Menneske og samfunn : samfunnskunnskap, sosiologi, sosialantropologi
 8203323235

Citation preview

_____ ;

i.:j

Erik Sølvberg Hans Arne Kjelsaas Thomas Hylland Eriksen

Menneske og samfunn Samfunnskunnskap Sosiologi Sosialantropologi

Bokmål Aschehoug

Menneske ogsamfunn er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter februar 1997 til bruk i videregående skole på studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag i faget samfunnskunnskap (2 SK) — sosiologi og sosialantropologi. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av august 1996 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1997 3. utgave / 1. opplag 1997

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medfore erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. ISBN 82-03-32323-5 Omslag: Marit Jakobsen Grafisk formgiving: Marit Jakobsen Bilderedaktør: Tone Svinningen

Grunnskrift: Janson Text 11/13,5 Papir: 100 g G-Print Trykk: PDC Printing Data Center as, 1930 Aurskog, 1997 Bildeliste s. 8 Mikael Anderson / Samfoto, s. 10 Bjørn S. Delebekk / Dagbladet, s. 13 Elise Sotberg / Samfoto, s. 15 Lemoyne / UNICEF, s. 17 Astrup / O BONO 1995 / O. Væring, s. 19 Curt I. Hjertstedt / Allfoto, s. 20 Scan-Foto, John Myhre / Scan-FotO, Odd S. Tøllefsen, Hallgeir Vigenes, s. 22 Tor Jarild / Scan-Foto, s. 24 Linnqvist / Modema Museet, Stockholm, s. 34 Lars N. Sæthre, s. 36 Ole Asheim / Samfoto, s. 38 Sandblad / Scan-Foto, Jon Eeg / Scan-Foto, s. 40 Susanne Mertz / Billedhuset, København, s.45 Jamie Parslow / Samfoto, s. 47 Enok Skau / Scan-Foto, s. 50 Morten Uglum / Scan-Foto, s. 51 Rune Lislerud / Samfoto, s. 52 Jaakko Heikkilå / Reykjavik, s. 53 Sandblad / Scan-Foto, s. 55 Michael Charity / Camera Press, London, s. 58 Bruegel / Statliche Museen Preufiisher Kulturbesitz Gemåldergalerie, Berlin, s. 58 Lunde Marketing, s. 59 Trym Ivar Bergsmo / Samfoto, s. 61 Solberg / Scan-Foto, s. 63 Magnar Kirknes / Scan-Foto, s. 74 Hans Olav Torgersen / Scan-Foto, s. 77 Scan-Foto, s. 81 ScanFoto, s. 86 Rune Petter Ness / NTB, s. 90 Olav H. / Scan-Foto, s. 97 Annemor Larsen / Scan-Foto, s. 100 Ellingsvåg / ScanFoto, s. 108 Rune Lislerud / Samfoto, s. 111 Mark Edwards / Still Pictures, s. 113 Aspect Pictures Library, s. 116 Peter Andrews / Scan-Foto / Reuters, s. 118 Trygve Bølstad / Samfoto, s. 122 Terje Gammelsrud, s. 124 Joan Wakelin, Reading, UK, s. 126 Ole Asheim / Samfoto, s. 127 Ole A. Buenget / Samfoto, s. 135 Jon Hauge / Scan-Foto, s. 140 H. Saxgren / Samfoto, s. 144 H. Saxgreen / Samfoto, s. 148 Harry Johansen / Samfoto, s. 150 Scan-Foto, s. 153 Harry Johansen, s. 158 Olav Urdal / Scan-foto, s. 159 Tor Jarild / Scan-Foto, s. 172 A. Ekeland / 6 BONO 1997 / Henie-Onstad Kunstsenter, s. 177 Tony Stone Images, Stockholm, s. 179 Holshagen / Scan-Foto, s. 180 Gary Gladstone / Image Bank, s. 183 Knudsens fotosenter / Interfoto, s. 184 Ola Røe / Røe foto, s. 185 Tomas Sodergren Mira / Samfoto, s. 190 Kim-Jae-Hwan Scan-Foto / EPA, s. 193 Aslak Aarhus / Samfoto, s. 201 Per-Anders Rosenkvist/ Samfoto, s. 210 Scan-Foto/Reuters, s. 214 Roger StenbergMira / Samfoto, s. 215 Annette Faltin / Samfoto, s. 217 David King Collection, London, s. 219 NTB, s. 220 Henden / Scan-Foto, s. 222 Arne Walderhaug / Samfoto, s. 228 Johs. Flintoe / Oslo bymuseum, s. 252 Lars Såfstrom Mira / Samfoto, s. 254 Tor Michael Skillestad, s. 254John Petter Reinertsen / Samfoto, s. 257 Svein Erik Dahl / Samfoto, s. 260 Knudsens fotosenter, s. 262 S. Døsvik / Scan-Foto, s. 268 Bjørn Melbye / Samfoto, s. 269 Espen Brattlie / Samfoto, s. 270 Bjørg Brauteset, s. 278 Carl von Hanno / 6 BONO 1995 / O. Væring, s. 298 Ole Magnus Rapp / Scan-Foto, s. 299 Hilde Vemren / O BONO 1995, s. 301 Jens Erik Pettersen, s. 303 Hilde Lundgaard, s. 307 Jamie Parslow / Samfoto, s. 311 Hartmurt Schwarzbach Argus / Samfoto

Tegninger Eldbjørg Ribe s. 81, 83, 88, 94, 213 Anders Kaardahl s. 89, 99 Astrid Vikne s. 85 Davik Keeping s. 86, 92 Tore Hansen s. 272

Tekniske tegninger Gerd Eng Kielland s. 64, 175, 286 Hanne Liv Gyllander s. 37, 174 Eirek Engmark s. 188, 189, 198, 282, 283, 285, 286, 287, 289, 290, 291, 295 Liven Sørum s. 197

Forord Menneske og samfunn er skrevet til bruk i samfunnskunnskap (2SK) sosiologi og sosialantropologi, studieretningsfag i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag. Ved denne revisjonen er boka blitt tilpasset mål og hovedmomenter i den nye læreplanen i faget etter reform 94. Boka er også strukturert etter den nye planen. Men for at ikke enkelte kapitler skulle bli for omfattende og uoversiktlige, er enkelte mål i læreplanen delt i flere kapitler. Unntaksvis er også noen få hovedmomenter behandlet i andre sammenhenger enn der de er plassert i læreplanen, når forfatterne har funnet det formålstjenlig av faglig-pedagogiske grunner. Dette blir det gjort oppmerksom på innledningsvis i kapitlene. Menneske og samfunn bygger på et kunnskapssyn som også omfatter holdninger, verdier og ferdigheter. Med utgangspunkt i grunnleggende kunnskapsstoff gis det mye rom for elevenes egenaktiviteter i form av kontrollspørsmål, oppgaver, diskusjonsopplegg og kilder som aktuali­ serer og konkretiserer lærebokteksten. Disse egenaktivitetene skal stimulere til refleksjon og engasjement i samfunnsspørsmål. På denne måten gis det også mange muligheter til differensiering og fordypning i emner som lærer og elever er spesielt interessert i. Bak i boka er det et lite kapittel om prosjektarbeid. Det er en viktig del av prosjektarbeidet at elevene selv skal finne fram til tema og problemstillinger, men mange av oppgavene og kildene i boka kan være utgangspunkt og idégrunnlag for større eller mindre prosjekt­ oppgaver. Det er viktig at elevene får kjennskap til samfunnsvitenskapelige metoder og tilnærmingsmåter når de på egen hånd skal framskaffe informasjon om samfunnsforhold. Dette er også en del av mål 1 i læreplanen. Vi har likevel valgt å gi kunnskap om de nære og kjente sosiale systemer og funksjoner før vi omtaler samfunnsvitenskapelig teori og metode. Men selvsagt må det være opp til den enkelte lærer og klassesituasjon å avgjøre når dette stoffet bør gjennomgås.

Hans Arne Kjelsaas har skrevet kapitlene 1-3 (sidene 23-25 er skrevet av Erik Sølvberg). Thomas Hylland Eriksen har skrevet kapittel 4 (sidene 154-160 er skrevet av Hans Arne Kjelsaas). Erik Sølvberg har skrevet kapitlene 5-8 (sidene 224-229 er skrevet av Thomas Hylland Eriksen og metodedelen fra side 230 i samarbeid med Arve Aass Mathiesen).

Januar 1997 Erik Sølvberg

Hans Ame Kjelsaas

Thomas Hylland Eriksen

Innhold Kapittel 1

Jeg og samfunnet 9 Forventninger 10 Normer 12 Normsender og normmottaker 14 Normsenderens styrke 14 Hvor kommer normene fra? 16 Sanksjoner - omgivelsenes reaksjoner 16 Positive og negative sanksjoner 16 Virkninger 18 Sosial kontroll 18 Formell og uformell sosial kontroll 19 Roller 19 Formelle og uformelle roller 21 Komplementære roller 21 Medfødte og ervervede roller 21 Rollekonflikt 21 Rollene endrer innhold 22 Kjønnsroller 22 Det sosiale systemet 2 3 Skolen er et sett av roller 23 Rollene former et sosialt system 24 Systemet har en struktur 24 Hvem vet hva? 26 Ulike fag - ulike synsvinkler 26 Spørsmål 28 Oppgaver 28 Kilder Roller 1 29 Gutters trang til å sprenge grenser 30

Forventninger i parforhold 3 2

Primærgruppe 38 Sekundærgruppe 38 Referansegruppe 38 Primær og sekundær sosialisering 39 Formell og uformell sosialisering 39 Familien 39 Skolen 42 Ungdom og ungdomsvennene 43 Gjengen 44 Religiøse organisasjoner 46 Det sosiale nettverket 41 Intimmiljøet 47 Nærmiljøet 48 Kultur og subkultur 48 Hva er kultur? 48 Hovedkultur 49 Subkultur 49 Møte mellom kulturer 50 Samspill 51 Massemedier - upersonlig sosialisering 5 3 Mediene og samfunnet 53 Sosialisering og påvirkning 54 Totrinnshypotesen og dagsordenfunksjonen 56 Hva er en nyhet? 56 Hva er et samfunn? 5 7 Grunnleggende prosesser 5 9 Interessekonflikt og verdikonflikt 60 Konfliktløsning 61 Avvik 63 Statistisk og sosialt avvik 64 Spørsmål 66 Oppgaver 66 Kilder Ung i Norge 68

Kapittel 2

Skjønnheten og uhyret 69

Fotball til frokost - ran til kvelds 70 Nei da, vi går ikke på kafé, vi går hjem 72

Sosialisering - en livslang prosess 3 5 Medfødt og lært 3 6 Sosialisering - tilpasning og selvstendiggjøring 36 Læring i grupper 3 7

Kirke og religion 73

Kapittel 3

Kriminalitet - en form for avvik? 7 5 Former for kriminalitet 7 5 Nyanser i grått 7 8 Årsaker til kriminalitet 79 Årsaker til økonomisk kriminalitet 82 Reaksjoner på kriminalitet 83 Den utilsiktede straffen 83 Påtaleunnlatelse 84 Bot 84 Betinget fengsel 85 Fengselsstraff 85 Sikring 87 Konfliktråd 89 Kriminalomsorg i frihet 91 Samfunnstjeneste 92 Reaksjoner på økonomisk kriminalitet 94 Hvorfor straff 97 Begrunnelser for straff 97 Straffens funksjoner 98 Kan vi forebygge kriminalitet? 99 Spørsmål 103 Oppgaver 103 Kilder o

Hva er typisk for en kultur? 128 Kultur og «rase» 129 Nasjoner og etniske grupper 131 Fordommer og stereotypier 134 A forstå fremmede kulturer 136 Etnosentrisme og kulturrelativisme 138 Stigen, mosaikken og systemet 139 Utvikling og kultur 141 Kulturforskjeller i vår tid 143 Den moderne verden 146 Samene 148 Samfunnssystem 148 Samisk identitet 149 Konflikter 150 Hvordan fremme sine interesser? 151 Innvandring til Norge 154 Den globale migrasjonen 154 Er innvandringen stor? 155 Innvandringsstopp? 157 Grupper av innvandrere 157 Skal de bli som oss? 159 Spørsmål 161 Oppgaver 161 Kilder Indisk kjærlighet 163

Blodhevn i moderne tid 166

«Jeg tømmer båen din på ti sekunder» 105

Innvandrere lykkes dårlig på arbeidsmarkedet 167

Far i fengsel 106

Mer positive til innvandrere 167

Blind vold 106

Bilder av de andre 168

Giften som sprer seg 107

Ønsker like rettigheter for alle 17 0

Kapittel 4

Kapittel 5

Kultur og samfunn 109 Hva er kultur? 109 Individ, samfunn og kultur 112 Naturlige behov oppfylles kulturelt 114 Rekruttering, familie og sosialisering 115 Produksjon og fordeling 117 Politikk og sosial kontroll 119 Religion og verdensbilde 120 Språk og kommunikasjon 123 Kultur varierer, og kultur forandrer seg 124

Produksjon og samfunnsendringer 173 Produksjon 173 Endringer i næringsstrukturen 174 Hva karakteriserer vår måte å produsere på? 174 Spesialisering og arbeidsdeling 175 Automatisering 177 Virkninger av spesialisering og automatisering 178 Flere valgmuligheter 178 Flere spennende jobber? 179

Et mindre oversiktlig samfunn? 180 Ulike måter å organisere arbeidet på 181 Mennesket er et skapende vesen! 181 Mennesket er en maskin! 182 Mennesket er et sosialt vesen! 184 Hva er så en god arbeidsplass? 186 Produksjonen og de andre samfunns­ prosessene 188 Endringer i internasjonale produksjons­ forhold 189 Nye maktforhold? 191 Hva betyr disse utviklingstrekkene for Norge? 192 Produksjon og natur 194 Naturressurser nok? 195 Forurensning og forsøpling 196 Et bærekraftig samfunn? 198 Lønnsoppgjør 199 Hvorfor lønnsskiller? 200 Spørsmål 202 Oppgaver 202 Kilder Kinas kjøleskap truer hele verdens ozonlag 203 Den snikende klimaendringen 204 Slutten på en grønn drøm? 205

Bodskap frå Davos 206 Skrekkvisjon: Krig om vann 208

Kapittel 6

Samfunnsoppfatninger, teorier og metoder 211 Ulike samfunnsoppfatninger 211 Individet og systemet 212 Systemorientering: Systemet bestemmer 212 Individorientering: Vi har ansvar for oss selv 214 Hva med Kari? 215 Harmonimodell: Felles interesser og samarbeid 216 Makthaverne ønsker harmoni 216 Samfunnet er som en kropp 218 Konfliktmodell: Motstridende interesser fører til konflikter 218

Ideologiene i samfunnet 221 De sentrale spørsmålene 222 Ideologienes funksjoner 223 Samfunnsvitenskapenes historie 224 Opplysningstiden 224 Etter den industrielle revolusjon 226 Samfunnsvitenskapen i Norge 228 Samfunnsvitenskapenes betydning 229 Hvordan skaffer vi oss kunnskap om samfunnet? 230 Subjektiv eller objektiv samfunns­ oppfatning? 230 To grunnprinsipper 231 Problemstillinger og hypoteser 231 Et klassisk eksempel 231 Finnes det lover i samfunns­ vitenskapene? 232 Lag egne undersøkelser 232 Innsamling av datamaterialet 233 Kvalitative metoder 233 Observasjon 233 Kvantitative metoder 234 Bruk av foreliggende materiale 234 Meningsmålinger og intervjuundersøkleser 235 Hvordan spør vi? 235 Hvem spør vi? 237 Skjematisk oversikt over metodene 238 Hvilken metode er best? 238 Analyse av materialet 239 Kan vi alltid stole på tallene? 243 Ulike vitenskapstradisjoner 243 A forstå andre kulturer 244 Samfiinnsforskning og etikk 246 Ansvar overfor dem en undersøker 246 Hvem bestemmer hva som skal undersøkes? 246 Hvordan skal materialet brukes? 246 Publiseringsplikt 247 Spørsmål 247 Oppgaver 247 Kilder - Nå må folk ta ansvar sjøl 249

Kritiseres for statsstyring og miljø 249 Samråderett eller samrøre? 250

Frontalangrep på Jagland 2 51

Kapittel 7

Kampen om godene 253 Ulike typer goder 253 Godene kan være fordelt etter ulike prinsipper 253 Deltakerne i fordelingsprosessen 256 De politiske styringsorganene 256 De frivillige organisasjonene 258 Organisasjonenes innflytelse 259 Hvor mange er aktive? 262 Hvordan fremmer organisasjonene sine interesser? 263 Domstolene - likhet for loven? 264 Massemediene - redskap for de sterke? 265 Det private næringslivet 267 Hvor aktiv skal staten være? 268 1 Ren markedsøkonomi 268 2 Kommandoøkonomi 269 3 Blandingsøkonomi 271 Spørsmål 274 Oppgaver 274 Kilder

Utdanning og bosted 294 Utdanning og sosial bakgrunn 295 Oppsummering: Godene hoper seg opp 296 Sosial rang og sosial status 298 Sosial mobilitet - mulighet for d «gjøre det godt» 299 Forutsetninger for mobilitet 300 Følger av sterk sosial mobilitet 302 Er sosial og økonomisk ulikhet uunngåelig? 303 Hvilke roller er viktigst? 304 En annen mate å forklare ulikheten på 305 Makt og innflytelse 3 06 Abstrakte og konkrete ressurser 306 En ressurs på ett område, en annen på et annet 308 Individuelle og kollektive ressurser 308 Regler og rammer kan sette grenser for maktbruken 308 Strukturmakt 309 Spørsmål 313 Oppgaver 313 Kilder

Usynlege i media 276

Et afrikansk mirakel 314

Steile fronter i Odda 277

Dette er Verdensbanken 315 Verdensbanken lover gjeldslettelser 316

10 år med Gro... 316

Kapittel 8

Kvinnelønn på fremmarsj 317 Kjønn styrer fortsatt lønn 318

Hvordan er godene fordelt? 279 Fordeling av goder 279 Arbeid -for alle? 279 Svingninger på arbeidsmarkedet 280 Hvordan er arbeidet fordelt? 281 Flere inntektskilder 2 84 Hvordan er inntektene og formuen fordelt? 285 Frynsegoder - ekstrainntekter for dem som har mest? 287 Utjevning eller større ulikhet? 287 Helse - systematisk ulikt fordelt? 289 Fritid og ulikhet 290 Utdanning - for alle? 292 Utdanning og kjønn 293

Slik vil de ha det 319

PROSJEKTARBEID 321 REGISTER 326

Kapittel 1

Jeg og samfunnet

Mål 2 Elevene skal ha kunnskaper om hvordan sosialiserings­ prosessen former individets personlige og sosiale utvik­ ling. De skal ha kjennskap til samspillet mellom individ og samfunn og kunne vurdere ulike former for avvik.

Når du har lest dette innledningskapitlet og neste kapittel, skal du ♦ kunne bruke grunnleggende begreper knyttet til sosialisering, ♦ ha kunnskap om og kunne forstå hvordan familie, venner, skole, massemedier, arbeidsplass og religiøse samfunn påvirker og former individet, ♦ kunne drøfte hvordan sosialiseringsfaktorer som subkulturer, organisasjoner, gjenger og nærmiljø kan forme individet, ♦ kunne drøfte hvordan enkeltmennesket kan påvirke sine sosiale omgivelser, ♦ ha kunnskaper om hvorfor sosial konflikt og sosialt avvik oppstår, og kunne drøfte ulike måter å møte sosiale konflikter på. (Jf. hovedmomentene i læreplanen)

De to siste hovedmomentene under mål 2 - om kriminalitet blir behandlet i kapittel 3. Punktet om kommunikasjon blir behandlet i kapittel 4.

I dette innledningskapitlet skal vi se på viktige begreper som ♦ forventning ♦ norm ♦ sanksjon ♦ rolle ♦ sosialt system Til slutt i kapitlet skal vi gi en kort oversikt over de ulike samfunnsvitenskapene.

10

Jeg og samfunnet

Jeg forandrer meg hele tiden. Jeg er ikke den samme når jeg legger meg om kvelden som da jeg stod opp om morgenen. Noe er nok forholdsvis konstant, men jeg er aldri helt den samme. Jeg utvikler meg kontinuerlig, i en sammenhengende prosess. Jeg lar meg påvirke av mine nære omgivelser og samfunnet. Samtidig har jeg selv muligheter til å påvirke.

Forventninger

Gjensidige forventninger

Forventningene varierer

Bruken av klar varierer med tid, sted og kultur. Hvem er passende kledd, på en strand på Kypros?

Som mennesker er vi sosiale vesener. Det betyr at vi søker kon­ takt med andre mennesker. Samtidig har viforventninger til an­ dre. Vi regner med at andre vil oppføre seg på bestemte måter. Tilsvarende vil andre mennesker ha forventninger til oss. Mennesker som samhandler, har altså gjensidige forventnin­ ger til hverandre. De sender budskap til hverandre, budskap som inneholder forventninger om hva den andre bør gjøre. Men hva vi bør gjøre for å oppfylle forventningene, varierer fra situasjon til situasjon. Vi oppfører oss ulikt i ulike sosiale situasjoner, på skolen, i hjemmet, i gjengen, på fest, i begravelse osv. Vi kler oss forskjellig, i arbeids-, fritids-, hverdags-, sørge- og festan trekk. Forventningene varierer også med tiden. Vi har andre for­ ventninger til for eksempel en arbeidsleder i dag enn for bare få år siden. Forventningene til hva som er passende atferd, varierer Jnz kultur til kultur. For eksempel kan ektemannens forventninger

Jeg og samfunnet

til kona variere fra sted til sted. Forventningene til de eldre kan være forskjellige fra land til land. Det er ulike forventninger til unge og til eldre. Forventninger varierer altså med ♦ sosial situasjon ♦ tid ♦ kultur

Hvordan en bestemt sosial situasjon er, er avhengig av aktørene eller deltakerne: ♦ hvem de er ♦ hvor mange de er ♦ forholdet dem imellom Det ser vi for eksempel når to kamerater sitter på en kafé og en tredje kamerat kommer til. Da blir den sosiale situasjonen en­ dret, mer eller mindre. Og dersom det tilfeldigvis er læreren som slår seg ned ved bordet, blir antakelig den sosiale situasjo­ nen langt mer forandret. Men hva er passende i en bestemt sosial situasjon? Stort sett kjenner vi forventningene. Vi har vært i ulike sosiale situa­ sjoner tidligere og lært oss hvilke forventninger som gjelder: i familien, på skolen, i arbeidslivet, i klubben, på fotballkampen, i fengslet, på kino. Vi vet omtrent hva læreren forventer av elev­ ene, hva elevene forventer av læreren og av hverandre, hva rek­ tor forventer av vaktmesteren. I fotballkampen forventer treneren full innsats av spillerne. I noen sammenhenger forventer vi hygge og trivsel, for eksem­ pel i selskapslivet; i andre sammenhenger forventer vi kunn­ skap, for eksempel på en forelesning. Våre forventninger er altså basert på våre erfaringer fra til­ svarende situasjoner, og på vår oppfatning av situasjonen i øyeblikket. Vi har forestillinger om hvordan samhandlingen vil komme til å foregå, forestillinger om hva som er normalt, om det som vanligvis skjer i en konkret samhandlingssituasjon. Forventningene bidrar dermed til å regulere og korrigere vår atferd. Det ligger ofte forpliktelser i en forventning. De norske lovene gir uttrykk for påbud og forbud. Men en forventning kan også innebære en tillatelse. Verten forventer - og vil tillate at du skal føle deg hjemme. Hvordan vi oppfører oss, er også avhengig av våre forvent­ ninger omframtiden. Det vi tror\v\ skje, kan føre til at vi innret­ ter oss og forbereder oss på at det vil skje. En forestilling eller forventning om at noe vil skje, kan i seg selv være den avgjø­ rende eller utløsende faktoren for at det faktisk kommer til å

Sosial situasjon

Selvoppfyllende profeti

11

12

Jeg og samfunnet

Kommunikasjonen kan svikte

skje. I så fall snakker vi om en selvoppfyllende profeti. Et eksempel på selvoppfyllende profeti kan være nar aktø­ rene på et boligmarked forventer at prisene vil stige. Mange kjøpere skynder seg da ut på markedet, og kjøper. De som kan tenke seg å selge, blir derimot mer tilbakeholdne, og flere be­ stemmer seg for å vente med å selge. Det fører til at etterspør­ selen øker og tilbudet synker. Når prisene så stiger, kan en ve­ sentlig del av forklaringen sies å ligge i aktørenes forventninger om prisstigning; forventningen er forklaringen på at de hand­ ler som de gjør, og at prisene faktisk stiger. Det hender at vi misforstår et budskap eller en forventning. Kommunikasjonen kan svikte. For eksempel tror jeg feilaktig at en annen person føler antipati mot meg og oppfører meg deretter. Resultatet kan bli en gjensidig antipati. Stabile forventninger danner mønstre for sosial atferd. Og når vi følger forventningene, bidrar vi til at de sosiale møn­ strene bevares og forsterkes. Dersom vi ikke følger en forvent­ ning, blir vi som regel utsatt for reaksjoner.

Normer Sosialt press

Normene varierer

Nedskrevne og ikke-nedskrevne normer

Dersom de samme forventningene regelmessig blir utløst i en bestemt type sosiale situasjoner, foreligger det en sosial norm. En norm opp­ leves som regel som et sosialt press. Den bidrar til å styre vår atferd og våre holdninger, slik at vi gjør og sier det som er pas­ sende. Bestemte sosiale situasjoner gjentar seg. Og for at noe skal kalles en norm, må bestemte forventninger med stor grad av sikkerhet utløses hver gang situasjonen oppstår. Forventningene må med andre ord ha en viss varighet, og de må være relativt stabile. Enhver sosial situasjon har sine normer, normer for rett og galt, ønskelig og mindre ønskelig. Noen normer uttrykker hva vi må eller ikke må gjøre i bestemte sosiale situasjoner, andre normer forteller oss hva vi bør eller ikke bør gjøre. Normene har et avgrenset gyldighetsområde. De varierer fra gruppe til gruppe, over tid og fra kultur til kultur. Vi har nor­ mer for hvordan vi skal kle oss, ut fra moten og den bestemte sosiale situasjonen. I arbeidslivet er det normer i form av arbeidsgivers og arbeidstakers rettigheter og plikter. I familien rår vel normen om likestilling og fordeling av arbeidsoppgaver? Pressen har sine regler for god presseskikk. På popkonsert er det tillatt å hyle. Noen normer er nedskrevne. De er som regel viktigere og mer allmenngyldige enn ikke-nedskrevne normer. Norges lover er bestemte normer som gjelder for alle i Norge. Skikk og bruk

Jeg

derimot er muntlige overleveringer, basert på tradisjoner. De er ofte generelle, for eksempel gjelder det normen om høflig­ het. Mange av omgivelsenes normer godtar vi uten videre, mer eller mindre bevisst. Vi gjør dem til våre egne. Vi intemaliserer dem. Det vil si at kravet til vår atferd og våre holdninger kom­ mer vel så mye fra oss selv som fra omgivelsene. Normene er blitt en del av vår egen moral eller samvittighet. En norm kan variere i styrke. Jo sterkere en norm er, desto mer påvirker den vår atferd og holdning. Normer kan ta sikte på å endre vår atferd. Mer vanlig er det at normer bidrar til å forsterke den atferden og de holdningene vi allerede har. Nor­ mene former og befester. Blir en norm for sterk, kan det få negative følger. Det kan være inspirerende og motiverende å kjempe om å bli best, en­ ten det gjelder til eksamen eller på idrettsbanen. forvent­ ningspresset kan bli for stort og virke lammende. Normer kan være uklare og tvetydige. Vi er alle enige om at vi skal oppføre oss pent. Men når det kommer til en konkret situasjon, kan det vise seg at en slik norm gir liten praktisk vei­ ledning. Hva som er «pent», kan bli et tolkningsspørsmål. En normsender (se neste side) kan sende motstridende mel­ dinger. Foreldre ønsker å beskytte barna sine, men samtidig

og samfunnet

13

Internalisering

Forventningspress

Forventningspresset kan bli for stort!

14

Jeg og samfunnet

Normkonflikt

skal barna lære seg å bli selvstendige: «Jeg vil helst at du skal komme hjem kl. 23.00. Men dersom du absolutt vil, får du bli til kl. 01.00.» Foreldre prøver å lære barna beskjedenhet og til­ bakeholdenhet, men samtidig er det viktig å sta på for ikke selv å bli tråkket på eller bli akterutseilt. Når det foreligger motstri­ dende forventninger i en bestemt situasjon, oppstår det en norm­ konflikt. En måte å løse konflikten på er å la én norm gjelde i visse situasjoner og en annen norm i andre situasjoner. Alvor­ lige normkonflikter som ikke lar seg løse, kan føre til person­ lige problemer for normmottakeren.

Normsender og normmottaker

Kommunikasj on

Fiktivt press

En normsender er en person eller gruppe som formidler eller sender ut normer som øver et sosialt trykk. En normmottaker er en som mottar normene eller blir utsatt for et sosialt trykk eller press. Mellom normsenderen og normmottakeren foregår det kommunikasjon. Det som blir sendt, blir som regel mottatt. Men normmottakeren tolker det han mottar, ut fra sine egne erfaringer og forutsetninger. Sendte normer behøver derfor ikke å være det samme som mottatte normer. I andre tilfeller når ikke den sendte normen fram, rett og slett fordi mottakeren ikke godtar normen. Og de norske lovene inneholder mange sovende paragrafer som ikke får noen konsekvenser hvis vi bry­ ter dem. Bestemmelsene har i praksis opphørt å være normer. Av og til opplever vi normpress uten at det egentlig forelig­ ger en sendt norm. Vi tror det forventes noe av oss, uten at det er tilfellet. Enkelte ganger kan hele miljøer eller grupper opp­ leve et slikt fiktivt press. Kanskje er ungdomstidens seksualpress et eksempel på et slikt, i hvert fall delvis, fiktivt press.

Normsenderens

styrke

Noen mennesker betyr mer for oss enn andre, og vi føyer oss derfor lettere etter dem. Vi hører mer på bestekameraten enn på andre venner. Vi vil ikke ødelegge et godt naboforhold, og vi ønsker et godt forhold til arbeidskameratene.

Jeg

Normsenderens styrke er avhengig av flere forhold, blant annet vårt følelsesmessige forhold til normsenderen. Jo nærmere vi står normsenderen, og jo tettere vi er knyttet til hverandre, desto sterkere er normsenderen. Foreldrene er barnas viktigste normkilde. I tillegg til det følelsesmessige forholdet har det sammenheng med at forel­ drene dekker barnas primære behov, både de materielle, som mat, klær og hus, og de ikke-materielle, som trygghet og tilhørighet. Barnet er derfor avhengig av foreldrene. Etter hvert som barn­ et blir eldre, er det gradvis andre normsendere som overtar, selv om mange foreldre har vanskelig for å gi slipp på barna. Normsenderens styrke er også avhengig av et tredje for­ hold, nemlig hvilke forutsetninger han har til å uttale seg om et bestemt emne. En tannlege som sier at tanna må trekkes, blir hørt. Han er kompetent til å uttale seg. Men dersom tannlegen uttaler seg om matlaging, har han nok ikke like stor gjennom­ slagskraft. Normsenderens styrke avhenger også av om vi har alterna­ tiver eller erstatningsmuligheter for vårt forhold til normsenderen. Dersom det å bli utstøtt fører til at vi blir stående alene, uten andre muligheter, vil normsenderen ha stor styrke. Vi kan let­ tere sette oss opp mot vårt nåværende politiske parti dersom vi like gjerne synes vi kan skifte parti.

og samfunnet

15

Følelsesmessig tilknytning

Behovsdekning

Kompetanse

Erstatningsmuligheter Hvor kommer normene fra? Barn leker krig i det krigsherjede Bosnia-Hercegovina. Hvilken effekt har det på barn når familiene blir angrepet av naboer og tidligere venner?

16

Jeg og samfunnet

Normsenderens styrke er, som vi ser, relativ; den er avhen­ gig av mottakeren og den situasjonen som foreligger. I praksis vil ofte de fire forholdene under gå over i hverandre: ♦ den følelsesmessige tilknytningen ♦ behovsdekningen ♦ kompetansen ♦ erstatningsmulighetene For eksempel i et ekteskap kan hver av ektefellene være sterke normsendere ut fra alle disse forholdene.

Hvor Harmonimodell

Konfliktmodell

Ideologisk makt

kommer normene fra?

Hvor kommer så normene fra? Hvem har «laget» dem? Ett svar baserer seg på det vi kan kalle en harmonimodell. Ifølge denne modellen er normer noe som har utviklet seg over tid; de er basert på erfaring og tradisjon. Det at normene overlever, er et tegn på at de er gode, ellers ville de ha forsvunnet. Vi har alle de samme interessene. Derfor er vi enige i normenes innhold, og ved å følge dem forsterker vi normene. Ved å samarbeide kan vi få et godt samfunn. De som bryter normene, er avvikere. (Se mer om harmonimodellen på side 216f.) En annen måte å besvare spørsmålet om hvor normene kom­ mer fra, er å ta utgangspunkt i en konfliktmodell. Ifølge denne modellen har grupper i samfunnet motstridende interesser. Når normene følges, er det bestemte grupper i samfunnet som tjener på det. Normene, reglene og lovene er laget av folk med makt, enten de sitter på Stortinget eller i regjeringen, på toppen av LO og NHO eller som bedriftseiere. Normene tar sikte på å beskytte makthavernes interesser. Samfunnets dominerende normer er makthavernes normer. Vi andre må eventuelt tvinge fram en endring av disse normene i og med at de ikke tjener våre interesser. (Se mer om konfliktmodellen på side 218f.) Den mest effektive måten å opprettholde systemet på er å få alminnelige folk til å tro at de tjener på å følge normene. Vi snakker da om ideologisk makt, makt over folks tanker og me­ ninger. I den grad folk ikke tror på normene, må lederne bruke tvang. Bruk av ideologisk makt er billigere og mer effektivt enn bruk av fysisk makt.

Sanksjoner - omgivelsenes reaksjoner Positive

og negative sanksjoner

Stort sett forsøker vi å tilpasse oss ved å følge de gjeldende nor­ mene. Som regel lykkes vi, andre ganger lykkes vi ikke. Vi mer­ ker som regel ganske raskt omgivelsenes reaksjoner, deres svar på våre handlinger. Noen ganger får vi et vennlig smil tilbake,

Jeg og samfunnet

andre ganger er smilet mer overbærende, eller kanskje går det over i hånlig latter. En sanksjon er omgivelsenes reaksjon på vår væremåte, enten det gjelder vår atferd eller en holdning. Hensikten er å korrigere eller forsterke atferden eller holdningen. Det er mange former for sanksjoner, og de opptrer i alle sosiale situasjoner. Noen sanks­ joner er positive-, et vennlig smil eller nikk, førerkort etter fører­ prøven, opprykk, gaver og premier. De positive sanksjonene gir uttrykk for anerkjennelse og tar sikte på å få oss til å fortsette som før, og gjerne i sterkere grad. Andre sanksjoner er negative, for eksempel et rynk på ne­ sen, ris på baken, fengselsstraff og en person som forlater oss i stille protest. De negative sanksjonene tar sikte på å endre var atferd eller holdning. Dersom vi skulle bli møtt av en negativ sanksjon midt i en diskusjon, er det ikke så lett å endre mening der og da. Men det betyr ikke at sanksjonen er uten virkning. Kanskje ser vi saken noe annerledes neste gang diskusjonstemaet blir tatt opp.

17

Positive sanksjoner

Negative sanksjoner

Sosial utestengning? (Nikolai Astrup: Priseld, 1915)

18

Jeg og samfunnet

Et sanksjonsmiddel er noe relativt

Hva som er positive og negative sanksjoner, avhenger av hva vi ellers kunne forvente. Moralsk støtte er som regel en form for belønning. Men den kan oppleves som skuffende der­ som vi hadde forventet noe mer. Karakterer i skolen er ment å skulle være en inspirasjon, en oppmuntring til å ga videre og kanskje arbeide enda mer. Gode karakterer fungerer da som belønning. Medaljens bakside er at mindre flinke elever opplever sine karakterer som straff (en ne­ gativ sanksjon). Bruk av fengsel er et alvorlig inngrep i den en­ keltes liv. Men dersom en innsatt oppfører seg skikkelig, kan han få permisjoner. Fengselsoppholdet har dermed elementer av både positive og negative sanksjoner, selv om det er straffen som er det primære. Et sanksjonsmiddel er, som vi ser, noe relativt. Om det er positivt eller negativt, avhenger av hva vi hadde forventet. Selv en bot på 10 000 kr kan kanskje oppfattes som noe positivt der­ som vi hadde forventet en fengselsstraff på tre år. VlRKNINGER

Vi kan dele bruken av sanksjonsmidler i to grupper ut fra hvor­ dan de faktisk virker: ♦ Sanksjoner som virker etter sin hensikt. Fyllekjøreren får 21 dagers ubetinget fengselsstraff og bestemmer seg deretter for aldri mer å kjøre i fylla. ♦ Sanksjoner som ikke virker etter sin hensikt. Voldsforbryteren får tre års ubetinget fengselsstraff og sverger under fengsels­ oppholdet «hevn over samfunnet».

Belønning er mer effektivt enn straff

Belønning har vist seg mer effektivt enn straff for å endre eller forsterke folks atferd. Det er antakelig mer effektivt å belønne barnet når det rydder rommet sitt, enn å straffe det når det ikke rydder; oppmuntring og ros for det positive er bedre enn kjeft for det negative. Det er høyst tvilsomt om fengselsstraff virker oppdragende på den som sitter inne. Kanskje burde staten og samfunnet satse mer på å belønne de lovlydige framfor å straffe lovbryterne. Men det er vanskelig å tenke seg et system i prak­ sis der staten belønner alle hver gang de ikke bryter en lov. Det ville jo også bli temmelig dyrt. Men i næringslivet finnes det bedrifter som gir bonus til folk som møter på jobben - fordi de møter opp.

Sosial

kontroll

Bruk av sanksjoner kalles sosial kontroll. Hensikten er at vi skal tilpasse oss til de rådende normene og verdiene. Prosessen som skjer, der vi omformes fra rent biologiske til sosiale vesener, og der vi lærer å forholde oss til blant annet samfunnets normer,

Jeg

og samfunnet

19

Uformell sosial kontroll. «Natteravner»på vandring i gatene i Oslo forsøker ved sitt nærvær å redusere vold og bråk.

kalles sosialisering. Denne prosessen, med tilpasning og selvstendiggjøring, skal vi komme tilbake til på side 36. Det er ofte ikke nødvendig å iverksette sanksjoner for å føre eller drive sosial kontroll. Som regel er det tilstrekkelig at vi vet - har kunnskap om - at sanksjoner kan iverksettes dersom vi bryter en norm. Når det i en dom heter at av allmennpreven ­ tive grunner må det reageres strengt på lovbruddet, er det for å gi oss kunnskap om hva som blir reaksjonen ved et slikt lov­ brudd, og for å avskrekke oss fra å begå lovbruddet.

Formell og uformell sosial kontroll Vi kan dele den sosiale kontrollen i to grupper, den formelle og den uformelle. Den formelle sosiale kontrollen utøves av repre­ sentanter for storsamfunnet og i organisasjonene. Statens foru­ rensningstilsyn kan ilegge en bedrift bot for forurensning, og en bedriftsleder kan forfremme en ansatt. Den uformelle sosiale kontrollen utøves like gjerne i små grupper og i dagliglivets situasjoner som i større organisasjoner. Et klapp på skulderen, utfrysing, rynking på nesa, kjærtegn osv. er eksempler på ufor­ mell sosial kontroll eller uformelle sanksjoner. Vi har alle muligheten til å sanksjonere. Men evnen og gjennomslagskraften er ulikt fordelt i grupper og samfunn. En bedriftsleder har flere sanksjonsmidler, særlig formelle, til rå­ dighet enn en industriarbeider. Og lovverket forteller oss hvem som har rett til å straffe og belønne på vegne av storsamfunnet.

Roller Læreren kan krangle med mannen sin ved frokostbordet. På bussen betaler hun billetten og sitter rolig. Idet hun går inn i klasserommet, endrer hun igjen atferd. I lunsjpausen går pra­

Hvem har sanksjonsmidler?

20

Jeg og s.-imfc’.\.\et

Rolledefinisjon

ten om likt og ulikt med kollegaer. Hjemme igjen begynner husarbeidet. Om kvelden går hun på videreutdanningskurs. Atferden og holdningen varierer med tid og sted, med den oppgaven som skal utføres, eller med den stillingen eller posisjonen hun har. Vi spiller ulike sosiale roller. En rolle er summen ar de normene som knytter seg til en be­ stemt oppgave eller stilling. Knippet av sammenhengende nor­ mer viser oss hvordan vi bør handle nar vi er i bestemte situa­ sjoner, hvordan vi bør ta oss av bestemte oppgaver eller fylle visse stillinger. Det er til dels to ulike sett av normer knyttet til en rolle: ett sett som angir atferden for å gå inn i en rolle, og et annet sett for atferden / rollen. I en valgkamp brukes det ikke sjelden framgangsmåter og metoder, for eksempel demagogiske forenklinger, som kan være uforenlige med hva vi forventer av en person når han senere sitter i rollen.

Jeg og samfunnet

Formelle og uformelle roller Vi gar ut og inn av ulike roller i løpet av dagen. Noen roller er mer formelle enn andre. Det gjelder for eksempel yrkesroller. De normene som er knyttet til yrkesrollen, er gjerne også ned­ felt i lover, regler eller forskrifter. Det innebærer plikter og ret­ tigheter. Vi har forventninger til læreren, ikke som menneske, men som lærer. Den enkelte lærer fyller eller spiller en lærer­ rolle. Andre roller er mer uformelle. Det er knyttet forventnin­ ger i form av et sosialt press mot for eksempel moren i morsrollen, men forventningene er ikke nedskrevet i lover og regel­ verk, i hvert fall ikke i samme grad som ved en yrkesrolle.

Komplementære roller Samspillet eller interaksjonen mellom mennesker kan ses på som relasjoner eller forbindelser mellom roller. Samfunnet består av et nett av roller. Mange roller, kanskje de fleste, får mening i forhold til en motstående, komplementær, rolle. Komplemen­ tære roller hører sammen, i rollepar. De utfyller hverandre. Til lærerrollen hører elevrollen, og foreldrerollen forutsetter barn. Det gir liten mening å snakke om en fangevokter uten fanger. Mann og kone hører sammen, lege og pasient. Plikter for den ene er gjerne rettigheter for den andre, og omvendt.

Medfødte

og ervervede roller

Rollen som kvinne eller mann er medfødt. Den kan vi ikke velge. Men de fleste av våre roller har vi selv valgt, selv om valgene ofte er sosialt betinget; valgene kan være resultat av omgivelse­ nes påvirkning. For eksempel oppnår vi rollen som lærer etter studier og eksamen. De medfødte (tildelte) rollene er gjerne flere i enkle sam­ funn enn i mer moderne samfunn. Det gjelder blant annet yrkes­ roller. Tidligere ble mange flere enn i dag «født» inn i rollen som fisker, bonde osv.

Rollekonflikt Som rolleinnehavere kan vi oppleve to former for såkalte rolle­ konflikter. En form for rollekonflikt oppstår dersom vi forsøker å opptre i to (eller flere) roller på samme tid. Når mor må på jobben, kan barnet komme til å gi uttrykk for skuffelse. Morsrollen er tidkrevende, og den kan derfor lett komme i konflikt med yrkesrollen. Dersom mor «tar med seg jobben hjem», kan hun oppleve rollekonflikt. På skolen er vi elever, i elevrollen. Samtidig er vi kamerater, i kameratrollen. Konflikt kan oppstå dersom læreren og klassekameraten forventer ulik atferd av oss. Løsningen på konflikten kan ligge i at vi forsøker å skille rol­ lene, slik at vi er i ulike roller til ulik tid.

21

22

Jeg og samfunnet

Rollestress

Vi bruker klar, sminke og kroppen rår til å sende ut signaler - til å kommunisere med andre. Jenter bruker andre måter å signalisere på enn gutter. Mottakeren tolker signalene. Det skapes forrent­ ninger. Hva skiller jenters og gutters måte å kommunisere på? (Jonny Nymoen er medlem ar Great Garlic Girls.)

En annen form for rollekonflikt består i at forventningene som knytter seg til rollen, kan være motstridende. Rollen som arbeidsleder innebærer god kontakt med bedriftsledelsen. Le­ delsen forventer at arbeidslederen skal legge fram synspunk­ tene deres eller arbeide for at de blir fulgt. Arbeiderne forven­ ter at arbeidslederen skal tale deres sak overfor ledelsen. Det er ikke lett å lose slike konflikter. Et mulig forsøk på løsning lig­ ger i at arbeidslederen vektlegger visse forhold eller saker over­ for bedriftsledelsen og andre forhold/saker overfor arbeiderne, slik at begge parter, i hvert fall for en stund, blir fornøyd. I et moderne samfunn synes rollekonflikter å være svært utbredt. Vi har knapphet på tid og krefter; vi rekker ikke over alt vi skulle ønske, på en tilfredsstillende måte. Slikt rollestress synes nærmest å være normaltilstanden for mange.

Rollene endrer innhold De sosiale rollene gjor det forholdsvis enkelt å si hvordan vi og andre kommer til å opptre. Det har store praktiske fordeler. Rolleinnehaveren vet stort sett hva som forventes; det gir trygg­ het. Men rollen i seg selv sier ikke alt om hva en person faktisk gjør. Forventningene til en rolle kan nemlig variere i styrke og klarhet. Og rolleinnehaveren kan opptre i strid med rollen. Rollen i seg selv kan vi stort sett gjøre lite med. Men vi kan være med på å tøye grenser, slik at rollen over tid endrer seg.

Kjønnsroller En kjønnsrolle er et sett av normer som er knyttet til det enkelte kjønn. Det forventes ulikt av jenter/kvinner og av gutter/menn, fordi de har det kjønnet de har. Fra naturen av er det forskjell på jenter/kvinner og gutter/menn. For eksempel er det bare kvinner som kan føde barn og amme; det er biologisk be­ stemt. Men gutters og jenters ulike sosiale tilknytning, deres kjønnsroller, er også sosialt bestemt. Gjennom oppdragelsen blir gutter og jenter møtt på forskjel­ lig vis, fordi foreldrene har forestillinger om hvor­ dan gutt og jente før være. Guttene skal gjerne være pågående, aktive, fysisk sterke o.l., mens jentene godt kan være mer tilbakeholdne og tilpasningsvillige. Disse normene har ført til at mannen på mange måter har hatt privilegier i forhold til kvin­ nen. Disse privilegiene har så gjennom oppdragel­ sen blitt overført til neste generasjon.

Jeg og samfunnet

Hvordan det enkelte kjønn bør oppføre seg, variererfra kul­ tur til kultur. Men i svært mange kulturer har kvinnens oppga­ ver i stor grad vært knyttet til hjemmet, med matlaging, stell, omsorg og oppdragelse av barn. Mannens oppgaver har i større grad vært knyttet til oppgaver utenfor hjemmet. Men kjønnsrollene endrer seg med tiden. I vårt samfunn har det skjedd en utjevning i synet på hva som er passende atferd for det enkelte kjønn. Våre holdninger til hva som er passende, er endret. Kvinner kan i dag i langt større grad enn tidligere ta seg jobb innenfor såkalte mannsdominerte yrker. Tilsvarende kan menn arbeide innenfor omsorgsyrket, som har vært og frem­ deles er dominert av kvinner.

23

Kulturelle variasjoner

Kjønnsrollene endrer seg med tiden

Det sosiale systemet Skolen er et sosialt system. Familien er et annet. En bedrift er et tredje. Men hva er så et sosialt system? La oss bruke skolen som et eksempel.

Skolen er et sett av roller Jeg kan skrive om skolene i Norge selv om jeg ikke har vært innom så mange, og selv om jeg ikke vet navnene på dem som arbeider der. Hvorfor kan jeg det? Jo, fordi skolene er bygd opp stort sett på samme måte, og fordi elever, lærere og ledelse opp­ fører seg omtrent likt uansett hvilken skole de arbeider ved. Men hvorfor er skolene så like hverandre? Det er fordi sko­ lene har de samme oppgavene: Oppbygningen av et sosialt system er tilpasset oppgavene det har. En av de viktigste oppgavene for skolene er å sørge for at elevene tilegner seg kunnskaper slik at de duger i arbeidsliv og samfunn. Elevene må få undervisning. Skal skolene fylle denne oppgaven, må skolesamfunnet ha medlemmer som gjør undervisning mulig: Lærere, elever, in­ spektører, kontorpersonale, rektor og vaktmester er roller som må fylles. Dessuten må vi ha regler som regulerer atferden. Elever og lærere bør for eksempel møte forberedt til timene. Lærerne skal være rettferdige når de gir karakterer. Elevene skal samarbeide, men også konkurrere. Lærere kan ikke utvise elever uten videre, og elevene skal på sin side behandle lærerne rettferdig. Er elevene så misfornøyde med en lærer at de vil ha ham eller henne fjernet, er det visse regler de må følge. En del av disse reglene er skrevet ned i skolens lover og reglement. Andre regler er uskrevne. Til sammen utgjør reglene forventninger som retter seg mot hver enkelt. De for­ teller oss hvordan vi bør ta oss av de oppgavene vi har, slik at vi og skolen fungerer.

Skolens oppgaver

Skolesamfunnets medlemmer

Regler regulerer atferden

24

Jeg og s.imflxxet

Rollene

Et sosialt system - en definisjon

former et sosialt system

Rollene i skolen utfyller hverandre. Lærerne har plikt til å un­ dervise, og elevene har rett til å få undervisning. I familien har vi rolleparene foreldre - barn, i en bedrift overordnet - under­ ordnet. Roller som på denne måten utfyller hverandre, utgjør et sosialt system. En mer nøyaktig definisjon av et sosialt system er et sett av roller som står i et gjensidig definert forhold til hveran­ dre. At forholdet er gjensidig definert, vil si at det er klart hvilke retter og plikter rolleinnehaverne har overfor hverandre. Elev­ ene har for eksempel ikke bare rett til undervisning, men plik­ ter også å oppføre seg slik at det er mulig å undervise. Lærerne plikter å undervise og har derfor rett til å kreve en bestemt opp­ førsel av elevene. Den ansatte i en bedrift skal arbeide et be­ stemt antall timer per dag, arbeidsgiveren skal betale vedkom­ mende den lønna som er avtalt. Den overordnede har rett til å gi ordrer, den underordnede har plikt til å adlyde.

Systemet har

en struktur

Rettighetene og pliktene som knyttes til rollene, er nøkkelen til å forstå systemets oppbygning eller struktur.

Hvilke roller og hvilken struktur finner vi i dette sosiale systemet? (Hilding Linnquist: Sjukhussal II)

Jeg og samfunnet

Alle elever har omtrent de samme rettighetene og pliktene. Slik er det også med lærerne. Det er jo derfor vi kan snakke om en elevgruppe og en lærergruppe. Fordi mange av rollene er lik hverandre, kan de ordnes ved siden av hverandre i en skisse som viser en del av skolens struktur. Men sammenligner vi elever og lærere ut fra hvor stor myndighet de har, bør vi nok plassere dem over og under hverandre, med lærerne øverst. Slik kunne vi fortsette oppover i systemet til vi kom til rektor på toppen. Dette er et eksempel på en hierarkisk struktur. Rollene er plassert over og under hverandre i en pyramide. Den som er over, har myndighet over den som er under. Jo høyere opp i systemet en kommer, desto færre roller er det. Nesten alle sys­ temer er bygd opp som hierarkier. Gode eksempler på stram rangordning i mange ledd er en militærtropp og en skipsbesetning. Rangordningen forteller oss mye om hvordan ansvar og myndighet er fordelt i systemet. Fordi lærerne har fagkunnskap, har de det daglige ansvaret for at elevene får undervisning i det stoffet de kan bli prøvd i til eksamen. Siden lærerne er pålagt dette ansvaret, har de rett til å kreve av elevene at de forsøker å arbeide såpass mye at klassen kommer igjennom lærestoffet. Denne retten gir lærerne myndighet til å bestemme hvor mye av stoffet som må gjennomgås hver time, myndighet til å kreve arbeidsro i klassen og til å avgjøre hva som skal legges vekt på, osv. Øverst pa rangstigen er rektor. Det forteller oss at rektor har det daglige ansvaret for virksomheten på skolen. Blant annet betyr det at rektor kan gripe inn overfor en inspektør, lærer eller elev hvis de ikke gjør arbeidet sitt skikkelig. I tillegg til rettighetene og pliktene som rolleinnehaverne har direkte overfor hverandre, omfatter strukturen mange an­ dre krav og forventninger. Noen står i skolereglementet, andre er uskrevne - men det betyr ikke at de er mindre viktige. Ek­ sempler på de første er røyke- og alkoholforbud og krav om obligatorisk frammøte. Eksempler på mer generelle forvent­ ninger er at elevene skal samarbeide og vise toleranse; de skal være flittige, prøve å få gode karakterer, vise ansvar for seg selv og fellesskapet. Strukturen består altså for det første av rollene i systemet og forholdet mellom dem. Skal vi beskrive denne strukturen, må vi si hvem som skal gjøre hva, og hvem som har myndighet over hvem. Dessuten må vi finne ut hvilke regler som bestemmer atferden til rolleinnehaverne.

Hierarkisk struktur

Hvordan er ansvar og myndighet fordelt?

25

26

Jeg

og sa.mfuxxet

Hvem vet hva? Ulike fag - ulike

synsvinkler

Sosiologi

Samfunnskunnskap baserer seg først og fremst på sosiologi, som betyr læren om samfunn. Samfunn består av individer som le­ ver i grupper, organisasjoner, lokalsamfunn, storsamfunn, verdenssamfunn. Individet lever i et storsamfunn, som igjen består av mindre samfunn. Sosiologien beskriver og analyserer samfunns sosiale relasjoner, enhetenes samhandling eller inter­ aksjon. De materielle forholdene i et samfunn, som veier, bygninger osv., påvirker de menneskelige relasjonene. Men samti­ dig er det menneskene som har skapt det materielle. En vesent­ lig del av sosiologien tar sikte på å finne årsakssammenhenger. Sosiologien studerer samspillet mellom individer, men ikke de konkrete enkeltindividene. Familien kan ses på som et samfunn, et sosialt system. So­ siologen analyserer familiens rolle og oppgaver, hvordan den virker både innad og i forhold til samfunnet rundt. Sosiologien vil studere familien som en del av et større hele. Måten familien er bygd opp på og virker, er avhengig av andre sektorer av sam­ funnet. Utdanningen til yrker foregår i dag i skoler og på uni­ versiteter. Arbeidslivets krav virker inn på familiens samhold. Samtidig er arbeidslivet avhengig av stabile arbeidstakere, noe familien kan legge grunnlaget for.

Psykologi

Sosiologien er ikke alene om å studere sosialt liv. Psykologien studerer individer. For å forstå individet må vi se på det sosiale miljøet rundt individet, dets sosiale relasjoner. Psykologien tar utgangspunkt i individet og forsøker å forstå individet som et sosialt produkt. Sosiologen derimot tar utgangspunkt i samfunn som helhet og analyserer de sosiale relasjonene - mellom store og små enheter. Statsvitenskap er læren om politikk, det vil si studiet av for­ hold som makt, styring og autoritet. Hvem har makt i samfun­ net, hvorfor har de makt, hvor har de fått sin makt fra? Historie

Statsvitenskap Historie

Jeg

er et fag som først og fremst studerer samfunn i tidligere tider. Sosialøkonomien er opptatt av samfunnets økonomiske prosesser og systemer. Sosialantropologien ligner mye på sosiologien. Sosial­ antropologene studerer fremmede kulturer. Måten å ordne sam­ funn på er ulik fra samfunn til samfunn, selv om det er de samme prosessene og oppgavene som skal løses. I noen kulturer inne­ bærer det å være gammel å få respekt fra andre fordi de eldre har livsvisdom. I vårt samfunn er de gamle «unyttige» fordi de ikke produserer. Vi bryr oss lite om de gamles kunnskap. Den er foreldet i et materialistisk samfunn som endrer seg stadig raskere. Sosiologien trekker veksler på alle de nevnte samfunnsvitenskapene. Sosiologen bruker de ulike sektorekspertenes kunnskap og viten i sin analyse. Men også ikkesamfunnsvitenskapelige fagkunnskaper er viktige for sosiolo­ gen. Hva som er kriminelt, framgår av strafferetten. Jussen ana­ lyserer samfunnets lover. De tar sikte på å regulere forholdet mellom individer, organisasjoner og det offentlige. Filologene tilfører kunnskap om språk og kommunikasjon - grunnlaget for all menneskelig aktivitet og samhandling. Det er også mye fornuftig og riktig lærdom i mange «kjerringråd», ordtak og folkeeventyr. Sosiologien går ikke avveien for å trekke inn folkevisdommen, både som en kilde til kunnskap og som et sosialt fenomen i seg selv, som en motvekt til den boklige lærdommen. Folkemedisinen har ofte gått foran skolemedisinen i å finne råd eller midler mot sykdom. Sosiologien kan sies å være et generelt fag. Alle sider ved samfunns sosiale relasjoner er av interesse, både samfunn som helhet og helt ned til forholdet mellom de minste delene. For å komme fram til kunnskap har sosiologien sine metoder, som vi allerede har sett. Disse metodene benyttes også innenfor andre fag. Sosiologien har sine begreper. forventning, norm, sanksjon og rolle, for bare å nevne noen av dem vi allerede har innført.

og samfunnet

Sosialøkonomi Sosi alantropologi

Juss

Filologi

27

Jeg og s.iMFU.WEr

Spørsmål

1 Mennesker som samhandler, har forvent­ ninger til hverandre. ♦ Hva er en forventning? ♦ Hvilke forhold påvirker våre forventninger? ♦ Hva er en selvoppfyllende profeti?

2 Hva kjennetegner en sosial situasjon? 3 ♦ ♦ ♦ ♦

Hva er en norm? normkonflikt? normsender? normmottaker?

4 Hva innebærer det å internalisere normer? 5 Hvilke forhold har betydning for norm­ senderens styrke?

6 Vi blir kontinuerlig møtt med sanksjoner. ♦ Hva er en sanksjon?

♦ Hva kjennetegner en positiv sanksjon og en negativ sanksjon? Gi også eksempler. ♦ Gi eksempler på at sanksjoner virker/ikke virker etter sin hensikt. 7a Hva innebærer sosial kontroll? b Hva er forskjellen på formell og uformell sosial kontroll? 8 ♦ ♦ ♦ ♦ ♦

Hva er en rolle? komplementærrolle? medfødt/ervervet rolle? rollekonflikt? kjønnsrolle?

9 Hva kjennetegner et sosialt system?

10 Et sosialt system har en struktur. Hva innebærer det?

Oppgaver 1 Hvilke normer gjør seg gjeldende i din vennekrets? Diskuter i hvilken grad normene er forskjellige fra voksensamfunnets normer på de tilsvarende områdene.

5 Gjør rede for bruken av ulike sanksjons­ midler - positive og negative, formelle og uformelle - på et diskotek, i en ungdomsklubb eller i et borettslag/nærmiljø.

2 Hvilke normer gjelder i en familie? Vurder i hvilken grad normene har endret seg i løpet av den siste generasjonen. (Se s. 39 og 40 om familien.)

6 Gjør rede for rollene i et idrettslag.

3 Gjør rede for på hvilken måte en prest eller en imam som normsender kan ha stor styrke.

4 Hva er forskjellen på en harmonimodell og en konfliktmodell? Pek på fordeler og ulemper ved hver av dem. (Se s. 216 og s. 218.)

7 En industribedrift er et sosialt system. ♦ Hva kjennetegner et sosialt system? ♦ Gi en beskrivelse av bedriften som sosialt system.

Jeg og samfunnet

Kilde 1

Roller I Av Arild Nyquist

Roller opptar meg meget. Roller som glir fort, eller nesten umerkelig inn i meg og fyller mitt langstrakte legeme med hele sitt mystiske rollevesen. Jeg har spilt ganske mange roller i årenes løp, som bokser, som neurotisk vrak - ville roller, men også noen mindre ville. I går spilte jeg en av de middels hjemlige rollene - rollen som tallerkenknuser, egentlig en dum og særs tåpelig rolle, men når den først blir tvunget på meg, er jeg nødt til å fylle den som best jeg kan: Vi hadde hatt en ganske heftig krangel om det gamle temaet mat - sønnen min ville ikke spise, han er en nokså lei skurk i matveien som liker fisk den ene dagen og ikke fisk den andre dagen og sprøstekt sei den tredje dagen og ikke sprøstekt sei den fjerde dagen og da jeg sa: - Sludder og pølsevev, spis fisk! - la AnneKari fra seg gaffelen og sa: Ikke snakk sånn til ham! Han kan få speilegg i stedet. Jeg blei forbanna. Jeg har jo prekt foreldresamhold i alle år, når far sier ja, skal i alle fall ikke mor si noe dårligere enn tja - og omvendt - men likevel har jeg fått en del sånne spark på kjeften - jeg har advart og sagt: - Neste gang smeller det, pokker heller! En ting av samme slaget, så blir det bråk! Nå ble det bråk: Jeg tok tallerkenen opp fra bordet, løftet den halvveis over hodet og skrek: - Elendige snile! Nå knuser jeg! Anne-Kari hevet to armer og sa: - Nei, Arild - ikke

knus! Men hun sa det ikke sterkt og myndig nok, ikke sånn at tallerkenarmen senket seg og tallerkenen kom på plass på bordet igjen. Hun trodde m.a.o. ikke helt på det hun sa, hun hadde sikkert litt dårlig samvit­ tighet og var på vikende front, og mente vel at jeg, dvs. tallerkenknuseren, hadde en slags rett til å knuse. Datteren min på seksten ropte: - Din hysteriske drittjævel! For langt, for langt, - man roper ikke hysterisk drittjævel til en presset mann - har han ikke grunn til å knuse tallerkener før, har han det i alle fall nå. Sønnen min sa: - Du tør ikke! HVA? Jeg torde ikke? Hva var det for slags provoserende snikksnakk! Klart jeg torde! Enda større grunn til å slenge tallerkenen i golvet. Jeg spilte nå rollen som provosert, trakassert og hissig tallerken­ knuser. Fremdeles skjedde likevel ingenting, tallerkenen var og forble hevet, den kom liksom ikke skikkelig av sted, noe manglet åpenbart - hva da? Jo, tallerkenknuseren ønsket å bli fritatt fra sin rolle - som tallerkenknuser. Fortvilet så jeg meg omkring etter hjelp - men ingen steder møtte jeg et helt og fast menneske, et menneske med nok angrende tårer i øynene, eller med myndighet og fasthet og forståelse - eller noe annet jeg trengte for at tallerke­ nen skulle komme på plass igjen. Jeg møtte bare hule ord, provoserende utsagn, ren og skjær utskjelling. Rollen som tallerkenknuser var derfor stadig i mine armer. -Jeg knuser! skrek jeg for annen gang mens armen hevet seg helt til topps. Så knuste jeg. Eller rollen knuste. Etterpå sopte jeg opp etter meg og kom øyeblik­ kelig ut av rollen som tallerken­

knuser. Jeg gled i stedet over i rollen som angrende tallerken­ knuser, en rolle jeg ikke fikk helt skikkelig tak på - om kreftene var oppbrukt av tallerkenknusingen, vet jeg ikke - kanskje jeg ikke trodde nok på rollen heller - det ble i alle fall noe tvunget, hult og tafatt over den - underspill eller overspill kalles det visst. De andre gled derimot lynraskt og selvsikkert inn i sine nye roller, som lovlig sinna datter, forurettet kone og oppgitt sønn. Vi spilte disse fire rollene en times tid - så gled hver især ganske rolig tilbake til seg selv igjen, og resten av ettermiddagen spilte vi Yatzy og hadde det ganske fint. (Fra Kollvikabrev, 1978) Spørsmål til kilde 1

1 Hva er en rolle? Og hva er en komplementærrolle?

2 Beskriv rollene i Arild Nyquists tekst. 3 Hvor fruktbart er det å snakke om rolletyper som «tallerkenknuseren», slik Arild Nyquist gjør?

4 Hvilke normer finner dere i familien? Finner dere eksempler på normkonflikt? 5 Gi en kort beskrivelse av ♦ farsrollen ♦ morsrollen ♦ barnerollen slik dere mener den bør være. Er det mulig å leve opp til de rollene dere skisserer?

30

Jeg

og samfusset

Kilde 2

Gutters trang til å sprenge grenser. Om kjønnsroller, risiko og identitet Av Gunnar Breivik

Om du kom til jorden fra planeten Alpha Centauri, en planet fdosofer som Nelson Goodman er glad i, for å studere kjønnsroller, ville du raskt finne ut: Det er gutter som er bråkebøtter på skolen. Det er gutter som bryter regler, stjeler epler og sniker på trikken. Det er gutter som stuper fra høyeste vippe og kjører de bratteste skrentene. Det er gutter som slåss og skyter med sprettert.

Om du gikk litt opp i alder, ville det vise seg: Det er unge menn som råkjører, dør og dreper i trafikken. Det er menn som gjør inn­ brudd, raner og overfaller. Det er menn som fyller opp fengslene og drukner fra småbåter. En liten studie av yrkeslivet ville avsløre: Det er menn som er testflygere og redningsmannskaper. Det er menn som er brannmenn og dykkere. Det er menn som er leiesoldater og vindusvaskere.

Innenfor sport er det menn som driver skiflyging og kjører Formel 1. Det er stort sett

menn som klatrer i fjell, hopper i fallskjerm og går på jakt. For forskeren fra Alpha Centauri ville det nå være nærliggende å koble dette sammen og tolke atferden på ulike områder ut fra en under­ liggende rolle, la oss kalle den risikorollen, og et tilhørende aktivitetsfelt, la oss kalle det risikoarenaen. Jenter søker ikke i samme grad inn på risiko­ arenaen fordi de har en annen rolle å spille, la oss kalle den trygghetsrollen, og de spiller den på en annen arena, trygghetsarenaen. Det neste grepet ville kanskje være å beskrive risikorollen slik: Vis fysisk styrke. Vær domine­ rende i atferd. Vær aggressiv. Ha prestasjons- og konkurranseinnstilling. Vær tøff og ikke vis for mye følsomhet og omsorg. Legg vekt på effektivitet. Grip sjanser. Vær dristig. Vær optimistisk. Vær pragmatisk. [...] Med de fakta vi har, og de forklaringer vi kan frembringe, hva ønsker vi, hva er våre visjoner for mannsrollen og kvinnerollen når det gjelder grensesprengning? Visjon 1. Risikorollen er et onde uansett. Man bør begrense utviklingen av rollen ved å oppfordre foreldre, skole, idrett osv. til å satse på holdninger og verdier som er trygghetsorienterte. Risikoarenaer bør bygges ned. For å sette det på spissen: Slutt med klatring, fallskjermhopping og skiflyging. Plomber bilmotorer til 70 km/t. Verken gutter eller jenter bør være risikotakere. Visjon 2. Både jenter og gutter har tapt på at jenter ikke har vært inne på risikoarenaene og utformet risikorollen Monica

Kristensen bærer bud om en ny tid. Ragnhild Amundsen, som ledet en ekspedisjon til Himalaya, bør etterfølges av andre. La oss si ja til skiflyging for jenter. Kvinnelige testpiloter og Formel 1-kjørere, hvorfor ikke? Nordsjødykkere og astronauter, hvorfor skulle de ikke være kvinner? Både menn og kvinner har tapt på at vi ikke har hatt en risikorolle med kvinnesubstans. Så får vi heller ta med at kvinner kommer høyere opp på elendighetsstatistikkene over trafikkuhell, innbrudd, smug­ ling og vold. Men er det sikkert at det blir en følge? Visjon 3. Man kan tenke seg en kombinasjon av 1 og 2, slik at menn i større grad utvikler lyst og evne til å søke inn på trygghetsarenaen og utvikle egen atferd der, for eksempel ved omsorgsarbeid og familieaktivitet. Samtidig får kvinner frihet til å gå inn på risiko­ arenaene. Både menn og kvinner må få større spenn­ vidde i sine rollemønstre. Vi trenger rytmisk sportsgymnastikk for menn og skiflyging for kvinner. Vi trenger hjemmeværende menn og verkstedarbeidende kvinner. I fremtiden kommer kvinner i økende grad til å sprenge grenser sammen med menn, på de samme risikoarenaene. I hvert fall gjelder dette i arbeid og sport. Det som er mer usikkert, er om de vil være med mennene på de negative arenaene, i fengslene, i fylla, i fartsulykkene. Kan det bli kvinnene som får skikk på oss enda en gang? Kan det bli dem som viser at det går an å trives på risikoarenaene på en positiv mate uten å trekke med seg det

Jeg og samfunnet

negative slagget? Eller blir dette et glansbilde, nok en gang kvinner på menns pre­ misser? Hvorfor skulle de redde oss? Vil de ikke ha nok med seg selv, slik vi har hatt? Konklusjoner 1 Gutters trang til å sprenge grenser er i sin kjerne et positivt fenomen, men det har både positive og negative uttrykksformer og konsekven­ ser. Med det har jeg sagt at selv en osende dårlig samvittighet ikke kan gjøre oss alle til myke menn. 2 Jenter vil og bør ikle seg risikoroller og suse inn på risikoarenaer, som klatrere, skiflygere, fallskjermhoppere dvs. de som vil og kan. 3 Gutter må takles hardt og kontant i alle de uheldige forkledninger av risikorollen, som råkjørere, fyllebøtter, machoer, spekulanter. 4 Jentene kan komme til å fylle mer varme og moral inn i risikorollen, men det må de selv bestemme. Muligens vil de bli som guttene. 5 Mannsrollen bør splintres opp i flere alternative roller der omsorgsfunksjoner i større grad kan fylle rolleinnholdet. 6 Vi trenger mangfold. Ja til rytmisk sportsgymnastikk for gutter og ja til skiflyging for jenter. Ja til hjemmeværende pappaer og ja til kvinnelige sjefer på oljeplattformene. Ja til myke menn og harde jenter. (Samtiden nr. 3, 1990)

Spørsmål til

kilde

2

1 Hvilke forventninger er knyttet til kjønnsrol­ len?

2 Hvilke normer rår på ulike områder blant henholdsvis gutter og jenter? Hvilke normer har de felles, og hvilke er forskjellige?

3 Hvilke begrensninger finnes i rollevalg - for begge kjønn? Hvilket kjønn møter flest barri­ erer a) sosialt, b) utdanningsmessig og c) yrkesmessig? 4 Hva slags bilde får dere av gutter og jenter i artikkelen? Er bildene «riktige»? Hvorfor er kjønnsrollemønsteret i vår kultur slik at gutter og menn søker fart, risiko og spenning, mens kvinner i langt større grad søker sikkerhet, trygghet og likevekt? 5 Hvis dere finner at det er forskjeller mellom de to kjønnene, hvorfor er det i så fall blitt slik? Bør det være noen forskjeller? I så fall hvilke?

31

32

Jeg og samfuxxet

Kilde 3

Forventninger i parforhold Av Pia Strømstad

Anna: -Jeg drømmer om natten at jeg slår på John for å slippe ut. Men han står like fjellstøtt som en vegg mellom meg og resten av verden. Noen ganger føler jeg meg virkelig innestengt, men John skjønner ikke mitt behov for å ha mitt eget liv nå som vi bor sammen. Vi har begge jobber som krever mye av oss. Det betyr at vi arbeider noe overtid også i helgene. Jeg elsker den måten å jobbe på. Det er deilig å være sliten i hodet sitt. Når jeg kommer hjem, løper jeg det av meg og blir fysisk sliten i stedet. Etterpå legger jeg meg i badekaret og renser meg for hele dagens slit. Jeg kan ligge lenge i det varme vannet og la tankene flyte uten sensur. Det gir meg både overskudd og styrker den kreative evnen jeg er avhengig av i jobben. Det er ikke mer som skal til for at jeg føler meg vel og trives i forholdet med John. Men John mener jeg unngår ham fordi jeg kan bruke en hel kveld pa meg selv på badet, i telefonen eller på besøk hos en venninne. Jeg må bare få lov til å være for meg selv iblant. Ikke føle at andre styrer livet mitt. Jeg kan godt sette meg i sofakroken med en bok eller legge meg tidlig. Det er bare koselig at John er i nærheten, men vi trenger ikke gjøre de samme tingene eller sitte ved siden av hverandre for at

forholdet vårt skal fungere. Jeg har alltid hatt behov for rom for meg selv. For jeg traff John, hadde jeg bare korte forhold bak meg, og da dukket aldri problemet opp. Men for John var det viktig at vi var sammen vi to, helt fra begyn­ nelsen av. Jobben min ble truende og vennene mine en barriere mellom oss. Jeg hadde aldri bodd sammen med noen tidligere og visste ikke hva jeg skulle forvente. Derfor innord­ net jeg meg. Sa nei til å jobbe overtid når det ikke var helt nødvendig. Gikk fra jobben klokken fire selv om jeg hadde lyst til a bli lenger for å av­ slutte noe eller snakke med kolleger. Mye av min identitet ligger i jobben. Der utvikler jeg meg og får bekreftelse på at jeg er dyktig. Men etter hvert har jeg fått et mindre positivt forhold til jobb og kolleger fordi jeg føler meg dratt mellom John og jobben min. Det blir en lojalitetskonflikt som er vanskelig å takle. Venninnene mine sier de savner meg. Vi så hverandre ikke ukentlig tidligere heller, fordi alle er opptatt med jobb og familie. Men vi snakket i det minste lenge på telefon eller møttes på kino eller kafé et par ganger i måneden. Nå ringer jeg ikke så ofte, for John syns det er kjedelig når jeg snakker en time i telefonen når vi helst skal være sammen. Slik har det vært i de tre årene vi har vært sammen, men det er først det siste halvåret jeg er blitt desperat. Jeg føler dårlig samvittighet overfor John, jobb og venninner. Jeg vet han er sjalu, men han kan da ikke være sjalu på jobben min eller på vennin­ nene mine? Hadde jeg vært ute

på byen, kunne jeg ha forstått ham. Nå syns jeg bare han er vanskelig.

John: - Hva er vitsen med å bo sammen og satse på et samliv når man ikke kan investere tid i hverandre? Det er så mange forhold som går i stykker fordi partene ikke tar vare på hverandre. Jeg vil at Anna og jeg skal dele fremtiden sammen, men da må hun også være villig til å ofre noe for forholdet vårt. Innimellom føler jeg at jobben hennes og venninnene er viktigere enn meg. Hun vet hvor hun har meg, og da er hun fornøyd. Men vet jeg hvor jeg har henne? Hun blomstrer opp når hun er sammen med kolleger og venninner. Mens jeg føler at hun gir litt blaffen når hun er hjemme. Jeg er liksom ikke så viktig, for jeg er jo der likevel. Nar arbeidsdagen er slutt og jeg kommer hjem, gleder jeg meg til å være sammen med henne. Da har jeg lyst til å snakke med henne, dele erfaringer, le sammen. Eller bare sitte ved siden av hveran­ dre og se en film på TV. Jeg trenger ikke så mye mer. Jobben krever så mye av meg at jeg legger den bak meg når jeg kommer hjem. Anna, derimot, har jobben i hodet sitt hele tiden. Plutselig kommer hun på en idé eller leser noe i avisen som hun kan ha nytte av i jobben. Jeg føler at hun aldri er helt til stede nar vi er sammen. Det store sosiale behovet får jeg også dekket på jobben. Jeg omgås mennesker hele dagen, og da trenger jeg ro når jeg kommer hjem. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er hyggelig å be venner hit

Jeg og samfunnet

eller gå på fest. Men jeg vil gå på fest sammen med Anna. Ikke alene. Jeg skjønner ikke vitsen med det. Det er riktig som Anna sier at jeg syns hun snakker mye i telefonen. Må hun prate så lenge? Halve kvelden er gått når hun endelig legger på røret etter å ha snakket med en venninne. Jeg skjønner ikke Annas desperate behov for å få mer tid for seg selv. Hun jobber fremdeles overtid, selv om jeg vet hun har begrenset det litt. Dessuten sier jeg jo ikke nei når hun spør om hun kan gå ut med en venninne. Jeg skulle bare ønske at hun kunne si nei selv iblant for å være sammen med meg i stedet. Vi er nok ganske forskjellige på mange måter, Anna og jeg. Hun er mer energisk, men også mer stresset enn det jeg er. Hun sitter sjelden i ro, annet enn når hun dukker hodet ned i en bok. Da er hun ikke til å snakke til. Hvis jeg spør om noe, får jeg bare noen svevende svar tilbake. Det hender at vi løper en tur sammen, og det er veldig hyggelig. Men etter at jeg fikk trøbbel med kneet, forsøker jeg å være forsiktig. Tidligere har det vært noe av det vi delte. I stedet går vi en tur sammen i helgene eller går i svømmehallen. Men det er alltid jeg som må foreslå det. Det hadde vært hyggelig om Anna viste litt initiativ overfor meg også. (Kvinner og Klar nr. 35,

1994)

Spørsmål til kilde 3 la Hvilke forventninger har Anna til John? b Hvilke forventninger har John til Anna? 2 a Gi en beskrivelse av Anna og Johns samboerroller. b I hvilken grad opplever Anna og John rolle­ konflikt? 3 Hvilke normer mener dere bør gjelde i et samliv?

Kapittel 2

Sosialisering - en livslang prosess

og hoved­ momenter SOM I KAPITTEL 1:

Mål

Mål 2 Elevene skal ha kunnskaper om hvordan sosialiserings­ prosessen former individets personlige og sosiale utvik­ ling. De skal ha kjennskap til samspillet mellom individ og samfunn og kunne vurdere ulike former for avvik.

Når du har lest innledningskapitlet (s.9) og dette kapitlet, skal du ♦ kunne bruke grunnleggende begreper knyttet til sosialisering, ♦ ha kunnskap om og kunne forstå hvordan familie, venner, skole, massemedier, arbeidsplass og religiøse samfunn påvirker og former individet, ♦ kunne drøfte hvordan sosialiseringsfaktorer som subkulturer, organisasjoner, gjenger og nærmiljø kan forme individet, ♦ kunne drøfte hvordan enkeltmennesket kan påvirke sine sosiale omgivelser, ♦ ha kunnskaper om hvorfor sosial konflikt og sosialt avvik oppstår, og kunne drøfte ulike måter å møte sosiale konflikter på.

I dette kapitlet skal vi se på: ♦ forholdet mellom tilpasning og selvstendiggjøring ♦ sosialisering i primær- og sekundærgrupper ♦ personlige sosialiseringsfaktorer som familie, skole, venner, gjenger, religiøse samfunn ♦ nærmiljø og sosialt nettverk ♦ ulike subkulturer ♦ upersonlig sosialisering gjennom massemediene ♦ hva et samfunn er ♦ grunnleggende samfunnsprosesser ♦ konflikter og konfliktløsning ♦ statistisk og sosialt avvik

Sosialisering - en livslang prosess

Medfødt og lært Mennesket er både et biologisk og et sosialt vesen. Som biolo­ gisk vesen er vi født med visse særtrekk og egenskaper. Disse gitte betingelsene er arvelige og utvikler seg over tid. Mennes­ ket som sosialt vesen er et produkt av den lærdommen vi får i omgang med andre mennesker. I vår sosiale tilpasning til omgivelsene kan vi et stykke på vei modifisere enkelte av de arvelige biologiske trekkene. Intel­ ligens, for eksempel, er til en viss grad arvelig. Men vi kan selv påvirke var intelligens med arbeid i et stimulerende miljø. In­ telligens er dessuten noe relativt - den må ses i forhold til sosi­ alt miljø og kultur. Vi er mer eller mindre intelligente i forhold til et bestemt miljø eller en bestemt kultur med dets normer og verdier. I noen miljøer og kulturer legges det stor vekt på teo­ retiske ferdigheter, i andre miljøer og kulturer kan praktiske ferdigheter være vel så viktige.

Sosialisering - tilpasning og selvstendiggjøring I Forsvaret går vi i uniform. Der er det ikke enkeltindividets interesser som betyr noe, men storsamfunnets eller statens. Vi lærer oss å opptre som én blant mange. Hvilke normer og verdier lærer vi i Forsvaret?

Det nyfødte mennesket er totalt avhengig av sine omgivelser. Menneskets avhengighetstid er lang i forhold til dyrenes. Grad­ vis blir vi mer selvstendige. Menneskets vekst inn i samfunnet i form av både tilpasning og selvstendiggjøring kalles sosialisering. So­ sialiseringsprosessen innebærer at individet lærer seg normer, verdier,

Sosialisering - en livslang prosess

kunnskaper og ferdigheter som anses nødvendige for at det skal leve i fellesskapet, og for at fellesskapet skal bestå. Individet lærer seg retningslinjene for sosial atferd, og sam­ funnet sørger for å få kontroll. Vi lærer oss hvor grensene går for det sosialt akseptable. Sosialiseringen foregår hele livet, i alle sosiale situasjoner. Noen sektorer er viktigere enn andre, særlig familien, venne­ kretsen, skolen og arbeidslivet. Men også for eksempel masse­ mediene, organisasjonene, kirken og Forsvaret kan øve stor inn­ flytelse. En vesentlig del av sosialiseringen er den voksne generasjon­ ens innvirkning på barna. De voksne oppdrar barna. Men i kom­ munikasjonen mellom foreldre og barn blir også de voksne på­ virket. Når et par får barn, blir deres sosiale relasjoner i seg selv endret. Barn er også sammen med andre barn. I lek, gjennom «rolle­ spill» der barna leker mor og far eller lege og pasient, lærer barna av hverandre. I ungdomstiden betyr de jevnaldrendes holdninger og atferd vel så mye for de unge som de voksnes holdninger og atferd. Familien er helt sentral i sosialiseringsprosessen. Men fa­ milier er ulike: Oppdragelsen i en arbeiderfamilie kan være ulik den i en akademikerfamilie, både med hensyn til samværsmåten og samværets innhold. De voksnes plassering på arbeids­ plassen som over- eller underordnet kan mer eller mindre ube­ visst føre til at sosialiseringen i familien blir ulik. Det overføres for eksempel ulike språkformer eller ulike måter å snakke og tenke på. En familie i et lite lokalsamfunn lever under andre forhold enn en familie i en drabantby. Sosialiseringen varierer med bosted - om vi bor i byen eller på landet, på et lite sted eller i en storby. Sosialiseringen i familien viser seg også å være avhengig av kjønn; gutter oppdras forskjellig fra jenter. Vi er mer åpne for påvirkning i overgangsfaser: når vi be­ gynner på en skole, når vi er nye på en arbeidsplass, stifter fami­ lie, gjennomgår en skilsmisse, og når en av våre nærmeste dør. Læring i omgang med andre mennesker er en personlig form for sosialisering. Påvirkning fra massemedier og offentlige myn­ digheter kalles upersonlig sosialisering.

Læring i grupper Den personlige læringen foregår som regel i grupper. En gruppe er en samling mennesker som opplever et fellesskap gjennom sam­ handling over kort eller lang tid og ofte har felles oppgaver.

31

Hvem påvirker hvem og på hvilken måte? Er det andre forhold og sammenhenger som ikke framgår av figuren, som du vil trekke fram?

Personlig og upersonlig sosialisering

Sosialisering -

en livslang prosess

Primærgruppe Medlemmene i primærgruppen er de som star oss nærmest, de som betyr mest for oss, først og fremst familien og gjengen. Men også arbeidslaget og den lille grenda kan utgjøre en primær­ gruppe. Den består av et lite antall medlemmer, der alle kjen­ ner alle personlig. Kontakten, som er preget av omsorg for hver­ andre, er stabil over et lengre tidsrom. I primærgruppen er normsenderens styrke spesielt sterk fordi normsenderen kan dekke vesentlige behov hos normmottakeren. (Se side 14.)

Sekundærgruppe Medlemmene i sekundærgruppen står hverandre noe fjernere. En organisasjon er stiftet for å fremme bestemte, men avgrensede interesser. Medlemmene møtes regelmessig. De deltar på grunn av sin arbeidskraft, politiske eller faglige interesse, religiøse tro eller hobbyvirksomhet. Organisasjonen er basert mer på hva medlemmene bidrar med, enn på hvem de er. Skolekamerater og arbeidskolleger utgjør som regel sekundærgruppen

Referansegruppe

Positiv referansegruppe

Hvilken gruppe tilhører disse

Referansegruppen er den gruppen vi sammenligner oss med. Den påvirker oss, enten vi er medlemmer av den eller ikke. Ofte framstår referansegruppen som et slags ideal, som en positiv referansegruppe: Vi ønsker å løpe like raskt som Geir Moen, el­ ler spille håndball like godt som damelandslaget. Referanse­ gruppen er som regel ingen gruppe i vanlig forstand. Medlem­ menes felles kjennetegn er at vi ser opp til dem og gjerne skulle vært som dem.

Sosialisering - en livslang prosess

Vi kan også snakke om en negativ referansegruppe. Det er en gruppe vi sammenligner oss med, og som vi ikke ønsker å være lik. Dersom vi er i tvil om vi drikker for mye alkohol, kan det være greit å sammenligne seg med alkoholikerne. Vart forbruk kan da framstå som relativt moderat.

Negativ referansegruppe

Primær og sekundær sosialisering Vi kan skille mellom primær og sekundær sosialisering. Den primære sosialiseringen er den prosessen der individet går fra å være et biologisk vesen til å bli et samfunnsvesen. Individet læ­ rer seg samfunnets normer og verdier, og ulike ferdigheter, slik at det blir i stand til å fungere i sosial omgang med andre men­ nesker. Denne grunnleggende prosessen foregår først og fremst i familien, men også i barnehager o.l. Den sekundære sosialiseringen innebærer at individet tileg­ ner seg de mer spesifikke ferdighetene som det enkelte sam­ funn krever av medlemmene for at individet skal kunne fungere i det bestemte samfunnet. Den delen av sosialiseringen foregår især i skolen og i arbeidslivet.

Formell

og uformell sosialisering

Sosialiseringen kan være mer eller mindre formell eller ufor­ mell. I familien, der den primære sosialiseringen først og fremst foregår, er sosialiseringen stort sett uformell. Vi lærer av hver­ andre ved rett og slett å være sammen, gjennom lek, måltider, turer osv. Samværet har en egenverdi. Sosialiseringen blant jevn­ aldrende i ungdommen er også uformell. Den sekundære sosialiseringen er gjerne mer formell. Sko­ len har et mål for sin virksomhet; vi er der for å lære. Læringen foregår ut fra bestemte pedagogiske prinsipper, og eksamen er ment å skulle være en prøve på om målet er nådd.

Familien Familien er den første og kanskje den viktigste sosialiseringsfaktoren. Oppdragelsen, med utvikling av trygghet og selvtillit, er av avgjørende betydning for i hvilken grad vi blir selvsten­ dige individer. Vi kan elske eller hate våre foreldre, men de vil uansett alltid være der - i våre tanker - på godt og vondt. Mange foreldre «slipper» aldri barna sine, selv lenge etter at barna er voksne og har stiftet sin egen familie. Barnet lærer av foreldrene sine gjennom å imitere eller et­ terligne dem. Det far og mor gjør, det vil barnet gjøre. Barnet vil identifisere seg med foreldrene, og det ønsker å bli som dem. Barnet lærer også gjennom å internalisere foreldrenes normer. Sosialiseringen i familien kan skje etter mer eller mindre bevis-

Imitere Identifisere Internalisere

Sosialisering -

en livslang prosess

Familien - vår viktigste sosialiseringsfaktor?

ste retningslinjer. Mange foreldre holder på en streng og tradi­ sjonell barneoppdragelse: ris på baken, i seng til et bestemt klok­ keslett, stadige korreksjoner - i beste mening. Andre er tilhen­ gere av en såkalt fri og moderne barneoppdragelse. Barnet får mer gjøre som det selv vil, uten aktiv grensesetting fra foreldre­ nes side. Det skal selv forstå når det gjør noe rett eller galt. Barnet skal lære seg tilpasning gjennom fri utfoldelse. Mange foreldre velger å kombinere disse to retningene. Også i praksis går gjerne disse retningene over i hverandre. I kon­ krete situasjoner med akutte problemer er det dessuten ikke så lett for slitne foreldre å reagere på barnets atferd på en bevisst og gjennomtenkt måte. Kanskje reagerer foreldrene på en måte som de tidligere har sverget overfor seg selv at «det skal i hvert fall ikke jeg gjøre overfor mine barn». Også foreldre kan være irrasjonelle og spontane. De er selv et produkt av sine foreldres oppdragelse. Barna lærer at det er fullt mulig å si én ting og gjøre noe helt annet. Røyking er skadelig, sier foreldrene, mens de selv ikke klarer å slutte. Barna opplever forventninger som ikke all­ tid er entydige.

Familien - vår nærmeste

institusjon

Familien er en del av samfunnet, og samfunnet er i stor grad basert på familiemønsteret. Familien som sosial ord­ ning finnes i alle samfunn over hele verden, og det

Sosialisering -

har den gjort så langt tilbake i tiden som historien rekker. Ofte er det slik at jo enklere et samfunn er, desto mer komplisert og sammensatt er familieformen, og desto flere er familiens funksjoner i samfunnslivet. Endringer i sam­ funnet fører til endringer i familien. Særlig ser samfunnets produksjonsform ut til å virke inn på familiestrukturen. Industrialiseringen i Norge, som begynte for ca. 150 år siden, førte til at familien ble min­ dre. Det ble født færre barn, og antall generasjoner som bodde sammen, ble redusert til to. Industribedriftene krevde mange arbeidere på et lite område, og det ble trangt om plassen til boliger. Arbeiderne måtte flytte dit det var arbeid å få. Og små familier er mer mobile enn store; familien ble etter hvert redusert til en enhet som består av to ektefeller og deres barn, den såkalte kjernefamilien. Praktisk talt alle barn og unge i Norge er med i en familie. Cirka fire femdeler av alle under 18 år bor sammen med begge foreldrene. Den siste femdelen bor enten hos en enslig mor eller far eller hos en mor eller far som bor sammen med en ny partner. Den kjernefamilien vi fødes inn i, blir ofte kalt opprinnelsesfam.ilien eller orienteringsfamilien. Den familien som vi i voksen alder selv er med på å stifte, kalles ofte egenfamilien. Tidligere, i det såkalte bondesamfunnet, var familien et produksjonsfellesskap. Familiemedlemmene arbeidet sammen i produksjonen. I dag foregår det lønnede arbei­ det utenfor familien. Vi kan si at familien har mistet sin funksjon som produksjonsenhet, og er i dag mer en forbruksenhet. Arbeidet i familien er blitt lettere, med av­ anserte tekniske hjelpemidler og ferdigmat og ved at man kjøper ferdige klær. Men fremdeles utfører familien et stort arbeid blant annet i form av barnepass og omsorg. Familien er det stedet der samfunnet videreføres gjen­ nom forplantning eller reproduksjon. Familien er det di­ rekte bindeleddet mellom generasjonene. I sosialiserings­ prosessen har familien en viktig funksjon. Men dagmam­ maer, barnehager, skoler, vennekrets, foreninger og mas­ semedier har overtatt mye av denne funksjonen. Familien blir mindre. Kjernefamilien får færre barn enn før. Statistikken viser en dramatisk økning i antall skilsmisser, selv om mange gifter seg på nytt eller inngår et samboerforhold. Familien har mistet eller er blitt fratatt mange av sine tidligere oppgaver eller funk­ sjoner. Vi snakker omfunksjonstapping.

en livslang prosess

41

Sosialisering -

en livslang prosess

Familien er et slags bindeledd mellom den enkelte og sam­ funnet. Etter en travel arbeidsdag kan vi trekke oss til­ bake - til rekreasjon, trygghet og omsorg. Vi kan få dek­ ket våre grunnleggende følelsesmessige behov for kjær­ lighet og nærhet. Familien er den arenaen der vi kanskje lettest tør gi uttrykk for og vise våre følelser. Men nærhet innebærer ikke bare kjærlighet. Også konflikter, med sinne og aggresjon, er en del av samlivet. Slike konflikter kan oppleves som mer voldsomme enn konflikter mellom personer som ikke står hverandre så nær. Behovet for fø­ lelsesmessig nærhet er i dag kanskje større enn noensinne. Samfunnet er preget av en stadig større grad av konkur­ ranse, med store krav til effektivitet hos den enkelte. Fa­ milien blir utsatt for store prøvelser og mange klarer ikke presset.

Skolen

Strid om skolens innhold

Skolen stiller krav

Skolen blir etter hvert en sterk konkurrent til familien som sosialiseringsfaktor. Familien kan favorisere familiemedlemmene nettopp fordi de hører til familien. På skolen skal alle behand­ les likt. Vi skal få karakterer etter prestasjoner, ikke etter hvem vi er. Skolen gir oss kunnskaper, ferdigheter og holdninger. De er en gjenspeiling av det ytre samfunnets krav til hva som er nødvendig for å kunne fungere og tilpasse oss. Det har alltid stått strid om skolens innhold: hvilke fag, fag­ enes innhold, hvor mange timer per fag, osv. Noen ønsker større vektlegging på de såkalte matnyttige fagene: matematikk, fy­ sikk, kjemi og språk. De mener at i et høyteknologisk samfunn trengs det solid utdanning i matematiske fag. Andre ønsker større vektlegging på estetiske, humanistiske eller samfunnsvitenska­ pelige fag, fordi disse fagene er vel så viktige for å skape aktive, engasjerte, kritiske og ikke minst selvstendige mennesker. Sko­ lens mål om å bidra til å skape trivsel og glede kan lett komme i konflikt med målet om å forberede elevene til deltakelse i ar­ beidslivet. På skolen lærer vi at det stilles bestemte krav til oss, krav til kunnskap, disiplin, innordning og effektivitet, slik storsamfun­ net og arbeidslivet vil ha det. Vi lærer å konkurrere om å bli best, men mange av oss lærer dermed å bli tapere. Og vi opp­ trer sammen - med full oversikt over hverandres seirer og ned­ erlag. Skolen, med sin vektlegging av middelklasseverdier, sør­ ger for å forsterke storsamfunnets sosiale lagdeling. Vi finner vår plass i systemet.

Sosialisering -

en livslang prosess

Ungdom og ungdomsvennene Sosialiseringen foregår hele livet. Men i visse faser er vi mer åpne, sårbare og mer påvirkelige enn i andre faser. Overgangen fra barn til voksen er en slik kritisk fase. Som barn er vi avhen­ gige av foreldrene våre; de forsørger oss og forsøker å oppdra oss. Som voksne forventes det derimot at vi er selvstendige, at vi klarer oss på egen hånd. Ungdomstiden er en løsrivingsprosess. De unge skal frigjøre seg fra sin egen opprinnelsesfamilie, fra en plass i et lite, over­ siktlig og trygt familiesystem. De skal frigjøre seg til selvsten­ dighet, med egen identitet, slik at de blir i stand til selv å skaffe seg familie, jobb gjennom utdanning, bolig og omgangskrets. Overgangen inneholder store personlige muligheter, men kan også være preget av usikkerhet og bekymringer. Løsrivingen skjer over forholdsvis få år. Ungdommens valg i etableringsfasen får ofte langvarige konsekvenser. Samtidig er ungdommen svært sårbar for skiftende konjunkturer på de ulike markedene. I en tid med arbeidsledighet og raske endringer på arbeidsmarkedet kan det være vanskelig å vite hvilken utdan­ ning det lønner seg å satse på. Et dyrt boliglån og et ustabilt boligmarked kan bli skjebnesvangert. Ungdomstiden begynner med puberteten. Den biologiske modningen skjer i et intimt samspill med sosial læring og men­ tal utvikling. Det er ingen klar grense i vårt samfunn mellom ungdom og voksen. Vi har ingen riter som markerer overgan­ gen til voksen status. Konfirmasjonstalernes ord om «velkom­ men inn i de voksnes rekker» er stort sett tomme ord. I ung­ domstiden kan man oppføre seg både som barn, tenåring og ung voksen fordi overgangene er flytende. Lmgdomstiden kan sies å vare lenger enn for bare få år si­ den. Utdanningen til mange yrker er blitt lengre. Dessuten er mange ungdommer lenger under utdanning fordi det ikke er arbeid til dem. Mange blir derfor også økonomisk avhengige av foreldrene lenge etter at de har flyttet hjemmefra.

Ingen klar grense

43

4"4"

Sosialisering -

en liesla:VG PROSESS

Ungdom som et problem

Ungdom som et ideal

Ungdommens arenaer

Ungdom blir ofte sett på som et problem av de voksne. Dette gjenspeiler seg i ungdomsforskningen og ungdomspolitikken. En del ungdom er uten skole- eller studieplass, det er stor ar­ beidsledighet blant unge, de har rusmiddelproblemer, fritids­ problemer osv. Ungdom er dessuten opprørske og provoserende. Den voksne generasjonen forsøker å bøte på problemene ved å sette i verk ulike hjelpetiltak - for å hjelpe ungdommen, men kanskje også for å bøte på sin egen usikkerhet. A stille spørsmål ved det etablerte kan virke truende - for de etablerte. For ung­ dommens krav kan lett avdekke sosiale skjevheter i samfunnet. Og ungdommens problemer kan virke truende fordi de kan ses på som symptomer på grunnleggende konflikter eller interes­ semotsetninger i samfunnet. For hva er det ungdom krever? De forventer utdanning, jobb, bolig og sosial trygghet, noe det er knapphet på. Og de søker identitet: De vil selv finne fram til verdier og normer. I vårt samfunn er ungdom ikke bare et problem, men også et ideal for mange. Ungdom har vitalitet og impulsivitet. Det er de som er framtiden, heter det. Mange forsøker å holde seg unge, nær sagt både utvendig og innvendig, til langt opp i vok­ sen alder. Ungdom har behov for å utforske og lære. Det skjer i om­ gang med andre mennesker, og de er stort sett sammen med familie og jevnaldrende, men som regel ikke på samme tid. Voksenkontakten utover egen familie er stort sett konsentrert om formaliserte situasjoner, som på skolen, i organisasjoner og på arbeidsplassen. I omgang med jevnaldrende kan ungdom prøve ut sin atferd og sine holdninger. Erfaringer deles, testes og bekreftes eller forkastes. Vennekretsen utvikler sine egne felles aksepterte normer og vurderinger og sin egen atferd, ofte i kontrast til hva de voksne står for. De unge opptrer på ulike sosiale arenaer, de prøver ut ulike sider av seg selv i ulike situasjoner. Sosialiseringsstrukturen be­ står av alle de arenaene eller hele det sosiale landskapet som den enkelte ungdom beveger seg innenfor. Enkelte av arena­ ene, for eksempel skolen, kan sies å utgjøre et bindeledd mel­ lom voksensamfunnet og ungdommen. Andre arenaer, som kameratflokken, er utviklet av ungdommen selv, for dem selv.

Gjengen Ofte forbinder vi kanskje ordet gjeng med en gruppe eller en flokk som driver omkring på kanten av loven. Men her bruker vi ordet på en mer nøytral måte. Det er først og fremst ungdom som danner gjenger. Og i sosialiseringsprosessen blir gjengen en stadig viktigere faktor.

Sosialisering -

en livslang prosess

45

Forventningspresset er stort i gjenger. Er det viktig å vare som de andre?

Gjengens meninger og holdninger betyr mer for mange enn foreldrenes og lærernes. For enkelte som dropper ut av skolen og bryter med sine foreldre, kan gjengens betydning bli svært dominerende. Alle gjenger har et lederskap. «Den harde kjernen» består ofte av en sterk leder og hans eller hennes nærmeste medhjel­ pere. Som regel vil de vanlige medlemmene lojalt følge lede­ ren. Men det kan også oppstå store indre spenninger og kon­ flikter, og lederen kan ta i bruk ulike sanksjonsmidler for å holde kontroll. Et av de sterkeste er ekskludering. Det kan ramme hardt dersom medlemmene ikke har andre gjenger å slutte seg til. En gjeng utvikler sine egne uformelle normer og verdier, og medlemmene opplever ofte en sterk tilknytning til gjengen. I konkurranse med andre gjenger styrkes gruppeidentiteten. Dersom deler av virksomheten er hemmelig, lukket for omver­ denen, kan det bidra til ytterligere å styrke det indre samholdet. Men dersom gjengen handler for mye i strid med storsamfunnets normer, kan det føre til indre spenninger og konflikter. Forventningspresset er ofte stort i gjenger. Det er viktig å være som de andre. I den grad medlemmene er usikre og med liten tilhørighet til storsamfunnet, kan lederens normer få stor innvirkning på medlemmene. For den enkelte blir det viktig å oppføre seg slik han eller hun tror de andre forventer at han eller hun skal oppføre seg. I enkelte tilfeller kan det føre til at gjengen utvikler et normsystem som ingen egentlig innestår for. For eksempel kan det være at hver enkelt tror at tyveri er både akseptabelt og ønskelig for å bli godtatt i gjengen. Den enkelte kan dermed komme til å begå kriminalitet til tross for at hver av

Lederskap

Gruppeidentitet

Forventningspress

Sosialisering -

en livslang prosess

Endring

medlemmene egentlig ikke aksepterer det. Eller kanskje den enkelte feilaktig tror at de andre i gjengen mener at det er tøft med en tidlig seksuell debut. En gjeng påvirkes av andre gjenger og samfunnet rundt. Gjengen vil derfor hele tiden være i endring både med hensyn til dens normer og medlemmenes antall og sammensetning. Medlemmene blir eldre og slutter, men nye kommer til, eller kanskje går gjengen i oppløsning.

Religiøse organisasjoner

Felles identitet

Eksistensielle spørsmål

Sterke sanksjonsmidler

Kvasireligiøse samfunn

Alle samfunn har en eller flere former for religion. I Norge er ca. 90 prosent av befolkningen medlemmer av den kristne statskirken. I tillegg er det en rekke mindre religiøse samfunn. 78 prosent av befolkningen i Norge tror på Gud eller en høyere makt. Kristendommen er en del av den norske kulturen; kristne verdier og normer preger lover og regler. De fleste barnehager og grunnskolen har en kristen formålsparagraf. Alle nordmenn er påvirket av kristendommen - i større eller mindre grad. Religiøse samfunn kan være mer eller mindre altomfattende og mer eller mindre tolerante og åpne. Det de har felles, er at de er samlet om en religion, som holder medlemmene sammen, i et sosialt og religiøst fellesskap. Religionen gir medlemmene en felles identitet basert på felles verdier og normer. Og de har felles referanseramme i de fleste livssituasjoner for hva som er rett og galt, godt og dårlig, moralsk og umoralsk. Samhold og fellesskap i troen gir styrke. Religionen gir svar på eksistensielle spørsmål som: Hva er meningen med livet? Hvordan ble Jorda til? Er det et liv etter døden? Det enkelte menneske blir satt inn i en større sammen­ heng; livet ses i en større helhet. Den religiøse troen er fundamental for den troendes liv og livsførsel. Dermed kan også sanksjonsmidlene innen et religi­ øst samfunn være sterke. A bli utstøtt fra menigheten eller sekt­ en er en svært alvorlig sak. For den troende kan det oppleves som evig fortapelse i det hinsidige. Normsenderens styrke (se s. 14) er ofte stor. Lederne har stor kompetanse gjennom studier av de religiøse skriftene. Me­ nigheten dekker fundamentale behov som trygghet og tilhørig­ het, og den følelsesmessige tilknytningen er som regel sterk. Som regel vil den troende oppleve at det ikke finnes noen reelle alternativer til troen. I de senere tiårene har det dukket opp en rekke organisasjo­ ner som hevder at de har funnet den rette troen. Enkelte av dem er drevet av kyniske ledere som bruker religion som et virkemiddel for eget maktbegjær og egen pengegriskhet. De

Sosialisering -

en livslang prosess

47

spiller på religiøse lengsler i mennesket for å kapre usikre og søkende personer. Ikke sjelden fører det til ren hjernevask, og medlemmene ofrer ofte mye i full hengivenhet overfor lederen. Sektlederen på sin side blir stadig rikere - på materielle ting. Enkelte har saksøkt disse sektene. Men det har vært vanske­ lig å bevise, i rettslig forstand, at svindel og hjernevask har fore­ kommet. Sektene kaller seg religiøse og påberoper seg dermed religionsfrihet.

Det sosiale nettverket Et sosialt nettverk er de mellommenneskelige forholdene som et menneske inngår i. Et godt sosialt nettverk er viktig for trygg­ het og trivsel, og det er en hjelp og støtte i motgang, og ved kriser og konflikter. Det sosiale nettverket er summen av det vi kan kalle intimmiljøet og nærmiljøet.

Intimmiljøet Intimmiljøet består av våre aller nærmeste og den sosiale atfer­ den vi har sammen med dem. Intimmiljøet er selve basen for vårt sosiale liv, for vår personlige og sosiale utvikling. Der kan vi føle oss trygge, vi vet hva de andre står for, vi kjenner deres forventninger. Menneskene i intimmiljøet er følelsesmessig knyttet sammen, og de tør å vise følelser overfor hverandre.

Følelsesmessig tilknytning

Hånd i hånd. Sammen med våre nærmeste føler vi trygghet.

Sosialisering -

en livslang prosess

Intimmiljøets meninger og holdninger betyr mye for hva vi selv mener. Menneskene i intimmiljøet er først og fremst foreldre og søsken. Kanskje er vi mer knyttet til én av dem enn til de andre. Også andre voksne og svært nærstående venner eller ven­ ninner kan inngå i intimmiljøet.

Nærmiljøet

Sosiale relasjoner

Lokalsamfunn

Rett utenfor intimmiljøet finner vi de menneskene som inngår i vårt nærmiljø. Det er mennesker vi kjenner ganske godt, vi vet hva de står for, vi kjenner deres forventninger. Kontakten er regelmessig og relativt hyppig. Klassekameratene, lærerne og vennene inngår i nærmiljøet. Dersom vi er med i speideren el­ ler fotballklubben, inngår også de andre medlemmene i organi­ sasjonen i vårt nærmiljø. Naboer som vi har kontakt med, er et annet eksempel, likeså arbeidskamerater på en arbeidsplass. Vårt nærmiljø er altså mennesker og grupper som jevnlig inngår i vår hverdag, og den sosiale atferd vi har med dem. Når vi flytter, må vi ofte bygge opp et nytt nærmiljø. Men det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom fysisk nær­ het og nærmiljø. Et nærmiljø har å gjøre med sosiale relasjoner, ikke med fysisk avstand eller et bestemt område der vi bor. Tidligere var det som regel større sammenheng mellom geografisk område og nærmiljø. Folk bodde og arbeidet på samme område; vennene bodde i nærheten, og der foregikk også fritidsaktivitetene. Kommunikasjonsmidlene var dårlig utbygd. I dag er arbeidssted og bosted ofte atskilt; familie og venner bor spredt. Nærmiljøet blir dermed splittet opp på ulike geogra­ fiske deler. Kontakten og båndene mellom medlemmene kan dermed bli svakere. Mange ønsker derfor å gjenskape levedyk­ tige lokalsamfunn, der de sosiale aktivitetene er samlet i bomiljøet.

Kultur og subkultur Hva er kultur?

Felles referanseramme

Identitet

Mennesker som hører til den samme kulturen, tenker omtrent på samme måten. De tolker det de ser eller observerer, noen­ lunde likt; de har/eZ/es referanseramme. Det betyr ikke at folk innenfor et kulturelt og sosialt fellesskap nødvendigvis er enige i ett og alt eller har samme holdninger. De kan ha ulike menin­ ger og interesser, men de forstår hverandre. De har felles bak­ grunn, de kjenner reglene for rett og galt, hva som er passende og mindre passende, hva som regnes for godt og dårlig. De kan være enige om hva de er uenige om. Og et folks kultur er nett­ opp summen eller helheten av vaner, skikker, verdier, normer, lover, moral, tro, ferdigheter o.l. i et samfunn. (Se s. 109) Kulturen er en del av oss selv, vår identitet. Våre kulturelle

Sosialisering -

en livslang prosess

49

røtter gir oss trygghet og fotfeste slik at vi kan orientere oss, forstå omverdenen, omgås andre mennesker, leve.

Hovedkultur Vi snakker ofte om norsk kultur, vår nasjonale kulturarv o.l. Og vi har vel alle en formening om at noe er «typisk norsk». Men i virkeligheten er det svært vanskelig å skille ut eller avgrense noe til «norsk». Vår nasjonale kultur er sterkt påvirket av kul­ turer i andre land. En kultur er alltid i endring, selv om nasjo­ nale kulturer stort sett endrer seg langsomt. Det vi regner som «det norskeste», er ofte ikke det som det store flertallet av nord­ menn bruker, liker, sier, gjør osv. Norge er likevel et homogent land sammenlignet med mange andre lands kultur eller kulturer. Ca. 95 prosent av be­ folkningen er etniske nordmenn, og de kulturelle konfliktene er få og små.

«Norsk» kultur

Subkultur En subkultur er en underkultur eller en delkultur. Vi forutsetter da at vi i et samfunn har en hovedkultur, for eksempel den nor­ ske i Norge. Subkulturer blir da kulturgrupper eller kulturvarianter innenfor eller under hovedkulturen. Medlemmene i slike grupper vektlegger bestemte verdier og normer som skil­ ler seg mer eller mindre fra hovedkulturen. Som regel vil være­ måten og tenkemåten ha mye til felles med hovedkulturen, men de kan også være i konflikt med hovedkulturen. De såkalte mot­ kulturene og protestbevegelsene kan ses som en reaksjon på visse sider av hovedkulturen. Blitz-kulturen kan være et eksempel. Normene og verdiene i en delkultur binder medlemmene sammen i et sosialt fellesskap. Identiteten knyttes til gruppen. Påvirkningen i en bestemt subkulturell gruppe kan være sterk. Men de fleste av oss hører ikke bare til én gruppe. Daglig går vi inn og ut av flere grupper. Dermed blir påvirkningen fra den enkelte gruppe moderert. Grunnlaget for medlemskap i en delkultur kan være felles alder, yrke, bosted, kjønn, seksuell legning, klasse, etnisk bak­ grunn. Tilhørigheten til jevnaldermiljøet er sterk, sterkere i dag enn tidligere. Men selv om ungdom på flere måter er ulike fra de voksne, er ikke alle ungdommer like. Vi kan blant annet skille mellom motkulturer og prokulturer. Motkulturene er etablert i protest mot det bestående voksensamfunnet. Prokulturene er med på å støtte det etablerte voksensamfunnets normer og ver­ dier. Det er også forskjell på å være ung i en drabantby og i et fiskevær. Dessuten vokser ungdom opp i ulike sosiale lag eller klasser. Delkulturen ungdom kan vi igjen dele opp i for eksempel

Bestemte verdier og normer

Undergrupper av under­ grupper

SOSIALISERIXG - EA’ LIISLAX G PROSESS

Medlem av Holy Riders - en kristen MC-klubb. En subkultur, men også en motkultur?

sosser, kristen ungdom, pønkere, idrettsungdom, diskotekungdom o.fl. Hver av gruppene har fel­ lestrekk, men det er også forskjeller innenfor en slik undergruppe som gjør at vi kan trekke an­ dre skillelinjer eller dele inn i enda mindre en­ heter. Ponkerne er et eksempel på en ungdoms­ gruppe med sin egen subkultur og identitet. Klesdrakt, frisyre, språk, musikksmak osv. skil­ ler dem klart ut som en egen gruppe, og de opp­ fatter seg selv som forskjellig fra andre grupper. Men innenfor denne subkulturen kan vi igjen skille ut undergrupper, for eksempel er det minst to grupper av pønkerjenter: den vulgære sexy typen med feminin sminke og sorte nettingstrømper og den maskuline typen som går og kler seg som «gutta». Et eksempel på en subkultur fra arbeidslivet kan være den såkalte jappekulturen. Den utvi­ klet seg i midten av 1980-årene i deler av næ­ ringslivet. Endringer i de økonomiske og poli­ tiske forholdene førte til at flere forretnings­ menn, med lånt kapital, begynte å «flytte pen­ ger og papirer». De investerte ofte over evne og satset på en kortsiktig gevinst. Jappenes ytre livsstil var råflott, de omgav seg med dyre statussymboler og hadde et høyt personlig forbruk. Med det økonomiske krakket i slutten av 1980-årene forsvant mesteparten av jappekulturen like fort som den hadde oppstått.

Møte Flerkulturelt samfunn

mellom kulturer

Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn, blir det hev­ det. Med det menes at ulike etniske grupper som representerer ulike delkulturer, lever side om side med nordmenn med en norsk hovedkultur. Innvandrerne har et annet språk enn det norske, de kler seg ofte annerledes, de tilbereder og spiser ofte en annen mat, de kan ha en ikke-kristen religion - de kan kort sagt leve og tenke på en måte som er uvant og ukjent for norske nordmenn. A møte mennesker fra ulike kulturer og se hvordan de lever, hvordan de innretter seg materielt og sosialt, kan være stimu­ lerende - for begge parter. Dersom vi innbiller oss at alt ved vår egen kultur er bedre enn andres, kan det tyde på mangel på innsikt og respekt for andre menneskers væremåte. Et møte mellom en innvandrer og en nordmann kan være problemfylt - for begge parter. Mangelfull kunnskap om hvero

Sosialisering -

en lieslang prosess

51

Kulturmøte. Gatefest på Tøyen i Oslo. Truende eller stimulerende?

andres kulturelle bakgrunn kan føre til kommunikasjonspro­ blemer og misforståelser. Det at noen ordner livet sitt på en annen måte enn det den andre tar som en selvfølge, kan være både truende og provoserende. Det (til)vante er ofte både na­ turlig og riktig for en selv, selv om vi ikke alltid kan forklare hvorfor. Innvandrerne kan få oss til å måtte tenke igjennom våre egne skikker, vaner, regler osv. - de som vi finner så naturlige.

Samspill Det er et samspill mellom ulike sosialiseringsfaktorer. Vi har sett på noen av dem hver for seg, men i praksis påvirker de hver­ andre, og flere av faktorene går over i hverandre. For eksempel kan en gjeng være en organisasjon i skolemiljøet, som utvikler en egen subkultur. Dersom vi har liten selvtillit fra hjemmet, kan vi få problemer i forhold til skolen og til våre jevnaldrende. Vår posisjon og situasjon på arbeidsplassen vil lett påvirke vår væremåte i forhold til familiemedlemmene. Dersom vi blir mobbet på jobben, kan det i neste omgang lett gå utover våre barn. En direktør fortsetter kanskje å sjefe når han eller hun kommer hjem, eller kanskje det ikke blir så mye tid til familien. Gjennom sosialiseringen lærer vi, og vi tilpasser oss samfunnets regler og normer. Vi har sett hvordan blant annet påbud og forbud internaliseres. Normer som til å begynne med er sam­ funnets normer, gjør vi til våre egne. Vi lærer oss hvilke for­ ventninger som gjelder i ulike sosiale situasjoner, og vi blir i

Sosialisering - en livslang prosess

Vi larer av hverandre.

stand til å vise den forventede atferd og måte å tenke på. Sam­ funnets normer blir en del av oss selv, og vi blir en del av sam­ funnet. Men et tilpasset individ er ikke det samme som et individ som passivt og uselvstendig føyer seg i ett og alt. Tvert imot er et sosialisert individ et selvstendig individ som kjenner samfun­ nets regler og normer og vet hvor grensene for sosialt akseptert atferd går, og som på egen hand er i stand til aktivt å forholde seg til omverdenen. Dersom vi er uenige i de dominerende nor­ mene, kan vi ta avstand fra dem og arbeide for å endre dem. A være i stand til å vise en forventet atferd er altså ikke det samme som at vi faktisk kommer til å vise den. Vi kan mer eller mindre bevisst velge å bryte normene. Internalisering betyr ikke at vi passivt mottar. Vi er aktive deltakere i en sosial kommunikasjonsprosess. Vi er selv med på å søke sosialt samkvem, eller interaksjon, med andre. Den so­ siale interaksjonen er viktig for hvordan vi blir som mennesker. Gjennom vår måte å uttrykke oss på, gjennom vår deltakelse, er vi med på å bevare det sosiale og kulturelle miljøet - og vi er med på å forandre det. Sosialiseringen foregår heie livet. Også på aldershjemmet gjelder det å finne sin plass. Vi skai tilpasse oss en ny rolle. Vi er ikke lenger nyttige og produktive - i samfunnets øyne. I denne

Sosialisering -

en livslang prosess

53

rollen ender vi våre liv - i vår kultur. Kanskje vil denne rollen endre seg når dagens unge - som er vant til å stille krav - blir gamle?

Massemedier - upersonlig sosialisering Mediene og samfunnet Alle samfunn i dag, bortsett fra de aller mest isolerte, har mas­ semedier. Gjennom massemedier kan vi henvende oss til mange på én gang på en effektiv måte. Massemediene påvirker indivi­ det og samfunn, samtidig som mediene er en gjenspeiling av samfunnet de opererer i. Fjernsynets innhold, budskap, sende­ tid og sendelengde påvirker vår hverdag. Møter i klubben kan ikke legges på samme tid som en populær fjernsynsserie ruller over skjermen; småbarn skal legges før Dagsrevyen. Barn og ungdom bruker ca. fem timer per dag «i selskap med» masse­ medier. Det påvirker den enkelte og det sosiale liv. Massemedier synes å ha sin naturlige plass i et forbruker­ samfunn. Vi konsumerer musikk, gjennom CD-er og MC-er. Alle som vil, kan ta del i kjendisenes privatliv gjennom ukebla­ dene og løssalgspressen. Vi oversvømmes av krig, vold, nød og elendighet - halvt uengasjerte, på behørig avstand - gjennom fjernsyn og aviser. Konkurransen om vår oppmerksomhet blir stadig hardere. Massemediene, og særlig reklamen, bruker stadig mer utspeku-

Gjennom massemediene «konsumerer»vi mer og mer av kjente personers privatliv. Nyutnevnt statsminister Jagland kjøper seg nye jjellstøvler

SOSIALISERIXG - EX LllSLAXG PROSESS

Økt informasjonskløft

lerte metoder for å få oss til å kjope eller bruke tid på akkurat deres produkter. Den sterkeste og smarteste vinner fram, un­ der dekke av at det er vi, som forbrukere, som ønsker akkurat dette produktet. Vi har jo selv valgt det, kjøpt det eller brukt tid på det! Massemediene gir oss en voldsom informasjonsrikdom. Det er nødvendig for at vi skal kunne fungere i et komplisert sam­ funn. Vi vet langt mer enn tidligere generasjoner. Alen vet vi det «riktige»? Vi kan stadig mer, men det er kanskje blitt van­ skeligere å sette informasjonen inn i en sammenheng, slik at vi forstår den. Informasjonsflommen fører til opplysning og kunnskap. Men det kommer ikke alle til gode i samme grad. Personer med utdanning har lettere for å tilegne seg informasjon og nyttig­ gjøre seg den enn de med kortere eller ingen utdanning. Resul­ tatet kan bli økt informasjonskløft og større sosial ulikhet. I demokratiske samfunn er det relativt få begrensninger med hensyn til hvem som kan formidle sitt budskap ved hjelp av massemedier. Vi kan da også velge mellom et stort antall fjernsynskanaler, det finnes bøker og tidsskrifter med alle slags ideologiske og politiske meninger, og en rekke organisasjoner driver nærradiostasjon. Hvem som helst kan markedsføre seg og sine meninger på Internett. Det fører til en form for plura­ lisme.

Sosialisering

og påvirkning

Mediene er viktige sosialiseringsfaktorer. De som lager produk­ tet, senderne, er få i antall i forhold til den massen som er mål­ gruppen. Senderen vet heller ikke nøyaktig hvem mottakerne er. Sender og mottaker har ikke direkte, personlig kontakt; mediet skaper avstand. Massemediene driver en upersonlig form for sosialisering. Vi har få muligheter til å påvirke budskapet som blir for­ midlet. Leserinnlegg og sinte telefoner virker neppe inn på ef­ fekten av et bestemt program eller en artikkel. På den annen side kan naturligvis en leser- eller seerstorm være et godt ut­ gangspunkt for medienes oppfølging dagen etter. Negative re­ aksjoner kan også bidra til at mediene forsøker å endre profil. Medienes påvirkningskraft

Forandrer vi meninger, holdninger og atferd på grunn av medi­ ene? Det kan være vanskelig å måle medienes påvirkningskraft. En metode som kan benyttes, er den såkalte før-og-etter-undersokelsen. En tilfeldig gruppe elever ser for eksempel en voldsfilm samtidig som en annen like tilfeldig gruppe ser en ikke­ voldelig film i naborommet. Forskerne forsøker deretter å ob­ servere atferden til elevene for å finne ut om det kan være noen

Sosialisering -

en livslang prosess

55

Dagsrevyen brakte grusomme bilder om Romanias glemte barnehjemsbarn hjem i tv-stua vår. Men lar vi oss påvirke?

systematiske sammenhenger. En svakhet ved metoden er at en i beste fall bare far målt korttidseffekten av en bestemt film. Se­ nere vil forsøkspersonene bli påvirket også av en rekke andre faktorer, som andre medier, foreldre, venner og skolen. Det blir svært vanskelig å få målt langtidseffekten. En annen metode består i å studere sammenhengen mel­ lom mediebruk og atferd og holdninger. Problemet som da gjerne oppstår, er å avgjøre hva som er årsak, og hva som er virkning. Er en persons lave sosiale aktivitet årsak til at han ser mye på tv, eller er det omvendt, slik at mye tv-titting fører til lav sosial aktivitet? Det er liten tvil om at mediene enkelte ganger kan påvirke publikums holdninger eller atferd på en dramatisk måte. Men stort sett er medienes påvirkningskraft relativt beskjeden på kort sikt. Vi godtar nemlig ikke alt; vi foretar en selektiv eksponering. Vi velger selv hva vi vil «utsette» oss for. Påvirkning er også avhengig av våre allerede etablerte meninger, holdninger og ver­ dier. Vi tolker budskapet i lys av det vi allerede vet eller tror på. En overbevist Høyre-velger skifter neppe standpunkt ved å lese en valgbrosjyre fra Arbeiderpartiet. Vi oppfatter ulikt; det fore­ går en selektiv persepsjon. Vi ser, hører og leser på en slik måte at det passer best med det vi står for, slik at vi får bekreftet våre holdninger og synspunkter. Hva hver enkelt av oss husker, er forskjellig; det foregår en selektiv erindring. På områder der publikum ennå ikke har gjort seg opp en mening, øker medienes muligheter for gjennomslag. I den grad mediene er samstemte, det vil si uttrykker de samme synspunkt­ ene, gjerne uten motforestillinger, må vi regne med økt mulig­ het for påvirkning. Mediene virker ulikt på ulike lag eller deler av befolkningen. Barn er naturlig nok mer sårbare enn voksne.

Korttidseffekt

Langtidseffekt

Selektiv eksponering

Selektiv persepsjon

Selektiv erindring

Sosialisering - en livslang prosess

For intellektuelle kan et debattprogram ha stor informasjons­ verdi, mens det for andre dreier seg om underholdning.

Totrinnshypotesen og dagsordeneunksjonen

Opinionsleder

Mediene påvirker oss, men som regel ikke direkte. Vi snakker med andre om artikkelen eller programmet. Budskapet slår igjennom fordi folk vi kjenner og har tillit til som fornuftige og kunnskapsrike, mener det samme som mediet. Budskapet og påvirkningen går i to trinn, fra sender til det vi kaller opinionsleder, og derfra videre til mottakerne. Medienes budskap svek­ kes, forsterkes eller omtolkes i vår omgang med «de betydnings­ fulle andre». Enkelte har kritisert den såkalte totrinnshypotesen. De hevder at dersom vi mangler et aktivt sosialt nettverk, er sannsynligheten stor for at mediene påvirker oss direkte. For da har vi jo ingen å diskutere programmet eller artikkelen med. Det er vanskelig å påvise at mediene endrer folks meninger. Men viktigere er det at mediene påvirker hva folk skal mene noe om. Selv statsrådene begynner arbeidsdagen med å lese avisenes førstesider for å finne ut hva de skal mene noe om. Eldreopprøret ble en stor sak i 1990 fordi mange av mediene skrev om det. Mediene setter saker på dagsordenen, de har en dagsordenfunksjon. De sakene som tas opp, blir til de viktige sa­ kene.

Hva er en nyhet? Siling

Portvakter

Vi overdynges daglig av nyheter. Men til tross for den store flommen har alle medier foretatt en siling av stoffet før det pre­ senteres. Noe blir en nyhet, ikke bare fordi det nettopp har hendt, men fordi noen har gjort hendelsen til en nyhet. Men virkeligheten hestar også av hendelser som det ikke skrives om. Nyhetsbyråer, redaksjoner og journalister er bare noen eksemp­ ler på såkalte portvakter, som siler ut mesteparten og lar noe av stoffet passere. Mediene er nødt til å forenkle og stykke opp virkeligheten. For ikke alt kan sies, vises eller skrives, i hvert fall ikke på en gang. Sensasjoner, det uvanlige eller det uventede, er godt stoff og blir ofte valgt ut framfor annet stoff som gjerne kan være vel så viktig. Negative hendelser selger bedre enn positive. Krig, re­ volusjon, nød, vold og annen elendighet slår lettere igjennom som nyheter enn for eksempel informasjonen om at en sykdom er utryddet. Medienes krav til en nyhet, i tillegg til at den skal være en sensasjon, er identifikasjon. Det nære og det kjente fenger. En ulykke med fem drepte nordmenn er en større nyhet enn en ulykke med 1000 drepte indere. Mediene fokuserer også lett pa enkeltpersoner. En fotball­

Sosialisering - en livslang prosess

kamp omtales som en duell mellom keeperne. Parlamentsvalget i Romania blir redusert til en beskrivelse av en tilfeldig velgers gjøremål på valgdagen.

Hva er et samfunn? Samfunn består av en samling individer eller grupper, men ikke en hvilken som helst samling. Passasjerene på en buss eller tilsku­ erne på en fotballkamp utgjør ikke et samfunn. Individene må være samlet over et lengre tidsrom. Individene i et samfunn har noe felles som skiller dem fra andre samfunn, for eksempel sty­ reform og kultur. De lever i en form forfellesskap. Det betyr ikke at medlemmene er enige i ett og alt. Et samfunn kan ha store indre konflikter: etniske, politiske, religiøse, økonomiske og kulturelle. En herskerklasse kan underkue et helt folk. I et de­ mokrati skal mindretallet bøye seg for flertallet, samtidig som det skal tas rimelig hensyn til mindretallets ønsker og behov. Et samfunn omfatter et nærmere geografisk avgrenset område. Det kan være påtvunget, opprettet av myndigheter eller fremmede stater. Delingen av Tyskland var et resultat av seiersmaktenes avtaler etter annen verdenskrig. Landegrensene på Balkanhalvøya splitter nasjoner eller folkeslag. Kolonimaktene forsynte seg i Afrika, bare begrenset av egen styrke i forhold til andre land. Vi setter altså fire betingelser for å definere noe som et sam­ funn: Det er en samling av individer eller grupper som over et lengre tidsrom lever i enform forfellesskap på et nærmere avgren­ set geografisk område. Det finnes små og store samfunn. Norge er et samfunn: det norske samfunnet eller storsamfunnet. Et lokalsamfunn er en mindre enhet. Når vi bruker ordet samfunn alene, mener vi som regel storsamfunnet. En skole, et fengsel, en båt på jord­ omseiling er alle samfunn ifølge definisjonen. Det er et skjønns­ spørsmål om vi vil regne en kjernefamilie som et samfunn. Stor­ familien, med flere generasjoner som bor sammen, kan betrak­ tes som et lite samfunn. Vi har også betegnelsen verdens­ samfunnet. Verden består utvilsomt av en samling individer. Den har allerede bestått over et lengre tidsrom. Kloden er geogra­ fisk avgrenset. Men lever vi i fellesskap? Vi har felles interesser i å overleve. Men her stopper kanskje enigheten. Mange land neglisjerer hensynet til naturen og miljøet og forurenser uhem­ met. Land ligger i krig med hverandre. Kulturforskjellene vir­ ker store. Ordet verdenssamfunn er kanskje mer et uttrykk for en ønsket tilstand enn for dagens realiteter? Vi har lokalsamfunn og storsamfunn. Det sier noe om stør­ relsen på samfunnet. Vi snakker også om industrisamfunn,

Samling individer eller grupper

Langt tidsrom

Form for fellesskap

Geografisk avgrenset område

51

SOSLILISERIXG - EX /.1ISI.AXO PROSESS

Vi lever i samfunn - på godt og vondt. (Pietev Bruegel d.y.: De flamske ordspråk, ca. 1559)

organisasjonssamfunn, informasjonssamfunn, forbruker­ samfunn. Vi betegner eller karakteriserer da hele samfunn, en­ ten det er lite eller stort, med noe som er typisk eller framtred­ ende ved det. Et samfunn er et menneskelig produkt. Det er formet av mennesker, ut fra deres behov, atferd, antall, kjønn, alder osv. Formingen skjer gjennc arbeid og konflikt. Et samfunn er så preget av naturgitte forhold, for eksempel klima, avstand fra havet og naturrikdom­ mer. Mennesket er, som vi har sett, et so­ sialt produkt. Det er en gjensidig påvirkning eller et samspill mellom individ og samfunn. Mennesket blir født inn i et samfunn som allere­ de er der, overlevert fra forrige generasjon. Vi blir påvirket og for­ met i sosialiseringsprosessen.Etter hvert kan vi selv påvirke sam­

SOSIALISERING - EN LIVSLANG PROSESS

funnet gjennom vår deltakelse i grupper, organisasjoner og par­ tier. Samtidig som vi påvirker, blir vi selv påvirket. En gjensidig påvirkning betyr ikke at påvirkningen er like stor begge veier. Noen har flere ressurser enn andre til å påvirke, i form av pen­ ger, kunnskap, tid og forbindelser. Mange av oss følger bare strømmen og gjør og mener det samme som «de andre».

Grunnleggende prosesser For at et samfunn skal kunne opprettholdes i noenlunde samme form, må visse felles forutsetninger eller prosesser være til stede: ♦ Rekruttering. Et samfunn må tilføres nye medlemmer etter hvert som noen faller fra. Folk dør, flytter, melder seg ut. Tilgangen kan sikres ved fødsel, innflytting, utvelgelse, innmel­ ding. Et fengsel får stadig nye innsatte, skolen nye elever. En­ kelte lokalsamfunn blir fraflyttet og går dermed i oppløsning, fordi folk ikke lenger har næringsgrunnlag. ♦ Sosialisering. Samfunn sørger for en kontinuerlig opplæring av medlemmene slik at de blir tilpasset gjeldende normer og verdier. Nye medlemmer må læres opp. Et samfunn som mis­ lykkes med sosialiseringsprosessen, blir preget av indre uro og

Hvordan er det med rekrutteringen til dette samfunnet?

59

Sosialisering - en livslang prosess

konflikter og kan gå i oppløsning. Hvis medlemmene i et bokollektiv ikke lenger vil følge kollektivets leveregler, vil kol­ lektivet gå i oppløsning. ♦ Produksjon. Et samfunn må produsere varer og tjenester som dekker medlemmenes materielle og ikke-materielle behov. Veier og hus må bygges; folks sykdom må behandles. Mange sam­ funn produserer så lite at selv ikke de mest grunnleggende be­ hovene kan dekkes. De fattigste landene har heller ikke kapital til å importere varer og tjenester.

♦ Fordeling. Goder og byrder må fordeles. De fleste ønsker mest mulig av goder og færrest mulig byrder. Fordelingen kan være lik eller ulik, mer eller mindre systematisk. De fleste vil ha betalt for sine byrder i form av tilsvarende goder. Et samfunn der en liten elite tilraner seg mesteparten av godene, kan ende i revolusjon. ♦ Regulering av atferd. De fleste samfunn har behov for en viss styring av medlemmenes atferd. Styringen kan være mer eller mindre demokratisk, eller mer eller mindre autoritær. Ledel­ sen bruker ulike former for sanksjonsmidler for å holde sosial kontroll. Folk settes i fengsel eller tvangsinnlegges på psykia­ trisk institusjon; eller folk blir møtt med positive sanksjoner som forfremmelse eller lønnsøkning. Samfunn er alltid i endring. Ulike samfunn organiserer de fem prosessene på ulike måter (jf. s 109). Dersom en av prosessene fullstendig stopper opp eller mislykkes, vil samfunnet over tid gå i oppløsning. Et samfunn med høy grad av likhet i medlemmenes atferd er konformt. Små, enkle og oversiktlige samfunn er ofte mer konforme enn de store, kompliserte og uoversiktlige samfun­ nene. Det norske bondesamfunnet var for 150 år siden preget av få, sterke normsendere, et lite differensiert arbeidsliv, en sta­ bil storfamilie og sterke tradisjoner. Folk kjente sin plass, og det var relativt få muligheter til å komme seg opp og fram. Vårt samfunn i dag er i langt større grad preget av endring og variasjon, med ulike verdier og normer. Det gir frihet til å velge, men usikkerhet med hensyn til hva som er det «riktige».

Interessekonflikt og verdikonflikt Konflikter synes uunngåelige på alle nivåer i alle samfunn. Vi finner motsetninger mellom personer, grupper, organisasjoner, institusjoner og systemer. Konflikt kan skyldes knapphet på et

Sosialisering -

gode. Ved et lønnsoppgjør krever arbeidstakerne høyere lønn enn det arbeidsgiverne er villige til å gi. To naboer kan krangle om hvor nabogrensen går. En slik konflikt, der partene er enige om hva som er et gode, kan kalles en interessekonflikt. Den kan løses ved kompromiss. En verdikonflikt er ofte vanskeligere å løse. Partene er da uenige om hva som er et gode. De har ulike verdisyn. Striden om selvbestemt abort er et eksempel på en verdikonflikt. Her er det vanskelig å se for seg kompromissløsninger. I praksis går ofte interesse- og verdikonflikter over i hver­ andre. En plass på Stortinget kan ses på som et gode. Men det er knapphet på plasser. Kandidatene kjemper om de samme plas­ sene, men representerer ulike verdier. Enkelte ønsker å krisemaksimere konflikter for på den må­ ten å få til omfattende endringer, noen ganger i form av en re­ volusjon. Noen mener at vold er nødvendig dersom det bestå­ ende maktapparatet ikke frivillig gir fra seg makten. Andre sver­ ger til ikkevold. De mener at bruk av vold vil føre til etnyttundertrykkende samfunn, der de nye makthaverne selv er voldelige. Opposisjonen må heller satse på forhandlinger, hevder de.

Konfliktløsning I samfunnet har vi en rekke motsetninger. De lar seg ikke uten videre forene i en stabil likevektstilstand. Motsetningene kan derfor føre til sosiale konflikter.

en livslang prosess

61

Kvinner aksjonerer ved åpningen av en bar med toppløse serveringsjenter. Hva slags konflikt er dette?

SOSIALISERLXG - EX L/ESLAXG PROSESS

Tredjepartsordninger

Løsningsmater

Store og alvorlige konflikter virker som regel negative for partene og samfunnet rundt. På en rekke områder finnes det derfor tredjepartsordninger som tar sikte på å løse eller bilegge konflikter dersom ikke partene selv skulle klare å løse dem. Der­ som to naboer ikke klarer å bli enige om hvor grensene mellom eiendommene går, kan domstolene dømme. Domstolene døm­ mer etter lover og rettspraksis. Den parten som får medhold, kan dermed få hjelp fra det offentlige til å gjennomføre eller iverksette løsningen i praksis. To foreldre som etter et samlivs­ brudd er uenige om hvor barna skal bo, kan forsøke å løse kon­ flikten gjennom familierådgivning. Andre eksempler på tredjepartsordninger er Riksmeklingsmannen ved lønnsoppgjør, konfliktråd ved visse straffbare forhold (se s. 89) og en rekke klagenemnder og råd. I dagliglivet er ikke konflikter regulert på samme formelle måte, selv om vi også der kan søke bistand fra utenforstående. I tidligere tider ble ofte presten eller læreren brukt til konflikt­ løsning. Nå er det kanskje en voksen, eldre søsken, en annen i gjengen eller kanskje idrettslederen som blir brukt. En konflikt kan løses på tre ulike måter:

♦ Maktbruk. Den sterkeste parten i forholdet tvinger da igjen­ nom en løsning mot den andre partens vilje. ♦ Tilbaketrekking. En av partene trekker seg ut av forholdet, gir opp, flytter. Grunnen kan være at parten føler at han ikke vil nå fram med sine krav eller ønsker, og at konflikten oppleves som en påkjenning. ♦ Kompromiss. Ved et kompromiss møtes partene et sted mel­ lom hver av partenes krav; begge får noe, begge må gi avkall på noe. Et kompromiss er en løsning som begge kan leve med. Null -sum-konflikter

Felles interesse

Enkelte konflikter er såkalte null-sum-konflikter. Det betyr at det den ene parten vinner, ma den andre parten tape. Slike kon­ flikter kan være vanskelig å løse fordi begge parter vil sette alt inn på å vinne. I de fleste konflikter er det imidlertid rom for at begge par­ ter kan tjene noe. Ofte vil partene i forhandlingene gardere seg mot det verst tenkelige utfallet ved å gi avkall på den maksimale gevinsten. I slike situasjoner er det lettere å komme fram til et kompromiss. Som regel vil begge parter ha en felles interesse i å komme fram til en løsning. Et par kan være uenige om hvor de skal dra på ferie, men dersom de ikke kommer fram til en løsning, kan ferien gå i vasken for begge. Både kjøper og selger kan ha en felles interesse i en handel selv om de er uenige om prisen.

SOSIALISERING - EN LIVSLANG PROSESS

Dersom handelen ikke kommer i stand, blir kjøpmannen sit­ tende med varene sine, mens kjøperen ikke far noen glede av pengene sine. Ofte må partene samarbeide også etter at en konflikt er ryddet av veien. Det er derfor viktig at begge parter opplever fram­ gangsmåten og løsningen som noenlunde rimelig og rettferdig. Begge parter må få anledning til å framføre sine meninger, og begge må være villige til å lytte og forsøke å forstå. Som regel er det mulig å finne kompromissløsninger som gir felles for­ deler. Bruk av tvang for å få igjennom ens egne interesser kan kanskje bringe en kortsiktig gevinst, men vil ofte føre til nye konflikter. Kunnskap om hverandres interesser og verdier er en nød­ vendig forutsetning for en fredelig samhandling; kunnskap kan bidra til å tydde misforståelser av veien. Men kunnskap i seg selv løser ingen problemer. Derimot kan kunnskap bidra til at partene forstår hvorfor de er uenige, og hva de er uenige om. Dermed blir det lettere å leve med forskjeller, også problemer og konflikter som ikke lar seg løse. Det å forstå er ikke det samme som å godta eller akseptere. Det finnes verdier vi ikke er villige til å forhandle bort, for eksempel verdier som går på demokrati og grunn­ leggende menneskerettigheter. Vi kan kanskje forstå at omskjæring av jentebarn skjer i en del samfunn, men de færreste av oss vil akseptere det. Gjennom økt innsikt og forståelse kan vi kanskje bli enige om hva problemet består i, om det for eksempel dreier seg om en interessekon­ flikt eller en verdikonflikt. Dermed kan vi kan­ skje finne fram til samarbeidsløsninger på i hvert fall de områdene der vi har felles interesser.

Avvik Når vi bruker begrepet konflikt, tar vi ikke stil­ ling til hvem av partene som har rett eller urett. Vi konstaterer bare at partene står mot hveran­ dre. I begrepet avvik derimot ligger det en fore­ stilling om at det finnes et stort, normalt flertall og et lite, unormalt mindretall, avvikerne. Vi tar stilling til konflikten ved å skille den ene parten ut som negativ. Rett nok kan vi snakke om en positiv avviker. Det er en aktør som overoppfyller forventningene, for eksempel skole-

Rimelig og rettferdig

Kunnskap

Piercing - brudd mot normene. Er det et negativt avvik eller et positivt uttrykk for personlig utfoldelse?

Sosialisering -

en livslang prosess

o

Årsakene til avvik

geniet og idrettsstjernen. Men stort sett mener vi med en avviker en person som bryter sosiale normer i negativ forstand. Han har en annen atferd enn flertallet i gruppen har, og han blir møtt med negative sanksjoner. Avvik foreligger altså når det ikke er samsvar mellom en forventning og en handling. Avvikeren oppfyller ikke forvent­ ningene. En forbryter er en avviker fordi han bryter forvent­ ningen som er rettet mot den lovlydige samfunnsborgeren. Årsakene til avvik kan søkes både i individuelle og samfunns­ messige forhold (se s. 80 f. om årsaker til kriminalitet). Avvik kan skyldes at normbryteren ♦ har manglende kjennskap til normene ♦ er ute av stand til å følge normene ♦ er uenig i normene

Avhengig av på hvilket område normbruddet skjer, kan vi skille mellom ulike former for avvik: seksuelle, politiske, religiøse, strafferettslige osv. Det offentlige ønsker styring og kontroll. Samtidig ønsker vi en viss variasjon og mangfold og mulighet til personlig utfoldelse. Men dermed må vi antakelig også akseptere en viss grad av avvik. Dessuten kan avvik over tid vise seg å være starten på en endrings­ prosess. Det som oppfattes som avvik i dag, kan i en del tilfeller bli i overensstemmelse med normene i morgen. Enkelte kunstnere og forskere er blitt fordømt av sin samtid for så å bli akseptert i ettertid. konform atferd

ikke oppfattet som avviker

oppfattet som avviker

Statistisk og

«normal»

feilaktig stemplet som avviker

avvikende atferd skjult avvik 1

«ekte» avviker

sosialt avvik

Ikke alle avvik, for eksempel kriminelle handlinger, blir oppda­ get. Dermed fører heller ikke handlingen til sanksjoner, og ak­ tøren blir ikke betraktet som avviker. På den annen side er det personer som feilaktig blir oppfattet som avvikere, personer som slett ikke har hatt en avvikende atferd, men folk flest tror at han har det. Sosialt sett kan en slik stempling få store konsekvenser for aktøren. I ekstreme tilfeller kan det tenkes at aktøren selv begynner å tro at han er en avviker i og med at «alle andre» tror det. Dermed kan han komme til å oppføre seg deretter, og at omgivelsene får bekreftet sin forestilling. Vi kan se på avvik i statistisk forstand. En avviker blir da en

Sosialisering -

person som avviker fra flertallet. En rødhåret person blir slik sett en avviker. Men sosialt sett vil noen grupper eller personer som avviker fra flertallet, bli oppfattet som avvikere, mens an­ dre ikke blir det. En seksualforbryter som blir oppdaget, an­ meldt og dømt, blir oppfattet som en avviker. Derimot blir for eksempel en skattesnyter ikke nødvendigvis oppfattet slik. So­ sialt avvik forutsetter nemlig at noen har makt til å utstøte en person som avviker, og faktisk gjør det. En avviker er en som blir stemplet som avviker. En homofil har en annen seksuell legning enn flertallet, men han er ikke nød­ vendigvis avviker av den grunn. Sosialt sett er han avviker bare dersom omgivelsene stempler ham som avviker. Statistisk sett avviker han fra flertallet, men sosialt sett er det av mindre inter­ esse dersom ingen andre har oppdaget det. Samene har en an­ nen kultur enn flertallet i Norge. De er en minoritet, men blir de oppfattet som avvikere? Den gruppen som kanskje klarest består av flest avvikere, er de kriminelle. Vi skal se nærmere på kriminalitet som en form for avvik i neste kapittel.

Avvik fra én gruppe innebærer ofte ensartet atferd i forhold til en bestemt annen gruppes medlemmer. Og samme atferd kan vurderes ulikt av ulike grupper. I en bestemt ungdomskultur kan en viss atferd være sosial, mens den i den andre kan være høyst uvanlig. En person som ikke anerkjenner normene og går sine egne veier, har en asosial atferd. En usosial person er et medlem av en gruppe som gjennom sin atferd skader eller går på tvers av gruppens interesser.

Samfunnet trenger avvikere Kriminalitet er en form for avvik, til tross for at de aller fleste av oss har begått kriminelle handlinger. En del for­ skere ser det slik at avvikere har en positiv funksjon i sam­ funnet; samfunnet trenger avvikere. Samfunnet vil derfor sørge for å framskaffe et visst antall avvikere. Det gjør at vi andre kan føle oss bedre. Vi får noen å rakke ned på. Det skapes et samhold mellom oss såkalt normale mot «de få andre». Avvikerne hjelper samfunnet til å trekke opp grensene for rett og galt, tillatt og ikke tillatt. Uten avvikere ville vi ikke ha visst hvor grensene går. Vi ser hva som skjer når vi ikke oppfører oss ordentlig. Dessuten er det greit med syndebukker, noen å legge skylda på når noe ikke fungerer.

en livslang prosess

Hvem er avviker?

Sosialisering -

en livslang prosess

Spørsmål

1 Sosialisering er en livslang prosess. a Hva innebærer sosialisering? b Hvor foregår sosialiseringen?

9 Det er et samspill mellom ulike sosialiseringsfaktorer. Hva innebærer det? Gi også eksempler.

2 Hva er en ♦ primærgruppe? ♦ sekundærgruppe?

10 1 hvilken grad styrer mediene vår hverdag?

3 a Hva er en referansegruppe? b Gi eksempler på en positiv referansegruppe og en negativ referansegruppe.

11 På hvilken måte påvirker mediene våre meninger og holdninger?

12 Hva kjennetegner en nyhet?

13 Hva er et samfunn? 4 ♦ ♦ ♦ 5 ♦ ♦ ♦ ♦ ♦

Hva er forskjellen på upersonlig og personlig sosialisering? primær og sekundær sosialisering? formell og uformell sosialisering? Hva kjennetegner sosialiseringen i familien? på skolen? blant venner? i gjengen? i religiøse organisasjoner?

6 Ungdommen blir ofte sett på som et pro­ blem - men også som ideal. Hva kjennetegner ♦ ungdommen? ♦ ungdomstiden?

7 Hva er et ♦ nærmiljø? ♦ sosialt nettverk?

14 Hvilke forutsetninger eller prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne opprettholdes? 15 Hva er en ♦ interessekonflikt? ♦ verdikonflikt?

16 Gi eksempler på tredjepartsordninger ved forsøk på å løse konflikter. 17 På hvilke måter kan en konflikt løses?

18 Hva er ♦ avvik? ♦ en avviker? 19 Hva er forskjellen på sosialt og statistisk avvik?

8 Hva mener vi med subkultur? Gi eksempler på subkulturelle miljøer som du selv tilhører.

Oppgaver 1 Vurder familiens betydning som sosialiseringsfaktor.

2 Diskuter ulike sosialiseringsfaktorers betydning for ungdommen.

3 Diskuter betydningen av subkulturer i formingen av individet.

Sosialisering - en livslang prosess

4 Sosialisering innebærer både tilpasning og selvstendiggjøring. Drøft hvorvidt disse to faktorene kan komme i konflikt med hveran­ dre. 5 Drøft massemedienes påvirkningskraft.

6 Nyhetssjefen i TV2 ble i Aftenposten 14.6. 1994 intervjuet om det å lage en nyhet. «- Det er gledelig at seerne liker den måten vi lager nyhetene på. Fra første dag ønsket vi å presentere oss som et alternativ til Dagsrevyen, sier nyhetssjef Bjarne Berg i TV2. Under de Nordiske TV-dagene i Bergen sist helg sa sjefen for TV2-nyhetene at han gjerne kunne kalles «underholdningssjef»: - Vi er ikke bare forpliktet til å bedømme viktighe­ ten av en sak - vi må også se på hva det er mulig å lage godt TV av, sier Berg.» Hva kjennetegner en nyhet - på tv? 7 Gjør rede for hvordan enkeltmennesket kan påvirke sine sosiale omgivelser.

8 Drøft påstandene: ♦ Mennesket er et sosialt produkt. ♦ Samfunnet er et menneskelig produkt. 9 Vi har tatt for oss fem prosesser som må til for at et samfunn skal kunne opprettholdes i noenlunde samme form. Prosessene er mer eller mindre nødvendige avhengig av samfunnstype. Vurder nødvendigheten av hver av prosessene for at ♦ en familie, ♦ en skole, ♦ lokalsamfunnet ditt, ♦ storsamfunnet skal kunne opprettholdes.

10 Familien har mistet eller blitt fratatt flere av sine tidligere funksjoner. ♦ Hvilke funksjoner er det her snakk om? ♦ Hvilke funksjoner har dagens kjernefamilie? ♦ Vurder mulige årsaker til at alternative samlivsformer (i tillegg til kjernefamilien) er blitt mer utbredt i de senere årene.

11 Grunnene til skilsmisse kan være mange og sammensatte. Nedenfor følger i stikkords form en del forhold som kan bidra til å forklare noe om mulige årsaker. De er satt opp i tilfeldig rekkefølge. En del av dem går delvis over i hverandre. Noen av momentene hører hjemme på individplanet, andre på samfimnsplanet. Prøv å gruppere mulige årsaksforhold, samtidig som du gir en vurdering av hvert enkelt forhold: - urbanisering - gifter seg for tidlig - få/færre barn - mindre familier - egoisme - prøver ikke nok - følelsesfellesskap basert på forel­ skelse og kjærlighet er skjørt i et samfunn med store effektivitetskrav - funksjonstapping kvinnefrigjøring med større økonomisk uavhengighet for kvinnen - bruk og kastmentalitet - industrialisering - skilsmissesta­ tistikken legitimerer («normalt» å skilles) større kontaktflate / lettere å treffe nye mennesker - holdningsendring (endrede normer) - utroskap - alkoholmisbruk - vokser fra hverandre - finner en annen - svekkede sosiale nettverk - isolasjon - lettere å oppløse (juridisk) - sekularisering. 12 Drøft i hvilken grad det norske samfunnet er preget av harmoni eller av konflikt.

13 Gjør rede for ulike grunner til at en sosial konflikt oppstår. Drøft ulike måter som vi på vellykket vis kan løse en sosial konflikt på.

14 Hvorfor oppstår sosialt avvik? Diskuter om en avviker kan ha en positiv funksjon for samfunnet. 15 En industribedrift kan ses på som et samfunn. ♦ Gi en beskrivelse av bedriften som sam­ funn. ♦ Hvilke forutsetninger må være til stede for at bedriften som samfunn skal kunne bestå? ♦ Skisser et opplegg for en undersøkelse av trivsel på en bedrift. Pek på eventuelle proble­ mer som kan oppstå ved gjennomføringen av undersøkelsen og tolkningen av resultatene. (Jf. kapittel 6.)

SOSIALISERIXG - EX LIVSLANG PROSESS

Kilde 1

Ung i Norge Av Jan P. Solberg

- De vil gjerne være skoleflinke, pugger mye, er opptatt av naturvern, lov og orden. Og de er mindre opprørske enn foreldregenerasjonen. 12 000 tenåringer, mellom 13 og 19 år, står bak tidenes største norske ungdomsundersøkelse.

Norges største ungdoms­ undersøkelse viser: Sekstiåtternes barn er blitt den prektige generasjonen: ♦ De bruker mye tid hjemme sammen med familien - og ved leksepulten. De liker ikke foreldrenes røyke- og alkohol­ vaner, men har ellers et greit forhold til mor og far. ♦ De pugger mye - og deres idealer er de skoleflinke. Blitzere og opprørere står ikke høyt i kurs hos dagens 13-19åringer. ♦ De er opptatt av naturvern og lov og orden. Men bruker ikke tiden på å demonstrere gatelangs - slik deres foreldre gjorde i studietiden. ♦ I stedet bruker de tiden på lesesaler og ved leksepulten hjemme. Og forbereder seg alt de kan for å vinne den knall­ harde kampen om jobber når de er ferdigutdannet. ♦ Kanskje er det nettopp foreldregenerasjonens høyt­ lønte jobber dagens nipuggende tenåringer sikter seg inn på å få? Ingen over 40 bør føle seg altfor trygge de neste fem-ti årene - da er deres barn klar til innsats i arbeidslivet. Med

toppkarakterer, hard arbeids­ disiplin og topp ambisjoner.

Dette er noen av hoved­ konklusjonene fra «Ung i Norge», den største ungdoms­ undersøkelsen i sitt slag her i landet. 12 000 unge i alderen 13-19 år har vært med på undersøkelsen. Ved 67 skoler i hele landet har elevene besvart skjemaene anonymt, med en svarprosent på hele 97 prosent. Resultatene som forskerne ved Program for ungdoms­ forskning sitter igjen med, går mye på tvers av det man tidligere oppfattet som typiske tenåringstrekk - opprørsk, rebelsk, fandenivoldsk. Dagens tenåringer streber nemlig mot å være flinke og prektige - på skolen, idretts­ banen og hjemme. - De er så prektige, ordent­ lige og sunne at foreldregene­ rasjonen nesten syns det blir for mye av det gode. - Men pipa mi får de aldri, sier Tormod Øia. Han er en av forskerne bak undersøkelsen og boken Norske Ungdoms­ kulturer, som kommer om et par måneder. Øia har likevel ingen garanti for at han får fortsette å røyke. Om 20 år er det dagens tenåringer som sitter ved makten. Betyr det at vi andre - med menneskelige laster og lyster - må slutte med alkohol, røyk, burgere og tilfeldig sex på våre gamle dager? - Holdninger og livsstil blant dagens tenåringer er muligens et opprør mot foreldregenerasjonen - mot de løsslupne og demonstrerende 68'erne, sier Øia. I sin tid var det disse rebel­ lene som fikk manende pekefmgrer fra foreldregenera­

sjonen for sitt alkoholkonsum, flørt med narkotiske stoffer og løssluppen livsstil. Foreldrene irettesettes Nå blir den samme generasjo­ nen irettesatt av sine barn, som har en langt mer konservativ og streit livsholdning. Det er en allianse mellom besteforeldre og barnebarn to generasjoner som deler mange verdier og holdninger. Undersøkelsen «Ung i Norge» peker også på en rekke andre ting som både politikere og andre bør merke seg. Dagens tenåringer har problemer med å finne et politisk parti de kan identifi­ sere seg med. Derimot har de klare synspunkter på verdi­ spørsmål, saker som er viktige for samfunnets utvikling på sikt. Tenåringene prioriterer naturvern høyest. Dernest kommer kampen mot krimina­ litet. Dagens unge er svært opptatt av at lov og orden opprettholdes. Spørsmål som økonomisk vekst og styrking av demokratiet har mindre betydning. Lavest prioriterer de Forsvaret. Familie og familieaktiviteter har stor betydning for dagens tenåringer. Mellom en og to ganger i uken besøker de naboer og familie. Og en gang i uken gjør de forskjellige aktiviteter sammen med mor og far. Ungdom møtes ofte hjemme hos hverandre. Nesten fem kvelder i uken er dagens tenåringer hjemme hos seg selv eller hjemme hos venner. Er dette generasjonen som søker vekk fra gaten og tilbake til hjemmets trygge havn?

Sosialisering -

Individualister Dagens tenåringer er indivi­ dualister. Medlemstallene i idrettslag og andre ungdoms­ organisasjoner synker. De sitter heller hjemme og pugger lekser for å komme inn på videre utdanning - med skyhøye karakterkrav. [...] Vil frike ut Tormod Øia tviler litt på at disse skikkelige, men ulevde ungdommene klarer å holde den nymoralske stilen hele livet. Han spår at de før eller siden vil «frike mer ut». - De går jo glipp av så mye, sier Øia, selv 68'er og tenåringsfar. -Jeg er litt bekymret for den prektige tenåringsgenerasjonen. Men det er ut fra mine egne verdier. Jeg er redd for deres nymoralisme. [...] (UtdragfraVerdens Gang 13.2.1994)

Spørsmål til kilde 1 1 Hva kjennetegner ungdommens verdier og normer slik de kommer til uttrykk i artikkelen?

2 Hvilke forhold virker inn på ungdommens verdier og normer? 3 Sammenlign verdiene og normene i din om­ gangskrets med resultat­ ene i undersøkelsen.

Kilde 2

Skjønnheten og uhyret Av Torgeir Dimmen (høgskulelektor og forskar)

Det er som kjent vanskeleg å ha to tankar i hovudet samti­ dig. Dette gjeld ikkje minst i debatten om barn og ungdom sitt tilhøve til video og fjern­ syn. Den einsidige fokuseringa på det som er kritikkverdig og bekymringsfullt sperrar dermed for alle dei positive muligheitene som ligg i den måten barn og unge brukar media på i dag. Den allmenne oppfatninga av barn og ungdom sin bruk av video og fjernsyn er sterkt prega av bekymring for det ein kan kalle «negativ» mediebruk. I avisene blir det gjerne foku­ sert på ekstremt forbruk av filmar med valdeleg og/eller pornografisk innhald - med tilhøyrande skadeverknader.[...] Ekstremt konsum av ek­ streme filmar er noko som sjølvsagt må takast på alvor av foreldre, skule, politikarar og samfunnet elles. Men vi gjer den oppveksande generasjon ei bjørneteneste ved å vere så einsidig fokusert på desse problemstillingane, som strengt tatt vedkjem ein nokså liten minoritet blant born og unge i Norge i dag. For sjølv om det utvilsamt er rett at video og TV er ein svært viktig del av moderne nordmenns kvardag og at ein god del av det som blir sendt eller distri­ buert, ikkje er vidare oppbyggjeleg, er det ikkje sant at vi no «er i ferd med å få ein

en livslang prosess

generasjon TV-skadde barn», slik ein foredragshaldar nyleg hevda på ein konferanse om barnekultur. I alle fall ikkje om omgrepa «generasjon» og «skade» her skal ha noka rimeleg meining. For den som gidd å leite, er det lett å finne følgjande alternative beskriving av norsk medierøyndom (t.d. med utgangspunkt i materiale frå Statistisk sentralbyrå, NRK, Bibliotektilsynet og seriøse oversynsverk om medieforsk­ ning): - Førskuleborn ser i gjennom­ snitt under 10 minutt video og ca. 45 minutt fjernsyn kvar dag. Det meste av videomenyen består av opptak frå barne-TV. - Born og ungdom i skulealder ser i gjennomsnitt mellom 20 og 25 minutt video og vel 90 minutt fjernsyn kvar dag. (Vaksne ser mindre video, men meir fjernsyn.) - Auka TV-tilbod fører som regel til ein viss auke i samla konsum, men ikkje til noko som kan karakteriserast som «eksplosjonsarta». - For visse aldersgrupper (t.d. førskuleborn) er det i fleire nordiske undersøkingar registrert nedgang i samla tid til TV-sjåing i 80-åra. - Nordmenn flest føretrekkjer gode nyhende-, aktualitets- og dokumentarprogram framfor billege såpeoperaer og gameshow. - NRK held stillinga suverent som kanal nr 1 både for vaksne og for førskuleborn. - Nesten halvparten av alle norske husstandar har ikkje video. - Nesten halvparten har ikkje tilgang til andre fjernsynskana­ lar enn NRK og TV 2.

Sosialisering -

en livslang prosess

- Samla omsetnad for videohandlarne er no på veg ned­ over. - Sal og utlån av bøker har auka i løpet av 80-åra. Dette gjeld særleg barnebøker. - Det er ingen teikn til ned­ gang i det samla talet på deltakarar i organiserte fritidsaktivitetar. - Det er ikkje slik at dei som er med i organiserte fritidsaktivi­ tetar (t.d. idrettslag, ungdoms­ klubb e.l.), ser mindre video og fjernsyn enn dei uorganiserte. - Det er heller ikkje (i Norden) påvist samanheng mellom dårleg leseevne og ev. TV- og videokonsum over gjennom­ snittet. Ei slik liste kan lett kritiserast for å vere for unyansert. Dei fleste påstand­ ane baserer seg på nasjonalt representative gjennomsnittstal og fangar følgjeleg ikkje opp problema i einskilde lokalmiljø eller i spesielle sosialgrupper. Men hovudpoenget her er å problematisere referanse­ ramma for den generelle offentlege debatten om born og media. [...] (Kronikk i Dagbladet 12.5.1993)

Spørsmål til kilde 2

1 Hva legger artikkelfor­ fatteren i «negativ» og «positiv» bruk av fjernsyn og video? 2 Sammenlign påstand­ ene i artikkelen om mediebruk med dine egne erfaringer. 3 Vurder betydningen av fjernsyn og video som sosialiseringsfaktorer.

Kilde 3

Fotball til frokost ran til kvelds Av Per Kristian Bjørkeng

De er 13 år. De sparker fotball og smeller kinaputter som alle andre. Etterpå trekker de kniv og raner en tilfeldig forbipas­ serende guttunge. - Vi har lyst på ting. Derfor raner vi, sier «Rune». Uten å unnskylde seg. Men alt hander om ett ord: Respekt. Klokken har kravlet forbi middagstid, og ingenting skjer på Lakkegata skole. Ingenting. 13-åringene «Rune», «Ali» og «Mohammed» surrer rundt, leker seg som gutter flest. Ingen har med ball i dag, så det blir litt moroslåssing i stedet. «Rune» jager de to andre rundt fotballbanen. Leken er vill, litt voldsom og fullstendig normal for gutter tidlig i puberteten. Et par uker senere: Vi sitter på en kafé i Trondheimsveien og snakker med «Rune». Han har vært på høstferie på landet sammen med en kompis. - Vi bokset på en ku. Smelte til den under her (han støter knyttneven opp mot haken). Så la den seg bare ned. «Rune» ler forsiktig. Den litt lavmælte, hyggelige gutten vrir korken på colaflasken så hardt at gjengene ryker med et smell. Han er sterk. Og han liker å vise det. - På veien hit møtte jeg to skatere på gata. Jeg sa jeg ville ransake dem. De sa «ikke gjør det». Men jeg sjekket lommene deres. Nå har jeg 103 kroner.

«Rune» forteller med et svakt smil i munnviken. Litt stolt over å kunne fortelle om det han nettopp har gjort. Vi ser ingen antydninger til anger i de litt unnvikende øynene hans. - Hvor mange ganger har du ranet andre barn? - Mange. - Hvor mange? - Mange. -Ja vel... Hva skjer i kveld? - Siden det er fredag, drar vi kanskje på Røde Kors. Der skal det være alkoholfritt. Men kanskje noen knipser der. Du vet hva knipsing er, ikke sant? -Ja. «Knipsing» er bruk av ecstasy og andre illegale piller. Vi går ut på gata igjen. Her tilbringer gutta mesteparten av tiden når de ikke er på skolen eller leser lekser. Gjengen de tilhører, har fire-fem faste møteplasser. En løs samling av 50-60 gutter på 13-14 år. De fleste har innvandrerbakgrunn, men noen har også norske foreldre. Tidligere var mange av ungdomsgjengene i Oslo sentrum sammensatt etter etnisk bakgrunn. Pakistanerne holdt seg for seg selv. Afrika­ nerne hadde sin egen gruppe. Nå er det forandret. De fleste gjenger har medlemmer med bakgrunn fra hele verden, og det dreier seg mye mer om å bygge opp et slags broderskap enn å markere seg som minori­ tet. De unge innvandrerne som har vokst opp i Oslo, identifi­ serer seg ofte mer med Norge enn med hjemlandet. Et svært løst og uformelt hierarki styrer gjengen. Noen har en leder, andre har det ikke. Akkurat som i enhver tilfeldig ungdomsgjeng foregår det en skjult maktkamp om det

Sosialisering -

å få være lederen.

pengene. Noen ganger har vi fått tak i 1000 kroner.

Respekt! I gjengen til «Rune», «Ali» og «Mohammed» er to gutter sjefer. - Hva må man gjøre for å bli sjef? - Få respekt, forteller «Rune». Fra alle vi snakker med, får vi høre det samme ordet: Respekt. Respekterer du meg, så respekterer jeg deg, sier de. Innad i gjengen er det om å gjøre å sette seg i respekt. Det gir status. Men respekt hos disse guttene får du ved å vise at du tør bruke vold når det kreves av deg. Eller ved å rane. Det synes som de for lengst har overtrådt grensene som det voksne samfunnet har satt for hva som er lovlig. I stedet har de sine egne etiske regler. Språket snakkes ved hjelp av muskler og trusler. En 14åring vi blir fortalt om, har begått 16 kioskran. Hittil. Guttene er smarte også. De utnytter bevisst skillet mellom innvandrer og norske ungdom­ mer. En norsk gutt blir reddere om han blir overfalt av en innvandrergjeng, og en inn­ vandrer frykter norske ung­ dommer mer enn de som ligner ham selv [...]

Pågrepet av politiet Dagen før denne samtalen ble han pågrepet av politiet sammen med de ti andre, og satt 18 timer på glattcelle. - Det er på en måte bra og på en måte dårlig at vi ble tatt. Dårlig fordi det var ekkelt å sitte inne. Bra fordi det blir slutt på raningen. Jeg fortalte politiet sannheten. Jeg angrer på det jeg har gjort. - Men du visste hele tiden at det var galt å rane. Hvorfor gjorde du det? - Du tenker ikke når du gjør sånt. Man blir påvirket av de andre. Hvis seks stykker skal på en konsert og bare fem har billett, da må du gjøre noe. De 11 som ble pågrepet, er fra Somalia, Tyrkia, Pakistan og Marokko. Flere vi treffer, reagerer på at bare innvandrer­ barn ble tatt i politiets aksjon. For alle vet at også norske barn i det samme miljøet raner andre. Norske «Raymond» er opprørt. - De sier det ikke er raseskille. Men hvis jeg raner noen på den ene siden av gaten og en innvandrer raner noen på den andre, går politiet og tar innvandreren. Det skjer alltid. Politiet er rasister, mener han.

Etter politi-razziaen denne uken treffer vi på vesle «Guven». Utseendet til den spinkle, tyrkiske 13-åringen kunne ikke få noen til å tro at han har vært med på ran nesten daglig siden sensomme­ ren i år. -Jeg har aldri brukt våpen når jeg har ranet. Jeg truer dem med munnen. Gir du ikke fra deg pengene, banker vi deg, sier vi. De blir redde og gir oss

Vi prater med «Abdi» (18) fra Somalia. Han har deltatt i mange gjengslagsmål, har ranet drosjer og begått inn­ brudd en rekke ganger. Gjen­ tatte ganger er han satt på glattcelle av politiet. Nå har han skjerpet seg og forsøker å komme ut av livet som ungdomskriminell. - Da jeg var ti år gammel, kom krigen til Somalia.

en livslang prosess

Naboene våre ble massakrert mens vi så på. Familien min var den eneste som overlevde. Det var forferdelig. Her er alt annerledes. Da jeg kom til fengslet i Norge, trodde jeg glattcellen var venterommet. I Somalia får du alltid juling med en gang du kommer til fengslet, sier han. Faren hans har liten forstå­ else for at det er tøft miljø ute i Oslos gater, forteller «Abdi». - Han har opplevd mye verre. Når jeg vil fortelle, sier han bare at her i Norge er det ingenting farlig som skjer.

Ungdom mot vold Men hva kan gjøres for å stanse denne utviklingen i retning av stadig mer vold i indre Oslo? Barnevern, ute­ seksjon og politi står ganske maktesløse. De som blir pågrepet, slippes ofte ut igjen samme dag. Organisasjonen Ungdom Mot Vold har prøvd seg med en ny tilnærming. Og gutta ute i gatene forteller at de har stor respekt for leder Farid Bouras og nestleder Mustapha Laatiaoui. - Vi har opplevd gutter som ikke får sove før de har kniv under puta. Gutter helt ned i tiårsalderen går rundt med narkotika i ranselen fordi ingen mistenker dem for å være kurerer. Det er utrolig tøft ute i gatene. Folk flest har ikke peiling, sier Farid Bouras. Inne i klubblokalet til Ungdom Mot Vold i Trondheimsveien henger en diger punchingball. Her kan gutta dundre løs med nevene uten å skade noen. Selvforsvarstrening og hytteturer i helgene er lokkemiddelet som brukes for å trekke dem inn fra gata. Ungdom Mot Vold har

Sosialisering - en livslang prosess

allerede klart å splitte én kriminell gjeng. Nå er de i gang med neste. Farid synes ikke situasjonen er håpløs. Men han mener det eneste som hjelper, er a ta tak i undommene ute på gaten og å ta dem på alvor. - Det hjelper ikke å bruke pekefinger. Man må være på nivå med dem, bli venner med dem og gi dem omsorg og kjærlighet. Vi vet hvordan det er der ute, så de er ikke redde for å snakke med oss. Bare sånn går det an å få dem inn på rett vei. «Abdi» fra Somalia er en av dem som har benyttet Ung­ dom Mot Vold mye. - De skjønner at du er smart, og behandler deg på en høflig måte. De viser oss Norges lover og forteller hvor høye straffer man kan få. Sånt vet vi ikke. De får oss til å tenke, sier han. (Aftenposten 12.10.1996)

Spørsmål til

kilde

3

1 Ta for deg ungdoms­ gjengen som blir beskre­ vet i artikkelen. a Hvilke normer og verdier har gjengen? b Hva slags sosialisering har medlemmene fått? c Hvordan mener du samfunnet bør møte eller reagere overfor slike grupper? 2 Bruk begreper som forventning, norm, sanksjon, rolle, avvik, konflikt, subkultur, referansegruppe, sosiali­ sering til å beskrive gjenger i ditt nærmiljø.

Kilde 4

Nei da, vi går ikke på kafé, vi går hjem Av Sissel Benneche Osvold

Jeg kjenner en dame som går fra jobben hver dag med raske, raske skritt. Hun går inn porten, opp trappene, låser opp entrédøra, lukker den etter seg, lener bakhodet mot døra og sier: «Endelig reddet.» Hun er hjemme. Samfunnsforståelse får en tradisjonelt gjennom å studere samfunnets offentlige institu­ sjoner og menneskenes roller i institusjonene. Dermed går vi glipp av det trivielle hverdags­ livet der hjemmet utgjør det absolutte tyngdepunkt. Nord­ menn tilbringer 60 prosent av døgnets timer i hjemmet. Og vi kjøper flere møbler pr. innbygger enn noe annet folk i verden. Mens andre nasjoner går på kafé, går vi hjem. Vi går hjem og pusser opp. Vi spar i hagen, planter persille, vi skifter fliser på badet og skrur nye knotter inn der vi kommer til. Vi reiser lange strekninger med bil for å kjøpe barnepuffen «Nasse» med små griser på, ungdomsstolen «Heisan», verktøysettet «Kjekt å ha» og kilovis med bokhyllen «Billy». Den som vil vite noe om våre lengsler og drømmer, må begi seg inn i våre hjem. Eller bla i IKEAkatalogen. Sosialantropologen Mari­ anne Gullestad har forsket på vårt hverdagsliv, og hun hevder at norsk kultur er spesielt hjemmesentrert. En tendens som faktisk bare øker. Og hun

velger å se vår ustanselige og flittige hjemmeinnredning som positiv og kreativ gjerning med atskillig symbolverdi. Når stadig flere hjem opp­ løses, blir det viktig å bevare forestillingen om stabilitet. Når familiesamholdet i vår kultur er under konstant trussel om oppsplitting, kan nye kjøkkeninnredninger fungere som symbolsk sement i en skrøpelig konstruksjon. Og jeg legger til: Når samfunnet utenfor hjemmet også hardner, da redder vi oss hjem til stuekroken og IKEAsofaen, som bare blir bredere og dypere. Når småbarn blir et plasseringsproblem i et profe­ sjonelt samfunn, da blir barne­ værelsene en orgie av festlige gakk-gakk-stoler, sommerfuglgardiner og minimøbler i gøy­ ale farger. Og aldri har tilbudet vært bredere på spesielle ungdomsmøbler i tøffe farger enn nå når de skal ut i kø for jobb og utdanning og trygd. Den konkrete verdiskapnin­ gen i hjemmet har avtatt, den intense nye hjemmeinnrednin­ gen tilbyr i stedet symboler for arbeid og fellesskap vi lengter etter. [...] Med stramme stålrør og skarpt halogenlys fra futuristiske lampekonstruksjoner skal vi nøle oss framover mot år 2000. Men ikke for fort, romantiske blonder og klassiske kopier demper angsten og bevarer det viktigste, kosen. Har vi først reddet oss hjem etter jobben, trukket oss tilbake fra krigen og til forventningen om hjem­ mets lune arne, gjelder en ho­ vedregel for all hjemmeinnred­ ning uansett klassetilhørighet: Den skal være koselig. Derfor er det stappfullt av beundrende kvinner og døtre i

Sosialisering - en livslang prosess

høstens nyutstilte IKEAsoverom, en nostalgisk hvit idyll med blondegardiner foran små skråvinduer, sengetøy med engelskbroderi, messingbeslag og yndige kommoder. Her sover nok bare de aller lykke­ ligste av oss. Og nyskilte fedre prøveligger brede enkeltmadrasser i søvnlaboratoriet og bestemmer seg for varian­ ten «Sultan», med plass for to i påkommende tilfelle. IKEA leverer varene til våre skiftende livsfaser og trøst til den sprengte kjernefamilien. I Oslo Bymuseum er den morsomste utstillingen et kjøkken fra 50-åra. Lite og spartansk med blekgule skyvedører foran skrå overskap. Oppvaskbenk, respatexbord og komfyr. Kvinnens arbeidsplass. IKEAs kjøkken for 1991 er et sted for samvær mer enn for arbeid, et sted å plassere glasskrukkene med mangefarget pasta, en vegg å dytte mikrobølgeovnen inn i, et uttrykk for god smak, og selvfølgelig med plass til tele­ faksen under vinduet. Men under det hele ligger en slags forventning om den lykkelige storfamilien rundt bordet. Drømmen om felles­ skap og samhold. Ja, den kjøper vi. Pakk den inn og kjør den hjem. (Dagbladet 11.8.1990)

Spørsmål til kilde 4

1 Hvorfor tror du «hus og heim» betyr så mye i den norske kulturen? 2 Hvilke konsekvenser tror du denne «hus og heim»-tradisjonen har hatt for familien som samfunnsinstitusjon?

Kilde 5

Kirke og religion Kirken - en viktig sosialiseringsfaktor? De kristne grunnverdiene er en del av vår kulturarv. Vi har en statskirke - kirken er altså en viktig institusjon i vårt samfunn. Vi har kristen formålspara­ graf for barnehagene og grunnskolen. Grunnloven fastslår det kristne fundament for oppdragelsen, og den videregående skolen legger vekt på de kristne grunn­ verdiene. Grunnloven § 2: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Lov om barnehager m.v. § 1. Formål. Formålet med denne lov er å sikre barn gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunn­ verdier. Private barnehager kan ha vedtekter som bestemmer at annet ledd ikke skal gjelde. Lov av 13. juni 1969 om grunnskolen I denne loven er formålspara­ grafen utformet slik: Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei

kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn. Skolen skal fremje ånds­ fridom og toleranse og leggje vinn på å skape gode samar­ beidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.

Lov om videregående opp­ læring av 1974: § 2. Formål. Den videregående skole skal forberede for yrke og sam­ funnsliv, legge et grunnlag for videre utdanning og hjelpe elevene i deres personlige utvikling. Den videregående skole skal bidra til å utvide kjennskapet til og forståelse av de kristne grunnverdier, vår nasjonale kulturarv, de demokratiske idéer og vitenskapelig tenke­ måte og arbeidsmåte. Den videregående skole skal fremme menneskelig likeverd og likestilling, åndsfrihet og toleranse, økologisk forståelse og internasjonalt medansvar. Spørsmål til kilde 5

1 I hvilken grad repre­ senterer disse lovbestem­ melsene viktige og positive verdier? 2 Hvilken betydning har kirken som institusjon i vårt samfunn? 3 Finn fem områder der dere mener kirken spiller en vesentlig rolle i våre liv. 4 Kan kirken erstattes med noe annet?

Kapittel 3

Kriminalitet - en form for avvik? Når du har lest dette kapitlet, skal du kunne ♦ gjøre rede for ulike former for kriminalitet og kjenne til samfunnets reaksjonssystem overfor kriminelle, ♦ drøfte virkninger av ulike straffemetoder og kunne gjøre rede for ulike former for kriminalitetsforebyggende tiltak.

Mål som

I KAPITTEL 1 OG 2: Mål 2 Elevene skal ha kunnskaper om hvordan sosialiserings­ prosessen former individets personlige og sosiale utvik­ ling. De skal ha kjennskap til samspillet mellom individ og samfunn og kunne vurdere ulike former for avvik.

Forbrytelse

Forseelse

Ungdomskriminalitet

Former for kriminalitet Kriminalitet er brudd på lovbestemmelser som kan føre til at vi blir straffet. For at noe skal være kriminelt, må det uttrykkelig stå skrevet i loven at akkurat dette er straffbart. I Norge er det først og fremst straffeloven (alminnelig borgerlig straffelov av 1902, med senere endringer) som forteller oss hva som er straff­ bart. I tillegg har vi en rekke spesiallover der overtredelse kan føre til straff. En strafferamme angir minimumsstraff og maksimumsstraff for et bestemt lovbrudd. Det er stortingsflertallet som bestem­ mer hvor disse grensene skal gå. På den måten avgjør Stortin­ get hvor alvorlige lovbruddene skal være. Stortinget rangerer på en måte kriminaliteten. Jo mer alvorlig lovgiverne ser på et eventuelt lovbrudd, desto strengere straff kan lovbryteren få. Narkotikaforbrytelser har en øvre strafferamme på 21 år. Det er den strengeste straffen det er mulig å idømme. Politikerne mener at narkotikaforbrytelser er noe av det mest alvorlige en kan begå. Det er altså stortingsflertallet som bestemmer hva som skal være kriminelt, og hvor alvorlig det kan reageres ved de enkelte lovbrudd. Deretter er det opp til politiet, domstolene og kriminalomsorgen å sørge for at Stortingets intensjoner blir fulgt opp. Norges lover skiller mellom forbrytelser ogforseelser. Forbrytel­ ser er handlinger som omhandles i del to i straffeloven, og hand­ linger som i andre lover stort sett har en minimumsstraff på tre måneders fengsel. Forseelser er mindre alvorlige lovbrudd, og de straffes ofte med bøter. Betegnelsen ungdomskriminalitet omfatter kriminelle hand­ linger som i stor grad blir begått av ungdom, slik som innbrudd, tyveri, skadeverk. Imidlertid er bare en liten gruppe av ung-

Kriminalitet -

en form for avvik?

Gjengkriminalitet

Organisert kriminalitet

Internasjonal kriminalitet

Tradisjonell og moderne kriminalitet

Hvem reklamerer herfor hva? Burde denne annonsen vært forbudt?

dommen ansvarlig for de aller fleste lovbrudd som begås av ungdom. Men svært mange har begått ett til to lovbrudd. Deler av ungdomskriminaliteten begås av gjenger, såkalt gjengkriminalitet. I gjengen er det lettere å overskride grenser og påvirke hverandres atferd, i disse tilfellene i negativ retning. Organisert kriminalitet er kriminalitet som er planlagt og blir utført av organisasjoner, for eksempel mafiaer. De opererer innenfor områder som narkotika, prostitusjon, økonomiske for­ brytelser. Fortjenesten kan være svært stor. Internasjonal kriminalitet er kriminalitet der lovbryteren ope­ rerer over landegrenser, i flere land, for eksempel smuglerligaer og terroristorganisasjoner. Vi kan skille mellom tradisjonell kriminalitet og moderne kri­ minalitet. Eksempler på tradisjonell kriminalitet er vinnings­ forbrytelser, voldsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser. Eksem­ pler på moderne kriminalitet kan være konkurskriminalitet, mil­ jøkriminalitet, korrupsjon. Den moderne kriminaliteten er av relativt ny dato, og er et resultat av at samfunnet endrer seg, og at nye områder er blitt lovregulert. Deler av den moderne kriminaliteten er økonomisk kriminalitet. Økonomisk kri­ minalitet er en fellesbetegnelse på en rekke forskjellige typer lovbrudd. Det de har fel­ les, er at det er lovbrudd som begås i tilknyt­ ning til en organisert økonomisk virksomhet som for øvrig er legal (lovlydig). Økonomisk virksomhet omfatter privat næringsliv og offentlig økonomisk virksomhet. En lønnstakers personlige skatteunndragelse er ikke økonomisk kriminalitet etter vår defi­ nisjon fordi unndragelsen ikke skjer i for­ bindelse med næringsvirksomhet. Et un­ derslag eller tyveri i en narkotikavirksomhet er heller ikke økonomisk kri­ minalitet, fordi hele virksomheten er kri­ minell. En bedrift som ikke installerer et påbudt renseanlegg for å spare utgifter, og dermed fortsetter å forurense, begår øko­ nomisk kriminalitet. Næringsvirksomheten for øvrig er jo legal. Denne siste typen øko­ nomisk kriminalitet kalles også miljøkrimi­ nalitet. Økonomisk kriminalitet er som sagt det private næringslivs og den offentlige sektors kriminalitet. Motivet for den straff­ bare handlingen er som oftest økonomisk

Kriminalitet - en form for avvik?

vinning. Kriminaliteten begås for å fremme bedriftens interes­ ser. Men økonomisk kriminalitet kan også begås av enkeltper­ soner som benytter seg av den økonomiske virksomheten på ulovlig vis for å fremme egne, personlige interesser. Økonomiske lovbrudd kan skje i forhold til straffeloven, for eksempel forbrytelser i gjeldsforhold (§§ 281-288, blant annet konkurskriminalitet) og i forhold til spesiallovgivningen. Det siste kan være brudd på bestemmelser om skatter, avgifter, valuta og markedsføring. Eksempler på slik lovgivning er arbeidsmiljø­ loven, miljøvernlovgivning, prisloven og markedsføringsloven. Økonomisk kriminalitet kan skje i alle faser i en bedrifts virk­ somhet, fra bedriften etableres, ved ansettelse av folk, ved inn­ kjøp av råvarer/tjenester, i produksjonen, ved salg av varer/tjenester, i markedsføringen, ved betaling av skatter og avgifter, o.l. Den økonomiske kriminaliteten består ofte i én ulovlig trans­ aksjon i en rekke av flere lovlige transaksjoner. Vi er alle ofre for økonomisk kriminalitet. Store summer blir unndratt skatter og avgifter. Det offentlige, stat og kom­ mune, taper inntekter og får dermed mindre å rutte med. Ty­ pisk for økonomisk kriminalitet i forhold til tradisjonell krimi­ nalitet er at tapet ofte fordeles på mange. Tidligere ble økono­ misk kriminalitet av og til betegnet som den offerløse krimina­ liteten. Miljøkriminalitet kan ses på som en form for økonomisk krimi­ nalitet. Industrien forsøker å spare penger ved ikke å sørge for gode nok renseanlegg eller ved ulovlig å dumpe giftig avfall i vann eller jord. Slik øker bedriftens profitt. Enkeltindividet, lo­ kalsamfunn, hele landet, ja hele verden kan bli skadelidende.

Hvem er ofrene?

Miljøkriminalitet

Død skog utenfor Nikel i Russland, noen kilometer fra grensa mot Norge. Utslippene av svoveldioksidfra nikkelfabrikken der er på 250 000 tonn pr. år - 5 ganger mer enn Norges totale utslipp.

Kriminalitet - en form for awik?

Grunnleggende verdier

Miljøkriminalitet truer grunnleggende verdier. Det angår vår trivsel og helse, ja hele livsgrunnlaget. I alvorlige tilfeller er det spørsmål om liv eller død. Lufta blir usunn å puste i, vannet blir udrikkelig, jorda blir udyrkbar. Enkelte miljøkrenkelser har en akutt og kortvarig karakter, men det koster samfunnet store beløp å rense opp. Likevel er nok de fleste miljøkrenkelser av mer langvarig karakter, og de kan forringe vår livskvalitet og våre livsbetingelser i alvorlig grad. Det er ikke bare et spørsmål om overlevelsesmåte, men om vi overlever.

Vi skal i dette kapitlet trekke et hovedskille mellom tradisjonell kriminalitet og økonomisk kriminalitet. Som vi skal se, vil årsa­ kene, reaksjonene og de forebyggende tiltakene variere med type kriminalitet.

Nyanser i grått Hvem er lovbrytere?

o

A være kriminell

Enkelte av oss «husker ikke» at vi har begått lovbrudd. Krimi­ nelle handlinger er noe andre begår, tenker vi. Det er ubehage­ lig å se på seg selv som lovbryter. A benekte at vi har begått kriminelle handlinger, kan tyde yå fortrengning. Det betyr at vi skyver vissheten om våre lovbrudd ned i det ubevisste. Dersom fortrengningen fungerer, så betyr det at vi rett og slett ikke inn­ ser våre egne kriminelle handlinger. Vi kan opprettholde vårt selvbilde som lovlydige mennesker. Samfunnet består ikke av to grupper, de svarte og de hvite, der de svarte skulle være lovbryterne og de hvite de lovlydige. I virkeligheten dreier det seg om nyanser i grått. De aller fleste av oss har begått kriminelle handlinger, men noen begår flere og alvorligere lovbrudd enn andre, A være lovbryter er én ting, å være kriminell er noe annet. Ved å stemple en person som kriminell har vi fokusert på visse sider av en person og beskrevet eller karakterisert hele perso­ nen ved hjelp av disse. Vi omtaler en person som en tyv, en voldsforbryter osv. Det at vedkommende også er familiefar, øst­ lending eller et følsomt menneske, blir mindre viktig. Men hva med skattesnyteren og forurenseren? Hvorfor blir ikke de i samme grad karakterisert og stemplet som kriminelle? o

Folk fra ulike sosiale lag begår i noen grad ulike typer kriminelle handlinger. Folk fra høyere sosiale lag begår kanskje mindre tra­ disjonell kriminalitet enn folk fra lavere sosiale lag, i hvert fall er det færre som blir tatt. Høystatusgruppene har bedre mulig­ heter til å begå moderne kriminalitet, som underslag, skatte­ unndragelse og korrupsjon. Den samfunnsmessige skaden av

Kriminalitet -

en form for avvik?

Andel av befolkningen som mener at følgende handlinger aldri kan rettferdiggjøres:

Hva er din egen holdning til disse lovbruddene? (Kilde: Cecilie Høigård og Flemming Balvik: Kriminalitet og straff i tall og tekst, 1988)

slik moderne kriminalitet er ofte langt større enn ved tradisjo­ nell kriminalitet. Det blir ofte hevdet at høystatusfolk slipper lettere unna etter en kriminell handling enn lavstatusfolk. Den typen for­ brytelser og forseelser som de begår, anmeldes sjeldnere enn tradisjonell kriminalitet. De har større ressurser til å skaffe seg en dyktig advokat, og de får mildere straff. Det er lavstatusfolk som dominerer i kriminalstatistikken til tross for prinsippet om likhet for loven. Poenget er ikke bare om høystatusfolk i alle faser i straffe­ forfølgningen slipper lettere unna enn lavstatusfolk. Høystatus­ folk begår som sagt stort sett en annen type kriminelle handlin­ ger enn lavstatusfolk gjør. Og da blir spørsmålet: Hvordan vur­ derer makthaverne den type kriminalitet som stort sett blir be­ gått av høystatusfolk i forhold til den som blir begått av lav­ statusfolk? Kan det tenkes at makthaverne lettere identifiserer seg med høystatusfolk og deres handlinger og eventuelle lov­ brudd enn med lavstatusfolk og deres tradisjonelle lovbrudd? o

Årsaker til kriminalitet Det er vanskelig å trekke ut enkeltforhold eller enkeltfaktorer som årsak til kriminalitet generelt. I virkeligheten er det en rekke forhold som påvirker hverandre i et samspill. Individets miljø og omgivelser er viktig for å kunne peke på årsaker til krimina­ litet. Men selv om to personer kommer fra samme miljø, selv

Samspill?

Kriminalitet - en form for awik?

o

Årsakene varierer med type kriminalitet

om de skulle ha fått samme oppvekstvilkår, kan den ene bli kri­ minell og den andre lovlydig. Den første blir kanskje voldsfor­ bryter, den andre blir kanskje utkaster på en restaurant. Ikke alle som kommer fra vanskelige oppvekstvilkår, fra hjem med alkoholisme og vold, blir kriminelle. Og den som vokser opp i byens beste strøk, kan ende som narkotikaforbryter. Individet er et sosialt produkt, men det er samtidig et selv­ stendig vesen. Det er umulig å forstå et individ uten å se på dets sosiale relasjoner til omgivelsene. Årsakene til kriminalitet kan søkes med utgangspunkt både i individet og i omgivelsene eller samfunnet, Årsakene til kriminalitet varierer med type kriminalitet. Mange lovbrudd skyldes at lovbryteren ønsker et gode som han ikke klarer å skaffe seg tilstrekkelig av på kort sikt og på lovlig vis. Mangel på goder i samfunnet kan ses på som årsak til krimi­ nalitet. Men ikke alle som mangler et bestemt gode, lar seg friste til lovbrudd. Årsakene til promillekjøring kan ses på som et re­ sultat av at kontrollmekanismene overfor lovbrudd er nedsatt. Men ikke alle som er alkoholpåvirket, lar seg friste til selv å kjøre bil. Årsakene til drap kan være sjalusi. Men hvorfor er noen mer sjalu enn andre? Slik kan vi fortsette, både å gå stadig lenger bakover i årsaksrekkene og å spørre etter årsaker til be­ stemte typer lovbrudd. Generelt er årsakene til økonomisk kri­ minalitet ofte andre enn for tradisjonell kriminalitet. o

Vi skal nå forenkle virkeligheten ved å framstille to hoved­ modeller som kan bidra til å forklare årsaker til kriminalitet. Individmodellen

Den moralsk-juridiske modellen

Sykdomsmodellen

♦ Den første kan vi kalle individmodellen. Individet er her ut­ gangspunktet for forståelse av årsakene, og samfunnet rundt lov­ bryteren betyr mindre. Denne modellen kan igjen deles i to: Innenfor den moralsk-juridiske modellen vektlegges indivi­ dets frie vilje. Hver enkelt må ta ansvar for sine handlinger. Lovbryteren vet hva han gjør. Det er et bevisst valg, en kald beregning, enten han aksepterer lovene eller ikke. Individet har evne til å velge mellom det som er rett, og det som er galt. Lovbryteren har skyld, og han skal straffes. Gjennom straffen soner lovbryteren. Han vil angre, men også gjøre opp for seg, iallfall er det straffens tiltenkte funksjon overfor en person som er ansvarlig for sine handlinger. Innenfor den andre delen av individmodellen, som vi kan kalle sykdomsmodellen, ses lovbryteren på som en syk person. Grunnene kan være dårlige oppvekstvilkår. Han er sosialt funk­ sjonshemmet eller har fått fysiske og særlig psykiske skader. Sykdommen vil som regel være en formildende omstendighet ved straffutmålingen. Er derimot en person sterkt sinnslidende

Kriminalitet - en form for avvik?

Har vi ansvar for våre egne handlinger, eller er det ytre påvirkningsfaktorer som betyr mest?

(psykotisk), er han ikke ansvarlig for sine handlinger. Han er uten skyld og kan heller ikke straffes selv om han har brutt lov­ en. En utilregnelig person trenger behandling, ikke straff.

♦ Den andre hovedmodellen kan vi kalle samfunnsmodellen. Ho­ vedvekten legges her på samfunnet eller miljøet rundt den kri­ minelle: Det er sosiale årsaker til kriminaliteten. Det er en nær sammenheng mellom kriminalitet og samfunnsform. Omfan­ get av kriminalitet avhenger av hvordan samfunnet er organi­ sert. Urbanisering og industrialisering kan være årsaker. Krimi­ nologen Nils Christie har funnet ut at både de nære, tette

Samfunnsmodellen

Guttegjeng på et kjøpesenter. Hvordan kan miljøet i anonyme, urbaniserte samfunn skape kriminalitet?

Kriminalitet - en form for awik?

lokalsamfunnene og de fjerne, anonyme samfunnene er mer voldsskapende samfunnstyper enn samfunn der den sosiale kon­ trollen verken er for tett eller for løs.

Det norske rettsapparatet bygger i hovedsak på den moralskjuridiske modellen. Lovbryterens miljø blir trukket inn som et formildende eller skjerpende forhold ved straffutmålingen. Sam­ funnet kan ikke få skylda for et lovbrudd. Den enkelte lovbryter må selv stå til rette for sin handling. Barndom og bakgrunn kan være vanskelig for mange, men alle har et ansvar for sin oppfør­ sel. o

Årsaker til

Individet

Samfunnet

Rettsvillfarelse

Økonomiske konjunkturer

Uholdbar lov

økonomisk kriminalitet

Hvorfor begås det kriminelle handlinger innenfor næringslivet? Utgangspunktet for bedriften er å tjene penger, og helst så mye som mulig. Det er ikke bare lovlig, det er selve drivkraften for næringslivet. I konkurransen med andre er det så bedrifter som begår ulovligheter, noen til stadighet, andre en enkelt eller noen få ganger. På individplanet kan det hevdes at lovbryterne gjør det med vitende og vilje, altså en kalkulert, bevisst handling. Økono­ misk kriminalitet kan skyldes personlig udugelighet hos en an­ satt, gjerne i kombinasjon med viljen til å ta sjanser. Noen be­ går lovbrudd ut fra ren og skjær grådighet eller frekkhet. Samtidig er lovbryteren påvirket av samfunnet rundt seg. Det kan være at miljøet ikke tar tilstrekkelig avstand fra visse typer kriminelle handlinger, selv om det ikke direkte oppmun­ trer til eller bygger opp under kriminalitet. Kanskje er materi­ ell velstand og økonomisk suksess blitt så viktige verdier at vi velger å se bort fra metodene som brukes? «Målet helliger mid­ let» - bare du ikke blir oppdaget! Økonomisk kriminalitet kan skyldes tilfeldigheter, rettsvillfarelse og et uoversiktlig lovverk. Næringsdrivende kan rett og slett ha misforstått sammenhengen i et mylder av be­ stemmelser. Lovene endrer seg raskt fordi næringslivet endrer seg så raskt. Stadig nye områder, som er i kontinuerlig endring, reguleres. Sannsynligvis er det en sammenheng mellom økonomiske konjunkturer og økonomisk kriminalitet. Økonomiske ned­ gangstider kan bidra til at det begås mer økonomisk kriminali­ tet. Kontrollen med at arbeidsmiljøloven overholdes, har vist seg å bli dårligere i økonomiske nedgangstider. Kan det tenkes forhold som gjør det forholdsvis lett for lov­ bryteren å bortforklare lovbruddet, slik at handlingen blir til å leve med? For mange er det ikke lovbruddet som er det gale. Det er loven som er gal. Den kan være urettferdig og uholdbar.

Kriminalitet - en form for avvik?

I andre tilfeller kan loven i seg selv være god nok, men den kan håndheves galt eller for strengt. Regulering av næringslivet kan hindre det frie initiativ og utfoldelse. Mange føler aversjon mot statens innblanding og forsøk på å styre næringslivet. Noen hevder at det er det høye skattenivået eller skattereglenes ut­ forming som er årsak til bedriftens skattesnyteri. Skatteprosen­ ten er for høy, og skattemidlene brukes ufornuftig. Ved slike forklaringer kan lovbryteren velte skylda over på samfunnet. I den grad lovbryteren selv tror på forklaringene, snakker vi om rasjonalisering. Lovbryteren konstruerer en forklaring som gjør at lovbruddet framstår som akseptabelt. I noen tilfeller kan en hel bransje se på visse lovbrudd på denne måten. Mange økonomiske lovbrytere forsvarer seg med at de gjorde det for bedriftens skyld. De hadde ingen personlig vinning; det var bedriften som skulle reddes. Arbeidsplassene måtte ikke komme i fare. Lovbruddet var dessuten bare en liten del i en serie handlinger, der alle de øvrige var lovlige.

Rasjonalisering

Reaksjoner på kriminalitet Den utilsiktede straffen Den som bryter straffebestemmelser, skal straffes. Straffen er ment å skulle være et onde, og slik oppfattes den av de aller fleste som blir straffet. Straffebestemmelsene i lovene trekker opp rammer og for­ teller oss hvordan staten kan straffe. Men i tillegg er det en rekke former for straff som ikke er direkte nevnt i lovene. En person som har sittet i fengsel, kan miste jobben eller få store problemer med å få jobb. Mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette en tidligere fange, selv om arbeidssøkeren offisielt har «gjort opp for seg». Også personer som er frifunnet i en retts­ sak, kan få større problemer med å få jobb enn dem som ikke har vært i kontakt med rettsapparatet - og det til tross for prin-

«Etterstraff»?

Det er ikke lett å kvitte seg med sin fortid.

Kriminalitet - en form for avvik?

sippet om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det er verre for en yrkessjåfør enn for andre å miste sertifi­ katet på grunn av promillekjøring. Tap av jobb var ikke ment å skulle være en del av straffen. Straff, og særlig fengselsstraff, kan bety tap av et gode som bolig, fordi inntekten blir redusert eller faller bort. De fleste innsatte tilhører lavstatusgrupper som på forhånd har lite materielt å miste. Men kanskje det da opple­ ves som verre å miste det lille man har? En straffet person kan miste venner, eller kanskje han får andre «venner» i stedet? Straff kan føre med seg tap av aktelse, selvrespekt og selvfølelse. Det kan få store konsekvenser for evnen til å fungere på en tilfreds­ stillende måte. PÅTALEUNNLATELSE

Unge førstegangsforbrytere

Påtaleunnlatelse er den mildeste formen for formell straffe­ reaksjon. Lovbryteren blir kjent skyldig, han blir registrert, men det blir ikke reist påtale. Han slipper straff. Påtaleunnlatelse brukes særlig overfor unge førstegangsforbrytere i mindre al­ vorlige tilfeller. Dersom en person under 18 år begår et lov­ brudd som ikke er av bagatellmessig art, skal barnevernet under­ rettes.

Bot

Bot etter økonomisk evne

Forenklet forelegg

Gebyrer

Den desidert mest brukte formelle straffereaksjonen er bot. I 1994 ble ca. 187 000 personer bøtelagt. Botens størrelse skal være et uttrykk for hvor alvorlig myndighetene ser på det en­ kelte lovbruddet. Jo viktigere verdier loven tar sikte på å beskytte, desto høy­ ere bot. Jo høyere ulovlig hastighet på bilen, desto høyere bot. I ekstra grove tilfeller kan råkjøring resultere i ubetinget feng­ selsstraff, inndragning av sertifikat, avskilting eller inndragning av bilen. Straffen skal være rettferdig. Det skal være likhet for loven. Men 1000 kroner i bot oppleves ulikt for en rik og en fattig. Botens størrelse skal derfor stå i et rimelig forhold til inntek­ ten. Domstolen kan ilegge en bot på for eksempel en brutto månedslønn. Ved mindre alvorlige overtredelser kan det benyttes forelegg, det vil si at politiet ilegger bot på stedet. Boten må vedtas og betales av den skyldige i løpet av kort tid. Saken kom­ mer ikke for domstolen. Den er avgjort i og med at boten blir betalt. Bot gir penger i statskassen. 1 1995 ble det ilagt bøter for ca. 325 millioner kroner. Kommunene inndriver store beløp i form an gebyrer, for eksempel for feilparkering («parkeringsbot»). Vi kommer ikke i strafferegisteret for feilparkering.

Kriminalitet -

En person som snyter på skatten, kan få tilleggsskatt («straffeskatt»). Dersom en person har forsøkt å lure unna 100 000 kroner, som han skulle ha betalt 40 000 kroner i skatt av, vil han få tilleggsskatt på inntil 40 prosent av 40 000 kroner. Men en slik straffeskatt regnes ikke som straff i lovens forstand. I grove tilfeller kan ligningsmyndighetene anmelde skattesnyt­ eren til politiet. Det kan igjen føre til at det blir reist straffesak.

en form for avvik?

Straffeskatt

Betinget fengsel Domstolen utmåler en viss fengselsstraff, men den dømte kan slippe å sitte inne på betingelse av at han ikke begår nye straff­ bare handlinger i løpet av en bestemt prøveperiode, som gjerne er på to år. Dersom han begår nye lovbrudd i denne perioden, kan han risikere å måtte sone i fengsel både den opprinnelige betingede dommen og dommen for det nye straffbare forhol­ det. Til en betinget dom kan domstolen knytte bestemte sær­ vilkår, for eksempel at den dømte får forbud mot å oppholde seg på bestemte steder, forbud mot å drikke alkohol, eller melde­ plikt. Domstolen kan også bestemme som vilkår at den dømte skal stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. (Om Kriminal­ omsorg i frihet, se side 93.) Domstolen kan også utmåle en straff der en del av straffen blir gjort ubetinget (ubetinget fengsels­ straff er det samme som fengselsstraff), for eksempel den delen som allerede er sonet i varetektsfengsel, og en del betinget.

Prøveperiode

Særvilkår

Hva fører fengselsstraffen til?

Fengselsstraff I Norge er dødsstraff avskaffet og bruk av fysisk tortur forbudt. Fengselsstraffer derfor den mest alvorlige og skremmende for­ men for straff. Fengselsstraff er frihetsberøvelse; den innsatte blir isolert fra samfunnet utenfor murene, og samfunnet blir beskyttet mot den dømte så lenge han er i fengsel. Hvert år blir ca. 12 000 personer satt i fengsel. De fleste er vinningsforbrytere og promillekjørere. Det daglige middeltall av innsatte er ca. 2700. I 1980 ble det idømt til sammen ca. 2000 års fengsel som straff. I 1994 var tallet ca. 4100.

Hvorfor fengsel?

Kriminalitet - en form for avvik?

Hverdag i en fengselscelle - bare tap av frihet eller psykisk terror? Hvordan bør forholdene være for de innsatte?

Over 60 prosent av de innsatte er uten kontakt med nær fami­ lie. Ca. 50 prosent har arbeiderklassebakgrunn. Ved innsettel­ sen var bare ca. 30 prosent i fast arbeid. Hvordan reagerer de fengslede?

Fengslet forsøker å lære de innsatte et meningsfullt arbeid, slik at de senere lettere skal kunne tilpasse seg samfunnet utenfor murene.

Sett fra den innsattes side er fengsel en nedverdigende form for straff. A bli fratatt friheten er som å bli umyndiggjort. Det kan oppleves som psykisk tortur. Noen utvikler psykiske lidelser som psykose, apati eller depresjon. Selvfølelsen synker; evnen til å fungere i «vanlige» sosiale situasjoner blir mindre. Fengsels­ opphold kan føre til tap av arbeid og bolig, forverret økonomi, familieproblemer og tap av tidligere sosial tilhørighet. Tidligere hadde myndighetene en forestilling om at den innsatte kunne behandles for sin kriminalitet. Men uansett «behandlingsform» i fengsel har det vist seg at for mange skjer det liten eller ingen fram­ gang. Tilbakefallsprosenten er høy. Men å hjelpe den fengslede tilbake til et lovlydig liv etter løs­ latelsen er stadig en målsetting. Myndighetene prøver å gjøre livet i fengslet så normalt som mulig. Den innsatte skal offisielt ikke straffes med annet enn tap av frihet. Fengs­ lene tilbyr undervisning på grunnskolenivå og for videregående skole. Men det er ikke alltid så lett å være snekker nar man for resten av livet vet at det yrket har man lært i fengslet. Den som ikke stude­ rer, har arbeidsplikt. Men mulighetene for arbeid, skole, «fritids»-aktiviteter, sosialtjeneste og om­ gang med medfanger varierer fra fengsel til feng­ sel. Mange fengsler, men ikke alle, har et åpent

Kriminalitet -

miljø, der de innsatte store deler av dagen kan omgås hveran­ dre. Også besøksforholdene varierer. Enkelte fengsler har egne besøksrom der den innsatte og den besøkende kan være for seg selv. I andre fengsler, for eksempel Oslo kretsfengsel, er det et stort felles besøksrom der de innsatte med sine besøkende sit­ ter rundt hvert sitt bord. Massemediene har jevnlig store oppslag om folk som har rømt fra fengsel. Opinionen reiser ofte krav om mer rømningssikre fengsler, og fengselsmyndighetene lover som regel å be­ dre sikkerheten. Teoretisk er det nok mulig å lage fullstendig rømningssikre fengsler. All kommunikasjon med omverdenen kan brytes; det kan innføres stopp i brevveksling, telefonering, besøk, permisjon og framstillinger. Murene kan bygges enda høyere og tjukkere. Fordelene med rømningssikre fengsler må veies opp mot ulempene - de menneskelige omkostningene ved å sone under slike forhold. Kanskje er den innsattes håp om at det kan være mulig å rømme hvis alt blir for «jævlig», en slags ventil som gjør at den innsatte kan overleve et fengselsopphold rent mentalt? Myndighetene forsøker å differensiere mellom fangene. De rømningsfarlige, for eksempel, blir mer isolert enn andre. Kon­ sekvensene av at én rømmer, har lett for å bli en generell inn­ stramning for alle innsatte. Det finnes foreninger som arbeider for å bedre fangenes kår. KROM (Norsk forening for kriminalreform) arbeider dess­ uten for en kraftig reduksjon i bruken av fengsel. Og ideelle organisasjoner, for eksempel Røde Kors, driver egen besøks tjeneste. Visitorene besøker jevnlig «sin» fange og forsøker ved menneskelig kontakt å hjelpe. Pårørende til innsatte har sin egen interesseorganisasjon: Foreningen for fangers pårørende. Organisasjonen forsvarer på ingen måte straffbare handlinger. Den arbeider for økt respekt for de pårørende, blant annet gjennom å informere fengselsledelsen om de pårørendes behov.

en form for avvik?

Rømningssikre fengsler?

Støtteapparat

Sikring Tre vilkår må være til stede for at domstolen kan idømme sik­ ring: En person må ha overtrådt en straffebestemmelse, han må ha en såkalt abnorm sinnstilstand, og det må være fare for nye lov­ brudd. Det er flere former for sikring, fra sikring i frihet under tilsyn til forvaring i lukket fengsel. Sikring er ikke straff, juridisk sett, selv om den sikringsdømte nok opplever det slik. Oppholdet på Ila landsfengsel og sikringsanstalt er det samme for en sikringsdømt som for en som soner en vanlig fengselsstraff. Før retten kan ilegge sikring, må den tiltalte ha vært under-

Vilkår for sikring

Kriminalitet -

en form for avvik?

Den som står under sikring, opplever ofte sikringen som en tilleggsstraff.

Flere former for sikring

Bruk av rettspsykiatere

Sikringen er tidsubestemt

søkt av to rettspsykiatere. Etter sin observasjon avgir de en be­ grunnet erklæring om den tiltaltes sinnstilstand og faren for gjentakelse av lovbrudd. Dersom de sakkyndige legene kom­ mer til at tiltalte har «mangelfullt utviklede og/eller varig svek­ kede sjelsevner», kan retten dømme tiltalte til sikring i tillegg til ordinær fengselsstraff. Dersom de sakkyndige kommer til at den tiltalte var sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, kan retten ikke dømme tiltalte til fengselsstraff, men i stedet til sik­ ring. Bruken av psykiatere i retten er sterkt omdiskutert. En psy­ kiater er vanligvis en som hjelper eller behandler personer med psykiske problemer. Psykiatrisk behandling baserer seg på åpen­ het og tillit mellom psykiater og klient. Klienten «betror» seg til psykiateren. Den informasjonen som klienten gir psykiater­ en, kan i rettspsykiatrisk sammenheng lett bli brukt mot klien­ ten. Sikring er også blitt kritisert fordi den er tidsubestemt. Ret­ ten setter rett nok en maksimumsgrense for sikringstiden, men når sikringstiden utløper og dersom påtalemyndigheten krever det, kan den prøve saken på nytt og avsi ny dom. Ved forvaring i fengsel kan den sikringsdømte ikke vite når han kan bli satt fri. Det er også blitt reist kritikk mot bruk av sikring fordi sta­ ten i og for seg ikke reagerer på grunn av noe lovbryteren har gjort, men på grunn av noe lovbryteren kan komme til å gjøre i framtiden. Staten vil sikre seg mot nye lovbrudd, selv om det er vanskelig på forhånd å vite hvem som senere vil komme til å begå straffbare handlinger. Sikring blir relativt sjelden brukt. Myndighetene har i mange år arbeidet for å komme fram til andre former for forvaring enn sikring.

Kriminalitet - en form for avvik?

Konfliktråd Bruk av konfliktråd har siden 1981 vært prøvd ut som et alter­ nativ til rettslig straffeforfølgning. 11991 fikk vi en egen lov om megling i konfliktråd. Megling i konfliktråd er først og fremst aktuelt for de yngste lovbryterne, men det er ingen formell aldersgrense oppad. Ordningen bygger på frivillighet fra to identifiserte parter. Politiet sender saken til konfliktrådet. (Saken kan også gå di­ rekte fra partene, barnevernet e.l. til konfliktrådet.) Dersom lovbryteren nekter skyld eller er uvillig til å gjøre opp for seg, blir saken sendt tilbake til politiet. Skadevolderen må innrømme at han har gjort noe galt, og være villig til å gjøre opp for seg. Det direkte møtet mellom offeret og skadevolderen er ment å skulle resultere i en forpliktende avtale. Den kan gå ut på at skadevolderen skal betale erstatning enten i form av økonomisk oppgjør eller arbeid. Konfliktråd kan brukes ved mindre alvorlige lovbrudd som tyveri, nasking og hærverk. Uten konfliktrådet ville saken som oftest ha endt med overføring til barnevernsnemnda, påtale­ unnlatelse, bot, betinget dom eller i unntakstilfeller samfunns­ tjeneste eller en kortere ubetinget dom. Det er viktig at konfliktrådsmøtet kommer i stand raskt etter et lovbrudd. Da blir det enklere for lovbryteren å se sammenhengen mellom handling og reaksjon. Han stilles til ansvar for sine handlinger, samtidig som han får sjansen til å gjøre opp for seg. Konfrontasjonstek-

For de yngste lovbryterne Frivillighet

Ved mindre alvorlige lov­ brudd

Kriminalitet - en form for ai vik?

Kombinasjon av kontroll og hjelp

Kriminalitet eller kreativ utfoldelse? Guttene på bildet, som for øvrig er aktive i Folkeaksjonen mot hasj, ble straffet for graffitimaling.

nikken har erfaringsmessig vist seg å fungere godt. Over 95 prosent av avtalene som blir inngått, blir overholdt. En oppfylt avtale hindrer registrering i strafferegisteret. Påtalemyndigheten kan forfølge saken på ny dersom avtalen brytes vesentlig. Konfliktråd er en kombinasjon av kontroll og hjelp. Hjel­ pen består i at lovbryteren gjennom innsikt i konsekvensene av et lovbrudd kanskje avholder seg fra en kriminell løpebane. Han kan få et mer realistisk bilde av hva lovbruddet egentlig inne­ bærer for offeret. Og lovbryteren får sjansen til å gjenopprette bildet av seg selv som et ansvarlig individ. Sånn sett kan bruk av konfliktråd virke forebyggende. - Konfliktrådet kontrollerer at avtalen overholdes. Det tar tid å innføre kriminalpolitiske reformer. Til tross for vellykkede resultater har politiet ofte vært tilbakeholdne med å oversende saker til konfliktrådet. Mange konfliktråd har få eller ingen saker til behandling. Kritikken mot konfliktråd er at ordningen kan undergrave rettssikkerheten. Avtalen som gjøres i konfliktrådet, er basert på skjønn. Noen får saken opp i et konfliktråd, andre med til­ svarende lovbrudd i samme situasjon et annet sted får kanskje en kortere ubetinget straff fordi påtalemyndigheten der har en mer tilbakeholden praksis med å oversende saker til konflikt-

Kriminalitet -

rådet. Dette fører til ulik behandling. Motargumentet er at disse i og for seg alvorlige innvendingene er forholdsvis ubegrunnede så lenge ordningen er frivillig. Dersom de involverte partene frivillig ønsker å gjøre opp på egen hånd, er det liten grunn for staten til å gripe inn. Partene kan finne fram til individuelle løsninger. De blir ikke presentert for et diktat som ved en straf­ ferettslig reaksjon. Det er heller ikke noe mål i seg selv å få flest mulig i strafferegisteret. En annen innvending mot konfliktråd er at ordningen inne­ bærer en utvidelse av «straffen». Det hevdes at det bare er ba­ gatellmessige saker som ender i konfliktrådet. De ville ellers ha endt med henleggelse, påtaleunnlatelse eller betinget dom. Motargumentet er at det er riktig at det i mange tilfeller dreier seg om bagatellmessige saker. Men det kan ikke være riktig at oppklarte saker bare legges til side. Behandling i konfliktråd har en god oppdragende og forebyggende funksjon. Konfliktråd kan også brukes for personer under den krimi­ nelle lavalderen, og i sivile saker der en person har påført en annen person skade, tap eller annen krenkelse og det oppstår en tvist som følge av dette, for eksempel en nabokrangel.

en form for awik?

Ulik behandling?

Kriminalomsorg i frihet Staten mener det er riktig å straffe lovbrytere. Men staten har også et uttrykt mål om å hjelpe og bistå lovbrytere slik at de ikke begår nye straffbare handlinger. Helt siden 1849, etter hvert med statlig støtte, har private vernelag forsøkt å støtte lovbrytere og hjelpe dem til et ordnet og lovlydig liv. I 1980 overtok staten virksomheten til Norges Vernesamband. Den nye etaten ble kalt Kriminalomsorg i frihet eller Friomsorgen. Det er en statlig strafferettsetat, som politiet, påtalemyndigheten, domstolene og fengselsvesenet er det. Hovedoppgaven er å føre tilsyn med lovbrytere. En person kan av domstolene bli dømt til betinget dom på det særvilkår at han skal stå under tilsyn. Domstolene kan også idømme en per­ son sikring i frihet på samme vilkår. En innsatt kan av fengsels­ myndighetene løslates på prøve (prøveløslates) med tilsyn. I gjennomsnitt er det vel 1600 lovbrytere som til enhver tid står under tilsyn. Å stå under tilsyn etter en betinget dom eller prøveløslatelse er en del av straffen. Tilsyn innebærer at lovbryteren skal holde kontakt med tilsynsføreren, ikke døgnet rundt, men jevnlig. Klienten lever i frihet, og målet er et såkalt normalt liv. Tilsyn­ et er tvang. Hovedvilkåret for en lovbryter som har betinget dom med prøvetid eller er prøveløslatt, er at han ikke skal begå nye lovbrudd. Domstolene kan også ilegge såkalte særvilkår, for eksempel forbud mot bruk av rusmidler. Kriminalomsorg i

Tilsyn

Kriminalitet - en form for avvik?

Kontroll og hjelp

Samfunnstjeneste - arbeid som alternativ til fengsel.

frihet skal kontrollere at klienten overholder vilkårene. Politiet skal få melding dersom det er gjentatte eller alvorlige brudd på et vilkår. Kriminalomsorg i frihet har altså en kontrollfunk­ sjon overfor klientene. På samme tid skal friomsorgen også hjelpe lovbryterne til et lovlydig liv. Kriminalomsorg i frihet har selv få materielle res­ surser å tilby klientene; enkelte hybelhus er stort sett det eneste. Men friomsorgen forsøker å samordne samfunnets tilbud av økonomisk og annen art. Det er sosialkontoret og trygdekon­ toret som kan skaffe økonomisk støtte, skoleverket utdanning, arbeidsformidlingen arbeid, boligformidlingen bolig, osv. Fri­ omsorgen forsøker også å hjelpe klienten med å løse praktiske problemer som å skrive en søknad eller fylle ut et skjema. Forholdet mellom tilsynsfører og klient må bygge på tillit. Men tillitsforhold kan være vanskelig å opprette og opprett­ holde fordi klienten vet at tilsynsføreren også er en kontrollør som har plikt til å rapportere gjentatte eller alvorlige vilkårsbrudd til politiet. Det er vanskelig å måle resultatene av arbeidet til Kriminal­ omsorg i frihet. Om en mer lovlydig atferd skyldes tiltak fra friomsorgen eller helt andre forhold, er vanskelig å avgjøre. Vi kan jo ikke vite hvordan klienten ville ha oppført seg dersom han ikke hadde hatt tilsyn. Tilbakefall til nye lovbrudd er ikke «bevis» på at arbeidet har vært nytteløst. Kanskje hadde det blitt både flere og alvorligere tilbakefall uten friomsorgens innsats? Kriminalomsorg i frihet er et rimelig straf­ fetiltak. Et tilsynsforhold koster samfunnet lite sammenlignet med utgiftene til en fengselsplass. Ordningen er human og er et alternativ til bruk av kortere fengselsstraff.

Samfunnstjeneste Samfunnstjeneste ble innført som en selvsten­ dig straffereaksjon i 1991; det er en hovedstraff på linje med fengselsstraff og bot. Lovbryteren kan bli dømt til å utføre inntil 360 timers sam­ funnsnyttig arbeid. Samfunnstjeneste er som ho­ vedregel et alternativ til ubetinget fengselsstraff i inntil ett år. I unntakstilfeller kan samfunns­ tjeneste benyttes i stedet for fengselsstraff over ett år og som et alternativ til betinget fengsels­ straff. En måneds ubetinget fengsel skal tilsvare 20-30 timers samfunnstjeneste. Det betyr at for hver måned den dømte skulle sitte inne, må han i stedet arbeide 20-30 timer på fritiden, på etter-

Kriminalitet -

middag og kveld eller i helgene. En person som kunne ha blitt dømt til ni måneders ubetinget fengsel, kan i stedet få en dom på 180 timers samfunnstjeneste som skal utføres i løpet av ni måneder. Arbeidet er praktisk og kan blant annet bestå i ryd­ ding, renhold, oppussing, vedlikehold, gartnerarbeid og dug­ nad i forbindelse med bygningsarbeider. Arbeidet utføres for det offentlige, for eksempel kommu­ nale etater, helseinstitusjoner, barnehjem, aldershjem, verne­ hjem og samfunnshus eller for private og veldedige organisa­ sjoner som idrettslag, båtforeninger, jeger- og fiskerforeninger, menigheter og Norsk Folkehjelp. Det er en forutsetning at ar­ beidet ikke skal fortrenge ordinært lønnet arbeid, som vanlige arbeidstakere kunne gjøre. Arbeidsoppgavene ville ellers enten ikke blitt utført, eller utført gratis på dugnad av for eksempel medlemmer. Dersom den dømte bryter arbeidsplikten eller begår nye straffbare handlinger i de månedene han utfører samfunnstjeneste, må han som hovedregel sone resten av straf­ fen i fengsel. Det er Kriminalomsorg i frihet som administrerer ordningen og blant annet passer på at arbeidsplikten overholdes. Samfunnstjeneste kan først og fremst idømmes vinningsforbrytere. Det er opp til domstolene å trekke opp de nærmere grensene for bruk av samfunnstjeneste. Dersom domstolen mener at lovbryteren vil klare å gjennomføre arbeidet, og hen­ synet til den alminnelige lovlydighet ikke gjør det uforsvarlig, og lovbryteren selv samtykker i samfunnstjeneste, kan samfunns­ tjeneste idømmes. I 1989 fikk 268 personer dom på samfunns­ tjeneste, i 1990 614, i 1991 760, i 1993 920 og i 1995 922. Fordelen med samfunnstjeneste er at lovbryteren får en sjanse til å gjøre opp for seg på en meningsfull måte. Dessuten får han arbeidstrening, han må vise ansvar, og han gjør noe nyt­ tig. Samtidig kan han selv få tilført positive verdier i arbeids­ miljøet. Han kan leve et tilnærmet normalt liv. Negativ kontakt med andre lovbrytere unngås. Det blir mindre tid til rusing i fritiden. Samfunnstjeneste er en mer human straffereaksjon enn fengselsstraff. Man slipper fengselets isolerte og passiviserende liv. Ordningen kan bidra til å forebygge at lovbryteren begår nye kriminelle handlinger. Bruk av samfunnstjeneste er mye bil­ ligere for samfunnet enn bruk av fengsel og bidrar til at sonings­ køene ikke øker. Kritikken mot samfunnstjeneste kommer fra to hold. En­ kelte mener det er galt å bruke arbeid som straff. Arbeid er et gode, og arbeidsledigheten er stor. En annen innvending er at straffen blir for mild. 180 timers arbeid er en mildere straff enn ni måneders fengsel. Fra motsatt hold blir det hevdet at innfø­ ring av samfunnstjeneste fører til en økningi den totale straffemengden. Veien å gå er heller å redusere straffenivået, ved bruk

en form for awik?

Alternativ til fengselsstraff

Arbeid for det offentlige

Først og fremst for vinningsforbrytere

Fordelene

Kritikken

Kriminalitet -

en form for ai vik?

av for eksempel betingede dommer i stedet for ubetingede. Skep­ tikerne frykter nemlig at samfunnstjeneste etter hvert vil bli mer et alternativ til betinget enn til ubetinget fengselsstraff, med andre ord en mulig straffeskjerping. Kritikerne påpeker at i prøveperioden med samfunnstjeneste (1984-1991) var det en uttrykkelig forutsetning at samfunnstjeneste bare skulle være et alternativ til fengselsstraff. Lovteksten fra 1991 utvidet anvendelsesområdet for samfunnstjeneste til også å kunne være et alternativ til betinget fengselsstraff.

Reaksjoner på økonomisk kriminalitet

Kompliserte saker

Likhet for loven?

Kulturelt fellesskap ?

Svært få blir anmeldt for økonomisk kriminalitet. Enda færre blir etterforsket. Bare et lite fåtall av sakene ender med fellende dom. Hvorfor slipper lovbryterne i næringslivet så billig? Større økonomiske saker er kompliserte, og de er tidkre­ vende og kostbare å behandle. For politiet og rettsvesenet er de en stor belastning. Det er dessuten ressurskrevende å opprett­ holde en kontrollberedskap. Ved miljøforurensning må det of­ fentlige ofte ut med store summer for å rydde opp. Vi er alle med på å betale for dette. Lovbruddet kan være godt gjemt i en serie transaksjoner der alle de øvrige er helt lovlige. Ådrksomheten som helhet kan være prisverdig. Arbeidsplasser sikres, og brutto­ nasjonalproduktet øker. Da er det kanskje best å se gjennom fingrene med lovbrudd? Høy sosial status kan beskytte mot mistanke. Sosiologen Vilhelm Aubert uttrykker det slik: «En person med høy rang har mer å tilby og mer å true med i de fleste sosiale situasjo­

Kriminalitet -

ner.» Bedriftslederen har ofte høy sosial rang. Kanskje er det slik at personer med høy status lettere blir forstått av makt­ haverne generelt og domstolene spesielt fordi de har et kultu­ relt fellesskap. Mange lovbrudd blir ikke anmeldt fordi offeret selv har «svin pa skogen». En som arbeider svart og blir bedratt av sin ar­ beidsgiver, kan få problemer med å anmelde bedrageriet. Det hender at arbeidstaker og arbeidsgiver går sammen om lovbrudd, for eksempel ved ulovlig overtidsarbeid. En offentlig rettssak kan være dårlig reklame for offeret. En bedrift skal liksom ikke la seg lure; det tyder på dumhet. En bedrift som er blitt svindlet, kan derfor velge å ikke anmelde forholdet. En rettssak er dessuten tidkrevende og kostbar. Det viktigste for bedriften er å få tilbake pengene, ikke nødvendig­ vis å få straffet lovbryteren. Kanskje er mulighetene større for å få noe av pengene tilbake dersom man holder myndighetene utenfor. Resultatet av en fellende dom kan bli at lovbryteren går konkurs. Det kan føre til økt arbeidsledighet, som er et pro­ blem også for det offentlige og for samfunnet. Det at økonomiske lovbrytere slipper reaksjon i strafferettslig forstand, betyr ikke at det offentlige ikke reagerer. Lignings­ kontoret kan velge å ikke sende en sak om skattesnyteri til poli­ tiet, men i stedet selv ilegge straffeskatt. En næringsdrivende kan bli nektet å drive forretning eller aksjeselskap for en tid. Reaksjonsapparatet for økonomisk kriminalitet er dårlig utbygd. Det er få stillinger og få personer med god nok kompe­ tanse, både i politiet og i den øvrige forvaltningen. Dessuten er det stor gjennomtrekk i stillingene. En ligningsfunksjonær som vet hvordan man skal oppdage skattesnyteri, vet også hvordan man kan begå skattesnyteri og balansere på grensen. Ansatte ved ligningskontorene blir ikke sjelden kjøpt opp av nærings­ livet som skatteeksperter. Det private næringslivet kan tilby mye høyere lønn. For å bli dømt må lovbryteren ha utvist subjektiv skyld. Det er generelt vanskeligere å påvise hvem som har utvist den per­ sonlige skyld i for eksempel et aksjeselskap, enn hos en privat­ person. Lekdommerne er dessuten ofte uten innsikt i og kunn­ skap om næringslivet og forholdet mellom næringsliv og stat. En egen enhet, Økokrim, ble opprettet i 1989. Enheten er en kombinert etterforsknings- og påtaleenhet; den vurderer om etterforskning skal iverksettes, etterforsker økonomisk krimi­ nalitet, reiser (eventuelt) tiltale og fører saken for domstolen. Enheten har en tverrfaglig sammensetning, med politiutdannede jurister, revisorer og økonomer. Den arbeider i grupper på ca. fem, som ledes av en statsadvokat. Økokrim fører bare et fåtall

en form for affik?

Mange lovbrudd blir ikke anmeldt

Reaksjonsapparatet

Økokrim

Kriminalitet - en form for avvik?

saker for retten hvert år, men det er som regel de spesielt tunge og kompliserte sakene. Dessuten bistår Økokrim politiet for øvrig, i konkrete saker og med opplæring generelt. Miljøkrenkelser

Aksjoner

Hva med oss?

Straffereaksjonen overfor miljøkrenkelser har tidligere vært både sporadisk og ineffektiv. Det kan være vanskelig å oppdage mil­ jøkriminalitet. Statens forurensningstilsyn har ved sine 300-400 kontroller i året avdekket ulovligheter i nærmere halvparten av tilfellene. Men bare de færreste blir anmeldt til politiet; i 1986— 92 ble årlig ca. 20 tilfeller av ulovlig forurensning anmeldt. Lovgivningen er av nyere dato; forurensningsloven er fra 1981. Før den tid fantes det bare spredte enkeltbestemmelser i andre lover. Miljøkriminalitet regnes stort sett som forseelser. Bøtenes størrelse må sies å være lave, selv om det fra slutten av 1980-årene er eksempler på at Høyesterett har hevet botens størrelse betraktelig. I 1993 ble et selskap som håndterer avfall, ilagt en bot (ved forelegg) på én million kroner for brudd på forurensningsloven etter et gassutslipp. Domstolen kan også ilegge erstatning for utlegg til for eksempel oppsamling av olje. Hvorfor reagerer så ikke myndighetene strengere? Det er ikke mange år siden bevisstheten begynte å våkne om at havet ikke er et uendelig dyp som sluker alt vi kaster ut i det, at ikke alt vi sender ut i lufta, bare blir borte, og at jorda som regel ikke uskadeliggjør det vi graver ned i den. Mesteparten av våre forurensningsproblemer skyldes fullt lovlig virksomhet og lov­ lige utslipp, for eksempel ved bilkjøring og vedfyring og bedriftenes utslipp av giftige stoffer. Organisasjoner som Bellona og Natur og Ungdom aksjo­ nerer på egen hånd. De har sett seg lei på myndighetenes pas­ sive og ettergivende holdning. Aksjonene deres er av og til ulov­ lige, og aksjonistene blir ofte bøtelagt. Selv hevder de at de kjem­ per for å bevare vårt felles miljø. På den annen side ønsker be­ driftene høy inntjening, arbeiderne vil beholde arbeidsplassene, og samfunnet ønsker økonomisk vekst og velstand. Det dreier seg om en verdikonflikt mellom vekst og vern. Bedriften som forurenser, er kanskje en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet. Effektive renseanlegg er dyrt. Bedriftsøko­ nomisk kan det synes lite lønnsomt å installere slike; i verste fall er de så kostbare at bedriften går konkurs og arbeidsplasser går tapt. Og hva med den enkelte av oss? I hvilken ^rad er vi med på å forsøple og forurense naturen og miljøet? A kaste søppel på gata er ikke et lovbrudd som fører til anmeldelse. Men hva slags moral ligger bak en slik forakt for fellesskapet? Når vi selv opp­ fører oss så egoistisk, kan vi da forvente at bedriften skal ta hen­ syn til samfunnets miljø?

Kriminalitet -

Det er ikke bare industrien med sine ulov­ lige utslipp og lagring av giftige avfallsstoffer som forurenser. Andre næringer, som landbruk, fiske og skipsfart, har også sitt synderegister. Vi har konsentrert oss om næringslivets foru­ rensning. Men også ulovlig jakt på truede dyre­ arter, ulovlig fanget og skutt vilt (fauna-kriminalitet), ulovlig byggevirksomhet og salg av bedervede matvarer kan betraktes som miljøkri­ minalitet. Kanskje er det håp om bedre tider. Riksad­ vokaten varslet i 1989 at bekjempelse av økono­ misk kriminalitet skal prioriteres høyere. Økokrim skal også arbeide med miljøkriminali­ tet. I en høyesterettsdom i 1988 mot Norsk Hydro heter det: «Bøtenivået ved overtredelser av forurensningsloven må avspeile samfunnets syn på de verdier loven skal verne.» Og foru­ rensningen fra industrien er blitt betydelig re­ dusert de siste 10-15 årene. De fleste mangler som SFT påpeker, blir utbedret. Så nå står an­ dre sektorer for tur, som samferdsel og landbruk.

Hvorfor straff? Straff er et onde som påføres lovbryteren i den hensikt at det skal oppfattes som et onde. Tidligere var begrunnelsen for bruk av straff hevn eller gjengjeldelse. I et humant samfunn bruker vi ikke slike forklaringer. Et rettssamfunn uttaler ikke: Samfunnet hevner seg hermed. Men spørsmålet er i hvilken grad hevnmotivet fremdeles gjør seg gjeldende i dagens strafferett. Gjennom straffen får lovbryteren en sjanse til å gjøre opp for seg. Vi straffer fordi det synes rimelig og rettferdig.

en form for affik?

Hvem er lovbryter - industrien eller aksjonistene? Bellona ville ta prøver fra Hydros fylling på Notodden, men ble nektet å grave. Senere ble fyllingen sikret i tråd med krav fra Bellona.

Hevn

Begrunnelser for straff I dag begrunner eller rettferdiggjør vi bruk av straff ut fra all­ mennpreventive og individualpreventive hensyn. Ut fra en all­ mennpreventiv begrunnelse er tankegangen at bruk av straff skal skremme folk generelt fra å begå straffbare handlinger. Straffen skal virke moraldannende og vanedannende. Vi ser hva som skjer, hvilken reaksjon samfunnet setter inn når andre begår lovbrudd, og tar lærdom av det. En domstol vil ved straffutmålingen trekke fram formildende og skjerpende omstendigheter. I mange tilfeller heter det i dom­ men at av allmennpreventive hensyn må det reageres strengt. Straffutmålingen flyttes oppover på skalaen, mot øvre grense

Allmennprevensjon

KrIMIMALITET - EX FORM FOR Al TIK?

Avskrekke andre

Individualprevensjon

av strafferammen. Det ilegges en slags ekstra straff på toppen av den straff lovbryteren ellers ville ha fått. Tankegangen er at du som ikke har begått den ulovlige handlingen, skal se at der­ som du begår den, så vil du bli mott med en kraftig sanksjon. Myndighetene straffer en person, ikke bare på grunn av det lovbruddet han har gjort, men for å avskrekke andre fra å bega samme handling. Myndighetene bruker på en måte straffutmål­ ingen som et middel i oppdragelsen av andre folk. Et viktig spørsmål blir da: Virker allmennprevensjonen? Er begrunnelsen for bruk av allmennprevensjon holdbar? Det av­ henger av hvilken type lovbrudd vi tenker på. Enkelte lovbrudd kan skje i affekt, for eksempel et sjalusidrap. Drapsmannen vur­ derer neppe fordeler og ulemper, positive og negative konse­ kvenser, før han fyrer eller slår løs. I så fall har allmenn­ prevensjonen ingen effekt. Ved handlinger som er bevisste og planlagte, er sannsynligheten større for at vi vurderer konse­ kvensene. Vi kjører ikke bil etter et par halvlitere med øl, fordi vi vet hva reaksjonene kan bli. Vår egen samvittighet spiller inn. Den er igjen avhengig av vårt forhold til lovene. Synes vi de er rimelige, fornuftige og rettferdige? Vi vurderer kanskje risikoen for å bli tatt og den mulige straffereaksjonen mot «gevinsten» ved lovbruddet. Sannsynligvis bidrar allmennprevensjonen i en del tilfeller til lovlydig atferd, men ikke i andre tilfeller. Den andre typen begrunnelse er den individualpreventive. Myndighetene straffer lovbryteren for at han eller henne som følge av straffen skal komme på bedre tanker og ikke begå nye straffbare handlinger. Per blir straffet for at han ikke skal begå nye lovbrudd. Også her blir spørsmålet: Virker det? Blir vi lov­ lydige av å bli straffet? Kanskje passer vi bedre på å parkere lovlig neste gang, etter en bot? Vil en innsatt angre, slik at risi­ koen for tilbakefall blir mindre etter et fengselsopphold - i omgang med andre forbrytere? Eller fører fengselsstraffen til bitterhet, fremmedgjøring og hevnlyst? Om individualprevensjonen har noen effekt, avhenger, som for allmennprevensjonen, av type kriminalitet, hvem som be­ går kriminalitet, og lovbryterens egne verdier, normer og miljø.

Straffens funksjoner Symbolfunksjon

Avledningsfunksjon

Straff kan ha en viktig symbolfunksjon. Når straffebestemmelsene skjerpes eller domstolene reagerer spesielt strengt, kan det gi inntrykk av at myndighetene handler, at de gjør noe med et bestemt problem, for eksempel en økende voldsbruk. Men i dette ligger også en mulig avledningsfunksjon. Problemet med voldsbruk forsvinner ikke nødvendigvis om en lovbryter blir straffet hardere. Men oppmerksomheten rettes mot den enkelte lovbryter. Vi kan alle i lossalgsavisene følge de grusomste be-

KRIMINALITET - EN FORM FOR AVVIK?

skrivelser av voldsmannens ugjerninger. Sam­ funnsmessige forhold og strukturer som bidrar til å produsere voldsbruk, blir ikke omtalt og vurdert. Vår oppmerksomhet blir konsentrert om den enkelte, isolerte handlingen og ikke om årsakene. Medienes rolle bidrar til å forsterke avl edningsfunksj onen. Nar det gjelder fengselsstraff, kan vi også snakke om en renovasjonsfimksjon. Ved at vi put­ ter kriminelle i fengsel, holdes de utenfor sam­ funnets sirkulasjon for en tid. Så lenge de sitter inne, slipper vi å se dem. Kriminalitet er et tegn på at ikke alt er som det burde være i samfunnet. Vi slipper det ubehagelige i å bli minnet om sam­ funnets skyggesider, at det finnes sosiale tapere, og at samfunnet verken makter å forhindre det eller å ta vare på taperne.

Kan vi forebygge kriminalitet? Kriminalitet er et onde som vi ønsker å bekjempe. Det kan skje ut fra to hovedstrategier: ♦ Tiltak for å forhindre straffbare handlinger (rene forebyg­ gende tiltak). ♦ Tiltak som settes inn etter en straffbar handling for å forhin­ dre nye straffbare handlinger (etterfølgende tiltak).

Både rene forebyggende og etterfølgende tiltak er nødvendige dersom vi skal ha håp om å redusere antallet straffbare handlin­

gerMen nytter det egentlig å forhindre kriminalitet? Er ikke kriminaliteten bare en gjenspeiling av samfunnet, slik at sam­ funnet får den kriminaliteten det fortjener? Dersom det hadde vært mulig å forebygge eller forhindre kriminalitet, så hadde vel kriminalitet vært avskaffet? Kriminalitet dekker et vidt spekter av handlinger. Det fin­ nes derfor ikke noe tiltak som kan ta knekken på «alt ondt». Erfaring viser at ingen tiltak med sikkerhet vil bidra til å redu­ sere kriminaliteten i betraktelig grad. Det har igjen sammen­ heng for e- med at årsaksfaktorene (se s. 79) eller risikofaktorene ° kriminalitet er svært forskjellige og sammensatte. Årsakene til eller risikoen for å begå et underslag er andre enn for å begå et drap. Dersom vi skulle klare å avskaffe alle former for krimina­ litet, måtte vi fjerne hele spekteret av risikofaktorer for å begå kriminelle handlinger. Generelt kan vi si at vi matte skape et idealsamfunn, et samfunn som er trygt og godt, og som alle

Det er kanskje befriende å «bli kvitt»de kriminelle?

100

K. MIXALJTET

- EX FORM FOR A 1'1'1 K

Kriminaliteten kan reduseres

Etterfølgende tiltak

Forebyggende tiltak

Kampanjer og aksjoner

opplever som rettferdig med hensyn til fordeling av goder og byrder. Og lovene matte være i samsvar med innbyggernes nor­ mer og verdier. Kriminalitet kan neppe avskaffes, men den kan reduseres. Ofte trengs det politisk vilje og evne i form av bevilgninger, organisering av ordninger osv. Et generelt problem ved fore­ bygging er at resultatene i beste fall viser seg etter en viss tid. Men for politikerne er det viktig med raske og konkrete resul­ tater. Når noe endres over lang tid, vil det ofte være vanskelig å påvise en klar sammenheng med et iverksatt tiltak. Tiltak mot kriminalitet kan rettes inn mot spesielle typer av kriminalitet, mot spesielt kriminalitetsbelastede grupper eller andre forhold som har betydning for kriminalitetens art og omfang, både på individnivå og samfunnsnivå. Det mest grunn­ leggende kriminalitetsforebyggende arbeid består likevel i å overføre positive verdier og normer til den oppvoksende slekt.

Forebygging kan som sagt settes inn både før og etter en krimi­ nell handling. Vi skal først se nærmere på etterfølgende tiltak. Det er først og fremst området til politiet, påtalemyndighetene, domstolene og kriminalomsorgen. Når samfunnet straffer en lovbryter, begrunnes det med individual- og allmennpreventive hensyn (jf. s. 97). Det betyr at samfunnet ønsker å forhindre lovbryteren i å begå nye straff­ bare handlinger og å skremme eller avskrekke andre samfunns­ medlemmer fra å begå samme handling. Hvorvidt straffen vir­ ker forebyggende eller ikke, har vi diskutert på side 97 f. Dersom vi vet at risikoen for å bli anmeldt etter en straffbar handling er stor, kan det virke forebyggende; tilsvarende er det med en høy oppklaringsprosent fra politiets side. Reaksjonen virker antakelig best preventivt dersom både rettssak og soning kommer raskt etter den kriminelle handlingen.

Rene forebyggende tiltak, før en straffbar handling, kan settes inn både på individnivå og samfunnsnivå. Her kan vi bare nevne noen eksempler: Myndighetene kan drive kampanjer og aksjoner. De kan rette seg mot bestemte handlinger, for eksempel svart arbeid, eller mot bestemte grupper, for eksempel ungdom. I enkelte hold­ ningskampanjer møter tidligere kriminelle og politiet skoleklas­ ser for å fortelle om konsekvensene av en kriminell løpebane. Ved «aksjon nabohjelp» er hensikten å få naboer til å samar­ beide for å sikre seg mot innbrudd og skadeverk, for å få et tryggere bomiljø. Nattravn-prosjektene går ut på at voksne mennesker viser seg på steder i sentrum der ungdom opphol­ der seg nattestid, særlig i helgene (se side 19). Hensikten er å

Kriminalitet -

en form for avtik?

Politiets nærvær - kan det virke forebyggende mot kriminalitet? Hvilke andre tiltak kan virke forebyggende?

hindre ungdom i å begå kriminelle handlinger ved at nattravnene er til stede på gatene. Slike aksjoner kan ha en positiv sideeffekt som i seg selv kan virke forebyggende. Ved at mennesker mobiliseres og engasje­ res i kampen mot kriminalitet, kan de sosiale nettverkene styr­ kes. Deltakelsen kan føre til større nærhet og et gjensidig an­ svar for hverandre innenfor et bomiljø. Et mer synlig politi kan virke avskrekkende på potensielle lovbrytere. Men det å aksjonere mot bestemte steder kan føre til at problemet flyttes til andre steder. Statistikken for tradisjonell kriminalitet domineres av ens­ lige unge menn i større byer, ofte skoletapere eller personer med liten skolegang, og ikke sjelden fra lavstatusfamilier med høyt alkoholforbruk. Lærevansker og skoletretthet er typiske risikofaktorer. De unge lovbryterne kommer ofte fra hjem med mye konflikter og problemer. Manglende grensesetting, uen­ gasjerte foreldre, liten følelsesmessig tilknytning mellom barna og foreldre, dårlig tilsyn er forhold som går igjen. Ethvert tiltak som bedrer det sosiale og fysiske miljøet, kan virke kriminalitetsforebyggende. Gode og trygge oppvekstvilkår i et stabilt nærmiljø minsker risikoen for at barn senere blir so­ siale tapere. Senere i livet vil arbeidsledighet kunne være en risikofaktor. Å bekjempe arbeidsledigheten kan bidra til å bekjempe krimi­ naliteten. Deltakelse i ulike sosiale aktiviteter kan virke fore­ byggende. Mennesker som ikke deltar i familielivet, i skole­ samfunnet, i arbeidslivet, i organisasjoner osv., får lett et dårli­ gere sosialt nettverk.

Synlig politi

Gode og trygge oppvekstvilkår Bekjempe arbeidsledighet

Deltakelse i sosiale aktiviteter

Kriminalitet - en eorm for ai i ik?

Mindre alkohol

Mer straff?

Alkoholbruk kan nedsette de indre sperrene mot å begå kri­ minalitet. A gjøre alkohol vanskelig tilgjengelig gjennom økte avgifter, forbud, osv. kan forebygge mot kriminalitet, særlig vold. Samtidig er det viktig at alkoholpolitikken er i samsvar med hva folk flest synes er riktig. I motsatt fall kan tiltakene føre til nye lovbrudd som hjemmebrenning og smugling. Vi har tidligere sett at årsakene til økonomisk kriminalitet er andre enn til tradisjonell kriminalitet. I den grad en økono­ misk forbrytelse hovedsakelig skyldes grådighet med en kalku­ lert risiko, er kanskje mer straff en vei å gå. I sa tilfelle må oppklaringsprosenten bli høyere, blant annet gjennom styrking av Økokrim, strafferammene må bli høyere etter lovendring, straffeutmålingen må bli strengere, og soningsforholdene må bli tøffere. Kanskje det kan bedre moralen?

Kriminalitet -

en form for awik?

Spørsmål 1 Hva er kriminalitet? 2 Hvem bestemmer hva som skal være krimi­ nelt?

3 Gi eksempler på ulike former for krimi­ nalitet.

7 Samfunnstjeneste er først og fremst et alternativ til bruk av fengsel som straff. Hva kjennetegner samfunnstjeneste? 8 Hvilken virkning kan fengselsstraff få, for den innsatte og for samfunnet?

4 Nevn mulige årsaker til kriminalitet.

9 Hvilke begrunnelser bruker det offentlige for å ilegge straff?

5 Gi eksempler på utilsiktet straff?

10 Hva vil det si å forebygge kriminalitet?

6 Hvilke straffereaksjoner kan det offentlige benytte seg av overfor lovbrytere?

Oppgaver

1 Økonomisk kriminalitet er en form for moderne kriminalitet. a Hva kjennetegner økonomisk kriminalitet i forhold til tradisjonell kriminalitet? b Vurder i hvilken grad årsakene til økono­ misk kriminalitet er andre enn til tradisjonell kriminalitet. c Hva kjennetegner straffereaksjonene på økonomisk kriminalitet? 2 I 1987 ble det vedtatt en lovendring som hevet den kriminelle lavalderen fra 14 til 15 år. (Den ble iverksatt fra 1. januar 1990.) Hva kan årsakene være til hevingen? Er du enig i hevingen? 3 Et fengsel kan ses på som et sosialt system, som et lukket samfunn. Gi en sosiologisk beskrivelse av fengslet, der du bruker begreper som rolle, norm, konflikt, avvik, kontroll, sanksjon osv.

6 Når ble det innført konfliktråd i din kom­ mune eller bydel? Hvor mange saker behand­ let konfliktrådet der det siste året? Gi en vurdering av hvilken virkning bruk av konfliktråd har i din kommune/bydel.

7 Hvordan kan vi forebygge voldskriminalitet utført av ungdomsgjenger? 8 Gjør rede for ulike former for kriminalitetsforebyggende tiltak. Vurder i hvilken grad de ulike tiltakene kan være effektive. 9 Drøft påstanden: Samfunnet får den krimi­ naliteten det fortjener.

10 Drøft i hvilken grad prinsippet om likhet for loven gjelder.

4 Vurder bruk av fengsel i rehabiliteringsøyemed.

11 Forurensning av luft, jord og vann koster samfunnet milliardbeløp. Hvem forurenser, hvilken straff får de, og hvilken straff bør de få? Hvordan kan vi forebygge miljøkriminali­ tet?

5 Diskuter virkningen av ulike straffemetoder?

12 Drøft påstanden: Kriminalitet er en form for avvik.

Kriminalitet -

en form for aitik?

13 Ta for deg stoffet om kriminalitet i Aften­ en lokalavis i lopet av en uke. Sammenlign framstillingene i avisene med hensyn til ♦ mengde stoff om tradisjonell kriminalitet i forhold til moderne kriminalitet ♦ grad av fordømmelse/forståelse/akseptering av den kriminelle handlingen ♦ offerets plass ♦ språk (hvilke ord brukes for «gjernings­ mann», «offer», «samfunn» osv.)

posten, Dagbladet og

14 Tolkning av kriminalstatistikk En tabell viser at tallene for kriminalitet blir større/mindre for hvert år. Det er nærliggende å trekke den slutningen at kriminaliteten har økt/minket. Etter å ha beskrevet hovedtrekkene i tabellen, hva den viser, går vi over til å tolke innholdet. Vi må da drøfte årsakene til økningen/nedgangen i kriminaliteten. Men før vi gjør det, må vi vurdere andre muligheter for at tallene har steget/sunket. Statistikk over kriminalitet viser den registrerte kriminaliteten i et visst tidsrom. Den faktiske eller totale kriminaliteten er summen av den registrerte og den uregistrerte eller skjulte kriminaliteten. Tabellen sier med andre ord bare noe om hvor mye kriminalitet som er registrert, ikke noe om hvor mye kriminalitet som blir begått. (Det finnes også undersøkelser der folk selv skal føre opp sine kriminelle handlinger. Dem skal vi holde utenfor her.) Det kan tenkes at folk i større/mindre grad enn tidligere anmelder kriminalitet. For at forsikringsselskapet skal dekke tapet etter et tyveri, må vi anmelde tyveriet til politiet. Men kanskje har vi ikke lenger råd til å forsikre motorbåten. Det har liten hensikt å melde fra om et tyveri dersom vi vet at politiet likevel ikke vil eller kan gjøre noe med det. Forsik­ ringsselskaper kan ha satt opp egenandelen, for eksempel fra 1000 kroner til 1500 kroner. Vi får ingenting fra forsikringsselskapet for en stjålet gjenstand til 1200 kroner. Hvorfor skal vi da ta bryderiet med å anmelde tyveriet? En undersøkelse blant bedriftsledere (1989) viste at bare 3 av 100 tilfeller av mis­ tanke om datakriminalitet ble anmeldt til politiet. Hva kan grunnen være? Bare 61,5 prosent av tyveriene, 34 prosent

av skadeverkene og 19 prosent av voldstilfellene/truslene ble anmeldt til politiet, viste en annen undersøkelse fra 1989. Tidligere ble mange anmeldt for ærekren­ kelser. Kan du tenke deg noen årsaker til at antall slike anmeldelser har gått ned? Politiet kan ha blitt mer effektivt. Kanskje har det fått større bemanning eller bedre tekniske hjelpemidler. Flere blir tatt. Det at politiet har flere promillekontroller og tar flere for promillekjøring, betyr ikke nødvendigvis at det har skjedd en økning i antall fyllekjøringer, selv om det kan være tilfellet. Det kan tenkes at handlinger som tidligere var tillatt, nå er straffbare, eller omvendt. I 1983 ble unnlatelse av å innbetale moms avkriminalisert. Kjenner du til andre slike handlinger som er blitt avkriminalisert eller kriminalisert? En tabell over den samlede registrerte kriminaliteten fanger kanskje opp flere eller færre typer handlinger enn tidligere. De som utarbeider statistikken, kan ha endret registreringspraksis. Kanskje deles kolonnene inn på en annen måte enn tidligere. Den kriminelle lavalderen kan ha blitt endret. Prøv å finne ut hvordan den har endret seg over tid. En tabell som viser økende/minkende tall over tid, betyr som vi ser ikke nødvendigvis at kriminaliteten har økt/minket. Når vi skal tolke tabeller, må vi i tillegg til de forhold vi har pekt på ovenfor, trekke inn vår øvrige kunnskap om kriminalitet og om samfunnsforholdene gene­ relt for å forklare endringene. Ta for deg statistikk (f.eks. i Statistisk årbok) om registrert kriminalitet.

1 Hva forteller statistikken om den faktiske kriminaliteten?

2 Hvordan vil du forklare en eventuell økning/ nedgang i tallstørrelsene over tid?

3 Kan statistikken si noe om årsakene til kriminalitet? 4 Lag en undersøkelse av den faktiske krimina­ liteten blant skolens elever. Prøv å få fram omfang, type kriminalitet, årsaker og reaksjo­ ner. Hvilke tiltak vil du foreslå for å forebygge kriminaliteten?

Kriminalitet - en form for awik?

Kilde 1

«Jeg tømmer bilen din på ti sekunder» Av Rune Korsvoll

Det sikreste stedet du kan parkere i byen om kvelden, er faktisk i horestrøket. Der er det så mange uniformerte og sivile politispanere at jeg ikke tar sjansen på brekk. Det sier Roar. Han sitter varetektsfengslet på «Botsen» i Oslo og venter på sin 12. dom for vinnings­ forbrytelser - deriblant en rekke bilinnbrudd og biltyverier. Da han ble tatt nå siste gang, var han nummer fire på Oslo-politiets 10-på-topp-liste over ettersøkte. 20 biler på en dag - Det begynte i 1978 med en gammel Ford Cortina . . . tror jeg det var. Hvor mange biler jeg har tatt siden, vet jeg ikke. Et sted mellom 500 og 1000 er det i hvert fall. Det er så utrolig lett. Omtrent som å ta mjølkeflaska fra en baby. Går jeg forbi en bil hvor jeg ser det ligger ei veske eller det sitter et dyrt stereoanlegg, er det fram med skrutrekker'n, og vips: På to sekunder er døra åpen. Enkelte dager kan jeg «ta» 20—25 biler. - Og det kan jeg jo si, at jeg bryr meg ikke om «alarmklistremerker» på ruta. Det er så mange som har det nå, uten at det er montert alarm. Jeg åpner døra, og dersom en alarm begynner å ule, stikker jeg av. Sjansen for å bli tatt er mini­ mal.

Spesialist på Opeler - At jeg ble tatt denne gangen,

skyldes at jeg forsøkte å kjøre ifra politiet i en bil jeg hadde stjålet. Jeg hadde Hundepatruljen etter meg med blålys hele veien fra Oslo til Moss, men der hadde de lagt ut spikermatta. Med fire punk­ terte hjul klarte jeg ikke å kjøre lenger. Da var det stopp, sier Roar, som har spesialisert seg på å stjele Opeler. [...] - Kadett GSI og Vectra er de bilene jeg liker best når det er snakk om å stjele en bil for å bruke på et raid. De går raskest. Vi er jo kvalitetsbevisste. Jeg stjeler for eksem­ pel ikke et gammelt, billig Clarion-anlegg når det sitter et 4000-kronersanlegg i bilen bortenfor. Leverer til «oppkjøper» - Hvor gjør du av alle varene du stjeler? -Jeg har faste folk som jeg leverer til. A forsøke å selge noe på gata er for risikabelt. Plutselig står jeg der og spør en sivil politimann om han vil kjøpe en mobiltelefon for 1000 kroner. Da er det kjørt. Alt jeg kan klare å stjele, leverer jeg til faste «oppkjøpere». For et stereoanlegg i 3000-4000kronersklassen får jeg kanskje 600 kroner. Har jeg det travelt, blir det kanskje bare 300 kroner. [...]

Bestiller svindel - Ta dette med svindel, for eksempel. Mange av de bilty­ veriene jeg begår, er ren forsikringssvindel. Helt vanlige folk, de kan se ut akkurat som deg forresten, tar kontakt for å få meg til å stjele bilen deres. Det har kanskje skåret seg med økonomien, eller forsikrings­ summen er høyere enn det bilen er verdt. «Bilen står der

og der i morgen kveld, sørg for at den blir borte for godt.» Så stikker jeg opp og stjeler bilen, kjører den til et egnet vann og dumper den der. Enkelt og greit. Så ringer eieren til poli­ tiet dagen etter og beklager seg over at bilen er stjålet. [...] - Er du ikke redd for å bli tatt? -Jeg gjør jo dette bare for å skaffe rusmidler. Så lenge jeg er klar i toppen, gjør jeg ikke noe gærent. Når jeg gjør et brekk i en bil, så er jeg rusa. Derfor er jeg aldri redd for å bh tatt heller. {Motor nr. 2, 1990)

Spørsmål til kilde 1

1 Hva slags bilde får du av Roar i teksten? 2 Hvordan vil du forkla­ re hans atferd ut fra en individorientert modell og en samfunnsorientert modell?

3 Hva slags forhold har Roar til samfunnet og dets kontroll- og sank­ sjonsmuligheter? 4 Hvilke sanksjoner bruker man overfor Roar? Synes du det er de riktige sanksjonene?

5 Hvilke alternative sanksjonsmidler kunne man brukt? 6 Er Roar den eneste skyldige slik han framstil­ ler forholdene? Er det andre som kanskje er «mer skyldige»? Hvem burde i så fall vært straf­ fet? Hvilke sanksjoner burde de (eller er det «vi»?) vært møtt med?

KrIMEXALITET - EX FORM FOR .41 VIK?

Kilde 2

Far i fengsel Far sitter i fengsel, og mor tier om det til barna. Dermed blir barna mer «farløse» enn om han hadde vært død.

Etter utallige innlegg om fedres samværsrett og plikt stiller jeg meg stadig ett spørsmål: Hva med barn som har vokst opp noen få år med begge foreldre, og så forsvin­ ner faren totalt? Det er her snakk om barn som «mister» sin far som følge av kriminali­ tet. Hva sier man til et lite barn som stadig spør etter sin pappa? Hva sier man når man ikke kan fortelle den fulle sannhet av frykt for å skade barnet psykisk? Barnet kunne kanskje senere være fristet til å forsøke de samme «fotspor­ ene» for å identifisere seg med faren. I stedet tier man. Til slutt er han en ikke-eksisterende person. Man snakker ikke lenger om pappa. Ordet blir ikke brukt. Hva har andre mødre gjort? Det må jo finnes flere barn som er farløse på denne måten? Det er tillatt å sørge over en død person, det er en reell sorg. Dette er også sorg, men man må ikke si det høyt. Hva ville arbeidskamerater, venner og andre si om de fikk vite det? På toppen av å skulle klare alle forpliktelser alene, er det en tung bor aldri å motta bidrag, støtte eller helgebesøk. Til alle mødre som klager over samværsrett, hastige besøk og grinete fedre med eller uten gaver: Barna har

tross alt en pappa. Tenk litt på de barna som ikke får oppleve dette. De er virkelig farløse. Hva mener dere i Jegspalten om dette problemet? Er det større sjanse for homo­ fili hos barn som bare vokser opp sammen med moren? Hvor stor er risikoen for en kriminell løpebane om barnet får vite at faren er kriminell? Når skal man fortelle sannhe­ ten? Mange unge er jo fremde­ les som barn langt opp i 20årene. Hilsen tankefull mor A-magasinet nr. 13,1990)

Spørsmål til kilde 2 1 «Tankefull mor» reiser i dette leserinnlegget en del spørsmål. Diskuter dem.

2 Er det flere «ofre» for en forbrytelse enn vi kanskje vanligvis er klar over? 3 Bruker vi uformelle sanksjoner overfor en del uskyldige mennesker på en slik måte at vi dermed er med på å skape flere ofre?

Kilde 3

Blind vold Av Nils Christie Noe av det farligste ved den blinde vold er troen på at den finnes. Forestillingen om blind vold skaper forestillinger om ustyrlig vold, en vold som ram­ mer tilfeldig, noe truende man ikke kan beskytte seg imot. Volden blir uforklarlig, og angst og handlingslammelse blir resultatet.

Bedre er det å tenke omvendt: Blind vold finnes ikke! Tyde­ ligst er dette i hjemmet. Kvinnemishandling er ingen spontan handling. Den som slår, slår ikke hvem som helst. Og han venter til gjestene er gått. Han er vill av raseri, men ikke villere enn at han slår så det ikke blir synlige merker. Han kan feilberegne, men i hovedsak slår han med vidåpne øyne.

Nærstående Hvor det går svært galt, skjer det også etter et system. Drap rammer ikke blindt, annet enn i unntakstilfeller. Farligst er de nærstående. Over halvparten av drepte kvinner drepes av ektemenn, kjærester eller tidligere kjærester. Ytterligere en fjerdedel drepes av andre nære familiemedlemmer. Mindre enn hver tiende drepes av ukjente.

Men gatevolden? Også her finnes system, men det er naturlig nok unntakene som vekker oppmerksomheten, nettopp ved å være unntak. Den pene borger slått ned på vei hjem etter et mote i

Kriminalitet - en form for awik?

sanitetsforeningen. Det er et godt offer for den offentlige oppmerksomhet, velegnet gjennom det opprørende urimelige i hva som er skjedd. Vanlig offer Men slik er ikke det vanlige offer. Det vanlige offer på gate eller annet offentlig sted er en ung mann på kveldstid med betydelig promille i blodet. Tre av fire voldsofre er alkoholpå­ virket idet de rammes. På kveldstid er det nok enda flere med promille. Og gjerningsmennene? De er i all hovedsak også beruset. Alkoholen hjelper jo ikke akkurat på syn og dømme­ kraft. Men om dette er blind­ het, er det jo en blindhet som i noen grad kunne vært hindret ved å sette grenser for alkoho­ lens tilgjengelighet. Og så skjer det motsatte. [...]

De færreste slår selv om rusen raser. Men også her finnes system. De som slår er menn, de er unge, og de er i all hovedsak i slike livssituasjoner at de har lite å tape. Vi nærmer oss her kontrollens kjerne­ spørsmål. Folk blir ustyrlige om lite står på spill. Eller de lager omvendte spilleregler hvor det vanligvis avskyvekkende blir gjenstand for skryt. Dette kan være noe av mekanismen bakom de mer bisarre voldsutøvelser. Rådet blir her som ellers: Vil man ha folk til å folke seg, må de gis så mye at de fanges inn av det vanlige og derved blir som vanlige folk.

I flokk Dette gjelder ganske særlig for ungdom som opptrer i flokk. Folk som lever etter vrenge-

bilder av vanligvis vedtatte normer, vil sjelden føle seg hjemme bare i denne om­ vendte verden. De er på den samme tid bærere av både de vanlige standarder, og av vrengebildene. Men omgitt av venner som ikke kan sviktes, kan de bli låst fast til vrenge­ bildene. På ny blir det et spørsmål om man vil styre denne vold med motvold, eller med tilbud så gode at også kampgjengene folker seg. (Dagbladet 14.2.1990)

Spørsmål til

kilde

3

1 Hva menes med begrepet blind vold?

2 Pek på mulige årsaker til volden i samfunnet. 3 Hva mener du kan gjøres for å redusere omfanget av volden?

Kilde 4

Giften som sprer seg Det går nesten ikke en dag uten at nye svindelaffærer og korrupsjonsskandaler avsløres. Det dreier seg om ulike former for økonomisk kriminalitet, og ulike grader. Dette er en type kriminalitet som forekommer i alle miljøer, ikke bare i de tradisjonelt kriminelle. Kom­ muner og bedrifter, banker og finansieringsselskaper - ingen synes å gå fri. Noen vil kanskje si at slik har det alltid vært, vi hører bare mer om det nå enn før. Det er kanskje riktig. M tror

likevel fenomenet har fått et helt nytt omfang i kjølvannet av jobbetidas pengerikelighet. Det er grunn til å rope et kraftig varsku, for det er en farlig gift som er i ferd med å spre seg. Den er utgått fra grunnleggende menneskelige svakheter som pengebegjær, grådighet, griskhet. [...] Denne mentaliteten må bekjempes over et bredt felt. Toppledere i næringslivet bør gå foran med et godt eksempel når det gjelder egne disposisjo­ ner. Vi har dessverre sett svære insidetransaksjoner som eksempler på det motsatte. Dernest må de sørge for at lufta renses i egne bedrifter. Kommuneledere har sviktet stygt når det gjennom år har kunnet vokse fram en mentali­ tet hvor smøring og snusk tilhørte dagens orden. Dette bør velgerne rydde opp i ved første anledning. Selvsagt må utro tjenere fjernes når de oppdages. For at så kan skje, må den interne revisjon og kontroll skjerpes. Det gjelder i bedrifter og banker, i kommuner og andre offentlige organer. Det eneste som sikkert kan hindre denne typen kriminalitet, er at risikoen for å bli oppdaget er så høy at ingen våger å forsøke seg. (Leder i Dagbladet 21.2.1990)

Spørsmål til kilde 4

1 Hva mener du er de viktigste årsakene til økonomisk kriminalitet? 2 Hva kan gjøres for å forebygge økonomisk kriminalitet?

Kapittel 4

Kultur og samfunn

Indisk danser

Mål 3 Elevene skal ha kunnskaper om hvordan ulike samfunn er hygd opp og endrer seg, og skal kunne sammenligne ulike kulturer.

Når du har lest dette kapitlet, skal du ♦ ha kunnskaper om hvordan ulike samfunn ivaretar grunn­ leggende menneskelige behov og kunne gjøre rede for hvor­ dan disse kan bli ivaretatt av sosiale systemer i ulike kulturer, ♦ kunne gjøre rede for faktorer som kan bidra til å opprett­ holde og endre samfunn, ♦ kunne gjøre rede for religionenes samfunnsmessige betyd­ ning, ♦ kunne gjøre rede for ulike oppfatninger av begrepet kultur og hvordan kulturbegrepet kan brukes til å forstå og analysere sosiale relasjoner innen og mellom grupper, ♦ kjenne til framveksten av Norge som et flerkulturelt sam­ funn og kunne drøfte årsaker til dannelse av fordommer, ♦ kunne drøfte forholdet mellom storsamfunnet og samer i Norge. Under mål 3 i læreplanen nevnes også ideologienes og viten­ skapens samfunnsmessige betydning. Dette blir behandlet i kapittel 6.

Hva er kultur? Kultur ♦ er lært og ikke medfødt, ♦ består av både verdier, vaner og kunnskaper, ♦ overføres fra generasjon til generasjon, men ♦ er i kontinuerlig forandring; ♦ tilfredsstiller omtrent de samme behovene overalt, men ♦ de kulturelle måtene å løse livets utfordringer på, varierer.

Som beskrevet i kapittel 2 er alle samfunn avhengige av bestemte prosesser for å overleve: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Slik sett stiller alle mennesker likt. Alle mennesker, fra Ny-Guinea til New York, er vokst opp i sosiale omgivelser, vanligvis i en familie, der de lærer samfun­ nets grunnleggende verdier og normer. Senere vil de vanligvis delta i produksjonslivet, og de blir på forskjellige måter straffet

Kultur

og sa.mfuw

Kultur - bade likheter og forskjeller

Definisjoner

eller belonnet avhengig av i hvilken grad de oppfyller samfun­ nets normer. På den annen side lærer naturligvis ikke alle mennesker det samme. Det finnes for eksempel omtrent 8000 forskjellige språk i verden, det finnes mange tusen små og store religioner og mange ulike syn på hva som er et godt liv. Det finnes videre mange forskjellige normer, ulike avstraffingsmetoder og store forskjeller i arbeidsdelingen mellom ulike samfunn. For å beskrive disse to sidene ved den menneskelige være­ måte, altså både likhetene og forskjellene mellom grupper av mennesker, er det vanlig å bruke ordet kultur. Ordet kultur har mange betydningen I dette kapitlet skal vi konsentrere oss om den samfunnsfaglige betydningen av kul­ tur, særlig slik ordet brukes i sosialantropologien, som er det faget som sammenligner ulike samfunn og kulturer. En av de eldste, og mest kjente, definisjonene av kultur, lyder slik: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, juss og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et sam­ funn.» Denne definisjonen av kultur, som ble laget av den engelske antropologen Edward Tylor i 1871, er fremdeles nyttig. Den legger vekt på at forskjellene mellom folkeslagene ikke er med­ fødte, men at de snarere skyldes at mennesker som lever i ulike samfunn, skaffer seg forskjellige ferdigheter og kunnskaper fordi samfunn og naturmiljø krever det. Vi skal videreutvikle Tylor noe ved å definere kultur på føl­ gende måte:

Kultur er de tanker, kunnskaper, trosformer og ferdig­ heter mennesker har tilegnet seg som medlemmer av et samfunn, og som overføres, ofte i noe forandret form, fra generasjon til generasjon.

Når inuittene (eskimoene) har 25 ulike ord for snø, mens de fleste norske dialekter bare har fem-seks (skare, sludd, nysnø og kanskje noen få til), og mennesker som lever i tropene, bare har ett, skyldes det ikke at inuittene er født med spesielle evner til å skille mellom ulike typer snø. Det har sammenheng med måten de lever på, og naturmiljøet de er omgitt av. Og når yanomamd-indianerne i Amazonas er analfabeter, mens japan­ ske barn må lære tre eller fire forskjellige skriftsystemer, har det ingenting med medfødte evner å gjøre, men skyldes de for­ skjellige kravene som stilles innenfor de forskjellige samfun-

Kultur

nene. En hvilken som helst yanomamd ville være dyktigere enn de fleste japanere med blåserøret eller med pil og bue. Forskjel­ len er med andre ord kulturell - samfunnsmessig lært - og ikke genetisk eller medfødt. Vi kan følgelig si at alt som er lært, er kulturelt, mens alt som er medfødt, er naturlig. På den ene siden er alle mennesker kultu­ relle (og slik sett like) fordi de er avhengige av kunnskaper og ferdigheter de har lært som medlemmer av samfunn. På den annen side er ulike mennesker kulturelt forskjellige fordi de har lært forskjellige kunnskaper og ferdigheter. I samfunnsfagene har forskere vært interessert i å utforske forholdet mellom det medfødte og det tillærte blant mennes­ ker. Men det finnes ikke noe enkelt svar som alle kan enes om. Visse undersøkelser, for eksempel blant eneggede tvillinger som er vokst opp hver for seg, kan tyde på at medfødte karakter­ egenskaper er viktige. Andre undersøkelser, kanskje særlig so­ sialantropologiske studier av ulike samfunn, kan gi det inntrykk at mennesket er et usedvanlig tilpasningsdyktig pattedyr. Det viser seg at vi er i stand til å overleve under alle himmelstrøk og i alle slags klimatyper, og at den menneskelige væremåten for­ andrer seg svært mye fra sted til sted, selv om alle samfunn må tilfredsstille mange av de samme behovene. Både medfødte og tillærte egenskaper er viktige, og

og samfunn

Yanomamb-landsby i det sørlige Venezuela. Yanomamoene er ett av mange indianske folk i Amazonas som lever av jakt og hagebruk. Hver lokalgruppe lever i store felleshus som dette, shabono 'er. Mellom 100 og 400 personer kan leve i én shabono. I løpet av 1970- og 80-årene har yanomamoene fått stadig mer kontakt med omverdenen, men de har klart å forhandle seg fram til en ordning med staten som gir dem råderett over sitt tradisjonelle område.

Kultur er lært

Kultur og samfunn

Mennesker formes av ulike samfunnsmessige forhold

samfunnsvitenskapen konsentrerer seg om det tillærte, altså hvor­ dan ulike samfunnsmessige forhold former mennesker på bestemte måter. Sosialantropologien studerer mennesker i så forskjellige samfunn som mulig, for slik å komme fram til både likheter og forskjeller mellom mennesker. Denne framgangsmåten kalles komparativ eller sammenlignende.

Individ, samfunn og

kultur

Kultur ♦ overføres og vedlikeholdes i et samfunnsmessig fellesskap, og ♦ er det som gjør kommunikasjon mellom mennesker mulig, men ♦ individer er på mange måter forskjellige selv om de har samme kulturelle bakgrunn.

Sosialisering inn i en kultur

Som nevnt i definisjonen av kultur får mennesket sine kultu­ relle ferdigheter som medlem av et samfunn. Dette er et sentralt poeng blant annet når vi skal forsøke å forstå den kompliserte kulturelle virkeligheten vi står overfor i vårt eget samfunn, pre­ get som det er både av nye og gamle etniske minoriteter og av store forskjeller blant nordmenn. Hvordan ville det gå med et menneske dersom det ikke ble oppdratt eller sosialisert inn i et sosialt fellesskap? Det finnes noen få historiske eksempler på slike mennesker. Et berømt til­ felle er Kaspar Hauser, som levde i Tyskland tidlig på 1800tallet. Hauser var blitt holdt innesperret i et mørkt rom til han var 16 år gammel, og ble oppdaget på gata i Niirnberg i 1828. Han hadde ikke lært å snakke, kunne knapt gå, og han beher­ sket ikke engang de mest elementære reglene om riktige bordmanerer. Det viste seg å være uhyre vanskelig å lære Kaspar Hauser noe som helst, men han rakk gradvis å tilegne seg en del kulturelle ferdigheter før han ble snikmyrdet noen år senere. Et annet eksempel, som det av og til skrives om i avisene, er de såkalte jungelbarna, altså småbarn som settes ut i skogen for å dø, men som blir adoptert av dyreflokker, gjerne aper (eller, som i Mowglis tilfelle, ulver). Når disse barna blir oppdaget og tilbakeført til samfunnet, oppfører de seg «som dyr». De kan ikke snakke, de er vettskremte for mennesker, de knurrer og klorer, osv. Det slike historier kan fortelle oss, er at det er umulig å bli menneskeliggjort dersom man lever isolert. Det er bare av andre mennesker at vi selv kan lære å bli mennesker.

Kultur og samfunn

Når vi i dagligtalen snakker om «fremmede kulturer», bru­ kes kultur synonymt med samfunn. Slik bruker vi det imidlertid ikke når vi snakker om bedriftskultur, kvinnekultur osv. Da kan det snarere virke som om det finnes mange kulturer i et sam­ funn (se s. 48f.). Det er ofte slik at forskjellige grupper i ett og samme sam­ funn har til dels svært forskjellige ideer, kunnskaper osv., altså det vi har definert som kultur. Et samfunn kan altså være kultu­ relt mangfoldig, og det kan være store kulturelle forskjeller mellom medlemmene i ett og samme samfunn. Felles kultur innebærer med andre ord ikke at alle mennesker er like, men at de er i stand til å forstå hverandre. Kultur kan følgelig betraktes som det som gjør kommunikasjon mulig. Disse forskjellene i betydning av ordet kultur kan kanskje virke uvesentlige, men dersom vi ønsker å utvikle en presis for­ ståelse av kulturkontakt og forholdet mellom mennesker med forskjellig kulturell bakgrunn, er det nødvendig å uttrykke seg presist, og det er en hovedårsak til at samfunnsvitenskapen har utviklet sin spesialiserte terminologi. Vi må med andre ord skille klart mellom samfunn og kultur.

Kultur og samfunn

Det indiske kastesystemet er svært innfløkt. Hinduene forestiller seg at menneskene tidlig ble rangert over og under hverandre i et hierarkisk system. Men rangeringsprinsippet er religiøst - ikke økonomisk eller politisk. Fargestoffet som er til salgs her. brukes av kvinner til «kastemerker»i pannen. I det moderne India er det imidlertid mange som bruker en farge de liker, snarere enn fargen som representerer kasten de tilhører.

Kultur

og samfuw

Et samfunn kan beskrives som et system av roller og so­ siale relasjoner mellom mennesker som er omfattende nok til at de fleste av medlemmene ideelt sett kan få tilfreds­ stilt de fleste av sine behov der.

Kultur og individ

Vi ma også skille mellom kultur og individ. Hvis kultur er «alt som er lært», og personer som lever samme sted, lærer noen­ lunde de samme tingene, så skulle man kanskje tro at de ble like? Erfaringen forteller oss at det ikke er slik. Selv om perso­ ner som lever samme sted, ofte har mye felles, for eksempel språk, religion og skikket, er de på andre måter svært forskjel­ lige. Selv brødre kan være svært ulike: Et par velkjente eksem­ pler fra kristen-jødisk mytologi er brødreparene Kain og Abel og Esau og Jakob. På samme måte kan også mennesker med ganske ulik kultu­ rell bakgrunn ha mye felles selv om de har vokst opp helt for­ skjellige steder. Alle som har reist til fjerne strøk, har trolig opp­ levd å møte mennesker de kan identifisere seg med og får bedre kontakt med enn mange av sine landsmenn.

Naturlige behov oppfylles kulturelt

Kultur ♦ er det motsatte av natur, ♦ bestemmer hvordan vi tilfredsstiller våre naturlige behov, og ♦ hva som oppfattes som naturlig, varierer fra kultur til kultur.

Kultur og natur

Ut fra det som sies i punktene over, kan vi trekke den slutning at kultur er alt som ikke er natur. Vi er naturlige vesener etter­ som vi blir eldre og dør, er avhengige av mat og hvile, er ute av stand til å fly for egen maskin, osv. Det kan ingen kultur rokke ved. Men det er kulturen som avgjør hvordan vi tilfredsstiller våre naturlige behov. Alle trenger mat; men uansett hvor i verden vi kommer fra, er det kulturen som har lært oss når, hvordan og hva vi skal spise. I noen samfunn spiser man ett måltid om da­ gen, i andre tre eller fire. I noen samfunn spiser man nær sagt hva det skulle være, i andre er det forbud mot å spise svinekjøtt, hundekjøtt eller egg, og i atter andre føler mange et visst ube­ hag ved å spise hestekjøtt. I noen samfunn spiser menn og kvin­ ner hver for seg; andre steder spiser de eldste alltid først, osv

KuLTVR OG SAMFUNN

Tilberedning av mat er naturligvis også kulturbestemt. En­ kelte steder i verden, som i mesteparten av India og Italia, er tilberedningen av dagens hovedmåltid svært tidkrevende og komplisert; andre steder, som i Norge og på Grønland, har man gjort enkelhet til en dyd. Ulike måter å krydre mat på, om man steker, koker eller røyker kjøtt og fisk, om man spiser med pin­ ner, med høyre hånd eller med kniv og gaffel, vegetarianisme og kjøtteteri - alt dette er det kulturelle regler for, som ikke følger direkte av menneskets behov for næring. Hva som oppfattes som «naturlig», varierer fra samfunn til samfunn. Blant nordmenn regner vi det som en selvfølge at nyfødte barn er helt nye mennesker; hos mange folk i Melanesia (øyriket øst for Indonesia og nord for Australia) betraktes nyfødte barn som gjenfødte forfedre og er altså i en viss for­ stand eldre enn sine foreldre. Begge disse oppfatningene om hva som er naturlig, er lærte; de er altså kulturelle selv om de i høy grad oppleves som naturlige.

Rekruttering,

Hva oppfattes som «naturlig»?

familie og sosialisering

Til tross for den store kulturelle variasjonen i verden, kan vi si at ♦ alle samfunn har en eller annen form for ekteskap, ♦ alle samfunn har måter å regulere sex og forplant­ ning på, noe som blant annet skyldes at ♦ samfunnets rekruttering og kulturelle vedlikehold er avhengig av stabile oppvekstvilkår for barn, og ♦ slektskap er en viktig sosial institusjon i de fleste samfunn i verden; i tradisjonelle samfunn har slekten mange av de samme oppgavene som staten har i moderne samfunn.

Som vist ovenfor finnes det alltid kulturelle svar på medfødte behov og kulturelle regler for hva som er riktig, og hva som er galt. Seksualitet er ett sentralt felt; denne aktiviteten er nødven­ dig for å føre slekten videre, altså for å oppfylle samfunnets krav om rekruttering eller reproduksjon. Seksuell omgang fore­ kommer overalt, men det er ganske store forskjeller mellom ulike samfunn når det gjelder hva som er tillatt, og hva som er forbudt i denne sammenhengen. I noen samfunn er det strenge forbud mot sex før ekteskapet, og mange steder, blant annet i middelhavsområdet, forventes det at piker er jomfruer når de gifter seg, mens gutter forventes å ha en viss seksuell erfaring. I andre samfunn er seksuallivet «friere» etter våre begreper. På

Seksualitet Rekruttering, reproduksjon

116

Kc LTUR

OG SAMFUNN

Ekteskap og familie

Sosialisering

Arrangerte ekteskap

Familiens betydning varierer

En gruppe sørafrikanske kvinner gjør seg klar til tradisjonell afrikansk imwielsesseremoni der de blir opptatt som fullverdige stammemedlemmer

Samoa i Stillehavet mener de at det er en fordel at ungdom får prove seg på flere kjæreste forhold før de gifter seg, slik at de vet hva de går til når de skal velge en partner for livet. Ekteskap finnes i en eller annen form overalt, og de fleste steder vokser barn opp sammen med sine foreldre, altså i en familie. Det er som regel i familien at rekrutteringen til sam­ funnet og den viktigste sosialiseringen foregår; det er her nye mennesker kommer til verden og lærer seg de grunnleggende ferdighetene og kunnskapene som trengs. Men også her er det store kulturelle variasjoner. For det forste er det slett ikke alltid at ekteskapet bygger på romantisk kjærlighet og forelskelse mellom to unge mennes­ ker, slik idealet er hos oss. I mange samfunn i verden regnes ekteskapet først og fremst som en praktisk ordning, selv om det naturligvis også anses som positivt om ektefellene har varme følelser for hverandre. For det andre er det heller ikke alltid at man har rett til selv å velge sin ektefelle. I mange samfunn er det slekten, og først og fremst foreldrene, som avgjør hvem deres barn skal gifte seg med. Denne skikken omtales ofte som «arrangerte ekteskap». For vesteuropeere kan dette kanskje virke tyrannisk og umenneskelig, men skikken med arrangerte ekteskap kan også ha positive sider. I mange samfunn er familie og slekt viktigere enn hos oss. Der er det kanskje viktigere å være lojal mot sine foreldre enn å følge sine egne innfall. Dessuten er det mange som mener at foreldre er klokere enn sine barn, og at de derfor har bedre forutsetninger for å velge partnere for dem enn barna selv. Familiens betydning varierer i det hele tatt ganske mye fra samfunn til samfunn. I mange samfunn, blant annet i det meste av Asia og Afrika, er det slekten som danner selve ryggraden i

Kultur

og samfunn

samfunnet. Den enkelte får tilfredsstilt de fleste av sine behov gjennom slekten. Den skaffer ham eller henne et sted å bo, et arbeid og en ektefelle. I andre samfunn, særlig moderne sam­ funn som vårt eget, betyr slekt og familie langt mindre i dag enn tidligere. Skolen og andre offentlige institusjoner har over­ tatt mange av familiens tidligere funksjoner, ikke minst innen­ for sosialiseringen.

Produksjon og

fordeling

♦ Alle samfunn har en form for arbeidsdeling, som kan være mer eller mindre kompleks, og ♦ alle samfunn har fordelingsmekanismer som ideelt sett sørger for at alle innbyggerne har til livets opphold, ♦ men ulikheten i velstand kan være alt fra ubetydelig til ekstremt stor.

Et sentralt område i ethvert samfunn er produksjon, altså hvor­ dan samfunnet skaffer til veie det som trengs av materielle og ikke-materielle goder for å overleve. Her er forskjellene mel­ lom ulike samfunn enorme. For det første er det store kulturelle forskjeller med hensyn til hva som regnes som nødvendig. Den kinesiske vismannen Laotse hevdet at hvis du eier mer enn tre ting, eier tingene deg. Den dag i dag er det hundretusener av asiatiske tiggermunker som lever etter slike retningslinjer. De eier bare klærne, tigger­ staven og risbollen sin, og de spiser én gang om dagen. I vårt eget overflodssamfunn er en person fattig om han eller hun ikke har sin egen leilighet, sitt eget fjernsynsapparat og stereo­ anlegg; i de fleste afrikanske samfunn ville en person som eide alt dette, bli ansett som svært velstående. Disse ulikhetene illustrerer selvfølgelig ikke bare kulturforskjeller, men også i høy grad at godene er ujevnt fordelt i verden. For det andre er det store forskjeller mellom ulike ervervsformer. En viktig forskjell gjelder de redskapene man har til rå­ dighet for å produsere til livets opphold. I en del samfunn, blant annet i Amazonas-regionen, er det viktigste hjelpemidlet gravestokken, som man graver hull i jorda med, for så å plante rotfrukter, busker osv. I moderne industrisamfunn har vi ikke bare plog og trekkdyr, men også traktorer, skurtreskere og andre avanserte jordbruksmaskiner. Vi har også en ufattelig mengde annen apparatur, alt fra elektriske potetskrellere til offsetmaskiner og CD-spillere. Vårt samfunn er mer spesialisert med tanke på arbeidsdeling og teknologi.

Hva regnes som nødvendig?

Ulike ervervsformer

Kultur

og samfuxx

Forskjeller i teknologi skaper også viktige forskjeller på andre områder. Vi kan bare tenke oss hvordan våre egne liv hadde vært hvis vi var avhengige av å hugge og bære ved daglig til oppvarming og matlaging!

Fordeling av goder

Arbeidsdeling

For det tredje er fordelingen av godene i ulike samfunn svært forskjellig. I noen samfunn er forskjellene mellom fattig og rik ufattelig store; i andre samfunn har alle omtrent like mye. I tradisjonelle landsbysamfunn, blant annet i Afrika, er det høvdingens oppgave å sørge for at alle har nok til livets opp­ hold. Alle må betale en del av avlingen til høvdingen, som så fordeler overskuddet til de fattigste. I slike samfunn fungerer høvdingen faktisk som en velferdsstat i miniatyr. I andre sam­ funn mangler en slik fordelingsmekanisme, og blant annet i latinamerikanske storbyer er avstanden mellom de få rike og de mange fattige nesten uforståelig for oss skandinaver, som er vant til å leve i et samfunn preget av forholdsvis stor likhet. I alle samfunn er det en viss arbeidsdeling, men også her er det store variasjoner. Hos jegere og sankere i det sørlige Afrika skiller man bare mellom kvinnearbeid og mannsarbeid; i de fleste jordbrukssamfunn finnes det et spesialisert presteskap og ofte profesjonelle politikere i tillegg til bøndene, og i moderne in­ dustrisamfunn finnes tusenvis av ulike yrker. Med et faguttrykk kan vi si at moderne samfunn er mer differensierte og spesiali­ serte, og langt mer komplekse, enn tradisjonelle småskalasamfunn.

Kultur

Politikk

og samfunn

og sosial kontroll

♦ Alle samfunn fordeler den politiske makten ulikt, og ♦ alle samfunn straffer når noen begår alvorlige normbrudd.

Også når det gjelder politisk makt, er det ulikhet i alle samfunn, men ulike samfunn har løst problemene som har med leder­ skap og maktfordeling å gjøre, på svært forskjellige måter. Noen svært enkelt organiserte samfunn, blant annet jeger- og sankerfolk i det sørlige Afrika, mangler politiske ledere og kan følgelig beskrives som svært egalitære (likhetsbaserte). Andre samfunn er sterkt hierarkiske (har store rangforskjeller) og sen­ traliserte, noe som vil si at mye makt er samlet på få hender. Et spørsmål som er blitt stilt av sosialantropologene, er hvor­ dan samfunn uten et formelt lederskap overhodet henger sammen. Hvordan kan det ha seg at det ikke er kontinuerlig krig og kon­ flikt når det ikke finnes rettsvesen, fengsler og et militærvesen som kan utøve kontroll? Mange års forskning har etter hvert vist at slektsgruppen i disse tradisjonelle samfunnene utfører mange av oppgavene som hos oss er blitt overlatt til staten. Slek­ tens overhode, som gjerne er en gammel mann, har stor makt over familiemedlemmene, og han har også interesse av å unngå konflikter med andre slektsgrupper. Kvinner fra hans gruppe har giftet seg inn i den andre gruppen, de driver kanskje handel med hverandre, og ofte finnes også vennskapsbånd på tvers av slektsgruppene. Alle samfunn straffer dem som har begått alvorlige norm­ brudd, men det er forskjeller både med hensyn til hva som gjel­ der som normbrudd, hvem som utfører straffen, og hva den går ut på. Likevel er det vanlig i de fleste samfunn at tyveri og drap oppfattes som alvorlige normbrudd. Gjennom sine straffemetoder, som kan være fengsling, forvisning, henrettelse eller piskeslag, utøver ethvert samfunn sosial kontroll eller regulering av atferd: Straffen er ment å virke avskrekkende på lovbryteren (individualprevensjonf å garantere for innbyggernes sikkerhet, og gir samfunnsmedlemmene en påminnelse om hva som er riktig og galt (allmennprevensjori). Mindre dramatisk er den sosiale kontrollen som utføres i dagliglivet over hele verden, når foreldre irettesetter og beløn­ ner sine barn, de gamle skjenner på de unge fordi de har dårlige manerer, og myndigheter (enten det er en stat, en høvding eller et familieoverhode) gjør oppmerksom på hva som er tillatt, og hva som er forbudt. Ikke desto mindre er det gjennom daglig-

Egalitære samfunn Hierarkiske samfunn

Slektsgruppen styrer

Straff ved normbrudd

Sosial kontroll

Kultur

og samfunn

livets fortløpende sosiale kontroll at individer blir tilpasset sam­ funnets normer og verdier så grundig at de vanligvis tar dem for gitt. Generelt kan vi si at de moderne samfunnene er langt mer komplekse enn tradisjonelle samfunn. Egne institusjoner tar seg av sosialisering (skolen), produksjon (den økonomiske sektor), politikk (det politiske system), avstraffing (rettsvesenet) og for­ deling (staten), mens slektskap og personlige nettverk for en stor del sørger for de samme funksjonene i de fleste tradisjo­ nelle samfunn.

Religion

og verdensbilde

♦ Alle samfunn har forklaringer, mytiske eller viten­ skapelige, for verdens og menneskets tilblivelse. ♦ Alle samfunn har ritualer knyttet til døden. ♦ Religioner innbefatter alltid ♦ moralregler, ♦ et verdensbilde og ♦ ritualer, og ♦ har alltid en ideologisk dimensjon.

Misjonerende religioner

Forestillinger om liv etter døden

Mennesket, har det vært sagt, er det eneste vesenet som vet at det skal dø. Kanskje er det derfor alle kjente samfunn har en form for religion. I religionsfaget lærer vi om kristendom, jødedom, islam, hinduisme, buddhisme og noen store religioner til. Men hvis vi ser på hele menneskeheten under ett, og særlig hvis vi går noen år tilbake i tiden, finnes det nesten like mange religioner som det finnes folkeslag. De fleste av dem er muntlige og lokale, det vil si at de ikke er knyttet til hellige skrifter, og de gjelder bare for medlemmene av det enkelte samfunn. Bare kristendommen og islam er misjonerende religioner, som går inn for at hele men­ neskeheten skal omvendes til deres tro: De har begge en streng misjonsbefaling, som mangler helt blant hinduer, buddhister og andre. Som med mange andre aspekter ved kultur kan vi si om re­ ligion at alle religioner er forskjellige, men at de også har mye felles. De er i hovedsak forsøk på å gi svar på de samme spørsmålene: om hvordan verden og mennesket er blitt til, om sannhet, om godt og ondt, og om hva som skjer når man dør. De fleste religioner har en forestilling om at det finnes et liv etter døden, enten det fortoner seg som reinkarnasjon (som i hin­ duismen) eller som sjelens udødelighet (som i kristendommen

Kultur

og islam). I mange stammesamfunn har man tradisjonelt aktet og æret forfedrenes (og ofte formødrenes) ånder, som man har ansett som udødelige. Som den kristne og den muslimske gud (som begge har samme historiske opprinnelse) har forfedrenes ånder moralsk autoritet og makt til å straffe og belønne men­ nesker for deres handlinger. Skikker man seg vel, blir man selv en forfedreånd når man dør. Forfedrenes ånder er fremdeles viktige i store deler av ver­ den, fra Taiwan til nordamerikanske indianerreservater. I det tjuende århundret har det likevel skjedd store forandringer i det religiøse mangfold i verden, først og fremst ved at kristen­ dommen og islam har rykket fram og delvis fortrengt de opp­ rinnelige religionene, særlig i Afrika. Det forhindrer likevel ikke at mange afrikanere - og andre - både tror på de «store» reli­ gionene og på sine egne «små»: På Madagaskar, for eksempel, er det slett ikke uvanlig at folk først går i kirken og deretter går til det tradisjonelle gravstedet for å ha en fortrolig samtale med tippoldefar. De fleste religioner, fra afrikanske stammereligioner til kom­ plekse trossystemer som jødedommen eller hinduismen, tilbyr skapelsesberetninger og «nøkler» for å forstå verden. Enten de erklærer at Gud skapte jorden på sju dager, eller at verden ble til ved et kraftig lynnedslag, forteller de opprinnelsesmyter. I moderne samfunn har vitenskapen langt på vei overtatt denne funksjonen, og etter at Darwins utviklingslære fikk gjennom­ slag i siste halvdel av 1800-tallet (riktignok etter at konserva­ tive kristne hadde opponert kraftig mot den), er den domine­ rende «skapelsesberetningen» i moderne samfunn vitenskape­ lig og ikke religiøs. Moralregler er også viktige i religioner. De ti bud er et ty­ pisk eksempel. Selv om det er store variasjoner mellom moralreglene i ulike kulturer, har de også fellestrekk. Drap, løgn, sek­ suelt utroskap og tyveri blir fordømt praktisk talt overalt, selv om det nesten alltid finnes situasjoner der for eksempel drap oppfattes som riktig, for eksempel under krig. Ritualer er også sentrale i alle religioner. Ritualene er so­ siale begivenheter der hele fellesskapet går sammen om å tilbe høyere makter. En vesentlig side ved ritualene består i at de skaper integrasjon, fellesskapsfølelse, hos samfunnets medlem­ mer. I samfunn hvor religionen er svekket, kan verdslige ritua­ ler som store sportsbegivenheter, eller feiring av nasjonaldager, fylle noe av den samme rollen. Men overalt finnes ett viktig ritual som praktisk talt alltid er knyttet til religion, nemlig dødsritualet. Når noen dør, star mye på spill: De overlevendes sorg, samfunnets overlevelse på lang sikt (mye kunnskap og visdom går tapt når et gammelt menneske dør), og deltakernes erkjen-

og samfunn

Forfedrekulter

Skapelsesberetninger

Moralregler

Ritualer

Kultur og samfuxx

Begravelsesseremoni på Bali, der de fleste er hinduer. De døde begraves først ijorda, og slektningene samler så inn penger til å holde en begravelsesseremoni. Jo mer penger, desto flottere seremoni i form av høye kunstferdige tårn og mange mennesker i prosesjon til et område der likene og tårnene brennes. De fattigste kommer med sine døde pakket inn i tøysekker som legges på bålet.

Ideologi

Verdensbilde

neise av at også de skal dø en gang. Ved dødsritualene, som vanligvis innebærer en begravelse eller kremering, kommer mennesker kanskje tettere innpå hverandre enn noen gang el­ lers. På den måten fungerer religion integrerende; den skaper solidaritet og fellesskap blant samfunnets medlemmer. Religion har også en ideologisk dimensjon; det vil si at den gir moralregler som også kan bidra til å opprettholde det eksis­ terende samfunn. Da kommunismens grunnlegger Karl Marx omtalte den som «opium for folket», mente han at religionen bedøvet og beruset mennesker slik at de ble ute av stand til å se sine faktiske politiske interesser, og godtok undertrykkelse der de burde ha gjort opprør. Religionene tilbyr et verdensbilde. De forteller hvordan ver­ den er oppstått og hvordan den kan forstås, hvordan mitt folk er kommet til, hvilken plass jeg selv har i den store sammen­ heng, og hva som skjer når jeg dor. På denne måten har religio­ nene mye felles ikke bare med politiske ideologier, men også

Kultur og samfunn

med vitenskapen. De moderne samfunnene kalles gjerne seku­ lariserte eller verdsliggjorte, særlig fordi vitenskapen har over­ tatt mye av religionens forklarende rolle. Lyn og torden har ikke lenger noe a gjøre med Tors hammer, men skyldes elek­ triske spenninger i atmosfæren. Jorden ble ikke lenger skapt i år 4004 f. Kr. (som enkelte kristne geistlige mente), men opp­ stod for flere milliarder år siden. Mennesket ble ikke skapt av en gud som brukte leire som råmateriale, men av en langvarig evolusjonsprosess. På utallige andre områder har vitenskapen erstattet religionen ved å tilby alternative forklaringer på de samme fenomenene. Det er imidlertid tvilsomt om vitenska­ pen kan erstatte religion helt og holdent. Den gir nemlig ingen svar på de eksistensielle spørsmålene - som dreier seg om menin­ gen med livet. Dette er nok en av årsakene til at religion har hatt en kraftig oppblomstring i noen av verdens mest verds­ liggjorte samfunn.

Sekulariserte samfunn

Eksistensielle spørsmål

Språk og kommunikasjon

Kommunikasjon ♦ kan være både språklig og ikke-språklig, men ♦ språket er den viktigste bæreren av kulturelt innhold, °g ♦ kulturforskjeller er ofte det samme som språklige forskjeller.

Enkelte tidlige kulturteoretikere, deriblant tyskeren Johann Gottfried von Herder (1744-1803), mente at ett språk tilsvarte én kultur, altså at kulturforskjellene fulgte språkgrensene. Dette synet har mye for seg, selv om det også, som vi skal se, kan være mye som taler imot det. Språkfellesskap gir muligheter for kulturfellesskap som ville ha vært vanskelig å få til dersom men­ nesker snakket ulike språk, ganske enkelt fordi mye av det kul­ turelle fellesskapet blir skapt, uttrykt og videreført gjennom språket. For det andre er språk forskjellige ikke bare i den for­ stand at det brukes forskjellige ord, men de har også forskjellig ordforråd, grammatikk og syntaks (setningsbygning), som til en viss grad medfører at ulike språk framstiller verden på ulike måter. Eksempler på dette er allerede nevnt, som i eskimoenes mange ord for snø. Noen vil videre mene at tysk er et velegnet språk for filosofi på grunn av kasusformene som gjør det mer presist enn for eksempel norsk, og at for eksempel nynorsk er et særdeles poetisk språk. Slike synspunkter er omstridte, og forskerne er ikke enige om hvor dyptgripende forskjellene mel-

Språkfellesskap

Kultur

og samfunn

Engelsk har lenge vtert et verdensspråk, og det er i dag det første fremmedspråket de fleste larer - også her i Vietnam, hvor fransk og russisk har vart viktige fremmedspråk tidligere.

Språk er nødvendig for vedlikehold og videreføring av kultur

lom språk er. Sikkert er det i alle fall at språk setter grenser, ganske enkelt fordi mennesker som snakker forskjellige språk, ikke forstår hverandre. I middelalderens Europa var latin et middel til å krympe kulturforskjellene mellom lærde fra forskjellige land, for eksempel Sverige og Italia, da de hadde et felles språk å kom­ munisere på. Engelsk har noe av den samme rollen i dag, som en praktisk brobygger mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Blir kulturen da utelukkende formidlet og uttrykt gjennom språk? Nei, så enkelt er det ikke. Kultur består jo også av ver­ dier, erfaringer og vaner som ikke er verbale, som kroppsspråk, gester, tankemønstre og handlinger vi ikke setter ord på. Dessu­ ten finnes det ganske store kulturelle variasjoner innenfor mange språkområder. Ingen vil vel påstå at mennesker fra Zurich har samme kultur som mennesker fra Hamburg bare fordi begge gruppene har tysk som morsmål, og kulturforskjellene mellom Storbritannia og USA kan også være ganske tydelige. Likevel må vi slå fast at språk er vårt viktigste kommunika­ sjonsmiddel, og kommunikasjon er nødvendig både for vedli­ kehold og videreføring av kultur, og for dannelsen og opprettholdelsen av kulturelle fellesskap. Derfor er også en av de vik­ tigste måtene å skaffe seg innsikt i fremmed kultur, nettopp å lære seg språket. Sosialantropologer som forsker i fjerne strøk, må vanligvis bruke lang tid på å lære seg språket før de reiser ut. Og innvandrere og samer i Norge må i prinsippet lære seg norsk, uten at det kreves av nordmennene at de skal lære innvandrer­ nes og samenes språk. Denne forskjellen er med på å skape en maktforskjell mellom gruppene. Disse sidene ved språk og kom­ munikasjon skal vi se nærmere på i avsnittet «Å forstå frem­ mede kulturer» senere i dette kapitlet.

Kultur varierer, og kultur forandrer seg

Kulturforskjeller ♦ finnes både mellom og innenfor geografiske områder og land,

Kultur

og samfunn

♦ innenfor en avgrenset gruppe, noe som blant annet skyldes ♦ folkevandringer, ulik kulturell påvirkning og utstrakt «kulturblanding» mellom subkulturer, regioner og generasjoner.

Det trenger ikke å være noen enkel sammenheng mellom med­ fødte behov og kulturelle fenomener. Det kan for eksempel være vanskelig å se at satellitt-tv har å gjøre med et medfødt behov, og få av verdens mange ulike kunstneriske uttrykk kan på en enkel måte knyttes til et medfødt behov. Enda vanskeligere blir det når vi vet at «behov» ofte defineres forskjellig fra kultur til kultur. Behovet for en trygg og stabil familiesituasjon, for ek­ sempel, synes å være mindre framtredende i de vestlige sam­ funn med sine høye skilsmissetall og sterkt individualistiske ideo­ logi enn i tradisjonelle samfunn der familien går foran alt an­ net. Denne diskusjonen skal vi la ligge her. Hovedsaken er at mennesker overalt i verden har mange av de samme medfødte behovene, og at kultur blant annet består i bestemte, lærte teknik­ ker for å tilfredsstille slike behov. Kultur er ikke statisk. Den forandrer seg kontinuerlig. Det som går for å være norsk, thailandsk eller pakistansk kultur i dag, er noe ganske annet enn det var for to hundre år siden. I våre dager forandrer kultur seg kanskje fortere enn noen gang tidli­ gere, takket være folkevandring, industrialisering, moderne massemedier, jetfly og beslektede fenomener, som med et samle­ begrep kan beskrives som modernisering, og som skal behandles senere. Fordi utviklingen skjer så fort, vil forskjellige grupper og enkeltmennesker - også innenfor samme samfunn - tilegne seg ulike kunnskaper og påvirkes av ulike strømninger og verdisyn. I vårt eget storsamfunn vet vi at enkelte får en streng kristen oppdragelse, mens andre læres opp til religiøs skepsis og tvil, at enkelte får et forsprang på andre i skolen fordi de vokser opp i et miljø preget av bøker og boklig lærdom, at noen har beste­ fedre som lærer dem å skjære i tre, mens andre ikke har det, og så videre. Forskjeller av denne typen er utvilsomt av kulturell art, selv om det ikke er vanlig å tenke på ulike norske miljøer som «forskjellige kulturer» på samme måte som tilfellet er med norsk og for eksempel vietnamesisk kultur. Slike forskjeller innenfor ett og samme samfunn kan være en påminnelse om at vi bør være forsiktige med å snakke på en bastant måte om hvordan folk som lever i forskjellige kulturer, «er». Det er ikke nok å kjenne kulturen for å vite «hvordan folk

Kultur og behov

Kulturen endrer seg kontinuerlig

Modernisering

Kultur

og sa.mfuw

En viktig «barnelærdom»i Norge går ut på at nordmenn er kulturelt homogene, altså like. Mon det? Dette hildet viser en gruppe Smiths venner i Drammen.

Enhver kultur er mangfoldig

Har nordmenn samme kultur?

Innvandrere i Norge

er». Den gir ingen komplett oppskrift på hvordan man skal opp­ føre seg. Enhver kultur er mangfoldig og gir mange valgmulig­ heter Det er over fire millioner måter å være norsk på; det er enda mange flere måter å være for eksempel pakistansk på. Og det er klart at det ikke er nok å kjenne til Bibelen, Håvamål og Norges lover for å forstå hvordan nordmenn oppfører seg, like lite som man kan forstå muslimer bare ved å lese Koranen. I et samfunn som det norske er det så omfattende kulturelle forskjeller, altså forskjeller i hva man har lært, og hvordan man ser på verden, at det kan virke problematisk å hevde at alle nord­ menn har «samme kultur». Selv om praktisk talt alle nordmenn har noe felles, er det også mye som skiller dem. Tenk bare på de regionale forskjellene. Selv om man skal vokte seg for å genera­ lisere, er det ingen tvil om at det er forskjeller mellom det sørlandske og det nordnorske gemytt, for å nevne ett eksempel. Det er også mye som skiller verdensbildet til pietistiske indremisjonsfolk i Vennesla fra verdensbildet til sosialistiske arbeidere i Oslo øst. Mellom generasjonene går det også en kulturkløft; unge mennesker har andre erfaringer og har mot­ tatt andre impulser enn eldre mennesker. På mange måter har ungdom over hele verden noe felles som de ikke deler med sin foreldregenerasjon. I de siste årtiene har ca. 200 000 mennesker med innvandrer­ bakgrunn bosatt seg i Norge permanent eller midlertidig; noen av dem spiser annen mat, snakker andre språk og har andre re­ ligiøse oppfatninger enn nordmenn. Så kan man kanskje si at det skyldes at de har en pakistansk, tamilsk, britisk, svensk eller vietnamesisk kultur, og det er ikke helt galt. Men vi kommer ikke helt i mål med en slik tankegang. For mange av innvan­ drerne i Norge har på mange måter sluttet å være tyrkiske, pa-

Kultur og samfunn

Dette bildet kunne kanskje vært tatt i Nord-Afrika eller Midtøsten? Faktisk er det fra Stensparken i Oslo, og minner oss om at det kulturelle mangfoldet i verden ikke lenger har den samme geografiske spredningen som før.

kistanske og så videre. De har lært seg norsk og forandret livs­ stilen sin ganske mye. De ville ikke lenger ha følt seg helt hjemme i landsbyen eller byen de kom fra; de er pakistansk-norske, tyrkisk-norske og sa videre. De skaper nye kulturelle former, pre­ get av møtet mellom deres erfaringer og kunnskaper fra hjem­ landet, og tilpasningen til sitt nye hjemland. Det norske sam­ funnet er med andre ord kulturelt mangfoldig, i likhet med de fleste samfunn i verden - og det skyldes slett ikke bare at det finnes etniske minoriteter her. De bidrar selvsagt til mangfol­ det, men det gjør også pønkere, hiphopere, læstadianere, mål­ folk og «ganske alminnelige mennesker». «Rene» kulturer fin­ nes like lite som «rene» raser (se side 129f.). Det finnes dyptgripende kulturelle forskjeller i verden, og det er ofte lett å gjenkjenne kulturelle forskjeller når man ser dem, men det er atskillig mindre enkelt å snakke om kulturer som mer eller mindre lukkede helheter som inneholder en be­ stemt gruppe mennesker. Grunnen er rett og slett at det er men­ nesker og ikke kulturer som befolker verden, og at disse mennes­ kene både er forskjellige som individer, og at de har kontakt med hverandre på tvers av grensene. Fremmede folk er for­ skjellige fra oss selv, men ikke i ett og alt, og vi kan si at andre nordmenn ligner oss selv, men ikke i ett og alt. Av og til kan en norsk ungdom ha mer felles med en argentinsk ungdom enn med en norsk pensjonist. Grensene mellom kulturer er ikke fastlåste og absolutte, men flertydige og ganske utydelige.

Nye kulturelle former

Mennesker, ikke kulturer

Kultur

og samfunn

Hva

er typisk for en kultur?

♦ Kultur sitter like mye i kroppen som i hodet, og ♦ det er derfor vanskelig for medlemmer av et kulturelt fellesskap å oppdage hva som er det mest typiske for dem selv.

Hva er typisk norsk?

Typisk norsk? Eller er dette snarere en oppvisning i noe mange nordmenn tror har vart typisk en gang? Noen vil kanskje mene at olabukser og coca-cola er mer typisk enn bunader og felemusikk. Bildet er fra Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo.

Mange av verdens folkeslag er i våre dager opptatt av a under­ streke at deres kultur er forskjellig fra andre folks kultur. Nord­ menn sier gjerne at de er glade i naturen, ærlige, men litt stive og formelle, preget avjanteloven og en sterk desentraliseringsideologi, saklige, osv. Ofte er det noe sant i slike karakteristik­ ker, men de fanger i liten grad opp det som virkelig særpreger en bestemt kultur. Ofte viser det seg at kulturtrekkene folk nevner som typiske for seg selv, verken er typiske eller unike for dem selv. Mye av det som gjerne blir oppfattet som typisk norsk, kunne like gjerne betraktes som typisk svensk, dansk, germansk, nordeuropeisk eller protestantisk. Jantelovlignende tankegang («Du skal ikke tro at du er noe!»), som også ofte blir oppfattet som typisk norsk, er karakteristisk for de fleste bygdesamfunn i verden. Er det kulturtrekkene folk flest er mest opptatt av, som er de mest typiske? Det er ikke nødvendigvis tilfellet. Regelen er

Kultur og samfunn

vel heller at de sedvanene, skikkene og forestillingene folk flest tar for gitt som mer eller mindre naturlige, utgjør kjernen i en kultur. Talemåter av typen «Det er slik det skal gjøres» eller «Det er sånn det er» er tegn på en kulturell innlæring som går svært dypt. Når en muslim får kvalmefornemmelser etter at noen har fortalt ham at han uforvarende har kommet til å spise svi­ nekjøtt (som muslimer har et forbud mot fordi de regner svinet som urent), eller når nordmenn oppfatter det som beklemmende og påtrengende at søreuropeere står helt tett inntil dem under samtaler, da gir de ubevisst uttrykk for kulturelle verdier. Viktige aspekter ved kulturen sitter altså i kroppen og ikke først og fremst i hodet. Den spontane skammen norske gutter opplever når de mister badebuksen på stranden i jenters påsyn, kan ikke avskaffes ved at man forteller guttene at det ikke er noen grunn til å føle skam, og informerer dem om at hvis de hadde vært yanomamdindianere, ville de ikke ha følt den min­ ste skam i en slik situasjon. Man får heller ikke en muslim til å elske svinekoteletter bare ved å si at svin «egentlig» ikke er mer urent enn ku og sau. Man får ikke nordamerikanere til å bh mindre opptatt av materielle verdier ved å påpeke at de er over­ drevent materialistiske, og at åndelige verdier varer lenger. Og selv all verdens rasjonelle argumenter er ikke tilstrekkelige for å overbevise en hindu fra en høy kaste om at de kasteløse er nøyaktig like mye verd som han selv. Det er nok mulig for oss alle å gjennomskue våre kulturelle fordommer dersom vi er ærlige overfor oss selv, men det skal atskillig sterkere lut til for å forandre dem. Selv om hodet sier ja, kan det ofte være at kroppen sier nei.

Kultur og «rase»

♦ Rasebegrepet er en del av visse kulturelle oppfatnin­ ger og ikke av andre. ♦ Raser finnes ikke i vitenskapen fordi ♦ det finnes ikke tydelige genetiske grenser mellom menneskegrupper, og ♦ det har ikke vært påvist at personlige egenskaper som intelligens henger sammen med medfødte variasjoner mellom folkeslag. ♦ Forskningen har vist at forskjeller mange tror har rasemessig opprinnelse, skyldes samfunnsmessige og kulturelle forhold.

Kultur sitter i kroppen

Kultur og samfuw

Rasestudier i Tyskland 1933. Forskere drog ut på landet for å studere nordtyske bønders kroppsbygning. Også nesen blir målt!

Rasebegrepet er ikkevitenskapelig

Hva er rasisme?

«Rase»og intelligens

«Rase»og kultur

For hundre ar siden var det vanlig å dele menneskeheten inn i «raser». Datidens forskere opererte gjerne med fire hovedraser: den kaukasoide (europeere, arabere, indere osv.), den mongoloide (østasiater, indianere osv.), den negroide (afrika­ nere og andre av afrikansk avstamning) og den australoide (aust­ ralsk urbefolkning og stillehavsfolk). Det ble hevdet at folk som hørte til ulike raser, hadde ulike personlighetstyper. Mange mente faktisk på ramme alvor at svarte mennesker fra naturens side var mer sensuelle og mindre logiske enn hvite mennesker. Denne tenkemåten er nå avleggs, og det finnes knapt noen seriøs forsker som i dag bruker rasebegrepet. Det er hovedsakelig tre grunner til at forskningen har måt­ tet gi avkall på rasebegrepet. For det første har det alltid vært så mye blanding mellom menneskegrupper at grensene mellom «raser» må bli tilfeldige. For det andre er variasjonen innenfor en gruppe på mange måter større enn den systematiske variasjonen mellom grupper, også når det gjelder ytre trekk, som kroppshøyde. For det tredje har det vist seg at de utseendemessige (feno­ typiske) trekkene som dannet grunnlaget for begrepet rase, var tilfeldig valgt og bygde på kulturelle fordommer snarere enn vitenskap. Begrepene om menneskeraser er altså ute av vitenskapen, selv om de lever videre som kulturelle oppfatninger blant folk flest i mange samfunn. Når vi forsker på «rase» i samfunns­ vitenskapen, forsker vi derfor på kulturelle forestillinger som går ut på at rase finnes og er med på å forklare hvorfor folk fra ulike himmelstrøk er forskjellige. Disse oppfatningene kan kal­ les rasistiske.

Rasisme er troen på at ulike folkeslag har forskjellige personlige egenskaper, at dette helt eller delvis skyldes medfødte forskjeller, og at ens egen rase er overlegen alle andre.

Det er ikke vanskelig å argumentere mot slike synspunkter, for eksempel ved å vise at det som regnes for å være rasemessig, har med kultur å gjøre; altså at det tilsynelatende medfødte faktisk er lært. Det er gang på gang blitt vist at en viktig årsak til at svarte barn i USA får færre poeng på IQ-tester enn hvite barn, er at de fleste av dem lever i miljøer som virker mindre stimulerende på den typen intelligens slike tester måler, enn de hvite barna. Det kan altså se ut til at forskjellene handler om kulturforskjeller

Kultur

mellom hvit middelklasse og svart arbeiderklasse, ikke om med­ fødte forskjeller mellom mennesker med mørkebrun og rosa hud. IQ-testene, som sies å måle «medfødt intelligens», er jo utviklet av rosa («hvite») nordamerikanere med middelklassebakgrunn. Alle folkeslag skiller mellom «oss» og «de andre», men det er ikke alle som tror at forskjellene er medfødte, altså «rase­ messig» betinget. Vi skal nå se nærmere på disse skillene mel­ lom «oss» og «de andre».

og samfunn

«Oss» og «de andre»

Nasjoner og etniske grupper

♦ Ingen eller nesten ingen nasjoner består bare av én etnisk gruppe, men ♦ den nasjonale fellesskapsfølelsen kan være sterk også i disse landene. ♦ Tilsvarende er ikke etnisk homogenitet (likhet) nok til å skape et nasjonalt fellesskap. ♦ I mange land som er dominert av én etnisk gruppe, blir minoritetsgruppene forfulgt og diskriminert.

I dagligtalen brukes ordet nasjon ofte om enten en stat (et land) eller et større antall mennesker med noenlunde samme kultu­ relle bakgrunn, mens ordet «etnisk gruppe» brukes om et noe mindre antall mennesker med samme kulturelle bakgrunn. Begge disse ordene er svært kompliserte, men vi skal forsøke å gi dem en presis betydning. La oss først definere dem kort og deretter se litt nærmere på dem.

♦ En nasjon er et fellesskap av mennesker som mener at de har felles kultur, og som enten har sin egen stat eller går inn for å få sin egen stat. ♦ En etnisk gruppe er et fellesskap av mennesker som mener at de har felles kultur og felles opprinnelse, som i større eller mindre grad avgrenser seg sosialt fra andre grupper, og som eksisterer som fellesskap gjennom flere generasjoner.

Den viktigste forskjellen mellom etniske grupper og nasjoner er altså forholdet til staten. Om en etnisk gruppe, for eksempel samene, skulle bestemme seg for at de vil ha sin egen stat, blir de per definisjon en nasjon, eventuelt en «nasjon uten stat»,

Hva er en nasjon?

Hva er en etnisk gruppe?

Nasjon og stat

Kultur

og sa.mfuw

Fleretniske stater

Minoriteter

Etnisk identitet

som kurderne i Midtøsten, som har kjempet for sin egen stat i nesten hundre år. De fleste europeiske stater er basert på etnisk fellesskap, men mange stater i verden, blant annet i Afrika, er fleretniske. Kenya er et typisk eksempel; der snakkes det over tjue språk, og ingen av de etniske gruppene har mer enn 15 prosent av folke­ tallet. Likevel er det mange som mener at kenyanere utgjør en nasjon, med en felles nasjonal kultur som bygger bro over for­ skjellene mellom de etniske gruppene. Også i stater som Norge og Frankrike, som domineres av én etnisk gruppe (nordmenn i Norge), finnes det minoriteter, altså mindretall som ikke tilhører den dominerende etniske gruppen (majoriteten). I Norge nevnes ofte samene som en slik minoritet, mens Frankrike har flere store minoriteter: baskere, katalanere, bretonere og andre, som i større eller mindre grad snakker et annet språk enn fransk, og som ikke oppfatter seg selv som helt franske eller blir oppfattet som helt franske av andre. De er franske i politisk forstand ettersom de er franske statsborgere, men de er ikke franske i etnisk forstand. I så å si alle tilfeller er ulike etniske grupper til en viss grad kulturelt forskjellige fra hverandre. Men det er relativt tilfeldig hvilke kulturforskjeller som blir framhevet. En kulturell forskjell er ikke i seg selv tilstrekkelig til å skape etnisitet; det er også nød­ vendig at folk flest betrakter denne forskjellen som viktig. Studier av samer og nordmenn på Finnmarkskysten har for øvrig vist at de påståtte kulturforskjellene, som brukes til å markere etniske forskjeller, kan være innbilte eller overdrevne. Blant annet trodde mange nordmenn at samene var skitne og derfor mindreverdige. Forskningen viste imidlertid at samene faktisk var minst like opp­ tatt av renslighet og hygiene som sine norske naboer. Det er ikke mulig å gi en entydig definisjon av hva som skal til for å skape en etnisk grense, det vil si en grense som skaper solidaritet og gruppefølelse innad, og som fører til at andre sten­ ges ute fra det etniske fellesskapet. I Norge er det for eksempel ikke nok at mennesker snakker ulike dialekter og tilhører ulike menigheter; de aller fleste norske borgere føler seg som en na­ sjon, eller et folk, likevel. I Bosnia-Hercegovina, derimot, bi­ drar dialekt og religion til å skape etnisk identitet. Andre steder kan hudfarge, språk, religion eller statsborgerskap skape etnisk samhold innad og splittelse utad. I øystaten Mauritius i Det indiske hav er faktisk helt ulike kjennetegn i bruk for å avgrense ulike grupper: Geografisk opprinnelse brukes for å definere ki­ neserne; religion brukes for å definere hinduene og muslimene; og en kombinasjon av språk, religion og hudfarge brukes for å definere kreolene (av afrikansk opprinnelse) og frankomauritierne (av fransk opprinnelse).

KULTUR OG SAMFUNN

Pave Johannes Paul II møter katolikker i Vest-Afrika. Det finnes store kristne befolkningsgrupper, både katolikker og protestanter, i det meste av Afrika sør for Sahara, selv om islam mange steder vokser mer enn kristendommen.

Til tross for at mange ulike kriterier kan brukes for å bestemme etniske grenser og grupper, er det vanlig at etniske grupper og nasjoner hevder at de har en felles historisk opprinnelse, som de ikke deler med andre. Men heller ikke dette er så enkelt. Dels skyl­ des det at folkegruppens opprinnelse ofte tidfestes til en uklar og mytisk urtid som man har lite konkret kunnskap om, dels at det ikke finnes noen klar regel om hvor langt tilbake man er nødt til å gå for å finne sin opprinnelse eller sine «rotter». Det lar seg ikke på noen måte bevise at nordmenn har en felles stam­ far som vi ikke deler med svensker og dansker, og selv om vi klarte å finne en slik stamfar, kunne vi spørre omman ikke ville ha kommet til et annet resultat om man gikk enda fem hundre år tilbake. Gikk man enda noen tusen år tilbake i tid, ville man kanskje til og med oppdage at alle germansktalende folk har felles opprinnelse, uten at noen i dag ville påstå at alle germansk­ talende folk er en nasjon.

Etnisitet er et forholdsvis nytt ord (det ble først brukt tidlig i 1950-arene), men det stammer fra det oldgreske ethnos, som opprinnelig betydde hedninger, men som senere kom til å bety folk eller folkeslag. I dag defineres etnisitet som forholdet mellom

Felles historisk opprinnelse?

Etnisitet

Kultur

og samfu.w

Nordmenn som etnisk gruppe

grupper som mener at de er kulturelt forskjellige. Etnisitet handler altså ikke om en gruppes kultur, men om kontakten mellom grup­ per. Sagt på en annen måte: Det er forst når man kommer i kontakt med andre at man får en etnisk identitet. Nordmenn framstår vanligvis ikke som en etnisk gruppe, men de blir det så snart de kommer i kontakt med svensker eller andre utlendinger. Først da blir vi oss bevisst at vi er nor­ ske, og vektlegger vår norskhet. Når kulturforskjellene blir min­ dre, blir etnisitet viktigere fordi det da blir ekstra viktig å mar­ kere at man har sin egen kultur og sin egen historie. Det er først når «amerikanisert» ungdomskultur trenger inn blant ung­ dom og innvandrere setter sitt preg på byene, og den norske identiteten dermed oppleves som truet, at det føles viktig å verne den tradisjonelle norske kulturen.

Fordommer og

stereotypier

♦ Fordommer er oppfatninger vi danner oss før vi har tilstrekkelig kunnskap. ♦ Stereotypier er overforenklende og misvisende beskrivelser av gruppers karaktertrekk og moral. ♦ Fordommer og stereotypier forsterker grensene mellom grupper og gjør det vanskeligere å skape felles­ skap på tvers av disse grensene.

Negative og positive for­ dommer

Når vi møter fremmede folk, har vi ofte på forhånd gjort oss opp en mening om dem. Nordlendinger forventes å være hu­ moristiske og røffe i formen, sørlendinger forventes å være milde og forsiktige, afrikanere forventes å være glade i dans og ryt­ misk musikk, og når det gjelder mennesker fra Midtøsten, reg­ ner vi gjerne med at de er fromme og rettroende muslimer. Generaliseringer av denne typen skyldes fordommer. Som regel bruker vi ordet «fordom» om negative, fordømmende holdninger, men en fordom kan i prinsippet også være positiv. En vanlig positiv fordom om urbefolkninger, for eksempel, er troen på at alle slike folk elsker og ærer naturen. Nordmenn og andre etniske grupper kan også ha mange positive fordommer om seg selv. Felles for alle fordommer er at de er forhåndsdommer som vi gjør oss før vi har undersøkt hvordan virkeligheten faktisk arter seg. Vanlige fordommer kan være generaliseringer om kjønn, for eksempel troen på at kvinner aldri kan lære seg å kjøre bil godt; eller om samfunnsklasser, for eksempel at arbei­ dere ikke er interessert i god litteratur; eller om etniske grup­

Kultur og samfunn

per, for eksempel at nordmenn er mindre skoleflinke enn samer. Det er svært sjelden at fordommer er sanne. Grunnen er at det er store forskjeller innenfor enhver gruppe, og at alle generaliseringer om for eksempel karaktertrekk eller moralske egen­ skaper derfor blir overforenklinger. Ofte er for­ dommer både ondsinnede og totalt misvisende; det gjelder blant annet rasistiske fordommer og andre generaliseringer om bestemte gruppers moral, av typen «Snu aldri ryggen til en araber», «Alle sigøynere er kjeltringer», eller for den saks skyld «Alle muslimske kvinner er undertrykte». Slike fordommer er med på å skape skarpe gren­ ser mellom gruppene, og de kan også brukes ideologisk for å forsvare at én gruppe undertryk­ ker en annen. Når fordommer brukes for å stemple en bestemt gruppe, kalles de gjerne stereotypier. Stereotypier kan defineres som overforenklende og misvisende beskrivelser av en hel gruppes «karaktertrekk». Det forekommer likevel at en stereotypi har en kjerne av sannhet, men at denne kjernen blir forvrengt og forstørret. For eksempel er det rik­ tig at indere flest tar mer hensyn til sin familie enn de fleste nordamerikanere, men det blir likevel misvisende å hevde at alle nordamerikanere er egoister som bare tenker på seg selv. Og borgerskapet i Europa hadde lenge stereotypier både om de koloniserte folkene, om arbeiderklassen og om kvin­ ner, og tilla alle disse gruppene mindre verdi enn seg selv. Slik kunne de forsvare at de beholdt kontroll over den politiske og økonomiske makten ved å nekte alle andre grupper enn seg selv fulle rettigheter. I våre dager ser vi at stereotypier og fordommer kan gjøre det vanskelig for innvandrere, eller for nordmenn med mørk hud og «utenlandske» navn, å bli behandlet som likeverdige med andre, for eksempel når de søker jobb. Fordommer og stereotypier kan altså virke undertrykkende når de settes i system. Ett av de mest effektive botemidlene mot fordommer er kunnskap. Det er ikke så lett å opprettholde grove og ensidige generaliseringer om fremmede folk når man kjen­ ner dem og vet at for eksempel irakere er like forskjellige seg imellom som nordmenn, og at kvinner er involvert i færre bil­ ulykker enn menn. Historisk har stereotypier og fordommer imidlertid blitt mest effektivt bekjempet ved at grupper som er blitt stemplet

«Kulturblandinger» av denne typen er ikke uvanlige i dagens verden. Hvor mange av klærne du bruker selv til daglig, er «typisk norske»?

Botemidler mot fordommer

Kultur

og samfuw

som mindreverdige, har protestert og krevd sin rett. Den kvin­ nelige stemmeretten ble kjempet gjennom av kvinner, og raseskillepolitikken i både USA og Sør-Afrika ble opphevet på grunn av langvarig politisk arbeid blant svarte i begge land. For­ dommene mot innvandrere i Norge blir bekjempet av innvandrerorganisasjoner og av enkeltpersoner som proteste­ rer mot de urettferdige karakteristikkene som av og til blir dem til del. Både fordommer og stereotypier kan altså bekjempes gjennom bedre kunnskap, og ved at gruppene selv protesterer og får gehør for sine protester. o

A FORSTÅ FREMMEDE KULTURER

o

A forstå det som er kulturelt annerledes, ♦ krever åpenhet og vanligvis at man lærer et nytt språk, ♦ krever som regel at man finner en felles plattform for kommunikasjon, og ♦ betyr ikke at man slutter å tro på sin egen kultur.

Grader av felles kultur

I et kulturmøte mellom en nordmann og en inder vil kommunikasjonsmulighetene være begrenset dersom nordman­ nen bare behersker norsk og inderen bare hindi. Hvis begge kan engelsk, går kommunikasjonen lettere, og dersom nord­ mannen har vært i India noen år, kan de trolig snakke hindi sammen. Har de da felles kultur eller forskjellig kultur? Det kommer an på øynene som ser. Hvis nordmannen og inderen klarer å kommunisere, kan vi si at de - i en viss utstrekning - har etablert en felles kulturell plattform. I tråd med dette må vi også trekke den slutning at det må være ulike grader av kulturelt fellesskap, og ulike grader av kulturforskjell, mellom ulike mennesker. To mennesker som har samme språk, religion, politiske overbevisning, utdanning og litterære smak, har selvfølgelig mer felles enn to som snak­ ker hvert sitt språk, tror på forskjellige guder og har lest for­ skjellige bøker. Når vi treffer utlendinger, forsøker vi ofte å eta­ blere en felles plattform ved å spørre hverandre ut om jobb, familieforhold og andre faktorer som kan gjøre videre kommu­ nikasjon mulig, altså kulturelle fellesnevnere. Både mellom nord­ menn og mellom nordmenn og innvandrere er det svært vari­ erende i hvilken grad slike fellesnevnere finnes. Men ofte er det mellom nordmenn og innvandrere at de kulturelle forskjellene er størst, altså at kommunikasjon er mest problematisk. Men også her er det store forskjeller, fra chilenske dataingeniører

Kultur

som snakker flytende engelsk og har lest bøker om Norge før de kom, til analfabeter fra landsbygda i Sudan. Det er altså mennesker, og ikke kulturer, som møtes gjennom kontakt over kulturgrensene. Det betyr ikke at vi skal under­ vurdere betydningen av kultur og kulturforskjeller i møter mel­ lom mennesker. Kulturforskjeller bidrar ofte til å skape misfor­ ståelser og konflikter når mennesker med forskjellig kulturell bakgrunn møtes. Men er det nødvendig å fjerne kultur­ forskjellene for at det skal være mulig å forstå hverandre? Er det for eksempel nødvendig at pakistanere og vietnamesere blir akkurat som nordmenn for at de fullt ut skal kunne forstå nord­ menn - og omvendt? Det er mulig å forstå fremmede folk uten å bli lik dem, og innvandrere vil følgelig kunne forstå nordmenn uten å bli kul­ turelt norske. Vi kan sammenligne det å trenge inn i og forstå en fremmed kultur med det å forstå en vits. For å forstå en vits må man ha en umiddelbar forståelse for den kulturelle helhe­ ten vitsen stammer fra. En enkel vits, som illustrerer dette, ble fortalt i Praha før kommunismens fall: - Hva heter verdens største teater? - Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet. - Hvorfor det? - Fordi scenen er i Praha og suffløren i Moskva.

For å forstå denne vitsen fullt ut må man ikke bare vite hva et teater er, og hvilken rolle suffløren har. Man må også kjenne til de politiske forholdene i Øst-Europa, og man må vite noe om tsjekkoslovakisk dagligliv i kommunisttiden, hvor svart galgen­ humor av denne typen var temmelig typisk. På samme måte er det nødvendig å vite noe om bakgrun­ nen, eller konteksten, for et fremmed kulturelt fenomen for å forstå det. Et eksempel kan være arrangerte ekteskap blant pa­ kistanske innvandrere. Vurdert ut fra en norsk virkelighets­ forståelse er arrangerte ekteskap et onde fordi de ser ut til å frata individet dets frihet til å velge. Imidlertid er den norske konteksten malplassert i dette tilfellet: Det er ikke der det ar­ rangerte ekteskapet hører hjemme, men i en pakistansk kon­ tekst. Innenfor denne kulturelle rammen kan arrangerte ekte­ skap virke fornuftige for alle parter, dels fordi foreldre er klo­ kere enn sine barn og derfor vet bedre hvilke partnere de kan passe sammen med, dels fordi familien oppfattes som viktigere enn individet. Den enkelte bør derfor gifte seg i henhold til familiens ønsker og behov, ikke i henhold til sine egne ønsker. Ekteskapet betyr noe annet innenfor en pakistansk sammen­ heng enn innenfor en norsk. Synet om at ekteskap bør bygge på forelskelse og romantisk kjærlighet, er ikke naturlig, men er

og samfunn

Mennesker møtes, ikke kulturer

Om å forstå det fremmede

Betydningen av kontekst

Kultur og samfunn

en kulturell verdi som står sterkt her og mindre sterkt i andre samfunn. Det er fullt ut mulig å forstå hensikten med arrangerte ek­ teskap uten selv å gå inn for en slik ordning. Det er naturligvis også fullt ut mulig å være pakistaner, eller nordmann født av pakistanske foreldre, uten å gå inn for arrangerte ekteskap. Fel­ les kulturell bakgrunn innebærer ikke at alle blir like og mener det samme.

Etnosentrisme

og kulturrelativisme

♦ Etnosentrisme er å vurdere det som er fremmed, ut fra hjemlige målestokker. ♦ Kulturrelativisme er å forstå det fremmede på egne premisser. ♦ En blanding av etnosentrisme og kulturrelativisme er vanlig i krysskulturell kommunikasjon: Man har sine egne verdier, men forsøker også å forstå det fremmede. ♦ Det er fullt mulig å forstå en fremmed skikk uten å forsvare den.

Å forstå - uten å være enig

Det er altså mulig å forstå fremmede folkeslag uten å være enig med dem, men det er også ganske vanlig at mennesker er uenig med fremmede folkeslag uten å ha forstått dem: Det er vanlig å tolke alt man ser, ut fra egne verdier og målestokker. Det at høylandsfolk på Ny-Guinea må gjennomføre kompliserte ma­ giske riter for å få gode avlinger, ville ha virket meningsløst om det var blitt tolket ut fra en vesteuropeisk jordbrukspraksis, men ritene hører hjemme på Ny-Guinea og ikke her. De kan bare forstås om vi ser dem i sammenheng med hele tilværelsen hos dem som utfører dem. Det at mange nordmenn tror at en kjeksbit symbolsk sett kan betraktes som en bit av Jesu legeme, for­ toner seg på samme måte som det rene sludder for enhver rett­ roende muslim, ateist eller forfedredyrker, men det er hundre prosent meningsfylt innenfor kristne nordmenns verdensbilde, A vurdere fremmede skikker og verdier ut fra sin egen kul­ tur kalles etnosentrisme. Begrepet stammer fra det greske ethnos (folk, folkeslag) og det latinske centra, midtpunkt. Man plasse­ rer sitt eget folkeslag i sentrum og rangerer alle andre på en skala alt etter hvor mye de ligner på en selv. Et ekstremt eksem­ pel på en etnosentrisk person kunne være en nordamerikaner som reiste i Europa og vurderte landene han kom til, etter hvor lett det var å få tak i cola og hamburgere der. Etnosentrikeren er nemlig ute av stand til å oppdage andre kulturer: Han eller o

Etnosentrisme

Kultur og samfunn

hun ser bare gode eller mindre gode etterligninger av sin egen kultur. Det motsatte av en etnosentrisk holdning kan være en kulturrelativistisk holdning. Ut fra en slik holdning er kulturer «relative» og kan bare forstås ut fra seg selv. Ifølge en gjen­ nomført kulturrelativistisk tenkemåte vil det være umulig å ran­ gere kulturer etter kvalitet, moral eller utviklingsnivå. For en konsekvent kulturrelativist er «alt like bra», forutsatt at det er en del av «en kultur». Både kannibalisme, omskjæring av piker og spedbarnsdrap vil kunne forstås på bakgrunn av de kultu­ relle sammenhengene de horer hjemme i. Verken en ren etnosentrisk eller en ren kulturrelativistisk holdning er mulig i praksis. Etnosentrikeren blir i verste fall ute av stand til å kommunisere med resten av verden; han ser bare forvrengte speilbilder av seg selv hvor han enn snur seg. Kulturrelativisten blir på sin side ute av stand til å ta moralsk stilling til noe som helst, han mister evnen til å skille mellom riktig og galt. Den kulturrelativistiske tankegangen viser at alt mennesker gjør, må forstås i sin egen sammenheng, og den blir dermed et hjelpemiddel til forståelse, men ikke en moralsk rettesnor. Det er ikke minst viktig i forholdet mellom nordmenn og innvandrere, hvor det er vanlig at nordmenn slett ikke får øye på innvandrer­ ens egen kultur, men bare en dårlig etterligning av sin egen. Jo mer innvandrerne ligner på nordmenn, desto «bedre» blir de i sistnevntes øyne. Om det er noe ønske om å ta innvandrere på alvor som mennesker, er det nødvendig å forsøke å forstå hva slags verden de lever i. Imidlertid har også etnosentrikerne et viktig poeng. For hvis man ikke skal vurdere andre ut fra sine egne verdier og synsmå­ ter, hva skal man da vurdere dem ut fra? Svaret er at det natur­ ligvis er nødvendig å vurdere andre ut fra ens egne verdier, men at det er mulig at man ville endre syn om man forstod hvordan de andre opplevde situasjonen. Det er derfor nødvendig at man forsøker å forstå et fremmed kulturelt fenomen i sin egen sam­ menheng før man eventuelt fordømmer det.

Stigen, mosaikken og

systemet

♦ Stigen avtegner en etnosentrisk utviklingslinje. ♦ Mosaikken beskriver en verden av atskilte kulturer. ♦ Systemet viser en verden uten skarpe grenser, som består av kulturelt forskjellige folkeslag som både mottar impulser fra hverandre og står i kontakt med hverandre.

Kulturrelativisme

Å forstå i sin sammenheng

Kultlr

og samfuw

Da europeerne kom til Australia, ble det snakket omtrent 250 forskjellige språk der. I år 2000 vil det kanskje være ti-tolv igjen. Møtet mellom de europeiske inntrengerne og australske urfolk har vært en katastrofe for urfolkenes tradisjonelle levemåte. Selv om Australias myndigheter i dag forsøker å rette opp syndene fra fortiden, er det store problemer hos disse folkegruppene i form av arbeidsledighet, alkoholisme og fattigdom.

Mosaikkmodellen Stigemodellen

I 1800-tallets Europa ble kultur oppfattet evolusjonistisk-, man gikk med andre ord ut fra at forskjellige folk befant seg på ulike utviklingstrinn i forhold til en skala som målte sosial evolusjon (utvikling). På toppen hadde europeerne plassert seg selv. De betraktet fremmede folk som mer eller mindre avanserte - målt i forhold til seg selv. På toppen av stigen stod en viktoriansk gentleman med stokk, lorgnett og flosshatt; på bunnen stod je­ gere og sankere fra Australias halvørken, uten skriftspråk, stat og penger, med enkel teknologi, dårlige våpen og ingen prang­ ende monumenter. Detfinnes imidlertid ingen objektiv måte å måle kulturelt utvik­ lingsnivå på. Det er nok riktig at Australias urbefolkning tradi­ sjonelt manglet skrift, plog og penger, men til gjengjeld har de et komplisert slektskapssystem, en rik mytologi og en muntlig litteratur. Landsbybefolkningen på Seychellene (i Det indiske hav) tje­ ner nok dårligere enn nordmenn, og de har lavere utdanning, men det er ingen grunn til å føle seg så skråsikker på at de har lavere livskvalitet enn oss, at de er mindre lykkelige. Disse forskjellene antyder hvor viktig det er å forstå frem­ mede samfunn ut fra deres egne forutsetninger, altså hvor vik­ tig en kulturrelativistisk tenkemåte er om vi skal forstå hva frem­ mede folk tenker og gjor. De kan bare forstås fra innsiden. En slik tankegang kan kalles mosaikkmodellen, som til forskjell fra stigemodellen betrakter ulike folkeslag som likeverdige. De kan ikke rangeres på en skala, for enhver kultur har sin egen indre logikk, sine egne normer og verdier, og sine egne synspunkter

Kultur

på hva som er et godt liv. Denne tenkemåten er kulturrelativistisk, mens stigemodellen er etnosentrisk. For å studere fremmede folk er det altså nødvendig å ha en kulturrelativistisk metode, men det er verken mulig eller ønske­ lig å gjøre kulturrelativismen til livsanskuelse. Vitenskapen om kulturell variasjon har nemlig ikke som oppgave å skille mel­ lom riktig og galt, men er opptatt av å forstå samfunn og kultur innenfra. Som privatpersoner må vi derimot ta moralske stand­ punkter. Sosialantropologiens oppgave er først og fremst z forstå kul­ turell variasjon, ikke å mene noe om hvorvidt fremmede folk har rett eller tar feil. Dette utelukker imidlertid ikke at sosial­ antropologer faktisk mener noe om dette, men vanligvis anses disse vurderingene som irrelevante i forskningen. Som vist tidligere i dette kapitlet kan mosaikkmodellen også være nokså upresis. Den forutsetter nemlig at ulike folkeslag er mer isolerte enn de faktisk er. Det er stor kontakt mellom ver­ dens samfunn, og i våre dager, med jetflyet, fjernsynssatellitten og Internett, er denne kontakten svært omfattende. Derfor er det i dag mer fruktbart å tenke på verden som et system av sam­ funn som har større eller mindre kontakt med hverandre. Også på de mest avsidesliggende stillehavsøyene har ungdom hørt om Metallica, og også tidligere stammefolk i Afrika går i våre dager i kiosken med den største selvfølgelighet for å kjøpe røyk og cola. Disse forandringene, som for alvor har skutt fart i tiden et­ ter annen verdenskrig, fører likevel ikke til at alle mennesker blir kulturelt like. Snarere er det i dag viktigere enn noensinne å forstå kulturforskjeller, fordi mennesker med forskjellig kul­ turell bakgrunn stadig får mer med hverandre å gjøre. Vi skal nå vise hvorfor kulturforståelse er nødvendig for at møter med fremmede folk skal kunne fungere brukbart.

og samfunn

En kulturrelativistisk metode

Å forstå kulturell variasjon

System av samfunn i kontakt

Utvikling og kultur

♦ Utviklingsbistand kan bare lykkes dersom utviklings­ prosjektene bygger på ressurser - menneskelige og andre - som allerede finnes i samfunnet. ♦ Dette betyr ikke at forandringer er umulige eller lite ønskelige, men at de må være lokalt tilpasset.

En vanlig form for kulturkontakt skjer gjennom utviklings­ prosjekter i fattige land. «Eksperter» fra rike land planlegger hvordan lokalbefolkningen skal «få det bedre», gjerne ved å ta

Utviklingsprosjekter

Kultur

og samfuw

«Eksperter»

Lokale løsninger

Utviklingsprosjekt - et eksempel

initiativ til forandringer i lokalsamfunnene. Ofte oppstår kultur­ konflikter og problemer med å fa prosjektene til a fungere, ettersom «ekspertene» langt fra er eksperter på de lokale forhol­ dene der de befinner seg. Bistandsorganisasjonenes eksperter tenker seg kanskje at det å bygge en vei, for eksempel, stort sett går ut på det samme enten man er i India, Sudan - eller Norge. Dermed risikerer de å overse at veibyggingen må forstås ut fra en lokal kulturell sammenheng, og at den derfor må gjennom­ føres pa en måte som er forenlig med lokale måter å gjøre ting på. Dersom for eksempel lokalbefolkningen, som må utføre selve jobben, ikke har erfaringer med lønnsarbeid fra tidligere, kan det bli vanskelig å overtale dem til å gjøre det. Den vestlige utviklingstenkningen har ofte sett bort fra at det finnes lokale, kulturelt bestemte måter å løse livets proble­ mer på, og forsøker ofte å innføre fremmede løsninger på lo­ kale problemer. For eksempel har bistandsorganisasjoner lenge forsøkt å få kvegnomader i Øst-Afrika (særlig masaiene i gren­ seområdene mellom Kenya og Tanzania) til å drive «forretnings­ messig» og «rasjonelt», altså å produsere kjøtt for markedet og investere overskuddet. Ut fra masaienes kultur trenger det imid­ lertid slett ikke å være rasjonelt å avle så mange dyr som mulig for så å slakte dem og tjene mest mulig penger. Disse gruppene mener kanskje at det er viktigere å ha en stor flokk enn å ha mye penger. Blant annet brukes kveg som brudepris (brudgommen må betale brudens familie kveg for å kunne gifte seg med henne) og har derfor høyere verdi enn penger. Dessuten har kuer med uvanlig store horn en spesiell symbolsk og rituell verdi: Eieren er stolt av dem, og andre beundrer dem. Et annet eksempel kan også illustrere hvor viktig det er å vite noe om lokale forhold når man skal forsøke å bidra til ut­ vikling. Et utviklingsprosjekt i Ecuador dreide seg om å mo­ dernisere marsvinproduksjonen i landet. Marsvin er blitt avlet i området i hundrevis av år, og tanken var at man kunne gjøre livet lettere for lokalbefolkningen om man effektiviserte pro­ duksjonen. Den ville kunne produsere både flere marsvin til eget forbruk og et større overskudd for salg på markedet. Pro­ grammet gikk ikke etter planen; det var få som var interessert i å modernisere sin marsvinavl, og etter en stund ble en sosial­ antropolog engasjert for å finne ut hvorfor. Tradisjonelt holdes marsvin inne i hyttene, nærmere bestemt på kjøkkenet. Foringen var usystematisk, det var mye innavl, og det var vanskelig å unngå sykdom. Utviklerne foreslo å bygge bur, slik at marsvinene kunne skilles etter kjønn, fores regel­ messig og pares planmessig for å unngå degenerering. I starten skulle avlerne få utstyr og avlsdyr gratis. Forslaget om forbe­ dring syntes fornuftig og effektivt. Likevel var det få av de lo-

Kultur

kaie marsvinavlerne som slo til på tilbudet. Det ecuadorianske landbruksdepartementet var skuffet. Antropologen fant raskt ut at marsvin ikke var en hvilken som helst type mat. De var både kjæledyr og spiselige dyr. De hadde en viktig symbolsk plass i bøndenes liv; de var verd mer enn penger. Marsvin ble bare spist ved spesielle anledninger, under sosiale og religiøse ritualer og i forbindelse med helbre­ delse av sykdom. Marsvinet hadde spesielle egenskaper innen­ for det lokale verdensbildet. Det ble betraktet som et klokt dyr, og også som et orakel som kunne spå om været og tolke sosiale begivenheter. Derfor var det viktig å ha sine marsvin i nærhe­ ten, helst på kjøkkenet. Marsvin som for eksempel hadde en ekstra tå eller var svakt misdannede på andre måter (noe som kan skyldes innavl), ble betraktet som spesielt vise dyr. I tillegg viste det seg at den nye produksjonsmetoden ville føre til et stort merarbeid for indianerkvinnene. De ville der­ med få enda mindre fritid enn før. Kort sagt: For kvinnene ville det ikke være rasjonelt å forandre sin produksjonsteknikk selv om de dermed kunne tjene mer penger, fordi det ville gå på bekostning av andre verdier som betydde mye for dem. Kan vi dermed trekke den slutning at europeere og nord­ amerikanere er «mer rasjonelle» enn de ecuadorianske kvin­ nene? Det er det vanskelig å hevde. Nordamerikanere og euro­ peere anser seg selv som rasjonelle, men hvorfor spiser de da ikke hester og hunder, som ville være næringsrik føde? Poenget er ikke om den og den gruppen er «rasjonell» eller ikke, men at det finnes kulturelt forskjellige måter å definere rasjonalitet og det gode liv på. Etter å ha avsluttet sitt marsvinstudium, trakk ikke antro­ pologen den enkle slutningen at «kulturer må få være i fred», og at forsøk på kulturell endring eller «utvikling» er dømt til å mislykkes. Men for at slike forsøk skal lykkes, må innbyggerne mene at en slik forandring vil gjøre tilværelsen bedre for dem selv. Og landsbyfolkets syn på det gode liv trenger ikke å være det samme som bistandsarbeidernes syn.

Kulturforskjeller i

vår tid

♦ Mennesker med ulik kulturell bakgrunn får stadig mer kontakt med hverandre, blant annet gjennom ♦ inn- og utvandring ♦ økt internasjonal handel ♦ utviklingsbistand

og samfunn

Hvem er mest rasjonelle?

Kultur

og samfuxx

♦ Samtidig blir kulturforskjellene i verden mindre, og det blir vanskeligere å trekke grenser mellom kulturer, på grunn av ♦ økt integrasjon i det globale kapitalistiske system ♦ mer kontakt over landegrensene ♦ kulturel] globalisering takket være teknologiske forandringer

Ny teknologi tas i bruk på den grønlandske kulturfestivalen i Aasivik. Er det «galt»av urfolk å ta i bruk moderne hjelpemidler? I så fall burde nordmenn neppe ha brukt biler og datamaskiner, ettersom ingen av delene springer ut av norsk tradisjon.

Da den vitenskapelige utforskningen av kulturell variasjon for alvor kom i gang mot slutten av 1800-tallet, fantes det fremde­ les ukjente områder hvor ingen «hvit mann» hadde satt sin fot. Mange mennesker levde fremdeles i stammesamfunn og var fullstendig upåvirket av vestlig kultur. De ante ikke hva penger og skrift var, de hadde aldri sett et dampskip, og de hadde aldri hort om imperiehovedstadene London og Paris. Fremdeles fin­ nes det relativt isolerte stammefolk, spesielt i deler av SørøstAsia og Oseania, i Amazonas og i deler av Sentral-Afrika. Men de fleste mennesker i verden i dag har stiftet bekjentskap med visse sider ved vestlig kultur. Verden er blitt et mindre sted i løpet av det tjuende århundret. Jetflyet og fjernsynssatellitten kan stå som symboler på denne krympingen av verden. Man kan reise hvor som helst i løpet av et døgn, og man kan leve omtrent på samme måte i mange for­ skjellige land om man har råd. Internasjonale hoteller er forbløffende like i Bombay, Hong­ kong og Los Angeles, og det finnes vel knapt en internasjonal flyplass i verden hvor man ikke får kjøpt det nordamerikanske nyhetsmagasinet Newsweek. I vår Internett-tid kan man bestille bøker fra Storbritannia hjemmefra over data­ nettet, og med en enkel parabolantenne kan man følge med på italiensk fjernsyn selv om man har emigrert til Oslo. Avstanden fra den karibiske øya Trinidad til New York tar nå bare fem timer å forsere, og trinidadere som har emigrert, kan når som helst snakke med familien hjemme over telefonen. For bare få generasjoner siden, før jernbanen og bilen, tok det over en uke bare å krysse Trinidad. Og nordmenn som emigrerte til Nord-Amerika for noen generasjoner siden, gjorde seg sjelden forhåpninger om å se gamle­ landet igjen. Det er klart at disse forandringene påvirker våre oppfatninger av avstand. Og utviklingen

Kultur

fortsetter i retning av raskere, bedre og tettere kommunikasjons­ nettverk. Faks og elektronisk post kan ses på som en videreut­ vikling av telefonen, og i enkelte miljøer snakker man allerede om postverkets tilbud som snailmail. Videokonferanser gjør det unødvendig for folk å flytte seg fysisk for å holde møter. Takket være den nye kommunikasjonsteknologien er mange mennesker blitt mindre stedbundne enn før, bade nar det gjel­ der deres kulturelle miljø (verden er kommet nærmere) og rent fysisk. For ganske mange er det blitt mulig å flytte til et annet kontinent for å forlyste seg, studere, søke arbeid eller unnslippe politisk forfølgelse. De fleste mennesker har naturligvis ikke anledning til å foreta slike reiser, og de fleste flyktninger i verden befinner seg i na­ bolandet sitt, i fattige land som Pakistan, Thailand og Tanza­ nia, og de fleste av verdens fattige blir boende i landsbyen eller byen hvor de er født. Men mange vet noe om omverdenen, de er motiverte til å reise, og noen tar spranget og gjør det. Godt over hundre millioner mennesker lever i midten av 1990-årene utenfor sitt fødeland. Dette tallet vil ganske sikkert vokse. I en viss forstand blir vi mer og mer like over hele verden på grunn av denne globaliseringen. I våre dager leser afrikanere, som for femti år siden var relativt isolerte stammefolk, Bibelen, sko-

og samfunn

Ny kommunikasjons­ teknologi

Denne scenen, som er hentet fra det krigsherjede og sultrammede Somalia i 1992, kan være en påminnelse om hvordan verden ser ut. Den utenlandske fotografen lever av å ta bilder av mennesker som holder på å sulte i hjel. Men om dette høres makabert ut, kan det være verdt å huske at uten bilder av denne typen, ville ikke folk i Europa ane hvordan verdens fattige har det.

Kultur

og samfunn

Globalisering

lebøker og dagsaviser; innbyggerne i fjerne kinesiske landsbyer fulgte i 1991 utviklingen under Golfkrigen på radio, og men­ nesker i Venezuela, Norge og Malaysia ser de samme nordame­ rikanske såpeoperaene på fjernsyn. Mange hundre millioner mennesker i fattige land har gått på skole, sett fjernsyn og vet noe om de rike landene. Jetflyet har gjort det mulig å emigrere raskt og langt, og moderne mas­ semedier sprer informasjon om fjerne land, selv om mye av denne informasjonen kan være misvisende. Om man forsøker å forklare bønder på Mauritius at det finnes lutfattige hvite men­ nesker i Liverpool, som knapt har penger til klær, mat og bren­ sel, kan det være umulig for dem å forstå fullt ut hva man snak­ ker om. For dem kan det være vanskelig å forestille seg fattige europeere. De hvite de selv har hatt kontakt med, er enten med­ lemmer av den lokale overklassen eller turister; det de vet om Vesten, har de stort sett fått fra amerikanske og franske filmer og fra ukeblader av typen Marie-Claire (som minner om Kvin­ ner og Klær). Men om kunnskapen som finnes om Vesten i fat­ tige land kan være misvisende, er den en type kunnskap like fullt. Koblet med dystre økonomiske eller politiske utsikter på hjemmebane kan den i enkelte tilfeller inspirere folk til å ta spranget og forsøke å utvandre. Mange har allerede gjort det, og flere vil gjøre det i årene som kommer.

Den moderne

verden

Gjennom moderniseringsprosesser blir den kulturelle variasjonen i verden mindre, og de viktigste formene for kulturell ensretting eller homogenisering er ♦ lønnsarbeid, ♦ statsborgerskap, ♦ skolegang og ♦ forbruksmønstre.

Modernisering

Lønnsarbeid

Selv om folk i forskjellige deler av verden ikke blir kulturelt like, er det enkelte typer av forandringer som fører oss nær­ mere hverandre. Disse prosessene kan omtales som modernise­ ring. Vi skal kort nevne noen sentrale trekk ved de globale moderniseringsprosessene, som ikke utvisker forskjellene mel­ lom kulturer og samfunn, men som gjør at dagens forskjeller blir andre enn gårsdagens. Lønnsarbeidet er i dag dominerende i produksjonen i alle land. Lønnsarbeidere er utskiftbare og flyttbare, de kan iallfall i teo­ rien si opp sin arbeidskontrakt, og de får tilfredsstilt sine mate-

Kultur og samfunn

rielle behov gjennom en pengeøkonomi. Slik sett er lønns­ arbeidere de samme verden over. I tidligere tider levde de fleste mennesker av mat de produserte selv eller byttet til seg; i et slikt tradisjonelt bondesamfunn var det for de fleste mennesker utenkelig at man skulle flytte og søke arbeid i et annet land. Når man lever av lønnsarbeid, kan man derimot si opp jobben og søke en ny et helt annet sted. Pengene man tjener, fungerer omtrent på samme måte overalt i verden. De kan brukes til liv­ ets opphold. Slik sett er det ikke noen forskjell mellom det å være lønnsarbeider i Norge og i Singapore. Innvandrerne som er kommet til Norge, var og er innstilt på å delta i lønnsarbeid; ingen har kommet hit med en forventning om at de ville få tildelt en jordlapp hvor de kunne dyrke det de trengte til livets opphold. Men bare for en generasjon eller to siden var lønns­ arbeidet mer eller mindre ukjent i flere av områdene som har sendt arbeidsmigranter til Norge. Statsborgerskapet er i ferd med å bli et universelt trekk ved menneskeheten. Selv stammefolk i det indre av Papua Ny-Guinea blir gradvis innhentet av staten, innrullert i manntallet, til­ budt skolegang og helsetjeneste, presset inn i lønnsarbeid og tvunget til å betale skatt. Der de tidligere tok del i et stammebasert politisk system, blir de medlemmer av en stat, med de rettigheter og plikter det innebærer. Innvandrerne og flyktnin­ gene til Norge blir alltid definert etter hvilket land de kommer fra. I vårt samfunn er vi så vant til å tenke på mennesker som statsborgere at det kan være lett å glemme at den moderne sta­ ten er en ganske ny oppfinnelse. Når vi spør utlendinger hvor de kommer fra, regner vi med at de vil svare navnet på et land, en stat. Men det er ikke lenge siden de fleste mennesker i ver­ den slett ikke var statsborgere; de tilhørte snarere slektsgrupper, bygder eller landsbyer. De hadde aldri hørt om politiske valg, pass, toll og statsgrenser. Denne situasjonen har forandret seg fort. Så sent som for hundre år siden oppgav mange norske innvandrere i USA navnet på en bygd og ikke på et land når de skulle si hvor de kom fra. For dem var nasjonen Norge fremde­ les noe fjernt og abstrakt. En viktig side ved modernitet, som har med sosialisering å gjøre, er formell skolegang, hvor barn og unge sendes på offent­ lige skoler i stedet for å lære alt de trenger av sine foreldre og andre eldre slektninger. Denne forandringen illustrerer et ge­ nerelt trekk ved moderniseringsprosessene, nemlig ax staten over­ tar familiens rolle, og at mennesker blir deltakere i langt større sosiale systemer enn de tidligere har vært. Der mange tidligere fikk tilfredsstilt de fleste av sine behov i landsbyen hvor de var født, er deres barn og barnebarn nå knyttet til en stat og en verdensøkonomi.

Statsborgerskap

Skolegang

Større sosiale systemer

Klltlr OG S.IMFU.W

Massemedier

En gammel samisk ferdighet blir holdt i hevd. Lassokasting, som det fremdeles er svært viktig å kunne dersom man holder reinsdyr, er her blitt en lek. Bildet er fra Karesuando.

Moderne massemedier og en forbrukskultur hvor stadig flere ønsker seg de samme varene (biler, datamaskiner, stereoanlegg osv.) er ogsa uttrykk for en krymping av kulturelle forskjeller. Mennesker over hele verden har altså fått mye felles på grunn av moderniseringsprosesser som har å gjøre med kapitalismen og den moderne stat. I og med utviklingen av slike kulturelle likheter er forarbeidet lagt for globaliseringen av kultur og mig­ rasjon over landegrensene. Over det meste av verden finnes det i dag mennesker som lever i en pengeøkonomi, stemmer ved valg (om de har muligheten), er i stand til å lese, bruker post­ kontoret og drømmer om en Mercedes. Under visse betingel­ ser, som kan være økonomisk nød eller politisk forfølgelse, vil noen av dem utvandre, midlertidig eller permanent, og vil i større eller mindre grad delta i arbeids- og samfunnsliv i et fremmed land. De blir dermed mer lik oss selv enn deres besteforeldre var, men samtidig blir kulturforskjellene mellom oss og dem mye mer synlige enn forskjellene mellom våre respektive forfe­ dre var, ganske enkelt fordi vi kjenner til hverandre.

Samene Det finnes omtrent 40 000 samer i verden. Noe over halvpar­ ten av dem lever i Norge, mens resten lever i Finland, Sverige og Russland. Språklig er samisk beslektet med finsk og andre finsk-ugriske språk, som blant annet snakkes av nomadegrupper i Sibir. Samenes stamfedre kom østfra, men de har levd på Nordkalotten - men også så langt sør som til Røros-traktene - i flere tusen år. Samenes tradisjonelle næringsvei er reindrift, og selv om det i dag bare er en liten minoritet av samene som driver med rein, er reindriften fremdeles et viktig symbol på samisk kultur.

Samfunnssystem Samenes tradisjonelle samfunnssystem bestod av et stort antall små lokale felleskap - siidaer - som var slektskapsbaserte. Den grunnleggende en­ heten i hvert slikt lokalsamfunn var familien. Siidarådet bestod av de eldste medlemmene av familien. Kontakt med nabo-siidaen hadde en bare når felles interesser eller konflikter i dag­ liglivet gjorde det nødvendig. Så lenge samenes sosiale system var bevart, kunne de enkelte siidaer handle til beste for sine medlemmer. Men systemet kunne ikke danne

Kultur

grunnlag for fellesaksjoner nar fremmede grupper banet seg vei inn i Såpmi (Sameland) med sine administrative institusjo­ ner, sin kultur og sin bosetning. Og samene gjorde i første om­ gang lite effektiv motstand mot presset utenfra. De manglet med andre ord en sentral politisk organisasjon, på samme måte som stammesamfunn i Afrika og indianske samfunn i Amerika. Med tiden ble siidaenes innflytelse svekket. Dansk-norske, svenske og finske myndigheter infiltrerte samesamfunnene, spe­ sielt fra 1700-tallet og utover, ved å knytte til seg enkeltindivi­ det med stor anseelse som sine representanter. I Norge ble sa­ menes område gjort til krongods som ble gitt som len til stor­ menn, som også hadde rett til skatt og tiende. På grunn av intens misjon døde samenes opprinnelige reli­ gion praktisk talt ut på slutten av 1700-tallet, og først i siste halvdel av det tjuende århundret har det vært gjort systema­ tiske forsøk på å gjenopplive den. Protestantiske sekter, spesielt læstadianismen, står i dag sterkt blant norske samer. Slike inngrep i grunnleggende trekk ved samenes sosiale sys­ tem ble viktige årsaker til at den opprinnelige sosiale struktu­ ren ble oppløst. Lignende historier er kjent fra utallige andre koloniserte samfunn, fra Nord- og Sør-Amerika, fra det sørlige Afrika, fra Grønland og Australia. Mange språk, religioner og skikker er dødd ut, og hele folkegrupper er blitt utryddet gjen­ nom storsamfunnets ekspansjon. Slik var altså situasjonen da den samiske minoriteten møtte industrisamfunnets vekst etter annen verdenskrig. Stor­ samfunnets marsj mot vekst og velstand krevde omstilling og tilpasning. Men samene, med sin spesielle kulturelle og sosiale bakgrunn, lot seg ikke uten videre tilpasse til storsamfunnets mål.

og samfunn

Skandinavisk kolonisering

Misjonering

Samisk identitet En minoritet i en moderne stat må ofte rette seg etter majoritetens krav. Det gjelder i Norge som i resten av verden. Myndig­ hetene har opp gjennom årene gjort iherdige anstrengelser for å utviske mye av den samiske kulturen. Særlig har skolen vært et redskap for denne politikken. Vi skal nevne to eksempler:

♦ Helt til 1960-årene har regelen vært at norsk skulle brukes i skolen fra første skoledag. I tillegg har innholdet i lærebøkene nokså ensidig tatt utgangspunkt i storsamfunnets miljø. Det er lett a tenke seg hvilke følger dette har hatt for samebarnas ut­ bytte av undervisningen og for samisk identitet og selvbevisst­ het. ♦ Joiking er samenes spesielle form for sang, og den er en vik­ tig del av samisk kultur. Den puritanske kristendommens sterke

Press mot samisk kultur

Norsk språk i skolen

Forbud mot joik

Kultur

og samfunn

posisjon i de samiske områdene har ført til at også en del samer kom til å dele storsamfunnets syn på joiking som syndig. Der­ for har joiking vært forbudt i skolene flere steder. Assimilering 11979 vakte en gruppe samer stor oppsikt internasjonalt da de slo leir foran Stortinget for å protestere mot den forestående utbyggingen av Alta-elva. Denne utbyggingen ville berøre reindriften i området. Senere ble det sagt at samene tapte kampen om utbyggingen kraftverket ble bygd - men at all oppmerksomheten omkring deres sak likevel fikk positive konsekvenserfor samenes rettigheter i det norske storsamfunnet.

Den norske politikken har helt til de siste tiårene tatt sikte på å assimilere samene i storsamfunnet. De skulle bli som oss, og alle synlige tegn på samisk identitet skulle viskes ut. Denne måten å behandle minoriteter på har vært vanlig i svært mange land.

Konflikter Det er altså ikke nødvendig å gå til andre land for å finne ek­ sempler på konflikter mellom storsamfunn og minoritet. Vi kan grovt skille mellom åpne konflikter og mer skjulte konflikter: o

Apne konflikter mellom urbefolkninger, som samer, og storsam­ funnet dreier seg ofte om næringsgrunnlag og beiteplasser. I de samiske områdene oppstår konflikter gjerne i forbindelse med utbygging av vannkraft og gruvedrift på steder som tradisjonelt har vært fellesområder for reinsamene. I slike spørsmål kan det

Kultur

og samfunn

o

også være innbyrdes uenighet mellom samer med ulik næringsog bosetningsform. Mer skjulte konflikter dreier seg om ulike kulturverdier, språk, livsform, normer, rettigheter, identitet og selvtillit. Selv om sa­ mene har oppnådd økt respekt de siste årene, er det ikke lett å fjerne følgene av tidligere tiders systematiske nedvurdering og undertrykking.

Hvordan fremme

Apne konflikter

Skjulte konflikter

sine interesser?

I de siste årene har samene i Norge, i likhet med minoritets­ grupper i andre land, vist økende selvbevissthet og vilje til å verne om egen identitet og egne rettigheter. Minoritetsgrupper kan fremme sine interesser på ulike måter:

♦ De kan organisere seg politisk - nasjonalt og internasjonalt slik at individene har noen å støtte seg til, et fellesskap som fremmer deres interesser. Norske samer har flere slike interes­ seorganisasjoner. I Norge, Sverige og Finland er Nordisk same­ råd et eksempel på en internasjonal organisasjon. Det finnes også en global urbefolkningsbevegelse, WCIP (World Council for Indigenous Peoples), som jevnlig holder kongresser hvor samer, san-folk (urbefolkningen i det sørlige Afrika), indianere og andre urbefolkninger møtes for å diskutere felles problemer og utfordringer. ♦ Minoritetsgruppene kan prøve å vinne innflytelse ved å bruke storsamfunnets eget apparat, slik som rettssystemet og det poli­ tiske systemet. Det er lettere å gjøre med et eget organisasjons­ apparat i ryggen. ♦ En tredje vei å gå er aksjoner med utgangspunkt i særlig om­ stridte saker. Målet er å påvirke folkeopinionen direkte uten å gå om de formelle kanalene. Denne handlemåten kan stå som eneste utvei når andre framgangsmåter ikke nytter.

Politisk motstand

Alle disse ulike strategiene har vært brukt, og de har gjort sitt til at myndighetene i Norge, Sverige og Finland har tatt sin minoritetspolitikk opp til ny vurdering i etterkrigstiden, spesi­ elt fra 1970-årene. Myndighetene har ført en mer liberal kul­ turpolitikk og viser større vilje enn tidligere til å støtte samisk språk og kultur. Dette skyldes først og fremst at samene i etter­ krigstiden er blitt dyktigere til å fremme sine interesser i felles­ skap, at de har fått høyt utdannede representanter som kan føre deres sak, og at de har fått internasjonal oppmerksomhet for sine problemer. Alta-saken i slutten av 1970-årene og tidlig i 1980-årene var i denne sammenhengen svært viktig. Denne konflikten, hvor den norske staten ville bygge en kraftverksdemning i samenes tradisjonelle reindriftsområde, bidrog til å

Ny samepolitikk

Innflytelse gjennom stor­ samfunnet

Aksjoner

Alta-saken

Kultur

og samfuw

Etnopolitiske bevegelser

skape et internasjonalt press mot Norge. Selv om samene tapte saken (demningen ble altså bygd), forte Alta-saken til en poli­ tisk mobilisering blant samer og norske sympatisører, som gjorde det nødvendig for den norske staten å tillate samene å vedlike­ holde og styrke viktige elementer i sin tradisjonelle kultur og sin etniske identitet. I dag er samisk likestilt med norsk som administrasjonsspråk i flere kommuner i Finnmark. I de senere årene er det utarbeidet en rekke utredninger og vedtak som fastslår samenes status som minoritet og som nor­ ske statsborgere, samt tiltak for å legge forholdene til rette for samisk kultur og for sosiale og økonomiske forbedringer. Innen­ for storsamfunnet er det ulike syn på hvordan en rettferdig po­ litikk overfor minoritetene skal utformes. På samme måte er det ofte uenighet innenfor minoritetsgruppene om hvordan en skal gå fram når retningslinjene for forholdet til storsamfunnet skal trekkes opp. Likevel kan vi sla fast at minoritetsgrupper verden over i økende grad organiserer seg og aktivt kjemper for sine interesser. De færreste av disse grupperingene er nasjona­ listiske i den forstand at de arbeider for sin egen stat, men kan i stedet ses som etnopolitiske bevegelser, som ønsker større grad av selvstyre for sin etniske gruppe.

Samenes program (1981) I et felles handlingsprogram fra 1981 krevde nordiske samer 1 at samene får lovfestet beskyttelse som urbefolkning i hvert land, 2 at samenes arverettigheter til land og vann må få lovfestet beskyttelse i de respektive land, 3 at tradisjonelle samiske næringer må gis beskyttelse i lover, og at lovverket blir tilpasset dette i de respektive land, 4 at samisk språk får lovfestet status som offisielt språk, 5 at samisk samfunnsorden og samenes representative organer blir offisielt anerkjent, 6 at samisk språk og kultur beskyttes og utvikles som levende språk og kultur, 7 at vi ut fra våre tradisjoner får leve i fredelig sam­ eksistens med våre nabofolk og støtte arbeidet for fred i verden. (Etter Israel Ruong: Samema i historien och nutiden, 1982)

Kultur

Som vi har sett, har samenes muligheter til å ivareta sine egne interesser økt betydelig. I 1989 ble det første norske sametinget åpnet av kong Olav 5., og samme år ble det opprettet en egen samisk høyskole i Kautokeino. Det viktigste er nok likevel endringene i sameloven som ble vedtatt av Stortinget i 1990. Endringene i sameloven innebærer at norsk og samisk skal være likeverdige språk i samiske forvaltningsområder, og at barn i samiske distrikter har rett til å få opplæring i eller på samisk. Mange samer opplevde det også som en milepæl for anerkjen­ nelsen av samisk språk og kultur da den samiske forfatteren Nils Aslak Valkeapåå, som er finsk statsborger, i januar 1991 ble til­ delt Nordisk Råds Litteraturpris. Samene står likevel overfor store utfordringer som ikke minst gjelder deres kultur. En viktig utfordring dreier seg om å for­ ene den samiske identiteten med en tilværelse i den moderne verden. Vi skal huske at bare et lite mindretall av samene driver med reindrift (og de bor i moderne hus, ser på tv, kjører snø­ scooter osv.); samer jobber både som lærere, rørleggere, universitetsprofessorer og byråkrater, og det bor mange samer i Oslo. På bakgrunn av disse endringene er det en økt interesse blant samer for samisk historie, samiske symboler som klær og folkemusikk, og andre ting som kan knytte dem tettere til sine røtter, til tross for at deres livsstil kan ha forandret seg ganske mye på relativt kort tid. På dette området er ikke samisk inter­ essekamp særlig forskjellig fra den norske nasjonalismen, som ofte leggervektpå «tradisjonelle» sider ved det norske samfun­ net, som rosemaling, folkedans og folkemusikk.

og samfunn

Plenumssesjon på Sametinget. Selv om dette parlamentet har forholdsvis liten makt, blir opprettelsen av Sametinget betraktet som et viktig skritt i retning av større selvbestemmelse for samene.

Samisk identitet i endring

Kultur

og samfunn

Innvandring til Norge Norge er etnisk sett et av de mest homogene land i verden. Et lite antall samer har aldri vært noen trussel mot den norske majoritetskulturen. Men i de senere årene er Norge blitt be­ tegnet som et flerkulturelt samfunn. Det innebærer at mennes­ ker med ulik kulturell bakgrunn bor og lever i Norge. I det følgende skal vi se nærmere på innvandringen til Norge, blant annet:

♦ ♦ ♦ ♦ ♦

Hva er årsakene til migrasjon? Hvor stor er innvandringen? Hvem er innvandrerne? Hva er norsk innvandringspolitikk? Skal innvandrerne bli norske?

Den

o

Årsaker til migrasjon

globale migrasjonen

Til alle tider har folk flyttet på seg - innenfor og over lande­ grenser. De søker en bedre tilværelse for seg og sin familie. Over 100 millioner mennesker lever i dag utenfor sitt opprinnelige hjemland. I tillegg kommer mange millioner ulovlige migranter, de som på ulovlig vis har tatt seg inn og slått seg ned i et annet land. Det er ulike årsaker til at folk flytter. Folk flytter fra sitt hjemsted på grunn av ♦ politisk forfølgelse, undertrykking, diskriminering ♦ etnisk og kulturell diskriminering ♦ krig, borgerkrig, væpnede konflikter ♦ miljøødeleggelser ♦ naturkatastrofer ♦ sosial og økonomisk nød, mangel på mat og arbeid

Folk flytter til et nytt hjemsted på grunn av ♦ frihet og fred ♦ økonomisk velstand Migrasjonspress

Migrasjonspresset vil antakelig fortsette å øke i årene framover. Det har sammenheng med blant annet ♦ befolkningseksplosjonen ♦ økende forskjell mellom fattig og rik ♦ billigere og bedre kommunikasjonsmidler ♦ flere væpnede konflikter I 1950 var jordens folketall ca. 2,5 milliarder mennesker, i 1975 ca. 3 milliarder og i 1994 ca. 5,6 milliarder. Ifølge FNs befolkningsfond, UNFPA, vil folketallet på jorden i år 2050

Kultur

passere 10 milliarder. 97 prosent av økningen framover vil komme i u-land. Det vil i så fall føre til et enormt press på res­ surser og miljø. Mange mennesker vil bli tvunget til å flytte. Gapet mellom de rikeste og de fattigste øker, både mellom mennesker og mellom land. Dessuten har den fattigere befolkningsdelen fått økt kunnskap om forskjellene. Dermed øker også kravet om forbedringer i egen levestandard og, for mange, ønsket om å emigrere. Verdens flyktningbefolkning har økt sterkt etter 1970, da det var ca. 2,5 millioner flyktninger. 1 1980 var det ca. 8 millio­ ner flyktninger, mens tallet i 1996 var ca. 13 millioner. (I tillegg kommer internflyktninger, det vil si de som er flyktninger i sitt eget hjemland.) De fleste har flyktet på grunn av krig og væp­ nede konflikter. Etter avviklingen av den kalde krigen i slutten av 1980-årene har en rekke etniske konflikter brutt ut i åpne borgerkriger.

De aller fleste av migrantene befinner seg i land i nærheten av sitt hjemland, i sør. Men mange søker seg nordover til de rikere landene. I annen halvdel av 1980-årene var den gjennomsnitt­ lige innvandringen til Vest-Europa ca. én million mennesker per år. I tillegg kommer asylsøkere som får asyl eller annen opp­ holdstillatelse. Også til Norge kommer det innvandrere.

Er

innvandringen stor?

Er Norge i ferd med å bli oversvømt av innvandrere? Under­ forstått: Er den norske kulturen og det norske samfunnet truet av oppløsning på grunn av innvandring av mennesker med en kulturell bakgrunn helt ulik den norske? Eller er det slik, som noen hevder, at Norge egentlig ikke har noen innvandring fordi vi siden 1975 har hatt innvandringsstopp? I 1920 var ca. 2,3 prosent av befolkningen i Norge uten­ landske statsborgere, i 1985 var tallet ca. 2,4 prosent. Dette skulle kanskje tyde på at det ikke har vært noen innvandring til Norge. Men en slik sammenligning underslår flere forhold: ♦ I 1920 var ca. en tredel av innvandrerbefolkningen svensker. Andelen av innvandrerbefolkningen fra Afrika, Asia og LatinAmerika har steget sterkt de senere årene. 1 1960 var den 5 pro­ sent, i 1980 24 prosent og i 1990 41 prosent. Dagens innvan­ drere har med andre ord en kulturell bakgrunn som er svært forskjellig fra den som innvandrerbefolkningen hadde i 1920. ♦ I stedet for 1920 og 1985 kan vi sammenligne situasjonen i for eksempel 1960 med 1993. Da får vi tallene 0,6 prosent og 3,6 prosent. Det gir et ganske annet bilde av innvandringen enn det vår opprinnelige sammenligning gav.

og samfunn

Antall flyktninger

Kultur og samfuxx

♦ En oversikt over utviklingen av utenlandske statsborgere i Norge tar ikke hensyn til at mange innvandrere etter hvert får norsk statsborgerskap; i 1995 nærmere 12 000. Disse personene faller da ut av statistikken. Men de er fremdeles innvandrere, selv om de altså er blitt norske statsborgere.

En tabell over utenlandske borgere som har flyttet til Norge, viser følgende tall:

1987: 23 793 1988: 23 041 1989: 18 384

1990: 15 694 1991: 16 074 1992: 17162

1993: 22 295 1994: 17 867 1995: 16 482

Men flere utenlandske statsborgere i Norge flytter hvert år ut av landet. Dersom vi ser på differansen mellom innflytting og utflytting, får vi fram følgende tall (for nettoinnvandringen):

1987: 15 202 1988: 13 721 1989: 7 821

1990: 5 926 1991: 7 717 1992: 9 105

1993: 11 844 1994: 8 284 1995: 7 490

Innvandrerne står for halve folketil­ veksten I løpet av de ti siste årene har innvandrerbefolkningen i Norge økt med 100 400 personer. Det utgjør 48 prosent av folketilveksten i denne perioden. Ved inngangen til 1996 utgjorde innvandrer­ befolkningen 223 800 personer, eller 5,1 prosent av folkemengden. I løpet av 1995 økte innvandrerbefolkningen med 8700 personer, av disse utgjør andregenerasjonsinnvandrere 2800 personer. Med innvandrerbefolkningen slik Statistisk sentral­ byrå definerer den, er 191 900 førstegenerasjonsinnvandrere og 31 900 andregenerasjonsinnvandrere. Sist­ nevnte gruppe er født i Norge av utenlandske foreldre. Ved å inkludere andregenerasjonsinnvandrere blir personer med bakgrunn i Pakistan den største innvandrergruppen i Norge med 19 400. På andreplass kommer danskene med 18 200 og på tredje svensker med 15 200 personer. NTB/Aftenposten 29.11.1996

Kultur

og samfunn

Innvandringsstopp? I 1975 innførte Norge, i likhet med de fleste vestlige land, så­ kalt innvandringsstopp. Innvandringsstopp betyr ikke stopp i innvandringen, men at innvandringen skal vare regulert og kon­ trollert. I perioden etter annen verdenskrig og fram til midten av 1970-årene var det økonomiske oppgangstider. Norge hadde behov for ekstra arbeidskraft utenfra. Arbeidsinnvandrerne var derfor velkomne. Men med økonomiske nedgangstider og økende arbeidsledighet forsvant behovet for mesteparten av den utenlandske arbeidskraften. Bare den type arbeidskraft Norge ikke selv hadde, fikk etter 1975 innvandre; det vil i praksis si eksperter, spesialister o.I. Innvandringsstoppen regulerer altså inntaket av arbeidsinnvandrere; den berører ingen andre grup­ per av innvandrere.

Arbeidsinnvandrere

Grupper av innvandrere Det er ulike grupper av innvandrere: ♦ arbeidsinnvandrere ♦ innvandrere på grunn av familiegjenforening ♦ asylsøkere ♦ flyktninger

En andregenerasjons innvandrer har bodd hele livet sitt i Norge. Men hva må til for å kunne regnes som norsk? En av ungdommene på bildet uttalte: «Jeg føler meg ikke norsk. Hvordan kan jeg det i et land hvor folk stadig spør meg hvorjeg kommer f'a?

Kultur

og samfunn

Familiegjenforening

Asylsøker

Flyktning

Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag

Vi har allerede sett at arbeidsinnvandringen er regulert. Inn­ vandring med sikte på gjenforening av familier i Norge er den største enkeltgruppe av innvandrere. Dersom en innvandrer kan forsørge sin familie, har familiemedlemmene krav på å få inn­ vandre til Norge. Etter tre års botid i Norge har familien krav på gjenforening selv om innvandreren ikke kan forsørge sin fa­ milie. Til Norge kommer det hvert år noen tusen asylsøkere (i 1987 ca. 8600, i 1989 ca. 4400, i 1991 ca. 4600, i 1993 ca. 13 000 og i 1995 ca. 1 500). En asylsøker er en person som kommer uanmeldt og påstår, med rette eller urette, at han erforfulgt og tren­ ger beskyttelse. Det er opp til norske myndigheter å avgjøre om han virkelig er forfulgt eller ikke. På grunn av den strenge re­ guleringen av arbeidsinnvandringen er det å søke asyl den eneste muligheten som blant andre fattige mennesker fra u-land har for å få oppholdstillatelse i Norge. De fleste asylsøkere tilfredsstiller imidlertid ikke kravene til å få asyl, slik de framkommer av Flyktningkonvensjonen (fra 1975) og den norske utlendingsloven. Ifølge konvensjonen er en flyktning en person som trenger beskyttelse i et annet land enn sitt hjemland, fordi han blir forfulgt av sitt hjemlands myndigheter på grunn av «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning», (art. 1. (2)) Han «fryk­ ter med rette» for sitt liv eller helse, som det heter i konvensjo­ nen. Det er altså en forutsetning for å bli definert som flykt­ ning at det er det enkelte individ som er forfulgt, ikke store folkegrupper under ett. Folkegrupper som flykter på grunn av krig, blir ikke definert som flyktninger, ifølge konvensjonen. Og det er altså en forutsetning for å bli regnet som flyktning at en er forfulgt av sitt hjemlands myndigheter. En person som er forfulgt av for eksempel en rivaliserende gruppe, blir ikke defi­ nert som flyktning. En asylsøker kan altså være en flyktning - og han får da asyl, eller han er ikke en flyktning. Men langt fra alle som får avslag på sin asylsøknad, blir sendt tilbake til sitt hjemland. Mange (ca. 30-50 prosent) får såkalt oppholdstillatelse på huma­ nitært grunnlag, andre blir sendt til et såkalt trygt førsteasylland (det siste trygge landet søkeren befant seg i før han kom til Norge), og atter andre går «under jorda». I tillegg til de asylsøkerne som kommer uanmeldt, tar Norge imot en årlig kvote flyktninger i samarbeid med FNs høykom­ missær for flyktninger, UNHCR. Dette er personer som ofte har sittet flere år i flyktningleirer. Kvoten har de senere årene ligget på 1000 i året; men i tillegg har flyktningene krav på å få med seg sine nærmeste familiemedlemmer.

Kultur

Det har til tider stått stor strid om den norske asyl- og flyktning­ politikken. Noen mener at Norge er for restriktiv i sin vurde­ ring av asylsøknadene, andre mener at Norge er for liberal. Hver enkelt asylsøknad skal vurderes individuelt, og myndighetene skal behandle like tilfeller likt. Men i praksis fører ikke sjelden press fra grupper, organisasjoner og massemedier til forskjells­ behandling, slik at mange som egentlig ikke trenger oppholds­ tillatelse, får det. For eksempel utsatte norske myndigheter seg for et voldsomt press i 1992-93 for å la noen tusen albanere fra Kosovo få oppholdstillatelse i Norge. Disse hadde allerede fått avslag på sine søknader om asyl og hadde heller ikke fått opp­ holdstillatelse på humanitært grunnlag. I stedet for å reise ut av landet gikk flere hundre av dem i dekning i kirker, i såkalt kirke­ asyl. Myndighetene gav da etter for presset og særbehandlet albanerne ved å gi dem oppholdstillatelser til tross for at sakene altså tidligere var ferdigbehandlet med avslag. (De fleste av asyl­ søkerne hadde tidligere fått avslag også i Sverige.)

Offisiell norsk flyktningpolitikk legger til grunn at det beste og mest effektive er å hjelpe flyktningene der de allerede befinner seg. Det er det billigste, og det gjør dessuten senere repatriering (tilbakevending) enklere. Norge har derfor for eksempel bygd boliger til flyktninger i Bosnia-Hercegovina mens krigen raste noen kilometer unna. Nest beste løsning er å hjelpe flyktnin­ gene så nær hjemlandet som mulig. For eksempel har Norge gitt støtte til bosniske flyktninger i Kroatia. Men dersom heller ikke det er mulig, må flyktningene gjenbosettes helt andre ste­ der, blant annet i Norge.

Skal de

og samfunn

Asyl- og flyktningpolitikk

Repatriering

bli som oss?

Det er offisiell norsk innvandringspolitikk at innvandrerne skal ha de samme rettighetene og pliktene som nordmenn, bortsett fra at utenlandske statsborgere ikke har stemmerett ved stor­ tingsvalg. Mange innvandrere kommer imidlertid med to tomme hender. Det fører til at innvandrerne i praksis blir over­ representert med hensyn til sosialhjelp. Flyktninger har også visse særfordeler for eksempel med hensyn til studiefinansie­ ring. Og ved enkelte skoler blir innvandrere tatt inn på egne kvoter. Men ellers skal nordmenn og innvandrere behandles likt. Tidligere var det offisiell politikk at innvandrerne skulle assimileres i det norske samfunnet. Det innebærer at innvan­ drerne skulle gjøres så norske som mulig med hensyn til nor­ mer, verdier, språk og andre kulturelle ytringsformer. I praksis er det imidlertid ikke mulig for en innvandrer helt å oppgi sin kulturelle bakgrunn og fullstendig gå opp i den norske kultu-

159

Assimilering Integrering Segregering

Kultlr

og samflx.x

Hva må til for å bli norsk?

ren. Men over tid, og særlig overfor annengenerasjonsinnvandrere, det vil si barn som er født i Norge av innvandrerforeldre, kan nok en aktiv assimileringspolitikk fore til at den opp­ rinnelige kulturen gradvis forsvinner. I dag er det offisiell norsk innvandringspoli­ tikk at innvandrerne skal integreres i det norske samfunnet. Det betyr at innvandrerne skal til­ passe seg norske normer og verdier, men at for­ holdene skal legges til rette slik at de skal ha muligheter til å dyrke og bevare viktige kultu­ relle særtrekk, for eksempel med hensyn til språk og religion. En politikk som tar sikte på å avstenge eller utestenge innvandrergrupper fra samfunnet for øvrig, kalles segregering. For eksempel førte det hvite apartheidregimet i Sør-Afrika en segregeringspolitikk. Innvandrerne selv ønsker i ulik grad å bli in­ tegrerte i det norske samfunnet. Noen går ak­ tivt inn for å lære seg det norske språket så fort som mulig og deltar aktivt i samfunnslivet. An­ dre innvandrere behersker ikke norsk i det hele tatt og omgås bare andre innvandrere fra samme land. De fleste innvandrerbarn går på norske skoler: I Oslo utgjør innvandrerne ca. 25 prosent av alle elev­ ene i grunnskolen. Men enkelte pakistanere, for eksempel, sen­ der barna sine til hjemlandet for å gå på skole der, slik at barna ikke blir for sterkt påvirket av norske verdier og normer.

Kultur

og samfunn

Spørsmål 1 Hva menes med begrepet kultur?

11 Hva menes med begrepet etnosentrisme?

2 Hva er forskjellen på begrepet kultur og begrepet samfunn?

12 Hva menes med begrepet kulturrelativisme?

3 Hva vil det si at kultur er «alt som ikke er naturlig»?

13 Hva menes med mosaikkmodellen? 14 Hva menes med stigemodellen?

4 Hva er et egalitært samfunn? Og et hierar­ kisk samfunn?

5 Hvilke fellesnevnere har de fleste religio­ ner? 6 Hva betyr det at språket er den viktigste bæreren av kulturelt innhold?

7 Hvorfor er begrepet «rase» gått ut av bruk i samfunnsfagene? 8 Hva menes med begrepet rasisme?

15 Nevn noen sentrale trekk ved den globale moderniseringsprosessen. 16 Hvordan kan samene fremme sine interes­ ser i det norske samfunnet?

17 Hva er årsakene til den globale mig­ rasjonen? 18 Hvor stor er innvandringen til Norge? 19 Hva er forskjellen på en flyktning og en asylsøker?

9 Hva er en etnisk gruppe? 10 Hva menes med begrepet etnisitet?

20 Hva menes med begrepene segregering, assimilering og integrering?

Oppgaver 1 Diskuter hva det vil si at kulturbegrepet beskriver både likheter og forskjeller mellom mennesker. 2 Hva er de viktigste forskjellene mellom tradisjonelle landsbysamfunn og moderne industrisamfunn? 3 Diskuter hvilken betydning religionen har i vårt sekulariserte samfunn.

4 Diskuter utsagnet: «Kultur forandrer seg kontinuerlig.» Bruk eksempler fra vårt eget samfunn.

5 Diskuter i hvilken grad kulturkunnskap er nødvendig for å drive utviklingshjelp. Finn kilder som beskriver vellykkede og mindre vellykkede utviklingsprosjekter og finn ut om graden av kulturkunnskap kan ha hatt betyd­ ning for prosjektet.

6 Hvorfor er konteksten viktig for å forstå hva fremmede folk sier og gjør?

7 Hvorfor har mennesker så vanskelig for å «se» sin egen kultur?

KULTUR OG SAM FU W

8 Sosialantropologien hevder at det er nødvendig å ha en kulturrelativistisk metode for å studere kulturell variasjon. Gjør rede for hvorfor den samme metoden kan være uhold­ bar om den brukes i moralske vurderinger. 9 Diskuter i hvilken grad det er overforenklende å si at en etnisk gruppe er mennesker som har samme kultur.

10 Diskuter hvordan globalisering bidrar til å forme norsk kultur. 11 Drøft i hvilken grad Norge kan betegnes som et flerkulturelt samfunn.

12 Gruppeoppgave: Finn materiale om Altasaken (ca. 1980) og referer hovedsynspunktene fra konflikten. Finn ut hvilke konsekvenser utbyggingen har fått i området, og hvordan utbyggingen vurderes i dag - av storsamfunnet og av den samiske befolkningen. 13 Diskuter likheter og forskjeller mellom samenes og innvandrernes situasjon. 14 Gi en vurdering av norsk flyktning- og innvandringspolitikk.

15 Hva er det typiske ved norsk kultur? Lag en liten undersøkelse hvor dette temaet blir belyst. ♦ Hva slags kilder og metoder kan vi bruke for å utforske spørsmål av denne typen? ♦ Hvilke kulturelle kjennetegn nevner nordmenn vanligvis når de vil beskrive sin nasjonale identitet? Er disse trekkene faktisk typisk norske? ♦ Hvilke problemer støter vi på når vi skal beskrive det typiske ved en kultur? (Hvor forskjellige er vi fra f.eks. svensker og dansker - og går det an å generalisere om alle nordmenn?) ♦ Finnes det innvandrere som er «typisk norske» - kulturelt sett?

16 Blir innvandrere diskriminert på arbeids­ markedet?

Lovverket forbyr diskriminering på bak­ grunn av hudfarge, religion og etnisk opprinnelse. Men blir det fulgt i arbeids­ livet? ♦ Du kan studere dette nærmere ved å intervjue et utvalg bedriftsledere, undersøke et uvalg av bedrifter, intervjue et utvalg av innvandrere/flyktninger med eller uten jobb. Du kan også bruke aviser, andre massemedier og eksisterende forskning som kilder.

Kultur

Kilde 1

Indisk kjærlighet Av Madelaine Kats - Deres ekteskap er som en gryte med kokende vann som siden blir kjøligere og kjøligere for hvert år. Vi begynner med kaldt vann og en liten ild som vi siden legger mer og mer ve d på, slik at vannet blir varmere og varmere . . .

I svenske aviser slår man stort opp en opprørende historie om en jordansk pike som mot sin vilje giftes bort til en mann hun aldri har truffet. SOLGT SOM SLAVE står det i avisoverskriftene. Og vi grøsser. Stakkars fortvilede pike, tenk hvordan andre kvinner har det andre steder på jorden, hvor langt vi har kommet her hjemme, og hvordan de må misunne oss . . . I India møter jeg kvinner. Mange kvinner, mange slags kvinner. Unge collegejenter på vei til å giftes bort. Kvinner som har studert i Europa og USA. Middelaldrende kvinner, sterke og glade med småbarn i fanget og voksne barn til å styre og stelle for. Vi snakket mye om ekteskap, om menn, om kjærlighet. Og ingen av dem ville bytte. Ikke de ugifte, ikke de gifte, ikke de som hadde bodd i Vesten, ikke de som bare kjenner Vesten fra filmer og bøker. Kjærlighetsekteskap - det virker så risikabelt Vi snakker om kjærlighets­ ekteskap og om arrangerte ekteskap - om å velge selv eller la foreldrene velge.

- Nei, jeg ville aldri gå ut og finne en ektemann på egen hånd. Dere må jo begynne å jakte på noen å ha selskap med allerede mens dere går på skolen - det virker som om alle piker hos dere er redde for å bli alene. Det behøver aldri vi være. Alle blir gifte når de kommer i rette alder . . . - Vi pleier å ha en diskusjon på min skole hvert ar om hva som er best, kjærlighets­ ekteskap eller arrangerte ekteskap. Og kjærlighetsekteskapet taper alltid. Det virker så risikabelt - om man nå våkner opp en dag og er vanvittig forelsket i en annen, så kan man jo våkne opp en annen dag og ikke være forelsket i ham lenger, det kan ikke være noe solid grunnlag for et ekteskap. Det er jo ikke bare kjærlighet man skal ha felles, det er barn og hjem og familie og arbeid. Det er like viktig å få en bra svigermor og bra svoger og svigerinne som en bra mann - det er jo dem man kommer til å tilbringe det meste av tiden med.

Mor og far vet hvordan jeg blir best gift - Det er underlig, du snakker så mye om kjærlighet, men alle de berømte kjærlighetsparene deres dør jo. I alle fall får de aldri hverandre. Våre berømte kjærlighetspar er som regel mann og kone. Men de elsker hverandre likevel. - Vi tar mye hensyn til kaste og formue og stjernenes stilling når vi får til et ekte­ skap. Men det gjør jo dere også, skjønt dere kaller det noe annet. Jeg vet ikke riktig hvordan dere bærer dere at, men det vet dere kanskje ikke selv heller? Vi synes det er

og samfunn

uoppdragent og pinlig med folk som løper omkring og forelsker seg hvor som helst, det er farlig og samfunnsoppløsende. Mens dere slipper løs den lille blinde guden med pil og bue og lar ham skyte til høyre og venstre. Og likevel er det rart hvor sjelden dere gifter dere utenfor deres kastegrenser - hver gang en gre­ vinne rømmer med en bilme­ kaniker blir det stor sensasjon i deres aviser. Hva er grunnen til at det er så uvanlig? - Forresten, hvordan skal man vite hvem som blir en bra ektemann når man ikke vet noen ting om mannen og ekteskapet? Det der ordner mor og far mye bedre, de har mer erfaring. Og de er så glad i meg, de vil jo at jeg skal bli lykkelig. - De kommer til å forsøke å finne den absolutt beste ektemann som det går an å få tak i til meg. De vet at jeg vil ha en ingeniør. Og en sviger­ mor som ikke er for ortodoks. Og når de har funnet noen, så ordner de det slik at vi kan titte på hverandre i smug på et eller annet vis, og om det er OK fra begges side, så får vi treffes og prate med hverandre innen det hele avgjøres - skjønt når det er gått så langt, er det ganske vanskelig å unndra seg. - Det ville kjennes merkelig å gifte seg av kjærlighet. Ingenting ordentlig å holde seg til, som luft. . . Og tenk om det siden ikke gikk bra og alle visste at vi giftet oss av kjærlighet - jeg ville dø av skam . . .

Kultur og samfuw

Man er et lykkelig eller ulykkelig menneske - ekte­ skapet forandrer ingenting Vi snakker om kjærlighet. -Jeg leser ofte kjærlighets­ dikt. De handler ofte om to unge mennesker som møtes på en huske i regntiden - det er vår kjærlighetstid. Jeg håper jeg blir gift med en mann jeg blir veldig glad i. - Før jeg ble gift, drømte jeg ofte om min kommende mann. Men han hadde liksom ikke noe ansikt, han var bare mannen som skulle bli min. Og da jeg ble gift, fikk han et ansikt, min manns. Dere drømmer om akkurat hvordan han skal være, og siden må dere lete og lete og prøve dere fram helt til dere finner noen som passer inn i det dere har tenkt - det virker mye mer tungvint. - Deres ekteskap er som en gryte med kokende vann som siden blir kjøligere og kjøligere for hvert år. Vi begynner med kaldt vann og en liten ild som vi siden legger mer og mer ved på, slik at vannet blir varmere og varmere . . . - Kjærligheten er ikke så nødvendig. Det er hyggelig om den kommer, men det er andre ting som er viktigere. Det viktigste er at ekteskapet fungerer. Europeerne spør stadig om man er lykkelig gift. . . hva skal man svare på det? Man gifter seg jo ikke for å bli lykkelig, man gifter seg for å bli gift. Og det blir man, og det var det man ville. Men hvorfor skulle man bli spesielt lykkelig av å bli gift, det har liksom ikke noe med hverandre å gjøre. En periode av livet er man ugift, en annen er man gift. Det finnes ulykkelige mennesker, og det finnes lykkelige, og det

forandrer seg ikke fordi de gifter seg. Hvorfor skulle det gjøre det, man er jo samme menneske? Dere krever så mye av hveran­ dre og gir så lite; dere bruker hverandre, og når dere ikke får den dere vil ha, går dere videre til en annen. Ekteskapet er jo et slags arbeid, en plikt, en plass i samfunnet som man må fylle. -Jeg elsker min mann på samme mate som jeg elsker mine barn - fordi de er mine. Det var den mannen og de barna jeg fikk, det er mitt arbeid, den plass jeg har å fylle i livet. Jeg synes det ville være like unaturlig å velge mann som å velge barn. Og siden, om de ikke blir som man tenkte, skulle man bytte dem mot noen bedre ... så utakk­ nemlig - det er som om det ikke finnes kjærlighet hos dere, ikke hva vi mener med kjærlig­ het. Det viktigste med sex er at det blir barn Vi snakker om sex. - Indiske kvinner diskuterer aldri sex. Ikke slik som dere gjør. Det ville jo heller ikke gi noen mening - vi har den mannen vi har, vi har aldri prøvd noen annen og kommer aldri til å gjøre det heller, så det er ikke så mye å tenke på. Det er mulig mange kvinner hos oss er hva dere vil kalle «ubevisste». Men man behøver jo ikke å prøve alt i livet, det finnes mange anlegg hos et menneske til både godt og ondt - man behøver ikke å gå gjennom alt sammen for å vite hvem man er. - Sex er ikke så viktig. Det som er viktig, er at mannen blir tilfredsstilt, og at kvinnen

blir befruktet. Mannen må få tilfredsstillelse, ellers kan han jo ikke befrukte kvinnen. Det viktige er at det blir barn. Det er det viktigste. - Dere gjør så mye rart ut av sex. Det er slett ikke så vanskelig som dere gjør det til. En frisk mann og en frisk kvinne på samme sovematte søker sammen. Seksualiteten har ikke noe ansikt. Vi ser på den som et slags sunt og godt brød - dere gjør det til en slags raffinert luksus. Vi spiser jo ogsa samme maten nesten hver dag, og det er tilstrekkelig om den er riktig sammensatt dere tror at dere må ha for­ skjellige retter å variere med hver dag for å overleve. - Sex er en del av livet. Våre guder og gudinner elsker med hverandre, med andre mennes­ ker, med dyr, og føder barn deres gud er visst ugift, så vidt jeg vet... I våre templer har vi bilder av lingam, som er det mannlige kjønnsorganet, og yoni, som er det kvinnelige. Og vi smører dem med fett og strør blomster på dem, det er de to mektige kreftene i naturen - hvordan har det seg at dere ikke dyrker dem i deres tempel? Det er jo det mektig­ ste av alt, det som skaper og opprettholder livet. . . - Seksualliv er forbudt for den som ikke er gift, for det er en farlig kraft å slippe løs. Men den er ikke hemmelig. V kan se bilder av kjærlighetens stillin­ ger på våre tempelvegger. Vi ser dyr som parer seg på gatene. Små barn går omkring nakne, og menn sitter i renne­ steinen og urinerer. Vi sover alle i ett rom, og vi føder våre barn hjemme. Hvordan skulle man kunne hemmeligholde seksuallivet?

Kultur og samfunn

- Og vi har gamle kjærlighetsskrifter som beskri­ ver hvordan mannen skal nærme seg bruden sin - ømt og forsiktig, litt mer for hver dag slik at han vinner hennes fortrolighet og vekker hennes følelser. Det er den kvinnelige seksualiteten som er den sterkeste, vi betrakter den kvinnelige kraften som den aktive i naturen. Hos dere er kjærligheten så stygg . . . Vi snakker om å være kvinne i øst og vest. -Jeg ville ikke leve i deres samfunn. De vestlige kvinne­ nes stilling er så ydmykende. Kvinnen er hos dere ikke noe annet enn en medgift i boet, derfor er dere så avhengige av det dere kaller kjærlighet. - Dere snakker om frihet til å velge, men det er jo bare mannen som velger hos dere. Kvinnen blir jo hele tiden valgt. Eller hun vrakes. Tenk å stille opp jenter på en rekke og så går guttene rundt og velger ut dem som duger til å danse, hvordan kan dere gå med på noe slikt? Hvordan kan dere oppdra piker og gutter som om de var likeverdige, og så plutselig, når de er tenåringer, gir dere de unge guttene makt til å avgjøre hvilke av jentene som er brukbare? Og de er helt uerfarne og ser bare på utseen­ det, de vet ingenting om hva som er verdifullt hos en kvinne som skal bli hustru og mor og skjøtte et hjem. Det er vel grunnen til at jentene hos dere helst vil gå i par, ha en venn de er jo beskyttet mot de stadige ydmykelsene, hver dag å velges og vrakes . . . - Vi forsøker aldri å innbille små gutter og små piker at de

er like. Indiske piker leker aldri at de er gutter, hvorfor skulle de det? Hunder leker aldri at de er katter . . . Det er to helt forskjellige ting. Kvinnen har sin verden og sin rolle. Jeg tror at en kvinne og en mann aldri helt kan forstå hverandre - den slags forståelse søker vi hos noen av vårt eget kjønn, en søster, en svigerinne, en venninne. Den mannen som står oss nærmest på den måten, er ofte vår bror. Det finnes mange sterke bånd mellom bror og søster, det er en av motsatt kjønn, men som likevel kjenner en, som har vokst opp sammen med en og fortalt for en om mannens verden. - Dere er så ubarmhjertige mot hverandre. Det hendte meg noe mens jeg studerte i Amerika, jeg ble forelsket i en gutt. . Men han ble ikke forelsket. Forstår du? Han ville ikke ha meg. Det fantes ingen ytre hinder, ingenting å skylde på, ikke noe å gjemme seg bak. Han ville bare ikke ha meg. Jeg glemmer det aldri. Det var som en avgrunn, et svart hav som åpnet seg, som om alle konturer ble oppløst og opphørte å eksistere. Jeg skulle aldri ha reist til Amerika. Jeg skulle ha blitt i India, der ville aldri noe slikt ha hendt. Vi kommer aldri i den situasjonen at vi blir så utlevert, så avkledd alt menneskeverd. Vi gjør ikke slikt med mennesker. Det er bare hos dere at kjærligheten er så stygg. Jeg ville aldri orke å leve i et samfunn som deres. Ikke som kvinne . . . (Alternativ nr. 2, 1982)

Spørsmål til kilde 1 1 Sammenlign kvinne­ rollen i India og i Norge. Pek på hvilke normer som ser ut til å gjelde i henholdsvis India og Norge.

2 Redegjør for den indiske og den vesterlandske oppfatnin­ gen av hva kjærlighet og lykke er. 3 Hvilke holdninger har man i India til sex, kjærlighet og ekteskap? Forsøk å finne fram til sosiale, økonomiske og politiske faktorer som har vært med på å skape disse holdningene.

4 Hvilke innvendinger har vanligvis folk fra vår kultur mot det indiske synet på ekteskap - og kjærlighet?

5 Gi eksempler på etnosentriske vurderinger hos den indiske kvinnen. 6 Lag en oppsummering av hva du vurderer som positivt/negativt i de to kulturers syn på ekteskap og samliv.

Kultur

og sa.mfuw

Kilde 2

Blodhevn i moderne tid Intervju med Tore Bjørgo, Nupi «Politikerne leter ofte etter én årsak for å forklare rasismen. Da forstår de den ikke.»

- Det er ikke riktig at rasistisk vold bare utøves av arbeidsløs ungdom. I Tyskland er under ti prosent av voldsutøverne arbeidsløse. Danmark har hatt den høyeste arbeidsløsheten i hele Skandinavia, men kom­ mer nederst på statistikken over rasistiske voldstilfeller. Heller ikke i Norge er det noen klar sammenheng mellom volden og arbeidsløs­ heten. Rasismen har ikke bare én årsak, sier Bjørgo, som sammen med nederlenderen Rob Witte redigerer en bok der 15 europeiske eksperter samler sine forskningsresulta­ ter om rasistisk vold. - Men er det noen fellestrekk mellom voldsutøverne? - De er ofte svært unge, i begynnelsen av tenårene og opp til 20-25-årsalderen. Det kan dreie seg om ungdom helt ned i 12-13-årsalderen. Og om de ikke er arbeidsløse, er det også få som vi ville kalle vellykkede, få med utdannelse, selv om det finnes en og annen akademiker blant dem. I Norge er det et gjennomgå­ ende trekk at mye av volden skjer i mindre lokalsamfunn, ofte av mer eller mindre kriminelt belastede gjenger og under alkoholpåvirkning. De sitter for eksempel og drikker, diskuterer utlendinger, det ene

ordet tar det andre, man fanta­ serer om hva som kan «gjøres», og plutselig fanger bordet. - Dette likner på annen vold. - Med den store forskjellen at gjengene oppnår en annen form for status gjennom voldsutøvelsen mot utlendin­ ger. De kalles «patrioter» i nasjonalistiske tidsskrifter, de blir oppsøkt av folk som gir dem en ideologi, de blir omtalt i media, blir fryktet, men kanskje også beundret. - Så du mener ikke at volden i første rekke er ideologisk, den er ikke uttrykk for noen «nynazisme»? - Her i landet er nazismen så grundig kompromittert at det ikke er mulig både å være patriot og nazist. Og de vi nå snakker om, oppfatter seg som norske patrioter. Ideologien er et ferniss, men etter at den første volden er blitt begått, oppsøkes de gjerne av folk med en viss ideologisk overbevis­ ning. Det er ikke så vanlig at disse utfører voldshandlingene selv. De tar kontakt med «aktivistene» etter oppslag i mediene. - Mener du med det at medi­ ene må ta sin del av skylda for volden? - Det er helt klart at de finner hverandre på grunn av medi­ ene. Det er også tydelig at mange får ideene fra medie­ oppslag. Derfor finner vi en «dynamitt-tradisjon» i Norge, en «brannbombetradisjon» i Sverige og Tyskland. I Norge var det Nasjonalt Folkeparti som satte eksempelet, med Kyvik-bomben i 1975 og Nor Moské-saken i 1985. Men medieomtalen kan også virke avskrekkende. Enkelte angrer det de har gjort, når de leser om det. Handlingene begås

ofte av folk som ikke har reist, som har en snever og innskren­ ket horisont. Et mønster som går igjen, fra angrep på sigøynere i Romania til kravene om hevn etter Maxim-drapet i Bergen, er at en som tilhører «de andre», en utlending eller en sigøyner, begår en forbrytelse. Deretter reagerer folk i lokal­ samfunnet med å beskylde alle utlendingene for ugjerningen. Blodhevnen dukker fram. Og det som ofte forsterker proses­ sen, er ikke medieoppslag, men politiets og politikernes passive holdning. Ja, det hender at de utnytter volden. Tenk på forbundskansler Kohls ord etter pogromene mot asylsø­ kere i Hoyerswerda i 1991, om at det viste behovet for å debattere asylpolitikken. [...] - Politikerne må først og fremst vokte seg for å komme med uttalelser som kan gi rasistene inntrykk av at de kan oppnå noe med vold. Dernest viser alle våre undersøkelser at politiets reaksjon er helt avgjørende for sprednings­ effekten. Politiet må vise en fast holdning mot denne volden, som mot annen vold. [...] {Dagbladet 9.2.1993)

Spørsmål til

kilde

2

1 Hva tror du er hoved­ årsaken til den rasistiske volden? 2 Hvilken rolle mener du mediene spiller i forbin­ delse med denne typen voldshandlinger? 3 Hva mener du kan gjøres for å bekjempe denne volden?

Kultur

Kilde 3

Innvandrere lykkes dårlig på arbeids­ markedet

Kilde 4

Mer positive til innvandrere Av Ole Nygaard

Av Anne Kathrine Aambø

Arbeidsledigheten synker stadig, men det gjelder ikke for innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika. Kommunal- og arbeidsminis­ ter Gunnar Berge mener utviklingen er bekymringsfull. Mens 4,4 prosent av befolk­ ningen totalt var helt arbeids­ ledige i fjor, var tallet for innvandrere fra Afrika på hele 23,3 prosent. Ledigheten for innvandrerne fra Øst-Europa og Latin-Amerika var på drøye 16 prosent, mens den var på 19 prosent for innvandrere med asiatisk bakgrunn. Tallene kommer fram i en undersøkelse Stiftelsen for samfunns- og næringslivs­ forskning (SNF) har gjort for Kommunal- og arbeidsdepar­ tementer. Rapporten tar for seg utviklingen i ledighet for innvandrere i perioden 19891995. Ifølge undersøkelsen skapte nedgangskonjunkturen i perioden 1988-1993 større forskjell i ledighet mellom innvandrere og nordmenn. Oddbjørn Raaum i SNF, som står bak undersøkelsen, opplyser at innvandrere fra vestlige land lykkes på arbeids­ markedet på lik linje med nordmenn. Rapporten viser også at arbeidsgiveres skepsis til innvandrere er størst i jobber som krever høy utdan­ ning. [...] (NTB)

Nordmenns holdninger til innvandrere svinger markert i positiv retning, viser en undersø­ kelse fra Statistisk sentralbyrå.

Valgforsker Bernt Aardal tror det er et resultat av den intense debatten om innvandrings­ politikken de siste par årene. Samtidig sier han at resultatet er en korreksjon av det bildet som har festet seg gjennom massemedias fremstilling, nemlig at rasismen øker nærmest med hurtigtogsfart her i landet. - Dette bildet er ikke riktig, og har gitt et feilaktig inntrykk av holdningene blant nord­ menn flest, sier Aardal.

Flere støtter Statistisk sentralbyrås tall viser at det nå er langt flere enn tidligere som støtter Regjerin­ gens innvandringspolitikk på den måten at de ikke ønsker den mer restriktiv. 70 prosent er enige i at vi bør gi opphold til flyktninger og asylsøkere i minst samme omfang som i dag. For ett år siden var det bare 56 prosent som sa seg enig i dette. Økningen er på 14 prosentpoeng. Fire spørsmål De spurte er blitt forelagt i alt fire spørsmål, og tendensen er den samme for alle. I fjor var det 65 prosent som mente at innvandrere har for lett tilgang til sosialhjelp sammenlignet

og samfunn

med nordmenn. I år er tallet 54, en nedgang på 11. 86 prosent mener nå at innvandrere bør ha samme mulighet til arbeid som nordmenn, en økning på 6 prosentpoeng. 44 prosent mener innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn, mot 48 i fjor. Byråets tall går tilbake til 1993 og viser at holdningene til innvandrere gradvis er blitt mer positive. Endringen var ikke så stor fra 1994 til 1995, men skyter til gjengjeld kraftig fart frem til i år. Det er klare forskjeller mellom de politiske partiene. Venstres og Sosialistisk Venstrepartis velgere skiller seg ut som langt mer innvandrervennlige enn de andre. Fremskrittspartiet skiller seg markert ut på motsatt fløy, mens Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti danner en gruppe noe bak Venstre og SV. På det første spørsmålet om opphold er 88,7 prosent av Venstre-velgerne enige, 85,2 i SV, 76i Høyre, 73,3 i Ap, 70,4 i KrF, 68,8 i Sp og 39,2 i Frp. Denne fordelingen er tilsva­ rende på de tre andre spørsmå­ lene. Eldre og lavt utdannede er minst velvillige overfor inn­ vandrere. I motsatt ende av skalaen finner vi personer med universitets- eller høyskoleutdannelse og unge og middel­ aldrende mennesker. Menn har mindre tiltro til innvandreres lovlydighet enn kvinner. Blant byfolk er det en noe større andel som mener innvandrere skal ha samme rett til arbeid som nordmenn. Men tiltroen til innvandreres

Kultur og sjaiflw

lovlydighet er størst i NordNorge.

Øket sympati Statistisk sentralbyrå forklarer selv endringene med den senere tids fokusering på flyktningpolitikken. - Det som av mange oppfattes som en restriktiv politikk fra myndig­ hetene, kan ha gitt øket sympati med flyktninger og innvandrere. I tillegg kan lavere arbeidsløshet og bedre samfunnsøkonomi ha påvirket holdningen i liberal retning, skriver byrået. Pendelen svinger Bernt Aardal og Henry Valen påviste i sin undersøkelse rundt stortingsvalget i 1993 at det var en betydelig og overras­ kende stor fremmed­ fiendtlighet i befolkningen. Deres funn ble på mange måter bekreftet gjennom Fremskrittspartiets store gevinst på denne valgkampsaken i fjor. Arets SSB-undersøkelse kan tyde på at pendelen er i ferd med å svinge noe. Det er likevel klart at Frp henter sine velgere i en bestemt under­ gruppe med stor fremmed­ fiendtlighet, og at denne kjernen i liten grad er tilbøy­ elig til å endre syn. (Aftenposten, 10.10.1996)

Spørsmål til kilde 3 og 4 1 Hvorfor tror du mange norske arbeidsgivere er skeptiske til å ansette innvandrere?

2 Hvordan kan det ha seg at nordmenn mener at innvandrere bør ha samme muligheter på arbeidsmarkedet som nordmenn, når det samtidig er vanskeligere for innvandrere enn for nordmenn å få jobb?

Kilde

5

Bilder av de andre Av Eldrid Røixe Hva preger den offentlige norske utviklingsdebatten ved årtusenskiftet? Hvilken rolle spiller ulike aktører - offentlige myndigheter, politiske grupperinger, forsknings­ miljøer -i å sette aktuelle problemstillinger på dagsorden ? Er norsk utviklingssamarbeid i krise?

På 90-tallet gjør flere endringer seg gjeldende i norsk og internasjonal utviklingstenkning. Jeg sikter her til endringer som bærer frem nye bilder av oss og de andre, med de implikasjoner dette har for norsk utviklingssamarbeid i dag og i morgen. Det som likevel fremfor alt preger dagens norske utviklingsdebatt, er det store fraværet av fremtidsrettet aktualitet. For mange som er opptatt av utviklingsspørsmål, oppleves dette som fravær av mening. Min påstand er at det her dreier seg om så vidt grunnleg­ gende endringer at vi ser konturene av et nytt verdens­ bilde. I takt med fremveksten av dette nye verdenbildet endres både innhold, strategi og den underliggende motiva­ sjon for norsk utviklings­ samarbeid med sør. Disse endringene går klart frem av begrepsapparatet, som sier oss noe om Norges verdistatus versus partnerne i sør, om relasjonen og samhandlingen mellom de to partene: På 60- og 70-tallet ga Norge u-hjelp til u-land. Disse

Kultur

begrepene danner et bilde av en dominant velgjører (Norge), en svak hjelpetrengende (ulandene), en relasjon av typen kurator-klient eller foreldrebarn, og en enveis samhandling hvor Norge er den aktive part. I dette bildet er det lett å tro at Norges motivasjon for å gi uhjelp bunner i godhet, neste­ kjærlighet, altruisme - med et anstrøk av at «vi vet best hva som er til deres (u-landenes) beste». På 80-tallet sluttet Norge å gi u-hjelp. I stedet ble utviklingsbistand innført. Bistandsbegrepet presenterer et nytt bilde av oss og de andre, hvor de andre (utviklingsland­ ene) kan sies å være i ferd med «å bh voksne». Gjennom bistand får Norge en mer moderat og mindre aktiv rolle vis-å-vis utviklingslandene, idet det nå handler om å bistå, supplere eller støtte samhandlingspartnernes egne tiltak. Likevel gjennomsyres bildet fremdeles av oppfatnin­ gen om at Norges bistand er nødvendig/or at utviklingsland­ ene skal klare seg, eller at den underliggende motivasjon for å drive bistand er ønsket om å hjelpe de andre. På tampen av årtusenet er det flere tegn som tyder på at vi er i ferd med å legge av oss det gamle og reise et radikalt nytt verdenbilde. Norge driver i dag mindre med bistand, til fordel for utviklingssamarbeid med sør. Dette peker i retning av samhandling mellom likever­ dige partnere, basert på gjensi­ dig interesse, nytte og respekt. Partnerne i sør har endelig blitt «voksne», selvstendige og ansvarlige partnere som det lønner seg for Norge å samar­ beide med.

Til dette bildet hører også begreper som gjensidig avhen­ gighet, globalisering, bære­ kraftig utvikling og «our common future». I utviklings­ samarbeid er ikke fokus lenger primært rettet mot de andres (partnere i sør) betydelige behov som følge av den vertikale avstanden mellom oss og dem. I stedet er fokus rettet mot de store og alvorlige felles utfordringene verden står overfor - utfordringer som krever felles innsats for at verden skal kunne oppleve en akseptabel fremtid. I en gammel forestilling er vi alle, med våre små og store ulikhe­ ter, i samme båt hvor det gjelder å holde båten flytende på vei inn i en ny fremtid. Medborgerskap i et verdenssamfunn preget av gjensidig avhengighet må nødvendigvis være knyttet til en fordeling av rettigheter og plikter basert på prinsippet om likeverd. Fattig og rik, lærd og analfabet, svart og hvit - på tvers av ulikheter er enhvers bidrag påkrevet for bevaring av miljøet, forvaltning av ressur­ sene, bekjempelse av fattigdom og kontroll med befolknings­ veksten. Den mobiliserende faktor blir således ikke lenger forskjeller, men likhet. Eiendomsretten til proble­ mer og løsninger flyttes gradvis fra russere, kinesere, nordmenn og afrikanere og over på et globalt nivå. Det er liten tvil om at atomavfall på Kola, Kinas oppseiling som økonomisk stormakt, norske oljeteknologiske nyvinninger og gjenreisingen av jordbruks­ produksjon i tørke- og krigs­ rammede Tigray er utfordrin­ ger som direkte angår verdens­ samfunnet av i dag og i mor­

og samfunn

169

gen. Felles problemer krever felles løsninger. Slik kan vi si at den under­ liggende motivasjon for utviklingssamarbeid ikke lenger er dominert av neste­ kjærlighet, altruisme og solidaritet med de andre. Som verdenborgere med like rettigheter og plikter i forhold til en felles fremtid blir det tvert om både nødvendig og legitimt å drive utviklings­ samarbeid basert på egeninte­ resse, gjensidige ytelser og solidaritet «med oss selv». I noen grad bærer også Bistandsmeldingen (St.meld, nr. 19 1995-1996) preg av en slik forståelse. Det er derfor beklagelig at det som preger den offentlige norske utviklingsdebatten ved årtusenskiftet, nettopp er fraværet av fremtidsrettede diskusjoner som kan bidra til å avklare hvilke idealer man vil satse ressurser på å nå, på hvilket motivasjonsgrunnlag og ved hjelp av hvilke strategier. For at norsk utviklings­ samarbeid skal ha tilstrekkelig legitimitet og troverdighet, er det nødvendig med en levende debatt av normativ så vel som praktisk karakter, og med bred deltakelse fra ulike aktører. Det bærer derfor galt av sted når offentlige utviklingsmyndigheter, representert ved NORAD til stadighet kritise­ res for u-hjelp som ble gitt på 70-tallet, eller for ikke å drive utviklingssamarbeid motivert av uegennyttig nestekjærlighet. Slik jeg har forstått det, arbeider NORAD nå for at bredest mulige lag av den norske befolkning skal være engasjert i utviklings­ samarbeid. Dette innebærer blant annet at NORAD tilbyr

Kultur og samfuxx

økonomisk støtte til samarbeid mellom kulturmiljøer, frivillige organisasjoner, universiteter, næringsliv osv. i Norge og tilsvarende partnere i sør. Er dette en form for «skjult hjelp» til norske særinteresser? Eller representerer det såkalte institusjonssamarbeidet et skritt i retning av en fremtid hvor likeverdige partnere samarbeider på grunnlag av felles interesse og gjensidighet - en fremtid hvor NORADs primære rolle, om noen overhodet, kanskje vil være som finansierings- og forvaltningsinstitusjon. Utviklingsmyndighetene synes også å ha problemer med å skape en fremtidsrettet debatt om mottakeransvar. I det perspektivet jeg har forsøkt å tegne opp her, kunne begre­ pet mottakeransvar med fordel byttes ut med partneransvar. Poenget her er imidlertid at offentlige utviklingsmyndigheter, representert ved NORAD, ser ut til å mangle oppdaterte diskusjonspartnere og informerte debattmotstandere. Ingen er tjent med at offentlige myndigheter mer eller mindre alene utgjør fortroppen i norsk utviklings­ samarbeid, både hva gjelder visjoner, utforming og iverk­ setting. Hvem kan i så fall utfordre myndighetene på deres normative grunnlag og målsettinger, hvem skal da kunne kontrollere at byråkra­ tiet omsetter sin egen politikk i praksis? En slik situasjon vekker vonde assosiasjoner og vil utvilsomt skade utviklings­ samarbeidet. Utviklingsmyndighetene, og ikke minst utviklings­ samarbeidet, trenger stadige

utfordringer, suppleringer og korrigeringer gjennom en informert og fremtidsrettet debatt blant oppdaterte aktører. Debatten må føres på så vel det internasjonale plan som det nasjonale. Det store fraværet i norsk utviklings­ debatt ugjør slik en alvorlig trussel mot utviklings­ samarbeid. Oppfordringen til alle som er opptatt av norsk utviklings­ samarbeid, med våre små og store ulikheter, blir derfor snarest å komme seg inn i debatten og aktivt begynne å bidra konstruktivt til fordel for en akseptabel felles fremtid. Man burde kunne forvente at forskningsmiljøene, som ellers gjerne er i forkant av begivenhetenes utvikling, vil være blant de første som melder seg inn i en slik debatt. (Dagbladet, 13.11.1996)

Spørsmål til kilde 5 1 Hvordan begrunner artikkelforfatteren sin bruk av begrepet utviklingssamarbeid i stedet for u-bjelp? 2 Hva vil det si at problemene og utfordrin­ gene nå er globale?

3 Artikkelforfatteren er kritisk til at det nesten bare er myndighetene som er engasjert i debat­ ten om utviklings­ samarbeid. Hva synes du ville være viktige temaer i en slik debatt?

Kilde 6

Samerettsutvalget om Finn­ marks ressurser:

Ønsker like rettigheter for alle Ole Magnus Rapp Folk i Finnmark bør bestemme selv hvordan naturen skal benyttes, foreslår Samerettsut­ valget. Flertallet i utvalget vil ikke gi samene rettigheter på etnisk grunnlag.

Etter 13 års arbeid la Samerettsutvalget i går frem sin innstilling om hvem som bør ha rettigheter til land og vann i Finnmark. Fungerende justisminister Jørgen Kosmo mottok den over 1000 sider store rapporten på vegne av Regjeringen. Utvalget er enig om at alle innbyggerne i Finnmark bør ha mest mulig lik rett til å bruke de naturgitte ressurser. Saken dreier seg om hvem som skal forvalte de enorme naturressursene i landets største fylke. Finnmark har et areal på 48 000 kvadratkilome­ ter, her bor ca. 70 000 innbyg­ gere, og staten eier i dag 96 prosent av arealet. Samerettsutvalget ble opprettet som en følge av striden rundt utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Utvalgets første innstilling konkluderte med at det måtte opprettes et sameting, som så ble etablert i 1989. Utvalget har arbeidet lenge og grundig med rettighets­ spørsmålene, og i mange

Kultur og samfunn

sentrale spørsmål har det 16 mann sterke utvalget vært splittet. Utvalgets konklusjoner skal nå behandles politisk i kommunestyrer, Sametinget og Stortinget. Lokal forvaltning Utvalget konkluderer med at forvaltningen av Finnmark må skje lokalt, ikke som i dag, der staten har foll styring. Utvalget foreslår at det opprettes selskap, Finnmark grunn­ forvaltning, som skal forvalte areal og mineralressursene. Sametinget og Fylkestinget velger fire representanter hver, formannen har dobbeltstemme og lederskapet skal rullere med to års mellomrom. Finnmark grunnforvaltning skal blant annet kunne gi tillatelse til alle former for mineralleting. Et mindretall i Samerettsutvalget foreslår at det opprettes et eget organ, Samisk grunn­ forvaltning, som gir samene eiendomsrett over kommunene Kautokeino, Karasjok og deler av Tana. Dette er de mest sentrale samiske områdene i Finnmark. Samerettsutvalget mener at de fornybare ressursene i Finnmark må forvaltes av utmarksstyrer i den enkelte kommune. Alle innbyggerne i Finnmark skal ha lik rett til innlandsfiske med stang og håndsnøre, småviltjakt og multeplukking. Garnfiske, elgjakt og skogbruk skal i utgangspunktet forbeholdes kommunens innbyggere. Et mindretall i Samerettsut­ valget mener at alle fornybare ressurser skal forvaltes av kommunene.

Utvalget ser også for seg at forvaltningen av fornybare ressurser kan delegeres til bygdene. En bygdebruksforvaltning kan hindre over­ dreven beskatning av naturres­ sursene. Lakseelvene Alta, Tana og Neiden bør holdes utenfor den kommunale forvaltningen. Alta og Tana har fra før lokal forvaltning, mens utvalget foreslår at samene ved Neidenelven får forvaltningsrett. Dette er utvalgets eneste forslag til særrett på etnisk grunnlag. Glede på kysten Samerettsutvalgets innstilling blir møtt med både glede og skuffelse. Sentrale samiske politikere hadde ønsket mer makt til samene, mens ordfø­ rerne langs Finnmarks-kysten er glade for at alle har lik rett til ressursene: - Etter politisk behandling vil mye være endret før innstil­ lingen blir vedtatt, sier ordfø­ rer Eva Nielsen i Alta. Hun mener det er galt å skille mellom samer og nordmenn, og er glad for at en i innstillin­ gen vil behandle alle likt: - Men jeg er skeptisk til Finnmark grunnforvaltning. To år om gangen vil de Same­ tinget utvelger, ha flertallet, og har da i praksis råderett over all statsgrunn, sier hun. (Aftenposten, 31.01.1997)

171

Oppgaver til kilde 6 1 Del klassen i tre grupper: En represente­ rer samenes interesser, en den øvrige befolkningen i Finnmark, og en repre­ senterer storsamfunnets interesser. Etter at hver gruppe har samlet argumenter, diskuterer klassen hvem som bør forvalte natur­ ressursene i Finnmark. 2 Kjenner du eksem­ pler, enten fra Norge eller andre steder, på at etnisk identitet blir brukt som grunnlag for be­ stemte rettigheter? I så fall: Diskuter konsekven­ sene av en slik politikk.

Kapittel 5

Produksjon og samfunnsendringer

Arne Ekeland: Omkring fabrikken (utsnitt og detalj).

Mål 3 Elevene skal kunne vurdere sammenhengen mellom produksjon og samfunns­ endring og kunne drøfte arbeid og produksjon i et internasjonalt, økologisk, økonomisk og sosialt per­ spektiv.

Når du har lest dette kapitlet, skal du ♦ ha kjennskap til sammenhengen mellom ressurstilgang, pro­ duksjon og teknologi og kunne gjøre rede for miljømessige kon­ sekvenser av vår tids produksjons- og forbrukermønster, ♦ ha kjennskap til framveksten av kunnskaps- og informasjons­ samfunnet og kunne gjøre rede for virkninger av utviklingen, ♦ kjenne til hovedtrekkene ved arbeidsliv og arbeidsmarked i Norge og kunne se hjemlige forhold i et internasjonalt perspektiv ♦ ha kjennskap til hvordan lønnsdannelse skjer, og kunne drøfte hvorfor lønnsskiller oppstår og opprettholdes, ♦ kunne gjøre rede for sentrale organisasjonsteorier, ♦ kunne vurdere hva som kjennetegner et godt arbeidsmiljø. Et av hovedmomentene under dette målet er utførlig behand­ let i de to neste kapitlene. Det omhandler «kvinners rolle i ar­ beidslivet og «kjønnsdeling i arbeidsmarkedet». Likeså er det i disse kapitlene gitt en grundigere omtale av det norske ar­ beidsmarkedet - om lønnsdannelse og inntektsulikheter.

Produksjon

Produksjonsprosessen påvirker de andre samfunns­ prosessene

Produksjonsprosessen er en av de grunnleggende prosessene i alle samfunn. Det er fordi den tilfredsstiller viktige behov. Noen eksempler på slike behov ligger i dagen: Skal vi overleve, må vi ha mat, klær, tak over hodet. Varene og tjenestene som er nød­ vendige for å oppfylle disse behovene, må framskaffes eller pro­ duseres på en eller annen måte. Produksjonsprosessen er grunnleggende også fordi den i høy grad påvirker innholdet i de andre samfunnsprosessene, for ek­ sempel sosialiseringen, den sosiale kontrollen og fordelingen av goder. Videre er den med og bestemmer hvilke grupper vi har i et samfunn, hvor store gruppene er, og hvordan makten mellom dem er fordelt. I et jordbrukssamfunn er for eksempel bøndene en stor gruppe, i et industrisamfunn er arbeiderklas­ sen størst. Naturen og naturressursene påvirker både hva som produ­ seres, og måten produksjonen foregår på. Men produksjonsmå­ ten påvirker også i høy grad naturgrunnlaget. I dette kapitlet skal vi ta for oss nettopp sammenhengen

Produksjon

og samfunnsendringer

Endringer på ett område fører til endringer på andre områder

mellom produksjonsmåte og det øvrige samfunnet og vise hvor­ dan endringer på ett område bidrar til endringer på andre om­ råder. Vi tar utgangspunkt i vårt industrialiserte samfunn fordi det er lettere å få øye på slike sammenhenger når vi holder oss til et avgrenset område, og fordi stadig større deler av verden blir industrialisert.

Endringer i næringsstrukturen Tabellen viser tydelige endringer i næringsstrukturen i Norge. Primærnæringene har gått prosentvis mest tilbake i antall sys­ selsatte. Også sekundærnæringene har hatt tilbakegang, mens tertiær- og kvartærnæringene har fått langt flere sysselsatte i perioden. Dette betyr at stadig flere av oss arbeider med tjenesteyting. Det er ikke bare fordi flere og flere arbeider i de tjenesteytende næringene; også innenfor produksjonsvirksomhetene i indu­ strien er det flere og flere som arbeider med design, markeds­ føring, produktutvikling, administrasjon og regnskap. I det hele Kunnskapsbasert tatt blir stadig flere sysselsatt i kunnskapsbasen virksomhet i invirksomhet dustrien. I en aviskronikk nevnes som et eksempel at «vedlikeholdsmanualene til et F-16 jetfly er så omfattende at de veier like mye som flyet selv» . Og kronikk­ Sysselsatte fordelt etter næring. 1962 og 1992 forfatteren legger til: «I slike kunnskapsbaserte Prosent virksomheter forutsettes høyt kvalifisert arbeids­ kraft som kan stille høye krav til arbeidsplass og ledelse.» (Willy Haukedal i Bergens Tidende 3.9.96) Et viktig utviklingstrekk er nettopp at samti­ dig som en rekke jobber blir mer og mer auto­ matisert, arbeider flere og flere i lederstillinger på ulike nivåer. I disse stillingene kreves det ikke bare fagkunnskap, men også innsikt i hvordan arbeidet bør organiseres, og hvordan en bør opptre for at de ansatte skal trives, få mulighet til å utvikle seg og yte mest mulig.

Hva karakteriserer vår måte å produsere på? Sammenligner du et typisk jordbrukssamfunn med vårt samfunn, ser du raskt at vi er mye mer avhengige av maskiner og tekniske innretnin­ ger. Vi bruker maskiner i nær sagt all produk­ sjon av varer og tjenester, i arbeidslivet, i hjem(Kilde: Arbeidskraftregnskapet. Sosialt utsyn 1993)

Produksjon

og samfunnsendringer

mene, i fritid og underholdning. Dessuten er våre tekniske hjel­ pemidler mer kompliserte enn redskapene i bondesamfunnet.

Spesialisering

og arbeidsdeling

At maskinene er kompliserte, innebærer at de som konstruerer og reparerer dem, må være spesialister. Dermed er vi kommet til et annet typisk trekk ved samfunnet vårt: Den sterke spesia­ liseringen og arbeidsdelingen. At arbeidsdelingen er blitt større, innebærer at oppgaver som tidligere ble utført av en eller noen få personer, nå blir løst av mange sammen. Bonden er ikke lenger sin egen smed, skoma­ ker og snekker. Han kjøper traktoren, som er laget av mange arbeidere; servicefolk etterser og reparerer den. Skomakerverkstedet har måttet vike for skofabrikker, der noen syr, noen limer og andre er tilskjærere. I industrien er det mange ulike typer fagarbeidere, og be­ driftene er delt inn i avdelinger med spesialoppgaver som pro-

Organisasjonskart for et skipsverft. Basisorganisasjonen er funksjonsinndelt, dvs. at de som arbeider innenfor samme fagfelt, arbeider sammen. Hvert byggeoppdrag organiseres her som et eget prosjekt med en prosjektleder som får tildelt medarbeidere fra teknisk avdeling, innkjøps­ avdeling og produksjonsavdeling. Les mer om ulike organisa­ sjonsteorier fra side 181.

G£NERALFORSAML//vG

Markeds-Zsalgsavdeling Markedsleder Salgsleder

I

Økonomi/ Adm.avdeling Økonomileder

_ Regnskaps­ medarbeider

I I I Teknisk avdeling I Innkjøpsavdeling

I

Teknisk leder

Innkjøpsleder

— Maskiningeniør

Ass. innkjøps­ avdeling

I

Produksjons-I Prosjekt­ avdelingI styringsavdeling I

Produksjonsleder I

Bas Vedlikehold

Prosjektleder

Prosjektingeniør

— Skipsingeniør Sentralbordsekretær

Teknisk *— assistent Lagerformann I

Lagerarbeider Vakter Kranførere Sjåfør

Formann Maling/sjau

- Operatører

Formann Plate

- Operatører

Formann Rør

- Operatører

Formann Maskin

- Operatører

Formann Snekker

- Operatører

(Kilde: Sølvi Dahl: «I organisa­ sjonen 2»)

Produksjon og samfunnsendringer

Spesialisering

Større valgfrihet

duksjon, markedsføring, innkjøp, data, regnskap. Bare i helse­ tjenesten er det over hundre spesialister. Legene spesialiserer seg i for eksempel psykiatri, indremedisin, allmennmedisin, sy­ kepleierne i geriatri, anestesi, kirurgi. Juristene er ikke lenger enerådende i departementskontorene. Der finner vi også sosial­ økonomer, psykologer, ingeniører, filologer, veterinærer, sosio­ nomer, statsvitere og sosialantropologer. Og vi får stadig flere vitenskaper, samtidig som hver vitenskap deles opp i flere og flere ulike greiner. Det innebærer at hver enkelt vitenskapsmann behersker bare et lite felt innenfor sin vitenskap. Arbeidsdelingen har altså ført til at vi har fått flere yrker å velge mellom, yrker som krever en eller annen form for spesial­ kunnskap.

Ny teknologi gir mer tid

til omsorg

- Vi tar i bruk informasjonsteknologi for å kunne gi våre pasienter bedre omsorg og et bedre helsetilbud, sier sykehusdirektør Ola Metliaas på Ullevål sykehus. Sykehuset har markert seg som et av de ledende i Norge når det gjelder bruk av informasjonsteknologi. - Som kanskje det eneste sykehus i Europa har vi gitt alle våre ansatte opplæring i bruk av informasjonstekno­ logi, sier Metliaas. Sykehuset er et av Nordens største med 4000 ansatte. Ullevål sykehus avsetter betydelige ressurser til ITutvikling. Alle pasienter registreres i vårt dataanlegg ved innskriving. All medisinsk rapportering skjer elek­ tronisk. Det stilles strenge krav til alle prosjekter. Et hoved­ krav er at systemene skal fungere - også ved svikt i maskin- eller programvare. Systemene må være basert på åpne standarder som gjør det mulig å kommunisere med andre deler av helsesektoren etter hvert som datasystemene koordineres. Direktør Egil Bodd ved Medisinsk Innovasjon på Rikshospitalet deler Metliaas' syn. - Hovedgevinsten ved innføring av IT-verktøy er forenkling, effektivisering - og faktisk også større sikkerhet for pasientene. Vi kan erstatte manuelle oppgaver med teknologi. Brukerne - de som arbeider på sykehusene - må delta aktivt i prosjektene for at de skal bli vellykket. (Intervju med daværende sykehusdirektør Metliaas)

Produksjon

og samfunnsendringer

Automatisering En annen side ved vart teknisk avanserte sam­ funn er at mange arbeidsoppgaver er automa­ tisert. Det vil si at maskiner utfører arbeids­ operasjonene alene. Det eneste menneskene ma gjøre, er å programmere dem og kontrol­ lere at de fungerer etter programmene. Data­ teknikk er nøkkelordet her. Datateknikkens gjennombrudd kaller vi av og til den tredje industrielle revolusjonen. Selv om datateknikken ikke er ny, vet vi egentlig lite om hvordan den kommer til å påvirke samfunnet og livet til hver enkelt av oss. Ingen kan vite hvordan den kommer til å utvikle seg, og dermed hvordan og på hvilke områder den vil bli tatt i bruk videre. Eksper­ ter har påstått at vi vil få fabrikker uten arbei­ dere og kontorer uten funksjonærer. I Japan regner en med at tallet på industriroboter kom­

I bilindustrien er datamaskinen tatt i bruk både i produktutvikling og i produksjon.

Produksjon

og samfunnsendringer

Datateknologien: jobbdreper eller jobbskaper?

mer til å stige fra ca. 50 000 i 1981 til minsten million i år 2000. I noen rapporter sies det at datateknikken særlig vil gå ut over sysselsettingen i handels- og kontorsektoren. I Dagbladet kunne vi lese i 1985: «Matbutikkene i år 2000 blir trolig enda mer avansert. Da forsvinner kassadamene. I stedet blir varene sendt gjennom en «tunnel» der laserstråler gjennomlyser datamerket på varene. Betaling kan da skje i en hovedkasse. En ny ordning med kredittkort kan også gjøre hovedkassen overflø­ dig. En kortleser i butikken som er data tilkoplet lønnskontoen, vil gjøre det mulig å belaste kontoen med beløp som laserstrå­ len har registrert i butikken. Kredittkortet kan kjøres gjennom kortleseren, og varene er betalt. Enkelt og greit.» Ifølge Finansforbundet, som er fagforbundet til de bankansatte, kommer 650 ansatte i bank til å miste jobben hvert år i ti år fra 1996. Grun­ nene er hardere konkurranse og utviklingen av ny teknologi. Både Posten og Telenor er inne i den samme slankingsprosessen, og grunnene er de samme.

Virkninger av spesialisering og automatisering Flere

Vanskelig å velge

Lfrdanning er nødvendig

valgmuligheter

I bondesamfunn er det færre yrker å velge mellom. De fleste unge må gå i foreldrenes fotspor. Du derimot har flere valgmu­ ligheter og gode muligheter for å finne et yrke der du kan få utfolde deg, dyrke dine interesser og bruke dine evner og talenter. Men for mange unge kan den store valgfriheten være van­ skelig. Grunnen er at de ikke vet hva de skal satse på. De vet for eksempel ikke om det er mulig å få jobb i det yrket de har mest lyst på, og mange vet heller ikke hva de egentlig har mest inter­ esse for. Begge disse spørsmålene er viktige - og vanskelige. Det første problemet er det imidlertid kanskje ikke så lurt å tenke så mye på, for ingen vet hvor stor etterspørselen blir i de ulike yrkene i årene som kommer. Dessuten har du størst sjanse til å få jobb dersom du satser på noe du liker og har interesse for. Gjør du det, blir du dyktig, og for de dyktige er det vanlig­ vis en mulighet! Det viktigste er altså at du prøver å finne ut hva du egentlig har interesse for og duger best til. Ett råd er i hvert fall alle enige om: Det lønner seg å skaffe seg en så solid utdanning som mulig. En viktig grunn er at sam­ funnet blir mer og mer kunnskapsbasert. Det innebærer at jo bedre utdanning du har, desto bedre vil du hevde deg i konkur­ ransen om jobbene. Og skulle du utdanne deg feil, er det van­ ligvis lettere å omskolere seg eller ta etterutdanning dersom du har en solid grunnutdanning.

Produksjon

Flere

spennende jobber?

List opp fem spesialistyrker som du tror har kommet til de siste ti årene. Hva mener du karakteriserer disse yrkene: Er de rutine­ preget, eller virker de spennende, varierte og interessante? Spesialiseringen har bidratt til at mange av oss får dyrke interessene våre og arbeide med det vi synes er mest spennende og utfordrende. Vi får bruke og utvikle oss selv og føler at vi har et meningsfylt arbeid. Arbeidsdelingen har ikke bare ført til at vi har fått mange spesialister som får utfolde seg og rendyrke sine interesser. Både arbeidsdelingen og den teknologiske utviklingen har også gjort mange arbeidsoppgaver enklere, mer rutinepregede og mer ensartete. Svært mange arbeidere og funksjonærer må gjøre de samme håndgrepene gang på gang, dag etter dag - enten det er ved et samlebånd eller et PC-tastatur. Et slikt arbeid kan virke kjedelig. Dessuten kan det være slitsomt og helseskadelig fordi noen deler av kroppen belastes urimelig mye, mens andre bru­ kes lite. Automatiseringen har noen av de samme følgene. Dataspesialisten kan nok kose seg når hun eller han utvikler nye pro­ grammer i ett sett, men for dem som skal passe på at maskinene i fabrikkhallene fungerer som de skal, kan arbeidet fortone seg ganske annerledes. Kanskje får vi etter hvert en tydelig todeling av arbeidsopp­ gavene. På den ene siden finner vi yrker der de ansatte må ha

og samfunnsendringer

179

Utdanning til arbeidsledighet eller bidrag til økt konkurranseevne?

Todeling av arbeids­ oppgavene

PrODUKSJOX OG SAMFCXXSEXDR1XGER

lang spesialistutdanning. De får arbeid med ut­ viklende oppgaver og gode muligheter til å gjore karriere. Disse stillingene er oftest godt betalt, ikke minst fordi folk i slike stillinger er vanske­ lige å erstatte. I den andre gruppen finner vi de rutinepregede yrkene. Her er det ikke nødven­ dig med spesialutdanning eller fagutdanning, og det er små sjanser til å klatre oppover og gjøre «gode penger». En lærer arbeidet raskt, og er lett å erstatte.

Et mindre oversiktlig

samfunn?

Økt arbeidsdeling fører til at samfunnet blir mer sammensatt eller komplekst. En grunn til det er at flere roller må fylles for at samfunnet skal vedlikeholdes over lengre tid. Når samfunnet blir mer sammensatt, blir det også vanskeligere for den enkelte å ha oversikt over sammenhen­ gene mellom hendelser og mellom fenomener i samfunnet. Det kan føre til at det blir vanskelig å forstå det som skjer, og at mange føler segfrem­ medgjort i sitt eget samfunn. Utfordrende og meningsfylt eller rutinepreget og kjedelig?

Om

fremmedgjøring

Den mest alvorlige og tidstypiske formen for fremmed­ gjøring kan karakteriseres som en voksende kløft mellom på den ene side «den jevne mann» og på den annen side en ofte anonym elite av økonomiske og politiske makthavere og tekniske eksperter samt et byråkrati på forskjellige nivåer som er nødvendig for å administrere og kontrollere et stadig mer innviklet sosialt maskineri. Kløften oppleves som vantrivsel og hjelpeløshet. Samfunnet ter seg «umenneskelig», arbeidslivet virker meningsløst. Man har mistet en livskvalitet som det teknifiserte samfunnets varer og tjenester ikke kan kompensere. Fremmedgjøringens virkninger er mange og vel­ kjente. Hos noen fremkaller den et blindt hat og en vilje til å ødelegge det bestående samfunn - som hos visse terroristgrupper. Hos andre har den ført til en romantisk flukt fra virkeligheten - 1960-årenes hippier var et godt eksempel. Til bildet hører også ulike forsøk

Produksjon og samfunnsendringer

på å finne en «indre vei» til frelse gjennom mystisisme og uortodokse trosretninger, et trekk som ble spesielt framtredende i de sene 1970-årenes nyreligiøsitet og nysubjektivisme. (Georg Henrik Wright: Miinniskan, naturen och tekniken, 1982.)

Ulike måter å organisere arbeidet på Det er mange ulike syn på hvordan arbeidet i en bedrift eller en annen type organisasjon bør legges opp. Et hovedspørsmål er hvordan arbeidet bør ordnes for at produksjonen skal bli mest mulig effektiv. Svarene viser seg å være nokså ulike. Ikke minst bunner disse ulike svarene i ulike menneskesyn, ulike syn på hva arbeidet betyr for det enkelte mennesket, og i forskjellige syn på hva det er som motiverer oss mennesker til å arbeide. Teoriene og synspunktene er mange, vi skal nøye oss med å se litt nærmere på tre av dem.

Menneskesynet avgjør organiseringen av arbeids­ oppgavene

Mennesket er et skapende vesen! Lenge har det blitt hevdet at den sterke arbeidsdelingen og au­ tomatiseringen bidrar til at de ansatte blir fremmedgjort over­ for seg selv. En av dem som sterkest kritiserte produksjons­ formen i industrisamfunnet, var Karl Marx (1818-83). Han mente at vi er skapende vesener som omformer naturen gjen­ nom de tingene vi produserer. Slik er vi ulik andre arter. Men skal vi virkelig skape noe, må vi bruke oss selv. Det vil si: ♦ Vi må ha kontroll over redskapene vi bruker. ♦ Arbeidet må være variert og allsidig. ♦ Vi må ha anledning til å samarbeide og oppleve fellesskap med andre når vi arbeider. ♦ Vi må ha mulighet til å se helheten i produksjonsprosessen. Marx mente at kapitalistenes måte å organisere arbeidet på i industrisamfunnet hadde ført til at vi fjernet oss langt fra dette idealet: ♦ Vi er blitt slaver under bedriftseierne og deres maskiner. ♦ Arbeidet er blitt ensformig og rutinepreget. ♦ Maskinene har ført til at både arbeidere og funksjonærer har blitt isolert fra hverandre. ♦ Hver enkelt arbeider lager bare en liten del av en vare. Ifølge Marx bidrar disse karakteristiske trekkene hver på sin

Karl Marx

Produksjon

og samfunnsendringer

Mennesket en vare under kapitalismen?

Fremmedgjøring

måte til at arbeiderne blir fremmedgjort. Tankegangen er denne: Arbeiderne må selge arbeidskraften sin som en vare på marke­ det hvis de skal overleve. En vare er en ting. En ting kan ikke skape noe. Når lønnstakeren på denne måten er blitt forvandlet fra et skapende vesen til en ting, er han egentlig blitt fremmed­ gjort overfor seg selv. Siden det er bedriftslederne som bestemmer hva arbeiderne skal produsere, hvordan og hvor raskt de skal gjøre det, har bedriftsledere og eiere stor makt over arbeiderne. Det vil si at arbeiderne ikke bestemmer over seg selv. Det forsterker følel­ sen av å være fremmedgjort. Alle maskinene og det oppstykkede og rutinepregede ar­ beidet bidrar til det samme resultatet: Hver enkelt arbeider la­ ger bare en liten del av det ferdige produktet slik at det blir vanskelig å se helheten i produksjonsprosessen. Når de lager bare en bit av en ferdig vare, føler de ikke at de legger ned noe av seg selv i de tingene de produserer. De føler seg tvert imot som små hjul i en stor maskin. Og når det er vanskelig å se sammenheng mellom de enkelte delene og helheten, kan det også være vanskelig å se verdien av det en gjør.

Mennesket er en maskin!

Tidsstudier

Et mekanisk menneskesyn

Den måten å legge opp arbeidet på som Marx kritiserte så sterkt, ble videreutviklet av den amerikanske maskiningeniøren F. W. Taylor (1856-1915). Han kalte sin organisasjonsteori Scientific Management, som betyr vitenskapelig bedriftsledelse. Han bygde teorien på en del undersøkelser som han gjennomførte på stålverket der han var teknisk sjef. Blant annet begynte han med tidsstudier der i 1881. Senere ble han konsulent i bedriftsledelse og holdt mange foredrag om dette emnet i tillegg til at han skrev flere bøker. Hans tanker om organisering av bedriftene har lenge hatt svært stor betydning i mange land. Taylor be­ traktet menneskene som arbeidsmaskiner. Vi kan si at han hadde et mekanisk menneskesyn fordi han blant annet hevdet at ♦ atferden kan styres på samme måte som vi styrer en maskin, ♦ vi er late av natur. Vi ønsker ikke å ta initiativ, ta på oss ansvar og løse problemer på egen hånd. Vi vil og må styres, ♦ vi må belønnes hvis vi skal yte noe. De materielle belønnin­ gene er viktigst; det er ønsket om høyest mulig lønn som driver oss til innsats.

Hensikten med tidsstudiene som han utførte, var å finne ut hvor­ dan de ansatte kunne utføre arbeidsoppgavene raskest mulig. Hvor lang tid brukte for eksempel den beste mureren på å legge 100 mursteiner? Hvilke bevegelser kunne han sløyfe eller for-

Produksjon

og samfunnsendringer

Hvilke muligheter har den enkelte arbeidstaker til selv å bestemme innholdet i jobben?

183

Produksjon og s.i uti \.\st.\/)R/\