Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til idag 8256014466

Citation preview

BJØRN NISTAD

Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til idag

SOLUM FORLAG OSLO 2004

© SO1.UM FORLAG A.S, OSLO 2OO4

UTGITT MED STØTTE FRA

LÆREBOKUTVALGET FOR HØYERE UTDANNING, UNIVERSITETS- OG HØGSKOLERÅDET

PRINTED IN NORWAY BY DIGIBOK A.S, SKIEN ISBN 82-560-1446-6

Innhold Forord 7 Intel / igen ts ia en y Tsaren, godseierne og bøndene 9 • Folkets talerør og forsvarer 1 2 • Adelsopposisjon, terrorister og sovjetintelligentsia 1 6

En reise fra St. Petersburg til Moskua 22 Aleksandr Radisjtsjevs liv 23 • En reise fra St. Petersburg ril Moskva 26 • Radisjtsjevs samtidige 34 • Radisjtsjevs betydning 36

Dekabristene 3 8 Dekabristbcvegclsens historie 38 • Muravjovs forfatningsutkast 43 • Pestels forfatningsutkast 45 • Karamzins forsvar av autokratiet og livegen­ skaper 48 • Dekabristenes betydning 50

Et land uten fortid? 53 Pjotr Tsjaadajevs liv 54 • Tsjaadajevs filosofiske brev 56 • En gal manns apologi 59 • Tsjaadajevs betydning 60

Slauofiler og vestvendte 64 Den tyske idealismen 64 • Slavofilene 68 • Ivan Kirejevskij 71 • Om den euro­ peiske kultur og dens forhold til den russiske kultur 74 • Aleksej Khomjakov 79 * Kirken er én 80 • Konstantin og Ivan Aksakov 83 • Om Russlands indre tilstand 83 • De vestvendte 86 - Vissa r ion Belinskij 87 • Folk og nasjon 89 • Kunst og nasjonalitet 93 • Aleksandr Herzen 95 • Dilettantisme i vitenskapen 99 - Brev om studiet av naturen 101 • Fra den andre bredden 104 • Slavofiler og vestvendte 107 • Det russiske folk og sosialismen 109 • Andre vestvendte iii- Den offisielle nasjonalismen 112- Perspektivet pa striden mellom slavofiler og vestvendte 116

Nihilistene / 2 1 Nikolaj Tsjernysjevskij 123 * Det estetiske forhold mellom kunst og virkelighet 125 - Forsvar for landsbyfellesskapet 128 • Det antropologiske prinsipp i filosofien 130 • Dmitrij Pisarev 132 * A tenke proletarisk 134 • Nihilistenes betydning 136

Narodnikene 1 3 9 Pjotr Lavrov 142 • Historiske brev 145 • Den sosiale revolusjon og moralens oppgaver 148 • Nikolaj Mikhajlovskij 151 • Hva er fremskritt? 152 • Jakobineren Pjotr Tkatsjov 155 • Hva er Fremskrittspartiet? 156 • Narodnikenes betydning 159

5

Anarkistene 161 Mikhail Bakunin 162 • Gud og staten 165 • Pjotr Kropotkin 168 • Erobringen av brødet 170 • Gjensidig hjelp 172 • Lev Tolstoj 176 • Om vold og kjærlighet 177 • Anarkismens stilling i Russland 179

Panslavismen 182 Nikolaj Danilevskij 183 • Russland og Europa 185 • En totalitær tenker? 191 • Andre reaksjonære tenkere 194

Liberalismen - den forspilte mulighet 197 Fra honoratioressammenslutning til massebevegelse 197 • Boris Tsjitsjerin 202 • Pjotr Struve 204 • Vladimir Solovjov 209 • Det egenartede ved den russiske liberalismen 211

Marxisme på russisk 21 3 Georgij Plekhanov 215 • Vare meningsforskjeller 218 • Utviklingen av det monistiske historiesyn 221 • Vladimir lljitsj Lenin 224 • Hva ma gjøres? 228 • Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium 231- Staten og revolusjo­ nen 234 • De sosial-revolusjonære 237 • Narodniker eller marxister? 240

Nasjonal-bolsjeuiker og eurasiater 24 3 Nasjonal-bolsjevikene 243 • Eurasiatene 246 • Nihilisme? 250

Sosialisme i ett land? 2 33 Lev Trotskij 255 • Den permanente revolusjon 257 • Den forrådte revolusjon 259 • Nikolaj Bukharin 262 • Veien til sosialismen 264 • En økonoms bemerkninger 266 • losif Stalin 267 • Kamp mot høyreavviket i suKP(b) 270 • Vi vil ikke la oss sla! 272 • Forsvar for staten under sosialismen 274 • Var Stalin uunngåelig? 275

En død manns fanger 279 Nikita Khrusjtsjov og oppgjøret med Stalin 279 • Stagnasjonsarene under Leonid Brezjnev 284 • Mikhail Gorbatsjov og perestrojka 288 • Anleggsgrøften 293

Hva nå? 296 Boris Jeltsin 297 • Gennadij Ziuganov 298 • Vladimir Zjirinovskij 30 r • En russisk de Gaulle?3O4 Demokratiet, det sivile samfunn og intelligentsiaen 307

Litteraturliste 309 Noter 3 19

Forord Foreliggende fremstilling av russisk politisk idéhistorie fra opplys­ ningstiden til idag kunne ikke ha blitt virkeliggjort uten hjelp og støtte fra mange personer. Først og fremst vil jeg takke professor Pal Kolstø som har gjennomlest samtlige kapitler, kommet med utallige råd og forslag til forbedringer og latt meg nyte godt av sine rike kunnskaper om russisk historie og kultur. Videre vil jeg takke pro­ fessor Erik Egeberg som har gjennomlest et tidligere utkast til frem­ stillingen og rettet opp mange feil og unøyaktigheter. Jeg vil også takke professor Jostein Børtnes, professor Jens Petter Nielsen, førsteamanuensis Gunnar Opeide og forsker Sven G. Holtsmark som alle har bidratt til utgivelsen. En spesiell takk går til min nærmeste familie som har støttet meg under skrivningen - og ofret en mengde timer på korrekturlesning. Gjenstående feil og mangler er jeg selvsagt selv skyld i.

Oslo, 24.02.2004 Bjørn Nistad

7

Intelligentsiaen Hele den russiske mtelligentsiaens historie var en forberedelse til kommunismen. Nikolaj Berdjajev, Den russiske kommunismens opphav og menmg

Temaet for foreliggende fremstilling er russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til idag. Før vi kan behandle de enkelte tenkere og tankeretninger, er det imidlertid nødvendig kortfattet å ta for oss de sosiale forholdene i det for-revolusjonære Russland (før 1917) og et høyst egenartet sosialt fenomen disse forholdene frembrakte, den russiske intelligentsiaen. Trolig finnes der ikke noe godt vestlig mot­ stykke til den russiske intelligentsiaen, og russisk ånds- og kulturhis­ torie blir langt på vei uforståelig uten en omtale av intelligentsiaen og de sosiale forholdene som muliggjorde fremveksten av detre fenomener.1

TSAREN, GODSEIERNE OG BØNDENE På tre viktige punkter adskilte de sosiale forholdene i det før-revolusjonære Russland seg klarr fra forholdene i Vest-Europa: Den rus­ siske tsaren var langt mer allmektig enn kongene og fyrstene 1 VestEuropa. Klassestrukturen var langt mindre differensiert i Russland enn i Vest-Europa. Og kulturkonflikten mellom den europeiserte adelen og de livegne bøndene i Russland var langt større enn den kulturelle avstanden mellom over- og underklasse i Vest-Europa. Den moskovittiske staten slik den fremstod i århundrene etter befrielsen fra tataraket i 1480, hvilte på en forestilling om at både jorden og menneskene tilhørte tsaren. Dette kom til uttrykk ved at alle samfunnsgruppers privilegier og rettigheter var avledet av deres tjenesteplikt overfor tsaren og kunne trekkes tilbake av herskeren 9

etter dennes forgodtbefinnende. Først ved Peter His opphevelse av adelens livsvarige plikt til å tjenestegjøre i krigsmakten eller byrå­ kratiet i 1762 oppstod en klasse av frie mennesker i Russland. Og først ved Katarina lis stadfestelse i 1785 av de adelige godseiernes eiendomsrett til jorden de var blitt tildelt av kronen, er det mulig å snakke om privat eiendomsrett i juridisk forstand i Russland. Sin politiske allmakt bevarte tsaren i realiteten helt frem til revolu­ sjonen i 1917. Da keiserinne Anna besteg tronen i 1730, hadde rik­ tignok høyadelen forsøkt å påtvinge henne en håndfesting som innskrenket eneherskerinnens allmakt. Men dette forsøket på å inn­ føre en form for konstitusjonelt styre ble forhindret av lavadelen som fryktet høyadelens politiske aspirasjoner. Katarina 11, som øns­ ket å fremtre som en tilhenger av opplysningsfilosofenes idéer, sam­ menkalte i 1767 en stor lovkommisjon for å utarbeide en forfatning for Det russiske imperium. Lovkommisjonen ble imidlertid oppløst alt i 1768, og etter det store bondeopprøret under ledelse av donkosakken Jemaljan Pugatsjov på 1 770-tallet og utbruddet av Den franske revolusjon i 1789 opphørte alle diskusjoner om konstitu­ sjonelle reformer. Etter Aleksander Is tronbestigelse i 1801 ble diskusjonen om behovet for politiske og administrative reformer gjenopptatt, og i 1809 kunne den liberale statsmannen Mikhail Speranskij fremlegge en vidtgående plan for innføring av et halv-konstitusjonelt styre som blant annet omfattet opprettelsen av en riksduma med lovgivende myndighet. Speranskij falt imidlertid i unåde, og hans reformplan resulterte kun i visse omdannelser av sentralforvaltningen. Under den reaksjonære tsar Nikolaj Is regjeringstid (1825-1855) var en­ hver diskusjon om konstitusjonelle reformer forbudt. På 1860-tallet innførte Aleksander II lokale folkevalgte styrings- og administrasjonsorganer, og han var heller ikke fremmed for tanken om å inn­ føre en rådgivende folkerepresentasjon. Aleksander II ble imidlertid myrdet av terrorister i 1881, og hans etterfølgere på tronen, Alek­ sander III og Nikolaj II, erklærte begge at de ville styre eneveldig. Etter revolusjonen i 1905 bie det innført et halv-konstitusjonelt styre basert på en folkevalgt nasjonalforsamling, Dumaen. Ved flere TO

ganger å oppløse Dumaen og ved å overse dens beslutninger, lyktes imidlertid Nikolaj II i å avmektiggjøre nasjonalforsamlingen. Etter Februarrevolusjonen i 1917 ble det vedtatt å sammenkalle en folkevalgt grunnlovgivende forsamling. Denne ble også valgt høsten 1917, men ble i januar 1918 - etter én dags forhandlingeroppløst av Russlands nye kommunistiske makthavere, «bolsjevi­ kene», som var kommet til makten ved et kupp i oktober 1917. Grovt sett bestod det før-revolusjonære russiske samfunnet av bare to samfunnsklasser: den jordeiende adelen og bøndene. Helt frem til revolusjonen i 1917 var et lite skikt av adelige jordeiere i be­ sittelse av nesten all rikdom i samfunnet. Samtidig var de øverste militære og sivile embetene forbeholdt adelen, som også lenge domi­ nerte kulturlivet. Bøndene, det store flertallet av befolkningen, hadde derimot ingen rettigheter, og inntil opphevelsen av iivegenskapet i 1861 var de adelens eiendom og måtte dyrke herremennenes jord. Ved opphevelsen av Iivegenskapet i 1861 fikk bøndene i tillegg til personlig frihet også en viss mengde jord de kunne leve av. Men for denne jorden måtte de betale en stor erstatning til godseierne, og da erstatningsbetalingene opphørte etter revolusjonen i 1905, hadde bøndene betalt staten og godseieren over tre ganger verdien av jor­ den de mottok sammen med friheten. Bøndene mente at jorden til­ hørte dem, og flere ganger gjorde de opprør mot godseierne og stats­ makten. Løst ble denne konflikten først i 1917 da det tsaristiske Russland brøt sammen, og bøndene fordrev godseierne fra jorden. 1 tillegg til den jordeiende adelen og bøndene bestod det før-revolusjo­ nære Russland også av presteskapet, kjøpmannsstanden og bybe­ folkningen (mesjtsjanstvo), men disse gruppene spilte knapt noen rolle politisk eller sosialt. Først under industrialiseringen på slutten av 1800-tallet oppstod et borgerskap og en arbeiderklasse etter vest­ europeisk mønster. Kulturelt var det før-revolusjonære Russland preget av en dyp kløft mellom den europeiserte adelen og bøndene. Denne kløften hadde oppstått som en følge av Peter den Stores forsøk på å vestliggjøre Russland på begynnelsen av 1700-tallet. Adelen var blitt pålagt å rake skjegget, kle seg på vest-europeisk maner og leve som 11

adelen i Vest-Europa. De livegne bøndene var derimot ikke blitt berørt av Peter den Stores vestliggjørende reformer. Følgen var at mens bøndene på 1700-tallet levde et liv som knapt adskilte seg fra livet deres forfedre hadde levd siden middelalderen, forsøkte adelen å kopiere livet til samtidens franske adel. Adelen kledde seg som den franske adelen, leste bøkene til de franske opplysningsfilosofene, snakket ofte bedre fransk enn russisk og lot franske huslærere opp­ dra sine barn. Denne kulturkonflikten mellom den europeiserte overklassen, som på 1800-tallet også kom til å omfatte borger­ skapet, og de uopplyste bondemassene bestod helt til revolusjonen i 1917 da både overklassen og det gamle Russland gikk til grunne.

FOLKETS TALERØR OG FORSVARER Den russiske intelligentsiaen, en selvoppnevnt gruppe hvis med­ lemmer opptrer som «folkets» forsvarere, må oppfattes som et resul­ tat av tsarens allmakt, den lite differensierte klassestrukturen i det før-revolusjonære Russland og den kulturelle konflikten mellom den europeiserte overklassen og bondemassene. 1 Vest-Europa der kon­ gens makt var svakere, der det foruten adelen og bøndene også fantes et sterkt borgerskap, og der den kulturelle avstanden mellom elite og folkemasser var langt mindre enn i Russland, var det ikke behov for en «intelligentsia» i form av en særskilt samfunnsgruppe som kunne opptre som det umyndige og uvitende folkets talerør og for­ svarer. 1 Frankrike erklærte tredjestanden i 1789 at den represen­ terte nasjonen, giljotinerte kongen og innførte et konstitusjonelt regime. 1 Russland klarte borgerskapet i allianse med andre sam­ funnsgrupper først i 1905 å innføre et halv-konstitusjonelt regime. Den rollen borgerskapet i Vest-Europa spilte som «formidler» mel­ lom den gamle føydale overklassen og folkemassene, tilfalt i Russ­ land intelligentsiaen. Sosiologisk kan intelligentsiaen defineres som en egen samfunns­ gruppe bestående av tenkende mennesker som mener at de i kraft av sine kunnskaper og sin dannelse har plikt til å fungere som folkets moralske stemme og befri sine medskapninger fra barbari og under-

12

trykkelse. Intelligentsiaen er derfor noe annet enn en samlebetegnel­ se på de «intellektuelle», det vil si mennesker som har fått en høyere vitenskapelig eller humanistisk utdannelse, og som utfører et viten­ skapelig arbeid eller beskjeftiger seg med kulturell virksomhet. I likhet med vestlige samfunn bestod også det tsaristiske Russland av dannede mennesker og utøvere av frie yrker, men at en person var dannet eller utøver av et fritt yrke inkluderte ikke uten videre ved­ kommende i intelligentsiaen. Intelligentsiaen var en moralsk kate­ gori, og den bestod av mennesker som følte seg forpliktet til å befri folket ved å bekjempe uvitenhet og undertrykkelse. Eller som den store russiske tenkeren Nikolaj Berdjajev (1874-1948) formulerte det: «‘Intellektuelle’ er folk som er engasjert i intellektuelt og kreativt arbeid, hovedsakelig lærde mennesker, forfattere, kunstnere, profes­ sorer, lærere og så videre. Den russiske intelligentsiaen utgjør en helt annen gruppe; og også folk som ikke utøver intellektuelt arbeid, og som heller ikke er særlig intellektuelle, kan tilhøre intelligentsiaen. Mange russiske forskere og forfattere kan ikke under noen omstendig­ het regnes som en del av intelligentsiaen i ordets egentlige betydning. Intelligentsiaen minner mer om en munkeorden eller en sekt med sin egen svært intolerante etikk, sin egen totalt forpliktende livsanskuelse, sine egne skikker og vaner - og endog med sin egen ytre fremtoning som gjør at det alltid er mulig å gjenkjenne et medlem av intelligent­ siaen og adskille vedkommende fra andre grupper. Vår intelligentsia var en særskilt gruppe som bestod av forskjellige sosiale klasser, og som var holdt sammen av ideer, ikke av felles yrke eller økonomisk status. Opprinnelig utgikk medlemmene av intelli­ gentsiaen hovedsakelig fra den mest dannede delen av aristokratiet. Senere utgikk de fra presteskapet, de lavere grader av byråkratiet, den lavere middelklasse, og - etter opphevelsen av Iivegenskapet - fra bøn­ dene. Slik var altså intelligentsiaen. Dens medlemmer utgikk fra for­ skjellige klasser, og de var utelukkende holdt sammen ved hjelp av idéer, nærmere bestemt av sosiale idéer.»1

13

En mulig vestlig parallell til den før-revolusjonære russiske intelli­ gentsiaen er 1960- og 70-årenes «nye venstre» som også bestod av mennesker som mente at de i kraft av sin innsikt og sine kunnskaper hadde plikt til å bevisstgjøre og frigjøre folket. Sammenlignet med den russiske intelligentsiaen utgjorde imidlertid det «nye venstre» i USA og Vest-Europa et overflatisk og kortvarig fenomen. En annen - og trolig mer treffende - parallell til den russiske intelligentsiaen er de «islamistiske» bevegelsene i mange land i Den tredje verden idag. I likhet med den russiske intelligentsiaen må disse bevegelsene, som gjerne utgår fra eliten i sine hjemland, betraktes som et resultat av kløften mellom et repressivt, korrupt og fremmed/utenlandsk inn­ satt statsapparat og en avmektig og utarmet befolkning. I land med et fungerende demokrati finnes det ikke noe sosialt grunnlag for fremveksten av en intelligentsia i form av en særskilt samfunns­ gruppe som kan opptre som det underkuede og uvitende folkets talerør og forsvarer. Fremfor å forsøke å gi en mer presis definisjon av begrepet «intel­ ligentsia», som uansett ikke vil kunne bli uttømmende, vil vi gi ordet til den fremste skildrer av intelligentsiaens lengsler og fortvilelse, dikteren Anton Tsjekhov: «Overflødige kunnskaper! Det finnes vel ingen by som er sit grå og trøstesløs at der ikke er plass for et klokt og dannet menneske. Sett nå at det i denne tilbakestående byen finnes tre mennesker som dere. Det er klart at dere ikke kan seire over det mørke folkehav, i tidens løp må dere gi etter og forsvinne i den store massen, gi tapt overfor livet, men dere vil ikke forsvinne uten å ha satt spor etter dere, dere vil ikke være uten innflytelse... Senere vil det kanskje bli seks slike som dere, så tolv, og så videre, og til slutt vil dere utgjøre flertallet! Om to, tre hundre år vil liver på jorden bli skjønnere enn vi er i stand til å tenke oss! Men­ neskene streber etter er slikt liv, og selv om det ennå ikke er blitt ril virkelighet, så er der vår oppgave å forutse at der vil komme, vi må vente på det, drømme om der og forberede oss til et slikt liv, derfor må vi forstå og vite mer enn våre fedre og forfedre»’

14

Det er denne type intelligenty, mennesker som betrakter seg selv som redskap for et fremtidig jordisk tusenårsrike, som gir russisk politisk tenkning en radikal og messianistisk karakter. Denne russiske messianismen må imidlertid, i likhet med alle andre politiske og religiøse tankeretninger, søkes tilbakeført til de sosiale forholdene i det sam­ funnet den oppstod i - og ikke tilskrives en særskilt «russisk sjel» eller lignende. Ifølge Berdjajev var det karakteristisk for den russiske intelli­ gentsiaen at dens medlemmer var brennende opptatt av filosofiske spørsmål, men ikke tenkte på en filosofisk måte. Tildelingen av jord til bøndene, arbeiderspørsmålet og andre praktiske samfunns­ spørsmål ble av intelligentsiaen behandlet ikke som praktiske sam­ funnsspørsmål, men som spørsmål av nærmest religiøs betydning. Samtidig skydde medlemmene av intelligentsiaen rent filosofiske spekulasjoner; og de bedømte ikke filosofiske systemer utfra deres sannhetsgehalt, men utfra hvorvidt de var egnet til å fremme kam­ pen for folkets, bøndenes eller arbeiderklassens frigjøring. Dette til forskjell fra forholdene i Vest-Europa der det både oppstod en posi­ tivistisk samfunnsvitenskap og en rendyrket spekulativ filosofi. Denne holdningen til tenkning og sannhet forklarer trolig langt på vei at Russland fra opplysningstenkeren Radisjtsjev til Lenin har frembrakt en hel rekke fremragende politiske tenkere og publisister, men knapt noen virkelig stor filosof. Skriftene til russiske tenkere er også langt mer springende og usystematiske enn arbeidene til vest­ europeiske filosofer og politiske teoretikere. Og det er neppe en til­ feldighet at det trolig viktigste dokument i russisk åndshistorie, Belinskijs brev til Gogol (1847), ikke er en lærd avhandling, men kritikeren Vissarion Belinskijs spontane uttrykk for avsky over at en stor forfatter som Nikolaj Gogol hadde sviktet sitt kall til å befri folket og hengitt seg til religiøs obskurantisme.

15

ADELSOPPOSISJON, TERRORISTER OG SOVJETINTELLIGENTSIA De første representantene for den samfunnsgruppen som på 1840tallet utviklet seg til intelligentsiaen, fremtrer på slutten av 1700-tallet da det i tillegg til en adelsopposisjon til Katarina IIs eneveldige styre også dukker opp individuelle medlemmer av overklassen som kritiserer livegenskaper og umyndiggjøringen av folket. Disse stemmene er imidlertid spede, og de russiske kritikerne av livegenskapet og autokratiet kan på ingen måte sammenlignes med de sam­ tidige franske opplysningsfilosofene. Neste generasjon av forløpere for intelligentsiaen utgjør «dekahristene» på 1820-tallet, det vil si frihetssinnede adelige offiserer som forsøkte å styrte det tsaristiske eneveldet og avskaffe livegenskaper ved hjelp av et militærkupp. Først de unge adelsmennene som innenfor rammen av de såkalte filosofiske sirklene i 1 830- og 40-årene lidenskapelig diskuterte tysk idealistisk filosofi og Russlands tilknytning til Vest-Europa, kan imidlertid oppfattes som de første virkelige representantene for intelligentsiaen. Denne idealistiske og aristokratiske intelligentsiaen avløses i 1860-årene av en «realistisk» intelligentsia som primært utgår fra den nye samfunnsgruppen av «raznotsjintsy», intellektuelle av blan­ det herkomst. Dette generasjonsskiftet ble alt av samtiden oppfattet som epokegjørende. Den klassiske litterære skildring av intelligent­ siaen, Ivan Turgenjevs roman Fedre og sønner (1861), behandler således konflikten mellom 1 840-årenes idealistiske intelligentsia og 1860-årenes realistiske intelligentsia, hvis teorier er basert på posi­ tivisme, materialisme og utilitarisme. Etter dette oppgjøret utvikler intelligentsiaen seg i tiårene frem til revolusjonen i 1917 til en sam­ menslutning av (halv)dannede og tenkende mennesker med en klar gruppeidentitet. Det karakteristiske for denne samfunnsgruppen er at den utvikler et hat- kjærlighetsforhold til folket. Intelligentsiaen drømmer om å befri folket. Men samtidig betrakter dens medlemmer folket som

i6

uopplyst og tilbakestående, og de har liten tiltro til folkets evne til å handle på egen hånd. Dekabristene på 1820-tallet forsøkte å styrte tsaren og avskaffe Iivegenskapet ved et militærkupp. Senere gene­ rasjoner av intelligentsiaen kommer til at bare masseoppstander kan styrte det tsaristiske regimet. Men de har ingen tiltro til at de under­ trykte massene selv vil gjøre opprør. Derfor forsøker medlemmer av intelligentsiaen både å «gå ut til folket» for å opplyse og organisere massene, og å utløse masseoppstander ved hjelp av terror. Et uttrykk for den revolusjonære intelligentsiaens selvforståelse er skriftet Den revolusjoneres katekisme som terroristen og anark­ isten Sergej Netsjajev forfattet i 1 869. I skriftet heter det at den revo­ lusjonære er et fordømt menneske som ikke har noen annen opp­ gave enn å kjempe for revolusjonen, det vil si en total ødeleggelse av det bestående samfunn. Alt som fremmer revolusjonen, er moralsk. Alt som hemmer revolusjonen, er umoralsk. Mord, utpresning og bedrag er tillatt i den grad slike virkemidler bidrar til å undergrave det bestående samfunn. Ingen personlige hensyn må få virke for­ styrrende inn på kampen for revolusjonen. Netsjajevs synspunkter ble oppfattet som ekstreme, og da medlemmer av Netsjajevs revo­ lusjonære undergrunnsorganisasjon i 1871 myrdet en ung student som tidligere hadde vært tilknyttet organisasjonen, bidro dette i høy grad til å diskreditere den revolusjonære bevegelsen. Netsjajevs skrift er likevel interessant da det avslører den endetidstankegangen og fanatismen som preget medlemmene av den revolusjonære intel­ ligentsiaen. En av de skarpeste kritikerne av intelligentsiaen, liberaleren og eks-marxisten Pjotr Struve, hevder i essayet Intelligentsiaen og revo­ lusjonen (1909) at intelligentsiaen må oppfattes som en kvasireligiøs bevegelse kjennetegnet ved en kategorisk avvisende hold­ ning til religion og stat, og at den har vært et utelukkende destruk­ tivt element i russisk historie som har appellert til opprørske og øde­ leggende krefter i folket. Denne dommen er ensidig, og den tar ikke tilbørlig hensyn til at intelligentsiaen oppstod som en følge av umyndiggjøringen av folket i det tsaristiske Russland. Intelligentsiaen var mer et uttrykk for enn årsaken til den sosiale krisen datidens rus­ 17

siske samfunn befant seg i. Struves essay inneholder likevel mange treffende observasjoner. Det kan således ikke være tvil om at den revolusjonære intelligentsiaen gjennom sine anti-statlige holdninger og terroristiske virksomhet forsterket den sosiale krisen i landet og dermed vanskeliggjorde utviklingen av et konstitusjonelt styre. Selvsagt fantes det også konservative tenkere og en konservativ/ regimevennlig intelligentsia i det tsaristiske Russland. Denne intelli­ gentsiaen bestod blant andre av tilhengere av den såkalte offisielle nasjonalismen under Nikolaj I, av 1840- og 50-årenes slavofiler som drømte om et «organisk» samvirke mellom folk og tsar, og av panslavister og nasjonalister på slutten av 1800-tallet. Bade av samtiden og av ettertiden har imidlertid begrepet «intelligentsia» blitt knyttet til den revolusjonære intelligentsiaen. Russisk sosialisme slik den utviklet seg på slutten av 1 800-tallet, kan ikke forstås uten at en tar hensyn til intelligentsiaens stilling i samfunnet. Misforstått og mistrodd av både myndigheter og folke­ masser stolte ikke den revolusjonære intelligentsiaen på andre enn seg selv, og i sitt hat-kjærlighetsforhold til folket utviklet den eks­ treme planer for en total forandring av samfunnet og skapelsen av et nytt menneske. Etter at forsøket på å «gå ut til folket» på begynnel­ sen av 1870-tallet hadde lidd nederlag på grunn av bondemassenes mistro til de revolusjonære agitatorene, tar den revolusjonære intel­ ligentsiaen i bruk terror for å «vekke» folket til opprør mot det tsaristiske regimet. Og det går en klar linje fra 1870-årenes terroris­ ter tilknyttet organisasjonen «Folkets vilje» til Det sosial-revolusjonære partiets bruk av terror mot guvernører, politiembetsmenn og andre representanter for statsapparatet på begynnelsen av 1900tallet. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i 1917 forsøker det nye regimet å avskrive denne revolusjonære tradisjonen som «små­ borgerlig» og «anarkistisk». Men det er gode grunner til å betrakte den dominerende retning innenfor russisk marxisme, den såkalte bolsjevismen, mer som et uttrykk for denne elitære og konspira­ toriske partitradisjonen enn som marxisme i klassisk forstand. Det er således en slående likhet mellom tankene til den i Vesten

18

forholdsvis ukjente tenkeren Pjotr Tkatsjov, som fungerte som ideo­ log for 1870-årenes terrorister, og teoriene til bolsjeviklederen V. I. Lenin. I likhet med Tkatsjov mente Lenin at kun en eliteorganisasjon av «yrkesrevolusjonære» kunne styrte det tsaristiske regimet, og at et sosialistisk samfunn bare kunne skapes gjennom et lang­ varig diktatur. I motsetning til vest-europeiske marxister fremhevet dessuten Lenin det voluntaristiske aspekt i kampen for sosialismen. Mens vest-europeiske marxister - og de russiske mensjevikene mente at et sosialistisk samfunn bare kunne oppstå ved at produktivkreftenes utvikling sprengte rammen for en kapitalistisk sam­ funnsorden, hevdet Lenin at de revolusjonære først kunne gripe makten og deretter frembringe de materielle forutsetningene for et sosialistisk samfunn. I samsvar med dette voluntaristiske synet på politikk griper Lenin og bolsjevikene i oktober 1917 - midt under den pågående verdens­ krigen - makten i Russland ved et statskupp. Og dermed oppstår et nærmest totalt sivilisasjonsbrudd mellom det liberale og kapitalis­ tiske Vest-Europa og den nye Sovjetstaten. Selve det bolsjevikiske eksperimentet må oppfattes som et forsøk på å realisere den russiske intelligentsiaens drøm om å skape det jordiske tusenårsriket. Dette kommer til uttrykk ved at bolsjevikene beskriver sitt forsøk på å skape det klasseløse samfunn og det nye sovjetmennesket i metafysiske, nærmest religiøse termer. Eller som Anatolij Lunatsjarskij, Sovjetstatens første folkekommissær for undervisningsvesen, formulerte det: «Forestill deg at et hus er under bygging, og når det har blitt bygger, vil det være et storslagent palass. Men byggingen av det har ikke blitt avsluttet ennå, og du ser på bygningen i dens uferdige tilstand og sier: ‘Så dette er altså sosialismen din - huset har ikke engang tak!’. Du vil selvfølgelig være en realist når du sier dette, du vil si sannheten. Men det er åpenbart at denne sannheten faktisk er en løgn. |!| Den sosialis­ tiske sannhet kan bare bli uttalt av den som forstår hva slags hus som er under bygging, og hvordan det bygges, og som vet at det vil få et tak. En person som ikke forstår utviklingens gang, vil aldri oppfatte

19

sannheten, for sannheten er ikke lik sin aktuelle manifestering. |!!| Sannheten sitter ikke stille, sannheten har vinger, sannheten er frem­ skritt, sannheten er konflikt, sannheten er kamp, sannheten er mor­ gendagen, og den må oppfattes på denne måten. Den som ikke ser det på denne måten, er en borgerlig realist og derfor en pessimist, en jammerdunk og ofte en kjeltring og en forfalsker - uansett, bevisst eller ubevisst er vedkommende en kontra-revolusjonaer og en sabotør.»*

Nettopp slike forestillinger - eller nærmere bestemt «nihilisten» Nikolaj Tsjernysjevskijs roman Hva må gjøres? (1863) med dens skildring av det harmoniske fremtidssamfunn der alle bor i palasser av aluminium og krystall - var det den konservative forfatteren Fjodor Dostojevskij angrep da han i kortromanen Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864) erklærte at tanken på det jordiske krystallpalass, maurtuesamfunnet, skremte ham. Resultatet av den bolsjevikiske makterobringen i 1917 ble imid­ lertid ikke realiseringen av intelligentsiaens drøm om brorskap mel­ lom menneskene, men etableringen av losif Stalins diktatur og intel­ ligentsiaens egen undergang. Etter at Stalins masseterror på 1930tallet har utryddet mesteparten av den før-revolusjonære intelligentsiaen, herunder den første generasjonen av bolsjeviker, oppstår det riktignok en ny, sovjetisk intelligentsia. Men til tross for et fenomen som «dissidentene» under Leonid Brezjnev på 1960- og 70-tallet, har ikke denne sovjetiske intelligentsiaen på noe tidspunkt tilnær­ melsesvis samme politiske betydning som den før-revolusjonære intelligentsiaen.5 Inntil Mikhail Gorbatsjov på slutten av 1980-tallet innleder sin «perestrojka» - et radikalt forsøk på å fornye sosialis­ men ved å mobilisere sovjetborgerne til aktiv deltakelse i sam­ funnslivet - foregår tilnærmet all politisk aktivitet i Sovjetunionen innenfor kommunistpartiet og på kommunistpartiets premisser. For en fremstilling av russisk politisk idéhistorie betyr dette at fokuset etter 1917 må forflyttes fra idéer som ble utformet av men­ nesker uten politisk makt, til politiske teorier som ble frembrakt av medlemmer av den herskende partieliten, og som ble brukt i makt­ kampen innenfor denne eliten. 20

Etter kommunismens sammenbrudd i 1991 har det oppstått en heftig debatt i Russland om intelligentsiaens fremtid. Om intelli­ gentsiaen fortsatt vil bestå som et selvoppnevnt korrektiv til mak­ ten, eller om russerne vil lykkes i å skape et sivilt samfunn og et leve­ dyktig demokrati som kan overflødiggjøre intelligentsiaen som sosialt fenomen, gjenstår å se.

En reise fra St. Petersburg til Moskva «Jeg så omkring meg, og mitt hjerte ble tynget av menneskehetens lidelser. Jeg rettet blikket mot mitt indre og sa at menneskets plager skyldes mennesket selv, og ofte kommer av at det ikke ser rett på objek­ tene som omgir det. Er det mulig, sa jeg til meg selv, at naturen har vært så smålig med sine barn, at den for evig bar skjult sannheten for den som feiler uskyldig? Er det mulig at denne strenge stemor har brakt oss til verden for at vi bare skal kjenne plager og aldri lykke? Min for­ stand skalv ved denne tanke, og mitt hjerte forkastet den. Jeg fant en støtte for mennesket i mennesket selv: Ejern bindet fra ditt indre øye, så finner du lykken! Denne naturens stemme gav kraftig gjenlyd i meg. Jeg frigjorde meg fra den fortvilelse ømhet og medfølelse hadde hensatt meg i: jeg følte at jeg hadde nok krefter i meg til å motstå denne vill­ farelsen; og - hvilken ubeskrivelig glede! - jeg følte at det var mulig for enhver å streve for sine medmenneskers velvære.»

Ordene stammer fra forordet til boken En reise fra St.Petersburg til Moskva som juristen og opplysningstenkeren Aleksandr Radisjtsjev utgav i 1790. Det er naturlig å innlede en fremstilling av moderne russisk politisk idéhistorie med dette verket. Her bruker for første gang en keiserlig undersått opplysningstidens tanker om menneskets medfødte rettigheter og folkesuverenitet til å angripe eneveldet, byråkratiet og et økonomisk system basert på utbytting av livegne bønder. Ifølge Nikolaj Berdjajev ble den russiske intelligentsiaen født i det øyeblikk disse ordene ble formulert. Før vi tar for oss denne boken, som har blitt karakterisert som ett av de mest bemerkelsesverdige verker opplysningstiden har frem­ brakt, kan det imidlertid være nyttig i korte trekk å gjengi forfat­ terens biografi.

22

ALEKSANDR RADISJTSJEVS LIV Aleksandr Radisjtsjev ble født 20. august 1749 som eldste sønn i en landadelsfamilie. Som åtteåring sendes han til slektninger i Moskva for å studere. Takket være sine slektningers forbindelser opptas han som trettenåring som pasje ved hoffet til keiserinne Katarina 11 i St. Petersburg der han tjenestegjør de neste fire årene. Radisjtsjevs av­ smak for hoffliv, som han senere skulle gi kraftig uttrykk for, er tro­ lig blitt til i disse årene. Høsten 1766 sendes Radisjtsjev og elleve andre utvalgte unge aristokrater på keiserinnens befaling til universitetet i Leipzig for å studere språk, historie, filosofi og juss. De følgende fem årene stude­ rer Radisjtsjev ikke bare rettsvitenskap, historie, klassisk filosofi, tysk og latin, men også verkene ril de franske opplysningsfilosofene. Særlig interesserer han seg for arbeidene til Helvetius, Rousseau og Mably som alle kommer til å prege hans senere tenkning. Ved hjemkomsten til Russland i 1771 tildeles Radisjtsjev en post som protokollsekretær ved Senatet i St. Petersburg, rikets høyeste juridiske og administrative organ. Han går også i gang med å over­ sette Abbé Mablys verk Observations sur /’ Histoire de la Grece til russisk. I dette verket, som vakte betydelig oppsikt da det utkom i 1766, priser den utopiske sosialisten Mably de demokratiske repub­ likkene i det antikke Hellas. I sin oversettelse (som utgis i 1773) bruker Radisjtsjev ordet samoderzjavstvo (autokrati) for å gjengi det franske ordet despotisme, Mablys betegnelse på styresettet i Perserriket. Dette var vågalt da autokrati var den offisielle beteg­ nelsen på det tsaristiske eneveldet i Russland. Som om dette ikke var nok, utstyrer Radisjtsjev dessuten ordet autokrati med en fotnote der han forklarer sine medborgere dets betydning: «Autokrati er den mest avskyelige tilstand for den menneskelige natur. Vi kan ikke gi noen ubegrenset makt over oss selv, og selv loven, uttrykket for almenviljen, har ingen annen rett til å straffe lovbrytere enn hensynet til selvforsvar. Om vi lever under lovenes herredømme, er

23

det ikke fordi vi er ugjenkallelig bundet til å gjøre det, men fordi det er til vår egen fordel. Om vi avstår en del av våre rettigheter og naturlige makt til loven, gjør vi det for at den delen vi gir avkall på, kan vendes til vår egen fordel; herved inngår vi en stilltiende kontrakt med sam­ funnet. Om den brytes, er vi befridd fra våre forpliktelser. Urett fra herskerens side gir nasjonen, i egenskap av hans dommere, en rett over ham som er like stor som og likevel større enn den som loven gir herskeren over lovbrytere. Herskeren er den første borger av det nasjonale fellesskapet.»6

Denne bemerkelsesverdige fotnoten, forfattet i opplysningstidens ånd, peker fremover mot Radisjtsjevs forsvar for borgernes rett til å gjøre opprør mot tyranniske herskere i En reise fra St. Petersburg til Moskva. I 1773 overføres Radisjtsjev til staben til Finlandsdivisjonen i St. Petersburg der han i de følgende to årene tjenestegjør som jurist og er vitne til datidens umenneskelige militære rettspleie. Samme år bry­ ter det store bondeopprøret under ledelse av donkosakken Jemaljan Pugatsjov ut i Volga-regionen. 1 1775 får Radisjtsjev etter eget ønske avskjed fra det militære, og to år senere utnevnes han til assessor ved Det keiserlige handelskollegium i St. Petersburg. Ved handelskollegiet tjenestegjør Radisjtsjev under den unge, liberale grev Aleksandr Vorontsov. Han vinner Vorontsovs tillit og utnevnes til stedfortre­ dende direktør for tollkammeret i St. Petersburg i 1780. Trolig har greven, som var full av forakt for Katarina II og hennes styre ved hjep av favoritter og sengekamerater, påvirket Radisjtsjevs syn på eneveldet i Russland. Inspirert av de nord-amerikanske kolonistenes frihetskamp for­ fatter Radisjtsjev en Ode til friheten der han priser friheten og spår tyrannenes fall. Deler av oden gjengir han senere i En reise fra St. Petersburg til Moskva. I Russland kan oden i sin helhet først trykkes etter revolusjonen i 1905. I anledning avdukningen av Etienne Falconets rytterstatue av Peter den Store på Senatsplassen i St. Peters­ burg skriver Radisjtsjev i 1782 en brosjyre med tittelen Brev til en venn bosatt i Tobolsk. I brosjyren priser han Peter den Store for å ha

2-4

skapt et moderne statsapparat. Men han legger samtidig til at tsaren ville ha vunnet enda mer ære for seg og sitt land om han også hadde innført personlig frihet i Russland. I 1789 publiserer Radisjtsjev et essay med tittelen Samtale om hva det vil si å være en sønn av fedre­ landet. I essayet hevder han at de livegne, som grådighet og grusom­ het har berøvet friheten, ikke kan regnes som borgere av fedrelandet. Det er således en tenkende og belest undersått som våren 1789, noen måneder før parisbefolkningen stormer festningen Bastillen og gjør slutt på eneveldet i Frankrike, innleverer et manuskript med tit­ telen En reise fra St. Petersburg til Moskva til politimyndighetene for sensur. St. Petersburgs politimester og øverste sensor lar seg lure av den tilsynelatende uskyldige tittelen og godkjenner verket for trykking. Mottoet på manuskriptets tittelside, «Et monster fælslig, skamløst, uhyrlig med hundre glefsende kjever», burde imidlertid ha advart myndighetene om innholdet. Det er en lett omskrivning av en verselinje fra det kjente eposet Telemakhida av poeten Vasilij Trediakovskij, hentet fra en strofe som skildrer maktsyke kongers straff i helvete. For Radisjtsjev er det hundrehodete monsteret et bilde på eneveldet og utbyttingen av folket. Radisjtsjevs reiseskildring utkommer i bokform våren 1790, tryk­ ket på en presse forfatteren har latt installere i sitt eget hjem. Det hører for øvrig med til historien at Radisjtsjev etter å ha oppnådd trykketillatelse omskriver boken og tar inn flere.radikale partier. Boken - der bøndene oppmuntres til opprør, og kongene trues med skafottet - slår ned som en bombe i St. Petersburg. Flere hund­ re rubler blir betalt for et eksemplar av reiseskildringen som Radisj­ tsjev bare har våget å spre i et begrenset opplag. Boken havner også i hendene på keiserinne Katarina II som leser den med forbitrelse og forfatter en rekke syrlige randbemerkninger til verket. «Hensikten med denne boken er klar på hver eneste side,» skriver keiserinnen i en av disse bevarte notene, «dens forfatter, smittet og full av den franske galskapen, forsøker på enhver tenkelig måte å bryte ned respekt for autoritet og myndigheter, og å frembringe motvilje blant folk rettet mot øvrigheten og mot regjeringen.»? På direkte ordre fra eneherskerinnen beslaglegges det oppvig25

lerske verket, og Radisjtsjev dømmes til døden som majestetsforbryter. I anledning feiringen av fredsslutningen etter en krig med Sverige omgjøres imidlertid dommen til ti års forvisning til Sibir. De følgende årene tilbringer Radisjtsjev som forvist i den lille landsbyen Ilimsk i Øst-Sibir. At Radisjtsjev og hans familie overlever forvisningen skyldes utvilsomt hjelp fra grev Aleksandr Vorontsov, Radisjtsjevs venn og velgjører. Under sitt opphold i Sibir forfatter Radisjtsjev essayet Om mennesket, dets dødelighet og udødelighet der han forsvarer troen på sjelens udødelighet. Han forfatter også en avhand­ ling om handelen mellom Russland og Kina. Etter Katarina lis død i 1796 får Radisjtsjev av hennes etterfølger på tronen, tsar Paul I, tillatelse til å slå seg ned på et gods i nærheten av Moskva. Ved Aleksander Is tronbestigelse i 1801 oppheves også denne forvisningen, og Radisjtsjev bosetter seg i St. Petersburg. Takket være grev Aleksandr Vorontsov får han en stilling som med­ lem av en lovkommisjon som var blitt opprettet under tsar Paul 1 for å rydde opp i gamle lover og forordninger. Radisjtsjev nøyer seg imidlertid ikke med å skrive av og systematisere gamle lover og dekreter, men forfatter flere vidløftige memoranda om lovgivning basert på rasjonalistiske og naturrettslige prinsipper. Disse arbei­ dene mottas imidlertid kjølig av de øvrige kommisjonsmedlemmene. Skuffet, nedbrutt og plaget av kreditorer tar Aleksandr Radisj­ tsjev sitt eget liv 1 2. september 1 802. Etter hans død blir det funnet en papirlapp der han har nedtegnet: «Ettertiden vil hevne meg».

EN REISE FRA ST. PETERSBURG TIL MOSKVA Tilsynelatende er En reise fra St. Petersburg til Moskva en reise­ skildring og en beretning om stort og smått forfatteren har opplevd og vært vitne til på en reise fra Russlands nye hovedstad St. Peters­ burg til den gamle hovedstaden Moskva. Slike reiseskildringer var svært populære i forfatterens samtid. Leseren oppdager imidlertid snart at skildringene av dårlige veier, late skysskaffere, kanaler, folkesang og bondebryllupp kun tjener som innpakning for forfat­ terens samfunnskritikk.

26

I politiavhør etter beslagleggelsen av boken erklærte Radisjtsjev at han hadde villet skrive en russisk oppfølger til Laurence Sterns berømte reiseskildring A Sentimental Journey through France and Italy. Flere av passasjene i Radisjtsjevs verk er da også hentet fra denne boken. Radisjtsjev erklærte også at de partiene i En reise fra St. Petersburg til Moskva som hadde vakt mest anstøt, var inspirert av Abbé Raynals Histoire philosophique et politique des deux Indes. Dette omfangsrike verk, som idag nærmest er glemt, ble skrevet av den franske opplysningsfilosofen Guillaume-Thomas-Francois Raynal og utgitt i tre opplag i 1770-80. Verket inneholder ikke bare opplysninger om de europeiske koloniene i Ost- og Vest-India, herunder kraftige angrep på slaveriet, men også en rekke utfall mot religion og enevelde. Øvrige inspirasjonskilder for Radisjtsjevs reise­ skildring er utvilsomt Du Contrat Social og Emile av Rousseau og De /’ Esprit av Helvetius. Mange av kapitlene i En reise fra St. Petersburg til Moskva er svært sentimentale. Forfatteren appellerer vel så mye til leserens følelser som til fornuften når han vil avsløre uretten i samfunnet. Radisjtsjevs språk er arkaisk og inneholder en mengde kirkeslavismer. Dette gammelmodige språket gir forfatterens refsende stemme ekstra tyngde. Den springende fremstillingsform reiseskildringen innbyr til, gjør at vi ikke finner noen sammenhengende analyse av problemene i dati­ dens Russland. Til gjengjeld får Radisjtsjev anledning til å betrakte ondene i samfunnet fra forskjellige synsvinkler. Og han kan presen­ tere flere løsningsforslag for ett og samme problem. Dette vanskelig­ gjør en presentasjon av Radisjtsjevs samfunnssyn. Det er mulig å frem­ stille Radisjtsjev både som en reformator som advarer medlemmene av sin egen klasse mot følgene av fortsatt undertrykkelse og utbytting av folket, og som en revolusjonær som ønsker å omstyrte hele det sam­ funnet som omgir ham. Det største onde i samtidens Russland er ifølge Radisjtsjev liv­ egenskaper. Store deler av reiseskildringen er derfor brukt til angrep på denne institusjonen. I kapitlet «Ljubani» - kapitlene har navn etter de skysstasjonene forfatteren passerer - skildres møtet med en 27

livegen bonde som ma dyrke sin egen jord om søndagene og om nat­ ten fordi godseieren krever at bøndene skal arbeide for seg alle virkedagene. Noen skysstasjoner senere gjengis samtalen med en dommer som har trukket seg fra tjenesten for å slippe å dømme livegne bønder som har drept en bondepuger og dennes vellystige sønner. Deretter beskrives hvordan livegne tvangsgiftes, auksjoneres bort og selges som soldater. Temaet livegenskap er også berørt i en avhandling forfatteren finner gjenglemt på en skysstasjon. Radisjtsjev trekker frem en rekke eksempler på hvordan livegen­ skaper krenker bøndenes menneskeverd og forråer godseierne. Vi møter således enken etter bondepugeren som motsetter seg at de skyldige i mordet på hennes ektemann og sønner skal straffes - ikke fordi hun har medfølelse med de livegne, men fordi hun vil beholde dem som arbeidskraft. Vi møter også syttifemåringen som skal auk­ sjoneres bort sammen med sin kone, datter, datterdatter og sønnen datterdatteren har fått etter at godseieren har forgrepet seg på henne. Syttifemåringen er, blir vi opplyst, den samme mannen som en mannsalder tidligere bar sin nåværende herres sårede far bort fra slagmarken i Tyskland. Og etter denne umenneskelige auksjonsscenen er vi vitne til hvordan tre livegne selges til soldater for å finan­ siere sin herres nye ekvipasje. I flere av kapitlene i reiseskildringen stilles det kunstige livet til bybefolkningen og godseierne med deres vest-europeiske seder og levevis opp mot det naturlige livet bøndene lever. Tilsynelatende betrakter Radisjtsjev bøndene og landsbylivet som det virkelige Russland. Godseierne blir da ikke bare utbyttere av de livegne bøn­ dene, men også representanter for en fremmed sivilisasjon. Radisj­ tsjevs fremstilling av godseierne og de livegne bøndene er svært ensidig. Godseierne er alle hovmodige, gjerrige og grusomme, og de livegne er alle ærlige og arbeidsomme. Denne beskrivelse av de rus­ siske bøndene minner om skildringen av «edle villmenn» i andre av opplysningstidens verker. Radisjtsjev retter en klar advarsel til myndighetene og godseierne om følgene av ikke å gjøre noe for å forbedre de livegne bøndenes kår. Det russiske folk er tålmodig og kan tåle mange lidelser, men

2.8

når det først mister tålmodigheten, kan det begå de frykteligste gru­ somheter. Jemaljan Pugatsjov, lederen for det store bondeopprøret, var en demagog og usurpator, men han viste hvilke krefter som skjuler seg i folkedypet. Tilsynelatende er Radisjtsjev i tvil om appeller til overklassen og de styrendes egeninteresse og medfølelse er tilstrekkelig for å få dem til selv å innlede reformer for å lette bondebefolkningens tyngsler. I «En kjær venns etterlatte papirer», avhandlingen forfatteren finner gjenglemt på en skysstasjon, skisseres et program for livegenskapers gradvise opphevelse. Først skal det bli forbudt å oppta livegne uten jord i godseierens egen husholdning. Deretter skal de livegne bøn­ dene gis borgerrettigheter, eiendomsrett over den jorden de dyrker til eget forbruk, og adgang til å kjøpe seg fri. Prosessen fullføres ved at Iivegenskapet oppheves fullstendig. Men samtidig som muligheten for en fredelig opphevelse av Iivegenskapet ved reformer ovenfra således holdes åpen, gir Radisjtsjev andre steder i sin reiseskildring uttrykk for at utbyttere historisk aldri har vist seg villige til å gi avkall på sin makt, og i et følelsesladet utbrudd oppfordrer han sine medmennesker til å brenne godset til en herremann som behandler sine livegne som kveg. Denne uklarheten med hensyn til om en voldelig revolusjon er nødvendig for å befri Russland fra Iivegenskapet, har gjort at Radisjtsjev har blitt betegnet både som en reformator som ville ad­ vare den klassen han selv tilhørte mot følgene av fortsatt utbytting av folket, og som en revolusjonær som har brutt med sin egen klasse. Det er imidlertid grunn til å merke seg at selv Radisjtsjevs forslag til en gradvis opphevelse av Iivegenskapet var svært radikalt for sin tid siden det så for seg en frigjørelse av de livegne bøndene og jorden de dyrket uten noen form for kompensasjon til godseierne. Da Iivegenskapet i Russland ble opphevet i 1861, måtte bøndene betale en stor erstatning til sine tidligere herrer for den jorden de mottok sammen med friheten. Også det politiske og administrative systemet i datidens Russland angripes i En reise fra St. Petersburg til Moskva. Dette angrepet ret­ ter seg ikke bare mot et uhederlig og udugelig embetsverk og kor29

rupte domstoler, men rammer også hoffet, rikets høyeste embets­ menn og selve tsarmakten. 1 en drøm ser forfatteren for seg at han har blitt keiser, og at hof­ fet og rikets høyeste embetsmenn er samlet rundt tronen. Som keiser beordrer han sin hærfører å erobre nye riker. Admiralen sendes ut for å oppdage nye land. Statsarkitekten pålegges å reise nye prakt­ bygg. Dommerne instrueres om å benåde forbrytere. Alle ordrene mottas med hoffets jubel, og de respektive embetsmenn forsikrer at suverenens befalinger straks skal bli utført. Men en kvinne i enkle klær og med et misbilligende uttrykk i ansiktet deltar ikke i viraken. Keiseren vil vite hvem kvinnen er. Hoffolkene svarer at hun er en farlig heks og vil trekke ham unna. En indre kraft får imidlertid keis­ eren til å gi seg i tale med kvinnen. Kvinnen erklærer at hun er Sannheten, og at folkets lidelser har fått Gud til å sende henne til ham for å fjerne mørket som omgir ham. Deretter fjerner hun et belegg han har hatt over øynene. Og nå ser keiseren at de staselige klærne han selv og hoffolkene bærer, er stenket i blod, og han ser at alle hans embetsmenn har misbrukt sine embeter. Sannheten sier at hun bare viser seg for en hersker én gang i løpet av hans liv, men at enhver som protesterer mot urett og maktmisbruk, er hennes talerør. 1 «En kjær venns etterlatte papirer» sammenlignes det unyttige og ressursødende livet ved hoffet med de tarvelige kårene mennesker som har ofret helbred og eiendom for fedrelandet, ofte lever under. Det poengteres at et overdådig hoffliv ikke lenger tjener til å legit­ imere fyrstens makt. I tidligere tider kunne fyrsten ved hjelp av glit­ ter og stas gjøre inntrykk på en uvitende befolkning. 1 opplysnin­ gens tidsalder kan derimot bare hensynet til almenvelet tjene til å begrunne maktutøvelse. Disse betraktningene munner ut i et forslag om å stryke hoffembetene fra rangtabellen, det vil si fra listen over militære og sivile embeter som Peter den Store innførte i 1722. Mye av inspirasjonen til disse «jakobinske» anskuelsene har Radisjtsjev utvilsomt fått fra grev Aleksandr Vorontsovs betraktninger om Katarina II og hennes styre ved hjep av favoritter og elskere. Kritikken av eneveldet kommer klart frem når Radisjtsjev i en ode til friheten, et utdrag fra det upubliserte frihetsdikter han skrev

30

linder de nord-amerikanske kolonistenes frihetskamp, ikke hare fordømmer fyrstenes maktmisbruk, men også priser kongemorderen Oliver Cromwell for å ha lært folkene hvordan de kan hevne seg. Det er også en implisitt kritikk av eneveldet når forfatteren i kapitlet «Novgorod» både fremhever bystatens demokratiske styre og kriti­ serer storfyrst Ivan III for å ha erobret byen. Fra gamle krøniker er det kjent, påpeker han, at den mektige bystaten ikke ble styrt av sine fyrster, men av folkeforsamlingen og valgte embetsmenn. Og Ivan III hadde ikke annen rett til Novgorod enn den sverdet gav ham. Også utro embetsmenn og et fordervelig byråkrati angripes i E/z reise fra St. Petersburg til Moskva. I et kapittel beskrives hvordan en gruppe skipbrudne holder på å omkomme fordi den lokale havnekommandant sover og hans underordnede ikke tør å vekke ham. Dette kapitlet er inspirert av Raynals skildring av engelskmennene som omkom i fangehullet i Calcutta fordi de innfødte vaktene ikke turde å vekke sin fyrste. Senere blir vi presentert for visekongen (= Katarina lis yndling fyrst G. A. Potjomkin) som bruker statens mid­ ler til å skaffe seg østers, embetsmannen som beklager seg over å ha blitt trukket for retten etter å ha nektet å dele sine ulovlig ervervede inntekter med sine overordnede, og kjøpmannen som er på flukt etter å ha blitt ruinert av rettsvesenet. Og vi møter adelsmannen som gråter ved adskillelsen fra sine sønner som skal dra til hovedstaden for å tiltre den moralsk nedbrytende statstjenesten. Radisjtsjev gjør ikke noen forsøk på å beskrive et fremtidig ideal­ samfunn. Det nærmeste han kommer en prinsipiell drøfting av grunn­ laget for statlig styre, er hans diskusjon av lovens betydning for sam­ livet mellom menneskene. I adelsmannens formaningstale til sine søn­ ner heter det at loven er det bånd som holder samfunnet sammen. Derfor skal ingen bryte loven, ikke engang fyrsten. Men alle har plikt til å nekte å følge en lov som vil tvinge dem til å handle i strid med de krav dyden stiller. Dette må forstås slik at det ifølge Radisjtsjev eksis­ terer to former for lover, positive lover og naturgitte lover. I tillegg til den positive, menneskeskapte retten har mennesket visse medfødte, naturlige rettigheter. Disse naturlige rettighetene har ingen rett til å krenke, og den enkelte har heller ikke rett til å gi avkall på dem.

3i

I likhet med Rousseau Benekter Radisjtsjev at et menneske kan gi fra seg sin frihet. Over- og underordningsforhold kan hare begrun­ nes som et resultat av en samfunnspakt inngått til gjensidig fordel. I det øyeblikk statsmakten ikke lenger er i stand til å forsvare et men­ neskes frihet, opphører dette mennesket å være statsborger og gjen­ vinner de rettigheter mennesket har i naturtilstanden: «Mennesket kom til verden som likt med alle andre. Alle har de samme legemsdelene, alle har fornuft og vilje. Følgelig er mennesket, bortsett fra i dets tilknytning ril samfunnet, et vesen som ikke er avhengig av noen i sine handlinger. Men det setter grenser for sine handlinger, det går med på å følge ikke bare sin egen vilje, det underordner seg sine medmenneskers krav, det blir med andre ord en borger. Hva er grun­ nen til at det kontrollerer sine lidenskaper? Hvorfor oppretter det en styrende autoritet over seg selv? Hvorfor innordner det seg lydighetens grenser når det er fritt til å følge sin egen vilje? For sin egen fordel, sier fornuften; for sin egen fordel, sier den indre stemme; for sin egen fordel, sier vidsynt lovgivning. Følgelig er mennesket ingen borger når det å være en borger ikke er til dets fordel. |...| Om loven ikke er i stand til eller uvillig ril å beskytte ham, eller om dens makt ikke kan skaffe ham umiddelbar hjelp når en fare truer, har borgeren rett til å søke tilflukt i den naturlige loven om selvforsvar, selvoppholdelse og velferd. [...] Uansett hvilken stand himmelen har sendt et menneske inn i ved dets fødsel, er det og vil det alltid forbli et menneske; og så lenge det er et menneske, vil naturloven, som en rik kilde til godhet, aldri tørke ut i det; og enhver som vager å krenke mennesket i dets naturlige og ukrenkelige rettigheter, er en lovbryter.»8

Disse betraktningene der borgerne gis rett til å gjøre opprør mot tyranniske herskere, gjør det naturlig å betegne Radisjtsjev som en radikal demokrat. I tillegg til å angripe Iivegenskapet og de politiske og administra­ tive forholdene i sitt hjemland, kritiserer Radisjtsjev også sensuren og krig mellom stater. Denne kritikken er i samsvar med opp­ lysningstidens fordømmelse av sensur og voldsanvendelse. I ett av 3 2-

kapitlene i E/z reise fra St. Petersburg til Moskva er sensurens histo­ rie fremstilt. Sensuren knyttes her til kirkens og verdslige makthaveres maktlyst, og Radisjtsjev avviser ettertrykkelig at hensynet til almenvelet kan forsvare sensur. Om krig og erobringer skriver Radisjtsjev at de bare tilsynelatende fører til økt makt og rikdom. I det lange løp vil de undertvungnes motstand tvinge erobreren til å bruke så mye ressurser på å holde på sitt bytte, at hans eget land utarmes. Oppsummerende må det kunne konstateres at En reise fra St. Petersburg til Moskva er en gåtefull bok som kan leses på mange måter. Forfatteren er uklar når det gjelder spørsmålet om hvorvidt en voldelig revolusjon er nødvendig for å befri Russland fra livegenskapet. Også hans holdning til eneveldet og de politiske og adminis­ trative forholdene i Russland kan tolkes på forskjellig måte. Det er mulig å ignorere kritikken av eneveldet og lese En reise fra St. Petersburg til Moskva som en appell til keiserinne Katarina II og hennes rådgivere om å bekjempe maktmisbruk og rense statsappa­ ratet for utro tjenere. De mest opprørske passasjene i boken må da forstås som en advarsel til myndighetene om hva som vil kunne bli følgene om nødvendige reformer ikke gjennomføres i tide. Men boken kan også leses som en prinsipiell avvisning av eneveldet og oppfordring til folket om å styrte enevoldsmakten. Det er mulig å betrakte Radisjtsjev ikke bare som en opplysningsfilosof som ønsker et styre basert på fornuft, men også som en revo­ lusjonær som ønsker en fysisk utslettelse av hele det samfunnet han selv tilhører. 1 en av de mest berømte passasjene i russisk litteratur brister Radisjtsjev ut i et voldsomt følelsesutbrudd mot menneskets utbytting av sine medskapninger. Skuende inn i fremtiden ser han hvordan underklassen i Russland har tilintetgjort ikke bare eneveldet og utbyttersamfunnet, men også hele den klassen av men­ nesker han selv tilhører, og hvordan et nytt og bedre samfunn er bygget opp på ruinene av det gamle: «O, om bare slavene, tynget av sine tunge lenker, oppildnet av sin for­ tvilelse, ville knuse våre hoder, hodene til deres umenneskelige herrer,

33

med jernet som berøver dem friheten, og farge sine jorder med vårt blod! Hva ville staten tape på det? Snart ville store menn tre frem fra folkets midte for å erstatte den drepte generasjonen; men de ville ha andre tanker om seg selv og ikke ha noen rett til å undertrykke. Dette er ingen drøm, mitt blikk ser gjennom tidens tykke slør som skjuler fremtiden for våre øyne; jeg ser gjennom et helt kommende århundre.

Disse linjene, som gir inntrykk av at Radisjtsjev nærmest har sett helt frem til revolusjonen i 1917, får det til å gå kaldt nedover ryggen på leseren. Det skulle komme en tid i Russland da utryddelse av mennesker basert på sosiale kriterier skulle bli rettferdiggjort som et nødvendig offer på veien mot der klasseløse samfunn.

RADISJTSJEVS SAMTIDIGE På den tiden da Radisjtsjev forfattet sine opprørske skrifter mot autokratiet og Iivegenskapet, var det politiske liv i Russland preget av en viss spenning mellom aristokratiet og enevoldsmakten. Deler av aristokratiet ønsket at Katarina II skulle dele sin eneveldige makt med høyadelen. Keiserinnen ønsket derimot å beholde sin makt ubeskåret og fant støtte for sitt eneveldige styre hos lavadelen som fryktet høyadelens pretensjoner. Den fremste eksponenten for høyadelens politiske ambisjoner var fyrst Mikhail Sjtsjerbatov (1733-1790) som i 1784 forfattet skriftet En reise til landet Ofir der han skildrer et utopisk idealsamfunn bestående av strengt adskilte stender: adel, kjøpmannskap, borger­ skap og livegne bønder. I dette idealsamfunnet er borgernes liv gjen­ stand for den mest rigide kontroll, og enhver luksus er forbudt. Kongens makt er begrenset og underordnet et «høyeste råd» bestå­ ende av representanter for adelen, kjøpmannskapet og borgerska­ pet. De livegne bøndene har ingen rettigheter, og det eksisterer til og med en lov som forbyr dem å klage over sine herrers oppførsel. Sjtsjerbatov er også kjent for sitt skrift En drøfting av sedenes forfall i Russland, forfattet på 1780-tallet, der han fremstiller det postpetrinske Russland som et samfunn i moralsk oppløsning.

34

Andre fremtredende representanter for adelens politiske ambi­ sjoner var brødrene Nikita Panin (1718-1783) og Pjotr Panin (17211789). De nøyde seg ikke med å uttrykke sin opposisjon mot ene­ veldet litterært, men var også involvert i et komplott for å styrte Katarina II fra tronen. Komplottet ble avslørt, men fikk ikke andre konsekvenser for de involverte enn at Nikita Panin ble fratatt sitt verv som huslærer for tronarvingen, storfyrst Paul. Etter Nikita Panins død ble det blant hans etterlatte papirer funnet et skrift med tittelen En drøfting au oppløsningen av alle former for styre i Russ­ land, trolig tiltenkt tronarvingen. Her beskrives Russland som et despoti der borgernes rettsløshet truer statens fortsatte eksistens. Samtidig kreves det innføring av vidtrekkende konstitusjonelle reformer - reformer som i datidens samfunn utelukkende ville ha kommet adelen til gode. Ved siden av den aristokratiske opposisjonen til Katarina lis eneveldige regime fantes det også mer demokratisk innstilte tenkere. Den mest fremtredende av disse var filosofen og publisisten Jakov Kozelskij (1729-1795). I sine skrifter hevder han at staten har opp­ stått ved en samfunnspakt mellom hersker og undersåtter, og at borgerne har rett til å gjøre opprør mot tyranner. Den prinsipielt beste statsform er etter hans mening republikken, men den beste praktisk realiserbare statsform er et opplyst enevelde. I likhet med sitt forbilde Rousseau fordømmer han luksus og ekstrem ulikhet, samtidig som han priser manuelt arbeid og drømmer om å innføre åtte timers arbeidsdag for alle. Livegenskaper vil han oppheve umid­ delbart. En annen betydningsfull tenker med demokratiske anskuelser var Semjon Desnitskij (ca 1740-1789), som var professor i rettsviten­ skap ved Universitetet i Moskva. I 1768 overleverte han Katarina II en betenkning der han tilrådde innføringen av en rådgivende folke­ representasjon bestående av valgte utsendinger fra adelen, borger­ skapet og geistligheten. Videre ville han skille domstolene fra den utøvende makt og gjøre rettsforhandlingene åpne. Livegenskaper så han for seg opphevet gjennom gradvise reformer. En tenker hvis liv har visse berøringspunkter med Radisjtsjevs 35

ublide skjebne, er den radikale publisisten, forleggeren og frimu­ reren Nikolaj Novikov (1744-1818). I 1770-årene utgav han flere vittige tidsskrifter der han gjorde narr av onde og dumme godseiere og overklassens trang til å etterape franske skikker. I 1784 opprettet Novikov med støtte fra sine frimurervenner et trykkeri i Moskva der han i de følgende årene utgav en mengde vest-europeiske filoso­ fiske og skjønnlitterære verker i russisk oversettelse, herunder skrif­ ter av Milton, Shakespeare, Lessing, Klopstock, Fielding, Sterne, Corneille, Racine, Locke, Rousseau, Voltaire og Diderot. Denne utgivervirksomheten irriterte imidlertid Katarina 11 som betraktet frimurerne som en trussel mot statens sikkerhet. Etter ordre fra kei­ serinnen ble Novikov i 1792. arrestert og dømt til 15 års festningsarrest. Fire år senere, etter at Paul 1 hadde besteget tronen, ble Novikov løslatt. Men han var da en knekket mann som søkte tilflukt i religiøs mystisisme.

RADISJTSJEVS BETYDNING Radisjtsjevs tragedie var at han stod alene. Han forsøkte ikke å danne noe selskap eller parti for å kjempe mot Iivegenskapet og eneveldet. Han har åpenbart ikke hatt noen forståelse av de virke­ lige maktforholdene i samtidens Russland. Øyensynlig har han ment at avsløring av den sosiale og politiske undertrykkelsen i seg selv ville føre til et bedre samfunn. Det han ikke tok i betrakting, var at den lille andelen av befolkningen i Russland som kunne sies å utgjøre en form for borgerlig offentlighet, selv nesten uten unntak tilhørte adelen og levde av å utbytte sine livegne bønder. Disse adelsmennene, som var vel bevandret i opplysningstidens litteratur og ofte talte bedre fransk enn russisk, kunne nok være åpne for kritikk av eneveldet for å ha fratatt adelen deler av dens tidligere politiske innflytelse og privi­ legier. Men godseierklassen hadde ingen forståelse for forslag om å oppheve Iivegenskapet. Og behovet for å holde de livegne bøndene under kontroll, gjorde at kritikken av eneveldet ikke utviklet seg til en bevegelse for å styrte regimet. Både godseierne og tsaren levde på nakken av de livegne bøndene, og de trengte hverandre for å holde 36

bøndene under åket. Og folket hadde Radisjtsjev og hans etterføl­ gere ingen kontakt med. Berdjajev har utvilsomt rett når han utroper Radisjtsjev til grunn­ leggeren av den russiske intelligentsiaen. Radisjtsjev var det første medlem av den lille gruppen av mennesker som hverken hadde noen innflytelse på makthaverne i sitt samfunn eller tilhørte folket, og som på grunn av denne isolasjonen til tider utviklet desperate pro­ grammer og strategier. Den keiserlige embetsmann Radisjtsjev gav seg til å drømme om en tid da ikke bare det bestående samfunn, men også hele den gruppen av mennesker han selv tilhørte, skulle bli tilintetgjort. Hans etterfølgere skulle komme til å kaste bomber mot statsmaktens representanter. For ettertiden har Radisjtsjev imidlertid blitt stående som den som først hevet frihetens fane i Russland. Russernes store dikter, Aleksandr Pusjkin, studerte inngående En reise fra St. Petersburg til Moskva, og han planla endog å skrive en beretning med tittelen «En reise fra Moskva til St. Petersburg» som en oppfølger til boken. Hans kjente dikt Ode til friheten, der tyrannmord forsvares, og Landsbyen, der tsaren oppfordres til å gjøre slutt på livegenskaper, er utvilsomt inspirert av Radisjtsjevs kamp mot autokratiet og liv­ egenskaper. Dekabristene, medlemmene av det første revolusjonære selskap i Russland, lot seg inspirere av Radisjtsjevs frihetslengsel og opprørsånd. Og den revolusjonære publisisten Aleksandr Herzen, et fremtredende medlem av den vestvendte intelligentsiaen, priste i sine memoarer Radisjtsjev for å ha gitt uttrykk for folkets lidelser. Også Lenin og bolsjevikene gjorde krav på arven etter Radisj­ tsjev. I en artikkel fra 1914 om stor-russernes nasjonale stolthet er Lenin stolt over at det tsaristiske Russland hadde frembrakt frihets­ kjempere som Radisjtsjev, dekabristene og 1870-årenes revo­ lusjonære intelligentsia. Og på 200-årsdagen for hans fødsel, 31. august 1949 etter den gregorianske tidsregning,10 hyldet kommu­ nistpartiets hovedorgan Pravda Radisjtsjev som materialist, revo­ lusjonær, grunnlegger av den russiske samfunnskritiske litteraturen og forløper for kommunismen.

Dekabristene Dekabristene er betegnelsen på en gruppe russiske offiserer som 14. desember 1825 forsøkte å utnytte uroen omkring tsar Nikolaj Is tronbestigelse til å styrte tsarmakten ved et militærkupp. Kalle­ navnet «dekabrister» kommer fra «dekabr’» som er den russiske betegnelsen på måneden desember. Dekabristene er et viktig feno­ men i russisk historie. De utgjør en overgang mellom 1700-tallets adelsopposisjon til autokratiet og 1800-tallets revolusjonære beve­ gelser. Dekabristene, som omfattet alt fra høyadelige fyrster til lavadelige underoffiserer, var enige om at eneveldet måtte erstattes av et konstitusjonelt regime. De var også enige om at Iivegenskapet måtte opphøre. Men de hadde svært ulike oppfatninger om hvilken form et konstitusjonelt styre burde ha, hvordan et slikt styre kunne innføres, og hvordan Iivegenskapet kunne oppheves. Dekabristene var adelige revolusjonære. Det kan være interessant å sammenligne deres tanker om konstitusjonelt styre og borgerlige rettigheter med den konservative adelsmannen og historikeren Nikolaj Karamzins forsvar av autokratiet, godseiernes rettigheter og Iivegenskapet. Etter en gjennomgang av de politiske forestillingene til to av dekabristenes ledere, Pavel Pestel og Nikita Muravjov, føl­ ger derfor en omtale av Karamzins memorandum Om det gamle og nye Russland.

DEKABRISTBEVEGELSENS HISTORIE Da Aleksander I 12. mars 1 801 kom til makten gjennom en sammen­ svergelse som omfattet mordet på hans sinnssyke far, Paul I, pustet de fleste russere lettet ut. Etter Paul Is forvirrede forsøk på å øke sin personlige makt og bekjempe adelens innflytelse de fire årene han satt på tronen, håpet mange at den unge tsar Aleksander 1 ville inn­ føre et konstitusjonelt styre. De første årene av Aleksander Is regje­ 3*

ringstid kunne også tyde på at han hadde til hensikt å innføre libe­ rale reformer. Straks etter sin tronbestigelse oppretter Aleksander I således en «uoffisiell komité» bestående av unge, liberale rådgivere som får i oppdrag å utarbeide forslag til politiske og sosiale reformer. Komitéen drøfter reformer av statsapparatet, tiltak for å styrke rettssikkerheten og begrensninger av livegenskaper. Disse drøftin­ gene fører imidlertid ikke til gjennomgripende reformer. Etter den første krigen mot Napoleon 1805-07 pålegger Alek­ sander I sin mest fortrolige rådgiver, den liberale statsmannen Mikhail Speranskij, å gjenoppta arbeidet med administrative refor­ mer, og i i 809 kan Speranskij overlevere keiseren en betenkning som tilrår vidtrekkende konstitusjonelle reformer. Ifølge Speranskijs reformplan skal tsaren fortsatt ha den høyeste myndighet i staten og styre ved hjelp av et riksråd bestående av medlemmer utpekt av tsaren selv. Under riksrådet foreslår planen at det opprettes en riksduma med lovgivende myndighet valgt av valgkomitéer i rikets lokale administrative enheter, et administrerende senat utpekt av tsaren som høyeste administrative myndighet, og et dømmende senat utpekt av tsaren som øverste dømmende myndighet. Dertil kommer lokale folkevalgte administrasjonsorganer og domstoler. Denne planen, som kunne ha lagt grunnlaget for et konsti­ tusjonelt styre i Russland, møter imidlertid kraftig motbør i konser­ vative kretser. Reaksjonære adelsmenn og byråkrater innleder en kampanje for å få avsatt Speranskij som de fremstiller som en farlig jakobiner. Samtidig utløser den tiltagende spenningen mellom Russland og Frankrike og utsiktene til en ny krig en kraftig antifransk bølge som øker motviljen mot Speranskij. I mars 1812. ser Aleksander I seg tvunget til å ofre Speranskij som blir avsatt som sekretær for riksrådet og forvist fra St. Petersburg. Det eneste varige resultat av Speranskijs reformvirksomhet er at kanselliene omdan­ nes til ministeriet, og at det opprettes et riksråd. Sommeren 1812 invaderer Napoleon Russland i spissen for sin store armé på 600 000 mann og truer dermed selve den russiske statens eksistens. Aleksander I appellerer til folkets frihetsfølelse, og ved hjelp av store ofre, inkludert utstrakt bruk av den brente jords

39

taktikk, lykkes det de russiske troppene og lokale geriljaavdelinger å tvinge angriperen tilbake. Senere deltar de russiske styrkene i befrielsen av Europa og i den triumfale innmarsjen i Paris våren 1814. De russiske offiserene og deres soldater kommer dermed i direkte kontakt med Vest-Europas sivilisasjon, og med land som er snudd opp ned av Den franske revolusjon og revolusjonens frihetsidéer. Og de oppdager at styret til «despoten» og «folkeundertrykkeren» Napoleon, som de er utkommandert for å bekjempe, er langt mindre despotisk enn det hjemlige styret til Aleksander I. Etter seieren i krigen mot Napoleon går Aleksander Is styre inn i en reaksjonær fase. Tsaren er initiativtakeren til den såkalte Hellige allianse som de europeiske stormaktene inngår i 1815 for å trygge det gjenopprettede «gamle regime» basert på fyrstesuverenitet mot folkelige opprørsbevegelser. Innenrikspolitisk skrinlegges alle tanker om liberale reformer, sensuren styrkes, og kontrollen med univer­ sitetene øker. Samtidig innledes en storstilt utbygging av såkalte militærkolonier - landsbyer der de mannlige innbyggerne er både sol­ dater og bønder - under ledelse av den reaksjonære grev Aleksej Araktsjejev. I løpet av få år kommer dette prosjektet til å omfatte hundretusener av bondesoldater og deres familier, påføre befolknin­ gen enorme lidelser og utløse flere mytterier. I denne perioden vokser den første illegale opposisjon til Aleksander Is regime frem, delvis med utspring i frimurerlosjene. I begynnelsen av 1816 grunnlegger en gruppe høyadelige gardeoffiserer i St. Petersburg et hemmelig selskap kalt Frelsesforbundet. Sel­ skapets mål er innføring av et konstitusjonelt monarki og avskaf­ felse av iivegenskapet. Medlemmene er imidlertid uenige om hvor­ dan disse målene skal oppnås. Den radikale offiseren Pavel Pestel og hans tilhengere ønsker at selskapet skal ha en ledelse med diktato­ risk myndighet og forberede seg på å gjennomføre sine målsettinger ved hjelp av revolusjonære virkemidler. Disse forslagene skremmer mer moderate medlemmer som mener selskapet primært bør be­ strebe seg på å vinne den offentlige mening for sine idéer. I 1818 reorganiseres selskapet under navnet Velferdsforbundet. Også i det reorganiserte selskapet utvikler det seg imidlertid snart en motset­

40

ning mellom en radikal sørlig avdeling i Ukraina ledet av Pestel «Russlands Napoleon» - og en mer moderat nordlig avdeling i St. Petersburg. I januar 1821 oppløses den nordlige avdelingen og gjen­ opprettes ikke før i 1822 under ledelse av gardekaptein Nikita Muravjov. I 1823 opprettes et triumvirat bestående av Nikita Muravjov, fyrst Jevgenij Obolenskij og fyrst Sergej Trubetskoj til å lede den konspiratoriske virksomheten i hovedstaden. Den sørlige avdeling fortsetter derimot å besta under navnet Det sørlige selskap. De ideologiske skillelinjene mellom de to selskapene kommer klart til uttrykk i de to forfatningsutkastene som Muravjov og Pestel utarbeider. Ifølge Muravjovs utkast skal Russland være et konsti­ tusjonelt monarki. Livegenskapet skal oppheves, men godseierne skal beholde jorden. Ifølge Pestels utkast skal Russland være en republikk, livegenskapet skal oppheves, og halvparten av all jord skal inndras til fordel for et offentlig jordfond. Disse ideologiske meningsforskjellene er langt på vei en avspeiling av de to selskapenes ulike sosiale sammensetning. Det nordlige selskap bestod for en stor del av høyadelige godseiere. Det sørlige selskap bestod derimot vesentlig av lavadelige offiserer uten store landeiendommer. På ett viktig punkt er imidlertid medlemmene av begge selskapene enige: tsarmakten skal ikke styrtes ved et masseopprør. Ikke engang den radikale Pestel har noen planer om å fremkalle en ny «pugatsjovsjtsjina», en ny bondeoppstand. Dekabristenes opprinnelige plan er å forsøke en oppstand som­ meren 1826. Aleksander Is uventede død 19. november 1825 i havnebyen Taganrog i Sør-Russland kullkaster imidlertid disse planene. Siden den avdøde keiseren ikke har noen barn, skulle tro­ nen under normale omstendigheter tilfalle hans eldste bror, storfyrst Konstantin. To år tidligere har imidlertid Konstantin, som er vise­ konge i Polen og gift med en katolsk grevinne, avstått sin arverett til tronen til fordel for sin yngre bror Nikolaj. Denne avståelsen av arveretten til tronen kjennes kun av et fåtall medlemmer av keiserfamilien. Ved nyheten om Aleksander Is død vegrer Nikolaj seg for å erklære seg som keiser, og han befaler at soldatene og embetsverket skal sverge troskap til Konstantin. Konstantin fastholder likevel sin

tronfrasigelse, og stilt overfor en mulig statskrise erklærer Nikolaj at han vil bestige tronen. Den 14. desember 1825 fastsettes som datoen for Nikolajs tronbestigelse. Det nordlige selskap beslutter seg for å utnytte kaoset i forbindelse med tronskiftet til å organisere et kupp. Planen er å få soldatene til å nekte å sverge troskap til Nikolaj ved å innbille dem at han har tilranet seg tronen ved å fengsle Konstantin. Dette kuppforsøket mislykkes. Om morgenen 14. desember 1825 lykkes det riktignok dekabristene å samle et par tusen opprørske soldater på Senatsplassen i St. Peterburg. Flertallet av troppene i hovedstaden forblir imidlertid lojale overfor Nikolaj. 1 et par timer står opprørerne og regjeringstroppene oppmarsjert mot hverandre. Etter forgjeves å ha oppfordret opprørerne til å overgi seg, gir så Nikolaj ordre om å rydde Senatsplassen ved hjelp av artilleribeskytning. Dette resulterer i et blodbad som både rammer opprørssoldatene og sivile tilskuere. Etter å ha mottatt meldinger om den mislykkede oppstanden i St. Petersburg, organiserer også Det sørlige selskap et soldatopprør, men også dette opprørsforsøket slås ned. Et fellestrekk for begge de mislykkede opprørsforsøkene er at dekabristlederne viser seg som lite handlekraftige. Fyrst Sergej Trubetskoj som av Det nordlige selskap er utpekt til diktator for opp­ standen, mister fullstendig hodet under kuppforsøket og søker til­ flukt i den østerrikske ambassaden. Også andre av dekabristlederne forsøker å stikke seg bort under oppstanden. Dekabristene gjør heller ikke noe forsøk på å vinne sivilbefolkningen i St. Petersburg eller de livegne bondemassene i Sør-Russland for sin sak. Etter at oppstanden er slått ned, forhører Nikolaj 1 personlig de tilfangetagne opprørslederne. Han oppnevner også en spesiell under­ søkelseskommisjon som får i oppdrag å utarbeide en oversikt over konspiratoriske selskaper i Russland og å foreslå tiltak for å be­ kjempe dem. Undersøkelseskommisjonen pålegges dessuten å lage en særskilt rapport om hvilke motiver dekabristene hadde for å gjøre opprør mot regimet. Denne rapporten, en hel katalog over klagemål mot de politiske og sosiale forholdene i Russland, oppbevarer tsaren på sitt skrivebord gjennom hele sin regjeringstid.

42-

Av dekabristlederne blir fem dømt til døden ved hengning, tretti­ en dømmes til livsvarig straffarbeid i Sibir, og åttifem dømmes til tidsbegrenset straffarbeid.

MURAVJOVS FORFATNINGSUTKAST I første kapittel i Muravjovs forfatningsutkast slås det fast at det rus­ siske folk er fritt og uavhengig, og at opphavet til all makt er folket som har rett til å styre seg selv. Videre står det at alle russere er like for loven, og at alle har plikt til å betale skatt og å gjøre krigstjeneste. Livegenskapet erklæres for avskaffet. Adelsprivilegier og borgerlige rangforskjeller oppheves. Borgerlige rettigheter som religions- og ytringsfrihet garanteres. Eiendomsretten erklæres for hellig. Gods­ eierne garanteres forsatt eiendomsrett til sine jordeiendommer. Borgere av staten er alle russiske menn over 21 år som er person­ lig uavhengige og er i besittelse av fast eiendom verdt 500 rubler eller bevegelig eiendom verdt 1000 rubler. Utlendinger kan natura­ liseres. Jøder har de samme rettigheter som andre borgere på de stedene der de er bosatt (det vil hovedsakelig si i de vestlige provinsene Russ­ land erobret da landet sammen med Preussen og Østerrike på slut­ ten av 1700-tallet likviderte Polen som stat), men de kan ikke bo­ sette seg på nye steder uten tillatelse fra Alltinget. 1 lovgivende, utøvende og juridisk forstand inndeles Russland ifølge Muravjovs forfatningsutkast i 13 delstater og to områder (moskvaområdet og donområdet) med hver sin hovedstad. Alle borgere av staten har stemmerett og rett til å fungere som meddommere. Borgere som er i besittelse av fast eiendom verdt 30 000 rubler eller bevegelig eiendom verdt 60 000 rubler, kan dessuten velges til nasjonalforsamlingen eller delstatsforsamlingene, og de kan utnevnes til høyere embeter. Den lovgivende og bevilgende myndighet utøves av en folkevalgt nasjonalforsamling, Alltinget (Narodnoje Vetje), bestående av to kamre, Folkekammeret og Den øverste duma. Folkekammeret består av 450 representanter som fordeles mellom delstatene utfra folke­ 43

tall. Den høyeste duma består av 42 utsendinger (tre fra hver av del­ statene, to fra moskvaområdet og én fra donområdet) som velges av delstatenes folkevalgte forsamlinger. Lover, skatter og utskrivning av soldater vedtas av de to kamrene i Alltinget. Om et lovforslag ikke bifalles av keiseren, sendes det tilbake til Alltinget. Forslaget kan i så fall kun vedtas med x/3-flertall i begge kamre. Folkekammeret kan tiltale ministre og høyere embetsmenn for embetsforsømmelse. Den høyeste duma fungerer i slike saker som riksrett. Den utøvende myndighet utøves av keiseren, hvis verdighet er arvelig. Keiseren har også myndighet over utenrikspolitikk og mil­ itærvesen. Keiseren kan ikke forlate riket uten å fortape tronen. Delstatene styres ifølge Muravjovs forfatningsutkast på samme måte som staten i sin helhet. Den lovgivende og bevilgende myn­ dighet utøves av en folkevalgt forsamling bestående av to kamre, og den utøvende myndighet utøves av en øverste embetsmann valgt av Alltinget. Den dømmende myndighet utøves av uavhengige domstoler. Muravjovs forfatningsutkast er utvilsomt inspirert av Montesquieiis teori om hvordan makten i staten bør fordeles mellom tre uav­ hengige organer som kan oppveie hverandre og hindre maktmisbruk. Forfatningsutkastet minner dessuten på mange punkter om De nord­ amerikanske sambandsstatenes føderative forfatning fra 1787, og om den konstitusjonelt-monarkiske franske forfatning av 1791. 1 likhet med den franske forfatningen av 1791 er borgerrett og adgang til å inneha offentlige embeter i Muravjovs forfatningsutkast knyttet til eiendom. Dette er i samsvar med datidens forestillinger om at kun økonomisk uavhengige personer er i stand til å opptre uhildet. Muravjovs forfatningsutkast stiller imidlertid langt strenge­ re krav til eiendom for å erverve borgerrettigheter enn den franske forfatning av 1791. Prinsippet om at fast eiendom verdt én rubel skal tilsvare bevegelig eiendom verdt to rubler, er dessuten en favorisering av godseierne på bekostning av kjøpmenn og andre byborgere. Det er grunn til å legge merke til at Muravjov garanterer gods­ eiernes eiendomsrett til jorden. 44

PESTELS FORFATNINGSUTKAST Pestel innleder sitt forfatningsutkast, Den russiske rett, med filo­ sofiske betraktninger om menneskets og statens natur. Menneskets første plikt er å sørge for sin egen eksistens. Derfor har det rett til å nyte godt av fruktene av sitt arbeid og forfølge sine interesser. Denne retten innskrenkes av andre menneskers rett til å forfølge sine inter­ esser. Statens første plikt er å sørge for fellesskapets og den enkeltes velvære. Folket har plikt til å adlyde regjeringen, men det har krav på at de styrende arbeider for fellesskapets og den enkeltes velvære. Denne balansen er grunnlaget for enhver sunn stat. Den russiske rett tar deretter for seg statens geografiske utstrek­ ning, etniske sammensetning og administrative inndeling. Pestel fastslår at bare de folkene som er i stand til å forsvare sin frihet, har krav på nasjonal uavhengighet. Bortsett fra polakkene har derfor ingen av folkene i det russiske imperium krav på selvstyre. De har alltid tilhørt Russland eller mektige naboer, og historien har dermed vist at de ikke er i stand til å utgjøre selvstendige stater. Alle ikkerussiske folkeslag i riket må russifiseres. Jøder og sigøynere må enten russifiseres eller fordrives. Polen kan Russland anerkjenne som en selvstendig stat om landet avskaffer alle adeisrettigheter og innfører et demokratisk styre. Dessuten må landet slutte en militærallianse med Russland. Russland erklæres som en suveren og udelelig stat. Videre fastslås det at av hensyn til statens geografiske omfang, folkerikhet og mange folkeslag, er kun en sentralistisk styreform mulig. Den øverste makt i staten utøves av sentralregjeringen. Administrativt inndeles staten i guvernementer, kommuner og småkommuner. På grunn av sin sen­ trale geografiske plassering og historiske forbindelse med det rus­ siske folks frihet utropes Nizjnij Novgorod til Russlands nye hoved­ stad. Byen omdøpes samtidig til Vladimir til minne om Vladimir den Store som i 988 kristnet Russland. Alle borgere skal ha samme rettigheter og plikter. Alle adelsprivilegier og standsforskjeller oppheves. Handelsprivilegier, laugs45

privilegier og andre økonomiske særrettigheter oppheves også, og full næringsfrihet innføres. Samtidig understreker Pestel at pengenes aristokrati er farligere enn medfødt aristokrati, og at myndighetene må motvirke oppkomsten av et pengenes aristokrati. Livegenskapet erklæres som avskyelig for Gud og mennesker og forbys. [)en russisk-ortodokse tro er statens religion. Andre trossamfunn tillates kun så lenge de ikke krenker statens lover eller sømmelighet. Alle private selskaper, sammenslutninger og velgjørenhetsanstalter forbys. Ifølge Pestel har alle russiske borgere krav på et jordstykke som er stort nok til at de kan fø seg selv og sin familie ved eget arbeid. Hans konstitusjonsforslag inneholder derfor en bestemmelse om at halvparten av all jord i den enkelte småkommune skal inngå i et offentlig jordfond. Denne jorden skaffes til veie ved at staten avgir sine jordeiendommer til jordfondet, og ved ekspropriasjon av gods­ eiernes jord. Godseiere skal ifølge Pestels jordreform avgi halvparten av jorden sin til jordfondet. Eier de mer enn 100 ooo mål, skjer denne inndragelsen uten kompensasjon. Eier de 50 000 - 100 000 mål, får de delvis erstatning for den inndratte jorden. Og eier de under 50 000 mål, får de full erstatning for den avståtte jorden. Jorden som inngår i jordfondet, kan hverken selges, pantsettes eller arves, men stilles gratis til disposisjon for det enkelte medlem av primærkommunen utfra behov. Jord som ikke inngår i jordfondet, kan fritt omsettes. Siste del av Pestels forfatningsutkast behandler statens styrings­ organer. Siden denne delen kun foreligger som en ufullstendig skisse, er det uklart hvilken kompetanse det enkelte styringsorgan er tiltenkt. Det fremgår imidlertid tydelig at Pestel er tilhenger av en republikansk styreform basert på almene valg og lik rett for borg­ erne til å inneha alle offentlige embeter. 1 småkommunene, kom­ munene og guvernementene velges det således folkevalgte forsam­ linger ved direkte og almene valg. Disse forsamlingene utnevner og kontrollerer lokale embetsmenn, fordeler fellesjorden og tar seg av andre fellesoppgaver. Det velges dessuten utsendinger til en nasjonal folkerepresentasjon, Alltinget, som er den høyeste lovgivende og 46

bevilgende myndighet i staten. Den utøvende myndighet utøves av en femmannsdireksjon valgt av Alltinget. Dessuten utpeker Alltinget no «bojarer» som fører tilsyn med at sentral- og lokalforvaltnin­ gens virksomhet er i samsvar med rikets lover. Ifølge Pestel vil det etter et vellykket militærkupp være nødvendig å drepe tsaren og alle medlemmer av den keiserlige familie for å hind­ re en gjenoppretning av det gamle regimet. De første lo - 15 årene etter en maktomveltning må landet styres av en revolusjonsregjering. Den russiske rett vil i denne perioden ha status som et arbeids­ program for revolusjonsregjeringen. Det som slår leseren av Den russiske rett, er kombinasjonen av en gjennomført likebehandling av alle borgere, herunder like poli­ tiske rettigheter, og en sterk, sentralistisk stat. Muligens kan et slikt styresett betegnes som totalitært demokrati. Pestels tanker om for­ holdet mellom borger og stat er utvilsomt preget av en viss «jakobinisme». Borgerne har krav på at staten gjør sitt ytterste for å sikre deres velferd og beskytte dem mot overgrep. De har også lik rett til å velge statens embetsmenn, og til selv å la seg velge til offentlige em­ beter. Men alle hevdvunne rettigheter knyttet til stand, næringsvirk­ somhet, nasjonalitet og religion oppheves, og sammenslutninger og partier som har til hensikt å fremme særinteresser, forbys. Dette min­ ner om Rousseaus teori om hvordan staten som uttrykk for «almenviljen» har krav på ubetinget lydighet fra borgerne. Ifølge Nikolaj Berdjajev kan Pestel endog sammenlignes med grunnleggeren av den kommunistiske ettpartistaten i 1917, Vladimir Iljitsj Lenin. Hvordan en sentralistisk «jakobinsk» stat skulle kunne bygges opp i Russland med landets mange folkeslag, etniske grupper og trossamfunn, har tilsynelatende ikke bekymret Pestel. Som et barn av opplysningstiden har han betraktet samfunnet fra et abstrakt legalistisk og administrativt synspunkt. Forslaget om å flytte hovedstaden til Nizjnij Novgorod represen­ terer et forsøk på å knytte en forbindelse til det ikke-eneveldige mid­ delalderske Russland. Pestels jordprogram er kanskje den mest interessante delen av hans forfatningsutkast. Tanken om å sikre alle mennesker et ut­ 47

komme ved å underlegge jorden fellesskapet og gi den enkelte bruks­ rett til den, har opp gjennom tidene blitt fremmet utallige ganger av «utopiske» sosialister. Slik den amerikanske historikeren Anatole G. Mazour påpeker i The First Russian Revolution 1825, The Decemhrist Movement, er forslaget til jordreform i Den russiske rett trolig inspirert av sosialisten Abbé Antoine de Cournands krav under Den store franske revolusjon om at det måtte bli opprettet et offentlig jordfond som kunne garantere alle borgere et jordstykke de kunne leve av. I russisk historie skulle det oppstå flere «utopiske» bevegel­ ser som alle drømte om å skape en form for sosialisme basert på landsbyfellesskapet og den kollektive eiendomsretten til jorden. Det går således en klar linje fra dekabristen Pestels forslag til jordreform til 1870-årenes narodniker og de sosial-revolusjonære på begyn­ nelsen av 1900-tallet.

KARAMZINS FORSVAR AV AUTOKRATIET OG LIVEGENSKAPET I i 8 i i overleverer den konservative forfatteren og keiserlige historiografen Nikolaj Karamzin (1766-1826) Aleksander I et memoran­ dum med tittelen Om det gamle og nye Russland der autokratiet, adelens rettigheter og livegenskapet fremstilles som grunnlaget for Russlands storhet. Memorandumet har han skrevet etter henstilling fra tsarens søster, storfyrstinne Katarina, som er en bitter fiende av Speranskij og dennes reformplaner. Manifestet gjør et sterkt inn­ trykk på tsaren som forbyr at det offentliggjøres. I Om det gamle og nye Russland hevder Karamzin at kun en ene­ veldig tsar er i stand til å holde sammen det russiske imperium med dets enorme geografiske utstrekning og mange folkeslag. Karamzins forsvar av eneveldet går så lang at han hevder at tsaren selv ikke har rett til å avstå sin eneveldige makt. Denne påstanden forsøker han å begrunne i form av en samfunnspakt: Folket avstod sin frihet til tsaren på den betingelse at han skulle herske eneveldig over riket. Og tsaren tok imot kronen folket tilbød ham, og lovet å herske eneveldig. 48

Karamzin er imidlertid ikke noen tilhenger av vilkårlig makt­ utøvelse fra tsarens side. Hans idealstat er en rettsstat beskyttet av en eneveldig monark og administrert av et hederlig og effektivt byråkrati. En slik stat mener han langt på vei eksisterte på Katarina lis tid da Senatet der rikets mest erfarne embetsmenn hadde sete, fungerte som det øverste koordinerende organ i staten, og forvalt­ ningen bestod av kollegier. Forsøkene på å omdanne statsapparatet under Aleksander I har derimot åpnet opp for vilkårlighet i forvalt­ ningen. I de nye ministeriene kan udugelige embetsmenn gjemme seg bak ryggen til ministeren. Samtidig har Riksrådet erstattet Senatet som øverste samordnende organ i staten. Et råd bestående av min­ istre med begrenset kjennskap til saker utenfor sitt eget fagområde kan imidlertid ikke forventes å utøve denne viktige funksjonen. Også Katarina II hadde et riksråd, men det var ikke noe formelt organ og innskrenket derfor hverken keiserinnens eller Senatets myndighet. Karamzin advarer sterkt mot å innføre styringsorganer som innskrenker tsarens maktutøvelse. Det ville uvegerlig måtte føre til en kompetansestrid mellom tsarmakten og disse styringsor­ ganene, og stabiliteten i samfunnet ville undergraves - det ville være som å sette to løver i samme bur. Karamzin understreker at et rike styres av menn, og ikke av insti­ tusjoner. Gode institusjoner vil ikke føre til et godt samfunn om de ikke fylles med dyktige personer. Alle embeter i staten må besettes utfra kandidatenes evne til å fylle de kravene embetet stiller. Prinsippet om at embetstildelinger må baseres på skikkethet, gjelder i like høy grad i monarkier som i republikker. Samtidig fremhever Karamzin at Russland ikke bare består av St. Petersburg og Moskva, men av over femti guvernementer. Dersom guvernementene styres på en god måte, vil landet blomstre, og Riksrådet og ministrene kan hvile på sine laurbær. Tsarens viktigste oppgave er derfor å sørge for at guvernørembetene blir besatt av rikets dyktigste og hederligste personer. Karamzin beklager at guvernørenes myndighet har blitt redusert. Tidligere måtte guvernørene kun forholde seg til Senatet. Nå må de i tillegg til Senatet også forholde seg til forskjellige ministerier, og de har også blitt fratatt kontrollen over mange deler av 49

provinsforvaltningen. Resultatet er at guvernementene ikke har ett overhode, men mange. For igjen å skape fasthet i lokalforvaltningen tilrår Karamzin at guvernørene som på Katarina Hs tid gjøres til visekonger. Misbruker guvernørene sin myndighet, er det bare å avsette dem. Karamzin tar deretter for seg adelens stilling i staten. Han hevder at det er adelen som opprettholder staten, og at en sterk tsarmakt forutsetter en sterk adel. I Russland er adelen den eneste gruppe i samfunnet hvis medlemmer fra fødselen av er oppdratt til å elske fedrelandet og tjene staten. Adelen har også eiendom, noe som gjør at den kan påta seg offentlige verv uten å belaste statskassen. Ikkeadelige vil derimot oftest tiltre statstjenesten for å erverve seg godt betalte embeter. Det beste er derfor at adelen tjener staten, kjøp­ mennene bedriver handel, og folket arbeider. Karamzin foreslår av den grunn at adelig byrd skal være en betingelse for å kunne bli utnevnt til høyere offentlige embeter. Usedvanlig dyktige ikkeadelige personer skal selvsagt ikke utelukkes fra statens høyeste embeter, men i slike unntakstilfeller bør tsaren adle disse personene før de utnevnes til sine embeter. Å oppheve livegenskapet ville etter Karamzins mening være skadelig. A frigjøre bøndene uten jord ville føre til folkevandringer, uro, reduserte avlinger og lavere skatteinntekter til staten. Dessuten ville bøndene få det verre hos sine tidligere herrer som ikke lenger ville ha grunn til å ta vare på dem som sin eiendom. A tildele de fri­ gjorte bøndene jord ville være et overgrep mot godseierne. Karamzin fremhever at mens det er uklart hvordan livegenskapet oppstod, og hvilke grupper i samfunnet som endte opp som livegne, er det ingen tvil om at jorden alltid har tilhørt godseierne. o

DEKABRISTENES BETYDNING Siden dekabristenes kuppforsøk ble slått ned, ble ingen av deres planer for hvordan det russiske samfunn burde omdannes gjennom­ ført. Det betyr imidlertid ikke at bevegelsen var uten betydning. Kuppforsøket skremte utvilsomt tsar Nikolaj 1, og det fikk ham til å 50

innse at staten han regjerte over, hadde mange svakheter som trengte å utbedres. Dette frembrakte visse reformer, blant annet utnevnelsen av en lovkommisjon som skulle utarbeide en samlet oversikt over imperiets lover. Bevisstheten om at Iivegenskapet var et onde som måtte avskaffes, kan trolig også delvis tilskrives dekabristopp­ standen. Skrekken etter dekabristoppstanden fikk imidlertid Nikolaj I til å avvise alle tanker om konstitusjonelle reformer, til å slå hardt ned på alle liberale og radikale bevegelser og til å gjøre Russland til Europas gendarm. Det oppstod dermed en mental mur mellom myn­ dighetene og samfunnets tenkende medlemmer, og denne muren klarte ikke Nikolaj Is etterfølgere på tronen å fjerne. I motsetning til landene i Vest-Europa utviklet Russland seg ikke til et moderne borgerlig samfunn. Det er derfor grunnlag for å hevde at deka­ bristoppstanden trolig virket negativt inn på det russiske samfunns videre utvikling. Dekabristenes forsøk på å avskaffe det tsaristiske eneveldet og Iivegenskapet fortjener likevel beundring. Dekabristbevegelsen er et bevis på i hvor sterk grad opplysnings­ tidens kritikk av maktmisbruk og sosial urettferdighet har preget den russiske intelligentsiaen på begynnelsen av 1800-tallet. Beslag­ lagte dokumenter og dekabristenes egne forklaringer til under­ søkelseskommisjonen etter den mislykkede oppstanden vitner om at de opprørske offiserene var vel fortrolige med opplysningsfilosofenes tanker om naturlig likhet, medfødte rettigheter og folkesuve­ renitet. Dekabristbevegelsen var imidlertid først og fremst et resultat av de politiske og sosiale forholdene i Russland. Etter at Aleksander Is tronbestigelse og myndighetenes egen propaganda under krigen mot Frankrike hadde utløst forventninger om liberale reformer, måtte den reaksjonære politikken etter at «folkefienden» Napoleon var styrtet, oppleves som svært undertrykkende. Derfor begynte tenkende og patriotiske russere å beskjeftige seg med planer for å avskaffe autokratiet og å befri bøndene. Dekabristoppstanden kan ikke sammenlignes med de mange palassrevolusjonene på 1700-tallet. Flensikten med dekabristenes kuppforsøk var ikke å bringe en ny tsar eller hoffklikk til makten, men å endre de politiske og sosiale forholdene i Russland.

5i

Dekabristenes ulykke var at de var isolert fra folket. Skulle opp­ standen ha lyktes, måtte de opprørske adelsmennene ha klart å vinne de brede folkemassene for sin sak. Dekabristene hadde imid­ lertid ingen tiltro til folket. Derfor ville de styrte tsarmakten ved et militærkupp der soldatene var uvitende brikker, og der folket i høy­ den var tilskuere. Gitt kløften mellom eliten og folket, var dekabristoppstanden et opprørsforsøk som trolig var dømt til å mislykkes.

Et land uten fortid? Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt. Mattens' evangelium 20:16

Da den aristokratiske salongfilosofen Pjotr Tsjaadajev i 1836 i tids­ skriftet Teleskop offentliggjorde sitt såkalte filosofiske brev, hadde dannede russere i flere generasjoner antatt at Russland tilhørte den europeiske sivilisasjon, og at landet med tiden ville bli som landene i Vest-Europa. Et essay der forfatteren hevder at Russland er et land uten kultur og historie som hverken tilhører Europa eller Asia, måtte derfor sla ned som en bombe. 1 sine erindringer beskriver den landflyktige revolusjonær Aleksandr 1 lerzen hvordan han ble lam­ met da han under sin forvisning til Vjatka sommeren 1846 mottok siste nummer av Teleskop, og hvordan Tsjaadajevs filosofiske brev tvang ham selv og en hel generasjon russere til å tenke over sitt fedrelands skjebne: «Tsjaadajevs brev var et skudd som smalt midt på morke natten. Var der en som druknet og gav til kjenne at han gikk under, var det et sig­ nal, et nødrop, et forbud om en gryende dag eller om at den aldri vil gry - nok er det, man var nødt til å våkne. Skulle mon ro-tre ark trykt i et månedstidsskrift ha så stor betydning? Og dog, så stor er ordets makt, så stor er den i et tiende land som aldri har visst hva frimodig tale er, at Tsjaadajevs brev rystet hele det tenkende Russland. Annerle­ des kunne det ikke være. Intet litterært verk siden Gribojedovs Den ulykke å ha forstand hadde gjort et tilnærmelsesvis så sterkt inntrykk. Mellom derte verket og brevet hadde det vært ti år med taushet, den 14. desember, galgen, straffarbeid, Nikolaj. Den petrinske æraen var brutt i begge ender. Den romme plassen etter de handlekraftige menne­

53

ne som var blitt forvist til Sibir, hadde ikke blitt fylt. Tanken var nær ved å gå trett - den arbeidet, men uten å komme til noe resultat. Det var farlig å tale, og heller ikke var det noen som hadde noe på hjertet. Da reiste plutselig en trist skikkelse seg for rolig å uttale sitt Ta alt håp fare’.»11

PJOTR TSJAADAJEVS LIV Pjotr Tsjaadajev ble født i i 794 i Moskva som nest eldste sønn i en adelsfamilie. Foreldrene dør tidlig, og Pjotr og hans eldre bror Mik­ hail vokser opp hos en ugift søster av deres mor. 1 1 808 skriver Pjotr Tsjaadajev seg inn ved Universitetet i Moskva der han de følgende tre årene studerer filosofi, historie og diverse andre fag, og der han knytter vennskap med flere av de kommende dekabristlederne. I 181214 deltar Tsjaadajev som frivillig i krigen mot Napoleon, og han er vitne til de russiske troppenes triumfale innmarsj i Paris våren 1814. 1 de følgende årene gjør han seg bemerket som en dyktig offiser, stiger hurtig i gradene og skal endog ha vært påtenkt som adjutant for tsar Aleksander 1. Men et mytteri i det berømte Semjonovskij garderegiment i 1 820, der en halvbror av Tsjaadajev er innblandet, avslører hans forbindelser til hemmelige revolusjonære kretser og tvinger ham til å søke avskjed som offiser. De følgende to årene lever Tsjaadajev tilbaketrukkent på sin tantes gods i nærheten av Moskva. I i 823 begir Tsjaadajev seg etter råd fra sin lege ut på en lengre reise gjennom Vest-Europa. 1 de følgende årene besøker han Lon­ don, Brighton, Paris, Firenze, Venezia, Roma, Karlsbad og Miinchen. Den mislykkede dekabristoppstanden i 1825, som han leser om i tyske aviser, slår ham med mismot. Han bestemmer seg likevel sommeren 1826 for å vende tilbake til Russland. 1 grensebyen Brest Litovsk blir han arrestert og inngående forhørt om sitt vennskap med flere av dekabristlederne, mange av bøkene i hans bagasje blir også beslaglagt. Siden Tsjaadajev hadde tilbrakt de siste årene i utlandet og derfor ikke kunne knyttes direkte til dekabristopp­ standen, løslates han imidlertid. Med de fleste av sine venner i fengsel eller i eksil trekker Tsjaadajev seg tilbake fra det offentlige

54

liv og konsentrerer seg om historiefilosofiske studier. Foruten kirke­ historiske og teologiske verker omfatter disse studiene skriftene til idealistiske tyske filosofer som Kant, Hegel og Schelling, og arbei­ dene til konservative tenkere som de Maistre og de Bonald. En hen­ vendelse fra en adelsdame som ber om råd angående sine religiøse anfektelser, gir Tsjaadajev et påskudd til å formulere sine filosofiske anskuelser skriftlig. I i 829-30 skriver Tsjaadajev i alt åtte filosofiske brev. I brevene hevder han at det guddommelige forsyn forklarer historiens gang. Samtidig fremhever han kristendommens, og særlig katolisismens, sivilisasjonsskapende betydning. Han fremsetter også den pro­ voserende påstand at russerne er et folk uten historie som hverken tilhører Europa eller Asia, og som ikke har ytet noe bidrag til sivi­ lisasjonens utvikling. Avskrifter av disse oppsiktsvekkende brevene begynner snart å sirkulere blant medlemmene av Moskvas og St. Petersburgs litterære salonger der Tsjaadajev er en skattet gjest. For­ fatteren gjør også selv og via sine venner flere forsøk på å få brevene offentliggjort. Fryktsomme redaktører og mistroiske sensorer gjør at publiseringsplanene tilsynelatende er dømt til å mislykkes. Men i i 836 offentliggjør det liberale moskvatidsskriftet Teleskop det første av de filosofiske brevene. Reaksjonen på offentliggjøringen av Tsjaadajevs filosofiske brev er voldsom. Nasjonalistiske litterater, politikere og embetsmenn raser mot forfatteren av brevet for å ha besudlet fedrelandets ære. Tsjaadajev beskyldes også for å ha forrådt den russisk-ortodokse kirken til fordel for katolisismen. På direkte ordre fra tsar Nikolaj I blir Tsjaadajev erklært gal, satt i husarrest og underkastet daglig legetilsyn. Hans papirer blir beslaglagt, han får livsvarig skriveforbud, og det blir til og med forbudt å nevne hans navn offentlig. Høsten 1837 opphører overvåkningen og legetilsynet av Tsjaa­ dajev. Han har fremdeles skriveforbud, men han gjenopptar frekventeringen av de litterære salongene. Siden Tsjaadajev i 1829-30 skrev sine filosofiske brev, har imidlertid hans synspunkter, ikke minst under inntrykk av Julirevolusjonen i Frankrike i 1830, beve­ get seg i konservativ retning. Denne reorienteringen påvirker hans

55

syn på den vestlige sivilisasjon og Russlands forhold til denne. Tsjaadajev er fremdeles en beundrer av den europeiske sivilisasjon. Men han ser også svakhetene ved denne, og han mener at Russland - nettopp fordi landet ikke har noen historie - av forsynet er utpekt til å løse de oppgavene europeerne selv ikke lenger er i stand til å løse. Disse synspunktene sammenfatter han i sitt upubliserte essay En gal manns apologi fra 1837. Av sine samtidige betegnes Tsjaadajev som en innesluttet og arro­ gant person med få nære venner. Han skal ha vært aristokratisk i sitt vesen og ha ansett seg for å tilhøre en spesielt utvalgt elite i kraft av sin dannelse. Hans syn på historien er nært forbundet med denne aristokratiske livsholdningen. Ifølge Tsjaadajev åpenbares det gud­ dommelige forsyn i historien ved at utvalgte og handlekraftige per­ sonligheter formulerer idéer som bringer den kulturelle utvikling opp på et høyere nivå. Den 14. april 1856 dør Pjotr Tsjaadajev. Etter eget ønske begra­ ves han i nærheten av graven til en avdød venninne på Donklosterets gravplass. Til tross for sin store beundring for katolisis­ men brøt Tsjaadajev aldri med den russisk-ortodokse kirken.

TSJAADAJEVS FILOSOFISKE BREV Tsjaadajev innleder sitt første filosofiske brev med å understreke at den kristne kirken alltid må bestrebe seg på å frembringe enhet mel­ lom menneskene. Kirkens mål må være fellesskap mellom folkene og opprettelse av Guds rike på jorden. Deretter går han over til å analysere hvilken andel russerne har hatt - eller rettere sagt ikke har hatt - i menneskehetens kulturelle utvikling. Han fremsetter i den forbindelse den provoserende påstand at russerne er et folk uten his­ torie og kultur som hverken tilhører Europa eller Asia: «Ett av de mest beklagelige trekk ved vår unike sivilisasjon er at vi fremdeles bare så vidt har begynt å oppdage sannheter som er trivielle andre steder - selv blant folk som i visse henseender er mindre avanserte enn oss. Det følger av det faktum at vi aldri har beveget oss

56

fremover sammen med andre folk; vi er ikke i slekt med noen av men­ neskehetens store familier; vi tilhører hverken vest eller øst, og vi besit­ ter ikke tradisjonene til noen av dem. Tilsynelatende plassert utenfor tiden har vi ikke blitt påvirket av menneskehetens universelle dannelse. Denne beundringsverdige kobling av menneskelige idéer gjennom tidligere århundre, denne menneskeåndens historie som har brakt men­ neskeånden til den posisjon den i resten av verden idag innehar, har ikke hatt noen innvirkning på oss. Det som for lengst har etablert seg som grunnlaget for sosialt samkvem i andre land, er fremdeles bare teori og spekulasjon for oss.» 12

Tsjaadajev utdyper denne påstanden ved å hevde at folk er moralske vesener på linje med individet. Mennesker lever gjennom inntryk­ kene tidligere generasjoner har etterlatt i deres sinn, og gjennom kontakt med andre folk. Russerne er her som uekte barn. Uten fedre, uten tilknytning til foregående generasjoner må de prøve seg frem i verden. Siden det ikke er noen naturlig kulturell utvikling å bygge på, vil nye idéer uavlatelig feie bort de gamle. Russerne har ikke bidratt noe til menneskeåndens fremskritt. Ingen nyttig idé eller stor sannhet har de frembrakt. Og alt fremskritt de har mottatt fra andre folk, har de ødelagt. f)en eneste måten russerne har kunnet gjøre seg bemerket på, har vært ved å ekspandere fra Beringstredet til Oder. I Europa er derimot hvert enkelt menneske del av en sivil­ isasjon basert på plikt, rettferdighet, lov og orden. Grunnen til dette totale fravær av sivilisasjon i Russland er ifølge Tsjaadajev at russerne, tvunget av en ond skjebne, mottok kristen­ dommen fra Bysants. Da russerne kalte til seg misjonærer fra Bysants, hadde Østkirken alt brutt med Vestkirken, og den var en kirke i forfall. Isolert fra resten av kristenheten ble russerne et lett bytte for tatarenes invasjon. Og etter å ha befridd seg fra tataråket kom russerne under et enda mer tyngende åk, Iivegenskapet. Mens menneskene i Vest-Europa ledet av kirken beveget seg fremover langs den veien Gud hadde pekt ut, skjedde det ingen utvikling i Russland. Russerne opplevde hverken antikken, middelalderen eller renessansen. 57

Ifølge Tsjaadajev er all historie religionshistorie. Alle revolusjo­ ner har i prinsippet vært idémessige omveltninger. Mennesket søkte sannhet og fant frihet og lykke. Selvfølgelig er ikke alt i Europa for­ nuft, dyd og religion. Men i Europa er alle sider av tilværelsen preget av kristendommen, den kraft som har formet menneskene gjennom århundrene. Alt er et resultat av en lang kjede av idéer. Til tross for at mye er ufullstendig, forvridd og ondt i Europa, er det ikke tvil om at den europeiske sivilisasjon uttrykker Guds vilje siden den inneholder alt som kreves for at Guds rike en gang skal kunne opprettes på jorden. Det guddommelige forsyn forklarer historiens gang, hevder Tsjaadajev. Han understreker at kristendommen ikke bare dreier seg om det enkelte menneskets frelse, men også om opprettelsen av Guds rike på jorden. Historien må nødvendigvis peke fremover mot dette målet - ellers ville den historiske utvikling motsi Guds allmakt. Og bare den europeiske sivilisasjon kan med rimelighet gjøre krav på å uttrykke en stadig mer fullkommen orden mellom menneskene. Å innvende at også russerne er kristne, og at det også finnes ikkeeuropeiske sivilisasjoner, viser ifølge Tsjaadajev at man ikke har forstått hva saken dreier seg om. I likhet med etiopierne er russerne utvilsomt kristne. Og japanerne har skapt en ikke-europeisk sivili­ sasjon. Men det ville være absurd å hevde at den etiopiske form for kristendom eller den japanske sivilisasjon skulle være et uttrykk for Guds forsyn da han skapte mennesket. Disse historiefilosofiske betraktningene munner ut i en dyster konklusjon: Siden russerne ikke har tatt del i utviklingen av den europeiske sivilisasjon, kan de kun bli en del av denne sivilisasjonen om de er villige til å gjennomgå alle de utviklingstrinn europeerne selv har gjennomgått. 1 sine følgende upubliserte filosofiske brev utdyper Tsjaadajev tankene i sitt første brev. Det sammenbindende tema i brevene er kristendommens betydning for utviklingen av den europeiske sivili­ sasjon. Tsjaadajev uttrykker også et sterkt ønske om at de kristne kirkene igjen må bli forent.

5»

EN GAL MANNS APOLOGI I sitt upubliserte essay En gal manns apologi utdyper og videre­ utviklet Tsjaadajev tankene i sine filosofiske brev. Hans påstand er at russerne ved å erkjenne at de er uten historie kan komme til å spille en historisk rolle. Nettopp fraværet av en historie kan gjøre russerne mer mottakelige for nye idéer enn europeerne med deres rike kulturhistorie. Tsjaadajev innleder sitt forsvarsskrift med å filosofere over rus­ sernes forhold til Vesten og Peter den Stores historiske gjerning. De siste tre hundre år har russerne ifølge Tsjaadajev forsøkt å iden­ tifisere seg med Vesten. Alle sine idéer, all sin kunnskap og alle sine gleder har russerne hentet fra Vesten. Deres største hersker, Peter den Store, forkastet alle det gamle Russlands tradisjoner til fordel for vestlig teknikk, vestlige skikker og vestlige institusjoner - og han skapte dermed en avgrunn mellom Russlands fortid og nåtid. Ville den store reformator ha gått så radikalt frem om han hadde funnet en rik historie, levende tradisjoner og solide institusjoner hos sitt folk? spør Tsjaadajev retorisk. Selvfølgelig ikke. Hadde det eksistert et hjemlig kulturgrunnlag, ville han utvilsomt ha basert sine refor­ mer på dette. Men i sitt land fant den store tsar kun et blankt stykke papir, og på det skrev han: «Europa og Vesten». Og siden det øye­ blikk har russerne tilhørt Europa og Vesten. Fanatiske nasjonalister nekter å erkjenne disse sammenhengene. De tror at russerne har en fortid de kan basere sin fremtid på. Alt de klarer å avdekke, er imidlertid rariteter som kan plasseres på muse­ um. Et folks historie må være basert på en idé det søker å realisere, og russerne har aldri hatt noen slik idé. På grunn av geografien og ytre omstendigheter har russerne ekspandert over et enormt land­ område og skapt en mektig stat. Dette er et forbausende fenomen, men det betyr ikke at russerne har en historie. Russernes historie begynner den dagen de gripes av en idé og knytter sin skjebne til realiseringen av denne. Det sørgelige faktum er at russerne aldri har betraktet sin fortid 59

utfra et filosofisk perspektiv, understreker Tsjaadajev. En filosofisk tilnærmning til fortiden vil imidlertid avdekke at nettopp fraværet av en historie kan være utgangspunktet for en strålende fremtid. Det at russerne ligger etter europeerne i sin kulturelle utvikling, kan være en fordel om de ikke gjentar europeernes feiltakelser, om de tvert imot benytter seg av nykomlingens posisjon til a overgå sine lære­ mestre. I Europa vil egoisme, forutinntatthet og partivesen umulig­ gjøre realiseringen av enhver ny tanke forsynet måtte sende menneske­ ne. Russland er derimot befridd fra forutinntatte meninger og gruppe­ interesser. Landets institusjoner er skapt av dets herskere, den offent­ lige mening er knapt nok eksisterende, og folket er vant til å adlyde. Formuleringen av en ny og mektig idé vil derfor være tilstrekkelig for å få russerne til å slutte opp om den. De problemene europeerne selv ikke lenger er i stand til å løse - særlig innenfor den sosiale sfære - kan følgelig paradoksalt nok løses av de historieløse russerne. Kanskje ville det ha vært bedre å gjennomleve alle de prøvelser europeerne har gjennomlevd under oppbyggingen av sin unike sivili­ sasjon. Kanskje ville Russlands isolasjon ha spart landet for mange feiltakelser under en slik prosess. Men det har ingen hensikt å speku­ lere over hvilket forløp utviklingen kunne ha tatt. Hva russerne må gjøre, er å erkjenne den faktiske situasjonen de befinner seg i - og å trekke størst mulig fordel ut av denne. De har ingen historie, og de kan ikke gjenta menneskehetens utvikling. Men de kan nyttiggjøre seg all den erfaring og alle de goder foregående generasjoner og kul­ turer har frembrakt - og de har muligheten til å erverve seg en ene­ stående fremtid.

TSJAADAJEVS BETYDNING Tsjaadajev var en isolert skikkelse, og han dannet ingen skole av tenkere. Like fullt formulerte han mange av de problemstillingene som tenkende russere skulle komme til å beskjeftige seg med i gen­ erasjoner fremover: Finnes det noe positivt å bygge videre på i rus­ sisk historie? Hva ble følgene av at Russland fikk kristendommen fra Bysants, og ikke fra Roma? Hva betyr det at russerne hverken 60

opplevde antikken, middelalderen eller renessansen? Var Peter den Stores reformer positive eller negative for Russland? Kan Russland kopiere Vestens kultur? Har Russland en stor fremtid? Disse «for­ bannede spørsmålene» har russere stilt seg helt siden Tsjaadajev for første gang formulerte dem. Striden mellom zapadnikene, de vestvendte, og deres ideologiske rivaler, slavofilene, på 1840-tallet kan betraktes som et forsøk på å besvare spørsmålet Tsjaadajev formulerte i sitt filosofiske brev: Finnes det en fremtid for et land uten historie? Zapadnikenes svar var at Russland for å overleve måtte kopiere ikke bare Vest-Europas teknikk, men også vestlige skikker og institusjoner. Tsjaadajevs beundring for europeisk sivilisasjon gjør at han kan klassifiseres som en vestvendt tenker. I motsetning til zapadnikene forstod imidlertid Tsjaadajev at skikker og institusjoner ikke lar seg importere like lett som maskiner. Tsjaadajev delte heller ikke zapadnikenes positive syn på samtidens liberale Vest-Europa. Det Vest-Europa han beundret, var det før-revolusjonære «gamle regime»s hierarkiske stendersamfunn. Betoningen av religionens sivilisasjonsskapende betydning adskiller også Tsjaadajev fra de liberale zapadnikene. Slavofilene besvarte Tsjaadajevs spørsmål med å hevde at det var de individualistiske og materialistiske vest-europeerne, og ikke russerne, som manglet kultur og sammenbindende institusjoner. Om russerne følte seg fremmedgjort og uten historie, skyldtes det at den vestliggjorte overklassen hadde brutt med folket og revet over bån­ dene til den hjemlige kultur. Russlands fremtid måtte ifølge slavo­ filene baseres på egen historie, egen kultur og egne institusjoner, som landsbyfellesskapet og den ortodokse kirken. Mange av slavofilene mente dessuten at Russland hadde bedre forutsetninger enn VestEuropa for å løse det sosiale spørsmål. Tsjaadajev hadde i likhet med slavofilene en klar forståelse for vanskelighetene forbundet med kul­ turimport. Og han mente i likhet med dem at Russland kunne ha en stor fremtid, og at landet trolig var kallet til å løse det sosiale spørsmål. Men til forskjell fra slavofilene fant Tsjaadajev intet i Russlands fortid landets fremtid kunne baseres på. Tanken om at eliten skulle lære av folket, var ham også fremmed.

61

Også striden mellom narodnikene, folkevennene, og deres marx­ istiske rivaler på slutten av 18oo-tallet kan betraktes som et forsøk på å besvare Tsjaadajevs spørsmål i hans filosofiske brev. I likhet med slavofilene mente narodnikene at Russland måtte finne sin egen vei og basere sin fremtid på bøndene og landsbyfellesskapet. De første russiske marxistene mente derimot at Russland måtte gjen­ nomgå en utvikling tilsvarende utviklingen i Vest-Europa før landet ville være modent for sosialismen. Først måtte det skapes en mod­ erne industri og et sterkt borgerskap. Deretter måtte borgerskapet erobre den politiske makten, innføre et konstitusjonelt styre og skape det materielle grunnlaget for et sosialistisk samfunn. Og så kunne arbeiderklassen styrte borgerskapet og innføre sosialismen. Hverken narodnikenes slavofilinspirerte program eller de ortodokse marxistenes vestlige teorier lot seg imidlertid virkeliggjøre i et Russland som på samme tid var et tilbakeliggende bondesamfunn og et hurtig voksende industrisamfunn. Det programmet som ble virkeliggjort, Lenins form for sosial­ isme, adskilte seg fra både narodnikenes og de ortodokse marx­ istenes teorier. Lenin var en hard kritiker av narodnikene som han betraktet som reaksjonære utopister. Ifølge Lenin måtte sosialismen i Russland baseres på vestlig teknikk og vestlig rasjonalitet, og ikke på bøndenes tradisjonelle landsbyfellesskap. Men i motsetning til mer ortodokse marxister mente Lenin at Russland kunne «springe over» flere av de etappene Vest-Europa hadde gjennomlevd i sin his­ toriske utvikling. I Russland eksisterte en moderne storindustri og en revolusjonær arbeiderklasse side om side med en utfattig, landhungrig bondebefolkning og et korrupt, halv-føydalt statsapparat. Det gjorde ifølge Lenin at situasjonen lå mer til rette for en sosialis­ tisk omveltning i Russland enn i land med en langvarig kapitalistisk utvikling som England, Frankrike og Tyskland. Russiske revo­ lusjonære burde derfor sette alt inn på å utløse en sosialistisk revo­ lusjon i sitt hjemland. Og etter å ha erobret makten kunne de bruke vest-europeisk teknikk til å forvandle Russland til verdens mest pro­ gressive, sosialistiske samfunn. I likhet med Tsjaadajev mente altså også Lenin at russerne kunne 62.

benytte seg av landets forsinkede utvikling til å skaffe seg en helt enestående fremtid. Til tross for alle forskjeller er det derfor grunn­ lag for å hevde at den revolusjonære marxisten Lenin er den russiske tenker som står den aristokratiske salongfilosofen Tsjaadajev nær­ mest.

Slavofiler og vestvendte Den store diskusjonen på 1840-tallet mellom tilhengerne av at Russland skulle kopiere det liberale Vest-Europa, de såkalte zapad­ nikene, og tilhengerne av at Russland skulle finne sin egen vei basert på egen historie, egen kultur og egne institusjoner, de såkalte slavo­ filene, er trolig det viktigste oppgjør i russisk idéhistorie. Alle senere politiske bevegelser i Russland frem til revolusjonen i 1917 måtte forholde seg til denne striden. Striden satte også merkbare spor i diktning og åndsliv. Det er dessuten grunnlag for å hevde at disku­ sjonen mellom «vestvendte» og «østvendte» fortsatte også etter den kommunistiske maktovertakelsen, for eksempel i tilknytning til Stalins teori om sosialisme i ett land. Og idag, etter at kommunis­ mens internasjonalistiske slagord er kastet på båten, er striden mel­ lom tilhengerne og motstanderne av at Russland skal knytte sin fremtid til samarbeid med Vest-Europa og USA, utvilsomt den vik­ tigste konflikt i russisk politikk. Det er derfor grunn til å studere oppgjøret mellom zapadnikene og slavofilene forholdsvis inngående. I dette kapittelet vil vi også behandle den såkalte offisielle nasjo­ nalismen. Denne ideologien frembrakte ingen store tenkere, men den ble brukt til å forsvare det tsaristiske regimet og preget dermed i sterk grad Russland i Nikolaj Is regjeringstid (1825-1855).

DEN TYSKE IDEALISMEN Før vi behandler disse tankeretningene, er det imidlertid nødvendig å ta for seg den tyske idealismen og dens plass i datidens russiske åndsliv. Det er grunn til å merke seg at både den vestvendte beveg­ elsen og den slavofile bevegelsen sprang ut av den idealistiske tyske filosofi som dominerte russisk åndsliv i 1830-årene. «De fant hver­ andre under Hegels felles nattlue,» som kritikeren Belinskij senere uttalte. Alt i 1823 ble det således opprettet et selskap av «visdoms-

64

elskere» i Moskva, også kalt «arkivynglingene» siden mange av sel­ skapets medlemmer innehadde sinekyreposter ved Utenriksministeriets arkiv. Selskapet ble ledet av schellingianeren og mystikeren fyrst Vladimir Odojevskij, og blant sine medlemmer talte det bade den fremtidige slavofilen Ivan Kirejevskij og kommende tilhengere av den såkalte offisielle nasjonalismen. Dets virksomhet var primært konsentrert omkring studiet av Schellings filosofi. Etter den mis­ lykkede dekabristoppstanden i i 825 ble selskapet imidlertid oppløst for at medlemmene ikke skulle komme i politiets søkelys. På 1830tallet oppstod det en ny krets av tilhengere av idealistisk tysk filosofi, denne gangen beundrere av Hegel, omkring den unge studenten og tenkeren Nikolaj Stankevitsj. Denne kretsen bestod blant andre av kritikeren Vissarion Belinskij som skulle bli en fremtredende vest­ vendt demokrat, den fremtidige anarkisten Mikhail Bakunin og den kommende slavofilen Konstantin Aksakov. Kretsen gikk i oppløs­ ning da Stankevitsj i 1837 dro til Tyskland der han kort tid etterpå døde. At idealistisk filosofi dominerte russisk åndsliv i årene etter den mislykkede dekabristoppstanden, er ingen tilfeldighet. Etter at det ble klart at alle forsøk på å styrte det tsaristiske regimet var dømt til å mislykkes, følte tenkende russere seg tvunget til å erstatte den ytre revolusjon med en indre, tankemessig revolusjon. I sin bok Alexander Herzen and the Birth of Rnssian Socialism behandler den amerikanske historikeren Martin Malia inngående den tyske idealismens betydning i russisk idéhistorie i tidsrommet etter dekabristoppstanden. Han bemerker at jo lenger østover man beveger seg i Europa, jo mer abstrakte og generelle blir de politiske idealene. Engelskmennene forsvarte det engelske folks historiske ret­ tigheter; franskmennene agiterte for menneskets universelle rettig­ heter; og tyskerne søkte friheten i verdensåndens erkjennelse av seg selv. Dette tolker han som et svar på de forholdene menneskene levde under. I Vest-Europa var staten svakere og middelklassen ster­ kere enn i Øst-Europa der det bare fantes en ubetydelig middelklasse mellom en absolutistisk, byråkratisk stat og en uvitende bondemasse. I England og Frankrike gjorde middelklassen opprør, hals­ hugget kongen og fikk sine rettigheter forfatningsmessig sikret. I de

65

eneveldige tyske statene var den svake middelklassen derimot kun et avmektig vitne til det historiske drama som utspant seg på den andre siden av Rhinen. For å forsone seg med sin egen og sine landsmenns maktesløshet konstruerte derfor idealistiske tyske filosofer abstrakte systemer der Gud, det absolutte, naturen og verdenshistorien sprang ut av det enkelte menneskes sinn. For 1830-årenes russiske intellektuelle var idealismen minst like forlokkende som for tyskerne. Nikolaj Is autoritære regime virket like urokkelig som de tyske fyrstestatene, og avstanden mellom det lille skiktet av tenkende mennesker og folkemassene var langt større i Russland enn i Tyskland. Behovet for å erstatte den tilsynelatende uforanderlige, trøstesløse virkeligheten med en fullkommen drøm­ meverden var derfor minst like stort for den russiske intelligentsiaen som for de lærde tyskerne. Unge tenkende russere grep følgelig begjærlig til Schellings idealistiske naturfilosofi, som gjorde naturen til en avspeiling av menneskeånden, og senere til Hegels historie­ filosofi. De kampene som ikke kunne utkjempes i virkeligheten, ble overført til å gjelde fortolkninger av Hegels filosofiske system, og strid om tolkningen av den minste paragraf i ett av mesterens verker kunne føre til livsvarig fiendskap. 1 sine memoarer gir Aleksandr Herzen, en av de vestvendtes fremtidige ledere, et ironisk bilde av dette miljøet som han selv tilhørte i sin ungdom: «Det var ikke én paragraf i de tre delene av Logikken, i Estetikken, i Encyklopedien og så videre som ikke hadde vært gjenstand for despera­ te diskusjoner gjennom flere netter på rad. Folk som elsket hverandre, unngikk å møtes i flere uker fordi de var uenige om definisjonen av ‘altomfattende ånd’, eller hadde oppfattet en tolkning av ‘den abso­ lutte personlighet og dens eksistens i seg selv’ som en personlig for­ nærmelse. Enhver ubetydelig pamflett publisert i Berlin eller en annen tysk universitetsby ble bestilt og i løpet av et par dager lest i filler så bladene falt fra hverandre, om det bare var en henvisning til Hegel i den. På samme måte som Francoeur i Paris gråt av bevegelse da han fikk høre at han i Russland ble ansett som en stor matematiker, og at alle i den yngre generasjon gjorde bruk av hans system til å løse

66

ligninger, kunne tårer ha vært felt av alle disse glemte Werder-ene, Marheineke-ene, Michelet-ene, Otto-ene, Watke-ene, Schaller-ene, Rosenkranz-ene og selv Arnold Ruge, som Heine så vidunderlig tref­ fende har kalt ‘den hegelske filosofis skiltvakt’, om de hadde visst hvilke blodsutgytelser, hvilke deklamasjoner de frembrakte i Moskva mellom Marosejkajagaten og Mokhovajagaten, hvordan de ble lest, og hvor­ dan de ble kjøpt.» 't

For enkelte var det ikke engang nok å erstatte virkeligheten med et drømmebilde. Knuget av Nikolaj Is regime fant de ingen annen måte å forsone seg med verden på enn å bruke Hegels filosofi til å overbe­ vise seg selv om at samtidens politiske og sosiale forhold var for­ nuftige. Siden alt som eksisterer ifølge Hegel er fornuftig, resonnerte de, må også Nikolaj Is Russland være fornuftig, siden det tross alt eksisterer. Både den senere så radikale kritikeren Belinskij og den fremtidige anarkisten Bakunin forsøker således omkring 1840 å tvinge seg selv og sine hegelianske meningsfeller til å betrakte autokratiet og livegenskapet som nødvendig og uttrykk for histo­ riens fornuft. Idealismen er imidlertid ikke noen pålitelig alliert for undertrykkende regimer. Siden det absolutt gode eller vakre i idealismens kvasi-religion skal realiseres i denne verden - det være seg i histo­ rien, i kunsten eller i kjærligheten - vil idealistiske drømmerier alltid kunne konfronteres med virkeligheten. Blir virkeligheten for uuthol­ delig, makter derfor selv ikke den mest utstuderte idealisme å forsvare den. Og den forkastede idealismen vil deretter gjerne erstat­ tes av krav om en total omdanning av den virkelige verden. Denne konfrontasjonen mellom tankeverden og virkelighet fant i Tyskland sted i årene etter Hegels død i 183 1, og den nådde Russland cirka ti år senere. I Tyskland uviklet som kjent unghegelianere som David Strauss, Bruno Bauer, Ludwig Feuerbach og Karl Marx hegelianismen til å bli et angrep på kristendommen og de bestående sam­ funnsforhold. I Russland brukte vestvendte tenkere som Vissarion Belinskij, Aleksandr Herzen og deres meningsfeller venstrehegelianernes teorier til å angripe et samfunn de oppfattet som bestående av

67

døde sjeler. Samtidig forkastet slavofilene hegelianismen og tanken om en universell historisk utvikling til fordel for en teori om at Russland kunne basere sin fremtid på landets egen kultur og histo­ rie. Enna omkring i 840 kunne de vestvendte og slavofilene lese de samme bøkene, diskutere i de samme salongene og til og med pub­ lisere sine artikler i de samme tidsskriftene. Men de to grupperin­ gene gled deretter fra hverandre, blant annet som en følge av at de vestvendte utviklet seg til ateister mens slavofilene var innbitte for­ svarere av den russisk-ortodokse tro. I 1844 kom det til et full­ stendig brudd. Bruddet kom til uttrykk ved at den vestvendte kriti­ keren Vissarion Belinskij angrep slavofilene i sine artikler, og ved at den slavofile dikteren Nikolaj Jazykov forfattet smededikt om de vestvendte. På samme tid fortrenger realismen romantikken som den domi­ nerende retning i russisk litteratur. De store romantiske dikterne Aleksandr Pusjkin og Mikhail Lermontov blir begge drept i dueller, i henholdsvis 1837 og 184r. Og ett år etter Lermontovs død utkommer den første virkelige roman i russisk litteratur, Døde sjeler av Nikolaj Gogol, en avsløring av menneskelig grådighet, uopplyste godseiere og korrupte embetsmenn. Derpå følger Fjodor Dostojevskijs skildring av ulykkelig kjærlighet i Fattige Folk, Ivan Turgenjevs medfølende beskrivelse av de livegne bøndene i En jegers dag­ bok og Lev Tolstojs beretninger fra Krimkrigen.

SLAVOFILENE Slavofiler var opprinnelig en nedsettende betegnelse på en gruppe språkpurister ledet av den reaksjonære admiral Aleksandr Sjisjkov som på begynnelsen av i 800-tallet ville fordrive alle fremmedord fra russisk tale og skrift og gjenreise det gamle kirkeslaviske språket. Men ordet skulle snart bli brukt som betegnelse på en gruppe rus­ siske tenkere som i tidsrommet 1 840-60 utformet et egenartet syn på religion, filosofi og politikk. Ifølge dette synet var russerne det eneste kristne folkeslag på jorden, og den åndelige og organiske rus68

siske sivilisasjon var overlegen i forhold til Vestens rasjonalistiske og materialistiske sivilisasjon. Disse tankene var utvilsomt inspirert av europeisk romantikk og av tysk idealistisk filosofi. Slavofilene utfor­ met sine teorier som en kritikk av samtidens tsaristiske regime som de oppfattet som undertrykkende og byråkratisk. Til forskjell fra myndighetene var slavofilene tilhengere av ytringsfrihet, kirkens uavhengighet i forhold til staten og opphevelse av livegenskapet. De mente også at tsaren, som i det gamle Russland, burde innkalle rådsmøter der folket hadde rett til å ytre seg. Slavofilene tilhørte alle aristokratiet. De hadde god økonomi, store biblioteker, mye fritid og vide interesser. De hadde alle en solid utdannelse basert på langvarige universitetsstudier, behersket frem­ mede språk og hadde gjerne foretatt omfattende utenlandsreiser. Slavofilene kjente det Vest-Europa de kritiserte. Flere av sine skrifter forfattet slavofilene på vest-europeiske språk, og på grunn av den strenge sensuren i sitt hjemland utgav de dem også ofte i VestEuropa. Slavofilenes ideologi var basert på et særegent syn på det russiske folk og den ortodokse kirke. Folk og kirke utgjorde ifølge dette synet en enhet, og kunne ikke forstås uavhengig av hverandre. Russerne var et ydmykt folk som hadde knyttet sin skjebne til realiseringen av det kristne brorskapsideal. Og dette brorskapsidealet kunne bare realiseres innenfor rammen av den ortodokse kirken som var et lev­ ende uttrykk for Guds sannhet og kjærlighet. Politiske og sosiale institusjoner hadde ifølge slavofilene kun verdi som legemliggjøring av kristne - det vil si ortodokse - prinsipper. Staten tilla de ingen positiv betydning. Den var bare et nødvendig onde for å verne sam­ funnet mot ytre og indre hender. Det sosiale og økonomiske liv i Russland ville slavofilene basere på landsbyfellesskapet. De betraktet landsbyfellesskapet, miren, der jorden ble eid av bøndene i fellesskap og periodisk ble refordelt mel­ lom husstandene utfra behov, som en fullkommen form for moralsk og sosial organisasjon. I motsetning til individuell eiendomsrett fremhevet miren betydningen av fellesskapet i forhold til individet. Og samtidig garanterte den individets frihet som en del av, og ikke 69

adskilt fra, fellesskapet. Slavofilene understreket at jorden tilhørte hele folket i fellesskap, og at ingen - hverken tsaren, godseierne eller bøndene - kunne ha noe mer enn bruksrett til den. Livegenskapet fordømte de kategorisk som en ukristelig institusjon. En viktig del av slavofilenes ideologi var deres syn på russisk his­ torie. Ifølge dette synet hadde Russland frem til Peter den Store hatt en harmonisk samfunnsutvikling. I motsetning til statene i VestEuropa var ikke den russiske staten basert på erobring. På 8oo-tallet hadde russerne kalt til seg varjager - vikinger - til å herske over seg. Etter den tid hadde stat og samfunn utgjort to adskilte sfærer som på grunn av gjensidig avhengighet likevel levde i harmoni med hverandre. Staten representerte den nødvendige maktutøvelse mot ytre og indre fiender, og folket kunne prise Gud og dyrke jorden uten ytre inngrep. Tsarene innkalte dessuten rådsmøter, såkalte zemskije sobory, der folket hadde rett til å ytre seg. Som en følge av at den russiske staten var basert på frihet, hadde folket aldri gjort opprør mot tsaren. Opprør og uroligheter hadde utelukkende vært rettet mot herskere folket oppfattet som falske tsarer. 1612 var slavo­ filenes yndlingsår i russisk historie. I en situasjon der ytre fiender med de katolske polakkene i spissen var i ferd med å tilintetgjøre selve den russiske staten, «den store uroen», reiste folket seg og red­ det staten - for så igjen å tre ut av den politiske sfære etter å ha satt Romanovene på tronen. Slik hadde livet i Russland vært preget av fred og sosial samdrektighet, til forskjell fra Vesten der kongen eller aristokratiet hadde undertrykket og utbyttet folket. Dette harmoniske gamle Russland ble ifølge slavofilene ødelagt av Peter den Store som underordnet kirken i forhold til staten og opprettet et undertrykkende, byråkratisk regime. Noen av slavo­ filene gikk til og med så langt som til å hevde at Iivegenskapet først oppstod under Peter den Store. Dermed ble Russland et haleheng til Vesten, og eliten ble adskilt fra folket. Samtidig som slavofilene hatet Peter den Store, var de imidlertid utfra sitt hegelianske historiesyn, som tilla enhver historisk epoke en positiv funksjon, nødt til å akseptere også den store reformator og vestliggjører. Peter den Store hadde vært en nødvendig, om enn ekstrem, ensidig og ødeleggende,

70

reaksjon mot visse svakheter ved det gamle Russland, som avstengthet og religiøs fanatisme. Målet for den historiske utvikling måtte være en syntese mellom det gamle og det nye Russland ved at eliten vendte tilbake til folket. De to mest betydningsfulle av slavofilene var Ivan Kirejevskij og Aleksej Khomjakov. Andre fremtredende slavofiler var brødrene Konstantin og Ivan Aksakov, samt Jurij Samarin, en liberal godseier, byråkrat og iherdig motstander av livegenskapet.

IVAN KIREJEVSKIJ Ivan Kirejevskij kom til verden 22. mars 1806 som eldste sønn i en adelsfamilie. Sine første leveår tilbringer han og hans to år yngre bror i et tradisjonelt russisk godseiermiljø. Deres far er en godseier av den gamle skole som driver sin eiendom etter patriarkalske prin­ sipper. Han er dertil strengt religiøs og motstander av opplysnings­ filosofien - ved en anledning skal han til og med ha kjøpt Voltaires verker for å brenne dem. Faren dør imidlertid i 1 8 1 2 av tyfus, en sykdom han pådrar seg mens han pleier russiske soldater som er blitt såret i krigen mot Napoleon. Noen år etter sin første ektemanns død gifter brødrenes mor seg på nytt. Hennes nye ektemann er en mann med åndelige interesser som særlig er opptatt av Kants og Schellings filosofi. Ivan Kirejevskij vokser således opp i et kulturelt hjem, og han lærer seg fra barnsben av flere fremmedspråk. Han utvikler også tidlig en interesse for filosofi. Som sekstenåring blir han opptatt ved Universitetet i Moskva, og etter noen års studier ansettes han i 1824 ved Utenriksministeriets arkiv. Han blir dermed en av «arkivynglingene», og han opptas i kretsen av schellingdyrkere som ledes av fyrst Vladimir Odojevskij. I januar 1830 drar Kirejevskij til Tyskland der han studerer ved universitetene i Berlin og Miinchen, og der han møter Hegel, Schelling og andre tyske romantikere. Arbeidene til disse tenkerne kommer han for øvrig til å beskjeftige seg med resten av livet. Kirejevskijs opprinnelige plan var å fortsette studiereisen til Frank­ rike og Italia, men han trives dårlig i utlandet og bruker derfor et 7i

kolerautbrudd i Russland som et påskudd til å vende hjem allerede høsten 1830. Vel hjemme går Kirejevskij, som på dette tidspunkt er en entusiastisk tilhenger av vest-europeisk kultur, i gang med å utgi et nytt tidsskrift med den talende tittelen Europeeren. I første num­ mer av Europeeren (1832) offentliggjør Kirejevskij en artikkel om det nittende århundre der han fremsetter påstander som minner om innholdet i Tsjaadajevs filosofiske brev. Både i Europa og Russland har menneskene strebet etter enhet og maktkonsentrasjon, skriver Kirejevskij i artikkelen. Men mens denne kampen i Europa var kon­ sentrert omkring religiøse eller politiske idéer, dreide den i Russland seg bare om personer. Derfor har russerne ingen historie i egentlig forstand. Kirejevskij fremhever imidlertid at russerne - i likhet med amerikanerne - kan kopiere den europeiske kulturs goder uten å måtte gjennomleve hele Europas kulturhistorie. Uheldigvis for Kirejevskij mener sensurmyndighetene å kunne påvise en implisitt kritikk av samtidens politiske forhold i artikkelen. Dette resulterer i at utgivelsen av Europeeren forbys, samtidig som Kirejevskij selv får skriveforbud. Omslaget i Kirejevskijs liv kommer i 1834 da han gifter seg med Natalja Petrovna Arbejeva. Hustruen er en meget gudfryktig per­ son, og sammen med sin skriftefar lykkes det henne å vinne ekte­ mannen for den russisk-ortodokse tro. Kirejevskij begynner å opp­ søke munkene ved det berømte Optina-klosteret for åndelig veiled­ ning, og han deltar også i oversettelsen og redigeringen av skriftene til den ortodokse kirkens fedre. Denne reorienteringen påvirker Kirejevskijs syn på forholdet mellom Russland og Europa. For ham blir Russland nå det hellige Russland, og Vest-Europa blir en gudløs rasjonalistisk og materialistisk sivilisasjon. Kirejevskijs nye ambisjon er å gjøre tankene til kirkefedrene tilgjengelige for samtiden ved å presentere dem ved hjelp av moderne begrepet. I 1839 gir Kirejevskij i artikkelen Et svar til Khomjakov uttrykk for sine nye, slavofile anskuelser. På grunn av de strenge sensurbestemmelsene kan artikkelen imidlertid først utgis etter forfatterens død. 1 sitt arbeid fremstiller Kirejevskij det som et gode at russerne ble kristnet av Østkirken og i liten grad kom i kontakt med antik-

72-

kens sivilisasjon. Arven fra det rasjonalistiske og materialistiske Rom gjorde nemlig at Vestkirken og hele den europeiske sivilisasjon ble rasjonalistisk og materialistisk. Vestkirken brøt med moderkirken fordi den satte logiske slutninger høyere enn kirkens overlev­ ering. Kirkens indre enhet ble i vest erstattet av et ytre hierarki med paven på toppen, og tro ble erstattet av skolastikernes syllogismen Reformasjonen var kun en logisk følge av denne rasjonaliseringen av troen. Forholdet mellom menneskene i Vest-Europa ble overfla­ tisk og formalistisk, og samfunnsutviklingen ble basert på grådighet. Kirejevskijs senere skrifter er en videreutvikling av disse tankene. I 1845 får Kirejevskij lov til å overta utgivelsen av det konserva­ tive tidsskriftet Moskovitten, men han oppgir snart publiseringsplanene, delvis som et resultat av vanskeligheter i forhold til sen­ suren. 1 Moskovitten publiserer han artikkelen Et utsyn over tidens litteratur (1845). I artikkelen hevder Kirejevskij at den vest-euro­ peiske sivilisasjon befinner seg i en dyp åndelig krise, og at kun en religiøs gjenfødelse kan bringe europeerne ut av denne krisen. Sam­ tidig hevder han at russerne har bedre evne enn andre folkeslag til å leve seg inn i fremmede folks kultur. Men denne i og for seg prisver­ dige egenskapen skyldes at den europeiserte overklassen har brutt med folkets kultur og derfor har blitt rotløs. For å overkomme denne kulturkrisen må overklassen ifølge Kirejevskij søke tilbake til folkets kultur og til den russisk-ortodokse tro. Kirejevskij under­ streker imidlertid at målet ikke er å gjenopprette forholdene i det gamle, før-petrinske Russland, eller å bekjempe vest-europeisk kul­ tur. Tvert imot bør en nasjonal gjenfødelse baseres på det beste i både russisk og vest-europeisk kultur. I 1852 offentliggjør Kirejevskij i det slavofilvennlige tidsskriftet Moskovittiske samlinger en sammenfatning av sine filosofiske an­ skuelser i en artikkel med tittelen Om den europeiske kulturs karak­ ter og dens forhold til den russiske kultur. Denne og andre av slavofilenes artikler pådrar seg imidlertid myndighetenes vrede, og ut­ givelsen av tidsskriftet må innstilles. Etter at Nikolaj Is død har utløst et kulturelt tøvær i Russland, går Kirejevskij i 1856 i gang med å skrive en større filosofisk avhandling. Hans død av kolera

73

sommeren samme år gjør imidlertid at den planlagte avhandlingen ikke kan fullføres. Av sine samtidige beskrives Kirejevskij både som en edel idealist og som en beregnende hykler. I sine siste leveår var Kirejevskij plaget av angst, og angsten fikk ham til å anta utpreget konservative syns­ punkter. Han ble overbevist om at enhver forandring uvegerlig ville måtte føre til de frykteligste ulykker, og at både sensuren, statens kontroll over kirken og Iivegenskapet derfor var nødvendig.

OM DEN EUROPEISKE KULTUR OG DENS FORHOLD TIL DEN RUSSISKE KULTUR Dette arbeidet er ikke bare en sammenfatning av Kirejevskijs filo­ sofiske synspunkter, men også det klareste uttrykk for slavofilenes ideologi. Det er derfor grunn til å se nærmere på de tankene som her fremføres. Den vestlige spekulative tenkning har ifølge Kirejevskij nådd yttergrensen for hva den er i stand til å frembringe. Etter at denne formen for tenkning har avdekket lovene for sin egen virksomhet, er det klart at ytterligere erkjennelse kun kan oppnås ved at mennes­ kene baserer seg på andre kilder til kunnskap enn dialektikkens abstrakte resonnementer. Disse kildene vil imidlertid forbli utilgjen­ gelige så lenge forstanden forblir adskilt fra resten av mennesket. Sann kunnskap må baseres på hele mennesket og totaliteten av men­ neskelige erfaringer, ikke bare på menneskets fornuft. Resultatet er at Europa opplever en dyp åndelig krise. Russland har derimot de siste tiårene opplevd en nasjonal gjenfødelse. Tenkende russere som bare midlertidig lot seg fascinere av den vestlige rasjonalismens luf­ tige tankebygninger, har vendt tilbake til sine forfedres kultur og religion. For å forklare den åndelige krisen Europa befinner seg i, trekker Kirejevskij frem tre faktorer: arven fra Rom, den katolske kirken og den germanske formen for statsdannelse. Helt til renessansen mottok Vesten ifølge Kirejevskij den antikke kultur utelukkende i den form den hadde antatt i det hedenske Rom. 74

Men den romerske sivilisasjon slik den kom til uttrykk i romernes skikker, lovverk, utenrikspolitikk og religion, var utelukkende basert på fornuft og egennytte. Den antikke arven måtte derfor påvirke den europeiske ånd i en ensidig rasjonalistisk og individual­ istisk retning. Den kristne kirke bekjempet selvfølgelig den hedenske romerske kultur. Men kirken i vest ble likevel i betydelig grad preget av den romerske rasjonalistiske arven. Så lenge kirken forble samlet, var ikke denne påvirkningen spesielt farlig. Men etter at kirken i vest hadde brutt med resten av kristenheten, skulle den rasjonalistiske orienteringen i høy grad komme til å skade Vestkirkens og den europeiske sivilisasjons videre utvikling, understreker Kirejevskij. De rasjonalistiske katolske teologene ble utelukkende i stand til å se for seg kirkens enhet i form av et hierarki med paven på toppen. Frelse ble noe menneskene kunne erhverve seg ved hjelp av gode gjerninger, og skjærsilden og avlatshandelen ble innført. Reforma­ sjonen var kun en logisk følge av denne underordningen av tro i for­ hold til rasjonalitet. Et tenkende menneske ville ha kunnet skimte Luther bak pave Nikolaus I, akkurat som det ifølge katolske teo­ loger ikke var vanskelig å oppdage ateisten Strauss bak Luther. Ikke i noe land i Vest-Europa utviklet staten seg på en fredelig måte. De vest-europeiske statene oppstod ifølge Kirejevskij ved at en inntrengende stamme søkte å underlegge seg den innfødte befolk­ ningen. Siden statene var blitt til som en følge av erobring og makt­ kamp, ble også de sosiale relasjonene preget av tvang og ufrihet. Den enkelte adelsmann søkte å hevde sine rettigheter i forhold til andre adelsmenn, og i forhold til den undertvungne befolkningen. Den europeiske retten sprang ut av disse forholdene og ble grunn og formalistisk. Lovens bokstav ble viktigere enn hensynet til rettfer­ dighet. Og siden de vest-europeiske statene var blitt til ved vold, kunne de bare utvikle seg videre gjennom voldelige omveltninger og revolusjoner. Den historiske utvikling i Russland avvek ifølge Kirejevskij fun­ damentalt fra utviklingen i Vest-Europa. I motsetning til Vest-Europa ble Russland kristnet av grekere og mottok den antikke, hedenske

75

arven formidlet gjennom den ortodokse kirkens doktriner. Dermed ble russerne spart for Vestens fascinasjon for antikkens rasjonalis­ tiske og materialistiske kultur. Først etter at Russland hadde blitt en del av den kristne sivilisasjon, utviklet russerne en trang til direkte kontakt med den antikke verdens lærdom og kultur. Og på dette tids­ punkt behaget det forsynet å stanse den videre intellektuelle utvikling i Russland. Det russiske folk ble dermed spart for å bli fordervet av en ensidig rasjonalistisk orientering. Russland ble heller ikke erobret av en inntrengende fremmed stamme. Varjagene underla seg ikke Russland, de ble tilkalt av russerne selv. I Russland, der menneskene levde fredelig sammen, var loven basert på sedvane og rettferdighetssans. Forskjellen mellom europeernes og russernes rettsoppfatning kommer klart til uttrykk i synet på eiendomsrett til jord. I Europa hadde den enkelte en uinnskren­ ket eiendomsrett til jorden, og hele rettssystemet ble utviklet omkring denne eiendomsretten. Individet ble dermed underordnet eiendomsretten. I Russland tilhørte jorden landsbyfellesskapet som fordelte den mellom sine medlemmer utfra behov. Men landsbyfel­ lesskapet hadde ingen uinnskrenket eiendomsrett til jorden. Landsbyfellesskapets rettigheter var begrenset av godseierens rettigheter. Disse rettighetene var på sin side avledet av godseierens tjenesteplikt overfor tsaren.Under slike forhold utviklet en absolutt eiendomsrett til jord seg i Russland kun unntaksvis. Samfunnet kom ikke til å bestå av privateiendommer tilknyttet individer, men av individet tilknyttet eiendom. Forskjellen mellom den overflatiske og fragmenterte europeiske kulturen og den inderlige og helhetlige russiske kulturen kommer ifølge Kirejevskij klart til uttrykk i forskjellen mellom vest-europeernes og russernes måte å organisere livet sitt på, og den resulterer i to ulike personlighetstyper. Det vestlige menneske inndeler sitt liv i en mengde adskilte aktiviteter uten indre sammenheng. Resultatet blir en splittet personlighet som kun holdes sammen ved hjelp av forstanden. Russeren lar derimot tro og bønn prege alle døgnets handlinger, og han har derfor en helhetlig personlighet: 76

«Det vestlige menneske stykker opp sitt liv i ulike bestrebelser, og selv om det deretter ved hjelp av rasjonell fornuft forener bestrebelsene til en sammenhengende plan, er det i det enkelte øyeblikk i livet likevel lik forskjellige personer. I en del av hjertet lever den religiøse følelsen som det tilkaller ved gudfryktige handlinger; en annen og helt adskilt del rommer tankeevnen og evnen til dagligdagse aktiviteter; en tredje del rommer personens sanselige begjær; en fjerde sansen for moralitet og familie; en femte egeninteressen; en sjette begjæret etter kunstneriske nytelser. Og alle disse adskilte tiltakene er igjen videre oppdelt i ytterligere aspekter, som alle er ledsaget av en spesiell sinnstilstand, er adskilt fra hverandre, og kun er bundet sammen ved en abstrakt, rasjonalistisk erindring. Det vestlige mennesket kan uten problemer om morgenen be med en glødende, intens begeistring for så å hvile ut etter begeistringen, glemme bønnen og utøve andre egenskaper i sitt arbeid. Deretter hviler det fra sitt arbeid, ikke bare fysisk, men også moralsk, idet det glemmer arbeidets kjedelige rutine i latter og lyden av drikkeviser. Deretter glemmer det resten av dagen - ja, faktisk hele livet - mens det drømmende nyter et skuespill. Neste dag vil det uten problemer begynne på en ny runde av sitt ytre sett korrekte liv. Et slikt menneske er ikke russeren. Når han ber i kirken, er det ikke slik at han skriker av begeistring, slår seg for brystet og faller om sanseløs av rørelse. Under bønnen anstrenger han seg tvert imot til det ytterste for å bevare sin forstand nøktern og sin ånd hel. Når så fylden av en bevissthet preget gjennom bønnen - og ikke følelsenes ubalan­ serte intensitet - gjennomtrenger sjelen og hjertet røres, renner hans tårer ubemerket, og ingen lidenskap forstyrrer hans dype indre ro. Han synger ikke drikkeviser. Han lar bønnen ledsage sine måltider. Han begynner og avslutter enhver handling med bønn. Den laveste bonde som viste seg i palasset fremfor storfyrsten, som han dagen før kunne ha risikert livet for i en eller annen trefning med polakkene, ville ikke ha hilst sin vert før han hadde bøyd seg fremfor gudebildet, et gude­ bilde som også ville være å finne på æresplassen i enhver hytte, stor eller liten. Slik har russeren alltid knytter alle sine gjøremål, viktige og uviktige, til sjelens høyeste forestilling og hjertets dypeste konsen­ trasjon.» '4

77

En annen avslørende forskjell mellom russernes og vest-europeernes mentalitet er synet på luksus. 1 Vest-Europa oppstod trangen til luk­ sus som et resultat av menneskenes fragmenterte liv uten indre sam­ menheng. Kirken fordømte riktignok ødselhet og vellevnet, men menneskene var stolte av ytre tegn på overflod. Og for almuen ble øvrighetens glitrende stas et synlig uttrykk for dens opphøyethet. I Russland var luksus derimot noe folk betraktet som en synd og skammet seg over. I folkets øyne var den hellige narrs filler mer opphøyet enn hoffmannens kostbare drakt. Etter denne historiske og sosiologiske analysen av den europeiske og den russiske kultur, konkluderer Kirejevskij med at det er en fun­ damental forskjell mellom de to kulturene. Den europeiske kultur er rasjonalistisk og fragmentert. Den russiske kultur er derimot basert på tro og søker å forene alle sider av tilværelsen innenfor en helhet. Rasjonalitet versus tro og fragmenterthet versus helhet er således ifølge Kirejevskij det mest almene uttrykk for forskjellen mellom den europeiske og den russiske kultur. For Kirejevskij er det selvfølgelig et tankekors at Russlands ånde­ lige utvikling stagnerte, og at det derfor ble den rasjonalistiske og fragmenterte europeiske kultur som kom til å prege menneskehetens kulturelle utvikling. Han forsøker dessverre ikke å analysere årsak­ ene til Russlands kulturelle stagnasjon, men nøyer seg med å peke på enkelte uheldige trekk ved det før-petrinske samfunn. I sin trang til å leve som sanne kristne forvekslet russerne overholdelse av kirkens ritualer med troens indre innhold. Dette førte til overdreven respekt for ytre former og motstand mot forandring. Samtidig førte utfordringen fra det katolske Polen til fremmedfrykt. Og rang ble viktigere enn dyktighet ved tildeling av statlige embeter. Resultatet ble en ubalanse i samfunnsstrukturen, og ubalansen frembrakte øde­ leggende fenomener som Ivan den Grusomme og kirkesplittelsen mellom tilhengere og motstandere av patriark Nikons kirkereformer på 1600-tallet. Senere, på Peter den Stores tid, oppstod trangen til å etterape Vest-Europa som en ensidig og skadelig reaksjon mot et stivnet og lukket samfunn. Kirejevskij avslutter sitt essay med å understreke at de grunn-

leggende prinsippene i den russiske kultur fremdeles er levende i folket og i kirkens lære, og at russerne må basere sin fremtid på disse prinsippene, og ikke på importert tankegods. Han presiserer imid­ lertid at hans ønske hverken er å gjenopprette forholdene i det gamle Russland, eller å fordrive den europeiske kulturen. Slike utopiske bestrebelser ville bare virke ødeleggende.

ALEKSEJ KHOMJAKOV Aleksej Khomjakom ble født i Moskva i. mai 1804 som eldste sønn i en adelsfamilie. Som andre unge aristokrater blir han oppdratt i sitt hjem av diverse huslærere, og han lærer seg alt som gutt fransk, tysk, engelsk og latin. Han knytter seg tidlig til sin mor som er en strengt religiøs kvinne, og som i høy grad kommer til å prege hans religiøse og moralske forestillinger. Hans far er derimot en levemann som ved en anledning skal ha spilt bort én million rubler. Etter noen års studier ved Universitetet i Moskva avlegger Khomjakov i i 822 en eksamen i matematikk, og samme år går han inn i arméen der han de følgende tre år tjenestegjør som offiser. I 1825-26 gjennomfører han en reise til Vest-Europa som blant annet omfatter studier av malerkunst i Paris. Ved utbruddet av Den russisk-tyrkiske krig i i 828 melder Khomjakov seg frivillig til krigstjeneste og deltar aktivt i kampene i Bulgaria, en innsats som belønnes med en tapperhetsmedalje. Etter fredsslutningen i [829 trekker han seg tilbake til sitt gods og lever resten av livet som godseier. I 1836 gifter han seg med Katarina Jazykova, en søster av den slavofile dikteren Nikolaj Jazykov. Sin fritid bruker Khomjakov til teologiske, filosofiske og histo­ riske studier. Han skaffer seg etter hvert en inngående kjennskap til arbeidene til den ortodokse kirkens fedre og skriver flere teologiske avhandlinger. Han studerer også europeisk filosofi og blir en beun­ drer av Hegel og andre representanter for den tyske filosofiske ideal­ ismen. Samtidig går han i gang med å skrive en verdenshistorie der han forsøker å vise at all historie har vært en kamp mellom «iranere» og «kusjitter». «Iranerne» representerer i dette skjemaet ånd, frihet 79

og liv, og «kusjittene» representerer materie, nødvendighet og død. Ikke overraskende tildeles slaverne rollen som de mest fremtredende representantene for «iranske» prinsipper, mens Romerriket og samti­ dens Vest-Europa beskrives som «kusjittiske» samfunn. Khomjakov har imidlertid en rastløs personlighet, og rastløsheten gjør at det blir noe ufullendt over det meste han frembringer. Hans verdenshistorie på i 500 sider er således knapt nok en kladd. Hele livet er Khomjakov engasjert i samtidens spørsmål. Under Krimkrigen opptrer han som nasjonalistisk agitator og forfatter flere patriotiske dikt. I det kulturelle tøværet etter Nikolaj Is død i 185 5 tar han initiativet til grunnleggelsen av et eget slavofilt tidsskrift, Den russiske samtale. Og kort tid før sin død av kolera i september 1860 utarbeider han en omfattende plan for opphevelse av livegen­ skaper. Khomjakovs betydeligste arbeider er utvilsomt hans teologiske skrifter. Dessverre for forfatteren kunne ikke disse publiseres i Russ­ land på grunn av motstand fra kirken. De måtte derfor utgis i det kjetterske Vesten.

KIRKEN ER ÉN Allerede i artikkelen Kirken er én, som han skriver på 1 840-tallet, sammenfatter Khomjakov sine teologiske synspunkter. Hans ut­ gangspunkt er at kirkens enhet er en følge av Guds enhet. Kirken er én, hellig, universell og apostolisk. Den tilhører hele menneskeheten, og ikke noe enkelt folk eller noen enkel stat. Derfor kan ikke ett enkelt kirkesamfunn formulere læresetninger til eget bruk uten god­ kjennelse fra alle de andre kirkesamfunnene, enn si forsøke å på­ tvinge de andre kirkesamfunnene sine egne læresetninger. Det er her grunn til å merke seg at Khomjakov bruker adjektivet «sobornyj» for å beskrive kirken som universell. Sobornyj er avledet av ordet «sobor» som på russisk brukes som betegnelse på et kirkemøte. Kirkens universalitet er for Khomjakov altså knyttet til kirkemøtene. Kirken er universell så lenge dens lære formuleres av kirkemøter der hele kirken er representert.

80

Den hellige ånd kommer til uttrykk i forskjellige former: i den hellige skrift, i tradisjon og i gjetninger. For den troende er enheten mellom skrift, tro og gjetninger åpenbar. For den ikke-troende er derimot både skrift, tradisjon og gjetninger uforståelig. Den troende er - i motsetning til den ikke-troende - i besittelse av en sannhet som gjør at han kan se Gud. Denne sannheten er imidlertid ikke gitt den troende som enkeltmenneske, men kun som medlem av kirken. Den som stiller seg utenfor kirken, stiller seg utenfor sannheten. Da Vestkirken på 8oo-tallet erklærte at Den hellige ånd ikke utgår fra Gud alene, men også fra Kristus, var dette et resultat av stolthet og ensidig fornuftsdyrkelse. Vestkirken trodde at den hadde lov til å innføre et nytt dogme uten godkjennelse fra resten av kirken. Da den på denne måten stilte seg utenfor den sanne kirken, opphørte imidlertid Vestkirken samtidig å være en kirke.■> Disse tankene utdyper Khomjakov i en serie teologiske artikler som han publiserer på fransk på 1850-tallet. Etter forfatterens død blir artiklene utgitt i bokform under tittelen Den latinske kirken og protestantismen fra den østlige kirkes synspunkt. Khomjakov slår her fast at kirken har vært én helt siden den ble grunnlagt av apostlene. Denne kirkens enhet har alltid vært ivaretatt av kirkemøtene. De gangene det oppstod strid omkring lærespørsmål, innkalte kirken kirkemøter som formulerte den sanne lære. Kjetterier kunne derfor ikke ødelegge kirkens enhet. Kirkemøtenes betydning for opprettholdelsen av kirkens enhet og sanne lære aner­ kjennes imidlertid ikke av Vestkirken som dermed har stilt seg uten­ for den sanne kirke. Den logiske følgen av Vestkirkens erklæring om at den hadde rett til å formulere sin egen lære, måtte bli at ethvert bispedømme og enhver menighet også hadde rett til å formulere sine egne læreset­ ninger. For å unngå en fullstendig oppløsning var Vestkirken derfor nødt til å erklære paven for ufeilbarlig i trosspørsmål. Deretter inn­ førte den skjærsilden og avlatshandelen, og den forvandlet seg der­ med til en slags regnskapsfører som holdt styr på menneskenes kre­ dit og debet i forhold til Vår Herre. Protestantene gjorde opprør mot dette systemet idet de satte det enkelte menneskes samvittighet over

81

den byråkratiske pavekirkens læresetninger. Dermed fullførte de den oppløsning av kirken Vestkirken hadde innledet da den brøt med den sanne kirken. Khomjakov understreker at pavekirken ikke kan betraktes som mindre rasjonalistisk og dennesidig enn de protestantiske kirkene, og at det enkelte menneske er minst like isolert i den byråkratiske katolske kirken som i de protestantiske kirkene. Tilsynelatende har han større sympati for de protestantiske kirkene enn for den katolske kirken. Protestantene våget i det minste å fullføre den rasjonalistiske revolusjonen Vestkirken innledet da den brøt med resten av kirken. Pavekirken har derimot forsøkt å erstatte kirkens autoritet med pavens falske autoritet. Khomjakov fremhever at ingen av de vestlige kirkene er i stand til å verge seg mot den fremvoksende ateismen som kun er en logisk videreutvikling av Vestens rasjonalisme. Han på­ peker også at overgangen til den sanne kirke for et vestlig menneske er forbundet med så store intellektuelle prøvelser at kun et fåtall makter denne overgangen. En overgang fra katolisisme til protes­ tantisme, eller fra protestantisme til katolisisme, innebærer derimot langt færre kvaler og forekommer forholdsvis ofte. For Khomjakov er dette et bevis på at hele den vestlige sivilisasjon er gjennomsyret av en arrogant og sneversynt rasjonalisme. Det er ikke dogmer de ikke kan godta, som får vestlige mennesker til å avvise den sanne kirken. Vestlige mennesker avviser kirken og dens lære fordi de har utviklet en ensidig rasjonalisme som gjør at de ikke lenger kan se Gud. Teologiske betraktninger inngår vanligvis ikke i fremstillinger av politisk idéhistorie. Kritikken av Vestkirken som en falsk kirke inngår imidlertid som et viktig element i slavofilenes fordømmelse av den vestlige sivilisasjon som ensidig materialistisk og rasjonalis­ tisk. En presentasjon av slavofilenes tenkning blir derfor ufull­ stendig om den ikke inneholder en omtale av de teologiske syns­ punktene til deres fremste religionsfilosof, Aleksej Khomjakov.

82

KONSTANTIN OG IVAN AKSAKOV Som sønner av forfatteren og slavofilen Sergej Aksakov vokser Kon­ stantin og Ivan Aksakov opp i et konservativt godseiermiljø i Mosk­ va. Konstantin Aksakov (1817-1860) skal etter sigende alt som barn ha interessert seg lidenskapelig for sitt fedrelands historie og hatet Vesten. Senere studerer han historie og filologi ved Universitetet i Moskva, men hans magisteravhandling om 1700-tallsgeniet Mikhail Lomonosov («den russiske vitenskaps far») blir ikke antatt da den inneholder kritikk av Peter den Store og hans reformer som myndig­ hetene anser som upassende. På 1850-tallet forfatter Konstantin Ak­ sakov flere artikler om russisk historie der hans sterkt slavofile ansku­ elser kommer til uttrykk, herunder memorandumet Om Russlands indre tilstand (1855) stilet til Russlands nye tsar, Aleksander II. Dette memorandumet kan betraktes som slavofilenes politiske testamente. Ivan Aksakov (1823-1886) skulle også utvikle seg til en markert slavofil. I 1840- og 50-årene er han den av slavofilene som viser størst forståelse for liberale og demokratiske idéer, men etter den polske oppstanden i 1863 forvandler han seg til en reaksjonær nasjonalist og panslavist.

OM RUSSLANDS INDRE TILSTAND I dette memorandumet hevder Konstantin Aksakov at samtidens Russland er et samfunn i krise. Regjeringen og de øverste sam­ funnsklassene har brutt med folket og blitt fremmede for dette. Regjering og folk representerer to vidt forskjellige «sfærer» som mistror hverandre. Enhver handling fra myndighetenes side opp­ fattes av folket som en ny undertrykkelse. Samtidig frykter myn­ dighetene at folket vil gjøre opprør, og de betrakter enhver handling eller ytring fra folkets side som et opprørsforsøk. Ikke bare kritikk av regjeringen og byråkratiet er forbudt, men også enhver omtale av myndighetenes virksomhet. Undersåttene har kun verdi som skatte­ betalere og soldater, og de behandles som dyr. Samtidig har byråkra83

tiet og overklassen gjort tsaren til en halvgud som dyrkes på en ukristelig mate som er fremmed for folket. Alle folkets moralske forestillinger ofres på alteret til en ukristelig, byråkratisk stat som keiseren er legemliggjørelsen av: «‘Min samvittighet,’ sier undersåtten. ‘Du har ingen samvittighet,’ får han til svar. ‘Hvordan våger du å ha en samvittighet? Din samvittighet er monarken som du ikke har lov til å ha noen mening om.’ ‘Mitt fedreland,’ sier undersåtten. ‘Det angår ikke deg,’ får han til svar. ‘Det som angår Russland, angår ikke deg uten vår tillatelse. Ditt fedreland er monarken, som du ikke har lov til å elske av egen vilje, men som du må være hengiven som en slave.’ ‘Min tro,’ sier undersåtten. ‘Monar­ ken er kirkens overhode,’ får han til svar (til tross for den ortodokse kirkens lære om at Kristus er kirkens overhode). ‘Din tro er herskeren’. ‘Min Gud,’ sier til slutt undersåtten. ‘Din Gud er monarken; han er den jordiske Gud!’»16

Bruddet mellom regjering og folk skyldes ifølge Aksakov Peter den Stores reformer for å vestliggjøre Russland. Ogsa i det før-petrinske Russland utgjorde regjering og folk to forskjellige sfærer, men disse var forent i en felles religion og kultur og var ikke fremmede for hverandre. Målet for menneskene i det gamle Russland var å leve et kristent liv i kjærlighet til Gud og medmennesker. Verdslig myn­ dighet ble i dette samfunnet betraktet som et nødvendig onde frem­ brakt av menneskets svake og syndige natur, og det var ingen som traktet etter å delta i statsstyret. Dette synet på jordisk maktutøvelse gjorde at staten og det sivile samfunn i det gamle Russland kunne sameksistere som to adskilte, men gjensidig avhengige sfærer. Staten forsvarte folket mot ytre hender, tyver og voldsmenn, og den mot­ tok til gjengjeld skatt og soldater fra befolkningen. Folket betalte skatt og stilte soldater til disposisjon for staten, og til gjengjeld ble det beskyttet mot ytre og indre Hender, samtidig som det nøt godt av fullkommen indre frihet til å leve et kristent og moralsk høyverdig liv. A opphøye herskeren eller staten til en halvgud var derimot totalt fremmed for datidens russere.

84

Dette synet på jordisk maktutøvelse som et nødvendig onde gjorde det naturlig å plassere all verdslig makt i hendene på tsaren og la ham styre eneveldig. Om folket hadde tatt del i statsstyret, ville det ha blitt korrumpert av makten, og det ville ikke ha kunnet opp­ fylle sin jordiske oppgave: å realisere den kristne brorskapstanken i samlivet mellom menneskene. Selv om folket i det gamle Russland ikke hadde, og heller ikke ønsket å ha, noen politiske rettigheter, er imidlertid ikke dette ensbetydende med at tsaren ikke ønsket å kjenne folkets mening før han foretok viktige beslutninger. De førpetrinske tsarene rådførte seg alltid med folket når de skulle avgjøre saker av stor betydning for befolkningen. Et uttrykk for dette sam­ virket mellom tsar og folk var innkallelsen av rådsmøter, såkalte zemskije sobory, der folket hadde rett til å ytre seg. Det nye, byråkratiske regimet som Peter den Store innførte, res­ pekterte ikke dette skillet mellom folk og stat. Statens oppgave var ikke lenger utelukkende å beskytte samfunnet mot ytre og indre fiender. I sine bestrebelser på å europeisere russerne anså tvert imot Peter den Store og hans etterfølgere på tronen at staten hadde rett til å detaljregulere alle sider av undersåttenes dagligliv. Dette mani­ festerte seg i form av bestemmelser om klesdrakt, frisyre og levevis. Disse bestemmelsene ble av folkemassene oppfattet som urettferdi­ ge, og de bidro til å undergrave folkets tillit til myndighetene. Siden europeiseringspolitikken først og fremst rettet seg mot de øverste samfunnslagene, frembrakte den dessuten en kulturkløft mellom folket og overklassen. 1 motsetning til forholdene i det gamle Russ­ land brydde det nye, byråkratiske regimet seg heller ikke om å innhente råd fra folket når viktige saker skulle avgjøres. Rådsmøter ble ikke lenger innkalt, og en streng sensur som umuliggjorde alle ytringer om statsstyret, ble innført. For å overvinne tillitskrisen mellom folk og stat er det ifølge Aksakov nødvendig at myndighetene slutter å blande seg inn i fol­ kets dagligliv, og at de igjen tar hensyn til folkemeningen når viktige saker skal avgjøres. Dette betyr at alle forsøk på å tvangseuropeisere befolkningen må oppgis. Videre må rådgivende rådsmøter igjen bli innkalt, og sensuren må bli avskaffet.

85

Aksakov avslutter sitt memorandum med å understreke at det vil være langt lettere å forebygge en revolusjon i Russland enn i VestEuropa. 1 motsetning til befolkningen i vest-europeiske land er russerne av natur upolitiske, og de har intet ønske om å delta i stats­ styret. Om de gis frihet til å dyrke sin religion, leve et liv i samsvar med sine forfedres skikker og fremme sine ønsker og klagemål, vil russerne til evig tid forbli lojale undersåtter, og ingen jordisk makt vil kunne rive over båndene mellom folk og tsar.

DE VESTVENDTE Zapadnikene, de vestvendte, brukes som betegnelse på en gruppe liberale og radikale tenkere som fremtrådte på 1840-tallet. En annen betegnelse på denne gruppen er europeistene. Disse tenkerne var sterkt kritiske til slavofilenes historie- og samfunnssyn, og det opp­ stod snart en bitter kulturkamp mellom vestvendte og slavofiler. Denne striden dreide seg primært om verdien av individuell frihet. For slavofilene representerte forsvaret av individets frihet en skade­ lig vestlig individualisme som måtte bekjempes i fellesskapets navn. For de vestvendte var derimot menneskets verdighet knyttet til dets frihet. Slik de så det, opptrådte alle som ikke kjempet for individets frigjøring, i realiteten som autokratiets forsvarere. Derfor var det nødvendig å bekjempe slavofilenes teorier om det russiske folks religiøse, kollektivistiske og ikke-politiske natur. For de vestvendte representerte Vest-Europa opprør mot kirken og det gamle føydal­ samfunnet, rasjonalisme, individualisme, konstitusjonalisme og bor­ gerlige rettigheter. De drømte om sekularisering og liberale refor­ mer, og de håpet at Russland med tiden ville frigjøre seg fra sin undertrykkende asiatisk-moskovittiske fortid og bli en del av den vestlige sivilisasjon. De to mest fremtredende medlemmene av den vestvendte intelli­ gentsiaen var litteraturkritikeren Vissarion Belinskij og tenkeren, skribenten og forfatteren Aleksandr Herzen. De var begge sterkt påvirket av hegelianismen som de hver på sin måte bestrebet seg på å forvandle fra å være et forsvar for den bestående samfunnsorden 86

til å bli en kritikk av det eksisterende samfunn. Til forskjell fra Belinskij maktet imidlertid Herzen å frigjøre seg fra hegelianismen; og etter denne mentale frigjøringen utviklet han en voluntaristisk historiefilosofi som gjør ham til en av de få virkelig store tenkerne Russland har frembrakt.

VISSARION BELINSKIJ Vissarion Belinskij ble født i. juni 1811 i Sveaborg i Finland som sønn av en militærlege. Sin barndom tilbringer han i enkle kår i småbyen Tsjembar sør-øst for Moskva der han også er elev ved byens gymnas. I 1829 består han opptaksprøven ved Universitetet i Moskva og innskrives som student ved det filologiske fakultetet. På universitetet blir han snart midtpunktet for en krets av studenter som interesserer seg for filosofi og litteratur. Han skriver også et drama, Dmitrij Kalinin, der Iivegenskapet fordømmes på det kraf­ tigste. Dramaet er Belinskij naiv nok til å fremlegge for universitetets sensorer med tanke på trykking. Dette resulterer i at han i 1832 ut­ vises fra universitetet, angivelig på grunn av dårlig helse og uskikkethet for akademiske studier. Etter å ha blitt utvist fra universitetet opplever Belinskij en hard periode der han tvinges til å påta seg arbeid som huslærer og over­ setter. I 1833 begynner han å skrive for det liberale tidsskriftet Tele­ skop. I tidsskriftets litterære bilag offentliggjør han høsten 1834 en artikkelserie med tittelen Litterære drømmerier der han hevder at russisk litteratur mangler indre utvikling og historisk kontinuitet, og at den derfor ikke kan gjøre krav på å være en nasjonallitteratur. Artikkelserien vekker naturlig nok stor oppmerksomhet, og den gir Belinskij ry som en fremragende kritiker, et omdømme han befester ved sine påfølgende litterære anmeldelser. Stengningen av Teleskop etter offentliggjøringen av Tsjaadajevs Filosofiske brev i 1836 kom­ mer derfor som et hardt slag for den unge Belinskij. På nytt blir han nødt til å livnære seg ved alskens leilighetsarbeid inntil han i 1838 blir redaktør for tidsskriftet Moskvaobservatøren. De materielle forholdene forblir imidlertid vanskelige da tidsskriftet går dårlig, og

87

dets eier ikke er villig til å betale Belinskij et anstendig honorar. På denne tiden er Belinskij sterkt påvirket av tysk idealistisk filosofi. Han har siden studietiden tilhørt kretsen rundt Stankevitsj, og etter Stankevitsj’ reise til Tyskland i 1837 knytter han seg til Bakunin. I likhet med Bakunin gjør Belinskij iherdige forsøk på å forsone seg med virkeligheten ved hjelp av Hegels diktum om at det virkelige er fornuftig, og det fornuftige virkelig. Disse forsøkene på å forsone seg med virkeligheten kommer til uttrykk i flere artikler der han forsvarer det tsaristiske eneveldet og livegenskapet som his­ torisk nødvendig. Som en del av sitt oppgjør med «abstrakt hero­ isme» tar han også avstand fra Schillers opprørske diktning til fordel for den opphøyde ro han mener å finne hos diktere som Shakespeare og Goethe. I lengden er det imidlertid umulig for Belinskij å forsone seg med de opprørende forholdene i datidens Russland ved hjelp av abstrak­ te teorier. Etter at han høsten 1839 har flyttet til St. Petersburg for å arbeide som kritiker i det liberale tidsskriftet Fedrelandske annaler, tar han avstand fra sin tidligere «forsoningsfilosofi». Til å begynne med er denne reorienteringen basert på moralsk indignasjon. I brev til sine venner erklærer Belinskij at han ikke kan godta at utallige generasjoner må ofres i en ideell fremtids navn, og at selv ikke den mest opphøyde form for harmoni kan rettferdiggjøre menneskelige lidelser. Belinskij kan imidlertid ikke slå seg til tåls med en moralsk avvisning av sin så hardt tilkjempede tidligere overbevisning. 1 de følgende årene utvikler han derfor en utpreget venstrehegeliansk begrunnelse for sin protest mot virkeligheten som omgir ham. Ikke alt i tilværelsen er fornuftig, men historien har likevel en innebygget rasjonalitet og beveger seg mot en stadig større grad av frihet. Belinskij oppgir også kravet om at kunsten skal lære menneskene å forsone seg med livet til fordel for et krav om at kunst og litteratur skal sette tidens problemer under debatt. I 1841 innleder Belinskij en langvarig polemikk med slavofilene ved å publisere to artikler der han hylder Peter den Store som en progressiv skikkelse i russisk historie. Polemikken antar snart en hatsk tone, blant annet som en følge av at representanter for den 88

såkalte offisielle nasjonalismen blander seg inn i striden med giftige angrep på «europeeren» Belinskij. Dette oppgjøret bidrar i sterk grad til at slavofiler og vestvendte fremtrer som to adskilte leirer. I 1846 forlater Belinskij Fedrelandske annaler etter en langvarig strid om honorarer med tidsskriftets eier. Han knytter seg nå til tidsskriftet Den samtidige som redigeres av den radikale dikteren Nikolaj Nekrasov. Her utgir han sine berømte utsyn over russisk lit­ teratur for årene 1 846 og 1847 der han hylder fremveksten av den såkalte naturlige dikterskolen. Belinskijs helse er imidlertid på dette tidspunkt kraftig svekket av tuberkulose. En kurreise til VestEuropa i 1847 makter kun midlertidig å stanse sykdommens fremskriden, og 26. mai 1848 dør Vissarion Belinskij, Russlands uten tvil største og mest betydningsfulle kritiker. Før sin død har Belinskij imidlertid rukket å skrive sitt berømte brev til dikteren Nikolaj Gogol, forårsaket av en obskur religiøs traktat denne har forfattet. I brevet anklager Belinskij forfatteren av Revisoren og Døde sjeler for å ha gjort seg til en «forsvarer av pisken» og en «uvitenhetens apostel». Samtidig understreker han at en russisk forfatters plikt er å påtale ondene i samtiden. En kunst­ nerisk dårlig bok kan tilgis om dens budskap er progressivt. En bok som propaganderer reaksjonære forestillinger, kan derimot ikke under noen omstendigheter tilgis. Brevet, som kan betraktes som Belinskijs åndelige testamente, spres snart over hele Russland i form av illegale avskrifter, og det bidrar utvilsomt til å gi russisk litteratur og litteraturkritikk en utpreget samfunnskritisk tendens. Trykkes på lovlig vis kan Belinskijs brev til Gogol først etter revolusjonen i 1905.

FOLK OG NASJON Belinskij var først og fremst litteraturkritiker, og han var henvist til å leve av sin penn ved å produsere en umåtelig mengde anmeldelser. Under slike forhold fikk han ikke anledning til å utvikle en sammen­ hengende kulturfilosofi. Det nærmeste tilløp til en slik filosofi vi finner hos Belinskij, er hans syn på forholdet mellom «folk» og 89

«nasjon». Ifølge dette hegelianskinspirerte synet vil enhver nasjon gjennomgå tre faser i sin historiske utvikling. I den første fasen eksi­ sterer nasjonen kun som folk, det vil si i en primitiv tilstand der det ennå ikke har utskilt seg en kulturbærende elite. I den neste fasen fremtrer nasjonen i form av en konflikt mellom den kulturbærende eliten og det tilbakestående folket. I den tredje og konsoliderende fasen forenes elite og folk innenfor rammen av en fullt utviklet nasjo­ nal kultur. Denne kulturfilosofien presenterer Belinskij i to artikler om Peter den Stores plass i russisk historie som han skriver i 1841. Belinskij innleder sin drøfting av Peter den Stores historiske gjerning med å påpeke betydningsforskjellen mellom begrepene «folk» og «nasjon». Folk er betegnelsen på en udifferensiert gruppe mennesker. Nasjon er derimot betegnelsen på et samfunns kultur­ bærende elite. Nasjonen omfatter og springer ut av folket. Ikke et­ hvert folk vil utvikle seg til en nasjon, men enhver nasjon vil utgå fra et folk. Nasjonen forstår alltid folket, men folket forstår ikke nasjo­ nen. I russisk sammenheng kommer dette til uttrykk ved at den europeiserte eliten forstår både folkets kultur og europeisk kultur. Folket forstår derimot kun sin egen tradisjonelle kultur: «Den dannede stormann fra vår tid forstår talen, virksomheten og livs­ mønsteret til sin skjeggete forgjenger fra den før-petrinske tiden; men om hans forgjenger gjenoppstod fra graven, ville han ikke forstå noe av livet til sin glattrakede etterkommer. Enhver dannet mann idag, uansett hvor fjernt han befinner seg fra livet til folket, forstår godt den russiske bonde uten å senke seg til hans nivå; men bonden forstår den dannede kun ved å heve seg til hans nivå, eller ved at den andre senker seg ril hans forståelsesnivå. Likevel vil ingen utlending forstå den rus­ siske bonden med mindre han var født og oppvokst i Russland, selv om han kjente språket godt nok til å skaffe seg et navn i russisk litte­ ratur. Følgelig er det noe felles mellom vår fortid og vår fremtid, mel­ lom den skjeggete stormannen i gammeldags kappe og den glattrakede stormannen i moderne kappe, mellom bonden, byboeren og den skjeggete kjøpmannen og den europeiske herren. Men dette felles­ trekket er ikke folkelighet, men nasjonalitet.»'7

90

I motsetning ril folket har nasjonen altså evnen til å reflektere over sin situasjon og utvikling. Et folks historie er derfor knyttet til fremveksten av en nasjon. Før Peter den Store besteg tronen, eksisterte det ikke noe skille mellom folk og nasjon. I det før-petrinske Russland levde stormann og bonde i den samme verden og fulgte de samme skikkene. Men prisen for denne harmonien var at det gamle Russland var et tilstivnet samfunn uten egentlig historie. Skulle russerne utvikle seg til et kulturfolk med en historisk oppgave å realisere, måtte de frembringe en kulturbærende elite adskilt fra folket. Peter den Store forstod intuitivt dette, og alle hans reformer hadde til hensikt å frembringe en slik elite. Den store tsar-reformator fremtrer dermed ifølge Belin­ skijs historiefilosofi som et uttrykk for historiens list. Det var for­ synets vilje at Russland i likhet med landene i Vest-Europa skulle fremtre som en historisk nasjon, og det sendte derfor russerne en reformatorisk skikkelse som tvang dem til å bli europeere. Belinskij understreker at selv om dannelsen av en historisk nasjon basert på en levende nasjonal kultur forutsetter at det oppstår en elite adskilt fra folket, vil eliten likevel alltid måtte utgå fra folket. Det er ikke mulig å konstruere en nasjon uten å ha et folkelig grunn­ lag å bygge på. Peter den Stores reformer representerte derfor ikke noe brudd i russisk kulturutvikling. Hadde tsarens reformer hatt til hensikt å ødelegge den folkelige kjernen i russisk kultur, ville Russ­ land utvilsomt ha gått til grunne i løpet av den voldsomme omdanningsprosessen. At Russland tvert imot blomstret opp i løpet av tsar Peters regjeringstid, viser at oppgjøret med det gamle, tilstivnede Russland var en frigjøring av iboende krefter i det russiske folk. Ifølge Belinskij hadde Peter den Stores reformer kun til hensikt å befri russerne fra «slagg» som hadde vunnet innpass i folkekarak­ teren i løpet av det tatariske åket, de to hundre årene da tatarene hersket over de russiske fyrstestatene. Dette «slagget», som hadde festet seg under Moskvastaten, bestod blant annet i kvinneunder­ trykkelse, grusomme straffer, religiøs fanatisme og fremmedhat, kort sagt i den groveste form for asiatisk uvitenhet og grusomhet. Så lenge dette asiatiske barbariet hadde fått lov til å omkapsle folkesje91

len, var russerne dømt til en uhistorisk tilværelse som et knapt halvsivilisert folkeferd i utkanten av Europa. Selve folkesjelen var imid­ lertid ikke blitt ødelagt av tatarene og de moskovittiske storfyrstene, og så snart de ytre, historisk betingede urenhetene var drevet ut av folkekarakteren, kunne russerne utvikle seg til et kulturfolk. Peter den Stores reformer måtte nødvendigvis ha som siktemål å omdanne det russiske samfunn ovenfra og nedover. Da tsar Peter besteg tronen, truet mektige naboer med å utslette Russland som stat. Han måtte derfor skape en moderne hær, en moderne flåte, en effektiv administrasjon, gruver og fabrikker praktisk talt over nat­ ten. Dette var kun mulig ved å skape øyer av sivilisasjon i et hav av uvitenhet, og Peter den Store innførte derfor en tjenesteadel som han lot utdanne ved nyopprettede moderne læreinstitusjoner. Etter hvert spredte kunnskapen seg imidlertid til bredere befolkningsgrupper. De første tiltakene for å omdanne det russiske samfunn var - og måtte være - preget av blind etterapning av europeiske institusjoner og skikker. Hurtig viste russerne seg imidlertid i stand til å videre­ utvikle det importerte kulturgodset. Belinskij uttrykker et sterkt ønske om at det må oppstå en genuint russisk nasjonal kultur basert på en sammensmeltning av folkekulturen og den europeiske elitekul­ turen. Han understreker imidlertid at denne sammensmeltningen må skje ved at folkekulturen utvikler seg til å nå opp til samme nivå som elitekulturen, og ikke ved at elitekulturen synker ned til samme nivå som folkekulturen. Russisk kultur er ikke det samme som bastsko, langt skjegg, hjemmebrent og skitne hytter. I Pusjkins diktning mener Belinskij å kunne påvise et slikt nasjo­ nalt gjennombrudd. Og siden litteraturen fungerer som en måle­ stokk for et folks åndelige modning, er han overbevist om at tilsva­ rende gjennombrudd snart er å vente innen alle kulturområder. Snart skal Russland bli en fullt utviklet nasjonalstat, og ikke bare en militær stormakt. Og seirene ved Azov, Lesnaja og Poltava skal etterfølges av tilsvarende triumfer innen kultur og vitenskap: «Vår litteratur begynte med form uten idé, oppstod ikke utfra den nasjonale ånd, men ved ren etterapning. Likevel bør vi ikke forakte vår

92

etterapende litteratur, uten den ville vi ikke hatt Pusjkin. Fra litteratur kan vi slutte til alt annet. Peter den Stores soldater forstod ikke hvor­ for de ble trent i militær drill og proppet med reglementer; de adlød bare sanseløst sine offiserer som de betraktet som sine fedre - utmer­ ket! - resultatet av denne blinde lydigheten og etterapningen av uten­ landsk militærvesen var erobringen av Azov, seirene ved Lesnaja og Poltava, erobringen av Sveriges baltiske provinser. Våre første repre­ sentanter for det dannede selskap sjokkerte europeerne med sin tatariskhet, men det fremtrådte snart mennesker som kunne betraktes som dets utsmykning, og som lamslo pariserne ved sitt raffinement og sin gode dannelse.»'8

KUNST OG NASJONALITET Ifølge Belinskij er kunstens første oppgave å uttrykke et folks nasjonalitet, det vil si den idé det av forsynet har blitt satt til å legemliggjøre. Han understreker at et folk uten nasjonalitet er som et menneske uten personlighet, og at alle folk som har spilt en his­ torisk rolle, har vært kjennetegnet ved sin sterke nasjonalfølelse. Gjennom sin skapende virksomhet gjør kunstnere at en nasjon kan se seg selv og dermed bli klar over sin historiske oppgave. Kunstnere som forsøker å frigjøre seg fra sin nasjonalitet, vil ikke kunne frem­ bringe stor kunst. Siden arbeidene deres ikke springer ut av pro­ blemstillinger som angar den tid og det samfunn de lever i, vil de ikke kunne bli ekte og spontane. I Russland ble grunnlaget for en nasjonallitteratur skapt da viten­ skapsmannen og dikteren Mikhail Lomonosov på midten av 1700tallet begynte å skrive oder basert på europeisk versemål, på samme måte som grunnlaget for en russisk nasjonalstat ble skapt gjennom Peter den Stores vestliggjørende reformer. I sin spede barndom var den russiske litteratur preget av kopiering av europeisk diktning, noe som gav den et mer retorisk enn poetisk preg. Annet var heller ikke å vente i et land der det hverken fantes et litterært skriftspråk eller en borgerlig offentlighet. Diktere som Derzjavin, Fonvizin og Karamzin klarte imidlertid å skape et russisk litteraturspråk. 93

Samtidig begynte litteraturen å behandle temaer fra russisk historie og samfunnsliv, og de første tilløpene til en borgerlig offentlighet vokste frem. Ifølge Belinskij fantes det imidlertid ennå ingen russisk nasjonallitteratur, kun en håndfull diktere og et og annet mester­ verk. Først etter fremtredenen av diktere som Pusjkin og Gogol og utviklingen av den såkalte naturlige dikterskolen, er det mulig å snakke om tilløp til en russisk nasjonallitteratur. Belinskijs krav om at kunsten skal gjøre en nasjon i stand til å se seg selv, førte naturlig nok til at han foretrakk realistisk fremfor idealistisk litteratur, og prosa fremfor poesi. Fremveksten av den så­ kalte naturlige skole i litteraturen på 1840-tallet, der dikterne bestrebet seg på å gi en sannferdig skildring av virkeligheten som omgav dem, tolket han som et sikkert tegn på at den russiske littera­ tur og offentlighet var i ferd med å modnes. Ifølge Belinskij er Gogol en større dikter enn Pusjkin fordi han er en gjennomført realist, mens Pusjkin er en blanding av romantiker og realist. Den vold­ somme forbitrelsen rettet mot Gogols overgang til religiøs mysti­ sisme, som kommer til uttrykk i Belinskijs brev til Gogol, må forstås på bakgrunn av Belinskijs tidligere uforbeholdne hyldest av Gogol som den store realisten i russisk litteratur. Kravet om at diktningen må være realistisk og fungere som et speil samfunnet kan se seg selv i, er imidlertid ikke ensbetydende med at litteraturen skal være agitatorisk. Diktning er først og fremst diktning, og for å kunne overbevise sine lesere må dikteren være dik­ ter, og ikke vitenskapsmann eller agitator. Kravet om moralsk engasjement er imidlertid det samme for dikteren som for viten­ skapsmannen:

«Ved hjelp av statistikk beviser økonomen ved å appellere til sine leseres eller tilhøreres fornuft at forholdene for en gitt klasse i samfunnet i høy grad har bedret seg, eller i høy grad har forver­ ret seg, som en følge av de og de årsakene. Ved hjelp av en lev­ ende og klar fremstilling av virkeligheten viser kunstneren, i et sant bilde, ved å appellere til sine leseres fantasi at forholdene for en gitt klasse i samfunnet i høy grad har bedret seg, eller i høy 94

grad har forverret seg, som en følge av de og de årsakene. Den ene beviser og den andre viser, men begge overbeviser, den ene ved hjelp av logikk, den andre ved hjelp av bilder. Men den første blir hørt og forstått av bare et fåtall, den andre av alle. Samfun­ nets høyeste og mest hellige interesse er dets egen velferd, i like stor grad utstrakt til hvert enkelt av dets medlemmer. Veien til denne velferden er bevissthet, og bevissthet kan kunsten fremme i ikke mindre grad enn vitenskapen. Her er kunst og vitenskap like uunnværlige, og vitenskapen kan ikke erstatte kunsten, eller kunsten vitenskapen.»

Like lite som Belinskijs krav om at diktningen må være realistisk er ensbetydende med at litteraturen skal være agitatorisk, er hans syn på kunsten som et uttrykk for et folks nasjonalitet forbundet med noen form for nasjonalistisk sjåvinisme. Hver på sin måte uttrykker nasjonene den idé de av forsynet er utpekt til å legemliggjøre, og de er derfor alle like verdifulle og utfyller hverandre.

ALEKSANDR HERZEN Aleksandr Herzen ble født 25. mars 1812 i Moskva som sønn av en 46 år gammel godseier og en tysk jente på 16 år. Siden han er født utenfor ekteskap, kan han ikke bære sin fars etternavn. Han får der­ for navnet Herzen som kommer av det tyske ordet for hjerte, Herz, trolig som et uttrykk for farens følelser overfor sin illegitime sønn. Herzen vokser opp i farens hus i Moskva der han foruten sin mor er omgitt av tallrike tjenere. Som andre sønner av russiske aristokrater oppdras han av privatlærere, og han snakker snart fransk nesten like flytende som sine to morsmål, russisk og tysk. Faren er imidler­ tid en hypokonder og pedant som, samtidig som han skjemmer bort sønnen Aleksandr, tyranniserer resten av husholdet. Etter at Aleksandr har fylt ti år, blir farens holdning overfor sønnen også merkbart kjøligere. I sine erindringer beskriver Herzen barndoms­ hjemmet som et fengsel. Herzen søker redning i bøkenes verden. Han sluker verkene til 95

franske, tyske og engelske romantiske forfattere, og han leser også Rousseaus skrifter. Dekabristoppstanden gjør et voldsomt inntrykk på ham, og den får ham til å interessere seg for historie, fremfor alt Den franske revolusjons historie og antikkens historie. Samtidig leser han forbudte dikt av Pusjkin og den henrettede dekabristen Rylejev som hans russisklærer forsyner ham med. Som 15-åring blir Herzen venn med godseiersønnen Nikolaj Ogarjov. Sammen leser de to guttene Schillers opprørske verker, og de lover å vie sine liv til fri­ hetens sak. I i 82.9 skriver Herzen seg inn ved Universitetet i Moskva der han i de kommende fire år studerer ved det naturvitenskapelige fakul­ tetet. Sammen med sin venn Nikolaj Ogarjov er han midtpunktet i en krets av radikale studenter som med stor iver fordyper seg i samtidens idealistiske tyske filosofi. Utbruddet av Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og den polske oppstanden samme år gjør et vold­ somt inntrykk på kretsen rundt Herzen og Ogarjov. I tillegg til idea­ listisk tysk filosofi begynner de unge studentene på denne tiden å interessere seg for teoriene til den «utopiske» sosialisten SaintSimon. De har også vage planer om å utgi et illegalt samfunnskritisk tidsskrift. Disse planene blir imidlertid ikke virkeliggjort da politiet ved en tilfeldighet kommer over den hemmelige studentgruppen. Herzen, Ogarjov og flere av deres kamerater arresteres, og som far­ lige fritenkere i myndighetenes øyne dømmes de våren 1835 til intern forvisning på ubestemt tid. De følgende årene tilbringer Herzen i eksil i Vjatka, et småsted 80 mil øst for Moskva, der han tjenestegjør i provinsadministrasjonen. Dette møtet med samtidens statsmaskineri gjør et sterkt inntrykk på ham. 1 sine erindringer beskriver han provinsguvernøren som et udyr og de lokale embets­ mennene som utsugere av folket. Sommeren 1839 får Herzen tilla­ telse til å vende tilbake til Moskva. 1 Moskva gjenopptar Herzen kontakten med Ogarjov som også er benådet fra forvisningen. Han møter også for første gang Baku­ nin, Belinskij og andre medlemmer av Stankevitsj’ oppløste sirkel. Bakunin og Belinskij forsøker på dette tidspunkt å forsone seg men­ talt med forholdene i samtidens Russland ved hjelp av Hegels tenk-

ning. Slike øvelser fyller Herzen med avsky og får ham til å forkaste hegelianismen som en reaksjonær filosofi. Han blir også for første gang konfrontert med slavofilenes teorier som uroer ham. Våren 1840 flytter Herzen til St. Petersburg for å tjenestegjøre som kollegie-assessor i Innenriksministeriet. Embetet har Herzens far kjøpt til sin uekte sønn for at denne skal bli adelig og derved kunne arve sin fars gods og livegne. I St. Petersburg begynner Herzen å skrive for det liberale tidsskriftet Fedrelandske annaler, og han gjør seg hurtig bemerket som en skarp skribent. Herzen forson­ er seg også med Belinskij som har gitt opp forsøket på å forlike seg med virkeligheten ved hjelp av Hegel. Oppholdet i St. Petersburg blir imidlertid kortvarig da Herzen sommeren 1841 blir forvist til Novgorod for å ha kritisert politiet i et brev. Under forvisningen fat­ ter han interesse for hegelianismen. Han leser Phånotnenologie des Geistes av Hegel og Wesen des Christentums av Feuerbach. Tankene i disse bøkene gjør et så sterkt inntrykk på ham at han erklærer seg som ateist og hevder at Hegels filosofi er revolusjonens algebra. Han skriver også fire artikler med tittelen Dilettantisme i vitenskapen der han fremstiller den hegelske idealismen som en handlingsfilosofi og fordømmer innadvendt spekulasjon. Sommeren 1842 får Herzen tillatelse til å bosette seg i Moskva, og han kaster seg ut i byens salongliv som på dette tidspunkt er preget av motsetningen mellom slavofiler og vestvendte. Herzen tilhører utvilsomt leiren av vestvendte liberalere og radikalere. Men han beundrer samtidig slavofilenes tro på Russland og det russiske folk. Først etter det endelige bruddet mellom de vestvendte og slavofilene i 1844 fordømmer han utvetydig slavofilene som reak­ sjonære. Herzen utvikler også en historiefilosofi som forsvarer brud­ det med slavofilene. I Brev om studiet av naturen (1845-46) erklæ­ rer han at historien utgjør en samlet bevegelse mot en stadig større grad av individuell frihet. Folk som ikke tar del i denne bevegelsen, har ingen egentlig historie, og de er dømt til undergang eller dyrisk vegetering. På denne tiden begynner Herzen også å interessere seg for arbeidene til de sosialistiske tenkerne Charles Fourier, Louis Blanche og Pierre-Joseph Proudhon. Etter ved farens død i 1846 å

97

ha mottatt en stor arv bestemmer Herzen seg for å forlate Nikolaj Is politistat og emigrere til Vest-Europa. Takket være innflytelsesrike forbindelser klarer han å skaffe seg et utenlandspass, og i januar 1847 reiser han til Paris sammen med sin familie. I Frankrike blir Herzen fylt av avsky for landets borgerskap som han oppfatter som vulgært, og som han sammen med Bakunin fordømmer i diskusjoner med landsmenn han møter i sin utlendig­ het. Herzen forfatter også en serie brev, Brev fra aveny Marigny, der han fordømmer det franske borgerskapet. Brevene oppfattes av den tsaristiske sensuren som en kritikk av de konstitusjonelle regimene i Vest-Europa, og de kan derfor trykkes i det nye liberale tidsskriftet Den samtidige. Herzens gryende skepsis til Vest-Europa - bortsett fra Polen og Italia som han oppfatter som unge, ukorrumperte nasjoner - forsterkes av begivenhetene under revolusjonsåret 1848 og kontrarevolusjonens seier. Hans forbitrelse retter seg nå ikke bare mot Vest-Europas borgerskap, men også mot arbeiderklassen. Revo­ lusjonen led nederlag, og eventyreren Louis Napoleon kunne tilrane seg makten fordi de franske arbeiderne elsket sine lenker og var like redde for friheten som borgerskapet. Disse tankene sammenfatter Herzen i boken Fra den andre bredden (1849) der han forkaster den hegelianske tanken om at historien har en innebygget mening og beveger seg mot en fremtidig idealtilstand. På denne tiden begynner Herzen også å utforme en teori om at Russland som en «proletarisk nasjon» kan gjennomføre en sosialis­ tisk revolusjon uavhengig av utviklingen i Vest-Europa, og at lands­ byfellesskapet kan være grunnlaget for en russisk form for sosial­ isme. Denne teorien presenterer han i Det russiske folk og sosialis­ men og en rekke andre arbeider han offentliggjør på begynnelsen av 1850-tallet. I 1852 bosetter Herzen seg i London. Han er på dette tidspunkt en bitter mann. Hans hustru er nettopp død, og de siste årene av ekteskapet har dessuten vært formørket av hustruens forhold til en tysk emigrant. Herzen lar seg imidlertid ikke knekke, og han setter all sin energi og sin betydelige formue inn på å opprette en fri rus­ sisk presse i England. Som utgiver av tidsskriftet Klokken, som smug-

98

les inn i Russland i store mengder, påvirker Herzen i betydelig grad den offentlige mening i sitt fedreland ved å fremstille det tsaristiske byråkrati som grusomt og korrupt. Tidsskriftets innflytelse går imid­ lertid kraftig tilbake da Herzen, i likhet med anarkisten Bakunin, støtter den polske oppstanden i 1863. I London forfatter Herzen for øvrig også sine memoarer Fortid og tanker. Disse er et enestående kildeskrift som inneholder et vell av opplysninger om politiske og kulturelle strømninger i det russiske samfunn i første halvdel av 1800-tallet. De skildrer også miljøet av landflyktige revolusjonære i Vest-Europa. I sine siste leveår møter den landflyktige Herzen flere yngre, ikkeadelige revolusjonære. Disse imponerer ham med sin handlekraft, men skremmer ham med sin mangel på kultur. Herzen erklærer nå at det borgerlige samfunn på langt nær har utspilt sin historiske rolle, og at forsøk på å påskynde den historiske utvikling kun vil resultere i kaos og styrke de reaksjonære kreftene. Disse tankene sammenfatter han i 1869 i Brev til en gammel kamerat, det vil si Bakunin. Den 9. januar 1870 dør Aleksandr Herzen i Paris.

DILETTANTISME I VITENSKAPEN 1 denne artikkelserien, som offentliggjøres i Fedrelandske annaler i 1843, fremstiller Herzen hegelianismen som den eneste sanne for­ tolkning av virkeligheten. Samtidig krever han at hegelianismen må forvandles fra en passiv beskrivelse av virkeligheten til en aktiv handlingsfilosofi. Dette forsvaret for en aktiv deltakelse i verden basert på en korrekt fortolkning av denne foretar Herzen ved å angripe diverse «vitenskapelige dilettanter». Innledningsvis angriper Herzen de egentlige dilettantene i viten­ skapen. Dette er mennesker som kommer til vitenskapen for å få bekreftet sine private anskuelser, og som hurtig trekker seg tilbake når den ikke kan frembringe de ønskede svar. Disse dilettantene vil aldri kunne yte vitenskapen noen tjeneste. I Russland er det imidler­ tid mange av dem som en følge av at landet har basert sin materielle og åndelige utvikling på etterapning av Vesten. En annen gruppe 99

vitenskapelige dilettanter, som også utsettes for Herzens spott, er romantikerne, det vil si slavofilene. Romantikerne er dypt fornær­ met på den moderne verden fordi den har fortrengt deres idylliske middelalderverden, og i sitt forbitrede forsvar for gårsdagen frem­ trer de som samtidens don quijoter. Herzen angriper også de viten­ skapelig lærde, de profesjonelle vitenskapsmenn, som samler inn materiale, foretar eksperimenter og nedtegnet sine observasjoner. Dette frembringer en mengde usammenhengende viten, men viten som ikke er sammenfattet i et filosofisk system, gir ikke sann kunn­ skap om verden. Sitt hardeste oppgjør foretar Herzen imidlertid med den gruppen han betegner som «buddhister i vitenskapen». Dette er begavete individet som har forstått Hegels filosofi, men som bruker sin kunn­ skap til å forsone seg med virkeligheten, ikke til å forandre verden. Herzen fremhever at filosofien kan bli en fiende av det levende livet siden den ved hjelp av logikk kan oppheve enhver motsetning i ver­ den, og dermed overflødiggjøre skapende omforming av virkelig­ heten. Men mennesket er kallet til å forandre verden med sine hand­ linger: «Vitenskapen har ikke bare erkjent sin autonomi, men også at den er verdens lov; ved å omskape verden til tanker har den befridd seg fra den som fra det virkelige, den har oppløst den ved sin negasjon, hvis åndedrett intet virkelig kan motstå. Vitenskapen er ødeleggende innen­ for den positivt-virkelige sfære, og skapende innenfor den logiske sfære - slik er dens kall. Menneskets kall er imidlertid ikke bare logikk, men omfatter også den sosio-historiske verden av moralsk frihet og positiv handling; det har ikke bare evnen til negerende forståelse, men også vilje, som kan betegnes som positiv, skapende fornuft. Mennesket kan ikke avstå fra å delta i de menneskelige handlinger som foregår omkring det; det må delta i sin samtid - dette er dets altomfattende kall, dette er dets conditio sine qua non. Mennesket som transcenderer vitenskapen, tilhører ikke lenger utelukkende privatlivet eller uteluk­ kende den almene sfære; i dette menneske er det private og det almene forent i borgeren. Forsonet i vitenskapen tørster mennesket etter forioo

soning i livet, men for å oppnå dette er det nødvendig skapende å virkeliggjøre den moralske vilje innen alle praktiske sfærer.»20

Buddhistene har ingen slik trang til å tre inn i virkeligheten. De opp­ fatter vitenskapens abstrakte forsoning som en altomfattende for­ soning, og ikke som en oppfordring til å virkeliggjøre den tankemessige forsoning i vår menneskelige verden. Som uforbederlige mystikere vil de oppløse verden og sin egen eksistens i logiske slutninger. Vitenskapen er høyere enn livet. Men nettopp fordi vitenskapen er høyere enn livet, fordi dens virkelighet er avledet virkelighet, er dens sannhet ikke den fulle sannhet. Den fulle, levende sannhet består ikke av en altomfattende, logisk virkelighet som har opphevet alt enkeltstående og tilfeldig, men i dialektikken mellom det altomfattende-logiske og det konkret-enkeltstående. Inntil utviklingen av Hegels filosofiske system hadde ikke menneskene en sann oppfat­ ning av verden, og dermed hadde de heller ikke noen mulighet for å forbedre den. Etter utviklingen av en altomfattende erkjennelse av tilværelsen er imidlertid tiden for å handle kommet. Denne sidestillingen av handling og tenkning er interessant siden den peker fremover mot den handlingsfilosofien Herzen utvikler etter sitt brudd med hegelianismen.

BREV OM STUDIET AV NATUREN 1 disse brevene, som trykkes i Fedrelandske annaler i 1845-46, videreutviklet Herzen tankene i Dilettantisme i vitenskapen. Han understreker at hverken filosofien eller de empiriske enkeltviten­ skapene kan utvikle seg uavhengig av hverandre. Mister filosofien forbindelsen til enkeltvitenskapene, vil den oppløse seg i abstrak­ sjoner. Og uten forbindelsen til filosofien vil enkeltvitenskapene forsvinne i en avgrunn av usammenhengende fakta. Dualismen mel­ lom filosofi og enkeltvitenskaper representerer et nødvendig mel­ lomstadium i menneskehetens åndelige utvikling, men den har over­ levd seg selv etter utviklingen av Hegels filosofiske system. For å bevise denne påstanden utlegger Herzen Vestens filosofihistorie fra 101

antikken til sin egen samtid som en sammenhengende kamp mellom empirisme og logikk. I antikken eksisterte det ikke noe skille mellom filosofi og enkelt­ vitenskaper. Det antikke menneske oppfattet seg selv som en del av naturen, og det forsøkte a oppnå en umiddelbar erkjennelse av denne ved hjelp av filosofi og primitiv vitenskap. En videre erkjennelsesmessig utvikling forutsatte imidlertid at mennesket frigjorde seg fra dette umiddelbare forholdet til den omkringliggende verden, og at det utviklet en reflektert forståelse av seg selv og sin egen historie. Skolastikken oppstod derfor som en ensidig og ekstrem avvisning av antikkens dennesidige verdensoppfatning. Abstrakte spekulasjoner ble nå oppfattet som den eneste kilde til kunnskap. Som en protest mot skolastikken fremtrådte deretter nytidens rasjonalisme og em­ pirisme. Så lenge rasjonalisme og empirisme forble adskilte skoler, kunne imidlertid ingen av tankeretningene frembringe en full­ kommen forståelse av verden. Hegels filosofi, som erklærer at natu­ ren fullbyrder sin utvikling ved å erkjenne seg selv gjennom mennes­ ket, representerer en logisk, idealistisk opphevelse av motsetningen mellom rasjonalisme og empirisme. En sann, ikke-idealistisk erkjen­ nelse av naturen og menneskets plass i denne forutsetter imidlertid at hegelianismen videreutvikles til en handlingsfilosofi. Av Herzens vitenskapsfilosofiske betraktninger fremgår med all mulig tydelighet at han mener at bare europeerne har utviklet en vitenskapelig forståelse av verden. Utvikling av vitenskap forutsetter at mennesket reflekterer over sin plass i verden, og at det oppfatter seg selv som et ledd i menneskehetens utvikling mot en stadig høyere grad av erkjennelse. Bare i Europa har imidlertid menneskene frem­ brakt denne evnen til selvrefleksjon, og bare europeisk historie frem­ trer derfor som historie i ordets egentlige betydning, det vil si som utvikling mot et mål der den enkelte hendelse fremtrer som en nød­ vendig følge av de foregående. Europas motstykke, Østen, fremtrer derimot som en verdensdel uten historie og kultur - et disharmoniens og motsetningenes rike der mennesket lever enten som slave eller som despot: 102

«Østen hadde ingen vitenskap; Østen levde ved hjelp av fantasi og tok aldri i den grad form til å bringe sin tanke til klarhet, og utviklet den langt mindre på en vitenskapelig måte. Østen fløt til den grad ut i en uendelig vidde at den ikke var i stand til å nå noen som helst form for selvbestemmelse. Østen skimrer klart, særlig på avstand, men mennes­ ket drukner og forsvinner i dette skimmeret. Asia er disharmoniens, motsigelsenes land; det kjenner absolutt ingen grenser, men grenser er den viktigste betingelsen for en harmonisk utvikling. Livet til de østlige folkeslag foregikk enten gjennom fryktelige omveltningers rystelser, eller i den monotone gjentakelsens forstokkede ro. Det østlige men­ neske forstod ikke sin verdighet; derfor befant det seg enten rullende i støvet som en slave, eller som en tøylesløs despot. På samme vis var dets tanke enten altfor beskjeden, eller altfor arrogant; dels krysset den sine egne og naturens grenser, og dels, idet den fornektet den men­ neskelige verdighet, senket den seg ned i det dyriske.»21

Denne ekstremt eurosentriske kulturfilosofien representerer en klar avvisning av slavofilenes krav om at Russland må bryte med Vesten og basere sin utvikling på egen kultur og historie. Det er grunn til å merke seg at Herzen ikke omtaler en eneste russisk filosof eller viten­ skapsmann i sine brev om studiet av naturen, og at han dermed implisitt sier at hans landsmenn ikke har ytet noe bidrag til viten­ skapens utvikling. Synet på den europeiske sivilisasjon som et uttrykk for menneskehetens selverkjennelse og fremstillingen av ikke-europeiske folkeslag som historie- og kulturløse, minner om Tsjaadajevs påstand i hans Filosofiske brev om at den europeiske sivilisasjon er et uttrykk for det guddommelige forsyn i historien. Vitenskapsfilosofiske spekulasjoner betraktes vanligvis ikke som «politiske». I Nikolaj Is politistat uttrykte imidlertid kravet om å omdanne hegelianismen til en handlingsfilosofi et dristig politisk budskap - nærmest en sammenfatning av de vestvendtes opprørske tanker om individets frigjøring fra et undertrykkende politisk og sosialt system. Den unge Herzens utlegning av hegelianismen for­ tjener derfor å bli omtalt i en fremstilling av russisk politisk idéhis­ torie.

103

FRA DEN ANDRE BREDDEN Fra den andre bredden er tittelen på en samling essays som Herzen utgir etter revolusjonen i Frankrike i 1848. Essaysamlingen ut­ kommet på tysk i 1849 og på russisk i 1855. Essayene representerer et omslag i Herzens tenkning fra identifikasjon med historien som en rasjonell kraft som driver menneskeheten mot en stadig større grad av frihet, til å oppfatte den som en naturkraft uten noen forutbestemt mening. De er sterkt preget av den forbitrelse forfat­ teren føler mot det franske borgerskapet etter nedslåingen av arbeideroppstanden i Paris i juni 1848. Men forbitrelsen retter seg også mot de franske arbeiderne. De var så innfanget i det gamle samfunn at de måtte lide nederlag. I likhet med småborgerne ønsket de seg autoritet og en sosial regjering som kunne gi dem arbeid og brød. Personlig frihet og politiske rettigheter brydde de seg ikke om. Herzen kommer til at ærlige mennesker ikke har noe annet å gjøre enn som tilskuere å betrakte historiens videre forløp «fra den andre bredden», befridd fra alle illusjoner. Herzens påstand er at historien ikke har noen forutbestemt mening. Inntil den mislykkede revolusjonen i 1848 hadde han selv og hans radikale venner trodd at historiens iboende mening var å virkeliggjøre deres egen frihetslengsel. Reaksjonens seier har imid­ lertid befridd ham fra denne illusjonen. Historien har ingen mening. Den er en naturkraft som banker på tusen porter samtidig, og som trenger seg frem der den finner en åpning. I skarpe ordelag fordøm­ mer Herzen sin tidligere hegelianske tro på historien som virkelig­ gjøringen av en forutbestemt rasjonell plan. Et slikt historiesyn gjør dagens mennesker til fremtidens slaver, og det forvandler store menn til skuespillere. Mennesket er imidlertid fullkomment fritt, og det har rett til å innrette verden slik det selv lyster: «Hvem er denne Molok som i stedet for å belønne arbeiderne som nærmer seg, trekker seg tilbake, og som til trøst for de utslitte og fordømte massene som roper ‘morituri te salutant’, kun makter å svare

104

med et bittert smil at det etter deres død vil bli vidunderlig på jorden? De vil vel ikke fordømme samtidens mennesker til den triste skjebnen til stenfigurene som holder oppe terrassen der andre en eller annen gang kommer til å danse - eller til å være ulykkelige pramdragere som med søle til livet trekker skipet med det gyldne skinn og det fromme løsen ‘Det fremtidige fremskritt’ i flagget? [...] Et uendelig fjernt mål er ikke noe mål, men en felle. Et mål må være nærmere, i det minste inne­ bære høyere lønn eller glede ved arbeidet. Enhver epoke, enhver gen­ erasjon, ethvert liv hadde og har sin egen fullkommenhet. [...] Det er ikke bare det at naturen ikke gjør generasjonene til midler for opp­ nåelse av fremtiden; den bryr seg i det hele tatt ikke om fremtiden. I likhet med Kleopatra er den klar til å oppløse en perle i vinen for å more seg i øyeblikket. Den har hjertet til en tempeldanserinne og til en bakkantinne. [...] Om det fantes en libretto, ville historien tape all sin interesse, bli unødvendig, kjedelig, latterlig. Tacitus’ sorg og Colum­ bus’ henrykkelse ville forvandles til spillopper, til narreri. Store menn ville synke ned til samme nivå som teaterhelter som godt eller dårlig spiller seg frem til en på forhånd kjent sluttscene. I historien er alt improvisasjon, alt er vilje, alt er ex tempore, hverken grenser eller marsjruter finnes der fremme. Det finnes vilkår, en hellig uro, livets ild og en evig utfordring til krigerne om å prøve sine krefter, gå inn i det fjerne, hvorhen de vil, der det måtte finnes en vei; og der veien ikke finnes, vil geniet bane seg vei.»22

Situasjonen i Europa kan etter Herzens mening sammenlignes med forholdene i Romerriket før kristendommens seier og barbarenes invasjon. Det gamle samfunn basert på utbytting er dødsdømt. Det kunne bare bestå så lenge både utbytter og utbyttet trodde at en samfunnsorden der et lite mindretall levde i overflod og et stort flertall i armod, var et uttrykk for Guds vilje. Hverken herre eller trell tror imidlertid lenger på dette bedraget. Resultatet er en almen misnøye og usikkerhet. I likhet med antikkens patrisiere har Euro­ pas overklasse en vag følelse av at deres herredømme er i ferd med å undergraves. Massene er også utilfredse, opprørske og redde for fremtiden. Hverken de første «kristne» eller «barbarene» har imid-

105

lertid vist seg, og ingen kan derfor vite hvordan den nye verden vil komme til å se ut den dagen den måtte oppstå. I denne almene oppløsningstiden er Herzen spesielt opptatt av den radikale intelligentsiaens situasjon. De radikales feiltakelse er at de tilskriver historien en rasjonell fornuft, og at de tillegger mennes­ ket en universell frihetslengsel. Historien har imidlertid ingen mening, og mennesket har heller ingen medfødte forestillinger. Men­ neskesamfunn utvikler seg i henhold til de samme fysiologiske lovene som livet i resten av naturen. En dyreart, en samfunnsklasse eller en sosial institusjon er dømt til undergang når den ikke lenger er i stand til å tilpasse seg sine omgivelser. Massene vil derfor bryte sine lenker den dagen lenkene ikke lenger er til å leve med, hverken før eller senere. Forsøk på å forsere historiens gang vil kun resultere i katas­ trofer som begivenhetene sommeren 1848 da den franske arbei­ derklassen viste at den hverken hadde vilje eller evne til å styrte det bestående samfunn. Medlemmene av intelligentsiaen bør erkjenne dette og gjøre seg til stoiske befraktere av historien fremfor don quijoter som vil påtvinge massene sine ideelle fremtidsprosjekter. Intelligentsiaen er historiens stebarn. Den avskyr den gamle herskerklassen, og den forstår ikke massene. Makthaverne og massene har heller ikke bruk for intelligentsiaen. Om intelligentsiaen for­ svant, ville livet for det store flertall av menneskeheten fortsette totalt uforandret. Intelligentsiaen kan derfor ikke gjøre krav på å spille en historisk rolle. Det eneste representantene for samfunnets tenkende mindretall kan gjøre, er å bevare sin personlige integritet og å kjempe for sin frihet, herunder retten til å ytre seg. Det tragiske er at den dagen det gamle samfunn går under, vil også dets rike kultur trolig være dødsdømt. Til nå har alle former for kultur vært basert på at en fåtallig elite ved å utbytte sine med­ mennesker har skaffet seg et overskudd som den kunne bruke på kulturelle aktiviteter. Det er ifølge Herzen ingen grunn til å tro at et fremtidig massesamfunn vil gi et lite mindretall anledning til å beskjeftige seg med åndelige sysler som er uforståelige for massen. Det foreligger en uløselig motsetning mellom sosial rettferdighet og mindretallets rett til å utfolde seg, og denne motsetningen kan ikke 106

løses ved å appellere til en overordnet metaverdi. Intelligentsiaen bør avfinne seg med denne situasjonen og rolig se i øynene at den selv og kulturen den representerer, trolig vil bli trampet i støvet den dagen folkemassene styrter det gamle utbyttersamfunnet. Selv legger Herzen likevel ikke skjul på at tanken på kulturens sannsynlige undergang plager ham.

SLAVOFILER OG VESTVENDTE I arbeidet Utviklingen av de revolusjonære idéer i Russland fra 1851 gjør Herzen rede for sitt syn på striden mellom slavofiler og vestvendte.1’ 1 den forbindelse presenterer han en fortolkning av rus­ sisk historie og samfunnsutvikling som på mange måter minner om tankene i Tsjaadajevs skrift En gal manns apologi: Kun ved å erkjen­ ne at det i deres fortid knapt nok finnes noe positivt å bygge videre på, kan russerne skaffe seg en fremtid. Denne fremtiden vil til gjen­ gjeld kunne bli lysende. Slavofilene har ifølge Herzen rett i at samtidens russiske stat er byråkratisk og undertrykkende, og at kulturkløften mellom elite og folk er ødeleggende. Men i stedet for å lete etter veier som kan befri folket fra dets undertrykkelse og skape en virkelig nasjonal kultur, later slavofilene som om de alt har funnet løsningen på alle proble­ mer. Om bare historien ble skrudd tilbake til tiden før Peter den Store, ville det oppstå et harmonisk samfunn der tsaren styrte til alles beste, kirkens bud ble fulgt, og folket hadde fullkommen frihet. Slavofilene underslår at det gamle Russland var preget av under­ trykkelse og overtro. De har ingen forklaring på hvorfor det angiv­ elig harmoniske gamle samfunnet gikk under. Og de har ingen tanker om hvordan pre-petrinske sosiale relasjoner skal kunne gjeninnføres. Slavofilenes samfunnskritikk er derfor en kvasi-kritikk. Herzen tar kategorisk avstand fra slavofilenes påstand om at de vestvendtes kritikk av forholdene i samtidens Russland skulle være et uttrykk for forakt overfor folket. De som virkelig forakter folket, er slavofilene som lukker øynene for dets lidelser: 107

«Ja, det er hat i vår kjærlighet. Vi er opprørt, vi anklager folket i sam­ me grad som regjeringen for den tilstand vi befinner oss i. Vi er ikke redde for å uttale den mest grusomme sannhet. Men vi gjør dette fordi vi elsker folket. Vi søker ikke tilflukt fra samtiden i fortiden siden vi vet at historiens siste side er vår nåtidige virkelighet. Vi vender ikke det døve øre til folkets stønn og lidelser. Vi har nok mot til med sørgmodig hjerte å erkjenne i hvilken grad slaveriet forderver folket. Å skjule disse nedslående sannheter er ikke kjærlighet, men innbildskhet. Fremfor våre øyne er livegenskapet, men oss anklager de for bakvaskelser. De ønsker at det trøstesløse bildet av musjiken - plyndret av godseierne og myndighetene, solgt som kveg, pisket, satt utenfor loven - ikke skal forfølge oss dag og natt, som samvittighetsnag, som anklage. Slavo­ filene foretrekker å lese legender fra Vladimirs tid. De ønsker å bli pre­ sentert for Lasarus dekket av silke, og ikke av verkende sår. For dem, som for Katarina II, er det nødvendig å sette opp kartonglandsbyer og pyntede hager langs veien fra St. Petersburg til Krim.»24

Oppgaven både vest-europeere og russere står overfor, er å skape det frie individ. Men kampen for individets frigjøring må føres under forskjellige vilkår i Vest-Europa og i Russland. Vest­ europeerne har bak seg en ærerik historie med opprør og revo­ lusjoner mot verdslige og geistlige makthavere. Under denne striden utviklet de institusjoner og tradisjoner som engang virket frigjø­ rende, men som nå stenger menneskene inne i et nytt fengsel - det borgerlige samfunn. Dette knytter menneskene til staten med tusen usynlige bånd, og det er langt vanskeligere å styrte enn det gamle føydalsamfunnet. Det er derfor lite trolig at vest-europeerne vil makte å gjennomføre en ny revolusjon. I Russland er forholdene helt annerledes. I Russland finnes det ingen borgerlige rettigheter, kun rå undertrykkelse. Men det betyr at russerne ikke er knyttet til staten på samme måte som Vestens borgerliggjorte mennesker, og at de derfor - i motsetning til vest-europeerne - er i stand til å gjennom­ føre en sosial revolusjon. Slavofilenes hyldest av tsaren og kirken er skadelig siden den får folket til å forsone seg med undertrykkelsen. Det eneste positive ved slavofilenes ideologi er ifølge Herzen at 108

den forsvarer landsbyfellesskapet. Det positive synet på landsbyfel­ lesskapet utgjør imidlertid et viktig berøringspunkt mellom slavo­ filenes tilbakeskuende idéverden og europeisk sosialisme. Slavofiler og vestvendte bør derfor kunne forenes i arbeidet for sosialismen og landsbyfellesskapet.

DET RUSSISKE FOLK OG SOSIALISMEN Den mest utførlige fremstilling av Herzens tanker om en russisk bondekommunisme basert på landsbyfellesskapet, er essayet Det russiske folk og sosialismen fra 1851. Essayet er et svar på en artik­ kel av den franske historikeren Jules Michelet der denne - i harme over det tsaristiske Russlands undertrykkelse av polakkene - hevdet at russerne ikke er mennesker i betydningen moralske vesener. Artik­ kelen såret Herzen som et angrep ikke bare på tsaren og hans lakeier, men også på det hardt prøvede russiske folk, og den fikk ham til å fremstille sitt hjemlands bondemasser som en potensiell revolusjonær kraft. I sitt essay hevder Herzen at et studium av de virkelige forhol­ dene i Russland vil avsløre at Europas gendarm er en koloss på leirføtter. Den russiske stat er Europas største undertrykkelsesmaskin. Den består av et oppsvulmet byråkrati og av verdens største stående hær. Dette maktapparatet brukes til å undertrykke både russere, imperiets ikke-russiske folkeslag og frihetsbevegelser i andre land. Men det sanne Russland er ikke den russiske stat. Det virkelige Russland er folket, massene av livegne bønder, og det utkjemper en daglig kamp mot tsarens embetsmenn og soldater. Ifølge Herzen er ingen stat mer isolert fra sin egen befolkning enn den russiske. Den harde undertrykkelsen, utbredt korrupsjon og kulturkløften mellom den europeiserte eliten og folket gjør at bøndene oppfatter statens embetsmenn som fremmede utsugere. Det hatet den livegne bonden føler i forhold til den statlige embetsmann, overgås bare av hans hat til godseieren som tyner ham med pliktarbeid. De objektive forutset­ ningene for en sosial revolusjon foreligger derfor i langt høyere grad i Russland enn i landene i Vest-Europa.

109

Den autokratiske russiske stat oppstod som et forsvar mot ytre fiender. Senere, under Peter den Store og hans etterfølgere på tronen, påtok den seg å vestliggjøre russerne. Men dette vestliggjøringsprosjektet ble oppgitt da Den franske revolusjon brøt ut, og Vesten med ett fremstod som et arnested for radikale, samfunnsomstyrtende idéer. Skremt av den fremvoksende radikale intelligentsiaen søkte selvherskerdømmet tilflukt hos folket. Men folk og regime hadde for lengst vokst fra hverandre; og i folkedypet skimtet tsaren og hans embetsmenn et langt farligere spøkelse enn trikoloren, den røde hanen - bondeoppstandens kjennetegn. Isolert fra både intelligentsiaen og folket har tsarismen kun én hensikt - fortsatt tsarisme. At autokratiet ikke lenger har noen misjon utover å opprettholde sin egen eksistens, er hovedgrunnen til at det har gjort seg til beskyt­ ter av reaksjonære regimer i hele Europa og fører en aggressiv uten­ rikspolitikk. Indre undertrykkelse og en sabelraslende utenrikspoli­ tikk kan likevel ikke skjule regimets totale isolasjon: «Selv Vinterpalasset dekkes, som en fjelltopp på slutten av høsten, mer og mer av sne og is. Livssaftene som på kunstig vis er brakt opp til disse regjeringshøyder, stivner etter hvert; der gjenstår kun én materiell kraft og klippens fasthet som ennå motstår de revolusjonære bølgenes angrep. Nikolaj, omgitt av generaler, ministre og byråkrater, anstren­ ger seg for a glemme sin ensomhet, men blir time for time stadig dyst­ rere, tristere og uroligere. Han ser at han ikke er elsket; han merker dødsstillheten som hersker rundt ham, på det tydelig fornembare drøn­ net fra en fjern storm som tilsynelatende nærmer seg ham selv.»1?

Synet på de russiske livegne bøndene som primitive, dyriske skap­ ninger er ifølge Herzen uberettiget. De livegne bøndene er gjennom­ ført ærlige mot hverandre. De oppviser også stort mot for å beskytte hverandre mot sine eieres og myndighetenes overgrep. Og de har en utpreget sans for samarbeid, noe landsbyfellesskapet der jorden periodisk blir refordelt mellom husstandene utfra behov, er et vit­ nesbyrd om. Herzen fremhever det som spesielt vedifullt at de rus­ siske bøndene ikke har utviklet en forestilling om individuell eien-

i io

domsrett til jorden. Når de gjør krav på godseiernes jord, er det for å tilbakeføre den til landsbyfellesskapet - ikke for å stykke den opp til privateide enkeltbruk. Dette fellesskapsorienterte synet på eien­ dom gjør at det vil være langt lettere å gjennomføre en sosialistisk omdanning av samfunnet i Russland enn i landene i Vest-Europa der selv arbeiderklassen slutter opp om den private eiendomsrett. Russlands tilsynelatende tilbakeliggenhet i forhold til Vest-Europa kan altså ifølge Herzen vise seg å være en kilde til fremtidig storhet. Den russiske staten er langt mer primitiv enn statene i Vest-Europa. Men det betyr at den ikke har kunnet utvikle like subtile undertrykkelsesmekanismer som disse, og at den derfor lettere vil kunne ødelegges ved en revolusjon. Samtidig representerer det russiske landsbyfellesskapet ikke bare en primitiv form for agrarkommunisme som i Vest-Europa forsvant i løpet av middelalderen. Det er også en form for sosial organisering som muliggjør en direkte over­ gang til et sosialistisk samfunn. Russland er derfor trolig det land i verden der en sosialistisk revolusjon har størst mulighet for å kunne lykkes. Og en sosialistisk omveltning i Russland vil kunne utløse til­ svarende omveltninger i andre land. Den radikale intelligentsiaens oppgave i denne situasjonen er å forhindre at det revolusjonære potensialet som finnes i det russiske folk, går tapt ved at det tsaristiske regimet gjennomfører en agrarreform der landsbyfellesskapet oppløses.

ANDRE VESTVENDTE Et fremtredende medlem av kretsen av vestvendte var den liberale historikeren Timofej Granovskij (1813-1855). Granovskijs innfly­ telse skyldtes ikke primært hans skrifter, men hans forelesninger i historie ved Universitetet i Moskva på 1 840-tallet. I disse forelesnin­ gene hevdet han at de uopplyste folkemassenes forvandling til opplyste og moralske individet er historiens mål, og at undertrykkende institusjoner som slaveri, livegenskap og enevelde er dømt til å gå under. Sosialisme og radikalisme avviste han derimot som farlige forsøk på å underordne individets frihet abstrakte idéer.

in

Idéer, erklærte han i en av sine forelesninger, er ikke gudebilder som fraktes på vogner i religiøse opptog og knuser de overtroiske troende som kaster seg foran vognhjulene. En annen betydningsfull vestvendt tenker var Konstantin Kavelin (i 8 r 8-i 885), en venn og disippel av Granovskij. I første utgave av det liberale tidsskriftet Den samtidige publiserte han i 1847 essayet En kort oversikt over de juridiske relasjoner i det gamle Russland. I essayet, som fikk status av et manifest for de vestvendte, hevdet han at Russlands historiske utvikling bestod i individets frigjøring fra patriarkalske bånd. Gradvis var sosiale relasjoner basert på slekt­ skap og tradisjon blitt oppløst og erstattet av sosiale relasjoner basert på juridiske kategorier. Denne prosessen nådde et foreløpig høy­ depunkt med Peter den Stores vestliggjørende reformer da Russland for første gang fremstod som en nasjon i intellektuell og moralsk forstand. Etter Aleksander lis tronbestigelse i 1855 ble Kavelin for øvrig en av dennes nærmeste rådgivere, og han har trolig vært en viktig inspirator for de liberale reformene på 1860-tallet. Andre markerte medlemmer av den vestvendte intelligentsiaen var rettshistorikeren og publisisten Boris Tsjitsjerin (1 82.8 -1 904), som i annen halvdel av 1800-tallet skulle bli en fremtredende repre­ sentant for den russiske liberalismen, Nikolaj Ogarjov, Herzens venn siden ungdommen og medutgiver av Klokken, og forfatteren Ivan Turgenjev.

DEN OFFISIELLE NASJONALISMEN Det tsaristiske Russlands statsideologi, som av senere historikere skulle få betegnelsen den offisielle nasjonalismen, ble for første gang formulert av tsar Nikolaj Is undervisningsminister, grev Sergej Uvarov. Etter å ha tiltrådt sitt embete utsteder Uvarov i april 1833 et rundskriv til imperiets skoleinspektører der han erklærer at: «Vår felles forpliktelse består i at oppfostringen av folket, i samsvar med vår ærverdige monarks høyeste hensikt, skjer i den forente ånden av ortodoksi, autokrati og patriotisme. Jeg er overbevist om at enhver professor og lærer, gjennomsyret av en og den samme følelse av hen112

givenhet til trone og fedreland, vil bruke alle sine ressurser på å bli et verdig redskap for regjeringen, og på å erverve seg dens fulle tillit.»26 Dermed var formelen som skulle komme til å utgjøre det tsaristiske regimets selvforståelse og legitimering, uttalt: ortodoks kristendom (pravoslavije), autokrati (samoderzjavije) og patriotisme (narodnost’). Denne statsideologien ble deretter forkynt og videre­ utviklet av historieprofessorer, skribenter og journalister, og den kom utvilsomt til å prege den offentlige mening i datidens Russland. En vulgarisert utgave av denne ideologien er for øvrig teorien om det «råtne Vesten». Forsvarerne av den offisielle nasjonalismen betraktet det tsaris­ tiske eneveldet og den sterke staten som grunnlaget for Russlands makt og storhet. Konstitusjonelle regimer anså de som en kilde til splid og indre oppløsning. De utviklet også et historiesyn som under­ bygget deres positive oppfatning av den sterke staten. 1 likhet med slavofilene understreket tilhengerne av den offisielle nasjonalismen at den russiske staten hadde oppstått ved invitasjon, og ikke ved ero­ bring, og at det russiske samfunn hadde utviklet seg på en harmo­ nisk måte gjennom et samspill mellom folk og tsar. På grunn av denne patriarkalske arven hadde Russland langt bedre forutset­ ninger for å løse det sosiale spørsmål enn landene i Vest-Europa der staten hadde oppstått ved erobring og vold, og der klassemotset­ ninger og voldelige omveltninger preget samfunnsutviklingen. I mot­ setning til slavofilene hadde tilhengerne av den offisielle nasjonalis­ men imidlertid et udelt positivt syn på Peter den Store som de hyldet som skaperen av den moderne russiske staten. Også den offisielle nasjonalismen rommet imidlertid forskjellige retninger. Hovedskillet gikk mellom tilhengerne av en dynastisk statsideologi og tilhengerne av en populistisk nasjonalisme. Tilhen­ gerne av en dynastisk statsideologi, som blant andre bestod av tsar Nikolaj I og hans hoff og øverste embetsmenn, ønsket å opprett­ holde det gamle regimets øvrighetsstat der folket var utelukket fra enhver politisk deltakelse. Tilhengerne av en populistisk nasjonal­ isme, anført av historikerne Mikhail Pogodin og Stepan Sjevyrjov og en broket skare publisisten, ønsket derimot å skape en allianse mel­ i 13

lom folk og tsar ved å trekke folket inn i politikken. På den måten ville de befeste regimet innenrikspolitisk og skape et grunnlag for en ekspansiv utenrikspolitikk. De to retningene innenfor den offisielle nasjonalismen kan stud­ eres utfra hvordan deres tilhengere forholdt seg til Uvarovs formel. De to første begrepene i formelen, ortodoks kristendom og auto­ krati, bød ikke på større problemer. Men om det tredje begrepet, patriotisme, var det betydelig uenighet. For tilhengerne av den dynastiske statsideologien betød patriotisme at folket skulle adlyde tsaren og hans embetsmenn. En talsmann for denne formen for nasjonalisme, Nikolaj Is tyskættede finansminister grev E. F. Kankrin, gikk til og med så langt som ril å hevde at statens undersåtter burde kalle seg petrovianere eller romanovitter, og ikke russere, siden fedrelandets ære, velstand og opplysning etter hans mening utelukkende skyldtes det herskende dynasti. For de populistiske nasjonalistene var derimot troen på det russiske folk en grunn­ leggende ideologisk forestilling. Det ideologiske skillet mellom de to utgavene av den offisielle nasjonalismen kom til uttrykk i form av synet på Iivegenskapet, ut­ danning for massene og folkevalgte styringsorganer. Tilhengerne av den dynastiske nasjonalismen ønsket å opprettholde Iivegenskapet, de var motstandere av utdanning for massene, og de motsatte seg opprettelse av folkevalgte styringsorganer. De populistiske nasjonal­ istene var derimot ofte motstandere av Iivegenskapet, de ønsket å spre utdanning og opplysning blant massene, og de ønsket at tsarens allmakt skulle suppleres med en eller annen form for rådgivende folkerepresentasjon. Tilhengerne av den dynastiske nasjonalismen og de populistiske nasjonalistene hadde også forskjellige oppfat­ ninger om hvordan nasjonale minoriteter burde behandles. Tilhen­ gerne av den dynastiske nasjonalismen ønsket at alle innbyggere i det overnasjonale imperiet skulle beholde sine historisk hevdvunne rettigheter, og de motsatte seg diskriminering av ikke-russere. De populistiske nasjonalistene var derimot tilhengere av en aktiv russifiseringspolitikk og motstandere av nasjonale særrettigheter. Også i synet på hvilken utenrikspolitikk regimet burde føre, var 114

det ulike oppfatninger blant tilhengerne av den offisielle nasjo­ nalismen. De dynastiske nasjonalistene var tilhengere av et sam­ arbeid med fyrstehusene Hohenzollern i Preussen og Habsburg i Østerrike. De ønsket at utenrikspolitikken skulle forsvare fyrstenes interesser og bekjempe undergravende liberale, sosialistiske og nasjonalistiske strømninger fra det radikale og gudløse Vest-Europa. De støttet derfor bruken av russiske soldater for å hjelpe den habsburgske keiseren med å slå ned oppstanden i Ungarn i 1849. Tilhen­ gerne av den populistiske nasjonalismen krevde derimot at russisk utenrikspolitikk måtte ha som mål å befri alle slavere som levde under fremmed herredømme, og å forene dem i et storslavisk rike. Disse ekspansjonistiske drømmene rettet seg ikke bare mot Det ottomanske rike, men også mot Det habsburgerske imperium som omfattet mange slaviske folkeslag. Et naturlig spørsmål er om det er riktig å betrakte den offisielle nasjonalismen som én ideologi. Kanskje er det riktigere å betrakte den dynastiske nasjonalismen og den populistiske nasjonalismen som to adskilte ideologiske retninger. Den dynastiske nasjonalismen som ønsket å utelukke folket fra enhver politisk deltakelse, var en tilbakeskuende og defensiv ideologi. Denne ideologien, som ble støt­ tet av tsar Nikolaj I selv og statens øverste embetsmenn, har utvil­ somt mye av skylden for at den politiske og sosiale utviklingen i Russland i første halvdel av 1800-tallet sakket akterut i forhold til den rivende utviklingen i Vest-Europa. Den populistiske nasjonalis­ men som ønsket å skape en allianse mellom folk og tsar ved å trekke folket inn i politikken, var derimot en dynamisk, fremtidsrettet og aggressiv ideologi, og den kan betraktes som en forløper for senere høyrepopulistiske bevegelser som panslavismen og «De sorte hun­ dre». Muligens ville denne bevegelsen ha kunnet skaffe en masseoppslutning om tsaren og hans regime om den var blitt favorisert av myndighetene. Den offisielle nasjonalismen adskiller seg klart fra de tidlige slavo­ filenes teorier. Riktignok er det visse likhetspunkter mellom tilhen­ gerne av den offisielle nasjonalismens forsvar av tsaren og den orto­ dokse kirken og slavofilenes hyldest av det patriarkalske gamle Russ­ 1 15

land. Forskjellene mellom de to ideologiene er imidlertid åpenbare. Den offisielle nasjonalismen var et forsvar for samtidens russiske stat slik den fremstod som en følge av Peter den Stores reformer. For slavofilene representerte derimot Peter den Store og hans reformer et ødeleggende brudd i russisk historie, og samtidens stat betraktet de som et fremmed, undertrykkende og byråkratisk regime. Den offisi­ elle nasjonalismen, og særlig den populistiske varianten, inneholdt dessuten rasistiske og militaristiske forestillinger. Slike tanker var totalt fremmed for de dypt religiøse slavofilene.

PERSPEKTIVER PÅ STRIDEN MELLOM SLAVOFILER OG VESTVENDTE De tidlige slavofilenes teorier kan betegnes som konservativ-utopiske. Det nye kapitalistiske samfunnet som var i ferd med å vokse frem, skremte mange russere og fikk dem til å konstruere et drømme­ bilde av et førindustrielt, patriarkalsk Russland. Slik de så det, bestod Russlands fremtid ikke i industrialisering, proletarisering av bøndene og klassemotsetninger, men i opprettholdelse av landsby­ fellesskapet, et bolverk mot sosial nød, sekularisering og politisering av massene. Disse tankene var i høy grad beslektet med konserva­ tive tyske tenkeres prisning av det kristne middelaldersamfunnet i tiårene etter Den franske revolusjon. Slavofilenes teorier var utvilsomt basert på en fordreid fortolk­ ning av russisk historie. Ifølge slavofilenes historieoppfatning var det før-petrinske Russland kjennetegnet ved at stat og samfunn utgjorde to adskilte sfærer som levde i gjensidig avhengighet og har­ moni. Dette idylliske bildet er ikke i samsvar med virkeligheten, noe de mange bondeoppstandene i det gamle Russland vitner om. Også slavofilenes fremstilling av den ortodokse kirkens betydning for rus­ sisk kulturutvikling kan betraktes som idealisering og fordreining av historien. Slavofilene fortiet at kirken i Bysants og senere i Russland aldri klarte å frigjøre seg fra den verdslige makt. De skadelige føl­ gene av dette forholdet kan imidlertid neppe overvurderes. I VestEuropa førte kirkens uavhengighet - og føydalismen - til at politisk

11 6

makt aldri ble absolutt. Dermed oppstod det forestillinger om behovet for å legitimere fyrstens makt, maktfordeling mellom konge og parlament og borgerlige rettigheter. 1 Russland lå all makt i tsarens hender, og alle russere, både geistlige og ikke-geistlige, var i prinsippet eneherskerens eiendom. Derfor oppstod det heller ingen tanker om konstitusjonelt styre og individuelle rettigheter. Slavo­ filene gjorde heller ikke noe forsøk på å vurdere de negative følgene av at den østlige kristenhet hverken opplevde renessansen eller refor­ masjonen. Slavofilenes teorier er interessante som en kritikk av det vestlige opplysningsprosjektet. Deres tanker om «sann kunnskap» og «hel­ hetlig personlighet» har utvilsomt likhetspunkter med Arthur Schopenhauers og Friedrich Nietzsches kritikk av synet på mennes­ ket som et ensidig forstandsvesen. Som den polske idéhistorikeren Andrzej Walicki har påpekt, er det også klare paralleller mellom slavofilenes tanker og den tyske sosiologen og kulturfilosofen Ferdinand Tonnies’ kritikk av det moderne industrisamfunn i boken Gemeinschaft und Gesellschaft (1887). I likhet med Tonnies frem­ hevet slavofilene at det tradisjonelle bondesamfunnet basert på menneskenes allsidige samhandling positivt adskiller seg fra det moderne atomistiske industrisamfunnet basert på markedet og andre ytre relasjoner. Slavofilene ville også uten betenkning ha kun­ net underskrive den tyske sosiologen Max Webers påstand om at det vestlige menneske er fanget i rasjonalitetens jernbur. Slavofilene kan med fordel sammenlignes med anti-vestlige bevegelser i Den tredje verden idag. Det er åpenbare paralleller mel­ lom slavofilenes kritikk av den vestlige sivilisasjon og den kritikken intellektuelle i deler av Den tredje verden idag retter mot Vesten. I likhet med slavofilene i Nikolaj Is Russland anklager muslimske fun­ damentalister og enkelte andre ikke-vestlige intellektuelle i dagens verden den vestlige sivilisasjon for å være ateistisk, individualistisk og materialistisk. Samtidig beskylder de ofte eliten i sine hjemland for å ha latt seg vestliggjøre. Og de krever et brudd med Vesten. Disse anti-vestlige holdningene må oppfattes som et uttrykk for den underlegenhetsfølelsen folk i periferien av det kapitalistiske ver117

denssystem har opplevd og fremdeles opplever i forhold til de kapi­ talistiske kjernelandenes tilsynelatende overlegne teknikk, insti­ tusjoner og kultur. Forskjellen mellom slavofilenes verden og vår verden er at på midten av 1800-tallet befant det halv-føydale Russ­ land seg i periferien av det kapitalistiske verdenssystem mens denne posisjonen idag innehas av land i Sør-Amerika, Afrika, Asia og Midt-Østen. En i lengden uholdbar indre motsetning i slavofilenes ideologi oppstod som en følge av at den var basert på religion. Ifølge slavo­ filene var russerne russere fordi de tilhørte den russisk-ortodokse kirken. Problemet med en slik oppfatning av nasjonen som et reli­ giøst fellesskap, er at ingen religion kan gjøre krav på å være sann uten samtidig å henvende seg til alle mennesker uavhengig av deres nasjonalitet. Slavofilene kunne derfor i lengden ikke fremstille den ortodokse kristne tro både som den eneste sanne tro og som en eksklusivt russisk eller slavisk form for kristendom. Enten måtte det slavofile tankegodset videreutvikles til teologiske prinsipper, eller det måtte forvandles til russisk/panslavisk nasjonalisme. Etter at den slavofile bevegelsen omkring 1860 har utspilt sin rolle, gjør da også både ortodokse teologer og russiske nasjonalister krav på deler av arven etter slavofilene. De vestvendtes største betydning er utvilsomt deres bidrag til utviklingen av den russiske intelligentsiaen. Denne gruppen av ten­ kere og publisister oppfattet seg selv som representanter for en frem­ tidig sosial orden basert på frihet for det enkelte menneske. De hadde ingen tro på at det tsaristiske regimet ville bidra til oppbyg­ gingen av en slik orden. Under Peter den Store og Katarina 11 hadde autokratiet fungert som en positiv kraft som hadde brakt vestlige institusjoner og skikker til Russland. Men etter utbruddet av Den franske revolusjon i 1789 hadde Vesten for selvherskerdømmet for­ tonet seg som et arnested for farlige, samfunnsomstyrtende idéer det gjaldt å beskytte seg mot. De vestvendte hadde heller ingen tro på at folket kunne spille en samfunnsomdannende rolle. Tvert imot opp­ fattet de folket som et konservativt element som sluttet opp om tsaren og kirken. Den gruppen de vestvendte henvendte seg til, var 11 8

derfor det fåtallige skiktet av mennesker som hverken tilhørte det utbyttede og uvitende folket eller det tsaristiske maktapparatet. Det var dette skiktet, intelligentsiaen, som en dag skulle frigjøre folket fra et eneveldig politisk regime og halv-føydale samfunnsforhold. Intelligentsiaen som tidligere hadde bestått av enkeltindividet og løse sirkler, tar nå form som en egen gruppe i samfunnet bestående av mennesker som forkaster den rådende politiske og sosiale orden. Belinskijs kulturfilosofi uttrykker intelligentsiaens selvoppfat­ ning. Målet for den historiske utvikling er en forening av elite og folk innenfor rammen av en fullt utviklet nasjonal kultur. Men en slik kultur kan kun oppstå ved at en kulturbærende elite utskiller seg fra det uvitende og undertrykte folket. Så lenge autokratiet kunne bidra til utviklingen av et kulturbærende skikt i det tilbakeliggende Russland, fungerte det som en positiv, samfunnsomdannende kraft. Men eneherredømmet hadde for lengst gått over fra å lede til å motarbeide europeiseringen og siviliseringen av Russland. Under slike forhold måtte intelligentsiaen selv overta ansvaret for utviklingen av landet - i bevisst opposisjon ril det tsaristiske regimet som hadde vist seg å være mer asiatisk enn europeisk. Belinskijs krav om at kunsten skal sette samfunnsforholdene under debatt og bidra til å uttrykke et folks nasjonalitet, må forståes utfra dette synet på intelligentsiaens kall. At Belinskijs brev til Gogol ble et kultobjekt for intelligentsiaen og snart ble spredt over hele Russland i form av illegale avskrifter, er ikke til å undres over. I sine tidligste skrifter uttrykker også Herzen intelligentsiaens selvoppfatning. Når han i Dilettantisme i vitenskapen og Brev om studiet av naturen videreutviklet hegelianismen til å begrunne men­ neskets aktive omdanning av virkeligheten, er det intelligentsiaen som skal iverksette den nye handlingsfilosofien. Det er kun opplyste mennesker som kan befri folket fra dets trelldom. Den mislykkede revolusjonen i 1848 betegner et vendepunkt i Herzens tenkning som får ham til å tvile på at intelligentsiaen kan spille en positiv samfunnsomdannende rolle. Det selvoppgjør Herzen foretar i Fra den andre bredden, må oppfattes som et brudd med de utviklingsoptimistiske vestvendtes mest grunnleggende ideologiske forestillinger.

119

Men Herzens syn på historien som en elementær livskraft uten forutbestemt mening, og hans understrekning av at viktige konflik­ ter i livet - som for eksempel motsetningen mellom sosial rettferdig­ het og mindretallets rett til å utfolde seg - ikke kan løses ved å appel­ lere til metaverdier, gjør ham ifølge den engelske liberale idéhistorikeren Isaiah Berlin til en av de svært få virkelig originale tenkere Russland har frembrakt. Den landflyktige Herzens tanker om at landsbyfellesskapet kan være et utgangspunkt for en russisk form for sosialisme, peker frem mot de teoriene en ny generasjon av revolusjonære, narodnikene, utviklet på 1870-tallet.

Nihilistene Nihilistene er betegnelsen på en ny generasjon russiske tenkere som fremtrådte på 1860-tallet. Nihilistene adskilte seg fra sine forgjen­ gere, 1840-årenes vestvendte intelligentsia, ved å være langt mer radikale. Utfra en materialistisk og util itaristisk virkelighetsoppfat­ ning foretok de et frontalangrep på samtidens institusjoner og verdier som de oppfattet som undertrykkende. For 1860-årenes nihilister var 1840-årenes liberalere livsfjerne drømmere som ikke gjorde noe konkret for å bekjempe uretten i verden. Betegnelsen «nihilisme» (av det latinske nihil, intet) stammer fra romanen Fedre og sønner (1861) der Ivan Turgenjev skildrer sammenstøtet mellom fedregenerasjonen, liberale godseiere som lever i overflod på sine landeiendommer, elsker kunst og holder utenlandske aviser, og deres sønner, de unge som forkaster alt som ikke lar seg begrunne natur­ vitenskapelig, og erklærer at en dyktig kjemiker er tyve ganger mer verdt enn en Pusjkin. Sosialt adskilte nihilistene seg fra tidligere generasjoner av russiske tenkere ved at de fleste av dem var ikkeadelige og tilhørte den nye samfunnsgruppen av «raznotsjintsy», intellektuelle av blandet herkomst. Nihilistene tilhørte utvilsomt en annen æra enn 1 840-årenes libe­ ralere, og forskjellen mellom de to epokene kan langt på vei forklare den intellektuelle avstanden mellom «fedre» og «sønner». Den vestvendte intelligentsiaen oppstod under Nikolaj Is undertrykkende regime, og den kunne ikke annet enn å drømme om frihet. De vestvendtes tenkning fikk derfor ofte en innadvendt, spekulativ karakter, og den hadde til tider preg av virkelighetsflukt. Fasci­ nasjonen for idealistisk filosofi og Bakunins og Belinskijs forsøk på å forsone seg med virkeligheten ved hjelp av Hegel er eksempler på dette. Nihilistene fremtrådte derimot under det intellektuelle tøværet etter Aleksander lis tronbestigelse i 1855 da sensuren ble langt mildere, kontrollen med universitetene ble redusert, og en hel rekke 121

liberale reformer ble gjennomført (opphevelse av livegenskapet i 1861, opprettelse av lokale folkevalgte styrings- og administrasjonsorganer i 1864, innføring av jury i straffesaker i 1864). Nihilistenes tenkning var derfor preget av tro på at det var mulig å forandre sam­ funnet, noe som gav den en langt mer aggressiv karakter. Mens 1840årenes liberalisme var basert på tysk idealistisk filosofi, var 1860årenes radikalisme basert på materialisme og utilitarisme. Nihiliste­ nes intellektuelle inspirasjonskilder var Ludwig Feuerbach og andre tyske materialistiske tenkere, franske «utopiske» sosialister, Auguste Comtes postivisme, John Stuart Mills utilitarisme og Charles Darwins utviklingslære. Det mest karakteristiske trekk ved 1860-årenes nihilisme var dyrkelsen av naturvitenskapene - det er ikke for ingenting at Turgenjev lar nihilisten Bazarov i Fedre og sønner beskjeftige seg med disseksjon av frosker. Etter nihilistenes mening burde de objektive, positivistiske naturvitenskapene tjene som forbilde for utviklingen av en tilsvarende objektiv forståelse av samfunnet. Lærte bare men­ neskene å betrakte samfunnet på en like nøktern måte som naturen, ville fordommer og undertrykkende institusjoner forsvinne av seg selv. Ifølge nihilistene er mennesket av natur egoistisk. Å bekjempe egoisme ved hjelp av lovverk og moral er derfor skadelig. Det gode samfunn må tvert imot konstrueres på en slik måte at det er for­ nuftig for den enkelte å handle til beste for sine medmennesker. Nihilistene var opptatt av kunst og kunstteori. Samtidens kunst var etter deres mening preget av sentimentalisme og irrasjonalisme, og den representerte derfor en bortkastet bruk av menneskelige res­ surser. Kunsten kunne bare forsvares om den var nyttig for samfun­ net, det vil si at den bidro til å vekke og opplyse. Troen på kunstens potensielt frigjørende funksjon fikk nihilistenes fremste leder­ skikkelser, Nikolaj Tsjernysjevskij og Dmitrij Pisarev, til å beskjeftige seg inngående med forholdet mellom kunst og virkelighet. Tidens ledende litteraturkritiker, prestesønnen Nikolaj Dobroljubov, var også en fremtredende nihilist. På samme måte som Belinskijs brev til Gogol regnes som 1 840-årenes vestvendte intelligentsias åndelige testamente, kan Dobroljubovs artikkel Hva er oblomoveri? fra 1859

i 22

betraktes som ett av de mest pregnante uttrykk for nihilistenes virke­ lighetsoppfatning. Dobroljubov hevder her at det er selve innretnin­ gen av samtidens russiske samfunn, der noen kan leve et ubekymret liv basert på utbytting av andres arbeid, som hindrer den rikt begavete godseieren Ilja Iljitsj Oblomov, hovedpersonen i Ivan Gontsjarovs roman Oblomov, i å utfolde sine evner og dømmer ham til et liv i ørkesløshet.

NIKOLAJ TSJERNYSJEVSKIJ Nikolaj Tsernysjevskij ble født 12. juli 1828 i byen Saratov ved Volga. Hans far, en ortodoks prest, tar seg selv av sønnens opp­ dragelse, og da Tsjernysjevskij i 1842 sendes til det lokale preste­ seminar, behersker han, foruten latin, gresk og hebraisk, flere mod­ erne europeiske språk. Etter å ha fullført utdanningen ved seminaret i i 846 beslutter Tsjernysjevskij seg for å avbryte de teologiske studi­ ene, og han får foreldrenes samtykke til å studere filologi. De føl­ gende fire årene studerer han ved det historisk-filologiske fakultetet ved Universitetet i St. Petersburg. Åndslivet er på dette tidspunkt fremdeles dominert av den tyske idealismen, og i likhet med sine studiekamerater leser Tsjernysjevskij skriftene til Schelling og Hegel. Han leser også Ludwig Feuerbachs verk Das Wesen des Christentums som gjør et kraftig inntrykk på ham. I St. Petersburg har Tsjernysjevskij nær kontakt med flere med­ lemmer av et revolusjonært selskap organisert rundt den unge juris­ ten Mikhail Petrasjevskij, og han begynner å studere arbeidene til Fourier, Saint-Simon, Blanc og andre «utopiske» sosialister. Sam­ tidig følger han i utenlandske aviser de dramatiske begivenhetene i Vest-Europa etter utbruddet av Februarrevolusjonen i 1848. I likhet med Herzen blir Tsjernysjevskij sterkt preget av de revolusjonære kreftenes nederlag i 1 848-49, og han utvikler en livsvarig mistillit til det liberale borgerskap. Etter fullført embetseksamen arbeider Tsjernysjevskij to år som lærer ved gymnaset i Saratov. I 1853 vender han imidlertid tilbake til St. Petersburg der han livnærer seg ved å skrive for tidsskriftene 123

Fedrelandske annaler og Den samtidige. Etter en kort tid blir han redaktør for sistnevnte tidsskrift som han sammen med kritikeren Nikolaj Dobroljubov gjør til tidens ledende opposisjonsorgan. 1 St. Petersburg skriver Tsjernysjevskij for øvrig sitt første større filoso­ fiske arbeid, magisteravhandlingen Det estetiske forhold mellom kunst og virkelighet. Avhandlingen, et angrep på den hegelske este­ tikk, fullfører han i begynnelsen av 1854, og året etter finner offent­ liggjøring og disputas sted. På grunn av myndighetenes uvilje mot Tsjernysjevskij tar det imidlertid tre år før han får bekreftet sin magistergrad. I Den samtidige offentliggjør Tsjernysjevskij - foruten sitt filoso­ fiske hovedverk, Det antropologiske prinsipp i filosofien (1 860) flere viktige arbeider. I Kapital og arbeid (1 859), Kommentarer til Mills politiske økonomi (1860) og andre betraktninger om økono­ miske emner angriper han liberalistiske økonomer for å rettferdig­ gjøre utbyttingen av arbeiderklassen. Samtidig forsvarer han lands­ byfellesskapet som et mulig grunnlag for en russisk form for sosial­ isme, blant annet 1 artikkelen Kritikk av de filosofiske fordommene mot felleseie av jorden (1858). I Cavaignac (1858), Partistriden i Frankrike under Ludvig XVIII og Karl X (1858), Julimonarkiet (1860) og andre artikler om nyere fransk historie fremstiller han det liberale borgerskap som sneversynte forkjempere for egne politiske og økonomiske interesser. Tsjernysjevskij forfatter også en rekke betraktninger om litteratur og åndsliv. Disse blir etter hans død utgitt i bokform under tittelen Essays om gogolperioden i russisk lit­ teratur. Myndighetene, som er skremt av flere bondeopptøyer i tilknyt­ ning til opphevelsen av livegenskapet, mistenker Tsjernysjevskij for å være medlem av det nystiftede revolusjonære selskapet «Land og frihet», og for å stå bak en oppviglersk proklamasjon til bøndene. Han blir derfor arrestert sommeren 1 862 og plassert i den beryktede Peter-Pauls-festningen i St. Petersburg, der han blir sittende i to år inntil han på grunnlag av forfalskede dokumenter våren 1864 dømmes til «borgerlig henrettelse» (= offentlig vanærmg), syv års straffarbeid og livsvarig forvisning til Sibir. I fengslet skriver Tsjer124

nysjevskij den merkelige romanen Hua må gjøres? der han skildrer «nye» mennesker og deres fornuftige og usentimentale liv basert på rasjonell egoisme og fri kjærlighet. Romanen, som takket være en glipp i sensuren kan offentliggjøres som føljetong i Den samtidige, får status som bibel for senere generasjoner av russiske revolu­ sjonære. 1 sin sibirske forvisning er Tsjernysjevskij selv imidlertid avskåret fra å delta i den politiske kampen. Først i 1883 får han lov til å bosette seg i Astrakhan. Seks år senere gis han tillatelse til å vende hjem til sin fødeby Saratov der han dør høsten 1889.

DET ESTETISKE FORHOLD MELLOM KUNST OG VIRKELIGHET Tsjernysjevskijs magisteravhandling fra 1854 om det estetiske for­ holdet mellom kunst og virkelighet er den første omfattende presen­ tasjon av hans menneskesentrerte filosofi. Som forfatteren selv sier i et forord til en påtenkt tredje utgave av avhandlingen fra 1 888, er arbeidet inspirert av Ludwig Feuerbachs kritikk av Hegels filosofi for å sette idéen høyere enn mennesket. I likhet med Feuerbach betrakter Tsjernysjevskij mennesket som den eneste absolutte verdi. Ifølge Tsjernysjevskij gjør den hegelianske filosofi det skjønne til et fantasifoster. Denne filosofien hevder nemlig at kunst oppstår ved at kunstneren forsøker å frembringe en skjønnhet som kun finnes i hans fantasi. Kunsten er med andre ord et forsøk på å uttrykke en forestilling om skjønnhet som overgår det jordiske liv - den er et forsøk på å uttrykke den absolutte idé. Det absolutt skjønne som kunsten streber mot, blir dermed den perfekte manifestering av den absolutte idé, og skjønnheten i kunsten vil alltid overgå skjønnheten i livet. Men ved at det skjønne på denne måten gjøres til noe over­ jordisk, forvandles det samtidig til noe ikke-eksisterende. Det skjønne blir en hildring som bare finnes i menneskenes fantasi. Opp mot denne oppfatningen av skjønnhet som noe som overgår livet, setter Tsjernysjevskij sin egen definisjon av skjønnhet: Skjønnhet er liv. Ifølge Tsjernysjevskij vil alle fenomener i naturen som gir men­ nesket en forestilling om liv, oppfattes som skjønne; og motsatt vil 125

alt som minner om døden, oppfattes som stygt. Denne påstanden begrunner han ved å vise til at bøndene og aristokratiet har vidt forskjellige oppfatninger om skjønnhet. For bonden er en robust kvinne som åpenbart er i stand til å arbeide og ta seg av en familie, skjønn. For aristokraten er kvinnelig skjønnhet derimot knyttet til spinkelhet, blekhet og andre uttrykk for et liv i lediggang. I sin avhandling avviser Tsjernysjevskij forsøk på å bevise at skjønnheten i kunsten overgår skjønnheten i livet (naturlig skjønn­ het er rå, ureflektert, forgjengelig med mer). Disse forestillingene skyldes en sammenblanding av det skjønne og det kunstferdige. Mennesket setter pris på kunstferdig frembrakt skjønnhet fordi den er vanskelig å frembringe, og det overser skjønnheten i naturen fordi den ikke koster det noen anstrengelser. Tsjernysjevskij understreker at om naturen og mennesket ikke er perfekt, kan kunsten som er menneskets bearbeiding av naturen, i enda mindre grad være per­ fekt. Ifølge Tsjernysjevskij er kunstens oppgave å reprodusere alt i til­ værelsen som har interesse for mennesket, ikke å overgå virkelig­ heten. Bilder av havet males ikke fordi vi er misfornøyde med det virkelige havet. De lages for å gi innlandsbeboere en forestilling om havet de aldri har sett, og for å gjenoppfriske minnet om havet hos dem som en gang har sett det. Likeledes males ikke portretter fordi vi misliker utseendet til den avbildede, men for å bevare den portrettertes ansikt til glede for ettertiden. Men at kunsten skal reprodusere virkeligheten, betyr ikke at den bare skal gjengi ytre fenomener som landskap og ansikter. Menneskets tanker og følelser er ikke mindre virkelige enn fysiske objekter, og de har like stort krav på kunstne­ risk behandling som disse. Som gjengivelse av virkeligheten vil kunsten alltid være under­ legen i forhold til det virkelige livet. Men i likhet med vitenskapen har kunsten en tilleggsfunksjon. Den skal forklare virkeligheten og bedømme den moralsk. En slik forklaring og moralsk bedømmelse er nødvendig fordi livet selv hverken forklarer eller tar moralsk stil­ ling til sine fremtredelsesformer: i z6

«Som belæring, som vitenskap er livet fullstendigere, sannere og til og med mer kunstnerisk enn alle vitenskapsmenns og poeters arbeider. Men livet bryr seg ikke om å forklare sine fenomener for oss, det er ikke opptatt av å avlede aksiomer. I vitenskapens og kunstens arbeider skjer dette. Riktignok er deduksjonene ikke fullstendige, ideene er ensidige sammenlignet med hva livet selv presenterer. Men de har blitt utledet for oss av genier, uten deres hjelp ville våre deduksjoner ha blitt enda ensidigere, enda fattigere. Vitenskap og kunst (poesi) er en hånd­ bok for den som begynner å studere livet. Deres hensikt er å forberede studenten på å lese de originale kildene, og senere nå og da å fungere som et referanseverk.»27

Kunstneren kan sammenlignes med en historiker. Historikerens første oppgave er å reprodusere virkeligheten, å gjengi det som har skjedd. Men om han ikke vil være en ren kronikør, må historikeren også forklare og moralsk bedømme fortidens hendelser. Denne forkla­ ringen og moralske bedømmelsen gjør likevel ikke at historikerens fremstilling av fortiden kan gjøre krav på å overgå den virkelige his­ torien. Selv det beste historiske arbeid vil bare være en blek frem­ stilling av en tidligere virkelighet i all dens mangfold. Ifølge Tsjerny­ sjevskij bør kunsten lære av vitenskapen. Vitenskapen vedgår åpent og ærlig at den tjener livet, men den blir ikke degradert av den grunn. Kunstens betydning vil heller ikke bli mindre om den åpent bekjen­ ner at den er underordnet virkeligheten. Teorier om kunst for kuns­ tens egen skyld vil derimot kunne føre til at kunsten reduseres til en egen sfære adskilt fra resten av tilværelsen - og dermed ufarliggjøres. Sitt syn på kunstens betydning utdyper Tsjernysjevskij i essayet Aristoteles' poetikk (1854) der han roser Aristoteles’ kritikk av Platons kunstteori. Som bekjent, var kunst ifølge Platon noe mindre­ verdig. Mennesket skulle vende seg mot idéenes verden, og ikke mot kunsten som bare var et forsøk på å gjengi den fysiske verden. Også Aristoteles betraktet kunst som et forsøk på å etterligne naturen. Men han understreket at kunstneren etterligner naturen på en måte som får frem aspekter ved tilværelsen som ellers ikke ville ha kom­ met frem. Kunstneren beskriver nemlig menneskenes liv fra et ålment utgangspunkt, befridd fra alle uvesentlige detaljer. Tsjerny127

sjevskij erklærer seg enig i dette synet, og han understreker at et kunstverk skal uttrykke det essensielle og karakteristiske ved var menneskelige tilværelse. Tsjernysjevskij er også enig med Aristoteles i at kunstens oppgave er å oppdra menneskene til å bli bedre men­ nesker. Kravet om at kunsten skal gjøre oss til mer rasjonelle og mer moralske samfunnsborgere, gjør at Tsjernysjevskijs kunstteoretiske skrifter må kunne karakteriseres som politiske.

FORSVAR FOR LANDSBYFELLESSKAPET I artikkelen Kritikk av de filosofiske fordommene mot felleseie av jorden, offentliggjort i Den samtidige i 1858, forsvarer Tsjerny­ sjevskij landsbyfellesskapet og den kollektive eiendomsretten til jor­ den. Dette forsvaret er ikke basert på landbruksvitenskapelige eller økonomiske studier, men på Hegels dialektikk. Alle som har studert landsbyfellesskapet, er enige om at det rep­ resenterer den eldste form for eie og drift av jorden, og at det en gang i tiden har eksistert i alle deler av verden, erklærer Tsjerny­ sjevskij. Men i Vest-Europa ble landsbyfellesskapet i sen-middelalderen fortrengt av individuell eiendomsrett til jorden. Forsvarere av individuell eiendomsrett til jorden betrakter dette som et tegn på at landsbyfellesskapet er foreldet og dømt til å gå under. Dette er imidlertid galt. Som Hegel har påvist, skjer all utvikling ved at mot­ setningen mellom et opprinnelig primitivt fenomen (tese) og dets historiske motsetning (anti-tese) oppheves ved utviklingen av en syn­ tese som bevarer mye av det opprinnelige fenomenet i foredlet form. Denne loven gjelder ifølge Tsjernysjevskij uten unntak for både naturfenomener og det menneskelige samfunn. I naturen oppstod først gasser og væsker. Disse fortettet seg til faste legemer. Langt senere oppstod planter og dyr som for en stor del består av gasser og væsker. De første menneskelige språk hadde ikke bøyningsendelser. Senere oppstod språk basert på et komplisert grammatisk formverk. Men moderne språk som fransk og engelsk klarer seg langt på vei uten dette formverket. De første menneske-

[ 28

lige samfunn var småsamfunn. Disse ble gjennom en lang historisk utviklingsprosess avløst av store, byråkratiske stater. Men vår tids mest avanserte stater, Sveits og De nord-amerikanske sambands­ statene, er basert på føderalisme, og de representerer således en form for tilbakevending til småsamfunnet. At landsbyfellesskapet er den opprinnelige form for eie og drift av jorden, er derfor et sikkert tegn på at dette vil gjenoppstå i en høytstående form og avløse den pri­ vate eiendomsrett til jorden. Forsvarere av den private eiendomsrett til jorden vil innvende at selv om landsbyfellesskapet ifølge Hegels logikk trolig vil gjenoppstå i en høytstående form i de landene der det nå er avskaffet, vil Russland likevel måtte befri seg fra det primitive landsbyfellesskapet ved å utvikle et moderne kapitalistisk landbruk basert på privat eien­ domsrett til jorden. Denne innvendingen beror ifølge Tsjernysjevskij på en misforståelse. Riktignok er det ikke mulig å hoppe over noe stadium i en historisk prosess, men det enkelte stadium kan likevel ofte i så sterk grad reduseres at det i praksis kan betraktes som ikkeeksisterende. For eksempel kan et tre gjennom en langvarig nedbrytnings- og forråtnelsesprosess komme til å selvantenne. Men en fyrstikk kan også få treet til momentant å flamme opp. I begge til­ feller gjennomgår treet de samme kjemiske prosessene, men når det påtennes ved hjelp av en fyrstikk, skjer disse prosessene så hurtig at vi ikke rekker å registrere dem. Denne type tilfeller er legio både i naturen og i det menneskelige samfunn. For eksempel er fyrstikken et produkt av en lang historisk prosess som begynte med at det prim­ itive menneske gned trestokker mot hverandre for å frembringe ild. Men det betyr ikke at primitive folkeslag idag må gjenta hele denne prosessen for å lære seg å temme ilden. De kan tvert imot utnytte andre folks anstrengelser og fremskritt og gå direkte over til å bruke fyrstikker. Russerne er i samme situasjon som de ildløse barbarene. Uten egne anstrengelser kan de ta i bruk alle de fremskritt de sivili­ serte vest-europeerne har frembrakt gjennom århundrers skapende arbeid. I forhold til landsbyfellesskapet betyr dette at det ikke er nød­ vendig å gjennomgå en privatkapitalistisk mellomperiode før en

129

høytstående form for felles eie og drift av jorden er mulig. Tvert imot er det mulig å utnytte det kapitalistiske Vest-Europas teknologi til umiddelbart a heve landsbyfellesskapet opp pa et høytstående nivå. Det tilbakeliggende Russland har altså mulighet til å virkelig­ gjøre en form for sosial organisering som overgår forholdene i lan­ dene i Vest-Europa, og som vest-europeerne først vil kunne virkelig­ gjøre på et senere tidspunkt og ved større oppofrelser.

DET ANTROPOLOGISKE PRINSIPP I FILOSOFIEN I artikkelen Det antropologiske prinsipp i filosofien, offentliggjort i Den samtidige i 1860, sammenfatter Tsjernysjevskij sine filosofiske anskuelser. Han fremtrer her som en konsekvent materialist som avviser alle metafysiske teorier. Mennesket er en del av naturen, og det må studeres ved hjelp av naturvitenskapelige metoder. Moral­ filosofien må følgelig også gis en naturvitenskapelig forankring. Tsjernysjevskijs utgangspunkt er troen på tilværelsens enhet og de følger dette må få for vår utforskning av naturen og mennesket. Det finnes ingen annen verden enn den fysiske verden. Naturen som mennesket er en del av, utgjør et hele. Siden naturen utgjør et hele, må alle deler av den studeres med de samme naturvitenskapelige metoder. Spesielt tar Tsjernysjevskij avstand fra tanken om at men­ nesket skulle ha en ikke-fysisk dimensjon, en sjel eller lignende, som skulle nødvendiggjøre en metafysisk tilnærmning til studiet av det: «Den delen av filosofien som behandler studiet av mennesket, er, i likhet med den andre delen som behandler studiet av den ytre naturen, basert på naturvitenskapen. Prinsippet som ligger til grunn for det filosofiske synet på menneskelivet og alle dets fenomener, er ideen, utarbeider av naturvitenskapen, om den menneskelige organismens helhet. Observasjonene til fysiologer, zoologer og medisinere har for­ drevet all tro på menneskets dualisme. Filosofien ser mennesket som medisinen, fysiologien og kjemien ser det. Disse vitenskapene beviser at det ikke finnes noen dualisme i mennesker. Og filosofien tilføyer at om mennesket i tillegg til sin reelle natur også hadde hatt en annen

i 30

natur, så ville denne naturen ha åpenbart seg på en eller annen måte. Men siden den ikke åpenbarer seg på noen måte, siden alt som skjer og manifesterer seg i mennesket bare springer ut av dets reelle natur, kan det ikke ha noen annen natur.»28

Denne avvisningen av at mennesket skulle ha mer enn én natur betegner Tsjernysjevskij som det antropologiske prinsipp i filosofien. I sitt essay forsøker han å vise hvordan dette prinsippet kan brukes til å løse moralfilosofiske spørsmål. Tsjernysjevskij vedgår at vitenskapen foreløpig ikke har like god kunnskap om mennesket som den har om naturen for øvrig. Men det skyldes at de grener av den som studerer mennesket, ikke er like godt utviklet som de såkalte naturvitenskapene. Selv dagens kunn­ skap om mennesket er imidlertid tilstrekkelig til å løse de viktigste moralfilosofiske spørsmål. Det kan fastslås at alle menneskelige handlinger, selv de tilsynelatende mest altruistiske, skjer utfra egen­ interesse. Dermed oppløses det klassiske metafysiske spørsmål om mennesket av natur er godt eller ondt. Mennesket er godt når det lønner seg å være god; og det er ondt når det lønner seg å være ond. Denne innsikten gjør det mulig å besvare spørsmålet om hvordan det gode samfunn kan skapes. For at samfunnet skal bli godt, må det innrettes slik at det lønner seg for menneskene å være gode mot hverandre under sin forfølgelse av egeninteressen. Ofte vil det være slik at menneskelige handlinger gavner ett eller flere individer og skader ett eller flere andre individet. Siden alle har like stor rett til å få tilfredsstilt sine behov, kan de konfliktene som derved oppstår, ifølge Tsjernysjevskij bare løses ved å ta utgangs­ punkt i prinsippet om størst mulig lykke for et størst mulig antall mennesker: «Menneskehetens interesser er overordnet en nasjons fordel, en nasjons interesser er overordnet en befolkningsgruppes fordel, og en stor befolkningsgruppes interesser er overordnet en liten befolkningsgruppes fordel.»2* Historien har dessuten vist, hevder han, at når en gruppe har forsøkt å fremme sine interesser på fellesskapets bekostning, har ikke bare fellesskapet, men også grup­ pen selv blitt rammet. Rasjonelle individer innser at alle mennesker

131

har like stort krav på å få tilfredsstilt sine behov, at samarbeid letter behovstilfredsstillelsen, og at ingen er tjent med en samfunnstilstand kjennetegnet ved alles kamp mot alle. Men selv om de viktigste moralfilosofiske spørsmål kan betraktes som løst, har de teoretiske løsningene foreløpig ikke kunnet gjen­ nomføres i praksis. I så henseende befinner moralfilosofien seg i samme posisjon som naturvitenskapene. Naturvitenskapsmenn vet for eksempel at det kalde klimaet i Sibir skyldes det åpne slettelandskapet i nord og fjellkjedene i sør. Kunne fjellkjedene flyttes fra sør til nord, ville temperaturen i området stige betraktelig. Men denne løsningen på klimaproblemene i Sibir forblir en teoretisk løsning inntil det teknologisk blir mulig å flytte fjell. Sammenlignet med naturvitenskapene har moralfilosofien imidlertid ett viktig fortrinn. Mens naturvitenskapens teoretiske løsninger bare kan gjennomføres ved at den fysiske verden endres, er det ikke nødvendig å snu opp ned på den fysiske verden for å frembringe harmoni mellom men­ neskene. Det er tilstrekkelig å overbevise folk om at det er mulig å leve på en fornuftigere måte.

DMITRIJ PISAREV Dmitrij Pisarev ble født 2. oktober 1840 som eneste sønn i en ruin­ ert adelsfamilie. Sin barndom tilbringer han på familiens gods i provinsen Orjol sør for Moskva. Da Dmitrij fyller elleve år, beslutter et familieråd, mot protestene til hans overbeskyttende mor, å sende ham til slektninger i hovedstaden for at han skal få en god utdan­ nelse. De følgende fem årene er Pisarev elev ved et gymnas i St. Petersburg der han blir lagt merke til på grunn av sin flid og sine kunnskaper. Alt som gymnasiast er han imidlertid plaget av dårlige nerver, og han utvikler en sykelig, overspent religiøsitet. I i 856 begynner Pisarev å studere ved det historisk-filologiske fakultetet ved Universitetet i St. Petersburg. To år senere debuterer han som kritiker i Demring, et liberalt tidsskrift beregnet på kvin­ ner. Både studiene og kritikervirksomheten må imidlertid avbrytes

132

på grunn av et nervøst sammenbrudd høsten 1859. Pisarev lykkes i å overkomme krisen og gjenoppta studiene, og i 1861 blir hans mag­ isteravhandling om ny-pytagoreeren Apollonius fra Tyana antatt. Samme år begynner han å skrive for tidsskriftet Det russiske ord som hurtig utvikler seg til å bli et ledende radikalt organ. Arbeidet som skribent og kritiker tvinger Pisarev til å beskjeftige seg med litterære og filosofiske strømninger i tiden, og det vekker hans interesse for samfunnsspørsmål. Sommeren i86z rammer imidlertid ulykken den unge skribenten som blir arrestert for å ha forsøkt å utgi en revo­ lusjonær proklamasjon rettet mot keiserfamilien og statsapparatet. Foranledningen til denne hendelsen - som Pisarev etter arrestasjo­ nen forsøker å bortforklare ved å skylde på nerveproblemer - var Pisarevs indignasjon over at det tsaristiske politiet hadde forsøkt å sverte den landflyktige Herzen. De følgende fire årene holdes Pisarev innesperret i Peter-Pauls-festningen i St. Petersburg, der han for øvrig fortsetter sin skribentvirksomhet og forfatter sine mest betydnings­ fulle arbeider. Mot slutten av 1866 løslates Pisarev fra fangenskapet. To år senere drukner han under et opphold ved et baltisk kursted. Trolig var dødsfallet selvmord forårsaket av ulykkelig kjærlighet. Pisarevs tidligste artikler er kjennetegnet av et kraftig forsvar for det enkelte menneskes frihet og vitner om påvirkning fra høyre­ anarkisten Max Stirner. I artikkelen Platons idealisme (1861) an­ griper Pisarev således den antikke tenkerens idealstat - og implisitt det tsaristiske Russland - for å undertrykke individet. Og i artikke­ len Det nittende århundres skolastikk (1861) kritiserer han sam­ tidens åndsliv for å være preget av livsfjerne, skolastiske øvelser. Samtidig forlanger han at kritikere, tenkere og diktere må oppvise subjektivt engasjement. Kun et slikt engasjement vil gjøre littera­ turen og filosofien i stand til å løse sin oppgave, å befri individet fra undertrykkende tradisjoner og fordommer. 1 artikkelen Realistene (1864), en anmeldelse av Turgenjevs roman Fedre og sønner, er imid­ lertid individualismen nedtonet til fordel for utilitarisme. I dette arbeidet fremstiller Pisarev nihilisten, eller realisten, som en tenkende egoist som baserer alle sine handlinger på hensynet til fellesskapets beste. Samtidig krever han ødeleggelse av all estetisisme, det vil si all

133

kunst som ikke er til nytte for menneskene. Målet er ikke å gjøre poeten til skomaker eller historikeren til baker, men å tvinge begge til å skrive bøker som gir almenheten ny kunnskap og innsikt, for derved å muliggjøre oppbyggingen av et nytt og bedre samfunn. Nedtoningen av individualismen videreføres i artikkelen Å tenke proletarisk (1865) der Pisarev forkynner den fullkomne harmoni mellom individets og samfunnets interesser. Pisarev var mer en popularisator av tanker i tiden enn en original tenker. Ikke desto mindre - eller kanskje nettopp derfor - var hans skrifter svært populære. Frem til revolusjonen i 1917 ble det således utgitt hele seks utgaver av Pisarevs samlede verker.

Å TENKE PROLETARISK I denne artikkelen, en anmeldelse av Tsjernysjevskijs roman Hua må gjøres?, presenterer Pisarev «mennesker av en ny type» hvis rasjo­ nelle selvutfoldelse er til beste for fellesskapet. Artikkelen, som kan betraktes som det mest fullstendige uttrykk for Pisarevs syn på forholdet mellom individ og samfunn, ble først utgitt i tidsskriftet Det russiske ord i 1 865 under betegnelsen En ny type. Pisarev hevder her at alle sosiale problemer skyldes fattigdom og lediggang, og at de kan tilbakeføres til den ikke-rasjonelle organi­ seringen av samfunnet. Slik det bestående samfunn er innrettet, blir den som arbeider fattig, og den som ikke arbeider rik. Dermed blir den ene enden av samfunnsstigen preget av lediggang og den andre av fattigdom. Lediggang fører til intellektuelt forfall, behov for ekstreme forlystelser og trang til å underkue andre mennesker. Og fattigdom fører til uvitenhet, drukkenskap og forbrytelser. Samtidig er arbeid den eneste kilden til velstand og den eneste måten å be­ kjempe fattigdom og lediggang på. For å få bukt med problemene i samfunnet, er det derfor nødvendig å sørge for at det blir lønnsomt å arbeide. Veldedighet er derimot fornedrende og skadelig. Det fremste kjennetegn på den nye tids mennesker er ifølge Pisarev at de knytter sin selvutfoldelse til meningsfylt arbeid og dermed bidrar til oppbyggingen av et bedre samfunn. Dette til for­

134

skjell fra den gamle tids mennesker som tørster etter posisjoner og rikdom samtidig som de forakter arbeid: «Folk av den gamle typen var opptatt av sin posisjon i samfunnet og anstrengte seg først og fremst for å skape seg en karriere og en formue, selv om veien til begge deler fylte dem med den dypeste avsky. For det nye menneske er det viktigste at hans arbeid passer hans smak og hans styrke. Han vil søke etter den type arbeid til han finner det. Og når han har funnet det, er den saken avsluttet. Da begynner han å elske arbei­ det, han arbeider lidenskapelig, han nyter alle gledene ved å skape, og han føler at han ikke er overflødig i verden. Og det eksisterer ikke noe nytt menneske som ikke kan finne det arbeid han liker, for der kan ikke finnes noe sunt menneske som ikke er i stand til å utføre en eller annen form for arbeid. Og når alle arbeidere i verden elsker sitt arbeid, vil de alle være nye mennesker, da vil det hverken finnes fattige, lediggjengere eller filantroper.»-’0

Pisarev understreker at lidenskap og skapertrang er en del av men­ neskets natur. Det gode samfunn kan derfor ikke skapes ved å legge bånd på den enkeltes selvutfoldelse, men utelukkende ved å sørge for at selvutfoldelsen skjer på en måte som gavner, og ikke skader, felles­ skapet. Fordelen ved det nye menneskets selvutfoldelse gjennom arbeidet er at den kan skje uten noen form for begrensning. Jo mer den enkelte arbeider, jo bedre er det for ham selv og for fellesskapet. Det gamle menneskets selvutfoldelse i form av streben etter posi­ sjoner og rikdom fører derimot til en skadelig personlighetsspalt­ ning. Det må nemlig spalte sin tilværelse, og dermed også sin per­ sonlighet, i to adskilte deler. I den offentlige sfære, som er preget av alles kamp mot alle, må det være hardt og beregnende for å over­ leve. Samtidig søker det tilflukt fra den umenneskelige konkurransen i en privatsfære preget av føleri og virkelighetsflukt. Resultatet er at det gamle menneske hverken i samfunnslivet eller i forhold til sin familie og sine venner fungerer på en harmonisk måte. I den offentlige sfære blir det umenneskelig, og i privatsfæren blir det lat­ terlig og forvirret. Det nye mennesket bruker derimot både sin for­

13 5

nuft og sine følelser i alle livets situasjoner, og det kan derfor alltid handle saklig. Denne sakligheten gjør at de «nye» menneskene Dmitrij Lopukhnov, Vera Lopukhnova og Aleksandr Kirsanov, de sentrale skikkelsene i Tsjernysjevskijs roman Hva må gjøres?, kan løse den situasjonen som oppstar da Vera Lopukhnova forelsker seg i Aleksandr Kirsanov. Hennes mann skjønner at hustruen trenger en annen mann for å bli lykkelig, og at han ikke har rett til å stille seg i veien for hennes lykke. Han emigrerer derfor til Amerika etter å ha arrangert sitt eget fiktive selvmord. Hvordan det nye samfunnet der alle arbeider og fattigdom og lediggang er avskaffet, skal innføres utdyper Pisarev ikke i sin artikkel. Tilsynelatende har han ment at alt som skal til for a skape det gode samfunn, er å overbevise den enkelte om at det er mulig å leve på en mer fornuftig måte. Det er ikke masseoppstand, men indi­ vider som Dmitrij Lopukhnov, Vera Lopukhnova og Aleksandr Kirsanov som skal bane vei for nye, rasjonelle forhold mellom men­ neskene. Denne fremhevingen av frigjorte enkeltindividets sam• o funnsomdannende evne gjør at synspunktene som fremsettes i A tenke proletarisk, like gjerne kan betraktes som radikal-liberale som sosialistiske. Artikkelen har utvilsomt mye mer til felles med On Liberty av John Stuart Mill enn med Karl Marx’ skrifter.

NIHILISTENES BETYDNING Nihilistenes oppgjør med unyttig kunst og tomt frasemakeri kan tolkes som et skånselsløst krav om sakliggjøring. Etter deres mening burde de objektive, positivistiske naturvitenskapene tjene som for­ bilde for utviklingen av en tilsvarende objektiv forståelse av samfun­ net. Lærte bare menneskene å betrakte samfunnet på en like nøktern måte som naturen, ville fordommer og undertrykkende institusjoner forsvinne av seg selv. De liberale «fedrenes» feil var at de hadde villet befri folket uten først å ha ervervet seg solide kunnskaper om natur­ vitenskap og politisk økonomi. Deres humanisme var imidlertid et for svakt grunnlag til å muliggjøre sosial og økonomisk fremgang. Spredning av naturvitenskap, utvikling av et rasjonelt landbruk og 136

etablering av fabrikker skulle imidlertid frembringe dette grunnlaget. Eller som Pisarev formulerte det i en av sine artikler: «Tiden vil komme - og den er ikke langt unna - da all intelligent ung­ dom [...] vil leve et fullstendig intellektuelt liv, og deres anskuelser vil være seriøse og kalkulerende. Da vil den unge godseier organisere sitt gods pa europeisk maner. Da vil den unge kapitalisten etablere de fab­ rikkene vi trenger, og organisere dem på en slik måte som hensynet til både eierens og arbeidernes interesser tilsier. Og det er alt som trengs. Et veldrevet gods og en veldrevet fabrikk utgjør den beste og eneste mulige skole for folket.»?'

Denne sakligheten gjorde at nihilistenes tenkning i betydelig grad appellerte til selvforståelsen til de nye mellomlagene av fabrikanter, ingeniører, teknikere og økonomer som var i ferd med å vokse frem på i 86o-tallet. Disse gruppene betraktet ofte seg selv som overlegne i forhold til den liberale, vestvendte godseierintelligentsiaen, og de leste gjerne nihilistenes hyldest av vitenskap, meningsfylt arbeid og rasjonell egoisme. Det skal imidlertid påpekes at flertallet av til­ hengerne av nihilistenes teorier hverken var fabrikkeiere, ingeniører eller økonomer, men like livsfjerne intellektuelle som 1840-årenes liberalere. Nihilistene propaganderte for utbredelsen av naturviten­ skap, men deres egen befatning med emnet omfattet sjelden mer enn lesning av materialistiske traktater - og muligens disseksjon av fros­ ker. De færreste av dem grunnla kjemiske fabrikker. Nihilistene kan ikke oppfattes som dype tenkere. Deres naive materialisme, tiltro til vitenskapens evne til å løse alle problemer og forsøk på å bevise at det ikke er noen motsetning mellom individuell selvutfoldelse og hensynet til fellesskapets beste, tåler ikke å sam­ menlignes med for eksempel slavofilenes kulturfilosofi eller med Herzens historiefilosofi. Det er ikke vanskelig å påvise at nihilistene ikke levde i samsvar med sin egen filosofi. De hevdet at mennesket lar seg styre av sin egoisme. Men å la seg innesperre på grunn av kri­ tikk av samfunnsforholdene, slik Tsjernysjevskij og Pisarev gjorde, kan ikke oppfattes som et uttrykk for egoisme i noen rimelig betyd-

137

ning av ordet. Nihilistenes opprør mot samtidens samfunn var ikke drevet av egoisme, men av en nærmest religiøs trang til å ofre seg for fellesskapet. Trolig har Nikolaj Berdjajev rett når han i sin hok Den russiske idé (i 946) hevder at den radikale intelligentsiaen var drevet av en kvasi-religiøs lengsel etter mening og rettferdighet. Etter å ha brutt med Gud og kirken måtte intelligentsiaen knytte sin lengsel etter sammenheng i tilværelsen til oppbyggingen av et jordisk tusen­ årsrike befridd for undertrykkelse og utbytting. Nihilistene blir i så fall denne gudløse religionens billedstormere. Få i samtiden oppfattet den fortvilelsen som lå bak nihilistenes protest mot det borgerlige samfunn og dets kultur. For både libe­ ralere og konservative fremstod nihilistene tvert imot som fiender av kunst og kultur, propagandister av halvfordøyd naturvitenskap og utøvere av fri kjærlighet. Noen, blant dem dikteren Ivan Turgenjev, gikk til og med så langt at de betegnet nihilistene som giftslanger. Selv om han ble skremt av deres radikalisme, forstod derimot den landflyktige Herzen det moralske grunnlaget for nihilistenes opprør, og i sine memoarer hevder han at opprørere som Belinskij, Bakunin og Petrasjevskij alle kan betegnes som nihilisten Sovjetiske idéhistorikere har prist nihilistene - som de gjerne omtaler som revolusjonære demokrater - for deres materialisme og ateisme, og de har fremstilt dem som forløpere for Plekhanovs og Lenins dialektiske materialisme. At nihilistene skulle komme til å inngå 1 Sovjetstatens ideologiske anegalleri, er ikke til å undres over. Den primitive materialismen nihilistene propaganderte, passet utvil­ somt marxistiske ideologer bedre enn de mer sofistikerte kultur- og historiefilosofiske betraktningene til 1840-årenes vestvendte intelli­ gentsia. Nihilistenes fordømmelse av unyttig og skadelig kunst lot seg dessuten bruke til å forsvare kravet om at kunsten skulle være sosial-realistisk og tjene oppbyggingen av det sosialistiske samfun­ net. Og i likhet med nihilistene drømte sovjetkommunistene både om å skape et nytt menneske og om å underlegge seg og omdanne naturen ved hjelp av naturvitenskap. De katastrofale følgene av forsøket på å virkeliggjøre disse drømmene vil det etter-kommunistiske Russland trolig måtte slite med i generasjoner fremover.

Narodnikene Den gruppen tenkere og revolusjonære som dominerte russisk offentlighet i 1870-årene, har fått betegnelsen «narodniker». Be­ tegnelsen er avledet fra det russiske ordet for folk, narod, og kan oversettes med «folkevenner». De tankene narodnikene propagan­ derte for, kan karakteriseres som en primitiv form for agrarsosialisme basert på glorifisering av den russiske bonden og landsbyfel­ lesskapet. Narodnikenes grunnleggende ideologiske forestilling var troen på at opprettholdelsen av den kollektive eiendomsretten til jor­ den innenfor rammen av landsbyfellesskapet gjorde at det tilbakeliggende, agrare Russland kunne omdannes til et sosialistisk sam­ funn uten å måtte gjennomgå en smertefull kapitalistisk mellom­ periode. Disse tankene har klare berøringspunkter både med slavo­ filenes hyldest av landsbyfellesskapet og med Herzens og Tsjernysjevskijs tanker om en russisk form for sosialisme basert på bøndenes likhetsidealer og den kollektive eiendomsretten til jorden. Narodnikenes fremtreden må forstås som en reaksjon på det kapitalistiske samfunnet som raskt var i ferd med å utvikle seg etter opphevelsen av Iivegenskapet i 1861. Ved opphevelsen av livegenskapet hadde de livegne bøndene fått personlig frihet. Men de måtte samtidig betale godseierne en enorm erstatning for den jorden de mottok sammen med friheten. Regjeringen gav godseierne erstat­ ning for den avståtte jorden i form av statsobligasjoner, og bøndene skulle deretter kollektivt gjennom landsbyfellesskapet tilbakebetale gjelden til staten gjennom årlige avdrag. Etter de opprinnelige pla­ nene skulle denne tilbakebetalingen ha fortsatt i flere generasjoner. Da tilbakebetalingene ble innstilt etter revolusjonen i 1905, hadde bøndene betalt staten og godseierne ca 1,9 milliarder rubler, det vil si omtrent tre ganger verdien av jorden de mottok.?2 Godseierne, som hadde beholdt den beste jorden, brukte den frigjorte kapitalen til å skape et moderne kapitalistisk landbruk basert på maskiner og leid arbeidskraft. Noen av dem investerte også deler av kapitalen i

139

moderne fabrikker. I 1870-årenes Russland utviklet det seg dermed en «dualøkonomi» der lommer av kapitalisme var i ferd med å opp­ stå innenfor en primitiv selvbergingsøkonomi. Denne situasjonen minnet om Marx’ beskrivelse av den første, brutale fasen i den kap­ italistiske utviklingen i Vest-Europa som narodnikene var vel for­ trolige med etter at første bind av Das Kapital hadde utkommet i russisk oversettelse i 1 872. Utsiktene til at det russiske folk skulle måtte gjennomleve alle de lidelser underklassen i Vest-Europa hadde måttet utstå under utviklingen av kapitalismen, virket skremmende på narodnikene, og de bestemte seg for å gjøre hva de kunne for å bekjempe kapitalismens videre utvikling i sitt hjemland. Den anti-kapitalistiske grunnholdningen i narodnikenes ideologi fikk dem til å se med skepsis på «borgerlige» forestillinger om poli­ tiske rettigheter og parlamentarisme. For narodnikene var sosial­ isme det samme som en radikal omforming av samfunnets økono­ miske basis til beste for massene. Å kjempe for politiske rettigheter var derimot å tjene borgerskapet. Om et konstitusjonelt styre skulle bli innført uten at godseiernes og industrialistenes økonomiske makt først var blitt brutt, ville det utelukkende påskynde den kapitalis­ tiske utviklingen i Russland. For narodnikene var avståelse fra å kreve politiske rettigheter en måte å tilbakebetale gjelden til folket som ikke hadde noe bruk for slike rettigheter. Eller som en av narod­ nikenes fremste ideologer, Nikolaj Mikhajlovskij, formulerte det i en artikkel fra 1873: «For den som har smakt frukten fra kunnskapens universelt humane tre, er ingenting mer tiltrekkende enn politisk frihet, overbevisningsfrihet, talefrihet, pressefrihet, fri utveksling av ideer, forsamlingsfrihet, og så videre. Og selvfølgelig ønsker vi alt derte. Men om alle rettighe­ tene som springer ut av denne friheten bare er til for å la oss fortsette å spille rollen til en fargerik og velduftende blomst, avviser vi disse rettig­ hetene og denne friheten! Pokker ta dem, om de bare bidrar til å øke vår gjeld til folket i stedet for å hjelpe oss med å tilbakebetale den! f...| Ved å akseptere prioriteringen av sosiale fremfor politiske reformer gir vi avkall på kravet om ytterligere rettigheter og større frihet, idet vi

i 40

erkjenner at dette bare er redskaper til utbytting av folket og en ytterli­ gere økning av vår skyld.»b

Snart erkjente imidlertid narodnikene at det var umulig å gjennom­ føre sosiale og økonomiske endringer til beste for folket uten sam­ tidig å bekjempe det tsaristiske regimet som forsvarte godseiernes og kapitalistenes interesser. Som politisk fenomen fremtrådte narodnikene i 1873-74 i form av en «vandring til folket» der tusenvis av velutdannede unge menn og kvinner slo seg ned i landsbyene for å drive propaganda blant bøndene. Dette første forsøket på å nå ut til folket falt lite heldig ut. Bøndene så med mistro på de unge revolusjonæres ugudelige, samfunnsomstyrtende idéer, og de utleverte ofte selv agitatorene til poli­ tiet. Narodnikene var dessuten innbyrdes splittet i «oppviglere» og «propagandister». Etter det første tilbakeslaget stiftes imidlertid i 1876 organisasjonen «Land og frihet». Til forskjell fra sin forløper fra 1860-årene med samme navn er denne organisasjonen en sent­ ralistisk sammenslutning av yrkesrevolusjonære. Den har også et program som kun inneholder krav bøndene umiddelbart kan iden­ tifisere seg med (utdeling av godseiernes jord til bøndene, lokalt selvstyre, religionsfrihets). Bedre organisering og det nye program­ met gjør at narodnikene nå i langt større utstrekning evner å nå ut til folkemassene. Under påvirkning fra «jakobineren» Pjotr Tkatsjov vokser det imidlertid frem en retning innenfor den revolusjonære bevegelsen som vektlegger kamp mot tsarismen og erobring av den politiske makten fremfor agitatorisk virksomhet blant bøndene. Denne ret­ ningen tar snart i bruk terror for å nå sine mål. I januar 1 878 skyter og sårer den unge kvinnen Vera Zasulitsj generalguvernøren i St. Petersburg. Etter dette attentatet følger andre spektakulære terror­ aksjoner. Denne nye trenden fordømmes av ortodokse narodniker som under ledelse av den fremtidige marxisten Georgij Plekhanov danner organisasjonen «Sort nyfordeling». Organisasjonens mål er gratis utdeling av godseiernes jord til det «sorte folket», bøndene. Tilhengerne av den politisk-terroristiske kampen mot tsarismen dan­

141

ner på sin side organisasjonen «Folkets vilje». Etter flere mislykkede attentatforsøk myrder medlemmer av denne organisasjonen i mars j88i tsar Aleksander II ved å kaste en bombe mot hans ekvipasje. Mordet på tsaren fører imidlertid ikke til masseoppstand mot myn­ dighetene, slik de revolusjonære hadde regnet med, men til en hard­ hendt undertrykkelse av all revolusjonær virksomhet. «Folkets vilje»s eksekutivkomité sender et brev til den nye tsaren, Aleksander III, der narodnik-terroristene tilbyr seg å avstå fra ytterligere terro­ raksjoner mot at tsaren innkaller en grunnlovgivende forsamling. Dette ultimatumet avvises imidlertid av myndighetene. Med sine fremste ledere i fengsel eller i landflyktighet opphører narodnikene etter dette å være en politisk kraft av betydning.

PJOTR LAVROV Pjotr Lavrov ble født 2. juni 1823 i en middels velstående landadelsfamilie. Som fjortenåring sendes han til den militære eliteskolen Mikhajlovskij artilleriakademi 1 St. Petersburg der han etter endt opplæring fortsetter som matematikklærer. Mot sin fars vilje gifter Lavrov seg i r 847 med en vakker enke som alt har to barn, og berøvet finansiell understøttelse hjemmefra må han forsørge sin familie ved å påta seg diverse undervisningsoppdrag. Hans økonomiske posisjon bedres imidlertid etter farens død i 1852. Omkring 1860 publiserer Lavrov flere filosofiske artikler, og han holder også tre åpne forelesninger i filosofi. Disse opptredenene var de første offentlige forelesninger i filosofi i St. Petersburg siden tsar Nikolaj I i 1850 hadde nedlagt de filosofiske fakultetene ved alle Russlands universiteter. I artiklene og forelesningene forsøker Lav­ rov å forene materialisme og kantiansk idealisme. Det eksisterer ifølge Lavrov tre typer fenomener: materielle fenomener, åndelige fenomener og historiske fenomener. Materialisme kan kun brukes til å forklare de materielle fenomenene. Åndelige og historiske fenomener må derimot forklares ved å ta utgangspunkt i menneskets bevissthet. Disse «idealistiske» synspunktene gjør at Lavrov utsettes for harde angrep fra Pisarev og andre nihilisten o

142

Selv om den sterkt nærsynte Lavrov ikke spiller noen fremtre­ dende rolle under studenturolighetene på begynnelsen av 1860-tallet, får hans publisistiske virksomhet myndighetene til å betrakte ham med stigende uvilje. Lavrov er derfor blant de første som arresteres etter et mislykket attentatforsøk mot tsar Aleksander II i april 1866. For å ha spredt undergravende skrifter og ha vært medlem av et «hemmelig selskap» - en forening for utgivelse av utenlandsk litteratur - dømmes han til forvisning til Vologda nord for Moskva. På tross av forvisningen gir Lavrov imidlertid ikke opp sin skribentvirksomhet, og i 1868-69 offentliggjør han en serie Historiske brev i det radikale tidsskriftet Uken. Brevene, der intelli­ gentsiaen fremstilles som den viktigste samfunnsomdannende kraft, er det mest fullstendige uttrykk for Lavrovs «subjektive sosiologi», og de er uten tvil hans viktigste filosofiske og samfunnsvitenskape­ lige arbeid. Alt i 1870 utkommer for øvrig brevene i bokform. I sin biografi over Lavrov fra 1 899 beskriver den russiske eksilsosialisten Nikolaj Rusanov hvilket skjellsettende inntrykk Lavrovs Historiske brev gjorde på tidens radikale ungdom: «En gang i tiden hadde vi vært tiltrukket av Pisarev som fortalte oss hvor nyttige naturvitenskapene var til å gjøre mennesket til en ‘tenk­ ende realist’. Vi forberedte oss alle på å bli slike ‘tenkende realister’. Vi ønsket å leve i vår egen ‘kultiverte egoisme’s navn ved å avvise enhver autoritet, og ved å gjøre et fritt og lykkelig liv for oss selv og for dem som delte våre idéer, til vårt mål. Og plutselig forteller denne lille boken at det eksisterer andre ting ved siden av naturvitenskapene. At froskers anatomi i seg selv ikke fører en langt av sted. At det er andre temaer av betydning for mennes­ ket. Historie, sosialt fremskritt, folket, de sultende masser utpint av arbeid, det arbeidende folk som holder oppe hele sivilisasjonens bygg­ verk bare for å gjøre det mulig for oss å studere frosker og alle de andre vitenskapene. Vår uutslettelige gjeld til folket, til den store armé av arbeidende. Man kan forestille seg hvilken orkan av nye tanker og nye følelser som feide inn i våre sjeler! Hvor skamfulle vi var over våre miserable

H3

borgerlige planer om et personlig lykkelig liv! Til helvete med ‘rasjonell egoisme’ og ‘tenkende realisme’, til helvete med alle disse froskene og de andre vitenskapelige objektene som hadde fått oss til å glemme folket! Heretter skulle våre liv utelukkende tilhøre massene; og kun ved å vie alle våre krefter til den sosiale rettferdighetens triumf kunne vi for vårt land og for menneskeheten fremtre som noe annet enn bedragerske fallenten» 35

1 februar 1870 flykter Lavrov til Vest-Europa, og en måned senere ankommer han Paris. Herzen er på dette tidspunkt avgått ved døden, og de mange stridighetene innad i det russiske eksilmiljøet virker nedslående på Lavrov. Han avslår å engasjere seg i sine lands­ menns forsøk på å utgi revolusjonære tidsskrifter og pamfletter, og han har på dette tidspunkt trolig sett for seg en karriere som viten­ skapsmann. Utbruddet av Den fransk-tyske krig, tyskernes beleiring av Paris og opprettelsen av Pariskommunen gjør imidlertid et kraftig inntrykk på Lavrov og får ham til å engasjere seg aktivt i politisk virksomhet. Etter først å ha tjenestegjort som artilleriekspert og sykebærer på fransk side i krigen, oppsøker han på vegne av Kom­ munen våren 1871 Marx og Engels i London for å be om støtte fra Den første internasjonale til opprørerne i Paris. Utfallet av dette oppdraget er uklart, muligens brakte Lavrov en større pengesum til Kommunen med seg tilbake til Paris. Mot slutten av 1872 flytter Lavrov til Zurich for å være redaktør for det nystiftede emigranttidsskriftet Fremad!. I tidsskriftet agiterer han for en russisk agrarsosialisme basert på landsbyfellesskapet. Samtidig fremhever han at en vellykket sosialistisk omveltning forut­ setter et langvarig opplysnings- og propagandaarbeid blant massene. Denne posisjonen gjør at han utsettes for harde angrep fra Bakunin og dennes tilhengere som mener at de revolusjonære bør fremprovo­ sere opptøyer. Han angripes også av den unge «jakobineren» Pjotr Tkatsjov som hevder at kun en sammenslutning av yrkesrevolusjonære kan styrte den tsaristiske politistaten. Selv føler Lavrov seg stadig mer tiltrukket av tilhengerne av Bakunins anarkisme som han beundrer for deres heroisme. Dette fører til at forholdet til hans

144

gamle allierte, «propagandistene», blir stadig mer anstrengt, og pengestøtten til publiseringsvirksomheten skrumper inn. Etter lang­ varige frustrasjoner trekker Lavrov seg mot slutten av 1876 som redaktør for Fremad! som etter kort tid opphører å utkomme. Etter å ha trukket seg som redaktør av Fremad! bosetter Lavrov seg i Paris. Han er nå patriarken i det russiske eksilmiljøet, og han respekteres høyt av alle fløyer i den internasjonale arbeiderbeveg­ elsen. Sitt ry som teoretiker befester han ved å utgi flere tunge viten­ skapelige verker, blant annet Essays om tenkningens historie i mod­ erne tid (1888-94) og Problemer ved å forstå historien (1898). Samtidig forfatter han flere agitasjonsskrifter, og han spiller en frem­ tredende rolle ved dannelsen av Den andre internasjonale i 1 889. Den 6. februar 1900 dør Pjotr Lavrov. Ved hans begravelse i Paris deltar over 6000 sørgende, deriblant russiske og vest-europeiske sosialistledere og medlemmer av den franske nasjonalforsamling.

HISTORISKE BREV Lavrov innleder sine historiefilosofiske betraktninger med å ta for seg begrepet historisk fremskritt. Han fastslår at det ikke finnes noe objektivt kriterium det historiske fremskritt kan måles utfra da his­ torien ikke har noen innebygget mening. Det er vi mennesker som gir historien mening ved å betrakte den som realiseringen av - eller frafallet fra - et subjektivt valgt moralsk prinsipp: «Bevisst eller ubevisst anvender mennesket det moralske utviklingsnivået som det selv har nådd, på hele menneskehetens historie. En person søker i menneskehetens liv kun det som fremmet dannelsen eller oppløsningen av mektige stater. En annen følger primært kampen knyttet til nasjoners vekst og fall. En tredje forsøker å overbevise seg selv og andre om at seierherrene alltid hadde mer rett enn de beseirede. En fjerde er inter­ essert i fakta i den grad de er knyttet til realiseringen av en eller annen idé som han selv holder for et absolutt gode for menneskeheten. Alle bedømmer de historien subjektivt, i samsvar med deres syn på moralske idealer. Og de kan heller ikke bedømme den annerledes.»36

H5

Men at det således ikke finnes noe naturgitt kriterium den historiske utvikling kan måles i forhold til, betyr ikke at det ikke er mulig å formulere mer eller mindre velbegrunnede moralske prinsipper tid­ ligere og nåværende samfunn kan bedømmes utfra. Gjennom kritisk tenkning, meningsbrytning og intersubjektivitet er det mulig å utar­ beide praktisk velanvendelige moralske prinsipper historien kan be­ dømmes utfra. Selv har Lavrov utarbeidet et sett av kriterier for men­ neskelig fremskritt som han mener oppsummerer de betydeligste av samtidens filosofer og vitenskapsmenns tenkning om emnet: «Individets fysiske, intellektuelle og moralske utvikling, og virkelig­ gjøring av sannhet og rettferdighet i de sosiale institusjonene.»37

En bedømmelse av tidligere og nåværende samfunn utfra disse krite­ riene vil ifølge Lavrov vise at menneskeheten har gjort få fremskritt. Det store flertall av menneskene har levd og lever fortsatt under forhold som umuliggjør fysisk og åndelig utvikling. Og det lille mindretallet som er befridd fra fysisk nød og har mulighet for intellektuell og moralsk utvikling, lar seg korrumpere av grådighet, tradisjoner og fordommer. De sosiale institusjonene kan heller ikke gjøre krav på å være basert på sannhet og rettferdighet. Lavrov understreker at det begrensede fremskritt menneskene har gjort opp gjennom historien, har blitt frembrakt gjennom millioners lidelser. For at sivilisasjon og utvikling i det hele tatt skulle være mulig, var det nødvendig at det ble frembrakt en privilegert minori­ tet som var befridd fra nød og fysisk slit. Men denne minoriteten tilbakebetalte ikke gjelden til resten av menneskeheten ved å gjøre sitt ytterste for å videreutvikle og spre sivilisasjonens goder. Tvert imot gjorde den ofte hva den kunne for å sikre at kunnskap og kul­ tur ble forbeholdt en utvalgt krets. Resultatet er at den menneske­ lige sivilisasjon står i fare for å tilstivne og dermed forvandles til et rent biologisk fenomen på linje med en maurtue eller en bikube. Samtidig fremtrer historien langt på vei som en meningsløs lidelseshistorie:

146

«Menneskeheten har betalt dyrt for at noen få tenkere kunne få sitte i sine studerkamre og diskutere dens fremskritt. Den har betalt dyrt for et fåtall skoler der den har utdannet sine lærere - som imidlertid til nå har brakt den liten nytte. Om man forsøkte å telle vår tids velut­ dannede minoritet og antallet mennesker som har dødd opp gjennom historien i kampen for denne minoritetens eksistens, og å beregne arbeidet til den lange rekken av generasjoner som har strevd utelukkende for å overleve og gi andre anledning ril å utvikle seg, om man skulle kalkulere hvor mange liv som har gått rapt og hvilken mengde arbeid som har gått med for hvert individ som idag lever et noenlunde menneskelig liv - om man skulle gjøre alt dette, ville utvil­ somt noen av våre samtidige bli forferdet ved tanken på den kapital i blod og arbeid som har blitt brukt på deres kultivering.»38

Dagens privilegerte mindretall som har fått adgang til kultur og kunnskap, er moralsk forpliktet til å arbeide for de slitende massers materielle og åndelige utvikling. Selv den enfoldigste publisist som vier sine krefter til dette formålet, yter et større bidrag til sivilisasjo­ nens utvikling enn en genial vitenskapsmann eller kunstner som ikke bryr seg om sine medmenneskers lodd. I likhet med John Stuart Mill frykter Lavrov det nivellerende massesamfunnet. Hans tenkning kan betegnes som aristokratisk sosialisme. Det er ikke massene som er historiens drivkraft, men kri­ tisk tenkende enkeltindividet. Fraværet av objektive lover for den historiske utvikling innebærer at den enkelte har en ubetinget plikt til å bekjempe urett og undertrykkelse - og ikke kan unnskylde seg med at det ikke nytter å kjempe mot historiens gang. Den «subjek­ tive faktor» - det handlende menneske - kan alltid motsette seg den «naturlige» utvikling og dermed påvirke historiens videre forløp. Et viktig begrep for Lavrov er idealisering. Idealisering betyr at menneskene tillegger seg selv, sine handlinger og sosiale institusjoner en betydning de ikke har. Den borgerlige familie, det kapitalistiske økonomiske system og staten er alle institusjoner som har oppstått gjennom idealisering. Dels bidrar disse institusjonene til å dekke legitime menneskelige behov som beskyttelse av kvinner og barn,

147

materiell trygghet og forsvar mot ytre fiender. Men fordi de tillegges en egenverdi som overgår dekningen av disse behovene, er de også et skalkeskjul for forkastelige fenomener som kvinnemishandling, utbytting og undertrykkelse av samfunnsmedlemmene. Progressive individer har plikt til å avsløre skadelig idealisering. I et sosialistisk samfunn vil således både den borgerlige familien, kapitalismen og staten bli avskaffet. Idealisering behøver imidlertid ikke å være skadelig eller negativ, men kan også være positiv. Når et progressivt menneske anser sin vilje for å være fullstendig fri og tillegger sine handlinger en større betydning enn de objektivt sett har, er dette eksempler på positiv idealisering. Uten positiv idealisering ville hand­ ling for å forbedre samfunnet ikke være mulig. Hvilken form for idealisering som vil seire - den negative eller den positive - vil ifølge Lavrov primært være avhengig av intelli­ gentsiaens etiske forestillinger og kampvilje.

DEN SOSIALE REVOLUSJON OG MORALENS OPPGAVER I dette arbeidet, som ble trykket i 1884-85 i det sosialistiske emigranttidsskriftet Folkeviljens budbringer, argumenterer Lavrov for oppbyggingen av et sosialistparti basert på industriarbeiderklassen. Samtidig tar han for seg de spesielle betingelsene kampen for sosial­ ismen må føres under i det tsaristiske Russland, og utsiktene til at en vellykket sosialistisk revolusjon skal kunne gjennomføres. De tankene Lavrov her fremfører, gjør det naturlig å betegne ham som «narodnik-marxist». Som «narodnik-marxist» inntar Lavrov en mellomstilling mellom 1870-årenes narodniker og 1890-årenes rus­ siske marxister. Lavrov innleder sitt arbeid med å drøfte hva som utfra et moral­ sk perspektiv bør være den historiske utviklings mål. Han kommer til at det bør være dannelsen av den moralske personlighet og fremveksten av en samfunnsorden basert på fri kritikk. Den moralske personlighet og fri kritikk er nemlig en forutsetning både for at den enkelte skal kunne handle moralsk riktig og for utviklin148

gen av etiske systemer. Ingen etisk eller politisk tankeretning vil der­ for kunne bestride disse målsetningene: «Overbevisning oppstod som et resultat av kritikk, som en klargjøring av utviklingens faktum, og derfor kan den hverken benekte utviklingens grunnleggende faktum som gir etikken dens grunnlag, eller kri­ tikkens prosess som utarbeider overbevisningen som et psykologisk faktum forskjellig fra andre psykologiske fakta. Overbevisninger kan adskille seg fra hverandre med hensyn til hva utvikling består i, hva kritikkens grunnlag, form og metode bør være, men de kan ikke benekte disse prinsippene i seg selv. Dette gir oss et viktig objektivt må] for etiske undersøkelser. Den rasjonelle, vitenskapelige etikk anser, og kan ikke annet enn å anse, som umoralsk alt som hemmer utviklingen, alt som hemmer den frie kritikken. Den anerkjenner, og kan ikke annet enn å anerkjenne, ethvert utviklet menneskes plikt ril å kjempe med alle krefter mot alt som hemmer utviklingen og kritikken.»

Utviklingen av den moralske personlighet og fri kritikk er dessuten en nødvendig betingelse for samfunnets fremgang i materiell og åndelig kultur. Det uten sammenligning viktigste hinderet for utviklingen av den moralske personlighet og en samfunnsorden basert på fri kritikk er imidlertid at det store flertall av menneskeheten lever under forhold som umuliggjør deres moralske utvikling, og som fratar dem mulig­ heten for å delta i samfunnsdebatten. Disse forholdene er igjen et resultat av det kapitalistiske økonomiske system som gir et fåtall mennesker kontroll over produksjonsmidlene og dømmer resten av menneskeheten til et liv i nød, slit og forsakelser. Den som ønsker å basere sitt liv på sanne etiske prinsipper, er derfor ifølge Lavrov for­ pliktet til å kjempe for kapitalismens avskaffelse. Lavrov understreker at første betingelse for at kapitalismen skal kunne avskaffes, er oppbyggingen av et sterkt sosialistisk parti. De revolusjonære må gjennom opplysningsarbeid og agitasjon vekke arbeidernes klassebevissthet og skape et sosialistisk masseparti basert på klassebevisste arbeidere. Samtidig er det viktig at dette agi-

149

tasjonsarbeidet ikke føres på en måte som gjør småbøndene og andre småborgerlige elementer til fiender av sosialismen. Selve revo­ lusjonen må imidlertid gjennomføres av arbeiderklassen selv. Siste del av sitt arbeid vier Lavrov til de spesielle betingelsene kampen for sosialismen må føres under i Russland. Han fremhever at så lenge det tsaristiske autokratiet består, er det svært vanskelig å gjennomføre sosialistisk agitasjons- og organiseringsarbeid blant massene. Derfor er russiske sosialister nødt til å bekjempe autokra­ tiet med alle midler, inklusive terror. 1 denne kampen må de alliere seg med borgerskapet. Dette undertrykkes også av det tsaristiske regimet, men i motsetning til borgerskapet i Vest-Europa er det ikke sterkt nok til på egen hånd å styrte kongemakten og opprette et borgerlig-konstitusjonelt regime. Under alliansen med borgerskapet er det imidlertid viktig å være klar over at dette utfra sine klasse­ interesser etter autokratiets fall øyeblikkelig vil bli sosialistenes fiende. 1 Vest-Europa kan sosialister i ly av konstitusjonelle rettigheter mer eller mindre fritt bedrive agitasjons- og organiseringsarbeid blant massene. Russiske sosialister er nødt til å bekjempe autokratiet i allianse med et svakt og opportunistisk borgerskap. Når først det tsaristiske eneveldet er ryddet av veien, vil sosialismen imidlertid ifølge Lavrov lettere kunne innføres i Russland enn i Vest-Europa. I Vest-Europa har borgerskapet etter å ha knekket kongens og ade­ lens makt befestet sitt herredømme politisk, organisatorisk og øko­ nomisk. En sosialistisk revolusjon i Vest-Europa vil derfor komme til å møte hårdnakket og effektiv motstand fra borgerskapets side. I Russland er borgerskapet derimot svakt og uorganisert, og det vil derfor ikke være i stand til å yte effektiv motstand mot en organisert arbeiderklasse ledet av et handlekraftig sosialistparti. Dessuten gjør den fortsatte eksistensen av landsbyfellesskapet og den kollektive eiendomsretten til jorden at de russiske bøndene trolig i liten grad vil motsette seg innføringen av en sosialistisk samfunnsorden.

150

NIKOLAJ MIKHAJLOVSKIJ Nikolaj Mikhajlovskij ble født i 5. november 1842 i provinsen Kaluga sør-øst for Moskva som eneste sønn i en forgjeldet adelsfamilie. På slutten av 1840-tallet tvinges familien til å selge slektsgodset og slå seg ned i provinsbyen Kostroma der Mikhajlovskij er elev ved det lokale gymnaset. Som trettenåring sendes Mikhajlovskij til St. Peterburg for å studere ved byens bergverksakademi. 1 hovedstaden trekkes han snart inn i det radikale studentmiljøet, og han deltar på protestmøter mot myndighetenes angrep på universitetenes uavhen­ gighet. Disse aktivitetene resulterer i at Mikhajlovskij i 1861 utvises fra bergverksakademiet. Etter å ha blitt avskåret fra sin planlagte karriere som bergin­ geniør vurderer Mikhajlovskij en tid å studere juss. Lesning av den franske sosialisten Proudhons skrifter får ham imidlertid til å slå disse planene fra seg. I likhet med Proudhon kommer Mikhajlovskij til at rettsvesenet, kirken og andre sosiale institusjoner kun bidrar til å tildekke de virkelige motsetningene i samfunnet. Han beslutter seg derfor for å vie sitt liv til samfunnskritisk skribentvirksomhet, og i de følgende årene skriver han for en rekke radikale tidsskrifter. Foruten av Proudhon og andre franske «utopiske» sosialister er Mikhajlovskij på denne tiden sterkt påvirket av sine landsmenn Herzen og Belinskij, og av John Stuart Mills utilitaristiske samfunns­ filosof}. Mikhajlovskijs ry som samfunnskritiker blir imidlertid ikke befestet før han i 1869 begynner å skrive for Fedrelandske annaler. Etter nedleggelsen av Den samtidige og Det russiske ord har Fedrelandske annaler på dette tidspunkt under dikteren Nikolaj Nekrasovs dyktige ledelse hurtig seilt opp til å bli det ledende radikale organ. I Fedrelandske annaler offentliggjør Mikhajlovskij i 1869 sitt essay Hua er fremskritt? der han formulerer sin oppfatning av frem­ skritt i form av en moralsk kritikk av positivismen. Fremskritt består i å skape den «helhetlige personlighet», og ikke i arbeidsdeling og avhumanisering, slik Herbert Spencer og andre positivister hevder. 151

Denne positivismekritikken videreutviklet Mikhajlovskij på 1870tallet til en «subjektiv» sosiologisk teori basert på «kampen for indi­ vidualitet». Menneskene kan ifølge denne teorien motsette seg den «naturlige» utviklingen av et kapitalistisk samfunn basert på utbyt­ ting og arbeidsdeling og opprette et sosialistisk samfunn basert på samarbeid og individets allsidige utvikling. Mikhajlovskij angriper også en annen av tidens ideologiske moteretninger, sosial-darwinismen, som han betrakter som et vulgært forsøk på å forsvare rovdyraktig utbytting.4° Mikhajlovskij fremtrer nå som narodnikenes fremste ideolog og legale skribent; og i 1 873 avslår han en innbydelse fra Lavrov om å dra til Paris for å bli medredaktør av Fremad!. På slutten av 1870tallet er Mikhajlovskij tilknyttet den revolusjonære organisasjonen «Folkets vilje», og det er trolig bare myndighetenes redsel for å gjøre ham til en ny martyrskikkelse som Tsjernysjevskij som redder ham fra forvisning til Sibir. Mikhajlovskijs forhold til den revolusjonære undergrunnsorganisasjonen er imidlertid anstrengt siden han mener at kampen for politiske reformer er viktigere enn terroraksjoner. Etter at myndighetene har forbudt utgivelsen av Fedrelandske annaler i 1884, trekker Mikhajlovskij seg for en tid tilbake fra aktiv politisk virksomhet. I 1 892 blir han imidlertid redaktør for tidsskrif­ tet Russlands rikdom, som hans venner har kjøpt opp. Tidsskriftet etablerer seg i de følgende år som det mest fremtredende legale regimekritiske organ. Posisjonen som redaktør bruker Mikhajlovskij ikke bare til å angripe myndighetene, men også til å forsvare narod­ nikenes idéer mot den fremvoksende marxistiske bevegelen. Den 27. januar 1904, samme dag som japanerne angriper den russiske flåtebasen Port Arthur, dør Mikhajlovskij av hjerteattakk.

HVA ER FREMSKRITT? I dette sitt filosofiske hovedverk fra 1869 foretar Mikhajlovskij et angrep på positivistisk samfunnsvitenskap som han mener mangler en etisk forankring. Undertittelen på verket er «En undersøkelse av Herbert Spencers idéer», og det er primært rettet mot positivisten

152

Spencers oppfatning av fremskritt. Ifølge Spencer er fremskritt det samme som utvikling fra det homogene til det heterogene - det moderne industrisamfunn er mer utviklet enn huleboersamfunnet fordi det er basert på spesialisering og arbeidsdeling. Mikhajlovskij forsøker ikke å bestride korrektheten av denne oppfatningen av fremskritt knyttet til beskrivelsen av samfunnet. Men han under­ streker at samfunnets fremskritt ikke behøver å representere et frem­ skritt for de menneskene det består av. Også for individet må frem­ skritt være en utvikling fra det homogene til det heterogene, det vil si at det får mulighet til å gjøre bruk av stadig flere av sine evner og ferdigheter. En analyse av arbeidsdelingens konsekvenser vil imidlertid ifølge Mikhajlovskij vise at den arbeidsdeling samfunnets fremskritt er basert på, for det enkelte individ innebærer at dets utfoldelsesmuligheter innskrenkes. Det primitive samfunn var svært homogent. Alle dets medlemmer var beskjeftiget med de samme oppgavene, delte den samme kunnskapen og hadde de samme vanene. Men det enkel­ te medlem av dette samfunnet var en svært allsidig person. Han var jeger, fisker, gjeter, laget sine egne våpen, bodde i en hytte han selv hadde bygget, og så videre. Motsatt er det moderne industrisamfunn svært heterogent. Men dets arbeidsdeling medfører at arbeideren gjøres til et vedheng til maskinen og utfører den samme arbeidsope­ rasjonen hele livet. Huleboeren var altså en mer allsidig person og levde et rikere liv enn den moderne industriarbeideren. Individuelt fremskritt og sosial evolusjon er derfor gjensidig utelukkende - på samme måte som utviklingen av enkeltstående organer og utviklin­ gen av hele organismer i biologien er gjensidig utelukkende. Spencers og andre positivisters feil er at de har opphøyet samfun­ net til en størrelse med krav på egenverdi. Dette skyldes at de har gjort individet utelukkende til et objekt. Denne objektiviseringen, som er den eneste legitime metode i naturvitenskapen, er imidlertid uegnet til å forstå mennesket og samfunnet. Sann samfunnsviten­ skapelig forståelse forutsetter en innlevelse i individenes liv, i deres håp og skuffelser. Det er nødvendig å anlegge et moralsk og formålsrettet perspektiv på samlivet mellom menneskene. Når positivismens

153

grunnlegger Comte erklærer at den positivistiske vitenskapen kan innfri alle legitime menneskelige behov, havner han i en selvmotsigel­ se, understreker Mikhajlovskij. Fra et positivistisk perspektiv kan legitime behov utelukkende bety oppnåelige behov. Men alle etiske og politiske doktriner vil hevde at de behovene de søker å innfri, er oppnåelige. For å avgjøre hvilke behov som er legitime, er det nød­ vendig å knytte behovene til idealer, det vil si å overskride positivis­ men og betrakte samfunnet utfra et subjektivt, moralsk perspektiv. Etter på denne måten å ha påvist behovet for et moralsk prinsipp samfunnsutviklingen kan bedømmes utfra, formulerer Mik­ hajlovskij sin definisjon av sosialt fremskritt: «Fremskritt er den gradvise tilnærmning til den helhetlige personlighet, til den fullest mulige og mest differensierte arbeidsdeling mellom men­ neskets organer; og til den minst mulige arbeidsdeling mellom men­ nesker. Alt som motvirker denne fremgangen, er umoralsk, urettferdig, skadelig og ufornuftig. Alt som reduserer samfunnets heterogenitet og dermed øker heterogeniteten til dets medlemmer, er moralsk, rettferdig og godt.»-»1

Mikhajlovskij understreker at denne definisjonen av fremskritt - i motsetning til de prinsippene mange andre etiske og politiske dok­ triner er basert på - ikke er knyttet utelukkende til én sfære av men­ neskelige aktiviteter. Den kan derfor brukes ril å bedømme hele sam­ funnet og dets utvikling under ett. En viktig inspirasjonskilde for disse betraktningene om de skade­ lige følgene av arbeidsdeling er utvilsomt Marx’ beskrivelse av frem­ medgjøringen av arbeiderne under kapitalismen. Men Mikhajlovskij har et helt annet syn på kapitalismen enn Marx. For Marx er kapi­ talismen et progressivt fenomen som til tross for enorme lidelser skaper de materielle forutsetningene for et sosialistisk samfunn. For Mikhajlovskij representerer kapitalismen derimot - uavhengig av produktivkreftenes utvikling - utelukkende et tilbakeskritt i forhold til det tradisjonelle, førindustrielle samfunnet siden den gjør det umulig for arbeiderne å utvikle en helhetlig personlighet.

T54

JAKOBINEREN PJOTR TKATSJOV Få opplysninger foreligger om livet til den mest radikale av narod­ nikene, godseiersønnen Pjotr Tkatsjov (1844-1886). Det vi vet, er at han pa begynnelsen av 1860-tallet studerer juss ved Universitetet i St. Petersburg, men at han utvises fra universitetet. Han skriver for radikale tidsskrifter og fengsles flere ganger for sin tilknytning til revolusjonære sirkler. Våren 1869 arresteres han for i samarbeid med anarkisten og terroristen Sergej Netsjajev å ha spredt revolu­ sjonært materiale, og etter to års varetekt dømmes han i en masserettssak mot medlemmene av Netsjajevs revolusjonære nettverk til seksten måneders fengsel og forvisning til Sibir. Forvisningen omgjøres imidlertid til opphold på morens gods under poiititilsyn. I 1873 lykkes Tkatsjov i å flykte til Vest-Europa. En tid prøver han å samarbeide med Pjotr Lavrov, utgiveren av emigranttidsskriftet Fremad!. Motsetningene mellom «propagandisten» Lavrov og «aktivisten» Tkatsjov gjør imidlertid at dette samarbeidet snart skjærer seg. Etter å ha brutt med Lavrov knytter Tkatsjov seg i 1874 til en krets av slaviske blanquister, «Det slaviske selskap». Som redaktør for Stormklokken propaganderer han i de følgende år for bruken av terror i kampen mot det tsaristiske regimet. Samtidig understreker han at kun en eliteorganisasjon av revolusjonære kan erobre makten, og at oppbyggingen av et sosialistisk samfunn forut­ setter et langvarig diktatur. Disse «jakobinske» tankene skremmer Lavrov, Mikhajlovskij og andre moderate narodniker. Tkatsjov er også kjent for sin teori om at Russland kan utvikle seg direkte fra et føydalistisk til et sosialistisk samfunn uten å måtte gjennomgå et kapitalistisk mellomstadium. Samtidens tsaristiske statsmakt er ifølge Tkatsjov svak siden den mangler en økonomisk og samfunnsmessig basis. Om Russland utvikles til et kapitalistisk samfunn, vil imidlertid borgerskapet kunne bli tsarismens sosiale basis og dermed gjøre det langt vanskeligere å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Det gjelder derfor å gripe makten mens det ennå er tid. Disse tankene fremsetter Tkatsjov blant annet i et berømt

T55

åpent brev til Engels fra 1874 der han i tillegg til å forsvare sin teori om en russisk særvei til sosialismen også anklager Engels for legalisme og mangel på revolusjonært mot. Slike tanker var kjetteri for Plekhanov og andre ortodokse marx­ ister. Det er imidlertid en påfallende likhet mellom Tkatsjovs partiteori, syn på staten og tanker om å «springe» rett inn i sosialismen og Lenins tanker om partiet, staten og Russland som det svakeste ledd i det kapitalistiske verdenssystem. Denne likheten ble i den første tiden etter Oktoberkuppet i 1917 anerkjent av bolsjevikene selv. Som den amerikanske historikeren Albert L. Weeks har påvist i sin bok The First Bolsheuik, A Political Biography of Peter Tkacheu, var det på 1920-tallet en debatt blant sovjetiske historikere om hvorvidt Tkatsjov kunne regnes som en forløper for Lenin og bolsje­ vismen. Det stalinistiske diktaturet satte imidlertid en stopper for denne debatten. Selv fikk Pjotr Tkatsjov en trist skjebne. Etter å ha vist tegn på sinnssykdom blir han i 1 882 innlagt på et asyl i Paris der han fire år senere dør.

HVA ER FREMSKRITTSPARTIET? I dette essayet fra 1 870 oppsummerer Tkatsjov sine tanker om et fremtidig kommunistisk samfunn basert på fullstendig likhet mel­ lom samfunnsmedlemmene. Essayet ble skrevet mens Tkatsjov satt i fangenskap i Peter-Pauls-festningen, men synspunktene som forfek­ tes i det, var alt blitt fremført av forfatteren i diverse andre artikler, og de var derfor godt kjent for medlemmene av den revolusjonære intelligentsiaen. Tkatsjovs essay har form av et angrep på Lavrovs tanker om frem­ skritt i dennes Historiske breu. Ifølge Tkatsjov fører Lavrovs sub­ jektive tilnærmning til begrepet fremskritt til at enhver politisk bevegelse, radikal eller reaksjonær, kan påberope seg å representere fremskrittet. De eneste som tjener på den forvirringen som dermed oppstår, er imidlertid fremskrittets fiender. For å kunne arbeide for

i 56

et bedre samfunn er det nødvendig å overskride Lavrovs subjektive sosiologi og utarbeide en objektiv definisjon av begrepet fremskritt. En slik objektiv definisjon må etter Tkatsjovs mening ta utgangs­ punkt i de tre elementene begrepet fremskritt forutsetter: bevegelse, retning og mål. I naturen kan fremskritt måles ved hjelp av bevegelse og retning. Og i menneskesamfunnet kan fremskritt måles ved hjelp av bevegelse og mål. Sammenblanding av de to formene for beveg­ else, den naturlige og den menneskelige, er ifølge Tkatsjov hovedår­ saken til de mange vitenskapelig uholdbare definisjonene av frem­ skritt. Å forsøke å påvise objektive lover for den historiske utvikling er like meningsløst som å forklare naturen som formålsrettet. Ved å definere menneskelig fremskritt teleologisk, det vil si som bevegelse mot et mål, er det imidlertid mulig å utarbeide en vitenskapelig defi­ nisjon av sosialt fremskritt. Menneskenes mål er lykke. Samfunnets hensikt er dets medlemmers lykke. Sosialt fremskritt kan derfor kun være bevegelse mot et samfunn som sikrer dets medlemmer maksi­ mal lykke. Ved å ta utgangspunkt i individenes kamp for liv, sikkerhet og personlig utvikling kan det gode samfunn defineres vitenskapelig. Det gode samfunn er et samfunn som sørger for at alle dets med­ lemmer får tilfredsstilt sine mest grunnleggende behov og flest mulig av sine øvrige behov. Utfra denne definisjonen kan ingen til nå eksis­ terende samfunn betraktes som gode. En privilegert minoritet har alltid fått tilfredsstilt sine forfinede behov på bekostning av majoritetens evne til å tilfredsstille sine grunnleggende behov. For å skape det gode samfunn er det ifølge Tkatsjov nødvendig å gjøre samfunnsmedlemmene like i både sosial og fysiologisk for­ stand, slik at ingen utvikler høytstående behov som kun kan til­ fredsstilles ved at andre ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Videre er det nødvendig å sørge for at samfunnsmedlem­ menes behov ikke overskrider samfunnets evne til å tilfredsstille behovene. Etter disse betraktningene fremsetter Tkatsjov følgende definisjon av sosialt fremskritt:

157

«Å etablere den mest mulig utstrakte likhet mellom individene (dette må ikke forveksles med såkalt politisk, juridisk eller til og med økonomisk likhet - det skulle være en organisk-fysiologisk likhet som et resultat av den samme utdanning og identiske livsforhold), og å sørge for at behovene til individene er i samsvar med de tilgjengelige ressursene for å tilfredsstille dem - det er det endelige og eneste mulige mål for det menneskelige samfunn, den høyeste målestokk for der his­ toriske fremskritt. Alt som bringer oss nærmere dette målet, er pro­ gressivt. Alt som leder oss bort fra det, er reaksjonært.»42

Etter styrtingen av det gamle utbyttersamfunnet skal denne sosiale og fysiologiske ensrettingen av samfunnsmedlemmene ifølge Tkat­ sjov gjennomføres av den revolusjonære eliten ved hjelp av statsappa­ ratet. Gjennom samfunnsmessig kontroll over oppdragelse og under­ visning og gjennom ensartede levevilkår skal det skapes et nytt men­ neske som ikke trakter etter å tilfredsstille sine behov på sine med­ menneskers bekostning. Samtidig skal det sørges for at samfunnsmed­ lemmenes behov utvikles i takt med samfunnets evne til å tilfredsstille behovene, det vil si i takt med produktivkreftenes utvikling. Først etter at alle samfunnsmedlemmene har fått en ny, kommunistisk be­ vissthet, og samfunnet har blitt i stand til å tilfredsstille de fleste men­ neskelige behov, kan det statlige voldsapparat opphøre å eksistere. Tkatsjov legger ikke skjul på at han betrakter de fleste såkalte fremskrittsvennlige eller radikale partier som forsvarere av det privi­ legerte mindretalls interesser. Ved å gjøre individuell frihet til sin viktigste kampsak bidrar disse partiene i realiteten til å øke av­ standen mellom eliten og det utbyttede folket. Dette synet på individuell frihet som et skadelig uttrykk for bor­ gerlig individualisme, gjør at Tkatsjov skarpt adskiller seg fra resten av den liberale og radikale intelligentsiaen. Det er imidlertid en slå­ ende likhet mellom hans tanker om nødvendigheten av å gjennom­ føre en skånselsløs sosial nivellering og den polsk-russiske syndi­ kalisten V. K. Makhajskijs syn på intelligentsiaen som en snyltende klasse. I boken Hjernearbeideren (1905) hevder Makhajskij at kunn­ skap er en produksjonsfaktor på linje med arbeid og kapital, og at

158

intelligentsiaen takket være sin kontroll over denne produksjonsfak­ toren legger beslag på en del av merverdien. Intelligentsiaen ønsker å bruke arbeiderklassen til å frata kapitalistene kontrollen over pro­ duksjonsmidlene for derved å kunne tilegne seg hele merverdien. Derfor opptrer dens medlemmer som tilhengere av sosialisme. Men intelligentsiaen vil kun sosialisere produksjonsmidlene, og ikke sin egen kunnskap. Etter revolusjonen må arbeiderklassen bestrebe seg på å sosialisere også kunnskapen. Arveretten må oppheves slik at ulikheten i adgangen til å erverve seg kunnskap fjernes. Og intelli­ gentsiaen må fratas muligheten til å tilegne seg merverdi ved at alt arbeid lønnes likt. Slike tanker om en skånselsløs sosial utjevning spilte faktisk en viss rolle i de første årene etter den bolsjevikiske maktovertakelsen i 1917 og manifesterte seg i form av «arbeiderisme» og trakassering av intelligentsiaen. Den bolsjevikiske partielitens etablering av seg selv som en ny herskende klasse og oppbyggingen av et statskapitalistisk system i Sovjetunionen gjorde imidlertid at denne trakasserin­ gen i løpet av 1920-tallet opphørte.

NARODNIKENES BETYDNING Narodnikenes tanker er interessante som et uttrykk for hvordan intelligentsiaen i et halv-industrialisert samfunn i utkanten av det kapitalistiske verdenssystem forsøker å utforme en utviklingsstrategi for sitt fedreland. For narodnikene var det viktig å bevare lands­ byfellesskapet og forhindre fremveksten av kapitalistiske økono­ miske relasjoner for derved å spare det russiske folk for de lidelser menneskene i Vest-Europa hadde måttet gjennomleve under utviklingen av kapitalismen. Dette ønsket om å motvirke en «natur­ lig» fremvekst av kapitalismen i Russland basert på objektive lover for den økonomiske og sosiale utvikling fikk narodnikenes teore­ tikere til å utvikle en «subjektiv sosiologi» basert på en etisk vurde­ ring av sosiale fenomener. Samtidig beskjeftiget de seg inngående med historiefilosofi, særlig i form av intelligentsiaens egen evne til å påvirke historiens gang. I vår tid har den marxistiske «viten-

159

skapelige» sosialismens sammenbrudd gitt fornyet aktualitet til denne type forsøk på a begrunne et etisk alternativ til kapitalismen. Sammenlignet med for eksempel Herzens historiefilosofi og tan­ ker om intelligentsiaens stilling i samfunnet virker narodnikene naive og utopiske. Dette skyldes at de - med unntak av Tkatsjov - ønsket å forene to størrelser som ikke var til å forene: individuell frihet og primitiv agrarsosialisme. Idealet om personlig frihet var blitt utviklet av den radikale vestvendte intelligentsiaen under dennes kamp for borgerlige og politiske rettigheter. Det reflekterte et økonomisk priv­ ilegert samfunnsskikts krav på intellektuelle utfoldelsesmuligheter og politisk innflytelse. Den primitive agrarsosialismen var derimot basert på en elementær selvbergingsøkonomi uten nevneverdig sosial differensiering. Utfra medfølelse med folket nektet eliten i 1870årenes Russland å se at det kunne være en motsetning mellom dens egne interesser og bondemassenes drøm om et samfunn uten herrer og utbyttere. Om narodnikene hadde lyktes i å styrte den bestående samfunnsorden, ville de muligens ha kunnet virkeliggjøre Mikhajlovskijs ideal om en primitiv selvbergingsøkonomi uten nevneverdig arbeidsdeling mellom menneskene. Men derved ville de ha umulig­ gjort sin egen, intelligentsiaens, fortsatte eksistens. Narodnikene så utelukkende lidelsene knyttet til den første fasen i en kapitalistisk industrialiseringsprosess, og ikke utviklingen av kapitalistiske økonomiske relasjoner som en forutsetning for materiell velstand, kulturell modernisering og politisk demokratise­ ring. Mens tenkende og skrivende mennesker i Vest-Europa hoved­ sakelig støttet fremveksten av kapitalisme og industrialisme, avviste 1870- og 80-årenes russiske intelligentsia det fremvoksende nye industrisamfunnet som et umenneskelig fenomen som ødela bøn­ denes tradisjonelle selvbergingsøkonomi og forvandlet tusenvis av bønder til eiendomsløse proletarer. Det er all grunn til å beundre det mot narodnikene og andre russiske revolusjonære oppviste i kam­ pen mot tsarismen og kapitalismen. Men det er også grunn til å spørre om Russland ikke ville ha blitt spart for mange lidelser om intelligentsiaen hadde støttet industrialiseringen av landet i stedet for å bekjempe den.

Anarkistene Som uttrykk for det opprørske element i den russiske folkesjel går anarkismen, drømmen om et samfunn uten herrer og utbyttere, svært langt tilbake i russisk historie, noe de mange bondeoppstandene og den rike folkelige kulturarven tilknyttet opprørere som Stenka Razin og Jemaljan Pugatsjov vitner om. Det er derfor ikke til å undres over at anarkistiske tanker har satt sitt preg på russisk idéhistorie. Radisjtsjevs angrep på livegenskapet, tsarmakten og kor­ rupte embetsmenn i Ev reise fra St. Petersburg til Moskva og hans drøm om et egalitært, herreløst samfunn har et umiskjennelig anar­ kistisk preg. Slavofilenes kritikk av den moderne staten som en frem­ med, vestlig innretning og deres hyldest av bøndenes selvforvaltning gjennom landsbyfellesskapet må også kunne sies å uttrykke anarkis­ tiske forestillinger. Herzens drøm om å skape en egen, russisk form for sosialisme basert på landsbyfellesskapet gjør at han kan betegnes som anarkist. Som et selvstendig politisk fenomen fremtrer anarkis­ men imidlertid først på slutten av 1800-tallet da anarkistene utgjorde en fløy av narodnikbevegelsen. Den prinsipielle forskjellen mellom de to fløyene som begge ønsket å skape et sosialistisk samfunn basert på landsbyfellesskapet, var at mens narodnikenes primære mål var å bekjempe kapitalismen, var anarkistenes primære mål å skape det statsløse samfunn. En annen viktig forskjell var at mens narodnikene representerte et egenartet russisk politisk fenomen frembrakt av de sosiale og politiske forholdene i Russland etter opphevelsen av liv­ egenskaper i 1861, var anarkismen et internasjonalt politisk fenomen. De to fremste russiske anarkistiske teoretikere er Mikhail Baku­ nin og Pjotr Kropotkin som begge kom til å spille en fremtredende rolle i den europeiske arbeiderbevegelsen. En annen fremtredende russisk anarkist er forfatteren Lev Tolstoj som i en tid da kampen mellom de tsaristiske myndighetene og de revolusjonære utartet i mord, terror og politiske dødsdommer, utviklet en religiøst preget form for anarkisme basert på medfølelse og ikke-vold.

161

MIKHAIL BAKUNIN Mikhail Bakunin var ingen stor tenker. Likefullt er han trolig den mest betydningsfulle forkjemper for idéen om det statsløse samfunn som noensinne har levd. Dette skyldes den nære forbindelsen mel­ lom de ideene han trodde på, og hans eget liv. Bakunins barndom og oppvekst skilte seg imidlertid knapt fra andre unge russiske aristokraters liv. Han ble født 8. mai 1814 som eldste sønn i en barnerik adelsfamilie og vokste opp på familiegod­ set i guvernementet Tver i det sentrale Russland. Som fjortenåring sendes han til den militære eliteskolen Mikhajlovskij artilleriakademi i St. Petersburg der han de følgende fem årene er elev. Deretter tjenestegjør han en kort tid som offiser, men gir snart avkall på den militære løpebanen. På denne tiden begynner han å studere filosofi, og han blir opptatt i kretsen av unge hegelianere omkring Nikolaj Stankevitsj. Som nevnt i kapittelet om slavofiler og vestvendte, gjør Bakunin i likhet med flere andre medlemmer av denne kretsen, herunder kritikeren Vissarion Belinskij, iherdige forsøk på å forsone seg med virkeligheten ved hjelp av Hegels læresetning om at det virkelige er fornuftig, og det fornuftige virkelig. I lengden kan en opprører som Bakunin imidlertid ikke forsone seg med forholdene i Nikolaj Is Russland ved hjelp av idealistisk filosofi, og under påvirk­ ning av blant andre Aleksandr Herzen forkaster han den høyrehegelianske forsoningsfilosofien til fordel for en venstre-hegeliansk samfunnskritisk filosofi. I 1840 reiser Bakunin til Tyskland for å studere filosofi ved Universitetet i Berlin. I Berlin blir han trukket inn i venstre-hegelianske kretser, og i 1842 offentliggjør han under pseudonym artikke­ len Reaksjonen i Tyskland i venstre-hegelianernes organ Deutsche Jahrbiicher. Alt i denne artikkelen krever han en total ødeleggelse av det eksisterende samfunn. I 1844 befaler den russiske regjering Bakunin å vende hjem. Bakunin nekter imidlertid å etterkomme påbudet og drar til Paris. Der møter han den fire år yngre Karl Marx som imponerer ham med sine omfattende kunnskaper innen politisk

162

økonomi. Den psykologiske avstanden mellom den impulsive Baku­ nin og den pedantiske og nærtagne Marx gjør imidlertid at det ikke oppstår noe vennskap mellom de to. Høsten 1847 fordømmer Bakunin i en tale til polske emigranter Tsar-Russlands undertrykkelse av Polen. Talen resulterer i at Baku­ nin etter henstilling fra den russiske regjering utvises fra Frankrike. Han slår seg ned i Belgia, men ved utbruddet av Februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 iler han straks til Paris. Begivenhetene i Frankrike virker imidlertid skuffende på ham, og han bestemmer seg for å vie sine krefter til å organisere en slavisk oppstand. Sommeren 1848 deltar Bakunin på en panslavisk kongress i Praha der han forsvarer idéen om en slavisk føderasjon. Denne opptredenen gjør at han pådrar seg tyskerne Marx’ og Engels’ vrede, og i sin avis Nette Rbeinische Zeitung hevder Marx at Bakunin er en agent for tsarens hemmelige politi. Etter at en oppstand mot habsburgerne organisert av den slaviske kongressen er slått ned av østerrikske tropper, må Bakunin flykte til Tyskland der han våren 1849 spiller en fremtre­ dende rolle under oppstanden i Dresden. Etter at også denne opp­ standen er slått ned, dømmes Bakunin til døden av både prøyssiske og østerrikske myndigheter. Ingen av dødsdommene blir imidlertid fullbyrdet, og Bakunin blir utlevert til myndighetene i sitt hjemland. For den tsaristiske regjering er Bakunin en statsfiende, og i likhet med Radisjtsjev og andre farlige personer plasseres han i PeterPauls-festningen i St. Petersburg, hvorfra han i 1854 overføres til den beryktede festningen Schliisselburg. I likhet med dekabristene tvinges han dessuten på befaling fra tsar Nikolaj 1 til å skrive en be­ kjennelse av sine synder mot tsar og fedreland. Etter Aleksander lis tronbestigelse omgjøres festningsarresten i 1857 til livsvarig forvis­ ning til Sibir. Siden general-guvernøren i Øst-Sibir er Bakunins fet­ ter, er forholdene under forvisningen relativt gode. Bakunins an­ modninger om å få emigrere til Vest-Europa avslås imidlertid, og i 1861 flykter Bakunin derfor til England via Japan og USA. Da den polske oppstanden bryter ut i 1863, forsøker Bakunin og en gruppe polakker forgjeves å ta seg til Polen ved hjelp av et leid engelsk skip. Etter nedslåingen av den polske oppstanden knytter

163

Bakunin sine forhåpninger om en europeisk revolusjon til det unge, gjenforente Italia. Han slår seg ned i Firenze og går i gang med å organisere en internasjonal sammenslutning av sosialister, «Allian­ sen for sosialt demokrati». Samtidig formulerer han sine tanker om en statsløs form for sosialisme i en rekke skrifter. Dessverre er disse skriftene til tider skjemmet av anti-tyske og anti-semittiske utsagn.43 På slutten av 1860-tallet er Bakunin, som har mange tilhengere i Italia, Spania, Sveits, Belgia og Frankrike, trolig en mektigere skik­ kelse enn Marx i den internasjonale arbeiderbevegelsen, og han forsøker å fravriste denne kontrollen over Den første internasjonale. Denne maktkampen ender imidlertid med at Bakunin og hans tilhengere på Internasjonalens femte kongress i Haag i 1872 eks­ kluderes fra arbeidersammenslutningen. Fire år senere dør Bakunin på et sykehus i Bern. Bakunins omdømme er på dette tidspunkt svekket på grunn av hans samarbeid med bedrageren og terroristen Sergej Netsjajev noen år tidligere. Denne hadde våren 1869 kontaktet Bakunin og vunnet hans tillit ved å hevde at han representerte en hemmelig revolu­ sjonær organisasjon i Russland. Utstyrt med anbefalinger fra Baku­ nin hadde han deretter begynt å organisere et nettverk av terroristiske celler i Russland. Medlemmene av disse cellene var - i samsvar med Netsjajevs beryktede skrift Den revolusjoneres katekisme forpliktet til total lydighet overfor den revolusjonære organisasjo­ nen. Da ett av medlemmene, en ung student, ville trekke seg ut av den konspiratoriske virksomheten, sørget Netsjajev følgelig for at denne ble myrdet. Den påfølgende opprullingen av det terronstiske nettverket og en masserettssak mot dets medlemmer sommeren 1871 bidro i høy grad til å skandalisere den revolusjonære beveg­ elsen. Prosessen mot medlemmene av Netsjajevs revolusjonære celler fikk for øvrig forfatteren Fjodor Dostojevskij til å skrive romanen De besatte. 1 romanen, som utkom kort tid etter rettssaken, skildres de revolusjonære som gudløse fanatikere som ikke går av veien for mord og andre illgjerninger. I ettertid fremtrer boken som en pro­ fetisk forutsigelse av de redsler russerne skulle måtte gjennomleve etter forfatterens død.

164

GUD OG STATEN Mikhail Bakunin erklærte selv at ingen bok eller teori kan frelse ver­ den, og at hans sosialisme bunnet i en instinktiv frihetslengsel. Han gjorde knapt noe forsøk på å formulere en sammenhengende ideolo­ gi, og hans skrifter består stort sett av bruddstykker. Det nærmeste man kommer en samlet fremstilling av Bakunins idéverden, er det omtrent 70 sider lange essayet Gud og staten fra omkring 1870. Essayet ble funnet blant Bakunins etterlatte papirer, og det er trolig skrevet for å inngå i et større, aldri fullført verk med den utrolige tit­ tel Det knutpiskgermanske riket (=Tsar-Russland + Preussen). Gud og staten ble snart det uten sammenligning mest populære av Bakunins skrifter, og det har utkommet på et stort antall språk i en mengde opplag. Foreningen av primitiv hegelianisme og voldsomme utfall mot geistlige og verdslige makthavere gjør essayet originalt, om enn ikke leservennlig. Ifølge Bakunin kan verden enten forklares idealistisk eller mate­ rialistisk. En idealistisk forklaring innebærer at en ufeilbarlig Gud settes opp mot det ufullkomne mennesket. Deretter opprettes kirken og presteskapet som gjør krav på å ha andel i Guds allmakt, og som undertrykker mennesket. Basert på dette grunnleggende herre-knektforholdet oppstår så staten. Fremskrittsvennlige individet har sluttet å tro på en personlig gud som griper inn i historien og straffer det syndige mennesket. Men de nekter å oppgi tanken om et høyere vesen, det godes prinsipp eller lignende. Så lenge mennesket betrak­ tes som ufullkomment, kan imidlertid også undertrykkelsen av det begrunnes. Et materialistisk syn på verden innebærer derimot at det ikke finnes noe høyere vesen eller overmenneskelig prinsipp som kan brukes til å begrunne undertrykkelsen av mennesket. Materialismen gjør mennesket fullkomment fritt, og den gjør det mulig å basere samlivet mellom menneskene på de mest opphøyde, idealistiske prin­ sipper. Idealismen fører altså til undertrykkende materialisme; og materialismen muliggjør frigjørende idealisme. Disse betraktningene munner ut i Bakunins berømte negative gudsbevis: Om Gud eksis165

terer, er mennesket en slave. Men mennesket kan og bør være fritt. Følgelig finnes ikke Gud. Bakunins tanker om materialisme og idealisme er åpenbart inspirert av Hegels syn på historien som en dialektisk prosess. Men Bakunins dialektikk er langt mer primitiv enn Hegels. Mens Hegel forsøker å vise hvordan tese og anti-tese forenes i form av en høyere syntese, ender kampen mellom tese og anti-tese for Bakunin med at anti-tesen tilintetgjør tesen. Enten fører materialisme til idealisme. Eller så fører idealisme til materialisme. En høyere forening av mate­ rialisme og idealisme er ikke mulig. Ifølge Bakunin kan både det enkelte menneskets og samfunnets utvikling inndeles i tre nivåer: dyriskhet, tenkning og opprør. Disse tre nivåene gjenspeiles i form av det kapitalistiske samfunn, kunn­ skap og frihet. Mesteparten av sitt essay bruker Bakunin til å frem­ stille kampen mellom dyriskhet og tenkning. Med et gammeltestamentlig språk skildrer han hvordan geistlige og verdslige makthavere har holdt mennesket nede i dyrisk uvitenhet, og hvordan mennesket ved hjelp av sin fornuft har gjort opprør mot denne undertrykkelsen. Å konkret analysere hvordan det kapitalistiske samfunnet er innret­ tet, og hvordan undertrykkelsen av menneskene foregår i dette sam­ funnet, gjør Bakunin dessverre ikke noe forsøk på. For ham er fienden Gud, og ikke kapitalen. Utviklingen fra tenkning til opprør er ikke like inngående behand­ let, men det er åpenbart at Bakunin setter frihet høyere enn erkjen­ nelse. Hans betraktninger om forholdet mellom frihet og erkjennelse er preget av redsel for ekspertstyre. Vitenskapen er ikke et abstrakt sannhetssøkende vesen, men en virksomhet som utøves av mennes­ ker. Vitenskapelig autoritet kan følgelig - i likhet med det guddom­ melige forsyn - brukes til å begrunne menneskelig over- og under­ ordning, og det er derfor nødvendig å ha en kritisk holdning til viten­ skapens stilling i samfunnet. I likhet med andre spesialister og fag­ folk har vitenskapsmenn krav på respekt for sin kunnskap og intelli­ gens. Men denne respekten må aldri gå så langt at menneskene opp­ gir sin frihet:

166

«Når det gjelder støvler, henviser jeg til skomakerens autoritet; om det gjelder et hus, en kanal eller en jernbane, rådspør jeg arkitekten eller ingeniøren. For en gitt spesiell kunnskap vender jeg meg til den ene eller annen lærde. Men jeg lar hverken skomakeren, arkitekten eller den lærde påtvinge meg noe som helst. Jeg lytter fritt og med all den respekt deres intelligens, karakter og kunnskap fortjener, men forbe­ holder meg samtidig min ubestridelige rett til å kritisere og kontrollere. Jeg nøyer meg ikke med å rådføre meg med bare én spesialist, jeg råd­ fører meg med flere, jeg sammenligner deres synspunkter, og jeg velger den som for meg virker å være fornuftigst. Men jeg erkjenner ingen ufeilbarlig autoritet, ikke engang i svært spesielle spørsmål; følgelig tror jeg ikke ubetinget på noen, hvilken respekt jeg enn måtte ha for den enes eller annens hederlighet og oppriktighet. En slik tro skulle få skjebnesvangre følger for min forstand, for min frihet og for selve fremgangen i mine tiltak; den skulle straks forvandle meg til en dum slave og et verktøy for andres vilje og interesser.»44

Bakunin påpeker også at vitenskapen ifølge sin natur må være umenneskelig. Den kan bare betrakte de fenomenene den studerer, i alminnelighet, og den kan derfor ikke se det enkelte menneske og dets liv. Denne ufølsomme objektiviteten gjør at menneskene ikke kan utleveres til vitenskapen på nåde og unåde. Den kritiske holdningen til forsøk på å legitimere menneskelig makt ved hjelp av vitenskapelig autoritet retter seg ikke bare mot Auguste Comtes positivisme og andre former for borgerlig viten­ skap, men også mot Marx’ og Engels’ statssosialisme. Ifølge Baku­ nin vil et sosialistisk presteskap av vitenskapelig lærde kunne under­ trykke befolkningen like hardt som borgerlige vitenskapsmenn. Kritikken av ekspertstyre er trolig den delen av Gud og staten som har størst interesse for vår tids lesere. Hvordan et egalitært samfunn skal kunne skapes i arbeidsdelingens og vitenskapens tidsalder, kom­ mer Bakunin imidlertid i liten grad inn på i dette essayet. Det eneste konkrete tiltaket han peker på, er spredning av kunnskap gjennom utbygging av alle former for utdanningsinstitusjoner. I andre skrifter erklærer han imidlertid at i et fremtidig sosialistisk samfunn skal

167

forskere og eksperter, i likhet med alle andre, tvinges til å livnære seg ved fysisk arbeid. I Gud og staten utdyper ikke Bakunin hvordan og av hvilke grup­ per den sosiale revolusjonen skal gjennomføres. Bortsett fra kritik­ ken av ekspertstyre kommer han heller ikke inn på hvordan et frem­ tidig sosialistisk samfunn bør innrettes. I sine øvrige skrifter beskriv­ er han imidlertid en form for sosialisme som skarpt adskiller seg fra Marx’ og Engels’ «vitenskapelige» statssosialisme. Ifølge Bakunin utgjør filleproletariatet og de fattige bondemassene en potensiell opprørsk kraft som de revolusjonære må vite å utnytte. Marx og Engels mente derimot at sosialismen måtte baseres på fagorganiserte arbeidere, og de betraktet filleproletariatet og bøndene som reak­ sjonære. Ifølge Bakunin vil enhver statsmakt være basert på under­ trykkelse av folket. Skal en sosialistisk revolusjon kunne lykkes, må den derfor umiddelbart ødelegge det gamle statsapparatet og erstat­ te det med en frivillig sammenslutning basert på produksjonsfellesskap. Marx og Engels mente derimot, i likhet med de tyske sosial­ demokratene, at sosialismen kunne gjennomføres ved at den bor­ gerlige staten ble forvandlet til en «Volksstaat». Bakunin er også kritisk til Marx’ deterministiske historieoppfatning som han mener fremmer fatalisme og fratar de undertrykte massene opprørslysten.

PJOTR KROPOTKIN Det er en skjebnens ironi at Pjotr Kropotkin (1842-1921), mot­ standeren av all statsmakt og øvrighet, ble født som sønn av en bru­ tal godseier som kunne føre sine aner tilbake til Russlands eldste herskerslekt, Rurikdynastiet. Tilsynelatende lå alt til rette for at han kunne føre et ørkesløst liv som offiser og godseier. Den harde be­ handlingen av de livegne som han er vitne til under oppveksten, og senere tjenesten ved det keiserlige pagekorpset i St. Petersburg fyller imidlertid Kropotkin med avsky for alle former for maktmisbruk, undertrykkelse og servilitet. Til å begynne med beundrer han Aleksander II, tsaren som befridde de russiske bøndene fra livegenskapet. Men etter å ha observert tsaren på nært hold kommer han

168

til at også statens allmektige hersker er dum, forfengelig og herske­ syk. Etter endt opplæring ved pagekorpset forårsaker Kropotkin i i 861 en skandale da han velger å tjenestegjøre ved amurkosakkene i Sibir fremfor ved ett av garderegimentene i hovedstaden. 1 løpet av de følgende fem års tjeneste som offiser gjennomfører han omfat­ tende oppdagelsesreiser i Sibir og Mandsjurija. Samtidig lærer han det russiske folk å kjenne. I sine memoarer skriver han at det var årene i Sibir som fikk ham til å innse betydningen av den navnløse massens sivilisasjonsskapende arbeid. En brutal underkuelse av en oppstand blant en gruppe landsforviste polakker får imidlertid Kropotkin til å forlate hæren. Han bosetter seg i 1867 i St. Peters­ burg der han gir seg i kast med naturvitenskapelige studier. På opp­ drag fra Det russiske geografiske selskap gjennomfører han i 187173 undersøkelser av isbreer i Finland og Sverige. På denne tiden begynner Kropotkin å interessere seg for sosialis­ men. 1 i 872 foretar han en studiereise til Sveits der han møter tilhen­ gere av Bakunins anarkisme. Deres tanker om en statsløs form for sosialisme gjør et sterkt inntrykk på ham, og ved tilbakekomsten til Russland begynner han straks å engasjere seg i illegalt opplysningsog agitasjonsarbeid blant arbeiderne i St. Petersburg. I 1874 arre­ steres han og plasseres i Peter-Pauls-festningen. Etter å ha pådratt seg skjørbuk overføres han våren 1876 til et militærsykehus, hvor­ fra han lykkes i å unnkomme gjennom en dramatisk flukt. Kropot­ kin slår seg ned i Sveits der han grunnlegger anarkisttidsskriftet Le Révolté. Etter å ha blitt utvist fra Sveits i 1881 bosetter han seg i Frankrike der han imidlertid i 1883 dømmes til fem års fengsel for å ha bedrevet ulovlig sosialistisk agitasjon. Etter en internasjonal protestaksjon løslates Kropotkin i 1886, og han flytter til London der han skriver sine mest betydningsfulle arbeider. Disse omfatter blant annet Erobringen av brødet (1892), Anarkismens filosofi og ideal (1896), Gjensidig hjelp (1902), Staten og dens historiske rolle (1906) og Moderne vitenskap og anarkisme (1912). Foruten disse filosofiske og samfunnsvitenskapelige arbei­ dene er Kropotkin kjent for sin selvbiografi En revolusjoners

169

erindringer (1899) som regnes som en av de beste kildene til livet i det gamle Russland. Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 erklærer Kropotkin offentlig sin støtte til Vestmaktene, og han sammenligner tyskerne med hunerne. Dette forsvaret for en av sidene i den imperialistiske røverkrigen gjør at han mister mange av sine venner i den anarkis­ tiske bevegelsen. Etter Februarrevolusjonen i 1917 og styrtingen av tsarmakten vender han hjem til Russland. På dette tidspunkt er Kropotkin for syk til å kunne spille en fremtredende politisk rolle, men han er likevel en av de få som etter Oktoberkuppet i 1917 tør å fordømme bolsjevikenes terrorpolitikk. Han forvises til landsbyen Dmitrovo i nærheten av Moskva der han i februar 1921 dør av lungebetennelse. Hans begravelse den 13. februar 1921 utvikler seg til en protest mot det kommunistiske diktaturet.

EROBRINGEN AV BRØDET I dette verket fra 1892 foretar Kropotkin den mest utførlige presen­ tasjon av sine anarkistisk-kommunistiske anskuelser. Han hevder her at den teknologiske utvikling alt har kommet så langt at det ikke lenger er noe problem å sikre alle mennesker et liv der alle deres grunnleggende materielle behov er dekket. Det faktum at et stort antall mennesker likevel sulter og er hjemløse, skyldes utelukkende at det kapitalistiske samfunn er innrettet på en slik måte at millioner enten ikke får arbeid eller er beskjeftiget med å frembringe luksusprodukter for overklassen. Dertil sløses en mengde ressurser bort på å opprettholde et statlig voldsapparat. Det er imidlertid mulig å opprette et annet samfunn som utelukkende har som mål å tilfreds­ stille menneskenes behov. Feilen med alle tidligere revolusjoner er ifølge Kropotkin at de utelukkende var politiske revolusjoner som hadde erobringen av statsapparatet som mål. De revolusjonære brydde seg ikke om befolkningens materielle behov og organiseringen av produksjonen. Resultatet ble nød og kaos som fikk folkemassene til å vende seg mot revolusjonen. 1 Frankrike skjedde dette både i 1793 og i 1848. 170

Skal revolusjonen kunne lykkes, må dens første mål være å til­ fredsstille menneskenes behov. Dette innebærer at en revolusjonær kommune - uansett hvor den måtte bli opprettet - må være slik innrettet at den er fullstendig selvforsynt. Vitenskapens og teknik­ kens veldige fremskritt gjør imidlertid at drømmen om den selvbergede anarkistisk-kommunistiske kommune idag er fullt ut reali­ serbar. Ved hjelp av diverse beregninger søker Kropotkin å bevise at selv en storby som Paris med sitt nærmeste omland kan forvandles til en selvberget kommune. Om bare alle voksne innbyggere var for­ pliktet til å utføre samfunnsgavnlig arbeid fem timer om dagen, skulle fellesskapet kunne sikre alle mat, klær og bolig. Minst fem timer om dagen ville den enkelte dermed kunne bruke på vitenskap, kunst og tilfredsstillelse av andre individuelle behov. Et slikt idealsamfunn kan etter Kropotkins mening opprettes uten bruk av statlig tvangsmakt og uten å basere produksjonen på lønnsarbeid. De fleste mennesker er hederlige, nøysomme og arbeid­ somme. Det stemmer ikke at alle ville kreve å få bo i slott og leve et slaraffenliv om lønnsslaveriet ble opphevet. Tvert imot viser parisernes heroiske offervilje under beleiringen i 1871 og utallige andre eksempler at vanlige mennesker er villige til å underordne sin egen behovstilfredsstillelse hensynet til fellesskapets beste. Bondekommunen i Russland og andre deler av verden viser at menneskene ikke bare er i stand til å arbeide for fellesskapet, men at de også arbeider bedre for fellesskapet enn for staten eller privatkapitalisten. I flere kapitler av Erobringen av brødet fremhever Kropotkin at selv innenfor rammen av dagens kapitalistiske samfunn har ikke bare tradisjonelle kollektivistiske institusjoner som bondekommunen blitt opprettholdt, men nye kollektivistiske ordninger er også i ferd med å trenge seg frem. Det er ikke lenger nødvendig å betale en avgift for å få bruke broer og veier. Vann føres gratis til husholdnin­ gene. For trikk og tog er det innført månedskort. Skolegangen har blitt gratis. Bruk av biblioteker, museer og parker er gratis. Kropot­ kin påpeker også at det ikke er mulig å beregne verdien av det arbeid den enkelte utfører. Menneskene vil alltid inngå i arbeidsfellesskap, og verdiskapningen i et gitt samfunn vil dessuten i stor grad være

171

avhengig av hvilket kulturnivå dette samfunnet har nådd gjennom tidligere generasjoners arbeid og forsakelser. For Kropotkin er dette vitnesbyrd om at den borgerlige sosialøkonomi ikke er egnet til å beskrive samfunnet. En virkelig økonomisk vitenskap må ha men­ neskenes behov som utgangspunkt og vise hvordan disse kan til­ fredsstilles gjennom felles innsats. Et mer utopisk verk enn Erobringen av brødet er det knapt mulig å forestille seg. Hvordan den sosiale revolusjon skal kunne gjennom­ føres, og hvilke tiltak de revolusjonære vil måtte ty til for å holde på makten, kommer Kropotkin overhodet ikke inn på. Øyensynlig har han ment at det er tilstrekkelig å overbevise almenheten om at det er fornuftig å organisere anarkistisk-kommunistiske kommuner for at slike skal bli opprettet.

GJENSIDIG HJELP Dette arbeidet er et energisk forsvar for Kropotkins humane form for sosialisme, og det er utvilsomt hans mest interessante skrift. Ar­ beidet er et oppgjør med sosial-darwinismen som ifølge forfatteren er det viktigste ideologiske forsvar for det eksisterende utbyttingsog undertrykkelsessamfunnet. Det utkom opprinnelig i form av en artikkelserie i tidsskriftet Nineteenth Century på 1890-tallet og ble for første gang utgitt i bokform i 1902. Kropotkins erklærte hensikt er å bevise at samarbeid i både dyreog menneskeverdenen har vært minst like viktig som konkurranse for evnen til å overleve, og at sosial-darwinistenes hyldest av alles kamp mot alle og den sterkestes overlevelse derfor beror på svik­ tende kunnskaper. Darwinistene har ifølge Kropotkin utvilsomt rett i at de forskjellige dyreartene kjemper mot hverandre om retten til å eksistere. Men de overser at blant medlemmene av en og samme dyreart er det samarbeid - og ikke konkurranse - som dominerer, og at det er de dyreartene som er flinkest til å samarbeide, som opp­ viser størst overlevelsesevne:

172

«Alt ved et flyktig studium av dyrene - ikke i laboratorier og museer, men i skogen og på engen, på steppen og i fjellene - ser vi straks at det, til tross for en hel del kamp og utryddelse mellom forskjellige dyre­ arter og særskilt mellom forskjellige dyreraser, samtidig eksisterer like mye eller enda mer gjensidig hjelp og felles forsvar blant dyr som tilhører samme art eller i det minste sammme samfunn. Fellesskap er like mye en naturlov som innbyrdes kamp. Selvfølgelig skulle det være særdeles vanskelig å gjennomføre en selv omtrentlig sammenlignende vurdering basert på antallet hendelser som taler for de respektive opp­ fatningene. Men om vi benytter oss av en indirekte målestokk og spør naturen: ‘Hvem er de dyktigste, de som alltid kriger mot hverandre, eller de som hjelper hverandre?’, så ser vi at de dyr som utøver inn­ byrdes hjelp, uten tvil er de dyktigste. De har flere sjanser til å over­ leve, og de oppviser i sine respektive klasser den best utviklede intelli­ gens og organisasjon. Om vi tar hensyn ril alle de eksempler som kan trekkes frem for å støtte denne oppfatningen, kan vi trygt si at gjen­ sidig hjelp like mye er en lov i dyreriket som innbyrdes kamp er det, men at den som evolusjonsfaktor antakelig har langt større betydning ettersom den fremmer oppkomsten av slike vaner og egenskaper som trygger artens eksistens og individenes evne til å nyte av livet med minst mulig anstrengelser.»45

Ifølge Kropotkin benyttet Darwin selv uttrykket «kampen for til­ værelsen» både for å betegne dyrenes kamp med hverandre om føde og retten til å parre seg og for å betegne dyreartenes kollektive kamp for å overleve. Darwins etterfølgere har derimot forfusket mesterens teorier ved utelukkende å fremheve den individuelle eksistenskam­ pens betydning for dyreartenes utvikling. Gjennom utførlige beskri­ velser av maur, termitter, bier, fugler, bevere, hester, hjortedyr, aper og andre dyrearter forsøker Kropotkin å vise betydningen av gjen­ sidig hjelp og forsvar for dyrs evne til å overleve. Den største trusse­ len mot dyrs overlevelsesevne er ikke andre dyr, men sykdom og kli­ matiske endringer, hevder han. Kun under ekstreme forhold, for eksempel under en tørkeperiode, vil dyr av samme art kjempe mot hverandre om retten til å eksistere.

173

Også blant menneskene har innbyrdes hjelp vært en langt vik­ tigere faktor enn krig og konkurranse for evnen til å overleve. Det er ifølge Kropotkin svært lite sannsynlig at et så utsatt vesen som urmennesket ville ha overlevd om det hadde basert sin eksistens på alles kamp mot alle, og ikke på gjensidig hjelp og forsvar. Den kunnskap vi har om dette mennesket, og om livet til «ville» folke­ slag idag, viser da også at urmennesket levde i stammer og klaner der individene etter evne hjalp og forsvarte hverandre, og der alle sider av tilværelsen var regulert av høyt utviklede sosiale normer. Sosial-darwinistenes teorier om alles krig mot alle er derfor ren fiksjon. Etter oppløsningen av stammene og klanene levde mennes­ kene sammen innenfor rammen av landsbyfellesskapet der de eide og dyrket jorden i fellesskap. Denne formen for fellesskap er kjent hos nesten alle folkeslag, og den har vist seg å være levedyktig helt opp til vår tid. I middelalderen ble prinsippet om gjensidig hjelp ytterligere utbygd ved hjelp av laugsvesenet og de frie bykommunene. Livet i middelalderbyen var basert på at alle medlemmene av et laug eller en bykommune hadde plikt til å hjelpe og forsvare hverandre, og at eventuelle stridigheter skulle avgjøres innenfor rammen av lauget eller kommunen. Videre var det klare normer og bestemmelser som gjorde det umulig for den enkelte å berike seg på bekostning av fel­ lesskapet gjennom uetisk økonomisk virksomhet. Siden samfunnet var basert på selvforvaltning, var det lite spillerom for den sentrali­ serte statsmakten. De frie middelalderbyene gikk imidlertid under fordi de ikke forstod betydningen av å alliere seg med bøndene mot adelen og kongemakten. Den moderne statens overtakelse av mange av de funksjonene som i det gamle samfunnet ble ivaretatt av menneskene selv, er ifølge Kropotkin svært uheldig. Samtidig som menneskenes forpliktelser overfor staten økte, bortfalt nemlig deres forpliktelser i forhold til hverandre. Resultatet ble en hemningsløs, trangsynt individualisme: «I lauget - og i middelalderen tilhørte hver mann et laug eller et brorskap - utgjorde det en del av pliktene at to ‘brødre’ vekselvis skulle

174

våke over en bror som var blitt syk; nå var det tilstrekkelig at man hen­ viste sin syke nabo til nærmeste fattigsykehus. I barbarsamfunnet pas­ sivt å være vitne til en strid mellom to menn som hadde kommet opp i en krangel, ville resultere i at man selv ble behandlet som en morder; men ifølge teorien om den altovervåkende staten behøver tilskueren ikke å gripe inn; det er politiets sak å gripe inn eller ei. Og mens det blant ville folk, hos hottentottene, ville være en skam å begynne sitt måltid før man tre ganger med høy røst hadde innbudt hver og en som muligens kunne trenge mat, har en respektabel medborger hos oss bare å betale sin skatt og la den sultende sulte. Følgelig seirer nå både innen jussen, vitenskapen og religionen den teorien at menneskene kan og bør strebe etter sin egen fremgang uten hensyn til andres behov. Det er dagens religion, og å betvile dens riktighet er å være en farlig utopist. »46

Også i det moderne samfunnet eksisterer det imidlertid mange for­ mer for gjensidig hjelp. Til tross for den moderne statens iherdige kamp for å avskaffe det eksisterer landsbyfellesskapet fremdeles i mange deler av verden. I Russland er det til og med på fremmarsj etter en kortvarig tilbakegang knyttet til opphevelsen av livegen­ skapet. Naboskapssolidaritet blant fattige mennesker, fagforeninger og den moderne arbeiderbevegelse er også viktige eksempler på gjen­ sidig hjelp blant vår tids mennesker. Uten de mange formene for gjensidig hjelp som menneskene har benyttet seg av opp gjennom historien, ville mennesket som art ifølge Kropotkin ha befunnet seg på et langt lavere utviklingsnivå enn det gjør idag, og den menneskelige kulturen ville også ha vært langt mer primitiv enn vår tids kultur. Men betydningen av gjensidig hjelp har blitt fortiet og oversett av biologer, historikere og sam­ funnsforskere som alle har vært opptatt av å prise den individuelle eksistenskampen. For å muliggjøre menneskehetens fortsatte utvik­ ling er det imidlertid nødvendig å skape et statsløst sosialistisk sam­ funn basert på menneskenes naturlige solidaritet og trang til å hjelpe hverandre. De tankene Kropotkin fremsetter i Gjensidig hjelp, minner på

175

mange måter om sosial-liberaleren Leonard Treiawny Hobhouses forsvar for en sosial omfordelingspolitikk i boken Liheralism fra 1911. I likhet med Kropotkin påpeker Hobhouse at verdier ikke utelukkende skapes ved personlig initiativ og innsats, men i vel så høy grad er et resultat av det samlede kulturnivå et gitt samfunn har nådd gjennom tidligere slekters arbeid og forsakelser. Siden vel­ standen i et samfunn langt på vei er kollektivt skapt, bør den ifølge Hobhouse også komme samtlige samfunnsmedlemmer til gode. I motsetning til Kropotkin vil imidlertid Hobhouse bruke staten til å frembringe sosial rettferdighet. Muligens kan utviklingen av Kro­ potkins menneskevennlige form for sosialisme i noen grad tilskrives hans langvarige eksiltilværelse i liberalismens hjemland England.

LEV TOLSTOJ I likhet med Kropotkin tilhørte Lev Tolstoj (1828-1910) Russlands høyadel, og bevisstheten om avstanden mellom hans egen privi­ legerte posisjon som aristokrat og godseier og det enkle livet til bondebefolkningen som han beundret, skulle komme til å forfølge ham hele livet. Skyldfølelsen overfor folket blir hos Tolstoj dessuten forsterket av en midtlivskrise. Etter å ha etablert seg som en av sam­ tidens mest populære forfattere og utgitt bøker som Seuastopolfortellinger (1856), Krig og fred (1869) og Anna Karenina (1877), opplever Tolstoj på slutten av 1870-tallet en sjelelig krise knyttet til tilværelsens tilsynelatende meningsløshet som bringer ham til ran­ den av selvmord. Krisen, som han beretter om i Skriftemål (1882), får ham til å kaste seg ut i filosofiske og religionsfilosofiske studier, og han søker også tilflukt i overholdelse av den ortodokse kirkens ritualer. Intet av dette kan imidlertid stille hans uro. Derimot blir han grepet av beundring for de russiske bøndenes likefremme guds­ tro og fatalistiske livsinnstilling. Han kommer til at han kun kan få del i Guds nåde ved å leve enkelt og naturlig som bøndene, det vil si ved å arbeide hardt, ydmyke seg selv, forsake jordiske gleder og være barmhjertig. Samtidig forkaster han kirken og dens dogmer og mirakler. Menneskene bør ifølge Tolstoj basere sitt liv på jesu ufor176

falskede lære slik den kommer til uttrykk i Bergprekenen. Denne læren oppsummerer han i fem punkter: i. Du må ikke bli vred på din bror. 2. Du må ikke skille deg fra din hustru. 3. Du må aldri av­ legge ed. 4. Du må ikke sette deg opp mot det onde. 5. Du skal elske dine fiender. Fra begynnelsen av 1880-tallet forfatter Tolstoj en mengde skrif­ ter der han forkynner budskapet om brorskap mellom menneskene og ikke-vold. Flere av disse skriftene har en klart anarkistisk karak­ ter og er rettet mot staten, militærvesenet og eiendomsretten. Samtidig blir Tolstojs gods Jasnaja Poljana et valfartssted for en broket skare av filantroper og ikke-voldstilhengere. Etter påtrykk fra myndighetene blir Tolstoj i 1901 ekskommunisert fra den russisk-ortodokse kirken. Denne aksjonen bidrar imidlertid kun til å øke Tolstojs anseelse i og utenfor Russland. Den beste fremstilling av Tolstojs religiøst pregede anarkisme er skriftet Om vold og kjærlighet som han skriver i 1908.

OM VOLD OG KJÆRLIGHET For alle tenkende mennesker er det åpenbart at vår verdensorden med dens undertrykkelse, ulikhet og hat ikke kan bestå, understre­ ker Tolstoj. De rike lever i overflod og undertrykker de fattige ved hjelp av politi og soldater. De fattige hater de rike. De revolusjonære myrder representanter for det bestående samfunn. Regjeringene henger de revolusjonære. Europeerne underkuer fargede folk. De fargede folkene gjør opprør. Ufattelige summer sløses bort på opp­ rustning og krig. Hvorfor er verden så absurd og ufornuftig? Svaret er ifølge Tolstoj at verden er absurd og ufornuftig fordi den er basert på vold. Noen betrakter den eksisterende samfunnsorden som for­ delaktig for seg selv og bruker vold for å sikre dens fortsatte eksis­ tens. Andre betrakter det eksisterende samfunn som urettferdig og bruker vold for å knuse det. I noen tilfeller har slike opprør og revo­ lusjoner lyktes, men resultatet har kun blitt opprettelsen av nye undertrykkende regimer. Det er mulig å bryte ut av denne onde sirkelen av vold og mot-

177

vold. Kristi lære - og alle andre religiøse doktriner - erklærer at menneskene må basere sitt liv på kjærlighet. Om alle fulgte budet om kjærlighet, ville en god verden oppstå av seg selv. Nesten alle mennesker erkjenner at dette i prinsippet er riktig, men samtidig påberoper de seg en mengde unnskyldninger for ikke selv å følge kravet om kjærlighet og ikke-vold: Staten og militærmakten må beskytte oss mot andre stater. Staten, det vil si det statlige voldsapparat, må beskytte borgerne mot overgrep. Og for den enkelte er det ikke mulig å gi avkall på voldsbruk uten at alle andre også gjør det. Disse innvendingene er ikke holdbare. Vi kan kun forholde oss til den volden vi selv utøver, eller faktisk er vitne til. Det påfallende er at menneskene ikke ser den volden de selv utøver, og staten forårsaker, mens de derimot meget godt ser for seg den volden de tror ville oppstå om de selv gav avkall på voldsbruk, eller om staten ble avskaffet. At overklassen forsvarer staten og bruk av vold mot «samfunnsfiender», er forståelig. De rike og privilegerte tjener jo på at det eksisterende utbyttingssamfunnet opprettholdes. At de utbyttede folkemassene også forsvarer staten, er derimot meningsløst. Til sine undertrykkere og utbyttere burde underklassen i alle land erklære: «La oss være i fred. Hvis dere - keisere, presiden­ ter, generaler, dommere, erkebiskoper, professorer og alle slags lærde - har bruk for tropper, flåter, universiteter, balletter, synoder, kon­ servatoriet, fengsler, galger og giljotiner, kan dere ordne dette selv skaff selv penger, døm og sett hverandre i fengsel, henrett og drep i krig. Men gjør det selv og la oss i fred, for vi har ikke bruk for noe av dette og vil ikke lenger ta del i disse handlinger som er til ingen nytte for oss og fremfor alt er onde.»47 Selv de undertrykte og utbyt­ tede har imidlertid latt seg forlede til å tro at staten er nødvendig, og ved å betale skatt og tjenestegjøre som politi og soldater bidrar de til den statlige undertrykkelsesmaskinens fortsatte eksistens - eller de har latt seg forlede av de revolusjonære til å tro at urett og utbytting kan avskaffes ved hjelp av vold. Nesten alle mennesker tror det gode samfunn kan skapes ved hjelp av staten, revolusjoner og andre ytre tiltak. Den ytre verden har vi imidlertid i liten grad herredømme over. Det vi derimot har

178

herredømme over, er vårt eget liv. Vi kan alle velge å leve slik vår samvittighet krever at vi skal leve. Da vil selv ikke de hardeste ytre prøvelser kunne ramme oss. Og det finnes ingen annen vei til jordisk harmoni enn at vi alle følger vår samvittighet.

ANARKISMENS STILLING I RUSSLAND At tre av anarkismens fremste teoretikere er russere, er neppe noen tilfeldighet. Det har knapt eksistert noe samfunn der avstanden mel­ lom statsapparatet og befolkningen var større enn i Tsar-Russland. Som en følge av Peter den Stores vestliggjørende reformer fremstod den russiske staten ikke bare som undertrykkende, byråkratisk og korrupt, men også som uttrykk for en kultur det store flertall av folket oppfattet som fremmed. Innenfor rammen av landsbyfelles­ skapet levde de russiske bøndene derimot på en måte som knapt adskilte seg fra livet deres forfedre hadde levd siden middelalderen. Og de forsøkte så langt det var mulig å ordne opp i sine egne anlig­ gender og stridigheter uten å trekke inn det undertrykkende og frem­ mede statsapparatet. For både Bakunin, Kropotkin og Tolstoj var landsbyfellesskapet et levende eksempel på hvordan menneskene gjennom samarbeid og gjensidig sosial kontroll kunne organisere egalitære småsamfunn. Det positive synet på landsbyfellesskapet som et uttrykk for men­ neskenes evne til selvorganisering ble for første gang formulert av slavofilene på 1840-tallet, og det går igjen i tenkningen til russiske sosialister fra Aleksandr Herzen til de sosial-revolusjonære på be­ gynnelsen av 1900-tallet. Denne tiltroen til menneskenes evne til selvorganisering gjør at det er mulig å snakke om et betydelig anar­ kistisk innslag både i de konservative slavofilenes teorier og i russisk sosialisme. Dette anarkistiske innslaget i russisk politisk tenkning står i kontrast til datidens vestlige politiske tenkning der både sosia­ lister, sosial-liberalere og konservative hyldet den sterke staten som de ville bruke til å skape det gode samfunn. Først med marxismens fremvekst på 1890-tallet vant statssosialisme etter vestlig modell innpass i Russland.

179

Anarkistene spilte en ikke ubetydelig rolle under revolusjonene i 1905 og i 1917. Opprettelsen av en alternativ form for statsmakt i form av arbeider-, bonde- og soldatråd, såkalte sovjeter, som utgjorde et viktig element i begge revolusjonene, må dessuten kunne sies å representere et forsøk på å virkeliggjøre anarkistenes tanker om et statsløst samfunn basert på menneskenes spontane selv­ organisering. Selv Lenin var i 1917 påvirket av anarkistiske forestill­ inger. Dette fremgår av hans skrift Staten og revolusjonen der han erklærer at den borgerlige staten etter en sosialistisk revolusjon må bli erstattet av folkemassenes direkte utøvelse av kontroll- og sty­ ringsoppgavene i samfunnet, og at oppbyggingen av et kommunis­ tisk samfunn forutsetter statens fullstendige likvidasjon. Bolsjevikenes første tiltak etter Oktoberkuppet i 1917 - beslagleggelse av godseiernes jord, arbeiderkontroll i industrien, etablering av en ny form for statsmakt basert på sovjetene med mer - kan også betegnes som anarkistiske, og de fikk mange anarkister til å samarbeide med det nye regimet. Bolsjevikenes ønske om full kontroll over revolusjonens videre forløp gjorde imidlertid at det måtte komme til spenninger mellom dem og andre sosialistiske grupperinger. Alt våren 1918 ble anar­ kistene, i likhet med andre opposisjonelle sosialistiske grupperinger, undertrykt. I Ukraina og andre deler av det tidligere tsar-russiske imperium opprettet imidlertid bøndene etter å ha fordrevet gods­ eierne selvstyrte kommuner. For å slå ned disse kommunene måtte bolsjevikene sette inn betydelige troppestyrker. Det mest tragiske forsøk på å virkeliggjøre en frihetlig form for sosialisme i Russland er imidlertid knyttet til den såkalte Kronstadtoppstanden i 1921 der anarkistene spilte en fremtredende rolle. Matrosene på flåtebasen Kronstadt utenfor St. Petersburg, eller Petrograd som byen var blitt omdøpt til ved utbruddet av Første ver­ denskrig, hadde utgjort bolsjevikenes kjernetropper og spilt en nøkkelrolle under Oktoberkuppet i 1917. Bolsjevikenes under­ trykkelse av alle andre politiske grupperinger og deres upopulære «krigskommunisme» gjorde imidlertid at det i februar 1921 brøt ut streiker i Petrograd, og som i 1917 sluttet matrosene på Kronstadt 180

seg til de streikende. I en resolusjon forlangte de oppløsning av bolsjevikenes politiske politi, full frihet for alle sosialistiske partier og nyvalg til sovjetene. Bolsjevikene erklærte at oppstanden ble ledet av en tsar-general; og etter å ha foretatt flere mislykkede stormningsforsøk, lyktes de natten mellom den i 7. og 1 8. mars å innta flåtebasen. Den 18. mars 1921 - samme dag som Lenin og hans partikamerater mintes femtiårsdagen for opprettelsen av Pariskommunen i 1871 - ble dusinvis av de «kontrarevolusjonære» matrosene på Kronstadt henrettet av bolsjevikene.

Panslavismen På slutten av 1800-tallet fremtrer panslavismen, drømmen om en forening av de slaviske folk, som en ny tankeretning i russisk åndshistorie. Oppkomsten av denne tankeretningen er forbundet med det såkalte østlige spørsmål, det vil si med de utfordringer oppløs­ ningen av Det ottomanske imperium stilte de europeiske stormak­ tene overfor. På 1400- og 1 500-tallet hadde ottomanerne (tyrkerne) underlagt seg de kristne slaverne på Balkanhalvøya og utgjort en fare for hele kristenheten. På 1800-tallet var imidlertid det otto­ manske velde i oppløsning, og sultanen i Konstantinopel var blitt forvandlet til «Europas syke mann». Alle de europeiske stormaktene ville gjerne arve denne syke mannen, men det var samtidig viktig at arveoppgjøret ikke skjedde på en måte som kunne true den euro­ peiske maktbalansen. Da den russiske tsaren på begynnelsen av 1850-tallet erklærte seg som beskytter av sultanens kristne under­ såtter, hadde derfor de vest-europeiske stormaktene England og Frankrike kommet sultanen til unnsetning. Resultatet ble Krimkrigen i 1854-56 som endte med et ydmykende russisk nederlag. En ny krise oppstod da slaverne på Balkanhalvøya på midten av 1 870tallet gjorde opprør mot sine tyrkiske herrer, og russerne kom sine kristne trosfeller til unnsetning. Etter å ha beseiret tyrkerne i en kort­ varig krig i 1877-78 tvang russerne ved freden i San Stefano i mars 1878 sultanen til å anerkjenne opprettelsen av et Stor-Bulgaria. De øvrige europeiske stormaktene fryktet imidlertid at den nye bul­ garske staten skulle bli en russisk klientstat, og ved en ny fredskon­ feranse i Berlin sommeren 1 878 sørget de for at det kun ble oppret­ tet en liten bulgarsk stat. At de europeiske stormaktene på denne måten motsatte seg befrielsen av sultanens kristne undersåtter, vakte forbitrelse i Russland og bidro sterkt til fremveksten av den impe­ rialistiske og militaristiske panslaviske bevegelsen. Den panslaviske bevegelsen, som kan betraktes som en videre-

i 82

utvikling av den populistiske utgaven av den «offisielle nasjonalis­ men» under tsar Nikolaj I, ble støttet av både liberale og konserva­ tive tenkere og skribenter, og den utviklet seg hurtig til å bli Russlands første politiske massebevegelse. Den mest kjente panslavistiske publisist er utvilsomt dikteren Fjodor Dostojevskij som - i grell kontrast til sin øvrige diktning - i En forfatters dagbok (1876-81) fremtrer som en brautende forsva­ rer av russisk imperialisme. Det mest omfattende kulturfilosofiske forsvar for panslavismen er imidlertid naturvitenskapsmannen Nikolaj Danilevskijs verk Russland og Europa fra 1869. Dette ver­ ket har blitt betegnet som panslavismens katekisme.

NIKOLAJ DANILEVSKIJ Nikolaj Danilevskij ble født 27. november 1822 i en adelsfamilie i guvernementet Orjol i det sentrale Russland. Som 14-åring skrives han inn ved Lyseet i Tsarskoe Selo, eliteskolen tsar Aleksander I hadde opprettet i 181 1 for å utdanne byråkrater til sitt imperium. Etter å ha blitt uteksaminert fra Lyseet i 1842 gir Danilevskij avkall på å tre inn i statstjenesten som byråkrat, og han begynner å studere naturvitenskap ved Universitetet i St. Petersburg. 1 hovedstaden blir han, i likhet med Fjodor Dostojevskij, trukket inn i et revolusjonært selskap organisert rundt den radikale juristen Mikhail Petrasjevskij. Ved opprullingen av det revolusjonære selskapet sommeren 1849 befinner Danilevskij seg i Orjol for å samle inn materiale til sin ma­ gisteravhandling om floraen i området. Ved den påfølgende masserettssaken mot medlemmene av selskapet dømmes han til forvisning til Vologda, en forvisning som oppheves alt i 1853. Danilevskij slip­ per således langt billigere fra sin deltakelse i «petrasjevskijkretsen» enn Dostojevskij som - i likhet med Petrasjevskij selv - utsettes for en makaber narrehenrettelse og deretter sendes til straffarbeid i Sibir. For både Danilevskij og Dostojevskij blir imidlertid opprullin­ gen av selskapet et vendepunkt i livet. Dostojevskij blir under oppholdet i tukthuset i Sibir grepet av sine landsmenns dype religiøsitet. Et folk der selv tyver og voldsmenn har bevart sin

183

kristne tro, må ifølge dikteren være et folk Gud har utvalgt til å utrette noe stort. Å gjøre opprør mot tsaren og det hellige Russland er derfor å krenke Gud. Hvordan Danilevskij har blitt påvirket av arrestasjonen og forvisningen, vet vi ikke. I sin bok Danileusky, A Russian Totalitarian Philosopher argumenterer den amerikanske historikeren Robert E. MacMaster overbevisende for at behovet for å fortrenge disse ydmykende opplevelsene får Danilevskij til å utvikle en selvforakt, og at denne selvforakten manifesterer seg i form av kynisme og makttilbedelse. Etter opphevelsen av forvisningen i 1853 gjør Danilevskij hurtig en strålende karriere som vitenskapsmann. I 1853-57 deltar han på en stor ekspedisjon under ledelse av den kjente naturforsker Karl Ernst von Baer for å undersøke fiskeriene ved Volga og Det kaspiske hav. Deretter leder han i årene 1858-75 selv flere vitenskapelige eks­ pedisjoner. Danilevskij er i disse årene et ansett medlem av Russ­ lands geografiske selskap der han på 1850-tallet trolig har blitt pre­ sentert for slavofile og panslavistiske forestillinger. I 1869 offentliggjør Danilevskij sitt kulturfilosofiske hovedverk Russland og Europa i tidsskriftet Demring, og to år senere utgis det også som bok i 1200 eksemplarer. Verket vekker imidlertid knapt noen oppsikt. Førsteopplaget blir først utsolgt etter utbruddet av Den russisk-tyrkiske krig i 1877. Heller ikke de kraftpatriotiske artiklene Danilevskij forfatter under krigen mot tyrkerne, vekker særlig oppmerksomhet. Først i 1 888 utkommer Russland og Europa i en ny og revidert utgave. Deretter følger en tredje og siste russisk utgave av boken i 1 895. Krigen mot Det ottomanske imperium og den påfølgende freds­ slutningen er en voldsom skuffelse for Danilevskij. Han oppgir sine ambisjoner som politisk publisist og søker tilflukt i naturviten­ skapen. På begynnelsen av 1880-tallet leder han således kampen mot et vinlusutbrudd på Krim, og ved sin død i 1885 er han i ferd med å forfatte et mangebindsverk rettet mot Charles Darwins utvik­ lingslære.

i 84

RUSSLAND OG EUROPA Danilevskij innleder sitt kulturfilosofiske verk med å sammenligne to historiske hendelser: Krimkrigen i i 854-56 og Preussen og Østerrikes anneksjon av Schleswig-Holstein i 1864. Da Russland ville be­ skytte sultanens kristne undersåtter, opptrådte England og Frank­ rike som Det ottomanske imperiums forsvarere. Resultatet ble Krimkrigen der Russland måtte kjempe mot både de vestlige stor­ maktene og tyrkerne. Da Preussen og Østerrike annekterte Schles­ wig-Holstein i 1864, forholdt de vestlige stormaktene seg derimot passive, til tross for at de var traktatmessig forpliktet til å forsvare den danske stats territoriale integritet. Tilsynelatende er de vestlige stormaktenes opptreden ved de to diplomatiske krisene uforklarlig. Årsaken til at de vestlige stormaktene forsvarte sultanen, en grusom undertrykker av sine kristne undersåtter, og ikke Danmark, en sivilisert europeisk stat, er imidlertid at mens Preussen og Østerrikes anneksjon av Schleswig-Holstein var et internt europeisk anlig­ gende, representerte Russlands forsvar av sultanens kristne under­ såtter en utfordring for et samlet Europa som betraktet Det otto­ manske imperium som en del av sin interessesfære. Krimkrigen viste således med all mulig tydelighet at europeerne aldri vil anerkjenne Russland som en del av Europa. Ifølge Danilevskij er det på høy tid at russerne selv erkjenner at de ikke tilhører Europa. Danilevskij understreker at menneskehetens historie betraktet fra et menneskelig perspektiv ikke utgjør et sammenhengende hele, og at den europeiske kultur derfor heller ikke kan gjøre krav på å utgjøre en almenmenneskelig kultur. Tvert imot består historien av et sett innbyrdes uavhengige «kulturhistoriske typer» - på samme måte som naturen består av forskjellige dyre- og plantearter som ikke kan over- og underordnes i forhold til hverandre. Disse kultur­ historiske typene er: den egyptiske; den kinesiske; den assyriskbabylonsk-fønikiske, kaldeiske eller gammelsemittiske; den indiske; den iranske; den hebraiske; den greske; den romerske; den nysemittiske eller arabiske; den germansk-romanske eller europeiske (pluss

185

eventuelt den mexikanske og peruanske). Kun de folkene som har inngått i disse kulturhistoriske typene, har spilt en positiv historisk rolle. I tillegg til de kulturhistoriske typene - og ikke-historiske folkeslag, som for eksempel de finske stammene - forekommer også fenomener som hunerne, mongolene og tyrkerne. Disse folkene har spilt en historisk rolle, men denne rollen har utelukkende vært nega­ tiv og bestått i å ødelegge allerede svekkede kulturhistoriske typer. De kulturhistoriske typene kan ytterligere inndeles i to katego­ rier: isolerte typer og ikke-isolerte typer. De førstnevnte har som den kinesiske og indiske sivilisasjon utviklet seg i total isolasjon. De ikke-isolerte typene har derimot delvis overlappet hverandre ved at en døende type har tjent som «gjødning» for en ny og frisk type. Til sistnevnte kategori hører den egyptiske, den assyrisk-babylonskfønikiske, den greske, den romerske, den hebraiske og den germansk-romanske eller europeiske sivilisasjon. Østens isolerte og Vestens ikke-isolerte kulturhistoriske typer er årsaken til at Vesten fremtrer som mer dynamisk enn Østen. Den vestlige sivilisasjon kan likevel ikke oppfattes som én sivilisasjon med en sammenhengende historie fra antikken til nåtiden. De kulturhistoriske typene utgjør klart adskilte enheter som alle har en vekstperiode, en blomstrings­ tid og en oppløsningsfase. For eksempel hadde den romerske sivili­ sasjon utviklet seg så langt det overhodet var mulig for denne sivi­ lisasjonen å utvikle seg, da den gikk under. Den germansk-romanske sivilisasjon måtte derfor basere seg på helt andre prinsipper enn den romerske sivilisasjon, og den kan følgelig ikke oppfattes som en for­ lengelse av denne sivilisasjonen. Denne teorien om de kulturhis­ toriske typene gjør at Russland og Europa ofte har blitt sammen­ lignet med Oswald Spenglers historiefilosofiske verk Uutergaug des Abeudlaudes (1918-20), det mest kjente forsøk på å fremstille histo­ rien som en serie innbyrdes uavhengige sykliske kulturformer. Bortsett fra Gud kan ingen si hva som tjener menneskeheten som helhet. I ettertid kan vi fastslå at germanernes erobring av Det vestromerske rike tjente menneskeheten da den romerske sivilisasjon ikke lenger var i stand til å tilføre noe til menneskenes felles kul­ turelle skattkammer. Hverken romere eller germanere kunne imid-

186

lertid vite at så var tilfelle. Begge kjempet utelukkende for sin egen stammes interesser. Annerledes kunne det heller ikke være. Den enkelte kan utelukkende kjempe for sin egen sivilisasjons fremgang og overlate resten til Gud hvis forsyn åpenbarer seg i form av de kulturhistoriske typenes vekst og fall. Den europeiske sivilisasjon er ifølge Danilevskij i ferd med å avkreftes. Foreløpig overskygges denne avkreftingen av europeernes vitenskapelige fremganger. Andre kulturhistoriske typers historie viser imidlertid at teknisk-vitenskapelig fremgang først finner sted i en sivilisasjons nedgangstid, mens kunst og kultur derimot blomst­ rer når vedkommende sivilisasjon befinner seg på sitt skapende høydepunkt. Således faller den greske kunst og filosofis gullalder sammen med Perikles-perioden, Grekenlands storhetstid. Den greske vitenskap når derimot først sitt høydepunkt med Aristoteles, det vil si i en periode da Grekenland er underkuet av Makedonia. Euro­ peisk skaperkraft, kunst og kultur oppnådde utvilsomt sitt høyde­ punkt under barokken på 1500- og 1600-tallet. Den samtidige euro­ peiske kulturs imponerende teknisk-naturvitenskapelige resultater er derfor trolig ikke noe mer enn en siste blomstring - på samme måte som en plante etter en lang grotid blomstrer opp før den dør. De slaviske folkene utgjør etter Danilevskijs mening en selv­ stendig kulturhistorisk type. Skal den slaviske kulturhistoriske typen få utfolde seg, må imidlertid slaverne slutte seg sammen i et politisk forbund. Politisk selvstendighet er nemlig en forutsetning for kul­ turell og økonomisk fremgang. Om de ikke forenes i en politisk føderasjon, er de slaviske folkene dømt til en ikke-historisk eksistens som «gjødning» for den europeiske sivilisasjon. Dannelsen av et slavisk forbund har imidlertid en betydning som langt overstiger hensynet til de slaviske folkenes velferd. Om den europeiske sivili­ sasjon får utvikle seg til en verdenssivilisasjon, vil den historiske utvikling opphøre. Opphører den historiske utvikling, vil heller ikke Guds plan med menneskene kunne realiseres. I likhet med oppløs­ ningen av den romerske sivilisasjon og dannelsen av den germanskromanske sivilisasjon, må følgelig også den samtidige svekkelsen av den europeiske sivilisasjon og fremveksten av den slaviske sivilisa­

187

sjon tolkes som et uttrykk for det guddommelige forsyn. Det er ikke mulig å forklare samtidigheten av denne type historiske fenomener på noen annen måte: «Når vi utforsker naturens eller historiens fenomener, skrider vi grad­ vis fra enkeltstående fakta til mer almene prinsipper som er årsakene til de første. De enkeltstående fenomenene fremtrer for oss i form av stråler som alle forener seg i et gitt antall sentralpunkter, som igjen forener seg i andre sentralpunkter av en høyere orden, og så videre. Denne underordningen av enkeltstående fakta i forhold til et mer ålment prinsipp anser vi for å være en forklaring av fenomenene, noe vår ånd alltid streber mot. Når vi på denne måte stiger oppover fra det enkeltstående til det almene, når vi til enkelte almene kategorier som ikke bare forblir adskilt i forhold til hverandre, men som også gjør en videre oppadstigning til én almen reell årsak utenkelig. Å stanse ved denne adskiltheten er vi ikke i stand ril, og vi har følgelig valget mel­ lom - enten å stille oss avvisende i forhold til det uunngåelige kravet om en høyere enhet, benekte det og søke tilflukt i læren om til­ feldigheter - eller å anerkjenne nødvendigheten av en ideell enhet der disse forskjellige kategoriene av fenomener som ikke lenger har noen almen reell årsak, forenes.»48

Etter på denne måten å ha argumentert for at slaverne utgjør en ny, livskraftig sivilisasjon som er kallet til å avløse europeerne som det dynamiske element i den historiske utvikling, går Danilevskij over til å sammenligne den europeiske og den slaviske sivilisasjon. Han hevder at det mest utpregede karaktertrekk knyttet til den euro­ peiske sivilisasjon er voldelighet, et karaktertrekk som manifesterer seg som overdreven individualisme. Negative fenomener som føy­ dalisme, katolisisme, protestantisme, ateisme, liberalisme, sosia­ lisme, kapitalisme og kolonialisme er alle frembrakt av europeernes trang til vold og selvhevdelse. Det mest utpregede karaktertrekk knyttet til den slaviske sivilisasjon - med unntak av de svikefulle polakkene - er derimot fredsommelighet. Dette karaktertrekket har i russisk historie manifestert seg ved at viktige beslutninger ikke har

i 88

blitt fattet etter en forutgående maktkamp, men tvert imot har vært et resultat av en indre modning i folket som tsaren kun har gitt uttrykk for. De mest skjellsettende begivenheter i russisk historie innkallelsen av varjagene, overgangen til kristendommen og opp­ hevelsen av livegenskapet - har således kunnet foregå uten noen form for strid. Denne måten å fatte beslutninger på gjør at politiske partier aldri har hatt noe eksistensgrunnlag i Russland. At landet skulle komme til å oppleve en politisk revolusjon, er av samme grunn utenkelig. Danilevskij fremhever spesielt betydningen av at russerne aldri har opplevd føydalismen. Slik han ser det, kan hverken varjagenes styre, tataråket eller selv livegenskapet sammenlignes med de øde­ leggende følgene av den europeiske føydalismen. Opprettholdelsen av landsbyfellesskapet med kollektiv eiendomsrett til jorden gjør at russerne har helt andre forutsetninger enn europeerne til å løse det sosiale spørsmål. Utvidelsen av den russiske staten har heller ikke skjedd ved utryddelse og slavebinding av andre folk som oppbyggin­ gen av de europeiske kolonirikene, men gjennom et langvarig siviliserings- og russifiseringsarbeid. Disse betraktningene om forholdet mellom den europeiske og den slaviske sivilisasjon er åpenbart sterkt påvirket av slavofilenes teorier. 1 likhet med slavofilene understreker også Danilevskij at den ortodokse kristne tro er den eneste sanne tro. I siste dei av Russland og Europa drøfter Danilevskij hva rus­ serne, det eneste slaviske folk som er i besittelse av en selvstendig stat, kan gjøre for å virkeliggjøre idéen om slavisk samling. Han understreker at den første betingelse for at denne idéen skal kunne virkeliggjøres, er at russerne selv erkjenner at de ikke er, og aldri vil kunne bli, en del av Europa. Til nå har nemlig falsk identifisering med Europa fått russerne til å ofre sine egne og sine slaviske brødres interesser til fordel for all-europeiske interesser. Russisk utenriks­ politikk etter Katarina Us tid viser dette med all mulig tydelighet. Da Napoleon så ut til å skulle bli Europas enehersker, allierte Russland seg med hans fiender og befridde de europeiske folkene fra det franske herredømmet. I stedet for på denne måten å forsvare

189

europeernes frihet burde Russland ha alliert seg med Napoleon og befridd de slaviske folkene fra habsburgernes og tyrkernes styre. Og etter Napoleonskrigene har Russland for å bevare den europeiske maktbalansen gjort seg til Europas gendarm. Russland er imidlertid - slik Krimkrigen viste - ikke tjent med at den europeiske makt­ balansen opprettholdes. 1 de periodene da den europeiske makt­ balansen består, vil Europa ekspandere og øke undertrykkelsen av slavere og andre ikke-europeiske folk. Opphører maktbalansen å fungere, vil derimot de europeiske stormaktene bli innviklet i interne kriger og miste evnen til å undertrykke sine naboer. Danilevskij tilrår derfor en machiavellisk utnyttelse av konflikter og spenninger mel­ lom de europeiske stormaktene for å undergrave maktbalansen og fremprovosere kriger mellom europeerne. Danilevskij er ikke i tvil om at slaverne vil seire over europeerne i en kommende storkrig. Den europeiske sivilisasjon befinner seg i indre oppløsning, og europeerne har heller ingen samlende idé å kjempe for. Russerne og deres slaviske brødre har derimot en mektig sak å kjempe for som kan sammenfattes i slagordet «Rettroenhet, slaviskhet og bondeselvberging». En slik samlende kampsak er vik­ tigere enn våpenmakt for utfallet av kriger, noe franskmennene beviste i 1792 og russerne i 1812. Etter å ha knekket europeernes motstand må Russland opprette en slavisk føderasjon med Kon­ stantinopel (Tsargrad) som hovedstad. Denne føderasjonen må om­ fatte samtlige slaviske folk inkludert polakkene, samt grekere og rumenere som kulturelt og religiøst står slaverne nær. Av strategiske hensyn må dessuten ungarerne innlemmes i føderasjonen. Den slaviske sivilisasjon vil bli mer fullkommen enn alle tidligere sivilisasjoner. Disse har nemlig vært kjennetegnet ved at menneskene kun har utfoldet sine krefter innen ett eller et fåtall kulturområder. I Østens gamle kulturer var kulturområdene ennå ikke adskilt fra hverandre. Jødene skapte en religiøs kultur. Den greske kultur var preget av kunst og vitenskap. Romerne frembrakte en høytstående politisk kultur. Europeerne utviklet den første flersidige sivilisasjon. De kan vise til imponerende resultater innen teknikk, vitenskap, kunst og politikk. Men deres religion er falsk og har ført til ateisme

190

og materialisme. Europeerne har heller ikke klart å løse det sosiale spørsmål. Bare slaverne vil kunne skape en sivilisasjon som omfatter alle kulturområder, det vil si religion, kunst, vitenskap, teknikk, politikk og økonomi. Den slaviske kultur er gjennomsyret av den eneste sanne religion. Det russiske folk har vist at slaverne er i besit­ telse av en sterk statsfølelse. Opprettholdelsen av landsbyfelles­ skapet gjør at russerne er i stand til å løse det sosiale spørsmål. Innen kunst og vitenskap har slaverne til nå riktignok ikke kunnet oppvise like imponerende resultater. Men dette skyldes utelukkende at de utgjør en ung sivilisasjon som er i ferd med å tilkjempe seg politisk selvstendighet. Den russiske litteratur bærer dessuten bud om at slaverne også innen disse kulturområder er i stand til å frembringe lysende resultater. Også den nord-amerikanske sivilisasjon vil ifølge Danilevskij utvikle seg til en selvstendig kulturhistorisk type. Morgendagens verden vil derfor trolig bli preget av et spenningsforhold mellom den fremvoksende slaviske sivilisasjon, den unge nord-amerikanske sivil­ isasjon og den døende europeiske sivilisasjon.

EN TOTALITÆR TENKER? Det er ikke vanskelig å kritisere mange av Danilevskijs synspunkter. Ofte fremtrer han mer som ideolog enn som kulturfilosof. Hans beskrivelse av den europeiske sivilisasjon som utelukkende preget av brutalitet og hans kritikkløse hyldest av den slaviske sivilisasjon er således ikke troverdig. Ei heller hans forsøk på å bevise at slaverne er kallet til å overgå alle andre folk innen alle kulturområder. Også Danilevskijs inndeling av menneskeheten i kulturhistoriske typer kan kritiseres. For eksempel er det underlig at han plasserer jødene i to forskjellige kulturhistoriske typer og araberne i en tredje kultur­ historisk type. Det er også påfallende at han ikke opererer med et skille mellom den germanske og den romanske kultur, men slår begge sammen til en felles europeisk kulturhistorisk type. Både tyskere og franskmenn var i Danilevskijs samtid opptatt av å påvise forskjeller mellom den germanske og den romanske sivilisasjon, og

191

Danilevskijs kritikk av det materialistiske Vesten har mange likhets­ punkter med tyske romantiske tenkeres kritikk av den «over­ flatiske» og «åndsløse» franske kultur. For slavofilene og Danilevskij inngikk derimot både Tyskland og Frankrike i det «Vesten» de fordømte. i Det mest forunderlige er imidlertid at Danilevskij tilsynelatende regner Bysants som en fortsettelse av den greske kultur, og ikke som en selvstendig kulturhistorisk type. Ifølge Danilevskij er greskortodoks kristendom den eneste sanne tro. Det er derfor merkelig at overgangen til den sanne tro ikke markerer et skille mellom den greske og den bysantinske sivilisasjon - på samme måte som kristen­ dommens tilsynekomst i sin forfuskede vestlige utgave markerer skillet mellom den romerske og den germansk-romanske sivilisa­ sjon. Om gresk-ortodoks kristendom er den eneste sanne tro, kunne Danilevskij for den saks skyld ha operert med kun to kulturhis­ toriske typer: den kristne gresk-slaviske sivilisasjon og den hedenske sivilisasjon bestående av alle andre kulturer, folk og stammer. I forhold til skillet mellom sannhet og løgn blir unektelig alle andre skiller og kulturforskjeller ubetydelige. A kritisere Danilevskij for å ha et ensidig syn på forholdet mel­ lom den europeiske og den slaviske sivilisasjon og å påpeke de mange unøyaktigheter og inkonsekvenser i hans kulturfilosofiske verk, har likevel liten hensikt. Russland og Europa må leses som et panslavistisk propagandaskrift, og verket er preget av at forfatteren ofte bare har overflatisk kjennskap til de kulturene han beskriver. Mer inter­ essant er det å drøfte hvorvidt Danilevskij bør betraktes som en tota­ litær tenker. Det er i den forbindelse viktig å være klar over at real­ politikk ikke er det samme som totalitarisme. At Danilevskij argu­ menterer for manipulasjon og kynisk maktpolitikk for å frembringe en slavisk føderasjon, gjør ham ikke til en totalitær tenker. Bismarck samlet Tyskland ved hjelp av list og våpenmakt uten at dette gjør ham til en totalitær politiker. Ei heller var Machiavelli en totalitær tenker da han i ll Prbicipe påpekte at makten rår i verden, og at fyrsten derfor må være både listig og nådeløs for å nå sine mål. Realpolitikk for å oppnå konkrete, avgrensede mål er ikke totali-

192

tarisme. Det er først når en tenker gjør seg selv til et redskap for Guds vilje eller skjebnen, at vedkommende tenker forvandles til en totalitær profet. For eksempel rommer Marx’ tenkning både en ikke-totalitær og en totalitær dimensjon. Når Marx argumenterer for at arbeiderne må danne fagforeninger og politiske partier for å bekjempe den kapitalistiske utbyttingen, er han en ikke-totalitær tenker. Når han hevder at en sosialistisk revolusjon er uunngåelig, og at arbeiderklassen er kallet til å heve den historiske utvikling opp på et nytt og høyere nivå, fremtrer han derimot som en totalitær tenker. Til forskjell fra Marx er Lenin en gjennomgående totalitær tenker da revolusjonen for ham er en nærmest metafysisk størrelse som er overordnet ethvert annet hensyn. Det totalitære innslag i Danilevskijs tenkning blir dermed hans syn på de kulturhistoriske typenes vekst og fall som et uttrykk for det guddommelige forsyn. Dannelsen av en slavisk føderasjon er ifølge dette synet ikke bare nødvendig av hensyn til slavernes velferd og kulturelle utvikling, men er også en forutsetning for at Guds vilje skal kunne realiseres. For menneskene fremtrer historien som en rekke uavhengige kulturhistoriske typer. Kun glimtvis kan de skimte Guds plan med historien. Den enkelte kan ikke gjøre noe annet enn å kjempe for sin egen sivilisasjons fremgang og overlate resten til Gud hvis forsyn åpenbarer seg i form av sivilisasjonenes vekst og fall. Å kjempe for sitt folk og den sivilisasjon det tilhører, er følgelig å gjøre seg til et redskap for Guds vilje. Dette historiesynet gjør Danilevskij til en totalitær tenker. I boken Danilevsky, A Russian Totalitarian Philosopher argu­ menterer den amerikanske historikeren Robert E. MacMaster dess­ uten overbevisende for at teorien om de kulturhistoriske typene og kravet om slavisk samling for Danilevskij kun tjener som «innpak­ ning» for hans totalitære filosofi. Danilevskijs egentlige mål er å bringe historien til dens avslutning for derved å få til en forsoning mellom Gud og menneske. Dette målet vil han oppnå ved hjelp av krig og vold. Siden det i positivismens tidsalder ikke er mulig å snakke om Guds forsyn, historiens avslutning og krig som en rensende handling, må han imidlertid kamuflere disse tankene i form T93

av mer tilforlatelige teorier om konflikter mellom kulturer og nød­ vendigheten av å føre en realistisk utenrikspolitikk.

ANDRE REAKSJONÆRE TENKERE Aristokraten og diplomaten Konstantin Leontjev (1831-1891) reg­ nes gjerne som en videreutviklet av de ideene Danilevskij presente­ rer i Russland og Europa. Leontjevs avvisning av Vesten er imid­ lertid mer ytterliggående enn Danilevskijs. For Leontjev er selv panslavismen et uttrykk for den råtnende europeiske sivilisasjon. Ifølge Leontjev opplevde Europa sin blomstringsperiode fra renessansen til slutten av 1700-tallet. 1 denne perioden skapte de europeiske folkene en sterk statsmakt, en differensiert sosial struk­ tur og en blomstrende kultur. Samtidig utviklet de europeiske nasjonene hver sin distinkte nasjonale idé. Den borgerlige tidsalder, som ble innledet med Den franske revolusjonen i 1789, innebærer imidlertid en utvikling mot likhet mellom menneskene - og dermed mot kulturelt forfall. Vitenskapen, maskinene, kapitalismen, stor­ byene, menneskerettighetene, liberalismen, sosialismen, kvinnesaksbevegelsen - alt dette bidrar utelukkende til å utviske forskjellene mellom menneskene og dermed umuliggjøre skapende virksomhet. Europa er dømt til undergang. Dette synet på den europeiske sivili­ sasjon gjør at Leontjev ofte har blitt sammenlignet med den tyske kulturkritikeren Friedrich Nietzsche. De undertrykte slavernes nasjonale bestrebelser er etter Leontjevs mening et uttrykk for skadelige liberale og radikale idéer. Kravet om nasjonal selvbestemmelse er kun en ny utgave av likhets- og frihetsidéene fra 1789, og det bidrar utelukkende til å fremme sosial nivel­ lering og utvisking av nasjonale særtrekk. Om de slaviske balkanfolkene oppnådde nasjonal selvstendighet, ville de øyeblikkelig inn­ føre borgerlig-demokratiske regimer etter vest-europeisk mønster og dermed miste sine nasjonale og kulturelle særdrag. 1 denne sammen­ heng har tyrkerne faktisk spilt en positiv rolle ved å skjerme de balkanske slaverne mot påvirkning fra det radikale, borgerlige og gudløse Europa. Bare om en nasjonal bevegelse søker å virkeliggjøre

194

en stor, skapende idé, representerer vedkommende bevegelse et posi­ tivt fenomen. Eksempler på slike skapende nasjonale bevegelser er russernes kamp mot tatarene og spaniernes kamp mot maurerne. I essayet Bysantinismen og slaverne (1875) hevder Leontjev at bysantinismen legemliggjort i den ortodokse kristne tro og auto­ kratiet har vært det bærende prinsipp i russisk historie. Det var bysantinske idéer som samlet det søndersplittede Russland og fikk folket til å kaste av seg tataråket. Senere gav bysantinismen russerne kraft i kampen mot tyrkere, polakker og vest-europeere. I samtiden manifesterer arven fra Bysants seg i form av russernes lydighet over­ for tsar og kirke, en lydighet som er ukjent blant andre folk. Sam­ menlignet med bysantinismen fremtrer forestillingen om at de sla­ viske folkene, som er splittet i religiøs, politisk og økonomisk for­ stand, skulle utgjøre en enhet, som en ren tankekonstruksjon. Russland må følgelig basere sin nasjonale politikk på bysantinismen, og ikke på panslavismen. Russernes historiske oppgave er å erobre Konstantinopel og opprette en ny-bysantinsk sivilisasjon basert på ortodoks kristendom og autokrati. Først innenfor en slik ramme vil de slaviske folkene kunne forenes i én stat. I sine siste leveår priser Leontjev den reaksjonære politikken under tsar Aleksander III. Han plages imidlertid av tvil på om Russ­ land vil makte å demme opp for de undergravende idéene fra Vesten. Han spår at fremtiden tilhører sosialismen, og at enten vil tsaren stille seg i spissen for en autoritær form for sosialisme, eller så vil Anti-Krist åpenbare seg i et demokratisk og sekulært Russland. En tredje reaksjonær tenker er juristen Konstantin Pobedonostsev (1827-1907) som i årene 1880-1905 innehadde embetet som overprokorør for Den hellige synode, det statlige kontrollorganet for kirkesaker Peter den Store opprettet i 1721. Samtidig hadde han nær forbindelse til tsarfamilien som huslærer for Russlands to siste tsar­ er, Aleksander III og Nikolaj II. De muligheter Pobedonostsev derved hadde for å utøve makt og innflytelse, brukte han til å spre anti-semittisme, forfølge gammeltroende og andre religiøse minoriteter og russifisere imperiets ikke-russiske folkeslag. For etter­ tiden har navnet Pobedonostsev kommet til å stå som selve innbe-

195

grepet av reaksjonstiden etter mordet på tsar Aleksander II i i 88 i. Ifølge Pobedonostsev er ethvert samfunn et produkt av en lang­ varig historisk prosess og har gjennom denne prosessen utviklet forestillinger og institusjoner som adskiller det fra andre samfunn. Den naturlige styreform i Russland er det tsaristiske autokratiet. All makt i samfunnet må utgå fra tsaren som legemliggjør nasjonens vilje og folkets enhet. Å innføre et parlamentarisk styre ville være det samme som å overlate kontrollen over staten til demagoger selv innføringen av en rådgivende folkerepresentasjon ville true statens stabilitet. I likhet med Karamzin mener Pobedonostsev at en håndfull energiske og dyktige statsmenn utstyrt med vide fullmakter vil kunne løse Russlands problemer. Disse statsmennene vil han rekruttere fra borgerskapet, og ikke fra det dekadente aristokratiet. Kirkens oppgave er ifølge Pobedonostsev å styrke staten. Kon­ kurrerende kirker og trossamfunn fører til sosial desintegrasjon. Siden ortodoks kristendom er den russiske stats religion, er tilhengerne av alle andre religioner objektivt sett statens hender. 1 tilknytning til Pobedonostsevs religiøse sjåvinisme og anti­ semittisme er det naturlig også å nevne de såkalte Sions uises pro­ tokoller. Disse ble for første gang offentliggjort i avisen Banneret i St. Petersburg høsten 1903, og to år senere ble de innlemmet i den obskure religiøse publisisten Sergej Nilus’ bok Det store i det små, Anti-Krist betraktet som en nær forestående politisk mulighet. I pro­ tokollene skildres en angivelig jødisk sammensvergelse for å ta over herredømmet i verden. Jødene hevdes således å kontrollere både det økonomiske liv, de politiske partiene og pressen, slik at de ved å inn­ føre et totalt økonomisk, politisk, religiøst og moralsk kaos vil kunne styrte det bestående samfunn og tilrane seg all makt. I årene etter revolusjonen i 1905 ble protokollene brukt av reak­ sjonære terroristiske grupperinger som «De sorte hundre» til å organisere pogromer mot jødene. Etter revolusjonen i 1917 ble de av «hvite» emigranter spredt utover hele verden. I ettertid har det blitt påvist at protokollene er fabrikkert av Tsar-Russlands hem­ melige politi, og at de for en stor del består av avskrifter av en fran­ sk pamflett rettet mot keiser Napoleon III.

Liberalismen den forspilte mulighet I årene omkring revolusjonen i 1905 utviklet liberalismen seg til å bli den viktigste politiske kraften i Russland. Det tsaristiske regimets mistro til et konstitusjonelt styre og liberalernes uforsonlige oppo­ sisjonspolitikk umuliggjorde imidlertid utviklingen av et parlamen­ tarisk demokrati basert på liberale prinsipper. Dermed kunne ekstremister på høyre og venstre fløy overta det politiske initiativet, og Russland beveget seg mot katastrofen i 1917. Liberalismen kan derfor betegnes som den forspilte mulighet i russisk historie. De tenkerne som behandles i dette kapittelet, Boris Tsjitsjerin, Pjotr Struve og Vladimir Solovjov, representerer forskjellige former for liberalisme - forsvar for rettsstaten, kamp mot politisk ekstrem­ isme og krav om sosiale reformer. Felles for dem alle er at de har erkjent vanskelighetene knyttet til oppbyggingen av et sivilt sam­ funn i Russland. Før vi kan ta for oss deres tenkning, er det imidlertid nødvendig kortfattet å behandle liberalismens fremvekst i Russland.

FRA HONORATIORESSAMMENSLUTNING TIL MASSEBEVEGELSE Både i Vest-Europa og i Russland utviklet liberalismen seg fra å være et elitefenomen til å bli en massebevegelse. Forskjellen mellom for­ holdene i Vest-Europa og i Russland var at mens den vest-europeiske liberalismen alt i annen halvdel av 1 800-tallet fredelig hadde kunnet utvikle seg til å bli en massebevegelse, skjedde overgangen fra honoratioressammenslutning til massebevegelse i Russland i tiden om­ kring revolusjonen i 1905, altså i en prekær situasjon der staten var i ferd med å bryte sammen. Helt frem til 1890-årene var således 197

nesten alle russiske liberalere godseiere. Rammen for disse godseierliberalernes politiske virksomhet var zemstvoene, de lokale folke­ valgte organene som var blitt innført av tsar Aleksander II under reformperioden på i 86o-tallet. Disse var av myndighetene tiltenkt en rent teknisk-administrativ karakter. Men liberalerne lyktes i bety­ delig grad i å politisere zemstvoene, for eksempel ved å få dem til å vedta politiske resolusjoner. Dermed ble de forvandlet til et redskap i kampen for politiske reformer, i første rekke innføring av en folke­ valgt nasjonalforsamling. Tre retninger kan utskilles innen denne godseierliberalismen. For det første fantes det en konservativ, slavofil fløy som ønsket at tsaren skulle innkalle en rådgivende folkerepresentasjon, en såkalt zemskij sobor, for derved å skape «gjensidig tillit» mellom folk og tsar. Selv om denne fløyen ikke krevde innføring av en nasjonalforsamling med bestemmende myndighet, var dens representanter likefullt kri­ tiske til samtidens russiske stat som de betraktet som byråkratisk og undertrykkende. De forlangte innføring av ytringsfrihet og andre borgerlige rettigheter, og de forsvarte zemstvoenes uavhengighet. Samtidig krevde de at byråkratiets makt skulle reduseres. Denne konservative fløyen hadde trolig flest tilhengere.4* Videre fantes det en moderat konservativ fløy. Denne fløyen ønsket at Russland skulle forvandles til et konstitusjonelt monarki basert på en folkevalgt nasjonalforsamling. Men utviklingen mot et konstitusjonelt regime måtte skje gradvis og baseres på reformer ovenfra. Et pregnant uttrykk for denne moderate liberalismens program er den talen zemstvopolitikeren Boris Tsjitsjerin holdt da han i 1882 ble utnevnt til borgermester i Moskva: «Bare gjennom samstemte handlinger fra regjering og offentlighet kan vi beseire det onde som henger over oss |de revolusjonæres terror], og skape en lysere fremtid for vårt fedreland. Jeg er overbevist, mine her­ rer, om at ved å handle på denne måten vil vi ikke tape noe. Tvert om, bare på denne måten kan vi fremme offentlighetens sak. Og tiden vil da komme da regjeringen selv - idet den ikke ser ødeleggende ele­ menter i oss, men et forsvar for orden - vil føle behovet for å utvide

198

det begrensede området for lokalt selvstyre og gjøre offentligheten til en del av den russiske stats almene struktur. Vi bør ikke irritere regje­ ringen ved å haste mot denne timen, ikke for tidlig gå ut med over­ drevne eller på det aktuelle tidspunkt upassende krav, eller med for­ dringer om å overskride det aktivitetsområde vi har blitt tildelt. Å unngå dette, å tillitsfullt avvente den høyeste autoritets beslutning, og å vise oss verdige for den høye kallelse gjennom fredelig aktivitet for offentlighetens vel - dette skulle, etter min mening, være vår poli­ tikk »s°

Innen den tidlige russiske liberalismen fantes det også en radikal fløy som ønsket å tvinge det tsaristiske regimet til å innføre konsti­ tusjonelle reformer. Denne fløyen stod særlig sterkt i guvernementet Tver i det sentrale Russland hvis adelsforsamling i i 862. med stort flertall hadde vedtatt en sensasjonell, nærmest revolusjonær reso­ lusjon. Resolusjonen krevde ikke bare innføring av en folkevalgt nasjonalforsamling, men adelen i provinsen frasa seg samtidig sine egne privilegier som uforenlige med hensynet til almenvelet - en klar henspeiling på den franske adelens oppgivelse av sine særrettigheter i 1789. 1 1890-årene endres den russiske liberalismens sosiale basis som et resultat av tilsig fra ikke-adelige befolkningsgrupper. Som en følge av den forserte moderniseringen og industrialiseringen av Russland på slutten av 1800-tallet hadde det vokst frem nye mellomlag av ingeniører, økonomer, statistikere, lærere, leger, veterinærer med mer. Mens den første generasjon av disse «raznotsjintsy» hadde vært kritisk til den liberale vestvendte intelligentsiaen og sluttet seg til radikale bevegelser som nihilistene og narodnikene, var 1890-årenes ikke-adelige intelligentsia langt mer mottakelig for en moderat reformpolitikk. I mai 1902 finner den første all-russiske kongress av zemstvopolitikere sted i Moskva. Samme år begynner det liberale tidsskriftet Befrielse å utkomme i Stuttgart med den tidligere marxisten Pjotr Struve som redaktør. Og sommeren 1903 stiftes den såkalte Unionen for befrielse av liberalere og moderate sosialister i fellesskap. På sin

199

første kongress i St. Petersburg i januar 1904 vedtar Unionen for befrielse et dristig reformprogram. Som første post i programmet kreves innføring av et konstitusjonelt regime basert på almen stem­ merett. Videre forplikter unionen seg til a forsvare «interessene til de arbeidende masser». Og de nasjonale minoritetenes rett til selvbestemmelse anerkjennes. De mange russiske nederlagene i Den russisk-japanske krig 190405 undergraver befolkningens tiltro til det tsaristiske regimet og skaper dermed en ustabil politisk situasjon. I januar 1905 utløser nedslaktingen av en fredelig arbeiderdemonstrasjon ved Vinter­ palasset i St. Petersburg - den såkalte blodige søndagen - streiker og uroligheter over hele Russland. I februar bryter det ut landsomfat­ tende bondeopprør. De nasjonale minoritetene protesterer mot undertrykkelse og russifisering. Myndighetene viser seg å være ute av stand til å håndtere situasjonen, og i flere byer og landdistrikter opprettes det arbeider-, soldat- og bonderåd - såkalte sovjeter - som overtar det lokale styret. Selv hovedstaden St. Petersburg styres en tid av et slikt råd under ledelse av den senere legendariske revolusjonslederen Lev Trotskij. Inngåelsen av en fredsavtale med Japan i juni fører ikke til at forholdene stabiliserer seg. I oktober bryter en landsomfattende streikebølge ut. Landet befinner seg på randen av det totale sammenbrudd. I denne situasjonen utsteder tsar Nikolaj II 30. (17.) oktober 1905 et manifest der han erklærer at han vil gi be­ folkningen borgerlige rettigheter og innkalle en folkevalgt nasjonal­ forsamling med lovgivende og bevilgende myndighet. Manifestet av 30. (17.) oktober splitter de russiske liberalerne. Det radikale flertallet under ledelse av historikeren Pavel Miljukov erklærer at den politiske kampen må fortsette inntil Russland har blitt et parlamentarisk demokrati. Denne fløyen danner «Det kon­ stitusjonelt demokratiske parti», også kjent som «Kadettpartiet». Mer moderate liberalere erklærer derimot at forfatningen av 30. (17.) oktober gjør det mulig å samarbeide med myndighetene for å bringe landet ut av krisen. Denne grupperingen slutter seg sammen i «Forbundet av 17. oktober», også kjent som «Oktjabristpartiet». Da den folkevalgte nasjonalforsamlingen, Dumaen, trer sammen 2.00

i april 1906, utgjør kadettene den overlegent største fraksjonen, blant annet som en følge av at mer venstreorienterte grupperinger har boikottet valget. Kadettene, som har innføring av et konsti­ tusjonelt monarki, jordreform og progressiv beskatning som sine viktigste kampsaker, nekter imidlertid å samarbeide med en regjer­ ing utnevnt av tsaren. Dette resulterer i at tsar Nikolaj II oppløser Dumaen, en aksjon kadettene besvarer med å oppfordre befolknin­ gen til å nekte å betale skatt og å unndra seg verneplikten. Ved det påfølgende valget til en ny Duma i 1907 går kadettene kraftig til­ bake, men sammen med oktjabristene utgjør de fremdeles tyngde­ punktet i nasjonalforsamlingen. Kadettene nekter imidlertid fortsatt å samarbeide med det gamle regimet, og de avviser den nyutnevnte statsminister Pjotr Stolypins planer om å oppløse landsbyfelles­ skapet og gjøre bøndene til selveiere. Dette til tross for at disse planene er i samsvar med deres eget agrarprogram. Dette resulterer i at Dumaen i juni 1907 igjen blir oppløst, samtidig som valgreglene blir endret slik at de kraftig favoriserer de besittende klasser. Etter dette statskuppet er folkestyret i Russland i realiteten avskaffet. På 1930-tallet fikk disse begivenhetene for øvrig et etterspill i det russiske emigrantmiljøet i form av en debatt mellom de to tidligere kadettene Vasilij Maklakov og Pavel Miljukov. Ifølge juristen og dumapolitikeren Maklakov, som hadde tilhørt høyrefløyen i Kadettpartiet, kunne kadettene ha muliggjort utviklingen av et parlamen­ tarisk demokrati i Russland om de i den turbulente perioden etter revolusjonen i 1905 hadde vært villige til å samarbeide med det gamle regimet. Den tidligere partilederen Miljukov forsvarte deri­ mot sin egen og partiets uforsonlige holdning til de tsaristiske makt­ haverne med at den gjærende situasjonen i landet gjorde at kadet­ tene måtte fremtre som en radikal og demokratisk gruppering for ikke å miste befolkningens tillit. Denne debatten illustrerer liberalismens historiske dilemma. Hvordan skal liberalere kunne forsvare individuell frihet, borgerlige rettigheter og konstitusjonelt styre uten å bli trengt til siden av reak­ sjonære makthavere eller opprørske folkemasser?

201

BORIS TSJITSJERIN Den mest interessante eksponenten for den tidlige fasen av russisk liberalisme er godseieren, rettshistorikeren og zemstvopolitikeren Boris Tsjitsjerin (1828-1904). Han hadde alt på 1850-tallet pådratt seg slavofilenes og Tsjernysjevskijs vrede ved å hevde at landsbyfel­ lesskapet ikke var en eldgammel institusjon og et uttrykk for det russiske folks kollektivistiske natur, men var blitt opprettet av den moskovittiske staten på 1500- og 1600-tallet utfra skattemessige og administrative hensyn. Senere ble han en av grunnleggerne av den såkalte statlige skolen i russisk historieforskning. Denne skolen hevdet at staten alltid hadde vært den viktigste drivkraften i russisk historie. For å beskytte folket mot ytre fiender hadde det vært nød­ vendig å skape en sterk stat som i prinsippet gjorde samtlige befolk­ ningsgrupper til eneherskerens eiendom. Da den ytre trusselen bort­ falt, kunne denne prosessen reverseres, en frigjøringsprosess som startet med opphevelsen av adelens tjenesteplikt i 1 762, og som fort­ satte med opphevelsen av livegenskapet i 1861 og innføringen av lokalt selvstyre i 1864. Ifølge Tsjitsjerin måtte denne prosessen føres til sin logiske avslutning i form av innføringen av en folkevalgt nasjonalforsamling. Men før Russland kunne forvandles til et kon­ stitusjonelt monarki, måtte befolkningens politiske modenhetsnivå heves. Ifølge Tsjitsjerin utgjør staten en høyere forening av tre andre sosiale institusjoner: familien, det borgerlige samfunn og kirken. Alle disse sosiale institusjonene fungerer imidlertid utfra sine egne lover, og de må derfor få beholde en betydelig grad av uavhengighet. Om én sosial institusjon forsøker å avskaffe de andre sosiale institu­ sjonenes uavhengighet, vil dette true befolkningens frihet. 1 middel­ alderen ble friheten undergravd ved at konge og adel brukte staten til å fremme sine private interesser. Fremskrittet i moderne tid har bestått i at staten ble befridd fra denne avhengigheten ved at det ble trukket en klar grense mellom privatsfæren og den offentlige sfære. Styrkelsen av staten har imidlertid frembrakt en ny fare i form av 202

dennes trang til å intervenere i privatsfæren, i første rekke ved å innskrenke borgernes økonomiske frihet. Et viktig element i Tsjitsjerins tenkning er hans syn på rettssys­ temets funksjon. Slik han ser det, eksisterer det et klart skille mel­ lom rett og moral. Rettssystemets oppgave er å etablere regler som regulerer borgernes frihet og forpliktelser i forhold til hverandre, og det kan ikke brukes til å fremme etiske eller moralske hensyn. Retten kan utelukkende befeste borgernes ytre frihet i forhold til hverandre. I likhet med religion er moral derimot knyttet til bor­ gernes indre frihet, til valget mellom godt og ondt. Dette betyr imid­ lertid på ingen måte at den ytre, juridiske frihet representerer noe mindreverdig i forhold til den indre, moralske frihet. Tvert imot. Menneskenes ytre frihet er en forutsetning for at de skal kunne velge mellom godt og ondt. Om etiske og moralske forpliktelser ble for­ søkt definert juridisk, ville det åpne opp for en altomfattende statlig innblanding i privatsfæren som ville avskaffe borgernes frihet - og dermed også deres mulighet for å handle moralsk. Denne trusselen mot det borgerlige samfunn og individets moralske selvstendighet kommer ifølge Tsjitsjerin primært til uttrykk gjennom den såkalte positive skolen innen rettsvitenskapen. Ved å erklære at ethvert påbud vedtatt av statsmakten er en lov opphever denne skolen skillet mellom privatrett og offentlig rett. Dette skillet er imidlertid viktig. Det egentlige rettssystemet består således kun av privatretten som regulerer borgernes rettigheter og forpliktelser i forhold til hverandre. Den offentlige rettens oppgave er utelukkende å regulere borgernes forhold til staten og å beskytte privatretten. Utfra dette synet på rettssystemets funksjon er det ikke underlig at Tsjitsjerin tilla borgerlige rettigheter - det vil si beskyttelse mot statlige overgrep - en større betydning enn rett til politisk deltakelse. Han mente at befolkningen burde tildeles flere politiske rettigheter og stimuleres til deltakelse i samfunnslivet, og han så for seg et kon­ stitusjonelt monarki som den ideelle styreform i Russland. Men han understreket at politiske reformer måtte gjennomføres gradvis, og at de forutsatte at befolkningens politiske innsikt og ansvarsfølelse økte. I motsetning til mange andre liberalere var han således ikke

203

tilhenger av en umiddelbar avskaffelse av adelens standsprivilegier. I fraværet av et sterkt borgerskap var nemlig adelen den eneste gruppe i samfunnet som kunne beskytte befolkningen mot det statlige byråkrati. En umiddelbar innføring av like politiske rettigheter for hele befolkningen ville etter Tsjitsjerins mening forvandle det tsaris­ tiske eneveldet til «demokratisk cæsarisme», et system som kombin­ erte de verste trekkene fra absolutisme og demokrati. Samtidig som Tsjitsjerin forsvarte adelens standsprivilegier, var han imidlertid tilhenger av en hurtig industrialisering for derved å skape et russisk borgerskap som kunne avløse adelen som det sosiale grunnlaget for et sivilt samfunn. Og i sine siste leveår kom han til at tiden var inne for å innføre et konstitusjonelt styre i Russland, noe han gav uttrykk for i brosjyren Russland ved inngangen til det tyvende århundre som han utgav anonymt i Tyskland i 1900. Tsjitsjerin var en svært produktiv tenker, og han utgav en mengde lærde verk. Av disse kan nevnes Om folkerepresentasjon (1866, ny utgave 1899), Eiendom og stat (1883), Kurs i politisk vitenskap (r 894-98) og De politiske doktriners historie (1869-1902). Uten tvil kan Tsjitsjerin betegnes som en av de mest interessante skikkelsene i russisk idéhistorie. Til forskjell fra de fleste medlem­ mene av den regimekritiske intelligentsiaen var han ikke bare opptatt av hvem som skulle styre staten, tsaren eller folket, men også av hva statens makt skulle kunne brukes til. Han erkjente klart at det enkelte menneskes frihet og moralske integritet ikke bare var truet av tsaren og hans eneveldige regime, men også av sosialistene og de radikales drøm om å skape den altomfattende sosialstaten, en drøm som i sin ytterste konsekvens måtte føre til totalitarisme. Tsjitsjerin fremtrer dermed som en klassisk liberal tenker tilhørende samme skole som Benjamin Constant, Alexis de Tocqueville og John Stuart Mill.

PJOTR STRUVE Den mest bemerkelsesverdige russiske liberaler i tiden etter revo­ lusjonen i 1905 er trolig økonomen og publisisten Pjotr Struve (1870-1944), en tidligere sosialist med en fengslende biografi. På 204

i 890-tallet hadde han vært en av de såkalte legale marxistene og utgitt flere samfunnsvitenskapelige artikler basert på marxistisk teori. Han hadde også stått i forbindelse med illegale sosialistiske grupperinger og skrevet Det all-russiske sosial-demokratiske arbei­ derpartis første manifest (1898). Fra denne tiden stammer hans bok Kritiske kommentarer til utviklingen av vår økonomi (1894), et angrep på narodnikenes teorier som skulle fa stor betydning for fremveksten av den marxistiske bevegelsen i Russland. Omkring 1900 brøt Struve imidlertid med sosialistene og sluttet seg til kretsen av konstitusjonelle zemstvopolitikere. I 1902-05 var han redaktør for det liberale tidsskriftet Befrielse som ble utgitt i Tyskland og smuglet inn i Russland. Etter revolusjonen i 1905 vendte Struve tilbake til fedrelandet. Han sluttet seg til Kadettpartiet og ble i 1 907 innvalgt i Dumaen. I nasjonalforsamlingen markerte han seg som en av lederne for høyrefløyen i Kadettpartiet, og han hevdet at det var nødvendig å samarbeide med regjeringen for å trygge det nye halvkonstitusjonelle regimet. I 1909 er Struve en av bidragsyterne til essaysamlingen Lande­ merker der en rekke tidligere radikalere og sosialister tar et oppgjør med intelligentsiaens tradisjonelle revolusjonære og materialistiske orientering, samtidig som de krever en tilbakevending til nasjonale og kristne verdier. Utgivelsen av Landemerker er et vitnesbyrd om at deler av intelligentsiaen i årene etter revolusjonen i 1905 er i ferd med å frigjøre seg fra de materialistiske og utilitaristiske strømningene som hadde dominert russisk åndsliv helt siden fortrengningen av den tyske idealismen på 1840-tallet. I likhet med offentliggjøringen av Tsjaadajevs Filosofiske brev i 1836 slår essaysamlingen ned som en bombe, og den blir av den liberale og radikale del av offent­ ligheten stemplet som et forræderi mot intelligentsiaens forpliktelse til å befri folket. På denne tiden skriver Struve, som er redaktør for det liberale tidsskriftet Den russiske tanke, en mengde artikler om politiske, øko­ nomiske og kulturelle temaer. Denne publisistiske virksomheten opp­ rettholder han også etter bolsjevikenes statskupp i 1917 da han blir et fremtredende medlem av den «hvite» landflyktige intelligentsiaen.

205

Struves viktigste bidrag til russisk åndshistorie er uten tvil hans oppgjør med intelligentsiaens anti-religiøse og anti-statlige oriente­ ring. I essayet Intelligentsiaen og revolusjonen, ett av de mest betyd­ ningsfulle bidragene til Landemerker, hevder han at intelligentsiaen har spilt den samme rolle i nyere russisk historie som kosakkene spilte under bondeopprørene i tidligere tider. Den har vært et ute­ lukkende destruktivt element som har appellert til opprørske og ødeleggende instinkter i folket. Intelligentsiaen er ifølge Struve et nytt historisk fenomen. Den oppstod på i 840-tallet da vest-europeiske sosialistiske strømninger i forening med de politiske, økonomiske og sosiale forholdene i Russland fikk enkelte medlemmer av den dannede klasse til å utvikle et særegent moralsk og politisk verdisystem som gjorde dem til en egen gruppe i samfunnet. Dette verdisystemet, som anarkisten Mik­ hail Bakunin hadde vært den første representanten for, var kjen­ netegnet ved en kategorisk avvisende holdning til religion og stat. Siden tidligere radikale russiske tenkere som Radisjtsjev og Tsjaada­ jev ikke hadde vært preget av slike anti-religiøse og anti-statlige holdninger, kan de ifølge Struve ikke sies å tilhøre intelligentsiaen. Selv tenkere som Herzen og Belinskij kan bare delvis regnes som representanter for denne nye samfunnsgruppen. Først Tsjernysjev­ skij og 1860-årenes nihilister kan, i likhet med Bakunin, regnes som fullverdige «intelligenty». Intelligentsiaen er et særegent russisk fenomen. I kraft av sine anti-statlige holdninger adskiller den seg fra revolusjonære beve­ gelser i andre land som alle har representert en styrking av det statlige element i sine respektive samfunn. Den engelske revolusjon i 1649 var således et resultat av århundrers kamp for å forsvare og styrke Parlamentets myndighet, og den ble gjennomført av en mann, Oliver Cromwell, som legemliggjorde idéen om den sterke stat. Og Den franske revolusjon i 1789 og Napoleons påfølgende diktatur var et resultat av at kongemakten ikke hadde klart å fullføre den moderniseringen av staten den seiv hadde innledet. Målet for intelli­ gentsiaens bestrebelser er derimot en tilintetgjøring av selve den rus­ siske staten.

2.06

På mange mater minner intelligentsiaen om en religiøs bevegelse. 1 likhet med religiøse mennesker drømmer medlemmene av intelli­ gentsiaen om å skape et nytt og rettferdig samfunn. Men det er en viktig forskjell mellom intelligentsiaen og religiøse bevegelser. For troende vil drømmen om det gode samfunn være knyttet til moralsk selvutvikling og oppdragelse av andre mennesker. Intelligentsiaen erklærer derimot at mennesket er et produkt av de samfunns­ forholdene det lever under, og den forkaster alle tanker om å oppdra folket. Av sine egne medlemmer krever intelligentsiaen at de skal ofre seg for folkets befrielse. Men det betyr ikke at den erkjenner prinsippet om det enkelte individs moralske ansvar for den verden det lever i: «Der er nødvendig å forstå at den faktiske utøvelsen av selvoppofrelse slett ikke betyr en anerkjennelse av idéen om personlig ansvar som et styrende prinsipp for der personlige og samfunnsmessige liv. Da medlemmer av intelligentsiaen grunnet over sin plikt overfor folket, tenkte han aldri på at idéen om personlig ansvar, uttrykt i forestillin­ gen om en plikt, burde vært rettet ikke bare mot ham, medlemmer av intelligentsiaen, men også mot folket, det vil si mot ethvert menneske uavhengig av dets opphav eller sosiale posisjon. Intelligentsiaens asketisme og selvoppofrelse, viet ril folkets tjeneste, var dermed, til tross for hele sin tiltrekningskraft, berøvet en prinsipiell moralsk betydning og oppdragende kraft.»51

Intelligentsiaen nøyer seg heller ikke med å unnlate å oppdra folket. Den appellerer også til folkemassenes egennytte og laveste instinkter for derved å oppmuntre til ødeleggelse av det bestående samfunn. Kan samfunnslivet ikke baseres på oppdragelse, finnes det imid­ lertid bare to muligheter i politikken: despoti og pøbelvelde. Gjen­ nom sin uansvarlige opptreden under revolusjonen i 1905 frembrak­ te intelligentsiaen både despoti og pøbelvelde. Kun ved å bidra til samfunnets religiøse, moralske og nasjonale gjenfødelse kan intelli­ gentsiaen forsvare sin eksistens. Det er derfor nødvendig at dens medlemmer tar et oppgjør med sine egne anti-religiøse og anti-

207

statlige holdninger. Dette selvoppgjøret bør etter Struves mening ta utgangspunkt i begivenhetene under og etter revolusjonen i 1905. Den mislykkede revolusjonen i 1905 må ikke analyseres som en tak­ tisk feilslått oppstand, men som et advarende eksempel på hva som må bli følgene når samfunnets tenkende elite appellerer til folke­ massenes laveste instinkter. I flere essays forfattet omtrent samtidig med Intelligentsiaen og resolusjonen spår Struve at sosialismen snart vil miste sin idémessige tiltrekning. Dette skyldes at sosialistene har gjort sosialismen til en eskatologisk bevegelse. De er utelukkende opptatt med å bryte ned det bestående samfunn og henlegger oppbyggingen av et nytt og bedre samfunn til tiden etter revolusjonen - på samme måte som de kristne henlegger sitt tusenårsrike til tiden etter Kristi gjenkomst. Det mest ekstreme uttrykk for denne tendensen er ifølge Struve den franske sosialisten Georges Sorels teori om generalstreiken som overgang til sosialismen. Denne teorien propaganderes åpent som en myte det er nødvendig å bibringe massene for at disse skal opprettholde sin revolusjonære glød. Sosialismen har dermed mistet sitt samfunnsvitenskapelige grunnlag og er forvandlet til et kvasireligiøst fenomen. I lengden vil imidlertid ikke en dennesidig beveg­ else som sosialismen kunne tilfredsstille menneskenes urgamle drøm om en overjordisk form for rettferdighet. Det er derfor trolig at intelligentsiaen, og etter den massene, vil vende tilbake til kristen­ dommen. I tillegg til å behandle intelligentsiaens posisjon i samfunnet og å kritisere sosialismen som en kvasi-religion, er Struve opptatt av å skape en nasjonal politikk for det russiske imperium. Han påpeker at ethvert sunt folk bestreber seg på å skape en sammenbindende nasjonal idé som gjør at det kan hevde seg i konkurransen med andre folk. Siden hverken det tsaristiske regimet eller intelligent­ siaen ser behovet for å skape en sammenbindende nasjonal idé, trues den russiske statens eksistens. 1 denne situasjonen har alle patrio­ tiske borgere plikt til å gjøre sitt ytterste for å fremme en identifikasjon med folket og staten som kan overgå innenrikspoli­ tiske motsetninger.

208

VLADIMIR SOLOVJOV Også den religiøse mystikeren Vladimir Solovjov (1853-1900) er det naturlig å betrakte som en liberal tenker. I sin ungdom hadde han riktignok stått slavofilene nær, og senere hadde han vært tilhenger av en forening av Europas folk under tsaren og paven. Forholdene i samtidens Russland fikk ham imidlertid til å forkaste disse roman­ tiske drømmeriene, og i sitt filosofiske hovedverk fra 1897, Et for­ svar av det gode, opptrer han som forsvarer av en liberal rettsstat. Da hadde han noen år tidligere alt skrevet det interessante essayet Det middelalderske livssyns fall der han tar et oppgjør med kirkens og de troendes manglende sosiale engasjement. I dette essayet hevder Solovjov at både Øst- og Vestkirken er kompromittert av hedenske verdier. Kirkens oppgave er å virkelig­ gjøre Guds rike på jorden. Dette forutsetter en fullkomliggjøring av menneskene og det jordiske liv. De første kristne bestrebet seg på en slik fullkomliggjøring. Kristendommens overgang til å bli statsreli­ gion i senantikken medførte imidlertid at de kristne måtte tilpasse seg den omkringliggende hedenske verden. De oppgav å skape det jordiske tusenårsriket, og kristendommen ble redusert til overhol­ delse av kirkens ritualer. Dermed forvandlet kristendommen seg fra å være en sosial protestbevegelse til å bli en individualistisk frelsesreligion. Og de kristne utviklet samtidig en skadelig dualisme basert på tilbedelse av der himmelske og forakt for det jordiske. Denne for­ falskede form for kristendom basert på individualisme, spiritualisme og forakt for det jordiske liv betegner Solovjov som det middel­ alderske livssyn. Slik han ser det, har dette skadelige livssynet preget både Vest- og Østkirken frem til våre dager. I Vestkirken gjorde riktignok fra tid til annen kjetterske beve­ gelser opprør mot undertrykkelse og utbytting. Innenfor Østkirken har det imidlertid aldri vært noen slike sosiale protestbevegelser. Ortodokse kristne som følte avsky for kirkens knefall for verdslige makthavere, søkte frelse i ensomhet og ble eremitter. Den rollen den opprørske reformator inntar i Vestkirken, inntar den kontemplative

209

eremitt i Østkirken. Det betyr at Østkirken er enda mindre vendt mot menneskenes jordiske liv enn Vestkirken, og at den følgelig er mer hedensk enn denne. Selv om de kristne har opphørt å være sanne kristne, har ikke Gud forlatt menneskene. De siste århundrers sosiale og moralske fremskritt må ifølge Solovjov forstås som en realisering av det gud­ dommelige forsyn. Gud ønsker at livet på jorden skal være godt, og han velger seg ut mennesker som kan bidra til realiseringen av sin vilje. I vår tid er slike utvalgte mennesker først og fremst medlem­ mene av radikale bevegelser som kjemper for politiske og sosiale reformer. Avskaffelsen av tortur og grusomme straffer, slutten på forfølgelsen av religiøse minoriteter, opphevelsen av Iivegenskapet og andre former for føydalisme med mer bidrar alt sammen til realiseringen av Guds rike på jorden. At medlemmene av de radikale bevegelsene selv ofte er ateister, er uvesentlig. Objektivt sett er de et redskap for Guds vilje, og gjennom sin virksomhet bidrar de til å fjerne grunnlaget for det middelalderske livssyn. At de som kaller seg kristne, ikke gjør noe for å virkeliggjøre Guds rike på jorden, avslører bare hvor degenerert deres form for kristendom er. Disse opprørske tankene gjør det naturlig å karakterisere Solovjov som en sosial-liberal, nærmest sosialistisk tenker. For hans konserva­ tive og slavofile venner kom offentliggjøringen av Det middelalderske livssyns fall i 1891 som et sjokk. På grunn av Solovjovs tidligere forsvar for en teokratisk samfunnsorden hadde disse lenge vært vil­ lige til å overse «betenkelige» sider ved hans tenkning, som for eksem­ pel beundring for katolisismen. Etter at Solovjov åpent hadde erklært at samtidens radikale bevegelser bidro til å realisere Guds vilje, matte det imidlertid komme til et brudd, og den sterkt konservative tenkeren Konstantin Leontjev, som tidligere hadde vært en av Solov­ jovs beundrere, erklærte nå at denne var et redskap for Anti-Krist. Det hører for øvrig med til historien at Solovjov like før han døde skrev det merkelige skriftet Tre samtaler der Anti-Krist fremstilles som en sosial velgjører. Muligens kan dette skriftet, som har blitt sammenlignet med «Legenden om storinkvisitoren» i Fjodor Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov, tolkes som et tegn på at Solov-

210

jov har forutsett det kommende bolsjevikiske diktaturet - og at han har tatt avstand fra tanken om å opprette det jordiske himmelriket.

DET EGENARTEDE VED DEN RUSSISKE LIBERALISMEN Eksistensen av det tsaristiske eneveldet gjorde at liberalismen måtte anta en annen karakter i Russland enn i Vest-Europa. I Vest-Europa var kampen for konstitusjonelle reformer stort sett avsluttet på slut­ ten av 1800-tallet, og i konkurranse med et fremvoksende sosial­ demokrati kunne den vest-europeiske liberalismen derfor utvikle seg til en moderne sosial-liberalisme. I Russland gjorde autokratiet og borgernes mangel på rettssikkerhet at kampen for politiske reformer måtte bli viktigere enn både tradisjonelle liberale kampsaker som frihet fra statlig innblanding i økonomien og sosial-liberale krav om sosiale reformer. Det er vanskelig å forstå at de russiske liberalerne ikke grep sjansen til å bygge opp et nytt samfunn som åpnet seg i tilknytning til tsar Nikolaj lis manifest av 30. (17.) oktober 1905. Riktignok var det bare tale om innføring av et halv-konstitusjonelt styre, men erfaring fra andre land skulle tilsi at de gitte innrømmelsene med tiden ville ha trukket ytterligere reformer med seg. De russiske libe­ ralerne var selvsagt ikke uvitende om at halv-konstitusjonelle regi­ mer i Vest-Europa hadde utviklet seg til fullt ut demokratiske stater. Men de var fanget av sin egen revolusjonære retorikk, og ved nyheten om det keiserlige manifestet oppfordret liberalerne de opp­ rørske folkemassene til å «gi udyret det siste nådestøtet». Resultatet ble som kjent ikke tsarismens endelikt, men kaos etterfulgt av et keiserlig statskupp som reduserte det nylig innførte konstitusjonelle regimet til en parodi. Med tanke på den provisoriske regjerings mak­ tesløshet i forhold til de nye folkelige maktorganene, sovjetene, i tiden etter Februarrevolusjonen i 1917 er det imidlertid vanskelig å forestille seg at de russiske liberalerne ville ha maktet å skape et kon­ stitusjonelt regime om de i allianse med de opprørske folkemassene hadde lyktes i å styrte tsarismen i 1905. 21 T

Revolusjonene i 1905 og 1917 viste med all mulig tydelighet at det ikke fantes et sivilt samfunn i Russland, og at det derfor ikke var noe grunnlag for en liberal samfunnsorden. De russiske liberalerne kunne i denne situasjonen ha satset på at den hurtige industriali­ seringen og moderniseringen deres fedreland var i ferd med å gjen­ nomgå, med tiden ville frembringe et sivilt samfunn - og utsatt opp­ gjøret med det tsaristiske regimet. Men en slik opptreden ville ha forutsatt et brudd med intelligentsiaens revolusjonære og antistatlige holdninger. Slik det gikk, kom hverken liberalisme eller demokratisk sosial­ isme til å prege Russlands politiske utvikling.

Marxisme på russisk Helt siden 1840-tallet hadde Marx’ og Engels’ teorier vært kjent av den radikale vestvendte intelligentsiaen. På 1870-tallet ble Marx’ kritikk av kapitalismen brukt av narodnikene til å begrunne deres motstand mot utviklingen av kapitalistiske økonomiske relasjoner i Russland. Først på 1890-tallet, et tiår etter at den tidligere narodniken Georgij Plekhanov i 1883 hadde stiftet grupperingen «Arbeidets frigjøring», fremtrer imidlertid marxismen som en selvstendig ret­ ning innenfor den russiske revolusjonære bevegelsen, for så snart å innta en dominerende stilling innenfor denne. Marxismens hurtige fremgang i 1890-årene skyldtes flere forhold. For det første hadde narodnikbevegelsens tilbakegang i reaksjonsperioden etter mordet på tsar Aleksander II i 188 r overbevist mange revolusjonære om at hverken bondeopprør eller terrorisme ville kunne styrte det tsaris­ tiske regimet og dermed muliggjøre en sosialistisk omdanning av Russland. Dernest hadde den hurtige industrialiseringen frembrakt en raskt voksende arbeiderklasse som var mer mottakelig for marx­ istiske slagord enn for narodnikenes bondesosialisme. Og endelig favoriserte de tsaristiske myndighetene selv fremveksten av den marxistiske bevegelsen ved å tillate utgivelsen av marxistisk litte­ ratur da de betraktet denne som uskyldig vitenskap sammenlignet med narodnikenes opprørske skrifter. På 1890-tallet fremtrådte så­ ledes flere økonomer og samfunnsforskere som «legale marxister». Et viktig tema i striden mellom narodniker og marxister var spørsmålet om hvorvidt Russland var nødt til å gjennomleve den samme kapitalistiske utvikling som landene i Vest-Europa, eller om landsbyfellesskapet og den kollektive eiendomsretten til jorden gjorde at det halv-føydale Russland kunne ta steget direkte over i en sosialistisk samfunnsorden uten å måtte gjennomgå en smertefull kapitalistisk mellomperiode. I et brev til narodnikenes fremste teo­ retiker, Nikolaj Mikhajlovskij, fra 1877 hadde Marx erklært at 2.13

Russland ved å fortsette den kapitalistiske utvikling som ble innledet ved opphevelsen av livegenskapet i 1861, ville forspille en historisk enestående mulighet til å unngå kapitalismens redsler. Fire år senere skrev han i et berømt brev til den kvinnelige revolusjonær Vera Zasulitsj at landsbyfellesskapet kunne danne utgangspunktet for en sosial gjenfødelse av Russland dersom den skadelige kapitalistiske innflytelsen som truet bondekommunen ble eliminert. Av diverse utkast til brevet fremgår at Marx har ment at en sosialistisk omdan­ ning av Russland kunne foregå ved at teknologi importert fra VestEuropa ble brukt til å modernisere landets tradisjonelle landbruk. I Marx’ og Engels’ felles forord til den andre russiske utgaven av Det kommunistiske manifest fra 1882 holdes døren fremdeles åpen for en russisk form for sosialisme basert på landsbyfellesskapet, men nå under forutsetning av at en revolusjon i Russland utløser en proletarisk revolusjon i Vest-Europa. Etter Marx’ død hevder imidlertid Engels at kun et «ytre sjokk» i form av en sosialistisk revolusjon i Vest-Europa vil kunne redde landsbyfellesskapet - om det i det hele tatt lar seg redde. Det overraskende ved denne debatten er at Marx, og delvis også Engels, faktisk gav narodnikene rett i at det fantes en særskilt rus­ sisk vei til sosialismen. Dette skyldtes, innrømmet Engels i ettertid, at de begge beundret narodnikenes revolusjonære offervilje og betraktet dem som den eneste kraft som kunne bekjempe det tsaris­ tiske regimet. Trolig var det intet tyskerne Marx og Engels hatet like sterkt som Tsar-Russland, Europas gendarm. I 1898 stiftes Det all-russiske sosial-demokratiske arbeiderparti på en hemmelig kongress 1 Minsk. På dette tidspunkt er den russiske arbeiderbevegelsen splittet mellom ortodokse marxister og «økonomister», det vil si tilhengere av en ensidig kamp for bedring av arbei­ dernes økonomiske situasjon. Økonomismen, som har visse paral­ leller til den samtidige «revisjonismen» i Vest-Europa, viser seg imidlertid å være et kortvarig fenomen. En langt alvorligere split­ telse oppstår i tilknytning til spørsmålet om det sosial-demokratiske partiet skal være et eliteparti eller et masseparti. Dette stridsspørs­ målet fører til at de russiske sosial-demokratene allerede på sin

214

annen kongress i Brussel og London i 1903 splittes i en flertallsfraksjon, de såkalte bolsjevikene, som vil gjøre partiet til en eliteorganisasjon av yrkesrevolusjonære, og en mindretallsfraksjon, mensjevikene, som er tilhengere av et masseparti. Under revolusjonen i 1905 markerer mensjevikene seg som tilhengere av samarbeid med det liberale borgerskapet for å innføre et borgerlig-demokratisk regime. Bolsjevikene krever derimot innføring av «arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur». Til tross for flere samlingsforsøk forblir bolsjeviker og mensjeviker i realiteten to adskilte partier helt frem til revolusjonen i 1917. Splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker må kunne sies å uttrykke en grunnleggende motsigelse i marxismen. På den ene side erklærer marxismen at samfunnets politiske overbygning er et resul­ tat av produktivkreftenes utvikling. Utfra dette synet var det natur­ lig at mensjevikene ønsket å samarbeide med borgerskapet om å inn­ føre et borgerlig-kapitalistisk regime for derved å skape de mate­ rielle forutsetningene for innføringen av en sosialistisk samfunnsor­ den. Men samtidig hevder Det kommunistiske manifest og andre av marxismens grunntekster at et revolusjonært parti vil kunne gripe makten og dermed påskynde den historiske utvikling. Det var dette «blanquistiske» element i marxismen bolsjevikene knyttet an til med sin elitære partiteori. Samtidig representerer bolsjevikenes elitære partiteori og konspirative arbeidsformer en tilknytning til den revo­ lusjonære arven etter narodnikene. Spenningen mellom økonomisk determinisme og «blanquisme» i den første fasen av russisk marx­ isme kommer til uttrykk i skriftene til tidens to ledende russiske marxister, Georgij Plekhanov og Vladimir Iljitsj Lenin. I dette kapittelet vil vi foruten tenkningen til Georgij Plekhanov og Vladimir iljitsj Lenin også kortfattet ta for oss ideologien til nar­ odnikenes etterfølgere, de såkalte sosial-revolusjonære.

GEORGIJ PLEKHANOV Georgij Plekhanov ble født 29. november 1856 i en forgjeldet adels­ familie. Som tiåring innskrives han ved et militærakademi der han 215

utdanner seg til å bli yrkesoffiser. Han avbryter imidlertid som attenåring den påtenkte militære løpebanen til fordel for studier ved Bergverksakademiet i St. Petersburg. Her trekkes han snart inn i revolusjonære studentkretser, og etter å ha opptrådt som agitator ved en demonstrasjon utenfor Kazankatedralen i desember 1876 må han flykte til utlandet. Ved hjemkomsten til Russland sommeren 1877 slutter han seg til den nystiftede narodnikorganisasjonen «Land og frihet». På denne tiden markerer Plekhanov seg som en motstander av den terroristiske fløyen innenfor narodnikbevegelsen, og ved oppløsningen av «Land og frihet» høsten 1879 danner han organisasjonen «Sort nyfordeling» hvis program er å videreføre narodnikenes tradisjonelle bondesosialisme. På grunn av politiets stadig mer effektive bekjempelse av de revolusjonære undergrunnsorganisasjonene tvinges han imidlertid i januar 1880 til å flykte til Vest-Europa. Han slår seg ned i Genéve og innleder dermed et emigrantliv som skulle komme til å vare i 37 år. Narodnikenes maktesløshet overfor den politiske reaksjonen i tiden etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 overbeviser Plekha­ nov om at hverken anarkistiske bondeopprør eller terrorisme er veien til et sosialistisk samfunn. Han erklærer nå at kun et sosial­ demokratisk masseparti i allianse med det liberale borgerskapet kan styrte tsarismen - og dermed skape det sosiale grunnlaget for en sosialistisk samfunnsorden. Høsten 1883 danner han sammen med to andre tidligere narodniker, Vera Zasulitsj og Pavel Akselrod, gruppen «Arbeidets frigjøring», den første marxistiske gruppering i russisk historie. To år senere utgir han boken Våre meningsfor­ skjeller der han begrunner sitt brudd med narodnikene. I det første tiåret av sin eksistens evner «Arbeidets frigjøring» i liten grad å virke inn på den revolusjonære kampen mot tsarismen og kapitalismen da organisasjonen er avskåret fra forbindelse med de fåtallige marxistiske grupperingene som på dette tidspunkt eksi­ sterer i Russland. Den hurtige økningen av industriarbeiderklassen på 1890-tallet, omfattende streiker og fremveksten av den såkalte legale marxisme forvandler imidlertid organisasjonen til knutepunk­ tet i et nettverk av sosialistiske undergrunnsorganisasjoner som 2.16

snart omfatter hele det russiske imperium. Plekhanov og hans nærmeste medarbeidere begynner også å utgi tidsskriftet Arbeideren som i store opplag smugles inn i Russland. Fra denne perioden stam­ mer Plekhanovs filosofiske hovedverk, Utviklingen av det monistiske historiesyn (1895). Plekhanov markerer seg nå som en av de mest fremtredende ide­ ologene innenfor den internasjonale arbeiderbevegelsen. I 1900 grunnlegger Plekhanov sammen med sin fremtidige héte-noire, V. I. Lenin, et nytt sosial-demokratisk organ, Gnisten, og han støtter også Lenin på de russiske sosial-demokratenes annen partikongress i Brussel og London i 1903. Etter bruddet mellom «bolsjeviker» og «mensjeviker» slutter han seg imidlertid snart til mensjevikene. I tilknytning til utbruddet av Den russisk-japanske krig i 1904 forfat­ ter Plekhanov artikkelen Patriotisme og sosialisme der han forsvarer en internasjonalistisk, defaitistisk holdning til krigen. 1 likhet med andre sosialister håper han at et russisk krigsnederlag vil føre til tsarismens endelikt. Etter utbruddet av revolusjonen i 1905 krever han at sosialistene må alliere seg med det liberale borgerskapet for å gjennomføre en demokratisk revolusjon i Russland, og han fordøm­ mer bolsjevikenes agitasjon for innføring av «arbeidernes og bøn­ denes demokratiske diktatur». Denne holdningen til begivenhetene under revolusjonen i 1905 skaffer Plekhanov økenavnet «kadettmarxist». 1 årene etter revolusjonen i 1905 spiller Plekhanov en mindre fremtredende politisk rolle. Til gjengjeld forfatter han nå noen av sine viktigste teoretiske arbeider, herunder flere kunst- og kultursosiologiske studier. 1 sine skrifter om kunst og kultur hevder Plekhanov at kunstens oppgave er å gjengi det levende innhold i en gitt kulturepoke. Dette kravet om at kunsten skal være en sosiolo­ gisk gjenspeiling av samfunnet, representerer en videreutvikling av Belinskijs og Tsjernysjevskijs realistiske litteratur- og kunstteori. Etter den bolsjevikiske maktovertakelsen i 1917 brukes en vulgarisering av Plekhanovs litteratur- og kunstteoretiske skrifter til å underbygge Sovjetstatens offisielle kunstdoktrine, den såkalte sosia­ listiske realismen. 217

Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 forsvarer Plekhanov - i likhet med anarkisten Pjotr Kropotkin - Ententens krigspolitikk. Denne holdningen til den imperialistiske røverkrigen, som står i grell kontrast til hans internasjonalistiske holdning under Den russiskjapanske krig, skyldes dels forbitrelse over de tyske sosialistledernes feige opptreden ved krigsutbruddet, og dels overbevisning om at en tysk seier i storkrigen vil styrke de reaksjonære kreftene i Europa. Etter Februarrevolusjonen i 1917 vender Plekhanov tilbake til Russland. Hans forsvar for fortsatt russisk krigsdeltakelse og hans støtte til den provisoriske regjeringen gjør imidlertid at selv hans mensjevikiske meningsfeller åpenlyst stempler ham som en borgerlig overløper. Plekhanov er derfor en isolert skikkelse da han noen måneder etter bolsjevikenes statskupp høsten 1917, nærmere bestemt 30. mai 1918, dør på et sanatorium i Finland. I det følgende vil vi ta for oss Plekhanovs skrift Våre menings­ forskjeller der han begrunner sitt brudd med narodnikene, og hans teoretiske hovedverk Utviklingen av det monistiske historiesyn.

VÅRE MENINGSFORSKJELLER 1 dette skriftet fra 1885 begrunner Plekhanov sitt brudd med narod­ nikene. Innholdet består dels av en kritikk av narodnikenes teorier, dels av forsøk på å bevise at Russland allerede er i ferd med å gjen­ nomgå en hurtig kapitalistisk utvikling, og dels av en utlegning av forfatterens eget syn på hvordan den politiske og økonomiske kam­ pen for arbeiderklassens frigjøring bør føres. Arbeidet kan knapt gjøre krav på å være særlig originalt i forhold til ortodoks marxis­ tisk teori, men det er likefullt interessant som den første omfattende marxistiske analyse av de politiske og økonomiske forholdene i Russland. Plekhanov innleder sitt skrift med å gjennomgå tidligere russiske sosialisters politiske og økonomiske teorier. Både Herzen og Tsjernysjevskij forsøkte å begrunne en russisk form for sosialisme basert på landsbyfellesskapet, påpeker han. Men deres analyse av landsbyfellesskapet var statisk, og de hadde ingen tanker om hvor­

218

dan overgangen til et sosialistisk samfunn konkret skulle kunne foregå. Bakunin og hans tilhengere ønsket å styrte det bestående samfunn ved hjelp av bondeopprør. Men etter en serie med tilbake­ slag gikk de over til å betrakte sammensvergelser og statskupp som den eneste mulige måte å innføre sosialismen på. Dermed hadde de i realiteten sluttet seg til Tkatsjovs teori om hvordan en revolusjonær elite ved et kupp kunne erobre makten, opprette et diktatur og avskaffe det gamle utbyttersamfunnet, en teori Engels alt på 1870tallet hadde fordømt som småborgerlig revolusjonsromantikk. Narodnikenes teorier er ifølge Plekhanov kun en gjentakelse av tankene til Bakunin og Tkatsjov. Narodnikene ønsker å basere sin form for sosialisme på lands­ byfellesskapet. Men dette er under oppløsning og i ferd med å erstattes av kapitalistiske økonomiske relasjoner. Plekhanov trekker frem en mengde statistiske og økonomiske undersøkelser for å vise at et fåtall av bøndene har karret til seg mesteparten av jorden, at svært mange småbønder er nødt til å livberge seg som håndverkere, og at en stor gruppe eiendomsløse landarbeidere har vokst frem. Samtidig er en moderne storindustri og arbeiderklasse i ferd med å dannes i byene, og det er bare et tidsspørsmål før Russland vil oppleve en minst like hurtig industrialisering som Frankrike og Tyskland. Russiske sosialister bør ifølge Plekhanov erstatte sammensver­ gelser og opprørsforsøk med et systematisk agitatorisk arbeid blant arbeiderklassen, den eneste klassen i landet som både er i stand til å gjennomføre en revolusjon, og til å tjene som grunnlag for en sosial­ istisk omdanning av samfunnet etter revolusjonen. Samtidig bør de innlede et samarbeid med borgerskapet som ikke selv er sterkt nok til på egen hånd å styrte tsarismen, men som ønsker å innføre et borgerlig-demokratisk regime. Innføringen av et borgerlig-demokratisk regime vil både fremskynde den kapitalistiske utviklingen i Russland - og dermed skape et økonomisk fundament for en sosia­ listisk samfunnsorden -, øke arbeiderklassen og legalisere sosialis­ tisk agitasjonsvirksomhet. Terroraksjoner og revolusjonsromantikk bidrar derimot utelukkende til å skremme borgerskapet til å samar219

beide med de tsaristiske myndighetene. Russiske sosialister befinner seg etter Plekhanovs mening i samme situasjon som tyske sosialister før samlingen av Tyskland. Også disse hadde valget mellom enten å satse pa sammensvergelser og oppstander eller å alliere seg med borgerskapet for å bekjempe det gamle regimet basert på fyrstesuvereniteten. De tyske sosialistene valgte det sistnevnte alternativet, og i løpet av noen tiår klarte de å gjøre det tyske sosial-demokratiske partiet til Europas mektigste arbeiderparti. Narodnikene tror deri­ mot at sosialister under alle forhold er forpliktet til å bekjempe kapi­ talismen, og de ser ikke at de dermed samtidig gjør seg til et redskap for reaksjonære krefter: «Dere tror at en sosialist for å forbli trofast mot sine idealer overalt og alltid må motvirke utviklingen av kapitalisme. I dette tilfelle argumen­ terer dere igjen på den mest primitive måte: å motvirke utviklingen av kapitalisme, hevder dere, betyr å skade interessene til arbeidsgiverne; og siden disse interessene er diametralt motsatte interessene til arbei­ derne, vil alt som er skadelig for kapitalen, tjene arbeiderklassen. Dere har ingen anelse om at kapitalismen befinner seg i et motsetningsfor­ hold ikke bare til det følgende, men også til det foregående ledd i kje­ den for den historiske utvikling; at den bekjemper ikke bare arbeider­ klassens revolusjonære bestrebelser, men også de reaksjonære bestre­ belsene til adelen og småborgerskapet. Dere gløder av hat til kapitalis­ men og er rede til å angripe den hvor det enn måtte være mulig. Denne iveren får dere ofte til å fryde dere over de nederlagene for kapitalis­ men som utelukkende kan være til nytte for de reaksjonære. [...] For å unngå slike miserable metamorfoser må dere omsider bli gjennomsyrer av det dialektiske syner på historien. Dere må på samme rid støtte kapi­ talismen i dens kamp mot reaksjonen og være uforsonlige fiender av den samme kapitalismen i dens kamp mot arbeiderklassens fremtidige revolusjon. Kun et slikt program er verdig et parti som anser seg for å være representanten for de mest progressive bestrebelsene i sin sam­ tid.»’2

2.2.0

Russland er altså ifølge Plekhanov nødt til å gjennomgå den samme utviklingen som landene i Vest-Europa har gjennomgått, før en sosialistisk revolusjon vil kunne være mulig. Først må en kapitalis­ tisk markedsøkonomi basert på storindustri og salgsjordbruk ut­ vikles. Deretter må borgerskapet erobre den politiske makten og opprette et borgerlig-demokratisk regime. Så må samfunnets mate­ rielle og åndelige kultur utvikles under borgerskapets politiske og økonomiske herredømme. Og først når det borgerlig-kapitalistiske samfunn ikke lenger er i stand til å muliggjøre en videre materiell og åndelig vekst, vil tiden være inne for en sosialistisk revolusjon. Eksistensen av en kapitalistisk verdensøkonomi gjør at Russland og andre unge industrinasjoner kan gjennomleve hver enkelt av disse «etappene» hurtigere enn de første kapitalistiske landene England, Frankrike og Tyskland. Men det finnes ingen nasjonale snarveier til sosialismen. Forsøk på å «springe over» noen av utviklingstrinnene på veien til et sosialistisk samfunn vil utelukkende lede til reaksjon eller barbari.

UTVIKLINGEN AV DET MONISTISKE HISTORIESYN 1 dette skriftet forsøker Plekhanov å bevise at marxismen er den eneste vitenskapelige lære om lovene for det menneskelige samfunns utvikling. Skriftet består av en bredt anlagt fremstilling av forskjel­ lige samfunnsvitenskapelige og filosofiske skoler fra opplysnings­ tiden til forfatterens egen samtid. Den noe kryptiske tittelen må tilskrives hensynet til sensuren - faktisk ble dette arbeidet utgitt legalt i St. Petersburg i 1895. Plekhanov innleder sitt arbeid med å presentere de materialistiske opplysningsfiiosofenes syn på mennesket og samfunnet. Disse tenkerne, Holbach, Helvetius og deres tilhengere, hadde et materialis­ tisk syn på mennesket som de betraktet som et produkt av sitt miljø. Men de hadde ingen vitenskapelig holdbar forklaring på hvordan miljøet, det vil si samfunnet, var oppstått. Dette nøyde de seg med å forklare idealistisk, det vil si som et produkt av menneskenes idéer. Følgelig var de nødt til å knytte drømmen om det gode samfunn til

221

det utopiske ønsket om at det måtte fremtre en opplyst fyrste og lov­ giver som kunne bibringe menneskene progressive idéer: «Opplysningstidens forfattere var av den oppfatning at alt i samfun­ nets liv i det lange løp var avhengig av ‘lovgiveren’. Derfor var de på utkikk etter lovgivere. Men de samme forfattere visste svært godt at menneskets karakter og meninger er avhengig av dets oppdragelse, og at deres oppdragelse i alminnelighet ikke predisponerte ‘lovgiverne’ for tilegnelsen av opplyste doktriner. Derfor måtte de erkjenne at lire håp kunne knyttes til lovgiverne. Det gjenstod bare å søke tilflukt i et heldig tilfelle. Forestill deg at du har en enorm boks som inneholder mange sorte baller og to eller tre hvite baller. Du tar ut ball etter ball. Hver enkelr gang har du langt mindre sjanse for å trekke ut en hvit ball enn en sort. Men om du gjenrar operasjonen et tilstrekkelig antall ganger, vil du til slutt trekke ut en hvit ball. Det samme gjelder for ‘lovgivere’. I det enkelte tilfelle er det overveiende sannsynlig ar lovgiveren vil være mot ‘filosofene’; men til slutt må det tross alt fremtre en lovgiver som vil være enig med filosofene. Denne vil gjøre alt der som fornuften byr. Slik, bokstavelig talt slik, argumenterte Helvetius.»5?

Restaurasjonstidens liberale franske historikere, Thierry, Guizot og Mignet, utviklet samfunnsvitenskapen et langt stykke fremover sam­ menlignet med de materialistiske opplysningsfilosofene. De forklarte den historiske utvikling og dannelsen av det borgerlige samfunn utfra klassemotsetninger, og klassemotsetningene forklarte de utfra eiendomsforholdene, primært eiendomsretten til jorden. Men hvor­ dan eiendomsforholdene var oppstått, var de ikke i stand til å for­ klare. De nøyde seg med å anta at de på en eller annen måte måtte ha blitt dannet under barbarenes invasjon av Romerriket. Sammenlignet med restaurasjonstidens historikere hadde de «utopiske» sosialistene ifølge Plekhanov en svært primitiv oppfat­ ning av både mennesket og samfunnet. De tok alle utgangspunkt i en uforanderlig menneskelig natur og forsøkte deretter å lage ideal­ samfunn tilpasset sin oppfatning av mennesket. Hvordan disse ideal­ samfunnene skulle kunne innføres hadde de «utopiske» sosialistene 222

ingen oppfatning om. Den såkalte subjektive skole innenfor russisk samfunnsvitenskap, hvis fremste representant er narodniken Nikolaj Mikhajlovskij, representerer etter Plekhanovs mening bare en gjen­ takelse av de «utopiske» sosialistenes ubrukelige tankegods. I likhet med de «utopiske» sosialistene har de like livsfjerne narodnikene uttenkt et drømmesamfunn tilpasset sine subjektive etiske idealer. Og i likhet med de «utopiske» sosialistene har heller ikke narod­ nikene noen oppfatning av hvordan deres drømmesamfunn skal kunne virkeliggjøres. Hegel og den idealistiske tyske filosofi utviklet dialektikken som er den eneste sanne fremstilling av lovene for den historiske utvik­ ling. Hegel og den idealistiske tyske filosofi har dermed gjort men­ neskeheten en uvurderlig tjeneste. Men ifølge Hegels historiefilosofi er historiens subjekt ikke levende mennesker, men en abstrakt «verdensånd» som søker å erkjenne seg selv. Hegels dialektikk blir dermed idealistisk, og Hegels «verdensånd» blir ikke noe annet enn en personifisering av menneskets evne til logisk tenkning. Marx’ og Engels’ dialektiske materialisme forener opplysningsfilosofenes materialistiske oppfatning av mennesket, restaurasjonstidens historikeres fortolkning av historien som klassekamp og Hegels dialektikk, og den fremtrer dermed som den eneste viten­ skapelige beskrivelse av det menneskelige samfunn og dets utvikling. Ifølge Plekhanov inntar marxismens to grunnleggere dermed samme posisjon innen samfunnsvitenskapen som Copernicus innen astro­ nomien og Darwin innen biologien. Samtidig er marxismen et våpen som kan gjøre slutt på menneskets utbytting av mennesket. Plekha­ nov fremhever i den forbindelse at marxismen ikke dømmer men­ neskene til passivt å bivåne historiens forløp, men at den tvert imot ved å gi dem innsikt i lovene for den historiske utvikling setter dem i stand til å gripe inn i historiens videre gang - på samme måte som innsikt i naturlovene gjør mennesket til naturens herre. Denne understrekningen av at marxismen gjør mennesket til his­ toriens subjekt, må forstås som en avvisning av narodnikenes anklage mot marxistene om at de ved å overse betydningen av indi­ videt i historien fratok den enkelte plikten til å ofre seg for den revo­ 2.2.3

lusjonære kampen. Ifølge Plekhanov er det imidlertid kun mulig å handle innenfor rammen av en objektivt foreliggende sosial situ­ asjon. I Russlands tilfelle betyr det at en sosialistisk omdanning av samfunnet ikke er mulig før landet har gjennomført en borgerlig revolusjon og etablert et borgerlig-demokratisk regime. Denne dogmatiske fortolkningen av marxismen som en slags sosial fysikk gjentar Plekhanov i en rekke skrifter, hvorav de vik­ tigste er Bidrag til materialismens historie (1896), Individets rolle i historien (1898) og Marxismens grunnleggende problemer (1908).

VLADIMIR ILJITSJ LENIN Vladimir Iljitsj Uljanov, den fremtidige revolusjonslederen Lenin, ble født 10. april 1870 i byen Simbirsk ved Volga som sønn av en skoleinspektør. Denne er en liberal mann og tilhenger av tsar Alek­ sander IIs reformer. Hans fremste ambisjon er at barna skal gjøre karriere, og han skaffer dyktige huslærere for unge Vladimir og hans søsken. Som niåring begynner Lenin på det klassiske gymnaset i Simbirsk der han markerer seg som en mønsterelev og mottar skolens gullmedalje. 1 1887 blir familien Uljanov rammet av en tragedie. Den eldste sønnen Aleksandr blir arrestert, dømt til døden og henrettet for deltakelse i en narodnikgruppe som hadde planlagt et attentat mot tsar Aleksander 111. Etter sigende skal Lenin alt på dette tidspunkt ha fordømt narodnikenes «småborgerlige» terroristiske kamp mot tsarismen og ha mottatt nyheten om brorens henrettelse med ordene «Nei, det er ikke veien. Det er ikke veien vi må gå.» Brorens tragiske død blir imidlertid det avgjørende vendepunkt i Lenins liv. Fra nå av er alt han foretar seg styrt av ønsket om hevn. Den 17-årige Lenin begynner å engasjere seg i revolusjonær virksomhet, og han blir medlem av diverse illegale revolusjonære grupperinger. Samtidig studerer han inngående alt han måtte komme over av sosialistisk lit­ teratur, ikke minst skriftene til Tsjernysjevskij, Marx og Engels. Og da han i 1893 som nyutdannet jurist slår seg ned i St. Petersburg, har han utviklet seg til å bli en overbevist marxist. 2.24

To år senere stifter Lenin og den fremtidige mensjeviklederen Jul i j Martov den marxistiske gruppen «Kampforbundet for arbeider­ klassens frigjøring». Fra denne tiden stammer Lenins første teore­ tiske arbeid, Hua er «folkevennene», og hvordan kjemper de mot sosial-demokratene?, rettet mot narodnikene. I desember 1895 rul­ les imidlertid gruppen opp av politiet, og etter 14 måneders vare­ tektsarrest dømmes Lenin til tre års forvisning til Øst-Sibir. Forvisningstiden bruker han til å studere marxistisk litteratur og til å for­ fatte tallrike revolusjonære skrifter, herunder Kapitalismens utvik­ ling i Russland (1899) der han ved hjelp av et omfattende statistisk materiale søker å påvise at Russland er i ferd med å gjennomgå en hurtig kapitalistisk utvikling. Etter utløpet av forvisningstiden i 1 900 drar Lenin til Genéve der han slutter seg til Plekhanov og blir redaktør for Gnisten. Det er for øvrig nå han begynner å bruke dekknavnet «Lenin». I 1902 utgir han boken Hva må gjøres? rettet mot økonomismen. I boken hevder han at arbeiderne på egen hånd bare er i stand til å utvikle en fagforeningsmessig bevissthet, og at kampen for sosialismen følgelig må ledes av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Ved split­ telsen av det russiske sosial-demokratiske partiet i 1903 spiller Lenin en fremtredende rolle. Etter bruddet mellom «bolsjeviker» og «men­ sjeviker» gir han i skriftet Ett skritt frem - to tilbake (1 904) mensje­ vikene skylden for partisplittelsen. Ved utbruddet av revolusjonen i 1905 krever Lenin at sosial-demokratene må alliere seg med de jordhungrige bondemassene og arbeide for opprettelsen av «arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur». Denne posisjonen forsvarer han i boken To slags taktikk for sosial-demokratiet i den demo­ kratiske revolusjon (1905). I årene etter den mislykkede revolusjonen i 1905 utfolder Lenin en voldsom publisistisk virksomhet rettet mot alle fenomener han mener truer marxismen og kampen for revolusjonen. Særlig advarer han mot virksomheten til «likvidatorene» og «tilbakekallerne» grupperinger som ifølge Lenin henholdsvis vil likvidere det illegale partiapparatet og tilbakekalle de sosial-demokratiske representan­ tene i Dumaen. Lenin er også skeptisk til fremveksten av nye filo-

225

sofiske og kvasi-religiøse retninger innenfor den revolusjonære bevegelsen som «empirismekritikk» og «gudebygging», retninger som kan betraktes som en sosialistisk parallell til den idealistiskreligiøse «Landemerker «-bevegelsen innenfor den borgerlige intelli­ gentsiaen. For å forsvare materialismen som den revolusjonære bevegelsens filosofiske grunnlag utgir Lenin i 1909 boken Material­ isme og empiriokritisisme. Lenin forfatter også flere betydningsfulle arbeider om nasjonalitetsspørsmålet. Her hevder han at det er nød­ vendig å skille mellom undertrykkernes og de undertryktes nasjo­ nalisme, og at sosialister i flernasjonale stater som Det russiske imperium må støtte nasjonale minoriteters kamp for sine nasjonale og kulturelle rettigheter og anerkjenne deres rett til nasjonal selv­ stendighet. Dette forsvaret for undertrykte folks rett til nasjonal selvstendighet gjør at Lenin havner i en heftig polemikk med den polsk-tyske marxisten Rosa Luxemburg som hevder at forsvar for nasjonale rettigheter utleverer arbeiderne til borgerskapet. Utbruddet av Første verdenskrig i 1914 kommer som et sjokk på Lenin. At de sosialistiske lederne i samtlige krigførende land gir sin støtte til den imperialistiske krigen oppfatter han som et svik mot arbeiderbevegelsens prinsipper. Sitt syn på krigen og den inter­ nasjonale arbeiderbevegelsens sammenbrudd fremsetter Lenin i en lang rekke skrifter, herunder sitt viktigste teoretiske arbeid Impe­ rialismen som kapitalismens høyeste stadium (1916) der han hevder at de europeiske stormaktenes konkurranse om markeder og kolo­ nier er årsaken til verdenskrigen. Samtidig forsøker han å opprette en ny arbeiderinternasjonale bestående av krigsmotstandere og venstre-sosialister. På to sosialistkonferanser i Sveits, Zimmerwaldkonferansen i 1915 og Klientalkonferansen i 1916, krever Lenin at den imperialistiske storkrigen må forvandles til en borgerkrig mot kapitalistene og regjeringene i de krigførende landene. Ved utbruddet av Februarrevolusjonen i 1917 vender Lenin til­ bake til Russland - i et tog stilt til disposisjon av den keiserlige tyske regjering. Ved ankomsten til Petrograd i begynnelsen av april pre­ senterer Lenin sine såkalte Aprilteser der han krever at revolusjonen umiddelbart må videreutvikles fra å være borgerlig til å bli prole2.2.6

tarisk, og at alt samarbeid med den provisoriske regjeringen må avvises. Til tross for hard motstand fra fremtredende bolsjeviker klarer han å tvinge partiet til å slutte opp om tesene. Etter en mis­ lykket arbeideroppstand i Petrograd i juli 1917, de såkalte Julidagene, må Lenin gå i dekning i Finland da den provisoriske reg­ jeringen vil arrestere ham som tysk agent.54 Ukene i dekning bruker han til å skrive den merkelige, nærmest anarkistiske boken Staten og revolusjonen der han krever at statsapparatet etter en sosialistisk revolusjon må bli erstattet av menneskenes selvorganisering. Sam­ tidig krever han i flere brev til bolsjevikenes sentralkomité at partiet må forberede en væpnet oppstand mot den provisoriske regjeringen. Den 6. november (24. oktober) 1917 gjennomfører bolsjevikene et statskupp og avsetter den provisoriske regjeringen. De kan dermed presentere Den annen all-russiske sovjetkongress som 7. november trer sammen i Petrograd, for en fullbyrdet maktovertakelse, og sam­ men med andre venstre-sosialistiske grupperinger sørger de for at Lenin blir utnevnt til leder for en revolusjonsregjering, «Folkekommissærenes råd». Deretter begynner oppbyggingen av «prole­ tariatets diktatur». Sitt eget syn på etableringen av det nye, kommunistiske regimet fremsetter Lenin i tiden etter Oktoberkuppet i en rekke skrifter. I boken Dze Diktatur des Proletariats fra 1918 hadde den tyske sosialistlederen Karl Kautsky anklaget bolsjevikene for å innføre sosialisme ved hjelp av terror. Dette resulterer i at Lenin i boken Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky (1918) forsvarer sovjetmakten som en statsform der de utbyttede folkemassene under­ trykker utbytterne, og ikke utbytterne folkemassene. To år senere, i tilknytning til den nystiftede Kommunistiske arbeiderinternasjonales annen kongress i Moskva, tar han i boken Radikalismen - kommu­ nismens barnesykdom avstand fra «venstre-kommunistiske» forsøk på å avskrive legal faglig og politisk virksomhet. Bare ved å benytte både legale og illegale kampformer kunne bolsjevikene erobre mak­ ten, fremhever Lenin i boken. I sine siste leveår er Lenin bekymret over den tiltakende byråkratiseringen av den unge Sovjetstaten. Dette kommer til uttrykk i

227

arbeider som Hvordan vi bør reorganisere Arbeider- og bondeinspeksjonen (1923) og Heller mindre, men bedre (1923). Før sin død forfatter Lenin også sitt berømmelige «testamente» der han advarer partiet mot dets generalsekretær losif Stalin og dennes tegn til å ville misbruke sin makt. I en ettpartistat der selv fraksjonsdan­ nelser innad i det herskende partiet er forbudt, finnes det imidlertid ingen effektive tiltak å sette inn mot byråkratisering og maktmis­ bruk. Syk og avkreftet må Lenin derfor bivåne hvordan «apparatsjiker» bygger opp et nytt byråkratisk maktapparat som er forvekslende likt det gamle tsaristiske. Den 21. januar 1924 dør Lenin. Etter vedtak i kommunistpar­ tiets politbyrå plasseres hans balsamerte legeme i et mausoleum på Den røde plass i Moskva. I det følgende vil vi ta for oss Lenins partiteori, hans imperialismeteori og hans statsteori.

HVA MÅ GJØRES? Dette skriftet fra 1902 der Lenin formulerer sin elitiske partiteori, kan betraktes som ett av de viktigste dokumentene i russisk idéhis­ torie, og som kanskje det mest pregnante uttrykk for den russiske intelligentsiaens syn på seg selv som jordens salt. At dets tittel er lånt fra «nihilisten» Nikolaj Tsjernysjevskijs berømte roman Hva må gjøres?, er ikke tilfeldig. Tsjernysjevskijs skildring av «nye» men­ neskers fornuftige og usentimentale liv basert på rasjonell egoisme bidro til å vekke 1870-årenes «utopiske» revolusjonære. Lenins mål i dette programskriftet er å vekke og oppdra en ny generasjon av russiske revolusjonære ved å formulere grunnlaget for det sosialis­ tiske partiets kamp - ideologisk, taktisk og organisatorisk. Skriftet er rettet mot de såkalte økonomistene, det vil si mot en retning innen det russiske sosial-demokrati som hevdet at sosialis­ tene burde basere sin virksomhet på arbeidernes spontane kamp mot arbeidsgiverne og overlate kampen for politiske reformer til borger­ skapet. Ifølge Lenin representerer denne tankeretningen et knefall for spontaniteten og et frafall fra marxismen. Økonomistene tror at

228

den daglige kampen for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår automa­ tisk vil gi arbeiderne en sosialistisk bevissthet. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Overlatt til seg selv vil arbeiderne aldri kunne utvikle noe annet enn en «fagforeningsmessig» bevissthet. Sosialistisk be­ vissthet - erkjennelsen av nødvendigheten av å bekjempe hele utbyttersamfunnet og dets statsapparat - er følgelig noe som må tilføres arbeiderne utenfra. A kjempe for sosialismen må i Russland først og fremst bety å bekjempe tsarismen siden denne både er et onde i seg selv og vanske­ liggjør kampen mot den kapitalistiske utbyttingen. Russiske sosialis­ ter har derfor plikt til å stille seg i spissen for alle demokratiske krefters kamp mot autokratiet, og de må inngå allianser med den liberale borgerlige intelligentsia, zemstvoledere, bønder, studenter, religiøse minoriteter og andre grupper som undertrykkes av den tsa­ ristiske politistaten. Inngåelsen av slike allianser innebærer ikke noe frafall fra forpliktelsen til å bekjempe kapitalismen, slik økonomistene hevder. Så lenge sosialistene selv holder fast ved sin marxistiske ideologi og bevarer sitt selvstendige organisasjonsapparat, vil kamp­ en for sosialismen tvert imot styrkes av at de gjør seg til folketribuner for heie befolkningens misnøye med det tsaristiske eneveldet. Ifølge Lenin er økonomismen, i likhet med den vest-europeiske revisjonismen og andre former for opportunisme, ikke en form for sosialisme, men en borgerlig ideologi. Siden marxismen er den eneste ideologi som forsvarer arbeiderklassen, må alle andre ideolo­ gier være borgerlige: o

«Når det ikke kan være tale om en selvstendig ideologi som arbeider­ massene selv utarbeider under selve forløpet av sin bevegelse, så står spørsmålet hare slik: borgerlig eller sosialistisk ideologi. Her finnes ingen mellomting (ettersom menneskeheten ikke har utarbeidet noen ‘tredje’ ideologi, ja i samfunn som er sundrevet av klassemotsetninger, kan det overhodet aldri forekomme noen ideologi utenfor klassene eller over klassene). Derfor betyr enhver svekkelse av den sosialistiske ideologi, ethvert frafall fra den også en styrkelse av den borgerlige ideologi.» 55

229

Kriteriet for å avgjøre om et politisk parti er sosialistisk eller ei, er altså ikke hvorvidt det gjennom sin virksomhet oppnår tilslutning fra arbeiderklassen, men hvorvidt dets politikk er basert på en kor­ rekt fortolkning av marxismen. For å kunne bekjempe tsarismen og kapitalismen er det nød­ vendig å bygge opp et sterkt partiapparat, understreker Lenin. Den tsaristiske politistaten gjør imidlertid at det sosialistiske parti­ apparatet i Russland må være sentralistisk, hemmelig og hovedsake­ lig bestå av «yrkesrevolusjonære», og at det ikke som i Vest-Europa kan være underlagt demokratisk kontroll fra partimedlemmene. Formelle kontrollmekanismer må erstattes av kameratslig tillit og respekt for vedtak fattet av høyere partiorganer. Gitt forholdene i Nikolaj lis Russland er alle former for «demokratisisme» menings­ løst og ensbetydende med et forræderi mot sosialismen. Alternativet til et eliteparti av yrkesrevolusjonære er ikke partidemokrati etter vest-europeisk mønster, men dilettanteri som utleverer de revo­ lusjonære til gendarmene. Dette synet på det sosialistiske partiet som en eliteorganisasjon av yrkesrevolusjonære gjør at Lenin av andre sosialister blir beskyldt for å være en «jakobiner» og «blanquist» som vil erstatte arbeider­ klassens kamp mot kapitalismen med sammensvergelser, og at hans teorier ofte blir sammenlignet med tankene til narodnikterroristen Pjotr Tkatsjov. Det er i den sammenheng grunn til å merke seg at Lenin i Hva må gjøres? ikke tar avstand fra virksomheten til 1870årenes narodnikterrorister. Tvert imot roser han dem for å ha skapt et forbilledlig illegalt partiapparat og stilt seg i spissen for kampen mot tsarismen. Narodnikterroristenes feil bestod ifølge Lenin ikke i deres konspiratoriske arbeidsformer, men i at deres virksomhet ikke var basert på marxismen og arbeiderklassen. Lenins partiteori er svært omstridt. Noen mener at kampen mot den tsaristiske politistaten rettferdiggjorde oppbyggingen av et sen­ tralistisk eliteparti. Andre mener at grunnlaget for det kommende ettpartidiktaturet må føres tilbake til den leninistiske partiteorien som etter det bolsjevikiske statskuppet i 1917 ble videreutviklet til den såkalte demokratiske sentralismen, det vil si til et forbud mot

230

fraksjonsvirksomhet innad i kommunistpartiet. Dermed ble det skapt et organisatorisk grunnlag for at arbeiderklassens diktatur kunne erstattes ikke bare av et partidiktatur, men av en håndfull sosialistiske lederes diktatur, slik Rosa Luxemburg påpekte i sitt skrift Zwr russischen Revolution (1918).

IMPERIALISMEN SOM KAPITALISMENS HØYESTE STADIUM I dette skriftet fra 1916 hevder Lenin at kapitalismen har nådd sitt på samme tid høyeste og mest snyltende stadium: imperialismen. Den pågående verdenskrigen er et resultat av kapitalismens indre motsetninger. Men kapitalismen har samtidig skapt de materielle forutsetningene for overgangen til et sosialistisk samfunn. Skriftet er basert på arbeidene til diverse borgerlige og marxistiske økonomer, herunder ikke minst den engelske sosial-liberaleren J. A. Hobsons bok Imperialism (1902), den østerrikske marxisten Rudolf Hilferdings verk Das Finanzkapital (1910) og den russiske marxisten og bolsjeviken Nikolaj Bukharins arbeid Imperialismen og verden­ søkonomien (1915). Det karakteristiske for samtidens økonomiske utvikling er ifølge Lenin at 1800-tallets frikonkurransekapitalisme har blitt erstattet av monopolkapitalisme, det vil si at bedriftene har slått seg sammen i truster og karteller som behersker markedet og tilegner seg vold­ somme profitter. Samtidig har bankkapitalen blitt dominerende i forhold til industrikapitalen; og bankkapitalen og den industrielle monopolkapitalen har langt på vei smeltet sammen til en ny kapital­ form: finanskapitalen. I de europeiske industrinasjonene og USA er nesten alle næringsgrener kontrollert av finanskapitalen, hvis pro­ fittrater langt overgår fortjenesten til tidligere tiders kapitalister. For at profittraten ikke skal gå ned, må finanskapitalen imidlertid stadig ekspandere. I en situasjon der hjemmemarkedet er i ferd med å bli mettet, kaster kapitalistene seg derfor ut i et globalt kappløp om nye råvarekilder og markeder, ikke minst markeder for kapitaleksport. Og de tvinger sine respektive myndigheter til å slå inn på en aggres231

siv erobrings- og koloniseringspolitikk som i løpet av et par tiår har forvandlet hele den øvrige verden til de finanskapitalistiske stormak­ tenes kolonier og halv-kolonier. Kapitalismen har kort sagt nådd sitt imperialistiske stadium da: «monopolenes og finanskapitalens herredømme er skapt, da kapitaleksporten har fått framtredende betydning, da verdens oppdeling mel­ lom de internasjonale truster er begynt og oppdelingen av jordens hele territorium mellom de største kapitalistiske land er avsluttet.»56

Finanskapitalens herredømme i imperialismens tidsalder innebærer at de kapitalistiske kjernelandene forvandles til rentiernasjoner, og at deres tekniske og industrielle utvikling stagnerer. Imperialismen er således en råtnende form for kapitalisme. Samtidig kan kapitalis­ tene i de kapitalistiske kjernelandene takket være utplyndringen av koloniene og halv-koloniene bestikke deler av arbeiderklassen «arbeideraristokratiet» - med høye lønninger og andre goder. Deler av arbeiderklassen blir dermed tilhengere av kapitalismen og impe­ rialismen, og dette er årsaken til fremveksten av fenomener som revisjonisme og sosial-sjåvinisme. Imperialismen fører ifølge Lenin uunngåelig til kriger mellom de kapitalistiske stormaktene. De gamle kolonimaktene England og Frankrike har alt underlagt seg mesteparten av kloden. Nye kapita­ listiske stormakter som Tyskland, USA og Japan trenger imidlertid også kolonier for å sikre seg råvarekilder og markeder for kapitalog vareeksport. De konfliktene som derved oppstår, kan under kapi­ talismen kun løses ved hjelp av krig. Lenin tar kategorisk avstand fra Karl Kautskys teori om at imperialismen skulle kunne utvikle seg til en slags «ultra-imperialisme» der de kapitalistiske stormak­ tene går sammen om en «fredelig» utbytting av resten av verden. Denne teorien forutsetter både at de kapitalistiske stormaktene kla­ rer å bli enige om en «fordelingsnøkkel» for utbyttingen av resten av verden, og at den økonomiske utviklingen er den samme for disse landene, slik at deres innbyrdes styrkeforhold ikke forrykkes. Det karakteristiske for kapitalismen er imidlertid dens ujevne utvikling232.

at noen land blomstrer mens andre stagnerer. Maktforholdet mel­ lom de kapitalistiske landene vil derfor konstant forandres og føre til stadig nye konflikter om kolonier og halv-kolonier. Samtidig som kapitalismen fører til en global utbytting av hittil ukjent omfang og tegn til «forråtnelse» av økonomien til de kapital­ istiske kjernelandene, skaper den imidlertid de materielle forutset­ ningene for overgangen til en sosialistisk samfunnsorden. Oppbyg­ gingen av truster og karteller som kontrollerer heie næringsgrener, innebærer i realiteten en overgang til planøkonomi i stor skala. Pro­ duksjon og omsetning har blitt «samfunnsmessiggjort» og har overflødiggjort kapitalistene. Så langt må Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium kunne betraktes som en videreutvikling av Marx’ økonomiske teo­ rier til også å omfatte monopolkapitalismens tidsalder. Det skjebne­ svangre for den videre historiske utvikling er at Lenins imperialismeteori ble brukt til å begrunne ikke bare borgerlige, men også sosia­ listiske revolusjoner i kapitalismens «randområder». Ifølge Lenin vil den kapitalistiske utbyttingen fremkalle motstand i de utbyttede lan­ dene både fra de utpinte folkemassene og fra deler av borgerskapet. Det er derfor langt mer sannsynlig at opprør mot det kapitalistiske verdenssystemet vil bryte ut i de utplyndrede koloniene og halvkoloniene enn i de kapitalistiske kjernelandene der selv deler av arbeiderklassen nyter godt av imperialismen og har latt seg bestikke av borgerskapet. Slike revolusjoner vil oftest ha en nasjonal-borgerlig karakter, men det er ikke utenkelig at også sosialistiske revo­ lusjoner vil kunne bryte ut utenfor kapitalismens kjerneområder. Disse tankene utvikles riktignok ikke i Imperialismen som kapitalis­ mens høyeste stadium som ble utgitt legalt i Russland våren 1917. Men de inngår helt klart i Lenins og bolsjevikenes syn på imperialis­ men, herunder beslutningen om å gjennomføre en sosialistisk revo­ lusjon i det økonomisk tilbakeliggende Russland under den på­ gående verdenskrigen. Lenins imperialismeteori ligger også til grunn for Sovjetstatens støtte til nasjonale frigjøringskriger og forsøk på å «eksportere» sosialismen. Denne fortolkningen av imperialismen som et forstadium til

233

sosialismen også i økonomisk underutviklede land må kunne betraktes som et klart brudd med ortodoks marxisme som under­ streker at overgangen fra kapitalisme til sosialisme først vil kunne finne sted etter at det er skapt et økonomisk grunnlag for en sosialis­ tisk samfunnsorden, og at en sosialistisk revolusjon derfor bare vil kunne lykkes i høyt utviklede kapitalistiske land. Lenins imperialismeteori må kunne betraktes som «sannere» enn ortodoks marxisme i den forstand at det etter 1917 i kapitalismens «randområder» har brutt ut en mengde både borgerlige og sosialistiske revolusjoner ret­ tet mot kolonialisme og utbytting, mens det aldri har funnet sted anti-kapitalistiske revolusjoner i de kapitalistiske kjernelandene. På den annen side har alle forsøk på å innføre sosialisme i økonomisk tilbakeliggende land - fra Russland i 1 917 til Røde Khmers Kam­ bodsja på 1970-tallet - resultert i samfunn som har vært lysår fra å virkeliggjøre den kommunistiske drømmen om materiell overflod, arbeid etter evne og forbruk etter behov. Slik sett må også anklagen til ortodokse marxister som Kautsky og Plekhanov rettet mot Lenin og bolsjevikene kunne betraktes som velfundert: Forsøk på å inn­ føre sosialisme i økonomisk tilbakeliggende land som Tsar-Russland vil måtte resultere i barbari.

STATEN OG REVOLUSJONEN Dette skriftet fra 1917 er uten tvil Lenins merkeligste og mest utopiske arbeid. Her fremsettes den klart anarkistiske tanke at hele det moderne statsmaskineri etter en sosialistisk revolusjon kan og må knuses, og at politikk kan erstattes av administrasjon av men­ nesker. Lenin fastslår at staten er en voldsorganisasjon som den hers­ kende klasse bruker til å underkue andre klasser, og at staten etter en sosialistisk revolusjon vil forsvinne sammen med klassemotset­ ningene. Men han understreker at dette synet på staten ikke innebærer at det er mulig å «vokse inn i» sosialismen ved å omdanne den eksisterende borgerlige staten til en «folkestat», slik de tyske sosial-demokratene og andre reformister drømmer om. Den borger-

-34

lige staten og kapitalismen vil aldri kunne dø bort av seg selv, men må tvert imot avskaffes ved en revolusjon. Arbeiderklassen som bare kan befri seg selv ved å avskaffe alle former for klasser og utbytting, trenger ikke staten, hvis eksistens innebærer at en gruppe snyltere kan leve på befolkningens bekostning. Det arbeiderklassen trenger, er en form for stat som har opphørt å være en stat i tradisjonell for­ stand, det vil si en organisasjon som undertrykker de gamle makt­ haverne, kapitalistene og deres støttespillere, men som ikke tillater oppkomsten av et privilegert skikt av byråkrater og eksperter. En slik organisasjon har faktisk forekommet i form av Pariskommunen som ble opprettet etter det franske nederlaget i Den tysk-franske krig i 870-71, og dens virksomhet er beskrevet av Marx i hans arbeid Borgerkrigen i Frankrike, påpeker Lenin. Kommunen var på samme tid et lovgivende og utøvende organ, alle dens embets­ menn var valgt og kunne til enhver tid avsettes, og intet kommunalt embete var lønnet med mer enn vanlig arbeiderlønn. Kommunen er ifølge Lenin et eksempel på hvordan første fase i overgangen fra kapitalisme til kommunisme, proletariatets diktatur, vil arte seg. Den gamle overklassen undertrykkes, og kommunen er derfor en form for stat. Men undertrykkelsen skjer nå ved hjelp av hele folket, og ikke ved et særskilt apparat. Kommunen er derfor en form for stat som ikke lenger er en stat; den er en stat som allerede er i ferd med å oppheve seg selv. Etter at klassene har opphørt å eksistere, og etter at det er skapt en materiell overflod som muliggjør realiserin­ gen av prinsippet om «fra enhver etter evne, til enhver etter behov», vil undertrykkelsen ikke lenger være nødvendig, og staten vil opp­ høre å eksistere. Først dette statsløse overflodssamfunnet vil være et virkelig kommunistisk samfunn. Lenin er ikke i tvil om at en organisasjonsform som fungerte noen måneder under Versailles-troppenes beleiring av Paris i 1871, kan brukes til å omdanne samtidens kapitalistiske stater til sosialistiske overgangssamfunn, og at folket selv er i stand til å overta og om­ danne det gamle statsapparatet. Monopolkapitalismen har frem­ brakt et så fullkomment organisasjonsapparat - det statlige byrå­ krati og de kapitalistiske trustene - at arbeiderklassen bare kan

235

overta dette apparatet og bruke det, samt dets «borgerlige spesialis­ ter», til å omdanne det eksisterende klassesamfunn til et klasseløst samfunn: «Alle medborgere blir funksjonærer og arbeider for et eneste stats-‘syndikat’ som omfatter hele folket. Det gjelder bare at alle på samme måte arbeider, utfører sin beskikkede del av arbeidet og får ens lønn. Den regnskapsførsel og kontroll som er nødvendig for dette, er blitt forenk­ let av kapitalismen i høyeste grad og redusert til ytterst enkle opera­ sjoner - som ethvert skrive- og lesekyndig menneske kan utføre - med tilsyn og protokollering, som kan beherskes med kjennskap til de fire regnearter og utskriving av tilsvarende kvitteringer.»57

I et slikt samfunn er politikk - et resultat av klassekampen - alt i ferd med å erstattes av rent teknisk administrasjon av mennesker. Og denne administrasjonen vil selv en kokkepike være i stand til å utøve. Denne opphøyelsen av kokkepiken til en del av styringsapparatet er omstridt. Noen tolker Lenins utsagn om kokkepiken som et bevis på bolsjeviklederens kjærlighet til folket og ønske om å skape et virkelig folkestyre. Andre, herunder den franske «nyfilosofen» André Glucksmann i essaysamlingen Kokkepiken og menneskeeteren (1975), hevder at Lenin ved retorisk å forene offer og bøddel i et «vi» tilslører motsetningen mellom styrende og styrte - og dermed umuliggjør motstand mot maktovergrep. Som kjent førte utviklingen i Russland etter bolsjevikenes stats­ kupp i 1917 hverken til det klasseløse eller til det statsløse samfunn. Tilsynelatende burde derfor de anarkistiske visjonene i Staten og revolusjonen kunne avskrives som rene drømmerier - eller som demagogi for å lokke massene til å støtte bolsjevikene. I sin bok Leninism viser imidlertid den engelske historikeren Neil Harding at Lenins statsteori paradoksalt nok kunne brukes til å underbygge den totalitære Sovjetstaten. Dette skyldtes Lenins og bolsjevikenes ned­ settende syn på politikk som en ren avspeiling av klassemotsetnin­ gene, og den derav følgende tro på at politikken kunne avskaffes 236

sammen med klassene. En statsform må ifølge dette synet bedømmes ikke utfra hvilke rettigheter den gir borgerne, men utfra klasseinnhold og økonomisk effektivitet. På samme måte som både et abso­ lutistisk enevelde og en demokratisk republikk er «borgerlige» stater og derfor «egentlig» ikke adskiller seg fra hverandre, vil både Pariskommunen i 1871, sovjetene i 1917 og den byråkratiske Sovjet­ staten være «sosialistiske» statsformer. Den beste statsform blir da den som gir størst økonomisk effektivitet og dermed påskynder utviklingen mot det klasseløse samfunn. Siden byråkrati, énmannsstyre og lønnsforskjeller gir større effektivitet enn massestyre og likelønn, vil følgelig en statskapitalistisk kommandoøkonomi være mer sosialistisk enn demokratisme og likhetsmakeri. En slik benek­ telse av at politikk har en selvstendig betydning, og at det selv i et klasseløst samfunn vil være nødvendig å beskytte borgerne mot overgrep fra statsmakten, muliggjorde en avskrivning av hele Ves­ tens politiske kultur fra antikken til den liberale rettsstaten som «borgerlig». Samtidig bestod likevel en motsetning mellom Lenins erklæring i Staten og revolusjonen om at oppbyggingen av sosialismen forut­ satte statens bortdøen, og ideologien om å skape en sterk sovjetstat for å forsvare og styrke sosialismen som ble lansert av Lenins etter­ følger losif Stalin.

DE SOSIAL-REVOLUSJONÆRE Det sosial-revolusjonære partiet blir dannet i 1902 gjennom en sam­ menslåing av diverse narodnikgrupperinger. Partiets første kongress der dets program blir vedtatt, finner sted i Finland ved årsskiftet 1905-06. I programmet erklærer partiet at det utgjør en del av «arbeidets verdensomspennende kamp mot utbytting», og at dets mål er innføringen av en sosialistisk samfunnsorden i Russland. Samtidig stiller det opp et minimumsprogram det vil søke å gjen­ nomføre innenfor rammen av et borgerlig-demokratisk samfunn. Første punkt i dette minimumsprogrammet er innføring av en demo­ kratisk republikk basert på almen stemmerett og utstrakt lokalt

selvstyre, herunder «videst mulig anvendelse av det føderative prin­ sipp på relasjonene mellom de enkelte nasjoner». Videre kreves det at kirken må skilles fra staten, at der må innføres et gratis offentlig skolevesen, at alle språk må likestilles, og at arméen må erstattes av en folkemilits. For å verne arbeiderne krever minimumsprogrammet at åtte timers maksimalarbeidsdag og en garantert minstelønn lov­ festes, at det innføres et statlig forsikrings- og pensjonssystem, og at det opprettes en fabrikkinspeksjon bestående av inspektører valgt av arbeiderne. De sosial-revolusjonære ser videre for seg dannelsen av uavhengige fagforeninger som gradvis skal overta kontrollen over produksjonen i fabrikkene. I kampen mot kapitalisme og utbytting vil de sosial-revolusjo­ nære utnytte de russiske bøndenes kollektivistiske institusjoner og tradisjoner, herunder landsbyfellesskapet og synet på jorden som felles eiendom tilhørende de som dyrker den. 1 den forbindelse kre­ ver minimumsprogrammet at all jord nasjonaliseres og stilles til dis­ posisjon for demokratisk valgte lokale jordstyrer som skal sikre alle hk bruksrett til den. Dersom en slik nasjonalisering ikke lar seg gjen­ nomføre fullt ut, forplikter de sosial-revolusjonære seg til å støtte alle tiltak som kan bidra til en delvis samfunnsmessig kontroll over jorden, for eksempel ekspropriasjon av godseiernes landeiendom­ mer og styrking av landsbyfellesskapets rettslige stilling. De sosial-revolusjonære erklærer også at de vil innføre progressiv skatt på inntekt og arv, og at de vil støtte alle former for lokalt selv­ styre og kooperativt samvirke. Samtidig advarer de mot innføring av «statssosialisme», det vil si mot tiltak som har til hensikt å styrke byråkratiets makt over produksjon og omsetning. Under revolusjonen i 1905 oppnår de sosial-revolusjonære bety­ delig oppslutning, ikke minst blant bøndene, og de organiserer en rekke oppstander. De spiller også en fremtredende rolle ved organi­ seringen av arbeider-, bonde- og soldatsovjetene. I kampen mot det tsaristiske eneveldet anvender de sosial-revolusjonære - i likhet med sine forløpere narodnikene - individuell terror mot ministre, guver­ nører og andre representanter for statsapparatet, og de gjennom­ fører flere spektakulære terroraksjoner. Ikke alle sosial-revo-

238

lusjonære slutter imidlertid opp om terror som kampmiddel, og denne uenigheten fører til at det sosial-revolusjonære partiet i 1906 splittes. En høyrefløy, «trudovikene», danner et legalt sosialistparti mens venstrefløyen danner en terroristisk, halv-anarkistisk gruppe­ ring. I reaksjonstiden under Stolypin (1910-1 1) går det sosial-revo­ lusjonære partiet nærmest i oppløsning, ikke minst som en følge av at lederen for dets terroristiske virksomhet er en provokatør og fordekt politiagent. Under Første verdenskrig støtter de fleste sosial-revolusjonære Russlands deltakelse i den imperialistiske krigen. Etter Februarrevolusjonen i 1917 markerer de sosial-revolusjonære seg sammen med kadettene og mensjevikene som de ledende politiske kreftene i Russland, og de spiller en fremtredende rolle både i den provisoriske regjeringen, som fra juli 1917 ledes av trudoviken Aleksandr Kerenskij, og i arbeider-, bonde- og soldatrådene. Det sosial-revolusjo­ nære partiet blir også en overlegen vinner av valgene til en grunnlovgivende forsamling høsten 1917. På dette tidspunkt er imidlertid partiet splittet da dets venstrefløy støtter det bolsjevikiske statskup­ pet i oktober 1917 og er representert i Lenins revolusjonsregjering. Alliansen mellom venstre-sosial-revolusjonære og bolsjeviker opp­ hører imidlertid da de sosial-revolusjonære - i protest mot «skamfreden» mellom Russland og Sentralmaktene i Brest-Litovsk i mars i 91 8 - sommeren 1918 myrder den tyske ambassadøren i Russland og gjennomfører en mislykket oppstand i Moskva. Etter disse dramatiske begivenhetene blir det sosial-revolusjonære partiet for­ budt. Etter opprettelsen av den bolsjevikiske ettpartistaten utgir de sosial-revolusjonæres fremste teoretiker, Viktor Tsjernov, som flykt­ ning i Praha boken Konstruktiv sosialisme (1925). Her hevder han at et virkelig sosialistisk samfunn må baseres på sosialismens tre grunnleggende forutsetninger: det syndikale element (produsent­ sammenslutninger), det kooperative element og det statlige element, o A som bolsjevikene ville bygge opp et sosialistisk samfunn uteluk­ kende ved hjelp av staten, er dømt til å mislykkes. Det sosial-revolusjonære partiet er et interessant fenomen i rus-

239

sisk idéhistorie. Mens mensjevikene - og mange bolsjeviker betraktet en borgerlig revolusjon og etableringen av et borgerligdemokratisk regime som en forutsetning for innføringen av sosialis­ men, hevdet de sosial-revolusjonære at både tsarismen og kapitalis­ men kunne feies bort ved en folkeoppstand. 1 den forbindelse er det grunn til å påpeke at de sosial-revolusjonære var de siste eksponen­ tene for forestillingen om at det fantes en russisk «særvei» til sosia­ lismen basert på landsbyfellesskapet og felleseie av jorden. Fra dekabristen Pestels plan om et offentlig jord fond og Herzens og narod­ nikenes drøm om en russisk bondesosialisme basert på landsby­ fellesskapet går det en linje til de sosial-revolusjonæres krav om nasjonalisering av jorden og forvaltning av denne ved hjelp av demokratisk valgte jordstyrer. De sosial-revolusjonære kom i betydelig grad til å prege revolu­ sjonene i 1905 og 1917. Teorien om at folket selv kunne overta sty­ ret gjennom arbeider-, bonde- og soldatråd ble utviklet av de sosialrevolusjonære. Bolsjevikenes politikk i den første tiden etter stats­ kuppet i oktober 1917 kan også langt på vei oppfattes som en gjen­ nomføring av de sosial-revolusjonæres «småborgerlige» teorier. Bolsjevikenes nasjonalisering av jorden høsten 1917 skjedde således i samsvar med de sosial-revolusjonæres jordprogram. Og eksperi­ mentene med «arbeiderkontroll» over bedriftene under oppbyggin­ gen av den nye Sovjetstaten var i samsvar med de sosial-revolusjo­ næres tanker om at arbeiderne gjennom sine fagforeninger kunne overta driften av fabrikkene. For mange sosial-revolusjonære var det derfor naturlig å samarbeide med Lenin og bolsjevikene. At de dermed kom til å støtte oppbyggingen av en autoritær statssosialisme, oppdaget de først da de befant seg i eksil eller i fangeleir.

NARODNIKER ELLER MARXISTER? I årene etter 1917 etablerte bolsjevikene «proletariatets diktatur», det vil si et ettpartidiktatur som angivelig forsvarte arbeiderklassens interesser. Samtidig ble marxismen opphøyd til den eneste sanne ver­ densanskuelse. Tilsynelatende hadde Marx’ og Engels’ teorier blitt 240

virkeliggjort i Russland. Det er likevel grunn til å reflektere over i hvilken grad omveltningen i 1917 var basert på marxisme, det vil si på en importert vest-europeisk samfunnsteori, og i hvilken grad den var en virkeliggjøring av nasjonale revolusjonære tradisjoner. Eller sagt på en annen måte: Var Lenin og bolsjevikene narodniker eller marxister? Den første generasjon av russiske marxister med Plekhanov i spissen førte en hard ideologisk kamp mot narodnikene som de beskyldte for å være utopiske romantikere og terrorister. Plekha­ novs teori om at utviklingen av kapitalisme og innføringen av bor­ gerlig demokrati - det vil si en kopiering av den sosiale og politiske utviklingen i Vest-Europa - var en forutsetning for en sosialistisk revolusjon i Russland, var også utvilsomt i samsvar med ortodoks marxisme slik denne ideologien ble forvaltet av de vest-europeiske sosialistpartiene i Den annen internasjonale. Det samme var hans syn på bøndene som uopplyste og reaksjonære. Men Plekhanovs og mensjevikenes drøm om en borgerlig-demokratisk revolusjon gjen­ nomført av borgerskapet og arbeiderklassen led som kjent nederlag i 1905. Til forskjell fra mensjevikene erkjente Lenin at i Russland fantes det kun én revolusjonær kraft utenom arbeiderklassen i byene: de landhungrige bondemassene. Derfor lanserte han i 1905 parolen om «arbeiderklassens og bøndenes demokratiske diktatur». Og i 19 17 kom bolsjevikene til makten ved å gjennomføre agrarprogrammet til narodnikenes etterfølgere, de sosial-revolusjonære: nasjonalisering av jorden og utdeling av denne til bøndene. I likhet med narodnikene mente også Lenin at det fantes en rus­ sisk særvei til sosialismen. Narodnikene hevdet at landets svake borgerskap gjorde at Russland kunne ta spranget fra å være et til­ bakeliggende bondesamfunn til å bli et moderne sosialistisk sam­ funn uten å måtte gjennomgå en smertelig kapitalistisk mellom­ periode. Lenin hevdet at kapitalismens ujevne utvikling gjorde at det var mulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i det økonomisk tilbakeliggende Russland - det svakeste ledd i det kapitalistiske ver­ denssystemet - før slike revolusjoner kunne gjennomføres i de kapi­ talistiske kjernelandene i Vest-Europa. Deretter kunne Russland 241

benytte seg av hjelp fra arbeiderklassen i Vest-Europa til å bygge opp et moderne sosialistisk samfunn. Også Lenins partiteori har mer til felles med den revolusjonære arven etter narodnikene og «Folkets vilje» enn med marxisme. Marx og Engels understreket at kampen mot kapitalismen nødvendig­ gjorde oppbyggingen av sosialistiske partier. Men de fremhevet sam­ tidig at de sosialistiske partiene måtte være massepartier og søke å mobilisere hele arbeiderklassen. Bare en folkeoppstand kunne ifølge marxismens to grunnleggere styrte kapitalismen. Kupp og sam­ mensvergelser hadde de - i likhet med Plekhanov og mensjevikene utelukkende forakt til overs for. Lenin mente derimot at en sosialis­ tisk revolusjon bare kunne gjennomføres av et eliteparti av yrkesrevolusjonære. Han har dermed mer til felles med narodnikterroristen Pjotr Tkatsjov enn med Marx og Engels. Lenins syn på bøndenes betydning for revolusjonen, tro på en russisk særvei til sosialismen og elitistiske partiteori gjør det naturlig å betegne ham som like mye narodnik som marxist. Betydningen av arven etter den russiske revolusjonære intelli­ gentsiaen, narodnikene og terrorister som Pjotr Tkatsjov for Russlands utvikling under bolsjevikene kan knapt nok overvurderes. På samme tid som marxismen i Vest-Europa utviklet seg til sosial­ demokratisk reformisme, ble det i den nye Sovjetstaten opprettet et totalitært ettpartidiktatur som skulle tvinge befolkningen inn i sosialismen. Som den tyske sosialisten Karl Kautsky påpekte, brøt bolsjevikene dermed med de humanistiske og frigjørende elementene i sosialismen og marxismen. Samtidig ble den politiske og kulturelle kløften mellom det liberale og kapitalistiske Vest-Europa og Lenins og bolsjevikenes Sovjet-Russland langt større enn kløften mellom Vesten og Tsar-Russland hadde vært før 1917.

Nasjonal-bolsjeviker og eurasiater Etter de «rødes» seier i borgerkrigen 1917-20 befant store deler av den før-revolusjonære russiske intelligentsiaen seg i landflyktighet. Etter sitt politiske nederlag var denne landflyktige intelligentsiaen fremfor alt nødt til å besvare to spørsmål: Hva var grunnen til at bolsjevikene hadde klart å erobre makten i Russland? Og hvordan skulle intelligentsiaen selv forholde seg til det nye regimet? De fleste medlemmene av eksil-intelligentsiaen var monarkister, kadetter, mensjeviker eller sosial-revolusjonære. For dem representerte bolsje­ vikenes makterobring en uforklarlig katastrofe i russisk historie som kun kunne overvinnes ved at det kommunistiske regimet ble styrtet. Deretter kunne det tsaristiske eneveldet gjeninnføres, eller det kunne opprettes et konstitusjonelt regime eller en sosial republikk. Innen eksil-intelligentsiaen fantes det imidlertid også gruppe­ ringer som mente at bolsjevikenes seier i borgerkrigen nødvendig­ gjorde en kritisk revurdering av russisk historie, et oppgjør med intelligentsiaens egen selvforståelse og en realistisk holdning til det kommunistiske regimet. De fremste av disse grupperingene var de såkalte nasjonal-bolsjevikene og eurasiatene.

NASJONAL-BOLSJEVIKENE Nasjonal-bolsjeviker er betegnelsen på en gruppe ikke-kommunistiske russiske tenkere og publisister som hevdet at intelligentsiaen burde anerkjenne revolusjonen og den bolsjevikiske maktover­ takelsen som et historisk faktum og stille seg til disposisjon for fedrelandets nye makthavere. Bevegelsen oppstod da seks medlem­ mer av den landflyktige «hvite» intelligentsiaen i 1921 offentlig­ gjorde kampskriftet Skifte av landemerker der de krevde at intelli­ gentsiaen måtte foreta et oppgjør med sin avvisende holdning til revolusjonen. 1 de følgende årene markerte nasjonal-bolsjevikene 243

seg som en selvstendig gruppering i det russiske eksil-miljøet, og med sovjetisk støtte utgav de sitt eget tidsskrift. Også i Sovjet­ unionen fantes det nasjonal-bolsjevikiske grupperinger. I innledningsartikkelen til Skifte av landemerker trekkes nasjonalbolsjevikenes ideologiske program tydelig opp. Ifølge artikkelforfat­ teren, Juri V. Kljutsjnikov, tidligere utenriksminister i admiral Koltsjaks «hvite» regjering, hadde samtlige grupperinger av intelligent­ siaen sviktet under revolusjonen i 1917. Konservative som Pjotr Struve hadde hatt rett da de etter den mislykkede revolusjonen i 1 905 i Landemerker advarte intelligentsiaen mot å utløse en ny revolusjon. Men da revolusjonen i 1917 først var et faktum, burde de konserva­ tive ha forstått at kun ved å stille seg på revolusjonens side og virke for en hurtig og mest mulig fredelig gjennomføring av dens mål, kunne de redde den russiske stat og spare folket for død og lidelser. Fremfor å opptre som sanne patrioter utløste imidlertid de konser­ vative i allianse med utenlandske intervensjonister en blodig borger­ krig. De liberale og sosial-revolusjonære hadde ikke lært noe av red­ slene under revolusjonen i 1905. Lettsindig oppmuntret de folket til igjen å gjøre opprør. Da revolusjonen i 1917 brøt ut, vek imidlertid disse grupperingene tilbake for sitt eget verk. Skremt av volden under revolusjonen søkte både liberalere og sosialister tilflukt hos sine tidligere fiender, tsar-generalene, godseierne og kapitalistene - og bidro dermed til å mangedoble revolusjonens voldsnivå. Ifølge Kljutsjnikov må revolusjonen få gå sin gang og nå sine mal. Blir den slått ned, vil det bare bryte ut en ny og enda voldsommere revo­ lusjon. 1 artikkelen Patriotica tar historikeren og kadetten Nikolaj V. Ustrjalov avstand fra påstanden om at revolusjonen skulle være en jødisk sammensvergelse for å slavebinde det russiske folk. Om flere av de revolusjonære lederne er jøder og utlendinger, viser dette bare at revolusjonen bruker dem som redskap for å nå sine mål. Revolu­ sjonen er gjennomgående nasjonal, og den representerer en forening av slavofilenes, den revolusjonære intelligentsiaens og narodnikenes tanker og drømmer, samt diverse andre strømninger i russisk ånds­ liv. Godseiernes og kapitalistenes Russland tilhører fortiden, og his-

244

torien selv har utpekt bolsjevikene til Russlands rettmessige arv­ takere. Borgerkrigen har dessuten vist at kun bolsjevikene er i stand til a forsvare Russlands territoriale integritet. Alle patriotiske russere har derfor plikt til å støtte bolsjevikene slik at det nye regimet kan stabiliseres. Ifølge Ustrjalov er det mye som tyder på at revolusjonen har nådd sin «thermidoriale» fase - den fasen Den franske revolu­ sjon nådde i 1794 etter Robespierres fall og avviklingen av terroren. Lenin og de andre bolsjeviklederne har innsett at Russlands økono­ mi etter fire år med borgerkrig er i ferd med bryte sammen, og at det ikke er mulig å innføre en kommunistisk samfunnsorden. Slag­ ordene om klassekamp og det klasseløse samfunn lyder fortsatt, men i det stille arbeider bolsjevikene for gjenopprettelsen av et funge­ rende økonomisk system der privat eiendomsrett og markedsmes­ sige transaksjoner nødvendigvis vil måtte spille en betydelig rolle. I de øvrige artiklene i Skifte av landemerker gjentas disse tankene. Intelligentsiaen har selv hovedansvaret for å ha fremkalt revolusjo­ nen i 1917. Den provisoriske regjeringens fall høsten 1917 viser at intelligentsiaen og borgerskapet ikke er i stand til å styre Russland. En ny sosial orden må baseres på arbeiderklassen og bøndene, og ikke på den gamle overklassen. Ved å støtte de «hvite» generalene, godseierne og kapitalistene og deres utenlandske støttespillere bidro intelligentsiaen til å påføre det russiske folk en blodig borgerkrig. Kun bolsjevikene er i stand til å forsvare Russlands territoriale integritet. Ved å agitere for proletarisk internasjonalisme og kamp mot imperialisme og kolonialisme fremmer bolsjevikene Russlands nasjonale interesser. Alternativet til bolsjevikenes styre er ikke et demokratisk regime, men anarki. Bolsjevikene har innsett at det ikke er mulig å innføre et klasseløst samfunn, og de arbeider for en gjen­ opprettelse av markedsøkonomiske relasjoner. Ved å samarbeide med det kommunistiske regimet kan intelligentsiaen bidra til Russ­ lands politiske og økonomiske gjenreisning - og dermed til en av­ vikling av terroren. Kun ved å godta revolusjonen og arbeide for fedrelandets beste kan intelligentsiaen spille en rolle under oppbyg­ gingen av det nye Russland. Innføringen av Den nye økonomiske politikken (NEP) i 1921 M5

som åpnet opp for et betydelig kapitalistisk innslag i økonomien, tolket nasjonal-bolsjevikene som et tegn på at Lenin og bolsjevikene hadde oppgitt sine kommunistiske utopier, og at et nytt borgerlig samfunn var i ferd med å vokse frem. Sovjet-Russland ville bli som en reddik - rødt utenpå og hvitt inni. I de følgende årene vendte mange nasjonal-bolsjeviker tilbake til Russland. Blant bolsjeviklederne var synet på nasjonal-bolsjevikene delt. Mange ikke-russiske bolsjeviker hevdet at nasjonal-bolsjevismen måtte bekjempes som stor-russisk nasjonalisme. Folkekommissær for hær og flåte, Lev Trotskij, som ønsket å rekruttere tidligere ts... < ibserer til Den røde armé, beskyttet derimot virksomheten til nasjonal-bolsjevikene. Lenin erklærte at nasjonal-bolsjevismen var en borgerlig ideologi, men at nasjonal-bolsjevikene ikke måtte forfølges siden de fikk deler av den borgerlige intelligentsiaen til å forsone seg med sovjetregimet. På slutten av 1920-tallet gikk den nasjonal-bolsjevikiske bevegel­ sen i oppløsning. De gjenværende nasjonal-bolsjevikene vendte enten tilbake til Sovjetunionen, eller de brøt for godt med sovjet­ regimet. Mange av de hjemvendte nasjonal-bolsjevikene kom til å innta privilegerte posisjoner i den nye sovjetintelligentsiaen og delta i glorifiseringen av losif Stalins nasjonal-kommunistiske regime. De av nasjonal-bolsjevikene som valgte å bryte med sovjetregimet, utviklet seg ofte til høyre-ekstremister. På 1930-tallet oppstod det således en rekke høyre-ekstremistiske og fascistiske emigrantorganisasjoner med utspring i det tidligere nasjonal-bolsjevikiske miljøet. Via disse grupperingene går det en linje fra 1920-tallets nasjonalbolsjeviker til general Andrej Vlasovs forsøk på å skape en russisk «frigjøringsarmé» på tysk side under Annen verdenskrig.

EURASIATENE I likhet med den nasjonal-bolsjevikiske bevegelsen oppstod eurasianismen omkring 1920 blant russiske emigranter. På 1920- og begynnelsen av 1930-tallet utfoldet eurasiatene en livlig publisistisk virksomhet, og de utgav et mangfold av bøker og tidsskrifter som behandlet historiefilosofi, russisk historie og politiske spørsmål. Til

forskjell fra nasjonal-bolsjevikene hadde eurasiatene ingen tilhen­ gere i selve Russland. Eurasianismen kan betraktes som en videreutvikling av slavo­ filenes teorier om konflikten mellom den russiske og den europeiske sivilisasjon og Danilevskijs teori om de kulturhistoriske typene. Ifølge eurasiatene kan ikke den europeiske sivilisasjon gjøre krav på å være en global, almenmenneskelig sivilisasjon. Menneskeheten har utviklet en mengde selvstendige sivilisasjoner, og forsøk på sivilisasjonseksport er dømt til å mislykkes. Russland utgjør en egen euroasiatisk sivilisasjon skapt av russere og tyrkiske folkeslag. For å overleve må Russland frigjøre seg fra den europeiske sivilisasjon, en gudløs, materialistisk og imperialistisk sivilisasjon. Den fremste av eurasiatenes teoretikere var filologen, etnologen og filosofen Nikolaj Trubetskoj (1890-1938), som fra 1923 inne­ hadde professoratet i slavisk filologi ved Universitetet i Wien. Hans viktigste historiefilosofiske arbeider er Europa og menneskeheten (1920), Arven etter Dsjengis-khan - Blikk på russisk historie ikke fra vest, men fra øst (1925) og Om problemet russisk selverkjen­ nelse (1927). Ifølge Trubetskoj utgjør det landområdet og de folkene som om­ fattes av Det russiske imperium/Sovjetunionen (+ Mongolia), en selvstendig euro-asiatisk sivilisasjon. Grunnlaget for denne sivilisa­ sjonen ble skapt gjennom mongolenes erobringer på 1200-tallet da det oppstod et asiatisk-europeisk storrike. Dette mongolske storriket ble holdt sammen takket være prinsippet om absolutt lydighet - et prinsipp som også omfattet herskeren selv. Både herskeren og folket hadde plikt til å underordne seg et høyere vesen/gud, og folket måtte dertil adlyde herskeren. Den moskovittiske staten overtok dette prinsippet om absolutt lydighet overfor Gud og hersker. Alle innbyggerne i det gamle Russland tilbad og underkastet seg den samme Gud, og de tilhørte en kultur som var gjennomsyrer av russisk-ortodoks kristendom. Tsaren hadde plikt til å forsvare den sanne kristendom mot kjettere og ytre fiender, og han hadde krav på absolutt lydighet fra folket. Etter å ha befridd seg fra mongolenes herredømme lyktes russerne i å samle store deler av det tidligere M7

mongolske imperium i et nytt storrike og å skape en egenartet russisk-asiatisk sivilisasjon. Denne imperiebyggingen skjedde ved at tsaren erklærte seg som stor-khanens etterfølger og gjorde krav på dennes rike. Historisk representerer således den russiske stat en forening av den kristne arven fra Bysants og mongolenes statskunst. Peter den Stores vestliggjørende reformer innebar ifølge Tru­ betskoj et ødeleggende brudd i russisk samfunnsutvikling, og de innledet en ny historisk epoke: det anti-nasjonale monarki. I denne epoken ble statsapparatet prøyssifisert, den europeiserte overklassen ble skilt fra de brede folkemassene gjennom en dyp kulturkløft, og kirken ble gjort til et servilt redskap for den verdslige makt. Samtidig ble Russland innblandet i en rekke kriger som utelukkende tjente de europeiske stormaktenes interesser. Russlands indre utvik­ ling var i denne perioden preget av konflikten mellom det tsaristiske regimet og intelligentsiaen. Både det tsaristiske regimet og intelli­ gentsiaen bidro imidlertid ril europeiseringen og vestliggjøringen av Russland, understreker Trubetskoj. Myndighetenes «offisielle nasjonalisme» hadde utelukkende til hensikt å legitimere prøyssifiseringen av Russland og forsøk på å russifisere imperiets ikke-russiske folkeslag. Og den vestvendte intelligentsiaen forsøkte å gjøre Russland til en kopi av det liberale Vest-Europa. Slavofilenes kritikk av det byråkratiserte og verdsliggjorte post-petrinske Russland inne­ holdt mange sannheter. Fremveksten av den slavofile bevegelsen må likevel oppfattes som et resultat av skadelig europeisk påvirkning. I likhet med tyske nasjonalister ville slavofilene opphøye sitt eget folk til et utvalgt «kulturbærerfolk». 1 praksis degenererte den slavofile bevegelsen til panslavisk og stor-russisk nasjonalisme, og den bidro til å forsvare en imperialistisk utenrikspolitikk basert på drømmen om forening av de slaviske folkene og erobring av Konstantinopel. Forestillingen om at de slaviske folkene skulle utgjøre en enhet, er imidlertid en fiksjon, og Russland har ingen grunn til å erobre Kon­ stantinopel. Revolusjonen i 1917 skyldtes ikke en tilfeldig katastrofe, men var resultatet av fraværet av en ekte nasjonal idé, mangelen på sammen­ bindende institusjoner og undertrykkelsen av ikke-russiske folke-

248

slag. De menneskemassene som i to hundre år var blitt undertrykt av det tsaristiske regimet, fremtrådte under revolusjonen som en naturkraft som feide bort det europeiserte Russland. Faktisk viser også det bolsjevikiske regimet større vilje til å forsvare Russlands nasjonale interesser enn det styrtede tsaristiske regimet, noe som kommer til uttrykk ved at bolsjevikene støtter de undertrykte folkene i Asia mot de europeiske imperialistmaktene. Dette skyldes ikke at bolsjevikene er mer nasjonale enn makthaverne i det tsaris­ tiske Russland. Sosialismen er en europeisk ideologi, og bolsjevis­ men utgjør en forlengelse av den vestvendte intelligentsiaens forsøk på å europeisere Russland. Men Russlands geo-politiske interesser og bruddet med det kapitalistiske Vesten tvinger det kommunistiske regimet til å orientere seg mot Asia. Å drømme om en gjenopprettelse av det før-revolusjonære Russ­ land har ingen hensikt. Russlands nasjonale oppgave er å skape en euro-asiatisk sivilisasjon basert på verdier som gudfryktighet, lydighet og nøkternhet. Og denne oppgaven krever et totalt brudd med det europeiserte post-petrinske Russland. Ifølge Trubetskoj er en ny styreform, ideokratiet, i ferd med å vokse frem. Ideokrati innebærer at den politiske makten innehas av en utvalgt elite, og at samfunnsutviklingen underordnes en overord­ net idé. En skapende verdensanskuelse må baseres på de kulturelle fellestrekkene til en sivilisasjon, ikke på gruppeinteresser, rasisme eller sneversynt nasjonalisme. Sovjetunionen og Mussolinis Italia er eksempler på pseudo-ideokratier. Riktignok styres disse landene av en elite som søker å virkeliggjøre et ideologisk program. Men bolsje­ vikenes og fascistenes ideologi, klassekamp og nasjonal selvfor­ herligelse, representerer ingen skapende verdensanskuelse. Selv pseu­ do-ideokratier som Sovjetunionen og Mussolinis Italia er likevel positive siden de avslører det borgerlige demokrati som en foreldet institusjon som ikke lenger fungerer. Eurasiatenes mest markerte politiske teoretiker var Nikolaj N. Aleksejev (1880-1964). Ifølge Aleksejev må staten ledes av en utvalgt elite, men samtidig må folkemassene trekkes inn i samfunnslivet. Bolsjevikene lyktes 1 å skape en solid statsmakt fordi deres styre var 249

basert på en elite, kommunistpartiet, samtidig som sovjetene gjorde en stor del av befolkningen til meddeltakere i den politiske proses­ sen. Feilen med bolsjevikenes styre er at det er basert på marxisme og klassekamp, og ikke på et «organisk» samvirke mellom alle grupper i samfunnet. Russlands store geografiske utstrekning, ufattelige naturrikdommer, etnisk blandede befolkning og over­ nasjonale kultur gjør at landet har alle forutsetninger for å skape en blomstrende sivilisasjon. Disse tankene utviklet Aleksejev i en rekke skrifter, hvorav de viktigste er På vei mot fremtidens Russland (1927), Eiendom og sosialisme (1928) og Statsteori (1931). Andre fremtredende eurasiater var juristen V. N. Iljin, histori­ keren M. M. Sjakhmatov og teologen G. V. Florovskij.

NIHILISME? Et fellestrekk ved nasjonal-bolsjevismen og eurasianismen er at begge disse ideologiske retningene fortolker revolusjonen i 1917 som et «asiatisk» opprør mot det oversiviliserte og degenererte Europa. Ifølge denne fortolkningen har den europeiske sivilisasjon for lengst passert sitt skapende høydepunkt og eksisterer idag pri­ mært takket være utbytting av resten av verden. Den russiske intelli­ gentsiaens forbrytelse er at den har bidratt til europeiseringen og trellbindingen av Russland - i ekstrem form ved å støtte de uten­ landske intervensjonistene under borgerkrigen. A drømme om en gjenopprettelse av det europeiserte før-revolusjonære Russland har ingen hensikt, godseiernes og kapitalistenes Russland tilhører defi­ nitivt fortiden. Bolsjevikene seiret fordi de stilte seg i spissen for det «sorte folket»s - de uopplyste folkemassenes - opprør mot den europeiserte overklassen. Sosialismen er en europeisk politisk ideo­ logi, men Russlands geo-politiske interesser og bruddet med det kapitalistiske Vesten tvinger bolsjevikene til å orientere seg mot Asia og stille seg i spissen for de kolonialiserte og utbyttede folkenes opprør mot imperialismen. Denne analysen, som nasjonal-bolsjeviker og eurasiater fremførte med noe ulik betoning av de enkelte elementene, er ikke dårlig.

250

Revolusjonen i i 9 17 og bolsjevikenes maktovertakelse må forstås på bakgrunn av kløften mellom den europeiserte overklassen og de brede folkemassene. Bolsjevikene seiret fordi de stilte seg på folke­ massenes side og krevde fred og jord, mens de vaklende og handlingslammede liberalere og moderate sosialister i folkets øyne frem­ trådte som intelligenty, representanter for den europeiserte eliten. Samtidig falt den bolsjevikiske maktovertakelsen sammen med et langt mer omfattende fenomen, de kolonialiserte folkenes opprør mot den europeiske imperialismen. Det halv-koloniale Russland var det første land som brøt ut av det imperialistiske verdenssystemet, og konfrontasjonen med de europeiske imperialistmaktene gjorde det naturlig for bolsjevikene å støtte de kolonialiserte folkenes frigjøringskamp. Men nasjonal-bolsjevikene og eurasiatene nøyde seg ikke med å fastslå at revolusjonen og den bolsjevikiske makt­ overtakelsen langt på vei kunne tolkes som en «asiatisk» oppstand mot det europeiserte Russland, en oppstand som utviklet seg til et opprør mot den europeiske imperialismen. For dem representerte revolusjonen nærmest en slags skapende, rensende naturkraft rettet mot en sivilisasjon som hadde overlevd seg selv. Denne hyldesten av revolusjonen som en vitalistisk, sivilisasjonsødeleggende kraft må kunne karakteriseres som nihilisme. Nasjonal-bolsjevikene og eurasiatene fremtrer dermed som repre­ sentanter for den kulturpessimismen og kulturnihilismen som preget europeisk åndsliv i perioden etter Første verdenskrig, og som mest pregnant kommer til uttrykk i Oswald Spenglers verk Untergang des Abendlandes ((918-22). I datidens Russland var primitivistiske og nihilistiske strømninger sterke blant kunstnere og intellektuelle, jevnfør Aleksandr Bloks kjente dikt Skyterne (1918) som spår at Europa vil bli overrent av gule horder. I likhet med kretsen rundt Landemerker oppfordret nasjonal-bol­ sjevikene intelligentsiaen til besinnelse. Men mens Pjotr Struve og de øvrige utgiverne av Landemerker mante intelligentsiaen til besin­ nelse utfra kristne og etiske idealer, krevde nasjonal-bolsjevikene at intelligentsiaen skulle støtte oppbyggingen av en sterk stat - enda denne staten var basert på prinsipper de inntil nylig selv hadde be-

^51

kjempet. Kjernen i nasjonal-bolsjevismen blir dermed dyrkelsen av makten. Bolsjevikene hadde rett fordi de vant, og de «hvites» sak var følgelig degenerert og dømt til å mislykkes. Et klarere uttrykk for den russiske intelligentsiaens fortvilelse etter den bolsjevikiske maktovertakelsen enn denne selvoppgivende, nihilistiske maktfilosofien er det knapt mulig å forestille seg. Også eurasianismen kan tolkes som et uttrykk for intelligentsiaens fortvilelse etter revolusjo­ nen i 1917. 1 flere generasjoner hadde intelligentsiaen bestrebet seg på å sivilisere og vestliggjøre det russiske folk. Og med ett bryter hele dette vestliggjøringsprosjektet sammen ved at «asiatiske» folke­ masser feier bort hele det europeiserte Russland. Denne katastrofen besvarer eurasiatene ikke ved å oppfordre til kamp mot «Asia», men ved å kreve et totalt brudd med Vesten - og bejae Dsjengis-khans morderiske horder. I dagens Russland er nasjonal-bolsjevikiske og eurasiatiske hold­ ninger tilsynelatende svært utbredt. Dyrkelsen av den sterke staten ser ut til å ha blitt det etter-kommunistiske Russlands nye meta-ideologi, og det utgis en mengde skrifter om geo-poiitiske emner og kamp mot Vesten. Med tanke på det russiske demokratis videre utvikling er denne dyrkelsen av makten og avvisningen av Vesten betenkelig.

Sosialisme i ett land? Ved Lenins død i januar 1924 bryter det ut en maktkamp mellom bolsjeviklederne. De fremste aktørene i denne maktkampen er folkekommissær for hær og flåte og skaperen av Den røde armé Lev Trotskij, leder av Den kommunistiske internasjonale Grigorij Zinovjev, politbyråmedlem Lev Kamenev og kommunistpartiets general­ sekretær losif Stalin. I første fase av maktkampen slutter Zinovjev, Kamenev og Stalin seg sammen i en «trojka» rettet mot Trotskij som de mistenker for å ville gjøre seg til en russisk Napoleon og innføre militærdiktatur. Denne maktkampen ender med at Trotskij i januar 1925 blir avsatt som folkekommissær for forsvarssaker. I de følgende årene utmanøvrerer Stalin støttet av partiapparatet en «venstre­ opposisjon» ledet av Trotskij, Zinovjev og Kamenev. En av Stalins viktigste støttespillere i denne maktkampen er politbyråmedlem og redaktør for partiavisen Pravda Nikolaj Bukharin. Maktkampen ender med at lederne for venstreopposisjonen i 1927 blir fratatt alle sine verv. Kort tid etterpå innleder Stalin en forsert industrialisering og kollektivisering, og han får sine tidligere allierte i kampen mot venstreopposisjonen fordømt som «høyreavvikere». Stalin er nå ene­ hersker i Sovjetunionen, og ved de såkalte Moskvaprosessene i 193638 tar han det endelige oppgjør med både venstre- og høyreopposisjonen. Lenins gamle partikamerater blir dømt til døden og henret­ tet som tsaragenter, spioner og mordere. Maktkampen mellom venstre- og høyrefløyen i kommunistpar­ tiet var en kamp om makt og posisjoner. Men den må samtidig sees på bakgrunn av to viktige spørsmål partilederne måtte ta stilling til: Var det mulig å bygge opp et sosialistisk samfunn i Sovjetunionen uavhengig av utviklingen i Vest-Europa? Og hvordan skulle indus­ trialiseringen av landet gjennomføres? Til tross for Lenins teori om at kapitalismens ujevne utvikling gjorde at revolusjonen kunne gjen­ nomføres i et økonomisk tilbakeliggende land som Russland, var 253

alle bolsjeviklederne i 191 7 enige om at oppbyggingen av et sosialis­ tisk samfunn forutsatte at revolusjonen spredte seg til det industrielt utviklede Vest-Europa. 1 den første tiden etter Oktoberkuppet i 1917 hadde bolsjeviklederne også stor tro på at en slik spredning av revolusjonen ville finne sted. Dette kom til uttrykk ved inngåelsen av den såkalte Brest-Litovsk-freden i mars 1918 da Russland avstod store deler av sitt vestlige territorium til Tyskland og ØsterrikeUngarn. Dels skyldtes inngåelsen av denne freden at Russland knapt var i stand til å fortsette krigen. Men den skyldtes nok også en tro på at revolusjonens spredning og dannelsen av en verdensomspen­ nende sosialistisk sovjetrepublikk snart ville gjøre alle statsgrenser betydningsløse. Etter den mislykkede kommunistiske oppstanden i Tyskland i 1923 måtte imidlertid bolsjeviklederne ta stilling til hvordan en sosialistisk revolusjon kunne gjennomføres i det politisk isolerte og økonomisk tilbakeliggende Russland. Oppbyggingen av et sosialis­ tisk samfunn forutsatte at landet ble forvandlet til et moderne indus­ triland. Spørsmålet var da om industrialiseringen skulle baseres på en fortsettelse av Den nye økonomiske politikken (NEP), det vil si på en allianse med bøndene, eller på et brudd med denne. NEP var blitt innført av Lenin og partiet i 1921 etter at flere års borgerkrig og «krigskommunisme» hadde ruinert landet, og den bestod i at bøndene etter å ha betalt en kornskatt til staten fritt fikk omsette sine produkter. Dessuten var kapitalistisk småindustri og varehandel igjen blitt tillatt. Mange partimedlemmer betraktet imidlertid NEP som «Novaja Ekspluatatsija Proletariata», en ny utbytting av arbei­ derklassen; og de krevde et brudd med Den nye økonomiske poli­ tikken, forsert industrialisering og kamp mot NEP-folk og «kulakker», det vil si storbonder. De mest markerte politiske teoretikerne i denne perioden er Lev Trotskij som hevdet at revolusjonen kun kunne seire om den ble for­ vandlet til en verdensrevolusjon, Nikolaj Bukharm som ville basere industrialiseringen av Sovjetstaten på en allianse med bøndene, og losif Stalin, Lenins arvtaker og den fremste eksponenten for teorien om sosialisme i ett land.

254

Kulturhistorisk er for øvrig 1920-årene det uten sammenligning mest spennende tiår i Sovjetstatens historie. Den stalinistiske totali­ tære ettpartistaten hadde ennå ikke ensrettet kulturlivet, og nyska­ pende forfattere som Vladimir Majakovskij, Jurij Olesja og Isaak Babel kunne hver på sin måte skildre revolusjonen og oppbyggingen av det nye sosialistiske samfunnet. Dette resulterte i alt fra futuris­ tiske hyldestdikt av revolusjonen til realistiske skildringer av reds­ lene under borgerkrigen mellom de «røde» og de «hvite». Også innen musikk og billedkunst fant det sted omfattende eksperimenter - et orkester skal til og med ha erstattet noter og dirigent med musikernes frie improvisasjon. Etter at den såkalte sosialistiske real­ ismen omkring 1930 var blitt knesatt som det kommunistiske regimets kulturpolitiske doktrine, var det imidlertid ikke lenger rom for slike eksperimenter. Forfattere og andre kunstnere skulle være «sjelens ingeniører» og skildre «positive helter» og deres kamp for å virkeliggjøre det kommunistiske tusenårsriket.

LEV TROTSKIJ Lev Trotskij (Bronstein) (1879-1940) ble født i Ukraina som sønn av en velstående jødisk bonde. Alt som gymnasiast interesserer han seg for verkene til tenkere som John Stuart Mill og Karl Marx, og han trekkes snart inn i revolusjonær virksomhet. I 1898 arresteres han for første gang og dømmes etter to års varetekt til fire års forvis­ ning til Sibir. 1 1902 lykkes han imidlertid i å flykte til Vest-Europa der han slutter seg til gruppen av landflyktige marxister som ledes av Plekhanov og Lenin. På de russiske sosial-demokratenes annen kongress i 1903 forsøker han å innta en mellomstilling mellom de fremtidige «bolsjeviker» og «mensjeviker». Etter partisplittelsen slutter han seg imidlertid til mensjevikene, og i flere skrifter angriper han Lenins partiteori. Mange år senere, under maktkampen etter Lenins død og under Trotskijs eksiltilværelse, blir disse skriftene og Lenins polemikk mot Trotskij av Stalin og andre bolsjevikledere trukket frem for å bevise at Trotskij og Lenin alltid hadde vært dødsfiender.

255

Ved utbruddet av revolusjonen i 1905 vender Trotskij tilbake til Russland, og han blir leder av arbeidersovjetet i St. Petersburg. Etter at revolusjonen har blitt slått ned, arresteres han i desember 1905 og dømmes i januar 1907 til livsvarig forvisning til Sibir. 1 fengselet skriver han sitt første betydningsfulle teoretiske arbeid, Resultater og perspektiver, der han presenterer teorien om den såkalte perma­ nente revolusjon. En russisk revolusjon er ifølge denne teorien kun mulig om den umiddelbart utvikles til en sosialistisk revolusjon og sprer seg til Vest-Europa. Alt våren 1907 lykkes imidlertid Trotskij for annen gang å flykte til Vest-Europa der han etablerer seg som uavhengig sosialistisk skribent. Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 inntar Trotskij en internasjonalistisk holdning, og han slutter seg til den såkalte Zimmerwaldbevegelsen av sosialistiske krigsmotstandere. Etter ut­ bruddet av Februarrevolusjonen i 1917 vender Trotskij tilbake til Russland og slutter seg til bolsjevikene. Han blir leder av arbeiderog soldatrådet i Petrograd og leder Oktoberkuppet mot Russlands provisoriske regjering. I de følgende årene innehar han flere betyd­ ningsfulle embeter. Han blir den unge Sovjetstatens første folkekom­ missær for utenrikssaker, han blir folkekommissær for hær og flåte, og han blir medlem av Den kommunistiske internasjonales ekseku­ tivkomité. I denne perioden er Trotskij tilhenger av en ytterliggående venstre-linje. Han erklærer at hele landets produksjonsliv må base­ res på militær disiplin, og han krever at fagforeningene skal gjøres til statlige styringsorganer. I januar 1925 avsettes Trotskij som folkekommissær for for­ svarssaker. I de følgende årene fratas han og de øvrige medlemmene av «venstreopposisjonen» gradvis alle parti- og statsverv inntil de i 1927 ekskluderes fra kommunistpartiet. I 1928 forvises Trotskij til Alma Ata, og året etterpå utvises han fra Sovjetunionen. I de føl­ gende årene fører Trotskij en omflakkende tilværelse inntil han som­ meren 1940 i Mexico myrdes av en av Stalins agenter. 1 disse årene forsøker Trotskij å organisere en Fjerde internasjonale bestående av sosialistiske anti-stalinister. Han hevder i den forbindelse i Den for­ rådte revolusjon (1936) og andre skrifter at Sovjetunionen er en

256

deformert arbeiderstat der den politiske makten har blitt usurpert av en byråkratisk kaste. Han hevder også at Stalin og byråkratiets forræderi mot revolusjonen er hovedårsaken til den internasjonale arbeiderbevegelsens mange nederlag og fascismens fremvekst. Ved utbruddet av Annen verdenskrig i 1939 oppfordrer han likevel til forsvar av Sovjetstaten, samtidig som han fordømmer krigen mel­ lom Vestmaktene og Nazi-Tyskland som en imperialistisk krig som ikke angår arbeiderklassen.

DEN PERMANENTE REVOLUSJON Ifølge Trotskij representerer nasjonal-demokratiske revolusjoner i imperialismens tidsalder et tilbakelagt stadium. Fremtidens revolu­ sjoner vil være sosiale og knyttet til klassemotsetninger, og de vil ut­ spilles i verdensmålestokk. For arbeiderklassen er det derfor ikke mu­ lig å kjempe for et demokratisk minimumsprogram innenfor rammen av de eksisterende nasjonalstater. Tvert imot må arbeiderne kon­ sekvent kjempe for en sosialistisk omdanning av samfunnet, og de må søke å gi denne kampen en global karakter. Disse tankene presen­ terer Trotskij for første gang i skriftet Resultater og perspektiver som han skriver i fangenskap etter den mislykkede revolusjonen i 1905. I dette skriftet sammenligner Trotskij revolusjonene i 1789, 1848 og 1905. I 1789 stilte det franske borgerskap seg i spissen for hele folkets opprør mot det undertrykkende «gamle regime». Revo­ lusjonen i 1789 var således en nasjonal-demokratisk revolusjon. Også i i 848 forsøkte borgerskapet å stille seg i spissen for et folke­ lig opprør mot de gamle fyrstestatene. Men nå var borgerskapets frykt for folket allerede større enn dets hat mot fyrstesuvereniteten, og denne frykten for folket fikk det til å forråde revolusjonen som ble slått ned. Under revolusjonen i 1905 forsøkte borgerskapet å bruke arbeiderklassen i sin kamp mot autokratiet. Arbeiderklassen lot seg imidlertid ikke bruke av borgerskapet, men førte selv an i den revolusjonære kampen og opprettet sine egne styringsorganer, sovjetene. Denne revolusjonen var derfor en sosial revolusjon, og ikke en nasjonal-demokratisk revolusjon. 2-57

Ifølge Trotskij er det utenkelig at det russiske borgerskapet vil kunne styrte tsarismen. Dels skyldes dette nasjonale særegenheter. I Russland har staten alltid spilt en mer fremtredende rolle for den sosiale utvikling enn i landene i Vest-Europa. Mens den moderne vest-europeiske staten ble frembrakt av et sterkt borgerskap, ble både kapitalismen og borgerskapet i Russland langt på vei frem­ brakt av den tsaristiske staten som trengte en industriell basis for å kunne hevde seg i maktkampen med andre stater. Viktigere enn nasjonale særegenheter er imidlertid at tiden for nasjonal-demokratiske revolusjoner ledet av borgerskapet for lengst er forbi. Heller ikke de uopplyste bondemassene vil kunne gjennomføre en revo­ lusjon. En russisk revolusjon er kun mulig ved at arbeiderklassen stiller seg i spissen for folkets opprør mot autokratiet. En slik revolusjon vil måtte være en sosial revolusjon der inn­ føringen av demokratiske rettigheter faller sammen med en sosialis­ tisk omdanning av samfunnet. Ifølge Trotskij er det absurd om arbeiderklassen først skulle erobre den politiske makten for så å overlate denne til sin klassefiende, borgerskapet. Revolusjonen kan kun gjennomføres ved at arbeiderklassen kjemper for en konsekvent sosialistisk omdanning av samfunnet, samtidig som arbeiderne lykkes i å trekke til seg så mange andre sosiale grupper at de makter å knekke overklassens motstand. I Russland vil en sosialistisk revo­ lusjon kun kunne lykkes om arbeiderklassen klarer å trekke flertal­ let av bøndene over på sin side. Kapitalismen utgjør et sammenhengende verdenssystem. En sosial revolusjon i ett enkelt land er derfor utenkelig, understreker Trotskij. Uansett hvilket land revolusjonen bryter ut i, vil den få omfattende ringvirkninger i form av internasjonale konflikter og skjerpelse av klassemotsetningene. Arbeiderne i alle land må er­ kjenne at siden kapitalismen er verdensomspennende, kan den ikke avskaffes ved nasjonal klassekamp og nasjonale revolusjoner, men kun ved at den internasjonale kapitalismen knuses. Den russiske arbeiderklassen har imidlertid en særskilt forpliktelse til å føre an i verdensproletariatets frigjøringskamp. Siden Tsar-Russland fungerer som hele Europas gendarm, vil virkningene av en revolusjon i Russ258

land med all sannsynlighet bli større enn virkningene av en revo­ lusjon i noe annet land. Etter Lenins død blir teorien om den permanente revolusjon truk­ ket inn i maktkampen om arven etter den avdøde lederen. Av høyre­ fløyen i kommunistpartiet blir Trotskij beskyldt for å predike revo­ lusjonær eventyrpolitikk, og for å undervurdere bøndenes revolusjo­ nære betydning. For å tilbakevise disse anklagene skriver Trotskij under forvisningen til Alma-Ata boken Den permanente revolusjon som han offentliggjør etter å ha blitt utvist fra Sovjetunionen i 1929. Her hevder han at det ikke var noen prinsipiell forskjell mellom Lenins slagord fra 1905 om arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur og hans egen teori om den permanente revolusjon, og at bolsjevikenes politikk i 1917 hadde vært basert på teorien om den permanente revolusjon. Han hevder også at den revolusjonære arbei­ derbevegelsens mange nederlag, senest Chiang Kai-sheks nedslak­ ting av de kinesiske kommunistene i 1927, var en følge av at lederne for Den kommunistiske internasjonale hadde erstattet kampen for arbeiderklassens diktatur med reformistiske paroler om allianse mel­ lom arbeiderklassen og mellomlagene. Slik Trotskij ser det, finnes det i imperialismens tidsalder kun to alternativer: Enten trekker arbeiderklassen bøndene og andre mellomlag med seg og gjennom­ fører en sosialistisk revolusjon. Eller så trekker borgerskapet mel­ lomlagene over på sin side og befester sitt eget klasseherredømme.

DEN FORRÅDTE REVOLUSJON 1 boken Den forrådte revolusjon fra 1936 hevder Trotskij at Sovjet­ unionen er en deformert arbeiderstat der byråkratiet har til ranet seg den politiske makten. Årsaken til fremveksten av denne statstypen er den stalinistiske lederklikkens forræderi mot verdensrevolusjo­ nen. Sovjetstatens isolering gjør at det ikke finnes noe materielt grunnlag for oppbyggingen av et virkelig sosialistisk samfunn. Trotskij understreker at Sovjetunionen ikke er et sosialistisk sam­ funn. Oppbyggingen av et sosialistisk samfunn forutsetter at produktivkreftene er så høyt utviklet at befolkningens grunnleggende

2-59

behov kan tilfredsstilles. Dermed reduseres behovet for «borgerlige» tiltak som statlig tvangsmakt og lønnsforskjeller. Sovjetunionen er imidlertid et økonomisk tilbakeliggende land som vil bruke mange tiår på å komme opp på det samme teknologiske og industrielle nivå som samtidens kapitalistiske stater. Sovjetstaten kan derfor mest presist beskrives som et «overgangssamfunn» som er i ferd med å skape det materielle grunnlaget oppbyggingen av en sosialistisk sam­ funnsorden forutsetter. Den økonomiske tilbakeliggenheten frem­ bringer en almen vareknapphet og et konstant fordelingsproblem som kun kan løses av et altomfattende byråkrati. Byråkratiets sen­ trale stilling som distributør av knappe goder gir det mulighet til å sikre seg selv makt og privilegier: «Om staten ikke dør bort, men blir mer og mer despotisk, om arbei­ derklassens talsmenn blir byråkratiserte, og byråkratiet reiser seg over det nye samfunnet, skjer dette ikke på grunn av noen sekundære årsaker, som psykologiske levninger fra fortiden med mer, men er et resultat av den krasse nødvendigheten av å frembringe og støtte en privilegert minoritet så lenge det er umulig å garantere virkelig likhet. De byråkratiseringstendenser som kveler arbeiderbevegelsen i de kapitalistiske landene, skulle komme til å gjøre seg gjeldende overalt også etter en proletarisk revolusjon. Men det er åpenbart at jo fat­ tigere det revolusjonære samfunnet er, desto strengere og mer utilslørte uttrykk får denne ‘loven’, desto grovere former antar byrå­ kratiet, og i desto større fare kommer den sosialistiske utviklingen. »>K

Byråkratiets herredømme er knyttet til Sovjetstatens isolering. Dersom revolusjonen spredte seg til de teknologisk og industrielt velutviklede landene i Vest-Europa, ville oppbyggingen av sosialis­ men i Sovjetunionen kunne baseres på hjelp fra disse, og byråkra­ tiets makt ville undermineres i takt med overvinnelsen av knapphetsproblemene. Den herskende klikken vet dette, og den har derfor erstattet kampen for verdensrevolusjonen med parolen om «Sosialisme i ett land». Den kommunistiske internasjonale er gjort maktesløs, og Sovjetunionen har blitt medlem av imperialistorgani-

260

sasjonen Folkeforbundet der landets utenriksminister lovpriser prin­ sippet om kollektiv sikkerhet. Til tross for at byråkratiets herredømme i Sovjetunionen tilsynela­ tende er totalt, avviser Trotskij å betegne regimet som statskapitalis­ me. Byråkratiets makt er kun politisk, og ikke knyttet til kontroll over produksjonsmidlene som fremdeles tilhører fellesskapet. Av samme grunn er det galt å kalle byråkratiet en herskende klasse. Det finnes ingen historiske paralleller til byråkratiets makterobring i verdens første arbeiderstat. I den grad man likevel skal forsøke å sammenlig­ ne dette regimet med andre politiske regimer, må det være med Louis Napoleons etablering av et personlig herredømme etter revolusjonen i 1848, eller med de fascistiske ledernes etablering av personlige dik­ taturer i samtidens kriserammede kapitalistiske stater. Med visse for­ behold kan regimet derfor kalles cæsaristisk eller bonapartistisk. Denne type regimer er ikke stabile. For å bevare sin makt er hers­ keren nødt til å appellere til folket på en demagogisk måte, for eksempel i form av velregiserte folkeavstemninger. 1 Sovjetstaten må Stalin fra tid til annen opptre som folkets forsvarer mot byråkratiet. Massene kan også påvirke regimets politikk. For eksempel er det trolig at stalinregimets beslutning om å bryte med NEP-linjen til fordel for massiv industrialisering og kollektivisering skyldtes at NEP var forhatt av arbeiderklassen. 1 lengden kan den byråkratiske Sovjetstaten ikke bestå. Enten må byråkratiets makt konsolideres ved at det opphever den kollektive eiendomsretten til produksjons­ midlene og tilegner seg disse. Eller så må arbeiderklassen og bøn­ dene styrte byråkratiet og gjeninnføre sovjetdemokratiet, det vil si full frihet for alle sosialistiske partier, uavhengige fagforeninger og vidtgående utjevning av levevilkårene. Om arbeiderklassen eller byråkratiet vil erobre makten i Sovjet­ staten avgjøres ifølge Trotskij langt på vei av den internasjonale utviklingen. Dersom stalinregimet med sin forræderiske «folkefronts»-politikk lykkes i å bringe reaksjonære regimer til makten i Spania, Frankrike og andre land, vil byråkratiet trolig lykkes i å gjøre arbeiderklassen avmektig og tilintetgjøre resultatene av Oktoberrevolusjonen. Et slikt forløp vil samtidig isolere Sovjetstaten 261

og trolig gjøre den til offer for en imperialistisk angrepskrig. Om arbeiderklassen kommer til makten i ett eller flere europeiske land, vil derimot de sovjetiske massene vekkes til opprør mot byråkratiet og styrte stalinregimet. Arbeiderrevolusjoner i Europa og resten av verden er dessuten den eneste effektive garanti mot fascisme og krig.

NIKOLAJ BUKHARIN Nikolaj Bukharin (i 888-1938) - «hele partiets yndling» ifølge Lenin - ble født i Moskva som sønn av en folkeskolelærer. Alt som 16-årig gymnasiast trekkes han inn i revolusjonært arbeid og slutter seg til bolsjevikene. Han arresteres flere ganger, og i 1911 dømmes han til forvisning til Onega i Nord-Russland. Han lykkes imidlertid i å flykte til Vest-Europa der han slutter seg til Lenin og begynner å skrive for bolsjevikiske eksilorganer. Ved utbruddet av Første verdenskrig i 1914 befinner Bukharin seg i Wien, og han arresteres av de østerrikske myndighetene som borger av en fiendestat. Inngripen fra ledende østerrikske sosial­ demokrater resulterer imidlertid i at han frigis og utvises til Sveits. 1 de følgende år samarbeider Bukharin med Lenin og bolsjevikene, og i likhet med Lenin tilhører han venstrefløyen av den såkalte Zimmerwaldbevegelsen av sosialistiske krigsmotstandere. Han skriver også boken Imperialismen og verdensøkonomien (1915) der han hevder at kapitalismen har utviklet seg til statskapitalisme, og at rivalise­ ring mellom de statskapitalistiske stormaktene er årsaken til impe­ rialisme og krig. Disse tankene videreutviklet Lenin i sitt berømte verk Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. Ved utbruddet av Februarrevolusjonen i 1917 vender Bukharin hjem til Russland. Han velges inn i bolsjevikpartiets sentralkomité, og han spiller en fremtredende rolle under det bolsjevikiske stats­ kuppet i oktober 1917. I mars 1918 slutter Bukharin seg til de så­ kalte venstre-kommunistene som avviser inngåelsen av BrestLitovsk-freden med imperialistmaktene Tyskland og ØsterrikeUngarn. I de følgende årene tilhører han venstrefløyen i kommunist­ partiet, og i boken Overgangsperiodens økonomi (192.0) forsvarer 262

han krigskommunismen. Han skriver også en lærebok i marxisme, Kommunismens ABC (1919), og en fremstilling av marxistisk sosio­ logi, Den historiske materialisme (1920). Pa 1920-tallet utvikler Bukharin seg imidlertid til å bli en forsva­ rer av Den nye økonomiske politikken basert på et samarbeid med bøndene. I 1925 vekker han oppsikt ved offentlig å oppfordre bøn­ dene til å «berike seg» - en formulering lånt fra den konservative franske 1 8oo-tallspolitikeren Francois Guizot. Bukharin, som både er politbyråmedlem, medlem av Den kommunistiske internasjonales eksekutivkomité og redaktør for partiavisen Pravda, er nå Stalins viktigste støttespiller i kampen mot «venstreopposisjonen». Proble­ mene med å videreføre NEP undergraver imidlertid Bukharins posi­ sjon i partiet. Han prøver å unngå massiv kollektivisering ved å utar­ beide en revidert utgave av NEP som tar økt hensyn til behovet for industrialisering, blant annet i artikkelen En økonoms bemerkninger (1928). Partiapparatet slutter imidlertid på dette tidspunkt opp om Stalins forserte industrialiserings- og kollektiviseringspolitikk. Våren 1929 fordømmes Bukharin som «høyreavviker», og han fratas alle sine partiverv. Etter sitt politiske fall utnevnes Bukharin til direktør for Det øverste økonomiske råds teknisk-vitenskapelige kommisjon. I 1934 blir han redaktør for regjeringsorganet Izvestija. Han spiller også en fremtredende rolle under utarbeidelsen av Sovjetunionens nye «demokratiske» forfatning som vedtas i 1936. På denne tiden for­ fatter Bukharin også en mengde artikler om de forskjelligste emner - teknikk, darwinisme og poesiens betydning i Sovjetstaten. For en person som har pådratt seg Stalins vrede, er dette imidlertid kun en galgenfrist. I februar 1937 arresteres Bukharin, og i en skueprosess mot medlemmene av den «høyre-trotskistiske blokk» i mars 1938 dømmes han til døden og henrettes. Etter å ha blitt skutt som «folkefiende» er Bukharin i flere tiår en ikke-person i sitt hjemland. Under forsøket på å skape en «markedssosialisme» i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet blir han imid­ lertid rehabilitert og trukket frem som en betydningsfull sosialistisk teoretiker. 263

VEIEN TIL SOSIALISMEN I dette arbeidet fra 1925 hevder Bukharin at kun en allianse mellom arbeiderklassen og bøndene basert på en videreføring av NEP-linjen vil muliggjøre oppbyggingen av et sosialistisk samfunn i Sovjet­ unionen. Rester av privatkapitalisme lar seg ikke avskaffe ved hjelp av administrative metoder, men bare ved at den sosialistiske delen av økonomien utkonkurrerer den kapitalistiske. Bukharin fremhever at bolsjevikene kom til makten takket være alliansen mellom arbeiderklassen og bøndene. Arbeiderklassens grunnleggende interesse var a frata kapitalistene kontrollen over fab­ rikkene, og bøndenes grunnleggende interesse var å tilegne seg gods­ eiernes jord. Disse grunnleggende interessene kunne kun virkelig­ gjøres ved at arbeiderne og bøndene gikk sammen om å «ekspro­ priere ekspropriatørene». Oppbyggingen av et sosialistisk samfunn forutsetter at denne grunnleggende alliansen mellom arbeiderklassen og bøndene opprettholdes. Borgerkrigstidens «krigskommunisme» og rekvisisjoner fra bøndene var nødvendig for at Sovjetstaten skulle overleve. Oppbyggingen av sosialismen forutsetter derimot at par­ tiet og arbeiderklassen vinner bøndenes tillit, hvilket nødvendiggjør streng overholdelse av «revolusjonær legalitet». Forsøk på å skape sosialistiske produksjonsforhold på landsbygden ved å tvinge bøn­ dene til å slå seg sammen i storbruk, vil kun føre til sabotasje, kaos og produksjonsfall. Derimot bør bøndene oppmuntres til frivillig å slutte seg sammen i kooperativer. De vil dermed selv oppdage for­ delene ved stordrift og oppmuntres til ytterligere fellestiltak, for eksempel knyttet til elektrifisering av landbruket. Samtidig vil pro­ duksjonen av landbruksvarer og bøndenes velstand øke. Rike bøn­ der vil i sin tur føre til økende etterspørsel etter industrivarer og dermed muliggjøre en industrialisering av landet. Selvsagt vil også storbondene, kulakkene, bestrebe seg på å utnytte kooperativer og andre fellestiltak for sine formål. De vil ta initiativet til opprettelsen av kooperativer, prøve å komme inn i ledelsen av disse og opprette sine egne sammenslutninger. 1 et kapi-

264

talistisk samfunn ville dette ha ført til at fattigbøndene og de mel­ lomstore bøndene sank ned i armod og maktesløshet. Bukharin fremhever imidlertid at arbeiderstaten kan bruke sin kontroll over kredittvesen, samferdsel og utenrikshandel til å komme fattigbøn­ dene og de mellomstore bøndene til unnsetning. Støttet av stats­ apparatet må de små og mellomstore bøndene føre en langvarig kamp for å frata kulakkene kontrollen over produksjon og omset­ ning. En tilsvarende kamp må arbeiderklassen i byene føre mot NEP-folkene for å redusere disses økonomiske makt. Denne øko­ nomiske kampen mellom sosialistiske og kapitalistiske elementer i folkehusholdningen er en ny form for klassekamp. Arbeiderklassens kontroll over «kommandohøydene» i økonomien gjør imidlertid at utgangen på denne kampen er gitt på forhånd: «Ved hjelp av kampen på markedet, ved hjelp av markedsrelasjoner, ved hjelp av konkurranse vil statlige foretak og kooperativ virksomhet fortrenge sin konkurrent, det vil si privatkapitalen. Til syvende og sist vil utviklingen av markedsrelasjoner føre ril tilintetgjøring av nettopp disse markedsrelasjonene. I samme grad som statlig produksjon og kooperativ virksomhet ved hjelp av markedsrelasjoner - kjøp og salg, penger, kreditt, børs og så videre - underordner seg alle andre former for økonomisk virksomhet og gradvis fortrenger dem fra markedet, vil selve markedet før eller senere dø bort, siden alt vil bli erstattet av statlig-kooperativ fordeling av de frembrakte produktene.»59

Og etter at markedet dermed har overflødiggjort seg selv, vil sam­ funnet ha nådd sitt sosialistiske stadium. Bukharin berører også, om enn kortfattet, Sovjetunionens inter­ nasjonale stilling. Han understreker at så lenge kapitalismen består, finnes det ingen garanti for at imperialiststatene ikke vil kunne knuse Sovjetstaten. Sosialismens endelige seier må derfor være i ver­ densmålestokk. Teknisk og industrielt vil imidlertid Sovjetunionen med sine umåtelige ressurser kunne utvikle seg til et fullt ut sosialis­ tisk samfunn uten hjelp fra arbeiderklassen i andre land.

265

EN ØKONOMS BEMERKNINGER denne artikkelen fra 1928 forsøker Bukharin å vise at kun en videreføring av Den nye økonomiske politikken vil muliggjøre en industrialisering av Sovjetunionen. Et bemerkelsesverdig trekk ved artikkelen er for øvrig at den er skrevet i et «æsopspråk» - Bukharin angriper Trotskij og trotskistene mens den egentlige adressaten for hans kritikk er Stalin og kretsen av stalinistiske «superindustrialister». Bukharin innleder sin artikkel med å gjengi økonomisk statistikk som viser at den sovjetiske økonomien har vokst kraftig i løpet av NEP-perioden, og at veksten har vært kraftigst innen industrien. «Trotskistenes» påstand om at NEP har vært en økonomisk kata­ strofe som særlig har rammet industrien, må derfor avvises. Sam­ tidig innrømmer Bukharin at den almene vareknappheten nødven­ diggjør en ytterligere økning av industriproduksjonen. Men han understreker at det kun er mulig å utvikle industrien ved å utvikle hele økonomien, og at ensidig favorisering av industrien på bekost­ ning av andre næringsgrener hurtig vil føre til knapphetsproblemer som vil få økonomien til å stoppe opp. 1 motsetning til hva «trots­ kistene» tror, er det ikke mulig å erstatte økonomiske lover med administrative metoder og «sosialistisk akkumulering». Sovjetunionen er fremdeles et agrarsamfunn. Langvarig og stabil økonomisk vekst må derfor baseres på velstående bønder. I det førrevolusjonære Russland virket en primitiv, halv-føydal bondeøkono­ mi hemmende på landets økonomiske utvikling. Derimot blomstret den amerikanske økonomien som var basert på rike og driftige bøn­ der. «Trotskistene» ser ikke denne sammenhengen mellom velstå­ ende bønder og økonomisk vekst. Tvert imot vil de som tsaren og godseierne slavebinde og utbytte bøndene. Ved en slik politikk risi­ kerer de ikke bare å skape kaos i økonomien, men de truer samtidig alliansen mellom arbeiderklassen og bøndene - og dermed Sovjet­ statens eksistens. Opprettholdelse av alliansen mellom arbeiderklassen og bøndene 1

266

er selvsagt ikke uforenlig med bekjempelse av kulakkene, under­ streker Bukharin. Tvert imot er klassekamp mot kulakkene, det vil si en systematisk bekjempelse av disses økonomiske betydning, nød­ vendig for å heve levestandarden til de små og mellomstore bøn­ dene, og dermed befeste bondemassenes oppslutning om sovjetmakten. Opprettholdelse av alliansen mellom arbeiderklassen og bøn­ dene er heller ikke uforenlig med kampanjer for å få bøndene til fri­ villig å slutte seg sammen i kollektivbruk - eller med en moderat økning av prisen på industrivarer i forhold til prisen på landbruks­ produkter, slik at bøndene i større grad må finansiere industriali­ seringen. Men politikken overfor bondebefolkningen må ikke være basert på tvangstiltak, og den må ikke føre til en utarming av bøn­ dene.

IOSIF STALIN losif Vissarionovitsj Stalin (Dzjugasjvili) (1879-1953) ble født i småbyen Gori i Georgia som sønn av en forfyllet skomaker og en vaskekone. Takket være morens anstrengelser opptas han som fjortenåring som elev ved en kirkeskole i hjembyen, og i 1897 be­ gynner han å studere ved presteseminaret i Tiflis. 1 Tiflis trekkes han inn i en krets av georgiske sosialister, og han begynner å opptre som sosialistisk agitator blant arbeiderbefolkningen. Disse aktivitetene resulterer i at han i 1898 utvises fra presteseminaret. De følgende årene virker Stalin, «stålmannen», som sosialistisk agitator i Transkaukasus, og han leder blant annet en streik i oljebyen Baku i 1902.. Han organiserer også flere «sosialistiske ekspropriasjoner», det vil si bankran. Det oppstår snart et rykte om at Stalin er agent for Okhranaen, tsarens hemmelige politi. Stalin - som i motsetning til de fleste georgiske sosialister har sluttet seg til bolsjevikene, og ikke til men­ sjevikene - har imidlertid Lenins fulle tillit. Han deltar på sosial­ demokratenes kongresser i Tammerfors i 1905, i Stockholm i 1906 og i London i 1907, og i 1912 blir han innvalgt i bolsjevikpartiets sentralkomité og utnevnt til redaktør for partiavisen Pravda. Ved årsskiftet 1912-13 befinner Stalin seg i Wien og Krakow der han på

267

oppdrag fra Lenin skriver brosjyren Marxismen og det nasjonale spørsmålet. Kort tid etter hjemkomsten til Russland i februar 1913 blir han arrestert og forvist til Nord-Sibir. Ved utbruddet av Februarrevolusjonen i 1917 drar Stalin til St. Petersburg. Som sentralkomitémedlem og redaktør for Pravda tilrår han støtte til den provisoriske regjeringen og dens parole om forsvar av fedrelandet. Ved Lenins hjemkomst til Russland noen uker senere slutter han imidlertid opp om dennes «Aprilteser» som krever kom­ promissløs kamp mot den provisoriske regjeringen. I borgerkrigen etter det bolsjevikiske statskuppet i oktober 1917 innehar Stalin vik­ tige kommandoposter. Han er dessuten i 1917-23 folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål og i 1919-22 leder av den såkalte Arbeiderog bondeinspeksjonen. I denne perioden og i de første årene etter Lenins død i 1924 spiller Stalin en langt mindre fremtredende rolle enn partiledere som Trotskij, Zinovjev og Bukharin. Stalin, som i 1922 har blitt utnevnt til kommunistpartiets generalsekretær, lykkes imidlertid i å utmanøvrere både «venstreopposisjonen» og «høyreopposisjonen», og i 1929 fremtrer han som Sovjetstatens ubestridte leder. Stalins navn er fra nå av knyttet til oppbyggingen av et sosial­ istisk samfunn i Sovjetunionen basert på teorien om «sosialisme i ett land», en teori Stalin selv hadde lansert i 1924 i et angrep på Trotskijs tanker om den permanente revolusjon. I de følgende årene hamrer Stalin i en rekke taler og artikler inn sine tanker om sosialisme i ett land, kamp mot indre og ytre Hender, de imperialistiske statenes krigerske hensikter, kollektivisering og industrialisering. Han lanserer samtidig en teori om at klasse­ fiendenes motstand øker i takt med oppbyggingen av sosialismen og nødvendiggjør en uavbrutt styrking av statsmakten. Denne teorien innebærer et brudd med Lenins tanker i Staten og revolusjonen om at fremveksten av et sosialistisk samfunn vil føre til statens bortdøen. Påstanden om at klassefiendenes motstand øker i takt med oppbyggingen av det nye sosialistiske samfunnet tjener imidlertid til å legitimere terroren på 1930-tallet og utryddelsen av den gamle garde av bolsjeviker. Sin egen fortolkning av oppgjøret med den «trotskistisk-zinovjevske partifiendtlige blokk» og de «bukharinsk268

trotskistiske spioner» presenterer Stalin i boken Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie - En kort fremstilling (1938), en notorisk løgnaktig offisiell partihistorie skrevet på ordre fra Stalin og under den allmektige partiledets tilsyn. Under Den store fedrelandskrigen mot Nazi-Tyskland 1941-45 viser Stalin seg som en førerskikkelse, og han holder flere glimrende patriotiske taler. Krigen fører samtidig til en viss indre liberalisering. Forfølgelsene av de troende opphører, og Patriarkatet i Moskva gjenopprettes i 1943.60 Alle forhåpninger om at seieren i storkrigen mot nazismen vil føre til større frihet for befolkningen gjøres imid­ lertid til skamme. Den 9. februar 1946 holder Stalin en tale der han erklærer at imperialismen gjør utbrudd av nye kriger uunngåelig, og at Sovjetunionen derfor må forberede seg på en fremtidig krig. Talen - Stalins «krigserklæring» mot det kapitalistiske Vesten - etterfølges av kampanjer mot «utenlandsk», «borgerlig-dekadent» og «partifiendtlig» innflytelse innen kultur, vitenskap og andre samfunnsom­ råder. Trolig må slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet regnes som den mest sjåvinistiske og obskurantiske periode i Sovjet­ statens historie. Fra denne perioden stammer to av Stalins siste teoretiske arbei­ der, Marxismen og språkvitenskapen (1950) og Sosialismens øko­ nomiske problemer (1952). 1 det første arbeidet drøfter Stalin - av alle ting - hvorvidt det er riktig å betrakte språket som et resultat av samfunnets klasseinndeling, noe han kommer til at det ikke er. I det andre påpeker han at «verdiloven», det vil si vareproduksjon målt i penger, gjelder også under sosialismen. Men samtidig fremhever han at kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger må underordnes hensynet til Sovjetstatens industrialisering. Den 5. mars 1953 dør Stalin. Trolig var han da i ferd med å plan­ legge en ny bølge av terror og utrenskninger i tilknytning til et angivelig «legekomplott» mot statens øverste ledere. Den trolig mest treffende karakteristikk av losif Stalin har Bukha­ rin gitt. Ifølge Bukharin var Stalin Dsjengis-khan utstyrt med telefon. Det finnes ikke noe enkelt verk av Stalin som kan oppsummere innholdet i hans politiske tenkning. I det følgende følger en kortfat-

269

tet presentasjon av tre taler holdt av Stalin. I talene kommer de vik­ tigste av Stalins ideologiske forestillinger til uttrykk: teorien om klassekampens skjerpelse under sosialismen, nødvendigheten av industrialisering og kollektivisering, appell til russisk nasjonalisme og forsvar for en sterk stat.

KAMP MOT HØYREAVVIKET I SUKP(b) Kamp mot høyreavviket i partiet er nødvendig på grunn av klassekampens tilspisning i og utenfor Sovjetunionen, hevder Stalin i en skjellsettende tale til sentralkomitéen i Sovjetunionens kommu­ nistiske parti i. april 1929. Bukharin og hans tilhengere tror at det er mulig å vokse fredelig inn i sosialismen. Derfor vil de samarbeide med kulakker og NEP-folk og styrke markedets rolle i økonomien. Sannheten er imidlertid at klassefiendenes motstand øker i takt med oppbyggingen av sosialismen. Kulakker og NEP-folk ønsker a knek­ ke sovjetmakten ved å holde tilbake korn og andre viktige varer. Bukharin vil bekjempe kornmangelen ved å betale bøndene mer for kornet. En slik politikk vil styrke kulakkene og NEP-folkene, ramme arbeiderbefolkningen i byene og fattigbøndene i form av høyere brødpriser og føre til en gjeninnføring av kapitalismen. Kun en omfattende kollektivisering vil kunne sikre stabile kornleveranser til faste priser, og dermed muliggjøre en hurtig industrialisering. Samtidig vil kollektivisering og industrialisering tvinge klasse­ fiendene til åpen kamp, slik at disse lettere kan uskadeliggjøres. Klassekampen tilspisses imidlertid ikke bare innad i Sovjet­ unionen, men også internasjonalt. Økte spenninger mellom de impe­ rialistiske stormaktene, krigsforberedelser og tiltakende politiske motsetninger innad i de kapitalistiske landene er alt sammen aspek­ ter ved kapitalismens krise og den derav følgende skjerpede klasse­ kampen. I denne situasjonen er det spesielt viktig å avsløre sosial­ demokratene som kapitalismens lakeier. Kampen mot høyreavviket i partiet er minst like viktig som kam­ pen mot Trotskij og venstreavvikerne, understreker Stalin. Kampen mot høyreavviket har imidlertid en annen karakter enn kampen mot 270

venstreavviket. Venstreavvikerne opptrådte åpent som fiender av partiets generallinje. Høyreavvikerne later som om de er enige i par­ tiets politikk, samtidig som de forsøker å «moderere» denne. Gjennom denne undergravningen av partiets politikk gjør høyre­ avvikerne seg imidlertid til medhjelpere for kulakker, NEP-folk og andre folkefiender. Derfor er en skånselsløs kamp mot høyre­ avvikerne nødvendig: «Hvis vi blant våre egne, i vårt eget parti, i proletariatets politiske stab, som leder bevegelsen og fører proletariatet framover, - hvis vi i selve denne staben tillater høyreavvikerne å eksistere fritt og funksjonere fritt, høyreavvikerne som søker å demobilisere partiet, spre oppløsning i arbeiderklassen og tilpasse vår politikk til ‘sovjet’-borgerskapets smak og såleis melde pass overfor vanskene i vår oppbygging, - hvis vi tillater alt dette, hva vil det bety? Vil det ikke bety at vi bremser revo­ lusjonen, bringer oppløsning inn i vår sosialistiske oppbygging, flykter for vanskene og utleverer posisjonene til de kapitalistiske elementer? Forstår ikke Bukharingruppa at å gi opp kampen mot høyreavviket er det samme som å forråde arbeiderklassen, å forråde revolusjonen?»61

Denne teorien om at klassekampen forsterkes i takt med oppbyggin­ gen av det nye sosialistiske samfunnet, må kunne betegnes som et klart brudd med Marx’ og Engels’ tanker om det statsløse samfunn under sosialismen - og med Lenins videreutvikling av disse tankene i Staten og revolusjonen. Stalins krav om skjerpet klassekamp og avsløring av «høyreavvikere» rammet for øvrig ikke bare «stålmannen»s partikamerater og undersåtter, men også den internasjonale arbeiderbeveg­ elsen. Som et ledd i oppgjøret med «høyreavviket» i det sovjetiske kommunistpartiet ble de europeiske sosial-demokratene i en beryk­ tet resolusjon vedtatt av Den kommunistiske internasjonales ekseku­ tivkomité sommeren 192.9 fordømt som «sosial-fascister». Denne bannlysningen av sosial-demokratene ble ikke opphevet før ved Kominterns overgang til en «folkefront»-linje i 1935 - to år etter Hitlers maktovertakelse. 271

VI VIL IKKE LA OSS SLÅ! I en av sine mest berømte taler, holdt på den første unionskonferansen av sosialistiske bedriftsledere 4. febrar 1931, forsvarer Stalin nødvendigheten av en forsert industrialisering av Sovjetunionen uansett hva dette måtte koste. Samtidig fremhever han lederkadrenes betydning for oppbyggingen av sosialismen. Talen vitner om Stalins betydelige retoriske begavelse, ikke minst om hans evne til å appellere til russisk nasjonalisme. Stalin innleder sin tale med å fastslå at veksten i sovjetisk indus­ triproduksjon i løpet av foregående år ikke hadde vært så stor som forutsatt i femårsplanen. Hvorfor ble ikke økningen i sovjetisk industriproduksjon like stor som planen forutsatte? Ifølge Stalin forelå alle objektive forutsetninger for at planen kunne ha vært fullt ut oppfylt. Sovjetunionen har alle de naturressursene som skal til for å skape en moderne industri, en sterk statsmakt og et sterkt kommu­ nistisk parti. Og landet er befridd fra kapitalismen med dens kriser, sløseri og elendighet. Grunnen til at industrialiseringen av Sovjet­ unionen likevel går saktere enn femårsplanen forutsetter, er derfor at lederkadrene svikter. Bolsjevikiske industriledere tror at å lede er det samme som å undertegne papirer, og de bryr seg ikke om å sette seg inn i og styre produksjonen. Disse forsømmelsene har skadet industrialiseringen, og de har gitt anti-sovjetiske elementer anled­ ning til å utøve sabotasje. Det er imidlertid ingen grunn til at bolsje­ viker ikke skal kunne lære seg teknikk og bedriftsledelse. Stalin tar kategorisk avstand fra påstanden om at tempoet i industrialiseringen kunne ha vært senket. A senke tempoet ville være det samme som å la seg slå av kapitalistene. Det ville være et for­ ræderi mot både fedrelandet og sosialismen: «Å senke tempoet betyr å bli liggende erter. Og de som sakker akterut, blir slått. Men vi vil ikke være de som blir slått. Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbakeliggende. Det ble slått av de

272

mongolske khaner. Det ble slått av de tyrkiske beyer. Der ble slått av de svenske feudalherrer. Det ble slått av de polsk-litauiske paner. Der ble slått av de engelske og franske kapitalister. Det ble slått av de japanske baroner. Det ble slått av alle fordi det var tilbakeliggende. Fordi det var tilbakeliggende militært, kulturelt, statlig, industrielt og på jordbrukets område. Det ble slått fordi det betalte seg å slå det og fordi det skjedde ustraffet. Husker dere de ordene som en førrevolusjonær dikter skrev: ‘Du er fattig og du er rik, mektig og avmektig på samme tid, moder Russland.’ Disse ordene av den gamle dikteren har disse herrene skrevet seg bak øret. De slo til, mens de sa: ‘Du er rik’ altså går det an å berike seg på din bekostning. De slo til, mens de sa: ‘Du er fattig, avmektig’ - altså kan vi slå og plyndre deg ustraffet. Utbytternes lov er nå en gang slik - de tilbakeliggende og svake blir slått. [...] Før i tiden hadde vi ikke noe fedreland og kunne heller ikke ha det. Men nå, da vi har styrtet kapitalismen og arbeiderne sitter med makten hos oss, har vi et fedreland og vil forsvare dets uavhengighet. Vil dere at vårt sosialistiske fedreland skal bli slått og miste sin uavhengighet? Hvis dere ikke vil det, da må dere på kortest mulig tid gjøre ende på tiibakeliggenheten og utvikle et sant bolsjevikisk tempo i oppbyggingen av den sosialistiske husholdningen. [...] Vi ligger 50 til r 00 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.»61

Å senke tempoet og la seg slå av kapitalistene ville dertil være et for­ ræderi mot hele verdens arbeiderklasse. Sovjetunionen er støtbrigaden for proletariatet i alle land. Det er synet av sovjetfolkets veldige fremgang som gir de undertrykte og utbyttede i alle land krefter til å kjempe mot undertrykkerne og kapitalistene. Bare om støtbrigaden overlever, kan sosialismen seire i verdensmålestokk. Etter på denne måten å ha påvist den skjebnesvangre betydnin­ gen av å øke produksjonen og oppfylle femårsplanen, avslutter Stalin sin tale ved å appellere til tilhørernes innsatsvilje og vågemot. Retorisk erklærer han at: «Det finnes ingen festninger som bolsje­ viker ikke kan innta!»

2-73

FORSVAR FOR STATEN UNDER SOSIALISMEN I sin beretning til utsendingene til kommunistpartiets 18. partikong­ ress io. mars 1939 hevder Stalin at et sosialistisk samfunn har blitt skapt i Sovjetunionen. Restene av utbytterklassene har blitt likvi­ dert, arbeiderne, bøndene og de intellektuelle har sluttet seg sam­ men i en felles arbeidsfront, og vennskapet mellom arbeiderstatens tallrike folk har blitt grunnfestet. Samtidig er kollektiviseringen av landbruket gjennomført, og mektige industrianlegg har blitt reist. I denne situasjonen er det ifølge Stalin nødvendig å avklare et vik­ tig teoretisk spørsmål, spørsmålet om statens stilling under sosialis­ men. 1 henhold til marxistisk teori vil staten dø bort i takt med opp­ byggingen av det klasseløse sosialistiske samfunnet. Partikamerater som utfra denne i og for seg sanne læresetning krever en avskaffelse av statsapparatet, begår imidlertid en alvorlig teoretisk feil, under­ streker Stalin. Riktignok finnes det ikke lenger fiendtlige klasser i Sovjetunionen, men landet er fremdeles omringet av en kapitalistisk fiendtlig omverden som trakter etter å knuse arbeider- og bondestaten. Avsløringene av de trotskistiske, zinovjevske og bukharinske spionene viser at imperialistene ikke skyr noe middel for å tilintet­ gjøre resultatet av sovjetfolkets heroiske innsats for å bygge sosialis­ men. Staten kan derfor ikke avskaffes. Tvert imot er det nødvendig å styrke statsapparatet for å forsvare sosialismen. Da Marx og Engels i sine skrifter erklærte at den sosialistiske revolusjonen ville gjøre ende på både den kapitalistiske utbyttingen og staten, så de for seg at arbeiderklassen gjennom revolusjonen ville komme til makten i samtlige av de kapitalistiske kjernelandene. I en slik situasjon ville det ha vært mulig å avvikle statsapparatet i takt med den gamle overklassens svinnende motstand. Da Lenin i Staten og revolusjonen erklærte at den sosialistiske revolusjon ville føre til en avskaffelse av staten, var det dette prinsipielt korrekte marxis­ tiske syn på staten han forsvarte. Marx og Engels hadde imidlertid ingen mulighet til å forutse at motsetningene i det kapitalistiske ver­ denssystem kunne føre til at arbeiderklassen i ett enkelt land grep 274

makten, og de hadde derfor heller ingen grunn til å spekulere over hvordan statsmakten burde organiseres i en slik isolert arbeiderstat. Lenin planla derimot å skrive en oppfølger til Staten og revolusjo­ nen basert på erfaringene med å skape verdens første sosialistiske stat, hevder Stalin. Døden hindret ham i å løse denne oppgaven, men det Lenin selv ikke rakk å utføre, må elevene hans fullføre. Frem til likvideringen av utbytterklassene var den sosialistiske statens viktigste oppgave å undertrykke de gamle utbytterne. Etter avskaffelsen av alle indre klassemotsetninger i Sovjetunionen er statsapparatets viktigste oppgave å lede den materielle og kulturelle oppbyggingen av landet og å beskytte folket mot ytre aggresjon, herunder å avsløre spioner, mordere og skadegjørere. Disse betraktningene om statens rolle under sosialismen avslutter Stalin med å erklære at selv etter innføringen av full kommunisme vil staten måtte bestå - med mindre den kapitalistiske omringningen da har blitt likvidert og erstattet av en sosialistisk omverden.

VAR STALIN UUNNGÅELIG? Spørsmålet om hvorvidt Stalin og stalinismen var en logisk følge av bolsjevikenes makterobring i 1917 har opptatt historikerne siden etableringen av det stalinistiske diktaturet. - Er det rett å betrakte Stalin som Lenins naturlige arvtaker? Tilsynelatende representerer stalinismen en kontrarevolusjon og et forræderi mot bolsjevismen, slik Trotskij hevder. Stalin var en skruppelløs realpolitiker med klare psykopatiske trekk som ved hjelp av kyniske manøvre etablerte et bonapartistisk diktatur. Deretter ble den gamle garde av bolsjeviker utryddet i en terrorbølge. Kritikere av synet på Stalin som Lenins opplagte etterfølger kan også vise til at Lenin i sine siste leveår kjem­ pet en fortvilet kamp mot Stalin som han betraktet som en trussel mot partiet og sosialismen, og som han advarte mot i sitt «testa­ mente». De som betrakter Stalin som Lenins naturlige arvtaker, kan på sin side påpeke at Stalins karriere som bolsjevikleder primært skyldtes at han var Lenins protege. Helt til bruddet i 1922 søkte Lenin å fremme Stalins karriere i partiet. Lenins oppgjør med Stalin

2-75

var heller ikke entydig. Riktignok advarte han partiet mot Stalin i sitt testamente. Men i testamentet er Trotskij, Bukharin og andre fremtredende bolsjeviker også omtalt på en så negativ måte at det var umulig for dem å bruke det i et oppgjør med Stalin. Mer interessant enn å behandle slike personlige forhold og Stalins maktambisjoner er det imidlertid å drøfte hvorvidt Lenin og bolsje­ vikenes syn på politikk - og ikke minst deres partiteori - bidro til å muliggjøre etableringen av det stalinistiske diktaturet. Ifølge Lenin skulle det kommunistiske partiet være arbeiderklassens fortropp og lede kampen for sosialismen. Proletariatets diktatur måtte derfor være det samme som partiets diktatur, og all politisk virksomhet utenfor partiet måtte forbys. Innad i partiet skulle det være full meningsfrihet, men når en beslutning først var fattet, skulle den være bindende for samtlige partimedlemmer. Denne såkalte demo­ kratiske sentralismen var blitt formalisert i 1921 i form av et forbud mot fraksjonsvirksomhet innad i partiet. Forbudet mot frak­ sjonsvirksomhet innad i partiet, kombinert med forbudet mot poli­ tisk virksomhet utenfor partiet, gjorde at det ikke var mulig å av­ sette en diktatorisk leder som Stalin etter at denne først hadde tileg­ net seg kontrollen over de sentrale partiorganene. Etter selv å ha blitt rammet av den stalinistiske partimaskinen hevdet Trotskij og andre bolsjevikledere at Stalin hadde misbrukt forbudet mot frak­ sjonsvirksomhet i partiet, og at dette forbudet var blitt innført som et ekstraordinært tiltak i en krisesituasjon. Ingen av bolsjeviklederne, heller ikke Trotskij, hadde imidlertid vært uenige i forbudet mot fraksjonsdannelser i partiet da dette ble innført. Yrkesrevolusjonære som Lenin og Trotskij hadde faktisk ikke noe forhold til politikk. De var opptatt av handling i form av kamp mot tsarismen, kamp mot kapitalismen og kamp for sosialismen. At menneskets skrøpelige natur og faren for maktmisbruk nødvendig­ gjør politikk, det vil si pluralisme, meningsbrytning og rettigheter for mindretallet, erkjente ingen av bolsjeviklederne. Tvert imot foraktet de «borgerlige» innretninger som ytringsfrihet, frie valg og parlamentarisme. Denne skjebnesvangre ikke-holdningen til poli­ tikk, som trolig mer enn noen annen enkeltfaktor muliggjorde

276

opprettelsen av Stalins diktatur, må tilbakeføres til den autoritære før-revolusjonære øvrighetsstaten. Også i Tsar-Russland var «poli­ tikk» det samme som administrasjon av mennesker, og vestlige påfunn som borgerlige rettigheter, ytringsfrihet og parlamentarisme foraktet keiserens embetsmenn like mye som bolsjevikene. En annen innfallsvinkel til opprettelsen av det stalinistiske dikta­ turet er å betrakte det som en konsekvens av Russlands isolering etter bolsjevikenes makterobring i 1917. Ifølge Lenin gjorde kapital­ ismens ujevne utvikling at en sosialistisk revolusjon kunne finne sted i det økonomisk tilbakeliggende Russland før tiden var moden for tilsvarende revolusjoner i de kapitalistiske kjernelandene i VestEuropa. Men han og de øvrige bolsjeviklederne var samtidig overbe­ vist om at en sosialistisk revolusjon i Russland ville spre seg til det kapitalistiske Vest-Europa, og de betraktet hjelp fra det teknologisk og industrielt høyt utviklede Vest-Europa som en forutsetning for oppbyggingen av et sosialistisk samfunn i Russland. Revolusjonen spredte seg imidlertid ikke til andre land. Resultatet ble at bolsje­ vikene på egen hånd måtte omdanne det økonomisk tilbakeliggende, agrare Russland til en industrinasjon. Dette var knapt mulig uten å ty til kollektivisering og utplyndring av bøndene. En gjennomføring av Bukharins økonomiske program ville ha styrket kulakkenes og NEP-folkenes økonomiske stilling. Dessuten ville Sovjetunionens industrialisering ha blitt avhengig av den kapitalistiske omverdenen. For de kommunistiske lederkadrene var en slik underminering av deres egen maktstillig uakseptabel, og de sluttet derfor opp om Stalin og teorien om sosialisme i ett land. Stalins viktigste støttespillere var den nye generasjonen av kom­ munister som hadde meldt seg inn i partiet etter bolsjevikenes makt­ overtakelse i 1917. Dette var en annen type kommunister enn Lenins gamle partifeller. De fleste av bolsjeviklederne fra tiden før 1917 kom fra borgerskapet og tilhørte intelligentsiaen. Dette var godt utdannede mennesker som kunne fremmede språk og skrev bindsterke verk om marxistisk teori. Den nye generasjonen av kommu­ nister kom derimot ofte fra arbeiderklassen, hadde knapt med utdanning og beskjeftiget seg ikke gjerne med teoretiske spørsmål.

277

Samtidig hatet disse nye partikadrene den gamle overklassen. Den rå og folkelige Stalin, som knapt nok hadde vært i utlandet og ikke behersket noe fremmedspråk, appellerte til dette skiktet av parti­ ledere og partimedlemmer, og de støttet ham da han utløste en ter­ rorbølge som primært rammet den gamle overklassen og intelli­ gentsiaen, herunder den første generasjonen av bolsjeviker. Denne sosiale basisen for Stalins maktutøvelse forklarer også hvorfor rus­ sisk nasjonalisme - og anti-semittisme - ble en viktig del av stalinis­ men. Samtidig resulterte stalinismen i at det ble dannet en ny, folke­ lig intelligentsia. Trotskijs fremstilling i Den forrådte revolusjon av Stalins Sovjet som en forvridd arbeiderstat der byråkratiet har tilranet seg makten, inneholder mange treffende observasjoner. Trotskijs teori om «ver­ densrevolusjonen» var imidlertid aldri noe realistisk alternativ til teorien om sosialisme i ett land - om ikke av andre grunner så fordi de internasjonale maktforholdene umuliggjorde en spredning av revolusjonen. Trotskij og «venstreopposisjonen» kan heller ikke oppfattes som et mindre totalitært alternativ til stalinismen. I likhet med Stalin hevdet Trotskij og venstreopposisjonen at kollektivise­ ring og industrialisering var nødvendig for at Sovjetstaten skulle overleve. Og det er knapt noen grunn til å tro at de sosiale og poli­ tiske følgene av en forsert industrialiseringspolitikk ville ha blitt mindre katastrofale om Trotskij og venstreopposisjonen hadde hatt makten. Alt i alt er det grunn til å betrakte stalinismen som en mer eller mindre uunngåelig følge av Lenin og bolsjevikenes forsøk på å om­ danne det økonomisk, sosialt og politisk tilbakeliggende Russland til et sosialistisk samfunn ved hjelp av tvang og terror. Stalinismen er dommen over leninismen.

En død manns fanger Da Stalin døde 5. mars 1953, var Sovjetunionen en kjernefysisk supermakt med et imperium som strakte seg over hele SentralEuropa. Landet var dertil alliert med Mao Tse-tungs KommunistKina. Tilsynelatende tilhørte fremtiden sosialismen, og ikke den utlevde kapitalismen. Men Stalins imperium og Sovjetstaten selv inneholdt samtidig mange svakheter. Sovjetunionen var et statskapitalistisk samfunn med en himmelropende ulikhet i levekår mellom en utvalgt lederkaste og vanlige arbeidere og kollektivbønder. Økonomien var dertil i betydelig grad basert på slavearbeid, og mil­ lioner av sovjetborgere befant seg i arbeidsleirer. Terroren og den politiske ensrettingen hadde dessuten skapt et obskurt klima der sjarlataner kunne utfolde seg og utrette betydelig skade. Den mest beryktede av disse stalinistiske svindlerne var biologen Trofim Lysenko. Han oppnådde på 1930-tallet Stalins og partiledelsens tilslutning til sin teori om at ervervede egenskaper kan arves, og han innledet deretter en veritabel forfølgelse av «borgerlige» genetikere, det vil si tilhengere av Mendels arvelære. Genetikk ble i praksis en forbudt vitenskap, og flere fremragende forskere endte i fangeleirer. De skader denne heksejakten påførte sovjetisk landbruk, lar seg knapt nok beregne. Det var dette samfunnet av døde sjeler, arven etter den avdøde diktatoren, Stalins etterfølgere måtte frigjøre. Denne frigjøringsprosessen pågår fremdeles.

NIKITA KHRUSJTSJOV OG OPPGJØRET MED STALIN Etter Stalins død blir det ikke utnevnt noen ny første-/generalsekretær for partiet. Den øverste partiledelsen annonserer tvert imot at landet heretter skal styres kollektivt. Tilsynelatende er de mek­ tigste medlemmene av den nye partiledelsen statsminister Georgij Malenkov og innenriksminister Lavrentij Berija. De øvrige lederne

279

frykter imidlertid Berijas makt, og i juli 1953 går de sammen om a avsette ham. Berija og hans nærmeste medarbeidere blir deretter skutt i henhold til det tradisjonelle formularet om at de hadde vært imperialistagenter, fiender av sovjetmakten med mer. Berijas fall markerer likevel et viktig tidsskille. Henrettelsene av Berija og hans nærmeste støttespillere var de siste politiske henrettelsene i Sovjet­ statens historie. Også Maienkovs maktstilling blir underminert som en følge av at han går inn for å legge om den økonomiske politikken i retning av høyere produksjon av forbruksvarer. Dette gjør at industrialiseringstilhengerne i parti- og statsapparatet og de militære betrakter Malenkov med stigende misnøye, og i februar 1955 blir han tvunget til å tre tilbake som statsminister. Statsministerposten blir besatt av marskalk Nikolaj Bulganin, en støttespiller for den nye sterke mann i partiledelsen, Nikita Khrusjtsjov. Politbyrå- og sekretariatsmedlem Khrusjtsjov har på dette tidspunkt siden høsten 1953 innehatt stil­ lingen som førstesekretær - senere Førstesekretær - i partiet, og i likhet med sin læremester Stalin har han brukt kontrollen over par­ tisekretariatet til å besette viktige poster med sine tilhengere. Etter Maienkovs fall er det Khrusjtsjov som må foreta det oppgjøret med stalinismen alle visste ville komme, men som måtte skje på en slik måte at det ikke truet partiets og regimets legitimitet. Dette oppgjøret foretar Khrusjtsjov i en berømt «hemmelig» tale på den 20. partikongressen i februar 1956. 1 talen anklager Khrusjt­ sjov Stalin for å ha innført en «personlighetskult», og for å ha kren­ ket «sosialistisk legalitet» ved å forfølge og myrde tusenvis av heder­ lige partimedlemmer. For å illustrere omfanget av Stalins terrorstyre trekker Khrusjtsjov frem skjebnen til deltakerne på den 17. parti­ kongressen i 1934. Av de 139 medlemmene og kandidatmedlemmene av sentralkomiteen som ble valgt på denne partikongressen, ble 98 skutt. Og av de 1966 kongressdeltakerne ble 1108 arrestert for angivelig kontrarevolusjonær virksomhet. Med Stalins vitende ble gamle bolsjeviker og trofaste partimedlemmer martret til døde. Som spesielt graverende fremholder Khrusjtsjov at denne terrorbøl­ gen satte inn etter at partiet hadde beseiret sine virkelige fiender og 280

motstandere. Både borgerkrigen, oppgjøret med venstre- og høyre­ avvikerne i partiapparatet og kollektiviseringen av landbruket til­ hørte fortiden da Stalin utviklet seg til en despot. I tillegg til personlighetskulten og terrorstyret trekker Khrusjtsjov også frem Stalins manglende krigsforberedelser før det tyske over­ fallet på Sovjetunionen i 1941, herunder likvideringen av store deler av offiserskorpset under terroren på slutten av 1930-tallet. I motset­ ning til hva propagandaen hevdet, var Stalin heller ingen stor krigsleder og hærfører, hevder Khrusjtsjov. Tvert imot oppviste han slette lederegenskaper under Den store fedrelandskrigen mot Nazi-Tyskland. Ifølge Khrusjtsjov skal Stalin endog ha «planlagt» krigsopera­ sjonene på en globus. I ly av krigen mot tyskerne ble det dertil begått en rekke overgrep mot flere folkegrupper i Sovjetunionen ved at disse ble deportert til fjerntliggende områder uten at dette var nød­ vendig utfra sikkerhetshensyn. Selv om Khrusjtsjov ifølge talereferatet gjentatte ganger ble avbrutt av jubel og ovasjoner, må denne talen med dens avsløringer av Stalins forbrytelser og feiltakelser ha kommet som et sjokk på de fleste av tilhørerne. Det mest interessante ved talen er likevel hva Khrusjtsjov ikke sa. Khrusjtsjov gav deltakerne på partikongressen et innblikk i Stalins overgrep mot partimedlemmer, betrodde statst­ jenestemenn og offiserskorpset. Men han sa ikke at overgrepene under Stalin hadde utviklet seg til en masseterror som hadde kostet millioner av sovjetborgere livet. Han forsøkte heller ikke å besvare det opplagte spørsmålet om hvorfor partiet og dets ledere ikke hadde forhindret oppkomsten av Stalins redselsherredømme. Tvert imot understreket han at partiet som helhet hele tiden hadde vært sunt og konsekvent hadde ført en riktig politikk, og at bare «fordi vårt parti har en så stor moralsk-politisk styrke til sin rådighet, var det mulig å overleve de tunge ting som hendte i 1937-38 og oppdra nye kadre.»63 Oppgjøret med fortiden ble også hemmet av at Stalin ifølge Khrusjtsjov i de første årene av sitt virke som partileder hadde ført en korrekt, leninistisk politikk. Både oppgjøret med venstre- og høyreavvikerne i partiet, kollektiviseringen av landbruket og indus-

281

trialiseringen hadde vært uomgjengelig nødvendig. Det var først etter at grunnlaget for et sosialistisk samfunn var skapt på begyn­ nelsen av 1930-tallet, at Stalin ble en despot. Om det kunne være en sammenheng mellom den sosiale krisen i tilknytning til den forserte kollektiviseringen og industrialiseringen på begynnelsen av 1930tallet og fremveksten av Stalins redselsherredømme, og om deler av partiet hadde støttet Stalin, kom Khrusjtsjov overhodet ikke inn på i sin tale. Khrusjtjovs oppgjør med den stalinistiske fortiden, som forsterkes etter detroniseringen av den harde kjerne av stalinister i politbyrået i 1957, får vidtrekkende konsekvenser. Etter avsløringene av Stalins forbrytelser på den 20. partikongressen i 1956 får millioner av leirfanger vende hjem, og de fleste av fangeleirene blir nedlagt. Litt etter litt begynner også frykten å slippe taket på folk. Samtidig blir sen­ suren mer liberal, og det dukker opp bøker og artikler som tar for seg negative sider ved samtidens sovjetsamfunn som ineffektivitet, byråkratisme og maktmisbruk. Disse avsløringene når et høyde­ punkt i 1962 med offentliggjøringen av Aleksandr Solsjenitsyns kortroman En dag i Ivan Denisovitsj' liv som skildrer livet i stalintidens fangeleirer. Vasilij Grossmans krigsroman Liv og skjebner som anty­ der at nazisme og stalinisme er beslektede fenomener, kan derimot ikke trykkes. Slike bøker må ifølge partiets sjefsideolog Mikhail Suslov være forbudt i mange hundre år. Et godt eksempel på hvordan «tøværet» under Khrusjtsjov fører til et oppgjør med stalintidens kontroll og ensretting av alle sam­ funnssfærer, er artikkelen Om dramaets og teaterets stagnasjon av B. A. Nazarov og O. V. Gridneva, offentliggjort i tidsskriftet Filoso­ fiens Problemer i 1956. I artikkelen krever forfatterne en tilbake­ vending til 1920-årenes «leninistiske» kulturpolitikk da partiet nøyde seg med å kreve at kunstnere sluttet opp om revolusjonens idealer, men for øvrig gav dem full kunstnerisk frihet. De påpeker også det paradoksale i at 1920-årenes kunstnere som vesentlig utgikk fra den borgerlige intelligentsiaen, nøt godt av partiets tillit og kunstnerisk frihet, mens 1930- og 40-årenes sovjetiske kunstnere ble betraktet med mistenksomhet og fikk sine verker maltraktert av

282

kulturbyråkrater. For å overvinne denne tilstanden tilrår artikkelfor­ fatterne at kunstnere gis frihet til innenfor sine organisasjoner å utforme normene for «leninistisk» kunst. Artikler av denne type som kontrasterer den riktige, leninistiske politikken på 1920-tallet med de skadelige avvikene fra denne politikken under Stalin, dukker opp i mange sovjetiske aviser og tidsskrifter i årene etter Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen på den 20. partikongressen. Sannsynligvis er Khrusjtsjov og den generasjonen av kommunis­ ter han tilhørte, de siste som oppriktig har trodd på drømmen om å skape et kommunistisk samfunn. Denne drømmen kommer til uttrykk i det nye partiprogrammet som blir vedtatt på den 22. parti­ kongressen i 1961. I programmet forplikter partiet seg til å skape det materielle og teknologiske grunnlaget for innføring av kommu­ nisme i Sovjetunionen innen 1980, herunder å sørge for at landet innen 1970 både har verdens korteste arbeidsdag og en industripro­ duksjon pr. innbygger som overgår USAs. Takket være den sosialis­ tiske samfunnsmodellen og moderne teknologi vil det ifølge pro­ grammet innen kort tid være mulig å oppheve skillet mellom by og land og mellom ånds- og kroppsarbeid, og å muliggjøre realiserin­ gen av prinsippet om arbeid etter evne og forbruk etter behov. Samtidig vil staten bli overflødig og erstattet av menneskenes selv­ organisering, og Sovjetunionens mange nasjoner vil vokse sammen til ett folk. Etter Sovjetunionens omdanning til et kommunistisk samfunn vil en tilsvarende overgang fra sosialisme til kommunisme også bli foretatt av de sosialistiske «broderfolkene». Deretter vil også de kapitalistiske landene bli omdannet til sosialistiske og kom­ munistiske samfunn. Med en naturlovs nødvendighet vil menneske­ heten forenes under kommunismens banner. I tillegg til sitt oppgjør med stalinismen og løftet om å innføre kommunisme er Khrusjtsjov også kjent for å ha lansert teorien om «fredelig sameksistens» mellom sosialistiske og kapitalistiske stater. Denne teorien, som han for første gang presenterer på den 20. par­ tikongressen i 1956, går ut på at eksistensen av atomvåpen gjør at krig mellom kapitalistiske og sosialistiske land ikke lenger kan betraktes som uunngåelig. I stedet vil de sosialistiske og kapitalis­

283

tiske landene være involvert i en «fredelig kappestrid», det vil si en ny form for klassekamp, som vil ende med at de kapitalistiske lan­ dene går over til å bli sosialistiske. Denne teorien markerer et klart brudd med Lenins imperialismeteori, og med Stalins erklæringer om at kapitalistenes hat til Sovjetstaten vil måtte føre til nye kriger. Tøværet under Khrusjtsjov er historien om våren som aldri ble til noen sommer. Slik sett kan Khrusjtsjovs år ved makten sammen­ lignes med reformperioden under tsar Aleksander II på 1860-tallet. Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen sammen med vidtrekkende og lite gjennomtenkte økonomiske og administrative reformer fører til at hans forhold til de øvrige politbyråmedlemmene og partiappa­ ratet svekkes. Dertil blir hans stilling undergravet av en brautende og dumdristig utenrikspolitikk. I oktober 1964 blir Khrusjtsjov etter henstilling fra politbyrået tvunget til å trekke seg av «helbredsgrunner».

STAGNASJONSÅRENE UNDER LEONID BREZJNEV Igjen blir styret av Sovjetstaten overdratt en kollektiv ledelse. Og igjen utpeker partiets førstesekretær, Leonid Brezjnev, seg som den sterke mann som etter hvert samler alle maktens tråder i sine hen­ der. Denne maktstillingen bruker han imidlertid ikke til å gjennom­ føre vidtrekkende økonomiske reformer og til å sette parti- og stats­ apparatet på hodet som Khrusjtsjov. Det første den nye ledelsen med Brezjnev i spissen gjør, er tvert imot å oppheve de økonomiske og administrative nyordningene Khrusjtsjov hadde innført i sine siste år ved makten. Jevsej Liberman og andre reformøkonomer får en tid lov til å utarbeide planer for en «sosialistisk markedsøkonomi», men disse planene fører ikke til en oppmykning av den sentraldirigerte kommandoøkonomien. Etter «Praha-våren» og den sov­ jetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 opphører dessuten alle diskusjoner om behovet for økonomiske reformer. Også Khrusjt­ sjovs avstaliniseringskampanje blir innstilt. Stalin blir ikke politisk rehabilitert, men hans forbrytelser og feiltakelser blir ikke lenger omtalt. Sovjetunionens ubestridte leder i mer enn tyve år blir nær284

mest en ikke-person. Dette resulterer i at russisk historie etter Lenins død i sovjetiske lærebøker nærmest reduseres til beretningen om et uavbrutt byggeprosjekt der den ene femårsplanen avløser den andre. Samtidig øker den ideologiske kontrollen over kulturlivet, og sen­ suren forsterkes. Et vendepunkt i denne sammenheng utgjør retts­ saken mot forfatterne Andrej Sinjavskij og Jurij Daniel som i 1966 blir dømt til lange fengselsstraffer for å ha utgitt anti-sovjetiske skrifter i utlandet. Det ambisiøse løftet om å innføre et kommunistisk overflodssam­ funn der alle behov kan tilfredsstilles, blir også glemt. 1 stedet blir det vanlig å omtale Sovjetunionen som et land der en «utviklet» eller «reelt eksisterende» form for sosialisme har blitt innført. Denne utviklede eller reelt eksisterende form for sosialisme beskrives som en samfunnsform kjennetegnet ved samfunnsmessig eie av produk­ sjonsmidlene, moderne industriproduksjon og et rasjonelt landbruk basert på kollektivdrift. Ifølge regimets ideologer kan ikke den utviklede sosialisme erstattes av kommunisme før alle sosialismens utviklingsmuligheter har blitt fullt ut utnyttet. Dette innebærer at økonomien i mange generasjoner vil måtte baseres på vareproduk­ sjon og lønn etter innsats snarere enn etter behov, og at staten heller ikke vil kunne avvikles og erstattes av menneskenes selvorganise­ ring. Denne opphøyelsen av sosialismen til en selvstendig samfunns­ form på linje med føydalismen og kapitalismen representerer et klart brudd med Marx’, Engels’ og Lenins syn på sosialismen som et kort­ varig overgangsstadium mellom kapitalismen og kommunismen. Under Brezjnev dukker det opp et nytt samfunnsfenomen, de såkalte dissidentene. Dette er kunstnere, forfattere og vitenskaps­ menn som stiller seg i bevisst opposisjon til sovjetsystemet, og som ofte gir uttrykk for sin protest i form av illegalt utgitte skrifter, såkalt samizdat (selvforlag). Som sosiologisk fenomen utgjør dissi­ dentene en klar parallell til den revolusjonære intelligentsiaen under tsarismen. De mest fremtredende av dissidentene er den liberale kjernefysikeren Andrej Sakharov, den marxistiske historikeren Roj Medvedev og den konservative «ny-slavofilen» Aleksandr Solsjenitsyn. I sine skrifter advarer Sakharov mot faren for at menneske-

285

heten skal bli utslettet ved en atomkrig. Samtidig tar han til orde for tilnærming mellom konkurrerende ideologier og forsoning mellom jordens folk. Medvedev advarer mot stalinisme og ny-stalinisme, og han krever at det byråkratiske sovjetsamfunnet må omdannes til et virkelig sosialistisk demokrati. Det mest prinsipielle oppgjør med sovjeteksperimentet foretar imidlertid Solsjenitsyn. I sitt Brev til de sovjetiske ledere (1974) hevder han at marxismen-leninismen er et produkt av den skadelige vestlige innflytelsen Russland har vært utsatt for siden Peter den Stores tid, og at forsøket på å virkeliggjøre denne pseudo-vitenskapelige verdensanskuelsen ikke bare har påført det russiske folk unevnelige lidelser, men også utgjør en trussel mot selve økosystemet. Materialistiske ideologier som kapitalismen i Vest og kommunismen i Øst har gjort jorden til et utbyttingsobjekt som de tærer på lik grådige marker på et eple. Dissidentenes kjet­ terske meninger blir møtt med harde straffetiltak fra de kommunis­ tiske makthaverne. Aktive dissidenter blir ikke bare plassert i fengs­ ler og arbeidsleirer. Flere av dem havner også på sinnssykehus. I en særstilling blant brezjnevepokens tenkere står filosofen, matematikeren og logikeren Aleksandr Zinovjev. Som kritiker av sovjetsystemet kom han i konflikt med sitt hjemlands myndigheter og emigrerte i 1978 til Vesten. Zinovjev benekter imidlertid at han av den grunn skulle være en dissident. Dissidentbevegelsen er etter Zinovjevs mening selv et produkt av sovjetsystemet, og den repre­ senterer ingen trussel mot dette. Ifølge Zinovjev er sovjetsystemet og andre kommunistiske syste­ mer et uttrykk for «kommunalisme», det vil si for fravær av sivili­ sasjon. Sivilisasjon (religion, moral, rettsvesen med mer) er et resul­ tat av en langvarig historisk prosess, og har som oppgave å beskytte individet mot massen. Kommunalisme innebærer derimot at indi­ videt på nåde og unåde er utlevert til sine medskapninger, og at det må oppføre seg som en rotte i en rottekoloni for å overleve. Alle medlemmer av et kommunistisk samfunn er nødt til å være tilsluttet et primærkollektiv - en fabrikk, et vitenskapelig institutt, et huskollektiv - og utelukkende ved å følge kollektivets normer kan de få tilfredsstilt sine mest elementære behov (inntekt, bolig, rekreasjon).

286

For a gjøre karriere og sikre seg en lederstilling i primærkollektivet er det nødvendig å overoppfylle kravet om kommunalisme, det vil si å opptre som en iherdig forsvarer av kollektivets verdier uten å virke truende eller provoserende på de andre kollektivmedlemmene - og å rakke ned på eventuelle andre lederkandidater. Lederstillingene i primærkollektivene fylles derfor av gjennomsnittsmennesker som hverken er bedre eller verre enn de kollektivmedlemmene de er satt til å lede. Partiapparatet, det statlige styringssystem, sikkerhetspoli­ tiet og andre overordnede maktstrukturer representerer utelukkende en reproduksjon av de sosiale relasjonene i primærkollektivet på et høyere nivå. Denne fortolkningen av kommunismen som kommunalisme pre­ senterer Zinovjev i en rekke skrifter som alle inneholder en rekke mer eller mindre treffende enkeltobservasjoner og øyeblikksbilder av ulike sider av sovjetsamfunnet, hvorav de mest kjente er romanen - eller kanskje snarere anti-romanen - Gapende høyder (i 976) og den halv-vitenskapelige avhandlingen Kommunismen som realitet (1981). I likhet med Malenkov lover også Brezjnev og kretsen rundt ham å øke befolkningens tilgang på forbruksvarer. I de første årene etter regimeskiftet i 1964 opplever Sovjetunionen en ikke ubetydelig øko­ nomisk vekst som gjør at dette løftet delvis kan innfris. Dette får vestlige sovjetologer til å snakke om en stilltiende «samfunnspakt» under Brezjnev: Myndighetene øker befolkningens levestandard, og befolkningen godtar til gjengjeld kommunistpartiets maktmonopol. På slutten av 1970-tallet avtar imidlertid den økonomiske veksten og går over til stagnasjon. Det viser seg at tilgangen på arbeidskraft og naturressurser ikke er ubegrenset. Dessuten er den sovjetiske kommandoøkonomien langt dårligere i stand til å utnytte data­ maskiner og annen høyteknologi enn kull, olje og stål. Ved Brezjnevs død i 1982 etterlater han seg et samfunn der industriproduksjonen knapt lenger øker, landbruket opplever kroniske vanskeligheter, korrupsjon, kriminalitet og alkoholisme florerer, og folketallet stag­ nerer.

287

MIKHAIL GORBATSJOV OG PERESTROJKA Etter et kortvarig mellomspill, der generalsekretærposten innehas av den 68-årige Jurij Andropov og den 73-årige Konstantin Tsjernenko, blir den 54-årige Mikhail Gorbatsjov i mars 1985 utnevnt til ny generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti. Både i inn- og utland blir utnevnelsen av Gorbatsjov oppfattet som et tidsskille. Den kommunistiske supermakten skal ikke lenger styres av halv-senile syttiåringer. I de første par årene etter maktover­ takelsen adskiller imidlertid ikke Gorbatsjovs politikk seg nevne­ verdig fra politikken til hans forgjenger Jurij Andropov, den tidligere sikkerhetspolitisjefen som var alvorlig syk da han ved Brezjnevs død ble utnevnt til dennes arvtaker og kun fungerte som partileder i vel ett år. I likhet med Andropov mener øyensynlig Gorbatsjov at disiplineringskampanjer kan rette opp den skakkjørte sovjetiske økonomien, og han lanserer flere slike kampanjer, deriblant en antialkoholkampanje. Hans viktigste slagord i denne tiden er «uskorenije», det vil si akselerasjon. Gorbatsjov må imidlertid snart er­ kjenne at disiplineringskampanjer ikke er egnet til å løse alvorlige samfunnsproblemer. I 1987 lanserer han derfor slagordet «glas­ nost’» (åpenhet) for å mobilisere befolkningen mot udugelige og korrupte partipamper, byråkrater og bedriftsledere, og innen kort tid suppleres dette fyndordet med slagordene «perestrojka» (ombyg­ ging), «novoje mysjlenije» (nytenkning) og «demokratizatsija» (demokratisering). Dermed innledes en dramatisk periode i Sovjetstatens historie. De første, om enn spede, tilløpene til et sivilt samfunn vokser frem, og slagordene om åpenhet, nytenkning og demokratisering går over fra å være redskaper partilederne bruker til å kontrollere og mobil­ isere befolkningen, til a bli våpen folket bruker mot partiet. Pressen blir stadig mer frittalende, «hvite flekker» i historiebøkene utfylles, streiker bryter ut, og våren 1990 blir kommunistpartiet endog pres­ set til å oppgi sitt maktmonopol. Samtidig blomstrer imidlertid en kraftig nasjonalisme opp i flere deler av Sovjetimperiet, og vold 288

forårsaket av etniske motsetninger krever et stigende antall døds­ ofre. Uroen og de mange streikene fører dessuten til at den allerede skakkjørte økonomien truer med a bryte sammen. Denne utviklin­ gen viser at det ikke eksisterte noe sosialt grunnlag for Gorbatsjovs reformpolitikk. Helt siden opprettelsen av Sovjetstaten i 1917 var alle tilløp til politisk aktivitet utenfor kommunistpartiet blitt hard­ hendt bekjempet. Derfor fantes det ikke et sivilt samfunn i form av ansvarlige borgere som kunne ha støttet Gorbatsjovs forsøk på å fornye sosialismen. Det sivile samfunn måtte dannes under reform­ politikken. Og da den politiske undertrykkelsen ble svakere, mani­ festerte årtiers misnøye seg i form av ekstremisme, nasjonalisme og uansvarlige streiker. I august 1991 forsøker Gorbatsjovs nærmeste medarbeidere å styrte ham ved et kupp. Kuppforsøket mislykkes, men det virker totalt ødeleggende på både Gorbatsjovs og kommunistpartiets allerede kraftig svekkede autoritet. Kommunistpartiet forbys, og unionsrepublikkene bryter med Moskva. 1 desember 1991 opphører Sovjetunionen å eksistere og erstattes av et løst statsforbund, Sam­ veldet av Uavhengige Stater. Det mest sentrale idéhistoriske verk fra denne perioden er Mikhail Gorbatsjovs bok Perestrojka fra 1987 der Sovjetunionens siste partiog statsleder presenterer sine visjoner for en radikal rekonstruering av sitt hjemland og verdenssamfunnet. Her fremstilles «perestrojka» som et samlebegrep for en fornyelse av sovjetsamfunnet som i omfang og betydning kun kan sammenlignes med Den nye økono­ miske politikken på 1920-tallet. Hovedinnholdet i restruktureringspolitikken er ifølge Gorbatsjov masseinnsats og overgang til en sosialistisk markedsøkonomi. Kreativitet, åpenhet, kritikk og selvkritikk skal avløse byråkratisme. Samtidig skal den enkelte bedrift få større frihet, og produksjonen skal baseres på lønnsomhet. Dessuten skal vitenskap og teknikk tas i bruk på en langt mer effektiv måte for å fremme økonomisk vekst. Ideologisk representerer denne politikken det endelige oppgjøret med sovjetkommunismens løfte om å skape det klasseløse samfunn der enhver produserer etter evne og forbruker etter behov. Målet er

289

ikke lenger å løfte det sosialistiske samfunnet opp på et høyere, kommunistisk nivå der marked og vareproduksjon overflødiggjør seg selv. Tvert imot er målet å forbedre det sosialistiske samfunnet ved å øke det enkelte individs ansvar og ved å øke markedets betyd­ ning i økonomien. Gjentatte ganger understreker Gorbatsjov at likhetstiltak som minstelønn og gratis fellesgoder er betenkelige siden de undergraver sosialismens prinsipp om lønn etter innsats. Gorbatsjov tar også et oppgjør med dogmet om at kapitalismen er dømt til å gå under og bli erstattet av sosialismen. Kapitalismen har vist seg å være et livskraftig system, og det har ingen hensikt å teoretisere over dens undergang. Verden består av et utall av sosiale og økonomiske systemer, og dette mangfoldet er bra. «Verdens stater og folk er svært forskjellige og det er faktisk bra at de er det. Dette er konkurranseskapende.»64 Den sosialistiske revolusjonen i Russland i 1917 og oppbyggingen av «folkedemokratier» i ØstEuropa etter Annen verdenskrig representerer et historisk fremskritt som ikke lar seg reversere. Men det er ingen grunn til å påtvinge de kapitalistiske landene et sosialistisk samfunnssystem. Alle folk har rett til å utvikle seg utfra sine egne forutsetninger og velge sin egen samfunnsmodell. Globale problemer som faren for atomkrig, sult, underutvikling, rovdrift på knappe naturressurser og miljøøde­ leggelser truer dessuten hele menneskeheten, og de gjør at det er uansvarlig å basere internasjonal politikk på klassekamp og andre teorier som fremstiller konflikter og krig som uunngåelig. De tankene Gorbatsjov utvikler i Perestrojka, preger utkastet til det siste prinsipprogrammet for Sovjetunionens kommunistiske parti, utarbeidet i 1990-91. I utkastet til det nye prinsipprogrammet erklærer kommunistpartiet at det vil arbeide for å fremme en demo­ kratisk sosialisme basert på et flerpartisystem og en blandings­ økonomi. Samtidig skal Sovjetunionen omdannes til en føderasjon av suverene republikker. Partiets ideologiske grunnlag er ifølge pro­ gramutkastet ikke utelukkende marxismen-leninismen, men men­ neskehetens samlede arsenal av demokratisk og sosialistisk tanke­ gods. Hadde dette prinsipprogrammet blitt vedtatt, ville det sovjetiske

290

kommunistpartiet ha foretatt den samme løsrivelsen fra marxismen som det tyske sosial-demokratiske partiet foretok på sin historiske partikongress i Bad Godesherg i 1959. A gi en kortfattet oversikt over det mangfoldet av politiske ytringer som manifesterte seg under Gorbatsjovs år ved makten, er knapt mulig. 1 aviser, tidsskrifter og skjønnlitterære verker ble temaer som stalintidens forbrytelser, Annen verdenskrig, Khrusjtsjovs reformer, Den nye økonomiske politikken på 1920-tallet, stagnasjonsårene under Brezjnev og behovet for økonomiske og poli­ tiske reformer drøftet. Visse bidrag til samfunnsdebatten peker seg likevel ut. I artikkelen Forskudd og gjeld, offentliggjort i det liberale tids­ skriftet Den nye verden i 1987, hevder den radikale reformøkonomen Nikolaj Smeljov at oppbyggingen av et sosialistisk samfunn forutsetter en tilbakevending til 1920-årenes «leninistiske» Nye Økonomiske Politikk, det vil si større frihet for bøndene og inn­ føring av marked og aksjeselskaper. Samtidig er det nødvendig å tillate fremveksten av en moderat arbeidsledighet. Disse radikale tankene - og ikke minst forslaget om å innføre arbeidsledighet - blir avvist av Gorbatsjov. Samme år fremsetter imidlertid Leonid Abalkin, en av Gorbatsjovs nærmeste rådgivere i økonomiske spørs­ mål, de samme tankene i mer moderat form. 1 artikkelen Å søke støtte i fortidens erfaringer, offentliggjort i kommunistpartiets teo­ retiske tidsskrift Kommunist, hevder Abalkin at sosialismens prin­ sipp om offentlig eiendomsrett til produksjonsmidlene og statlig styring av økonomien inneholder en fare for at den økonomiske utviklingen kan bli hemmet av sentraldirigering og byråkratisme. For å motvirke denne faren tilrår han at det sentrale planlegningsbyråkratiets makt reduseres, at bedriftene gis større frihet, og at det opprettes et «sosialistisk marked», slik at produsentene tvinges til å konkurrere om å tilfredsstille befolkningens behov. I artikkelen Hvilken vei fører til tempelet?, offentliggjort i Den nye verden i 1987, foretar publisisten Igor Kljamkin en bred gjen­ nomgang av nyere russisk historie. Ifølge Kljamkin var både den bolsjevikiske maktovertakelsen i 1917 og kollektiviseringen på o

1930-tallet historisk nødvendig. Det fantes ikke noe alternativ til bolsjevikenes styre, og en fortsettelse av 1920-årenes Nye Øko­ nomiske Politikk ville ha umuliggjort industrialiseringen av Sovjet­ unionen. Dette betyr ikke at bolsjevikenes utryddelse av titusener av sovjetborgere lar seg forsvare moralsk. Ifølge Kljamkin er det nød­ vendig å skille mellom en historisk og en moralsk bedømmelse av fortiden. Historien må gjennomtenkes både som historie og som moralsk lærestykke - og mislykkede forsøk på å nå frem til «tem­ pelet» (det gode samfunn) må ikke slettes fra historiebøkene. Kljamkin forfatter også artikkelen Hvorfor det er så vanskelig å snakke sant, offentliggjort i Den nye verden i 1989. Her hevder Kljamkin at løgnens triumf i den totalitære Sovjetstaten hovedsake­ lig skyldtes to forhold: Trangen til enhet legemliggjort i kommunist­ partiets maktmonopol, og forestillingen om at nåtidens mennesker kan ofres i den kommunistiske fremtidens navn. Kljamkin markerer seg dessuten som tilhenger av et «demokratisk diktatur» for å redde perestrojka-politikken fra anarki og kaos. I artikkelen Opphav, offentliggjort i Den nye verden i 1988, hevder publisisten Vasilij Seljunin at sosialismens grunnleggende dilemma er å få menneskene til å arbeide etter at privat eiendoms­ rett og andre former for økonomisk ulikhet er opphevet. Slik han ser det, må fremveksten av den totalitære Sovjetstaten langt på vei oppfattes som et forsøk på å løse dette dilemmaet. Når egennytten ikke får menneskene til å arbeide, må de tvinges til å arbeide. Artik­ kelen mer enn antyder at det er en sammenheng mellom Lenin og bolsjevikenes redsel for markedet og «krigs-kommunistiske» eksper­ imenter og tvangs-kollektiviseringen under Stalin. Ett år senere fore­ tar filosofen Aleksandr Tsipko et frontalangrep på både marxismen og leninismen. I en artikkelserie i Vitenskapen og livet hevder han at stalinismen ikke kan reduseres til Stalins forbrytelser, men må betraktes som et resultat av bolsjevikenes forsøk på å innføre sosial­ isme ved hjelp av kommandometoder. Både ettpartidiktaturet og den sentraldirigerte kommandoøkonomien var et resultat av bolsje­ vikenes forsøk på å virkeliggjøre Marx’ og Engels’ utopiske drøm om det klasseløse samfunn. At denne utopien ble forsøkt virkelig-

gjort nettopp i Russland, mener Tsipko må tilskrives den før-revolusjonære intelligentsiaens uansvarlige fantasier om det jordiske tusenårsriket. Kritikken av sovjeteksperimentet er også påtakelig i artikkelen Politisk reform og utviklingen av den sovjetiske stat som Georgij Arbatov, daværende direktør for det prestisjetunge USA- og Canadainstituttet, og Eduard Batalov offentliggjør i Kommunist i 1989. Ifølge artikkelforfatterne er den sovjetiske «hyperstaten» en arv fra den tsaristiske fortiden som står i skjærende kontrast til marxismens løfte om å avskaffe både klassene og staten. Statsapparatet har kvalt det sivile samfunn, og resultatet er skadelige fenomener som makt­ misbruk, korrupsjon og en passiv befolkning. En fornyelse av det sovjetiske samfunnet forutsetter at statsapparatets makt reduseres. Dette kan skje ved at sovjetene gis økt myndighet, og ved at fag­ foreninger og andre offentlige organisasjoner får utvikle seg til å bli en motvekt til de statlige styringsorganene. Selvsagt fantes det også forsvarere av det bestående sovjetsam­ funnet. En slik forsvarer er Nina Andrejeva, en kjemilærerinne fra Leningrad, som i et leserbrev til avisen Det sovjetiske Russland i mars 1988 stemplet den demokratiske opposisjonen som nihilister, kosmopolitter og kriminelle. Samtidig hevdet hun at kravet om et oppgjør med den stalinistiske fortiden kun hadde til hensikt å under­ grave befolkningens oppslutning om kommunistpartiet og sosialis­ men, for derved å muliggjøre en gjeninnføring av kapitalismen. Offentliggjøringen av brevet vakte betydelig oppsikt da det ble antatt at Andrejeva var et talerør for konservative kretser i parti­ ledelsen, og at disse kretsene forberedte et oppgjør med Gorbatsjovs reformpolitikk.

ANLEGGSGRØFTEN 1 kortromanen Anleggsgroften fra 1930 beskriver den sovjetiske for­ fatteren Andrej Platonov forsøket på å bygge et kjempehus der hele arbeiderklassen i en russisk provinsby etter planen skal flytte inn. Byggeprosjektet lar seg imidlertid ikke realisere. Det eneste som 293

kommer ut av alle anstrengelsene, er en grøft. Ikke engang grunn­ muren til det nye huset blir påbegynt. Til gjengjeld blir «kulakker», «sabotører» og andre «folkefiender» utryddet. I ettertid fremtrer Platonovs roman, som selvsagt ble forbudt av sensuren, som en pro­ fetisk beskrivelse av hvordan forsøket på å skape det klasseløse sam­ funn ville måtte komme til å ende. Den russiske revolusjonære intelligentsiaen, som bolsjevikene var det mest radikale uttrykk for, drømte om å skape det jordiske tusenårsriket, og for å virkeliggjøre denne drømmen var dens med­ lemmer villige til å ofre tusenvis av mennesker. Den kommunistiske maktovertakelsen i 1917 gjorde at denne drømmen kunne bli for­ søkt virkeliggjort. Men til tross for utallige ofre og heroiske anstren­ gelser oppstod ikke kommunismens klasse- og statsløse samfunn og menneskehetens lykkelige forening og historiens avslutning måtte derfor henlegges til en stadig fjernere fremtid. Etter Oktoberkuppet i 1917 trodde bolsjevikene at verdensrevolusjonen stod for døren, og at det i løpet av kort tid ville være mulig å innføre et kommunistisk samfunn. Under Stalin krever regimet at befolkningen gjennom mange tiår med lidelser og forsakelser skal skape det materielle grunnlaget for kommunismen. Khrusjtsjov lover å innføre kommu­ nisme i løpet av tyve år. Men under Brezjnev blir dette løftet glemt, og sosialismen omdefineres fra å være en kortvarig overgangsperi­ ode mellom kapitalismen og kommunismen til å bli en selvstendig økonomisk formasjon på linje med føydalismen og kapitalismen. Det mest karakteristiske trekk ved Sovjetstatens historie blir dermed skillet mellom nåtid og fremtid, mellom realitet og utopi. I den konfliktfrie fremtids navn er det imidlertid mulig å kreve et hvilket som helst offer av samtidens mennesker, og i den samme fremtids navn lar undertrykkelse og utryddelse av «kontrarevolusjonære» seg begrunne. Lenins utopisk-anarkistiske tanker i Staten og revolusjonen om at det statlige tvangsapparat kunne avløses av menneskenes selvorganisering, ble aldri forsøkt virkeliggjort i Sovjetstatens historie. Tvert imot utviklet bolsjevikene verdens mest repressive statsapparat. Under Stalin gikk dette undertrykkelsesapparatet amok, og Khrusjtsjovs avstaliniseringskampanje ble der-

294

for nødvendig - om ikke av en annen grunn så for at undertrykkelsesapparatet ikke igjen skulle kunne rette seg mot partieliten selv. Men hverken under Khrusjtsjov eller Brezjnev ble tanken om at en utvalgt elite i en ideell fremtids navn har rett til å fatte beslutninger på vegne av befolkningen, oppgitt. Derfor ble oppgjøret med den stalinistiske fortiden aldri mer enn halvhjertet. Derfor vokste det, til tross for et fenomen som «dissidentene», aldri frem noe sivilt sam­ funn i Sovjetunionen. Og derfor fantes det ikke noe sosialt grunnlag for Gorbatsjovs reformpolitikk. Sovjetstatens historie bekrefter sannheten i Aleksandr Herzens påstand om at et uendelig fjernt mål ikke er noe mål, men en felle.

Hva nå? Etter Sovjetunionens oppløsning i desember 1991 gikk Russland inn i en urolig periode som fremdeles pågår. Stikkord for denne perio­ den er: Maktkamp mellom Russlands første folkevalgte president, Boris Jeltsin, og Folkekongressen. Oppløsning av Folkekongressen ved hjelp av stridsvogner. Privatisering, inflasjon, produksjonsfall, arbeidsledighet og sosial nød. Mafia og «nyrike». Maktkamp mel­ lom Moskva og regionene. Krig i Tsjetsjenia. En så gjærende situa­ sjon fremkaller selvfølgelig et utall av politiske grupperinger og tankeretninger. Visse tendenser lar seg likevel konstatere. Til tross for et ustabilt partisystem der politiske partier både dannes og forsvinner i et hur­ tig tempo, og der det bortsett fra kommunistpartiet knapt finnes noen massepartier, har fire politiske grupperinger utkrystallisert seg ved valgene på 1990-tallet: et sentristisk «maktparti» tilknyttet presidenten og regjeringen, en venstre-nasjonalistisk opposisjon, en høyre-nasjonalistisk opposisjon og en liberal-demokratisk opposi­ sjon. Det er altså mulig å snakke om sentristiske, venstre-nasjonalistiske, høyre-nasjonalistiske og liberal-demokratiske strømninger i dagens russiske politikk. Videre er det klare indikasjoner på at det siden valget av Vladimir Putin til president i mars 2000 foregår en nasjonal-konservativ konsolidering som kjennetegnes ved en til­ takende ensretting av viktige samfunnsinstitusjoner, ikke minst massemedia, og ved at deler av den nasjonalistiske opposisjonen opptas i maktblokken. I det følgende vil vi behandle hovedtrekkene i den politiske tenk­ ningen til skaperen av det nye demokratiske Russland, tidligere president Boris Jeltsin, kommunistlederen Gennadij Ziuganov og nasjonalisten Vladimir Zjirinovskij. Dessuten vil tendensene til en nasjonal-konservativ konsolidering under president Putin og debat­ ten om demokratiets fremtid i Russland kortfattet bli omtalt.

296

BORIS JELTSIN 1 sin bok Kampen om Russland fra 1994 hevder daværende presi­ dent Boris Jeltsin at hans viktigste gjerning som politiker har vært å ta et oppgjør med imperietanken i russisk historie. Ifølge Jeltsin er det en klar sammenheng mellom Russlands historiske rolle som stor­ makt og besitter av et enormt imperium og mangelen på indre frihet i landet. For å holde på det ytre imperiet trengte både tsarer og kom­ munister en sterk, hierarkisk stat der borgerne utelukkende ble be­ traktet som undersåtter. Dette autoritære kommandosamfunnet hadde imidlertid blitt avleggs etter at Gorbatsjov i 1989 trakk de sovjetiske stridsvognene ut av Øst-Europa. Sovjetmakten lot seg ikke lenger legitimere og brøt sammen. Om Russland etter det mis­ lykkede kommunistiske kuppforsøket i 1991 hadde forsøkt å mot­ sette seg oppløsningen av Sovjetunionen, ville det ha vært en til­ bakevending til den gamle imperietankegangen, og den nyvunne fri­ heten ville ha gått tapt. Derfor hadde Jeltsin selv tatt initiativet til at Sovjetunionen ble erstattet av Samveldet av Uavhengige Stater. Samtidig som Jeltsin fremstiller sovjetmakten som illegitim og et resultat av en forkastelig imperialistisk tankegang, understreker han imidlertid at sovjetepoken i russisk historie ikke bare var negativ, men også bidro til utviklingen av det materielle og sosiale grunnlaget for et fritt samfunn. Blodslitet under de første femårsplanene hadde frembrakt et slags sosialistisk velferdssamfunn. Samtidig var masse­ terroren under Stalin blitt erstattet av et langt mindre repressivt sam­ funn under Khrusjtsjov og Brezjnev. Og folk var blitt langt mer selv­ stendige og mindre fryktsomme. Denne siviliseringen av samfunns­ forholdene var den viktigste årsaken til at det kommunistiske kupp­ forsøket i 1991 brøt sammen. I 1964 kunne Khrusjtsjov styrtes ved en palassrevolusjon med folket som passive tilskuere. I 1991 var det vokst frem et sivilt samfunn i Russland, og folk lot seg ikke lenger styre av makthavere de ikke hadde tillit til. Det foreligger derfor et helt annet grunnlag idag enn i 1917 for å skape et fritt og velstående Russland. 297

Målet med hans egen politikk er ifølge Jeltsin å befeste det sivile samfunn slik at en tilbakevending til fortidens autoritære styre­ former ikke lenger vil være mulig. I den forbindelse understreker han at det er nødvendig å utvikle en moderne markedsøkonomi basert på privat eiendomsrett til jord, fabrikker og andre produk­ sjonsmidler. Innføring av en slik økonomi er ikke bare nødvenig for å fremme økonomisk vekst, men også for å befeste borgernes frihet. Eller som han selv formulerer det: «Det finnes ikke noe rikt land uten rike mennesker. Og det er ikke noe som heter virkelig men­ neskelig selvstendighet uten materiell eiendom.»6? Russland må ha som mål å bli en del av det fellesskapet de rike og demokratiske landene i Vest-Europa og Nord-Amerika utgjør. Jeltsin tar i den forbindelse kraftig avstand fra nasjonalistiske rus­ siske politikeres påstand om at Russland skulle utgjøre en særegen sivilisasjon adskilt fra den vestlige. Helt siden 1700-tallet har Russland bestrebet seg på å bli en del av det siviliserte Europa, og under tsarene var landet en del av den europeiske maktbalansen. Det var først bolsjevikene som prøvde å stille det kommunistiske Russland opp mot resten av verden. For igjen å bli opptatt i det vest­ lige fellesskap må Russland imidlertid konsekvent basere sin uten­ rikspolitikk på folkeretten, og ikke på maktbruk. Disse holdningene og tankene gjør det naturlig å betegne Jeltsin som en vestvendt, moderat demokrat.66

GENNADIJ ZIUGANOV Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har de russiske kommu­ nistene utgjort tyngdepunktet i den nasjonalistiske opposisjonen til Jeltsins og senere Putins regime. Dette har resultert i at mange kom­ munister idag søker å fremtre som forsvarere av Russlands nasjonale arv, og ikke som representanter for en universell «vitenskapelig» sosialisme basert på Marx’ og Engels’ skrifter. Et uttrykk for dette ideologiske hamskiftet er boken Oktober og samtiden som den nå­ værende lederen for Russlands kommunistparti, Gennadij Ziuganov, utgav i 1997. 298

Ifølge Ziuganov er den russiske sivilisasjon unik og klart adskilt fra den vestlige sivilisasjon. De viktigste verdiene i den russiske sivili­ sasjon er kollektivisme, aktelse for staten, godhet og rettferdighet. Mens den vestlige sivilisasjon er basert på individet, er den russiske sivilisasjon basert på fellesskapet og staten. Dette kommer i russisk historie klart til uttrykk i den ledende rolle staten alltid har spilt som organisator av økonomien og det sivile samfunn. Geopolitisk utgjør denne sivilisasjonen kjernen i en euro-asiatisk blokk som alltid har stått i et motsetningsforhold til den euro-atlantiske blokken. Kievstaten, Moskvastaten, Det russiske imperium og Sovjetunionen ut­ gjør alle verdige historiske uttrykk for denne sivilisasjonen. Opp gjennom tidene har imidlertid russerne og deres herskere selv ofte søkt å fortrenge det faktum at Russland utgjør en selvsten­ dig sivilisasjon. De har oppfattet seg selv som tilbakestående og pri­ mitive, og de har forsøkt å kopiere fremmede kulturer for å «ta igjen» antatt mer siviliserte naboer: «Det unge, hedenske Russland forsøkte å kopiere det avfeldige Bysants, Peter I bøyet sitt hode for 1 lolland, Peter III drømte om å ‘prøyssifisere’ Russland, og Paul I om å latinisere det. I det attende århundre gikk vi i skole hos franskmennene, i det nittende hos tyskerne og i det tyvende hos amerikanerne. Gorbatsjov oppfordret til å ‘omplante’ den svenske modellen på russisk grunn.»6?

Resultatet av dette jaget etter å kopiere og «ta igjen» har vært at russerne ofte har følt seg fremmede i forhold til sin egen historie og kultur. I dagens amerikaniserte og vestliggjorte Russland er denne fremmedgjøringen særdeles påtakelig, hevder Ziuganov. Utfordrin­ gen folket og nasjonalt sinnede politikere står overfor, er å få bukt med fremmedgjøringen og å skape et sterkt Russland basert på lan­ dets egne verdier: patriotisme, kollektivisme og sosial rettferdighet. Feilen med det tsaristiske Russland blir utfra denne historie­ oppfatningen ikke primært at det forsvarte kapitalistene og gods­ eiernes klasseinteresser, men at det ikke lenger var i stand til å forsvare den russiske sivilisasjon mot grådige og aggressive naboer. 299

Derfor var Oktoberrevolusjonen en historisk nødvendighet. Lenin og bolsjevikene klarte det tsaren ikke maktet: å skape en sterk stat, å modernisere økonomien og å forene folket. Uten Oktoberrevo­ lusjonen ville seieren over nazismen i Den store fedrelandskrigen og avvisningen av vestlig imperialisme under Den kalde krigen ikke ha vært mulig. Feilen med det nye, «demokratiske» Russland er heller ikke primært at Jeltsin og klikken rundt ham har latt hensynsløse kapitalister, spekulanter og gangstere tilegne seg verdier hele folket har frembrakt gjennom flere generasjoners arbeid, men at dette regimet åpenbart er uegnet til å forsvare den russiske sivilisasjon mot ytre hender. Jeltsin og «demokratene» har oppløst Sovjet­ unionen, rasert forsvaret og forsvarsindustrien, gjort Russland til en ensidig råvareeksportør, tillatt utenlandske hrmaer å invadere landet og latt kapital og velutdannede mennesker strømme til Vesten. Der­ for er en nasjonal gjenfødelse, en ny Oktoberrevolusjon, nødvendig. Marx’ og Engels’ «vitenskapelige» sosialisme blir heller ikke det eneste legitime uttrykk for menneskenes drøm om sosial rettferdig­ het. Tvert imot understreker Ziuganov gjentatte ganger at oppbyg­ gingen av et godt og rettferdig samfunn må baseres på det russiske folks urgamle rettferdighetssans og kollektivisme, inkludert den russisk-ortodokse kirkens egalitære og fellesskapsorienterte tradisjoner. Videre påpeker han at en viktig grunn til at sovjetkommunismen ble deformert og til sist brøt sammen, var at kommunistene selv hverken maktet å fornye marxismen eller i tilstrekkelig grad å knytte an til den nasjonale kulturen med dens sterke fellesskapsorientering. For å overvinne den kulturelle og økonomiske krisen Russland idag befinner seg i, og å gjenreise landets status som stormakt, er det ifølge Ziuganov nødvendig å danne en koalisjonsregjering bestående av alle patriotiske krefter i samfunnet. Første oppgave for en slik regjering vil være å redde Russlands økonomi ved aktivt å støtte lan­ dets egne bedrifter, innføre høye tollsatser på importerte varer og bekjempe kapitalflukt. Videre vil det være nødvendig å samle de tidligere sovjetrepublikkene i en ny union under Russlands ledelse. Hvordan en slik samling skal foregå, og om den skal omfatte samtlige av de tidligere sovjetrepublikkene, utdyper ikke Ziuganov. 300

Endelig vil det være nødvendig å gjenreise Russlands forsvarsindustri og å øke landets militære slagkraft. Det politiske liv bør etter Ziuganovs mening baseres på en gjenopprettelse av sovjetene, og ikke på parlamentarisme etter vest­ lig forbilde. Til forskjell fra parlamentarismen sikrer sovjetene folket kontroll over sine valgte utsendinger, og de muliggjør en bred folke­ lig deltakelse i politikken. A gjeninnføre fortidens ettpartisystem kommer derimot ikke på tale. Det økonomiske liv bør reorganiseres slik at staten får tilbake kontrollen over «kommandohøydene» i økonomien, det vil si banker, utenrikshandel og storforetak, men ærlig privat næringsvirksomhet må også oppmuntres. Til tross for at Ziuganov fremstiller dette programmet som en «tilbakevending til Lenin», må disse tankene kunne betraktes som et uttrykk for at Russlands kommunistparti idag har frigjort seg fra sin leninistiske fortid. De betraktningene som fremføres i Oktober og samtiden, har utvilsomt mer til felles med tenkningen til 1800-tallets slavofiler, 1920-årenes eurasiater og vår tids sosial-demokrati enn med Lenins revolusjonære marxisme. Blant de mange millioner av kommunister i dagens Russland finnes det imidlertid fremdeles et betydelig antall ortodokse leninister, ja sågar stalinister.

VLADIMIR ZJIRINOVSKIJ Den karismatiske nasjonalisten Vladimir Zjirinovskij fikk sitt gjen­ nombrudd som politiker da hans Liberal-demokratiske parti opp­ nådde 22,8% av stemmene ved parlamentsvalget høsten 1993. I de følgende årene skulle han gjøre seg bemerket ved å skjelle ut sine politiske motstandere som forrædere, bli innblandet i neveslagsmål i parlamentet og utgi sjåvinistiske brosjyrer med titler som En spyttklyse mot Vesten. Videre lot han seg avbilde foran et kart over Det russiske imperium som ikke bare omfattet de baltiske statene og de tidligere asiatiske sovjetrepublikkene, men også Finland og Alaska. Og han erklærte at russiske soldater ville komme til å vaske sine støvler i Det indiske hav. Selv om Zjirinovskijs utsagn kan virke forvirrede og usammen301

hengende, utgjør de likevel er høyre-nasjonalistisk tankemønster som har klare berøringspunkter med tankene til tidligere russiske nasjonalister, ikke minst med teoriene til panslavisten Nikolaj Danilevskij. I likhet med Danilevskij hevder Zjirinovskij at Russland ikke er en del av Vesten, men utgjør en selvstendig sivilisasjon, og at Vesten har som mål å undertrykke Russland. 1 brosjyren En spyttklyse mot Vesten (1995) hevder han at Vesten opp gjennom histo­ rien har brukt Russland som en brikke for å fremme sine egne inter­ esser. Tyrkerne og Napoleon ble slått av Russland. I to verdenskriger reddet Russland Vesten fra den tyske militærmaskinen. Men Russland ble aldri belønnet for sin innsats. Så snart faren var over, bygget Vesten opp murer mot Russland. Oppløsningen av Sovjetimperiet betyr ikke at konflikten mellom Vesten og Russland er over. Vestens krig mot Serbia er også en krig mot Russland. Urolighetene i Kaukasus viser at vestlige etterretningstjenester forsøker å frem­ bringe en konflikt mellom Russland og den islamske verden. 1 sin beskrivelse av Vestens forsøk på å underkue Russland opere­ rer Zjirinovskij med et skille mellom Vestens rasistiske nasjonalisme og Russlands imperiale nasjonalisme. Vestens nasjonalisme springer ut av den greske bystaten med dens skille mellom borgere og ikkeborgere, utfolder seg i form av oppdagelser, slavehandel og kolonis­ ering og kulminerer med de multinasjonale selskapenes verdens­ herredømme. Russlands nasjonalisme er derimot skapt gjennom en rekke forsvarskriger for å sikre eksistensen til en stat uten naturlige grenser. Under oppbyggingen av Det russiske imperium har alle undertvungne folkeslag fått statsborgerlige rettigheter, og med tiden har de blitt en del av den russiske kulturkrets. Denne beskrivelsen av forskjellen mellom Vestens utbyttende nasjonalisme og Russlands integrerende nasjonalisme har klare likhetstrekk med Danilevskijs fremstilling av forskjellen mellom den vestlige og den russiske sivili­ sasjon i Russland og Europa. Ifølge Zjirinovskij utgjør Russland en naturlig motvekt til USAs «nye verdensorden» og underkuingen av Den tredje verden. Han spår også at USAs verdensherredømme er dømt til undergang. Cuba og Vietnam viser at selv små nasjoner kan påføre amerikanerne mili­

302

I

tære nederlag. I Iran gjorde folket opprør mot sjahens forsøk på å amerikanisere landet. I Europa og Japan er det en økende motvilje mot USA. Dollaren svekkes. I Frankrike kommer nygaullisten Jacques Chirac til makten og gjennomfører et nasjonalt atomvåpenprogram. Alt dette viser ifølge Zjirinovskij at historien er basert på konkurranse mellom stater, og ikke på én stats monopol. Zjirinovskijs innenrikspolitiske hovedfiende er radikal-demokratene, Vestens «femtekolonne» som har ødelagt staten og tilvendt seg fellesskapets eiendom gjennom privatisering og markedsmanipulasjoner. Kretsen rundt Jeltsin og den liberale opposisjonen har skylden for at folket lider og Russland ydmykes. Zjirinovskijs hold­ ning til kommunistene er ambivalent. Kommunistene skaffet seg selv privilegier, og de kastet bort Russlands ressurser på å fremme verdenskommunismen. De er også skyldige i å ha oppløst Det russiske imperium ved at tsartidens guvernementer ble erstattet av nasjonale republikker - et fatalt brudd med den enhetlige russiske statsidé som kun kan gjøres godt igjen ved at guvernementene gjeninnføres. Men kommunistene omdannet samtidig et tilbakeliggende bondesamfunn til et moderne industrisamfunn. De skapte en miiitærmaskin som knekket Hitler-Tyskland. Og de gjorde Sovjetunionen til en nukleær supermakt. I brosjyren Siste vogn mot nord (1995) fremstiller Zjirinovskij Stalin som en stor leder som sikret fedrelandets overlevelse i en vanskelig tid. Stalins etterfølgere Khrusjtsjov og Brezjnev fremstilles derimot som eksponenter for en forkastelig internasjonalisme. Deres hjelp til cubanske, vietnamesiske og angolanske «brødre» ødet Sovjetstatens ressurser uten å fremme dens interesser. Selv hevder Zjirinovskij at Russland må føre en imperialistisk utenrikspolitikk og skaffe seg «livsrom» i sør - det vil si på bekostning av Tyrkia, Iran og Afghanistan. Oppsummerende må Zjirinovskij kunne kalles en demagogisk politiker som bedre enn noen av sine motstandere evnet å utnytte den frustrasjonen mange russere opplevde i den kaotiske tiden etter kommunismens sammenbrudd og oppløsningen av Sovjetunionen.

303

EN RUSSISK DE GAULLE? Helt uventet kunngjør Russlands president Boris Jeltsin 31. desem­ ber 1999 at han trekker seg fra sitt embete til fordel for statsminis­ ter Vladimir Putin. Og i mars 2000 slår Putin ut sin politiske hoved­ motstander, kommunistlederen Gennadij Ziuganov, ved å bli valgt til ny president allerede i første valgomgang. Putin, som tidligere hadde vært sjef for etterretningstjenesten FSB og rådgiver for den liberale borgermesteren i St. Petersburg, Anatolij Sobtsjak, var bare et halvår tidligere blitt utpekt til statsminister. Men takket være sin resolutte ledelse av krigføringen mot de muslimske opprørerne i Tsjetsjenia var han raskt blitt Russlands mest populære politiker; og ved parlamentsvalget i desember 1999 hadde hans nystiftede høyresentrumsparti «Enhet» blitt valgets vinner med en oppslutning på ca * . 0/ 24 Etter å ha overtatt presidentvervet understreker Putin flere ganger at hans mål er å skape en sterk russisk stat. Han innleder også en systematisk kampanje for å bringe uavhengige massemedier under statens kontroll, blant annet ved å anklage deres eiere for økono­ miske forbrytelser. Dette har fått både russiske og utenlandske observatører til å frykte at et nytt autoritært regime er i ferd med å etablere seg i Russland. For å vurdere hvilken ideologi Putin står for, kan det være grunn til å ta for seg hans programerklæring Russland ved tusenårsskiftet som han offentliggjorde da han 31. desember 1999 ble utnevnt til fungerende president for Den russiske føderasjon.68 Her erklærer Putin at Russland idag gjennomlever en av de mest kritiske perio­ dene i sin historie. 1 løpet av 1990-tallet er landets brutto nasjonal­ produkt blitt halvert, og dets BNP pr. innbygger utgjør idag bare tiendeparten av USAs BNP pr. innbygger - selv Kinas BNP er fem ganger så stort som Russlands. Russland er fremdeles en råvareeksportør og makter i liten grad å produsere bearbeidede varer som kan omsettes på verdensmarkedet. Moderne informasjonsteknologi utnyttes kun i beskjeden grad. Arbeidernes produktivitet er dårlig, 304

og lønnsnivået er ekstremt lavt. Denne katastrofale situasjonen er ifølge Putin en arv etter sovjetsystemet som ensidig prioriterte forsvaret og tungindustrien, og som umuliggjorde utviklingen av en moderne markedsøkonomi. Kun markedsøkonomi og konkurranse kan heve befolkningens levestandard. Selv om de var smertefulle, og selv om det ble begått mange feil underveis, var de økonomiske reformene etter kommunismens sammenbrudd derfor nødvendige. Utfordringen består i å få den nye markedsøkonomien til å fungere, og i å overvinne den dype ideologiske og politiske splittelsen som preger dagens Russland. Etter Putins mening er det mulig å trekke følgende konklusjoner med hensyn til Russlands utvikling: Kommunismen var en blindvei som førte til ufrihet og økonomisk stagnasjon. Russland makter ikke flere radikale omveltninger. Og utenlandske modeller og lærebokløsninger lar seg ikke uten videre anvende på russiske forhold. Utfordringen består i å tilpasse de universelle prinsippene knyttet til demokrati og markedsøkonomi til russiske realiteter. I den forbin­ delse understreker Putin at staten alltid har spilt en ledende rolle i russisk historie, og at den sterke staten for russere derfor ikke er noe unormalt det gjelder å frigjøre seg fra. Tvert imot opplever mange russere samtidens svekkelse av statsmakten som en trussel. En gjenfødelse av Russland forutsetter at befolkningen igjen får tiltro til statens evne til å regulere samfunnsutviklingen og beskytte borgerne mot overgrep. Dette sterke statlige element i russisk historie og kul­ tur gjør at Russland aldri vil bli en kopi av USA eller England. Putin fremhever også at kollektivet for russere alltid har vært viktigere enn individet, og at sosial forsoning kun er mulig ved å ta utgangs­ punkt i denne fellesskapsorienterte tradisjonen. Å spå hvordan Russland vil utvikle seg under Putin er vanskelig. Putin virker oppriktig når han erklærer at Russland må basere sin fremtid på demokrati og markedsøkonomi, og at en tilbakevending til den kommunistiske fortiden er utenkelig. Men det er grunn til å spørre hva Putin mener med demokrati og markedsøkonomi. Tilsynelatende mener han ikke bare at staten må regulere øko­ nomien og beskytte befolkningen mot sosial nød, men at presiden­

305

ten også må forsvare samfunnet mot «ekstremisme». I den sammen­ heng er den kampanjen Putin fører for å bringe uavhengige masse­ medier under statens kontroll, avslørende. Ifølge russiske journalis­ ter er det ikke lenger mulig å kritisere presidenten, regjeringen og staten. Samtidig benytter Putin seg av en nasjonalistisk retorikk som åpner opp for en sammenslåing av «maktpartiet» og deler av den nasjonalistiske opposisjonen. Dermed etterlates diverse liberale og demokratiske grupperinger som et maktesløst korrektiv til makten. Tendensene til en nasjonal-konservativ konsolidering under Putin behøver imidlertid ikke å føre til en forvitring av demokratiet. Det er også mulig at Putins nasjonalistiske retorikk vil få befolkningen til å forsone seg med tapet av Sovjetimperiet og de politiske og økonomiske reformene etter avviklingen av kommunismen. Dermed vil både demokratiet og markedsøkonomien stabiliseres. Ifølge dagens meningsmålinger støtter 80% av russerne president Putin. Men meningsmålingene viser også at 70% av befolkningen støtter de politiske og økonomiske reformene etter kommunismens sam­ menbrudd. Tilsynelatende har folk flest også avfunnet seg med opp­ løsningen av Sovjetunionen. Kravene om en gjenforening av de tid­ ligere sovjetrepublikkene og kontroll over det «nære utland» har i hvert fall blitt langt svakere. Kanskje er det mulig å sammenligne Putin med Charles de Gaulle. I likhet med Putin appellerte de Gaulle til sine landsmenns patriotisme, og han forsøkte også å gjøre presidenten til et nasjonalt ikon som var hevet over partipolitikken, ikke minst ved å utnytte den statskontrollerte kringkastingen. Men samtidig lyktes de Gaulle i å erstatte den svake Fjerde republikk med et velfungerende politisk system basert på en sterk presidentmakt, og han fikk franskmennene til å forsone seg med tapet av Algerie og avviklingen av det franske imperium. Dermed skapte han grunnlaget for dagens demokratiske Frankrike. Uansett hvilket syn man måtte ha på president Putin, er det klart at landet han styrer nå befinner seg i en av sine mest kritiske perio­ der. Å gjennomføre overgangen fra kommunistisk ettpartistyre til demokrati og fra planøkonomi til markedsøkonomi er uendelig mye

306

vanskeligere i et så stort og sammensatt land som Russland enn i land som Polen, Tsjekkia og Ungarn. Og fristelsen til a ty til autori­ tære snarveier er langt større.

DEMOKRATIET, DET SIVILE SAMFUNN OG INTELLIGENTSIAEN Om oppbyggingen av et demokratisk Russland vil lykkes er trolig avhengig av hvorvidt det oppstår et livskraftig sivilt samfunn i lan­ det. Fremdeles har de fleste russere mer en tilskuerholdning enn en deltakerholdning til politikk. De leser en mengde aviser og følger begjærlig politiske TV-programmer. Men samtidig engasjerer de seg nødig i politiske partier, demonstrasjoner og andre former for aktiv politisk virksomhet. Bortsett fra kommunistpartiet har ingen av dagens russiske partier en masseoppslutning. Denne holdningen til politikk er selvsagt historisk begrunnet. Russland er et land der men­ neskene alltid har vært prisgitt mektige herrers lyster og luner, og der det har vært farlig å stikke seg frem. Et fungerende demokrati forutsetter imidlertid at samfunnsborgerne er villige til aktivt å delta i det politiske liv. I denne situasjonen har det igjen oppstått en diskusjon om intelli­ gentsiaens stilling i samfunnet, blant annet i tilknytning til en nyut­ givelse av essaysamlingen Landemerker der flere fremtredende rus­ siske intellektuelle etter den mislykkede revolusjonen i 1905 mante til et oppgjør med intelligentsiaens gudløse og anti-statlige hold­ ninger. Noen av deltakerne i denne diskusjonen ønsker å videreføre intelligentsiaens tradisjonelle rolle som kritiker av makten og forsvarer av folkets rettigheter. Andre betrakter intelligentsiaen som et skadelig fenomen som ved å utvikle ekstreme politiske forestil­ linger har motvirket fremveksten av et levedyktig demokrati i Russ­ land - og tilrår et oppgjør med forestillingen om at en selvoppnevnt elite skal kunne tale i folkets navn. Atter andre mener at intelli­ gentsiaen kan spille en positiv rolle i russisk samfunnsliv, men kun om dens medlemmer tar et oppgjør med elitistiske, udemokratiske og totalitære forestillinger og tradisjoner.^ 307

Nært forbundet med spørsmålet om intelligentsiaens stilling i samfunnet er spørsmålet om det nå for første gang i landets historie vil vokse frem en middelklasse i Russland. Trolig er fraværet av en sterk middelklasse - og den derav følgende tvedeling av samfunnet i en liten allmektig elite på den ene side og avmektige folkemasser på den annen side - den enkeltfaktor som opp gjennom historien har umuliggjort fremveksten av et sivilt samfunn i Russland, og som derved har skapt et sosialt grunnlag for utviklingen av en intelli­ gentsia - og for en radikal, messianistisk politisk tradisjon. Alt for over to tusen år siden erklærte Aristoteles i Politikken at det beste grunnlaget for et stabilt styre er et sterkt «middelelement» av små eiendomsbesittere som kan nøytralisere konflikten mellom de rike og de eiendomsløse.

Litteraturliste Abalkin, 1 eonid Ivanovitsj, Opirajas’ na uroki prosjlogo, Kommunist (r 6), Moskva 1987 Agursky, Mikhail, The Third Rome, National Bolshevism in the USSR, Westview Press Inc, Colorado 1987 Andreyev, Catherine, Vlasov and the Russian Liberation Movement, Sovict reality and émigré theories, Cambridge University Press, Cambridge 1989 Arbatov, Georgij Arkadjevitsj & Eduard Jakovlevitsj Batalov, Polititsjeskaja reforma i evoljutsija sovetskogo gosudarstva, Kommunist (4), Moskva 1989 Bakunin, Michael, Statism and Anarchy, Transiated and edited by Marshall S. Shatz, Cambridge University Press, Cambridge 2002 Bakunin, Michail, Gud och staten, Federativ Forlag, Stockholm 1977 Bakunin, Mikhail Aleksandrovich, The Basic Bakunin, Writings 1869-1871, Transiated and Edited by Robert M. Cutler, Prometheus Books, New York 1992. Baron, Samuel FL, Plekhanov, The Father of Russian Marxism, Routledge & Kegan Paul, London 1963 Belinskij, V. G., Sobranije sotsjinenij v trjokh tomakh pod obsjtsjei redaktsiej E M. Goloventsjenko, Gosudarstvennoe izdatePstvo khudozjestvennoj literatury, Moskva 1948 Belinsky, V. G., Selected Philosophical Works, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1948 Berdjajev, N. A. et al., O Rossii i russkoj filosofskoj kuPture, Filosofy russkogo posleoktjabr’skogo zarubezja, IzdatePstvo «Nauka», Moskva 1990 Berdjajev, N. A. et al., Vekhi, Sbornik statjej o russkoj intelligentsii, Izda­ tePstvo «Posev», Frankfurt am Main 1967 Berdyaev, Nicolas, The Origin of Russian Communism, Transiated from the Russian by R. M. French, The University of Michigan Press, Ann Arbor 1962 Berlin, Isaiah, Russian Thinkers, Penguin Books, London 1994 309

Besancon, Alain, The Intellectual Origins of Leninism, Translated by Sarah Matthews, Basil Blackwell, Oxford 1981 Billington, James H., Mikhailovsky and Russian Populism, Oxford University Press, London 1958 Billington, James H., The Icon and the Axe, An Interpretive History of Russian Culture, Random House, New York 1970 Brodskij, N. L. (red), Rannije slavjanofily, A. S. Khomjakov, I. V. Kirejevskij, K. S. i I. S. Aksakovy, Moskva 1910 Bukharin, N. I., Put’ k sotsializmu, Izbrannye proizvedenija, Nauka, Novosibirsk 1990 Bukharin, Nikolai, Imperialism and World Economy, Monthly Review Press, New York u. å. Burbank, Jane, Intelligentsia and Revolution, Russian Views of Bolshevism 1917-1922, Oxford University Press, Oxford/New York 1989 Carlsen, Aksel V., Partier i det post-sovjetiske Rusland - et forsøg på typologisering, Nordisk Østforum (4), Universitetsforlaget, Oslo 1999 Chaadaev, Peter, The Major Works of Peter Chaadaev, Translated and commented by Raymond T. McNally, University of Notre Dame Press, Indiana 1969 Daniels, Robert V., A Documentary History of Communism in Russia from Lenin to Gorbachev, University Press of New England, Hanover 1993 Danilevskij, N. Ja., Rossija i Evropa, Vzgljad na kuPturnyja i polititsjeskija otnosjenija slavjanskago mira k germano-romanskomu, St. Petersburg 1888 Deutscher, Isaac, Stalin, A Political Biography, Revised Edition, Penguin Books, London 1988 Dostojevskij, Ejodor Mikhajlovitsj, En forfatters dagbok I-II, Oversatt av Geir Kjetsaa/Påi Kolstø, Solum Eorlag A/S, Oslo 1993 Edie, James M. et al., Russian Philosophy I-III, University of Tennessee Press, Knoxville 1994-1996 Evans, Alfred B., Soviet Marxism-Leninism, The Decline of an Ideology, Praeger Publishers, Westport 1993 Fenske, Hans et al., Geschichte der politischen Ideen von Homer bis zur Gegenwart, Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1987 Fischer, George, Russian Liberalism, From Gentry to Intelligentsia, Harvard Univerity Press, Massachusetts 1958 310

Flæte, Jan, Kampen om a definere den russiske intelligentsia, Nordisk Østforum (4), Universitetsforlaget, Oslo 2000 Frazer, Graham & George Lancelle, Zhirmovsky, The Little Black Book: Making Sense of the Senseless, Penguin Books Ltd, London 1994 Gajdar, Jegor, Gosudarstvo i evoljutsija, IzdatePstvo Norma, St. Petersburg 1997 GaPtseva, Renata, Vozrozjdenije Rossii i novyj «orden» intelligentsii, Novyj Mir (7), Moskva 7992 Gertsen, A. L, Izbrannye filosofskie proizvedenija I-II, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, iMoskva 1946 Gertsen, A. I., Sobranije sotsjinenij v tridtsari tomakh, IzdatePstvo Akademii Nauk SSSR, Moskva 1954-1965, bd VII Gevorkyan, Nataliya, Natalya Timakova & Andrei Kolesnikov, First Person: An Astonishingly Frank Self-Portrait by Russia’s President Vladimir Putin, Hutchinson, London 2000 Glucksmann, André, Kokkepiken og menneskeeteren, Et essay om forholdet mellom staten, marxismen og konsentrasjonsleirene, Oversatt av Kjell Olaf Jensen, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo 1978 Gluckstein, Donny, The Tragedy of Bukharin, Pluto Press, London 1994 Gorbatsjov, Mikhail, Perestrojka, Nytenkning for vårt land og verden, Hjemmets bokforlag A/S, Oslo 1987 Hallas, Duncan, Trotsky’s Marxism, Bookmarks Publishing Co-operative, London 1987 Herzen, Alexander, My Past and Thoughts, The Memoirs of Alexander Herzen, Transiated by Constance Garnett, Introduction by Isaiah Berlin, University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1999 Hosking, Geoffrey, Russia - People and Empire 1552-1917, Fontana Press, London 1998 Isajev, Igor Andrejevitsj Natalja Mikhajlovna Zolotukhina, Istorija polititsjeskikh i pravovykh utsjenij Rossii XI-XX vekov, IzdatePstvo Jurist, Moskva 1995 Javlinskij, Grigorij, Ekonomika Rossii - Nasledstvo i vozmozjnosti, Epitsentr, Moskva 1995 Jeltsin, Boris, Kampen om Russland, Schibsteds Forlag A/S, Oslo 1994 Kagarlitsky, Boris, The Thinking Reed, Intellectuals and the Soviet State 1917 to the Present, Transiated by Brian Pearce, Verso, London 1989 311

Kirejevskij, I. V., Polnoe sobranije sotsjinenij v dvukh tomakh pod redaktsiej M. Gersjenzona, Tipografija Imperatorskago Moskovskago Universiteta, Moskva 1911 Kiva, Aleksej, Intelligentsija v tsjas ispytanij, Novyj Mir (8), Moskva 1993 Kljamkin, Igor, Kakaja ulitsa vedjot k khramu?, Novyj Mir (11), Moskva 1987 Kljamkin, Igor, Potsjemu trudno govorit’ pravdu, Novyj Mir (2), Moskva 1989 Kljutsjnikov, Ju. V. et al., Smena vekh, Sbornik statjej, Vtoroje izdanije, Praha 1922 Kohn, Hans, Pan-Slavism, Its History and Ideology, University of Notre Dame Press, Indiana 195 3 Kolakowski, l.eszek, Main Currents of Marxism I-III, Oxford University Press, Oxford 1987 Kolerov, Modest, Samoanaliz intelligentsii kak polititsjeskaja filosofija, Novyj Mir (8), Moskva 1994 Kolstø, Pal, Imperialisme og isolasjonisme 1 russisk nasjonal identitet, Nordisk Østforum (2), Universitetsforlaget, Oslo 1991 Kolstø, Pal, Kjempen vakler, Sovjetunionen under Gorbatsjov, Universitetsforlaget, Oslo 1990 Kolstø, Pål, The Russian debate on national identity under Putin, Paper presented at the CECOB/ASN Special convention, Italy, 4-9 June 2002 Krag, Erik, Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, Gyldendal Norsk Eorlag, Oslo 1932 Krapotkin, Peter, Erdfringen af brddet, Bjorck & Bdrjesson, Stockholm 1908 Krapotkin, Peter, Inbordes hjålp, Eederativ Forlag, Stockholm 1978 Kropotkin, Peter, En anarkists minnen, Forum, 1982 Krusjtsjov, Nikita, Krusjtsjov minnes, ]. W. Cappelens Forlag A/S, Oslo 1971 Lampert, E., Sons against Fathers, Studies in Russian Radicalism and Revolution, Oxford University Press, Eondon 1965 Lang, David Marshall, The First Russian Radical, Alexander Radishchev 1749-1802, George Allen &C Unwin Ltd, London 1959 Latynina, Alla & Julija Latynina, Vremja razbirat’ barrikady, Novyj Mir (1), Moskva 1992 Lavrov, P. L., Filosofija i sotsiologija, Izbrannye proizvedenija v dvukh 312

tomakh, IzdatePstvo sotsiaPno-ekonomitsjeskoj literatury Mysl’, Moskva 1965 Lavrov, Peter, Historical Letters, Transiated with an Introduction and Notes by James P. Scanland, University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1967 Lenin, V. L, Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky, Falken Forlag A/S, Oslo 1982 Lenin, V. L, Ett skritt fram - to tilbake, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976 Lenin, V. L, Hva må gjøres?, Forlaget Ny Dag, Oslo 1975 Lenin, V. L, Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, Forlaget Ny Dag, Oslo 1979 Lenin, V. L, Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme, Forlaget Ny Dag, Oslo 1971 Lenin, V. L, «Radikalismen» - kommunismens barnesykdom, Forlaget Ny Dag, Oslo 1969 Lenin, V. L, Staten og revolusjonen, Forlaget Ny Dag, Oslo 1975 Lenin, V. L, To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revo­ lusjon, Falken Forlag A/S, Oslo 1982 Lenin, V. L, Utopisk og vitenskapelig sosialisme, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970 Lemer, N. O., Belinskij, IzdatePstvo Z. I. Cirzjebina, Berlin 1922 I.iedman, Sven-Eric, Från Platon till Gorbatjov, De politiska idéernas historia, Albert Bonniers Forlag AB, Stockholm 1991 Lieven, Dominic, Russia’s Rulers under the Old Regime, Yale University Press, New Haven and London 1989 Likhatsjov, D. S., O russkoj intelligentsii, Novyj Mir (2), Moskva 1993 MacMaster, Robert E., Danilevsky, A Russian Totalitarian Philosopher, Harvard University Press, Massachusetts 1967 Malia, Martin, Alexander Herzen and the Birth of Russian Socialism 18121855, Flarvard University Press, Massachusetts 1961 Mazour, Anatole G., The First Russian Revolution 1825, The Decembrist Movement, Its Origins, Development and Signifiance, Stanford University Press, California 1963 McNally, Raymond T, Chaadayev and His Friends, An Intellectual History of Peter Chaadayev and His Russian Contemporaries, The Diplomatic Press, Florida 1971 313

Meyer, Alfred G., I.eninism, Harvard University Press, Massachusetts 1957 Moser, Charles A. (Ed), The Cambridge History of Russian Literature, Cambridge University Press, Cambridge 1992 Mosse, W. E., Alexander II and the Modernization of Russia, I. B. Tauris &C Co Etd, London 1992 Nersesjants, V. S. et al., Istorija polititsjeskikh i pravovykh utsjenij, INERA, Moskva 1996 Netsjkina, M. V. (red), Vosstanije dekabristov, Dokumenty, bd VII, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1958 Nielsen, Jens Petter, Tilbake til Russland! Om kampanjer blant russiske «hvite» emigranter for å vende tilbake til Lenins og Stalins Russland, Ergo (2), Oslo 1982 Niius, S., Bliz est’ pri dverekh, IzdatePstvo «OJU-92», St. Petersburg 1996 Nimni, Ephraim, Marxism and Nationalism, Theoretical Origins of a Political Crisis, Pluto Press, London 1994 Nistad, Bjørn, Pjotr Tkatsjov - den første bolsjevik?, Nordisk Østforum (3), Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo 2003 Nove, Alec, Glasnost’ in Action, Cultural Renaissance in Russia, Unwin Hyman Ltd, London 1989 Nove, Alec, Stalinism and After, The Road to Gorbachev, Unwin Hyman Ltd, London 1990 Oittinen, Vesa, Rysslands nya kommunister, Statspatriotism i stallet for marxism-leninism, Nordisk Østforum (2), Universitetsforlaget, Oslo 1995 Okey, Robin, Eastern Europe 1740-1985, Eeudalism to Communism, Unwin Hyman Ltd, London 1989 Parland, Thomas, Traditionell och modern rysk nationalism, Nordisk Østforum (3), Universitetsforlaget, Oslo 1994 Parnemo, Liv Karin, Kommunisme og nasjonalisme i dagens KPRF, Upublisert semesteroppgave i Russland- og Øst-Europa-kunnskap, Universitetet i Oslo, 2001 Pipes, Richard, Russia under the Old Regime, Penguin Books, London 1990 Pipes, Richard (Ed), The Russian Intelligentsia, Columbia University Press, New York 1961 Pisarev, D. L, Izbrannye filosofskie i obsjtsjestvenno-polititsjeskie statji, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Leningrad 1949 3M

Platonov, Andrej, Anleggsgrøften, Oversatt av Erik Egeberg, Solum Forlag, Oslo 1997 Plekhanov, G. V., Izbrannye filosofskie proizvedenija I-V, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1956-1958 Politikens Ruslandshistorie I-III, Politikens Forlag A/S, København 1986 Pomper, Philip, Peter Lavrov and the Russian Revolutionary Movement, The University of Chicago Press, Chicago 1972 Pospelow, P. N. et al., W. I. Lenin, Biographie, (Jbersetzt ans dem Russischen von Else Zaisser, Dietz Verlag, Berlin (Ost) 1970 Pursiainen, Christer, Forhallandet mellan stat och samhålle i Ryssland: Tren­ der och strukturer, Nordisk Østforum (3), Universitetsforlaget, Oslo 2000 Radishchev, Aleksandr Nikolaevich, A Journey from St. Petersburg to Moscow, Transiated by Leo Wiener, Edited by Roderick Page Thaler, Harvard University Press, Massachusetts 1958 Radisjtsjev, A. N., Putesjestvije iz Peterburga v Moskvu, Gosudarstvennoe izdatePstvo khudozjestvennoj literatury, Moskva/Leningrad 1961 Rian, Dagfinn, Den store løgnen, Myten om den jødiske verdenssammen­ svergelse og de såkalte Zions vises protokoller, Sjalom Forlag, Oslo 1992 Riasanovsky, Nicholas V., Nicholas I and Official Nationality in Russia 18251855, University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1959 Riasanovsky, Nicholas V., Russia and the West in the Teachings of the Slavophiles, A Study of Romantic Ideology, Harvard University Press, Massa­ chusetts 1952 Riha, Thomas (Ed), Readings in Russian Civilization I-III, The University of Chicago Press, Chicago 1969 Romare, Ebba Såvborg, Ryssland under Jeltsin, Utenrikspolitiska Institutet, Stockholm 2000 Schapiro, Leonard, Rationalism and Nationalism in Russian NineteenthCentury Political Thought, Yale University Press, New Haven 1967 Seljunin, Vasilij, Istoki, Novyj Mir (5), Moskva 1988 Service, Robert, Lenin, A Biography, Papermac, London 2001 Simmons, Ernest J. (Ed), Continuity and Change in Russian and Soviet Thought, Harvard University Press, Massachusetts 1955 Simmons, Ernest J., Leo Tolstoy, The Atlantic Monthly Press, Boston 1946 Sjmeljov, Nikolaj, Avansy i dolgi, Novyj Mir (6), Moskva 1987 315

Sjturman, 1)., Razmysjlenija o liberalizme, Novyj Mir (4), Moskva 1995 Sjturman, D., V poiskakh universaPnogo so-znanija, Novyj Mir (4), Moskva 1994 Solovjov, Vladimir Sergejevitsj, Sotsjinenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo MysP, Moskva 1990 Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie, Kort framstil­ ling, Utarbeidd av et utvalg nedsatt av SUKP(b)s sentralkomité, Norsk Forlag Ny Dag A/S, Oslo 1951 Stalin, Josef, Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet, Artiklar og talar, Forlaget Oktober A/S, Oslo 1978 Stalin, Josef, Marxismen og språkvitenskapens spørsmål, Sosialismens øko­ nomiske problemer i Sovjetunionen, Tale på SUKP(b)s 19. partikongress, Forlaget Oktober A/S, Oslo 1975 Stalin, Josef, Spørsmål 1 leninismen, Artikler og taler i utvalg 1924-1939, Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976 Struve, P. B., Patriotica: Politika, kuPtura, religija, sotsializm, IzdatePstvo «Respublika», Moskva 1997 Thingbø, Tone, Nikolaj Berdjaev og den russiske intelligentsia, Nordisk Østforum (4), Universitetsforlaget, Oslo 1995 Tkatsjov, Pjotr Nikititsj, Sotsjinenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo sotsiaPnoekonomitsjeskoj literatury MysP, Moskva 1975-1976 Tolstoj, Leo, Om vold og kjærlighet, Oversettelse og innledning ved Trygve Ulf Helgaker, Solum Forlag A/S, Oslo 1977 Tompkins, Stuart Ramsay, The Russian Intelligentsia, Makers of the Revolutionary State, University of Oklahoma Press, Oklahoma 1957 Trotskij, Leo, Den Forrådda Revolutionen, Bokforlaget Roda Rummet, Stockholm 1983 Trotskij, Leo, Den permanente revolusjon, Pax Forlag A/S, Oslo u.å. Trotskij, Leo, Resultat och Framtidsutsikter, Bokforlaget Roda Rummet, Stockholm 1983 Trubetskoj, N. S., Istorija, kuPtura, jazyk, IzdatePstvo «Progress», Moskva 1995 Tsjekhov, Anton Pavlovitsj, Tre søstre, Oversettelse og forord ved Kjell Helgheim, Solum Forlag, Oslo 1980 Tsjernysjevskij, N. G., Izbrannye filosofskie sotsjinenija I-III, Gosudarst­ vennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1950-1951 316

Tucker, Robert C. (Ed), Stalinism, Essays in Historical Interpretation, W. W. Norton & Company Inc, New York 1977 Tucker, Robert C., The Soviet Political Mind, Stalinism and Post-Stalin ('hange, George Allen &c Unwin Etd, Eondon 1972 Utechin, S. V., Russian Political Thought, A Concise History, J. M. Dent & Sons Etd, Eondon 1964 Vendil, Carolina, Ziuganovism som neoimperialism, Nordisk Østforum (2), Universitetsforlaget, Oslo 1998 Volkogonov, Dmitrij, Eenin, I.iv og lære, Tiden Norsk Eorlag A/S, Oslo 1995 Waiicki, Andrzej, A History of Russian Thought from the Enlightenment to Marxism, Stanford University Press, Stanford 1997 Waiicki, Andrzej, Legal Philosophies of Russian Liberalism, University of Notre Dame Press, Indiana 1992 Waiicki, Andrzej, The Slavophile Controversy, History of a (konservative Utopia in Nineteenth-Century Russian Thought, University of Notre Dame Press, Indiana 1989 Ward, Chris, Stalin’s Russia, Edward Arnold/Hodder Headline Group, London/New York 1996 Ware, Timothy, The Orthodox Church, Penguin Books Ltd, London 1997 Weeks, Albert I.., The Eirst Bolshevik, A Political Biography of Peter Tkachev, New York University Press, New York 1968 Wittkop, Justus E, Unter der schwarzen Eahne, Aktionen und Gestalten des Anarchismus, Eischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1989 Waage, Peter Normann, Det usynlige kontinent, Vladimir Solovjov som Europas filosof, Dreyer Forlag A/S, Oslo 1988 Waage, Peter Normann, Russland er et annet sted, Aventura Forlag, Oslo 1992 Zen’kovskij, V. V., Istorija russkoj filosofii I-1I, YMCA-PRESS, Paris 1989 Zevin, V. Ja., Polititsjeskie vzgljady i polititsjeskaja programma N. G. Tsjernysjevskogo, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1953 Zinoviev, Alexander, The Reality of Communism, Transiated by Charles Janson, Victor Gollancz Ltd, London 1984 Zinovjev, Aleksander, Gapende høyder, Oversatt av Odd Lund, Dreyer Forlag A/S, Oslo 1982 317

Ziuganov, G. A., Oktjabr’ i sovremennost’, Informatsionno-izdatePskij tsentr «Inform-Znanije», Moskva 1997 Zjirinovskij, V. V., Plevok na zapad, Moskva 1995 Zjirinovskij, V. V., Poslednij brosok na jug, Moskva 1996 Zjirinovskij, V. V., Poslednij vagon ha sever, Moskva 1995

Noter 1 Også i det føydalistiske Øst- og Sentral-Europa fantes det pa 1700- og 1800-tallet et lite skikt av dannede og tenkende mennesker som hverken til­ hørte makthaverne eller de uvitende og undertrykte bondemassene, og som derfor kan sammenlignes med den russiske intelligentsiaen. I det kapitalis­ tiske og borgerlige Vest-Europa oppstod det derimot ikke noen intelli­ gentsia. 2 Berdyaev, Nicolas, The Origin of Russian Communism, The University of Michigan Press, Ann Arbor 1962, ss 19-20 5 Tsjekhov, Anton Pavlovitsj, Tre søstre, Oversettelse og forord ved Kjell Helgheim, Solum Forlag, Oslo 1980, ss 31-32 4 Kagarlitsky, Boris, The Thinking Reed, Intellectuals and the Soviet State 1917 to the Present, Translated by Brian Pearce, Verso, I.ondon 1989, s 119 5 I denne sammenheng er den offisielle sovjetiske definisjonen av «intelli­ gentsia» interessant. I sovjetisk terminologi ble intelligentsiaen definert som en samfunnsgruppe hvis medlemmer ernærer seg ved humanistisk og teknisk-naturvitenskapelig arbeid. Videre ble det understreket at intelligent­ siaen ikke utgjør noen selvstendig klasse, men kun har eksistensberettigelse ved å tjene de to samfunnsbærende klassene: arbeiderklassen og den kollek­ tiviserte bondebefolkningen. Og det ble fremhevet at vitenskapens frem­ gang og produktivkreftenes utvikling ville føre til en opphevelse av skillet mellom ånds- og kroppsarbeid, og dermed til en overflødiggjøring av intelli­ gentsiaen som samfunnsgruppe. «Intelligentsia» ble med andre ord redusert til en teknisk kategori på linje med managere, ingeniører og «hvitsnipparbeidere» i de vestlige samfunn. 6 Gjengitt i Lang, David Marshall, The First Russian Radical, Alexander Radishchev 1749-1802, George Allen & Unwin Ltd, London 1959, ss 72-73 7 Keiserinnens noter er gjengitt som appendiks i Radishchev, Aleksandr Nikolaevich, A Journey from St. Petersburg to Moscow, Translated by Leo Wiener, Edited by Roderick Page Thaler, Harvard University Press, Massachusetts 1958 319

8 Radisjtsjev, A. N., Putesjestvie iz Peterburga v Moskvu, Gosudarstvennoe izdatePstvo khudozjestvennoj literatury, Moskva/I.eningrad 1961, ss 53-54 9 Radisjtsjev, A. N., Putesjestvie iz Peterburga v Moskvu, Gosudarstvennoe izdatePstvo khudozjestvennoj literatury, Moskva/I.eningrad 1961, s 141 10 Som kjent, avvek den russiske kalender frem til revolusjonen i 1917 fra tidsregingen i Vest-Europa. Inntil Peter den Stores tid regnet russerne tiden fra «verdens skapelse» - 1. september år 5508 før Kristus. Som en del av sitt vestliggjøringsprosjekt innførte Peter den Store i 1700 den julianske kalen­ der som på denne tiden ble brukt av de protestantiske statene i Vest-Europa. Den gregorianske tidsreging ble innført i den katolske verden av pave Gregor XIII 11582 og vant innpass i Vest- og Nord-Europa i løpet av 1700tallet. Pa 1700-tallet lå den julianske kalender 11 dager etter den gregori­ anske kalender, pa 1800-tallet 12 dager etter og pa 1900-tallet 13 dager etter. Eørst i 1918 ble den gregorianske tidsreging innført i Russland. "Herzen, Alexander, My Past and Thoughts, The Memoirs of Alexander Herzen, Transiated by Constance Garnett, Introduction by Isaiah Berlin, University of California Press, Berkeley and l os Angeles 1999, ss 292-293. 1 iChaadaev, Peter, I he Major Works of Peter Chaadaev, Transiated and commented by Raymond T. McNally, University of Notre Dame Press, Indiana 1969, ss 27-28 13 Herzen, Alexander, My Past and Thoughts, The Memoirs of Alexander Herzen, Transiated by Constance Garnett, Introduction by Isaiah Berlin, University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1999, ss 232-23 3 '4 Kirejevskij, I. V., Polnoe sobranije sotsjinenij v dvukh tomakh pod redaktsiej M. Gersjenzona, Tipografija Imperatorskago Moskovskago Universi­ teta, Moskva 19 11, bd I ss 210-211 ■5 Khomjakov refererer her til den sakalte filioque-striden. Ifølge Oldkirkens lære utgikk Den hellige and fra Gud Eaderen. I Vestkirken ble det imidlertid pa 600-tallet vanlig a erklære at Den hellige and utgikk fra Gud Eaderen og fra Sønnen (latin: filioque). Dette synet ble avvist av Østkirken og førte på 800-tallet til konflikter mellom Øst- og Vestkirken - konflikter som, sam­ men med strid om pavens posisjon, pekte fremover mot bruddet mellom Øst- og Vestkirken i 1054. Stilt overfor trusselen om en tyrkisk invasjon aksepterte utsendinger fra Østkirken på kirkemøtet i Eirenze i 1439 pavens autoritet og filioque-dogmet, men denne forsoningen med Vestkirken ble 320

ikke godtatt av de troende i Østkirken. Etter tyrkernes erobring av Konstan­ tinopel i 1453 oppstod forestillingen om at Moskva, «Det tredje Rom», var det eneste sanne kristne rike på jorden og forsvareren av den sanne kristne lære. I fiiioque-striden har religionshistorikere villet se en forskjell mellom den «jordiske» Vestkirken (Kristus) og den «himmelske» Østkirken (Den hellige ånd). Og de har lagt til at denne forskjellen mellom den «jordiske» Vest­ kirken og den «himmelske» Østkirken i stor grad forklarer forskjellen mel­ lom Vestens individorienterte, pragmatiske og materialistiske kultur og en østlig kultur der spørsmålet om «rett lære» har vært overordnet jordiske og menneskelige hensyn. Vesten fikk dampmaskinen, borgerskapet og konsti­ tusjonelt styre. Østen fikk fanatikere, Det tredje Rom og Den tredje kom­ munistiske internasjonale. ,6Brodskij, N. L. (red), Rannije slavjanofily, A. S. Khomjakov, I. V. Kirejev­ skij, K. S. i I. S. Aksakovy, Moskva 1910, ss 91-92 '7 Belinsky, V. (i., Selected Philosophical Works, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1948, s 1 1 2 l!i Belinsky, V. G., Selected Philosophical Works, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1948, s 1 38 ■y Belinskij, V. G., Sobranije sotsjinenij v trjokh tomakh pod obsjtsjej redaktsiej F. M. Goloventsjenko, Gosudarstvennoe izdatePstvo khudozjestvennoj literatury, Moskva 1948, bd III s 798 20 Gertsen, A. L, Izbrannye filosofskie proizvedenija, Gosudarstvennoe izda­ tePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1946, bd I s 77 21 Gertsen, A. L, Izbrannye filosofskie proizvedenija, Gosudarstvennoe izda­ tePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1946, bd I s 135 22 Gertsen, A. I., Izbrannye filosofskie proizvedenija, Gosudarstvennoe izda­ tePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1946, bd II ss 30-32 23 Også i sine memoarer behandler Herzen striden mellom slavofiler og vest­ vendte. Her betegner han slavofilene som nos ennemis les amis. Han tar av­ stand fra slavofilenes hyldest av tsaren og kirken, men roser samtidig deres beundring for det russiske folk. 24 Gertsen, A. I., Sobranije sotsjinenij v tridtsati tomakh, IzdatePstvo Akademii Nauk SSSR, Moskva 1954-1965, bd VII s 247 25 Gertsen, A. I., Izbrannye filosofskie proizvedenija, Gosudarstvennoe Jil

izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1946, bd 11 ss 144-145 26 Riasanovsky, Nicholas V., Nicholas 1 and Official Nationality in Russia 1825-1855, University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1959, s 74 27 Tsjernysjevskij, N. G., Izbrannye filosofskie sotsjinenija I-III, Gosudarst­ vennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1950-1951, bd 1 s 159 28Tsjernysjevskij, N. G., Izbrannye filosofskie sotsjinenija I-III, Gosudarst­ vennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1950-1951, bd III s 185 ^Tsjernysjevskij, N. G., Izbrannye filosofskie sotsjinenija I-III, Gosudarst­ vennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1950-1951, bd III s 244 3°Pisarev, D. I., Izbrannye filosofskie i obsjtsjestvenno-polititsjeskie statji, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Leningrad 1949, s 651 3'Gerschenkron, Alexander, «The Problem of Economic Development in Russian Intellectual History of the Nineteenth Century» i Simmons, Ernest J. (Ed), Continuity and Change in Russian and Soviet Thought, Harvard University Press, Massachusetts 1955, s 30 ’2Lampert, E., Sons against Fathers, Studies in Russian Radicalism and Revolution, Oxford University Press, London 1965, ss 24-26 33 Waiicki, Andrzej, A History of Russian Thought from the Enlightenment to Marxism, Stanford University Press, Stanford 1997, ss 226-227 34 Helt siden kirkesplittelsen på 1600-tallet var de sakalte gammeltroende, som avviste patriark Nikons reformer, blitt forfulgt av myndighetene. De fleste av de gammeltroende var bønder og kjøpmenn, og avvisningen av den offisi­ elle kirken uttrykte en sosial protest mot samtidens repressive statsapparat. Forfølgelsen av de gammeltroende opphørte først etter revolusjonen i 1905. 35 Lavrov, Peter, Historical Letters, Transiated with an introduction and notes by James P. Scanlan, University of California Press, Berkeley and Los Angeles 1967, s 50 36Lavrov, P. L., Filosofija i sotsiologija, Izbrannye proizvedenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo sotsiaPno-ekonomitsjeskoj literatury MysP, Moskva 1965, bd II ss 42-43 37 Lavrov, P. L., Filosofija 1 sotsiologija, Izbrannye proizvedenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo sotsiaPno-ekonomitsjeskoj literatury MysP, Moskva 1965, bd II s 54 322

’K Lavrov, P. L., Filosofija i sotsiologija, Izbrannye proizvedenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo sotsiaPno-ekonomitsjeskoj literatury MysP, Moskva 1965, bd II s 81 Lavrov, P. L., Filosofija i sotsiologija, Izbrannye proizvedenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo sotsiaPno-ekonomitsjeskoj literatury MysP, Moskva 1965, bd II s 395 4° Mikhajlovskij er dertil kjent for sin utlegning av begrepet sannhet. Han erk­ lærer at det russiske ordet for sannhet, pravda, alltid har slått ham ved sin indre skjønnhet siden det betyr både objektiv sannhet, det vil si samsvar med virkeligheten, og rettferdighet. Ifølge Mikhajlovskij har all hans virk­ somhet som tenker og skribent hatt til hensikt å virkeliggjøre sannhet i denne dobbeltbetydningen av ordet. 4'Edie, James M. et al., Russian Philosophy I-III, University of Tennessee Press, Knoxville 1994-1996, bd 2 s 187 Tkatsjov, Pjotr Nikititsj, Sotsjinenija v dvukh tomakh, IzdatePstvo sot­ siaPno-ekonomitsjeskoj literatury MysP, Moskva 1975-1976, bd I s 508 43 Disse holdningene kommer klart til uttrykk i Bakunins skrift Statlighet og anarki (1873). Her hevder Bakunin at alle tyskere har en slavenatur og drømmer om å skape en sterk stat som kan underlegge seg resten av verden. Samtidig hevder han at de slaviske folkene av natur er fredsommelige og aldri har hatt noen trang til å slutte seg sammen i stater. Staten er noe slaver­ ne har blitt påført av fremmede erobrere. I skriftet utropes jødene til inkar­ nasjonen av tysk småborgerlighet og materialisme, og de omtales med den nedsettende betegnelsen zjid. At det matte oppstå et motsetningsforhold mellom den slavofile anarkisten Bakunin og den jødisk-prøyssiske statssosialisten Marx, er knapt til å undres over. 44 Bakunin, Michail, Gud och staten, Federativ Forlag, Stockholm 1977, s 32 45 Krapotkin, Peter, Inbordes hjålp, Federativ Forlag, Stockholm 1978, s 22 46 Krapotkin, Peter, Inbordes hjålp, Federativ Forlag, Stockholm 1978, ss 151i52 47Tolstoj, Leo, Om vold og kjærlighet, Oversettelse og innledning ved Trygve Ulf Helgaker, Solum Forlag A/S, Oslo 1977, s 40 4« Danilevskij, N. Ja., Rossija i Evropa, Vzgljad na kuPturnyja i polititsjeskija otnosjenija slavjanskago mira k germano-romanskomu, St. Petersburg 1888, s 334 323

Som Dominic Lieven har påvist i Russia's Rulers under the Old Regime, var selv enkelte av riksrådets medlemmer i denne perioden konservative libe­ ralere. Disse liberalerne, som ofte hadde bakgrunn fra Justisministeriet eller Finansministeriet, var imidlertid maktesløse i forhold til de sterkt konserva­ tive «realpolitikerne» i Innenriksministeriet og blant de militære som hadde tsarens tillit og bestemte regimets politikk. 5° Fischer, George, Russian Liberalism, From Gentry to Intelligentsia, Harvard University Press, Massachusetts 1958, ss 19-20 5' Struve, P. B., Patriotica: Politika, kuPtura, religija, sotsializm, IzdatePstvo «Respublika», Moskva 1997, s 198 52 Plekhanov, G. V., Izbrannye filosofskie proizvedenija I-V, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1956-1958, bd I s 356 53 Plekhanov, G. V., Izbrannye filosofskie proizvedenija I-V, Gosudarstvennoe izdatePstvo polititsjeskoj literatury, Moskva 1956-1958, bd I s 552 54 Blant vestlige historikere har det lenge vært kjent at Lenin og bolsjevikene i tiden før Oktoberkuppet i 1917 mottok store pengesummer fra det tyske etterretningsvesen. Den russiske offentlighet ble først konfrontert med for­ bindelsen mellom bolsjevikene og tysk etterretning ved offentliggjøringen av Dmitrij Volkogonovs omdiskuterte leninbiografi, Lenin - Liv og lære, i 1994. 55 Lenin, V. L, Hva må gjøres?, Forlaget Ny Dag, Oslo 1975, ss 46-47 56 Lenin, V. L, Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, Forlaget Ny Dag, Oslo 1979, s 99 57 Lenin, V. L, Staten og revolusjonen, Forlaget Ny Dag, Oslo 1975, s 139 5STrotskij, Leo, Den forradda revolutionen, Bokforlaget Roda Rummet, Stockholm 1983,845 59 Bukharin, N. L, Put’ k sotsializmy, Izbrannye proizvedenija, IzdatePstvo «Nauka», Novosibirsk 1990, s 61 60Patriarkatet i Moskva ble opprettet i 1589. 1 1721 ble Patriarkatet nedlagt av Peter den Store som opprettet et slags kirkedepartement, Den hellige sy­ node, til å styre den ortodokse kirken i Russland. Etter Februarrevolusjonen i 1917 ble Patriarkatet gjenopprettet, men ved patriark Tikhons død i 1925 tillot ikke bolsjevikene at det ble valgt noen ny patriark. 61 Stalin, Josef, Spørsmål i leninismen, Artikler og taler i utvalg 1924-1939, Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976, ss 271-272

49

324

6i Stalin, Josef, Spørsmål i leninismen, Artikler og taler i utvalg 1924-1939, Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976, ss 336-337 O Krusjtsjov, Nikita, Krusjtsjov minnes, J. W. Cappelens Forlag A/S, Oslo 1971, s 526 OGorbatsjov, Mikhail, Perestrojka, Nytenkning for vårt land og verden, Hjemmets bokforlag A/S, Oslo 1987, s 1 52 65 Jeltsin, Boris, Kampen om Russland, Schibsteds Forlag A/S, Oslo 1994, s 2-37 66 For utviklingen av demokratisk tankegods etter kommunismens sammen­ brudd spilte også liberale økonomer og publisister som Jegor Gajdar og Grigorij Javlinskij en fremtredende rolle. Disse økonomene og deres meningsfeller fremhevet sammenblandingen av politisk makt og retten til a disponere over økonomiske goder som årsaken til at det aldri var oppstått en sterk middelklasse og et sivilt samfunn i Russland. Videre påpekte de at Russland hadde valget mellom a utvikle en «normal» vestlig kapitalisme og å forbli et «østlig despoti» der fortidens kommunisme og planøkonomi var erstattet av en snyltende «nomenklatura-kapitalisme». Jevnfør skrifter som Stat og evolusjon (1997) av Jegor Gajdar, arkitekten bak den økonomiske sjokkterapien pa begynnelsen av 1990-tallet, og Russlands økonomi - arv og muligheter (1995) av Grigorij Javlinskij, lederen av det liberaldemokratiske «Eple»-partiet. Gajdar og Javlinskij var for øvrig politiske rivaler, og Javlinskij anklaget Gajdar for med sine økonomiske reformer å undergrave den sosiale stabiliteten i samfunnet og å fremme nettopp «nomenklatura-kapitalisme». Ziuganov, G. A., Oktjabr’ i sovremennost’, Informatsionno-izdatePskij tsentr «Inform-Znanije», Moskva 1997, s 145 6SPutins programerklæring er gjengitt som appendiks til Gevorkyan, Nataliya, Natalya Timakova & Andrei Kolesnikov, First Person: An Astonishingly Frank Self-Portrait by Russias President Vladimir Putin, Hutchinson, London 2000 6y Denne debatten ble blant annet ført i tidsskriftet Den nye verden på begyn­ nelsen av 1990-tallet. I artikkelen På tide å rive barrikadene (1/1992) hev­ der Alla Latynina og Julija Latynina at intelligentsiaen består av ekstremister som vanskeliggjør konsolideringen av demokratiet i Russland. Kun ved å oppgi ytterliggående politiske prosjekter og delta i normalt samfunns325

gavnlig arbeid vil intelligentsiaen kunne spille en positiv rolle i dagens Russland. Påstanden om at intelligentsiaen består av ekstremister gjentas i leserinnlegget Russlands gjenfødelse og intelligentsiaen som en ny »orden» (7/1992) av Renata GaPtseva. I leserinnlegget Om den russiske intelligentsia (2/1993) erklærer D. S. Likhatsjov derimot at kjennetegnet pa intelligentsi­ aen siden dens oppkomst på begynnelsen av 1800-tallet har vært foreningen av kunnskap og moralsk integritet, og at intelligentsiaen mer enn noen annen samfunnsgruppe har bidratt til siviliseringen og vestliggjøringen av Russland. Dette synet imøtegås av Aleksej Kiva som i artikkelen Intelli­ gentsiaen i prøvelsens tid (8/1993) hevder at intelligentsiaen alltid har vært kjennetegnet av utopisme og irrasjonalisme. I artikkelen Pa leting etter en universell samforstaelse (4/1994) hevder 1). Sjturman at forfatterne av Landemerker selv hadde en dogmatisk oppfatning av virkeligheten som kom til uttrykk ved religiøs intoleranse, dyrkelse av folket og tro pa intelli­ gentsiaens frigjørende misjon. Samtidig roser hun dem for å ha tatt et oppgjør med den revolusjonære intelligentsiaens nihiiistiske forestillinger. 1 artikkelen Intelligentsiaens selvoppfatning som politisk filosofi (8/1994) bebreider Modest Kolerov intelligentsiaen for å ha et nedsettende syn pa praktisk politisk virksomhet.