråle, ofte uten synlig kilde, som opplyser den sentrale handlingen. Eks. Caravaggios Mat­ tens' kallelse i San Luigi dei Francesi i Roma. Se også ►tenebroso. clairon [klerå] (fr.), signalhorn, messinghorn, trompet; i orgelet en 4 fots tungestemme av trompettypen. Clairvaux [klerva] (lat. Clara vallis), tidligere cistercienserkloster i Aube, nordøstlige Frankrike; grunnlagt i 1115, den første abbed var den hellige ► Bernhard. Klosteret hadde på det meste 700 munker. Det ble konfiskert av den franske stat etter Cistercienserordenens opphevelse under den franske revolusjon (1792). Kirken ble noen tid etter revet, og klosteret ble 1808 omdannet til et av Frankrikes største fengsler. Se også ►Cister­ cienserordenen. clairvoyance [klervoajas] (fr., eg. 'klarsyn'), evne til å se det som er skjult for de vanlige sansene. Det foreligger mange beretninger om «synske» mennesker, som skal kunne se inn i fremtiden (fremsyn, prekognisjon) eller se ting som er skjult eller langt borte. Den vitenskapelige verdi av slike beretninger er imidlertid tvilsom, og om det fin­ nes ekte clairvoyance er sterkt omstridt. Jfr. ^ESP (ekstrasensorisk persepsjon). Claisen. Ludwig, 1851-1930, tysk kjemiker, pro­ fessor i Aachen 1890, i Kiel 1897 og æresprofessor i Berlin 1904-06. Claisen innførte mange preparativt viktige reaksjoner i den organiske kjemi. Kondensasjon av karboksylsyreestere med forbin­ delser som inneholder aktivt hydrogen, kalles for claisenkondensasjon, omleiring av allyletere til allylfenoler kalles claisenomleiring. Han beskjeftiget seg særlig med fenomenet ►tautomeri. clam [klæm] (eng.), magnetisk-klebende spreng­ ladning, mye brukt under sabotasjehandlinger bl.a. i Norge under den annen verdenskrig. Clampett, Bob [klæmpet], 1913-84, amerikansk animasjonshlmskaper. Som medarbeider hos Warner Brothers i 1930- og 1940-årene var han med på å utvikle noen av selskapets mest kjente tegnefilmfigurer, bl.a. Daffy Duck. Blant hans beste filmer må regnes Porky in Wackyland (1938), The Daffy Doc (1938) og Wabbit Twouble (1941). Forlot Warner Brothers 1946, og ble producer i amerikansk fjernsyns pionertid. clams [klæmz], amerikansk navn på spiselige muslinger, ofte ►sandmuslinger, som er en stor delikatesse i USA, men spises lite i Norge. Clancy. Tom [klænsi], f. 1947, amerikansk forfat­ ter av populære spenningsromaner, ofte med internasjonal stormaktspolitikk som tema, bl.a. The Huntfor Red October (1984, filmatisert 1990), Patriot Games (1987, filmatisert 1992), Cardinalof the Kremlin (1988), Clear and Present Danger (1989, filmatisert 1994), The Sum ofAll Fears (1991), Debt of Honor (1994), Executive Orders (1996), Rainbow Six(\99S), The Bear and the Dragon (2000) og Red Rabbit (2002). Flere av bøkene er oversatt til norsk. Clan-na-Gael [klænageil] (irsk), gælernes ætlin­ ger, organisasjon av irsk-amerikanere, stiftet 1869 til støtte for Irland i dets kamp mot England. Også kalt United Brotherhood. Clapeyron. Benoit Paul Émile [klaperå], 17991864, fransk ingeniør, professor og sjef for bergve­ senet i Paris. Clapeyron utviklet videre N. L. S. Carnots ideer om varme og er spesielt kjent for studier av sammenhengen mellom smeltevarme og trykk- og volumforandringer under smelting. Clapham [klæpam], Storbritannia, England, Surrey, del av Greater London, sør for Thames, 5 km fra Westminster Bridge. Jernbanestasjonen Clapham Junction er Storbritannias sterkest trafikkerte jernbaneknutepunkt. Clapham, John Harold [klæpam], Sir, 1873-1946,

361

britisk historiker, 1928-38 professor i økonomisk historie ved Cambridge. Han skrev en rekke ver­ ker om økonomisk historie. Mest kjent er The Economic Development ofFrance and Germany, 18151914 (1921) og An Economic History ofModem Britain (3 bd., 1926-38). Clapperton, Hugh [klæpatan], 1788-1827, britisk (skotsk) sjøoffiser og afrikareisende. Foretok 1823-25 sammen med Dixon Denham og Walter Oudney en reise fra Tripolis gjennom ørkenen til Bornu, kom som første europeer til Tsjadsjøen og trengte mot vest frem til Sokoto. På en ny reise 1825-27 lyktes det ham fra Guineabukta å trenge frem til det indre Sudan, hvor han sammen med Richard Lander undersøkte deler av Nigers løp og for annen gang nådde Sokoto, hvor han døde av dysenteri. Clappertons reiser gav de første sikre etterretninger om det sørlige Sahara og det midtre Sudan. Clapton, Eric (Patrick) [klæptn], f. 1945, britisk gitarist og sanger; spilte i 1960-årene med gruppe­ ne The Yardbirds, John MayalTs Bluesbreakers, Cream og Blind Faith, og stod frem som rockens mest innflytelsesrike gitarist ved siden av Jimi Hendrix. Han satset på en solokarriere fra 1970, og etter en periode med alvorlige narkotikapro­ blemer har han vunnet stadig større popularitet over store deler av verden. Samtidig har han samarbeidet med en lang rekke andre musikere, ikke minst innen blues, som er den musikkfor­ men som ligger hans hjerte nærmest. Av album kan nevnes 461 Ocean Boulevard (1974), Slowhand (1977), Behindthe Sun (1985), Journeyman (1989), Unplugged (1992), From the Cradle (1994), Pilgrim (1998), Riding with the King (2000; med B. B. King) og Reptile (2001). I 2004 gav han ut albu­ met Me and Mr. Johnson, der han tolker sangene til sitt største forbilde, den legendariske bluesartisten Robert Johnson. claque [klak] (fr.), slag med flat hånd. Teaterteknisk brukes ordet om en tilskuergruppe som et teater har leid for å skape suksess ved hjelp av demonstrativ applaus; oppstod og har særlig vært anvendt i Paris. claqueur, [klakø:r], medlem av en claque. Clara, forening stiftet 1998 for å spre informasjon om og bidra til å lette klarering av rettigheter til Eric Clapton på scenen sammen med Jimmie Vaughan (2004).

CLARK

bruk av åndsverk og andre beskyttede prestasjo­ ner og produksjoner. Stiftet av de norske forvalt­ ningsorganisasjonene BONO, Kopinor, LINO (organisasjon som representerer rettigheter til elektronisk gjengivelse av verk), Norwaco og TONO. Clara, Sta., romersk-katolsk helgen, se den hellige ► Klara. Clare [klea], irsk An Cldr, grevskap i Irland, Munster, ved vestkysten mellom Galway Bay og mun­ ningen av Shannon; 3447 km2 med 103 300 innb. (2002). Hovedstad: Ennis. Clare er et karstområde med mye eng og opp­ drett av kveg. Ved den steile klippekysten (Cliffs of Moher) ligger flere badesteder. Marmor- og skiferbrudd. Betydelig industri ved Shannon lufthavn. Grevskapet het først Thomond, fikk navnet Clare etter Thomas de Clare, jarl av Thomond fra 1276. Clare, John [klga], 1793-1864, britisk dikter, kjent som «bondedikteren fra Northamptonshire». Han var landarbeider og selvlært, og oppnådde plutse­ lig berømmelse da han i 1821 utgav sine Poems Descriptive ofRural Life and Scenery. Året etter kom VillageMmstreland Other Poems. I sine senere år led han av depresjon og sinnssykdom, men fortsatte å skrive. Hans Poems ble utgitt av J. W. Tibble i 1935, diktene fra tiden på asylet av G. Grigson i 1949. Clarence [klærans], engelsk hertugtittel som opp gjennom historien har vært båret av flere med­ lemmer av kongehuset. Lionel (1338-68), sønn av Edvard 3, var den første som bar tittelen; den foreløpig siste var Edvard 7s sønn Albert Edward (1864-92). Clarendon [klærandan], engelsk earltittel som 1661 ble gitt til Edward Hyde. Da denne slekten døde ut i manuslinjen 1753, kom tittelen ved ekteskap og arv til slekten Villiers 1776. Clarendon, Edward Hyde [klærandan], jarl av C„ 1609-74, engelsk statsmann og historiker; med­ lem av det korte parlament (1640). I det lange parlament (1640-53) var han først motstander av Karl 1, men sluttet seg senere til ham. Forberedte restaurasjonen 1660, da Karl 2 kom på tronen. Ble 1661 jarl av Clarendon og var Karl 2s ledende minister; gjennomførte bl.a. de beryktede lovene (Clarendon Code) mot frikirkelige grupper. 1667 kom han i strid med parlamentet, som gav ham skylden for krigen mot Nederland (1664-67). Han ble anklaget for høyforræderi og flyktet til Frank­ rike, hvor han skrev The True Historical Narrative of the Rebelhon and Civil Wars in England, en hovedkil­ de til tidens historie. - Clarendons datter, Anne Hyde, ble 1660 gift med kongens bror, hertugen av York, den senere Jakob 2. Clarendon ble der­ med morfar til to engelske dronninger, Maria og Anna. Clarendon, George William Frederick Villiers [klærandan], 5. earl av C„ 1800-70, britisk diplo­ mat og politiker. Fra 1838 jarl av Clarendon og medlem av Overhuset; hjalp Peel med å få opphe­ vet kornloven 1846. Ble 1847 stattholder i Irland, hvor han underkuet O'Briens opprørsforsøk etter hungersnøden 1848. 1853-59 utenriksminister, spilte en ledende rolle på Pariskongressen etter Krimkrigen 1856. Deltok 1864 i Londonkonferansen. Utenriksminister på ny 1865-70. Clarendon Castle [klærandan ka:sl], slott i Eng­ land, nær Salisbury, nå ruin. Berømt for sine to riksmøter i 1164 og 1166, viktige for engelsk forfatning og rettspleie. Møtet i 1164 søkte blant annet å regulere forholdet mellom stat og kirke, claret [klærat] (fr., rødvin med svak farge), en­ gelsk betegnelse på rød bordeauxvin. Clarln, pseudonym for den spanske forfatter og litteraturkritiker Leopoldo ► Alas y Urena.

clarino (it.), i barokken navn på det høyeste trompetregister (8.-16. overtone), også navn på selve instrumentet (vanlig trompet i D med særskilt munnstykke); betegner dessuten trompetstemme i orgel. clarisserinner, se ►klarisser. Clark, Alvan [kla:k], 1804-87, amerikansk optotekniker, særlig kjent som linsemaker, av yrke opprinnelig portrettmaler og kobberstikker. Først i moden alder fattet han interesse for optikk og lærte seg kunsten å slipe linser. I 1846 grunnla han, sammen med sine to sønner, firmaet Alvan Clark & Sons og startet produksjon av akromatis­ ke teleskoplinser. Bygde 1862 et teleskop med verdens til da største objektiv (47 cm), og allerede under prøveoppstillingen kunne hans sønn Alvan Graham Clark (1832-97) for første gang observe­ re Sirius' ledsagestjerne, som var blitt forutsagt av F. W. Bessel 18 år tidligere. For dette mottok Clark jr. det franske vitenskapsakademiets Lalandmedalje, og nå fulgte en strøm av bestillinger på Clarks refraktorer (linseteleskoper), med til dels stadig større objektiver. 11871 gikk et 65 cm objektiv til refraktoren ved U. S. Naval Observato­ ry, Washington. Med denne oppdaget Asaph Hall i 1877 de to månene Phobos og Deimos rundt Mars. I 1884 fulgte et 76 cm teleskop for Pulhovaobservatoriet i Russland. Etter farens død førte A. G. Clark hans arbeid videre og leverte bl.a. et 102 cm objektiv i 1897 til Yerkes-observatoriets refraktor. Den siste er blitt stående som verdens største linsekikkeret. Clark, Colin Grant [kla:k], 1905-89, australskbritisk sosialøkonom, professor 1953-69, direktør for Institute for Research in Agricultural Economics, Oxford. I verket The Conditions ofEconomic Progress (1940, reviderte utgaver i 1951 og 1957) innførte han inndelingen av økonomisk virksom­ het i primær produksjon (ekstraktiv virksomhet), sekundær produksjon (den industrielle produk­ sjon) og tertiær produksjon (omsetning og tjenes­ teytelser). Clark, George Rogers [kla:k], 1752-1818, ameri­ kansk offiser, bror av W. Clark; utforsket Ohioelvens dalføre 1772-73, ledet under uavhengig­ hetskrigen militærekspedisjoner mot de britiske utposter i de nåværende statene Kentucky, India­ na og Illinois. Clark, Helen [kla:k], f. 26. februar 1950 i Hamil­ ton på North Island, newzealandsk politiker (La­ bour). Parlamentsmedlem fra 1981; diverse mi­ nisterposter 1987-90 (1989-90 også visestatsmi­ nister). Partileder fra 1993, statsminister fra 1999. Gjenvalgt ved parlamentsvalget i juli 2002. Clark anses som en pragmatisk politiker som med etter­ trykk har slått til lyd for en frihandelsvennlig politikk. Clark, Jim (eg. James) [kla:k], 1936-68, britisk (skotsk) racerkjører. Verdensmester i formel 1 1963 og 1965 med Lotus Climax. 25 løpsseirerpå 72 starter 1960-68, derav sju seirer 1963. Vant Indianapolis 500 i USA 1965. Omkom på Hockenheim-banen i Tyskland. Clark, Joe [kla:k], (eg. Charles Joseph), f. 5. juni 1939, kanadisk politiker (konservativ). Utdannel­ se og partikarriere i delstaten Alberta. Medlem av Underhuset 1972-93 og 2000-04, formann i det konservative parti (PCP) 1976-83 og 1998-2003, da partiet ble slått sammen med Canadian Alliance til det nye Conservative Party of Canada (CPC). Statsminister i Canada 1979-80, utenriksminister 1984-91, minister for konstitusjonelle forhold 1991-93. 1993 FNs spesialutsending på Kypros. Clark, John Bates [kla:k], 1847-1938, amerikansk sosialøkonom, professor ved Columbia University 1895-1923.1 læren om at arbeidslønnen hevdet han at denne blir bestemt av arbeidets grensepro­

362

CLARK

duktivitet. Clark var motstander av monopolistis­ ke organisasjoner og av fagforeninger. Utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1911. Clark, John Grahame Douglas [kla;k], 1907-95, britisk arkeolog, professor ved Cambridge Univer­ sity 1952-73. Han arbeidet særlig med nordeuropeisk steinalder og utgav en rekke avhand­ linger og bøker, bl.a. Archaeology and Society (1939, 3. utg. 1957), The Study of Prehistory (1954), World Prehistory. An Outline (1962), PrehistoricEurope. The Economic Basis (1965), The Stone Age Hunters (1967), The Earlier Stone Age Settlement ofScandinavia (1975). Clark. John Maurice [kla:k], 1884—1963, ameri­ kansk sosialøkonom, sønn av J. B. Clark. Profes­ sor i Chicago 1921-26, ved Columbia University 1926-53. Han arbeidet særlig med konjunkturanalyse og gjennomførte banebrytende undersø­ kelser av ►akselerasjonsprinsippet. Clark var talsmann for aktiv konjunkturpolitikk og var en av rådgiverne for Roosevelts regjering under New-Deal-perioden. Clark, John Pepper [kla:k], også kjent som J. P. C. Bekederemo, f. 1935, nigeriansk dramatiker og lyriker. Hans stilisert poetiske dramaer foregår i et nærmest tidløst Afrika, f.eks. Song of a Goat (1961), The Masquerade (1963), The Raft (1964) og Ozidi (1967). Tre andre skuespill er samlet i The Bikoroa Plays (1985). 1 1991 kom komedien The Wives' Revolt. Clark har også utgitt flere diktsamlinger. Casualties: Poems 1966-68 (1970) har sitt utgangs­ punkt i Biafrakrigen. Et utvalg dikt er samlet i A Decade of Tongues (1981). Clark. Josiah Latimer [kla:k], 1822-98, britisk elektroingeniør. Som sjef for firmaet C. Forde & Co. ledet Clark arbeidet med leggingen av ca. 75 000 km undervannskabler. Etter hans forslag ble ohm, farad og volt antatt som navn på elek­ triske enheter. Oppfant rørposten (trykklufttransport av brev). Clark, Kenneth McKenzie [klatk], baron, 190383, britisk kunsthistoriker, utdannet under Ber­ nard Berenson i Firenze. Direktør for National Gallery i London 1934-45. Professor (æresstilling) ved Oxford 1946-50 og 1961-62. Han ble tidlig kjent som en fremstående skribent, men gjorde også en vitenskapelig innsats. Han blir vurdert som en av en av de mest innflytelsesrike kunst­ historikere i sin generasjon. Etter hans grunnleg­ gende debutarbeid. The GothicRevival (1929), kom Commemorative Catalogue ofItalian Exhibition ofArt (1930), deretter flere arbeider over Leonardo da Vinci. Senere arbeider er Landscape into Art (1949), Piero della Francesca (1951), The Nude. A Study of Ideal Art (1956), Looking at Pictures (1960), Rembrandt and the Italian Renaissance (1966). Civilisation (norsk ovets. 1970) bygger på en populær forelesningsrekke for fjernsyn, også vist i Norge. Utgav selvbiografi i to bind: Another Part of the Wood (1974) og The Other Half (1977). Clark, Lygia, 1920-88, brasiliansk billedkunstner, elev av Burle Marx i Rio de Janeiro og Leger i Paris. Begynte som maler og skrev sammen med Oiticica Det neokonkretistiske manifest. Laget skulpturelle objekter, «bichos», som tilskuerne kunne forandre formene på. Senere knyttet hun kunsten til kroppslig terapi. Clark, Mark Wayne [kla:k], 1896-1984, ameri­ kansk general. Sjef for de amerikanske landstyrker i England 1942. Deltok i invasjonen i NordAfrika 1942 som Eisenhowers nestkommande­ rende. Han ble 1943 sjef for 5. amerikanske armé som gikk i land i Salemo sør for Napoli, og des. 1944 alliert øverstkommanderende i Italia, der han ledet offensiven til den tyske kapitulasjonen 2. mai 1945. Deretter sjef for de amerikanske okkupasjonsstyrkene og amerikansk høykommis­

sær i Østerrike til 1947. Sjef for FN-styrkene un­ der Koreakrigen og amerikansk øverstkomman­ derende i Stillehavet 1952-53. Utgav krigserindringene CalculatedRisk (1950) og From the Danube to the Yalu (1954). Clark, Petula [kla:k], eg. Sally Olwen, f. 1932, britisk sanger og skuespiller. Hun ble umåtelig populær som bamestjerne under den annen verdenskrig, og har som voksen hatt en lang og suksessrik karriere med fjemsynsshow, plateinn­ spillinger og konserter. Ikke minst er hun et stort navn i Frankrike, hvor hun har bodd i en årrekke. Hun har medvirket i en rekke musikaler og fil­ mer, bl.a. Finian's Rainbow (1968) og GoodbyeMr. Chips (1969). Clark, Walter van Tilburg [kla:k], 1909-71, ameri­ kansk forfatter, best kjent for den dramatiske og kunstnerisk sterke westemromanen om en lyn­ sjing, The Ox-Bow Incident (1940; filmatisert 1942). Andre romaner er The City ofTrembling Leaves (1945) og The Trackofthe Cat (1949; filmatisert 1954). Novellesamlingen The Watchful Gods utkom i 1950. Clark, William [kla:k], 1770-1838, amerikansk offiser og oppdagelsesreisende; bror av G. R. Clark. Sammen med Meriwether Lewis ledet han 1803-06 en epokegjørende ekspedisjon fra Missouri over Rocky Mountains til Columbias mun­ ning på stillehavskysten - den første transkonti­ nentale ferd over USAs territorium. Et rikt doku­ mentert materiale på grunnlag av geografiske, naturhistoriske og etnografiske observasjoner ble offentliggjort i 1814. Samme år ledet Clark en militær ekspedisjon mot britiske styrker og deres indianske forbundsfeller ved Mississippis øvre løp. Han var guvernør for Missouri-territoriet 1813— 21, deretter til sin død regjeringens sjef for indi­ anske spørsmål. Clark and Lubs buffer [kla:k an kbz -], en blanding av ftalsyre/kaliumhydrogenftalat, kaliumdihydrogenfosfat/dikaliumhydrogenfosfat og borsyre/ natriumborat. Da løsningen inneholder tre flerprotiske syrer og deres salter, vil bufferen holde tilnærmet konstant pH-verdi i hele området pH = 2-10. Clarke, Alexander Ross [kla:k], 1828-1914, britisk geodet og offiser, tjenestegjorde i en årrekke ved Ordnance Survey. Han var den første som bereg­ net Jordens størrelse og form både med respekt for Jordens flattrykning og den ekvatoriale radius. Hans verdier for jordellipsoidens størrelse og flattrykning har vært grunnlag for landmålinger i engelsktalende land siden. Clarke, Arthur C(harles) [kla:k], f. 1917, britisk astronom og science fiction-forfatter, også kjent for sine populærvitenskapelige arbeider om rom­ virksomhet, og for sine foredrag og radio- og fjernsynsprogrammer. Clarke var den første som lanserte tanken om aktive kommunikasjonssatel­ litter. Han har dessuten vært engasjert i utforsk­ ningen av havet og havbunnen utenfor Australia og Sri Lanka, hvor han har vært bosatt siden 1956, og har skrevet bøker om dette. Han ble i 1962 tildelt UNESCOs Kalinga-pris for sine popu­ lærvitenskapelige bøker, og har ellers mottatt en lang rekke utmerkelser. Av et stort antall science fiction-romaner kan nevnes Childhood's End (1953), Prelude to Mars (1965), Rendezvous with Rama (1973), The Songs of DistantEarth (1986) og The Hammer of God (1993). Sammen med Stanley Kubrick skrev han manu­ skriptet til filmen 2001: A Space Odyssey (1968), basert på hans egen fortelling The Sentinel. I 1982 kom fortsettelsen 2010: Odyssey Two (filmatisert 1984), og i 1988 2061: Odyssey Three. Clarke-bane. geostasjonær bane oppkalt etter A. C. Clarke, som først foreslo denne banen for aktive kommunikasjonssatellitter i 1945.

Clarke, Austin [kla;k], 1896-1974, irsk lyriker.

Stoff til sine første samlinger hentet han fra den fremdeles levende irsk-gæliske fortellertradisjo­ nen og middelalderens Irland (Pilgrimage and Other Poems, 1929). En kritisk innstilling til den irske katolske kirkes småborgerlige trekk er merk­ bar i bl.a. Night and Morning (1938). Samtidig blir formen mer fortettet og det metriske mer full­ komment. Av senere samlinger er kanskje Flight and Other Poems (1963) hans mest særmerkte. Han er en av Irlands største lyrikere som kom i skyg­ gen av W. B. Yeats. Clarke, Austin (Ardinel Chesterfield) [kla:k], f. 1934, kanadisk forfatter og journalist; vokste opp på Barbados, kom til Canada i 1955. Clarke er en av de mange immigranter som har satt sitt preg på kanadisk litteratur etter 1950-årene. Han har skrevet fem novellesamlinger og ni romaner, og har vært gjesteprofessor ved en rekke nordameri­ kanske universiteter, bl.a. Duke University. Blant verkene hans kan nevnes The Meeting Point (1967), Storm of Fortune (1971) og The Bigger Light (1975) som til sammen utgjør «Toronto-trilogien» om karibiske immigranter i Toronto. Den selvbiografiske Growing Up Stupid Under the Union Jack (1980) skildrer oppvekst og skolegang i skyggen av britisk post-imperialisme. Andre verker er Origin ofWaves (1997) og The Question (1999). Den hittil siste romanen, The PolishedHoe (2002), har vunnet en rekke priser, bl.a. den prestisjetunge Giller Prize. Her fokuserer Clarke igjen på arven etter kolonitiden på Barbados. Clarke, Ellis Emmanuel [kla:k], f. 1917, trinidadisk politiker. Generalguvernør 1973-76, første president i det uavhengige Trinidad og Tobago 1976-87. Clarke, George Elliott [kla:k], f. 1960, kanadisk forfatter, journalist og professor. Han er først og fremst kjent for sin lyrikk, men har i senere tid også skrevet for teater, opera og film. Clarke gjor­ de seg først bemerket med diktsamlingen Whylah Falls (1990), en poetisk skildring av et fiktivt svart Nova Scotia-samfunn. Andre verker som bør nevnes, er Lush Dreams, Blue Exile: Fugitive Poems (1994), Blue (2001) og librettoen Beatrice Chaney (1999). I 2001 ble Clarke tildelt Govemor Generafs Award for Poetry in English for The Execution Poems (2000), der teater og lyrikk blan­ des i en dramatisk og problematiserende fremstil­ ling av to menn dømt til hengning for mord og deres siste tanker. Clarke er medredaktør for en to-binds antologi over «Africadian» (afrikansk kanadisk) litteratur (Fireon the Water, 1991-92); et utvalg essayer og artikler er samlet i Odysseys Home:Mapping African-Cariadian Ltierature (2001). Clarke, Jeremiah [kla:k], 1673-1707, engelsk komponist og organist. Var organist bl.a. i St. PauTs Cathedral. Hans mest kjente verk er The Trumpet Voluntary; ble tidligere tilskrevet Purcell. Clarke, Kenneth [kla:k], f. 1940, britisk konserva­ tiv politiker. Medlem av Underhuset fra 1970.1 regjeringen 1982—97, medlem av kabinettet fra 1990. Innenriksminister 1992-93, finansminister 1993-97. Clarke stilte som lederkandidat etter katastrofevalget 1997, men nådde ikke opp fordi han ble ansett som for positiv til samarbeidet i EU. Det samme gjentok seg 2001; han stilte som le­ derkandidat, men ble utmanøvrert av høyrefløy­ en. Clarke, Kenny «Klook» [kla:k], (eg. Kenneth Spearman), 1914—85, amerikansk jazzmusiker, trommeslager, i yngre år også vibrafonist. Medvir­ ket i Edgar Hayes' storband (konsert i Oslo 1938), og ble senere en forgrunnsfigur og stilskaper på trommer i den nye bebopstilen i 1940-årene. Han spilte bl.a. med Dizzy Gillespies storband, og var med i den første utgaven av Modem Jazz Quartet. Fra 1956 var hap bosatt i Frankrike, der han

363

sammen med pianisten og arrangøren Francy Boland ledet det fremragende Clarke/Boland Big Band (1961-72), sammensatt av europeiske og amerikanske musikere. Clarke, Marcus Andrew Hislop [kla:k], 1846-81, britisk-australsk forfatter, kritiker, journalist, dramatiker og historiker; emigrerte til Australia 17 år gammel. Han publiserte noveller og essays og skrev dramaer, men hans litterære ry skriver seg særlig fra straffekoloniskildringen (For the Term of) HisNatural Life (1874). Den er basert på histo­ risk kildemateriale, og belyser straffangesystemets umenneskelighet. Oversatt til flere språk. Old Tales of a Young Country (1871) er en samling av histo­ riske fortellinger. Clarke, Ron(ald William) [kla:k], f. 1937, aust­ ralsk friidrettsutøver. Han satte i 1960-årene 17 offisielle verdensrekorder på åtte langdistanser, fra 2 engelske mil til 20 000 m, og holdt en perio­ de rekorden på sju av distansene samtidig. Ti av rekordene ble satt 1965, da han også ble første­ mann under 28 min på 10 000 m ved å løpe på 27.39,4 på Bislett. Dette var en forbedring av hans gamle rekord med over et halvt minutt (28.15,6 i 1963). 1965 satte han også tre rekorder på 5000 m, 1966 ny rekord i Stockholm med 13.16,6. Rekordene på 5000 og 10 000 m stod til 1972. Clarkes eneste OL-medalje er bronse på 10 000 m 1964.1 OL i Mexico 1968 var han hem­ met av den tynne luften og endte som nr. 5 og 6 på langdistansene. Under OL i Melbourne 1956 tente han den olympiske ild. Clarke, Samuel [kla:k], 1675-1729, engelsk teolog og filosof. Ble etter hvert en overbevist tilhenger av Isaac Newton og den nye naturvitenskap, til slutt Newtons venn og medarbeider. Clarke ble snart berømt som motstander av deismen og det ytterliggående fritenkeri. 1704 utgav han The Being and Attributes of God og året etter The Evidences ofNatural and Revealed Religion. Som moralfilosof var Clarke intellektualist. Å handle umoralsk er å handle i strid med tingenes natur og bevise­ lige egenskaper. Moralen behøver derfor ikke noen religiøs begrunnelse. Den åpenbarte religion styrker vår etiske streben ved å gi oss forvissning om belønning og straff i et evig liv, men den er ikke grunnlag for den etiske vurdering. I en be­ rømt brevveksling med Leibniz 1715-16 (utg. i The Leibniz-Clarke Correspondence, 1956) forsvarte Clarke Newtons fysikk. Clarke, Stanley [kla:k], f. 1951, amerikansk bassist og komponist; spilte i 1960-årene i ulike rockgrupper, fra omkring 1970 med etablerte jazzmusikere som Horace Silver, Joe Henderson og Stan Getz. Han ble anerkjent som et av de nye store navn både på akustisk og elektrisk bass da han i 1972 kom med i den første utgaven av Chick Coreas gruppe Return to Forever. Senere har han ledet egne grupper og spilt i diverse sammenhen­ ger; bl.a. har han samarbeidet med keyboardisten George Duke. Med sin briljante teknikk har han påvirket en rekke yngre bassister. Album under eget navn bl.a. SchoolDays (1976), IfThis Bass Could Only Talk (1988), Live at The Greek (1994), Rite of Strings (1995) og 1,2, to the Bass (2003). Clarke-bane, se Arthur ►Clarke. clarkejtt (etter den amerikanske geokjemiker F. W. Clarke, 1847-1931), et brunt uranmineral dannet sekundært etter uraninitt, påvist fra et par forekomster i Norge. Kjemisk formel (Na,K)[(UO2)O(OH)](H2O)M. Clarkia, planteslekt i mjølkefamilien, se ►klarkia. Clarks element [kla:ks -], elektrisk element kon­ struert av J. L. Clark. Brukes som normalelement (se ►normaler) ved måling av elektrisk spenning. Den positive pol består av kvikksølv omgitt av en blanding av kvikksølv(I)sulfat qg sinksulfat, den

_____________________________

negative pol består av sinkamalgam. Elektrolytten er en konsentrert løsning av sinksulfat i vann. Den elektromotoriske spenning ved 18 °C er 1,4292 volt, og den avtar med 0,00123 volt per grad temperaturstigning. Clarksville [kla:ksvil], by i USA, Tennessee, ved sammenløpet av Cumberland og Red River, 65 km nordvest for Nashville; 98 000 innb. (1998). Danner kjernen i en større byregion ClarksvilleHopkinsville (metropolitan area) med 199 800 innb. (1998). Stor handel med tobakk. Produk­ sjon av sigarer, ost, skotøy, tekstiler og maskinde­ ler. Statsuniversitet, grunnlagt 1927. Nærbyen ligger militærbasen Fort Campbell. Clarksville er en av de eldste byer i Tennessee, anlagt 1784, bystatus fra 1799. claro, fargebetegnelse på sigarens dekkblad, angir en lys brunfarge. Se ►sigar. Clarté, internasjonale organisasjoner av sosialistis­ ke intellektuelle som skulle arbeide for interna­ sjonal enhet og sosial rettferd. Den første Clartéorganisasjonen ble grunnlagt i Frankrike 1919 av Henri Barbusse, forfatteren av romanen Clarté (Klarhet), som organisasjonen fikk navn etter. Opprinnelig fikk bevegelsen tilslutning fra en rekke fremtredende navn i fransk åndsliv, men da den etter hvert hadde fått et revolusjonært og kommunistisk tilsnitt, ble den oppløst som inter­ nasjonal organisasjon. I 1927 overtok trotskistene ledelsen av den franske seksjonen, og Barbusse trakk seg da ut. Tidsskriftet ble kort etter omdøpt til La Lutte des classes (Klassekampen). Clarté-organisasjoner ble stiftet i en rekke land, i Skandinavia kom det en forening i Lund i 1922, en i Oslo 1925 og i København 1926.1 1927 ble et skandinavisk Clarté-forbund med generalsekreta­ riat i Oslo stiftet. Det virket særlig blant studenter og arrangerte sommeren 1928 den første skandi­ naviske studentdelegasjon til Sovjetunionen. Den norske seksjonen var stiftet på tilskyndelse fra Mot Dag og ble ledet av denne. Tidsskriftet Clarté ble utgitt i årene 1929-31.1 1936 ble den norske Clarté-organisasjonen omorganisert og tok nav­ net Forum. Clarté, tidskrift for socialistisk kultur, organ for Svenska Clartéforbundet, utgitt 1924-39 og fra 1944.1 1920- og 1930-årene ble foreningen og tidsskriftet et forum for den radikale debatt. Mar­ xisme og psykoanalyse stod i sentrum for disku­ sjonen. Tidsskriftet fikk også litterær betydning ved bidrag fra en rekke forfattere: Stellan Ar- " vidson, Erik Blomberg, Karin Boye, Ebbe Linde, Arnold Ljungdal, senere Werner Aspenstrbm og Karl Vennberg. Clary [klari], fransk borgerlig slekt, opprinnelig fra Marseille. Framjois Clary (1725-94) var far til bl.a. Marie Julie Clary (1771-1845), som ble gift med Joseph Bonaparte, konge av Napoli og senere av Spania, og Désirée Clary (1777-1860; ►Desideria), som ble gift med Jean Baptiste Bernadotte, den senere kong Karl Johan av Norge og Sverige. Clasen, (Claus) Frimann Dahl, 1894-1970, født i Oslo, norsk visedikter. Under pseudonymet Lyk­ temannen skrev han en mengde revyviser og hadde i mellomkrigstiden egne radiokabareter. Litt.: NBL 2. utg. Clash, The [klæj], britisk rockgruppe dannet 1976, med gitaristene og sangerne Joe Strummer (eg. John Graham Mellor, 1952-2002) og Mick Jones (f. 1955) og bassisten Paul Simonon (f. 1956). Gruppen hadde sine røtter i punk-bevegelsen, men utvidet sine musikalske rammer og ble snart en ledende eksponent for new wave. Med sin aggressive og politisk engasjerte musikk stod de i fremste rekke i opprøret mot den glatte, kom­ mersielle popmusikken, og de spilte en viktig rolle i den nye bevisstgjøringen blant britisk ungdom

CLAUDEL I

mot slutten av 1970-årene. Indre stridigheter førte imidlertid til at gruppen gikk i oppløsning midt i 1980-årene. Av album kan nevnes London Calling (1979), Sandinista (1980) og CombatRock (1982). Strummer, Jones og Simonon var senere aktive i musikalske sammenhenger på hver sin kant. Clason, Sam(uel), 1867-1925, svensk historiker og politiker, professor i historie i Lund 1904-16, deretter riksarkivar. Riksdagsmann 1907-25.1 GustafIVAdolf och den europeiska krisen under Napo­ leon (1913) gav han en ny vurdering av Sveriges utenrikspolitikk i denne perioden. Som riksarki­ var utførte han et viktig organisatorisk arbeide, og han var en betydelig konservativ politiker. dass action [kla:s ækjan], amerikansk rettsinstitutt i sivilprosessen; kan anvendes hvor et større antall rettssubjekter har en felles interesse i et søksmål. Søksmål kan da under gitte betingelser reises av representanter for de berørte, og dom­ men vil være bindende også for dem som ikke har opptrådt i saken. Vi har ikke noe parallelt rettsinstitutt i Norge, men mye av det samme kan oppnås i de tilfeller hvor organisasjoner m.m. opptrer i søksmål for å få klarlagt rettsforhold av betydning for de formål organisasjonen skal ivareta, f.eks. hvor en naturvernorganisasjon krever dom for at forurensning fra en bedrift må opphøre. Det er vedtatt lovregler om class action bl.a. i Sverige i 2002, og foreslått innført regler om dette i Norge. Classen. Johan Frederik, 1725-92, født i Oslo, dansk forretningsmann. Opprettet 1756 kruttverk og kanonstøperi i Frederiksværk på Sjælland, senere også jernstøperi. Classen var sterkt påvir­ ket av fysiokratismen (se ►fysiokrater), og som betydelig godseier forsøkte han å utvikle nye metoder for fremgang i jordbruket. I sitt testament bestemte han at en stor del av hans betydelige formue, bl.a. store landeiendom­ mer, skulle utgjøre et ►fldeikommiss. Rentene av dette Classenske fldeikommiss tilfaller forskjellige velgjørende formål, bl.a. driften av en landbruks­ skole på Falster. Hans store bibliotek og samlinger, det Classenske bibliotek, er i universitetsbibliote­ ket i København. Classico, italiensk betegnelse for de sentrale og ofte beste distrikter innenfor en vinregion der vinen først ble laget, f.eks. Chianti Classico, Soave Classico. Clasterospprium carpophilum, eller Stigmina carpophila, konidiesopp som forårsaker haglskuddsyke på kirsebær. På bladene blir det større eller mindre, ofte rundaktige, brune og tørre flekker som lett faller ut, så bladverket får et fillet og gjennomhullet utseende. Flekker kan også finnes på bladstilk, årsskudd og bær på forskjellig utviklingsstadium. Soppen kan bekjempes effektivt ved sprøyting med et systemisk virkende plante­ vernmiddel like før og like etter blomstring. Claude, Albert, 1899- 1983, belgisk lege og celleforsker, tilknyttet Université Catholique de Louvain, Belgia og The Rockefeller University, New York. Claude fikk i 1974 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Ch. de Duve, Belgia og G. E. Palade, USA for «oppdagelser vedrørende cellenes strukturelle og funksjonelle organisa­ sjon». Claude, de Duve og Palade regnes blant grunnleggerne av cellebiologien gjennom utvik­ lingen av metoder for å preparere celler for elektronmikroskopi, utsentrifugering av cellenes enkelte komponenter og studiet av deres funksjo­ ner. Claudel, Camille [klådel], 1864-1943, fransk billedhugger, søster av P. Claudel. Debuterte 20 år gammel, ble samtidig elev av Rodin, og samarbei­ det med ham frem til 1893. Blant hennes mest kjente skulpturer er L‘Abandon (1888) og hennes siste skulptur, Døende Niobide. Hennes skapende

364

CLAUDEL

Paul Claudel

virksomhet tok slutt 1918, de siste 30 år av sitt liv levde hun i en lukket institusjon. - En film om hennes liv ble laget 1988, regissert av belgieren Bruno Nuytten, med Isabelle Adjani i hovedrollen og Gérard Dépardieu i rollen som Rodin. Claudel, Paul [klådel], 1868-1955, fransk dikter, bror av C. Claudel; gjennomgikk en brå omven­ delse til katolisismen julen 1886, noe som fikk fundamental betydning for hans liv og diktning. Han mottok tidlig sterke impulser fra Rimbaud; hans egen diktning kan sees både som en videre­ føring av og en reaksjon mot symbolismen. I 1890-årene fikk han sterke impulser fra Richard Wagners verk. Claudel virket i en rekke land som diplomat, særlig hadde opphold i Kina, Brasil og barokkbyen Praha mye å si for ham som dikter. Han regnes som en av Frankrikes største lyrikere og en av verdenslitteraturens betydeligste dramatikere. Hans lyriske og dramatiske form er nyskapende, og han virket også fornyende på den religiøse følsomhet. I det vanskelig tilgjengelige verket An Poétique (1907) legger han frem sin oppfatning av univer­ set og av diktningen. I skaperverket har ethvert fenomen sin mening og nødvendige plass, det eksisterer en intim sammenheng mellom alle ting. Kunstneren er den som ser denne sammen­ hengen og åpenbarer den gjennom sitt verk. Dermed får diktningen en religiøs mening for Claudel, men hans verk er samtidig meget «jor­ disk»; det er preget av en veldig vitalitet og en dristig, sanselig billedbruk. Hovedpersonene i hans skuespill er gjeme mennesker som leter etter den religiøse mening med sitt liv, etter sin plass i universet. Men for å nå frem til den, må de som regel gi umenneskelige ofre, i de fleste tilfel­ ler må de sette livet til. Hans hovedverk Le Soulier de satin (1919-29) er et drama sammensatt av fire helaftens skuespill; handlingen er henlagt til senrenessansen. Her utfoldes et rikt register av følelser, helgenkall og eventyrlyst, livsbegjær, naturfølelse og religiøs ekstase. Lenge så det ut til at dette dramaet, slik som enkelte andre av Claudels mer avstikkende dramatiske verk, ikke lot seg oppføre. Men da Jean-Louis Barrault oppdaget stykkene, slo de igjennom også på scenen. Andre av Claudels mest kjente dramaer er det lyriske mysteriespillet LAnnonce faite d Marie (1912, Bodskapet til Maria, 1967) og Partage de Midi (1905, oppført først 1947, Dagen vender, 1975), som er en lidenskapelig, opprivende kjærlighetstragedie. Videre Tete d'or (1890), La Ville (1893) og trilogien L'Otage, Le Pain dur og Le Pére humilié (1911-20). Claudel samar­ beidet med komponister som Darius Milhaud og Arthur Honegger, henholdsvis i Le Livre de ChristopheColomb (1935) og Jeanne au Bucher (1938, Jeanne d'Arc på bålet, 1967). Av hans lyrikk bør nevnes Cinqgrandes odes (1910), La Cantate d trois voix(1913) og La Messe la-bas (1919).

Mange har sett på Claudel som en anakronisme i forhold til 1900-tallets sosiale og kunstneriske oppfatninger. Men interessen for hans verk har likevel vært stadig økende, og mange av Frankri­ kes ledende teaterfolk har vært opptatt av hans dramatikk. Hans ønske om å skape et «rituelt teater» gjorde ham til en dristig eksperimentator som brøt radikalt med scenekunsten i realismen, og hans kamp for å gjenskape en «tapt enhet» i sin diktning har også sterk appell til mange men­ nesker. HV Litt.: Barrére, J.B.: Claudel: le destin etToeuvre, 1979; Lioure, M.: Uesthetique dramatique de P.C., 1971; Madaule, J.: Le drame de P.C., 4e éd., 1947; Rieber-Mohn, H.: P.C., 1956; Winther, T.: P.C. og det skapende ord, 1974; Wyller, A.: P.C.: en kristen dikter og hans drama, 1936 Claude Lorrain [klå:d låre], eg. Claude Gelée, 1600-82, fransk maler og grafiker, kalt Lorrain etter den franske provins han var født i. Omkring 1623 studerte han i Napoli under flamlenderen Wals, og mottok inntrykk fra naturen der. I Roma fikk han mektige beskyttere som kardinalene Crescenzio og Bentivoglio og pave Urban 8. Etter å ha arbeidet i Nancy, vendte han 1627 tilbake til Roma, hvor han siden ble boende. Under innflytelse av Annibale Carraccis og Domenichinos landskapsstil, og inspirert av det italienske landskapet, utviklet han, side om side med Poussin, det heroiske ideal-landskapet, som ble et forbilde for landskapsmalere i flere genera­ sjoner. Claude Lorrain ble imidlertid aldri en så dogmatisk streng klassiker som Poussin. Han arbeidet mye ute i friluft for å fange inn naturinntrykk i forberedende skisser til sine større kompo­ sisjoner. Dagslyset, ofte et sterkt sollys, demper ned og modifiserer objektenes lokalfarger, av­ stemmer deres innbyrdes reflekser. Denne lysvibrerende virkningen i hans bilder kan regnes som en medbestemmende faktor for utviklingen av ►vedutt-maleriet i 1700-tallets Venezia; også landskapsmalere på 1800-tallet, som Corot og Constable, la merke til den.

Til tross for en subjektiv, ofte panteistisk preget lyrisme, er Claude likevel først og fremst klassisist. Hans scenerier bærer alltid preg av ro og orden, og dette blir også understreket av antikke tempelruiner eller lignende. Bildenes titler er gjeme hentet fra gresk eller romersk historie og mytolo­ gi, men handlingen som utspilles har ikke så stor betydning. De små figurene som er satt inn i bildene, synes bare løselig organisert i forhold til hverandre, og er da også ofte malt av assistenter. Blant maleriene fra 1630- og 1640-årene er flere havnemotiver, bl.a. Odyssevs etterlater Kryseis til hennes far (1646) og Kleopatras ilandstigning (begge i Louvre), og Dronningen av Saba stiger ombord (National Gallery, London). Maleriene fra 1650-årene har et heroisk preg, med få figurer og en høytidelig stemning. I 1660- og 1670-årene fremstår naturen mektigere, mer subjektiv med et suggestivt lysspill, f.eks. Abraham fordriver Hagar (Alte Pinakothek, Mtinchen) og Nymfen Egeria begråterNuma (Museo de Capodimonte, Napoli). Claude Lorrain var også en dyktig tegner og rade­ rer. For å skaffe seg et overblikk over sin egen pro­ duksjon, og dessuten for å kunne sikre seg mot imitatorer og kopister, utførte han i tusjtegning og lavering en hel liten bok med ca. 200 avbildninger av sine større komposisjoner: Liber Veritatis (nå i British Museum, London). Litt.: Kitson, M.: C.L., Liber veritatis, 1978; Lagerlof, M.R.: Ideal landscape: Annibale Carracci. Nicolas Poussin and C.L., 1990; Mannocci, L.: The etchings of C.L., 1988; Russell, H.D.: C.L. 1600-1682, 1982; Wine, H.: C.: the poetic landscape, 1994 Claude-metoden [klå:d-], se ►ammoniakk (Frem­ stilling). Claudianus, Claudius, død ca. 410 e.Kr., den bety­ deligste av de senere romerske diktere, født i Alexandria. Levde i Roma fra 395 hvor han fikk en beskytter i Stilicho, som han forherliget i tem­ melig svulstige dikt, likesom han også berømmet Honorius. Hans hovedverk er et ufullendt episk dikt om rovet av Proserpina, dessuten har vi en

Claude Lorrain. Dronningen av Saba stiger ombord. Oljemaleri, 1648. National Gallery, London.

365

rekke naturbeskrivende dikt av ham. Utgitt med oversettelse avM. Platnauer (1922). Claudianus, Peder Andersson, 1644-1715, født i Trondheim, norsk prest og forfatter. Han var med hele sin geistlige virksomhet knyttet til Danmark, men hans verdslige, for øvrig ikke meget omfat­ tende forfatterskap røper en sterk følelsesmessig tilknytning til fødelandet. På sine eldre dager gikk han med utrettelig iver og glød inn for å bevise at nordmennene er Guds folk, som har oppdaget og befolket alle Jordens forskjellige land. Som bevis for at de gamle nordmenn hadde befolket den vestlige halvkule, anfører han at navnet patagon er en forvanskning av det norske uttrykk «Pakk dækonl». claudicatio intermittens, tilbakevendende halting. Dette ytrer seg ved smerter i tykkleggen ved gang slik at pasienten må stoppe opp og hvile for at smerten skal gi seg. Skyldes forsnevrende forand­ ringer i arteriene til og i bena, oftest som følge av ► arteriosklerose. Kan også være en følge av stort tobakksforbruk, og kalles derfor ofte røykeben. Kan behandles med ►ballongdilatasjon eller ► bypass operasjon. Claudio, Mårio, (litterært pseudonym for Rui Manuel Pinto Barbot Costa), f. 1941, portugisisk forfatter. Hans forfatterskap omfatter poesi, tea­ terstykker, essayer og barnebøker, men det er hans romaner som har gjort ham kjent. Av disse kan nevnes Amadeo (1984, belønnet med den store romanprisen 1985), A Quintadas Virtudes (1990), Tocata para Dois Clarins (1992), As Bathalas do Caia (1995), 0 Portico da Gloria (1997) og Orion (2002), og hans prisbelønte kronikk A Cidade no Bolso (2000). Claudio regnes blant Portugals fremste samtidsforfattere og er oversatt til en rekke språk. Claudius, romersk patrisierfamilie (gens Claudia), som opprinnelig skal ha innvandret til Roma fra Sabinerlandet; oppnådde keiserverdigheten gjen­ nom sin forbindelse med den juliske slekt. Se ► Claudius, romerske keisere. Andre medlemmer av slekten: Appius Claudius, død 449 f.Kr., romersk politiker. 451 f.Kr. ble han valgt som en av decemvirene for å skrive lover; gjenvalgt for 450, viste seg tyran­ nisk og gjorde seg forhatt; han fortsatte sitt herre­ dømme inn i 449, men ble styrtet og satt i fengsel, hvor han skal ha tatt sitt eget liv. Appius Claudius Caecus (den blinde), romersk statsmann. Som censor 312 f.Kr. lot han anlegge en vannledning til Roma og lot bygge Via Appia. Han skal også ha opptatt sønner av frigitte i sena­ tet, muligens for å sikre seg innflytelse. Som gam­ mel ble han blind, men kom allikevel i senatet 280 for å fraråde at det ble sluttet fred med kong Pyrrhos. Han skal ha hatt betydning også som jurist og er den eldste romerske forfatter hvis navn man kjenrter. Publius Claudius Pulcher (den vakre), sønn av Appius Claudius Caecus; konsul 249 f.Kr., kom­ manderte en romersk flåte i første puniske krig ved Drepana og ble fullstendig slått av karthagerne. Claudius, romerske keisere. Tiberius Claudius Nero, se ►Tiberius. Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus, 10 f.Kr.-54 e.Kr., keiser 41-54. Han var født i Lugdunum (Lyon), sønn av Drusus. Han hadde et han­ dikap (epilepsi, stamming?) og ble regnet som ubegavet av Augustus og Tiberius; fikk først em­ beter under Caligula. Etter mordet på ham ble Claudius 41 utropt til keiser av pretorianerne, som forlangte klekkelig belønning til gjengjeld. Claudius hadde beskjeftiget seg mest med lærde studier (etruskisk kultur, romersk historie), men han viste seg som en dyktig regent; han forbedret

CLAUSEN Claus, Hugo, f. 1929, belgisk, nederlandskspråklig

Claudius. Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus. Gresk portrettbyste. Glyptoteket, København.

rettspleien og reviderte lovene på flere områder, anla ny havn ved Ostia og lot bygge den store claudiske vannledning. Han gav romersk borger­ rett til byer utenfor Italia og bidrog på andre må­ ter til romanisering av provinsene. Britannia og Mauretania kom i hans tid under romersk herre­ dømme. Han bygde ut den keiserlige forvaltning med kansellier ledet av frigivne, som i enkelte tilfeller hadde stor innflytelse på politikken (Pallas og Narcissus). Claudius skal ha vært under sterk påvirkning av sine hustruer, særlig den tredje, Messalina. Den fjerde, Agrippina, fikk ham forgif­ tet for å sikre sin sønn Nero tronen. Seneca holdt liktalen, og spottet ham siden i Apocolocyntosis. Senatsopposisjonen har for alltid preget tradisjo­ nen om Claudius negativt, som f.eks. i Svetons biografi. Et annet bilde gir R. Graves i sine popu­ lære romaner om Claudius. Claudius 2 (Marcus Aurelius Claudius Gothicus), romersk keiser 268-270 e.Kr., født i Illyria, utropt til keiser av soldatene, kjempet mot alemanner og goter, døde av pest. Claudius, Matthias, 1740-1815, tysk dikter. Sek­ retær hos grev Holstein i København, overtok redaksjonen av avisen Wandsbecker Bote i Ham­ burg 1771, derav tilnavnet Der Wandsbecker Bote. Skrev flere sangbare dikt med religiøs og folkelig grunnstemning. Claudius Civilis, den vanlige betegnelse for Rembrandts maleri Batavernes troskapsed til Claudius Civilis, et av hans hovedverker. Claudius (eg. Julius) Civilis var leder for batavernes og andre germanske folks opprør mot romerne 69 e.Kr. Maleriet er bare midtstykket av et kolossalt lerret som 1661-62 ble utført for rådhuset i Amsterdam. Lerretet ble tatt ned, og Rembrandt delte det i stykker. Det ble solgt på auksjon i Amsterdam 1734, kom i svensk eie antagelig i 1760-årene, og ble 1798 skjenket til Konstakademien i Stock­ holm. Maleriet ble kalt Ziskas sammensvergelse, men fikk 1893 tilbake den opprinnelige tittel. Maleriet er deponert i Nationalmuseum i Stock­ holm siden 1864, og er blitt betegnet som det betydeligste og mest dyrebare kunstverk i svensk eie. Claus, 1926-2002, prins av Nederland, eg. Claus von Amsberg; født i Tyskland, opprinnelig diplo­ mat. Gift 1966 med den daværende nederlandske tronfølger Beatrix (se ►Beatrix, dronning). Claus, Carl Friedrich Wilhelm, 1835-99, tysk zoolog. Kaltes 1873 til professor i zoologi og sam­ menlignende anatomi ved universitetet i Wien, og til leder av den biologiske stasjon i Trieste. Særlig bør fremheves hans undersøkelser over krepsdyrene, og hans berømte lærebok i zoologi som etter hans død ble redigert av Karl Grobben og senere i Alfred Kiihns bearbeidelse, er kommet i mange opplag. Claus var en av utviklingslærens ivrigste forkjempere, men sluttet seg nærmest til J.-B. Lamarck.

forfatter, en av de ledende skikkelsene i moderne nederlandskspråklig litteratur. Han har skrevet romaner, noveller, lyrikk, skuespill, essayer og også vært aktiv som filmregissør og bildende kunstner med tilknytning til kunstnergruppen COBRA. I sine romaner søker han formmessig sett nye veier, og bak den nyrealistiske overflaten skjuler seg en ofte vanskelig tilgjengelig symbolikk. I debutromanen DeMetsiers (1950) skildres en flamsk families forfall og i Dehondsdagen (1952, norsk overs. Hundedagene, 1962) ungdommens opprørstrang. Den katolske kirkens kjærlighetsbudskap er emne for Omtrent Deedee (1963). Claus' hovedverk er romanen Het verdriet van Belgie (1983, norsk overs. Belgias sorg, 1995). Den henter sin handling fra forfatterens egen oppvekst i Flandern under nazismen, og har skyld og an­ svar, livsløgn og opportunisme som tema. Andre romaner er Een zachte vernieling (1988, norsk overs. En stille tilintetgjørelse, 1994) om forfatte­ rens eget liv i 1950-årenes Paris og kunstnergrup­ pen COBRA, De zwaardvis (1989, norsk overs. Sverdfisken, 1993) og Unvoltooidverleden (1998, norsk overs. Uavsluttet fortid, 1999), en dyster samtidsroman fra Belgia. Som dramatiker har han vært sin tids ubestridt fremste i nederlandsk litteratur, og var en tid husdikter for hovedscenen i Amsterdam. Av dramaene kan nevnes Een bruid in de morgen (En brud om morgenen, 1955), proletardramaet Suiker (Sukker, 1958) og Vrijdag (Fredag, 1969). Claus er også en fremstående lyriker, som utmer­ ker seg ved spontane assosiasjoner og et fantasi­ fullt billedspråk. Clausen. Claus Lauritz, 1820-92, dansk-amerikansk prest. Under et besøk i Norge 1841 ble han kjent med Hans Nielsen Hauges venner og opp­ fordret til å virke blant norske emigranter i USA. Han reiste dit i 1843 og var den første ordinerte prest blant nordmenn i Amerika. Clausen, Franciska, 1899-1986, dansk maler. Utdannet vesentlig i Tyskland og Paris 1918-25, fikk sterke inntrykk fra Moholy-Nagy, Léger og Mondrian. Allerede i 1922 malte hun sitt første abstrakte bilde, og er en av pionerene i dansk kunst på dette område. Hun tilhørte i 1920- og 1930-årene kretsen av internasjonale avantgardekunstnere og deltok i flere viktige utstillinger. Tilsluttet gruppen Cercle et carré. Hun stilte ut i København 1932, men ble ikke akseptert før etter den annen verdenskrig. Clausen, Fritz, 1893-1947, dansk nazistisk politi­ ker, tok medisinsk embetseksamen i Tyskland 1923. Clausen sluttet seg 1930 til Danmarks nationalsocialistiske arbeiderparti, han ble dets fører 1933, og valgt inn i Folketinget 1939. Under den tyske besettelse av Danmark søkte han å vinne politisk innflytelse og samarbeidet med tyskerne; men tyskerne stolte ikke på ham på grunn av hans personlige svakheter, og i mai 1944 måtte han tre tilbake som partifører. Etter frigjøringen anklaget for landsforræderi, men døde før dom­ men falt. Clausen, Hans Victor, 1861-1937, dansk histori­ ker. Tok magisterkonferens i historie 1885 og virket som lærer i København. Utgav flere historisk-topografiske arbeider, særlig om Sønderjylland. Etter Tysklands sammenbrudd 1918 uttalte han seg i Nationaltidende for en dansk-tysk gren­ selinje som gikk nordenom Flensburg og sønnenfor Tønder. Clausen var til stede ved fredsfor­ handlingene som spesiell representant for den danske regjering, og «Den clausenske linje», som møtte voksende motstand fra flere sider, ble ved Versaillesfreden 28. juni 1919 fastslått som gren­ sen mellom 1. og 2. sone.

366

CLAUSEN Clausen, Henrik Nicolai, 1793-1877, dansk teolog og politiker; dr.philos. 1817, professor ved Køben­ havn universitet 1822. Foreleste både i Det nye testamente og i dogmatikk. Utgav 1825 Catholicismens og Protestantismens Kirkeforfatning. Lære og Ritus. Boka viser påvirkning fra Schleiermacher og av rasjonalismen. Den fremkalte Grundtvigs flammende Kirkens Gienmæle, som gav signalet til en lang kirkekamp. I sine senere nytestamentlige og dogmatiske verker fjernet Clausen seg mer og mer fra rasjonalismen. Han var en av det nasjonalliberale partis førere; riksdagsmann 1848-66, statsråd 1848- 51. Hans selvbiografi, Optegnelser om mit Lævneds og min Tids Historie, ble utgitt 1877. Clausen, Peter Andreas, 1825-95, født i Dram­ men, norsk skolemann og dialektforsker. Deltok i målstriden i 1850-årene på Knud Knudsens side og har gitt verdifulle opplysninger om samtidens talemål. Han var den første i Norge som, etter mønster av danske grammatikere, brukte termen tonelag (i Christianiaposten 21. juli 1854). Han samlet norsk språkmateriale, som er utnyttet av K. Knudsen, Ivar Aasen og Hans Ross. Han utgav Norsk-engelsk sø-ordbog (1875). Litt.: NBL 2. utg. Clausen, Sven Christen, 1893-1961, dansk forfat­ ter og jurist. Ansatt ved kredittforeningsvesenet, dr.juris 1934, professor 1950. Forfattet hovedsa­ kelig i 1920-årene en rekke satirisk-underfundige skuespill, ofte med politisk eller kulturfilosofisk motiv, mest kjent er Paladsrevolution (1923), om Struensees fall. Hans essayistiske forfatterskap spenner fra rettsfilosofi og dramaturgi til «nordisk målstrev», dvs. en innbyrdes tilnærming av dansk, norsk og svensk. Et bind Digte utkom 1940. Clausenengen, Kristiansund, norsk idrettsklubb, stiftet 1921. Driver med fotball og håndball. Drak­ ter; Hvit trøye og blå bukse. I dag mest kjent for sitt utmerkede juniorarbeid innen fotball, som har brakt frem spillere som Ole Gunanr Solskjær, Øyvind Leonhardsen og Trond Andersen. Clausewitz, Karl von, 1780-1831, prøyssisk offi­ ser. Kjempet 1812 med russerne mot Napoleon, trådte 1814 igjen i prøyssisk tjeneste, general 1818 og leder for krigsskolen i Berlin, generalstabssjef hos Gneisenau kort før sin død. Som krigsteoretisk forfatter har han øvd stor innflytelse og er nok med urette ofte blitt oppfat­ tet som skaperen av det teoretiske grunnlag for den totale krig. Han definerte krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler, og hevdet at det militære alltid måtte underordnes det politiske, og aldri bli et formål i seg selv. Hans hovedverk er Vom Kriege (utgitt posthumt 183234; norsk overs. Om krigen, 1972). Claushavn, grønlandsk Ilimanaq, liten bygd på Grønlands vestkyst, 15 km sør for Christianshåb, 96 innb. (2003). Hvalfangstsenter 1780-1826. Claushavn ligger nær munningen av Jakobshavn Isfjord, Kankia. Her sørger en av verdens mest produktive isbreer, Jakobshavn, for at store, nye isfjell stadig glir ut av fjorden. Stedet er av fottu­ rister kalt verdens vakreste teltplass. Clausholm (opprinnelig Klaxholm), gods i Dan­ mark, Jylland, sørøst for Randers. Godset er kjent siden 1300-tallet, og har bl.a. tilhørt slektene Panter, Brock og Gjøe, og fra 1686 storkansler Conrad Reventlow, som var far til Frederik 4s annen dronning Anna Sofie. Kongen kjøpte godset av sin svigermor 1718, og etter hans død ble det brukt som forvisningssted for dronningen. Fra 1757 tilhørte Clausholm slekten Huitfeldt, og fra 1800 slekten Schilden, som 1810 gjorde godset til fideikommiss (opphevet 1925). Eiendommen omfatter ca. 10 000 daa, mer enn halvparten skog. Clausholm slott, er et trefløyet anlegg i to etasjer.

Karl von Clausewitz

omgitt av en vollgrav; oppført i barokkstil av Conrad Reventlow 1693-99 på en eldre borgs grunn. Interiørene fra storkanslerens og Anna Sofies tid er bevart. Clausius, Rudolph Julius Emanuel, 1822-88, tysk fysiker, en av grunnleggerne av den kinetiske gassteori (1857) og av termodynamikken. Han innførte begrepet ► entropi og formulerte ved hjelp av dette termodynamikkens 2. hovedset­ ning. Han arbeidet også med elektriske fenome­ ner og fremsatte hypotesen om dissosiasjon i elektrolytter. Hypotesen ble utviklet videre av S. A. Arrhenius. Clausius-Rankine-prosessen. idealprosess for dampmaskiner der det forutsettes at dampmengden gjennom maskinen ekspanderer tapsfritt og ► adiabatisk fra friskdamptilstanden til mottrykket. En dampmaskins termodynamiske virknings­ grad (også kalt indre virkningsgrad) defineres som forholdet mellom maskinens virkelige netto­ effekt (bortsett fra friksjonstap, overføringstap etc.) og den effekt som Clausius-Rankine-proses­ sen ville ha ytt. Claussen, Andreas, 1883-1957, født i Trondheim, norsk jurist. Praktiserende sakfører i hjembyen fra 1910, høyesterettsadvokat 1924. Riksmeglings­ mann 1931-45.1 flere år formann i Norges Skøy­ teforbund. Litt.: NBL 2. utg. Claussen, Morten, f. 1957, norsk forfatter, forleg­ ger og oversetter. Han debuterte skjønnlitterært med romanen Heartland (2001), en allegori om USA lagt til Midtvesten. Handlingen i Badlands (2002) er også lagt til USA, og er en enda beskere fortelling om et trøstesløst land enn førstnevnte. I romanen Laura (2003) henter forfatteren stoff fra et overklassemiljø i Oslo, og boken er sterkt påvir­ ket av modernistiske problemstillinger. For alle tre romanene har Claussen oppnådd kritikerros. Claussen. Sophus Niels Christen, 1865-1931, dansk forfatter. Blant de danske symbolistene stod han i en særstilling. Hans dikteriske program er fantasiens frie rett, dikterens guddommelige uavhengighet av alle andre hensyn enn poesiens lunefullhet. Mens dikterne av det samme danske slektledd (Johannes Jørgensen, Helge Rode, Stuckenberg) etter hvert erstattet denne dyrkelse av den rene fantasi med et innhold av religiøs, mystisk eller livstrett-bitter art, var Claussen gjennom hele sin diktning tro mot ungdommens estetisk livsbekreftende program, både i teoretiske skrifter, i reisebøkene Antonius i Paris og Valfart, i det grasiøse spill Frøken Regnvejr, men fremfor alt i diktsamlingene, som rommer noen av dansk poesis vakreste og mest besnærende dikt, især de fem vektige og klassiske versbøker Pilefløjter (1899), Djævlerier (1904), Danske vers (1912), Fabler (1917) og Heroica (1925). Litt.: Andersen, H.: Studier i S.C.s lyrik, 1967; Claussen, S.: S.C. og hans kreds: en digters liv i breve,

red. af F. Lasson, 1984, 2 b.; Frandsen, E.: S.C., 1950, 2 b.; Hunosøe, J.: Gift med den sidste engel?, 1994; Modvig, G.: Eros, kunst og socialitet, 1974; Ringgaard, D.: Den poetiske lækage: S.C.s lyrik, rejsebøger og essayistik, 2000; Sørensen, P.E.: Udløbiuendeligheden: læsninger i S.C.s lyrik, 1997; Zeruneith, K.: Fra klodens værksted: en biografi om S.C., 1992 Claussøn Friis, Peder, 1545-1614, født i Egersund, norsk geistlig og humanist, ble 1566 prest i SørAudnedal etter faren, Claus Friis, og kort tid etter prost i Lister prosti, senere kannik i Stavanger og kapitlets viseformann. Arbeidet for å utbre og trygge den lutherske lære og var en god medhjel­ per for biskop Jørgen Erikssøn. Mest kjent som topografisk-historisk forfatter og sagaoversetter. Av lagmann Jon Simonssøn, som kjente så vel is­ landsk som norsk språk, fikk han innføring i oldtidsstudiet. En samling retterbøter og en for­ treffelig oversettelse av landsloven vitner om hans juridiske interesse. Hans hovedarbeid er overset­ telsen av Snorres Heimskringla, som han etter oppdrag fra stattholderen, Aksel Gyldenstierne, tok fatt på 1599. Den ble trykt 1633 under tittelen Norske Kongers Chronica. I bearbeidet form utkom den på nytt 1757 og fikk stor betydning for den nasjonale renessanse i Schøning-tiden. Også hans annet hovedverk er et pionerarbeid som ble høyt verdsatt på 1700-tallet. I avhandlin­ gen om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norge (1599) og i den omfattende Norriges oc Omliggende Øers sandfærdigeBescriffuelse (skrevet 1613, utgitt 1632) har han fortalt mangt av interesse om natur og folkeliv i Norge på hans tid. Stilen i hans arbeider er djerv og konkret. Med ham begynner 1600tallets livskraftige renessanse i norsk litteratur. Samlede skrifter ble utgitt 1881 ved G. Storm. Et monument, utført av G. Vigeland (1937), står utenfor Valle kirke i Sør-Audnedal. Litt.: Ehrencron-Miiller, H.: Forfatterlexikon [...], B. 2, 1925 («Clausen, Peder»; 257-58); Gilje, N. &T. Rasmussen: Norsk idéhistorie, b. 2, 2002; Jørgen­ sen, J.G.: «Sagaoversettelser i Norge på 1500tallet»i Collegium medievale 6, nr. 2 (1993); NBL 2. utg.; Storm, G.: Om P.C.F. og hans Skrifter, 1881; Try, H., red.: P.C.F.: samtid og miljø på Agder, 1986 clausthalitt (etter Clausthal, Tyskland), grått ertsmineral, PbSe, selenidanalogen til blyglans, PbS. Funnet på Kongsberg. Det tilsvarende tellurid, PbTe, heter altaitt. Peder Claussøn Friis. Oljemaleri antakelig av Peter Reimers, 1614. Valle kirke, Sør-Audnedal.

367 Clausthal-Zellerfeld, by i Tyskland, Niedersachsen, iHarz, 560 moh.; 16 100 innb. (1990). Kursted, vintersportssted, utdanningssenter. Opprettet 1924 ved sammenslåing av bergverksbyene Clausthal og Zellerfeld, begge med bergstadrettigheter fra midten av 1500-tallet. Utvinning av bly, kobber og sølv frem til 1930. Ved bergakademiet i Clausthal, grunnlagt 1775, i dag teknisk universitet, har også mange nord­ menn fått sin utdannelse. Betydelig mineralsamling. Tysklands største trekirke (fra 1639) og berg verksmuseum i det tidligere Zellerfeld rådhus, clausula rebus sic stantibus (lat. 'klausulen om uforandrete omstendigheter') (jur.), teori om at enhver kontrakt måtte ansees inngått under den forutsetning at hvis forholdene senere forandret seg i den ene parts disfavør, skulle kontrakten falle bort; oppstått i middelalderen. Denne oppfat­ ning er nå forlatt ved læren om bristende forut­ setninger, som dog varierer i sitt innhold (se ►for­ utsetning). I folkeretten hevdes imidlertid frem­ deles at enhver traktats gyldighet er betinget av at intet uforutsett inntreffer. I praksis har det dog vært vanskelig å få medhold i en slik påstand. Clavé, Antoni, f. 1913, spansk maler, grafiker og teaterdekoratør, utdannet i Barcelona. Han deltok i borgerkrigen, flyktet 1939 til Frankrike. Hans maleri er ekspresjonistisk i formspråket, kolorit­ ten høyt oppdrevet og intens. Han har også virket som bokillustratør. Clavel, Bernard, f. 1923, fransk forfatter. Blant hans mest kjente romaner er Le Voyage du pére (1965) og Les Fruits de Vhiver (1968), som ble tildelt Goncourtprisen. Le Seigneur du fleuve (1971) er en protest mot teknikkens ødeleggelse av natu­ ren. Av andre romaner kan nevnes LeMassacre des innocents (1970) og Marie Bon Pain (1980). Clavel skriver om solidaritet og om livstro hos enkle mennesker. Han har en stor leserkrets, og bruker en tradisjonell og folkelig stil i protest mot avantgarde-litteraturens uttrykksformer.. Clavel, Maurice, 1920-79, fransk forfatter og journalist. Politisk var han uavhengig venstreori­ entert. Som kristen kjempet han for en kirke mindre preget av moteretninger, og samtidig både mer åpen og opptatt av de religiøse mysteriene: Dieu est Dieu, nom de Dieu (1976). Clavel var med på å grunnlegge festspillene i Avignon, og skrev en rekke skuespill som ble oppført der, bl.a. Saint Erlogue de Cordoue et les Albigeois (1965) og La grandePitié (1966). Clavell, James [klævel], 1924-94, født i Australia, britisk-amerikansk forfatter, filmregissør og pro­ dusent. Han deltok i den annen verdenskrig, og satt flere år i japansk fangenskap. Skrev filmma­ nus, bl.a. til The Fly (1958) og The Great Escape (Den store flukten, 1963). Regisserte og produser­ te kinosuksessen To Sirwith Love (De ustyrlige, 1967) med Sidney Poitier. Flere av romanene hans henter sitt stoff fra Sørøst-Asia, og mange av dem er blitt internasjonale bestselgere; nevnes kan debuten King Rat (1962; filmatisert 1965), Shogun (1975; fjernsynsserie 1980), Noble House (1980; fjernsynsserie 1988), Whirlwind (1986) og Gai-Jin (1993). Også diktsamlinger og skuespill, claves (entall clave, av lat. 'nøkkel'), kubansk rytmeinstrument som består av to runde trestaver, ca. 15-20 cm lange, som slås mot hverandre. Instrumentet er meget viktig i kubansk populærmusikk, f.eks. cha-cha-cha og rumba, idet det brukes til å spille en rytmefigur (som også kalles claves) over to takter som danner grunnlaget for musikken. Brukes også i vestlig populær- og kunstmusikk. Claves Sancti Petri (lat. 'den hellige Peters nø­ kler'), se ►nøkkelmakt. Clavibacter. bakterieslekt med arter som kan

____________________________

angripe og gjøre stor skade på økonomisk viktige vekster som korn, gress, mais, potet og tomat. Viktigst i Norge er ringråte på potet, forårsaket av C. michiganensis subsp. sepedonicus. clavicularius (lat., av 'nøkkel'), en som har nøkke­ len til noe, særlig brukt om St. Peter. clavis (lat. 'nøkkel, slå, hake'), tangentene på middelalderens orgel, senere også andre tangentinstrumenter (jfr. klaviatur, klaver og klavikord). Clavis betegnet også tonebokstaven inngravert på orgeltangenten, og ved linjesystemets oppkomst gikk betegnelsen over til å stå for den bokstav ved systemets begynnelse som definerer tonehøyden (jfr. aktuelle betegnelser som g-nøkkel, f-nøkkel osv.). Clavius, Christophorus, eg. Christoph Klau, 15371612, tysk matematiker og kardinal. Clavius var jesuitt og en lengre tid lærer ved kollegiet i Roma. Han gjennomførte etter anmodning av pave Gregor 13 de nødvendige utregninger for den gregorianske kalenderreform. Clavius bidrog bl.a. til teorien for prostaferese, en regnemetode som var en forløper for logaritmene. Hans verker utkom 1612 i Mainz i 5 bind. Navnet Clavius er antagelig en latinisert form av familienavnet Schliissel. clavus (lat.), loddrett løpende stripe i purpur foran på tunikaen til romerske senatorer (bred stripe) og romerske riddere (to smale striper). clavus (lat.), ►liktorn, fortykkelse av overhuden, skyldes vedvarende trykkbelastning av huden, vanligvis på føtter. Clavus. Claudius, opprinnelig Claus Claussøn Swart, født 1388, dansk kartograf. Han laget omkring 1425 det eldste kjente kart over Norden, ledsaget av en beskrivelse over landene omkring det nordlige Atlanterhav. Han var bl.a. den første som tegnet Grønland inn på et kart. Clay, Cassius, til 1965 navnet til den amerikanske bokseren Muhammad ►Ali. Clay, Henry [klei], 1777-1852, amerikansk politi­ ker. Midlertidig senator 1806-07, 1809-10, med­ lem av Representantenes Hus 1811-21, 1823-25 og dets ordfører i storparten av denne tid. Talte for krig med England 1812-14 og arbeidet for ameri­ kansk godkjenning av de søramerikanske repu­ blikker (1817). Clay hyllet Monroe-doktrinen og var den som 1824 satte igjennom det «amerikans­ ke system», med dets høye beskyttelsestoll og sterke betoning av de nordamerikanske fristaters utvikling som selvstendig industriland. Forgjeves kandidat til presidentverdigheten 1824. Utenriks­ minister 1825-29. Senator på ny 1831-42 og presidentkandidat 1832 og 1844 uten hell. Clay, Lucius DuBignon [klei], 1897—1978, ameri­ kansk offiser. Amerikansk visemilitærguvernør i Tyskland 1945-47. General 1947 og til 1949 militærguvernør og sjef for de amerikanske trop­ per i Tyskland. Organiserte luftbroen til Berlin under blokaden 1948-49. President Kennedys personlige representant i Vest-Berlin med ambas­ sadørs rang 1961-62, etter at de østtyske myndig­ heter hadde reist Berlinmuren. Utgav Decision in Germany (1950). Clayton, Buck [kleitan], eg. Wilbur Dorsey, 1911— 91, amerikansk jazztrompeter og arrangør, først kjent som en av stjernesolistene i Count Basies orkester 1936-43. Senere bl.a. solist med Jazz at the Philharmonic. I 1950-årene var han ansvarlig for en lang rekke plateinnspillinger som skapte en fornyet interesse for 1930-årenes swingstil. Sene­ re Jedet han egne smågrupper, til han i 1979 måtte slutte å spille trompet på grunn av proble­ mer med leppene. Frem til sin død var han aktiv som pedagog og som arrangør for diverse stor­ band. Sammen med Nancy Miller utgav han boken Buck Clayton 's Jazz World (1986).

CLEAVER I

Clayton. Jack [kleitan], 1921-95, britisk filmregis­

sør, laget den prisbelønte kortfilmen The Bespoke Overcoat (1955) og slo i gjennom med spillefilmdebuten Room at the Top (Plass på toppen, 1958). The Innocents (De uskyldige, 1961) er en suggererende filmatisering av Henry James' klassiske spøkelses­ historie The Turn of the Screw. Clayton laget også ThePumpkin Eater (Halvveis til lykken, 1964) med Anne Bancroft som bedratt hustru, den store kinosuksessen The Great Gatsby (Den store Gatsby, 1974) etter F. Scott Fitzgeralds roman og med Robert Redford og Mia Farrow, og The Lonely Passion ofJudith Hearne (Judith Hearnes tause lidenskap, 1987) hvor Maggie Smith leverer en betydelig rolleprestasjon. Clayton-Bulwer-traktaten [kleitan bulwa-], opp­ kalt etter den amerikanske utenriksminister J. M. Clayton (1796-1856) og den britiske sendemann i Washington Sir Henry Lytton Bulwer, ble sluttet 1850 mellom USA og Storbritannia angående landenes stilling til Mellom-Amerika. Partene vedtok bl.a. at en prosjektert kanal mellom Atlan­ terhavet og Stillehavet skulle ansees som nøytral, og at de ikke skulle erverve nye kolonier eller anlegge befestninger i Mellom-Amerika. Claytonia, planteslekt i portulakkfamilien, etteller flerårige urter med rosenblad og ett par motsatte stengelblad. Røde eller hvite blomster. 35 arter på den nordlige halvkule, ingen opprin­ nelig viltvoksende i Norge, men et par arter er funnet forvillet, bl.a. ►sibirportulakk. clearing [kliariq] (eng.), klarering, oppgjør. 1 Avregning mellom banker og andre finansinstitutter, fondsmeglere m.m. av gjensidige fordrin­ ger og tilgodehavender. 2 Avregning mellom to eller flere land av fordrin­ ger som oppstår gjennom eksport og import, befraktninger, utbytter m.m. Clearingsystemet fikk særlig sin utbredelse mellom de to verdens­ kriger i form av tosidige avtaler. Etter 1945 har clearing avtatt i betydning. 3 Avregning mellom to eller flere land av innsats­ faktorer innen internasjonale miljø- og utslippsavtaler. clearing-house [kliariqhaus] (eng.), avregningskontor mellom banker, fondsmeglere, handelshus m.m. for oppgjør av gjensidige fordringer og tilgodehavender. Clearing-house oppstod i Lon­ don omkring 1775 da medarbeidere i forskjellige firmaer kom sammen for å gjøre opp firmaenes mellomværender med kontant oppgjør bare for differansene. I 1864 trådte Bank of England inn som leder av Londons clearing-house. Clearinghouse har spilt en betydelig rolle i det moderne bank- og forretningsliv. De store britiske forret­ ningsbanker er kjent under fellesbetegnelsen clearing-houses eller clearingbanker. Clearwater [kliawåda], by i USA, Florida, ved Mexicogolfen, rett vest for Tampa; 108 300 innb. (2002), inngår i byregionen Tampa-St. Petersburg-Clearwater (metropolitan area); 2 278 200 innb. (2000). Kjent bade- og feriested. Havsenter (Sea-Orama) med akvarium og museum. Ble grunnlagt som Fort Harrison i 1841 og fikk bysta­ tus som Clearwater i 1891. cleavelanditt [klivlændit], en plateformet varietet av mineralet albitt. Forekommer som en sen dannelse i enkelte granittpegmatitter, bl.a. Ive­ land, Evje, Tørdal, Kragerø. Se ►feltspat. Navn etter den amerikanske mineralogen P. Cleaveland (1780-1858). Cleaver, Eldridge (Leroy) [kli:va], 1935-98, ame­ rikansk forfatter og politiker. Han var opprinnelig medlem av Black Muslim-bevegelsen, men brøt siden med den og ble en av lederne i Black Panther-partiet. Cleaver stilte som kandidat til presidentvalget 1968. Samme år forlot han USA,

368

CLEESE

men vendte 1977 tilbake til USA etter å ha blitt ekskludert fra Black Panther-partiet. Cleaver utgav det selvbiografiske kampskriftet Soul on lee (1968, norsk overs. Sjel på is, 1969). Cleese, John [kli:z], f. 1939, britisk skuespiller, har bakgrunn fra studentteater ved Cambridgeuniversitetet hvor han studerte jus, filmdebut 1968. Cleese ble kjent som et av medlemmene i komikergruppen Monty Python, og medvirket og var tekstforfatter i gruppens fjernsynsserier (Mon­ ty Python's Flying Circus, 1969-74), plateinnspillin­ ger, sceneopptredender og ikke minst filmer, bl.a. Lifeof Brian (1979) og TheMeaningofLife (1983). Han var også den koleriske hotellverten Basil Fawlty i fjernsynsserien Fawlty Towers (Hotell i særklasse, 1975 og 1979; også manus og regi), og har siden vært en profilert filmskuespiller, blant annet som Robin Hood i satiren Time Bandits (1983), den uheldige rektoren i Clockwise (1985), advokat på eventyr i A Fish Called Wanda (1988; også manus), og som Q i James Bond-filmene fra og med Die AnotherDay (2002). Cleethorpes [kli]rå:ps], by i Storbritannia, Eng­ land, Lincolnshire, 3 km sørøst for Grimsby; 31 850 innb. (2001), sammenvokst med Grimsby. Populært badested. Gammel kirke (Old Clee) med saksisk tårn. Clegg, Johnny, f. 1953, sørafrikansk sanger og musiker. Han er hvit og født i Storbritannia, men ble i midten av 1970-årene kjent som leder for gruppen Juluka, som bestod av både hvite og svarte musikere og spilte en blanding av vestlig og sørafrikansk popmusikk, sunget dels på engelsk og dels på zulu. Han fikk snart problemer med myndighetene og ble arrestert flere ganger, men fortsatte ufortrødent å ignorere apartheid-lovene og demonstrere raseskillets meningsløshet gjen­ nom musikalsk virksomhet. Etter hvert fikk han et internasjonalt publikum, fra 1986 med grup­ pen Savuka. Album bl.a. UniversalMen (1979), Scatterlings (1983), Shadow Man (1988), Heat, Dust & Dreams (1993) og New World Survivor (2002). Cleland, John [klidand], 1709-89, britisk forfat­ ter; førte et omflakkende liv i Østen og Europa, og skal ha sittet flere ganger i gjeldsfengsel. 1748^49 utgav han den pornografiske romanen Fanny Hill, or the Memoirs ofa Woman ofPleasure og 1751 Memoirs of a Coxcomb. Cleland ble stilt for geheimerådet, men istedenfor straff fikk han en liten pen­ sjon for at han skulle bruke sine evner til bedre formål. Han skrev senere for teateret og for avise­ ne. Clematis, planteslekt i soleiefamilien, se ►klema­ tis. Clemenceau, Georges Benjamin [klemåså], 18411929, fransk politiker; statsminister 1906-09 og 1917-20. Utdannet lege; ble borgermester i Montmartre 1870 og forberedte da forsvaret av Paris. Under kommunen (1871) søkte han forgjeves å spille en meglerrolle. I 1876 ble han Montmartres representant i deputertkammeret, der han snart ble leder av det ytterste venstre. Hans program var en republikansk samling om full gjennomfø­ ring av det store verk som var begynt 1789. Han ble «ministerstormeren», kolonipolitikkens mot­ stander, som felte det ene ministerium etter det andre. Han mistet sin plass i kammeret 1893, men hans kampanje for Dreyfus' uskyld førte ham igjen frem i første linje. 1902 ble han valgt til senator, 1906 ble han innenriksminister. Samme høst dannet han regjering som satt til 1909. Sitt reformprogram (blant annet alderstrygd, 8-timersdag og progressiv inntektsskatt) fikk han ikke gjennomført, men atskillelsen av kirke og stat ble satt i verk. Utenrikspolitisk styrket han alliansen mellom Frankrike, England og Russland (ententen). I sitt blad 1'Homme libre (Det frie menneske, senere på grunn av sensuren omdøpt

John Cleese i komedien Rat Race fra 2ooi.

til LHomme enchainé, Det slavebundne mennes­ ke), angrep han fra 1913 militærvesenet, krigsledelsen og defaitismen. 11917 fikk den 76-årige Clemenceau i oppdrag å danne regjering. Han dannet «Seierens kabinett», reorganiserte hæren, stimulerte kampmoralen og fikk «defaitister» og pasifister tiltalt og dømt. Da tyskerne i mars 1918 truet Paris, etablerte han en felles alliert overkom­ mando med marskalk Foch som sjef. På fredskon­ feransen i Versailles ble Clemenceau en av «de fire store» og konferansens president. Hans uforsonlighet når det gjaldt sikkerhetsgarantier mot Tyskland, bidrog til å isolere Frankrike i en viss grad fra Storbritannia og USA og skaffet landet mange vanskeligheter i de følgende år. Clemen­ ceau, som nå ble kalt «Seierens far», stilte seg i 1920 til valg som president etter Poincaré, men ble slått; hans regjering falt i januar samme år, og Clemenceau trakk seg tilbake fra politikken. Fra nå av ofret han seg for sitt forfatterskap; han skrev filosofiske og biografiske verker foruten Grandeurs et miséres d'une victoire (oversatt til norsk 1930), der han gikk til angrep på den franske forsonings­ politikk overfor Tyskland. Litt.: Dallas, G.: At the heart ofa tiger: Clemenceau and his world 1841-1929, 1993; Watson, D.R.: G.C.: a political biography, 1974 Clemens, paver. Clemens 1, kalt Clemens Romanus, nevnes i de romerske biskopslister som Peters tredje etterføl­ ger som biskop i Roma. Hans historiske eksistens er hevet over tvil, men intet vites med sikkerhet om hans liv. Han er forfatteren av det dokumen­ tet som går under navnet 1. Clemensbrev. Brevet kan tidfestes til år 96 og er en skrivelse fra menig­ heten i Roma til menigheten i Korinth. Derimot er det såkalte 2. Clemensbrev og ►Clementinene

Georges Clemenceau

fra en yngre tid, disse er tillagt ham med urette. 1. og 2. Clemensbrev er oversatt til norsk i E. Baasland og R. Hvalvik (red.) De apostoliske fedre (Oslo 1984). Clemens 2, pave 1046-47, het opprinnelig Suidger og var biskop av Bamberg da han etter kong Hen­ rik 3s ønske ble valgt til pave etter synoden i Sutri 1046. Som pave søkte han å motarbeide ►simoni og var den første av tidens reformpaver. Clemens (3), ca. 1025-1100, motpave 1080-1100, opprinnelig Wilbert, biskop av Ravenna 1072, Henrik 4s motpave mot Gregor 7. Clemens 3, pave 1187-91, opprinnelig Paolo Scolari. Da Jerusalem 1187 falt i de vantros hen­ der, lyktes det ham å bringe det såkalte tredje korstog i stand. Clemens 4, pave 1265-68, opprinnelig Guido Fulcodi, franskmann; jurist og rådgiver for Ludvig 9. Etter sin kones død ble han prest, senere biskop av Le Puy (1257), kardinal (1261) og pave (1265). Tok franskmennenes side i konflikten med hohenstauferen Konradin, som han slo og lot hen­ rette. Tillot bruk av tortur i inkvisisjonsprosesser. Clemens 5, pave 1305-14, opprinnelig Bertrand de Got, først biskop av Comminges (1295), erke­ biskop av Bordeaux (1299) og deretter valgt til pave som etterfølger etter Benedikt 11. Ved å slå seg ned i Avignon (1309) innledet han pavenes såkalte babylonske fangenskap, hvor de stod under sterk innflytelse fra de franske konger. Han gjorde seg selv avhengig av Filip den smukke og samar­ beidet med ham om å forby Tempelridderordenen (1311). Brakte pavedømmet i vanry på grunn av salg av kirkelige embeter, men fremmet lærde sysler og grunnla universitetene i Orléans og Perugia. Clemens 6, ca. 1292-1352, pave 1342-52, opprin­ nelig Pierre Roger, fransk benediktinerabbed, biskop av Arras (1328), erkebiskop av Sens (1329), erkebiskop avRouen (1330), kardinal (1338), valgt til pave i Avignon, som han kjøpte av Johanna 1 av Napoli i 1348. Til tross for sin store diplomatiske kløkt, gjorde hans franske sympatier ham ute av stand til å få en fredelig slutt på hundreårskrigen mellom Frankrike og England. Han motarbeidet keiser Ludvig av Bay­ ern og fikk Karl av Måhren valgt i hans sted. Omkostningene ved det luksuriøse livet ved hof­ fet i Avignon, kritisert bl.a. av Petrarca og Birgitta av Sverige som kalte ham amator carnis ('elsker av kjødet'), og hans utvilsomme generøsitet, ble dekket ved uhemmet salg av kirkelige embeter til stor skade for de lokale biskoper. Traff effektive mottiltak da Svartedauen rammet Avignon i 1348 og tok jødene under sin beskyttelse da de fikk skylden for pesten. Clemens (7), 1342-94, motpave 1378-94. Opprin­ nelig Robert, fra Genéve, biskop av Cambrai 1368. Clemens (8), død 1446, motpave 1423-29. Opp­ rinnelig Sånchez Muhos, prost i Valencia. Utnevnt til kardinal av motpave Benedikt 13 og valgt til pave. Etter sin avgang ble han biskop av Mallorca. Clemens 7, 1478-1534, pave 1523-34, opprinne­ lig Giulio Medici, uekte sønn av Giuliano Medici som ble myrdet i domkirken i Firenze 1478. Søkte forbund mot Karl 5 for å sikre sine italienske landområder (ligaen i Cognac 1526), i stedet ble Roma erobret av Karl (6. mai 1527) og paven beleiret i Castel Sant'Angelo (Engelsborg). Fredsvilkårene var harde, og Clemens måtte krone keiseren i Bologna 1530. Clemens lyktes heller ikke i å undertrykke reformasjonen i Tysk­ land, bl.a. fordi han ikke våget å gå med på keise­ rens ønske om et konsil. Årsaken til dette var frykt for at konsilet ville finne hans pavedømme illegitimt. Hensynet til Karl førte til at Clemens

369 ikke våget å annullere Henrik 8s ekteskap med Katharina av Aragon, Karis slektning, og dermed rev Henrik den engelske kirke løs fra Roma. Vaklingen mellom pavens kirkelige og politisk-strategiske interesser sikret således Luther og reforma­ sjonen. Clemens 8, 1536-1605, pave 1592-1605, opprin­ nelig Ippolito Aldobrandini, jurist. Lyktes i å skape forsoning mellom pavestolen og Frankrike (Hen­ rik 4 ble katolikk 1595) samt mellom Frankrike og Spania. Mislyktes i sine forsøk på å føre Eng­ land og Sverige tilbake til romerkirken. Var reformpave i kjølvannet av konsilet i Trento, men praktiserte renessansepavenes nepotisme og delte deres forkjærlighet for praktutfoldelse, noe som brakte pavestolens finanser i uorden. Giordano Bruno ble henrettet som kjetter under hans pontifikat (1600), og en revidert liste av den såkalte Index over forbudte bøker ble utgitt. Han stod også bak en ny utgave av ► Vulgata, Editio Clementina (1592), og de viktigste liturgiske bøkene. Clemens 9, 1600-69, pave 1667-69, opprinnelig Giulio Rospigliosi, søkte å komme jansenistene i møte og fikk i stand fred mellom Frankrike og Spania (freden i Aachen 1668). Clemens 10, 1590-1676, pave 1670-76, opprin­ nelig Emilio Altieri fra Roma, valgt til pave i en alder av 80 år etter et fire måneder langt konklave. Hans rådgivere førte pavestolen inn i en kon­ flikt med Frankrike. Clemens 11, 1649-1721, pave 1700-21, opprin­ nelig Giovanni Francesco Albani fra Urbino. Til tross for gode personlige egenskaper hadde han en uheldig hånd med tidens politiske forhold og kom i alvorlig konflikt med keiseren i forbindelse med den spanske arvefølgestrid; mistet pga. dette mange av pavestolens landområder, bl.a. Sicilia og Sardinia. Han fordømte flere ganger jansenis­ tene, særlig i den berømte bulle Unigenitus (1713), noe som førte til forfølgelse av jansenistene i Frankrike. Mange franske jansenister tok tilflukt i Nederlandene og samlet seg om en skismatisk biskop av Utrecht; dette utviklet seg senere til Den gammelkatolske kirke. Clemens tok dominikanernes side i deres fordømmelse av jesuittenes toleranse overfor de såkalte kinesiske riter, dvs. forfedrekult, konfusiansk lære og nattverd med risvin og brød laget av ris. Dette skulle få store negative konsekvenser for katolsk Kina-misjon. Han var en beskytter av kunst og lærdom og ydet viktige bidrag til Vatikanbibliotekets samlinger. Clemens 12, 1652-1740, pave 1730-40, opprin­ nelig Lorenzo Corsini fra Firenze. Pavestolens politiske innflytelse ble svekket under hans pontifikat. Han ekskommuniserte den jansenistiske biskop av Utrecht (1735) og forbød katolikker å være frimurere. Han interesserte seg for misjons­ virksomhet i Asia, støttet maronittene i Libanon og søkte å få i stand forening mellom Roma og enkelte orientalske kirker i Midtøsten. Han støttet kunst og vitenskap, bl.a. den svenske astronomen Andreas Celsius. Clemens 13, 1693-1769, pave 1758-69, opprin­ nelig Carlo della Torre Rezzonico fra Venezia. Hans pontifikat var fremfor alt preget av forsvar for jesuittene, da disse ble utvist fra Portugal, Frankrike (1764), Spania (1767), Napoli og Par­ ma. Til tross for pavens glødende forsvar for jesu­ ittene i bullen Apostolicum pascendi munus (1765), forlangte Spania, Frankrike og Napoli i 1769 ordenens fullstendige utslettelse, noe Clemens 13 bokstavelig talt skal ha tatt sin død av. Clemens 14, 1705—74, pave 1769—74, opprinnelig Giovanni Vincenzo Ganganelli fra Rimini, fransiskaner. Han forsøkte forgjeves å gjenopprette det gode forhold til de katolske stater, som var blitt forsuret på grunn av stridighetene om Jesuitteror-

CLÉMENT

denen. Da dette ikke lyktes, ble han nødt til å oppløse ordenen i skrivet Dominus ac Redemptor (1773). Katarina 2 av Russland og Fredrik 2 av Preussen nektet imidlertid å offentliggjøre pavens brev, slik at jesuittene fremdeles kunne eksistere i deres land. Forbudet fikk negativ virkning for katolsk misjonsvirksomhet og førte heller ikke til den ønskede virkning i forholdet til de katolske nasjoner. Clemens, Curt, 1911—47, svensk maler og tegner. Han laget i slutten av 1930-årene melankolske torgbilder og folkelivsskildringer fra Estland, i begynnelsen av 1940-årene koloristisk finstemte studier av unge kvinner, samt meget eiendomme­ lige og ekspressive studier fra de sinnssykes ver­ den. Clemens, Johan Frederik, 1748-1831, dansk grafiker av tysk herkomst, elev av akademiet i København 1761-73 under Preisler og studerte til 1777 i Paris. Han ble snart Danmarks ledende kobberstikker, utførte bl.a. illustrasjonene til Holbergs Peder Paars etter Wiedewelt (1772) og til NielsKlim etter Abildgaard (1789), slagscener etter Lorentzen og en mengde portretter etter Als, Roslin, Høyer og Eckersberg, men fremfor alt Jens Juel. 1788-91 arbeidet han i Berlin på et stort blad etter Cunninghams Fredrik den stores revy, og var 1792-95 i London for å stikke Trumbulls Montgomerys død. Professor ved kunstakademiet i København fra 1813. Clemens, Samuel Langhorne [klemanz], 18351910, amerikansk forfatter, kjent under pseudo­ nymet Mark Twain; vokste opp i småbyen Hanni­ bal ved Mississippi-elven i Missouri. Fra han var 12 år gammel til han var 20 arbeidet han i trykkerfaget i mange byer og begynte deretter i lære på ny, som elvelos på Mississippi. Da borgerkrigen brøt ut, var Clemens en kort stund frivillig på sørstatenes side, men drog så med broren Orion til vesten. Etter noen mislykkede forsøk på å finne sølv begynte han som journalist, først i Virginia City, deretter i San Francisco. I denne tiden reiste han også til Hawaii, begynte sin karriere som populær foredragsholder og utgav sin første bok, The Celebrated Jumping Frog of Calaveras County and Other Sketches (1867). Clemens begynte nå å få et navn, og en avis sendte ham med på en selskaps­ reise til Europa og Palestina. Humoren i reisebe­ skrivelsen Innocents Abroad (1869) er rettet mot museumskulturen i den gamle verden og den overfladiske amerikanske turist. Den morsomme Roughing It (1872) handler om opplevelsene i Nevada og California. I mellomtiden giftet Clemens seg og slo seg ned i Hartford, Connecticut, som ble hans hjem for resten av livet. Sammen med en nabo, Charles Dudley Warner, skrev han et satirisk angrep på

Samuel Langhorne Clemens (Mark Twain)

korrupsjonen og jobbementaliteten i tiden etter borgerkrigen, romanen The GildedAge (1873), som også har gitt navn til denne perioden i ameri­ kansk historie. Den første delen av Life on the Mississippi (1883) er en gjenoppleving av tiden som los på elvebåtene og danner en skarp kon­ trast til den etterfølgende skildringen av Clemens' gjensyn med elven. Han bygger på sine barn­ domsminner fra Hannibal i «gutteboken» The Adventures of Tom Sawyer (1876) og i The Adventures ofHuckleberryFinn (1884), som med sin skildring av gutten Huck, den rømte slaven Jim og deres ferd på en flåte nedover Mississippi er hans beste bok og et av hovedverkene i amerikansk littera­ tur. Av mange andre bøker kan nevnes The Prince and the Pauper (1882), A Connecticut Yankee in King Arthur's Court (1889), The Tragedy ofPudd'nhead Wilson (1894), Personal Recollections ofJoan ofArc (1896) og Following the Equator (1897). Selv om Clemens først og fremst var kjent som humorist, er det et pessimistisk drag i de fleste av bøkene hans, og denne tendensen ble sterkere mot slut­ ten av hans liv, som også var fylt med en rekke personlige tragedier. Svartsynet er fremherskende i The Man that Corrupted Hadleyburg (1900), What is Man (1906) og den posthume The Mysterious Stranger (1916). Det er blitt utgitt en rekke bøker om Clemens på grunnlag av etterlatte manu­ skripter. 00 Litt.: Emerson, E.: M.T: a literary life, 2000; Kaplan, E: ThesingularM.T: a biography, 2003; Paine, A.B.: M.T: a biography, 1912, 3 b.; Rasmus­ sen, R.K.: M.T. A to Z, 1995; Robinson, F.G., red.; The Cambridgecompanion to M.T, 1995; Smith, H.N.: M. T: the development ofa writer, 1962 Clemens av Alexandria, eg. Titius Flavius Clemens, ca. 150-ca. 215, gresk kirkefar og filosof, den første store representant for østkirkens aleksandrinske teologi. Det er ukjent når og hvorfor han ble kristen. Etter dåpen reiste han til Sør-Italia, Syria og Palestina på jakt etter de beste kristne lærere. Han ble elev av Pantaenus i Alexandria, og overtok hans stilling som leder av katekumenskolen der ca. 200. Clemens' betydning ligger i forsøket på å integrere tidens filosofi i kristen tenkning. Hans hovedverker er Protreptikos ('Formaningstale'), et forsøk på å omvende opplyste mennesker, Paidagdgos, som på levende vis drøfter en rekke etiske problemer, og Stromateis ('Lappe­ tepper', dvs. essays). Clement, ca. 1485-1536, dansk sjøkaptein. Han kjempet for Christian 2 mot Frederik 1. 1525 bortførte han to av Frederik 1 s beste skip fra Kø­ benhavns red og var siden i flere år en dristig kaper i Christian 2s tjeneste. 1531-32 deltok han i Christian 2s tog til Norge; 1534 trådte han i grev Christoffers tjeneste, erobret Ålborg og slo den jyske adelshær ved Svenstrup; men 18. desember erobret Johan Rantzau Ålborg tilbake, og etter to års fangenskap skal Clement ha blitt henrettet på Viborg landsting. Clementfeiden eller «Skipperfejden» var de jyske bønders siste reisning mot adelen. Clement, Gad Frederik [klemarj], 1867-1933, dansk maler, elev av akademiet i København 1885-88. Besøk i Paris og Bretagne 1890-92 brakte ham i berøring med kretsen omkring Gauguin. Sentral skikkelse i den stilsøkende, symbolistiske bevegelse i nordisk kunst. Clément, Jacques [klema], 1565-89, fransk dominikanermunk som av fanatisme myrdet Henrik 3 31. juli 1589. Han ble straks drept av kongens tjenere. Liket ble brakt til retterstedet, og henret­ telsen formelt fullbyrdet. Clément, René [klema], 1913-96, fransk filmre­ gissør. Arbeidet først som fotograf, laget en serie kortfilmer før han spillefilmdebuterte med den

CLEMENTE____________________________________

370

halvdokumentariske okkupasjonsskildringen La Bataille du Rail (Kampen om jernbanene, 1945). Han fikk stor oppmerksomhet med Au-dela des Grilles (1949), med Jean Gabin som ensom mor­ der på flukt, og Jeuxinterdits (Forbudt lek, 1952), om to barneskjebner under krigen; begge vant Oscar-pris for beste fremmedspråklige film. Prisbelønnet ble også Zola-filmatiseringen Gervaise (1955). En stor publikumstreffer ble den smarte kriminalthrilleren Pleinsoleil (Het sol, 1959) etter Patricia Highsmith, med Alain Delon som hennes gjennomgangsskikkelse Ripley. Blant senere filmer kan nevnes Paris, brule-t-il? (Brenner Pa­ ris?, 1966) som er en ambisiøs skildring av Paris' befrielse, LaMaison sous les arbres (Desperate timer, 1971), og La Course du liévre a travers les champs (På flukt for døden, 1972). Clemente (di San Luca), Francesco, f. 1952, itali­ ensk billedkunstner. Fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1980-årene, tilhørte den italien­ ske t-transavanguardia. Han tok utgangspunkt i den lokale kulturarven, men brukte den mer subjektivt enn de andre, bl.a. med selvportrettet som utgangspunkt. Det er ikke selvportretter i vanlig betydning, men mer fremstillinger av fantasier, ofte med en pervers undertone. Clementi, Muzio, 1752-1832, italiensk kompo­ nist, pianist og pedagog, en av det moderne klaverspills grunnleggere. Virket hovedsakelig i England, hvor han en tid var dirigent for den italienske opera i London. Hans undervisningsverk Gradus ad parnassum har øvd en betydelig innflytelse på klaverteknikken, særlig fingersetningen, og hans ca. 60 klaversonater fikk betyd­ ning for utviklingen av denne sjanger. Clémentin, Niels Hiersing, 1721-76, dansk skue­ spiller, har særlig hatt betydning som en av grunnleggerne av den danske Holberg-tradisjon. Clementine 1 [klemantain-], navn på amerikansk månesonde, skutt opp 25. januar 1994, og plas­ sert i bane rundt Månen. Fra 19. februar til 3. mai 1994 sendte den herfra nesten 2 mill, overflatebilder til Jorden. Gjennomføringen av prosjektets annet hovedmål, en forbiflygning av asteroiden Geographos, måtte sløyfes pga. en programme­ ringsfeil. Clementine 1, som ble bygd, prøvd og skutt opp i løpet av to år til en pris av ca. 80 mill, dollar, var det første i en serie nye ubemannede romfartøyer utviklet under mottoet «hurtigere, rimeligere, bedre». Bak prosjektet stod en liten gruppe inge­ niører og forskere fra Strategic Defense Initiative Organization (nå Ballistic Missile Defense Organi­ zation), NASA og Naval Research Laboratory. Sistnevnte bygde satellitten. Clementinene, eller den pseudoclementinske litteratur. 1 Navn på oldkirkelige skrifter som med urette tillegges Clemens Romanus (se ►Clemens, paver). Betegnelsen brukes særlig om tre skriftgrupper: Homiliae ('prekener'), Recognitiones ('gjenkjennel­ ser'), den første kristne roman, og Epitemae. Re­ cognitiones er sannsynligvis skrevet 211-231, mens det er usikkert når de andre skriftene er blitt til. Man antar at det skjedde på 300- eller 400tallet. Innholdet i skriftene er sterkt legendepreget, teologisk sett preges de av jøde-kristen gnosti­ sisme. 2 Navn på en del kirkerettslige bestemmelser som stammer fra pave Clemens 5. clementiner, sitrusfrukt, se ►klementinen Clementis, Vladimfr, 1902-52, slovakisk politiker. Organiserte kommunistpartiet i Slovakia i 1930årene; medlem av nasjonalforsamlingen i Praha 1935-38. Flyktet til Frankrike 1939 og videre til London 1940. Fordømte den tysk-sovjetiske ikke­ angrepspakt og var utstøtt av partiet 1939-45.

ministerposter i Belgia 1966-68, 1973-77 og 1981-85. Medlem av Europakommisjonen 198589 med ansvar for utenrikssaker. clericus (lat.), geistlig. Clericus clericum non decimat, den ene geistlige tar ikke tiende av den annen, dvs. den ene ravn hugger ikke øyet ut på den andre. Clerihew, Edmund [klerihju:], E. C. ►Bentleys pseudonym som kriminalforfatter. Clerk, Dugald [kb:k], Sir, 1854-1932, britisk (skotsk) ingeniør. Oppfant i 1876 to-takts-motoren, og gav dessuten vesentlige bidrag til forbrenningsmotorens teori. Clermont [klearnånt], verdens første dampskip (hjuldamper) i regulær passasjertrafikk, konstru­ ert av Robert Fulton. Satt i rute på Hudson River mellom New York og Albany i 1807. Lengde 41 m; gjennomsnittsfart 8 km/t. Clermont-Ferrand [klerm~å fEra], by i midtre Frankrike, hovedstad i Auvergne og i departe­ mentet Puy-de-Dome, 360 km sør for Paris; 137 300 innb. (2002), med forsteder 258 500 innb. (1999). Viktig industriby med fremstilling av bildekk (Michelin, Bergougnan); produksjon av biler, maskiner, kunstgjødsel, lærvarer m.m. Forstaden Royat (430 moh.) er et sommerturiststed med mineralske kilder. Universitet (grunn­ lagt 1810), akademi og arkeologisk og naturhisto­ risk museum. Gamlebyen i nordvest har krokete, bratte gater med mange hus som er oppført av svart basaltlava. Av de mange gamle bygninger er de mest fremtredende den senromanske Notre-Dame-duPort-basilika (fra 1100-tallet) og den gotiske katedralen, bygd på 1100-1400-tallet. Historikk. Clermont, grunnlagt av romerne som Augustonemetum, ble bispesete ca. 250 og var skueplass for flere kirkemøter, det mest kjente var det i 1095, som førte til korstogene. Hovedstad i hertugdømmet Auvergne 1556-1789. Fødeby til filosofen og matematikeren Blaise Pascal (162362). Gummiindustrien ble etablert i 1830-årene, mens fremstillingen av bildekk, som i dag utgjør ca. 60 % av landets produksjon, startet i 1890årene.

Kristin Clemet

Tilknyttet den tsjekkoslovakiske eksilregjering i London 1940-44. Han ble 1945 statssekretær i Utenriksdepartementet i Praha, og 1948 utenriks­ minister etter Jan Masaryks død. Avsatt 1950, 1951 på ny utstøtt av partiet og arrestert. I nov. 1952 dømt til døden i Slånsky-prosessen for bl.a. trotskisme og slovakisk borgerlig nasjonalisme, og henrettet. Rehabilitert 1963. Clemet, Fridtjov, f. 29. sept. 1932 i Trondheim, norsk politiker (H) og organisasjonsmann. Ansatt i Høyres sekretariat 1960-86, generalsekretær i Høyre 1974-86; generalsekretær i Nordisk Minis­ terråd 1986-92. Rådgiver Utenriksdepartementet 1992-95, ekspedisjonssjef for nordiske saker 1995-2000. Clemet. Kristin, f. 20. april 1957 i Harstad, norsk politiker (H), siviløkonom, datter av F. Clemet. Viseadm. direktør i NHO fra 1997. Personlig sek­ retær for industriministeren 1981-83, for statsmi­ nister Willoch 1985-86. Byrådssekretær i Oslo 1987-88. Politisk rådgiver Høyre 1988-89. Stor­ tingsrepresentant for Oslo 1989-93. Arbeids- og administrasjonsminister 1989-90. Utdannings- og forskningsminister fra 2001. Litt.: NBL 2. utg. Cleome, planteslekt i kapersfamilien. Ca. 150 arter urter eller halvbusker i tropiske og subtropiske land, de fleste i Sør-Amerika og Afrika. Noen få arter blir dyrket som prydplanter, men er meget varmekjære. C. spinosa benyttes noe som sommer­ blomst. Frøene hos noen arter blir brukt til en slags ►sennep (levantisk sennep). Cleopatra, egyptisk dronning, se ►Kleopatra. Cleopatra er tittelen på flere amerikanske filmer om den egyptiske dronningen, bl.a. med 1) Helen Gardner (1912), 2) Theda Bara (1917), 3) Claudette Colbert (1934; regi ved Cecil B. DeMille) og 4) Elizabeth Taylor (1963). Sistnevnte film, i regi av Joseph L. Mankiewicz' film og med Richard Burton som Antonius og Rex Harrison som Cae­ sar, var i sin tid filmhistoriens dyreste produksjon, og førte til at 20th Century-Fox nesten gikk kon­ kurs. Den britiske Caesar and Cleopatra (1945) i regi av Gabriel Pascal var basert på Bernard Shaws skuespill, med Vivien Leigh som Cleopatra. Cleopatras sitronsommerfugl, Gonepteryxcleopatra, sommerfuglart i familien hvitvinger, Pieridae. Forekommer i Sør-Europa, Nord-Afrika og Lille­ asia. Clerc, Julien [kle.r], eg. Paul Alain Leclerc, f. 1947, fransk komponist og sanger; siden gjen­ nombruddet i oppsetningen av musicalen Hair i Paris 1969 et ledende navn i fransk populærmusikk, med en stil forankret i både fransk chansontradisjon og angloamerikansk populærmusikk. Album bl.a. No. 7 (1975), AimeMoi (1984), Faismoi une place (1990), Julien (1997), Sij'étais elle (2000) og Studio (2003). Clercq. Willy De, f. 1927, belgisk politiker (liberale parti, PW). Medlem av nasjonalforsamlingen 1958-85, av Europaparlamentet fra 1989. Flere

Cleopatra. Elizabeth Taylor som Kleopatra i storfilmen fra 1963.

371 Navnet Clermont stammer fra det latinske borgernavn Clarus Mons. Dobbeltnavnet ClermontFerrand som følge av sammenslåingen med nabo­ byen Montferrand i 1630. Clermont-Ganneau, Charles [klermå-ganå], 18461923, fransk orientalist, professor i semittisk epigrafikk og arkeologi ved College de France 1890. Utgav og oversatte 1870 innskriften på Meshasteinen, som han for øvrig fikk den franske stat til å kjøpe (står i Louvre). Clermont-Tonnerre [klermå-tåne:r], fransk adelsslekt som er kjent siden 1080. Familieoverhodet ble arvestormester i Le Dauphiné ca. 1340, og slekten fikk vicomtetittel omtrent samtidig. En eldre gren førte tittelen hertug av ClermontTonnerre 1572-1774. Den nålevende gren fikk hertugtittel 1759 og romersk fyrstetittel 1823. Familieoverhodet eier slottene Ancy-le-Franc i Bourgogne og Glisolles sør for Rouen. Til slekten hører bl.a. Claude Catherine de Cler­ mont-Tonnerre (1543-1603), som fikk tittelen hertuginne av Retz 1581 og ble farmor til kardinal de Retz, politikeren Stanislas, greve av ClermontTonnerre (1757-92), som kjempet for et konstitu­ sjonelt monarki, og ble myrdet av pøbelen 1792, og hans brorsønn Gaspard, hertug av ClermontTonnerre (1779-1865), som var fransk krigsmi­ nister 1823-27. Clerodendrum, planteslekt i jernurtfamilien. Ca. 400 arter av trær, busker og klatreplanter som vokser i tropiske og subtropiske områder. Motsat­ te eller kransstilte blad, ende- eller sidestilte blom­ sterstander, klokke- eller rørformede blomster med sterk farge, ulike farge på blomst og beger. Mange benyttes som stueplanter i Norge, bl.a. ► prestetre, ildskjebnetre, C. speciosissimum, med rød-orange blomster i store klaser, og duftskjebnetre, C.fragans, med brede, langstilkete blad og rosa eller hvite, velduftende bomster. Slekten kalles skjebnetre. Cteve, Anders, 1937-85, finlandssvensk forfatter og lærer. Debuterte som lyriker 1955, men gjorde seg særlig kjent som prosaforteller. I novellesam­ lingen Gatstenar (1959) samt romanene Vit eld (1962) og Påskdgget (1966) gir han livfulle bilder av moderne Helsinki-miljøer samtidig som han undersøker tidens tankebrytninger. Senere roma­ ner er Labyrint (1971) og Lockndt (1981). Cleve, Halfdan, 1879-1951, født i Kongsberg, norsk komponist og pianist. Vant stor anerkjen­ nelse som komponist, og for fremførelser av egne verker, særlig i Norge og Tyskland. Hans komposi­ sjoner omfatter fem klaverkonserter, orkesterstykkene Preludium og Elegi, sanger med orkester, fiolinsonate, klaversonate m.m. Stilen er senromantisk og virtuos. Kunstnerlønn 1946. Litt.: NBL 2. utg. Cleve, Joos van,_eg. Joos van der Beke van Cleef, ca. 1485-1540, nederlandsk maler, virksom i Antwerpen og ved det franske og engelske hoff. Malte vesentlig portretter, først i borgerlig flamsk stil, senere i en mer aristokratisk, italiensk stil som nærmer seg manierismen. Identisk med Mesteren for Marias død. Representert i Nasjonalgalleriet. Cleve, Per Teodor, 1840-1905, svensk kjemiker, professor ved universitetet i Uppsala 1874. Cleve er særlig kjent for sine undersøkelser av lantanoi­ dene. I 1879 oppdaget han lantanoidene thulium, holmium og det som senere fikk navnet erbium. Så å si samtidig og uavhengig av W. Ramsay på­ viste Cleve i samarbeid med en av sine studenter, N. A. Langlet, helium i et mineral, senere beteg­ net cleveitt. Dette var de første funn av helium i jordiske forekomster. Tidligere var dette grunn­ stoffet bare blitt påvist i solspekteret. Cleve viste at grunnstoffet scandium var identisk med Mendelejevs eka-bor.

CLIFF

Også som botaniker, geolog og hydrograf var Cleve virksom. På en ekspedisjon til Nord-Ameri­ ka og Vestindia 1868-69 utarbeidet han geologis­ ke kart over de nordøstlige Antiller, og i sine senere år utførte han utstrakte undersøkelser over planktonet i Skagerrak og Nordsjøen, spesielt med henblikk på å lokalisere havstrømmene, cleveitt, varietet av uraninitt som foruten uranoksid inneholder opp til 10 % lantanoider pluss thorium, bly, vann osv. Først beskrevet fra Aren­ dal, senere funnet på flere pegmatittganger mel­ lom Bamble og Rogaland. Jfr. ►brøggeritt. Opp­ kalt etter den svenske kjemiker P. T. Cleve. Cleveland [klhvbnd], tidl, grevskap (county) i Storbritannia, i den nordøstre del av England, ved Nordsjøen. Hovedstad: Middlesbrough. Dannet 1974, oppløst 1997. Omfattet deler av grevskapet Durham (bl.a. Hartlepool) og Yorkshire, North Riding (bl.a. Teesside). Cleveland [kli:vbnd], by i USA, Ohio, ved sørbredden av Lake Erie, ved munningen av Cuyahoga River; 467 850 innb. (2002) mot 506 600 innb. (1990). Nesten halvparten er ikke-hvite. Danner en større byregion (metropolitan area) Cleveland-Akron med 2 910 600 innb. (2000). Etter den annen verdenskrig har folketallet gått sterkt tilbake i selve byen, etter 1970 har det også vært tilbakegang i hele byregionen. Under krisen i 1978 var byen teknisk sett konkurs. Cleveland er en stor havneby, jernbanesentrum og et av de viktigste stålsentre i USA. Stålin­ dustrien er basert på jernmalm fra Mesabi Range i Minnesota, kalkstein fra Ohio og kull fra gruvene i Ohio, Pennsylvania og West Virginia. Den øvrige industri er allsidig, med støperier, oljeraffinerier, produksjon av kjemikalier, elektrisk utstyr, flymo­ torer, bildeler, maskiner og næringsmidler. Byen er også et viktig senter for teknisk og industriell forskning, med mer enn 400 forsk­ ningsinstitusjoner i regionen totalt. Sete for tek­ nisk høyskole og 3 universiteter, bl.a. Case Wes­ tern Reserve University, og en rekke andre høy­ skoler og institutter, kunsthistorisk, naturhistorisk og historisk museum, stort bibliotek, zoologisk og botanisk hage osv. Verdens største rock-and-rollmuseum ble åpnet 1995 (bygningen tegnet av I. M. Pei). Historikk. Cleveland ble grunnlagt 1796, og fikk bystatus 1836. Byggingen av Erie-kanalen (1825) og Ohio- og Erie-kanalen (1832), førte til sterk vekst. Jern- og stålindustrien ble bygd ut under og etter den amerikanske borgerkrigen, og med etablering av Standard Oil Company 1870, ble Cleveland landets ledende oljesentrum. Høykon­ junkturen varte frem til depresjonen i 1930årene, med stor innflytting av emigranter fra Østog Sør-Europa. Den tradisjonelle tungindustrien har siden 1960-årene vært i tilbakegang, noe som i perioder har ført til stor arbeidsløshet. Forurens­ ningen av Lake Erie og Cuyahoga River har i de senere år overskygget de industrielle problemer. Som den første amerikanske storby valgte Cleve­ land 1967 en svart borgermester, etter alvorlige raseopptøyerbl.a. i 1966. Omfattende byfornyelsesarbeider er satt i verk etter 1960, både i byens sentrum og i boligområ­ dene. Men synkende folketall og dermed svekket skattefundament har vanskeliggjort forsøkene på å løse de sosiale og miljømessige problemene. Byen ble reddet fra konkurs ved føderal hjelp først i 1980-årene. Folketall: (1900) 382 000, (1950) 915 000, (1960) 876 000, (1970) 751 000, (1980). Navnet Cleveland er etter en av grunneierne fra 1796, general Moses Cleaveland (stavemåten ble endret 1832). Cleveland [klkvland], engelsk duke- og marquesstittel. Tittelen som duke of Cleveland ble første

gang (1670) tildelt Barbara Villiers (1641-1709), duchess of Southampton and Cleveland, som var Karl 2s elskerinne. Da hun døde, gikk tittelen i arv til hennes og kongens utenomekteskapelige sønn Charles Fitzroy (1662-1730), duke of Southampton, og døde ut med ham. Tittelen ble deretter liggende ubrukt til 1827, da William Harry Vane (1766-1842), 3. earl of Darlington, ble utnevnt til marquess of Cleveland og seks år senere opphøyet til duke of Cleveland. Disse titlene døde ut med den 4. duke 1893. Cleveland. Grover [kli:vbnd], 1837-1908, ameri­ kansk politiker (demokrat), USAs 22. og 24. presi­ dent (1885-89 og 1893-97). I 1882 ble han valgt til guvernør i New York, gjennomførte orden og sparsommelighet i styrelsen. I sin første presidentperiode styrte han upartisk, forbedret administra­ sjonen og søkte å stanse partikorrupsjonen. Prøv­ de å få nedsatt de høye tollsatser, men falt 1888 mol republikaneren og proteksjonisten Harrison. Cleveland ble valgt på nytt 1892. Forvaltningen ble ytterligere reformert, og embetene ble delvis gjort uavhengige av regjeringsskifter. I 1893 gikk Cleveland over til gullmyntfoten og fikk opphevet Sherman-loven, som påla staten et månedlig oppkjøp av solv. Derfor sviktet sølvkapitalistene ham, og Cleveland oppnådde bare små nedsettelser i sin nye tolltariff. Cleveland Hills [klhvland hilz], høydedrag i Stor­ britannia, England, på grensen mellom Yorkshire, North Riding og Durham, når opp i 460 moh. Tidligere brytning av jernmalm. Cleveland Orchestra [klhvbnd å:kastra], ameri­ kansk symfoniorkester, etablert 1918, holder fra 1931 til i Severance Hall. Blant dets betydeligste sjefdirigenter har vært Artur Rodzinski 1933^3 og Erich Leinsdorf 1943-M6. Med George Szell som sjefdirigent 1946-70 oppnådde orkesteret å få en fremtredende posisjon i det internasjonale musikkliv. Senere sjefdirigenter er Pierre Boulez 1970-72, Lorin Maazel 1972-84, Christoph von Dohnånyi 1984-2002 og Franz Welser-Mbst fra 2002. Clever, Edith, f. 1940, tysk skuespiller og regissør. Hun har hovedsakelig arbeidet ved teateret Schaubiihne i Berlin, og har på en briljant måte kombinert realisme og stilisering, både i klassiske teaterroller som Klytaimestra i Aiskhylos' Orestien, og i moderne roller som Lotte i Botho Strauss' Groji undklein. Også filmer, bl.a. tittelrollene i Eric Rohmers Die Marquise von 0... (1976) og Peter Handkes Die linkshdndige Frau (1978), samt en hovedrolle i Hans-Jiirgen Syberbergs Parsifal (1982). På festivalen Szene Salzburg debuterte hun som regissør med Goethes Stella i 1992, og i 1997 satte hun opp Rudolf Borchardts DerHausbesuch ved Schaubiihne. Cliburn, Van [klaibam], f. 1934, amerikansk pia­ nist. Fikk i 1958 Tsjajkovskij-prisen i Moskva og ble med en gang berømt. De senere år har han blitt mer vekslende vurdert som utøver. Tok 1962 initiativet til en egen Van Cliburn International Piano Competition i Texas. Clichy [kliji], by i Frankrike, Ile-de-France, depar­ tementet Hauts-de-Seine, forstad til Paris, nord for bysenteret; 50 200 innb. (1999). Industriforstad med mekanisk, elektrisk og kjemisk industri. Stort sykehus. clicks (eng.), språklyder som forekommer i språk i det sørlige Afrika, se ►klikkelyd. Cliff, Jimmy, eg. James Chambers, f. 1948, jamai­ cansk sanger og komponist; internasjonalt gjen­ nombrudd 1969. Han spilte en av hovedrollene i filmen The Harder They Come (1972), som bidrog sterkt til å gjøre reggaemusikken kjent, og har også hatt noen filmroller senere. Som sanger har han beholdt en solid posisjon, selv om han kom

372

CLIFFORD

noe i skyggen av Bob Marley. Av album kan nev­ nes Oh Jamaica (1976), Special (1982), Images (1989), Breakout (1992) og Shoutfor Freedom (1999). Clifford, Clark [klifad], 1906-98, amerikansk jurist og politiker. Fra 1946 en av president Trumans nærmeste rådgivere. 1951-91 advokat i Washington, utførte i perioder oppdrag for presi­ dentene. Eisenhower engasjerte ham til å lede sammensmeltingen av de tre departementene for hær, flåte og flyvåpen til et felles forsvarsdeparte­ ment. Etter presidentvalget 1960 fikk John F. Kennedy Clifford til å være sin forbindelsesmann med Eisenhowers avgående administrasjon. Etter fiaskoen med invasjonsforsøket på Cuba våren 1961 ble Clifford leder for et særskilt råd for vur­ dering av etterretningsrapporter, et verv han beholdt under president Johnson til 1968; for­ svarsminister 1968-69. Hans rolle i en internasjo­ nal finansskandale svekket senere hans posisjon. Clifford, John [klifad], 1836-1923, britisk baptistprest og sosialpolitiker. Første president for det baptistiske verdensforbund 1905-11. Liberal teolog. Clift, (Edward) Montgomery, 1920-66, ameri­ kansk filmskuespiller. Var blant grunnleggerne av skuespillerskolen Actors Studio 1946. Følsomhet og innlevelse kjennetegnet hans spill i debutfilmen The Search (Et streif av sol, 1948), og han gav et intenst nærvær til rollene i Howard Hawks' Red River (1948), George Stevens' A Place in the Sun (En plass i solen, 1951), Hitchcocks IConfess (Jeg tilstår, 1953) og Fred Zinnemanns kinosuksess From Here to Etemity (Herfra til evigheten, 1953). Han fortsatte karrieren etter en bilulykke 1957 som påførte ham skader i ansiktet, gjorde bemer­ ket innsats i Stanley Kramers Judgment at Nuremberg (Dommen i Niirnberg, 1961), og John Hustons TheMisfits (Uten feste, 1961) og Freud (1962; tittelrollen). Hans siste film var The Defector (Av­ hopperen, 1966). Clifton [kliftan], by i USA, New Jersey, 12 km nord for Newark, sammenvokst med byene Paterson og Passaic; 79 600 innb. (2002), inngår i New York City-regionen. Ligger i et industriområde med produksjon av stål, tekstiler, kjemikalier, elektriske artikler, jernbanemateriell m.m. Det var livlig pelshandel i området fra 1640-årene, og byen ble grunnlagt i 1685, til 1917 en del av Pas­ saic. Cliftonbroen [kliftan-], kjedehengebro over Avon ved Bristol, England; hovedspenn på 214 m. Regnes som et av ingeniørene Mare Isambard og Isambard Kingdom ►Brunels hovedverk. Climate Action NetWork [klaimit ækfn netwa:k], CAN, det internasjonale klimanettverket, interna­ sjonal organisasjon grunnlagt 1989. Formålet er å legge press på nasjonale regjeringer for å begrense menneskeskapte klimaendringer, utveksle infor­ masjon og data og å øke de frivillige organisasjo­ nenes politiske innflytelse i arbeidet for å hindre global oppvarming. Gjennom 13 regionale orga­ nisasjoner har CAN i alt 363 medlemsorganisasjo­ ner i 85 land (2004), i Norge Norges Naturvern­ forbund og Natur og Ungdom. Climax [klaimæks], gruveby i USA, Colorado, 115 km sørvest for Denver, 3490 moh. Nord-Amerikas største molybdengruve. Malmreservene over­ stiger 100 mill, tonn med gjennomsnittlig 0,7 % molybden. clinch [klinf] (eng. 'støte sammen'), i boksing en situasjon hvorbokseme kommer så tett innpå hverandre at de holder hverandre fast og ikke får utvekslet slag. Kamplederen kan avbryte en clinch med kommandoordet «bryt». Cline, Patsy [klain], oppr. Virginia Hensley, 193263, amerikansk countrysanger. Hadde moderat

Bill Clinton sammen med sin hustru, senator Hillary Rodham Clinton, under åpningen av demokratenes landsmøte 2004.

suksess i slutten av 1950-årene, og fikk sitt store gjennombrudd med I Fall to Pieces i 1961. Hun fulgte opp med bl.a. Crazy, Sweet Dreams og Faded Love, men omkom i en flyulykke i 1963. Cline har etter sin død fått status som noe av en legende, og har hatt stor innflytelse på yngre countrysangere. Clinton, Bill [klintan], (eg. William) Jefferson, f. 19. aug. 1946, amerikansk politiker (demokrat); USAs 42. president (1993-2001), gift med Hillary Rodham Clinton. Clinton kommer fra Arkansas og er utdannet jurist bl.a. ved Oxford i England og Yale University. Justisminister i delstaten 197779, guvernør i Arkansas 1979-81 og 1983-92. Ble noe overraskende nominert til demokratenes presidentkandidat 1992 etter at flere av de mer kjente kandidatene hadde trukket seg, og vant over den sittende president Bush. Gjenvalgt med overbevisende margin 1996. Clintons hovedproblem som president var at republikanerne siden 1994 hadde flertall både i Senatet og Representantenes hus. På tross av at Clinton la mye av politikken mot høyre, ble det flere alvorlige nederlag i Kongressen, bl.a. det ambisiøse forslaget om ny helsereform. Kongres­ sen blokkerte også flere av presidentens utnev­ nelser, bl.a. tok det over et år å få godkjent Richard Holbrooke som ny FN-ambassadør. I 1999 avslo Senatet å godta den nye prøvestansav­ talen fra 1995. Utenrikspolitisk var Clinton et ubeskrevet blad da han tiltrådte, men han spilte etter hvert en viktig meglerrolle bl.a. i konfliktene i Midtøsten og Nord-Irland. I sin andre presidentperiode ble Clinton svekket av flere personlige skandaler, særlig ►Lewinskysaken. På tross av dette ble Clinton en populær president, noe som særlig skyldes hans personlige sjarm og de gode økonomiske tidene i USA. Som første sittende amerikanske president besøkte han Norge 1999. Selvbiografien My life ble utgitt 2004 (no. utg. Mittliv s.å.). Clinton. De Witt [klintan], 1769-1828, ameri­ kansk politiker. Utdannet som jurist. President­ kandidat 1812, men beseiret av Madison. Clinton. George [klintan], 1739-1812, ameri­ kansk politiker. Som guvernør i staten New York etter frigjøringen fra England ledet han motstan­ den mot den føderative forfatning og var en av grunnleggerne av det republikanske parti (etter 1810 kalt demokratene). USAs visepresident 1804-12. Clinton. George, f. 1940, amerikansk sanger og musiker, en forgrunnsfigur og stilskaper innen funkmusikken i 1970-årene. Kjent for sine origi­ nale sceneshow med outrerte kostymer. Clinton

har hatt stor innflytelse på mange andre artister, ikke minst innen rapmusikken. Han har utgitt en lang rekke album, både under eget navn og med gruppene Parliament og Funkadelic, f.eks. Free Your Mind...And YourAss WillFollow (1970), Up For the Down Stroke (1974), Funkentelechy vs. the Placebo Syndrome (1977), One Nation Under a Groove (1978), Computer Games (1982), T.A.P.O.A.F.O.M. (The Awsome Power of a Fully Operational Mothership) (1996) og 500,000 Kilowatts ofP-Funk Power (2004). Clinton, Hillary Rodham, f. 26. okt. 1947, ameri­ kansk politiker og jurist, presidentfrue 19932001, senator fra 2001. Gift 1975 med Bill Clin­ ton, karriere som advokat i Arkansas, regnes som en av USAs dyktigste jurister. 1 1993 fikk hun overraskende ansvaret for arbeidet med president Clintons helsereform og dermed en mer politisk rolle enn noen annen presidentfrue. Helserefor­ men ble stanset av Kongressen 1994. Hillary Rodham Clinton kom senere i fokus og fikk mye sympati i forbindelse med at mannen ble avslørt for utroskap og stilt for riksrett. Ekteparet Clinton var i flere år under etterforskning for uregelmes­ sigheter i forbindelse med et omstridt eiendomsprosjekt i hjemstaten Arkansas (Whitewater-saken); de ble endelig frikjent sommeren 2000. Hillary Rodham Clinton startet en selvsten­ dig politisk karriere 2000, da hun stilte til valg til Senatet fra New York og ble valgt med knapp margin. Utgav selvbiografien Living History 2001 (no. utg. Levende historie 2003). Clinton-anleggene [klintan-], forsøksanlegg for kjernefysiske reaktorer og for fremstilling og separasjon av fisjonable isotoper (235U og 239Pu). Oppført i Clinton ved Oak Ridge, Tennessee, USA, under den annen verdenskrig. Utgjør nå en del av Oak Ridge National Laboratory. Clio (gr. myt.), en av de ni muser, se ►Kleio. clip (eng.), papirklemme; smykke uten nål som festes i ørene, på klærne eller på skoene ved hjelp av klemmer. På norsk brukes oftest flertallsfor­ men også i entall. Clisson, Olivierde [kliså], 1336-1407, fransk ridder, etterfulgte Du Guesclin som connétable 1380. Beryktet for sin grusomhet, som skaffet ham tilnavnet «le Boucher» (Slakteren), og sin pengegriskhet. Clitau, Thomas Cristensen, 1694-1754, dansk forfatter og legatstifter, kom 1748 til Norge som auditør og notarius publicus i Bergen. Utgav juridiske lærebøker og religiøse og dramatiske dikt, bl.a. en diktsamling, Poetiske Tids-Fordriv (1738). I sine siste leveår var han nærmest blind, og i sitt testamente bestemte han at alt han etter­ lot seg (bl.a. en boksamling på mer enn 2000 bind) skulle selges ved auksjon og rentene av salgssummen tildeles «den allerfattigste og allerelendigste Stokblinde, som kan findes» - veksel­ vis en mann og en kvinne, som årlig understøttel­ se levetiden ut. Clitpcybe. skivesoppslekt, se ►traktsopp. Clitumnus (nå Clitunno), elv i Italia, Umbria, bielv til Tevere (Tiber), 60 km lang. Har sitt utspring i en kraftig kilde ved landsbyen Campello, 19 km fra Spoleto. Elven ble regnet som en personifise­ ring av guden Clitumnus, og i oldtiden fantes det et tempel for denne guden ved kilden. Det nåvæ­ rende Clitumnus, det såkalte Tempio di Clitunno mellom Campello og Trevi, er en rest av en antikk grav, som i middelalderen ble ombygd til kirke. Clitumnus var i oldtiden berømt for sitt friske vann og sine vakre omgivelser. Clive, Robert [klaiv], baron Clive of Plassey, 172574, grunnleggeren av det britiske herredømme i India. Ble 18 år gammel kontorist i Ostindiske kompanis tjeneste,, gikk over i hæren og erobret

373

CLOONEY

Robert Clive

bl.a. 1751 naboben av Carnatics hovedstad Arcot og holdt den mot overlegne franske og indiske troppestyrker. Erobret 1757 Calcutta fra naboben av Bengal, Siraj ud-Daula, og fikk hans minister Mir Jafar til å forråde ham i slaget ved Plassey 23. juni 1757.1 1760 reiste Clive hjem med uhyre rikdommer og ble 1762 baron av Plassey, drog 1764 på ny til India med overordentlig fullmakt til å ordne administrasjon og finansvesen. Dette utførte han med hensynsløs energi, men ble forhatt, og etter sin hjemkomst 1767 ble han 1773 anklaget for myndighetsmisbruk og underslag. Clive ble frikjent, men tok sitt eget liv. Clivia, planteslekt i narsissfamilien, se ► klivia. Cloaca maxima (lat. 'den største kloakk'), den eldste og største kloakk-kanalen i antikkens Ro­ ma, ifølge tradisjonen anlagt av Romas siste kon­ ge Tarquinius Superbus ca. 500 f.Kr. for å lede vannet vekk fra de myrlendte slettene og dalsøk­ kene mellom høydene Esquilin, Viminal og Quirinal og ut i Tevere (Tiber). Antagelig var den opp­ rinnelig en bekk som ble regulert og innebygd. Arkeologiske forhold sannsynliggjør den høye alderen etter tradisjonen, men av det opprinneli­ ge murverket er neppe noe tilbake; de eldste delene kan muligens dateres til 200-tallet f.Kr. Store deler er anlegg fra republikkens siste år­ hundrer, hvelvene ved utløpet i Tevere er således bygd ca. 100 f.Kr. Kloakk-kanalen er fremdeles i bruk. clochard [klåja:r] (fr.), uteligger, løsgjenger. Clockwork Orange, A [a klåkwark årindj], britisk roman (1962; norsk overs. Den mekaniske appel­ sin, 1993) av Anthony Burgess. Krass skildring av vold og terror hos en ungdomsgjeng i et tenkt fremtids-England. Til romanen oppfant Burgess en assosiasjonsskapende forbryter- og ungdomssjargong. Filmversjonen i amerikaneren Stanley Kubricks regi (1971) vakte enda mer oppsikt, og ble omdiskutert for sin fremstilling av vold og moralsk forfall. Hovedrollen som ungdomsforbry­ teren Alex ble spilt av Malcolm McDowell. Clodia, født ca. 94 f.Kr., romersk kvinne, søster av Clodius. Hun skal ha vært meget vakker, men utsvevende, og ble beskyldt for å ha drept sin mann. Hun er trolig forbildet for dikteren Catullus' elskede, Lesbia. Clodion, eg. Claude Michel [klådjå], 1738-1814, fransk billedhugger. Født i Nancy, reiste i 17årsalderen til Paris og arbeidet i sin onkel, L. S. Adams billedhuggeratelier, senere elev av Pigalle og på Akademiet. Fra 1762 var han elev på det franske akademi i Roma. Han ble her helt til 1771 mens han utførte bestillinger både for hertugen av La Rochefoucauld og for Katarina 2, som for­ gjeves forsøkte å få ham til Russland. Fra 1771 slo

han seg til i Paris, steg etter hvert i gradene i Aka­ demiet og utførte bestillinger for kongen, hoffet og privatpersoner. En stor del av hans produksjon er skulptur i mindre format, relieffer og keramiske arbeider, figurer i terrakotta, porselen og biscuit. Motivene gjenspeiler rokokkoens oppfatning av antikken: satyrer, nymfer, fauner og andre naturvesener i lekende elegante attityder, ofte med et islett av frivolitet. Han laget også monumentalskulpturer; den mest kjente er den store marmorstatuen av den sittende Montesquieu (1779) i Palais de 1'Institut og enkelte mytologiske figurer utført for slottsparken i Versailles eller til Saint-Cloud. Clodius, Publius Clodius (Claudius) Pulcher, ro­ mersk politiker, bror til Clodia. Medlem av patrisierslekten Claudia, men lot seg 59 f.Kr. oppta i en plebeiisk familie for å kunne bli valgt til folketribun; tok da i bruk den folkelige navneformen Clodius. Han var Ciceros bitre fiende og fikk som folketribun 58 landsforvist ham for å ha latt flere av Catilinas tilhengere henrette uten dom. I årene som fulgte dominerte han folkeforsamlingen ved hjelp av en væpnet bande og ble brukt av triumvirene, særlig Caesar, til å fremme deres formål og svekke senatet. Hans viktigste motstander var Milo; ved et sammenstøt mellom deres terror­ grupper på Via Appia ble Clodius drept 52. Clodt-Jiirgensburg, Peter Karlovitsj, baron von, 1805-67, russisk billedhugger, utførte flere store bronsestatuer, de fleste med hester og ryttere, f.eks. firspannet på Narva-triumfbuen og rytterstatuene på Anitsjkov-broen, alle i St. Petersburg. Cloete, Hestrie [klø:te], f. 1978, sørafrikansk friidrettsutøver. Verdensmester i høydehopp 2001 og 2003, OL-sølv 2000 og 2004. Personlig rekord 2,06 m. Kåret til verdens beste kvinnelige fri­ idrettsutøver i 2003. Cloete. (Edward Fairly) Stuart [klu:ti], Graham, 1897-1976, sørafrikansk forfatter. I pionerskildringen The Turning Wheels (1937) gir han et nega­ tivt syn på boernes liv, og skildrer kjærlighet på tvers av rasegrensene. Senere utgav han bl.a. Rags of Glory (1963) og The Abductors (1966). Cloetta Fazer AB, Stockholm, svensk sjokolade- og sukkervarekonsern dannet 2000 ved fusjon mel­ lom svenske Cloetta og sjokolade- og konfektvirkClodion. Faun med barn. Terrakottaskulptur, ca. 1785. Musée de Cluny, Paris.

somheten til finske ►Fazer. Konsernet er Nordens største innen sitt område, med merkevarer som Center, Dumle, Fazermint og Tyrkisk Peber. Pro­ duksjon i Sverige, Finland og Polen; i Norge mar­ kedsføring gjennom Brynildsens Fabrikker. Om­ setning ca. 3 mrd. svenske kr med rundt 2000 ansatte (2003). Cloetta har røtter tilbake til en fabrikk grunnlagt i København 1862 av de tre sveitsiske brødrene Cloetta. Svensk virksomhet ble etablert 1873. Fazer ble grunnlagt 1891. cloisonné [kloazåne] (fr. 'celleformet'), en spesiell form for emaljearbeid, celle-emalje. Ved hjelp av flat sølvtråd satt på kant lages et mønster på over­ flaten av det gods som skal emaljeres. De enkelte seksjoner (cloisons) fylles med forskjellig farget smeltet emalje. Fremdeles i bruk i India og ØstAsia, i Europa i middelalderen. Teknikken opplev­ de en renessanse i 1880-årene. Se ►celle-emalje og ►emalje. cloisonnisme [kloasånisma] (av fr. cloison, 'skille­ vegg'), teknisk-stilmessig term i malerkunsten, opprinnelig lånt fra emaljeteknikken hvor skille­ veggene hindrer fargene i å flyte sammen. Stilen ble utviklet i 1880-årene av ►Pont-Avengruppen, først og fremst av Émile Bernard og Paul Gauguin, og ble et av ►syntetismens viktigste virkemidler. Fargeflatene omsluttes og skilles fra hverandre med markerte, sammenhengende konturstreker, cloisons, som oftest i mørkere farge. Et godt eksem­ pel er Paul Gauguins Jacobs kamp med engelen. Både Edvard Munchs symbolske maleri i 1890årene og det tyske ekspresjonistiske maleri benyt­ tet seg av cloisonnisme, som med vekten på lin­ jens egenverdi førte frem mot art nouveau og jugendstil. Clonmacnoise [klånmæknåiz], irsk Cluain-moccuNois, berømt irsk kloster ved elven Shannon midt i Irland, grunnlagt 541 av St. Ciarån. Det finnes levninger av 7 kirker. Særlig interessante er tre høykors av stein, rikt smykket med ornamenter og figurfremstillinger, dessuten flere steiner med inskripsjoner. Fra stedet stammer bl.a. en rikt forsiret bispestav og Lebor na h-Uidre (The Book of the Dun Cow), kopi av en samling historier som St. Ciarån skal ha skrevet ned på kuskinn. Av en borg og et bispeslott fra 1300-tallet er det bare ruiner tilbake. Clonmel [klånmel], irsk Cluain Meala, 'honningegnen', by i Irland, administrasjonssenter i Tipperary, ved elven Suir; 15 700 innb. (2002). Pro­ duksjon av matvarer, sider, sko m.m. Greyhoundløp. Turisttrafikk. Laksefiske. Fikk byrett og ble befestet under styret til Edward 1 (1239-1307). Beleiret av engelskmennene 1516 og 1650. Clontarf [klånta:f], Irland, nå bydel i Dublin. Her stod langfredag 23. april 1014 det såkalte Brianslaget. Det ble utkjempet mellom folk fra irske og norsk-irske småriker, bl.a. Dublin-riket. I slaget deltok vikinger på begge sider, bl.a. fra Orknøye­ ne, Sudrøyene, Man og Island. Den irske rikssamlingskongen Brian Borumha og Orknøyjarlen Sigurd Lodvesson falt. I irsk tradisjon er Clontarfslaget oppfattet som en stor seier for irene. Det er skildret i det samtidige kvadet Darradarljod og i Njåls saga. Clooney, George (Timothy) [klumi], f. 1961, amerikansk filmskuespiller, debut 1987, ble først lagt merke til i rollen som lege i fjernsynsserien Emergency Room (Akutten, 1994-99). Clooney mestret overgangen til film og ble en av Hollywoods trekkplastre i 1990-årene. Blant rollene kan nevnes Batman i Joel Schumachers Batman & Robin (1997), offiser i Terrence Malicks The Thin Red Line (Den tynne røde linjen, 1998), bankraner i Out ofSight (Utenfor rekkevidde, 1998), soldat i Golfkrigen i Three Kings (1999) og rømt fange i 0, Brother Where Art Thon? (2000). Han regidebuterte

374

CLOOS

George Clooney som Danny Ocean i Steven Soderberghfilmen Ocean’s Eleven (2001).

med ConfessionsofaDangerousMind (2002), hvor han selv spiller manipulerende CIA-tjenestemann. Cloos, Hans [klå:s], 1885-1951, tysk geolog, en av grunnleggerne av den moderne tektoniske geolo­ gi. Arbeidet mye i Norge, og i hans mest kjente lærebok: Einfilhrung in die Geologie (1936) er det mange eksempler fra Norge, spesielt fra Oslofeltet. Ctootz, Jean-Baptiste (Anacharsis) [klå:ts], baron, 1755-94, fransk revolusjonær av tysk herkomst. La i taler og skrifter særlig vekt på den internasjo­ nale siden av revolusjonen. Medlem av Konven­ tet, der han tilhørte de mest radikale. Henrettet sammen med hébertistene. cloqué [klåke] (fr.), dobbeltvevd kjolestoff med mønstret, «blæret» overflate, fremstilt av gamtyper som reagerer forskjellig på etterbehandlingsprosessene i produksjonen. clos [klå] (fr. 'innhegning'), ledd i mange navn på eiendommer i franske vindistrikter og dermed i navn på franske viner, mest fra burgunderdistriktet. Clos de Vougeot [klå da vu3å], rød Grand cru-vin fra Vougeot, Cote-de-Nuits, Frankrike. Vekslende, men kan være av utmerket kvalitet. Berømt vinslott, tilholdssted for broderskapet Chevaliers de Tastevin, verdens mest berømte i sitt slag. Close [klouz], eplesort fra USA. Sommereple, modner tidlig i august. Ikke av de mest hardføre sortene. Close. Chuck [klouz], f. 1940, amerikansk maler. Har arbeidet med store foto-realistiske malerier, særlig portretter i kjempeformat, slik at man blir tvunget til å betrakte det del for del, og ansiktene forandres til abstrakte landskaper. Representert i Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden. Close, Glenn [klouz], f. 1947, amerikansk skue­ spiller, hadde teaterbakgrunn fra Broadway før filmdebuten som Garps mor i The World According to Garp (Garps verden, 1982) som hun fulgte opp med en fin rolleprestasjon i The Big Chill (Gjen­ foreningen, 1983). Hun har siden vist stor allsi­ dighet, som besatt elskerinne i Fatal Attraction (Farlig begjær, 1987), intrigerende adelskvinne i Dangerous Liaisons (Farlige forbindelser, 1988), frustrert overklassehustru i Reversal of Fortune (Von Biilow-mysteriet, 1990), Gertrude i Hamlet (1990) og Wagner-sopran i Meeting Venus (Møte med Venus, 1991). Hun medvirket i Robert Altmans Cookie's Fortune (Cookies hemmelighet, 1999). Også hovedrollen som Norma Desmond i Andrew Lloyd Webbers musikal Sunset Boulevard (1993) på Broadway. closed shop [klouzd Jap] (amer.-eng. 'lukket forretning eller verksted'), fagforeningsuttrykk for en arbeidsplass hvor bare fagorganiserte ar­ beidstakere har rett til å arbeide. Slike klausuler er

vanskelig forenlige med arbeidstakernes rett til å velge mellom forskjellige fagorganisasjoner, og deres rett til å være uorganiserte. Høyesterett har derfor lagt til grunn at slike klausuler vil være ugyldige (Rt. 2001 s. 248). Se ►organisasjonsrett, close race [klous reis] (eng.), jevnt løp (i sportslig og overført betydning). close reading [klous ri.dir)] (eng.), finlesning, teknikk til studium av litteratur, tekster, særlig med hensyn til språklige betydningsnyanser. Clostridium, slekt av obligat anaerobe sporedannende bakterier i familien Bacillaceae. Mange av artene er uskadelige forråtnelses- og gjæringsbakterier, men flere av dem er årsak til alvorlig syk­ dom: gassgangren, C. perfringens, C. septicum, C. novyi o.fl., stivkrampe, C. tetani, og botulisme, C. botulinum, en ondartet matforgiftning. De er på grunn av sporedannelsen meget varmeresistente, og har derfor avgjørende betydning for valg av steriliseringsmetoder i kirurgi, bakteriologi og matvareproduksjon, idet bare vanndamp av høy temperatur under overtrykk, autoklavering, eller tørr luft på ca. 160 °C sikkert vil drepe sporene (se ►sterilisering). C. difficile er en av flere Clostridium-anex som finnes normalt i tarmen i små mengder. Den kan gi en alvorlig tykktarmsbetennelse, pseudomembranøs kolitt, ved oppformering hos sykehuspasienter som behandles intenst med antibiotika for andre lidelser. cloture [klåty:r] (fr.), closure [klouja] (eng.), egentlig lukning, betegner i det parlamentariske språk vedtak om å bringe en debatt til opphør, særlig hvor det gjelder å sette en stopper for at debatten uttværes. I Stortinget og dets avdelinger kan ifølge forretningsordenen cloture besluttes etter forslag av presidenten eller 10 medlemmer. Til beslutning om dette kreves 2/3 av de tilstede­ værende medlemmers stemmer. Avstemning finner sted etter at én taler har hatt høve til å tale for og én imot, - én gang hver. Cloture har ytterst sjelden vært nyttet i Stortinget. Jfr. ►filibuster, clou [klu] (fr., av lat.), spiker, nagle; høydepunkt, det som gjør mest virkning, vekker størst bifall, særlig i et teaterstykke, i en fest el.l. Glenn Close som Claire Wellington i Frank 0z’ film The Stepford Wives (2004).

Clouet, Francois [klug], ca. 1510-72, fransk maler,

sønn av Jean Clouet. Fortsatte farens tradisjon som portrettmaler, etterfulgte ham 1541 som hoffmaler, og var virksom ved hoffet hos Frans Is etterfølgere. Mange portretter tilskrives ham, men bare få har man noenlunde sikkerhet for. Sikre arbeider fra hans hånd er Apotekeren Pierre Quthe (Louvre), Dame i badet (National Gallery of Art, Washington), og antagelig et helfigurs portrett av Karl 9 (Wien). Det er også bevart glimrende portrettegninger av ham (bl.a. i slottet i Chantilly) av kongelige personer. Francois Clouet tillegges større betydning enn sin far. Også miniatyrmaler. Clouet, Jean [klut], kalt Janet, ca. 1480-1541, fransk maler. Kom antakelig fra Flandern, og hans kunst har bevart trekk fra flamsk maleri. Fra ca. 1516 virket han ved det franske hoff, og ble hoff­ maler hos Frans 1. En rekke rød- og svarthvitt portrettstudier; de fleste i slottet i Chantilly, til­ skrives Jean Clouet, og på grunnlag av dem er en rekke andre portretter blitt tilskrevet ham, deri­ blant med rimelig sikkerhet portrettet av Guillaume Budé (Metropolitan Museum of Art, New York). Clough, Arthur Hugh [kUf], 1819-61, britisk dikter. Han var preget av pessimisme og tvil, og samlet seg sjelden til noe helt arbeid. Munterhe­ ten er likevel ofte fremtredende i hans diktning, som i TheBothieofTober-na-Vuolich (1848), hvor han forteller om et besøk hos gjeterne i det skot­ ske høylandet. I den satiriske dialogen Dipsychus (Den tvesinnede, utgitt etter hans død) kommer hans samvittighetsskrupler til uttrykk. Av hans kortere dikt er Say not the struggle nought availeth best kjent. Hans diktning er ujevn, men har av og til stor friskhet og originalitet. Clough var venn av Matthew Arnold, som reiste ham et minne i elegi­ en Thyrsis. Cloumann, Peder Jørgen, 1747-1817, eidsvollsmann, fogd i Øvre Telemark 1772-1811, justisråd 1783. Møtte for Bratsberg amt på Riksforsamlin­ gen 1814, tilhørte unionspartiet. Litt.: NBL 2. utg. Clouzot, Henri-Georges [kluzå], 1907-77, fransk filmregissør. Begynte 1931 som manuskriptforfat­ ter og regiassistent, hans første helaftens film som regissør var Dassassin habite au 21 (Morderen bor i nr. 21, 1942). Den kontroversielle LeCorbeau (1943), som skildrer livet bak fasadene i en fransk småby, ble ansett som «anti-fransk» og forbudt et­ ter okkupasjonen. Fikk kinosuksess og vant Gullpalme i Cannes med den spenningsfylte Lesalaire de la peur (Fryktens lønn, 1952). Les diaboliques (Det onde spill, 1955) handlerom to kvinner som dreper den enes sadistiske ektemann; Le mystére Picasso (1956) er en fascinerende dokumentarfilm om den store kunstneren. Blant senere filmer bør nevnes La Vérité (Sannheten, 1960) og La Prisonniére (1968). Clouzots beste filmer er sterkt realis­ tiske og preget av en sikker stilfølelse. C-L-psykiatri (av eng. consultation-liaison), den del av psykiatrien som arbeider med psykiske lidelser ved legemlige sykdommer, f.eks. psykiatri og tarmsykdommer, psykiatri og nevrologiske syk­ dommer. Ved konsultasjonsmodellen henvises pasi­ enten til psykiater for vurdering. Ved liaisonmodellen arbeider psykiater fast ved en avdeling for legemlig sykdom, f.eks. ved indremedisinsk avde­ ling. Da 30-50 % av personer med legemlig syk­ dom også samtidig har psykisk lidelse, og fore­ komst av slik lidelse negativt påvirker den legem­ lige sykdommens utvikling og forløp, tillegges C-L-psykiatri økende betydning. De største syke­ husene har i dag egne C-L-psykiatere. C-L-psyki­ atri er under utbygging i Norge. Club 7, kultursenter i Oslo, startet 1963 av Attila Horvath og Odd Schou. Ulike aktiviteterblesatti__

375

CLUNY-MUSEET

gang: jazz-, lyrikk- og viseaftener, og teatervirk­ somhet. Fra 1966 ledet Sossen Krohg teaterdrif­ ten, og satte i gang Scene 7 som et lite avantgardeteater. Etter hvert omfattet Club 7s virksomhet også rockkonserter, kafé, utstillinger, filmvisninger og forskjellige arrangementer for barn. Horvath var leder for Club 7 fra starten til den måtte erklæres konkurs våren 1985. Cluj-Napoca [klu3-j, ty. Klausenburg, ung. Kolozsvår, by i Romania, Transilvania, ved elven Some§ul Mic, ca. 320 km nordvest for Bucuresti; 294 800 innb. (2003). Cluj-Napoca er en av Ro­ manias største byer og Transilvanias gamle hoved­ stad. Betydelig handel og industri. Metall-, mas­ kin- og tekstilindustri, produksjon av fryseutstyr, møbler, sko, lærvarer, porselen, medisiner, kos­ metikk og matvarer. Universitet (undervisning på rumensk, ungarsk, tysk), høyskoler, musikk- og kunstakademi, kunstmuseum, etnografisk muse­ um med friluftsavdeling, to operaer (rumensk og ungarsk), tre teatre (derav et ungarsk) og et duk­ keteater, stor botanisk hage. Rumensk-ortodoks erkebispesete og bispeseter for de gresk-ortodokse, refomerte, lutherske og unitariske kirkene (de tre siste ungarske). Den gamle bydelen har mange vakre hus i barokkstil og andre stilarter. Ved hovedtorget ligger den store gotiske St. Mikaels-kirken (1349-1444, ungarsk og romersk-katolsk, i perioden 15561716 protestantisk). Historikk. Cluj-Napoca ble grunnlagt av (tyske) sachsere på 1100-tallet, men kan føres tilbake til før-romersk (dakisk) tid. Navnet Napoca ble brukt av romerne. Ødelagt av mongolene 1241, gjen­ oppbygd og med privilegier som kongelig fristad fra 1316. Byen hadde lenge et overveiende tysk preg, men innvandring fra omlandet gav den fra 1400-tallet et stadig mer ungarsk preg, slik at den etter hvert ble den viktigste ungarske byen i Transilvania. I det autonome fyrstedømmet Tran­ silvania (Siebenbtirgen) 1541-1691 var byen et økonomisk, politisk og kulturelt sentrum, tidvis også residens for fyrsten. Hovedstad i det tilsva­ rende østerrikske storfystedømmet 1790-1848 og kronlandet 1861-67. Tilhørte Ungarn til 1919 og 1940-44, Romania 1919-40 og fra 1944.1 1930Fran^ois Clouet. Dame i badet. National Gallery of Art, Washington, D.C.

Man antar at Jean Clouet har malt dette portrettet av Frans i, et bilde som kan stå som et eksempel på fransk renessanse. Med skarp personkarakteristikk viser det, bak den ytre prakt, kongens litt formløse kropp, hans lange nese og ubehagelige blikk. Galleria degli Uffizi, Firenze.

årene var det fortsatt flere ungarere enn rumene­ re i byen. Sterk innflytting fra det rumensk-dominerte omlandet (og fra andre deler av landet) i etterkrigstiden har endret befolkningssammenset­ ningen i rumensk favør. Byen het Cluj til 1974, deretter Cluj-Napoca, for å markere sammenhen­ gen med den før-ungarske tiden. clumberspaniel [klAmbø spænjal], engelsk, noe kortbent, støtende fuglehundrase, renavlet like før 1800 på grunnlag av britiske spaniels og frans­ ke bassets. Den tyngste av alle spanielraser, navn etter Clumber Park. Vekt for hannhunder ca. 34 kg. Tungt, massivt hode, bred skalle, dyp stopp, tung snute; lange, hengende ører; lang, tung kropp; tett, rett, silkeaktig pels; hvit med gule tegninger; kjøttfarget nesebrusk; halen bæres vannrett. Cluny [klyni], by i Frankrike, Bourgogne, departe­ mentet Saone-et-Loire; 4900 innb. (2002). Kjent for sitt gamle kloster, grunnlagt ca. 909 av hertug Vilhelm av Aquitania {Guillaume d'Aquitaine). På 900-tallet utgikk en kirkelig reformbevegelse fra Cluny. Den bestod særlig i å befri klosteret fra alle utenforstående myndigheter, lege som geist­ lige, og å stille det direkte under pavestolens beskyttelse. Under en rekke fremragende abbe­ der, som Odo (926-942), Odilo (994-1049) og Hugo den store (1049-1109), ble livet i Cluny

preget av streng askese og gudstjenester med rik liturgi i den praktfulle kirken. Munkene skulle leve etter ►Benedikts regel med flere skjerpende tilføyelser (consuetudines). En rekke klostre ble reformert etter dette møns­ teret, og ble stilt under tilsyn av abbeden i Cluny. Dette var den første religiøse orden i egentlig forstand. Cluny var en av hovedinspirasjonskildene til den gregorianske reform og kom til å sette sitt preg på kirkens liv i høymiddelalderen, særlig med tanke på styrkingen av pavestolens makt. Cluniacensernes innflytelse nådde høydepunktet under abbed Petrus Venerabilis (død 1156), sene­ re gikk den tilbake. 1 1790, under den franske revolusjon, ble moderklosteret i Cluny solgt og kirken revet ned. I Norden tilhørte Allehelgensklosteret ved Lund og St. Michaels kloster i Slesvig cluniacenserne. Nidarholm kloster i Trondheim (Munkholmen) nevnes også i forbindelse med dem. Seillustr. s. 376. Cluny-museet [klyni-] (fr. Musée de Cluny), i Paris, grunnlagt 1832 av A. du Sommerard i de cluniacensiske abbeders gods i Paris; staten kjøpte sam­ lingen i 1843. En av verdens fineste samlinger av kunsthånd­ verk fra middelalderen. Inneholder skulpturer, illuminerte manuskripter, metallarbeider, teksti-

376

CLUPEIFORMES

Cluny. Den romanske basilikaen St. Peter og St. Paul, bygd hovedsakelig mellom 1088 og 1130, var den største kirken i verden før den nye Peterskirken i Roma ble reist på 1500-tallet. Den var dessuten forbilde for en rekke middelalderkirker. Den ble i store deler ødelagt tidlig på 1800-tallet. Søndre tverrskip med klokketårn er det eneste som står igjen etter

ødeleggelsene.

ler, blant annet tapisseriserien Damen med enhjørningen (ukjent kunstner), Gullrosen fra Basel og Kongenes galleri (en samling steinhoder funnet under utgravingeri Paris 1977). Museet innehol­ der også gallo-romerske bad fra 200-tallet e.Kr. og en del romerske oldsaker. Clupeiformes (av lat. clupea, en art sildefisker, og 'form, utseende'), benfiskorden, se ►sildefisker, ciupejn, et protamin fra sildemelke. Clusia, planteslekt i perikumfamilien. 145 arter i tropisk Amerika, flest som epifytter i urskogene. Veden av C.flava og C. rosea inneholder en gummiharpiks som brukes i medisinen. Clusiaceae, tofrøbladet plantefamilie, se ►peri­ kumfamilien. Clusius, Carolus, eg. Charles de Lécluse, 15261609, fransk botaniker, som pga. religiøse forføl­ gelser oppholdt seg den største delen av sitt liv i Tyskland og Nederland. Professor i Wien fra 1573 og i Leiden fra 1593. Hans mest kjente botaniske verk er Rariorum plantarum historia. Clusius har visstnok hovedæren for tulipandyrkingen i Ned­ erland. Han sendte løker av forskjellige prydplan­ ter, også tulipaner, til legen Henrik Høyer i Ber­ gen. Clusius, Klaus, 1903-63, tysk kjemiker, professor i fysikalsk kjemi ved universitetene i Miinchen og Ziirich. Utarbeidet den såkalte clusiusmetode for atskillelse av isotoper (1938). Metoden beror på en kombinasjon av de to fysiske fenomenene, termodiffusjon og konveksjonsstrømning. duster [klAsta] (eng.), gruppe av tilstøtende toner, på klaveret utløst ved bruk av håndflate og un­ derarm på klaviaturet. Cluster [klAstaj, navn på europeisk satellittprosjekt. Består av fire identiske sylinderformede satellitter med diameter 2,9 m, høyde 1,3 m og masse ca. 1200 kg, som skal foreta tredimensjona­ le studier av Jordens plasma-miljø og energikoblingen til solvinden. Forsøkt skutt opp 1996 med den første prøveoppskytning med Ariane 5, som

etter en feil i styresystemet måtte sprenges 37 s etter oppskytning. I 1997 ble det vedtatt å gjen­ oppbygge de 4 satellittene (Cluster 11). De to førs­ te, kalt Salsa og Samba ble skutt opp 16. juli 2000, med russiske Sojus-bæreraketter, de to neste, Rumba og Tango, ble skutt opp 9. aug. 2000. Norske forskere fra Fysisk institutt ved universite­ tene i Bergen og Oslo og ved Forsvarets fors­ kningsinstitutt deltar i prosjektet. Instrumentene ble levert av Frankrike, Storbritannia, Sverige, Tyskland, USA og Østerrike; Norge hadde del­ leveranser til instrumenter og systemer. Inngår sammen med ►SOHO i ESAs Solar Terrestrial Science Programme. clusterhodepine er anfall med meget intens ensi­ dig hodepine som opptrer 1-2 ganger daglig i perioder, ofte av 2-3 måneders varighet, og oftest om morgenen. Smertene varer 16-1 time og er ledsaget av økt tåreflod, rødt øye og tetthet eller renning fra nesen på samme side som hodepinen. Utløses lett ved inntak av alkohol. clutch [klAtJ] (eng.), kløtsj, friksjonskobling som kobler til og fra motor og girkasse i biler. Clutchen består av motorens svinghjul, en friksjonsplate som står i forbindelse med girkassen og en trykk­ plate som påvirkes av en membranfjær. Clutchen kobles til ved at membranfjæren pres­ ser friksjonsplaten fast mellom trykkplaten og svinghjulet. Når man trykker på clutchpedalen, vil en wire eller hydraulisk overføringsmekanisme påvirke et trykklager som overvinner kraften i membranfjæren, clutchen frikobler forbindelsen mellom motor og girkasse, og girskifte eller igang­ setting kan finne sted. Clutchen kan styres elekt­ ronisk ved hjelp av en styreenhet og servoassistanse. Cluytens, André [kløitans], 1905-67, belgiskfransk dirigent, fra 1941 dirigent ved Paris-operaen, fra 1947 også for Opéra-Comique. Cluytens var en meget benyttet dirigent ved Wagner-festspillene i Bayreuth, og huskes ikke minst for sine Beethoven- og Wagner-innspillinger.

Clwyd [kluiid], tidl, grevskap (county) i Storbritan­ nia, nordlige Wales, grenser til Irskesjøen i nord og England i øst, dannet 1974 av grevskapene Flintshire, mesteparten av Denbighshire og den nordøstre delen av Merionethshire. Grevskapet ble oppløst 1997. Hovedstad: Mold; største by: Wrexham. Clyde [klaid], elv i Storbritannia, Skottland, sprin­ ger ut ved grensen mellom Dumfriesshire og Lanarkshire og renner i nordvestlig retning forbi byene Lanark, Hamilton, gjennom Glasgow og videre forbi Renfrew og Clydebank. Munner i Firth of Clyde ved Greenock, Renfrewshire, 158 km lang. Største bielver er Avon og Kelvin. Kanalforbindelse til Firth of Forth på østkysten. Clydebank [klaidbæpk], by i Storbritannia, Skott­ land, Dunbartonshire, ved Clyde, inngår i byregi­ onen Clydeside omkring Glasgow. Skipsverftene var tidligere blant de viktigste i Storbritannia, og har bygd flere av verdens største skip. Virksomhe­ ten er i dag sterkt redusert, med bygging av bore­ rigger og annet utstyr til oljeindustrien. Fabrika­ sjonen av symaskiner (Singer) var en gang ver­ dens største i sitt slag, men produksjonen har senere blitt redusert. Bombeskadet 1941. clydesdalehest [klaidzdeil-], skotsk trekkhestrase fra traktene omkring elven Clyde; stor, kraftig og bevegelig, tyngden tatt i betraktning. Vekt ca. 1000 kg; mørkebrun, rødbrun eller svart med hvite avtegninger og mye hovskjegg. Har fått stor utbredelse i Australia, Canada og USA. Cluver, Bernt Julius Muus, 1897-1941, født i Strinda, norsk maler, studerte 1919-21 i Paris under Lhote, Friesz, Dufy og Araujo. Hans figurbilder og fjell- og kystlandskaper er bredt malt, i en sterk koloritt. Nasjonalgalleriet i Oslo eier tre bilder av ham. Litt.: NBL 2. utg.; NKL Cluver (Cluverius), Philipp, 1580-1622, tysk-nederlandsk geograf, slo seg ned i Leiden fra 1615.

Clutch. Oppbygning av clutch i bil.

377

COATI

Regnes som grunnleggeren av den historiske geografi, bl.a. med Germaniae antiquae libri tres (1616). Cm, kjemisk symbol for grunnstoffet curium. CMAC, standardisert overføringssystem for fjern­ synssignaler, en variant av ► MAC (av eng. Multiplexed Analogue Component). CMI, se ►Chr. Michelsens Institutt. c-moU (mus.), toneart med grunntone c. 31», for h, e og a. Parallelltoneart til Ess-dur. CMOS, ComplementaryMetal Oxide Semiconductor, teknologi for fremstilling av digitale integrerte kretser som portkretser, mikroprosessorer, hukommelseskretser m.fl. Karakteristisk for tekno­ logien er svært lavt strømforbruk slik at den egner seg spesielt i batteridrevet utstyr. Teknologien kom i 1990-årene. CMOS brukt i kameraer. Et transistorpar sammen med en lysfølsom diode gav løsninger med egen­ skaper som viste seg velegnet i kameraer, både for stillbilder og video. I et stillbildekamera kan det være 25 ganger flere billedelementer enn i et videokamera av tilsvarende kvalitet. I godt lys kan CMOS-brikker gi svært kort eksponeringstid, og CMOS tåler også svært sterkt lys. Hvis man foto­ graferer glødetråden i en lyskaster, kan også detal­ jer i omgivelsen og bakgrunnen vises uten å bli ødelagt av det skarpe lyset, forutsatt at reflekser i optikk og innvendige konstruksjoner er dempet. På CMOS-brikker kan hvert enkelt punkt hentes frem direkte, slik at beregning av enkelte områder og tømming av brikken går raskere og med mind­ re energi enn ved CCD-teknologi. Grunnen til at CMOS-brikker ikke har overtatt for ► CCD-detektorer, er at de er mer utsatt for termisk og elektro­ nisk støy ved svake signaler. Bilder i dårlig lys kan se ut som et TV-bilde med «snø», og de enkelte elementene varierer noe med hensyn til følsom­ het og linearitet. Man legger inn en elektronisk «maske» som viser hvert enkelt elements egen­ skap for å kompensere, men dette gir seg utslag i kompleksitet og tid for hver eksponering. CMT. forkortelse for ►Charcot-Marie-Tooths sykdom. CN, kjemisk symbol for det enverdige cyanradikal. Se ►cyan. CNES, fork, for fransk CentreNationald'Études Spatiales [såtr nasiånal detyd spasial]. Det nasjona­ le senter for romstudier. Organiserer og koordine­ rer romvirksomheten i Frankrike. Cnidaria (av gr. 'nesle'), nesledyr, dyrerekke, kalles ofte Coelenterata, se ►polyppdyr. CNN. se ►Cable News NetWork. CNS, forkortelse for central nervous system, sentral­ nervesystemet. CN Tower, tåm i Toronto, Canada, med sine 553,34 m regnet som verdens høyeste frittstående bygg­ verk (2004). Innviet 1975. Foruten sendeutstyr for fjernsyn og radio rommer tårnet også utsiktsplattformer og en roterende restaurant for 416 personer. Tårnet er støpt i betong og består av en kjerne med diameter 11 m og tre vindavstivende sideribber, og står på en 5,5 m tykk spennbetongplate med diameter 70 m. Navnet er etter eieren av tårnet, Canadian National Railways (CN). Co. kjemisk symbol for grunnstoffet kobolt. Co., fork, for eng. company, Også forkortelse for coztnty, grevskap, fylke. c/o, postal forkortelse for engelsk t-care of, under adresse. coach [kont]"] (eng., fra ung. 'kjerre fra (landsby­ en) Kocs')

CN Tower, Toronto.

11 eldre tid stor firehjuls, innelukket vogn, særlig diligence; jernbanevogn, turistbuss. 2 Privatlærer, instruktør, veileder. I denne betyd­ ningen brukes ordet nå gjeme om en ledertype som leder og styrer ved å gå aktivt inn og person­ lig motivere og hjelpe sine underordnede. Coach betegner også en mellomting av terapeut og kon­ sulent som gjennom et tett og personlig samar­ beid med klienten skal hjelpe vedkommende med for eksempel personlig utvikling, karrierebygging eller røykeslutt. 3 I idrett: trener, oftest profesjonell. coaching [koutjmg] (eng.), metode for å veilede, motivere eller styre gjennom samtaler, aktiv lytting og individuelt tilpassede råd og oppmunt­ ring. Teknikken brukes innen lederutvikling og administrasjon, og av profesjonelle coacher som tilbyr veiledningstjenester til privatpersoner. coagan [tså-], eller coagis (coages), samisk sammensetningsledd i stedsnavn: grunne (substan­ tiv). Coahuila [kåauila], delstat i nordlige Mexico, grenser mot USA; 149 982 km2 med 2 298 100 innb. (2000). Hovedstad: Saltillo. Den nordlige og sentrale delen av delstaten gjennomskjæres av fjellkjeder (Sierra Mojada, Sierra del Carmen, Santa Rosa); ellers høysletter med steppevegetasjon. Jordbruket var tidligere begrenset til ekstensiv kvegavl, men kunstvanning har gjort det mulig å dyrke bomull, i tillegg til noe mais, hvete, bønner, sukkerrør og druer. Det drives en allsidig berg­ verksdrift, med brytning av kull, bly, sink, sølv og kobber. Tekstil- og metallurgisk industri. coalbmi- [tja-], coalbme-, samisk sammensetningsledd i stedsnavn: sund. coarctatio aprtae (lat.), aortakoarktasjon, medfødt forsnevring av livpulsåren, aorta. Kan i mange tilfeller opereres med godt resultat.

Coase, Ronald Harry [kous], f. 1910, britisk sosial­ økonom. Utdannet ved London School of Economics; ansatt ved samme sted og ved andre univer­ siteter i Storbritannia før han i 1951 emigrerte til USA. Professor ved University of Chicago fra 1964. Hans arbeider i markeds- og velferdsteori innbrakte ham Nobels minnepris i økonomi 1991. Coasters The [kpustøz], amerikansk sanggruppe dannet 1955, med bl.a. Carl Gardner og Billy Nunn. Hadde en serie rock'n'roll-«hits» i slutten av 1950-årene, bl.a. Searching, Yakety Yak, Charlie Brown og Poison Ivy, og dannet nærmest skole med sin spesielle vokalstil. Coast Guard US [koust ga:d], kystvakten i USA, opprettet 1790, har, foruten oppgaven som frem­ skutt sjømilitær vakt, en rekke maritime oppgaver som i andre land utføres av spesielle sivile orga­ ner, f.eks. håndhevelse av maritime lover, immi­ grasjonskontroll, tolloppsyn, fiskerioppsyn, fyrog merketjeneste, oljeberedskap og sikkerhets- og redningstjeneste, herunder isbryting og ispatruljering. Coast Guard er sjømilitært organisert med en admiral som sjef og er fullt oppsatt også i fred. Personellstyrken var (2003) ca. 40 000; kystvak­ ten rådde over ca. 200 fartøyer og ca. 200 fly og helikoptre. I krigstid, eller når presidenten be­ stemmer, skal Coast Guard gå inn som en del av marinen. I fredstid hører den under Department of Transport. Coast Mountains [koust mauntinz], fjellkjede i Canada, British Columbia, ofte regnet som en del av de nordamerikanske Coast Ranges, men utgjør geologisk et eget område. Strekker seg sørvest­ over i en lengde av 1600 km fra grensen mot Yukon til Fraser River. Flere topper når opp i over 3500 moh., høyest er Mount Waddington (4012 moh.). Coast Ranges [koust reindgiz], fjellkjeder i NordAmerika, strekker seg i en lengde av mer enn 4000 km fra sørlige California, gjennom Oregon og Washington, inn i den vestlige del av British Columbia og Alaska. Består av en rekke atskilte fjellkjeder, delvis av ulik geologisk opprinnelse. De viktigste er (fra sør til nord): Los Angeles Ranges, høyeste topp San Jacinto Peak (3293 moh.); California CoastRanges, med høyder på 600-1500 moh.; Klamath Mountains, i nordvestlige California og sørvestre Oregon, høyeste topp Thompson Peak (2741 moh.); Ore­ gon Coast Range, strekker seg fra Klamath Mountains til Chehalis River i Washington, høy­ este topp Mary's Peak (1249 moh.); Olympic Mountains, i nordvestre Washington, høyeste topp er Mount Olympus (2428 moh.); Canadian and Alaskan Coast Ranges, i sør en delvis nedsunket fjellkjede som danner en rekke øyer utenfor kysten av British Columbia og Alaska, høyeste topp er Mount Logan (5959 moh.) i St. Elias Mountains, det nest høyeste punkt i Nord-Ame­ rika. Coast Ranges er generelt tynt befolket. Nord for San Francisco er fjellene dekket av store barsko­ ger, som danner grunnlag for en omfattende skogindustri. Fiske er en viktig næring langs kys­ ten. Spesielt den nordlige del av Coast Ranges har store, uutnyttede vannkraftressurser. Coates, Albert [kouts], 1882-1953, britisk dirigent og komponist, fodt i Russland. Knyttet til engels­ ke, tyske, russiske og amerikanske operascener og orkestre, gjesteopptredener bl.a. i Oslo og Stock­ holm. Han komponerte fire operaer (bl.a. Samuel Pepys, 1929, Pickwick. 1936), orkestermusikk, sanger og klaverstykker. Coati, øy i Titicacasjøen, på grensen mellom Peru og Bolivia, ca. 4 km lang og 1.2 krn bred. Ruiner fra inkatiden, bl.a. «soljomfruens tempel».

378

COATS LAND

Coats Land [kouts lænd], område i Antarktika,

langs østsiden av Weddellhavet, fra 37° v.l. til grensen mot Dronning Maud Land på 20° v.l. Oppdaget av W. S. Bruce under Scotia-ekspedisjonen i 1904, og oppkalt etter brødrene Coats, som finansierte ekspedisjonen, Coatzacoalcos [kåatsakåalkås], by i Mexico, Veracruz, ved utløpet av Rio Coatzacoalcos på Tehuantepec-eidet lengst sør i Campechebukta; 226 000 innb. (2000), m.fst. 612 800 innb. Samferdselsknutepunkt. Havn med utførsel av bl.a. tøm­ mer, korn og oljeprodukter fra oljeindustrien i Minatitlån. Coavddatmohkki, Cuovddatmohkki, grend i Kåråsjohka-Karasjok kommune, Finnmark, ved elva lesjohka ca. 40 km vest for tettstedet Kara­ sjok. Meteorologisk stasjon kjent for lave tempe­ raturmålinger. Cobaea [kobea], planteslekt i fjellflokkfamilien, med 10 arter som alle hører hjemme i tropisk Amerika. Se arten ►klokkeranke. Cobån, handelsby i nordøstlige Guatemala; 52 500 innb. (2002). Sentrum for landets kaffeproduksjon. COB-avtaien, fork, for eng. Collocated Operating Bases, rammeavtale mellom Norge og USA om forhåndslagring av militært utstyr ved norske flyplasser for å kunne ta imot amerikanske flyforsterkninger; inngått 1974. Avtalen ble reforhand­ le! 1994 og omfatter nå følgende 5 flyplasser: Andøya, Sola, Bodø, Evenes og Bardufoss. Cobb, John Rhodes [kåb], 1899-1952, britisk motorsportsutøver. Han satte 1938 hastighetsrekord for biler på Bonneville Salt Flats i USA og forbedret rekorden samme sted 1939 og 1947. Den siste rekorden (634 km/h) ble først slått 1964 av Donald Campbell. Omkom på Loch Ness i ° Skottland under et rekordforsøk med motorbåt. Cobb, Ty(rus Raymond) [kåb], 1886-1961, ameri­ kansk baseballspiller. Spilte i sin karriere 1905-28 for Detroit Tigers i American League, de to siste årene for Philadelphia Athletics. Kåret til ligaens beste slagmann 12 sesonger. Cobbett. William [kåbit], 1763-1835, britisk poli­ tisk forfatter. Han tjente 1784-91 som soldat i Canada, anklaget ved hjemkomsten offiserene for underslag og måtte flykte til Amerika. Der begyn­ te han en rik forfattervirksomhet under navnet Peter Porcupine («pinnsvin»), men kom opp i

William Cobbett. Anonym tegning.

alvorlige injurieprosesser og vendte 1800 tilbake til London. 1 1802 startet han Cobbetts Weekly Political Register, som han redigerte til sin død, først tory-vennlig, men fra ca. 1806 ytterst radi­ kal. Bladet ble meget populært, særlig etter freds­ slutningen 1815. Cobbett satt fengslet i to år (1810-12) for en artikkel om prylestraffen i hæ­ ren, og søkte enda en gang tilflukt i Amerika 1817-19; der skrev han sin kjente Grammar of the English Language. Han var bondesønn, og jordbruksbefolkningens kår lå ham særlig på hjertet. Han drev forskjellige gårdsbruk og innførte mange reformer, og på reiser gjennom landdistriktene i Sør-England samlet han inntrykk som ble nedtegnet i de be­ rømte RuralRides (1830). Av hans tallrike andre bøker bør nevnes Advice to Young Men (1829). Etter parlamentsreformen 1832, som han selv hadde fremskyndet, ble han medlem av Under­ huset for Oldham. Cobbett var en fremragende og skapende journalist og skrev et kraftig og ut­ trykksfullt engelsk. cobbler [kåblø] (eng., eg. 'skomaker'), amerikansk betegnelse for søt drikk laget med is, fruktsaft, vin (f.eks. sherry), og dekorert med frisk frukt. Cobden, Richard [kåbdan], 1804-65, britisk politi­ ker, leder for frihandelsbevegelsen i Storbritannia. Opprinnelig bedriftsleder i tekstilindustrien, fra 1832 bosatt i Manchester. Medlem av Parlamen­ tet fra 1841. Arbeidet for frihandelsprinsippet, og stod spesielt i spissen for kampen for å få opphe­ vet de britiske kornlovene. Var blant de ledende COBE. Satellitten ble skutt opp for å skaffe informasjon som kunne gi ny viten om universets tilblivelse. -Til venstre: Selve satellitten. - Under: Temperaturkart.^ Kartet er tegnet ut fra mikrobølgemålinger over ett år. Røde områder er o,oi % varmere enn gjennomsnittste mperaturen (2,730, blå områder 0,01 % kaldere. Ved datamaskinanalyse er det mulig å skille ut svake kosmiske signaler.

Richard Cobden. Gravering av Holl etter et fotografi.

ved opprettelsen av Anti Corn-LawLeague 1839. Også i den indre økonomiske politikk var han radikal liberalist, og blant de ledende i den såkalte Manchesterskolen, som gikk inn for en uhemmet fri konkurranse, uten inngrep fra statens side i det økonomiske liv. Etter kornlovens opphevelse 1846 arbeidet han videre for liberale reformer, og var blant hovedmennene bak den britisk-franske handelstraktaten av 1860, der også Frankrike gikk inn for frihandelen. Cobdens samlede skrifter og taler er utgitt ved Sir Louis Mallet (The Political Writings of Richard Cobden, 2 bd., 1867) og J. Bright og T. Rogers (Speeches on Questions of Public Policy, 2 bd., 1870). Cobden brukte sin store formue på sin politiske aktivitet, men fikk 1846 en gave på £ 80 000 etter en nasjonal innsamling. Cobden-klubben, eng. Cobden Club, klubb stiftet i London 1866 med formål å fremme frihandel, fred og mellomfolkelig samarbeid. Den har sitt navn etter den engelske forkjemper for disse ideene, Richard ► Cobden. Cobden-Sanderson, Thomas James [kåbdan sændøsn], 1840-1922, britisk bokbinder og boktryk­ ker. Arbeidet opprinnelig for William Morris, men opprettet 1900 sammen med Emery Walker The Doves Press, som han drev alene fra 1909 til tryk­ keriet ble nedlagt 1916 og typene kastet i Themsen. Det var en meget vakker antikva som ble benyttet. Til trykkeriet hørte et bokbinderi hvor bøkene gjeme ble bundet i helpergaments bind. Cobden-Sanderson skrev The Ideal Book (1900) og artikler om The Arts and Crafts Movement. COBE, Cosmic Background Explorer, amerikansk vitenskapelig satellitt skutt opp av NASA 18. november 1989 for å skaffe data som kunne kaste lys over universets tilblivelse. Var utstyrt med to infrarøde og ett mikrobølgeinstrument for måling av den diffuse kosmiske bakgrunnsstrålingen. COBE fikk stor oppmerksomhet fordi den gjor­ de det mulig å beregne den kosmiske strålingens middeltemperatur (2,726°K) og registrere uhyre små temperaturvariasjoner i strålingen. Begge deler blir oppfattet som støtte til Big bang-teorien. Satellitten ble slått av 23. desember 1993 etter å ha fullført sine oppgaver. COBE kostet 160 millio­ ner dollar. Cobh [kouv], by i Irland, grevskapet Cork, 15 km østsørøst for byen Cork; 6800 innb. (2002). God havn; marinebase. Stålverk. Populært badested. Domkirke, bygd 1868-1919. 1849-1922 het byen Queenstown. Marineverftet på noen småøyer sør for Cobh var på britiske hender til 1938. Tidligere viktig havn i skipsfarten over Atlanterhavet. Ca. 2,5 mill, irer emigrerte fra denne havnen (dav. Queenstown) i årene 1848-1850. Cobh var siste anløpshavn for passasjerskipet Titanic i 1912. Cobham, Billy [kåbam], (eg. William), f. 1944, amerikansk trommeslager og komponist. Spilte med Horace Silveri 1968, dannet i 1969 jazzrock-

379

_______________________

COCCEJUS I

gruppen Dreams sammen med Randy og Michael Brecker. Han medvirket på flere av Miles Davis' sentrale innspillinger omkring 1969-70, og var medlem av John McLaughlins Mahavishnu Or­ chestra 1971-73. Siden har han ledet egne grup­ per, gitt ut en rekke album og turnert verden over. Han har bodd og arbeidet mye i Europa, og er sterkt engasjert i musikkundervisning, bl.a. i Brasil. Cobham er en fremragende tekniker som har hatt stor betydning for tilnærmingen mellom jazz og rock. Album bl.a. Spectrum (1973), Crosswinds (1974), Picture This (1987), By Design (1992), NordicProject (1996, med Tore Brunborg, Bugge Wesseltoft og Terje Gewelt) og Focused (1999). Cobol, fork, for eng. Common Business Oriented Language, 'felles næringslivsorientert språk', pro­ grammeringsspråk for datamaskiner utviklet i USA på slutten av 1950-tallet. Cobol er et kompilert språk med spesielle egen­ skaper for behandling av filer, og ble utviklet med tanke på ►administrativ databehandling på stor­ maskiner og minimaskiner. Det kjennetegnes av en ordrik stil som gjør at programkoden er nær­ mest selvdokumenterende. Det finnes i forholds­ vis mange varianter, og Cobol-programmer er fortsatt i utstrakt brukt. Cobra, navn på amerikansk tomotors observasjons-/angrepshelikopter brukt av US Army (HueyCobra) og US Marine Corps {SeaCobra). Første flygning i 1965, meget driftssikker kon­ struksjon. US Marine Corps' Bell AH-1WSuperCobra var i utstrakt bruk under Golfkrigen 1991. Dette helikopteret har en maksimal startmasse på 6690 kg, av hvilke 753 kg er våpenlast. COBRA, nordeuropeisk kunstnergruppe som eksisterte 1948-51. Navnet består av CO(penhague), BR(uxelles), A(msterdam), og initiativtagere var den danske kunstneren Asger Jorn, nederlenderen Constant og belgieren C. Dotremont. Flere belgiere og nederlendere kom snart til, men det var fra starten av den danske kretsen, med Jorn, Eiler Bille, Egill Jacobsen, Carl-Henning Pedersen og Henry Heerup i spissen som var den toneangivende og som stilte med det største medlemstall. COBRA betød videreførelsen av dansk kunst på det internasjonale plan, og var en slags bekreftelse på at danske kunstnere hadde en naturlig plass i internasjonal sammenheng. Spontanitet, fantasimaleri og folkekunst er de tre ord som best forkla­

rer COBRA-malernes kunst. Spontaniteten hadde en viss forbindelse med surrealistenes automatisme, idet de oppfattet spontaniteten som et middel til å fastholde skapelsesøyeblikkets opprinnelighet. Ved å henvende seg til menneskenes fantasi­ verden mente man at kunsten igjen kunne finne en allmenn forankring og få folkelig betydning. Kontakten med folkekunsten så man ikke som en flukt til en bakenforliggende tilstand. Man så tvert imot det primitive som uttrykk for sjelelige til­ stander som er like levende i dag som de alltid har vært. COBRA-kunstnerne mente at bildets magi nettopp svarer til vår tids menneskers behov. Malerisk gav dette seg utslag i bilder som kunne være både figurative og abstrakte. Masken går igjen som den samlende form. Til tross for stor aktivitet med tidsskrift, bøker, flyveblad, utstillin­ ger og diverse kollektive eksperimenter, holdt ikke gruppen sammen mer enn i tre år. Gruppens betydning ble først verdsatt langt ut i 1950-årene, og den fikk fornyet aktualitet fra slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980årene som en av forutsetningene for mye av det som skjer i dagens internasjonale kunst - også den norske. Cpburg, by i Tyskland, Bayern, ved elven Itz, nær grensen til Thuringen; 42 800 innb. (2001). Allsi­ dig lettindustri; turistsenter. Coburg var på 1400- og 1500-tallet en viktig by, beskyttet av festningen Veste, en av Tysklands største borger med store kunstsamlinger, glass, våpen m.m. Residensslottet Ehrenburg (1543) har også store samlinger og bibliotek. Andre vakre bygninger er rådhuset fra 1500-tallet og Gymna­ sium Casimirianum. Byen fikk byrettigheter 1331. Fra 1353 var Coburg residensby, 1826-1918 én av hovedstede­ ne i hertugdømmet Sachsen-Coburg-Gotha. Etter folkeavstemning innlemmet i Bayern 1920. Coburn, James, 1928-2002, amerikansk filmskuespiller, debut 1959, gjennombrudd som knivkasteren i westernfilmen The Magnificent Seven (De syv uovervinnelige, 1960). Han var australsk krigsfange i The Great Escape (Den store flukten, 1963), superagent med bredt smil i James Bondparodien Our Man Flint (1966; oppfølger 1967) og sjeriffen Pat Garrett i Peckinpahs Pat Garrettand Billy the Kid (1973). Coburn ble tildelt birolleOscar for rollen som den alkoholiserte faren i Affliction (Den jagede, 1997). Coca-Cola, Coke, varemerke for en populær ame­ rikansk leskedrikk. Oppskriften ble laget 1886 av farmasøyten John Styth Pemberton (1831-88) i Atlanta, Georgia. Coca-Cola inneholder bl.a. ekstrakt av kolanøtter og kokablader, som er renset for kokaininnholdet. Drikken virker stimu­ lerende på grunn av sitt, riktignok ubetydelige, innhold av koffein (i den første tiden inneholdt den antagelig en ørliten mengde kokain). Ved Pembertons død overtok Asa Griggs Candler farmasivirksomheten, deriblant oppskriften og rettighetene til Coca-Cola. Han grunnla 1892 ► Coca-Cola Company, som nå eier rettighetene. Drikken lages på lisens i ulike land og markedsfø­ res over hele verden. En ny type Coca-Cola ble lansert i USA 1985, men ble raskt trukket tilbake, og den opprinnelige drikken kalles etter dette Coca-Cola Classic i USA. Andre typer Coca-Cola ble lansert med større hell i 1980-årene: Diet Coke (Coca-Cola light) og Cherry Coke. 2002 kom Vanilla Coke. Coca-Cola regnes som verdens mest kjente og verdifulle varemerke og er kanskje det beste eksempelet på global markedsføring av en merke­ vare. Markedsføringen er bl.a. kjennetegnet av at man har holdt på varemerkets grafiske profil Coca-Cola. Reklameplakat fra 1938.

gjennom historien, også i de land hvor man har måttet transkribere navnet til andre alfabeter. Den særpregede flasken (utformet av Alexander Samuelson) ble lansert 1916 og patentert 1960. Coca-Cola har også lansert lett gjenkjennelige slagord, bl.a. It's the real thing (1942, relansert 1970), Thingsgo better with Coke (1963) og Coke is it (1981). Melodiene fra reklamefilmene har flere ganger gått inn på de internasjonale hitlistene. Kjente er også de verdensomspennende jojokampanjene med jevne mellomrom. Coca-Cola har vært sponsor for de olympiske leker siden 1928. Navnet Coca-Cola ble skapt av Pembertons bokholder Frank M. Robinson og bygger på to av ingrediensene, kokablader (eng. coca leaves) og kolanøtter (eng. kola nuts). Kortformen Coke kom i muntlig bruk allerede før den første verdenskrig, opptrådte på flasker 1941 og ble registrert som varemerke 1945. Coca-Cola Company, Atlanta i Georgia, ameri­ kansk leskedrikk-konsern grunnlagt 1892 av Asa G. Candler (1851-1929), som ved John S. Pem­ bertons død 1888 hadde overtatt hans farmasivirksomhet, deriblant oppskriften og rettighetene til ►Coca-Cola. Konsernet ble aksjeselskap 1919. Konsernets selskaper produserer og markedsfø­ rer Coca-Cola og andre leskedrikker, i alt ca. 400 ulike merkevaredrikker i rundt 200 land med en global markedsandel på omtrent 50 %. Rettighe­ tene til den tidligere tyske leskedrikken Fanta ble kjøpt 1946, sitron-limebrusen Sprite ble introdu­ sert 1961, den sukkerfrie Tab 1963 og Diet Coke (Coca-Cola light) 1982. Fruktdrikkprodusenten Minute Maid ble overtatt 1960, og blant konser­ nets øvrige merker er mineralvannene BonAqua (fra 1970) og Aquarius (1983), sportsdrikken Powerade (1990) og flaskevannet Dasani (1999). Omsetning ca. 21 mrd. amerikanske dollar med rundt 50 000 ansatte (2003). Tapperi- og distribusjonsselskapene i USA ble 1986 samlet i Coca-Cola Enterprises, senere også med tapperier i flere europeiske land (Frankrike, Storbritannia, Belgia, Nederland o.a.). Coca-Cola Company eier per 2004 ca. 37 % av selskapet, som er verdens største på sitt område. Tapper også drikker for andre selskap, bl.a. franske Groupe Danone og sveitsiske Nestlé. Norsk virksomhet. I Norge er Coca-Cola solgt fra 1926, først på importerte flasker. 1937 inngikk Jarlsberg Naturlige Mineralvann avtale om tap­ ping av Coca-Cola i Norge, fra 1950 ble tilsvaren­ de avtaler inngått med en rekke andre norske mineralvannfabrikker. Etter hvert ble Orkla-eide Ringnes største samarbeidspartner. For å ivareta merkevareinteressene til morselskapet ble CocaCola Norge AS grunnlagt 1979. Tapperisamarbeidet med Ringnes ble brutt i 1990-årene, og produk­ sjons- og distribusjonsselskapet Coca-Cola Drikker AS (heleid av Coca-Cola Company) ble etablert 1996. Det åpnet 1998 Norges største tapperi i Lørenskog med over 1000 ansatte, i tillegg tappes Coca-Cola-produkter i Tromsø, Bergen, Kristian­ sand og Sarpsborg av bryggeriene Hansa Borg og Mack. Omsetning ca. 2,2 mrd. kr (2003). Coccejus, Johannes, el. Jan Cock, 1603-69, ned­ erlandsk reformert teolog, professor i teologi i Leiden fra 1650. Den sentrale idé i hans teologi er ideen om pakten (lat. foedus, derav navnet føderalteologi) og om en fremadskridende åpenbarings- og frelseshistorie. Denne betraktningen medførte at Det gamle testamente ikke fikk sam­ me autoritet som Det nye testamente, slik som forholdet hadde vært i den tidligere reformerte teologien. Coccejus ble banebryteren for den moderne frelseshistoriske betraktningen av Bibe­ len. Han finner tre stadier i religionshistorien: Guds pakt med Adam, pakten med Moses og

380

COCCIDIA

pakten i Kristus. Han fikk mange tilhengere, cocceianeme, som snart kom i strid med de orto­ dokse kalvinister. Coccidia, underklasse i klassen sporozoer, se ►koksidier. coccidier [kåks-], Coccidia underklasse av sporo­ zoer, se ►koksidier. coccidipse [kåks-], sykdommer hos dyr fremkalt av parasitter, se ►koksidiose. Coccioli. Carlo [kåttjali], 1920-2003, italiensk forfatter; debuterte 1946 med romanen II migliore e 1'ultimo. Han fikk et internasjonalt gjennom­ brudd med romanen II cielo e la terra (1951; norsk overs. Himmel og jord, 1952). Fra 1956 skrev han på fransk, bl.a. L'aigle aztéque est tombé (1964) og Mémoires du roi David (1976). coccolithophorider (av gr. kokkos, lithos 'stein', phoras 'bærer'), se ► kalkflagellater. Coccolpba, planteslekt i syrefamilien. 150 arter i tropisk Amerika, mest trær og busker. C. uvifera er et temmelig høyt tre med spiselige frukter. Veden, coccolobatre, går i handelen som ►jemtre, den er meget hard og tung, tyngre enn vann. Veden og barken er rik på garvestoffer, som utvinnes og gir vestindisk ►kino. Cochabamba [kåtjaPamba], by i Bolivia, ligger i det fruktbare Cochabamba-bassenget, 350 km sørøst for La Paz, ca. 2560 moh.; 516 700 innb. (2001). Veiknutepunkt; jernbane til Oruro. Han­ delssenter for de omkringliggende jordbruksstrø­ kene, som er de viktigste i Bolivia. Petroleumsraffineri. Mildt klima og betydelig turisttrafikk. Universitet (1832), bispesete. Arkeologisk muse­ um og museum for moderne kunst. Katedral, påbegynt i 1571. Byen ble grunnlagt 1574, het Villa de Oropeza til 1786. cochenille [norsk utt. kåjanila] (av fr. og sp.), eller skarlagenlus, Dactylopius cqccus, nebbmunnart i familien skjoldlus, Coccidae. Hører opprinnelig hjemme i Mexico, lever på fikenkaktus og er, på grunn av det røde fargestoffet den inneholder (karmin), gjenstand for avl i egne kaktusplantasjer, nopalerier. Fra Mexico er skjoldlusen innført til India, Honduras, Nord- og Sør-Afrika og SørEuropa. Karmin fra skarlagenlus ble tidligere brukt i bl.a. sminke og drikkevarer (f.eks. Campari), men er nå på mange områder blitt erstattet av anilinfarger. Se også ►karminsyre. Cochet, Henri (Jean) [kåje], 1901-87, fransk tennisspiller, rundt 1930 regnet som verdens beste spiller. Vant single i Wimbledon 1927 og 1929, i det amerikanske mesterskapet 1928 og i det franske mesterskapet 5 ganger. Cochet, Jean Borotra, René Lacoste og Jacques Brugnon ble kalt «de fire musketerer» i fransk tennis og vant Davis Cup 6 ganger på rad (1927-32). Cochin, by i India, se ►Kochi. Cochin, fransk familiedynasti av [kåj£], malere og grafikere, opprinnelig fra Champagne. I Troyes finner man helt fra første halvdel av 1600-tallet flere kunstnere med dette navn. Nicolas (1610— 86), maler og gravør, hans bror Noel (1622-95), maler. En slektning av disse, maleren Charles Cochin, virket i Paris mot slutten av 1600-tallet. Hans sønn og sønnesønn er de mest kjente med­ lemmer av familien: Charles-Nicolas Cochin, le Vieux, 1688-1754, var en av sin samtids beste kobberstikkere. Han re­ produserte en mengde av de mest kjente bildene til malere som Watteau, De Troy og Chardin. Hans mest kjente stikk er etter sønnens tegninger. Charles-Nicolas Cochin, d.y., 1715-90, tegner, grafiker og teoretiker. Som kunstner er han mest kjent for sine illustrasjoner til forfattere som La Fontaine og Rousseau, en del raderte vignetter og tittelblad til diverse vitenskapelige verk, bl.a.

første utgave av La Grande Encyclopédie. Viktige er hans fremstillinger av store grupper mennesker og hans små portrettstikk. Han utgav med egne illustrasjoner Observations sur les antiquités de la ville d'Herculanum (1754). I 1756 utførte han på bestil­ ling fra Kinas keiser Qianlong en serie kobberstikk av keiserens militære bedrifter. cochinhøns [kåtfin-], asiatisk hønserase opprin­ nelig fra Kina; store høns med skiftende farger og fjærkledde føtter, men som gir lite egg og kjøtt. Navn etter Cochin-Kina, nå en del av Vietnam. Ingen betydning i kommersiell produksjon. Cochin Kina [kåtfin-], fr. Cochinchine, landskap i Vietnam, omfatter den sørligste del av landet, omkring Mekongs delta, strekker seg fra halvøya Ca Mau helt i sør til den sentrale del av Vietnam (Annam) i nord; ca. 70 000 km2. Utgjør det vik­ tigste risdyrkingsområdet i Vietnam. Hovedby er Ho Chi Minh-byen (tidl. Saigon). Cochin-Kina tilhørte Khmerriket til ca. 1700, og var derpå under Annam. Saigon ble besatt av franskmennene 1859, resten av landet 1863 og 1867. 1946-49 var Cochin-Kina en autonom republikk i den indokinesiske føderasjon. Cochise [kpufi:z], 1815-74, apachehøvding av chiricahua-stammen. Da stammen hans ble be­ skyldt for å ha bortført et amerikansk barn, møtte de den militære straffe-ekspedisjonen for å erklæ­ re seg uskyldig. Soldatene skjøt, tok til fange og hengte indianernes delegasjon, bare Cochise unnslapp ved flukt. Han satte øyeblikkelig i gang hevnaksjoner mot nybyggerne i Arizona og drev de amerikanske troppene tilbake. Cochise holdt den amerikanske hæren i sjakk til kanoner ble tatt i bruk mot apachene 1865. Han la ned våpne­ ne først i 1871, men da stammen skulle overføres til reservat året etter, brøt han ut med 800 ledsa­ gere. Snart etter slo han seg imidlertid til i reser­ vatet og ble der til sin død. cochlea [kåklea] (lat.). 1 Sneglehuset (skallet) hos snegler. 2 (anat.) Sneglehuset, hos krokodiller, fugler og pattedyr den delen av labyrinten i det indre øret som er formet som et sneglehus, og som inneslutter sanseorganet for hørselen, det cortiske organ. Se ►øret. Cochlearia, planteslekt i korsblomstfamilien, se ► skjørbuksurt. cochlear implant [kåklio -] (eng.), se ►sneglehusstimulator. cochleitis, (av cochlea og -itis) (med.), betennelse i den lydoppfattende del av det indre øret. Cochran, Eddie [kåkran], eg. Edward Ray Cochrane, 1938-60, amerikansk sanger og gitarist; en av de mest populære rock'n'roll-artistene i slutten av 1950-årene, med sanger som Summertime Blues (1958) og Cmon Everybody (1959). Med sitt sær­ egne gitarspill øvde han innflytelse på senere musikere, og han var også en foregangsmann i å utnytte studieteknikkens muligheter. Omkom i en bilulykke i Storbritannia. Cochran, Jacqueline [kåkran], 1909-80, ameri­ kansk flyger. Hun var den første kvinne som fløy gjennom lydmuren (18. mai 1953 ved Edwards flyplass i California). Senere slo hun sin egen hastighetsrekord flere ganger. I 1938 vant hun en kappflygning over det nordamerikanske konti­ nent. Cock, Hieronymus, ca. 1510-70, flamsk maler og kobberstikker. Hans trykkeri i Antwerpen var et av de mest betydelige i samtidens Europa. Publi­ serte trykk etter bl.a. Rafael, Tizian, Bosch og P. Brueghel d.e. Cockcroft, John Douglas [kåkråft], Sir, 18971967, britisk fysiker, fra 1924 knyttet til Cavendish Laboratory, Cambridge, som da var ledet av

Sir John Douglas Cockcroft

Lord Rutherford; 1939-46 Jacksonian Professor of Natural Philosophy samme sted. Han arbeidet først sammen med P. Kapitza med frembringelse av sterke magnetfelt og lave temperaturer. I 1928 begynte han i samarbeid med E. T. S. Walton å arbeide med akselerasjon av protoner ved hjelp av høye spenninger. De bygde for dette bruk en høyspenningsgenerator, ► Cockcroft-Waltongenerator, og påviste i 1932 de første kjernereak­ sjoner frembrakt med kunstig akselererte partik­ ler, et arbeid som de i 1951 fikk Nobelprisen i fysikk for. Cockcroft stod også for arbeidet med byggingen av Englands første syklotron, fullført i 1939. Fra 1938 ble han sammen med Tizard engasjert i utviklingen av radar og organiserte i denne for­ bindelse et utstrakt samarbeid mellom forskjellige forskningsinstitusjoner og universiteter. Under den annen verdenskrig var han rådgiver for regje­ ringen og ledet diverse forskningstiltak. I 1944 ble han satt til leder for det anglo-kanadiske atomenergiprosjektet som hadde sete i Montreal og fikk derved ansvaret for byggingen av noen av verdens første reaktorer. I 1946 ble han direktør for Atomic Energy Research Establishment i Harwell, og i 1959 ble han valgt til Master for det nye Churchill College i Cambridge. Cockcroft var en av verdens fremste eksperter og ivrigste tals­ menn for utnyttelse av kjernefysisk energi til fredelige formål. Cockcroft-Walton-generator [kåkråft-wådtan-], høyspenningsgenerator, brukes i kjernefysikken for å akselerere elektrisk ladete partikler (se ►akselerator). Generatoren ble oppfunnet av britene J. D. Cockcroft og E. T. S. Walton i 1930. Med dette instrumentet, som gav en spenning på 700 kilovolt, oppnådde de 1932 for første gang å påvi­ se kjernereaksjoner frembrakt med kunstig akse­ lererte partikler. Ved å bombardere litiumkjerner med protoner fikk de dannet alfa-partikler. Cockcroft-Walton-generator. Spenningsmultiplikator for Cockcroft-Waltongenerator. Transformatoren virker som en pumpe som presser ladningen inn på den nærmeste kondensator. Når spenningen skifter retning, må kondensatoren omlades. Likeretterne virker som tilbakeslagsventiler, og ladningen skyves derfor stadig oppover i systemet. Den maksimale spenning på høyspenningselektroden blir lik transformator-spenningen multiplisert med antall likerettere.

______________________________________COCTEAU 1

Virkemåte. Cockroft-Walton-generatoren består av en høyspenningstransformator og en serie med likerettere og kondensatorer som er koblet slik at transformatoren stadig pumper elektrisk ladning inn mot en høyspenningselektrode (se fig.). I den­ ne anbringes en ►ionekilde, og de dannede ione­ ne akselereres gjennom et lufttomt rør på grunn av det elektriske feltet fra elektroden til jord. Spenningen som kan oppnås, er begrenset på grunn av koronautladninger og gnistoverslag. Man kan i tilstrekkelig store rom komme opp i spenninger på 1 MV (million volt). Ved å bygge generatoren i trykktank kan spenningen økes til ca. 5 MV. Bruk. Cockcroft-Walton-generatoren anvendes fortrinnsvis når man trenger store ionestrømmer (noen milliampere). Den brukes ofte som forakselerator eller injektor ved større lineærakseleratorer og synkrotroner. Den blir også brukt som høyspenningskilde for store elektronmikroskop. Cocker, Joe [kåka], (eg. John Robert), f. 1944, britisk rocksanger; slo igjennom i 1968 med Lennon/McCartney-sangen With a Little Help from My Friends, og var en sensasjon på Woodstock-festivalen året etter med sin Ray Charles-inspirerte sangstil og sin frenetiske sceneopptreden. Utover i 1970-årene fikk han store problemer med rus­ midler, og karrieren var nokså variabel. I 1980årene kom han imidlertid sterkt tilbake, og han har befestet sin posisjon som en av rockens mest særpregede vokalister. Av album kan nevnes Mad Dogs and Englishmen (1971), Sheffield Steel (1982), Unchain My Heart (1987), Have a Little Faith (1994), Organic (1996), No Ordinary World (1999) og Respect Yourself (2002). cocker spaniel [kaka spænjal], engelsk, støtende fuglehundrase. Gammel som varietet, anerkjent som rase i 1893. Utviklet seg hurtig til verdens mest populære fuglehundrase og var i sin tid, i verdensmålestokk, den tallrikeste av alle raser. Rasenavnet er avledet av engelsk woodcock (rug­ de). Mankehøyde 39-41 cm for hannhunder, 3839 cm for tisper. Oval skalle, tydelig stopp, tvert avhugget snute; lavt ansatte, lange, dråpeformede, hengende ører; kompakt kropp; rett, silkeaktig pels; alle farger tillatt; lavt båret hale i livlig bevegelse når hunden beveger seg. cockney [kåkni] (eng.). 1 Navn på innfødte londonere, særlig nedsettende om folk fra lavere samfunnslag som i språk og manerer blir ansett for vulgære. 2 Folkelig London-dialekt. I denne mening er ordet ikke lett å definere nøyaktig. Det er mange varianter og avskygninger av cockney både regio­ nalt og sosialt. De trekk som skiller cockney fra Cocker spaniel

standardengelsk, vil oftest også være å finne i dialekter utenfor London. Kjennetegnende for cockney er f.eks. åz-lignende uttale av diftongen ai i ord som time, likeledes rzz-uttale av diftongen ei i ord som rain, plate. Bortfall av h i fremlyd er van­ lig, og mellom vokaler erstattes t med stemmebåndslukke, såkalt glottalstop. I litteraturen er den slagferdige cockney repre­ sentert ved bl.a. Eliza Doolittle i G. B. Shaws skuespill Pygmalion (1913). cockpit [kåkpit] (eng., egentlig 'plass hvor det holdes hanekamper'). 1 Det åpne sitterom aktenfor kahytten i båter, hvor styring og manøvrering foregår. 2 Førerrommet i fly. cockpit-karst, dype, stjerneformede forsenkninger, ►doliner, i tropisk polygonkarst. I slik karst er dolinene pakket på tetteste måte, slik at vannskil­ lene danner et polygonmønster. Kartbildet av en cockpit er stjerneformet; forsenkningen er omgitt av høysåteformede topper (mogote) eller pinnakler. Se også ►karst. cocktail [kåkteil] (eng.). 1 En isavkjølt, oftest alkoholholdig drikk blandet av forskjellige brenneviner, viner (særlig vermut), fruktsafter osv. Om opprinnelsen til ordet cocktail er gitt mange forklaringer uten at ekspertene er blitt enige. Gin var lenge enerådende som «hjer­ tet» i en cocktail (f.eks. i Dry Martini). I USA har man også lenge nyttet amerikansk eller kanadisk whisky (f.eks. i Manhattan). Fra Latin-Amerika stammer skikken å bruke lys, nøytral rom (daiquiri). Senest har vodka vunnet innpass som en nøytral basis i en rekke cocktailoppskrifter. Av de mer kjente cocktailer kan nevnes Dry Martini, Bloody Mary, Cuba Libre, Old Fashion og Side Car. Vanligste alkoholfrie alternativ er Driver. For et utvalg cocktailoppskrifter, se Nøkkelbindets tabell Cocktails. 2 Betegnelse på visse forretter, oftest skalldyr blandet med salat og dressing. Cocktail, norsk månedsblad med mykpornografisk innhold. Opprinnelig startet i Sverige 1934 som ukeavis med hovedvekt på skandaler fra underholdnings- og finansverdenen. 1941 ble det slått sammen med bladet Parisien (startet 1930). Bladet ble fra nå av et entydig sex-blad med titte­ len Cocktail Parisien. Fra 1942 het det bare Cock­ tail, og under dette navnet utkom det i Sverige til 1974. Den norske utgaven kom med sitt første num­ mer julen 1950, og var laget over samme lest som det svenske: aktfotografier av kvinner, vitser og sex-fortellinger. Innholdet, som i dag virker uskyldig, ble den gang ansett som meget dristig. I dagens versjon er grensene flyttet vesentlig, både når det gjelder fotografier og tekst. Etter i en periode å ha vært eid av Media Holding, ble bladet i 2000 overtatt av det tyske erotikk-firmaet Beate Uhse AG. Opplag 2000: ca. 25 000. cocktailkjote [kåkteil-], betegnelse som ble lansert i USA i 1920-årene. En kort kjole, ofte uten ermer og med en liten jakke eller kåpe i samme stoff utenpå. Helt til 1960-årene ensbetydende med selskapskjole. cocktailparty [kåkteil pa:ti] (eng.), cocktailselskap; selskapelig sammenkomst, oftest tidlig på aftenen, der det serveres forskjellige slags kalde drinker og små snitter og kanapeer. Opprinnelig en ameri­ kansk selskapsform, nå vanlig også i Europa, særlig i diplomatkretser. cocky-leeky [kåkilrki], skotsk nasjonalrett; klar hønsesuppe, oftest med purre. coco de mer [kåkå da mer] (av fr. 'hav-kokosnøtt'), maldiviske nøtter, dobbelkokosnøtter, frukter av palmen Lodoicea maldivica eller L. sechel-

larum, som vokser på Seychellene. De blir inntil halvmeterlange og veier 10-15 kg. Det er de største frukter på trær som man vet om, og det tar 7-8 år før de blir modne. Nøttene var kjent lenge før selve palmen ble oppdaget på Seychellene. De drev i land i India og på Maldivene, og folk trodde at de stammet fra en plante som vokste på havets bunn, derav navnet. På grunn av sin form ble de i India oppbevart i templene som fruktbarhetssymboler. Når nøttene ble solgt som suvenirer til sjøfolk, ble de gjerne polert etter at det ytre frukthylsteret var fjernet. COCOM, Coordinating Committee for Multilateral Export Controls, internasjonalt organ 1949-94; opprettet på amerikansk initiativ for å hindre eksport av strategisk viktige varer til Sovjetunio­ nen, andre østblokkland og Kina. Medlemmer var NATO-Iandene unntatt Island, dessuten Japan og Australia. COCOM satte opp en liste (Commodity Control List) over høyteknologiske varer som ikke måtte eksporteres. De bedrede forholdene mellom øst og vest gjor­ de at eksporthindringene kunne reduseres, og i 1991 var den opprinnelige listen halvert. Norma­ liseringen i Øst-Europa og i deler av det tidligere Sovjetunionen gjorde etter hvert COCOM uaktu­ elt, idet amerikanske eksportbegrensninger i større grad ble rettet mot land som Libya, Irak og Nord-Korea. Etter COCOMs oppløsning har den vestlige eksportkontrollen blitt videreført i andre former, bl.a. gjennom Wassenaar-arrangementet som ble startet i 1996. Wassenaar-arrangementet har 33 medlemsland (2004), bl.a. de tidligere COCOMlandene, Russland, flere tidligere Warszawapakt­ land og nøytrale land. Cpcos, planteslekt i palmefamilien, eneste art er ► kokospalme. Cocos Islands [kpukouzailandz], Keeling Islands, øygruppe i Indiske hav, australsk territorium sør for Sumatra og nordvest for Australia; 14 km2 med 635 innb. (2000). Administrasjonssenter: West Island. Natur. To lave atoller beskyttet av korallrev, 24 km fra hverandre. Den sørlige består av 26 korall­ øyer og den nordlige bare av ubebodde North Keeling Island. Vegetasjonen består i overveiende grad av kokospalmer. Befolkning. 15 % av befolkningen bor på den østlige Home Island og 25 % på West Island. Befolkningen på Home Island består av etterkom­ mere etter malayiske arbeidere hentet til øyene mellom 1827 og 1831. På det meste har 2000 malayere bodd på øyene. Befolkningen på West Island er i hovedsak australiere. Næringsliv. Kopraproduksjon er viktigste økono­ miske aktivitet. Øyene nyter godt av skattefrihet. Historie. Oppdaget år 1609 av briten William Keeling. Bosatt første gang 1826. Den skotske sjømannen John Clunies-Ross bosatte seg på Cocos Islands i 1827, og øyene ble kontrollert av Clunies-Ross-familien frem til 1978 da den aust­ ralske regjering kjøpte familien ut. Erklært for britisk besittelse 1857, overført til Australia 1955. Ved en folkeavstemning i 1984 stemte innbygger­ ne for fortsatt å være en del av Australia fremfor å bli australsk protektorat. Cocteau, Jean [kåktå], 1889-1963, fransk forfat­ ter. Allerede i tiden rundt den første verdenskrig var han en lederskikkelse blant avant-gardekunstnerne i Paris. Han var en omskiftelig natur og en eksperimentator som vanskelig kan henfø­ res til noen bestemt retning. Cocteau var fascinert av alt «nytt», ikke minst av teknikkens nyvinninger, samtidig som eldre tiders kunst og litteratur, og ikke minst de gamle greske mytene, fikk stor betydning for ham. I essayet Le Coq et 1'Harlequin (1918) forsøkte han å

382

COCTEAU TWINS

Jean Cocteau

forene modernistiske elementer med grunnidealene for klassisismen. Mange av de motivene som interesserte ham var beslektet med tanker hos Freud. Påvirket bl.a. av Picasso forsøkte han i 1920-årene å skape en «litterær kubisme», ikke ulik surrealismen. Han oppfattet alle kunstarter som uttrykksformer for en tilgrunnliggende felles poesi, og var derfor opptatt av så vel litteratur som teater, film, ballett osv. Blant hans litterære arbei­ der er enkelte forsøk på å kombinere de forskjel­ lige sjangeme. Han samarbeidet også med andre kunstnere, særlig med en rekke av 1900-tallets ledende franske komponister. Også som billed­ kunstner og dekoratør skapte han sin egen stil. Blant Cocteaus beste romaner regnes Thomas ITmposteur (1923) og Les Enfants terribles (1929). Av dramatikk merkes moderniseringer av Shake­ speares Romeo og Julie, av Aiskhylos' tragedier osv. Psykologisk intens er enakteren La Voix (Stem­ men, 1930), mens LesParents terribles (1938; opp­ ført Nationaltheatret, Umulige foreldre, 1939) er et angrep på familiens hemmende innflytelse. Trolig er filmen det mediet der han best maktet å uttrykke sin sammensatte livsopplevelse; både i kortfilmen Le Sang d'un Poéte (1930), den overdå­ dige og elegante eventyrfilmen La Beile et la Béte (Kvinnen og udyret, 1940) og den mytologiinspirerte Orphée (Evige lenker, 1950), forener han det klassiske og det nye, og smelter kunstfor­ mene sammen på en egenartet og fantasifull måte. Også filmer som LÉternel Retour (Under evige stjerner, 1943) og Les Enfants terribles (1950), hvor han skrev manus og overlot regien til andre, er preget av hans særegne personlighet. Hoved­ rollene innehas som oftest av favorittskuespilleren Jean Marais. Cocteau var medlem av Det franske akademi fra 1955. TW Cocteau Twins [kåktå twinz], britisk (skotsk) popgruppe dannet 1981, med Elizabeth Frazer, sang, Robin Guthrie, gitar og diverse, og (senere) Si­ mon Raymonds, bass. Hadde gjennombrudd 1984 med albumet Treasure, og var deretter blant de toneangivende innen britisk avantgardepop, med en melodiøs stil preget av Frazers vakre stemme. Av andre album kan nevnes Blue Bell Knoll (1988), Heaven Or Las Vegas (1990), Four Calendar Cafe (1993) og Milk & Kisses (1996). Oppløst i slutten av 1990-årene. Cod (eng. 'torsk'), petroleumsfelt i ►Ekofiskområdet i Nordsjøen (blokk 7/11). Det første feltet som ble funnet i den norske delen av Nordsjøen (juni 1968). Erklært drivverdig i 1972, i produksjon 1977-98. Total produksjon: 2,9 mill. Sm3 olje, 7,3 mrd. Sm3 gass og 0,5 mill, tonn NGL. En rørled­ ning fraktet gass fra Ula til Ekofisk via Cod. Ope­ ratør var Phillips Petroleum. C.O.D. (eng.), forkortelse for cash on delivery, beta­ ling ved levering, etterkrav. Cod, Cape [kåd], odde i USA, på en halvøy på Mas­ sachusetts' kyst, navnet brukes også på hele halv­

øya. Cape Cod er gjennomskåret av en 21 km lang kanal, åpnet 1914. Omfattende sommertu­ risme med en rekke badesteder. Odden ble oppda­ get av den britiske oppdagelsesreisende Bartholomew Gosnold i 1602.1 det senere Provincetown landet Pilegrimsfedrene 1620.1 Hyannis står et minnesmerke over president John F. Kennedy. CODA, Contemporary Dance Festival, årlig norsk festival for norsk og internasjonal samtidsdans. Arrangert første gang i Oslo i 2002 og offisielt åpnet i Oslo Konserthus av Merce Cunningham Dance Company fra New York. Festivalen mottar bl.a. støtte fra Norsk Kulturråd og Oslo kommune coda (it. 'hale'), i metrikk og musikk avslutning, sluttsats. I musikk er codaen i regelen bygd over tidligere benyttet tematisk stoff, hos Beethoven, Bruckner m.fl. utvidet til en selvstendig del av sonatesatsformen med nytt materiale. I fugen er codaen ofte bygd over et orgelpunkt. Cpdan, dikterisk navn på Østersjøen, særlig kjent fra B. S. Ingemanns nasjonalsang «Vift stolt paa Codans Bølge, Blodrøde Dannebrog». Skriver seg fra de romerske forfatteres navn på Østersjøen: Sinus Codanus. Codde, Pieter, 1599-1678, nederlandsk maler. Malte portretter, og mytologiske og bibelske moti­ ver, men er først og fremst kjent som genremaler. Han spesialiserte seg på interiører, enten salonger med elegante damer og herrer som fester, konver­ serer eller danser eller vertshus med røkende eller kortspillende soldater og offiserer. Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Spillerne. Code [kåd] (fr., av lat. codex). lovbok, brukes ofte om de fem franske lovbøker som ble til i årene 1804-10 (lovbøker for sivilrett, sivilprosess, han­ delsrett, straffeprosess og strafferett). Særlig an­ vendes uttrykket om den første av disse, Code civil. For å oppnå rettsenhet ble det under konsulatet i 1800 nedsatt en kommisjon av jurister. Dennes forslag ble etter en del omarbeidelser vedtatt i 1804 som Code civil. Etter keiserdømmets oppret­ telse ble navnet i 1807 ombyttet med Code Napoléon. Denne betegnelse var i bruk også under det annet keiserdømme, mens det opprinnelige navn (Code civil) ble brukt i mellomtiden og gjenopp­

tatt etter republikkens innførelse 1870. Code civil er bygd på romerrett, fransk sedvanerett, konge­ lige forordninger og kanonisk rett og omfatter den egentlige sivilrett. Code civil ble i 1945 tatt opp til revisjon ved en særskilt kommisjon, og dette arbeidet har ledet til partielle reformer, særlig innen person- og familieretten. codec, kodek (av eng. coder/decoder og compressor/ decompressor), programvare og/eller elektronikk for å konvertere lyd, tale og video mellom analo­ ge og digitale signaler, og for å komprimere eller dekomprimere digitalt kodet lyd og video i forbin­ delse med lagring og avspilling. Avspilling av komprimerte digitale formater som MP3 (lyd) og MPEG2 (video) innebærer først dekomprimering, dernest konvertering til analog form. Uttrykket codec brukes om en eller begge overganger. Siden det er komprimeringsalgoritmen som definerer et gitt format for digital multimedia, er man avhen­ gig av en codec for det aktuelle formatet for å avspille det. cod end (eng.), fiskepose i trål. cpdex (lat. 'treskive, tretavle'; flertall codices). 1 Hos romerne bok sammensatt av flere tavler av tre eller elfenben. Disse var som regel overtrukket med voks, som man skrev (risset) i med en griffel. Siden ble ordet også brukt som betegnelse for en bok skrevet på papyrus, pergament eller papir, når skrivematerialet ble arkvis foldet sammen som i våre bøker, og ikke rullet. Etter at boktryk­ kerkunsten var oppfunnet, kom ordet codex vesentlig til å betegne middelalderlige håndskrif­ ter, og brukes som vanlig betegnelse for bibel­ håndskrifter. Når de bare inneholder den greske tekst, kalles de codicespuri (dvs. rene codices). Hvis de også inneholder noter, kommentarer og over­ settelser, blir de kalt codices mixti (dvs. blandede codices). Codices rescripti (overskrevne codices) eller palimpsester er navn på håndskrifter som først har vært brukt til én tekst, men hvor senere den opprinnelige skrift er vasket av og noe annet skrevet over. Imidlertid har det ofte lykkes viten­ skapen å gjøre den eldste skrift leselig igjen, f.eks. ved fotografering under ultrafiolette stråler. 2 (jur.) I romersk rettsspråk en samling av lover eller forordninger. Blant de mest kjente er Codex

Codex. Codex aureus Epternacensis (Echternach-evangeliariet), middeialdersk håndskrift fra slutten av 900-tallet, kjent for sine illustrasjoner og kostbare omslag, dekorert med gull, elfenben og edelstener fra ca. 1030. Germanisches Nationalmuseum, Nurnberg. -Til høyre: Codex argenteus.

H.61 S* I 4» ■

T K 8 n’ M • H KU >i S R

k (rt Miih kipH S|t ei 141STC t s|” i 1 k h 1 t

kr r1 ipi>

JC.IU

NMS-

f’ k

kkmyeiTyxA-eis- sxyerryxTM "d>kdælNJJI INTSM H CjCI »l fv

sn n q mst «Kve» t y y; k n e ixX nKTey M TO^y, |CXU kn q khe Mp rhxenp k • itpqnsn1y s^n vp ek4°^> ^Acangua jgy—..], f. 1917, australsk-britisk biokjemiker, professor ved Sussex University 1975-82. Har særlig arbeidet med penicillins kjemi, biosyntese av steroider og andre biologisk aktive naturprodukter samt enzymreaksjoner. Ble i 1975 tildelt Nobelprisen i kjemi for sine studier av kolesterolets struktur og syntese, cornichons [kårnija] (fr.), meget små, nedlagte sylteagurker; brukes mest som tilbehør til posteier og pateer og som pynt. Corning [kå:nig], by i USA, delstaten New York, ved Chemung River, 29 km nordvest for Elmira; 10 700 innb. (2002). Betydelig glassindustri (Cor­ ning Glass Works), grunnlagt 1868. Glassindustrimuseum, Museum of Glass, og Corning Glass Center er populære turistmål. cornish [kå:nif] (etter Cornwall), engelsk hønserase, høns med kraftig kroppsbygning; blekgul hudfarge; gule føtter og nebb; tynn, tettsittende fjærdrakt. Spesialisert for kjøttproduksjon, svært lav eggproduksjon. Særlig de hvite fargevariante­ ne med lys hud foretrekkes, rasen er en av de viktigste i dagens fjærfekjøttproduksjon. Rasen inngår ofte i de trelinjekryssingene som utgjør den kommersielle slaktekyllingen. Finnes ikke i renavl i Norge, da det ikke lenger drives avlsar­ beid på fjærfe i Norge. cornish rex [kå:nij reks], katterase med fast mus­ kuløs kropp, middels stor, men slank. Halen er lang og tynn, avsmalnende mot tuppen. Hodet har middels lang kile, flat skalle og rett profil uten noe knekk på nesen. Ørene er store, høytstående, brede ved roten, avrundede og dekket av fin kort, pels. Øynene er ovale og middels store. Rasen særpreges av at pelsen er krøllete. Godkjent i alle mulige fargevarianter. Den første, kjente katten med krøllete pels, Kallibunker, ble født i et vanlig huskattkull i Cornwall i England 21. juli 1950. corno (it.), horn: corno di caccia, valthorn, como di bassetto, bassetthom, como inglese, engelsk horn. Cornouaille [kårnuaj], landskap i Frankrike, i sørvestlige Bretagne, delt mellom departemente­ ne Finistére og Morbihan. Langs kysten sommer­ turisme; ellers fiske og dyrking av grønnsaker. Innlandet har stor husdyroppdrett. Cornu. Marie Alfred [kårny], 1841-1902, fransk fysiker, fra 1867 professor ved École polytechnique i Paris. Særlig kjent for optiske undersøkelser. Målte i 1847 lyshastigheten etter å ha forbedret A. H. L. Fizeaus metode. Kartla 1874-80 den ultrafiolette del av solspekteret. Oppfant comuprismet, som blir brukt i ultrafiolett-spektrografer. Prismet er sammensatt av et optisk høyredreiende og et venstredreiende kvartsprisme, slik at dobbeltbrytning elimineres. Cornus, planteslekt i kornellfamilien, se ► kornell. Cornwall [kåmwal], eg. Cornwall andIsles of Scilly, grevskap (county) i Storbritannia, det sørvestligste i England, danner en halvøy mellom Atlanterha­ vet og Engelske kanal, grenser i øst til Devon; 3563 km2 med 501 300 innb. (2001), inkludert

CORONADO

Isles of Scilly som administrativt hører til Comwall. Hovedstad: Truro; største by: CamborneRedruth. Natur. Landet er lavt, men kupert, særlig i det indre; høyeste punkt er Brown Willy (419 moh.) på Bodmin Moor. Kysten er sterkt innskåret, og danner mange gode naturhavner på sørkysten, som Falmouth og Penzance. Lengst mot sørvest deler landet seg i to halvøyer, som ender i Land's End og Lizard Point. De største elvene er Tamar (som danner østgrensen) og Fal, som munner ut i Kanalen og Camel som faller ut i Atlanterhavet. Utpreget kystklima. Vegetasjonen er svært frodig på beskyttede steder langs kysten, mens det inne i landet er store ufruktbare strekninger med lyngog krattvegetasjon. Næringsliv. Jordbruket er basert på melkepro­ duksjon, og på dyrking av tidlig-grønnsaker, frukt og blomster på gunstige steder langs kysten; det meste sendes til London. Cornwalls viktigste inntektskilde i eldre tid var bergverksdriften. Allerede fønikerne og romerne hentet tinn fra Cornwall, og en mengde gruver skriver seg fra den tid. Tinn- og kobberdriften er nå opphørt. Noe kaolin- og skiferproduksjon. Turismen er i dag den viktigste næringsgrenen, spesielt langs kysten. Mange små fiskehavner, som St. Ives, Newquay og Polperro, er blitt travle badesteder. Sammen med alle pensjonistene som har slått seg ned i Cornwall, har turistindustrien ført til store sosiale forandringer mange steder. Historikk. Cornwall var den siste del av England som ble erobret av sakserne. Fra 1503 bærer den engelske tronarving tittelen duke of Cornwall; tittelen er den eldste duketittel som fortsatt er i bruk, og tronarvingen har betydelige inntekter fra kronens eiendommer i Cornwall. På grunn av den isolerte beliggenheten, holdt det keltiske språket seg lenger her enn i andre deler av landet. Den siste som snakket cornish, Dolly Pentreath, døde i 1777, men språket lever ennå videre i stedsnavn og i enkelte ord (jf. >kornisk litteratur og språk). Cornwall er rikt på min­ nesmerker fra keltisk tid. Navnet Cornwall er etter den gamle betegnelse på innbyggerne, Cornwealas, 'valiserne i Cornåvia'. Cornwallis, Charles [kåmwålis], marki av Cornwallis, 1738-1805, britisk general. Under den amerikanske uavhengighetskrigen måtte han 1781 ved Yorktown kapitulere med 8000 mann. Generalguvernør i India 1786-93 og 1805, vise­ konge i Irland 1798-1801. Han var Storbritannias representant ved fredsforhandlingene med Napo­ leon 1801-02. Cornwallis Island, arktisk øy i Canada, Nunavut, en av Queen Elizabeth Islands, 6995 km2. På Cornwallis ligger inuitsamfunnet Resolute Bay (215 innb. 2001). Viktig trafikknutepunkt i nord. Flyplass. Cornwell, David John Moore [kåmwal], se John ► Le Carré. Cornwell, Patricia D(aniels) [kåmwal], f. 1956, amerikansk forfatter, et av 1990-årenes nye store navn i kriminallitteraturen. Hun har arbeidet som kriminalreporter og som dataanalytiker ved sta­ ten Virginias rettsmedisinske institutt. Debutro­ manen Post Mortem (1990) høstet stor anerkjen­ nelse, og siden har hun befestet sin stilling med Body ofEvidence (1991, norsk overs. Blodig bevis, 1992), All ThatRemains (1992, norsk overs. Det som blir igjen, 1993) Cruel and Unusual (1993, norsk overs. Grusom og urimelig, 1994), The Body Farm (1994, norsk overs. De dødes farm, 1995), FromPotter'sField (1995; norsk overs. Grav for en ukjent, 1996), Cause of Death (1996; norsk overs. Forbudt område, 1997), Hornet's Nest (1997; norsk overs. Vepsebolet, 1998), Pointof Origin (1998;

norsk overs. Brennende bevis, 1999), Southern Cross (1999; norsk overs. Sydkorset, 2000), Black Notice (1999; norsk overs. Svart notat, 2000) og The Last Precinct (2000; norsk overs. Siste skanse, 2001).! 2002 gav hun ut Portrait of a Killer: Jack the Ripper-Case Closed (norsk overs. Portrett av en morder: Jack the Ripper - saken avsluttet, 2003). Cornwell har mottatt en rekke priser og utmer­ kelser for bøkene sine. corny [kå:ni] (eng., amerikansk slangord avledet av cornfed, 'bondsk'), banal, forslitt. Brukes i musikerkretser ofte om musikk man synes er smakløs, vulgær, dårlig. Coro [kårå], by i Venezuela, innerst på halvøya Paraguanå, øst for Maracaibosjøen; 159 000 innb. (2002). Sentrum i et rikt oljedistrikt. Produksjon av såpe, tekstiler, sko, tobakksvarer m.m. Univer­ sitet (1977). Anlagt 1527 under navnet Santa Ana de Coriana, men ble kalt Venezuela, 'lille Venezia', etter en indianerlandsby som var bygd ute i lagunen på pæler. Hovedsete for det tyske handelshus Welser, som hadde pant i koloniene for lån til keiser Karl 5. Coro var en av de viktigste byene på nordkys­ ten og til 1578 hovedstad i Venezuela. Byen har mange historiske bygninger og står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. corolla (lat.), liten krans; (bot.) blomsters krone. corollarium (lat., av corolla, 'krans', eg. 'penger betalt for en krans'), gave utover betalingen, ekstra gave. Se ►korollar. Coromandelkysten, Indias østkyst utenfor delsta­ tene Tamil Nadu og Andhra Pradesh, mellom Point Calimer i sør og munningen av elven Krishna i nord, 700 km lang. Kysten har få naturlige havner, og er sterkt utsatt for nordøst-monsunen (oktober-april). Navnet er trolig avledet av Cholamandalam (Chola-dynastiet), som regjerte mellom midten av 800-tallet og 1279. corona (lat. 'krans, krone'), krans som i oldtiden hos grekerne ble brukt av deltagere i fester, ved gudstjenester og som lønn for seierherren i kon­ kurranser. Hos romerne benyttet som en utmer­ kelse for tapperhet i krig; corona civica (se ►borgerkrans) av eikeløv, til fortjente borgere; corona muralis, murkrans, av gull, smykket med etterlig­ ning av murtinder, til den som først besteg en fiendtlig bys mur ved en storm; corona navalis eller rostrata, smykket med skipssnabler, til den som først besteg et fiendtlig skip; corona triumphalis, en laurbærkrans, båret av triumfatoren; corona graminea, gresskrans, til den feltherre som befridde en innesluttet hær; denne var tross det enkle materi­ ale den høyeste utmerkelse. Corona Borealis, latinsk navn på stjernebildet Nordlige krone. coronaditt, et svart oksid-mineral med sammen­ setning Pb(Mn4+, Mn2+)sOlg- aH2O. Det har en struktur med store kanaler; innholdet av bly og vann er variabelt. Mineralet er beslektet med ► hollanditt. Coronaditt er påvist fra skamforekomsten Skjerpemyr på Grua, Lunner. Oppkalt etter den spanske oppdagelsesreisende F. Våsquez de Coronado (ca. 1510-54). Coronado, navn på Convair 990, amerikansk firemotors jetdrevet passasjerfly, videreutviklet av Convair 880. Fløy første gang 24. jan. 1961, og ble bygd i et antall av 36 frem til 1969. Tok opptil 131 passasjerer og var, med marsjhastighet på mach 0,84, sin tids hurtigste passasjerfly i drift. Coronado, Francisco Våsquez de, ca. 1510-54, spansk oppdagelsesreisende, kom til Mexico 1535.1 1540 ledet han en stor ekspedisjon nord­ over, til det nåværende New Mexico og Arizona, for å finne «Cfbolas sju byer», som etter sagnet inneholdt fabelaktige rikdommer. Han kom til

444

CORONAR

Grand Canyon og Rio Grande og helt til Kansas, men fant bare fattige indianerlandsbyer, stepper og fjell, og mistet de fleste av sine folk. Coronado var den første europeer i disse strøk. Se også ► Cibola. coronar-, se koronar-. Coronation Gulf [kåroneifan gAlf], bukt i nordlige Canada, Nunavut, sør for Victoria Island, i det kanadiske polararkipel, 210 km lang. Del av Nordvestpassasjen. Coronel, by i Chile, ca. 30 km sør for byen Con­ cepcion; 95 300 innb. (2002). Den viktigste av kullgruvebyene ved Golfo de Arauco, med stor utskipning av kull. Støperien Utenfor Coronel stod et sjøslag 1. nov. 1914, mellom en tysk eskadre under grev Spee og en britisk under admiral Christopher Cradock. To britiske krigsskip ble senket, to kom seg unna. Coronella (lat.), krypdyrslekt i snokfamilien, som bl.a. slettsnoken hører til. Se ►snoker. coroner [kårana] (eng., fra glfr. Tikskuedommer'), tjenestemann med særlig tilknytning til rettsvese­ net i engelsk-amerikanske rettsystemer. Coroner leder Coroner's Court, hvis hovedoppgave er å foreta undersøkelse, inquest, i tilfelle av at noen er avgått ved en voldsom eller unaturlig død eller er død i fengsel. Coroner skal i så fall i alminnelighet sammenkalle en undersøkelsesjury, coroner’s jury, og etter at liksyn er holdt, foreta vitneforhør m.m. og sørge for at kjennelse om dødsårsaken blir avgitt. Corona Australis, latinsk navn på stjernebildet Sørlige krone. Corot, (Jean-Baptiste) Camille [kårå], 1796-1875, fransk maler, slo først igjennom i 50-årsalderen med stemningsfulle landskaper av fransk natur. Hans tidlige naturalistiske malemåte utviklet seg under hans første opphold i Roma, hvor han også fikk impulser fra den klassiske franske tradisjon (Poussin, Claude Lorrain). Typisk for hans bilder er en bløt, slørete, sølvgrå tone, isprengt med enkelte kjølige, duse fargeflekker og malt med flytende, lette penselstrøk. Han fremstilte gjerne fredelige naturstemninger med kveldens tåkeslør eller den tidlige morgens duggfriskhet, for en stor del fra omegnen av Paris (Ville d'Avray), f.eks. Morgenstunden (1859), Skogtjernet og Katedralen i Chartres (begge 1830-årene). I hans senere bilder går hans klassiske interesser igjen i de nymfer og satyrer som han ofte befolker sine landskaper med, og figurmotivene får en mer fremtredende plass. Især malte han bilder av kvinner fra hverdagslivet. Samtidig ble hans fargeskala større, hans strøk bredere og hans oppfatning mer virkelighetsnær, f.eks. i Den blå dame, som han malte i 78-årsalderen. Nasjonalgal­ leriet i Oslo eier et bilde av en sigøynerkvinne. Var også en betydelig grafiker og tegner. Corpora, Antonio, f. 1909, italiensk maler, bosatt i Firenze, Tunisia, Milano og Roma. Har utført ekspressive, abstrakte malerier med stor vekt på stofflige virkningen Karakteristisk er tittelen på en av hans utstillinger, Det uendeligesgrense. Repre­ sentert i Nasjonalgalleriet. corporale (lat., av corpus 'legeme'), i den katolske kirke et kvadratisk klede som hostien og kalken settes på. I den ortodokse kirke er dette kalt antiminsion. corporate raider [kåiparat re ida] (eng. 'selskapsplyndrer'), person som investerer penger i et selskap for å oppnå gevinst ved å presse ledelsen til sammenslutning (fusjon), oppsplitting, salg av deler av selskapet, større belåning el.l. corpora amylacea (lat.), smålegemer, som regel av mikroskopisk størrelse, ligner stivelsekorn. Finnes normalt i hjernen og i prostata, især hos eldre folk.

corps [kå:r] (fr., av lat.), legeme; samfunn, sel­

skap, korps, (mil.), se ►armékorps. Se også ► korps. corps de ballet [- dabale], hele ballettensemblet ved et teater el.l. corps de logis [- dalåsi], hovedbygningen av et slott eller større bygningskompleks (motsatt sidefløyene). corps consulaire [kå:r kåsyler], forkortet CC, de utenlandske konsuler i et land. corps diplomatique [kå:r diplåmatik], forkortet CD, det diplomatiske korps, samtlige sendemenn med underordnede tjenestemenn som er akkredi­ tert et statsoverhode, den eldste på stedet kalles doyen. corpus (lat. 'legeme'). 1 (med.) I anatomi ofte betegnelse for den midter­ ste og største del av en knokkel eller et annet organ, f.eks. corpus vertebrae, virvellegemet, corpus uteri, den del av livmoren som omslutter livmorhulen. Også i andre sammensetninger: corpus alienum, fremmedlegeme i kroppen. 2 Midtpartiet av alterskap. 3 Se for øvrig ►korpus. corpus catholicprum (lat.), de katolske tyske riksstender, som ifølge den westfalske fred 1648 skulle forhandle om religiøse tvistemål med en tilsvarende sammenslutning av de protestantiske riksstender, corpus evangelicorum. Begge opphørte da det tysk-romerske rike ble oppløst 1806. Corpus Christi (lat. 'Kristi legeme'), brukes som betegnelse for det innviede nattverdbrød og for Kristi legemsfest i den katolske kirke. Corpus Christi [kå:pas kristi], by i USA, Texas, ved Mexicogolfen, 225 km sørøst for San Antonio; 278 500 innb. (2002). Danner en større byregion (metropolitan area) med 387 100 innb. (2000). Stor fiskehavn. Havnen er den nest største i Texas og landets 9. største etter total godsmengde, hvorav mer enn 90 % er petroleum og petroleumspro­

dukter. Også eksport av bomull, kom, frukt, sink og andre råvarer. Industrien omfatter store petro­ kjemiske anlegg, aluminiumverk, produksjon av utstyr til oljeindustrien m.m. Byen er også et populært ferie- og badested. Store militære instal­ lasjoner, bl.a. flåtestasjon. Universitet (1973). Spanske oppdagelsesreisende kom til området i 1519 på en katolsk festdag og oppkalte bukta etter denne. Grunnlagt 1838, bystatus 1852. Byen ble nærmest ødelagt av en orkan i 1919. Corpus Christi College [kå:pas kristi kålids] (lat. 'Kristi legeme'), college ved universitetene i Ox­ ford og Cambridge. Corpus Christi College i Ox­ ford ble stiftet 1517 av biskop Fox, har senere vært et senter for klassiske studier. Corpus Christi College i Cambridge ble stiftet 1352. corpus deljcti (lat. 'forbrytelsens gjerningsinn­ hold'), de subjektive og objektive momenter som kreves for at en forbrytelse skal foreligge. Uttryk­ ket, som ikke lenger forekommer i norsk retts­ språk, brukes i daglig tale fortrinnsvis om det ytre resultat av den forbryterske handling, f.eks. liket av en myrdet person, innsmuglede varer osv. corpus evangelicorum, de protestantiske tyske riksstender, se ►corpus catholicorum. corpus inscriptipnum (lat. 'samling av innskrifter'), brukes om en samlet utgave av gamle innskrifter fra et visst landområde eller et visst tidsrom. Corpus juris canpnici (lat. 'kanonisk lovsamling'), samlebetegnelse for middelalderens kirkerettslige bestemmelser og lovbøker som Gregor 13 samlet i en offisiell tekstutgave i 1582. Den eldste av disse er ►Decretum Gratiani fra 1100-tallet. Dette var gjeldende rett i den romersk-katolske kirke frem til den nye kodifikasjonen av kirkeretten, ►Codex juris canonici, ble utstedt av Benedikt 14 i 1917. Corpus juris civilis (lat. 'den sivile lovsamling'), en samling lover som keiser Justinian i årene 529534 gav for det østromerske rike. Den bestod av tre deler: codex, digestene og institusjonene. Codex var en samling keiserlige forordninger

Camille Corot. Vindkastet. Maleri, 1865-70. Musée des Beaux-Arts, Reims.

445 (amstitutiones, leges), som var gitt i tidens løp og som fremdeles gjaldt. Keiseren lot først en lov­ kommisjon på 10 medlemmer, deriblant Tribonian, utarbeide en samling som ble satt i kraft fra 529. Digestene eller pandektene var et sammenarbeidet utdrag vesentlig av de romerske autoriserte juristers skrifter. Dette arbeid ble utført 530-533 av Tribonian sammen med 16 medarbeidere. Digestene inneholder ca. 9000 bruddstykker (fragmenter). Ca. */ 3 av digestene er hentet fra Ulpian, U6 fra Paulus. Institusjonene. Etter at digest-kommisjonen var ferdig med sitt arbeid, gav keiseren Tribonian ordre til sammen med rettslærerne Theophilus og Dorotheus å utarbeide en lærebok i den således kodifiserte rett. Denne lærebok, Institutiones, er skrevet etter forbilde av Gajus' institusjoner. Også den ble gitt lovs kraft. Den reviderte codex. Etter publikasjonen av den første codex (Codex vetus) var det utkommet flere nye forordninger. Keiseren gav 534 Tribonian det oppdrag sammen med 4 medhjelpere å utarbeide en ny utgave av codex. I den reviderte codex (Codex Justinianus repetitaepraelectionis) ble de nye forordninger opptatt og de eldre revidert, så det ble sammenheng i det hele lovverk. Etter 534. De keiserlige forordninger som ble gitt etter 534, kalles noveller (novellae leges); de ble ikke utgitt i noen offisiell samling. Etter Italias erobring ble den justinianske lovsamling i 554 innført også i det vestromerske rike. Det er diges­ tene som har den største betydning for ettertiden, ikke på grunn av kompilatorenes arbeid, men ved det som her er bevart av den klassiske romerske rettsvitenskap. corpus luteum, det ►gule legemet. Dannes i eggstokkene av cellene som blir igjen i follikkelen etter eggløsningen og produserer hormonet progesteron. corpus mysticum (lat. 'hemmelighetsfullt lege­ me'), kristenheten som Kristi legeme, symbolsk betegnelse med røtter i Bibelen (Kor. 1.12. ff). I Johann Georg Hamanns filosofi betegnelse på helheten av Skaper og skaperverk, der alt på en gang både er guddommelig og menneskelig. Corradini, Enrico, 1865-1931, italiensk forfatter; skrev først under innflytelse av D'Annunzio og Ibsen, ble senere fascist og ansett som en av fascis­ mens teoretikere. Regjeringsmedlem 1928. Han grunnla tidsskriftet LTdea Nazionale i 1911. Av hans skuespill kan nevnes L'aurea leggenda di Madonna Chigi (19 31) og Charlotta Corday (1908). Correggio, eg. Antonio Allegri [kårreddså], da Correggio, 1489 eller 1494-1534, italiensk maler, utdannet ved studium av Andrea Mantegna og skolen i Ferrara. Han utførte store monumentaldekorasjoner, bl.a. i klosteret S. Paolo i Parma. Her fikk han sitt gjennombrudd med freskobilder over verdslige motiver, blant annet Dianas jakt, og dekorerte taket som en løvhytte med ovale åpnin­ ger med fremstillinger av Dianas amoriner. I dette verket utviklet han den myke og slørede form som skulle bli hans varemerke. Deretter malte han Marias kroning (nå praktisk talt ødelagt) i apsiskuppelen og den figurrike Kristi himmelfart i hovedkuppelen i kirken S. Giovanni Evangelista (1520-24). Hans største verk er kuppel-fresken i Parmas domkirke Marias himmelfart (1526-30). Ulusjonsmaleriet som skulle komme til å spille så stor rolle i barokken, er fullt utviklet i denne utsmykningen. Fordi Correggio i langt høyere grad enn Leonardo utnyttet clair-obscurens mu­ ligheter, fikk man fornemmelsen av at skikkelser og skyer gikk over i hverandre, hvor en ustanselig skiftende, ofte voldsom bevegelse var den driven­ de kraft. Han laget også en rekke alterbilder og andre

CORRÉZE

Correggio. Danae, 1531-32. Olje på lerret, 161 x 193 cm. Galleria Borghese, Roma.

bilder med religiøse motiver. I Madonna del Cesta (National Gallery, London) og Den hellige Katarinas trolovelse (Louvre, Paris), forenes mennesker og guddommelige personer i et idyllisk hverdagsliv. Erotiske motiver laget han i fremstillinger av Jupiters kjærlighetseventyr: Danae (Galleria Borghese, Roma), Jupiter og lo samt Ganymedes (begge i Kunsthistorisches Museum, Wien), og Leda og svanen (Gemåldegalerie, Berlin) som hørte til hans siste arbeider og ble utført for hertug Federigo av Mantova. Correggios maleriske form og smidige figurkomposisjon fikk stor betydning for barok­ kens og rokokkoens malerkunst. Litt./Ekserdjian, D.: Correggio, 1997; Gould, C.: The paintings of Correggio, 1976 Corregidor [kårexidå:], liten, befestet øy i Filippi­ nene, ved innløpet til Manilabukta; 5 km2. Under den annen verdenskrig (i jan. 1942) kjempet amerikanerne forbitret for å forsvare Corregidor etter at Manila var erobret av japanerne. Først da amerikanerne 6. mai samme år måtte oppgi øya, kunne japanerne utnytte Manila som flåtebase. Amerikanerne gjenerobret øya feb. 1945.1 1947 ble den overtatt av Filippinene. På øyas høyeste punkt står minnesmerke over stillehavskrigen. Correia, Gåspar, 1496-1560, portugisisk histori­ ker. 16 år gammel drog han til India, hvor han skrev Lendas da India, som behandler de første 53 år etter at portugiserne oppdaget India. Correia, Natålia de Oliveira, 1923—93, portugisisk forfatter, født på Azorene, først og fremst kjent for sin poesi. Hele hennes poetiske produksjon ble samlet utgitt i hennes dødsår med tittelen O Sol nas Noites e 0 Luar nos Dias. Innflytelsen fra surrea­ lismen er fremtredende i hennes diktning. I en lyrisk, men ironisk tone gis virkeligheten en ma­ gisk fremstilling med bruk av en frodig og bisarr fantasi, romantisk subjektivitet veksler med rea­ listisk objektivitet osv. Correia deltok aktivt i

opposisjonen mot Salazarregimet, og var repre­ sentant i Nasjonalforsamlingen etter april 1974. correlata (av lat. correlatio, 'gjensidig forhold'), samsvarende ting eller begreper av hvilke det ene ikke kan tenkes uten det andre (f.eks. far-barn, årsak-virkning). I logikken betyr correlata sideord­ nede ledd, setninger, som hviler på en felles be­ grunnelse. Correns, Carl Erich, 1864-1933, tysk botaniker og genetiker, en av grunnleggerne av moderne gene­ tikk. Direktør for Kaiser Wilhelm Institut fur Biologie i Berlin-Dahlem fra 1914. Gjenoppdaget i 1900 de mendelske arvelover, samtidig med, men uavhengig av De Vries og G. Tschermak von Seysenegg. Corréze [kåre:z], departement i Frankrike, i sørlige del av regionen Limousin; 5857 km2 med 232 800 innb. (2002). Folketallet har vært synkende de seneste tiårene. Hovedstad: Tulle; største by: Brive-la-Gaillarde. Corréze ligger i den vestlige utkanten av Massif central og har et kupert landskap. Høyeste punkt er Mont Adouze på Plateau de Millevaches, 954 moh. Landskapet er gjennomskåret av flere store elver, bl.a. Dordogne og dens bielv Corréze, som danner dype daler der mesteparten av befolknin­ gen er konsentrert. Høylandet har et fuktig og kjølig klima, og brukes mest til sauebeite. Dalene derimot har et varmt klima, med dyrking av mais, hvete, tobakk, grønnsaker, frukt, vindruer og nøtter. Oppdrett av storfe, svin og fjærkre. Indust­ rien er beskjeden, med produksjon av maskinde­ ler, elektriske komponenter og næringsmidler. Corréze [kår£:z], elv i Frankrike, bielv til Vézére som løper ut i Dordogne. Springer ut på Plateau de Millevaches i vestlige Massif Central og renner forbi byene Tulle og Brive-la-Gaillarde, 90 km lang.

446

CORRIB

Corrib [kårib], Lough Corrib, innsjø i Irland, Con-

nacht; landets største, 176 km2. Har avløp til Galwaybukta gjennom Corrib River. corrida [kårriåa] (sp.), løp; corrida de toros, tyre­ fektning. Corrientes. 1 Provins i Argentina, grenser i nord til Paraguay,

1 sørøst til Brasil og Uruguay, omfatter deler av landskapet Mesopotamia; 88 199 km2 med 931 000 innb. (2001). Hovedstad: Corrientes. Består til størstedelen av et fuktig subtropisk lavland. Jordbruk er viktigste næringsvei med stort kveghold og dyrking av ris, bomull, sitrus­ frukt og tobakk. 2 By i Argentina, hovedstad i provinsen Corrien­ tes, ved Rio Paranå, 40 km sør for sammenløpet med Rfo Paraguay; 260 300 innb. (2001). Han­ delssenter. Stor eksport av frukt, bomull, ris og tobakk. Viktig elvehavn. Universitet (fra 1957). Byen ble gunnlagt 1588. Mange vakre bygninger fra kolonitiden.

CORRIERE DELLA SEBA Corriere delta Sera [kårriere-] (it. 'kveldsposten'), italiensk dagsavis, grunnlagt 1876, liberal. Utkommer i Milano og er en av Italias tre store riksaviser. Opplag 2002: 690 000. Avisen ble ensrettet under fascismen, men holdt stillingen som landets mest utbredte avis. Nyopp­ rettet 1945 som Corriere d'Informazione, 194668 var navnet II nuovo Corriere della Sera. Corrigan, Mairead [kårigan], f. 1944 i Belfast, nordirsk fredsaktivist. Tok 1976 sammen med Betty Williams og Ciaran McKeown initiativet til å stifte Community of the ►Peace People. Fikk 1976 sammen med Betty Williams «Folkets Fredspris». 1977 ble hun sammen med Betty Williams tildelt Nobels fredspris for 1976, for å ha utløst den kampanje som tok sikte på å få slutt på voldshandlingene i Nord-Irland. Litt.: Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 corrigenda (lat. 'det som bør rettes'), liste over trykkfeil. corrigentia (lat. 'det som retter opp'), velsmaken­ de stoffer som tilsettes legemidler for å gi bedre smak eller lukt. corroboree [kåråbåri:], en seks uker lang fest med danseritualer blant Australias urinnvånere; ble arrangert for å fremme jaktlykke og fred mellom ulike grupper. Begrepet er også noe feilaktig blitt brukt om alle former for rituelle samlinger blant urbefolkningsgruppene. Corrs, The [kårs], irsk gruppe dannet 1990; består av fire søsken Corr: Andrea, sang, Sharon, fiolin og sang, Caroline, trommer og sang, og Jim, gitar, keyboards og sang. Musikken deres er en blan­ ding av pop, rock og tradisjonell irsk folkemusikk. De fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med debutalbumet Forgiven Not Forgotten (1995), som ble solgt i nesten 10 millioner eksemplarer. Senere har de fulgt opp med Talk On Comers (1997), In Blue (2000) og Borrowed Heaven (2004). Andrea Corr har bl.a. hatt roller i filmene The Commitments og Evita. corru [tJ-], corro-, samisk sammensetningsledd i mange stedsnavn: lang rabb, mindre høyderygg. Corsari, Willy, 1897-1998, pseudonym for Wilhelmina Angela Schmidt, nederlandsk forfatter. Hun vant stor popularitet med sine pikebøker, detek­ tivromaner, andre romaner og skuespill. En rekke av Corsaris bøker er oversatt til norsk. Corse [kårs], øy og region i Frankrike. Regionen består av departementene ► Corse-du-Sud og ► Haute-Corse. Se for øvrig »-Korsika.

Corse-du-Sud [kårs dy syd], departement i Frank­ rike, regionen Corse, utgjør den sørlige del av øya Korsika i Middelhavet; 4014 km2 med 120 700 innb. (2002). Hovedstad: Ajaccio. Det er stor utflytting til fastlandet, og folketallet har gått tilbake. Innlandet er fjellrikt, og består av det krystal­ linske Banda di fuori i vest og de sterkt foldede fjellene Banda di dentro i øst. Jordbruk dominerer økonomien, med dyrking av hvete og oliven og oppdrett av sauer og geiter. cprso (it. 'løp'), betyr veddeløpsbane eller et ved­ deløp, men navnet er især knyttet til den lystkjøring som på festdager finner sted i de store italien­ ske byenes hovedgater, som derfor selv har beteg­ nelsen corso. Corso i Roma er en smal, lang gate fra Piazza del Popolo til Piazza Venezia; lignende corsoer finnes i andre byer, også i Sør-Frankrike. Corso, Gregory [kå:sou], 1930-2001, amerikansk lyriker. Han ble født i New Yorks slumstrøk, og tilbrakte tre år i fengsel. Corso begynte å skrive dikt under påvirkning av Allen Ginsberg, og ble regnet som en av poetene i beat-bevegelsen. I diktsamlinger som Bomb, Gasoline (1958), Long Live Man (1963), Elegiac Feelings American (1970) og The Herald of the Autochthonic Spirit (1981) både refser og gjør han narr av samfunnet. Mindfield: New & Selected Poems kom i 1997. Corso skrev også et skuespill, ThisHung-Up Age (1955), og en ro­ man, The American Express (1961). Cortaillod [kårtajå], boplass og arkeologisk funnsted fra bredden av Neuchåtel-sjøen i Sveits. Utgravninger har avdekket en landsby av pælebygninger der tre, tekstiler og planterester var sjeldent godt bevart. Cortaillod representerer den eldste neolittiske kultur i Sveits. Cortåzar. Julio [kårtasar], 1914-84, argentinsk forfatter, en av landets fremste. Fra 1951 bodde han i Paris. Han debuterte med Los reyes (1949), en original omtolking, i dialog-form, av Minotauros-myten. Deretter fulgte tre samlinger med fortellinger, Bestiario (1951), Finaldeljuego (1956) og Las armas secretas (1959), som stiller ham blant de fremste spansk-språklige fortellere. Cortåzar fører leseren inn i en fantastisk og ofte angstfylt verden der rom- og tidsbegrepene synes opphe­ vet, og hvor det er vanskelig å skjelne det virkeli-

Hernån Cortés

ge fra det uvirkelige. 1960 utkom romanen Los premios, en moderne allegori. Hans mest ambisiøse verk er den filosofiske romanen Rayuela (1966). Tittelen henspiller på at hovedpersonens flakkende søken etter en jordisk «himmel» minner om barnet som hopper «para­ dis» (rayuela) fra rute til rute. Cortåzar har tatt opp temaer fra Rayuela i 62. Modelo para armar (1968). I 1973 utgav han romanen Libro deManu­ el der han går inn for en sosialistisk løsning for Latin-Amerika. Han fortsatte å skrive fortellinger, samlet i Historias de cronopiosy de famas (1962), Todos los fuegos elfuego (1966), Octaedro (1974), Alguien que anda por ahi (1977), Queremos tanto a Glenda (1981) og Deshoras (1983). Sammen med sin kone Carol Dunlop skrev Cortåzar en praktfull reiseskildring, Los autonautas de la cosmopista o un viaje atemporal Paris-Marsella (1983). Et utvalg av hans fortellinger utkom på norsk i 1970 med tittelen Seremonier. Han utgav også poesi og en rekke litterære og politiske essayer. Corte-Real, Gaspard, død 1502, portugisisk oppda­ gelsesreisende, sønn av J. V. Corte-Real. Etter oppdrag av kongen av Portugal foretok han sammen med broren Miguel to reiser for å finne sjøveien til India, 1500 og 1501. På den første undersøkte han østkysten av Amerika, på den siste bl.a. Grønland. Cortina d’Ampezzo i Dolomittene er et populært feriested vinter og sommer. De olympiske vinterlekene i 1956 ble arrangert her.

447 Corte-Real, Joåo Vaz, portugisisk oppdagelsesrei­ sende, død 1546. Deltok 1472 eller 1473 i en ekspedisjon sendt ut av kong Christian 1 under ledelse av admiralene Diderik Pining og Hans Pothorst til farvannet vest for Island og Grønland. Nordmannen Jon Skolp (Johannes Scolvus) deltok også i turen, som nådde det amerikanske fastland (St. Lawrence River, Labrador). CorteReal utarbeidet en beretning om turen for kongen av Portugal. Cprtes (mlat. curtis regia, kgl. råd, hoff), i middelal­ deren stenderforsamlinger i de kristne riker på Iberiske halvøy; på 1800-tallet parlamentariske forsamlinger i Spania, Portugal og flere sørameri­ kanske stater. Brukes nå bare som navn på den spanske nasjonalforsamling. Cortés, Hernån (Fernando), 1485-1547, spansk oppdager, Mexicos erobrer. Kom fra en fattig lavadelsfamilie, drog 1504 til Hispaniola (Haiti) der han ble stattholderen Diego Velåsquez' sekre­ tær og deltok i dennes tog til Cuba (1511). 1518 valgte Velåsquez Cortés til leder av en ekspedisjon mot det aztekiske rike i Mexico. Ekspedisjonen landet ved elva Tabasco, hvor de innfødte under­ kastet seg og gav ham gaver, deriblant slavinner. En av disse, Marina (Malintzin), ble Cortés' elske­ rinne og gjorde tjeneste som tolk. Cortés seilte nå nordover kysten og gikk i land der byen Vera Cruz nå ligger. De innfødte mottok ham vennlig, og aztekerkongen Montezuma sendte ham kostbare gaver for at han skulle vende om; men dette økte bare spaniernes gullbegjær enda mer. Cortés etterlot 150 mann i Vera Cruz og drog innover i landet. Et planlagt overfall på spanierne i Cholula, aztekernes hellige by, ble oppdaget og straffet med et grusomt myrderi. 8. november 1519 nådde Cortés hovedstaden Tenochtitlån. Aztekerne, som aldri hadde sett hester eller kanoner, gjorde ingen motstand, men hyllet Cortés som «solens sønn» som var ventet fra den andre siden av havet. Imidlertid angrep meksikanerne befestningen i Vera Cruz. Cortés lot da aztekerhøvdingen Mon­ tezuma fengsle og tvang ham til å anerkjenne den spanske kongen Karl 5 som sin herre. Da Velås­ quez sendte en hær mot ham, rykket Cortés den i møte og tok anføreren til fange, hvoretter soldate­ ne gikk over til ham. Under hans fravær brøt det ut opprør blant aztekerne. Montezuma ble drept, og den nye keiser Guatemozin (Quauhtemoc) tvang spanierne til å rømme hovedstaden (juni 1520). Men spanierne kom tilbake og tok en grusom hevn. August 1521 angrep Cortés på nytt. Etter 75 dagers harde kamper ble Tenochtitlån tatt og Guatemozin fanget og torturert i hjel. Byen ble brent og helt utslettet. På ruinene av aztekerriket grunnla Cortés en spansk provins. Han ble ut­ nevnt til guvernør (1522) over «Ny-Spania», lot Tenochtitlån eller Mexico by gjenoppbygge og sendte ut ekspedisjoner som erobret hele MellomAmerika. I 1528 vendte Cortés hjem til Spania og ble Marqués del Valle de Oaxaca. Forvaltningen av Mexico ble overdratt til et råd og en ny vise­ konge, Antonio de Mendoza. 1 1530 drog Cortés ut på nye oppdagelsesreiser, og konstaterte bl.a. 1536 at California var en halvøy. Levde sine siste år i fattigdom i Spania. HHo cortex (lat. 'bark'). 1 Farmakognostisk betegnelse for droger som består av barken av trær eller busker, f.eks. cortex cinchonae, kinabark, cortexfrangulae, frangulabark. 2 (anat.) se ► kortex. Corti, Alfonso Giacomo Gaspare, 1822 - 76, itali­ ensk lege, beskrev i 1850 som den første, det indre øre i detalj, også den akustiske labyrint med de spesifikke lydsanseceller i Cortis organ, som har navn etter ham. Corti, Maria, 1915—2002, italiensk filolog og litte­

CORUMBÅ

raturforsker, en av landets mest kjente. Medre­ daktør av tidsskriftet Strumenti critici. Som filolog var hun særlig opptatt av 1200-tallet, og av et utstrakt redigeringsarbeid, bl.a. av Beppe Fenoglios samlede verker. Som teoretiker arbeidet hun særlig med formalistisk og semiologisk metode­ forskning. Corti skrev også flere romaner, den prisbelønnede L'ora di tutti (1963), Il ballo dei sapienti (1966) og W canto delle sirene (1989). corticotropin (eg. «drenocorticoiropt Tzormon eller ACTH), hormon fra hypofysens forlapp, se ► kortikotropin. Cortina d’Ampezzo [- dampettså], feriested i Italia, Veneto, i Dolomittene, 1220 moh., 80 km sørøst for Brennerpasset; 6500 innb. (2000). Både vin­ ter- og sommerturisme. Kjent som skueplass for internasjonale idrettskonkurranser, bl.a. de olym­ piske vinterleker 1956. Bybildet domineres av den moderne kirken, bygd i gotisk stil. Cortinarius, skivesoppslekt, se ► slørsopp. cortisol, tidligere betegnet hydrokortison, se ► kortisol. cortispn, et av hormonene i binyrebarken, se ►kortison. Cortis organ, etter den italienske anatom Alfonso Corti (1822-76), sanseorganet for hørselen, ligger i sneglehuset i det indre ►øret. Cortona [-tå-], by i Italia, Toscana, 95 km sør for Firenze; 22 050 innb. (2001). En av Toscanas eldste byer. Bybildet er lite forandret siden renes­ sansen. Utsikten fra de gamle vollene er regnet blant Toscanas flotteste. Slott fra middelalderen. Det etruskiske museum i Palazzo Pretorio (1300tallet) viser etruskiske og romerske funn, samt italiensk kunst. Flere vakre kirker, bl.a. II Gesu med kunstsamlinger. Cortona, Pietro Berettini da [-tå-], 1596-1669, italiensk arkitekt og maler, barokkens mest be­ rømte takdekoratør, utdannet først i Firenze, siden i Roma. Rafael, Carracci og antikkens kunst fikk stor betydning for ham. I Roma bygde han blant annet Santi Martino e Luca (1635-50) og oppførte S. Maria della Paces fasade og plassen foran kirken, et verk av stor betydning med sine konvekse og konkave veggflater (1656-57). Men det var i de tidstypiske monumentale dekorasjo­ ner av tak, kupler og lignende han fremfor alt fikk utfoldelse for sine evner. Han fortsatte her Correggios illusjonistiske perspektivstil og formet også sine komposisjoner under inntrykk av Ru­ bens. For pave Urban 8 malte han taket i den store sal i Palazzo Barberini, med storartet farge­ prakt og en illusjonsvirkning bygd på en sløret og diffus maleriteknikk (1633-39). I pakt med den rådende smak gav Cortona uttrykk for kristne ideer gjennom figurale allego­ rier av skikkelser fra den antikke mytologi grup­ pert rundt Barberini-familiens våpenmerke (tre bier), omgitt av en mektig laurbærkrans. I Roma utførte han for øvrig takdekorasjoner med moti­ ver fra Aeneas' historie i Palazzo Pamphili og utstyrte S. Maria in Vallicella med fresker, blant annet i taket en dristig, pompøs fremstilling av jomfru Maria som på Filippo Neris bønn hindrer stillaset omkring et byggverk fra å falle ned. I Firenze smykket han med hjelp av elever 164147 takene i 7 rom i Palazzo Pitti med dekorasjoner i tilknytning til de 7 planeter og hertug Ferdi­ nands 7 dyder. Dekorasjonen, som er holdt i lyse farger, ble et forbilde for mange barokke utsmyk­ ninger.

Pietro da Cortona. Over: Fasaden til Santa Maria della Pace i Roma (1656-1657). - Under: Utsnitt av takmaleri med motiv fra Aeneas’ historie i Palazzo Pamphili, Roma.

Cortona regnes i dag blant skaperne av den stilrevolusjon som fant sted omkring 1630, og som la grunnen for høybarokkens bygningskunst. Det var bygningskroppens plastisitet som opptok ham, og modelleringen med lys i interiøret. Cortot, Alfred Denis [kårtå], 1877-1962, fransk pianist og dirigent. Fra 1907 professor ved Pariskonservatoriet. Spesielt kjent som tolker av Cho­ pins og Debussys verker. Dannet sammen med Thibaud og Casals en verdensberømt trio. Utgav Chopins etyder og preludier, La Musique frangaise de piano (3 bd., 1931—44) og komponistbiografi over Chopin. Corumba, by i Brasil, Mato Grosso do Sul, ved Rio Paraguai, 19 km fra den bolivianske grensen, den

448

CORUNA

mest trafikkerte grenseovergang mellom Brasil og Bolivia; 95 700 innb. (2000). Elvehavn; jernbane til Såo Paulo ved atlanterhavskysten og Santa Cruz i Bolivia. Eksport av mangan- og jernmalm fra Morro do Urucum. Utvinning av kalkstein og produksjon av sement. Skipsverft. Grunnlagt 1778. Verdens største elvehavn rundt 1840. Coruna, La, provins og by i Spania, se ►La Coruha. Corus Group plc, London, britisk stålkonsern dan­ net 1999 da British Steel overtok det nederland­ ske stålselskapet Koninklijke Hoogovens. Produk­ sjon i over 15 land av alle slags ståltyper med videreforedling til valsede produkter; også alumi­ niumsproduksjon. Omsetning ca. 14 mrd. ameri­ kanske dollar med rundt 50 000 ansatte (2003). British Steel Corporation (BSC) ble grunnlagt 1967 ved nasjonalisering av 14 større stålforetak med i alt over 250 000 ansatte. BSC ble privatisert 1988 som British Steel. Norsk virksomhet. Corus Bygg Systemer (tidl. Sitas Profil) i Skien produserer tak- og veggplater av stål og aluminium. Corus Packaging Plus Nor­ way i Bergen produserer emballasjestål (fortinnet blikk). Bedriften het tidl. Norsk Blikkvalseverk, som ble grunnlagt 1916 og overtatt av Hoogovens 1992. Corus Group eier også halvparten av stålgrossisten ►Norsk Stål. corvée [kårve] (fr.), hoveriarbeid som frie og livegne bønder måtte utføre for godseierne, eller (corvée royale) som den ikke-privilegerte befolk­ ning på landet måtte yte kongen til bygging og vedlikehold av veier og festningen Corvée ble avskaffet under revolusjonen. Cprvey [-vai], Ny-Corvey (lat. Corbeja nova), benediktinerkloster ved Hoxter i Westfalen, grunnlagt ca. 815 som datterkloster til Corbie i Picardie. Herfra drog ►Ansgar, Nordens apostel, og andre misjonærer ut i Nord-Europa. ► Widukind skrev saksernes historie her. Klosteret var berømt for sin skole og sitt bibliotek. Corvey ble plyndret av svenskene i 1632 og sekularisert i 1803. Bygnin­ gene er vel bevart. Cprvidae (lat.), vitenskapelig betegnelse på ►kråkefamilien. corviniello [kårvinjellå], metallarbeider som er prydet med innlagt perlemor, skilpadde, steiner eller metaller, oppkalt etter oppfinneren von Corvin-Wiersbitzki og niello. Metoden brukes til fremstilling av bordplater, skåler, innlegg i møbler, bokbind m.m. Corvo, øy i Atlanterhavet, den nordvestligste av øyene i Azorene, Portugal; 18 km2. Øya er bygd opp av vulkansk materiale, og når opp i 777 moh. i Cabego Gordo. Ligger 16 km nord for Flores, men er ofte isolert om vinteren på grunn av dårlig vær. Befolkningen lever av jordbruk og bor i Vila Corvo på sørøstkysten, den eneste bosettingen. Cprvus (lat.), slekt i kråkefamilien, med bl.a. krå­ ke, kaie og ravn. Corydalis, planteslekt i valmuefamilien, se ►lerkespore. Coryell, John Russell [kårial], 1848-1924, ameri­ kansk forfatter som bl.a. under pseudonymet Nick ► Carter skrev mer enn 1000 røverromaner i kompaniskap med T. C. Harbaugh, F. V. R. Dey, G. C. Jenks o.a., fra 1870-årene og frem til den første verdenskrig. Fortellingene har senere gitt stoff til filmer (bl.a. med E. Constantine) og hørespill. Coryell, Larry [kårial], f. 1943, amerikansk gita­ rist. Spilte med ulike rockgrupper fra slutten av 1950-årene, kom med ijazztrommeslageren Chico Hamiltons gruppe i 1965. Året etter var han med på å danne den kanskje første «elektriske» jazzrockgruppen, Free Spirits. Deretter spilte han med bl.a. Gary Burton og Herbie Mann, før han i 1973 dannet den suksessrike gruppen Eleventh House. I slutten av 1970-årene spilte han mest

akustisk gitar, bl.a. i trio sammen med instrumentkollegene John McLaughlin og Paco De Luda. Senere har han vekslet mellom akustisk og elektrisk musikk, og vist sin allsidighet innen ulike stilretninger. Plateutgivelserbl.a. Introducing llthHouse (1974), Equipoise (1985), Shining Hour (1990), Live From Bahia (1992), Monk, Trane, Miles &Me (1999) og Tricycles (2004). Corylaceae, tofrøbladet plantefamilie, se ► hasselfamilien. Corylppsis, buskslekt i trollhasselfamilien se ►korylops. Cprylus, planteslekt i hasselfamilien, se ►hassel. Corynebacterium (gr. 'klubbe' og 'liten stav'), slekt av grampositive stavbakterier. Omfatter bl.a. C. diphtheriae, som fremkaller ►difteri, og en del arter som fremkaller sykdom hos dyr. Cprypha, planteslekt i palmefamilien. 8 indomalayiske arter, store trær med høy, toppstilt bloms­ terstand; etter blomstring og fruktsetning dør hele treet. Stammen gir godt tømmer, av margen fås sago og av bladene tekstilmateriale. Talipotpalmen, C. umbraculifera, vokser i Sri Lanka og SørIndia. Blomsterstanden er større enn hos noen annen plante, 6-8 m høy, med millioner av små tvekjørmede blomster. Bladene kan bli 3-4 m brede. Bladene ble tidligere brukt som papyrus til å skrive på. Singalesernes hellige skrifter er opp­ tegnet på talipotblad. cos, se ►cosinus. cosalitt, sulfidmineral med sammensetning Pb2Bi7S5 som er funnet i små mengder i flere norske forekomster. Navn etter gruven Cosala, Mexico. Cosa Nostra [kåsa nåstra] (it. 'vår sak'), kriminell organisasjon i USA. Medlemmene rekrutteres særlig blant de italienske befolkningsgrupper i USA. Organisasjonens mål er å kontrollere de illegale inntektskilder (prostitusjon, narkotika­ handel, ulovlige spillekasinoer), og den driver en landsomfattende lyssky virksomhet. Se også ►mafia. COSATU, se ►Congress of South African Trade Unions. COS B, betegnelse på den europeiske romorganisasjonen ESAs første satellitt, skutt opp 9. august 1975 for å foreta gammastrålemålinger. Co^buc, Gheorghe [kåjbuk], 1866-1918, ru­ mensk dikter. I sine dikt i klassisk stil behandler han temaer fra livet i de transilvanske landsbyene og fra rumensk historie. Han er mest kjent for sine ballader, men skrev også sensuell kjærlighetsly­ rikk. Dessuten gjorde han en stor innsats som oversetter av bl.a. Vergil, Dante, Byron og Schiller. Cosby, Bill [kåzbi], f. 1938, amerikansk skuespil­ ler og komiker. Slo igjennom 1965 i fjernsyns­ serien I Spy, var den første svarte artist som hadde hovedrollestatus i en amerikansk fjernsynsserie. Har senere medvirket i flere serier, dessuten spillefilmer, bl.a. California Suite (1978). Hans eget The Cosby Show (Cosby med familie, 1984-92) ble raskt en av de mest populære fjernsynsserier i USA og fikk også et stort publikum i Norge. Har utgitt bøkene Fatherhood (1986, norsk utg. Kunst­ en å være far) og Time Flies (1987), dessuten over 20 LP-plater. coscorobasvane, Coscoroba coscoroba, fugleart i andefamilien. En liten, hvit svane med svarte vingespisser, rødt nebb og røde ben. Har tilhold i de sørlige deler av Sør-Amerika. cosecans (avlat, complementisecans) (mat.), sym­ bol cosec, trigonometrisk funksjon. Cosecans til en vinkel i en rettvinklet trekant defineres som forholdet mellom hypotenusen og vinkelens motstående katet. Se også ►trigonometri.

Cosenza [kåzentsa]. 1 Provins i sørlige Italia, Calabria; 6650 km2 med

733 140 innb. (2003). Hovedstad: Cosenza. Pro­ vinsen har flere landsbyer som har albansktalende befolkning, etterkommere etter innvandring på 1400-tallet. Den sentrale delen av provinsen består av fjell­ kjeder som tilhører Apenninene. Mot Tyrrenske hav og Tarantobukta ligger en smal kystslette. Jordbruk er viktigste næringsvei. Det dyrkes korn, sydfrukter, vin og oliven i lavereliggende strøk; i fjellene stort saue- og geitehold. 2 By i Italia, Calabria, hovedstad i provinsen Co­ senza, ligger ved Cratis øvre løp; 73 000 innb. (2001). Handelssenter; møbel- og ullindustri. Erkebispesete siden 1000-tallet. Romersk katedral fra 1100-tallet m.m. Antikkens Consentia, erobret av romerne 204 f.Kr. Alarik falt ved beleiringen av Cosenza 410. Ofte herjet av jordskjelv, senest 1905. Store øde­ leggelser under den annen verdenskrig. Coseriu, Eugenio, f. 1921, rumensk-tysk språk forsker og romanist. Professor bl.a. i Montevideo, fra 1963 i Ttibingen. Han har gjennom et stort antall viktige arbeider øvd betydelig innflytelse som viderefører av en klassisk europeisk struktu­ ralisme i språkvitenskapen, bl.a. i Synchronie, Diachronie und Geschichte (1974) og Einfiihrung in die allgemeine Sprachwissenschaft (1988). Cosgrave. Liam [kåzgreiv], f. 1920, irsk politiker og jurist, sønn av W. T. Cosgrave. Medlem av Dåil (nasjonalforsamlingen) 1943-81, leder for Fine Gael-partiet 1965-77. Utenriksminister 1954-57, statsminister 1973-77. Cosgrave, William Thomas [kåzgreiv], 18801965, irsk politiker. Han deltok i påskeopprøret 1916, ble dømt til livsvarig straffarbeid, men benådet 1917. Under Irlands frihetskamp sluttet han seg til de moderate. Medlem av regjeringen 1922, statsminister 1922-32. Cosgrave var Fine Gael-partiets leder i parlamentet 1933-44, da han trakk seg ut av aktiv politikk. Cosic, Dobrica [tjasitf], f. 1921, jugoslavisk (ser­ bisk) forfatter. Hans roman om partisankrigen, Fjernt er solen (1951), betød et brudd med den stereotype sosialistiske realisme. Hans hovedver­ ker er de psykologiske historiske romanene Røtter (1954) og Splittelse (1961), om delingen av serber­ ne i partisaner og tsjetniker, den eksperimentelle romanen Fabel (1966) og krigsromanen Dødens tid (1975). 1992-93 var han president i Jugoslavia (Serbia og Montenegro). Cosi fan tutte ossia La scuola degli amanti [kåsi fan tutte] (it. 'Slik gjør alle (kvinner), eller Elskernes skole'), opera i to akter med musikk av Mozart og libretto av Lorenzo Da Ponte. Uroppført Wien 1790, oppført første gang på Den Norske Opera 1965. Handlingen utspiller seg i Napoli på 1700tallet. Ferrando (tenor) og Guglielmo (baryton) setter trofastheten til sine forloveder på prøve, søstrene Fiordiligi (sopran) og Dorabella (mezzo­ sopran). cosinus (av lat. complementisinus) (mat.), symbol cos, trigonometrisk funksjon. Cosinus til en vin­ kel i en rettvinklet trekant defineres som forhol­ det mellom vinkelens nærmestliggende katet og hypotenusen. Se også ►trigonometri. cosinus [- fi] (elektr.), effektfaktor i en vekselstrømkrets. I et vekselstrømsystem betegner den elektriske vinkelen (faseforskyvningen) mellom strøm og spenning. Strømmen multiplisert med cos 4> gir den aktive strømkomponent, dvs. den komponenten av strømmen som er i fase med spenningen. Cosmas og Damianus helgener, var ifølge legenden tvillinger, drev legepraksis uten å motta betaling og ble henrettet under Diokletian for sin kristne

449

COSTAIN

tros skyld. Cosmas og Damianus er vernehelgener for leger, apotekere og de medisinske fakulteter. Festdag: 26. sept. Cosmatene (av fornavnet Cosmas), romersk kunstnerfamilie, utførte arbeider i en steinmosaikk som blir kalt cosmatarbeid, utbredt fra 1100-1300-tallet, finnes i Roma og Latium. cosmatarbeid. Cosmatenes mosaikk var vesentlig sammensatt av antikke fargede marmorrester, kostbare steiner og perlemor. Arbeidene ble brukt til forsiring av gulv, altre, prekestoler (amboner), søyler og lignende. Karakteristisk er de vridde søyler. Teknikken bygde på en stil som forente bl.a. lokale tradisjoner fra gammel-kristelig tid med arabisk innflytelse fra Sør-Italia. Gode ek­ sempler på cosmatarbeid finnes i korsgangene ved S. Giovanni in Laterano og S. Paolo fuori le mura, korskranken i S. Clemente, bispetronen i S. Maria in Cosmedin og S. Lorenzo fuori le mura, alle i Roma, og prekestolen i katedralen i Ravello. Cpsmos, slekt i kurvplantefamilien med 26 arter i tropisk Amerika. Ett- eller flerårige urter med motsatte blad og store blomsterkurver på lange stilker, enkeltvis eller i klaser. Blomstene er gule eller rødlige. Noen arter dyrkes hos oss som ettåri­ ge sommerblomster i hager. Mest kjent er pyntekurv eller pyntekosmos, C. bipinnatus, som blir 612 dm høy, har fjærdelte blad med linjeformede avsnitt og inntil 12 cm brede blomsterkurver med små, gule skivekroner og oftest 8 rosa kantkroner. Cpsmos, amerikansk fotballklubb, stiftet 1971 i New York. Bane: Giant Stadium, East Rutherford, New Jersey. Drakt: Hvit med grønn besetning. Cosmos spilte 1971-85 en betydelig rolle som foregangsklubb innen NASL, den nordamerikan­ ske profesjonelle ligaen. Knyttet til seg verdens­ kjente navn som Pelé og Franz Beckenbauer. Klubben ble NASL-mester 5 ganger, siste gang 1982. cosmotrpn, protonsynkrotron (se ► synkrotron) i Brookhaven National Laboratory, New York. Den ble fullført i 1952 og var dengang verdens største akselerator med en protonenergi på 3 GeV (milli­ arder elektronvolt), en magnetmasse på 1700 tonn og en banediameter på 30 m. Maskinen har ikke vært i bruk siden 1966. COSPAR, Committee on Space Research, interna­ sjonal romforskningsorganisasjon opprettet i 1958 med formål å utveksle resultater og erfarin­ ger. Organisasjonen hører under ICSU, Internatio­ nal Council of Scientific Unions, både vestlige og østlige land er med gjennom nasjonale vitenska­ pelige institusjoner. Norge er representert ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Sekretariat i Paris. Cossa, Francesco del, ca. 1435-77, italiensk ungrenessansemaler som tilhører den dekorativt innstilte Ferraraskole, påvirket av Mantegna, Tura og Piero della Francesca. Hans hovedverk er fres­ ker (1467-70) i Palazzo Schifanoja i Ferrara, med månedsfremstillinger som viste tidspregede og genremessige bilder fra det offentlige liv, hoffet og lignende, i forbindelse med dyrekretsens tegn og antikke guder på triumfvogner. Arbeidet har også stor kulturhistorisk interesse, og det har en sentral plass i den ikonologiske forskning pga. den viktige studien som A. Warberg viet det. Store deler av verket er ødelagt. Cossa var misfornøyd med honoraret og henla sin virksomhet til Bologna, hvor han bl.a. utførte et triptyk med to helgener og en stifter til S. Petronio; bildene er nå fordelt mellom Milano og London. Cossas maleri fikk etter hvert en sterkt skulptural form med marker­ te linjer og detaljer. Francesco del Cossa. Månedsbildet Mars, fra freskene i Palazzo Schifanoja i Ferrara (1467-70).

Cossa, Pietro, 1830-81, italiensk dramatiker,

erklært tilhenger av verismo, en litterær retning i Italia etter mønster av fransk naturalisme. Blant hans tallrike dramatiske arbeider kan nevnes Neroneartista (1871), Messalina (1877) og Cleopatra (1879). Cossas skuespill gjør neppe lenger noen lykke på scenen. Preget som de er av forfatterens rike fantasi og språklige mesterskap, nyter de imidlertid stor anseelse som lesning. Cpssack [-æk], britisk jager som 16. feb. 1940 bordet det tyske skip Altmark i Jøssingfjorden og befridde 299 britiske sjøfolk, se ►Altmark-saken. Cossjga, Francesco, f. 1928, italiensk politiker (kristeligdemokrat). Medlem av parlamentet fra 1963. Administrasjonsminister 1974-76, innen­ riksminister 1976-78, statsminister 1979-80. Senatspresident 1983-85. Italias president 198592. Cossotto, Fiorenza, f. 1935, italiensk sanger (mez­ zosopran ). Debuterte på La Scala, der hun i 1961 vakte oppsikt i tittelrollen i La Favorita. Har sunget på alle de store scenene, er særlig kjent for Verdiroller som Lady Macbeth, Azucena, Eboli og Amneris. costa [kåsta] (it., sp. og port.), kyst. Costa, Gabriel da, dss. Uriel ►Acosta. Costa, Lorenzo, ca. 1460-1535, italiensk maler av Ferraraskolen, elev av Cosimo Tura og Ercole Roberti. Visstnok påvirket av Francia gav hans tidligere realisme plass for en lyrisk og mer idea­ listisk form. Etter Mantegnas død i 1506 ble Costa hans etterfølger som hoffmaler i Mantova og Ferrara, og nådde da høyden av sin kunstneriske bane. I de allegoriske bildene Musenes rike og Merkurs kamp mot lastene i Olymp (Louvre) som han malte til Isabella d'Estes kabinett i Mantova, ble landskapet fremherskende. Costas kunst står på grensen til høyrenessansen. Costa, Lucio [kåsta], 1902-98, brasiliansk arki­ tekt, fremtredende funksjonalist. Sammen med Oscar Niemeyer og andre prosjekterte han en rekke offentlige bygninger i Rio de Janeiro. Utar­ beidet idé- og disposisjonsplanen for den nye hovedstaden Brasflia. Costa. Manuel Pinto da [kåfta], f. 1937, politiker på Såo Tomé og Principe. President for øyrepublikken fra selvstendigheten fra Portugal i 1975 til han trakk seg tilbake fra politikken 1991. Costa, Maria Velho da, f. 1938, portugisisk forfat­ ter fra den såkalte 40-tallsgenerasjonen. Sammen

med Agustina Bessa-Lufs er hun Portugals frems­ te kvinnelige samtidsforfatter, og er tildelt en rekke literære priser, bl.a. den viktige Camoesprisen (2002). Internasjonalt er hun mest kjent som medforfatter av No vas Cartas Portuguesas (1971) og polemikken rundt disse, men hun har skrevet en rekke betydelige romaner, bl.a. MainaMendes (1969), Casas Pardas (1977) og Missa in Albis (1988). Costa Blanca, 'Den hvite kyst', Spania, Valencia, den spanske middelhavskyst fra Torrevieja i sør­ vest til Denia i nordøst. Mange kjente badesteder, bl.a. Benidorm, Villajoyosa, Guardamar, Torre­ vieja og Alicante. Costa Brava, 'Den ville kyst', Spania, Cataluna, den spanske middelhavskyst fra Blånes nord for Barcelona til den franske grense, også kalt «den spanske riviera». Kjente badesteder, bl.a. Lloret de Mar, Tossa de Mar, San Felfu de Guixols, Palamos og Port-Bou. Costa de la Luz [- lujr], 'Lyskysten', Spania, Anda­ lucia, den spanske atlanterhavskyst i sør, fra Tarifa til den portugisiske grense. Turismen er foreløpig mindre utviklet enn langs den spanske middel­ havskyst. Costa del Azahar [-ajtaar], 'Appelsinblomstkysten', Spania. Valencia, den spanske middelhavs­ kyst fra Valencia nordover til Vinaroz sør for Ebros munning. Costa del Sol [-sål], 'Solkysten', Spania, Andalu­ cia, den spanske middelhavskyst fra Algeciras i vest til Almerfa i øst. Europas mildeste vinterkli­ ma (middeltemp. i Målaga er 12,5 °C i jan., 25 °C i aug.); mange badesteder, deriblant Torremolinos, Marbella, Fuengirola og Estepona. Betydelig turisme. Anslagsvis 5000 nordmenn er fastboen­ de her; også mange norske turister. Det er norsk sjømannskirke i Calahonda, 12 km øst for Mar­ bella, og Fuengirola har norsk skole. Costa Dorada, Den gylne kyst', Spania, Cataluna, den spanske middelhavskyst fra Ebros munning til Blånes nordøst for Barcelona. Flere store bade­ steder, bl.a. Tarragona, Sitges og Arenys de Mar. Costa e Silva, Arturo da [kåjta -], 1902-69, brasi­ liansk general og politiker, spilte en nøkkelrolle under militærkuppet i Brasil i 1964. Han var krigsminister 1964-66, ble president mars 1967 og satt i embetet inntil han ble rammet av slag i august 1969. Cpsta-Gavras, Constantin, eg. Konstantinos Gavras, f. 1933, gresk-fransk filmregissør, kjent for sine politiske thrillere. Etter debuten med Compartimenttueurs (Sovevognsmordet, 1965) og den påfølgende Un homme de trop (Den 13. fangen, 1966), fikk han stor oppmerksomhet med Z (1969) som skildrer et politisk mord begått av diktaturet i Hellas. Laveu (Tilståelsen, 1970) skild­ ret kommunistpartiets utrenskninger i Tsjekkoslo­ vakia, Étatdesiége (Gislene er vårt våpen, 1972) sør-amerikanske terrorister. Etter Section spéciale (De måtte dø, 1975), om tyske represalier i det okkuperte Frankrike under den annen verdens­ krig, fikk han kinosuksess med Missing (Savnet, 1982) med Jack Lemmon og Sissy Spacek på leting etter en amerikaner som er forsvunnet under høyresidens statskupp i Chile. I Betrayed (Forrådt, 1989) skildret han amerikanske rasister, og i Music Box (Spilledåsen, 1990) jakten på nazis­ tiske krigsforbrytere. Costain, Thomas Bertram [kåstein], 1885-1965, kanadisk-amerikansk forfatter, film- og forlags­ konsulent, en årrekke medredaktør for Saturday Evening Post. Ble kjent for sine historiske roma­ ner og biografier. Til hans viktigste arbeider hører Ride WithMe (1943, norsk overs. Tross alt, 1949), The Black Rose (1945, norsk overs. En lykkens ridder, 1948), The Conquerors (1949), bestselgeren

450

COSTA LUMl NOSA

The Silver Chalice (1952, norsk overs. Den hellige ild, 1955) og The Darkness andthe Dawn (1959). Costa Luminosa, Den lysende kysten', Spania, delt mellom Andalucia, Murcia og Valencia, den spanske middelhavskysten fra Almeria i sørvest til Torrevieja i nordøst. Turisme. costanoan, se ►vestkystindianere. Costa Rjca, republikk i Mellom-Amerika, ligger mellom Nicaragua i nord og Panama i sørøst, kystlinje mot Stillehavet i vest og Karibiske hav i øst. Omfatter også øya Isla del Coco (25 km2) i Stillehavet, ca. 550 km fra kysten. Befolkningen er overveiende av europeisk opprinnelse. Landet er politisk svært stabilt med parlamentarisk demokrati; hæren ble avskaffet i 1948. Økonomien er nært knyttet til USA. Oppdaget av Columbus 1502. Spansk koloni til 1821, egen republikk 1838. Navnet. Columbus kalte landet Costa del Oro, 'gullkysten', fordi de innfødte gav ham små gullstykker; senere ble det alminnelig å bruke beteg­ nelsen Costa Rica, 'den rike kyst' (sp.).

fellesmarked. Costa Rica er representert i Norge ved sin am­ bassade i Oslo, mens Norge er representert i Costa Rica ved sin ambassade i San José. FORSVAR

Republica de Costa Rica Republikk i Mellom-Amerika

Stat og styresett

RETTSVESEN

Landets øverste domstol er høyesterett og består av 22 dommere, valgt av nasjonalforsamlingen for åtte år. Valgperioden fornyes automatisk hvis ikke forsamlingen med 2/3 flertall vedtar noe annet. Eløyesterett kan, når den møter som Corte plena, prøve lovvedtak i forhold til grunnloven. I tillegg til den øverste domstol er det fire appelldomstoler og en rekke domstoler for straffe- og sivilsaker. Det er også noen spesialdomstoler. Dommere til de lokale domstoler utnevnes av høyesteretts øverste råd på fem medlemmer. Jurysystemet brukes ikke i Costa Rica.

Natur GEOLOGI OG LANDFORMER

FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Siden 1889 har Costa Rica hatt et demokratisk, republikansk og enhetsstatlig styresett. Etter presidentvalget 1948 oppstod uroligheter, og en kort tid ble landet styrt av en militærjunta. Etter urolighetene ble demokratiet gjeninnført og en ny forfatning ble vedtatt i 1949. Alle presidentskifter har siden foregått på demokratisk vis, og Costa Rica har fremstått som Latin-Amerikas mest stabile demokrati. Som i de fleste andre latiname­ rikanske land er den utøvende makt lagt til en folkevalgt president, valgt for fire år. Presidenten kan ikke umiddelbart gjenvelges. Det er stemmeplikt fra 18 års alder. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling på 57 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år. De viktigste parti­ ene er det sosialdemokratiske frigjøringspartiet PLN og det kristelig-sosiale partiet PUSC. Styreset­ tet er relativt stabilt. Etter forfatningen kan landet under normale forhold ikke ha en nasjonal hær. Administrativt er landet delt i sju provinser, ledet av presidentutnevnte guvernører. Provinsene er inndelt i kantoner og kantonene i distrikter. I hver kanton er det et valgt råd, men lokalstyret er strengt regulert gjennom nasjonal lovgivning.

Hæren ble nedlagt 1948 og erstattet med en sivilgarde; personellstyrke på 4400 (2002), grensepo­ liti 2000 og en landsomfattende politi-/sikkerhetsstyrke 2000. Landet har noen mindre patruljebåter og et lite antall fly for overvåkingsoppgaver.

51 100 km2 3 956 500 innb. (2004), 77,4 per km2

Hovedstad: San José Offisielt språk: Spansk Religion: Romersk-katolsk kristendom Nasjonaldag: 15. september Mynt: Colon å 100 céntimos NASJONALSANG

Nasjonalsangen er Noble patria, tu hermosa bandera ('Ærede fedreland, ditt vakre flagg') med tekst av José Maria Zeledon Brenes og melodi av Manuel Maria Gutiérrez. Melodien ble antatt 1853, teks­ ten etter en konkurranse 1900. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er colon (valutakode CRC) å 100 céntimos. Mål og vekt er metrisk. INTERNASJONALE FORBINDELSER

Costa Rica er medlem av FN og FNs særorganisa­ sjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handels­ organisasjon; for øvrig av bl.a. Organisasjonen av amerikanske stater og Det sentralamerikanske

Flere parallelle kjeder av den mellomamerikanske Cordillera ('fjellkjede') løper fra nordvest mot sørøst og dominerer landet; høyeste punkt er Cerro Chirripo i Cordillera de Talamanca, 3819 moh. I den nordlige og sentrale delen av landet finnes en rekke aktive vulkaner, deriblant Irazu (3432 moh.) og Turrialba (3329 moh.). Både vulkanutbrudd og jordskjelv er vanlig. Mellom fjellkjedene ligger Meseta Central (Valle Central, 'høytliggende sentral dal'), et høyfjellsplatå i 1000-1500 m høyde, dekket med fruktbart vul­ kansk jordsmonn. Økonomisk er dette den vik­ tigste del av landet hvor det meste av kaffeproduksjonen finner sted og hvor halvparten av befolkningen er bosatt. Det karibiske lavlandet er sumpig og skogdekket, og utgjør omkring */ 3 av landets areal. Lavlandet langs Stillehavet er sma­ lere, spesielt sørøst for Nicoyahalvøya. Costa Rica er velkjent for sine nasjonalparker, som utgjør hele 12 % av landet og som har ført til at mange av landets naturperler er skånet for kommersiell utnyttelse. Hele øya Isla del Coco med deler av havområdene omkring, til sammen 32 km2, er naturpark, og står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv. Nasjonalparken Amistad, en del av Talamancafjellene og verneområdet Guanacaste, står også på listen. KLIMA

Costa Rica ligger i den tropiske klimasonen. På grunn av nordøstpassaten er de karibiske kystslettene mer nedbørrike enn lavlandet ved Stilleha­ vet. Limon f.eks. mottar 3100 mm regn i året, og ingen måned får mindre enn 150 mm. Stillehavs­ kysten mottar 1000-2000 mm, hvorav mestepar­ ten faller i perioden mai-november. Middeltem­ peraturen ligger i lavlandsområdene omkring 27 °C i året med svært små årstidsvariasjoner. På

FLAGG OG VÅPEN

Flagget har fem horisontale felt i blått, hvitt, rødt, hvitt, blått (regnet ovenfra) i forholdet 1:1:2:1:1. Statsflagget er belagt med landets våpen. Fargene blått og hvitt stammer fra flagget til den sentralamerikanske unionen (1821-38) og gjenfinnes i flaggene til El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua. Den røde stripen ble tilføyd 1848. Riksvåpenet består av et våpenskjold omgitt av et rammeverk i gull. Skjoldet viser et landskap i naturlige farger: tre vulkaner med et seilskip på hver side av vulkanrekken, i bakgrunnen en oppgående sol og på himmelen 7 femtaggede stjerner (én for hver provins). Over skjoldet to banderoler med teksten America Central og Repilblica de Costa Rica.

Costa Rica

451

høyslettene er klimaet mer kjølig; hovedstaden San José (1150 m o.h.) har årsgjennomsnitt på 20 °C. Årlig nedbør i San José er ca. 1900 mm, av dette faller 90 % fra mai til oktober. PLANTELIV

Floraen er svært artsrik og omfatter mer enn 8000 karplanter. Det karibiske lavland er dekket av tropisk regnskog, unntatt der hvor denne er ryd­ det for dyrking. Langs selve kysten vokser mange steder mangrove. Lavlandet ved Stillehavet har en mer tørkepreget vegetasjon med løvfellende skog og skogsavanne øst for Nicoyahalvøya. I de kjøligere høylandsstrøkene vokser skoger av eik og trebregner, som over ca. 2500 moh. går over i gressletter. Costa Rica blir regnet som et fore­ gangsland innen naturvern; 12 % av landarealet er vernet. Resten av landarealet har imidlertid blitt utarmet som følge av oppdyrking og beiting. DYRELIV

Dyrelivet er rikt og variert og har tilknytning både til nord- og søramerikansk fauna. De nordlige artene omfatter bl.a. hvithalehjort, prærieulv, duskhalekanin, ekornarter og spissmus. Beitedyr, dovendyr, maurslukere og primater er eksempler på den sørlige faunaen. 850 fuglearter er observert i Costa Rica. Av disse er 600 standfugler og 200 årvisse trekk- og streif­ fugler. mange fugler fra Nord-Amerika mellom­ lander i Costa Rica under trekket (vadefugler) eller overvintrer (bl.a. tyranner, parulaer og andre spurvefugler). Av karakteristiske standfugler bør nevnes: hegrer, kondorer, duer, papegøyer, kolib­ rier (50 arter), trogoner, praktkvetsal, tukaner, parulaer (tidl, skogsangere) og gjerdesmetter.

Befolkning Folketallet er beregnet til ca. 4 mill. (2004) og årlig befolkningstilvekst til 1,9 % (2000-03); befolkningsutviklingen preges av en høy, men synkende, fødselsrate (20,7 %o) og lav dødsrate (4,3 %o). Spedbarnsdødeligheten hører til de laveste i Latin-Amerika. Ca. 50 % av befolknin­ gen er av europeisk (vesentlig spansk) opprinnel­ se; ca. 45 % mestiser, 3 % er av afro-karibisk opp­ rinnelse og det finnes en mindre indianerbefolkning: bribri (3500) ogboruca (1000). Omkring halvparten av landets innbyggere bor på Meseta Central hvor flere byer har vokst sammen til et stort urbant område. Største by er hovedstaden San José med 337 200 innb (2003), med forsteder ca. 1 mill. innb. RELIGION

Ca. 81 % av befolkningen tilhører den katolske kirken, det finnes også protestantiske og jødiske minoriteter, samt tilhengere av baha'i. SPRÅK

Spansk er offisielt språk. Blant den svarte befolk­ ningen brukes et kreolspråk basert på engelsk. De indianske språkene i landet hører i første rekke til språkgruppen chibcha.

Næringsliv Costa Rica har tradisjonelt vært svært avhengig av kaffe- og bananeksporten. Fra siste del av 1970årene sank prisene på jordbruksvarer samtidig som prisen på olje steg. Dette bidrog til en kraftig svekkelse av økonomien, med bl.a. økt arbeidsløs­ het og store underskudd i handelsbalansen med utlandet som følge. Fra tidlig i 1990-årene har økonomien bedret seg med tilpasninger etter Det internasjonale valutafondet (IMF) og nedbygging

Øverst: Avenida Central i hovedstaden San José. - I midten: Utsikt over byen Heredia, hovedstaden i provinsen med samme navn i midtre Costa Rica. - Nederst: Den katolske kirken har en sterk posisjon i hele Latin-Amerika, og kirkelige festdager blir ofte feiret med opptog og pomp og prakt. Iler en langfredagsprosesjon i Lirndn.

COSTA RICA

452

COSTA RICA

Intel. Den økonomiske veksten som har funnet sted i Costa Rica de senere årene, bl.a. med vekst i BNP på 2,8 % i 2000, skyldes i stor grad eksport av data- og telekommunikasjonsutstyr fra såkalte frisoner. Industriveksten generelt hemmes bl.a. av et lite hjemmemarked, og industriproduksjonen er nesten helt konsentrert til Meseta Central. UTENRIKSHANDEL

Utenriksøkonomien preges av store underskudd, og Costa Rica har en betydelig utenlandsgjeld. Av eksportverdien i 2001 utgjorde bananer 10 % og kaffe 2,5 % (eksporten fra frisonene er holdt utenfor). Dette er en nedgang fra 1998 da bana­ ner utgjorde 18,8 % og kaffe 12,4 % av eksport­ verdien. Nedgangen skyldes dels synkende priser på verdensmarkedet, dels ødelagte avlinger og sykdommer, men også omlegging av kaffeproduksjonen fra lavkvalitets til høykvalitetskaffe. Importen består av industrivarer, maskiner, kje­ mikalier og drivstoff. Costa Rica handler mest med USA, Tyskland, Guatemala og Italia. Costa Rica er medlem av Det sentralamerikanske felles­ marked. SAMFERDSEL

Fra nasjonalparken Manuel Antonio.

av en del sosiale goder. Servicesektoren har økt i senere år, og bidrog i 2001 med vel 60 % av brut­ tonasjonalproduktet (BNP) og hadde i 1997 56 % av sysselsettingen. Mange av servicearbeidsplassene er innenfor turistnæringen. Costa Rica har blitt et populært turistmål og er et foregangsland innen økoturisme, og turismen er landets viktig­ ste kilde til utenlandsk valuta. Costa Rica ble i 2001 besøkt av over 1,1 mill, turister, de fleste fra Canada og USA. Fra siste del av 1990-årene har produksjon av datautstyr også vært en viktig inntektskilde. BNP var i 2000 3960 USD per innb. JORDBRUK, SKOGBRUK OG FISKE

Jordbruket danner basisen i landets økonomi, og sysselsetter (sammen med skogbruk og fiske) 15 % av yrkesbefolkningen og står for 15 % av BNP; jordbrukets andel av sysselsettingen og BNP er imidlertid synkende. Ca. 10 % av landets area­ let er dyrket mark, mens 46 % er beitemark. De viktigste jordbruksarealene finnes på Meseta Central. Her produseres mesteparten av landets kaffe, meieriprodukter og sukker, samt matvarer som bønner, mais og poteter. Kaffen dyrkes for det meste på små gårder (fincas) på vulkansk jord opp til ca. 1300 meters høyde. Produksjonen lå i 2001 på ca. 166 000 tonn. Banandyrkingen har vært dominert av amerikanske selskaper (United Fruit Company), og drives på store plantasjer i det karibiske lavlandet og rundt Golfo Duke på stille­ havskysten. For øvrig satses det på mer variert jordbruksproduksjon, bl.a. ananas, appelsiner, ris og prydplanter. Kvegnæringen er betydelig, spesi­ elt i Guanacaste lengst nordvest i landet og i regn­ skogen i nord, mot Nicaragua. Kvegnæringen foregår i store enheter som har skapt sosiale for­ hold som man finner på storgodsene, haciendas, andre steder i Latin-Amerika og som står i kon­ trast til Costa Ricas tradisjonelle smågårder. Skogsdriften er ubetydelig, til tross for at skog dekker 1 /j av arealet og omfatter verdifulle treslag som rosentre, seder og mahogni. En del fiske, hovedsakelig i Stillehavet. BERGVERK

Det utvinnes litt gull og havsalt, og landet har små

forekomster av jernmalm og svovel. Betydelige forekomster av bauxitt er funnet i Boruca-området i den sørlige delen av landet; et aluminiumverk er under bygging. Mindre funn av petroleum er gjort i Valle Talamanca. ENERGI

Produksjonen av elektrisk kraft var i 1999 6200 mill. kWh, og forbruket av energi er generelt lavt. Produksjonen av vannkraft er under rask utbyg­ ging, og dekker 82 % av elektrisitetsforbruket. INDUSTRI

Industri og bergverk står for ca. 23 % både av sysselsettingen og av BNP (2001). Industrien er forholdsvis lite utviklet og består vesentlig i fored­ ling av jordbruksprodukter samt tekstil-, kjemisk og plastindustri. Det ble i 1998 startet produksjon av datautstyr i regi av det amerikanske selskapet Bananeksporten er en av Costa Ricas viktigste inntektskilder.

Jernbanen, som drives av staten, forbinder ho­ vedstaden San José med havnebyene Limdn ved Karibiske hav og Puntarenas ved Stillehavet. Jernbanelinjen var den første som ble anlagt i Mellom-Amerika i 1860-årene og har en totallengde på ca. 950 km. Veinettet er på drøye 35 000 km, innbefattet en sektor av den panamerikanske hovedveien. Det er motorvei fra Alajuela til Limon. Den viktigste internasjonale lufthavnen (Juan Santamaria) ligger ca. 20 km fra San José. Internasjonal lufthavn også ved Liberia (Daniel Oduber Quiros). De viktigste havnebyene er Limon/Moin på den karibiske kysten for utførsel av bananer; Caldera og Puntarenas på stillehavs­ kysten.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Allerede grunnloven av 1869 slo fast at grunnsko­ len skulle være gratis og obligatorisk. Hovedprin­ sippene for utdanningspolitikken er slått fast i grunnloven av 1949. Innen det statlige utdan­ ningstilbudet er all undervisning gratis. Den obli­ gatoriske skolen varer i 10 år fra barna er 6 år. Skoleløpet består av 6-årig barneskole og 5- til 6årig videregående skole. I 2000 begynte alle barn i grunnskolen. 80 % av elevene fullfører 5. klasse, og 60 % begynner i videregående skole. Vanskelige økonomiske tider for landet i 1980og 1990-årene har ført til standardsenkning på den offentlige utdanningen og til en sterk opp­ blomstring av private skoler, spesielt i videregåen­ de og høyere utdanning. Costa Rica har 4 statlige universiteter og mange mindre private universiteter. Analfabetismen er anslått å ligge på vel 4 % (2000), et av de laveste tallene i Latin-Amerika. MASSEMEDIA

Costa Rica har seks dagsaviser ved siden av to offisielle kunngjøringsblader. Størst er de to avise­ ne La Nation og Diario Extra som begge har et opplag på 120 000. Utenfor hovedstaden San José er det bare en meget sparsom lokalpresse. Radio- og fjernsynsvirksomheten er i hovedsak kommersiell; de fleste av de ca. 50 radiostasjone­ ne er tilknyttet nettverket Canara (Camara Natio­ nal de Radio). Landet har en statlig TV-kanal (Canal Red National de Television) og sju private, den dominerende er Televisora de Costa Rica (Canal 7), eid av familien Picado Cozza. LITTERATUR

Costa Ricas første forfatter av betydning var Aquileo J. Echeverria (1866-1909), med sine realistis­ ke folkelivsskildringer på vers. Realismen er representert av Jena;ro Cardona (1863-1930), Joa-

_______________________________________

qufn Garcia Monge (1881-1958) og Carmen Lyra (1888-1949), som benyttet seg av folkloristiske elementer i sine fortellinger Cuentos de mi tia Panchita (1920). Innen lyrikken fulgte Roberto Brenes Mesen (1874-1947) ►«modernista»-bevegelsen, mens Rafael Cardona og Juliån Marchena søkte nye uttrykksmidler. Blant de betydeligste prosaforfat­ tere fra mellomkrigstiden bør nevnes José Marin Carias, med sin ekspresjonistiske roman El infiemo verde (1935) om Chaco-krigen, Max Jiménez og proletarforfatteren Carlos Lufs Fallas. Fra årene etter den annen verdenskrig kan nevnes romanforfattere som Yolanda Oreamuno, den marxistisk-inspirerte Fabian Dobles, med sine romaner Ese que llaman pueblo og Puerto Limon, Joaqufn Gutiérrez, Alberto F. Carias og Julieta Pinto. Blant vår tids lyrikere bør nevnes Alfonso Ulloa Zamora, Alfredo Cardona Peria, Eunice Odio og blant de yngste, Jorge Debravo (f. 1938), Laureano Alban (f. 1942) og Alfonso Chase (f. 1945). Eduardo Calsamiglia, H. Alfredo Castro, Manuel G. Escalante Durån, A. F. Carias og Daniel Gallegos har utmerket seg som dramatikere.

S

COSTA RICA Presidenter fra 1936 1936-40 1940-44 1944-48 1948 1948-49 1949- 53 1953-58 1958-62 1962-66 1966-70 1970-74 1974-78 1978-82 1982-86 1986-90 1990-94

Historie

Før den spanske koloniseringen var Costa Rica sparsomt befolket. Christopher Columbus ankom kysten på sin siste reise i 1502, og han gav landet navnet som hentydet til håpet om store rikdom­ mer («den rike kysten»). Likevel var den spanske interessen for Costa Rica liten. Landet unngikk de karakteristiske storgodsene, idet mindre enheter ble drevet som gårdsbruk uten å bruke indianerne som slaver. Likevel ble indianerne raskt fordrevet til marginale deler av landet. Kaffe og bananer. Sammen med de øvrige mel­ lomamerikanske koloniene ble Costa Rica uav­ hengig i 1821 og utgjorde en del av den Mellomamerikanske Føderale Republikk til 1838. Da ble landet egen republikk, bestående stort sett av selvstendige småbønder. Kaffe utviklet seg til å bli landets viktigste økonomiske grunnlag allerede fra midten av 1800-tallet. 11871 undertegnet den amerikanske jernbaneingeniøren Minor Keith kontrakt med regjeringen i Costa Rica for kon­ struksjon av en jernbanelinje som skulle forbinde stillehavskysten med Karibia via hovedstaden San José. Arbeidskraften ble for en stor del hentet fra Jamaica, og arbeiderne fant senere sysselsetting i Keiths bananplantasjer som han anla langs jern­ banelinjen i det tropiske lavlandet ved den kari­ biske kysten. Dette var begynnelsen til United Fruit Company, og Costa Rica var snart verdens største bananleverandør. Bananplantasjene var økonomiske enklaver drevet direkte av United Fruit, mens kaffeproduksjonen var grunnpilaren til det nasjonale aristokratiet i de sentrale delene av landet. 11913 utgjorde bananer og kaffe ca. 85 % av landets eksportinntekter. «Mellom-Ameriktis Sveits». I forhold til de øvrige mellomamerikanske republikkene, utviklet Costa Rica seg til å bli et dynamisk samfunn. Siden 1889 har landet med ubetydelig avbrekk blitt styrt under en demokratisk forfatning. Det ble innført allmenn stemmerett i 1913, selv om den svarte befolkningen i bananenklaven ikke ble regnet som fullverdige borgere og ikke engang hadde tillatelse til å forlate provinsen Limon. Utdanning og helsevern ble prioritert fremfor militæret. Arbeiderne oppnådde atskillig mer gjennom (fagorganisering enn det som var vanlig i nabolan­ dene, og i 1921 fikk de innført 8-timersdagen. Den økonomiske krisen i 1930-årene var en katastrofe for kaffe-eksporten og kom samtidig med at banansykdommer ødela plantasjene, som for en tid ble forlatt av selskapene. Kommunist­ partiet ble opprettet i 1929, og sammen med det mer moderate sosialistpartiet støttet de fagfore-

1994-98 1998-2002

2002-

Leon Cortes Castro Rafael Angel Calderon Guardia Teodoro Picado Michalski Santos Leon Herrera José Figures Ferrer Otilio Ulate Blanco José Figueres Ferrer Mario Echande Jiménez Francisco J. Orlich José Trejos Fernåndez José Figueres Ferrer Daniel Oduber Quiroz Rodrigo Carazo Odio Luis Alberto Monge Alvarez Oscar Arias Sånchez Rafael Angel Calderon Fournier José Maria Figueres Olsen Miguel Ångel Rodrfguez Echeverrfa Abel Pacheco de la Espriella

ningene som først i 1940 ble godkjent av United Fruit. President Leon Cortes (1936-40) represen­ terte den reaksjonære delen av borgerskapet og motarbeidet arbeiderbevegelsen. Cortes var under innflytelse av fascistiske ideer og var en viktig støtte for de tyske immigrantene, som var blant de største kaffeprodusentene. Hans etterfølger Ra­ fael Ångel Calderon opprettet 1940 det nasjonale republikanske parti (PRN). Han fikk støtte av kommunistene og fagforeningene og innførte nye sosiale reformer. PRN vant valget også i 1944, og president Picado fikk økende vanskeligheter med opposisjonen som kritiserte samarbeidet med kommunistene. Valget i 1948 ble vunnet av oppo­ sisjonen, men Picado annullerte valget, og en seks ukers borgerkrig brøt løs. Revolusjonen i 1948. José Figueres («Don Pepe») mobiliserte en nasjonal frigjøringshær og fikk hæren til å overgi seg. En ny grunnlov ble utar­ beidet hvor det mest oppsiktsvekkende var total avskaffelse av hæren. Videre fikk kvinner stem­ merett, bankene og store deler av industrien ble nasjonalisert, den fargede befolkningen fikk full­ verdig status som borgere og den sosiale sektor ble prioritert. Hæren ble erstattet av sivilgarden, en paramilitær politistyrke. Figueres høstet enorm popularitet, og hans sosialdemokratiske parti PLN har ledet landet gjennom mange perioder i det som må betegnes som et av Latin-Amerikas mest velorganiserte politiske systemer. Men den øko­ nomiske avhengigheten av USA som måtte sup­ plere den svake eksporten av kaffe og bananer, gjorde det etter hvert vanskelig å opprettholde den levestandarden som costaricanerne vennet seg til. På grunn av landets stabilitet og behagelige klima har mange europeere og nordamerikanere immigrert til Costa Rica. Utenrikspolitikk. Costa Rica ble i 1970- og 1980årene innblandet i konfliktene i nabolandet Nica­ ragua. Forholdet mellom de to landene har aldri vært godt, og i sin kamp mot Somoza-diktaturet hadde sandinistene en viktig støtte i Costa Rica. Costa Rica har lenge vært tilholdssted for eksilgrupper fra hele Latin-Amerika, og da flyktninge­

COSTASMERALDA

ne fra Somozas Nicaragua vendte hjem, gjorde de plass for misfornøyde nicaraguanere som ikke så noen gagn i revolusjonen. President Luis Alberto Monge (1982-86) fikk en vanskelig oppgave idet USA satte harde betingelser for Costa Ricas gjeld og samtidig forventet at landet skulle spille en militær rolle i forsøket på å svekke sandinistregjeringen i Nicaragua. Costaricanerne er stolte av ikke å ha en militær tradisjon, og i november 1983 erklærte Monge landet for nøytralt i kon­ flikten. Likevel la USA press på Costa Rica for å godta en gradvis opprustning. Oscar Arias (PLN) som ble valgt i 1986, kritiserte åpent USAs mang­ lende vilje til å respektere Costa Ricas nøytralitet og la svært konkrete hindringer i veien for videre militarisering av landet. Arias tok initiativet til den mellomamerikanske fredsplanen som han mottok Nobels fredspris for i 1987. Økonomiske problemer. Arias viste seg å være en dyktig utenrikspolitiker, men han forsømte innenrikspolitikken. Denne var preget av drama­ tiske omstruktureringer etter anvisning fra Det internasjonale valutafondet (IMF), noe som inne­ bar sterke reduksjoner i velferdsstaten som costa­ ricanerne har hatt grunn til å være stolte av. Det var derfor ikke noen stor overraskelse at det kris­ teligdemokratiske opposisjonspartiet (PUSC) vant valget i 1990 med Rafael Angel Calderon som president. Calderon forsøkte å forbedre fotgjenge­ rens dårlige forhold til USA, men måtte også forsvare ytterligere innstramninger for å kvalifise­ re til nye IMF-kreditter. Calderon innledet en omfattende privatiseringsprosess av viktige stats­ bedrifter og satte seg som mål å redusere statlig sektor med 25 000 ansatte. Costa Rica hadde da en av verdens høyeste andeler utenlandsgjeld per innbygger. Da konfliktene i Nicaragua, El Salva­ dor og Panama løste seg tidlig i 1990-årene, kun­ ne Costa Rica konsentrere seg i større grad om sin egen økonomiske politikk i stedet for den diplo­ matiske rollen landet hadde spilt gjennom 1980årene. Valget av José Maria Figueres (PLN) som presi­ dent i februar 1994 førte til at en sønn av én be­ rømt president fulgte en annen (Calderon og Figueres). Figueres har lagt stor vekt på økono­ misk stabilitet med tilnærming til NAFTA-landene og på en felles miljøpolitikk i Mellom-Amerika. Hans politiske profil er atskillig sterkere sosialde­ mokratisk enn hos hans forgjengere fra PLN. I mai 1995 overlevde Figueres en dramatisk flyulykke. Miguel Ångel Rodrfguez fra det kristensosiale partiet PUSC (Partido Unidad Socialcristiana) vant presidentvalget i 1998.1 2002 overtok partifellen Abel Pacheco, i det første presidentvalget på 50 år som krevde to valgomganger, da en tredje kandi­ dat utfordret det fremherskende topartimønsteret. Den politiske avstanden mellom PUSC og PLN er blitt stadig mindre. Siste del av 1990-årene hadde Costa Rica et solid økonomisk oppsving, med en vekst helt opp i 8 % og sterkt redusert inflasjon. Planene om en storstilt privatisering av tele- og elektrisitetsselskapene møtte kraftig mot­ stand og måtte legges på is. Landet lyktes imidler­ tid godt i å trekke til seg utenlandske investorer. Datateknologi og særlig turisme gjorde Costa Rica mindre avhengig av de tradisjonelle eksportvare­ ne kaffe og bananer, men synkende kaffepriser forårsaket en ny stagnasjon tidlig på 2000-tallet. Årene med vekst har gitt grunnlag for en ganske omfattende velferdspolitikk, fattigdommen er redusert og kriminaliteten er lav - men CostaRica er ikke lenger i særklasse i MellomAmerika. HPB/OJu Costa Smeralda, Smaragdkysten', kyststrekning i Italia, på Sardinias nordøstkyst. Vakre, hvite klip­ per og frodig vegetasjon. Hoteller og feriefasiliteter.

454

COST-BENEFIT-ANALYSE cost-benefit-analyse, se ►kostnad-nytte-analyse.

Costello, Elvis [kåstelou], eg. Declan Patrick Mc-

Manus, f. 1954, britisk rocksanger og musiker. Han platedebuterte i 1977, og markerte seg som en av de fremste new wave-artistene. Senere utgivelser ble imidlertid snart preget av hans brede musikalske orientering. 11981 spilte han inn et countryalbum i Nashville, AlmostBlue, og han har samarbeidet både med symfoniorkestre og med store navn innen jazz og rock, bl.a. Chet Baker og Paul McCartney. Ellers har han skrevet musikk for film og fjernsyn, og vært produsent for en rekke andre artister. Av andre album kan nevnes King ofAmerica (1986), Spike (1989), The Juliet Letters (1992, med Brodsky-kvartetten), Brutal Youth (1994), A/Z This Useless Beauty (1996) og Wiren i Was Cruel (2002). I 1998 samarbeidet han med Burt Bacharach om albumet Painted from Memory. I 2003 giftet han seg med den kanadiske jazzpianisten og sangeren Diana Krall. Costello, John Aloysius [kåstalou], 1891-1976, irsk politiker, riksadvokat 1926-32. Han represen­ terte det konservative parti Fine Ga el i det irske parlament 1933-59. Statsminister 1948-51 og 1954-57, opposisjonsleder 1957-59. Hans navn er særlig knyttet til forfatningsreformen i 1948, som gjorde Irland til republikk utenfor Det britis­ ke samveldet. Costello, Lou [kåstelou], eg. Louis Francis Cristillo, 1906-59, amerikansk skuespiller, kjent som den tykkfalne, lettskremte halvdelen av komikerduoen Abbott og Costello. Se Bud ►Ab­ bott. Costens syndrom, etter den amerikanske legen James Bray Costen (1895-1962), hørseltap, svim­ melhet, øresus og øresmerter, smerter og inn­ skrenket bevegelighet i kjeveleddene, ofte forår­ saket av feil bitestilling, bittanomalier. Coster, Dirk, 1887-1956, nederlandsk forfatter og kritiker. Gjennom sitt tidsskrift De Stem (Røsten, 1921—42) kjempet han mot all rendyrket estetisisme og intellektualisme. Coster søkte en syntese av estetikken og en udogmatisk etikk og mente at en kritiker har rett og plikt til å stille sitt livssyn opp imot det livssyn som forkynnes i kunstverket. I nederlandsk kulturliv var han en meget omstridt personlighet. Coster, Samuel, 1579-1665, nederlandsk lege og dramatiker. Grunnla 1617 det første nederlandske dikterakademi, hvor mange av Costers didaktiske og moraliserende dramaer, de fleste bygd på klas­ siske mønstre, ble oppført. Akademiet ble forløpe­ ren for Amsterdams første faste teater i 1638. Costes. Dieudonné [kåst], 1892-1973, fransk flyger. Krigsflyger i den første verdenskrig, senere kjent for en rekke langdistanseflygninger og rekorder. Foretok sammen med J. Le Brix i okt. 1927 den første flygning over det sørlige Atlanter­ havet (3420 km på 19 timer 50 min.) og sammen med M. Belloute i sept. 1930 den første flygning Paris-New York (37 timer 17 min). cpsti, a costi (it.), i handelsspråket: der, på adres­ sa tens sted. Costin, Miron, 1633-91, rumensk krønikeskriver. Costin planla en omfattende Moldovas historie, men fikk bare ferdig to fragmenter, ett om de eldste tider og ett om tiden 1595-1661. Hans fortellertalent gir hans krønike stor litterær verdi. Costin var også politiker; han var en tid innen­ riksminister i Moldova, men ble henrettet 1691, mistenkt for sammensvergelse mot C. Cantemir. cost, Insurance, freight [kåst infurans freit] (eng.), se ►cif. Costner, Kevin [kåstna], f. 1955, amerikansk filmskuespiller, i film fra 1982, var etter diverse småroller revolvermannen i Lawrence Kasdans

Elvis Costello på scenen i Oslo Konserthus 2003.

western Silverado (1985) og fikk stjernestatus med rollen som FBI-agenten Eliot Ness i Brian De Palmas påkostede The Untouchables (De ubestikkelige, 1987). Fine hovedroller i baseball-filmene Bull Durham (1988) og Field ofDreams (Fortidens helter, 1989). Regidebuten med indianer-wester­ nen Dances With Wolves (Danser med ulver, 1990; også tiltelrolle) ble en formidabel kommersiell suksess, også i Norge. Også i Kevin Reynolds' Robin Hood, Prince ofThieves (Robin Hood - Tyve­ nes prins, 1991) og Waterworld (1995), sistnevnte kjent som verdens dyreste filmproduksjon. Cotabato, by i Filippinene, på sørvestkysten av Mindanao, 150 km vest for Davao; 163 800 innb. (2000), hvorav 60 % kristne og 40 % muslimer. Byen har sterke muslimske tradisjoner, og er bl.a. administrativt senter for den autonome muslims­ ke regionen i Mindanao. Handels- og transport senter. Universiteter. cotangens (av lat. complementi tangens) (mat.), symbol cot (evt. etg, cotan, cotg), trigonometrisk funksjon. Cotangens til en vinkel i en rettvinklet trekant defineres som forholdet mellom vinkelens nærmestliggende katet og vinkelens motstående katet. Se også ►trigonometri. cote [kåt] (fr.), kyst. Coteau des Prairies [kåtå depreri], platå i USA, i grensestrøket mellom South Dakota, Minnesota og Iowa, ca. 600 moh. Coteau du Missouri [kåtå dymizuri], høyslette i Nord-Amerika, strekker seg fra Saskatchewan i Canada til South Dakota i USA, vest for Coteau des Prairies, ca. 600 moh. Danner en del av vann­ skillet mellom Missouri og Hudson Bay. Coteauxdu Languedoc [kåtå da lågdåk], ►Appellation Controlée-region i Languedoc, Sør-Frankrike, som består av 14 underdistrikter. Røde viner av Carignan-, Cinsault-, Grenache-, Mourvedreog Syrah-druer. Jevne kvaliteter. Cote Chalonnaise [kåt Jalånez], vindistrikt i ØstFrankrike, del av Bourgogne med fremstilling av røde og hvite viner. Betegnelsen stammer fra industribyen Chalon-sur-Saone. Best kjent er vinene fra Mercurey, Montagny, Rully og Givry. Cote d’Azur [kåt dazy:r], 'Azurkysten', den franske middelhavskysten mellom Toulon og den italien­

ske grense, i regionen Provence-Cote d'Azur. Omfatter deler av departementene Alpes-Maritimes og Var. Mildt klima, spesielt om vinteren, grunnet Alpene som beskytter for kalde vinder fra nord. Middeltemperatur i Nice er 8,5 °C i januar, 22,5 °C i juli og august. Har siden midten av 1800-tallet hørt til de mest besøkte turist- og rekreasjonsområder i Europa, med Nice og Can­ nes (og Monaco) som de viktigste turiststedene. C6ted’0r [kåt då:r] (fr.), 'Gullkysten'. 1 Departement i Frankrike, nord i regionen Bourgogne; 8763 km2 med 507 600 innb. (2002). Hovedstad: Dijon. Natur. Omfatter i nord Langresplatået, som utgjør den sørøstlige avgrensning av Parisbassenget. Den midtre del er oppfylt av fjellkjeden Cote d'Or (636 moh.), mens den sørvestlige del tilhører høylandet Morvan og slettelandet Auxois. Saone renner gjennom den østlige del av departementet; Bourgogne-kanalen, som forbinder Seine med Saone, gjennomskjærer landskapet fra nordvest til sørøst. Næringsliv. Jordbruk er viktigste næringsvei. Cote d'Or er kjerneområde for burgundervinen; omfatter også Cote-de-Nuits og Cote-de-Beaune, hjemstedene for flere av verdens beste viner. Det fremste vindistriktet strekker seg langs østskråningen av Cote d'Or mellom Dijon og Beaune. Ellers dyrkes kom, poteter, sukkerroer og noe tobakk. Industrien omfatter produksjon av næ­ ringsmidler (sennep, eddik, ost), kjemikalier, maskiner, motorsykler og elektronisk utstyr. 2 Høydedrag i Frankrike, departementet Coted'Or, del av fjelldraget som binder Les Cévennes sammen med Les Vosges og danner vannskillet mellom Saone og Loire. Berggrunnen er hovedsa­ kelig kalkstein av hereynsk opprinnelse. Høyeste punkt ligger 636 moh. På østskråningen dyrkes vindruer, som gir den berømte burgundervinen. Cotentin [kåtåte], halvøy i Frankrike, på nordvestkysten av Normandie, utgjør størstedelen av departementet Manche. Byen Cherbourg ligger ved kysten. Cotentin gjennomskjæres av et høy­ dedrag som i nordvest danner Cap de la Hague. Her ligger et omstridt gjenvinningsanlegg for atomavfall. Intensiv fedrift, velkjent for sin smør­ produksjon. Amerikanske tropper gjorde land­ gang på østkysten av Cotentin 6. juni 1944. Cote Rotie [kåt roti], fransk rødvinsdistrikt langs den nordlige delen av Rhone. Konkurrerer om å være Rhone-dalens beste. Ekstremt kraftige og meget holdbare. Laget av Syrah-druer med even­ tuelt en beskjeden tilsetning av grønne druer. Dyrkes i steile skråninger. Best kjent er Cote Blon­ de og Cote Brune. Cote-Rotie [kåt råti], fransk vindistrikt, beliggende i den nordlige delen av Rhone-distriktet, sør for Lyon. Basert på Syrah-druen, eventuelt med noe tilsetning av den grønne Viognier. Kraftig i smak, god holdbarhet. Cotes. Francis [kouts], 1725-70, britisk portrettmaler, begynte med pastellportretter i en elegant rokokkostil som kan minne om Rosalba Camera. I 1760-årene sluttet han seg til Reynolds' kunstsyn og malte oljeportretter i en bred, romantisk og koloristisk lysende stil. Cotes, Roger [kouts], 1682-1716, engelsk mate­ matiker og fysiker, elev og venn av Newton, som satte hans arbeider meget høyt; professor i astro­ nomi og fysikk ved universitetet i Cambridge. Er særlig kjent for sin (annen) utgave av Newtons Principia mathematica og sin fortale til dette verk. C6tes-d’Armor [kåt darmår], tidl. Cotes-du-Nord, departement i Frankrike, på nordkysten av Bre­ tagne; 6878 km2 med 550 500 innb. (2002). Hovedstad; Saint-Brieuc. Består av lave åser som går øst-vest, og daxrner

455 vannskillet mellom Engelske kanal og Biscayabukta. Kysten er dypt innskåret med mange buk­ ter og estuarer. Innlandet brukes mest til beite­ mark (storfe, hester). Langs kysten dyrkes hvete, havre, poteter, tidlig-grønnsaker og epler. Fisket har gått tilbake i betydning, og industrien er be­ skjeden. Langs kysten ligger en rekke badesteder, og turismen er en viktig næring. Cotes-du-Nord [kåtdynå:r], tidl, departement i Frankrike. Heter fra 1990 ► Cotes-d'Armor. Cotes-du-Rhone [kåt dy rå:n], fellesbetegnelse for viner som produseres langs den franske del av elven Rhone. Mens bredden på området, som har rett til betegnelsen AC (Appellation Controlée), varierer sterkt, er lengden ca. 200 km, regnet sørover fra byen Vienne. Årlig produseres ca. 2,5 millioner hl. Det finnes en rekke forskjellige ty­ per, hvorav de røde dominerer. Alkoholstyrken varierer mellom 10 og 14 volumprosent. Spesielt kjent innen området er deldistriktene Cote-Rotie, Chåteauneuf-du-Pape, Hermitage, Crozes-Hermitage og Ta vel. C6tes-du-Ventoux [kåt dy våtu], røde Appellation Controlée-viner fra områdene nær sørlige Rhone i Frankrike. Middels fyldige, fruktige, bløte viner, egnet for konsum innen 2-3 år. Laget av Grenache-, Mourvedre- og Syrah-druer. COTI F, fork, for fr. Convention relative aux transport intemationauxferroviaires, internasjonal overens­ komst om internasjonal jernbanetrahkk av 9. mai 1980, med tilhørende protokoller. Utarbeidet av Sentralbyrået for den internasjonale jernbanetrafikk i Bern. Tiltrådt av alle land tilsluttet de euro­ peiske jernbanenett, en del asiatiske og afrikanske stater, og private transportselskaper. Gjort gjel­ dende i Norge ved jernbanetransportloven av 15. juni 1984. Har bl.a. regler om jernbanenes ansvar for skade på person, reisegods eller gods under transport mellom stater tilsluttet overenskom­ sten. Cotinus, planteslekt i familien Anacardiaceae med tre arter busker i tempererte strøk. Mest kjent er ►parykkbusk. Cotman, John Seil [kåtmøn], 1782-1842, britisk landskapsmaler og grafiker, utdannet hos Girtin, sluttet seg til kretsen omkring Turner. I årene 1800-10 malte han særlig akvareller. Utgav flere grafiske serier: Etchings ofAncient Buildings in Various Parts ofEngland (1811), Architectural Antiquities ofNormandy (1822) og LiberStudiorum (1838). Fra hans hjemtrakter omkring Norwich kjennes en rekke landskapsmaleriet. Ved siden av Crome står han som Norwich-skolens fremste representant. Cotnari, vintype fra Romania, sannsynligvis lan­ dets mest berømte vin. Kjent i Vest-Europa allere­ de på slutten av 1800-tallet. Dyrkes i Moldova. Søt, med fellestrekk med tokaier. C02, kjemisk formel for ►karbondioksid. C02-avgift, avgift til Staten som pålegges industri­ er som slipper ut karbondioksid (CO2). Avgiften ble innført 1991 som et økonomisk virkemiddel i miljøvernarbeidet og var opprinnelig 60 øre per Sm3 (standard kubikkmeter) naturgass og per liter olje eller bensin, 1996 83 øre, fra 2003 75 øre. Enkelte sektorer er unntatt fra avgiften, bl.a. fiskeri, utenriks sjøfart og utenriks luftfart, mens en del andre bransjer har redusert avgift. 2003 ble det også innført avgift på import og bruk av kli­ magassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK); avgiften her er omtrent halv­ parten av den ordinære CO2-avgiften. Den samle­ de avgiften utgjorde ca. 3 mrd. kr i 2004. C02-ekvivalenter, mål på utslipp av forskjellige drivhusgasser uttrykt ved den CO,-mengden som ville gitt en tilsvarende virkning på ►drivhusef­ fekten. F.eks. tilsvarer utslipp av 1 molekyl KFK11 utslipp av 12 000 molekylerUO ,. CO,-ekviva­

COTTEN

lenter brukes for å beregne tilført varmestråling til atmosfæren. coton de tuléar [kåtå da tylear], miniatyrhund fra Madagaskar, rasenavnet har den fått etter sin hvite, bomullsaktige pels. Kunne bare eies av adel og øvrighetspersoner, i dag etter hvert populær selskaps- og utstillingshund. Rektangulær kropp; mankehøyde for hannhunder 26-28 cm, for tisper 23-25 cm. Kort og trekantet hode; hengen­ de og tynne ører; lett konveks overlinje; halen bæres svinget over ryggen; ca. 8 cm lang, bomullsaktig og lett kruset pels; hvit med noen gule eller grå flekker, spesielt på ørene. Cotoneaster, planteslekt i rosefamilien, se ►mis­ pel. Cotonou [kåtånu], by i Benin, ved Beninbukta; 750 000 innb. (1994). Landets største by og øko­ nomiske sentrum. Sete for landets nasjonalfor­ samling og høyesterett. Regnes som de facto hovedstad. Kommunikasjonsknutepunkt med viktig havn. Dypvannshavnen (ferdig 1965) betjener både Benin og nabolandet Togo. Jernba­ ne til Porto Novo og Parakou i det indre av landet. Internasjonal lufthavn. Industrien omfatter bryg­ gerier, tekstilfabrikker og oljemøller. Universitet (1970). Stort marked. Cotopaxi [kåtåpaksi], fjell i Ecuador, Andesfjelle­ ne, Cordillera Central, landets nest høyeste fjell og en av verdens høyeste aktive vulkaner, 5897 moh. (også målt til 5911 moh.). Toppen ble først besteget av Wilhelm Reiss og A. M. Escobar i 1872. CO2-utslipp, se ►karbondioksid. Cotrubas. Ileana, f. 1939, rumensk sanger (koloratursopran). Studier i Romania og Wien. Debut 1964 ved operaen i Bucurejti; ved Frankfurt opera 1968-70. Med sitt store uttrykksregister og sin sceniske dyktighet etablerte hun seg i 1970årene som en av sin tids mest etterspurte opera­ sangere. Hun har opptrådt ved de fremste scener i Europa og USA, og har høstet suksess bl.a. som Violetta i La Traviata og Susanna i Figaros bryllup. Cotswold Hills [kåtswould hilz], Cotswolds, høy­ dedrag i Storbritannia, England, strekker seg fra Bath mot nordøst til Stratford-on-Avon, danner vannskillet mellom Severn og Thames. Høyeste punkt er Cleeve Cloud, 330 moh. Cotswold Hills er dannet av hard oolitt-kalk fra juratiden. Ut­ merkede beiter, idyllisk landskap. Stort sauehold, egen sauerase, cotswoldsauen. Cptta, Heinrich von, 1763-1844, tysk forstmann, en av forstvitenskapens grunnleggere. Åpnet 1794 en skogskole i Zillbach som han 1811 flyttet

til Tharandt ved Dresden; 1816 ble skolen statlig skogakademi under hans ledelse. Hovedverk: Grundriss der Forstwissenschaft (1832). cottage [kåtids] (eng.), landarbeiders hus, lite landsbyhus; landsted, hytte. cottage cheese [kåtidj tfi:z] (eng. 'hytteost'), ostemasse laget av skummet melk og tilsatt fløte og salt. Inneholder 4 % fett. Den bløte, kornete ostemassen er skilt ut fra melken ved hjelp av løype og syrekultur. Den er ikke gjæret eller mod­ net, men et ferskt produkt på linje med søt melk. Bør brukes i løpet av 7-14 dager. Cottbus, by i østlige Tyskland, Brandenburg, ved elven Spree; 102 300 innb. (2003). Økonomisk og kulturelt sentrum for det historiske landskapet Niederlausitz i den sørøstlige utkant av Spreewald. Fra 1952 til 1990 hovedstad i distriktet Cottbus i Øst-Tyskland (DDR). Jernbaneknutepunkt; Brandenburgische Technische Universitåt (BTU), grunnlagt 1991; tekstilog elektronisk industri; tekstilindustrien går tilba­ ke til 1500-tallet, det første dampdrevne spinne­ riet satt i drift 1817. Byrettigheter på 1200-tallet. Rester av bymuren fra middelalderen, bl.a. Spremberger Torturm; severdig er den fredede Altmarkt med bygninger i saksisk barokk, bl.a. Lbwenapotheke, og den sengotiske teglstenskirken St. Nikolai fra 1400-tallet samt Wendische Kirche som var det religiøse midtpunktet for den sorbiske befolkningen. At Cottbus fortsatt er et sentrum for den sorbiske minoriteten viser de tospråklige gateskiltene i byen. Interessant er Branitzer Park, anlagt av fyrst Hermann von Piickler-Muskau på 1800-tallet som engelsk landskapshage. Cotte, Robert de [kåt], 1656-1735, fransk arki­ tekt. Samarbeidet med sin lærer og svoger Hardouin-Mansart på slottskapellet i Versailles og om­ innredningen av koret i Notre-Dame de Paris. Han gjorde seg bemerket med kolonnaden til Grand Trianon. Cotte var fra 1699 kunstnerisk leder for gobelinverkstedene. I 1708 etterfulgte han Hardouin-Mansart som kongelig førstearkitekt. Under Cottes ledelse ble arkitektkontoret ved Les Båtiments du Roy kraftig administrativt utbygd til en meget effektiv institusjon, som gav fransk arkitek­ tur en fast klassisk tradisjon og som bevirket at det ofte kan være vanskelig å skille de enkeltes inn­ sats fra hverandre. Muligens kan Cotte selv tilleg­ ges hovedæren for Hotel d 'Estrée (1711-13), Hotel deLude (1710) og fasaden til Saint Roch (ca. 1731— 38). Han virket også i stor grad som rådgiver for større arkitekturforetak i provinsene og ved uten­ landske hoff og fyrstehus, og gav derved fransk arkitektur en ledende stilling ved siden av den italienske. Som eksteriørarkitekt var han hele tiden bundet til Hardouin-Mansarts stil, og virket til å føre enkelte elementer av den franske barokklassisismen videre inn i 1700-tallet. I interiørene la han an på en ledigere romdisposisjon og en mykere og mer elegant stil. Cotten, Joseph [kåtn], 1905-94, amerikansk filmskuespiller, teaterdebuterte 1930, fra 1937 ved Orson Welles' Mercury Theater. Betydelig filmdebut som kritikeren Leland i Citizen Kane (1941), fulgt opp av større roller i The Magnificent Ambersons (Familien Amberson, 1942) og Journey intoFear (Farlig medpassasjer, 1942). Også bety­ delige roller i Hitchcocks Shadow of a Doubt (I tvilens skygge, 1943) og Cukors Gaslight (Gasslys, 1944), foruten hovedrollen i The ThirdMan (Den tredje mann, 1949). I alle disse filmene oppviste Joseph Cotten spilte sin kanskje mest kjente rolle som Martins i Den tredje mann fra 1949. Bildet er tatt under innspillingen.

456

COTTET

han en karakteristisk intelligent og reservert spillestil, men fra 1950-årene av, etter bl.a. Niaga­ ra (1953) og The Kitler is Loose (En morder er løs, 1956), ble filmene høyst ujevne. Selvbiografien Vanity Will Get You Somewhere (1987). Cottet, Charles [kåte], 1863-1925, fransk maler, mest kjent for sine dystre folkelivsbilder fra Bre­ tagne, blant annet Begravelse (1895). Han nøt stort ry ved århundreskiftet, og hadde en viss innflytel­ se på flere norske kunstnere som studerte i Paris. Cottii Regnum (lat.), cottiernes rike, i oldtiden landskap i Alpedalene vest for Augusta Taurinorum (Torino), med viktig fjellovergang til Gallia (Mont Genévre). Hovedstad Segusio (Susa). Kongene, Marcus Julius Cottius og hans sønn, var romernes forbundsfeller fra Caesars tid til Neros regjering. Senere romersk provins. cotton [kåtn] (eng.), bomull. Cotton, John [kåtn], 1584-1652, engelsk-amerikansk prest, emigrerte fra Boston i England til Boston i Massachusetts i 1633, der han ble en autoritativ leder, bl.a. i kampen mot fritenkeren Roger ►Williams. Cotton mente at politiske rettig­ heter skulle gjøres avhengig av religiøs konformi­ tet (se ►teokrati). Hans forfatterskap har likevel progressive trekk, ikke minst fordi han er presis og sterk i sin analyse. Cotton, Robert Bruce [kåtn], Sir, 1571-1631, britisk antikvar, samlet en stor mengde gammelengelske og andre håndskrifter. Han forærte en del av dem til det nye bodleianske bibliotek i Oxford 1601. Storparten, bl.a. manuskriptet til Beowulf, kom 1753 til British Museum og bærer fremdeles navn etter Cotton. Cottrell. Frederick Gardner [kåtral], 1877-1948, amerikansk kjemiker, kjent for Cottrell-metoden for å fjerne støv fra gasser ved hjelp av et elektros­ tatisk felt. Cottrell-filtre brukes i stor utstrekning i industrien, bl.a. som middel til å fjerne røykstøv. Metoden kalles også ►elektrostatisk gassrensing. Cottrell. Leonard [kåtral], 1913-74, britisk forfat­ ter, særlig kjent for sine populærvitenskapelige verker om arkeologi og historie, bl.a. Life Under the Pharaohs (1955), EnemyofRome (1961) og Lost Worlds (1962, norsk overs. Forsvunne verdener, 1967). Cptula, planteslekt i kurvplantefamilien. 75 arter, alle ettårige, ingen opprinnelig viltvoksende i Norge, men ►fjæreknapp, C. coronopifolia, finnes forvillet i Lærdal. Coty, Fran^ois [kåtj], 1874-1934, fransk parfymefabrikant og avisutgiver. Han kom i ung alder til Paris for å bli journalist, men gikk etter en tid over til parfymebransjen, grunnla 1904 et parfyme- og kosmetikkfirma, og ble mangemillionær. Hans fortid i pressen fikk ham til å bli avisutgiver. Han kjøpte Le Figaro og Le Gaulois og slo dem sammen til én avis, Figaro. I 1928 startet han LArni du Peuple, som et halvt år etter starten hadde et opplag på 700 000. Det var en ren sensasjonsavis med et visst fascistisk preg. Coty ble boikottet av trykkeri, reklamebyrå­ er og nyhetsbyrået Agence Havas. Han red stor­ men av, men hans enorme pengeforbruk og krak­ ket i USA knekket ham. L'Ami du Peuple ble i 1932 kjøpt av Havas. Coty. René [kåtj], 1882-1962, fransk politiker, jurist. Han var 1924-35 medlem av deputertkam­ meret der han tilhørte en moderat konservativ gruppe. 1935-40 senator. Etter 1945 valgt som representant for de uavhengige republikanere; 1949-53 visepresident i Republikkens råd. Coty var Frankrikes president 1953-59, den siste i den fjerde republikk. Under Algeriekrisen mai 1958 appellerte han forgjeves til generalene om å vise moderasjon. Utsatt for trussel om et statskupp bad han de Gaulle danne ny regjering. Etter at den

Pierre de Coubertin» •

nye forfatning var vedtatt, gikk Coty av som president i jan. 1959. Cotylosauria (av gr. 'kopp' og 'øgle'), krypdyrorden. Primitive, utdødde krypdyr som levde fra karbon til trias. Antagelig de første krypdyr. De har sannsynligvis utviklet seg fra panserpaddene, som de i mange henseender stod nær. De betrak­ tes som en sentral krypdyrgruppe, hvorfra de fleste senere krypdyrordener har utviklet seg. Coubertin. Pierre de [kuberte], baron, 1863-1937, fransk idrettsleder, pedagog og forfatter. Han var påvirket av det gamle greske idrettsideal om sam­ spill mellom kropp og sjel og ble tidlig overbevist om viktigheten av fysisk oppdragelse i utviklingen av unge mennesker. Han hevdet også betydnin­ gen av internasjonale idrettskonkurranser for å hindre stridigheter mellom nasjonene og skape fred. Inspirert av den tyske arkeolog Curtius' utgravninger i Olympia i Hellas, hvor de antikke olympiske leker ble holdt, tok Coubertin 1894 initiativ til en kongress i Paris med utsendinger fra flere land. Her besluttet man å danne Den inter­ nasjonale olympiske komité (►IOC) og å legge de første moderne olympiske leker til Athen 1896. Coubertin var selv komiteens generalsekretær 1894-96 og president 1896-1925. Grunnla senere internasjonale organisasjoner for pedagogikk og sportspedagogikk. Utgav flere bøker. coucang [kukarj], annet navn på dovenlori, Nycticebus coucang, primatart i lorifamilien, se ►doven­ lori. couche [kuf] (fr., av (se) coucher, 'legge (seg)'), befaling til en hund om å ligge platt ned. Erstattet med ligg! eller dekk! Coucheron. Anthony, død 1689, født i Nederland av luxembourgsk familie, nederlandsk-norsk ingeniøroffiser, sønn av Willem Coucheron. Som sin far spilte han en viktig rolle i utbyggingen av de norske festningsanleggene i annen halvdel av 1600-tallet. Som generalkvartermester og inge­ niør i Norge 1680-84 bygde han en rekke festninger. Døde som kommandant på Akershus. Coucheron. Willem, død 1689, født i Nederland, nederlandsk-norsk ingeniøroffiser. Kom 1657 i norsk militærtjeneste og ble knyttet til arbeid ved norske festningsanlegg. Han la planen for kjernen av Fredriksten festning (1661-71) og befestnin­ gen i Fredrikstad fra 1663. couchette [kufgt] (fr. 'liten køye'), enkel form for soveplass i liggevogner hvor de reisende får teppe og pute. Coucy [kusi], utdødd fransk adelsslekt, opprinne­ lig fra Picardie, som 975 av erkebiskopen av Reims ble forlenet med borgen Coucy ca. 30 km vest for Laon. Lenet kom direkte under kongen ca. 1095, og behersket et strategisk viktig område i Nord-Frankrike. Enguerrand 3 de Coucy lot 1230-42 oppføre det store borganlegget ► Coucy -

Ie-Chåteau-Auffrique. Slekten de Coucy lå stadig i feider både utad og innbyrdes, og en rekke av slektens medlemmer deltok med iver i korstoge­ ne. Slekten døde ut med Enguerrand 7 de Coucy (1340-97). Han var gift med Isabella, datter av kong Edvard 3 av England, som utnevnte ham til earl of Bedford. Han innehadde også tittelen greve av Soissons, og døde som tyrkemes fange i Bursa, etter å ha deltatt i korstog. Coucy-le-Chåteau-Auffrique [kusibfatå åfrik], landsby i Frankrike, Picardie, departementet Aisne, 17 km nord for Soissons; ca. 1200 innb. Landsbyen ligger innenfor murene av et stort borganlegg (oppført 1230-42), som bl.a. omfattet verdens største borgtårn (31 mi diameter, 60 m høyt). Borgen ble sterkt ødelagt ved den tyske armés tilbaketrekning fra området 1917. Coudenhove-Kalergi, Richard Nicolai [kudenhåfa kalergi], greve, 1894-1972, østerriksk forfatter. Han stiftet 1923 den paneuropeiske union, hvis formål var å danne en politisk-økonomisk sam­ menslutning av Europas fastlandsmakter, unntatt Russland og Tyrkia. Unionens organ var tidsskrif­ tet Paneuropa. Coudenhove-Kalergi tok 1947 initiativet til dannelsen av en europeisk parlamentarikerunion, og han ble 1952 valgt til æres­ president (se ►Europabevegelsen). Han utgavbl.a. Pan-Europa, Krise der Weltanschauung (1923), Held oder Heiliger (1927), Kampf um Paneuropa (3 bd., 1925-28), Kampf um Europa (1949), Anldea Conquers the World (1953), From War to Peace (1959), Die Wiedervereinigung Europas (1964) og Totaler Staat- TotalerMensch (3. oppi. 1965). Couden­ hove-Kalergi var professor i New York og Tokyo, cougar [kuga:r] (eng.), annet navn på puma, Felis cpncolor, rovdyrart i kattefamilien, se ►puma, coulage [kula:3] (fr.), svinn av flytende varer på grunn av lekkasje. Beregnes i prosenter av bruttovekten. coulomb [kulåmb], symbol C, SI-enhet for elek­ trisk ladning, lik amperesekund. Én coulomb er den mengden ladning som i løpet av ett sekund går gjennom tverrsnittet av en ledning som fører en strøm på én ampere. Navn etter C. A. de Cou­ lomb. Coulomb. Charles Augustin de [kulå], 1736-1806, fransk ingeniør og fysiker. Fra 1802 i offentlig tjeneste som rådgiver ved innføringen av standar­ der for mål og vekt, generalinspektør for det franske undervisningsvesen fra 1804. Coulomb gjenoppfant og utviklet torsjonsvekten som gjor­ de ham i stand til å utføre presisjonsmålinger av krefter mellom elektriske ladninger. 1 1785 påvis­ te han at kraften, K, mellom to ladninger, og q2, er proporsjonal med produktet av ladningene, og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstan­ den, r, mellom dem. Denne lovmessigheten, Coulombs lov, kan skrives:

4æ£

r

der £ er permittiviteten for det stoff som befinner seg mellom ladningene. Senere viste Coulomb at en tilsvarende lov også gjelder for kraftvirkningen mellom to magnetpoler. Hans viktigste arbeider om elektrisitet og mag­ netisme finnes i 7 avhandlinger fra årene 178589. Coulomb utførte også grunnleggende under­ søkelser av glidende friksjon mellom faste lege­ mer og av indre friksjon i væsker. Enheten coulomb (symbol C) for elektrisk ladning er opp­ kalt etter ham. coulomb-barriere [kulå-], det elektriske felt som en atomkjerne omgir seg med, og som hindrer en positivt ladd partikkel med liten energi i å trenge inn i kjernen. Se ►barriere.

457 coulombkraft, frastøtende eller tiltrekkende kraft på en ladd partikkel fra en annen, beskrevet ved Coulombs lov (se C. A. ►Coulomb). Betegnelsen brukes særlig i elementærpartikkel- og kjernefy­ sikk. På tilsvarende måte betegnes det elektriske feltet omkring en ladd partikkel som coulombfelt. coutombmeter, coulometer, instrument til måling av transportert elektrisk ladning ved elektrolyse. Ble tidligere ofte kalt voltameter, en betegnelse som bør unngås da den lett kan forveksles med voltmeter. Den stoffmengden som skilles ut ved en elektrolyseprosess, blir veid, og med kjennskap til den relative atommassen og valensen til stoffet som er skilt ut, kan man beregne den totale elekt­ riske ladningen som har passert gjennom instru­ mentet. Enheten ampere (internasjonalt symbol A) var inntil 1947 definert ut fra målinger med coulometer, og var fastsatt til den strøm som i løpet av et sekund skiller ut 1,118 mg sølv av en vandig sølvnitratløsning. Se ►elektrisitet (målein­ strumenter) . coulometri (av coulomb og gr. 'måle'), elektrokje­ misk analysemetode hvor man måler antall cou­ lomb som forbrukes ved en elektrokjemisk reak­ sjon hvor analytten overføres fullstendig fra et oksidasjonstrinn til et annet (oksidasjon eller reduksjon). Coulometrisk titrering er en elektrokjemisk analy­ semetode hvor titrermiddelet produseres i prøveløsningen ved elektrolyse. Det legges en konstant strøm over to elektroder og man registrerer tiden som går med til man når ekvivalenspunktet. Produktet ampere • sekunder = coulomb er direk­ te proporsjonal med antall ekvivalenter titrerreagens produsert i løsningen (Faradays lov). Ekvivalenspunktet bestemmes vanligvis ved elektrokjemiske metoder som potensiometri eller «dead-stop». Det benyttes vanligvis platinaelektroder. Den ene har stor overflate (generatorelektrode hvor reagenset produseres), den andre elek­

COUNTY

troden isoleres fra løsningen med glassinter eller diafragma. F.eks. generering av hydrogenioner ved anoden resulterer i dannelse av hydroksylioner ved katoden. Derfor må katoden isoleres slik at hydroksylionene ikke forstyrrer titreringen. Fordelen ved coulometri er at coulomb blir den primære standard, man slipper altså å innstille titrerløsninger. Metoden er derfor velegnet til bestemmelse av små konsentrasjoner (det er lettere å måle en liten strøm enn å innstille meget fortynnede titrerløsninger). Samme apparat kan benyttes til alle slags titreringer, og fordi titrerreagenset produseres direkte i prøveløsningen, kan man benytte reagenser som er altfor ustabile til å oppbevares i en byrette (f.eks. Ti3+, Cu+, Br2, Mn3+). En kan derfor utvikle meget spesifikke titrermetoder. coulterteller [koulta-], instrument for å telle partikler, gir både antallet og overflatefordelingen av små partikler. Partiklene er oppslemmet i væske som passerer gjennom et glassrør hvor det er plassert elektroder. Coulton, George Gordon [kpultan], 1858-1947, britisk historiker, skrev særlig om det religiøse liv i middelalderen. Hans hovedverk er Five Centuries of Religion (4bd., 1923-50). council [kaunsl] (eng., fra lat.), råd, rådsforsamling. I engelsktalende land betegnelse for flere institusjoner, f.eks. privy council, geheimeråd; county council, grevskapsråd; town council og urban district council, representative forsamlinger i byene, tilsvarende det norske bystyre. Også nyttet som betegnelse for råd i mange internasjonale organisasjoner, f.eks. FNs sikker­ hetsråd, Security Council. Council Bluffs [kaunsl bkfs], by i USA, Iowa, ved Missouri River, rett overfor Omaha, Nebraska; 58 600 innb. (2002), inngår i Omaha-regionen. Jernbaneknutepunkt; jernbaneverksteder og mekanisk industri. Anlagt 1846 av mormoner,

Country music. The Carter Family var en av de mest populære og innflytelsesrike country-gruppene i 1930-årene. Gruppen bestod av Alvin, Sara og Maybelle Carter. Dette innrammede bildet tilhørte Maybelles datter June, som også (sammen med søstrene) begynte å opptre sammen med gruppen fra omkring 1940. June Carter bie etter hvert en kjent sanger og latsknver, og ble særlig kjent for samarbeid og opptredener med Johnny Cash, som hun giftet seg med 1968

utpekt som det østlige endepunkt for Union Paci­ fic Railroad 1859. count [kaunt] (eng.), greve (sml. fr. comte); brukes bare om ikke-engelske adelige med rang tilsva­ rende ► earl. countess [kauntis], grevinne, brukes både om hustruen til count og earl. country and western, se ►country music. country dance [kAntri da:ns] (eng. 'bygdedans'), fellesbetegnelse for en rekke gamle engelske ensemble-danser. I dag mest kjent under sin amerikanske form. De opprinnelige formene dannet grunnlaget for de senere kontradanser, som vant stor popularitet på 1700- og 1800tallet. country music [kAntri mjmzik] (eng. 'bygdemu­ sikk'), også kalt country and western, betegnelse for den folkelige musikken i USA som hovedsakelig har sine røtter i Europa, særlig i sanger og danser som britiske og irske immigranter brakte med seg. I begynnelsen var musikken hovedsakelig vokal, men etter hvert ble forskjellige strengein­ strumenter tatt i bruk, som fele, banjo og gitar. Elementer fra andre typer folkemusikk, bl.a. de svartes blues og gospel, ble også inkorporert. Historikk. I 1920-årene ble Nashville i Tennessee et senter for countrymusikken, ikke minst på grunn av radiosendingene fra konserthallen Grand Ole Opry. Blant de store stilskaperne og pionerene var Jimmie Rodgers og The Carter Family. Urbaniseringen og kommersialiseringen ble forsterket i 1930-årene, bl.a. med flukten fra landsbygda. Elektrisk gitar og steel-gitar kom i bruk, i likhet med bass og etter hvert trommer, og elementer fra jazz og western swing satte sitt preg på musikken. Under den annen verdenskrig ble countrymusikken lansert internasjonalt, og siden er den blitt stadig mer utbredt, i takt med resten av den amerikanske populærkulturen. Like etter krigen var Hank Williams det største navnet, og hans innflytelse er fremdeles sterk. I 1950-årene oppstod rock'n'roll som en synte­ se av de hvites country og de svartes rhythm'n'blues, og også innen countrymusikken ble uttrykket etter hvert ganske variert. Blant store navn i 1950- og 1960-årene kan nevnes Johnny Cash, Jim Reeves, Hank Snow, Kitty Wells, Brenda Lee, Buck Owens og Chet Atkins. I 1970-årene kom den røffere «outlaw»-stilen som en reaksjon mot den konservative dominansen i Nashville, med artister som Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristoffersen. Grensene mellom sjangerne i moderne populærmusikk er blitt stadig mer flytende, og begrepet countrymu­ sikk rommer nå så mye at man kan spørre om det fremdeles er meningsfylt. Blant et utall fremtre­ dende utøvere er Dolly Parton, Emmylou Harris, Nanci Griffith, Randy Travis, Dwight Yoakam og Garth Brooks. I Norge ble countrymusikken tidlig populær, og mange norske artister har gjort seg gjeldende, også i utlandet. Nevnes kan Bjøro Håland, Lillian Askeland, Teddy Nelson, Arne Benoni, Ottar «Big Hand» Johansen, Claudia Scott og Cato Sanden. Litt.: Blokhus, Y. & A. Molde: Wowl:populærmusikkens historie, 1996; Charlton, K.: Rock music styles: a history, 3rd ed., 1998; Country: the music and the musicians, publ. by Country Music Foun­ dation, 2nd ed., 1994; Ellison, C.W.: Country music culture, 1995; Escott, C.: Tattooedontheir tongues, 1996; Malone, B.C.: Country music, U.S.A., rev. ed., 1985; Malone, B.C.: Singing cowboys and musical mountaineers: Southern culture and the roots ofcountry music, 1993 county [kaunti] (eng.), grevskap; brukes både i Storbritannia og Irland (og også i USA) om en administrativ enhet som nærmest svarer til vårt fylke. Uttrykket brukes også i Australia, New

458

COUNTY COUNCIL

Zealand og Canada. Funksjonene som er tillagt county, varierer noe fra land til land. I Storbritan­ nia ble counties demokratisert fra 1888, og fra 1929 ble det opprettet county councils, en folkevalgt myndighet (kommunestyre). 1972 ble antallet counties i England og Wales redusert; det er nå sju metropolitan counties (storbyområder) og 47 øvrige counties. county council [kaunti kaunsl] (eng.), grevskapsråd, formannskap, kommunestyre. County Court [kaunti kå:t] (eng.), i England og Wales lokale sivildomstoler, opprettet 1846. Dom­ stolen hadde opprinnelig hovedsakelig domsmyn­ dighet i mindre formuessaker, men har etter hvert fått stadig utvidet kompetanse. Dens dommer kan påankes til Court of Appeal. Se ►Storbritannia og Nord-Irland (Rettsvesen) og ►USA (Rettsvesen), coup [ku] (fr.), hogg, slag, stikk, støt; raskt utført foretagende. coup d'état [- deta], statskupp. coup de théatre [- da tea:tr], teaterkupp, overras­ kende hendelse på scenen for å frembringe effekt, coupé [kupe], sportsbil med normalt to sidedører, to eller flere seter og flatt bakparti. Se ►bil. Couperin d.y., Frangois [kupare], 1668-1733, fransk organist og komponist, kalt «le Grand», den mest berømte av en kjent musikerslekt. Orga­ nist i Saint-Gervais i Paris 1685, hofforganist hos Ludvig 14 1693. Som komponist sluttet han seg til den italienske melodiske stil som dominerte på hans tid (Corelli, Lully), og kombinerte den med fransk danserytmikk og den forsiringskunst som senere ble et kjennemerke på rokokko. Av hans kirkemusikk kan nevnes to orgelmesser (1690), åndelige sanger og konserterende motet­ ter. Han forente den italienske triosonate (Corelli) med den franske dansesuite: Les nations (1726). Utgav triosonatene Apothéose de Corelli (ca. 1722), og Apothéose de Lully (1725), som en hyllest til forbildene. Konserter (dansesuiter) med varieren­ de instrumentasjon tilegnet Ludvig 14 (1722 og 1724, komponert 1714-15). Ide fire bind Piéces de clavecin (1713-30) bygger Couperin videre på 1600-tallets luttmusikk, men varierer rekkefølgen og antallet av satser. Skrev den banebrytende læreboken L’Art de toucher le clavecin (2 bd., 171617). Litt.: Mellers, W.: F.C. and theFrench classical tradition, rev. ed., 1987 Couperus, Louis [kuperrys], 1863-1923, neder­ landsk forfatter. Nederlands store klassiker på romankunstens område. Han ble kjent for sine naturalistiske samtidsromaner som skildrer deka­ dente mennesker fra nederlandsk overklassemiljø, bl.a. Eline Vere (1889). Sitt kunstneriske høyde­ punkt nådde han med Haag-romanene De boeken der kleine zielen (4bd., 1901-03) og de såkalte «konge-romanene», bl.a. Majesteit (1893, norsk overs. Majestet, 1896) og Wereldvrede (1895). De sterkt nyromantisk pregede Psyche (1898) og Fidessa (1899, norsk overs. 1981) foregår i en allegorisk og symbolsk verden. Senere skrev han historiske romaner fra oldtiden og middelalderen. Hele hans forfatterskap er preget av pessimisme og fatalisme. cour [ku:r] (fr.), domstol, hoff, hoffpersonale. Betegnelsen brukes i det franske rettsspråket vanligvis om høyere domstoler, i motsetning til tribunal, som brukes om lavere domstoler. Se ► Frankrike (forfatning, rettsvesen). Cour, la, se ►la Cour. Courantbanken [kurant-], eg. Den københavnske Assignations-, Vexel- og Laanebank, Danmark Norges første seddelutstedende bank, opprettet 1736 i København. Opprinnelig et aksjeselskap med statsbevilling, men ble overtatt av staten

Frangois Couperin d.y.

1773. Innstilte virksomheten 1813. courante [kurat] (fr., eg. 'løpende'), motedans på

1600-tallet, opptatt i suiten som 2. sats. Den eldre italienske corrente har 3/8 eller 3/4 takt og livlig tempo, courante har 3/2 eller 6/4 takt (eller en kombinasjon av begge), punktert rytmikk og polyfon satsbehandling. courbariltre, lokusttre, Hymenaea courbarjl, sør­ amerikansk treart i familien Caesalpiniaceae. Veden er brun, hard og tung, brukes til finere snekkerarbeid. Av treets røtter og bark fås brasili­ ansk ► kopal, en harpiks som har teknisk og medi­ sinsk anvendelse. Courbet, Gustave [kurbe], 1819-77, fransk maler, realismens største mester i Frankrike. Han var inspirert av de spanske realister, særlig Velåzquez, av Rembrandt og av Frans Hals. Naturen skulle man ta som den var, mente han, især fordi «det sanne er det skjønne». Publikum hadde imidlertid vanskelig for å begripe dette. Overfor hans bilde av Steinhuggeme (1849), ødelagt i 1945, var det forklarlig, da det lett ble oppfattet som et stykke sosialistisk agitasjon like etter februarrevolusjonen. Men heller ikke det 7 m lange Begravelsen i Ornans (1849, Musée d'Orsay, Paris), som han stilte ut på Pariser-salongen 1850-51, vant bifall, og den realistiske gjengivelsen av motivet vakte forbitrelse. En ung samler, Bruyas i Montpellier, kjøpte bilder av Courbet og inviterte ham sørover. Et minne om dette er Goddag, herr Courbet (1854), som viser en lysere tone i hans maleri. På Verdensutstillingen i Paris 1855 ble han nektet plass, men holdt i stedet en egen utstilling i et skur under mottoet «Le Réalisme. Gustave Courbet.» Her fantes blant annet et kjempebilde av ham selv i ferd med å male et landskap, med en avkledd kvinnelig modell stående ved siden av og hans venner som tilskuere; til venstre i bildet forskjel­ lige representanter for sosialt ulykkelig stilte. Det bar tittelen L'atelier du peintre; allégorie réelle (Male­ rens atelier, 1855, Musée d'Orsay, Paris) og er et av realismens hovedverker. Av andre bilder fra den­ ne perioden kan nevnes Damene ved Seine-bredden (1851) og Kornsikteme (1855). Imidlertid hadde han fått en høy stjerne i Tysk­ land, stilte ut i Frankfurt am Main (1852 og 1858), på den internasjonale utstilling i Miinchen (1869), ble innbudt til jakt og malte store skog­ landskaper med hjorter, jegere osv., og han ble dekorert av kong Ludvig 2 av Bayem og feiret på annen måte. Til hans særegne teknikk hører at han sjelden brukte skisser, men malte direkte på lerretet, noe som til tider kunne være uheldig for komposisjo­ nen. Han fornektet i det hele alle metoder og all påvirkning, og hyllet instinktet som kunstnerisk prinsipp. I hans senere år ble koloritten gjennom­ gående klarere og mer harmonisk. Etter et opp­

hold i Trouville i 1865 malte han en rekke mari­ ner. Han utførte mange portretter og stilleben, og også i senere år malte han bilder med sosialt til­ snitt. 1 1867 gjentok han i forbindelse med verdensutstillingen eksperimentet med en egen utstilling. Courbet var republikaner og sosialist, aktiv ved februarrevolusjonen 1848.1 1870-71 sluttet han seg til kommunardene. Han fikk i oppdrag å beva­ re Paris' kunstsamlinger fra å ødelegges. Han ble senere, med urette, anklaget som den skyldige for at Vendome-søylen ble styrtet ned, ble ilagt om­ kostningene, var en tid fengslet, og måtte se sine verker bli solgt. Han gikk i landflyktighet i Sveits, hvor han døde. Det finnes atskillige falske Courbefer, og fra hans siste år tvilsomme arbeider, til dels utført med hjelpere og av etterlignere. Han holdt en tid skole, 1861-62, hvor et par skandinaver, blant dem Olaf Isaachsen, var elever. Nasjonalgalleriet i Oslo eier blant annet et Jura-landskap og et por­ trett av Berlioz. Litt.: Faunce, S.: G.C., 1993; Faunce, S. & L. Nochlin: C. reconsidered, 1988; Fernier, R.: La vie et Poeuvre de G.C., 1977-78, 2 b.; Fried, M.: C. ’s realism, 1990 Courbevoie [kurbvoa], by i Frankrike, Ile-deFrance, departementet Hauts-de-Seine, forstad til Paris, 8 km nordvest for bysenteret. Industriforstad med elektroteknisk industri, bilfabrikk, støperier og kobberverk. Nyere høyhusbebyggelse (la Défense) langs avenue Charles de Gaulle, som danner en forlengelse av Champs-Élysées. courcTamour [ku:r damurr], i middelalderens Frankrike sammenkomster av damer av høy byrd som diskuterte trubadurenes elskovsdikt og regle­ ne for den høviske kjærlighet. Ifølge legenden avsa de også dommer i kjærlighetsaffærer, men det finnes ingen faktiske holdepunkter for en slik antagelse. Forskerne er ikke enige om hvorvidt slike cour d'amour virkelig har eksistert. courgette [fr. utt. kurget, norsk utt. kurfet], Cucurbita pepo, varietet av gresskar med frukter som kan spises umodne, stekes eller kokes. Finnes i flere farger, f.eks. grønn, gul. I Norge bedre kjent under navnet ►squash. Courier de Méré, Paul Louis [kurje damere], 17721825, fransk forfatter. Skrev bøker om antikk kultur, men er mest kjent for sine bitende strids­ skrifter mot det bourbonske regimet etter 1815. De finnes i en dansk oversettelse, Satiriske skrifter (1891). Han var en fremragende stilist med en knapp og elegant form. CourieriB [kuria wAn bi:], en av de første aktive kommmunikasjonssatellitter, utviklet for den amerikanske hær, skutt opp 4. okt. 1960. Satellit­ ten, som var kuleformet og veide 227 kg, kunne ved hjelp av fem båndopptagere lagre mottatte radiosignaler for senere tilbakespilling med høy hastighet. Den var i virksomhet 17 dager. Courmayeur [kurmajør], vintersportssted i Italia, Valle d'Aosta, ved foten av Mont Blanc, 1228 moh. Forbindelse med Chamonix via Mont Blanc-tunnelen. Fransktalende befolkning. Cournand, André Frédéric, 1895-1988, f. i Frank­ rike, amerikansk lege, fra 1934 ved Columbia University, New York. Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1956 sammen med W. Forssmann, VestTyskland og D. W. Richards jr. USA, for «oppda­ gelser vedrørende hjertekateterisering og sykelige forandringer i sirkulasjonssystemet». Deres arbei­ der er av grunnleggende betydning for eksakt diagnose av hjertesykdommer. Cournot, Antoine Augustin [kumå], 1801-77, fransk matematiker og sosialøkonom, en av grunnleggerne av den matematiske behandling av økonomiske problemer. Hans hovedverk

459

Recherches sur les principes de la théorie des richesses (1838) ble lite påaktet av hans samtid, men be­ traktes nå som et viktig pionerarbeid på dette område. couronne [kurån el. kuråij] (fr. 'krone'), biljardlignende selskapsspill for to personer. De spiller med flate, ringformede trebrikker (15 røde og 15 grøn­ ne) på et kvadratisk trebrett (side ca. 80 cm) med vant og et skålhull i hvert hjørne. Ved hjelp av kø og en spillebrikke støtes brikkene ned i skålene. Det er flere varianter av brikkeoppstillingen ved start. Courouble, Léopold [kurubl], 1861-1937, belgisk forfatter; embetsmann i Kongo. Han var en skarp observatør og en overbærende humorist, og skrev reiseskildringer og romaner om belgisk småborgerliv, bl.a. La Familie Kaekebroeke (1902), Contes d 'un bruxellois (1907) og Prosper Claes (1929). Courréges, André [kures], f- 1923, fransk motekunstner; startet eget motehus 1961. Han lanserte en enkel, fremtidsrettet stil i begynnelsen av 1960-årene som kombinerte det beste fra haute couture-tradisjonene i Paris med trekk fra Lon­ dons ukonvensjonelle ungdomsmote. Bukseantrekk og korte minikjoler, ofte i hvitt med kan ting i kontrastfarger, var typiske for motehuset. Klær­ ne var stramt, nesten arkitektonisk utformet, og ble kopiert verden over. Dette førte til at Courré­ ges, for å øke sin egen kundekrets, fra 1967 ho­ vedsakelig satset på eksklusiv konfeksjon fremfor haute couture. coursing [ ka :sirj ] (av eng. 'jage'), bruksprøve for mynder, kappløp på åpen plass etter kaniner. court [kå:t] (eng.) (jur.), domstol. Se ►Storbritan­ nia og Nord-Irland (Rettsvesen) og ► USA (Retts­ vesen). Supretne Court (eng. 'høyesterett'), i USA beteg­ nelse på den øverste føderale rettsinstans og den

COURTAULDS

øverste rettsinstans i hver stat; i England (der den øverste rettsinstans er House of Lords) en fellesbe­ tegnelse for *-High Court ofJustice, Crown Court og Court ofAppeal. Se ►Storbritannia og Nord-Irland (Rettsvesen) og ►USA (Rettsvesen). Court, Antoine [ku:r], 1695-1760, fransk protes­ tantisk teolog, gjorde en heroisk innsats for å gjenopprette den reformerte kirke i Frankrike under de store hugenott-forfølgelser etter opphe­ velsen av det nantiske edikt i 1685. 1729 drog han til Lausanne i Sveits, der han hadde latt opp­ rette et presteseminar for sin kirke. Court, Margaret (Jean) [kå:t], (f. Smith), f. 1942, australsk tennisspiller. Hun vant i alt 66 seirer i Wimbledon (10) og det australske (21), franske (13) og amerikanske mesterskapet (22) i perioden 1960-75. Av disse er 26 i single (rekord), 21 i double og 19 i mixed double (rekord). Hun vant single 11 ganger i det australske mesterskapet (rekord), 5 ganger i det franske, 7 ganger i det amerikanske og 3 ganger i Wimbledon. 1970 vant hun alle fire mesterskap (tennisens Grand Slam eller storeslem). Også storeslem i mixed double 1963 (med landsmannen Ken Fletcher). Rangert som verdens beste kvinnelige spiller 1962-65, 1969-70 og 1973. Courtauld Institute Galleries [kå:tould institju:t gæbriz], kunstsamling i Somerset House (siden 1990) ved The Strand, London. Galleriet er inn­ lemmet i Courtauld Institute of Art, University of London. Instituttet ble grunnlagt 1931 av den engelske tekstilfabrikant og kunstsamler Samuel Courtauld (1876-1947). Samlingen er basert på hans private samling av fransk kunst fra impresjo­ nistene til Cézanne, van Gogh og Gauguin. Siden har en rekke donasjoner bidratt til å utvide sam­ lingen, slik at den nå omfatter europeisk kunst etter renessansen, med verker av Botticelli, Brueghel, Bellini, Rubens ogTiepolo. Impresjonistene

Gustave Courbet. Malerens atelier. 1855. Olje på lerret. Musée d’Orsay, Paris.

og postimpresjonistene er likevel hovedattraksjonen, samlingen inneholder bl.a. Manets Baren i Folies-Bergére, en av de to versjonene av Frokost i det grønne og van Goghs Selvportrett med bandasjert øre. Galleriet huser også en fin samling av britisk kunst fra 1900-tallet. Courtaulds [kå:touldz], London, tidl, britisk industrikonsem for tilvirkning av tekstiler og synte­ tiske fibrer, grunnlagt 1816 som silkespinneri av Samuel Courtauld (1793-1881). Courtaulds var den største britiske silkeprodusent på 1800-tallet og kjøpte 1904 rettighetene for Storbritannia til produksjon av rayongam etter viskosemetoden. 1909 etablerte Courtaulds rayonindustrien i USA, men interessene her ble for størstedelen solgt

GUSTAVE COURBET Et utvalg hovedverker Courbet med sort hund Musée du Petit Palais, Paris Steinhuggerne Tidl. Gemåldegalerie, Dresden, ødelagt 1945 Begravelsen i Ornans Musée d'Orsay, Paris Goddag, herr Courbet Musée Fabre, Montpellier Malerens atelier Musée d'Orsay, Paris Kornsikterne Musée des Beaux-Arts, Nantes Klippene ved Etretat etter stormen Musée d'Orsay, Paris

1843 1849

1850 1854 1855 1855

1869

460

COURT-BOUILLON

under den annen verdenskrig. I 1960-årene over­ tok konsernet også kjemisk virksomhet innen området maling og overflatebehandling (Interna­ tional Paint). 1990 ble tekstilproduksjonen utskilt som Courtaulds Textiles, som 2000 ble overtatt av Sara Lee Corporation og delvis videresolgt til spanske Dogi International Fabrics. Det resterende Courtaulds (maling, fiber) ble 1998 overtatt av Akzo Nobel. Fra 1999 er Courtaulds og Akzo Nobels fibervirksomhet videreført i det selvstendige selskapet Acordis. Samuel Courtauld (1876-1947), formann i direksjonen 1921-46, grunnla 1931 ►Courtauld Institute of Art. court-bouillon [kurbujå] (fr. 'kort buljong'), kokevæske som består av vann (og eventuelt vin), løk og krydder. Brukes til koking av fisk og skalldyr. Courteline [kurtalin], pseudonym for Georges Moinaux, 1860-1929, fransk forfatter. Skrev militær-humoresken Lidoire, en rekke komedier og farser, bl.a. Les Gaietés de 1'escadron (1886), Le Commissaire est bon enfant (1899) og La Paix chez soi (1903), og fortellingen Messieurs les Ronds-de-Cuir (1893), som er en harselas over byråkratiet. Cour­ teline er en fin menneskekjenner, men han er mer opptatt av å tegne karikaturer og typer enn å granske menneskers sjelsliv. Et hovedtema hos ham er «den lille mann» som blir plaget og mot­ arbeidet av representanter for byråkrati og maktinstitusjoner. Men Courteline er ingen opprører; når byråkratenes overhoder ser hva som foregår, ordner de alt til det beste. Hans verk rommer mange fine litterære parodier, særlig av klassisismens teater. Lek med språket er en viktig del av hans humor. Courtenay, Tom [kåitni], f. 1937, Sir, britisk skue­ spiller, en av Storbritannias fremste på scenen og var i 1960-årene en sentral filmskuespiller, ofte i arbeiderklasseroller. Courtenay filmdebuterte og fikk sitt gjennombrudd i Tony Richardsons The Loneliness of the Long Distance Runner (Ensom seier, 1962). Han spilte større roller i bl.a. Billy Liar (Billy løgnhals, 1963), King and Country (Konge og fedreland, 1964), King Rat (Rottekongen, 1965) og Doctor Zhivago (1965). I Norge medvirket han i Caspar Wredes A Day In the Life ofIvan Denisovitch (En dag i Ivan Denisovitsj 'liv, 1971). Virtuos tittelrolle i Peter Yates' publikumssuksess The Dres­ ser (Påklederen, 1983) mot Albert Finney. Courths-Mahler, Hedwig [kurts maflar], 18671950, tysk forfatter av underholdningsromaner som fikk stor utbredelse. Hun begynte å skrive da hun var 17 år og produserte over 200 romaner, der hun lot folkets brede lag medoppleve sin ønskedrøm om en eventyrtilværelse blant sam­ funnets overklasse. Hun nådde det høyeste opp­ lagstall (27 millioner) og det største antall overset­ telser av alle tyske kvinnelige forfattere, og for­ synte i flere årtier den illustrerte ukepresse i alle land, også i Norge, med føljetonger. court-martial [kå:t ma:Jal] (eng. fra fr.) (stille for) krigsrett. Court of St. James’s [kå:t av santdseimziz], navn på det britiske kongelige hoff. St. James's Palace i London har vært det britiske statsoverhodes offisielle residens siden 1691, men har ikke vært bebodd av den regjerende monark siden 1837. Navnet har imidlertid holdr seg som betegnelse på hoffet, og utenlandske ambassadører i Storbritan­ nia akkrediteres fortsatt til the Court of St. James's. Courtois, Jacques [kurtoa], kalt le Bourguignon, 1621-75, fransk maler. I sin ungdom hadde han vært tre år i spansk krigstjeneste. Han kom til Italia som soldat 1635 og bosatte seg i 1640 i Roma under navnet Cortese, og levde i Italia

Jacques-Yves Cousteau

resten av sitt liv. Han mottok inntrykk av Bolognaskolen, også av Callot og Pieter van Laer; spe­ sialiserte seg i slagmaleri, særlig rytterkamper. I 1657 ble han jesuittmunk og malte etter denne tid også religiøse bilder. cous-cous [norsk utt.: koskos] (gj. fr. fra arab. 'knuse'), nordafrikansk matrett laget av knust gryn fra hvete, ris, mais eller hirse. Blandes med hønse- eller lammekjøtt og grønnsaker. Sterkt krydret. Cousin, Victor [kuze], 1792-1867, fransk filosof, ble i 1821 avsatt fra sin lærerstilling ved École normale supérieure anklaget for å ha foretrukket tysk filosofi fremfor den franske. Etter julirevolusjonen i 1830 fikk han på ny offisiell anerkjennel­ se, ble medlem av akademiet, pair av Frankrike, og i 1840 undervisningsminister. Cousins filosofi brakte for en tid tysk spekulativ filosofi på moten i Frankrike. Cousteau, Jacques-Yves [kustå], 1910-97, fransk marineoffiser og havforsker; oppfant den dykkerapparatur som har fått navnet aqua-lungen, og innførte bruken av fjernsyn under vann. Ledet flere ekspedisjoner med forskningsskipet Calypso. Direktør ved Musée Océanographique i Monaco 1957. Cousteau laget flere filmer, hvorav Den tause verden (1955) og Verden uten sol (1964) er de mest kjente. Han var ellers meget engasjert i natur- og miljøvern. Coustou [kustu], franske billedhuggere. Nicolas Coustou, 1658-1733, ble kalt til Paris fra Lyon av sin morbror Coysevox og utførte sammen med ham arbeider i Louvre, Versailles og Marly, dessuten Nedtagelsenfra korset på høyalteret i Notre-Dame. Guillaume Coustou d.e., 1677-1748, som var betydeligere enn broren Nicolas, utførte blant annet den unge Ludvig 15 som Jupiter og Maria Leszcziriska som Juno, kardinal Dubois' gravmæle i Saint-Roch i Paris, og de to hestetemmere med sine steilende, vrinskende hester på Place de la Concorde i Paris (egentlig bestemt for Marly). Begge brødrene, som var uhyre produktive og laget allegoriske komposisjoner og figurer fra antikk mytologi, hadde studert i Roma, men var hovedsakelig elever av Coysevox og førte hans stil videre, i en lettere, rokokkopreget stil. Coutances [kutas], by i nordvestlige Frankrike, Basse-Normandie, departementet Manche, 80 km sørvest for Caen; 11 500 innb. (1999). Vakker gotisk katedral fra 1200-tallet med to 77 m høye tårn. Romernes Constantia. Bispesete siden 400tallet. Byen ble hardt skadet under kampene i juli 1944. Coutaud, Lucien [kutå], 1904-77, fransk maler og grafiker. Hans maleri har en surrealistisk karakter, bygd opp av taggete og metalliske eller vegetative former som iblant antar menneske- eller dyreskikkelse. Han har også laget kartonger for Au-

bussonveveriene og er kjent som teaterdekoratør og bokillustratør. coute que coute [kut kakut] (fr.), koste hva det koste vil. Couthon, Georges [kutå], 1756-94, fransk advokat og revolusjonsmann. 11791 medlem av den lovgivende forsamling, 1792 av konventet, sluttet seg til Berget og ble 1793 medlem av velferdskomiteen. Ble henrettet sammen med Robespierre 28. juli 1794. Couto, Diogo do [kåtn], 1542-1616, portugisisk historiker. Skrev særlig om koloniseringen av India, bl.a. i 0 Soldado Prdtico, hvor han i dialogs form og med stor fordomsfrihet diskuterer årsake­ ne til nedgangen og vanskelighetene for portugi­ serne i denne besittelsen. Couto, Mia [kåtu], f. 1955, mosambikisk forfatter, journalist og biolog. Han har arbeidet som univer­ sitetslærer og som redaktør ved det statlige infor­ masjonskontoret. Couto er en av de fremste i den generasjon av forfattere som debuterte etter at Mosambik ble selvstendig i 1975. Han er også kjent som en fornyer av portugisisk litterært språk. Raiz de orvalha (1983, Duggens rot) er en diktsamling; noveller er samlet i bl.a. Stemmer fra natten (1986), Hvert menneske er en rase (19 91) og Glassperlesnoren (2004). Hans første roman, Søvngjengerlandet (1992), kom på norski 1994, og den andre, Underfrangipanitreet (1996), i 1999. Nev­ nes må også Flamingoens siste flukt (2002) og En elv ved navn tiden, et hus ved navn jorden (2002). Cronicando (2000) er en samling av journalistikken hans. Couturat, Louis [kutyra], 1868-1914, fransk filo­ sof og logiker. Hans studier av uendelighetsbegrepet vakte hans interesse for Leibniz som hadde vært opptatt av lignende ideer. Couturats under­ søkelser nedfelte seg i La logique de Leibniz (1901), et banebrytende verk når det gjelder forståelsen av Leibniz som en av de store pionerer i logikkens historie. couture [kuty:r] (fr.), søm, sying. haute couture [åt -], høyere motekunst, særlig brukt om de ledende motehus i Paris og deres produkter. petite couture [patit -], modellkonfeksjonssøm i dametøy, mindre eksklusiv enn haute couture, men over prét-a-porter. Couture, Thomas [kuty:r], 1815-79, fransk maler, elev av Gros og Delaroche, en av sin tids mest berømte historiemalere. Blant hans arbeider vakte Romere fra forfallstiden (1847, Musée d'Orsay, Paris) særlig oppsikt. Hans kunst var akademisk, velavveid, med en dempet veneziansk inspirert koloritt. Han var også lærer for en rekke franske og utenlandske malere, blant dem Manet, Puvis de Chavannes og Feuerbach, flere svensker, bl.a. August Jemberg, og den norske maler Olaf Isaachsen, som oppholdt seg hos ham 1859-60. Han utgav Méthode et entretiens d'atelier (1867) og Paysage. Entretiensd'atelier (1869). Nasjonalgalleri­ et i Oslo eier en studie til en av hans fresker i St.Eustache-kirken i Paris, i virkeligheten et portrett av maleren Anselm Feuerbach. Couturier. Robert [kutyije], f. 1905, fransk billed­ hugger, begynte som elev og medarbeider hos Maillot i en klassisk stil. Han har blant annet utført monumentalskulpturen ved Palais de Chaillot (1937). Fra midten av 1940-årene gikk han over til å arbeide i bronse. Disse skulpturene har en ekspressiv karakter, med langstrakte, ofte trådlignende former og levende overflatebehand­ ling. couvade [kuvad] (av fr. 'ruge ut'), skikk ved bar­ nefødsel; betegnelsen er hentet fra baskerne, som har bevart skikken helt opp til moderne tid. Den innebærer at ektemannen deltar i den hvile-og

461

rekonvalesens som fysiologisk er naturlig for moren etter en fødsel. I sin mest ekstreme form fører den til at moren ganske snart etter fødselen går tilbake til sitt daglige arbeid, mens ekteman­ nen ligger i ro i 2-3 uker, unngår visse typer mat og underkaster seg forskjellige innskrenkninger i sin atferd. Couvade finnes i ulike former hos folk i alle verdensdeler og omfatter også noen steder at ektemannen må ta forholdsregler før fødselen. I enkelte samfunn gjennomgår han en symbolsk fødsel. Mest alminnelig synes skikken å være blant søramerikanske indianere. Couvade er forbundet med en rekke ulike tros­ forestillinger. Oftest går disse ut på at det i tiden omkring fødselen er en nær, åndelig forbindelse mellom far og barn, samtidig som at barnet i denne tiden er særlig utsatt for skadelige påvirk­ ninger. For at faren ikke skal komme i forbindelse med disse skadelige kreftene og overføre dem på barnet, må han holde seg i ro og unngå alt som kan gjøre fødselen vanskelig eller skade det ny­ fødte barnet. Symbolikken i couvade synes å understreke det sosiale farskapet, farens bidrag til å gi barnet en identitet, og ekteskapsfamiliens enhet i forholdet til mannens og konas slekt. Couve de Murville, Maurice [ku:v da myrvil], 1907-99, fransk diplomat og politiker. Sluttet seg tidlig til de Gaulle og var sjef for den politiske avdeling i Utenriksdepartementet 1945-50, am­ bassadør i Egypt 1950-54, Frankrikes faste repre­ sentant ved NATO siste halvår 1954, ambassadør i Washington 1955-56, i Bonn 1956-58. Utenriks­ minister 1958-68; så en kort tid finansminister; statsminister 1968-69. Medlem av Nasjonalfor­ samlingen fra 1968, 1973-81 formann i utenriks­ komiteen. Senator fra 1986. Cova, Alberto [kå:va], f. 1958, italiensk friidrettsutøver. Olympisk mester på 10 000 m 1984, verdensmester 1983 og europamester 1982. EMsølv 1986. Personlige rekorder: 13.10,06 på 5000 m (Bislett 1985), 27.37,59 på 10 000 m. covellin, mineral som består av kobbersulfid, CuS. Covellin er indigoblått og meget bløtt (hardhet 1,5-2), krystalliserer heksagonalt. Forekommer oftest sekundært etter chalkopyritt og chalkositt, men kan også være dannet primært. Viktig kobbererts i Chile, Bolivia, New Zealand. I Norge er covellin påvist i en rekke forekomster, men i meget sparsomme mengder. Oppkalt etter den italienske mineralog N. Covelli (1790-1829). covenant [kAvinant] (eng., fra glfr. 'pakt'), navn på skotske presbyterianske forbund på 1500- og 1600-tallet som ble inngått for å beskytte trosfri­ heten. The National Covenant, stiftet i 1638, var rettet mot Karl 1 s forsøk på å innføre The Book of Common Prayer og dermed den episkopale kirke i Skottland. Modellen for covenants lå til grunn for undertegnelsen av the Mayflower Compact. Denne pakten ble grunnlaget for pilegrimsfedrenes koloni i Ply­ mouth ved Cape Cod i Ny-England 1620-91, kalt «den første konstitusjon i verdenshistorien». Betegnelsen går igjen i moderne amerikansk, f.eks brukes covenant om Folkeforbundspakten. Enkelte sakramentløse grupperinger innenfor protestantismen bruker ordet covenant i stedet for sakrament. Covent Garden [kåvant ga:dan], Storbritannia, England, opprinnelig navn på en klosterhage (Convent Garden) i det sentrale London; senere ble arealet benyttet som markedsplass og ble Londons største frukt-, grønnsak- og blomstermarked. Markedet flyttet 1974 til Nine Elms, på sørbredden av Themsen. Det gamle grønnsakmarkedet er nå bygd om til butikker og restauranter. Livlig handel. Covent Garden Theatre [kåvant ga:dan ]ai:ata], berømt teater i London, grunnlagt 1732. Den

COWARD

nåværende teaterbygning fra 1858 rommer 3500 mennesker. Inntil 1847 vesentlig talescene, sene­ re utelukkende opera. Det ble holdt årlig som­ mersesong med gjestespill av de mest kjente utenlandske operasangere. Fra 1946 fast scene for Covent Garden Opera (nå Royal Opera), senere også for Sadler's Wells-balletten (nå Royal Ballet). Coventry [kåvantri], by i Storbritannia, England, Warwickshire, 25 km øst for Birmingham; 303 500 innb. (2001). Viktig industriby med stor produksjon av biler (bl.a. Jaguar) og fly, videre traktorer, elektromotorer, sykler og tekstilvarer. Universitet fra 1965, teknisk høyskole fra 1970. Museum over britisk veitransport. Coventry er vokst opp omkring et benediktinerkloster, grunnlagt 1043 av Lady Godiva og hennes mann. Sagnet om Lady ► Godiva feires ennå hvert år med en folkefest. Coventry ble tidlig kjent for sin handel med ull og tøyer; på 1800-tallet ble byen det første sentrum for den britiske sykkelindustrien (1868) og bilindustrien (1896). 14.-15. nov. 1940 ble Coventry utsatt for et ødeleggende tysk flyangrep, som særlig gjorde skade i den gamle bykjernen. Av St. Michaels-katedralen fra 1300-tallet står bare det 90 m høye tårnet igjen. Den nye katedralen, innviet 1962, oppført ved ruinene av den gamle, omfatter bl.a. fasadeskulptur av Sir Jacob Epstein og det sirkelrunde øku­ meniske kapellet Chapel of Unity. Coventry City [kåvantri siti], engelsk fotballklubb, stiftet 1883. Cupmester 1987. Bane: Highfield Road. Drakt: himmelblå trøye med marineblå og hvit besetning, himmelblå bukse. Nordmennene Trond Egil Soltvedt og Runar Nordmann har spilt for klubben. cover [norsk utt. kåver] (eng.), omslag; dekning. 1 Omslag til grammofonplate (kassett, CD). De tidligste plateomslagene var av papir med hull i midten til informasjonen på plateetiketten. Noe før 1920 ble innspillinger av klassiske musikkverk solgt i bøker (album) med lommer for flere plater. I slutten av 1930-årene fikk slike album bilder på forsiden; herfra stammer dagens covere. 1 1950årene begynte man å legge mer vekt på en artis­ tisk utforming av covere, spesielt for jazzplater. Disse fikk et moderne preg som skulle passe til den livsstilen musikken ble sett som en del av. Først i 1960-årene ble pop og rock distribuert som LP-plater i større stil, og platecovere ble en del av den voksende popkulturen, der London og California var sentre. Mot slutten av tiåret var surrealisme, mystikk, science fiction og psykede­ liske fantasier karakteristiske elementer i det som Cover. Coveret til Beatles-LPen Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band fra 1967, kanskje platehistoriens mest kjente cover. Design ved Peter Blake og Jann Haworth.

etter hvert ble kalt coverkunst. Det kanskje mest kjente coveret fra denne perioden er det Peter Blake og Jann Haworth laget til The Beatles' LP Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i 1967. I de senere årene har man både sett videreførin­ ger av og reaksjoner mot det som ble gjort i 1960årene, fra bruk av stramme typografiske virke­ midler og artistportretter til fantasifulle visuelle effekter med elementer fra skrekkfilm og mykporno. Det som imidlertid er felles for det beste innen denne spesielle kunstarten, er utforminger som formidler noe av platenes innhold og senere supplerer musikken visuelt. 2 Coverversjon, en artists innspilling av en sang som er skrevet og spilt inn av en annen. 3 (Forsikring.) Dekning av risiko. Et open cover er en reassuranseavtale som er bindende for reassurandøren, men hvor det selskap som avgir reassu­ ransen, fritt kan gjøre bruk av det. Et master cover er en avtale om å overta risikodekningen for en større enhet, f.eks. en hel skipsflåte. covercharge [kAva tja:d3] (eng.), kuvertavgift, avgift som kommer i tillegg til det man bestiller på en restaurant eller nattklubb. Coverdale, Miles [kAvadeil], 1488-1568, engelsk bibeloversetter; var opprinnelig augustinermunk, men ble grepet av Luthers ideer og forlot sin orden i 1526. Han førte en omflakkende tilværel­ se i Frankrike og Tyskland og vendte hjem til England i 1548. Her ble han biskop av Exeter i 1551, avsatt i 1553 og drog da i landflyktighet. Coverdale vendte tilbake til sitt land i 1559 og tilhørte i sine siste år den puritanske fløy av den engelske reformasjon. Han fullførte den første fullstendige engelske bibeloversettelse i 1535, som etter en revisjon var offisiell kirkebibel 15391611. covergirl [kAvagad] (eng.), forsidepike; (ung og pen) kvinne som avbildes på forsiden av ukeblad o.l. for å fremme salget. Covilhå [kuviljÅ], by i Portugal, Beira, ved østskråningen av Serra da Estréla, 80 km øst for Coim­ bra; 26 900 innb. (2001). Tekstilindustri; vintersportssted. Universitet (1986). Covilhåo, Pedro de [kuviljÅo], f. ca. 1460, død etter 1526, portugisisk oppdagelsesreisende. Drog 1487 fra Portugal over Kairo til Aden og Goa på den indiske vestkyst, og tilbake til Kairo over Persiske bukt. 1493 reiste han til Etiopia; han ble nektet å forlate landet og var der til sin død. Covington [kAvigtan], by i USA, Kentucky, ved sammenløpet av Ohio og Licking River, rett over­ for Cincinnati; 43 000 innb. (2002), inngår i Cincinnati-regionen. Allsidig industri, bl.a. frem­ stilling av jern- og stålvarer og presisjonsinstrumenter. Grunnlagt 1791, bystatus 1815, kjent som en innfallsport til Sørstatene. Coward, norsk slekt av engelsk opprinnelse. Slek­ ten kan føres tilbake til garver James Coward (1750-1834) fra Raisthwaite i Lancashire, og kom til Norge med hans sønn James Coward (17791864), som ble kalt hit av Robert Major for å anlegge og drive et garveri ved Kristiansand. Fra hans sønnesønn James Coward (1849-1928) stammer bl.a. rektor Gorgus Major Coward (1912-94), hans datter høyesterettsdommer Kirsti Coward (f. 1940), og professor i bedriftsø­ konomi Dag James Major Coward (f. 1910). Litt.: Coward, D.: Slekten Coward 150 år i Norge, 1952; Coward, D.: Coward-slekten iEnglandog Norge, 1979 Coward, Gorgus Major, 1912-94, født i Moss, norsk lektor. Rektor ved Fagerborg videregående skole i Oslo 1961-79. Medlem av Gjelsvik-komiteen 1963-67 som vurderte reform av gymnaset, av Vogt-komiteen 1964-66 og av Norsk språkråd

462

CO WAR D

1972-84. Utgav flere meget brukte lærebøker og litteraturantologier i norsk og tysk. Litt.: NBL 2. utg. Coward. Kirsti, f. 19. des. 1940 i Kristiansand, norsk jurist. Ekspedisjonssjef i Justisdep. 198894, høyesterettsdommer fra 1994. Coward, NoelPierce [kauod], Sir, 1899-1973, britisk dramatiker, skuespiller, sceneinstruktør, komponist, mest i den lettere sjanger. Hans allsi­ dige og artistiske begavelse skaffet London en rekke av byens største teatersuksesser i mellom­ krigstiden. Han spilte gjerne hovedrollen i sine egne skuespill og revyer, samtidig som han satte dem i scene og ofte komponerte musikk til dem. Cowards tidlige og avgjorte gjennombrudd skjedde med The Vortex (1923), som ved siden av sin vittige dialog også utvikler seg til et moralsk problemdrama. Den sprudlende komedien Hay Fever (1924) befestet hans ry, skjønt noen etter hvert også lot seg forarge over hans lette tone og lettferdige sosietetsfigurer. I operetten Bitter Sweet (1929) overrasket han med en ny sentimentalitet, som senere ofte gjorde seg gjeldende i hans styk­ ker. Det muntert satiriske Private Lives (1930; filmatisert 1931) ble fulgt av et stort anlagt patrio­ tisk drama, Cavalcade (1931; filmatisert 1932), som fikk en voldsom popularitet. Omtrent samti­ dig holdt han et brutalt og forbitret oppgjør med krigsromantikken i Post Mortem, som ikke ble oppført Av hans mange senere komedier kan nevnes Design for Living (1932; filmatisert 1933 i regi av Ernst Lubitsch) som ble skrevet på en norsk laste­ båt utenfor Mexico, To-night at 8.30 (en samling enaktere, 1936), Blithe Spirit (1941; filmatisert 1945 i regi av David Lean), Present Laughter (1942) og Nude with Violin (1956). Hans stykker er samlet med Cowards egne innledninger i Play Parade (5 bd.). Mange av hans komedier er blitt oppført i Norge. Coward regisserte sammen med David Lean krigsfilmen In Which We Serve (Sagaen om et skip, 1942; også hovedrolle, manus og musikk) som han mottok en spesial-Oscar for. Også filmbiroller, bl.a. i Carol Reeds OurMan in Havana (Vår mann i Havana, 1959) etter Graham Greenes roman. Han utgav lyrikk, noveller og to bind selvbiografi, PresentIndicative (1937) og FutureIndefinite (1954). cowboy [kaubåi] (eng. 'kugutt'), kvegdriver i det vestlige USA på 1800-tallet, senere ridende gjeter på de store kvegfarmene. Brukes også i overført betydning om en brå­ kjekk og macho person. Cowboy Junkies [kaubåi dsArjkiz], kanadisk rockgruppe dannet 1984, med søsknene Margo, Mi­ chael og Peter Timmins, henholdsvis sang, gitar og trommer, samt Alan Anton, bass. De har vun­ net et stort publikum med en lavmælt stil preget av Margo Timmins' spesielle stemme. Album bl.a. The Trinity Sessions (1988), The Caution Horses (1990), BlackEyedMan (1992), LayltDown (1996), Miles from OurHome (1998), Open (2001) og One Soul Now. Cowdray [kaudri], britisk viscounttittel som 1917 ble tildelt entreprenøren og oljemagnaten Sir Weetman Dickinson Pearson (1856-1927). Han bygde ut den meksikanske oljeindustri på begyn­ nelsen av 1900-tallet, og forestod byggingen av en rekke større tunnel- og damanlegg, bl.a. i Nilen. Nåværende tittelinnehaver, den 3. viscount Cow­ dray, eier slottene Cowdray Park i Sussex og Dunecht House vest for Aberdeen, og 300 000 daa land. Cowell. Henry [kaual], 1897-1965, amerikansk komponist, pianist og pedagog, ble internasjonalt kjent gjennom flere konserttumeer i Europa i mellomkrigstiden, der han knyttet kontakter med komponister som Bela Bartok og Alban Berg, og

1928 ble han som første amerikanske komponist invitert til Sovjetunionen. På leting etter nye virkemidler brukte Cowell håndflate og under­ arm på klaveret, slik at såkalte tone clusters opp­ stod. Verklisten teller godt over 1000 komposisjo­ ner, med hovedtyngden på orkesterverker (bl.a. 20 symfonier), kammermusikk (5 strykekvartet­ ter m.m.) og klavermusikk. Cowes [kauz], mindre by i Storbritannia, England, Hampshire, ved nordkysten av Isle of Wight. Badested; skipsverft. Kjent for Royal Yacht Squadron's årlige regatta (i aug.). Osborne House var sommeroppholdssted for dronning Victoria. Cowley, Abraham [kauli], 1618-67, engelsk dik­ ter; utgav sin første diktsamling, Poeticall Blossomes, da han var 15 år. Han ble utstøtt fra Cambridge på grunn av sine rojalistiske sympatier i 1643, og søkte senere tilflukt i Frankrike. Imens ble hans snirklete kjærlighetsdikt TheMistress utgitt (1647). Han vendte tilbake til England i 1654, ble fengslet året etter, men kunne 1656 utgi sine Poems. Dikt­ samlingen inneholdt bl.a. Pindarique Odes og et uavsluttet epos i klassiske kupletter om den unge David, Davideis. Odene følger ikke Pindars faste mønster, men utvikler en friere form, som fikk stor innflytelse på senere diktere. Cowley ble i sin samtid regnet som en større dikter enn Milton, men ettertiden har glemt det meste av hans vers. Det som fremdeles leses, er hans 11 essays, delvis på prosa og delvis på vers, som han skrev i tiden etter restaurasjonen; trykt i Works (1668). De rommer en klassisk livsvisdom som kom til å bli typisk for den nyklassisistiske pe­ rioden. Cowley, Joy [kauli], f. 1936, newzealandsk forfat­ ter. Hun har utgitt novellesamlingen Heart Attack and Other Stories (1985), foruten flere romaner, bl.a. Nest in aFallling Tree (1967), The Mandrake Root (1975) og The Growing Season (1978). Et tilbakevendende tema hos henne er kvinners kamp mot begrensninger satt av kjønnsroller og vanetenkning, og kvinners sjelelige konflikter. Cowley er også en anerkjent barnebokforfatter som behandler seriøse temaer med humor, f. eks. i The Silent One (1981; filmatisert), TheTerrible Taniwha and Timberditch (1982), om drager i for­ skjellige kulturer, og The Scream Mean Machine (1993), om frykt. Hun har arbeidet målbevisst for å høyne kvaliteten på barnelitteraturen, og ikke minst skolebøker. Cowley. Malcolm [kauli], 1898-1989, amerikansk forfatter og litteraturhistoriker. Deltok i den første verdenskrig, tok eksamen ved Harvard og bodde deretter en tid i Paris. 1929-34 litterær redaktør i The New Republic. Cowley er særlig kjent for sine bøker om amerikansk diktning i vårt århundre. Exile's Retum (1934, ny utg. 1952) er en halvt selvbiografisk skildring av 1920-årenes diktning, av Parisergruppen og Greenwich Village. Den er på en måte et oppgjør med fortiden og en over­ gang til 1930-årenes mer sosialt betonte diktning. Cowley vender tilbake til 1920-årene i A Second Flowering: Works and Days of the Lost Generation (1973). Andre bøker er bl.a. After the Genteel Tradition (1937) og TheLiterary Situation (1954). Med sin redigering av The Portable Faulkner (1946) medvirket Cowley sterkt til å gjøre Faulkner kjent. Om arbeidet med ham skrev han i The Faulkner-Cowley File (1966). Cowling, Thomas George [kaulirj], 1906-90, britisk astronom og fysiker, professor ved univer­ sitetet i Leeds 1948-70. Fremragende arbeider over stjernenes stabilitet, teorien for solflekker og plasmafysikk samt dennes anvendelse innenfor solfysikk. Foruten avhandlinger publiserte han flere bøker, bl.a. TheMathematical Theory of Nonuniform Gases (sammen med S. Chapman, 1939, 3. utg. 1970), Molecules in Motion (1950), Magnetohy-

drodynamics (1957) og Magnetohydrodynamics (1976). Cowlitz River [kaulits riva], elv i USA, Washing­ ton, bielv til Columbia. Springer ut sørvest for Mount Rainier, renner ut i Columbia ved byen Longview, 210 km lang. Regulert med flere dam­ anlegg, bl.a. Mayfield Dam og Mossyrock Dam som danner Riffle Lake. cowper [kaupa el. ku:pa] (eng.), regenerator som er mest vanlig i bruk ved masovnsverk. Oppfun­ net av engelskmannen E. A. Cowper 1860. Cowper, William, 1666-1709, engelsk lege, utgav et større anatomisk atlas, og beskrev (1702) de såkalte Cowperske kjertler eller glandulae bulbouretrales, som er to kjertler beliggende like un­ der blærehalskjertelen (prostata) og munner ut i urinrøret hos menn. Cowper, William [ku:pa], 1731-1800, britisk dikter. Han led av melankoli, gjorde selvmords­ forsøk i 1763 og var på asyl i to år. Senere slo han seg ned på landet hos presten Unwin, og fra 1767 hos dennes enke i Buckinghamshire. Her kom han under innflytelse av metodistpresten John Newton, som tilskyndet ham til å skrive salmer, og sammen utgav de OlneyHymns (1779). I sin første diktsamling, Poems (1782), var han ennå svært bundet av tidens konvensjoner; men det store diktet The Task (1785), skrevet på blankvers, viser Cowpers dikteriske evne og befestet hans ry. Det inneholder hans filosofiske og huma­ nitære betraktninger og har vakre skildringer av landskapet og livet i Buckinghamshire. Fra 1794 til sin død led han nesten uavbrutt av depresjon. Det viser seg mest gripende i diktet The Castaway (1799). At han også hadde humoristisk begavelse, fremgår av den festlige visen om John Gilpin (1782). Cowpers naturfølelse, enkle uttrykksmåte og dypt religiøse innstilling peker frem mot Wordsworth. Hans brev er bevart for ettertiden; og selv om 1700-tallet har en rik brevlitteratur, er det lite som kan måle seg med Cowpers sjarme­ rende epistler til sine venner. cowperske kjertler [ku:pa-], Cowpers kjertler, etter den engelske anatomen W. Cowper (16661709), to ertstore kjertler på hver side av øvre del av urinrøret hos mannen, avsondrer en slimet væske som tilblandes sæden. cox [kåks] (eng., eg. coxswain, av 'båt' og samme ord som i nordisk 'svenn'), styrmann i en kapp­ roingsbåt, kan benyttes i toer, firer og åtter. Cox. David R., Sir, f. 1924, engelsk statistiker. Doktorgrad 1949 fra University of Leeds. Profes­ sor i statistikk ved Birkbeck College 1961-66 og ved Imperial College of Science and Technology, 1966-88. Har vunnet flere akademiske priser og er æresdoktor ved universiteter i Europa og Ame­ rika. Redaktør av tidsskriftet Biometrika 1966-91. En av de viktigste statistikere på 1900-tallet med betydelige bidrag innen statistisk teori, metoder og anvendelser. Cox, Harvey Gallagher [kåks], f. 1929, amerikansk teolog, professor ved Harvard University siden 1965. Han har blant annet utgitt The Secular City (1965), som ble av betydning for sekulær-teologi­ en. Cox, Ida [kåks], 1889 (eller 1896)-!967, ameri­ kansk sanger; ved siden av Ma Rainey og Bessie Smith den betydeligste bluessanger i 1920-årene, da hun gjorde tallrike innspillinger med Tommy Ladnier og Fletcher Henderson og turnerte i sør­ statene med sitt tent show. Medvirket ved en Carnegie Hall-konsert 1939, trakk seg senere tilbake fra musikklivet, men gjorde nye innspillinger i 1960-årene. Cox, James Middleton [kåks], 1870-1957, ameri­ kansk pressemann og politiker (demokrat). Med­ lem av Representapthuset 1909-13. Guvernør!

463 Ohio 1913-15 og 1917-21. 1920 nominert som sitt partis presidentkandidat. Cox' visepresidentkandidat var Franklin D. Roosevelt. I 1946 utkom selvbiografien Journey Through My Years. Cox, Pat, f. 28. nov. 1952, irsk politiker, tilhører det liberale partiet Progressive Democrats. Cox er utdannet økonom og har bl.a. vært journalist i irsk fjernsyn. Medlem av den irske nasjonalfor­ samlingen 1992-94. 1989-2004 medlem av Euro­ paparlamentet, 1994 og 1999 valgt som uavhen­ gig kandidat. 1998-2002 var han leder for den Liberaldemokratiske gruppen i Europaparlamen­ tet. President i Europaparlamentet 2002-04. coxa (lat. 'hofte'). 1 (med.). Hofte hos mennesket. 2 (zool.) Grunnleddet («hoften») på benet hos insekter. coxagra (av lat.-gr. 'hofte' og 'smerte') (med.), ► urinsyregikt i hoften. coxalgi (avlat.-gr. 'hofte' og 'smerte') (med.), smerter i hofteleddet. Coxeter, Harold Scott MacDonald, 1907-2003, britisk/canadisk matematiker. Professor ved Uni­ versitetet i Toronto fra 1936 til sin død. Coxeters hovedinteresse var geometri, og han gav vesent­ lige bidrag til teorien for polytoper (analogen til polyeder i tt-dimensjoner), ikke-euklidsk geome­ tri og gruppeteori. Han skrev en rekke bøker om geometriske emner som har hatt grunnleggende innflytelse på vår oppfatning av klassisk geometri. Han fremstår som forrige århundres mest betyd­ ningsfulle geometer. I 1954 møtte han M. C. Escher, og de to utviklet et nært samarbeid og vennskap som fikk stor betydning for Eschers tesselleringsarbeider, spesielt i det hyperbolske plan. Tildelt Canadas høyeste orden 1997. Coxiella, slekt i bakteriefamilien Rickettsiaceae. De er meget små, 0,25-1 pm og kan bare dyrkes i levende celler. C. burnetii fremkaller ► Q-feber. coxitis (av lat.-gr. 'hofte' og -itis, 'betennelse'), betennelse i hofteleddet, tidligere en hyppig loka­ lisasjon for leddtuberkulose, nå vesentlig sjeldne­ re og med forskjellige årsaker. coxsackievirus (navn etter amerikansk by), virusgruppe i familien Picornaviridae, med mange serotyper som fremkaller forskjellige sykdommer hos menneske: munn-, svelg- og hudinfeksjon, muskel- og hjerteinfeksjon, hjernehinnebeten­ nelse m.m. Ukarakteristisk febersykdom er vanlig. Coxsackievirus kan gi alvorlig sykdom, spesielt hos nyfødte. Cox’s Orange Pippin [-årindg-j, eplesort fra Eng­ land. Vintereple, modner i desember, holdbar til mars. Svært kravfull, men god spisefrukt. Cox’s Pompna, eplesort fra England; vintereple, modner i november, holdbar til februar. Middels hardfør. Coyet, Peter Julius [kåjet], 1618-67, svensk diplo­ mat. Hadde oppdrag i England, for å vareta sven­ ske interesser hos Cromwell, og i Nederland, som dengang var en viktig faktor under maktspillet i Østersjøen. Representerte Sverige under drøftin­ gene om Roskilde-freden, fikk en del av ansvaret for at krigen brøt ut igjen 1658. coyote (sp.-amer., av aztekisk coyott), annet navn på prærieulv, Canis latrans, rovdyrart i hundefamilien. Se ►prærieulv. Coypel [koapel], fransk kunstnerfamilie, aktiv på 1600-og 1700-tallet. Noel Coypel, 1628-1707, kjent historiemaler på slutten av 1600-tallet, med mange offisielle tillitsVerY’ Han regnet seg som elev av Poussin, ellers også påvirket av Carracciene og Bolognaskolen. Han utførte dekorasjonsarbeider både i Louvre og Tuileriene; ble opptatt i Akademiet 1663, og var

CP-SYMMETRI

Charles Antoine Coysevox. Ludvig 14, marmorbyste, 1686. Høyde 89 cm. Musée des Beaux-Arts, Dijon.

1672-75 direktør for det franske akademiet i Roma. Etter Mignards død var han leder for Aka­ demiet i Paris. Hans malerier utmerker seg ved stor teknisk virtuositet. I de senere år var han mer åpen for den moderne Rubens-linje i maleriet. Antoine Coypel, 1661—1722, maler, sønn av N. Coypel, kom tidlig til Italia, der han mottok inn­ trykk av den aldrende Bernini. Han oppnådde hurtig stor popularitet, og hans mange arbeider som dekoratør og historiemaler kan undertiden bære preg av hastverk. En tid var han hertugen av Orleans' offisielle maler, deretter premier peintre du Roy og direktør for Akademiet. Et av hans hovedverker er dekorasjonene i kapellet i Versail­ les. Han var sterkt påvirket av italiensk maleri (Tizian, Correggio) og Rubens, og peker med sitt lettere maleri frem mot rokokkoen. Noel Nicolas Coypel, 1690-1734, historiemaler og grafiker, bror av A. Coypel. Han malte særlig mytologiske motiver i en kvalitativt sett jevn produksjon. Han stod noe i skyggen av familiens øvrige medlemmer, hovedsakelig på grunn av mangel på ambisjoner, synes å ha holdt seg unna hoffet, og blandet seg aldri opp i den kunstneriske debatt. Charles Antoine Coypel, 1694-1752, maler og teoretiker, sønn av A. Coypel. Han etterfulgte sin far både som premier peintre du Roy og som direktør for Akademiet. Han tok initiativet til mange pedagogiske tiltak angående reorganise­ ringen av den offisielle kunstnerutdannelsen i Frankrike rundt midten av århundret, og har sannsynligvis hovedæren for at École des éléves protégés du Roy ble opprettet. Han var også en skattet tragedie- og komedieforfatter og medlem av Académie des Belles-Lettres. Trass i at han innen Akademiet førte en iherdig kamp for gjenreisnin­ gen av historiemaleriet, med den italienske renes­ sanse og den franske og italienske 1600-talls klassisisme som et stilmessig ideal, forble hans egen kunst sterkt preget av rokokkoens stilfølelse, svært teatralsk, med poengtering av figurenes mimikk. Han malte dessuten portretter, også i pastell. Coysevox, Charles Antoine [koazvåks], 16401720, fransk billedhugger, utdannet i Paris; i sin ungdom knyttet til kardinal Ftirstenberg ved utsmykningen av hans palass Saverne i Alsace. Fra 1677 levde han i Paris. En av de fremste bil­ ledhuggerne i Ludvig 14s og régencens Frankrike. Han deltok også i den dekorative utsmykningen av Versailles, hvor barnegruppene av stukk i

speilgalleriet hører til hans betydeligste arbeider. Til parken ved slottet og Trianon utførte han flere allegoriske figurer, de fleste av dem er nå i Tuileri­ ene, Paris. Han utførte flere større gravmæler, f.eks. over Mazarin 1689-93. Hans enorme pro­ duksjon bevarer en formell, klassisk karakter. Blant hans mest berømte arbeider er Mercure og Renommée, som siden 1719 har flankert inngan­ gen til Tuileriene. Han var sin tids fremste portrettør, blant de mest kjente portrettene er de av Vauban, Richelieu, Robert de Cotte, Le Brun, Ludvig 14 og Ludvig 15 (som barn). Cozens, Alexander [kAznz], ca. 1717-86, britisk maler. Hans landskaper i olje står nær Claude Lorrains ideal-landskaper, mens hans akvareller og tusj-laveringer gir tidlige uttrykk for engelsk naturromantikk. Cozens, John Robert [kAznz], 1752-97, britisk maler, sønn av A. Cozens. Hans intense, gjennomstuderte landskapsakvareller og -tegninger fikk inspirerende betydning bl.a. for John Constable og J. M. W. Turner. Cozumel, Isla [kåsumel], øy i Mexico, i Karibiske hav, utenfor østkysten av Yucatånhalvøya, tilhø­ rer delstaten Quintana Roo, ca. 47 km lang og 14 km bred. Et av Mexicos viktigste turiststeder. Cozzens, James Gould [kAznz], 1903-78, ameri­ kansk forfatter; vokste opp i New York og gikk på skole i New England, senere arbeidet han en tid på Cuba. Debuterte med romanen Confusion (1924) mens han studerte ved Harvard. Cockpit (1928) og The Son ofPerdition (1929) har emne fra Cuba. Cozzens slo igjennom med S. S. San Pedro (1931), en skildring av et skipbrudd, og hadde også suksess med The Last Adam (1933). The Just and the Unjust (1942) om en mordsak, Guard of Honor (1948, Pulitzerprisen) om livet på en flyba­ se under den annen verdenskrig, By Love Possessed (1957) og Morning, Noon and Night (1968) er blant hans beste og mest leste bøker. Noveller er samlet i Children and Others (1964). Cp, kjemisk symbol for det grunnstoff som tidlige­ re ble kalt cassiopeium, men som nå heter luteti­ um, Lu. CPAP, fork, for eng. continous positive airway pressure, det å puste via et system som under hele respirasjonssyklusen (dvs. både under inspirasjon og ekspirasjon) holder trykket i luftveiene på et nivå som ligger over atmosfæretrykket (vanligvis 3-8 cm vann). Bruk av CPAP kan hindre at luftsekkene i lungene (alveolene) faller sammen slik at det utvikles ►atelektaser når gassvolumet i lungene er lavt, dermed unngås at oksygenmengden i blodet blir for lav. CpG-øyer (biokjem.), se ►DNA. CP/M, fork, for eng. Control Program/Microcomputer, operativsystem for datamaskiner. Var svært utbredt på de første mikrodatamaskinene, men ble etter hvert utkonkurrert da IBM i 1981 valgte å bruke MS-DOS på sin nye Personal Computer (PC). C-post, se ►A-post. CP-symmetri (av eng. charge, 'ladning', og parity, 'paritet'), kombinert ladnings- og speilingssymmetri. I elektromagnetiske vekselvirkninger, gravitasjon og sterk vekselvirkning (kjernekrefter, kvark-gluon vekselvirkning) er de dynamiske ligningene symmetriske både under en ladningstransformasjon (alle ladninger bytter fortegn) og en speilingstransformasjon (posisjoner og hastig­ heter bytter fortegn). Slik er det ikke i svake vek­ selvirkninger, som f.eks. i ►beta-henfall. Derimot mente man at den kombinerte symmetrien skulle være gyldig, dvs. dersom man tok utgangspunkt i en svak prosess som beta-henfall, så skulle man få en like sannsynlig prosess ved å foreta en speiling og en ladningstransformasjon samtidig.

464

CPT-TEOREMET

Senere (1964) fant man at CP-symmetrien ikke er helt eksakt, idet man fant brudd på CP-sym­ metrien når nøytrale K-mesoner henfaller til to pi-mesoner. I 1999 påviste man eksperimentelt (på Fermilab. nær Chicago og ved CERN i Sveits) at bruddet på CP-symmetri er litt forskjellig når det nøytrale K-mesonet henfaller til to elektrisk nøytrale pi-mesoner sammenlignet med to ladde pi-mesoner (ett med ladning pluss og ett med ladning minus). 12003 er brudd på CP-symmetri­ en også sett eksperimentelt i henfall av kB-meso­ nen Disse eksperimentene ble utført ved SLAC i California, KEK (nasjonalt japansk høyenergi laboratorium) og ved Fermilab. Se ►ladningssymmetri, ►speilingssymmetri, ►antimaterie, kelementærpartikkelfysikk. CPT-teoremet (fys.), et fundamentalt teorem i moderne feltteori, som sier at alle kreftene i natu­ ren er uendret ved samtidig ombytte av partikkel med antipartikkel. Navn etter de engelske betegnelsene på konju­ gerte ladninger (Charge amjugation, C), speiling om et punkt (Parity, P) og reversjon av tidsretningen (Time, T). Man kan ikke observere noen for­ skjell før og etter at disse operasjonene er utført (rekkefølgen er uten betydning). Se også ►eie­ rnentærpartikkeIfysikk. CPU. fork, for eng. Central Processing Unit, selve sentralenheten i en datamaskin; utfører programinstruksjoner (beregninger, logiske operasjoner) og fører kontroll med de øvrige delene av maski­ nen; se ► datamaskin. I dag er CPU-en stort sett realisert på én elektro­ nisk brikke. I noen stormaskinmiljøer og minimaskinmiljøer bruker man CPU som samlebeteg­ nelse på prosessor, minne og buss. I midten av 1970-årene bygde supermaskinleverandøren Cray de første maskinene med flere CPU-er, og etter hvert kom det flere typer maski­ ner med flere prosessorer. I den tetteste koblin­ gen, kalt «symmetrisk flerprosessering» (symmetrical multiprocessing) forholder alle prosessorene seg til samme minne, og fordeler regneoppgavene mellom seg parallelt. I dag (2004) er tjenere (ser­ vere) og arbeidsstasjoner med to prosessorer forholdsvis vanlige. Supermaskiner der mange hundre eller flere tusen prosessorer arbeider parallelt, betegnes som «massivt parallelt flerprosesserende» (massiveparallelprocessing). CPU-tid, den tiden som er brukt på en datamas­ kin for å utføre en bestemt oppgave; registrert CPU-tid er et vanlig grunnlag når f.eks. en data­ sentral eller et tungregneanlegg fakturerer kun­ dene for bruk av datakraft. CPV, fork, for canineparvovirus (vet.), virus som forårsaker en akutt og ofte dødelig tarminfeksjon med diaré hos hund. Cr, kjemisk symbol for grunnstoffet krom, cr., forkortelse for lat. circiter, omtrent, og for lat. currentis, løpende (måned eller år). Crabbe, (Larry) Buster [kræb], (eg. Clarence Lindon C.), 1908-83, amerikansk svømmer og filmskuespiller. Olympisk mester på 400 m frisvømming 1932, OL-bronsepå 1500m 1928. Filmdebut 1932, hadde tittelrollen i filmserien Tarzan the Fearless (1933) og spilte mot komikeren W. C. Fields i You're Telling Me (1934). Vant enorm popularitet som science fiction-helt i Flash Gordon (1936; oppfølgere 1938 og 1940) og BuckRogers (1939), siden helst i billigproduserte westems. Crabbe, George [kræb], 1754-1832, britisk dikter, særlig kjent for sine resonnerende og skildrende dikt i klassiske kupletter. Han kom i 1780 til Lon­ don, hvor han fikk utgitt The Library (1781). Med The Village (1783) og The Newspaper var berøm­ melsen sikret. I mellomtiden var han blitt ordinert til prest og var fra 1789 til sin død sogneprest,

først i Leicestershire, senere i Wiltshire. Etter mange års pause kom de store sekvensene The Parish Register (1807) og The Borough (1810) og en lang rekke versfortellinger samlet i Tales (1812) og Tales of the Hall (1819). The Complete Poetical Works ble utgitt i 3 bind i 1988.1 formen griper Crabbe bakover til nyklassisismen, i inn­ holdet peker han fremover ved sin sterke realis­ me. Han går rett på sak i sin skildring av de fatti­ ges og undertryktes kår, men skildringene løftes opp av hans menneskelighet og nøkterne humor. Benjamin Brittens opera Peter Grimes (1945) byg­ ger på et dikt i The Borough. Crace Jim [kreis], f. 1946, britisk forfatter. Han høstet stor anerkjennelse for sin første bok, novel­ lesamlingen Continent (1986, norsk overs. Konti­ nent, 1988), der han tar for seg vestlige holdnin­ ger til den såkalte tredje verden. Siden har han utgitt romanene The Gift of Stones (1988, norsk overs. Steinens gave, 1990), Arcadia (1992, norsk overs. Arkadia, 1993), Signalsof Distress (1994), Quarantine (1997), Being Dead (1999),The Devil's Larder (2001) og Six (2003). Crace er blittt tildelt en rekke priser og utmerkelser. crack [kræk] (eng.), narkotisk stoff, en modifika­ sjon av kokain som har fått økt utbredelse fra 1980-årene. Det lages av kokainhydroklorid ved blanding med ammoniakk og vann under opp­ varming. Stoffet virker meget raskt. Kokaininnholdet er 5^10 %. Navnet har stoffet fått fordi det gir en sprakende lyd når det røykes. Rusvirknin­ gen av crack-røyking er mye sterkere enn når kokainet sniffes. cracker [kræka] (eng.), teknisk anlegg for ►crackingcracking [krækip] (eng.), spalting og oppsplitting av petroleumsfraksjoner, viktig prosess i oljeraffi­ nerier og petrokjemisk industri. Cracking i oljeraffinerier skjer ved at høyerekokende oljefraksjoner omdannes til laverekokende hydrokarboner, for derved å oppnå bedre utnyt­ telse av oljeråstoffet. Det viktigste produktet er bilbensin. Crackingprosessen beror på at når organiske stoffer med høy molekylvekt blir kraftig oppvar­ met, vil disse stoffene bli ustabile og spaltes i molekyler med lavere molekylvekt. Man anven­ der katalysatorer (eng. fork, cat-cracker} som be­ står av zeolitter. Prosessbetingelsene er ca. 500 °C og 2 atm trykk. Katalytisk cracking fant tidligere sted primært i USA på grunn av det store behovet for bensin. Prosessen er nå vanlig i Europa og andre steder; crackere inngår som en sentral prosessenhet i moderne oljeraffinerier, blant annet i Statoils raffineri på Mongstad. Cracking kan også foregå ved tilstedeværelse av hydrogen. Denne prosessen, som kalles hydrocracking, er også katalytisk. Reaksjonene finner sted ved ca. 450 °C og 150-200 atm hydrogentrykk. Ved hydrocracking omdannes blant annet høytkokende aromat- og polyaromatholdige oljer til hovedsakelig parafinholdige produkter. Disse produktene omdannes videre i raffinerier eller i den petrokjemiske industri. Cracking i petrokjemisk industri. Den viktigste prosessen for fremstilling av kjemikalier fra petro­ leum finner sted i en petrokjemisk cracker, ofte kalt etylenfabrikk eller «molekylknuser». Denne crackeren opererer uten katalysator og tilstede­ værelse av vanndamp. Vanlig råstoff i Europa er nafta, og de viktigste produktene er etylen, propylen og dessuten aro­ mater fra pyrolysebensinfraksjonen. Termisk cracking ligger til grunn for omsetningene i en petrokjemisk cracker. Vann er til stede under reaksjonene, som finner sted ved 800-900 °C. Ved crackeren på Rafnes i Bamble kommune benyttes våtgasskomponenter fra olje- og gassfel­

ter i Nordsjøen (NGL) som råstoff. Dette råstoffet gir, sammenlignet med nafta, en forholdsvis stør­ re andel av de lettere produkter (først og fremst etylen) og en mindre andel av tyngre produkter (aromater). Produksjonskapasiteten er 410 000 tonn etylen og 80 000 tonn propylen per år. Fra disse kjemikalier fremstilles vinylklorid, polyetylen og polypropylen. Craesbeeck, Joost van [kra:sbe:k], f. ca. 1606, død mellom 1654 og 1662, flamsk maler, virksom i Antwerpen og Brussel, malte vertshusscener i stil med sin lærer Adriaen Brouwer. Crafoord, Clarence [krafård], 1899-1984, svensk lege. Utdannet som kirurg, professor ved Karolinska institutet. Crafoord var ledende i utviklingen av moderne hjertekirurgi og var den første som opererte et tilfelle av coarctatio aortae (forsnevring av livpulsåren). Crafoordprisen, internasjonal ærespris utdelt av Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige for forskning innen matematikk, astronomi, biologi, geovitenskap og polyartritt. Forskningsområdene er valgt ut slik at de skal komplettere prisområdene til Nobelprisen. Utdelt første gang 1982, til matematikerne Vladimir I. Arnold og Louis Nirenberg. Prisen er er finansiert gjennom en dona­ sjon fra Anna-Greta og Holger Crafoord, som også står bak Crafoordstiftelsen, med formål bl.a. å fremme vitenskapelig forskning og undervisning. Craft, Robert [kraft], f. 1923, amerikansk dirigent og skribent. Har spesielt ofret seg for nyere tids musikk, i første rekke Schdnberg og Stravinskij. Har utgitt bøkene Conversations with Stravinsky (1959) og Memoriesandcommentaries (1960), der han lar Stravinskij, som var hans nære venn, komme til orde med sitt syn på aktuelle musikal­ ske spørsmål. I tillegg må nevnes Stravinsky. Chronicle ofa Friendship 1948-71 (1972). Cragg. Tony [kræg], f. 1949, britisk skulptør, ledende representant for britisk skulptur i 1980årene. Bosatt i Tyskland. Hans skulpturale uttrykk er svært variert, og han har en stor produksjon. Hans metode er som regel støping, enten ved at han skaper formen selv, eller ved at han arrange­ rer støpte «readymades», som f.eks. masseprodu­ sert plastemballasje eller metalftannhjul i forskjel­ lige størrelser. Formene i Craggs skulptur er enten arketypiske (enkel husform i hugget stein) eller tvetydige, som f.eks. at en kolbeform antar form som et hjertekammer med pulsåre. Har utført en skulptur for ► Skulpturlandskap Nordland. Craig Edward Gordon [kreig], 1872-1966, britisk scenograf og teaterteoretiker; sønn av Ellen Terry. Craig var både som teoretiker og praktiker en nyskaper innen romforståelsen i teateret som vokste frem etter 1900, delvis inspirert av Adolphe ► Appia. Det sceniske rommet skulle utstråle en ekspressivitet gjennom samspillet mellom lys- og skyggevirkninger. Han utviklet dessuten en teori om Ubermarionetten, en skue­ spiller som nærmest var en slags dukke i legems­ størrelse. I sin praksis brukte han såkalte «screens» eller oppstilte skjermer, slik som i dekorasjo­ nen til Hamlet-oppsetningen på Moskva Kunstnerteater i 1912. Hans forståelse av scenerommet krever en viss grad av frontalitet mellom publikum og scene, i motsetning til Appias ideal om at scenerommet skulle omfatte tilskueren. På denne måten blir Craig en slags moderne forløper for 1980-årenes tablå-orientering i teateret, og hans idé om Uber­ marionetten blir en forløper for den performanceaktige skuespilleren, en som uttrykker seg mer gjennom romlig tilstedeværelse enn gjennom psykologisk rollefortolkning. Utgav tidsskriftet The Mask og det teaterteoretiske manifestet On the Art of the Theatre (1911). ______

c IZZZ

465

CRANACH

Craigavon, James Craig [kreigævan], 1. viscount

C. of Stormont, 1871-1940, nordirsk lojalistisk politiker. Var motstander av irsk selvstyre og tok 1913 initiativet til den protestantiske private Ulster Volunteer Force (UVF). I 1920 overtok han ledelsen av Nord-Irlands unionister. Ble i 1921 sjef for Belfast-regjeringen og gikk skarpt imot alle forslag om forening med Sør-Irland. Statsminister for Nord-Irland til sin død (1921-40). Craigie, William Alexander [kreigi], Sir, 18671957, britisk (skotsk) leksikograf. Professor i Oxford 1916-25, i Chicago 1925-35. Medutgiver av Oxford English Dictionary (1901-33), utgiver av A Dictionary of the Older Scottish Tongue (1931-) og A Historical Dictionary ofAmerican English (193643). Utgav med tillegg 2. utg. av Cleasby - Vigfusson: AnIcelandic-EnglishDictionary (1957). Skrev om engelsk og norrøn filologi. Craipva, by i Romania, ved Donaus sideelv Jiu, 185 km vest for Bucuresti; 300 900 innb. (2003). Den største byen i Oltenia. Maskin- og tekstilin­ dustri, kjemisk og elektronisk industri. Universi­ tet, symfoniorkester, museer, mange kirker fra 1500-1800-tallet. Byen har en av de største byparkene i Romania, 90 ha, prosjektert av fransk­ mannen E. Redont (1903). Arkeologiske utgravninger viser at det i dakisk tid har vært en befestning nær Craiova, senere også en romersk. På 1300-tallet var det en livlig handelsvirksomhet. Navnet Craiova er dokumen­ tert fra 1475. Under østerriksk okkupasjon 171839, rammet av de russisk-tyrkiske krigene 176874 og 1806-12. Ble brent av tyrkerne i 1802. Stort jordskjelv i 1790. Cram, Donald J. [kræm], 1919-2001, amerikansk kjemiker; arbeidet med organisk syntese og såkalt vert/gjest kompleksering (f.eks. mellom et orga­ nisk molekyl og et alkalimetallion). Mottok 1987 Nobelprisen i kjemi (delt med Jean-Marie Lehn og Charles J. Pedersen) for sitt arbeid i dette feltet. Han skrev flere lærebøker. Cram, Ralph Adams [kræm], 1863—1942, ameri­ kansk arkitekt og arkitekturskribent, den fremste representanten for nygotikken i USA. Han var bl.a. påvirket av J. Ruskin og samlet om seg arki­ tekter og kunsthåndverkere som i første rekke arbeidet med kirkearkitektur. Cram stod for utfor­ ming av en lang rekke kirker og andre bygg i og utenfor USA, bl.a. St. Thomas-kirken i New York (1906-14) og WestPoint militærakademi (1906-14), begge i samarbeid med arkitektene B. G. Goodhue og F. W. Ferguson. Cram, Steve (eg. Stephen) [kræm], f. 1960, britisk friidrettsutøver. Verdensmester på 1500m 1983, europamester 1982 og 1986 og OL-sølv 1984. EM-bronse på 800 m 1986. Satte 1985 tre ver­ densrekorder: på 1 eng. mil på Bislett med 3.46,32 (rekord til 1993), på 1500 m (3.29,67) og på 2000 m (4.51,39). Tidene på 1 eng. mil og 2000 m er gjeldende europeiske rekorder (per 2004). Personlige rekorder for øvrig: 1.42,88 på 800 m, 2.12,88 på 1000 m. Crambe, planteslekt i korsblomstfamilien. Se arten ► strandkål. Cramer, Gabriel, 1704-52, sveitsisk matematiker, professor i Genéve, beskjeftiget seg særlig med algebraiske kurvers egenskaper. Han bidrog også til utviklingen av læren om determinanter, og Cramers formel gir en regel for løsningen av " lineære ligninger. Hans hovedverk er Introduction a l 'analyse des lignes courbes algébriques (1750). Cramér, (Carl) Harald, 1893-1985, svensk mate­ matiker og forsikringsmann, professor i forsi­ kringsmatematikk og statistikk ved Stockholms Hdgskola 1928—50, rektor 1950—58, universitetskansler 1958-61. Han har også vært aktuar ved svenske livsforsikringsselskaper. Hans produksjon omfatter rent matematiske arbeider i den analy-

Cranach. Lucas Cranach d.e.: Gullalderen (Kjærlighetens hage) med motiv fra Hesiods Verk og dager, malt ca. 1530. Nasjonalgalleriet, Oslo.

tiske tallteori så vel som aktuarvitenskap og statis­ tikk. Han har skrevet flere lærebøker, viktigst er Sannolikhetskalkylen (1926) og MathematicalMethods of Statistics (1945). Cramér, (Martin) Ivo (Fredrik, Carl), f. 15. mars 1921, svensk danser og koreograf. 1 balletter som Flickan som trampade på brddet (1945), Bibliska bilder (1945), Kejsarenav Portugallien (1950), Den fdrloradesonen (1957) med flere viser han sans for det komiske og dramatiske. Eget ensemble 1945, Svenska Dansteatern sammen med Birgit Cullberg 1946—47. Gjestekoreograf på en rekke store scener i Europa.I Norge har Cramér satt i scene mer enn 70 operaer, revyer og operetter og hans balletter for Ny Norsk Ballett, Festspillballetten i Bergen, NRK Fjernsynet og Nasjonalballetten er blitt av stor betydning for utviklingen av norsk dansekunst. Nevnes må Peter og Ulven (1951), Frøken Rosa og vinden (1953), Bendik og Å rolilja (1959, musikk G. Sønstevold), Ridder Blåskjeggs mareritt (1960, musikk Harald Sæverud), Katharsis (1962, musikk Arne Nordheim) og Romantisk suite til Griegs musikk (1963). Også kjent for sine ballet­ ter i gammel stil, som La Dansomanie, oppført på Drottningholms Slottsteater og Paris-operaen 1985. Siden 1967 egen gruppe, Cramér-balletten, under Svenska Riksteatern, hvor han også har ledet den musikkdramatiske avdeling. Ensemblet opphørte 1986. Ballettsjef for Stockholmsoperaen 1975-80. Cramer, Johann Andreas, 1723-88, tysk teolog, hørte til de betydeligste tyske forfattere som J. H. E. Bernstorff kalte til Danmark. Han oppholdt seg 1754-71 i København som hoffpredikant og professor i teologi. Etter dette ble han superintendent i Liibeck og fra 1774 prokansler for universi­ tetet i Kiel og professor samme sted. Cramer utgav et par teologiske avhandlinger og 25 bind preke­ ner, han opptrådte dessuten som dikter og kritiker og øvde gjennom sitt tidsskrift Der nordische Aufseher stor innflytelse på sin tids estetiske og moral­ ske allmennbevissthet. Cramer, Johann Baptist, 1771-1858, tysk-engelsk pianist, lærer og komponist. Not i England stor anseelse for sitt skjønne, elegante pianospill. Hans

klaverskoler som Grosse praktische Pianoforte-Schule og hans etyder har vært innflytelsesrike. Skrev også bl.a. 8 klaverkonserter og 105 klaversonater. cran [kræn], engelsk fisketønne, volumenhet for fisk. For sild og salt fisk lik 37 1/2 gal = 170 1, for annen fersk fisk vanligvis lik 45 gal = 204 1. Cranach, tyske malere. Lucas Cranach d.e., 1472-1553, maler, kobber­ stikker og tresnittegner, kalt Cranach etter sin fødeby Kronach, elev av sin far. Arbeidet vesentlig i Wittenberg, fra 1504 som hoffmaler hos kurfyrsten av Sachsen. Han holdt stort malerverksted også for dekorasjonsarbeider. De tidligst kjente verker skriver seg fra de første år av 1500-tallet: Korsfestelsesbildene i Schottenstift i Wien og Alte Pinakothek i Miinchen, Hvile på flukten til Egypt (1504, Berlin), Den hellige Katarinas martyrium (1514, Gemåldegalerie, Dresden). Som nær venn av Luther utførte han flere por­ tretter av reformatoren og hans familie samt tresnitt til Luthers oversettelse av Det nye testa­ mente 1522. Han utførte også allegorisk-religiøse og moraliserende bilder, dessuten nattverdfremstillinger med de hjemlige reformaterer som modell for apostlene. Cranach fortsetter tysk sengotisk maleri, men påvirket av venetianeren Jacopo de Barbari og nederlandsk renessanse tilegnet han seg en mer klassisk stil med glattere og rundere former, f.eks. Den nakne Venus (Eremitasjen, St. Petersburg). Hans stil er likevel lineær, ofte med sterkt kon­ trasterende fargefelt. Senere bilder kan betegnes som tysk manierisme. Han signerte gjerne med en drake, og mange av hans bilder har vært forsøkt datert etter drakens form. Fra omkring 1530 arbeidet sønnene Hans og Lucas sammen med faren. Stor verkstedproduksjon har gjort det vanskelig å skille ut Cranachs egne verker. I Larvik kirke henger et bilde som forestiller Jesus og de små barn, et motiv som kjennes i 8 andre varianter, delvis utført av hans skole. Nasjo­ nalgalleriet i Oslo eier to bilder fra Cranachs verk­ sted, av Gullalderen (Kjærlighetens hage) og en so­ vende nymfe. Litt.: Friedlånder, M.J. & J. Rosenberg: Die Gemal-

466

CRANBERRY

devon L.C., 2. Aufl., 1989; Kolind Poulsen, H.: Cranach, 2002 Lucas Cranach d.y., 1515-86, sønn og elev av Cranach d.e., fortsatte farens verksted i Wittenberg fra 1553 og ble særlig kjent for representative fyrsteportretter. Representert i Nasjonalgalleriet, cranberry [krænbari] (eng.), stortranebær, Vaccinium macrocarpum eller Oxycoccus macrocarpus, art i lyngfamilien. Ligner norsk ►tranebær, men de røde bærene med hvitrosa fruktkjøtt er mye større (2 cm i diameter) og brukes til saft, syltetøy og gelé (tilsvarende tyttebær). Vokser vill og blir dyrket i Nord-Amerika, også forvillet enkelte steder i Europa. Cranberries inneholder ca. 10 mg vitamin C, 80 mg kalium, 87 % vann og 162 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare. Cranborne [krænbåm], britisk viscounttittel som bæres av eldste sønn av the marquess of Salisbu­ ry, Cecil-slektens overhode. Robert Arthur James Cecil, viscount Cranborne, 5. marquess of Salisbury, 1893-1972, se R. A. J. C. ► Salisbury. Crane, (Harold) Hart [krein], 1899-1932, ameri­ kansk lyriker. Alt med den første diktsamlingen, White Buildings (1926), stod han frem som en betydelig dikter. Hovedverket The Bridge (1930) er et stort anlagt forsøk på å gi Amerikas historie form og mening, å slå bro mellom fortid og nåtid, og var ment som et svar på det Crane anså som T. S. Eliots kulturpessimisme. Hans eget liv var imidlertid problemfylt, og på vei hjem fra et opp­ hold i Mexico begikk han selvmord ved å hoppe over bord fra skipet han reiste med. The Complete Poems and Selected Letters and Prose ble utgitt i 1966. Crane, Stephen [krein], 1871-1900, amerikansk forfatter og journalist. Han vokste opp i et strengt metodistmiljø, men etter studier ved forskjellige universiteter brøt han over tvert og drog til New York, der hans første roman, Maggie: A Girl of the Streets (1893), ble funnet så sterk i sin uttrykks­ form at ingen forlegger ville røre den. Crane måtte låne penger for å kunne utgi den privat. Da han skrev sitt første utkast til boken, hadde han ingen erfaring med slum eller prostitusjon, og The RedBadge ofCourage (1895), en av de mest realis­ tiske krigsromaner i amerikansk litteratur, ble skrevet uten at Crane hadde sett en slagmark. Senere arbeidet han som krigskorrespondent både på Cuba og i Hellas. De siste år av sitt liv bodde han i England, der han ble en nær venn av Joseph Conrad. Andre romaner er George 's Mother (1896) og The Third Violet (1897). Blant hans beste arbeider er noveller som The Blue Hotel, The Bride Comes to Yellow Sky, The Mons­ ter og The Open Boat, som bygger på hans egne erfaringer fra et skipsforlis. Også med sine dikt, Black Riders (1895) og Waris Kind (1899), brøt Crane med tidens litterære konvensjoner. Letters ble utgitt 1960, og The Works of Stephen Crane \ 10 bind 1969-75. Crane, Walter [krein], 1845-1915, britisk maler og tegner. Studerte først i London, hvor han kom i kontakt med prerafaelittene, siden i Roma, hvor antikken fengslet ham. I 1884 startet han Art Workers Guild, en forening til fremme av bruks­ kunsten, etter William Morris' retningslinjer og inspirert av ham. Gjennom sin aktive forenings­ virksomhet innen The ► Arts and Crafts Movement står han som en av dens forgrunnsskikkelser. Interessen for William Morris gjorde ham også opptatt av middelalderen, noe som ofte merkes i motiver til hans barnebøker og i hans malerier. Hans store produksjon, som preges av stilisert naturalisme, omfatter oljemalerier, akvareller, kartonger til glassmalerier, tapeter, bokbind, barnebøker og illustrasjoner til egne og andres

Thomas Cranmer

dikt. Han utgav også flere bøker om dekorativ kunst, dessuten selvbiografien An Artist 's Reminiscences (1907). Craniata, dyr med hodeskalle (kranium) og mus­ kuløst hjerte, dss. ►virveldyr. craniotabes (av gr. 'hode' og 'smelte'), begrensede bløte partier i de bakre skalleben hos nyfødte og spedbarn. Finnes ofte normalt, men kan skyldes rakitt. Cranko, John [krærjkou], 1927-73, britisk danser, koreograf og ballettsjef, født i Sør-Afrika, der han 1942 skapte sin første ballett til Stravinskijs Histo­ rien om en soldat. I 1946 kom han til Sadlers' Wellsskolen i London, hvor han samme år viste sitt koreografiske talent med Tritsch-Tratsch. Var ved Royal Ballet frem til 1960, der han skapte verk som Pineapple Poll (1951), The Lady and the Fool (1954) og The Prince of the Pagodas (1957). Allerede da han var 30 år hadde han etablert seg som en av de mest fruktbare koreograf-begavelser i sin gene­ rasjon. Sin betydeligste innsats gjorde han imid­ lertid som leder av balletten i Stuttgart fra 1961 til sin død. Under sin tid i Vest-Tyskland koreografer­ te han også for andre tyske ensembler (Berlin, Miinchen, Koln) og brakte dermed tysk ballett inn i den moderne internasjonale tradisjon. Cranko var en av de få samtidige som behersket handlingsballetten i det store helaftensformat og skapte ny koreografi til de store klassikere som Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Prokofjevs Romeo og Julie. Musikalsk var han allsidig og benyttet seg både av klassiske og moderne komponister. Under ham kom Stuttgartballetten opp på et høyt inter­ nasjonalt nivå. Cranmer, Thomas [krænma], 1489-1556, engelsk geistlig, kongelig kapellan ved Henrik 8s hoff og erkebiskop av Canterbury fra 1533. Han føyde kongen ved å samtykke i oppløsningen av hans ekteskap, men forsøkte å frelse Anna Boleyn og Katarina Howard fra døden. Cranmer støttet kongen da han løsrev den engelske kirke fra pavedømmet og bifalt det kongelige overherre­ dømme over kirken. Han var i utgangspunktet en radikal protestant, men tilpasset seg forsiktig etter kongens skiftende kirkepolitikk. Først under Edvard 6 kunne han realisere sine egne idealer. Ved å utarbeide The Book of Common Prayer (1549) og siden revidere den i radikal protestantisk ånd (1552), er Cranmer blitt den engelske kirkes historisk mest betydningsfulle reformator. Maria den blodige lot ham bli fengslet anklaget for høy­ forræderi og kjetteri, og han ble brent på bålet. Cranner, Alf, f. 25. okt. 1936 i Oslo, norsk visedik­ ter og sanger, en sentral skikkelse i det norske visemiljøet siden 1960-årene. Han har tonesatt tekster av bl.a. Alf Prøysen, Harald Sverdrup og Odd Børretzen, og skrevet musikk for film og teater. Av album kan nevnes Trykt i år (1974; Spellemannprisen), Din tanke er fri (1985), Kafé Kaos (1995), 50 beste fra 40 år (2003) og Som en rose

(2004), der han tolker Robert Burns. 12001 utgav han boken Jordbundet og himmelvendt, en biografi over instrumentmakeren og oppfinneren Chris­ tian H. G. Olsen. Litt.: NBL 2. utg. Cranner, Barthold Hansteen, 1867-1925, født i Oslo, norsk botaniker, professor ved Norges land­ brukshøgskole. Av hans vitenskapelige arbeider er især kjent hans undersøkelser over de fosforholdige fettlignende stoffer i plantecellen, fosfatider. crannog (irsk crannog, 'treverk'), en karakteristisk form for befestede boplasser, omgitt av en palisademur, fra forhistorisk tid i Irland, Skottland og til dels England. Bostedene består av runde flettverkshytter av kvist og leire, og er anlagt på kuns­ tige øyer nær stranden i sjøer og myrer, bygd av tømmerstokker, kvist, leire og stein. Crannog er kjent helt fra yngre steinalder i Irland, men de fleste er anlagt i sen bronsealder og i jernalder. Sli­ ke anlegg var i bruk til langt inn i historisk tid. Cranz, Christi, 1914-2004, tysk skiløper. Olym­ pisk mester i alpin kombinasjon 1936. Hun domi­ nerte alpin skiløping for kvinner i perioden 193439 med i alt 12 verdensmesterskap (rekord) i slalåm (4), utfor (3) og kombinasjonen (5); også 3 VM-sølv. craps [kræps] (eng. 'tull, skrot'), amerikansk terningspill med to terninger. Spillerne kaster terningene etter tur, de andre satser med eller mot kasteren. Hvis summen av terningens øyne er 7 eller 11 (natural) på første kastet, vinner kasteren og de som satset med ham, hvis summen er 2, 3 eller 12 (craps) vinner de som satset mot ham. Ved alle andre utfall (4, 5, 6, 8, 9, 10) kaster han om igjen til han får samme sum på ny eller får 7. Kasteren vinner hvis han får samme sum, de som satset mot ham vinner hvis han får 7. Craps er et meget populært hasardspill på ame­ rikanske kasinoer, og gir en spiller forholdsvis gode odds hvis han kjenner mulighetene. Spiller­ ne satser her mot banken i et sinnrikt system, både i forkant av og under kastingen. craquelure [krakelyr] (fr.), keramikk med glasursprekker. Se ►krakelering. Crary. Albert Paddock [kræri], f. 1911, ameri­ kansk geofysiker og polarforsker. Etter å ha fore­ tatt en rekke undersøkelser i arktiske områder, bl.a. ved den første amerikanske flytende isøy T3, var Crary 1959-67 vitenskapelig leder for det omfattende amerikanske forskningsprogrammet i Antarktis og har spilt en fremtredende rolle under den storstilte utforskningen av Antarktis. Crashaw, Richard [kræjå], 16127-M9, engelsk dikter. Han var sønn av en puritansk prest, men gikk i 1645 over til katolisismen, drog til Paris og senere til Roma, hvor han kom i tjeneste hos kardinal Pallotto. Crashaw tilhørte den såkalte metafysiske skole i engelsk diktning, som blant annet utmerket seg ved sine sinnrike figurer og sammenligninger. Billedspråket hans er ofte søkt og vanskelig, men hans lyrikk kan være meget melodiøs og hans ekstatiske religiøsitet gripende. Hans første diktsamling var på latin, Epigrammata sacra (1634). Hans engelske dikt, Steps to the Temple (1646), inneholder ved siden av Sacred Poems også en verdslig del, Delights of the Muses. Crassula, planteslekt i bergknappfamilien, 300 arter, derav 250 i det sørlige Afrika. Urter eller busker med tykke, saftfulle blad, så plantene ofte ligner kaktus eller Mesembryanthemum. I veksthus og som stueplanter dyrkes mange arter under det norske fellesnavnet tykkblad, bl.a. C. arborescens, C. lycopodioides, C. portulaca og C.falcata, den siste har vakre, rødgule blomster. Viltvoksende hos oss er ►firling. Crassulaceae. tofrøbladet plantefamilie, se ►berg­ knappfamilien.

467 Crassus, (lat. 'den tykke'), navn i den romerske plebeiiske slekt Licinius. De mest fremtredende medlemmer var: Lucius Licinius Crassus, 140-91 f.Kr., berømt taler og statsmann; Ciceros lærer, moderat opti­ mat. Marcus Licinius Crassus Dives, dvs. den rike 11553 f.Kr., triumvir. Kjempet for Sulla 83, skaffet seg deretter en enorm formue ved å kjøpe proskribertes eiendommer og på spekulasjon. Ved hjelp av pengene kjøpte han politisk innflytelse. Nedkjem­ pet slaveoppstanden 71 (se ►Spartacus), ble 70 konsul sammen med Pompeius og støttet nå arbeidet med å revidere Sullas nye forfatning. I 60-årene nærmet han seg Caesar og var som Caesar en av Catilinas bakmenn; da Pompeius kom tilbake fra Asia etter sine militære triumfer, fant Crassus, Caesar og Pompeius hverandre i det uoffisielle såkalte første triumvirat 60. Crassus ble på ny konsul sammen med Pompeius 55 og fikk året etter provinsen Syria som prokonsul for fem år. Her begynte han straks krig med parterne i håp om bytte og berømmelse, men ble narret inn i ørkenen og fullstendig slått ved Carrhae. Myrdet under tilbaketoget ved forræderi. Crataegomespilus, planteslekt i rosefamilien, hybrider mellom arter i slektene Crataegus (hag­ torn) ogMespilus (mispeltre). Mest kjent er podningshybridene, som er frembrakt ved å pode én art av den ene slekten på én art av den andre. Crataegus, planteslekt i rosefamilien, se ►hagtorn, crater [kreito] (eng. cratering, cratered blowout) (petrol.), ødelagt borehull med ukontrollert ut­ strømming av petroleum utenfor foringsrørene. Den form for ukontrollert ►utblåsning det er vanskeligst å stanse; krever avlastningsbrønn, sementinjeksjon og andre tiltak. Crater Lake [kreita leik], kratersjø i USA, Oregon, i sørlige del av Cascade Range. Krateret, 10 km i diameter, 466 m dyp, er restene etter Mount Mazama (trolig over 3500 moh.), som eksploder­ te i et vulkanutbrudd for ca. 6000 år siden. Sjøen med tilgrensende områder, i alt 647 km2, ble gjort til nasjonalpark 1902. Crau, La [krå], landskap i Frankrike, se ►La Crati. Craveirinha, José, pseudonym for José G. Vetrinha, 1922-2003, mosambikisk lyriker og novelle­ forfatter som skrev på portugisisk; pioner for négritude-diktningen i Mosambik. Craveirinha var ikke bare Mosambiks fremste lyriker, men også en av de mest kjente moderne lyrikerne på portugisisk, og han mottok en rekke priser for sitt omfattende lyriske forfatterskap. Han ble fengslet av den portugisiske kolonimakten under frigjø­ ringskampen i landet. Hans mest kjente diktsam­ ling er Karingana ua Karingana (1974). Craven, Wes [kreivan], eg. Wesley Earl Craven, f. 1949, amerikansk filmregissør og -produsent, har bakgrunn som universitetslærer i litteratur, regidebuterte med skrekkfilmen Last House on the Left (1972). Craven oppnådde en stor kinosuksess med A Nightmare on Eim Street (1984) som førte til en serie oppfølgere regissert av andre. Han har siden laget skrekkfilmer som The People Under the Stairs (1991) og Scream (1996, oppfølgere 1997 og 2000). I 1999 utgav han sin første roman, Fountain Society (no. overs. Kilden, 2000), som høstet anerkjennelse. Crawford and Balcarres [krå:fad], skotsk earltittel som siden 1398/1808 bæres av overhodet for klanen Lindsay. Nåværende tittelinnehaver, den 29. earl of Crawford og 12. earl of Balcarres, eier slottet Balcarres i Fife. Crawford, (William) Broderick [krå:fad], 1911-86, amerikansk filmskuespiller. Fremstilte ofte bruta­ le, dominerende typer. Var 1937 den første Lennie i dramatiseringen av Steinbecks Om mus og

CRAY

Joan Crawford i filmen Whatever happened to Baby Jane? ha 1962.

menn på Broadway, filmdebut samme år. Gjen­ nombrudd og Oscar-pris med hovedrollen i All the King 's Men (Det kan hende overalt, 1949) i regi av Robert Rossen. Etter rollene i George Cukors Born Yesterday (Født igår, 1950) og Fellinis II Bidone (Krapyl, 1955) ble filmene ujevne, og han var i de senere år mest virksom i fjernsyn. Crawford. Francis Marion [krå:fad], 1854-1909, amerikansk forfatter, sønn av T. Crawford. Han skrev mer enn 40 romaner med emner fra sine reiser i mange land, de fleste har et romantisk preg. Nevnes kan An American Politician (1884) og A Lady of Rome (1907). Crawford. Joan [krå:fad], eg. Lucille Le Sueur, 1906-77, amerikansk filmskuespiller, var først danser, men spilte fra 1925 karakterbiroller. Hun hadde en bemerket rolle i storsuksessen Grand Hotel (1932), senere fulgte melodramaer som The Women (Kvinner, 1939), A Woman'sFace (1941) og Mildred Pierce (En amerikansk kvinne, 1945; Os­ car-pris). Etter noen år med sviktende popularitet vakte hun oppsikt med de uvanlige rollene i Nicholas Rays Johnny Guitar (1954) og i Robert Aldrichs Whatever Happened to Baby Jane? (Hva hendte med Baby Jane?, 1962), sistnevnte mot rivalen Bette Davis. Hennes siste roller var i underlødige skrekkfilmer. I adoptivdatteren Christi­ nas biografi Mommie Dearest (1978; filmatisert 1981 med Faye Dunaway) ble Crawfords alkoho­ lisme og tyranniske atferd i hjemmet utlevert. Crawford. Michael [krådad], eg. Michael Patrick Dumble-Smith, f. 1942, britisk skuespiller og sanger. Med sitt sterke fysiske utspill og kraftige mimikk har han vært den ledende britiske musikalartisten i komiske roller siden midten av 1960tallet, både på film i A Funny Thing Happened on the Way to the Forum (1966) og Heilo Dolly (1969), og på scenen bl.a. i No Sex, Please - We 're British, Billy og Barnum. Sin største triumf har han hatt med tittelrollen i Lloyd Webbers The Phantom of the Opera (London 1986, Broadway 1989). Crawford, Randy [krådad], (eg. Veronica), f. 1952, amerikansk sanger; ble for alvor kjent gjennom sitt samarbeid med gruppen The Crusaders i 1979/80, og har siden hatt en solid posisjon med sin melodiøse soulmusikk. Hun har gjestet Norge flere ganger, og har opptrådt med den norske gruppen Lava. Av album kan nevnes Secret Combi­ nation (1981), AbstractEmotions (1986), Through theEyesofLove (1992), Naked andTrue (1995), Every Kind ofMood (1998) og Play Mode (2001). Crawl

Crawford. Thomas [krådad], 1814-57, amerikansk billedhugger; far til F. M. Crawford. Elev av Thorvaldsen i Roma, levde i Roma det meste av livet. Hans hovedverker er Washingtons rytterstatue i Richmond (Virginia), Beethovenstatuen i Boston Music Hall og den store bronsestatuen Americas genius på kuppelen av Washingtons Capitol, der han også utførte frisen ved bygningens fot, og påbegynte relieffene i bronsedørene, fullført av W. H. Rinehart. crawl [kråd] (eng. 'krabbing, kravling'), svømmestil hvor armene føres vekselvis frem over vannet og tilbake gjennom vannet, mens bena sparker hurtig opp og ned. Dette er den klart raskeste svømmestilen og er enerådende innen ►frisvømming. I ►ryggsvømming brukes en slags omvend­ te crawltak. Crawl ble utviklet i Australia i 1890-årene etter mønster av meget gamle polynesiske svømmemetoder, senere forbedret av amerikanske svømme­ re. En forløper til crawl var svømmestilen ►trudgen. Crawley [krådi], by i Storbritannia, England, Sussex, mellom London og Brighton; 100 500 innb. (2001). Mangesidig industri; stor pendling til London. Nær byen ligger den internasjonale lufthavnen Gatwick Airport. Crawley er siden 1956 bygd ut som new town til avlasting av Lon­ don, og ligger i den sørlige utkant av Londonregionen. Crawley, Alfred Ernest [krådi], 1869-1924, britisk sosialantropolog; gjorde banebrytende studier av kulturvariasjon innenfor emneområder som holdninger til seksualitet, kjønnsroller, ekteskap, familieliv og forholdet mellom foreldre og barn. Skrev bl.a. Studies of Savages and Sex (1929) og Dress, Drinks, and Drums (1931). Craxi. Bettino (eg. Benedetto) [kraksi], 1934— 2000, italiensk politiker (sosialist). Medlem av nasjonalforsamlingen fra 1968. Som generalsek­ retær i sosialistpartiet 1976-93 samlet han partiet om en sosialdemokratisk linje. Leder for en koali­ sjonsregjering 1983-87; Italias første sosialistiske statsminister. Under opprullingen av den omfattende korrup­ sjonen innen det politiske liv i Italia ble det påvist at Craxi hadde en sentral posisjon i denne. Han ble fratatt parlamentarisk immunitet 1993 og forlot deretter landet. I 1994 ble Craxi dømt til 8V2 års fengsel in absentia. Han døde i eksil i Tunisia. Cray, Robert [krei], f. 1953, amerikansk sanger og gitarist; en av forgrunnsfigurene i moderne blues, med en melodiøs, soul-påvirket stil. Han har turnert over store deler av verden med egen gruppe, og har også samarbeidet med en lang rekke store navn innen blues og rock. Album bl.a. Strong Persuader (1986), Midnight Stroll (1990), Shame and Sin (1993), Sweet Potato Pie (1997), Take Your Shoes Off (1999) og Shoulda Been Home (2001). Cray. SeymourR. [krei], 1925-1996, amerikansk dataingeniør og konstruktør av supermaskiner. Etter å ha tatt en bachelor-grad i elektroteknikk ved University of Minnesota i 1950, deltok Cray i konstruksjonen av en av verdens første elektro­ niske datamaskiner, Univac 1.1 1957 var han med på å grunnlegge dataprodusenten Control Data Corporation, der han var konstruktøren for de

468

CRAY

store modellene CDC 6600 og CDC 7600.1 1972 grunnla Cray sitt eget firma Cray Research, med det erklærte målet å konstruere verdens raskeste datamaskin, noe han greide i 1976 med sin første modell, Cray-1, med en regnekapasitet på 240 millioner regneoperasjoner per sekund. Cray var den første til å samle flere prosessorer i samme maskin og øke den samlede ytelsen ved å spre beregningsoppgavene slik at alle prosessorene arbeider parallelt. Cray forlot selskapet i 1981, men fortsatte som uavhengig konstruktør med oppdrag for Cray. I 1989 samlet han denne virk­ somheten i et nytt firma, Cray Computer Corpo­ ration, som gikk konkurs i 1995. Cray Inc. [krei], Seattle, amerikansk dataselskap grunnlagt 1972 av Seymour R. ►Cray som Cray Research, verdens ledende produsent av ►superdatamaskiner. Selskapet fremstilte 1976 den første supermaskinen (Cray-1), og de var først ute med maskiner med flere prosessorer. En vesentlig faktor bak selskapets suksess var satsing på pro­ gramvare som dro nytte av den massive regne­ kraften. Cray Research ble 1996 overtatt av og videreført som en avdeling under Silicon Graphics (SGI). 2000 ble Cray-avdelingen solgt til Tera Computer, som skiftet navn til Cray Inc. Tera ble grunnlagt 1987 for å utvikle en flertrådarkitektur for supermaskiner. crayon-manér [krejå-] (fr. 'krittmanér'), innen etsing en spesiell teknikk som etterligner krittstrekenes virkning. Utføres med en rulett forsynt med en rekke ganske små pigger. Føres denne over etsegrunnen, oppnås en ru strekvirkning lignende pastellkrittets. Karakteristisk nok ble metoden oppfunnet da pastellen var på høyeste mote, under rokokkoen ca. 1750. Som oppfinner regnes Jean Fran^ois. Metoden ble utviklet videre av Gilles Demarteau. Særlig i rødt trykk har crayonmanér en rent utrolig likhet med rødkritt-tegning. Louis Marin Bonnet utviklet teknikken videre til å etterligne mangefargete pasteller. crazy [kreizi] (eng., oppr. 'skrøpelig, usunn'), sinnssvak, gal, (overdrevent) begeistret; betegnel­ se for en løssloppen form for humor i komedier og farser, crazy comedy. Crazy Horse [kreizi hå:s], (på siouxspråket Tasunka Witko, 'Den utemmede hesten'), 18497-77, dakotahøvding av oglalastammen. I slaget ved Little Bighorn 1876 ledet han hovedangrepet mot general Custer. Crazy Horse overgav seg året etter med 2000 krigere. Han ble lokket til Fort Robinson, Nebraska, og myrdet der. Han minnes av dakotaene som en av deres fremste lederskikkel­ ser. I Black Hills i South Dakota, ca. 30 km sørvest for Mount Rushmore, ligger Crazy Horse Memo­ rial. Minnesmerket består av en gigantisk skulp­ tur som hugges ut i fjellet. Den ble påbegynt i 1948 av billedhuggeren Korczak Ziolkowski (1909-82) etter anmodning fra indianske ledere, og er fortsatt under arbeid. Når skulpturen blir ferdig, vil den være den største i verden, 195 m lang og 171 m høy. Hodet til Crazy Horse, som er fullført, er 26,5 m høyt. Crazy Horse Memorial omfatter også bl.a. Indian Museum of North America og Native American Cultural Center. C-reaktivt protein, CRP, protein som dannes i leveren og går herfra over i blodet. Det øker ved akutte bakterielle infeksjoner, mindre ved virus­ infeksjoner. Det øker også ved reumatoide syk­ dommer i aktiv fase og ved ondartede sykdom­ mer. Måling av CRP i blodet er et viktig diagnos­ tisk hjelpemiddel. cream [kri:m] (eng. 'krem'), betegnelse ofte be­ nyttet på spesielt søte viner, f.eks. sherry. Det trenger ikke å bety at kremfløte er en ingrediens,

Crécy-en-Ponthieu [kresi å påtiø], landsby i Frank­ rike, Picardie, departementet Somme, 18 km nord for Abbeville. Her seiret engelskmennene 26. aug. 1346 under Edvard 3 over franskmennene under Filip 6 (hundreårskrigen). De store tap som de engelske bueskytterne tilføyde den franske ridderhæren, var en katastrofe for riddertidens mili­ tærvesen. Credé, Carl Siegmund Franz, 1819-92, tysk lege, internasjonalt anerkjent gynekolog og fødselslege. Introduserte det såkalte Credés håndgrep for å påskynde utstøtningen av etterbyrden (1861) og forebygging av øyengonoré ved drypping av nyfødte barns øyne med lapisløsning (1879). credenda (lat., av credere, 'tro') (teol.), trosartikler. Credi, Lorenzo di, ca. 1459-1537, italiensk maler og billedhugger, se ►Lorenzo di Credi.

CRÉDIT 4 < AGRICOLE Crayon-manér. Louis Marin Bonnet utviklet teknikken videre til å etterligne mangefargede pasteller. Portrett av en pike med roser i håret.

selv om det kan forekomme - som i likøren Bailey's Irish Cream. Cream [kri:m], britisk rockgruppe dannet 1966 med Eric Clapton, gitar, Jack Bruce, bass og sang, og Ginger Baker, trommer. Oppnådde en enorm popularitet med sin kraftfylte, bluesorienterte musikk preget av lange solopartier, og gav støtet til dannelsen av flere andre «supergrupper». Oppløst 1968. Av album kan nevnes Fresh Cream (1966) og WheelsofFire (1968). creamware [krimwea] (eng., av 'krem' pga. kremfarge), engelsk steintøy brukt av pottemakere i Staffordshire midt på 1700-tallet. Utviklet videre av Josiah Wedgwood som i 1768 satte i gang produksjon i stor målestokk; han hadde da i 1765 fått bestilling på et servise fra dronning Charlotte og tillatelse til å bruke navnet Queen 's ware. Også Leeds hadde en stor produksjon. Creangå, Ion [kreaijga], 1839-89, rumensk forfat­ ter; tilknyttet den litterære grupperingen Junimea, som var inspirert av tysk estetikk. Han reg­ nes som sin tids største rumenske forteller, og hans eventyr (utgitt 1875-78) og barndomserind­ ringer (1881-92) er stadig folkelesning i Romania. Gjennom ham fikk rumensk folkespråk innpass i litteraturen. creatio continua (lat.) (teol.), fortsatt skapelse, ideen om at Gud fremdeles skaper. creatio ex nihilo (lat.), skapelse ut av intet. Karak­ teriserer i filosofien den kristne Gud, i motsetning til Platons håndverkergud (demiurg) som former en allerede eksisterende materie. creator (lat.), skaper. Crébillon, Claude Prosper Jolyot de [krebijå], 1707-77, fransk forfatter, sønn av P. J. de Cré­ billon. Skrev en rekke frivole romaner, bl.a. Les Égarements du coeur et de l 'esprit (1738) og Le Sopha (1742). Hans bøker er elegante og usentimentale, og han dyrker vage antydninger, ordspill og «un­ derstatement». Crébillon, Prosper Jolyot de [krebijå], 1674-1762, fransk tragedieforfatter; far til C. P. J. de Crébillon. Stykkene hans følger i det ytre klassisismens regelverk, men rommer en rekke bloddryppende og makabre scener som snarere peker frem mot romantikken, f.eks. Atrée et Thyeste (1707), Électre (1708) og Catilina (1748). Han var kjent for sitt fiendskap til Voltaire, og motarbeidet ham bl.a. som kongelig litteratursensor.

Crédit Agricole S.A [kredi agrikål] (fr. Tandbrukskreditt'), Paris, fransk bankkonsern grunnlagt 1894, Frankrikes største. Banken har over 7000 franske filialer og virksomhet i over 60 andre land, særlig i Sentral- og Sør-Europa, Midtøsten og Sørøst-Asia. Overtok 1996 Banque Indosuez og 2003 ►Crédit Lyonnais. Omsetning ca. 35 mrd. amerikanske dollar med nesten 100 000 ansatte (2003). Banken ble grunnlagt av den franske stat for å tilby statssubsidierte lån til landbruksvirksomhet, fra 1926 kalt Caisse Nationale de Crédit Agricole. Fra 1960-årene fikk den også drive utlånsvirk­ somhet til andre samfunnssektorer, og 1979 åp­ net banken sitt første internasjonale kontor (i Chicago). 1 1980-årene begynte den forsikrings­ virksomhet, men mistet samtidig sitt skattefritak den hadde hatt helt fra starten. 1988 ble banken omdannet til et gjensidig selskap, men ble 2001 et aksjeselskap (Crédit Agricole S.A.). Hovedeier er fremdeles over 40 regionalbanker, som igjen er eid av nesten 3000 lokale banker drevet etter samvirkeprinsipper. Crédit Lyonnais [kredi liåne], Paris, tidl, fransk forretningsbank grunnlagt 1863 i Lyon av Henri Germain (1824-1905), flyttet 1882 hovedkonto­ ret til Paris. Banken ble nasjonalisert etter den annen verdenskrig; igjen privatisert 1999 og 2003 overtatt av ►Crédit Agricole. Crédit Suisse Group [kredi svis], Ziirich, sveitsisk finanskonsern grunnlagt 1856, landets nest størs­ te etter UBS (Union Bank of Switzerland). Driver bank- og finansieringsvirksomhet, samt forsik­ ringsvirksomhet gjennom datterselskapet Winterthur (overtatt 1997). Tok 1988 kontroll over den amerikanske investeringsbanken First Boston og dannet Crédit Suisse First Boston (CSFB). Omsetning ca. 50 mrd. amerikanske dollar med rundt 60 000 ansatte (2003). Mot slutten av 1990-årene kom det frem at Crédit Suisse og andre sveitsiske banker under den annen verdenskrig ytet lån og hadde kontoforbindelser med tyske nazi-myndigheter som organiserte jødeforfølgelsene. Bankene og organi­ sasjoner som representerte de etterlatte etter Holocaust, ble senere enige om en erstatningsavtale på ca. 10 mrd. kr. Credo (lat.), jeg tror. Flere betydninger i kirken: 1 Betegnelse på den apostoliske og den nikenske trosbekjennelse som begge innledes med dette ordet. 2 Betegner den del av høymessen som inneholder trosbekjennelsen. Credo quia absurdum (lat.), jeg tror, fordi det stri­ der mot fornuften./Paradoks som uttrykker at

469 troen ikke er eller kan være noe som tilegnes ad fornuftens vei. Uttrykket har ofte vært tilskrevet Tertullian, men finnes ikke i denne form hos ham. Nærmest kommer utsagnet Mortuus estDeifilius; prorsus credibile est, quia ineptum est; etsepultus resurrexit; certum est, quia impossible est, dvs. Guds sønn er død; det er vel trolig, fordi det er tåpelig; han stod opp fra de døde, det er sikkert, fordi det er umulig. Credo ut inteltigam (lat.), jeg tror for at jeg skal forstå. Berømt ord av Anselm av Canterbury som i tilknytning til Augustin og i motsetning til dem som lærer at man skal forstå før man tror, sterkt fremhever troens nødvendighet som forutsetning for en høyere erkjennelse. cree [kri:], algonkin-talende indiansk folk som opprinnelig holdt til i et område som strakte seg fra det vestlige Québec til det vestlige Manitoba, Canada. Europeerne presset dem etter hvert vestover, og i dag bor de spredt i mindre lokal­ grupper fra Québec til Alberta. Noen slo seg ned på det nordlige slettelandet og ble bisonjegere. Ca. 1800 av deres etterkommere bor nå i Montana, USA. De fleste cree var og er imidlertid skogfolk, og før de ble trukket inn i pelsdyrfangsten og handelen med Hudson Bay Company, levde de av jakt på caribou, elg, bjørn og bever. Cree har i årenes løp dels fortrengt, dels absor­ bert en del andre folkegrupper. I alt er det 60 000-70 000 som helt eller delvis regner seg som cree. Noe nøyaktig tall er det vanskelig å opp­ gi, ettersom over halvparten bor utenfor reserva­ tene. Arbeidsløsheten er stor, men en del er sys­ selsatt i bl.a. kvegdrift, skogsdrift, korndyrking og turisme. Mange cree i Québec har engasjert seg i kampen mot fransk-kanadiernes planer om å rive provinsen løs fra Canada, idet de hevder at de selv har minst like mye krav på selvstendighet. Til grunn for konflikten ligger bl.a. uløste tvister om retten til store landområder. Navnet cree er en sammentrekning av kristinaux, fransk forvanskning av kenistenoag; et annet navn er nehethawa. Creedence Clearwater Revival [kri:dns kliawå:ta rivaivøl], amerikansk rockgruppe som bestod av brødrene Tom og John Fogerty, gitar og sang, Stu Cook, bass, og Doug Clifford, trommer; gjennom­ brudd 1969. På meget kort tid etablerte gruppen seg som en av USAs mest populære og anerkjen­ te, med sanger som Proud Mary, Bad Moon Rising, Down On the Corner og Have You Ever Seen the Rain?. Interne konflikter førte imidlertid til at den ble oppløst 1972. Av album kan nevnes Cosmo’s Factory (1970) og Pendulum (1971). Sangeren, gitaristen og komponisten John Fogerty (f. 1945) er den eneste av medlemmene som har hatt suksess på egen hånd; han har utgitt albumene John Fogerty (1975), Centerfield (1985), Eye of the Zombie (J986), Blue Moon Swamp (1997), Premonition (1998") og Deja Vu (All Over Again) (2004). creek [kri:k] (amer, og austr.), bekk el. elveleie som tørker ut i tørketiden. creek [kri:k], eller mvsoke (også kalt Ochese Creek, etter elven der de først ble påtruffet av koloniste­ ne), indianere opprinnelig bosatt i det nordlige Alabama og Georgia. Etter at creek hadde vært alliert med engelskmennene mot spanierne i kolonitiden, gjorde de opprør i 1813. De ameri­ kanske styrkene slo opprøret ned, og senere ble creekenes områder beslaglagt og innbyggerne overført til Oklahoma. Creek var en av de «fem si­ viliserte stammer» og det dominerende folket i ► creek-konføderasjonen. Språket tilhører muskogee-familien i makro-algonkin phylum. På 1700-tallet skal folketallet ha vært ca. 15 000.1 det neste århundret innlemmet creek stadig flyktninger fra beslektede folk som appala-

CREMONA ---------- 1

chee og alabama, og etter hvert også fra andre, bl.a. shawnee og natchez; dessuten en del rømte slaver, som ble kak freedmen. I 1990 oppgav creeknasjonens registreringskontor at det fantes ca. 30 000 creek i USA, hvorav 16 000 holdt til i Oklahoma. creek-konføderasjonen [kri:k-], en forholdsvis lost organisert sammenslutning av muskogee-talende indianerstammer, dominert av den stammegrup­ pen som ble kalt muskogee; senere kom navnet creek i bruk. Konføderasjonen omfattet etter hvert mange folkegrupper, og spilte en sentral rolle i den sørøstlige delen av Nord-Amerika, strategisk plassert mellom konkurrerende fransk­ menn, spaniere og engelskmenn. Den kunne mobilisere et sted mellom 3000 og 6000 krigere. Etter som den nye amerikanske nasjonen ekspan­ derte på 1800-tallet, ble creek-indianerne og deres allierte stadig mer presset, og konføderasjo­ nen mistet sin uavhengighet etter den såkalte creek-krigen 1813-14. De fleste indianerne ble deportert til Indian Territory i Oklahoma, der de klarte å bevare en halvveis uavhengig creeknasjon med et republikansk styresett helt til 1907. Creeley, Robert (White) [kri:li], f. 1926, ameri­ kansk forfatter; har undervist ved flere universite­ ter, bl.a. State University of New York, Buffalo. Han regnes ofte med til beat-bevegelsen, men hans knappe og konsise dikt står i sterk kontrast til f.eks. Allen Ginsbergs arbeider. Sammen med bl. a Charles Olson og Denise Levertov var Cree­ ley var en av nøkkelfigurene i den såkalte Black Mountain-skolen. Han har gitt ut en rekke dikt­ samlinger, bl.a. For Love: Poems 1950-1960 (1962), som er en samling dikt fra en rekke tidligere bø­ ker, Words (1967), Pieces (1969), Heilo: A Journal (1978), Memory Gardens (1986), Windows (1990),Echoes (1994) og Life & Death (1998). Cree­ ley har også skrevet novellesamlingen The Gold Diggers (1954) og romanen The Island (1963). The Collected Prose ofRobert Creeley ble utgitt i 1984, og The Collected Essays i 1989. Day Book ofa Virtual Poet kom i 1998. Creetz, Bendix, død 1649, dansk-norsk offiser av tysk herkomst. Kom til Norge 1644 som sjef for en eskadron vervede tyske ryttere. Han gjorde en god innsats under det norske innfall i Vårmland og Dalsland, og forestod befestningsarbeider i Halden, se ►Creetzensten. Etterkrigen (1646) ble han utnevnt til oberst og garnisonssjef i Trond­ heim. Der ble han sinnssyk, drepte et par soldater og ble til straff henrettet på byens torv. Creetzensten, tidl, blokkhus ved Halden, oppført 1645 av oberstløytnant B. Creetz. Det lå der hvor klokketårnet på Fredriksten nå står, og dannet kjernen i Haldens befestninger under kampene 1658-60. Festningen Fredriksten ble grunnlagt her 1661, hvoretter det opprinnelige navn Creet­ zensten forsvant. Creedence Clearwater Revival. Fra venstre: Tom Fogerty, Doug Clifford, Stu Cook og John Fogerty. Foto fra omkring 1970.

Creil [krsj], by i nordlige Frankrike, Picardie,

departementet Oise, ved elven Oise, 45 km nord for Paris; 30 700 innb., med forsteder 97 500 innb. (1999). Jembaneknutepunkt. Metallin­ dustri med tradisjoner tilbake til 1700-tallet; store jernbane verksteder. Crelle, August Leopold, 1780-1855, tysk matema­ tiker og bygningsingeniør. Crelle utgav tallrike tekniske arbeider, og hans multiplikasjonstabeller for alle tresifrede tall har vært meget benyttet. Blant matematikere er han mest kjent som grunnlegger av Journalfiir die reine und angewandte Mathematik (1826) ofte bare kalt «Crelles Jour­ nal». Crelle var en venn av N. H. Abel, og en rekke av Abels viktigste arbeider ble publisert i de første bind av Crelles Journal. Han bygde en stor del av det prøyssiske system av chausséer, og utarbeidet planene for jernbanen fra Berlin til Potsdam. Han grunnla også tidsskrif­ tet Journalfiir Baukunst (1828). Crémazie, Octave [kremazi], 1827-79, franskkanadisk lyriker. Han drev i mange år en bokhan­ del som fikk stor betydning for utviklingen av fransk-kanadisk kultur, bl.a. som møtested for den krets av intellektuelle som kaltes «Québecskolen». Som dikter var han påvirket av de frans­ ke romantikerne, og han regnes som en forløper for fransk-kanadisk romantikk. Diktene hans, som ble publisert i forskjellige aviser, er samlet i Oeuvres complétes, som kom ut posthumt i 1882. creme [krem] (fr.), fløte, se ►krem. Det franske uttrykket creme de la creme, «fløte av fløten», om det aller fineste, beste av noe fint, godt, f.eks. spøkefullt om den aller høyeste sosie­ tet, brukes ikke i Frankrike. creme brulée [krem bryle] (fr.), eggekrem som karamelliseres med kraftig overvarme. Desserten er i senere år blitt svært populær. creme frafche [krem frej] (fr. 'frisk krem'), lettsyrnet kremfløte med god holdbarhet. Fettinnhold ca. 35 %. Cremer. August Hermann, 1834-1903, tysk teo­ log, professor i teologi i Greifswald fra 1870; var en av den konservative teologis mest fremragen­ de førere. Hans hovedverk er Biblisch-teologisches Wbrterbuch der neutestamentlichen Grdcitdt (1867 og senere utgaver). Dessuten Zum Kamp um das Apostolikum (1892), Das Wesen des Christentums (1902, rettet mot A. v. Harnacks bok med samme tittel) og mange andre. Cremer, Fritz, 1906-93, tysk billedhugger, utdan­ net i Essen og Berlin. Han utførte minnesmerker over nazismens ofre i Mauthausen, Auschwitz, Buchenwald, Ravensbriick og Wien og et Bert Brecht-monument i Berlin. Nasjonalgalleriet eier et utkast til dette monumentet. Cremer, William Randal [kri:ma], Sir, 1838-1908, britisk politiker og fredsvenn, begynte som tøm­ mermann og tok ledende del i fagbevegelsen. 1885-95 og 1900-08 var han liberalt medlem av Underhuset, hvor han øvde stor innflytelse. Alle­ rede 1872 ble han sekretær for International Arbitration League, og virket energisk for å opp­ rette en voldgiftsoverenskomst mellom USA og Storbritannia og for i det hele å innføre fast vold­ gift mellom statene. Tok initiativet til de interparlamentariske konferanser som startet i Paris i 1889. Han var i mange år sekretær for Den interparlamentariske union. 1 1903 fikk Cremer No­ bels fredspris; pengene skjenket han til det inter­ nasjonale freds- og voldgiftsforbund. Litt.: Stenersen, 0. m.fl.: Nobels fredspris, 2001 Cremissa, historisk vin fra sørlige Italia, som i sin tid ble benyttet som premie til vinnerne i antik­ kens olympiske leker i Athen. Cremona.

1 Provins i Italia, Lombardia; 1771 km2 med

470

CREMONESERE

338 690 innb. (2003). Hovedstad: Cremona. Omfatter deler av Posletta, og er gjennomskåret av et nett av kanaler. Det drives et intensivt jord­ bruk, med dyrking av ris, hvete, mais, silke m.m. 2 By i Italia, Lombardia, hovedstad i provinsen Cremona, ligger på nordsiden av Po, 75 km sørøst for Milano; 70 890 innb. (2001). Næringsmiddel-, kjemisk og tekstilindustri, samt produksjon av landbruksmaskiner; petroleumsraffinering. Mu­ seum med mange gjenstander og kunstverk fra romertiden. Ved Piazza del Comune ligger rådhu­ set (1206^15) og den senromanske katedralen, påbegynt på 1100-tallet, med sin 111 m høye kampanile (Torrazzo). På 1400-1600-tallet var Cremona berømt for sine fiolinbyggere (Stradivari, Amati, Guarneri). Stradivariusmuseum og fiolinmakerskole. Cremona ble anlagt som romersk koloni 218 f.Kr., ødelagt 69 av Vespasian, 603 av langobardene, var i middelalderen en fristat, men ble så erobret, snart av den ene, snart av den andre i de endeløse krigene på slutten av middelalderen, cremonesere, fellesbetegnelse for de gamle fioliner fra Cremona, bygd av familiene Amati, Guarneri, Guadagnini, Stradivari osv., til dels også fra andre italienske byer. cremortartari (av lat. 'tykk saft' og lat. nyd. fra arab. tartarus, 'vinstein'), ►kaliumhydrogentartrat; se også ►vinsyre. Crenpthrix polyspora, trådformet bakterieart. Den formerer seg ved sporelignende legemer, som dannes inne i trådene. Disse vokser i mengde i brønner eller vannrør som fører jernholdig vann. Den får næring fra jernet, som ofte avleires i trådene og farger dem brune. Den kalles også brønntråd, og forekommer av og til i så store mengder at rørene kan tilstoppes. Creodpnta (av gr. 'kjøtt' og 'med tenner'), utdødd pattedyrorden. Den første og mest primitive or­ den av utdødde rovdyr, vesentlig kjent fra eocen. Kraniet var langstrakt, hjernen liten og tannsettet svakt differensiert uten den ellers så karakteristis­ ke rovtannen. Klørne på for- og baklemmenes fem fingrer og tær var butte eller manglet helt. Ordenen gav opphav til alle de senere høyerestående rovdyr. crépe [krep] (fr.). 1 Tynt stoff som er kreppet (rynket). 2 Pannekake. crépe de chine [krep da fin] (fr.), lett stoff i toskaftbinding. I veften brukes hardtvunnet filamentgarn, vekselvis to med venstre- og to med høyretvinn. I varpen (renningen) brukes normaltvunnet filamentgarn. Stoffet har kreppet overflate og en svak glans. crépe georgette [krep ^årzct] (fr.), åpent, lett stoff i toskaftbinding med hardtvunnet garn både i varp og veft, to og to med vekselvis venstre- og høyretvinn. Navn etter motekunstneren Mme Ge­ orgette de la Plante. crépe maroquin [krep maråke] (fr.), relativt tungt stoff i ripsbinding med fine varptråder og grovere kreppgarn i veft. crépes Suzette [krep syzet] (fr. 'Suzettes panneka­ ker'), dessert som består av tynne pannekaker fylt med f.eks. hasselnøttsmør og tilsatt sukker, revet appelsinskall og appelsinsaft. Overhelles med likør eller konjakk som brennes av like før serve­ ringen. Retten ble lansert i 1896 av den franske mester­ kokk Henri Charpentier (1880-1961), som ser­ verte den for den daværende prins av Wales (se­ nere kong Edvard 7) og en av dennes franske venninner, hvis navn var Suzette. Crepis, planteslekt i kurvplantefamilien, se >haukeskjegg.

crepuscolarismo, poesia crepuscolare (it. 'demringsdiktning'), en betegnelse som kritikeren G. A. Borgese i 1911 gav på den italienske lyrikk etter D'Annunzio. Uten retoriske effekter, i et «ulitterært» språk, blir hverdagsting og -opplevel­ ser gjenstand for vemodig lengsel. Betydeligste representanter er S. Corazzini og G. Gozzano. Bevegelsens tidsskrift var Cronache latine (190506). Crerar, Henry Duncan Graham [kriara], 18881965, kanadisk offiser. Generalstabssjef 1940-41, armékorpssjef 1942-44 for det korps som gikk i land på Sicilia i 1943 og senere deltok i kampene på det italienske fastland. Sjef for 1. kanadiske armé 1944, overtok med et kanadisk og et britisk armékorps det nordøstligste avsnitt i brohodet i Normandie; ledet erobringen av Antwerpen og befrielsen av Nederland. Cres [tsres], it. Cherso, øy i Kroatia, i Kvarnerbukta sør for Rijeka; 404 km2. Bygd opp av kalkstein, med høyeste punkt i Gorice, 650 moh. Innbygger­ ne, mest kroater, dyrker druer og sydfrukter. Turisme. Broforbindelse med øya Losinj (75 km2), som ligger vestenfor. Cres tilhørte Østerrike 1814— 1921, Italia til 1947. crescendo [krefendå] (italiensk musikkuttrykk), fork, cresc., accrescendo, voksende (i tonestyrke), betegnes også med c. Motsatt: decrescendo, fork, decresc., tegn: >, avtagende. crescent [kresnt] (eng. 'månesigd'), konkav rekke med hus. Ble først benyttet som arkitektonisk uttrykksmiddel av den britiske arkitekten John Wood d.y. i anlegget Royal Crescent i Bath (oppført 1761-65). Crescentia, planteslekt i familien Bignoniaceae, trær med hele eller trekoblede blad og klokkeformede blomster som sitter direkte på stammen. Navn etter den it. jordbruksforskeren Pietro Crescenzi, lat. Petrus de Crescentius, død 1310. Be­ støvningen skjer via flaggermus. Fem arter i tro­ pisk Amerika. Kalebasstre, C. cujete, har bær med hardt skall som er så stort at det kan lages skåler og drikkekar av det (>kalebasser). Crescentini, Girolamo [-Jen-], 1766-1846, itali­ ensk kastratsanger. Debuterte 1783. Han var en av de siste betydelige kastratsangere. Var knyttet til en rekke europeiske operascener. Virket fra 1816 som sanglærer i Napoli. Han skrev en meng­ de sanger, sangøvelser m.m. Crespi, italienske kunstnere. Daniele Crespi, ca. 1600-30, maler, hans freskoog oljemalerier i kirker i og nær Milano viser frigjørelse fra manierismen. Giovanni Battista Crespi, kalt II Ceranol 5571633, maler, billedhugger og arkitekt, var en utpreget eklektiker, utførte en rekke fresker, alterbilder osv., bl.a. i Milanos domkirke. Giuseppe Maria Crespi, kalt Lo Spagnuolo (Spa­ nieren) etter sin spanske drakt 1665-1747, maler av Bologna-skolen, forente evne til virkelighetsskildring med artistisk koloritt og penselføring. Han beskjeftiget seg mest med genremotiver og gav i serien De syv sakramenter (1712-15, Gemåldegalerie, Dresden) en oppriktig skildring av katolsk fromhet. Crespi, Juan, 1721-82, spansk misjonær, den første europeer som kom til San Francisco Bay. Hans dagboksopptegnelser er offentliggjort i H. E. Boltons Fray Juan Crespi, Missionary and Explorer (1927). Crespin, Régine [krespe], f. 23. mars 1927, fransk sanger (sopran). Har sunget på bl.a. Metropolitan, Covent Garden og Paris-operaen, og ved festivale­ ne i Glyndeboume og Bayreuth. Blant hermes

store roller var marsjallinnen i R. Strauss' Rosenkavaleren. Gikk over til mezzosopranroller 1975. Crespo, Angel, f. 1926, spansk dikter. Han var svært kritisk til realismen og den sosiale poesi som var dommerende i Spania i 1950-årene. Han har skrevet hverdagspoesi, men med innflytelse fra bl.a. surrealismen. Av hans produksjon kan nev­ nes Una lengua emerge (1950), Quedan senales (1952), Todoeståvivo (1956), Sumaysigue (1962), Nosécomo decirlo (1965), Docena florentina (1966), El bosque transparente (1983), El ave en su aire (1985) og Ocupacion del fuego (1991). Cressent, Charles [kresa], 1685-1768, fransk møbelkunstner og skulptør, hoffebonist hos her­ tugen av Orléans og på sitt område den mest fremtredende representant for régencestilen i Frankrike. Hans arbeider viser både svungne linjer og symmetrisk oppbygning og er smykket med messingbeslag. Med sin sans for plastikk modellerte han rikt dekorerte bronsebeslag og gav sine møbler, spesielt kommodene, buete former. Denne eiendommelighet, som ble så karakteris­ tisk for rokokkoen, skyldes i vesentlig grad ham. Cresson, Edith [kreså], f. 1934, fransk politiker (sosialist). Medlem av sosialistregjeringen 1981— 86 med ulike poster, Europaminister 1988-90. Frankrikes første kvinnelige statsminister 199192, måtte gå av etter sosialistenes dårlige resultat i lokalvalgene. Cresson var 1995-99 medlem av Europakom­ misjonen med ansvar for forskning og vitenskap. Hun var den av kommissærene som måtte tåle sterkest kritikk i rapporten som førte til at kommi­ sjonen gikk av 1999. Kritikken dreide seg særlig om et utdanningsprogram der Cresson ble be­ skyldt for å ikke ha ryddet opp i økonomiske misligheter som var kommet frem. Hun ble også beskyldt for kameraderi ved å utnevne sin nære venn, tannlegen Rene Berthelot, som AIDSekspert 1997, uten at han hadde noen formelle kvalifikasjoner for stillingen. Creston, Paul [krestan], eg. Giuseppe Guttoveggio, 1906-85, amerikansk komponist. 1968-75 professor ved Central Washington State College. Hans verker er faste i formen og utmerker seg ved en sterkt differensiert rytmikk og en meget opp­ finnsom harmonikk. Skrev bl.a. Concertino for marimba og orkester (1940), Konsert for saksofon og orkester (1941), symfonier (nr. 1, 1941; nr. 2, 1945; nr. 3, 1950; nr. 4, 1951; nr. 5, 1955), klaver­ konsert (1949), konsert for 2 klaverer og orkester, fiolinkonserter (nr. 1, 1956; nr. 2, 1960), messer, kantater og motetter. Crét-de-la-Neige [kre da la nE:3], fjell i østlige Frankrike, den høyeste toppen i Jurafjellene, nær den fransk-sveitsiske grensen, nordvest for Ge­ néve, 1723 moh. Créteil [kretei], by i Frankrike, Ile-de-France, hovedstad i departementet Val-de-Mame, forstad til Paris sørøst for sentrum; 82 100 innb. (1999). Universitet. Ved Créteil grunnla Georges Duhamel og hans venner i 1906 en i sin tid kjent kunstnerkoloni (1'Abbaye). creticus (lat.), versefot, se ►kretiker. Creuse [krø:z], departement i Frankrike, i nord­ østlige del av regionen Limousin, omkring Loires bielv Creuse; 5565 km2 med 123 100 innb. (2002). Hovedstad: Guéret. Creuse er et fjellendt landskap, oppfylt av de nordvestlige utløpere av Massif central, med høyder over 900 moh. Jorden er mager, men åkerbruk (rug, havre, poteter) og storfeavl er likevel viktigste næringen Creuse [krø:z], elv i Frankrike, bielv fra sør til Vienne, som igjen løper sammen med Loire. Springer ut på Plateau de Millevaches, renner ut i

471 Vienne nord for Chåtellerault, 255 km lang. Flere kraftstasjoner, bl.a. ved Éguzon. Creusot, Le [lo krøzå], by i Frankrike, Bourgogne, departementet Saone-et-Loire, 75 km sørvest for Dijon; 25 600 innb. (2002). Le Creusot ligger i et rikt kullfelt og har store stålverk, støperier og mekaniske verksteder med fremstilling avjernbanemateriell, turbiner, kanoner m.m. Jern- og stålindustrien startet alt på 1700-tallet. En kanonfabrikkble drevet 1781-1815, men stordrift kom ikke i gang før etter 1836 (brødrene Schneider). Le Creusot er i dag blant Frankrikes viktigste byer for produksjon av jern og stål. Creutz [krøits], svensk-finsk uradelsslekt som er kjent siden 1490. Slekten fikk fornyet sitt adelsskap 1569. Admiral Lorentz Creutz (1615-76) ble utnevnt til friherre 1654. Hans sønn riksråd Jo­ han Creutz (1651-1726) fikk grevetittel 1719, og var farfar til forfatteren og diplomaten Gustaf Philip Creutz (1731-85). Slekten lever både i Sverige og Finland, og er introdusert på det finske Ridderhuset som nr. 1 av grever. Slekten eier godsene Malmgård og Nåsegård i Pernå, Finland. Creutz, Gustaf Philip [krøits], 1731-85, greve, født i Finland, svensk statsmann og dikter. Sluttet seg 1751 sammen med G. F. Gyllenborg til Hedvig Charlotta Nordenflychts litterære krets, Tankebyggarorden, og viste seg straks som en rokokkodiktningens mester. I Sommar-Qydde (1756) brytes klassisismens abstrakte natursyn mot rokokkotidens mer svenneriske oppfatning. Hans fortellen­ de dikt Atis och Camilla (1761) er et av svensk 1700-talls fremste litterære verker. Creutz, Lorentz [krøits], 1615-76, svensk friherre, embetsmann. Ble landshøvding 1649, riksråd 1660, kammarråd 1673. Utnevnt til admiralitetsråd og admiral 1675, og fikk 1676 befalet over den svenske hovedflåte, selv om han verken var sjømann eller militær. Falt i slaget ved Oland 1676. Creutzfeldt-Jakobs sykdom, CJD etter den engels­ ke betegnelsen Creutzfeldt-Jakob Disease, sjelden og dødelig sykdom som rammer sentralnervesyste­ met. Det skjer et svinn (atrofi) av deler av stor­ hjernen, mellomhjernen og ryggmargen. Angre­ pet hjernevev får etter hvert et svampaktig utse­ ende fordi deler av den blir ødelagt. CJS er assosiert med akkumulering i sentralnervevev av et abnormt protein, ► prion, som regnes som smittestoffet. Akkumulasjon i hjernen av prionmutanten PrPSc forårsaker den irreversible ska­ den som gir symptomer. Symptomene starter ofte med økende klossethet ved bevegelser og ustø gange. Deretter følger dobbeltsyn, uklar tale, tiltakende svekket hukommelse og orienteringsevne, som går over i fullstendig demens og død. Sykdommens varighet fra utbrudd kan variere fra én måned til 10 år. Det finnes ingen behandling eller forebyggende tilbud mot CJD. CJD forekommer i to hovedformer: klassisk CJD og variant CJD, vCJD. Klassisk Creutzfeldt-Jakobs sykdom har en hyppig­ het på ca. 1 tilfelle per 1 million mennesker per år, oftest i aldersgruppen 50-75 år. De fleste av disse, ca. 85 %, er sporadiske tilfeller av CJD med ukjent årsak. Arvelig CJD utgjør 10-15 % av de klassiske CJD-tilfellene og skyldes en mutasjon i det opprinnelige priongenet. I noen få tilfeller skyldes klassisk CJD overføring ved medisinske inngrep, iatrogen CJD. Det skjer f.eks. ved bruk av forurenset medisinsk utstyr, forurensede medi­ siner (bl.a. veksthormoner) eller transplantasjon av infiserte organer, f.eks. hornhinner. Variant Creutzfeldt-Jakobs sykdom, vCJD, rammer først og fremst unge mennesker. Årsaken til vCJD antas å være inntak av matvarer fra dyr som er smittet med ►kugalskap (BSE). De første sympto­ mene ved vCJD er depresjon, ufrivillige mus-

CRICKET

keltrekninger og dårlig koordinasjon av bevegel­ ser. Det kan ta 5-20 år før vCJD bryter ut etter smitte, gjennomsnittstiden er 9 år. De første 10 tilfellene av vCJD ble registrert i Storbritannia i 1996, ca. 10 år etter at kugalskapepidemien star­ tet. Navn. Creutzfeldt-Jakobs sykdom er oppkalt etter de tyske legene Hans G. Creutzfeldt (18851964) og Alfons Jakob (1884-1931). Crévecoeur, St. John de [krevkø:r], eg. Michel Guillaume Jean de, 1755-1813, fransk-amerikansk forfatter, kjent for sine Letters from an Ameri­ can Farmer (1782). Crevel, René [kravel], 1900-35, fransk forfatter; opprinnelig dadaist, surrealist i kretsen omkring A. Breton, ekskludert av kommunistpartiet 1933. Han skrev romaner med brodd mot borgerskapet og fascismen, i en eksperimenterende stil fylt av voldsomme bilder: Mon Corps etmoi (1925), La Mort difficile (1927), Les Pieds dans le plat (1933). Også viktige essays, bl.a. om Dali og Diderot. Han begikk selvmord. crew [kru:] (eng.), mannskap, besetning; arbeids­ gjeng. Crewe and Nantwich [kru: an næntwitj], to sammenvokste byer i Storbritannia, England, Cheshire, 45 km sørøst for Liverpool; 66 600 innb. (2000), i byområdet 114 400 innb. (1998). Et av de viktigste jernbaneknutepunkter i England. Store jernbaneverksteder; bilindustri (Bentley), produksjon av tekstiler m.m. Crewe vokste frem etter byggingen av linjen mellom Liverpool og Birmingham 1837. Helt til 1938 eide og kontrollerte jernbaneselskapet (Grand Junction Railway) så godt som alt i byen, cribbage [kribids] (eng., av 'krybbe'), britisk kortspill for to personer, også varianter for tre eller fire spillere. Man benytter en regulær kortstokk, og hver spiller får utdelt fem, seks (van­ ligst) eller sju kort. To av disse legges i en spesiell bunke (crib) til disposisjon for giveren. Spillets hensikt er å samle kortkombinasjoner som gir poeng. Disse markeres tradisjonelt på et brett med to dobbelte hullrader og to sett pinner. Cribbage ble antagelig oppfunnet på 1600-tallet av Sir John Suckling. CRIC, fork, for Consejo Regional de los Indigenas de Cauca, Det regionale råd for indianerne i Caucadistriktet (i Colombia), dannet 24. februar 1971, da indianerne hadde samlet seg for å protestere mot jord-røveri og andre overgrep fra rike jordei­ ere og deres håndlangere. CRIC omfatter over 200 000 mennesker fordelt på flere etniske grup­ per, bl.a. paez, guambiano og coconuco. Helt siden starten er medlemmer av organisasjonen, særlig lederne, blitt forfulgt av paramilitære grup­ per og private politistyrker, og mange er blitt drept. Crichton, (John) Michael [kraitn], f. 1942, ameri­ kansk forfatter og filmregissør, utdannet som antropolog og lege. Han begynte å skrive i 1960årene, til dels under pseudonymer som Jeffrey Hudson og John Lange, og høstet pene kritikker for thrilleren A Case of Need (1968). Året etter fikk han sitt gjennombrudd med The Andromeda Strain (norsk overs. Døden fra rommet, 1971), som ble filmatisert. I 1974 stod han for manus til og regi av filmen Westworld, som også ble en suksess. Han fulgte opp med romanen og filmen The Great Train Robbery (1975, norsk overs. Det store togrøveriet, 1976). Tekno-thrilleren Sphere (1987; filmatisert 1997) regnes som en av hans bedre bøker. Jurassic Park (1990; norsk overs. Jura-parken, 1993) ble filmatisert av Stephen Spielberg, som laget en av filmhistoriens hittil største suksesser. Rising Sun (1992; norsk overs. Blodrød sol, 1993) ble også filmatisert, og vakte debatt på grunn av sin måte å skildre japanere på. Debatt vakte også Disdosure

Francis Crick

(1994; norsk overs. Avsløringen, 1994; filmatisert 1995), som handler om sexpress i arbeidslivet, men med «motsatt fortegn»: en mann blir trakas­ sert av en kvinnelig sjef. Nok en gang ble både boken og filmen kassasuksesser. Ellers må nevnes oppfølgeren til Jurassic Park, The Lost World (1995; filmatisert 1997; norsk overs. Den tapte verden, 1997), Airframe (1996; norsk overs. Nødlanding, 1997), Timeline (1999; norsk overs. Transitt, 2000) og Prey (2002; norsk overs. Bytte, 2004). Crichton har også bl.a. skrevet en bok om kunstneren Jasper Johns (1977) og en om data­ teknologi (ElectronicLife, 1983; norsk overs. Data­ maskinen - din nye venn, 1984), han er opphavs­ mann til en populær fjernsynsserie og til dataspil­ let Arnazon. Med sin velutviklede teft for det kontroversielle og kommersielle er han en av verdens mestselgende forfattere ved århundre­ skiftet. Crick. Francis Harry Compton, 1916-2004, britisk biofysiker. Stilte sammen med amerikaneren James Watson opp modellen for deoksyribonukleinsyrenes (DNAs) romlige struktur, og mottok 1962 sammen med Watson og M. Wilkins Nobel­ prisen i fysiologi og medisin for dette grunnleg­ gende arbeidet. Crick ga senere betydelige bidrag til molekylærbiologien ved sine studier over transport-RNAs funksjon i proteinsyntesen. cricket [krikit, norsk utt. kriket] (eng., av gleng. cricce, 'krokstav, krykke'), ballspill med balltre mellom to lag å 11 spillere, nasjonalsport i Stor­ britannia og flere av samveldelandene. Innbyttere benyttes bare for skadet eller syk spiller. Banen er vanligvis oval og har gressdekke med et spesielt jevnt, kortklippet og ca. 20 m langt midtfelt (pitch), hvor to såkalte gjerder (wickets) står i hver ende. Lagene spiller vekselvis inne og ute. Innelaget har to spillere på banen om gangen, en slagmann (batsman) ved hvert gjerde. Utelaget har alle spillerne på banen hele tiden, en kaster (bow­ ler) ved det ene gjerdet, en gjerdevakt (wicketkeeper) ved det andre og de ni andre fordelt ut over for å fange ballen. Cricket er først og fremst en kamp mellom kas­ ter og slagmann. Kasteren prøver å slå ut slagmannen ved motsatt gjerde på forskjellige måter, bl.a. ved å kaste ned gjerdet bak ham. Et lags inneomgang (innings) er i tradisjonell cricket slutt når ti av de elleve slagmennene er utslått. Kaste­ ren gjør en serie (over) på 6 kast før han erstattes ved å bytte plass ute på banen med den nye kaste­ ren, som skal kaste fra det andre gjerdet. Man kan imidlertid kaste igjen senere i omgangen, bare ikke to serier etter hverandre. Som regel er bare noen av utelagets spillere i aksjon som kastere un­ der en kamp. Slagmannen forsvarer gjerdet og prøver å slå ballen langt vekk og score et poeng (run) ved å løpe til det andre gjerdet samtidig som slagmannen her løper til det første. En utslått slagmann erstattes av neste på listen og kommer ikke inn igjen i omgangen.

472

CRICKET

Utstyr. Ballen er massiv og laget av kork bundet sammen med garn og omsydd med to lærstykker, omkrets 22,4-22,9 cm, vekt 156-163 g. Fargen er tradisjonelt rød, men hvite baller brukes også. Balltreet er maksimum 96,5 cm langt med en flat, 10,8 cm bred slagflate på den ene siden, avrundet på den andre siden. Det er laget av tre med et gummikledd håndtak. Spillerne bruker sko med knotter og er tradisjonelt kledd i hvite klær: langbukse, kort- eller langermet skjorte, ullgenser i kjølig vær og eventuelt hatt/skyggelue. Slagmennene og gjerdevakten har hansker og legg/knebeskyttelse, noen utespillere av og til hjelm. Bane. Banen har ikke standardiserte mål, men det er gjerne 50-70 m fra midtfeltet til banens yttergrense, som er merket med en hvit linje, tau eller gjerde. Gjerdene på midtfeltet står 20,12 m fra hverandre på to kastlinjer. Hver kastlinje er begrenset av sidelinjer, som foran kastlinjen knyt­ tes sammen av en løpelinje (se figur). Midtfeltet kan også ha et annet underlag enn gress, f.eks. jord. Gjerdene er 22,8 cm brede og består av tre run­ de gjerdestolper (stumps) slått ned i bakken med ca. 6 cm mellomrom, slik at ballen ikke kan pas­ sere mellom dem, og på toppen forbundet med to løse, sylinderformede og ca. 11 cm lange overliggere (bails). Total høyde av gjerde med overliggere er 72,4 cm. Spilleformer. I tradisjonell cricket er kampene tidsbegrenset og varer fra en ettermiddag til flere dager, for såkalt first dass cricket med profesjonelle spillere minst tre dager med mange timer spilletid hver dag. På denne tiden skal hvert lag ha to inneomganger. Landskamper, såkalte testkamper, går over 5 dager med 6 timer spill per dag pluss pauser, bl.a. lunsjpause og tepause. En nyere form er one-day cricket, hvor lagene i lø­ pet av en dag spiller én inneomgang hver. Her er antall kastserier per inneomgang begrenset opp­ ad, vanligvis høyst 50, 55 eller 60, og omgangene slutter derfor ofte før ti slagmenn er utslått. Poengberegning. Bare innelaget kan score poeng, ett poeng for hvert løp slagmennene gjør når ballen er slått vekk. Man kan gjerne gjøre flere løp

per slag. Slagmannen scorer poeng uten å løpe hvis han slår ballen ut av banen, 6 poeng hvis den lander utenfor, 4 poeng hvis den lander innenfor og ruller ut. Innelaget tildeles også ekstrapoeng (extras) uten å slå ballen hvis kasteren gjør feil i utkastet (no ball) eller kaster utenfor slagmannens rekkevidde (wide), samt tildeles for vellykkede løp når ballen passerer både slagmann, gjerde og gjerdevakt (bye) eller ballen forandrer retning etter å ha truffet slagmannen ufrivillig og ikke hadde kurs mot gjerdet (leg-bye). Ekstrapoengene blir ikke kreditert noen bestemt slagmann. Spillet. To dommere, en ved hvert gjerde, over­ våker spillet. En omgang åpner ved at innelaget plasserer sine første to slagmenn ved gjerdene og utelaget setter ut gjerdevakten og sender frem sin første kaster. De øvrige ni utespillere plasserer seg ute på banen i henhold til taktiske overlegninger rundt hvilken kaster og slagmann som er i aksjon. Dette er en viktig del av spillet og avgjøres av lagkapteinen, som fungerer som lagleder. Det er faste betegnelser på spillernes baneposisjoner. Kasteren bruker tilløp og kaster fra den ene siden av gjerdet innenfor sidelinjene. Han må ikke trå helt over løpelinjen med fremre fot, og kastet må utføres med strak arm over den ene skulderen. Det kan være hardt (opptil 140 km/h) eller løst og med og uten skru. Ballen stusser som regel i bakken før slagmannen, som ofte står med en fot på hver side av løpelinjen. Slagmannen må ikke slå. Hvis han slår, kan han slå ballen i alle retninger, også bakover, men - i motsetning til i baseball - han må ikke løpe om han treffer. Løpene går mellom løpelinjene (ca. 17,7 m) og med balltreet i hendene. Ved ulike antall løp ender slagmannen ved motsatt gjerde, og den andre slagmannen skal slå i neste kast. Løpingen er derfor også taktisk betont for hele tiden å få beste slagmann mot kasteren. Slagmannen kan slås ut på forskjellige måter, bl.a. 1) når kasteren treffer gjerdet slik at minst en av overliggerne faller ned (bowledout), 2) når en slått ball fanges i luften av en motspiller (caught out), 3) når gjerdevakten fanger ballen og slår ned

Cricket. Cricket er en populær sport i mange tidligere britiske kolonier. I 2004 spilte Pakistan og India en full cricket-serie mot hverandre for første gang på 14 år. På bildet jubler Pakistans spiller Rana Naved-ul-Hasan (til venstre) etter å ha kastet ned gjerdet til Indias slagmann Virender Sehwag (til høyre). - Til høyre: Midtfeltet (lysfarget) på en cricketbane med innelagets to slagmenn og utelagets kaster og gjerdevakt. Utelagets øvrige ni spillere står rundt dette feltet på resten av banen, som ikke har faste mål, men er ellipseformet eller rund. - Nedenfor banen: Ball, balltre og gjerde.

gjerdet mens slagmannen et øyeblikk står foran løpelinjen med begge bena (stumped out), 4) når slagmannen stopper en ball med kroppen, som ellers ville ha truffet gjerdet (leg before wicket eller Ibw), og 5) når gjerdet kastes ned av utelaget mens slagmennene er i løp mellom løpelinjene (run out). I siste tilfelle er det slagmannen nær­ mest det nedslåtte gjerdet som slås ut, man kan aldri slå ut begge slagmenn samtidig. Kampresultat. Laget med flest poeng sammenlagt vinner kampen, seiren angis som overvekt i antall runs. Ved poenglikhet ender kampen uavgjort (tie). I siste inneomgang stoppes kampen hvis innelaget passerer poengsummen til utelaget, som har spilt ferdig og ikke kan score flere poeng. Seieren angis da i wickets, dvs. antall gjenstående slagmenn på innelaget. I kamper med to inneom­ ganger per lag sløyfes siste inneomgang hvis innelaget allerede har flere poeng på sin ene inneomgang enn motparten på begge sine. ° I tradisjonell cricket rekker man ofte ikke å spille kampene ferdig før kamptiden utløper siste dag, og selv om et lag leder stort, utpekes ingen vinner. Dette betegnes draw og inntreffer bl.a. ved dårlig spillevær, noe det ikke legges til tid lor. For

473 å unngå draw, erklærer lagkapteinen ofte en inneomgang for avsluttet før ti slagmenn er utslått {declares) hvis han mener laget allerede har nok poeng til å vinne kampen. Slik unngår laget at motpartens siste inneomgang ikke rekker å bli ferdigspilt. I one-day cricket med en begrensning på antall kastserier, ender kampene aldri draw. Historikk. Opprinnelsen til cricket er uklar, men fra 1500-tallet er lignende spill kjent i England, sannsynligvis utviklet fra gamle angelsaksiske ballspill og forskjellige folkeleker langt tilbake i middelalderen. Dagens gjerder var opprinnelig hull i bakken, som en spiller forsvarte med en kølle (cricce). På slutten av 1600-tallet var gjerdene tatt i bruk, og den første kjente cricketkamp ble spilt i Sussex 1697. Den første kamp mellom lag fra engelske grevskap fant sted 1709. Dette mes­ terskapet arrangeres fremdeles. Organisering og konkurranser. 1787 ble Marylebone Cricket Club stiftet, som fremdeles er øverste autoritet med hensyn til spillets lover. Den holder til på Lord's Cricket Ground i London, verdens mest berømte cricketbane. International Cricket Council, stiftet 1909, arrangerer testkamper mel­ lom England, Australia, Sør-Afrika, New Zealand, India, Pakistan, Sri Lanka, Britisk Vestindia (spil­ lere fra visse land i Karibia), Zimbabwe og Bangla­ desh. Den første testkampen ble spilt 1877 mel­ lom England og Australia. Fra 1975 arrangeres også VM i one-day cricket, hvor flere land får sjansen til å delta, i Europa bl.a. Danmark og Nederland. Cricket var olympisk demonstrasjonsidrett i Paris 1900. Fra 1880-årene er cricket også spilt av kvinner med en litt lettere ball. Et eget kvinneforbund ble stiftet 1926, som arrangerer testkamper, samt VM fra 1973. I Norge begynte innvandrere fra asiatiske land å spille cricket allerede i 1960-årene. Den første klubben ble stiftet i Oslo 1976, og per 2004 spiller ca. 15 lag seriespill i to divisjoner Oslo-området. Et norsk landslag ble etablert 2000. R Br crimen (lat.), betegnelse som i romersk rettsspråk opprinnelig ble brukt om anklage for en forbrytel­ se, senere om selve forbrytelsen. crimen falsi, falskneri. crimen bestialitatis, utuktig omgang med dyr, se ►bestialitet. crimen laesae majestatis, majestetsforbrytelse. crime passionel [krim pasiånel] (fr.), forbrytelse begått under innflytelse av en sterk lidenskap, særlig sjalusi, forsmådd kjærlighet el.l. I Frankrike har juryen ofte i slike saker avsagt oppsiktsvek­ kende frifinnelseskjennelser, noe som har ført til kritikk av juryordningen og ført til visse reformer. Etter den norske straffelov vil tilsvarende forhold kunne tillegges vekt ved vurderingen av straffritak på grunn av provokasjon (f.eks. stri. § 228), eller ved vurderingen av straffnedsettelse pga. «berettiget harme» (stri. § 56 nr. 1 b). Den skyldiges sinnstilstand vil også kunne tillegges vekt i formildende retning ved straffutmåling innenfor den ordinære strafferamme. Crimson Rambler [krimsan raembla] (eng., eg. 'dyprød omflakker'), rød klatrerosesort, klatrerosehybrid av Rosa multiflora som kom i handelen 1893, og som markerte gjennombruddet for klatrerosene. Crinoidea (av gr. 'lilje' og 'lignende'), pigghudklasse, se ►sjøliljer. Crjnum (gr. 'lilje'), planteslekt i narsissfamilien, se ► hakelilje. Criolla, druetype ofte forekommende i Argentina. Ble brakt fra Spania av jesuittprestene som frø tidlig på 1600-tallet, og kaltes ofte lokalt for misjonær-druer. Gir stor avkastning, men gjerne en ganske middelmådig vin. Finnes både som rød og

CRISTUS

hvit. Identisk med Pais i Chile og Mission i Cali­ fornia. criolUsmo [kriåjismå] (sp. criollo, 'kreol'), også kalt movimiento criollo eller americanismo, spansk-amerikansk litterær bevegelse, oppstått i Venezuela, som motvekt mot den franske og angelsaksiske innflytelsen, med sterk understreking av det nasjonalt latinamerikanske. Jf. ►kreol. Crippen-saken, en av kriminalhistoriens mest omtalte mordsaker. Amerikaneren Hawley Harvey Crippen, født 1861, praktiserte fra 1895 som lege i London, til tross for at han ikke hadde me­ disinsk utdannelse. Her giftet han seg med den populære skuespilleren Beile Elmore, men da han forelsket seg i en 19-årig fransk kontordame, Ethel le Neve, myrdet han sin kone 1910, parterte liket og gravde det ned i kjelleren. Politiet foretok en husundersøkelse hos ham uten resultat. Imidlertid fikk Crippen panikk og flyktet fra landet sammen med sin elskerinne. Den plutselige avreisen gav politiet ny mistanke, likrestene ble funnet og paret etterlyst ved hjelp av radiotelegrafi. Denne historiens første trådløse etterlysning førte til at Crippen ble arrestert da han ankom med passasjerskip til Québec fra Eng­ land. Han tilstod aldri drapet, men ble kjent skyl­ dig og henrettet 2 3. nov. 1910. Cripple Creek [kripl kri:k], sted i USA, Colorado, 2900 moh., en gang sentrum i et rikt gulldistrikt (utbytte siden 1891 800 mill, dollar) og hadde i 1901 50 000 innb. Gull ble først funnet her i 1858, men drift i stor stil startet først i 1891.1 2002 bodde det bare 1100 mennesker der. Cripps, Richard Stafford [krips], Sir, 1889-1952, britiskjurist og politiker (Labour). Han var riksad­ vokat (Attorney General) i regjeringen MacDonald 1930-31, medlem av Underhuset 1931-50.1 1939 gjorde han seg til talsmann for dannelse av folkefront med kommunistene. Dette førte til at han var ekskludert fra Labour 1939-45. 1940-42 var Cripps ambassadør i Moskva. Feb. 1942 ble han medlem av Churchills krigskabinett og sendt til India for å forsøke å ordne de indiske forfatningsforhold. Forhandlingene mislyktes, og han gikk ut av kabinettet, men var fortsatt medlem av regjeringen som minister for flyproduksjonen. Etter valget i juli 1945 ble han en av forgrunnsfigurene i den nye regjering, handelsminister Petrus Cristus. Den hellige gullsmed Eligius, 1449. Olje på tre, 99 x 85 cm. Metropolitan Museum of Art, New York.

1945-47, finansminister 1947-50, da han gikk ut av politikken på grunn av sykdom. Criseby-Eckernfbrde, fajansefabrikk, grunnlagt 1759 av Johann Nicolai Otte på hans gods Criseby i nærheten av byen Eckernfbrde i SchleswigHolstein. 1 1764 ble fabrikken flyttet til Eckernfbr­ de, hvor den under skiftende ledelse bestod til 1780. Produksjonen, hvis beste ting daterer seg til tiden før ca. 1770, karakteriseres særlig ved sterkt bevegede rokokkoformer eller gjennomført natu­ ralisme. Crispell, Marilyn, f. 1947, amerikansk jazzmusiker, pianist i en moderne, til dels avantgardistisk stil. Hun spilte med saksofonisten Anthony Braxton fra slutten av 1970-årene, og begynte etter hvert også å spille en del solo og å lede egne grup­ per. Hun har samarbeidet med musikere som Paul Motian og Gary Peacock, bl.a. på albumene NotIting Ever Was, Anyway. Music ofAnnette Peacock (1997) og Amaryllis (2001). Storyteller kom i 2004. Crispi, Francesco, 1819-1901, italiensk politiker; jurist. Født på Sicilia, deltok i oppstanden der 1848-49 og var i eksil i ti år. Han var Garibaldis forbundsfelle under opprøret på Sicilia 1860. Fra 1861 i det italienske deputertkammer. Stats- og utenriksminister 1887-91 og 1893-96. Crispi førte en tyskvennlig politikk. Han ville utvide det italienske kolonivelde og hadde hoved­ ansvaret for angrepet på Etiopia. Nederlaget ved Adua 1896 gjorde at han måtte fratre. Crispinus, og Crispinignus, romerske helgener og martyrer, flyktet ifølge legenden under Diokletians forfølgelse til Soissons, hvor de livnærte seg som skomakere. For å hjelpe de fattige skal de ifølge moderne varianter av den senmiddelalderlige legenden ha stjålet lær fra velhavende garvere (derav crispinader, 'velgjerninger på andres be­ kostning'); legenden om deres martyrium lar dem bli halshugd etter grusomme pinsler. De betraktes som skomakernes særlige helgener. Festdag: 25. okt. Crispus, Flavius Julius, (eller Claudius, også kalt Valerius Crispus), 307-326, eldste sønn av Kon­ stantin den store. Utnevnt til caesar (dvs. medregent) 317, men drept på farens ordre i Istria 326 av ukjente årsaker. Cristiani, Quirino, 1896-1984, argentinsk animasjonsfilmskaper, født i Italia. Laget den politiske satiren El Apostol (Apostelen, 1917) som er ver­ dens første helaftens animasjonsfilm. Han fulgte opp med Sin dejar rastros (Uten å etterlate spor, 1918) som tok utgangspunkt i en episode fra den første verdenskrig. Laget også Peludodpolis (1931), den første helaftens animasjonsfilmen med lyd. Cristiani Burkard, Alfredo, f. 1947, salvadoransk politiker (konservativ) og forretningsmann. Leder for det høyreekstremistiske partiet ARENA siden 1986, parlamentsmedlem fra 1988. President i El Salvador 1989-94. På tross av sin tidligere tilknyt­ ning til høyreekstremistiske miljøer, klarte han ved forhandlinger å gjøre slutt på den blodige borgerkrigen i landet 1992. crisdnos, tilhengere av dronning ►Maria Cristina av Spania under karlistopprørene 1833-40. Cristpbal, by i Panama, ved Karibiske hav, nær Panamakanalens nordlige innløp, rett sør for Colon; 37 400 innb. (2000). Viktig havneby med moderne dokkanlegg. Grunnlagt 1914 som forsyningshavn under byggingen av Panamakanalen. Var til 1979 under amerikansk jurisdiksjon, som en del av Kanalsonen. cristobalitt, mineral med samme sammensetning som kvarts, SiO2, men stabilt bare ved høyere temperatur (se ►polymorfi). Det forekommer derfor bare i lavabergarter. Navn etter Cerro Cristobal, Mexico. Cristus, Petrus, død 1473, nederlandsk maler.

474

CRITERION

Utdannet under innflytelse av Jan van Eyck, særlig i teknisk henseende, og virket hovedsakelig i Brugge. Han malte portretter og religiøse bilder, ofte av genreaktig karakter. Hans mest berømte maleri er fremstillingen av det forlovede par som kjøper ringer hos Den hellige gullsmed Eligius (1449, Metropolitan Museum of Art, R. Lehman Collection). Criterion, The [kraiti:rian], britisk litterært og kulturelt tidsskrift, grunnlagt 1922 og redigert av T. S. Eliot til 1939, da det gikk inn. Redaksjonelt var det konservativt, men gav spalteplass til nye ideer og navn og fikk stor betydning ved sin kon­ takt med europeisk åndsliv, særlig fransk og tysk. Eliots The Waste Land, deler av Joyces Finnegans Wake og annen avantgardediktning ble først trykt i Criterion. CrivelU, Carlo, ca. 1435-ca. 1495, italiensk maler av den venetianske Murano-skolen. Hans kunst er preget av spenningen mellom bysantinsk tradi­ sjon og påvirkning fra renessansekunsten i Padova, særlig Squarcione og Mantegna. Hans eldste daterte bilder er fra 1468, gjerne fremstillinger av Madonna med helgener eller Pietå. Middelaldersk mystikk, ynde og ømhet veksler med smerte og dramatisk bevegelse. Hans figurer er i begynnel­ sen kraftige og kantete, senere slanke og sirlige. Hans hovedverker er alteret i Brera (1493), Bebu­ delsen (1486, National Gallery, London) og Madon­ na med lyset (Milano). CrnaGora [tsarna-], 'Svartfjellet', det serbokroatiske navn på ►Montenegro, som er en italiensk form. Crnjanski, Milos [tsar-], 1893-1977, jugoslavisk (serbisk) forfatter. Betydelig ekspresjonistisk lyriker (Ithakas lyrikk, 1920). Hans hovedverk er den historiske romanen Folkevandringer i to deler (1929 og 1962). 1945-65 levde han som emigrant i London, noe som bl.a. resulterte i En roman om London (1971). Croce, Benedetto [kråtje], 1866-1952, italiensk filosof. Fra 1883 studerte Croce en tid jus ved universitetet i Roma, men oppgav snart jusen for historie og filosofi. Mellom 1896 og 1900 behand­ let han Marx' økonomiske fortolkning av histo­ rien i en rekke essays. 1903 grunnla han tidsskrif­ tet La critica, hvor han i korte artikler gjennom­ gikk og kritiserte moderne italiensk skjønnlitteratur og historieskrivning. I årene 1902-17 utarbeidet Croce sin egen filosofi, Filosofia come scienza dello spirito (Filosofi som vitenskap om ånden), i fire deler, som ble en hjørnestein i fornyelsen av den historiske idealisme i Italia mellom 1900 og 1920. Croce var en uttalt mot­ stander av fascismen. I april 1944 ble han minister uten portefølje i Badoglios og Bonomis regjeringer, men gikk av i protest mot de alliertes våpenstillstandsbetingelser. Filosofi. Både som filosof og litteraturkritiker grep Croce tilbake til Vicos Scienza nuova, men mottok også sterke inntrykk fra Hegel så vel som fra sine landsmenn Francesco de Sanctis og hegelianeren Gentile. Historien er for Croce identisk med åndens selvutvikling. Filosofiens oppgave blir da å finne og definere historiens iboende lover. Historien er ikke bare handling, den er også fortolkning av handling, filosofi. Denne dobbeltsidige historie er et verk av en og samme åndelige kraft, udelelig og alltid nærværende; den er denne ånds uttrykk og legemliggjørelse. På dette filoso­ fiske grunnsyn bygger Croce sitt system som består av fire deler: estetikk, logikk, økonomi og etikk. Virkeligheten faller i følge Croce sammen med åndens eller bevissthetens samlede manifestasjonsformer. Det er to slags erkjennelse eller teoretisk åndsvirksomhet: den intuitive og den logiske. Den intuitive er innstilt på det individuel­ le og tilkjennegir seg i sin reneste form i kunsten.

Benedetto Croce

Den logiske erkjennelse søker det allmenne; den betjener seg av begreper. Intuisjonen trenger ikke begreper, men begreper forutsetter intuisjon som er en form for direkte anskuelse av det individuel­ le. Den praktiske virksomhet utfolder seg også på to plan: økonomisk virksomhet tar sikte på det nyttige i det enkelte tilfelle, mens den moralske stiler mot det allmenne, «det gode». Igjen er det slik at det moralske forutsetter det nyttige, men ikke omvendt. Særlig har Croces estetikk fått stor betydning. Kravet om at litteraturhistorien skal være «histo­ rie om litteratur» og ikke historie om kunstnerens person, miljø osv. utgår bl.a. fra ham. I Norge har litteraturforskerne Peter Rokseth og Carl Vilhelm Holst mottatt avgjørende impulser fra Croce. I norsk oversettelse finnes Essays (1950), Estetisk breviarium (1966) og Estetikk som vitenskapen om uttrykket (1969). ETj Litt.: Boyd, K„ red.: Encyclopedia ofhistorians [...], vol. 1, 1999, 264-67; D'Amico, J. m.fl., red.: The legacy of B.C.: contemporary critical views, 1999; Orsini, G.N.G.: B.C.: philosopher of art and literary critic, 1961; Roberts, D.D.: B.C. and the usesofhistoricism, 1987; Sprigge, C.J.S.: B.C.:manandthinker, 1952 Croce, Giovanni della [kråtje], ca. 1557-1609, italiensk komponist. Kapellmester ved Markuskirken i Venezia. En av den venetianske skoles fremste komponister.

Crockett, David, kalt Davy [kråkit], 1786-1836, amerikansk folkehelt, sønn av en irsk innvandrer. Crockett vokste opp i Tennessee, hadde nesten ingen skolegang, men fikk tidlig erfaring som jeger og skarpskytter, senere også militær trening som deltager i Andrew Jacksons kamp mot creekindianerne. Medlem av Representantenes hus 1828-32 og 1834-36, da han tapte valget etter bl.a. å ha brutt med Jackson, som nå var presi­ dent. Crockett utvandret deretter til Texas og falt 6. mars 1836 under forsvaret av Alamo mot mek­ sikanske tropper, ledet av den legendariske gene­ ralen Santa Anna. Om Crockett laget Disney-selskapet den umåte­ lig populære fjernsynsserien Frontierland (195455), med Fess Parker som den folkelige helten. Serien ble omredigert til to kinofilmer, Davy Croc­ kett-King of the Wild Frontier (Davy Crockett, 1955) og Davy Crockett and the River Pirates (Davy Crockett og elvepiratene, 1956), for utenlandsdistribusjon. I den påkostede filmen The Alamo (1960) spilte John Wayne hovedrollen som Croc­ kett i egen regi. Crocpsmia, planteslekt i sverdliljefamilien, før kalt Montbretia, se ►værhane. Crocus (gr. 'safran'), planteslekt i sverdliljefami­ lien, se ►krokus. crofters [kråftaz] (eng., angelsaksisk croft, 'jord­ lapp'), kalles småbønder, særlig leilendinger på åremål, i de skotske høyland. De var tidligere utbredt over en stor del av Skottland, og utgjør ennå flertallet av befolkningen bl.a. på Hebridene, Orknøyene og Shetland. Inntil 1745 hadde de jorden i felleseie med de gamle klanhøvdinger. Da den føydale ordning etter skottenes siste nasjona­ le reisning forsvant, tok klanhøvdingene jorden til eie og behandlet dem som leilendinger eller for­ drev dem fra all god jord, som ble lagt ut til beite for sauene, fordi ullen med storindustriens opp­ komst kom i høy pris. I begynnelsen av 1880årene oppstod en bevegelse for å bøte på den overlast og urett småbøndene hadde lidt, og 1884 ble HighlandLandLaw Reform Association grunn­ lagt. Den fikk snart stor innflytelse, og det kom etter hvert en rekke lover om jordens overgang til livsfeste på rimelige vilkår, eller til selveie etter forbilder i den irske jordlovgivning. Crofts, Freeman Wills [kråfts], 1879-1957, britisk kriminalforfatter. Hans gjennomgangsfigur er Inspector French fra Scotland Yard. Hans første bok var TheCask (1920), andre er InspectorFrench's Greatest Case (1925), Antidote to Venom (19 3 8) og French Strikes Oil (1952). Flere av bøkene er over­ satt til norsk. Crohns sykdom, regional enteritt, enteritis regionalis, Tarmbetennelse som vanligvis angriper tynntarm og deler av tykktarmen, men som kan opp­ stå hvor som helst i fordøyelseskanalen. Årsaken er ikke kjent, men immunologiske mekanismer er involvert, og det er også en viktig arvelig kompo­ nent. Symptomene er magesmerter, diare, ofte med blod, avmagring og ofte feber. Falske åpninger fra tarmen, f.eks. ved siden av endetarmsåpningen kan forekomme. Medisinsk behandling er ofte effektiv, men en del pasienter må opereres med fjerning av syke partier av tarmen eller åpning av trange partier som oppstår pga. arrdannelse. Sykdommen er vanligvis livslang, men aktiviteten kan variere sterkt. Navnet er etter Burrill Bernhard Crohn (18841983), som beskrev sykdommen i 1932.

David Crockett. Forside fra 1957 til en av Davy Crockett-bøkene. Denne serien, som ble skrevet i 1950-årene av den danske forfatteren Karen Brunes under pseudonymet Tom Hill, bie en stor suksess.

475

CROMWELL

croissant [kroaså] (fr. 'halvmåne'), bakverk av søt

og fet wienerbrød- eller butterdeig formet som en halvmåne; horn. Croisset, Francis de [kroase], pseudonym for Franz von Wiener, 1877-1937, fransk dramatiker av belgisk opprinnelse. Innenfor boulevardteateret behandlet han moderne temaer, som teknikk, radio osv. Skrev også kriminalskuespill og roma­ ner. Croix de feu, La [kroa da fø] (Ildkorset), fransk nasjonalistisk og antidemokratisk kamporganisa­ sjon, stiftet 1928 av oberst grev Casimir de La Rocque. Under den alminnelige antidemokratiske bølge som gikk over Europa i begynnelsen av 1930-årene, vokste tallet på organisasjonens tilhengere, inntil den juni 1936 ble oppløst av folkefrontregjeringen. Croix de guerre [- da ger] (fr. 'krigskors'), navn på flere europeiske krigsdekorasjoner. 1 Fransk krigsdekorasjon stiftet 1915, bronsekors 1 grønt bånd med røde striper. 2 Belgisk krigsdekorasjon, bronsekors i rødt bånd med grønne striper, stiftet 1915. 3 Krigsdekorasjon i Luxembourg 1940-45. Croker, John Wilson [krpuka], 1780-1857, irsk forfatter og politiker; vakte oppsikt 1804 ved sine versifiserte Epistles on the State of the Irish Stage. Han ble i 1807 irsk medlem av Underhuset, hvor han opptrådte som en innbitt tory. Croker skal ha vært den første som anvendte uttrykket «conservative» om torypartiet. I 1809 var han med og grunn­ la toryenes litterære organ, The Quarterly Review, og frem til 1850 bidrog han med ca. 260 artikler. Han var medansvarlig for tidsskriftets brutale anmeldelse av Keats' Endymion. 1809-30 var han admiralitetssekretær. Croker bekjempet heftig stemmerettsreformen og ville etter 1832 ikke lenger sitte i parlamentet. Hans etterlatte papirer, The Croker Papers (3 bd., 1884), er verdifullt histo­ risk kildemateriale. Croker, Thomas Crofton [krouko], 1798-1854, irsk folklorist og forfatter. Hans mest kjente verk er Fairy Legends and Traditions of the South oflreland (1825-28), som i Grimms tyske oversettelse ble det nærmeste forbilde for Asbjørnsens Norske huldreeventyr. Han utgav dessuten bl.a. Legends of the Lakes og Popular Songs ofIreland (1839). Cro-Magnon [kråmanjå], hule i Dordogne i det sørvestlige Frankrike, hvor det i 1868 ble funnet skjelettrester av et paleolittisk menneske som hører til det moderne menneske, Homo sapiens. Cro-Magnon-menneskene, var høye av vekst, kraftig bygd, med langstrakt kranium og høy, hvelvet panne og utpreget, fremspringende hakeparti. Cro-Magnon-mennesket levde i SentralEuropa i annen halvdel av siste istid, og sammen med skjelettrestene er det funnet stein og benredskaper og veggmalerier i huler hvor de har holdt til. Se også ►mennesket. Crome, John [kroum], 1768-1821, britisk maler, kalt Old Crome i motsetning til sønnen John Bernay Crome. Han grunnla Norwich-skolen, var påvirket både av landsmenn som Wilson og Gainsborough og av nederlendere som Hobbema og Ruysdael, men fordypet seg særlig i det hjem­ lige landskap, f.eks. Mousehold Heath near Norwich (National Gallery, London). En samling av hans grafiske arbeider Norfolk Picturesque Scenery ble utgitt 1834. Han malte direkte etter naturen, og står som en forløper for 1800-tallets paysage intime. Var ved siden av Constable den første i England som brøt med Claude Lorrains klassiske kulissekomposisjoner, og regnes ved siden av ham som grunnleggeren av det moderne engelske landskapsmaleri. Cromer, Evelyn Baring [krouma], fra 1901 earl of C„ 1841-1917, britisk politikék Arbeidet 1872-76

Cro-Magnon. Rekonstruksjonstegning etter fossil hodeskalle av Cro-Magnon-mennesket funnet i Dordogne.

i India, 1877-79 i Egypt hvor han førte kontroll med landets finanser; 1880-83 den indiske vise­ konges finansielle rådgiver. I 1883 ble han sendt tilbake til Egypt, hvor han ble landets virkelige styrer i 24 år og gjennomførte vidtrekkende admi­ nistrative reformer. Støttet 1894 Kitcheners eks­ pedisjon som førte til Nubias og Øst-Sudans erob­ ring 1898. Han gikk inn for overenskomsten med Frankrike 1904 som sikret Storbritannias kontroll over Egypt, mens Frankrike fikk frie hender i Marokko. Han forsvarte 1906 med hell Egypts og Storbritannias interesser på Sinaihalvøya overfor Tyrkia. I 1907 vendte han tilbake til Storbritannia, hvor han sluttet seg til frihandelsfløyen innen unionspartiet i Overhuset. Cromer regnes som en av det britiske imperiets store administratorer. Han har skildret sin virksomhet i Egypt i Modern Egypt (2 bd., 1908). Utgav også Political andLiteraryEssays (3 bd., 1915). Crommelynck, Fernand [kråmlek], 1888-1970, belgisk lystspillforfatter. Skrev bl.a. en rekke karakterkomedier, preget av hans rike fantasi og store menneskekunnskap, og også av sansen for mysteriene som er til stede i dagliglivet. Hoved­ verket hans er Le Cocu magnifique (1921), en har­ selas over grunnløs sjalusi. Men også i andre skuespill forener han lyrisk komedie og et alvor som nærmer seg det tragiske: Canine (1930), Une Femme qui a le cceur trop petit (1934). Crompton, Samuel [kråmtan], 1753-1827, britisk oppfinner, sønn av en vever. Konstruerte 1779 den første spinnemaskin som muliggjorde masse­ produksjon av tråd og garn. Han fikk ikke patent på den, men 1812 bevilget Parlamentet ham en belønning på 5000 pund. Cromwell, Oliver [kråmwal], 1599-1658, engelsk statsmann, riksforstander (LordProtector) 1653-58. Cromwell var født i Huntingdon og var av lavadelig ætt. Han ble tidlig preget av den puritanske vekkelse som preget England i første halvpart av 1600-tallet. Som parlamentsmedlem fra 1628 stod han på ytterste venstre fløy, men gjorde seg lite bemerket. Først borgerkrigens utbrudd i 1642 gav ham anledning til å vise sine evner og sin handlekraft. Misnøyd med parlamentshærens moral og kampvilje skapte han på eget initiativ en rytteravdeling av puritanske bønder som gikk i kampen med brennende religiøs tro og under jernhard disiplin. I disse «jernsidene» fikk Parla­ mentet tropper som kunne hevde seg overfor kongens kavaleri, og ved Marston Moor (1644) og Naseby (1645) ble Karl 1 tilført avgjørende nederlag. Cromwells militære makt og prestisje gjorde ham til en politisk forgrunnsfigur. Mellom parla­ mentet og hæren søkte han først å megle, men tok så ledelsen over hæren og lot presbyterianerne drives ut av parlamentet (Pride's Purge 6.-7. des. 1648). Også med kongen, som 1647 var falt i parlamentets hender, søkte Cromwell forsoning,

Oliver Cromwell

men kongens dobbeltspill og flukt samme år førte igjen til krig da Karl 1 fikk hjelp av skottene. I aug. 1648 slo Cromwell en overlegen skotsk hær ved Preston. 30. jan. 1649 lot han Karl 1 henrette. Samme år undertrykte han med brutal hardhet irene, som hadde reist seg til fordel for kongens sønn, den senere Karl 2. Den irske jorden ble konfiskert og delt ut til engelske godseiere, noe som førte til at de irske bøndene ble proletariserte landarbeidere i flere hundre år. Også med restene av parlamentet (The Rump Parliament) kom nå hæren i strid; i april 1653 lot Cromwell sine solda­ ter jage ut underhusmedlemmene, hvoretter han des. 1653 ble utropt til Lord Protector, og styrte diktatorisk med hærens hjelp, idet han ikke klarte å grunnlegge et varig regime bygd på de puritan­ ske mellomklasser. I sin utenrikspolitikk hadde Cromwell større fremgang; Englands makt og rikdom økte. Crom­ well gikk til krig mot Nederland og senere Spania, og sluttet forbund med Frankrike. Han meglet 1658 mellom Danmark-Norge og Sverige. Da han døde i sept. 1658, ble han bisatt i Westminster Abbey blant nasjonens store menn. Men etter «restaurasjonen» i 1660 lot de nye makthaverne liket grave ned under galgen. Cromwell var en merkelig personlighet som er blitt høyst forskjellig bedømt. Hans religiøse liden­ skap gav ham et preg av fanatisme og gjorde ham hard overfor hans egne og Guds fiender. Samtidig var han en praktisk natur med skarpt blikk for politiske realiteter. Både som hærfører og stats­ mann er han blant Englands største. Litt.: Coward, B.: Cromwell, 1991; Cromwell, O.: The writings andspeeches ofO.C., 1937-47, 4 b.; Firth, C.: O.C. and the rule of the Puritans in England, 1900; Gardiner, S.R.: Csplace inhistory, 1897; Gardiner, S.R.: O.C., 1901; Gaunt, P: O.C., 1996 (Historical Association studies); Hill, C.: God's Englishman: O.C. and theEnglish revolution, 1970 Cromwell, Richard [kråmwal], 1626-1712, sønn av Oliver C. Han ble Lord Protector ved sin fars død 1658. Han hadde ikke arvet farens ærgjerrighet og viljekraft og klarte ikke å hevde sin autoritet i striden mellom hæren og parlamentet. Nedla sin verdighet 1659 og levde siden som privatmann, først i Paris og fra 1680 helt ubemerket i England. Cromwell, Thomas [kråmwøl], earl of Essex, 1485-1540, engelsk statsmann, levde i sin ung­ dom flere år i Italia, hvor han ble en stor beundrer av Machiavelli og hans politikk. Ble medlem av parlamentet 1523. Henrik 8 satte ham høyt, og som kongens generalvikar i kirkesaker gjorde han kongen til herre over kirken og var hovedansvar­ lig for gjennomføringen av reformasjonen i Eng­ land. Han effektiviserte også den kongelige for­ valtning, og økte i det hele kongemakten på alle områder. Han falt senere i unåde og ble henrettet som høyforræder. Hans søster var Oliver Crom­ wells oldemor.

476

CROMWELLSTRØMMEN

Cromwellstrømmen [kråmwal-], havstrøm i Stille­ havet, ved ekvator. Går som en understrøm fra vest mot øst under den vestoverrettede overflatestrøm, og er observert fra Galapagosøyene på 91° v.l. til 160° v.l., en distanse på nærmere 8000 km. Cromwellstrømmen er symmetrisk om ekva­ tor, og strekker seg ca. 150 km til begge sider av ekvator. I vertikal retning strekker den seg fra ca. 20 m dyp til ca. 200 m dyp. Maksimalhastigheten, som finnes i dybder omkring 50-100 m, er over 1 m/s. Den transporterer en vannmengde som sammenligningsvis er like stor som Floridastrømmens transport gjennom Floridastredet (30 mill. m3/s), og er bemerkelsesverdig stabil. En tilsva­ rende understrøm er også påvist ved ekvator i Atlanterhavet. Cromwellstrømmen ble oppdaget av Townsend Cromwell 1952. Cronaca [krånaka], II, eg. Simone del Pollaiuolo, 1457-1508, italiensk arkitekt. Virket i Firenze. Han var leder for oppførelsen av domkirkebygget og fortsatte i sin arkitektur den stedlige tradisjon fra Brunelleschis tid. Hans hovedverk er kirken San Salvatore alMonte (1487-1504). Hans mest berømte arbeid er fullførelsen av Palazzo Strozzi (1490-1504, påbegynt 1489 av Benedetto da Majano), hvor søylegården og den antikiserende takgesims er Cronacas verk. Hertil kommer arbeid med den store sal (Sala dei Cinquecento) i Palazzo Vecchio. Palazzo Guadagni tilskrives ham. Han arbeidet også sammen med Giuliano da Sangallo i sakristiet til San Spirito (1489-96); her som i de øvrige bygg hvor han arbeidet sammen med renessansens ledende arkitekter, representerer han en søken mot de eldre florentinske stilidealer. Cronartium, soppslekt som hører til rustsoppene. Artene er vertvekslende mellom forskjellige furuarter og ulike tofrøbladete planter. På furu dannes spermogonier og aecidier i barken på grener og stamme, som kan bli kraftig oppsvulmet. På de tofrøbladete plantene dannes uredo- og teleutosporehoper på bladene. I Norge forekommer to arter, ►ramtopp eller tyritopp, C.flaccidum, og ►filtrast, C. ribicola. Cronenberg, David [krånanbarg], f. 1943, kana­ disk filmregissør, kjent for sine grøsserlignende filmfabler. Han debuterte som spillefilmregissør 1970, og fikk oppmerksomhet med skrekkfilmer som The Brood (1980), Scanners (1981) og Videodrome (1983). Den morbide nyinnspillingen av The Fly (Fluen, 1986), med Jeff Goldblum i ho­ vedrollen, ble en kinosuksess. Dead Ringers (Tvillingskjebner, 1988), med Jeremy Irons i dobbelt­ rolle, innledet en serie filmer hvor Cronenberg har tatt opp eksistensielle problemer ved hjelp av outrerte skrekkeffekter. Naked Lunch (Naken Lunsj, 1991) handlet om den narkotikaavhengige forfatteren William S. Burroughs' liv og fantasiliv, Crash (1996) skildret en gruppe mennesker som blander erotikk og bilulykker, mens i eXistenZ (1999) blir en mann koblet til et dataspill. Cronin. Archibald Joseph [krounin]. 1896-1981, britisk (skotsk) forfatter og lege; medisinsk dok­ torgrad 1925. Romanen Hatter's Castle (1931) ble på kort tid en verdenssuksess, og han oppgav sin legepraksis til fordel for forfatteryrket. Bestselge­ ren The Citadel (1937) bygger på hans egne erfa­ ringer som lege blant gruvearbeiderne i Sør-Wales og som motelege i London. I The Keys of the King­ dom (1942), hvor Cronins religiøse tro slår sterkt igjennom, er handlingen delvis henlagt til en misjonsstasjon i Kina. Blant hans øvrige romaner kan nevnes The Green Years, Shannon ’s Way, Crusader's Tomb (1956) og The Northern Light (1958). Cronin skrev med menneskekunnskap, idealisme og evne til å fortelle populært og vir­ kningsfullt. Adventures in Two Worlds (1952) er en selvbiografi. Nesten alle bøkene hans er oversatt til norsk.

Lena Cronqvist. Maleren og hans modell, 1986, maleri, 173 x 150 cm.

Cronin, James [krounin], f. 1931, amerikansk kjerne- og elementærpartikkelfysiker, prof. ved University of Chicago fra 1971, ved University of Utah fra 1997 hvor han leder det såkalte Pierre Auger Project som omfatter måling av kosmisk stråling. Sammen med V. Fitch fikk Cronin i 1980 Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av bradd på CP-symmetri i naturen (kombinert ladnings- og speilingssymmetri). Dette bruddet ble oppdaget i prosesser der nøytrale K-mesoner desintegrerer. Cronkite, Walter Leland, jr. [kråqkait], f. 1916, amerikansk journalist. Korrespondent i Europa under og etter den annen verdenskrig; ansatt i fjernsynsselskapet CBS fra 1950. Innflytelsesrik og respektert som redaktør og programleder for nyhetssendingen Evening News with Walter Cronkite (1962-81), der han bl.a. utviklet den politiske kommentaren. Cronqvist, Lena, f. 1938, svensk maler og grafiker. Hun er selv sin fremste modell. I maleriet Modem (1975) avbildet hun seg selv som en renessansemadonna, med sin aldrende mor på fanget som en dukke eller et bam. På en direkte måte formid­ ler hennes bilder menneskets møte med kjærlig­ heten og døden. Alle uvesentligheter er luket vekk, og med en ekspressiv penselskrift står de psykologiske motivene frem i arketypisk enkel­ het, enten det er høytidsstunder som i Trolovelse og Våkenatt eller hverdagsscener som Maleren og hans modell (1986). Cronqvist har også illustrert bøker av sin ektemann Goran Tunstrdm. Hun har deltatt på kollektive utstillinger og stilt ut separat siden 1960-årene i inn- og utland, bl.a. Såo Paulo, Brasil (1984) og Beijing, Kina (1986). Har også utført litografier til Strindbergs Ett drdmspel. Litt.: Castenfors, M. m.fl., red.: L.C., 2003 (Sveri­ ges allmånna konstfbrening. Publikation, 112); Nordgren, S.: L.C., 1990 Cronstedt, Axel Fredrik, 1722-65, svensk minera­ log og kjemiker, studerte først matematikk, men gikk senere over til mineralogien. Cronstedt fast­ slo den kvantitative kjemiske sammensetning av en mengde mineraler og grunnla i sitt verk Forsok till mineralogie eller mineralrikets uppstdllning (1758) en klassifikasjon av mineralene etter kjemiske kjennetegn. Han anvendte for første gang også blåserøret i mineralogien. 11751 oppdaget han metallet nikkel. Cronstedt, Carl, friherre, 1672-1750, svensk offiser. Deltok i Karl 12s russiske felttog, bidrog som artilleriekspert vesentlig til seirene ved Hel­

singborg 1710 og Gadebusch 1712. Generalmajor 1715, sjef for artilleriet 1716 og generalløytnant 1720. 1739 kommanderende general i Finland og fra 1740 president i det svenske krigskollegium. Cronstedt, Carl Johan, 1709-77, svensk arkitekt og oppfinner. Tegnet bl.a. interiører ved Stock­ holms og Drottningholms slott, og flere herregår­ der, bl.a. Myrd i Nårke (1770), i klassiserende rokokkostil. Som oppfinner stod han bl.a. for en videreutvikling av kakelovnen. Crookes. William [kruks], Sir, 1832-1919, britisk fysiker og kjemiker. Arbeidet som kjemiker og hadde også sitt private laboratorium hvor han utførte en mengde interessante eksperimenter. Mest kjent er undersøkelsene av elektriske utlad­ ninger i glassrør med gass under lavt trykk, Croo­ kes ' rør, der han påviste et mørkt område, Crookes' mørkerom, omkring katoden og forklarte dette ved å anta at katoden sendte ut negativt ladede par­ tikler. For å etterprøve Maxwells ligninger kon­ struerte han et instrument, Crookes' radiometer, som består av fire metallblader som kan rotere i en evakuert beholder. Metallbladene er svertet på den ene siden, og Crookes antok at viften ble satt i bevegelse på grunn av forskjell i strålingstrykk mellom reflektert og absorbert stråling. Dansken M. Knudsen viste senere at den observerte rota­ sjon ikke skyldtes strålingstrykket, men forskjell i gasstrykk fordi de to sidene av bladene fikk for­ skjellige temperaturer. Crookes er også kjent for spektroskopiske un­ dersøkelser og undersøkelser av radioaktivitet. Han påviste identiteten mellom helium i Solen og i mineralet cleveitt. Han oppdaget metallet thal­ lium og separerte datterproduktet thorium fra uran. For å beskytte industriarbeideres øyne mot intenst lys laget han briller av mørkt glass, Crookes' glass, og kan regnes som oppfinner av solbrillene. Han var også sterkt opptatt av spiritisme. crooning [kra:nirj] (eng. 'nynning'), betegnelse innen populærmusikken på en sentimental, smektende syngemåte, derav også betegnelsen crooner om en som synger på denne måten. Lan­ sert i 1930-årene med Bing Crosby som hovedeksponent. croquis [kråki] (fr.), rask skisse utført på papir med blyant, penn eller tegnekritt for å feste et øyeblikksmotiv til papiret. Cros, Charles [krå], 1842-88, fransk lyriker og oppfinner. Klarla fremgangsmåten ved fargefotografering og beskrev, før Edison, prinsippene for grammofonen, men ble ikke anerkjent som opp­ finner i samtiden. Hans dikt er delvis preget av parnassianernes formstrenghet, men de peker også frem mot Rimbaud, surrealismen og den «absurde» litteratur. Hans Monologues, korte pro­ satekster preget av absurd logikk og makaber humor, er blitt sammenlignet med Kafkas fortel­ linger. Cros var en bohemnatur som verken maktet å utnytte sine litterære eller vitenskapelige evner fullt ut. Blant diktsamlingene hans kan nevnes Le Coffret de santal (1873), LeFleuve (1874). Crosby, Bing, eg. Harry Lillis Crosby, 1904—77, amerikansk sanger og filmskuespiller, ble kjent fra slutten av 1920-årene gjennom samarbeid med bl.a. Paul Whiteman og Bix Beiderbecke. En raffinert musikalitet kombinert med en avslappet stil gjorde Crosby til USAs mest populære «croo­ ner» i 1930-årene, hans grammofonplater ble solgt i millioner av eksemplarer, og han holdt på populariteten inn i etterkrigstiden. Hans innspil­ ling av Irving Berlin-melodien White Christmas var frem til 1977 verdens mest solgte grammofonpla­ te. En av hans siste opptredender var på Momarkedet, Mysen, 1977. Crosby var også en dyktig filmskuespiller; han debuterte med King ofJazz (Jazzkongen, 1930), vant stor popularitet i Roadfilmene (1940-52) sammen med Bob Hope og

477

CROWE

Dorothy Lamour, og mottok Oscar-pris for Going My Way (Vandre min vei, 1944). Til hans øvrige filmer hører White Christmas (1954), The Country Girl (Bak kulissene, 1955) og High Society (Fint folk flørter, 1956); i sistnevnte opptrer han sammen med Louis Armstrong og «rivalen» Frank Sinatra. Han utgav i 1953 selvbiografien Cali Me Lucky. Crosby, Fanny, (eg. Frances Jane), gift van Alstyne, 1820-1915, amerikansk salmedikter. Hun ble blind som seks-åring, var lærer i engelsk på et institutt for blinde i New York City 1847-58, begynte å skrive salmer fra 1864. Hun skrev over 6000 salmer, hvorav Blessed Assurance (norsk overs. Salige visshet, 1909) og Safe in the Arms of Jesus (norsk overs. Sikker i Jesu armer, 1874) er blant de mest kjente. Crosby, Stilis, Nash & Young [kråzbi stils næf an jajq], amerikansk rockgruppe dannet 1968 som Crosby, Stilis & Nash av David Crosby (f. 1941), Stephen Stilis (f. 1945) og GrahamNash (f. 1942). Alle var godt kjent fra andre sammenhenger, og de fikk omgående status som «supergruppe». Denne stillingen ble ytterligere styrket da Neil ► Young ble medlem året etter, og de vakte stor oppsikt med sin opptreden på Woodstock-festivalen. Deres myke stil med vekt på vokalharmonier ble forsøkt etterlignet av et utall andre artister, og album som Déja Vu (1970) og Four Way Street (1971) ble store suksesser. Snart begynte imidler­ tid gruppen å gå i oppløsning, og i 1974 sluttet Young definitivt til fordel for en fremgangsrik solokarriere. Kvartetten har siden bare opptrådt samlet ved enkelte sjeldne anledninger og på albumene American Dream (1988) og Looking Forward (1999). 12000 turnerte de i USA. De andre tre har hatt nokså variable karrierer med sporadiske soloplater, men har klart seg best når de har arbeidet som trio, med album som CSN (1977), Allies (1983) ogAfterthe Storm (1994). I 2004 utgav Crosby og Nash duo-albumet Crosby & Nash. Crosland, Anthony Raven [kråsland], 1918-77, britisk politiker (Labour); økonom. Medlem av Underhuset 1950-55 og fra 1959. Formann i Fabian Society 1961-62. Undervisningsminister 1965-67, handelsminister 1967-69, minister for regionalplanlegging 1969-70, miljøvernminister 1974-76 og utenriksminister 1976-77. Utgav en rekke bøker om politikk og økonomi. cross [krås] (eng. 'krysse', eg. cross-country, 'krysse terreng'), billøp (bilcross, rallycross) eller motor­ sykkelløp (motocross) på terrengbane. I engelsk språkbruk er cross-country run terreng­ løp i friidrett og cross-country skiing langrenn. crossball, i fotball en lang pasning mer eller mind­ re på tvers av banen. Cross, Charles Frederick [krås], 1855-1935, bri­ tisk cellulosekjemiker, skrev flere avhandlinger

Bing Crosby

om cellulose, dens egenskaper og sammenset­ ning. Oppfant sammen med E. T. Bevan og C. Beadle viskosemetoden til fremstilling av rayon av cellulose. Cross, Henri Edmond [krås], eg. H. E. Delacroix, 1856-1910, fransk maler. Han malte til å begynne med stilleben i mørke farger, men ble påvirket først av Monet, deretter av Seurat, og ble en av de ivrigste neoimpresjonistene. Hans arbeider er for en stor del landskaper med mytologiske figurer, crossbred ull [kråsbred-] (eng.), fellesbetegnelse for ull fra sauer av krysningsraser; relativt grov ull. cross-dressing [krås-] (eng. 'kle seg motsatt'), kle seg i klærne til det motsatte kjønn. Cross-dressing sees ved transseksualisme, transvestittisme og sjeldnere ved efemininisert homoseksualitet. Cross Fell [krås-], fjell i Storbritannia, England, høyeste topp i Penninene (The Pennines), Cumbria, 893 moh. crosskart [krås-], åpen miniracerbil med ramme av stålrør og beskyttelsesbur rundt førerplassen, minner ellers om en go-kart. Høyst 2,1 m lang og 1,5 m bred, vekt minst 190 kg. Det arrangeres hastighetskonkurranser med heatstart på terreng­ bane (bilcross- og rallycrossbaner) i tre klasser etter motorstørrelsen (125, 250 og 650 cm3), den minste klassen kan kjøres av ungdom ned til 12 år (trening 10 år). Oppstod som sport i Sverige midt i 1980-årene, i Norge fra 1990 (Norgescup). Crossman, Richard [kråsman], 1907-74, britisk politiker (Labour) og journalist. Assisterende redaktør i tidsskriftet New Statesman 1938-55, sjefredaktør 1970-72. Medlem av Underhuset fra 1945 til sin død, diverse regjeringsposter 1964-70. Crossman tilhørte Labours venstrefløy, og han er særlig kjent for sine dagbøker, som er en viktig kilde til den politiske beslutningsprosessen i Stor­ britannia. Utgitt 1981 (The Backbench Diaries of Richard Crossman). Crossopterygii, tidligere vitenskapelig betegnelse på ►kvastfinnefisk. crossover [kråsouvo] (eng.), i populær- og folke­ musikken betegnelse på en artist som «krysser grensen» mellom musikalske stiler, enten ved å blande stilarter eller ved å forsøke seg i en annen stil en den hun/han vanligvis assosieres med. Betegnelsen er også blitt brukt om sjangere som er spesielt vanskelige å karakterisere; den fremste crossoversjangeren er utvilsomt verdensmusikken, eller world music, et begrep som skriver seg fra midten av 1980-årene. Cross River, delstat i sørøstlige Nigeria, ved Biafrabukta, grenser i øst til Kamerun; 20 156 km2 med 2 085 900 innb. (1995). Hovedstad: Calabar. Betydelig jordbruk og skogbruk. Det dyrkes yams, kassava, taro og mais for lokalt forbruk. Eksport av palmeolje og palmekjerner, kakao og gummi. Fiske, bl.a. rekefiske, er viktig langs kysten. Indus­ trien omfatter bl.a. produksjon av næringsmidler og sement. Cross River var til 1967 del av Eastern Region, 1967-76 South-Eastern State. I 1988 ble Akwa Ibom skilt ut som egen delstat. Crotalaria, planteslekt i erteblomstfamilien, med ca. 600 arter i tropiske og subtropiske strøk. Av enkelte arter i slekten fås fibrer som bl.a. brukes i tauverk, ►bengalsk hamp. Crotale [kråtal] (fr. 'klapperslange'), fransk helau­ tomatisk kortholds bakke-til-luft missilsystem for all-værs avskjæring mot lavtflygende mål. Hele våpensystemet kan monteres på hjulkjøretøyer, på semimobile plattformer, og kan lufttransporteres. Ble i sin tid vurdert anskaffet for lavforsvar av norske flyplasser. Croton, planteslekt i vortemelkfamilien, 750 arter

tropiske trær, busker og urter. Av frøene av den indiske C. tiglium fås ►krotonolje, av C. eluteria og C. cascarilla på Bahamas fås ►kaskarillebark, av C. draco fås harpiksen meksikansk ►drageblod. Crotpne, havneby i Italia, Calabria, ved Tarantobukta; 60 010 innb. (2001). Viktigste industrisenter i Calabria, med kjemisk, metallurgisk (sink), elektroteknisk og mekanisk industri. Møllevirksomhet. Naturgassfelt i omegnen. Arkeologisk museum. Crotone ble anlagt som kolonien Kroton av akhaiere 710 f.Kr., og ble en stor og rik by. Her holdt Pythagoras til med sine lærlinger. Inntatt av romerne 277 f.Kr. Etter slaget ved Cannae var Crotone Hannibals vinterkvarter i tre år. Kalt Cotrone fra middelalderen til 1928. croupier [krupje] (fr.), person som innkasserer og utbetaler penger ved rulettspill (evt. bankørens assistent). Crouse, Russel [krauz], 1893-1966, amerikansk forfatter; debuterte med romanen Mr. Currier and Mr. Ives (1930). Han skrev libretti til flere musika­ ler, bl.a. Cole Porters Anything Goes (1934) og Irving Berlins Cali Me Madam (1950), og sammen med Howard Lindsay skuespillene Life With Father (1939), som gikk 8 år på Broadway, State of the Union (1945; Pulitzerprisen), og TallStory (1959). crouton [krutå] (fr. 'skorpe'), stekte eller ristede loffterninger eller -skiver. crow [krou] (eng. 'kråke', via fr. av absaroke, 'krå­ ke, spurvehauk', med avledet betydning 'fuglefolk'), indianerstamme fra slettelandet i USA, tilhørende sioux-familien, makro-sioux språkphylum. Språklig og historisk er crow nært for­ bundet med hidatsa ved øvre Missouri, og antage­ lig var de opprinnelig mer bofaste, idet de kombi­ nerte jordbruk med sesongjakt på bison. Etter at hesten ble innført i området på begynnelsen av 1700-tallet, trakk stammen vestover. Som noma­ der og jegere streifet de om langs Yellowstoneelven og bielven Bighorn inn i Wyoming. Allere­ de i 1868 lot crow seg overtale til å slå seg ned på et reservat i det sørøstre Montana. Den opprinne­ lige befolkningen er anslått til 4000-5000.1 1991 var det 8 500 registrerte stammemedlemmer. Crow var dyktige ryttere og hadde, i likhet med de andre slettelandsindianerne, stolte krigertradisjoner. De var fiender av dakotaene, og lot seg verve som speidere for regjeringstroppene under de store «indianerkrigene» på midten og slutten av 1800-tallet. I likhet med mandan og hidatsa er crow tradisjonelt matrilineært organisert i klaner og fratrier. Stammen satser nå på moderne utdan­ nelse, samtidig som kultur og tradisjoner ivaretas. Stammens myndigheter forvalter de anerkjente rettighetene til jord og resurser, inklusive kull og mineraler. Jordbruksland leies ut til hvite bønder. Crow, Sheryl [krou], f. 1962, amerikansk sanger og musiker. Hun høstet gradvis anerkjennelse som korist for bl.a. Eric Clapton, Rod Stewart og Michael Jackson, og fikk sitt gjennombrudd med albumet Tuesday NightMusic Club (1993). Siden har hun befestet sin posisjon gjennom omfatten­ de turnevirksomhet og med albumene Sheryl Crow (1996), The Globe Sessions (1998), Live from Central Park (1999) og Cmon Cmon (2002). Crowe, Cameron [krou], f. 1957, amerikansk filmregissør. Crowe innledet sitt yrkesliv som skribent, bl.a. for musikkbladet Rolling Stone, og skrev manus til Amy Heckerlings populære ungdomsfilm Fast Times at Ridgemont High (Hæla i taket, 1982). Han regidebuterte med ungdomsfilmen Say Anything (Alle elsker Lloyd, 1989), som ble et gjennombrudd for John Cusack og lone Skye. Singles (1992) var et fengslende gruppeportrett av unge amerikanere. Han har siden laget Jerry Maguire (1996) med Tom Cruise og Cuba

478

CROWE

Gooding Jr. i hovedrollene, ogAlmostFamous (2000; Oscar for beste manus) med Kate Hudson. Crowe, John Rice [krou], ca. 1795-1877, født i London, britisk forretningsmann. Crowe var bosatt i Norge fra omkring 1820, først som kjøp­ mann i Hammerfest med store gruveinteresser (kobber) i Alta. Han advarte hele sitt liv mot faren for russisk fremmarsj i Nord-Norge, og var fra 1844 britisk generalkonsul i Oslo. Crowe ble opphavsmann til den første norske jernbane Christiania-Eidsvoll, da han 1845 sendte inn konsesjonssøknaden. Medvirket også ved oppret­ telsen av gassverket i Oslo og den første norske dampskipsrute til Hull. Litt.: NBL 2. utg. Crowe, Joseph Archer [krou], Sir, 1825-96, britisk kunsthistoriker, opprinnelig utdannet som maler. Han utgav sammen med italieneren Cavalcaselle The Early Flemish Painters (1857) og A New History ofPaintingin Italy (1864—72). De skrev også mo­ nografier overfizian (1876) og Rafael (1882-85). Crowe, Russell [krou], f. 1964, australsk filmskuespiller, født i Wellington, New Zealand, aktiv i USA. Etter å ha medvirket som tenåring i aust­ ralsk fjernsyn innledet han sin filmkarriere med en birolle i krigsfilmen Prisoners of the Sun (1990). Han ble lagt merke til som ung høyreekstremist i Geoffrey Wrights kontroversielle Romper Stomper (1992), og havnet etter hvert i amerikansk film hvor han fikk et gjennombrudd med westernfilmen The Quick and the Dead (1995). Han leverte betydelig spill som politimann i Curtis Hansons L. A. Confidential (1997) og som forskeren som avslø­ rer tobakksindustrien i Michael Manns The Insider (1999). Crowe vant Oscar-pris for sin karismatis­ ke hovedrolle i Ridley Scotts romerske epos Gladi­ ator (Gladiatoren, 2000), og ble også Oscar-nominert for sin fremstilling av den schizofrene nobel­ prisvinneren John F. Nash i A BeautifulMind (Et vakkert sinn, 2001). Crowley, Aleister [krouli], (eg. Edward Alexan­ der), 1875-1947, britisk magiker, poet og forfat­ ter, leder av flere okkulte ordener i sin samtid, bl.a. Ordo Templi Orientis (O.T.O.), som bl.a. er kjent for sin praktisering av seksualmagi. Hans ideer var forløper for den moderne satanisme som oppstod i 1960-årene. Crowleys protestfilosofi har til en viss grad inspirert deler av den motkulturelle bevegelse; utvekster av hippie-bevegelsen og en del heavyrock-grupper. crown [kraun] (eng. 'krone'), engelsk mynt med verdien >/4 £ = 25 p (tidligere 5 shilling); først utmyntet i gull (1526), senere i sølv. Crowther, Samuel Adjai [krauåa], 1809-91, bi­ skop i Nigeria, første afrikaner som ble ordinert av Church Mission Society, den anglikanske kirkes misjonsselskap. Som gutt ble han røvet og solgt som slave, ble siden befridd av en brite og døpt i England 1825. Her utdannet han seg og ble presteviet. Crowther virket som prest i Yoruba-stammen i Nigeria. Han ble innvidd til misjonsbiskop i Canterbury 1864. Croy [kråi], tysk mediatisert fyrstehus, med navn etter lenet Crouy-Saint-Pierre i Picardie, kjent siden 1207. Fra brødrene Jean de Croy (ca. 13801473/74), som fikk tittelen greve av Chimay 1473, og Anton de Croy (ca. 1385-1475), greve av Porcien og Guines, stammer flere linjer av slek­ ten. Fra førstnevnte stammer bl.a. linjen CroyChimay, som døde ut 1527, og den nålevende gren Croy-Solre, som fikk tittelen hertug av Croy 1768 og fyrste av Diilmen 1803. Slektens overho­ de fører også tittelen fyrste av Chateau Porcien, mens dens yngre medlemmer fører tittel av prins. Fra Anton de Croy stammer bl.a. linjen CroyAerschot (utdødd 1702), som arvet hertugdømmet Aerschot 1533 og fikk tittelen hertug av Croy

Russell Crowe som general Maximus i Ridley Scotts film Gladiatoren (2000).

1598. Ved Anne de Croys ekteskap med fyrst Karl av Arenberg (død 1616) gikk disse hertugdømmene 1612 over til huset ►Arenberg. Croydon [kråidn], bykommune (borough) i Stor­ britannia, England, Surrey, en av Londons ytre bydeler, sør for sentrum; 87 km2 med 330 700 innb. (2001). Består først og fremst av boligstrøk, men har en del industri. Flyplassen (nedlagt 1959) var tidligere Londons lufthavn. Crozat, Pierre [kråza], baron de Thiers, marquis de Tugny, 1661-1740, fransk kunstsamler, kjent som den største av alle samlere av håndtegninger. Han eide 19 000 blad og dessuten over 400 malerier, samt skulptur og antikke gemmer. Ved auksjonen over hans samlinger 1741 kjøpte C. G. Tessin 1600 tegninger som nå danner grunnstammen i det svenske Nationalmuseums håndtegningssamling. Crozat utgav også et reproduksjonsverk i kobberstikk over malerier og tegninger i flere franske samlinger, Cabinet de Crozat (1729-42). Crozes-Hermitage [kråz Ermitag], fransk vindistrikt med Appellation Controlée-betegnelse i den nordlige delen av Rhone-dalen. Gir forholdsvis kraftige røde viner, laget i det vesentlige av druesorten Syrah. Noe hvitvinsproduksjon forekom­ mer også. Crozet, Iles de [kråze], Crozetøyene, fransk øy­ gruppe i sørlige del av Indiske hav, ca. 46° s.br. og 51° ø.l. Består av 5 større og 15 mindre øyer; 505 km2, uten fast bosetting. Største øyer er Ile aux Cochons, Ile de la Possession og ile de 1'Est. Øyene er vulkanske, med topper over 1900 moh., spar­ som vegetasjon. Forsknings- og meteorologisk stasjon fra 1964 på Possession-øya. Oppdaget 1772 av kaptein Nicolas-Thomas Marion-Dufresne og hans nestkommanderende Crozet, franske fra 1893, siden 1955 administrert som del av ►Terres Australes et Antarctiques Frangaises. CRP, forkortelse for ►C-reaktivt protein. CRRES, fork, for Combined Release and Radiation Effects Satellite, betegnelse på amerikansk satellitt skutt opp 25. juli 1990 for å skaffe data til en dynamisk modell av Jordens strålingsbelter. cru [kry] (fr. '(til)vekst'), sted hvor noe vokser, oftest brukt om vinmark. Hyppig anvendt som kvalitetsbetegnelse, f.eks. i Bordeaux, hvor les crus

classés er distriktets fremste viner. I videre forstand er en vin de cru en vin med kjent opprinnelse, i motsetning til den anonyme bordvin (fr. vin de table). Cru bourgeois [kry borgwa] (fr. 'borgervin'), grup­ pering i det alt vesentlige av Médoc-viner i Bor­ deaux. Viner som sorterer et nivå under Cru Classe-vinene. Antall rundt 200. Cruciferae (lat. 'kors'), gammelt latinsk navn på ►korsblomstfamilien. Nå kalt Brassicaceae. Cruciger, Caspar, 1504-48, tysk luthersk teolog og forfatter. Professor i Wittenberg og prest ved slottskirken fra 1528. Han var Luthers medhjel­ per, særlig kjent for å ha nedtegnet med hurtigskrift prekener av Luther. Cruciger deltok i gjen­ nomsynet av bibeloversettelsen og besørget en bedre utgave av postillen Sommerparten. Han utgav sammen med G. Rdrer de første bind av Wittenberg-utgaven av Martin Luthers skrifter. Cruden Bay [krudanbei], liten fiskehavn i Storbri­ tannia, Skottland, ca. 30 km nordøst for Aber­ deen. Rørledning til Forties-feltet i Nordsjøen. Tryggve Gran startet herfra på sin Nordsjøflygning i 1914. crudités [krydite] (fr.), forrett av rå grønnsaker skåret i staver eller små biter; serveres med vinaigrette eller majonesdressing. Crudup, Arthur «Big Boy» [krAdap], 1905-74, amerikansk bluessanger og gitarist, svært populær i 1940-årene. Kom siden mer i bakgrunnen, men gjorde comeback i slutten av 1960-årene. Han hadde innflytelse på flere rock'n'roll-artister, bl.a. spilte Elvis Presley inn ThafsAll Right Mama og et par andre av sangene hans. Av album kan nevnes The Father ofRock and Roll (1971). Cruffs [krAfts], Crufts Dog Show, verdens mest berømte hundeutstilling, arrangeres årlig av den engelske kennelklubben. Oppkalt etter hundekjeksfabrikanten Charles Cruft (1852-1938), som organiserte den første utstillingen under dette navnet 1891. Cruikshank, George [krmkfæijk], 1792-1878, britisk karikaturtegner. Begynte med politiske karikaturer, som indirekte medvirket til opphe­ velse av dødsstraff for mindre forbrytelser, virket deretter som bokillustratør, illustrerte bl.a. Grimms eventyr, Robinson Crusoe og Don Quixote, men gikk siden mer over til groteske og satiriske fremstillinger av det borgerlige liv. Blant annet kjempet han mot alkoholmisbruk i serier som The Bottle (1847), TheDrunkard'sChildren (1848). På grunn av sine illustrasjoner til verker av Ainsworth og Dickens, f.eks. Guy Fawkes og Oliver Twist, hevdet han at forfatterne egentlig hadde sine ideer fra ham, og forfattet en brosjyre om The Artist and the Author. Han utførte også oljemalerier og akvareller. cruise [norsk utt. kru:s] (eng., eg. 'krysse', dvs. seile frem og tilbake), i moderne reiselivsterminologi betegnelse på fornøyelsesreise med skip. I reisens pris inngår vanligvis alle måltider (men ikke alkoholholdige drikkevarer) og de fleste fritidsaktiviteter om bord, mens eventuelle ut­ flukter i land betales separat. Reisene kan vare fra noen få dager opp til flere måneder, og standar­ den på lugarer og tjenester ombord og i land er som regel høy. Utbredelse. Turisme er verdens største og raskest voksende industri, og cruise har siden tidlig i 1980-årene vært en av de sektorene som har hatt den sterkeste ekspansjonen. Den samlede cruise­ trafikk i verden omfattet i 1993 4,9 mill, passasje­ rer, i 2003 hadde tallet steget til ca. 12 mill, passa­ sjerer, og i 2010 er tallet anslått til ca. 17 mill, passasjerer. Cruisenæringen har vært i stadig vekst siden 1960-årene, men utgjør likevel L2004 en for-------

479

CRUMB

George Cruikshank. Travelling in England, oraPeep from the White Horse cellar. Radering, 1819.

holdsvis liten andel av den samlede internasjona­ le passasjerskipsfart (der bil- og passasjerfergetrafikk over relativt korte distanser står for hovedde­ len; fergeselskapenes pakketurtilbud på ordinære ruteseilinger regnes vanligvis ikke som cruisetra­ fikk). I visse havområder (Karibiske hav, nordøst­ lige Stillehavet) er cruisetrafikken den domine­ rende form for sjøverts passasjerbefordring, og USA er det største markedet for cruisereiser. 78 % av de 12 mill, cruisepassasjerene i 2003 var på cruise i Amerika (hovedsakelig Nord-Amerika), 18 % var på cruise i Europa og 4 % var på cruise i Asia og sørlige Stillehav. Per 1. januar 2004 var den totale cruisetrafikken i verden fordelt på 339 cruiseskip; 2/3 av denne flåten hadde plass til 500 passasjerer eller mer. De tre største cruiserederiene ►Carnival Corporation & PLC, ►Royal Caribbean Cruises (RCCL) og Star/ NCL (se ► Star Cruises og ► Norwegian Cruise Line) kontrollerer tilsammen 35 % av cruiseski­ pene og 68 % av lugarkapasiteten i cruisemarkedet. Carnival alene kontrollerer med sine 77 skip 40 % av den samlede lugarkapasiteten (2004). Forurensning: Et typisk cruise-skip genererer i løpet av en uke ca. 50,8 tonn søppel, over 3,8

Hr

i i * ■»

Cruise, Cunard Lines luksusskip, Queen Mary 2, har et mannskap på 1250 o_g plass til 2600 passasjerer. Skipet, som hadde sin jomfrutur i januar 2004 og seiler under britisk flagg, skal gi de pengesterke passasjerene en «touch» av det gamle britiske imperiet.

millioner liter grått vann og nesten 800 000 liter kloakk. Historikk. En av de første organiserte turistreiser med skip fant sted i 1867, med skipet Quaker City, som brakte amerikanske turister på en flere må­ neder lang reise til Europa og Palestina (reisen er underholdende beskrevet i Mark Twains Innocents Abroad, 1869). Middelhavet og Norge (særlig Nordkapp) ble tidlig populære destinasjoner for cruise, men har i de siste årtier måttet vike plassen for Karibia og Stillehavet. Opprinnelig var det vanlige passasjerskip som ble satt inn i cruisetra­ fikk. Økende krav til komfort gjorde det etter hvert nødvendig å bygge skip spesielt for formå­ let; et av de mest kjente var Bergenske Dampskibsselskabs ►Stella Polaris (1927). Etterhvert som den internasjonale rutetrafikken med skip ble utkonkurrert av flyet, ble også en rekke store passasjerskip bygd om for cruisefart (bl.a. Norwe­ gian Cruise Lines ► Norway og Cunard Lines ► Queen Elizabeth 2). Skipenes størrelse har økt i takt med utviklingen av cruisemarkedet, og fra 1990-årene finnes det cruiseskip som kan ta over 3000 passasjerer. JGA Cruise, Tom [kru:z], eg. Thomas Cruise Mapother IV, f. 1962, amerikansk filmskuespiller, gift med Nicole Kidman 1990-2001. Cruise filmdebuterte 1981, medvirket deretter i Francis Coppolas The

Cruise-missil av typen ALCM-B.

Tom Cruise i hovedrollen som politimannen satt til å forhindre fremtidens forbrytelser i Steven Spielbergs science fiction-film Minority Report (2002), etter Philip K. Dick. Samantha Morris spiller ett av mediene som «ser» forbrytelsene før de inntreffer.

Outsiders (1983) og fikk sitt gjennombrudd i ungdomskomedien Risky Business (Frekke forretnin­ ger, 1983). Cruise har siden vært trekkplasteret i en lang serie med kinosuksesser, vekslende mel­ lom det rent kommersielle og det mer ambisiøse, som bl.a. Tony Scotts Top Gun (1986), Martin Scorseses The ColorofMoney (1986), Barry Levinsons Rain Man (1988), Oliver Stones Bom on the Fourth ofJuly (Født 4. juli, 1990) og Sydney Pollacks TheFirm (Firmaets mann, 1991). Han var vampyr i Anne Rice-filmatiseringen Interview with the Vampire (En vampyrs bekjennelser, 1994), spil­ te mot sin kone i Stanley Kubricks erotisk ladede drama Eyes Wide Shut (1999), og var iherdig politi­ mann i Steven Spielbergs science fiction-film Minority Report (2002). cruise-missil [kru:s-] (eng. cruise missile), en slags flygende bombe i form av et lite, ubemannet jetdrevet fly som ledes mot målet av et medført styresystem. Tysklands V-l fra den annen ver­ denskrig var en cruise-missile, men mer avanserte versjoner ble utviklet i USA fra 1950-årene, sene­ re også andre steder. Enkelte nyere versjoner kan ha styresystemer basert på automatisk navigasjon etter terrengprofil, som muliggjør flygning i så lav høyde at man unngår radardeteksjon, men cruise missiler kan også ha «stealth»-trekk. Andre nyere typer kan bruke navigasjonsatellitter, f.eks. GPS. Cruisemissiler er ved sin store treffsikkerhet og forholds­ vis lave pris, en økende trussel. Blir på norsk av og til feilaktig kalt krysserrakett. cruiservekt [kru:s-] (av eng. 'krysser', nest største krigsskip), vektklasse mellom lett tungvekt og tungvekt i profesjonell boksing, inntil 86,2 kg (WBA og IBF) eller 90,7 kg (WBC). Se også ►boksing (tabell). Crumb, George Henry [krAm], f. 1929, ameri­ kansk komponist. Har skrevet verker for orkester (Variazoni, 1959), klaver (5pieces, 1962, Music for a Summer Evening, 1974, Processional, 1983), kam­ mermusikk (Echoes of Time and River, 1968), elek­ tronisk musikk og vokale verker (Vox Balaenae, 1972). Påvirket av Webern og orientalsk musikk. Crumb, Robert [krAm], f. 1943, amerikansk tegne-

480

CRUSEBJORN

serietegner. Debuterte med heftet Zap Comics (1968), som innledet undergrunnsbølgen i ameri­ kansk tegneserieproduksjon. Crumb gjorde opp­ rør mot de taburegler som amerikanske tegnese­ rier var underlagt når det gjelder sex, vold og narkotika, og han ironiserte over ulike politiske retninger. Hovedpersonene i seriene hans er enten dyr eller mennesker, og de er oftest sterkt karikerte. Hans mest kjente tegneserier er Fritz the Cat (filmatisert 1972 av Ralph Bakshi) og Mr. Natural. Flere av Crumbs serier er også trykt i norske undergrunnsblader. Crusebjdrn, Jesper, 1843-1904, svensk offiser og politiker. Konservativt medlem av Riksdagen fra 1894 og hærminister 1899-1903. Fikk gjennom­ ført anlegget av Boden festning og hærordningen av 1901. Som landshbvding i Våsterbotten arbei­ det han for bygging av jernbanen fra Gållivare til grensen av Norge og dens fortsettelse i Ofotbanen. Crusell, Bernhard (Berndt) Henrik, 1775-1838, finsk-svensk komponist og klarinettist. Skrev bl.a. Tolfsånger ur Frithiofs saga (1827) tilTegnérs dikt og melodien til den kjente fedrelandssalmen Hell dig, du hdga Nord (1829). Klarinetten er et tilgode­ sett instrument i den ganske omfattende instrumentalmusikken, deriblant tre konserter. Crusenstolpe. Magnus Jakob, 1795-1865, svensk jurist, journalist og forfatter. Fra å være redaktør av regjeringens organ ble han dens mest forbitre­ de motstander. Hans Skildringar ur det inre af da­ gens historia (1834) betegner omslaget, og en serie glimrende artikler i Stdllningar och fdrhållanden behandlade i bref (1838-64) fulgte deretter. En beskyldning om majestetsforbrytelse skaffet ham tre års fengsel (1838—41). Crusenstolpe forfattet også en rekke historiske romaner. crush-syndrome [kr,\[ sindroum] (eng. 'ødelegge, klemme sammen'), alvorlig sykdomsbilde, syn­ drom, som skyldes sammenklemming og ødeleg­ gelse av større mengder levende vev, særlig mus­ kelvev. Kjennetegnes ved sjokk, nedsatt urinproduksjon (anuri) og uremi. I en rekke tilfelle kan tilstanden heves ved å behandle den skadede med «kunstig nyre». crusta (lat. 'skorpe') (med.), skorpe som dannes over et sår. Sårskorpen består av levret blod, materie eller.annen såravsondring som er tørket inn. Crustacea (av lat. 'skall' og 'lignende'), leddyrunderrekke, se ►krepsdyr. Crutzen, Paul Josef [krytsan], f. 1933, nederlandsk kjemiker og meteorolog, dosent i meteorologi ved universitetet i Stockholm 1973-80, fra 1980 professor og leder for Max-Planck-Institut ftir Chemie i Mainz, Tyskland. Crutzen har gitt fun­ damentale bidrag til kunnskapen om atmosfæ­ rens kjemi og fysikk, spesielt stratosfærens kjemi; påviste 11971 nitrogenoksidenes viktige rolle i ozonlaget og stratosfærens ozonbudsjett. Nobel­ prisen i kjemi 1995 sammen med amerikaneren Mario Molina. crux (lat.), kors; i figurlig betydning: byrde, plage. Crux (astron.), latinsk navn på stjernebildet Kor­ set, ofte kalt ►Sydkorset. Cruyff, Johan [krøif], f. 1947, nederlandsk fotball­ spiller. Klubber: Ajax (Nederland), Barcelona (Spania), Los Angeles Aztecs (USA), Levante (Spania), Feyenoord (Nederland). Europacupmester for Ajax 1971-73. VM-sølv 1974. Kåret til årets fotballspiller i Europa 1971, 1973 og 1974. Spilte 48 landskamper og scoret 33 mål. Ble reg­ net som en av de aller største spillerne i sin sam­ tid, har senere hatt stor suksess som trener, bl.a. i Barcelona. Måtte gi seg som trener på grunn av hjerteproblemer Cruys, Cornelius [krøis], 1657-1727, født i Sta­ vanger, norsk admiral i russisk tjeneste. Het opp-

* REUotunofMftv 7iur'

IDE MRE TO 3H0W W6ITRI6HT OH THE FRONT PA6EA? Robert Crumb. Forsiden til en av Crumbs undergroundtegneserier fra slutten av 1960-årene.

rinnelig Niels Olsen, men forandret navn da han kom i nederlandsk tjeneste. 1696 ble han ansatt i admiralitetet i Amsterdam som underekvipasjemester etter å ha gjort seg kjent som skipskonstruktør og karttegner. Med rang av viseadmiral gikk han 1698 i russisk tjeneste, hvor han under den store nordiske krig deltok i erobringen av Viborg 1710. Da han under angrepet mot Finland 1713 mistet et skip, ble han dømt til døden, men benådet, og stod senere i høy gunst hos Peter 1 og Katarina 1. 1721 hedret med tittelen «admiral av det blå flagg». Cruys var en av Peter Is fremste medhjelpere under oppbyggingen av orlogsflåten, og er blitt betegnet som den russiske flåtes skaper. Litt.: NBL 2. utg.; Reznicek, L.: Sjøormens vei: fra det russiske imperiets fødsel, 1995; Titlestad, T.: Tsarens admiral, 1999; Aase, R.L.: Admiral C.C.: sjøhelten fra Stavanger, 1997 cruz [krus] (sp„ av lat.), kors. Brukes i ordet cruzada (eng. crusade, fr. croisade), som betyr korstog. Cruz, Celia [krus], 1924-2003, kubansk sanger, en av de fremste representantene for salsamusikken. Hun var solist med det populære orkesteret La Sonora Matancera fra 1950, og slo seg ned i USA i 1960. Med den fornyede interessen for latiname­ rikansk populærmusikk fra begynnelsen av 1970årene ble hun et stort internasjonalt navn, og hun turnerte flittig over store deler av verden. Av en lang rekke plateutgivelser kan nevnes Celia & Johnny (1974, med Johnny Pacheco), Ritnw en el corazdn (1988) og Irrepetible (1995). Cruz, Joaquim (Carvalho) [krus], f. 1963, brasili­ ansk friidrettsutøver. Olympisk mester på 800 m 1984, OL-sølv 1988 og VM-bronse 1983. Løp 1984 på 1.41,77, verdens nest beste tid på distan­ sen (etter Coes verdensrekord 1.41,73) til 1997. Cruz, (Sor) Juana Inés, de la, se ► Juana Inés de la Cruz. Cruz, Oswaldo [krus], 1872-1917, brasiliansk lege og bakteriolog; startet 1900 et helsekontrollprogram for å utrydde gul feber i Rio de Janeiro, en oppgave han anså som løst 1909. Befridde også byen for byllepest og reduserte radikalt dødsprosenten som følge av kopper. Et stort medisinsk laboratorie- og forskningssenter i Brasil bærer hans navn.

Cruz, Penélope [kru]>], eg. Penélope Cruz Sånchez, f. 1974, spansk filmskuespiller, har bak­ grunn fra fjernsyn og musikkvideoer, har etter filmdebuten 1991 vært en av de sentrale navnene i spansk film. Hun spilte en av søstrene i Fernando Truebas Oscar-vinner Beile époque (Herlige tider, 1992), og hadde hovedrollen i Bigas Lunas friske Jamon, jamon (Skinke, skinke, 1993). Hun har spilt biroller i Pedro Almodovars Came trémula (Live Flesh, 1997) og Todo sobre mi madre (Alt om min mor, 1999), og medvirket i Stephen Frears The Hi-Lo Country (1998). Cruz, San Juan de la [krujij, eller Den hellige Johannes av Korset, 1542-91, spansk mystiker og religiøs forfatter. Han ble karmelittermunk som 21 -åring og hjalp med stor iver Sta. Theresia med å reformere ordenen. Til tross for alvorlig mot­ stand, grunnla disse en egen gren av karmelittordenen, barfot-karmelittene (Carmelitae discalceati, fork. OCD el. CD), 1579-80. San Juan de la Cruz er en av den mystiske litte­ raturs største diktere. Han uttrykker sjelens leng­ sel etter den himmelske brudgom i sine mystiskreligiøse skrifter, både i poesi og prosa. Mange av prosaverkene er fortolkninger av hans egen ly­ rikk, og er ofte like fulle av henrykkelse og poesi som diktene. Subida del monte Carmelo ('Bestigning av Karmel berg') og Noche oscura del alma ('Sjelens mørke natt') er prosakommentarer til diktet En una noche oscura. Diktene Cdntico espiritual ('Ånde­ lig lovsang') og Llama de amor viva ('Kjærlighetens levende flamme') gav han fortolkninger i prosa. Han fikk tilnavnet doctor extaticus, ble kanonisert 1726 og opphøyet til doctor ecclesiae 1926. Minne­ dag 14. desember. cruzeiro (port., av 'kors') (symbol CR$), myntenhet i Brasil 1942-86 og 1990-94. 1 cruzeiro var lik 100 centavos og erstattet den tidligere hovedmynten milreis. Etter en langvarig inflasjon ble 1000 «gamle» cruzeirosi 1967 gjort lik 1 «ny» cruzeiro. Nye saneringer fulgte i 1986, 1989, 1990 og 1993, hele tiden slik at én enhet av den nye valutaen ble satt lik 1000 gamle. I perioden 198690 var myntenhetens navn cruzado (henholdsvis ny cruzado), 1993-94 het den cruzeiro real. I et nytt forsøk på å stabilisere den brasilianske valutaen ble myntenheten real innført 1994 og ble i verdi satt lik 2750 cruzeiros reais. Cruz e Sousa. Joåo da [krus e så:za], 1862-98, brasiliansk lyriker. Han var sønn av frigitte slaver og kjempet for sin rases rettigheter. I sine dikt er han sterkt preget av solidaritet og menneskelig­ het, men man finner også en lengsel bort fra det jordiske. Han var den fremste av Brasils symbolis­ ter og ble kalt «symbolismens svarte svane». Etterlatte dikt Fardis (1900) og Ultimossonetos (1905). Crvenkovskij, Branko, f. 12. okt. 1962, makedonsk politiker (sosialdemokrat), president fra 2004. Han har vært leder for det sosialdemokratiske partiet SDSM siden starten 1991; SDSM ble grunnlagt på tuftene av det tidligere kommunist­ partiet. Medlem av parlamentet siden 1990. Stats­ minister i Makedonia 1992-98, opposisjonsleder 1998-2002, på ny statsminister 2002-04 etter valgseieren til koalisjonen «Sammen for Makedo­ nia». Etter at president Trajkovski omkom i en flyulykke, vant Crvenkovskij presidentvalget i april 2004. crwth [kru:£>] (kymrisk), instrument av lyretypen med gripebrett, et av Europas eldste strykeinstrumenter, også kalt crotta eller crowd. Av usikker opprinnelse. I bruk i Wales, Irland og Bretagne helt til 1800-tallet. Cruger, Johann, 1598—1662, tysk komponist og organist. Fra 1622 kantor ved Nikolai-kirken i Berlin. Av stor betydning i den lutherske kirkesangs historie, blant annet ved samlingen Praxis

481 pietatis melica (1647), som i løpet av 100 år kom i over 40 opplag. Av hans melodier er 15 med i Norsk Salmebok (1985), bl.a. Nå la oss takke Gud. Han komponerte også en rekke motetter og for­ fattet musikkteoretiske skrifter. Cryoplane [kraiaplein] (av gr. 'fryse, is' og eng. 'fly'), navn på tysk, jetdrevet passasjerfly under utvikling hos Daimler-Benz Aerospace med tanke på bruk av hydrogen som brensel. Cryptocpccus neofprmans, sykdomsfremkallende gjærsoppar! hos mennesker og dyr. Særlig vanlig i gamle fugleekskrementer. Kan gi influensalignen­ de sykdom eller lungebetennelse, og en sjelden, alvorlig form for hjernehinnebetennelse, særlig hos individer med nedsatt infeksjonsresistens. Disse infeksjonene kalles kryptokokkose. Cryptocoryne (av gr. 'skjult' og 'hode'), planteslekt i myrkonglefamilien, ca. 50 arter av sumpplanter fra Sørøst-Asia. Enkelte arter er dekorative og populære akvarieplanter. De krever lite lys, særlig de mørkbladete, og bløtt, svakt surt vann. Cryptogramma (av gr. 'skjult' og 'bokstav'), bregneslekt i hestesprengfamilien, se arten ►hestespreng. Cryptomeria (av gr. 'skjult' og 'kongletre'), bartre slekt i sumpsypressfamilien, Taxodiaceae. Eneste art er japanseder, C.japonica, et opp til 60 m høyt nåletre med utsperrete grener og tettsittende, ca. 4 cm lange, oppover buete nåler. I sine hjemland, Japan og Kina, plantes det også ofte, f.eks. til grupper omkring templene. Flere steder danner det mektige alléer, noen er flere hundre år gamle. Cryptomeria ble innført til Europa på midten av 1800-tallet, hvor det dyrkes som busk eller tre i anlegg eller parker, nord til Danmark og Skåne. I Norge dyrkes det på friland enkelte steder på Vestlandet. Cryptophyceae, mikroalgeklasse i divisjonen ► svelgflagellater med brune, grønne eller røde kloroplaster. De fleste artene lever som plankton i ferskvann. Crystal, Billy [kry:stal], f. 1947, amerikansk komi­ ker og filmskuespiller som det norske publikum­ met første gang møtte i fjernsynsserien Soap (For­ viklingar, 1977). Han var også populær 1984-85 i komedieshowet Saturday Night Live. Crystal filmdebuterte 1978 og har hatt en rekke komiske filmhovedroller. Han spilte mot Danny DeVito i den burleske ThrowMamma from the Train (Kast mamma av toget, 1987), og mot Meg Ryan i When Harry met Sally (1989). City Slickers (1991, oppføl­ ger 1994), om urbane selgere på westerneventyr, ble en stor kinosuksess. Han var kirkegårdsgraveren i Kenneth Branaghs Hamlet (1996), og psykia­ ter for mafiaen i Analyze This (1999, oppfølger 2002). Crystal er en mye benyttet konferansier. Crystal Palace [kristi pælis] (eng. 'krystallpalass'). 1 Tidl, utstillingsbygning på 70 000 m2 i London, tegnet av Sir Joseph Paxton, oppført i Hyde Park til verdensutstillingen 1851. Den var konstruert som et kjempemessig drivhus, og ble oppført på seks måneder av prefabrikerte elementer. Søylene og dragerne var av støpejern, vegger og tak av maskinprodusert plateglass, gulvene var av plan­ ker. Den ble sett som et symbol på industriens ledende stilling i Storbritannia, og fikk med sitt konstruksjonssystem stor betydning for arkitektu­ rens utvikling. Etter at utstillingen var over, kun­ ne bygningen demonteres og gjenoppføres i for­ staden Sydenham 1852-54. Den ble totalskadd av brann 1936. 2 Engelsk fotballklubb, stiftet 1905. Bane: Selhurst Park, London. Drakt: Rød- og blåstripet trøye, røde bukser. Spilte FA-cupfinale 1990. Mest kjente spiller: lan Wright. Crøger, Olea Styhr, 1801-55, født i Heddal, norsk folkeminnesamler og sanglærer. Hun interesserte

CTBT-AVTALEN

seg sterkt for sangtradisjonen i Telemark, og be­ gynte tidlig i 1840-årene å samle folkeviser og visemelodier i de beste tradisjonsbygdene. Sine store samlinger overlot hun til M. B. Landstad, som brukte dem i Norske Folkeviser (1853). Melodioppskriftene ble også utnyttet av L. M. Lindeman, som hun på flere måter var til stor hjelp for. Som kvinne i en svært mannsdominert tid kom Crøger noe i bakgrunnen i forhold til samtidige mannlige innsamlere. Først i de senere årene har hun fått den plass hun fortjener i historien. Ho­ vedperson i en romanserie av Ingebjørg Mælandsmo. Litt.: Heggtveit, H.G. & R. Berge: O.C., 1918; Knutslid, G.B.: O.C.: Seljordminne om den fyrste folkevisesamlaren, 1982; NBL 2. utg.; Ressem, A.N.: «Folkevisesamleren O.C.» iThedens, H.H., red.: Folkemusikkinnsamling, 2003, 44-64; Aarnes, S.A.: «'Præstedatteren Jomfru O.C.'» i Johnsen, E.B. & T.B. Eriksen, red.: Norsk litteraturhistorie:sakprosa fra 1750 til 1995, b. 1, 1998, 208-11 Cs, kjemisk symbol for grunnstoffet cesium. CS, internasjonalt kjennetegn for Tsjekkia, f.eks. på biler og foran postnummer. Frem til 1992 ble kjennetegnet brukt for hele Tsjekkoslovakia. CSA, fork, for Canadian Space Agency, Canadas nasjonale romorganisasjon. Csåky, Istvån (Stefan) [tfaki], 1894-1941, greve, ungarsk diplomat. Utenriksminister fra 1938. Hans politiske holdning var bestemt av ønsket om å få Versaillestraktatens bestemmelser revidert når det gjaldt Ungarns landegrenser. Da aksemaktene viste størst forståelse for disse bestrebelser, knyttet han båndene stadig fastere til dem ved bl.a. å tiltre antikominternpakten i januar 1939. csardas [tja:rdaj] (ung. 'kneipe'), ungarsk nasjonaldans i 2/4 og 4/4 takt, danses av flere par som stiller seg opp i krets. Csardas har en begynnende rolig del (lassu) og en hurtig hoveddel (friss). Un­ der slag med sporebesatte støvler stiger dansen til slutt til rivende hurtighet. Til csardas spilles sigøynermusikk. Dansen ble introdusert i kunstmusik­ ken av Liszt og Brahms. Csardasfyrstinnen, se ►Czardasfyrstinnen. CSCL, fork, for Computer Supported Communication andLearning, se ►nenbasert opplæring. Csiky, Gergely [tfiki], 1842-91, ungarsk forfatter og oversetter, medlem av Det ungarske viten­ skapsakademi. Han var professor i teologi, men brøt med katolisismen i 1880 som følge av gjen­ tatte angrep på ham fra kirkelig hold. Hans første sceniske verk, komedien Spådommen skaffet ham, sammen med hans andre teaterstykke, Janus (1877), Teleki-prisen. Fra 1880-årene var han nasjonalteaterets dramaturg. I flere av sine kritisk-realistiske dramaer skildret han konflikter som oppstod ved at kapitalismens nye ideer og idealer støtte sammen med de nærmest føydale samfunnsforholdene. Mest kjente ex Proletarene (1880), Spartacus (1886) ogMurånyi (1881). Csiky skrev også romaner og oversatte Plautus' og Sofokles' dramatikk til ungarsk. CSKA, fork, for Centralnyj Sportivnyj Klub Armii, Moskva, russisk idrettsklubb, stiftet 1923.1 fotball har klubben (t.o.m. 2003) vunnet 8 ligamesterskap og 6 cupmesterskap. Også et av verdens beste lag i ishockey og håndball. CSKA, fork, for Centralen Sporten Klub Armija, Sofia, bulgarsk idrettsklubb, stiftet 1948. Klubben har siden starten dominert bulgarsk fotball og står med 29 ligamesterskap og 16 cupmesterskap (t.o.m. 2003). Drakt: rød trøye med hvite striper, hvit bukse. CsokonaiVitéz, Mihåly [tjåkånai-], 1773-1805, ungarsk dikter, den ungarske opplysningstidens betydeligste litterære skikkelse. Ved siden av sin

banebrytende lyrikk skrev han en rekke skuespill, som oftest på vers. 1 1796 utgav han dessuten den litterære avisen Diétai Magyar Muzsa. Hans verk gir innblikk i Ungarns sosiale forhold ved slutten av 1700-tallet; med sin skarpe kritikk av landets føydale tilstander var han den viktigste forløperen for 1800-tallets demokratiske bestrebelser innen­ for litteratur og politikk. Csokor, Franz Theodor [tjåkår], 1885-1969, østerriksk forfatter og regissør. 1938-46 i land­ flyktighet. Csokor var ekspresjonismens fremste dramatiker i Østerrike. Han var påvirket av Strindberg og har skapt dramaer i form av drømmespill, der scenene er løst forbundet. Tidens hendelser løftes opp på et symbolsk plan, skikkel­ sene er mer typer enn individer. Csokor skrev ut fra en kristen inspirasjon og gjorde seg til tals­ mann for en ny, verdensomspennende humani­ tet. Blant Csokors viktigste dramaer kan nevnes Die Silnde wider den Geist (1918), Gottes General (1939) om Loyola, Der verlorene Sohn (1945) med stoff fra partisankampene i Jugoslavia, trilogien Olymp und Golgatha (1954) og Das Zeichen an der Wand (1962). Csokor skrev også dikt, romaner og fortellinger. Csontvåry Kosztka, Tivadar [tfåntva:ri kåstka], 1853-1919, ungarsk maler. Begynte å male først i 41-års alderen. Han foretok en rekke reiser til Italia, Hellas, Egypt og Palestina, og hentet en rekke av sine motiver fra disse stedene. Han var modernistisk på et fengslende naivistisk grunnlag. Karakteristisk for ham er en blendende koloritt og en sjelden symbolskapende kraft. Csoåri, Såndor [tjæri], f. 1930, ungarsk lyriker, sentral i moderne ungarsk diktning. Han debuter­ te i 1954 med samlingen Fuglen flyr opp. Diktene hans er oversatt til en rekke språk. Norske gjendiktninger finnes bl.a. i antologien Også dette er Europas stemme (1984) og i Mennesker, grener (1998). I 1981 ble han av universitetet i Wien tildelt Herder-prisen. CSS, fork, for eng. Cascading Style Sheets, 'overlap­ pende stilsett, stilark', format for stilsett (stilark) for ►html-dokumenter på Internett (World Wide Web), standardisert av kWJC. Stilsett (stilark) er en enkel måte å definere stiler på, det vil si layoutegenskaper som skrifttyper, farger og linjeav­ stander, slik at alle dokumenter fra et gitt nettsted får samme design. Nordmannen Håkon Wium Lie spilte en sentral rolle i arbeidet som i 1994 mun­ net ut i den første definisjonen av CSS-formatet. Hovedprinsippet er at ulike elementer i web-dokumenter - som overskrifter, tabeller, hypertekst omkranses av egne tagger («merkelapper»), og at definisjonen på elementets utseende (som skrift­ størrelse, farge, avstand over og under linjen) hentes fra stilsettet. Et dokument kan få svært ulikt utseende avhengig av hvilket stilsett det publiseres med. CSU, forkortelse for ►Christlich-Soziale Union, tysk politisk parti. C-symmetri, se ►ladningssymmetri. C-17Globemaster III, amerikansk firemotors, jetdrevet militært transportfly, se ►McDonnell Douglas. CT, forkortelse for ►computertomografi. CTBT-avtalen, fork, for eng. Comprehensive Test Ban Treaty, Traktaten om total prøvestans, avtale som forbyr kjernefysiske prøvesprengninger. Den ble forhandlet ferdig i 1995, og er 2004 undertegnet av 167 stater og ratifisert av 104. Avtalen trer imidlertid ikke i kraft før den er ratifisert av samt­ lige 44 stater som har såkalt kjernefysisk kapasi­ tet, dvs. de landene i verden som har atomreakto­ rer eller kjernefysiske forskningsprogrammet (og dermed teoretisk evne til å fremstille atomvåpen). Bare 32 av disse 44 statene har ratifisert avtalen.

482

CTC

Blant de land som ikke har ratifisert, er USA og Kina, mens land som Frankrike og Storbritannia ratifiserte den i 1998. Norge ratifiserte avtalen i 1999, Russland i 2000. En egen organisasjon, CTBTO, er knyttet til avtalen, med hovedkontor i Wien. CTC, fork, for eng. Centralized Traffic Control, (sen­ tralisert trafikkontroll), et system for togledelse hvor sporveksler og signaler på stasjoner og på linjen på en bestemt strekning fjernbetjenes fra et sentralt sted, uten skriftlige ordrer. Tatt i bruk i USA 1927, sterkt utviklet under og etter den annen verdenskrig. CTC byr på større sikkerhet, øker linjens kapasi­ tet og muliggjør sløyfing av betjening ved kryssingsstasjoner. Systemet ble tatt i bruk i Norge 1963 på Ofotbanen og er nå i bruk på alle hoved­ linjer; vel 2600 km av det norske jerbanenettet. Ctenpphora (av gr. 'kam' og 'bære'), dyrerekke, se ►ribbemaneter. CTG, forkortelse for eng. cardiotocography, av lat. 'hjerte', gr. 'fødsel' og -grafi, kardiotokografi, metode for fosterovervåkning som brukes før og under fødselen. Fosterets hjertefrekvens registre­ res kontinuerlig, enten ved en ultralydprobe (ekstern CTG) eller en elektrode som festes i fosterets hodehud under fødselen etter at foster­ vannet er gått (intern CTG). Fosterhjertefrekvensen har normalt en viss variabilitet, og den øker når fosteret beveger seg. Manglende variabilitet, manglende økning og episoder med synkning av frekvensen kan tyde på oksygenmangel hos foste­ ret. CTMP, fork, for eng. chemical thermo-mechanical pulp, en mekanisk masse som er fremstilt ved en lett kjemisk behandling før oppvarming. Brukes mye i bleier, toalettpapir og husholdningspapir, og bruken blir stadig mer utbredt, spesielt i kartong. Norsk produksjon i Nord-Trøndelag av Sbdra Cell Folla AS som eies av det svenske konsernet ►Sb­ dra. cto, ct, fork, for it. conto corrente, ► kontokurant, løpende regning. (^-planter (bot.), planter som ved CO2-assimilasjonen i ►fotosyntesen danner en syre med 3 karbonatomer, 3-fosfoglyserolsyre, som første mellomprodukt. De aller fleste planter, bl.a. alle norske arter, er C3-planter. Cu, kjemisk symbol for grunnstoffet kobber, cuprum. cupri- og cwpro-forbindelser var tidligere beteg­ nelser på kjemiske forbindelser av henholdsvis toog enverdig kobber. cuadra (sp. 'kvadrat'), søramerikansk lengdeen­ het, 100 eller 150 varas, ca. 100 m, forskjellig fra land til land (f.eks. 130 m i Argentina og 80 m i Colombia). Cuadra benyttes også som arealenhet, lik et kva­ drat med side én cuadra, 1-2 ha. Cuanza, Kwanza, elv i Angola, renner fra Biéplatået mot nordvest og munner ut i havet sør for Luanda, ca. 960 km lang. Kraftproduksjon. Seilbar i nedre del. cuartilla cuartillo [-tilja] (sp.), eldre spansk kommål = ca. 14 liter; i Sør-Amerika = ca. 34 liter. Som vinmål var 1 cuartilla = ca. 41. Cuauhtémoc, ca. 1497-1525, den siste aztekiske hersker (tlatoani) over Tenochtitlån (Mexico by), sønn av den tidligere herskeren Ahuizotl og nevø av dennes etterfølger Mouteczoma 2, som i 1519 mottok Hernån Cortés og hans soldater i Tenoch­ titlån. På grunn av sitt tilsynelatende samarbeid med spanierne ble Mouteczoma 2 drept av sine egne undersåtter året etter. Hans bror, Cuitlahuac, ble så valgt til hersker, men døde av kopper få måneder senere. Han ble etterfulgt av Cuauhté­

moc, som ledet aztekernes forsvarskamp mot spanierne. Ute av stand til å finne alliansepartnere som kunne falle spanierne i ryggen, måtte Cuauhtémoc overgi seg 13. august 1521, etter at Tenochtitlån hadde vært beleiret i nærmere 80 dager. Cortés tok Cuauhtémoc til fange og brakte ham senere med seg på sin ekspedisjon til Hondu­ ras i 1524. Etter å ha blitt beskyldt for å ha plan­ lagt et opprør ble Cuauhtémoc hengt i 1525. På bakgrunn av sin heroiske forsvarskamp mot spanierne regnes Cuauhtémoc som en nasjonal­ helt i Mexico. Mange monumenter er reist over ham, og gater, skoler, byer osv. bærer hans navn. Cub, klassisk amerikansk småfly konstruert av C. Gilbert Taylor 1928-30, Taylor Aircraft Company etablert i 1931. Meget enkelt og sikkert. Var også i militært bruk (artilleri-speiding) under den annen verdenskrig. Flere varianter, i produksjon til etter krigen. Samlet antall levert i overkant av 30 000. Cuba, øyrepublikk i Karibiske hav 145 km sør for Florida (USA); øya Cuba er den største av Antille­ ne. Cuba var økonomisk sterkt knyttet til USA inntil revolusjonen i 1959, som brakte Fidel Castro som ny makthaver og førte til nasjonalise­ ring av utenlandsk eiendom. Fra 1961 var Cuba en sosialistisk stat med Sovjetunionen som nær­ meste allierte, og med vedvarende spent forhold til USA. Etter kommunismens fall i Øst-Europa har Cuba beholdt sitt sosialistiske styresett med færre liberale reformer enn andre sosialistiske land. Cuba er samtidig hardt rammet av bortfall av økonomisk støtte fra det tidligere Sovjetunio­ nen, og opplever alvorlige økonomiske problemer med fall i levestandarden. USA utøver streng handelsboikott av landet. Økonomien er basert på jordbruket med sukker som viktigste produkt. USA har fra 1934 en 99 års leiekontrakt på en 40 km2 stor flåtebase ved Guantånamo. Cuba ble oppdaget av Columbus 1492. Koloni­ sert av Spania 1510. Tapt til USA 1898 under den spansk-amerikanske krig. Uavhengig republikk 1902. Navnet Cuba stammer fra det indianske Cubanacån som betyr 'det sentrale stedet'.

Stat og styresett FORFATNING OG POLITISK SYSTEM

Cuba er siden 1959 en sosialistisk republikk. Nasjonalforsamlingen for folkemakten er formelt landets øverste organ. Den velges i allmenne og direkte valg med så lav stemmerettsalder som 16 år. Forsamlingen har 609 medlemmer, valgt for fem år. Den har normalt to sesjoner i året og fungerer ellers gjennom et statsråd som utgår fra forsamlingen. Statsrådet har 31 medlemmer og er i realiteten landets øverste politiske organ. Dets leder er også landets president og regjeringssjef. Det statsbærende parti er det eneste som nomi­ nerer kandidater ved valg. Det oppstod ved en samling av flere grupperinger, inkludert Fidel Castros revolusjonære bevegelse. Først rundt 1965, som en følge av Cubas økende tilnærming til Sovjetunionen, er det rimelig å oppfatte partiet som kommunistisk. Partiets formelt øverste organ er en sentralkomité på 225 medlemmer. Reelt ligger makten i et politbyrå på 24 medlemmer. Helt siden revolusjonen i 1958/59 har Fidel Castro vært landets og partiets dommerende leder. Hans personlig pregede styre understrekes ved at hans bror Raul er første visepresident. Fra revolusjonen ble politikken lagt om i sosialistisk retning, og økonomien ble i stor grad en planøko­ nomi. Cuba var lenge avhengig av sovjetisk bi­ stand, og etter kommunismens sammenbrudd i begynnelsen av 1990-årene har Cuba vært ett av svært få land som har praktisert et kommuniststy­ re av tradisjonell karakter. En viss politisk liberali­ sering har likevel funnet sted. Skrantende økono-

Republica de Cuba, Republikken Cuba Republikk i Karibia

Hovedstad: Havana Offisielt språk: Spansk Religion: Romersk-katolsk kristendom Nasjonaldag: I. januar Mynt: Peso å 100 centavos

mi, et dårlig forhold til USA, økende utvandring og internasjonal isolasjon er destabiliserende faktorer. Administrativt er Cuba inndelt i 14 provinser og 169 kommuner. Både provinsene og kommunene ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger for folkemakt, men reelt preges politikken av hver forsamlings president og sekretær - de eneste fulltids medlemmer av forsamlingen. Det lokale selvstyret er svært begrenset. RETTSVESEN

Folkets høyesterett er den høyeste domstol. Den består av fem justisretter, et regjeringsråd og retten i plenum. Justisdomstolene er en kriminalrett, en sivil- og forvaltningsrett, en arbeidsrett, en rett for statssikkerhet og en militærrett. Disse har fra to til åtte profesjonelle dommere og fra 32 til 64 legdommere. Regjeringsrådet består av presidenten og visepresidenten i høyesterett, foruten presidenten i hver av justisrettene og riksadvokaten. Også justisministeren har møte­ rett. Høyesterett er ansvarlig overfor forsamlingen for folkemakt. Gjennom sitt regjeringsråd kan den foreslå lover og utstede forskrifter. I tillegg til den øverste domstolen er det provins- og lokaldomstoler. Verken domstolene eller riksadvokatembe­ tet kan sies å være helt uavhengige. FLAGG OG VÅPEN

Flagget har fem horisontale striper i blått, hvitt, blått, hvitt og blått; innerst ved stangen en rød, likesidet trekant med en femtagget sølvstjerne. De tre blå stripene symboliserer landets tre opprinne­ lige provinser. Flagget ble offisielt antatt 1902. Riksvåpenets skjold er delt og har en vannrett blå bjelke hvor en gullnøkkel hviler mellom to odder. I bakgrunnen en oppgående sol i gull. Skjoldets nedre del er delt i to felter, det venstre har skråbjelker i blått og sølv, det høyre viser et landskap i naturlige farger med en palme i forgrunnen. Skjoldet er omgitt av en eikegren og en laurbærgren, og er oventil jprydet med et grønt r'1

483

CUBA

Mål og vekt. Det metriske system ble innført 1858, men enkelte eldre spanske og amerikanske enheter er fortsatt i bruk. Areal måles f.eks. i caballenas (å 13,4 ha).

CUBA Innhold Stat og styresett

Side 482

Natur Klima Planteliv Dyreliv

483 483 484 484

Befolkning Religion Språk

484 485 485

Næringsliv

485

Samfunn og kultur Litteratur Kunst Musikk Historie

486 487 487 487 488

Kart Geografisk kart Økonomisk aktivitet

483 485

Oversikter Nøkkelopplysninger Klima Presidenter

482 484 489

INTERNASJONALE FORBINDELSER

Cuba er medlem av FN og de fleste av FNs særor­ ganisasjoner, bl.a. Verdens handelsorganisasjon. Landet ble suspendert fra Organisasjonen av amerikanske stater i 1962. Cuba var medlem av østblokkens samarbeidsorganisasjon Comecon fra 1972 til organisasjonen ble oppløst 1991. Landet har ikke diplomatiske forbindelser med USA, men har kontakt via de sveitsiske ambassadene i Washington D. C. og Havana. Cuba er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Cuba ved sin ambassade i Havana. FORSVAR

Fidel Castro er øverste sjef for forsvaret. Det er alminnelig verneplikt i 2 år for alle menn, mens kvinner kan melde seg for tjeneste. Styrketallene (2002) for hær, marine og flyvåpen er henholds­ vis 35 000, 3000 og 8000. Av halvmilitære styrker finnes 20 000 i styrkene for indre sikkerhet, 6500 i grensevakten og 1 000 000 i folkemilitsen som en reservestyrke. Våpen og materiell stammer hovedsakelig fra gammel russisk produksjon. Marinen har fem missil-/patruljebåter og seks mineryddingsfartøyer. Flyvåpenet har 130 kamp­ fly, men bare 25 er regnet som operative. USA har ca. 2000 mann på den amerikanske flåtebasen ved Guantånamo. 12001 forlot de siste russiske militære Cuba etter å ha vært stasjonert der siden 1960-årene.

Natur BELIGGENHET

Cuba er den største og vestligste av De store Antil­ lene. Landet er skilt fra Florida i nord av det 145 km brede Floridastredet, fra Yucatånhalvøya (Mexico) i vest av den 250 km brede Yucatånkanalen og fra Haiti (Hispaniola) i sørøst av den 80 km brede Windward-passasjen. Andre nære naboer er Jamaica og Cayman Islands i sør og Bahamas i nordøst.

og en rød frygisk lue med en hvit, femtagget stjerne. NASJONALSANG

Nasjonalsangen er La Bayamesa med tekst og melodi av Pedro Figueredo. Den ble sunget første gang under slaget ved Bayamo 1868. MYNT, MÅL OG VEKT

Myntenheten er kubansk peso (valutakode CUP) å 100 centavos.

GEOLOGI OG LANDFORMER

Hovedøya Cuba er 104 945 km2. Den er ca. 1250 km lang i hovedretningen i øst-vest, men bare

30-195 km bred. Kysten er stort sett lav, men den brytes av en rekke bukter som gir fremragende havnemuligheter. Til Cuba hører også Isla de la Juventud («ungdommens øy», tidligere kalt Isla de Pinos, 2200 km2) og rundt 1600 andre øyer (til sammen 3715 km2). Geologisk er Cuba sammen med Bahamas en del av den nordamerikanske tektoniske plate. Den mest fjellrike delen av Cuba er den sørøstligste delen, og disse fjellene ble dannet i den tiden den karibiske platen presset nordover mot den nordamerikanske. Resten av Cuba er relativt stabilt geologisk og består for det meste av kalk­ stein. Nærmere 4/5 av øya består av flatt eller småkupert terreng, sjelden høyere enn 100 moh. Land­ områdene blir brutt av tre fjellsystemer; foruten den i sørøst, en i midten og en i nordvest. Det sørøstlige fjellsystem som dekker det meste av de fire sørøstligste provinsene (Holgufn, Granma, Santiago de Cuba og Guantånamo), er det største og mest komplekse system. Det består av to hovedkjeder: Sierra Maestra, som strekker seg paral­ lelt med sørkysten og hever seg til 1980 moh. i Pico de Turquino, Cubas høyeste fjell, og en kjede dannet av bl.a. Sierra de Nipe og Cuchillas de Toar lenger øst. Mellom disse to hovedkjeder ligger et lavland som gjennomstrømmes av Rio Cuato, øyas lengste elv, over 300 km lang. I provinsene Cienfuegos og Sancti Spiritus ligger det sentrale fjellsystemet Escambray, som er lavere og mindre med fjell opp mot 1100 moh. Det nordvestlige systemet ligger i Pinar del Rio og består hovedsa­ kelig av kjedene Sierra de los Organos og Sierra del Rosario som strekker seg opp til 750 moh. Mot Havana ligger platået Vuelta Abajo, som er kjent for sin gode tobakk. Nasjonalparken Alejandro Humboldt, i øst, står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. KLIMA

Cuba ligger rett sør for den nordlige vendesirkel, og tilhører den tropiske klimasone. Temperature­ ne er høye hele året, og stiger fra nord til sør. I hovedstaden Havana er middeltemperaturen i den kaldeste måned 21 °C og i den varmeste 27 °C; i Santiago de Cuba på sørkysten er tilsva­ rende middeltall henholdsvis 24 °C og 28 °C. Landet er det meste av året under innflytelse av

Cuba

HAVANA (LA HABANA

82“

78° Vestlig lengde

74°

76c

Deadman s , Clarence '^lown

Bahia de Cårdenas

SarrÆ La Esperafga-W7 Jo!

Island

Aauada

Ir

-22®-—~

..

£°Jf£de

/

;

Isla de la Juventud

pi 'Bahia de Cochinos) ' ™

iego Tunas de Zaza

—

ATLANTERHAVET

Nuevitas

Minas

C 11 R A Go/fc"’e ^°ri^ JLJ /x Ana Maria

naniiAV

naguey

Puerto

pacjre

Ve

Glbara

Banes Punta de Mulas

Las njnas

□ Ul

Antilla^

t SantaCruz del Sur -QOifO(je

karibiske

hav

Tiauabos Guantanam

Campechuel

Niquero 5

Cayman Islands (Storbr.)

o

50

100 km

© GEOnext - 1ST1TUTO GEOGRAFICO DE AGOST1NI S.pA. - Novara

George Town

Grand Cayman

..

de Njpe

Matthew o Town -

oSagua deTånarhg Baracoa

Guacanayabo

Little Cayman

V

Esmeratd^Cayo Guajaba ~^^Cayo Sabinal

Cayo

C.

'Bight of ^"^Ackiin5

Sa lina Pointj

x Island

Grisebukta

CaL

Crooked Island

V•. 0° Long Cayv ■

S- ■ Ragged

-p Batabano

N u eva - >

Cayoscfe— Gg 6 $an Felipe \ Corn^ntp^ Cabo Corrientes . , Epsenad. t-umentes ia Siguage

j

BAHAMAS

solacion Punta Gorda.

Golfode Guanahacabibesl.

.z

Cape Verde

Co on

osPaladoi

PinapQelRi MantuX

.

Uni

Minas de Matahambre°

Samana

j9c

—Pko i 1972

Punta de r Quemado

.‘ZGtfANTANAMO BAY NAVAL STATION (USA)

de Cuba

484

CUBA

KLIMA

Cienfuegos Havana

Temperatur VARMESTE MÅNED Maks. Min. °C °C 22 juli, aug. 32 24 juli, aug. 32

de østlige passater, som bringer mesteparten av nedbøren. Om vinteren hersker nordøstpassaten som gir nedbør særlig til den østlige del av nord­ kysten. Fra mai blåser sørøstpassaten, slik at det på sørkysten er mest nedbør om sommeren. Det meste av øya får mer enn 1000 mm regn i året, bortsett fra fjellene der nedbøren ofte er høyere enn 1800 mm, og gjennomgående regner det

KALDESTE MÅNED Maks Min. °C °C 17 jan. 27 18 jan., feb. 26

Nedbør ÅRLIG mm 1070 1225

mest i tiden april-november. I Havana er årlig nedbørmengde ca. 1300 mm, hvorav 940 mm faller i perioden mai-oktober. Øya hjemsøkes ofte av orkaner, som særlig rammer de østlige provin­ sene Oriente og Camagiiey. PLANTELIV

Storparten av øya er dekket av forskjellige typer savanne, som i kystdistriktene ofte går gradvis

VÅ TESTE MÅNED

sept. okt.

mm 173 173

TØRRESTE MÅNED

jan. feb.

mm 18 46

over i mangrovesumper. Skog dekker ca. 16 % av arealet; regnskog finnes kun på nordsiden av Sierra Maestra. ►Mahogni, vestindisk seder, ► G?dreia odorata, og ►eukalyptus er viktige treslag, og det finnes mange palmer. I fjellene vokser karibisk furu, Pinus caribaea. Mye av skogen ble tidligere ryddet til sukkerplantasjer. DYRELIV

De eneste opprinnelige pattedyr er furespissmus (primitiv insekteter), hutiaer (gnagere i slekt med beverrotten) og flaggermus (30 arter). Europeer­ ne brakte med seg en del dyr (hund, katt, manguster m.fl.) som gjorde stor skade på den primi­ tive, lokale faunaen. Fuglelivet er ikke spesielt rikt, men antallet endemiske (stedegne) arter er høyt. Giftige slanger mangler, men kuba-krokodiller finnes i sumpene på Penmsula de Zapata. Strand- og havfaunaen er rik; mer enn 450 fiske­ slag forekommer i farvannene ved Cuba.

Befolkning Folketallet ble i 2004 beregnet til ca. 11 mill, og årlig tilvekst til ca. 0,3 %. Takket være familie­ planlegging og omfattende helsekampanjer, har fødselsratene og dødsratene sunket kraftig siden 1959, og de hører i dag til de laveste i Latin-Amerika. I 2003 var de henholdsvis 12,2 og 7,2 pro­ mille. Også spedbarnsdødeligheten (6,5 per 1000 levendefødte 2003) viser lave verdier. Ventet gjennomsnittlig levealder er 79,4 år for kvinner og 74,8 for menn. Den kubanske befolkningen har en blandet etnisk og kulturell bakgrunn der spansk og afri­ kansk dominerer, men det finnes også franske, kinesiske og nordamerikanske innslag. 66 % av kubanerne anser seg som hvite, kjent som «criollos», 12 % er svarte og 21 % er «mulatos». Kine­ serne utgjør ca. 1 %. De fleste svarte er etterkom­ mere etter slaver som i kolonitiden ble hentet fra land som Nigeria, Senegal og Gambia for å arbeide på sukkerplantasjene. Cuba var det siste stedet i Karibia der slaveriet ble avskaffet; det skjedde ikke før i 1886. Levninger av den etnisk pregede sosiale lagdelingen finnes fortsatt. Den store ma­ joriteten av lederstillinger uansett sektor er besatt av hvite, mens svarte i særlig grad fremhever seg innen sport og musikk. Flertallet av de svarte bor langs kysten og i de sørøstligste provinsene. Etter revolusjonen ble det satset stort på sosial velferd for hele befolkningen med bl.a. gratis helsetjenester for befolkningen og en av de høy­ este lege- og sykehusdekningsrater på den vestli­ ge halvkule. Imidlertid er det klart at de seneste årenes alvorlige økonomiske problemer, med omfattende varemangel og rasjonering, innebæ­ rer en forverring i folks levekår og setter mye av det som er blitt vunnet på det sosiale området i fare. Dagens Cuba er preget av vanskelige økonomiske forhold, som ikke minst skyldes USAs handelsbiokade og bortfall av de tidligere sosialistiske handelspartnerne. Dette har ført til varemangel og hyppige køer ved butikkene. - Nederst: Eldre bebyggelse langs strandpromenaden Malecon vitner om fordums storhet i Cubas hovedstad Havana. z-----

485

Mange kubanere har etter Castros maktoverta­ kelse utvandret eller flyktet til USA, særlig til Miami-området i Florida. Urbefolkning. De første innbyggerne var indiane­ re, som kom dit i flere puljer, de første kanskje for 7000 år siden. Ved begynnelsen av den spanske koloniseringen 1510 bodde det bortimot 500 000 indianere på Cuba. Etter 50 år var indianerne praktisk talt utryddet, enten drept av spanierne eller døde av europeiske sykdommer eller gjen­ nom kollektive selvmord. Bosetning. Folketettheten er 102 innb, per km2. Tettest befolket er den vestlige delen, hvor Havana alene har 20 % av befolkningen. Havana har likevel ikke fått oppvekst av rene slumbyer etter mønster fra resten av Latin-Amerika. Andelen av befolkningen i byer og tettsteder er 77 %, og de største byene er (innbyggere 2000): Havana (2,2 mill.), Santiago de Cuba (0,4 mill.) og Camagiiey (0,3 mill.). CN RELIGION

Ca. 58 % av befolkningen er ikke medlem av noe religiøst samfunn, av disse er ca. 13 % erklærte ateister. Den katolske kirke er det største religiøse samfunn med ca. 39 % av befolkningen. Ca. 2,4 % er protestanter. Det finnes også afro-kubanske synkretistiske religioner.

CUBA

distriktet Vuelta Abajo vest for Havana. Tobakks­ industrien har spesialisert seg på sigar-tobakk. Kaffe dyrkes særlig på fjellskråningene i de sørøstligste provinsene, og i mindre omfang i de midtre delene. Ris og mais er de viktigste kornslagene. Ellers produseres bl.a. sitrusfrukter (appelsiner, sitroner og grapefrukt) og bananer og pisang. Gressavannene i de midtre og østlige deler av landet har dannet basis for en omfattende kvegnæring. Næringen er imidlertid i tilbakegang og bestanden av kveg, gris, hest, sau og geit er syn­ kende. Skogbruk. Skog dekker ca. 20 % av landarealet og inneholder verdifulle tresorter som mahogni og seder. Seder brukes lokalt for å lage sigarbokser, og mahogni blir eksportert. Andre produkter fra skogen er fargestoffer, fibrer, gummi, harpiks, oljer og brensel. Fiske er den tredje viktigste eksportindustri (etter sukker og nikkel). Fangstene var i 1980årene ca. 200 000 tonn, men har siden vært langt mindre. I 2001 ble det fanget til sammen 110 000

tonn. Det er primært fangstene i Stillehavet og Atlanterhavet som er sunket, men kystfisket har holdt seg på et relativt konstantnivå. BERGVERK

Nikkel er det viktigste metallet, og er det nest viktigste eksportproduktet etter sukker. Det er også betydelige forekomster av jernmalm, kobolt og mangan. De fleste mineralressursene finnes i fjellstrøkene i sørøst. Petroleum utvinnes utenfor nordkysten og omkring Ciego de Åvila. INDUSTRI

Med unntak av fabrikker som foredlet landbruks­ produkter som sukker og tobakk, hadde Cuba lite industri før 1959. Etter revolusjonen er en rekke industrianlegg reist med økonomisk og teknisk støtte fra Sovjetunionen og de andre landene i østblokken. 12000 sysselsatte industrien (inkl, gruvedrift, konstruksjon og kraftproduksjon) 24 % av yrkesbefolkningen. De viktigste industri­ sektorer etter økonomisk verdi har vært foredling av landbruksprodukter, tekstiler, skotøy (av lær),

MINERALER, ENERGI, INDUSTRI

Mineraler

Mangan

Kobolt

Nikkel

SPRÅK

Offisielt språk er spansk.

Havana LLJjHauta ØBauta—i, iI

Næringsliv Cuba har siden 1961 vært et sosialistisk land styrt etter et «marxistisk-leninistisk» mønster med planstyrt økonomi. Landet har også vært preget av en stadig strammere amerikansk økonomisk boikott. Landet mottok lenge romslige subsidier fra Sovjetunionen, som tradisjonelt har ytet assis­ tanse i størrelsesorden '/4 av bruttonasjonalpro­ duktet. Med Sovjetunionens sammenbrudd ble Cuba rammet av meget alvorlige økonomiske problemer og det ble tilløp til folkelig oppstand. Under den økonomiske krisen, som fikk navnet «Perfodo Especial», ble det innført flere lettere reformer uten å rokke ved grunnstrukturen i den sentralistiske planleggingsøkonomien. 1 1992 ble det åpnet for begrensede investeringer av uten­ landsk kapital, og i 1993 ble forbudet for kubane­ re mot å være i besittelse av utenlandske kontan­ ter, opphevet. Den økonomiske politikken ble justert i 1994 for å redusere budsjettunderskud­ det. Bl.a. ble det innført nye skattesatser og prisøkninger samt reduksjon av subsidier til statlige underskuddsforetak. Samtidig ble bønder og " andre produsenter gitt tillatelse til fritt å selge produkter produsert utover kvotene, til ureguler­ te priser. LANDBRUK, FISKE

Landbruket er viktig næringsvei. I 2002 stod landbruket (inkl, fiske) for 24 % av sysselsettin­ gen. Av arealet er-30 % oppdyrket, og av dette er nær 90 % eid av staten. 1 1963 ble alle gårder over 670 dekar nasjonalisert. De resterende 12 % dyrket mark er på private hender, og er fordelt i underkant av 200 000 småbønder. Jordbruket har i perioder vært sterkt rammet av naturkata­ strofer som orkaner og tørke. Det i også perioder vært vanskelig å skaffe til veie drivstoff til landbruksmaskinene Det desidert viktigste produktet fra landbruket har vært sukker. Cuba er normalt verdens nest største produsent, etter Brasil, og den ledende eksportøren i verden. Sukker har alene stått for opptil 75 % av eksportinntektene (1988), men i 2000 stod sukker kun for 24 % av eksportinntek­ tene. Ødeleggelsene etter orkanen Michelle i 2001 var så store at sukker måtte importeres fra utlandet. I 2002 ble det produsert 3,6 mill tonn sukker. Tobakk, den nest viktigste veksten dyrkes mest i

ÅMarie^ Ty

Pinar del Rio

1 Artemisa

Matanzas I ra ISEØSH I Santa Clara , Cårdenas

Krom

Gull

Jern

Kobber

Energi

Placetas

Petroleum

Petroleumsraffineri

Sffl ES

Cierrfuegos0

>de Åvila

Nuevitas

Trinidad

Sancti Spiritus 1753 ISS

Industri Jern- og metallindustri

Mekanisk industri

Verft

Puerto Padre IB! Santa Cruz del Sur

Camaguey

Holguin Nicaro

Næringsmiddelindustri Papir-, celluloseindustri

Kjemisk industri

Konstruksjonsmaterialer, sement

Tekstiler, konfeksjon

Tobakkindustri

Manzamllo

© GEOnext - ISTJTUTO GEOGRAFICO DE AGOSTINI S.p.A. - Novara

Cuba har en rekke fine badestrender og en turistnæring i vekst. Varaderostranden i Matanzas.

de Cuba

o

486

CUBA

sigaretter, elektrisitetsforsyning og sementpro­ duksjon. Den ledende vekstmotoren i økonomien har vært bygnings- og konstruksjonsvirksomhet. I de siste årene før den økonomiske krisen var bygningsindustrien konsentrert om byggingen av sportsanlegg og hoteller og andre fasiliteter for turistindustrien. UTENRIKSHANDEL

Før revolusjonen 1959 handlet Cuba vesentlig med USA. Etter Castros maktovertakelse foregikk handelen overveiende med de andre kommunist­ landene tilsluttet Comecon. Handelen med USA er derimot stoppet helt opp grunnet en stadig strengere amerikansk handelsboikott. 1 1989 var kommunistlandene i Øst-Europa samt Kina kilde for 84 % av importen og avtaker av 80 % av eksporten. Med kommunismens fall forsvant Cubas eksportmarkeder. Fra 1989 til 1993 sank eksportinntektene fra 8,1 milliarder til 1,7 milliar­ der USD. Cuba har søkt å forbedre handelsforbin­ delsene med Vest-Europa, Canada, Latin-Amerika og de andre karibiske øystatene. Handelsavtaler er også gjort med Kina, Iran og Nord-Korea. I 2002 var Russland, Canada, Tyskland og Spania de viktigste mottakerland for eksporten, mens størstedelen av importen kom fra Venezuela, Spania, Mexico, Italia og Frankrike. SAMFERDSEL

Samferdselsnettet er velutbygd. Imidlertid er driften sterkt rammet av 1990-årenes energimangel. Øya fikk jernbaner allerede 1837. Det finnes i dag et godt utbygd statsdrevet jernbanenett på i underkant av 5000 km. Den viktigste linjen for­ binder Havana og Santiago de Cuba. I tillegg finnes ca. 9500 km med spor, vesentlig smalsporede, som betjener sukkerindustrien. Veinettet har en lengde på ca. 13 000 km med fast dekke, og en motorvei krysser øya fra Pinar del Rio i nordvest via Havana til Santiago de Cuba i sørøst. De viktigste havnebyene er Havana, Cienfuegos, Santiago de Cuba, Nuevitas og Matanzas.

Samfunn og kultur SKOLE OG UTDANNING

Etter revolusjonen i 1959 har det funnet sted en dramatisk kvantitativ utbygging av utdannings­ systemet på alle nivåer. Utdanning blir sett på som et viktig middel i utviklingen av samfunnet. Kom­ binasjonen av teori og praksis, studium og arbeid,

Sukker er Cubas viktigste eksportvare. Innhøsting av sukkerrør. - Til høyre: Tobakksindustrien på Cuba har spesialisert seg på sigartobakk. Fra sigarproduksjon i havnebyen Cienfuegos.

er grunnleggende i kubansk utdanningsfilosofi og gjenspeiles i utdanningens innhold og metode. All utdanning fra førskole til universitet er gratis og betales av staten. Kubansk utdanning regnes for å være av høy kvalitet, og kubanske elever skårer svært høyt på internasjonale kunnskapstester i matematikk, naturfag og språk. 98 % av barna går minst ett år i førskole. Sko­ len er obligatorisk i 9 år. Grunnskolen er delt i to trinn (4 + 2), den videregående skolen er også delt i to (3 + 3) med akademisk eller yrkesrette! studieretning. Over 95 % fullfører 12 års utdan­ ning. Ca. 25 % av de unge tar høyere utdanning. Høyere utdanning er gratis og tilbys i universite­ ter, høyskoler, institutter og polytekniske institu­ sjoner. Analfabetismen blant voksne er beregnet til vel 3 % (2000). MASSEMEDIA

Cuba hadde i 1980-årene 17 dagsaviser, men den totalt dominerende avisen var kommunistpartiets hovedorgan Granma i Havana (opplag 400 000). I 1990 ble det, som et ledd i økonomiske innstramningstiltak, kunngjort at Granma skulle være den eneste nasjonale dagsavisen. De andre ble enten innstilt eller lagt om til å bli ukeaviser. Dermed har Cuba siden hatt bare én dagsavis.

Det offentlige kringkastingsselskapet Instituto Cubano de Radiofusion (Televison Nacional) sender fem riksdekkende radiokanaler, i tillegg til regionale og lokale programmer, samt to fjern­ synskanaler (Tele Rebelde og Cubavision). Den amerikanske basen i Guantånamo har egne radioog fjernsynssendinger. På grunn av beliggenheten er landets strenge sensur lite effektiv når det gjelder fjernsyn; ameri­ kansk fjernsyn er derfor til tider forsøkt stoppet med støysendere. IDRETT

I forhold til innbyggerantallet er Cuba en av ver­ dens fremste idrettsnasjoner. I olympisk sammen­ heng var høydepunktet 1992, da kubanske ut­ øvere vant 14 gullmedaljer og Cuba var femte beste nasjon i medaljestatistikken. Castro-styret har hele tiden støttet og ledet idretten og bevisst brukt den for å styrke nasjonens selvbilde og omdømme. Av politiske grunner boikottet Cuba lekene i Los Angeles 1984 og i Seoul i Sør-Korea 1988. Landets nasjonalsport er baseball, som kom til Cuba i 1860-årene via kubanere som gikk på skoler i USA. Den først profesjonelle ligaen ble startet 1878. Cuba har dominert internasjonal amatørbaseball og vunnet de fleste verdensmes­ terskap og den olympiske baseballturneringen 1992, 1996 og 2004. Også i volleyball tilhører Cuba verdenseliten, og kvinnelaget ble olympiske mestere 1992, 1996 og 2000. Cuba har siden 1970-årene dominert interna­ sjonal amatørboksing, særlig i de tyngre vektklas­ sene. 1972-2004 vant landets boksere hele 32 OL-gull, bl.a. gjennom tungvekterne Teofilo Stevenson og Felix Savon. Landets politiske styre tillater ikke proffboksing. I friidrett har Cubas to største stjerner vært løperen Alberto Juantorena og høydehopperen Javier Sotomayor. Juantorena, kalt El Caballo ('hesten'), vant med sine lange steg både 400 og 800 m i OL 1976. Han satte også to verdensrekor­ der på 800 m. Sotomayor ble olympisk mester i høyde 1992 og verdensmester 1993 og 1997. Han har hatt verdensrekorden fra 1988 og hoppet 2,45 m i 1993. Kubanske kvinner har hevdet seg godt i kastøvelsene, bl.a. er Maria Colon og Osleidys Menendez begge olympiske mestere i spydkast. José Raul Capablanca var verdensmester i sjakk 1921-27. Han tapte bare 34 partier i perioden 1909-39.

Katedralen San Cristobal i Havana, bygd 16601724 under innflytelse av italiensk senbarokk.

487

CUBA

LITTERATUR

Den første betydelige kubanske dikteren er José Maria Heredia y Heredia (1803-39), som står på overgangen mellom nyklassisismen og romantik­ ken. Han var også engasjert i Cubas frigjørings­ kamp. José Jacinto Milanés y Fuentes (1814-63) og Gertrudis Gomez deAvellaneda (1814-73) er helt ut romantikere, og skrev i de fleste sjangere. Cirilo Villaverde er kjent for sin folkelivsskildring Cecilia Valdés. Den dominerende skikkelsen innen kubansk åndsliv på 1800-tallet er frihetskjemperen og forfatteren José Marti. Enrique José Varona (1849-1933) er kjent for sine politiske og filoso­ fiske skrifter. Lyrikeren Juliån del Casal (186393) regnes som en av forløperne for den spanskamerikanske ►«modernista«-bevegelsen, mens José Manuel Poveda (1888-1926) viser påvirk­ ning fra den samme bevegelsen. Den realistiske roman har sin fremste representant i Jesus Castellanos (1879-1912). Blant 1900-tallets lyrikere bør nevnes Mariano Brull, talsmann for den «rene poesi», og mellom­ krigstidens avantgardediktere Eugenio Florit og Nicolas Guillén. I forgrunnen blant Cubas diktere etter den annen verdenskrig står bl.a. José Lezama Lima, også kjent for romanen Paradisa (1966), Cintio Vitier og Roberto Fernåndez Retamar. Blant diktere som er dukket opp etter revolusjo­ nen i 1959 kan nevnes Fayad Jamis, Herberto Padilla og Nancy Morejdn. Cubas fremste roman­ forfatter fra vår tid er Alejo Carpentier. Vi kan nevne også Guillermo Cabrera Infante, kjent for romanen Tres tristes tigres (1967), Edmundo Desnoes, Lisandro Otero, Severo Sarduy, Reinaldo Arenas, Carlos Alberto Montaner og Zoe Val­ dés. Det mest kjente kubanske skuespill, det sosiale og politiske drama Tembladera (1917), er skrevet av José Antonio Ramos. I de senere år har ku­ bansk drama fått en renessanse, med navn som Virgilio Pihera, Anton Arrufat og José Triana, kjent for La noche de los asesinos (1966; Mordernes natt, Nationaltheatret 1970). KUNST

Billedkunst. Havana fikk sitt europeisk importerte kunstakademi Academia de San Alejandro under kolonitiden i 1818, grunnlagt av franskmannen Juan Bautista Vermay. Først på 1900-tallet kan man snakke om en egen kubansk billedkunst. Modernismen hadde en markant representant i maleren Amelia Pelås (1897-1968), som forente impulser fra Fernand Léger med karibiske ele­ menter. Marcelo Pogolotti (f. 1902) stod frem som en politisk engasjert parallell til de meksikanske muralmalerne før han i 1930-årene ble blind. Maleren og tegneren Eduardo Abela (1892-1965) er kjent for sine landskaper og politiske karikatu­ rer. Det store navn i nyere kubansk kunst er imid­ lertid Wifredo Lam (1902-82). Han utdannet seg, i likhet med andre kubanske kunstnere, i Europa og var lenge bosatt i Paris. Han malte bilder som forener europeisk og afroamerikanske impulser, utført i et modernistisk formspråk. René Portocarreros (1912-86) ekspressive malerier har også vunnet anerkjennelse på internasjonale møn­ stringen Batistas fall og Castros seier gav billedkunsten ny betydning. Kunstskolen i Cubanacån, Instituto Superior de Arte, gav grunnlaget for en kunstnerisk

Folke- og populærmusikken på Cuba omfatter en rik flora av tradisjoner, stilretninger og instrumenter, ikke minst rytmeinstrumenter. Musikerne på bildet er utstyrt med (fra venstre) gitarer, maracas, bongotrommer, clayes og congatrommer.

oppblomstring i 1960-årene. Særlig kjent er Raoul Martmez for sine fargesterke popkunst-inspirerte portretter av Che Guevara og Fidel Castro. Sammen med Alfredo Rostgaard fornyet han plakatkunsten i Cuba, som også hadde vakt stor internasjonal oppmerksomhet. Che Guevaras ideer om en kubansk kulturrevolusjon uten ideo­ logisk tvangstrøye bidrog til å gi kunsten et helt annet estetisk mangfold og uttrykksmessig vitali­ tet enn i Sovjetunionen og Øst-Europa. Den økende avhengigheten av Moskva på det økono­ miske området i 1970-årene, gjorde imidlertid sitt til at den såkalte sosialistiske realisme også fikk gjennomslag i kubansk kunstundervisning. 1980-årenes nye kunstnergenerasjon reagerte mot denne importen av «dogmatisk populisme», og markerer starten på en kunstnerisk utfoldelse som i dag setter Cuba som et senter på det inter­ nasjonale kunstkartet. I den nye kunsten finnes både afro-rituelle strømninger og en karnevalistisk kraft. Den gav rom for kritikk mot stivnede oppfatninger innenfor estetikken og til en viss grad politikken, men kulturbyråkratiet og partipampene har hatt et ambivalent forhold til de unge kunstnernes opposisjon. Havanabiennalen, som i første rekke retter seg mot land i den tredje verden, har siden 1984 vært et viktig forum for impulser og et forsøksfelt for nye ideer. Internasjonale museer og storsamlere som tyske Peter Ludwig har gjort store innkjøp av kubansk kunst. Kunstnere har også kunnet dra på arbeids- og stipendopphold i utlandet. Likevel har motsetningene mellom myndigheter og kunstne­ re ført mange i eksil til Mexico, USA og Europa. Installasjonskunsten er det mest særpregede me­ diet innenfor den nye kubanske kunsten, med fremtredende skikkelser som José Bedia, Richardo Brey, Alexis Leiva (Kcho) og Antonio Fernandez (Tonel). Arkitektur. Kolonitidens arkitektur har tydelige likhetspunkter med samtidens meksikanske. Hovedimpulsene kom naturlig nok fra Spania. I Havana finnes en rekke vakre byggverk, særlig fra 1700-tallet, bl.a. katedralen San Cristobal (ca. 1660-1724), Casa de Correos (1770-92), i stilen påvirket av Borromini, Palacio de los Capitanes Generales (1773-92) og Casa de Gobierno (177692). Som eksempler på moderne kubansk arki­ tektur kan nevnes Kunstakademiet i Havana, tegnet

av Ricardo Porro, Vittorio Garatti og Roberto Gottardi, og universitetssenteret, tegnet av José Fernåndez. HaF MUSIKK

Koloniseringen av Cuba førte til at den indianske befolkningen så vel som dens kultur gikk til grun­ ne. Den kubanske musikken bygger hovedsakelig på afrikanske og spanske tradisjoner, se ►LatinAmerika (musikk), og folkekulturen omfatter en rik flora av musikk- og dans. En del opprinnelige afrikanske former er blitt bevart relativt uendret, og er karakterisert ved kompliserte polyrytmer og en rikdom av instrumenter. Andre former er utviklet gjennom møtet mellom afrikansk og europeisk musikk. På 1900-tallet har det skjedd en betydelig gjensidig påvirkning mellom ku­ bansk populærmusikk og den afro-amerikanske musikken i USA. Jazzen fikk nye impulser i 1940årene fra kubanske musikere som slo seg ned i USA, bl.a. perkusjonisten Mongo Santamaria. Salsamusikken, som ble populær i 1960- og 1970årene, er i svært stor grad basert på kubansk mu­ sikk, og flere av de største stjernene innen salsa har kubansk opphav, f.eks. sangeren Celia Cruz. Cuba har alltid hatt en sterkere kunstmusikalsk tradisjon enn noen annen av de karibiske øyer. Allerede på 1500-tallet brakte de spanske kolonis­ tene med seg sin musikk til bruk i kirkene og i de fornemme salonger. Senere fikk kunstmusikken franske impulser via Haiti, og på 1800-tallet var italiensk musikk på moten. I koloniperioden dominerte kirkemusikken. Symfonier, operaer og klavermusikk i klassisk og fremfor alt romantisk stil, dominerte musikklivet på 1800-tallet. Først på 1900-tallet ble det skapt et nasjonalt tonespråk med røtter i folkemusikken. Toneangivende var komponister som Sånchez de Fuentes (18741944), Ernesto Lecuona (1896-1963), særlig kjent for sin underholdningsmusikk, og Amadeo Roldån (1900-39). Fremstående blant dagens komponister er Juan Blanco, Carlos Farinas og Leo Brouwer, interna­ sjonalt kjent som gitarist. Brouwer har, ved siden av bl.a. Sara Gonzales og Silvio Rodriguez, hatt stor betydning for moderne kubansk visekunst gjennom Nueva Trova-bevegelsen (De nye truba­ durene).

488

CUBA TEATER

På linje med andre karibiske øyer oppstod det en indiansk danseteaterform allerede for koloniti­ den. Areytos var et komplekst rituelt uttrykk med en rik kostymekultur og bruk av musikk. Det var indianerfolkenes historie og legender som ble fortalt på denne måten, og da den spanske koloni­ makten bannlyste teaterformen i 1512, ble en viktig del av indianerkulturen utslettet. De afri­ kanske slavene tok med seg andre uttrykksfor­ mer, og i kolonitiden ble det spilt teater etter europeisk monster på Cuba. På 1800-tallet utviklet det seg en egen kubansk dramatikk slik som ved José Augustin Millån som skrev Una aventura, o El Camino mas corto (Et even­ tyr eller den korteste veien) i 1842. Joaqfn Loren­ zo Luaces (1826-67) var århundrets mest kjente kubanske dramatiker, og det vokste også frem en folkelig komedie som trakk veksler på den spesi­ elle og lingvistiske blandingen man kunne finne i det kubanske samfunnet. Nyere tid. 1900-tallets teater fikk sitt gjennom­ brudd med grunnleggelsen av Sociedad de Fomento del Teatro (Foreningen til teaterets frem­ me) fra 1910, med dramatikere som José Antonio Ramos og Max Henriquez Ureria. I 1928 grunnla Luis A. Baralt (1892-1969) Teatro La Cueva (Kjellerteateret) som søkte å ta opp strømningene fra den moderne europeiske teaterutviklingen. Academia de Anes Dramåticas ble grunnlagt i 1941 og Havana universitets Teatro Experimental i 1949. Virgilio Pihera (1912—79) og Rolando Ferrer (1925-76) høne til tidens viktigste dramatikere, uten at mulighetene til å bli oppføn var særlig store under Batista-regimet. En forandring til det positive kom med revolu­ sjonen, og teaterarbeidere og dramatikere fikk mye bedre vilkår. Escuela de Instructores de Arte (Kunstakademiet) som ble grunnlagt i 1961 tilbod også undervisning i teater, dans og ballett. I sene­ re tiår er Fuego Espacio, under ledelse av Pepe Santos, et interessant teater som er preget av det satiriske og har en visuell stil. DANS

Dans har alltid spilt en betydelig rolle på Cuba, enten det var afrokubanske danser som f.eks. rumba, eller underholdningsdans for den kreolske overklassen. Havana ble ofte besøkt av europeiske dansere allerede på 1800-tallet, f.eks. Fanny Elssler i 1842. Også klassiske ballett ensembler som Pavlovas gjestet øya. Men de første regelmes­ sige ballett-aftener ble fremfort av ballettstudenter fra Sociedad Pro-Arte Musical. Likevel er ballett på Cuba ensbetydende med Ballet Nacio­ nal de Cuba under ledelse av Alicia Alonso. Sist­ nevnte danset lenge i USA og er verdenskjent for sin fortolkning av tittelrollen i Giselle. Tross sin alder, hun er født i 1921, var hun kompaniets prima ballerina frem til 1980-årene. Grunnla sitt eget ensemble i 1948, men gjestet fortsatt både i USA og Europa. Ble av Fidel Castro bedt om å lede den kubanske nasjonalballett, hvor hun har vært sjef siden 1959. En av landets betydeligste koreografer er hermes tidligere mann Femando Alonso. I dag eksisterer det mer enn 14 danseensembler på Cuba, både klassiske som Ballett de Camagiiey og moderne som Conjunto Nacional de Danza Modema. Flere bygger også på de lokale og regio­ nale dansetradisjoner som f.eks. folkloreensemblet Conjunto Folklorico Nacional. FILM

Cuba var et pionerland i Latin-Amerika - den første langfilmen, Manuel Garcia i regi av Enrique Diaz Quesada, fikk premiere allerede i 1913. Med lydfilmen ble landets egen produksjon akterut­ seilt. Ener Castros revolusjon opprettet myndig­ hetene Institute Cubano del Artey Industrie Cinematogrdfica (ICAIC, grl. 1959) som fikk oppgaver

Dansere fra Ballet Nacional de Cuba (Cubas nasjonalballett).

både innen produksjon, distribusjon og visning. Av spillefilmregissørene har særlig Tomas Gutiérrez Alea, med filmer som La Muerte de un Burocrata (1966) og Memorias del Subdesarrollo (19681. gjort seg gjeldende internasjonalt. Humberto Solas fikk internasjonal distribusjon med episodefilmen Lutia (1969). Alea og Juan Carlos Tabio laget den internasjonale suksessen Fresa y chocolate (Jordbær og sjokolade, 1993), og siden har Femando Pérez fått oppmerksomhet med La Vida essilbar (Mira­ klet i Havana, 1998 ) og Tabio med La Lista de espera (Ventelisten, 2000). ICAIC har også en animasjonsfilmavdeling; det sentrale navn her har vært Juan Padron. Filmfestiv al arrangeres årlig i Havana siden 1979.

Historie De eldste kjente bosetningene på Cuba stammer fra ca. 2000 f.Kr. Befolkningen kom sannsynligvis fra Sor-.Amerika og blir omtalt som Guayabo Blanco (et Siboney-folki etter området på Cubas sørkyst hvor de første sporene ble funnet. De levde i huler og av jakt og sanking. En armen befolkningsgruppe som også horer til Siboneyfamilien dominerte øya fra ca. 800 f.Kr. Denne såkalte Cayo Redondo-kulturen behersket steinsliping for mer avanserte redskaper og brukte kanoer. Ca. 850 e.Kr. innvandret aravvak-indianere til øya og brakte med seg pottemakerferdigheter. Aravv ak-befolkningen hadde en utstrakt kollektiv samfunnsform i større landsbyer. Kort tid før de første spanierne ankom, innvandret også Taino-indianere fra Haiti. Columbus oppda­ get Cubas kyst 27. oktober 1492 og gav den nav­ net Juana etter den spanske prinsen Don Juan. De innfødte kalte derimot det indre av øya for Cubanacån. Erobringen av7 Cuba begynte i 1509 og ble kortvarig, idet befolkningen viet lite mot­ stand. Spanierne anla byer og opprettet et føydalt

samfunn basert på tvangsarbeid. Negerslaver ble innført allerede på 1500-tallet. Spanierne benyt­ tet Cuba som base for flere ekspedisjoner, blant annet til Mexico, og store fort ble bygd i Havana (grunnlagt 1515) for å beskytte rikdommene etter plvndringen i koloniene mot angrep fra franske og britiske pirater. Samtidig begynte spanierne å dyrke sukkerrør. Indianerne ble i løpet av7 dette århundret også nærmest utryddet. Uavhengighetsprosessen. De skiftende maktforhol­ dene i Europa på 1700-tallei føne til at det spans­ ke aristokratiet på Cuba begynte å utvikle uav­ hengighet fra den spanske kronen. Det kubanske aristokratiet tok i bruk den spanske sentraliseringsmodellen og utviklet et maktapparat basert på militarisering. 11762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst som med Versailles-traktaten i 1783 igjen ble overlev ert Spania til fordel for Florida. Cuba oppnådde ikke uavhengighet samti­ dig med de øvrige spanske koloniene omkring 1820. Dei kubanske aristokratiet fryktet et oppror på øya som ville være verre enn spansk herre­ dømme. Uav hengighet ville bety frigjøring for slavene som var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800tallet vokste det frem forskjellige former for reformistiske strømningen og øya opplevde flere slave­ opprør. Både USA og Mexico gjorde fremstøt for å annektere Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene vokste motstanden mot Spania, og et vendepunkt i uavhengighetsprosessen skjedde i 1868 da Car­ los Manuel de Céspedes avviklet slaveriet ved sin egen sukkermølle, noe som utløste opprør over hele øya med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet José Marti det kubans­ ke revolusjonære partiet og fremstod som den fremste teoretiske leder for et fritt Cuba. Sammen med Matonio Maceo og Måximo Gomez ankom Marti i februar 1894 Cuba for å stane frigjøringskrigen. Frigjøringshæren fikk så stor kontroll over ova at Spania ble tvunget til å gi Cuba utstrakt autonomi i 1897. Både Marti og Maceo hadde da falt i kampen. Amerikanske interesser. I den politiske krisen som utspant seg. prøvde USA å tilriv e seg større kon­ troll. Panserskip fra den amerikanske marinen sørget for at sukkerutførselen, hvorav 95 % gikk ril USA, ikke ble hindret. Da et av7 skipene - USS Maine - ble sprengt på havna i Hav ana 15. feb­ ruar 1898, erklærte USA krig mot Spania. USA okkuperte Cuba, og krigen endte med at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA i 1899.1 1902 fikk Cuba en begrenset status som egen republikk. Sukkerproduksjonen ble fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet. 1 1906 grep den amerikanske marinen igjen inn for å slå ned nye tegn på oppror og holdt denne gangen Cuba okkupert frem til 1909. Da sukkerprisene etter et relativt oppsving under den første verdenskrig sank til et dybdepunkt i 1920-årene, utviklet diktaturet til Machado (1925-33) seg til et v oldsregime for å undertrykke den stigende uroen blant arbeidere og studenter. En general­ streik i 1933 fikk USA til å intervenere igjen. Machado ble avsatt ved hjelp av den kubanske hæren, hvor oberst Fulgendo Batista inntok rollen som USAs fremste støttespiller. Batista fungerte som president fra 1940 til 1944 og sørget for at den kubanske økonomien ble ytterligere underlagt amerikanske interesser. Havana ble et forlvstelsessted for rike amerikanere som stod i skarp kontrast til den sosiale virkeligheten som preget Cuba. HPB/OJu Revolusjonen. Etter at Batista tok makten igjen ved et miliiærkupp i 1952. og førte en særdeles undertrykkende politikk, begynte den aktive motstanden å skyte fart. Juristen Fidel Castro var en av hovedmennene i planleggingen og utførin­ gen av angrepet på Moncadafortet i Santiago de

489

CUBA

PRESIDENTER 1898-1902 1902-06 1906-09 1909-13 1913-21 1921-25 1925-33 1933

1933-34

1934-35 1935-36 1936

1936-40 1940-44 1944-48

1948-52 1952-59 1959 1959-76

1976-

Okkupert av USA Tomas Estrada Palma Okkupert av USA José Miguel Gomez Mario Garcia Menocal Alfredo Zayas y Alonso Gerardo Machado de Morales Carlos Manuel de Céspedes y Ortiz Ramon Grau San Martin Carlos Mendieta José A. Barnet y Vinageras Miguel Mariano Gomez y Arias Federico Laredo Bru Fulgencio E. Batista y Zaldivar Ramon Grau San Martin Carlos Prio Socarrås Fulgencio E. Batista y Zaldfvar Manuel Urrutia Osvaldo Dorticos Torrado Fidel Castro Ruz

Cuba 26. juli 1953. Angrepet mislyktes, men gav inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegel­ se som gikk under navnet 26. juli-bevegelsen. Etter nærmere to års fengsel ble lederne for Moncada-angrepet løslatt ved amnesti, hvoretter de reiste i eksil til Mexico for å forberede nye militæ­ re aksjoner mot Batista-diktaturet. Med 81 kampfrender ankom Castro i 1956 Cuba, men angrepet ble slått tilbake av hæren. En liten kjerne av Castros menn slo seg ned i fjellområdet Sierra Maestra i det sørlige Cuba hvor de med økt tilslut­ ning utviklet seg til en geriljahær som vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Den argentinske legen Ernesto «Che» Guevara som hadde sluttet seg til kampen på Castros side, ble et symbol på «en felles latinamerikansk revolusjon». Ved siden av Castro og Che var Camilo Cienfuegos en av de fremste heltene da Batistas hær ble beseiret og de revolusjonære styrkene rykket inn i Havana uten nevneverdig motstand 1. nyttårsdag 1959. Den nye regjeringen med Castro som statsminister gikk raskt i gang med omfattende reformer og alfabetiseringskampanje. USA forholdt seg avven­ tende, selv om jordreformen som ble proklamert i mai 1959 førte til at flere amerikanske eiendom­ mer ble nasjonalisert og Raul Castro (Fidels bror) gradvis forsøkte å gi Cubas kommunistparti større innflytelse på revolusjonen. Oljeraffineriene ble nasjonalisert i 1960. USA svarte med å stoppe importen av kubansk sukker, selve livsnerven i øyas økonomi. Nasjonaliseringen av sukkerproduksjonen var en betydelig radikalisering av revolusjonen, og da Cuba fikk avsetning på sitt sukker i Sovjetunionen, tilspisset forholdet til USA seg ytterligere. Kommunisme. Kennedy-administrasjonen støttet aktivt den mislykkede invasjonen av eksilkubanere i ► Bay of Pigs i april 1961. Castros reaksjon var å proklamere Cuba som sosialistisk republikk. Senere samme aret ble 26. juli-bevegelsen slått sammen med kommunistpartiet. USA la sterkt diplomatisk press på Cuba og fikk landet eksklu-

Fidel Castros revolusjonstropper rykker inn i Havana i januar 1959.1 forgrunnen går Castro selv og hans bror, Raul Castro Ruz, som senere ble forsvarsminister og første visestatsminister.

dert fra Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) i 1962.1 1964 ble det vedtatt at samtlige OAS-medlemmer skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Mexico var alene om ikke å følge anmodningen. Cubas revolusjon, bare få mil fra stormakten USAs egen kyst, ble sett på med beundring av politisk bevisste latinamerikanere og var en viktig inspirasjonskilde for geriljabevegelser i mange land. Eksilkubanerne i Florida på sin side forbe­ redte militære aksjoner som ikke bare var rettet mot Cuba, men mot radikale tendenser i LatinAmerika generelt. Særlig etter ►Cuba-krisen ble landet effektivt boikottet av sine tradisjonelle handelspartnere, og de sosialistiske landene med Sovjetunionen i spissen overtok det meste av markedet. Kommunistpartiet PCC ble offisielt regjeringsparti i Cuba 1965 med Fidel Castro som førstesekretær. Sukkerøkonomi. I løpet av revolusjonens første år ble det gjort iherdige forsøk på å industrialisere landet og legge om jordbruket for å begrense avhengigheten av sukkereksport. Men planøko­ nomien hadde ikke de ønskede effektene, og sukkeret er fremdeles Cubas uunnværlige inn­ tektskilde nummer én. Landbruksreformene førte likevel til at Cuba har unngått den store tilstrøm­ ningen til byene som har dominert store deler av Latin-Amerika. I Havana lyktes det å tilby en relativ høy boligstandard. Den sosiale utjevningen har helt frem til 1990-årene vært betydelig i latin­ amerikansk målestokk og analfabetismen er den laveste. Cuba har gitt helse og utdanning høy prioritet. OAS-boikotten har i årenes løp blitt brutt av flere medlemsland. Synkende sukkerpriserpå verdensmarkedet forsterket byttehandelen med olje fra Sovjetunionen. 1972 ble landet også medlem av Comecon. I løpet av 1970-årene ble

det satset på en betydelig mekanisering av sukkerproduksjonen og stor egenproduksjon av maskiner. Politisk prøvde Cuba å innta en ledende posisjon i bevegelsen av alliansefrie stater. Den militære støtten til MPLA i Angola i 1975 og sene­ re til den revolusjonære regjeringen i Etiopia vakte betydelige reaksjoner blant vestlige land som beskyldte Cuba for å eksportere sin revolu­ sjon. Et stort antall leger, lærere og teknikere har vært Cubas støtte til vennligsinnede land i Afrika, Asia og Karibia. HPB/OJu Oppmyking uten perestrojka. Castro innvilget i 1979 amnesti til 3600 politiske fanger som fikk forlate landet, og tilbød eksilkubanere å vende tilbake. Året etter fikk de som ville forlate Cuba, anledning til det, noe som førte til at 120 000 krysset det smale stredet til Florida i småbåter. En ny sosialistisk grunnlov ble vedtatt i februar 1976 som gav Folkemaktorganene på lokalt nivå direk­ te politisk innflytelse over saker som inntil da hadde blitt besluttet sentralt. Fidel Castro ble senere samme år valgt til president i statsrådet og dermed statsoverhode. Raul Castro ble valgt til visepresident. Få land har gitt én mann en så sentral politisk rolle som Fidel Castro har i Cuba, men en ny generasjon har gradvis begynt å erstat­ te veteranene fra 26. juli-bevegelsen i statsappa­ ratet. I løpet av 1980-årene viste både det politis­ ke og økonomiske systemet større fleksibilitet. Drastiske sparetiltak ble satt i gang som begrenset lønnsøkninger og adgang til mange dagligvarer. Samtidig ble deler av økonomien privatisert. Glasnost og perestrojka i Sovjetunionen førte til oppmyking også i forhold til andre latinamerikan­ ske regjeringer i 1980-årene. Mens USA inntok en gradvis tilnærming under Carter (1977-81), sørget Reagan og Bush (1981-93) for innskjerpelser i forhold til Cuba. I 1985 ble radiostasjonen

490

CUBA-KRISEN

Marti opprettet i Florida for aktivt å påvirke mot­ standen mot Castros Cuba. Frem til perestrojkaen hadde det kubanske kommunistpartiet kopiert mye av tendensene i Sovjetunionen. 1 1986 ble store deler av sentralkomiteen utskiftet og tidlige­ re revolusjonsaktivister måtte vike plassen for intellektuelle byråkrater. Castro hadde liten sans for tendensene i Sovjetunionen og Øst-Europa mot slutten av 1980-årene og betraktet utviklin­ gen der som kapitalistisk. Under Gorbatsjovs besøk i 1989 gav Castro klart uttrykk for at lig­ nende reformer var utelukket på Cuba. Økende opposisjon og økonomisk sammenbrudd. De økende økonomiske problemene i 1980-årene falt sammen med den dramatiske kursdreiningen i Øst-Europa, noe som også førte til merkbar oppo­ sisjon i Cuba. Militære overløpere i 1987-89 til USA og henrettelsen av general Arnoldo Ochoa i 1989 for kokainsmugling, åpenbarte helt nye problemer i det kubanske systemet. Etter avvik­ lingen av Sovjetunionen og valgnederlaget for landets viktigste allierte i Latin-Amerika, sandinistene i Nicaragua, ble Cubas isolasjon reell. Avviklingen av Comecon betød avvikling av 85 % av Cubas svært spesielle marked for sin monokul­ tur: sukker, og tilgang på billig olje fra Sovjetunio­ nen som ble videresolgt på det åpne marked for å skaffe fremmed valuta. Handelen med Øst-Europa falt dramatisk og Cuba var ideologisk og øko­ nomisk isolert. I 1993 ble de 3000 eks-sovjetiske soldatene trukket tilbake. Samtidig som politiske reformer fant sted i forbindelse med direkte valg i 1993, var den økonomiske situasjonen i ferd med å bli prekær. Rasjoneringen ble skjerpet, og driv­ stoffmangelen var påtakelig. 1993 ble Fidel Castro og Raul Castro gjenvalgt som president og vise­ president. En ny generasjon politikere fikk også slippe til med den dynamiske utenriksministeren Roberto Robaina i spissen. I juli 1993 opphevet regjeringen forbudet mot tilgang til utenlandsk valuta for kubanere, noe som forsterket de øko­ nomiske klasseskillene - mens den generelle undertrykkelsen fremmet korrupsjon, svart ar­ beid og prostitusjon. En omlegging av økonomien var imidlertid i emning, via hæren, og med turist­ næringen i landet som et positivt eksempel. Den­ ne næringen hadde en sterk vekst gjennom 1990årene. Cuba hadde ved midten av 1990-årene i stor grad tapt det store sosiale forspranget landet hadde i Latin-Amerika. En rapport fra Verdens­

banken i 2001 rangerte imidlertid kubansk helse­ vesen blant de aller beste i u-landssammenheng. FN henstilte i november 1993 USA om å avslut­ te handelsboikotten mot Cuba. Etter fire år med alvorlig økonomisk krise (1990-93) oppnådde Cuba økonomisk vekst frem til 1996. Fra 1997 fikk økonomien igjen et tilbakeslag da USA inn­ førte Helms-Burton-loven, som sanksjonerer enhver utenlandsk bedrift som investerer i Cubas økonomi. En konkret hendelse som fikk USA til å skjerpe boikotten, var den kubanske nedskytin­ gen av to småfly med kubansk-amerikanske antiCastro aktivister i februar 1996. Rundt tusenårsskiftet var det tegn til tøvær i forholdet mellom de to land. En ny amerikansk lov åpnet for eksport av mat og medisiner, men i første omgang på betingelser som fikk Castro til å betegne det hele som en bløff. George W. Bush varslet en ny tilstramning da han tiltrådte som amerikansk president 2001, og han gjentok og forsterket USAs krav om forbedringer når det gjaldt demokrati og menneskerettigheter. På dette området var det lite tøvær å spore rundt tusenårs­ skiftet, med flere aksjoner mot opposisjonelle. I 2002 ble 75 intellektuelle, alle deltakere i det såkalte Varela-prosjektet - som krevde folkeav­ stemning om organisasjons- og ytringsfrihet arrestert og idømt opptil 28 års fengsel for forræ­ deri, etter en summarisk rettergang. Samtidig ble tre personer henrettet etter et forsøk på å kapre en båt for å slutte seg til den årelange strømmen av båtflyktninger til USA. Dette førte til nye skjer­ pelser fra USAs side, og til reaksjoner også i FN og EU. Et nytt trekk i bildet var en klart skjerpet holdning også i Canada og europeiske og latin­ amerikanske land som hadde trosset USAs sanksjonslinje og gjennom årene både gitt bistand og foretatt betydelige investeringer i turisme og annen næringsvirksomhet. Problemene i kubansk økonomi ble dermed forsterket. 1 1997 ble levningene etter Che Guevara grav­ lagt med betydelige æresbevisning i Cuba etter å ha vært begravd i Bolivia siden 1967. Av historisk betydning var også besøket til Pave Johannes Paul 2 i 1998. Som en siste levning fra sovjettiden på øya nedla Russland Lourde-senteret for radioelektronikk i 2001 - året før USA innledet den omstridte interneringen på Guantanamo-basen av fanger fra Afghanistan, etter terrorangrepet 11. september 2001. Cuba hadde imidlertid ingen

Cuba-krisen. Det sovjetiske skipet Bratek på vei hjem fra Cuba 9. november 1962, med to raketter på dekk.

innsigelser mot denne bruken av basen, der USA har en evigvarende leiekontrakt siden 1903. Fidel Castro og kommunistpartiet har bekreftet sin maktstilling ved alle valg siden 1959.12003 fikk partiet 94 % av stemmene, mens de øvrige 3,6 % som deltok i valget fikk sine stemmesedler forkastet. Gjennom et grunnlovsvedtak året før fastslo nasjonalforsamlingen at kommunismen er et ugjenkallelig styresett på Cuba. HPB/OJu Cuba-krisen, den krise som oppstod mellom USA og Sovjetunionen i oktober 1962 etter det sovje­ tiske militære engasjement i Cuba. I midten av oktober 1962 viste luftfotografier at sovjeterne var i ferd med å anlegge baser for mellomdistan­ se- og langdistanseraketter med kjernefysiske sprenghoder på Cuba. I et budskap 22. okt. opp­ lyste president Kennedy at USA ville iverksette en blokade av Cuba for å hindre ytterligere sovjetiske rakettleveranser. Dramatiske dager fulgte før den sovjetiske erklæring av 28. okt. om at rakettanleggene skulle nedlegges og rakettene og utstyret sendes tilbake til Sovjetunionen. Skip med raket­ ter om bord som allerede var på vei mot Cuba, gjorde vendereis. Den 11. nov. ble det fra Wash­ ington opplyst at rakettene var trukket tilbake og 22. nov. opphevet amerikanerne blokaden. Sam­ me dag begynte hjemsendelsen av sovjetiske soldater og bombefly fra Cuba. Denne var avslut­ tet ved juletider. Cuba-krisen regnes som en av de alvorligste konflikter mellom supermaktene. Den sovjetiske beslutning om å utplassere raketter var trolig strategisk betinget. På den tid var Sovjetunionen klart underlegne når det gjaldt raketter. En utplas­ sering så nær den amerikanske kysten var den enkleste måten å skape balanse på. Cuba var på sin side trolig mer opptatt av å forhindre nye invasjonsforsøk fra USA (se ►Grisebtikta), noe USA godtok mot at Sovjetunionen trakk rakette­ ne tilbake. Krisen var også et prestisjeoppgjør mellom N. Khrustsjov og J. F. Kennedy. Sovjet­ unionens tilbaketrekking var et stort prestisjetap for Khrustsjov som kan være noe av forklaringen på at han ble avsatt 1964, selv om Kennedy for­ søkte å dempe prestisjenederlaget ved å love tilbaketrekking av amerikanske raketter i Tyrkia. Cuba-krisen brakte USA og Sovjetunionen på randen av atomkrig. Dermed fikk begge parter også respekt for alvoret som følger med kjernefy­ sisk opprustning. Krisen ble derfor også kulmina­ sjonen av den kalde krigen og starten på en perio­ de med større tilnærming mellom supermaktene. Litt.: Eubank, K.: The missile crisis in Cuba, 2000; May, E.R. & P.D. Zelikow, red.: The Kennedy tapes: inside the White House during the Cuban missile crisis, 1997; Nathan, J.A.: Anatomy of the Cuban missile crisis, 2001; Njølstad, O.: Cuba-krisen 1962, 1993; Stern, S.M.: Averting "thefinalfailure": John F. Kennedy and the secret Cuban missile crisis meetings, 2003 Cubango, Kubango, elv i Angola, dss. ►Okavango. cubanitt, bronsegult mineral med sammensetning CuFe2S3 og rombisk symmetri. Forekommer bl.a. på Cuba (derav navnet) og antas å være temmelig utbredt i de norske kobberførende kisforekomster. Cubas Grau, Raul, f. 1943, paraguayansk ingeniør og politiker (Asociacion National Repubhcana/Partido Colorado), president i Paraguay 1998-99. Ble^ tvunget til å gå av i mars 1999 etter drapet på visepresident Luis Maria Argaria. Da var det alle­ rede innledet riksrettssak mot Cubas pga. hans benådning av den tidligere hærsjefen Lino Oviedo, som var dømt til ti års fengsel etter et kuppfor­ søk i 1996. Oviedo var Cubas politiske rådgiver og venn. Cubas er i eksil i Brasil, men er fratatt sin straffeimmunitet. Cubatåo, by i sørøstlige Brasil, delstaten Såo Pau­

491

lo, på kystsletta, 26 km nordvest for Santos; 108 300 innb. (2000). Viktig industrisenter, grunnlagt 1948. Stort petrokjemisk kompleks, med produksjon av olje, asfalt, plast, syntetisk gummi, propan og butan, i tillegg til drivstoff. Stålverk; store kraftstasjoner. Forurensninger fra industrien har skapt alvorlige miljøproblemer, og området er blitt kjent som «dødens dal» på grunn av den høye spedbarnsdødeligheten. cubeber, de umodne, tørkede fruktene av Piper cubeba, som kommer fra Sundaøyene. 6 m høy klatreplante, som gjerne dyrkes i kaffeplantasjene hvor den klatrer oppetter skyggetrærne. Særbu. Hunnblomstene sitter i lange kolber. Cubeber er kulerunde, 4-5 mm tykke, gråbrune eller svart­ brune og rynkete. De blir brukt i medisinen og inneholder eterisk olje, harpiks o.a. stoffer. cubicularius (lat., av 'soverom'), hos de gamle romere: kammertjener. cubiculum (lat.). 1 Værelse, særlig soveværelse. 2 Martyrgrav og særlig et kapell i forbindelse med en slik. 3 Keiserens losje i sirkus. cubit [kjmbit] (avlat, 'albu'), eldre engelsk leng­ deenhet av varierende størrelse mellom 17 og 22 tommer. Som oftest regnet lik 18 tommer (45,7 cm), som omtrent tilsvarer én romersk alen og én gammel norsk tommel-alen. Cubit har normalt ikke vært regnet blant de vanlige lengdeenhetene i England etter romersk tid. Jfr. ►alen. Cubranovic, Andrija [tjubranåvitf], ca. 14801520, kroatisk dikter, levde i Dubrovnik (Ragusa). Skrev bl.a. karnevalsdiktet Jedjupka (Sigøynerinnen), et av mesterverkene i dalmatinsk renessanselitteratur. Cubus, norsk kleskjede, med småbarnsfamilier og kvinner i alderen 20-50 som målgruppe, har hovedkontor i Oslo og butikker i Norge, Sverige, Polen, Latvia og Tyskland. Kjeden har sin opprin­ nelse 1966 i konfeksjonsfabrikken Jonas Øglænd i Sandnes, ble lansert 1979 under sitt nåværende navn, og inngår fra 1990 i ►Varner-Gruppen. CUBUS as, Arkitektgruppen, norsk arkitektfirma, dannet 1972 i Bergen av Kåre Frølich, Bente Helium, Odd Løvset, Nils Roar Øvsthus og Markenkontoret med bl.a. Helge Borgen, Bertram Dybwad Brochmann og Svein Hatløy. Kjent bl.a. for Tveiterås skole i Bergen (1973), Loddefjord skole (1973, Houens fonds diplom 1988) og kanskje særlig for boligområdet Sælegrend 1 (Hesthaugen) i Bergen (1976). 1977 gikk Bente Helium, og Svein Hatløy ut av firmaet, mens Hans-Jacob Roald kom med. CUBUS tegnet nå bl.a. Fellesskolen i Bergen (1978), utstillingsbygning for Sunnfjord Museum (1980) ogSælegrend2 (1981). 1983 fusjo­ nerte CUBUS med Sømme & Amundsen, og samme år ble Bente Mathisen medeier. Av arbei­ der etter dette kan nevnes: Birkebeinerkvartalet i Bergen (1988), Vetrlidsalmenningen (1992), Ole Bullsplass (1993) og Edvard Grieg Museum ved Troldhaugen (1995, etter konkurranse 1993). Cucchi, Enzo [kutfi], f. 1950, italiensk billed­ kunstner. Etter sin første separatutstilling i Roma og Milano i 1977 begynte Cucchi å stille ut sammen med S. Chia og F. Clemente og deltok i manifestasjoner også med andre italienske ► Transavanguardia-kunstnere fra 1979. Cucchi viser i sin kunst tilknytning til gamle tradisjoner, til natur, legender og religion, elementer han mener er forsvunnet i mye av den moderne kunsten. Cu Chulainn [ku xulinj], hovedhelten i det keltis­ ke, mytiske epos ►Tåin Bo Cuailnge. Cuc Phuong, nasjonalpark i Vietnam, ca. 140 km sør for Hanoi. Området, som ble vernet 1962 og

CUENCA

Nicolas Joseph Cugnot. Rekonstruksjonstegning av Cugnots dampvogn.

fikk nasjonalparkstatus 1986, er et av Vietnams viktigste naturområder. Parken utgjør 222 km2, for det meste regnskog. Cuc Phuong ligger mel­ lom to fjellkjeder som gjør at den har et helt spesi­ elt klima. Nesten 70 ulike pattedyr og 248 fuglear­ ter er registrert her, sammen med 1980 plantear­ ter. Blant disse er flere utryddingstruede arter. Verneområdet er relativt lite, og nasjonalparken er under sterkt press; i områdene rundt nasjonal­ parken bor det 50 000 mennesker. Området har også stor turisttrafikk, og et nasjonalparksenter ble åpnet 2000. Cuculcan, Kukulcan, mayaenes navn på ► Quetzalcoatl. Cuculifprmes (av lat. 'gjøk' og 'form, likhet'), fugleorden, se ►gjøkfugler. Cuculus (lat.), vitenskapelig betegnelse på ►gjøkeslekten. Cucumis, planteslekt i gresskarfamilien, 25 tropis­ ke arter. Frukten er et kjøttfullt bær med mange frø. Hit hører ►agurk, ►melon og ►kiwano. Cucurbita, planteslekt i gresskarfamilien, se ► gresskar. Cucurbitaceae, tofrøbladet plantefamilie, se ► gresskarfamilien. Cucuta [kukuta], eg. San José de Cucuta, by i Colombia, nær grensen mot Venezuela; 589 200 innb. (2001). Viktig senter for handelen mellom Colombia og Venezuela. Stor kaffeeksport over havnen i Maracaibo, Venezuela. Nest viktigste produkt er tobakk. Stort kveghold i omegnen. Oljefelter (Rio Zulia, Tibu) nord for byen. Univer­ sitet (1962). Grunnlagt i 1733 under navnet San José de Guasimal (til 1793). Sterkt skadet ved et jordskjelv i 1875, gjenoppbygd i vakker stil, cucuyos [kukujås], spansk navn på ildfluer, som indianerne i Latin-Amerika gjennom uminnelige tider har holdt i bur som belysningsmiddel. Cuddalore [kAdalå:], by i India, Tamil Nadu, ved Coromandelkysten, 160 km sørvest for Chennai; 158 600 innb. (2001). Veverier. Like i sør ligger ruinene av Fort St. David, kjent fra kampene mellom engelskmenn og franskmenn på 1600- og 1700-tallet. Tidligere havneby av en viss betyd­ ning.

Cudworth, Ralph [kAdwap], 1617-88, engelsk teolog og filosof, fremtredende representant for Cambridgeplatonismen. I borgerkrigenes tid hadde Cudworth nær forbindelse med Cromwells administrasjon, som han omfattet med en viss sympati. Som de øvrige Cambridgeplatonikere var han en forkjemper for kirkelig toleranse. 1678 utgav han sitt hovedverk. The True Intellectual System of the Universe, med et angrep på den ateis­ tiske determinisme. Cuenca [kuepka]. 1 Provins i Spania, del av den autonome regionen Castilla-La Mancha; 17 140 km2 med 201 600 innb. (2002). Hovedstad: Cuenca. Til størstedelen et sletteland (meseta). Den nord­ østlige del av provinsen domineres av fjellkjeden Serrama de Cuenca med topper over 1500 moh. Elvene Tajo og Jucar har gravd dype daler ned i kalksteinsplatået, som kalles La ciudad encantada. Beitemark dekker ca. 3/4 av arealet, og oppdrett av sauer og geiter er en av hovednæringene. Det dyrkes korn (hvete, bygg), druer og safran. Skog­ bruket er betydelig. Cuenca har lenge vært den industrifattigste provins i Spania. 2 By i Spania, Castilla-La Mancha, hovedstad i provinsen Cuenca, ved sammenløpet av elvene Jiicar og Huécar, 130 km sørøst for Madrid, 935 moh.; 46 900 innb. (2002). Tre- og ullindustri. Viktig samtidsmuseum. Cuenca har middelaldersk preg med murer og trange, krokete gater. Gotisk katedral fra 1200-tallet i anglo-normannisk stil og andre gamle byggverk. Byen er kjent for sine «Casas colgantes», 'hengende hus'. Cuenca var på 800-tallet den mauriske festnin­ gen Conca, ble erobret av spanierne 1177 og var i middelalderen et betydelig kultursentrum. Inntatt av engelskmennene 1706 og plyndret av fransk­ mennene 1808-14. Cuenca [kuegka], eg. Santa Ana de Cuenca, by i Ecuador, i en fruktbar dal mellom Andeskjedene, 2550 moh., 300 km sør for Quito; 277 400 innb. (2002). Det kommersielle sentrum for den sørlige del av Ecuador, og landets tredje største by. Han­ del med jordbruksprodukter, kveg, huder og marmor. Produksjon av sko, lærvarer og tekstiler;

492

CUERNAVACA

tidligere kjent for produksjon av panamahatter. To universiteter, det eldste fra 1868; erkebispesete. En av de mest maleriske byer i Ecuador med mange gamle velbevarte bygninger, bl.a. klostre­ ne La Concepcion (1599) og Las Carmelitas Descalzas (1682), og den gotiske katedralen. Byen ble grunnlagt 1557. Byens historiske sentrum står fra 1999 på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Cuernavaca [kuernaflaka], by i Mexico, hovedstad i delstaten Morelos, 1540 moh., 60 km sør for Ciudad de México; 327 200 innb. (2000), m.fst. 705 400 innb. Sukkerraffinerier, kornmøller, sement- og tekstilindustri. Universitet (1953). Behagelig klima. Utstrakt turisme. Mange vakre bygninger, bl.a. katedralen (påbegynt 1529) og et palass bygd av Cortés (1531), med fresker av Diego Rivera (1929). Erobret av spanierne 1521. cuesta [kuesta] (sp. 'skrent'), ås eller fjellrygg dannet ved forvitring av skråttstilte lag av sedi­ mentære bergarter. Landformen er karakterisert ved en bratt skrent på den ene side og svakt skrå­ nende helning på den andre. Eksempler på cuesta-landskap i Norge er devon-områdene i Sogn og Fjordane og kambrosilur-området mel­ lom Hønefoss og Steinsfjorden. Cueva, Juan de la [kwepa], 1543-1610, spansk dikter og dramatiker, en av Lope de Vegas forgjen­ gere. Han betydde mye for det spanske drama ved å frigjøre det fra klassisismens regler (tidens, handlingens og stedets enhet), og innføre historis­ ke og legendariske emner hentet fra spanske krøniker og romanser. Cueva er også kjent for sitt drama ElInfamador (Æreskjenneren, 1581). Ho­ vedpersonen her antas å være en fjern forløper for Don Juan-skikkelsen, slik han siden ble skapt i skuespillet El burlador de Sevilla y convidado de piedra av Tirso de Molina. Cuevas-balletten [kuevas-], egentlig Grand Ballet du Marquis de Cuevas, internasjonalt ballettensemble stiftet 1947, en fortsettelse av Nouveau Ballet de Monte Carlo Ballet, med Bronislava Nijinskaja som ballettsjef. Mange av de fremragende danser­ ne var amerikanske. Ensemblet gjestet over hele verden; i Oslo 1953. Oppløst 1962. Cugat, Xavier [kuyat], 1900-90, spansk fiolinist og orkesterleder. Turné med Caruso 1916.1 man­ ge år leder av et danseorkester; var 1930- og 1940-årenes «Rhumba King» som gjorde latinske danserytmer populære i USA. Laget utallige grammofoninnspillinger og medvirket (oftest som seg selv) i flere musikkfilmer. Cugnot, Nicolas Joseph [kynjå], 1725-1804, fransk artillerioffiser og oppfinner, den første som nyttet dampkraft til fremdrift av kjøretøyer. I 1768 bygde Cugnot en dampvogn, i 1770 en forbedret utgave. Vognen var forhjulsdrevet, den siste utgaven veide 3 tonn, kunne ta 4 tonn last og oppnådde en fart på 12 km i timen. Dampmas­ kinen var to-sylindret og ble drevet med overtrykksdamp, noe som var en ny metode. Frem til da hadde alle dampmaskiner blitt drevet med damp under vakuum, atmosfæretrykket var da det drivende trykk. Cugnot var også den første som nyttet veivdrift. Cugnots dampvogn oppbe­ vares i Conservatoire des arts et métiers i Paris. Cui, Cesar (Cezar) Antonovitsj [kyi, kiui], 18351918, russisk komponist og general. Han dannet sammen med Balakirev, Borodin, Musorgskij og Rimskij-Korsakov en gruppe kalt «de mektige fem», som ønsket å fremme en nasjonal russisk musikk uavhengig av den internasjonale roman­ tiske stil. Av disse komponister regnes Cui som den minst nyskapende og betydelige, og hans verker har hatt vanskelig for å holde seg på reper­ toaret. En rekke operaer, som William Radcliff og Mandarinens sønn, står sentralt i produksjonen,

George Cukor ble kjent for sin regissering av kvinner. Her instruerer han Sophia Loren under innspillingen av Heller With a Gun.

som også omfatter orkesterverker, kammermu­ sikk, kor, sanger m.m. Han var også virksom som skribent. Cuiabå [kujova], by i Brasil, hovedstad og regio­ nalt senter for delstaten Mato Grosso, ved Paraguais bielv Cuiabå, 180 moh.; 483 300 innb. (2000). Ciuabå er en av Brasils pionerbyer med en meget raskt økende befolkning (i perioden 1950-70 over 10 % årlig, 1980-91 6 % årlig). Byen dekker et areal på 12 790 km2, og viktigste næringsveier er landbruk med storfeavl, handel og servicenæring. Innenfor byens grenser dyrkes maniok, sukker­ rør, mais, soyabønner og appelsiner. Universitet (1970). Byen ble grunnlagt 1719 av gull- og slavesøkende bandeirantes, 'pionerer'. Ved overgan­ gen til 2000 ble det lagt frem ambisiøse planer om å fullføre fem gigantiske prosjekter som ferdigstilt vil gjøre byen til et svært viktig kommunikasjonssenter: jernbaneforbindelse med Santos’ havn, Ely Culbertson. Bak kortene i Oslo 1952.

asfaltering av hele veistrekningen Cuiabå-Santarém, veiforbindelse med Stillehavet, vannveien langs elven Paraguai, og forbindelse med gassrør­ ledningen fra Bolivia til Brasils sentrale strøk. Cui bono? (lat.), Til gagn for hvem?, Cicero i talen for Milo. Cuijp [køip], nederlandsk malerfamilie, som ve­ sentlig virket i Dordrecht. Aalbert Cuijp, 1620-91, elev av sin far Jacob Gerritsz Cuijp (1594-1652); først påvirket av Jan van Goyen, utviklet seg til å bli en av Nederlands betydeligste kunstnere på sitt område. Malte store landskapskomposisjoner med dominerende men­ neske- og dyrefigurer i forgrunnen. Benjamin Gerritsz Cuijp, 1612-52, halvbror av A. Cuijp, var også elev av faren, men utviklet seg videre under påvirkning av Rembrandt. Historieog genremaler. Cuillin Hills [kjuilin-], fjell i Storbritannia, Skott­ land, høyeste punkt på Isle of Skye, Inner Hebrides, ca. 1000 moh. Cui prodest? (lat.), hvem (el. hva) har nytte av det? cuisine [kuizin] (fr.), kjøkken; kokekunst, matla­ ging; mat. Cujus regio, ejus reljgio (lat.), Tandsherrenes religion skal være undersåttenes', grunnsetning i det såkalte kirkelige territorialsystem som inne­ bærer at undersåttene skal bekjenne seg til her­ rens konfesjon. Prinsippet ble ofte gjennomført i reformasjonstiden. Det ble knesatt ved religions­ freden i Augsburg i 1555 og kom til å bestemme de forskjellige konfesjoners geografiske utbredelse i Tyskland. Prinsippet ligger også til grunn for innføringen av reformasjonen i Norge. I nyere tid er prinsippet regnet som motstridende til religi­ onsfriheten. Cukor, George [kjuka], 1899-1983, amerikansk filmregissør. Med bakgrunn som teaterinstruktør virket han de første årene etter lydfilmens gjen­ nombrudd som replikkinstruktør i Hollywood. Hans første suksesser var solide underholdningsfilmer med litterært forelegg, som David Copperjield (1935) og Camille (Kameliadamen, 1936). Som regissør for Gone With the Wind (Tatt av vin­ den, 1939) ble han imidlertid avskjediget etter ti dager og erstattet av Victor Fleming. Cukor kom sterkt tilbake med The Philadelphia Story (En nyde­ lig historie, 1940), en romantisk komedie hvor Cukors evner som personinstruktør kom til sin rett. Blant hans senere suksesser: Gaslight (Gasslys, 1944), Born Yesterday (Født igår, 1950) og A Star is Born (En stjerne blir født, 1954). Musikalen My Fair Lady (1964, Oscar) var en påkostet prestisjeproduksjon. Culainn, Culann, i irske legender kong ►Conchobars smed. Culbertson, Ely (Ilja) [kAlbatsn], 1891-1955, født i Romania, amerikansk bridgeekspert. Tilbrakte sin barndom i Russland og utdannet seg senere i økonomi og politikk i Sveits og Frankrike. Deltok 1917 i de russiske revolusjonsbegivenheter og ble fengslet. 1921 slo han seg ned i USA og giftet seg med bridgelæreren Josephine Murphy Dillon (18981956). Han utgav fra 1929 magasinet Bridge World, hvor ekteparet publiserte et system for meldinger i kontraktbridge. Meldesystemet ble oppkalt etter Culbertson og gjorde hans navn verdensberømt. Han lanserte i 1930-årene systemet over hele USA og utfordret kritikere til turneringer for å bevise dets overlegenhet. Han dannet bridgesyndikat, utdannet bridgelærere, startet bridgeklubb, skrev avisartikler og opptrådte på film og i radio. Utgav flere bridgebøker, bl.a. Contract Bridge Blue Book (1930), Red Book on Play og Contract Bridge _ Complete.

493 Culbertson engasjerte seg senere i internasjonalt fredsarbeid, bl.a. i En Verden-bevegelsen, stiftet fredsorganisasjoner og utgav bøker om emnet. Selvbiografi The Strange Lives of One Man (1940, norsk utg. 1946). Culdees [kAldi:z] (eng., av irsk Céile-Dé, 'en gudsvenn', senere satt i forbindelse med lat. cultorDei, 'en dyrker av Gud'), religiøse samfunn av prester, munker og legfolk i Irland på 700- og 800-tallet som ønsket å reformere munkevesenet i kirken. På grunn av vikingenes herjinger fikk de liten innflytelse i Irland, men hadde en viss innvirk­ ning på kontinentet. cul-de-sac [ky da sak] (fr., eg. 'i bunnen av ves­ ken'), blindgate; vanskelig situasjon. Culiacån [kuliakan], by i Mexico, hovedstad i delstaten Sinaloa, ved Rio Culiacån, på kystsletta 50 km fra stillehavskysten; 540 800 innb. (2000). Handelssenter; lær- og tekstilindustri, kjent for dyrking av vintergrønnsaker. Universitet (1873). Vakker by med katedral (1855) og stor park. Grunnlagt 1531 og en viktig by i den første kolo­ nitiden. Gullberg, Birgit Ragnhild, 1908-99, svensk koreo­ graf og ballettleder; g.m. Anders Ek, mor til Mats og Niklas Ek. En av samtidens ledende eksponen­ ter for det dansede drama; utdannet hos Kurt Jooss, Sigurd Leeder og Martha Graham. Gjorde seg først bemerket for sine politiske satirer frem­ ført i svenske revyer under den annen verdens­ krig. Hun presenterte 1944 med eget ensemble sine første større arbeider Offensiv, Romeo och Julia, Herkules vid skiljovdgen. Dannet 1946 Svenska Dansteatern sammen med Ivo Cramér og var fast koreograf ved Stockholms operaballett 1952-57, senere freelance, og koreograferte sine balletter for en rekke europeiske ensembler (bl.a. Den Norske Operas) såvel som i Nord- og Sør-Ameri­ ka. Fra 1967 ledet hun sitt eget kompani ved Svens­ ka Riksteatern, hvor hun ble etterfulgt av sønnen Mats Ek. 11994 ble den amerikanske danser og koreograf Carolyn Carlson ny kunstnerisk leder. Cullberg satte i de senere år opp flere av sine verk både i og utenfor Norden, spesielt Frøken Julie, hennes mest kjente ballett. Opp gjennom årene utdannet hun seg i en rekke moderne former for danseteknikk så vel som i klassisk ballett, og eklektisismen i hennes formspråk gjorde det mulig å tilpasse det en rekke ulike dramatiske sujetter, de fleste hentet fra litteratur eller myto­ logi. Gjennombruddet for det spesifikt cullbergske i dansedramaet kom med Froken Julie 1950, pre­ get av en personlig sammensmeltning av klassiske og moderne elementer. Formen ble utviklet vide­ re i Medea (1953), Månrenen (1957) og Kvinnan vid havet (1960, etter Ibsens Fruen fra havet). Kontakt med Martha Grahams teknikk preget hennes balletter titover i 1960-årene: Dionysos (1965), Lekvattnet (1967), Eurydike dr ddd (1968), Romeo och Julia (1969), Bellman (1971) og andre, hvorav flere er koreografert om for fjernsyn; også rene Ijernsynsballetter, f.eks. Den elaka drottningen (over Snehvit-temaet, Prix d'Italia 1961). Peer Gynt, laget for norsk fjernsyn til Gunnar Sønstevolds musikk (1976), var ikke så vellykket, men møtet med Allan Petterssons musikk ble en ny blomstring for Cullberg, som i sin Rapport (1976) for Stockholms-operaens ballett etter Petterssons 7. symfoni for første gang skapte ut fra musikken snarere enn fra et dramatisk tema. Hun fortsatte i samme retning i Vid urskogens rand (1977). Sam­ me år opptrådte hun igjen som danser i sønnen Mats Eks ballett Soweto. Hun utgav Baletten och vi (1952). H-CA Litt.: Cullberg, B. m.fl.: Dans i nya dimensioner: B.C. och TV-haletten. 1987; Nåslund, E.: B.C., 1978;

CUMACEER

Nåslund, E.: B.C.s Froken Julie: en svensk balettklassiker, 1995 Cullberg, Erland, f. 4. mai 1931, svensk maler. Han har først og fremst konsentrert seg om psyko­ logisk interessante figurmotiver og landskaper, som f.eks. Visning avjorden (1977, Moderna muse­ et, Stockholm). Hans forkjærlighet for farger gjør ham til en ypperlig kolorist. Gullen, Countee [kAlin], 1903-46, amerikansk forfatter, særlig kjent for sine diktsamlinger, Color (1925), The Ballad of the Brown Girl (1927), Copper Sun (1927) og The Black Christ and Other Poems (1929). Han skrev en roman om Harlem, One Way toHeaven (1932), og redigerte en samling afroamerikansk lyrikk, CarolingDusk (1927). Gullen, Gordon [kAlan], 1914-94, britisk arkitekt og arkitekturskribent, kjent for begrepet Townscape, som han utviklet i tidsskriftet The Architectural Review. 1961 utgav han en bok med samme navn, der han sammenfattet sine teorier. Den visuelle opplevelsen av byen og begrepene beve­ gelse, sted og innhold står sentralt. Med Townscape kom C ullen til å få stor innflytelse på arkitekter og byplanleggere over hele verden, og han ble brukt som byplanekspert ved en rekke prosjekter. Gullen, Paul [kAlin], 1803-78, irsk erkebiskop (1849) og kardinal (1866). Han utfoldet et ener­ gisk arbeid for å styrke den romersk-katolske kirkes stilling i Irland; grunnla skoler og hospita­ ler, lot oppføre kirker og var med på å opprette et katolsk universitet i Dublin 1854. Cullen forsvarte den engelske krone og forfatning og opptrådte gjentatte ganger mot løsrivelse fra det engelske herredømme. CuUinan-diamanten [kAlinan-], verdens største diamant, funnet i januar 1905. Diamanten ble kjøpt av Transvaals regjering for 150 000 pund og gitt til Edvard 7. Uslipt veide den ca. 3100 karat (vel 600 g). Cullinan-diamanten ble slipt til 9 større stener og 96 små briljanter, og disse tilhører nå de britiske kronjuveler. Ca. 66 % gikk bort under slipingen. Oppkalt etter direktøren for Premier Diamond Mine (Transvaal) Company, eiere av gruvene hvor den ble funnet. Culloden [kAlådn], Culloden Moor, slagsted i SkottBirgit Cullberg. Foto fra 1983.

land, slette øst for Inverness. Her seiret 16. april 1746 engelskmennene under ledelse av hertugen av Cumberland over den engelsk-skotske tronpretendenten Karl Edvard Stuart («Bonnie Prince Charlie»). Slaget varte bare 40 minutter og kostet ca. 1000 skotter og 50 engelskmenn livet. Slaget ved Culloden var den siste væpnede trefning mellom engelskmenn og skotter, og samtidig det siste feltslag på britisk jord. Skottene oppgav i og med dette nederlaget sin selvstendighetskamp. Gulmann, Karl, 1821-81, tyskfødt matematiker og ingeniør, professor i Ziirich fra 1856 til sin død. I sitt arbeid Die graphische Statik (1864), la Culmann et helt nytt og moderne grunnlag for den grafiske løsning av problemer i statikken. culpa (lat.), skyld, juridisk om en del av skyldbegrepet: uaktsomhet, i motsetning til svik og forsett (lat. dolus.) culteranisme (av sp.), litterær retning innen spansk barokk litteratur. Hovedrepresentant var dikteren ►Gongora, derav også betegnelsen «gongorisme». Jf. ►conceptisme. cultivar, fork, cv, er ifølge internasjonale regler en samling av dyrkede planteindivider som kan skilles ved morfologiske, fysiologiske, cytologiske, kjemiske eller andre sikre skillemerker. Kulturfor­ mer innenfor hagebruk, jordbruk og skogbruk som ved kjønnet eller ukjønnet reproduksjon beholder sine sikre skillemerker, får den interna­ sjonale betegnelsen cultivar. Cultural Survival [kAltJørøl savaival], CS, antropo­ logisk hjelpeorganisasjon opprettet 1972 av en gruppe samfunnsvitere ved Harvard University, USA. Formålet er å støtte truede etniske minorite­ ter og urbefolkninger. CS gir bistand til grupper og prosjekter som hjelper etniske enheter («stam­ mer» og folk) til å mestre situasjoner som inne­ bærer fare for tap av eksistensgrunnlag og men­ neskerettigheter. Organisasjonen er eller har vært engasjert i prosjekter for bl.a. san-folket (busk­ menn) i Botswana, yanomamo i Brasil og Vene­ zuela, flere stammer i Mato Grosso, Brasil og folkegrupper i Chiapas, Mexico. CS og ►Interna­ tional Work Group for Indigenous Affairs (IWGLA) utfyller hverandre, idet CS særlig legger vekt på å styrke selvfølelse, etnisk identitet og kreativi­ tet. Organisasjonen gir ut en rekke publikasjoner, bl. a. Cultural Survival Quarterly og Newsletter. Culver City [kvi va ski], by i USA, California, nær Los Angeles; 39 700 innb. (2002), inngår i Los Angeles-regionen og ligger like nord for L. A. International Airport. Grunnlagt 1914, kjent for produksjonen av filmer (Metro-Goldwyn-May­ er). Industrien omfatter produksjon av flydeler, elektronikk og petroleum. cum (lat.), med, sammen med, i forbindelse med, meget. I tilsvarende betydning som forstavelse com-, kom- foran b, m, p (av og til f); col-, kol- foran 1; cor-, kor- foran r; con-, kon- foran alle konsonan­ ter unntatt b, h, 1, m, p, r (av og til foran andre). cum grano sglis, 'med et korn salt', om noe som må forstås med en viss kritikk eller modifikasjon. cum laude, 'med ros', karaktergrad ved bestått eksamen (underforstått admissus'). cumaceer, Cumacea, krepsdyrorden i underklas­ sen storkreps. Små, rekelignende krepsdyr med oppsvulmet hodebryststykke og lang, tynn bakkropp. Bare den forreste del av kroppen er dekket av et hodeskjold, carapax. Øynene sittende, små, som regel sammensmeltet. Cumaceene lever nedgravd i sand og mudder i sjøbunnen på noe dypere vann, hvor de lever av små bunnorganis­ mer. Flere arter ved vår kyst. Cumaceer. En Diastylissculpta. Hunn med rugepose. Forstørret. (Etter G.O. Sars.)

494

CUMAE Cumae (lat., gr. Kyrne), i oldtiden berømt by, eldste greske koloni i Italia, 16 km vest for Napoli. An­ lagt av jonere og aiolere fra Euboia antagelig allerede før 750 f.Kr.; moderby til Napoli; blom­ strende handelsby, høydepunkt ca. 500 f.Kr. Under Roma 338 f.Kr. Byen var formidler av Mellom-Italias forbindelse med gresk kultur og et viktig sted for Apollondyrkelsen; i en hule spådde den kuméiske sibylle. Cumae hadde en viss be­ tydning helt til byen ble ødelagt av napolitanere 1207. Ruiner av en borg (akropolis) med rester av ringmur, et amfiteater, rester av villaer og graver. Cumali, Necati [dgumala], 1921-2001, tyrkisk forfatter. Best kjent for sine novellesamlinger fra Makedonia rundt århundreskiftet, bl.a. Makedonya 1900 (1976) og Forfalne fjell (1995), hvor emnet er etniske motsetninger på Balkan, samt for novellesamlingen Tørkesommeren (1962). Cumana, by i nordlige Venezuela, på begge sider av Rio Manzanares, 2 km fra utløpet i Karibiske hav; 263 200 innb. (2002). Handelssenter; eks­ port av kaffe, kakao, tobakk, frukt og grønnsaker m.m. over havnen Puerto Sucre. Fiskehermetikkindustri, bomullsindustri. Saltutvinning i omeg­ nen. Noe turisme. Universitet (1958). Grunnlagt 1523, skal være den eldste europeiske bosetting på det søramerikanske fastland. Byen har flere ganger vært ødelagt av jordskjelv. Cumann na nGael [kpman na næ:l] (irsk 'gælernes samfunn'), irsk politisk parti som oppstod ved sprengningen av Sinn Féin i 1921. Den fredsvennlige del tok navnet Cumann na nGael og ble regjeringsparti, mens det gjenværende Sinn Féin begynte borgerkrigen. Cumann na nGael satt med makten til 1932 da det ble avløst av de Valeras parti Fianna Fåil. 1 1933 gikk Cumann na nGael opp i ►Fine Gael. Cumberland [kAmbabnd], grevskap (county) i Storbritannia, nordvestre England, innlemmet i den administrative enheten ►Cumbria. Historie. Cumberland betyr kymrernes land. Landet, som antagelig hørte til de keltiske briganters område, ble erobret av romerne (Agricola) 78-80 e.Kr. Det holdt seg som keltisk langt ned i tiden som en del av kongeriket Strathclyde, selv om angelsaksere fra Northumbria erobret og koloniserte de lavere deler av landet. I begynnel­ sen av 900-tallet ble landet erobret og kolonisert av nordmenn fra Irland. Mange stedsnavn av norsk opprinnelse vitner av dette, f.eks. å, bekk, breid, bu, tveit. Mange av de nordmenn som slo seg ned her synes å ha vært påvirket av irsk, idet bestemmelsen i en del navn kommer etter, som på irsk, og ikke først som på norsk, f.eks. Bechblenekar, Blenecarn-bekken. Cumberland [kAmbabnd], by i USA, Maryland, ved Potomac River, 215 km nordvest for Baltimo­ re; 21 100 innb. (2002). Danner en større byregi­ on (metropolitan area) som strekker seg inn i West Virginia, med 98 200 innb. (2000). Jernbaneknutepunkt med store jernbaneverksteder. Brytning av kull i omegnen; produksjon av tekstiler, gum­ mi, stål, glass og jernbaneutstyr. Fort Cumberland ble bygd her i 1755 som en utpost mot fransk­ menn og indianere. George Washington var en tid kommandant her. Bystatus 1850. Cumberland [kAmbabnd], britiske adelstitler. 1 Duketittel som fra 1600- til 1800-tallet ble til­ delt flere prinser av det regjerende britiske konge­ hus, Hannover. Jakob Is dattersønn prins Rupert (1619-82) fikk tittelen duke of Cumberland 1644. Georg 2s tredje sønn, hærføreren prins William Augustus (1721-65) bar tittelen fra sin fødsel, og Georg 3s femte sønn Ernest Augustus (1771— 1851) fikk tittelen 1799. Han ble 1837 konge av Hannover, og tittelen gikk deretter over til hans sønn kong Georg 5 (1819-78), som ble avsatt

1866, og videre til hans sønn hertug Ernst August (1845-1923), som var gift med Christian 9 av Danmarks datter prinsesse Thyra. Tittelen følger fremdeles huset Hannovers overhode. 2 Earltittel som 1525-1643 ble båret av overhodet for slekten Clifford. Cumberland, Richard [kAmbabnd], 1631-1718, engelsk filosof og biskop, studerte i Cambridge, hvor han kom i kontakt med Cambridgeplatonikerne. 1672 utgav han sitt hovedverk, De legibus naturae (Om naturens lover), det første større angrep på Hobbes' moralfilosofi. Cumberland mener at moralsk gode handlinger må fremme den felles velferd, og han regnes derfor som en forløper for den senere engelske utilitarisme. Cumberland, Richard [kAmbabnd], 1732-1811, britisk dramatiker, var en tid i offentlig tjeneste, bl.a. som hemmelig sendemann til Spania. Han skrev mer enn 35 skuespill, mest komedier, og var den fremste representant for det sentimentale drama i siste halvdel av 1700-tallet. Typiske er The Brothers (1769) og The WestIndian (1771). The Jew (1794, inspirert av Lessings Nathan der Weise) tegner et sympatisk bilde av en jøde. Cumberland skrev også et par romaner, memoarer osv. Cumberland, William Augustus [kAmbabnd], duke of C„ 1721-65, britisk hærfører, tredje sønn av kong Georg 2. Han ble 1745 utnevnt til generalkaptein over den engelske armé i Flandern, og led nederlag i den østerrikske arvefølgekrig mot franskmennene under marskalk Moritz av Sach­ sen ved Fontenoy. Overflyttet til Skottland, og slo der ned stuartenes opprør i slaget ved ► Culloden. Ble forhatt i Skottland som «slakteren fra Cullo­ den». I sjuårskrigen 1756-63 tapte han flere slag i Flandern. cumberland county terrier [kAmbabnd kaunti taria], gammelt navn på lakeland terrier. Cumberland Gap [kAmbabnd gæp], pass i USA, gjennom Cumberland Plateau, nær grenseskillet mellom delstatene Kentucky, Tennessee og Virgi­ nia, 500 moh. Oppdaget 1750 av dr. Thomas Walker. Daniel Boones såkalte Wilderness Road gikk gjennom passet fra 1755, som ble en slags port til det ubebygde grenselandet i vest, og ny­ byggere i tusentall drog denne veien i de siste år av 1700-tallet. Fra 1955 nasjonalpark. Cumberland Plateau [kAmbabnd plætou], platå i USA, den sørligste del av fjellkjeden Appalachene, strekker seg sørvestover i en lengde av 725 km fra det sørlige West Virginia til det nordlige Alabama. Platået er gjennomskåret av kildeelvene til Cum­ berland, Kentucky og Tennessee. Det høyeste partiet ligger i østre Kentucky og nordøstre Ten­ nessee, og kalles gjerne CumberlandMountains. Høyest når Big Black Mountain (1263 moh.), den høyeste topp i Kentucky. Området har store fore­ komster av steinkull, og fjellene er dekket av en tett løvskog. Topografien og dårlige kommunika­ sjoner har enkelte steder, spesielt i Kentucky og Tennessee, skapt isolerte småsamfunn. Befolknin­ gen i disse områdene, såkalte «hollows», blir ofte kalt hillbillies. Cumberland River [kAmbabnd -], elv i USA, bielv til Ohio, kommer fra Cumberland Plateau og går gjennom Kentucky og Tennessee, 1106 km lang. Danner i sitt øvre løp Cumberland Falls (21 m). Store damanlegg, bygd ut i 1950-årene av Ten­ nessee Valley Authority (TVA), har gjort elven seilbar i en lengde av ca. 800 km. Største by langs elven er Nashville i Tennessee. cumberlandsaus [kAmbabnd-], kald saus til kjøtt, laget av bl.a. rødvin, ripsgelé, sennep og evt. finstrimlet skall av sitron eller appelsin. Cumberland Valley [kAmbabnd væli], USA, Pennsylvania, en del av den store lengdedal i Alleghe-

ny Mountains, mellom Harrisburg ved Susquehanna og Williamsport ved Potomac River. Cumbernauld [kAmbanå:!], by i Storbritannia, Skottland, Dunbartonshire, 21 km nordøst for Glasgow; 49 700 innb. (2001). Produksjon av elektrisk utstyr, kontormaskiner, tepper m.m. Cumbernauld ble 1956 utpekt til new town, for å avlaste Glasgow-området. Byen har vunnet aner­ kjennelse for originale arkitektoniske løsninger. Gående og kjørende trafikk er helt atskilt. Cumbre, 'fjelltopp', Cumbre de Uspallata, pass i Sør-Amerika, Andesfjellene, ca. 33° s.br., sør for Aconcagua, 3760 moh. Gjennom Cumbre fører jernbane fra Buenos Aires over Mendoza i Argen­ tina til Valparafso i Chile. I passet Kristus-statue til minne om grensefred mellom Chile og Argentina. Cumbria [kAmbrb], administrativ enhet i Storbri­ tannia, nordvestlige England, omfatter grevskape­ ne Cumberland og Westmoreland, samt mindre deler av Lancashire og Yorkshire; 6824 km2 med 487 800 innb. (2001). Natur. Strekker seg langs Irskesjøen fra Morecombe Bay til Solway Firth; omfatter det natur­ skjønne Lake District. Landskapet domineres av Penninene og Cumbrian Mountains; høyeste topper er Scafell (978 moh.), Helvellyn (951 moh.) og Skiddaw (931 moh.). Mellom disse fjellene ligger et lavlandsområde omkring Carlisle, som dreneres av elvene Eden og Kent. Flere av elvene er gode lakseelver. Næringsliv. Jordbruket er i lavlandet basert på melkeproduksjon og dyrking av havre og rotvekster; i høylandet drives saueoppdrett. Industrien er relativt beskjeden; viktigste industriby (skips­ verft) er Barrow-in-Furness. En del lettindustri, særlig i Workington og Whitenhaven. Turisme. Industrien var tidligere knyttet til lokale forekom­ ster av kull som nå er uttømt. Ved Sellafield ligger Storbritannias første kjernekraftverk, i drift fra 1956. Cumbria, walisisk kongedømme i sørvestlige Skottland; se ►Strathclyde. Cumbrian Mountains [kAmbrbn mauntinz], Stor­ britannia, det høyeste fjellandskap i England, i Lake District; høyeste topper er Scafell Pike (978 moh.) og Helvellyn (951 moh.). Cumhuriyet (tyrk. 'Republikken'), tyrkisk dags­ avis, politisk uavhengig, utkommer i Istanbul, grunnlagt 1924. Den regnes som en innflytelses­ rik kvalitetsavis. Opplag: ca. 75 000. Cummings, Constance [kAmitjz], f. 1910, britisk skuespiller, født i USA. Opptrådte på Broadway og i en rekke Hollywood-filmer i 1920- og 1930årene, men etablerte seg som skuespiller i Storbri­ tannia fra omkring 1935. Har hatt hovedroller bl.a. i Lang dags ferd mot natt, og spilt i flere britiske filmer, bl.a. Busman 'sHoneymoon (1940) og Blithe Spirit (1945). cummings, e.e. [kAmiqz], eg. Edward Estlin Cum­ mings, 1894-1962, amerikansk dikter og maler, studerte ved Harvard. Han deltok i den første verdenskrig og tilbrakte, som følge av en misfor­ ståelse, en tid i fransk fangenskap. Dette gav emnet til romanen The Enormous Room (1922). Cummings var en av sin tids mest egenartede lyrikere. Hans dikt spenner over hele spekteret fra en nesten sentimental romantikk til en krass og ofte kynisk realisme. Selv om enkelte dikt kan skjemmes av en noe oppkonstruert eksperimen­ tering med språkets og typograflens muligheter, har han skrevet mange som synes sikret en varig plass i engelskspråklig litteratur. De fleste diktene fra en lang rekke samlinger er samlet i Poems 1923-1954 (1954). I tillegg kommer 95 Poems (19 5 8), 73 Poems (196 3) og Complete Poems, 19041962 (1989). Av andre arbeider kan nevnes Eimi (1933), en reisebeskrivelse fra Soyjetunionem

495 CIOPW (1931) med eksempler på hans skisser og malerier, og six nonlectures (1953). cummingtonitt, grått til grønt, fibrig mineral i amfibolgruppen, se ►amfiboler. Navn etter Cummington, Massachusetts. Cumont, Franz Valéry Marie [kymå], 1868-1947, belgisk filolog og religionshistoriker. Arbeidet sær­ lig med studiet av oldtidens synkretisme og religionstyper som ►Mithra-dyrkelsen og ►manikeismen. Hovedverker: Textes et monuments figurés relatifs aux mysteres de Mithra (2 bd., 1896-99), Les Mystéres de Mithra (1900, 3. utg. 1913), LesReligions orientales dans le paganisme romain (1907), Recherches sur le manichéisme (3bd., 1908-12). cumulonimbus (av cumulus og nimbus'), bygeskyer, en av de ti hovedtyper av skyer, har begrenset utstrekning horisontalt, men stor vertikal utstrek­ ning og stort vanninnhold. Sett fra siden gir en cumulonimbus inntrykk av kraftig opptårnede skymasser, med trevlete slør (ambolt) i toppen hvis skyen spres i bredden av vind i høye luftlag. Nedenfra virker skyen mørk, iblant blåsvart. Dannes når oppvarmet fuktig luft stiger i ustabile luftmasser. Kan strekke seg fra troposfærens lavere nivåer (fra 1000 m) opp til grensen mot stratosfæren, på våre bredder opp til 10 00015 000 m, i tropene opp til 20 000 m. Består av en blanding av vanndråper og iskrystaller. Gir bygenedbør, ofte intens hagl, torden, kraftige vindkast og iblant virvelvinder (skypumper, tromber, tornadoer). cumulus (av lat. 'haug'), haugskyer, en av de ti hovedtyper av skyer, er enkeltstående, tette skyer gjerne med flat underside og overside med blomkållignende form. Dannes i de lavere nivåer av atmosfæren (fra 1000 m) og vokser oppover, ofte i form av kupler eller tårn. Cumulus er den van­ ligste skytype over land om sommeren i godvær. Den dannes når luft oppvarmes nær bakken, stiger til værs og blir avkjølt så vanndampen kon­ denserer. Den vannrette undersiden markerer da kondensasjonsnivået. Cumulus som løser seg opp, er typisk for høytrykk. Under mer ustabile vær­ forhold kan den utvikle seg videre til ►cumulo­ nimbus. cuna, kuna, chibcha-talende indiansk folk som holder til på Darién-kysten i Panama, særlig på San Blas-øyene. De kalles derfor også San Blasindianere. Noen bor over grensen til Colombia. Folketallet er litt over 38 000, fordelt på 39 lands­ byer på øyene og 9 på fastlandet. Cunaene driver intensivt jordbruk på fastlandet, og de pendler daglig mellom fastlandet og øyene i uthulte kano­ er med seil. Jakt og fiske er binæringer. Cunaene er kjent for sin spesielle billedskrift, sin etniske bevissthet og sin evne til politisk mobilisering for å forsvare sine rettigheter. En forholdsvis høy prosent av albinos blant cunaene har gitt dem tilnavnet «hvite indianere». I 1927 gjorde den svenske etnografen Erland ►Nordenskiold feltar­ beid blant cuna- og choco-indianerne, og han fikk senere hjelp av cunaen Rubens Pérez Kantule til å studere billedskriften. Cunard Line [kjuna:d lain], tidl. Cunard Steam­ ship Co., britisk cruiserederi grunnlagt 1878 som en fortsettelse av et britisk-amerikansk postdampskipsrederi, grunnlagt 1839 av bl.a. Sir Samuel Cunard (1787-1865). Rederiet har hatt flere av verdens største passasjerskip, bl.a. ► Queen Mary (fra 1934) og ►Queen Elizabeth (1936-40). Begge ble 1967-68 solgt til USA. Flere av Cunardlinjens skip erobret Atlanterhavets blå bånd (se tabell i Nøkkelbindet) for raskeste nordatlantiske overfart mellom Europa og Amerika, bl.a. Campania, Lucania, ►Lusitania, Mauretania og Queen Mary. Cunard Line overtok også Den Norske Amerikalinjes cruiseskip Sagafjord (videresolgt 1997) og ► Vistafjord. Per 2004 har Cunard tre cruiseskip:

CUNNINGHAM

Cumulus-skyer en mild vårdag.

Caronia (det tidl. Vistafjord fra 1973), Queen Elizabeth 2 (1969) og Queen Mary 2 (2004). Det nye Queen Victoria er planlagt ferdig 2007. Cunard ble 1971 overtatt av industrikonsernet Trafalgar House, som 1996 gikk inn i norske Kværner. 1998-99 ble Cunard Line solgt til ame­ rikanske ► Carnival Corporation. Cunctator, (lat.), nøleren, økenavn på den romer­ ske diktator Quintus Fabius Maximus pga. hans forsiktige krigføring i kampen med Hannibal. Cuneo.

1 Provins i nordlige Italia, Piemonte, grenser i vest og sørvest til Frankrike; 6903 km2 med 561 730 innb. (2003). Hovedstad: Cuneo. Fjellandskap (Alpene) i grensetraktene, med flere dalfører i ret­ ning vest-øst. Lavere landskap i øst og nord. Dyrking av korn og frukt samt husdyrhold (storfe og svin). Variert industri, bl.a. produksjon av biler, møbler, byggemateriell, gummi, nærings- og nytelsesmidler m.m. 2 By i Italia, Piemonte, hovedstad i provinsen Cuneo, ved sammenløpet av Stura og Gesso, 80 km sør for Torino; 52 330 innb. (2001). Næringsog nytelsesmiddel-, silke-, metall- og gummiin­ dustri m.m. En stor viadukt (Viadotto Soleri) over Stura binder den gamle og den moderne bydelen sammen. Gotisk katedral fra 900-tallet, fransiskanerkirke fra 1227. Grunnlagt 1189. Cuneo var tidligere betraktet som nøkkelen til den øvre Posletta, og var sterkt befestet og ofte forgjeves beleiret. cuneus (lat.), kile; betegnelse for romerhærens kileformede slagorden. Også brukt om en sektorformet avdeling av tilskuerplassene i romersk teater. Cunha, Euclides da [kunjA], 1866-1909, brasi­ liansk skribent og forfatter, opprinnelig ingeniør og militær. Var hele sitt liv en politisk opprører og samfunnskritiker, og opplevde derfor mange vanskeligheter, men også stor anerkjennelse, inntil han ble myrdet 53 år gammel. Etter utgivelsen av sitt hovedverk Os Sertdes i 1902 ble han valgt inn i det brasilianske akademi. Boken beskriver den siste, blodige fasen av kam­ pen mot «Canudos-opprøret» i innlandet i NordBrasil i 1887, begivenheter som han fulgte i egen­ skap av journalist, og som i de senere år også er behandlet skjønnlitterært av peruaneren Vargas

Llosa (på norsk Dommedagskrigen). Skildringen er primært en dokumentarisk beskrivelse av hendel­ sene, av bakgrunnen for opprøret og av hoved­ personene, dessuten en skildring av de øde land­ områdene, menneskene som befolker dem og de materielle og kulturelle forholdene de lever un­ der. Dette er forhold som ble sentrale i den regio­ nale litteraturen som vokste frem i 1930- og 1940-årene, og da Cunha er selv blitt stående som en foregangsmann innen studiet av historiske og sosiologiske forhold i det brasilianske samfunn i vårt århundre. Cunhal. Alvaro, f. 1913, portugisisk politiker (kommunist). Medlem av det portugisiske kom­ munistpartiet (PCP) fra 1931. Fengslet 1937-38, 1940, 1949-60.1 eksil 1960-74. Etter statskuppet 1974 var Cunhal medlem av den provisoriske regjering 1974-75. Medlem av Nasjonalforsam­ lingen 1975-91. Generalsekretær i PCP 1961-92, den siste ortodokse kommunistlederen i Europa, cunico, magnetisk materiale med kobber (Cu), nikkel (Ni) og kobolt (Co); lett å bearbeide. Nav­ net er dannet av de kjemiske symboler. Cunningham, Alan Gordon [kAnirjam], Sir, 18871983, britisk offiser, bror av A. B. Cunningham. Ble øverstkommanderende i Øst-Afrika 1940 og ledet erobringen av Etiopia 1940-41, deretter sjef for 8. armé i Egypt, men alt nov. 1941 avløst av general Ritchie under den innledende storkamp ved den britiske offensiv denne høsten. Overkommissær i Palestina 1945-48. Cunningham, Allan [kAnirpm], 1784-1842, britisk (skotsk) dikter; samlet folkeviser og skrev selv dikt, som han til dels utgav for å være gamle. Han skaffet på den måten det meste av stoffet til R. H. Cromeks Remains ofNithsdale and Galloway Song (1810). Til hans mest kjente verker hører Traditional Tales of the English and Scottish Peasantry (1822), The Songs ofScotland, Ancient and Modern (182 5) og Lives of the Most Eminent British Painters, Sculptors and Architects (6 bd., 1829-33). Cunningham, Andrew Browne [kAnirpm], 1. viscount Cunningham of Hyndhope, 1883-1963, britisk sjøoffiser, bror av A. G. Cunningham. Antatt i marinen 1898, kontreadmiral 1932, viseadmiral 1936, admiral og sjef for middelhavsflåten 1939, Admiral of the Fleet 1943, 1. Sea Lord 1943-46. Beseiret den italienske flåte ved

496

CUNNINGHAM

Taranto 11. nov. 1940 og ved Matapan 28. mars 1941. Ledet de sjømilitære operasjoner ved den allierte invasjon i Nord-Afrika 1942. Den 10. sept. 1943 tok han på Malta imot den italienske flåten som hadde overgitt seg. Formann i Den skotske kirkes øverste råd 1950-52. Utgav selvbiografien A Sailors Odyssey (1951). Cunningham, Imogen [kAnirjam], 1883-1976, amerikansk fotograf. Åpnet 1910 et portrettatelier i Seattle, ble først kjent for sine portretter av kulturpersonligheter. Hun ble en av banebry­ terne i fotografigruppen f/64 og viste der inntren­ gende naturstudier. Hun behandlet ofte spesifikt kvinnelige forhold i sine fotografier, f.eks. i Den uoppredde sengen (1957). Fotograferte for ameri­ kanske og europeiske tidsskrifter. Hennes fotogra­ fier finnes samlet i de posthumt utgitte bøkene Imogen! Imogen Cunningham Photographs, 19101973 (1974) og After Ninety (1977). Cunningham. John [kAnirpm], ca. 1575-1651, skotsk adelsmann. Ble 1605 leder av en ekspedi­ sjon på tre skip utsendt av Christian 4 for å gjen­ oppdage Grønland. Med skipene fulgte James Hall, som kjentmann i grønlandske farvann. Med to av skipene, Trost og Katten, kom Cunningham inn til Grønlands vestkyst på 66V20 n.br. til Kong Christians Fjord og møtte grønlendere. Det tredje skipet, Løven, kom inn til kysten av Grønland litt lenger sør. og alle tre skipene kom hjem samme høst. Cunningham deltok også i en ekspedisjon til Grønland 1606 utsendt av Christian 4, og ledet av Godske Lindenow. Fikk 1619 Vardøhus i forlening. Han kaltes mest Hans Kønig i Danmark og Norge. Litt.: NBL 2. utg. Cunningham, John Henry Dacres [kAnirjøm], Sir, 1885-1962, britisk sjøoffiser. Antatt i marinen 1900, kontreadmiral 1936, viseadmiral 1938, admiral 1943, Admiral of the Fleet 1948. Som sjef for 1. krysserskvadron deltok han i operasjonene på norskekysten 1940. Den 7. juni 1940 førte han kong Haakon og den norske regjering fra Tromsø Imogen Cunningham. Den uoppredde sengen. Fotografi, 1957.

Merce Cunningham. Danseren og koreografen i et karakteristisk sprang. Foto fra 1942.

til England i flaggskipet Devonshire. 1 1943 etter­ fulgte han admiral A. B. Cunningham (ikke be­ slektet) som sjef for middelhavsflåten. Fra 1946 til 1948 var han 1. Sea Lord og sjef for marinens stab. Cunningham, Merce [kAiritjøm], f. 1919, ameri­ kansk danser, dansepedagog og koreograf hvis arbeid har vært retningsgivende for utviklingen av moderne scenedans. Han var solist hos Martha Graham 1939-45, fikk eget ensemble 1953, åpnet egen skole i New York 1959; verdensturné 1964.1

en rekke koreografiske arbeider har han stilt spørsmålstegn ved scenedansens allment aksep­ terte grunnprinsipper: kontinuitet og forholdet til musikken. Hans verk har ofte blitt til i samarbeid med komponisten John Cage og med malere som Rauschenberg og Warhol. Hans mest kjente bal­ letter omfatter The Seasons (1947), Springweather and People (19 5 5), Antic Meet (1958), Summerspace (1958), How to Pass, Kick, Fall and Run (1965), TV Rerun, BorstPark (1972). Gjestet Norge 2002 da Merce Cunningham Dance Company åpnet den første CODA-festivalen for samtidsdans i Oslo med hans Event. Har utgitt Notes on Choreography (1969). Litt.: Copeland, R.: M.C.: the modemizing of modem dance, 2004; Kostelanetz, R., red.: M.C.: dancing in space and time, essays 1944-1992 by J. Anderson ... [et al.], 1992; Vaughan, D.: M.C.:fiftyyears, ed. by M. Harris, 1997 Cunningham, Michael [kAnirpm], f. 1952, ameri­ kansk forfatter; har høstet stor anerkjennelse for sine noveller og for romanene A Home at the End of the World (1990), Flesh andBlood (1995; norsk overs. Kjøtt og blod, 1996) og TheHours (1998; norsk overs. Timene, 2002), som bl.a. ble beløn­ net med Pulitzerprisen. Sistnevnte henter sin tittel fra Virginia Wolffs arbeidstittel for Mrs. Dalloway, og er også en gest til forfatteren. Gjennom tre ulike kvinneskikkelser gis ulike perspektiver på hvordan livet og de valg det fordrer blir avgjøren­ de for kvinnene. Land's End: A Walk Through Provincetown (2002) er en beskrivelse av den lille byen og fristedet Provincetown ytterst på Cape Cod. Cuno, Wilhelm, 1876-1933, tysk finansmann og politiker (partiløs). Fra 1918 sjef for HamburgAmerika-linjen. Han ble rikskansler nov. 1922 og ledet en moderat konservativ regjering som stod næringslivet nær. Hans forslag om erstatnings­ spørsmålet ble avvist av ententen, og etter at Frankrike jan. 1923 hadde besatt Ruhr, støttet han den passive tyske motstand. Det katastrofale fallet i verdien på tyske mark som fulgte gjorde hans stilling uholdbar, og han gikk av aug. 1923. Cunobeljnus, (kymrisk Cymbeline), død 43, britannisk konge. Han ble ca. år 10 konge over de britis­ ke stammene som bodde nord for Themsen. Med Camulodunum (nåværende Colchester) som hovedstad erobret han store deler av det sørøstli­ ge England. Hovedperson i Shakespeares drama Cymbeline. Cunojåvri [tfunojævrø], Storvatnet, vann i Narvik kommune, Nordland, på grensen til Sverige, 1,5 km2, 702 moh. Cuoco. Vincenzo [kuåkå], 1770-1823, italiensk historiker. Han fikk en betydelig innflytelse på 1800-tallets historieskriving, særlig gjennom hovedverket Saggio storico sulla rivoluzione napoletana del 1799 (1801). Verket er faktaorientert og stilen nøktern, begge deler uvanlig i forhold til tidens gjeldende bombastiske og retoriske stil, cuoika [tJoika], samisk sammensetningsledd i stedsnavn: mygg. Cuokkarassa [tfuåkkarajja], Cohkaråssa [tjåh-], fjelltopp i Porsanger kommune, Finnmark, i fjellrekken Gaisene, sørvest for bomen av Porsangerfjorden. En av Finnmarks høyeste fjelltopper, 1139 moh. Cuonjaoaivi, fjell på grensen mellom Kvænangen og Nordreisa kommuner, Troms; 1086 moh. cuooomånnu, samisk navn på april. Navnet betyr 'skaremåneden', tiden med tøvær og nattefrost, som gir skare på snøen. cup [kAp, norsk utt. køp] (eng. 'beger', samme ord som norske 'kopp')

497 1 Pokalpremie i idrett, som regel vandrepokal; også om selve pokalkonkurransen. 2 Konkurransesystem etter utslagsmetoden, hvor bare vinneren av en kamp går videre i konkur­ ransen, som avsluttes med en cupfinale mellom to. Cupmetoden er mest brukt i fotballturneringer og andre lagspill, men også i individuelle idretter som tennis. I ►seriesystemet spiller alle mot alle. Cuphea, planteslekt i kattehalefamilien, se ►krokbeger. Cupjdo (lat. 'attrå, begjær'), det latinske navn på kjærlighetsguden, se ►Eros. Cupressus, bartreslekt, se ►sypress, cupritt (av lat. 'kobber'), rødkobbererts, et mineral som kjemisk er et kobberoksid, Cu2O, krystallise­ rer kubisk. Finnes som overtrekk på gedigent kobber i Dalane i Kviteseid og Årdal i Sogn og ellers i små mengder flere andre steder. Cupritt er typisk knyttet til oksidasjonssonen i kobberforekomster og har atskillig betydning som kobbermalm, f.eks. i USA og Chile. Vakre krystal­ ler er særlig kjent fra Tsumeb i Namibia. En vari­ etet av cupritt er chalcotrichitt som danner hårformede krystaller; en annen varietet er jordaktig, såkalt teglmalm, som er blandet med jernoksid o.a. cupro, tidligere kalt kobbersilke, regenerert cellulosefiber fremstilt av en løsning av cellulose i kobberoksidammoniakk. Se ►kunstfiber (Histo­ rikk) og ►regenererte fibrer. cupula (lat. 'tønne'), skål, en utvidelse av blomsterfestet, som helt eller delvis omslutter fruktene, forekommer bl.a. hos eik, bøk og ekte kastanje, cupulometri (av lat. 'tønne' og gr. 'måle'), måling av funksjonen av likevektsorganet i det indre øre ved å rotere pasienten i en stol. Rotasjonens vin­ kelhastighet, akselerasjon og deselerasjon (retar­ dasjon) blir nøyaktig kontrollert, og pasientens reaksjon avleses ved å registrere ►nystagmus. cura (lat.), pleie, omsorg, bekymring; bestyrelse av formue. Se også ►kurator. curacao [kyraså:], sitruslikør. Opprinnelig var curagao en hollandsk likør med aroma fra skalle­ ne av grønne appelsiner fra øya Curacao, men den lages nå også av friske eller tørrede appelsin­ skall av annen opprinnelse. Skallene bløtes i en spritløsning og destilleres. Curagao, som oftest er ganske søt, fremstilles som hvit (vannklar) eller farges brun eller grønn. Curacao [kurasam], nederlandsk øy i Karibiske hav, den største og folkerikeste av øygruppen Nederlandse Antillen, ca. 60 km fra Venezuelas nordkyst; 444 km2 med 152 700 innb. (1997). Største by er Willemstad, som er hovedstad for hele Nederlandse Antillen. Natur. Curagao er lav, tørr og for det meste treløs. Høyeste punkt er Christoffelberg (375 moh.) i nordvest. Berggrunnen består av gamle eruptiver og kqrallkalk. Tropisk klima, moderert av havvinder. Årlig gjennomsnittstemperatur er 27° C, lite nedbør. Vann finnes omtrent ikke, og drikkevann må destilleres fra saltvann. Befolkning. De fleste er kreoler som taler språket papiamento, en slags spansk dialekt med neder­ landske, indianske og andre elementer. Neder­ landsk er offisielt språk. Næringsliv. Økonomien er helt avhengig av raffinering og videretransport av råolje fra oljefel­ tene i Maracaibosjøen i Venezuela. Raffineriene og havneanleggene i Willemstad sysselsetter ca. U4 av yrkesbefolkningen. Synkende etterspørsel på verdensmarkedet, sammen med reduserte tilførsler av råolje fra Venezuela, har etter 1982 skapt alvorlige problemer for øyas økonomi. Utvinningen av fosfat opphørte midt i 1980årene. Turistnæringen spiller en betydelig rolle i det økonomiske liv. Curagao-likøren har sitt navn etter øya. —>

CURIE

Curacao

Historie. Øya ble oppdaget av europeerne 1499, besatt av spanierne 1527, erobret av nederlender­ ne 1634. Den indianske befolkning ble i sin helhet deportert til Hispaniola i 1515. Under det neder­ landske kolonistyret hadde Curacao en plantasjeøkonomi basert på sukker. Raffinering av olje begynte i 1918. curare, kurare (sp., fra tupi urari, 'den som får det i seg faller'), søramerikanske pilegifter som frem­ stilles først og fremst av arter i slektene Strychnos og Chondrodendron, spesielt artene S. toxifora, S. castelnaei, S. tieute og C. tomentosum. De virksomme stoffene, bl.a. kinolinderivat og tubokurarin, utvinnes fra barken. Regnskogsindianere i Ama­ zonas lager curare av plantesaft og kvae fra ca. 50 plantearter. Pilspissene dyppes i blandingen og tørkes, før de brukes i blåserør eller på bue. Curarepiler brukes både på jakt og i krig. Curaregiftene virker ikke om de svelges. Hvis de kommer inn i vevet og tas opp i blodet, fører de hurtig til lammelse av musklene. Det kommer av at signaloverføringen fra de perifere motoriske nervene til både viljestyrt tverrstripete muskula­ tur og åndedrettsmusklene blokkeres. En stor dose curare er derfor dødelig. Tidligere ble curare brukt som muskelavslappende middel i anestesiologi. Nå brukes syntetiske curarelignende preparater med kortvarig og lette­ re styrbar virkning. Curci, Carlo Maria [kurtjt], 1810-91, italiensk jesuitt og teolog. Han var opprinnelig tilhenger av pavens uinnskrenkede åndelige og verdslige myndighet, men hevdet fra 1874 at Kirkestaten måtte oppgis. I 1877 ble han utstøtt av Jesuitterordenen og hans skrifter satt på ►Index librorum prohibitorum. Curci underkastet seg 1884 og ble tatt til nåde. Curcuma, planteslekt i ingefærfamilien, enfrøbladede urter med knollformet jordstengel. Bladene har lang slire og sitter i to rader på stengelen, blomstersamlingen ser ut som kongle omgitt av brede dekkblad. 60 arter i Sør-Asia og Australia, den viktigste er ►gurkemeie, C. domestica, også kalt C. longa, som dyrkes i India og Sør-Kina. Av de tykke jordstenglene fås en droge som bl.a. inne­ holder et gult fargestoff, ►kurcumin. Også andre Cwrama-arter er nytteplanter. C. aromatica og zedoar, C. zedoaria, leverer oljer og harpiks, og av C. angustifolia og C. leucorrhiza (in­

disk ► arrowrot) fås stivelse. Som stueplante dyr­ kes C. purpurea, som blomstrer på bar kvist, curcumin, se ►kurkumin. Cur Deus homo (lat. 'hvorfor ble Gud menneske'), teologisk skrift av ► Anselm av Canterbury som forklarer forsoningslæren. Cure, The [kjua], britisk rockgruppe dannet 1976, med sangeren og gitaristen Robert Smith (f. 1959) som forgrunnsfigur. Gruppen fikk snart en slags «kult-status» med sin teatralske fremtoning, sin dystre musikk og sine apokalyptiske tekster, men har senere nådd ut til et stort publikum med en mer variert stil som også rommer humor og selv­ ironi. The Cure har dessuten vist stor dyktighet i å bruke video både som kunstnerisk og kommersi­ elt virkemiddel. Besetningen har skiftet en del, men Smith har hele tiden vært hovedperson. Av album kan nevnes Pornography (1982), Kiss Me Kiss Me Kiss Me (1987), Disintegration (1989), Wish (1992), Wild Mood Swings (1996), Bloodflowers (2000) og A Chain of Flowers (2004). Curel, Franqois de [kyrel], 1854-1928, fransk dramatiker; skrev idédramaer, påvirket bl.a. av Ibsen og Nietzsche, og dyrket «overmennesket», som han mente var utvalgt på biologisk grunnlag. Blant hans mest kjente dramaer er Les Fossiles (1892), Le Repas du lion (1897), La Fille sauvage (1902) og Terre inhumaine (1922, Brennende jord). curette [kyret] (av fr.), medisinsk instrument til utskraping av huler, særlig livmoren. curia (lat.). 1 Navn på 30 avdelinger som det romerske folk, opprinnelig kanskje bare patrisierne, var inndelt i; denne inndeling dannet grunnlaget for ►comitia curiata, hvor det stemtes etter curier. Mistet sin politiske betydning ca. 240 f.Kr. Medlemmene av curia (curiales) hadde en viss forbindelse med hverandre gjennom felles ofringer, som ble ledet av en curio i deres samlingslokale, som også kaltes curia.2. Navn på det romerske senats forsamlingslokale(r): Curia Hostilia på Forums nordside, brent 52 f.Kr.; Curia Julia, påbegynt av Caesar, fullført av Augustus, etter restaurering 1931-37 brakt tilbake til den form bygningen fikk på Diokletians tid; fra 638 brukt som kirke, SanfAdriano. 2 Betegnelsen bruktes i middelalderen om rådsforsamlinger, embetsverk, fyrste- og vasallhoff, riksdager, riksdomstoler, riksråd m.m. Curia regis var domstolene ved den franske og den engelske konges hoff. Betegnelsen blir nå først og fremst brukt om den pavelige kurie, curia romana, dvs. den pavelige regjering og administrasjon, som er inndelt i en rekke avdelinger. Curicp, by i Chile, nær Rio Mataquito, 190 km sørvest for Santiago; 120 300 innb. (2002). Han­ delssenter og senter for vinproduksjon. Kornmøller, garverier, kvegmarked. Byens Plaza de Armas er regnet som en av landets fineste plasser. Grunnlagt i 1743, sterkt skadet ved et jordskjelv i 1928. curie [kyri], symbol Ci, tidligere brukt enhet for radioaktivitet. Opprinnelig var 1 curie definert som aktiviteten av 1 g radium eller aktiviteten av den mengde radon som er i likevekt med 1 g radium. Denne definisjon ble 1950 endret til at 1 curie - 3,7 • 1010 desintegrasjoner per sekund. Til sammenligning med den tidligere definisjon kan nevnes at 1 g radium (226) gir 3,61 • 1010 desinte­ grasjoner per sekund. 1 1975 ble det vedtatt av Generalkonferansen for vekt og mål (CGPM) å innføre enheten becquerel, symbol Bq, for radioak­ tivitet istedenfor curie og å sette 1 Bq = 1 desinte­ grasjon per sekund (IBq = 1 s-1). Etter dette blir 1 Ci = 3,7 • 10I0Bq.

498

CURIE

Marie Curie Marie Curie (1867-1934) oppdaget det radioaktive grunnstoffet radium sammen med sin mann Pierre Curie. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner, og den første som fikk Nobelprisen to ganger (i fysikk 1903, i kjemi 1911). Hennes oppdagelser innen radioaktivitet ble grunnleggende for forståelsen av atomkjernens oppbygning; hun bidrog også i høy grad med å finne anvendelser for den ioniserende strålingen innen kjemi, biologi og medisin. Under den første verdenskrig fikk Marie Curie opprettet nærmere 200 faste og mobile anlegg med strålingsutstyr ved fronten (røntgen og radiumstråler) for å undersøke og behandle sårede, et arbeid hun selv deltok i. Etter krigen gjenopptok hun sin forskning. Curie døde av en anemi, antakelig fremkalt av de store stråledosene hun ble eksponert for i sitt arbeid.

Fransk frimerke utgitt i forbindelse med 100-årsjubileet for Marie Curies fødsel. Motivet til venstre er en skål som gløder av radium.

Curie, Marie [kyri], (f. Sklodowska), 1867-1934, født i Warszawa, polsk-fransk fysiker og kjemiker, foretok sine første studier i Polen. Hun kom i 1891 til Paris med stipendium for å studere mate­ matikk, kjemi og fysikk ved Sorbonne, hvor hun tok doktorgraden 1903.1 1895 ble hun gift med Pierre Curie, som hun senere samarbeidet med til hans død 1906. De arbeider som først gjorde hennes navn kjent, er knyttet til oppdagelsen av polonium og radium. H. Becquerel påviste 1896 at uran og uransalter sendte ut stråler som påvir­ ket en fotografisk plate. Curie fastslo ved under­ søkelser at denne strålingsevne eller radioaktivi­ tet, som hun kalte den, måtte være en atomistisk egenskap, fordi den bare var avhengig av uranmengden og helt uavhengig av i hvilken kjemisk forbindelse eller blanding uranet forelå. Videre fant hun at de eneste kjente grunnstoffer som viste radioaktivitet, var uran og thorium. Da imidlertid uranmineraler gav større radioaktivitet enn deres innhold av uran tilsa, sluttet hun at de måtte inneholde ett eller flere ukjente radioaktive stoffer. Sammen med sin mann foretok hun så en grundig undersøkelse av uranbekerts fra Joachimsthal, og påviste eksistensen av to nye radio­ aktive grunnstoffer, som ble kalt polonium og radium (1898). For disse oppdagelser fikk hun og hennes mann sammen med Becquerel 1903 Nobelprisen i fysikk. Allerede 1904 ble den første radiumfabrikk anlagt i Frankrike med et spesiallaboratorium for ekteparet Curie. Fra 1900 var Curie professor ved École de Sévres, og etter sin manns død ble hun hans etterfølger som professor i fysikk ved Sor­ bonne, en stilling hun hadde til sin død. 11910 lyktes det henne i samarbeid med Debierne å fremstille selve metallet radium. Videre utarbeidet hun metoder til dets kvantitative bestemmelse. For disse arbeider fikk hun 1911 Nobelprisen i kjemi, og var lenge den eneste som hadde fått to vitenskapelige Nobelpriser. 11911 fikk hun det verv å fremstille den inter­ nasjonale radiumstandard, som oppbevares i Paris. Videre planla hun Paris' radiuminstitutt og bestyrte det fra 1915.1 de følgende år fremstilte hun sammen med A. L. Debierne av bekerts et meget poloniumrikt preparat, bestemte poloniums spektrum, og påviste at det ved sin transfor­ masjon gir en blyisotop (se ►radioaktivitet).

Av bøker fra Curies hånd kan nevnes hennes doktorarbeid fra 1903, hvor hun gav den første samlede fremstilling av radiums oppdagelse og dets egenskaper, hennes Traité de radioactivité fra 1910, (Llsotopie et les éléments isotopes) fra 1923 og Radioactivité som utkom i 1935, ett år etter hennes død. I tillegg til sitt rent vitenskapelige arbeid gav Curie også råd og veiledning i forbindelse med den fabrikkmessige fremstilling av radium. Hun gjorde dessuten en stor personlig innsats for ra­ diums anvendelse i medisinen. Som lærer øvde hun innflytelse i vide kretser, idet hennes lab­ oratorium ble et sentrum for vitenskapelig fors­ kning med elever praktisk talt fra hele verden. Curie døde av en anemi fremkalt ved innvirkning av radioaktive stråler. 11921 ble Curie innvalgt som utenlandsk medlem av Det norske viten­ skapsakademi. Grunnstoffet curium og den tidligere brukte enheten for radioaktivitet, curie, er oppkalt etter ekteparet Curie. HHa Litt.: Senior, J.E.: M. og Pierre Curie, 2003 (Damms biografiserie) Curie, Pierre [kyri], 1859-1906, fransk fysiker, gift med M. Curie. Fra 1878 var han «préparateur» hos professor Desains ved Sorbonne og utførte her sammen med sin bror, mineralogen Jacques Curie, et arbeid over piezoelektrisitet. 11882 forlot han Sorbonne for å bli «chef de travaux» ved Paris' høyskole for teknisk fysikk og kjemi og ble der i nesten 22 år. I 1902 ble han professor i fysikk ved undervis-

CURIUM Kjemisk symbol Cm Atomnummer 96 Relativ atommasse 247,0703 (ustabil, viktigste isotop) Smeltepunkt 1340 °C Kokepunkt 3192 °C Densitet 13,51 g/cm3 Oksidasjonstall III, IV Elektronkonfigurasjon [Rn] 5f76d7s2

Marie og Pierre Curie i laboratoriet i Paris, hvor de analyserte uranbekerts og påviste eksistensen av grunnstoffene polonium og radium (1898).

ningen av medisinere og vendte 1904 tilbake til Sorbonne som professor i fysikk. Curie utførte en i rekke arbeider over krystallsymmetri, radioaktivi­ tet og grunnleggende undersøkelser over stoffers magnetiske egenskaper ved forskjellige tempera­ turer (doktoravhandling 1895). For sine arbeider fikk han sammen med sin hustru og H. Becquerel Nobelprisen i fysikk 1903. Samme år fikk ektepa­ ret Curie også Royal Society's Davy-medalje. Pierre Curie ble i 1906 overkjørt på et gatehjørne i Paris og døde på stedet. Litt.: Senior, J.E.: Marie og P. Curie, 2003 (Damms biografiserie) curiepunkt [kyri-], curietemperatur, den tempera­ turen der et ferromagnetisk materiale ved opp­ varming mister sin ferromagnetisme og blir paramagnetisk. For jern skjer dette ved ca. 760 °C. Fenomenet ble først beskrevet av den franske fysiker P. Curie. På tilsvarende måte brukes curiepunkt også som betegnelse for den temperaturen der et ferroelektrisk materiale ved oppvarming eller avkjøling mister sin evne til å bli permanent elektrisk pola­ risert. Se ►ferromagnetisme, ►ferroelektriske materialer. curio, leder for ofringene i en romersk ►curia. curipsa (lat.), sjeldenheter, se ►kuriosum. Curitiba, by i sørøstlige Brasil, hovedstad i delsta­ ten Paranå, 900 moh., 100 km vest for havnebyen Paranaguå; 1 587 300 innb. (2000). Har status som nasjonal metropol. Curitiba fremstår som den av Brasils byer med høyest livskvalitet og best organisert trafikkplanlegging. Byen er verdens­ kjent for hvordan den har løst ulike storbyproblemer som er typiske for utviklingsland. Handelsog finanssenter; eksport av kaffe, mate, tømmer og frukt. Mangesidig industri med produksjon av papir, tekstiler, møbler, oljeprodukter, kjemikalier og biler. To universiteter, erkebispesete. Grunnlagt 1654, delstatshovedstad fra 1854. Under siste del av 1800-tallet stor innvandring av tyskere, slavere og italienere; på 1900-tallet man­ ge japanske og syriske immigranter. Sterk økono­ misk og befolkningsmessig vekst siden 1940. curium, grunnstoff som tilhører actinoidene i grunnstoffenes periodesystem. Det er radioaktivt og kun fremstilt kunstig. _____ ___

c

499 Forekomst. Det er kjent 13 curium-isotoper med nukleontall fra 238 til 250; med halveringstid fra 64,2 minutter hos 249Cm til 15,6 millioner år hos 247Cm. Sammenlignet med Jordens alder (ca. 5 milliarder år) er halveringstiden for lengstlevende isotop 247Cm så liten at curium som måtte være til stede da Jorden ble til, forlengst er forsvunnet. Spormengder av curium eksisterer sannsynligvis i uranmalmer, hvor det blir dannet ved suksessive innfangninger av nøytroner som naturlig opptrer i radioaktive materialer. Curium-isotoper, og særlig 244Cm med halveringstid 17,6 år, dannes i kjernereaktorer ved nøytronbestråling av pluto­ nium, og på denne måten kan curium potensielt fremstilles i kilogram mengder. Egenskaper. Curium er et mykt, sølvglinsende metall. Det kan fremstilles ved reduksjon av curium(III)fluorid, CmF3, med bariumdamp ved 1350 °C. Metallet er meget reaktivt og oksideres i luft ved romtemperatur. Det er mer elektropositivt enn aluminium og løses i vanlige syrer. I vandige løsninger er curium vanligvis treverdig, men i faste forbindelser kan det også være fireverdig; bl.a. er forbindelsene Cm2O3, CmO2, CmF3, CmF4, CmBr3, Cml3 fremstilt. Da curium er meget radioaktivt og de fleste av isotopene brytes ned ved alfa-stråling, må det behandles med stor forsiktighet. I kroppen oppsamles curium i bensubstansen og ødelegger produksjonsapparatet for røde blodceller. Pga. den sterke radioaktiviteten, blir relativt store stykker curiummetall hvitglødende av egenstrålingen, og dette utnyttes praktisk i små termoelektriske strømkilder for spesielle formål. Historikk. Isotopen 242Cm ble første gang påvist av G. T. Seaborg og medarbeidere i et plutoniumpreparat med isotopen 239Pu som var blitt bestrålt i syklotronen ved University of California i Berke­ ley med 32 MeV alfa-partikler (heliumkjerner). Synlige mengder av curium (ca. 30 mikrogram) ble første gang fremstilt i 1947 i form av curium(III)hydroksid, Cm(OH)3. Grunnstoffet fikk navnet curium til ære for ekteparet Marie og Pierre Curie. Curius Dentatus, Manius, død 270 f.Kr., romersk feltherre. Slo 290 samnittene, 275 kong Pyrrhos ved Beneventum, 274 samnittene, lukanerne og bruttiene. Hans gammelromerske uegennytte og enkle levevis gjaldt som forbilde. curl [ko:l] (eng., av 'krøll') (mat.), symbol for virvelen til en vektor i et vektorfelt (se *-vektorregning). Curl, Robert Floyd, jr., f. 1933, amerikansk kjemi­ ker, Ph.D. 1957 ved Berkeley, professor ved Rice University, Houston, Texas, fra 1967. Beskjeftiget seg opprinnelig med mikrobølge- og infrarød spektroskopi, men ble i 1985 kjent med W. Harold Kroto og Richard E. Smalley og arbeidet sammen med dem med en tidligere ukjent modifikasjon av karbon, fulleren. Sammen fikk de Nobelprisen i kjemi 1996 for oppdagelsen av fullerenene. Curie, Alexander Ormiston [ka:(r)l], 1866-1955, britisk (skotsk) arkeolog og museumsmann, di­ rektør National Museum of Antiquities, Edin­ burgh 1913-19, for Royal Scottish Museum 1916-31. Curie grov ut en rekke vikinggraver og har gitt viktige bidrag til norsk historie i Skottland gjennom sine arkeologiske studier. Han grov også ut ►Jarlshof på Shetland. curling [kø:lirj, norsk utt. kø:rlip] (av eng. 'bevege seg i spiral, krølle'), presisjonsspill på is mellom to lag å fire spillere; man prøver å plassere spesielle curlingsteiner nærmest mulig midtpunktet i et målområde ved å sende de glidende bortover isen. Curling var opprinnelig et utendørsspill på elver, innsjøer eller naturisbaner, som konkurranse­ idrett spilles det nå utelukkende innendørs. Utstyr. Steinene har sirkelrundt tverrsnitt og er

CURLING

Fra i. utgave av aschehougs leksikon 1906-13 Curling [kjlhi], et skotsk vintersportspil, som minder om vort «at kaste skothella (skothylla)». Tunge, optil 20 kg.s stene med haandtag kastes henover isen mod maalet. Spillet udvikler spænstighed og kraft. Det har vundet megen udbredelse i den engelsktalende verden.

Curling. Det norske herrelaget vant gullmedaljen under OL i Salt Lake City 2002 ved å slå Canada 6-5 i en spennende finale. Den norske skipen Pål Trulsen har her nettopp satt en stein, som kostes frem mot målet av lagkameratene Bent Ånund Ramsfjell (i midten) og Flemming Davanger. Sistemann på laget var Lars Vågberg, reserve var Torger Nergård.

CURLING Norske internasjonale mestere 1975 1979 1984 1988 1988 1990 1990 1991 1993 1999 2002

Mesterskap EM menn VM menn VM menn VM menn OL menn (demonstraj onsidrett) VM kvinner EM kvinner VM kvinner EM menn EM kvinner OL menn

Skip Knut Bjaanæs Kristian Sørum Eigil Ramsfjell Eigil Ramsfjell Eigil Ramsfjell Dordi Nordby Dordi Nordby Dordi Nordby Eigil Ramsfjell Dordi Nordby Pål Trulsen

Se også Nøkkelbindets tabell Curling

laget av granitt, flatslipte på undersiden og forsynt med et håndtak. De er høyst 19,96 kg tunge, 91,4 cm i omkrets og 11,4 cm høye. Spillerne har sko med en spesiell glisåle på den ene foten. For å børste isen foran steinene benyttes langkoster eller en slags sopelimer. Bane. Banen er 44,5 m lang og 4,75 m bred med et målpunkt (tee) i hver ende. Målpunktet er omgitt av en blå og en rød hjelpesirkel, som dan­ ner et målområde med diameter 3,66 m, kalt bo eller hus. Langsetter banen og gjennom begge målpunktene går en midtlinje, og i hver ende av banen er det fire tverrlinjer. Disse er fotlinjen 3,66 m bak tee, hvor det er plassert en fotstøtte (hack), baklinjen som tangerer huset i bakkant, kostelin-

Curling. Bane med stein. Steinene settes fra fotlinjen bak det ene huset og sendes mot det andre huset. I neste omgang spiller man tilbake til det første huset.

jen som går gjennom tee, og hogglinjen 6,4 m foran tee. Avstanden fra fotlinjen til motsatt tee er 38,4 m. Spillet. Steinene spilles (settes) fra fotlinjen mot motsatt tee ved å sparke fra mot fotstøtten og gli fremover på glisålen mens man holder på steinen. Den må slippes før spilleren når nærmeste hogglinje ca. 10 m unna, samtidig gis den en rotasjon med håndtaket (curl). Dette gjør at den går i en bue mot målet, særlig på slutten, da av­ driften blir større jo langsommere stemen beveger seg. For å regulere fart og avdrift kan én eller to medspillere koste banen foran steinen. Opprinne­ lig kostet man for å fjerne snø fra isen utendørs, senere oppdaget man at kostingen også varmer

CURLY-COATED RETRIEVER

opp isen slik at friksjonen blir mindre og steinen glir lengre og får en rettere bane. Kostingen må avsluttes ved kostelinjen. Steiner som ikke når frem til neste hogglinje, fjernes fra banen, det samme skjer med steiner som berører sidelinjene eller helt passerer baklinjen. En viktig del av spillet er å slå vekk motstanderens steiner, samt å plassere guard-steiner foran egne steiner i målområdet for å gjøre det vanske­ lig for motparten å slå dem ut. Guard-steiner som ligger utenfor målområdet, kan ikke slås bort av motparten før de fire første steinene i hver om­ gang er spilt. Spillet er delt opp i omganger. I hver omgang setter spillerne to steiner hver, vekselvis med mot­ standerne, altså 8 steiner per lag og 16 steiner i alt. På hvert lag er en av spillerne kaptein (skip). Skipen er den eneste som får oppholde seg i mål­ området, hvor han/hun dirigerer setting og kosting. Skipen er også den eneste som får koste bak kostelinjen, f.eks. foran motpartens steiner for å få dem til å gli lenger forbi målet og helst over baklinjen og ut av spillet. Lagets viktige siste stein i hver omgang settes som regel av kapteinen, men spillerrekkefølgen er valgfri så sant den samme rekkefølgen benyttes gjennom hele kampen. Når skipen spiller, overtar en reservekaptein (viseskip) hans plikter og rettigheter. Poengberegning. Når omgangen er slutt, og det ligger steiner i (dvs. minst berører) huset, tildeles poeng til det laget som har steinen nærmest tee. Laget får ett poeng per stein som ligger i huset og nærmere tee enn motpartens beste stein. En omgang kan derfor ende fra 1-0 til 8-0 for ett av lagene. Ligger det ingen steiner i huset, eller det ikke er mulig å måle hvilket lag som ligger nær­ mest tee, ender omgangen 0-0 (blankt). Det tapende lag får fordelen av å sette siste stein i neste omgang, ved blank omgang spiller samme lag også siste stein i neste omgang. Kampene går over 10 omganger og vinnes av la­ get med flest poeng sammenlagt. Har det ene laget fått en ledelse som ikke kan hentes inn, avsluttes kampene ofte tidligere. Ved uavgjort spilles ekstraomganger til et lag vinner. Historikk. Curling regnes tradisjonelt å ha opp­ stått i Skottland på slutten av 1400-tallet, men kan være innført dit fra kontinentet, hvor lignen­ de spill er avbildet på nederlandske malerier. Det var opprinnelig en utendørs fritidsbeskjeftigelse med flate natursteiner, men kom etter hvert inn i fastere former med regler og klubber. Spillet ble introdusert i Canada rundt 1800. Grunnlaget for dagens regler ble lagt 1838 da Grand (senere Royal) Caledonian Curling Club ble stiftet i Edin­ burgh, og denne klubben var øverste styringsmyndighet i curling til 1960-årene. Den første internasjonale kampen ble spilt 1884 mellom Canada og USA. Nå spilles curling i mange ver­ densdeler. Utbredelsen er særlig stor i Canada, men også USA, Skottland, Sveits og Sverige er store curlingnasjoner. I Norge ble curling spilt første gang i 1870-årene, men gjennombruddet kom ikke før 1954, da det ble dannet klubber både i Oppdal og Oslo. Norge har fra 1980-årene etablert seg som en av de ledende curlingnasjoner, og våre fremste spillere har vært Eigil Ramsfjell, Dordi Nordby og Pål Trulsen. Organisering og konkurranser. Det internasjonale forbundet. World (oppr. International) Curling Federation (WCF), ble stiftet 1966. Det har 39 medlemsland (2004). Årlig arrangeres det VM for menn fra 1959 (offisielt fra 1968), VM for kvinner fra 1979 og EM for begge kjønn fra 1975. Curling er olympisk idrett fra 1998 etter å ha vært oppvisningsidrett i OL 1924, 1932, 1988 og 1992. En variant som særlig er populær i Tyskland og Øst­ errike, eisschiessen, ble demonstrert i OL 1936 og

500

1964. Her brukes lettere, kjegleformede treskiver med jernbeslag som sendes mot et mål eller sen­ des lengst mulig. Dette kan også spilles på bart underlag, f.eks. asfalt. Man konkurrerer også i individuell curling, såkalt figurspill, hvor man skal utføre bestemte oppgaver som gir poeng, f.eks. treffe andre stei­ ner, legge steiner inn i huset eller legge opp guard-steiner. Norges Curlingforbund ble stiftet 1956 og har ca. 2700 medlemmer (2003). NM i lagspill og individuelt er arrangert fra 1957, for kvinner fra 1980, i mixed lagspill (to menn og to kvinner på laget) fra 1972. Også seriespill for lag fra 1981, hvor eliteseriene for menn og kvinner er høyeste nivå. De fire beste i eliteserien går sm.m. fire kvalifiserte lag til NM-sluttspillet. RBr curly-coated retriever [kælikautid ritriwo], engelsk apporterende fuglehund, grunnlagt på krysning av hunder fra Newfoundland og irsk varmspaniel; første gang utstilt i 1860. Ideal mankehøyde for hannhunder 67,5 cm, for tisper 62,5 cm. Ganske lang skalle og snute; små, lavt ansatte, hengende ører; rektangulær, kraftig kropp; ganske kort hale båret i rygglinjens forlengelse; tett, småkrøllet pels som er rasens kjennetegn: svart eller leverfarget. Curman, (Jon) Sigurd, 1879-1966, svensk kunst­ historiker. Utdannet arkitekt. Professor i svensk arkitekturhistorie ved Konsthbgskolan 1912-17, sjef for bygningsstyrets kulturhistoriske avdeling 1918-23 og deretter til 1946 riksantikvar. Han ledet en rekke utgravninger, undersøkelser og restaureringer, bl.a. av Vreta og Varnhem klosterkirker. Hans hovedverk Cistercienserordenens byggnadskonst kom 1912, og samtidig begynte han sammen med J. Roosval utgivelsen av Sveriges kyrkor. Curnow. Allen [kamou], f. 1911, newzealandsk forfatter, en av landets mest anerkjente og prisbelønnede lyrikere som i sin tidlige diktning førte an i en søken etter nasjonal identitet. Av diktsamlin­ ger kan nevnes Island and Time (1941), A Small Room with Large Windows: Selected Poems (1962) og SelectedPoems 1940-1989 (1990). Trees, Effigies, Moving Objects: A Sequence (1972) markert en ny fase i hans diktning, med vekt på landskapet på North Island. I 1980-og 1990-årene handlet hans diktning mer om barndommen i Canterbury, South Island, bl.a. Continuum: New and Later Poems 1972-88 (1988) og Early Days Yet: New and Collected Poems 1941-1997 (1997). Som redaktør av A Book of New Zealand Verse 1923-45 (1945) presenterte han den første samling og analyse av newzea­ landsk diktning. Curnow har også skrevet flere hørespill og er en sentral litterær kritiker. En samling av hans kritiske tekster, redigert av Peter Simpson, kom i 1987 under tittelen Look Back Harder: Critical Writings 1935-1984. curriculum vjtae (lat.), levnetsløp, vanligvis forkor­ tet cv. curry [kAri] (eng.), dss. ►karri. Curry. John Steuart [kAri], 1897-1946, ameri­ kansk maler, kjent for sine ofte melodramatiske skildringer av regionalt folkeliv og tradisjoner. Malte fresker bl.a. i justisbygningen, Washington D. C. og State House, Topeka, Kansas. Curry-Lindahl, Kai, 1917-90, svensk zoolog, pro­ fessor i zoologi ved University of Guelph, Ontario 1974—78; gjesteprofessor i naturvern ved Univer­ sity of California, Berkeley 1974. 1. intendent ved Nordiska Museet, Stockholm og leder av Skansens naturhistoriske avdeling 1953-74. Mange ledende stillinger innen økologi og naturvern, bl. a. i FN-organisasjonene UNESCO og UNEP. Omfattende litterær produksjon; omkring 100 boker oversatt til mange språk, og ca. 600 arbei­ der i fagtidsskrift.

cursor [ka:sa] (eng. 'markør, skrivemerke'), det aktive punktet på en dataskjerm, der tekst eller kommandoer kan tastes inn eller menyvalg gjø­ res. Punktet markeres tradisjonelt med en blin­ kende blokk eller strek; i mer grafisk orienterte systemer er det gjerne pilformet, eller det kan endre form etter hvilken modus programmet befinner seg i. Cursor mundi (lat., eg. 'Verdensløperen'), engelsk middelalderdikt på ca. 30 000 linjer, forfattet i Nord-England av en ukjent dikter 1300-25. Det behandler viktige hendelser i Bibelen og de fleste religiøse emner av allmenn interesse for samti­ den. Forfatteren vender seg til vanlige mennesker for å belære og underholde. Det store antall be­ varte håndskrifter vitner om at diktet falt i tidens smak. Utgitt av Morris i Early English Text Society (1874-93). curtain wall [ka:tnwå:l] (eng. 'gardinvegg'), en lett, velisolert yttervegg som ikke har annen statisk funksjon enn å bære sin egen vekt og å ta opp de vindbelastninger som forekommer. Den anbringes vanligvis utenpå bygningens bærende konstruksjoner (søyler, bjelker, dekker) og kalles derfor ofte påhengsvegg. Curtain wall består normalt av en ytre og en indre kledning med bærende ramme og isolasjonsmateriale imellom. Rammen lages av tre, stål eller aluminium. Den ytre kledningen kan varieres innenfor vide gren­ ser både når det gjelder materialer og profilering. Curtain wall kan monteres raskt av prefabrikerte elementer eller elementdeler, og dette blir ofte regnet som en av dens største fordeler. Veggtypen ble utviklet i USA i andre halvdel av 1800-tallet i forbindelse med utviklingen av byggemetoder for høyhus (se ►Chicagoskolen). Den benyttes nå i alle land med utviklet byggeteknikk, også i Norge. Curtana, Edvard Confessors sverd; det var uten odd og ble et symbol på barmhjertighet. Tidligere båret foran engelske konger ved kroningsseremonier. Curtea de Arge$ [-ardsej'], by i Romania, på sørskråningen av Karpatene, i en dal ved elven Arge§, 130 km nordvest for Bucuresti; 34 100 innb. (2003). Turisttrafikk; tre- og tekstilindustri. Den vakre bysantinske katedralen (bygd på 1500tallet, restaurert 1875-85) er gravsted for rum­ enske konger. Grunnlagt på 1300-tallet og en tid hovedstad i Valakia. Curtin, John [kortin], 1885-1945, australsk politi­ ker (Labour); opprinnelig boktrykker. Medlem av forbundsparlamentet 1928-31 og 1934—45; Labours formann 1935-45. Statsminister 1941-45. Curtis, Charles Gordon [ka:tis], 1860-1953, ame­ rikansk dampturbinkonstruktør. 1 1896 patenter­ te han den såkalte Curtis-dampturbin, som arbei­ der etter liketrykksprinsippet og har flere hastighetstrinn (se ►dampturbiner). Curtis-dampturbinen ble i sin tid brukt ved kraft­ verk og for fremdrift av skip. Den er derimot ikke egnet for de store ytelser som utviklingen senere har krevd. Curtis-prinsippet benyttes fremdeles, men stadig sjeldnere, ved de første hjulradene (reguleringshjul) i meget store dampturbiner. Curtis. Edward Sheriff [ka:tis], 1868-1952, ameri­ kansk fotograf og antropologisk forfatter. Samlet 1896-1927 inn et enormt materiale om nordame­ rikanske indianske kulturer og gjorde en stor innsats for å bevare minnet om gamle riter og tradisjoner. Hans hovedverk er The North American Indian i 20 bind, som inneholder 2500 bilder av høy fotografisk kvalitet. Curtis, Jean-Louis [kyrti], 1917-95, fransk forfat­ ter. Kjent for sine boker med tema fra motstands­ kampen under den annen verdenskrig, som Les Foréts de la nuit (1947) og Les justes Causes (1954). I senere boker, f.eks. La Moitiédu chemin (1980),—

501

skildret han hvordan opprørerne fra 1968 senere har forsøkt å gjøre karriere i det bestående sam­ funn. Hans uttrykksform var tradisjonell, lite påvirket av moderne strømninger, ofte sterkt ironisk. Medlem av Académie frangaise fra 1986. Curtis, Ken [ka:tis], eg. Curtis Gates, 1916-91, amerikansk skuespiller og sanger. Vokalist med bl.a. Tommy Dorsey. Filmdebut 1945, spilte birol­ ler for John Ford i bl.a. The Searchers (1956) og Two Rode Together (1961). Populær 1963-75 som Festus Haggen i fjernsynsserien Gunsmoke (Krutrøyk). Turné i Norge 1971. Curtis, Tony [kartis], eg. Bernard Schwartz, f. 1925, amerikansk filmskuespiller. Debut 1949, populær som eksotisk actionhelt, ble deretter lagt merke til som kynisk pressemann i The Sweet Smell of Success (1957) og som rømling i The Defiant Ones (Lenken, 1958). Stor suksess som musiker på flukt fra mafiaen i Billy Wilders komedie Some Like lt Hot (Noen har det hett, 1959), intens tittelrolle i The Boston Strangler (Kveleren fra Boston, 1968). Biroller i bl.a. The Last Tycoon (Den siste magnat, 1976) og Insignificance (Alt er relativt, 1985). Hovedrolle i fjernsynsseriene The Persuaders (Gullguttene, 1971-72) hvor han spilte mot Roger Moore, ogMcCoy (1975-76). Var gift med JanetLeigh 1951-62, sammen har de datteren Jamie Lee Curtis (f. 1958) som også er skuespiller. Curtis, William [ka:tis], 1746-99, britisk botani­ ker, hadde en botanisk hage i Brompton ved Thames og skrev mye om hageplanter. Berømt er hans Flora Londinensis, som utkom i 70 hefter (1777-87), ny utgave 1817-28.1 1787 grunnla han The Botanical Magazine og redigerte de første 14 bindene. Under tittelen Curtis's BotanicalMaga­ zine ble tidsskriftet fortsatt frem til 1983. Dette praktfullt illustrerte verket er et av de beste hjel­ pemidler ved bestemmelse av hageplanter. Curtiss, Glen Hammond [ka:tis], 1878-1930, amerikansk oppfinner og flypioner; begynte med å konstruere en lett sykkelmotor og startet en motorsykkelfabrikk. Omkring 1900 var Curtiss med på å bygge det første styrbare luftskip som i 1905 ble antatt av USAs regjering. Gikk så inn for fly- og flymotorkonstruksjon og foretok i 1908 en rekke offisielle flygninger i Amerika. Han vant flere premier, bl.a. Bennetts fartspremie i konkur­ ranse med Blériot i Reims 1909. Samme år opp­ rettet han den første flygeskole i USA. Curtiss var også en av pionerene på sjøflyets område, og demonstrerte 1910 landing på sjøen. I 1916 grunnla han Curtiss Aeroplane and Motor Company, som i 1929 gikk sammen med Wright Aeronautical Corp, til Curtiss-Wright Corp. Den­ ne flyfabrikken ble en av USAs største leverandø­ rer av sivile og militære fly, bl.a. jagerflyet P-40 Warhawk, stupbombeflyet SB 2C/A-25 Helldiver og transportflyet C-46 Commando under den annen verdenskrig. Selskapet er for lengst ute av flyproduksjon, men fremstiller fremdeles moto­ rer. Curtius, Ernst Robert, 1886-1956, tysk litteratur­ forsker; brorsønns sønn av G. Curtius. Forfatter av en rekke litteraturhistoriske arbeider, særlig om fransk diktning. Curtius tok tidlig til motmæle mot nazismen, bl.a. i kampskriftet Deutscher Geist in Gefahr (1933). Fikk skriveforbud i nazitiden. Curtius' hovedverk Europdische Literatur und lateinisches Mittelalter (1948) er sterkt påvirket av Arnold J. Toynbees historiesyn. Curtius, Georg, 1820-85, tysk klassisk filolog. Professor i Praha, Kiel og Leipzig. Han var den første som i en rekke arbeider søkte å overføre den sammenlignende språkvitenskapens prinsip­ per på og utnytte dens resultater for gresk og latinsk grammatikk, Das Verbum dergriechischen Sprache (2 bd., 1873-76), Grundziige dergriechis­ chen Etymologie (185 8-62).

CUSACK

Curtiz, Michael, eg. Mihåli Kertész, 1888-1962,

Tony Curtis i komedien Some Uke It Hot fra 1959, hvor han spilte mot Marilyn Monroe og Jack Lemmon (til høyre).

Curtius, Julius, 1877-1948, tysk politiker (tyske

folkeparti); jurist. Økonomiminister 1926-29, deretter utenriksminister. Tilhenger av Youngplanen om krigserstatningene. Etter at planen om en tollunion med Østerrike strandet på motstand fra Frankrike, Italia og den lille entente, gikk han av okt. 1931. Curtius, Ludwig, 1874-1954, tysk arkeolog og kunsthistoriker, professor i klassisk arkeologi ved universitetene i Erlangen, Freiburg og Heidelberg fra 1912, direktør for det tyske arkeologiske insti­ tutt i Roma 1928-37. Utgav en rekke arbeider om den greske og romerske antikke kunst, spesielt om dekorasjonsstilens utvikling på veggmaleriene i Pompeii. Curtius, Marcus, død 362 f.Kr., en ung romer som etter sagnet ofret seg for fedrebyen. Det dannet seg på torget i Roma et dypt svelg som ikke kunne fylles. Spåmenn forkynte at staten ville være i stor fare om det ikke ble fylt, men at det bare kunne lukkes med Romas kosteligste eie. Da styrtet Curtius seg i kløften i full rustning til hest med ordene: «Roma eier intet kosteligere enn våpen og mot», og svelget lukket seg. Curzon-linjen. Polen i mellomkrigstiden er markert med gult.

ungarsk-amerikansk filmregissør, kjent som en av Hollywoods solide håndverkere. Debuterte som skuespiller og regissør 1912, var assistent hos Nordisk Film i København, regisserte filmer i Tyskland i 1920-årene. I Hollywood fra 1927, hvor han regisserte ca. 100 filmer for Warner Brothers, mange av dem suksesser: The Adventures ofRobin Hood (Robin Hood, 1938), Angels With Dirty Faces (Svarte engler, 1938), The Sea Hawk (Havørnen, 1940), The Santa Fe Trail (Veien til Santa Fe, 1940), YankeeDoodleDandy (1942), Casablanca (1942; Oscar-pris), Mildred Pierce (En amerikansk kvinne, 1945), We're No Angels (Vi er ingen engler, 1955). curulis (lat., adj. til currus, 'vogn'), lat. seila curulis, klappstol brukt som verdighetstegn for romerske embetsmenn. Kuruliske embeter, se ►kuruliske stol. Curwood, James Oliver [ka:wud], 1878-1927, amerikansk forfatter. Hans mange populære romaner bærer preg av inngående kjennskap til villmarken i det nordlige Canada. Nevnes kan dyreskildringen Kazan (1914) og de selvbiografiske God’s Country (1921) og The Glory ofLiving (1928). Mange av Curwoods bøker er oversatt til norsk. Curzon, Clifford (Michael) [kæzan], Sir, 1907-82, britisk pianist. Utdannet ved Royal Academy of Music, elev av Artur Schnabel, Wanda Landowska og Nadia Boulanger. Han opptrådte over store deler av verden, ved Festspillene i Bergen 1954 og 1962. Beundret for sine tolkninger av Mozart, Beethoven og Schubert. Curzon, George Nathaniel [ko:zon], fra 1921 1. marquess C. of Kedleston, 1859-1925, britisk konservativ politiker; 1886 medlem av Parlamen­ tet. Som visekonge i India 1899-1905 gjennom­ førte han betydelige reformer i Indias forvaltning og utvidet britenes innflytelse over de tilgrensen­ de land. Under den første verdenskrig var han lordseglbevarer mai 1915 og fra des. 1916 leder av Overhuset, medlem av krigskabinettet og for­ mann for luftkrigsrådet. 1919-24 utenriksminis­ ter, la da frem forslaget til demarkasjonslinje mellom Polen og Sovjetunionen (►Curzon-lin­ jen). 1923 ble Curzon foreslått som statsminister, men flertallet i det konservative parti fant det uheldig at partiet skulle ledes av en lord, og Stan­ ley Baldwin overtok ledelsen. Curzon-linjen [ka:zan-], demarkasjonslinje mel­ lom polske og russiske styrker, foreslått juli 1920 av den britiske utenriksminister Lord Curzon på vegne av de allierte. Den tilsvarte i hovedtrekkene mellom Grodno og Karpatene (over Brest og Rawa-Ruska) den linje som de allierte i desember 1919 hadde foreslått som Polens østgrense. Ved den polsk-russiske avtale i 1921, etter Polens seier, ble imidlertid grensen flyttet lenger østover. Etter erobringen av Polen 1939 avtalte tyskerne og russerne at deres demarkasjonslinje skulle følge Curzon-linjen. Og på Jaltamøtet i 1945 gikk de vestallierte med på at den i det vesentlige skul­ le gjelde som Polens østgrense. Cusack, John [kjmsæk], f. 1966, amerikansk filmskuespiller, debuterte i Class (Jonathans første eventyr, 1983), og fikk oppmerksomhet for sine ungdomsroller i Sixteen Candles (Å, for en burs­ dag!, 1984), Better OffDead (Maks uflaks, 1985) og The Sure Thing (Drømmeopplegget, 1985). Han spilte baseballspiller i John Sayles' EightMen Out (1988), og var en troverdig svindler i The Grifters (1990). Han har siden vært en av Hollywoods mest anvendelige karakterskuespillere i et bredt spekter av filmer: Shadows andFog (Skygger og tåke, 1992), City Hall (1996), Grosse Pointe Blank (1997), Midnight in the Garden of Good and Evil (Midnatt i det gode og ondes hage, 1997), The

502

CUSAK

Thin Red Line (Den tynne røde linjen, 1998), Being John Malkovich (1999) og High Fidelity (2000). Cusak, Dymphna [kusæk], 1902-81, australsk forfatter. Flere av romanene hennes er oversatt til norsk, bl.a. Heatwave in Berlin (1961; Hetebølge over Berlin, s.å.), Say No to Death (1963; Si nei til døden, 1964), Black Lightning (1964; Svart lyn, 1966) og The Half-Bumt Tree (1969; ... hvite blomster sto som stjerner, 1971). Hun skrev også flere skuespill og dokumentarromaner. Cusak var opptatt av sosial rettferdighet i alle former. Cusanus, Nicolaus, se ►Nicolaus av Kues. Cuscuta, planteslekt i vindelfamilien, se ►snyltetråd. Cushing, Harvey [kufig], 1869-1939, amerikansk lege. Professor ved Johns Hopkins University 1902-11, ved Harvard University 1911-32, ved Yale University 1932-38. Ubestridt sin tids frem­ ste nevrokirurg. Oppnådde særlig lysende resulta­ ter ved behandlingen av hjernesvulster, som tidligere nesten alltid hadde ført til døden. Utgav en essaysamling Consecratio medici (1928). Hans Life of Sir William Osler (1925) er et av medisinalbiograhens største arbeider. Cushings syndrom [kufigz -], også kalt Cushings sykdom, sykdomstilstand karakterisert ved ab­ norm fedme, særlig lokalisert til ansikt, hals og kropp, samt krumryggethet, nedsatt funksjon av kjønnskjertlene, abnorm hårvekst, forhøyet blod­ trykk o.a. Beskrevet avH. ►Cushingi 1932. Symptomene satte han i forbindelse med små hypofysesvulster som han fant hos disse pasiente­ ne. Senere har det vist seg at samme symptomer kan opptre uten hypofysesvulst, oftest finnes da en svulst eller forstørrelse av binyrebarken. Til­ standen kan også oppstå ved langvarig behand­ ling med større doser binyrebarkhormoner (korti­ son) eller ACTH fra hypofysen. Operativ behand­ ling kan gi stor bedring i tilstanden. Cusparia, planteslekt i rutefamilien, Rutaceae, 30 arter i tropisk Sør-Amerika. Av C.febrifuga og C. officinalis fås ►angosturabark. Custer, George Armstrong [kAstø], 1839-76, amerikansk offiser. Allerede 23 år gammel ble han midlertidig generalmajor og sjef for en briga­ de frivillige på nordstatenes side i borgerkrigen. Han ble kalt «boy general» og det gikk frasagn om hans mot. Ledet 1866-71 som oberstløytnant operasjonene mot indianere i Kansas, Nebraska og Colorado, bl.a. massakren av cheyennene ved Washita River 1868. Denne perioden skildret han i My Life on the Plains (1874). Deltok fra 1873 i krigen mot dakotaene (sioux), og gikk ved Little Bighorn River i Montana med 5 kavalerikompanier mot indianernes hovedstyrke under Sitting Bull og Crazy Horse. Her falt han med alle sine menn. Custers eventyrlige karriere og hans fall i et av de mest omtalte slag i amerikansk historie, har gitt ham en nærmest legendarisk stilling. En hest, Comanche, var den eneste som overlevde slaget ved Little Bighorn, og i flere år ble den sadlet og deltok i kavaleriets parader. Custer har også vært myteomspunnet i filmer og bøker. Den mest kjente filmen om Custer er kanskje The Santa Fe Trail (1940), med Ronald Reagan som Custer og Errol Flynn som Jeb Stuart. Videre kan nevnes Little Big Man (1970), med Robert Mulligan som en noe forskrudd Custer; samt de mer ordinære Little Big Horn (1951, med Lloyd Bridges) og Custer of the West (1967, med Robert Shaw). Custine, Adam Philippe [kystin], greve av Custine, 1740-93, fransk offiser og revolusjonær. Han deltok i sjuårskrigen og i den amerikanske frihets­ krig. Medlem av riksstendene 1789 og sluttet seg til revolusjonen. Deltok i krigen mot Østerrike og Preussen 1792, øverstkommanderende for nord-

John Cusack sammen med danske Iben Hjejle i Stephen Frears-filmen High Fidelity (2000). Cusack spiller platebutikkeieren Rob Gordon, en musikkelsker i trettiårene som er redd for å bli voksen og binde seg.

hæren 1793. Han ble, visstnok uten grunn, mis­ tenkt for forræderi, dømt til døden og henrettet, custodia (lat.), bevoktning, oppsyn, vakt; fengsel. custodia honesta, ærlig fengsel; alminnelig beteg­ nelse for en spesiell frihetsstraff som skulle ha mindre vanærende preg enn ordinær frihetsstraff. I Norge er hefte en form for custodia honesta. Se ► frihetsstraff. customerrelationship management [kAstømø rølei øn ip mænød ment], fork. CRM (markedsfø­ ring), styring (management) gjennom bl.a. å finne kundens behov og lage et produkt eller en tjeneste som tilfredsstiller behovet. Gjør gjerne bruk av såkalte kundehåndteringssystemer, som samler og tolker data om kundens atferd og beCutty Sark

hov, og som benytter disse til å forbedre forholdet til kunden. custos (lat.), vokter, oppsynsmann. custos morutn, vokter av sedene, ordensmann i en klasse i den gamle latinskolen. Custoza [kuståddza], landsby i Italia, Veneto, 18 km sørvest for Verona, skueplass for to italienske nederlag mot Østerrike. 25. juli 1848 måtte Karl Albert i spissen for sardinierne vike for Radetzky, og 24. juni 1866 led Viktor Emanuel 2 nederlag mot erkehertug Albrecht. Cuthbert, Betty, eg. Elizabeth [kAjtbøt], f. 1938, australsk friidrettsutøver. Olympisk mester på 100 m, 200 m og 4x100 m i Melbourne 1956, på 400 m 1964. Satte 18 verdensrekorder, bl.a. med 23,2 på 200 m. Cuthbert, St. [kAjtbøt], ca. 635-687, helgen fra Northumberland, var først munk, derpå eneboer på en øy utenfor Nord-Englands østkyst, fra 685 biskop av Lindisfarne, hvor han i sin korte bispetid arbeidet for utbredelse av kristendommen. Han er begravet i katedralen i Durham. Cuthbert er sjøfolkenes skytshelgen. Festdag: 20. mars. Cuttack [køtak], by i India, Orissa, innerst i Mahanadis delta, 90 km innenfor kystlinjen; 535 100 innb. (2001). Største by i Orissa; viktig elvehavn. Rismøller, garverier, jutefabrikker o.a. industri. Velkjent filigransarbeid i både sølv og gull. Flere høyskoler og forskningsinstitutter. Grunnlagt ca. år 950; erobret av britene 1803. Var hovedstad i Orissa til 1948. Cutter, Charles Ammi [kAtø], 1837-1903, ameri­ kansk bibliotekar, utdannet teolog. Bibliotekar ved Boston Athenaeum 1869-93, ved Forbesbiblioteket i Northampton, Massachusetts 18941903. Cutters trykte alfabetiske katalog over samlingene ved Boston Athenaeum omfatter ca. 90 000 innførsler (1874-82). På grunnlag av dette arbeidet publiserte han sine Rulesfor a Dictionary Catalogue (1875, 4. utg. 1904) og et klassifika­ sjonssystem, kalt expansive classification. Systemet er ikke lenger i bruk, men alfabetiseringstabellene (►Cutternummer) som var en del av klassifika­ sjonssystemet, brukes fremdeles. Cutter var en av initiativtagerne til opprettelsen av American Library Association i 1876. cutternummer, en alfanumerisk kode for forfatte­ res etternavn som muliggjør standardisert oppstil­ ling alfabetisk i biblioteket. Systemet ble utviklet av Charles Ammi ► Cutter. cutting [kAtig] (eng.), hårfasong med håret rett avklippet både i nakken og pannen. cutting [kAtig] (eng.) (petrol.), dss. ►borekaks. cuttingcontest [kAtig kån-] (eng.), ijazzkretser brukt om musikalske «dueller» der utøvere på samme instrument prøver å overgå hverandre i solistisk dyktighet. I 1930- og 1940-årene også arrangert mellom storband, såkalte «battle of bands». cuttingedge [kAtig edj] (eng. «skjærekant, egg»), nyskapende, i forkant av utviklingen, «på hug­ get»; brukes både om det å utvikle og utforme ny teknologi, nye metoder og nye trender, og om å være blant de første til å gjøre bruk av disse. Cutting Edge [kAtig edj], norsk jazzgruppe etab­ lert 1981, bestående av Morten Halle, saksofoner, Rune Klakegg, keyboards, Knut Værnes, gitar, Edvard Askeland, bass, Frank Jacobsen/Stein Inge Brækhus, trommer. Turnerte i 1980-årene både i Norge og utenlands og gav ut flere album, bl.a. Our Man in Paradise (1983) og Duesenberg (1986). Cutty Sark [kAti sak] (skotsk-gælisk 'kort serk'), berømt britisk seilskip (klipper), sjøsatt i Dumbarton 1869. Etter ti år i tefarten mellom Kina og England ble den overført til ullfarten på Australia. Seilte England-Australia på 80'/i dag i gjennom­

cuzco

503

snitt og brukte 85 Vi på hjemferden. Solgt til por­ tugisere 1895, hjemkjøpt 1922, og var senere i bruk som skoleskip i Falmouth. Skipet ble i 1950årene fullt restaurert og er fra 1957 utstilt i tørr­ dokk ved Greenwich. cuve close [kyv klåz] (fr., 'lukket tank'), metode for å fremstille musserende vin. Cuvier, Georges Léopold Chrétien [kyvje], FrédéricDagobert, baron, 1769-1832, fransk naturfor­ sker, 1802 professor i anatomi ved Jardin des plantes, hvor han grunnla de zoologiske samlin­ ger. 1831 pair av Frankrike. Han utgav en rekke zoologiske og paleontologiske arbeider, som for alltid vil sikre ham en ledende stilling i zoologiens historie. Han er en av grunnleggerne av den sam­ menlignende anatomi, og neppe noen enkeltper­ son har betydd mer for utformingen av den mo­ derne zoologi. I sitt epokegjørende verk, Le regne animal, distribuéd‘aprés son organisation, inndelte Cuvier dyreri­ ket i fire hovedgrupper, som hver er karakterisert ved en bestemt anatomisk bygningsplan. Innen hver gruppe fremkommer så underavdelinger med modifikasjoner innenfor den opprinnelige planen. Ethvert dyr danner et i seg selv avsluttet system av deler som strukturelt er avstemt etter hverandre, og som fysiologisk er avhengig av hverandre. Forandringen av en enkelt del medfø­ rer forandring også av de andre deler. Denne lov, kjent som Cuviers korrelasjonslov, tillater bl.a. å utføre mer eller mindre sikre rekonstruksjoner av fossile dyr på grunnlag av ufullstendige rester. Cuvier var også en fremragende paleontolog og må sies å være grunnleggeren av moderne pale­ ontologi. Han studerte fossile pattedyr fra tertiære kalksteiner i Paris-området. Sine undersøkelser publiserte han i et flere binds verk Recherches sur les ossements fossiles des quadripédes, som er helt moderne både når det gjelder opplegg, fremstil­ ling og behandling av materialet. Det er fremdeles uunnværlig for alle som studerer fossile pattedyr. Verkets høye vitenskapelige standard er bemer­ kelsesverdig når man tar i betraktning at før ham hersket de mest fantastiske forestillinger om hva fossiler egentlig var. Ved sine paleontologiske studier benyttet han seg av sammenlignende anatomiske metoder. Han har æren for verdens beste osteologiske samling, og ved hjelp av denne kunne han sammenligne fossile og nålevende dyrs skjeletter. Ved studier av fossiler kunne han konstatere at i avleiringer fra de forskjellige geolo­ giske formasjoner finner man forskjellige forstei­ ninger. Og jo eldre avleiringene er, desto mer primitive dyr og planter finner man der. Fossilene kan således fortelle oss om bergartenes relative alder. Til tross for denne oppdagelse og sine studier av fossiler, interesserte Cuvier seg ikke for utviklings­ læren. Han beskjeftiget seg bare med kjensgjer­ ningen og utviklingslæren ble for ham bare en dårlig underbygd hypotese av liten vitenskapelig betydning. For å forklare opptreden av forskjellige fossiler i forskjellige avleiringer fremsatte han derfor sin velkjente katastrofeteori. Han mente at i løpet av Jordens historie ble fra tid til annen alle - eller de fleste - planter og dyr tilintetgjort ved en eller annen voldsom katastrofe, såsom kraftige jordskjelv, oversvømmelser, vulkanske utbrudd osv. Etter hver katastrofe ble det skapt nye planter °g dyr, og for hver gang ble de mer fullkomne. Den siste katastrofe var syndfloden. Cuviers store autoritet som vitenskapsmann gjorde at også denne teorien ble godkjent, og den hadde en meget stor innflytelse på samtiden. Utviklingstanken, som bl.a. ble forfektet av hans samtidige Lamarck, som Cuvier ubarmhjertig forfulgte, ble derfor avvist av de fleste, inntil C. Darwin ca.

Georges Cuvier

50 år senere fremla sin teori om artenes opprin­ nelse. NHz Cuvilliés, Framjois de [kyvilje], d.e., 1695-1768, tysk arkitekt av vallonsk herkomst. Utdannet bl.a hos Blondel i Paris. Ble 1725 utnevnt til hoffbyggmester i Miinchen, hvor han utviklet seg til å bli rokokkoens fremste representant. Han oppførte bl.a. palasset Piosasque de Non (1726—32), erkebiskoppalasset PalaisHolnstein (1733-37) og Amalienburg (1734-39) i Nymphenburgs park. I dette elegante lille jaktslott har man de beste prøver på hans sjeldne evner for romdekorasjon. Interiøre­ ne er overspunnet av et rikt variert prydverk av ranker kombinert med rocailler og amoriner, mens fargeskalaen viser klare, lyse toner og rike­ lig anvendelse av sølv. Også til en mengde rom andre steder har Cuvil­ liés gitt utkast, f.eks. Reiche Zimmer i residensen i Cuzco, med katedralen i forgrunnen.

Miinchen. Ikke minst gjennom publisering av sine arkitektoniske og dekorative utkast øvde han en vidtrekkende innflytelse, fortsatt av hans sønn Fran^ois de Cuvilliés d.y. (1731-77). Cuxhaven [kukshafen], by i Tyskland, Niedersachsen, på vestsiden av Elbens munning; 53 100 innb. (2003). Stor fiskehavn; fiskeforedling, skips­ bygging m.m. Nær byen ligger havbadet Duhnen. Uthavn for Hamburg til 1937.1 slottet Ritzebiittel (1300-tallet) finnes et regionalt museum. Cuyahoga River [kaiahouga -], elv i USA, nordøst­ lige Ohio, springer ut øst for Cleveland, renner gjennom Cuyahoga Falls nord for Akron, utløp i Lake Erie ved Cleveland, 125 km lang. Den nederste del av elveløpet er svært forurenset. Ulike miljøtiltak, satt i verk fra slutten av 1970årene, har imidlertid bedret forholdene noe. Cuypers, Petrus Josephus Hubertus, 1827-1921, nederlandsk arkitekt. Han tegnet blant annet Rijksmuseum (1877) og Sentralbanestasjonen (1881) i Amsterdam og et stort antall kirker, bl.a. St. Catharina i Eindhoven (1859). Cuza, Alexandru loan [kuza], 1820-73, rumensk politiker og fyrste. Vokste opp i Paris, der han ble medlem av en rumensk frihetsbevegelse mot tyrkerveldet. Fra 1848 en av lederne for revolusjonsbevegelsen i Moldova; valgt 1859 til fyrste av de forente fyrstedømmer Moldova og Valakia, som 1862 ble sammensluttet i en stat, Romania (til 1877 formelt under den tyrkiske sultans over­ høyhet), og Cuza ble landets første fyrste. Gjen­ nomførte betydelige reformer, grunnla universitet i lasi og Bucuresti. Styrtet 1866 etter en lengre konflikt med høyadelen og den ortodokse kirke. Cuzco [kuskå], Cusco, by i Peru, i en dyp dal i de østlige Andesfjellene, 3400 moh., 950 km sørøst for Lima; 291 000 innb. (2000), de fleste indiane­ re. Cuzco er et viktig regionalt handels- og samferdselssenter, med tekstil- og lærindustri, sukkerraffinerier m.m. Jernbane til Puno ved Titicacasjøen, og til havnebyen Mollendo ved Stillehavet. Betydelig turisme. Universitet, grunnlagt 1692, erkebispesete. Arkeologisk museum, katedral (1564) og man­ ge andre kirker og klostre. Storslåtte minner fra inkariket, hvor Cuzco var hovedstad. I det store soltempelet i en hall smykket med gullplater stod Solens bilde av gull og edelstener. Ved siden av lå

504

CUZZONI

soljomfruens kloster, templer for måne, stjerner, torden m.m., kongeborgen og i nord Sacsahumdnborgen. Cuzco skal være grunnlagt av den første inka, Manco Capac, men er rimeligvis eldre. Inntatt av Pizarro 1533. Sterkt skadet ved brann 1536 og ved jordskjelv 1650 og 1950, særlig etter 1950 omhyggelig restaurert. Byen står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Cuzzoni, Francesca [kutsåni], 1700-70, italiensk sanger (sopran), kalt den gylne lyre. Vant berøm­ melse ved Handels operaforetagende i London, hvor hun rivaliserte med Faustina Bordini. Gikk senere over til Handels motstandere. Hun giftet seg med komponisten og klavervirtuosen Sandoni. cv, fork, for ►curriculum vitae. CVD, fork, for eng. Chemical Vapour Deposition, 'kjemisk avsetting fra gassfase', metode for pålegging av tynne sjikt (filmer) på en overflate ved hjelp av kjemiske metoder. Typisk sjikttykkelse er fra noen nano- til noen mikrometer. CVD-teknikken baseres på at kontrollerte mengder av flyktige forbindelser av de aktuelle ioner bringes i gassfase og at reaksjonsproduktet avsettes på et substrat. Det finnes en rekke vari­ anter av teknikken, inkludert laserbelysning og plasmainitiering. CVD utgjør et viktig og voksende forskningsfelt innen materialfremstilling, spesielt av nye mate­ rialer eller av tynne filmer til spesielle bruksfor­ mål. Bl.a. kan overflater belegges med tynne diamantfilmer, noe som gir enorm hardhet. CVD benyttes videre i fremstilling av sensorer, elektro­ der, elektroluminiscente sjikt til displayer m.m. Cvirka, Petras [tsvir-], 1909-47, litauisk forfatter; et stort fortellertalent med en høyt utviklet språk­ sans. Han la også for dagen en finstemt psykolo­ gisk innsikt. Bøkene hans, skrevet 1930-40, tar opp temaer som urettferdighet og fattigdom, og befatter seg med menneskets mørke sider så vel som de lyse og skapende. Nevnes bør novellesam­ lingene Solnedgangen iNykas herred (1930) og Hverdagslige historier (1938) og romanene Frank Kruk (1934), Jordens grøde (19 3 5) og Mesteren og hans sønner (1936). Noen av verkene hans er dramatisert. Cvirka skrev også bøker for barn. C-vitamin, L-askorbinsyre, et vannløselig karbohydratderivat, se ►vitaminer. CW, fork, for eng. Continuous Wave, 'kontinuerlig bølge'. 1 Betegnelse på bærebølgen i radio- og fjernsynssystemer. 2 Telegrafi, morse. Det benyttes en opphakket bærebølge, derav navnet. cwt, fork, for eng. centweight, symbol for ►hundredweight, britisk og amerikansk masseenhet. cy-, artikler som ikke finnes her, kan søkes under ky- eller sy-. cyan (av gr. 'mørkeblå'), navn på det enverdige radikal -CN med i alt ni valenselektroner (4 fra karbonatomet og 5 fra nitrogenatomet). Betegnes hvert elektron med -, kan elektronformelen skri­ ves som •C::N:

Samlet sett inneholder denne formelen et uparet elektron, og dette gjør at cyanradikalet i mange henseender viser likhet med halogenene når det gjelder kjemiske egenskaper. Cyan kalles derfor ofte et pseudohalogen. Cyanradikalet eksisterer ikke i fri tilstand under normale forhold, men i likhet med halogenatomene (f.eks. Cl- + Cl- —> Cl: Cl) forener det seg to og to til *dicyan, (CN)2, slik: :NdC- + -ChN: -* :NhCChN:

Navnet cyan skriver seg fra det sterkt blåfargede ►berlinerblått, som inneholder cyanidioner, CN' (se ►cyanider).

cyan- (av gr.), blå-, mørkeblå-,

cyanakrylatlim, en type polymeriserende ►lim.

Ofte hovedbestanddelen i «lynlim», ekstremt hurtigherdende lim. cyanamid (av cyan-), H2NCN, kan oppfattes som et amid av den ikke eksisterende cyansyren, HOCN, hvor hydroksidgruppen OH er erstattet med amidgruppen NH2. Fremstilling, egenskaper. Cyanamid fremstilles ved å lede karbondioksid inn i en vandig løsning (surgjøring) av kalsiumcyanamid: CaNCN + CO2 - H,NCN + CaCO3. Cyanamid er fargeløst, krys­ tallinsk og meget hygroskopisk. Det løser seg lett i vann, alkohol og eter. Erstatter man de to hydro­ genatomene i cyanamid med kationer, fås cyanamidsalter. Det viktigste saltet er kalsiumcyanamid, CaNCN. I saltsur løsning går cyanamid over i urea, (NH2)2CO. I cyanamidprosessen utviklet i Tyskland og Italia 1905, varmes kalsiumkarbid, CaC2, opp til ca. 1050 °C i en nitrogenatmosfære: CaC2 + N2 = CaNCN + C. Rent kalsiumcyanamid er fargeløst, men på grunn av tilstedeværende karbon er det tekniske produkt gråsvart. Blandingen går under handelsbetegnelse Cyanamid, tidligere kalkkvelstoff. En foreldet prosess for amoniakkproduksjon baserte seg på hydrolyse av CaNCN. Bruk. Cyanamid benyttes ennå noe til nitrogenholdig gjødsel. Mesteparten blir brukt til fremstil­ ling av den dimere forbindelse dicyandiamid, H2NC(NH)NHCN, som igjen blir brukt til å lage ► melamin og flere andre teknisk viktige produk­ ter. Dicyandiamid er et hvitt krystallinsk stoff med smeltepunkt 205 °C. Det fremstilles teknisk direk­ te av kalsiumcyanamid/karbonblandingen ved behandling med vann og innledning av karbondi­ oksid. Både teknisk cyanamid og dicyandiamid ble frem til 2002 fremstilt her i landet av Odda Smelteverk A/S, Odda. cyanjder (av cyan-), salter av hydrogencyanid, HCN, blåsyre, i mange tilfeller svært giftige (se ► cyanidforgiftning). Alkalicyanidene, f.eks. kaliumcyanid, KCN, og natriumcyanid, NaCN, og jordalkalicyanidene, f.eks. kalsiumcyanid, Ca(CN)2, og bariumcyanid, Ba(CN)2, er løselige i vann og derfor meget giftige. Slike vandige løs­ ninger reagerer sterkt basisk og lukter av ►blåsyre (bitre mandler). Fremstilling, egenskaper. Natriumcyanid fremstil­ les via natriumamid og -cyanamid ved å blåse ammoniakk over en oppvarmet blanding av natrium og trekull. De normale cyanidene av tunge metaller er for det meste tungtløselige, f.eks. sølvcyanid, AgCN. Et unntak er kvikksølv(II)-cyanid, Hg(CN)2 som i vandig løs­ ning forekommer i molekylær form. Foruten de normale cyanidene eksisterer det tallrike, lettløselige komplekse cyanider (cyanokomplekser). De tungtløselige cyanidene løser seg i overskudd av cyanid. Sølvcyanid f.eks. løser seg i kaliumcyanid under dannelse av det komplekse dicyanoion [Ag(CN)2]~. Komplekse cyanider er langt mindre giftige enn normale cyanider, pga. at CN' ikke lett frigis i løsning. Andre komplekse cyanider er kaliumheksacyanoferrat(II), ►blodlutsalt og ►berlinerblått. Bruk. Man benytter seg av sølv- og gullcyanids evne til å løse seg i alkalicyanid (se over) ved fremstilling av sølv og gull (cyanidekstraksjon). Den sølv- eller gullførende malmen blir behandlet med en løsning av natriumcyanid. Sølv, gull og deres forbindelser går i løsning som cyanokomplekser. Metallisk sølv (hhv. gull) utvinnes ved elektrolyse. Forsølving av metallgjenstander foretas gjerne ved elektrolyse i cyanidløsning. Cyanidene anvendes også for fremstilling av kunstfibrer, legemidler, fargestoffer, plantevern­ midler m.m. De organisk-kjemiske cyanider kalles ►nitriler.

cyanidforgiftning, Akutt eksponering av cyanidforbindelser kan føre til dødsfall som følge av oksygenmangel, se ►asfyksi. Den akutte virknin­ gen av cyanid er en følge av blokkering av enzymsystemer i cellene, hvorav hemning av cytokrom oksidase er den mest sentrale virkningsmekanis­ me. Enzymhemningen fører til at blodets oksygen ikke kan utnyttes av kroppen, noe som igjen fører til asfyksi. Langvarig påvirkning av lave konsent­ rasjoner av cyanider kan føre til hudutslett, kløe og særlig irritasjon i neseslimhinnen, og eventuelt hull i nese-skilleveggen. Behandling av akutt cyanidforgiftning består i å forsøke å oppheve bindingen mellom cytokrom oksidase og cyanid ved hjelp av dannelse av ►methemoglobin. Dette oppnås ved å tilføre pasienten amylnitritt, enten ved innånding, eller i alvorlige tilfeller, intravenøst. cyanidisering, prosess for overflateherding av stål. Ved neddykking av vedkommende gjenstand i smeltet natriumcyanid oppnår man et høyere innhold av karbon i overflatesjiktet, som derpå kan herdes ved bråkjøling. cyanidprosessen, metode til utvinning av gull og sølv av fattige malmer eller av rester etter andre utvinningsprosesser når de fremdeles inneholder små mengder gull og sølv. Se ►cyanider. cyanin (av cyan-) (bot.), fargestoff i planter, se ►antocyaner. cyankalium, foreldet betegnelse på ►kaliumcya­ nid. Cyanobacteria (av gr. kyanos, 'mørk blå'), eller Chloroxybacteria, bakterier med klorofyll a og fotosyntese som alger og planter, kan derfor klas­ sifiseres både som bakterier og alger, se ►blågrønn-alger. Analyse av DNA-sekvenser viser at kloroplastene i alger og planter er beslektet med cyanobakterier og oppsto som følge av symbiose mellom forløpere for dagens cyanobakterier og eukaryote celler for 1-2 milliarder år siden, cyanpse (av cyan- og -ose), blålig misfarging av huden og slimhinnene som skyldes mangel på oksygen i blodet og opptrer særlig ved dårlig blodomløp, enten ved lokale forstyrrelser av blodomløpet i hender og føtter, eller som følge av alvorligere hjerte- og lungelidelser. cyanptisk (av cyan-) (med.), blålig, særlig om hud. cyanotisk hjertefeil, en form av medfødt hjertefeil, cyansyre, forekommer i en rekke isomere former. Den egentlige cyansyre, HOCN, eksisterer for­ mentlig ikke, verken i fri tilstand eller i form av sine salter. Hvis den overhodet eksisterer, er det bare i meget små mengder i tautomer likevekt med den isomere isocyansyre, HNCO. For denne er protonet bundet til nitrogen. Syren er i fri tilstand en fargeløs væske med frysepunkt -86,8 °C og kokepunkt 23,5 °C. Syren har en stikkende lukt, er tåredrivende og fremkaller på huden heftig smertende, hvite blærer. Den fremstilles i ren form ved tørr destillasjon av cyanursyre og er bare stabil ved temperaturer under 0 °C. Ved høyere temperaturer skjer en eksplosjonsartig spaltning. Isocyansyren løses i vann og gir svakt sur reak­ sjon. Den hydrolyseres hurtig til ammoniakk og karbondioksid. Saltene av syren, isocyanatene, ble tidligere feil­ aktig oppfattet som cyanater, avledet av syren HOCN. Saltene lar seg lett fremstille ved oksida­ sjon av de tilsvarende cyanider. Således går kal­ iumcyanid, KCN, ved smeltning med blyoksid, PbO, raskt over i kaliumisocyanat, KNCO, etter reaksjonsligningen: KCN + PbO = KNCO + Pb. Isocyanatene er fargeløse, ikke giftige, vannløselige salter som anvendes ved varmebehandling av metaller, som middel ved bekjempelse av ugress (herbizider) m.m.

505

Isomer med isocyansyren er også hydrogenfulminat eller knallsyre, HONC, og isohydrogenfulminat (isoknallsyre), HCNO. Knallsyren er en giftig, ubestandig gass. Den avledede forbindelsen kvikksølv(II)fulminat, Hg(ONC)2 eksploderer ved slag eller oppvarming og ble tidligere meget brukt som knallkvikksølv i knallhetter, men er nå for det meste erstattet av andre stoffer, f.eks. blyazid. Cyathea (av gr. 'beger'), planteslekt i bregnefamilien Cyatheaceae, ca. 500 arter trebregner i tropis­ ke og subtropiske områder. Cyatheaceae (av gr. 'beger'), bregnefamilie; ca. 600 arter i tropiske og tempererte strøk, mest utbredt i fuktige fjellskoger. Ofte over 30 m høye trebregner. I likhet med palmene har de bladene samlet i en krone i toppen av stammen. Flere arter dyrkes i drivhus, særlig i slektene Cyathea og Alsophila. cyathium (av gr. 'beger') (bot.), blomsterstand hos vortemelk, Euphorbia, der en skål inneholder en naken hunnblomst og flere bunter av reduserte hannblomster i midten. Langs kanten på skålen vokser det kjertler som ligner på blomsterblad. Cyber- (av gr. 'styrmann'), kyber-, som har med kybernetikk, cyberspace el.l. å gjøre. cyberpunk [saibapAijk] (av cyber- og punk), dys­ ter, teknologifokusert retning innen ► science fiction som oppstod i 1980-årene i USA, beskriver gjerne et postindustrielt fremtidssamfunn der teknologien i stor grad styrer og dominerer men­ neskers hverdag. Typisk for cyberpunk er at men­ nesker kan kommunisere og samhandle med både datamaskiner og hverandre ved å koble sanseapparatet direkte til datagenererte miljøer (jfr. cyberspace og Virtual reality). Hovedpersone­ ne er gjeme marginaliserte eksistenser som be­ finner seg på utsiden av eller i opposisjon til det rådende systemet. Forholdet mellom mennesket og maskinene og mellom individet og samfunnet er temaer som ofte berøres av cyberpunk-forfattere. William ► Gibson og Bruce Sterling regnes gjer­ ne som grunnleggere av retningen, og Gibsons Neuromancer (1984) er en sentral roman i denne sammenhengen. Fra denne boken stammer også begrepet ►cyberspace. Retningen har hatt stor innflytelse på tegne­ serier, film og musikk, og cyberpunklignende aspekter finnes blant annet i Ridley ►Scotts Blade Runner (1982), James ►Camerons Terminatorfilmer (1984 og 1991, oppfølger av Jonathan Mostow 2003), og i Larry og Andy Wachowskis tre Matrix-filmer (1999-2003). cyberspace [saibaspeis], kyberrom, opprinnelig betegnelse på en «verden» av sammenkoplede datasystemer og informasjonsressurser, brukt av forfatteren William Gibson i science fiction-romanen Neuromancer (1984) (jf. ►cyberpunk). Nå brukes betegnelsen gjerne om Internett, både om det fysiske nettet der digitale overføringer foregår («e-posten farer gjennom cyberspace»), og om det virtuelle (tenkte) rommet der kommunikasjo­ nen mellom mennesker foregår («de ble kjent med hverandre i cyberspace»). cycadeer (av Cycas), gruppe av primitive, nakenfrøede blomsterplanter, rikt representert særlig i trias- og juratiden. Nå ca. 100 arter i tropiske strøk. Se også ►konglepalmer. Cycadofilices, eldre betegnelse på ►frøbregner. Cycas, planteslekt i konglepalmefamilien, 20 arter i landene omkring det Indiske hav. Treaktige planter som ligner palmer, men som hører til de nakenfrøede blomsterplantene. Hannplanten har kongleformet blomsterstand med tallrike pollenblad, hvert med mange pollensekker. Hos hunnplanten sitter frøemnene på små parflikede blad mellom de vanlige bladene. Bladene er mørke-

CYKLOTYM LIDELSE

grønne, blir 1-2 m lange og er meget dekorative, brukes særlig ved begravelser. I veksthus dyrkes C. revoluta fra Japan og C. circinalis fra Øst-India. I plantenes hjemland benyttes margen av disse artene til sago. Cyclamen, planteslekt i nøkleblomfamilien, se ►alpefiol. Cyclanthaceae, enfrøbladet plantefamilie som står nær palmefamilien, med 180 arter i 11 slekter. Mest kjent er slekten *Carludovica. Cycleurope, Stockholm, svensk sykkelprodusent med røtter i Peugeots sykkelproduksjon i Frank­ rike. Svenske Monark Stiga (grunnlagt 1908, het lenge Svenska Cykelfabriken Monark) kjøpte 1996 franske Cycleurope og året etter italienske Bianchi. Selskapet ble dermed en av verdens største sykkelprodusenter med produksjon i Sve­ rige, Frankrike, Italia og Danmark (tidl, også Norge). Blant merkene er Crescent, Monark, DBS, Peugeot, Gitane og Bianchi. Cycleurope eies av Grimaldi Industri AB, grunnlagt av Salvatore Grimaldi i Koping 1970 som Grimaldis Mekaniska Verkstad. Grimaldi Industri overtok 1995 aksjemajoriteten i Monark Stiga. Monark overtok 1989 sykkelproduksjonen til norske Jonas Øglænd A/S (►Øglænd DBS). Øglænd DBS ble 1996 en del av Cycleurope (Cycleurope Norge AS), og sykkelproduksjonen i Norge (Sandnes) ble lagt ned 2000. Cyclipphora, ringbærere, dyrerekke som står entoprocter (►Entoprocta) og ►mosdyr nær. Dyrene er bilateralt symmetriske, fastsittende med en ciliekledt munnring som vifter næringspartikler inn i kroppen. Det første individet i denne rekken ble funnet i munndelene til en bokstavhummer fanget nær Fredrikshavn i 1991. Den ble beskre­ vet 1995 som arten Symbion pandora. Senere er et par andre arter funnet på henholdsvis europeisk og amerikansk hummer. cyclo (fra fr.), vietnamesisk trehjulet sykkeldrosje eller sykkelrickshaw, kan vanligvis frakte én eller Cycas. Hannplante av Cycas revoluta.

Mødre og barn blir fraktet i cyclo i Hanoi.

to passasjerer. Cycloer er svært utbredt i alle deler av Vietnam, selv om motorsykkeldrosjer (xeom) begynner å bli en alvorlig konkurrent i mange byer. Cyclo ps, hoppekrepsslekt i familien Cyclopidae, som er meget utbredt i ferskvann. Cyclorrhapha (av gr. 'ring, hjul' og 'søm, sammen­ føyning'), insektunderorden i ordenen tovinger, se ►fluer. Cyclostpmata (av gr. 'ring, hjul' og 'munn'), virveldyroverklasse, se ►rundmunner. Cydpnia, ekte kvede, planteslekt i rosefamilien, se ► kvede. Cygnus (lat.) (zool.), fugleslekt i andefamilien, se ► svaner. Cygnæus, Fredrik, 1807-81, finsk forfatter, ble 1839 dosent i historie ved universitetet i Helsing­ fors og var 1854-67 professor i moderne littera­ turhistorie og estetikk samme sted. Som universi­ tetslærer fikk Cygnæus stor betydning, ikke minst ved sin varme fedrelandskjærlighet og sitt frisinn. Fra langvarige reiser kjente han europeisk åndsliv. Som forfatter kom han ikke til å spille noen rolle. Hans språk var tungt og hans form uheldig; størst betydning har hans kritiske arbeider, bl.a. Om Fdnrik Ståls sdgner (1861) og Om Johan Ludvig Runeberg (1873). Cygnæus, Uno, 1810-88, finsk pedagog, kjent som den finske folkeskolens far. Representerte en arbeidsskolepedagogikk som ville oppøve barnas egenaktivitet. Som overinspektør for det finske folkeskolevesen fra 1861 arbeidet han for å gjøre folkeskolen til en skole for alle barn. Han kjempet for å skille skole og kirke og fikk innført kropps­ øving og forming i skolen. cyklarnat, hvitt krystallinsk stoff med søt smak, se^syklamat. cyklo- (av gr. 'hjul'), krets-, ring-; se også syklo-, cyklosporin (av cyklo- og gr. 'spore'), cyklosporin A, CyA, ciklosporin, legemiddel som hemmer kroppens immunreaksjon mot kroppsfremmede stoffer eller vev. Brukes særlig for å motvirke forkastningsreaksjoner ved organtransplantasjoner, f.eks. hjertetransplantasjon. Medikamentet (handelsnavn Sandimmun Sandoz) ble utviklet fra et stoff produsert av en sopp funnet på Har­ dangervidda. cyklotym lidelse (av cyklo- og gr. 'sinn'), cyklotymi (psyk.), psykisk lidelse kjennetegnet ved ved­ varende stemningssvingninger over mange år i form av veksling mellom mildere grader av de­ pressive forstemninger og hevet stemningsleie. Avgrensningen overfor svingninger i stemningsleiet som uttrykk for stabile kjennetegn ved per­ sonlighet (cykloid personlighet; cyklotym person­ lighet) og mere uttalte stemningssvingninger som uttrykk for en rask svingende ►bipolar lidelse kan være vanskelig. Cyklotym lidelse antas til en viss

CYKOBEMIN

grad å være arvelig betinget, men kunnskapen om årsakene er for øvrig relativt sparsomme. Cyklotym lidelse skilles fra tilsvarende tilstander fremkalt av f.eks. stoffskiftesykdommer, nevrolo­ giske sykdommer, stoff eller medikamenter. Cyklotym lidelse starter oftest i tenårene eller ung voksen alder. Lidelsen er kronisk. Personer med en cyklotym lidelse har en øket risiko for å utvikle en bipolar lidelse senere i forløpet. Be­ handling med medisiner er oftest aktuelt (eks. litium, antiepileptika) og kan hjelpe en del. Syste­ matisk samtalebehandling (psykoterapi) kan være nyttig i tillegg. Noen utvikler stoff- og alkoholmis­ bruk i forløpet av lidelsen. Søvnforstyrrelser er også vanlig. Anslagsvis 0,4-1 % utvikler en cyklo­ tym lidelse i løpet av sitt liv. Det er ingen forskjell i hyppighet mellom kjønnene, men kvinner søker oftere legehjelp. cykobemjn, cyanokobalamin, vitamin B12, er et koboltholdig vitamin. Det dannes av bakterier i tarmkanalen, men i utilstrekkelige mengder hos mennesket. På strengt vegetabilsk kost kan derfor mangelsykdommer utvikles. Blodsykdommen pemisiøs anemi skyldes manglende evne til å absorbere vitaminet. Tilstanden normaliseres ved injeksjon av cykobeminpreparater. Cylindrocarpon, soppslekt som omfatter konidiestadiet til soppslekten *Nectria. Cylindrocladium, slekt av konidiesopper som kan være parasittære på planter. Viktigst er C. scoparium, som under fuktige forhold kan angripe man­ ge plantearter på forskjellig utviklingstrinn. Mest ødeleggende er rotbrann på småplanter i frøseng, men betydelig skade kan også skje på stengel, blad og frukt. Bekjempes ved damping av jord og sprøyting med et egnet systemisk virkende plan­ tevernmiddel. cymbal (av lat.), i antikken musikkinstrument i form av to runde metallplater som ble slått mot hverandre. Senere betegnelse for flere musikkin­ strumenter, bl.a. bekken, hakkebrett, klokkespill. Betegner nå vanligvis en rund bronseplate festet på et stativ. Cymbaler utgjør en viktig del av det moderne trommesettet i jazz og populærmusikk, og lages i en rekke utforminger med navn som indikerer deres ulike funksjoner (ride, crash, sizzle osv.). Cymbalaria, planteslekt i maskeblomstfamilien. 15 flerårige arter i middelhavsområdet og Vest-Europa. Én vokser i Norge, ►murtorskemunn. cymbel, mikstur-stemme i orgelet med fremhevelse av høye overtoner. Cymbeline [simbalin], tragikomedie av Shake­ speare, skrevet ca. 1610. Bakgrunnen er krigen mellom romerne og britene (se ►Cunobelinus), mens selve intrigen er laget etter et mønster fra Boccaccio. Imogen-skikke’sen og de vakre lyriske innslagene styrker den løst oppbygde handlingen, og Cymbeline var de romantiske dikternes favorittstykke blant Shakespeares dramaer. Opera av Arne Eggen hadde urpremiere i Oslo 1951. Cymbidium, planteslekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien), 40 vesentlig epifyttiske arter i tropiske strøk, fra Madagaskar over Øst-Asia til Australia. Enkelte av artene dyrkes i veksthus som prydplanter, men større betydning har man­ ge hybriden Disse er populære pga. sine vakre blomster og fordi de er meget holdbare som av­ skårne. Cymbopogon, planteslekt i gressfamilien, 60 arter i tropiske og subtropiske strøk i Afrika og Asia. Enkelte arter er rike på eteriske oljer som brukes i parfyme- og såpeproduksjonen: palmaroseoljefra arten C. martinii, sitronelleolje fra arten C. nardus og sitrongressolje fra arten C. citratus. Fra den sistnevnte fås også «lemon grass», som brukes til te.

506 cymen (av gr.), egentlig para-cymen, parametylisopropylbenzen, CH3C6H4CH(CH3)2. Sterkt lysbrytende, aromatisk luktende væske med kokepunkt 175 °C. Finnes i mange eteriske oljer, bl.a. ro­ mersk karveolje (fra spisskummen), men fås teknisk som et biprodukt ved cellulosefabrikasjon. cymric, langhåret, haleløs katt fra øya Man; nært beslektet med manxkatten. Finnes i alle fargevari­ anter og mønstre, men er ikke godkjent som egen rase i Europa. Cymru [kamri], det keltiske navnet på Wales. Det walisiske nasjonalistpartiet heter ►Plaid Cymru, som betyr «Wales-partiet». cymøs (av lat. 'kålskudd') (bot.), forgreningsform hos planter hvor sideskudd fortsetter grensystemets oppbygging etter at hovedskuddet har dødd eller stoppet opp pga. blomsterdannelse. Cynara, planteslekt i kurvplantefamilien. Arten ► kardon er en kjempestor tistel som vokser i middelhavslandene og som helt fra gammel tid har vært dyrket som grønnsaksplante. Grønnsaksplanten ►artiskokk er en kulturform av kar­ don. Cynewulf [kiniwulf], angelsaksisk dikter som levde mellom 750 og 825, sannsynligvis en geist­ lig fra Northumbria. Fire dikt er overlevert i vestsaksisk språkform og inneholder hans navn i runer: Juliana, en helgenfortelling, det såkalte Christ II, Apostlenes historie og Elene, en legende. Mens den tidligste kristne angelsaksiske diktning forente hedensk-heroisk stiltradisjon med gammeltestamentlig handlingsfylt stoff, representerer Cynewulf noe nytt ved å behandle nytestament­ lige emner og helgenlegender, ved å rette hoved­ interessen mot ideer og følelser og ved sin bevisste kunst. Han har poetisk kraft og utmerker seg ved naturbeskrivelser, særlig av sjø og storm. Flere andre angelsaksiske dikt har vært tillagt Cy­ newulf, særlig The Dream of the Rood og St. Guthlac. Man taler gjerne om en Cynewulf-gruppe eller -skole. Hans dikt er oversatt til moderne engelsk prosa av S. A. J. Bradley i Anglo-Saxon Poetry (1982). Cynoglossum, planteslekt i rubladfamilien, se artene ►hundetunge, ►kinahundetunge og ►hagehundetunge. Cynomorium coccjnium, eneste art i plantefamilien Cynomoriaceae. Blomsterplante som snylter på røttene av forskjellige saltbunnsplanter på Kana­ riøyene, i middelhavslandene og i saltørkener i Vest- og Sentral-Asia. Planten har kort, skjellet stengel og uanselige blomster i en klubbeformet blomsterstand. Den del av planten som er over jorden, minner om en hattsopp, derav navnet «maltesersopp». Før i tiden ble den brukt i folke­ medisinen som blodstillende middel. Cynosyrus, planteslekt i gressfamilien, se arten ► kamgress. Cynric, død ca. 560, vestsaksisk konge, sønn av Cerdic, sammen med sin far grunnlegger av Wessex. Etter Cerdics død i 534 utvidet han riket til å omfatte også det nåværende Hampshire. Cyperaceae, enfrøbladet plantefamilie, se ► starrfamilien. Cyperus, planteslekt i starrfamilien, 600 arter, de fleste er sumpplanter i varme land, ofte med trekantet stengel med smale, gresslignende blad samlet i krans på toppen. En av de mest kjente artene er ►papyrus. C. esculentus dyrkes i SørEuropa og Afrika, den har underjordsknoller, ►jordmandler, som er spiselige. Knollene av denne og andre arter leverer også kaffesurrogat og en meget fin matolje. C. longus har aromatiske knoller som brukes i parfyme. Som prydplanter dyrkes flere arter, bl.a. skjermkypergress, C. alternifolius, fra Madagaskar, med tettsittende stengler og svært smale blad, og stripekypergress, C. al-

bostriatus med tynne stengler og blad med tydeli­ ge, bleke nerver. Bare én art, C.fuscus, kalt «dvårgag» på svensk, vokser i Skandinavia (Sør-Sveri­ ge). Cypria (lat., av gr. Kypris), tilnavn på ►Venus (Afrodite), etter øya Kypros. Cyprian, St., lat. Thascius Caecilius Cyprianus, ca. 200-258, født i Karthago, kirkefar; utdannet til retor, gikk ca. 245 over til kristendommen og ble ca. 248 biskop i Karthago. Under keiser Decius' forfølgelser flyktet han ut i ørkenen, men derfra ledet og trøstet han menigheten gjennom brev. Han grep særlig inn i tidens mest akutte kirkelige problem: hvordan man skulle stille seg overfor dem som hadde avsverget sin kristentro under forfølgelsene eller hadde oppgitt den, og som siden søkte om å bli gjenopptatt i kirken. De så­ kalte ► confessores krevde rett til å utstede «fredsbrev» for alle frafalne som søkte gjenopptagelse, mens et strengere parti fastholdt at frafalne bare kunne gjenopptas på dødsleiet. Cyprian ville at man skulle skjelne mellom forskjellige klasser av botferdige frafalne; at de enkelte tilfeller skulle granskes av biskopene, som ifølge ham var den rette instans til å avgjøre slike saker, og at man skulle utvise strenghet. Cyprian var også mot splittelser innen kirken og bekjempet alle skismatikere. Han mente at dåp utført utenfor den ene katolske kirke var ugyldig, og selv martyriet kunne ikke gagne den som hadde skilt seg fra kirken, lærte han i skriftet De unitate ecclesiae catholicae (oversatt av J. N. Skaar i Vidnesbyrd af kirkefædrene, bd. 1, 1880). Kirkens enhet har sin garanti i episkopatet. Den som bryter med sin biskop, bryter med kirken. Bisko­ pene er apostlenes arvtagere, prinsipielt likestilt; den romerske biskop er bare en biskop blant likemenn. Under Valerians forfølgelse ble Cyprian martyr; han ble halshugd 14. sept. 258. Festdag: 16. sept. Av hans skrifter kan nevnes De mortalitate, De bono patientiae (oversatt av O. Ugland i Vidnesbyrd af kirkefædrene, bd. 6, 1883), De oratione dominica (oversatt av J. N. Skaar 1880). Cyprian fra Antiokia, St., født ca. 300, var ifølge legenden en stor trollmann før han ble omvendt til kristendommen. Man trodde han var forfatter til den såkalte Cyprianus ('Biskop Cyprianis bok'), eller Svarteboka som den ble kalt i Danmark, Sve­ rige, Tyskland og delvis også i Norge. Opplysnin­ gene om at han ble biskop av Antiokia og led martyrdøden er lite troverdige. Man har ofte forvekslet ham med biskop Cyprianus av Kartha­ go (ca. 200-258). Tidligere festdag 26. sept., strø­ ket av helgenkalenderen 1969. cyprin (av lat. 'kobber'), blå varietet av mineralet ► vesuvian, beskrevet av Berzelius 1821, fra Sau­ land i Telemark. Fargen skyldes et lite innhold av kobber. cyprina-leire, leire dannet under et sent stadium av avsmeltningen etter siste istid. Inneholder bl.a. skjell av muslingen Arctica Islandica, tidligere kalt Cyprina. Cypripedium, planteslekt i orkidéfamilien (marihåndfamilien), 50 arter i Europa, Asia og NordAmerika. Flerårige urter, som visner ned om vinteren og overvintrer ved hjelp av rotstokker. Opprett stengel med ovale, mer eller mindre spisse blad og store, ømtålige blomster, som har en stor, oppblåst, tøffellignende leppe. Én art viltvoksende i Norge, ►marisko. Rosemarisko, C. reginae, er delstaten Minnesotas nasjonalblomst. ° Enkelte hardføre arter dyrkes som prydplanter på friland i Norge. Navnet Cypripedium brukes dessuten feilaktig om arter av slektene Paphiopedilum og Phragmopedium, dyrket som prydplanter i veksthus og solgt som snittblomster.

507 Cypris, muslingkrepsslekt i familien Cypridinidae, se ►muslingkreps. cyprodinil, systemisk virkende soppmiddel. Gir beskyttelse i flere uker mot en rekke sopper som angriper korn, og gråskimmel på jordbær. Mar­ kedsføres i blanding med propikonazol under preparatnavnet Stereo for bruk i korn, og i blan­ ding med fludioxinil under preparatnavnet Switch til bruk i jordbær. I denne kulturen kan det lett utvikles resistens hos soppene mot midde­ let, og det frarådes derfor brukt mer enn to ganger i sesongen. Cyrankiewicz, Jozef [tsirankievitj], 1911-89, polsk politiker. Medlem i det polske sosialistpartiet fra 1932, i konsentrasjonsleir 1941-45. Generalsek­ retær i sosialistpartiet 1945; bidrog vesentlig til sammenslutningen av sosialister og kommunister i Det forente polske arbeiderparti 1948. Statsmi­ nister 1947-52 og 1954-70. Etter opptøyene i de polske østersjøbyene 1970 ble han formann i statsrådet (statsoverhode); gikk av 1972. Cyranode Bergerac, Savinien [siranå dabersarak], 1619-55, fransk forfatter. Han forsøkte å gjøre karriere som militær og som sekretær for flere av Frankrikes ledende menn, men viste seg snart som en individualist med et voldsomt frihetsbehov. 11645 skrev han sitt første kjente verk, Le Pédantjoué, en vittig komedie som bl.a. Moliére hentet impulser fra. Tragedien La Mort d'Agrippine (1653) er preget av Corneilles idealer. Hans viktigste verker er de fantastiske, utopiske romanene Histoire comique des états et empires de la lune (utgitt 1657) og Histoire comique des états et empires du soleil (utgitt 1662). I beretningene om reisen til månens og solens riker er det flettet inn mange dristige filosofiske ideer og mye skarp samfunnskritikk. Cyrano var en ledende repre­ sentant for fritenkeriet i Frankrike på 1600-tallet, han var materialist, trolig ateist, og den forfatter i samtiden som klarest pekte frem mot opplys­ ningstiden. Men hans tanker fikk aldri noe syste­ matisk preg, og romanene er fulle av selvmotsi­ gelser. Han våget ikke selv å utgi dem, og først i 1921 ble de utgitt i sin helhet. Edmond de Rostand skrev en underholdende komedie om Cyranosliv (1897) som er blitt filma­ tisert en rekke ganger, bl.a. i 1950 med José Ferrer i hovedrollen, og i 1990 med Gérard Depardieu. I de senere år har interessen for Cyrano de Bergerac vokst, og man har angrepet de mytene om ham som teaterstykket skapte. Cysarz, Herbert [tsyzzarts], 1896-1985, tysklitteraturhistoriker. Professor i Wien, Praha og Miinchen 1938-M5.1 Cysarz' verker danner litte­ raturvitenskap, filosofi og historie en helhet. Han skrev også kulturkritiske og kulturpolitiske ver­ ker. Til hans bøker hører Deutsche Barockdichtung (1924), Literaturgeschichte als Geisteswissenschaft (1926) og Deutsches Geistesleben der Gegenwart (1965). Han skrev også romaner. cyste [systa] (av gr. 'blære'). 1 (med.) En sekklignende dannelse, hvis hulrom er fylt av flytende masser (henfalt vev, blod, utsivet vevsvæske, kjertelsekret osv.). Man skjelner mellom uekte og ekte cyste. Uekte cyster har en vegg av bindevev eller sykelig vev, og kan sees f.eks. i hjernen etter en blødning. De ekte cyste nes vegg består av epitelkledd slimhinne eller kjertelvev. De oppstår særlig når avløpet for et organ som produserer sekret, blir tilstoppet. Orga­ net utvides, sekresjonen fortsetter en tid, men " opphører etter hvert, og det opphopede sekretet forandrer seg. Slike cyster kan sees i alle kjertelorganer, ofte møter man dem i hudens talgkjertler som grøtsvulster (atherom). Cystedannelse kan også skyldes misdannelse i fosterlivet (bl.a. cystenyre). Cyster forekommer endelig blant de ekte svulster, særlig utgående fra eggstokken (ovarial-

CYSTOIDEER

Savinien Cyrano de Bergerac

cyste), hvor de kan nå betydelig størrelse og ikke sjelden må fjernes operativt. 2 (zool.) Et motstandsdyktig skall, kapsel, som mange encellede organismer og cellekomplekser av virvelløse dyr (f.eks. svamper), under visse forhold kan omgi seg med (kapsle seg inn i). Cystene er hardføre og gjør det mulig for organis­ men å overleve ugunstige miljøforhold som frost, tørke, næringsmangel o.l. Når livsbetingelsene igjen blir gunstige, åpnes cysten, og dyrene gjen­ opptar sin aktivitet. Parasittiske mark kan i visse utviklingsstadier bli til cyster ved at de blir omgitt av en kapsel utskilt fra vertens vev; dette gjelder bl.a. trikiner og bendelormens blæreormstadier. Hos disse fortset­ ter ikke utviklingen før parasitten er kommet over i et nytt vertsdyr. Cystedannelse har stor betydning for spredningen av mange dyrearter. Betegnelsen benyttes så vel om kapselen med innhold, som om kapselen alene. cystein (av gr. 'blære'), CH2(SH)CH(NH2)COOH, 2-amino-3-merkaptopropansyre, er en av de 20 aminosyrene som er felles for alle proteiner. To molekyler cystein danner under oksidasjon av SH-gruppene cystin, som ved reduksjon kan føres tilbake til cystein. Denne reduksjons-oksidasjonsprosessen spiller en rolle i organismen. SH-gruppen i et cysteinmolekyl i en polypeptidkjede kan også danne kovalent binding med SH-gruppen i et annet cysteinmolekyl i samme kjede, slik at de to aminosyrene blir bundet sammen i kjeden. Dette er med på å holde oppkveilingen av polypeptidkjeder i et protein stabil. cysticerkpse, parasittsykdom forårsaket av larven til svinebendelormen Taenia solium cysticercii. Blæ­ rer (cyster) forårsaket av parasitten kan dannes i flere organer. I land med varmere klima er cysticerkose i hjernen en av de vanligste årsaker til epilepsi. cystidie (av gr. 'blære'), organ som forekommer på fruktlegemet hos stilksporesopp, først og fremst i det sporebærende lag (hymeniet). Mange ulike typer, inndeles etter form og plassering, cystisk fibrose (av gr. 'blære', lat. 'tråd' og -ose), medfødt sykdom som særlig gir symptomer fra lungene, men også fra mage-tarmkanalen. Til­ standen arves recessivt, dvs. at sykdommen bare gjør seg gjeldende hvis man arver anlegget fra begge foreldrene. Anslagsvis 1 av 4000 barn har cystisk fibrose, mens 1 av 30 er friske bærere av Cystoideer. Cystoidé fra ordovicium. a) Munn, b) Anaiåpning.

cystisk fibrose-genet. Hvis et par har fått ett barn med cystisk fibrose, er det 25 % sjanse for at et senere barn vil ha samme sykdommen, 50 % sjanse for at barnet vil være en frisk bærer av genet og 25 % sjanse for at barnet vil være frisk og ikke være bærer av det sykdomsfremkallende genet. Symptomer. Sykdomsmanifestasjonene ved cys­ tisk fibrose skyldes endringer i kromosom nr. 7 som medfører en defekt i et transportprotein (CFTR) i cellemembraner. Denne defekten fører til endringer i transporten av salter og vann ut og inn av cellene, hvilket i sin tur fører til at slimet som skilles ut i bronkialslimhinnen, i tarmkana­ len og i bukspyttkjertelen hos pasienter med cystisk fibrose er svært seigt. I tillegg vil svetten inneholde mer natrium og klorid enn normalt, noe som brukes i diagnostikken av sykdommen. Cystisk fibrose kan manifestere seg etter fødselen ved at den nyfødte har en utspilt buk, og at den første avføringen (mekonium) ikke kommer som forventet. Tidlig i barndommen får barna hyppige luftveisinfeksjoner og hoste, ofte med gulgrønt slim. Det seige slimet og de stadige luftveisinfek­ sjonene vil etterhvert medføre redusert lungeka­ pasitet, utposninger på bronkiene (►bronkiektasi) og vekst av bakterier som er vanskelige å behand­ le med antibiotika. Symptomene fra magetarmkanalen skyldes for en stor del mangelfullt opptak av næring fra tarmen, hvilket kan gi hyppig, voluminøs og illeluktende avføring. Manglefullt næringsopptak og de kroniske lungeplagene fører ofte til redusert lengdevekst og forsinket pubertet. Diagnostikken av cystisk fibrose baserer seg på kliniske funn kombinert med måling av klorid og natrium i svette. Konsentrasjonen av disse saltene vil være forhøyet i pasienter med cystisk fibrose. DNA-analyser brukes også i diagnostikken, og det er beskrevet over 1000 ulike forandringer i cystisk fibrose-genet. Behandling. Lungefysioterapi har en sentral plass i behandlingen av pasienter med cystisk fibrose, for å hjelpe dem å få opp det seige sekretet fra luftveiene. I tillegg brukes medikamenter som reduserer slimets seighet. Antibiotikabehandling brukes også i forbindelse med infeksiøse forverrelser. Ved langtkommen lungesykdom kan det bli aktuelt med lungetransplantasjon. Mangelfullt næringsopptak i tarmen behandles ved å tilføre bukspyttkjertelenzymer, i tillegg til vitamintilførsel. Tidligere nådde flertallet av pasientene med cystisk fibrose ikke voksen alder, men nye tre­ nings- og behandlingsregimer har bedret progno­ sen. Organisasjon. Norsk kompetansesenter for cys­ tisk fibrose er lokalisert på Ullevål universitetssy­ kehus i Oslo. OHSk cystocele, frembukning av blærens bakre vegg i skjeden. Arter seg som en kul som kommer frem i fremre skjedevegg. Er ofte kombinert med fremfall av livmoren og rectocele, frembukning av endetarmen i bakre skjedevegg. Symptomene er først og fremst nedtrykksfølelse, men det kan også være vannlatningsproblemer. cystografi (av gr. 'blære' og -grafi), røntgenunder­ søkelse av urinblæren. Undersøkelsen utføres ved at et kateter (slange eller rør av mykt materiale) føres via urinrøret opp i urinblæren. Blæren fylles med et jodholdig kontrastmiddel og det tas rønt­ genbilde. Oftest gjøres undersøkelsen som en miksjonscystografi. Da eksponeres bildene mens pasienten later vannet. Undersøkelsen brukes særlig for å avsløre tilbakestrømning, refluks, av urin fra urinblæren mot nyren. Slik refluks kan fremkalle infeksjoner og føre til varig nyreskade, cystoideer (av gr. 'blære'), Cystoidea, fossil pigghudklasse i underrekken liljedyr med et ovalt

508

CYSTOLITT

eller kulerundt beger som er festet til bunnen ved en stilk. Begeret består av et større eller mindre antall polygonale plater som er gjennombrott av et poresystem. Armer mangler eller er svakt utvi­ klede og uforgrente. En sentral munnåpning ligger på oversiden av begeret. Cystoideene hadde sin største utbredelse i ordovicium-silur, og døde ut i devon. I Norge er flere arter kjent fra ordoviciske avleiringer. cystolitt (av gr. 'blære') (bot.), hos noen plante­ celler en stilket, vorteformet utvekst fra celleveg­ gen inn i cellerommet. Finnes i enkelte bladceller hos f.eks. gummifikentre, humle og brennesle. Cystolitten består av en grunnsubstans av cellulo­ se impregnert med kalsiumkarbonat. Cystppteris, planteslekt i storburknefamilien. Små, sirlige bregner med krypende jordstengler og findelte blad. 18 arter, derav 4 i Norge: ► skjørlok, ►fjell-lok, ►sudetlok og ►kalklok. Cystopus candidus, eller Albugo candida, korsblomsthvitrust, sopp som hører til bladskimmelsoppene, Peronosporales. Angriper forskjellige ville og dyrkede arter i korsblomstfamilien, spesi­ elt gjetertaske, som får hvite, melaktige flekker på blad og stengler. Angrepne plantedeler blir gjeme vridde og misdannede. cystoskpp (av gr. 'blære' og -skop), kateterformet instrument forsynt med en liten elektrisk lampe, prismer og linser. Det kan innføres i urinblæren gjennom urinrøret (cystoskopi), slik at denne kan undersøkes direkte ved synet; cystoskopet spiller derfor en stor rolle ved diagnosen av blæresykdommer. Det suppleres ofte med ureterkatetre, tynne rør som føres opp gjennom urinlederen (ureter) på begge sider og gjør det mulig å samle urin til undersøkelse fra hver enkelt nyre, såkalt ureterkateterisasjon. Gjennom et cystoskop kan det foretas enkelte operative inngrep på lidelser i blæren, f.eks. fjernelse eller elektrisk koagulasjon av mindre svulster, delvis fjernelse av prostata (transuretral prostatareseksjon), samt ekstraksjon av stein fra blæren eller urinlederne. cystostomi (av gr. 'blære' og 'åpning'), operasjon der urinblæren åpnes og dreneres gjennom et innlagt rør (kateter). Snittet legges oftest like over skambenet (symfysen); den såkalte sectio alta kan utføres i lokalanestesi. Operasjonen utføres van­ ligvis ved tømningsvanskeligheter, f.eks. ved prostata-forstørrelse, som egen operasjon til forbehandling for senere inngrep. Oftest skjer drene­ ringen ved at kateteret legges inn perkutant, dvs. stikkes gjennom huden og inn i blæren uten operativ åpning. cystotomj (av gr. 'blære' og lat.-gr. 'oppskjæring'), operasjon der blæren åpnes på samme måte som ved cystostomi, men ikke dreneres. Utføres for å fjerne svulster eller steiner fra urinblæren. Urin­ blæren blir deretter sydd igjen. Cythera, latinsk navn på den greske øya Kythera, kjent i oldtiden for sin kultus av gudinnen Venus; også gammelt siciliansk navn på Venus. Adjekti­ vet cytherisk brukes gjeme av astronomer isteden­ for venusisk. Cythera-eple, annet navn på steinfrukten ► tahitieple. cytidin (av gr. 'celle'), cytosin-ribose, et nukleosid. Se ► nukleosider. cytidylsyre (av gr. 'celle'), cytidinmonofosfat, CMP, et nukleotid. CMP er et av de fire nukleotider i ribonukleinsyre, RNA. CMP-derivater deltar i biosyntesen av visse lipider. Cytisus (av gr. 'celle'), planteslekt i erteblomstfamilien, se ►gyvel. cyto-, -cyt (av gr.), celle-, cellekjerne-, cytogenetjkk (av cyto- og -genese), genetikk på celleplanet, dvs. med vekt på forandringer i det

Cystoskop. Ved hjelp av et stivt rør med lyskilde og synsoptikk kikker legen inn gjennom urinrøret til blæren, mens pasienten er i lokalbedøvelse.

genetiske materialet, kromosomer og kromosomforstyrrelser, med spesielt hensyn til forandringe­ nes betydning for utvikling av sykdom. cytokininer (av cyto- og gr. 'bevegelse') (bot.), en gruppe ►plantehormoner som først og fremst karakteriseres ved sin stimulerende virkning på celledelinger (cytokinese = celledeling). Sammensetning. Cytokininene er alle derivater av den heterosykliske forbindelsen adenin. Knyttet til denne er en sidekjede av et isoprenderivat. Under den kompliserte syntesen av cytokinin er sammenføyningen av disse to komponentene en sentral prosess. Utbredelse. Alle høyerestående planter, moser og flere algegrupper inneholder sannsynligvis ett eller flere cytokininer. Virkning. Allerede på første del av 1900-tallet ble man klar over at plantene inneholder stoffer som stimulerer celledelinger, f.eks. i cellevev fra potetknoller. 1 1950-årene ble det ved nedbrytning av DNA fra sildemelke funnet et adeninderivat, kinetin, som også har slik virkning på planteceller. Virkningen av syntetisk kinetin og andre adeninderivater har vært studert i et stort antall under­ søkelser. Kinetin er imidlertid aldri funnet naturlig hos planter. Derimot er det siden 1960-årene isolert mange andre cytokininer fra planter, bl.a. zeatin fra umodne maiskorn. Også kokosnøttmelk og umodne frukter fra hestekastanje er kjent for sitt høye cytokinin-innhold. Best kjent er virkningen av cytokinin på vevskulturer av plantemateriale. Når parenkymvev, f.eks. fra stengelmarg eller gulrot, dyrkes på et kunstig substrat tilsatt næ­ ringsstoffer, fører cytokinintilførsel til celledelin­ ger og dannelse av skudd (stengler og blad), mens et annet plantehormon, auxin, stimulerer rotdannelse. Ved et hensiktsmessig forhold mellom de to hormonene vil man derfor kunne få dannet full­ stendige planter fra en slik vevskultur. Cytokinin har på den måten også en effekt på differensier­ ingen hos planter. Hos hele planter ser det ut til at cytokinin først og fremst blir dannet i rotspisser og derfra trans­ portert i ledningsvevet (vedvevet) til stengelspisser og blad, hvor det har en regulerende rolle i utviklingen av disse organene. I bladene har cytokinin også en annen effekt, idet det forsinker aldringen. Denne prosessen, som bl.a. viser seg ved gulning av bladene, går gjerne hurtigst hos blad som skjæres av og derved mister sin tilførsel av cytokinin fra røttene. Hvis et blad pensles med en tynn løsning av cytokinin, holder det seg grønt i lengre tid enn uten slik behandling. Såfremt et avskåret blad får dannet adventivrøtter fra bladstilken, vil cytokinin fra rotspissene ha den sam­ me virkningen på bladet. Cytokinin spiller også en rolle sammen med auxin ved ►apikal dominans, selv om mekanis­ men her enda ikke er helt oppklart. Det er også uklart hva som er den primære virkning av cyto­

kininer i planteceller. Mange undersøkelser tyder imidlertid på at de har en effekt på cellens RNA (ribonukleinsyre) og at de stimulerer syntesen av proteiner, spesielt visse typer. EBr cytokrpmer (av cyto- og gr. 'farge'), pigmenter som forekommer meget vidt utbredt i celler hos alle aerobe organismer (organismer som bruker oksygen i forbrenningen). Cytokromer er protei­ ner som består av en egentlig proteindel og av en jernholdig porfyrin-forbindelse. Denne er lik eller nær beslektet med hem, som inngår i blodfargestoffet hemoglobin. Det finnes flere forskjellige cytokromer. De kan undergå reversible oksidasjo­ ner og reduksjoner, en egenskap som gjør at de spiller en viktig rolle i cellenes ►respirasjon og fotosyntese som overførere av elektroner. cytologi (av cyto- og gr. 'lære'), cellelære, studiet av den levende celle, særlig med hensyn til byg­ ning og de enkelte celleorganellers struktur. Jfr. ► cellebiologi. cytolpgisk prøve, mikroskopisk undersøkelse av celler i avstryk fra slim i livmorhalsen, skjeden, opphostet slim, magesaft osv. Kreftceller i tidlig utviklingsfase kan ofte avsløres. Man kan oppnå 20 % reduksjon i dødelighet av kreft i livmorhal­ sen ved masseundersøkelser, som leder til tidlige­ re radikal behandling. De sentrale helsemyndig­ hetene bestemte i 1992 at masseundersøkelser skal innføres i Norge. Tidligere Landsforeningen mot Kreft og senere Den norske kreftforening har ytet betydelig støtte til dette. cytolyse (av cyto- og -lyse) (biol.), oppløsning av en celle. Reaksjon mellom antigen i cellemembra­ nen og antistoff i omgivelsene kan føre til at cellen blir ødelagt (f.eks. røde blodceller, kalles da hemolyse). Cytolyse kan forårsakes for eksempel av NKlymfocyter eller cytotoksiske T-lymfocyter, eller det kan oppstå når bakteriofager eller virus frigjø­ res fra en celle. cytomegalovirus (av cyto- og gr. 'stor'), CMV, virusart i familien Herpesviridae. Den forekom­ mer meget utbredt hos menneske fra tidlig barne­ alder, oftest uten å fremkalle sykdom, men kan av og til fremkalle alvorlig sykdom hos småbarn, og hos personer som lider av ondartede svulster eller som står på immunsuppressiv behandling, f.eks. nyretransplanterte. cytoplasma (av cyto- og gr. 'væske'), en celles sub­ stans bortsett fra cellekjernen. Omfatter celle­ membranen, celleorganellene, samt den vandige grunnsubstansen (cytosol) mellom disse. Cyto­ plasmaet og cellekjernen (kjerneplasmaet) utgjør til sammen protoplasmaet. cytosin (av cyto-), C4H3N2O-NH2, 2-oksy-6aminopyrimidin, base som inngår som en del av cytidin, cytidylsyre og nukleinsyrene RNA og DNA. cytoskjelett, et dynamisk, tredimensjonalt nett­ verk i cellenes cytoplasma som består av trådformede proteiner, bl.a. tubulin og aktin. Cytoskjelettet virker som ankerfester og transportveier for makromolekyler og organeller, og deltar i organi­ sering og romlig plassering av innholdet i cellene. Noen av oppgavene til cytoskjelettet er cytoplasmastrømning, flytting av kloroplaster avhengig av lysforhold, påleiringen av cellulosemikrofibriller i celleveggen, transport av kromosomer ved celle­ deling, og dannelse av ny cellevegg. I cellene er det mange forskjellige typer proteiner som binder seg til tubulin og aktin. Kinesin og myosin er eksempler på motorproteiner som fester seg til cytoskjelettet og deltar i transport med ATP som energikilde. cytosol (av cyto-), betegnelse på grunnsubstansen i en celles ►cytoplasma. cytostatika (av cyto- og gr. 'stå stille'), dss. ►celle­ gift