Revolusjon i Europa 1789-1848. 2 : Resultater [2] 8253004877

Citation preview

Eric Hobsbawm

REVOLUSJON I EUROPA

Bind 2: Resultater

PAX FORLAG A/S — OSLO

I kommisjon for Danmark: Borgens forlag

Omslag av Bjørn Roggenbihl Oversatt av Eva Nærby Originalens tittel: The Age of Revolution 1789—1848. © 1962 Eric Hobsbawm © 1972 Pax Forlag Ajs, Oslo ISBN 82 530 0487 7

Trykt i Drammen Aksjetrykkeri A/S

■ Innhold

...........................................................................

9

9. Mot en industriell verden ........................................

31

10. Karireren åpen for denevnerike ............................

47

10. De fattige arbeidere ................................................

67

12. Religiøs ideologi ........................................................

87

8. Jord

13. Verdslig

ideologi

.................................................... 105

14. Kunst.......................................................................

127

15. Vitenskapen ................................................................ 155 16. Konklusjon: mot 1848 ............................................... Bibliografi

.....................................................................

177 101

Noter.................................................................................. 199

Annen del

Resultater

Kapittel 8 Jord

«Jeg er deres herre og min herre er tsaren. Tsaren har rett til å gi meg ordrer, og jeg må adlyde, men han har ikke rett til å gi dem til dere. På mitt gods er jeg tsar, jeg er deres gud på jord, og jeg må være ansvarlig for dere overfor Gud i himmelen .... Først må en hest strigles ti ganger med en jern-strigle, så først kan den børstes med en myk børste. Jeg må strigle dere ganske kraftig, og hvem vet om jeg noengang skal komme så langt som til børsten. Gud renser luften med lyn og torden, og i min landsby vil jeg rense med torden og ild hver gang jeg synes det er nødvendig.» En russisk godseier til sine livegne.1 «Om en bonde eier ei ku eller to, en gris og noen få gjess, er han naturligvis, ifølge egen oppfatning, hevet over sine brødre i det samme samfunnsslag .... Ved å drive etter sine kveg blir han vant til makelighet .... Dagarbeid blir frastøtende; motviljen øker med vanen; og langt om lenge skaffer salget av en halvféret kalv eller gris midlene som føyer drikkfeldighet til ledig­ gangen. Salget av kua følger ofte etter, og dens elen­ dige og skuffede eier, som er uvillig til å gjenoppta det daglige og regelmessige arbeid som gav ham hans tid­ ligere utkomme .... trekker fra fattigkassa den un­ derstøttelse som han overhodet ikke er berettiget til.» Oversikt fra landbruksrådet i Somerset, 1798?I I Det som hendte med jorda bestemte liv og død for de fleste mennesker i årene fra 1789 til 1848. Følgelig var dobbeltrevolusjonens innvirkning på jordeiendomsforhold og landbruk det mest katastrofale fenomen i vår periode. For verken den politiske eller den økonomiske revolu­ sjonen kunne neglisjere jorda, som den første skole av

9

økonomer — fysiokratene — betraktet som den eneste kilde til velstand. Alle var enige om at revolusjonær om­ forming av jorda var en nødvendig betingelse for og virk­ ning av det borgerlige samfunn, om ikke av all rask økonomisk utvikling. Verdens tradisjonelle agrarsystemer og de sosiale forhold i landdistriktene lå som et permanent isdekke over den fruktbare jorda og hindret økonomisk vekst. Det måtte smeltes for enhver pris slik at jorda kunne pløyes av det private initiativs profittsøkende krefter. Dette innebar forandringer av tre slag. For det første måtte jorda bli gjort til en vare som private eiere fritt kunne kjøpe og selge. For det andre måtte eiendomsretten overtas av en klasse menn som, tilskyn­ det av fornuften, dvs. opplyst egeninteresse og fortje­ neste var villig til å utvikle jordas produktive ressurser for markedet. For det tredje måtte den store massen av landbefolkningen på en eller annen måte bli omformet, i det minste delvis, til mobile lønnsarbeidere for den voksende ikke-agrare sektor i det økonomiske system. Noen av de mer klarsynte eller radikale økonomer var også klar over en fjerde ønskelig forandring, skjønt den var vanskelig, om ikke umulig, å oppnå. For i et økono­ misk system som gikk ut fra en fullstendig mobilitet for alle jordas produksjonsfaktorer, passet «et naturlig mo­ nopol» ikke helt inn. Siden jordas størrelse var begrenset og dens forskjellige deler ulike når det gjaldt fruktbar­ het og tilgjengelighet, måtte eierne av de mer fruktbare områder uunngåelig ha en viss fordel og innkassere en leieinntekt fra de andre. Hvordan denne byrde skulle bli fjernet eller forminsket — f.eks. ved passende skatter, ved lover mot konsentrasjon av jordeiendom eller til og med ved nasjonalisering — var gjenstand for heftig de­ batt, særlig i det industrielle England. (Slike diskusjoner rammet også andre «naturlige monopol», slik som jern­ banene. Nasjonaliseringen av jernbanene var av denne grunn aldri betraktet som uforenlig med et øko­ nomisk system med privat initiativ, og var sterkt ut­ *) bredt. Men dette var problemer angående jorda i et bor­ gerlig samfunn. Den umiddelbare oppgaven var å inn­ føre denne typen samfunn. To viktige hindringer stod i veien for dette samfun­ net, og begge måtte overvinnes ved en kombinasjon av politisk og økonomisk kamp: prekapitalistiske godseiere og den tradisjonelle bondebefolkning. Riktignok kunne oppgaven utføres på mange ulike måter. De mest radikale løsninger var den britiske og den amerikanske; for begge avskaffet bondestanden, den ene også godseieren full*Selv i England ble dette for alvor foreslått i 1840-årene.

10

stendig. Den klassiske britiske løsningen frembrakte et land der kanskje 4 000 eide fire sjuendedeler av den jor­ da3 som ble dyrket — jeg tar tallene fra 1851 — av en kvart million forpaktere (tre fjerdedeler av arealet var fordelt på gårder fra 200 til 2 000 mål) som gav arbeid til omkring en og en kvart million lønnsarbeidere og tje­ nere. Enklaver med små jordeiere holdt seg, men bort­ sett fra det skotske høyland og deler av Wales, kan bare en pedant snakke om en britisk bondebefolkning i kon­ tinental forstand. Den klassiske amerikanske løsningen var at den selveiende forretningsdrivende bonde erstat­ tet mangelen på leid arbeidskraft med en vidtdrevet mekanisering. Obed Husseys (1833) og Cyrus McCormicks (1834) mekaniske slåmaskiner utfylte de rent forretningsinnstilte bøndene og jordspekulantene som spredte den amerikanske livsform vestover fra Ny England-statene, ved å ta land eller senere ved å kjøpe det til rent symbolske priser fra regjeringen. Den klassiske prøyssiske løsningen var sosialt sett den minst revolusjonerende. Den bestod i at føydale godseiere selv ble gjort om til kapitalistiske gårdbrukere, og livegne til leiearbeidere. Junkerne beholdt kontrollen over sine magre gods som de lenge hadde drevet med sikte på eksportmarkedet med livegen arbeidskraft; men nå opererte de med bøn­ der som var «befridd» fra livegenskap — og fra jorden. Eksemplet fra Pommern senere i hundreåret der om­ kring 2 000 store gods dekket 61 % av jorda, omkring 60 000 mellomstore og små bruk resten og der den øvrige be­ folkning var uten jord, er uten tvil ekstremt." Allikevel er det et faktum at arbeiderklassen i landdistriktene var altfor uviktig for ordet «arbeider» til engang å bli nevnt i Kriiniz’ Encyclopedi for Husholdning og Gårdsdrift fra 1773, mens i 1849 var tallet på jordløse eller lønnede landarbeidere i Prøyssen anslått til nesten to millioner.5 Den eneste øvrige systematiske løsning på agrarproblemet i kapitalistisk forstand var den danske som også skapte en stor gruppe av små og middelstore forretnings­ drivende bønder. Men dette skyldtes hovedsakelig re­ former fra perioden med opplyst enevelde i 1780-årene, og faller derfor noe utenfor rekkevidden av denne boka. Den nord-amerikanske løsningen avhang av det ene­ stående faktum at det i realiteten var ubegrenset til­ gang på fri jord, og av at det ikke fantes rester etter føydale forhold eller tradisjonell bondekollektivisme. Den eneste hindring for utviklingen av ren individualistisk gårdsdrift var ubetydelig, nemlig de rødhudete indianer­ stammene. Deres landområder — vanligvis garantert ved avtaler med den britiske, franske og amerikanske re­ gjering — ble drevet i fellesskap og ofte som jaktområder.

11

I konfrontasjonen mellom yankeer og indianere var det en total konflikt mellom motsatte samfunnssyn: til for­ skjell fra indianerne betraktet yankeene den individuelle og fritt avhendelige eiendom ikke bare som den eneste fornuftige, men som den eneste naturlige ordning. «Blant de mest skadelige og fatale [årsaker som hindret india­ nerne i å tilegne seg sivilisasjonens goder],» hevdet kom­ missæren for indianerspørsmål,6 «var at de i fellesskap eide landområder i altfor stor utstrekning og at de had­ de rett til store årlige pengeytelser. Den første gav dem rikelig spillerom for å tilfredsstille sine ustabile og om­ streifende vaner og hindret dem i å tilegne seg kjenn­ skap om individuell eiendom og fordelen ved fast bo­ setning; den andre fremmet lediggang og mangelen på sparsommelighet og gav dem midler til å tilfredsstille sine moralsk fordervede lyster og behag.» Å berøve dem deres landområder ved bedrageri, ran og ethvert annet passende press var derfor like moralsk som innbringende. Nomadiske og primitive indianere var ikke det eneste folk som verken forstod eller ønsket en borgerlig-individualistisk rasjonalisme vedrørende jorda. Med unntak av minoriteter av de opplyste, de foretaksomme og de «ster­ ke og nøkterne» blant bondebefolkningen, stod faktisk den enorme hovedmassen av befolkningen i landdistrik­ tene, fra den største føydale godseier til den mest ut­ armede gjeter, sammen i sin avsky mot den. Bare en po­ litisk-juridisk revolusjon rettet mot både godseiere og tradisjonelle bønder kunne skape forhold der den rasjo­ nelle minoritet kunne bli den rasjonelle majoritet. Agrarforholdenes historie i det meste av Vest-Europa og ko­ loniene i vår periode er historie om denne revolusjonen, skjønt dens fulle konsekvens ikke ble merkbar før i andre halvdel av hundreåret. Som vi har sett var det første mål å gjøre jorda til en vare. Man måtte bryte arvegangsordninger og andre forbud mot salg eller oppdeling som gjaldt for adelige gods, og jordeieren måtte derfor underlegges konkurs som en sunn straff i tilfeller av økonomisk udugelighet, slik at økonomisk mer kompetente kjøpere kunne ta over. I katolske og muhammedanske land (de protestantiske hadde gjort det for lenge siden) måtte fremfor alt den store blokk av kirkegods bli tatt ut av den barbariske verden av ikke-økoriomisk overtro og åpnet for marke­ det og rasjonell utnytting. Verdsliggjøring og salg ventet dem. De tilsvarende svære blokker med felles eid — og derfor dårlig utnyttet — jord i landsby- og by-samfunn, fellesmarker, fellesbeiter, skog osv. måtte gjøres tilgjenge­ lige for individuelle foretak. Inndeling i individuelle tom­ ter og «inngjerding» av felles mark ventet dem. Det var

12

ingen grunn til å tvile på at de nye kjøperne ville være foretaksomme, sterke og nøkterne; slik ville agrarrevolusjonens andre mål bli nådd. Men bare på betingelse av at bondebefolkningen — mange av kjøperne ville utvilsomt komme fra dens rek­ ker — selv ble gjort om til en klasse som fritt kunne disponere over sine ressurser; et skritt som også auto­ matisk ville føre til at det tredje mål ble nådd, nemlig å frembringe en stor «fri» arbeidskraft sammensatt av dem som ikke greide å bli borgerlige. Frigjøringen av bøn­ dene fra ikke-økonomiske bånd og plikter (hoveri, liv­ egenskap, betalinger til godseiere, tvangsarbeid, slaveri osv.) var derfor også vesentlig. Dette ville ha enda en viktig fordel i tillegg. For den frie lønnsarbeider, som var åpen for å anspores av høyere lønn, eller den frie gårdbruker ville vise seg — trodde man — å være en mer effektiv arbeider enn en tvangsarbeider, enten han var livegen, gjeldsfange eller slave. Bare en ytterligere betin­ gelse måtte oppfylles. Det meget store antall mennesker som nå vegeterte på den jord de var knyttet til gjennom hele menneskehetens historie, men som ville være en ren * overskuddsbefolkning hvis jorda ble produktivt utnyttet, måtte bli revet bort fra sine røtter og få større beve­ gelsesfrihet. Bare da ville de flytte inn til byene og fa­ brikkene der musklene deres trengtes mer og mer. Med andre ord, bøndene måtte miste sin jord sammen med sine andre bånd. Over det meste av Europa betydde dette at det kom­ pleks av tradisjonelle juridiske og politiske arrangemen­ ter som er alminnelig kjent som «føydalisme» måtte av­ skaffes der det ikke allerede var forsvunnet. I perioden 1789 til 1848 ble dette grovt sett oppnådd fra Gibraltar til Øst-Prøyssen og fra Østersjøen til Sicilia — hoved­ sakelig, direkte eller indirekte, gjennom den franske re­ volusjon. De tilsvarende forandringer i Mellom-Europa fant sted først i 1848, i Russland og Romania i 1860årene. Utenfor Europa ble formelt tilsvarende resultater oppnådd i Amerika med viktige unntak i Brasil, Cuba og Sørstatene i U.S.A. der slaveri holdt seg til 1862-88. I noen få koloniområder som var direkte administrert av europeiske stater, særlig i deler av India og Algerie, ble lignende juridiske revolusjoner også innført. Dette gjaldt også Tyrkia og i en kort periode Egypt.’ *Det ble anslått tidlig i 1830-årene at overskuddet på bruk­ bar arbeidskraft var en av seks av hele befolkningen i det urbane og industrielle England, en av 20 i Frankrike og Tysk­ land, en av 25 i Østerrike og Italia, en av 30 i Spania og en av 100 i Russland.7

13

Bortsett fra Storbritannia og noen få andre land der føydalisme i denne betydning enten var avskaffet allere­ de eller aldri virkelig hadde eksistert (skjønt tradisjo­ nelle bondefellesskap hadde eksistert), så var selve meto­ dene for å oppnå denne revolusjonen svært like. I Stor­ britannia var det ikke nødvendig eller politisk mulig med en lovgivning for å ekspropriere større eiendom, for de store godseierne eller deres bønder var allerede tilpasset et borgerlig samfunn. Deres motstand mot den endelige triumf for kapitalistiske forhold i landdistriktene — mel­ lom 1795 og 1846 — var bitter. Riktignok inneholdt mot­ standen — i en uartikulert form — en slags tradisjonalistisk protest mot den ødeleggende kraft i det rene indi­ vidualistiske profitt-prinsippet. Årsaken til deres mest synlige misnøye var allikevel mye enklere: ønsket om å opprettholde de høye priser og avgifter fra revolusjonsog Napoleons-kriger i en periode med etterkrigsdepresjon. De utgjorde en pressgruppe fra landbruket mer enn en føydal reaksjon. Lovens viktigste knivsegg var derfor vendt mot levningene av bondebefolkningen, husmenn og arbeidere. Rund 5 000 «utskiftninger» under private og offentlige utskiftningslover brøt opp omkring 24 millioner mål med fellesmarker og fellesjord fra 1760 og utover, og omdannet dem til private bruk; de ble utfylt av mange mer uformelle ordninger. Fattigloven av 1834 var kon­ struert slik at den gjorde livet så uutholdelig for fattigfolk i landdistriktene at den tvang dem til å flytte til et hvil­ ket som helst arbeid som bød seg. Og det begynte de da også snart å gjøre. I 1840-årene var flere områder alle­ rede på randen av et absolutt befolkningstap, og fra 1850 ble flukten fra landsbygda alminnelig. Reformene i 1780-årene avskaffet føydalsystemet i Danmark skjønt det der ikke først og fremst kom gods­ eierne til gode, men forpaktere og selveiende bønder som ble oppmuntret til å samle sine jordlapper til individuelle bruk etter at systemet med fellesdrift ble avskaffet. Denprosessen var for så vidt analog med «utskiftningene» og var stort sett fullført rundt 1800. Det var en tendens til å utparsellere gods og selge jorda til de forhenværende forpakterne til tross for at depresjonen etter Napoleonskrigene, som gjorde det vanskeligere for mindre jordeiere å overleve enn for forpaktere, sinket denne prosessen mellom 1816 og fram til rundt 1830. I 1865 var Danmark i hovedsaken et land med uavhengige, selveiende bønder. I Sverige hadde lignende, men mindre drastiske refor­ mer noe av de samme virkningene, og i løpet av siste halv­ del av 1800-tallet hadde den tradisjonelle fellesdyrkingen og systemet med jordlapper praktisk talt forsvunnet. De tidligere føydale områdene i dette landet kom til å ligne 14

■ resten av landet der en fri bondestand alltid hadde vært fremherskende, som den i overveldende grad også hadde vært i Norge (etter 1815 en del av Sverige, tidligere en del av Danmark). Det gjorde seg gjeldende en tendens til å dele opp større foretagender, i noen områder kom­ pensert av en tendens til å samle jordlappene i større bruk. Nettoresultatet var at jordbruket raskt forbedret sin produksjonsevne, i Danmark ble kvegantallet fordoblet i siste fjerdedel av 1700-tallet. Men den raske befolk­ ningsøkningen førte til at stadig flere av de fattige i land­ distriktene ikke fikk arbeid. Etter midten av 1800-tallet førte deres problemer til den proporsjonalt sett mest massive emigrasjonsbevegelse i hele hundreåret (hoved­ sakelig til de amerikanske midtveststatene) fra det ufrukt­ bare Norge og litt senere fra Sverige og i mindre ut­ strekning fra Danmark. II Som vi har sett var avskaffelsen av føydalismen i Frank­ rike revolusjonens verk. Press fra bøndene og «jakobinisme» skjøv landbruksreformen forbi det punkt der for­ kjemperne for kapitalistisk utvikling hadde ønsket den skulle stoppe (jfr. ovenfor s. 64, 86 bd. 1). Frankrike som helhet ble derfor verken et land med godseiere og gårds­ arbeidere eller med forretningsdrivende gårdbrukere, men stort sett et land med ulike typer av selveiende bønder som ble den viktigste støtte for alle senere poli­ tiske regimer som ikke truet med å ta fra dem jorda. At tallet på selveiende bønder økte med mer enn 50 % — fra fire til seks og en halv million — er en gammel og nokså sannsynlig gjetning, men den kan ikke så lett bevises. Alt vi vet med sikkerhet er at tallet på slike jordeiere ikke minket og at det økte mer i noen områder enn i andre; men om departementet Moselle, der det økte med 40 % mellom 1789 og 1801, er mer typisk enn de­ partementet Eure, der antallet var uforandret,10 kan først ytterligere forskning avgjøre. Forholdene i jordbruket var stort sett gode. Selv i 1847-48 var det ingen virkelige vanskeligheter unntatt blant en del av lønnsarbeiderne.” Strømmen av arbeidsoverskudd fra landsby til by var der­ for liten, et faktum som medvirket til å forsinke fransk industriell utvikling. Over det meste av det romanske Europa, i Nederland, Sveits og Vest-Tyskland skjedde avskaffelsen av føydal­ systemet gjennom de franske erobrende hærstyrker, som var fast bestemt på å «erklære umiddelbart i den frans­ ke nasjons navn .... avskaffelsen av tiender, føydalsy-

15

stemer og føydalherre-rettigheter»,12 eller gjennom de loka­ le liberale som samarbeidet med eller var inspirert av franskmennene. I 1799 hadde den juridiske revolusjon slått gjennom i de landene som grenset til Frankrike i øst og i Nord- og Mellom-Italia, og ofte bare ved å føre til ende en utvikling som allerede var nådd langt. At bour­ bonerne kom tilbake etter den dødfødte napolitanske re­ volusjon i 1798-99, utsatte den juridiske revolusjonen i det landfaste Sør-Italia til 1808. Britisk okkupasjon stengte den ute fra Sicilia, enda føydalsystemet der ble formelt avskaffet mellom 1812 og 1843. Den anti-franske liberale nasjonalforsamlingen (Cortes) i Cadiz avskaffet føydalsystemet i 1811 og visse arvegangsordninger i 1813, men den praktiske gjennomføring av disse prinsippene ble forsinket ved at det gamle regimet ble gjeninnført, slik det ofte skjedde utenfor de områdene som var dypt­ gripende omformet etter lenge å ha vært innlemmet i Frankrike. De franske reformene var derfor en begynnel­ se eller en fortsettelse — snarere enn en avslutning — av den juridiske revolusjonen i områder som Nordvest-Tyskland øst for Rhinen og i «De illyriske provinser» (Istria, Dalmatia, Ragusa, senere også Slovenia og en del av Kroatia) som ikke kom under fransk styre eller herre­ dømme før etter 1805. Men den franske revolusjon var ikke den eneste kraft som bidrog til en grundig revolusjonering av landbruksforholdene. Det rent økonomiske argumentet i favør av en rasjonell utnyttelse av jorda hadde gjort stort inntrykk på de opplyste despoter i den pre-revolusjonære perioden, og det frembrakte overalt de samme reaksjoner. I det habsburgske keiserdømme hadde faktisk Josef II avskaf­ fet livegenskap og sekularisert mye kirkegods i 1780årene. Av lignende grunner og på grunn av sitt stadige opprør, fikk de livegne i det russiske Livland formelt til­ bake den status av selveiende bønder som de hadde hatt tidligere under svensk administrasjon. Det hjalp dem ikke det minste, for de allmektige godseiernes grå­ dighet gjorde snart frigjøringen om til et rent redskap for bonde-eksporpriasjon. Etter Napoleons-krigene ble det lille som var av rettslig vern for bøndene feid bort, og mellom 1819 og 1850 mistet de minst en femtedel av jorda mens de adelige godsene vokste med mellom 60 og 180 %.13 Jorda der ble nå dyrket av en klasse av jordløse arbeidere. Disse tre faktorer — den franske revolusjons inn­ flytelse, byråkratiets rasjonelle økonomiske argumen­ ter og adelens grådighet — var bestemmende for bøn­ denes frigjøring i Prøyssen mellom 1807 og 1816. Revo­ lusjonens innflytelse var opplagt avgjørende; for dens 16

armeer hadde nettopp pulverisert Prøyssen og ved dette gitt et dramatisk bevis for det hjelpeløse ved de gamle regimer som ikke innførte moderne metoder, dvs. meto­ der etter fransk mønster. Som i Livland var frigjøringen kombinert med avskaffelsen av den beskjedne rettslige beskyttelse som bøndene tidligere hadde nytt godt av. Som betaling for avskaffelsen av tvangsarbeid og føydale avgifter og for sine nye eiendomsrettigheter, måtte bon­ den, i tillegg til andre tap, gi til sin tidligere herre en tredjedel eller halvparten av sitt gamle bruk eller en til­ svarende og lammende pengesum. Den lange og innvik­ lede rettslige overgangsprosessen var langt fra avsluttet i 1848, men det var allerede innlysende at godseierne hadde hatt store fordeler, et mindre antall bønder i gode kår hadde i noen grad hatt nytte av overgangen, mens størsteparten av bøndene — takket være de nye eiendomsrettighetene — hadde det klart verre enn før, og gruppen av jordløse arbeidere vokste raskt. * I det lange løp var resultatet økonomisk fordelaktig selv om tapene på kort sikt var alvorlige — som de ofte er i større forandringer i landbruket. I 1830-31 hadde Prøyssen bare så vidt nådd det samme antall kveg og sauer som i begynnelsen av hundreåret; godseierne had­ de nå en større og bøndene en mindre del. På den annen side økte området med dyrket jord med godt og vel en tredjedel og produksjonsevnen med en halvpart i — grovt sett — første halvdel av hundreåret.15 Overskuddsbefolkningen i landdistriktene vokste raskt; og siden forhol­ dene var særlig dårlige — hungersnøden i 1846-48 var antagelig verre i Tyskland enn noe annet sted unntatt Irland og Belgia .... så ble befolkningen rikelig opp­ muntret til å flytte. Av alle nasjoner før den irske hun­ gersnøden, utgjorde tyskerne faktisk den største emigrantgruppen. De rettslige skritt for å sikre den kapitalistiske jord­ eiendom ble altså tatt, som vi har sett, hovedsakelig mellom 1789 og 1812. Utenfor Frankrike og noen få til­ grensende områder gjorde konsekvensene seg gjeldende mye langsommere, mest på grunn av den kraftige sosiale *Dannelsen av store gods og jordløse arbeidere ble oppmuntret ved mangelen på lokal industriell utvikling og ved produk­ sjon av en eller to viktige eksportvarer (hovedsakelig kom). Dette egner seg godt for slik organisering. (I Russland på denne tiden kom 90 °/o av det markedsførte kom fra gods, bare 10 °/o fra bøndenes bruk.) På den annen side hadde småbønder en fordel der hvor lokal industriell utvikling skapte et vok­ sende og variert marked for matvarer i nærliggende byer. Følgelig gikk bonden fra frigjøring etter 1848 til uavhengig­ het i Bøhmen, mens bondefrigjøringen i Prøyssen eksproprier­ te den livegne.14

17

og økonomiske reaksjon etter Napoleons nederlag. Ge­ nerelt kan det sies at hvert skritt fremover for libera­ lisme, flyttet de rettslige revolusjonene ett skritt videre fra teori til praksis, mens hvert av de gamle regimene som kom til krefter igjen, forsinket dem, og dette gjaldt særlig i de katolske land der sekulariseringen og salg av kirkegods var blant de mest presserende liberale krav. Den midlertidige triumfen for en liberal revolusjon i Spania i 1820 brakte en ny lov om «lenkeløsing» (Desvinculacion) som tillot adelen fritt å selge sin jord; gjen­ innføringen av eneveldet opphevet den i 1823; liberalis­ mens fornyede seier stadfestet den på ny i 1836 og så vi­ dere. Det faktiske omfang av jordoverføringer i vår pe­ riode, for så vidt som vi kan måle det, var derfor forelø­ pig beskjedent unntatt i områder der en aktiv gruppe av middelklassekjøpere og jordspekulanter stod klare til å benytte anledningen. På Bologna-sletten (Nord-Italia), minket adelens jord fra 78 °/o av totalverdien i 1789 til 66 °/o i 1804 og til 51 % i 1835.16 På den annen side fortsatte 90 % av all jord på Sicilia å være på adelens hender til lenge etterpå.17* Det var ett unntak fra dette: kirkens jord. Disse svære godsene var nesten alltid dårlig utnyttet og i elendig for­ fatning, og de hadde få forsvarere og så altfor mange ul­ ver som kretset omkring dem. Det har blitt hevdet at to tredjedeler av jorda i kongedømmet Napoli omkring 1760 tilhørte geistligheten.19 Selv under enevoldsreaksjonen i det katolske Østerrike etter sammenbruddet for Josef II’s opplyste despotisme, var det ingen som foreslo å inn­ dra den klosterjord som var spredt på verdslige hender. I en kommune i Romagna (Italia) minket kirkegodset fra å være 42,5 % av området i 1783 til 11,5 °/o i 1812; men de tapte jordeiendommene gikk ikke bare over til borgerlige eiere (som økte fra 24 til 47 °/o), men også til adelsmenn (som økte fra 34 til 41 °/o).20 Følgelig er det ikke overras­ kende at selv i det katolske Spania greide de periodiske liberale regjeringene å selge unna over halvparten av kirkegodsene innen 1845. Dette gjaldt særlig de provinser der geistlig eiendom var mest konsentrert eller den øko­ nomiske utvikling var mest avansert (i femten provinser var mer enn tre fjerdedeler av alle kirkegods blitt solgt).21 *Med en viss plausibilitet har man borgerskap i landdistriktene som «i klasse som styrer og leder marsjen selve sin orientering mot jordbruket doktrinær frihandel, hvilket skapte liensk samling i Storbritannia, men dustrialisering.18

18

hevdet at dette mektige realiteten er den sosiale mot italiensk enhet», ved utviklet seg i retning av en sterk støtte for ita­ også sinket italiensk in­

Uheldigvis for liberal økonomisk teori så frembrakte ikke denne storstilte redistribueringen av jord den klasse av foretaksomme og progressive godseiere eller gårdbru­ kere som man så sikkert hadde regnet med. Og hvorfor skulle nå en middelklassekjøper — en sakfører, kjøp­ mann eller spekulant fra byen — belemre seg med in­ vesteringen og bryet med å omdanne jordeiendom i tilbakeliggende og utilgjengelige områder til et fornuftig drevet forretningstiltak? I stedet kunne han jo bare innta plassen til den tidligere adelige eller geistlige godseier — en plass som han hittil hadde vært avskåret fra — og han kunne nå utøve deres makt med mer hensyn til penger og mindre til tradisjon og skikk. På denne måten kom en ny og barskere krets av «baroner» til å forsterke de gamle over store områder av Sør-Europa. De store kon­ sentrasjonene med latifundier var noe mindre i det kontinentale Sør-Italia, de var uforandret på Sicilia og til og med større i Spania. I slike regimer førte altså den juridiske revolusjon til at det gamle føydalsystemet ble forsterket av et nytt, og særlig fordi den mindre kjø­ peren, og særlig bonden, knapt hadde noen fordel av jordsalgene overhodet. Men i det meste av Sør-Europa var fortsatt den eldgamle sosiale strukturen så sterk at selv tanken på en masseflytting var en umulighet. Menn og kvinner levde der deres forfedre hadde bodd, og om de måtte, så sultet de der. Masseutvandringen fra SørItalia var ennå et halvt sekel unna. Men selv der hvor bøndene faktisk fikk jorda eller fikk sin eiendom juridisk bekreftet, slik som i Frankrike, deler av Tyskland og i Skandinavia, så ble de ikke automatisk — slik som det var håpet — omdannet til en foretaksom klasse av mindre gårdbrukere. Og dette av den enkle grunn at selv om bøndene ønsket jord, så ønsket de sjel­ den en kapitalistisk jordbruksøkonomi.

III

For det gamle tradisjonelle systemet var nok ineffek­ tivt og knugende, men det var også et system med be­ tydelig sosial sikkerhet og — på det ynkeligste nivå — med en viss grad av økonomisk trygghet; for ikke å snak­ ke om at det var et system som var befestet av vane og tradisjon. Den periodiske hungersnøden, arbeidsbyrden som gjorde menn gamle når de var 40 og kvinner når de var 30 år, var Guds gjerninger; bare i tider med unormale trengsler eller revolusjon ble de handlinger som men­ nesker ble holdt ansvarlige for. Fra bondens synspunkt gav den juridiske revolusjonen ingenting, unntatt noen få 19

juridiske rettigheter, men den tok bort mye. I Prøyssen gav frigjøringen ham to tredjedeler eller halvparten av den jor­ da han allerede dyrket, og frihet fra tvangsarbeid og and­ re avgifter; men formelt tok den bort følgende: hans krav på støtte fra godseieren i tider med dårlige avlinger eller kvegpest, hans rett til å kjøpe billig brenne eller å sanke ved i godseierens skoger, hans rett til å få hjelp fra godseieren til å reparere eller ombygge huset, hans rett til — i den ytterste nød — å spørre om godseierens hjelp til å betale skatter og hans rett til å la dyr gå på beite i godseierens skoger. For den fattige bonde måtte det for­ tone seg som en klart ugunstig avtale. Kirkens eiendom kunne nok ha vært ineffektiv, men dette var snarere gunstig for bøndene, for på den jorda hadde deres sedvane en tendens til å bli hedvunnen rett. Delingen og utskift­ ningen av felles mark, beite og skog tok bare den fattige bonde eller husmann bort fra ressurser og reserver som han følte at han hadde rett til som et medlem av felles­ skapet. Det frie markedet på jord betydde at han an­ takelig måtte selge sin jord; dannelsen av en klasse av forretningsmenn i landdistriktene betydde at han nå ble utnyttet av de mest ufølsomme og beregnende i stedet for — eller i tillegg til — de gamle godseierne. Alt i alt var innføringen av liberalisme på jorda som et slags langsomt bombardement som sprengte den sosiale strukturen bon­ den alltid hadde tilhørt, og som ikke etterlot seg noen ting i stedet — unntatt de rike: en ensomhet som ble kalt frihet. Ingenting var mer naturlig enn at de fattige bøndene eller hele befolkningen i landdistriktene skulle motsette seg dette som best de kunne, og ingenting var mer na­ turlig enn at de skulle motsette seg det på vegne av det eldgamle tradisjonelle ideal om et trygt og rettferdig samfunn, dvs. i kirkens og den rettmessige konges navn. Om vi ser bort fra Frankrikes bonderevolusjon (og selv denne var i 1789 verken overveiende anti-klerikal eller anti-monarkisk), så var faktisk alle viktige bondebevegelser i vår periode, som ikke var rettet mot den uten­ landske konge eller kirke, etter alt å dømme for prest eller hersker. Sammen med byenes underproletariat satte bøndene i Sør-Italia i gang en sosial kontra-revolusjon mot de napolitanske jacobinerne og franskmennene i 1799, i den hellige tros og bourbonernes navn; dette var også slagordene for røverpartisanene i Calabria og Puglia mot den franske okkupasjonen og senere mot italiensk samling. Prester og røver-helter ledet de spanske bøn­ dene i deres geriljakrig mot Napoleon. Kirke, konge og en tradisjonalisme så ekstrem at den var merkelig også tidlig på 1800-tallet, inspirerte carlist-geriljagruppene i 20

de baskiske områdene, i Navarra, Castilla, Leon og Aragon i deres uforsonlige krigføring mot de spanske libe­ rale i 1830- og 1840-årene. Jomfruen av Guadalupe ledet de meksikanske bøndene i 1810. Kirke og keiser under ledelse av vertshusholderen Andreas Hofer kjempet mot bayrerne og franskmennene i Tyrol i 1809. Tsaren og den hellige ortodokse kirke var hva russerne sloss for i 1812-13. De polske revolusjonære i Galitsia visste at deres eneste mulighet til å reise de ukrainske bøndene var gjennom gresk-ortodokse eller unierte prester; det lyktes ikke for­ di bøndene foretrakk keiseren fremfor adelsmannen. Utenfor Frankrike fantes få områder med hva vi i dag ville kalle venstrerettet bondeagitasjon, og de mest iøyne­ fallende var kanskje der hvor kirken var en utenlandsk og upopulær hersker slik som i det pavelige Romagna og Emilia. Disse områdene var der republikansk styre­ sett og «bonapartisme» hadde erobret en betydelig del av bondebefolkningen mellom 1791 og 1815 og der kirken i mange strøk hadde syknet hen allerede før revolusjo­ nen. Og selv i Frankrike var Bretagne og Vendée frem­ deles festningsverk for folkelig bourbonisme. At bonde­ befolkningen utover Europa ikke reiste seg sammen med jakobinere og liberale, dvs. sammen med sakførere, bu­ tikkinnehavere, godseiere, embetsmenn og godsledere dømte revolusjonene i 1848 til undergang i de land der den franske revolusjon ikke hadde gitt bøndene jord; og der hvor revolusjonen hadde gitt dem jord, gjorde deres konservative frykt for å miste den, eller deres tilfredshet, at de var like uvirksomme. Bøndene reiste seg selvfølgelig ikke til fordel for den virkelige konge — de ante knapt hvem det var, men for idealet om den rettferdige kongen som — om han bare visste om det — ville straffe sine underordnedes og godseieres synder. Men ofte reiste de seg til fordel for den virkelige kirken, for landsbypresten var en av dem selv, helgenene var deres og ingen andres, og selv de for­ falne geistlige godsene var noen ganger lettere å holde ut som godseiere enn griske lekfolk. Der hvor bøndene had­ de jord og var frie, som i Tyrol, Navarra og (uten konge) i de katolske kantonene i det opprinnelige Wilhelm Tells Sveits, var deres tradisjonalisme et forsvar for en rela­ tiv frihet mot liberalismens inntrenging. Der hvor bøn­ dene ikke hadde jord, var de mer revolusjonære. Enhver oppfordring om å gå imot utenlandsk eller borgerlig erobring — om den kom fra prest, konge eller noen an­ nen — ville sannsynligvis føre til ikke bare plyndring av husene til sakførere og lavadelsmenn i byene, men også den seremonielle marsjen med trommer og helgenbannere for å beslaglegge og dele jorda, og til mord på gods­ 21

eiere, voldtekt av deres kvinner og til brenning av retts­ dokumenter. For visselig var det imot Kristi og kongens egentlige ønske at bonden var fattig og jordløs. Det er dette faste grunnlag av sosial-revolusjonær uro som gjor­ de at bondebevegelser var en så upålitelig alliert for reaksjonen i områder med livegenskap og store gods og i områder med overdrevent små og oppstykkede eien­ dommer. Alt de trengte for å svinge over fra en klart legitimistisk til en klart venstrerettet revolusjonisme, var bevisstheten om at konge og kirke var gått over på de lokale rikfolks side og en revolusjonær bevegelse av menn lik dem selv som snakket et språk de forstod. Garibaldis «populistiske» radikalisme var kanskje den første av slike bevegelser, og de napolitanske røverne hilste ham med entusiasme mens de fortsatte å hylle den hellige kirke og bourbonerne. Marxisme og Bakuninisme skulle bli enda mer effektive. Men overføringen av bondeoppstandene fra den politiske høyrefløy til den poli­ tiske venstrefløy hadde knapt begynt å finne sted før 1848, for det kapitalistiske økonomiske system i land­ bruket — som skulle gjøre de lokale bondeopprør om til en epidemi — begynte først for alvor å gjøre sin om­ fattende virkning gjeldende etter midten av hundreåret og særlig under og etter den store landbruksdepresjonen i 1880-årene.

IV For store deler av Europa var, som vi har sett, den ju­ ridiske revolusjonen noe som ble påtvunget utenfra og ovenfra, den var mer som et slags kunstig jordskjelv enn et jordskred som lenge hadde vært på glid. At det var slik var særlig tydelig der den juridiske revolusjonen ble tvunget igjennom i en fullstendig ikke-kapitalistisk øko­ nomi som var erobret av kapitalismen, som f.eks. i Afri­ ka og Asia. I Algerie møtte de erobrende franskmennene et typisk middelaldersamfunn med et fast etablert og godt fun­ gerende system med religiøse skoler — det er blitt sagt at det stod dårligere til med lese- og skriveferdigheten hos de franske bonde-soldatene enn hos det folket de erobret22 — som ble finansiert av de mange religiøse stif­ * telser. Skolene ble bare betraktet som utklekkingsanstalter for overtro og ble stengt, stiftelsenes jord ble tillatt kjøpt av europeere som verken forstod det formålet jorda *Disse stiftelsene hadde jord som tilsvarer de jordeiendommene som ble gitt til kirken for veldedige eller rituelle formål i kristne land i middelalderen.

22

tjente eller at den var rettslig uavhendelig; og lærerne, vanligvis medlemmer av den mektige religiøse broder­ skapene, emigrerte til de uerobrede områdene for der å styrke opprørskreftene under Ebd-el-Kader. Den syste­ matiske omformingen av jorda til salgbar privateiendom begynte, men den fulle virkningen av dette skulle først merkes mye senere. Hvordan i all verden skulle den euro­ peiske liberale forstå det sammensatte nett av private og kollektive rettigheter og forpliktelser som i et område som Kabylia hindret at driften av jorda brøt sammen til et anarki med ørsmå jordlapper og brokker av privateide fikentrær? Algerie var så vidt blitt erobret innen 1848. Da hadde store deler av India vært direkte administrert av bri­ tene i mer enn en generasjon. Siden ingen gruppe av europeere som slo seg ned, ønsket å tilegne seg indisk jord, oppstod ingen problemer om ren ekspropriasjon. Liberalismens innvirkning på indisk landbruk var i første instans en følge av britiske herskeres jakt etter en pas­ sende og effektiv metode for jordbeskatning. Det var de­ res kombinasjon av griskhet og juridisk individualisme som førte til katastrofe. Jordeiendomsforholdene i det pre-britiske India var så innviklede som noen i tradisjo­ nelle — men ikke statiske — samfunn som periodevis ble oversvømmet av utenlandsk erobring. Men forholdene hvilte — grovt sett —- på to faste støtter, nemlig at jorda tilhørte — de jure eller de facto — selvstyrte fellesskap (stammer, klaner, landsbygrupper, broderskap osv.) og at regjeringen fikk en andel av produksjonen. Selv om noe jord på en måte var salgbar, noen landbruksforhold kunne oppfattes som forpaktninger og noen innbetalinger fra landdistriktene som avgifter, så fantes det faktisk verken godseiere, forpaktere, private jordeiendommer eller av­ gifter i den engelske betydningen. Det var en situasjon som var fullstendig usmakelig og ubegripelig for britiske administrasjonsfolk og herskere som ga seg til å tenke ut et landbruksarrangement som de var fortrolige med. I Bengal, det første store området under direkte britisk styre, hadde mogulj ordskatten blitt innkrevd av en slags skatte-bonde eller kommisjons-agent, zemindaren. Disse måtte da sikkert være motstykket til den britiske gods­ eier? De betalte en skatt som var vurdert (som den samti­ dige engelske jordskatt) etter godsene i sin helhet, de ut­ gjorde en klasse som skatteoppkrevingen burde organise­ res gjennom, deres sunne interesse for jorda måtte føre til forbedringer og deres politiske støtte til et utenlandsk re­ gime måtte gi det stabilitet. Den senere Lord Teignmouth skrev i Notat av 18. juni, 1789, som skisserte «den permanente ordningen» for jordinntekter i Bengal: «Jeg 23

betrakter zemindarene som eierne av jorda, og de overtar denne gjennom retten til arv .... Det privilegium å ha fri rådighet over jorda ved salg eller pant skyldes denne fundamentale rett ....»“ Variasjoner over dette såkalte zemindari-system gjaldt for omkring 19 °/o det området som senere omfattet britisk India. Den andre typen inntektssystem, ryotwari, som til slutt var utbredt over litt mer enn halvparten av det britiske området i India, var diktert mer av griskhet enn av bekvemmelighet. Her betraktet britiske herskere seg som etterfølgerne til et orientalsk despoti som etter deres ikke helt troskyldige syn var den øverste eier av all jord, og de forsøkte det kjempearbeid å skattelikne hver eneste bonde individuelt idet de betraktet ham som en mindre jordeier eller forpakter. Prinsippet bak dette — uttrykt med den dyktige embetsmanns sedvanlige klarhet — var rendyrket agrar-liberalisme. Ifølge Goldsmid og Wingate forlangte den «begrensning av fellesansvar til de få til­ feller der markene ble drevet i fellesskap eller var blitt delt av fellesarvinger; anerkjennelse av jordeiendom; fullstendig driftsfrihet sikres eierne med hensyn til av­ gifter fra underforpaktere og salg; muligheter gis til å avvikle salg eller overføring av jord ved utmåling av beskatningen på marker.»24 Landsbysamfunnet ble full­ stendig omgått til tross for kraftige innvendinger fra «Rådet for inntekter» i Madras (1808-18) som med rette betraktet fellesordninger med skatt fra landsbysamfunnene som langt mer realistisk, mens det også (og svært typisk) forsvarte dem som den beste garanti for privat eiendom. Det doktrinære syn og grådigheten seiret, og «den private eiendoms velsignelse» ble skjenket den in­ diske bondebefolkning. Ulempene ved dette var så åpenbare at jordordninger i de delene av Nord-India som ble erobret eller beslaglagt senere (som dekket omkring 30 % av det senere britiske området i India), gikk tilbake til et modifisert zemin­ dari-system, men med noen forsøk på å anerkjenne de eksisterende fellesskap, særlig i Punjab. Kombinasjonen av liberal teori og upartisk glupskhet medførte et ytterligere press på bondebefolkningen, for skattebyrden ble kraftig økt. (Jordinntektene i Bombay ble mer enn fordoblet innen fire år etter erobringen av provinsen i 1817-18.) Malthus’ og Ricardos doktrine om «jordrente» ble grunnlaget for indisk inntektsteori gjen­ nom innflytelse fra utilitaristhøvdingen James Mill. Den­ ne doktrinen så på inntekter fra jordeiendom som rent overskudd som ikke hadde noe med verdi å gjøre. Det oppstod ganske enkelt fordi jorda noen steder var mer fruktbar enn andre steder, og godseierne tilegnet seg

24

dette overskuddet med stadig mer skadelige virkninger for hele det økonomiske system. Å konfiskere all jord hadde derfor ingen innvirkning på velstanden i et land, unntatt ved at det kanskje kunne hindre fremveksten av et jord-aristokrati som kunne bety en trusel for klassen av sunne forretningsmenn. I et land som Storbritannia ville landbruksinteressenes politiske styrke ha gjort en slik løsning umulig, for i realiteten betydde den nasjo­ nalisering av jorda, men i India kunne den påtvinges av en despotisk og ideologisk erobrer. Det skal innrømmes at på dette punkt var det en motsetning mellom to libe­ rale argumentasjonsrekker. Whig-administrasjonen fra 1700-tallet og eldre forretningsinteresser hadde det for­ nuftige syn at uvitende småbrukere på eksistensminimum aldri kunne akkumulere kapital i landbruket og derfor aldri kunne skape en bedre økonomi. De støttet derfor «permanente» ordninger av Bengal-typen, som oppmunt­ ret fremveksten av en godseierklasse, fastsatte skattesat­ ser for bestandig (det vil si synkende satser) og følgelig oppmuntret til sparing og forbedringer. Utilitarist-administrasjonen, med den formidable Mill i spissen, fore­ trakk nasjonalisering av jorda og en masse av mindre leilendinger fremfor faren for enda et jord-aristokrati. Had­ de India vært det minste likt Storbritannia, ville nok whig-linjen ha vært langt mer overbevisende, og etter det indiske mytteriet i 1857 ble den det av politiske grun­ ner. Slik som forholdene lå an, var begge syn like irrele­ vante for indisk landbruk. Dessuten gjorde utviklingen av den industrielle revolusjonen i Storbritannia at det gamle ostindiske kompaniets særinteresser (som blant annet var å ha en noenlunde blomstrende koloni å melke) i stadig høyere grad ble underlagt den britiske industris generelle interesser (som fremfor alt var å ha India som et marked, en inntektskilde, men ikke som en konkur­ rent). Følgelig ble utilitarist-politikken foretrukket da den sikret streng britisk kontroll og et markert høyere skatteutbytte. Den tradisjonelle før-britiske beskatningsgrense var en tredjedel av inntekten; den vanlige britis­ ke beskatningen var halvparten. Først etter at doktrinær utilitarisme hadde ført til åpenbar utarming og til opp­ standen i 1857, ble beskatningen redusert til en noe mind­ re ublu sats. Økonomisk liberalisme anvendt på indisk jord skapte verken en gruppe opplyste godseiere eller en solid bonde­ befolkning bestående av selveiere. Den innførte bare et annet element av usikkerhet, et annet innviklet nett av parasitter og utbyttere for landsbyen (f.eks. det britiske styres (raj) nye tjenestemenn),25 en betydelig forandring og konsentrasjon når det gjaldt eiendom og en vekst i bøn-

25

denes gjeld og fattigdom. I Cawnpore-distriktet (Uttar Pradesh) eide arveberettigede jordeiere mer enn 84 % av godsene på den tiden Det ostindiske kompaniet overtok. I 1840 var 40 % av alle gods blitt kjøpt av eierne, og i 1872, 62,6 %. Av de mer enn 3 000 gods eller landsbyer — grovt sett tre femtedeler av det totale antall — som var tatt fra de opprinnelige eierne i tre distrikter i de nordvestre provinsene (Uttar Pradesh) i 1846-47, var over 750 blitt overført til pengeutlånere.26 Det kan sies mye til fordel for det opplyste og systema­ tiske despoti hos de utilitarist-byråkrater som bygde ut det britiske styre i denne perioden. De brakte fred, of­ fentlige tjenester ble sterkt utviklet, de brakte admini­ strativ effektivitet, et pålitelig rettssystem og ukorrupt styre på høyere nivå. Men økonomisk hadde de opp­ siktvekkende lite hell med seg. Av alle områder som var administrert av europeiske regjeringer eller av regjeringer av europeisk type, selv iberegnet tsar-Russland, så var India fortsatt hjemsøkt av de mest gigantiske og drepende hungersnøder; de ble kanskje verre utover i hundreåret, men vi mangler statistikk fra den tidligste perioden. Det eneste øvrige store koloniområde (eller forhenvæ­ rende koloniområde) der det ble forsøkt å tilpasse libe­ rale jordlover, var Latin-Amerika. Spaniernes gamle føy­ dale kolonisering hadde aldri vist noen fordommer mot indianernes kollektive og felleseide jordområder så lenge de hvite kolonistene fikk den jorda de ønsket. Men de uavhengige regjeringene gikk i gang med å liberalisere, inspirert av den franske revolusjon og av Bentham. Bolivar erklærte individualisering av fellesjord i Peru (1824), og de fleste nye republikker avskaffet arvegangsordninger etter mønster av spanske liberale. Frigjøringen av adelens jord kan ha ført til noen grad av rekonstruksjon og oppdeling av gods, men de svære haciendas (estancia, finca, fundo) var fortsatt den dominerende enhet når det gjaldt jordeiendom i de fleste republikker. Angrepet på felleseiendom var fremdeles nokså ineffektivt. Det ble i grunnen ikke forsøkt gjennomført særlig alvorlig før etter 1850. I virkeligheten var frigjøringen av den poli­ tiske økonomi fortsatt like kunstig som frigjøringen av det politiske system. Til tross for parlamenter, valg, jordlover osv., fortsatte kontinentet i det vesentlige stort sett som før.

26

Revolusjonen i jordeiendomsforholdene var det politiske aspektet av sammenbruddet i det tradisjonelle agrarsamfunn; det økonomiske aspektet var påvirkningen fra den nye kapitalistiske jordbruks-økonomi og fra verdens­ markedet. I perioden fra 1787 til 1848 var denne øko­ nomiske omforming fremdeles ufullført, noe som kan måles ved det svært beskjedne antall som emigrerte. Jernbaner og dampbåter var ennå nesten ikke kommet i gang med å skape det omfattende verdensmarked for landbruksvarer før den store landbruksdepresjonen i siste del av 1800-tallet. Lokalt landbruk var derfor stort sett vernet mot internasjonal konkurranse og også mot kon­ kurranse mellom provinser. Industriell konkurranse had­ de ennå ikke rammet de mange landsbyhåndverk og hjemmeindustrien, unntatt kanskje ved at noe var lagt om til produksjon for større markeder. Nye landbruksmetoder trengte seg bare langsomt fram i landsbyene — bortsett fra områder med fremgangsrikt kapitalistisk landbruk; men det var store fremskritt for nye vekster som egnet seg for industriell produksjon, særlig sukker­ roer som spredte seg som en følge av Napoleons diskri­ minering mot (britisk) rørsukker. Stor fremgang var det også for nye matvare-vekster som mais og poteter. For å skape en virkelig omveltning med rent økonomiske mid­ ler i et landbrukssamfunn, trengtes det en helt spesiell økonomisk konjunktur, som når den normale utvikling ble hemmet samtidig som en høyt industrialisert økono­ mi var i den umiddelbare nærhet. En slik konjunktur fantes, og en slik omveltning fant sted i Irland og i mindre utstrekning i India. Det som hendte i India var simpelthen at innenfor noen få tiår ble det som hadde vært en blomstrende hjemmeindustri i landsbyene og gitt et tillegg til inntektene i landdistrik­ tene, praktisk talt ødelagt; det var med andre ord en avindustrialisering av India. Verdien av de eksporterte in­ diske bomullsvarer falt fra 1,3 mill, pund til mindre enn 100 000 pund mellom 1815 og 1832, mens importen av britiske bomullsvarer økte til å bli seksten ganger så stor. Allerede i 1840 advarte en iakttager mot de katastrofale virkningene ved å gjøre India til «Englands landbruksbedrift; det er et land for håndverksproduksjon, med mange forskjellige produkter som har eksistert i utallige år, og ingen nasjon har vært i stand til å konkurrere med det på redelig vis .... Å redusere India til et land­ bruksland nå ville være en urett mot landet.»27 Beskrivelsen var misvisende, for utbredt varefremstilling hadde vært en integrert del av landbruksøkonomien i mange områder, 27

■ i India som i mange andre land. Avindustrialiseringen førte følgelig til at bøndenes landsbyer ble mer avhengig av ett eneste forhold, nemlig det vekslende hell med innhøstningene. Situasjonen i Irland var mer dramatisk. Befolkningen her bestod av små, økonomiske tilbakestående og høyst utrygge forpaktere. De drev gårdsbruk som så vidt skaffet det daglige utkomme, og betalte en maksimal leieavgift til en nokså liten gruppe av utenlandske godseiere som selv ikke dyrket jorda og vanligvis var fraværende. Bort­ sett fra i nord-øst (Ulster), så hadde landet lenge vært gjenstand for avindustrialisering ved den britiske regje­ rings merkantilistiske politikk og senere ved konkurran­ sen fra britisk industri. En eneste teknisk fornyelse — poteten erstattet de tidligere hovedvekstene i jordbruket — hadde gjort en stor oefolKningsøkning mulig; for et mål poteter kan gi mat til langt flere mennesker enn et mål med gress eller noen annen vekst. Godseieren krev­ de et maksimalt antall avgiftsbetalende forpaktere og senere også arbeidskraft for å dyrke opp nye gårder som skulle eksportere mat til det voksende britiske marked, og dette førte til en mangedobling av ørsmå gårdsbruk. I 1841 i Connacht var 64 % av alle større gårder på mindre enn 20 mål, og da er ikke medregnet det ukjente antall av dvergbruk på mindre enn 4 mål. I løpet av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble befolkningen mangedoblet på slike jordflekker, og de levde av lite annet enn 4-6 kg po­ teter pr dag pr person og — i det minste opp til 1820 — litt melk og en sildebit i ny og ne; det var en befolkning uten sidestykke i Vest-Europa når det gjaldt fattigdom. Siden det ikke fantes alternativ beskjeftigelse — for industrialisering var utelukket — kunne slutten på denne utviklingen forutsis matematisk. Så snart befolknings­ veksten hadde nådd den grense da den siste potetflekken var blitt gravd ut på det siste stykke av så vidt dyrkbar myr, ville katastrofen komme. Kort etter slutten på de franske krigene kom de første tegnene til syne. Mat­ mangel og epidemiske sykdommer begynte enda en gang å desimere et folk hvis massive misnøye i landbruket bare er så altfor forståelig. De dårlige innhøstningene og ska­ dene på avlingene i midten av 1840-årene var bare som en eksekusjonspeletong for et folk som allerede var dømt. Ingen kjenner, og ingen vil heller noen gang kjenne for sikkert, den menneskelige prisen i den store irske hun­ gersnøden i 1847 som var langt den største menneske­ lige katastrofe i europeisk historie i denne perioden. Grove overslag antyder at noe rundt en million mennesker døde av eller på grunn av sult, og ytterligere en million emigrerte fra den hjemsøkte øya mellom 1846 og 1851. 28

■ I 1820 hadde Irland litt under sju millioner innbyggere. I 1846 var det kanskje åtte og en halv million. I 1851 var befolkningen redusert til seks og en halv, og emigra­ sjon gjorde at den sank jevnt i tiden etter. Heu dira james! skrev en sogneprest og tok opp tonen fra den mørke middelalders krønikerskrivere, Heu saeva hujus memorabilis anni pestilentia!29 i de månedene da ingen barn kom for å bli døpt i sognene Galway og Mayo fordi ingen ble født. India og Irland var kanskje de verste landene for en bonde mellom 1789 og 1848; men ingen som hadde valget, ville ha ønsket å være gårdsarbeider i England heller. Det er stort sett enighet om at situasjonen for denne ulykke­ lige klasse ble markert forverret etter midten av 1790årene, delvis på grunn av økonomiske krefter og delvis på grunn av det utarmede «Speenham-landsysternet» (1795), et velment, men feilslått forsøk på å garantere arbeideren en minimumslønn ved å subsidiere lønnene med midler fra fattigskatten. Den viktigste virkningen av systemet var at gårdbrukere ble oppmuntret til å senke lønnen og at arbeiderne ble demoralisert. Deres hjelpe­ løse og uvitende forsøk på opprør kan måles ved øknin­ gen i overtredelser av vilt-lovene i 1820-årene, ved brannstiftelser og vinningsforbrytelser i 1830- og 1840-årene, men fremfor alt ved den desperate og hjelpeløse «siste arbeideroppstand», en opprørsepidemi som spredte seg spontant fra Kent til mange andre områder i slutten av 1830-årene og som ble brutalt undertrykt. Økonomisk libe­ ralisme foreslo som vanlig en effektiv og hensynsløs løs­ ning på arbeiderens problem: han skulle tvinges til å fin­ ne arbeid med rimelig lønn eller å flytte. Den nye fattig­ loven av 1834 en ganske usedvanlig brutal forordning, gav ham fattigunderstøttelse bare innen de nye arbeids­ husene (der han måtte skilles fra kone og barn for at ikke den sentimentale og «umalthusianske» vanen med tankeløs forplantning skulle oppmuntres), mens den of­ fentlige garantien for et minimumsutkomme falt bort. Fattiglovens omkostninger gikk drastisk ned (skjønt minst en million briter fikk fremdeles fattighjelp ved slutten av vår periode), og arbeiderne begynte langsomt å flytte på seg. Siden det var nedgangstid for landbru­ ket, var deres situasjon fortsatt svært ynkelig. Den bedret seg ikke vesentlig før i 1850-årene. Gårdsarbeidere var faktisk dårlig stilt overalt, selv om de kanskje ikke hadde det verre enn før i de mest til­ bakestående og isolerte områdene. Den ulykksalige opp­ dagelsen av poteten gjorde det lett å senke levestandar­ den deres i store deler av Nord-Europa, og noen vesent­ lig forbedring i deres situasjon, kom ikke, f.eks. i Prøys29

sen, før i 1850- eller 1860-årene. Situasjonen for den selvforsørgende bonde var sannsynligvis nokså mye bedre, selv om forholdene for en småbruker kunne være desperate nok i tider med hungersnød. Et bondeland som Frankrike var antagelig mindre berørt av den generelle landbruksdepresjonen som fulgte etter Napoeonskrigenes oppgangs­ tider, enn noe annet land. En fransk bonde som så over kanalen i 1840 og sammenlignet sin situasjon og den engelske arbeiders situasjon med tingenes tilstand i 1788, kunne neppe være i tvil om hvem som hadde gjort den beste handelen. * Fra den andre siden av Atlanteren kun­ ne de amerikanske gårdbrukerne se på bondebefolk­ ningen i den gamle verden og gratulere seg selv med at de ikke tilhørte den. *«Jeg har vært mye blant bønder og arbeiderklasse både hjem­ me og ute, og jeg må i sannhet si at et mer dannet, renslig, flittig, nøysomt, edruelig og velkledd folk enn den franske bondebefolkning, når det gjelder personer i deres tilstand .... har jeg aldri sett. I så henseende utgjør de en slående kon­ trast til en betydelig del av de skotske landarbeiderne som er skitne og simple til overmål, og til mange av de engelske som er underdanige, motløse og med usedvanlig trange leve­ vilkår, og en kontrast til de stakkars irske landarbeiderne som er halvnakne og lever i en barbarisk tilstand ....» H. Colman, The Agricultural and Rural Economy of France, Belgium, Holland and Switzerland (1848), 25-25.

30

Kapittel 9 Mot en industriell verden

«Dette er virkelig strålende tider for ingeniørene.» Ja­ mes Nasmyth, damphammerens oppfinner.1

Devant de teis témoins, o secte progressive, Vantez-nous le pouvoir de la locomotive, Vantez-nous le vapeur et les chemins de fer. A. Pommier.I2

I Bare ett økonomisk system var effektivt industrialisert før 1848, det britiske, og det dominerte følgelig verden. I 1840-årene hadde antakelig U.S.A. og en god del av Vest- og Mellom-Europa gått over terskelen til indu­ striell revolusjon eller var i ferd med å gjøre det. Det var allerede noenlunde sikkert at U.S.A. med tiden ville bli å betrakte som en alvorlig konkurrent for britene — innen tjue år mente Richard Cobden i midten av 1830årene3, og i 1840-årene påpekte tyskerne sine landsmenns raske industrielle fremgang selv om kanskje ingen andre gjorde det. Men utsikter er ikke det samme som full­ føring, og i 1840-årene var den egentlige industrielle Om­ formingen av den ikke-engelsktalende verden fremdeles beskjeden. I 1850 for eksempel utgjorde jernbanelinjene til sammen litt mer enn 160 km i hele Spania, Portugal, Skandinavia, Sveits og hele Balkanhalvøya, og (bortsett fra U.S.A.) mindre enn dette på alle de ikke-europeiske kontinenter til sammen. Hvis vi ser bort fra Storbri­ tannia og noen få andre steder, vil den økonomiske og sosiale verden i 1840-årene ikke se noe særlig annerledes ut enn den gjorde i 1788. Det meste av verdens befolk31

ning, da som tidligere, var bønder. I 1830 var det, tross alt, fremdeles bare én by i vest med mer enn en million innbyggere (London), én med mer enn en halv million (Paris) og — Storbritannia unntatt — bare 19 euro­ peiske byer med mer enn hundre tusen. Denne langsomme forandringen i den ikke-britiske ver­ den betydde at de økonomiske bevegelsene fortsatt, opp­ til slutten av vår periode, var kontrollert av den eld­ gamle rytmen med gode og dårlige avlinger mer enn av den nye rytmen med vekslende industrielle høy- og lav­ konjunkturer. Krisen i 1857 var antakeligvis den første som både var verdensomspennende og forårsaket av noe annet enn en katastrofe i landbruket. Dette faktum had­ de for øvrig de mest vidtrekkende politiske konsekvenser. Rytmen for forandring ble forskjellig i industrielle og ikke-industrielle områder mellom 1780 og 1848. * Den økonomiske krisen som satte fyr på så mye av Europa i 1846-48 var en gammeldags depresjon som sprang ut fra landbruket. Det var på en måte det siste, og kan­ skje det verste, økonomiske sammenbrudd for anden regime innen nasjonaløkonomien. Dette gjaldt ikke Stor­ britannia, der det verste sammenbruddet i den tidlige industrialiseringsperioden kom mellom 1839 og 1842 av rent «moderne» grunner, og i virkeligheten falt sammen med nokså lave kornpriser. Stadiet for sosial selvantennelse i Storbritannia ble nådd i og med chartistenes dårlig forberedte generalstreik sommeren 1842 (de så­ kalte «plug riots»). Da dette stadium ble nådd på kon­ tinentet i 1848, led Storbritannia bare under den første sykliske depresjon i den lange æra med viktoriansk ekspansjon. Dette gjaldt også Belgia, det andre mer eller mindre industrialiserte økonomiske system i Europa. En kontinental revolusjon uten en tilsvarende britisk be­ vegelse var dømt til undergang, som Marx forutså. Det han ikke forutså var at den ujevne utvikling i Storbri­ tannia og på kontinentet gjorde det uunngåelig at kon­ tinentet skulle reise seg alene. Men det som teller når det gjelder perioden fra 1789 til 1848, er ikke at de økonomiske forandringene var små etter senere standard, men at det tydelig fant sted fundamentale forandringer. Den første av disse var de­ mografisk. Verdensbefolkningen — og særlig befolknin­ gen i den verden som var innenfor dobbeltrevolusjonens virkefelt — hadde påbegynt den enestående «eksplo­ sjonen» som i løpet av omtrent 150 år har ført til en mangedobling. Siden få land før 1800 hadde noe som *Den industrielle sektors verdenstriumf førte til at de to ryt­ mene igjen skulle falle sammen, men da på en annen måte.

32

tilsvarte folketellinger, og siden de som var, var langt fra pålitelige, * vet vi ikke nøyaktig hvor raskt befolk­ ningen vokste i denne perioden; økningen var i hvert fall uten sidestykke og størst i de økonomisk mest avan­ serte områdene (unntatt kanskje i underbefolkede land som fylte folketomme og hittil dårlig utnyttede områder, slik som Russland). Befolkningen i U.S.A. (svulmet opp av immigrasjon, oppmuntret av ubegrensede områder og ressurser) ble nesten seksdoblet fra 1790 til 1850, fra fire til 23 millioner. Befolkningen i Storbritannia ble nesten fordoblet mellom 1800 og 1850 og nesten tredoblet mellom 1750 og 1850. Befolkningen i Prøyssen (grensene fra 1846) ble nesten dobbelt så stor fra 1800 til 1846, dette gjelder også den europeiske delen av Russland (uten Finland). Befolkningene i Norge, Danmark, Sverige, Holland og store deler av Italia ble nesten dobbelt så store fra 1750 til 1850, men de økte i mindre usedvanlig tempo i løpet av vår periode. Befolkningen i Spania og Portugal økte med en tredjedel. Utenfor Europa er vi mindre velinformert, men det ser ut som om befolkningen i Kina økte i raskt tempo på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, inntil europeisk in­ tervensjon og den tradisjonelle sykliske bevegelse i ki­ nesisk historie førte til sammenbrudd for Mandsju-dynastiets blomstrende administrasjon som var på toppen av sin effektivitet i denne perioden. ** I Latin-Amerika økte befolkningen antakelig i et tempo som tilsvarte Spanias.4 Det er ingen tegn som tyder på noen befolk­ ningseksplosjon i andre steder av Asia. Afrikas befolk­ ning var antakelig stabil. Bare visse nesten folketomme områder som ble befolket av hvite nybyggere, økte sin befolkning i et virkelig ekstraordinært tempo, som f.eks. Australia som i 1790 praktisk talt ikke hadde noen hvite innbyggere, men i 1851 hadde en halv million. Denne bemerkelsesverdige befolkningsøkning var selvsagt en enorm stimulans for det økonomiske system, men vi bør betrakte den som en følge av den økonomiske revolusjon og ikke som en årsak. For uten denne revolu­ sjonen kunne ikke en så rask befolkningsvekst fortsette utover en begrenset periode. (I Irland der den ikke ble næret av en konstant økonomisk revolusjon fortsatte den da heller ikke.) Den frembrakte mer arbeidskraft, fremfor alt mer ung arbeidskraft og flere forbrukere. Verden i vår periode var en langt yngre verden enn *Den første britiske folketelling var i 1801; den første som var noenlunde pålitelig kom i 1831. **Den vanlige dynastiske syklus i Kina varte omkring 300 år; Mandsju-dynastiet kom til makten midt på 1600-tallet.

33

noen foregående: den var fylt av barn, unge par og folk i sin beste alder. Den andre viktige forandringen var kommunikasjo­ nene. Det skal innrømmes at jernbanen bare var i sin barndom i 1848 selv om den allerede hadde stor praktisk betydning i Storbritannia, U.S.A., Belgia, Frankrike og Tyskland, men til og med før jernbanen ble innført, var forbedringene fantastiske etter tidligere standard. Kei­ serdømmet Østerrike f.eks. (Ungarn ikke medregnet) fikk 48 000 km vei mellom 1830 og 1847 og fikk med dette to og en tredjedel ganger så mye vei som før.5 Belgia økte veinettet med nesten det dobbelte mellom 1830 og 1850, og selv Spania, hovedsakelig takket være fransk okkupasjon, fordoblet nesten sitt ørlille veinett. U.S.A. var som vanlig mer gigantisk i sine tiltak enn noe annet land og fikk åtte ganger så stort nett av postvognveier — fra 33 600 km i 1800 til 272 000 km i 1850.6 Mens Storbritannia fikk sin kanalsystem, bygde Frankrike 3 200 km kanaler (1800-47), og U.S.A. åpnet slike sen­ trale vannveier som Erie, Chesapeake og Ohio. Den to­ tale skipstonnasje i den vestlige verden ble mer enn fordoblet mellom 1800 og tidlig i 1840-årene, og dampbåter forbandt allerede Storbritannia og Frankrike (1822) og gikk i fast rute opp og ned Donau. (Det var i 1840 en tonnasje på omkring 370 000 for dampbåter sammenlig­ net med 9 millioner for seilskip, men dette kan faktisk allerede ha representert omtrent en sjettedel av fraktkapasiteten.) Også her overgikk U.S.A. resten av verden og konkurrerte selv med britene om å ha den største * handelsflåten. Heller ikke skulle vi undervurdere den rene forbedring i hurtighet og lasteevne som slik ble oppnådd. Den vognforbindelsen som brakte den allrussiske tsar fra St. Petersburg til Paris på fire dager (1834) var nok ikke til­ gjengelig for laverestående personer; men de hadde til­ gang til på den nye raske postforbindelsen (etter mønster av den franske og engelske) som etter 1824 kjørte fra Berlin til Magdeburg på femten timer i stedet for på to og en halv dag. Jernbanen og Rowland Hills bril­ jante oppfinnelse av standariserte posttakster i 1839 (supplert av oppfinnelsen av frimerker med lim i 1841) mangedoblet postforsendelsene; men selv før disse opp­ finnelsene økte de raskt, også i land som var mindre avanserte enn Storbritannia: mellom 1830 og 1840 steg antallet årlige brevforsendelser i Frankrike fra 64 til 94 *De nådde nesten sitt mål i 1860, før båter av jern igjen gav britene overherredømmet.

34

millioner. Seilskutene ble ikke bare hurtigere og mer på­ litelige, de ble også gjennomsnittlig større.7 Det er ingen tvil om at disse forbedringene teknisk sett ikke var en så dyptgripende inspirasjon som jern­ banen, men de smekre broene som frekt buet seg over elvene, de svære, kunstige vannveiene og dokkene, de herlige full-riggerne som under fulle seil gled som svaner og de elegante nye postvognene var og er noen av de vakreste produkter av industriell formgivning. Og som midler til å lette reise og transport, til å binde sammen by og land, fattige og rike områder var de beundrings­ verdig effektive. Befolkningsveksten skyldtes mye disse, for det som i pre-industriell tid holder befolkningen nede, er ikke så mye den høye normale dødeligheten, men de periodiske katastrofene — ofte svært lokale — med hungersnød og matmangel. Når hungersnød ble mindre truende i den vestlige verden i denne perioden (unntatt i år da høsten slo feil nesten overalt som i 1816-17 og 1846-48), så var det først og fremst på grunn av slike transportforbedringer, og selvsagt også på grunn av den generelle forbedringen i regjeringenes og admi­ nistrasjonenes effektivitet (jfr. kapittel 10). Den tredje viktige forandringen gjaldt — naturlig nok — det svære omfanget av handel og emigrasjon. Dette fant utvilsomt ikke sted overalt. Det er f.eks. ingen ting som tyder på at bønder i Calabria eller Puglia var inn­ stilt på å flytte, heller ikke at varemengden som årlig ble sendt til det store markedet i Nizjnij-Novgorod (Gor­ kij), hadde noen oppsiktvekkende økning.3 Men om man tar dobbeltrevolusjonens verden som helhet, hadde alle­ rede bevegelsen av mennesker og varer fått en tyngde som et jordskred. Mellom 1816 og 1850 forlot noe sånt som fem millioner europeere sine fedreland (nesten fire femtedeler drog til Nord- og Sør-Amerika), og innen de enkelte land var flyttestrømmen enda større. Mellom 1780 og 1840 ble den internasjonale handelen i den vest­ lige verden totalt sett mer enn tre ganger så stor, mellom 1780 og 1850 ble den mer enn fire ganger så stor. Etter senere standard var alt dette utvilsomt svært beskjedent, * men etter tidligere målestokk — og det var tross alt den målestokk datiden brukte — var det hinsides de villeste drømmer. *Mellom 1850 og 1888 emigrerte 22 millioner europeere, og den totale internasjonale handel i 1889 beløp seg til nesten 3 400 millioner pund sammenlignet med mindre enn 600 millioner pund i 1840.

35

II Året 1830 er et vendepunkt som historikeren innen denne perioden ikke kan komme utenom uansett hvilke spesielle interessefelt han har. Særlig relevant er det at etter 1830 økte tempoet for økonomisk og sosial forandring tydelig og raskt. Perioden med den franske revolusjon og revolusjonskrigene førte til relativt små umiddelbare frem­ skritt utenfor Storbritannia, unntatt i U.S.A. som gikk fremover med stormskritt etter sin egen uavhengighets­ krig; de dyrkede områdene ble fordoblet innen 1810, skipstonnasjen ble sju ganger så stor, og generelt viste landet sine fremtidige muligheter. (Ikke bare bomullsrensemaskinen, men dampbåten og den tidlige utviklingen av samlebåndsproduksjon — Oliver Evans’ mølle med tran­ sportbånd — er amerikanske fremskritt fra denne perio­ den.) Grunnlaget for en stor del av den senere indu­ stri, og særlig tungindustri, ble lagt i Napoleonstidens Europa, men ikke mye overlevde slutten av krigen, som brakte kriser overalt. Stort sett var perioden fra 1815 til 1830 preget av tilbakegang eller i beste fall av langsom gjenreisning. Statene fikk sine finanser på fote — van­ ligvis ved rigorøs deflasjon (russerne var de siste som gjorde dette i 1841). Industrier vaklet under kriser og utenlandsk konkurranse; den amerikanske bomullsindustrien var svært hardt rammet. Urbaniseringen var langsom: opptil 1828 vokste befolkningen i de franske landdistriktene like raskt som i byene. Landbruket førte en hensyknende tilværelse, særlig i Tyskland. Ingen som ser på den økonomiske vekst i denne perioden, selv uten­ for det enormt ekspanderende britiske økonomiske sy­ stem, ville henfalle til pessimisme; men få ville ha den oppfatning at noe annet land enn Storbritannia og kan­ skje U.S.A. stod på terskelen til industriell revolusjon. For å ta et tydelig uttrykk for den nye industrien: uten­ for Storbritannia, U.S.A. og Frankrike var antallet dampmaskiner og omfanget av dampkraften neppe verdt en statistikers oppmerksomhet. Etter 1830 (eller deromkring) endret situasjonen seg raskt og drastisk, i den grad at i 1840 var industrialis­ mens karakteristiske sosiale problemer — det nye prole­ tariat, redslene ved den ukontrollerte, halsbrekkende ur­ baniseringen — et vanlig emne for alvorlig diskusjon i Vest-Europa og et mareritt for politikere og administra­ sjon. Antallet dampmaskiner i Belgia ble fordoblet og deres hestekrefter nesten tredoblet mellom 1830 og 1838,: fra 354 (med 11 000 hk.) til 712 (med 30 000 hk.). I 1850 hadde det lille, men nå sterkt industrialiserte landet nesten 2 300 maskiner med 66 000 hk.,’ og en kullpro-

36

duksjon på nesten 6 millioner tonn (nesten tre ganger så mye som i 1830). I 1830 var det ingen aksjeselskaper i belgisk gruvedrift; i 1841 kom nesten halvparten av alt kull fra slike bedrifter. Det ville bli ensformig å sitere tilsvarende data for Frankrike, for de tyske statene, Østerrike eller for ethvert annet land og område der grunnlaget for moderne indu­ stri ble lagt i disse tjue årene. Krupps i Tyskland, f.eks. installerte sin første dampmaskin i 1835, de første kullsjaktene på det svære Ruhr-feltet ble boret i 1837, den første koksfyrte smelteovn ble satt opp i det store tsjek­ kiske jernsentret i Vitkovice i 1836 og Falcks første valse maskin i Lombardia i 1839-40. Desto mer ensformig ville det bli siden perioden for virkelig massiv industrialisering ikke kom før etter 1848 — med unntak av Belgia og kanskje Frankrike. Årene 1830-48 markerer dannelsen av industrielle områder, av berømte industrielle sentra og firmaer med navn som er kjente også i dag, men om disse årene markerer fødselen, kunne selv ungdommen knapt skimtes og langt fra den modne alder. Når vi ser tilbake på 1830-årene vet vi hva det betydde med denne atmosfæren av begeistret teknisk eksperimentering, av utilfreds og fornyende foretaksomhet. Det betydde åp­ ningen av Midtvesten i Nord-Amerika; men når Cyrus McCormicks første mekaniske slåmaskin (1834) og de første 28 hl hvete som ble sent østover fra Chicago i 1838 har en plass i historien, er det bare på grunn av hva dette førte til etter 1850. Den fabrikken som i 1846 tok sjansen på å produsere hundre slåmaskiner kunne fremdeles gratuleres for sin dristighet: «det var virkelig vanskelig å finne selskaper med tilstrekkelig vågsomhet og uforferdet energi til å påta seg det hasardiøse fore­ tagende å fremstille slåmaskiner, og like vanskelig å over­ tale gårdbrukerne til å benytte anledningen til å slå kornet med dem eller stille seg positivt til en slik for­ nyelse.»10 Det betydde systematisk utbygging av jernba­ nene og tungindustrien i Europa og for øvrig en revolu­ sjon i investeringsmekanismene; men hvis brødrene Pereire ikke hadde blitt de store eventyrere i industrifinansiering etter 1851, ville vi ikke bry oss særlig om planen om «et lånekontor der industrien kan låne fra alle kapitalister på de gunstigste vilkår med de rikeste bankierene som garanterende mellommenn» som de for­ gjeves la fram for den nye franske regjering i 1830.11 Som i Storbritannia ble disse industrialiseringsutbruddene innledet med forbruksvarer — vanligvis tekstiler, men noen ganger også matvareprodukter; men kapital­ varer — jern, stål, kull osv. — var allerede blitt viktigere enn i den første britiske industrielle revolusjon: i 1846

37

utgjorde kapitalvareindustrien 17 °/o av belgisk industriell sysselsetting mot 8-9 % i Storbritannia. I 1850 var tre fjerdedeler av all belgisk industriell dampkraft i gruve­ drift og metallurgi.12 Som i Storbritannia var den typiske nye industribedrift — fabrikk, smie eller gruve — nokså liten. Den var omgitt av en stor underskog med forskjel­ lige typer billig, teknisk urevolusjonert arbeid — forlags­ arbeid eller hjemmeindustri — som vokste i takt med kravene fra fabrikker og markedet og som til slutt skulle bli ødelagt av begges videre utvikling. I Belgia (1846) var det gjennomsnittlige antallet i en ull-, lin- eller bomullsfabrikk bare henholdsvis 30, 35 og 43 arbeidere, i Sverige (1838) var gjennomsnittet for en «tekstilfabrikk» bare 5-6.13 På den annen side er det tegn på nokså mye sterkere konsentrasjon enn i Storbritannia, slik man også kunne vente der industrien utviklet seg senere. Noen ganger var industrien som en enklave i landbruksomgivelser; de støttet seg til tidligere foregangsmenns erfaringer og bygde på høyere utviklet teknologi, i tillegg til at den ofte fikk planmessig støtte fra regjeringen. I Bøhmen (1841) var tre fjerdedeler av alle bomullsspinnerne an­ satt i fabrikker med over 100 arbeidere, og nesten halv­ parten i femten fabrikker med over 200.14 (På den annen side ble praktisk talt all veving opp til 1850-årene utført manuelt.) Dette gjaldt selvsagt enda mer i tungindustri­ en som nå begynte å komme i forgrunnen: et belgisk støperi hadde gjennomsnittlig 80 arbeidere (1838), og en kullgruve i Belgia hadde gjennomsnittlig omkring 150 (1846);15 for ikke å nevne industrigiganter som Cockerill i Seraing som sysselsatte 2 000. Det industrielle landskap var derfor mer som en rekke sjøer overstrødd med øyer. Hvis vi sier at landet i sin alminnelighet er sjøen, representerer øyene indu­ stribyer, industrikomplekser i landdistriktene (slik som det nett av fabrikklandsbyer som var så vanlig i tyske og bøhmiske fjellområder) eller industristrøk: tekstilbyer som Mulhouse, Lille eller Rouen i Frankrike, Elberfeld-Barmen (hjemstedet til Friedrich Engels’ familie av gudfryktige bomullsfabrikanter) eller Krefeld i Prøyssen, det sørlige Belgia eller Sachsen. Hvis vi sier at den store massen av uavhengige håndverkere, bønder som fremstiller varer for salg i vintersesongen og hjemmeindustri-arbeidere er sjøen, så representerer øyene spin­ neriene, fabrikkene, gruvene og støperiene av ulike stør­ relser. Det meste av landskapet var fremdeles svært mye vann; eller — for å tilpasse bildet litt nærmere vir­ keligheten — sivkratt med mindre eller underordnet pro­ duksjon som dannet seg rundt industri- og handelssentrene. Hjemmeindustri og annen industri som var grunn­ 38

lagt tidligere som et vedheng til føydalsystemet, eksi­ sterte fremdeles. De fleste av disse — f.eks. den schlesiske lin-industrier .... var i rask og tragisk tilbakegang.16 De store byene var nesten ikke industrialisert i det hele tatt, selv om de hadde en stor befolkning av arbeidere og håndverkere som skjøttet forbruks- og transport­ sektoren og alminnelige tjenester. Av verdens byer med mer enn 100 000 innbyggere var det bare de britiske og amerikanske byene, bortsett fra Lyon, som også var ty­ piske industrisentra. Milano f.eks. hadde i 1841 bare to små dampmaskiner. Det helt typiske industrisentret var faktisk — både i Storbritannia og på kontinentet — en liten eller mellomstor provinsby eller et kompleks av landsbyer. Men kontinental industrialisering — og også ameri­ kansk i noen utstrekning — avvek fra den britiske på et viktig punkt. Betingelsene for en spontan industrialise­ ring gjennom privat initiativ var langt mindre gunstige. Som vi har sett, var det i Storbritannia, etter omkring 200 års langsom forberedelse, ingen virkelig mangel på noen av produksjonsfaktorene og ingen virkelig lammen­ de institusjonelle hindringer for full kapitalistisk utvik­ ling. Andre steder var det ikke slik. I Tyskland var det f.eks. en tydelig mangel på kapital som man kan se av den beskjedne levestandarden til tysk middelklasse (rik­ tignok i en vakker utforming i Biedermayer-interiørets sjarmerende enkelhet). Det blir ofte glemt at etter de da­ gers tyske standard, var Goethe en virkelig velstående mann, og hans hus i Weimar hadde bare så vidt en litt høyere standard enn de beskjedne bankiererne i den britiske Clapham-sekten. I 1820-årene brukte hoffdamer og til og med prinsesser i Berlin perkalkjoler året rundt; hvis de eide en silkekjole, sparte de på den til spesielle anledninger.17 Det tradisjonelle laugsvesenet med mester, svenn og lærling stod fremdeles i veien for forretningsforetagender, for bevegelsen av faglært arbeidskraft og faktisk for all økonomisk forandring. En håndverkers plikt til å tilhøre et laug ble avskaffet i Prøyssen i 1811, men ikke laugene selv, og deres medlemmer ble for øvrig politisk styrket ved den kommunale lovgivningen i perioden. Laugproduksjon fortsatte nesten intakt fram til 1830- og 1840-årene. Andre steder måtte den fullstendige gjennomføringen av Gewerbefreiheit vente til 1850-årene. En mangfoldighet av småstater, hver av dem med sine kontrollorganer og hevdvunne interesser, hindret frem­ deles rasjonell utvikling. Prøyssen lyktes i egeninteresse, presset av sin strategiske posisjon mellom 1818 og 1834, å konstruere en alminnelig tollunion (Østerrike ikke in­ kludert), og bare dette var en triumf. Enhver regjering,

39

■ merkantilistisk og patriarkalsk, øste sine forordninger og administrative kontrollbestemmelser over de ydmyke undersåttene; til fordel for sosial stabilitet, men til irri­ tasjon for det private initiativs menn. Den prøyssiske stat kontrollerte kvaliteten og markedsprisen på håndarbeidede produkter, den kontrollerte virksomhetene til den schlesiske hjemmeindustri for lin og veving, og like­ ledes virksomhetene til gruveeierne på østsiden av Rhi­ nen. Regjeringens tillatelse var nødvendig før en mann kunne åpne en gruve, og den kunne bli trukket tilbake etter at han hadde etablert driften. Det er klart at under slike omstendigheter (som had­ de sine paralleller i utallige andre land), måtte industriell utvikling gjennomføres på en måte som var nokså for­ skjellig fra den britiske. Over hele kontinentet tok re­ gjeringene langt mer aktivt del, ikke bare fordi de alle­ rede var vant til det, men fordi de måtte. Wilhelm I, Konge av Nederlandene, grunnla i 1822 Société Générale pour favoriser ['Industrie Nationale des Pays Bas, det ble donert statlig grunn, kongen tegnet seg for ca. 40 °/o av aksjene og alle andre som kjøpte aksjer ble garantert 5 % utbytte. Den prøyssiske stat fortsatte å drive en stor del av landets gruver. Uten unntak ble de nye jernbane­ forbindelsene planlagt av regjeringer, og om de ikke akkurat ble bygd av dem, ble byggingen støttet ved at det ble innvilget gunstige konsesjoner og investeringsgarantier. Fram til denne dag er faktisk Storbritannia det eneste land der jernbanenettet helt og holdent ble bygd på privat initiativ med den risiko og profitt som følger og uten noen støtte med bonus og garantier til forretningsmenn og dem som investerte penger. Det tid­ ligste og best planlagte av disse jernbanenettene var det belgiske; det ble prosjektert tidlig i 1830-årene for å løs­ rive det nylig uavhengige landet fra det kommunika­ sjonssystemet (først og fremst sjøveien) som bygde på Holland. Politiske vanskeligheter og motviljen hos det konservative grande bourgeoisie mot å bytte ut sikre investeringer med spekulative, utsatte den systematiske ut­ byggingen av det franske nettet som Nasjonalforsam­ lingen hadde besluttet i 1833; mangel på ressurser førte til utsettelse av den østerrikske jernbanen som staten i 1842 besluttet å bygge, og av de prøyssiske planene. Av lignende grunner var kontinental foretaksvirksomhet langt mer avhengig enn den britiske av en til­ strekkelig modernisert lovgivning for industri, handel og bank og av et utbygd finansapparat. Den franske revo­ lusjon skapte nettopp dette: Napoleons lovverk ble en modell for hele verden nettopp på grunn av den vekt det ble lagt på lovlig garantert kontraktsfrihet, anerkjennel-

40

se av veksler og andre forretningspapirer og bestemmel­ ser om aksjeselskaper som société anonyme og commanaite, tatt i bruk over hele Europa unntatt i Storbri­ tannia og Skandinavia). De finansieringsordninger for industrien som de revolusjonære unge saint-simonistene, brødrene Pereire, klekket ut i sine fruktbare hjerner, ble også ønsket velkommen i utlandet. Deres største triumf måtte vente til den verdensomspennende oppgangstiden i 1850-årene, men allerede i 1830-årene begynte det bel­ giske Société Générale å drive en investerende bank­ virksomhet av den typen som Pereire-brødrene så for seg, og finansfolk i Holland (skjønt mesteparten av forret­ ningsfolkene hørte ikke på dem) tok i bruk saint-simonistiske ideer. I det vesentlige tok disse ideene sikte på at ulike hjemlige kapitalressurser som ikke spontant ville ha gått inn i industriell utvikling og hvis eiere ikke ville ha visst hvor de skulle investere dem om de hadde øns­ ket det, skulle mobiliseres gjennom banker og investerings-truster. Etter 1850 oppstod det karakteristiske kon­ tinentale (særlig tyske) fenomen: den store banken som like mye driver investerings- som bankvirksomhet, og som derved dominerer industrien og muliggjør en hurtig konsentrasjon. III

Men den økonomiske utviklingen i denne perioden inne­ holder ett gigantisk paradoks: Frankrike. På papiret var det ikke noe annet land som kunne ha avansert raskere. Som vi har sett, hadde det institusjoner som var ideelt egnet for kapitalistisk behendighet og oppfinpisomhet uten sidestykke i Europa. Franskmennene oppfant eller var de første som utviklet stormagasinet og re­ klamen, og ledet av den franske vitenskaps overlegen­ het kom alle mulige slags tekniske fornyelser og frem­ skritt — fotografering (med Nicephore Niépce og Daguerre), Leblancs sodaprosess, Berthollets klorbleking, var blant de mest oppfinnsomme i verden. Landet eide store kapitalreserver som det med hjelp fra sin tek­ niske ekspertise eksporterte over hele kontinentet, og til og med — etter 1850 — til Storbritannia, som til London General Omnibus Company. I 1847 hadde om­ kring 2 250 millioner francs gått til utlandet” — et be­ løp overgått bare av britene, og astronomisk i forhold til alle andre. Paris var et sentrum for internasjonale finanser og lå bare litt etter London, og i krisetider som 1847 var faktisk Paris sterkere. Fransk foretaksvirksomhet i 1840-årene grunnla Europas gassverk —

41

i Firenze, Venezia, Padova og Verona — og oppnådde konsesjoner for å grunnlegge slike over hele Spania, Algerie, Kairo og Alexandria. Fransk initiativ var i gang med å finansiere jernbaner over det europeiske kon­ tinent (unntatt i Tyskland Og Skandinavia). Likevel var faktisk fransk økonomisk utvikling dypest sett klart langsommere enn i andre land. Befolkningen vokste rolig, men økte ikke med kjempeskritt. Byene (med unntak av Paris) utvidet seg nokså beskjedent, tidlig i 1830-årene ble faktisk noen av dem mindre. Landets industrielle styrke sent i 1840-årene var utvil­ somt større enn i alle andre europeiske land på kon­ tinentet — det hadde like mye dampkraft som resten av kontinentet til sammen — men landet mistet terreng i forhold til Storbritannia og var i ferd med å gjøre det i forhold til Tyskland. Til tross for sine fordeler og sin tidlige start, ble Frankrike i virkeligheten aldri en be­ tydelig industrimakt i sammenligning med Storbritan­ nia, Tyskland og U.S.A. Som vi har sett (se ovenfor s. 86 — 7 bd. 1), er selve den franske revolusjon forklaringen på dette paradokset, for med Robespierres hånd ble mye tatt tilbake av det som ble gitt med den grunnlovgivende forsamlings hånd. Den kapitalistiske delen av fransk økonomi var en over­ bygning som var reist på et ubevegelig grunnlag av bønder og småborgere. De jordløse frie arbeiderne strømmet ikke til byene; de standardiserte billige varene som gav formuer til progressive industrifolk andre steder, manglet et tilstrekkelig stort og ekspanderende marked. Masser av kapital ble oppspart, men hvorfor skulle den investeres i innenlandsk industri? Den kloke franske for­ retningsmannen fremstilte luksusvarer og ikke varer for masseforbruk; den kloke finansmannen støttet uten­ landsk industri fremfor den hjemlige. Privat initiativ og økonomisk vekst går sammen bare om veksten gir høyere fortjeneste for initiativet enn andre former for forret­ ning. I Frankrike var det ikke slik, til tross for at det franske initiativ gav gjødning til den økonomiske vekst i andre land. Frankrikes rake motsetning var U.S.A. Landet led under kapitalmangel, men det var forberedt på å importere ube­ grensede mengder, og Storbritannia stod klar til å eks­ portere. Landet hadde akutt mangel på arbeidskraft, men De britiske øyer og Tyskland eksporterte sitt befolkmngsoverskudd i millioner — etter den store hungers­ nøden midt i 1840-årene. Det hadde ikke tilstrekkelig med teknisk faglærte folk; men også dette — bomullsarbeidere fra Lancashire, gruve- og jernarbeidere fra Wa­

42

les — kunne importeres fra den allerede industrialiserte delen av verden, og den karakteristiske amerikanske ev­ nen til å oppfinne arbeidssparende og fremfor alt arbeidsforenklende maskiner utviklet seg allerede for fullt. U.S.A. manglet bare bosetning og transportmidler for å åpne sine tilsynelatende endeløse territorier og ressurser. Selve den indre ekspansjon var nok til å holde økono­ mien i nesten ubegrenset vekst, selv om amerikanske ny­ byggere, regjeringer, misjonærer og handelsfolk allerede ekspanderte mot Stillehavet og drev sin handel — med den mest dynamiske og nest største handelsflåte i ver­ den i ryggen — over havet, fra Zanzibar til Hawaii. Stille­ havet og Det karibiske hav var allerede valgt som om­ råder for det amerikanske imperium. Enhver institusjon i den nye republikken oppmuntret akkumulasjon, oppfinnsomhet og privat initiativ. En stor ny befolkning, bosatt i kystbyene og i de innlandsstatene som nylig var tatt i besittelse, hadde de samme behov for standardiserte varer og utstyr til personlig bruk, til hushold og gårdsbruk, og utgjorde et ideelt homogent marked. Oppfinnelser og foretaksomhet ble rikelig be­ lønnet: Oppfinnere av dampbåten (1807—13), gjengeskjæringsmaskinen (1809), tannprotesen (1822), isolert metalltråd (1827-31), revolveren (1835), ideen til skrive­ maskinen og symaskinen (1843—46), rotasjonspressen (1846) og av en lang rekke landbruksmaskiner ble an­ sporet av slike belønninger. Ikke noe økonomisk system ekspanderte raskere i denne perioden enn det ameri­ kanske til tross for at dets virkelig kraftige fremrykking først skulle komme etter 1860. Bare én vesentlig hindring stod i veien for å om­ danne U.S.A. til den økonomiske verdensmakt som lan­ det snart skulle bli: Konflikten mellom nordstatenes industri og gårdsbruk og de halvt koloniaktige sørsta­ tene. For mens nordstatene var et uavhengig økono­ misk system som dro fordel av Europas kapital, arbeids­ kraft og faglærte folk — særlig av Storbritannia — var sørstatene, som importerte lite av disse ressursene, i et typisk avhengighetsforhold til Storbritannia. At sørsta­ tene klarte å forsyne Lancashires blomstrende fabrikker med nesten all deres bomull, bidro til å opprettholde denne avhengigheten, slik Australia var i ferd med å bli avhengig av sin ull og Argentina av kjøtt. Sørstatene var tilhengere av frihandel, fordi den satte dem i stand til å selge til Storbritannia og til gjengjeld kjøpe billige bri­ tiske varer. Nordstatene derimot beskyttet nesten fra be­ gynnelsen (1816) sin hjemlige industri sterkt mot enhver utenlandsk — dvs. den britiske — som kunne ha solgt til

43

lavere priser. Nord og sør konkurrerte om territoriene i vest — den ene til fordel for slaveplantasjer og tilbake­ stående selvforsynte småbønder, den andre til fordel for mekaniske slåmaskiner og kjempeslaktehus. Fram til den transkontinentale jernbanens æra hadde sørstatene gode økonomiske kort på hånden, for de kontrollerte Mississippi-deltaet som var den viktigste utfartsveien for midtvest-statene. Ikke før den amerikanske borgerkri­ gen i 1861-65, som i realiteten var en forening av Ameri­ ka gjennom og under nordstatenes kapitalisme, ble frem­ tiden avgjort for det amerikanske økonomiske system. Den andre fremtidige giganten i verdensøkonomien, Russland, var foreløpig ubetydelig rent økonomisk sett skjønt forutseende observatører spådde allerede at dets enorme størrelse, befolkning og ressurser før eller senere ville komme til sin rett. De gruvene og fabrikkene som ble grunnlagt av 1700-talls-tsarene med godseiere eller føydale kjøpmenn som arbeidsgivere og livegne som ar­ beidere, var i langsom tilbakegang. De nye industriene — hjemmeindustri og tekstilfabrikker i mindre målestokk — begynte en virkelig betydelig ekspansjon først i 1860årene. Selv komeksporten til vestlige land fra det frukt­ bare svartjord-beltet gjorde bare beskjedne fremskritt. Det russiske Polen var kommet noe lenger, men som for resten av Øst-Europa, fra Skandinavia i nord til Balkanhalvøya i sør, var ennå ikke tiden inne for en større økonomisk omveltning. Det var den heller ikke for SørItalia og Spania, unntatt for små områder i Catalonia og det baskiske området. Og selv i Nord-Italia der de økonomiske forandringene var langt større, var de frem­ deles langt mer iøynefallende innen landbruket ( i dette området alltid et viktig avløp for kapitalinvestering og forretningstiltak) og innen handel og sjøfart enn innen fabrikkvirksomhet. Men utviklingen av industrien var ugunstig stilt over hele Sør-Europa på grunn av den akutte mangel på det som fremdeles var den eneste vik­ tige kraftkilde for industrien, kull. Så en del av verden feide fremover mot industriell makt og en annen hang etter. Men de to fenomener er ikke uten forbindelse med hverandre. Økonomisk stagna­ sjon, treghet og selv tilbakegang var et produkt av øko­ nomisk fremgang. For hvordan kunne de relativt tilbake­ stående økonomiske systemer motstå styrken — eller i visse fall tiltrekningskraften — fra de nye sentra for velstand, industri og handel? Engelskmennene og visse andre europeiske områder kunne ganske enkelt selge billigere enn alle konkurrenter. Det passet dem å være verdens verksted. Ingen ting syntes mer «naturlig» enn at 44

de minst avanserte land skulle produsere mat og kan­ skje mineraler og bytte disse ikke-konkurrerende varene med britiske (eller andre vest-europeiske) fabrikkvarer. «Solen er deres kull», sa Richard Cobden til italienerne.20 Der den lokale makt var i hendene på større godseiere eller til og med progressive gårdbrukere eller rancheiere, var begge sider tilfreds med dette varebyttet. Kubanske plantasjeeiere var godt fornøyd med å tjene penger på sukker og å importere utenlandske varer som satte ut­ lendinger i stand til å kjøpe sukker. Der lokale produ­ senter kunne komme til orde, eller lokale regjeringen satte pris på fordelene ved en balansert økonomisk utvikling eller i det minste var klar over ulempene ved avhengig­ het, var arrangementet mindre solskinnsfylt. Frederick List, den tyske økonomen — som vanlig hyllet inn i filo­ sofiske abstraksjoner — forkastet en internasjonal øko­ nomi som i realiteten gjorde Storbritannia til den viktigs­ te eller den eneste industrielle makt og forlangte protek­ sjonisme; som vi har sett, gjorde amerikanerne det sam­ me, men uten filosofi. Alt dette forutsatte at det økonomiske system var po­ litisk uavhengig og sterkt nok til å godta eller forkaste den rolle det var blitt tildelt av foregangslandene for in­ dustrialisering i en liten del av verden. Der det økono­ miske system ikke var uavhengig, som i koloniene, fantes ikke noe valg. Som vi har sett, var India inne i en avindustrialiseringsprosess, Egypt var et enda mer levende bilde på denne prosessen. For der hadde den lokale hersker, Muhammed Ali, faktisk systematisk satt i gang med å skaffe landet et moderne økonomisk system, dvs. blant annet med industri. Ikke bare oppmuntret han bomullsdyrking for verdensmarkedet (fra 1821), men innen 1838 hadde han investert den meget betydelige sum av 12 millioner pund i industri som sysselsatte kanskje 3040 000 arbeidere. Hva som ville ha hendt om Egypt var blitt overlatt til seg selv, vet vi ikke. For det som virke­ lig hendte, var at den anglo-tyrkiske overenskomsten av 1838 tvang utenlandske handelsmenn på landet og dermed undergravde det utenrikshandelsmonopol som Muhammed Ali hadde operert gjennom; Egypts nederlag for vestmaktene i 1839-41 tvang ham til å redusere hæ­ ren og fjernet derfor det meste av drivkraften som had­ de fått ham til å industrialisere.21 Det var verken for første eller siste gang i løpet av 1800-tallet at vestens kanon­ båter «åpnet» et land for handel, dvs. for den overlegne konkurranse fra den industrialiserte delen av verden. Om man ser på Egypt under britisk protektorat i slutten av hundreåret, hvem ville ha gjenkjent det landet som 45

femti år tidligere hadde vært — til Rickard Cobdens * avsky — den første ikke-hvite stat som forsøkte den moderne veien ut av økonomisk underutvikling? Av alle de økonomiske følgene av dobbeltrevolusjonens tidsalder skulle denne inndelingen mellom «avan­ serte» og «underutviklede» land vise seg å være den mest dyptgripende og varige. Grovt sett var det i 1848 klart hvilke land som skulle tilhøre den første gruppen, dvs. Ves-Europa (minus Den iberiske halvøy), Tyskland, Nord-Italia og deler av Mellom-Europa, Skandinavia, U.S.A. og kanskje de koloniene som var befolket av en­ gelsktalende utflyttere. Men det var like klart at resten av verden, bortsett fra noen små områder, var hengende etter eller ble gjort om til områder økonomisk avhen­ gige av Vest-Europa — under det uformelle press fra vest­ lig eksport og import eller det militære press fra vestlige kanonåbter og militære ekspedisjoner. Helt til russerne i 1930-årene utviklet muligheten til å hoppe over denne kløften mellom de «tilbakestående» og de «avanserte», skulle kløften være ubevegelig, ukrysset og faktisk bli stadig bredere mellom minoriteten og majoriteten av ver­ dens innbyggere. Ingen kjensgjerning i vårt århundre har hatt en mer avgjørende innvirkning på historien enn den­ ne. *«Alt dette sløseri skjer med den beste råbomullen som burde selges til oss .... Dette er ikke slutten på elendigheten, for selve de hendene som er drevet inn i slik produksjon er revet bort fra jorddyrkingen.» Morley, Life of Cobden, Kapittel 3.

48

Kapittel 10 Karrieren åpen for den evnerike

«En dag spaserte jeg sammen med en av disse middelklasseherrene inn til Manchester. Jeg snakket med ham om de skammelige, usunne slumstrøkene og henledet hans oppmerksomhet på de motbydelige forhol­ dene i den delen av byen der fabrikkarbeiderne bodde. Jeg erklærte at jeg aldri hadde sett en så dårlig bygd by i mitt liv. Han hørte tålmoig på, og på gatehjørnet der vi skilte lag, bemerket han: «Og likevel tjenes det svært mye penger her. God morgen, sir!»» F. Engels. Condition of the Working Class in England.'

«L’habitude prévalut parmi les nouveaux financiers de faire publier dans les journaux le menu des diners et les noms des convives.» M. Capefigue.2

Man kan lett påvise de formelle institusjoner som blir kullkastet eller grunnlagt av en revolusjon, men de gir ikke noe mål på dens virkninger. Det viktigste resul­ tatet av revolusjonen i Frankrike var at det ble gjort slutt på det aristokratiske samfunn, — ikke slutt på «ari­ stokrati» i betydning av sosialt statushierarki med titler eller andre synlige tegn på fornemhet, ofte som et forsøk på å etterligne prototypen på slike hierarkier: «blodets» adel. Samfunn som er bygd på individuelt karrierejag har et behov for slike synlige og etablerte tegn på suk­ sess. Napoleon opprettet til og med en slags formell lensadel som sluttet seg til de overlevende gamle ari­ stokratene etter 1815. Slutten på det aristokratiske sam­ funn betydde heller ikke at det var slutt på aristokratisk innflytelse. Klasser som reiser seg, har en naturlig tendens til å se på symbolene på sin velstand og makt ut fra den standard deres tidligere overordnede grupper hadde etab­ lert for komfort, luksus og prakt. Konene til de be-

47

rikede kleshandleme i Cheshire ville bli «damer» og ble instruert av de utallige bøker om etikette og elegant livsførsel som det myldret av nettopp for dette formål fra 1840-årene. Av samme grunn satte de som hadde tjent på Napoleonskrigene, pris på en barontittel, av samme grunn ble de borgerlige salonger fylt av «fløyel, gull, speil, dårlige imitasjoner av Louis quinze-stoler og andre møbler .... engelske stilarter for tjenerne og hestene, men uten aristokratisk ånd». Hva kunne være stoltere enn skrytet til en bankier av ukjent herkomst om at «Når jeg viser meg i min losje i teateret, er alle lorgnettes vendt mot meg, og jeg mottar en nesten kongelig ovasjon.»?3 En kultur som var så dyptgripende formet av hoff og atistokrati som den franske, ville for øvrig ikke miste dette preget. Den franske prosalitteraturen var i høy grad opptatt av subtile psykologiske analyser av per­ sonlige forbindelser (som kan spores tilbake til 1600tallets aristokratiske forfattere), og sammen med det formaliserte 1700-tallsmønsteret for kjønnsliv og åpen­ lyse elsker- og elskerinne-forhold ble dette en integrert del av «parisisk» borgerlig sivilisasjon. Tidligere var det kongene som hadde offisielle elskerinner; nå sluttet fremgangsrike aksjejobbere seg til dem. Mot god beta­ ling skjenket kurtisaner sin gunst — som det synlige tegn på suksess — til bankierer som kunne betale, og unge lapser som mistet sin formue på grunn av dem. På mange måter bevarte faktisk revolusjonen de ari­ stokratiske trekk ved den franske kultur i en særdeles rendyrket form, — av samme grunner som den russiske revolusjon med eksepsjonell trofasthet har bevart den klassiske ballett og den typiske 1800-talls borgerlige hold­ ning til «god litteratur». Revolusjonen overtok disse ari­ stokratiske trekk, tilegnet seg dem som en ønskverdig arv fra fortiden, og beskyttet dem følgelig mot den uthuling som den normalt medførte. Men det gamle regimet var likevel dødt, selv om fis­ kerne i Brest i 1832 betraktet koleraen som Guds straffe­ dom fordi den legitime kongen var blitt avsatt. Den formelt republikanske tankegang spredte seg bare lang­ somt blant bøndene utover det jakobinske Midi og noen områder som lenge hadde vært avkristnet, men ved de første virkelig allmenne valgene i mai 1848 var allerede kongetroskapen begrenset til vestlige deler av landet og til de fattige departementene i Midt-Frankrike. Man kunne allerede tydelig se den politiske geografi i de mo­ derne franske landdistrikter. Bourboner-restaurasjonen gjeninnsatte ikke det gamle regime høyere oppe på den sosiale skala; eller snarere: da Karl X forsøkte dette, 48

ble han kastet. Restaurasjons-samfunnet var mer et sam­ funn av Balzacs kapitalister og karrierejegere og Stendhals Julien Sorel enn et samfunn av hjemvendte emigranthertuger. En geologisk epoke atskiller det fra «det søte liv» i 1780-årene som Talleyrand så tilbake på. Bal­ zacs Rastignac er langt nærmere Maupassants Bel-Ami, 1880-årenes typiske skikkelse, eller til og med nærmere Sammy Glick, den typiske Hollywood-skikkelsen i 1940årene, enn Figaro, den ikke-aristokratiske suksess i 1780årene. Kort sagt, det post-revolusjonære franske samfunn var borgerlig i sin struktur og sine verdier. Det var et sam­ funn for parvenyen, dvs. oppkomlingen, skjønt dette var helt åpenbart bare når landet selv ble styrt av parvenyer, dvs. av republikanere eller bonapartister. For oss for­ toner det seg kanskje ikke særlig revolusjonært at halv­ parten av den franske adelsstand i 1840 tilhørte de gamle adelsfamiliene, men for det samtidige franske borger­ skap var det mye mer oppsiktvekkende at halvparten hadde vært vanlige borgere i 1789; særlig om de så på de eksklusive sosiale hierarkiene i det øvrige kontinen­ tale Europa. Uttrykket «når en god amerikaner dør, kom­ mer han til Paris» forteller hva Paris ble på 1800-tallet, skjønt det var først under det annet keiserdømme at byen ble det store paradis for parvenyer. London, og enda mer Wien, St. Petersburg og Berlin var hovedsteder der penger ennå ikke kunne skaffe alt, i alle fall ikke i den første generasjonen. I Paris var det ingen ting som var verdt å kjøpe som var utenfor rekkevidde. Dette nye samfunns herredømme var ikke noe sær­ egent for Frankrike, men hvis vi ser bort fra det demo­ kratiske U.S.A., var herredømmet på en viss overfladisk måte både tydeligere og mer offisielt i Frankrike, men i virkeligheten ikke så dyptgripende som i Storbritannia og Nederland. I Storbritannia arbeidet fremdeles de store kjøkkensjefer for adelsmenn, som for eksempel Caréme for hertugen av Wellington (han hadde tidligere tjent under Talleyrand) eller de arbeidet for oligarkiske klub­ ber, slik som Alexis Soyer i Reform Club. I Frankrike var det allerede etablert dyre restauranter, igangsatt av adels­ menns kokker som mistet jobben under revolusjonen. Tittelbladet i håndboka for det klassiske franske kjøk­ ken viser hvordan verden har endret seg: det står av «A. Beauvilliers, ancien officier de MONSIEUR, Comte de Provence .... et actuellement Restaurateur, rue de Richelieu no. 26, la Grande Taverne de Londres».4 Gour­ manden — en type som ble oppfunnet under restaura­ sjonen og gjort kjent gjennom Brillat-Savarins Almanach des Gourmands fra 1817 — gikk allerede til Café

49

Anglais eller Café de Paris for å innta en middag som ikke var under ledelse av en vertinne. I Storbritannia var pressen fremdeles et middel for instruksjon, invektiver og politisk press. Det var i Frankrike at Emile Girardin (1836) grunnla den moderne avis — La Presse. Den var politisk, men billig og tok sikte på å tjene penger på avertissementsinntekter og ble gjort tiltrekkende for leserne med sladder, romanserier og forskjellige andre * påfunn. (Selve ordene «journalistikk», «publisitet», «re­ klame» og «annonse» minner om fransk foregangsvirk­ somhet innen disse tvilsomme områdene.) Moter, stor­ magasin og utstillingsvindu som Balzac lovpriste, var franske oppfinnelser, produkter av 1820-årene. ** Revolu­ sjonen brakte teatret, den selvfølgelige karriere åpen for talenter, inn i «det gode samfunn» på en tid da skue­ spillernes sosiale status i det aristokratiske Storbritan­ nia stadig var på linje med bokseres og jockeyers. På Maisons-Lafitte (oppkalt etter en bankier som gjorde for­ steder fasjonable) hadde Lablache, Talma og andre tea­ terfolk slått seg ned ved siden av det praktfulle huset til prinsen av Moskowa. Den industrielle revolusjons innvirkning på det bor­ gerlige samfunns struktur var overfladisk sett mindre drastisk, men reelt sett var den langt mer dyptgripende. For den skapte nye borgerlige blokker som levde side om side med det offisielle samfunn, men som var for store til å bli absorbert i det unntatt når det gjaldt et svært lite toppskikt, og som var for selvbevisste og dyna­ miske til å ønske annet enn å bli absorbert på egne vil­ kår. I 1820 var disse store armeer med solide forretnings­ folk knapt synlige fra Westminster der adelsmenn og deres slektninger fremdeles dominerte det ureformerte parlamentet, eller fra Hyde Park der fullstendig upuritanske damer som Harriete Wilson (upuritansk selv når hun avslo å late som hun var en knekket lilje) kjørte sine jaktvogner omringet av elegante beundrere fra det militære, fra diplomatiet og adelsstanden, den uborgerlige jernhertugen av Wellington selv ikke unntatt. Kjøp­ mennene, bankierene og selv industrifolkene på 1700tallet hadde vært så få at de ble assimilert i det offi­ sielle samfunn. Den første generasjon av bomullsmillionærer med Sir Robert Peel den eldre i spissen, hvis sønn *1 1835 fikk Journal des Débats (opplag på omkring 10 000) rundt 20 000 francs pr år fra avertissementer. I 1838 ble fjerdesiden i La Presse leid for 150 000 francs i året, i 1845 for 300 000 francs.5 **«Le grand poéme de la 1’étalage chante ses strophes de couleur depuis la Madeleine jusqu’å la Porte Saint-Denis.»

50

ble utdannet til å bli statsminister, var nokså gjennom­ ført tory, om enn av moderat type. Men industrialiseringens jernplog mangedoblet sine hardføre avlinger av forretningsfolk under de regnfulle skyene i nord. Man­ chester kom ikke lenger overens med London. Med kamp­ ropet «Hva Manchester tenker i dag, vil London tenke i morgen» forberedte den seg på å påtvinge hovedstaden sine betingelser. De nye menn fra provinsene var en fryktinngytende armé, desto mer fordi de i stadig økende grad ble seg selv bevisste som en klasse mer enn en middelstand» som utgjorde en bro mellom høyere og lavere sten­ der. (Selve uttrykket «middelklassen» opptrer først rundt 1812). I 1834 kunne John Stuart Mill allerede klage over at samfunnskommentatorene «roterte i sin evindelige sir­ kel med godseiere, kapitalister og arbeidere helt til de syntes å se på samfunnets inndeling i disse tre klasser som en av Guds tilskikkelser».6 De var for øvrig ikke bare en klasse, men en klassekamparmé, til å begynne med organisert sammen med «de fattige arbeiderne» (som de antok måtte følge deres ledelse * mot det aristokratiske samfunn, og siden mot både proletariat og godseiere; mest tydelig i den svært klassebevisste gruppen som ut­ gjorde ligaen mot komlovene. De var oppkomlinger, eller i det minste menn med beskjeden bakgrunn som skyldte liten takk til byrd, familie eller formell høyere utdan­ nelse. (Som Mr. Bounderby i Dickens’ Hard Times, var de ikke uvillige til å utbasunere dette.) De var rike og ble rikere for hvert år. De var fremfor alt gjennomsyret av den voldsomme og dynamiske selvtillit som preger den hvis egen karriere beviser for ham at guddommelig forsyn, vitenskap og historie har gått sammen om å forære ham jorden på et fat. «Politisk økonomi», omsatt til noen få enkle dogma­ tiske prinsipper av «self-made» joumalist-forleggere som lovpriste kapitalismens dyder — Edward Baines i Leeds Mercury (1774-1848), John Edward Taylor i Manchester Guardian (1791—1844), Arcibald Prentice i Manches­ ter Times (1792-1857), Samuel Smiles (1812-1904) — gav dem intellektuell sikkerhet. Protestantisk dissens av den harde typen — frikirken, unitarene, baptistene og kve­ kerne — mer enn den emosjonelle metodist-varianten — gav dem åndelig sikkerhet og en forakt for unyttige ari­ stokrater. Verken frykt, sinne eller medlidenhet beveget den arbeidsgiver som sa til sine arbeidere: ♦«Meningene til folk i den klasse som er under middelstanden, er formet og deres sinn ledet av den intelligente og rett­ skafne stand som kommer i mest umiddelbar kontakt med dem.» James Mill, An Essay on Government, 1823.

51

«Naturens Gud har stilt opp en rettferdig og rimelig lov som mennesket ikke har noen rett til å forstyrre; når det vå­ ger å gjøre dette, er det alltid sikkert at det, før eller senere, møter en tilsvarende straff .... Når arbeidsgiverne drister seg til å slå seg sammen for mer virkningsfullt å undertrykke sine tjenere, så fornærmer de gjennom en slik handling den himmelske majestet, og de bringer Guds forbannelser over seg selv. Men på den annen side, når tjenere forener seg for å avtvinge arbeidsgiverne den delen av fortjenesten som rett­ messig tilhører herren, overtrer også de lovene om rett og rimelighet.»7

Det fantes en verdensordning, men det var ikke lenger fortidens verdensordning som gjaldt. Det var bare én Gud, hans navn var damp, og han snakket med stemmen til Malthus, McCulloch eller til enhver som tok i bruk maskiner. Den perifere gruppe av agnostiske 1700-talls intellek­ tuelle og selvlærte vitenskapsmenn og forfattere som talte deres sak, bør ikke tilsløre det faktum at de fleste av dem var altfor travelt opptatt med å tjene pen­ ger til å bry seg med noe som ikke var knyttet til denne beskjeftigelsen. De satte pris på sine intellektuelle, selv om de som Richard Cobden (1804-1865), ikke var spe; sielt fremgangsrike forretningsmenn så lenge de unn­ gikk upraktiske og overdrevent raffinerte ideer, for de var praktiske menn med en mangel på utdannelse som gjorde dem mistenksomme overfor alt som gikk særlig ut over det empiriske. Vitenskapsmannen Charles Babbage (1792-1871) foreslo forgjeves for dem sine viten­ skapelige metoder. Sir Henry Cole, foregangsmannen in­ nen industriell formgiving, teknisk utdannelse og transportrasjonalisering, gav dem (med uvurderlig hjelp fra den tyske prinsgemalen) det mest strålende monument over deres bestrebelser, den store utstillingen i 1851. Men ikke desto mindre ble han tvunget ut av det of­ fentlige liv som en geskjeftig klåfinger med en legning for byråkrati, noe de avskydde i likhet med all regjeringsinnblanding, om den ikke direkte støttet deres for­ tjeneste. Det var George Stephenson, en selvlært meka­ niker fra kullgruvene, som dominerte de nye jernbanene og ga dem hjulavstanden fra de gamle heste-kjerrene — han hadde aldri tenkt på noe annet — , og ikke den fantasirike, raffinerte og dristige ingeniøren Isambard Kingdom Brunel. Den siste fikk ikke noe minnesmerke i det ingeniørenes pantheon som Samuel Smiles reiste, unntatt den knusende uttalelse: «etter de praktiske og innbringende resultater å dømme, var Stephensons ube­ stridelig de sikreste menn å følge».’ De filosofiske radi52

kalerne gjorde sitt beste for å bygge ut et nett av «Mekanikerinstitutter» som skulle være fri for de politisk katastrofale feil som arbeiderne hadde et naturstridig ønske om å høre slike steder, for å utdanne teknikere til de nye næringene med et vitenskapelig grunnlag. Innen 1848 var de fleste av dem hendøende, fordi det ikke fan­ tes noen utbredt forståelse av at en engelskmann (til forskjell fra en tysker eller en franskmann) kunne ha noe som helst nytte av slik teknisk utdannelse. Det fan­ tes mange intelligente, eksperimentlystne og til og med kultiverte fabrikanter som stimlet sammen til møtene i den nye British Association for the Advancement of Science; men det ville være galt å tro at de var typiske for sin klasse. I årene mellom Trafalgar og den store utstillingen vokste det opp en generasjon av slike menn. Deres for­ gjengere, som ble oppdradd innen den sosiale rammen av kultiverte og rasjonalistiske provinskjøpmenn og dissenterprester og innen den intellektuelle rammen av whig’enes hundreår, var kanskje en mindre barbarisk forsamling: pottemaker Josiah Wedgwood (1730-95) var en Fellow of the Royal Society, Fellow of the Society of Antiquaries, og medlem av Lunar Society sammen med Matthew Boulton, partneren James Watt og kjemikeren og revolusjonæren Priestley. (Hans sønn Thomas, ekspe­ rimenterte med fotografering, gav ut vitenskapelige skrif­ ter og subsidierte dikteren Coleridge.) Fabrikkeieren på 1700-tallet bygde naturlig nok sine fabrikker etter teg­ ninger i bygningsbøker fra Georgenes tid. Deres etter­ følgere, om de ikke var mer kultiverte, var i alle fall mer storslåtte, for innen 1840-årene hadde de tjent nok til å øse ut penger på svære boliger i en pseudostil som kunne passe til baroner, rådhus i pseudogotikk eller pseudo-renessanse, og til å ombygge sine beskjedne og utilitaristiske eller klassiske kapeller til sen-gotisk stil. Men mellom den georgianske og den viktorianske epoke kom det som med rette er blitt kalt en istid for så vel borgerskapet som for arbeiderklassen; de karakteristiske trekkene ved denne tiden er for alltid fanget inn av Charles Dickens i Hard Times... Denne trøstesløse epoken ble dominert av en pietistisk protestantisme, rigid, selvrettferdig, uintellektuell, og be­ satt av en i den grad puritansk moral at hykleri var dens automatiske følgesvenn. «Dyden marsjerte fram på en bred, uovervinnelig front», som G.M. Young sa; og den trampet de lastefulle, de svake og de syndefulle (dvs. dem som verken tjente penger eller hadde kontroll over sine følelser og finanser) ned i den skitt hvor de så tydelig hørte hjemme, og hvor de bare i beste fall gjor53

de seg fortjent til de bedrestiltes barmhjertighet. Det var en viss kapitalistisk økonomisk fornuft i dette. Små for­ retningsmenn var nødt til å reinvestere mye av sin for­ tjeneste i forretningen om de skulle bli store. Massene av de nye proletarer måtte kjøres inn i den industrielle arbeidsrytmen ved hjelp av den mest drakoniske ar­ beidsdisiplin, eller de fikk råtne om de ikke ville godta den. Og likvel snører hjertet seg sammen selv i dag ved synet av det landskapet som ble formet av denne gene­ rasjonen:9 Man så ingenting i Coketown annet enn det mest strengt arbeidssomme. Hvis tilhengerne av en religiøs overbevisning bygde et kapell der — slik tilhengerne av atten religiøse over­ bevisninger hadde gjort — reiste de en gudfryktig lagerbyg­ ning i rød murstein, noen ganger (men dette gjaldt bare de høyst utsmykkede eksemplene) med en klokke i et fuglebur på toppen .... Alle offentlige skilt i byen var malt på samme måte med strenge typer i sort og hvitt. Fengslet kunne ha vært sykehuset, sykehuset kunne ha vært fengslet, rådhuset kunne ha vært hvilket som helst av disse, eller begge deler, eller hva som helst annet og motsatt av det konstruksjonen tydet på. Hva var byens materielle liv, annet enn fakta, fakta, og atter fakta? Hva var dens immaterielle liv, annet enn fakta, fakta og atter fakta? .... Alt var fakta, fra fødestuen til kirkegården, og det som ikke kunne uttrykkes med tall eller ikke kunne kjøpes på det billigste marked og selges på det dyreste, fantes ikke og skulle aldri finnes i all evighet. * Amen.

Denne makabre hengivenhet til borgerlig utilitarisme, som de evangeliske kristne og puritanerne delte med de agnostiske 1700-talls «filosofiske radikalere» som ga den et logisk uttrykk, frembrakte sin egen funksjonelle skjønn­ het i jernbanelinjer, broer og lagerhus, og sin romantiske redsel i de røykfylte, endeløse gråsvarte eller rødaktige rekkene med små hus med utsikt til fabrikkens fest­ ningsverk. Utenfor dette bodde det nye borgerskap (om det hadde spart sammen nok penger til å flytte) som delte ut påbud, moralsk opplysning og støtte til misjon blant de svarte hedningene i utlandet. Borgerskapets menn personifiserte de pengene som beviste deres rett til å regjere verden; deres kvinner, som på grunn av *Jfr. Leon Faucher, Manchester in 1844 (1844), s. 24-25: «Byen virkeliggjør en del av Benthams utopia. Alle resultater måles etter standarden om hva som er nyttig; og hvis det VAKRE, det STORSLAGNE og det HERLIGE noen gang slår rot i Manchester, vil de bli utviklet i overensstemmelse med denne standard.»

54

lige tilfellene — til juristen og doktoren. Dessuten var ikke lærdom anti-sosial, slik forretningslivet så tydelig viste seg å være. En mann med utdannelse glefset ikke automatisk etter sin likemann slik som den skamløse og selvgode handelsmann eller arbeidsgiver ville gjøre. Ofte, særlig som lærer, hjalp han i realiteten til med å heve sine feller ut av den uvitenhet og det mørke som syntes å være ansvarlig for deres elendighet. Det var mye lettere å skape en alminnelig tørst etter utdannelse enn etter individuell forretningssuksess, og det var mye lettere å skaffe seg skolegang enn å tilegne seg pengetjeningens merkelige kunst. Samfunn som nesten full­ stendig var sammensatt av småbønder, småhandlere og proletarer, som Wales, kunne på samme tid utvikle en higen etter å skyve sine sønner inn i undervisning eller orestegjerning og en bitter sosial motvilje mot rikdom og forretningsliv. Ikke desto mindre representerte utdannelse en form for individualistisk konkurranse, «karriere åpen for den evnerike» og begavelsens seier over avstamning og for­ bindelser like så effektivt som forretningslivet, og dette gjennom systemet med eksamener i form av konkurranse. Som vanlig frembrakte den franske revolusjon det mest logiske uttrykk, nemlig de parallelle eksamenshierarkier som fremdeles trinn for trinn velger ut den intellektuelle elite som administrerer og underviser det franske folk blant den nasjonale gruppen av stipendievinnere. Sti­ pendier og konkurransepregede eksamener var også ide­ alet for den mest bevisste borgerlige skole av britiske tenkere, de filosofisk-radikale Bentham-tilhengerne, som til slutt — men ikke før utløpet av vår periode — gjen­ nomførte dette i en ekstremt rendyrket form for høyere stillinger i innenriksdepartementet og administrasjonen av India, mot innbitt motstand fra aristokratiet. Ut-velgelse etter dyktighet slik den ble avgjort ved eksa­ men eller andre undervisningsprøver, ble det allment godtatte ideal for alle europeiske offentlige tjenester unn­ tatt de mest arkaiske (slik som den pavelige admini­ strasjon og britisk utenrikstjeneste), og unntatt de mest demokratiske som ofte — slik tilfellet var i U.S.A. foretrakk valg fremfor eksamen som et kriterium på at man var skikket til en offentlig stilling. For som alle andre former for individualistisk konkurranse var eksamensavleggelsen et liberalt, men ikke et demokra­ tisk eller egalitært system. Det viktigste sosiale resultat av å åpne utdannelsen for den evnerike ble således paradoksalt. Det frembrakte ikke den frie konkurranses «åpne samfunn», men byråkra­ tiets «lukkede samfunn»; men begge var de på forskjellige 57

måter karakteristiske institusjoner for den borgerligliberale æra. Grunninnstillingen innen høyere statsad­ ministrasjon på 1800-tallet var prinsipielt den samme som i 1700-tallets opplysningstid: Preget av frimureri og «Josephinisme» i Mellom- og Øst-Europa, preget av Napoleon i Frankrike, liberal og anti-klerikal i de andre latinske land og preget av Bentham i Storbritannia. Det skal innrømmes at konkurranse ble omdannet til auto­ matisk forfremmelse så snart en fortjent mann virkelig fikk sin plass i tjenesten; men hvor fort og hvor langt en mann ble forfremmet ville fremdeles (i teorien) av­ henge av hans fortjenester, om ikke en egalitær yrkes­ etikk tvang igjennom ren ansiennitetsforfremmelse. Ved første øyekast syntes derfor byråkratiet svært forskjellig fra idealet om et liberalt samfunn. Og likevel var stats­ administrasjonen sammensveiset gjennom bevisstheten om å være valgt etter begavelse, gjennom et klima av ubestikkelighet, effektivitet og høyere utdannelse og gjennom en ikke-aristokratisk bakgrunn. Selv den rigide gjennomføring av automatisk forfremmelse (som nådde absurde høyder i en utpreget middelklasseorganisasjon som den britiske marine) hadde i det minste den for­ delen at det utelukket den typisk aristokratiske og monarkiske vane med favorisering. I økonomisk etterslepende samfunn utgjorde derfor statsadministrasjonen et alternativt fokus for den voksende middelklasse. * Det er ingen tilfeldighet at i Frankfurt-parlamentet i 1848 var 68 °/o av alle deputerte statstjenestemenn eller andre em­ betsmenn (mot bare 12 °/o fra «de frie yrker» og 2,5 % for­ retningsmenn).13 Det var derfor heldig for den som tok sikte på karriere at perioden etter Napoleon nesten overalt var en tid med markert ekspansjon når det gjaldt regjeringsapparatet og dets aktiviteter, skjønt neppe stor nok til å absor­ bere det økende tilskudd av lese- og skrivekyndige bor­ gere. Mellom 1830 og 1850 økte de offentlige utgifter per capita med 25 °/o i Spania, med 40 % i Frankrike, 44 % i Russland, 50 % i Belgia, 70 % i Østerrike, 75 % i U.S.A. og med mer enn 90 °/o i Nederland. (Bare i Storbritannia, de britiske kolonier, Skandinavia og i noen få tilbakestående stater var de offentlige utgifter per innbygger stabile eller synkende i løpet av denne perioden, den økonomiske liberalismes glanstid.)14 Dette skyldtes ikke bare den mest iøynefallende skattepengesluker, de væpnede styrker, som var mye større etter Napoleonskrigene enn før til tross for at det ikke kom til noen større internasjonale kriger; *Alle fonctionnaires i Balzacs romaner ser ut til å komme fra eller være knyttet til familier av små kjøpmenn.

58

ektemannens penger ikke engang, hadde den tilfreds­ stillelse å gjøre husarbeid, peronifiserte klassens dyder: dumme («vær snill og søt pike, la den som vil, være flink»), uopplyste, upraktiske, i teorien useksuelle, eiendomsløse og beskyttet. De var den eneste luksus som sparsommelighetens og selvhjelpens tidsalder unte seg. Det britiske fabrikkborgerskap var det mest ekstreme eksemplet på denne klasse, men over hele kontinentet var det mindre grupper av samme sort: katolikker i tekstildistriktene i Nord-Frankrike og Catalonia, calvinister i Alsace, lutherske pietister i Rhinland, jøder over hele Mellom- og Øst-Europa. De var sjelden så harde som det britiske, for de var sjelden fullt så atskilte fra de eldre tradisjoner med byliv og patriarkalsk styre­ form. Leon Faucher ble smertefullt slått ved synet ay Manchester i 1840-årene, til tross for sin doktrinære li­ beralisme, og hvilken kontinental observatør ble ikke det?10 Men de delte med engelskmennene den trygghet som kommer med jevn berikelse — mellom 1830 og 1856 økte medgiften i Dansette-familien i Lille fra 15 000 til 50 000 francs11 — de delte den absolutte tro på økonomisk liberalisme og forkastelsen av ikke-økonomiske virksom­ heter. Spinneridynastiene i Lille beholdt sin totale forakt for våpenkarrierer helt til første verdenskrig. Dollfus i Mulhouse frarådet sin unge Fredéric Engel å begynne ved den berømte École Polytechniuqe, fordi de var redd den ville føre ham til en militær karriere og ikke til for­ retningslivet. Aristokratiet og dets stamtavler var ennå ikke blitt særlig fristende: Som Napoleons marskalker, så var de selv stamfedre. II

Det mest avgjørende resultat av de to revolusjoner var altså at de åpnet for karriere for den evnerike, eller i hvert fall for den energiske, den smarte, den hardt ar­ beidende og den griske. Men ikke alle karrierer var åpne, " og ikke helt til stigens øverste trinn, unntatt kanskje i „ U.S.A. Og likevel, for noen utrolige muligheter! Hvor fjernt fra 1800-tallet var ikke det statiske hierarkiske ide­ al fra fortiden! Kabinettsrat von Schele i kongedømmet Hannover fortonte seg nå både ondsinnet og latterlig da han avslo søknaden fra en fattig ung jurist om en stilling i administrasjonen på det grunnlag at hans far var bokbinder, og at han burde ha holdt seg til det samme yrket.II 12 Likevel gjorde han ikke annet enn å gjenta den eldgamle visdom fra ordspråkene i det stabile pre-kapitalistiske samfunn, og i 1750 ville sønnen til en bok-

55

binder med all sannsynlighet holdt seg til farens fag. Nå trengte han ikke lenger det. Fire veier til stjernene åpnet seg foran ham: forretningslivet, utdannelse (som igjen førte til embetsverket, til politikken og til de frie yrker), kunst og krig. Den siste veien var viktig nok i Frankrike under revolusjons- og Napoleons-perioden, men hadde ingen særlig betydning i de lange fredsgenerasjoner som fulgte, og opphørte kanskje av den grunn og­ så å være særlig tiltrekkende. Den tredje veien var ny bare for så vidt som samfunnets belønning for en spesiell evne til å underholde eller bevege publikum, nå var mye større enn noen gang før. Dette viser seg ved scenens stadig stigende sosiale status som til slutt skulle frem­ bringe, i Edwards Storbritannia, de beslektede fenomenei med den adlede skuespiller og adelsmannen som giftei r seg med korpiken. Allerede i tiden like etter Napoleor hadde man sett det typiske fenomen med tilbedte san gere (f.eks. Jenny Lind, «den svenske nattergal» og dan serinnen Fanny Elssler) og forgudete konsertkunstnere (f.eks. Paganini og Franz Liszt). Verken forretningslivet eller utdannelse var landeveier som var åpne for alle, selv ikke blant dem som var til­ strekkelig frigjorte fra vanens og tradisjonens grep til å tro at «folk som oss» ville få adgang, til å vite hvordan man skulle innrette seg i et individualistisk samfunn, og til å se det som ønskelig å «forbedre seg». Den som had­ de tenkt å reise langs veien, måtte betale bompenger: Uten noen ressurser i starten, hvor minimale de enn var, skulle det bli vanskelig å komme seg i gang på veien mot suksess. Denne adgangsavgiften var uten tvil høyere : for dem som tok fatt på utdannelsesveien enn på forretningsveien, for selv i de land som hadde skaffet seg et offentlig skolesystem, var folkeskolen vanligvis sterkt forsømt; og selv der den fantes, var den av politiske grunner begrenset til et minimum av lese- og skrive ferdighet, regning og moralsk lydighet. Men paradoksah nok ved første øyekast, syntes likevel utdannelsesveier mer tiltrekkende enn forretningsveien. Dette var uten tvil fordi den krevde en mye mindre “ revolusjon når det gjaldt menneskets vaner og levevis. Lærdom, om ikke annet enn i form av geistlig lærdom, hadde sin godtatte og sosialt verdsatte plass i det tra- " disjonelle samfunn; faktisk en mer fremtredende plass enn i det rent borgerlige samfunn. Å ha en prest eller rabbi i familien var kanskje den største ære en fattig mann kunne trakte etter og var verdt umåtelige | ofre. Så snart slike karrierer lå åpne, kunne denne sosiale prestisje lett overføres til den verdslige intellektuelle, embetsmannen og læreren eller — i de mest vidunder56

lige tilfellene — til juristen og doktoren. Dessuten var ikke lærdom anti-sosial, slik forretningslivet så tydelig viste seg å være. En mann med utdannelse glefset ikke automatisk etter sin likemann slik som den skamløse og selvgode handelsmann eller arbeidsgiver ville gjøre. Ofte, særlig som lærer, hjalp han i realiteten til med å heve sine feller ut av den uvitenhet og det mørke som syntes å være ansvarlig for deres elendighet. Det var mye lettere å skape en alminnelig tørst etter utdannelse enn etter individuell forretningssuksess, og det var mye lettere å skaffe seg skolegang enn å tilegne seg pengetjeningens merkelige kunst. Samfunn som nesten full­ stendig var sammensatt av småbønder, småhandlere og proletarer, som Wales, kunne på samme tid utvikle en higen etter å skyve sine sønner inn i undervisning eller prestegjerning og en bitter sosial motvilje mot rikdom og forretningsliv. Ikke desto mindre representerte utdannelse en form for individualistisk konkurranse, «karriere åpen for den evnerike» og begavelsens seier over avstamning og for­ bindelser like så effektivt som forretningslivet, og dette gjennom systemet med eksamener i form av konkurranse. Som vanlig frembrakte den franske revolusjon det mest logiske uttrykk, nemlig de parallelle eksamenshierarkier som fremdeles trinn for trinn velger ut den intellektuelle elite som administrerer og underviser det franske folk blant den nasjonale gruppen av stipendievinnere. Sti­ pendier og konkurransepregede eksamener var også ide­ alet for den mest bevisste borgerlige skole av britiske tenkere, de filosofisk-radikale Bentham-tilhengerne, som til slutt — men ikke før utløpet av vår periode — gjen­ nomførte dette i en ekstremt rendyrket form for høyere stillinger i innenriksdepartementet og administrasjonen av India, mot innbitt motstand fra aristokratiet. Ut­ velgelse etter dyktighet slik den ble avgjort ved eksa­ men eller andre undervisningsprøver, ble det allment godtatte ideal for alle europeiske offentlige tjenester unn­ tatt de mest arkaiske (slik som den pavelige admini­ strasjon og britisk utenrikstjeneste), og unntatt de mest demokratiske som ofte — slik tilfellet var i U.S.A. foretrakk valg fremfor eksamen som et kriterium på at man var skikket til en offentlig stilling. For som alle andre former for individualistisk konkurranse var eksamensavleggelsen et liberalt, men ikke et demokra­ tisk eller egalitært system. Det viktigste sosiale resultat av å åpne utdannelsen for den evnerike ble således paradoksalt. Det frembrakte ikke den frie konkurranses «åpne samfunn», men byråkra­ tiets «lukkede samfunn»; men begge var de på forskjellige 57

måter karakteristiske institusjoner for den borgerligliberale æra. Grunninnstillingen innen høyere statsad­ ministrasjon på 1800-tallet var prinsipielt den samme som i 1700-tallets opplysningstid: Preget av frimureri og «Josephinisme» i Mellom- og Øst-Europa, preget av Napoleon i Frankrike, liberal og anti-klerikal i de andre latinske land og preget av Bentham i Storbritannia. Det skal innrømmes at konkurranse ble omdannet til auto­ matisk forfremmelse så snart en fortjent mann virkelig fikk sin plass i tjenesten; men hvor fort og hvor langt en mann ble forfremmet ville fremdeles (i teorien) av­ henge av hans fortjenester, om ikke en egalitær yrkes­ etikk tvang igjennom ren ansiennitetsforfremmelse. Ved første øyekast syntes derfor byråkratiet svært forskjellig fra idealet om et liberalt samfunn. Og likevel var stats­ administrasjonen sammensveiset gjennom bevisstheten om å være valgt etter begavelse, gjennom et klima av ubestikkelighet, effektivitet og høyere utdannelse og gjennom en ikke-aristokratisk bakgrunn. Selv den rigide gjennomføring av automatisk forfremmelse (som nådde absurde høyder i en utpreget middelklasseorganisasjon som den britiske marine) hadde i det minste den for­ delen at det utelukket den typisk aristokratiske og monarkiske vane med favorisering. I økonomisk etterslepende samfunn utgjorde derfor statsadministrasjonen et alternativt fokus for den voksende middelklasse. * Det er ingen tilfeldighet at i Frankfurt-parlamentet i 1848 var 68 °/o av alle deputerte statstjenestemenn eller andre em­ betsmenn (mot bare 12 % fra «de frie yrker» og 2,5 % for­ retningsmenn).13 Det var derfor heldig for den som tok sikte på karriere at perioden etter Napoleon nesten overalt var en tid med markert ekspansjon når det gjaldt regjeringsapparatet og dets aktiviteter, skjønt neppe stor nok til å absor­ bere det økende tilskudd av lese- og skrivekyndige bor­ gere. Mellom 1830 og 1850 økte de offentlige utgifter per capita med 25 °/o i Spania, med 40 % i Frankrike, 44 % i Russland, 50 % i Belgia, 70 % i Østerrike, 75 % i U.S.A. og med mer enn 90 % i Nederland. (Bare i Storbritannia, de britiske kolonier, Skandinavia og i noen få tilbakestående stater var de offentlige utgifter per innbygger stabile eller synkende i løpet av denne perioden, den økonomiske liberalismes glanstid.)14 Dette skyldtes ikke bare den mest iøynefallende skattepengesluker, de væpnede styrker, som var mye større etter Napoleonskrigene enn før til tross for at det ikke kom til noen større internasjonale kriger; *Alle fonctionnaires i Balzacs romaner ser ut til å komme fra eller være knyttet til familier av små kjøpmenn.

58

blant de større stater var det bare Storbritannia og Frank­ rike som i 1851 hadde en hær som var vesentlig mindre enn da Napoleon stod på høyden av sin makt i 1810, og flere stater — f.eks. Russland, flere tyske og italienske stater og Spania — hadde hærstyrker som faktisk var større. Det skyldtes også utviklingen av gamle og til­ egnelsen av nye statsfunksjoner. For det er en elemen­ tær misforståelse (som ikke ble delt av de logiske for­ kjempere for kapitalismen, «de filosofisk-radikale» Bentham-tilhengerne) å tro at liberalisme var fiendtlig over­ for byråkrati. Den var bare fiendtlig overfor ineffektivt byråkrati, overfor offentlig innblanding i saker som det var bedre å overlate til det private initiativ, og overfor overdreven beskatning. Det vulgær-liberale slagordet om en stat som er redusert til å ivareta vekterens rudimentære funksjoner, tilslører det faktum at den staten som ble berøvet sine ineffektive og forstyrrende funksjoner, var en langt mer mektig og ærgjerrig stat enn før. Det var for eksempel i 1848 en stat som hadde skaffet seg moderne, ofte nasjonale, politistyrker: Frankrike fra 1798, Irland fra 1823, England fra 1829 og Spania (Guardia Civil) i 1844. Bortsett fra Storbritannie var det van­ ligvis en stat som hadde et offentlig skolesystem; bort­ sett fra Storbritannia og U.S.A. var det en stat som had­ de eller var i ferd med å få et offentlig jembanesystem; overalt var det en stat som hadde en stadig større post­ tjeneste til å tilfredsstille de stadig stigende behov innen forretningsliv og for privat kommunikasjon. Befolknings­ veksten påla staten å holde i gang et større rettssystem; byenes vekst og de økende sosiale problemer i tilknyt­ ning til dem gjorde at det var nødvendig med en større kommunaladministrasjonen. Om statens funksjoner var gamle eller nye, ble de i stadig større utstrekning utført av en enkelt nasjonal statsadministrasjon med faste karrieretjenestemenn i full stilling der de høyere skikt ble forflyttet og forfremmet over hele landet av de sen­ trale myndigheter. Mens en effektiv administrasjon av denne typen nok kunne redusere antallet tjenestemenn og skjære ned utgiftene ved de enkelte administrative oppgaver ved å fjerne korrupsjon og deltidsarbeid, skap­ te den imidlertid et langt mer fryktinngytende stats­ maskineri. Den liberale stats mest elementære funksjo­ ner, slik som en effektiv likning og oppkreving av skatter utført av en gruppe lønnede tjenestemenn eller vedlikeholdelsen av en permanent nasjonal politistyrke i land­ distriktene, ville i de fleste pre-revolusjonære enevelder fortone seg som utenfor de villeste drømmer. Det ville også det skattenivå (nå faktisk noen ganger en progres­ 59

siv inntektsskatt) * som undersåttene i den liberale stat fant seg i: I 1840 var statsomkostningene i det liberale Storbritannia fire ganger så store som i det autokratiske Russland. Få av disse nye byråkratiske stillingene kunne tilsvare den offisersepåletten som den legendariske Napoleonssol1 dat hadde i ryggsekken som et slags første bidrag til dei’ eventuelle marskalkstav. Av de anslagsvis 130 000 stats tjenestemenn i Frankrike i 1839,15 var størsteparten post menn, lærere, lavere skatteoppkrevere og rettstjenestemenn og lignende; og selv de 450 tjenestemenn i innenriksministeriet og de 350 i utenriksministeriet var hoved­ sakelig kontorister, en art av menneskeheten som — slik litteraturen fra Dickens til Gogol beskriver med all ønskelig tydelighet — neppe var å misunne, unntatt kan­ skje på grunn av den offentlige tjenestes privilegium: en trygghet som lot dem sulte i en jevn rytme hele livet. Det var få tjenestemenn som virkelig var det sosiale motstykke til en god middelklasse-karriere, og finansielt kunne ingen ærlig embetsmann noen gang håpe på mer enn anstendig komfort. «Den administrative klasse» i britisk statsadministrasjon som av reformatorene midt på 1800-tallet var tenkt å tilsvare middelklassen i det byråkratiske hierarki, består selv i dag ikke av mer enn 3 500 personer i alt. Men selv om situasjonen var beskjeden for den lavere tjenestemann eller hvitsnipparbeider, var den likevel skyhøyt over de fattige arbeiderne. Han gjorde ikke noe fysisk arbeid. Rene hender og den hvite snippen satte ham — hvor symbolsk det enn var — på de rikes side. Vanligvis brakte han med seg de offentlige myndighe­ ters mystikk. Foran ham måtte menn og kvinner stille seg i kø for å få de dokumenter som registrerte deres liv; han vinket dem videre eller holdt dem tilbake; han for­ talte dem hva de ikke kunne gjøre. I de mer tilbake­ stående land (så vel som i det demokratiske U.S.A.) kun­ ne muligens fettere og nevøer finne en jobb gjennom ham; i mange land som ikke var så tilbakestående, måtte han bestikkes. Alle andre utsikter til sosial fremgang var mør­ ke for utallige bonde- og arbeiderfamilier, men byrå­ kratiets lavere skikt, lærer- og prestegjerning var i det minste teoretisk innen rekkevidde, de Himalayafjell der deres sønner muligens kunne klatre oppover. De frie yrker var neppe innen deres horisont; for å bli doktor, advokat, professor (som på kontinentet be*1 Storbritannia var dette midlertidig innført under Napoleonskrigene og permanent fra 1842; ikke noe annet betydelig land hadde fulgt opp dette initiativet før 1848.

60

/lt

tfl

1'18

tydde så vel lærer i den høyere skole som på universitet) eller en «annen utdannet person som tok sikte på for­ skjellige yrker»16 krevde mange lange skoleår eller used­ vanlige evner og muligheter. Storbritannia hadde i 1851 omkring 16 000 jurister (dommere ikke medregnet) og bare 1700 jusstudenter; * omkring 17 000 leger og kirurger )g 3 500 medisinerstudenter og assistenter, mindre enn {000 arkitekter, omkring 1300 «redaktører og skribener». (Det franske ordet journalist var ennå ikke almin­ nelig kjent.) Jus og medisin var to av de store tradi­ sjonelle yrker. Det tredje, presteskapet, gav mindre mu­ ligheter enn man kunne vente, om ikke annet fordi det antakelig utviklet seg ganske mye langsommere enn befolkningen (unntatt når det gjaldt predikanter for de protestantiske sektene). Takket være regjeringers antiklerikale iver — Josef II avskaffet 359 abbedier og klost­ re, spanierne gjorde sitt beste i de liberale periodene for å avskaffe dem alle — ble visse grupper innen yrket heller mindre enn større. Det fantes bare en virkelig mulighet: undervisning i folkeskolen ved lekfolk og religiøse. Læreryrket, som i det vesentlige ble rekruttert fra sønner av bønder, hånd­ verkere og andre beskjedne familier, kunne fremvise langt fra ubetydelige sifre i vestlige land: I Storbritannia var det i 1851 noe slikt som 76 000 menn og kvinner som betegnet seg selv som lærer/lærerinne av et eller annet slag, for ikke å snakke om de omkring 20 000 guvernantene, den vel­ kjente siste utvei for pengeløse piker med utdannelse som ikke greide eller ikke ville tjene til livets opphold på en mindre respektabel måte. Dessuten var undervis­ ningen ikke bare et stort yrke, men et yrke i stadig ut­ vikling. Det var et dårlig betalt yrke, men bortsett fra de mest utpregete filister-land som Storbritannia og U.S.A., var folkeskolelæreren en person som med god grunn var populær. For hvis noen representerte idealet i en tid da vanlige menn og kvinner for første gang løftet hodet og så at uvitenheten kunne fjernes, så var det vel den mann eller kvinne som hadde det kall i livet å gi barna de muligheter som foreldrene ikke hadde hatt, å legge verden åpen for dem, å inngi dem sannhet og moral. Forretningslivet var naturligvis den mest opplagte kar­ riere som lå åpen for den evnerike, og i et raskt ekspan­ derende økonomisk system var selvfølgelig mulighetene store. De var relativt lette å utnytte fordi mange foretak var nokså små, og fordi det var vanlig med underle­ verandører og med kjøp og salg i liten målestokk. Like*På kontinentet var antallet og andelen av jurister ofte større.

61

vel var verken de materielle, sosiale eller kulturelle b tingelser gunstige for de fattige. For det første — et fal tum som ofte overses av den fremgangsrike — var ui viklingen av et industrielt økonomisk system avhengig av at det ble frembrakt lønnsarbeidere raskere enn ar­ beidsgivere eller selvstendige næringsdrivende. For hver mann som flyttet opp i forretningsklassene, flyttet et * større antall nødvendigvis ned. For det andre krevde økonomisk uavhengighet tekniske kvalifikasjoner, en t mentalitet og finansielle ressurser (hvor beskjedne de “ enn kunne være) som de aller fleste menn og kvinner ganske enkelt ikke hadde. De som var så heldige at de hadde dette — for eksempel medlemmer av religiøse mi­ noriteter og sekter hvis talent for slike virksomheter er velkjent for sosiologer — kunne gjøre det godt: Majori­ teten av de livegne i Ivanovo — det «russiske Manches­ ter» — som ble tekstilfabrikanter, tilhørte «De gammeltroendes sekt».17 Men det ville være fullstendig urealistisk å vente at de som ikke hadde disse fordelene — for ek­ sempel størsteparten av de russiske bøndene — skulle gjøre det samme eller på dette stadium til og med tenke på å etterligne dem. III De minoriteter som hittil hadde vært avskåret fra suk­ sess, ikke bare fordi de ikke var av god familie, men fordi de var utsatt for offisiell og kollektiv diskriminering, ønsket enhver type av karriere for den evnerike mer lidenskapelig velkommen enn noen annen befolknings­ gruppe. Franske protestanter kastet seg inn i det offent­ lige liv under og etter revolusjonen med en entusiasme som bare ble overgått av et vulkanutbrudd av evner blant de vestlige jøder. Før den frigjøring som 1700-tallets rasjonalisme forberedte og som den franske revolusjon medførte, var bare to veier til berømmelse åpne for en jøde: Handel eller finanser og fortolkningen av de hellige lover, og begge begrenset ham til hans eget strengt at­ skilte ghetto-samfunn. Bare en håndfull «hoffjøder» eller andre velstående menn kom halvveis ut derfra, men de var forsiktige — selv i Storbritannia og Holland — så de ikke gikk for langt fram i det farlige og upopulære rampelyset. Deres framvekst var upopulær ikke bare blant de brutale og fordrukne vantro, som i det hele tatt var svært lite begeistret for jødisk frigjøring. Århundrer med sosial sammentrenging hadde stengt ghettoen inn i seg selv, og den fordømte ethvert skritt ut over den strenge ortodoksi som vantro og forræderi. Foregangsmennene

62

“ >å 1700-tallet for jødisk frigjøring i Tyskland og Østerw ike, spesielt Moses Mendelssohn (1729-1786), ble skjelt I it for desertører og ateister. Flesteparten av jødene, som bodde i de raskt voksende ghettoene i de østlige delene av det gamle kongerike Polen og Litauen, fortsatte å leve sitt tilbakeholdende og mistenksomme liv blant den fiendtlige bondebefolk­ ningen, og var bare splittet i valget mellom troskap til de lærde intellektuelle rabbiene i den litauiske ortodokse kirke eller til den ekstatiske og utarmede khasidismen. Det er karakteristisk at av de 46 revolusjonære i Galitsia som ble arrestert av de østerrikske myndigheter i 1834, var bare en jøde. 18 Men i de mindre samfunn i vest grep jødene sine nye sjanser med begge hender, selv om prisen de måtte betale for disse var en nominell dåp slik man fremdeles krevde i halvveis frigjorte land — i det minste for offisielle stillinger. Forretningsmannen krevde ikke engang dette. Rotschild-familien, konger i internasjo­ nal jødedom, var ikke bare rik. Det kunne de også ha vært tidligere, selv om periodens politiske og militære for­ andringer bød på hittil ukjente muligheter for interna­ sjonale finansoperasjoner. De kunne nå også ses å være rike, de kunne inneha en sosial posisjon som så noen­ lunde var i samsvar med deres velstand, og de kunne til og med strebe etter adelskap, som europeiske fyrster virkelig begynte å tildele dem i 1816. (De ble Habsburgbaroner med arvelige titler i 1823.) Mer iøynefallende enn jødisk velstand var blomstrin­ gen av jødisk talent innen verdslig kunst, vitenskap og andre yrkesgrener. Etter vårt århundres standard var den fremdeles beskjeden, men allerede innen 1848 hadde den største jødiske begavelse på 1800-tallet og den mest fremgangsrike jødiske politiker begge nådd moden alder: Karl Marx (1818-1883) og Benjamin Disraeli (1804-1881). Det var ingen betydelig jødisk naturvitenskapsmenn og bare noen få fremtredende, men ikke enestående, jødiske matematikere. Meyerbeer (1791-1864) og MendelssohnBartholdy (1809-1847) er ikke de fremste blant samtidige komponister, Heinrich Heine (1797-1856) hevder seg da langt bedre blant dikterne. Det var ennå ingen jødisk maler av betydning, ingen stor jødisk utøvende musiker eller dirigent, og bare en viktig teaterskikkelse, skue­ spillerinnen Rachel (1821-1858). Men frembringelsen av genier er i virkeligheten ikke kriteriet på et folks fri­ gjøring, som snarere kan måles ved den plutselige over­ flod av noe mindre fremragende jødiske deltakere i vest­ europeisk kulturliv og offentlig liv, særlig i Frankrike og fremfor alt i de tyske statene som fremskaffet det språk og den ideologi som gradvis bygde bro over kløften mel63

lom middelalderlig tankegang og 1800-tallet for innvand­ rer-jødene fra innlandet. Dobbeltrevolusjonen hadde brakt jødene nærmere like­ stilling enn de noen gang hadde vært under kristen­ dommen. De som utnyttet mulighetene, ønsket ikke noe heller enn å bli «assimilert» i det nye samfunnet, og de­ res sympatier var, av innlysende grunner, overveldende liberale. Likevel var situasjonen for jødene usikker og ubehagelig selv om den permanente anti-semittisme blant de utbyttede masser, som nå ofte gjerne betraktet jøde og «bourgeois» som ensbetydende, * ikke ble alvorlig ut­ nyttet av demagogiske politikere. I Frankrike og i VestTyskland (men ennå ingen andre steder) var det noen unge jøder som drømte om et enda mer fullkomment sam­ funn: Det var et markert jødisk element i fransk saintsimonisme (Olinde Rodrigues, brødrene Pereire, Léon Halévy, d’Eichthal) og i mindre utstrekning i tysk kom­ munisme (Moses Hess, dikteren Heine og naturligvis Marx, som riktignok viste en total likegyldighet overfor sin jødiske bakgrunn og tilknytning). Jødenes situasjon gjorde dem usedvanlig beredvillige til å tilpasse seg det borgerlige samfunn. De var en mi­ noritet. De var i så overveldende grad knyttet til byer at de stort sett var immune overfor urbaniseringens skadevirkninger. I byene var deres lave dødelighet og sykelighet allerede bemerket av statistikerne. De var stort sett lese- og skrivekyndige og utenfor landbruket. En stor del av dem var allerede i handel eller i frie yrker. Selve deres stilling tvang dem til å ta hensyn til nye situasjoner og ideer, om ikke annet for å oppspore den latente trusel de inneholdt. De store masser av verdens folk fant det på den annen side mye vanskeligere å tilpasse seg det nye samfunn. Dette skyldtes delvis at vanens sterke panser gjorde det nesten umulig for dem å forstå hva det var ventet at de skulle gjøre dette i samfunnet; slik som de unge algirske adelsmenn som ble sendt til Paris for å få en europeisk utdannelse i 1840-årene, og som ble sjokkert over å oppdage at de var blitt invitert til den konge­ lige hovedstaden for noe annet enn den sosiale omgang med konge og adel som de mente tilkom dem. Dessuten gjorde ikke det nye samfunnet tilpassingen lett. De som sivilisasjon og middelklasses vesen, kunne glede seg rike*Den tyske banditten Schinderhannes (Johannes Bueckler 1777-1803) vant mye popularitet ved å konsentrere seg om jødiske ofre, og i Praha hadde den industrielle uro i 1840årene også en anti-jødisk undertone. (Wien, Vervaltungsarchiv, Polizeihofstelle 1816-1845.)

64

lig over fordelene; de som nektet eller ikke greide det, ble simpelthen ikke regnet med. Det var mer enn en rent politisk fordom at det ble insistert på eiendomsbetinget stemmerett noe som karakteriserte de moderate li­ berale regjeringene i 1830; den mannen som ikke hadde vist evnen til å skaffe seg eiendom var ikke fullt ut en mann og kunne derfor neppe fullt ut være en borger. Denne holdningens ytterligheter kom fram der den eu­ ropeiske middelklasse kom i kontakt med den vantro hedningen. De intellektuelt primitive misjonærer forsøk­ te å omvende ham til kristendommens sannheter, ti1 handel og til å bruke bukser (det ble ikke skjelnet særlig skarpt mellom disse ting) eller de prakket på ham den liberale lovgivningens sannheter. Hvis han godtok dette, var liberalismen (i alle fall hos de revolusjonære fransk menn) fullt ut forberedt på å innvilge ham fullt stats­ borgerskap med alle rettigheter eller håp om en dag å bli nesten så god som en engelskmann, som blant britene. Denne holdningen avspeiles til fulle i Napoleon III’s senatus-consulte som få år etter utgangen av vår pe­ riode, men i fullt samsvar med dens ånd, åpnet for stats­ borgerskap for den innfødte algirer: Il peut sur sa demande, étre admis å jouir des droits de citoyen frangais; dans ce cas il est rogi par les lois civiles et politiques de la France.»'9 Alt han måtte gi opp var i virkeligheten muhammedanismen; hvis han ikke ville gjøre det — og få ville det — var han fortsatt en undersått og ikke en statsborger. De «sivilisertes» enorme forakt for «barbarene» (som omfattet mesteparten av de fattige arbeiderne hjemme) hvilte på denne følelsen av synlig overlegenhet. Mid­ delklassens verden var åpen for alle. De som ikke greide å komme seg gjennom porten, viste derfor en mangel på personlig intelligens, på moralsk styrke og energi som automatisk dømte dem; eller de viste i beste fall en historisk og rasemessig belastning som måtte lamme dem for evig og alltid, for ellers ville de allerede ha benyttet seg av sine muligheter. Den perioden som kulminerte ved midten av hundreåret, var derfor en periode med en ubarmhjertighet uten sidestykke, ikke bare fordi den fattigdommen som omgav middelklassens aktverdighet var så sjokkerende at landets rike lærte seg til ikke å se den — dens redsler gjorde det kraftigste inntrykk på utenlandske besøkende (slik som redslene ved indisk slum i dag) — men fordi de fattige, som alle andre bar­ barer, ble omtalt som om de ikke var virkelige mennesker i det hele tatt. Dersom deres skjebne var å bli industri­ arbeidere, var de bare en masse som skulle tvinges inn i den rette disiplinære støpeform med rene tvangsmid65

ler, den drakoniske fabrikkdisiplin ble komplett ved sta­ tens hjelp. (Det er karakteristisk at samtidig middelklasseopinion ikke så noen uoverensstemmelse mellom prinsippet om likhet for loven og de bevisst diskrimi­ nerende arbeidslover som — slik som i den britiske «herre-tjener» — kodeks fra 1823 — straffet arbeiderne med fengsel for kontraktbrudd, og arbeidsgiverne bare med beskjedne bøter, om noe i det hele tatt.)21 De burde konstant være på sultegrensen fordi ellers ville de ikke arbeide, de var uimottakelige for «menneskelige» mo­ tiver. «Det er i arbeiderens egen interesse,» ble Villermé fortalt sent i 1830-årene av arbeidsgivere, «at han ustan­ selig skulle være plaget av nød, for da ville han ikke være et dårlig eksempel for sine barn, og hans fattigdom ville være en garanti for god oppførsel.»22 Ikke desto mind­ re var de fattige for tallrike for sitt eget beste, men det var å håpe at virkningen av Malthus’ lov skulle sulte ut mange nok til å etablere et levedyktig maksimum; om da ikke per absurdum de fattige satte inn sine egne rasjonelle bremser på befolkningen ved å avholde seg fra overdreven forplantning. Det var bare et kort skritt fra en slik holdning til den formelle anerkjennelse av ulikhet som — slik som Henri Baudrillart hevdet i sin tiltredelsesforelesning ved Col­ lege de France i 1853, — var en av de tre grunnstener i menneskenes samfunn, de andre to var eiendom og arv.23 Det hierarkiske samfunn var altså gjenreist på et fun­ dament av formell likhet. Det hadde bare mistet det som gjorde det utholdelig i gamle dager, nemlig den alminne­ lige sosiale overbevisning om at mennesker har plikter og rettigheter, at dyd ikke ganske enkelt var motstykket til penger, og at den lavere stand, om aldri så lav, hadde en rett til sine beskjedne liv på den plass der Gud hadde satt dem.

66

Kapittel 11 ■

De fattige arbeidere

«Hver fabrikkeier lever med sin fabrikk slik som plantasjeeieren i koloniene lever midt iblant sine slaver, en mot hundre, og omveltningen i Lyon er en slags San Domingo-oppstand .... Barbarene som truer sam­ funnet er verken i Kaukasus eller på Tatarsteppene; de er i forstedene til våre industribyer .... Middel­ klassen må være fullstendig klar over situasjonens vesen; den må vite hvor den står.» Saint-Marc Girardin i Journal des Débats, 8. desember, 1831. «Pour gouverner il faut avoir Manteaux ou rubans en sautoir (bis). Nous en tissons pour vous, grands de la terre, Et nous, pauvres canuts, sans drap on nous enterre. C’est nous les canuts Nous sommes tout nus (bis).

Mais quand notre régne arrive quand votre régne finira Alors nous tisserons le linceul du vieux monde Car on entend déjå la revolte qui gronde. c’est nous les canuts. Nous riirons plus tout nus.» Lyons silkeveveres sang.

I Tre muligheter var derfor åpne for de av de fattige som befant seg i kjølvannet fra det borgerlige samfunn og som ikke lenger var effektivt skjermet i de områder av det tradisjonelle samfunn som fremdeles var utilgjenge­ lige. De kunne strebe etter å bli borgerlige; de kunne finne seg i å bli underkuet; eller de kunne gjøre opprør. 67

Som vi har sett, var den første veien ikke bare teknisk vanskelig for dem som manglet et minimum av en adgangsavgift i form av eiendom eller utdannelse, men dypt frastøtende. Innføringen av et rent utilitaristisk individualistisk system av sosial atferd, det borgerlige samfunns teoretisk legitimerte jungel-anarki med mot­ toet «redde seg den som kan», var for mennesker som var oppdradd i tradisjonelle samfunn ikke stort bedre enn hensynsløs ondskap. En av de desperate schlesiske linveverne som forgjeves gjorde opprør mot sin skjebne i 1844,1 sa at «I våre dager har menneskene oppfunnet utmerkede knep til å svekke og underminere andres leve­ brød. Men dessverre, ingen tenker lenger på det sjuende bud som påbyr og forbyr som følger: Du skal ikke stjele. De tenker heller ikke på Luthers forklaring der han sier: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar penger eller gods fra vår neste eller narrer noe fra ham, men hjelper ham til å berge sin eiendom og bedre sine kår.» En slik mann snakket på vegne av alle dem som fant seg selv trukket ut mot en avgrunn av noe som bare kunne være helvetes makter. De bad ikke om mye. («De rike pleide å behandle de fattige med nestekjærlighet, og de fattige levde enkelt, for i de dager trengte de lavere stender mye mindre av ytre ting i form av klær og andre utlegg enn i dag».) Men selv denne beskjedne plass på den so­ siale rangstige syntes nå å skulle bli tatt fra dem. Herav følger deres motstand mot selv de mest for­ nuftige forslag fra det kapitalistiske samfunn, fordi de alltid gikk sammen med umenneskelighet. Godseiere inn­ førte og arbeiderne klynget seg til Speenhamland-systemet til tross for at de økonomiske argumentene mot det var avgjørende. Som et botemiddel for fattigdom var kristen veldedighet verre enn ingenting, noe man kunne se i Pavestaten, der det var fattige i overflod. Men veldedighet var populært ikke bare blant de tradisjonstro rike som verdsatte den som en garanti mot de onde tanker om like rettigheter for alle (foreslått av «de drømmerne som hevder at naturen har skapt mennesker med like rettigheter og at sosiale forskjeller bare skulle baseres på felles nytte»2), men også blant de tradisjonstro fattige som var hellig overbevist om at de hadde rett til smuler fra den rikes bord. I Storbritannia var det en kløft mellom middelklasseforkjempere for «Friendly Societies», som utelukkende betraktet dem som en form for selvhjelp, og de fattige som betraktet dem også — og ofte først og fremst — som foreninger med selskaps­ møter, seremonier, ritualer og festivitas; til skade for deres sunnhet i forsikringsmatematisk forstand. Denne motstanden ble bare forsterket ved at selv de 68

borgerlige var imot de sider ved rent individuell frikon­ kurranse som ikke var til reell fordel for dem. Ingen var mer trofast mot individualisme enn den solide ameri­ kanske gårdbruker eller fabrikkeier, ingen forfatning var mer enn deres — det trodde i alle fall deres jurister fram til vårt eget århundre — imot slike frihetsforstyrrelser som føderal lovgivning for barnearbeid. Men som vi har sett, var ingen sterkere engasjert i «kunstig» be­ skyttelse av sine forretninger. Nye maskiner var en av de viktigste godene man kunne vente av privat initiativ og fri konkurranse. Men ikke bare «Luddite»-arbeideme reis­ te seg for å knuse dem: De mindre forretningsmenn og gårdbrukere i deres områder sympatiserte med dem, for også de mente at oppfinnere ødela deres levebrød. Det hendte faktisk noen ganger at gårdbrukerne lot mas­ kinene sine bli ødelagt av bråkmakere, og regjeringen måtte sende et sirkulære i 1830 der den i skarpe orde­ lag påpekte at «maskiner er like berettiget til lovens beskyttelse som enhver annen slags eiendom».3 Den fat­ tige manns overbevisning ble forsterket ved den nøling og tvil som preget den nye typen forretningsmann — utenfor høyborgen av borgerlig-liberal selvtillit når han skulle gå i gang med sin historiske oppgave å ødelegge den sosiale og moralske orden. Det fantes selvsagt arbeidsfolk som gjorde sitt beste for å slutte seg til middelklassen, eller i det minste å følge rettesnoren for sparsommelighet, selvhjelp og bed­ ring av egne kår. Den moralske og didaktiske litteraturen fra middelklasseradikalisme, avholdsbevegelser og pro­ testantisk streben er full av den typen mennesker som har Samuel Smiles til sin Homer. Og slike grupper til­ trakk seg nok og oppmuntret kanskje den ærgjerrige unge mann. Royton avholdsseminar, stiftet i 1843 (be­ grenset til gutter — stort sett bomullsarbeidere — som hadde avgitt avholdsløfte, nektet å spille og som hadde god moralsk karakter), hadde innen tjue år frembrakt fem bomullsspinnemestere, en prest, to ledere for bomullsspinnerier i Russland «og mange andre hadde fått re­ spektable stillinger som ledere, formenn, sjefsmekanikere, godkjente skolelærere eller hadde blitt respektable bu­ tikkinnehavere».4 Det er klart at slike fenomener var mindre vanlige utenfor den anglosaksiske verden, der veien ut av arbeiderklassen (unntatt ved utvandring) var svært mye trangere — selv i Storbritannia var den ikke usedvanlig bred — og den moralske og intellek­ tuelle innflytelse fra den radikale middelklasse på fag­ arbeideren var mindre. På den annen side var det utvilsomt langt flere som sank ned i demoralisering, de stod overfor en sosial ka69

tastrofe som de ikke forstod, de var utarmet, utbyttet og stuet sammen i slumstrøk som kombinerte tristhet, skitt og elendighet eller i de voksende komplekser av landsbyer med små-industri. De var berøvet de tradi­ sjonelle institusjoner og regler for atferd, så det var ikke til å unngå at mange sank ned i en avgrunn av forskjel­ lige utveier til å leve fra hånd til munn, der familier pantsatte sine ulltepper hver uke inntil lønningsdag,* * og der alkohol var «den raskeste veien ut av Manchester» (eller Lille eller Borinage). Massealkoholisme, som nes­ ten uvegerlig går sammen med brå og ukontrollert indu­ strialisering og urbanisering, spredte «en pest av bren­ nevin» over Europa. Kanskje overdrev de mange i sam­ tiden som dypt beklaget den økende drikkfeldighet, pros­ titusjon og andre former for seksuell promiskuitet. Ikke desto mindre viser den plutselige systematiske avholdsagitasjonen, preget av både middel- og arbeiderklasse, i England, Irland og Tyskland rundt 1840, at bekym­ ringer for demoralisering verken var akademiske eller begrenset til en enkelt klasse. Den umiddelbare suksess var kortlivet, men i resten av hundreåret var motviljen mot brennevin felles for opplyste arbeidsgivere og ar­ * beiderbevegelser. Derimot overdrev ikke de samtidige som dypt beklaget demoraliseringen blant de fattige i de nye industriom­ rådene. Alle faktorer til sammen bidro til å gjøre dem størst mulig. Byer og industriområder vokste raskt, uten plan eller kontroll, og det var overhodet ikke mulig å holde tritt med de mest elementære krav til en by: Gaterenhold, vannforsyning, hygiene, for ikke å nevne arbeiderboliger.6 Den mest åpenbare følge av denne for­ verring i byene var at det igjen dukket opp masse-epidemier med smittsomme sykdommer (hovedsakelig ved smitte gjennom vann). Spesielt bør nevnes kolera som gjenerobret Europa fra 1831 og feide over kontinentet fra Marseilles til St. Petersburg i 1832 og også senere. For å ta et enkelt eksempel: Tyfus i Glasgow «vekket ikke oppmerksomhet ved epidemisk utbredelse før i 1818».7 Senere økte den. Det var to større epidemier (ty­ fus og kolera) i byen i 1830-årene, tre (tyfus, kolera og «tilbakefallsfeber») i 1840-årene og to i første halvdel av 1850-årene før forbedringene av byene tok igjen en *1 1855 var 60 % av alle panter hos pantlåneme i Liverpool verdt 5 sh eller mindre, 27 °/o 2 sh 6 d eller mindre. *Dette gjelder ikke motvilje mot øl, vin eller andre drikker som utgjør den del av folks vanlige dagilge kosthold. Den var stort sett begrenset til anglo-saksisk protestantisk sekte­ risme.

70

generasjons forsømmelse. De grusomme virkningene av disse forsømmelser var desto verre siden middelklassen og de herskende klasser ikke merket noe til dem. Byut­ viklingen i vår periode var en gigantisk prosess med dannelsen av klasseskiller som skjøv de nye masser av fattige arbeidere ut i elendighetens digre sump utenfor sentrene for regjering og forretningsliv og utenfor de nylig spesialiserte boligområdene for borgerskapet. Den nesten universelle europeiske inndeling i et «bedre» yestkantstrøk og et «fattig» østkantstrøk i store byer utviklet seg i denne perioden. * Og hvilke sosiale institusjoner utenom vertshus og kanskje kapell fant man i disse nye sammenhopningene av arbeidere, hvis det ikke var på arbeidernes eget initiativ? Ikke før etter 1848, da de nye epidemiene som oppstod i slummen også begynte å drepe de rike, og da de desperate massene som vokste opp der hadde skremt makthaverne med sosial revolu­ sjon, ble det satt i gang en systematisk gjenreisning og forbedring i byene. Fyll var ikke det eneste tegn på demoralisering. Barne­ mord, prostitusjon, selvmord og sinnsforvirring har blitt satt i forbindelse med denne sosiale og økonomiske synd­ flod, stort sett takket være de samtidige pionerarbeidere innen det vi i dag ville kalle sosialmedisin.* ** Dette gjelder også økningen av forbrytelser og den voksende og ofte formålsløse vold som var et slags blindt personlig for­ svar mot de krefter som truet med å sluke den passive. Spredningen av apokalyptiske, mystiske eller andre sek­ ter og former for gudsdyrkelse i denne perioden (jfr. ka*«Omstendighetene som tvinger arbeiderne til å flytte ut fra sentrum i Paris, har i sin alminnelighet, blir det bemerket, ytterst beklagelige virkninger på deres atferd og moral. I gam­ le dager pleide de å bo i de øvre etasjer i bygninger der forretningsmenn eller andre medlemmer av de relativt bedre­ stilte klasser bodde i de lavere etasjene. En slags solidaritet vokste fram mellom leieboerne i en enkelt bygning. Naboer hjelp hverandre med forskjellige småting. Om arbeiderne var syke eller uten arbeid, kunne de få mye hjelp i samme hus mens en slags følelse av menneskelig respekt på den annen side inngav arbeiderklasse-vaner en viss regelmessig­ het.» Dette selvtilfredse sitatet er hentet fra Rapport fra Han­ delskammeret og Politiprefekturet; men det nye ved klassesegregasjonen kommer tydelig fram.8 **Vårt kjennskap til tiden — og senere forbedringer — skyldes en lang rekke leger som står i skarp kontrast til den almin­ nelige tilfredshet og hardhet som preget borgerlig opinion. Villermé og bidragsyterne til Annales d’Hygiéne Publique, som han grunnla i 1829, Kay, Thackrah, Simon, Gaskell og Farr i Storbritannia og flere i Tyskland, fortjener å bli husket i langt større utstrekning enn de faktisk blir.

71

pittel 12) antyder en lignende mangel på evner til å hanskes med de samfunnsjordskjelv som brøt ned men­ neskenes liv. Koleraepidemiene, for eksempel, førte til religiøse vekkelser så vel i det katolske Marseilles som i det protestantiske Wales. Alle disse former for avvikende sosial atferd hadde en ting felles og for øvrig felles med «selvhjelp». De var forsøk på å unnslippe skjebnen som fattig arbeider, eller i beste fall på å godta eller glemme fattigdom og yd­ mykelse. Den som trodde på Jesu gjenkomst, fylliken, småtyven, den sinnsyke, landstrykeren og den ærgjerrige mindre forretningsmannen vendte alle øynene bort fra den felles tilstand og (unntatt den siste) var apatiske overfor muligheten til felles handling. I vår periodes historie spiller denne massive apatien større rolle enn ofte er antatt. Det er ingen tilfeldighet at de minst fag­ lærte, de minst utdannede, de minst organiserte og der­ for de minst forhåpningsfulle blant de fattige da som senere var de mest apatiske: Under 1848-valgene i den prøyssiske byen Halle stemte 81 % av de uavhengige hånd­ verksmesterne og 71 % av murerne, snekkerne og de andre faglærte bygningshåndverkerne; men bare 46 °/o av fa­ brikkarbeiderne, arbeidere innen jernbane, hjemmeindu­ stri osv.’

II Alternativet til flukt eller nederlag var opprør. Og si­ tuasjonen var slik for de fattige arbeiderne og særlig for det industriproletariat som utgjorde kjernen, at opp­ rør ikke bare var mulig, men faktisk nødvendig. Ingen ting var mer uunngåelig i første halvdel av 1800-tallet enn at det oppstod arbeiderbevegelser og sosialistiske bevegelser og faktisk en sosialrevolusjonær masseuro. Revolusjonen i 1848 var dens direkte følge. At forholdene for den fattige arbeider var rystende mellom 1815 og 1848 ble ikke benektet av noen fornuftig observatør, og innen 1840 var det ganske mange av disse. At forholdene forverret seg var en utbredt oppfatning. I Storbritannia var Malthus’ befolkningsteori, som hev­ det at befolkningsveksten uunngåelig ville overgå veksten i matvareforsyning, basert på en slik oppfatning og for­ sterket med argumenter fra økonomien i Ricardos skole. De som hadde et mer optimistisk syn på arbeiderklas­ sens utsikter, var færre og mindre talentfulle enn dem som hadde et dystert syn på saken. I Tyskland i 1830årene var den økende utarmingen av folket et spesial­ emne for minst fjorten forskjellige publikasjoner, og spørsmålet om hvorvidt «klagene over økende utarming

72

og matmangel» var berettiget ble satt opp som akademisk prisoppgave. (Ti av seksten konkurrenter mente at de var det og bare to at de ikke var det.)10 Selve utbredelsen av slike meninger er i seg selv et vitnesbyrd om den universelle og tilsynelatende håpløse elendighet for de fattige. Den reelle fattigdom var utvilsomt verst i landdistrik­ tene og særlig blant de jordløse lønnsarbeiderne, hjem­ meindustriens arbeidere og selvsagt bønder med lite eller ufruktbar jord. En dårlig innhøstning, slik som i 1789, 1795, 1817, 1832 og 1847, førte fremdeles til reell hungers­ nød selv uten innblanding fra tilleggskatastrofer slik som konkurransen fra britiske bomullsvarer som ødela grunn­ laget for den schlesiske lin-hjemmeindustri. Etter den ødelagte avlingen i 1813 i Lombardia, var det mange som holdt seg i live uten annen føde enn gjødsel og høy, brød bakt av blader fra bønneplanter og ville bær.17 Et dårlig år, slik som 1817, kunne selv i det fredelige Sveits føre til flere dødsfall enn fødsler.12 Den europeiske hungers­ nøden i 1846-48 blekner ved siden av en naturkatastrofe som den irske hungersnøden (jfr. ovenfor s. - ), men den var ille nok. I Øst- og Vest-Prøyssen (1847) hadde en tredjedel av befolkningen holdt opp å spise brød og satte sin lit til bare poteter.13 I de nøysomme, respektable, forarmede fabrikklandsbyene i de tyske fjellene, der menn og kvinner satt på stokker eller benker, eide noen få gardiner eller lintøystykker, og drakk av leire- eller blikkrus av mangel på glass, var befolkningen noen gan­ ger blitt så vant til et kosthold med poteter og tynn kaffe at folk som kom til hjelp i hungerstider måtte lære dem å spise erter og grøt som de brakte med seg.14 Hunger-tyfus herjet i landdistriktene i Flandern og Schlesia der linveverne i landsbyen sloss sin håpløse kamp mot moderne industri. Men den elendigheten — ifølge mange den økende elendighet — som tiltrakk seg mest oppmerksomhet, når man unntar en total katastrofe som den irske, var den som fantes i byer og industriområder der de iattige sultet mindre passivt og mindre usynlig. Om deres reelle inn­ tekt sank, er fremdeles et emne for historisk debatt, men, som vi har sett, kan det ikke herske noen tvil om at den generelle situasjon for de fattige i byene ble verre. Variasjoner mellom ett område og et annet, mellom for­ skjellige typer arbeidere og mellom forskjellige økono­ miske perioder så vel som mangelfulle statistikker gjør at det er vanskelig å svare bestemt på slike spørsmål; men noen vesentlig absolutt generell forbedring kan utelukkes før 1848 (eller i Storbritannia kanskje 1844), og kløften mellom de rike og de fattige ble bestemt bre­

73

■ dere og mer synlig. Den tid da baronesse Rothschild hadde på seg smykker til en verdi av en og en halv million francs på hertugen av Orleans’ maskeball (1842), var også tiden da John Bright beskrev kvinnene i Rochdale: «To tusen kvinner og piker gikk gjennom gatene og sang salmer — det var et ualminnelig og påfallende syn — det nærmet seg det sublime — de er forferdelig sultne — et brød blir slukt med en ubeskrivelig grådig­ het, og om brødet er nesten dekket av søle, blir det ivrig fortært».15 Det er faktisk sannsynlig at det var en viss generell forverring over store områder av Europa, for (som vi har sett) det var ikke bare at byenes institusjoner og sosiale innretninger ikke maktet å holde tritt med en brå og ukontrollert utvikling, og at kontantlønnen (og ofte re­ allønnen) hadde en tendens til å synke etter 1815, men produksjonen og transporten av matvarer sakket an­ takelig akterut i mange store byer før jernbanen kom.16 Det var ut fra slike tilfeller av etterslep at Malthus og hans tilhengere kom fram til sitt pessimistiske syn. Men bortsett fra dette, så ville bare forandringen fra det pre-industrielle menneskes tradisjonelle kosthold til den ukjente og neppe særlig bedre maten man kjøpte seg i byer og industriområder, antakelig føre til dårligere kost­ hold på samme måte som forholdene for liv og arbeid i byene antakelig ville føre til dårligere helse. Den used­ vanlige forskjell mellom industri- og landbruksbefolkning (og selvsagt mellom over-, middel- og arbeider­ klasse) når det gjaldt helse og fysisk form som ble på­ pekt av franske og engelske statistikere, skyldtes utvil­ somt dette. Den gjennomsnittlige ventede levealder for en som ble født i 1840-årene, var dobbelt så høy for ar­ beiderne i landdistriktene i Wiltshire og Rutland (neppe en bortskjemt klasse) som for arbeiderne i Manchester og Liverpool. Men — for bare å ta ett eksempel — «før dampkraften ble innført i bedriftene mot slutten av for­ rige hundreår, var «sliper-sykdommen» bare så vidt kjent fra Sheffields knivfabrikasjon. Men i 1842 hadde 50 °/o av alle knivslipere i trettiårsalderen, 79 % av alle i førti­ årene og 100 % av alle over femti år ødelagt lungene sine på grunn av den.17 Forandringen i det økonomiske system overførte eller avsatte for øvrig store lag av arbeidere, noen ganger til deres fordel, men oftere til deres sorg. Store befolkningsmasser var fremdeles ikke oppslukt av de nye indu­ striene eller byene, og de var som et underliggende lag av forarmede og hjelpeløse, og selv store masser ble pe­ riodevis slynget ut i arbeidsløshet på grunn av kriser, som man da bare så vidt hadde begynt å betrakte som

74

midlertidige så vel som periodiske. To tredjedeler av tekstilarbeiderne i Bolton (1842) eller Roubaix (1847) ville miste alt arbeid i en slik nedgangstid.18 Tjue prosent av Nottingham, en tredjedel av Paisley kunne faktisk bli uten eksistensmidler.” En bevegelse som chartistene i Storbritannia skulle bryte sammen gang på gang på grunn av sin politiske svakhet. Gang på gang skulle ren hungersnød — det uutholdelige åk som hvilte på millioner av fattige arbeidere — vekke den til live. I tillegg til disse alminnelige uvær, veltet spesielle ka­ tastrofer over spesielle typer av fattige arbeidere. Den innledende fase av den industrielle revolusjon skjøv ikke alle arbeidere, som vi har sett, inn i mekaniserte fa­ brikker. Rundt de få mekaniserte produksjonssektorene som drev i stor skala, ble tvert om antallet pre-industrielle håndverkere, visse typer fagarbeidere og hæren av hjemmeindustri-arbeidere mangedoblet. Ofte fikk de bedre kår, særlig i de mange år med mangel på ar­ beidskraft under krigene. I 1820- og 1830-årene begynte den jernharde og upersonlige fremgangen for maskiner og marked å skyve dem til side. I gunstigste fall ble uav­ hengige menn nå avhengige; de som hadde vært mennes­ ker, ble bare «arbeidere». I verste fall, og oftest, frem­ brakte dette mengder av de fornedrede, de utarmede og de forsultne — vevere, strikkere osv. — med leve­ vilkår som fikk blodet til å stivne hos selv den mest flintharde økonom. Disse var ikke noe ulært og uvitende pakk. Samfunnet av veverne i Norwich og Dunfermline som ble brutt opp og spredt i 1830-årene, Londons møbelsnekkere som hadde en veletablert, godkjent «pris­ liste» som ble redusert til en papirlapp da de selv sank ned i sumpen av utbyttede verkstedarbeidere, de kon­ tinentale håndverkersvennene som ble vandrende pro­ letarer, håndverkerne som mistet sin uavhengighet; alle disse hadde vært de dyktigste, de best utdannede, de mest selvsikre — blomsten av det arbeidende folk. * De visste ikke hva som skjedde med dem. Det var naturlig at de skulle prøve å finne det ut, enda mer naturlig at de skulle protestere. ** *Av 195 voksne vevere i Gloucestershire i 1840 var det bare femten som verken kunne lese eller skrive; men blant opp­ rørerne som ble arrestert i fabrikkområdene i Lancashire, Cheshire og Staffordshire i 1842, kunne bare 13 % lese og skrive godt, 32 °/o svært dårlig.190 **«Omkring en tredjedel av vår arbeiderbefolkning .... består av vevere og arbeidere med en gjennomsnittslønn som ikke er tilstrekkelig til å oppdra og underholde familien uten forsorgens hjelp. Det er denne delen av samfunnet, for det meste anstendige og respektable i sitt liv og levnet, som li­

75

Materielt sett hadde sannsynligvis det nye fabrikkproletariat noe bedre kår. På den annen side var det ufritt; under streng kontroll og en enda strengere disi­ plin gjennomført av fabrikkeieren eller hans oppsyns­ menn, og overfor disse hadde man ingen juridisk regress­ rett og bare den spede begynnelse til offentlig beskyttelse. Arbeiderne måtte arbeide så lenge fabrikkeieren bestem­ te og til de skift han fastsatte; de måtte godta hans straffer og bøter som ble innført for å tvinge igjennom arbeidsgiverens regler eller for å øke hans fortjeneste. I isolerte områder eller industrier måtte de handle i hans butikk, ikke så sjelden fikk de lønnen i varer (slik kunne den skruppelløse arbeidsgiver ytterligere øke sin fortjeneste) eller de måtte bo i de husene som ar­ beidsherren skaffet. For en landsbygutt kunne utvilsomt et slikt liv være like avhengig som og mindre forarmet enn foreldrenes; og i industrier på kontinentet med en sterk patrialsk tradisjon ble arbeidsherrens despotisme i det minste delvis avbalansert ved tryggheten, skolegan­ gen og velferdsytelsene som han noen ganger tilbød. Men for en fri mann var det å gå inn i fabrikken som ren «arbeider» ikke stort bedre enn å gå inn i slaveri. Alle, unntatt de mest forsultne, forsøkte å unngå det, og når de var inne i det, å motsette seg den drakoniske disi­ plinen mye mer hårdnakket enn kvinner og barn, og fa­ brikkeiere hadde derfor en tendens til å foretrekke de sistnevnte. Og det må tilføyes at i 1830-årene og deler av 1840-årene var selv den materielle situasjon for fabrikk-proletariatet i ferd med å forverre seg. Uansett reell situasjon for de fattige arbeiderne, så kan det overhodet ikke herske noen tvil om at hver eneste av dem som tenkte i det hele tatt — dvs. som ikke godtok de fattiges prøvelser som del av skjebnen og av tingenes evige mønster — mente at arbeideren ble ut­ byttet og utarmet av de rike som ble rikere mens de fat­ tige ble fattigere. Og de fattige led fordi de rike høstet fordeler. Den sosiale mekanisme i det kapitalistisk sam­ funn var i sitt innerste vesen grusom, urettferdig og umenneskelig. «Det kan ikke bli noen velstand uten ar­ beid», skrev Lancashire Co-operator. «Arbeideren er kil­ den til all velstand. Hvem har produsert all mat? Den underernærte og forarmede arbeider. Hvem bygde alle hu­ sene, lagerbygningene og palassene som eies av de rike som aldri arbeider eller produserer noe? Arbeideren. Hvem der mest under lønnsdepresjoner og tidens vanskeligheter. Det er i særdeleshet denne klasse av mine stakkars med­ skapninger jeg ønsker å anbefale systemet med kooperasjon.» (F. Baker, First Lecture on co-operation, Bolton 1830.)

76

spinner alt garn og lager alt tøy? Spinneren og veveren.» Likevel «er arbeideren fortsatt fattig og uten eksistensmidler mens de som ikke arbeider, er rike og eier en overflod som overmetter.»20 Og den fortvilte landarbeideren (et bokstavelig ekko høres selv i dag fra negerens gospel-sanger) sier det litt mindre klart, men kanskje enda mer gripende: «If life was a thing that money could buy The rich would live and the poor might die.»21 III Arbeiderbevegelsen var et svar på den fattige manns rop. Den må ikke blandes sammen med den rent kollektive voldsreaksjon på uutholdelige trengsler som finner sted opp gjennom historien. Heller ikke må den blandes sam­ men med bruken av streik og andre former for krig­ føring som siden er blitt karakteristisk for arbeiderne, for også dette har en historie som går tilbake til tiden før den industrielle revolusjon. Det som var nytt i ar­ beiderbevegelsen tidlig på 1800-tallet, var klassebevisst­ het og ærgjerrighet på klassens vegne. De «fattige» stod ikke lenger overfor de «rike». En særegen klasse, arbei­ derklassen, arbeiderne eller proletariatet, stod overfor en annen klasse, arbeidsgiverne eller kapitalistene. Den frans­ ke revolusjon gav denne nye klassen selvtillit, den indu­ strielle revolusjon innskjerpet at det var nødvendig med permanent mobilisering. Et anstendig levebrød kunne ikke oppnås bare ved de sporadiske protester som tjente til å gjenopprette den stabile samfunnsbalansen hvis den var blitt midlertidig forstyrret. Det krevde den evige år­ våkenhet, organisasjon og virksomhet for «bevegelsen» — fagforeningen, den gjensidige eller kooperative for­ ening, arbeiderklassens institutter, aviser og agitasjon. Men selve det nye og det raske ved den sosiale forandring som overveldet dem, oppmuntret arbeiderne til å fore­ stille seg et fullstendig forandret samfunn, basert på deres egne erfaringer og idéer i motsetning til undertrykkernes idéer. Det nye samfunn ville bli kooperativt og ikke konkurrerende, kollektivistisk og ikke individua­ listisk. Det ville bli «sosialistisk». Og det ville ikke bare stå for den evige drøm om et fritt samfunn som fattig­ folk alltid bærer på, men som bare dukker fram ved de sjeldne anledninger med alminnelig sosial revolusjon; det ville stå for et varig, gjennomførbart alternativ til det eksisterende system. Arbeiderklasse-bevissthet i denne forstand fantes ennå ikke i 1789 og ikke engang under den franske revolusjon. Utenfor Storbritannia og Frankrike fantes den bare så 77

vidt, om i det hele tatt, i 1848. Men i de to landene som gav form til dobbeltrevolusjonen, kom den med sikker­ het fram mellom 1815 og 1848 og i særdeleshet rundt 1830. Selve ordet «arbeiderklasse» (til forskjell fra det mindre særegne «arbeidende klasser») fremkommer i en­ gelske arbeiderskrifter kort etter Waterloo, og kanskje enda tidligere, og i den franske arbeiderklasses publika­ sjoner blir det tilsvarende uttrykket alminnelig etter 1830.22 Forsøkene på å knytte alle arbeidsfolk sammen i «alminnelige fagforeninger» (general unions), dvs. bry­ te gjennom den yrkesmessige og geografiske isolasjo­ nen mellom enkelte grupper av arbeidere og nå fram til den nasjonale, kanskje til og med den universelle solidaritet innen arbeiderklassen, begynte i Storbritannia i 1818, og ble drevet med feberhet intensitet mellom 1829 og 1834. Motstykket til den «alminnelige fagforeningen» var generalstreik; og også dette ble formulert som et begrep og en systematisk taktikk for arbeiderklassen i denne perioden, spesielt i William Benbows Grand Na­ tional Holiday, and Congress of the Productive Classes (1832), og ble alvorlig drøftet som en politisk metode av chartistene. I mellomtiden hadde intellektuell debatt påde i Storbritannia og Frankrike frembrakt både begrepet og ordet «sosialisme» i 1820-årene. Det ble øyeblikkelig tatt i bruk av arbeiderne, i liten utstrekning i Frank­ rike (som av Paris’ forgyller i 1832) og i mye større ut­ strekning av de britiske arbeiderne som raskt skjøv Ro­ bert Owen inn i spissen for en diger massebevegelse, noe han var usedvanlig lite skikket til. Kort sagt, tidlig på 1830-tallet eksisterte allerede proletar-klassebevissthet og sosiale forhåpninger. De var nokså sikkert svakere og mye mindre effektive enn den middelklasse-bevissthet som deres arbeidsgivere tilegnet seg eller viste på omtrent samme tid. Men de var til stede. Proletarbevissthet var sterkt knyttet til og forsterket ved det som best kan beskrives som jakobiner-bevissthet — den samling av forhåpninger, erfaringer, metoder og moralske holdninger som den franske (og tidligere også den amerikanske) revolusjon hadde inngitt den tenkende og selvsikre fattige. Det praktiske uttrykk for den nye arbeiderklasses situasjon var «arbeiderbevegelse», og dens ideologi «det kooperative commonwealth». Det prak­ tiske uttrykk for det alminnelige folk, proletarer eller ikke, som den franske revolusjonen hadde skjøvet fram på historiens scene som aktive og ikke bare som passive, var på samme måte den demokratiske bevegelse. «Bor­ gere med et fattigslig ytre som i tidligere tider ikke ville ha våget å vise seg på disse stedene som var reservert for et mer elegant selskap, spaserte blant de rike og holdt

78

hodet like høyt.»23 De ville ha respekt, anerkjennelse og likeverd. De visste at de kunne oppnå det, for de hadde gjort det i 1793-94. Ikke alle slike borgere var arbeidere, men alle bevisste arbeidere tilhørte denne typen. Proletarbevissthet og jakobinerbevissthet utfylte hver­ andre. Erfaringene fra arbeiderklassen gav de fattige ar­ beiderne de viktigste virkemidler i det daglige selvfor­ svar: fagforeningen og foreningen til gjensidig hjelp, og de viktigste våpen til slik kollektiv kamp: solidaritet og streik (som igjen medførte organisasjon og disiplin). * Men selv der hvor disse institusjonene ikke var så vage, var deres spillerom sterkt begrenset. I Storbritannia mel­ lom 1829 og 1834, og delvis senere under chartismen, ble det forsøkt å bruke et rent fagforeningsmønster eller mønsteret av en «gjensidig-forening» ikke bare til å opp­ nå høyere lønn for organiserte grupper av arbeiderne, men til å bekjempe hele det eksisterende samfunn og skape et nytt. Det var mislykket, og dette nederlaget ødela en bemerkelsesverdig moden og tidlig proletarsosialitisk bevegelse for et halvt århundre. Forsøkene på å danne fagforeninger til nasjonale forbund med ko­ operative produsenter (som i bygningsarbeiderforbundet med sitt «bygningshåndverker-parlament» og «bygningshåndverker-laug» — 1831-34) var mislykket; det var også forsøket på å sette i gang nasjonal kooperativ produk­ sjon og «rettferdige arbeidsbørser» på andre måter. De store altomfavnende «alminnelige fagforeningene» viste seg så langt fra å være sterkere enn de lokale og av­ grensede foreningene. De var tungvinte og svake, skjønt dette skyldtes mindre de iboende ulemper ved generalforbund enn mangelen på disiplin, organisasjon og lederskapserfaring. Generalstreiken viste seg ubrukelig under chartismen unntatt (i 1842) som en hungeroppstand som bredte seg spontant. Omvendt viste det seg at de metodene for politisk agi­ tasjon som tilhørte «jakobinisme» og radikalisme generelt, men som ikke spesielt tilhørte arbeiderklassen, både var effektive og elastiske: Politisk kampanje gjennom aviser, brosjyrer, offentlige møter og demonstrasjoner og — der hvor det var nødvendig — opprør og reisning. Det skal sies at der slike kampanjer stilte mot for høye mål eller skremte de herskende klasser for mye, var de også mislykket. I de hysteriske 1810-årene var det en tendens til å utkalle de væpnede styrker mot enhver alvorlig de*Streik er en så spontan og logisk følge av arbeiderklassens eksistens at de fleste europeiske språk har helt uavhengige hjemlige ord for den (f.eks. greve, huelga, sciopereo, zabastovka), mens ord for andre institusjoner ofte er lånord.

79

monstrasjon (slik som ved Spa Fields, London, i 1816 og «Peterloo», Manchester, i 1819, da ti demonstranter ble drept og flere hundre kom til skade). Millioner av under­ skrifter på petisjoner i 1838-48 brakte ikke People’s Char­ ter noe nærmere. Men politisk kampanje på en mindre front var effektiv. Uten den ville det ikke ha vært noen katolsk frigjøring i 1829, ingen reformlov i 1832, og helt sikkert ikke noen effektiv rettslig kontroll av fabrikkforhold og arbeidstid. Gang på gang ser vi en svakt or­ ganisert arbeiderklasse som kompenserer for sin svakhet gjennom den politiske radikalismens agitasjonsmetoder. «Fabrikkagitasjonen» i 1830-årene i det nordlige Eng­ land kompenserte for svakheten i de lokale fagforeninger akkurat som masse-protestkampanjen mot landsforvisningen av «Tolpuddle-martyrene» (jfr. ovenfor s. 144 bd. 1) forsøkte å redde noe fra vraket av de feilslåtte «general unions» etter 1834. Men jakobinertradisjonen hentet i sin tur styrke og en tidligere ukjent kontinuitet og massivitet fra den sam­ menhengende solidaritet og lojalitet som var så karak­ teristisk for det nye proletariat. De var ikke knyttet sam­ men på grunn av det enkle faktum at de var fattige på samme sted, men på grunn av det faktum at å arbeide sammen i store masser, å samarbeide og å stole på hver­ andre var selve deres liv. Ubrutt solidaritet var deres eneste våpen, for bare slik kunne de demonstrere sin eneste, men betydelige fordel, kollektiv uunnværlighet. «Ingen streikebryting» (eller ord med samme virkning) var — og er fortsatt — det første bud i deres moralkodeks; den som brøt solidariteten (beskrevet med det moralsk mettede adjektivet «black» som i «blackleg», dvs. streikebryter) var Judas i deres samfunn. Så snart de hadde ervervet det minste glimt av politisk bevissthet, ble deres demonstrasjoner mer enn et tilfeldig utbrudd fra en forbitret «mob» som lett falt tilbake i apatien. De var tegn på at en hær rørte på seg. Så snart klasse­ kampen mellom middel- og arbeiderklasse hadde blitt hovedspørsmålet i lokal politikk i en by som Sheffield (tidlig i 1840-årene), kom det øyeblikkelig til syne en sterk og stabil proletar-blokk. Innen utgangen av 1847 var det åtte chartister i bystyret, og chartismens nasjo­ nale sammenbrudd i 1848 hadde knapt nok noen virk­ ning i en by der mellom ti og tolv tusen hyllet Parisrevolusjonen i det året: I 1849 hadde chartistene nesten halvparten av plassene i bystyret.24 Under arbeiderklassen og jakobinertradisjonen fantes et underliggende lag av en enda eldre tradisjon som for­ sterket begge: Tradisjonen med opprør eller sporadisk offentlig protest fra desperate mennesker. Den direkte 80

handling eller oppstand, ødeleggelse av maskiner, butik­ ker eller hus som tilhørte de rike, hadde en lang historie. I alminnelighet uttrykte den ren sult eller følelsene hos mennesker som ikke lenger holder ut, som i de bølger av maskinknusing som med jevne mellomrom overveldet de håndverksindustrier som var i tilbakegang og som følte seg truet av maskinene (britisk tekstilindustri i 1810-11 og igjen i 1826, kontinental tekstilindustri i midten av 1830-årene og i midten av 1840-årene). Noen ganger, som i England, var den en anerkjent form for kollektivt press fra organiserte arbeidere, og innebar ingen fiendtlighet overfor maskiner, som blant gruvearbeidere, visse fag­ lærte tekstil-arbeidere og knivsmeder som kombinerte en politisk moderat holdning med en systematisk terror over­ for ikke-organiserte kolleger. Og ellers uttrykte den mis­ nøye hos de arbeidsløse eller sultende. Om tiden er mo­ den for revolusjon, kunne slike direkte aksjoner fra menn og kvinner som ellers er politisk umodne, utgjøre en betydelig styrke, særlig hvis de inntraff * i hoved­ steder eller andre politisk ømfintlige steder. Både i 1830 og i 1848 gav slike bevegelser en gigantisk tyngde til ellers ubetydelige uttrykk for misnøye, slik at protest ble til oppstand.

IV

Arbeiderbevegelsen i denne perioden var derfor verken i sammensetning eller i ideologi og program strengt tatt en «proletar»-bevegelse, dvs. en bevegelse av industriog fabrikkeiere eller i det minste begrenset til lønns­ takere. Det var mer en felles front av alle krefter og tendenser som representerte (særlig i byene) de fattige arbeiderne. En slik felles front hadde eksistert lenge, men selv så sent som i den franske revolusjon hadde ledelse og inspirasjon kommet fra den liberale og radi­ kale middelklasse. Som vi har sett, var det «jakobinisme» og ikke «sansculottisme» (for ikke å snakke om de umodne proletarers forhåpninger) som ga den parisiske folke­ lige tradisjon. Det nye ved situasjonen etter 1815 var at denne felles front mer og mer var rettet direkte så vel mot den liberale middelklasse som mot konger og aristrokrater, og at den fikk sin enhet gjennom pro­ letariatets program og ideologi; og dette til tross for at klassen av industri- og fabrikkarbeidere knapt nok fantes, og var politisk langt mer umoden enn andre grupper av fattige arbeidere. Både de fattige og de rike hadde en tendens til politisk å oppta hele den 81

«masse i byene som eksisterte under samfunnets middelstand»25 i «proletariatet» eller «arbeiderklassen». Al­ le som var bekymret for den «stadig sterkere og al­ minnelige følelsen av at det er en indre disharmoni slik forholdene nå er og at disse forhold ikke kan vare»26, var tilbøyelige til å vende seg mot sosialisme som det eneste veloverveide og intellektuelt gyldige kritiske alternativ. Den nye bevegelsens ledelse gjenspeilte lignende for­ hold. De mest aktive, opprørske og politisk bevisste blant de fattige arbeidere var ikke de nye fabrikk-proletarene, men de faglærte og uavhengige håndverkerne, arbeider­ ne i mindre hjemmeindustrier og andre som levde og arbeidet i alt vesentlig slik de hadde gjort før den indu­ strielle revolusjon, men under et langt større press. De tidligste fagforeningene var nesten alltid for boktryk­ kere, hattemakere, skreddere og lignende. Chartist-ledelsens kjerne i en by som Leeds bestod — og det var typisk — av en snekker som hadde blitt vever, et par boktrykkersvenner, en bokselger og en ullkarder. De menn som gikk inn for Owens kooperative doktriner, var for det meste slike «håndverkere» og «mekanikere». De tid­ ligste tyske arbeiderklasse-kommunister var omreisende håndverkersvenner — skreddere, snekkere og boktryk­ kere. De menn som reiste seg mot borgerskapet i Paris i 1848 var fremdeles innbyggerne fra det gamle håndverkerstrøket i Faubourg Saint-Antoine, og ikke ennå (som under Paris-kommunen i 1871) fra proletariatets Belleville. For så vidt som industriens fremmarsj ødela selve disse festningsverk for «arbeiderklasse»-bevissthet, ble styrken i disse tidlige arbeiderbevegelsene skjebne­ svangert underminert. Mellom 1820 og 1850, for eksem­ pel, skapte den britiske bevegelsen et tett nett av insti­ tusjoner for arbeiderklassens selv-utdannelse og politiske utdannelse «mekaniker-instituttene» Owen’s vitenr skapshus» og andre. I 1850 var det (ikke medregnet de mest klart politiske av dem) 700 av dem i Storbritannia — 151 bare i grevskapet Yorkshire — med 400 avislesesaler.27 Men de var allerede i tilbakegang og i løpet av få tiår ville de fleste være enten døde eller sovende. Det var bare ett unntak. I Storbritannia, og bare der, hadde det nye proletariatet allerede begynt å frembringe sine egne ledere: John Doherty, den irske bomullsspinner og Owen-tilhenger, gruvearbeiderne Tommy Hepburn og Martin Jude. Ikke bare de faglærte håndver­ kerne og de pressede arbeiderne i hjemmeindustrien ut­ gjorde chartismens bataljoner; fabrikkarbeideme var og­ så dens soldater og noen ganger dens ledere. Men uten­ for Storbritannia var fabrikk- og gruvearbeidere frem­ deles i alt vesentlig mer passivt lidende enn aktivt hand­

82

lende. Ikke før mot slutten av hundreåret skulle de selv være med på å utforme sin skjebne. Arbeiderbevegelsen var en organisasjon for selvforsvar, for protest, for revolusjon. Men for de fattige arbeiderne var den mer enn et våpen i kamp: Den var også et leve­ sett. Det liberale borgerskap tilbød dem ingen ting; his­ torien tok dem bort fra det tradisjonelle liv som de kon­ servative forgjeves tilbød å holde ved like eller gjeninnføre. Ingen av disse klassene hadde særlig mye å gjøre med det liv som arbeiderne i stadig større utstrekning ble trukket inn i. Men arbeiderbevegelsen hadde det, eller kanskje man heller bør si at det levesett som arbeiderne hamret ut for seg selv et kollektivt, felles, kjempende idealistisk og isolert, medførte en arbeiderbevegelse, for kampen var selve dets vesen. Og til gjengjeld gav arbeider­ bevegelsen sammenheng og mening til dette levesettet. Den liberale myten gikk ut fra at fagforeningene var sammensatt av hjelpeløse arbeidere som var oppegget av samvittighetsløse agitatorer; men i realiteten var de hjelpeløse i alminnelighet de minst organiserte, og de mest intelligente og dyktigste arbeiderne var de som ster­ kest støttet fagforeningen. De høyst utviklede eksempler på slike «arbeidersam­ funn» i denne perioden var antakelig fremdeles de gamle hjemmeindustriene. Det var Lyons silke-arbeideres sam­ funn, de alltid opprørske canuts — som reiste seg i 1831 og igjen i 1834, og som, med Michelets ord, «fordi denne verden ikke ville duge, lagde seg en annen i sine bak­ gaters fuktige mørke, et moralsk paradis med søte drøm­ mer og visjoner».28 Det var samfunn slik som de skotske linveveme, med sin republikanske og jakobinske purita­ nisme, sine swedenborgske kjetterier, handelsmannens bibliotek, sin sparebank, sitt mekanikerinstitutt, sitt bibliotek og sin vitenskapsklubb, sitt tegneakademi, sine misjonærmøter, avholdsligaer og spebamhjem sin blomsterdyrkerforening og sitt litterære magasin (Dunfermlines Gas omet er) * — og selvsagt sin chartisme. Klas­ sebevissthet, opprørskhet, hat og forakt for undertrykkeren var en like viktig del av arbeidernes liv som vevsto­ len de satt ved. De hadde ingen ting å takke de rike for unntatt lønnen. Alt de hadde i livet, var deres eget kol­ lektive verk. Men denne stille prosess av selv-organisering var ikke begrenset til arbeidere av den gamle typen. Det viser *Jfr. T.L. Peacock, Nightmare Abbey (1818): «De er en filosof,» sa damen, «og en frihetselsker. De er forfatteren av en av­ handling som heter «Filosofisk gass; eller en plan for den al­ minnelige opplysning av den menneskelige ånd».»

83

seg i «fagforeningen», ofte basert på det lokale metodistsamfunn, i gruveområdene i Northumberland og Dur­ ham. Det viser seg i den sterke konsentrasjonen av gjen­ sidige foreninger og vennskapsforeninger for arbeidere i de nye industriområdene, særlig i Lancashire. * Fremfor alt viser det seg i de tusenvis av menn, kvinner og barn som med fakler strømmet ut til lyngheiene fra de mindre industribyene i Lancashire for å delta i chartist-demonstrasjoner, og det viser seg ved den hurtige spredning av de nye Rochdale-kooperative butikkene i slutten av 1840årene. V

Og likevel, når vi ser tilbake på denne perioden, er det en stor og iøynefallende avstand mellom de fattige ar­ beideres styrke slik de rike fryktet den — «kommunis­ mens gjenferd» som hjemsøkte dem — og deres faktiske organiserte styrke, for ikke å snakke om det nye indu­ strielle proletariats styrke. Det offentlige uttrykk for de­ res protest var — bokstavelig talt — en «bevegelse» mer enn en organisasjon. Det som knyttet selv den mest massive og omfattende av deres politiske manifestasjo­ ner — chartismen (1838-48) — sammen var ikke stort mer enn en håndfull tradisjonelle og radikale slagord, noen få mektige talere og journalister som ble de fattiges talerør, slik som Feargus O’Connor (1794-1855), og noen få aviser som Northern Star. Det var den felles skjebne å være mot de rike og de store som de gamle opprørerne har mintes: «Vi hadde en hund som het Rodney. Min bestemor likte ikke navnet fordi hun hadde en slags merkelig forestilling om at admiral Rodney — han ble adlet — hadde vært fiendtlig inn­ stilt overfor folket. Den gamle damen forklarte meg også omhyggelig at Cobbett og Cobden var to forskjellige personer — at Cobbett var helten, og at Cobden bare var en middelklasse-talsmann. Et av de bildene jeg husker best — det stod ved siden av vareprøver og stensilerte tegninger ikke langt fra porselensstatuen av George Washington — var et portrett av John Frost. ** En linje på toppen av bildet angav at det til­ hørte en serie som het Et portrettgalleri av folkets venner. Over hodet var en laurbærkrans mens det under var en

*1 1821 hadde Lancashire langt de fleste medlemmer av venn­ skapsforeninger i forhold til den totale befolkningen i landet (17 %); i 1845 var nesten halvparten av Odd Fellow-losjene i Lancashire og Yorkshire.2’ ♦*Leder av den mislykte chartistoppstanden i Newport, 1839.

84

fremstilling av Hr. Frost som appellerte til Rettferdigheten på vegne av de fillete og elendige utstøtte .... Den mest trofaste av våre besøkende var en skomaker som var krøp­ ling .... (han) viste seg hver søndag morgen så regelmes­ sig som et urverk, med et eksemplar av Northern Star, fersk fra trykkeriet, for å få en eller annen hos oss til å lese «Feargus’ brev» for seg og andre. Avisen måtte først tørkes foran ilden, og så måtte den skjæres forsiktig og jevnt opp så ikke en eneste linje av denne nesten hellige produksjo­ nen ble ødelagt. Da dette var gjort, satte Larry seg til — han røkte fredsommelig på en snadde som han av og til stakk inn i peisen — for å lytte til budskapet fra den store Feargus, og han var i like stor salighetsrus som menigheten i tabernakelet.»30

Det var lite ledelse eller koordinasjon. Det mest ær­ gjerrige forsøk på å omdanne bevegelsen til en organisa­ sjon, «general union» i 1834-35, brøt ynkelig og raskt sammen. I beste fall var det — i Storbritannia som på kontinentet — en spontan solidaritet i de lokale sam­ funn av arbeidere, solidariteten mellom menn som døde like vanskelig som de levde, slik som silkearbeiderne i Lyon. Det som holdt bevegelsen sammen var sult, elen­ dighet, hat og håp. Og det som slo den ned, i det chartistiske Storbritannia som på det revolusjonære kon­ tinentet av 1848, var at de fattige var sultne, mange og desperate nok til å reise seg, men manglet den organi­ sasjon og modenhet som kunne ha gjort deres oppstand til mer enn et øyeblikks fare for den sosiale orden. I 1848 hadde de fattige arbeidernes bevegelse ennå igjen å ut­ vikle sitt motstykke til «jakobinismen» hos den revolu­ sjonære middelklasse fra 1789-94.

85

Kapittel 12 Religiøs ideologi

«Gi meg et folk der hete lidenskaper og jordisk grådig­ het er dempet av tro, håp og barmhjertighet; et folk som ser denne jord som en pilgrimsvandring og det neste liv som sitt sanne fedreland; et folk som har lært å akte og ære selve fattigdommen og lidelsen i kristen heroisme; et folk som elsker og tilber i Jesus Kristus den førstefødte av alle undertrykkede, og i hans kors mid­ let for universell frelse. Gi meg, sier jeg, et folk som er støpt i denne form, og sosialisme vil ikke bare bli lett å slå ned, men en umulig tanke ....» Civiltå Cattolica.1 «Men da Napoleon begynte sin fremmarsj, trodde de (De kjetterske Molok-dyrkende bøndene} at han var den løven i dalen Jehoshaphat som, slik deres gamle salmer forteller, var utpekt av skjebnen til å styrte den falske tsar og å gjeninnsette den sanne hvite tsar. Og så valgte Molok-dyrkerne i Tambov-provinsen ut­ sendinger blant sine egne som skulle gå ham i møte og hilste ham, kledd i hvite drakter.» Hauxthausen, Studien .... iiber Russland.2 I

Hva mennesker tenker om verden er en ting; uttrykket for disse tanker er noe annet. I det meste av historien og i det meste av verden (Kina er kanskje det viktigste unntak) var alles tanker om verden — bortsett fra hos en håndfull utdannede og frigjorte mennesker — ut­ trykt ved den tradisjonelle religion, og det i den grad at det fins land der ordet «kristen» ganske enkelt er et synonym for «bonde» eller selv «menneske». En eller an­ nen gang før 1848 opphørte det å være slik i deler av Europa, men dette gjaldt ennå ikke utenfor de områder som var forvandlet av de to revolusjoner. Fra å være noe 87

i likhet med himmelen, som ingen mennesker kan unn­ slippe og som rommer alt som er over jorden, ble religi­ onen mer noe i likhet med en skybanke: et viktig, men begrenset skiftende trekk ved det menneskelige firma­ ment. Dette er langt den mest dyptgripende av alle de ideologiske forandringer, selv om de praktiske følger var mer uklare og ubestemte enn antatt den gang. Det var i alle fall den forandring som var mest banebrytende i forhold til fortiden. Det nye var selvsagt sekulariseringen av massene. En fornem religiøs likegyldighet kombinert med den per­ tentlige utførelse av rituelle plikter (for å være et ek­ sempel for de lavere stender) hadde lenge vært vanlig blant frigjorte adelsmenn, mens adelsdamer, som alle av kvinnekjønn, var langt frommere. Høflige og dannede menn kunne rent teknisk tro på et høyere vesen, men et som ikke hadde noen funksjoner ut over det å eksi­ stere og som i hvert fall ikke blandet seg inn i mennes­ kelige virksomheter eller krevde noen form for tilbedel­ se ut over en nådig anerkjennelse. Men deres syn på tradisjonell religion var foraktfullt og ofte rent ut fiendt­ lig, og det ville ikke ha vært annerledes om de hadde vært beredt til å erklære seg som rene ateister. «Herre, jeg trenger ingen slik hypotese,» blir det sagt at den store matematiker Laplace svarte Napoleon da denne spurte om hvor Gud passet inn i hans astronomi. Åpen ateisme var fremdeles et forholdsvis sjeldent syn, men blant de opplyste lærde, forfattere og adelsmenn som ledet de in­ tellektuelle moteretningene i siste del av 1700-tallet, var åpen kristendom enda mindre vanlig. Om det fantes no­ en blomstrende religion blant eliten sist i hundreåret, var den det rasjonalistiske, opplyste og anti-klerikalske fri­ mureri. Denne utbredte avkristningen av menn i de dannede klasser skrev seg helt fra slutten av 1600-tallet eller tidlig på 1700-tallet, og dens sosiale virkninger hadde vært forbløffende og fordelaktige. Bare det faktum at hekseprosesser, som hadde herjet Vest- og Mellom-Europa i flere århundrer, nå fulgte kjetterprosesser og auto­ dafeer ut i glemselen, ville være nok til å rettferdiggjøre denne avkristningen. Men tidlig på 1700-tallet hadde den neppe noen innvirkning på de lavere stender og selv ikke på middelstanden. Bondebefolkningen var fort­ satt totalt utenfor rekkevidde for ethvert ideologisk språk som ikke var jomfruens, helgenenes og den hellige skrifts tungemål, for ikke å nevne de eldre guder og ånder som fremdeles skjulte seg bak en lett kristnet fasade. Det var tilløp til irreligiøse tanker blant de håndverkere som tidligere ville ha blitt trukket mot kjetteri. Lappesko-

88

makeme, de strideste blant arbeiderklassens intelektuelle, som hadde frembrakt mystikere som Jacob Bøhme, ser ut til å ha begynt å tvile på enhver guddom. I alle tilfelle var de den eneste gruppe av håndverkere i Wien som sympatiserte med jakobineme fordi det ble sagt at disse ikke trodde på Gud. Men disse var foreløpig som små krusninger. Den store masse av ulærte og sammenrystede fattigfolk i byene (unntatt kanskje i noen få nordeuropeiske byer som Paris og London) var fortsatt dypt gudfryktige eller overtroiske. Men selv blant middelstanden var ikke utilslørt fiendt­ lighet overfor religionen populært, til tross for at opp­ lysningstidens rasjonalistiske, fremskrittsvennlige og anti-tradisjonelle ideologi passet utmerket inn i den oppblomstrende middelklasses forestillingsverden. Ateismen ble forbundet med aristokrati og umoral, som i seg selv tilhørte et adelig samfunn. Og de tidligste egentlige «fri-tenkere», lib er tinerne fra midten av 1600-tallet, lev­ de virkelig opp til den folkelige bibetydningen av navnet: Moliéres Don Juan skildrer ikke bare deres kombinasjon av ateisme og seksuell frihet, men viser også den respek­ table borgerlige avsky mot dette. Det var gode grunner for det paradoks (spesielt iøynefallende på 1600-tallet) at de intellektuelt mest dristige tenkere, som for så vidt gikk forut for mye av den senere middelklasse-ideologi, f.eks. Bacon og Hobbes, som individer ble assosiert med det gamle og korrupte samfunn. Den middelklassehær som reiste seg, trengte disiplinen og organisasjonen fra en sterk og ensrettet moral til sine slag. Teoretisk sett er agnostisisme og ateisme fullt forenlig med dette, og kris­ tendom er klart unødvendig; les philosophes på 1700tallet ble aldri lei av å demonstrere at en «naturlig» mo­ ral (som de fant eksempler på blant de prektige ville) og den individuelle fritenkers høye personlige standard var bedre enn kristendom. Men fordelene ved en gammel religion som hadde stått sin prøve og den grusomme fare ved å gi opp enhver overnaturlig moralsk hjemmel var i praksis umåtelige; ikke bare for de fattige ar­ beiderne, som vanligvis ble tatt for å være for uvitende og dumme til å greie seg uten en eller annen sosialt nyttig overtro, men for middelklassen selv. De post-revolusjonære generasjonene i Frankrike er fulle av forsøk på å skape en borgerlig ikke-kristen mo­ ral som motstykke til den kristne; ved en rousseauisk «kultus av det høyeste vesen» (Robespierre i 1794), og ved forskjellige pseudereligiøse retninger som bygde på rasjonalistisk ikke-kristent grunnlag, men som fremdeles opprettholdt et system av ritualer og kultus hos saint-simonistene og i Comtes «menneskehetens religion»). For89

søket på å holde ved like de ytre former ved gamle reli­ giøse kultuser ble til slutt oppgitt, men ikke forsøket på å etablere en formell lekmanns-moral (basert på for­ skjellige moral-begreper slik som «solidarité») og frem­ for alt et lekmanns-motstykke til presteskapet, skole­ lærerne. Den franske instituteur var fattig og uselvisk; han gjennomsyret sine elever i hver landsby med revolu­ sjonens og republikkens romerske moral; han var landsbyprestens offisielle mostander, men seiret ikke før Den tredje republikk, hvilket også løste de politiske proble­ mene med å etablere borgerlig stabilitet på den sosiale revolusjons grunnvoller, i det minste for sytti år. Men han er allerede underforstått i Condorcets lov av 1792, som slo fast at «de personer som er ansvarlige for under­ visning i småskolen, skal kalles instituteursy> som et ekko av Cicero og Sallust som snakket om «å grunn­ legge staten» (instituere civitatem) og «å grunnlegge statens moral» (instituere civitatum mores) * Borgerskapet var således fortsatt delt i sin ideologi mellom en minoritet av stadig mer åpenhjertige fritenkere og en majoritet av gudfryktige — protestanter, jøder og katolikker. Men den nye historiske kjensgjer­ ning var at den fritenkende delen var umåtelig mer dy­ namisk og effektiv enn den andre. Selv om religionen, uttrykt rent kvantitativt, fremdeles var uhyre sterk og, som vi vil se, vokste seg enda sterkere var den ikke len­ ger (for å bruke en biologisk analogi) dominerende, men recessiv, vikende, og har vært det fram til denne dag innen den verden som ble forandret av dobbeltrevolusjonen. Det er liten tvil om at størstedelen av innbyg­ gerne i det nye U.S.A. var troende av en eller annen sort, for det meste protestanter, men republikkens forfatning er preget av agnostisisme, og er det fremdeles til tross for alle anstrengelser for å få det forandret. Det er over­ hodet ingen tvil om at blant den britiske middelklasse i vår periode, var det langt flere — og det ble stadig enda flere — protestantiske pietister enn minoriteten av agnostiske radikale. Men en Bentham hadde mye mer å si for utformingen av de faktiske institusjoner i deres tidsalder enn en Wilberforce. Det mest åpenbare bevis på denne avgjørende seier for verdslig ideologi over religiøs, er også det viktigste resultat av seieren. I og med den amerikanske og franske revolusjon ble de viktigste politiske og sosiale omvelt­ ningene verdsliggjort. Hovedspørsmålene for den hol­ landske og engelske revolusjon på 1500- og 1600-tallet var fremdeles blitt diskutert og utkjempet i det tradi­ sjonelle språk for ortodoks, skismatisk eller kjettersk kristendom. I den amerikanske og franske revolusjons 90

ideologier er — for første gang i europeisk historie — kristendom irrelevant. Språket, symbolikken og utstyret fra 1789 er rent ikke-kristent om vi da ser bort fra noen få folkelig-arkaiske anstrengelser for å skape en kultus av helgener og martyrer, analogt med de gamle, blant døde sansculott-helter. Det var i virkeligheten et ro­ mersk språk. Samtidig viser denne sekularisering av re­ volusjonen det bemerkelsesverdige politiske hegemoni til den liberale middelklasse, som kunne påtvinge sine særegne former for ideologi overfor en langt større mas­ sebevegelse. Om det intellektuelle lederskap under den franske revolusjon bare i den minste utstrekning had­ de kommet fra de massene som faktisk utførte revo­ lusjonen, er det utenkelig at den ikke i sin ideologi skulle ha vist flere tegn på tradisjonalisme enn den * gjorde. Borgerlig triumf ga således den franske revolusjon den agnostiske eller verdslig-moralske ideologi fra 1700tallets opplysningstid, og siden denne revolusjonens tale­ måte ble det alminnelige språk for alle senere sosialrevolusjonære bevegelser, ble denne sekularisering over­ ført til dem også. Med noen få uvesentlige unntak, spe­ sielt blant intellektuelle slik som saint-simonistene og blant noen få arkaiske kristne-kommunistiske sekterister slik som skredderen Weitling (1808-1871), så var ideolo­ gien for den nye arbeiderklasse og sosialistiske beve­ gelser på 1800-tallet verdslige fra begynnelsen. Thomas Paine, hvis ideer uttrykte de radikal-demokratiske for­ håpninger hos små og forarmede håndverkere, er like så berømt for å ha skrevet den første boka som påviser at Bibelen ikke er Guds ord {The Age of Reason, 1794) som for sitt skrift Menneskerettighetene. Mekanikerne fra 1820-årene fulgte ikke Robert Owen bare på grunn av hans analyse av kapitalismen, men på grunn av hans ateisme, og lenge etter at «owenismen» brøt sammen spredte deres Vitenskapshus rasjonalistisk propagan­ da i alle byer. Det har vært og er fortsatt religiøse so­ sialister, og et megte stort antall mennesker som er re­ ligiøse og også sosialister. Men den fremtredende ideo­ logi for moderne arbeiderbevegelser og sosialistiske be­ vegelser — i den utstrekning de gjør krav på å ha en — bygger på 1700-tallets rasjonalisme. Dette er desto mer overraskende siden vi har sett at massene fortsatt var overveiende religiøse og siden det naturlige revolusjonære formspråk for masser som var oppdratt i et tradisjonelt kristent samfunn, er opprør *Det er faktisk bare folkelige sanger fra denne perioden som noen ganger gjentar katolsk terminologi, som Qa Ira.

91

(sosialt kjetteri, troen på tusenårsriket og lignende), idet Bibelen er et høyst oppviglersk dokument. Men det verdslige preg ved de nye arbeiderbevegelser og sosialis­ tiske bevegelser bygde på det like nye og mer grunn­ leggende faktum at det nye proletariat i alt vesentlig var likegyldig overfor religionen. Etter moderne måle­ stokk var arbeiderklassen og massene i byene som vokste fram i den industrielle revolusjons periode, utvilsomt ganske sterkt påvirket av religion; etter en målestokk fra første halvdel av 1800-tallet var deres avstand fra, uvitenhet om og likegyldighet for organisert religion uten sidestykke. Observatører fra alle slags plitiske retnin­ ger var enige om dette. Det britiske religiøse manntallet i 1851 viste dette til samtidens forferdelse. Mye av denne avstand skyldtes at de tradisjonelle etablerte kirkesam­ funnene mislyktes totalt i å mestre tettbebyggelsene — de store byene og de nye industristrøkene — og sosiale klasser — proletariatet — som var fremmede for deres rutine og erfaring. I 1851 var det bare plass til 34 % av innbyggerne i Sheffield i kirkene, til bare 31,2 % i Liver­ pool og Manchester og bare til 29 % i Birmingham. Pro­ blemene ved å være sogneprest i en landsby i landbruksdistrikter var ingen rettesnor for sjelesorg i en industri­ by eller i urbane slumstrøk. De etablerte kirkene forsømte derfor disse nye sam­ funn og klasser og overlot dem således (særlig i katolske og lutherske land) nesten helt til de nye arbeiderbevegelsenes verdslige tro, som til slutt — mot slutten av 1800tallet — skulle erobre dem. (Der dette ikke hadde skjedd i noen særlig utstrekning før 1848, var det ingen sterk til­ skyndelse for å gjenerobre dem fra vantroen.) De prote­ stantiske sektene hadde mer fremgang, i alle tilfelle i land som Storbritannia der slik sektvirksomhet var et veletablert religiøst-politisk fenomen. Men det er likevel mye som tyder på at selv sektene lyktes best der det sosiale miljø lignet mest på den tradisjonelle småbyeller landsbysamfunn, slik som blant gårdsarbeidere, gru­ vearbeidere og fiskere. Dessuten var sektene aldri mer enn en minoritet blant den industrielle arbeiderklasse. Arbeiderklassen som gruppe var utvilsomt mindre be­ rørt av organisert religion enn noen tidligere gruppe av fattige i verdenshistorien. En ettertrykkelig verdsliggjøring var derfor den almin­ nelige tendens i perioden fra 1789 til 1848. Vitenskapen fant seg selv mer og mer i åpen konflikt med skriften etter som den våget seg ut på utviklingslærens områder (jfr. kapittel 15). Historisk forskning ble anvendt på Bi­ belen i hittil ukjent utstrekning — særlig fra 1830-årene av professorene i Tiibingen — og denne enhetlige tekst 92

som var inspirert om ikke skrevet av Herren, ble opp­ løst til en samling av historiske dokumenter fra ulike perioder og med alle de svakheter som preger mennes­ kelig dokumentasjon. Lachmanns Novum Testamentum (1842-1852) benektet at evangeliene var øyenvitneberetninger og tvilte på om Jesus Kristus hadde hatt til hen­ sikt å stifte en ny religion. David Strauss’ kontrover­ sielle Jesu Liv (1835) eliminerte det overnaturlige ele­ ment fra sin biografi. I 1848 var det dannede Europa nesten modent for sjokket fra Charles Darwin. Den al­ minnelige tendens ble forsterket ved direkte angrep fra mange politiske regimer på eiendomsprivilegier og juri­ diske privilegier for de etablerte kirkesamfunn og deres prester eller andre kirkelige personer, og ved at regjeringer eller andre verdslige organer mer og mer tok over funksjoner som hittil hadde vært ivaretatt av religiøse organer; særlig — i romersk-katolske land — utdannelse og sosial velferd. Mellom 1789 og 1848 ble klostre oppløst og eiendommene solgt fra Napoli til Nicaragua. Utenfor Europa gikk de hvite erobrere til direkte angrep på sine undersåtters eller ofres religion, enten — som når den britiske administrasjon i India utryddet enkebrenning (suttee) og ritualmord-sekten thugs i 1830-årene — fordi de var overbeviste forkjempere for opplysning og mot overtro, eller ganske enkelt fordi de neppe visste hvilken virkning deres tiltak ville ha på ofrene.

II Rent tallmessig uttrykt er det opplagt at alle religioner hvis de ikke var i ferd med å svinne inn, sannsynligvis ville utvikle seg som følge av befolkningsøkningen. Like­ vel er det to typer som viste en særlig evne til ekspan­ sjon i vår periode: Islam og protestantisk sektvirksomhet. Denne ekspansjonspolitikken var desto mer iøynefallende som kontrast til andre kristne religioner — både ka­ tolske og protestantiske — som tydelig mislyktes i å ek­ spandere, til tross for en sterk økning av misjonsaktiviteten utenfor Europa, med stadig sterkere støtte fra de europeiske inntrengeres militære, politiske og økono­ miske krefter. Revolusjonens og Napoleons tiår så fak­ tisk begynnelsen på en systematisk protestantisk misjonærvirksomhet, særlig fra anglo-saksisk hold. Det bap­ tistiske misjonssamfunn (1792), det felleskirkelige Lon­ don misjonssamfunn (1795), Den evangeliske kirkes mi­ sjonssamfunn (1799), Det britiske og utenlandske bibelsamfunn (1804) ble etterfulgt av Det amerikanske råd av kommisærer for utenlandsmisjon (1810), av De ame­ rikanske baptister (1814), Wesleyanere (1813—18). Det 93

amerikanske bibel samfunn (1816), Den skotske kirke (1824), De forente presbyterianere (1835), De amerikans­ ke metodistiske episkopale (1819) og så videre. Konti­ nental protestantisme utviklet seg senere, til tross for noe foregangsarbeid fra Nederlands misjonssamfunn (1797) og Basel-misjonæreme (1815). Misjonssamfunnene i Berlin og Bremen i 1830-årene og i Norge i 1842. Romersk-katolsk misjon var stillestående og forsømt, op ble vekket til live enda senere. Årsakene til at hedninger ble overdynget med bibler og handel tilhører så vel den religiøse som den sosiale og økonomiske historie i Eu ropa og Amerika. Her behøver vi bare bemerke at innei 1848 var resultatene fremdeles ubetydelige, unntatt på noen øyer i Stillehavet som Hawaii. Fotfeste var vunnet noen steder på kysten av Sierra Leone (anti-slaveri-agitasjon vendte oppmerksomheten dit i 1790-årene) og Li­ beria som var dannet som en stat for frigitte ameri­ kanske slaver i 1820-årene. I utkantene av europeiske bosetninger i Sør-Afrika hadde utenlandske misjonærer (men ikke den etablerte lokale Church of England eller den nederlanske reformerte kirke) begynt å omvende afrikanere i en viss utstrekning. Men da David Livingstone, den berømte misjonær og oppdagelsesreisende seilte med kurs for Afrika i 1840, var de opprinnelige innbyggerne på dette kontinentet fremdeles faktisk ube­ rørt av kristendom i enhver form. Sammenlignet med dette fortsatte Islam den stille, gradvise og uomstøtelige ekspansjon som er så karakte­ ristisk for denne religon, og det uten støtte fra organi­ serte misjonsbestrebelser eller tvangsomvendelse. Den ekspanderte både østover, i Indonesia og nordvestre Kina, og vestover fra Sudan mot Senegal og, i mye mindre ut­ strekning, innover fra kystene til Det indiske hav. Når tradisjonelle samfunn forandrer noe så grunnleggende som sin religion, er det opplagt at de må stå overfor vesentlige nye problemer. De muhammedanske handels­ mennene, som faktisk hadde monopol på handelen mel­ lom det indre Afrika og omverdenen og som ble mange­ doblet i antall på grunn av denne handelen, hjalp til med å gjøre islam kjent for nye folkeslag. Slavehandelen, som brøt ned fellesskapene, gjorde den tiltrekkende, for is lam er et kraftig middel til å gjenopprette sosiale struk­ turerta Samtidig tiltalte den muhammeddanske reli­ gion de halvføydale og militære samfunnene i Sudan, og dens preg av uavhengighet, utfordrende holdning og over­ legenhet gjorde den til en nyttig motvekt til slaveri. Mu­ hammedanske negere ble dårlige slaver: Haussa-negere (og andre sudanesere) som var blitt importert til Bahie (Brasil), gjorde opprør ni ganger mellom 1807 og den 94

store oppstanden i 1835 før de endelig stort sett ble drept eller deportert tilbake til Afrika. Slavehandlerne lærte seg å unngå import fra disse områdene, som først nylig hadde blitt åpnet for denne handelen.5 Mens elementet av motstand mot de hvite åpenbart var svært lite i afrikansk islam (det eksisterte knapt 'ennå), var det tradisjonelt av avgjørende betydning i Sør-øst Asia. Igjen med handelsmenn som foregangs­ menn, hadde islam der lenge hatt fremgang overfor lo­ kale religioner og den utdøende hinduismen på Krydder-øynene, ofte fordi den var et mer effektivt motstandsmiddel mot portugiserne og nederlenderne og som «en slags pre-nasjonalisme», men også som en folkelig mot­ vekt mot hindu-fyrstene.6 Etter som disse fyrstene i sta­ dig større utstrekning ble avhengige av eller — med strenge begrensninger — agenter for nederlenderne, slo islam stadig dypere røtter i befolkningen. Nederlenderne på sin side fikk erfare at de indonesiske fyrstene ved å alliere seg med de religiøse lærerne, kunne slippe løs en alminnelig folkereisning, slik som i Java-krigen til fyrs­ ten av Djokjakarta (1825-30). De ble følgelig gang på gang drevet tilbake til en politikk med nær forbindelse med de lokale herskere eller med indirekte styre. Veks­ ten innen handel og shipping knyttet i mellomtiden ster­ kere bånd mellom de sørøst-asiatiske muhammedanerne og Mekka, hvilket førte til at antallet pilegrimer økte, til at indonesisk islam ble mer ortodoks og til at det ble åpnet for den krigerske og vekkelsespregede innflytelsen fra arabisk wahabisme. Reform- og vekkelsesbevegelsene innen islam, som i denne perioden gav religionen mye av dens gjennomtren­ gende kraft, kan også bli sett på som en refleks av pres­ set fra europeisk ekspansjon og av krisene for de gamle muhammedanske samfunn (spesielt det tyrkiske og per­ siske imperium) og kanskje også av den voksende krise for det kinesiske imperium. De puritanske wahabittene hadde oppstått i Arabia midt på 1700-tallet. Innen 1814 hadde de erobret Arabia og var klare til å erobre Syria da de ble stoppet av den forente styrke fra den vest­ orienterte Muhammed All i Egypt og vestlige våpen; men deres lære spredte seg østover til Persia, Afghanistan og India. En algirsk hellig mann, Sidi Muhammed ben Ali el Senussi, utviklet under inspirasjon fra wahabismen en lignende bevegelse som fra 1840-årene spredte seg fra Tripoli og inn i Sahara-ørkenen. Abd-el-Kader i Algerie og Shamyl i Kaukasus utviklet religiøst-politisk mot­ standsbevegelser mot henholdsvis franskmenn og rusteere (se kapittel 7) og var forløpere for en panmuhammedanisme som ikke bare søkte tilbake til profetens 95

opprinnelige renhet, men også søkte å tilegne seg vest­ lige nyskapninger. En enda mer tydelig nasjonalistisk og revolusjonær heterodoksi, Ali Muhammeds bab-bevegelse, fremkom i Persia i 1840-årene. Denne gikk bl.a. inn for å vende tilbake til visse gamle skikker i persisk zarathustrisme, og krevde at kvinnene skulle kaste sløret. Islams gjæring og ekspansjon var slik at rent religions­ historisk sett kan vi kanskje best beskrive perioden fra 1789 til 1848 som en tid med en muhammedansk verdensvekkelse. Ingen tilsvarende massebevegelse utviklet seg i noen annen ikke-kristen religion, selv om vi ved slutten av perioden er på terskelen til den store kine­ siske Taiping-oppstanden som har mange av de karak­ teristiske trekk ved slike massebevegelser. Små religiøse reformbevegelser ble dannet av de progressive i britisk India, bemerkes bør Ram Mohan Roys (1772-1883) Brahmo Samaj. 1 U.S.A. begynte de bekjempede indianerstam­ mene å utvikle religiøst-sosiale profetiske motstandsbe­ vegelser mot de hvite, slik som den som inspirerte krigen til den største kjente sammenslutning av prærie-indianere under Tecumseh i århundrets første tiår, og som Handsome Lakes religion (1799) som var formet for å be­ vare irokesernes livsform mot det hvite amerikanske samfunnets oppløsende virkninger. Det taler til ære for Thomas Jeffersons — en sjeldent opplyst mann — at han gav sin offisielle velsignelse til denne profeten, som overtok en del kristne og særlig noen kvekerske elemen­ ter. Men den direkte kontakt mellom en avansert ka­ pitalistisk sivilisasjon og åndedyrkende folkeslag var likevel ennå for sjelden til at den kunne frembringe de profetiske bevegelsene og tusenårsvekkelser som er blitt så typiske for vårt århundre. De protestantiske sektenes ekspansjon skiller seg fra den tilsvarende i islam ved at den nesten helt og holdent var begrenset til land med utviklet kapitalistisk sivilisa­ sjon. Dens utstrekning kan ikke måles, for noen beve­ gelser av denne typen (for eksempel tysk pietisme og engelsk «evangelikalisme») holdt seg innenfor rammen av sine respektive etablerte statskirker. Men det er like­ vel ingen tvil om dens størrelse. I 1851 besøkte omkring halvparten av de protestantiske gudsdyrkerne i England og Wales gudstjenester utenfor den etablerte kirken. Denne usedvanlige seier for sektene var hovedsakelig et resultat av den religiøse utvikling siden 1790, eller mer presist, siden Napoleonskrigenes siste år. Wesleymetodistene hadde således i 1790 bare 59 000 nattverdsbesøkende medlemmer i Storbritannia; i 1850 hadde de og deres forskjellige utløpere noe slikt som ti ganger så mange. I U.S.A. var det en svært lignende prosess, med mas-

96

somvendelser som mangedoblet tallet på baptister, meto­ dister og i mindre utstrekning presbyterianere på be­ kostning av de tidligere dominerende kirkene; i 1850 tilhørte nesten tre fjerdedeler av alle kirker i U.S.A. disse tre trosretningene.8 Splittelsen i de etablerte kirker, sektenes løsrivelse og vekst, preger også religionshistorien i denne perioden i Skottland («den store splittelsen» i 1843), Nederland, Norge og andre land. Grunnene til de geografiske og sosiale grensene for pro­ testantisk sektvirksomhet er innlysende. Romersk-katolske land bød ikke på spillerom eller tradisjon for offent­ lige sekter. Der var det sannsynlig at det tilsvarende brudd med den etablerte kirke eller dominerende reli­ gion ville ta form av masseavkristning (særlig blant menn) enn av skisma. * (Omvendt var ofte den prote­ stantiske anti-klerikalismen i de anglo-saksiske land et nøyaktig motstykke til den ateistiske anti-klerikalismen i de kontinentale land.) Religiøs vekkelsesvirksomhet ville sannsynligvis ta form av en eller annen ny emosjonell kultus, en eller annen undergj ørende helgen eller en pile­ grimsferd innen den aksepterte rammen for den romersk­ katolske riligion. En eller to slike helgener fra vår periode har vakt større oppmerksomhet, f.eks. Curé d’Ars (17861859) i Frankrike. Den ortodokse kristenheten i ØstEuropa gav større muligheter for sektvirksomhet, og i Russland hadde et tilbakestående samfunns økende opp­ løsning frembrakt en flora av sekter siden slutten av 1600-tallet. Mange, de selv-kastrerende skoptsere, dukhobortsene i Ukraina og Molok-dyrkerne for å nevne no­ en spesielle, var produkter fra slutten av 1700-tallet og Napoleonstiden; «de gammeltroende» skrev seg fra 1600tallet. Men de klasser som slik sektvirksomhet i alminne­ lighet hadde størst appell til — mindre håndverkere, handelsmenn, forretningsdrivende gårdbrukere og andre forløpere for borgerskapet, bevisste bonde-revolusjonære —var ennå ikke tallrike nok til å frembringe en sektbevegelse av større omfang. I de protestantiske land var situasjonen annerledes. Her var presset fra det kommersielle og individualist­ iske samfunn sterkest (i alle tilfelle i Storbritannia og U.S.A.) mens sekt-tradisjonen allerede var vel etablert. Dens eksklusivitet og understrekning av den personlige kommunikasjon mellom mennesket og Gud så vel som dens moralske strenghet gjorde at den tiltrakk seg — eller utdannet — små fremgangsrike forretningsmenn. *De sekter og omvendelser til protestantisme som forekom — foreløpig nokså sjeldne — var, og har siden vært, tallmessig svært små.

97

Dens nakne, uforsonlige teologi om helvete og fordøm­ melse og om en asketisk personlig frelse gjorde den til­ trekkende for mennesker som levde et hardt liv i harde omgivelser: for nybyggere og sjøfolk, for små selvsten­ dige jorddyrkere og gruvefolk, for utbyttede håndver­ kere. Sekten kunne lett bli en demokratisk forsamling med likhetsprinsipp for de troende uten sosialt eller reli­ giøst hierarki, og derfor hadde den en appell til mannen i gata. Dens fiendtlighet overfor kunstferdig ritual og lærde doktriner oppmuntret profetier og preking på amatørplan. - Den uopphørlige tradisjonen med troen på tu­ senårsriket gav muligheter til primitive uttrykk for so­ sialt opprør. Og endelig: dens forbindelse med den emo­ sjonelt overveldende personlige «omvendelse» åpnet vei­ en for en enormt omfattende religiøs «vekkelsesvirksomhet» av hysterisk intensitet; her kunne menn og kvinner finne en velkommen lettelse fra presset i et samfunn som ikke sørget for noe tilsvarende utløp for masse-følelse og som ødela de utløp som hadde eksistert tidligere. «Vekkelsesvirksomheten» gjorde mer enn noe annet for utbredelsen av sektene. Det var den intenst følelses­ messige, irrasjonalistiske, personlige sjelefrelselære hos John Wesley (1703-1791) og hans metodister som gav støtet til denne renessanse og ekspansjon i protestantisk dissentervirksomhet, i alle fall i Storbritannia. Av denne grunn var de nye sektene og retningene apolitiske i be­ gynnelsen eller til og med (som wesleyaneme) sterkt konservative, for de vendte seg bort fra den onde om­ verdenen og mot personlig frelse eller mot livet i den uavhengige gruppen, og dette betydde ofte at de for­ kastet muligheten for enhver kollektiv omlegging av dens verdslige ordning. Deres «politiske» energi gikk inn i mo­ ralske og religiøse kampanjer, der den mangedoblet agi­ tasjonen for utenlandsmisjonen, mot slaveri og for av­ hold. De politisk aktive og radikale sekterister i den ame­ rikanske og franske revolusjons periode tilhørte helst de eldre, tørrere og roligere dissenter- og puritanersamfunn som hadde overlevd siden 1600-tallet, de var stillestående eller til og med i utvikling mot en intellek­ tuell deisme under innflytelse av 1700-tallets rasjonalis­ me: Presbytarianere, kongregasjonalister, unitarer og kvekere. Den nye metodistiske type av sektvirksomhet var anti-revolusjonær, og Storbritannias immunitet mot revolusjon i vår periode har til og med — men med urette — blitt tilskrevet dens voksende innflytelse. Men de nye sektenes sosiale karakter stilte seg hind­ rende i veien for deres teologiske tilbaketrekking fra verden. De spredte seg lettest blant dem som stod mellom de rike og de mektige på den ene siden og det tradi-

98

sjonelle samfunns masser på den andre siden, dvs. blant dem som var i ferd med å komme seg opp til middel­ klassen, dem som var i ferd med å gå ned i et nytt proletariat og den formløse masse av små og uavhengige mennesker midt i mellom. Alle disse hadde en grunn­ leggende politisk orientering som fikk dem til å helle mot en jakobinsk eller jeffersonsk radikalisme, eller i det minste mot en moderat middelklasse-liberalisme. «Nonkonformismen» i Storbritannia og de fremtredende pro­ testantiske kirkesamfunn i U.S.A., hadde derfor en ten­ dens til å ta sin plass som politiske krefter til venstre; men blant britiske metodister ble deres grunnleggers «toryisme» først overvunnet i løpet av det halve hundre­ år med løsrivelser og indre kriser som tok slutt i 1848. Bare blant de svært fattige eller de svært vaklende fortsatte man — som opprinnelig — å tilbakevise den eksisterende verden. Men det var ofte en primitiv revo­ lusjonær forkastelse, som tok form av spådommer om tusenårsriket og verdens undergang, hvilket syntes å bli bebudet av omveltningene etter Napoleonstiden (i tråd med Apokalypsen). «Irvingittene» i Storbritannia forkyn­ te at undergangen ville komme i 1835 og 1838; William Miller, grunnleggeren av Syvende-dags adventist-samfunnet i U.S.A. forutsa at den ville komme i 1843 og 1844, og innen den tid ble han angivelig fulgt av 50 000 og støttet av 3 000 predikanter. I områder der små, stabile uavhengige gårdsbruk og mindre forretningsvirksomhet var under umiddelbart press fra veksten i en dynamisk kapitalistisk økonomi, slik som øvre deler av staten New York, var denne gjæring omkring tusenårsriket spesielt kraftig. Dens mest dramatiske produkt var sekten til De siste dagers hellige (mormoneme), grunnlagt av pro­ feten Joseph Smith, som mottok sin åpenbaring nær Palmyra, N.Y., i 1820-årene og førte sitt folk i en eksodus mot et fjerntliggende Sion som til slutt brakte dem til Utahs ørkener. Det var også blant disse grupper at det kollektive hys­ teri ved kjempemessige vekkelsesmøter hadde størst ap­ pell; det kunne enten være fordi disse gjorde deres harde og triste liv lettere («når ingen annen underholdning finnes, vil religiøse vekkelser noen ganger være en er­ statning» observerte en dame om pikene på fabrikkene i Essex)’ eller fordi den kollektive religiøse forening skap­ te et midlertidig fellesskap for desperate individer. I sin moderne form var vekkelsesvirksomhet et produkt av de amerikanske nybyggerstrøk. «Den store oppvekking» be­ gynte rundt 1800 i Appalachene med gigantiske «leirmøter» — et møte i Kane Ridge, Kentucky (1801), samlet mellom ti og tjue tusen under førti predikanter — og 99

med en grad av gjennomført ekstatisk hysteri som er vanskelig å fatte: Menn og kvinner «fikk krampetrek­ ninger», danset til utmattelse, tusenvis falt i trance, «talte i tunger» eller bjeffet som hunder. Avsides boset­ ning, barsk natur og hardt sosialt miljø, eller en kom­ binasjon av alt dette, oppmuntret slik vekkelsesvirksomhet, som ble importert til Europa av omreisende predi­ kanter. Dette førte til en proletar-demokratisk løsrivelse fra wesleyanerne (de såkalte primitive metodister) etter 1808 som særlig spredte seg blant britiske gruvearbei­ dere og småbønder i nord, blant Nordsjø-fiskere, gårds­ arbeidere og de pressede arbeiderne i hjemmeindustrien i Midlands. Slike omganger med religiøst hysteri inn­ traff periodisk gjennom hele vår periode — i Sør-Wales brøt de ut i 1807-09, 1828-30, 1839-42, 1849 og 1859'° og forklarer den store vekst i sektenes tallmessige styrke. De kan ikke tilskrives noen enkelt utløsende årsak. Noen falt sammen med perioder med akutt spenning og uro (det­ te var tilfellet for alle unntatt en av bølgene med ekstremt rask ekspansjon for wesleyanerne i vår periode), men noen ganger falt de også sammen med rask gjenreisning etter en depresjon, og av og til ble de tilskyndet av so­ siale ulykker slik som kolera-epidemier, som førte til tilsvarende religiøse fenomener i andre kristne land.III

III

På det rent religiøse plan må vi derfor se vår periode som en tid da økende verdsliggjøring og (i Europa) reli­ giøs likegyldighet kjempet mot religiøse vekkelser i de­ res mest kompromissløse, irrasjonelle og følelsesmessig tvingende form. Om Tom Paine står for én ytterlighet, står adventisten William Miller for den andre. Den åpent ateistiske mekaniske materialisme hos den tyske filoso­ fen Feuerbach (1804-72) stod i 1830-årene mot de antiintellektualistiske unge menn i «Oxford-bevegelsen» som forsvarte den bokstavelige nøyaktighet i de tidlige middelalderberetninger om helgenenes liv. Men denne tilbakevending til en utfordrende, bokstavtro, gammeldags religion hadde tre aspekter. For masse­ ne var religionen hovedsakelig en metode til å mestre det stadig tristere og mer umenneskelige undertrykkelsessamfunnet som middelklasse-liberalismen skapte: Med Marx’ ord (men han var ikke den eneste som brukte slike ord) var den «en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd .... opium for folket».11 Mer enn dette: Den forsøkte å skape sosiale og noen ganger pedagogiske

100

og politiske institusjoner i et miljø som ikke bød på noen, og blant politisk uutviklede mennesker gav den et primitivt uttrykk for deres misnøye og forhåpninger. Dens bokstavtro, følelsesmessige preg og overtro prote­ sterte både mot hele det samfunn der rasjonell bereg­ ning dominerte og mot overklassen som deformerte reli­ gionen i sitt eget bilde. For den middelklasse som kom fra slike masser, kunne religionen være en kraftig moralsk støtte, en rettferdig­ gjørelse av deres sosiale eksistens mot den massive forakt og hatefullhet fra det tradisjonelle samfunn og en driv­ kraft i deres ekspansjon. Som tilhengere av en sekt ble de frigjort fra båndene i dette samfunnet. Religionen gav deres fortjeneste en moralsk tittel som var mye fi­ nere enn den ren rasjonell egeninteresse kunne gi; den legitimerte deres hardhet overfor de under trykte; den gikk sammen med handelen for å bringe sivilisasjon til hedningene og omsetning for forretningen. For monarki og aristokrati, og faktisk for alle som var på toppen av den sosiale pyramide, innebar religionen sosial stabilitet. De hadde lært av den franske revolu­ sjon at kirken var tronens sterkeste støtte. Gudfryktige analfabeter som sør-italienerne, spanierne, tyrolerne og russerne hadde styrtet til våpnene for å forsvare sin kirke og hersker mot utlendinger, vantro og revolusjo­ nære, velsignet av og noen ganger ledet av sine prester. Gudfryktige folk som verken kunne lese eller skrive, ville leve tilfreds i den fattigdom som Gud hadde kalt dem til under herskere som forsynet hadde gitt dem, enkle, moralske, ordentlige og immune for fornuftens samfunnsnedbrytende virkninger. For konservative regjeringer etter 1815 — og hvilken regjering på det europeiske kontinent var ikke det? — var oppmuntringen til religiøse følelser og kirkene en like uomgjengelig nødvendig del av politik­ ken som organiseringen av politistasjoner og sensur, for prestene, politimennene og sensorene var nå de tre vik­ tigste støtter for reaksjonen mot revolusjon. For de fleste etablerte regjeringer var det nok at «jakobinisme» truet tronen og at kirken bevarte den. Men for en gruppe av romantiske intellektuelle og ideologer had­ de alliansen mellom trone og alter en dypere betydning: Den bevarte et gammelt, organisk, levende samfunn mot tæringen fra fornuft og liberalisme, og enkeltindividet mente at denne alliansen var et mer adekvat uttrykk for dets tragiske og vanskelige stilling enn noe av det rasjo­ nalistene hadde frembrakt. Slike rettferdiggjørelser av alliansen mellom trone og alter hadde ingen stor politisk betydning i Frankrike og England. Dette gjaldt også den romantiske søken etter en tragisk og personlig religion.

101

(Den viktigste forsker i disse dybder av menneskehjertet, dansken Søren Kierkegaard, 1813-1855, kom fra et lite land og vakte svært liten oppmerksomhet i samtiden, hans berømmelse er helt og holdent posthum.) Men i de tyske statene og i Russland, høyborger for monarkistisk reaksjon, spilte romantisk-reaksjonære intellektuelle en viss rolle i politikken som embetsmenn, som utkastgivere til manifester og programmer og som private rådgi­ vere der hvor monarken selv var mentalt ubalansert (slik som Alexander I av Russland og Frederik Wilhelm IV av Prøyssen). Men stort sett var typer som Friederich Gentz og Adam Muller ubetydelige størrelser, og deres re­ ligiøse middelalderdyrkelse (som selv Metternich hadde mistro til) var bare en lett, tradisjonalistisk gestus for å melde ankomsten til de politimenn og sensorer som kongene støttet seg til. Styrken i Russlands, Østerrikes og Prøyssens hellige allianse, som skulle holde orden i Europa etter 1815, berodde ikke på dens nominelle korstogs-mystisisme, men på den enkle bestemmelse at alle statsfiendtlige bevegelser skulle slås ned med russiske, prøyssiske eller østerrikske våpen. Dessuten var ekte konservative regjeringer tilbøyelige til å mistro alle in­ tellektuelle og ideologer, selv reaksjonære sådanne, for så snart prinsippet om tanke snarere enn lydighet var ak­ septert, var slutten i sikte. Som Friedrich Gentz (Metternichs sekretær) skrev i 1819 til Adam Muller: «Jeg fortsetter å forsvare denne påstand: «For at pressen ikke skal bli misbrukt, skal overhodet ingen ting bli trykt i de neste .... år. Punktum.» Hvis dette prinsipp kunne gjelde som en bindende regel, med noen svært få sjeldne unntak som ble autorisert av et klart overordnet tribunal, ville vi innen kort tid finne veien tilbake til Gud og sannheten.»12

Og likevel, om de anti-liberale ideologer hadde liten politisk betydning, var deres flukt fra liberalismens reds­ ler inn i en virkelig gudfryktig og organisk fortid av be­ tydelig religiøs interesse, for dette medførte en tydelig gjenoppvekking av katolismen blant følsomme unge menn fra overklassen. For var ikke selve protestantismen en direkte forløper for individualisme, rasjonalisme og li­ beralisme? Om et sant religiøst samfunn alene ville hel­ brede 1800-talls sykdom, måtte det ikke være det eneste sant kristne sammfunn fra den katolske middelalder? * *1 Russland, der den ortodokse kirkes sant kristne samfunn fremdeles blomstret, var den tilsvarende tendens mindre pre­ get av tilbakevending til fortidens ubesudlede gudfryktighet og mer av en tilflukt i de ubegrensede dybder av mystisisme som var mulig i datidens ortodoksi.

102

Som vanlig uttrykte Gentz katolisismens tiltrekning med en klarhet som ikke egner seg for emnet: «Protestantismen er den første, den virkelige, den eneste kil­ de til alle de forferdelige ulykker vi stønner under i dag. Hadde den bare begrenset seg til resonnementer, kunne og måtte vi tolerere den, for en tilbøyelighet til argumentasjon er rotfestet i den menneskelige natur. Men så snart en regje­ ring har gått med på å akseptere protestantisme som en tillatt form for religion, et uttrykk for kristendom, et men­ neskes rett, så snart en regjering har gitt den en plass i sta­ ten ved siden av, eller til og med på ruinene av, den eneste sanne kirke, blir den religiøse, moralske og politiske verdens­ orden oppløst .... Hele den franske revolusjon, og den enda verre revolusjon som er i ferd med å bryte ut over Tyskland har sprunget fra denne samme kilde.»13

Grupper av eksalterte unge menn kastet seg fra intellektets redsler inn i Romas åpne armer som ønsket dem velkommen; lidenskapelig og ubehersket sluttet de seg til sølibatet, askesens selv-tortur, kirkefedrenes skrif­ ter eller bare til det varme og estetisk tilfredsstillende kirkeritualet. Som man kunne vente, kom de fleste fra protestantiske land: De tyske romantikerne var i almin­ nelighet prøyssere. «Oxford-bevegeisen» i 1830-årene er det fenomen av denne typen som er best kjent for anglosaksiske lesere, skjønt det er typisk britisk for så vidt som bare noen av de unge fanatikerne som ga et slikt uttrykk for innstillingen ved det mest obskurantiske og reaksjonære av alle universiteter, virkelig sluttet seg til romerkirken; nevnes bør først og fremst den begavede J.H. Newman (1801-90). Resten fant et kompromiss, et hvilested som «ritualister» innen den anglikanske kirke som de hevdet var en sann katolsk kirke, og som de for­ søkte å pynte på med messedrakter, røkelse og andre pavelige vederstyggeligheter til avsky for «lavkirkelige» og «frisinnede» kirkefolk. De nye konvertittene var en gåte for de tradisjonelt katolske adelsfamiliene som tok religionen som et familiemerke, og for den masse av innvandrede irske arbeidere som mer og mer utgjorde størs­ tedelen av britisk katolisisme; deres edle iver ble heller ikke bare satt pris på hos de forsiktige og realistiske geistlige embetsmenn i Vatikanet. Men siden de kom fra utmerkede familier, og siden konversjon blant overklas­ sen gjeme kunne bebude konversjon blant lavere klasser, ble de ønsket velkommen som et oppmuntrende tegn på kirkens evne til å erobre. Men selv innen den organiserte religion — i det minste innen den romersk-katolske, protestantiske og jødiske ty­ pen — var likevel liberalismens undergravere og minerere 103

i virksomhet. Innen romerkirken var Frankrike deres viktigste aksjonsfelt, og deres viktigste størrelse var Hugues-Felicité-Robert de Lammenais som med hell be­ veget seg fra romantisk konservatisme til en revolu­ sjonær folke-idealisering som brakte ham i nærheten av sosialisme. Lammennais’ Paroles d’un Croyant (1834) skapte stor oppstandelse blant regjeringer som neppe ventet å bli stukket ned bakfra med et så pålitelig våpen i forsvaret av status quo som katolisisme, og han ble snart fordømt av Roma. Men liberal katolisisme over­ levde i Frankrike, et land som alltid er mottakelig for retninger innen kirken som er en tanke i strid med ret­ ninger i Roma. De kraftige revolusjonære strømninger i 1830- og 1840-årene trakk også i Italia noen katols­ ke tenkere med seg i virvlene, slik som Rosmini og Gioberti (1801-52), forkjemperen for et liberalt Italia samlet av paven. Men kirkens hovedmasse var sterkt og stadig sterkere anti-liberal. Protestantiske minoriteter og sekter stod selvsagt mye nærmere liberalismen, i alle fall i politikken: å være en fransk hugenott betydde i realiteten at man minst var en moderat liberal. (Guizot, Ludvig Filips statsminister, var en av dem.) Protestantiske statskirker som den ang­ likanske og de lutherske var politisk mer konservative, men deres teologier var noe mindre motstandsdyktige overfor tæringen fra bibelvitenskap og rasjonalistisk forskning. Jødene var naturligvis utsatt for den liberale strømnings fulle styrke. Deres politiske og sosiale fri­ gjøring skyldtes tross alt helt og holdent denne strøm­ ning. Kulturell assimilasjon var målet for alle frigjorte jøder. De mest ekstreme blant de progressive gav opp sin gamle religion til fordel for kristen konformisme eller agnostisisme, som far til Karl Marx og dikteren Heinrich Heine (som for øvrig oppdaget at jøder ikke slutter å være jøder — i det minste ikke for omverdenen — i det øye­ blikk de slutter å gå til synagogen). De mindre ekstreme utviklet en dempet liberal form for jødedom. Bare i de små byene fortsatte det Torah- og Talmud-dominerte livet i ghettoen praktisk talt uforandret.

104

Kapittel 13

Verdslig ideologi

«(Mr. Bentham) lager tregjenstander ved en dreibenk for treningens skyld og innbiller seg at han kan lage mennesker på samme måte. Han er ikke særlig glad i lyrikk og kan neppe trekke en moral ut av Shake­ speare. Huset hans får lys og varme ved hjelp av dampkraft. Han er en av dem som foretrekker det kunstige fremfor det naturlige på de fleste områder, og han tror at menneskeånden er allmektig. Han har stor for­ akt for den frie natur, for grønne enger og trær, og han henviser alltid til Det Nyttige i alle ting.» W. Hazlitt, The Spirit of the Age. (1825)

«Kommunistene forakter å skulle skjule sine synspunk­ ter og målsetninger. De erklærer åpent at de bare kan nå sitt mål ved å kullkaste alle eksisterende forhold med makt. La herskerklassen skjelve for en kommu­ nistisk revolusjon. Proletarene har ingenting å miste annet enn sine lenker. De har en verden å vinne. Ar­ beidere i alle land, foren dere!».. K. Marx og F. Engels Manifest for det kommunistiske parti (1848).

Når det gjelder kvantitet må vi fremdeles gi førsteplas­ sen i verden av 1789-1848 til religiøs ideologi; når det gjelder kvalitet — til verdslig ideologi. Med noen svært få unntak snakket alle tenkere av betydning i vår pe­ riode det verdslige språk — uansett deres private reli­ giøse tro. Mye av det de tenkte (og som vanlige mennes­ ker tok for gitt uten mye selvbevisst tankevirksomhet) vil bli behandlet i de mer spesielle kapitlene om vite^ skap og kunst; noe har allerede vært omtalt. Her skal vi konsentrere oss om det som tross alt var det viktigste tema som vokste fram av dobbeltrevolusjonen, samfun-

105

nets vesen og den retning det gikk i eller burde gå i. Om dette nøkkelproblem delte meningene seg i to større fraksjoner: De som godtok den retningen verden gikk i og de som ikke gjorde det; med andre ord de som trodde på fremskritt og de andre. For i en viss forstand fantes det bare en Weltanschauung av større betydning, og en rekke andre syn som uansett verdi i bunn og grunn bare var en negativ kritikk av den første: 1700-tallets trium­ ferende, rasjonalistiske, humanistiske «opplysning». Dens talsmenn trodde fullt og fast (og med rette) at men­ neskehetens historie var en stigende snarere enn en synkende eller en syklisk bevegelse. De kunne iaktta at menneskets vitenskapelige kunnskaper og tekniske kon­ troll over naturen økte dag for dag. De trodde at men­ neskenes samfunn og det enkelte individ kunne forbed­ res gjennom den samme anvendelse av fornuft og at de av historien var bestemt til å bli forbedret på denne må­ ten. På dette punkt var det full enighet mellom bor­ gerlig liberale og revolusjonære proletar-sosialister. Fram til 1789 hadde klassisk borgerlig liberalisme gitt den betydeligste og mest avanserte formuleringen av denne fremskritts-ideologien. Dens grunnleggende system hadde faktisk blitt så grundig utarbeidet i detalj på 1600- og 1700-tallet at en omtale av den knapt hører hjemme i denne boka. Det var en snever, klar og skarpt avgrenset filosofi som, slik vi kunne vente, fant sine mest rendyrkede eksponenter i Storbritannia og Frank­ rike. Den var strengt rasjonalistisk og verdslig; det vil si at den var overbevist om menneskets prinsipielle evne til å forstå alt og til å løse alle problemer ved hjelp av fornuft. Irrasjonell oppførsel og de irrasjonelle institu­ sjoner (hit hørte blant annet tradisjonalisme og all an­ nen religion enn den rasjonelle) førte til formørkelse og ikke til opplysning. Filosofisk gikk den i retning av en materialisme eller empirisme, slik det passet for en ideologi som hentet sin kraft og sine metoder fra viten­ skapen, i dette tilfelle hovedsakelig matematikken og fysikken fra 1600-tallets vitenskapelige revolusjon. Dens alminnelige oppfatning om verden og mennesket var preget av en gjennomtrengende individualisme, som skyld­ te mer til middelklasseindividenes selvbetraktning eller iakttakelsen av deres oppførsel enn til de a priori-prinsippene som den ble hevdet å bygge på, og som ble ut­ trykt i en psykologi (skjønt ordet eksisterte ennå ikke i 1789) som var et ekko av 1600-tallets mekanikk, den så­ kalte «assosiasjonisme-skolen». Kort sagt, for den klassiske liberalisme bestod den menneskelige verden av selvstendige individuelle atomer

106

med visse innebygde lidenskaper og drifter, der hver en­ kelt fremfor alt ville øke sin tilfredsstillelser makimalt og minske sin misnøye (i dette var alle like) * samtidig som han «i samsvar med naturen» ikke erkjente noen grenser for eller rett til innblanding i sin virketrang. Med andre ord, hvert menneske var «i samsvar med na­ turen» i besittelse av liv, frihet og streben etter lykke slik som den amerikanske uavhengighetserklæringen formulerte det, skjønt de mest logiske liberale tenkere foretrakk å formulere dette i et annet språk enn natur­ rettens. I løpet av denne streben etter å tilfredsstille egeninteressen fant hvert individ innen dette anarki av likeverdige konkurrenter at det var fordelaktig eller uunn­ gåelig å oppta visse forbindelser med andre individer, og dette kompleks av nyttige ordninger — som ofte ble uttrykt i en rent kommersiell terminologi som «kon­ trakt» — utgjorde samfunn og sosiale eller politiske grupper. Slike ordninger og forbindelser medførte selv­ følgelig en viss reduksjon av menneskets naturbestemte ubegrensede frihet til å gjøre hva det ville, og en av politikkens oppgaver var å redusere slik innblanding til det minst mulige. Bortsett fra slike irreduktible blodsbånd som mellom foreldre og barn, var den klassiske liberalismes «menneske» (Robison Crusoe var dets litte­ rære symbol) et sosialt dyr bare for så vidt som det eksisterte sammen med store mengder andre. Sosiale mål var derfor den aritmetiske sum av individuelle mål. Lyk­ ke (et uttrykk som voldte nesten like mye bry for dem som definerte den som for dem som strebet etter den) var hvert individs høyeste mål; størst mulig lykke for størst mulig antall var tydelig samfunnets mål. Ren utilitarisme, som ganske enkelt reduserte alle menneskelige forbindelser fullstendig til det mønster som nettopp er skissert, var i virkeligheten begrenset til svært taktløse filosofer som den store Thomas Hobbes på 1600tallet, eller til svært selvsikre forkjempere for middel­ klassen som den skole av britiske tenkere og skribenter som er knyttet til navnene Jeremy Bentham (1748-1832), James Mill (1773-1836) og fremfor alt til de klassiske politiske økonomene. Det var to grunner til dette. For det første kom en ideologi som så totalt reduserte alt unntatt fomuftsberegning i egeninteresse til «sludder på stylter» (for å bruke Benthams uttrykk), i konflikt med noen av de sterke instinktene hos middelklassen som den *Den store Thomas Hobbes argumenterte sterkt for en prak­ tisk talt fullstendig likhet mellom alle individer i alle hen­ seende unntatt «vitenskap».

107

hadde til hensikt å fremme. * Man kunne f.eks. påvise at rasjonell egeninteresse godt kunne rettferdiggjøre inn­ blanding i individets «naturlige frihet» til å gjøre som det ønsket og til å beholde hva det tjente mer enn det på noen måte var behagelig. (Thomas Hobbes, hvis ar­ beider fromt ble samlet og utgitt av britiske utilitarianere, hadde faktisk påvist at egeninteressen utelukket enhver a priorz-begrensning for statsmakten, og Bentham-tilhengerne selv kjempet — like villig som for laissez-faire — for byråkratisk statsadministrasjon der de trodde at det sikret størst lykke for størst mulig an­ tall.) De som søkte å beskytte privat eiendom og ini­ tiativ og individets frihet foretrakk følgelig ofte å gi dette «naturrettens» metafysiske sanksjon heller enn den tvilsomme sanksjon fra «nytten». I tillegg kommer at en filosofi som i den grad eliminerte moral og plikt ved å redusere dem til fornuftsberegning, meget godt kunne svekke den følelse av tingenes evige orden blant de uvitende fattige som sosial stabilitet hvilte på. Av slike grunner fikk derfor aldri utilitarianisme mo­ nopol på den liberale middelklasse-ideologi. Den frem­ skaffet de skarpeste av de radikale øksene til å hugge ned de tradisjonelle institusjoner som ikke kunne svare på de triumferende spørsmål: Er det rasjonelt? Er det nyttig? Bidrar det til størst mulig lykke for størst mulig antall? Men den var verken sterk nok til å inspirere til en revolusjon eller til å verne mot en. Det var den filo­ sofisk vage John Locke mer enn den briljante Thomas Hobbes som fortsatt var den vulgære liberalismes mest populære tenker; for han satte i det minste prinsippet om at privat eiendom skulle være uten innblanding eller angrep, som den mest grunnleggende av «natur-rettighetene». Og den franske revolusjons folk syntes det var best å forme sitt krav om fritt personlig initiativ («tout citoyen est libre d’employer ses bras, son Industrie et ses capitauz comme il juge bon et utile å lui-méme .. Il peut fabriquer ce qui lui plait et comme il lui plait»/ som en ge­ nerell naturlig rett til frihet («L’exercise des droits na*Man skal ikke gå ut fra at «egeninteresse» nødvendigvis be­ tydd en anti-sosial egoisme. Humane og sosialt innstilte utilitarianere hevdet at de tilfredsstillelsene som individet søk­ te å gjøre så store som mulig, inkluderte, eller med den rette utdannelse kunne inkludere, «menneskekjærlighet», dvs. trangen til å hjelpe sine medmennesker. Poenget var at dette ikke var en moralsk plikt eller en side av sosial eksi­ stens, men noe som gjorde individet lykkelig. «Interesse er ikke annet enn det enhver av oss betrakter som nødvendig for lykken,» hevder dTIolbach i sin bok Systéme de la Nature I, s. 268.

108

turels de chaque homme n’a de bornes que celles qui assurent aux autres membres de la société la jouissance des mémes droits»)2 I sin politiske tenkning dreide klassisk liberalisme der­ for bort fra den dristighet og hardhet^ som gjorde den til en så sterk revolusjonær kraft. I sin økonomiske tenk­ ning var den derimot mindre hemmet; delvis fordi mid­ delklassens tillit til kapitalismens seier var langt større enn tilliten til borgerskapets seier over eneveldet eller over den uvitende gemene hop, og delvis fordi den klassiske oppfatningen av naturen og menneskets naturlige til­ stand utvilsomt passet mye bedre for den spesielle mar­ kedssituasjonen enn for menneskehetens situasjon i sin alminnelighet. Følgelig danner klassisk politisk økonomi ved siden av Thomas Hobbes det mest imponerende in­ tellektuelle monument over liberal ideologi. Dens stor­ hetstid faller noe tidligere enn det tidsrom denne boka tar for seg. Utgivelsen av Adam Smiths (1723-90) Wealth of Nations i 1776 markerer dens begynnelse; den når sitt høydepunkt med David Ricardos (1772—1823) Principles of Political Economy i 1817 og begynner sitt forfall eller sin forandring omkring 1830. Men i en vulgærversjon fortsatte den å vinne tilhengere blant forret­ ningsmenn gjennom hele vår periode. Det sosiale argument for Adam Smiths politiske øko­ nomi var både elegant og oppmuntrende. Det er en kjens­ gjerning at menneskeheten i sitt innerste vesen bestod av suverene individer med en bestemt psykologisk be­ skaffenhet som arbeidet for egne interesser i konkur­ ranse med hverandre. Men det kunne påvises at når disse virksomheter fikk utfolde seg så langt som mulig uten kontroll, frembrakte de ikke bare en «naturlig» so­ sial orden (til forskjell fra den kunstige orden som ble pålagt av aristokratiske tradisjonelle interesser, obskurantisme, tradisjon eller uvitende innblanding), men den raskest mulige økning i «Nasjonenes velstand», dvs. kom­ fort og velvære, og derfor lykke, for alle mennesker. Grunnlaget for denne naturlige orden var en sosial ar­ beidsdeling. Det kunne vitenskapelig bevises at eksisten­ sen av en kapitalistklasse som eide produksjonsmid­ lene, var til fordel for alle, inkludert klassen av arbei­ dere som leide seg selv ut til medlemmene av kapitalistklassen, akkurat som det kunne vitenskapelig bevises at både Storbritannias og Jamaicas interesser var best tjent med at den ene produserte fabrikkvarer og den andre råsukker. For økningen i nasjonenes velstand gikk fremover gjennom det eiendomsbesittende private initia­ tiv og gjennom kapitalakkumulasjon, og det kunne på­ vises at enhver annen metode for økonomisk vekst ville 109

bremse eller stoppe den. Den store økonomiske ulikhet i samfunnet som uunngåelig ble et resultat av men­ neskenaturens virksomhet, var for øvrig ikke uforenlig med den naturlige likestilling for alle mennesker eller med rettferdighet. For helt bortsett fra at det sikret selv den fattigste et^iv som var bedre enn det han ellers ville ha hatt, så var det grunnlagt på den mest likestilte av alle forbindelser, nemlig bytte av ekvivalente verdier på markedet. Som en moderne forsker har formulert det: «Ingen var avhengig av andres veldedighet; i bytte for noe man fikk fra en annen gav man tilsvarende igjen. Dessuten ville de naturlige krefters frie spill vir­ ke destruktivt på alle standpunkter som ikke bygde på bidrag til det felles gode.»3 Fremskritt var derfor like «naturlig» som kapitalisme. Hvis man fjernet de kunstige hindringer som fortiden hadde reist, ville fremskritt uunngåelig finne sted; og det var innlysende at fremgang for produksjonen gikk hånd i hånd med fremgang for kunst, vitenskap og sivilisasjo­ nen i sin alminnelighet. Dette bør ikke oppfattes dithen at de som hevdet slike syn utelukkende var talsmenn for forretningsmenns kapitalinteresser. De var mennesker som trodde, med betydelig historisk berettigelse, at veien fremover for menneskeheten gikk gjennom kapitalisme. Styrken i dette optimistiske syn hvilte ikke bare på det man trodde var en ugjendrivelig evne til å gi deduk­ tive bevis for de økonomiske læresetninger, men på den åpenbare fremgang for 1700-tallets kapitalisme og sivi­ lisasjon. Og omvendt så begynte det hele å vakle ikke bare fordi Ricardo oppdaget motsigelser innen systemet som Smith hadde oversett, men fordi de reelle økono­ miske og sosiale resultater av kapitalisme viste seg å være mindre lykkelige enn man hadde spådd. Politisk økonomi i første halvdel av 1800-tallet ble mer den «dyst­ re» vitenskap enn den rosenrøde. Naturligvis kunne man fortsatt hevde at nøden til de fattige som (slik Malthus slo fast i det berømte Essay on Population, 1798) var dømt til å holde seg i live på sultegrensen, eller som (slik Ricardo slo fast) led på grunn av mekanisering av produksjonen, * fremdeles utgjorde den størst mulige lykke for størst mulig antall, bare at denne lykke tilfel­ digvis var så mye mindre enn man kunne ha håpet. Men så vel slike kjensgjeminger som de tydelige vanskelig*Den oppfatning som arbeiderklassen heller til om at bruken av maskiner ofte er ufordelaktig for deres interesser, er ikke grunnet på fordommer og uriktighet, men er overensstem­ mende med de korrekte prinsipper for politisk økonomi.» Principles, s. 383.

110

hetene for kapitalistisk ekspansjon i perioden fra om­ kring 1810 til 1840-årene la en demper på optimismen og stimulerte kritisk granskning, særlig når det gjaldt distri­ busjonen i motsetning til produksjonen som mest hadde opptatt Smiths generasjon. David Ricardos politiske økonomi, et mesterstykke i deduktiv strenghet, brakte derfor mange skurrende ele­ menter inn i den naturlige harmoni som tidligere øko­ nomer hadde satset på. Den understreket til og med, ad­ skillig mer enn Smith hadde gjort, visse faktorer som kunne ventes å stoppe maskinen for økonomisk vekst ved å svekke dens viktigste drivkraft, slik som profittratens tendens til å synke. Dessuten la han fram den grunnleggende arbeidsverdilæren, som bare trengte en liten omdreining for å vris til et vektig argument mot kapitalismen. Men ikke desto mindre var hans tekniskp mesterskap som tenker og hans lidenskapelige støtte for de praktiske mål som de fleste britiske forretningsmenn gikk inn for — frihandel og fiendtlighet overfor gods­ eiere — til hjelp for å gi klassisk politisk økonomi en enda tryggere plass i liberal ideologi enn før. I alt vesent­ lig var stormtroppene for britisk middelklassereform i tiden etter Napoleonskrigene væpnet med en blanding av Bentham-utilitarisme og Ricardo-økonomi. Smiths og Ricardos sentrale arbeid, med god støtte fra britisk in­ dustri og handel, gjorde i sin tur at politisk økonomi i hovedsaken ble en britisk vitenskap, mens de frans­ ke økonomer (som i det minste hadde delt lederplas­ sen på 1700-tallet) ble redusert til å spille biroller som forløpere eller hjelpetropper, og de ikke-klassiske øko­ nomer fikk spille rollen som spredte snikskyttere. Dess­ uten gjorde de denne vitenskap til et viktig symbol på liberal fremgang. Brasil opprettet et professorat i emnet i 1808 — lenge før Frankrike — bekledd av en av Adam Smiths populariserende tilhengere, J.B. Say (den ledende franske økonom), og utilsitarianer — anarkisten William Godwin. Argentina hadde knapt blitt uavhengig da det nye universitetet i Buenos Aires i 1823 begynte å under­ vise i politisk økonomi på grunnlag av de allerede over­ satte arbeidene til Ricardo og James Mill; men ikke før Cuba som fikk sitt første professorat så tidlig som i 1818. Det faktum at latin-amerikanske herskeres reelle øko­ nomiske atferd vakte hårreisende forferdelse blant euro­ peiske finansfolk og økonomer, spilte ingen rolle for de­ res beundring for økonomisk ortodoksi. Som vi har sett var den liberale ideologi i politikken verken så sammenhengende eller så konsistent. Teore­ tisk var den fortsatt delt mellom utilitarisme og nye ver­ sjoner av de eldgamle doktriner om naturlov og natur-

111

rett, der det siste var mest fremtredende. I sitt prak­ tiske program var den fortsatt splittet mellom en tro på det folkelige styre eller flertallsstyre, som hadde lo­ gikken på sin side og også gjenspeilte det faktum at det som egentlig førte til revolusjoner, ikke var middelklas­ sens diskusjoner, men mobiliseringen av massene, * og den mer alminnelig utbredte tro på et styre av en eiendomsbesittende elite — dvs. splittet mellom «radikalisme» og «whigisme» for å bruke de britiske uttrykkene. For hvis styret virkelig var folkelig, og hvis flertallet virke­ lig hadde makten (dvs. hvis minoritetsinteressene ble ofret for flertallet, hvilket var logisk uunngåelig), kun­ ne man da stole på at det reelle flertall — «de tallrikeste og fattigste klasser»4 — ville trygge friheten og gjennom­ føre fornuftens krav, eller nærmere bestemt (for det var innlysende at de to falt sammen) gjennomføre program­ met til de middelklasse-liberale? Før den franske revolusjon var den viktigste årsak til bekymring i så henseende uvitenheten og overtroen blant de fattige arbeiderne som bare så altfor ofte var under prestens eller kongens herredømme. Revolusjonen selv innførte en ny fare for et venstrerettet, anti-kapitalistisk program, slik det var implisitt (og noen har hevdet ekspli­ sitt) i visse sider av det jakobinske diktatur. Moderate whiger i utlandet observerte ivrig denne fare: Edmund Burke, med en økonomisk ideologi som var ren «AdamSmithisme»,5 trakk seg i sin politikk tilbake til en åpent irrasjonalistisk tro på tradisjonenes dyder, kontinuitet og langsom organisk vekst, hvilket siden den gang har vært den teoretiske grunnpilar i konservatismen. Prak­ tiske liberale på kontinentet vek tilbake for politisk demokrati og foretrakk et konstitusjonelt monarki med eiendomsbetinget stemmerett eller, om galt skulle være, ethvert gammeldags enevelde som garanterte deres in­ teresser. Etter 1793-94 var det bare et ekstremt misfor­ nøyd borgerskap, eller et ekstremt selvsikkert som det britiske, som med James Mill var beredt til å stole på sin egen evne til å bevare en permanent støtte fra de fattige arbeiderne selv i en demokratisk republikk. Den sosiale misnøye, revolusjonære bevegelser og so­ sialistiske ideologier i tiden etter Napoleon forsterket dette dilemma, og revolusjonen i 1830 gjorde det akutt. Liberalisme og demokrati syntes å være mer motstandere *Condorcet (1743-94), hvis tenkning kan tjene som et kom­ pendium av opplyste borgerlige holdninger, gikk etter Bastillens fall fra å tro på begrenset stemmerett til å tro på demokrati, men med betydelige sikkerhetsforanstaltninger for individet og for minoritetene.

112

enn allierte; den franske revolusjons trippel-slagord, fri­ het, likhet og broderskap, syntes å uttrykke mer en mot­ setning enn en kombinasjon. Det var vel ikke unaturlig at dette viste seg tydeligst i revolusjonens hjemland, Frankrike. Alexis de Tocqueville (1805-59), som viet et bemerkelsesverdig skarpt intellekt til analysen av de iboende tendenser i amerikansk demokrati (1835) og se­ nere til analyser av tendenser i den franske revolusjon, er den som har overlevd best blant demokratiets mode­ rate liberale kritikere i denne perioden; eller snarere har han vist seg å være spesielt egnet for moderate liberale i den vestlige verden siden 1945. Det er kanskje ikke unaturlig i lys av hans maksime: «Fra 1700-tallet flyter det, som fra samme kilde, to elver. Én bringer mennesker til frie institusjoner, den andre til enevoldsmakt.»6 Også i Storbritannia står James Mills trauste tillit til et bor­ gerlig ledet demokrati i skarp kontrast til sønnen John Stuart Mills (1806-73) iver etter å verne minoritetenes rettigheter overfor majoritetene som dominerer denne storsinnede, men bekymrede tenkers On Liberty (1858).

II Mens den liberale ideologi på denne måten mistet sin opprinnelige overbevisende slagkraft — noen liberale be­ gynte til og med å tvile på at fremskritt var uunngåelig eller ønskelig — var det en ny ideologi, sosialismen, som reformulerte de gamle 1700-talls-sannhetene. Dens fas­ te grunnvoll var fornuft, vitenskap og fremskritt. Sosia­ listene fra vår periode atskilte seg fra de forkjempere for et idealsamfunn med felles eiendom som periodevis bry­ ter fram i litteraturen opp igjennom historien, i det at de uten forbehold godtok den industrielle revolusjon som skapte selve muligheten for moderne sosialisme. Grev Claude de Saint-Simon (1760-1825) er tradisjonelt regnet som den «utopiske sosialist»-pionér til tross for at hans tenkning innehar en noe mer ubestemmelig posisjon, og han var først og fremst apostelen for «industrialisme» og «industrialister» (to av hans egne orddannelser). Hans disipler ble sosialister, dristige teknologer, finansmenn og industriherrer, eller begge deler i tur og orden. Saintsimonismen inntar en merkelig plass i historien om både kapitalistisk og anti-kapitalistisk utvikling. Robert Owens (1771-1858) var selv en svært fremgangsrik foregangs­ mann i bomullsindustrien i Storbritannia, og sin trygg­ het på muligheten til et bedre samfunn hentet han ikke bare fra sin faste tro på menneskelig utviklingsevne gjennom samfunnet, men også fra den synlige dannelsen

113

av et samfunn med potensiell overflod som skyldtes den industrielle revolusjon. Frederick Engels var også i bomullsbransjen, skjønt mot sin vilje. Ingen av de nye sosialistene ønsket å skru den sosiale utvikling tilbake til tross for at mange av deres etterfølgere ønsket det. Selv Charles Fourier (1772-1837), den siste sangviniker blant sosialismens fedre, hevdet at løsningen snarere lå utenfor og hinsides industrialismen enn før den. Selve argumentene for klassisk liberalisme kunne dess­ uten lett bli — og ble — vendt mot det kapitalistiske samfunnet som de hadde hjulpet til med å bygge opp. Lykke var virkelig, som Saint-Just sa, «en ny idé i Eu­ ropa»;’ men ingen ting var lettere enn å se at den største lykken for størst mulig antall som man så tydelig ikke greide å oppnå, var lykken for de fattige arbeiderne. Det var heller ikke vanskelig å atskille, som William Godwin, Robert Owen, Thomas Hodgskin og andre av Benthams beundrere gjorde, lykkejaget fra forutsetningene for en selvgod individualisme. «Det primære og nødven­ dige mål for hele tilværelsen er å være lykkelig,» skrev Owen,8 «men lykke kan ikke oppnås individuelt; det er nytteløst å vente isolert lykke; alle må ta del i denne, for ellers vil de aldri finne noen lykke.» Viktigere er det at den klassiske politiske økonomi i sin utforming av Ricardo kunne vendes mot kapitalismen; et faktum som førte til at middelklasse-økonomer etter 1830 så på Ricardo med bekymring eller til og med til at de betraktet ham, med amerikaneren Carey (1793-1879), som inspirasjonskilden for agitatorer og samfunnsstor­ mere. Hvis arbeid var kilden til all velstand slik som politisk økonomi hevdet, hvorfor levde da størsteparten av disse velstandsprodusenter i den ytterste elendighet? Fordi, som Ricardo påviste — skjønt han likte ikke helt å trekke konklusjonene av sin teori — kapitalistene til­ egnet seg i form av fortjeneste det overskudd som ar­ beideren fremskaffet ut over det han fikk tilbake som lønnen. (Det faktum at godseierne også tilegnet seg en del av dette overskuddet, hadde ingen vesentlig betyd­ ning for saken.) Det faktiske forhold var at kapitalisten utbyttet arbeideren. Det gjenstod bare å greie seg uten kapitalister og derved avskaffe utbytting. En gruppe av Ricardianske «arbeidsøkonomer» stod fram i Storbritan­ nia for å utvikle analysene og påpeke moralen. Om kapitalismen virkelig hadde oppnådd det som ble ventet av den i de optimistiske tider med politisk øko­ nomi, ville slik kritikk ikke ha vunnet gjenklang. I mot­ setning til hva som ofte er antatt, er det blant de fattige få revolusjoner i oppgangstider. Men i den perioden da sosialismen tok form, dvs. mellom utgivelsen av Robert

114

Owens New View of Society (1813-14)’ og Det kommu­ nistiske manifest (1848), var depresjon, synkende kontantlønninger, stor teknologisk arbeidsløshet og tvil om det økonomiske systems fremtidige ekspansjonsutsikter bare så altfor påtrengende. * Kritikerne kunne derfor ikke bare feste seg ved det økonomiske systems urettferdig­ het, men ved dets svakheter, dets «indre motsigelser». Øyne skjerpet av antipati kunne dermed oppdage de innebygde sykliske svingninger eller «kriser» i kapita­ lismen (Sismondi, Wade, Engels) som tilhengerne overså og hvis mulighet faktisk ble benektet i en «lov» som knytter seg til navnet J.B. Say (1767-1832). De kunne neppe unngå å se at den stadig mer ujevne fordeling av nasjonalinntektene i denne perioden («de rike ble rikere og de fattige fattigere») ikke var en tilfeldighet, men et resultat av systemets virksomheter. Kort sagt, de kunne påvise at kapitalismen ikke bare var urettferdig, men at den syntes å virke dårlig, og i den utstrekning den vir­ ket, så den ut til å gi resultater som var helt andre enn dem forkjemperne hadde forutsagt. Hittil talte de nye sosialistene for sin sak bare ved å presse argumentene for klassisk fransk-britisk libera­ lisme lenger enn borgerlig-liberale var villige til å gå. Det nye samfunnet som de gjorde seg til talsmenn for, gikk heller ikke nødvendigvis bort fra det tradisjonelle grunnlag for det klassiske humanistiske og liberale ideal. En verden der alle var lykkelige, der hvert individ helt og fritt realiserte sine egne muligheter, der frihet hers­ ket og der regjering gjennom tvang var forsvunnet, var det høyeste mål for både liberale og sosialister. Det som skiller de ulike medlemmene i den ideologiske familien som nedstammer fra humanisme og opplysningstid, libe­ ral, sosialist, kommunist eller anarkist, er ikke det milde anarki som er utopien for dem alle, men metoden for å oppnå denne utopi. Men på dette punkt skilte sosialismen lag med den klassiske liberale tradisjon. Først og fremst brøt sosialismen radikalt med det libe­ rale postulat at samfunnet bare var en samling eller kom­ binasjon av individuelle atomer, og at dets drivkraft var disses egeninteresse og konkurranse. I og med at de gjorde dette, gikk sosialistene tilbake til den eldste av alle ideologiske tradisjoner i menneskeligheten, nemlig troen på at mennesket fra naturen er et samfunnsvesen. Det er naturlig at mennesker lever sammen og hjelper hverandre. Samfunnet var ikke en nødvendig, men bekla­ gelig innskrenkning av menneskets ubegrensede naturrettighet til å gjøre som det ville, men bakgrunnen for *Selve ordet «sosialisme» ble laget i 1820-årene.

115

dets liv, lykke og særegne personlighet. Adam Smiths idé om at utvekslingen av like verdier på markedet på en eller annen måte sikret sosial rettferd, slo dem som enten ufattelig eller umoralsk. De fleste vanlige mennes­ ker hadde disse synspunktene selv om de ikke kunne uttrykke dem. Mange av kapitalismens kritikere reagerte mot den åpenlyse «umenneskeliggjøringen» av det borger­ lige samfunn (det tekniske uttrykket «fremmedgjøring» som hegelianere og den tidlige Marx brukte, gjenspeiler den eldgamle oppfatningen av at samfunnet er menneskets «hjem» og ikke bare stedet for det uavhengige individs virksomheter) ved å skylde på hele gangen i sivilisa­ sjon, rasjonalisme, vitenskap og teknologi. De nye so­ sialistene — til forskjell fra revolusjonære av den eldre håndverkertypen som dikteren William Blake og Jean Jacques Rousseau — passet godt på å ikke gjøre dette. Men de delte ikke bare det tradisjonelle ideal om sam­ funnet som menneskets hjem, men også den eldgamle oppfatningen om at før opprettelsen av klassesamfunn og eiendom, hadde menneskene på et eller annet vis levd i harmoni; en oppfatning som Rousseau uttrykte ved å idealisere det primitive menneske og som mindre for­ finede radikale brosjyreskribenter uttrykte ved myten om det engang frie og broderlige folk som ble erobret av fremmende herskere — sakserne av normannerne, galler­ ne av teutonene. «Den geniale ånd,» sa Fourier, «må gjen­ oppdage veiene for denne primitive lykke og tilpasse den til forholdene med moderne industri.»10 Primitiv kom­ munisme strakte seg ut over hundreåret eller over ose­ anene for å fremskaffe en modell for fremtidens kom­ munisme. For det annet gikk sosialismen inn for en argumenta­ sjon som ikke hadde vært særlig påaktet av den klassiske liberale tradisjon, selv om den ikke var helt utenfor dens rekkevidde: den evolusjonære og historiske. For de klas­ siske liberale og ikke minst for de tidligste moderne sosia­ lister var deres forslag naturlige og rasjonelle, til for­ skjell fra det kunstige og irrasjonelle samfunn som uvi­ tenhet og tyranni hittil hadde påtvunget verden. Nå som opplysningens fremskritt hadde vist menneskene hva som var rasjonelt, gjenstod det bare å feie bort de hindrin­ gene som stod i veien for at den sunne fornuft kunne vinne fram. De «utopiske» sosialister (Saint-Simon-tilhengere, Owen, Fourier osv.) var ofte fast overbeviste om at sannheten bare kunne utropes, for så øyeblikkelig å få tilslutning fra alle mennesker med utdannelse og for­ nuft. Denne overbevisningen var så sterk at de i be­ gynnelsen begrenset sine anstrengelser for å realisere sosialismen til en propaganda rettet først og fremst mot

116

de innflytelsesrike klasser — de arbeidere som utvilsomt ville ha nytte av den, var dessverre en uvitende og til­ bakestående gruppe — og de begrenset seg til å danne det som på en måte var forsøksanlegg for sosialisme, nemlig kommunistkolonier og kooperative tiltak, for det meste i nye områder i Amerika der ingen tradisjoner med historisk tilbakeståenhet stod i veien for mennes­ kenes fremmarsj. Owens New Harmony var i Indiania; U.S.A. hadde noe sånt som 34 importerte eller hjemmeavlede Fourier-«Phalanxes» og tallrike kolonier som var inspirert av den kristne kommunisten Cabet og andre. Saint-simonistene var mindre henfalne til samfunnseksperimenter, men gav aldri opp å lete etter en opplyst despot som kunne gjennonføre deres forslag, og en tid trodde de å ha funnet ham i den merkelige skikkelsen til Muhammed Ali, Egypts hersker. Dette klassisk rasjonalistiske argument for det gode samfunn hadde i seg et element av historisk evolusjon; for en fremskrittsideologi innebærer en evolusjonsideologi, muligens en ideologi om uunngåelig utvikling gjen­ nom historiske stadier. Men det var ikke før Karl Marx (1818-83) overførte tyngdepunktet i argumentasjonen for sosialismen fra dens fornuftsmessige berettigelse el­ ler ønskelighet til dens historiske nødvendighet, at so­ sialismen fikk sitt mest fryktinngytende intellektuelle våpen, som ennå i dag frembringer polemiske angrep. Marx avledet sin argumentasjonslinje fra en kombina­ sjon av de fransk-britiske og tyske ideologiske tradi­ sjoner (engelsk politisk økonomi, fransk sosialisme og tysk filosofi). For Marx hadde det menneskelige sam­ funn uunngåelig brutt den primitive kommunisme opp i klasser; det menneskelige samfunn utviklet seg uunn­ gåelig gjennom en rekke av klassesamfunn; hvert av disse var i sin tid «progressivt» til tross for sine urettferdigheter; hvert av dem inneholdt «indre motsigelser» som på et visst punkt gjorde at dette samfunnet ble en hindring for videre fremskritt og som fremkalte kref­ tene for dets overskridelse. Kapitalismen var det siste system i denne rekken. Marx gjorde mer enn bare å angri­ pe det; han brukte all sin verdensrystende veltalenhet til å utbasunere kapitalismens historiske ytelser. Men det kunne påvises ved hjelp av politisk økonomi at ka­ pitalismen inneholdt indre motsigelser som uunngåelig gjorde at den ved et visst punkt ble en hindring for vi­ dere fremskritt og som ville styrte den ut i en krise den ikke kunne komme ut av. Kapitalismen skapte dess­ uten uunngåelig (hvilket også kunne påvises gjennom po­ litisk økonomi) sine egne banemenn, proletariatet, hvis antall og misnøye måtte vokse mens konsentrasjonen

117

av økonomisk makt på færre og færre hender gjorde ka­ pitalismen mer sårbar overfor angrep. Den proletariske revolusjon måtte derfor uunngåelig styrte den. Men det kunne også påvises at det sosiale system som tilsvarte arbeiderklassens interesser, var sosialisme eller kommu­ nisme. Slik som kapitalismen hadde vunnet fram, ikke bare fordi den var mer rasjonell enn føydalismen, men på grunn av borgerskapets sosiale styrke, slik ville også sosialismen vinne fram på grunn av arbeidernes uunn­ gåelige seier. Det var tåpelig å tro at sosialismen var et evig ideal som menneskene kunne ha realisert på Lud­ vig 14.s tid om de hadde vært intelligente nok. Sosialis­ men var et bam av kapitalismen. Den kunne ikke en­ gang ha blitt formulert på en adekvat måte før den om­ formingen av samfunnet som skapte forutsetningene for den. Men så snart forutsetningene var der, var seieren sikker, for «menneskeheten gir alltid seg selv bare slike oppgaver som den kan løse».11

II Sammenlignet med disse relativt sammenhengende fremskrittsideologier, fortjener de ideologier som uttrykte motstand mot fremskritt, knapt betegnelsen tankesystemer. De var snarere holdninger som manglet en over­ ordnet intellektuell metode, og som støttet seg til sin skarpe innsikt i det borgerlige samfunns svakheter og til den urokkelige overbevisning om at det var mer i livet enn liberalismen gav rom for. Følgelig krever de re­ lativt liten oppmerksomhet. Hovedpunktet i deres kritikk var at liberalismen brøt ned den sosiale orden eller det samfunn som mennesket hittil hadde betraktet som en livsnødvendighet, og at det ble erstattet med et uholdbart anarki der alle kon­ kurrerte mot alle («redde seg den som kan») og med umenneskeliggjøringen på markedet. Konservative og re­ volusjonære anti-progressive, som her representerte hen­ holdsvis rik og fattig, var på dette punkt tilbøyelige til å være enige også med sosialistene, slike konvergerende synspunkter var svært tydelige blant romantikerne (se kapittel 14) og som frembrakte slike merkelige kompendier som «Torydemokrati» eller «Føydalsosialisme». Kon­ servative hadde en tendens til å identifisere den ideelle sosiale orden — eller så nær den ideelle som det var praktisk mulig å gjennomføre, for de sosiale ambi­ sjoner hos dem som sitter trygt i det er alltid mye mer beskjedne enn hos de fattige — med et hvilket som helst regime som var truet av dobbeltrevolusjonen eller med et eller annet spesielt forhold fra fortiden, f.eks. middel-

118

aldersk føydalisme. Naturligvis understreket de også ele­ mentet av «orden» i den, for det var denne orden som vernet dem som var på øverste trinn i det sosiale hierar­ ki mot dem som var på de laveste. Som vi har sett, tenkte de revolusjonære heller på en eller annen mer fjernt­ liggende gyllen tid i fortiden da alt hadde gått bra for folk, for ikke noe samtidig samfunn er noen gang vir­ kelig tilfredsstillende for den fattige. Og de understreket mer den gjensidige hjelp og samfunnsfølelse i en slik tid enn dens «orden». Ikke desto mindre var begge parter enige i at på vik­ tige punkter hadde det gamle regime vært eller var bedre egnet enn det nye. I det gamle hadde Gud gjort dem høy eller lav og ordnet deres stender, hvilket til­ fredsstilte de konservative, men han la også plikter på de høyerestående (om enn lette og dårlig oppfylte). Men­ nesker ble ulikt vurdert som mennseker, men de var ikke handelsvarer som ble vurdert på markedet. Frem­ for alt levde de sammen i tette nettverk av sosiale in­ stitusjoner og forpliktelser som rettesnor. Utvilsomt tenk­ te Mettemichs sekretær Gentz og den britiske radikale demagog og journalist William Cobbett (1762-1835) på svært forskjellige middelalderske idealer, men begge an­ grep reformasjonen som de hevdet hadde introdusert prinsippene for det borgerlige samfunn. Og selv Frederick Engels, en av dem som trodde mest helhjertet på fremskritt, tegnet et særdeles idyllisk bilde av det gamle 1700-tallssamfunnet som den industrielle revolusjon had­ de revet opp. Siden de anti-progressive tenkerne ikke hadde noen sammenhengende utviklingsteori, var det vanskelig for dem å slå fast hva det var som hadde «sviktet». Deres mest populære synder var fornuften, eller mer spesielt 1700-tallets rasjonalisme som på tåpelig og ugudelig vis forsøkte å blande seg bort i saker som var alt for vanske­ lige for menneskelig forstand og organisasjon: Samfunn kunne ikke planlegges slik som maskiner. «Det ville ha vært bedre å glemme en gang for alle,» skrev Burke, «denne encyclopédie og hele gruppen av økonomer, og å vende tilbake til de gamle regler og prinsipper som opp til nå har gjort fyrster store og nasjoner lykkelige.»12 In­ stinkt, tradisjon, religiøs tro, «menneskelig natur», og «sann» i motsetning til «usann» fornuft ble stilt opp — avhengig av tenkerens intellektuelle tilbøyelighet — mot systematisk rasjonalisme. Men fremfor alt skulle rasjonalismens overvinner bli historien. For om konservative tenkere ikke hadde noen forstå­ else for historisk fremskritt, så hadde de en meget klar forståelse av forskjellen mellom samfunn som var formet

119

og stabilisert naturlig og gradvis gjennom historien, og de som var etablert plutselig gjennom «kunstgrep». Om de ikke kunne forklare hvordan historiske klær var sydd, og faktisk nektet at de var det, så kunne de på en be­ undringsverdig måte forklare hvor behagelige de ble etter lang tids bruk. Den mest alvorlige intellektuelle anstren­ gelse innen den anti-progressive ideologi gikk til histo­ risk analyse og rehabilitering av fortiden, utforskningen av kontinuitet i motsetning til revolusjon. Dens viktigste talsmenn var derfor ikke de underlige franske emigran­ tene slik som De Bonald (1753-1840) og Joseph De Maistre (1753-1821), som forsøkte å rehabilitere en død for­ tid, ofte med rasjonalistiske argumenter på grensen til galskap selv om deres mål var å etablere irrasjonalismens dyder, men menn som Edmund Burke i England og den tyske «historiske skole» av jurister som legitimerte det stadig eksisterende gamle regime gjennom dets his­ toriske kontinuitet. IV

Det gjenstår å behandle en gruppe av ideologier som på en merkelig måte balanserte mellom de progressive og de anti-progressive, eller sosialt uttrykt, mellom den industrielle borgerlige og proletaren på den ene siden og de aristokratiske, merkantile klasser og de føydale mas­ sene på den andre. Deres viktigste støtter var de radi­ kale «småfolk» i Vest-Europa og U.S.A. og de beskjedne middelklasser i Mellom- og Sør-Europa, komfortabelt, men ikke helt tilfredsstillende anbrakt innenfor rammen av et aristokratisk og monarkisk samfunn. Begge grupper trodde på en måte på fremskritt. Ingen av dem var for­ beredt på å følge det så langt som til dets logiske libe­ rale eller sosialistiske konklusjoner; de første fordi dis­ se ville ha dømt de små håndverkere, butikkinnehavere, gårdbrukere og forretningsmenn til å bli omformet til enten kapitalister eller arbeidere, de siste fordi de var for svake og etter erfaringen med jakobinsk diktatur for skremte til å utfordre sine fyrsters makt — de var også i mange tilfeller disse fyrsters tjenestemenn. Synspunk­ tene til begge disse gruppene kombinerte derfor liberale (og i det første tilfelle underforstått sosialistiske) kom­ ponenter med anti-liberale, progressive med anti-pro­ gressive komponenter. Denne grunnleggende kompliser­ te og selvmotsigende holdning gav dem dessuten mulig­ het til å få en dypere innsikt i samfunnets natur enn både liberale progressive og anti-progressive. Den tvang dem inn i dialektikken.

120

Den viktigste tenker (eller snarere intuitive geni) i denne første gruppen av småborgerlige radikale var alle­ rede død i 1789: Jean Jacques Rousseau. Han balanserte mellom ren individualisme og overbevisningen om at mennesket bare er seg selv i et fellesskap, mellom idealet om et stat grunnlagt på fornuft og mistanken overfor fornuft i motsetning til «følelse», mellom erkjennelsen om at fremskritt var uunngåelig og vissheten om at det ødela det «naturlige» primitive menneskes harmoni, og han uttrykte ved dette både sitt eget personlige dilem­ ma og dilemmaet for klasser som verken kunne aksep­ tere fabrikkeiernes liberale sannheter eller proletarenes sosialistiske. Vi trenger ikke å gå i detalj om synspunk­ tene til denne ubehagelige, nevrotiske, men — dessverre — store mann, for det var ingen spesiell Rousseau-skole innen tenkning eller politikk, unntatt Robespierre og jakobinerne fra år II. Hans intellektuelle innflytelse var gjennomtrengende og sterk, særlig i Tyskland og blant romantikerne, men det var ikke innflytelsen fra et sy­ stem, men fra en holdning og en lidenskap. Hans inn­ flytelse blant radikale småfolk og småborgere var også enorm, men den var fremherskende kanskje bare blant de mest forvirrede, slik som Mazzini og nasjonalister av hans type. Vanligvis smeltet den sammen med langt mer ortodokse bearbeidelser av 1700-talls-rasjonalisme, slik som Thomas Jeffersons (1743-1826) og Thomas Paines (1737-1809). Nyere akademiske moteretninger har hatt en tilbøyelig­ het til å misforstå ham grovt. De har latterliggjort den tradisjon som sidestilte ham med Voltaire og encyclopedistene som en foregangsmann for opplysningstiden og revolusjonen, bare fordi han kritiserte dem. Men de som var påvirket av ham den gang, så på ham som en del av opplysningstiden, og de som trykte opp igjen hans arbeider i små radikale trykkerier tidlig på 1800-tallet, gjorde dette automatisk sammen med Voltaire, dTIolbach og de andre. Nyere liberale kritikere har angrepet ham som stamfar til det «totalitære» venstrestyre. Men han øvde faktisk overhodet ingen innflytelse på hovedtradisjonen for moderne kommunisme og marxisme. * Hans typiske etterfølgere var gjennom hele vår periode og se­ nere småborgerlige radikale inspirert av jakobinere, Jefferson eller Mazzini: de trodde på demokrati, nasjonalis­ me og en stat av økonomisk selvstendige med likelig for­ *1 løpet av nesten førti års korrespondanse medom Marx og Engels ble han nevnt bare tre ganger, tilfeldig, og heller nega­ tivt. Men en passant påskjønte de hans dialektiske metode som foregrep Hegels.

121

deling av eiendom og en viss velferdsvirksomhet. I vår periode ble det trodd at han fremfor alt stod for likhet; for frihet mot tyranni og utbytting («mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker») for demokrati mot oligarki, for det enkle «naturlige» mennesket, ubesudlet av raffinementene til de rike og dannede, og for «følelse» mot kald beregning. Den andre gruppen som kanskje best kan betegnes som tilhengere av den tyske filosofi, er langt mer komplisert. Siden de verken hadde makt til å styrte sine respektive samfunn eller økonomiske ressurser til å gjennomføre en industriell revolusjon, hadde de dessuten en tendens til å konsentrere seg om oppbygningen av kompliserte ge­ nerelle tankesystemer. Det var få klassiske liberale i Tyskland. Wilhelm von Humboldt (1767-1835), bror til den store vitenskapsmannen, er den mest bemerkelses­ verdige. En tro på fremskrittets uunngåelighet og på for­ delene ved vitenskapelig og økonomisk fremgang kom­ binert med en tro på dydene i en opplyst patriarkalsk eller byråkratisk administrasjon og en ansvarsfølelse hos de øvre stender var kanskje den mest vanlige holdningen blant tyske intellektuelle fra middel- og overklasse, og denne holdningen passet godt for en klasse som inne­ holdt så mange statstjenestemenn og statsansatte pro­ fessorer. Den store Goethe, selv minister og geheimeråd i en liten stat, illustrerer denne holdningen godt.13 Middel­ klassens krav — ofte filosofisk formulert som det nød­ vendige resultat av historiens tendenser — oppfylt av en opplyst stat: dette representerte best den tyske mode­ rate liberalisme. Det faktum at tyske stater på sitt beste alltid har tatt et levende og effektivt initiativ til å or­ ganisere økonomisk og pedagogisk fremgang og at full­ stendig laissez-faire ikke var en spesielt fordelaktig po­ litikk for tyske forretningsmenn, gjorde ikke denne hold­ ningen mindre tiltrekkende. Men til tross for at vi på denne måten kan få den praktiske innstilling hos de tyske middelklasse-tenkere til å ligne (med rom for det særegne ved deres histo­ riske posisjon) innstillingen hos tilsvarende personer i andre land, så er det ikke sikkert at vi på denne måten kan forklare den svært tydelige kjølighet overfor klassisk liberalisme i sin rendyrkede form som gjennomsyrer mye av tysk tenkning. Det allmenne liberale tankegods — filo­ sofisk materialisme eller empiri, Newton, kartesiansk ana­ lyse osv. — fikk de fleste tyske tenkere til å kjenne seg sterkt uvel; mystisisme, symbolisme og omfattende gene­ raliseringer om organiske helheter kjente de seg tydelig­ vis tiltrukket av. En nasjonalistisk reaksjon mot fransk kultur som dominerte éidlig på 1700-tallet, medvirket

122

muligens til å forsterke denne germanisering av tysk tenkning. Det er mer sannsynlig at den forklares ved den intellektuelle atmosfære som hadde holdt seg fra den tid da Tyskland hadde vært økonomisk, intellektuelt og i noen utstrekning politisk dominerende; for tilbakegan­ gen i perioden mellom reformasjonen og slutten på 1700tallet hadde bevart det arkaiske preg ved den tyske intel­ lektuelle tradisjon på samme måte som den uforandret beholdt de små tyske byenes 1500-tallsutseende. I alle tilfelle var den grunnleggende atmosfære i tysk tenk­ ning — innen filosofi, vitenskap eller kunst — markert forskjellig fra hovedtradisjonen fra 1700-tallet i Vest* Europa. I en tid da det klassiske 1700-talls-synet nærmet seg sin begrensning, fikk tysk tenkning en viss fordel av dette, hvilket bidrar til å forklare dens økende in­ tellektuelle innflytelse på 1800-tallet. Dens mest monumentale uttrykk var tysk klassisk fi­ losofi, en tankeretning som vokste fram mellom 1760 og 1830 sammen med klassisk tysk litteratur og i nær forbindelse med den. (Man må ikke glemme at dik­ teren Goethe var en betydelig vitenskapsmann og «natur-filosof», og at dikteren Schiller ikke bare var pro­ fessor i historie, ** men også en høyt anerkjent forfatter av filosofiske avhandlinger.) Immanuel Kant (1724-1804) og Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) er retnin­ gens to store lys. Også innen tysk filosofi inntraff den oppløsningsprosess som vi allerede har sett gjøre seg gjel­ dende på samme tid innen klassisk politisk økonomi (den intellektuelle blomst i 1700-tallets rasjonalisme). Resultatet ble «unghegelianerne» og med tiden marxis­ men. Det må alltid holdes klart at tysk klassisk filosofi var et gjennomført borgerlig fenomen. Alle dens ledende skik­ kelser (Kant, Hegel, Fichte, Schelling) hyllet den franske revolusjon og var faktisk lojale mot den en god stund —■ Hegel forsvarte Napoleon så sent som slaget ved Jena (1806). Opplysningstiden var rammen for Kants ty­ piske 1700-talls-tenkning og utgangspunktet for Hegels. Begges filosofi var dyptgripende preget av ideen om fremskritt: Kants første store ytelse var å fremsette en *Dette gjelder ikke Østerrike, som har en ganske annerledes historisk bakgrunn. Det viktigste ved østerriksk tenkning var at den overhodet ikke har noen som fortjener omtale, men innen noen anvendte vitenskaper var det østerrikske keiser­ dømme høyt anerkjent. **Hans historiske dramaer — unntatt Wallenstein-trilogien — inneholder så mange poetiske unøyaktigheter at man ikke skulle ha trodd det.

123

■ hypotese om opprinnelsen til og utviklingen av solsyste­ met mens Hegels filosofi helt og holdent dreier seg om revolusjon (eller sosialt uttrykt: historisitet) og nødven­ dig fremgang. Mens Hegel helt fra begynnelsen mislikte den ekstreme venstrefløyen i den franske revolusjon og til slutt ble sterkt konservativ, hadde han aldri et øye­ blikks tvil om den historiske nødvendighet av Revolu­ sjonen som grunnlag for det borgerlige samfunn. Til forskjell fra de fleste senere akademiske filosofer, stu­ derte dessuten Kant, Fichte og særlig Hegel noe økonomi (fysiokratene når det gjaldt Fichte, de britiske i Kants og Hegels tilfelle); og det er grunn til å tro at Kant og den unge Hegel ville ha betraktet seg selv som tilhengere av Adam Smith.14 Denne borgerlige tendensen i tysk filosofi er på en må­ te mer tydelig hos Kant som hele sitt liv var en mann på den liberale venstre fløy — blant hans siste skrifter (1795) er en høysinnet oppfordring om universell fred gjennom en verdensføderasjon av republikker som ville fornekte krig — men på en annen måte mer utydelig enn hos Hegel. For i Kants tenkning — begrenset til den nakne og beskjedne professorboligen i det fjerntliggen­ de prøyssiske Kønigsberg — er det sosiale innhold som er så særpreget for britisk og fransk tenkning, redusert til en streng, om enn sublim, abstraksjon, særlig den mo­ ralske abstraksjonen av «viljen». * Hegels tenkning er — som alle hans lesere er smertefullt klar over — abstrakt nok. Likevel er det, i det minste til å begynne med, langt klarere at hans abstraksjoner er forsøk på å kom­ me overens med samfunnet — det borgerlige samfunnet; og i sin analyse av arbeid som den grunnleggende faktor i menneskeheten («mennesket lager redskaper fordi det er et fornuftsvesen, og dette er det første uttrykk for dets Vilje», som han sa i sine forelesninger i 1805-06)15 brukte Hegel i realiteten, på en abstrakt måte, de samme redskaper som de klassiske liberale økonomer og skapte for øvrig en av grunnstenene for Marx. Ikke desto mindre var tysk filosofi helt fra begynnelsen forskjellig fra klassisk liberalisme på viktige punkter, og mer spesielt hos Hegel enn hos Kant. For det første var den bevisst idealistisk og forkastet materialismen eller empirismen i den klassiske tradisjon. For det annet, mens grunnenheten i Kants filosofi er individet — selv *Lukåcs viser at Adam Smiths meget konkrete paradoks om den «usynlige hånd», som produserer sosialt nyttige resultater gjennom individenes egennyttige antagonisme, hos Kant blir til den rene abstraksjonen om det «usosialt sosiale». Der Junge Hegel, s. 409.

124

om det er i form av den individuelle bevissthet — er ut­ gangspunktet for Hegel kollektivitet (dvs. fellesskapet), som han riktignok ser oppløse seg til individer under presset fra den historiske utvikling. Og Hegels berømte dialektikk, teorien om fremskritt (på et hvilket som helst område) gjennom den evige opphevelse av motsigelser, kan i virkeligheten godt ha fått sin første stimulans fra denne dyptgripende bevissthet om motsigelsene mellom individ og kollektiv. Deres posisjon i ytterkanten av et område med helhjertet borgerlig-liberal fremmarsj, og kanskje deres manglende evne til fullt ut å ta del i den, gjorde dessuten at tyske tenkere helt fra begynnelsen ble mye mer klar over dens begrensninger og motsigelser. Den var utvilsomt uunngåelig, men brakte den ikke så vel enorme tap som enorme fortjenester? Måtte den ikke i sin tur bli fortrengt? Vi finner derfor at klassisk filosofi og særlig Hegels løper merkelig parallelt med Rousseaus ambivalente syn på verden til tross for at filosofene — til forskjell fra Rousseau — gjorde enorme anstrengelser for å inn­ arbeide sine motsigelser i et enkelt, altomfattende, in­ tellektuelt sammenhengende system. (Rousseau hadde for øvrig en kraftig følelsesmessig innflytelse på Immanuel Kant. Det er sagt om Kant at han bare to ganger har brutt med sin ufravikelige vane med å ta regelmessig mosjonsspasertur om ettermiddagen, en gang på grunn av Bastillens fall og en gang — i flere dager — på grunn av at han leste Emile) I praksis stod de skuffede revo­ lusjonære filosofene overfor problemet med å «forsone seg» med virkeligheten. Etter årelang nøling tok det i Hegels tilfelle form av en idealisering av den prøyssiske stat — han var i tvil om Prøyssen helt til etter Napo­ leons fall og var som Goethe ikke interessert i frigjøringskrigene. I teorien var samfunnsformenes forgjengelighet bygd inn i deres filosofi. Det fantes ingen absolutt sannhet. Utviklingen av selve den historiske prosess foregikk gjennom motsigelsenes dialektikk og ble erkjent ved en dialektisk metode. Dette kom i det minste «unghegelianerne» i 1830-årene fram til, og de var innstilt på å følge den tyske klassiske filosofis logikk ut over det punkt der deres store lærer selv ønsket å stoppe (for han var — noe ulogisk — ivrig etter å avslutte historien med erkjennelsen av den Absolutte Idé); og etter 1830 var de innstilt på igjen å gå revolusjonens vei som de eldre enten hadde gitt opp eller (slik som Goethe) aldri hadde valgt å gå. Men spørsmålet om revolusjon i 183048 var ikke lenger ganske enkelt erobringen av liberal mdddelklassemakt. Og den intellektuelle revolusjonære som dukket opp fra oppløsningen av den klassiske tyske 125

filosofi, var ikke en girondiner eller en filosofisk radikal, men Karl Marx. På denne måten så dobbeltrevolusjonens periode både — på den ene side — seieren for og den mest utførlige formuleringen av middelklasseliberale og småborgerligradikale ideologier og på den annen siden deres opp­ løsning på grunn av presset fra de stater og samfunn som de selv ville skape eller i det minste ønsket velkom­ men. Året 1830 som markerer gjenfødelsen av den store vest-europeiske revolusjonære bevegelsen etter Waterloo-periodens dødvanne, markerer også begynnelsen på deres kriser. De skulle overleve det, men i redusert form: Ingen klassisk liberal økonom i den senere periode var av Smiths eller Ricardos størrelse (i alle fall ikke J.S. Mill som ble den typiske britiske liberale økonom-filosof fra 1840-årene), ingen klassisk tysk filosof skulle hs Kants eller Hegels rekkevidde og kraft, og girondinernc og jakobinerne i Frankrike i 1830, 1848 og senere er pyg meer i sammenligning med sine forfedre fra 1789-94. For den saks skyld kan en Mazzini fra midten av 1800tallet ikke sammenlignes med en Jean Jacques Rousseau fra 1700-tallet. Men den store tradisjonen — hovedstrøm­ men i intellektuell utvikling siden renessansen — døde ikke; den ble omformet til sin egen motsetning. Det var Marx som i format og holdning kunne ta arven opp etter de klassiske økonomer og filosofer. Men det samfunn som han håpet å bli profet og arkitekt for, var svært for­ skjellig fra deres.

126

Kapittel 14 Kunst

«Det er alltid en smak på mote: sans for å kjøre pos­ ten —sans for å spille Hamlet — sans for filosofiske forelesninger — sans for det storslagne — sans for det enkle — sans for det strålende — sans for det dystre — sans for det sarte — sans for det grimme — sans for banditter — sans for gjenferd — sans for dje­ velen — sans for franske dansere og italienske sangere, tyske bakkenbarter og tragedier — sans for å nyte landet i november og å tilbringe vinteren i London til ut hundedagene — sans for å lage sko — sans for maleriske reiser —en sans for det å ha sans eller for essays om det.».. Honorable Mrs. Pinmoney i T.L. Peacock, Melincourt (1816).

«I forhold til landets velstand, hvor få bygninger det er i Storbritannia som er verd å legge merke til ; hvor lite kapital som er absorbert av museer, bilder, klenodier, merkverdigheter, palasser, teatre eller andre uproduktive formål! Dette som er det viktigste grunn­ lag for landets storhet, blir ofte av utenlandske rei­ sende og av noen av våre egne skribenter fremholdt som et bevis på vår underlegenhet.».. S. Laing, Notes of a Traveller on the Social and Political State of France, Prussia, Switzerland, Italy and other parts of Europe, 1842. I Det første som slår enhver som forsøker å ta et over­ blikk over utviklingen i kunsten i denne perioden for dobbeltrevolusjonen, er dens usedvanlige oppblomstring. Et halvt århundre som omfatter Beethoven og Schubert, den modne og den gamle Goethe, den unge Dickens, Dostojevski, Verdi og Wagner, Mozarts siste år og alt eller det meste av Goya, Pusjkin og Balzac, for ikke å

127

snakke om et regiment av menn som ville være giganter i enhver annen forsamling, kan tåle sammenligning med en hvilken som helst periode av lignende utstrekning i verdenshistorien. Denne usedvanlige liste skyldtes mye den gjenoppliving og utvidelse av de kunstarter som appel­ lerte til et lesekyndig publikum i praktisk talt alle de europeiske land der de fantes. * Heller enn å trette leseren med en lang oppramsing av navn, kan det være best å illustrere bredden og dybden i denne kulturelle gjenoppblomstring ved å ta tilfeldige tverrsnitt gjennom vår periode. Mennesker med appe­ titt på nyskapninger i kunsten kunne i 1789-1801 glede seg over Wordsworths og Coleridges Lyrical Ballads på engelsk, flere arbeider av Goethe, Schiller, Jean Paul og Novalis på tysk, mens de kunne lytte til Haydns Skapel­ sen og Årstidene og Beethovens første symfoni og første strykekvartetter. I disse årene fullførte J.-L. David sitt portrett av Madame Recamier og Goya sitt portrett av Kong Karl IV med familie. I 1824-26 kunne man ha lest flere nye romaner av Walter Scott på engelsk, Leopardis dikt og Manzonis Promessi Sposi på italiensk, Victor Hugos og Alfred de Vignys dikt på fransk og, om man bod­ de slik til, de første delene av Pusjkins Eugene Onegin på russisk og de nylig redigerte norrøne sagaene. Beet­ hovens Kor-symfoni, Schuberts Døden og piken, Chopins første arbeid og Webers Oberon stammer fra disse årene, og det gjør også Delacroix’ maleri av Massakren på Khios og Constables The Hay Wain. (Høyvognen). Ti år senere . (1834-36) frembrakte litteraturen Gogols Revisoren og Pusjkins Spardame, i Frankrike Balzacs Le Pére Goriot og arbeider av Musset, Hugo, Théophile Gautier, Vigny, Lamartine og Alexandre Dumas den eldre, i Tyskland arbeider av Biicner, Grabbe og Heine, i Østerrike av Grillparzer og Nestroy, i Danmark av H.C. Andersen, i Polen Mickiewiczs Pan Tadeusz, i Finland den grunnleggende ut­ gaven av nasjonaleposet Kalevala, i Storbritannia dikt av Browning og Wordsworth. Musikken frembrakte operaer av Bellini og Donizetti i Italia, arbeider av Chopin i Polen, av Glinka i Russland; Constable malte i England, Caspar David Friedrich i Tyskland. Et år eller to på hver side av denne treårsperiode bringer oss innen rekkevid­ den av Dickens’ Pickwick-klubben, Carlyles Den franske revolusjon, Goethes Faust, Del II, dikt av Platen, Eichendorff og Mbrike i Tyskland, viktige bidrag til flamsk og ungarsk litteratur så vel som ytterligere verk av de vik*Land med ikke-europeisk sivilisasjon vil ikke bli omhandlet her, unntatt for så vidt som de ble berørt av dobbeltrevolusjonen, hvilket i denne perioden var ubetydelig-

128

tigste franske, polske og russiske forfatterne, Schumanns Davidsbilndlertdnze og Berlioz’ Requiem innen musikken. To ting er klart etter disse tilfeldige stikkprøvene. Det første er at de kunstneriske prestasjonene er usedvan­ lig vidt spredt til mange nasjoner. Dette var noe nytt. I første halvdel av 1800-tallet dukket russisk litteratur og musikk plutselig fram i verdensformat, og i mer be­ skjeden målestokk gjelder dette også litteraturen i U.S.A. med Fenimore Cooper (1 87-1851), Edgar Allan Poe (1809-49) og Herman Melville (1819-91). Det gjaldt også polsk og ungarsk litteratur og musikk og, i det minste i form av utgivelse av folkeviser, eventyr og sagn, litte­ raturen i Norden og på Balkan. I flere av disse land der boklig dannelse og kultur var nydannelser, var dess­ uten innsatsen umiddelbar og uovertruffen: Pusjkin (1799-1837) er for eksempel fremdeles den klassiske rus­ siske dikter, Mickiewicz (1798-1855) den største polske og Petdfi (1823-49) den ungarske nasjonaldikter. Det andre innlysende faktum er den usedvanlige ut­ viklingen innen visse kunstarter og genrer. Litteratur er et slikt tilfelle, og innen litteraturen, romanen. Ikke noen periode på femti år inneholder antakelig en større kon­ sentrasjon av udødelige romanforfattere: Stendhal og Balzac i Frankrike, Jane Austen, Dickens, Thackeray og Bronte-søstrene i England, Gogol og den unge Dostojevski og Turgenjev i Russland. (Tolstois første arbeider kom i 1850-årene.) Musikken er kanskje et enda mer slående tilfelle. Det vanlige konsert-repertoar støtter seg fremdeles stort sett til komponister som var aktive i denne perioden — Mozart og Haydn, skjønt disse til­ hører i virkeligheten en tidligere tid, Beethoven, Schubert, Mendelssohn, Schumann, Chopin og Liszt. Den «klassis­ ke» periode innen instrumental-musikk var hovedsakelig preget av tysk og østerriksk innsats, men én genre, opera, blomstret videre omkring og kanskje med større lykke enn noen annen genre: Rossini, Donizetti, Bellini og den unge Verdi i Italia, Weber og den unge Wagner (for ikke å nevne Mozarts to siste operaer) i Tyskland, Glinka i Russland og flere mindre størrelser i Frankrike. Oversik­ ten over bildende kunst er på den annen side mindre strålende, delvis med unntak for maleri. Det skal inn­ rømmes at Spania med Francisco Goya y Lucientes (17461828) frembrakte en av sine store kunstnere, og en av de mest fremragende malere gjennom alle tider. Det kan hevdes at britisk malerkunst (med J.M.W. Tumer, 17751851, og John Constable, 1776-1837) nådde noe høyere i resultater og orginalitet enn på 1700-tallet, og den had­ de unektelig større internasjonal innflytelse enn noen

129

gang før eller senere; det kan også fremholdes at fransk malerkunst (med J-L David, 1748-1825, J-L Géricault, 1791-1824, J-D Ingres, 1780-1867, F-E Delacroix, 17901863, Honoré Daumier, 1808-79, og den unge Gustave Courbet, 1819-77) raget like høyt som den noen gang hadde gjort i sin strålende historie. På den annen side nådde italiensk malerkunst faktisk slutten på sin år­ hundregamle glanstid, tysk malerkunst kom ikke i nær­ heten av de enestående triumfer for tysk litteratur og musikk eller av sitt eget 1500-tall. Billedhuggerkunsten var tydelig mindre fremrakende i alle land enn på 1700tallet, og dette gjaldt også arkitektur til tross for noen betydelige bidrag i Tyskland og Russland. De største ar­ kitektoniske prestasjoner i perioden var utvilsomt inge­ niørenes arbeid. Det er fremdeles svært dunkelt hva som bestemmer om kunsten skal blomstre eller visne bort i en gitt pe­ riode. Men det er ingen tvil om at mellom 1789 og 1848 må man først og fremst lete etter svaret i innvirknin­ gen fra dobbeltrevolusjonen. Hvis en enkelt misvisende setning skal oppsummere forholdene mellom kunstner og samfunn i denne epoken, kunne vi si at den franske revolusjon inspirerte ham ved sitt eksempel, den indu­ strielle revolusjon ved sine redsler, og det borgerlige sam­ funn som dukket fram fra begge, omformet selve hans eksistens og måte å skape på. At kunstnere i denne perioden var direkte inspirert av og innblandet i samfunnsanliggender er utenfor tvil. Mozart skrev en propaganda-opera for det høyst poli­ tiske frimureri (Tryllefløyten i 1790), Beethoven dediser­ te Eroica-symfonien til Napoleon som arvtaker til den franske revolusjon, og Goethe var i det minste en prak­ tiserende politiker og embetsmann. Dickens skrev roma­ ner for å angripe sosiale skjevheter, og Dostojevski skulle bli dømt til døden i 1849 for revolusjonær virksomhet. Wagner og Goya drog i politisk eksil, Pusjkin ble straffet for å ha vært blandet bort i dekabristene, og hele Balzacs «Menneskelige komedie» er et monumentalt uttrykk for sosialt engasjement. Aldri har det vært mindre sant å beskrive skapende kunstnere som «uengasjerte». De som var uengasjerte, som dekorerte rokokko-palasser og budoarer eller som forsynte besøkende engelske gods­ eiere med kunststykker for samlere, var akkurat dem hvis kunst visnet bort: Hvor mange av oss husker at Fragonard overlevde revolusjonen med sytten år? Selv den tilsynelatende minst politiske kunstart, musikken, hadde de sterkeste politiske assosiasjoner. Dette var kan­ skje den eneste perioden i historien da operaer ble skre-

130

vet som, eller tatt for å være, politiske programerklæ­ ringer og utløste revolusjoner. * Forbindelsen mellom samfunn og kunst er spesielt sterk i de land der nasjonal bevissthet og bevegelser for na­ sjonal frigjøring eller forening var i ferd med å utvikle seg. (jfr. kapittel 7). Det er ingen tilfeldighet at gjenopp­ livingen eller forløsningen av en nasjonal litteratur i Tyskland, Russland, Polen, Ungarn, de skandinaviske land og andre steder skulle falle sammen med — og ofte faktisk skulle bli den første ytringen av — forsvaret for landets eget språk og landets folk mot en kosmopoli­ tisk aristokratisk kultur som ofte brukte et fremmed språk. Naturlig nok fant slik nasjonalisme sitt mest åpen­ bare kulturelle uttrykk i litteratur og musikk; begge de­ ler kunstarter for folket som dessuten kunne benytte seg av den mektige skapende tradisjon hos vanlige folk — språket og folkeviser. Det er også like forståelig at de kunstarter som tradisjonelt var avhengige av opp­ drag fra de etablerte herskende klasser, hoff og regjerin­ ger — arkitektur og skulptur og i mindre utstrekning malerkunst — i mindre grad avspeilte disse nasjonale ** gjenfødelser. Italiensk opera blomstret som aldri før og mer som en kunstart for folket enn for hoffet; italiensk malerkunst og arkitektur døde. Det må selvsagt ikke glemmes at denne nye nasjonale kultur var begrenset til en minoritet av dem som kunne lese og skrive og til middel- eller overklassen. Unntatt kanskje den italiens­ ke opera, de former for grafisk kunst som kunne repro­ duseres og noen få kortere dikt eller sanger, var ingen av de store kunstneriske prestasjonene i denne perioden innen rekkevidde for analfabeter og de fattige, og de fles­ te innbyggere i Europa var nokså sikkert ikke oppmerk­ somme på dem før massebevegelser — nasjonale eller *Bortsett fra Tryllefløyten kan vi nevne Verdis tidlige operaer som ble bifalt som uttrykk for italiensk nasjonalisme, Aubers Den stumme fra Portici som satte i gang den belgiske revo­ lusjon i 1830, Glinkas Livet for tsaren og forskjellige «nasjo­ nale operaer» slik som den ungarske Hunyady Ldszlé (1844) som fremdeles holder sin plass på det lokale repertoar på grunn av deres tilknytning til tidlig nasjonalisme. **Det faktum at det ikke fantes en tilstrekkelig stor lesekyndig og politisk bevisst befolkning i de fleste land i Europa, be­ grenset utnyttelsen av slike nylig oppfunnede billige reproduksjonsmåter for kunst som litografi. Men store og revolu­ sjonære kunstneres betydelige ytelser innen dette og lignende medier — f.eks. Goyas Krigens redsler og Caprichos (Inn­ fall), William Blakes visjonære illustrasjoner og Daumiers litografier og avistegninger, viser hvor stor tiltrekning disse propaganda-teknikkene hadde.

131

politiske — gjorde dem til felles symboler. Litteraturen ville selvsagt spre seg mest, skjønt hovedsakelig blant den voksende nye middelklasse som utgjorde et spesielt takknemlig marked (særlig blant kvinner som ikke var i arbeid) for romaner og lange fortellende dikt. Fremgangs­ rike forfattere har sjelden nytt større relativ velstand: Byron fikk 2 600 pund for de første tre sangene av Childe Harold. Scenen, skjønt sosialt sett langt mer begrenset, nådde også et publikum av tusener. Instrumental-musikk nådde ikke fullt så langt utenfor borgerlige land som England og Frankrike og kultur-hungrige land som Amerika der store offentlige konserter var etablerte fo­ reteelser. (Følgelig holdt flere kontinentale komponister og virtuoser nøye øye med det lukrative, om enn usakkyndige engelske marked.) Ellers var det fremdeles mest alminnelig med hoff-engasjement, abonnementskonserter ter holdt i gang av en begrenset gruppe lokale patrisiere, og private konserter eller amatørforestillinger. Malerier var selvsagt bestemt for den enkelte kjøper og forsvant ut av syne etter den første fremvisning på en offentlig salgsutstilling eller hos private kunsthandlere, men slike offentlige utstillinger var nå veletablerte. De museer og kunstgallerier som ble grunnlagt eller åpnet for publi­ kum i denne perioden (f.eks. Louvre og British National Gallery, grunnlagt i 1826) stilte ut kunst fra fortiden mer enn fra samtiden. Raderinger, stikk og litografier fantes derimot overalt, for de var billige og begynte å trenge igjennom i avisene. Arkitektur fortsatte i hoved­ saken naturligvis å arbeide etter private eller offentlige oppdrag (bortsett fra en viss grad av spekulativ bolig­ bygging).

II

Men selv kunsten til en liten minoritet i samfunnet kan fremdeles være et ekko av et jordskjelv som ryster hele menneskeheten. Litteraturen og kunsten i vår periode gjorde det, og resultatet var «romantikken». Som en stil, en skole, en epoke i kunsten, er ingenting vanskeligere å definere eller selv å beskrive ved hjelp av formell ana­ lyse; selv ikke «klassisismen» som «romantikken» hev­ det å reise opprørsfanen mot. Romantikerne selv hjel­ per oss ikke særlig, for selv om deres beskrivelser av hva de var etter, var faste og bestemte, var de også ofte totalt blottet for fornuftig innhold. Ifølge Victor Hugo satte ro­ mantikken seg fore å gjøre som naturen, å blande natu­ rens skaperverk, men uten å blande dem sammen: skyg­ ge og lys, det groteske og det sublime — med andre ord legeme og sjel, det dyriske med det åndelige».2 For

132

Nordier «er dette siste tilfluktssted for det menne­ skelige hjerte, trett av alminnelige følelser, det som er kalt den romantiske genre: en merkelig lyrikk som svarer til de moralske forhold i samfunnet og til beho­ vene hos overmette generasjoner som skriker etter opp­ levelser for enhver pris .... »3 Novalis mente at roman­ tikken betydde å gi «en høyere mening med alt som er tilvant, et uendelig syn på det endelige».4 Hegel frem­ holdt at «den romantiske kunsts vesen ligger i det at det kunstneriske mål er fritt, konkret, og den åndelige idé er i selve dets vesen — alt dette avdekket for det indre mer enn det ytre øye».5 Man får ikke mye forklaring fra slike uttalelser, men annet er ikke å vente, for roman­ tikerne foretrakk det svake og flimrende eller diffuse lys fremfor det klare. Det er likevel ingen som for alvor er i tvil om romantikkens eksistens eller vår evne til å gjenkjenne den, selv om vi opplever at den unndrar seg enhver klassifikasjon, at dens opprinnelse og avslutning oppløser seg så snart vi forsøker å tidfeste dem, og at dens kriterier blir form­ løse alminneligheter så snart vi prøver å definere dem. I snevrere betydning kom den fram som en selvbevisst og opprørsk tendens i kunsten i Storbritannia, Frank­ rike og Tyskland rundt 1800 (på slutten av den franske revolusjons tiår) og over et mye større område av Euro­ pa og Nord-Amerika etter Waterloo. Den hadde sine for­ gjengere før revolusjonene (igjen særlig i Frankrike og Tyskland) i det som er blitt kalt «pre-romantikken» til Jean-Jaques Rousseau og «Sturm und Drang» hos de unge tyske dikterne. Den revolusjonære æra mellom 1830 og 1848 så antakelig dens største europeiske bølge. I videre betydning dominerer den svært mye av den skapende kunst i Europa fra den franske revolusjon og fremover. I denne betydningen er de «romantiske» elementer hos en komponist som Beethoven, en maler som Goya, en dikter som Goethe, en romanforfatter som Balzac, av­ gjørende for deres storhet, noe som ikke er tilfellet for Haydn eller Mozart, Fragonard eller Reynolds, Mathias Claudius eller Choderlos de Laclos (alle disse levde inn i vår periode); men ingen av disse kunne bli beskrevet som klart «romantiske» eller ville ha beskrevet seg selv på denne måten. * I enda videre betydning ble den karak­ teristiske romantiske holdning overfor kunst og kunst­ nere, en standardholdning i 1800-tallets middélsklasse♦ Siden «romantikk» ofte var slagordet eller programmet for begrensede kunstnergrupper, risikerer vi å gi det en uhisto­ risk begrenset betydning om vi avgrenser det bare til dem eller hvis vi helt utelukker dem som var uenige med dem.

133

samfunn, der den fortsatt bevarer mye av sin innflytelse. Men selv om det ikke på noen måte er klart hva ro­ mantikken stod for, så er det helt opplagt hva den var imot: middelveien. Uansett innhold så var den en ytter­ liggående trosretning. Romantiske kunstnere eller ten­ kere i snever, betydning finnes ytterst til venstre, som dikteren Shelley, ytterst til høyre, som Chateaubriand og Novalis; noen hopper fra venstre til høyre slik som Wordsworth, Coleridge og mange skuffede tilhengere av den franske revolusjon, noen hopper fra rojalisme til ytterste venstre som Victor Hugo, men de finnes om­ trent aldri blant de moderate eller whig-liberale i rasjonalismens sentrum som da også var «klassisismens» høy­ borg. «Jeg har ingen respekt for whigene», sa den gamle tory Wordsworth, «men jeg har svært mye av chartisten i meg».6 Det ville være for mye å kalle den en anti-borgerlig trosretning, for det revolusjonære og erobrende element i de nye klasser som fremdeles var himmelstormende, fascinerte også romantikerne. Napoleon ble en av deres mytiske helter, slik som Satan, Shakespeare, den evige vandrende jøde og andre som overskred livets alminnelige begrensninger. De var fascinert av det demo­ niske element i kapitalistisk akkumulasjon, av det gren­ seløse og uavbrutte jaget etter mer, utover rasjonelle el­ ler hensiktsmessige beregninger, utover behov og ytter­ punktet av luksus. Noen av deres mest typiske helter, Faustus og Don Juan, hadde den samme umettelige grå­ dighet som de hensynsløse forretningsmenn i Balzacs romaner. Og likevel var det romantiske element frem­ deles underordnet, selv under den borgerlige revolusjon. Rousseau frembrakte noen av betingelsene for den frans­ ke revolusjon, men han dominerte den bare i den perio­ den da den gikk ut over borgerlig liberalisme, Robespierres periode. Og selv da var dens grunndrakt romersk, rasjonalistisk og neoklassisk. David var dens maler, for­ nuften dens høyeste vesen. Romantikken kan derfor ikke ganske enkelt klassifi­ seres som en anti-borgerlig bevegelse. I de pre-romantiske tiår før den franske revolusjon hadde riktignok mange av dens typiske slagord blitt brukt til å forher­ lige middelklassen, og dens ekte og enkle, for ikke å si søtlatne, følelser ble sammenlignet positivt med de uforstyrrelige masker i et korrupt samfunn. Man trodde at middelklassens spontane tillit til naturen var skjebne­ bestemt til å feie bort alt det kunstige fra hoff og geist­ lighet. Men så snart det borgerlige samfunn i realiteten hadde seiret i den franske og den industrielle revolusjon, ble romantikken utvilsomt dets instinktive fiende og kan med rette beskrives som det. 134

Mye av romantikkens lidenskapelige, forvirrede, men dypt følte reaksjon mot det borgerlige samfunn skyldtes utvilsomt de tradisjonelle interesser hos de to grupper som utgjorde dens stormtropper: sosialt rastløse unge menn og profesjonelle kunstnere. Det hadde aldri vært en periode som romantikken for de unge kunstnere, le­ vende eller døende: Lyrical Ballads (1798) var et arbeid av menn i sine tjueår, Byron ble med et slag berømt da han var tjuefire, Shelley var berømt i samme alder, og Keats var nesten i graven. Hugos dikteriske karriere be­ gynte da han var tjue, Mussets da han var tjuetre. Schu­ bert skrev Erlkonig i atten års alderen og døde da han var trettiett, Delacroix malte Massakren på Khios da han var tjuefem, Petbfi gav ut sine Dikt da han var tjueett. En ennå manglende berømmelse eller et ugjort mester­ stykke før fylte tretti år er en sjeldenhet blant roman­ tikerne. Ungdom — særlig intellektuell eller studerende ungdom — var deres naturlige grobunn; det var i denne perioden at Latinerkvarteret i Paris for første gang si­ den middelalderen ble noe mer enn det sted der Sorbonneme var, men et kulturelt (og politisk) begrep. Det var en himmelropende kontrast mellom en verden som i teo­ rien lå vidt åpen for den evnerike og som i praksis var okkupert — med kosmisk urettferdighet — av sjelløse byråkrater og stormagede spissborgere. Fengslets skyg­ ger — ekteskap, respektabel karriere, innlemmelse blant besteborgerne — omgav dem, og nattens fugler i de eld­ res skikkelse forutsa (bare så altfor ofte med stor nøyak­ tighet) deres uunngåelige dom, slik som registrator Heerbrand i E.T.A. Hof fmanns Goldener Topf forutsier («idet han smilter lurt og gåtefullt») den forferdende fremtid som hoffmedlem for den poetiske studenten Anselmus. Byron var klar nok i hodet til å forutse at sannsynligvis kunne bare en tidlig død redde ham fra en «respektabel» alderdom, og A.W. Schlegel viste at han hadde rett. Det er selvsagt ikke noe universelt i dette opprør hos de unge mot de eldre. Det var i seg selv en refleksjon av det sam­ funnet som var skapt av dobbeltrevolusjonen. Likevel ble en stor del av romantikken klart farget av den spe­ sielle historiske form for denne fremmedgjøring. Dette gjaldt i enda større grad fremmedgjøringen til den kunstner som reagerte med å gjøre seg selv til et «geni», en av de mest typiske oppfinnelser i romantikkens æra. Der hvor kunstnerens sosiale funksjon er klar, hans for­ hold til publikum direkte, der spørsmålet om hva han skal si og hvordan han skal si det er besvart av tradi­ sjon, moral, fornuft eller en eller annen godkjent stan­ dard, kan kunstneren være et geni, men han oppfører seg sjelden slik. De få som går forut for 1800-talls-møns-

135

teret — en Michelangelo, Caravaggio eller Salvator Rosa — rager over en hær av menn som holder en standard som profesjonelle håndverkere eller artister, menn som Johan Sebastian Bach, Handel, Haydn og Mozart, Fragonard og Gainsborough fra pre-revolusjonær tid. Der hvor noe i likhet med den gamle sosiale situasjon holdt seg etter dobbeltrevolusjonen, fortsatte kunstneren som et ikke-geni, skjønt mest sannsynlig som et forfengelig så­ dant. Arkitekter og ingeniører arbeidet fortsatt etter ut­ trykkelige ordrer og produserte byggverk til klart av­ grensede formål som påla dem et klart forståelig form­ språk. Det er betegnende at størstedelen av de karak­ teristiske, og praktisk talt alle de mest berømte, bygningene i denne perioden fra 1790 til 1848 er neo-klassiske, som Madeleine-kirken, Britisk Museum, St. Isak-katedralen i Leningrad, Nash’s London og Schinkels Berlin, eller funksjonelle slik som de praktfulle broene, kanalene, jernbaneanleggene, fabrikkene og drivhusene i denne tid av teknisk skjønnhet. Men rent bortsett fra deres stil, så opptrådte denne tids arkitekter og ingeniører som profesjonelle og ikke som genier. Innen ekte folkelige kunstarter slik som ope­ raen i Italia og (på sosialt høyere nivå) romanen i Eng­ land, fortsatte fremdeles komponister og forfattere å ar­ beide som underholdningsartister som betraktet billettlukens overherredømme mer som en naturlig forutset­ ning for kunsten enn som en sammensvergelse mot de­ res muse. Rossini ville være like lite innstilt på å produ­ sere en ukommersiell opera som den unge Dickens på å skrive en roman som ikke gikk som føljetong, eller som dagens musical-tekstforfatter på å skrive en libretto som blir fremført etter det opprinnelige utkastet. (Dette kan også medvirke til å forklare hvorfor italiensk opera på denne tiden var helt uromantisk til tross for dens naturlige vulgære forkjærlighet for blod, torden og «ster­ ke» situasjoner.) Det egentlige problemet hadde den kunstner som var avskåret fra en anerkjent funksjon, beskytter eller publi­ kum, og som ikke kunne annet enn å kaste sin sjel som en salgsvare fram på et blindt marked, for å bli kjøpt eller ikke, eller å arbeide innen et mesén-system som vanligvis ville ha vært økonomisk uholdbart selv om den franske revolusjon ikke hadde slått fast at det var menneskelig uverdig. Kunstneren stod derfor alene, han ropte ut i natten og var ikke engang sikker på å høre et ekko. Det var bare naturlig at han skulle gjøre seg selv til et geni som bare skapte i sitt indre, uten hensyn til verden og i trass mot et publikum som måtte godta

136

nam på hans vilkår eller ikke i det hele tatt. I beste fall ventet han som Stendhal å bli forstått av de utvalgte få eller av en udefinert ettertid; i verste fall ville han skrive uoppførlige dramaer, som Grabbe — eller til og med Goethes Faust, Del II — eller komposisjoner for urealistisk gigantiske orkestre, som Berlioz; ellers ville han bli gal slik som Hdlderlin, Grabbe, de Nerval og flere andre. Det misforståtte geni ble faktisk noen gan­ ger rikelig belønnet av fyrster som var vant til sine elskerinners luner eller klar over verdien av prestisjeutgifter, eller av et formuende borgerskap som ønsket å bevare en svak kontakt med de høyere livsverdier. Franz Liszt (1811-86) sultet aldri på det legendariske, romantiske loftskammeret. Få har hatt større hell med seg i å realisere sine stormannsgale fantasier enn Richard Wagner. Men mellom revolusjonene i 1789 og 1848 var fyrstene bare så altfor ofte mistenksomme overfor all kunst annet enn opera, * og borgerskapet var mer opp­ tatt av å hope opp penger enn å bruke dem. Genier var derfor i alminnelighet ikke bare misforståtte, men også fattige. Og de fleste av dem var revolusjonære. Ungdom og misforstått «geni» kunne av seg selv føre til romantikkens voldsomme reaksjon mot det beste­ borgerlige, til maneren med å lokke og sjokkere de bor­ gerlige, forbindelsen med demi-monde og bohéme (begge uttrykk fikk sin nåværende betydning i den romantis­ ke periode), eller sansen for galskap og for alt som nor­ malt ble forkastet av respektable institusjoner eller nor­ mer. Men dette var bare en liten del av romantikken. Mario Praz’ leksikon over erotisk ekstremisme er like lite «Den romantiske dødskval» som en diskusjon om hode­ skaller og gjenferd i elisabethansk symbolisme er en kri­ tikk av Hamlet. Bak denne permanente utilfredshet hos romantikerne som unge menn (nå og da til og med som unge kvinner — dette var den første perioden da kvin­ nelige kunstnere på kontinentet står fram i kraft av seg selv i noen utstrekning ** og som kunstnere, lå det en *Den ubeskrivelige Ferdinand av Spania, som beholdt den revolusjonære Goya under sin beskyttelse til tross for både kunstneriske og politiske provokasjoner, er en unntakelse. **Madame de Staél, George Sand, malerinnene Madame Vigée Lebrun, Angelica Kauffman i Frankrike, Bettina von Amim, Annette von Droste-Huelshoff i Tyskland. Kvinnelige ro­ manforfattere hadde selvsagt lenge vært vanlig i middelklasse-England der denne kunstform var ansett som en «re­ spektabel» måte å tjene penger på for veloppdragne piker. Fanny Bumey, Mrs. Radcliffe, Jane Austen, Mrs. Gaskell og Bronté-søstrene faller alle helt eller delvis innenfor vår perio­ de; dette gjelder også lyrikeren Elizabeth Barrett Browning.

137

mer generell utilfredshet med det samfunn som kom fram etter dobbeltrevolusjonen. Presis sosial analyse var aldri romantikkens sterke si­ de, og de hadde en bestemt mistillit til 1700-tallets selv­ sikre mekaniske materialisme (symbolisert av Newton, skremmebildet for både William Blake og Goethe) som de med rette så på som et av de viktigste redskaper til å bygge det borgerlige samfunn. Følgelig skal vi ikke vente en fornuftsbegrunnet kritikk av det borgerlige samfunn, skjønt noe i likhet med en slik kritikk, hyllet inn i «naturfilosofiens» mystiske kappe og vandrende rundt i metafysikkens virvlende skyer, utviklet seg fak­ tisk innen en stort sett «romantisk» ramme; den bi­ drog bl.a. til Hegels filosofi. (Se ovenfor s. - ) Noe lignende utviklet seg også, i visjonære glimt som alltid var nær det eksentriske eller sinnsforvirrede, blant tid­ lige utopiske sosialister i Frankrike. De tidlige saintsimonistene (men ikke deres leder) og særlig Fourier kan vanskelig beskrives som noe annet enn romantikere. Det varigste resultat av denne romantiske kritikk var be­ grepet om menneskelig «fremmedgjøring», som skulle spil­ le en betydelig rolle hos Marx, og antydningene om frem­ tidens perfekte samfunn. Men den mest effektive og kraftigste kritikk av det borgerlige samfunn skulle ikke komme fra dem som forkastet det (og dermed tradi­ sjonene fra klassisk 1700-talls-vitenskap og rasjonalis­ me) i sin helhet og a priori, men fra dem som presset tradisjonene fra klassisk tenkning til deres anti-borgerlige konklusjon. Robert Owens sosialisme hadde ikke det fnugg av romantiske elementer i seg; og dens kompo­ nenter kom helt og holdent fra 1700-talls-rasjonalisme og fra den mest borgerlige av alle vitenskaper, politisk økonomi. Saint-Simon selv kan best betraktes som en forlengelse av «opplysningen». Det er verdt å legge merke til at den unge Marx, opplært i den tyske (dvs. først og fremst romantiske) tradisjon, først ble marxist da han kombinerte den med den franske sosialistiske kritikk og den totalt uromantiske teori i engelsk politisk økonomi. Og det var politisk økonomi som frembrakte kjernen i hans modne tenkning.

III

r r

Det er aldri klokt å neglisjere den hjertets fornuft so. fornuften ikke kjenner noe til. Dikterne falt gjennom som tenkere dersom man legger økonomenes eller fysikernes mål på dem, men de så ikke bare dypere, men

138

noen ganger også klarere. Få mennesker så det sosiale jordskjelv fra maskiner og fabrikker tidligere enn William Blake i 1790-årene som da foreløpig hadde lite annet enn noen få dampmøller og teglverk i London å dømme etter. Problemet omkring urbaniseringen er med få unn­ tak best blitt behandlet av fantasirike forfattere hvis til­ synelatende helt urealistiske iakttagelser har vist seg å være en pålitelig indikator for den utviklingen av Paris som faktisk fant sted.8 Carlyle er en mer forvirret, men mer dyptgående veiviser om England i 1840 enn den flittige og grundige statistikeren J.R. McCulloch; og om J.S. Mill er en bedre veiviser enn andre utilitarianere, er det fordi en personlig krise gjorde at bare han ble klar over verdien av den tyske og romantiske samfunnskritikken: Goethe og Coleridge. Den romantiske kritikk av verden var derfor ikke ubetydelig, selv om den var uklar. Den ble hjemsøkt av en lengsel etter den tapte enhet av menneske og natur. Den borgerlige verden var en gjennomført og bevisst asosial verden. Den har ubarmhjertelig revet over de mangeartede føydalbånd som knyttet menneskene til sine naturlige foresatte og ikke latt noe annet bånd tilbake mellom menneskene enn den nakne interesse, den følelsesløse «kontante betaling». Den har druknet det fromme svermeris, det spissborgerlige vemods, den ridderlige begeistrings hellige gysninger i den egoistiske beregnings kalde vann. Den har oppløst den personlige verdighet i bytteverdi, og i stedet for de utallige velhjemlede og velervervede friheter satt den ene samvittighetsløse handelsfrihet. Det er stemmen fra Det Kommunistiske Manifest, men den taler også for hele romantikken. En slik verden kunne gi mennesker stand og trygge kår — skjønt det var i virkeligheten.! opp­ lagt at den også gjorde at andre og langt flceie var sultne og elendige — men deres sjeler nakne og ensomme igjen. Den gjorde dem «ij^Kiøse og fortapte i universet som «fremmedgjorte»»" vesener. Den gjorde at de på grunn av et revolusjonert brudd i verdenshistorien ble avskåret fra selv det r^iest innlysende svaret på fremmedgjøring, beslutningen.^''om aldri å forlate sitt gamle hjem. Den tyske roprfiantikkens diktere mente at de visste bedre enn * neuix'-^t redningen bare lå i det enkle beskjedne arbeids- livet som fortsatte i de idylliske pre-industrielle småi ?yene som lå strødd utover drømmelandskapet, og de Beskrev disse mer uimotståelig enn noen før hadde gjort. TT g likevel måtte de unge menn reise, for å fortsette den 5? .er definisjon evige søken etter den «blå blomst» eller for ganske enkelt å flakke i all evighet, fylt av hjem­ lengsel og med Eichendorffs eller Schuberts sanger som trøst. Vandrersangene er deres kjenningsmelodi, nostal­ 139

gi deres følgesvenn. Novalis definerte til og med filosofien ved dette.’ Tre kilder stilte denne tørst etter den tapte harmoni for mennesket i verden: middelalderen, det primitive mennesket (eller noe som kunne komme ut på ett, in­ teressen for det eksotiske og for «folket») og den franske revolusjon. Den første trakk særlig til seg reaksjonære roman­ tikere. Det stabile ordnede samfunnet i føydaltiden, det langsomme organiske produkt av århundrene som var farget med våpenskjold omgitt av den skyggefulle my­ stikk fra eventyrskoger og skjermet av den ubestridte kristne himmelhvelving, var det åpenbare tapte paradis for de konservative motstanderne av det borgerlige sam­ funn, hvis ønske om gudfryktighet, lojalitet og et mini­ mum av lesekyndighet hos de lavere stender bare var blitt skjerpet av den franske revolusjon. Med lokale tillempninger var dette det ideal som Burke holdt opp mot de rasjonalistiske stormere av Bastillen i sine Reflections on the French Revolution (1790). Men det fikk sitt klassiske uttrykk i Tyskland, et land som i denne perio­ den skaffet seg noe nær et monopol på middelalderdrømmen, kanskje fordi den velstelte Gemiitlichkeit som syntes å herske nedenfor Rhin-borgene og Schwarzwald, egnet seg lettere til idealisering enn skitten og grusom­ heten i mer ekte middelalderske land. * I alle tilfelle var middelalderdyrking en langt sterkere komponent i tysk romantikk enn i noen annen, og den strålte ut fra Tysk­ land enten i form av romantisk opera eller ballett (Webers Freischiitz eller Giselle), Grimms eventyr, historiske teorier eller i form av germansk inspirerte forfattere son? £oleridge og Carlyle. Men i den mer generelle form for gotibK.’’ gjenfødelse var middelalderdyrking et kjenne­ tegn på det xJcnnservative og særlig det religiøse antiborgerlige overalt. On&teaubriand forherliget gotikken mot revolusjonen i sin Gér^r Christiamsme (1802), den engelske kirkes voktere foretrakk- gotikk i motset­ ning til rasjonalistene og dissenterne hvis'- ^ygninger for­ ble klassiske; arkitekten Pugin og den ’>ultra-reaksjonære og katolskinnstilte «Oxford-bevegelsen» Xlra 1830årene var gotikk-tilhengere tvers igjennom. Fralands tåkete fjernhet — et land som lenge hadde vært stedet for arkaiske drømmer som de oppdiktede Ossian-jj balladene — forsynte den konservative Walter Scott Eu-J| ropa med enda et sett av middelalderske bilder i sine*«O, Hermann, O, Dorothée! Gemiitlichkeit!» skrev Gautier som tilbad Tyskland som alle franske romantikere. «Ne semblet-il-pas que l’on entend du loin le cor du postillen?»10

140

historiske romaner. Det faktum at de beste av hans ro­ maner handler om relativt nyere perioder, ble stort sett oversett. I forhold til den dominerende konservative form som de reaksjonære regjeringene etter 1815 forsøkte å over­ føre til gebrekkelige forsvar for eneveldet (jfr. ovenfor s. 102), er venstrefløyens middelalderromantikk ubety­ delig. I England eksisterte den stort sett som en strøm­ ning i den folkelige radikale bevegelsen som hadde en tilbøyelighet til å se perioden før reformasjonen som en gyllen tid for arbeiderne og reformasjonen som det førs­ te store skritt mot kapitalisme. I Frankrike var den at­ skillig viktigere, for der la den ikke vekten på føydalt hierarki og katolsk orden, men på det evige, lidende, urolige, skapende folket: den franske nasjon som alltid på ny hevdet sin identitet og sin misjon. Jules Michelet, dikter som historiker, var den største av slike revo­ lusjonære, demokratiske middelalderdyrkere; Victor Hugos Notre Dame de Paris er det best kjente uttrykk for denne retningen. Nær knyttet til middelalderdyrkingen, særlig ved sin konsentrasjon om tradisjoner med mystisk religiøsitet, var jagten etter enda eldre og mer dyptgripende myste­ rier og kilder til irrasjonell visdom i orienten: de roman­ tiske — men også konservative — rikene til Kublai Khan eller brahminene. Oppdageren av sanskrit, Sir William Jones, var riktignok en redelig whig-radikaler som hyllet den amerikanske og den franske revolusjon slik et opp­ lyst menneske skulle; men størsteparten av østenbeundrerne og forfatterne av pseudo-persiske dikt — mye av den moderne orientalismen har vokst fram av deres en­ tusiasme — tilhørte den antijakobinske retningen. Ka­ rakteristisk nok var det brahmanske India deres ånde­ lige mål mer enn det irreligiøse og rasjonelle kinesiske imperium som den eksotiske fantasi i 1700-tallets opp­ lysningstid hadde vært så opptatt av.

IV Drømmen om det primitive menneske og den tapte har­ moni har en mye lengre og mer innviklet historie. Den har i overveldende grad vært en revolusjonær drøm, som kommunismens gullalder, som en form for likhet «da Adam grov og Eva spant», som frie angelsaksere som ennå ikke var trellbundet av normannernes erobring eller som det edle ville menneske som avslørte svakhetene i et korrupt samfunn. Følgelig egnet romantisk primitivisme seg bed­ re for venstredreid oppstand, unntatt der den bare tjen­ te som en flukt fra det borgerlige samfunn (som i dyr-

141

kingen av det eksotiske hos Gautier eller Mérimée som oppdaget det edle ville menneske som en turistattrak­ sjon i Spania i 1830-årene) eller der historisk kontinui­ tet gjorde den primitive til et eksempel på konservatis­ me. Dette var særlig tilfellet når det gjaldt «folket». Det var godtatt blant romantikere av alle avskygninger at «folket», dvs. vanligvis den pre-industrielle bonde eller håndverker, var et eksempel på de ufordervede dyder, og at folkets språk, sang, fortelling og skikk var det eneste sted der man fant den sanne folkesjelen. Å vende tilbake til denne enkelhet og dydighet var målet for den Wordsworth som skrev Lyrical Ballads; å bli opptatt blant mengden av folkeviser og eventyr var et mål — som mange kunstnere oppnådde — for mang en germansk dikter og komponist. Den store bølgen med samlinger av folkeviser, utgivelsen av gamle epos, ordbøker over le­ vende språk, var i nær sammenheng med romantikken; selve ordet folklore (1846) er en oppfinnelse fra denne perioden. Scotts Minstrelsy of the Scottish Border (1803), Arnims og Brentanos Des Knaben Wunderhorn (1806), Grimms Eventyr (1812), Moores Irish Melodies (1807-34), Dobrovskys Det bøhmiske språks historie (1818), Vuk Karajics Serbisk ordbok (1818) og Serbisk folkesang (182333), Tegners Frithjofs saga i Sverige (1825), Lbnnrots utgave av Kalevala i Finland (1835), Grimms Tysk My­ tologi (1835), Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr (1842-71), er av de mange monumenter over dette. «Folket» kunne være et revolusjonært begrep, særlig blant undertrykte folk som var i ferd med å oppdage eller gjenoppdage sin nasjonale identitet, spesielt der det manglet en lokal middelklasse eller lokalt aristokrati. Der var den første ordbok, grammatikk eller folkevisesamling en hendelse av stor politisk betydning, en første uavhengighetserklæring. På den annen side, for dem som var mer slått av folkets enkle dyder som tilfredshet, uvitenhet og gudsfrykt, av den dype visdom i folkets til­ lit til pave, konge eller tsar, var dyrkingen av den pri­ mitive i hjemlige omgivelser mer egnet for en konserva­ tiv tolkning. Den representerte den enhet av uskyld, myte og eldgammel tradisjon som det borgerlige samfunn ødela hver eneste dag. * Kapitalistene og rasjonalistene var de fiender som konge, godseier og bonde måtte stå hellig forent imot. Den primitive fantes i hver eneste landsby; men han eksi­ sterte som et enda mer revolusjonært begrep i den antatt *Hvordan vi skal tolke den nye populariteten for selskaps­ danser basert på folkedanser, som vals, masurka og scott­ ish er en smakssak. Det var i hvert fall en romantisk mote.

142

gylne kommunistiske fortid, og som en fri og edel vill­ mann i fremmede land; spesielt som den røde indianer. Fra Rousseau, som holdt det opp som idealet for det frie sosiale mennesket, og til sosialistene var det primi­ tive samfunn en slags modell på utopia. Marx’ tredeling av historien — primitiv kommunisme, klassesamfunn, kommunisme på et høyere stadium — er et ekko av den­ ne tradisjonen skjønt den også omformer den. Primitivismens ideal var ikke spesielt romantisk. Noen av dets mest glødende forkjempere var egentlig i tradisjon med 1700-tallets opplysning. Den romantiske søken tok sna­ rere sine oppdagelsesreisende inn i de store ørkener i Arabia og Nord-Afrika, blant Delacroix’ og Fromentins krigere og odalisker, med Byron gjennom verden rundt Middelhavet eller med Lermontov til Kaukasus der na­ turmennesket i en kosakks skikkelse kjempet mot natur­ mennesket i et stammemedlems skikkelse blant kløfter og katarakter, enn til det uskyldige sosiale og erotiske utopia i Tahiti. Men denne søken brakte dem også til Amerika, der det primitive mennesket kjempet en håp­ løs kamp, en situasjon som var nærmere romantikernes sinnsstemning. De indianske diktene til den østerrikskungarske Lenau protesterte høylytt mot fordrivelsen av den røde mann; hvis mohikaneren ikke hadde vært den siste av sin stamme, ville han da ha blitt et like viktig symbol i europeisk kultur? Naturligvis spilte den edle ville mann en mye viktigere rolle i amerikansk romantikk enn i europeisk — Melvilles Moby Dick (1851) er hans største monument — men med Fenimore Coopers Lærstrømpe-romaner erobret han verden i en grad som den konservative Chateaubriands Natchez aldri hadde vært i stand til. Middelalderen, folket og edle ville var idealet med fast forankring i fortiden. Bare revolusjon, «folkenes vår», pekte utelukkende mot fremtiden, men likevel fant selv de mest utopiske en trøst i å lete etter forløpere selv hvor de ikke fantes. Dette lot seg ikke lett gjøre før den annen generasjon romantikere hadde frembrakt et kull av unge menn som betraktet den franske revolusjon og Napoleon som historiske kjensgjerninger og ikke som smertefulle kapitler i en selvbiografi. Året 1789 var blitt hyllet av praktisk talt alle kunstnere og intellektuelle i Europa, men selv om noen var i stand til å beholde en­ tusiasmen gjennom krig, terror, borgerlig korrupsjon og imperium, så var deres drøm verken lett eller fengende. Selv i Storbritannia, der romantikkens første generasjon, med Blake, Wordsworth, Coleridge, Southey, Campbell og Hazlitt, hadde vært fullstendig jakobinsk, var de nykon­ servative og desillusjonerte fremherskende innen 1805.

143

I Frankrike og Tyskland hadde ordet «romantiker» fak­ tisk blitt oppfunnet som et anti-revolusjonært slagord av de konservative anti-borgerlige sent i 1790-årene (svært ofte desillusjonerte som tidligere hadde stått på venstre­ siden). Dette forklarer det faktum at flere tenkere og kunstnere i disse landene, som etter moderne standard ville bli regnet som nokså klare romantikere, tradisjonelt blir unntatt fra denne klassifiseringen. Men i løpet av Napoleons-krigenes siste år begynte det å vokse fram nye generasjoner av unge menn som bare kunne se re­ volusjonens storslåtte befriende flamme og ikke asken fra dens utskeielser og korrupsjoner, og etter Napoleons forvisning kunne selv denne lite tiltrekkende personen bli en halvt mytisk fønix og befrier. Og etter hvert som Europa år for år gikk dypere inn i det flate uttrykks­ løse slettelandet av reaksjon, sensur og middelmådighet, inn i pestsumpene av fattigdom, ulykke og undertryk­ kelse, ble bildet av den befriende revolusjonen enda mer lysende. Den andre generasjon av britiske romantikere — med Byron (1788-1824), den upolitiske, men sympatiserende Keats (1795-1821) og fremfor alt Shelley (1792-1822) — var den første som på denne måten kombinerte roman­ tikk og aktiv revolusjonær virksomhet: skuffelsene fra den franske revolusjon søm de fleste eldre fremdeles hus­ ket, bleknet ved siden av de synlige redsler ved kapitalis­ mens omforming av deres eget land. På kontinentet ble forbindelsen mellom romantisk kunst og revolusjon vars­ let i 1820-årene, men kom først for alvor under og etter den franske revolusjon i 1830. Dette gjelder også for det som kanskje kunne kalles den romantiske visjonen om revolusjon og den romantiske revolusjonære stil — det mest kjente uttrykk er Delacroix’s maleri av Friheten på barrikadene (1831). Her er det dystre unge menn med skjegg og flosshatt, arbeidere i skjorteermer, folketribuner med flagrende lokker under sombrerolignende hatter, omgitt av trikolorer og frygiske jakobinerluer, og de gjen­ skaper revolusjonen fra 1793 — ikke den moderate fra 1789, men storheten fra år II — og reiser barrikader i hver eneste by på kontinentet. Den romantiske revolusjonære var riktignok ikke helt ny. Hans umiddelbare stamfar og forgjenger var medlem av de italienske og frimureraktige revolusjonære hemme­ lige samfunn — Carbonaro eller filhellenisme — og han var blitt direkte inspirert av overlevende gamle jakobinere eller Babeuftilhengere som Buonarroti. Dette er den ty­ piske revolusjonære kamp i restaurasjonsperioden i ele­ gante unge menn i garde- eller hussaruniformer som kom­ mer ut fra opera, soirée eller fra stevnemøter med her144

tuginner, eller fra høyt rituelle losjemøter der man plan­ la å gjøre militærkupp eller å sette seg selv i spissen for en kjempende nasjon; i virkeligheten et byronsk møns­ ter. Men denne revolusjonære mote var ikke bare langt mer direkte inspirert av 1700-tallets tenkemåte, og kan­ skje sosialt mer eksklusiv enn den senere mote, men den manglet fremdeles et vesentlig element i den romantiske revolusjonære visjon fra 1830-48: barrikadene, massene, det nye og desperate proletariatet; det elementet som Daumiers litografi Massakren i Rue Transnonain med sin ukjente drepte arbeider gav til det romantiske billed­ språk. Den mest iøynefallende følge av denne forbindelsen mellom romantikk og visjonen om en ny og høyere fransk revolusjon, var den overveldende seier for politisk kunst mellom 1830 og 1848. Det har sjelden vært en periode da selv den minst «ideologiske» kunstner var mer uni­ verselt frihetskjempende, ofte så de på sine tjenester for politikken som sin fremste plikt. «Romantikk», ropte Victor Hugo i forordet til Hernani, et manifest for opp­ rør (1830), «er liberalisme i litteraturen.»11 Dikteren Al­ fred de Musset (1810-57), som i likhet med komponisten Chopin (1810-49) og den introspektive Østerriksk-ungarske dikteren Lenau (1802-50), hadde et mer naturlig talent i den intime enn i den offentlige genre, skrev at «Forfattere hadde en forkjærlighet for å skrive om frem­ tiden, om sosial fremgang, menneskeheten og sivilisa­ sjonen i sine forord.»12 Mange kunstnere ble politiske skik­ kelser, og ikke bare i land som stod midt oppe i den nasjo­ nale frigjøring der alle kunstnere så ut til å være profe­ ter eller nasjonale symboler: Chopin, Liszt og til og med den unge Verdi innen musikken; Mickiewicz (som så seg selv i en messiasrolle), Petdfi og Manzoni blant dikterne i henholdsvis Polen, Ungarn og Italia. Maleren Daumier arbeidet hovedsakelig som politisk tegner. Dikteren Uhland og brødrene Grimm var liberale politikere, det vul­ kanske guttegeni Georg Buchner (1810-37) var en aktiv revolusjonær, og Heinrich Heine (1797-1856), en nær per­ sonlig venn av Karl Marx, var en tvetydig, men kraftig røst fra det ekstreme venstre. * Litteratur og journalistikk *Det bør bemerkes at dette er en av de sjeldne perioder da diktere ikke bare sympatiserte med det ekstreme venstre, men skrev dikt som både var gode og brukbare som agitasjon. Den fremragende gruppen av tyske sosialistiske diktere fra 1840-årene — Herwegh, Weerth, Freiligrath og naturligvis Heine — fortjener å bli nevnt, skjønt Shelleys Masque of Anarchy (1820), et svar på Peterloo, kanskje er det mektigste av slike dikt.

145

gikk over i hverandre, tydeligst i Frankrike, Tyskland og Italia. I en annen tidsalder kunne en Lamennais eller Jules Michelet i Frankrike, en Carlyle eller Ruskin i Storbritannia ha vært diktere eller romanforfattere med visse synspunkter på offentlige anliggender. I denne tids­ alder var de politiske skribenter, profeter, filosofer eller historikere som var båret av en poetisk inspirasjon. Det vulkanske utbrudd av Marx’ ungdommelige intellekt ble også fulgt av en lavastrøm med poetisk billedspråk i en grad som var uvanlig både blant filosofer og økonomer. Selv den milde Tennyson og hans Cambridge-venner stod helhjertet bak den internasjonale brigade som drog for å støtte liberale mot klerikale i Spania. De estetiske teoriene som utviklet seg og ble domine­ rende i denne perioden, ratifiserte denne forening av kunst og sosialt engasjement. Saint-simonistene i Frank­ rike på den ene siden og de briljante revolusjonære rus­ siske intellektuelle fra førti-årene på den andre utvik­ let til og med synspunkter som ble vanlige i marxistiske bevegelser under slike navn som «sosialistisk realisme»;13 et opphøyd, men ikke overveldende vellykket ideal av­ ledet både fra jakobinemes strenge dyder og fra den ro­ mantiske tro på åndens kraft som fikk Shelley til å kalle dikterne for «verdens ikke-anerkjente lovgivere». Slag­ ordet «Kunst for kunstens skyld» var allerede formu­ lert, stort sett av konservative og dilettanter, men kun­ ne ennå ikke konkurrere med kunst for menneskehetens skyld eller for naj sonenes eller proletariatets skyld. Ikke før revolusjonene i 1848 ødela de romantiske håp om menneskets store gjenfødelse, kom ren estetisme til sin rett. Utviklingen av slike 1848-menn som Baudelaire og Flaubert illustrerer denne så vel politiske som este­ tiske forandring, og Flauberts Éducation sentimentale er dens beste litterære dokument. Bare i land som Russland, der desillusjoneringen fra 1848 ikke fant sted (om ikke annet fordi 1848 ikke hadde funnet sted), fortsatte kuns­ ten å være sosialt engasjert og opptatt som før. V

i

Romantikken er den moteretning i kunst og i levevis som er mest karakteristisk for dobbeltrevolusjonens pe­ riode, men den er på ingen måte den eneste. Dens egent­ lige kvantitative betydning i tiden var i virkeligheten liten siden den verken dominerte aristokratiets kultur, middelklassens og enda mindre de fattige arbeidernes kultur. De kunstarter som var avhengige av mesener eller av massestøtten fra de bemidlede klasser, tolererte ro146

mantikken best der de ideologiske karakteristika var minst tydelige, som i musikken. De kunstarter som var avhengige av støtte fra de fattige, var knapt av noen in­ teresse for den romantiske kunstner, til tross for at un­ derholdning for de fattige — skrekkromaner og seriehefter, sirkus, gjøglere, omreisende teater og liknende — var en stor inspirasjonskilde for romantikerne, og populære underholdningsfolk i sin tur forsterket sitt eget arsenal av rekvisitter som kunne påvirke publikums følelser — forvandlingsscener, feer, mordernes siste ord, røvere, osv. — med passende varer fra romantikkens lager. Den grunnleggende stil for aristokratisk livsform og kunst hadde fremdeles sine røtter i 1700-tallet, skjønt den ble betydelig vulgarisert gjennom tilførselen av un­ dertiden adlede nouveaux-riches. Man ser det tydelig i Napoleonstidens empirestil som var ganske bemerkel­ sesverdig heslig og pretensiøs, og i den britiske regencestilen. En sammenligning mellom uniformene fra 1700tallet og etter Napoleon — den form for kunst som mest direkte uttrykte instinktene hos offiserene og hos de her­ rer som var ansvarlig for utformingen — vil gjøre dette klart. Storbritannias triumferende overlegenhet gjorde den engelske adelsmann til et mønster for internasjo­ nal aristokratisk kultur, eller snarere ukultur; for man antok at interessene til «dandyene» — glattbarbert, uanfektet og strålende — begrenset seg til hester, hunder, vogner, boksing, jakt, dannede utsvevelser og egen per­ son. Slik heroisk ekstremisme oppflammet til og med romantikerne, som selv godt kunne tenke seg å bli dan­ dyer; enda mer oppflammet og drømmende ble nok de unge damer av lavere stand (med Gautiers ord): «Sir Edward passet så ypperlig med hennes drømmers en­ gelskmann. Engelskmannen som nybarbert, lyserød, skinnende, soignert og blankpusset så mot morgensolens første stråler med et kritthvitt halstørkle allerede, engelskman­ nen som var vanntett og impregnert. Var han ikke selve kronen på sivilisasjonens verk? .... Jeg skal ha engelsk sølvtøy, tenkte hun, og Wedgwood porselen. Det skal være tepper over hele huset og pudrede lakeier, og jeg skal trekke frisk luft ved min manns side mens vi kjører vårt firspann gjennom Hyde Park .... Tamme droplete dådyr skal leke på den grønne plenen foran huset vårt på landet, og kan, skje også noen få blonde og rosenrøde barn. Barn tar seg så godt ut på forsetet i en barouche ved siden av en King harles-spaniel med stamtavle .... »14

Det var kanskje en inspirerende visjon, men ikke en ro­ mantisk, ikke mer enn bildet av kongelige eller keiserlige majesteter som nådigst var til stede på opera eller ball

147

der de tronet over en besmykket — men utelukkende høybåren — ridderlighet og skjønnhet. Kulturen i middelklassen og i den lavere middelklasse var ikke mer romantisk. Dens grunntone var måtehold og beskjedenhet. Bare blant de store bankmennene og spekulantene og hos den aller første generasjon av industrimillionærer som aldri hadde trengt eller ikke lenger trengte å reinvestere mye av fortjenesten i forretningen, begynte den overdådige pseudo-barokken fra slutten av 1800-tallet å vise seg; først bare i de få land der «so­ sieteten» ikke lenger var helt dominert av gamle mo­ narkier og aristokratier. Rotschild-familien, som i seg selv var konger, tedde seg allerede som fyrster.15 Den van­ lige borgerlige gjorde ikke det. Puritanisme, evangelisk eller katolsk pietisme oppmuntret til måtehold, sparsommelighet, en moderat spartansk livsførsel og en ene­ stående moralsk selvtilfredshet i Storbritannia, U.S.A., Tyskland og Jhugenott-Frankrike; iden moralske tradi­ sjonen fra 1700-tallets opplysning og frimuereri hadde den samme funksjon for de mer frigjorte eller antireligiøse. Unntatt når det gjaldt profittjag og logikk var middelklassens liv et liv med kontrollerte følelser og et bevisst begrenset spillerom. Den store delen av middel­ klassen på kontinentet som ikke var i forretningslivet i det hele tatt, men i statsadministrasjonen, som embets­ menn, lærere, professorer og i noen tilfeller prester, manglet også den grensesprengende kapitalakkumula­ sjonen. Det samme gjaldt den beskjedne borger i provin­ sen som visste at småby-velstanden var grensen for hva han kunne oppnå og at den ikke var særlig imponeren­ de sammenlignet med den virkelige velstand og makt i hans dager. I virkeligheten var middelklasselivet «uromantisk», og dets mønster var fremdeles stort sett be­ stemt ut fra 1700-tallsmoter. Dette fremgår helt tydelig av middelklassehjemmet, som tross alt var sentret for middelklasse-kulturen. Sti­ len på borgerlige hus og gater etter Napoleon stammer direkte fra, og fortsetter ofte direkte, 1700-talles klassi­ sisme eller rokokko. Bygging i sen-georgiansk stil fort­ satte i Storbritannia til 1840-årene, og andre steder kom det arkitektoniske brudd (innført for det meste gjennom en kunstnerisk sett ulykksalig gjenoppdagelse av «renes­ sansen») enda senere. Den fremherskende stil for interiørdekorasjon og hjemmeinnredning, gjerne kalt Biedermayer etter den tysker som best uttrykte stilen, var en slags interiør-klassisisme som fikk et skjær av varme gjennom intime følelser og jomfruelig drøm (Jnnerlichkeit, Gemutlichkeit). Den stod i en viss gjeld til romantikken — eller snarere pre-romantikken fra sent på 1700-tallet —

148

men reduserte selv denne gjelden til borgerlige dimen­ sjoner som kvartettspilling i stuen på søndags ettermid­ dager. Biedermayer frembrakte en av de få møbelstilarter som på samme tid var vakker og praktisk: helt enkle hvite gardiner mot matte vegger, bare gulver, solide, men stort sett elegante stoler og skatoller, pia­ noer, skap og vaser fulle av blomster, men det var i alt vesentlig en sen-klassisk stil. Det fineste eksempelet på denne stilarten er kanskje Goethes hus i Weimar. Den — eller en lignende stil — var miljøet for helt­ innen i Jane Austens (1775-1817) romaner, for Claphamsektens evangeliske strenghet og gleder, for det høysinnete Boston-borgerskapet eller for lesere av Journal des Débats i den franske provinsen. Når romantikken kom inn i middelklasse-kulturen, var det kanskje mest gjennom økende dagdrømming blant kvinnelige medlemmer av den borgerlige familie. En av deres viktigste sosiale funksjoner var å vise at familie­ forsørgeren hadde råd til å holde dem i kjedsommelig lediggang; deres ideelle skjebne var et høyt skattet sla­ veri. Borgerlige piker såvel som ikke-borgerlige, slik som de odaliskene og nymfene som anti-romantiske ma­ lere som Ingres (1780-1867) tok ut av sin romantiske sammenheng og inn i en borgerlig, tilpasset seg mer og mer den samme typen: spinkel, med ovalt ansikt og bløte hengekrøller, en skjør blomst med sjal og kyse som var så typisk for 1840-årenes mote. Det var en type som stod fjernt fra Goyas Hertuginnen av Alba — en løvinne klar til sprang — eller de emansiperte ny-greske pikene i hvit musselin som den franske revolusjon hadde strødd utover salongene, eller de beherskede regence-damer og kurtisaner som Lady Lieven eller Harriete Wilson — like uromantiske som de var borgerlige. Borgerlige piker kunne spille romantisk musikk egnet til husbruk, som Chopin eller Schumann (1810-56). Bie­ dermayer kunne oppmuntre en slags romantisk lyrisk stil, slik som Eichendorffs (1788-1857) eller Eduard Mdrikes (1804-75), hvor kosmisk lidenskap ble omdannet til nostalgi eller passiv lengsel. Den travle forretnings­ mann på forretningsreise kunne til og med glede seg over et fjellpass som «det mest romantiske jeg noen gang har sett», slappe av hjemme med å tegne «Borgen ved Udolpho», eller selv, som John Cragg i Liverpool som «var en mann med kunstnerisk sans» så vel som jemstøperer, «introdusere støpejern i gotisk arkitektur».16 Men i det store og hele var borgerlig kultur ikke romantisk. Det berusende i teknisk fremgang utelukket ortodoks romantikk, i alle fall i sentrene for industrialiseringen. En mann som James Nasmyth, oppfinneren av damp-

149

hammeren (1808-90), var alt annet enn en barbar om ikke annet fordi han var sønn av en jakobinsk maler («landskapsmaleriets far i Skottland»), oppdratt blant kunstnere og intellektuelle, han elsket det maleriske og det gamle og hadde hele den gode skottes grundige og brede utdannelse. Hva var likevel mer naturlig enn at malerens sønn skulle bli mekaniker, eller at han på en vandretur i unge dager sammen med faren skulle bli mer interessert i jernverkene i Devon enn i noen annen severdighet? For ham, som for de dannede 1700-tallsmenneskene i Edinburgh som han vokste opp blant, var ting sublime, men ikke irrasjonelle. Rouen hadde ganske enkelt en «praktfull katedral og St. Quen-kirken, så ut­ søkt i sin skjønnhet, sammen med de rester av raffinert gotisk arkitektur som er spredt omkring i den interes­ sante og maleriske byen». Det maleriske var storartet; likevel kunne han på sine entusiastiske feriereiser ikke annet enn å legge merke til at det var et resultat av for­ sømmelser. Skjønnhet var storartet; men det var en stor feil ved moderne arkitektur at «formålet med bygnin­ gen blir .... betraktet som et sekundært hensyn». «Jeg hadde vanskelig for å rive meg løs fra Pisa,» skrev han; men «det som interesserte meg mest i katedralen var de to bronselampene som henger ned ved enden av skipet og som gav Galilei ideen til oppdagelsene om pendelen.»17 Slike mennesker var verken barbarer eller spissborgere; men deres verden av atskillig nærmere Voltaires og Josiah Wedgwoods verden enn John Ruskins. Den store verktøymaker Henry Maudslay følte seg utvilsomt mye mer hjemme i . Berlin hos sine venner Humboldt, kongen blant de liberale vitenskapsmenn og den neo-klassiske arkitekten Schinkel, enn han ville ha gjort hos den store, men tåkete Hegel. I alle tilfelle inntok kunsten i det store og hele en posisjon etter vitenskapen i sentrene for det borgerlige samfunn på fremmarsj. En britisk eller amerikansk fa­ brikkeier med noen utdannelse kunne sette pris på kunst, særlig i stunder med avslappet familieliv eller ferie, men hans virkelige kulturelle anstrengelser ville være rettet mot å fremme og utbre kunnskap — sin egen i forenin­ ger som Den britiske forening for vitenskapens fremme, og folkets gjennom Samfunnet for utbredelsen av nyttig kunnskap og lignende organisasjoner. Det er karakteris­ tisk at det typiske produkt av 1700-tallets opplysnings­ tid, encyklopedien, blomstret som aldri før, og den be­ holdt fremdeles mye av sin opprørske politiske libera­ lisme (slik som i det berømte Meyers tyske konversa­ sjonsleksikon, et produkt av 1830-årene). Byron tjente en god del penger på diktene sine, men forleggeren Con150

stable betalte i 1812 tusen pund til Dugald Stewart for et forord om filosofiens utvikling som skulle innlede sup­ plementet til Encyclopaedia Britanmca.,s Og selv når bor­ gerskapet var romantisk, drømte det om teknologi: de unge menn som var oppflammet av Saint-Simon ble dem som planla Suez-kanalen, gigantiske jernbanenett som forbandt alle deler av verden og faustiske finansoperasjoner av et slikt omfang at de ikke interesserte de ro­ lige og rasjonalistiske Rothschildene som visste at de kunne tjene mengdevis av penger med et minimum av spekulativ himmelflukt ved hjelp av tradisjonelle mid­ ler.19 Vitenskap og teknologi var borgerskapets muser, og deres triumf — jernbanen — ble feiret i den store (og dessverre nå ødelagte) neo-klassiske søylehallen på Euston stasjon.

IV I mellomtiden fortsatte kulturen for vanlige folk uten­ for lesekyndighetens radius. Den forandret seg lite i de ikke-urbane og ikke-industrielle delene av verden. San­ gene og festene i 1840-årene, draktene, form og farger i dekorativ folkekunst og folks atferdsmønster og skikker var fortsatt stort sett slik de var i 1789. Industrien og de voksende byene begynte å ødelegge dem. Ikke noe menneske kunne leve i fabrikkbyen slik det hadde levd i landsbyen, og hele kulturkomplekset gikk nødvendig­ vis i stykker sammen med den sosiale rammen som holdt det sammen og gav det form. En sang som hører sammen med pløying, kan ikke synges når man ikke pløyer; hvis den blir sunget, er den ikke lenger en folkseang, men blir noe annet. Utflytterens hjemlengsel holdt liv i de gamle skikkene og sangene i byens eksil, og der de kanskje ble enda mer tiltrekkende fordi de kunne lindre smerten ved fraflytting og rotløshet. Men utenfor byer og fabrik­ ker var det bare deler av det gamle bygdelivet, særlig i deler av Irland og Storbritannia som ble omformet — eller nærmere bestemt ødelagt — i den utstrekning at den gamle livsformen ble umulig. Selv ikke innen industrien var den sosiale omforming før 1840-årene gått så langt at den hadde ødelagt den eldre kulturen fullstendig; dette desto mer som hånd­ verk og fabrikkproduksjon i Vest-Europa hadde hatt flere hundreår på å utvikle et slags halv-industrielt kultur-mønster. I landdistriktene gav gruvearbeidere og vevere uttrykk for sine håp og protester i tradisjonelle folkesanger, og den industrielle revolusjon bare økte de­ res antall og skjerpet deres erfaringer. Fabrikken treng­ te ingen arbeidssanger, men de trengtes i forskjellige 151

virksomheter som fulgte med økonomisk utvikling, der de ble til på den gamle måten. Sjøfolkenes «gangspillsjantier» på de store seilskutene tilhører denne gull­ alder for «industrielle» folkesanger i første halvdel av 1800-tallet, sammen med balladene til hvalfangerne ved Grønland, Ballad of the Coalowner, Pitman’s Wife og veverens klagesang.20 I de pre-industrielle byene utviklet samfunn av håndverkere og arbeidere i hjemmeindustri­ en en intens kultur preget av boklig dannelse. Her var protestantisk sektvirksomhet kombinert med, eller i konkurranse med, jakobinsk radikalisme som en stimu­ lans til selvutdannelse, Bunyan, og John Calvin med Tom Paine og Robert Owen. Bibliotek, kapell og institutter, hager og bur der håndverkeren dyrket eller oppalte de mest fantastiske blomster, duer eller hunder, fylte disse selvsikre og opprørske samfunn av faglærte arbeidere; Norwich i England var ikke bare berømt for sin ateistiske og republikanske ånd, men er fremdeles berømt for sine * kanarifugler. Men tilpasningen av eldre folkesanger til industrielt liv greide ikke (unntatt i U.S.A.) å overleve presset fra en tid med jernbaner og jern; samfunnene til de gamle faglærte arbeidere, slik som Dunfermline til de gamle linveverne, greide ikke å overleve fabrikkenes og maskinenes fremmarsj. Etter 1840 falt de i ruiner. Foreløpig var det ikke særlig mye som kom i stedet for den eldre kulturen. Det nye mønsteret for et fullstendig industrialisert liv viste seg ikke for fullt i Storbritannia, for eksempel, før i 1870- og 1880-årene. Tiden fra kri­ sen i de gamle tradisjonelle livsformer og fram til 1870 var derfor på mange måter den tristeste delen av det som for de fattige arbeiderne var en umåtelig trist tids­ alder. I vår periode utviklet heller ikke de store byene noen form for folkelig kultur; den måtte nødvendigvis bli kommersiell og ikke selvlaget, som i mindre samfunn. Storbyen og særlig den store hovedstaden, hadde rik­ tignok allerede viktige institusjoner som forsynte de kul­ turelle behov hos de fattige eller hos «småfolk», men ofte også — typisk nok — hos aristokratiet. Men disse var hovedsakelig produkter fra 1700-tallet, og deres bi­ drag til utviklingen av folkelige kunstformer er ofte blitt oversett. Det folkelige teateret utenfor Wien, dialekt*«Det står ennå mangt et gammelt hus», skrev Francis Horner i 1879, «midt i selve byen, som pleide å ha sin egen hage — de fleste en blomsterhage. Her er for eksempel selve det vinduet — merkelig langt og blankt — som veveren arbeidet ved bak sin vevstol slik at han kunne se blomstene like nært som arbeidet — hans strev og glede blandet seg .... Men fabrikken har fortrengt hans vevstol, og murstein har slukt hans hage.»21

152

teatrene i italienske byer, den folkelige opera (til for­ skjell fra hoff-opera), commedia delFarte og omreisen­ de mime-teatre, boksing og veddeløp og den demokra­ tiserte versjonen av spansk tyrefektning * var produkter av 1700-tallet; de illustrerte serieheftene og skillingstrykk var fra en enda tidligere periode. De helt nye for­ mene for urban underholdning i storbyen var biproduk­ ter av kroen eller skjenkestuen. De ble en økende kilde til verdslig trøst for fattige arbeidere i sosial oppløsning, og den siste skanse i byen for skikker og tradisjonelt seremoniell, bevart og forsterket gjennom håndverkerlaug, fagforeninger og ritualfylte «vennskapsforeninger». «Va­ rieteen» og dansesalen skulle vokse fram fra vertshuset, men i 1848 hadde ikke denne utviklingen kommet sær­ lig langt, selv ikke Storbritannia, men alt i 1830 kun­ ne man merke at det var en utvikling i gang.22 De andre nye former for storby-underholdning vokste fram fra mar­ kedet, som alltid var ledsaget av et visst antall om­ reisende artister. I storbyen ble det en fast institusjon; og selv i 1840-årene var blandingen av gjøglere, teatre, høkere, lommetyver og gateselgere på visse bulevarder en kilde til inspirasjon for de romantiske intellek­ tuelle i Paris og en kilde til glede for den store hop. Folkelig smak bestemte også formen og dekorasjonene på de relativt få personlige artiklene som industrien pro­ duserte for de fattiges marked: krusene til minne om seieren for reformlovene, den store jembrua over elven Wear eller de praktfulle tremasteme som seilte over Atlanterhavet; de folkelige stikkene som udødeliggjorde revolusjonære følelser, patriotisme eller berømte forbry­ telser, og de få møbler og klær som de fattige i byene kunne ha råd til. Men i det store og hele var byen, og særlig den nye industribyen, fortsatt et uhyggelig sted, og dens få gleder — friluftsområder og ferier — ble grad­ vis mindre på grunn av byggingen som spredte seg over alt, røyken som forgiftet alt naturlig liv og det tvingende krav om arbeid uten stans, om nødvendig forsterket av den strenge sabbats-disiplinen som middelklassen tvang igjennom. Bare de nye gasslysene og salgsutstillingene i hovedgatene kunne her og der varsle om den moderne byens nattlige fargerikdom. Men den moderne storbydannelsen og dannelsen av en moderne folkelig livsform i byene måtte vente til annen halvdel av 1800-tallet. I den første halvdelen var ødeleggelsen mest fremhers­ kende eller i beste fall holdt i sjakk. *Dens opprinnelige versjon var ridderlig med den fremste av de kjempende til hest; det nye med å drepe tyren til fots er tradisjonelt tilskrevet en 1700-talls snekker fra Ronda.

153

Kapittel 15

Vitenskapen

«La oss aldri glemme at vitenskapene og filosofien har kjempet mot tyrannene lenge før vi gjorde det. Deres uopphørlige anstrengelser har skapt revolusjo­ nen. Som frie og takknemlige mennesker skulle vi grunnfeste dem i blant oss og verne om dem for all tid. For vitenskapene og filosofien vil bevare den frihet som vi har erobret.» Et medlem av Konventet.1

«Vitenskapelige spørsmål», bemerket Goethe, «er svært ofte karrierespørsmål. En enkelt oppdagelse kan gjø­ re en mann berømt og legge grunnen for hans lykke som menneske .... Ethvert nyoppdaget fenomen er en oppdagelse, enhver oppdagelse er eiendom. Rør en manns eiendom, og hans følelser blir øyeblikkelig vek­ ket.» Samtaler med Eckermann, 21. desember 1823. I Å trekke paralleller mellom kunsten og vitenskapen vil alltid være farlig, for forholdet mellom hver av dem og det samfunn der de utfolder seg er helt forskjellige. Men også vitenskapen avspeilte likevel dobbeltrevolusjonen på sin måte, delvis fordi revolusjonen stilte nye krav, delvis fordi den åpnet nye muligheter og stilte den overfor nye problemer, og delvis fordi selve eksistensen av dobbeltrevolusjonen innbød til nye tankemønstre. Jeg ønsker ikke å antyde at vitenskapenes utvikling mellom 1789 og 1848 kan analyseres utelukkende ved hjelp av bevegelsene i samfunnet rundt dem. De fleste mennes­ kelige virksomheter har sin egen indre logikk som be­ stemmer i det minste deler av deres bevegelse. Plane­ ten Neptun ble oppdaget i 1846, ikke fordi noe utenfor astronomien oppmuntret til denne oppdagelsen, men

155

fordi Bouvards tabeller i 1821 viste at banen for pla­ neten Uranaus, oppdaget i 1781, hadde uventede avvik fra beregningene; fordi disse avvik innen slutten av 1830årene var blitt større og tentativt ble tilskrevet forstyr­ relsene fra et eller annet ukjent himmellegeme, og for­ di forskjellige astronomer satte seg fore å beregne posi­ sjonen for dette himmellegemet. Ikke desto mindre er selv den mest lidenskapelige talsmann for den ubesudlede renhet i ren vitenskap klar over at vitenskapelig tenkning i det minste kan bli påvirket av spørsmål som ligger utenfor det bestemte område for en disiplin, om ikke annet fordi en vitenskapsmann, selv den mest verdensfjerne matematiker, lever i en større verden. Viten­ skapens fremgang er ikke en enkel lineær fremrykking der hvert stadium markerer løsningen av problemer som var implisitte eller eksplisitte i det foregående, og i sin tur skaper nye problemer. Den går også fremover gjennom oppdagelsen av nye problemer, av nye måter å betrakte de gamle på, av nye måter å behandle og løse gamle problemer på, av oppdagelsen av fullstendig nye forsk­ ningsfelt eller av nye teoretiske og praktiske redskaper for forskning. Og her finnes rikelig spillerom for sti­ mulering eller utforming av tenkning ved ytre faktorer. Hvis de fleste vitenskaper i vår periode faktisk hadde gått fremover på en enkel lineær måte, som tilfellet var med astronomien som i alt vesentlig fremdeles holdt seg innenfor en newtonsk ramme, ville ikke dette være særlig viktig. Men vi skal se at vår periode var en tid med radikal nyorientering innen visse områder for tenk­ ning (som i matematikk), med oppvåkningen av hittil sovende vitenskaper (som kjemi), med den egentlige grunnleggelse av nye vitenskaper (som geologi), og med innsprøytning av revolusjonære nye ideer i andre (som i samfunnsvitenskap og biologi). De direkte krav som ble stilt til vitenskapsmennene fra regjering eller industri, var tilfeldigvis de minst viktige av alle de ytre krefter som formet vitenskapelig utvikling. Den franske revolusjon mobiliserte dem; geometrikeren og ingeniøren Lazare Camot ble satt i spis­ sen for den jakobinske krigføringen, matematikeren og fysikeren Monge (marineminister i 1792-93) og en grup­ pe matematikere og kjemikere i spissen for krigsproduksjonen, slik revolusjonen tidligere hadde pålagt kjemi­ keren og økonomen Lavoisier å utarbeide et overslag over nasjonalinntekten. Det var kanskje første gang i moderne eller noen annen historie at skolerte vitenskaps­ folk tok del i regjeringen i egenskap av vitenskaps­ menn, men dette var av større betydning for regjeringen enn for vitenskapen. I Storbritannia var de viktigste

156

industrier i vår periode bomullstekstiler, kull, jern, jern­ baner og shipping. De evner som revolusjonerte disse var evnene til empiriske — altfor empiriske — mennes­ ker. Helten i den britiske jernbanerevolusjon var George Stephenson, vitenskapelig sett analfabet, men en mann som hadde teft for hva som fikk en maskin til å gå: en superhåndverker mer enn en teknolog. Det førte ikke til noe når vitenskapsmenn som Babbage forsøkte å gjøre seg nyttig for jernbanen, eller når vitenskapelige ingeni­ ører som Brunel ville bygge den på et mer rasjonelt enn rent empirisk grunnlag. På den annen side hadde vitenskapen enorme forde­ ler av den slående oppmuntringen til vitenskapelig og teknisk utdannelse og av den noe mindre slående støtten til forskning som oppstod i vår periode. Her er innfly­ telsen fra dobbeltrevolusjonen helt tydelig. Den franske revolusjon forandret den vitenskapelige og tekniske ut­ dannelsen i landet, hovedsakelig ved å danne École Po­ lytechnique (1795) — ment som en skole for teknikere av alle slag — og det første utkast til École Normale Supérieure (1794) som av Napoleon ble fast etablert som del av en alminnelig reform av videregående og høyere utdannelse. Revolusjonen ga også nytt liv til det hang­ lende Kongelige Akademi (1795) og skapte i Nasjonal­ museet for Naturhistorie (1794) det første virkelige sent­ rum for forskning utenfor de fysiske vitenskaper. Den franske vitenskapens verdensherredømme gjennom det meste av vår periode skyldtes ganske sikkert disse vik­ tige institusjonene, i særlig grad Polytechnique som var et urolig sentrum for «jakobinisme» og liberalisme i tiden etter Napoleon og en enestående utklekningsanstalt for store matematikere og teoretiske fysikere. Polytechnique fant etterligninger i Praha, Wien og Stockholm, i St. Petersburg og København, over hele Tyskland og Belgia, i Ziirich og Massachusetts, men ikke i England. Sjokket fra den franske revolusjon rystet også Prøyssen ut av dets undervisningsdvale, og det nye universitet i Berlin (1806-10), grunnlagt som en del av den prøyssiske gjenfødelse, ble modellen for de fleste tyske universiteter, som igjen skulle skape mønsteret for akademiske insti­ tusjoner over hele verden. Igjen fant det ikke sted slike reformer i Storbritannia, der den politiske revolusjon verken vant eller erobret. Men landets umåtelige vel­ stand, som muliggjorde slike private laboratorier som Henry Cavendish’ og James Joules, og det alminnelige presset fra intelligente middelklassepersoner om viten­ skapelig og teknisk utdannelse førte til tilsvarende re­ sultater. Grev Rumford, en omvandrende frimurer og eventyrer, grunnla Royal Institution i 1799. Dens ry blant 157

lekfolk skyldtes stort sett de berømte offentlige foreles­ ningene, men institusjonens virkelige betydning lå i det enestående spillerom for eksperimentell vitenskap som ble gitt Humphry Davy og Michael Faraday. Den var faktisk et tidlig eksempel på et forskningslaboratorium. Foreninger til oppmuntring av vitenskapene, slik som Birmingham Lunar Society og Manchester Literary and Philosophical Society, mobiliserte støtte fra industrifolk i provinsen: John Dalton, som grunnla atomteorien, kom fra den sistnevnte. Bentham-radikalerne i London grunn­ la (eller snarere overtok og omdannet) London Mechanics Institution — det nåværende Birkbeck College — som en skole for teknikere, London-universitetet som et alternativ til de søvnige Oxford and Cambridge, og Den britiske forening for vitenskapens fremme (1831) som et alternativ til den aristokratiske, dorske og dege­ nererte Royal Society. Disse var ikke institusjoner som var ment å fostre en ren streben etter kunnskap for kunnskapens egen skyld, noe som kanskje er grunnen til at det tok sin tid før spesielle forskningsvirksomheter viste seg. Selv i Tyskland kom ikke det første forsknings­ laboratorium for kjemi på universitetsnivå (Liebigs i Giessen) før i 1825. (Det er unødvendig å føye til at det var etter inspirasjon fra Frankrike.) De var insti­ tusjoner som skulle fremskaffe teknikere, som i Frank­ rike og Storbritannia, lærere, som i Frankrike og Tysk­ land, og som skulle innpode ungdommen det rette sinne­ lag for å yte tjenester til landet. Den revolusjonære tidsalder økte derfor antallet viten­ skapsmenn, forskere og vitenskapelig produksjon. I den­ ne tidsalder ble dessuten vitenskapens geografiske uni­ vers utvidet på to måter. For det første åpnet selve pro­ sessen med handel og oppdagelsesreiser nye områder av verden for vitenskapelige studier og stimulerte tenknin­ gen i denne forbindelse. En av de største av de viten­ skapelige personligheter i vår periode, Alexander von Humboldt (1769-1859), gav sitt bidrag først og fremst som en utrettelig oppdagelsesreisende, observatør og teoretiker innenfor geografi, etnografi og naturhistorie, men hans fine syntese av all kunnskap, Kosmos, (184559), kan ikke holdes innenfor grensene for de enkelte disipliner. For det annet ble vitenskapens univers utvidet til å om­ fatte land og folk som hittil hadde gitt bare små bidrag til den. En liste av store vitenskapsmenn fra f.eks. 1750 inneholder få andre enn franskmenn, briter, tyskere, italienere og sveitsere. Men selv en kort liste over bety­ delige matematikere i første halvdel av 1800-tallet inne­ holder Niels Henrik Abel fra Norge, Janos Bolyai fra

158

Ungarn og Nikolai Lobatsjevski fra det enda fjernere Kazan. Her igjen ser det ut til at vitenskapen avspeiler den vekst i nasjonale kulturer utenfor Vest-Europa som er et så typisk produkt av den revolusjonære tidsalder. Dette nasjonale element i vitenskapenes ekspansjon ble i sin tur avspeilet i den tilbakegang for det kosmopolitiske preget som hadde vært så karakteristisk for de små vi­ tenskapelige samfunn på 1600- og 1700-tallet. Tiden for den omreisende internasjonale berømthet som flyttet, slik som Euler, fra Basel til St. Petersburg, derfra til Berlin og tilbake til Katarina II’s hoff, forsvant sammen med de gamle regimer. Fra nå av holdt vitenskapsman­ nen seg innenfor sitt eget språkområde, og med unntak av kortere besøk kommuniserte han med sine kolleger ved hjelp av de vitenskapelige tidsskrifter som er et så typisk produkt av denne perioden: Proceedings of the Royal Society (1831), Comptes Rendus de VAcadémie des Sciences (1837), Proceedings of the American Philosophical Society (1838) eller de nye tidsskriftene for spesialister slik som Crelles Journal fur Reine und Angewandte Mathematik eller Annales de Chimie et de Physiuqe (1797).

II Før vi kan dømme om den innvirkning dobbeltrevolusjonen hadde på vitenskapene, er det best å gi en kort oversikt over hva som skjedde med dem. I det store og hele hendte det ikke noe revolusjonerende med den klas­ siske fysikk. Den forble i alt vesentlig innenfor de ram­ mer som Newton fastla; den fortsatte i de forskningslinjer som alt ble fulgt på 1700-tallet, eller den utvidet tidligere fragmentariske oppdagelser og koordinerte dem i større teoretiske systemer. Det viktigste av de nye om­ rådene som åpnet seg (og det som fikk de mest umiddel­ bare tekniske følger) var elektrisiteten, eller snarere elektro-magnetismen. Fem hovedårstall — fire av dem innen­ for vår periode — markerer dens betydningsfulle frem­ skritt: 1786, da Galvani oppdaget den elektriske strøm, 1799, da Volta konstruerte sitt batteri, 1800, da elektro­ lysen ble oppdaget, 1820, da Ørsted fant forbindelsen mellom elektrisitet og magnetisme, og 1831, da Faraday slo fast forbindelsene mellom alle disse krefter og i til­ legg fant seg selv som en foregangsmann i fysikken, der han foregrep moderne tid ved å innføre feltteori i stedet for den mekaniske frastøtning og tiltrekning. Den viktigste av de nye teoretiske syntesene var oppdagelsen

159

av lovene for termodynamikk, dvs. forholdet mellom var­ me og energi. Den revolusjonen som omdannet astronomi og fysikk til moderne vitenskap fant sted på 1600-tallet; den som skapte kjemien var i full gang da vår periode tok til. Av alle vitenskaper var denne den som nærmest og mest umiddelbart var knyttet til industriell praksis, særlig til bleke- og fargeprosessene i tekstilindustrien. Dess­ uten var kjemiens skapere ikke bare praktiske folk som var knyttet til andre praktiske folk (som Dalton i Man­ chester Literary and Philosophical Society og Priestley i Lunar Society i Birmingham), men noen ganger poli­ tiske revolusjonære, riktignok av moderat type. To ble ofre for den franske revolusjon: Priestley for tory-mobbens hender, fordi han sympatiserte for sterkt med den, og den store Lavoisier for guillotinen, fordi han ikke sympati­ serte nok eller snarere fordi han var en stor forretnings­ mann. Kjemi, som fysikk, var i særlig grad en fransk viten­ skap. Dens egentlige grunnlegger, Lavoisier (1743-94), ut­ gav sin grunnleggende Traité Elémentaire de Chimie i selve revolusjonsåret, og inspirasjonen til de kjemiske fremskritt og særlig til organiseringen av kjemisk forsk­ ning i andre land var først og fremst fransk — selv i de land som senere skulle bli de viktigste sentra for kje­ misk forskning, som Tyskland. De viktigste fremskritt før 1789 bestod i å bringe en viss elementær orden i vill­ niset av empirisk erfaring ved å kaste lys over visse fundamentale kjemiske prosesser slik som forbrenning, og visse grunnleggende elementer som oksygen. Disse fremskritt innebar også nøyaktige kvantitative måleen­ heter og et program for videre forskning innen emnet. Det avgjørende begrep om en atomteori (grunnlagt av Dalton 1803-10) gjorde det mulig å oppfinne den kjemiske formelen, og med den å åpne opp for studiet av kjemisk struktur. Et vell av nye eksperimentelle resultater fulgte. På 1800-tallet skulle kjemien bli en av de mest livskraf­ tige av alle vitenskaper og følgelig en som tiltrakk seg — som alle dynamiske emner — mengder av dyktige folk. Men kjemiens klima og metoder forble stort sett de samme som på 1700-tallet. Men kjemien hadde en revolusjonær implikasjon — oppdagelsen om at liv kan analyseres ved hjelp av uor­ ganiske vitenskaper. Lavoisier oppdaget at pusting er en form for forbrenning av oksygen. Wdhler oppdaget (1828) at en forbindelse som man hittil bare hadde støtt på i levende ting — urinstoff — kunne fremstilles synte­ tisk på laboratoriet, og med dette ble det åpnet opp for det enorme nye området av organisk kjemi. Til tross for 160

at en stor hindring for fremskritt nå var alvorlig svekket — oppfatningen om at levende stoffer adlyder fundamen­ talt forskjellige lover fra ikke-levende — så var likevel verken den mekaniske eller kjemiske innstillingen noen stor hjelp for biologien til å komme videre. Biologiens mest grunnleggende fremskritt i denne perioden, Schleidens og Schwanns oppdagelse om at alle levende orga­ nismer var satt sammen av mangfoldige celler (1838-39), etablerte et slags motstykke til atomteorien for biologi, men den modne biofysiker eller biokjemiker lå fortsatt i fremtiden. En enda mer dyptgripende revolusjon fant sted innen matematikken, men det ligger i sakens natur at den var mindre åpenbar. Til .forskjell fra fysikken, som stadig holdt seg innenfor 1600-tallets rammer, og kjemi, som spredte seg ut på bred front gjennom åpningen fra 1700-tallet, så gikk matematikken i vår periode inn i et fullstendig nytt univers, langt utenfor grekernes ver­ den som fremdeles dominerte aritmetikken og plangeo­ metrien, og forbi 1600-tallets verden som dominerte ana­ lysen. Få andre enn matematikere vil forstå hvilke dypt­ gripende forandringer som ble brakt inn i vitenskapen gjennom teorien om funksjon av en kompleks variabel (Gauss, Cauchy, Abel, Jacobi), gruppeteorien (Caucy, Galois) eller vektorteorien (Hamilton). Men selv en lek­ mann kan fatte betydningen av den revolusjon som fikk Lobatsjevski i Russland (1826-29) og Bolyai i Ungarn (1831) til å forkaste den mest permanente av intellek­ tuelle sannheter, Euklids geometri. Hele den majestetis­ ke og urokkelige struktur for euklidsk logikk hviler på visse postulater, hvorav ett — aksiomet om at paralleller aldri møtes — verken er selvinnlysende eller bevisbart. I dag kan det fortone seg som elementært å konstruere en like logisk geometri ut fra et annet tilfeldig valgt postulat, for eksempel ved å anta (Lobatsjevski, Bolyai) at det gjennom et punkt P kan gå uendelig mange paral­ leller til enhver linje L eller (Riemann) at det gjennom et punkt P ikke går noen paralleller til linjen L, desto mer elementært siden vi kan konstruere reelle flater der disse regler gjelder. (I så måte stemmer jorden, for så vidt som den er kuleformet, med riemannske og ikkeeuklidske antagelser.) Men å anta slike postulater tidlig på 1800-tallet var en så dristig intellektuell handling at den tåler sammenligning med det å sette solen i stedet for jorden i sentrum for planetsystemet.

161

III Den matematiske revolusjon foregikk ubemerket unntatt for noen få spesialister i emner som var alminnelig kjent for sin livsfjemhet. Revolusjonen innen samfunnsviten­ skap kunne på den annen side neppe unngå lekmannens oppmerksomhet fordi man tydelig så at den fikk virkninger for ham selv — gjerne negative virkninger, trod­ de man. Amatør-vitenskapsmennene i Thomas Love Peacocks romaner bader i et skjær av sympati eller mild komikk; dette kan man ikke si om økonomene og agi­ tatorene i Steam Intellect Society. For å være nøyaktig var det to .revolusjoner, som løp sammen til å frembringe marxisme som den mest sam­ funnsvitenskapelige syntese. Den første fortsatte det briljante pionerarbeidet til 1600- og 1700-talls rasjona­ listene og etablerte motstykket til fysiske lover for be­ folkningen. Dens første triumf var å konstruere en sys­ tematisk deduktiv teori om politisk økonomi som allere­ de var kommet langt i 1789. Den andre, som i sitt vesen tilhører vår periode og som er nær knyttet til romantik­ ken, var oppdagelsen om historisk evolusjon (jfr. også ovenfor s. 109-11 og 117-18). Det dristige og nye hos de klassiske rasjonalistene hadde vært å vise at noe i likhet med logisk ufravikelige lover kunne gjelde for menneskelig bevissthet og fri vilje. «Den politiske økonomis lover» var av denne typen. Gjennom overbevisningen om at disse lovene like lite som tyngdeloven (som de ofte ble sammenlignet med) var noe man kunne like eller mislike, fikk kapitalistene tidlig på 1800-tallet sin nådeløse sikkerhet. Den samme overbe­ visning ga ofte deres romantiske motstandere en like vill anti-rasjonalisme. I prinsippet hadde selvsagt øko­ nomene rett, selv om de grovt overvurderte den uni­ verselle karakter i de postulatene som de bygde sine de­ duksjoner på, «andre tings» evne til å forholde seg «ufor­ andret» og også noen ganger sine egne intellektuelle ev­ ner. Dersom befolkningen i en by fordobles og antallet på boliger ikke øker, da må — under ellers like forhold — leien gå opp enten man vil eller ikke. Påstander av denne typen ga styrke til de deduktive argumentasjonskjeder i den politiske økonomi, særlig i Storbritannia, men også i mindre grad i de gamle vitenskapelige sen­ trene fra 1700-tallet, Frankrike, Italia og Sveits. Som vi har sett var perioden mellom 1776 og 1830 dens mest triumferende tid. (Se ovenfor s. 109) Den ble utfylt av den første systematiske fremleggelse av en demografisk teori som gjorde krav på å etablere en mekanisk og

162

praktisk talt uungåelig forbindelse mellom befolk­ ningsveksten (som kunne bestemmes matematisk) og vek­ sten i mengden av eksistensmidler. T.R. Malthus’ Essay on Population (1798) var verken så originalt eller så tvingende logisk som hans tilhengere hevdet i sin en­ tusiasme over at noen hadde bevist at de fattige alltid måtte være fattige og at gavmildhet og veldedighet måtte gjøre dem enda fattigere. Betydningen av dette essay ligger ikke i dets intellektuelle fortjeneste — den var beskjeden — men i at det satte presedens for en vitenskapelig behandling av så individuelle og ustadige spørsmål som de seksuelle, betraktet som et sosialt feno­ men. Anvendelsen av matematiske metoder på samfunnet gjorde et annet betydelig fremskritt i denne perioden. Her var det de fransktalende vitenskapsmennene som førte an, uten tvil med hjelp av den enestående matematiske atmosfære i fransk utdannelse. Adolphe Quételet i Bel­ gia viste i sin epokegjørende Sur l’Homme (1835) at den statistiske fordelingen av menneskelige karaktertrekk fulgte kjente matematiske lover, og av dette utledet han — med en sikkerhet som senere ble holdt for urimelig — muligheten for at samfunnsvitenskapen kunne følge samme mønster som naturvitenskapene. Muligheten til statistiske generaliseringer om befolkninger og å bygge faste forutsigelser på slike generaliseringer hadde lenge vært kjent av sannsynlighetsevretikerne (Quételets ut­ gangspunkt for sammfunnsvitenskap), og av praktiske folk som måtte stole på den, slik som forsikringssel­ skapene. Men Quetelet og den blomstrende samtidige gruppen av statistikere, antropometrikere og sosialfor­ skere anvendte disse metodene på langt større områder og skapte det som fremdeles er det viktigste matematiske redskap for undersøkelser av sosiale fenomener. Disse utviklinger innen samfunnsvitenskap var revolu­ sjonerende på den samme måten som kjemien var det: ved å forfølge fremskritt som teoretisk allerede var gjort. Men samfunnsvitenskapene hadde også en helt ny og original innsats på sin konto, en innsats som igjen hadde fruktbare virkninger på biologien og selv på geologien. Dette var oppdagelsen av historien som en logisk utvik­ lingsprosess og ikke bare som en kronologisk hendelsesrekkefølge. Forbindelsene mellom denne og dobbeltrevolusjonen er så tydelige at de neppe trenger omtale. Det som skulle bli kalt sosiologi (ordet ble oppfunnet av A. Comte rundt 1830) sprang altså direkte ut fra kritik­ ken av kapitalismen. Comte selv, som vanligvis er an­ sett som sosiologiens grunnlegger, begynte sin karriere som privatsekretær for den banebrytende utopiske so-

163

sialist, greven av Saint-Simon, * og dens mest imponeren­ de teoretiker, Karl Marx, så på sin teori først og fremst som et redskap til å forandre verden. At historie ble grunnlagt som et akademisk emne er kanskje det minst viktige aspekt ved samfunnsviten­ skapenes historie. En epidemi av historieskriving over­ veldet riktignok Europa i første halvdel av 1800-tallet. Sjelden har flere mennesker satt seg ned for å finne en mening med verden ved å skrive mangebindsberetninger om dens fortid, for øvrig ofte for første gang: Karamzin i Russland (1818-24), Geijer i Sverige (1832-36) og Palacky i Bøhmen (1836-67) er grunnleggere av sine re­ spektive lands historiografi. I Frankrike var trangen til å forstå nåtiden gjennom fortiden spesielt sterk, og der ble selve revolusjonen snart et emne for intense og patri­ otiske studier av Thiers (1823, 1843), Mignet (1824), Buonarroti (1828), Lamartine (1847) og den store Jules Michelet (1847-53). Det var en heroisk periode for his­ toriografi, men lite av arbeidene til Guizot, Augustin Thierry og Michelet i Frankrike, til dansken Niebuhr og sveitseren Sismondi, til Hallam, Longard og Carlyle i Storbritannia og til utallige tyske professorer lever nå som annet enn historiske dokumenter, litteratur eller av og til som historiske vitnesbyrd om et geni. De varigste resultatene av denne historiske oppvåkning var innen området for dokumentasjon og historisk teknikk. Å samle levninger fra fortiden, skrevne eller ikke, ble en universell lidenskap. Det var kanskje delvis et for­ søk på å beskytte fortiden mot angrep fra nåtidens damp­ maskiner, men nasjonalisme var antakelig den viktigste stimulansen: i nasjoner som ennå ikke hadde våknet til liv, var ofte historikeren, ordboksforfatteren og folkevisesamleren selve grunnleggeren av den nasjonale be­ vissthet. Og franskmennene startet sin École des Chartes (1821), engelskmennene et Public Record Office (1838), tyskerne begynte å utgi Monumenta Germaniae Historiae (1826), mens læren om at historie må bygge på en meget omhyggelig vurdering av primære opptegnelser, ble slått fast av den produktive Leopold von Ranke (1795-1886). I mellomtiden produserte, som vi har sett (jfr. kapittel 14), språkfolk og folkeminnegranskere de grunnleggende ordbøker over folkespråkene og samlinger av muntlig folketradisjon. Innsprøytningen av historie i samfunnsvitenskapene hadde sine mest umiddelbare virkninger for jus, der *Til tross for at Saint-Simons ideer som vi har sett er vanske­ lige å klassifisere, ville det være pedantisk å gå bort fra den etablerte praksis å kalle ham en utopisk sosialist.

164

Friedrich Karl von Savigny grunnla den historiske skole i rettsvitenskapen (1815), for det teologiske studium der anvendelsen av historiske kriterier — særlig i D.F. Strauss’ Leben Jesu (1835) — forferdet fundamentalis­ tene, men for en helt ny vitenskap, filologien. Denne ut­ viklet seg også først og fremst i Tyskland som var langt det frodigste sentrum for utbredelsen av den historiske innstillingen. Det er ingen tilfeldighet at Karl Marx var tysker. Tilsynelatende ble filologien stimulert av Europas erobring av ikke-europeisk samfunn. Sir William Jones’ banebrytende undersøkelser i sanskrit (1786) var et resul­ tat av den britiske erobringen av Bengal; Champollions tyding av hieroglyfene (hans hovedarbeid om emnet ble utgitt i 1824) var et resultat av Napoleons krigstog til Egypt; Rawlinsons utredning om kileskrift (1835) avspeil­ te de allestedsnærværende britiske kolonioffiserer. Men i virkeligheten var ikke filologien begrenset til oppdagelse, beskrivelse og klassifisering. I hendene særlig på store tyske forskere som Franz Bopp (1791-1867) og brødrene Grimm, ble filologi den annen samfunnsvitenskap i egent­ lig forstand: det vil si den andre som oppdaget allmenne lover som kunne anvendes på et tilsynelatende så usta­ dig område som menneskelig kommunikasjon. (Den første var politisk økonomi.) Men til forskjell fra lovene for politisk økonomi var filologiens lover fundamentalt historiske, eller snarere evolusjonære. * Grunnlaget for disse lovene var oppdagelsen av at en omfattende rekke av språk, de indo-europeiske, var i slekt med hverandre; det ble utfylt av det åpenbare faktum at hvert eneste eksisterende skriftspråk i Europa tydelig var blitt om­ formet i løpet av århundrene og sannsynligvis ennå var under omforming. Problemet var ikke bare å bevise og klassifisere disse forbindelsene ved hjelp av vitenskape­ lig sammenligning, slik man den gang gjorde i stor ut­ strekning (for eksempel Cuvier i sammenlignende ana­ tomi). Problemet var også, og først og fremst, å klar­ legge språkenes historiske utvikling fra det som må ha vært et felles opphav. Filologi var den første vitenskap som betraktet utvikling som selve dens kjerne. Det var selvsagt heldig for filologien at Bibelen er relativt taus når det gjelder språkhistorie mens den derimot, som bio­ logene og geologene fikk føle, uttrykker seg bare så alt­ for tydelig når det gjelder klodens skapelse og tidlige historie. Følgelig var det mindre sannsynlig at filologen ♦Paradoksalt nok ble det ikke gjort noe forsøk på å anvende de matematisk-fysiske metodene på lingvistikk som en del av en mer generell «kommunikasjons-teori» før i det inne­ værende århundre.

165

skulle gjennombløtes av Noas flomvann eller skulle snuble i Første Moseboks hindringer enn at hans uheldige kolle­ ga skulle gjøre det. Den bibelske uttalelsen «Og hele jor­ den var av ett språk og én tale» var nærmest på filologens side. Men filologen var også heldig stilt fordi den i motsetning til de andre samfunnsvitenskapene ikke di­ rekte dreide seg om menneskelige vesener, som alltid føler seg krenket om noen antyder at deres handlinger er bestemt ut fra annet enn deres egen frie vilje; den dreide seg om ord, som ikke føler seg krenket. Følgelig hadde filologien full anledning til å ta for seg det som fremdeles er det grunnleggende problem i historiske vi­ tenskaper, hvordan kan den enorme og tilsynelatende ofte ustadige variasjonen av enkeltheter i det virkelige liv utledes fra virkningen av invariante allmenne lover. De banebrytende filologene kom faktisk ikke særlig langt når det gjaldt å forklare språklige forandringer, skjønt Bopp selv stilte opp en teori om opprinnelsen til grammatiske bøyninger. Men de etablerte i alle fall noe i likhet med en stamtavle for de indo-europeiske språ­ kene. De lagde flere induktive språklige elementer, og noen få historske generaliseringer av svært stor rekke­ vidde, slik som «Grimms lov» (som viste at alle, ger­ manske språk gjennomgikk visse konsonantforskyvninger, og at flere århundrer senere gjennomgikk en viss gruppe av germanske dialekter enda en lignende forskyvning. Men gjennom hele denne banebrytende gransking var de aldri i tvil om at språkets utvikling ikke bare var et spørsmål om å etablere en kronologisk følgerekke eller å opptegne variasjoner, men at den burde forklares ved hjelp av generelle språklover analoge med naturviten­ skapelige lover. IV Biologene og geologene var mindre heldige. Også for dem var historie det viktigste spørsmålet, skjønt studiet av jorda var (gjennom gruvedrift) nært knyttet til kje­ mien, og studiet av liv (gjennom medisin) nært knyttet til fysiologi og (gjennom den avgjørende oppdagelsen av at de kjemiske elementene i levende organismer var de samme som i uorganisk natur) til kjemi. Men i alle fall for geologen var de mest åpenbare problemene av histo­ risk natur — for eksempel hvordan man skulle forklare oppdelingen av land og vann, fjellene og fremfor alt de sterkt markerte geologiske lag. Om det historiske problem for geologien var å forklare jordas utvikling, var det tilsvarende for biologien et dob­ belt problem om hvordan man skulle forklare veksten 166

for det enkelte levende vesen fra egg, frø eller spore og hvordan man skulle forklare artenes utvikling. Begge de­ ler var knyttet sammen med et synlig bevismateriale i fossilene, hvorav noen kunne finnes i hver bergart og ik­ ke i andre. En engelsk dreneringsingeniør, William Smith, oppdaget i 1790-årene at den historiske rekkefølgen for lagene lettest kunne dateres ved deres karakteristiske fossiler, og med dette ble begge vitenskaper belyst gjen­ nom den industrielle revolusjons jordnære operasjoner. Problemet var så iøynefallende at det allerede var blitt gjort forsøk på å utarbeide evolusjonsteorier; spesielt bør bemerkes en utviklingslære for dyreriket av den elegante — men undertiden slurvete — zoologen Comte de Buffon (Les Epoques de la Nature, 1778). I tiåret for den franske revolusjon grep disse raskt om seg. Den ettertenksomme James Hutton i Edinburgh (Theory of the Earth, 1795) og den eksentriske Erasmus Darwin som briljerte i Birmingham Lunar Society og skrev noen av sine vitenskapelige arbeider på vers (Zoonomia, 1794), la fram nokså fullstendige evolusjonsteorier om jorda, plan­ tene og dyreartene. Laplace (1796) kom til og med med en evolusjonsteori om solsystemet, foregrepet av filoso­ fen Immanuel Kant, og Pierre Cabanis betraktet om­ trent på samme tid selve åndsevnene hos mennesket som et produkt av dets evolusjonære historie. I 1809 opp­ stilte Lamarck i Frankrike den første systematiske større moderne evolusjonsteori som gikk ut fra at visse er­ vervede egenskaper kunne nedarves. Ingen av disse teorier slo igjennom. De møtte snart lidenskapelig motstand fra dem — som toryenes Quarterly Review — hvis «generelle trofasthet overfor Åpen­ baringen således er bestemt».2 Hva skulle skje med Noas syndflod? Hva med de atskilte skapelseshistorier for ar­ tene, for ikke å snakke om for mennesket? Hva — frem­ for alt — med den sosiale stabilitet? Ikke bare enkle prester og mindre enkle politikere var bekymret over slike tanker. Den store Cuvier, som selv grunnla det systematiske studiet av fossiler (Recherches sur les ossemens fossiles, 1812), forklastet evolusjon i Forsynets navn. Det var til og med bedre å tenke seg en serie katastrofer i den geologiske historie, etterfulgt av en serie med guddommelige gjenskapelser — det var neppe mulig å benekte geologisk forandring slik man kunne be­ nekte den biologiske — enn å fingre ved Skriften og Aristoteles. Den stakkars Dr. Lawrence, som svarte Lamarck ved å fremsette en Darwin-lignende evolu­ sjonsteori ved naturlig utvalg, ble tvunget av de kon­ servatives ramaskrik til å inndra sin Natural History of Man (1819). Han hadde vært uklok nok til ikke bare å 167

ta for seg menneskets utvikling, men også å påpeke hva hans idéer medførte for det samtidige samfunn. Ved å tilbakekalle sin bok sikret han jobben, trygget sin frem­ tidige karriere og fikk en permanent dårlig samvittighet som han døyvet ved å smigre de modige radikale bok­ trykkerne som fra tid til annen sendte ut piratutgaver av hans oppviglerske verk. Ikke før i 1830-årene — ikke før politikken hadde tatt enda en omdreining mot venstre — brøt modne evolusjonsteorier gjennom i geologien, med utgivelsen av Lyélls berømte Principles of Geology (1830-33). Denne gjorde slutt på motstanden fra neptunistene som i tråd med Bibelen hevdet at alle mineraler hadde utfelt seg fra vannoppløsninger som en gang hadde dekket jorden (jfr. Første Mosebok, 7-9), og fra tilhengerne av katastrofeteorien som fulgte Cuviers desperate argumenta­ sjonslinje. Schmerling, som forsket i Belgia, og Boucher de Perthes, som heldigvis foretrakk sin arkeologi-hobby frem­ for stillingen som tolldirektør i Abbeville, spådde i det samme tiåret en enda mer alarmerende utvikling: den virkelige oppdagelsen av de fossilene av det prehistoris­ ke mennesket som man så sterkt hadde benektet mulig­ heten av. * Men vitenskapelig konservatisme kunne frem­ deles forkaste disse forferdende utsikter på grunn av at bevisene var utilstrekkelige, helt til oppdagelsen av Neanderthal-mannen i 1856. Det måtte nå aksepteres (a) at de årsakene som nå var virkende, i tidenes løp hadde omdannet jorda fra dens opprinnelige tilstand til den nåværende; (b) at dette hadde tatt enormt mye lengre tid enn noen som kunne beregnes ut fra skriften, og (c) at rekkefølgen av geologiske lag avslørte en rekkefølge av dyreformer i utvikling og derfor innebar biologisk evolusjon. De som først godtok dette og som også viste størst interesse for evolusjonsproblemet, var de bemerkelsesverdig nok selv­ sikre radikale lekmenn i den britiske middelklasse (med unntak av den ekstreme Dr. Andrew Ure, best kjent for sine hymner til fabrikksystemets pris). Vitenskapsmen­ nene var sene til å akseptere vitenskapen. Dette er mind­ re overraskende om vi tenker på at geologi var den eneste vitenskap i denne perioden som var sømmelig for en gentleman (kanskje fordi den ble praktisert uten­ dørs, fortrinnsvis på kostbare «geologiske utflukter») og *Hans Antiquités celtiques et antediluviennes ble ikke ut­ gitt før i 1846. I virkeligheten hadde flere fossiler fra mennes­ ket blitt oppdaget fra tid til annen, men de lå enten upåaktet eller simpelthen glemt i hjørner på provinsmuseene.

168

kunne aksepteres på universitetene i Oxford og Cambridge. Men biologisk evolusjon lå fremdeles etter. Først en god stund etter nederlaget for 1848-revolusjonene ble dette eksplosive emnet igjen brakt på bane; og selv da behandlet Charles Darwin det med betydelig forsiktig­ het og flertydighet, for ikke å si uvederheftighet. Selv den parallelle utforskningen av evolusjon gjennom embry­ ologi løp foreløpig ut i sanden. Også her hadde tidlige tyske spekulative naturfilosofer som Johann Meckel i Halle (1781-1833) fremholdt at en organismes embryo i løpet av sin vekst rekapitulerte utviklingen av arten. Denne «biogenetiske lov» ble først støttet av en mann som Rathke, som oppdaget at fuglefostre går gjennom et stadium da de har gjellespalter (1829), men ble for­ kastet av den fryktinngytende Von Baer i Kønigsberg og senere i St. Petersburg — eksperimentell fysiologi ser ut til å ha øvd stor tiltrekning på folk i slaviske og baltiske områder * og denne forskninsglinje ble ikke vek­ ket til live før darwinismens komme. I mellomtiden hadde evolusjonsteorier gjort betyde­ lig fremgang i studiet av samfunnet. Likevel må vi ikke overdrive denne fremgangen. Perioden for dobbeltrevolusjonen tilhører prehistorien i alle samfunnsvitenskapene unntatt politisk økonomi, lingvistikk og kanskje stati­ stikk. Selv den mest imponerende prestasjonen, Marx’ og Engels’ omfattende teori om sosial utvikling, var på den tiden lite annet enn et briljant gjettverk, fremsatt i et enestående brosjyreutkast — eller brukt som grunn­ lag for historisk fortelling. Oppbygningen av et fast vi­ tenskapelig grunnlag for studiet av menneskelige sam­ funn fant ikke sted før i andre halvdel av hundreåret. Dette gjelder også sosial antropologi eller etnografi, prehistorie, sosiologi og psykologi. Men det faktum at disse forskningsområdene ble døpt i vår periode, eller at det først da ble fremsatt krav om at hver av dem skulle betraktes som en selvstendig vitenskap — John Stuart Mill i 1843 var kanskje den første som krevde denne status for psykologi — er viktig. Det faktum at spe­ sielle etnologiske foreninger ble grunnlagt i Frankrike og England. (1839, 1843) for studiet av «menneskera­ sene» er Uke betydningsfullt; det samme gjelder mangedoblingen av sosiale undersøkelser mellom 1830 og 1848 utført ved hjelp av statistikk og av statistiske forenin­ ger. Men de «generelle instruksjoner til reisende» fra *Rathke underviste i Dorpat (Tartu) i Estland, Pander i Riga og den store tsjekkiske fysiologen Purkinje åpnet det første fysiologiske forskningslaboratorium i Breslau i 1830.

169

den franske etnologiske foreningen som inntrengende anmodet dem om «å oppdage hvilke minner et folk har bevart om sin opprinnelse, .... hvilke revolusjoner det har gjennomgått innen språk eller seder og skikker (moeurs), innen kunst, vitenskap og velstand, innen makt eller styresett, på grunn av indre årsaker eller frem­ med invasjon»3 er ikke stort mer enn et program, skjønt riktiknok et program med en dyp historisk betydning. Det som er viktig i forbindelse med samfunnsvitenskape­ ne i vår periode, er ikke så mye deres resultater (skjønt det ble samlet betraktelige mengder av beskrivende mate­ riell) som den faste materialistiske tilbøyelighet til å for­ klare menneskelige sosiale forskjeller ut fra omgivel­ sene, og det like faste engasjement når det gjaldt evo­ lusjon. For hadde ikke Chavannes i 1787, da vitenskapen var i sin begynnelse, definert etnologi som «historie om folkenes fremgang mot sivilisasjon»?4 Det må imidlertid kort nevnes et frynset biprodukt fra denne tidlige utvikling innen samfunnsvitenskapene: raseteoriene. Eksistensen av forskjellige raser (eller sna­ rere hudfarger) blant menneskene hadde vært sterkt diskutert på 1700-tallet da mange reflekterte over pro­ blemet om mennesket var skapt ett eller flere steder. Skillet mellom de to synspunktene var ikke en enkel linje. Den første gruppen forente dem som trodde på evolusjon og menneskelig likeverd og dem som var lettet over å se at på dette punkt i det minste kom ikke viten­ skapen i konflikt med skriften: den forente pre-darwinistene Prichard og Lawrence med Cuvier. Den andre gruppen omfattet riktignok ikke bare bona fide-vitenskapsmenn, men også raseideologer fra Amerikas slavesørstater. Disse rasediskusjonene utløste en livlig virk­ somhet for antropometrien, hovedsakelig basert på sam­ ling, klassifisering og måling av hodeskaller, en praksis som også ble oppmuntret av den merkelige samtidige hobby med frenologi som forsøkte å tyde karakteren ut fra formen på hodeskallen. I Storbritannia og Frank­ rike ble det grunnlagt frenologiske foreninger (1823, 1832) skjønt emnet falt snart fra vitenskapen igjen. En blanding av nasjonalisme, radikalisme, historie og undersøkelser i marken introduserte samtidig det like brennbare spørsmålet om permanente nasjonale eller rasemessige karakteristika i samfunnet. I 1820-årene had­ de brødrene Thierry, banebrytende franske historikere og revolusjonære, kastet seg over studiet av normannernes erobring og av gallerne, slik det fremdeles gir seg ut­ trykk i den legendariske første setningen i franske lese­ bøker («Nos ancétres les Gaulois») og på de blå pakkene med Gauloise-sigaretter. Som gode radikale hevdet de

170

at det franske folk nedstammet fra gallerne og aristo­ kratene fra teutonerne som erobret dem, et argument som senere ble brukt for konservative formål av raseideologer fra overklassen som greven av Gobineau. Over­ bevisningen om at den rasemessige arv ble bevart — en idé som ble tatt opp med forståelig glød av en wali­ sisk naturalist W. Edwards når det gjaldt kelteme — passet glimrende i en tid da menneskene ville oppdage den romantiske og mystiske egenart for sine nasjoner, påberope seg deres messianske misjon om de var revolu­ sjonære, eller tilskrive deres velstand og makt «den na­ turlige overlegenhet». (De viste ingen tendenser til å tilskrive fattigdom og undertrykkelse den naturlige un­ derlegenhet.) Men som formildende omstendighet må det sies at de verste misbruk av raseteorier fant sted på slutten av vår periode. V

Hvordan skal vi kunne forklare disse utviklinger innen vitenskapene? Hvordan skal vi mer konkret knytte dem sammen med de andre historiske forandringene fra dobbeltrevolusjonen? Det er klart at det finnes noen helt tydelige tilknytningen De teoretiske problemene i for­ bindelse med dampmaskinen førte den briljante Sadi Carnot i 1824 til den mest grunnleggende oppdagelse i fysikken på 1800-tallet, de to termodynamiske lover (Reflexions sur la puissance motrice du feu *), skjønt man kunne også nærme seg problemet på andre måter. Den store fremgangen for geologi og paleontologi skyldtes utvilsomt mye av den glød som industriens ingeniører og byggere la for dagen når det gjaldt å grave i jorda, sam­ men med gruvedriftens store betydning. Det var ikke for ingenting at Storbritannia ble det geologiske land par excellence og opprettet en nasjonal Geologisk Opp­ måling i 1836. Oversikten over mineralforekomster gav kjemikeren utallige uorganiske forbindelser til analyse, og deres arbeid ble stimulert av gruvedrift, keramikkproduksjon, metallurgi, tekstilfremstilling, de nye indu­ striene for gasslys og kjemikalier og landbruk. Og en­ tusiasmen hos den solide britiske borgerlige radikale eller den aristokratiske whig-tilhenger ikke bare for anvendt vitenskap, men for dristige fremskritt i erkjennelse som selv den etablerte vitenskap vek tilbake for, er tilstrek­ kelig bevis på at den vitenskapelige fremgang i vår pe*Hans oppdagelse av den første loven ble ikke publisert før ' lenge etter.

171

riode ikke kan atskilles fra stimulansen fra den indu­ strielle revolusjon. På samme måte blir den franske revolusjons betyd­ ning for vitenskapen klar når vi ser den åpne eller skjulte fiendtlighet overfor vitenskapen hos politiske konserva­ tive eller moderate når de møtte det de betraktet som den naturlige følge av 1700-tallets materialistiske og ra­ sjonalistiske omveltning. Napoleons nederlag brakte en bølge av obskurantisme. «Matematikken var lenker for den menneskelige tanke», ropte den glatte Lamartine, «Jeg puster, og de brytes.» Helt siden den tid har det vært kamp mellom en kjempende pro-vitenskapelig og anti-klerikal venstreside som — i sine sjeldne seiersstunder — har bygd opp de fleste institusjoner som gjør at franske vitenskapsmenn kan fungere, og en antivitenskapelig høyreside som har gjort sitt beste for å utsulte dem.5 Dette innebærer ikke at vitenskapsmenn i Frankrike eller andre steder var spesielt revolusjonære i denne perioden. Noen var det, som den bråmodne Evariste Galois som styrtet til barrikadene i 1830, ble for fulgt som opprører og drept i en duell som var provo­ sert av politiske bøller i 1832, i en alder av tjueett år. Generasjoner av matematikere har levd på de banebry­ tende idéene som han febrilsk skrev ned den natten han visste ble hans siste på jorda. Noen var åpent reaksjo­ nære, slik som legitimisten Cauchy, skjønt tradisjonen til École Polytechnique, som han var en pryd for, av åpenbare grunner var sterkt anti-rojalistisk. Antakelig ville de fleste vitenskapsmenn regnet seg selv til venstre for sentrum i tiden etter Napoleon, og noen, særlig i nye nasjoner eller i hittil upolitiske samfunn, ble tvunget inn i det politiske lederskap; spesielt historikere, lingvister og andre med tydelig tilknytning til nasjonale be­ vegelser. Palacky ble tsjekkernes fremste talsmann i 1848, de sju professorene i Gbttingen som undertegnet et protestbrev i 1837, fant seg selv som nasjonale skik­ * kelser, og Frankfurt-parlamentet i den tyske 1848-revolusjonen var som kjent en forsamling av så vel pro­ fessorer som andre embetsmenn. På den annen side, når vi sammenligner vitenskapsmennene med kunstnerne og filosofene, viste de — og særlig naturvitenskapsmenn — bare en svært lav grad av politisk bevissthet, med mindre deres fag faktisk krevde det. Utenfor de katolske land viste de for eksempel en evne til å kombinere vitenskap med en rolig religiøs ortodoksi som må forbløffe den som utforsker den post-darwinistiske æra. Slike direkte sammenhenger forklarer noe om viten*De omfattet brødrene Grumm.

172

skapelig utvikling mellom 1789 og 1848, men ikke mye. Det er klart at de indirekte virkningene av samtidige hendelser var mye viktigere. Ikke noe tenkende menneske kunne unngå å bli fylt av ærefrykt, rystet eller åndelig stimulert av disse omveltninger og forandringer. Det er neppe forbausende at det nå ble akseptabelt med tankemønstre som var utledet fra de raske sosiale endrin­ gene, de dyptgripende revolusjonene, og den systema­ tiske innføringen av radikale rasjonalistiske nydannelser i stedet for vante og tradisjonelle institusjoner. Er det mulig å sette revolusjonens synlige fremkomst i forbin­ delse med de livsfjerne matematikernes beredvillighet til å bryte gjennom de gjeldende tankebarrierer? Vi kan ikke vite det, til tross for at vi vet at hindringen for nye og revolusjonære tanker vanligvis ikke er at de i seg selv er spesielt kompliserte, men at de står i konflikt med tause oppfatninger om hva som er eller ikke er «naturlig». Selve uttrykkene «irrasjonelt» tall (om tall som pi og «imaginært» tall (om tall som i) antyder vanskelighetenes vesen. Så snart vi bestemmer at de verken er mer eller mindre rasjonelle eller reelle enn noen andre, er det hele ganske enkelt. Men det kan tren­ ges en tidsalder med dyptgripende forandring for å gi tenkerne mot til å treffe slike bestemmelser; de imagi­ nære og komplekse variable i matematikken ble behand­ let med forvirret forsiktighet på 1700-tallet, og kom først til sin fulle rett etter revolusjonen. Om vi ser bort fra matematikken, så er det bare å vente at mønstre hentet fra omformingen av samfun­ net ville friste vitenskapsmenn innen områder der slike analogier syntes å være anvendelige; for eksempel å in­ trodusere dynamiske evolusjonære begrep i hittil statiske områder. Dette kunne enten skje direkte eller med en an­ nen vitenskap som mellomledd. Begrepet den industrielle revolusjon, som er grunnleggende for historie og mye av moderne økonomi, ble introdusert i 1820-årene ganske enkelt som en analogi til den franske revolusjon. Charles Darwin utledet mekanismen om «naturlig utvalg» i ana­ logi med den modell for kapitalistisk konkurranse som han tok fra Malthus («kampen for tilværelsen»). Moten med katastrofeteorier i geologien, 1790-1830, kan også i noen grad skyldes at denne generasjon var svært for­ trolig med voldsomme omveltninger i samfunnet. Utenfor de mest åpenbart sosiale av samfunnsviten­ skapene, er det ikke desto mindre uklokt å legge altfor mye vekt på slike ytre påvirkninger. Tenkningens verden er i en viss utstrekning autonom: dens bevegelser er så å si på samme historiske bølgelengde som bevegelsene utenfor, men de er ikke bare et ekko av disse. Kata-

173

strofeteoriene, for eksempel, stod også i noen gjeld til den protestantiske og særlig den calvinistiske tendens til å insistere på Herrens vilkårlige allmakt. Protestanter, til forskjell fra katolikker og agnostikere, hadde stort sett monopol på slike teorier. Dersom utviklingslinjene på vitenskapenes område går parallelt med andre linjer, er det ikke fordi hver av dem på en enkel måte kan hektes fast til tilsvarende aspekter ved økonomiske eller politiske utviklingslinjer. Likevel er det vanskelig å benekte tilknytningene. Ho­ vedstrømningene i alminnelig tenkning i vår periode finner vi igjen på vitenskapens spesialiserte område, og det er dette som gjør at vi kan slå fast en parallellisme mellom vitenskap og kunst eller mellom begge og politisk-sosiale holdninger «klassisisme» og «romantikk» fantes i vitenskapen, og som vi har sett så passet hver av dem med en spesiell innstilling til samfunnet. Å sette likhetstegn mellom klassisisme (eller det rasjonalistiske, mekaniske newtonske univers fra opplysningstiden) og miljøet for den borgerlige liberalisme, og mellom roman­ tikken (eller den såkalte «naturfilosofi») og motstander­ ne av dette miljøet, er opplagt en overforenkling og bry­ ter helt sammen etter 1830. Likevel er det noe sant i det. Inntil slike teorier som moderne sosialisme ga revo­ lusjonær tenkning fast forankring i den rasjonalistiske fortid (jfr. kapittel 13), gikk slike vitenskaper som fysikk, kjemi og astronomi sammen med anglo-fransk borgerlig liberalisme. De folkelige revolusjonære av år II var f.eks. mer inspirert av Rousseau enn av Voltaire, og mistenkte Lavoisier (som de henrettet) og Laplace ikke bare på grunn av deres forbindelser med det gamle regime, men av tilsvarende grunner som når dikteren William Blake nådeløst kritiserte Newton. * Omvendt var «naturhistorie» velegnet, for den representerte veien til den spontane, ekte og ufordervete natur. Det jakobinske diktatur, som oppløste det franske akademi, opprettet ikke mindre enn tolv forskningsstillinger ved Jardin des Plantes. På sam­ me måte gjaldt det i Tyskland, der klassisk liberalisme var svak (jfr. kapittel 13), at en vitenskapelig ideologi som rivaliserte med den klassiske var mest populær. Dette var «naturfilosofien». Det er lett å undervurdere «naturfilosofien», fordi den kommer så sterkt i konflikt med det vi med rette har kommet til å betrakte som vitenskap. Den var spekula­ tiv og intuitiv. Den søkte å finne uttrykk for verdensånden eller livet, for den gåtefulle organiske forening av *Denne mistanke til newtonsk vitenskap gjaldt ikke anvendt vi­ tenskap, som hadde en åpenbar økonomisk og militær verdi.

174

alle ting med hverandre og for en god del andre ting som motsatte seg presise kvantitative mål og kartesiansk klarhet. Den var i direkte opprør mot mekanisk mate­ rialisme, mot Newton og noen ganger mot selve fornuf­ ten. Den store Goethe kastet ganske mye av sin olym­ piske tid bort på å prøve å motbevise Newtons optikk, bare fordi han ikke var særlig glad for en teori som unnlot å forklare fargene gjennom vekselvirkningen av lysets og mørkets krefter. En slik vranglære ville ikke forårsake annet enn smertefull forbauselse ved École Polytechnique, der det var ufattelig at tyskerne hård­ nakket foretrakk den innviklede Kepler med all hans mystisisme fremfor den klare fullkommeheten i Principia. Ja, hva skulle man få ut av Lorenz Okens «Guds handling eller liv består i at det for evig åpenbarer seg, for evig beskuer seg selv i enhet og dualitet, i det ytre deler det seg og fremdeles er et hele .... Polaritet er den første kraft som kommer til syne i verden .... Loven om kausalitet er en lov om polaritet. Kausalitet er en form for avling. Kjønnet har rot i den første bevegelse i verden .... I alle ting er det derfor to prosesser, en individualiserende, livgivende, og en universaliserende, destruktiv.»6

Ja, hva? Bertrand Russels totale mangel på forståelse av Hegel, som opererer med slike uttrykk, er en god illustrasjon til 1700-talls-rasjonalistens svar på dette retoriske spørsmål. På den annen side ville den gjelden som Marx og Engels åpent anerkjente til naturfilosofien, * gi et vink om at den ikke kan betraktes som rent ordgyteri. Poenget ved den er at den fungerte. Den frem­ brakte ikke bare vitenskapelig innsats — Lorenz Oken grunnla den liberale Deutsche Naturforscherversammlung og inspirerte British Association for the Advancement of Science — men fruktbare resultater. Celleteorien i biologi, en god del morfologi, embryologi, filologi og mye av det historiske og evolusjonære element i alle vitenskapene var først og fremst resultater av «roman­ tisk» inspirasjon. Riktignok måtte «romantikken», selv i sitt utvalgte område — biologien, til slutt bli supplert av den kjølige klassisismen hos Claude Bernard (1813-78), grunnleggeren av moderne fysiologi. Naturfilosofiens spe­ kulasjoner om slike gåtefulle emner som elektrisitet og magnetisme førte på den annen side til fremgang selv i de fysisk-kjemiske vitenskaper som fremdeles var «klassisismens» høyborg. Hans Christian Ørsted i København, elev av den tåkete Schelling, søkte og fant forbindelsen *Engels’ Anti-Duhring og Feuerbach inneholder et forbeholdent forsvar for naturfilosofien og for Kepler sammenlignet med Newton.

175

mellom elektrisitet og magnetisme da han demonstrerte den magnetiske effekt i elektrisk strøm i 1820. Begge holdninger til vitenskapen blandet seg faktisk. De falt aldri helt sammen, selv ikke hos Marx som i høyere grad enn de fleste var klar over den kombinerte intellektuelle opprinnelse til sin tenkning. I det store og hele var den «romantiske» holdning en stimulans for nye ideer og utgangspunkt, for så igjen å falle ut av vitenskapen. Men i vår periode kan den ikke neglisjeres. Om den ikke kan neglisjeres som en rent vitenskape­ lig stimulans, kan den enda mindre neglisjeres av dem som er opptatt av idéhistorien, for i den er selv absurde og feilaktige idéer fakta og historiske krefter. Vi kan ikke avskrive en bevegelse som grep eller påvirket men­ nesker av største intellektuelle kaliber slik som Goethe, Hegel og den unge Marx. Vi kan bare forsøke å forstå den dype misnøyen med det «klassiske» anglo-franske 1700-talls syn på verden; et syn som unektelig hadde ført til gigantiske resultater innen vitenskapen og i sam­ funnet, men hvis sneverhet og begrensning også ble mer og mer åpenbar i tiden med de to revolusjoner, å være klar over disse begrensninger og å søke — oftere med instuisjon enn med analyse — de begreper som kunne brukes til å konstruere et mer tilfredsstillende bilde av verden, var ikke det samme som å konstruere det. De visjoner om et evolusjonært, sammenhengende, dialetisk univers som naturfilosofene gav uttrykk for, var verken beviser eller adekvate formuleringer. Men de re­ flekterte reelle problemer — reelle problemer selv i de fysiske vitenskapene — og de fremskyndet de forandrin­ ger og utvidelser i vitenskapenes verden som har skapt vårt moderne vitenskapelige univers. Og på sin måte avspeilte de innvirkningene fra dobbeltrevolusjonen som ikke lot noen side av menneskelig liv forbli uforandret.

176

Kapittel 16

Konklusjon: Mot 1848

«Pauperisme og proletariat er de betente sår som har sprunget ut fra de moderne staters organisme. Kan de leges? De kommunistiske doktorene foreslår den full­ stendige destruksjon og tilintetgjørelse av den eksiste­ rende organisme .... En ting er sikkert, om disse men­ nesker får makt til å handle, vil det ikke bli en politisk, men en sosial revolusjon, en krig mot all eiendom, et fullstendig anarki. Ville dette igjen vike for nye nasjo­ nale stater, og på hvilket moralsk og sosialt grunn­ lag? Hvem skal løfte fremtidens slør? Og hvilken rol­ le vil Russland spille? «Jeg sitter ved bredden og ven­ ter på vind,» sier et gammelt russisk ordtak.» Haxthausen, Studien ilber .... Russland (1847).‘

I

Vi begynte med å ta et overblikk over verdens tilstand i 1789. La oss avslutte med å se på den vel femti år senere, ved slutten av det mest revolusjonære halvsekel som historien kjente til da. Dette var en tidsalder for superlativer. De tallrike nye statistiske kompendier som ble utarbeidet i denne reg­ ningens og beregningens æra for å forsøke å nedtegne alle sider av den kjente verden, * kunne med rette slutte at nesten alle målbare mengder var større (eller mindre) enn noen gang før. Det området av verden som var kjent, kartlagt og som hadde innbyrdes forbindelse, var større enn noen gang før, dets kommunikasjoner utrolig mye ‘Omkring femti større kompendier av denne typen ble gitt ut mellom 1800 og 1848, og da er det ikke regnet med myndig­ hetenes statistikk er (folketellinger, offentlige undersøkelser osv.) eller de tallrike nye tidsskriftene for spesialister eller økonomer, som var fulle av statistiske tabeller.

177

raskere. Verdens befolkning var større enn noen gang før; i flere tilfeller større enn alle forventninger eller større enn hva tidligere sannsynlighet tilsa. Store byer vokste raskere enn før. Industriell produksjon nådde astronomiske tall: i 1840-årene ble noe sånt som 640 millioner tonn kull gravd ut fra jordas indre. Disse ble bare overgått av de enda mer fantastiske tallene for in­ ternasjonal handel, som var blitt firedoblet siden 1780 og dreide seg om verdier for cirka 800 millioner pund sterling og om enda mer i mindre solid og stabil valuta. Vitenskapen hadde aldri vært mer triumferende; kunn­ skap hadde aldri vært mer utbredt. Over fire tusen aviser informerte verdens innbyggere, og de bøkene som ble utgitt årlig i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og U.S.A. alene, ble et femsifret tall og vel så det. Menneskenes oppfinnelser nådde mer blendende høyder for hvert år. Arqand-lampen (1782-84) hadde knapt revolusjonert kunstig belysning — den var det første større fremskritt siden oljelampen og vokslyset — da gigantiske labora­ torier — kjent som gassverk — som sendte sine produk­ ter gjennom endeløse rør under jorda, begynte å opplyse * fabrikkene og snart etter Europas byer: London fra 1807, Dublin fra 1818, Paris fra 1819, selv det fjerne Sydney i 1841. Og den elektriske buelampen var ellerede kjent. Professor Wheatstone i London planla allerede å for­ binde England med Frankrike ved hjelp av en elektrisk telegraf under vannet. Førtiåtte millioner passasjerer brukte allerede Englands jernbaner i ett enkelt år (1845). Menn og kvinner kunne allerede suse langs fem tusen (1846) — innen 1850 langs mer enn ti tusen — kilometer med jernbanelinjer i Storbritannia, langs femten tusen i U.S.A. Regulære dampskipsruter forbandt allerede Eu­ ropa med Amerika og India. Disse triumfer hadde utvilsomt sine mørke sider, skjønt disse ikke så lett kunne resymeres i statistiske tabeller. Hvordan skulle man finne kvantitativt uttrykk for det faktum, som få i dag ville benekte, at den industrielle revolusjon skapte den styggeste verden som mennesket noen gang hadde levd i, slik de stygge og stinkende, tåkefylte bakgatene i Manchester allerede vitnet om? Eller at revolusjonen ved å rykke uhørte mengder av menn og kvinner opp med roten og frarøve dem den trygghet de til alle tider hadde kjent, skapte det som vel var den mest elendige eksistens mennesket hadde hatt? Ikke desto mindre kan vi tilgi fremskrittsforkjem«Boulton og Watt introduserte det i 1798, bomullsfabrikkene til Philips og Lee i Manchester brukte fast tusen bluss fra 1805.

178

peme i 1840-årene for deres tillit til og beslutning om «at handelen kan fritt gå ut, med sivilisasjonen ved den ene hånd og fred ved den andre, for å gjøre menneske­ heten lykkeligere, klokere, bedre». Lord Palmerstrbm fortsatte denne rosenrøde uttalelsen i det svarteste av alle år, 1842, med å si «Sir, dette er Forsynets styrelse.»2 Ingen kunne benekte at det var fattigdom av det mest sjokkerende slaget. Mange hevdet at den til og med økte og gikk dypere. Og likevel, med de kriterier som målte triumfene i industri og vitenskap, kunne selv den dystreste av rasjonelle observatører hevde at det ma­ terielt sett var verre enn noen gang i fortiden, eller selv verre enn i ikke-industrialiserte land i samtiden? Det kunne han ikke. Det var en bitende nok anklage at den materielle velstand for de fattige arbeiderne ofte ikke var bedre enn i den mørke fortid og noen ganger verre enn i den tid man kunne huske. Forkjem­ perne for fremskritt forsøkte å parere anklagen med argumentet om at dette ikke skyldtes virksomhetene i det borgerlige samfunnet, men tvert imot de hindrin­ gene som gammel føydalisme, monarki og aristokrati fremdeles satte i veien for det fullstendig frie initiativ De nye sosialistene hevdet derimot at elendigheten skyldtes selve virksomhetene i dette systemet. Men begge var enige om at det hele var barnesykdommer. De første hevdet at de ville bli overvunnet innenfor kapi­ talismens ramme, de andre at de sannsynligvis ikke ville bli det, men begge trodde med rette at menneskenes liv stod overfor utsikten til en materiell forbedring som kunne måle seg med fremgangen når det gjaldt men­ neskets kontroll over naturkreftene. Men når vi skal analysere den sosiale og politiske struktur i verden av 1840, forlater vi superlativenes verden og går over til mer beskjedne og forbeholdne ut­ talelser. Størsteparten av verdens innbyggere var fort­ satt bønder som før, skjønt det var noen få områder, spesielt i Storbritannia, der landbruket beskjeftiget en minoritet og der bybefolkningen allerede var like ved å bli større enn landbefolkningen, hvilket skjedde for første gang ved folketellingen i 1851. Det var forholdsvis færre slaver, for man hadde offisielt avskaffet den interna­ sjonale slavehandel i 1815, og det direkte slaveri i bri­ tiske kolonier i 1834 og i de frigitte spanske og franske kolonier under og etter den franske revolusjon. Mens Vest-India nå — med noen ikke-britiske unntak — var et område med juridisk fritt landbruk, fortsatte slave­ riet likevel tallmessig sett å utvide seg i de to store gjen­ værende høyborger, Brasil og Amerikas sørstater, sti­ mulert av selve fremskrittet for industri og handel som

179

var imot alle innskrenkninger på bruken av varer eller mennesker; og offisielt forbud gjorde bare slavehande­ len mer lukrativ. Gjennomsnittsprisen for en gårdsarbeider i Sør-statene var 300 dollar i 1795, men mellom 1200 og 1800 dollar i 1860;3 tallet på slaver i U.S.A. steg fra 700 000 i 1790 til 2 500 000 i 1840 og til 3 200 000 i 1850. De kom fremdeles fra Afrika, men ble også mer og mer alet opp for salg innen slave-området, f.eks. i grensestatene i U.S.A. for salg til det raskt voksende bomullsbeltet. Dessuten utviklet det seg allerede systemer med halvslaveri slik som eksporten av «kontrakt-arbeidere» fra India til sukker-øyene i Det indiske hav eller til Vest­ india. Livegenskap eller stavnsbånd for bønder var blitt av­ skaffet over en stor del av Europa skjønt dette med­ førte liten virkelig forskjell i situasjonen for de fattige i landdistriktene i slike områder med tradisjonelt storgods-landbruk som Sicilia og Andalusia. Og livegenskap varte ved der det hadde best fotfeste i Europa, skjønt etter en stor utvidelse i begynnelsen var antallet i Russ­ land stadig mellom ti og elleve millioner menn etter 1811, det vil si en forholdsmessig tilbakegang. * Men landbruk med livegne (i motsetning til slavejordbruket) var klart på tilbakegang, dets økonomiske ulemper var stadig ty­ deligere og — særlig fra 1840-årene — var bondebefolk­ ningens opprørstendenser stadig mer markerte. Det største opprøret blant livegne var antakelig det som fant sted i det østerrikske Galitsia i 1846, forspillet til 1848revolusjonens alminnelige frigjøring. Men selv i Russland brøt det ut 148 tilfeller av bondeuro i 1826-34, 216 i 1835-44, 348 i 1844-54, og det kulminerte med de 474 utbrudd i de siste årene før frigivningen i 1861.5 I den andre enden av den sosiale pyramiden hadde stillingen for det jordeiende aristokrati også forandret seg mindre enn man kunne ha trodd, unntatt i land med direkte bonderevolusjon som Frankrike. Utvilsomt var det nå land — f.eks. Frankrike og U.S.A. — der de rikeste ikke lenger var godseiere (unntatt for så vidt som de kjøpte seg gods som et tegn på at de nå tilhørte den absolutte overklasse, som Rotschildene). Men til og med i Storbritannia i 1840-årene var avgjort den største rikdoms-konsentrasjonen fremdeles innen ade­ len, og i Sørstatene i U.S.A. skapte bomullsplantasje*Utvidelsen av livegenskapet under Katarina II og Paul (17621801) økte tallet fra 3,8 millioner menn til 10,4 millioner i 1811.4

180

eieme seg faktisk en provinsiell karikatur av det ari­ stokratiske samfunn, inspirert av Walter Scott, av «ridderlighet», «romantikk» og andre begreper som hadde lite å gjøre med negerslavene på hvis bekostning de levde høyt, og med de fattige puritanske småbrukere som spiste sin mais og sitt fleskefett. Selvsagt skjulte denne aristokratiske stabiliteten en forandring: adelige inntek­ ter var mer og mer avhengige av industrien, aksjene og obligasjonene og av utviklingen innen eiendomsomsetningen til det foraktede borgerskap. «Middelklassen» hadde selvsagt økt raskt, men tall­ messig var den likevel ikke så overveldende. I 1801 had­ de det i Storbritannia vært omkring 100 000 skattebeta­ lere som tjente mer enn 150 pund i året; ved slutten av vår periode kan det ha vært omkring 340 000:6 med de store familier kan vi da anslå tallet til en og en halv million mennesker på en total befolkning av 21 millio­ ner (1851). * Tallet på dem som forsøkte å følge middel­ klassens standard og levevis var selvsagt mye større. Ikke alle disse var meget rike; en god gjetning ** er at tallet på dem som tjente over 5 000 pund i året var omkring 4 000 — aristokratiet medregnet; et tall som ikke er alt­ for uforenlig med tallet på de antatte arbeidsgiverne for de 7 579 privatansatte kuskene som prydet britiske gater. Vi kan anta at «middelklassen» i andre land for­ holdsmessig ikke var særlig større enn dette og at den faktisk heller generelt var noe mindre. Arbeiderklassen (det nye proletariat fra fabrikk, gruve, jernbane osv. innbefattet) vokste naturligvis fortest av alle. Unntatt i Storbritannia kunne den likevel i beste fall regnes i hundre tusener og ikke i millioner. I forhold til verdens samlede befolkning var den fremdeles tall­ messig ubetydelig, og i alle fall — igjen med unntak for Storbritannia og små kjerner andre steder — var den en uorganisert gruppe. Som vi har sett var likevel dens politiske betydning allerede enorm; og den stod over­ hodet ikke i forhold til arbeiderklassens størrelse og til hva den hadde utrettet. Verdens politiske struktur var også betraktelig forand­ ret i 1840-årene; og likevel på langt nær så mye som *Slike overslag er skjønnsmessige, men om vi antar at enhver som kan klassifiseres som middelklasse, hadde minst en tje­ ner, så vil de 674 000 kvinnelige «alminnelige hushjelper» i 1851 gi oss et tall som er noe over et maksimum for «middelklassew-husstander, mens de ca. 50 000 kokkene (tallet på stuepiker og husholdersker var omtrent det samme) gir et minimum. **Av den fremragende statistikeren William Farr i Statistical Journal, 1857, s. 102.

181

en optimistisk (eller pessimistisk) observatør kunne ha ventet i 1800. Monarkiet var fremdeles i overveldende grad den mest vanlige styreformen, unntatt på det ame­ rikanske kontinent; og selv der var et av de største lan­ dene (Brasil) et keiserdømme, og et annet (Mexico) hadde i det minste eksperimentert med keiserlige titler under general Iturbide (Augustin I) fra 1822 til 1833. Riktignok kunne flere europeiske kongedømmer, inklu­ dert Frankrike, nå beskrives som konstitusjonelle mo­ narkier, men bortsett fra et belte med slike regimer langs Atlanterhavets østside var det eneveldige monarki frem­ deles den herskende styreform. Riktignok fantes det i 1840-årene flere nye stater, resultatet av revolusjon: Belgia, Serbia, Hellas og en haug med latin-amerikanske stater. Men selv om Belgia var en betydningsfull industrimakt (riktignok i stor utstrekning fordi landet fulgte i kjølvannet til sin større franske nabo *), var den viktigste av de revolusjonære statene den som hadde eksistert allerede i 1789, U.S.A.. De forente stater hadde to enorme fordeler: det fantes ingen sterke naboer eller rivaliserende makter som kunne, eller også ønsket å hindre deres ekspansjon over det enorme kontinentet fram til Stillehavet — franskmennene hadde faktisk solgt dem et område som var like stort som det daværende U.S.A. i «Louisiana Purchase» i 1803 —, og et usedvan­ lig høyt tempo på den økonomiske ekspansjon. Den første fordelen delte U.S.A. også med Brasil som skilte seg fredelig fra Portugal og dermed unngikk den oppstykkingen som en menneskealder med revolusjonskriger førte til for det meste av det spanske Amerika; men dets veldige ressurser var fortsatt så å si uutnyttet. Men det hadde likevel skjedd store forandringer, og etter omkring 1830 økte tempoet synlig. Revolusjonen i 1830 innførte moderate, liberale middelklasse-forfatninger — anti-demokratiske, men like klart anti-aristokratiske — i de viktigste statene i Vest-Europa. Det fantes utvilsomt kompromissløsninger som tvang seg fram på grunn av frykten for en masserevolusjon som ville gå lenger enn moderate middelklasse-ønsker. De jordeiende klasser var fortsatt overrepresentert i regje­ ringene, som i Storbritannia, og store deler av den nye — og særlig den mest dynamiske industrielle — middel­ klasse var underrepresentert, som i Frankrike. Men disse kompromissene vippet likevel avgjort den politiske ba­ lanse mot middelklassen. I alle saker som telte, fikk britiske industrifolk det som de ville ha det etter 1832; at *Omkring en tredjedel av den belgiske produksjonen av kull og råjern ble eksportert, nesten utelukkende til Frankrike.

182

de greide å få avskaffet komlovene betydde mer enn det at de ikke fikk gjennomført de mer ekstreme repu­ blikanske og anti-klerikalske forslagene til utilitarianerne. Det kan ikke være noen tvil om at i Vest-Europa var middelklasse-liberalisme på vei oppover (skjønt ikke den demokratiske radikalisme). Dens viktigste motstan­ dere — de konservative i Storbritannia og de blokker som andre steder i alminnelighet flokket seg rundt den katolske kirke — var på defensiven og visste det. Men selv det radikale demokrati gjorde viktige frem­ skritt. Etter femti års nøling og fiendtlighet hadde pres­ set fra nybyggere og gårdbrukere endelig tvunget det igjennom i U.S.A. under president Andrew Jackson (182937), stort sett på samme tid som den europeiske revo­ lusjonen igjen fikk fart på seg. Helt i slutten av vår pe­ riode (1847) ble det radikale demokrati innført i Sveits etter en borgerkrig mellom radikale og katolikker. Denne styreformen ble hovedsakelig forsvart av revolusjonære på venstrefløyen og den passet tilsynelatende i beste fall for enkle småprodusenter og handelsmenn i fjellet eller på prærien, og få moderate middelklasse-liberale trodde foreløpig at denne styreformen en dag skulle bli den typiske politiske ramme for kapitalismen og bli for­ svart som sådan mot stormangrep fra nettopp dem som talte dens sak i 1840-årene. Bare i internasjonal politikk hadde det funnet sted en tilsynelatende fullstendig og faktisk uforbeholden re­ volusjon. Verden i 1840-årene var fullstendig dominert av europeiske makter, politisk og økonomisk, med støtte fra det voksende U.S.A. Opiumkrigen i 1839-42 hadde bevist at den eneste overlevende ikke-europeiske stor­ makt, Det kinesiske imperium, var hjelpeløs overfor mi­ litær og økonomisk aggresjon fra Vesten. Det lot til at intet nå kunne stå i veien for et par vestlige kanon­ båter eller regimenter som brakte varer og bibler. Og innen denne generelle vestlige dominering var Storbri­ tannia overlegen, takket være at landet hadde flere ka­ nonbåter, flere varer og flere bibler enn noen andre. Så absolutt var dette britiske herredømme at det knapt nok trengte politisk kontroll for å fungere. Det var in­ gen andre kolonimakter igjen, unntatt på britenes nåde, og følgelig ingen konkurrenter. Det franske imperium var redusert til noen få spredte øyer og handelsstasjo­ ner skjønt det var i ferd med å gjenopplive seg selv på den andre siden av Middelhavet i Algerie. Det neder­ landske, gjenopprettet i Indonesia under et vaktsomt blikk fra den nye britiske transitthavnen Singapore, kon­ kurrerte ikke lenger; Spanierne hadde Cuba, Filippinene og noen få vage fordringer i Afrika; de portugisiske ko-

183

loniene var med rette glemt. Britisk handel dominerte de uavhengige Argentina, Brasil og Sørstatene i U.S.A. så vel som den spanske kolonien Cuba og de britiske i India. Britiske investeringer hadde sterke interesser i Nordstatene i U.SA.. og for øvrig overalt hvor det var øko­ nomisk utvikling. Aldri i hele verdenshistorien har en enkelt makt hatt et slikt verdenshegemoni som det bri­ tiske i midten av 1800-tallet, for selv de største imperier eller hegemonier i fortiden hadde bare vært regionale — det kinesiske, det muhammedanske, det romerske. Ald­ ri siden dengang har noen enkelt makt igjen klart å etablere et lignende hegemoni, og det er heller ikke sannsynlig at noen vil greie det i overskuelig fremtid, for ingen makt har siden vært i stand til å gjøre krav på den eksklusive status av å være «verdens verksted». Men ikke desto mindre var Storbritannias fremtidige tilbakegang allerede synlig. Intelligente observatører som de Tocqueville og Haxthausen spådde til og med alle­ rede i 1830- og 1840-årene at størrelsen og de poten­ sielle ressursene i U.S.A. og Russland til slutt ville gjøre ri i sse til verdens tvilling-giganter; i Europa ville også snart Tyskland (som Frederick Engels forutsa i 1844) konkurrere på like vilkår. Bare Frankrike hadde avgjort falt fra i konkurransen om internasjonalt hegemoni, skjønt dette ennå ikke var åpenbart nok til at mistenk­ somme britiske og andre statsmenn følte seg trygge. Kort sagt, verden i 1840-årene var ute av balanse. De kreftene for økonomisk, teknisk og sosial forandring som ble sluppet løs i de siste femti år, var uten side­ stykke og, selv den mest overflatiske iakttager kunne se at de var umulige å stå imot. Deres følger for insti­ tusjonene var på den annen side foreløpig beskjedne. Det var for eksempel uunngåelig at legalt slaveri og livegenskap før eller senere måtte vike (unntagen som en slags relikvier i fjerne områder som ennå ikke var berørt av det nye økonomiske system), og det var li­ ke uunngåelig at Storbritannie ikke i all fremtid kun­ ne fortsette å være det eneste industrialiserte land. Det var uunngåelig at det jordeiende aristokrati og det eneveldige monarki måtte gå tilbake i alle land der det utviklet seg et sterkt borgerskap, uansett hva slags politiske kompromisser eller oppskrifter man fant for å beholde status, innflytelse og til og med politisk makt. Det var dessuten uunngåelig at innføringen av poli­ tisk bevissthet og permanent politisk aktivitet blant massene, som var den store arven fra den franske revo­ lusjon, før eller senere måtte bety at disse massene skulle få spille en formell rolle i politikken. Og med den be­ merkelsesverdig økte hastighet i den sosiale forandring 184

etter 1830, og gjenopplivingen av den verdensrevolusjonære bevegelsen var det klart uunngåelig at forandrin­ ger — uansett deres nøyaktige institusjonelle karakter — ikke lenge kunne utsettes. * Alt dette ville ha vært nok til å gi menneskene i 1840årene bevisstheten om en forestående forandring. Men ikke nok til å forklare — noe som var alminnelig følt ut over Europa — bevisstheten om en forestående sosial revolusjon. Den var — betegnende nok — ikke begrenset til de revolusjonære som uttrykte den på det grundigste, heller ikke til de herskende klasser hvis frykt for de fattige masser aldri er langt under overflaten i tider med sosial forandring. De fattige følte det selv. De skriyekyndige lag av folket gav uttrykk for dette. «Alle vel­ informerte mennesker,» skrev den amerikanske konsu­ len fra Amsterdam under hungersnøden i 1847 i en rap­ port om stemningen hos de tyske emigranter som reiste gjennom Holland, «uttrykker en overbevisning om at den nåværende krise er så dypt flettet inn i begiven­ hetene i den inneværende periode at «det» ikke er annet enn begynnelsen på den store Revolusjonen som de tror før eller senere vil oppløse tings nåværende struktur.» * Årsaken var at krisen i det som gjenstod av det gamle samfunn så ut til å falle sammen med en krise i det nye. Når man ser tilbake på 1840-årene, er det lett å tro at de sosialistene som forutsa den kapitalismens nær fore­ stående og endelige krise var drømmere som blandet sammen sine håp og de realistiske utsikter. For det som faktisk fulgte, var ikke kapitalismens sammenbrudd, men dens raskeste og mest problemfrie periode med ekspansjon og seier. Men i 1830- og 1840-årene var det langt fra åpenbart at det nye økonomiske system kunne eller skulle komme over sine vanskeligheter. For disse så bare ut til å bli større i takt med systemets kraft til å produsere større og større mengder varer med mer og mer revolusjonerende metoder. Systemets egne teoreti­ kere var skremt av utsikten til en «stasjonær stat», den­ ne stansen i kraften som drev økonomien fremover, og som de (til forskjell fra teoretikeme på 1700-tallet og etterfølgende perioder) trodde var nær forestående og ikke bare et teoretisk forbehold. Systemets forkjempere hadde delte meninger om fremtiden. I Frankrike var de menn som skulle bli ledende i storfinans og tung­ *Dette betyr selvsagt ikke at det nødvendigvis ble noe av alle de forandringer som dengang ble alminnelig forutsagt som uunngåelige; for eksempel universell seier for frihandel, fred, suverene representative forsamlinger eller definitiv slutt på monarker og den romersk-katolske kirke.

185

industri (saint-simonistene), i 1830-årene fremdeles usik­ re på om sosialismen elller kapitalismen var det beste middel til å oppnå seier for det industrielle samfunn. I U.S.A. var menn som Horace Greeley, som er blitt udødelig som profet for privat ekspansjon (uttrykket «Go West, young man» stammer fra ham), i 1840-årene tilhengere av utopisk sosialisme, og de grunnla, og lov­ priste Fourier-«falanksene», de fczbtmte-lignende samfun­ nene som passer dårlig med det som i dag anses for «amerikanisme». Til og med forretningsmennene var de­ sperate. Når man ser tilbake, kan det synes ufattelig at kveker-forretningsmenn som John Bright og frem­ gangsrike bomullsfabrikanter i Lancashire, midt i sin mest dynamiske ekspansjonsperiode, skulle ha vært be­ redt til å styrte landet ut i kaos, hungersnød og opprør ved en generell politisk lock-out bare for å avskaffe tolltariffene.8 Men i det forferdelige året 1841-42 kunne den omtenksomme kapitalist faktisk tro at industrien ikke bare måtte være forberedt på vanskeligheter og tap, men på en allmenn kvelningsdød om ikke hindringene for dens videre ekspansjon øyeblikkelig ble fjernet. For massen av alminnelige folk var problemet enda enklere. Deres leveforhold i de store byene og i fabrikkområdene i Vest- og Mellom-Europa skjøv dem, som vi har sett, uunngåelig mot sosial revolusjon. Deres hat til de rike og store i den bitre verden de levde i, og deres drøm om en ny og bedre verden gav deres desperasjon mål og mening til tross for at bare noen få av dem, og da hovedsakelig i Frankrike og Storbritannia var klar over den meningen. Deres organisasjon eller lette ad­ gang til kollektiv aksjon gav dem makt. Den franske revolusjons store oppvekking hadde lært dem at vanlige folk ikke trenger ydmykt å finne seg i urett: «Nasjo­ nene visste ingenting før, og folk trodde at konger var guder på jord og at de var nødt til å si at hva de enn gjorde var bra. Gjennom den nåværende forandring er det vanskeligere å herske over folket.»9 Dette var «kommunismens gjenferd» som hjemsøkte Europa, frykten for «proletariatet» som ikke bare ram­ met fabrikkeiere i Lancashire eller Nord-Frankrike, men også statstjenestemenn i tyske landdistrikter, prester i Roma og professorer overalt. Og med rette. For den re­ volusjonen som brøt ut i de første månedene av 1848, var ikke en sosial revolusjon bare i den forstand at den berørte og mobiliserte alle samfunnsklasser. Den var i bokstavelig forstand en reisning blant fattige arbeidere i byene — særlig i hovedstedene — i Vest- og MellomEuropa. Deres, og nesten bare deres, var de kreftene som veltet de gamle regimer fra Palermo til Russlands 186

grenser. Da støvet la seg på ruinene av dem, var det ar­ beiderne — i Frankrike faktisk sosialistiske arbeidere — som stod på ruinene og krevde ikke bare brød og ar­ beid, men en ny stat og et nytt samfunn. Mens de fattige arbeiderne reiste seg, førte de stadig svakere og mer avlegse gamle regimene i Europa til en stadig økning av krisene innen de rikes og innflytelsesrikes verden. I seg selv var ikke disse av stor betyd­ ning. Hadde de skjedd på et annet tidspunkt eller i systemer som lot forskjellige deler av de herskende klas­ ser bilegge sine stridigheter på fredelig vis, ville de ikke mer ha ført til revolusjon enn den evinnelige kranglingen mellom hoff-fraksjoner i Russland på 1700-tallet førte til tsardømmets fall. I Storbritannia og Belgia var det for eksempel en mengde konflikter mellom land­ bruk og industri og mellom forskjellige grupper i hver av dem. Men det var klart forstått at forandringene fra 1830-32 hadde avgjort maktspørsmålet til industri­ folkenes fordel, at den politiske status quo likevel bare kunne låses fast med fare for revolusjon, og at dette for enhver pris måtte unngås. Følgelig kunne den bitre strid om kornlovene mellom britiske frihandels- og industri­ folk og landbrukets beskyttere bli utkjempet og vunnet (1846) midt i chartist-gj æringen uten et øyeblikk å true samstemmigheten hos alle de herskende klasser mot truselen om alminnelig stemmerett. De liberales seier over katolikkene i Belgia ved valgene i 1847 skilte industri­ folkene fra de potensielle revolusjonæres rekker, og en omhyggelig vurdert valgreform i 1848, som fordoblet velgermassen, fjernet misnøyen i sentrale grupper av den lavere middelklasse. Det ble ingen 1848-revolusjon skjønt Belgia (eller snarere Flandern) når det gjaldt reell nød var verre stilt enn noe annet område i Vest-Europa unntatt Irland. Men de rigide politiske regimene fra 1815 som var blitt oppbygd med tanke på å avverge enhver forandring av liberal eller nasjonal type i det eneveldige Europa, gav selv de mest moderate blant de opposisjonelle intet an­ net valg enn status quo eller revolusjon. De var kanskje ikke selv forberedt på å gjøre opprør, men de ville ikke vinne noe hvis ikke noen gjorde det — om da ikke det skulle komme en uomstøtelig sosial revolusjon. Regime­ ne fra 1815 måtte vike før eller senere. De visste det selv. Bevisstheten om at «historien var imot dem» tappet deres motstandskraft, og fordi det var slik, mistet de også ev­ nen til å øve motstand. I 1848 ble de feid bort av det første svake blaff av revolusjon — ofte en revolusjon *Den var fremdeles ikke større enn 80 000 av 4 000 000.

187

i utlandet. Men uten at det iallfall var et slikt blaff, ville de ikke vike. Og omvendt ble de relativt små friksjonene innen slike stater — herskernes problemer med den prøyssiske og ungarske landdagen, valget av en «liberal» pave i 1846 (dvs. en som var ivrig etter å bringe pavedømmet noen få tommer nærmere 1800-tallet), motviljen mot en kongelig elskerinne i Bayern, osv. — til store poli­ tiske vibrasjoner. I teorien skulle Ludvig Filips Frankrike ha hatt den samme politiske smidighet som Storbritannia og Belgia, som Nederland og de skandinaviske land. I praksis var det ikke slik. For selv om det var klart at den herskende klasse i Frankrike — bankierer, finansmenn og en eller to store industriherrer — bare representerte en del av middelklasse-interessene, og for øvrig en del hvis øko­ nomiske politikk var mislikt av så vel de mer dynamiske industrielementene som av ulike tradisjonelle maktgrupper, så stod minnet om revolusjonen i 1789 i veien for reform. For opposisjonen bestod ikke bare av et mis­ fornøyd borgerskap, men av den politisk avgjørende lavere middelklasse, særlig fra Paris (som stemte mot regjeringen til tross for begrenset stemmerett i 1846). En utvidelse av stemmeretten ville således kunne slippe til de potensielle jakobinere, de radikale som — om det ikke hadde vært for den offisielle bannlysningen — ville være republikanere. Ludvig Filips statsminister, historikeren Guizot (1840-48), foretrakk derfor å la den økonomiske utvikling utvide det sosiale fundament for regimet, noe som automatisk ville øke tallet på de borgere som de eiendomskvalifikasjoner som var nødvendige for å gå inn i politikken. Og dette skjedde faktisk. Velgermassen steg fra 166 000 i 1831 til 241000 i 1846. Men dette var ikke tilstrekkelig. Frykten for den jakobinske republikk bevarte en rigid fransk politisk struktur, og den politiske situasjon ble mer og mer spent. Under britiske forhold ville en offentlig politisk kampanje i form av middagstaler, slik som den franske opposisjonen satte i gang i 1847, ha vært fullstendig harmløs. Under franske forhold var den et forspill til revolusjon. For som de andre krisene i europeisk herskerklassepolitikk, falt den sammen med en sosial katastrofe: den store depresjonen som feide over kontinentet fra midten av 1840-årene. Det var uår, — og særlig for potetavlin­ gene. Hele befolkningsgrupper sultet slik som i Irland og i mindre grad i Schlesien og Flandern. * Matprisene steg. Industri-depresjonen mangedoblet arbeidsløsheten, *1 de lindyrkende distriktene i Flandern sank befolkningen med 5 % mellom 1846 og 1848.

188

og de fattige arbeidermassene i byene ble fratatt sine beskjedne inntekter i det øyeblikk levekostnadene føk i været. Situasjonen varierte fra land til land og innen hvert land, og — til alt hell for de eksisterende regi­ mer — var de mest nødstedte befolkningsgruppene, slik som den irske og flamske eller noen av fabrikkarbeiderne i provinsen, også politisk sett blant de mest umod­ ne. Bomullsarbeiderne i Nord-departementet i Frank­ rike for eksempel, lot heller sin desperasjon gå ut over de like desperate belgiske immigrantene som strømmet inn i Nord-Frankrike, enn over myndighetene eller selv arbeidsgiverne. Dessuten var den skarpeste brodden av misnøye allerede blitt fjernet i de sterkeste industri­ aliserte land gjennom det store oppsving for industri og jernbaner i midten av 1840-årene. Årene 1846-48 var dårlige, men ikke så ille som 1841-42, og hva mer, de var bare en skarp dump i den nå synlig stigende kurven av økonomisk velstand. Men når man ser Vest- og MellomEuropa under ett, var katastrofen i 1846-48 universell, og stemningen blant massene — alltid nokså nær sulte­ grensen — var spent og glødende. Den voldsomme omveltning for europeisk økonomi falt altså sammen med den synlige oppløsningen av de gamle regimer. En bondeoppstand i Galitsia i 1846; val­ get av en «liberal» pave samme år; en borgerkrig mellom radikale og katolikker i Sveits sent i 1847, som de radi­ kale vant; et av de evinnelige opprørene for selvstyre i Palermo på Sicilia tidlig i 1848; Dette var ikke bare strømpiler, dette var de første stormkastene. Alle visste det. Sjelden har en revolusjon vært mer allment forutsagt, om enn ikke nødvendigvis for de rette land og til de rette tidspunkt. Et helt kontinent ventet, og nå kunne nyheten om revolusjon sendes nesten øyeblikkelig fra by til by ved hjelp av elektrisk telegraf. I 1831 hadde Victor Hugo skrevet at han allerede hørte den dumpe lyden av revolusjon, som fremdeles lå dypt nede i jorda, trenge seg fram under hvert eneste kongedømme i Eu­ ropa gjennom underjordiske ganger fra gruvens hovedsjakt, Paris. I 1847 var lyden sterk og nær. I 1848 kom eksplosjonen.

189

Bibliografi

Både emnet og litteraturen er så omfattende at selv en høyst utvalgt bibliografi ville komme opp i mange sider. Å hen­ vise til alle emner som kunne være av interesse for leseren ville være umulig. Veiledning for videre lesning innen de fleste emner er utarbeidet av American Historical Associa­ tion (A Guide to Historical Literature, jevnlig revidert) og av noen Oxford-lærere til bruk for studenter: A select list of works on Europe and Europe overseas 1715-1815, redigert av J.S. Bromley og A. Goodwin (Oxford 1956) og A select list of books on European history 1815-1914 redigert av Alan Bullock og A.J.P. Taylor (1957). Den første er best. Bøker merket med * nedenfor inneholder også bibliografier som kan anbefales. Det er flere serier over generell historie som dekker perio­ den eller en del av den. Den viktigste er Peuples et Civilisations fordi den inneholder to bind av George Lefebvre som er historiske mesterstykker: *La Révolution Franqaise (Bind I, 1789-1793 finnes på engelsk, 1962) og *Napoleon (1953). F. Ponteil, *L ’eveil des nationalités 1815-48 (1960) erstatter en tidligere bok med samme tittel av G. Weill, som det frem­ deles kan være verdt å benytte. Den tilsvarende amerikanske serien The Rise of Modem Europe er mer springende og geo­ grafisk begrenset. De tilgjengelige bindene er Grane Brintons *A decade of révolution 1789-99 (1934), G. Bruun, *Europe and the French Imperium (1938) og F.B. Artz, * Reaction and Révolution 1814-32 (1934). Med hensyn til bibliografi er Clio den nyttigste av seriene, den tar sikte på studenter og revi­ deres jevnlig. Legg særlig merke til delene som oppsummerer den aktuelle historiske debatt. De relevante bindene er: E. Préclin og V.L. Tapié, *Le xviiie siécle (2. bind); L. Villat, La révolution et VEmpire (2. bind), J. Droz, L. Genet og J. Vidalenc, *L ’épouqe contemporaine, bind 1,1815-71. Til tross for at den er gammel er J. Kulischer, Allgemeine Wirtschaftsgeschichte, bind II, Neuzeit (ny utg. 1954) frem­ deles et godt saklig sammendrag av økonomisk historie, men det er også mange amerikanske college-lærebøker som er omtrent like verdifulle, f.eks. W. Bowden, M. Karpovitch og A.P. Usher, Economic history of Europe since 1750 (1937). J. Schumpeter, Business Cycles I (1939) er mer allmenn enn tittelen antyder. Når det gjelder generelle tolkninger,

191

1

til forskjell fra historiebøker, kan anbefales M.H. Dobb, Studies in the development of capitalism (1946) og .K Polanyi, The great transformation (utgitt som Origins of our Time i England, 1945), så vel som Werner Sombarts eldre Der moderne Kapitalismus III: Dos Wirtschaftsleben im Zeitalter des Hochkapitalismus (1928). Om befolkning, M. Reinhard, Histoire de la population mondiale de 1700 d 1848 (1949), men særlig den korte og helt utmerkede introduksjonen C. Cipolla, The economic history of world population (1962). Om tekno­ logi, Singer, Holmyard, Hall og Williams, A history of techno­ logy, IV: the Industrial Revolution 1750-1850 (1958), den er nærsynt, men nyttig til oppslag. W.H. Armytage, A social history of engineering (1961) er en bedre innføring og W.T. O’Dea, The social history of lighting (1958) er både under­ holdende og tankevekkende. Se også bøker om vitenskapens historie. Om landbruk har ennå ikke noe like praktisk erstattet den foreldede, men hendige H. Sée, *Esquisse d’une histoire du regime agraire en Europe au 18e et 19e siécles (1921). Det finnes ennå ikke noen god syntese av moderne forsknings­ arbeid om gårdsdrift. Om penger er Mare Blochs svært korte Esquisse d’une histoire monétaire de VEurope (1954) nyttig og også K. Machenzie, The banking systems of Great Britain, France, Germany and the USA (1945). I mangel av en ge­ nerell syntese kan R.E. Cameron, France and the economic developement of Europe 1800-1914 (1961), et av de mest solide forskningsarbeid som har kommet i de senere år, tjene som en innledning til problemene om kreditt og investering i tillegg til den fremdeles uovertrufne L.H. Jenks, The migration of British Capital to 1875 (1927). Det finnes ingen god generell behandling av den indu­ strielle revolusjon til tross for mange nyere arbeider om øko­ nomisk vekst som ikke så ofte er av interesse for histori­ keren. Den beste sammenlignende oversikt er i spesialnum­ meret av Studi Storici II, 3-4 (Roma 1961) og det mer spe­ sialiserte First international conference of economic history, Stockholm 1960 (Paris-Haag 1961). P. Mantoux, The industri­ al revolution of the 18th century (1906), er fremdeles grunn­ leggende når det gjelder Storbritannia til tross for alderen. Det finnes ingen ting som er like godt for perioden etter 1800. W.O. Henderson, *Britain and industrial Europe 17501870 (1954) behandler britisk påvirkning og J. Purs, *The industrial revolution on the continent: Germany, France, Russial 1800-1914 (1961) tar sikte på studenter. Blant de mer generelle drøftinger er Karl Marx, Capital I stadig en strålende, nesten moderne, behandling og S. Giedion, Mechanisation takes command (1948) er blant annet et rikt illu­ strert og høyst tankevekkende foregangsarbeid om masse­ produksjon. A. Goodwin, red., The European nobility in the 18th cen­ tury (1953) er et sammenlignende arbeid om aristokratier. Det finnes ikke noe lignende om borgerskapet. Heldigvis er de beste av alle kilder, de store romanforfatternes verker — særlig Balzac — lett tilgjengelige. Om arbeiderklassen er J. Kuczynski, Geschichte der Lage der Arbeiter unter dem

192

Kapitalismus (Berlin, skal fullføres i 38 bind) omfattende. Den beste samtidige analysen er fremdeles F. Engels, Condition of the Working Class in England in 1844. L. Chevalier, Classes laborieuses et classes dangereuses d Paris dans le pre­ miere moitié de 19e ciécle (1958) om underproletariatet i byen er en glimrende syntese av økonomisk og litterært bevis­ materiale. E. Sereni, Il capitalismo nelle campagne (1946), selv om den er begrenset til Italia og en senere periode, er den nyttigste innføring i studiet av bondebefolkningen. Samme forfatters Storia del paesaggio agrario italiano (1961) ana­ lyserer de forandringer i landskapet som er forårsaket av menneskenes produktive virksomhet, og han støtter seg svært fantasifullt til kunsten. R.N. Salaman, The history and social influence of the potato (1949) er ypperlig om den histo­ riske betydningen av en type matvare, men til tross for nyere forsking så er det materielle livs historie stadig lite kjent skjønt J. Drummond og A. Wilbraham The Englishmaris food (1939) er et pionerarbeid. J. Chalmin L’officier francais 1815-1871 (1957), Georges Duveau, L’instituteur (1957) og Asher Tropp, The school teachers (1957) er blant de sjeldne yrkeshistorier. Romanforfatteren er fremdeles den beste vei­ viser om kapitalismens sosiale forandringer; f.eks. John Galt, Annals of the Parish om Skottland. Den mest stimulerende vitenskapens historie er J.D. Bernal, * Science in history (1954) og S.F. Mason, *A history of the Sciences (1953) er god når det gjelder naturfilosofi. Til opp­ slag anbefales M. Daumas red., 'Histoire de la science (Encyclopédie de la Pleiade 1957). J.D. Bernal, Science and industry in the 19th century (1953) analyserer noen eksem­ pler på gjensidig påvirkning, R. Taton, The French Revolution and the progress of science (i S. Lilley red., Essays in the social history of science København 1953) kan være den minst utilgjengelige av flere monografier. C.C. Gillispie, Ge­ nesis and geology (1951) er underholdende og illustrerer vanskelighetene mellom vitenskap og religion. Om skolegang vil nevnte arbeid av G. Duveau og Brian Simon, Studies in the history of education 1780-1870 (1961) hjelpe til å kom­ pensere for mangelen på et godt moderne sammenlignende arbeid. Om pressen finnes G. Weill, Le journal (1934). Det finnes mange historieverk om økonomisk tenkning, for det er mye undervisning omkring emnet. E. Roll, A his­ tory of economic thought (forskjellige utg.) er en god inn­ føring. J.B. Bury, The idea of progress (1920) er fremdeles nyttig. E. Halévy, The growth of philosophic radicalism (1938) er et gammelt, men stødig monument. L. Marcuse, Reason and revolution: Hegel and the rise of social theory (1941) er utmerket og G.D.H. Cole, A history of socialist thought I, 1789-1850 er et veloverveid overblikk. Frank Manuel, The new world of Henri Saint-Simon (1956) er det nyeste arbeid om den viktige skikkelsen som er så vanskelig å definere. Auguste Cornus Karl Marx und Friederich Engels Leben u. Werk I, 1818-44 (Berlin 1954, under arbeid) ser ut til å være av avgjørende betydning. Hans Kohn, The idea of nationalism (1944) er nyttig.

193

Det finnes ikke noe generelt arbeid om religion, men K.S. Latourette, Christianity in a revolutionary age, I-III (195961) omfatter hele verden. W. Cantwell Smith, Islam in mo­ dem history (1957) og H.R. Niebuhr, The social sources of denominationalism (1929) kan gi en innføring om de to eks­ panderende religioner i perioden, V. Lantemari, *Movimenti religiosi di libertd e di salvezza (1960) om det som er blitt kalt «koloni-kjetterier». S. Dubnow, Weltgeschichte des juedischen Volkes, VIII og IX (1929) handler om jødene. Den beste innføringen i kunsthistorie er antakelig N.L.B. Pevsner, Outline of European architecture (ill. utg. 1960), E.H. Gombrich, The story of art (1950) og P.H. Lang, Music in western civilisation (1942). Det finnes dessverre ikke noe lignende om verdenslitteraturen skjønt Arnold Hauser, The social history of art, II (1951) dekker dette området også. F. Novotny, *Painting and sculpture in Europe 1780-1870 (1960) og H.R. Hitchcock, *Architecture in the 19th and 20th centuries (1958), begge i Penguin History of Art, inneholder både illustrasjoner og bibliografier. Blant de mer speialiserte arbeider hovedsakelig om bildende kunst kan man nev­ ne F.D. Klingender *Art and the industrial révolution (1947) og Goya and the democratic tradition (1948), K. Clark, The gothic revival (1944), P. Francastel, Le style Empire (1944), og F. Antals glimrende, men vekslende «Reflections on Classicism and Romanticism» {Burlington Magazine 1835, 1936, 1940, 1941). Om musikk kan A. Einstein, Music in the romantic era (1947) og Schubert (1951) leses; om litteratur G. Lukåcs’s dyptgående Goethe und seine Zeit (1955), The histo­ rical novel (1962) og kapitlene om Balzac og Stendhal i Studies in European realism (1950); også den utmerkede J. Bronowski, William Blake — a man without a mask (1954 utg.). Om noen generelle emner kan man ta for seg R. Wellek, A history of moderne criticism 1750-1950, I (1955), R Gonnard, *Le légende du bon sauvage (1946), H.T. Parker, The cult of antiquity and the French revolutionaries (1937), P. Trahard, La sensibilité révolutionnaire 1791-94 (1936), P. Jourda L’exotisme dans le litetrature franqaise (1938) og F. Picard, Le romantisme social (1944). Bare noen få emner kan skilles ut fra begivenhetenes his­ torie i denne perioden. Om revolusjoner og revolusjonære bevegelser er blibliografien gigantisk for 1789, noe mindre for 1815-48. G. Lefebyres to arbeider som er nevnt ovenfor og hans The coming of the French Révolution (1949) er stan­ dardverk om 1789-revolusjonen; A. Sobul, Précis d’histoire de la Révolution Franqais (1962) er en klar lærebok og A. Goodwin, "The French Révolution (1956) er en engelsk over­ sikt. Litteraturen er for omfattende for sammendrag. Bromley and Goodwin er en god veileder. I tillegg til de arbeidene som er nevnt der bør også nevnes A. Soboul, Les sansculottes en Van II (1960), et omfattende arbeid, G. Rudé, The crowd in the French Révolution (1959) og J. Godechot, La contrerévolution (1961). C. L. R. James, The black Jacobins (1938) behandler revolusjonen på Haiti. Om oppstanden 1815 - 48 er C. Francovich, Idee sosiali e organizzaaione operaia nella

194

prima metå dell’ 800 (1959) et godt og kortfattet arbeid om et viktig land og kan tjene som innføring. E. Eisenstein, *Filippo Michele Buonarroti (1959) fører oss inn i de hemmelige sam­ funns verden. A. Mazour, The first Russian revolution (1937) omhandler dekabristene, R.F. Leslie, Polish politics and the revolution of November 1830 (1956) er faktisk en langt mer omfattende bok enn tittelen antyder. Om arbeiderbevegelsen finnes det ikke noe generelt arbeid, for E. Dolléans, Histoire du mouvement ouvrier I (1936) tar bare for seg Storbri­ tannia og Frankrike. Se også A.B. Spitzer, The revolutionary theories of Auguste Blanqui (1957) D.O. Evans, Le socialisme romantique (1948) og O. Festy, Le mouvement ouvrier au debut de la monarchi de Juillet (1908). Om opprinnelsen til 1848 har F. Fejtb red., The opening of an era, 1848 (1948) essays, for det meste ypperlige, om flere land; J. Droz, Les revolutions allemandes de 1848 (1957) er uvurderlig og E. Labrousse red., Aspects de la crise .... 184651 (1956) er en samling av detaljerte økonomiske arbeider om franske forhold. A. Briggs red., Chartist studies (1959) er det mest tidsmessige arbeid om dette emnet. E. Labrousse, «Comment naissent les révolutions?» (Actes du centenaire de 1848, Paris 1948) forsøker å gi et generelt svar på dette spørsmål i vår periode. Om internasjonale forhold er A. Sorel, L’Europe et la Révolution Francaise I (1895) fremdeles en god bakgrunn, og J. Godechot, La Grande Nation, 2. bind (1956) tar for seg ut­ viklingen for revolusjonen i utlandet. Bind IV og V av •His­ toire des Relations Internationales (av A. Fugier fram til 1815 og av P. Renouvin fra 1815-1871, begge 1954) er klare og intelligente veiledere. Om krigsprosessen er B.H. Liddell Hart, The ghost of Napoleon (1933) fortsatt en god innfø­ ring om landstrategi, og E. Tarlé, Napoleon’s invasion of Russia i 1812 (1942) er et skikket arbeid om et spesielt felttog. G. Lefebvre, *Napoléon har langt den beste nøyaktige skissering av de franske hærstyrkers vesen, og M. Lewis A So­ cial history of the navy 1789-1815 (1960) er høyst intruktiv. E.F. Heckscher, The Continental System (1922) bør utfylles med F. Crouzets massive Le blocus continental et 1’économie britannique (1958) når det gjelder de økonomiske aspekter. F. Redlich, De praeda militari: looting and booty 1500-1815 (1955) kaster interessante sideblikk. J.N.L. Baker, *A history of geographical exploration and discovery (1937) og det glim­ rende russiske Atlas geografitsjeskij otkritij i issledovanij (1959) gir bakgrunnen for den europeiske verdenserobringen; K. Panikkar, Asia and Western dominance (1954) gir en instruktiv behandling av det fra asiatisk synsvinkel. G. Scelle, Le traite negriére aux Indes de Castille, 2. bind (1906) og Gaston Martin, Histoire de 1’Esclavage dans les colonies franqaises (1948) er grunnleggende om slavehandel. E.O.v. Lippmann, Geschichte des Zuckers (1929) kan utfylles med N. Deerr, The History of sugar, 2. bind (1929). Eric Williams^ Capitalism and slavery (1944) er en generell tolkning skjønt noen ganger skjematisk. Om den typiske «uformelle» kolo­ niseringen av verden gjennom handel og kanonbåter er M.

195

Greenberg, British trade and the opening of China (1949) og H.S. Ferns, Britain and Argentina in the 19th century (1960) inngående undersøkelser av isolerte tilfeller. Om de to store områdene som var under direkte europeisk utbytting er W.F. Wertheim, Indonesian society in transition (HaagBandung 1959) en glimrende innføring (se også J.S. Fumivall, Colonial policy and practice, 1956, som sammenligner Indonesia og Burma), og fra en stor, men stort sett skuf­ fende litteratur om India kan de følgende velges: E. Thomp­ son og G.T. Garratt, Rise and fulfilment of British rule in India (1934) Eric Stokes, The English utilitarians and In­ dia (1959) — et høyst opplysende arbeid — og A. R. Desai, The social background of Indian nationalism (Bombay 1948). Det finnes ingen adekvat behandling av Egypt under Mehemet Ali, men H. Dodwell, The Founder of Modem Egypt (1931) kan tas i betraktning. Det er umulig å gjøre mer enn å henvise til en eller to his­ toriebøker for noen land eller områder. Om Storbritannia er E. Halévy, History of the English people in the 19th century grunnleggende, særlig den store oversikten om England i 1815 i bind I; kan utfylles med A. Briggs, The age of improvement 1780-1867 (1959). Om Frankrike gir en samfunnshistorisk klassiker bakgrunnen for 1700-tallet, P. Sagnac, La formation de la société francaise moderne, II (1946) og Gordon Wright, France in modem times (1962) er en god inn­ føring til historien etter den tiden. F. Ponteil, La monarchie parlementaire 1815-48 (1949) og F. Artz, France under the Bourbon restoration (1931) kan anbefales. Om Russland dek­ ker M. Florinsky, Russia, II (1953) perioden fra 1800 fullt ut og M.N. Pokrovsky Brief history of Russia, I (1933) og P. Ljatsjenko, History of the Russian national economy (1947) omfatter den. R. Pascal, The growth of modem Germany (1946) er kortfattet og god, K.S. Pinson, Modem Germany (1954) er også en innføring. T.S. Hamerow, Restoration, revolution, reaction: economics and politics in Germany 181571 (1958), J. Droz, som nevnt og Gordon Craig, The politics of the Prussian army (1955) kan leses med utbytte. Om Italia er G. Candeloro, Storia dell’ Italia modema II 1815-46 (1958) langt den beste, om Spania er P. Vilar, Histoire d’Espagne (1949) en glimrende kortfattet veileder og J. Vicens Vives red., Historia social de Espana y America Latina, IV/2 (1959) er blant andre gode egenskaper rikt illustrert. A.J.P. Taylor, The Habsburg monarchy (1949) er en god innføring. Se også E. Wangermann, From Joseph II to the Jacobin Trials (1959). Om Balkan kan L.S. Stavrianos, The Balkans since 1453 (1953) og den utmerkede B. Lewis, The emergence of modem Turkey (1961) og om Norden, B.J. Hovde, The Scandinavian countries 1720-1865, 2. bind (1943) være til hjelp. Om Irland, E. Strauss, Irish nationalism and British democracy (1951) og The great famine, studies in recent Irish history (1957). Om Nederland og Belgia, H. Pirenne, Histoire de Belgique, V -VI (1926, 1932), R. Demoulin, La révolution de 1830 (1950) og H.R.C. Wright, Free Trade and Protection in the Netherlands 1816-30 (155).

196

Noen få bemerkninger til slutt om generelle oppslagsverk. W. Langers Encyclopedia of World History (1948) eller Ploetz’s Hauptdaten der Weltgeschichte (1957) gir de viktigste års­ tall, den glimrende Alfred Mayer Annals of European civilisation 1501-1900 (1949) tar spesielt for seg kultur, viten­ skap og lignende. M. Mulhall, Dictionary of Statistics (1892) er stadig det beste kompendium når det gjelder tall. Blant historiske leksika dekker den nye Sovjetskaja Istoritsjeskaja Entsiklopedia i 12 bind hele verden; Encyclopedie de la Peiade har spesielle bind om Universal History (3), History of Literatures (2), Historical Research — meget verdifull — og His­ tory of Science; men disse er fortellende anlagt og har ikke leksikonavsnitt. CassePs Encyclopedia of Literature (2 bind) er nyttig og E. Blom red., Grove’s Dictionary of Music and Musicians (9 bind) (1954), skjønt litt britisk, er standard­ verket. Encyclopedia of World Art (skal fullføres med 15 bind, I-V er utgitt) er fremragende. Encyclopedia of the Social Sciences (1931) er stadig svært nyttig til tross for at den begynner å bli gammel. De følgende atlas, ikke nevnt hittil, kan også brukes med utbytte: Atlas Istorij SSSR (1950), J.D. Fage, An atlas of African history (1958), H.W. Hazard og H.L. Cooke, Atlas of Islamic History (1943), J.T. Adams red., Atlas of American History (1957) og det generelle J. Engel et. al Grosser Historischer Weltatlas (1957) og Rand MacNally Atlas of World History (1957).

197

Noter

Kapittel 8: Jord. 1. Haxthausen, Studien .... uber Russland (1847), II, s. 3. 2. J. Billingsley, Survey of the Board of Agriculture for Somerset (1798), s. 52. 3. Tallene bygger på «The New Domesday Book» fra 187173, men det er ingen grunn til å tro at de ikke er repre­ sentative for situasjonen i 1848. 4. Handworterbuch d. Staatswissenschaften (2. utg.) art. Grundbesitz. 5. Th. von der Goltz, Gesch. d. Deutschen Landwirtschaft (1903), III; Sartorius v. Waltershausen, Deutsche Wirtschaftgeschichte 1815 -1914 (1923), s. 132. 6. Sitert i L.A. White red., The Indian Journals of Lewis, Henry Morgan (1959), s. 15. 7. L.V.A. de Villeneuve Bargemont, Economie Politique Chrétienne (1834), Bind II, s. 3ff. 8. C. Issawi, Egypt since 1800. Journal of Economic History XXI, 1, 1961, s. 5. 9. B.J. Hovde, The Scandinavian Countries 1720-1860 (1943), Bind I, s. 279. Om økningen av den gjennomsnittlige’ avlingen fra 6 millioner tonn (1770) til 10 millioner, se Hwd. d. Staatswissenschaften, art. Bauembefreiung. 10. A. Chabert, Essai sur les mouvements des prix et des revenus 1798-1820 (1949) II, s. 27 f.; I 1’Huillier, Recherches sur VAlsace Napoloéonienne (1945), s. 470. 11. F.eks. G. Desert i E. Labrousse red. Aspects de la Crise .... 1846-51 (1956), s. 58. 12. J. Godechot, La Grande Nation (1956), II, s. 584. 13. A. Agthe, Ursprung u. Lage d. Landarbeiter in Linland (1909), s. 122-28. 14. Om Russland, Ljatsjenko, op.cit., s. 360; om sammen­ ligning mellom Prøyssen og Bøhmen, W. Stark, Niedergang und Ende d. Landwirtsch. Grossbetriebs’ in d Boehm. Laendem (Jb. f. Nat. Oek. 146, 1937, s. 434 f.). 15. F. Luetge, Auswirking der Bauernbefreiung, i Jb f Nat Oek. 157, 1943, s. 353 f. ’ h 16. R. Zangheri. Prime Ricerche sulla distribuzione della proprieta fondiaria (1957). 17. E. Sereni, Il Capitalismo nelle Campagne (1948), s. 175-76. 18. Jfr. G. Mori, La storia delTindustria italiana contemporanea (Annali dellTnstituto Giangiacomo Feltrinelli, II, 1959, s. 278-79); og samme forfatters «Osservazioni sul

199

19. 20. 21.

22. 23.

24. 25.

26.

27. 28. 29.

liberoscambismo dei moderat! nei Risorgimento» (Rivista Storica del Socialismo, III, 9,1960). Dal Pane, Storia del Lavoro in Italia dagli inizi del secolo XVIII al 1815 (1958), s. 119. R. Zangheri red. Le campagne emiliane nelVepoca mo­ dema (1957), s. 73. J. Vicens Vives, red. Historia Social y Economica de Espaha y Amerika (1959), IVII, s. 92, 95. M. Emerit, L’état intellectuel et moral de 1’Algérie en 1830. Revue d’Histoire Moderne et Contemporaine. I. 1954, s. 207. R. Dutt, The Economic History of India under early British Rule (4. utg. uten årstall), s. 88. R. Dutt, India and the Victorian Age (1904), s. 56-57. B.S. Cohn, The initial British impact on India (Journal of Asian Studies, 19, 1959-60, s. 418-31) viser at i Benares-distriktet (Uttar Pradesh) brukte tjenestemenn sin stilling for å skaffe seg jord «en masse». Av 74 storgods­ eiere mot slutten av hundreåret, hadde 23, takket være deres forbindelser med tjenestemenn, den opprinnelige eiendomsretten til jorda (s. 430). Sulekh Chandra Gupta, Land Market in the North Wes­ tern Provinces (Uttar Pradesh) in the first half of the nineteenth century (Indian Economic Review, IV, 2. au­ gust, 1958). Se også samme forfatters like opplysende og banebrytende Agrarian Background of 1857 Rebellion in the North-Westem Provinces (Enquiry, N. Dehli, feb. 1959). R.P. Dutt, Indian Today (1940), s. 129-30. K. H. Connell, Land and Population in Ireland, Economic History Review, II, 3, 1950, s. 285, 288. S.H. Cousens, Regional Death Rates in Ireland during the Great Famine. Population Studies, XIV, I, 1960, s. 65.

Kapittel 9: Mot en industriell verden... 1. Sitert i W. Armytage, A Social History of Engineering. , (1961) s. 126. 2. Sitert i R. Picard, Le Romantisme Social, (1944), 2. del, kap. 6. 3. J. Morley, Life of Richard Cobden (1903 utg.), s. 108. 4. R. Baron Castro, La poblacion hispano-americana, Jour­ nal of World History, V, 1959-60, s. 339-40. 5. J. Blum, Transportation and Industry in Austria 1815-48,, Journal of Modem History XV (1943), s. 27. 6. Mulhall, op.cit., Post Office. 7. Mulhall, ibid. 8. P.A. Khromov, Ekonomicheskoe Razvitie Rossii v XIXXX Vekach (1950). Tabell 19, s. 482 — 83. Men omset­ ningsbeløpet økte mye raskere. Jfr. også J. Blum, Lord and Peasant in Russia, s. 287. 9. R.E. Cameron, op.cit., s. 347. 10. Sitert i S. Giedion, Mechanisation Takes Command (1948), s. 152. 11. R.E. Cameron, op.cit., s. 115 f.

200

12. R.E. Cameron, op.cit., s. 347; W. Hoffmann, The Growth of Industrial EconomiestldoS), s 71. 13. W. Hoffmann, op.cit., s. 48; Mulhall, op.cit., s. 377. 14. J Purs, The Industrial Révolution in the Czech Lands (Historica, II (1960), s. 199-200). 15. R.E. Cameron, op.cit., s. 347; Mulhall op.cit., s. 377. 16. H. Kisch, The Textile Industries in Silesia and the Rhineland, Journal of Economic Histary XIX, des. 1959. 17. O. Fischel og M.V. Boehn, Die Mode, 1818-1842 (Miinchen 1924), s. 136. 18. R.E. Cameron, op.cit., s. 79, 85. 19. Det klassiske sted der dette er behandlet er G. Lefebvre, La révolution francaise et les paysants (1932) trykt om igjen i Etudes sur la révolution francaise (1954). 20. G. Mori, Osservazioni sul libero-scambismo dei moderati nei Risorgimento, Riv. Storic. del Socialismo, III, 1960, s. 8. 21. C. Issawi, Egypt since 1800, Journal of Economic History. Mars 1961, XXI, s. 1.

Kapittel 10: Karrieren åpen for den evnerike. 1. F. Engels, Condition of the Working Class in England, kap. XII. 2. M. Capefigue, Histoires des Grandes Operations Financiéres, IV (1860), s. 255. 3. M. Capefigue, op.cit., s. 254, 248-49. 4. A. Beauvillers, L’Art du Cuisinier (Paris 1814). 5. H. Se, Histoire Economique de la France, II, s. 216. 6. A. Briggs, Middle Class Consciousness in English Politics 1780-1846, Past and Present, 9. april 1956, s. 68. 7. Donald Read, Press and People 1790-1850 (1961), s. 26. 8. S. Smiles, Life of George Stephenson (1881 utg.), s. 183. 9. Charles Dickens, Hard Times... 10. Léon Faucher, Etudes sur 1’Angleterre, I (1842), s. 322. 11. M. J. Lambert - Dansette, Queluqes families du patronat textile de Lille-Armentiéres (Lille 1954), s. 659. 12. Oppermann, Geschichte d. Kønigreichs Hannover, sitert i T. Klein, 1848, Der Vorkampf (1914), s. 71. 13. G. Schilfert, Sieg u. Niederlage d. demokratischen Wahlrechts in d. deutschen Révolution 1848 - 49 (1952) s. 404 - 05. 14. Mulhall, op.cit., s. 259. 15. W.R. Sharp, The French Civil Service (New York 1931), s. 15-16. 16. The Census of Great Britain in 1851 (London, Long­ man, Brown, Green and Longmans 1854), s. 57. 17. R. Portal, La naissance d’une Bourgeoisie industrielle en Russie dans la premiere moitié du XIX siécle. Bulletin de la Société d’Histoire Moderne, Dousiéme série, II, 1959. 18. Wien, Verwaltungsarchiv, Polizeihofstelle, H 136/1834. 19. A. Girault et L. Milliot, Principes de Colonisation et de Législation Coloniale (1838), s. 359. 20. Louis Chevalier, Classes Laborieuses et Classes Dangereuses (Paris 1858) III, del 2 behandler bruken av ut-

201

trykket «barbarer», både hos dem som var fiendtlig og hos dem som var vennlig innstilt til de fattige arbeiderne i 1840-årene. 21. D. Simon, Master and Servant in J. Saville red., Democracy and the Labour Movement (1954). 22. P. Jaccard, Histoire Sociale du Travail (1960), s. 248. 23. P. Jaccard, op.cit., s. 249. Kapittel 11: De fattige arbeiderne... 1. Veveren Hauffe, født 1807, sitert i Alexander Schneer, Uber die Noth der Leinen-Arbeiter in Schlesien, (Berlin 1844), s. 16. 2. Teologen P.D. Michele Augusti, Delta libertå ed eguaglianza degli uomini nelVordine naturale e civile (1790), sitert i A. Cherubini, Dottrine e Metodi Assistenziali dal 1789 al 1848 (Milano 1958), s. 17. 3. E.J. Hobbawn, The machine Breakers, Past and Present, L. 1952. 4. «About some Lancashire Lads» i The Leisure Hour (1881). Jeg takker Mr. A. Jenkins for denne referansen. 5. «Die Schnapspest im ersten Drittel des Jahrhunderts», Handworterbuch d. Staatswissenschaften (2. utg.) art. «Trunksucht». 6. L. Chevalier, Classes Laborieuses et Classes Dangereuses, og flere steder. 7. J.B. Russel, Public Health Administration in Glasgow, (1903), s .3. 8. Chevalier, op.cit., s. 233-34. 9. E. Neuss, Entstehung u. Entwicklung d. Klasse d. besitzlosen Lohnarbeiter in Halle (Berlin 1960), Bind 9, s. 264 f; Bind 8 (1960), s. 109 f. 11. R.J. Rath, The Habsburgs and the Great Depression in Lombardo-Venetia 1814-18. Journal of Modem History, XIII, s. 311. 12. M.C. Muehlemann, Les prix des vivres et le mouvement de la population dans le canton de Berne 1782-1881. IV Congrés International d’Hygiéne (1883). 13. F.J. Neumann, Zur Lehre von d. Lohngesetzen, Jb.f.Nat. Oek, 3. ser. IV 1892, s. 374 f. 14. R. Scheer, Entwickling d. Annaberger Posamentier In­ dustrie im 19. Jahrhundert. (Leipzig 1909), s. 27-28, 33. 15. N. McCord, The Anti-Corn Law League (1958), s. 127. 16. «Par Contre, il est sur que la situation alimentaire, å Paris, s’est deteriorée peu å peu avec le XIX siécle, sans doute jusqu’au voisinage des années 50 ou 60.» R. Philippe in Annales 16, 3, 1961, 567, om tilsvarende beregninger for London, jfr. E.J. Hobsbawn, The British Standard of Living, Economic History Review, X, 1, 1957. Det totale kjøttforbruk pr. person i Frankrike ser ut til å ha holdt seg faktisk uforandret fra 1812 til 1840. (Congrés Inter­ national d’Hygiene Paris 1878 (1880), Bind I, s. 432). 17. S. Pollard, A History of Labour in Sheffield (1969), s. 62-63. 18. H. Ashworth i Journal Stat. Soc. V (1842), s. 74; E. La-

202

brousse, red. Aspects de la Crise .... 1846-51 (1956). s. 107. 19. Statistical Committee appointed by the Anti-Corn Law conference .... March 1842 (uten årstall), s. 45. 19a. R.K. Webb i English Historical Review, LXV (1950) s. 333 f. 20. Sitert i A.E. Musson, The Ideology of Early Co-operation in Lancashire and Cheshire; Transactions of the Lancashire and Cheshire Antiquarian Society, LXVIII, 1958, s. 120. 21. A. Williams, Folksongs of the Upper Thames (1923), gir en lignende versjon som er nokså mye mer klassebevisst. 22. A. Briggs, The Language of «class» in early nineteenth century England, i A. Briggs og J. Saville red., Essays in Labour History, (1960); E. Labrousse, Le mouvement ouvrier et les Idées sociales, III (Cours de la Sorbonne), s. 168 - 69; E. Coomaert, La Pensée ouvriére et la conscience de classe en France 1830-48, i Studi in Onore de Gino Luzzato, III (Milano 1950), s. 28; G.D.H. Cole, Attempts at General Union (1953), s. 161. 23. A. Soboul, Les Sansculottes de Paris en l’an II (1958), s. 660. 24. S. Pollard, op.cit., s. 48-49. 25. Th. Mundt, Der dritte Stand in Deutschland und Preus­ sen .... (Berlin 1847), s. 4, sitert av J. Kuczynski, Gesch. d.Lage d. Arbeiter 9, s. 169. 26. Karl Biedermann, Vorlesungen ilber Socialismus und sociale Fragen (Leipzig 1847), sitert Kuczynski, som nevnt s. 71. 27. M. Tulecote, The Mechanics’ Institutes of Lanca before 1851 (Manchester 1957), VIII. 28. Sitert i Revue Historique CCXXI (1959), s. 138. 29. P. Gosden, The Friendly Sosietes in England 1815 - 75 (1961) s. 23, 31. 30. W. E. Adams, Memoirs of a Social Atom, I, s. 163 - 65. (London 1903). Kapittel 12: Religiøs ideologi. 1. Civiltå Cattolica II, 122, sitert i L. Dal Pane, Il socialismo e le questione sociael nella prima annata della Civiltå Cattolica (Studi Onore de Gino Luzzato, Milano, 1950 s. 144.) 2. Haxthausen, Studien ilber .... Russland (1847), I, s. 388. 3. Jfr. Antonio Machados bilde av den andalusiske adels­ mann i Poesias Completas (Austral red.) s. 152-54: «Gran pagano Se hizo hermano De una santa cofradia» osv. 4. G. Duveau, Les Instituteurs (1957), s. 3-4. 5. J. S. Trimingham, Islam in West Africa, (Oxford 1959), s. 30. 6. A. Ramos, Las Cultums negras en le mundo nuevo (Mexico 1943), s. 277 fl.

203

7. W. F. Wertheim, Indonesian Society in Transition (1956), s. 204. 8. Cencus of Great Britain 1951: Religious Worship in Eng­ land and Wales (London 1854). 9. Mulhall, Dictionary of Statistics: «Religion». 10. Mary Merryweather, Experience of Factory Life (3. utg. London 1862), s. 18. Det dreier seg om 1840-årene. 11. T. Rees, History of Protestant Nonconformity in Wales 2. (1861). 12. Marx, Verker i Utvalg, bd. 1. Oslo 1970, s. 88. 13. Briefwechsel zwischen Fr. Gentz und Adam Milller, Gentz to Muller, 7. okt., 1819.

Kapittel 13: Verdslig ideologi. 1. Archives Parlamentaires 1787-1860 t. VIII, s. 429. Dette var første utkast til paragraf 4 i erklæringen om men­ neske- og borgerrettighetene. 2. Erklæringen om menneske- og borgerrettighetene 1798, paragraf 4. 3. E. Roll, A History of Economic Thought (1948 red.) s. 155. 4. Oeuvres de Condorcet (1804 utg.) XVIII, s. 412; (Ce que les citoyens ont le droit d’attendre de leur representants.) R.R. Palmer, The Age of Democratic Révolution, I, (1959), s. 13-20, hevder — ikke særlig overbevisende — at li­ beralismen var mer klart «demokratisk» enn det er an­ tydet her. 5. Jfr. C.B. Macpherson, Edmund Burke (Transactions of the Royal Society of Canada, LIII, Del II, 1959, s. 19-26). 6. Sitert i J.L. Talmon, Political Messianism (1960), s. 323. 7. Rapport sur le monde d’exécution du décret du 8 ventose, an II (.Oeuvres Complétes, II, 1908, s. 248). 8. The Book of the New Moral World, del IV, s. 54. 9. R. Owen, A New View of Society: or Essays on the Principle of the Formation of the Human Character... 10. Sitert i Talmon, op.cit., s. 127. 11. K. Marx, Forord til Kritikk av Sosialøkonomien (1859), 12. Letter to the Chevalier de Rivarol, 1. juni 1791. 13. Om denne «erklæring om politisk tro» se Eckermann, Gespråche mit Goethe, 4.1.1824. 14. G. Lukåcs, Der junge Hegel, s. 409 om Kant, flere steder —særlig II, 5 om Hegel. 15. Lucåcs, opcit., s. 411-412.

Kapittel 14: Kunsten. 1. S. Laing, Notes of a Traveller on the Social and Poli­ tical State of France, Prussia, Switzerland, Italy and other parts of Europe, 1842 (1854 utg.), s. 275. 2. Oeuvres Complétes, XIV, s. 17. 3. H.E.Hugo, The Portable Romantic Reader (1957), s. 58. 4. Fragmente Vermischten Inhalts. (Novalis, Schriften (Jena 1923), III, s. 45-6. 5. Fra The Philosophy of Fine Art (London 1920), V.I. s. 106 f. 6. E.C. Batho, The Later Wordsworth (1933), s. 227, se også s. 46-7, 197-99.

204 e

7. Mario Praz, The Romantic Agony (Oxford 1933). 8. L. Chevalier, tasses Laborieuses et Classes Dangereuses å Paris dans la premiere moitié du XIX siécle. (Paris 1958). 9. Ricarda Huch, Die Romantik, I, s. 70. 10. P. Jourda, L’exotisme dans la litiérature fran^aise depuis Chateaubriand (1939), s. 79. 11. V. Hugo, Oeuvres Complétes, XV, s. .2 12. Oeuvres Complétes, IX, (Paris 1879), s. 212. 13. Jfr. M. Thibert, Le råle social de Vart d’aprés les SaintSimoniens (Paris uten årstall). 14. P. Jourda, op.cit., s. 55-56. 15. M. Capefigue, Histoire des Grandes Opérations Financiéres, IV, s. 252-53. 16. James Nasmyth, Engineer, An Autobiography, red. Samuel Smiles (1897 utg.), s. 177. 17. Sammesteds, s. 243, 246, 251. 18. E. Halévy, History of the English People in the Nineteenth Century (billigbok-utg.), I, s. 509. 19. D.S. Landes, Vieille Banque et Banque Nouvelle, Revue d’Histoire Moderne et Contemporaine, III, (1956), s. 205. 20. Jfr. long-playing-platen «Shuttle and cage» Industrial Folk Ballads, (10T 13), Row, Bullies, Row (T7) og The Blackball Line,{T?>) alle på Topic, London. 21. Sitert i G. Taylor, Nineteenth Century Florists and their Flowers (The Listener 23.6. 1949). Paisley-veverne var spesielt entusiastiske og meget nøye som «blomsterdyrkere», og de anerkjente bare åtte blomster verdige til konkurrerende dyrking. Nottinghams blondevevere dyr­ ket roser som ennå ikke var — til forskjell fra viterstokkroser — en blomst for arbeidsfolk. 22. Select Committee on Drunkenness (Pari. Papers VIII, 1834) Q 571. I 1852 hadde 28 puber og 21 ølstuer i Man­ chester (av henholdsvis 481 og 1298 for en befolkning på 303 000 i byen) musikalsk underholdning. (John T. Baylee; Statistics and Facts in reference to the Lord’s Day (London 1852), s. 20.)

Kapittel 15: Vitenskapen. 1. Sitert i S. Solomon, Commune, aug. 1939, s. 964. 2. G.C.C. Gillispie, Genesis and Geology (1951), s. 116. 3. Sitert i Encyclopédie de la Pleiade, Histoire de la Science (1957), s. 1465. 4. Essai sur Véducation intellectuelle avec le profet d’une Science nouvelle (Lausanne 1787). 5. Jfr. Guerlac, Science and National Strength, i E.M. Earle red. Modem France (1951). 6. Sitert i S. Mason, A History of the Sciences (1953), s. 286. Kapittel 16: Konklusjon: Mot 1848. 1. Haxthausen, Studien uber .... Russland (1847), I, s. 156-57. 2. Hansard, 16. feb. 1842, sitert i Robinson og GaUagher, Africa and the Victorians (1961), s. 2.

205

3. R.B. Morris, Encyclopedia of American History (1953), s. 515, 516. 4. P. Ljatsjenko, History of the Russian National Economy, s. 273-74. 5. Ljatsjenko, op.cit., s. 370. 6. J. Stamp, British Incomes and Property (1920), s. 515, 431. 7. M. L. Hansen, The Atlantic Migration 1607-1860 (Har­ vard 1945), s. 252. 8. N. McCord, The Anti-Corn Law League 1838-46 (London 1958), kap. V. 9. T. Koklokotrones sitert i L.S. Stavrianos, Antecedents to Balkan Revolutions, Journal of Modem History, XIX, 1957, s. 344.

206