Vikingtid og rikssamling: 800-1130 [2] 8203220150, 8203220134, 8203220304, 8203220282

Citation preview

Bind

Vikingtid og rikssamling 800-1130 av Claus Krag Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even

Sølvi Sogner

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede Lay-out: Nini Anker Oversettelser av eddadikt følger Ludvig Holm-Olsen, andre oversettelser er forfatterens. Forfatteren takker Kolbjørn Skaare som var så vennlig å se igjennom avsnittet om «Kongens mynt». © 1995 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1995 Tegninger: Eva Gjerde Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/Johs Ensby Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1995 Papir: 135g Gallerie Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1995 ISBN 82-03-22015-0 (bd.2, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl., ord.) ISBN 82-03-22030-4 (bd.2, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold Vikingenes verden Sjørøvere, handelsmenn, kolonisatorer Vikingtiden som periode i norsk historie • Fra Russland til Irland • Skipene • Handel og kulturforbindelser • Vikingenes våpenutstyr • Kan vikingtiden forklares?

Utflytterne i vest

32

Øyene i vest og sør • Færøyene - munker og vikinger • Island blir bygd • Den islandske fristaten • Eirik Raude og Grønland • Vinlandsferdene

Samfunnet i vikingtiden Det «indre» landnåm • Æ tt og individ • Trellene - utenfor samfunnet • Kvinnene gjør seg gjeldende • Vilkår for politisk organisasjon

Myter, makter, gudsdyrkelse De gagnlige æsene - de truende jotnene • «Gudenes mørke» • Fruktbarhet og kult i det fri Blot og hov

60

«Nordmennenes land» Harald Hårfagres rikssamling «Enekongen» • Hvem var Harald Hårfagre? • Ottars beretning og «nordmennene» • Samene og «finnskatten» • Rikssamling i nord? • Harald Hårfagres erobringer • Hva slags samling og hvorfor? • Hva betydde det å være konge i Norge?

Konger og jarler Eirik Blodøks og Håkon den gode • Samarbeid om leidangen • De store lagtingene • «...som vant seg hele Danmark og Norge» • Olav Tryggvasons kongedømme

104

Fra hedendom til kristendom Den «offisielle» kristningen - begynnelse eller slutt? • Kulturpåvirkning og kristendom • Nordmenn ute og hjemme • M isjon og m isjonskonger • Hedensk reaksjon • «Den seirende Kristus»

Olav den hellige Olavsbildet

122

Sagnkongen • Sannhet på flere plan • Olavslegenden • Olavssagaen • Olavs rett og motstandernes urett • De samtidige skaldekvadene

Viking og konge

134

Viking i austerveg og vesterveg • Konge i Norge • Olav Haraldsson og Knut den mektige • Forholdet til Sverige

Fra Helgeå til Stiklestad

142

Knut den mektige og slaget ved Helgeå • Olav og de norske stormennene • Slaget på Stiklestad

Et nytt kongedømme? Kongen og lendmennene • Kristning og kirkegrunnleggelse • Det kristne kongedømmet • Olav og bøndene - vennskap eller fiendskap? • Et lovlig opprør?

148

158

Helgenkongen Nederlag for det danske kongedømmet • Olav Haraldsson blir helgen • «Olavs land»

Kongemakt og kirke samler Norge 168

Hardrådeætten Helgenkongens etterfølgere • Hardstyreren • Kongen som satt i ro • Den siste vikingkongen • Korsfarer og bondekonge • Rikssamlingen og forholdet til andre land • Gradvis avklaring i Norden

180

Kongens rike Rett og makt • Kongen knytter til seg storm ennene • Hirden - militærstyrke og hoff • Tingene og kongen • Kongens ombudsmenn • Samkongedømme vanlig regjeringsform

190

Kirken og samfunnet Bygdekirkene • Prestene • «Kristnihald» Kristendommen og kvinnene • Biskopene og kirkeledelsen

De eldste norske byene

204

Strandsteder kontra kongelige byanlegg • Hvilke byer fantes? • Kongenes og kirkens innsats • Kongens mynt

Rikssamlingen - tilbakeblikk og perspektiv

216

Saga troskap og nasjonalism e • Kongedømmet ute og hjemme • Kirkens politiske rolle • Hvorfor «Norge»?

Litteratur, Billedliste, Register 226

f

*

w

c

amme år viste uhellssvangre varsler seg

J

over Northumbria og skapte stor uro og

engstelse blant folk. De omfattet hvirvelvinder, lyn og torden, og folk så fryktinngytende drager fly gjennom luften. En stor hungersnød fulgte dis­ se varslene, og litt senere samme år, den 8. juni, kom herjende hedenske menn og ødela grufullt Guds kirke på Lindisfarne, med rov og mann­ drap.

Den angelsaksiske krønike, år 793 Havet spydde opp strømmer av frem m ede over Irland, slik at det ikke fantes noen havn eller lan­ dingsplass, eller befestning, borg eller vern uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der.

Ulster-annalene, år 820

Vinteren var svært hard. Normannerne trengte med 120 skip oppover Seinen og herjet begge elvebreddene og ødela alt uten å møte motstand. Da de kom til Paris, rustet kong Karl seg til kamp mot dem, men forstod snart at hans folk umulig kunne seire. Derfor sluttet han i stedet avtaler med angriperne og overlot dem en gave på 7000 pund sølv fo r at de skulle avbryte angrepet og trekke seg tilbake. St. Bertin-annalene, år 845

Sjørøvere, handelsmenn, kolonisatorer Forrige side: En samtidig avbildning av et vikingskip, fra Tjångvide-steinen på Gotland. De got­ landske billedsteinene er et enestående historisk kildemate­ riale. Båter og skip forekom m er på mange av steinene, og ofte også mytiske skikkelser og sagnfigurer som synes å inngå i bestemte handlinger. På side 64 er det gjengitt et annet utsnitt av den samme steinen som viser guden Odin.

Vikinger med hevede økser og dragne sverd. Steinrelieffet finnes på en grav­ stein fr a 800-tallet på Lindisfarne, klos­ teret som vikingene overfalt i 793. Klosterbygningen som vi ser ruinene av i bak­ grunnen, er fra 1100-tallet. Angre­ pet på Lindisfarne har gjerne fått mar­ kere begynnelsen på vikingtiden.

12

De samtidige reaksjonene på vikingene som vi møter i krøniker og andre opptegnelser både på De britiske øyer og på kontinentet, viser hva vikingene først og fremst var. De var overfallsmenn som kom inn fra havet. Men dermed er ikke alt sagt. Ikke alle nordboer som søkte ut, om det så var i Vest-Europa eller ØstEuropa, var voldsmenn. Heller ikke er det slik at de som var voldsmenn, nødvendigvis var det hele tiden og overalt. Vikingene drev også med fredelig handel og håndverk, og de var nybyggere. Handel og sjø­ røveri er for øvrig virksomheter som har glidd over i hverandre mange ganger opp gjennom historien. Dessuten var ikke vikingene mer brutale enn andre i tidlig middelalder når de sloss. Det at de samtidige kildene tegner et skremmebilde av dem, har sammen­ heng med at de var hedninger. Som hedninger re­ spekterte de ikke klostres og kirkers helg, slik kristne konger og høvdinger hadde vent seg til å gjøre. De geistlige forfatternes avsky og redsel for hedningene

falt også sammen med et spesielt ærend de hadde: De ville fremstille hedningenes overfall som en straff fra Gud. Folk hadde ikke vært lydhøre nok overfor kir­ ken og dens krav. Nødvendigvis m åtte bildet tegnes i mørke farger under slike forhold. Og disse samtidige skildringene har fått et etterliv i den allmenneurope­ iske meningen om vikingene ned gjennom århundre­ ne. Skandinaver har gjerne vurdert denne delen av his­ torien annerledes. Vikingtiden var vår storhetstid da vi gjorde oss gjeldende over store deler av Europa. Dette har overskygget volden og brutaliteten - som vi dessuten aldri la så stor vekt på. P.A. Munch skrev i 1853 om vikingtogene at de «i det Hele taget udførtes med en for hine Tider sjælden og med Hensyn til Togenes Øjemed merkelig Æ rlighed og Humanitet»! Heldigvis har tiden løpt fra de altfor ensidige standpunktene, enten de nå har vært fordømmende eller forherligende. Men tenker vi på at vikingene ofte

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

er blitt fremstilt som primitive og blodtørstige røvere som bare etterlot seg ødeleggelse og drap der de kom, må det være rett å konstatere at de i de senere år langt på vei har fått oppreisning. Arkeologiske utgravning­ er i typiske vikingbyer som York og Dublin har gjort det mulig å tegne et mer nyansert bilde av vikingene og deres virksomhet enn tidligere. Handel, håndverk og fredelig sameksistens med andre folk preget som oftest deres hverdag.

Vikingtiden som periode i norsk historie

En sjøfarende fr a Viken Hva er opprinnelsen til ordet «viking» - eller vikingr som det het på gammelnorsk? Spørsmålet kan virke enkelt nok, men ennå har det ikke lyk­ kes å gi et sikkert svar. Mange forslag er blitt frem­ met opp gjennom årene, likevel er ingen blitt al­ minnelig godtatt. Og de fleste er nå helt ute av dis­ kusjonen, for eksempel at ordet skulle være av­ ledet av det gammelengelske wic, som betydde en by eller en befestet leir; eller at vikingene bkk nav­ net sitt fordi de var sjørøvere som lå på lur i viker. I dag er det særlig to forklaringer som konkur­ rerer om å være den foretrukne. Den ene ble frem­ satt av den svenske forskeren Fritz Askeberg i 1944. Han mente at ordet «viking» var av samme rot som verbet «å vike», og at en viking var en som gjorde en avstikker til sjøs, vek av fra hjem­ trakten eller den vanlige kursen for å plyndre. Den andre forklaringen går ut på at «viking» er avledet av landskapsnavnet Vik eller Viken. I senere tid har svensken Staffan Hellberg og nord­ mannen Finn Hødnebø argumentert godt for det­ te synspunktet. De bygger særlig på at i de eldste kildene passer betydningen «østlending fra kyst­ distriktene» svært godt når ordet brukes, samtidig som «viking» ennå ikke har fått den negative klangen det bkk senere. Viken, som trolig omfat­ tet hele kystområdet øst for Lindesnes, var antage­ lig det av de norske landskapene som i den tidlige vikingtiden aller mest stod i kontakt med utenver­ denen. Og ordet viking ser ut til å være blitt brukt særlig om nordmenn.

Hva betyr så vikingtiden i norsk historie? Den er den siste av de såkalte arkeologiske periodene. Det er vanlig å regne med at den tar til omkring 800, særlig fordi overfallet på Lindisfarne oftest får markere begynnelsen. Men som det fremgikk av forrige bind, er det mange grunner som taler for at det ville ha vært riktigere å sette skillet mellom merovingertid og vikingtid til omkring 750. Midt på 1000-tallet glir vikingtiden over i den neste perioden, som vi pleier å kalle «kristen middelalder». Også her er overgangen flytende. Det er bare i de første kapitlene av denne frem stil­ lingen at «vikingtiden» er et bærende begrep, og bare her vil nordboene generelt bli omtalt som «vikinger». Men internasjonalt er det blitt vanlig å la alt som gjel­ der Norden gjennom et langt tidsrom, fra folkevandringstiden til 1200-tallet, dreie seg om «vikinger» og «vikingtid». For skandinaver faller det naturligst å bruke vikingbegrepet først og fremst i forbindelse med 8 00- og 900-tallets historie, og særlig når det er tale om de ytre begivenhetene. Selve vikingferdene og kontakten utad blir det sentrale. Hendelser og utvik­ ling i Skandinavia vil vi heller betrakte som hen­ holdsvis dansk, norsk og svensk historie. Men vi skal etter hvert se at det også ligger en fare i å følge denne skandinaviske tradisjonen. Den senere utviklingen - det at det til slutt ble tre skandinaviske nasjoner kan komme til å fremstå som for mye av en realitet på et tidlig tidspunkt. At vi i denne fremstillingen i så stor grad knytter selve vikingbegrepet til den tidlige delen av perioden, medfører også andre ulemper. Det kan i noen grad skygge for det forholdet at slutten av 900-tallet og også 1000-tallet på mange måter var «vikingtid». Riktignok blir det så sent, iallfall for Norges vedkom­ mende, ikke bevegelsen utad som er det viktigste, men påvirkningen utenfra: De forhold som nordbo­ ene ble fortrolige med ute, virket tilbake på forholdene i Skandinavia. Dette er en ytterst betydningsfull del av den bevegelsen - begge veier - som er så karakte­ ristisk for vikingtiden. Vi vil senere også kunne se at norske konger i mange sammenhenger oppførte seg som vikinger så sent som rundt år 1100. Forandringene hjemme i de nordiske landene i

I rammen: Fjern og gåtefull kan denne "vikingen" virke, og han kan sikkert ha vært nådeløs mot sine fiender. Men primitiv er han ikke, med sin veldreide hort og sitt fint kjemmede skjegg. Treskulpturen er ett av fire mannshoder på hjørnestolpene til vognen i Osebergfunnet.

13

VIKINGENES VERDEN

Dyrehode, antagelig fr a stavnen på et vikingskip, funnet ved Scheldemunningen i Belgia

Kartet viser de vik­ tigste seilingsledene fo r vikingene i ves­ terveg og austerveg løpet av vikingtiden viser seg aller tydeligst i forbind­ else med kristendommen og overgangen fra den gam­ le til den nye tro. Vi kan ta overfallet på Lindisfarne og på andre kristne sentra på De britiske øyer og på kontinentet som utgangspunkt, som typiske for den tidlige vikingtiden, og så se på nordboenes forhold til kristendommen når vikingtiden slutter. 1 793 overfalt altså vikingene dette aller helligste stedet i Nord-England. Noen år senere, i 8 0 2 , gikk de løs på den hellige Columbas kloster på øya Iona uten­ for den skotske vestkysten. Fra 814 og flere år frem­ over herjet vikinger regelmessig St. Filibertus’ kloster på øya Noirmoutier i Foire-munningen, helt til m un­ kene rømte fra øya. Slik kunne vi ha fortsatt å regne opp hjem søkte klostre og kirker både på kontinentet og på De britiske øyer. Da vikingtiden ebbet ut på 1000-tallet, var situasjo­ nen blitt en annen. Hvis vikingene fremdeles sloss utenfor Skandinavia, kjempet de i store, organiserte hærer, ledet av konger som selv var kristne. Klostre og kirker fikk være i fred. I vikingenes hjemland var befolkningen nå i det store og hele blitt kristen. Kirke­ bygg reiste seg, og det organisatoriske grunnlaget for kirken som institusjon var i ferd med å bli lagt. Skan­ dinavene trådte inn i rekken av Europas kristne folk.

14

Fra Russland til Irland Vikingtiden er også en egen epoke i europeisk histo­ rie, innenfor rammen av tidlig middelalder. Men selv­ sagt ble ikke alle europeiske land berørt like mye. I Russland, Frankerriket (Frankrike, Benelux og de vestlige delene av Tyskland), og Storbritannia og Irland gjorde vikingene seg sterkt gjeldende, men n orske vikinger var ikke med overalt. I Østersjøen innskrenket nordmennenes virksomhet seg i hoved­ sak til enkeltstående herjetokter. Det var først og fremst svenske vikinger som var på ferde østpå. De bosatte seg langs kysten av Finland og Baltikum. Videre trengte de innover i Russland langs de store elvene. Disse ferdene var i hovedsak han­ delsferder. Én rute gikk fra Fadoga mot Kijev-området og Dnepr og endte i Svartehavet; herfra var det ikke langt til Konstantinopel. En østligere rute fulgte Volga ned til Kaspihavet. Der møtte denne handels­ veien andre handelsveier fra arabisk, persisk og sentralasiatisk område. Vikingene slo seg også ned i Russland og opprettet handelsstasjoner. Det er funnet anselige mengder arabisk mynt i Skandinavia som viser hvor stor økonom isk betyd­ ning disse østlige forbindelsene hadde. Særlig er det

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

Forbindelsene mel­ lom Skandinavia og England er eldre enn vikingtiden. Et av de mest markante fun­ nene som vitner om denne forbindelsen, er skipsgraven fra Sutton Hoo nær Woodbridge i Suffolk. Anlegget ligner på samtidige svenske graver og også på de senere norske skipsgravene. Den døde i Sutton Hoo-graven (som ble oppdaget i 1939) har antagelig vært en anglisk fy r­ ste. Men det er mulig at prakthjelmen på bildet er fremstilt i Sverige.

15

VIKINGENES VERDEN

Indisk bronsestatue av Buddha, funnet på Helgd i Målaren, forteller om vikinge­ nes vidstrakte fo r­ bindelser som gikk både østover og vest­ over.

Kartet viser vikingaktiviteten i VestEuropa på 800tallet.

Vikingene har bok­ stavelig talt satt spor etter seg i Pireus, Athens havneby. På denne marmorløven ristet de runer, som slynger seg i et rundt bånd akkurat som på nordiske innskrif­ ter. Dessverre er Pireus-innskriften uleselig. Løven befin­ ner seg nå i Venezia.

16

gjort rike funn i Sverige og på Gotland, derimot ikke i samme grad i Danmark og Norge. Antallet arabiske mynter for vårt lands vedkommende er noe over 4 00, av et samlet norsk myntmateriale på rundt 7000. Det forholdsvis lave totaltallet betyr nok at mynt som kom til Norge i vikingtiden, til vanlig ble smeltet om. I Sverige er det til sammenligning funnet over 200 0 0 0 mynter, hvorav halvparten på Gotland; av disse to hundre tusen er rundt 80 000 arabiske. I 1936 ble det i ett enkelt gotlandsk funn registrert hele 2673 arabiske mynter. Mengden av edelmetall på Gotland er i det hele tatt enestående; de tre største funnene på øya inneholder alle mer enn sju kilo sølv. Men dette betyr ikke nødvendigvis at gotlendingene selv var handelsmenn i den tidlige vikingtiden, slik de ble senere i middelalderen. I stedet kan de ha utnyttet øyas strategiske beliggenhet til å beskatte den rike østersjøhandelen. Det må også advares mot å trekke altfor bastante slutninger av myntfunn - og særlig av mangel på funn. For eksempel vet vi at forbindelsen mellom Danmark og England i vikingtiden var særlig intim, og mer omfattende enn forbindelsen mellom England og resten av Skandinavia; men likevel er det funnet åtte ganger så mange engelske mynter i Sverige som i Danmark. De svenske vikingene fikk politisk overherredøm­ me østpå, i deler av det som nå er Russland, Hviterussland og Ukraina. Selve ordet «russ» skal opprin­ nelig være navn på vikingene og identisk med ros i Roslagen, som er et gammelt navn på kystområdet like nord for Stockholm . Det første russiske vikingriket oppstod rundt Novgorod, som vikingene kalte H olm gardr; riket kalte de Gardarike. Et annet vikingdominert rike fikk sentrum i Kijev lenger sør, og med tiden ble Novgorod-Kijev til ett rike. Dette «russ­ iske» riket må ganske tidlig være blitt en blandet slavisk-nordisk statsdannelse; men de nære kontaktene til Skandinavia fortsatte til ut på 1100-tallet. Danske og norske vikinger gjorde seg mest gjel­ dende i Frankerriket og på De britiske øyer. Vikingtoktene ser ut til å ha begynt som rene plyndringstokter av beskjedent omfang, som da Lindisfarne ble overfalt. Men utover på 800-tallet organiserte viking­ ene større herjetog, i første omgang særlig mot Frisland, Normandie og vestkysten av Frankrike. Form å­ let med ferdene var å ta bytte, men ofte lot angriper­ ne befolkningen kjøpe seg fri mot løsepenger. Bety­ delige beløp må være blitt utbetalt. I 841 seilte vikingene opp Seinen, og mellom 845 og 8 8 9 ble Paris erobret flere ganger. I 845 løskjøpte pariserne seg med den betydelige sum av 7000 pund sølv. Det er ikke tvil om at disse vikingangrepene ofte var voldsomme, men når den franske munken Abbo sier at vikingflåten i 885 talte 700 store skip, må det

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

være en vill overdrivelse. Abbo sier dessuten at vikingene var som ville dyr som streifet omkring og ødela og drepte alt og alle, nyfødte, småbarn, unge menn, gamle menn, fedre, sønner og mødre. Det er for øvrig et generelt trekk ved både de britiske og frankiske kildene at ikke bare vikingenes villskap, men også størrelsen på hærene deres overdrives. Disse overdrev­ ne tallene skulle kanskje tjene som forklaring på at vikingene kunne få så lett spill som de faktisk fikk. Selv om danske vikinger nok har dominert på fer­ dene til Frankerriket, har norske også vært med. Om de vikingene som seilte oppover Loire i 843 og angrep Nantes, heter det i samtidige annaler at de var w estfaldingi, som må bety at de var fra Vestfold. De kan ha vært med danske vikinger, eller være komm et fra Irland hvor det var mange norske vikinger, som vi skal komme tilbake til. Vikingene herjet også enda lenger sør, langs kyst­ ene av Spania og Portugal. I 8 5 9 -6 0 seilte de inn gjennom Gibraltarstredet, og nådde så langt som til Pisa og Luna i Nord-ltalia. De inntok Luna og plyn­ dret byen i den tro at det var Roma. Det europeiske innlandet slapp heller ikke fri for vikingangrepene, der elvene var seilbare. I 8 8 2 seilte en vikingflåte opp­ over Rhinen og videre langs Mosel, helt opp til Trier. Mange skandinaver bosatte seg i Normandie og Flandern utover på 800-tallet. Det er vanskelig å vur-

Klosteret i St.-Wandrille de Fontenelle ligger mellom Rouen og Den engelske kanal. Seinen var blant de elvene som var mest utsatt fo r vikingangrep, og derfor ble dette klos­ teret overfalt av vikinger flere gang­ er, første gang i 842. Under et nytt over­ fall i 852 ble det helt ødelagt. Etter enda et overfall i 858 flyktet munkene, og de vendte først til­ bake i 960. Da var vikingenes etterkom­ mere blitt makthave­ re i Normandie, og overfallene hadde tatt slutt. Klosterbygningen på bildet er fr a høymiddel­ alderen.

Mot vikingene og deres skip hjalp det lite atfrankerne var overlegne i kamp til hest. Takket være skipene kunne vikingene slå raskt til og så forsvinne uten at det var mulig fo r landstyrker å nå dem. Samtidigfrankisk bokillustrasjon.

17

VIKINGENES VERDEN

Kartet viser den sær­ lig omfattende skan­ dinaviske bosetning­ en på De britiske øyer og i NordFrankrike.

Tiljluktstårn, Peel Castle på Isle o f Man. Slike tårn kun­ ne tjene som til­ fluktssteder under overfall.

18

stod igjen som en selvstendig engelsk statsdannelse, med Alfred den store (8 7 1 -9 0 0 ) som konge. I 87 8 ble den såkalte Danelagen et eget rike under de danske vikingenes overherredømme. Danelagen omfattet de nordlige og østlige delene av landet. Men etter århundreskiftet satte W essex-kongene i gang med en langsom erobring av de områdene danskene hadde tatt. I 93 7 ble denne erobringen på det nærmeste full­ ført under kong Athelstan. I 8 5 4 falt det siste vikingriket i England, nemlig York. Her hadde den norske innflytelsen vært stor, og Eirik Blodøks var den siste vikingkongen i York. Et halvt århundre senere inn­ ledet den danske rikskongen, Svein Tjugeskjegg, et nytt dansk angrep på England, og erobringen ble full­ ført i 1013. Knut den mektige, Sveins sønn, overtok etter faren da Svein døde året etter. Den engelske kongen, Ethelred, gikk i landflyktighet i Frankrike. Særlig i deler av Øst-England er det skandinaviske innslaget i stedsnavnene betydelig. Dette skulle tilsi en omfattende skandinavisk bosetning. Flere histori­ kere har derfor regnet med en ren kolonisasjonsbølge som følge av erobringene på slutten av 800-tallet; de har tenkt seg at bønder er kom m et over i stort antall fra Danmark for å få ny jord. Men mer sannsynlig er det at skandinavene har satt sitt preg på engelske stedsnavn ut over det deres antall skulle tilsi. De som ledet vikinghærene, har antagelig overtatt større godssamlinger etter medlemmer av det eldre aristo­ kratiet, som var falt i kamp eller hadde flyktet. Det ser også ut til at skandinaver i en del tilfeller har fått jord dere hvor omfattende denne bosettingen var, men den har i alle fall satt spor etter seg i nordfranske steds­ navn. Ved siden av selve landskapsnavnet «Norman­ die» er det særlig enkelte navneledd, for eksempel -bec, -d alle, -hogue (-haug), -torp, -tot, som ennå for­ teller om nordboenes kolonisering. Fremdeles er skandinaviske personnavn i bruk i en viss utstrek­ ning: Auber (ÅsbjQrn), Anfray (Åsfridr), Turgot (Porgautr), Thouroude (Porvaldr) med flere. I 911 overlot like godt den franske kongen Karl den enfol­ dige hele Normandie til vikinghøvdingen Rollo som et eget hertugdømme. De senere norrøne sagaene sier Rollo var den samme som nordmannen Gange-Rolv, som var sønn av Ragnvald Mørejarl; denne identifika­ sjonen er imidlertid usikker. Under Rollo befestet alt­ så et eget vikingrike i Nord-Frankrike seg; men samti­ dig skulle Rollo sørge for å holde andre vikinger unna. I løpet av et par generasjoner gikk vikingene i NordFrankrike opp i den øvrige befolkningen. Etter mer sporadiske angrep langs den engelske kysten tidlig på 800-tallet gikk en større vikinghær i land i England i 865, og der ble den værende i flere årtier. Denne «storhæren», som de engelske kildene kaller den, rente over ende flere av de engelske smårikene, så bare det sørengelske W essex-riket til slutt

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

som kirken hadde hatt. Gårder og landsbyer som var kom m et på store skandinaviske jordeieres hender, kunne få skandinaviske navn selv om befolkningen var engelsk. Likevel er det ikke tvil om at den skandi­ naviske bosetningen var omfattende, og at mange vikinger ble bønder som slo seg ned på alminnelige gårdsbruk side om side med engelskmenn. Ellers tyder opplysninger i kildene på at overdra­ gelsene stort sett foregikk i ordnede former, ikke som tilfeldige overgrep mot den lokale befolkningen. F or­ holdet mellom engelskmennene og skandinavene ser ut til vanligvis å ha vært uanstrengt. På 900-tallet gikk folk i Nord-England i mange tilfeller sammen med skandinavene mot sine egne landsmenn som trengte på sørfra. I Irland dominerte norske vikinger gruppen av «fremmede», som irene kalte dem. Under de spredte herjingstogene den første tiden fikk særlig klostrene lide. Men i 8 4 0 -4 1 overvintret en gruppe vikinger for første gang, ved innsjøen Lough Neagh i Ulster, dit de var trengt inn med skipene sine. Året etter overvintret en annen gruppe vikinger ved utløpet av elven Liffy, på den sørlige elvebredden, og der bygde de med tiden en befestet by som ble hetende Dyflinn (Dublin); nav­ net komm er av det irske linn dubh (med valgfri rekke­ følge mellom ordene), «svarthølen». Til forskjell fra i England holdt vikingene i Irland stort sett til i byer. Men de andre vikingbyene, som Waterford, Wexford, Limerick og Cork, var alle mindre enn Dublin. Med tiden inngikk vikingrikene i Irland i et nokså broket m ønster av små kongeriker og høvdingdømmer, skandinaviske og irske. De politiske forholdene var ofte uklare. Det ble også strid mellom vikingene innbyrdes. I begynnelsen av 850-årene kjem pet de «hvite» og de «svarte» fremmede om herredømmet i Dublin-området. De «hvite» var nordmenn, de «svar­ te» var daner, som hovedsakelig kom fra Nord-Eng­ land. Gruppene har antagelig fått navn etter fargen de brukte på skjoldene. De norske vikingene fikk for­ sterkninger utenfra. I 853 seiret Olav Hvite, som de irske kildene sier var sønn av kongen av Lochlann (Norge). Han kom med en stor flåte, «og de fremme­ de i Erin gav seg under ham, og irene svarte ham skatt». Dublin ble etter hvert en viktig handelsby med en blandet norsk-irsk befolkning. De norske vikingene klarte ikke å etablere noe varig overherredømme over irene. Irske konger bekjempet dem, samtidig som irene kjempet seg imellom i skif­ tende allianser med de fremmede. «Østmennene», som irene kalte de norsk-irske borgerne i Dublin, lyk­ tes likevel i å bevare byens selvstendighet til slutten av 1100-tallet, da engelskmennene kom og tok Irland. Vikingenes betydning i Irland er et omdiskutert tema. For noen år siden var det en tendens blant irske historikere til å mene at vikingene var voldsmenn

På kartet ser vi hvordan skandina­ viske stedsnavn fo re­ kommer tett i tett i store deler av ØstEngland og videre over mot Irskesjøen.

Fra 1960-årene og utover ble det gjen­ nomført omfattende arkeologiske under­ søkelser i Dublin. Fuktig leirjord had­ de skapt gode beva­ ringsforhold, og på bildet ser vi en trebrolegningfra 1000tallet, av samme type som vi også fin ­ ner i norske byer noe senere.

19

VIKINGENES VERDEN

1 1984 drog Ragnar Thorseth og hans mannskap på jord­ omseiling med «Saga Siglar». Den­ ne båten er en kopi av det største av de danske vikingskipe­ ne som ble funnet ved Skuldelev på Sjælland, og hevet og restaurert i 1960årene (se side 24). Ferden til Thorseth tok to år.

som hadde ødelagt en fint avstemt sosial og politisk balanse i det eldre irske samfunnet. Nå er historiker­ ne mer skeptiske til at det overhodet har eksistert en slik tilstand av tilnærmet harmoni, og i hvert fall til at vikingene skal ha ødelagt den. Tegnene på ufred og omveltning er nemlig tydelige forut for vikingtiden. Vi hører om irske grupper som angriper klostre før vikingene, til og med om munker som selv deltar i strid og antagelig slåss med andre munker. Mellom 795 og 810 forteller de irske annalene ikke bare om 26 vikingoverfall, men også om 87 overfall hvor irske grupper angrep andre irer. Unntatt i en periode på 800-tallet truet vikingene heller ikke kirken i Irland. Ingen større klostre gikk til grunne, og klostrene lå som en ring rundt viking­ tidens Dublin. Det ser altså ikke ut til at de geistlige for enhver pris ønsket å holde seg unna vikingene. Det store klosteret i Cork lå bare fem minutters gange fra vikingbyen. Riktignok skal dette klosteret være blitt «plyndret» fem -seks ganger, men virkningen var ikke noen gang mer ødeleggende enn at abbedrekken i klosteret, og dermed virksomheten der, er ubrutt.

Skipene Nøkkelen til vikingenes suksess var skipene deres. Brått dukket de sjøfarende krigerne opp ved fremme­ de kyster, like brått kunne de forsvinne. Et kloster som det på Lindisfarne var anlagt på en øy nettopp for

20

at beliggenheten skulle gi beskyttelse, mot land. For vikingene gjorde denne beliggenheten klosteret enda lettere tilgjengelig. Vikingenes brå tilsynekomst, det at ingen kunne vite hvor og når de slo til neste gang, var med på å gjøre dem særlig skremmende. Også vikingenes mer permanente tilhold mange steder var basert på skip. Under langvarige krigstog trakk de seg som regel tilbake til elvemunningene om høsten og gikk i vinterkvarter der eller på øyer uten­ for. Skipene og sjøen gav fluktmuligheter og mulig­ het for forsterkninger hjemmefra. Når vikingene trengte inn i innlandet, som i Russland, fulgte de de store elveløpene. Nordmennenes aktivitet i den nord­ vestlige delen av Atlanterhavet var selvfølgelig helt avhengig av gode havgående skip. Hele vikinglivet var dermed sentrert om sjø og skip. Skipene var heller ikke bare transportmidler, de var del av en kultur. Det merkes på flere måter. De store skipsgravene fra vikingtiden er i seg selv vitnes­ byrd om skipets betydning. Og tenker vi på at skipet synes å ha vært et religiøst symbol helt siden bronse­ alderen, får kanskje gravskipet som fenomen en dypere mening - riktignok skjult for oss. Det at skip var noe spesielt, merkes dessuten i rek­ ken av skaldedikt som vi har bevart fra den senere delen av vikingtiden. Skaldenes skipsbeskrivelser er påfallende mange, og svært ofte malende og konkre­ te, mens disse diktene ellers gjerne er stereotype og fulle av klisjeer. Vi ser videre at konge- og høvding-

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

makten var forbundet med skip - praktfulle skip, store og rikt utsmykkede. Og endelig er det forbind­ else mellom høvdingskipene og skipsgravene. Men enda så stor rolle skip spiller både i skaldediktningen og i den senere sagalitteraturen, gir ikke disse kildene noe inntrykk av hvordan et vikingskip egentlig så ut. Sagaforfatterne trengte ikke å gi en generell eller fullstendig beskrivelse av noe alle k je n ­ te. Det var derfor først de norske vikingskipsfunnene i slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette - Tuneskipet (1 8 6 7 ), Gokstadskipet (1 8 8 0 ) og O se­ bergskipet (1 9 0 4 ) - som klart viste vikingskipenes j utseende og byggemåte. Alle disse funnene var grav- j funn. Leirjorden der gravene var anlagt, hadde gjort at skipene var blitt bevart, mer eller mindre fullsten­ dig. Da det første norske skipet kom for en dag, var den danske Nydambåten alt funnet (1 8 5 9 ). Men utvik­ lingen i konstruksjon fra denne 300-tallsbåten, som bare kunne ros, til vikingskipene er betydelig. I vår tid er det gjort andre funn. Til sammen har vi nå 1 5 -2 0 Vikingskipsfunnene funn som viser utviklingen av nordisk skipsbygging fra før-romersk jernalder til senmiddelalderen. rundt Oslofjorden.

Funnet i O seberghaugen Professor Gabriel Gustafsson, som ledet Universi­ tetets Oldsaksamling i Kristiania, feiret sin femti­ årsdag 8. august 1903, da han fikk besøk på kon­ toret av Oscar Rom fra Slagen i Sem i Vestfold. Rom, som var interessert i arkeologi, hadde kort før kjøpt et jordstykke som hørte under gården Oseberg. Der lå det en stor haug som allerede tid­ ligere hadde vakt en del interesse. I juli 1903 had­ de Rom så latt grave en loddrett sjakt ned midt i haugen, og der var han kommet over restene av et gravkammer og et skip. Gustafsson forstod straks hvor viktig dette fun­ net var. Men utgravningen burde ikke foregå om vinteren. Gustafsson måtte føre kompliserte for­ handlinger med Rom som i egenskap av funnets eier - dette var før loven om vern av fortidsmin­ ner - ønsket en rask utgravning og et reelt veder­ lag for funnet. Særlig ble det siste punktet vanske­ lig. Først 12. juni 1904 ble det oppnådd enighet. Den gikk blant annet ut på at det endelige veder­ laget først skulle fastsettes senere. Gravingen begynte dagen etter med en arbeidsstyrke på 15 mann. Den 22. september var alt løst gravgods tatt ut av haugen. Restene av selve skipet ble så nøye målt opp og merket og fjernet. De ble brakt til Kristiania og lagret i et magasin på Akershus fest­ ning. Først to år senere kunne Gustafsson begyn­ ne arbeidet med å sette bitene sammen igjen. Roms vederlag ble til slutt 11 500 kroner, som ikke ble betalt av staten, men som en gave «til innkjøp av Osebergfunnet» av godseier Fritz Treschow i Larvik.

21

VIKINGENES VERDEN

Vikingskipene hadde ikke ror, men en styreåre festet på «styr­ bord» (høyre) side. Da kopien av Gok­ stadskipet ble seilt til Amerika i 1893, viste det seg at styreåren virket perfekt, langt bedre enn mannskapet på fo r ­ hånd hadde regnet med. Bildet viser Osebergskipet. Styreåren er her fes­ tet med en flettet lærrem gjennom et hull i den øverste bordgangen.

22

Selv om båtene stadig ble utviklet videre i denne lange perioden, er det visse teknologiske sprang som er av særlig betydning. De eldste båtene hadde ingen egentlig kjøl, bare et bredt bunnbord. Det ser vi frem­ deles i Nydambåten, enda den konstruksjonsm essig var på høyde med vikingskipene på andre områder. For eksempel hadde den krummede stevnstykker, slik at stevnen løp sammen med esingen i en nokså høy og spiss baug. Videre hadde den bordganger som var klinket sammen med jernnagler. Den eldre Hjortspringbåten, også den dansk og fra ca. 20 0 f.Kr., had­ de derimot ikke baug, og så ut som en mellomting mellom en kano og en flatbunnet pram. Den romer­ ske historikeren Tacitus beskriver svionenes (sven­ skenes) båter, og denne beskrivelsen passer godt på Hjortspringbåten. Den norske Kvalsundbåten fra Herøy på Sunnmøre, som ble gravd ut i 1920, er fra 600-tallet og minner om Nydambåten. Her er bunnplanken forsterket så den mer ser ut som en ordentlig kjøl. Dermed kunne fartøyet gjøres bredere og få større lasteevne. Profi­ let midtskips er dessuten blitt rundere slik at båten lå stødigere i vannet. Også Kvalsundbåten ble rodd; det finnes ikke spor etter mastefeste eller mast. Men vi skal ikke utelukke at båter av denne typen også kan ha hatt et mindre seil. På 6 0 0 -7 0 0 -ta lle t må det så ha funnet sted en teknisk revolusjon: De eldre robåtene ble utviklet til virkelige seilskip. Det at skipene fikk en kraftig kjøl, er den viktigste enkeltforandringen. En slik kjøl var noe nytt. På det spinkle Osebergskipet består kjølen av to sammenskjøtede bjelker, mens den på det noe større og mer robuste Gokstadskipet utgjøres av ett eneste stykke. Til Gokstadskipets kjøl må det ha gått med et rettvokst eiketre på minst 25 meters lengde. Den ferdige kjølen er rundt 25 centi­ meter høy, og har et tverrsnitt på 20 centim eter midtskips; den smalner til 13 centim eter ved stevnene. Denne kraftige kjølen har gitt

hele konstruksjonen fasthet og styrke. Samtidig var den svakt buet, slik at hele skipet stakk 30 centim eter dypere på midten enn ved endene. Dette lettet manøvreringen og minsket påkjenningene på skroget i opprørt sjø. Oppå kjølen og midtspantene lå det i alle de tre skipene et kraftig mastefeste. Nederst var «kjer­ ringa», en svær eikeblokk som hvilte direkte på k jø ­ len og holdt masten fast i et eget mastespor. «Mastefisken», som støttet masten, lå litt høyere oppe og var festet til tverrbjelkene mellom spantene som også bar tiljene. Den masten som er funnet i Osebergskipet, var på 5,7 meter. Opprinnelig kan masten på dette skipet kanskje ha vært rundt 13 meter, skjønt leng­ den er omdiskutert. Det var ikke nødvendig å løfte masten for å ta den ned, idet et spor ledet inn til mastehullet. Sporet ble tettet med en kile som kunne slås vekk. Hvordan riggen var, vet vi ikke; det eneste vi kan si med sikkerhet, er at skipene har hatt nokså store råseil. Ytterbordene på de norske vikingskipene er klin­ ket til hverandre med jernnagler. Bord gangene er lagt fra kjølen og oppover. Den høyere bordgangen ligger følgelig så vidt inn over bordgangen under, slik vi kjenner det fra klinkbygde norske båter senere. På denne måten fikk vikingskipene et fast, men elastisk skrog. Elastisiteten kom særlig av at det enkelte bor­ det under vannlinjen - til forskjell fra det vi nå er vant med - bare ble løst festet til spantene. Under uthuggingen av hvert bord hadde tømrerne latt det være igjen små klamper i posisjoner som svarte til plasseringen av spantene. Dernest ble det boret festehull i både klampene og spantene. Ved byggingen av skipet ble så bordene bundet til spantene ved hjelp av surringer av forskjellig slags materiale; på Oseberg­ skipet var det brukt bånd av hvalbarder. Bordene over vannlinjen ble derimot festet til spantene med trenagler. Byggemåten, som vi også finner på den eldre Kval­ sundbåten, gjorde ikke bare skroget elastisk, skipene kunne også bygges ekstra lette. Bordene på de norske vikingskipene er så tynne at det ville ha vært fare for svikt og oppsprekking under skarp seilas hvis de hadde vært naglet til spantene. Prinsippet synes altså å ha vært størst mulig styrke med minst mulig vekt. Så lette skip kunne trekkes opp på stranden og også bukseres over land fra vannvei til vannvei om det var nødvendig. Men på andre typer fartøyer kunne beho­ vene være annerledes. Både på Klåstadbåten, et frakteskip som ble funnet i Tjølling i 1970, og på de tre små robåtene som lå i haugen på Gokstad sammen med det store skipet, er bunnbordene festet til span­ tene med trenagler, ikke surringer. Tuneskipet, G okstadskipet og Osebergskipet til­ hører alle samme skipstype, som på gam m elnorsk kaltes ka rfi (karve). Dette var noe mindre skip med

VIKINGENES VERDEN

Forrige side: Slik kan vi forestille oss arbeidet med å byg­ ge et vikingskip. Takket være skips­ funnene og funn av verktøy hviler rekonstruksjonen på et sikkert grunnlag. Skipsbyggeme pres­ terte tømrerarbeid av aller ypperste klasse.

Gokstadskipet sett forfra. Øverste del av stevnen er rekon­ struert, og vi vet ikke hva slags stavnpryd skipet har hatt.

24

begrenset lasteevne. Osebergskipet er nesten 22 m eter langt og så vidt over 5 m eter bredt på det bredeste. Tuneskipet, som er dårligst bevart, har antagelig vært nesten like langt, men noe smalere. Det største av skipene, Gokstadskipet, er over 23 m eter langt og noe over 5 m eter bredt. Når det like­ vel blir vesentlig større enn Osebergskipet, skyldes det at det er nesten en halv m eter høyere fra kjø l til reling midtskips. Alle skipene er bygd av eik, b ort­ sett fra en del tverrbjelker og andre detaljer som er av furu. Over tverrbjelkene ligger det tiljer i hele skipets lengde. En karve var først og fremst beregnet for seilas langs kysten og i rolig vær. De langskipene som vi ellers hører om, var av samme type som karvene, men de må ha vært større. Gokstadskipet hadde plass til 32 rorskarer når det ble rodd. De senere leidangsskipene ble normalt rodd av 40 mann. Men de tre skip­ ene vi har funnet, var uten tvil krigsskip. Det ser vi blant annet av at de har en list festet til den øverste bordgangen, til å henge skjoldene på. Gokstadskipet var en god sjøbåt som også kun­ ne gå til havs. I 1893 seilte kaptein Magnus Andersen en kopi som het «Viking», over til verdensutstillingen i Chicago. Turen over Atlanterhavet tok 28 dager. Vest for Shetland kom «Viking» ut for full storm. «Men skipet tok de store bølgene som en måke,» skrev kapteinen i loggboken, og farten kom opp i 1 0 -1 1 knop. Under storm en kunne k jø ­ len, som fulgte bølgenes bevegelser, bøye seg vertikalt nesten 2 centimeter, og relingen kunne vri seg opptil 15 centimeter, uten at skipet ble utett av den grunn. Nyere danske funn kan supplere de norske skipsfunnene og gi opplysninger om skips­ ty p e r som vi hører om i skalde­ kvad og sa­ gaer, men som vi ellers ikke har kjent i detalj. De aktuelle skipe­ ne ble funnet ved Skuldelev i Roskilde fjord og hevet i 1960-årene. Tre av de fem er smekre reisebåter av samme type som de norske, bare enda smalere. Det lengste, som

er dårligst bevart, har vært hele 2 7 - 2 8 meter langt. Men to av de danske skipene er av en helt annen type. De er høyere og bredere enn karvene. m De har bare dekk foran og bak, mens det er et ■ stort åpent lasterom midtskips. Bare der det er dekk, er det årehuller i skipssiden, og bare i noen av årehullene finner vi slitasjespor. Dette tyder på at skipene ikke ble rodd annet enn i rene unntakstilfeller, som under manøv­ rering i trange farvann. M astefestet har også en form som viser at masten ikke så lett kun­ ne tas ned og settes opp igjen. Skipene mang­ ler dessuten den langsgående listen som skjoldene skulle festes til, som krigsskipene hadde. Alt i alt, som type, svarer disse skipene godt til sagaenes beskrivelse av «knarrene», selv om knarrene sikkert kunne bygges større enn de to som er funnet i Danmark. Den største av de to er 16,5 meter lang, 4,6 meter bred og 1,9 meter dyp. Forholdet mellom lengde og største bredde - her 3,6:1 - minner kan­ skje om Gokstadskipet, som har målene 4,5:1. Men Skuldelevskipet er bredt over det meste av lengden, med rund baug, og dessuten mye rommeligere i bunnen. Det har mer fasong som et trau. Og slik var knarrene - det er nok ikke tilfeldig at islandske kvinner med svulmende barm risikerte å få tilnavnet knarrarbringa. Den minste knarren fra Skuldelev er spinkel og bygd i eik. Med en høyde fra kjølen til relingen på bare 1,4 m har den nok passet best til seilas i rolige far­ vann, som i Østersjøen sommerstid. Det stør­ ste skipet har langt grovere dimen­ sjoner i både bord og span­ ter, og er sik­ kert bygd som et havgående fartøy, for sei­ las over Nord­ sjøen. For øvrig kan det at materia­ let er furu, tyde på at denne knarren er norsk; så storvokst furuskog fantes anta­ gelig ikke i Danmark. Vi skal derfor ikke utelukke at det til og med kan være en islandsfarer som endte sine dager på bunnen av Roskilde fjord.

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

Handel og kulturforbindelser Lenge før vikingtiden hadde det vært nære forbind­ elser mellom Skandinavia og andre deler av Europa. Ikke uten grunn har alle de foregående periodene innenfor jernalderen - keltisk jernalder, romersk jernalder, folkevandringstid og merovingertid - navn etter den historiske utviklingen lenger sør. Også før de nordiske skipene fikk en skikkelig seilføring på 700-tallet, må denne kontakten i stor grad ha fulgt sjøveien. Det betyr at robåter har krysset ikke bare Skagerrak og Kattegat, men også Nordsjøen. Når vi kan være så sikre, er det fordi det foreligger et omfattende arkeologisk materiale som vitner om nære kontakter mellom Skandinavia og England i århundrene forut for vikingtiden, og her er forbind­ else over land umulig. Viktigst i dette materialet er visse typer av draktspenner, som bare forekommer i Øst-England og i de nordiske landene. Men vi har også opplysninger i skriftlige kilder om kontakt over Nordsjøen før vikingtiden. I 787, seks år før overfallet på Lindisfarne, beskriver Den an gel­ sa k sisk e krøn ike drapet på en kongelig ombudsmann i Sør-England. Ombudsmannen var gått ned til stran­ den for å ta im ot en gruppe fremmede, som for øvrig kalles «nordmenn» og «daner» om hverandre. Ifølge en yngre tilføyelse til krøniken var de fra H eredaland (Hordaland). Ombudsmannen har åpenbart regnet med at han hadde å gjøre med fredelige kjøpmenn. Så viste det seg altså at han tok feil - og feiltagelsen er selvsagt grunnen til at episoden nevnes. Men denne hendelsen forutsetter at det normalt fantes fredelige handelsforbindelser mellom landene. Når det gjelder draktspennene, synes de iallfall i en viss grad å ha vært handelsvare. Alt tyder også på at spennene i Sørvest-Norge har vært mønster for de eng­ elske spennene. Men mange spenner er også produsert i England. Kanskje har det eksistert et felles produ­ sentmiljø, slik at håndverkere har forflyttet seg over Nordsjøen. I det minste forteller spennene at en engelsk-skandinavisk mote skapte et marked, og at noen må ha sett seg tjent med å betjene dette markedet. Produksjon og omsetning etter behov i et marked kan forekomme oss merkelig «moderne». Men det samme gjelder flere andre trekk ved handelslivet i vikingtiden. Når varer er blitt fraktet over lange

avstander, som fra Ø stersjøen til Svartehavet, eller over farlige havstrekninger, må det ha vært fordi han­ delsmenn kunne tjene penger på det. En kontakt som bare var bygd på personlige bånd, kunne ikke ha fungert over slike avstander mellom folk som ellers ikke hadde bruk for hverandre. Men dette betyr ikke at all vareutveksling i vikingtiden foregikk i et mar­ ked. Etter at fine importsaker var komm et til Norge, til dem som hadde råd til å betale, er sikkert mye blitt omsatt videre uavhengig av markedsmekanismer. Mektige menn har gitt gaver til andre mektige menn og sikkert også til personer som sosialt stod lavere enn dem selv, fordi de ville knytte dem til seg. For noen år siden mente flere forskere at så godt som alt varebytte i vikingtiden var av denne typen.

Kartet viser utbre­ delsen av de skandinavisk-engelske hektespennene fra fø r vikingtiden. Disse hektespennene fo r ­ teller om tidlig kon­ takt over Nordsjøen og er et viktig argu­ ment fo r at vikingti­ den i en viss forstand begynte fø r 800.

En av de små robåte­ ne som ble funnet sammen med Gok­ stadskipet. Den skil­ ler seg nesten ikke fra rosjekter som er blitt brukt langs kys­ ten like til vår tid.

25

VIKINGENES VERDEN

Under: En av de vanligste typene av hektespenner.

Status og personlige bånd mellom dem som deltok i vareutvekslingen, var hovedsaken. Men nå er det igjen en tendens til å ville regne med betydningen av rent økonomiske interesser og behov. Samtidig har gaver og gjengaver spilt en viktig rolle i sosiale og politiske sammenhenger. Det arkeologiske materialet kan fortelle om kon ­ takt med andre områder når vi ser at gjenstander som er funnet i Norge, stammer fra andre land. Men skal vi belyse handelen, er funn på handelsplasser spesielt verdifulle. Ellers vet vi nemlig ikke hvordan gjenstan­ dene er havnet hos oss. Det kan være som følge av plyndring, eller som gave, eller etter et enkeltkjøp i utlandet - handelsmenn, fremmede eller norske, trenger ikke å ha brakt dem til landet. Samtidig må vi regne med at når vi regelmessig finner bestemte uten­ landske varer som det da åpenbart har vært behov for, må det ha vært drevet handel. Én norsk handelsplass fra vikingtiden er gravd ut. Det er den som i en engelsk kilde fra rundt 9 0 0 (Ottars beretning; mer om den senere) omtales som Sciringesheal - i den senere norrøne litteraturen møter vi navnet Skiringssalr. Det er tydelig av de skriftlige omtalene at denne handelsplassen må ha ligget i Sørøst-Norge. P.A. Munch regnet som den før­ ste med at den var å finne på gården Kaupang i T jø l­ ling, som ligger ved Viksfjorden, ikke så langt fra Lar­ vik. De senere arkeologiske undersøkelsene har gitt M unch rett.

Utsikt utover Kaupangkilen i Viksfjorden, der det gamle Skiringssal lå. Bebyggelsen som ble avdekket gjennom utgravningene i 1950- og 1960-årene, lå i høyre halvdel av bildet på det såkalte «svartjordsområdet».

Kar av stein var alminnelige i viking­ tiden, og vårt ord «gryte» kommer av gammelnorsk grjot (stein). Dette settet med kar av kleber­ stein erfunnet ved Landvikvatnet nær Grimstad. Mer eller mindre profesjonelle «grytesmeder» må ha stått bak produk­ sjonen.

26

Det er to hovedgrupper av funn i Kaupang. For det første er det registrert langt over hundre graver. For det andre har arkeologene også funnet selve handelsplas­ sen, og deler av den er gravd ut. Gravene med de døde ligger, som kartet på motstående side viser, rundt han­ delsplassen eller bosetningsområdet. Av særlig betyd­ ning er gravene på Bikjholberget. De er skipsgraver og ligger svært tett. Nye døde er satt ned i eldre graver. Stundom er den døde bare blitt gravlagt i en halv båt. Denne trengselen, sammen med gravgodset, viser at handelsplassen har hatt sin egen befolkning av norske og fremmede kjøpmenn og av håndverkere, som hvis de døde, ble gravlagt på stedet. Handelen kan derfor

ikke ha vært begrenset til et kort kjøpstevne noen dager i året. Men helårsbosetning må vi heller ikke reg­ ne med. Husene som er avdekket, er ganske enkle, og bare ett av dem har et markert ildsted. Om vinteren har nok virksomheten i Kaupang vært svært beskjeden. Det samlede funnmaterialet viser forbindelser med store deler av Europa. Det er funnet både arabiske, frankiske og engelske mynter, og også en mynt fra Hedeby i Sønderjylland. Hedeby, som lå like utenfor Slesvig ved den kombinerte vann- og landeveien mel­ lom Ø stersjøen og Nordsjøen, var det betydeligste handelssentret i Norden i første del av vikingtiden. Videre omfatter funnene keramikk fra Rhinen-området, som antagelig er blitt brukt av tilreisende kjøp­ menn til å frakte proviant i. Smykker vitner om kon­ takt med De britiske øyer. Perler av glass og rav kan dels være importert som ferdigvarer, dels bearbeidet på stedet av innførte råvarer og beregnet på et hjem ­ lig marked. Handelsplassen ved Viksfjorden ser først og fremst ut til å ha vært et krysningspunkt for nokså lange handels- og transportlinjer. Seilleden langs norske­ kysten møttes her med ferdselslinjer fra store deler av Østlandet, som fulgte vassdragene ut til Oslofjorden både på øst- og vestsiden; men samtidig var seilasen over til Jyliands østside kortere og lettere herfra enn fra andre steder på kysten. Rent lokal handel har alt­ så ikke skapt denne «kaupangen». Det arkeologiske materialet på stedet forteller ikke

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

Det utgravde feltet på svartj ords områ­ det i Kaupang. Rekonstruksjonstegningen viser bryg­ ger, brolegninger og steinmurer av fo r­ skjellig slag, og hus slik vi kan forestille oss at de har sett ut. Bebyggelsen virker helt uregulert, og husene er ganske enkle og beregnet på sommerbruk.

bare om handel, men viser også at man har fremstilt varer her. Det er funnet forskjellige slags smedredskaper og ferdigsmidde jernvarer, dessuten halvfabri­ kata og avfall fra jernproduksjonen. Mengden av det­ te funnmaterialet er betydelig, ikke m inst når vi ten­ ker på at bevaringsforholdene for metall her i strand­ kanten er dårlige. Særlig er det funnet mye båtnagler. Men det er vanskelig å avgjøre om det å smi nagler var en «industri» i Skiringssal, beregnet på omset­ ning andre steder, eller en servicevirksomhet overfor båtene som kom til handelsplassen. Funnene tyder også på at det i kaupangen ble til­ virket klebersteinsgryter i stort omfang. Siden kleber­ stein ikke finnes naturlig i Vestfold, men derimot i Aust-Agder og flere andre steder i landet, må denne produksjonen ha vært basert på materiale som ble hentet langveis fra og så bearbeidet. Form odentlig er grytene for en stor del omsatt lokalt, siden ti prosent av alle klebersteinsgryter i Norge er funnet i Vestfold. Men i tillegg finner vi gryter som sannsynligvis kom ­ mer herfra, i Danmark, Tyskland og på Island. Funnmaterialet, ikke minst myntene og keram ik­ ken, gjør det mulig å datere kaupangen i Tjølling. Den ser ut til å ha oppstått rundt 800, det vil si i begynnelsen av vikingtiden, og så ha vært i bruk til 9 3 0 -9 5 0 . Hvorfor virksomheten opphørte, vet vi ikke. Men det var ikke uvanlig i tidlig middelalder at byer oppstod og så forsvant etter en viss tid. Rent til­ feldige forhold kan ha spilt inn. Byene var så enkle at det kostet lite å flytte handel og produksjon. Det

Kaupang-området, Viksfjorden i Tjøl­ ling (Vestfold).

VIKINGENES VERDEN

Det er ikke uvanlig at sverdene fra vikingtiden har en (mer eller mindre leselig) innskrift. Dette sverdet er fun­ net sammen med en øks på Momrak i Fyresdal (Tele­ mark). Til å begyn­ ne med markerte innskriftene at sverdklingen var importert, men etter hvert dukket det opp hjemlige «piratkopi­ er».

Bildene nedenfor viser det vanligste settet med våpen (her hentet fr a ulike funn) som gjorde en manns utrustning fullstendig - øks, spyd og sverd.

beklagelige er at vi ikke vet hvor virksomheten tok veien i den følgende tiden. Den første mer utviklede byen - med fast boset­ ning hele året - som vikingene bygde opp, lå likevel ikke i Norge, men i Irland. Byen var Dublin. Her viser nettet av langveis forbindelser seg enda klarere enn i Skiringssal. Dublin lå strategisk til som en viktig mel­ lom stasjon på den vestligste forbindelsesveien mel­ lom Nord-Europa og kontinentet. Denne ruten, som strakte seg fra Norge og atlanterhavsøyene til vest­ kysten av Frankrike, Spania og Middelhavet, var det vikingene som åpnet med sine havgående skip. Dublins handelsforbindelser er avdekket gjennom omfattende utgravninger de siste årtiene. Det er fun­ net rav, klebersteinsgryter og gjenstander av elfenben fra hvalrosstenner, som alt sammen forteller om kon­ takten med Skandinavia. Silkestoffer og arabisk mynt vitner om handel med Østen, sannsynligvis gjennom Russland. Videre markerer keramikk, flere sverd og andre m etallgjenstander fra England forbindelsen over Irskesjøen. Endelig forteller glass fra Frankerriket og sølv som etter alt å dømme stammer fra Harz, om kontakten med kontinentet.

Vikingenes våpenutstyr En viking uten våpen var like utenkelig som en viking uten skip. Men mens skipene, som vi har sett, var utviklet i Norden, er bildet mer komplisert når det gjelder våpnene. Mange faktorer virket sammen og skapte vikingenes våpenutstyr, ikke bare hjemlige tradisjoner, men også påvirkning utenfra, og våpnene ble produsert både hjem m e og ute. Sverdet og øksen var vikingenes hovedvåpen. Det var vanskelig å lage gode sverd. Det beste var å sveise forskjellige lag og strenger av metall sammen for å gjøre sverdklingen maksimalt hard og seig. Hvordan metallagene lå, kunne skifte med tid og sted, men i vikingtiden ble det vanlig enten å la de to eggene være av ekstra hardt metall, på hver side av et myke­ re midtparti, eller å la det harde stykket som ble til eggene, ligge horisontalt i hele sverdbredden mens mykere lag lå over og under. Det er ingen grunn til å tro at nordiske smeder i vikingtiden ikke hadde den tekniske kunnskap som var nødvendig for å lage gode sverd. Gravfunn med smedutstyr viser at de norske smedene fullt ut var på høyde med sin tid. Derfor er det sikkert også blitt produsert sverd i Norden. Vi ser også at alle sverd - uansett hvor de måtte være produsert - etter hvert blir av samme type, det vil si tveeggede og nokså brede og lange, samtidig som de smalner jev n t mot sverdspissen. Denne sverdtypen ble først utviklet i Frankerriket. Likevel var importerte sverd, særlig fra områdene ved Rhinen, de mest ettertraktede. Kanskje var det

28

nordiske jern et av altfor ujevn kvalitet til at hjemlige sverd kunne hevde seg blant de beste. Vi har god beskjed om importen. På en rekke skandinaviske sverdklinger finner vi «varemerker» som opplagt er utenlandske, for eksempel ULFBERTH eller INGELRI. Kanskje har dette en gang vært navnene på våpensmier. Men det er så mange sverd med akkurat disse to innskriftene - etter hvert mer eller mindre tydelig skrevet - at det virker som om benevnelsene med tiden mer er blitt en slags typenavn. De frankiske kongene prøvde av gode grunner å forby våpeneksport til vikingene og andre utenland­ ske hender, men åpenbart uten hell, til tross for at de truet lovbrytere med dødsstraff. Påfallende nok hen­ der det at forordningene innskjerper at også geistlig­ heten hadde å rette seg etter forbudet. Betyr dette at særlig klostersmiene har laget våpen som vikingene fikk tak i gjennom handel? For øvrig var ikke frankerne i tvil om at deres egne våpen var overlegne. Det ble fortalt om kong Ludvig den tyske på midten av 800-tallet at han en gang hkk gaver fra «normannernes konger», som hyllet ham, deriblant nordiske sverd. Ludvig steg da ned av tronen og prøvde selv kvaliteten på de fremmede sverdene, men bare ett av dem bestod prøven! Uten omfattende metallurgiske undersøkelser av de sverdene som er funnet, er det umulig å avgjøre hvor stor im porten av frankiske sverd til Norden var. At den har hatt betydelig omfang, er sannsynlig. Likevel var ikke disse sverdene, om vi holder oss til sluttproduktet, helt og holdent importvare. Det var i første rekke sverdklingene som ble kjøpt ute. Men også skjeftet var en viktig del av våpenet. Underhjal-

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

tet, grepet, overhjaltet og sverdknappen ble smidd og satt på av hjemlige smeder. Dette vet vi fordi utfor­ mingen av skjeftene følger visse m ønstre og gir et sett nordiske hovedtyper som forskerne til og med har klart å datere. Dessuten har skjeftedelene ofte karakteristiske utsm ykningsdetaljer - kunsthånd­ verk av ypperste klasse - i nordisk stil. Når sverdet var et praktvåpen, viste prakten seg ikke minst i skjeftet. Rent teknisk var øksen et mindre komplisert våpen enn sverdet. Dessuten kunne en hvilken som helst god arbeidsøks, det viktigste redskapet i alt tømmerarbeid, også brukes i strid. I Norden ser øksen som våpen ut til å ha fått en renessanse i vikingtiden. Det ble da laget en rekke forskjellige typer av rene våpenøkser. De har en form som gjør dem mindre anvendelige i arbeid, blant annet er øksebladet ofte nokså tynt. Dessuten er det vanlig med en påsveiset egg av særlig hardt stål. Utsmyk­ ningen av øksebladet og øksehammeren, gjerne i form av innlagt sølvdekor, forteller også om disse øksenes spesielle karakter; de var både våpen og mar­ kerte bærernes status. Etter øks og sverd var spydet det viktigste håndvåpenet i Norge i vikingtiden. I Gloppen i Nordfjord er det registrert 177 våpengraver fra merovingertid og vikingtid, og i 92 av disse er det bare funnet ett våpen. I 4 2 av disse gravene ble det funnet øks, i 28 sverd og i 22 spyd. I de resterende 85 gravene fore­ komm er kom binasjonen øks-sverd 28 ganger, spydsverd 13 ganger, spyd-øks 9 ganger, og det fullsten­ dige utstyret øks-spyd-sverd 35 ganger.

Kan vikingtiden fo rk lares? Trenger utfoldelsen i vikingtiden en særskilt forkla­ ring, og er det i så fall mulig å finne fram til den rette forklaringen? Ofte har det som skjedde virket ufor­ ståelig fordi det synes å ha så helt uvanlige dim ensjo­ ner. Det er som om skandinavene i et par århundrer holdt store deler av Europa i sitt grep. Legger vi en

Tegningen til venstre viser stadiene under fremstillingen av et øksehode. Først strekkes den oppvar­ mede stålblokken gjennom hamring så den blir dobbelt så lang. Deretter foldes dette lange stykket, og skafthullet dannes i den ene enden, samtidig som det sammenfoldede styk­ ket hamres ut og blir flatere og bredere i den andre enden. Her sveises det så inn et stykke av herdet stål fo r å gi øksen en skarp og hard egg. Våpenøksene var i vikingtiden ikke bare våpen, like stor betydning hadde de som statussymboler. Denne øksen er fra det kjente Mammenfunnet i Midt-Jylland. Ornamentik­ ken, i innlagte sølv­ tråder har gitt navn til en egen stilart i vikingtidens kunst, Mammen-stilen. En slik praktøks - og funnet ellers - viser at den gravlagte var en mann med høy stilling. Antagelig har han tilhørt kret­ sen rundt Harald Blåtann, konge i Danmark, og også i Norge i begynnelsen av 960-årene.

29

slik oppfatning av dimensjonene til grunn, forblir vikingenes utfoldelse uforklarlig. Men vi trenger ikke å regne med et mye mindre omfang før det som hend­ te får mer vanlige dimensjoner. Da er det heller ikke sikkert at det trengs noen ekstraordinære forklaring­ er. Den engelske historikeren Peter Sawyer, som har bidratt mye til å skape debatt om vikingene de siste årene, mener at vikingaktiviteten ute i Europa dels lå

30

innenfor, dels like i forlengelsen av det som var nor­ mal politisk og militær virksomhet i vår verdensdel i tidlig middelalder. Vikingene utgjorde for det meste små flokker, og inngikk i det mønsteret av stadig politisk uro og krig­ føring som allerede fantes på den tiden. De skilte seg først og fremst ut fra de andre deltagerne i den lange rekken av konflikter ved at de iallfall til å begynne

SJØRØVERE, HANDELSMENN, KOLONISATORER

med var hedninger, og derfor fikk dår­ lig omtale av samtidens geistlige skribenter, som også overdrev de ødeleggelsene vikingene forårsaket. Befolkningen i de lan­ dene vikingene kom til, samlet seg ikke nødven­ digvis mot dem. Da Karl den skallete sloss m ot vikinger i Frankri­ ke i 858, ble han angre­ pet av sin egen bror, som på den måten kom til å støtte vikingene. Dermed er det ikke sagt at ikke folk flest kunne lide under vikingenes angrep. Men de led ikke mer under vikingangrep enn under annen krigfø­ ring, og denne andre krigføringen had­ de samlet sett større omfang. Som nevnt tidligere er den nordeuropeiske hande­ len, og også forbindelsene over Nordsjøen, eldre enn vikingtiden. Tar vi hensyn til dette, og «normalise­ rer» vi dimensjonene på vikingaktiviteten som anty­ det ovenfor, blir spørsmålet om årsaker egentlig et spørsmål om det fantes noen spesielle f ak torer på slut­ ten av 700-tallet som brått gjorde det mulig eller mer lønnsom t for skandinavene å begynne å plyndre og herje. Hovedforklaringen blir da nødvendigvis eksis­ tensen av skipene og de mulighetene som de gav. Like i forlengelsen av eldre tiders normale ferdsel skapte de nye seilskipene uvanlige muligheter for et raskt og lettvint utbytte. Skandinavene levde, som europeerne lenger sør, i en kultur der våpenbruk var dagligdags og krigeridealet norm, ikke minst innenfor aristokra­ tiet. Det er ikke overraskende at vikingene utnyttet de nye mulighetene. Men mange vil nok likevel mene at vikingskipene i seg selv - tekniske innretninger - ikke bør betraktes som «årsak» til en tross alt omfattende historisk bevegelse. Snarere bør vi søke bak skipene, som er fenomener på overflaten, til mer grunnleggende trekk ved selve samfunnsstrukturen i Norden i vikingtiden og århundrene før. Denne innvendingen kan ha mye for seg - selv om det ikke alltid er så opplagt at ikke «overflaten» kan være virkningsfull nok. Tar vi hen­ syn til innvendingen, bør oppmerksomheten rettes mot to forhold som antagelig henger sammen. Det er for det første det generelle teknisk-m aterielle nivået i Norden i yngre jernalder, og for det andre den bosetningsekspansjonen som er tydelig iallfall på norsk område i det samme tidsrommet. I forrige bind er det gjort utførlig rede for norsk jernproduksjon i forhistorisk tid. Mengden jern ser ut

til å ha økt kraftig på 700- og 800-tallet. Både ble malmutvinningen drevet over større områder enn før - hundrevis av små smelteovner som er registrert forteller om det - og samtidig ble p ro d u k s jo n s m å te n forbedret så utvin­ ningsgraden økte. Mer og bedre jern til redskaper og våpen var et uhyre viktig materielt fremskritt. Disse nye materielle forutsetningene la for­ holdene til rette for økt jordbruksproduksjon, og gjorde det samtidig økono­ misk mulig å absorbere en ikke liten folkeøkning. Men denne folke­ økningen ville så i sin tur legge et ytterligere press på jordressursene. På et visst tidspunkt synes man så, iallfall i deler av landet, å ha nådd en grense for hva som kunne vinnes gjennom nydyrking og rydding av land. Men folkeøkningen var bare én faktor i et kom ­ plekst utviklingsforløp. I et såpass enkelt jordbruks­ samfunn som det nordiske i forhistorisk tid kunne den hjemlige produksjonen under de fleste forhold ikke gi noe stort overskudd. Ofte ville produksjonen bare så vidt gi det befolkningen trengte for å leve. Svaret på truende kriser kunne være ny og forbedret produksjon, som når jernvinna ble mer effektiv. Men bød det seg en mulighet til gevinst eller ekspansjon ute, gjennom krig og plyndring eller utvandring, vil­ le det også være en tiltrekkende løsning. Alt i alt førte dette til både plyndringsferder og en koloniseringsbevegelse. Mange nordmenn reiste til de mer eller mindre tett befolkede - eller til og med helt folketomme - øyene i Nordsjøen og Atlanterha­ vet, fra Man og Hebridene i sør til Island og Grønland i nord, og ble nybyggere der. Bortsett fra områdene lengst i sør var dette i det store og hele en fredelig ekspansjon. Men likevel lå den andre vikingaktivite­ ten, med herjing og plyndring, tett inntil denne beve­ gelsen, også i rent geografisk forstand. Fra de nordli­ ge havområdene rundt Shetland-O rknøyene var det ikke langt til England og Irland. Veien fra bonde til viking var også kort, slik som den omvendte veien fra vikingferder til fredelige sysler. Det er ikke overras­ kende at norske vikinger som slo seg ned på De bri­ tiske øyer, raskt ble bønder og jordeiere, eller hånd­ verkere og handelsmenn. Alt i alt var de sikkert hver­ ken mer eller mindre krigerske enn tilsvarende lag av befolkningen for øvrig.

Skjold av tre, med skjoldknappen i metall. Under seilas var skjoldene festet til skipssiden. Fra Gokstadfunnet.

Forrige side: Gjen­ stander som er fun­ net i ryttergraven fra Gjermundbu i Norderhov. Graven er fra 900-tallet, og det finnes flere slike ryt­ tergraver på Østlan­ det. De gravlagte har åpenbart vært høvdinger - bissel, stigbøyle og spore har skullet markere deres høvdingstatus. På Gjermundbu kan vi avlese mannens status også i den fint forseggjorte hjelmen, i ringbrynjen og i sverdet. Når gjen­ standene er så fine som her, var dette alt sammen utprege­ de høvdingvåpen.

31

Utflytterne i

Kartet viser bosetningsomrdder på De britiske øyer. Den norrøne bosetningen ble dominerende lengst i nord.

Bilde av vikingskip på en gotlandsk billedstein, Lillbjårssteinen,Jra 700/800tallet. Fargene er malt på i vår tid, men også opprinne­ lig var steinene malt.

I vikingtiden bosatte nordmenn seg vest over havet i stort antall, på rekken av øyer fra Irskesjøen i sør og opp til ishavet i nord. Utvandrerne var så tallrike at mange bygder ble mer eller mindre norske, også langt i sør, og fra Orknøyene og nordover ble bosetningen rent norsk. Fremdeles finnes det håndfaste minner etter disse utvandrerne, aller tydeligst og helt utvil­ som t når vi m øter norrøne stedsnavn eller finner runeinnskrifter på norrønt mål. På øya Man er det funnet mange slike innskrifter, i første rekke på grav­ steiner fra 9 00- og 1000-tallet, på kristne graver over folk av vikingætt som var blitt kristne. Men også på Grønland er det bevart innskrifter. Gravsteinen til en viss Vigdis på Gardar, det grønlandske bispesetet, er ett eksempel: «Vigdis Magnusdatter hviler her. Gud glede hennes sjel.» Det sier seg selv at den norske koloniseringen ikke artet seg på samme måten over hele dette store områ­ det. Ikke m inst måtte det gjøre en forskjell om nord­ m ennene kom til folketomt land eller til land som var bebygd fra før. Det var også stor forskjell på landet de tok. Mange steder i sør og vest fantes det lettdrevet og god dyrkingsjord, mens andre utflyttere lenger nord måtte nøye seg med karrigere land og mer barske kli­ matiske forhold.

Øyene i vest og sør Skandinavene var på 700-tallet sjøfarere i enda høy­ ere grad enn tidligere. Det var da nærmest selvsagt at nordm ennene før eller senere måtte nå øyene på den andre siden av Nordsjøen. Avstandene var korte. Det er ikke lenger fra Bergen til Shetland - som nordmennene kalte for H jaltland - enn det er fra Bergen til Kris­ tiansund, og med god bør tok det bare litt over ett døgn å seile fra kysten av Hordaland over til Shetland. Derfra er det lett å orientere seg videre sørover. Fra det sørligste punktet på Mainland, den største av Shetlandsøyene, kan man i klart vær se Fair Isle i havsranden i sør. De steile klippene på denne øya er også synlige fra North Ronaldsay, den nordligste av

Orknøyene. På den andre kanten er Orknøyene lengst i sør bare skilt fra det nordskotske fastlandet av Pentland Firth, som er et 1 0 -1 3 kilom eter bredt sund. Selv om tidevannsstrømmen er strid og lager farlige strøm hvirvler i sundet, er ikke passasjen over vanskeligere enn at den nordøstligste delen av Skott­ land, Caithness, som oftest har hørt sammen med O rknøyene både kulturelt og politisk. I vikingtiden strakte den norske bosetningen seg over både O rkn­ øyene og Caithness. I akkurat dette området fantes det mye god dyr­ kingsjord. På Shetlandsøyene derimot er jordsm on-

UTFLYTTERNE I VEST

svart, ikke minst når det gjelder den første tiden. Når begynte landnåmet? Foregikk det jevnt eller i bestem te faser? Hvor omfattende var det i så fall i de forskjellige fasene? Hva hendte med den tidligere befolkningen? Hvor tallrik var denne befolkningen? Når var landnåmsprosessen sluttført? Hvordan utvik­ let forholdet til de eldre innbyggerne seg? Hele denne rekken av viktige spørsmål kan vi enten ikke svare på, eller bare besvare ufullkomment ved hjelp av gjet­ ninger og mer eller mindre velbegrunnede antagelser. Det arkeologiske materialet tyder på at den norske utflyttingen til øyene vest i havet tok til omkring 80 0 eller kanskje noe før, og at den norrøne bosetningen i løpet av få årtier fikk et betydelig omfang. I det arkeo­ logiske materialet er det først og fremst graver, kvinnegraver og mannsgraver, som viser dette. Men det er ikke mulig å kartlegge hele bosetningen ved hjelp av arkeologiske funn. Det er begrenset hva som er gjort av moderne arkeologiske undersøkelser, og i tillegg fordeler ikke undersøkelsene seg jevnt. Områ-

Steinsetning ved Balladoole, Isle o f Man. Steinene markerer i dette tilfellet en fa k ­ tisk skipsgrav, som ligger på området til en eldre kristen gravplass. De nyan­ komne hedningene har altså fulgt den lokale skikken når de valgte gravsted.

Kartet viser belig­ genheten til (heden­ ske) vikinggraver på De britiske øyer.

net karrigere og problemene større med å få avlingen tørr i det fuktige klimaet, enten det nå gjelder høy eller korn. Korndyrkingen spilte for øvrig størst rolle på Orknøyene, mens husdyrholdet og fisket var vik­ tigere på Shetland. Her så vel som på Orknøyene og Caithness ble det tidlig en omfattende norsk boset­ ning. For de norske vikingene ble Orknøyene et spring­ brett for ytterligere ekspansjon, som først og fremst gikk til områdene lenger vest og sør. Det er sannsyn­ lig at Orknøyene i mange tilfeller var utgangspunkt for rene plyndringstog. Men også lenger sør bosatte nordmenn seg som bønder. Særlig skjedde dette på øyene langs den skotske vestkysten. Her fortrengte likevel ikke nordmennene den eldre keltiske befolk­ ningen i samme grad som lenger nord, selv om det kom til å ligge tett i tett med norske gårder også på Hebridene. Disse øyene kalte nordmennene, med sitt utgangspunkt, for Sudreyjar, «Sørøyene». Nå er det på de ytre øyene, Lewis, Harris, North Uist, South Uist og Barra, og dessuten på utsiden av Skye, vi fin­ ner flest gårdsnavn av norrøn opprinnelse, mens det lenger inne blir færre navn. Dette kan ha sammen­ heng med at det norske landnåmet her var mindre omfattende. M en det kan også skyldes at keltiske navn senere fortrengte norrøne navn. Den aller sørligste av de norske «sørøyene» var Man, midt ute i Irskesjøen. Der ble det en tett norsk bosetning, og sosiale og politiske forhold på øya fikk en mer utpreget nordisk karakter enn noe annet sted sør for Orknøyene. Det er ikke så vanskelig å danne seg et bilde av vis­ se hovedtrekk i det norske landnåmet i vest, fra Shetlandsøyene til Man, og av de norske utflytternes liv og virksomhet. Likevel står mange spørsmål ube-

33

VIKINGENES VERDEN

Tuftene etter en vikingtidsgård, Braaid, Isle o f Man. På Man ble den nor­ røne bosetningen mer omfattende enn i mange områder lenger nord.

Kontakten med områdene i vest kan også etterspores i hjemlige funn. Dette rikt utsmykkede bronsebeslaget (med detaljer av farget glass og rav), som er av irsk-engelsk type og funnet i Sunndal i Møre og Romsdal, har kanskje opprin­ nelig vært brukt som beslag på en bok.

34

det som helhet er derfor ikke godt nok dekket i det arkeologiske materialet. Arkeologiske registreringer og utgravninger fra før siste krig, som vi delvis må bygge på, er dessuten i mange tilfeller så unøyaktig utført, eller gjenstandene så dårlig bevart, at verdien blir liten. Men gravfunnene gir selvfølgelig en indika­ sjon på hvor nordmenn slo seg ned, og enkeltgjenstander i funnene kan av og til brukes til datering. Det er likevel en annen kildetype som best kaster lys over omfanget av den norske bosetningen. Det er stedsnavnene. Navnene dekker så godt som hele det aktuelle området. På Shetland, Orknøyene og nordøstligst på Caithness bnnes det nesten utelukkende norrøne navn. Det gjelder både gårdsnavn og navn på øyer, havområder og naturformasjoner. Men til og med på Lewis, den nordligste øya av Hebridene, er 99 av 126 landsbynavn rent norrøne, mens ytterligere ni av de resterende navnene inneholder norrøne navneelementer. Dette navnematerialet fra de norske bygdene vest i havet inneholder navneledd som vi også kjenner fra norske gårdsnavn i vikingtiden. Navn som ender på -stadir utgjør en betydelig gruppe som er representert over hele området, fra Shetlandsøyene i nord til Man i sør. På Man finnes det dessuten flere gårdsnavn som ender på -byr, slik som i England i områder hvor vikingene slo seg ned. Fra Hebridene og nordover er

ellers navn som ender på -bolstad r og på -setr svært vanlige. Det er utbredelsen av alle disse navnene og den andelen de utgjør av det totale navnematerialet, som tilsier at områdene lengst nord i Skottland og på øyene nordenfor ble rent norske, mens vikingtidsbosetningen langs vestkysten av Skottland var blandet norsk-keltisk. Det kreves ellers atskillig språklig ekspertise for å identifisere mange av de norrøne gårdsnavnene, ettersom de senere er blitt mer eller mindre omdan­ net under innflytelse av keltisk språk. Sta5ir-gårder som i dag ender på blant annet -sta og -ston (Colsta, Herston), er det kanskje ikke så vanskelig å dra k jen ­ sel på. Men det er verre med navnene på -bolstadr, som nå ender på så vel -bol og -pool (Eribol, Ullapool) som -bo og -bister (Skibo, Norbister) pluss andre vari­ anter. Og hvem skulle kjenne igjen det norrøne H dbolstadr i den moderne navneformen Tabostl Siden de norrøne navnene ble så dominerende på Shetlandsøyene og Orknøyene, er det nærliggende å forestille seg at øyene var svært tynt befolket eller nærmest øde da nordmennene kom. Men arkeolog­ iske funn fra senere år synes å tyde på at så ikke var tilfellet. Samtidig er det umulig å si nøyaktig hvor tallrik den eldre befolkningen - de såkalte p ikterne var, og hvordan møtet mellom de to folkegruppene løp av. Noen har tenkt seg at nordmennene jaget pik-

UTFLYTTERNE I VEST

Senest på begynnelsen av 900-tallet, kanskje alle­ rede på slutten av 800-tallet, fantes det jarler på Orknøyene. Den første vi har noenlunde sikker beskjed om, er Torv-Einar jarl. Ifølge vers Einar dik­ tet, og som er bevart, het hans far Ragnvald. De sene­ re norsk-islandske sagaene lar denne Ragnvald være identisk med Ragnvald Mørejarl, som skal ha spilt en viktig rolle i norsk historie under Harald Hårfagre, ifølge de samme sagaene. Denne identihkasj onen av Einars far kan godt være riktig, selv om det er vanskelig å være helt sik­ ker. Men når noen sagaforfattere, blant dem Snorre, lar Harald Hårfagre selv være aktiv på Orknøyene, som erobrende konge og som den som oppretter ja rledømmet, har vi ganske sikkert å gjøre med en k on ­ struksjon i ettertid. På dette punktet spriker nemlig sagatradisjonen, og det finnes også irske kilder som taler m ot å plassere Harald på noe krigstog til vesterhavsøyene. Imidlertid kunne forestillingen om en slik innsats fra Haralds side styrke de norske kongenes krav på øyene på 1100- og 1200-tallet - derfor skrev sagaforfatterne som de gjorde. Torv-Einar ble etterfulgt av sønnen Torfinn Hausakljuv, og etter ham satt hans ætlinger som jarler i fle­ re hundre år. I mesteparten av denne tiden hadde ja r ­ lene også herredømmet over Caithness, og i perioder over områder enda lenger sør. Magnus Berrføtt, som gjorde to krigstog til Vesterhavsøyene rundt 1100, prøvde å knytte jarledøm m et fastere til den norske kronen. Men det er vanskelig å avgjøre i hvor høy grad han lyktes. På Man grunnla Gudrød Crovan i 1070-årene et dynasti som satt med m akten på denne øya, og tid­ vis også på Hebridene, til 1266. Rent form elt aner­ kjente M an-kongene den norske kongen som sin overherre, slik orknøyjarlene gjorde, m en igjen må

Kartet viser utbre­ delsen av navn på -stadir. I tillegg fo re­ kommer mange andre norrøne navnelementer i gårds- og landsbynavn på De britiske øyer. Nav­ nene på -staøir er særlig interessante fordi denne navnegruppen synes å bære så mye av vikingtidens bosetningsekspansjon, ikke bare i Norge, men også på Island.

Helt sør på Shetland ligger Jarlsh of Her er det bosetningsspor som går fem -seks tusen år tilbake i tiden. Da vikingene bygde sine hus, med rek tangu lære fo r­ mer, brukte de delvis stein fr a eldre bygninger med runde former, som stam­ mer fr a bronsealder og eldre jernalder. Det var forfatteren Walter Scott som gav dette stedet, med alle ruinene (også fr a middelalderen), det romantiske nav­ net «Jarlshof».

terne bort, andre at pikterne underordnet seg under nordmennene. Kanskje kan funn i fremtiden kaste ytterligere lys over forholdet mellom de to folkegrup­ pene. Funn fra områder lenger sør tyder på at nordmen­ nene og den eldre befolkningen godt kunne leve fre­ delig side om side, og at de to folkegruppene påvirket hverandre. I vikinggraver, som inneholder gravgods så lenge de utvandrede nordmennene og etterkom ­ merne deres fortsatt var hedninger, hnnes det smyk­ ker og annet utstyr som viser denne påvirkningen. De to folkegruppene må også være blitt knyttet til hver­ andre gjennom giftermål, noe som bekreftes av flere runeinnskrifter der keltiske og norrøne navn nevnes om hverandre innenfor samme slekt. Et eksempel er Kirk Braddan-innskriften på Man, som forteller at en viss «Torleiv Nakke» reiste minnestein etter sønnen «Fiak». Det siste navnet er keltisk, og tyder på at Fiaks mor, Torleivs hustru, var en keltisk kvinne.

35

VIKINGENES VERDEN

Denne øygruppen kan ikke godt være noen annen enn Færøyene. Om vi følger Dicuil, tok det norske landnåmet til tidlig på 800-tallet, en tid etter landnå­ met på Orknøyene og Shetland. Men nordmennenes bosetning fikk først et omfang av betydning noe sene­ re. Dessverre har forskerne til nå ikke avdekket ar­ keologiske spor etter dette eldste norske landnåmet. Ingen av de funnene som er gjort på Færøyene, rek­ ker med sikkerhet lenger tilbake i tid enn til rundt 900. Den senere saga tradisjonen forteller om færøyske høvdinger som dominerte på øyene på 1000-tallet og i tiden som fulgte, og forteller også at Magnus den gode la øyene inn under den norske kronen. Men noen sikker kunnskap om øyenes politiske tilhørig­ het har vi ikke før 1160-årene, under kong Sverres oppvekst. Vi hører at den norske kongen da hadde en sysselmann på Færøyene.

Spor etter en forlatt gård på Færøyene ved Havnarbøur. Sli­ ke gårdsanlegg, bestående av enkle torvhus oppe i høy­ den, har antagelig vært seteranlegg til bruk om sommeren. Stedet her heter Argisbrekka (navnet Argisdforekommer også); i vikingbygdene lenger sør beteg­ ner nettopp navneleddet argi/ærgi (opprinnelig et kel­ tisk ord) setrer. Således vitner nav­ net ikke bare om seterdrift, men også om de nære forbin­ delsene sørover.

Jo lenger nord vikingene kom, desto større rolle spilte fis­ ke og fangst som del av næringsgrunnla­ get. I dette islandske håndskriftet f ra 1300-tallet ser vi en strandet hval som bøndene kaster seg over.

36

vi være usikre på hvor mye realitet det lå i under­ ordningen. I det hele tatt kan det synes som om det er den senere kirketilknytningen, etter 1152, som særlig komm er til å binde de norrøne utbygdene fra Shet­ land og sørover til norske myndigheter, først og fremst til erkesetet i Nidaros og dernest også i noen grad til det norske kongedømmet. Men jo lenger sør vi kommer, desto løsere blir disse båndene.

Fæ røyene - m unker og vikinger Et godt stykke nordvest for Shetland, ute i Atlanter­ havet, ligger Færøyene. Også hit kom norske nybyg­ gere. Men vi vet enda mindre om disse øyene og landnåm et der enn om øyene lenger sør. Antagelig var Færøyene så godt som folketomme da nordm en­ nene kom , om vi ser bort fra irske eneboerm unker som kan ha slått seg ned der. Disse m unkene var i stand til å seile langt av sted i de store skinnbåtene de hadde utviklet. Dessverre har ikke arkeologene funnet sikre spor etter irske munker, men i et geo­ grafisk skrift forfattet av den irske m unken D icuil i 82 5 fortelles det om dem. Først beskriver Dicuil en gruppe øyer som ligger like nord for Storbritannia, og så heter det: Det finnes enda en gruppe små øyer, nesten alle skilt fra hverandre med små sund; her bodde det i nesten hundre år eneboere som hadde seilt fra vårt land, Irland. Men likesom disse øyene var ubebodd fra tidenes morgen, således er de nå forlatt av ene­ boerne på grunn av normanniske sjørøvere, og i stedet oppfylt av utallige sauer og mange forskjel­ lige slags sjøfugl. Jeg har aldri funnet disse øyene omtalt i eldre skrifter.

Island blir bygd Da Dicuil skrev om øyene nord for Britannia, tok han også med et eget avsnitt om Island. Men beklageligvis gjorde han det ikke for å gi en alminnelig geografisk beskrivelse av landet. I stedet ville han kaste lys over et par spørsmål tidligere forfattere som hadde skrevet om Nord-Europa, hadde vært uenige om. Det ene spørsmålet dreide seg om hvorvidt et land langt i nord, Thule, helt og holdent var omgitt av is. Det andre spørsmålet gjaldt året i nord, om det bare består av én dag og én natt, hver på seks måneder, eller om dag og natt veksler på samme måte som lenger sør. Det er ikke tvil om at Dicuil mente Island når han skrev Thule. Men den aller første som hadde omtalt Thule, grekeren Pytheas, som levde i Massalia (M arseille) på 300-tallet f.Kr., må ha siktet til Norge,

UTFLYTTERNE I VEST

siden hans Thule var bebodd. Dicuil skrev følgende om Island: For 30 år siden [d.e. ca. 795] hørte jeg av noen m unker som holdt til på denne øya fra begynnelsen av februar til begynnelsen av august, at det ikke bare ved sommersolhverv, men også i dagene før og etter, er som om solen bare gjemmer seg bak en haug når den går ned, slik at det ikke komm er noen skumring i denne korte tiden, og man kan se og gjøre hva man vil, ja til og med plukke lus av skjor­ ten, som om solen stod på himm elen; og om folk var oppe på fjellene, ville de kanskje kunne se solen hele tiden. På dette tidspunktet er det midnatt leng­ er sør. Dicuil forkastet dermed påstanden om en seks måne­ ders dag og en seks måneders natt. M en på samme måte som natten er så kort om sommeren at det ikke

blir ordentlig natt, er dagen kort om vinteren. Det var heller ikke is rundt øya, men munkene hadde sagt at når de seilte bare én dag m ot nord, kom de til «fros­ sent hav». Dette er den eldste autentiske beretningen vi har fra Island. Den er av betydning ikke bare fordi den hever over tvil at irske munker kom til landet før 800, men også fordi den etterlater et klart inntrykk av at øya ellers var folketom. Dessverre vet vi ikke hvor mange irske munker som kom til Island, eller om oppholdet deres var permanent. I så fall må stadig nye være komm et til, siden munkene levde uten kvinner og ikke fikk noen etterslekt. Da islendingen Are Frode skrev øyas og befolkningens historie i 1130-årene, fortalte han at det hadde bodd kristne irer, som han kalte «paper», på øya da de senere land­ nåmsmennene kom. Siden papene ikke ville bo sam­ men med hedninger, hadde de flyktet, men hadde etterlatt seg «irske bøker og bjeller og staver». Den islandske litteraturen på 1100- og 1200-tallet gjorde landnåmet på øya til et hovedtema. Are skrev en liten bok, Islendingabok, som på rundt tjue sider dekker hele den islandske historien ned til hans egen tid. En annen kilde er L an d n åm ab ok, som er en langt mer omfattende fremstilling. Are kan ha begynt å skrive på den, men nå foreligger den bare i utvidede og sene redaksjoner fra 1200-tallet og utover. Der er det nevnt rundt 4 0 0 personer som tok land på Island. Vi leser om hvor landnåmsmennene slo seg ned, og ofte også om hvor de kom fra da de drog til Island, og om hvem som var deres forfedre. Våre dagers historikere er svært i villrede når det gjelder opplysningene i Landnåmabok. På den ene siden var islendingene et ungt folk og øyas historie oversiktlig og relativt kort da Are og de andre begyn­ te å skrive. På den andre siden kunne bestemte opp-

Større skip (som den store knarren i Skuldelevfunnet) kunne frakte men­ nesker og dyr så vel som gods over åpne havstrekninger. Midtskips var et stort lasterom, mens tiljene (svarende til et dekk) var plassert høyere foran og akter. Landnåmabok har en lang tilblivelseshistorie - helt fra 1100-tallet til 1300tallet. Dessuten er det, bortsett fra bruddstykker, bare sene avskrifter på papir som er bevart. Bildet viser teksten i et papirhåndskrift fra slutten av 1600tallet.

VIKINGENES VERDEN

Pingvellir der det islandske Alltinget møttes. Folk samlet seg i «Allmannagjelet» (Allmannagjd), mens lovsigemannen sa fram loven fra «Lovberget» (Logberg), som lå til høyre fo r gjelet. Akkustikken var så god i kløften at det var lett å høre. Ikke så langt derfra, like over Oxarå, samlet

38

fatninger av landnåmet og av gamle eiendomsforhold ha betydning senere for de islandske høvdingslektene, som rivaliserte innbyrdes på 1100- og 1200-tallet. Dette kan ha resultert i rent oppspinn og andre forvanskninger i det som ble skrevet ned. De slektsglade islendingene likte også å fremstille seg selv som ætlinger av de gamle sagnaktige heltekongene i Nor­ den og andre store høvdinger, særlig norske. Akkurat disse opplysningene er blant de m inst pålitelige i Landnåmabok. Folk på 1100- og 1200-tallet hadde heller ingen sikker viten om hvordan Island var blitt oppdaget om vi da ser bort fra de irske munkene. Ifølge én ver­ sjon hadde vikingen Naddodd drevet av under seilas fra Norge til Færøyene, ifølge en annen var det «kjøp­ menn» hvis navn ikke nevnes, som først hadde for­ villet seg dit. Den første egentlige landnåmsmannen skal ha vært Ingolv Arnesson fra Fjaler i Sunnfjord. Hans landnåm omfattet et stort område rundt det nåværende Reykjavik der det siden kom til å ligge mange gårder. Andre tidlige landnåmsmenn som tok mye land, var Helge Magre fra Agder, Skallagrim Kveldulvsson fra Fjordane, som ble far til Egil Skallagrimsson, og Kjetil Høng fra Namdalen. På linje med dem står også en kvinne, Aud den dyptenkte. Hun

var datter av vikinghøvdingen Kjetil Flatnev som hadde lagt under seg Suderøyene, men som ikke selv ville reise ut til «det fiskeværet», som han kalte Island. Are Frode og etterfølgerne hans la vekt på at boset­ tingen på Island tok til samtidig med at Harald Hår­ fagre begynte å legge under seg Norge. De som hadde stått i spissen for det islandske landnåmet, skulle i alt vesentlig ha vært høvdinger som ikke ville finne seg i det nye kongedømmet, Haralds ofriki («tyranni»), som de kalte det. På denne måten knyttet de tidlige islandske historikerne bosettingen til det de oppfattet som en hovedbegivenhet i norsk historie, og samtidig understreket de også det islandske samfunnets aristo­ kratiske karakter. Hva i alt dette som svarer til reali­ teter og hva som er senere påhitt, er det i dag ikke lett å avgjøre. Når den litterære tradisjonen er så usikker, må det arkeologiske materialet få stor vekt. Det uheldige er bare at mens den islandske litteraturen er uvanlig rik, er det islandske funnmaterialet mer sparsomt. Men på noen viktige punkter kan det brukes som et kor­ rektiv til den litterære tradisjonen. Are tidfestet Ingolv Arnessons landnåm til 870, og mente også at den egentlige landnåmstiden var over etter seksti år, i

UTFLYTTERNE I VEST

930. Funnm aterialet tyder derimot på at landnåmet begynte et par årtier tidligere, rundt 850. De island­ ske høvdinggravene er også mye fattigere enn de nor­ ske fra samme periode. Dette betyr nok at det island­ ske høvdingsjiktet stort sett er vokst fram av bondeklassen, og at de litterære kildene som regel overdri­ ver disse høvdingenes status før landnåmet. I den før­ ste tiden ser det islandske samfunnet ut til å ha vært et nokså enkelt nybyggersamfunn. Men de som stod i spissen for det tidlige landnåmet, fikk sikkert en posisjon som hevet dem opp over folk flest. Også på Island fantes det hele tiden en underklasse av små­ bønder og folk med husmannsstatus. Det samlede folketallet på Island må ha vært bety­ delig alt på 900-tallet, men det er først et register over gård tallet på 1100-tallet som gir oss mulighet til å beregne folkemengden mer nøyaktig. Da var det rundt 6000 selvstendige husstander i hele landet, og innbyggertallet lå antagelig på omkring 40 000. Fra 800-tallet og fram til slutten av 1100-tallet var det islandske klim aet forholdsvis mildt. Et sted mel­ lom 40 og 75 prosent av det samlede arealet ser ut til å ha vært brukbart beiteland den gangen, mot bare 20 prosent i dag. En del bjørkeskog fantes også. Fehold var viktigste næringsvei sammen med fiske og fugle­

fangst, men i den første tiden ble det faktisk også dyr­ ket en del bygg og noe havre, selv om befolkningen hele tiden var avhengig av innførsel av korn. Etter en klimaforverring på slutten av 1100-tallet fikk saue­ holdet stadig større omfang og økt økonom isk betyd­ ning. Hvor kom islendingene fra? Som nevnt mente Are at de aller fleste av dem var nordmenn som hadde flyktet fra Harald Hårfagre. Men både han og i enda høyere grad senere islandske forfattere navngav også mange som ikke var kom m et fra Norge, men fra de norrøne bosetningene nord og vest for Skottland. Her hadde den norske befolkningen som nevnt mange steder fått et betydelig keltisk innslag. I vårt århundre har derfor flere forskere, ikke m inst islendinger, stilt spørsmålet om ikke den nåværende islandske befolkningen vel så mye stam ­ mer fra keltere som fra nordmenn. Særlig er det grunn til å regne med dette som en mulighet hvis man forestiller seg at lederne av landnåmet, som må ha vært vant til å ferdes med skip på åpent hav for å kunne seile til Island, ofte hadde ligget ute i viking. På vikingferder kan de ha knyttet til seg folk av blan­ det keltisk-norsk opphav, og kanskje har de også fått med seg mange keltiske treller til det nye landet. Den

lagretten seg. De som møtte på tinget, hadde god plass til «bodene» sine ute på sletten til høyre. All­ tinget møttes ved midtsommer hvert år, og møtet varte i to uker. Den første kirken på Pingvellir skal være bygd på initiativ av Olav den hellige, med tømmer han sendte til Island.

39

VIKINGENES VERDEN

Den islandske tingordningen utgjorde et sinnrikt system. Hele landet var delt i bre hovedlandsdeler, «fjerdinger», som hver hadde sitt fjerdingsting. Fjerdingene var igjen delt i enda mindre områder med sine ting. På de forskjellige undertingene ble det felt dommer, særlig i mindre saker, men det var bare All­ tinget som kunne vedta lover. Alltinget dømte også i siste instans. Selv om det ikke fantes noen konge eller ja rl som kunne ta initiativer og tvinge igjennom vedtak, sine egne eller Alltingets, var det politiske liv på Island likevel ikke kaotisk og formløst. Det utviklet seg et system som kanaliserte makt og autoritet og sørget for at politiske og rettslige beslutninger kunne bli fattet og også i noen grad etterlevd. De sentrale per­ sonene i dette systemet var en spesiell gruppe høv­ dinger, de såkalte godene, som vi ikke finner noe helt tilsvarende til andre steder. De skrevne lovene fra kristen tid opplyser at det da til sammen var 39 goder Kartet viser tidlige islandske landnåmsgårder (ifølge Landndmabok), og den senere inndelingen i rettsfjerdinger. Islandske vulkaner har vært aktive også etter at øya blefolkesatt, og aske og lava har skadet store områder. Island var derfor et langt «grønnere» land i vikingtiden enn det er i dag. Men også det store saueholdet har brutt ned jords­ monnet mange ste­ der, og ført til ero­ sjon. Bildet viser Heimaey, hovedøya i øygruppen Vestmannaeyjar, der det siste store vulkanutbrud­ det utspilte seg januar-juni 1973.

40

islandske underklassen kan derfor ha vært mer kel­ tisk enn den overklassen vi hører mest om i de litte­ rære kildene. Det sterkeste argumentet for denne «kelterteorien» er at de nåværende islendingene har et blodtypem ønster som ligner mer på det irene har i dag, enn på nordmennenes og andre skandinavers. Hos islen­ dinger og keltere er 0-typen hyppigst, mens A-typen er vanligst i Skandinavia. Det synes også å være andre genetiske forskjeller som stiller islendinger mer på linje med irer enn med nordmenn. Men slike medi­ sinske data fra vår egen tid er av naturlige grunner nokså problematiske som kilder til befolkningsbildet for tusen år siden.

D en islandske fristaten I en viss forstand ble Island et eget rike eller en poli­ tisk enhet allerede på 900-tallet. Men enheten skap­ tes ikke gjennom erobring og var ikke bygd på m ili­ tærmakt, som ellers i Norden i rikssamlingstiden. Det islandske «riket» var i stedet et lovfellesskap, og når islendingene omtalte riket sitt, kalte de det var hpg, «vår lov» - i samsvar med den dobbelte betydningen av ordet lQg, både «lov» og «lovområde». Det var med opprettelsen av Alltinget i 9 3 0 at dette lovfellesskapet ble opprettet. Samtidig ble «lovsige­ mannen» på Alltinget som en slags president for den islandske «republikken»; men han hadde ikke noen myndighet utover alltingssamlingen to uker hver sommer og ingen administrative funksjoner. I det hele tatt fantes det ikke noe som lignet en konsentrert statsmakt i landet. På Alltinget skulle lovsigemannen foredra loven, en tredjedel hvert år, og også ellers måtte han forklare loven når folk spurte. Men han var ikke forpliktet til å gi råd i rettstvisten

i hele landet. Men det er sannsynlig at det var flere på 900-tallet. Den makten en godi hadde, ble kalt et godord. Det mest påfallende ved godedømmet som høvdingdømme, var at det ikke var territorielt avgrenset. I stedet var det bygd på rent personlige bånd mellom den enkelte gode og de bøndene som sluttet seg til ham. Bøndene kunne selv velge gode, to naboer måtte gjer­ ne tilhøre forskjellige goder, og ingenting hindret naboene til en høvding med godord i å slutte seg til en gode et helt annet sted, bare det var innenfor sam­ me fjerding. Forholdet mellom en gode og hans «tingmenn», som de kaltes, kan oppfattes som et forbund til gjen­ sidig støtte, hjelp og beskyttelse. Det bygde på tillit og hadde rent rettslig form av en privat avtale. Ord­ ningens private karakter er også tydelig ved at en gode kunne selge eller overdra sitt godord til en annen. Samtidig kunne en bonde når som helst si opp forholdet til goden og slutte seg til en annen gode. Men godedømmet var også en offentligrettslig institusjon i den forstand at godenes oppgaver særlig gjaldt tingene og rettspleien. Godene hadde automa­ tisk plass i lagretten på Alltinget, som vedtok lovene på Island. Det var heller ikke tillatt for en bonde ikke

UTFLYTTERNE I VEST

å være tingmann under en av godene. Tingmennene hadde videre plikt til å følge goden på tingmøtene, og de som eventuelt slapp å dra til tinget av praktiske grunner, måtte være med på å betale for reise og kost til dem som drog. Godene har antagelig også i kraft av sin autoritet hatt en viss politimyndighet hjemme i bygda der de bodde, selv om denne makten var lite formalisert. Siden godene hadde en formell posisjon i det ju ri­ diske og politiske system i den islandske fristaten, var godedømmene ettertraktet. Riktignok påførte de ofte innehaverne betydelige utgifter, men de gav også makt. Utover på 1100- og 1200-tallet viste det seg at enkelte goder klarte å bygge ut denne makten bedre enn andre. Slike mektige goder fikk raskt et fortrinn fremfor de øvrige og ble i neste omgang enda mer populære blant bøndene. Mange goder som ikke had­ de en så sterk posisjon, m istet oppslutning og måtte gi fra seg godordene, som ble samlet på stadig færre hender. På 1200-tallet satt bare fem slekter med alle godordene på Island. Da Island kom under den nors­ ke kongen i 1260-årene, forsvant grunnlaget for godeordningen, og kongelige sysselmenn ble i stedet de øverste myndighetspersonene i landet.

Eirik Raude og Grønland Enda lenger nord og vest i Atlanterhavet enn Island ligger Grønland. Ingen samtidige kilder forteller om

når og hvordan nordboene kom dit. Men de senere islandske sagaene inneholder nøyaktige beretninger om det som skal ha skjedd, og intet av det som står der, virker usannsynlig eller lite troverdig. Land­ nåmet på Grønland kan derfor godt ha foregått slik islendingene senere beskrev det og med de personene de navngir i de viktigste rollene. Når det gjelder selve bosettingen og bebyggelsesmønsteret, er det også godt samsvar mellom fortellingene i sagaene og det som fremgår av arkeologisk materiale, både av hus­ tuftene som ligger oppe i dagen og av andre funn som er gjort. Sagaene sier at Grønland ble oppdaget på samme måte som Island - ved at et skip drev av. Denne gang­ en het skipets eier G unnbjørn, og han var komm et ut av kurs underveis til Island. G unnbjørn så land i vest, og islendingene kalte dette landet for Gunnbjørnskjærene. Men det var først på slutten av 900-tallet, da det ikke var mer land å kolonisere på Island, at folk begynte å reise til det nye landet i vest for å slå seg ned der. Den første skal ha vært Eirik Raude, som hadde måttet rømme fra Norge, der han var innblan­ det i en drapssak. Han kom først til Island, men drog etter et par år videre med kurs for landet i vest. Han skulle være kom m et dit i 986, og slo seg ned på en gård som han kalte Brattalid helt sørvest i landet. Landet kalte Eirik for Grønland, ifølge sagaen om ham fordi han m ente folk ville få lyst til å reise til lan­ det om det hadde et godt navn.

Tuftene på Brattalid, Eirik Raudes gård på Grønland, slik de ligger i dag. Klimaet på Grønland var bedre da nordboene bosatte seg der enn det ble siden. Ikke minst inne i fjordene var det mange steder frodig beiteland.

41

VIKINGENES VERDEN

Oversiktskart over Grønland med de to norrøne hovedbygdene Vesterbygd og Austerbygd, og et mer detaljert bilde av den norrøne bosetningen i Auster­ bygd. (Hver prikk markerer ett gårds­ bruk.)

Skjelettrester fra kirkegården på Brattalid. Nordboene på Grønland døde ut uten at vi vet nøyak­ tig hva som skjedde. Grønland var blitt eget bispedømme i 1120-årene, og en del av den norske kongens rike i 1261. 1 1341 reiste den norske presten Ivar Bårdsson til Grøn­ land på oppdrag av bergensbispen og fortalte at Vester­ bygd da lå øde. Siste opplysning om Aus­ terbygd gjelder året 1408: Da ble et islandsk ektepar gift i kirken Hvalsøyfjorden. 11721 kom Hans Egede til et Grønland som ute­ lukkende var befol­ ket av eskimoer.

42

I løpet av noen årtier, i vikingtidens sluttfase, flyt­ tet mange etter. De skriftlige kildene forteller at det var nærmere tre hundre gårder på Grønland, og arkeologiske undersøkelser kan bekrefte dette tallet. Den norrøne befolkningen i landet har da antagelig utgjort bortim ot 3 0 0 0 mennesker. All bosetning lå på vestkysten, langs dype fjorder som minner om fjord­ ene på Vestlandet. Her var det mange steder godt bei­ te i de grønne dalene innover mot innlandsisen. Bebyggelsen på Grønland var samlet i to bygdelag. Austerbygd lå lengst i sør, like på vestsiden av Kap Farvel, der Eirik også hadde slått seg ned, rundt det nåværende Jubanehåb (Q aqortoq). Her fantes nær­ mere 200 gårder. Hele bygda strakte seg nord-sør i bortim ot femten mil, og gårdene lå ikke bare innover langs fjordene, men også ute ved kysten. Den største fortetningen i bosetningen fantes likevel innerst i Eiriksfjord nær Brattalid. Vesterbygd lå mange dags­ reiser lenger nord, nær det nåværende Godthåb (Nuuk). Avstanden fra Austerbygd til Vesterbygd var som avstanden fra Bergen til Bodø. I Vesterbygd lå gårdene utelukkende inne i fjordene, der klimaet ikke var så barskt som lenger ute. Det samlede tallet på gårder i denne delen av Grønland var i underkant av hundre da landnåmet var avsluttet. Den grønlandske gårdsdriften var helt og holdent basert på husdyrhold; korn kunne ikke bli modent under slike forhold. Men klim aet var forholdsvis gunstig fra omkring 1000 til midten av 1100-tallet, i

UTFLYTTERNE I VEST

den tiden da landet ble bebygd, og senere vekslet m il­ dere og kaldere perioder til midt på 1400-tallet, da det ble vesentlig kaldere. På Grønland var den egentlige gårdsdriften likevel bare en del av leveveien, og fiske og fangst spilte i mange tilfeller langt den største rollen. Sel og hval­ ross var de byttedyrene som hadde størst betydning. Under fangsten på dem kunne nordboene reise langt oppover vestkysten av Grønland, til et fangstfelt de kalte «Nordseta», som må ha ligget fra Diskobukta og nordover. Helt oppe på 73 grader nord ved Upernavik er det funnet en runestein som forteller om et slikt midlertidig opphold, reist av tre navngitte menn Erling Sigvatsson, Bjarne Tordsson og Eindride Oddsson. Særlig var hvalrossen verdifull og ettertraktet, både fordi skinnet kunne brukes til å lage rep og fordi støt­ tennene gav elfenben som stod høyt i kurs ute i Euro­ pa. Dette var de eneste varene grønlendingene kunne eksportere i et visst omfang for å skaffe seg nødvendi­ ge forsyninger utenfra - som korn, malt og jern. Grønland ble tidlig kristnet, og fra 1020-årene av ble det bygd flere kirker, som riktignok var små og uanselige. De litterære kildene forteller at det med tiden ble tolv kirkesogn i Austerbygd, og to klostre, mens det var fire sogn i Vesterbygd. Disse tallene pas­ ser godt med hva arkeologene har kunnet registrere

av kirketufter. Grønland fikk også sin egen biskop i begynnelsen av 1100-tallet. Han holdt til på Gardar ved Einarsfjord, like i nærheten av Brattalid. G røn­ lendingene innrettet også sitt eget ting, der de stort sett fulgte islandsk lov. Men det norrøne samfunnet på Grønland ble ikke politisk organisert i samme utstrekning som det islandske var blitt gjennom opp­ rettelsen av godedømmene.

Vinlandsferdene De islandske sagaene om grønlendingene forteller også at nordboene kom til et land som lå enda lenger mot vest. Dette landet kan bare ha vært vestkysten av Nord-Amerika. Med tanke både på de havstrekninge­ ne nordboene allerede hadde tilbakelagt, og på G røn­ lands beliggenhet, har disse sagaopplysningene i seg selv sannsynligheten for seg. Den første som skulle ha sett land i vest, het Bjarne Herjolvsson, en gang han var kommet ut av kurs under seilas til Grønland. Men Bjarne seilte ikke inn til det ukjente landet, i ste­ det nøyde han seg med å nytte det han hadde sett, til å korrigere kursen for å komme hjem til Grønland. Den første som så bevisst søkte det nye landet i vest, skal ha vært Leiv Eiriksson, sønn av Eirik Raude, som hadde hørt Bjarnes historie og kjøpt skipet hans. Sagaene forteller at Leiv på våren år 1000 seilte over

Denne lille selfiguren av hvalrosstann er kanskje laget på Grønland. Den ble funnet nylig under utgravningene i Trondheim (som skal omtales mer utførlig senere), og kan være kommet til Trondheim som følge av en til tider ganske livlig kontakt mel­ lom Grønland og Norge. Erkebiskopen i Nidaros mottok avgifter fr a Grøn­ land i hvalrosstann. Lenger sør i Europa var slikt elfenben ettertraktet, ikke minst som materiale fo r finere utskjæringsarbeider.

43

VIKINGENES VERDEN

I rammen: Et brudd­ stykke av et «solkompass» funnet i Austerbygd på Grøn­ land. Kompasset har streker og marke­ ringer som forteller om en betydelig teo­ retisk og praktisk innsikt i navigasjon.

Grænlendinga saga, forfattet på Island rundt 1200, er en av de islandske sagaene som forteller om Leiv Eiriksson og ferden til Vinland. Sagaen er overlevert i det store samlehåndskriftet Flateyjarbok (der det også finnes flere kongesa­ gaer) fr a slutten av 1300-tallet.

til kysten på den andre siden, og så sørover helt til han kom til «Vinland». Der fant Leiv og mennene hans hveteåkre som sådde seg selv, og det grodde vil­ le vinstokker. På dette punktet bærer nok beretning­ en, iallfall i den form den har fått i overleveringen, preg av middelalderens alminnelige forestillinger om et lykkeland i vest. I våre dager har mange granskere i stedet tenkt seg at vin i Vinland ikke har med ville vindruer å gjøre, men at ordet henger sammen med det gammelnorske ordet vin, som betyr «engslette» eller «beiteland». Leiv skal ha overvintret i Vinland før han vendte tilbake til Grønland.

Hvordan fa n t de fra m ?

y toa pure mm tpi* ett p r i i ^ c»f l) U ø $ h r

» 7 \ jt S n ?

\>w !

n a t E E T m t s ø i m f tn T i l e t p t n »

| I ja lt

ram e r ti ft K t t fr ø u n v r # t ? t f ^ ( F t m i n ij J

\| dd gg '

i)08iutvnm1s t fl m f h f e f å i ^ 'ftH&ftebr fuo e fd#i 1$,

-

b a m v h m å f c v»m w & % t a

a u fn g

^ 'x m y Itifjui Ihjtrjw lito tiiiog i eb bpå dt.ftwjM rntne cn jia «i ftrwj Liten bronsenål av norrøn opprinnelse en av gjenstandene på L'Anse aux Meadows (Newfound­ land) som taler et tydelig språk om nordboenes ferder til Amerika.

44

fe g -t? ln to jE c k fr (k | tIher-åQu li f f t ji i H y t r å r a £ | T r r f l t t f f e

ui

ttttt tttiTvueSjir icøf^itio ftt ndrrjS

drna

Mange har stilt spørsmål om hvordan vikingene klarte å finne fram under seilas på åpent hav, sær­ lig nord i Atlanterhavet. Dessverre gir verken de litterære kildene eller de arkeologiske funnene sikre opplysninger. Men i sagaene omtales en «solstein» som navigasjonsinstrument. Også fra andre kilder vet vi at forskjellige slags solur var i bruk i Nord-Europa. Mest sannsynlig har viking­ ene brukt en eller annen form for solur, eller en «solstav» som viser skyggen, til å fastslå nordsør-linjen (solskyggen er lavest når solen står rett i sør). Dette har de så kombinert med iakttagelse av solhøyden. Folk må ha visst hvor i Norge solhøyden var den samme som på Island. Den enkleste måten å finne Island på, ville da være først å seile til dette punktet ved norskekysten, og deretter sette kursen rett vestover. Denne rette kursen mot vest kunne holdes hvis man seilte slik at solhøy­ den middagstider hele tiden forble den samme. En slik «breddegradseiling» var også den trygges­ te måten å seile fra Grønland til Amerika på. Erfarne sjøfolk hadde også kunnskaper på andre områder som kunne komme til nytte - om visse stjerner, om vær og vind og fugleliv, og om avstander. Men under uvær og i dårlig sikt kunne skip lett komme ut av kurs.

u o v ftm fe ^ e nauMtrø ft th

K V IV(\> v itr ta KV n a t t H o u T3 t t ll t U i ( * o Tre år senere utrustet så islendingen Torfinn Karlsevne en ny ekspedisjon på tre skip og 140 personer for å bosette seg i landet Leiv hadde oppdaget. Tor­ finn skal ha gitt det landet de først kom til, navnet «Helleland» på grunn av de nakne bergene som var der. Antagelig er dette Baffin Island. Lenger sør kom de til et land de kalte for «Markland», skoglandet, som sannsynligvis er Labrador. Etter en lang ferd nådde de omsider «Vinland», og påbegynte kolonise­ ringen. Men etter tre år måtte de gi opp og dra hjem, først og fremst fordi de ble angrepet av de innfødte. Noen varig betydning fikk det derfor ikke at vikingene oppdaget Amerika, og etter hvert gikk også oppdagelsen i glemmeboken. Forbindelseslinjen fra resten av vikingenes verden til dette landet ytterst i vest ble for lang, og den gikk attpåtil via det svakeste leddet i kjeden av norrøne bosetninger i Atlanter­ havet, nemlig de to små bygdene på Grønland. Siden

skulle det jo også vise seg at heller ikke disse boset­ ningene klarte å overleve. Det er ikke så merkverdig at mange forskere, ikke minst ute i Europa, lenge tvilte på at vinlandsferdene virkelig hadde funnet sted. De islandske beretning­ ene om ferdene kunne ha oppstått som en følge av misforståelser og skipperskrøner i skjønn forening, ispedd sagnmotiver om lykkelandet langt i vest. Men etter at Helge Ingstad i 1960 fant norrøne hustufter på nordspissen av Newfoundland, på LAnse aux Meadows, er det ikke lenger noen tvil om at nordbo­ ene virkelig kom til Amerika. Under ledelse av AnneStine Ingstad ble området gravd ut i 1960-årene. Det viste seg at bosetningen på dette stedet til sammen har omfattet seks langhus av samme type som på Grønland og to grophus. Et av grophusene hadde vært smie, og disse sporene etter arbeid med jern er det aller sikreste beviset på at de som en gang holdt til

UTFLYTTERNE I VEST

Funnstedet på L'Anse aux Meadows med en rekonstruk­ sjon av husene til vinlandsfareme.

På kartet ser vi seilingsledene over Atlanterhavet.

her, var nordboere, siden indianerne og eskimoene hverken fremstilte eller bearbeidet jern. Det ble vide­ re funnet en bronsenål av samme type som vikingene brukte og en del husgeråd som også taler et tydelig språk. Ved hjelp av radiologisk datering kan hele bosetningen tidfestes til rundt år 1000. Er så EAnse aux Meadows identisk med «Vin­ land»? Det er tenkelig, muligens sannsynlig, og hol­ der vi oss til den litterære tradisjonen, kan hustuftene anses som restene etter Torfinn Karlsevnes kolonise­ ring. Men da må vi samtidig se bort fra andre opplys­ ninger i overleveringen som nok plasserer Vinland lenger sør. Hvor de litterære kildenes «Vinland» lå, blir derfor et spørsmål som vi nok aldri vil få sikkert svar på. Det kan også ha vært flere ferder fra Grøn­ land til Amerika enn dem vi har hørt om, og flere bosetninger.

Anne Stine og Helge Ingstad har æren fo r at tuftene etter den norrøne bosetningen på LAnse aux Mea­ dows ble oppdaget og undersøkt.

45

r

Suinj

-m- -m .

>• -* >•

a "■•

-»-

*i •

« -■

unnai

Hvordan var det norske samfunnet som de første vikingene kom fra? Dessverre har vi ingen kilder som forteller oss om dette med rene ord. Men arkeolog­ iske funn og landet selv kan gi oss visse ideer. Neden­ for skal vi prøve å gripe fatt i noen mer grunnlegg­ ende trekk ved det norske samfunnet i tidlig viking­ tid. I dette første kapittelet holder vi oss i hovedsak til bosetning og sosiale forhold. I neste kapittel er tema­ et den gamle hedenske religionen, som etter hvert ble avløst av kristendommen.

Det «indre» landnåm

Forskjellig slags melmat, særlig vass­ graut, utgjorde nok tyngden av kosten til daglig fo r de aller fleste i vikingtiden, og også den aller fineste festmaten, som svinekjøtt, ble oftere kokt i vann - tilsatt rotfrukter og krydderurter enn stekt. Som oftest var grytene av kle­ berstein (se bildet på s. 26), men det er også funnet jerngryter, som var langt kostbarere. Denne er fra Kopsland i Notodden kommune (Telemark). Den er laget av tre sammenklinkede jernplater.

46

Ferdene utenlands og kontakten med andre land, ikke minst koloniseringen og bosettingen ute, er det mest iøynefallende trekket ved den norske vikingti­ den. Men det var også utvikling og bevegelse hjemme i dette tidsrommet. Mye av det som skjedde i det norske samfunnet, var dessuten en følge av kontak­ ten utad. Utviklingen hjem m e utfylte på mange måter det som foregikk ute - i den forstand at de sam­ me drivkreftene som i visse deler av landet ledet til en ytre vekst, førte til indre vekst andre steder. Men det indre oppsvinget var samtidig allment og synes å ha omfattet hele landet inntil et visst punkt. Det var først da det mange steder ikke lenger var gunstige vilkår for en fortsatt indre vekst, at ekspansjonen utad tok til for alvor. Den gårds typen vi kjenner fra senere norsk histo­ rie, kan i prinsippet føres tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. Derimot kan vi bare gjette på hvor­ dan gårdsdriften var organisert i bronsealderen og første del av jernalderen. I de første århundrene etter Kristus var det likevel langt færre gårder enn det ble siden. Ser vi utviklingen i et langt perspektiv, kan vi peke på en jevn, men ikke uavbrutt vekst i hele det lange tidsrommet fra vår tidsregnings begynnelse og

^

i• i

fram til Svartedauden. At veksten i antall gårder ikke var uavbrutt, hang sammen med et midlertidig tilba­ keslag fra midten av 500-tallet til utpå 600-tallet (se bind 1). I vårt land finnes det særlig spor etter denne tilbakegangen i Agder og Rogaland; det er ikke sik­ kert den var så stor i andre landsdeler. Tilbakegangen ble i alle fall fulgt av ny fremgang på 600-tallet. Veksten i vikingtidens bosetning blir dermed en fortsettelse av veksten i den foregående tiden. Det kan være grunn til å regne med én vekstperiode fra ca. 60 0 til ut på 1000-tallet. Riktignok fortsatte den­ ne utviklingen også i tiden som fulgte, men samtidig endret en del mønstre i gårddeling og nyrydding seg (se bind 3). Derfor bør en se på denne siste tiden før svartedauden som en fase for seg. Det er umulig å angi størrelsen på veksten i vikingtiden med tall som er helt sikre; men noe kan likevel antydes for å illus­ trere forholdet mellom fasene. I Bø i Telemark, som kan regnes som en nokså representativ østnorsk jo rd ­ bruksbygd, er 1 0 -1 5 av gårdene etter alt å dømme eldre enn ca. 6 0 0 . 1 den følgende vekstfasen ser det ut til å ha komm et til 2 5 -3 0 nye gårder, så det samlede tallet lå på rundt 40 ved utgangen av vikingtiden. Men vi må være forsiktige med å trekke for bastan­ te slutninger av slike tall, og også regne med store lokale variasjoner. Historikeren Jø rn Sandnes har for Trøndelags vedkommende telt opp gårdsnavn av bestemte typer - både dem som er typiske for de før­ ste århundrene av vår tidsregning og dem som er typiske for den senere vekstfasen - og sett hvordan de fordeler seg på indre og ytre bygder ved Trondheims­ fjorden. Han komm er til at forholdet mellom navn fra tiden før og etter 60 0 er som 1 :1 A i de indre bygdene og som 1:4 i de ytre. Men samtidig som dette forteller om lokale variasjoner, viser det også at det var sterk vekst i merovingertid og vikingtid. Det er også tyde­ lig hvorfor veksten varierte: De gode jordbruksbygd­ ene i Inn-Trøndelag var alt tidlig blitt relativt tett befolket, og derfor måtte mye av den senere utvid­ elsen i bosetningen skje i tilgrensende områder i UtTrøndelag. I få enkeltbygder viser de ulike sidene ved ekspan­ sjonen seg så tydelig som i Vang ved Hamar. Her lig­ ger en av de aller rikeste jordbruksbygdene på Øst­ landet, i svakt hellende terreng ned mot Åkersvika og Mjøsa. I Vang ble det under vekstperioden før og under vikingtiden ikke bare dyrket jord og grunnlagt gårder utenfor det gamle bosetningsområdet, i sko-

SAMFUNNET I VIKINGTIDEN

I I 1

Gårdsbosetningen i Vang i Hedmark til og med vikingtiden. (Etter Andreas Holmsen.)

VANGSÅSEN

Dufusetr

%

Markarstadir

Ass •

FURNES

| f

4

Kirkjubyr

•

BerS

• Lluai Lløar

#

•

0 m ,SMr

Uppsalir

w Seljusetr

Skreiøssetr GyrØsliØ

# # Husar Dalseng

Åsviøarstaøir Igulssetr Grytingr ® Håreksstaøir Hauksness

Rappstaøir ( O

Liøarberg

Kjoss

9

i Gran

Leirberg

/\rnasetr

Skråmustaøir Bliostaåir

•o

O Uppsalir Hafsvåll

Lindiholt

m

Dolin M yrrO

Kartarsetr

U lfsstaø ir# §

Sparaberg

Gutaberg

^

» Slanger f , , • • brondarhus

m

•

Blesastaøir

•

. H erleifsstaøir*

Ingivaldsstaøir

® Homlustaøir O

Eini O Rjukr

i i i i

A tlastaø ir#

Dodrheimr

f

Kaøi ^ Hudbreid Bjarka •borshof Møyarstadir O # OVangr • O Hanheimr hnnsvåll O fra u n a r O Geilar • Viåarshof q

f

i i 1 1 »

O Vpllr Hjallheimr O S ka tth eim r O F a r m in •

STANGE

/

Upphusar

Kvikin

✓

I

gen opp mot Vangsåsen, men det ble også ryddet mange nye gårder innim ellom de eksisterende gård­ ene i den gamle, sentrale delen av bygda. Slik kartet viser, ligger de eldre gårdene - de fleste har navn som typisk nok ender på -vin og -heim nede i bygda rundt Åkersvika og gårdene A kr og Vangr. Disse to gårdene igjen synes å være deler av en enda eldre sentralgård som før delingen omfattet

LØTEN

O Bosetning fra eldre •

j

Bosetning fra vikingi

både «åkeren» og «vangen». Det er seks vin-gårder og fire heim-gårder i dette området, der det også lig­ ger ti gårder som har usammensatte naturnavn, og som kan være like gamle. Det er bare i denne delen av bygda vi finner graver med funn fra før 600. Sammenlignet med disse gamle gårdene er andre gårder i Vang klart sekundære. Vi finner et helt belte av dem i nordøst i grenseområdet mot nabobygda

47

VIKINGENES VERDEN

En plog av ardtypen, lik den vi her ser avbildet i et neder­ landsk håndskrift fra ca. 830, kunne fo r­ bedres ved at den fik k et forsterket plogskjær av jern. I Nord-Europa skjed­ de dette fr a 700-tallet og utover. Skjæ­ ret ovenfor er fra Furnes i Hedmark, og tilhører en «hedmarksard», det vil si en ardtype det er funnet flere av på Østlandet. Med den forsterkede arden gikk det lett å ta opp gressmark som had­ de ligget brakk noen år, men arden klarte ikke å vendejorda ordentlig. Plog med veltebrett kom i bruk senere i middelalde­ ren. Bildet under: I mid­ ten jordbruksredska­ per fra vikingtiden (rekonstruert på grunnlag avfunnmaterialetfra York), sammen med tilsva­ rende moderne red­ skaper.

48

Løten, og en tilsvarende klynge i nordvest over mot Furnes. Mange av de nye gårdene har navn som ender på -setr, men vi ser at navn på -stad ir også er vanlige. Det er ikke få gårder det til sammen dreier seg om: De eldre gårdene lenger nede utgjorde et samlet antall på noe over 20, gårdtallet i disse nyryddede delene av bygda er omkring 30. Men da har vi bare regnet med den veksten som gikk inn i tidligere ubygde deler av Vang. Vi må for å få et inntrykk av den totale utvik­ lingen, også ta med hele rekken av nye gårder i det gamle bosetningsområdet. Dette kan dreie seg om rundt 25 gårder, avhengig av hvordan vi trekker gren­ sen mellom den nære og den noe fjernere utvidelsen av bosetningen. Blant disse gårdene finner vi også setgårder og gårder med naturnavn, men her er likevel staSir-gårdene den fremherskende navnegruppen. Det har vært vanlig å datere tyngden i gårdsveksten, både i utkantene og i de sentrale bosetningsområdene, til 700- og 800-tallet. Hvilke generelle slutninger kan vi trekke på grunnlag av det som skjedde i Vang og andre bygder, særlig på Østlandet og i Trøndelag, før og under vikingtiden? Det kan neppe være tvil om - som his­ torikeren Andreas Holmsen har pekt på - at denne veksten i bosetningen i innlandet må betraktes som et motstykke til den ytre ekspansjonen fra andre lands­ deler. Derfor talte han også om et «indre» landnåm til forskjell fra det ytre. På Vestlandet var det nok fort­ satt en viss vekst hjem m e, men der flyttet likevel folk ut i langt høyere grad, både til De britiske øyer og til vesterhavsøyene. På Østlandet og i Trøndelag fortsat­ te det å være rom for en betydelig utvidelse av boset­ ningen hjemme.

I Vang er set-gårdene åpenbart sekundære i forhold til de eldre gårdene i sentrum av bygda, som selvføl­ gelig fortsatte å dominere i bygdelivet. Men lenger øst ble hele bygder ryddet inne i skogen, og da kunne gårder med set-navn bli de eldste og fremste i bygda. Dette ser vi ikke minst i deler av Østerdalen, der den eldste gårdsbosetningen mange steder er fra akkurat denne perioden. Det vi kan konstatere om veksten i bosetningen i Trøndelag og på Østlandet, betyr ikke at det ikke også ble flere gårdsbruk på Vestlandet. M en her lå vilkår­ ene dårligere til rette for en indre ekspansjon fordi naturen satte trange grenser, og samtidig - kanskje aller viktigst - bød områder utenfor landet på mer fristende muligheter for folk som var vant til å ferdes til sjøs. Dessuten er det vanskelig å danne seg et bilde av utviklingen i sentrale strøk på Vestlandet i vikingtiden. Når det her ble flere gårdsbruk, skjedde det som oftest ved oppdeling av eksisterende gårder. De nye gårddelene ble da liggende sammen med de eldre, i en klynge på ett tun, og hele «gården» hadde

SAMFUNNET I VIKINGTIDEN

felles navn. Vi vet derfor som oftest ikke, i hvert fall ikke når det gjelder større gårder, hvor mange fakt­ iske bruk som skjuler seg bak ett navn. Men i mer perifere strøk kan vi også på Vestlandet etterspore nyrydding og utflytting, til nye enkeltgårder slik som på Østlandet. Det oppstod for eksempel i Sauda, Sul­ dal og flere steder i Ryfylke hele grendelag som følge av utflytting. Alt i alt forteller gårdsnavnene og det vi kan slutte om det indre landnåmet, om en betydelig folke­ økning før og under vikingtiden. En slik folkeøkning ser ut til å være et allmenneuropeisk fenomen fra 8 0 0 -9 0 0 -ta lle t av og fram til Svartedauden, ikke minst i Nord-Europa. I Skandinavia kan veksten ha begynt noe tidligere. Fremgangen hang ikke bare sammen med en økning i jordbruksarealet, slik den østnorske ekspansjonen forteller om, men antagelig også med bedret produktivitet i åkerbruket. I europeisk sammenheng regner man gjerne med minst en tredobling av avkastningen i åkerbruket fra tidlig middelalder til høymiddelalderen. For det første økte avkastningen fra 172-2 foll i tidlig middelalder til 3 - 4 foll i høymiddelalderen. Årsaker var bedre red­ skaper, det at nye vekster, særlig belgfrukter, kom i bruk, og dessuten avlingsrotasjon. For det andre førte overgangen fra toskiftebruk til treskiftebruk til at stør­ re arealer til enhver tid gav avling. Skandinavia har som sagt ikke på noen måte ligget etter i denne utvik­ lingen, snarere i forkant, selv om det er umulig å si nøyaktig hvor langt fremgangen var nådd her tidlig i vikingtiden. Men også hos oss ble en plog med bedre plogskjær av jern tatt i bruk. Dermed ble jorden kraf­ tigere bearbeidet, og det var ikke minst viktig når åker

som hadde ligget brakk, igjen skulle pløyes opp. Den største plussfaktoren i norsk jordbruk må likevel ha vært den intensive jordbearbeidelsen på Vestlandet. Her ble ikke åkrene pløyd, men spadd på grunn av naturforholdene og fordi arealet var lite. Åkrer som ble spadd, kunne bære avling år etter år, uten brakklegging. En forutsetning for dette var rik­ tignok at gjødsel tilgangen var god. Det store krøtterholdet på Vestlandet, der åkerlappene var små og husdyrbeitet stort, må ha sikret nok gjødsel. For øvrig dominerte spadebruket også i fjellbygdene. Bildet av vikingtidens samfunn blir da merkelig tvetydig. På den ene siden finner vi vekst og betyde­ lige materielle ressurser, på den andre siden et sterkt press på disse ressursene. Fattigdom kunne være blitt resultatet. Men teknisk kunnskap knyttet til skips­ bygging og jernproduksjon satte datidens nordboere i stand til ikke bare å utnytte mulighetene som fantes hjem m e, men også dem som måtte søkes ute. Denne kunnskapen gjorde vikingene både til sjøfarere og nybyggere. Og virksom heten ute, særlig den som var knyttet til handel og plyndring, brakte også hjem et betydelig overskudd. Dette overskuddet kunne dan­ ne grunnlag for ny vekst ute og hjemme. Men siden overskuddet fra forskjellige vikingaktiviteter ikke var jev n t fordelt, kunne det også tjene som fundament for høvdingmakt hjemme.

Æ tt og individ I hvor høy grad var det utflytting som lå bak opp­ kom sten av de nye gårdene like før og under viking­ tiden, og i hvor høy grad var de en følge av oppde­ ling? At det i mange tilfeller, som når staSir-gårdene

Over: Kubj elle fr a Åsheim i Seljord. Det er faktisk funnet mange slike bjeller i mannsgraver.

Til venstre: Ljå, sigd, kniv og øks redskaper fr a Skårud i Jevnaker.

Under: På denne grensesteinen ved Huseby på Lista står en runeinnskrift: her:skipter:mørkone - «Her er markskifte.» Steinen er fr a 1100-tallet.

VIKINGENES VERDEN

Leirjorden i Oseberghaugen bød på helt uvanlige beva­ ringsforhold også fo r dagligdagse gjen­ stander - av teksti­ ler, lær og tre. Sam­ tidig er mye av det som ble funnet, rene praktstykker når det gjelder utførelse og detaljer i utsmyk­ ningen.

50

ligger innimellom eldre gårder, må være en form for oppdeling, synes nokså åpenbart. Men dermed reiser det seg viktige spørsmål om selve strukturen i sam­ funnet. Avspeiler oppkomsten av stadir-gårdene en dyptgripende samfunnsendring, på den måten at et samfunn bygd på ættegrupper og storfamiler på store gårder nå utvikler seg til et samfunn bygd på individer og kjernefam ilier på langt mindre gårder? Grunnen til spørsmålet er ikke minst det forhold at førsteleddet i staSir-navnene så ofte er personnavn. Gjennom slike navn har en rekke enkeltpersoner - som Rolv på Rogstad, Hårek på Hårstad og Ingvald på Ingvaldstad, om vi holder oss til Vang - ikke bare reist seg et varig minne, men navnene synes også å fortelle at det var enkeltfam iliebruk som disse perso­ nene grunnla. Det er likevel ingen opplagt slutning at disse nav­ nene forteller om en endring i den sosiale strukturen. Det vi kan konstatere er at enkeltfamiliebruk nå er

det vanlige. Men like avgjørende er hvordan forhol­ dene var før, og det vet vi egentlig ingenting om. Igjen hemmes vi av at vi ikke kjenner folkemengde og befolkningsutviklingen i århundrene som gikk foran. Legger vi avgjørende vekt på at eldre ættegrup­ per må være blitt oppløst og at enkeltindividene tok over, regner vi egentlig med at det bodde et stort antall m ennesker på de gamle gårdene i eldre jern al­ der. Vi regner også med at folkene på disse gårdene drev et nokså arealkrevende jordbruk. At det rent fysisk har vært plass til store gårder før 700-tallet, er det ikke tvil om. Men har det vært behov for å utnytte så store arealer? Det er umulig for oss å avgjøre hvor mye jo rd som var i faktisk drift så langt tilbake i forhistorisk tid, og i hvor høy grad jord bare lå der som et reserveareal. Enkeltfam iliebruk kan ha vært det vanlige også før 700, slik utgravningene i Forsand i Ryfylke synes å vise for folkevandringstidens vedkommende (se bind 1).

SAMFUNNET I VIKINGTIDEN

Bruken av personnavn i gårdsnavnene tyder kanskje på at man i økende grad ble opptatt av individet, men kan samtidig ha vært en mer m otebetont utvik­ ling og en naturlig følge av at bosetningen etter hvert ble tettere. Således trenger vi ikke å regne med endringer i den sosiale strukturen for å forklare de nye navnene og det nye gårdsmønsteret. Folkeøkning og flere familier må betraktes som en tilstrekkelig årsak. Dermed skal vi heller ikke utelukke muligheten av at familiemøn­ steret var et annet før vikingtiden. Men oppdeling, fradeling og nyryd­ ding, som gårdsnavnene i vikingti­ den forteller om, har vi også hatt i nyere norsk historie uten at denne utviklingen da hang sammen med endringer i samfunnets oppbygning eller i familiemønsteret. Men selv om vi ikke kan være sikre på hva som var rådende familiemønster i århundrene før vikingtiden, er det helt på det rene at enkeltfamiliegården var det normale i vikingtiden, som sta5ir-navnene viser. Så kan man spørre i hvilken grad vikingtidssamfunnet likevel var et «ættesamfunn», når det da åpenbart ikke var det i selve bosetningsmønsteret. Det er ikke vanskelig å finne områder av samfunnslivet der ætt og slektskap hadde avgjørende betydning, ja faktisk er det vanskelig å finne viktige områder der slekt var betydningsløst. Den enkeltes sosiale status var i hovedsak en følge av vedkommendes bakgrunn. Jordeiendom og løsøre gikk i arv. Et ekteskap var et bånd mellom to slekter like mye som mellom to individer. Dette illustrerer ættens og ættenes betydning. I det førstatlige samfunnet fantes det dessuten ing­ en sterk maktinstans, ingen utbygde institusjoner, som stod over individene og ættene. Også i det vi kan kalle «politiske» sammenhenger, var derfor slekten viktig. Kom den enkelte i konflikt med andre, ville det som oftest være de ressurser ætten rådet over, som ble bestemmende. Slik sett var altså vikingtidssamfunnet et ættesam­ funn. Men samtidig kunne den enkelte lettere enn før komme opp i situasjoner hvor ætten ikke kunne yte støtte. Ikke minst gjaldt det dem som reiste ut som nybyggere. Inntil nye bånd var etablert på de nye ste­ dene, ville de være mer henvist til seg selv og folk som de ikke var i slekt med. Farende kjøpm enn og krigere måtte stole på den gruppen de tilhørte. Den geografiske mobiliteten i vikingtiden bidro til å redu­ sere betydningen av slektsbåndene. Hovedgrunnen til at vi nok ikke bør karakterisere dette samfunnet som et ættesamfunn, er likevel en annen. Selv om slektsbåndene som nevnt kunne ha stor betydning, var de aldri i sin konsekvens entydi­ ge. Dette hang sammen med det slektsbegrepet nord­

boene hadde og deres oppfatning av hva slekt var. For at en slekt skal være et sammensveiset hele i ett og alt, må alle slektens medlemmer ha en identisk gruppefølelse. Det kan bare skje innenfor rammen av enten et sterkt patriarkat eller et sterkt matriarkat, der slektsbåndene utelukkende regnes patrilineært, det vil si farfar-far-sønn, eller matrilineært, det vil si m orm or-m or-datter. Om vi holder oss til patriarka­

Blant gjenstandene i Osebergfunnet finnes fire egenartede dyrehodestolper, 50-60 centimeter høye, uten noen opplagt sammenheng med andre gjenstander i dette eller andre funn. Hva stolpene har skullet tjene til, vet vi derfor ikke. Hodene er skåret av forskjellige kunstne­ re, og bildet viser den såkalte «barok­ ke» dyrehodestolpe. Alle dyrene har store øyne, oppspilte nese­ bor og stort gap med kraftige tenner. tet som det mest aktuelle i vikingtiden, skulle dette i praksis ha betydd at den gamle ættfaren bestemte over slekten, helt og holdent, og da ikke bare over sønner, ugifte døtre og barnebarn, men også over hustruen og eventuelle svigerdøtre, som var giftet inn i slekten fra andre slekter. Men slik var det ikke i det gammelnorske samfun­ net. Når en kvinne giftet seg, beholdt hun tilhørighe­ ten til sin egen slekt, og også for barna var slektning­ er på morssiden like viktige som slektningene på farssiden. Dette innebar at to kjernefam ilier i samme slekt, til og med familiene til to brødre, aldri hadde et identisk sett av nære slektninger - bortsett fra de sjeldne tilfellene der to brødre var gift med to søstre. Samfunnet bestod altså ikke av adskilte slekter ved siden av hverandre, men av enkeltfamilier. Disse familiene var som knuter i et innfløkt nettverk, der forbindelsene gikk på kryss og tvers mellom slektene og dannet usymmetriske mønstre. Det er derfor ikke

51

VIKINGENES VERDEN

Neste side: Slik kan vi forestille oss en scene fr a dagliglivet |vu. c/t ITuisfo Ul vikingtiden. En vesentlig del av arbeidet på gården ble ledet av hus­ fruen.

Som vist nedenfor (side 54), kaster Skollevollsteinen fra Lista lys over kvin­ nenes stilling i gam­ melnorsk tid. Stei­ nen er reist på begynnelsen av 1000-tallet.

52

underlig at vi ofte hører om strid mellom folk som var i slekt med hverandre.

Trellene - utenfor samfunnet Én gruppe mennesker finner vi bare sjelden spor etter i gårdsnavnene. Det er trellene. Som gruppe kan trel­ lene lettest dehneres ved det de ik k e var eller hadde: De manglet lovfestet tilhørighet til samfunnet og had­ de så godt som ingen personlige rettigheter. Trellene gikk som oftest heller ikke inn i et sosialt nettverk og hadde ikke slektninger som kunne støtte dem. Deres biologiske herkom st hadde således ikke samfunns­ messig betydning. Videre hadde de ingen råderett over sin egen arbeidskraft. I et rent juridisk perspek­ tiv var trellen kjennetegnet ved at hun eller han var et annet menneskes eiendom. De viktigste kildene som forteller om trellene, er de gammelnorske lovene. Hele det samfunnsbildet som kan avtegnes ved hjelp av lovene, som viser alle klassene i samfunnet, skal behandles inngående i neste bind, siden dette bildet i det store og hele gjel­ der 1100-tallet og den følgende tiden. Likevel var trelldommen sikkert viktigst som sosial realitet før 1100, og derfor er det fristende å regne med at landskapslovene også kaster lys over tiden før. Det finnes et mangfold av trellebenevnelser i lovene. Det er påfallende hvor mange som beskriver ulike tjenestefunksjoner. For eksempel reg­ ner Gulatingsloven opp de fire i. Rannveig reiste stein etter Ogmund Hreppesson, sin mann. Skog hugg [runenej. Det kan selvfølgelig ha betydd mye for Rannveig å hedre Ogmund med et minnesmerke. Men det aller viktigste for henne kan likevel ha vært å proklamere at hun nå som enke trådte i Ogmunds sted. Det med­ førte at hun overtok råderetten over eiendommer han hadde latt etter seg. Å markere det kan ha vært mest maktpåliggende da hun reiste steinen. Alt i alt synes en innskrift som denne og andre å stadfeste kjernefamiliens betydning, og viktigheten av fellesskapet mellom ektefellene - som altså den ene i en viss forstand kunne føre videre etter den andres død. Slik arvereglene var i Norden, var det dessuten fullt mulig for en enke å arve også en sønn som døde,

SAMFUNNET I VIKINGTIDEN

Disse praktfulle smykkene er funnet i Trøndelag. Det øver­ ste perlekjedet er fra Halsan og sølvsmyk­ ket fra Østborg, beg­ ge i Levanger kom­ mune. Slike smykker var bare til pynt, til forskjell fr a draktspennene, som også skulle tjene praktis­ ke formål. Det van­ ligste materiale i halskjedene var glass og rav. Av «rene» smykker er også armbånd vanlige i gravene, mens fingerringer er langt sjeldnere.

dersom sønnen ikke hadde egne arvinger. Etter enkens død gikk så en slik arv videre til hennes slektninger. På denne måten kunne eiendommer til og med skifte slektstilhørighet. Det finnes svenske runeinnskrifter som synes å være blitt til nettopp i slike situasjoner, for å markere at en enke overtok etter sin sønn. Går vi så til andre kilder og ser på det arkeologiske materialet, blir det enda tydeligere at kvinnene langt fra var usynlige i det gammelnorske samfunnet. I Sogn er det gjort 264 gravfunn fra merovingertid og vikingtid. Av disse gravene er 68 så velutstyrt og godt bevart at det er mulig å avgjøre om den døde var mann eller kvinne. Nitten av de aktuelle gravene, eller 28 prosent, viser seg å være kvinnegraver. De noe rikere gravene som lar seg kjønnsbestem m e, må for øvrig ha tilhørt folk i de øvre sjiktene i samfunnet. En slik rik begravelse skulle ikke bare legge forhold­ ene til rette for den døde i det neste liv, men også demonstrere slektens makt og rikdom i det dennesidige. Hver generasjon trenger likevel ikke å ha fått en like staselig begravelse. Praksis kunne variere over tid, alt etter hvilket behov folkene på gården hadde på et gitt tidspunkt for å demonstrere sin status. Men det som da i alle fall slår en, er at andelen kvinnegraver i vikingtiden blir aller størst på de eld­ ste og beste gårdene, der enda eldre gravfunn forteller om makt og rikdom gjennom lang tid. På en slik gård,

55

VIKINGENES VERDEN

Hopperstad i Vik kommune, viste det seg at hele seks av ni graver var kvinnegraver. I kvinnegravene var det dessuten et rikt importmateriale som forteller om nære forbindelser med De britiske øyer. Var mennene på denne gården mye borte i viking, mens kvinnene som var hjemme derfor ble hovedpersonene på går­ den og i bygda? I hele materialet er kvinnegravene likevel i m in­

56

dretall, og det betyr at en mann kunne ha lavere sta­ tus enn en kvinne og likevel få en like staselig begra­ velse. På de store gårdene kunne nok folk gi både mannen og kona en storslagen begravelse, mens folk litt lenger nede i det øvre sjiktet nøyde seg med å kos­ te det på mannen. Et av de sikreste tegnene på en kvinnegrav er smykker, og særlig spenner som ble brukt til å holde sammen drakten. En pålitelig indikasjon på en mannsgrav er visse typer av våpen som gjerne fore­ komm er i bestemte kombinasjoner. Ser man så på hva som ellers finnes i gravene av forskjellige redska­ per, avtegner det seg et bilde av menns og kvinners arbeidsliv. Forskjellene er tydelige, men hverdagen var likevel ikke totalt forskjellig for de to kjønn. Vanligst i kvinnegravene er redskaper som ble brukt til å forarbeide og bearbeide tekstiler. Karding, spinning, veving og søm har uten tvil vært de viktig­ ste kvinnesyslene ved siden av stell av husdyrene og barnestell, som ikke krevde bestem te redskaper. 1 mannsgravene er saksen det eneste tekstilredskapet. Men kjøkkenutstyr er bevart i både manns- og kvin­ negraver, i henholdsvis fem av de sikre kvinnegrav­

SAMFUNNET I VIKINGTIDEN

ene og åtte av mannsgravene. Jordbruksredskaper fordeler seg også jev n t og er representert i halvparten av kvinnegravene og i noe over tredjeparten av mannsgravene. Men det er likevel den forskjellen at i kvinnegravene finnes bare sigder, mens mannsgrav­ ene inneholder både ljåer og sigder. Smedredskaper forekommer bare i mannsgraver, men overraskende nok er det komm et for dagen snekkerverktøy i to av kvinnegravene. Våpen er også funnet i sikre kvinne­ graver, men ikke jaktredskaper. Hvem levde så best, menn eller kvinner? Dette spørsmålet er ikke lett å besvare. Men ganske nylig har arkeologisk-antropologiske undersøkelser kastet lys over én side ved det. På Haug på Hadseløya i Ves­ terålen er det avdekket en kirkegård fra rundt år 1000. Av 30 skjeletter var 13 etter menn, 9 etter kvin­ ner, og dessuten var det 8 skjeletter som ikke lot seg kjønnsbestem m e. Til sammen 26 av de tretti skjelet­ tene var av voksne. G jennom snittlig levealder for dem som var gravlagt her, var ikke så lav. Det ser ut til at m ennene i gjennom snitt har nådd en alder av 41 år, mens gjennom snittsalderen for kvinnene kommer opp i hele 51 år. Skjelettene av både menn og kvinner bærer for øvrig preg av hardt fysisk arbeid. Det var tydelige spor av slitasjegikt, særlig i kvinneskjelettene. G jennom snittlig høyde for de gravlagte kvinnene var 160,8 centim eter og for mennene 173,5 centi­ meter. Til sammenligning hadde norske mannlige rekrutter i 1930 en gjennom snittshøyde på 172 centi­ meter, og den hadde da økt gjennom lengre tid. Alt i alt burde det arkeologiske materialet tyde på at kvinnenes status i vikingtidens samfunn ikke var påtagelig lavere enn mennenes, selv om det var en viss forskjell. For eksempel var det bare mennene som hadde det vi kan kalle politiske rettigheter, som våpenbærere og deltagere på tingene. Utad i sam­ funnslivet var det nok kvinnene i de aller høyeste lagene som gjorde seg m est gjeldende. Det har sam­ menheng med at kvinnenes virksomhet generelt var knyttet til familien, til gården, tunet og fjøset, og til forvaltning av viktige deler av gårdens indre liv. Men det var nettopp på storgårdene at denne indre forvalt­ ningen nødvendigvis fikk stor samfunnsmessig rekkevidde. Kvinnens plass i familien ved den m ekti­ ge husbondens side gav også henne betydning i en tid da så godt som alle bånd i samfunnet var personlige og ikke institusjonelle.

Vilkår fo r politisk organisasjon En bygd som Vang har utgjort et «samfunn» på 7 0 0 -8 0 0 -ta llet. Det kan vi konstatere som en enkel bosetningshistorisk realitet. Men vi vet ikke i hvilken grad dette samfunnet og andre slike bygdesamfunn ble «styrt», heller ikke hvem som eventuelt styrte eller hva slags organer som fantes for en slik styring.

Det er også umulig å avgjøre hvorvidt Vang utgjorde et samfunn for seg, eller om det inngikk som del i et større organisatorisk hele. Det eneste vi tør regne som nokså sikkert, er at de forskjellige bygdene - eller kanskje litt større områder - har hatt sine egne ting, der m ennene fra de forskjellige grendene og gårdene kunne møtes og drøfte fellesanliggender, og ta opp tretter og tvistemål til avklaring. At et slikt organ var noe folk m ente de måtte ha, har vi alt sett eksempler på i forbindelse med islendingenes og grønlendinge­ nes tingorganisering. Hva som kan ha vært av politisk sammenheng over bygdenivå, er det særlig vanskelig å si noe om, så magert som kildematerialet er. Opp gjennom årene har forskerne gjort seg forskjellige slags tanker om ulike typer småriker i Norge forut for rikssamlingen. Enkelte har forestilt seg at det fantes stammeriker, andre har særlig regnet med riker bygd på høvdingmakt. Høvdingmakten har man så tenkt seg kunne være basert på jordegods, eller på handel eller ero­ bring, eller på en nedarvet sosial posisjon, eller på en kom binasjon av to eller flere av disse faktorene. Den gotiske historieskriveren Jordanes, som skrev midt på 500-tallet, nevner flere norske «stammer» som vi kjenner fra senere tid. Blant dem er romerikinger, ranrikinger (folk i Båhuslen), grener (folk i nedre Telemark), egder, ryger og horder. Sammen­ holdt med det yngre kilder forteller, viser opplys­ ningene hos Jordanes at disse folkegruppene på et visst tidspunkt bodde i «riker», slike som Romerike og Ringerike, eller i «land», som Hadeland, Grenland og Rogaland. 1 det senere navnematerialet finnes det dessuten et navneledd til, «m ork», som foreligger i Hedmark og Telemark. Men har disse områdene utgjort enheter i politiskorganisatorisk forstand, slik at hele landet var regel­ rett inndelt i «stammeriker»? Det kan vi ikke påstå. Regner vi nemlig med, som enkelte har gjort, at ord som «land», «rike» og «mork» i seg selv forteller om politisk organisasjon, får vi problemer med andre landskapsnavn som ikke inneholder slike sammensetningsledd, for eksempel Agder, Sogn, Fjordane og Møre. Det virker ikke overbevisende at noen av de norske landskapene, som i grunnen er så like, skulle ha utgjort tidlige stammeriker, mens andre ikke skul­ le ha gjort det. Antagelig er de stamme- og landskapsnavnene vi kjenner, først og fremst geografiske navn. Noen steder har landskapet gitt folket navn, som når folk på Agder blir kalt egder, og folk i Sogn sygner; på samme måte er raumene folket ved Raumelv (Glom m a). I andre tilfeller er folkenavnet blitt utgangspunkt for landskapsnavnet, slik at Rogaland og Hordaland betegnet det området der rygene og hordene bodde. Geografiske navn som dette er selvfølgelig ikke til­ feldige. En «stamme» er blitt identifisert geografisk

Den forgylte bronsefiguren ovenfor viser en kvinne iført en særpreget drakt, med kort slep. Fun­ net i Alsike, Uppland (Sverige).

På foregående side øverst ser vi gjen­ stander som ble fun­ net på Tisnes, Trom­ sø, i en kvinnegrav spenner, bronsekjede, kam og annet personlig utstyr sammen med arbeidsredskaper. Nederst: En hvalbensplate og fo r ­ skjellige kuler som antagelig er blitt brukt til å glatte søm med, eller kanskje som «strykejern» og strykebrett fo r å stryke tøystykker. Gjenstandene kom­ mer fr a forskjellige trønderske funn.

57

VIKINGENES VERDEN

Kartet viser de nor­ ske stammenavnene som er nevnt hos den gotiske historieskri­ veren Jordanes midt på 500-tallet. Jorda­ nes bare ramser opp navnene uten geo­ grafisk plassering, og det er våre dagers historikere som tol­ ker Augandzi som egder, og Adogit som halogii, dvs. håløyger; roten i Arochi skal antage­ lig forstås som (h)arud-, og navnet blir horder. Andre navn, som Rugi og Grannii, er det lette­ re å kjenne igjen (ryger og grener). Landskapsnavnene «Romerike» og «Ranrike» (Båhus­ len) er også blant de norske navnene Jo r­ danes har visst om.

både av seg selv og av andre tilsvarende folkegrupper. Dermed har det nok også foreligget større muligheter for politisk samhandling innenfor grensene til ett og samme landskap enn på tvers av slike grenser. Men at landskapet som sådant har vært politisk organisert, er langt mer tvilsomt. Om vi vender tilbake til eksem pe­ let Vang, betyr dette at vi ikke trenger å regne med at denne bygda nødvendigvis har inngått som del av et større og fast organisert rike på Hedmark. Men vi kan heller ikke utelukke at Vang kan ha gjort det. Dess­ uten må vi regne med muligheten av at større høvdingdømmer eller riker har oppstått og bestått noen tid og så gått i oppløsning. Også når vi beveger oss ned på bygdenivå, mangler vi positive holdepunkter for hvordan de politiske for­ holdene faktisk var. Likevel kan vi lettere enn når det gjelder større områder, danne oss et bilde av en del generelle maktforhold og vilkår for politisk makt. Den underliggende tanken må da være at rikdom har gitt grunnlag for makt, i vikingtiden som både før og siden. I første bind av dette verket er det oppsiktsvekken­ de «Åker-funnet» fra Vang omtalt. Omkring 6 00, i begynnelsen av merovingertiden, må det altså på akkurat denne gården ha bodd folk med en uvanlig rikdom - og sikkert også makt. Når vi så ser at Åker var en viktig kongsgård midt på 1000-tallet, aner vi at denne gården har vært et høvdingsete gjennom århundrer. Men det vi ikke vet, er nøyaktig hvordan forholdet var mellom høvdingen på Åker og folk ellers i bygda eller bygdene omkring. Andre spørsmål melder seg også: Riktignok var Åker en stor gård, og størrelsen kan ha gitt dem som bodde der, et godt utgangspunkt for å hevde seg, men kunne denne ene gården alen e gi grunnlag for en slik posisjon som fol­ kene på Åker åpenbart må ha hatt? Har kanskje høv­ dingen på Åker i tillegg eid andre gårder som ble dre­ vet av leilendinger? Har han kontrollert handelsveier fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og kanskje også fjellbygdene på østsiden av M jøsa, som møttes her ved Åker? Har mange andre store og rike bønder i distriktet regnet seg som hans menn, og har de i så fall knyttet seg til ham av fri vilje, eller fordi de er blitt tvunget eller truet til det? Ingen av disse spørs­ målene kan vi svare på, men hvert enkelt av dem peker på åpenbare muligheter. I de senere årene har arkeologer vært opptatt av de mønstrene som synes å danne seg, om man kartlegger forskjellige typer funn - blant annet «storhauger» og særlig rike gravfunn - i forskjellige deler av landet (se mer om dette i bind 1). Langs kysten finner vi slike funn konsentrert i Vestfold, ved Skiensfjorden, i Arendal-Grimstad-området, ved Oddernes (mer beskjedent), på Lista, Nord-Jæren, Karmøy, i Ø lenEtne-området i Sunnhordland og så videre. Bygdene rundt Hamar blir sentrum for en tilsvarende konsen­ trasjon på østsiden av Mjøsa.

På dette grunnlag har arkeologene forsøkt å rekonstruere «territorier», som de gjerne oppfatter som småriker, på rekke og rad rundt kysten og dels også i innlandet, og å dra grenselinjer mellom disse «rikene». Men det en slik kartlegging egentlig viser, er bare innenfor hvilke områder vi må søke etter gamle sentra for høvdingmakt. Det vi ikke uten vide­ re bør regne med, er at det alltid bare har vært én som har hatt makt over et slikt «territorium », og h el­ ler ikke at det har gått politiske grenser mellom områdene. «Grensene» som kom m er frem på arkeo­ logenes kart, er i første rekke en følge av naturfor­ holdene. I Norge er det nå engang slik at de beste bosetningsom rådene ligger spredt, og rike områder veksler med karrige, mens strekninger med fjell og skog ligger imellom. Igjen kan Åker og Vang illustrere forholdene. Det kunne være en nærliggende tanke at Åker en gang var sentrum i et rike på Hedmark, og denne muligheten skal vi slett ikke utelukke. Men det vi virkelig vet tak­ ket være de arkeologiske funnene, er at området på østsiden av Mjøsa der Åker ligger, har vært rikt og at høvdingen på Åker har vært særlig rik, og sannsyn­ ligvis særlig mektig. Men har han dermed vært alene

SAMFUNNET 1 VIKINGTIDEN

om å ha makt? Vi skal ikke bevege oss lenger enn en mils vei mot sør før vi komm er til et annet gammelt høvdingsete, nemlig Ringnes i Stange. Eiendommelig nok spiller også Ringnes en rolle i norsk historie på 1000-tallet. Her bodde den Kjetil Kalv som var gift med Harald Hardrådes søster, og som også skal ha vært mannen som gav Harald kongsnavn. Hvordan skal vi så konkludere? Antagelig er det riktigst å tenke seg at det i noen områder av landet satt rikere og mektigere menn enn andre steder. Den­ ne rikdommen ser alltid ut til å ha grunnlag i mye og god jord. Men innenfor et gitt område bør vi nok like gjerne forestille oss at det har vært en gruppe av høv­ dinger som dominerte, som at alt nødvendigvis har vært underlagt én mann. Så har det sikkert også eksistert større høvdingdømmer eller småriker. Når det gjelder vikingtiden, bør vi da tenke oss at det særlig var inntekter fra han­ del og vikingaktivitet ute som kunne gi enkeltperso­ ner og slekter et fortrinn fremfor andre høvdingslekter. Et slikt grunnlag trengtes for å bygge opp og hol­ de ved like en mer «fyrstelig» makt. En helt spesiell rolle kan vikingaktiviteten, og ikke minst m ilitær­ makt i den forbindelsen, ha spilt. Vang er likevel ikke en typisk vikingbygd. Men han­ delen fra innlandet til kysten har sikkert omfattet mange verdifulle varer, og Åker ligger også midt i et rikt jordbruksområde. Når det dreier seg om Åker som senter i et mulig «rike», bør vi dessuten regne med at gammel tradisjon, den nedarvede maktstillingen for folkene på gården, kan ha hatt betydning. Vi skimter konturene av gamle sentralfunksjoner; det er påfallen­ de hvor mange gårder med «hellignavn» som ligger i en krets rundt Åker-Vang, nemlig gårdene Disen, Tors­ hov, Vidarshov og Dystingbu. Det siste navnet forteller muligens om et «disting», som antagelig var en religi­ øs fest kombinert med et marked. Det er også visse ting som taler for at Åker kan ha vært tingsted for et større område i vikingtiden eller tidligere. Situasjonen her på østsiden av Mjøsa ligner for øvrig på den vi fin­ ner mange steder i landet. Gamle sentra for høvdingmakt synes å ligge på rekke og rad langs norskekysten. Men når det kommer til å beskrive denne høvdingmakten konkret, svikter kildegrunnlaget. Både 700- og 800-tallet var en urolig tid. M aktfor­ hold må ha kunnet skifte. Det er ingen grunn til å anta at høvdingen på Ringnes nødvendigvis måtte underordne seg under høvdingen på Åker. Kanskje har han gjort det, i det miste i perioder, kanskje har han ikke gjort det. Like godt kan vi tenke oss at de to var konkurrenter. De kan begge ha vært ledere, og noen av bøndene i distriktet kan ha flokket seg om den ene, noen om den andre. 1 det hele tatt må vi regne med at m akt i bare liten grad har vært fast basert på territorier - forbindelser mellom m ennes­ ker har sannsynligvis betydd mer. Slike forbindelser

kunne sikkert arves, men opplagt også gå i oppløs­ ning og omkastes. Dessuten må våpenmakt til enhver tid ha kunnet skape nye m aktkonstellasjoner. Og på samme måte som bønder sluttet seg til høv­ dinger, kunne høvdinger inngå allianser med hver­ andre. Slike allianser var sikkert heller ikke perma­ nente. Om ikke annet så måtte den militære makt som fantes, skape dynamikk og muligheter for for­ andring. Noen kunne sikkert klare å skaffe seg over­ herredømme innenfor et større område - men slik makt trengte ikke å vare. Det var først på 9 0 0 - og 1000-tallet at forholdene skulle ligge til rette for oppbygging av mer varig makt over større områder. Men denne utviklingen foregikk gradvis og må forstås ikke bare mot en hjemlig bak­ grunn, men også som en følge av innflytelse utenfra.

Kartet bygger på forekomsten av prestisjegjenstander i enten bronse, glass eller gull (som vitner om høvdingmakt), med markering av om det er én, to eller alle tre av disse gjenstandstypene som foreligger. På dette grunnlaget mener arkeologene å kunne rekonstruere «territorier» fra tiden fø r rikssamlingen. (Etter Bjørn Myhre.)

59

Myter, makter, gudsdyrkelse Er det mulig å forstå nordmennene i den tidlige vikingtiden - kan vi leve oss inn i hva de tenkte og følte? «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage,» sa Sigrid Undset. Tenker vi på en del grunnleggende følelser som frykt og hat, lengsel og kjærlighet, er dette kanskje riktig. Men hva man har elsket eller hatet, lengtet etter eller fryktet, har endret seg. Da er det alt i alt ikke sikkert at følelsene heller har vært de samme. For eksempel kan nok redselen for døden være allmennmenneskelig, men er det uten betydning om den døende tror at det er en skyggetilværelse under jorden som venter, eller en himmel eller et helvete? Kultur og m entalitet hos et folk komm er til uttrykk i religionen, både i religiøse tanker og ideer og i de religiøse handlingene som er knyttet til guds­ dyrkelsen. Litt på siden av selve kulten finner vi mytene. De er gudefortellinger og vitner om de reli­ giøse forestillingene; men myter blir også en form for diktning, og de kan fjerne seg fra religionen og næ r­ mest leve sitt eget liv. Vi kjenner de norrøne mytene først og fremst fra den såkalte eddadiktningen, som i alt omfatter ti gudedikt, og dessuten fra skaldediktningen. Men i skaldediktene er gudene bare unn­ taksvis hovedpersoner; derimot henviser skaldene ofte til forskjellige gudemyter ved å velge helt bestemte uttrykksmåter. For eksem pel bunner et navn som «Odins gjøk» på den liketende ravnen (hos skalden Gisle Sursson) i den mytologiske fore­ stillingen om Odins to ravner. Dyrehodestolpe fra sleden i Osebergunnet (se også bildet side 50). Vi har ing­ en problemer med å erkjenne den kunst­ neriske kvaliteten i dette og andre arbei­ der, men hva «betyr» egentlig et slikt dyrehode? Vi tør ikke være sikre på at vi helt er på bølgelengde med dem som en gang laget og beundret denne utsmykningsdetaljen - om vi synes den er aldri så fin.

60

Mytologi og litteratur I 1663 forærte den islandske biskopen Brynjolfur Sveinsson et håndskrift fra slutten av 1200-tallet til kong Fredrik 3. Håndskriftet, som inneholdt 29 gamle kvad, fikk navnet Codex Regius, og ble innlemmet i Det kongelige bibliotek i København. Samlingen ble også kalt «Den eldre Edda», fordi den - noe misforstått - ble sett på som en forløper for den senere Edda, det vil si Snorres håndbok i mytologi og skaldskap. Av kvadene i Codex Regius, som alle var ano­ nyme, var nitten heltedikt og ti gudedikt. Blant de mest kjente gudediktene er Håvamål, Skimismål og Prymskvida - i tillegg til VQluspå, som er det mest storslagne av alle. Voluspå synes å gi oss et helt verdensbilde fra hedensk tid; det forteller om hvordan verden er oppstått, og om gullalderen for lenge siden, dernest om hvordan ondskapen kom inn i verden, og så til slutt om Ragnarok og ver­ dens undergang. Det er dette siste som er VqIuspd, «volvens spådom», i egentlig mening. Skaldekvadene forteller som oftest om fyrsters hærferder og andre bedrifter, eller om skaldene selv og deres følelser og holdninger. I seg selv sier ikke dette noe om guder og myter. Men skaldenes kunst bestod blant annet i å benytte et særskilt poetisk språk, som skilte seg fra språket i en al­ minnelig fortelling. For en skald var en strid ikke bare en «kamp» eller noe som ble omtalt med et annet alminnelig ord, derimot var den «Odins uvær», «Gonduls larmvind» (Gondul var en val­ kyrje), «Frodes ri» (Frode var en heltekonge) og lignende. Det fantes en uendelighet av slike omskrivninger eller «kjenninger» (et faguttrykk skapt av Snorre). Noen kjenninger henspiller på mytologien, andre på heltesagn og annet tradi­ sjonsstoff. Gjennom henspillinger på gudemyter får vi bekreftet at mange av de mytene Snorre gjengir eller viser til i sin lærebok om skaldskap, og som eddadiktene også handler om, virkelig er gamle.

ge oss inn i dette feltet av religion og myter. Aller helst skulle vi ha dannet oss et bilde av religionen i mer egentlig mening, uten å måtte bygge for mye på mytologisk stoff. Men vi møter en barriere når vi vil trenge inn i 80 0 - og 900-tallets religiøse forestillingsliv og religiøse praksis. Grensen mellom kristen tid og hedendommen kan bare tilsynelatende overskri­ des. Myter er overlevert i den senere litteraturen, og

MYTER, MAKTER, GUDSDYRKELSE

dem kan vi gjengi - men hva ligger bak mytene, hva sier de egentlig? Det er lettere å spørre enn å svare.

D e gagnlige æ sene - de truende jotnene Odin var guden over alle andre i vikingtiden, og mange myter handler om ham. Odin var først og fremst krigsgud og dødsgud, og dernest vismann og trollmann. Odin hadde bare ett øye. Det andre hadde han pantsatt til jotu nen Mime, som rådet over visdomsbrønnen ved livstreet Yggdrasils rot. Mot å ofre øyet fikk Odin øse av brønnen; eller sagt på en annen måte: Odin gav avkall på et legemlig øye og fikk et åndelig i stedet. G jennom sitt åndelige øye så Odin ting som var skjult for andre. Også runene, som had­ de magisk betydning, hadde Odin lært av Mime, og han lærte dem videre til menneskene. Ifølge VQluspd hadde Odin en gang i tidenes m or­ gen innstiftet krigen: Innover fienden kastet Odin spyd; det var i første folkekampen;

Selve navnet «Odin» har sammenheng med det gam­ m elnorske adjektivet odr, som betyr «vill», «rasen­

Æsene i svensk materiale: Bronsestatuettfra Svenstorp i Skåne som muligens forestiller Odin, med ett øye; nedenfor et billedtep­ pe fra Skog kyrka nær Falun, som viser den enøyde Odin til venstre, Tor med hammeren i midten og Frøy til høyre.

de»; i dette ligger at Odin både var gud for ekstasen og for den rasende kamp. Det er sikkert ikke minst kampguden vikingene må være blitt tiltrukket av. Odin var ikke noen særnorsk eller særnordisk gud, men fellesgermansk. Forfattere på kontinentet om ta­ ler ham som hovedgud hos flere germanske folk i folkevandringstiden, blant dem anglene, langobardene og sakserne, som kalte ham Wotan eller Woden. Inn-

61

VIKINGENES VERDEN

Denne armringen i sølv med en såkalt «Tors-hammer» er funnet på Gjulem i Rakkestad. Torshammeme har anta­ gelig vært brukt som lykkebringende eller beskyttende amulet­ ter.

Islandsk bronsefigur som sannsynligvis forestiller Tor med hammeren.

Tors forsøk på å fis­ ke Midgardsormen - med et oksehode som agn - avbildet på en runestein fra Altuna i Uppland (Sverige).

62

skrifter kan bekrefte dette. Men Odins rolle som en viktig gud går enda lenger tilbake. Allerede romerne var klar over at germanerne dyrket en gud som lot seg identifisere med deres egen Merkur. Derfor ble «M er­ kurs dag» på den romerske kalender til o(di)n sdag hos germanerne. Som ekstasens gud og som magiker var Odin ham hleypa, det vil si at han kunne skifte «ham », iføre seg både menneske- og dyreskikkelse, og dukke opp der det passet. Hvor disse trekkene av sjamanisme, som religionshistorikerne kaller fenomenet, komm er fra, får være et åpent spørsmål. Men de kan skyldes kulturkontakt med folk lenger øst i Europa, der sjamanismen var utbredt. Mens Odin var krigernes gud og på mange måter en fryktinngytende skikkelse, var Tor først og fremst bøndenes gud. Tors viktigste egenskap var hans vel­ dige styrke. Den fikk han ved å spenne om seg sitt «kraftbelte». Dessuten hadde Tor hammeren M jølne. Med den rammet han alt han siktet på, og hammeren vendte bestandig tilbake. Tor beskyttet både guder og mennesker mot jotnene, de fiendtlige maktene i ver­ den. I mytene er Tors kamp med Midgardsormen et yndet tema. Midgardsormen var en eiterspyende orm ute i den store havsstrømmen som omgav Midgard, der m enneskene bodde. Ormen var så lang at den omsluttet hele jorden. Tors forsøk på å fiske den opp omtales i flere bruddstykker av skaldekvad fra slutten av 900-tallet. Karakteristisk nok er Tor den eneste av gudene som skaldene diktet vanlige heltedikt om. Et av dem, P orsdrapa, laget av den islandske skalden Eiliv Gudrunsson, forteller om Tors ferd til jotu nen Geirrød. Til forskjell fra eddadiktene, som er enkle i formen, er denne dråpaen et ytterst kunstferdig kvad. Alle de innviklede reglene om versemål og ordlegging som gjaldt for skaldenes fyrstekvad, er fulgt til punkt og prikke. Ifølge Eilivs kvad hadde Loke - han var av jotu nætt og spilte rollen som gudenes forræderske venn lokket Tor til å dra ut på ferden uten hammeren og beltet. Det holdt på å gå helt galt; men underveis gjes­ tet Tor gygra Grid som var mor til guden Vidar, og hun lånte ham et annet styrkebelte sammen med en tryllestav. Den verste prøvelsen kom da Tor skulle krysse en elv. Strømmen ble stadig striere, og til slutt så mektig at den rev Tor med seg. Heldigvis hkk han holdt seg fast i et rognetre og kom seg på land. På grunn av denne fortellingen kan skaldene kalle rog­ nen for «Tors berging». Men det viste seg så at det ikke var noen vanlig flom Tor kjem pet imot. Han så at Geirrøds datter stod over skrevs over elvejuvet lenger oppe. Ifølge Eiliv var det «sumpen fra kvinnesverdet» som fløt av sted, eller «kvinners første-spilles flytende blod», som han sier et annet sted, det vil si m enstruasjonsblod. Snor­

re er senere mer diskret i sin versjon og sier ikke hva slags væske Tor bakset i. Men han lar Tor løfte opp en stor stein fra elvebunnen og slynge den mot jotu nkvinnen, med disse ordene: «Ved osen skal åen stem ­ m es!» Tor fortsatte så til Geirrøds hus og slo i hjel både ham og døtrene hans. Eilivs kvad illustrerer hvor mye og hvor lite vi egentlig kan slutte av mytene slik de er overlevert. At dette er et av Tors karsstykker, er utvilsomt, men er det noe mer? Hva betyr det at han møter motstander­ ne uten sine vanlige våpen? Betyr det noe at det er akkurat denne type flom han kjem per mot? Slik kan vi spørre, men de kildene vi har, gir ikke svar. Kan­ skje kan man kaste lys over spørsmål som dette ved å sammenligne myter hos ulike folk, og dette har vært prøvd i andre sammenhenger. Men resultatene har lett for å bli svært spekulative, og de blir derfor gjer­ ne omstridt. Et problem i tillegg når det gjelder de norrøne mytene, er at vi i mange tilfeller heller ikke vet hvilke trekk i beretningen som er gammelt mytisk stoff, og hva som er diktet til av sene forfattere som Eiliv og andre. Odin og Tor hørte til den gruppen av guder som ble kalt æser (cesir, entall ass). Det var også andre æser, blant dem Balder, Ty, Heimdal, Brage og Ull. Blant åsynjene (gudinnene) må nevnes Frigg, som var Odins hustru, og Siv som var Tors, og Nanna og Idun.

MYTER, MAKTER, GUDSDYRKELSE

1 tillegg til æser og åsynjer fantes andre slags skik­ kelser som spiller en rolle i mytologien: Norner, fylgjer og valkyrjer. Disse var kvinneskikkelser og hadde oppgaver sammen med æsene innenfor det vi kan kalle den normale og gode verdensorden. De tre nornene - Urd, Verdande og Skuld - var skjebnegudinner som spant hvert enkelt menneskes livstråd når det ble født. Fylgjene - «ledsagerskene» - var åndevesener som fulgte hvert menneske gjennom livet. Valkyrjene var Odins sendebud. De førte krigerne ut i strid og bestemte hvem som skulle falle i slaget. Så var det mer tvilsomme fremtoninger, som levde ute i naturen: alver, dverger og vetter, for ikke å tale om jotnene. Jotnene var æsenes hovedmotstandere i alle myter. De personifiserte de blinde naturkreftene og var en stadig trussel mot æsene og menneskene. Yrne het en kjem peskikkelse som var stamfar til jotnene. Han var også i bokstavelig forstand opphav til den skapte verden. Yrne var blitt til i Ginnungagap, den store avgrunnen mellom det kalde Nivlheim og det hete Muspelheim. Yrne oppstod ved at kulden og heten møttes. Men Odin drepte Yrne. Av Ymes blod skaptes hav, elver og vann, av knoklene fjell og stein, de bløtere legemsdelene ble til jord og håret til gress og skog. Ymes hodeskalle dannet himmelhvelvingen over jorden. Derimot ble de første m enneskene, Ask og Embla, skapt av Odin, da han og brødrene hans ga liv til to trær. Tre andre guder bodde sammen med æsene: Njord, Frøy og Frøya. Njord var faren, og Frøy og Frøya bror og søster. Disse tre tilhørte opprinnelig en annen gudeslekt som kaltes vaner. Det fantes fortellinger om at det en gang hadde vært krig mellom æsene og vanene, men så hadde de sluttet fred og inngått for­ bund, og vanene hadde flyttet til æsene i Åsgård. Vanene var fruktbarhetsguder. Det er blitt spekulert på om fortellingen om vanekrigen kanskje skulle bunne i historiske realiteter. Man har da tenkt seg at en eldre folkegruppe som var bønder og hadde vanene som guder, ble overvunnet av asadyrkende krigerskarer. Også et rent religiøst skifte kan ligge bak: En eldre fruktbarhetskult kan være blitt fortrengt av en ny, mer krigersk kult etter hvert som samfunnsforholdene endret seg. Men slike antagelser kan ikke bli annet enn gjetninger.

«G udenes mørke» Menneskene og æsene var truet av jo tn en e, slik farer og usikkerhet alltid var en del av tilværelsen. Lignen­ de motsetninger spiller en rolle i mange religioner, ikke minst i kristendommen, der kampen mellom gud og djevel er fundamental. Men til forskjell fra kristendommen stilte ikke den norrøne hedendom­ men i utsikt at de gode kreftene til sist skulle gå av med seieren. Tvert imot, alt ville ende med verdens

undergang og gudenes død. Det at eddadiktet Voluspå lar en ny verden oppstå etter den gamle, skyldes antagelig kristen innflytelse. I den norrøne heden­ dommen fantes ikke kristendommens triumferende håp; pessimismen dominerte. Verdens undergang kaltes ragnarok; det betyr egentlig «gudenes (eller ‘maktenes’) skjebne» eller «gudenes mørke». Da skulle Midgardsormen, som lå i en krets rundt jorden og som Tor hadde kjem pet im ot så ofte, snu seg i jotunsinne og stevne mot land. Også denne gangen seirer Tor over ormen og dreper den, men han dør selv av eiteren ormen blåser ut. Et annet undergangsuhyre er Fenrisulven. Han var lenket med en lenke Odin hadde fått dvergene til å smi av kattetrinnets lyd, kvinneskjegg, bergets røtter, bjørnens sener, Eskens ånde og fuglenes spytt. Med den ble ulven holdt fast. Men ved ragnarok kommer ulven seg fri. Han farer da med gapet vidt åpent: Den nedre kjeften er på jorden og den øvre ved himmelen, det brenner ild av øyne og nese. Fenrisulven sluker Odin. Ildjotunen Surt kommer løs fra den hete ver­ den, Muspelheim, og farer over hele jorden og setter den i brann. Alt går til grunne. Sett fra én side er forestillinger om at verden en gang skal ta slutt, bare er et naturlig motstykke til skapelsesberetningene. Men det som slår en, er styr­ ken i de norrøne undergangsforestillingene og den

På denne kleberstei­ nen fra rundt dr 1000 (funnet ved Horsens i Danmark) er det risset inn et mannshode. Kanskje forestiller dette den falske Loke, med sammensydd munn. Sammensyingen skulle dvergen Brokk en gang ha latt gjøre fo r å mar­ kere sin eiendoms­ rett til Lokes hode, etter at Loke hadde tapt det til Brokk i et veddemål.

63

VIKINGENES VERDEN

Tjångvide-steinen på Gotland viser en mannsskikkelse på en åtte-beinet hest etter alt å dømme Odin på Sleipne.

tydelige bevisstheten om at de kreftene som fremkal­ ler undergangen, alltid er til stede, som en skjult og uavvendelig trussel. Også forestillingen om livstreet, asken Yggdrasil som bredte sine grener ut over hele verden, var ulø­ selig knyttet til tanken på undergangen. Ødeleggende krefter var nemlig virksomme hele tiden. I toppen av treet, som nådde over himm elen, hadde ødeleggelsen skikkelse av en beitende hjort, og ved treets rot lå jotunen Nidhogg og gnagde på treet. I eddakvadet Grimnism dl heter det: Sølvfigur fra Birka i Sverige, gjerne tolket som en valkyrje som holder fram et drik­ kehorn.

Yggdrasils ask har en ond lagnad, verre enn noen vet; en hjort biter toppen, trestammen råtner, og nede gjør Nidhogg skar. De gamle nordboene mente at det enkelte menneskes tilværelse fortsatte etter denne. Vi har mange vitne­ mål om denne troen. Det mest nærliggende er grav­ funnene. Det skulle ikke ha vært noen grunn til å gi den døde gravgods bestående av våpen og redskaper om ikke tanken var at den døde kunne få bruk for slike ting. Men var det en lykkelig eller en ulykkelig tilværelse man gikk inn i når dette liv var slutt? Det forteller ikke gravfunnene noe om. Andre kilder kan likevel antyde et svar.

64

1 de litterære kildene er det først og fremst Hel som representerer dødsriket. Hun holdt til i det mørke og kalde Nivlheim. Skikkelsen var fryktinngytende halvt var hun blåsvart og halvt hadde hun vanlig hud­ farge i ansiktet. Hel var grådig og nådeløs; dem hun en gang hadde fått tak i, beholdt hun i sitt grep. En slik personifikasjon av dødsriket er antagelig ikke særlig gammel i nordboenes religion, sannsyn­ ligvis fra vikingtiden. Men ordet «hel» er eldre. Opp­ rinnelig henger det sammen med verbet h y lja, «(inne)hylle» eller «skjule». Det er rimelig å tenke seg at man egentlig har forestilt seg dette skjulte dødsriket helt konkret, som gravhaugen der den døde lå. Så er Hel-forestillingen også kom m et til å omfatte en underverden som haugen stod i forbind­ else med. At tilværelsen i haugen måtte fortone seg som nokså gledeløs, er lett å forstå. Men i de litterære kildene fra 900-tallet, det vil si i skaldekvadene, møter vi også et annet dødsrike. Det er Odins Valhall. Dit kommer de som har falt i strid. I Valhall føres det intet dystert skyggeliv! Einherjene, de krigsglade mennene, morer seg hver dag med det de liker best - å slåss. Om kvelden står de falne opp fra valen, og alle samles til gilde. Enda flokken er stor og stadig vokser, får einherjene alltid nok å ete. Gal­ ten Særimne gir flesk som kokken Andrimne tilbere­ der; etterpå er Særimne like hel igjen. Det mangler heller ikke på mjød og øl, som valkyrjene serverer. Hvor dypt troen på Valhall egentlig har gått, er

MYTER, MAKTER, GUDSDYRKELSE

ikke lett så si. Valhall-skildringene har et tydelig litte­ rært preg. Det hele kan virke som en krigerklasses bilde av en idealtilværelse mer enn som uttrykk for religiøsitet. At for eksempel kvinnene, og deres død og tilværelse etter denne, overhodet ikke finner plass innenfor Valhall-forestillingene, kan tyde på nettopp det.

Fruktbarhet og kult i det fr i Myter er fortellinger der guder eller helter opptrer, men alle slags fortellinger om guder er ikke virkelige myter. De ekte mytene hadde fast forankring i reli­ gionen, og fortalte om gudene på en måte som kastet lys over det de betydde som «makter» i tilværelsen. Slik mytene fortelles i eddadiktningen og hos Snorre, har de i mange tilfeller et litterært preg, og er lite annet enn eventyr med guder i hovedrollen. Og selv om vi regner med at mye av dette stoffet likevel bun­ ner i gammel hedendom, er disse mytene samtidig både i form og innhold - særlig tydelig i eddadiktene - også et resultat av «spekulasjon og dikterisk fanta­ si», som vårt århundres fremste kjenner av germaner­ nes religion, den belgiske religionshistorikeren Ja n de Vries, har uttrykt det. Mytene i diktene er med andre ord også uttrykk for opphavsmennenes individuelle bevissthet, og ikke nødvendigvis eller i ett og alt representative for et samfunns kollektive bevissthet. Siden dette er situasjonen, har både historikere og religionshistorikere vært tilbakeholdne med å sette likhetstegn mellom norrøn mytologi og norrøn reli­ gion. Så tidlig som for hundre og femti år siden sa P.A. M unch at det var langt vanskeligere å gi inngående beskjed om «gudetroen» og de «bærende religiøse krefter i den hedenske religiøsitet» enn å fremstille mytologien. Blot er oss kvidiat, at vér skulum eigi blota heidit gud, né hauga, né hQrga - «Blot er oss forbudt slik at vi ikke skal blote hedensk gud, heller ikke hauger eller horger.» Denne setningen er hentet fra den eldste kristenretten for Gulatinget. Et slikt forbud mot hedensk gudsdyrkelse bringer oss nok nærmere den virkelige hedendommen enn mangt et kvad og mang en myte. Her ser vi at ikke bare kunne de egentlige gudene, som hadde navn, bli gjenstand for kult, men også «hauger» og «horger». Ordet hørg forekommer i mange germanske språk og betegner en førkristen helligdom. Hos oss var hor­ gen et alter i det fri, i form av en oppkastet steindynge. Slike altere trenger ikke ha vært viet til bestemte guder, de kan ha vært offersteder der det ble ofret til forskjellige naturkrefter og «makter». Men plasserte man bilder av en av de kjente hovedgudene ved et slikt alter, kunne horgen likevel identifiseres med guden. Arkeologiske funn forteller om slike gudebilder i det fri.

I Sverige har vi to navn som setter navngitte guder i forbindelse med horger, nemlig et «Thorshorg» og et «Odinshorg». Men i Norge er det ingen slike navn; og det at det ikke finnes flere navn, tyder nok på at horgene ikke har vært særlig fast knyttet til de navn­ gitte, kjente gudene. Til tross for det hadde horgene likevel stor betydning i hedensk kult. Derfor var det også om å gjøre å få dem vekk da kristendommen kom. I sin store dråpa om Olav Tryggvason kaller Hallfred Vandrædaskald kongen for hprgbrjotr, «horgbryteren» - for øvrig med et ordspill i samme strofe: «Horgbryteren» oppkastet «høye dynger med lik», det vil si at den hedenske steindyngen ødelegges, samtidig som kongen lager nye «dynger». Enda en bestemm else i Gulatingsloven handler om horger; den forbyr folk «å kalle» et sted for horg, altså å ta i bruk et sted fordektig som hedensk kultsted. Horgene synes i første rekke å ha inngått i den delen av religionen som kalles fruktbarhetsdyrkelse. Den vet vi ikke så mye om, men den må ha spilt en stor rolle for et bondefolk som alltid var avhengig av naturen og lett kunne komme til å lide under natu­ rens luner. Og mens asatroen ser ut til å være kommet inn utenfra, kanskje fra Tyskland, en gang i det første årtusen etter Kristus, er former for fruktbarhetskult stedegne og eldgamle. Helleristninger fra bronsealde­ ren er ett vitnemål om det, fallos-steiner rundt omkring i det nordiske kulturlandskapet et annet. På gården Utgard i Steinkjer kom m une kom det under pløying i 1917 for dagen en fallos-form et stein, 8 centim eter lang og 4,5 centim eter bred der den er tykkest. Det merkelige ved denne steinen er at den i den tykke delen også har et traktformet hull. Det kan ha vært meningen at steinen skulle bæres som en amulett, og at hullet er laget for å gi feste til et bånd eller lignende. Samtidig kan steinen på grunn av den spesielle formen hullet har fått, ha skullet symbolise-

På Rossland nær Egersund står denne steinkonstruksjonen som kan være et «alter» fra hedensk tid (en «horg»?). Steinene befinner seg oppe på en haug. En annen gjenstand har tilknytning til funnet - et seksti centimeter høyt steinhode, avlangt og jevnt avrundet, som etter sigende stod ved foten av haugen så sent som rundt år 1700 - antagelig en fallos-stein. På Haneberg bare få kilometer unna er det funnet en lignen­ de steinkonstruksjon.

65

VIKINGENES VERDEN

Denne bronsestatuettenfra Rålinge i Sbdermanland (Sve­ rige) er fra 1000tallet og forestiller sannsynligvis fruktbarhetsguden Frøy.

66

re det kvinnelige elementet i fruktbarheten i tillegg til det mannlige. Steinen er også så tung at den neppe skulle bæres av et m enneske, snarere av et dyr, for eksempel under pløying eller når dyrene ble sluppet ut om våren. At dette har vært en amulett i en fruktbarhetsmagi, blir ytterligere sannsynlig når vi ser at det er gjort avskavninger i det myke klebersteinsm aterialet som amuletten er laget av. Fra senere folketro vet vi at et slikt avskrapet steinpulver ville bli tillagt samme magiske kraft som den opprinnelige steinen, og for eksempel kunne bli brukt til helbredelse. Endelig bærer steinen en kort innskrift, runetegnene a og e, som sannsynligvis står for a(nsiur) og e(rp u ); denne uttrykkelige påkallelsen av gudehimmelens «æser» (ansiur) - Frøy rådet for vær og klima - og av «(m oder) jord» (erjm ) har i så fall skullet forsterke magien. Utgard-amuletten er fra før 700, men fruktbarhetskulten har sikkert stått sterkt også i vikingti­

den. Vanene var som nevnt guder som særlig var knyttet til den. Adam av Bremen (se rammen s. 201) har gitt oss en skildring av bildet av Frøy i Uppsala og sier at det var utstyrt med «et enormt avlelem». Forbudet i Gulatingsloven som ble gjengitt oven­ for, viser en annen side av gammelnorsk religiøsitet; den var sentrert om «haugen», åpenbart gravhaugen. I bestemm elsen sidestilles det å blote til «hedensk gud» og det å blote til «hauger». Hva har så gravhau­ ger å gjøre med hedensk kult? Det foreligger to muligheter. Lovbestemmelsen kan ha vært rettet mot fedredyrkelse. Men selve fenomenet fedredyrkelse er omstridt og vanskelig å definere. Det foreligger for eksempel ikke noe håndfast materiale som bekrefter at man har betraktet den døde forfaderen i haugen som en reinkarnasjon av fruktbarhetsguden og derfor ofret til ham, slik det er blitt hevdet. Men en annen form for «fedredyrkelse» kan ligge bak. Det trenger ikke å dreie seg om en egentlig kult, men om en nekrom antisk praksis - en form for «spi­ ritisme» - som vi kjenner fra mange religioner. Folk søkte til haugen for å meditere og for å få kontakt med de døde. På denne måten ville de skaffe seg skjult kunnskap eller magisk assistanse. I kristenret­ ten for Borgartinget finnes det en bestemmelse som åpenbart retter seg m ot nekromanti. Der heter det at det er fredløshets verk om en mann sitter ute, det vil si på gravhaugen, og vekker opp troll. Blant eddadiktene er det overlevert ett som hand­ ler om Frøy. D iskusjonen omkring dette diktet viser hvor vanskelig det er å trekke forbindelseslinjene mellom de litterære kildene og gammel religiøsitet. Men vi ser også hvordan religionshistorikerne har prøvd å gjøre det, og hvordan de har forestilt seg at hedensk kult faktisk foregikk. Diktet er Skirnism dl. Det forteller at Frøy en dag satt i Odins høysete, Lidskjalv. Derfra kunne han se ut over hele verden. Langt borte i Jotunheim en fikk han så øye på Gerd. Hun var uvanlig vakker, armene hennes lyste, og «lyset fra dem fylte himmel og hav». Lrøy ble grepet av en slik kjærlighet til jotunkvinnen at han måtte ha henne, og sendte sin venn og bud­ bringer Skirne for å forhandle med jotu nen Gyme, som var Gerds far. Etter en del vanskeligheter som særlig skyldtes æsenes vrede - de så med ublide øyne på Lrøys kjæ rlighet til en jotunkvinne - fikk Skirne avtalt bryllup mellom de to. Det skulle finne sted om ni netter i lunden Barre. Barre heter som vi begge vet, en lun og stille lund; der vil Gerd unne deg ømme favntak når ni netter er gått.

MYTER, MAKTER, GUDSDYRKELSE

Ovenstående er Skirnes melding til Frøy når han komm er tilbake fra ferden. Med følgende ord av Frøy slutter så kvadet: Lang er en natt, lange er to, orker jeg tæres i tre? Måneden kjentes mindre ofte enn lengsels-natten nå.

Mange har ment at fortellingen gjengir et rituelt dra­ ma, et skuespill som er blitt oppført i forbindelse med fruktbarhetskult om våren. Frøy er himmelguden, som rår for vær og kli­ ma, og han forenes i et hellig bryllup med Gerd, som er «jorden». Kjærlighetsmøtet mellom de to finner sted i den hellige lund «Barre», og Barre er et annet ord for korn - m øtet skjer altså i åkeren. Vi ser at vi befinner oss innenfor samme forestillingsverden som den vi aner bak amuletten fra Utgard. Men uproblematisk er ikke dette synspunktet. Noen klare indisier ellers på at slike kultdramaer inn­ gikk i nordboenes gudsdyrkelse, har vi ikke. Når det gjelder forholdet mellom Frøy og Gerd slik Skirnismål beskriver det, kan man også mene at de roman­ tiske trekkene, selve kjærlighetshistorien, er det sen­ trale ved beretningen. På grunnlag av dette er det også hevdet at kvadet er ganske ungt, fra lenge etter hedensk tid, og at det ikke avspeiler gammelt myto­ logisk stoff i det hele tatt. Finnes det ikke et sikrere materiale som fører inn i den hedenske religionen? En lang rekke norske gårdsnavn er sammensatt med gudenavn, som Torsvoll, Ullensaker og Nerdrum (= Njord-heim ). Disse eksemplene er tilfeldig hentet fra Akershus fylke, men bildet er det samme i de fleste fylker. Andre navn forteller direkte om kultsteder: Hov, Torshov, Ullenshov, Horgen, Ve - «helligdom» - som ligger i Norderhov («N jordhov»), alle disse også i Akershus. Videre finnes det Ve-navn også i Flå i Hallingdal, Sande i Vestfold, Tveit i Vest-Agder, Tysnes i Hordaland og Årdal i Sogn. Alt i alt har vi rundt et halvt tusen noen­ lunde sikre slike «hellignavn», nokså jevnt fordelt over hele landet fra Agder til Troms. Vi må likevel ta et forbehold når det gjelder «horg»; ordet betyr nem­ lig steindynge, i noen tilfeller «fjell», og horg-navn kan derfor også være naturnavn.

Men selv om navnene i og for seg er troverdige vit­ nesbyrd om de hedenske gudene og den betydning de hadde, forteller de ingenting om hvordan gudsdyr­ kelsen foregikk. De er heller ikke så mange at vi på grunnlag av dem kan danne oss noe bilde av hvordan hedensk kult var organisert. Mange hellignavn er også usikre. Fordi hedensk gudsdyrkelse er et så spennende tema, har det opp gjennom årene vært spekulert mye og løst på basis av en rekke høyst usikre - dels også direkte usannsynlige - hellignavn. Mange forskjellige gudenavn er likevel represen­ tert i navnematerialet. Ikke minst er det interessant at guder som Ull og Njord ofte forekommer; dem møter vi i navn som er eldre enn vikingtiden. I vikingtidsnavn er Tor vanlig, mens det er relativt få gårdsnavn som har Odin som navneledd. Dette tyder på at alle gudene ikke har betydd like mye gjennom århundre­ ne. M en at Odin-navnene er så få, skyldes nok hoved­ sakelig at Odin har stått fjernt fra det dagliglivet som nedfelte seg i gårdsnavn.

Blot og hov Den vanligste kulthandlingen var den som kaltes å «blote», eller som substantiv et «blot». Det har vært diskutert hva ordet egentlig betyr. Det er på det rene at selv om et slaktoffer hørte med til blotet, så har ikke selve ordet noe med «blod» å gjøre; mest sannsynlig er grunnbetydningen «å styrke» eller «å fylle med magisk kraft». Å blote guden - jevnfør uttrykket blota heidit g u d, som vi fant i Gulatingsloven - betyr da å gjøre guden virkningsfull og kraftfull, så å si m obilise­ re ham for det formål man ønsker. For å få det til ofret man, som var det samme som å gi guden en gave; den ble et middel. Dette prinsippet er velkjent fra mange religioner, og kalles gjerne med et latinsk uttrykk for do ut des, «jeg gir for at du skal gi». Offerhandlingen

Dette sverdet er bøyd i forbindelse med at det ble lagt i graven, noe som kan ha inn­ gått i selve gravleggingsritualet (uten at vi kan forklare hvorfor). Funnet stammer fr a en branngrav på 900tallet, på Vestre Berg i Løten. Bildet under viser en av storhaugene på Østlandet, «Snilehaugen» på Brotnov ved Kløfta i Ullens­ aker. Haugen er 30 meter i diameter og 5,5 meter høy. Den er ikke gravd ut. Rundt haugen snor det seg en tydelig sti fra bunn til topp, og antagelig har den gitt haugen navn. I eldre tid skal fo lk ha gått i prosesjon opp på haugen St. Hans­ aften med tente lys, og folkene på Brot­ nov skal alltid ha stelt pietetsfullt med haugen. En tradisjon med røtter tilbake til hedensk tid?

67

VIKINGENES VERDEN

Billedvev fra Osebergfunnet. Dette bildet er et av argu­ mentene fo r at kul­ tiske opptog inngikk i den hedenske guds­ dyrkelsen. At det virkelig er et religi­ øst opptog som her avbildes, kan likevel ikke bli mer enn en gjetning. En annen mulighet er at bildet skal fortelle en histo­ rie, kanskje om en (mytisk?) fo lk e­ vandring.

Odin var de hengtes gud. I Håvamål leg­ ges disse ordene i munnen på ham: «Jeg vet at jeg hang i det vindkalde tre ni hele netter, med odd såret, til Odin gitt, sjøl gitt til meg sjøl, i det treet som ingen vet av hvilke røtter det rant.» På en av billedvevene i Osebergfunnet ser vi et stort tre og en rekke hengte menn. Er det et rituelt offer til Odin som er avbil­ det?

68

har sannsynligvis vært ledsaget av nokså faste formler, som er bakgrunnen for at det finske ordet luote, av nordisk «blot», betyr trolldomsformel. Vi har ingen samtidige kilder som beskriver blotet. Derfor har fortellinger i islandske sagaer, som er fra kristen tid, fått prege senere tiders oppfatninger. Sær­ lig kjent er Snorres skildring av det store blotet på Lade, da trønderne tvang Håkon den gode til å blote enda han var blitt kristen under sitt opphold i Eng­ land. Vi leser at bøndene brakte med seg alle slags dyr til ofringen, småfe og særlig hester. De ble slaktet; blodet, som kaltes «laut», ble samlet i lautboller, og med det ble alteret stenket ved hjelp av «lautteiner». Disse lautteinene sammenligner Snorre uttrykkelig med vievannskostene som ble brukt i kristne kirker på hans egen tid. Sannsynligvis er både denne og andre skildringer av hedensk praksis i de litterære kildene preget av at kristne seremonier er utgangspunktet. Med dem som mønster har de kristne sagaskriverne rett og slett fun­ net på et tilsvarende hedensk seremoniell. Derfor er det som står i sagaene om konkrete handlinger, lite å bygge på. Vi leser også at barna i hedensk tid ble «øst med vann» når de fikk navn. Her er dåpen mønsteret. At en slik hedensk skikk virkelig fantes, er ytterst tvilsomt. De hedenske kulthandlingene kan ha foregått i en atmosfære av primitiv magi som vi ikke lenger klarer å forestille oss. Det kan ikke utelukkes at de også omfattet menneskeofringer, selv om det er vanskelig å si hvor stor rolle de kan ha spilt. Adam av Bremen nevner dem sammen med dyreofringene når han for­ teller om det store blotet i Uppsala. Der ble det ofret ni mannlige individer av hvert levende vesen - også

mennesker. Likene ble hengt opp i en lund som omgav «tempelet». Nå er det mye hos Adam som beviselig ikke er til å stole på. Men at det er noe i disse opplysningene, bestyrkes av billedvevene fra Osebergskipet. På en av dem ser vi et stort tre der det henger en rekke menn; hele formasjonen tyder på at en rituell handling lig­ ger bak. I så fall er de nok ofret til Odin. I skaldediktningen og i myter fremstilles Odin som de hengtes gud, og han var også én av de tre hovedgudene i Upp­ sala. 1 vikingtiden rettet ikke kulthandlingen seg bare mot guden for å fylle ham med kraft. Religiøse hand-

MYTER, MAKTER, GUDSDYRKELSE

ui rÉnTr i

linger hadde også et sosialt siktemål, de betydde sam­ vær og fest for deltagerne. Ordet «øl», det vil si drik­ kegilde, ble brukt både i hedensk og kristen tid om religiøse feiringer. Dette «ølet» spilte en viktig rolle i sammenhenger der det sosiale og det religiøse ble to sider av samme sak. Ens inngang i livet var ledsaget av barnsøl, selv nådde man formodentlig en gang til festensølet og brudeølet, og utgangen av livet ble markert av gravøl eller arveøl. Et annet spørsmål er likevel hvordan kulten var organisert. Sagaforfatterne i kristen tid ser ut til å ha forestilt seg regulære hedenske «menigheter» knyttet til hovene. Videre har de tenkt seg at den bonden som hadde hovet på sin gård, krevde inn «hovtoll» av de bøndene som sognet til hovet, en slags hedensk kirkeskatt. Disse opplysningene kan vi ikke uten videre anse for pålitelige. Men at «hov» har eksistert, er på det rene. Alle gårdsnavnene på -hov (eller Hov, Hoff, Hove, eller lig­ nende), forteller om det. Disse gårdene ligger som regel sentralt til i bygdene; det er nærliggende å ten­ ke seg at de kan ha tjent som samlingssteder. Men det ser ikke ut til at hov-gårdene er svært gamle. På språklig grunnlag kan de dateres til vikingtiden eller like før. Det er usannsynlig at «hovet» var et særskilt hedensk gudshus, et tem plum som det gjerne kalles i latinske kilder fra middelalderen, som hos Adam av Bremen. Arkeologene regnet lenge med at de første kristne kirkene ble reist på tuftene etter eldre «hov». Men mer nøyaktige utgravninger som er gjort de senere årene, viser at disse eldre bygningsrestene nesten alltid skriver seg fra gamle og nokså uanselige kirker - de første på stedet.

Skal vi konkludere, må vi si at materialet tyder på at hedensk kult forut for vikingtiden for en vesentlig del har foregått i det fri, og ellers at folk samlet seg hos hverandre - i nabo- og grendelag - for de festlig­ hetene som fulgte med. Vikingtiden var preget av utvikling og m ateriell rikdom ; det kan så være grunnen til at noen hus på store og sentrale gårder har fått en sæ rskilt status som religiøst forsam lingslokale, for folk som kan­ skje ble innbudt fra store områder. M en det er lik e­ vel tale om vanlige hus på vanlige gårder, hvor folk sam let seg, ikke om «tem pler» eller gudshus i noen egentlig forstand. Og det er også tale om religiøse festligheter nær in n til folks alm innelige sosiale og private liv, og ikke om et politisk organisert religionsvesen. De store religiøse festlighetene som sam ­ let folk fra hele bygdelag, var heller ikke mange. D et skal ha vært hau stblot m idt i oktober, m idsvetrarblot (m idtvinterblot) på vinteren og su m arblot m idt i april. Ellers sørget folk selv hver for seg og på hver sin m åte for å ivareta forholdet til de høyere makter. Som sagt mente Sigrid Undset at menneskene ikke forandret seg i sine hjerter. Det må vi likevel tro at de har gjort. Men hvordan våre hedenske forfedre opp­ levde verden og hvordan de så på livet, kan vi bare glimtvis få et inntrykk av. Det skyldes kildesituasjo­ nen. Men det skyldes også at vi, med den mentale utrustning vi har og med vår erfaringsbakgrunn, ikke klarer å forstå og tolke de bruddstykker vi tross alt kan iaktta. Vi klarer det så vidt med vikingenes krist­ ne etterkommere noen generasjoner senere da kilde­ materialet også er rikere. Vikingene selv forblir på mange måter fremmede for oss.

B

egynner Norges historie fø r landet vårt har fått navn? Både ja og nei, men i alle fall er det grunn til å markere at «Norge» som

navn på landet ser ut til å komme i bruk på slut­ ten av 800-tallet. Det er i en engelsk kilde vi først møter navnet Nor5weg, mens form en Northvegia kort etter dukker opp i enfrankisk kilde. Navnet på folket - nor5menn - møter vi både i den eng­ elske kilden og i et norsk skaldekvad fra samme tid. Men har vi dermed å gjøre med en markert norsk nasjonalitet i den tidlige vikingtiden? Det er ikke nødvendigvis tilfellet. De to navnene vit­ ner først og fremst om en geografisk tilhørighet. Selv om nordmennene bebodde en særlig del av Norden, kysten nordover på vestsiden av den skandinaviske halvøy, var de fremdeles knapt til å skjelne fra svensker, gøter og dansker i de fleste andre sammenhenger. Lenger sør i Europa kunne de godt tale om «normanner» og mene skandina­ ver i alminnelighet. Nordisk språk kaltes både utenfor Norden og av de nordiske folkene selv fo r «dansk» tunge. Likevel - «Norge» utgjorde et eget område. Et visst fellesskap, i det minste en f elles følelse av geografisk tilhørighet, må det ha vært. Skapte en slik følelse den norske rikssamlingen? Den kan nok ha bidratt, men det lå likevel ikke i kortene at det skulle oppstå et eget norsk rike bare fordi det fantes et visst geografisk fellesskap. Heller ikke at riket skulle omfatte de landområdene som til slutt utgjorde det norske kongeriket. Politisk var situasjonen lenge åpen. Utviklingen mot et samlet Norge var langtfra rettlinjet...

Harald Hårfagres rikssamling Forrige side: Første fase i den norske rikssamlingen kan knapt symboliseres mer dekkende enn ved løftede våpen! Denne våpenmontasjen består av økseblad og spydspisser som er funnet i Themsen i London.

Codex Frisianus (Friis-bok) er det eneste av de middelalderlige hov edhåndskriftene til Heimskringla som er bevart. De andre håndskriftene gikk tapt i den store brannen i Køben­ havn i 1728, men var heldigvis skrevet av på forhånd. Den store H'en i bildet markerer begynn­ elsen på kap. 15 i Harald Hårfagres saga, der det fo r­ telles at Harald la under seg Viken, Vingulmark og Ranrike. Vi ser også (midt i bildet) de første ordene av en skaldestrofe: «Uti vill iol drekka...», dvs.: Ute vil han drikke ju l... . Men her er skalden Tjodolv oppgitt som forfatter (med ordene «sfvd] sfegir] P io3[olfr]») og ikke Torbjørn Hornklove som ellers regnes som opphavsmannen.

72

Historikerne er alltid avhengige av kilder. Når forti­ den ikke har etterlatt seg spor, må historikeren melde pass. Som oftest er likevel ikke spørsmålet hvorvidt det finnes spor, men hvilke spor som finnes. Arten av kildematerialet bestemmer hva slags historie som kan skrives. Alle som leser historie, kan konstatere at en fremstilling skrevet på grunnlag av arkeologisk mate­ riale og en som bygger på kildeflommen i moderne tid, får ulikt preg - selv om mye også er felles når det gjelder grunnleggende tematikk og tilnærmingsmåte. Vi snakker gjerne om overgangen til historisk tid når vi beveger oss fra perioder som bare kan belyses ved hjelp av arkeologisk materiale, og over i perioder som vi kan hanskes med ved hjelp av «vanlige» his­ toriske kilder. Kildematerialet blir med andre ord det bestemmende utgangspunkt. Vanlig historisk kilde­ materiale betyr da som regel det som er uttrykt i ord, fortidsmenneskenes virkelige ytringer, som vi frem­ deles kan lese og tolke. Men også bilder er kilder av prinsipielt samme slag fordi de formidler et innhold av tanker eller følelser. Dessuten kan enkelte materi­ elle levninger, for eksempel kirkebygg, gi uttrykk for et meningsinnhold gjennom et formspråk som histo­ rikerne kan «lese». Levningene av ytringskarakter kaller vi i dagligtale som oftest for beretninger. Når det gjelder den første historiske tiden i Norge, er det en bestemt type beret­ ninger som ruver mest, nemlig sagaene. Ikke uten grunn er «sagatiden» et vanlig navn på hele denne perioden. Dessverre er ikke sagaene samtidige kilder når vi bruker dem til å kaste lys over vikingtiden. De ble skrevet på 1100- og 1200-tallet, og er som ånds­ verk betraktet en del av den norsk-islandske littera­ turen i høymiddelalderen (se bind 3 ). I hvilken grad sagaene gjengir gamle muntlige tradisjoner, er et omdiskutert og uavklart spørsmål, og også hvor påli­ telige slike tradisjoner eventuelt kan være. K ongesagaene er den gruppen av sagaer som er vik­ tigst for norsk historie. Ikke alle handler om viking­ tiden; blant dem som gjør det, kan vi skille ut et yng­ re og et eldre sjikt. De eldste er nokså kortfattede. Blant dem er Agrip, som ble skrevet på slutten av 1100-tallet. Fra samme periode stammer også et par mindre kongekrøniker på latin, den anonyme Histo­ ria N orvegiæ («Norges historie»), og Theodoricus monachus’ H istoria de antiquitate regum N orvagiensium («Historien om de gamle norske kongene»), I noen grad bygde disse tidlige sagaene på enda eldre

arbeider som stort sett er gått tapt. Disse aller eldste arbeidene var antagelig kortfattede oversikter, som la hovedvekten på å utrede kongenes slektskapsforhold og på å få orden i kronologien i den eldste historien; samtidig gav de et riss av de viktigste begivenhetene. Islendingene Sæmund Frode (1 0 5 6 -1 1 3 3 ) og Are Frode (1 0 6 7 -1 1 4 8 ) var pionerene i dette første lærde granskningsarbeidet. De mer omfangsrike sagaene stammer fra 1220- og 1230-årene. Den anonyme F agrskin na kom først, mens Snorres kongesagaer, som gjerne kalles H eim s­ kringla etter begynnelsesordene i Ynglingesaga (K ringla heim sins..., dvs. «Jordens krets...»), er litt yngre. I disse verkene, ikke minst hos Snorre, finner vi en egentlig saga, som betyr «fortelling». Historien fremstilles gjerne i dramatiske opptrinn, skikkelser og hendelser trer levende fram for oss. Heimskringla dekker hele det lange tidsrommet fra de gamle uppsalakongene, i tiden nærmest etter Kristi fødsel, til slaget på Re i 1177. En annen større saga, Morkinskinna, er eldre enn både Fagrskinna og Heimskringla, pa tydPK-mniueau: iwpw no-tu.**u i p t inwt

ksrUtSj; vhbftg-etftfpfn jtfiWfrv vethj

fenrtjjatj jxv

t 1

vetttj‘ibWntm f-

\)V&-

Vn vnUiøVNekka

jCjjtøfktpofnw ttSnr-tør-U-tøttcflitjwi ujj)td JnmnU^n ufhVtn-

ja aUj» Wb ‘ilmj ih1

>tnå-£f-Wikfc Groj jntwm* atjvqujvtj tmts\£ tø fwjan ( i v j m r i 0jvmth5j^

utjb %

ub&øv k w

men beretningen begynner først med 1035. Det er lett å skjønne at det er problematisk å bruke så sene kilder til vikingtidens historie. Da Snorre skrev, var det gått tre hundre år siden Harald Hårfagre døde. Men heldigvis inneholder de større sagaene mange skald ekv ad - dikt i bunden form av diktere helt fra Harald Hårfagres tid og fremover. Disse dikt-

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

ene siteres i sagaene som «bevis» på at det som står er riktig. Likevel er det bare en mindre del av alle opp­ lysningene som kan belegges på denne måten. Og som vi skal se, er det heller ikke alltid så mye å få ut av de skaldestrofene som siteres. Av og til ser vi også at sagaforfatterne åpenbart har misforstått skaldene, og satt de enkelte strofene inn i sammenhenger som skaper forvirring. Vi kan heller ikke utelukke at det finnes falske strofer i overleveringen, det vil si dikt som er laget i ettertid som en kunstnerisk utsmykning av prosa­ tekstene. Mange skaldestrofer er likevel utvilsomt ekte, ikke minst slike som har inngått i større dikt som skaldene sa fram for kongene selv. Minnedikt som ble laget like etter at en konge var død, kommer i samme stilling. Selv om disse diktene først ble skrevet ned lenge etterpå, i kristen tid, må vi tro at de i hovedsak er blitt overlevert uendret fra slektledd til slektledd. Det­ te skyldes de strenge formkravene som gjaldt i skaldediktningen. Det var regler for stavelsestallet i den enkelte linjen, for rim på tvers av linjene, og også for visse lydkombinasjoner i og mellom linjene. I tillegg til dette hjemlige materialet forekommer det også i utenlandske skrifter sporadiske opplys­ ninger om nordmenn og norske forhold. Dette har likevel ikke stort omfang. Alt i alt beveger vi oss inn i

historisk tid når vi kom m er fram til årene rundt 9 0 0 ; men det er fremdeles store hull i vår viten, og kilde­ materialet er ikke bare lite, det er også uensartet og vanskelig å bruke.

«Enekongen » Den anonyme forfatteren av Fagrskinna, som skrev en gang i 1220-årene, sier dette om Harald Hårfagre:

1 1872 ble det feiret en stor tusenårsfest fo r slaget i Hafrsfjord og fo r Norges rike. I denne forbindelse avduket kong Oscar et nasjonalmonument like nord fo r Haugesund - Harald Hårfagres gravsted ifølge sagaene. Obelisken i midten markerer Harald og riksenheten, mens de små støttene om­ kring, 29 i tallet, symboliserer de norske «fylkene», som landet skulle ha bestått av fø r samlingen. Dette minnesmerket kom i stand etter et landsomfattende initiativ og en stor innsamling, som likevel endte med at det ikke ble nok penger så staten måtte gå inn med en ekstrabevilgning. Fire stortingsrep­ resentanter med Søren Jaabæ k i spissen gikk imot denne bevilgningen. Som grunn anførte de at Harald Hår­ fagre etter deres mening hadde vært en undertrykker av folkefriheten!

Harald, sønn av Halvdan Svarte, tok kongedømmet etter sin far. Han var da en ung mann regnet etter vintrer, men hadde i fullt m onn den mandighet som en høvisk konge skal ha. Håret hans var stort med en underlig farge og lignet mest på fager silke. Han var den vakreste av alle menn og uvanlig sterk, og så høy som en kan se av steinen på graven hans som er i Haugesund. Han var en svært klok mann, frem­ synt og djerv, og hadde også lykken med seg. Han satte seg det mål å bli herre over nordmennenes rike, og av hans ætt er landet hevet til ære til denne tid, og slik vil det alltid være. Det ligger i dagen at dette bildet ikke stammer fra Haralds egen tid. Derimot fremtrer Harald som en høvisk konge etter 1200-tallets idealer. Han er også

73

«NORDMENNENES LAND»

en verdig stamfar for kongeslekten. Men forfatteren av Fagrskinna har ikke bare villet beskrive Harald. Like mye har det betydd for ham å understreke sam­ menhengen i norsk historie: Harald hadde sett frem­ over - det han hadde grunnlagt skulle bestå, og etter­ følgerne som alle var av hans ætt, hadde hevet landet til ære. Med noen viktige unntak har moderne historikere ikke villet rokke ved Haralds rolle som stamfar, heller ikke ved påstanden om at samlingen hans var grunn­ leggende og fikk varig betydning. Det har vært vanlig å mene at Norge alt med én gang ble en «odel» i Harald Hårfagres slekt. I samsvar med prinsippene for moderne kildekritikk har noen historikere likevel hevdet avvikende meninger. Sagaene er etter deres oppfatning tendensiøse både på dette og på andre områder. Tekstene fra middelalderen forherliger den norske kongeslekten, og fremstiller norsk historie etter en lang linje med Hårfagreætten som den røde tråd. I de siste årene har nok denne kritiske hold­ ningen fått økt tilslutning, og kritikken skal utdypes nedenfor. Hva vet vi egentlig om Harald Hårfagre? Avgjøren­ de er selvfølgelig ikke det som står i sagaer fra 1200tallet; det representerer slutten av en lang litterær utvikling. Det er også påfallende hvor mye mer disse sene tekstene har å fortelle enn fremstillinger som bare er litt eldre. Vi ser at Fagrskinnas avsnitt om Harald inneholder rundt ti trykksider og så har Snor­ re økt til 30 sider - mens de sagaforfatterne som skrev på slutten av 1100-tallet, ikke sier mer enn at Harald skal ha vært grunnlegger av kongehuset, og dessuten landets første einvaldskonungr. For så vidt rommer det korte sitatet fra Fagrskinna ovenfor hele sagatradisjonen om Harald i et nøtteskall. Så finnes det også noe annet stoff i tillegg, som når den lille sagaen Ågrip forteller om Haralds forhold til finnejenta Snøfrid; Snorre gjentar dette senere. Men denne historien er et rent sagn med mange eventyr­ lige trekk, og slike sagn vitner ikke om annet enn at Harald ruvet som skikkelse i ettertid. Men hvor ruvende han var i samtiden, er det vanskeligere å av­ gjøre. Det mest pålitelige materialet om Harald Hårfagre er de samtidige skaldekvadene. Snorre sa i forordet til Heimskringla at Harald hadde hatt skalder hos seg, og at folk ennå kunne kvadene deres. Men det er like­ vel ikke mange skaldestrofer fra Haralds tid som Snorre og de andre sagaforfatterne er i stand til å gjengi. Enten er mange kvad og strofer gått i glemme­ boken, eller så har Snorre hatt overdrevne forestil­ linger om flokken av hirdskalder så langt tilbake i tiden. Mye taler for at det var Olav Haraldsson, ikke Harald Hårfagre, som først knyttet til seg skalder i større omfang. Men Snorre har en tendens til å for­ større Haralds innsats på de fleste områder.

Kong Harald og Snøfrid I den lille sagaen Ågrip fortelles det at Harald Hår­ fagre var på julegjesting på Tofte i Dovre. Julaften kom finnen Svåse på døren og inviterte kongen til gammen sin. Flere advarte kongen, men han gikk likevel. «Der stod Snøfrid, datter til Svåse, en svært vakker jente, og rakte kongen et staup mjød. Han tok alt sammen, både hånden og stau­ pet. Og med en gang var det som om det var kom­ met ild i kroppen på ham, og han måtte ha henne på timen, samme natt.» Men Svåse forlangte at kongen skulle gifte seg ordentlig med henne, og det gjorde han. I tre år var han sanseløs av kjærlighet, og han satt også hos henne tre år etter at hun var død: «Han sørget over henne fordi hun var død, og hele landslyden sørget over ham fordi han var blitt gal.» Ingen visste hvordan kongen skulle bringes til­ bake fra galskapen før Torleiv Spake fant råd. Han fortalte kongen hvor usømmelig det var at den døde lå så lenge i de samme klærne. Det var Harald enig i. «Men så snart de rørte på henne, slo stank og vondlukt og all slags fæle dunster opp fra kroppen. Da tente de bål og fikk brent henne. Men først ble hele kroppen hennes blå, og det veltet ut ormer og øgler, frosker og padder, og masse ufyselig kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steg til vett og kom seg fra galskapen. Siden styrte og styrket han riket sitt, og han had­ de glede av sine menn og de av ham, og riket av begge.»

I mange tilfeller er det heller ikke mye vi kan få ut av de skaldestrofene som er overlevert. Skalden Tor­ bjørn Hornklove skal ha diktet G lym drapa, «stridslarmdråpaen», om Haralds kamper. De åtte strofene beretter om gapende sår og blod som fosser. Snorre bruker dem som kilde til en rekke forskjellige strider Harald skal ha hatt - på Oppdalsskogen i Sør-Trøndelag, ved Solskjel på Nordvestlandet og flere andre ste­ der. Forfatteren av Fagrskinna har tatt med noen av disse strofene, men han lar for sin del alle handle om slaget i Hafrsfjord. Snorre derimot regner ikke med at noen av dem hadde med dette slaget å gjøre. Når sagaforfatterne hadde slike problemer med å trekke entydige slutninger av skaldekvadmaterialet, er det klart at våre ikke blir mindre. Skal vi utdype bildet av Harald utover klisjeen om hans enekongedømme, blir vi lett stående fast på mange viktige punkter.

Hvem var Harald H årfagre? 1 et samtidig skaldekvad - H araldskvæ di som skal være diktet av Torbjørn Hornklove - står det at Harald var «Halvdans sønn», og alle kildene er enig om at han var sønn av en konge på Østlandet som het

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

Halvdan Svarte. Men ut over dette varierer opplys­ ningene. Han som grunnla norsk-islandsk historiegranskning, islendingen Sæmund Frode, har etter alt å dømme ikke ført Haralds slekt lenger tilbake enn til Halvdan Svarte, muligens til dennes far, Gudrød Veidekonge. Dette kan vi si enda Sæmunds eget verk, som han antagelig skrev på latin, er tapt. Vi har nem ­ lig et kvad, Noregs konungatal fra slutten av 1100tallet, som ble diktet til Sæmunds sønnesønn, Jo n Loptsson; kvadet bygger på Sæmund og gjengir i kortform og på vers det Sæmund hadde skrevet. Her er Halvdan Svarte den første kongen som blir nevnt, mens Fagrskinna, den av de større sagaene som står Sæmund nærmest, begynner med Gudrød Veide­ konge.

Konger i 20 ledd tilbake til Odin, Njord og Frøy

I

Olav Geirstadalv ■b h h h h i h h 1 Ragnvald Heidumhære

Halvdan Svarte

i

1

Harald Hårfagre

Sæmund og det lærde m iljøet rundt ham gjorde de senere norske kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde til hårfagreætlinger. Dermed hadde de konstruert den lange linjen og den klare sammenhengen i norsk historie som vi har sett at forfatteren av Fagrskinna betonte så sterkt. Are Frode var Sæmunds litt yngre samtidige. Mens Sæmund konstruerte Haralds slektslinje nedover i tid, var Are sannsynligvis den første som førte Haralds slekt langt tilbake, helt til de legendariske kongene i Uppsala i Sverige. Disse kongene var før blitt kalt skilvinger. Are kalte dem ynglinger og lot dem nedstamme fra guden Yngve-Frøy, som skulle ha vært svearnes hovedgud i gamle dager. Like før hadde for øvrig Sæmund konstruert en lignende slektsrekke, på rundt tretti ledd, av de såkalte skjoldungene, som skulle ha vært danske konger. Denne rekken kan ha vært m ønster for ynglingerekken. Foranledningen for Are kan ellers ha vært at Harald i Haraldskvæ5i kalles ungum ynglingi, «den unge yngling». Hva ordet «yngling» her sikter til, vet vi ikke, bare at Are må ha funnet grunn til å oppfatte det som navn på en slekt. Sæmund hadde koblet seg selv til skjoldungerekken, og på samme måte gjorde Are seg selv til «yngling»; han regnet seg som etterkommer i sjette ledd av en viss Ingjald, bror av den Halvdan Hvitbein som i ynglingerekken ble farfars farfar til Halvdan Svarte. Etter det vi kan forstå, skrev Are også en kort saga om ynglingekongene. Den ble senere utviklet gjen­ nom omarbeidelser trinn for trinn til den form den har i Snorres Ynglingesaga, som innleder kongesaga­ ene hans. I Ynglingesaga siterer Snorre dessuten kva­ det Ynglingatal og går ut fra at dette kvadet, som også begynner med kongene i Uppsala, er fra slutten av 800-tallet og dermed en gammel kilde. En rekke his­ torikere også i moderne tid har regnet dette som tro­ verdig. Men undersøkelser helt nylig har vist at Ynglingatal på viktige punkter innbefatter synspunkter som etter alt å dømme først ble utviklet innenfor

De store gravhaug­ ene i Borre mellom Horten og Åsgård­ strand. Dette er et uvanlig stort grav­ felt, med til sammen ni store hauger og to store røyser; i tillegg kommer 19 mindre hauger. Disse ruv­ ende fortidsminnene - og andre i Vestfold — har nok gjort sitt til at lærde menn og historikere, både i middelalderen og i vår tid, har knyttet den norske rikssamlingen nettopp til denne landsdelen. De siste utgravningene i Borre, ledet av arkeo­ logen Bjørn Myhre i tidsrommet 198992, har vist at det neppe er grunnlag for å forbinde anlegget med en enkelt ætt, som fo r eksempel «ynglingeætten». Gjenstander funnet i Borre har gitt navn til den såkalte «Borrestilen».

Slektstavle f or yng­ lingeætten slik den fremstilles i sagaene.

75

«NORDMENNENES LAND»

som vestfoldkonger, og hos Snorre er denne utvik­ lingen fullført. Sammenligner vi eldre og yngre tekster i sagamaterialet, ser vi også en annen interessant endring i takt med den utviklingen som gjorde både Halvdan og «ynglingene» før ham til vestfoldkonger. Det gjelder Halvdan Svartes hauglegging. Riktignok sier ingen sagaskrivere, heller ikke de yngre som vil gjøre Halv­ dan til vestfoldkonge, at han ikke var gravlagt på Ringerike. Dette synspunktet har antagelig vært så innarbeidet at det ikke kunne rokkes, ikke minst tak­ ket være Sæmund, som er gjengitt slik i Noregs kon­ ungatal: Og er han [Halvdan] i haug lagt på det hærglade Ringerike.

Halvdanshaugen på Hadeland, som i dag ligger på området til Hadeland Folke­ museum. Her skal Halvdan Svarte - eller en del av den døde kongen - være gravlagt, ifølge den sene litterære tradi­ sjonen. En annen halvdanshaug ligger på Stein på Ringe­ rike.

Neste side: Betydelige rikdom­ mer kom til landet i vikingtiden og kunne skape grunnlag fo r høvdingmakt. Bildet viser en nedgravd skatt fra Hoen i Øvre Eiker (Buskerud). Den samlede gullvekten i funnet er 2,5 kg. Av de uten­ landske myntene er den eldste fr a 364 og den yngste fr a 852.

76

norsk-islandsk historiegranskning på 1100-tallet. Mye taler derfor for at kvadet er blitt til som en versfortelling til et av de tidligere trinnene av Ynglingesaga, på samme måte som Noregs kommgatal er en versfortelling som bygger på Sæmunds verk. De siste strofene av Ynglingatal handler imidlertid ikke om Harald Hårfagre og Halvdan Svarte, men derimot om Olav Geirstadalv, Halvdans angivelige bror, og søn­ nen hans, Ragnvald Heidumhære, som da blir Haralds søskenbarn; disse to skulle ha vært konger i Vestfold. En tradisjon om sagnaktige vestfoldkonger er altså blitt koblet til ynglingetradisjonen, men de nærmere omstendighetene omkring dette kjenner vi ikke. Samtidig skriver Snorre at også Harald Hårfagre var vestfoldkonge før han ble rikskonge, og at Halv­ dan Svarte og forfedrene hans likeledes hadde vært vestfoldkonger. Men dette synspunktet ser ut til å dukke opp bare noen tiår før Snorre selv skrev. Undersøker vi det eldre laget av tekster, finner vi det ikke der. Are kaller alle Haralds forfedre for upplendingakonungar; dermed plasserer han dem på «Opp­ landene», det vil si i det indre østlandsområdet. Til Opplandene var de komm et fra Sverige fem -seks slektledd før Harald. Siden skulle de ha beveget seg vestover, men altså ikke sørover. Også Halvdan Svarte var opplandskonge. Historia Norvegiæ, som bygger på Are, forteller at han var konge in montanis, «i fjellene», som helt svarer til upplpnd i de norrøne tekstene. Noregs konungatal, som bygger på Sæmund, sier det samme: Halvdan var konge på Ringerike og druknet på Hadeland. Senere ble imidlertid Haralds forfedre mer og mer fremstilt

Men de senere sagaskriverne gjorde tilføyelser: Kon­ gen var bare delvis begravet på Ringerike. Liket hans var nemlig blitt delt slik at innvollene lå på Tengilstad på Hadeland, selve kroppen på Stein på Ringerike og hodet i Skiringssal i Vestfold. Denne versjonen finnes i det ene manuskriptet av Fagrskinna, mens det andre har beholdt den eldre og enklere versjonen, som er lik den som står i Noregs konungatal. Snorre for sin del resonnerte seg fram til en forkla­ ring på at eldre og yngre fremstillinger sprikte, samti­ dig som han sluttet seg til de yngre: Først hadde kon­ gens menn villet gravlegge den døde kongen - hele liket - på Stein på Ringerike. Men så hadde folk i de andre delene av Halvdans rike protestert; også de vil­ le ha kongen hos seg. Derfor ble løsningen en deling - men Snorre sier likevel ikke noe om hvilke kropps­ deler som kom på hvert enkelt sted. Imidlertid er det ingen tvil om at Halvdan for Snorre først og fremst var vestfoldkonge. Når deler av riket hans lå på Opplandene, var det etter Snorres mening fordi han hadde erobret disse landområdene; han hadde ikke fått dem i arv. Hva slags rike Halvdan virkelig hadde, kan vi egentlig ikke vite, heller ikke om alle de tidligere «opplandskongene» i slekten hans virkelig har levd og vært konger på det indre Østlandet. Det er likevel grunn til å merke seg at i de eldste fremstillingene, de som er fra første del av 1100-tallet, er Haralds umid­ delbare forfedre fem -seks ledd tilbake opplandskonger. Videre er alt disse tekstene har å fortelle om Haralds far, Halvdan Svarte, bare at han druknet da han gikk gjennom isen på Randsfjorden, og at han ble hauglagt på Ringerike. Ingenting tyder på at riket hans var større. Om hele denne tradisjonen ikke trenger å være sann, er det i alle fall klart at det er enda senere konstruksjoner som har gjort Halvdan - og dermed også sønnen Harald - til vestfoldkonger.

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

77

«NORDMENNENES LAND»

Ottars ferder slik han selv fortalte om dem til kong Alfred.

Om Haralds m orsslekt gir kildene likeledes spri­ kende opplysninger. Sæmund må åpenbart ha m ent at Harald Hårfagres mor kom fra Sogn. Hun het Ragnhild og var datter av kongen der, som het Harald Gullskjegg. Men i Fagrskinna og hos Snorre er denne enkle beretningen utviklet videre. Der er Ragnhild blitt til Halvdans første hustru, som var blitt syk og døde. Sønnen de to hadde, som het Harald, døde også kort tid etterpå. Så sier Fagrskin­ na og Snorre at Halvdan giftet seg på ny med en annen Ragnhild; hun nedstammet fra den legenda­ riske skjoldungekongen Ragnar Lodbrok. Denne Ragnhild hkk også en sønn som ble kalt Harald, og han ble Harald Hårfagre. På denne måten hkk Harald Hårfagre en langt mer fornem m orsætt, på linje med den «ynglingeætten» han allerede hadde fått på farssiden. Det er grunn til å mistenke nettopp forfatteren av Fagrskinna for å stå bak denne forbedringen av Haralds morsslekt. At den nye morsætten er et sent påhitt, er følgelig helt på det rene. Men dermed er det ikke sagt at Harald Hårfagres mor virkelig var vestlending. Det vi kan vite, er bare at de eldste kildene vi har, synes å mene at hun kom fra Sogn.

78

Ottars beretning og «nordm ennene» Tenker vi på hva Harald Hårfagres rikssamling var, må vi ikke bare se på Haralds bakgrunn og det han gjorde - som vi skal komme tilbake til - men også på det landet som han skal ha samlet. Hva var «Norge» på Haralds tid? Et fullstendig svar på dette spørsmå­ let er det vanskelig å gi. Vi kan danne oss et bilde av både bosetning og materielle forhold, og også i noen grad av hvordan samfunnet var bygd opp. Noe av det­ te har vi allerede vært inne på, og utviklingen i boset­ ning og jordbruk fram til 1350 skal dessuten behand­ les i sin helhet senere (se bind 3). Men den p olitiske historien før Harald, som er det viktigste i denne sammenhengen, kjenner vi nesten ikke. Fra Haralds egen tid stammer likevel den eldste kjente beskrivelsen av Norge. Mannen som fortalte om landet, het Ottar og kom fra Hålogaland. En gang omkring 890 besøkte han Alfred den store, konge i W essex i England. I hoffmiljøet rundt Alfred stod bok­ lige sysler høyt i kurs. Et av de litterære prosjektene de holdt på med i denne kretsen, var å oversette fra latin til engelsk en kjent verdenshistorie som var for­ fattet av den spanske munken Orosius på 400-tallet.

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

Orosius hadde innledet verket sitt med en geogra­ fisk beskrivelse av den da kjente verden. Men han hadde utelatt Europa nord for Alpene, og derfor ville Alfred nå få laget et tillegg. Til dette tillegget ble det så føyd enda et tillegg - to nokså utførlige beretning­ er fra Europas ytterkanter, av observatører som hadde reist selv og sett det de fortalte om. Antagelig er beret­ ningene så utførlige fordi de handler om områder som ikke var beskrevet tidligere. Den ene av de to rei­ sende, W ulfstan, hadde reist inn i Østersjøen og for­ talte derfra. Den andre var hålogalendingen Ottar. Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst m ot nord av alle nordmenn. Han sa han bod­ de i den delen av det nordlige landet som vender mot Vesthavet. Han sa også at landet strekker seg langt videre mot nord derfra, men dette er alt sam­ men ødemark bortsett fra noen få steder her og der hvor finner [samer] holder til. De går på ja k t om vinteren og fisker i sjøen om sommeren. Engelskm annen som intervjuet Ottar, har åpenbart

eller om det er selve kystlinjen langs oseanet som endrer retning. Til slutt, etter de fem dagenes seilas sørover, var Ottar komm et til en stor elv. På den andre siden av elven bodde det folk. Dette var den første faste bebyg­ gelsen han og folkene hans hadde sett siden de forlot sine hjemtrakter. Underveis hadde de observert «fis­ kere, fuglefangere og jegere, som alle sammen var fin­ ner [samer]». De bofaste folkene de nå møtte, het «bjarm er», og Ottar sier at språket deres lignet på fin­ nenes. Ottar må være kom m et til utløpet av Dvina der Arkhangelsk nå ligger. Ottar la ikke skjul på at denne lange reisen ikke skyldtes oppdagertrang alene. Først og fremst var han på ja k t etter hvalrosstann, som var svært verdifull. Noen av disse tennene hadde nordmennene også med til kongen, heter det i en parentetisk opplysning i beretningen. I Ottars eget land var derimot vanlige hvaler, ikke hvalross, mest alminnelig. Disse hvalene kunne bli «femti alen» lange. Ottar sa at han sammen med bare fem andre hadde drept 60 slike hvaler på to dager.

På en nordnorsk halsring fr a Botnhamn på Senja står en innskrift som forteller om en ferd langt borte - kanskje ikke så fredelig som den Ottar foretok: «Vi fo r til møte med Frislands drenger, og krigsbytte vi delte.» Ringen er antagelig fr a 1000tallet. Utsmykket håndtak fr a Wessex, med innskriften: «Alfred fik k laget meg». Hva gjenstanden er blitt brukt til, er usikkert. Figuren som er avbildet, personifiserer antagelig den seende og vitende Kristus. Kong Alfred den store ivret sterkt fo r en religiøs fornyelse som del av kampen mot vikingene.

vært opptatt av hvordan kystlinjen gikk i nord, og videre m ot øst. Det var vanlig i middelalderen å fore­ stille seg at alt fast land lå midt i verden som et rek­ tangel med noe avrundede hjørner, eller som en sir­ kel, og at denne landmassen var omgitt av den store havsstrømmen eller «oseanet». Store innlandshav - ikke bare Middelhavet, m en også Kaspihavet som jo kunne være åpent i nord for alt man visste - tenk­ te man seg som innbuktninger fra dette oseanet. Engelskm ennene var derfor interessert i både hvor det nordligste punktet lå når man kom sørfra, og hvor langt den nordlige kystlinjen strakte seg øst-vest. Ottar fortalte at han en gang hadde reist nordover for å se hvor langt landet gikk, og om det bodde noen bortenfor ødemarkene. Først hadde han seilt nord­ over i tre dager, hele tiden med øde land til styrbord og åpent hav til babord. Da var han kom m et så langt som hvalfangerne pleide å dra når de drog lengst vekk. Etter det hadde han ytterligere seilt i tre dager mot nord, før han så seilte østover i fire dager og til slutt rett sørover i fem dager. Intervjueren er omhyg­ gelig med å notere at Ottar, når landet dreier, ikke vet om det bare er en bukt som skjærer seg inn i landet,

79

«NORDMENNENES LAND»

Så utdypes bildet av Ottars nordnorske rikdom ytterligere, samtidig som leseren får beskjed om hans sosiale status: Han var en svært rik mann på den eiendom som utgjør deres rikdom, nemlig dyr som ikke er hus­ dyr. På det tidspunkt da han besøkte kongen, had­ de han seks hundre ukjøpte tamme dyr. Disse dyre­ ne kaller de reiner, av dem var seks lokkereiner. De er svært kostbare hos finnene, som bruker dem når de fanger ville reiner. Han var blant de fremste m enn i sitt land, likevel hadde han ikke mer enn 20 kuer, 20 sauer og 20 svin. Det lille han pløyde, pløyde han med hester. For engelskmennene har det selvfølgelig vært verd å merke seg at en så rik og mektig mann som Ottar drev et så lite jordbruk. Men avkastningen av nord­ norske utmarksnæringer kunne nok måle seg med det meste. Dun og fjær, fint pelsverk og ikke minst elfenben var luksusvarer som ble solgt sørover med enorm fortjeneste. I denne forbindelsen spilte også samene - eller fin n en e som de kalles i Ottars beret­ ning - en viktig rolle, noe vi skal komme tilbake til. Ottars beretning inneholder også en generell geo­ grafisk beskrivelse av Norge. N ordm anna land, som det heter, er langt og smalt. Alt som kan pløyes eller dyrkes, ligger ved sjøen. Øst for den bebygde land­ stripen holder finnene til. Jo lenger nord man kom ­ mer, desto smalere blir det dyrkede landet. I sørøst er det bredest og kan være 60 mil (gammelengelske mil: ca. 90 kilom eter) bredt eller bredere. På midten er det 30 mil (ca. 45 kilom eter) bredt eller bredere. Men i nord er det mange steder bare tre mil (ca. 4,5 kilom e­ ter) bredt før man kommer til fjellet. Ottar sa selv at han kom fra H algoland (Håloga­ land). Lengst sør i landet lå det et handelssted som Kartet viser norske folkegrupper (eller «stammer») fø r og under rikssamlingen

Nordnorsk høvdingsete på Borg i Lofoten. Hovedhuset har vært et langhus som var mer enn 80 meter langt.

80

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

het «Sciringesheal». For Ottar tok det over en måned å seile dit hvis han ikke seilte om natten, selv om vin­ den var god. Da hadde han hele tiden N ordw eg på babord. Sør for Skiringssal lå et stort hav, og på den andre siden av havet lå Jylland. Seilasen fra Skirings­ sal videre til Hedeby tok fem dager. Bør det Ottar forteller få betydning for vår forstå­ else av rikssamlingen? De konklusjonene vi kan trek­ ke av Ottars beretning, er ikke uten betydning. En rik handelsvei har gått langs norskekysten. Naturressur­ sene helt i nord var spesielle og gav stort utbytte i form av sjeldne og kostbare varer. Denne handels­ veien ble også oppfattet som én vei, «nordveien», og folkene langs den som én folkegruppe, «nordmenn», til forskjell fra svear, gau ter, daner, kvener, finner og bjarmer. I Ottars beretning knyttes navnet på landet og navnet på innbyggerne sammen for første gang i en bevart skreven tekst. Tidligere forekommer bare navnet nortm anni brukt noe ubestemmelig om nor­ diske vikinger. At kystleden har virket sammenbindende, kan det derfor knapt være tvil om. Dette kan vi oppfatte i det minste som én faktor i en samlingsprosess. Men det har også, som vi skal se, vært gjort forsøk på å koble rikssamlingen direkte til denne handelen. Samtidig bør vi nok vokte oss for å legge for mye i navnene «Nordveg» og «nordmenn», slik vi møter dem hos Ottar. Han sa også at han var fra Hålogaland, og når hans land nevnes, er det Hålogaland det siktes til. Det var nok først og fremst for folk sør og vest for Norge at «nordveien» og «nordmennene» ble naturli­ ge begreper. Sett fra Danmark og handelsknutepunktet Hedeby var norskekysten veien mot nord. Et slikt utenfra-perspektiv har også satt et visst preg på Ottars beretning, som er ført i pennen av en engelskmann. Forskjeller inne i landet ble mindre vesentlige i en slik sammenheng. Men dette betyr ikke at ikke nordmen­ nene selv kunne overta «nordmanns»-begrepet. Det dekket en virkelighet som også landets egne innbyg­ gere var fortrolige med. Skalden Torbjørn Hornklove kaller Harald Hårfagre for drottinn nordmanna. Konkluderende må vi kunne si at både «Norge» og «nordmenn» i sin kjerne er rent geografiske navn. Folkegruppene i Norge - håløyger, trøndere, raumer, horder, ryger og andre - hadde sine egne navn. Vi kan derfor ikke med det nye samlenavnet som grunnlag påstå at en ny «nasjonal» identitet nå var oppstått. Den regionale tilhørigheten har nok vært den viktig­ ste for folk - selv om vi heller ikke vet nøyaktig hva den kan ha betydd i en politisk sammenheng. Men like sikkert har den økende samferdselen i viking­ tiden lagt et grunnlag for samhørighet og mer om fat­ tende kontakt over større områder enn tidligere. Folk langs denne viktige leden har følt seg som «nord­ menn» når de sammenlignet seg med dem som bod­ de andre steder.

På 900-tallet ble det bygd en massiv halvsirkelformet voll rundt det daværende handelssenteret Hedeby. I dag er dette området dyrket mark, og vollen er lett å se.

Sam ene og «finnskatten» Ottar nevner flere ganger samene eller «finnene». Det er en påfallende forskjell i ordvalget når de og nord­ mennene omtales. Samene «lever» og «oppholder seg» som fangstfolk i ødemarken, mens nordmenne­ ne «bor» som bønder i bygder. Både Ottar og eng­ elskm annen som refererte ham, har med dette villet få fram at to ulike kulturer møttes i det nordlige Nor­ ge. Kulturskillet falt sammen med et etnisk skille. Nordmennene var bofaste bønder som også drev åkerbruk, riktignok uten at korndyrking spilte noen stor rolle så langt m ot nord. I tillegg drev de med fangst - både hval og hvalross nevnes - og sikkert også med fiske, som ikke omtales. Derimot var same­ ne i hovedsak nomader og fangstfolk, og i tillegg fis­ ket de i sjøen om sommeren. En gang hadde samene vært den eneste folkegrup­ pen over store deler av Fennoskandia (se bind 1). I vikingtiden gikk den mer betydelige norske boset­ ningen til Malangen, med utløpere videre nordover på de store øyene i Troms, kanskje så langt som til Vannøy og Karlsøy. Derfra strakte den «ødemarken» seg som Ottar forteller om. Men heller ikke i kystom-

Samisk boplass på Saltfjellet. Slike tufter omtales gjem e som «stallo»-tufter, og var vanlige i høyfjellsområdene langs Kjølen i tidsrommet 850-1350 e.Kr.

81

«NORDMENNENES LAND»

Stedsnavn som viser norsk og samisk bosetning i SørTroms (etter Lars Ivar Hansen). Siden nordmennene ble den dominerende folkegruppen, er det grunn til å regne med at samene gjorde seg mer gjeldende enn det vi kan slutte direkte ifra utbredelsen av de samiske navnene.

Neste side: Slik kan vi forestille oss at nordmenn og samer møttes til handel. Mange av varene samene solgte, var svært verdifulle og ettertraktet lenger sør.

82

rådene sør for Malangen var den norske gårdsbosetningen enerådende. Den lå først og fremst som et bel­ te rundt hovedleden langs kysten. Ikke bare fjellvid­ dene innenfor, men også de indre fjordstrøkene var samisk område. Det kan virke som om samene inne på vidda fortsatte å være nomader, mens enkelte fjordsamer med tiden ble mer bofaste, iallfall noen steder. 1 senere sagatekster brukes «bufinner» og «fiskemenn» som navn på fjordsamene. Det samiske naboskapet betydde mye for Ottar og andre håløygske høvdinger: Men deres [de håløygske høvdingenes] mest verdi­ fulle eiendom er den skatt som finnene betaler dem. Denne skatten består av dyrehuder, fuglefjær, hvalben og tauverk laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin byrd. Den høybyrdigste skal betale femten mårskinn, fem reinskinn, én bjørnefell og ti spann fjær, videre en kjortel av bjørneskinn eller oterskinn og to skipsrep. Hvert av dem skal være 60 alen langt, det ene av hvalhud, det andre av selhud. Denne skatten var altså Ottars viktigste eiendel, mer verd enn det fåtallige bufeet og den lille åkerjorden, som er nevnt rett før. Dette betyr likevel ikke, som det ofte er blitt hevdet, at skatten fra finnene var Ottars hovedsakelige inntekt. Verdien av hans eget reinsdyrhold og fiske og fangst, ikke minst på hval­ ross og hval, må også ha vært betydelig. Historikerne har ikke vært sikre på hvordan for­ bindelsen mellom samene og de nordnorske høv­ dinger egentlig bør oppfattes. Noen har ment at samene var helt integrert i høvdingøkonomien som

«fangstspesialister». De har avlevert fangsten, og til gjengjeld m ottatt varer og utstyr som de hadde behov for. Dette skulle ha skjedd innenfor rammen av en såkalt «fordelingsøkonom i» (redistribusjonsøkonom i) med høvdingen som foretaksleder og makthaver. Hvert høvdingdømme utgjorde da et luk­ ket system, og bare høvdingen ivaretok forbindel­ sene utad. Det er likevel usannsynlig at samene har vært inte­ grert i den nordnorske høvdingøkonomien etter en slik modell. Rike naturressurser - villrein i fjellet og fisk i sjøen - må ha kunnet gi samene det meste av det de trengte for å opprettholde livet; det skulle også ha kunnet gi dem en viss uavhengighet. Samenes næringsliv ser dessuten ut til å ha vært mer variert enn man ofte har tenkt seg. En strofe av skalden Øyvind Skaldespiller fra 960-årene henspiller antage­ lig på geite- eller sauehold blant samene, og nye arkeologiske funn synes å bekrefte denne opplys­ ningen. Den «skatten» Ottar nevner, er også et argument for at den samiske økonomien ikke kan ha vært full­ stendig integrert i den norske. Hvis alle tråder løp sammen på kysthøvdingens hånd, ville en egen «skatt» ha vært overflødig. Da kunne høvdingene ha tatt det de ville fra samene gjennom de helt vanlige økonom iske transaksjonene. Skatten er derfor i seg selv et vitnemål om skilte økonomiske sfærer. Det var fordi overføringene ikke foregikk innenfor rammen av et rent økonom isk sys­ tem at det trengtes makt eller trussel om makt - det som lå i en skattlegging den gangen - for å tvinge samene til å gi fra seg verdiene sine. I tillegg har sik­ kert også nordmenn og samer handlet med hver­ andre. I flere av de indre fjordene, ofte ett sted i hver fjord, finnes navnet L aberg, «lasteberg». Her kan det ha vært drevet handel. Det virker som om Ottar beskriver et vel etablert system for skattlegging av samene. Bak systemet lig­ ger selvfølgelig norsk overmakt. Men samtidig har de to folkegruppene gjennom dette systemet etablert en form for sameksistens. «Skatter», som er en regulert og begrenset plyndring, er fordelaktige ikke bare for skattekreveren, men også for skatteyteren, iallfall hvis alternativet er tilfeldige og langt mer omfattende plyndringer. De norske høvdingene som m ottok skat­ ten, fikk nyte godt av en stor inntekt hvert eneste år, mens samene kanskje unngikk verre alternativer når de betalte én gang i året etter en sedvanebestemt norm.

Rikssamling i nord ? Ordningen med finnskatten, slik Ottar beskriver den, forutsetter et visst samvirke på norsk side. Det må ha vært klart at skatten i et bestemt område var en rett

«NORDMENNENES LAND»

Bautastein fra Tjøtta, et av de nordnorske høvdingsetene som vi hører om i sagaene.

for noen og ikke for andre, en «eiendom» på linje med retten til dunvær og lignende. Det må også ha foreligget aksepterte grenser for «skattedistrikter». Men vi vet ikke om høvdingene krevde inn skatten enkeltvis eller om flere samarbeidet. At de er gått sammen om handelen sørover og seilasen langs kys­ ten, er sannsynlig. En ferd til sjøs innebar alltid farer, og det var en styrke å være flere sammen. Det er også vanskelig å vite hvor mange høvdinger som hadde rett til skatt. Hvis det bare var de som satt på de vir­ kelig store høvdingsetene langs kysten, kan et tall på 1 0 -2 0 være en rimelig gjetning. Har et samarbeid mellom de nordnorske høvding­ ene utgjort en begynnende «rikssamling»? Det er det også vanskelig å si noe om. Et begrenset samarbeid for å utbytte samene, har ikke nødvendigvis krevd et omfattende politisk samarbeid på andre områder. Likevel ser vi at på omtrent samme tid som Harald Hårfagre begynte å gjøre seg gjeldende, fikk også en nordnorsk høvding en særlig sterk stilling. Hans navn var Håkon Grjotgardsson. Opprinnelig skulle slekten han tilhørte være kom ­ met fra Andøya. Grjotgard, Håkons far, hadde imid­ lertid skaffet seg makt lenger sør og slo seg ned på Ørlandet. Derfra kunne han kontrollere både skipsleden nord -sør og innseilingen til Trondheimsfjorden. Men vi vet ikke om Håkon, eventuelt faren Grjotgard,

84

hadde bygd opp denne posisjonen gjennom erobring eller i forståelse med de andre håløyghøvdingene. På den ene siden ser vi at Ottar og hans likem enn ikke hadde m istet finnskatten rundt 8 90, med andre ord at Håkon ikke da hadde lagt beslag på denne rikdomskilden. Men på den andre siden forteller den island­ ske Landnåmabok fra 1100/1200-tallet om flere islen­ dinger som hadde reist fra Norge fordi de var blitt uvenner med Håkon Grjotgardsson. Disse sene opp­ lysningene er selvsagt usikre. Men nettopp det at det er Håkon de skal ha rømt for, og ikke Harald Hårfagre som i ettertid fortonte seg som den store undertrykkeren, gir tradisjonen en viss troverdighet. Håløygjarlenes ekspansjon ser altså ikke ut til å være gått helt fredelig for seg. På et tidspunkt er så jarlene gått inn i Trøndelag. Heller ikke her kjenner vi de nærmere omstendig­ hetene. De senere sagaene sier at Håkon og Harald Hårfagre møttes og bestemte seg for å samarbeide om erobringen av Trøndelag. Samtidig skulle Håkon være blitt Haralds «jarl», det vil si hans underordne­ de lydfyrste. Om det faktisk var slik at Harald og Håkon sammen tok Trøndelag, er også usikkert. Hel­ ler ikke må jarletittelen nødvendigvis sikte til et underordningsforhold. Det er tenkelig at folk i håløygætten har kalt seg «jarler» allerede tidligere. Jarle­ ne slo seg i alle fall til på Lade ved Nidelvens utløp og ble «ladejarler». Her bygde de opp en sterk makt som bidrog til å knytte de rike trøndelagsbygdene fastere til Kyst-Norge enn tilfellet hadde vært tidligere.

Harald H årfagres erobringer Mye tyder på at de eldste sagaene, som hadde hevdet at Harald Hårfagre var sønn av sognekongens datter, også hadde latt Sogn være utgangspunkt for rikssamlingen. Noregs konungatal kaller Harald for ræ sir Sygna, «sogningenes konge», idet han tar fatt på erobringsverket sitt. Snorres redegjørelse for hvordan Harald erobrer den ene landsdelen etter den andre, etter en rute som begynner på Østlandet, så går over til Trøndelag og deretter følger kysten av Vestlandet sørover til erobringen avsluttes i Hafrsfjord, er Snor­ res egen konstruksjon. Snorre lar også Harald gjen­ nomføre en ensartet administrasjonsordning for hele landet, og innsette én ja rl i hvert fylke og én herse i hvert herred. At dette må være en konstruksjon uten grunnlag i virkeligheten, har historikerne vært klar over i mer enn hundre år. Det vi kan si med en viss sannsynlighet om Haralds rike, er at den sørlige delen av Vestlandet utgjorde kjerneområdet. Her synes han å ha hatt et nokså direkte herredømme. Kanskje gav kontrollen med dette viktige området ham en så sterk stilling at han kunne hevde en form for overherredømme i andre deler av landet. Noe slikt kan ligge bak tradi-

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

Den viktigste seilleden langs norskekysten gikk gjennom Karmsundet. Disse sørvestnorske områdene ser ut til å ha utgjort kjernen i Harald Hårfagres rike.

sjonen om at flere mektige menn ble Haralds jarler. Men mangt er uklart. Atle den mjove i Sogn skal ha vært en slik ja rl, uten at vi får noen forklaring på hans posisjon i Sogn i forhold til den Harald selv skal ha hatt der etter Halvdan Svarte og Harald Gullskjegg. Lenger nord holdt Ragnvald Mørejarl til, og nord for ham igjen Håkon Grjotgardsson. Håkon har antagelig hatt en svært selvstendig stilling og den reelle makten både i Trøndelag og på Hålogaland. På Østlandet ser det ut til å ha sittet en rekke «småkonger». Også de kan ha vært selvstendige, eller underordnet den dan­ ske kongen snarere enn Harald. Men rent generelt gjelder det at der disse jarlen e hadde makt, var Haralds styre bare indirekte. I vikingtiden var det vanlig at større riker hadde karak­ ter av et slikt overherredømme. Lokale makthavere anerkjente en overkonge, og forpliktet seg til å følge ham i krig, og til å svare skatt eller underholde ham og folkene hans når de kom på gjesting. Dette gjør likevel ikke Harald til en ubetydelig konge. Det at kong Æ thelstan i England oppfostret sønnen hans, Håkon, viser at han raget opp over andre «konger» eller «jarler». På Vestlandet fra Hordaland og sørover ser det ut til at Haralds herredømme var mer direkte. I dette området ligger det flere kongsgårder som tradisjonen

Kartet viser kongs­ gårder som er nevnt i tilknytning til Harald Hårfagre eller de nærmeste etterfølgerne hans.

85

«NORDMENNENES LAND»

En berserk? Denne krigeren som biter i skjoldet, er sammen med andre sjakkbrikker funnet på øya Lewis (Hebridene). Kartet på neste side viser hvilke områder som var de sentrale i Haralds rike, og hvilke mer perifere områder han sannsynligvis hadde en viss kontroll over.

86

har knyttet til Harald og de nærmeste etterkom m erne, til dels med belegg i samtidige skaldestrofer. Vi må regne med at Harald og mennene hans har hatt et nokså fast tilhold på disse gårdene. Gårdene selv og tilhørende leilendingsbruk har gitt kongen inntekter han hadde god bruk for. Dessuten har sik­ kert bøndene rundt kongsgår­ dene måttet bidra sitt til under­ holdet av kongen og hans menn. Med visse m ellom ­ rom ville så en konge som Harald dessuten reise på gjesting med mennene sine til andre landsdeler, der jarler og mektige menn ellers hadde aner­ kjent ham som konge. På denne måten kunne han både demonstrere makt og skaffe seg inn­ tekter. Slik forholdene var, nyttet det ikke å omsette naturalinntekter i penger, - de måtte brukes på stedet. Reise­ ne til kongen utgjorde således en form for skattlegging. Når bygde Harald opp dette riket? Kro­ nologien i den tidlige rikssamlingstiden er et omstridt tema. Det første årstallet i norsk historie som kan bestemmes med noenlunde sikkerhet, er Harald Hårfagres dødsår, som antagelig var 932. Det var Are Frode som kom fram til denne dateringen, etter alt å dømme på et nokså pålitelig grunnlag. Ellers sier sagaene at Harald Hårfagre levde i 80 år. Han skal da være blitt konge etter faren ti år gammel, og ti år etter farens død skal han ha fullført erobringen av hele landet. Norske historikere i forrige århundre bygde på det islandske materialet og tidfestet slaget i Hafrsfjord og Norges samling til 872. Men alle disse tallene er svært usikre, og de runde tallangivelsene tyder på at sagaforfatterne hadde lite håndfast å holde seg til. Haralds kamper skildres i flere skaldestrofer, men det er bare slaget i Hafrsfjord vi har utførlig beskjed om. Torbjørn Hornklove diktet Haraldskvæ5i kort

etter slaget. Snorre lar striden i Hafrsfjord markere slutten på Haralds samlingsverk, men det finnes egentlig ingen holdepunkter for å knytte slaget til et bestem t trinn i Haralds erobring. HaraldskvæSi er et av de m inst innviklede og kunstferdige skaldekvad­ ene. Omtalen av selve kampen begynner med en malende situasjonsbeskrivelse: Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, den ættstore kongen med Kjotve den rike. Knarrer kom østfra, lystne på strid, med gapende hoder og utskårne stavnbrett. De var lastet med mannskap og hvite skjold, vestrøne spyd og velske sverd. Berserker remjet, ønsket å slåss, ulvhedner ulte og ristet på våpnene. M otstanderne til Harald utgjorde ifølge kvadet en blandet flokk. Skalden kaller nedsettende den ene gruppen for «bønder»; det skulle vise seg at de ikke var særlig gode til å slåss. Kanskje er de blitt ledet av Kjotve - «tjukken» - som heller ikke utm erket seg. Sagaene sier at han var konge på Agder uten at vi vir­ kelig vet det. Men så fantes det også mer robuste folk blant Haralds fiender. Skalden sier de var «berserker» og «ulvhedner», etter alt å dømme profesjonelle kri­ gere. Kanskje er de blitt ledet av en annen mann som også navngis; han heter Haklang - «langhaken» også det et tilnavn. I Danmark finnes det en runestein som er reist over en Haklang, og kanskje er det sam­ me mann. Det var da Haklang falt at alt raknet for Haralds motstandere. Slaget endte med en fullstendig seier for Harald. «Østklossene» - det sikter nok til at «bøndene» ikke var særlig elegante i bevegelsene hel­ ler - aste hjem over Jæ ren, som det står, og tenkte på m jøddrikk! Tolker man HaraldskvæSi for seg, som den samti­ dige kilden kvadet er, uten å trekke inn de langt yng­ re sagatekstene, får man et klart inntrykk av at Harald i dette slaget ikke var en fremrykkende erobrer, slik Snorre sier, men på forhånd makthaveren på Sørvestlandet. Kjotve og Haklang forsvarte derfor ikke seg og sitt rike mot Harald, slik det har vært vanlig å mene, tvertimot angrep de Harald i hans rike. Men angrepet mislyktes. Riktig forstått synes HaraldskvæSi å bekrefte at Harald som konge hele tiden først og fremst hadde makt på Sørvestlandet.

Hva slags samling og hvorfor? I forrige århundre oppfattet noen historikere Harald Hårfagre som en storkonge i en «germansk» tradi­ sjon. Med erobrerens rett hadde han lagt landet under seg og gjort seg til øverste føydalherre. Riket hans var bygd opp som en pyramide med jarler og herser på hver sitt trinn under storkongen. Denne strukturen var fast og regelmessig, og omfattet hele landet. Andre historikere la ikke samme vekt på de ger­ manske røttene, og oppfattet Harald mer som en «moderne» monark som tok etter samtidens vesteu­ ropeiske kongedømme. Dette kan ha mye for seg, noe vi skal komm e tilbake til i det sammenfattende kapit­ telet som avslutter dette bindet. Men felles for begge synsmåtene den gangen var at de med sagaene som grunnlag forstørret Haralds innsats. De tilskrev ham en gjennomgripende nyordning av det politiske sys­ tem i landet. Det var også i den forbindelsen han skulle ha tatt «odelen» fra bøndene, slik Snorre sier - men dette tiltaket var for revolusjonært og vakte sterke reaksjoner. Derfor skulle Håkon den gode ha gjort retrett og gitt bøndene odelen tilbake. Med den såkalte «sagakritikken» i mellomkrigs­ tiden forsvant kildegrunnlaget for mange eldre opp­ fatninger. Den nye generasjonen av historikere ville dessuten bort fra den personorienterte historien som bygde på sagaene, i stedet prøvde de å få inn nye tolk­ ninger og perspektiver. Ikke m inst gjaldt det å vise hvordan rikssamlingen hang sammen med sam­ funnsmessige behov. Økonomiske og sosiale krefter i landet selv hadde skapt samlingen. Disse kreftene var det vesentlige, den personlige innsatsen til Harald Hårfagre og senere konger betydde mindre. Noen inspirasjon utenfra snakket de ikke om i det hele tatt. Mest konsekvent ble dette synspunktet hevdet av to unge historikere i 1930-årene, Johan Schreiner og Andreas Holmsen. Gjennom Norges historie f r a de eld­ ste tider til 1660, som Holmsen skrev i slutten av 1930-årene, og som siden er spredt i over 80 000 eksemplarer, er dette synet blitt allemannseie. Schrei­ ner og Holmsen satte samlingen under Harald direk­ te i forbindelse med Ottars beretning. Alle de verdi­ fulle varene Ottar forteller om, hadde de håløygske høvdingene m åttet frakte langs kysten. Det avgjøren­ de - selve m otoren i rikssamlingsprosessen - hadde så vært at denne seilasen ikke var trygg. På Sørvestlandet satt det på den tiden vikinghøvdinger på flere strategiske steder langs leden, og de hindret og beskattet seilasen nordfrå. Særlig trakk Schreiner og Holmsen fram trusselen fra høvdingen på Avaldsnes ved Karmsundet. Denne trange passasjen, som alle skipene måtte passere på seilasen sørover, fremstod som det virkelig kritiske punktet. Det var blitt Haralds oppgave å rydde disse høvdingene av veien, og det hadde han gjort. Siden

87

«NORDMENNENES LAND»

ser vi at Avaldsnes var kongsgård, kanskje Haralds viktigste, og etter den senere tradisjonen var kongen attpåtil gravlagt ved Haugesund like ved. De arkeolo­ giske funnene etterlater ingen tvil om at Avaldsnes har vært et viktig høvdingsete nær sagt gjennom årtu­ sener (se bind 1). Det er også hevet over tvil at Harald på et tidspunkt må ha nedkjempet denne sørvestnorske høvdingmakten. Harald skal også ha hatt andre kongsgårder på Sørvestlandet. Men etter Schreiners og Holmsens oppfatning ble Harald Hårfagre som følge av dette ikke annet enn et redskap for høvdinginteressene lenger nord, og rikssamlingen hans bare en funksjon av denne klassens økonom iske interesser. Sagaene derimot forteller his­ torien helt annerledes. Ifølge dem grunnla Harald et rikskongedømme i strid med de norske høvdingene. Etter det de sagakritiske historikerne nå m ente, var dette en ren misforståelse. Fra sin egen samtid hadde sagaskriverne vært godt kjent med den omfattende striden mellom Sverre og det norske aristokratiet. Så hadde de tenkt seg at forholdene var de samme under Harald som på slutten av 1 100-tallet. Men denne mis­ forståelsen måtte vi nå se bort fra. I 1970-årene tok Holmsen opp disse problemene på ny. Fremdeles la han stor vekt på handelsinteres­ sene, og regnet med at seilasen nordfrå hadde vært truet. Således skulle Ottar være kommet til England som en landflyktig hålogalending og gått i Alfreds tje­ neste; beviset på tjenesteforholdet var for øvrig at Alfred kalles Ottars «herre». Men hvem hadde truet ferdselen langs kysten? Sikkert ikke de sørvestnorske høvdingene - etter det Holmsen hevdet nå. Dem måt­ te håløygene ha kunnet ordne seg med på fredelig vis om det hadde vært behov for det. Dessuten var det sannsynligvis allerede ute med disse høvdingenes makt da Ottar kom til England. Håløygenes motstan­ der ble da i stedet - ifølge Holmsens oppfatning nå Harald Hårfagre. Gjennom erobringene sine hadde han tatt makten på Sørvestlandet, og herfra truet han handelen. Men med dette var samtidig forholdet mel­ lom Harald og håløygene helt omsnudd om vi sam­ menligner med Holmsens tidligere oppfatning. Likevel mente Holmsen fremdeles at håløygene hadde hatt behov for beskyttelse, og at dette behovet hadde skapt grunnlag for allianser i politikken - bare at håløygenes allierte hadde vært den danske kongen. De hadde hatt interesse av å slutte seg til nettopp ham fordi han kontrollerte Hedeby, som var endepunktet for handelsveien fra nord. Denne gjensidige avheng­ igheten var også bakgrunnen for den langvarige alli­ ansen mellom Ladejarlene og den danske kongem ak­ ten, som ble befestet gang på gang på 90 0 - og 1000tallet. Det mest tilfredsstillende ved forklaringer som dette - både den fra trettiårene og den reviderte - er at de søker «store» årsaker til store virkninger. Sam­

lingen settes i forbindelse med fundamentale økono­ miske forhold i det norske samfunn og med ledende samfunnsklassers behov. Det utilfredsstillende er at forklaringene blir så usikre og spekulative, som vi skjønner når Harald vekselvis blir redskap for de hål­ øygske handelsinteressene og håløygenes verste hen­ de. Et annet usikkerhetsmom ent er at vi egentlig ikke vet hvor «stor» rikssamlingen under Harald var. Med andre ord er det ikke gitt at det foreligger en så stor «virkning», som krever en tilsvarende årsak. Skjedde det virkelig noe nytt og enestående med Haralds erobring? Kan det ikke ha vært erobrere som han også tidligere, bare at vi ikke kjenner til dem? I hvert fall hvis vi ser på Harald først og fremst som en sørvestnorsk konge og på hans mer omfattende rike som et noe løsere «overherredømme», er et slikt spørsmål på sin plass. Etter Haralds død gikk dette større riket i oppløsning - det kan også tidligere riker ha gjort. Det nye med Harald kan først og fremst være at kilde­ situasjonen nå er blitt en annen, slik at vi i ettertid kjenner til i det minste noe av det han gjorde.

Sagakritihken Vi må «opgi enhver illusjon om at Snorres mekti­ ge historiske epos har noen dypere likhet med det som faktisk skjedde i tiden mellem slaget i Hafrs­ fjord og slaget på Re», skrev Edvard Bull i 1931 i innledningen til annet bind av Det norske folks liv og historie. En slik radikal tilsidesettelse av saga­ ene, som rokket ved mange hevdvunne stand­ punkter, var da i ferd med å slå igjennom. Denne såkalte sagakritikken var begynt med de svenske brødrene Lauritz og Curt Weibull et par årtier tid­ ligere. 11911 utgav Lauritz Weibull avhandlingen Kritiska undersokningar i Nordens historia omkring år 1000. Der tok han sikte på å vise hvordan de skrevne senere krønikene og sagaene forvansket begivenhetene, influert som de var av sagnstoff bygd på rene vandremotiver, av nasjonal tendens og av hang til konstruksjoner. Weibull ville feie alt dette til side som «dikt» og holde seg til det som var «fakta». I Norge var det Halvdan Koht som introduserte «sagakritikken» i et berømt foredrag i 1913, «Sagaernes opfatning var vor gamle historie» (trykt året etter i Historisk tidsskrift). Koht pekte først og fremst på at sagaene var tendensiøse og så fortiden gjennom et 1200-tallsperspektiv. Ikke minst gjaldt det Snorre. Under inntrykk av kam­ pen mellom kongemakt og aristokrati i Norge under kong Sverre på slutten av 1100-tallet, had­ de Snorre trukket den slutning at hele den tidlige rikssamlingstiden hadde vært preget av en tilsva­ rende kamp. Men det var ifølge Koht galt - den gangen, i rikssamlingstiden, hadde konge og aris­ tokrati tvert imot samarbeidet!

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

Hva betydde det å væ re konge i N orge? Harald Hårfagres innsats kan også sees i en nordisk sammenheng. Alt tidlig på 800-tallet fantes det ifølge frankiske kilder et nokså sterkt dansk kongedømme. Denne danske kongemakten ser ut til å ha hatt kon­ troll også i deler av Sør-Norge, særlig i Viken. De frankiske riksannalene forteller at den danske k on ­ gen i 813 ikke kunne være til stede på et dansk-frankisk fredsmøte fordi han «hadde reist med en hær til W estarfolda, som lå ved nordvestgrensen av hans rike». Her hadde «høvdinger og folk» falt fra den danske kongen, men han tvang dem til lydighet igjen. Siden det danske kongedømmet utgjorde et tyng­ depunkt i Norden i den tidlige vikingtiden, er det ikke usannsynlig at store deler av det sørlige Norge politisk har helt mot Danmark. Det gjelder også områder som ikke i likhet med Vestfold hørte med i den danske kongens egentlige rike. Ser vi på de sene­ re nordiske tradisjonene om heltekonger og sagnskikkelser på 700- og 800-tallet, er det påfallende at handlingen gjerne foregår i et geografisk område som omfatter Danmark, Gotaland og Sør-Norge så langt vest som til Rogaland. Selv om disse sagnskikkelsene og alle de dramatiske hendelsene overhodet ikke er historiske, kan likevel forestillingen om dette felles sørskandinaviske m iljøet svare til gamle realiteter. Ottar forteller at han under seilasen fra Skiringssal til Hedeby begynner med å ha «Danmark» på babord side, deretter får han «Jylland» på styrbord og «mange øyer» på babord. Det betyr at Ottar har reg­ net den nåværende svenske vestkysten som dansk. Omkring midten av 800-tallet ble det danske kon­

gedømmet svekket, blant annet som følge av stridig­ heter innenfor kongeslekten. Det var svakt i bortim ot hundre år. 1 dette tidsrommet er det så Harald Hår­ fagre og hans nærmeste etterfølgere er konger i SørNorge. Haralds rikssamling kan være blitt mulig for­ di det danske kongedømmet nettopp da stod svakt. Usikkerheten omkring Haralds rikssamling gjelder ikke bare bakgrunnen og omfanget, men også hva slags «rike» erobringen hans utgjorde. Som nevnt hadde han antagelig direkte kontroll bare over et kjerneområde, kanskje ikke så mye mer enn Horda­ land og Rogaland, muligens også deler av Agder. Ut­ over dette må herredømmet hans ha vært mer indi­ rekte. Men hva innebar det at Harald var konge? Hva slags myndighet var det han dermed hadde? Hva vil­ le det i det hele tatt si å være «konge» i Norge i den tidlige vikingtiden? Selve ordet «konge» betyr antagelig bare en ætling av en fornem ætt, men en slik opprinnelig betydning sier ikke noe om kongedømmets funksjoner. Vi møter i tillegg ulike typer av «konger». I vikingtiden hører vi om «hærkonger» og «sjøkonger» uten noe rike i det hele tatt, ved siden av «småkonger» og konger som Harald Hårfagre. Hva slags konger var de småkongene som Harald skal ha fordrevet? Hva var forskjellen på Harald og dem, eller på dem og andre lokale høvdinger, slike som «hersene»? Et senere eksempel kan vise hvor ugjennom tren­ gelige problemene er. Var Olav Haraldsson da han ble konge i Norge i 1015, konge på samme måten som de fem «kongene» på Hedmark som han ifølge skalden Ottar Svarte skal ha drept eller jaget fra landet? Eller som de elleve som ifølge Sigvat skald «styrte» Opp-

Sentrajor høvdingmakt vokste ofte fram ved knute­ punkter f or ferdselen eller på steder der ferdselen kunne kontrolleres. Dette store danske grav­ feltet, Lindholm Høje, like nordfar Ålborg ligger ved et viktig overfartssted over Limfjorden. Det omfatter bortimot 600 graver og har vært brukt gjennom flere århundrer, men særlig i vikingtiden. Beliggenheten kan ha gjort den tilhør­ ende landsbyen til et rikt og mektig sam­ funn. Men nyere arkeologiske under­ søkelser viser at bøndene i en slik dansk landsby ikke levde sammen i demokratisk likhet ett enkelt gårdsbruk var gjerne markert større enn de andre. Det kan da være nærliggende å fo re­ stille seg et samfunn som har bestått av én jordeier og mange leilendinger.

89

«NORDMENNENES LAND»

Hertug Rollos grav­ mæle i katedralen i Rouen (nyutformet på 1300-tallet). Vikinghøvdingen Rollo ble hersker i Normandie på Harald Hårfagres tid, idet denfrankiske kongen gjorde ham til hertug i 911 mot at han til gjengjeld skulle forsvare NordFrankrike mot andre vikinger. Den norskislandske sagatradisjonen hevdet senere at Rollo var identisk med GangeRolv, sønn til Ragnvald Mørejarl, en av Harald Hårfagres jarler. Dette synspunktet fik k hevd og holdt seg lenge. Men i annen halvdel av 1800-tallet skulle det utfolde seg en heftig debatt mellom danske og norske historikere om hvorvidt Rollo virkelig var norsk danskene hevdet at han var dansk. Etter sagakritikkens gjennombrudd kom de fleste slike diskusjoner til å fortone seg som nokså uinteressante og umulige å avgjøre.

HARALD HÅRFAGRES RIKSSAMLING

landene fra den ene enden til den andre før Olav avsatte dem? Samtidig ser vi at Olav Haraldsson selv stammet fra en «småkonge», og en slik slektsbak­ grunn gav både ham og Olav Tryggvason et tilstrek­ kelig startgrunnlag for en karriere som vikinghøvdinger; i begge tilfeller endte den med at de ble nor­ ske konger. Når vi møter slike konger som dem Ottar og Sigvat omtaler, hundre år etter Harald Hårfagre, hvordan har da situasjonen vært på hans tid? I grunnen vet vi ingenting om den posisjonen «kongene» hadde. Byg­ de de på nedarvet makt innenfor rammen av det som er blitt kalt et «folkekongedømme»? Eller var konge­ dømmet deres først og fremst tuftet på m ilitær makt? Når det gjelder Haralds kongedømme, er svaret kanskje enkelt nok. Siden hans kongedømme var så stort sammenlignet med småkongedømmene, er det grunn til å regne med at det først og fremst bygde på militær makt. Dette passer med det inntrykket vi får av de samtidige skaldekvadene. Det er som en utret­ telig kriger, fremfor alt til sjøs, og som en uovervin­ nelig erobrer skaldene lovpriser Harald Hårfagre. Slik som Torbjørn Hornklove når han lar ravnen - liketeren - fortelle om kongen: Jeg tror du kjenner kongen som bor på skipene, nordmennenes herre, råder over dype skip, med blodstenkte spanter, og røde skjold, tjærebredde årer og skumdrevne telt. Dette kongedømmet kunne vi godt kalle et vikingkongedømme. Antagelig har erobrende konger ute - eller riker som allerede var etablert der - inspirert Harald til å forsøke å bygge opp noe lignende her hjemme. Noen historikere har også tenkt seg at Harald gikk inn i en eldre «folkekongedøm m e»-tradisjon som håndhever av lov og rett i samsvar med bondesam­ funnets behov. Tanken er ikke i seg selv umulig, men i og med at vi vet så lite om det eldre kongedømmet, blir det vanskelig å underbygge den. Den eneste kil­ dehenvisningen som kan støtte den, i tillegg til rent allmenne og nokså tvilsomme forestillinger om et såkalt rettskongedømme hos germanerne, er noe skalden Torbjørn Hornklove sier. I en strofe i Glymdråpa, der det som sedvanlig dreier seg om strid, kaller Torbjørn Haralds motstandere for hlen nar, «tyver». I dette har så enkelte villet se konturene av Haralds regjeringsprogram - vern om fred og lov og rett. Men etter alt å dømme sikter Torbjørn her til en enkelt kamp, og da kan bruken av ordet «tyver» rett

og slett være en form for nedrakking av fienden. Sammenhengen er viktig: helkannandi klem ta H lym reks («visende Hlymreks tyver Hel-veien»), står det om vi ser på hele setningen der «tyvene» er nevnt. Men dette innebæ­ rer at det er «Hlym­ reks tyver» Harald viser veien til Hel, ikke tyver i alm inne­ lighet. Hlymrek er sannsyn­ ligvis Lim erick - med andre ord er det norske vikinger fra Irland Harald slåss mot. Irske årbøker for­ teller om en vikingkonge som i 871 reiste tilbake til Norge for å hjelpe sin far i strid her hjemme, og det kan være grunn til å se dis­ se opplysningene i sammenheng. Det er altså helst en slik kamp mellom Harald og «vanlige» hen­ der Torbjørn sikter til. Ikke i noe tilfelle blir det lett å trekke en lin ­ je fra dette til et alminnelig regjeringsprogram for lov og rett som Harald skulle ha hatt. Om den indre strukturen i Haralds rike er det først og fremst én ting å si, som vi har vært inne på tidlige­ re: Kongsgårdene må ha hatt en nøkkelfunksjon. Der har kongen oppholdt seg sam­ men med sine menn. Harald må ha hatt mange skip og holdt en stor hird. Denne m ilitærstyrken trengte underhold. Det har bøndene måttet betale gjennom et organisert veitslesystem. Det gammelnorske ordet veizla betyr «ytelse», og veitslene har vært en form for skatt. Når kongen oppholdt seg på kongsgården eller ute i bygdene, måtte bøndene bidra til under­ hold av ham og mennene hans. På denne måten eta­ blerte Harald et militært maktapparat som han la oppå bondesamfunnet. Dette svarte helt til det norske vikingkonger gjorde ute, for eksempel i Irland. Bøn­ denes fordel, om noen, av dette systemet kan i første rekke ha vært at Harald dermed hadde makt til å h ol­ de andre lignende erobrere unna, og at det begrenset belastningen på bøndene.

Nordnorsk hengesmykke av sølv, funnet på Skjervøy i NordTroms. Ornamen­ tikken viser østlig (finsk eller samisk) innflytelse.

91

Konger og jarler I Harald Hårfagre døde fredelig som en gammel mann. Men det betyr ikke at fred var blitt en alminnelig til­ stand i det riket han hadde samlet. Rivalisering og kamp mellom mektige menn fortsatte. Slik hadde det åpenbart vært før Harald, og slik vedvarte det i lange perioder siden, både mens Harald selv levde og i tiden etterpå. Det som ifølge nokså pålitelige overle­ veringer skjedde i sjiktet like under den mektige kon­ gen, taler et tydelig språk om fortsatt uro. Denne uroen ser ut til å ha vært til å ta og føle på allerede i Haralds siste leveår. Håkon Grjotgardsson kjem pet med Atle ja rl om herredømmet i Fjordane; begge måtte late livet i et slag ved Stavenesvågen i Fjaler. Sønnen Sigurd etterfulgte Håkon som ja rl på | Lade. En annen av Haralds jarler, Ragnvald M ørejarl, skal være blitt brent inne av Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome. Sagaene sier de var sønner av Harald Hår­ fagre. Deretter tok Torv-Einar hevn og drepte Halv­ dan. Torv-Einar var ifølge de samme sagaene sønn av den drepte Ragnvald og ja rl på Orknøyene. Haralds egne sønner holdt heller ikke fred med hverandre. I Særlig skal den ene av dem, Eirik, ha vært ute etter Harald Hårfagre og hans etterslekt slik sagaene fremstiller den. Det er grunn til å regne med at av disse er det bare Eirik Blodøks, Håkon den gode og Eirikssønnene som virkelig var hårfagrecetlinger.

å ta brødrene sine. Derfor ble han hetende «blod­ øksen», et tilnavn som nevnes allerede i samtidige skaldekvad. Hvordan gikk det så med det kongedømmet Harald hadde grunnlagt? Hvem overtok riket? Hvil­ ken rolle spilte Haralds egen etterslekt, og hvilken rolle spilte andre? Endret riket karakter, eventuelt hvordan? Ble den politiske samlingen utdypet på noen som helst måte? Disse og andre spørsmål skal vi prøve å kaste lys over så godt som det sparsomme kil­ dematerialet tillater.

Eirik Blodøks og Håkon den gode Regner vi med at Harald Hårfagres egentlige rike bare bestod av de sørlige og sentrale delene av Vestlandet, blir ikke riket under etterfølgerne så forskjellig fra Haralds som sagaforfatterne en gang antok. De så for seg at Harald hadde grunnlagt et omfattende rike fra Gota elv til Finnm ark, som gikk i oppløsning nå da storkongen var borte. For å forklare oppløsningen viste de til at alle sønnene til Harald skulle ha hatt lik

Harald Hårfagre (872?-932)

?

?

?

1 Olav ? Tryggve

Bjørn Farmann

$

?

Sigurd Rise

?

Gudrød

Halvdan

Olav Tryggvason (995-1000)

Olav Haraldsson

f l

Harald Hardråde

(1015-1028)

f l

(1046-1066)

Magnus den gode (1035-1047)

92

KONGER OG JARLER

arverett, og at faren mislyktes i sitt forsøk på å holde riket sammen ved å gjøre én av dem, Eirik Blodøks, til overkonge. Enda Harald hadde tatt Eirik til medkonge mens han ennå levde og hadde makten, skulle det vise seg at sønnene var altfor uregjerlige til å respektere et slikt overkongedømme. I virkeligheten vet vi ikke hvor mange sønner Harald Hårfagre hadde. Sagaene regner opp en hel del, tallet varierer fra elleve til tjue, og navngir dem. Men også det laveste tallet er for høyt. Det er for øvrig flere grunner til at høye tall festnet seg i tradisjonen. Harald ble med tiden litt av en sagnskikkelse, og det kunne være nærliggende å sette ham i forbindelse med forskjellige kvinner - flere av dem også sagnskikkelser - i ulike landsdeler. Dessuten ble de sene­ re kongene Olav Tryggvason, Olav den hellige og Harald Hardråde regnet for ætlinger av Harald Hår­ fagre. Dermed ble Olav Tryggvasons farfar, Olav, gjort til en Hårfagresønn. Farfaren til Harald Hardrådes far, Sigurd Syr, som også skulle ha hett Sigurd, ble identi­ fisert med den sagnaktige Hårfagresønnen Sigurd Rise. For Olav den helliges vedkommende ble forbin­ delsen knyttet ved at hans far, Harald Grenske, ble gjort til sønnesønn av vestfoldkongen Bjørn Far­ mann, som skulle ha vært Haralds sønn. Også det som er overlevert om mors-ætten til flere av Haralds sønner, virker tilfeldig og usannsynlig. I Heimskring­ la gir ikke Snorre engang samme opplysninger som han hadde gjort like før i den særskilte sagaen han skrev om Olav den hellige.

Øyvind Skaldespiller Skalden Øyvind Finsson (ca. 915-990) fikk tilnav­ net «skaldeødeleggeren». Dette tilnavnet er van­ skelig å forstå for oss nå, men det kan kanskje sik­ te til en samtidig oppfatning av at Øyvind «ødela» for tidligere skalder ved å ta for mye etter dem. Øyvind kom fra gården Sandnes på Helgeland og bodde også der i årene som fulgte Håkons fall. Hdkonarmdl er det siste av de store fyrstekvadene vi har bevart som er diktet av en nordmann. Etter Øyvinds tid ble det mer og mer islendinger som laget lovkvad for kongene. Etter Håkon den godes fall kom Øyvind i et skarpt motsetningsforhold til Harald Gråfell og brødrene hans. Vi har bevart strofer der han utta­ ler seg sterkt nedsettende om de nye makthaverne. Harald ble dypt krenket og skal ha ønsket hevn. Øyvinds venner måtte gå imellom og Øyvind love å bli også den nye kongens skald. Men vi har bare bevart én strofe til Harald Gråfells pris, og Øyvind lovpriser ham utelukkende for hans tapperhet som kriger, ikke for noen andre gode egenskaper. Hårek fra Tjøtta, som skulle spille en viktig rolle senere i norsk historie på Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons tid, var sønn av Øyvind.

Det eneste sikre holdepunktet for å vurdere tallet på Haralds sønner er en opplysning av skalden Øyvind Skaldespiller i diktet H dkonarm dl. Dette er et minnedikt over Håkon den gode fra begynnelsen av 960-årene. Der står det at Håkon blir m øtt av «åtte brødre» når han komm er til Valhall. Siden Håkon må ha vært den av alle Haralds sønner som levde lengst, innebærer dette at Harald hadde ni sønner. Men hvem de var, vet vi ikke. Det er bare h re-fem navn vi kan regne som nokså sikre: Eirik, Håkon, Ragnvald, Bjørn, Halvdan - muligens to forskjellige med dette siste navnet. M en dermed er det ikke gitt at for eksempel den «Bjørn» som nevnes i Håkonarmål som Håkons bror, er identisk med den sagnaktige Bjørn Farmann. Snorre gir til forskjell fra de andre sagaene utfør­ lige opplysninger om hvilke landsdeler de forskjellige av Haralds sønner hkk makt over m ot slutten av Haralds regjeringstid og i den følgende tiden. Men alt dette savner støtte i samtidige kilder. Om ikke det hele må avskrives som Snorres spekulasjoner, er det likevel uråd å finne ut av hva som eventuelt skulle representere en pålitelig tradisjon. For eksempel kan vi mene at en av Haralds sønner må ha hett Halvdan, siden den kvinnelige skalden Jorun n Skaldmøy nev­ ner ham sammen med faren Harald i et diktfragment. Men hvilket grunnlag har sagaene for å kalle ham Halvdan Svarte, og Snorre for å la ham få et konge­ dømme i Trøndelag? For øvrig må Snorre gjøre flere krumspring for å unngå at hans makt der motsies av den stilling ladejarlene skal ha hatt, også ifølge Snorre. Den lille sagaen Ågrip, som er litt eldre enn de større sagaene, forteller at bare to av Haralds sønner, Eirik og Håkon, ble konger. Dette er ikke til hinder for at også andre av Haralds sønner kan ha vært kalt konge. Skaldekvad tyder på det. Men hva en slik tit­ tel innebar, er helt uavklart. Ellers viser også det som skjedde senere, at Eirik og Håkon stod i en særstilling blant Haralds sønner. De ble etter tur konger over hele det riket Harald hadde samlet, eller det meste av

Oppbyggingen av politisk makt på Vestlandet i Norge hadde sitt motstykke i etableringen av et norrønt jarledømme på Orknøyene. TorvEinar, som sagaene sier var sønn av Ragnvald Mørejarl, skal ha vært den fø r­ ste orknøyjarlen. De senere årene har det vært drevet omfat­ tende arkeologiske undersøkelser på øyene, som også var et sentrum fo r nor­ røn kultur. Bildet viser norske arkeo­ loger (med lederen Sigrid Kaland i fo r­ grunnen) under utgravningene på Westness, Rousay.

93

I «NORDMENNENES LAND»

er det ikke tvil om at det var Eirik som skulle være den fremste av de to. En samstemmig sagatradisjon vil ha det til at Eirik styrte tre år sammen med faren før han ble rikskonge alene da faren døde. Men så gikk det meste galt for Eirik, og etter bare to år måtte han rømme fra landet. Håkon, som var kommet hjem fra England, overtok kongedømmet. Noen sagaer sier at «kloke menn» som var misnøyde med Eirik, hadde hentet Håkon, andre lar ham komme til landet på eget initiativ for å erobre kongemakten. Det er umu­ lig å avgjøre hva som er riktig. Vi vet heller ikke hvor Eirik drog etter at han hadde reist fra Norge. Kanskje søkte han til England. Mot slutten av hans liv møter vi ham iallfall som vikingkonge i York. I 95 4 falt han i kamp mot en rivaliserende vikingkonge, Magnus, sønn av Dublin-kongen Olav Kvaran. Alle sagaene lar Eirik være konge på Vestlandet og bare der. Det finnes heller ikke holdepunkter i andre Jorvik (York) var sentrum i et nordengelsk vikingrike. Utgravninger i York sentrum (bildet nederst) rundt 1980 gav omfattende kunnskap om livet i denne byen på 900tallet, ikke minst dagliglivet. Etter utgravningene opp­ stod Jorvik Viking Centre, et «levende» museum bygd på ste­ det der utgravning­ ene hadde funnet sted - nå beliggende i kjelleren til de moderne forretnings­ byggene. 1 dette museet er den gamle bebyggelsen blitt rekonstruert, slik vi ser av gateløpet på bildet over. I York er ordet «gate» blitt bevart i mange gate­ navn, i stedet fo r «street». «Micklegate» kommer av nor­ rønt mikil gata altså Storgaten.

94

det. Kongedømmet de fikk, hadde som en vesentlig forutsetning den særstilling Harald selv hadde satt dem i mens han fremdeles levde. Eirik var den aller fremste av Haralds sønner og utsett til å etterfølge faren. Det som pekte ham ut fremfor de andre sønnene, var at hans mor var kon­ gedatter. Sagaene forteller at hun het Ragnhild og kom fra Jylland. Dette giftermålet omtales også i et par skaldestrofer, skjønt vi ikke kan være sikre på at strofene er ekte. Men Eiriks rang fremfor brødrene bekreftes av at han selv ble fornemt gift. Hans dron­ ning var Gunnhild, og også hun var av dansk konge­ slekt. Faren hennes, Gorm den gamle, holdt da på med å gjenreise den danske kongemakten. Gunnhilds bror var den senere så mektige danske kongen Harald Blåtann, som også ble konge i Norge. Håkon skal ha vært blant de yngste av Haralds søn­ ner. Hans morsætt var langt fra så fornem som Eiriks. Mor til Håkon het Tora og kom fra Moster i Sunn­ hordland. Sagaene sier hun var Haralds tjenestekvinne og utstyrer henne med tilnavnet «mosterstang»; antagelig viser det til at hun var høy av vekst. Men til tross for ringere morsætt ble Håkon i likhet med Eirik, og til forskjell fra de andre brødrene, et redskap av betydning i farens utenrikspolitikk. Håkon ble sendt til England til oppfostring hos kongÆ thelstan, eller Adalstein som han het på norsk. Der fikk han en «kongelig» oppdragelse, og han ble kjen t med forhol­ dene innenfra i et kristent rike som var blant de frem­ ste i Vest-Europa. Også den franske kongens sønn ble oppfostret hos Æ thelstan. Forbindelsene utad må ha betydd mye for den sta­ tus Haralds kongedømme fikk. Blant annet må det ha vært dette som gjorde ham til noe mer enn andre nor­ ske «konger» og «jarler», innenlands og utenlands, i egne øyne og i andres. M en selv om både Eirik og Håkon var viktige brikker i Haralds utenrikspolitikk,

KONGER OG JARLER

Av skaldekvadene ser vi at Håkon drog på krigstog til Danmark og herjet der. Utover i 950-årene angrep så Eirikssønnene og danske styrker Håkon flere gang­ er i Norge. Det stod slag både ved Avaldsnes på Karm­ øy, ved Frei på Nordmøre og til slutt ved Fitjar på Stord. Fitjar-slaget, som de islandske kildene daterer til 960 eller 961, ble Håkons siste kamp. Kongen døde kort etter slaget av de sårene han pådrog seg. Kvadet Håkonarmål gir en dramatisk beskrivelse av slaget, som et «Odins stormvær» av veldige dimensjoner. Slaget kan ha vært uvanlig, men det kan også ha vært om å gjøre for skalden å la Håkon dø i et veldig slag fordi han siden skal utmåle kongens inn­ tog i Valhall etter at han er falt. Øyvinds kvad rager ellers opp som et av de største kunstverkene i skaldediktningen. Ut fra spørsmålet om hvor langt Håkons herre­ dømme rakk, er det særlig grunn til å merke seg det Øyvind sier om hvem som fulgte Håkon i kampen. Det var «håløyger» og «holmryger» - og sikkert andre også. Men ved å nevne akkurat disse to folke­ gruppene kan skalden ha villet angi grensene for Håkons rike. Det foreligger ingen opplysninger i det­ te kvadet, eller overhodet i noen samtidig kilde, som kan knytte Håkon til de østlige delene av Norge.

Eirik Blodøks' mynt med sverd som motiv, slått mens han var konge i York. Eirik (død 854) hle den siste vikingkongen i Jorvik.

Sam arbeid om leidangen kilder for å mene noe annet. Når det gjelder Håkon, er sagaene mer uklare. Snorre vil gjøre Håkon til en skikkelig rikskonge, med et kongedømme som også omfattet Opplandene og Viken. Men skaldekvadene, som i egenskap av samtidige kilder må tillegges størst vekt, synes å regne med at riket hans bare omfattet Vestlandet og kysten nordover. Dessuten må Trønde­ lag og Nord-Norge antagelig ha hørt under Sigurd Ladejarl, og bare indirekte under Håkon. Sigurd ser ut til å ha vært Håkons beste støtte i Norge, og kan ha betydd mye for å sikre Håkons herredømme innen­ lands. Siden ble Sigurd drept av sønnene til Eirik Blodøks. Skaldekvadene forteller en del om den politiske situasjonen under Håkon. Det er tydelig at hendene hans kom fra utlandet, mens det ser ut til å ha vært fredelig innenlands. Dette passer godt med det bildet hele tradisjonen tegner av Håkon som den «gode» kongen. Til forskjell fra faren Harald og broren Eirik, som hadde vært hardstyrere, skal Håkon være kom ­ met godt overens med befolkningen. Håkons hender var sønnene til Eirik Blodøks, og den danske kongen og hans menn. Eirikssønnene ønsket å overta den kongemakten faren hadde hatt. Moren Gunnhild støttet dem alt hun kunne og sam­ arbeidet med Harald Blåtann, som ble dansk konge omkring 9 50 da Håkon hadde vært konge i femten år.

Historikerne har lagt vekt på at Håkon øyensynlig ikke hadde innenlandske hender, og ut fra det har de sammenlignet kongedømmet hans med farens. Vi har allerede vært inne på at Harald Hårfagres kongedøm­ me hadde sitt bestemte preg; det var både grunnlagt på og holdt oppe av militærmakt. Derfor trengte Harald en stor hird. Historikerne har så gjort seg tan­ ker om underholdet av denne hirden, og ment at vi her kan hnne bakgrunnen for den senere sagatradisjonen om Harald Hårfagres «odelstilegnelse». Tradi­ sjonen bunner da antagelig i at Harald la store avgif­ ter på bøndene samtidig som han utplasserte hirdmenn i bygdene. Utplasseringen skulle skaffe hirdmennene underhold, men samti­ dig var det hirdmennenes opp­ gave å kontrollere folk og kue dem. Etter dette kan bøndene ha m ent at de nå hadde mistet råderetten over sin egen eiendom, de var redusert til leilendingen Kongens makt gjorde at dette ikke bare var en subjektiv følelse, det lå håndfaste realiteter bak. Hva betydde det så at Håkon skal ha gitt bøndene «odelen» tilbake? Historikerne

Ferdsel til sjøs bandt vikingenes verden sammen. Bildet viser stavnpartiet til en fint utført lekebåt, som er funnet under utgravninger i Trondheim. Gjen­ standen er antagelig fra begynnelsen av 1100-tallet.

95

«NORDMENNENES LAND»

har også satt tilbakegivelsen av odelen i forbindelse med militære behov. Håkon synes å være blitt konge i forståelse med bøndene og deres ledere. Han hverken hadde eller fikk fiender av betydning innenlands. Dermed hadde han heller ikke et militært behov av samme slag som faren. Men Håkon hadde nok av hender ute, i første omgang Eirik Blodøks og i neste omgang sønnene hans. Eirikssønnene støttet seg dessuten på den ekspanderende danske kongemak­ ten under Harald Blåtann. Denne m aktblokken truet imidlertid ikke bare Håkon og hans norske kongedømme, også vanlige nordmenn måtte se på sønnene til den bortjagede Eirik som en trussel. 1 denne situasjonen hadde kon­ gen og bøndene militære behov som lot seg forene. Kongen trengte ikke store styrker i fredstid for å hol­ de kontroll hjemme - tvert imot kunne slike styrker bli en belastning for ham i forholdet til bøndene. Samtidig trengte både han og bøndene forsvarsstyrker når Eirikssønnene og den danske kongens menn angrep utenfra. Fellesnevneren for Håkons og bøndenes militære behov ble leidangen, en sjøm ilitæ r forsvarsordning bygd på verneplikt. Historikerne har således godtatt sagaenes opplysninger om Håkon den gode og lei­ dangen. Den nye ordningen innebar at folk selv utrustet og bem annet skip til forsvar av landet, mens kongen fikk retten til å by ut leidangsflåten. Med dette er det ikke sagt at leidangen var så godt utbygd på Håkon den godes tid som den ble senere. Konge­ dømmet på 1000- og 1100-tallet hadde helt andre muligheter til å organisere forsvaret og til å få laget faste og effektive ordninger. Men den historiske k jer­ nen i tradisjonen synes å være at Håkon kom til for­

Den såkalte «kongs­ haugen» på Seim i Nordhordland. Det er mulig at Håkon den gode er gravlagt her.

96

ståelse med bøndene om et samarbeid som innebar at kongedømmets store faste militærstyrker ble erstattet av en mobiliseringsstyrke av vernepliktige bønder. Kanskje har vi en direkte hentydning til leidangen i et vers av Øyvind Skaldespiller fra tiden like før sla­ get ved Fitjar. Mens fiendehæren nærmer seg og situ­ asjonen er truende, advarer Øyvind kongen mot å trekke seg unna. Denne antydningen om en retrett kan være et indisium: M otet sviktet nok lettere for bondesoldater enn for hirdmennene, og kongen måt­ te lett føle seg usikker på hvor sterk en bondehær egentlig var. Dernest er selve det ordet Øyvind bruker for å benevne mannskapet kongen har med seg, påfall­ ende; han kaller dem for pegn ar. På gammelnorsk er dette navnet på vanlige frie bønder i deres forhold til kongen og betyr nærmest «undersåtter», til forskjell fra for eksempel kongens hirdmenn. Ordet står også slik plassert i diktet at betydningen må ha vært avgjø­ rende for ordvalget, ikke krav til rim eller lignende formelle krav, som ofte ellers i skaldediktningen. Kongen har med andre ord hatt en styrke av bønder som utgjorde tyngden i hæren, mens hans egen hird synes å ha vært en mindre gruppe. Overgangen til et samarbeid med bøndene om for­ svaret betydde at rikskongedømmet la mindre beslag på samfunnets ressurser og reduserte sitt voldsapparat - kort sagt at det mer måtte fungere i samsvar med bondesamfunnets interesser. Bøndene på sin side må være gått med på at kongen skulle få disponere bondestyrkene innenfor hele sitt rike. Tidligere har nok bøndene bare følt seg forpliktet til å forsvare sine egne bygder. Håkons ordning omfattet antagelig i første rekke

KONGER OG JARLER

Vestlandet. Der hadde kongen mest å si, og der var også truslene utenfra mest følbare. Men også trønder­ ne sluttet lojalt opp om Håkon - uten at vi kan si sik­ kert at en tilsvarende ordning ble gjort gjeldende der med en gang. Dette samarbeidet med bøndene og en i det hele tatt forsiktig politikk førte til at Håkon i den senere tradisjonen ble den «gode» kongen. Dette til­ navnet nevnes allerede i Håkonarmål.

D e store lagtingene Så tidlig som hos den romerske historikeren Tacitus, som skrev om germanerne omkring 100 e.Kr., finnes det en beskrivelse av den germanske tingordningen. Tingene var organer både for politisk rådslagning og for rettspleie. Tinget er derfor ganske sikkert en eld­ gammel institusjon også på norsk område, selv om det mangler kilder som forteller direkte om tinget i forhistorisk tid. Institusjonen er også folkelig i sin opprinnelse; det trengtes ikke spesielle makthavere som konger eller jarler for å få etablert en tingordning. Det ser vi av at de norske utflytterne på Island straks opprettet ting i det nye landet. Tinget som institusjon synes med andre ord etter nordboenes oppfatning å ha vært en naturlig og nødvendig del av livet i samfunn med andre mennesker. Det vi så ikke vet, er hvilke ting som fantes i Norge i tidlig vikingtid og hvilke områder forskjellige ting kan ha dekket. Men det grunnleggende behovet for et ting må ha gjort at det overalt fantes på bygde­ nivå. Det kan også ha vært organisert ting på regionalt nivå, for eksempel av de «folkene» vi hører om i for­ historisk tid, og som vi også kjenner fra senere. Det betyr at hordene, rygene, grenene, raumene og de andre folkegruppene kan ha hatt egne ting. Trønder­ ne har etter all sannsynlighet hatt det; men noen alm­ innelig og ensartet tingordning for alle disse «folklandene», som områdene kalles i sagaer og skalde­ kvad, tør vi ikke regne med. I utgangspunktet virker det ikke som om det har vært noen forbindelse mellom tingorganisasjonrettspleie og den begynnende rikssamlingen. En erobrende konge som Harald Hårfagre, med stor m ili­ tær makt, opererte nok i første rekke på andre plan enn det rettslige. Men Håkon den gode endret farens kongedømme på viktige punkter og samarbeidet med bøndene. Denne mer fredelige kongerollen måtte let­ tere kunne bringe kongen —i samarbeid med bønde­ ne - inn på et nytt virkefelt: rettspleien og tingord­ ningen. Ut fra en slik tankegang har historikerne vært tilbøyelige til å godta det sagaene sier om Håkon den gode og organiseringen av de store lagtingene. I Håkons rike fantes det to lagting. Gulatinget dek­ ket Vestlandet, mens Frostatinget var trøndernes ting. Med tiden - på 1000-tallet og senere - skulle til­

grensende områder bli innlem m et i disse tingområdene. Agder ble en del av Gulatinget, og Nordmøre og Hålogaland en del av Frostatinget. Men i utgangs­ punktet omfattet Frostatinget et nokså lite område, de egentlige trønderbygdene. De lå alle rundt det indre fjordbassenget i Trøndelag, med Orkdalen som den ytterste bygda på sørsiden av fjorden, og med en linje fra Feksvik og nordover midt på Fosenhalvøya som trøndersk vestgrense på nordsiden. Fosenbygdene utenfor Feksvik hørte med til Nordmøre. Nam­ dalen var heller ikke med i det gamle Trøndelag. Dette trønderske lovfellesskapet, P ræ n dalpg eller Frostupingslpg, lar seg ikke datere med full sikkerhet. I historisk tid bestod hele tingområdet på åtte fylker av to deler, Ut-Trøndelag og Inn-Trøndelag. De to delene omfattet hver fire fylker, og var også delt i tofylkers deler foruten i enkeltfylker. I tillegg til Frosta­ tinget for alle fylkene, fantes det særskilte ting for de mindre delene helt ned til fylkestinget. Men bare Frostatinget gav lover og var lagting. Denne aritmetiske regelmessigheten - ting etter prinsippet 8:4:2:1 - tyder på at den trønderske ting-

Kartet viser Frostatingslagen med de åtte trønderske fylkene.

97

«NORDMENNENES LAND»

Frostatinget ble holdt på Logtun på Frosta. Bautasteinen ex reist i moderne tid til minne om tinget.

98

ordningen ikke er vokst fram av seg selv. På et eller annet tidspunkt synes hele området å være blitt gjen­ stand for en systematisk regulering. Det har vært van­ lig å regne med at dette kan ha skjedd en gang i tids­ rommet 5 0 0 -8 0 0 , og kanskje helst nokså sent i den­ ne perioden. Argumentet for en sen datering er særlig at tingordningen, slik den ble, likestiller Ut-Trøndelag og Inn-Trøndelag. Denne likestillingen er vanske­ lig å forklare ut fra forholdene i eldre jernalder (før ca. 6 0 0 ). Da hadde de inn trønderske bygdene ifølge både arkeologiske funn og gårdsnavn en langt større befolkningstyngde enn de uttrønderske, og mye stør­ re materielle ressurser. I den følgende merovingertiden jevnet disse forskjellene seg ut. Først da virker det rimelig med en ordning som stilte de indre og ytre bygdene likt. Frosta har vært et ideelt valg for det felles tingste­ det. Frostahalvøya, som ligger midtveis i fjorden, hører med til det inntrønderske området topografisk og også når det gjelder bosetningsutviklingen. Men ved organiseringen av fellestinget ble det så vidt det var liggende i Ut-Trøndelag. Et mer sentralt og lettere tilgjengelig samlingssted kunne trønderne knapt ha funnet. I rikssamlingstiden fikk trønderne enda et felles ting. Det møttes på øra ved utløpet av Nidelven, nær Lade. Øyratinget var særlig ting for kongevalg og politisk rådslagning. Det ser ut til å ha utviklet seg som et møtested mellom trønderne og den nye kon­ ge- og jarlem akten. De nye makthaverne hørte egent­ lig til i Kyst-Norge, og ladejarlene fortsatte å ha inter­ esser i dette området også etter at de hadde satt seg fast i Trøndelag. Det var derfor naturlig at møtestedet mellom de nye makthaverne og trønderne kom leng­ er ute enn det gamle fellestrønderske tingstedet. Før Øyratinget ble til, har trønderne sikkert drøftet alle slags spørsmål på Frostatinget. Ennå på 900-tallet omfattet trøndernes tingområde bare det gamle Trøndelag. Utviklingen av Frosta­ tinget og Øyratinget representerer derfor ingen egent­ lig rikssamling. Derimot kan vi tale om samling i for­ bindelse med det som skjedde på Vestlandet da Gula-

tinget ble organisert. Gulatinget skulle tidlig komme til å dekke et langt større område enn Frostatinget. I Trøndelag var det åtte fylker, som alle var små, og trønderne var den eneste folkegruppen. På Vestlandet var fylkene langt større, og utgjorde hver for seg et eget «folkland». Det nordligste var Firdafylke, der fir d ir bodde. I tingets første tid utgjorde så hprdar, som dannet Hordafylke, lovområdets sørligste fylke. Sygnir i Sygnafylke holdt til i midten. For alle disse tre fylkene var Gulen ytterst i Sogn et passende møte­ sted. Det er umulig å si sikkert når Gulatinget ble etablert. Det foreligger ingen holdepunkter for at det skjedde allerede i forhistorisk tid, slik det kan ha skjedd i Trøndelag. På et visst tidspunkt ser så selve tingordningen ut til å være blitt endret både i Trøndelag og på Vestlan­ det. Lagtingene sluttet å være allemannsting hvor alle måtte møte, og ble representantting som bestod av utsendinger. For Gulatingets vedkommende skjedde dette antagelig samtidig med at tingområdet ble utvi­ det, slik at også Rygjafylke, med folkegruppen rygir, kom med. Overgangen til representantting kan ha hatt sammenheng med denne utvidelsen. Etter den var tingområdet blitt så stort at det ikke lenger var hensiktsmessig med et allting. Siden kan så Frosta­ tinget være blitt reformert etter mønster av Gulating­ et. Hele denne endringen lar seg ikke tidfeste med sikkerhet, men mye kan tale for at den har funnet sted på midten av 900-tallet - det vil si på Håkon den godes tid - og i hvert fall etter 930. I dette året ble nemlig Alltinget på Island grunnlagt som et fellesting for hele landet. Islendingene skal ha brukt Gulating­ et som forbilde, og siden Alltinget ble et allem anns­ ting, må vi tro at også Gulatinget fremdeles var det. I den tiden vi kjenner fra de senere lovene, hadde både Gulatinget og Frostatinget spesialiserte funksjo­ ner: De var lagting som først og fremst skulle gi lover og dømme i større saker. Det var tingsamling bare én gang i året, om sommeren, og tidspunktet var bestem t i loven. Det fantes andre «ting» som tok seg av andre oppgaver, som å avklare tvistemål eller å fel­ le dommer i hverdagslige saker etter hvert som beho­ vet meldte seg. Hvordan hele rettsvesenet fungerte, ser vi først klart når vi kommer ut på 1000- og 1100tallet og kan bygge på landskapslovene. Da møter vi også Eidsivating og Borgarting som østnorske lagting. Vi har bare sagaenes ord for at utviklingen av lag­ tingene skyldtes Håkon den gode. Men samtidig ser vi at utviklingen synes å ha ført mest nytt med seg på Vestlandet, der Håkons kongedømme stod sterkest. Det er ikke særlig sannsynlig at viktige nydannelser eller store omlegginger i tingordningen fant sted uten kongens medvirkning. På den andre siden var ting og rettspleie noe bøndene og høvdingene i bondesam­ funnet fra gammelt av hadde stelt med selv. På Vest-

KONGER OG JARLER

landet synes for øvrig denne høvdingklassen å ha hatt en særlig sterk stilling i vikingtiden. Bønder og høv­ dinger kan derfor ha bygd opp Gulatinget før Håkon og da uten kongelig medvirkning, slik islendingene organiserte sitt allting. Men i alle fall representerte det store vestnorske lagdømmet en form for «rikssamling», knyttet til folks behov for hensiktsmessige rammer omkring lovgivning og rettspleie.

Kartet viser Gulatingslagen med de fire vestnorske fy lke­ ne.

«...som vant seg hele D anm ark og N orge » Seierherrer på Fitjar i 961 var ikke bare Harald Grå­ fell og de andre Eirikssønnene, men vel så mye m or­ broren deres, den danske kongen Harald Blåtann. Han reiste til Norge og lot seg hylle som norsk konge. Dermed befestet han det gamle danske herredømmet i Viken. Samtidig fikk han et generelt overkongedømme i Norge, som gikk i arv til etterkom m erne hans. Harald Blåtann innsatte Harald Gråfell og brødrene som underkonger og overlot kystområdene fra Lin­ desnes og nordover til dem. På gammelnorsk kaltes slike underkonger for «skattekonger». Ordet betoner underkongenes avhengighet og underordning. Herre­ dømmet over Norge var ikke noe uvesentlig punkt i Harald Blåtanns oppfatning av seg selv og sin innsats som konge. På den store Jellingsteinen, som var reist som et m innesm erke over foreldrene hans, Gorm og Tyra, laget han et tillegg om seg selv: «...den Harald som vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne.» Haralds nærvær i Norge har vært helt sporadisk. Harald Gråfell og brødrene hans satt sikkert med den virkelige makten i landet. Et par år etter seieren over Håkon den gode lyktes de i å drepe Sigurd jarl. Der­ med var Trøndelag og Vestlandet brakt under samme

De danske ringborgenefra Harald Blå­ tanns tid og utover vitner om det danske kongedømmets store makt. Innenfor vol­ len har det ligget kaserner og lager­ bygninger, til sam­ men 16 store hus. De var anlagt i grupper på hver fire hus, med de fire bygd som et «kvartal» rundt en gårdsplass; i hver nitti graders sektor av sirkelen lå det en slik gruppe. Hele anlegget er planlagt med en forbausende geometrisk presi­ sjon. Bildet viser Fyrkat i Jylland.

99

«NORDMENNENES LAND»

Jellingmonumentet (nær Vejle i Jy l­ land), reist av Harald Blåtann, fremviser både bilder og en lengre runeinnskrift: «Harald konge bød gjøre dette minnes­ merke etter Gorm sin fa r og Ty ra sin mor - den Harald som vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne.» De to bil­ dene er i såkalt Mammen-stil, og viser en Kristusfigur omslynget av bånd og en akantusprydet løve. Fargene er lagt på i moderne tid, men også opprinne­ lig var steinen malt.

100

KONGER OG JARLER

herredømme. Kvadene til Øyvind Skaldespiller, som var fra Hålogaland, tyder også på at Harald og brød­ rene hans la under seg Nord-Norge. Det har vært gjet­ tet på at det var Harald Gråfell som tok hnnskatten fra de håløygske høvdingene og gjorde den til en kon­ gelig rettighet, slik den var senere. Det går en linje fra Harald Hårfagres hensynsløshet til sønnesønnenes. Harald Gråfell og brødrene gikk inn for å rydde av veien uavhengige makthavere så sant de kunne. Én grunn til en slik hard politikk kan være at Eirikssønnene, til forskjell fra forgjengeren Håkon, ikke regnet med å ha hender utenlands som de måtte skaffe hjelp mot hjemme. Men her forregnet de seg. På et visst tidspunkt må Harald Blåtann være blitt misfornøyd med brorsønnene sine - kanskje er de blitt for selvrådige. Harald brøt derfor med dem og knyttet i stedet til seg deres argeste hende, Håkon Sigurdsson, sønn av Sigurd Ladejarl. Han hadde oppholdt seg utenlands etter drapet på faren. Håkon ble Haralds vasall og hkk jarledømmet etter faren i Trøndelag. Han skulle også styre på vegne av Harald i Nord-Norge og på Vestlandet, fra Lindesnes og nordover. Sagaene forteller om et omfattende intrigespill for­ ut for dette maktskiftet. Det eneste vi vet med sikker­ het, er at Harald Gråfell falt i kamp i Limfjorden på Jylland, noe skalden Glum Geirason beretter om i et samtidig kvad. Han sier også at Håkon overtok mak­ ten i Norge fra Lindesnes og nordover. Heller ikke kan vi datere disse hendelsene nøyaktig. I kvadet Vellekla forteller skalden Einar Skålaglam at Håkon jarl siden drog til Danmark fra Norge - det vil si at hans herredømme da må ha vært noenlunde befestet med store styrker for å støtte Harald Blåtann mot den tyske keiseren. Dette felttoget foregikk i 974. Det gjør tiden rundt 9 7 0 eller kort etter til det sannsynlige tidspunktet for Harald Gråfells fall. Han var den siste av Harald Hårfagres direkte etterkommere som var konge i Norge. På Jellingsteinen forteller Harald Blåtann at han «gjorde danene kristne». Han har sikkert også ivret for m isjon i Norge. Det fremgår av samtidige skalde­ kvad at Eirikssønnene var kristne, og at de gikk vol­ delig til verks m ot hedensk gudsdyrkelse. Håkon jarl var derimot hedning. Alt tyder på at sagaene har rett når de forteller at Håkon, under oppholdet i Dan­ mark midt i 970-årene, ble presset til å ta med seg misjonærer på hjemreisen. Det at Håkon så trosset kongen og satte misjonærene i land før de kom til Norge, var ensbetydende med et åpent brudd. Med en slik utfordrende handlemåte utsatte jarlen seg for kongens hevn. Samtidige skaldekvad forteller at en stor dansk flå­ te på et visst tidspunkt kom nordover. Håkon bød ut «leidang» - det er første gang ordet brukes i en sam­ tidig kilde - og godt hjulpet av sønnen Eirik klarte

han å avvise angrepet. Kvadene forteller at slaget stod på Møre. Sagaene sier at stedet het Hjørungavåg. I moderne tid er dette blitt identihsert med Liavågen (som nå har fått navnet Hjørungavåg) i Hareid, men identihkasj onen er ikke sikker. Vi vet heller ikke når slaget fant sted. De norskislandske sagaene forteller at det først var etter at Svein Tjugeskjegg var blitt konge i Danmark; han etterfulgte faren Harald Blåtann midt i 980-årene. Men den danske historieskriveren Saxo sier slaget stod tidligere, mens Harald Blåtann ennå var konge. Det kan være grunn til å følge Saxo fordi tradisjo­ nen senere diktet så mye til om akkurat dette slaget. Antagelig bygger Saxo på en noe eldre islandsk tradi­ sjon. Særlig hkk innsatsen til de sagnomsuste jom svikingene etter hvert eventyrlige dimensjoner. De kjem pet på dansk side, og skulle være kom m et til Norge med 120 skip! Den norske flåten som kom imot, skulle ha vært på 3 6 0 skip! Også i den mer nøk­ terne Fagrskinna heter det: «Aldri har daner holdt et slikt slag med nordmenn, hverken før eller senere.» Dette ble også den ene anledningen da Håkon ja rl kunne stå fram i sagaene som nasjonalhelt, uten at hedendommen hans kastet skygge over ham. Et klart indisium på at slaget ved Hjørungavåg ble forstørret i den sene tradisjonen, er for øvrig at de små sagaene fra slutten av 1100-tallet, Historia Norvegiæ, Ågrip og Theodoricus’ verk, overhodet ikke nevner det. Men at det ble utkjem pet et slag, er sikkert nok - skaldekvadene viser det. Følgelig ser det ut til at Håkon ja rl klarte å rokke ved det danske overherre­ dømmet i Kyst-Norge. Men Viken lå ganske avgjort utenfor det området han hkk kontroll over. Det fin­ nes ikke engang noen tegn som tyder på at han for­ søkte å få fotfeste der.

LADEJARLENE

DANSKE/NORSKE KONGER

Harald Blåtann (96l-ca.980)

Sigurd Håkonsson

Svein Tjugeskjegg (1000-1013)

Håkon Jarl (965/70-995)

Knut den mektige (1028-1035)

.iIiIiBli]

Svein Alfivason (1030-1035)

Fyrstemakt i Norge - i faktisk om ikke formell arv - var det etter ca. 960/970 og fram til 1035 i første rekke de danske kongene og ladejar­ lene som hadde. Års­ tallene i parentes gir regjeringsår fo r de fyrstene som hadde riksomjattende (eller nær riksomjattende) myndighet.

101

«NORDMENNENES LAND»

Olav Tryggvasons kongedømme

Storkorset på Dragseid, reist i 1913 til minne om Olav Tryggvasons krist­ ning i 997 (ifølge sagaene). Da skulle fire fylker være blitt kristne.

102

Vi har få pålitelige opplysninger om det som skjedde under resten av Håkon jarls regjeringstid. Men herre­ dømmet hans ser ut til å ha fått en brå slutt. Skalden Tord Kolbeinsson har fortalt ganske kort om dette: Mennenes svik voldte Håkons død - Tryggves sønn, det vil si Olav Tryggvason, kom vestfra - Eirik Håkonsson (sønn av Håkon jarl) drog til den svenske kongen for å rådføre seg med ham. Følger vi den van­ lige islandske tidsregningen, som blant annet bygger på det engelske kilder synes å fortelle om Olav, skjed­ de dette i 995. Med andre ord ble det ikke forholdet til den dan­ ske kongen som til slutt felte Håkon jarl, men en strid med folk i Norge, eller med den nye kongen samtidig som «folket svek» jarlen. Sønnen til Håkon, Eirik, flyktet til Sverige etter nederlaget, ikke til Danmark; det viser at konflikten mellom Håkon og den danske kongen nok aldri ble bilagt. Olav Tryggvason er den store heltekongen blant de

Eirikssønnene. Under landflyktigheten ble Olav solgt som slave på samme måte som Josef. Vi ser også at Olav som konge henrettet trellen Kark, Håkon jarls drapsmann, slik kong David en gang hadde henrettet den gutten som hadde drept kong Saul, som hadde vært Davids hende og forgjenger. Sagaenes bilde av Håkon jarls siste tid følger et til­ svarende stereotypt mønster. Som den siste hedenske riksstyrer var Håkon som skapt til rollen som tyran­ nen som ikke respekterer lovene og ikke klarer å tøy­ le sine seksuelle lyster. Alt dette er uttrykk for men­ talitet og oppfatninger da disse tradisjonene oppstod, men som kilde til Olavs virkelige historie er det uten særlig verdi. Samtidig har vi når de sene skriftlige kildene svik­ ter, svært lite som kan kaste lys over Olav og hans kongedømme. Men noe vet vi. At Olavs far het Tryggve, blir bekreftet av skaldene Tord Kolbeinsson og Hallfred Vandrædaskald. Tryggve skal, etter det saga­ ene sier, ha vært «konge»; men ifølge noen sagaer lå riket hans i Viken, ifølge andre på Opplandene. Mor

gammelnorske kongene. «Kort og strålende som en meteor er hans livs bane,» skrev en historiker i begynnelsen av vårt århundre, «som en villfugl fra sydlige land, med større vingefang og mer lysende fjær enn noen i hjem m eflokken, komm er han inn i vår saga.» Men siden dette ble skrevet, har en rekke undersøkelser vist hvor lite de sent nedskrevne saga­ ene er å stole på. Særlig upålitelig er Olav Tryggva­ sons saga. Både det strålende bildet og upåliteligheten bunner for en stor del i at Olav Tryggvason sene­ re ble oppfattet som den første virkelige kristningskongen i Norge, og den eneste kristningskongen på Island. Sagaforfatterne skrev derfor mye om ham enda de hadde svært lite å bygge på. I stedet grep de til eventyrmotiver og til klisjeer fra helgenbeskrivelsene. Slike rent litterære motiver had­ de ofte i siste instans bibelsk forbilde, og dette viser seg flere steder i Olav Tryggvasons saga. For eksempel hkk fortellingen om Olav Tryggvasons barndom trekk av Jesu barndom. Flukten til Egypt ble i Olavs tilfelle til en flukt østover, ikke for Herodes, men for den onde dronning Gunnhild, mor til

til Olav skal ha hett Astrid og vært fra Obrestad på Jæren. Dette har i så fall knyttet Olav til Vestlandet. Denne tilknytningen ble forsterket da Olav som kon­ ge giftet bort søsteren, som også het Astrid, til Erling Skjalgsson på Sola. Erling var en av de mektigste mennene ikke bare på Vestlandet, men langs hele kysten, takket være sin rikdom og et vidt forgrenet nett av slektskapsforbindelser. Tar vi utgangspunkt i steds- og landsdelsnavn som skaldene nevner, ser det ikke ut til at Olavs rike mer enn forgjengernes omfattet land ut over Vestlandet-Trøndelag og antagelig også kystbeltet videre nordover. Ingenting tyder på at han hadde makt på Østlandet. Alle småkongene som ifølge pålitelige kil­ der skal ha holdt til der etter Olavs tid, gjør til og med en slik makt direkte usannsynlig. Før Olav ble konge i 995, hadde han vært ute i viking i en årrekke. Det er disse kampene skaldekvadene særlig forteller om, og dessuten om Olavs siste kamp ved Svolder i år 1000 da han falt. Olavs vikingferder hadde gått både i austerveg og ves­ terveg, men særlig til De britiske øyer. Det er sann­

KONGER OG JARLER

synlig - selv om også dette er blitt diskutert - at Olav Tryggvason er den A n laf som omtales i Den angelsak­ siske krønike som vikinghøvding i Sør-England to ganger i 990-årene. Siste gang, i 994, nevnes Anlaf sammen med Svein Tjugeskjegg som leder av et angrep på London. Angrepet mislyktes, men etterpå herjet vikinghæren over store områder, helt til kong Ethelred gav vikingene 16 000 pund for å holde fred. De engelske kildene forteller at Anlaf like etter ble konfirmert av en engelsk biskop med Ethelred som fadder, og at han lovet aldri å angripe England igjen. Sagaforfatterne regnet Olav Tryggvason som den første store kristningskongen i Norge. Som vi skal se i neste kapittel, er dette et for enkelt bilde av trosskiftet. Men tradisjonen om Olavs kristning kan i noen grad kaste lys over hans rolle som rikssamlingskonge. Det er fremfor alt tre steder i Norge som de senere kildene knytter til kristningsverket under Olav. Disse stedene er Moster i Sunnhordland, Selja-Dragseidet ved Stad og Nidaros i Trøndelag. Her skal Olav ha møtt bøndene på tingsamlinger og være blitt enig med dem om at landet skulle være kristent; det ble også satt i gang kirkebygging på disse tre stedene. Vi skulle gjerne hatt samtidige kilder som klart knyttet Olav til Moster, Dragseidet og Nidaros. Men samtidig viser skaldekvadene at Olav i første rekke var vestlands- og trøndelagskonge. Disse tre stedene virker egentlig som opplagte valg for en strategisk innsats som skulle befeste et nytt kongedømme og en ny tro. M oster lå sentralt til i den sørlige delen av skipsleden på Vestlandet. Dragseidet lå ved det natur­ lige skillet mellom den sørlige og den nordlige delen av hele seilasen langs kysten. Nidaros var møtestedet mellom «nordveien» og de rike trønderbygdene. Alle disse stedene var naturlige brohoder for en konge­ makt som ville bygge opp en fast maktstruktur. Det som så felte Olav og gjorde at hans kongedøm­ me bare varte i fem år, var forholdet til den danske kongen Svein Tjugeskjegg og dernest m otsetnings­ forholdet til Eirik Håkonsson, sønn av den drepte Håkon jarl. Eirik hadde sluttet seg nært til den dan­ ske kongen og giftet seg med Gyda, Sveins datter. Den svenske kongen, Olav Eriksson, var også knyttet til Svein som den danske kongens «skattkonge». Antagelig var det Olav som fremkalte oppgjøret gjennom en uklok politikk. Det synes som om han av en eller annen grunn blandet seg inn maktkampen i Østersjøen mellom den vendiske kongen Boleslav og Svein Tjugeskjegg. Fra Norge utrustet Olav en stor flåte - 71 langskip, sier sagaene - og med disse skip­ ene seilte han sørover til danske farvann og inn i Østersjøen. Selv var kongen om bord på «Ormen lange», ifølge sagaene det største skip som noen gang var sett i Norden. Sagaene sier at Olav drog sørover for å gjøre krav på eiendommer som tilhørte dronningen hans, Tyra,

som var søster av Svein Tjugeskjegg. Samtidig fortel­ ler de at-Svpin var oppegget av sin dronning, den svenske Sigrid Storråde. Hun ønsket hevn over Olav som en gang hadde hånet henne fordi hun var hed­ ning. Men alt dette er lite troverdig og representerer en form for sagaromantikk. Sagaenes fremstilling av konflikten er dessuten uklar og preget av selvmotsi­ gelser på viktige punkter. Det eneste vi vet om det som skjedde i år 1000, er at det avgjørende slaget stod ved «Svolder», og at Olav Tryggvason falt etter å ha kjem pet mot «to konger og en jarl». Derim ot vet vi ikke hvor Svolder lå; de islandske sagaene regner med at det var nær Riigen, mens Adam av Bremen sier det var ved Øre­ sund. Olav ble etterfulgt som norsk konge av Svein Tjugeskjegg. Han lot Eirik Håkonsson, kanskje også broren Svein, sitte med makten på Vestlandet og i Trøndelag, der de var den danske kongens jarler. I Viken synes det å ha fortsatt på samme måte som før med «småkonger» som var den danske kongens vasaller.

Dette dyrehodet, funnet i Scheldemunningen i Belgia, har antagelig prydet stavnen på et vikingskip. Til disse områdene drog Olav Tryggvason i viking. Hallfred Vandrædaskadd forteller om Olav at han laget lik av valkereme (folket på øya Walcheren i Nederland), og lot ravnene hakke kjøt­ tet av menn fr a Flandern.

103

Fra hedendom Det at hedendommen i Norden måtte vike for kris­ tendommen, var det avgjørende stadiet i en prosess som gjorde Norden til en del av Europa. Når kom så kristendommen? Hvordan kom den? Hva innebar kristendommen som tro i den første kristne tiden? Disse spørsmålene er det langt fra enkelt å besvare; nedenfor skal vi nærme oss dem fra litt forskjellige synsvinkler. Endringene gjaldt likevel ikke bare religionen i snever forstand. Det allmenne kulturelle skiftet var like viktig. Skrift og språk kan da nevnes særskilt: De latinske bokstavene som kom med kirken, var langt mer anvendelige enn de gamle runene, og snart ble disse bokstavene også brukt til å skrive norrønt språk. Den rike middelalderlitteraturen i Norge og på Island er derfor langt på vei et produkt av kirkens kulturinnsats. Samtidig fortsatte nordboene å bruke runene til innskrifter. Fra kristen tid bnner vi både store runesteiner og små runepinner; de siste ble brukt til alle slags beskjeder, og som merkelapper på sekker og lignende.

I Hegge stavkirke i Valdres er enkelte av stavene dekorert med utskårne mas­ ker med groteske og skremmende ansikts­ uttrykk. Hva eller hvem maskene fo re­ stiller, vet vi ikke, men det er mulig at denne enøyde skik­ kelsen skal lede tan­ ken hen på Odin. I så fall kan vi se den som et vitnemål om at kristendommen ikke benektet de hedenske gudenes eksistens, men opp­ fattet dem som demoner eller djev­ ler. Denne kristne fortolkningen av de hedenske gudene er ellers godt kjent fra skriftlige kilder.

104

kristendom Men innføringen av kristendom m en og etablering­ en av kirken hadde vide im plikasjoner - ikke bare på det kulturelle området, like mye på det politiske. Vi skal senere komme tilbake til at rikssamlingen som fenomen knapt er forståelig hvis ikke kirkens innsats trekkes inn. Samtidig peker denne utviklingen ut over grensene for vikingtiden i snever forstand. Først i den neste perioden, som vi kaller «kristen middel­ alder», fullbyrdes den integreringen av de skandinav­ iske landene i det kristne Europa som begynte på 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet.

D en «offisielle» kristningen - begynnelse eller slutt? Tidsperspektivet har spilt en rolle i diskusjonen omkring selve trosskiftet. Fram til 1960-årene var det vanlig oppfatning blant historikerne at den offisielle kristningen og kirkeetableringen, som kom på 1000tallet, først og fremst var begynnelsen på en utvik­ ling. Kristningsforsøk før dette hadde ikke hatt særlig betydning, og først etter kirkeetableringen fulgte den virkelige overgangen til kristendom i landet. Den skulle så ha forløpt gjennom tre stadier. Først kom et «kultskifte» samtidig som hedendommen ble under­ trykt. Det ble streng straff for å blote, eller å dyrke de gamle gudene på annen måte. Kultskiftet førte til at den kristne gudsdyrkelsen ble så godt som eneråden­ de med én gang. Noe hedensk gudsdyrkelse kunne kanskje ha holdt seg en stund i det skjulte, men alt i alt måtte kultskiftet ha vært bortim ot absolutt. Kultskiftet førte raskt til det historikerne da kalte et «sedskifte». Dette skiftet innebar at folk la seg til en ny, kristen adferd. Dette at man måtte endre opp­ førsel og overholde mange nye regler, for eksempel om dåpen - som det mest sentrale - og om faste og helligdagshold, død, begravelse og en mengde andre forhold, var noe av det folk i samtiden merket seg som det viktigste ved overgangen. Derfor brukte de den gangen begrepet sidarskipti, «sedskiftet», som navn på hele religionsskiftet, mens de moderne histo­ rikerne bare oppfattet «sedskiftet» som én fase, den som etterfulgte «kultskiftet». Religionsskiftets siste fase fulgte da «sedskiftet» slo inn, grep folks hjerter, da de ytre endringene i adferd og hele den kristne påvirkningen også hadde endret nordboenes sinnelag; dette skulle så ha vært det egentlige «trosskiftet».

FRA HEDENDOM TIL KRISTENDOM

En av de meste kjente debattene i norsk historie­ forskning utspant seg like før første verdenskrig, og dreide seg nettopp om denne siste fasen i kristningen. Edvard Bull d.e. mente at nordmennene aldri var blitt virkelig kristne; ættefølelsen deres og selvhevdelsestrangen var for sterk, og kunne ikke forenes med det kristne krav til ydmykhet, som folk flest derfor avviste. Fredrik Paasche var av en annen mening og hevdet at nordmennene var blitt akkurat like kristne som folk lenger sør i Europa. I de kristne skaldekvadene fra 1100-tallet fant Paasche en lang rekke vitnesbyrd om en slik inderlig tilegnelse av det kristne budskap. Men Bull ville ikke legge vekt på skaldekvadene, en «esoterisk mestersang» som han kalte dem, når det dreide seg om store folkegruppers religiøsitet. Paasche på sin side var ikke enig med Bull i at bøn­ dene nødvendigvis var religiøst konservative og egentlig manglet evnen til å forandre livsoppfatning og livssyn: Jeg er helt uenig i dr. Bulls tro på ‘de vældige kon­ servative magter som rår over m enneskers sjælsliv’. Selv ‘bonden som bor på sin gård og ser sommer og vinter skifte fra år til år og som lever livet i de sam­ me kår, om århundrederne skifter’, er let mottagelig for nye indtryk, og hans tanker er ingenlunde optat bare av plogen og kornet. Bull mener da også at hans sind ændres ‘ved de hundrede tusen små nye ting, som århundrederne bringer’. - Men hvad skal man da tro om hans følelser, da det store religiøse skifte skjedde, da hov og horg sank, og kirker reis­ te sig; da gode guder blev farlige og en hel verden av nye fortællinger og forestillinger strømmet ind over landet? Der har nok været kaos og kamp i bon­ dens sind, før det nye fæstnet sig. M en det fæstnet sig; riktignok blev meget av det gamle stående ved siden av, men det m indsker ikke ærligheten i til­ egnelsen av det nye. Uenigheten mellom Bull og Paasche var fundamental, og det var selvfølgelig den man m erket seg den gangen diskusjonen ble ført. Men på ett punkt var de enige: Den offisielle kristningen kom først, og bare deretter ble nordmennene - i den grad de overhodet ble det - kristnet som en følge av årtiers eller århun­ drers utvikling. For både Bull og Paasche var dette et uproblema­ tisk synspunkt, og de var helt på linje med det som da var vanlig oppfatning, - ja faktisk skulle dette syns­ punktet dominere helt til 1960-årene. Selve kirkeetableringen og det at landet offisielt ble kristnet i begynnelsen av 1000-tallet, var det man samlet opp­ m erksomheten om. Dette gjør naturligvis misjonskongenes innsats til en svært viktig faktor, kanskje til den aller viktigste enkeltfaktor i det hele tatt. Olav Tryggvason og fremfor alt Olav den hellige ble krist-

Minnesmerke på graven til en vikinghøvding i Middleton, Yorkshire (Eng­ land). Korset bekref­ ter at graven er kris­ ten, og derfor ser vi også at «gravgodset» nå har endret karakter: Det består ikke lenger av virke­ lige våpen, derimot av et bilde av den døde med hjelm og våpen. Men fremde­ les er våpenutstyret fullstendig - skjold, spyd, sverd og øks.

105

«NORDMENNENES LAND»

Forskjellig slags kildemateriale som ikke var sær­ lig påaktet tidligere, er blitt trukket inn i denne dis­ kusjonen om kristningen, og eldre tolkninger er blitt revurdert. Linjer lar seg også trekke til den kristne påvirkning nordboene ble gjenstand for utenfor lan­ dets grenser. Av det som skjedde ute kan man, i det minste indirekte, trekke slutninger også om det som skjedde i Norge.

Kulturpåvirkning og kristendom

Bautastein uten inn­ skrift ved Hosle mel­ lom Sandefjord og Larvik. Slike steiner er blitt tolket som rent hedenske.

106

ningsverkets nøkkelfigurer. Denne måten å betrakte trosskiftet på passet som hånd i hanske til sagaenes beretninger. Preget av kristen middelalder som saga­ ene er, gjør de nettopp kristningskongene til hoved­ personer: Olav den hellige fordi han kristnet Norge, og Olav Tryggvason fordi han hadde beredt grunnen for den neste Olav, og dessuten spilte en avgjørende rolle da Island ble kristnet. At disse kongene spilte en viktig rolle, kan det ikke være tvil om, særlig for kirkeetableringen. I de siste årene har likevel stadig flere forskere vært opptatt ikke av hvor kristne nordmennene og nordboene ble etter kirkeetableringen, men av hvor kristne de tross alt må ha vært på forhånd siden disse kongenes inn­ sats på to -tre tiår kunne få slike resultater. Dermed blir den offisielle kristningen å betrakte som et sluttpunkt for en langvarig kulturpåvirkning som også hang sammen med tidlig m isjon, mer enn som et begynnelsespunkt.

Gjennom århundrene hadde forbindelsene vært liv­ lige mellom Norden og kontinentet. Fram til viking­ tiden var det etter alt å dømme frankerne som påvir­ ket nordboene mest. Deretter ble påvirkningen fra De britiske øyer like viktig eller viktigere. Irland var blitt kristnet allerede på 400-tallet, men hadde ingen regu­ lær kirkeorganisasjon; den irske kirken bygde på klostrene som bærende enheter. Engelskmennene og skottene ble kristne på 600-tallet som følge av m isjon fra Irland, engelskmennene også etter m isjon fra kon­ tinentet. Den engelske kirken ble organisert som en vanlig biskopskirke under paven. På 700-tallet drev engelske munker med en omfattende m isjonsvirk­ somhet i Frisland og i Tyskland. Den kulturpåvirkningen som nådde Norden fra disse områdene, var «kristen». Men den bestod av kulturelementer, enkeltdeler, som skandinavene kunne ta opp og inkorporere i sin egen hedenske kul­ tur. Hva vi da skal oppfatte som hedensk og kristent, er ikke lett å avgjøre, men hedendommen nærmet seg i alle fall kristendommen på denne måten. For sam­ tiden var sikkert ikke spørsmålet om kristent og hedensk særlig interessant. Endringene fant sted langsomt, som ledd i en alminnelig kulturutvikling. Først m ot slutten av hedensk tid ser det ut til at enkelte m iljøer i Norden ble seg bevisst at kulturer og religioner stod mot hverandre. Den århundrelange kulturpåvirkningen det her gjelder, og det definitive trosskiftet til slutt, illustreres særlig godt av en bestem t type arkeologiske gjenstan­ der. Det dreier seg om rekken av steinmonumenter fra forhistorisk og historisk tid. Først i utviklingen står steiner som symboliserer fruktbarhet, og sist komm er de kristne korsene. Steinene fører oss gjen­ nom flere markante stadier hele den lange veien fra urgammel magi til kristen gravskikk. Vi har alt møtt den eiendommelige fallos-figuren fra Utgard ved Steinkjer. På nabogården Nordgard - som sammen med Utgard har vært del av én gam­ mel gård, Re - er det gjort funn som kan sidestilles med funnet på Utgard. Det gjelder en gammel steinsetning, opprinnelig med sju steiner som lå i ring, og en større stein i midten. Rundt omkring har det ligget flere gravhauger. Hele anlegget er klart eldre enn vikingtiden.

FRA HEDENDOM TIL KRISTENDOM

Den større steinen på Nordgard har en høyde på rundt én meter. Slike «bautasteiner» er vanlige både i Norge og i Sverige, og de kan forekomme enkeltvis eller i grupper. Vanligvis er de gravd litt ned i jorden. Helt sikre på hva steinen på Nordgard «betyr», kan vi selvsagt ikke være. Men både steinens alder og plas­ seringen gjør det naturlig å regne med at den kan ha sammenheng både med fedredyrkelse og med fruktbarhetskult. Selve det gammelnorske ordet, bautarsteinn, kan peke i retning av fruktbarhetskult, iallfall hvis det første leddet i sammensetningen, slik flere har ment, er substantivet *bautudr, «støteren», i betydningen «penis». I moderne tid har flere bauta­ steiner hatt navn som «Kniven», som også er brukt i betydningen «penis», og «Mannen» - men hvor mye

Hvorfor ble bautasteinene til «talende» m innestei­ ner? Det er fristende å regne med at påvirkning uten­ fra var utslagsgivende. Folk i Norden tok kort og godt etter skikken lenger sør i Europa, der de alt lenge hadde brukt steiner som lignet bautasteinene, nemlig gravsteinene; og disse hadde innskrifter. På et visst tidspunkt tok nordboene over denne bruken. Hos oss er det særlig Fridtjov Birkeli som har tol­ ket utviklingen fra de rene bautasteinene til m inne­ steiner på denne måten. At det var kulturpåvirkning sørfra som førte til at bautasteinene fikk en påskrevet tekst, kan riktignok ikke bevises. Men når det gjelder neste gruppe steinm onum enter som Birkeli trakk fram, er påvirkningen utenfra hevet over tvil. Denne gruppen kan deles i to. Den første delen utgjøres av bautasteiner hvor vi finner korstegninger og andre klare kristne symboler på steinen, gjerne sammen med en innskrift. Den andre delen består av en rekke steiner som er hugget til så de i seg selv ser ut som kors. Alle disse steinene er fra vikingtiden. De vanlig formede steinene med kristne symboler teller i alt ca. 60 stykker, og vi finner dem over hele landet, men særlig i Vest-Norge. Hele tjue er fra Roga­ land. Et par steiner av de seksti synes å være fra 8 00tallet, rundt tjue er antagelig fra 900-tallet, og resten, det vil si noe over halvparten, er etter alt å dømme fra 1000-tallet. Disse steinene forteller om mer enn bare en viss kulturpåvirkning. De kan vanskelig tolkes anner-

Bautastein fr a Hel­ land i Sola kommu­ ne på Nord-Jæren, som er blitt «talen­ de». Den har følgen­ de innskrift: «Skarde reiste denne stein etter Bjalve, sin sønn, (en) meget god mann.» Denne stei­ nen er antagelig fra 1000-tallet.

vi skal legge i disse moderne navnene, kan selvfølge­ lig diskuteres. Helt sikkert er det i hvert fall at vi med de gamle bautasteinene befinner oss i et ram hedensk miljø. Men på et visst tidspunkt endret steinene karakter. De hkk «tekst» - det vil si at de ble forsynt med en innskrift. Innskriftene forteller hvem som reiste stei­ nen, og hvem den er reist til minne over. Vi har fem­ ten slike steiner som er eldre enn vikingtiden. Har ikke dermed også steinenes funksjon endret seg? Det er sannsynlig at steinene nå først og fremst er minnesteiner, reist over de navngitte avdøde, og ikke spe­ sielt knyttet til fruktbarhetskult og magi. Det at alle innskriftene har et nøkternt, ikke-religiøst innhold, skulle i hvert fall tyde på det. Også han som en gang forfattet edda-diktet Håva­ mål, har betraktet bautasteinene som minnesteiner, og pekt på at det er etterslektens oppgave å holde ved like minnet om forfedrene: Godt med en sønn om seint han er født, etter mann som er falt ifra; sjelden bautasteiner står ved vegen om sønn ikke satte for far.

Steinkors på Kross­ haug i Klepp kom­ mune på Jæren.

107

«NORDMENNENES LAND»

Svensk torshammer. Kanskje er torshammeren utviklet som et hedensk motstyk­ ke til det kristne korset.

På neste side ser vi et hengekrusifiks i forgylt sølv til å ha rundt halsen, den eldste kjente Kristusfremstillingen som er laget i Norden, antagelig rundt 900. (Det er fremstillingsteknikken som viser at korset er nor­ disk.) Funnet er gjort i en grav i Birka ved Målaren. I samme grav ble det også funnet en tors­ hammer maken til den som er avbildet på denne siden. Er årsaken til et slikt dobbelt sett av religi­ øse tegn at den grav­ lagte ville sikre seg og derfor satset på begge religionene? Eller har korset vært oppfattet som et rent smykke? Vi må reg­ ne med begge mulig­ heter.

108

ledes enn at det på den tiden da de ble reist, fantes kristne m ennesker i landet i et ikke ubetydelig antall. Resonnem entet er da at steinreiserne tilhørte de fremste slektene, og siden disse slektene var toneangivende, hver i sitt lokalsamfunn, har deres kristendom trukket etter seg en ikke ubetydelig opp­ slutning om kristendom m en også fra folk flest. Birkeli har derfor gode grunner for å anta at disse stei­ nene gir et nokså sikkert vitnesbyrd om at det også før de to 01av’ene må ha vært drevet m isjon i Norge, ellers kunne ikke kristendom m en ha fått slikt fot­ feste. En særlig interessant funngruppe utgjør de egent­ lige steinkorsene. De er store, fra 1,80 meter høye til bortim ot 4 meter, og finnes alle i de tre Vestlandsfyl­ kene: 24 i Rogaland, 9 i Hordaland og 18 i Sogn og Fjordane. Korsene er av to hovedtyper som viser påvirkning fra henholdsvis Irland og England. På de irske er korsarmene jevnt brede med rette kanter, og korsarmene møtes i vanlige rette vinkler. De engelske korsene har derimot buede «armhuler» mellom kors­ armene, og korsarmene er avrundet. Bare tre av korsene har runeinnskrifter, og derfor er det vanskelig å datere dem. Mest sannsynlig er det at de er fra slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet. De er alle vitnesbyrd om de særlig nære forbindelsene mellom Vestlandet og De britiske øyer, og viser også at kristendommen for en vesentlig del kom til landet vestfra. Både steinene med korstegninger og steinkorsene vitner om kristendom i Norge, og forteller at det fan­ tes kristne m ennesker da korsene ble reist. Men siden

korsene synes å stå på gamle gravsteder, selv om noen av dem senere ble flyttet til kirkegårdene, vet vi også at det ennå ikke var etablert noen fast kirkeordning i landet. Kirkesognene fantes ikke, heller ikke kirke­ gårdene. Kristendommen var med andre ord fremde­ les ikke fullt «institusjonalisert», men vi må likevel tro at den var håndfast nok som realitet for de m en­ neskene som reiste korsene. Et like klart indisium på kristen tro gir ikke de ganske små hengekorsene - smykker til å ha rundt halsen - som er funnet i en del kvinnegraver, også de fra overgangstiden mellom hedendom og kristen­ dom. Ligger korset i en grav som ellers er enkel og fri for gravgods, er det sannsynlig at den gravlagte var kristen. Er der også annet gravgods, er det vel større grunn til å tro at korset kan ha vært et rent smykke. Og finner vi korset sammen med en såkalt «Tors­ hammer» - som også forekommer - kan vi vel regne det som temmelig sikkert at den døde var hedning. Men denne bruken av kors er likevel uttrykk for en kulturpåvirkning. Impulser har sivet inn utenfra og er blitt tatt opp hjemme. Kanskje er også torshammeren i seg selv, som fenomen, uttrykk for en slik kul­ turpåvirkning: Den kan være blitt laget etter mønster av det kristne korset og inspirert av det, som et hedensk motstykke. Det som får oss til å tenke i slike baner, er ikke minst at torshammeren synes å være et sent fenomen som vi bare finner i graver fra over­ gangstiden. Tidlige spor av kristen innflytelse forekommer hyppigst på Vestlandet. Det er naturlig nok når en tenker på hvor livlig forbindelsen var mellom denne landsdelen og Vest-Europa. Men fram til midten av 900-tallet var også Skiringssal i Tjølling, som vi har vært inne på, et senter for kontakt mellom norske­ kysten og områder sør for oss. I Kaupang er det fun­ net flere kristne graver eller graver som viser innfly­ telse fra kristen gravskikk. Som nevnt tidligere, har også selve handelsstedet hatt sitt eget gravfelt der de døde er blitt satt ned i båter, eller i båter som bare er halve på grunn av plassmangel. Men i det samme gravfeltet i bakken ned mot vannet ble det ved utgravningene i femtiåre­ ne i tillegg funnet en rekke enkle kistegraver, med lite eller intet gravgods, sammen med andre helt uanseli­ ge graver. 1 en av gravene lå det et lite relikviegjemme i bly. Disse uanselige gravene er etter alt å dømme blitt brukt til kristne begravelser. Det ser altså ut til at kristne og hedninger er blitt gravlagt om hverandre i Kaupang. Dette er ikke over­ raskende, og slett ikke at det var kristne mennesker som oppsøkte handelsplassen i Vestfold. Men nett­ opp på grunn av kaupangens særegne karakter, det at den først og fremst var et samfunn av tilreisende, er det vanskelig å vite hvilke ringvirkninger som fulgte av dette kristne nærværet i distriktene omkring. De

FRA HEDENDOM TIL KRISTENDOM

liiilli '

/*

:

W

«*»

*

t

j . :1

i • V ■£• ~ ■V^

|

f

• . * *

1 - 1IW I•*?

*« * * ^ * r - ^ t#

s£*. .! > ' * V •* f ? 1 »

f

■ ■ •■

ff

fl.cf V v*

, tf* x

^ ^ f i ® 5! * * * * - * ' W »T

I ti

«

sm s

. " A fc "**• , * * * •

k

«

É^***SN .- **. IL 4H> ^

V O”&-s*^* r*v

■Bfey , v v . « s * \ ^ S S K i S :- > " ^ ii,

- .csssuv/'L ? Ci.«r«,-.,*• , i- vsifc'.**' r ; - > • s ' . r ^ > •*“, 4 .:‘!£iaj£T •" 5 & x ;i' a g* a * f m *t r- - -|g £; ■

- gSfS*'!- #,‘S ••. • T - ? ^ f >

*

i | «

T il A

..

“ - “ •-•“

* '■ s t* i ' ■ t * s * s t ^ * f t r t i j ) r i '»

•

■

» *. W

,

■-•-

v —s -,» s '. i>,

Sft . fcw*.

s“''

*

-■ - ,

,,;>c. - . .....« , \$XZZ-:< ■ ■ ^

IL ***• *4

■

^

x

^

V V f

” tfc-v *» w•**$»»** '

v„

+ ***> £ *' **«*■***•;*>-'.*

- S\