Vikinger og Indianere 8254001987

Citation preview

Vikinger

og

INDIANERE

Fagredaktør

RADST

Vikinger og INDIANERE

© Faktum Forlag A/S, Oslo 2. utgave 1994 © Libraire Hachette 1981 Originalens tittel: Au temps des Vikings, Au temps des Mayas, des Aztéques et des Incas

Louis-René Nougier Professor i forhistorisk arkeologi Illustrasjoner: Pierre Joubert Oversettere: Bjørn Thingsaker og Ingelin T. Skaufjord Forfatter:

Sats og trykk: Østlands-Postens Boktrykkeri, Larvik Innbinding: Kristoffer Johnsen Bokbinderi, Skien ISBN 82-540-0198-7 (b.2)

Innhold

Havenes herrer Vikingenes forfedre De første nybyggere Sjøslag og skipsbygging Et vikingskip blir til Inne i et langhus Havets rikdommer Håndverkere og kunstnere Vogner og sleder Blodets bånd Kvinnene har en sterk stilling Festdager og kappestrid Lørdag er badedag Lov og rett Reisen til gudene Herjinger og erobringer Fryktede krigere Vikingleirene Hedeby - et viktig handelssentrum Vikingferder mot vest Vikingferder mot øst Fjernhandelen knytter kontinentene sammen Mot en ny tid Vikingenes guder Vikingenes skip Bayeuxteppet Kart over vikingferdene Amerika

Side 6 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28 30 32 34 36 38 40 42 44 46 48 50 52 54 56 59 60 64

Christofer Columbus De første amerikanerne Med kano og båt Dyktige jegere og fiskere Jordbrukere i arbeid Innsjøfolket Bosetninger i lavlandet og i høylandet Matlaging Pottemakerkunst i Tlatilco Med ild, øks og hakke Mesterverk i stein Arkitektenes hemmeligheter Tenochtitlan, Amerikas største by Handelsveier grunnlegges Masker av fjær, og tøyer av alpakka Prydgjenstander av gull og sølv Fra fødsel til ekteskap Leker og festivitas Medisin for sjel og legeme Tall og tidsregning Guddommer Solas etterkommere Blomsterkrigen Gull - conquistadorenes opium Templene - levende minnesmerker En underlig reise mellom fortid og nåtid Ordforklaringer Register

68 70 72 74 76 78 80 82 84 86 88 90 92 94 96 98 100 102 104 106 108 110 112 114 116 120 123 126

Havenes herrer

Gogstadskipet fra omkring 900 er 23,8 m langt og 5,25 m bredt. Med slike solide og lettmanøvrerte skip ble vikingene herrer på havet.

ET OVERRASKENDE ANGREP

stand et sterkt forsvar. Alle tenker bare på å beskytte sine egne interesser, ja noen ganger søker de til og med støtte hos vikingene mot fiendtlige naboer. Det kristne Vest-Europa ser allerede undergang­ en i møte etter angrepene fra vikingene. Kirkens folk føler seg sviktet og flykter med de kostbare kirkeskattene fra «barbarene». Blant befolkningen, som nå har mistet den guddommelige beskyttelse, hersker opprør og fortvilelse. I lange tider var det de sterkt overdrevne beret­ ningene fra biskoper og munker som rådde grun­ nen i synet på vikingene i Europa. Men bak denne «Guds straffedom» som kirken kalte vikingangrepene, skjulte det seg i virkeligheten en levende og enestående kultur som hadde røtter langt tilbake i tiden. Først gjennom utgravninger i nyere tid har arkeologene åpnet veien for et nytt og rikere bilde av vikingkulturen.

Mot slutten av 700-tallet, mens Karl den store hers­ ker over et mektig rike i det kristne Vest-Europa, dukker det opp hurtigseilende langskip flere ste­ der langs Nordsjøkysten og Den engelske kanal. I land går store, kraftige menn som på noen øye­ blikk plyndrer klostrene i omegnen for kostbarhe­ ter, setter dem i brann og så forsvinner dit de kom­ mer fra. I løpet av hundre og femti år våger de seg stadig lenger på sine erobringstokter og med sta­ dig større utbytte. Når vikingene kom så lett til, skyldes det ikke minst at Europa på denne tiden stadig blir svakere. De britiske øyer, som er de første som blir hjem­ søkt av vikingene, er splittet i mange småriker. England er delt i Mercia, Wessex og Northumbria, og i det lille Irland er det til og med sju uavhengige fyrstedømmer. For inntrengerne er det derfor lett å dra nytte av disse svakhetene eller spille fyrste­ ne ut mot hverandre. På det europeiske fastland er Karl den stores rike i fare. Ved Ludvig den from­ mes død i 840 bryter det ut strid mellom hans tre sønner, og riket blir delt i tre. I alle de tre rikene tar adelen og kirken seg godt betalt for å love troskap mot kongen, og sikrer seg makt og uavhengighet. Den fast sammentømrede staten som de første karolingerne forsøkte å bygge opp, går litt etter litt i oppløsning. Derfor lykkes det heller ikke å få i

ET FOLK MED TRADISJONER Vikingene var slett ikke så ukjente blant folk i den vestlige verden som de skrekkslagne munkene vil­ le ha det til. Helt siden oldtiden kjente man til at det langt oppe i tåkeheimen i nord bodde fremme­ de folk som hadde etterspurte varer å selge: skinn­ feller, tinn og fremfor alt rav, dette hemmelighets­ fulle naturproduktet som gjennom millioner av år 6

er blitt dannet av forsteinet harpiks fra furu og andre nåletrær. I år 330 f.Kr. foretok grekeren Pytheas en lang ferd mot nord. Med to skip la han ut fra Marseille, seilte gjennom Gibraltarstredet og opp langs Den iberiske halvøy, kom til Cornwall i Sør-England og siden nord til Skottland. Derfra drog han mot nordvest og kom til et land han kalte Thule - antagelig var det Island han så. Den ruten Pytheas fulgte, ble senere en av nordboenes van­ ligste handelsveier. På Pytheas’ tid hadde vikingenes forfedre bodd i Skandinavia i flere tusen år. Først var de jegere, fiskere og samlere, senere ryddet flere og flere seg jord, fikk husdyr og ble bønder og sjøfarere. Om­ kring 1500 f.Kr. hadde det utviklet seg en bloms­ trende bronsealderkultur, som dro nytte av en pe­ riode med varmt og godt klima. Da vikingene la ut på sine erobringstokter, som gjorde dem kjent langt av gårde, hadde de bak seg forfedrenes historie som krigere, handelsmenn og sjøfarere. Mot denne bakgrunnen må vi se deres ferder, som brakte dem til fire kontinenter: vest­ over til Island, Grønland og Nord-Amerika, sørover langs kysten av Vest-Europa og inn i Middelhavet, og østover gjennom Russland og videre sørover til Svartehavet og Miklagard, det nåværende Istanbul. Hva som lå til grunn for denne uvanlige ekspansjonstrangen, er fremdeles ikke helt klarlagt. Den gang dreide det seg ikke om noe felles foretagen­ de, for noen fast politisk samfunnsordning fantes ikke i Skandinavia i begynnelsen av 800-årene. Kanskje var nettopp denne manglende stabiliteten en av grunnene til oppbruddet. Ekspedisjonene ble ledet av lokale høvdinger som selv utrustet ski­ pene sine. Halvveis røvere, halvveis handelsmenn gav de seg i vei på leting etter nytt land, men også på jakt etter verdifulle saker som de ikke selv kun­ ne lage, eller som de lett kunne selge videre - for eksempel til araberne.

Norden i vikingtiden. Danene bodde i sør. Svealand lå i øst. Kysten i vest ble kalt Nordvegr, som betyr veien mot nord.

> SVEA_ ND ) BirkaS *

DAN

Hedeb

I det politiske virvar som på den tiden hersket i Skandinavia, kan vi skille ut tre store folkegrupper. I sør var det danene med hovedbyen Roskilde og handelssenteret Hedeby. Med kong Godfred i spis­ sen kjempet de mot Karl den store. Så var det svenskene med sine konger i Uppsala. Deres viktigste handelssentre var Birka i Målaren og øya Gotland. Herfra startet de store ekspedisjo­ nene til Russland og til Orienten. Og endelig var det langs norskekysten flere småkongeriker som dannet utgangspunkt for de even­ tyrlige oppdagelsesferdene over Atlanterhavet. På tvers av forskjellene var det én ting som bandt de skandinaviske folkene sammen: deres fel­ les kultur. Vikingene dyrket mange forskjellige guder og deres høvdinger ble gravlagt i enorme gravhauger. De hemmelighetsfulle skrifttegnene, runene, ble tillagt en hellig betydning. Blant viking­ ene var det også mennesker med store kunstneris­ ke evner. Slik ble det skapt mesterverker, blant annet på gullsmedkunstens område og i sagadiktningen, der hele vikingenes livskraft kommer til uttrykk. Også samfunnsoppbygningen hos de tre nordis­ ke folkene var stort sett den samme. Grunnlaget

Bisselsmykke

1000-tallet med rike utskjæringer i elfenben

f

uth?rk:hnia

h BW S

:

t

b

ml

R

Den yngre runerekken (fra 600-årene) med 16 tegn. Runene ble skåret i tre eller hogd i stein, og består av vinkler og skråstreker istedenfor buer og vannrette streker. Hvert enkelt tegn er en bokstav eller lyd. Mange av rune­ innskriftene er tydet. De forteller mye om livet i vikingtiden.

dannet fellesskapet av frie menn som eide et styk­ ke jord samt husdyr og skip. Familien og slektsbåndet spilte en sentral rolle. Spørsmål som had­ de med fellesskapet og samlivet å gjøre, ble tatt opp på tingene, som trådte sammen med jevne mellomrom for blant annet å avgjøre tvister og avsi dommer. Slik ble alle dømt av sine likemenn i et samfunn der den enkeltes frihet ble sett på som det høyeste gode, samtidig som man følte seg knyttet sammen i en gruppe med felles interesser. Dette skapte styrke og samhold hos vikingene - både de som drog ut og de som ble hjemme. Høvdingene deres hadde på eventyrlige sjøferder i sin ungdom vist særskilt tapperhet. Senere vendte de hjem og levde av rikdommen de hadde skaffet seg ute. Noen av høvdingene ble kalt kong­ er. De hadde sitt maktgrunnlag i en privat hær av våpenbrødre. Arvefølgen i disse kortvarige rikene ble derfor også bestemt av den sterkestes lov. Til å ta seg av tungt kroppsarbeid fantes et stort antall treller - de fleste av dem tatt til fange i krig. Særlig i den varme årstiden da mennene var på langfart, var trellene en velkommen arbeidskraft.

folk på De britiske øyer og det europeiske fastland. Nordboene drog utenom alle hindringer, passerte trange sund, drog oppover elvene og dukket som oftest opp fullstendig uventet. Og alltid så de ut til å være flere enn de i virkeligheten var. Frankiske historieskrivere forteller om hundrevis av skip og mange tusen krigere, mens det i virkeligheten, selv ved de største overfall, sjelden var flere enn noen hundre krigere med. Det var ikke tallmessig styrke som gjore det mulig for vikingene å dominere i tre hundre år, det var deres tekniske overlegenhet som sjøfarere og krigere sammen med deres virketrang. De unge nordiske stormannssønnene ble allere­ de tidlig i livet forberedt på et liv fullt av eventyr og farer. Helt fra de var små, hadde de fått høre beretninger om forfedrenes heltegjerninger, og ventet utålmodig på den dagen da de endelig var voksne og kunne dra på oppdagelsesferd med sitt eget skip.

DE VIKTIGSTE ETAPPER UNDER VIKINGTIDEN Vikingenes ekspansjon foregikk i flere etapper. Det begynte med rene plyndringsferder som bare had­ de til hensikt å gi størst mulig bytte. Så fulgte en periode der det ble krevd løsepenger av innbyg­ gerne. Hvis landsherren deres betalte en høy pengesum, ville områdene det gjaldt, bli skånet.

HAVET LOKKER OG DRAR Havet var vikingenes naturlige element. Havet bandt dem sammen med verden utenfor, og de behersket det som ingen andre folk. På sjøen holdt de slik fart at det vakte forbauselse og frykt hos 8

har en rekke stedsnavn fra vikingtiden holdt seg helt til våre dager i Normandie, på De britiske øyer, i Irland og andre steder. Også i det franske og engelske sjømannsspråket har vikingene etterlatt seg mange spor, ikke minst på skipsbyggingens område. Til tross for alle ødeleggelser som fulgte i vikingenes kjølvann, har nordboene gitt et kraftig støt til utviklingen hos innbyggerne i Vest-Europa og innført nye livsformer, fremfor alt innen handel og sjøfart. Nordboene sprengte alle normer i sin tid, gjorde den kjente verden større og brakte for­ skjellige kulturer i kontakt med hverandre. Om­ veltningen, som den gang ble følt som en katastro­ fe, var derfor når alt kom til alt kanskje snarere en ny mulighet til fremgang. Etter at vikingenes legendariske krefter var ut­ tømt, sank de hurtig ned i glemsel. Bare opptegnel­ sene til enkelte munker og det berømte Bayeuxteppet holdt fremdeles fast på erindringen om dem. Først på 1800-tallet gjenvant vikingtiden sin glans. Det var ikke skriftlige opptegnelser som hadde bevart minnene fra en fjern fortid, men jord og vann. Arkeologiske utgravninger av befestede boligområder, hundrevis av skattefunn, tusenvis av graver og enkle gjenstander som er oppdaget på helt motsatte kanter av Europa, har gitt oss et godt innblikk i hvordan folk fra Norden levde, og hvilken innflytelse de hadde på sin samtid. Takket være alle disse funnene, som ennå på langt nær er blitt utnyttet fullt ut, kan vi la vikingenes verden gjenoppstå for oss i dag og se den tydeligere enn mange i samtiden.

Vikingleiren Fyrkat ved Hobro i Jylland

Allerede på denne tiden oppholdt vikingene seg lenger i de områder de hadde erobret. De knyttet handelsforbindelser, også over større avstander, grunnla markeder og handelssteder, og når de drog tilbake til Skandinavia, var det ofte bare for en kort stund. På 900-tallet, da plyndringstog og løsepenger ikke lenger gav så stort utbytte, slo sjø­ farerne seg ned i de nye områdene, som de etter hvert følte seg knyttet til, og ble selv grunneiere. York, det første vikingkongedømme i England, var blitt grunnlagt allerede i 876. Deretter fulgte hertugdømmet Normandie i Frankrike og fyrstedømmet Kiev i Russland. Andre søkte det helt store eventyret langt borte: Erik Raude oppdaget Grøn­ land, Leif Eiriksson Amerika. Vikingenes oppbrudd fra områder som lå så langt borte fra Skandinavia, og deres store åpenhet for fremmed påvirkning var også en av grunnene til den raske tilbakegang som senere ble vikingrikene til del. En annen grunn lå i ledernes og senere også i hele befolk­ ningens overgang til den kristne tro. Overgangen til kristendommen skjedde først i de nyanlagte bosettingsområdene ute, i første rekke Storbritan­ nia, Normandie og Russland, senere også i vikinge­ nes hjemland. Vilhelm av Normandies erobring av England i 1066 var en av de siste maktdemonstrasjoner fra normannernes side. De tapre heltene som blir hyllet i de islandske sagaene fra 1200-tallet, hørte allerede da hjemme i en lengst forgangen tid.

Den store runesteinen fra Jellinge i Danmark som Harald Blåtann lot reise i 985.

VIKINGENE BLIR GJENOPPDAGET I HISTORIEN Merkelig nok blir minnet om vikingene - eller normannerne, som nordboerne til slutt ble kalt fortere utvisket enn det som var tilfelle med van­ dalene og hunnerne, selv om disse to folkeslagene hadde langt mindre innflytelse på sin tid. Likevel 9

Vikingenes forfedre Omkring 10 000 år før begynnelsen av vår tids­ regning, altså for 12 000 år siden, begynner den tykke isskorpen som dekker hele Nord-Europa, langsomt å trekke seg tilbake. Klimaet blir mildere, isbreene smelter og frigjør litt etter litt nytt land først sparsomt bevokst med lav og mose, senere med trær som hassel og bjørk mellom sjøer og torvmyrer. Skandinavia blir til. De første skandinaver kommer kanskje opp fra Nord-Tyskland og Danmark, der isen allerede har sluppet taket. De første jegerfolkene følger etter reinflokkene. Etter hvert som klimaet i Europa blir varmere, trekker reinen fra Mellom-Europa mot Norden der klimaet fortsatt er kjølig. Reinen gir menneskene alt de trenger for sitt primitive liv: kjøtt til mat, skinn og lær til klær, bein og gevir til våpen. Steinalderfolkenes vandringer fører dem langs vestkysten av Norge, som tidlig er blitt oppvarmet av havstrømmene, helt opp til Finnmark. Steinalderjegerne hugger inn omriss av elg og reinsdyr i

bergveggene. Helleristningene har holdt seg til våre dager og er varige vitnesbyrd om de første skandinaver. Havet og de utallige øyene gjør folk til sjøfarere, fiskere og skjellsankere. Det fuktige klimaet og det uveisomme terrenget preger disse første innbyg­ gerne i Norden. Etter hvert lærer de å fravriste de ennå uberørte områdene sine rikdommer. Slik kommer den lille skaren av halvnomader - vikinge­ nes forfedre - inn i historien.

Vikingenes forfedre på reinjakt. Et av dyrene blir innringet og fang­ et med et rep. Jegerne er kledd i dyreskinn til vern mot kulde og vind.

10

Her har jegerne slått leir like i sjøkanten. Teltene består av sammensydde dyrehuder spent over et lett skjelett av trestokker som

er bundet sammen øverst. Like bak den smale kyststripen rager isbreene til værs. Derfor er det ofte lettere å ta seg fram sjøveien.

Elvene var rike på fisk av mange slag. Når laksen gikk opp i elvene for å gyte, kunne den noen steder fanges med et redskap som min­ net om et spyd.

Jegerfolkene i steinalderen fulgte elgflokkene oppover i Skandina­ via, for elgen gav dem alt de trengte i deres daglige liv. Nordboe­ ne var blant de første som brukte pil og bue i jakten på den. Elgen på bildet er blitt lagt ned av en pil og får dødsstøtet av mannen med sverdet.

Ved kysten av Grønland, Island, Svalbard og Nord-Norge er havet rikt på hval. Når et av disse store dyrene strander eller ender sine dager på isen, er familien sikret mat for lange tider.

De første nybyggere 4000 år før vår tidsregning - 6000 år tilbake - er store deler av Skandinavia dekket av skog. En rek­ ke forskjellige treslag - gran og furu, eik, bjørk, lind, alm - gir menneskene rikelig med råmateria­ ler som de stadig lærer å utnytte bedre. Steinøksene og steinbakkene er blitt utviklet til forbausende gode arbeidsredskaper. Nye innvandrere begynner å dyrke jorda. Flere mennesker slår seg ned på samme sted, slutter seg sammen i grupper og grunnlegger nybyggersamfunn. Mellom kysten og skogen, på lune steder som de tidligere har ryddet med hakke og med ild, dyrker de åkrene sine, høster avlingen og lager til og med kokekarene til maten, som nå er blitt enda mer avvekslende. I båter av skinn eller uthulte tømmerstokker farter de omkring i fjordene og oppover elvene og våger seg til og med ut på det åpne havet. De treffer på andre steder der folk har slått seg ned, og gjør nye erfaringer. Tømmeret og havet danner grunnlaget for den nordiske sivilisa­ sjonen; de omstreifende jegerne utvikler seg til dyktige håndverkere og erfarne sjøfolk. Mellom 1800 og 1500 f.Kr. begynner også folk i Skandinavia å lage gjenstander av bronse, den nye metall-legeringen av kobber og tinn, men økser og andre redskaper av stein er fremdeles i bruk til grovere arbeid, fordi bronsen er for myk og for kostbar. Ved utgravninger er det funnet 3000 år gamle smykker av gull og bronse - til og med bar­ berkniver og pinsetter. Det er også funnet spor etter vevde drakter av ull.

De første jordbruksredskapene var av stein, horn eller bein. Flintøksa ble felt inn i et skaft av tre. Men jorddyrkerne lærte også å lage hull til skaftet. Den solide hakka ovenfor ble brukt til bearbeiding av jorda før kornet ble sådd.

Omkring 500 år f.Kr. lærte nordboene å fremstille jern. Det var et stort fremskritt. Jernet ble smidd til kvasse redskaper. Med ei øks av jern ble det lettere å felle trær og bearbeide trevirke. Med øks og andre redskaper av jern klarte vikingene å bygge store havgående fartøyer. Med tiden lærte de også å fremstille våpen som dugde i strid.

12

Laks og annen fisk blir tatt fra båter ute på sjøen. Fiskerne bru­ ker snøre med krok og agn. Etter hvert som både båter og fiske­ redskap blir bedre, våger de seg lenger ut og oppdager flere av havets rikdommer.

De første fiskekrokene ble laget av bein eller horn. Krokene had­ de mothaker, og formen på dette redskapet er den samme i dag som for flere tusen år siden.

Nomadelivet hører nå fortiden til. Jegerne er blitt fastboende. Tømmerhyttene er dekket med torv og gress. På et stativ heng­ er fisk, huder og tang til tørk.

Over ilden henger en gryte med dampende suppe. Den lange uthulte stokkebåten ligger fortøyd i strandkanten etter at men­ nene har vært og sanket skjell på en holme i nærheten. Folk har fått mer og bedre mat enn før, og dermed øker også folketallet.

Her er en stor og rettvokst stamme av et lerketre blitt valgt som emne for en ny båt. Etter at grenene er fjernet, blir stammen delt på langs med steinkiler. For at det ikke skal ta så lang tid å

hule den ut med de enkle steinøksene, blir en del av veden brent ut med en riktig anlagt varme. Den lange og tunge stokke­ båten tar form.

Sjøslag og skipsbygging tøy, våpen og etterspurte råstoffer, blant annet rav, over avstander på flere hundre kilometer. De kommende politiske stridigheter i Norden får snart menn med vågemot til å søke lykken andre steder. Til lands som til vanns rydder de dermed vei for vikingferdene, som begynner på slutten av 700-tallet.

Etter hvert som de nye bofaste bøndene utvider sin virksomhet - hugger trær, bygger hus, holder husdyr og rydder nytt land - kommer de i konflikt med de gamle jegerfolkene, som får mange av sine jaktområder ødelagt. Helleristninger fra bronseal­ deren viser slag mellom båter, noe som sikkert må ha skjedd ofte, når en tenker på interessemotset­ ningene mellom folk med så forskjellig levevis. Samtidig som fartøyene utvikler seg fra båt til skip, blir seilet etter hvert tatt i bruk. Det begyn­ ner antagelig med små tøystykker i toppen av en mast og utvikler seg til det store råseilet på de prektige havgående vikingskipene. Selv om det ikke er funnet spor etter mastefeste før Oseberg­ skipet fra omkring 800, er det trolig at seil har vært vanlig i Norden i alle fall et par hundre år tidligere. Rester av båter som er funnet i Vest- og NordNorge, viser at kystfolk allerede da er blitt så dykti­ ge skipsbyggere at de kan gjøre lengre reiser over åpent hav. Nå begynner en livlig handel med verk­

Kamp mellom ulike stammer kan ha foregått som på tegningen ovenfor, men dette vet vi lite sikkert om.

14

Helleristningene i øvre høyre hjørne og nede til venstre er fra bronsealderen og viser antagelig to helt forskjellige båttyper: den tunge stokkebåten (øverst) og de lette båtene med dyre­ skinn spent over et skjelett av tre. Disse livaktige helleristning­

ene, som finnes langs kysten fra Sør-Sverige til Hammerfest, gjør det mulig å danne seg et nærmere bilde av hvordan båtene kan ha sett ut, slik tegneren her har gjort.

I årene fra 500 til 300 f.Kr. blir folk flinkere til å bearbeide jernet, og håndverkerne lager bedre våpen og verktøy. Øks er det vik­ tigste redskapet når tømmeret skal tilvirkes. Den saga vi ser her, kom i bruk på et mye senere tidspunkt.

Dyrehudene spennes fast til tørk på trestillaser. Senere dyppes de i store kar med garvesyre som er kokt ut av eikebark, og blir til slutt satt inn med ullfett (fra sauene) eller med hvalfett. Den­ ne behandlingen gjør dem vanntette og samtidig smidige.

Her trekkes hudene over et lett skjelett laget av asketre som er dyppet i hvalfett eller tran for ikke å bli vasstrukkent. Trestengene er bundet sammen med lærremmer som på forhånd er fuk­ tet med saltvann slik at knutene ikke låser seg, men kan tas opp

igjen. Hudene er sydd sammen med fint flettede linbånd. På Aran-øyene ved vestkysten av Irland kan en fremdeles se fiske­ båter som er laget på lignende måte; de kalles coracles.

Et vikingskip blir til menføyningene tettes med tjærete ullbånd. På innersiden av plankene er det hogd til tykke, gjennomhullede klamper som de tverrgående spantene er surret til. På den måten blir skipet elastisk under sjøgang, samtidig som skroget har stor styr­ ke. Masten er rigget slik at det store råseilet kan stil­ les inn for bidevindsseilas og gjøre skipet i stand til å krysse mot vinden. Den kan også legges ned og reises igjen på en lett måte. Både ved overras­ kelsesangrep og når skipet ble rodd, har det vært en fordel å kunne legge masten ned. Gjennom tre hundre år blir tusenvis av krigs- og handelsskip bygd etter denne oppskriften og bi­ drar til vikingenes ubestridte maktstilling. Lang­ skipet blir et symbol på vikingtiden.

Skipet står i sentrum i vikingkulturen, ikke bare som fremkomstmiddel for de levende, men også som de dødes siste hvilested. Samtidig som skipsbyggingskunsten når sitt høydepunkt - på 700-800-tallet - begynner vikinge­ ne å legge ut på sine store plyndrings- og erobringstokter. Vikingskipene med sine kunstferdig utskårne dragehoder i stavnen, som skulle beskyt­ te de som var ombord mot onde ånder, vakte først undring, så frykt og redsel blant folk i Europa, Nord-Afrika, Asia, ja til og med i Nord-Amerika. Takket være den solide, men samtidig lette kon­ struksjonen og at det blir brukt både årer og seil, kan vikingskipet foreta lange reiser over åpent hav. For å seile over Atlanterhavet trengte de dyk­ tige og djerve sjøfarerne antagelig mindre enn en måned. Siden Skandinavia er rikt på skog, spesielt eik og furu, og dessuten godt egnet verktøy av jern er til­ gjengelig, går det ganske raskt å bygge skipene. Tømmermennene fester først kledningsplankene til for- og akterstavn. Skipene er klinkbygd, det vil si at kledningsplankene legges over hverandre slik at de overlapper der naglene slås igjennom. Sam­

De to mennene på stillaset fester det utskårne dragehodet på forstavnen av skipet. Foran til høyre holder en annen på med å gi en baugplanke den riktige krumningen. Han bruker en skavhøvel, som består av et skarpt høvelblad med to håndtak.

16

Dette arbeidet krever erfaring og nøyaktighet: Mesteren selv står i vann til livet og fester det store sideroret på høyre side (styrbord) av skipet akterut. Ror i midten helt akterut begynner man ikke med i Skandinavia før på 1300-tallet.

Med en gravstikke lager treskjæreren riller i veden for å skape bevegelse i dragehodet. Dragen, som er et symboldyr i den nordiske sagnverdenen, skal som gallionsfigur i stavnen på ski­ pet overføre kraft og styrke til de fryktede «bølgerytterne».

Vikingskipet er sjøsatt og klart til å legge ut. En av mannskapet holder på med å hale inn et av de tunge ankrene samtidig som vikingene går om bord. De er bevæpnet og bærer skjold som de plasserer på den øverste bordgangen. Så stikker de langårene som er laget av furu - opptil 20 på hver side - ut gjennom åre-

hullene og tar plass på sjøkistene sine. Når skipet er under sei­ las, kan hullene plugges igjen så det ikke kommer vann inn gjennom dem. Til slutt blir den høye furumasten reist og det store råseilet heist. Ferden til fjerne land kan begynne.

Inne i et langhus Med det harde klimaet i Norden i tankene må vikingene planlegge og bygge husene sine med stor omhu. Tømmer er det viktigste materialet også her. Mange av vikinglandsbyene er blitt til etter en nøye oppsatt plan. Den danske militærleiren Trel­ leborg på Sjælland, som ble bygd på slutten av 900-tallet, var omgitt av en ringformet forsvarsvoll, og hele leirområdet var delt i fire like store avsnitt. I hvert av disse avsnittene lå fire jevnstore hus sammen i firkant med en stor gårdsplass innenfor. Utenfor ringvollen lå en forborg, som bestod av 15 hus. Hvis leiren ble angrepet, kunne de som bodde her ute søke tilflukt innenfor ring­ vollen. Formen på langhusene, som er omkring 30 meter lange og åtte meter brede, minner om et skip. Innvendig er det to stolperekker som bærer den tunge takstolen. I midten av det store fellesrommet er det bygd opp et ildsted av stein. Langs

veggene er det benker rundt hele rommet, dekket med skinnfeller, der folk både sitter om dagen og sover om natten. Ofte fører smale ganger til to eller tre mindre, adskilte rom. For vikingene - enten de nå er hjemmeværende bønder eller sjøfarere - har hjemmet en ganske spesiell betydning. Her kommer folk sammen etter dagens arbeid, særlig i de lange vintermånedene, hvor det ikke er så mye å ta seg til ute. Våpnene blir pusset blanke, erobringsferder planlagt og for­ beredt, mens beretninger om eventyrlige opple­ velser i fremmede land svirrer rundt i rommet. Gjennom dette nære samlivet vokser de unge inn i sine fremtidige oppgaver samtidig som samholdet innen familien blir styrket.

Omtrent slik som på bildet kan livet ha artet seg inne i et av langhusene når flere familier bodde sammen.

18

I vikingtiden begynte folk i vårt land å bygge hus av tre. Det var øks og andre redskaper av jern som gjorde dette mulig. Stavverk kaller vi en byggemåte der de tilhogde plankene i veggene står loddrett. De er festet oppe og nede i solide stokker. Våre stavkirker er bygd på denne måten.

Etter hvert ble lafting mer vanlig. Her blir stokkene lagt på hver­ andre og hogd til i endene slik at de passer sammen. Mellom stokkene ble det dyttet mose for å gjøre veggene tette. Lafting­ en krevde lange og rette stokker av gran eller furu.

Også vikingene hadde sin «fryseboks» - et hull i jorda dekket med grener og stokker og en snøhaug over. Her kunne mat som ellers ville blitt bedervet, holde seg utover våren - så lenge snøen ennå ikke var smeltet.

Møbler var det ikke mye av hos vikingene: en seng, som ved hodegjerdet er prydet med to utskårne fabeldyr, en eiketreskiste til å oppbevare korn i, forsvarlig låst, og en annen kunstferdig laget kiste beslått med nagler til oppbevaring av klær og smyk­ ker, en ambar med jernbeslag, en stålampe av jern som stikkes ned i jorda.

På danskekysten kan det blåse kraftig, derfor er det store spon­ taket på huset her trukket langt nedover. Det blir støttet av veg­ gene og av stolper som er slått på skrå ned i jorda, og som også er med på å gi ly. Fordi husene ligger så utsatt til for vind, er det

ikke mange luftemuligheter ellers. Den svungne bjelken på taket av huset ligner en kjøl, også her er det en sammenheng med skipsbyggingen.

Havets rikdommer Hvalrossen lever i arktiske havområder. Ved siden av hvalrossen blir selv de sterke vikingene til pus­ linger. Dette svære pattedyret kan veie opptil 1,5 tonn, og hannene blir omkring 4 meter lange. De øvre støttennene, som har utviklet seg til veldige huggtenner, kan dyret bruke som forsvarsvåpen. Men først og fremst brukes de til å rote frem mat med, blant annet skjell. I vannet beveger dette tunge dyret seg raskt og er vanskelig å angripe, på land derimot kan det bare vagge langsomt avgår­ de. Det er da vikingene går løs på hvalrossen, som foruten kjøtt også gir dem fett, skinn til tauverk og de verdifulle støttennene. Østersjøen, Nordsjøen, Norskehavet og Nordis­ havet byr på en avvekslende meny til alle årstider. Torsk, sild, makrell, kveite og andre fiskeslag blir tatt i garn eller med snøre og agn, stor fisk som kveite, også med harpun. Tørket eller saltet i tøn­ ner, som for eksempel silden, blir fisken en viktig del av provianten under langferdene til sjøs. Havets pattedyr - hval, sel og hvalross - er det

mye av utenfor norskekysten. Rett som det er blir noen skylt på land under uvær og er da et lett byt­ te. En hval kan gi 1500 liter tran og over 2000 kilo kjøtt. Av bein og barder kan det lages finere verk­ tøy og smykker. Også skjell er havet rikt på, og om våren blir det samlet egg i fuglefjellene. Som kilde til alle disse rikdommene har havet en vidtrekkende betydning for vikingene. Det har satt et avgjørende preg på kosten deres, som er avvekslende og sunn. Den proteinrike kosten har sikkert bidratt både til vikingenes sagnomsuste styrke og deres staselige utseende. De har ofte unngått mangelsykdommer som andre har fått på grunn av et ensidig kosthold med mye fett, kjøtt og tungt fordøyelig korn.

Hvalrossjakt med spyd og øks.

20

Her er et utvalg av de farlige - og kostbare - våpen som ble brukt til jakt og fiske. Det kraftige lysterlignende redskapet til venstre er beregnet for stor fisk. Det skarpe knivbladet i midten er klinket sammen med seks skarpe kroker med mothaker, slik

at fisken blir sittende fast. De fire spydene til høyre på bildet har kunstferdig dekorerte skaft der glinsende metalltråder er lagt ned eller brent inn i fine fordypninger.

Kvinnene henger torsken til tørk på hjell. Noe av fisken blir sam­ tidig røkt over ild. Dermed blir den mer holdbar. Fisken kunne også bli saltet.

Kvinnen på bildet over bærer hvalspekk fra stranden opp i landsbyen, der det blir smeltet i store jerngryter. Det smeltede fettet blir brukt til matlagning, til å spise og til konservering av kjøtt. Dessuten bruker håndverkerne det til smørefett når de bearbeider og impregnerer dyrehuder.

Kvinner og barn samler skjell ute i havkanten. Av og til må de bruke jernkroker for å få skjellene løs. De bærer dem med seg i trespann med brede jernbånd rundt. Allerede kelterne brukte slike trespann.

Ute på sjøen seiler et vikingskip - kanskje det er på vei sørover med varer som skal selges eller byttes.

w r Håndverkere og kunstnere Smedens verksted er ikke bare smie, det er også våpenlager og kunsthandel. Oppetter veggene står økser, spyd, sverd og lange lanser, hakker og greip på rad og rekke. På bildet beundrer en ung mann et av mesterens sverd med dobbel egg og et fint siselert håndtak. De tekniske ferdigheter som har utviklet seg gjennom bronsealderen og jernalde­ ren, har vikingene bevart og utviklet videre, ikke minst fordi Skandinavia, og særlig Sverige, har rike jernforekomster som er lette å utvinne. Med økser av jern kan vikingbøndene felle trær og rydde de store skogene og får samtidig også sitt viktigste råstoff - trevirke. Og det er med våpen av jern vikingene gjennomfører sine vellykkede erob­ ringer i Vest-Europa. Enhver viking er sin egen håndverker, enten han nå er sjømann, kriger eller skogsbonde. Men på noen områder kreves det ekstra kunnskaper, ikke minst når det gjelder arbeid med metaller. Hver landsby, hver havn, hver militærleir har derfor sitt

verksted der smeder og treskjærere samarbeider. Med dyktig håndlag bygger de hus, skip og vogner, lager møbler, våpen og smykker. Når de arbeider med gull og sølv, kan håndverkerne utfolde sitt kunstneriske talent for fullt. Sverdhåndtak, hals­ kjeder og brosjer forsyner de med innviklede mønstre, ofte fine filigransmønstre med snirkler og slyng. Også treskjærerne kappes om å lage de mest imponerende utskjæringer på skip og møbler og andre gjenstander. Mindre berømte, men uunnværlige for landsbysamfunnet er slakterne. De danner et eget laug, som sikrer befolkningens matforsyninger, takket være sin erfaring og sine metoder til å få kjøtt til å holde seg i lengre tid.

Smia har en viktig plass i vikingtidens kunsthåndverk. I midten blir et metallstykke hamret og herdet. Helt til høyre holder en læregutt på med å slipe eggen til en lansespiss på en slipestein.

22

De fleste kar er av tre, enten av ett stykke eller satt sammen av flere deler, som tønnestaver til tønner. Til mindre kar blir det brukt leire. Her får en krukke sin form ved hjelp av dreieskiven, senere får den en siste finpuss med glatteverktøy av bein. Leirkar er lettere å lage enn trekar, men går til gjengjeld fortere i stykker.

Slik blir kjøttet lagt ned i tønner: Slakteren skjærer først ut de sto­ re stykkene, som deretter blir delt opp i mindre stykker av en medhjelper og befridd for hud og sener. En annen medhjelper legger stykkene i eiketønner, som senere bringes om bord i ski­ pene. Først et lag med kjøtt, så et lag med salt, kostbart salt, som gjennom tusener av år er blitt fraktet fra saltgruvene i MellomEuropa, eller er tørket inn av vann fra havet.

Dette mesterverket av en lås skal pryde en av de store eikekistene som finnes i mange vikingtidshus, eller kanskje blir den å finne på en skipskiste i et vikingskip. På den nederste tegningen er låsen åpen, på den øverste er den lukket; den solide jern­ stangen skyves på plass gjennom de to krampene.

Vognmakeren må være like fortrolig med tre som med jern. Til høyre blir jernringen, som på forhånd er blitt varmet opp i ildmørjen og dermed har utvidet seg, festet rundt hjulet med lange

tenger. Til venstre setter to menn sammen akselen til en vogn, Verktøyet er stort sett av samme slag som er blitt brukt helt opp til våre dager.

Vogner og sleder Snø og is gjennom lange vintermåneder hindrer ikke folk i å dra omkring. Allerede for flere tusen år siden brukte jegerfolkene ski for å kunne drive jakt på elg og rein også om vinteren. Senere laget de seg også skøyter, som de kunne ta seg frem med i god fart på jevn is. Enda fortere gikk det om de tok en piggstav til hjelp. Med sleder kunne de foreta lange reiser vinterstid. Noen av sledene som er funnet under utgravninger, er rene kunstverk. De mest forseggjorte stammer fra Osebergdronningens grav, der det ble funnet tre vakkert utskårne praktsleder, foruten den staselige firehjulte vog­ nen. Om sommeren blir sledene byttet ut med vog­ ner. Det hersker liten tvil om at vogner var mye brukt i de trakter av Norden hvor terrenget lå til rette for det. Funn av hjulspor og hjul, brukne aks­ ler, løse vognkasser og spor etter veier og broer forteller om det. I Danmark er det kjent flere steinlagte veier som er bygd mange hundre år før vikingtiden, og billedveven fra Oseberg viser i alle fall to typer firehjulte transportvogner, en åpen og en lukket. De lettere og mer verdifulle vognene blir trukket

av to hester, og kan temmelig raskt transportere mennesker og gods, selv på oppbløtte veier. De enklere og tyngre vognene, som blir trukket av okser og noen ganger av mennesker, frakter tyngre last, som er skaffet til veie gjennom handel eller plyndringstog. Vikingene er svært flinke til å kombinere de for­ skjellige transportmulighetene. Noen ganger møter skipene hindringer når de seiler oppover elvene i Europa eller de kommer til trange og for grunne sund langs kysten. Da blir skipene trukket på land, og kanskje delvis tatt fra hverandre, mens de blir trukket på ruller - noen ganger til og med på skinner - kilometervis av gårde. Det skal store hindringer til for å stanse vikingene i deres erobringstrang.

Skinnfeller og tykke ulltepper beskytter både mennesker og hes­ ter mot kulden. I den store kisten foran på vognen ligger baga­ sjen. Skjækene er festet til navene på forhjulene, og hestene har allerede i vikingtiden fått bissel.

24

Et rikt bytte bringes hjem fra et av vikingenes plyndringstokter. For ikke å overlesse skipene rekvirerer bevæpnede krigere en tung firehjulet vogn som fangene må trekke. Østenfor Elben, på

de endeløse russiske slettene, er slavene den viktigste og mest innbringende «varen». De fleste er tatt til fange under kamp og blir solgt til arabiske kjøpmenn fra kalifatet Bagdad.

Denne skøyten er laget av hoftebeinet på en gris. Skoen er festet til skøyten med lærremmer. Under en av sledene fra Osebergfunnet. I hvert av de fire hjørnene på den rikt utskårne karmen knei­ ser et dragehode. Det lille hullet i slederammen til høyre viser hvor seletøyet ble festet.

En mektig by hindrer vikingene i å komme videre oppover elva. Å beleire byen om vinteren ville være farlig og vanskelig. Men­ nene om bord omgår hindringen ved å sette skipene på sleder og trekke dem over land på snø og is. Når de er kommet forbi festningen, kan de fortsette ferden oppover elva.

På veien inn til landsbyen møtes skøyteløpere og et følge med hest og slede. Sledemeiene er bøyd oppover foran. Dette er ikke noen praktslede, derfor er karmene bare forsynt med et enkelt rutemønster.

Blodets bånd Giftermål er en av de viktigste begivenheter i vikingsamfunnet, der blodsbåndet er sterkere enn alle andre forpliktelser. Den gifte kvinne har en høyt respektert stilling blant vikingene. Foruten medgiften bringer hun med seg inn i ekteskapet makt og innflytelse fra sin egen ætt. Derfor står det ikke de unge fritt å gifte seg med hvem de vil; det er foreldrene som bestemmer og forhandler seg imellom om betingelsene. Om de to som skal gifte seg med hverandre er glad i hverandre, kommer i annen rekke. Selve bryllupsseremonien er temmelig enkel. Familiene på begge sider er samlet når ekteskaps­ inngåelsen markeres med et hammerslag. Hamme­ ren var guden Tors symbol. Men bryllupsfesten etterpå varer desto lenger, mens øl og mjød flyter rikelig. Den unge hustruen forlater sin egen familie og blir opptatt i mannens. Men hun beholder sitt familienavn og tilknytningen til sin egen ætt. Som

husfrue bærer hun alle gårdens nøkler i beltet, også nøkkelen til skrinet med verdisakene. Det ventes av henne at hun er flink til å lede hushold­ ningen, og at hun føder mange sterke barn og opp­ drar dem. Barna lærer fra de er ganske små å akte og ære sine foreldre, og får tidlig daglige plikter. Hustruen kan kreve skilsmisse, og beholder da formuen sin; det samme gjelder hvis hun blir enke. Derfor hender det ofte at en annen i hennes avdø­ de manns familie, for eksempel en av brødrene, gif­ ter seg med henne, for at pengene skal bli i slek­ ten.

De to som skal gifte seg, trer fram for landsbyens eldste. Ekte­ skapsløftet avlegger de på brudgommens sverd, som han holder med begge hender. Bruden har på seg sine vakreste smykker, blant annet et halskjede og en beltespenne som er besatt med edelstener. Brudgommens prektige sverd er stukket inn i en lærskjede med vakker utsmykning i bronse.

26

Frieren blir godtatt og kommer hjem til brudens foreldre med brudegåvene, til og med husdyr har han med seg. Den staselige isbjørnfellen skal hans fremtidige kone ha, foruten et smykke i

skrinet som tjeneren hans holder på å åpne. Blyg titter den unge bruden fram bak et forheng. Sannsynligvis kjenner hun ikke sin tilkommende mann og er spent på hvordan han ser ut.

Et velskapt og friskt barn er født. Gledesstrålende bærer faren den nyfødte utenfor døren for å se barnet i lyset. Etter gammel skikk holder han den nakne, ubeskyttede lille skapningen opp i den kalde luften. Hvis barnet var svakt eller sykelig, hadde barne­ faren til og med rett til å sette det ut for å dø.

«De feiret en stor fest, og kongen var ganske drukken», fortelles det i en av sagaene. Under bryllupsfesten sitter barna ved et bord for seg selv, mens familiens overhode passer på dem. De langer i seg alt de orker!

Et ektepar møter for retten, som består av landsbyens eldste samt to bisittere (rådgiver og vitne). Mellom ektefellene er det kommet til alvorlig splid. Hver av dem bærer fram sin klage. Ekteskapet blir oppløst, men hustruen beholder det hun eier.

Kvinnene har en sterk stilling Hos vikingene har kvinnene en friere stilling enn hos andre folk i Europa. Mennene behandler dem med respekt og som sine jevnbyrdige, og spesielt har den gifte kvinne og mor en viktig og ansvars­ full stilling. Ikke minst om sommeren har hun et stort ansvar, når de fleste av mennene er på jakt eller på langfart. Noen vender ikke tilbake, og mange kvinner blir enker i ung alder. Derfor er det vanlig at kvinnene overtar arbeidet med åker og eng og holder oppsyn med trellene. De må til og med lære seg å bruke dolk samt pil og bue for å kunne forsvare hus og hjem om det skulle bli nød­ vendig. Kvinnenes egentlige arbeidsområde er likevel huset med alle plikter som det byr på: matlaging og arbeid med å lage stoffer og klær, blant annet valking, farging, veving og søm. Dessuten står de for honningsanking, bærplukking og skjellsanking. I vikingsamfunnet er det ikke uvanlig at kvinner overtar den politiske ledelse eller har store eien­ dommer, festninger og skip. Flere av helteskikkelsene i sagaene er kvinner, blant andre den nor­ ske høvdingedatteren Aud den dyptenkte, som var gift med vikingkongen Olav Kvite i Dublin. Etter hans død seilte Aud på slutten av 800-tallet med stort følge til Island, der hun ble stammor til en av landets mektigste ætter. Noen av kvinnene har sto­ re kunnskaper, skriver kunstferdige dikt og har kjennskap til runer, vikingenes hemmelighetsfulle skrifttegn, og en rekke runesteiner er reist av kvin­ ner eller til minne om kvinner. Kvinnegraver har like rikt utstyr som mannsgraver (innenfor samme samfunnsklasse). Den rikest utstyrte av alle kjente graver fra vikingtiden er en kvinnegrav, nemlig Oseberggraven i Vestfold. Det er kvinnene som fremfor noen holder tradi­ sjonene ved like, sørger for samhold og viderefø­ ring av familien og har ansvar for hus og hjem noe som er lett å se på det tunge nøkkelknippet de bærer i beltet. Mange av vikingkvinnene har sik­ kert vært imponerende personligheter.

Veving hører til kvinnenes daglige plikter. Ulltrådene blir spent over en loddrett treramme og holdt nede med lodd av stein. Ved siden av husets frue sitter en ung kvinne og spinner på håndten. Etter spinningen blir ullen farget og forarbeidet videre.

Det vanlige hverdagsølet inneholder lite humle. Men kvinnene på bildet lager et sterkt øl - bjor - som drikkes til fest og ved reli­ giøse handlinger. Den ene av kvinnene kommer med et fat med humle, mens den andre varmer opp brygget med glovarme stei­ ner.

Ull, lin og hamp er vikingene godt forsynt med. På en lang tøyrem­ se som er spent fast til en broderramme, broderer en ung kvinne scener fra berømte slag i åtte forskjellige farger.

Med ansiktet godt dekket av tørklær røker kvinnene ut bisvermer fra uthulte trestammer, og tar med seg vokskakene som er fylt med honning. Honning er en etterspurt vare, det eneste søtningsmiddel de hadde på den tiden. Honning blir også brukt til mjød.

Når mennene er på langfart, tar kvinnene seg av gårdsstellet. De pløyer og sår og får avlingen i hus. Men mye av det tunge kroppsarbeidet lar de trellene gjøre. I forgrunnen holder to kvin­

ner på med å spa torv - dannet av planterester gjennom en lang rekke år og et verdifullt brensel i kalde vintermåneder. Torven legges først til tørk i høye stabler.

Fest og kappestrid Vikingenes store fester er nøye knyttet til årstide­ ne - til arbeidet på åkeren og til sjøfarten. Ved sommersolhverv, når mye av arbeidet på åkeren er gjort, og om høsten, når avlingen er brakt i hus og skipene vendt tilbake, samler folk seg til sang og dans og store festmåltider. Gjestene kan forsy­ ne seg med kjøtt av mange slag (får, okse, ku, hest og gris) kokt eller stekt på spidd, ferskt, saltet røkt eller tørket. Kjøtt av elg, hjort, rådyr, villsvin og annet vilt kan også være på menyen. Til kostholdet ellers hører blant annet fisk, flate kaker av mel, grønnsaker som kål og løk, frukt og bær, samt melk og melkeprodukter. 01 og mjød (laget av honning og vann) i rikelige mengder løsner på tungebåndet. Den ene etter den andre kommer med en historie eller forteller om eventyrlige opplevelser. Vikingene er store fortellekunstnere og har sans for humor. En stor fest kan vare i mange dager og gir verten et godt ry. Kroppslig trening legger nordboene sterk vekt på - både for sunnhetens skyld og som ren adspre­

delse. Løping og svømming om sommeren, ski- og skøyteløp om vinteren gir muligheter for kappe­ strid. Det blir også arrangert brytekamper og hesteløp. Om vinteren, når dagene er korte og kulden hol­ der mange inne, kommer spillene fram. Terning- og brettspill er populært hos vikingene. For selv om det ikke er noe de setter så høyt som kroppslig styrke, viser de så vel gjennom samfunnsoppbygningen som i andre ting de setter i sving, en bemer­ kelsesverdig iakttagelsesevne og logisk sans. Gjennom skaldenes store heltedikt blir vikinge­ nes tidlige erobringstokter igjen gjort levende. Den­ ne diktningen, som gjennom lange tider bare blir overlevert muntlig, har en betydelig plass i viking­ tidens kultur.

Alle er med på midtsommerfesten. Menn og kvinner, unge og gamle synger og danser. Det blir holdt skåltaler og fortalt muntre historier i en glad og løssluppen atmosfære.

30

Et lite kappløp styrker kondisjonen hos fremtidige krigere. Tilsku­ erne vedder ofte med hverandre om hvem som vinner, og der­ med blir slike kappløp et uuttømmelig samtaleemne som kan føre til heftig munnhuggeri. Også svømming, skøyteløp og skilø­ ping gir anledning til spennende kappestrid.

I adskillig roligere former, men ikke mindre lidenskapelig for det, foregår sjakkspillet, som stammer fra Persia. Sittende i makelige lenestoler med utskårne lener utkjemper de to gamle en dyst med spillebrikker, som ofte har en vittig og uttrykksfull utforming.

Bronselurene som er tegnet her, var ikke i bruk i vikingtiden. De hører hjemme i bronsealderen, ca 2000 år tidligere.

Nordboene hadde diktere som fortalte om ting som hadde skjedd. De ble kalt skalder. De fortalte om reiser til fremmede land og om kamper både hjemme og ute. På denne tegningen er skalden

utstyrt med en lyre, men dette strengeinstrumentet var ikke kjent blant nordboene i vikingtiden.

Lørdag er badedag 1 dag har Torvald staset seg opp. På hodet har han en tykk pelslue, over skuldrene en prektig vadmelskappe, og i beltet henger et imponerende sverd med siselert bronsegrep. Hans unge ledsager har også på seg en vid kappe som holdes sammen av en bronsespenne. Kvinnene og de unge jentene pynter seg gjerne med brosjer, bøylenåler og hengesmykker. Vikingene legger stor vekt på sitt ytre. De vasker seg ofte, minst en gang i uken - noe som er uvan­ lig ellers på den tiden. Den ukentlige vaskedagen som regel lørdag (laugardag = badedag) - er en viktig begivenhet for hele huset. Vikingene har bå­ de badstu og egne badehus, som for det meste lig­ ger opp til hovedhuset. Mennene har velpleiet skjegg og barter som tegn på sin stilling i samfun­ net. Klærne er både behagelige og elegante: Menne­ ne bruker knebukser eller lange bukser som er knyttet sammen rundt ankelen, og oventil en stor skjorte eller en kappe. Kvinnene har lange, rett tilskårne kjoler, skjørt og kledelige forklær. Rundt livet har både kvinner og menn ofte et bredt lær­ belte. På bena har de tykke ullsokker og støvler

eller sko av mykt lær. Til fest har de på seg vide drakter av kostbare stoffer, som holdes sammen med like kostbare draktnåler, bøylenåler og spen­ ner. Gullsmedkunsten er høyt utviklet hos vikingene. Gull og sølv og andre verdifulle metaller som de får tak i gjennom handel eller ved plyndring, blir med stor dyktighet bearbeidet og vakkert utfor­ met. Smykkene blir båret av både kvinner og menn, så vel til pynt som tegn på rikdom og makt, og de døde får dem også med i graven. Selv vanlige bruksgjenstander kan vikingene forvandle til rene kunstverk.

Gatescene fra en vikinglandsby: En flokk kvinner står og snakker sammen mens en budbringer kommer ridende og har det travelt med å overbringe sitt budskap. Den tapre vikinghøvdingen Tor­ vald gir sin unge ledsager gode råd.

32

Både menn og kvinner bærer gjerne kostbare og forseggjorte smykkegjenstander. Noen er bare til pynt, som f.eks. brosjer, halskjeder og armbånd, mens andre også har en bruksfunksjon, f.eks. draktnåler, beltespenner og andre spenner. Blant skattene

som er avbildet ovenfor, er en filigransbrosje av gull fra Hornelund i Danmark (øverst til venstre) og et beslag av forgylt bronse som har prydet et bissel (nederst til høyre) fra en grav på Gotland.

Vikingene legger stor vekt på å ha et velpleiet skjegg. Bonden på bildet blir glattbarbert, mens barten stusses med en saks. Rommet blir opplyst av en tranlampe som står på en kunstferdig dreiet lampefot av jern.

Vikingkvinnen vasker tøy på et stort og solid vaskebrett av tre. Til å fjerne flekker og smuss bruker hun oppblandet urin fra kuene. Vann blir hentet i store trebøtter. I bakgrunnen henger en annen kvinne det rene tøyet til tørk på en snor.

I dette huset er et eget rom blitt innredet til baderom. En stor trestamp benyttes som badekar. Dragkister av tre, et forheng, bro­ derte veggtepper og fint vevde håndklær gir rommet en lun atmosfære.

Om lørdagen går folk i badstu etter badet. De slår vann over glo­ varme steiner, og dampen som da oppstår, virker oppkvikkende og styrkende. Dasking med duftende bjørkeris gir velvære og god kroppsmassasje.

Lov og rett Vikingene har en forkjærlighet for rettstvister og prosesser. I de fleste tilfeller dreier det seg om nabostrid eller arvesaker, men det kan også gjelde politiske konflikter og voldshandlinger. I vikingsamfunnet er rettsavgjørelser noe som angår alle, det er ikke noen som har som yrke å være verken dommer eller advokat. Sakene blir avgjort på tinget - en forsamling av alle frie, våpenføre menn. Hvert distrikt, eller herred, har sitt eget ting. Avgjørelsene kan omgjøres av de sto­ re landsdelstingene, som også tar seg av særlig innviklede og tvilsomme saker. Partene fører enten saken sin selv eller lar en veltalende venn av familien føre ordet. Den mest brukte straffen er bøter, som skal gi offeret vederlag for den urett det har lidt. Det er regler for hvor stor boten skal være enten det drei­ er seg om en hund som er blitt drept, et klesplagg som er stjålet, eller et menneske som er slått ihjel. Ved siden av offentlig henrettelse ved hengning

- noe som forekommer sjelden og ofte har med gudedyrkelsen å gjøre - er den høyeste straff å bli dømt fredløs. Den fredløse er utstøtt av samfunnet, og siden alle kan forfølge ham, må han dra langt bort fra hjemstedet hvis han skal ha håp om å kun­ ne leve videre. I noen tilfeller blir det overlatt til gudene å dømme - slik som ved jernbyrd, og ved holmgang, der de to som er i strid med hverandre, blir satt i land på en liten holme hvor de kjemper til den ene av dem må bøte med livet. Da har Odin utpekt ham som den skyldige. Frihet og menneskeverd betyr mye for vikinge­ ne, derfor forekommer verken fengselsstraff, kroppslig avstraffelse eller noen form for ydmykel­ se.

Eirik Raude blir i 982 lyst fredløs på Island for tre år etter å ha drept en mann. Sammen med noen venner laster han et stort skip med hester, sauer og kister fulle av proviant og seiler mot vest for å finne nytt land.

34

Striden mellom to menn er kommet så langt at ingen til slutt vet hvem som har rett. Derfor bestemmer de eldste at Odin skal dømme i saken. Bevæpnet med sverd og dolk blir de to motstan­ derne satt i land på en avsidesliggende holme hvor de skal kjem­

pe på liv og død. Dette ble kalt å gå holmgang. Før dagen er omme, har Odin, vikingenes høyeste gud, avsagt sin dom, og et skip kommer ut for å bringe seierherren hjem.

På en sammensnekret tribune sitter rådsforsamlingen av frie menn. En venn av den anklagede holder forsvarstalen for ham. Den anklagede venter med fatning på dommen. Blir han dømt til å betale en stor bot, eller blir han utstøtt og lyst fredløs?

Straffen består ofte av en bot som skal være erstatning for den skaden den dømte har gjort. Hvis en mann er blitt drept, blir stør­ relsen på boten fastsatt etter det materielle tap som hans pårø­ rende lider. Den dømte må betale erstatning til enken etter den drepte og til hans far.

En offentlig henrettelse skal finne sted. Kroppslig avstraffelse blir sett på som ydmykende og forekommer knapt blant vikinge­ ne, mens hengning ofte har en religiøs betydning. Men også tyveri kunne straffes med hengning.

Reisen til gudene Vikingene ser ut til å ha trodd at de etter døden skal leve videre i det hinsidige slik de gjorde på jorden, men nå i selskap med gudene. Derfor blir de døde utstyrt med alt de måtte få bruk for på sin siste reise, til og med reisefølge får de med seg på veien. Rike vikinger, både kvinner og menn, lot seg til og med gravlegge i et skip, det er blitt fastslått ved en rekke arkeologiske utgravninger. Den mest berømte skipsgraven er Osebergdronningens grav ved Tønsberg, som ble gravd ut i 1904. Både det store skipet og det rike gravgodset ellers var for­ bausende godt bevart i den leirholdige jorda. Skipet var først blitt trukket over land mer enn to kilometer på ruller før det ble satt ned i blåleire og dekket med torv og stein - en gravhaug som var 6 meter høy og 44 meter i tverrmål. I et opptømret gravkammer like bak masten lå den unge dronningen og hennes gamle tjenerinne begravd, omgitt av et rikt utstyr.

I de fleste tilfellene var det likevel gamle skip som ikke lenger var brukbare, som ble brukt til gravlegging; andre ganger ble det istedenfor skip laget steinsetninger som hadde form som et skip rundt den døde. Med seg i graven fikk den døde sine mest verdifulle eiendeler - også hunder, hes­ ter og tjenere. Foruten jordfestegraver var det også branngraver, der de døde ble brent på bålet sammen med det gravgodset de skulle ha med seg. Restene fra bålet ble så transportert til gravplas­ sen. Vikingene hadde et nært forhold til døden, som de stadig stod ansikt til ansikt med. Men det var viktig at de ikke la tomhendt ut på reisen til gudene. En konge er død og blir båret til gravkammeret om bord i skipet. Omkring ham stables det opp kister, benker, sleder og vogner. Også hester, hunder og okser blir ofret for at den døde skal få dem med seg på ferden til det hinsidige.

36

Selv ved mer beskjedne begravelser inne i landet dukker skipsformen opp gjennom steinsetninger. Om tanken med skipet var at de døde skulle seile til det hinsidige, eller om det skulle være et varig vitnesbyrd om den dødes lange sjøreiser, er uvisst. De

døde hviler under gravhauger omgitt av steinblokker som står på høykant og som tydelig danner omrisset av et skip. De to store steinene i begge ender skal markere baug og akterende.

En vikinghøvding har mistet livet ved fremmede kyster. Han får med seg sine yndlingsvåpen om bord i skipet, som så blir stukket i brann. Når det brennende skipet forsvinner i bølgene, er den døde allerede kommet til gudene og opptatt i Odins krigerskare.

Den tapre krigeren har bukket under for de sår han har fått i en av de harde kampene på Asias vidstrakte stepper. Iført sine beste klær er han blitt brakt til sitt siste hvilested. På begge sider av ham ligger sverd, piler og buer.

Herjinger og erobringer på nytt tributt og løsepenger, og våger seg stadig lenger inn i landet oppover de store elvene. På siste halvdel av 800-tallet beleirer de Paris seks ganger. I lang tid møter vikingene ikke særlig motstand. I Frankrike kjøper fyrstene seg heller fri med høye summer istedenfor å kjempe. Men etter hvert får flere byer festningsanlegg til vern, og vikingangrepene blir færre. Isteden søker normannerne, som vikingene i Frankrike snart ble kalt, kontakt med de fastboende, og mange av dem slår seg ned i de nye områdene. Det samme skjer på De britiske øyer, der mange vikinger slår seg ned. De tar med seg familie og tje­ nere og slår seg til for godt. Området rundt byer som Dublin og York var egne vikingriker på denne tiden.

Mot slutten av 700-tallet møter folk i Europa vi­ kingene for første gang. Angrepene kommer nesten fullstendig overraskende på dem, og snart får vi­ kingene ry som «djevelens skapninger». Ikke minst fordi det er kirker og fremfor alt klostre de plyn­ drer i sin jakt etter gull og sølv, som de er særlig oppsatt på å få tak i. Og det er i kirkene og fremfor alt klostrene i England og Vest-Europa at de finner mest av disse edle metallene som de mangler hjemme hos seg selv. Og dessuten er det munker og biskoper som er tidens historieskrivere, og de tegner et skrekkbilde av disse røverne og plyndrerne, selv om de fleste av dem likevel har flyktet på forhånd og brakt de kostbare kirkeskattene i sik­ kerhet. Likevel var det et stort antall klostre vikin­ gene overfalt og plyndret. Frykten for vikingene sprer seg snart til hele det kristne Vest-Europa, fordi krigerskarene fra nord så raskt brer seg over store områder. I løpet av få år har de skapt frykt og redsel helt ned til Andalusia og Italia. Hver vår kommer de tilbake og krever

Under beleiringen av Paris i november 885 flykter innbyggerne ut på Ile de la Cité. Normannerne angriper flere ganger og forsø­ ker å ta de to broene som forbinder øya med Seine-bredden, ja de prøver til og med å sette fyr på dem. Men det lykkes dem ikke å innta Paris.

38

Klosteret på den lille øya Lindisfarne ved den britiske østkysten inneholder mange verdifulle skatter. 8. juni 793 går vikingene i land og plyndrer klosteret. Munkene blir drept eller tatt til fange, mens vikingene drar av gårde med kar av gull og sølv og med

kalker besatt med edelstener og andre kostbarheter. Denne tra giske episoden ble utførlig skildret av flere av tidens historieskri vere, og noe forhastet sett på som typisk for vikingenes framferd.

Over 700 skip med fylte seil og med 40 000 mann om bord mente folk å ha sett under vikingenes angrep. I virkeligheten var det langt færre. Her drar vikingskipflåten oppover Seinen mot Paris etter å ha erobret Rouen 25. juli 885. Ved landgang flere steder underveis skaffer angriperne mat til seg selv og hestene.

De forskremte bøndene overlater landsbyene sine til inntrenger­ ne uten kamp og flykter opp på høydedragene, hvor de er sikre. I mange år står de frankiske fyrstene maktesløse uten å ta igjen mot vikinghærene.

Vikingene har trengt fram helt til Middelhavsområdene. I år 844 inntar de Sevilla og herjer der før de setter byen i brann. Deretter drar de oppover Guadalquir og plyndrer Cordoba.

Den store og berømte moskeen med sin mektige kuppel båret oppe av røde og hvite stein, grunnlagt av Abd ar-Rahman i 785, trenger de også inn i. En av vikingene har revet til seg den store bønneboken med kostbar innbinding, mens kameraten hans har tatt med seg et par kobberlamper, kanskje tror han at de er av gull.

Fryktede krigere Våpnene er krigerens kostbareste eiendom, de er ikke bare kampredskaper, men mange ganger rene kunstverk. Sverdklingene er ofte laget av frankere eller germanere og kjøpt eller røvet av vikingene, som senere har latt sine våpensmeder utsmykke dem og forsyne dem med prektige håndtak. Korte eneggede sverd er kjent fra eldre vikingtid, men det typiske vikingsverdet er tveegget og vel 90 cm langt. Stridsøksen er derimot laget i Norden. Dette tunge og fryktede våpenet vokste fram av tømmerøksen som vikingenes forfedre ryddet skog og hog­ de tømmer med. Den knivskarpe eggen er av herdet stål, og øksehodene er festet til et langt treskaft slik at øksen får stor svingkraft. Til nærkampvåpnene hører også dolken, som ofte er den siste redning i kamp på liv og død. Mennene bærer den i beltet, kvinnene har den som regel i et bånd rundt halsen. Også pil og bue er viktige våpen for vikingene, og de bruker dessuten kastespyd med spydhode av jern. Til vern har de på seg ringbrynje eller brystpanser - dersom de er velstående nok til å skaffe seg det eller har fått det i arv. I venstre arm holder de et rundt skjold av tre. Ofte er skjoldet malt med sterke farger. Gule og svarte skjold er

kjent fra Gokstadskipet, og røde skjold finnes det også. I midten er det en skjoldbule av jern til beskyttelse for hånden. På hodet har de en lærhette eller en kjegleformet hjelm som mange ganger går helt ned i nakken, og som foran har en brillelignende beskyttelse for øyne og nese. Men også hjel­ men var så kostbar at det nesten bare var høvding­ er som hadde råd til den. Vikingene er fryktet for sin styrke, sin tapperhet og sitt vågemot, men også for sin hurtighet - i kamp bærer de aldri mer enn to våpen. Og i samlet flokk har de orden og disiplin i rekkene.

Så snart de nordiske inntrengerne har landet med langskipene sine, samler de seg til kamp. Den største delen av styrken har tatt oppstilling på haugen til høyre. Med spydet i den ene hånden og skjoldet i den andre venter de på at det skal bli gitt tegn til angrep. I forgrunnen forsøker en liten flokk modige krigere et avledningsangrep. Hestene sine har de latt bli igjen. Fra venstre rykker en annen flokk krigere fram til forsterkning.

40

De tunge sverdhåndtakene kan ha en rik utsmykning, og forteller om hvor rik eieren er og hvilken stilling han har i samfunnet (til venstre og til høyre på bildet). De kostbare ringbrynjene (i mid­ ten) går i arv fra far til sønn. Den enkleste utførelsen (1) består av

sammensydde ringer, mens den egentlige ringbrynjen (2) har ringer som går i hverandre og gir bedre beskyttelse. Men det fin­ nes også lettere rustninger av bronseplater som er sydd på lær (3) eller skjellpanser (4).

Det store oppbudet av forskjellige våpen - lange tveeggete sverd, spyd og lanser, tunge og fryktinngydende stridsøkser har sitt motstykke i et rikt utvalg av verneutstyr som krigerne råd­ de over: hjelmer, ringbrynjer, harnisk, benpanser og skjold.

Skjoldene henger ofte ved siden av hverandre langs den øverste bordgangen på skipene. Den prektige prydhjelmen med svungne horn (nederst på bildet) ble ikke båret i kamp, bare ved høytideli­ ge religiøse seremonier.

Vikingleirene Vikingene anlegger en rekke særegne militærleirer som samtidig tjener som forsvarsverk, oppholds­ sted for krigerne og utgangspunkt for erobringstoktene. Leirene er lagt i en ring, grunnrisset er kanskje av bysantinsk opphav. Ofte ligger disse lei­ rene langs elveløp og ikke sjelden ved elvemun­ ningen, slik at det ikke er lang vei til skipene. En slik leir er omgitt av en dyp grav, og den utgravde jorda blir lagt opp på innsiden og danner en voll som er omkring 15 meter bred og 6 meter høy På toppen står en stolperekke som går rundt hele området. I havnen til vikingleiren Jomsborg, som muligens lå ved munningen av Oder, skal ifølge sagaen 300 skip ha fått plass. Innenfor vollen, der også de omkringboende kan søke tilflukt ved angrep utenfra, er alt innret­ tet på militære aktiviteter og et liv i fellesskap. Her er det forrådslager, fjøs og staller, våpenarsenal og naturligvis bolighus. Det forbausende ved disse anleggene er at de er så like hverandre og har en så fast geometrisk

grunnplan. Det er ikke tvil om at vikingene var dyk­ tige byggmestere. Også enklere og mindre forseg­ gjorte festningsanlegg finnes, med bare en enkel steinvoll; de har bare vært mer tilfeldige tilflukts­ steder. Et av de mest særpregede forsvarsanleggene er Danevirke - et vidt forgrenet system av forsvarsvoller som ble påbegynt tidlig på 800-tallet og skul­ le verne Danmark mot angrep fra sør. Den gikk tvers over Danmark der landet var på det smales­ te, på grensen mot Tyskland. Andre byggverk i mer beskjeden målestokk ble reist i Normandie og England - alle varige vitnes­ byrd om de store vikingtogene. Militærleiren Trelleborg på vestkysten av Sjælland har utsikt mot Storebælt og kan kontrollere mye av skipstrafikken mellom Nord­ sjøen og Østersjøen. Anlegget ligger i en ring og er beskyttet både av en høy voll og en vollgrav. To store trebrolagte gater som krysser hverandre i sentrum, deler leirområdet i fire like sto­ re deler, i hver av dem ligger fire langhus. En flåte av vikingskip har lagt til i havnen. Krigerne rir inn i leiren for å avlevere sitt bytte, hvile ut og forberede en ny ekspedisjon.

42

En viking lei r under bygging. Først gjelder det å befeste anlegget. En dyp grøft blir gravd opp, bak den legges det opp en voll som blir forsterket med en tett palisade. Noen påler er kortere, og de danner utsparinger - brystvern til utkikk og forsvar.

Militærøvelser foregår utenfor leiren. For å øve seg i bueskyting trenger de unge mennene god plass, pilespissene av jern kan trenge igjennom rustninger og ringbrynjer selv om avstanden er over 10 meter.

I det store langhuset med buete sidevegger finner soldatene ro og adspredelse. Etter at et lursignal har kunngjort at det er utgangsforbud, steller soldatene med sine personlige ting. Krigeren foran på bildet polerer sin bronsebesatte hjelm, mens sideman­

nen tar et avslappende fotbad. Tvers overfor ham sitter en annen på gulvet og spiser - en av de viktigste beskjeftigelser for en soldat - mens kameratene hans i midten spiller terningspill. Li­ vet i fellesskapet krever et sterkt samhold i troppen.

Når festningsanlegget er ferdig, må det prøves, og det må også kampstyrken til de unge mennene som skal være med på neste røvertokt. Rekruttene springer modig ned i den store vollgraven, klatrer opp på den andre siden og forsøker å storme den palisadeveggen de selv for noen dager siden har vært med på å bygge.

De eldre og erfarne krigerne har tatt oppstilling på toppen og forsøker å stanse angriperne med stokker. De farer ikke akkurat hensynsfullt fram mot sine yngre kamerater. Krigsopplæringen er hard.

Hedeby - et viktig handelssentrum Det er ikke bare eventyrlyst som driver vikingene ut på oppdagelsesferder. De vil drive handel, lære nye produkter å kjenne og finne avsetningsmulig­ heter for sine egne varer. Ved siden av de slanke langskipene, som først har åpnet sjøveien til nye steder, bygger de snart større og tyngre handels­ skip - knarrer. Som de dristige og foretaksomme sjøfarere vikingene er, viker de ikke tilbake for ukelange rei­ ser for å skaffe seg etterspurte varer. Samtidig trekker de handelsmenn fra hele Europa til Nor­ den. Derfor er Skandinavias rikdom først og fremst grunnlagt på handel. Hedeby lå ved bunnen av den trange Sliensfjorden tvers overfor den nåværende Slesvig i NordTyskland. Byen var både handelsby og befestet leir på samme tid, og er et godt eksempel på de to sider av vikingenes livsform. Handelsskipene stik­ ker ikke dypere enn at de kan gå helt inn til stran­

den der folk står klar til å losse dem. Deretter blir varene fraktet på vogner inn i byen. I de store kysthavnene, som samtidig er viktige handelssteder, hoper det seg opp verdifulle varer som venter på å bli transportert videre innover i landet. Disse stedene trenger til ekstra vern. Hos vikingene er derfor krigeren uunnværlig for han­ delsmannen både ute og hjemme, ofte må de være både handelsmenn og krigere på en gang. Den styrken de dermed oppnår, er en av grunnene til at vikingene stadig vinner terreng på kontinentet.

På havnen i Hedeby kunne en lang rekke skip få plass samtidig. En jordvoll med palisadevern strekker seg rundt byen og havnen. Det befestede innløpet, med et vakttårn på hver side, kan sperres hvis byen skulle bli angrepet.

44

Oppe fra vollen med palisader holder en vaktpost øye med inn­ fartsveien til vikingbyen. Innenfor går livet sin vante gang: Kvin­ nen som selger sild skryter av varen sin, barna leker, de gamle småprater med hverandre. Mellom gatene, som er trebrolagte

og derfor ligger litt opp fra bakken, går det griser som leter etter kjøkkenavfall. Takket være sin gunstige beliggenhet ved havet vokser de skandinaviske byene raskt i velmakt.

Knarren er et tungt, men lite dyptgående frakteskip, som har større lasteevne enn langski­ pene og går i fart langs kysten. Den frakter alt som de små lokale handelsplassene har bruk for: et par okser til landbruket, en ridehest til landsbyens eldste, trefat med øl, kanskje til og med vin fra Gallia, kornsekker og mye annet. Fra det store handelssenteret Hedeby bringer knarrene varer fra fremmede.

En handelsmann fra denne tiden som vi vet navnet på, het Ottar fra Hålogaland. Han hørte hjem­ me lengst nord i Norge, og seilte sørover med varer han ville sel­ ge. Det var huder og tenner av hvalross, skinn og pelsverk. Han for til Hedeby og videre til Eng­ land. Her besøkte han den eng­ elske kongen, som sørget for at det Ottar hadde å fortelle fra fer­ dene sine, ble skrevet ned. Dette er bevart helt fram til våre dager.

45

Vikingferder mot vest uvær, og bare 14 når fram. Men flere følger etter, og i løpet av noen tiår har omkring 3000 mennesker funnet et nytt hjem på Grønlands vestkyst. En gang omkring år 1000 seiler Eirik Raudes sønn Leiv ut fra Grønland med 35 mann, når Øst­ kysten av Canada og seiler sørover til Newfound­ land. Leiv Eiriksson kaller landet Vinland - neppe fordi de fant vindruer der, men etter de grønne gress-slettene (gammelnorsk vin = grønn slette, beitemark). I det nye landet møter vikingene for første gang indianere, som de handler litt med, men snart kommer i heftig strid med. At nordboene vir­ kelig hadde vært på Newfoundland, er senere blitt bekreftet gjennom arkeologiske undersøkelser. Kanskje har de også utforsket landet lenger sør­ over.

Takket være sitt gode sjømannskap og sin trang til stadig å finne nytt land nådde vikingene - og i førs­ te rekke nordmennene - lenger mot vest enn noen europeere før dem. Først fant mange et nytt hjem på Island. Mellom 870 og 930 reiste kanskje 10 000 nordmenn ut hit. Sine gamle tradisjoner tok de med seg til sitt nye hjemland. Snart ryktes det at det enda lenger mot vest fantes andre øyer; sjøfarere som var kommet ut av kurs i storm, kunne fortelle om det. Eirik Raude, som i 982 var lyst fredløs på Island på grunn av et drap, drar samme år av gårde mot vest og kommer med sine menn fram til Grønlands ugjestmilde østkyst. Langs den ispakkede og golde kysten seiler de sørover, runder Kapp Farvel, og i 3 år utforsker de vestkysten oppover mot det nåvæ­ rende Godthåb. Nå vil Eirik ha mange kolonister med seg til det nye landet, og vender tilbake til Island. Neste sommer drar ikke mindre enn 25 skip av gårde. Om bord er menn, kvinner og barn, hus­ dyr, tømmer og proviant. Skipene kommer ut i

Under seil mot vest på leting etter nytt land! Høvdingen holder fast om rorkulten på styrbord side, mens rorkarene drar godt på og legger seg på årene. Slik kom Eirik Raude over fra Island til Grønland og hans sønn Leiv helt til kysten av Nord-Amerika.

46

For å beskytte seg mot den kalde og harde vinden bygde islen­ dingene steinhusene sine inn i bakken og dekket dem med torv. Også steinalderfolkene hadde lignende boliger til vern mot det harde klimaet.

Alle frie våpenføre menn møtes på tinget, som vedtar lover og feller dommer. Alltinget på Island kom sammen første gang i 930 og ble holdt hver sommer i 14 dager ved foten av det bratte fjel­ let på Thingvellir. Vedtakene som ble fattet der, gjaldt for hele øya.

Vikingene har gått i land i Nord-Amerika. De går straks i gang med å bygge et høyt stolpegjerde rundt leiren til vern mot india­ nerne, som de kalte skrælinger- sveklinger.

Selv det høye stolpegjerdet kunne ikke stanse de smidige india­ nerne, som her går til angrep med stridsøkser og arbeidsøkser av stein. Enda vikingene hadde langt bedre våpen enn indianer­ ne, maktet de ikke å holde stand i det lange løp. Flere ekspedisjo­

ner fulgte i Leiv Eirikssons kjølvann i de nærmeste årene, men det varte ikke så lenge før de siste nybyggerne brøt opp og satte kursen hjemover igjen.

Handelsveier i Øst Mot øst var det fremfor alt de svenske vikingene som drog, helt ned til Orienten kom de. Selv om de var erfarne sjøfolk, vek de heller ikke tilbake for å ta landeveien fatt. Etter at vikingene hadde satt over Østersjøen, drog de skipene på land og over til de store seilbare elvene, først og fremst Dnjepr, som førte dem til Svartehavet, og Volga, som de kunne følge helt til Det kaspiske hav - over to tusen kilometer hjem­ mefra. Langs disse rutene grunnla de handelsste­ der og befestede leirer til støttepunkter. Slik oppstår det midt i hjertet av Russland skan­ dinaviske fyrstedømmer. Novgorod, Smolensk og Kiev er alle grunnlagt av vikinger. Varene de hand­ ler mest med, er silkestoffer fra Det fjerne østen, pelsverk og slaver. Og de handler ikke bare med de fastboende, men også med jøder, arabere og tyr­ kere som kommer hit. Vikingene prøver å lære seg språket til sine handelspartnere, men det hender også at de rett og slett legger varene sine på marken og lager en tegning ved siden av som viser hva de vil ha i bytte. Så kommer de tilbake etter en stund for å se om det er blitt noen handel av det.

Etter hvert som de bygger ut sitt handelsnett, kommer vikingene til slutt til Bysants, og derfra foretar de ekspedisjoner til Mellom-Asia. Ved siden av betydelige arkeologiske funn som fortel­ ler om de skandinaviske erobrerne, er det også navn som vitner om svensk opphav - for eksempel Igor (av Ingvar) og selve navnet på landet - Russ­ land. Au slaverne ble nemlig svenskene kalt rus.

Fra 800-tallet blir det store slaviske slettelandet et kjent landskap for de svenske vikingene. Skipene trekker de over land fra elv til elv, og langs de store vannveiene åpner de nye markeder og grunnlegger handelskolonier. Et av de viktigste handelsstedene er Kiev, som ligger ved Dnjepr der elva gjør en bøy på seg. Høyt oppe kneiser Sofia-katedralen. Her går de nordiske handelsmen­ nene i land som om de var hjemme. For det meste var det svens­ ke fyrster som den gang styrte i Kiev.

Bagdad! Den hvite, hemmelighetsfulle by i Orienten med sine slanke minareter, sine praktfulle silkedraperier... Alle kostbare ting fra østerlandsk kunsthåndverk er å finne på dette arabiske markedet, som kalles Suk: kar av kobber og sølv, vannkanner, kunstferdig graverte eller utstansede skåler - alt sammen gjen­ stander som vikingene tar med i sin bagasje når de reiser tilbake til Sverige.

Den lange karavanen, underveis på den berømte silkeveien, som begynner ved «Den gule flod», Hwang Ho i Kina, er endelig kom­ met fram til den karrige bredden av Aralsjøen. Kamelene er tungt lastet med silkestoffer, jade, jasminolje og ulltepper, og blir ført av tartarer, som er lett kjennelige på sine tykke pelsluer med sto­ re øreklaffer til vern mot vind og kulde.

Stadig lenger mot sør trekker vikingene på sine ferder. De er kommet fram til Volgas øvre del, og seiler nå nedover den lang­ somt og majestetisk flytende floden til den munner ut i Det kaspiske hav. Her møter de for første gang tatarene, et dristig rytter-

folk som hører hjemme på Sentral-Asias stepper. Tatarene hol­ der øye med de firehjulte vognene som blir lastet med krydder og kostbare brokadestoffer fra Kina.

Fjernhandelen knytter kontinentene sammen Novgorod - grunnlagt av svenske vikinger på 800-tallet og den gang kalt Holmgard - er et av Russlands største handelssentre og et møtested for kjøpmenn fra vest og øst. Vikingenes pelsverk og de kinesiske silkestoffene som de bysantinske kjøpmennene har med seg, er blant de mest etter­ spurte varene under det store årlige markedet. Her finner vi også frisiske tøyer, frankiske sverd, rhinskvin og slaver. Vikingene tar gjerne sølvmynter som betaling for mange av sine varer. Etter at vikingene med sine plyndrings- og erobringstokter har åpnet veien til fremmede land, begynner de å bygge ut sine handelsforbindelser. Gjennom handelen bringer de på 900- og 1000tallet store rikdommer til sine nordiske land - om det vitner den store mengden av fremmede varer som arkeologene har funnet på nordisk grunn.

Fra Afrikas kyster til Det nære østen, fra Island til Spania - overalt hvor det blir drevet handel, der er også vikingene. Selv grunnlegger de en rekke han­ delssteder, med det svenske Birka på Bjorkb i Målaren som det viktigste på 900-tallet (grunnlagt ca. 800). Her møter det opp angelsaksere, baltere, frisere, grekere, tyskere og kjøpmenn fra Østen. Her handles det med varer som ofte kommer fra fjerntliggende områder, noe som de rike funn av fremmede mynter, fremfor alt arabiske, vitner om. Over 200 000 mynter fra vikingtiden er funnet i Norden. De fleste funn er gjort i Sverige, og nesten to tredjedeler av de svenske myntfunnene kommer fra Gotland. Av arabiske mynter er det gravd fram over 85 000 på nordisk grunn. Og gjennom tallrike myntfunn i Øst-Europa er det mulig å kartlegge handelsveier i vikingtiden. Selv kan vikingene tilby pelsverk, skipstau, hvalrosstenner, skinnvarer og fisk, og de er mellom­ menn for handelen med Orienten, ikke minst når det gjelder slavehandelen.

På det store markedet i Novgorod møtes handlere fra mange land.

50

Sammenlenket marsjerer slavene på bildet gjennom Øst-Europas isnende snøstormer. De er blitt tatt til fange i de baltiske land, og skal nå selges til arabiske handlere fra Bysants og Bag­ dad. Slaver er enda mer etterspurt enn tøyer og pelsverk. Men hvor mange av dem vil komme levende fram til markedet?

Et stort antall mynter av forskjellig opphav, deriblant irske (øverst), skandinaviske (i midten) og ikke minst arabiske mynter (nederst) vitner om vidtrekkende handelsforbindelser. Myntene slites etter hvert som de brukes og blir derfor veid ved hver han­ del.

En slede med isbjørnskinn fra Grønland skal lastes om bord i en knarr som venter ved strandkanten. Det store handelsskipet frak­ ter dem til Norge, der de blir solgt sammen med skinn fra andre steder i Norden og Øst-Europa.

Selv om vikingenes fremstøt mot øst ikke på langt nær er så opp­ siktsvekkende som oppdagelsen av Amerika, får de langt større betydning gjennom de nye handelsforbindelsene som blir knyt­ tet. Via Dnjepr og Bosporus når vikingene til slutt fram til

Bysants. Med kuppelen til den praktfulle Sofiakirken - Hagia Sofia - kneisende på høyden er byen en av de rikeste og største på den tiden. Mange nordiske handlere og krigere slår seg ned her.

Mot en ny tid og det maktapparat den har bak seg. Vikinghøvdingen Rollo (kanskje den samme som Gange-Rolv, sønn av Ragnvald Mørejarl) i Normandie lot seg døpe i 911, og det samme gjorde storfyrst Vladimir av Kiev i 989. Dåpen var prisen Rollo måtte betale for å bli utnevnt til hertug av Normandie av Karl den enfoldige. Med enkle og anerkjente lover orga­ niserer han samfunnet etter skandinaviske forbil­ der og gjør Normandie til et foregangsland med en blomstrende økonomi, et sterkt militærvesen og en sterk innflytelse for kristendommen. De kristnede nordboene lærer språket til befolkningen på stedet, og de gamle båndene til hjemlandet svek­ kes stadig mer. Sammensmeltningen går så raskt at hertug Vilhelm av Normandie, en etterkommer av Rollo, innfører fransk som språk i England etter erobringen i 1066.

Etter de begivenhetsrike erobrings- og plyndringstoktene kommer det nå en tid hvor vikingene slår seg ned og blir bofaste i de områder de har erob­ ret. Hva skulle det egentlig tjene til å bryte opp fra Irland, Frankrike eller Ukraina hver høst og reise hjem når livet i de nye landene var så mye lettere? Der var de erobrere og dermed også de herskende. Slik blir de fordums krigere og sjøfarere fastboen­ de bønder eller handelsmenn i sine nye hjemland. Etter hvert utviskes skillet mellom de nye inn­ vandrerne og de som bodde der fra før - enten det var i England, Frankrike eller Russland. Forbindel­ ser sluttes, vennskap oppstår og ekteskap inngås mellom de to befolkningsgruppene. 1 de gamle vesteuropeiske rikene som så ofte hadde vært rys­ tet av politisk uro og anarki, virker nykommerne fra Norden forfriskende og fornyende med sin til­ takslyst og organisasjonsevne og med sin sans for rett og rettferdighet. Dels av overbevisning, dels av taktiske grunner går lederne deres over til kris­ tendommen, og sikrer seg dermed støtte av Kirken

Normannerne under ledelse av hertug Vilhelm har gjort land­ gang i England, og møter angelsakserne ved Hastings. Tidlig om morgenen 14. oktober 1066 stormer den normanniske rytterhæren høydedraget og seirer etter en hard kamp. Vilhelm, som alle tror er falt i kampen, løfter her opp visiret for å gi seg til kjenne.

52

De fordums dristige sjøfarerne er blitt trauste bønder. Under beskyttelse av slottsherren, hertugen av Normandie, er bøndene i gang med innhøstingen. Festningen i bakgrunnen, som er bygd på en kunstig haug på 1000-tallet, er fremdeles av tre.

Normannerne viser seg snart som flinke forretningsfolk, og føl­ ger i fotsporene til sine vikingforfedre. I en italiensk by ved Mid­ delhavet tar en arabisk kjøpmann imot en kjøpmann fra Norman­ die. Men snart kom normannerne til å fordrive araberne fra SørItalia.

Ifølge en gammel russisk krønike besluttet de splittede slaverne omkring Dnjepr i år 862 å velge en fyrste som var i stand til å sty­ re og skape orden i landet. Slik kom skandinavene, som her ble kalt rus (kanskje etter det finske navnet på Sverige: Ruotsi), til makten. Valget falt på Vladimir, som her sitter omgitt av sitt råd, slik tegneren har tenkt seg ham.

En vikinghøvding blir døpt. Etter hvert som kristne misjonærer fikk innpass i Norden utover på 900-tallet, var det ikke bare i fremmede land at folk her fikk kjennskap til kristendommen. Av og til skjedde kristningen med støtte av konger og høvdinger,

som fikk andre med seg ved selv å gå over til den nye troen og oppgi de gamle gudene. Enten det var Odin ellerTor eller vetter i skog og mark, måtte de langsomt vike for Hvitekrist som bestem­ te over liv og død og lovet alle som fulgte ham, evig liv.

Vikingenes guder Den nordiske gudeverdenen er mangfoldig og full av liv. Gudene eller æsene bor i Åsgard, en stor borg som ligger midt i verden. Den øverste av æse­ ne er Odin, som er kampgud, men også visdommens og skaldekunstens gud. Han er far til en lang rekke guder og blir også kalt Allfader. Hans vakre hustru Frigg er den øverste av de kvinnelige guddommer, åsynjene. Frøy er fruktbarhetsguden som rår for regn og solskinn og dermed for grøden på jorda, for lykke og velstand. Han holder til i Alfheim, hvor han hersker over lysalvene. Den mest populære guden er likevel Tor, tordenguden med den magiske hammeren som han kjemper mot Midgardsormen og jotnene med. Tor er den første­ fødte sønnen til Odin og (Moder) Jord. Han er ver­ dens vokter og høye beskytter - til ham vender både mennesker og guder seg når de kommer i kni­ pe og trenger hjelp. Tor er tapper, rettferdig og godmodig, og står vanlige folk langt nærmere enn den listige og farlige Odin. Ved begynnelsen av vikingtiden står Odin, Tor og Frøy som de tre frem­ ste i gudeverdenen hos folk i Norden. Øverst i Åsgard ligger Odins bolig Valhall - «de falnes hus». Dit kommer alle som faller i kamp, og i Åsgard blir de opptatt i Odins store krigerskare, de kjemper hver dag, de slåss og dør, men gjen­ oppstår lys levende neste dag. De skal hjelpe Odin og gudene når ragnarok kommer. For heller ikke gudene får leve evig - de går til grunne når verden går under i ragnarok. Men etter undergangens svarte mørke skal det stige opp en ny sol, og nytt liv skal bli skapt. Og alt skal styres av en eneste mektig gud. Slike tanker kommer fram i det mekti­ ge diktet Voluspå, som antagelig er blitt til en gang på 900-tallet, og som viser spor av kristen påvirk­ ning. Den brokete gudeverdenen og de falne heltene gir inspirasjon til en rik diktning. Både sagaer og skaldedikt blir først overlevert muntlig fra genera­ sjon til generasjon før de blir skrevet ned etter fle­ re hundre år. Selv om mye er gått tapt på veien, gir disse litterære kunstverkene et livfullt innblikk i en forgangen tid.

Odin er den øverste av de gamle nordiske gudene. Ingen kan stanse ham der han farer av gårde på sin åttefotete hest Sleipne. Foran flyr de to ravnene hans, Hugin (tanken) og Munin (minnet). Odin har bare ett øye, det andre har han ofret til jotnen Mime for å få lov til å drikke av Mimes brønn som er full av visdom.

54

ke livet.

gerne som skal falle på slagmarken, og fører dem til krigerparadiset Valhall. Valkyrjene bærer våpnene deres og skjenker mjød.

Tordenguden Tor kjører med bukkene sine over himmelhvelvingen. I hånden holder han den magiske hammeren Mjøllner, som vender tilbake av seg selv hver gang han har kastet den etter jotner og andre vonde makter. Hvis ikke Tor brukte hammeren mot dem, ville det være ute med både guder og mennesker.

Kvinneskikkelsen til høyre står for tre gudinner - åsynjer - på en gang: Frigg, Odins hustru og ekteskapets gudinne, Frøya, kjærlighetsgudinnen med sine to trofaste katter, og Idun med sine gylne epler som gav gudene evig ungdom.

Hellas, og om sin mor, Ingetora. Yngve rrsfet-fithene». Den tredje steinen fra venstre ble funnet ved Gripsholm i Sverige og fortel­ ler om vikingen Harald som fant døden i sarasenernes (arabernes) land.

Runealfabetet bestod på 900-tallet av 16 skrifttegn som ble risset inn på bl.a. bjørkebark, tretavler, bergvegger eller minnesteiner. På den første steinen står det: «Torstein reiste denne steinen til minne om sin far Svein og sin bror Tore, som begge ble borte i

55

Vikingenes skip «Ormen Lange» var et viking­ skip

Nordboene lærte tidlig å bygge gode skip. Det var konger og høvdinger som hadde makt og myndighet til å få bygd de størs­ te vikingskipene. I vikingtiden hadde Norge en konge som het Olav Trygvason. Han ble konge i året 995. Før den tid hadde han vært ute i viking. Han hadde vært høvding for en flåte med mange skip. Som kon­ ge ville han bygge et skip som var større og finere enn alle de skipene han hadde sett. Skipet ble bygd ved Lade utenfor Trondheim, som het Nidaros på denne tiden. Mange var i arbeid med det nye skipet. Noen hogg tømmer som ble kjørt fram til byggeplas­ sen. Mange stokker skulle til. Andre tok fatt på å hogge eller telgje til bord av stokkene. Hele skipet ble bygd av tre. Dette arbeidet ble gjort med øks, sag brukte de ikke på denne tiden. Samtidig ble det smidd spiker eller søm som skulle holde bor­ dene sammen. En mann som het Torberg Skavhogg, telgde til stavnene foran og bak på skipet. Forstav­ nen fikk et drakehode øverst. Bakstavnen fikk form som en hale. Kongen kalte det nye skipet for «Ormen Lange». Større og vak­ rere skip var aldri bygd i Norge. Det er Snorre Sturlason som forteller dette. Snorre har skre­ vet om de første norske kongene. Han forteller at «Ormen Lange» hadde 34 rom. Det betyr at 34 mann kunne sitte på hver side av skipet og ro. «Ormen Lange» var et hærskip. Bare de sterkeste og mest våpenføre vikingene fikk plass på dette skipet. Hvordan var vikingskipet?

«Ormen Lange» er borte for

lenge siden. Skipet var bygd av tre, og trevirke holder seg ikke gjennom flere hundre år. Gjen­ stander av tre som ligger ute, åpent for vær og vind, råtner og smuldrer bort når det er gått noen år. Mye gammelt trevirke er dessuten blitt brukt som brensel. Men hvordan så viking­ enes skip egentlig ut? Det finnes mange gamle bilder av vikingskip. Det er bilder som ble lagd for 1000 år siden. I Sveri­ ge finner vi bilder av skip på fle­ re store minnesteiner som ble reist i vikingtiden. Noen av disse skipene har et dyrehode i for­ stavnen og en spiralformet hale bak. På andre skip er den øver­ ste delen av stavnen formet som en spiral både foran og bak. I Frankrike finnes et bildetep­ pe som ble lagd på 1000-tallet. Det ble lagd til minne om Vil­ helm Erobrerens hærtog mot England i 1066 (se s. 52). På det­ te teppet er det bilder av mange skip, og vi kan tydelig se hvor­ dan vikingenes hærskip så ut. Mange av skipene som er avbil­ det på dette teppet, har dyrehodet i forstavnen. Likvel var det mye man ikke visste. Hvor store hadde disse skipene vært? Var «Ormen Lange» virkelig så stor at skipet ble rodd med 34 årepar, eller kan det være at Snorre har overdrevet litt i sin fortelling? Håpet var at man en gang kunne finne et skip som kunne fortelle mer om dette. Et vikingskip i gravhaugen

I Vestfold var det fra gammelt av mange ruvende gravhauger. En av de største haugene lå ved går­ den Gokstad. Det var et sagn om denne gravhaugen: En konge fra vikingtiden skulle ligge gravlagt i et skip i denne haugen, og sagnet fortalte videre at han hadde fått med seg rike skatter i graven. 56

Slik så Gokstadskipet ut da jord og stein var fjernet. Store deler av skipet var så godt bevart at det kunne fraktes vekk, res­ taureres og stilles ut. Foto: Universitetets Oldsaksamling

11880 ble det foretatt en utgra­ ving i denne haugen, og det skul­ le vise seg at det var noe sant i det gamle sagnet. Stavnen av et stort skip dukket opp av jorda. Utgravingen fortsatte, og litt etter litt ble hele skipet avdekket og tømt for jord. Skipet var for­ bausende godt bevart. Store deler av skipet var blitt dekket med leire som hadde gjort at mye av treverket hadde holdt seg ganske godt. Bare toppen av stavnene og masta var borte. En mann av høy byrd var grav­ lagt i skipet. Gravrøvere hadde gravd seg ned til skipet en gang for lenge siden. Det som måtte ha vært i graven av edle metal­ ler, har gravrøverne antagelig fått med seg. Men selve skipet var ikke ødelagt, og det var et stort funn i seg selv, for det var et virkelig vikingskip som var funnet. Dette funnet skulle gi verdifulle kunnskaper om hvor­ dan vikingenes skip hadde sett ut. I ettertid er dette skipet blitt kalt Gokstadskipet, etter gården der det ble funnet. Det var nes-

andre siden av Atlanterhavet. Kunne dette være sant? Mange mente det var ren fantasi og dik­ ting. Nordboene kunne umulig ha foretatt så lange og farefulle seilaser med så spinkle skip. I 1893 var det 400 år siden Columbus foretok sin første sei­ las til Amerika. Han ble regnet som Amerikas oppdager og den første europeer som kom til den­ ne delen av verden. Det ble plan­ lagt å bygge kopier av skutene til Columbus og seile disse over til Amerika til det store jubileet. Men hva med nordboenes sjøferder? Magnus Andersen het en nordmann som ville bevise at nordboene kunne ha vært i Ame­ rika 500 år før Columbus. Han hadde planene klare. Gokstad­ skipet var nylig gravd fram nede i Vestfold, og nå ville han få bygd et skip som var nøyaktig likt det som hadde stått i gravhaugen. Det fikk navnet «Viking». De fleste mente at den planlag­ te seilasen var rene galskapen, men Magnus Andersen gjennom­ førte planen. Først ble skipet seilt langs kysten fra Oslo til Ber­ gen. Den 30. april 1893 satte ski­ Med vikingskip til Amerika pet kursen vestover. Det fikk I islandske sagaer kan vi lese om både motvind og storm under­ nordboer som seilte både til Grønland og til kysten av Nord- veis, men mannskapet gav ikke opp. Etter 43 døgn i sjøen nådde Amerika i vikingtiden. Vinland den tapre besetningen kysten av kalte nordboene landet på den Dette bildet av «Viking», som ble lagd etter modell av Gokstad­ Amerika. Resten skipet, ble tatt på havna i Oslo før skip og ma*nnskap la ut på av turen fra New seilasen over Atlanterhavet i 1893. York og fram til Chicago ble en ren triumfferd. Ingen behøvde lenger å tvile på at nordboene kunne ha seilt til Amerika flere hundre år før Columbus.

ten 24 meter langt og over 5 meter bredt, og var bygd med plass til 16 par årer. Det var et skip bygd for seilas til havs, men vi vet ikke hvor det kan ha seilt før det ble trukket på land og satt inn i gravhaugen. Det kan ha vært brukt som hærskip. Når skipet lå ved land, kunne det henge 32 skjold langs hver skips­ side. Det ble funnet rester etter alle de 64 skjoldene, som var malt i gult og svart. Gokstadskipet ble fraktet til Kristiania, som Oslo het på den­ ne tiden. Her ble skipet restau­ rert. Det ble satt inn nye deler, og hele skipet ble bygd opp igjen slik at det mest mulig skulle se ut slik det hadde gjort før det ble satt inn i haugen. Dersom Gok­ stadskipet var blitt gravd fram i dag, hadde det neppe blitt gjort på samme måten. I dag er det ikke vanlig å restaurere gamle funn på denne måten. I dag står det stolte skipet i museum på Bygdøy ved Oslo. Gokstadskipet er senere blitt brukt som modell for byggingen av flere nye vikingskip.

Vikingskipene i Roskildefjorden

Det ligger mange skipsvrak på 57

havets bunn. De fleste fordi de har forlist, men noen er rett og slett senket i havet av en eller annen grunn. I Roskildefjorden i Danmark hadde man lenge visst om flere skipsvrak som lå på bunnen av

Her seiler «Saga Siglar». Skipet er en kopi av knarren som ble tatt opp fra bunnen av Roskildefjorden i Danmark. Nordmannen Ragnar Thorseth seilte jorda rundt med dette skipet.

fjorden. Folk i omegnen kunne fortelle at de var skip som var blitt fylt med stein og senket til bunns på dronning Margretes tid. Det var gjort for å stenge en del av den grunne fjorden for fiendeskip. Dette skulle ha skjedd omkr. år 1400, og vrakene ble kalt dronning Margretes skip. Gjennom årene var det blitt hentet opp flere deler av de gam­ le vrakene. I1957 ble dykkere sendt ned for å undersøke vrake­ ne. Dykkingen fortsatte de neste årene, og det ble klart at det lå i alt seks skipsvrak på bunnen av fjorden. Og undersøkelser viste at de slett ikke var fra 1400-tallet, men mye eldre. Det var vrak fra vikingtiden som lå på bun­ nen. I 1962 ble det bygd en dem­ ning rundt hele området. Vannet ble pumpet ut, og arbeidet med å ta opp skipene kunne starte. Dette var slett ikke enkelt. Først

måtte steinene fjernes, og det viste seg at store deler av skipe­ ne var knust og måtte plukkes opp del for del. Alt måtte holdes vått. Om tre­ bitene fikk tørke, ville de skrum­ pe inn eller smuldre og gå helt i stykker. Hver del ble tegnet av eller fotografert, merket og lagt i tette poser. Siden ble alt trevirke behandlet på en slik måte at det kunne holde seg når skipene skulle settes sammen. Skipene som ble tatt opp, var svært forskjellige. Her var to hærskip, lange og smale, det lengste var hele 28 meter langt. To av skipene var brede med høy bordgang. De kunne ta stor last, men seilte nok ikke så fort som hærskipene. Det største handelsskipet var en knarr. Skip av denne typen var ikke funnet tidligere. Forskerne mener det var skip av denne typen nordbo­ ene brukte på sine ferder mel­ lom Norge og landene vest i havet. I dag står alle disse skipe­ ne utstilt i et nytt museum ved Roskilde i Danmark.

Det er mange gravhauger fra

vikingtiden i landet vårt. Bare få av disse er åpnet. I 1904 ble det startet utgraving av en diger haug ved gården Oseberg i Vest­ fold - ikke langt fra det stedet der Gokstadskipet var gravd fram noen år tidligere. Gamle sagn fortalte at det var store rik­ dommer skjult i denne haugen, og det skulle vise seg å være rik­ tig. Etter hvert som stein og jord ble fjernet, kom et staselig vikingskip til syne. Skipet stod dypt nede i et tykt lag av leire som hadde bevart skip og gravgods forbausende godt. To kvinner, en ung og en gam­ mel, var gravlagt i skipet for mer enn 1000 år siden. Vi tror at den yngste kvinnen har vært en dronning som ble gravlagt sam­ men med sin trellkvinne etter at hun var død. Kanskje er det dronning Asa som er gravlagt i dette stolte skipet. Hun var mor til Halvdan Svarte, som hørte til den mektige ynglingeætten og var konge i Vestfold på 800-tallet. Han var igjen far til Harald Hårfagre, som samlet hele Norge til ett rike. Restene av de to kvinnene ble lagt tilbake i haugen i 1948, men om det er riktig at det er dron-

Lengst til venstre ser vi forstavnen på Oseberg, slik den. var da skipet ble gravd fram fra gravhaugen. Selv om mye var ødelagt, var likevel så mye bevart av de fine utskjæringene at det gikk an å tenke seg hvordan hele stavnen kunne ha sett

ut. På dette grunnlaget ble det skåret ut nye deler som ble satt inn i stedet for de delene som var ødelagt. Dersom dette arbeidet skulle utføres i dag, hadde de ødelagte delene av skipet neppe blitt erstattet på denne måten.

Osebergfunnet forteller historie

58

ning Åsa som hviler her, vil vi neppe noen gang få vite sikkert. Store deler av trevirket i ski­ pet hadde holdt seg godt, men siden hele skipet var dynget ned med stein og jord, var mye gått i stykker, og hele skipet måtte plukkes fra hverandre da det skulle fjernes fra haugen. Alt ble nøyaktig merket slik at delene siden kunne settes sammen på riktig plass. Der noen av delene manglet eller var gått helt i styk­ ker, ble det lagd nye deler. Dette gjaldt særlig den øverste delen av forstavn og bakstavn, der det var skåret ut merkelige figurer som var flettet i hverandre. Osebergfunnet forteller ikke bare om skipet og hvordan det så ut. Osebergdronningen hadde fått med seg utstyr av mange slag da hun ble gravlagt i haugen etter sin død. Dette var utstyr hun kunne få bruk for på ferden til dødsriket. Gravrøvere hadde trengt seg inn i haugen en gang for lenge siden. De har antagelig fått med seg verdisaker av gull og sølv, men alt det andre hadde fått lig­ ge i fred inntil haugen ble åpnet i vårt eget århundre. Flere sleder og vogner var satt ned i haugen. De var knust i hund­ revis av småbiter, men alt ble møysommelig satt sammen slik det hadde vært da sledene og vognene var i bruk i Vestfold en gang på 800-tallet. Både sledene og vognene har praktfulle utskjæringer. I skipet var det flere kister og skrin, og det var mange slags redskaper som ble brukt på en storgård på denne tiden. I ei bøt­ te og andre kar ble det funnet rester etter villepler, valnøtter, hasselnøtter og korn. Dronningen hadde fått med seg vevstol. Det kan være hun som har vevd de bildeteppene som var lagt ned i skipet. Meste­ parten av dette var ødelagt, men noe er bevart.

gadottir. Hun gav det navnet «Gaia», som var navnet på jor­ dens gudinne i det gamle Hellas. 2. august stevnet «Gaia» inn mot kysten av Newfoundland, der nordboere hadde hatt sine boplasser 1000 år tidligere. På Leiv Eirikssons Day, 9. oktober, kom «Gaia» fram til Washington. På ferden sørover langs kysten av Canada og USA hadde «Gaia» følge av «Oseberg» og «Saga Siglar». «Oseberg» var en kopi av et annet vikingskip som var fun­ net i en gravhaug i Vestfold. Her ser vi en hel flåte av vikingskip som seiler forbi frihetsstatuen i New York høs­ ten 1991. Lengst til høyre «Gokstad», i

midten «Oseberg» og til sist «Saga Siglar». Det var under denne ferden at «Gokstad» ble døpt og fikk navnet «Gaia».

I dag står Osebergskipet ut­ stilt sammen med Gokstadskipet i Vikingskipsmuseet på Bygdøy i Oslo. Her finner vi også alle de gjenstandene som ble funnet i gravhaugen. Dersom dette ski­ pet var blitt gravd fram i våre dager, ville det neppe ha blitt satt inn nye deler i stedet for de delene som var ødelagt da ski­ pet ble gravd ut av haugen. De siste årene er det bygd flere skip som er kopier av gamle vikingskip. «Saga Siglar» ble

bygd som en kopi av knarren som ble hevet fra bunnen av Roskildefjorden i Danmark. Nordmannen Ragnar Thorseth seilte jorda rundt med dette ski­ pet. I 1992 gikk det ned under en voldsom storm i Middelhavet. I 1991 ble det bygd et viking­ skip som hadde Gokstadskipet som modell. 17. mai samme år la dette skipet ut fra Bergen med Nord-Amerika som mål. Ved star­ ten på seilasen hadde det fått navnet «Hav-Cella». På Island ble det døpt og fikk nytt navn av Islands president, Vigdis Finnbo-

Flere av de nye vikingskipene er bygd i Bjørkedalen på Sunnmøre. Her ser vi «Oseberg» like etter sjøsettingen. Både

«Saga Siglar» og «Oseberg» forliste uten­ for kysten av Spania under en voldsom storm i mai 1992.

Vikingskip i våre dager

Stavnen på det nye Osebergskipet var skåret ut nøyaktig som på det skipet som står utstilt på museet på Bygdøy i Oslo.

Nå var det ikke lenger noen tvil om at nordboene hadde kun­ net seile over Atlanterhavet med slike skip i vikingtiden, lenge før Columbus oppdaget Amerika.

Katolikker Muslimer

Gresk-ortodokse

Hedninger Angrep fra arabere Viking- eller normanner-fremstøt

Statsdannelser av normannere eller vikinger Europa i vikingtiden

j1000 km

Island 874 Grønland, 986

"SKANDINAVIA (Vikingenes hjfemland)

Volga

NORDI 793

SLAVERE

BRITISKE ØYI

‘OLAKKER Kiev

Has

T VENDERE TYSKE TSJEKKERE

ATLANTERHAVET NORI

827-43

Pari^,

V

RIKE

-ei nv/ UNGARERE

'oitiers 732 RIA

NKRIKE NGEDØMM1 LEONE

EMIRATET

SYD, Donau

\kIRK£STATI /Romk

)

CORDOBA

FØRSTE KORSTOG

E RIKE

Cordoba

T HELLIGE .ND 1099

Rekonstruksjon av festningsanlegget Trel­ leborg på Sjælland. Anlegget var omgitt av en 17 m bred og 7 m høy ringformet voll. Det indre området var delt i fire like store deler, og i hver av dem stod det fire hus av tre med en skipslignende form bygd i en firkant.

60

Bayeux-teppet - historie på kloss hold Bayeux-teppet kalles i dag et veggteppe som er 70 meter langt. Det ble til kort tid etter det avgjørende slaget ved Has­ tings i 1066 og skildrer de dra­ matiske hendelsene som førte fram til hertug Vilhelm av Normandies seier som gjorde ham til konge av England. Enda Harald Godwinsson hadde svoret Vilhelm troskap, brøt han løftet sitt etter Edvard Bekjennerens død og lot seg kro­ ne til konge av England selv (øverst). Her holder han septeret og rikseplet i hende­ ne. På hans venstre side står erkebiskop Stigan av Canterbury. Til venstre: Beleiringen av slottet Dinan. Normannerne setter fyr på festningen med fakler.

61

Øverst: 27. september 1066 setter Vilhelm av Normandie over Den engelske kanal med sin flåte på flere hundre langskip for å erobre England. Vilhelm (over til venstre), klar til kamp mot englenderne, har på seg en ringbrynje og en hjelm med nesebeskyttelse. Her får han de siste underretninger fra ridder Vital.

Mesterverket ble antagelig bestilt av biskop Odo, en halv­ bror av Vilhelm, til katedralen i Bayeux i Normandie. Arbeidet med broderiene skal ha vært ledet av hertug Vilhelms hustru 62

Mathilde. Bildene forteller om alle forberedelsene til invasjo­ nen, og skildrer utførlig forløpet av slaget ved Hastings, der normannerne seiret over angel­ sakserne og deres konge, Harald Godwinsson, som hadde tilegnet seg den britiske kongekronen på uriktig vis. Han blir truffet av en pil i øyet og til slutt drept. I tillegg til beretningen om det berømte slaget gir Bayeux-tep­ pet oss et levende bilde av livet i middelalderen. Vi får vite hvor­ dan normannerne - vikingenes etterkommere - så ut, hvordan de kledde seg, levde og kjempet, hvordan de bygde skipene sine, tøylet hestene og førte krig. Bayeux-teppet er over 70 meter langt og 50 cm bredt, og materialet er ubleket lin. Det er brodert med ullgarn i rike farger, og hver enkelt av de 72 scenene er forsynt med en kort forklaring på latin. Langs begge kantene

Slaget ved Hastings er begynt (over). De normanniske rytterne går til stormangrep mot den engelske hæren. Utsnittet til høy­ re viser en bitter nærkamp.

går det en bord med forskjelli­ ge motiver, først og fremst dyr: ørn, gribb, rev, hane samt dragefigurer. Til sammen finnes det på teppet 1500 enkeltfigurer - mennesker, dyr, skip, slott, palasser, kirker og byer alt i lysende farger. 63

CHRISTOFER COLUMBUS Alle disse beretningene, fortellingene om dristige vågestykker, skildringer og fantasier har sin opp­ rinnelse i den samme kilden: Christofer Columbus, lenge ansett som den som oppdaget Amerika. For­ tellingene, enten de nå er sanne eller falske, er dypt rotfestet i de forskjellige nasjonenes minne. Minnene er formet av de enorme omveltningene som fant sted da de moderne vestlige stater ble dannet på slutten av middelalderen. Som alle vet var Christofer Columbus, sjøfare­ ren fra Genova, endelig ved målet sitt i 1492. Han hadde brukt mye krefter på å overtale Europas herskere og mektige herrer til å hjelpe ham med å realisere drømmen, som nå var i ferd med å gå i oppfyllelse. Columbus satte kursen vestover med de tre karavellene som var finansiert av de spans­ ke monarkene Isabella av Castilla og Fernando av Aragon. Skulle ekspedisjonen lykkes for Colum­ bus, ville alle «Indias» rikdommer bli deres. Om morgenen den 12. oktober nådde Columbus målet. Han heiste det spanske flagget på stranden på den første øya han kom til. Øya ble kalt Guanahani av de innfødte, men er nå kjent som Watlingøya, en av Bahamas-øyene. Den ligger utenfor kys­ ten i Nord-Amerika. 1492 ble virkelig et vende­ punkt i historien. Det viste seg snart at det nye landet hadde enor­ me rikdommer. Det bodde mange «indere» der (Columbus kalte befolkningen for det, han trodde det var den østlige delen av India han hadde fun­ net). Hvordan levde indianerne da de «ble oppda­ get» i 1492? Christofer Columbus og mennene hans syntes de var svært forskjellige fra dem selv. De så på indianerne som villmenn som levde under elen­ dige forhold. Siden indianerne ikke var noe annet enn villmenn, brukte Columbus’ menn denne ned­ settende betegnelsen for å rettferdiggjøre plynd­ ringen, erobringen og massakrene. Men indianer­ ne hadde sin særegne kultur med en økonomi og spesielle tradisjoner som gjenspeilte den verden de hørte til i. Spanierne hadde slett ikke kommet til Amerika for å bli kjent med tradisjonene eller prøve å forstå dem. De var der for å kreve land og rikdommer i navnet til den kristne, spanske kro­ nen. De utbyttet indianerne samtidig som de prøv­ de å omvende dem til kristendommen. Resultatet ble helt ødeleggende for de opprinnelige amerika­ nerne.

Amerika Amerika, Den nye verden... i mer enn fem hundre år har dette nye kontinentet pirret folks fantasi og hjemsøkt dem i drømmene deres. De første som lot seg lokke, var conquistadorene, de kri­ gerske erobrerne, deretter fulgte oppdagelsesrei­ sende, og i senere tid immigrantene fra Europa og Asia. Dragningen mot Amerika begynte med Christofer Columbus på slutten av 1400-tallet. Til og med i våre dager er det mange europeere som, uansett om de forblir i Den gamle verden, fantaserer om Den nye verden. Amerika er langt borte, det er enormt og løfte­ rikt. Kontinentet strekker seg fra området ved Nordpolen og helt til Sydpolsområdet. Det virker som en magnet både på fattige mennesker fra u-land og for de europeerne og asiatene som drømmer om nye horisonter. De følger i fotspore­ ne til mange europeere som kom hit i en tid da kongene var eneherskere, for å finne gull eller krydder eller for å utbytte indianerne.

DRØMMENES OG ILLUSJONENES AMERIKA Slettene lengst i vest med sine enorme bøffelflokker; gullfeberen; plyndringen og massakrene con­ quistadorene stod for; legenden om Eldorado (ordet er spansk og betyr «Det forgylte landet», Gullandet); inkaenes skatter; mysteriet rundt de forsvunne byene i Andesfjellene; pelsjegerne lengst i nord og ulvehundene deres; de forbløffen­ de beretningene om Cortés og de tretten rytterne som indianerne feilaktig forvekslet med guder for­ di de aldri hadde sett hester før; mysteriene rundt mayaenes templer; menneskene som ble ofret på plattformen Chac Mol. Alt dette er de vanlige fore­ stillingene som trer frem for folk når det snakkes om dette fjerne Amerika. De bryr seg sjelden om rekkefølgen av hendelsene eller om de er historisk korrekte. Bildene folk danner seg er en kombina­ sjon av fantasi - ikke alltid basert på sannheten og legender - som kan ha en snev av sannhet.

DE EGENTLIGE OPPDAGERNE AV AMERIKA OG «BROEN» OVER BERING De egentlige oppdagerne av Amerika kom ikke sjø­ veien, de kom over land. Antagelig kom mammut64

jegerne fra taigaen og tundraen i de nordlige dele­ ne av Europa og Asia. (Skogene som dekker dette området, kalles taiga, og steppen dekket av mose og lav kalles tundra.) Jegerne levde samtidig med de forhistoriske reinjegerne i Europa og forfedrene til kunstnerne i Rouffignac omtrent 12 000 år f.Kr. De hogde i fjellet og risset inn mer enn 150 mam­ muter i hulene ved Perigord i Sørvest-Frankrike. De jegerne som bodde lengst nord, er de opprin­ nelige oppdagerne av Amerika, og også de første beboerne i Den nye verden. I dag skiller en hav­ strekning på 80 km odden på østkanten av Asia og Kapp Prince of Wales, ytterst nordvest i Amerika. (Helt fra de tidligste tider har menneskene hatt lyst til å krysse de store stredene i verden og skue utover den blå, ukjente horisonten.) Når sikten er god, kan man se de snødekte fjelltoppene i Alaska fra Asia. Dette innebærer at man kan reise over havet mellom Asia og Amerika og se land hele tiden. I riktig gamle dager jaget jegerne mammuten over det som nå heter Beringstredet, uten å bli våte på føttene - det var nemlig ikke åpent farvann der! Været var særdeles kaldt, og store mengder av havet var frosset til is. Isen dekket fjelltoppene og hele den nordlige delen av kontinentet. Stren­ dene langs havet trakk seg tilbake omtrent 85 meter slik at bunnen av stredet, som bare lå på 36 meter gjennomsnittlig, ble liggende tørt. Det som i dag er strede, strakte seg en gang som en bred bro mellom det amerikanske kontinentet og Asia. Stredet var blitt til et eid, og folk gikk over det uten å være klar over betydningen. På den måten kunne jegerne som jaktet på bøfler, mam­ mut og rein, krysse over eidet uvitende om at de forlot Asia. Jegerne var blitt de første oppdagel­ sesreisende og de første som satte foten på det amerikanske kontinent. Veien lå klar, landet var ubebodd - et paradis for jegere som elsker store vidder uten konkurrenter. Vandringen fra Asia til Amerika skjedde antage­ lig mellom 30 000 og 10 000 f.Kr. Omkring 7000 f.Kr. hadde jegerne utforsket og befolket det nye konti­ nentet og hadde spredd seg helt ned til det sørlig­ ste punktet, Tierra del Fuego (Ildlandet).

Kartet viser ruten de førhistoriske jegerne, som krysset Bering­ stredet, fulgte. Isbreene i nord og regnskogene la de to største naturlige hindringene for bosetning.

Tenochtitlan, aztekernes hovedstad

/ 1476 ble det store handelssenteret TlateloT co innlemmet i aztekernes hovedstad Tenoch­ titlan. Tlatelolco hadde mellom 25 000 og 30 000 innbyggere. Resultatet ble at mer enn 500 000 mennesker bodde innenfor et områ­ de på 10 kvadratkilometer. Til sammenlig­ ning var det i 1801 550 000 innbyggere i Paris, som dekket et areal på ca. 80 kvadrat­ kilometer.

65

PRIMITIV LIVSFORM Dyr som levde på den tiden De amerikanske pionerene fra denne sene for­ historiske epoken levde på samme måte som sine samtidige i Europa, Asia og Afrika. Opp til ca. 10 000 f.Kr. levde alle mennesker på jorda svært likt. Når oppdagelser ble gjort, som for eksempel da nålen ble oppfunnet, ble de raskt kjent over hele jorda; det vil si over en periode på et par tusen år. Ca. 10 000 f.Kr. ble klimaet mildere. Isen smeltet, vannstanden i havene steg igjen og oversvømmet Bering-«broen». Bare noen få fjelltopper stakk opp over havet. Det amerikanske kontinentet ble skilt for godt fra Asia, der menneskene hadde kommet fra. Fra nå av måtte Amerika bruke sine egne res­ surser for å overleve. Imidlertid var det etter hvert kommet så mange jegere med familier at befolk­ ningen økte raskt og utviklet måter å overleve de hungersperiodene som kom fra tid til annen, og som alltid har satt merker etter seg i menneske­ nes historie. Fra Atlanterhavet og tvers over til Stillehavet klarte amerikanerne å løse problemene som duk­ ket opp. De sloss mot ville dyr. Jaguaren ble det fryktinngytende symbolet for kamp. De lærte seg å beherske selve naturen. De laget vanningssystemer i de tørre landskapene i Mexico og drenerte sumpene i Texcoco, der Mexico City (Ciudad de Mejico) ligger i dag. Terrassedyrkingen ble opp­ funnet i Andesfjellene, der de bygde lave stein­ murer til å støtte opp terrassene. For å skaffe seg føde fant de ut at de kunne dyrke og forbedre et lokalt kornslag som het mais. Etter noen århund­ rer var maiskolben blitt opptil seks ganger så stor som opprinnelig. Landet satte visse begrensninger for hva india­ nerne klarte å hamle opp med. De kjente ikke til hesten; den var forsvunnet for tusenvis av år siden. Kvegoppdrett drev de ikke med, rett og slett fordi de ikke hadde noen husdyr, med unntak av kalkuner. De kjente til prinsippene for en sirkel, men hjulet var ukjent for dem. Følgelig hadde de verken kjerre eller vogn. Folk spaserte på de harde veiene inkaene hadde alt mens de bar tunge bører på ryggen. Lamaene i Andesfjellene fraktet bare metallbarrer. Sist, men ikke minst, de hadde ikke kjennskap til jern eller bronse, og kobber og gull hamret de omtrent som om det skulle være stein. Ikke noe kveg, ikke jern, ikke noe hjul! Ikke desto mindre ble indianerne dyktige håndverkere. De vevde fibrene til magueyen, en spesiell kaktussort. De utviklet en mengde sterkt fargede geometriske mønstre. De ble bygningshåndverkere som hogde tapphull og føyde søyler sammen med sinketapp.

Dyr som siden har forsvunnet

• mammuten, forsvant omkring år W 000 f. Kr. Dyr som er i ferd med å forsvinne

• nordmerikansk rein (caribou) • sel og hval • de forskjellige kameltypene - guanakoen*, den eldste kameltypen - lamaen, som bærer tunge bører - vikunjaen* med sin tykke, varme pels - alpakkaen med den fine ullen som er så etterspurt • nadouen, en type struts Dyr som opprinnelig hørte hjemme på det amerikanske kontinentet

• • • •

bøffelen (amerikansk bison) marsvin, opprinnelig fra Peru tropisk and (muscovy duck) påfuglkalkunen

*guanakoen og vikunjaen er fremdeles ville

Gammelt håndskrift som viser hvordan Chimecoalt, aztekernes gudinne for mais, ble tilbedt.

66

De grunnla store byer etter omhyggelig detaljerte planer. De oppfant leker og var de første i verden som benyttet tunge gummiballer. De oppførte høye pyramider med templer på toppen, der det av og til fløt av menneskeblod etter ofringer. Prest­ ene praktiserte den eldgamle tilbedelsen av den gamle ildguden. Senere dyrket de jaguaren, en til­ bedelse som hadde direkte sammenheng med jakt. Etter at de begynte å dyrke korn, kom regnguden til, den fryktinngytende Tlaloc. Selve maiskornet ble senere en gud. Maya-prestene var eksperter i matematikk og astronomi. De graverte hieroglyfer som ingen hittil har klart å tyde.

HAVETS INNFLYTELSE Det var sjelden at det kom inntrengere fra sjøen til dette avsidesliggende kontinentet. Asiatiske jege­ re krysset Beringstredet i kajakker laget av dyrehuder, satte over fra øy til øy og kom til Alaska. Kanoer fra Aleutene fulgte den samme reiseruten. Senere krysset dristige sjøfolk Stillehavet, båret over havet av vind og strøm. De brakte med seg japansk pottemakerteknikk til Ecuador og Peru. Det sies at en irsk munk, St. Brendan, kom til New­ foundland på 500-tallet i en skrøpelig båt som var sydd sammen av 32 oksehuder. I 1976 -77 gjentok Tim Severin bragden. I 982, fire hundre år etter St. Brendan, fulgte Eirik Raude den samme nordlige ruten fra Norge til Island og videre til Grønland. Omkring år 1000 nåd­ de sønnen hans, Leiv Eiriksson, den nordameri­ kanske kysten. For første gang befant vikingene seg ansikt til ansikt med de amerikanske indianer­ ne, skrælinger, «sveklinger», som de kalte dem. Det ble et voldsomt sammenstøt mellom disse to sivili­ sasjonene. I lette kanoer, utstyrt med pil og bue, slo indianerne vikingene tilbake. Vikingene var for få i antall, dessuten hadde de omtrent samme slags våpen som indianerne, så de var dømt til å tape. De klarte verken å vinne over indianerne eller å slå seg ned i dette nye landet for å rydde veien for nye innvandrere. 11492 landet Christofer Columbus i Den nye ver­ den. Han brakte med seg krutt. Fra nå av var det skytevåpen som slo an tonen i forhandlingene og avgjorde utfallet.

Statuett av en coyote (prærieulv), tilbedt som en guddom.

En meny fra år 1500 f.Kr.

Utgravinger i Techuan har avdekket hva men­ neskene spiste på den tiden. Det viktigste næringsmidlet var mais laget til tortillas, pan­ nekaker stekt på en leirplate, og bønner som ble kalt frijole. Folk spiste fiken, tomater og frukten til kalebassen. De tygget de harde frø­ ene til maguey og nopal, to slags kaktuser som tilhører agavefamilien. En kongelig saus

Puebla-saus, eller «mole poblano», ble ser­ vert ved bordene til aztekerkongene. Det tok tre dager å lage sausen, som bestod av føl­ gende ingredienser: • fi re slags pepper - de sterkeste var best • hvitløk, kardemomme, nellik og pepper • koriander, karve og sesamfrø • rosiner, mandler, peanøtter og løk • og til slutt sjokolade for å tykne sausen og gi den smak og farge.

67

Christofer Columbus Columbus var et barn av sin tid. Han var et renessansemenneske, denne italieneren fra Genova. Columbus var fascinert av to berømte menn som levde før ham, Julius Cæsar og Marco Polo. Cæsar beseiret gallerne, og Marco Polo var den første euro­ peeren som utforsket Kina. Columbus brukte lang tid på å studere Marco Polos beretning­ er fra sine reiser. Han ville også til Kina, men han ville dra sjø­ veien. I mange år lette han etter en som kunne finansiere de ski­ pene og det mannskapet som skulle sette ham i stand til å trenge stadig lenger og lenger vestover. I Spania forandret han sitt ita­ lienske navn til Colomb, deretter til Colon, et navn som uttrykte ønsket hans om å bli en koloni­ sator. De lærde som berettet om reisene hans senere, brukte den latinske formen Columbus. For­ navnet hans, Christofer, betyr «han som formidler Kristus», og dette skulle vise til at han brakte

den kristne tro til de landene han oppdaget. Som skikken var på denne tiden, la han opp en plan for sjøreisen han hadde tenkt å foreta. Han støttet seg til klassikerne Aristoteles og Ptolemaios, samt til samtidige geogra­ fer, for å bevise at det var mulig å reise sjøveien til India ved å set­ te kursen vestover. Han følte seg

12. oktober 1492: i Den nye verden Columbus går i la Ved daggry hadde Columbus foran seg en frodig og grønn flat øy med bugnende trær som nær­ mest fikk den til å ligne på en stor frukthage. Fra alle kanter kom folk løpende ut mellom trærne og styrtet ned til stran­ den. Alle var nesten nakne, og de viste tydelige tegn på den stør­ ste forbauselse og undring. Columbus gav ordre om å ankre opp og sette robåtene på vannet. Så tok han på seg en staselig skarlagensrød drakt, og med det kongelige spanske flagget i hån­ den gikk han i land. Han la seg på kne, kysset mar­ ken og takket Gud mens han gråt av glede. Det samme gjorde de andre av besetningen. Etter at Columbus hadde reist seg opp

igjen, grep han sverdet, foldet ut flagget og tok øya i besittelse for de to spanske monarkene, Ferdi­ nand og Isabella, samtidig som han gav den navnet San Salva­ dor. Som admiral, visekonge og utsending fra kongen og dron­ ningen av Spania fikk han så et troskapsløfte av sine ledsagere. Siden Columbus trodde at han var kommet til en av De ostindiske øyer, kalte han folket der for «indianere». Selv om navnet var uriktig, greide det ikke bare å overleve, men ble utvidet til å gjelde alle innfødte i Den nye verden.

J. Girardin: Christofer Columbus hans liv og reiser 68

trygg på at det han sa, var riktig, men han undervurderte jordas størrelse og feilberegnet følgelig avstandene han måtte tilbake­ legge. Columbus tilbød sine tjenes­ ter til Portugal, mens hans bror forsøkte å skaffe støtte i England og Frankrike. Til slutt kom Columbus til Spania og ble mot­ tatt av munkene i klosteret ved La Rabida, noen kilometer fra havnen Palos. På en dyktig måte fremla han saken sin for kongen og dronningen av Spania, Ferdi­ nand av Aragon og Isabella av Castilla. Det ble nedsatt et utvalg for å granske planen til Columbus. Men det første målet til det katolske kongeparet var å vinne tilbake kongedømmet Granada, som araberne hadde tatt, og slå tilbake hedningene. 2. januar 1492 falt Granada for den spanske hæren. Og nå var Ferdinand og Isabel­ la mer enn villige til å lytte til Columbus’ plan for en transat­ lantisk sjøreise. De gikk til slutt med på å finansiere reisen. Den 17. april 1492, ved Santa Fe’s kapitulasjon, ble Columbus ut­ nevnt til admiral av Castilla og visekonge i alle de land han kom til å oppdage. Det store eventy­ ret begynte fredag 3. august 1492. Santa Maria satte kursen mot det åpne havet sammen med Pinta og Nina. Fredag den 12. oktober oppda­ get de det første nye landområ­ det. De innfødte kalte det Guanahani, men Columbus døpte det om til San Salvador. I dag kjenner vi det under navnet Watlingøyene.

Amerika før Christofer Columbus

Onion Portage

Indianere i Britisk Columbia

Kanofolket fra Aleutene

Før-columbiske folk er avmerket med BLÅTT, viktige stedsnavn med SVART

Caribouindianere Huronene

Irokesere

Pueblos

Slangeåsen Hopewellindianere

Mesa Verde

Atlanter­ havet

Tula Taiin

Tenochtitlan Palanque

Monte Alban

Indianere fra Tumac Humac

San Augustin

Valdivia

Stille­ havet

Amazonindianere

Chavin Moche

Inkaer Machu Picchu Ollantayamb^>Titicaca Cuzco ••(Uruser) Pisac Nazca^^ Tihuanaco

Toltekere

Totonakere

Aztekere

Lagoa Santa

Chichen Itza

Olmecer

xmal

Upsallata

Teotihuacan

Indianere fra pampasen

Tikal La Venta

Mixtecere

Indianere fra kjøkkenmøddingen

Mayaer

Quirigua Ona

Copan Rio Pinturas Alkaloufer

Fueganere Yaghanere

69

De første amerikanerne Vi antar at menneskene dukket opp for omtrent tre millioner år siden. Men forfedrene våre (pithecanthropus og sinanthropus) eksisterte enda lenger tilbake i tiden, for ti, femten eller kanskje tyve mil­ lioner år siden! Forskere håper ennå at de skal klare å oppdage den godt skjulte hemmeligheten om vår opprinnel­ se. De eldste forfedrene våre som er funnet til nå, stammer fra Øst-Afrika. Imidlertid er det nylig gravd fram fossiler i Nord-India og flere steder i Kina. Funnene understøtter teorien om at mennes­ kene stammer fra Asia, sannsynligvis Sentral-Asia i fjellene ved Siwalick, en fjellkjede som går parallelt med Himalaya. Vi vet helt sikkert at menneskene ikke oppstod i Amerika. Inntil for 30 000 år siden fantes det ingen spor etter dem på dette enorme kontinentet. Altså stod antagelig menneskenes vugge i Asia, og helt sikkert er det at dette var utgangspunktet for den hurtige spredningen av menneskerasen til resten av verden. Bølger av folkevandringer som ettter hvert førte til befolkningen av Amerika, kom fra Asia. Folkevandringen tok til for ca. 30 000 år siden og fortsatte over en periode på 20 000 år. Under den siste istiden var Asia og Nord-Ameri-

ka bundet sammen av naturens egne krefter til en ferdselsvei, en landtunge som var mer enn 1000 kilometer bred. Isbreene ved Nordpolen og Syd­ polen og fjellene strakte seg over et langt større område enn tidligere, og de gjorde at havflaten sank med omkring 85 meter. Nye landområder dukket fram, og det som i dag er Beringstredet, ble en lang stripe land. Både dyr og mennesker tok til å benytte seg av denne landstripen uten å være klar over at de i virkeligheten gikk over en bro laget av naturen. De første amerikanerne var, naturlig nok, jeger­ ne. De jaktet på byttet med korte kastespyd eller lengre spyd med spisser av flint eller lavaglass for å skaffe seg den maten de trengte for å overleve. Jakten gikk over hele det enorme Sibir til de nådde det amerikanske kontinentet i øst. Noen av dyrene som var der før menneskene, er forsvunnet nå. Mammuten kom aldri lenger enn til høyslettene ved Mexico, der den døde ut omtrent 10 000 år f.Kr. En hesterase forsvant omtrent på samme tid (hestene slik vi kjenner dem i dag, ble brakt til Amerika av spanierne på 1400-tallet).

70

Til venstre (dvs. i vest) ligger de siste asiatiske fjellene i fjellkje­ den Kamtsjatka. Til høyre (altså i øst) dukker de første fjelltoppe­ ne i Amerika opp: Alaska og Rocky Mountains. Mammuten tras­

ker over Beringstredet, jaget av jegerne. Sammen forlater de Asia og kommer over på det amerikanske kontinentet på tørt land. Dette skjedde mellom 30 000 og 10 000 år f.Kr.

Sibirske mammuter viste veien til Amerika. Bildet viser hvordan de ble fanget i feller i lagunene i Texcocosjøen (nær det som i dag er Ciudad de Mejico, Mexico City). Jegerne drepte dyrene med spydspisser av lavaglass. Jegerne på bildet har satt opp midlertidige leirplasser som gir ly.

Langs kysten av Veracruz-bukten hersker regnskogene. Slyng­ planter gjør skogen nærmest ugjennomtrengelig. Her holdt jaguaren til. Jaguaren erstattet den gamle ildguden, som vulka­ nene hadde gitt liv til, og ble olmecenes gud. På bildet slåss jegerne med en jaguar.

10 000 år før vår tidsregning livnærte de første innbyggerne i Amerika seg ved jakt. Jegernes teknikk forandret seg ikke etter at de hadde dradd fra Asia, men det gjorde byttet. På høyslettene ved Patagonia, helt på sørspissen av Amerika, drev jegerne jakt

på en vill slektning av kamelen, guanakoen. Som jaktvåpen bruk­ te de spyd med spisser av lavaglass. Fremdeles finnes det hule­ malerier av slike jaktscener i rødt og svart. I Spania finnes det lig­ nende hulemalerier som forestiller hjortejakt.

Med kano og båt Lenge prøvde jegerne å trenge inn i det indre av det nye landet ved hjelp av stier og passasjer natu­ ren selv hadde laget. De fulgte den ugjestmilde kysten, og fremfor alt gikk de over høyslettene som strekker seg i retning nord - syd langs fjellkje­ den Rocky Mountains. Herfra kom de til Andesfjel­ lene, og til slutt til Kapp Horn. Omtrent 10 000 år f.Kr. forsvant den landtungen som isteden skulle bli til Beringstredet, og fra nå av var de to kontinentene adskilt av hav. Den andre bølgen av folkevandring kom sjøveien. Det tok ikke lang tid før nyhetene om at det gikk an å krysse havet i båt, spredte seg, og slik oppstod det en sjøfartstradisjon. Arktis er et frosset, goldt område uten trær. Menneskene som slo seg ned her, hadde ikke tre­ virke til å bygge båter med. De første jegerne lærte seg å sy dyrehuder sammen, og etter hvert laget de båter av hudene. De små, brede båtene av huder som fremdeles er i bruk på Aranøyene øst for Irland, er noen underlige levninger av denne eldgamle båttypen.

De gir troverdighet til legenden om St. Brendan fra helt tilbake til 500-tallet. Fra Japan kom båtfolk til Amerika ved å seile over Aleutene og av og til direkte over det nordlige Stillehavet. De slo seg ned tett inntil kysten, og til å begynne med var de fornøyd med å danne små fiskerlandsbyer der. Men været langs kysten var kaldt og tåkete, og etter en stund flyttet de på seg mot høyslettene. Der bosatte de seg og lærte seg å dyrke jorda. Omkring og litt etter år 1000 kom vikinghøvdingene Leiv Eiriksson og Torfinn Karlsevne ifølge sagaen til kysten av Nord-Amerika. Hvor sagaens Vinland lå, har det vært spekulert mye over, men arkeologiske utgravninger som ble gjort i 1960-årene har i alle fall påvist hustufter og andre spor etter norrøn bosetning på Newfoundland fra omkring år 1000. Men det var først med Christofer Columbus i 1492 at europeerne begynte å gjøre seg gjeldende i Amerika. Vikingene møter skrælingene; de amerikanske «villmenn».

Nådeløst ble alakoloufene og yahganerne drevet mot Tierra del Fuego (I Id landet), helt på sørspissen av Amerika, av nye bølger med immigranter. I dette kalde klimaet livnærte de seg av det sjøen kunne by dem i et område som alltid var utsatt for storm og vind.

Disse menneskene fulgte den kalde Humboldtstrømmen som kommer fra Sydpolen og går langs kysten ved Andesfjellene. På grunn av de to små tomme skrogene som er festet til hver side av båten og gir den likevekt, er den lille farkosten ganske stabil.

En irsk legende fra 500-tallet beretter om St. Brendans mirakulø­ se sjøreise. Han forlot østkysten av Irland i en liten båt trukket med skinn, 32 oksehuder, for å være presis, som var sydd sam­ men og festet på en vidjeramme, og kom til Amerika via Island og Grønland. Da den siste istiden nærmet seg slutten og klimaet ble mer tem­ perert, ble beltet ved Beringstredet stadig smalere. Til slutt var det bare noen fjelltopper som hevet seg over havet. Toppene ble til øyrekken Aleutene. Jegerne brukte dem som «vadesteiner» der de forflyttet seg fra øy til øy og nærmet seg Amerika. Det fan-

Små fiskerlandsbyer dukket opp ved sjøen og langs de smale strendene ved slettene helt ved foten av Andesfjellene. De første innbyggerne i Peru forlot de tåkefylte sjøområdene og klatret langs de dype dalene som førte dem innover i høylandet der de bosatte seg. tes ikke store trær i nærheten, så de kunne ikke hule ut trestam­ mer og lage seg båter. Følgelig ble båtene deres konstruert ved at dyrehuder ble spent fast rundt et lett skjelett av bein eller grei­ ner.

Dyktige jegere og fiskere En godt planlagt husholdning var ofte basert på å jakte på dyr der alle delene kunne utnyttes. Dette var årsaken til at bøffeljakt ble så viktig. Hele dyret kunne brukes. Kjøttet ble brukt til mat. Av nervene og senene laget indianerne strenger til buene sine. Hornene ble utnyttet til å oppbevare ting i og beina til å lage redskaper av. Med skulderbladet kunne de grave i jorda, dyrefettet ble til lampeolje så de kun­ ne se i de mørke kveldene. Selv møkka ble tatt vare på; de tørket den og brukte den som brensel. Indianerne på de tempererte slettene lengst vest levde lenge av det bøflene gav dem. Uheldig­ vis ble det slik at både indianerne og bøflene, som var avhengige av hverandre for å kunne overleve, ble nådeløst og fornuftsstridig massakrert i det nittende århundre. Dette er en side av historien som ikke lett kan glemmes. De amerikanske bosettingene i de kalde områ­ dene i nord var avhengige av å jakte på den store kronhjorten, den kanadiske hjorten og flere reinarter. Noen tusen år før dem hadde mennesker i det forhistoriske Europa levd på samme måte. Havet, som alltid har vært mer gavmildt mot mennesker og dyr enn grøden på landjorda, var lenge livsgrunnlaget for dem som baserte seg på å utnytte sjødyr, for eksempel hval og sel i de iskal­

de farvannene i Arktis. Lenge var laksen grunnla­ get for en blomstrende økonomi. Laksen vandrer fra sted til sted med regelmessige og forutsigbare mellomrom. Fiskerne lærte seg å tørke laksekjøttet så de kunne oppbevare det og spise det også uten­ om fiskesesongene. De enorme tette skogene ved ekvator som strek­ ker seg fra Krepsens vendekrets (den nordlige) til Steinbukkens (den sørlige) vendekrets, bød på sparsomme og usikre muligheter både når det gjaldt jakt og fiske. Områdene var dessuten så vanskelig tilgjengelige at det var svært problema­ tisk å bosette seg der. De få som prøvde seg, levde temmelig isolert og var fullstendig avskåret fra verden utenfor.

Fiskere manøvrerer sine kanoer av bjørkebark gjennom Magellanstredet mellom de høye klippene ved Patagonia og lldlandet. Yahgan-jegerne jakter på sjøotere med spyd og slynge.

På bildet blåser en jeger fra Amazonas dødelig giftige piler med et tre meter langt pusterør som han har laget av et hult bambusrør. Giften han bruker, curare, dreper øyeblikkelig. Jegeren bærer giften med seg i en liten krukke han har hengende rundt halsen.

Stammene fra seks balsatrær var tilstrekkelig for å bygge denne flåten. Balsatreet er svært lett og flyter som kork. Disse amazonasindianerne er på vei nedover langs Madre de Dios («Guds mor»), en elv som kommer fra høylandet i Bolivia.

Eskimoene i det høye nord jakter på sel og hval, de gravde hytte­ ne sine halvveis ned i bakken og støttet opp taket ved hjelp av ribbein fra hvalen. Båten de brukte når de fisket, het umiak og var laget med dyrehuder. Uten umiaken kunne de ikke overleve.

Wapitien løper fort til tross for sin vekt på opptil 400 kilo. Her ser vi to indianere som har gjemt seg i skinnet av to reinsdyr med gevir på hodet for å forestille hjorter. De håper å komme innen skuddavstand av wapitien på denne måten.

Disse indianerne har laget et stengsel av neslefiber tvers over elvestryket. I nettet har de nesten hundre fiskekroker. Om høsten når laksen vandrer opp elva, fanger indianerne en utrolig meng­ de fisk på denne måten.

Jordbrukere i arbeid Alle kontinenter har sitt karakteristiske kornslag: Europa har hvete, i Afrika dyrker de durra, i Asia ris, og i Amerika mais. Etter hvert som stadig flere kornkonsumenter begynte å dyrke jorda i stedet for bare å plukke det som vokste der allerede, opp­ høyde de maisen til en gud. Siden fikk de en regngud, Tlaloc, for regn var livsnødvendig for at mai­ sen skulle vokse. Sammen med den gamle ildguden og jaguarguden, som stod for naturkreftene i vulkanen og jegernes dyreverden, ble de symboler på levesettet til indianerne. Mais og Amerika har vært knyttet til hverandre helt siden tidlig i den før-columbiske tiden. Den eldste nedtegningen av vill-mais vi vet om, stam­ mer fra ca. 7000 f.Kr. Den gang var maisen en skranglete steppeplante som ikke bar mer enn 10 12 ørsmå korn. Det tørre klimaet i Techuan-dalen fremtvang metoder til å dyrke større planter. Siden den gang har bøndene foretatt en kraftig utvelgel­ se av sortene og beholdt dem som produserer størst og flest mulig maiskorn; planter som gir 200 ganger så mye mais som de tidligste sortene gjor­ de. I dag finnes det mer enn 1500 arter mais. Det er irrigasjon (kunstig vanning) som har gjort det mulig. I tusener av år har kanaler fraktet vann til Techuan-dalen. Dette vellykkede forsøket med mais er antagelig like gammelt som dyrkingen av hvete er det i Egypt. Indianerne forsøkte med andre planter også, for eksempel bønner, gresskar, kalebas, tomater, pepper og bomull. Mellom 3000 og 2000 år f.Kr. bodde det antagelig førti ganger så mange mennesker i dalen som det gjorde år 7000 f.Kr. Ved begynnelsen av vår tidsalder regner man med at befolkningen er 150 ganger så stor som opprinnelig. Hvis folketallet i det før-historiske Frankrike hadde økt med samme hastighet, ville det ha bodd ca. 75 millioner mennesker der under romertiden, mens det i virkeligheten dreide seg om 7 millioner. Selv om tallene er helt hypotetiske, gir de oss en mulighet til å forstå den forbløffende utviklingen i de før-columbiske sivilisasjonene som ble så bru­ talt avbrutt av spanierne.

Andennene, eller terrassene, dominerer landskapet her i den dype Pisac-dalen langs Urubamba-elven. Lenger oppe renner elven forbi foten av Machu Picchu. Her dyrket inkaene jorda, som ble kunstig vannet, med hakke og steinøkser (dette skjedde i den neolittiske tidsalder). De dyrket en hvit maistype av så god kvali­ tet at det selv i våre dager ikke finnes noen som er bedre.

Bønder i Tehuacan-dalen nord for Puebla graver grøfter for å vanne nyplantet mais. Kaktusene vi ser formet som lysestaker, viser at jorda her er skrinn. I bakgrunnen kan vi skjelne tilflukts­ steder som bønder har benyttet seg av siden 8000 f.Kr.

Ute i de grunne sjøene dyrket folk grønnsaker og blomster på kunstige øyer, som spanierne kalte chinampas. På den lokale dialekten, nahuatl, ble de kalt xochimilco, som betyr «et sted med marker og blomster».

Høysletten i Bolivia ligger 3000-4000 meter over havet og er omgitt av isbreene i Andesfjellene. Bildet viser to guanakoer som sammen drar en sving plog. To kvinner tørker bladene men­ nene har samlet fra de 1,5-2 meter høye kokabuskene.

Indianerne i skogene ved Amazonas har ryddet skogen ved hjelp av ild. Kvinnene sanker de oppsvulmede røttene fra kassavatreet mellom de halvsvidde trestammene. De fyller de store kurvene flettet av alfagress som mennene bærer på ryggen i et bånd rundt hodet.

Dette er en typisk indianerlandsby fra slettene i vest. Teltene (tepee) er satt opp ved hjelp av 13 pæler som er bundet sammen i toppen og dekket med dyrehuder som er sydd nøyaktig sam­ men. Skinnene til wapitiene, med de store gevirene, er malt røde og pynter opp på tepeen. Kvinnene sanker rognebær. Når frukte­

ne gjærer, danner de en drikk som inneholder alkohol. Andre kvinner tar seg av de store bladene fra unge tobakksplanter. Etter at de er tørket, blir de stappet i fredspipen, en pipe med langt skaft som bare høvdingen i landsbyen har lov til å røyke.

Innsjøfolket Både innsjøer og strender virker som magneter på folk som er på jakt etter et sted som kan tilby en kombinasjon av to uunnværlige ressurser: vann og landjord. A ha både vann og landjord har alltid gjort det enklere for menneskene å leve som sosia­ le vesener og er en naturgitt forklaring på hvorfor menneskene slo seg til nettopp der de gjorde. Urusfolket ved Titicacasjøen 4000 meter oppe i Andesfjellene stammer utvilsomt fra de første inn­ vandrerne som gikk i land på dette kontinentet ved Beringstredet. I begynnelsen av det 20. århun­ dret erklærte de at «Vi, innsjøfolket, er ikke men­ nesker». De trodde de kom før menneskene, ja, til og med før sola. Men aymaraene, som kom etter urusene, jaget dem fra land og dyttet dem boksta­ velig talt ut i innsjøen. Urusene levde ved sjøen og var avhengige av de ressursene vannet kunne tilby dem. Det viktigste næringsmiddelet deres var et siv som het totora. De kokte eller stekte stengelen på totoraen for å gjøre den spiselig. Ellers malte de den til mel, blandet melet med vann og spiste det. Urusene likte også å suge ut den søte margen i stenglene og lage en gjæret drikk av det. De sped­

de på med fisk fra innsjøen, sanket egg fra sjøfugle­ nes reder (slik som folk gjorde det ved Ildlandet) og spiste visse typer fugler de skjøt. Totoraen var det eneste råmaterialet de hadde, og de brukte det til å bygge hytter med og ellers til å lage matter, det eneste møblet de hadde. Aller viktigst var totoraen når de bygde de lange båtene som var så typiske for denne stammen, oppsvingt i baugen og satt sammen av bunter av siv som var så tett sammenbundne at båtene ble vanntette. Disse båtene er helt like båtene som er funnet på innsjøer og myrer i Argentina og langs kysten i Peru. Man har også funnet den samme båttypen på Påskeøyene, ved bredden av Tchad-sjøen og ved sumpene og bredden av Nilen, der båtene ble laget av papyrus i stedet for totora. For noen år siden lyktes det Thor Heyerdahl å krysse Atlanter­ havet på to båter laget av flettede papyrusbunter. Han kalte båtene for Ra I og Ra 11.

Urusene bandt totorasivet sammen i bunter, tørket buntene foran hyttene sine og brukte dem til å lage båter av.

Urusene brukte totoraen til alt mulig. Planten vokste på grunne­ ne i Titicacasjøen. Indianerne brukte dette rette, men bøyelige sivet til å bygge båter av. Etter at de hadde skåret det og buntet det sammen, pakket de buntene i lange ruller som så ble bundet tett sammen og formet til båter med den karakteristiske oppvendte stavnen.

På den ytterste spissen av lldlandet søkte tusenvis av sjøfugler ly i de bratte fjellsprekkene ved Kapp Horn. Hit kom fuegiene i sine spinkle og smale båter og klatret i de farlige bergveggene for å stjele fugleegg fra redene.

En flatbunnet sivbåt glir langsomt fremover i Titicacasjøen. En mild bris fyller de tre store seilene som også er laget av siv. På Påskeøyene, som ligger midt i Stillehavet omtrent 3500 kilome­ ter fra Andesfjellene, har man funnet lignende båter i små steinmodeller.

På høyslettene i Mexico ligger Patzcuarosjøen, mer enn 2000 meter over havet. Her bodde en interessant stamme fjelIfiskere. De setter kursen for strendene på øyene i innsjøen. Fiskeredska­ pene deres er store ruser med to lommer og to åpninger, festet

til en lang stang. Når fiskerne drar opp rusene, ser de ut som vingene på en kjempesommerfugl. Ved solnedgang skjelver gar­ nene av mengdene av sølvskimrende fisker, petit blanco - de små hvite - en saftig fisk.

Bosetninger i lavlandet og i høylandet Alle folkegrupper bygger husene sine etter hva slags områder de bor i og etter levesettet deres. Materialene de bruker til bygging, avhenger av res­ sursene naturen bringer til veie der de bor. På et kontinent som strekker seg fra Alaska og Baffinbukta, isflakenes hjemsted, og helt ned til de kalde områdene ved Ildlandet og Kapp Horn, der regn, vind og stormer herjer, var det adskillige og gans­ ke overraskende forskjeller i måtene å bygge hus på og på materialene som ble brukt. Nord i landet ble det bygd tømmerhytter som holdt kulda ute og beskyttet mot tunge snøfall. De omstreifende jegerne hadde kjegleformede telt som ganske enkelt ble laget ved at de slengte bøffelhuder over noen stokker. I tørrere klima ble husene laget av soltørkede murstein av leire eller av store steiner, det avhang av hvordan jorda var. I Mellom-Amerika er klimaet varmt, trykkende og fuktig, og store tropiske skoger dekker områdene. Derfor bygde mayaene hyttene sine på små høy­ der av jord, vekk fra sumpene der det var grobunn for tropefeber. Husene var bygd rundt en ramme av lette siv, noe som hadde en dobbelt hensikt: Vinden kunne lett blåse gjennom huset og gi bebo­ erne en etterlengtet bris, samtidig som sivet mot­ stod rystelsene i de hyppige jordskjelvene bedre enn et hus bygd av kraftigere materialer. Inkaene, derimot, plasserte de veldige grunnmurene av stein godt ned i bakken når de bygde templer. Et hus eller en hytte kunne bygges opp igjen raskt, men et tempel skulle vare evig. Oppe på høyslette­ ne i Bolivia og Peru, omtrent 3000-4000 meter over havet, gravde folk husene halvveis ned i jorda for at de lettere skulle kunne tåle kulde og vind. Fis­ kerne ved Titicacasjøen spredte sine boliger langs strendene og på de flytende sivøyene. Dette svært unge amerikanske kontinentet kun­ ne oppvise en langt større variasjon i bygningsstil enn Den gamle verden hadde maktet i løpet av de millioner av år det hadde bodd folk der. Før-columbianerne hadde vært nødt til å vende seg til å leve under utrolig mange forskjellige klimaer og land­ skaper, og utviklet derfor forskjellige skikker og måter å livnære seg på. De hadde utvist utrolig oppfinnsomhet på mange felter som spanierne, conquistadorene, kvelte og ødela for all fremtid.

Mesa Verde, de svimlende elvedalene av kalk, ligger i Colorado. Pueblo-indianerne bygde husene i landsbyen av leire og stein. Det ene huset ble bygd oppå det andre under de enorme fremspringene til de beskyttende klippene.

80

Alkaloufene i Patagonia fant ly under enkle halvtak. De hadde ikke klær, og smurte inn kroppen med hvalfett for å beskytte seg mot kulden. Da den vestlige sivilisasjonen innhentet dem, tok de til å bruke klær. Når de ble våte, lot de klærne tørke på kroppen. Resultatet var at tuberkulosen tok knekken på dem.

Eskimoene jaktet og fisket på Baffin-øya. De bygde halvrunde iglooer, store blokker med frossen snø som ble skåret ut med kniv, lagt sammen og festet ved hjelp av snø som smeltet og ble til is som tettet sprekkene mellom blokkene.

Disse små husene er bygd av tømmerstokker eller grovt tilskårne planker. Husene befinner seg i en rydning i British Columbia, omgitt av douglasgran. Skråningen på taket er utformet slik på grunn av regnet og snøen om vinteren. Totempælene kan være 20 meter høye!

I skogene ved Yucatan dyrket de mais i rydningene. Mayaene bygde hyttene sine av siv som var bundet løst sammen slik at vinden kunne blåse gjennom rommet. Til tak brukte de flettede palmeblad som gav beskyttelse mot kraftige regnskurer. Møble­ ne deres bestod av noen hengekøyer.

Teotihuacan, «Gudenes by», hadde et grunnplan i regelmessig rutemønster. Huset på bildet ligger ved foten av Solens pyrami­ de og er et typisk eksempel på byens arkitektur. De firkantede rommene i huset vender ut mot et gårdsmarked. Trappene leder opp til terrassene og det øverste nivået.

Matlaging utvalg frukter og grønnsaker, blant annet papaya, mango, guajava, sitrusfrukter, banan, kokosnøtt og frukten av nopalen, en slags kaktus. Magueyen, ørkenens agavekaktus, vokser svært langsomt. Den blomstrer først når den er ti år gam­ mel, og deretter dør den. Den gule blomsten ytterst på en stilk som er flere meter lang, er et vel­ kjent syn i det meksikanske landskapet. Magueyfrukten kan brukes til alt. Nederst i planten danner det seg en væske som indianerne kunne slukke tørsten med når de reiste gjennom ørkenen. Plan­ ten kunne dyrkes og gav da opptil 500 liter saft som indianerne lot gjære til pulque, en slags kraftig brennevin. I enkelte azteker-samfunn var det bare de over 70 år - de antatt kloke - som fikk drikke så mye pulque de ønsket.

Maisen dukket først opp i området ved Techuacan, nord for Puebla i Mexico. Kolbene var små, og det var ikke mange av dem. Takket være overrislingsanlegg vokste maisen seg imidlertid gradvis større, og avlingene økte. Etter hvert bredte mai­ sen seg langs Stillehavskysten. Den kom så langt nord som til California, og sørover vokste den i hele Andesområdet til Patagonia ytterst på den sørlige halvkula. Det var disse rutene de første inn­ vandringene fulgte, og med tiden grodde det opp mange og store samfunn der. Det viktigste kornet i Amerika, mais, ble fortært på mange forskjellige måter. Noen gumlet maisen rå. Når den ble stekt på glovarme steiner, ble den en delikatesse. En annen måte å tilberede mais på var å bløte kornene i kalkvann hvoretter de ble knust i en slags morter som kaltes metate. Den hardt knadde deigen ble klappet til flate panneka­ ker, tortillaer, og stekt, og fremdeles er denne pan­ nekaken hovedernæringen til amerikanere fra Rio Grande ved grensen til USA og helt ned til den ytterste spissen på den sørlige halvkula. Panneka­ kene ble fylt med malt kjøtt, moste bønner, knust pepper, eller fiskestykker. Et varierende jords­ monn og forskjellige klimaer frembragte et stort

Med det samme maisen var skåret med en sigd av lavaglass, ble kolbene plukket løs fra stilken, samlet i kurver, og deretter tørket på rist. Innhøsting av mais - det første hovednæringsmiddelet som ble gjort til en gud - var foranledningen til en stor fest.

82

Her er noen virkelig raffinerte kjøkkenredskaper! Det er såkalte metates, laget av vulkanske basalter fra Popocatepetl. Folk malte mais til mel på den firkantede metaten. På den runde knuste de grønn og rød pepper.

Det lange inngangspartiet i dette mitlahuset er dekorert med far­ gerike friser. Geometriske mønstre var mest brukt, og kan minne om gresk ornamentikk. Her knuser en mixtecjente frijoles (bøn­ ner). Etterpå blander hun pepper i den relativt smakløse massen for å friske opp smaken.

Midt i Mellom-Amerika ligger denne frodige skogen som dekker de bratte fjellsidene på halvøya Tehuantapec med sitt kvelende hete klima. De lange, skjelvende kokospalmetrærne vokser helt ut til sjøkanten ved Veracruz-bukten. Palmegreinene ble brukt til å lage luftige baldakiner som gav skygge mot de gjennomtrengen­

de solstrålene. Kokosnøttene ble delt ved hjelp av en skarp kniv av lavaglass, og så kunne alle nyte den friske melken og spise det hvite kjøttet som duftet så søtt. I nærheten ligger det grønne van­ net i gulfen og dusjer luften med sjøsprøyt.

Magueyen var en velsignelse for indianerne. En slik plante har litervis med søt, om enn emmen, drikke i stammen. Indianerne brukte sugerør av siv for å få drikken over i et gresskar. Etterpå oppbevarte de den i en krukke der den gjæret og ble til pulque.

Disse barna sitter og venter spent på at det skal bli fest. Moren deres steker en gyllen maisdeig på varme steiner, og så blir det knasende, velsmakende pannekaker av det. Slike kaker var det viktigste næringsmiddelet for før-columbianerne. På bålet ligger det flere oppvarmede steiner.

Pottemakerkunst i Tlatilco Det har alltid vært ettertraktet å bosette seg langs de grunne breddene ved innsjøen Texcoco. De tid­ ligste sporene etter mennesker her stammer fra ca. 2400 f.Kr. Da bygde jegere som tilholdssted en plattform som stod beskyttet mot den steinete stranden. Redskapene de brukte, var laget av andesitt, en vulkansk steinart som er vanskelig å forme. I årene mellom år 1500 og 1000 f.Kr. tok jorddyrkere over etter jegerne. De slo seg ned langs innsjøene Ticoman, Zacatenco og Tlatilco, der de bygde sivhytter. Tlatilco hadde god tilførsel av vann, leire av førsteklasses kvalitet, og ved nok til å fyre opp under ovnene, i hvert fall i noen hundre år. Dette er grunnen til at Tlatilco ble et sentrum for pottemakerkunsten. Håndverkere laget store kar til å oppbevare vann eller pulque i, beholdere av leire til pepper og mais, små kar til suppe, enda mindre boller til varme sauser, og bit­ te små krukker til eksotiske parfymer. De laget også utallige små figurer, for det meste nydelige, nakne kvinnekropper. I våre dager kan vi

finne disse små statuene i graver der de ble lagt sammen med de avdøde, under hus eller på store gravplasser. Husholdningsavfall, som også omfat­ tet små figurer som var ødelagt eller var blitt knust mens de ble laget, ble samlet i store avfallshull mange meter under jorda. Ved begynnelsen av vår tidsalder begynte figu­ rene å få en annen utforming. Det ble vanligere å lage mannlige figurer. Kunstnerne laget par, eller mor og barn. Noen modellerte store hoder i leire, dansere, akrobater, uhyrer med to hoder, lemleste­ de eller syke skapninger som var så realistiske at vi i dag kan finne ut hva slags sykdommer de led av! Enorme ansikter med bulende kinn banet veien for kjempehodene som olmecene, som dannet grunnlaget for sivilisasjonen i Amerika, senere laget. En eller annen gang rundt år 1000 f.Kr. samlet mange keramikere seg i landsbyen Tlatilco. De produserte et rikt utvalg av gjenstan­ der, blant annet kokekar og et utall små livaktige figurer som skulle legges i gravene sammen med de døde.

84

Denne pottemakeren fra Peru har mange halskjeder på seg. Hun legger siste hånd på en mochica-figur som forestiller en kriger dekorert med geometriske mønstre i klare farger. Det er helt tilfel­ dig at mønstrene indianerne brukte, lignet de greske mønstrene.

Innbyggerne på høyslettene nær inkaenes hovedstad Cuzco har laget sine adober- murstein - på den samme måten i århundrer. Disse mursteinene av leire blir lagt i former av smale bord og tør­ ket i sola før de brukes til å bygge hus.

Keramikk fra Andesområdet har alltid oppvist et stort mangfold i form og utsmykning. Vi kan finne ut nøyaktig hvilken periode de forskjellige tingene stammer fra fordi stilen er så forskjellig (shavinperioden, mochica, nasca, chimu). Formen varierer; her ser vi krukker eller kartil husholdningen og beholdere laget som masker (1), eller menneskeansikter (2). Noen av dem er så godt

utført at de ser ut som ordentlige portretter. Det er stor forskjell på håndtakene også (3); føttene (det trebeinte karet (4)) og den forbløffende mengden av flerfargede dekorasjoner på karet fra nascaperioden (4). Bollen med håndtak formet lik en stigbøyle (2) fremstiller et naturtro portrett fra mochicaperioden.

På pampasen i Argentina sitter to indianere med en stor krukke laget av fiber som er flettet tett sammen. Den ene av dem dekker krukken med bivoks for å gjøre den vanntett, den andre indiane­ ren dekorerer karet ved å presse tynne tråder inn i bivoksen.

I denne typiske landsbyen i Ny-Mexico, nær Rio Grande, er huse­ ne laget av adobe og stein og klumpet sammen ved foten av en klippe. En puebloindianer som hører til en sivilisasjon kalt kurvmakerne, er i ferd med å flette en stor, klokkeformet kurv.

Med ild, øks og hakke Andre steder var det derimot nødvendig å frakte vann inn i områdene før jorda kunne dyrkes. Dette var tilfellet i Techuanprovinsen, der maisen triv­ des takket være kunstige overrislingsanlegg. Det ble bygd vanningskanaler i Andes i områdene rundt Cuzco, Pisac og utallige andre bosteder der inkaene bodde. Kanalene ble anlagt gjennom fjellkløfter og gjennom tunneler i fjellet. Tlaloc, guden for det etterlengtede regnet, var utvilsomt den første guden jorddyrkerne tilbad. I den colombianske delen av Andes, nærmere bestemt ved området «De tre elver» ovenfor San Augustin, hogde de ut et monument midt ute i den strie elvestrømmen. Hele området ble viet til dyr­ kingen av vannet som kastet seg nedover langs fjellsidene på vei mot havet.

Før-columbianerne var avhengige av å drive jord­ bruk og jakt for å overleve. Som i alle primitive samfunn respekterte de naturen og prøvde ikke på å forandre den. Matproduksjonen var basert på avlinger jorda gav dem, for de kjente ikke til hus­ dyr i Amerika. Jorddyrkerne måtte først opparbei­ de markene med jord som var god nok til å dyrke i, før de kunne produsere bønner, kalebass, mais og yamsrøtter. De benyttet seg av ild, økser og hakker for å rydde de tette skogene så de kunne få dyrk­ bare jordstykker, og de anla terrasser i de bratte skråningene i Andes. Metodene de brukte for å rydde seg land, skiftet med de vekslende klimafor­ holdene som var skapt av Amerikas enestående topografi. I noen områder måtte jorda dreneres. Midt inne i det meksikanske høylandet ble det gravd kanaler i lagunene ved Texcoco-sjøen. Her hadde det bodd innfødte amerikanere i over 2000 år. Mayaene gravde også kanaler i skogene ved Peten som sta­ dig ble omvandlet til enorme sumpområder på grunn av de endeløse og voldsomme regnskyllene. Disse kanalene måtte stadig vedlikeholdes. En av grunnene til at maya-sivilisasjonen gikk under, var antagelig at kanalene forfalt.

På 1300-tallet (omtrent samtidig med Hundreårskrigen i Europa) dyrket aztekerne opp området rundt Texcoco-sjøen. De gravde grøfter, hevet grunnen, konstruerte demninger ved hjelp av kvistved og tok til å bygge diker.

86

I de fuktige skogene ved Amazonas hadde indianerne få råstof­ fer. Heten var kvelende. Det fantes lite vilt å jakte på, og området var tynt befolket. Disse indianerne strever for å lage en lysning i skogen. De setter fyr på skogen og bruker deretter steinhakker på jorda for å kunne plante noen yams- og kassavarøtter.

Denne landsbyen på høysletten i Andes har maisen som sin vik­ tigste ressurs. Husene er laget av adobe og har terrasser på taket. De klynger seg fast til utspringene i klippene som gir dem ly. Her blir et stort område gjort klar til å tørke maisen på. Folke­ ne i landsbyen sprer maisen utover og vender de tunge, gylne maiskolbene med treraker. Demningen laget av kvistved skal forsterkes. Indianerne forbed­ rer konstruksjonen og forsterker demningen med nye hauger kvistved. Den blir til et dike som forbinder breddene av Texcocosjøen på fastlandet med øya vi så vidt kan skimte i bakgrunnen.

Disse inkabøndene arbeider i de bratte skråningene i Machu Picchu, tvers overfor Huyana Picchu, 2300 meter over havet. De gra­ ver smale, jevne trapper i skråningen og bygger lave murer som skal støtte opp om terrassene, som de kaller andenner.

Folk på vei til Tenochtitlan, aztekernes halvveis flytende hoved­ stad. Den lille firkantede sivhytta er et lite nødvendig avlukke i en by som som manglet wc-er.

Mesterverk i stein De før-columbiske samfunnene kjente til få metal­ ler. Materialene og teknikkene de brukte, hadde hatt sin blomstringstid i Europa i den neolittiske tidsalder 3000 år tidligere. Europeerne tok til å bruke bronse omkring år 2000 f.Kr., og jern ca. 1000 år f.Kr. Amerikanerne måtte vente helt til Columbus ankom før de ble kjent med disse metal­ lene. Likevel var før-columbianerne i stand til å skape arkitektoniske mesterverk i stein. De benyttet seg av den primitive måten å drive steinarbeid på som bestod i å tære ned steinen. Dette gjorde bruken av metaller overflødig, men arbeidet var svært tid­ krevende. De flittige olmecene skar favorittsteinen sin, hard jade, med hyssing, som de brukte som sag, og våt sand. Inkaene delte digre steinblokker ved å hule ut tapphull som de så fylte med tapper av fuk­ tige vedstykker. Veden utvidet seg og fikk steinen til å sprekke. Bygningshåndverkerne i Tula, toltekerne, brukte tapper og tapphull som passet inn i

hverandre på samme måten som de som bygde de enorme steinformasjonene i Stonehenge i England, gjorde det. Kjempesteiner (enkelte veide flere tonn) ble tilpasset hverandre helt nøyaktig ved at man gned overflatene med en møllestein laget av sandstein. Bergkrystall, den hardeste vulkanske bergarten, ble bearbeidet med en meisel av kvarts og en treklubbe. Etterpå ble bergkrystallen polert. Gjenstander av tre og bein ble formet til med redskaper av lavaglass i Amerika og med flintredskaper i Europa. Redskapsmaterialene ble tatt ut fra flintgruver i krittleier og fra steinbrudd, der folk gjorde felles innsats. Med tiden ble lavaglass en ettertraktet handelsvare. Den ble et varig sym­ bol på dyktige fagfolks steinarbeider i Amerika, etter at den til å begynne med ble brukt som byttemiddel, senere som betaling. Arbeiderne som har samlet seg her i mayaenes by Palenque for å bygge et palass, representerer alle typer håndverkere. Arkitekter, steinarbeidere, snekkere og stukkatører arbeider febrilsk. Vi skri­ ver år 800, og i Europa regjerer Karl den store.

88

Fremdeles stiger små røyksøyler opp fra vulkansidene nær Popocatepetl. Først finner mennene de blokkene de skal ha av den harde lavaglassteinen, en glinsende, vulkansk bergart som lett kan deles. Så bærer de steinene med seg på ryggen i store nett som støttes av et bånd rundt hodet.

Den blek-grønne jaden var en hellig stein for olmecene. Statuene deres, maskene, øreringene og smykkene var laget av jade. Ettersom steinen er svært hard, brukte olmecene en streng som de drog fram og tilbake over steinen til det dannet seg en fure. De sørget for at furen var fuktig og fylt med sand hele tiden.

Før-columbianerne hadde ingen form for metaller med unntak av gull og sølv. De var forbeholdt staselige utsmykninger. Men­ neskene levde fremdeles i den neolittiske tidsalderen. Her sitter håndverkeren og huler ut og skaller av en basaltstein ved hjelp av en treklubbe og en meisel av kvarts.

Denne søylen reiste toltekerne kort før år 1000. Søylen forestiller guden Quetzalcoatl og støtter opp under et av templene deres. Sjefen for håndverkerne hogger ut sinketappen som skal passe inn i tapphullet i sylinderen ved siden av.

Olmecene på den knøttlille øya La Venta benyttet seg av de sam­ me neolittiske metodene da de laget dette enorme steinhodet som er mer enn to meter høyt og veier 20 tonn! I bakgrunnen holder noen menn på å frakte en ubearbeidet basaltsteinblokk i land fra en balsaflåte. De har dradd den fram fra et steinbrudd mer enn 40 kilometer unna.

Arkitektenes hemmeligheter De som bygde de første templene, gjorde det ved å dynge opp enorme jordhauger. Slik ble den første pyramiden i Amerika laget; den sirkelformede, fireetasjes pyramiden i Cuicuilco, pyramidene og de høye plattformene olmecene laget i La Venta, og Kaminal Juyu, i nærheten av Guatemala City, var også laget av jord. Det samme gjelder de enorme jordhaugene i Nord-Amerika. Den andre store fasen når det gjelder denne storslåtte arkitektu­ ren, kom da menneskene tok til å sette opp mono­ litter, som var hogd ut av en eneste steinblokk og kunne veie mangfoldige tonn. Vi kan finne spor av dem mange steder i verden. De amerikanske monolittene var ikke bare tilfel­ dige, grovt tilhogde steinblokker. Svært ofte var de videre utformet, og ble reist ved hjelp av påler. Enkelte var skulpturert, som for eksempel relieffe­ ne i Solporten høyt oppe i Andesfjellene. Man antar at det må ha tatt et helt års arbeid bare å lage en av de enorme statuene som er funnet på Påskeøya. Det tredje stadiet i utviklingen av byggekunsten, en utvikling som var både logisk og kronologisk, begynte da de tok til å legge steinblokker oppå hverandre i hauger. Senere hogde de til steinene, så laget de mursteiner av leire. Inka-arkitektene og

steinhoggerne brukte steiner som veide mange tonn, især til grunnmurene. Men byggekunsten stoppet ikke der; bygningsarbeiderne begynte å bruke sinketapp og tapphull som skogsarbeiderne og de som arbeidet med tre, hadde funnet opp. De oppdaget at steinene kunne hogges til og passes til hverandre på samme måte som med planker. Vi kan betrakte de enorme statuene på Påskeøya som kjempestore tekniske byggestudier. Tømmermennene lærte også fra seg kunsten å lage reisverk. Med denne kunnskapen kunne arki­ tektene konstruere takhvelvinger med utsøkte fri­ ser som for eksempel i Uxmal, Chichen Itza og Palenque.

Innbyggerne i Tiahuanaco, hovedstaden i Bolivia, ser på at Sol­ porten blir satt opp. Vi befinner oss på 1000- eller 1100-tallet. Kolossen i andesitt (en vulkansk bergart) er tre meter høy, fire meter bred og veier nesten 20 tonn!

90

Arbeiderne i denne langsomme prosesjonen bærer fra 20 til 30 kilo jord på ryggen i nettene som henger i en snor rundt hodet. De holder på å bygge den runde pyramiden i Cuicuilco i nærheten av Ciudad de Mejico rundt år 300 f.Kr. Dette første monumentet var 135 meter i diameter og hadde fire lag, det ene over det andre.

I åsene ved elva Ohio, en sideelv til Mississippi, bygde Hopiindianerne utallige jordhauger som de begravde sine døde i. Denne endeløse slangen av jordhauger er 500 meter lang og 30 meter høy, og ble anlagt for 2000 år siden.

Maya-snekkere i Uxmal i området ved Yucatan i ferd med å sette opp stillaset ved byggingen av denne utkravede hvelvingen der steiner står ut fra veggen og støtter bjelkene som går på tvers. Murerne er i ferd med å avslutte steinfrisen med rutemønsteret som er så karakteristisk for Uxmal.

Inkaene i Cuzco har bygd denne muren der steinene passer nøy­ aktig sammen. Enorme steinblokker som veier flerfoldige tonn ble manøvrert på plass ved hjelp av sinketapper. Her polerer to arbeidere en steinblokk med møllesteiner og våt sand.

Tidligere beboere på Påskeøya bruker brekkstang for å rulle en «hatt» laget av rød vulkanstein opp på en kunstig rampe. Den har en rund sinketapp som passer perfekt inn i tapphullet på toppen av statuen. Statuen til høyre har allerede fått på seg «hatten» sin.

Den høyeste statuen er nesten 10 meter høy og veier 82 tonn. «Hatten» er nesten 2,5 m høy og veier over 11 tonn. En statue er bare halvveis ute av steinbruddet. Den er 21 meter høy!

Tenochtitlan, Amerikas største by Den eldgamle byen Tenochtitlan, som senere skul­ le bli Mexico City (Ciudad de Mejico), er blitt kalt «Mexicos Venezia». Det ville ha vært mer rettferdig om byen hadde fått betegnelsen «Den nye verdens Venezia» på grunn av sin rikdom og geografiske beliggenhet. De to Venezia’ene opplevde faktisk både sin politiske glanstid og intellektuelle storhet omtrent samtidig. Aztekernes hovedstad hadde en enestående beliggenhet på noen halvveis kunstige øyer i lagu­ nen som var forbundet med fastlandet med tre lange veifyllinger. I det femtende århundret hadde Tenochtitlan en antatt befolkning på 500 000 men­ nesker, og var dermed den største storbyen i Ame­ rika. Byen var dessuten den mest moderne og mest velstående byen på den tiden. Byen ble bygd etter et jevnt og perfekt rutemøns­ ter som strålte ut fra det viktige torget med den dominerende Store pyramiden. Pyramiden var et dobbelt tempel som var viet regnguden Tlaloc og Huitzilopochtli, solguden. Rundt torget lå en mengde fantastiske boliger omsluttet av blomsterhager. Lenger borte lå områdene som sydet av hånd­ verkere og handelsfolk. Dagdrivere og handels­

menn, sjauere med pannebånd som gjorde dem i stand til å bære kjempestore bører i nett på ryg­ gen, hastet fram og tilbake på markedet. Det lå fle­ re lignende markeder langs de sandsteinskledte åpne plassene opp mot Det store templet. Småkremmere som barberere, skrivere og skreddere satt i de ørsmå bodene sine. Ved siden av dem fan­ tes det fjærarbeidere og skulptører som arbeidet med halvedelsteiner som for eksempel onyks og lavaglass. Man kunne få kjøpt 50 cm lange knivbla­ der, og butikkene var overfylt med sølv- og gullsmykker, pynteting av turkis, fjær fra Quetzal, stof­ fer fra Mitla, øredobber av onyks fra Puebla, og skinn av jaguar, puma og ozelot. De mindre fine butikkene bød fram vanlige forbruksvarer. Azte­ kerne samlet all sin rikdom og velstand i denne praktfulle hovedstaden.

Ypperstepresten i Tenochtitlan stod i spissen for tilbedelsen av Tlaloc i Den store pyramiden. Her kommer han hjem fra naboby­ en Acatitlan (nå heter den Santa Cecilia). Der har han innviet et tempel til Tlaloc. På bildet bæres han tilbake til hovedstaden i en åpen bærestol.

92

Skriveren nedtegner forretningsregnskapet til klienten sin på agaveblader. De sitter i et ørlite avlukke på et gatehjørne. Azte­ kerne hadde utviklet kompliserte skriftsymboler med en rekke tegn. Tellemåten bygde på et 20-tallsystem. En prikk betydde 1, en strek var 5.

Den lille byen Copilco i nærheten av Texcocosjøen kan virkelig sies å være Mexicos Pompeii! Byen klumper seg sammen ved foten av vulkanen Xitli og har vært utsatt for mange vulkanut­ brudd. Det siste utbruddet, som fant sted omkring år 300, begravde byen i aske og lava. Men ikke engang åtte meter med lava klarte å begrave pyramiden i Cuicilco.

Indianerne hadde ikke mye har på kroppen. Ikke desto mindre ser vi her en barberer som nettopp er ferdig med å barbere kun­ den sin med et sylskarpt lavaglassblad. Barbereren holder et speil, som også er laget av polert lavaglass, opp foran kunden så denne kan se hvor godt arbeid han har gjort.

Her ligger diverse produkter fra Andesfjellene utstilt. Det er praktfulle ozelotskinn fra skogene ved Amazonas, smale belter kantet med lamahår, og bunter med nydelige, fargerike fjær. I bakgrunnen ser vi en liten utstilling av husholdningsartikler i keramikk.

På markedet i Tlatelolco, noen kilometer fra Tenochtitlan, kunne man kjøpe det meste. For 500 år siden var dette aztekernes trav­ leste marked. Her var det meste til salgs, til og med slaver som var ervervet under de siste feidene med nabostammer. Slavene

har åk rundt halsen, tunge treringer som er låst ved hjelp av tre­ bolter som igjen er bundet fast til et stativ av bambus. Slave­ handleren tar et overblikk over varene sine.

Handelsveier grunnlegges Amerika har alltid fremstått som et kontinent med et usedvanlig vekslende terreng fra nord til syd. Dette var årsaken til at menneskene måtte over­ vinne nesten umulige hindringer før de maktet å etablere handelsveier. Det var et enormt kontinent som skulle forseres, landet var tynt befolket, og nesten overalt var det godt med ressurser. Resul­ tatet var at folk verken hadde særlig lyst til eller behov for å handle med hverandre. Helt fra Atlan­ terhavet til Rocky Mountains nøyde indianerstam­ mene seg med å drive litt tuskhandel med lokale produkter. De byttet til seg pelsverk for mais og beholdere av alfagress eller keramikk for salt. Høyslettene hevet seg 2000-3000 meter over havet og lå inneklemt mellom kjempestore fjellkje­ der som raget 5000-6000 meter opp i været. Det var høyslettene som var avgjørende for de første bosetningene på dette nye kontinentet. Innvandrer­ ne slo seg ned i områder med mer behagelig klima enn det fuktige og varme værlaget de var vant til fra kysten og slettene ved havet. Til tross for vans­ kene som oppstod når de krysset de store høyslette­ ne, omgitt som de var av bratte fjellsider, utviklet handelen seg likevel gradvis, ansporet av de store før-columbiske sivilisasjonene som vokste fram. De kjente ikke til hjulet og hadde ingen dyr til å dra varer for seg, og derfor vandret handelsmennene fra sted til sted med vareutvalget på ryggen. Indianerne bar eksotiske frukter, pepper (det var alltid stor etterspørsel etter det), bomull, kakao, lateks (gummi) de hadde tappet fra stam­ men på gummitreet, og fersk fisk fra det varme vannet i bukten ved Veracruz, på ryggen helt opp til de meksikanske høyslettene. Tenochtitlan fikk forsyninger av mat og klær og ble stadig mer vel­ stående. Guano (fuglegjødsel) fra Stillehavsøyene ble båret tvers over de barske områdene i Andes sammen med fisk og muslinger slik at inkaene kun­ ne gjødsle jordstykkene sine og forsyne Cuzco med mange slags matvarer. Verdifullt sølv ble gravd ut av minene i Andes og sendt i strengt bevoktede konvoier til inkabyene. I hele Sør-Amerika hadde de bare en type husdyr, nemlig lamaen, en nær slektning av kamelen. Dette spenstige dyret, som holdt til høyt oppe i fjellene i Andes, kunne bære opptil 45 kilo på ryggen og tilbakeleg­ ge omtrent 45 kilometer på en dag. Lamaen var det eneste lastedyret indianerne hadde, men de men­ neskene som fungerte som bærere i Sør-Amerika, var sannelig også spenstige!

Lange karavaner med handlere krysset de dype dalførene i Andes på smale broer av grener og slyngplanter. Broene gynget faretruende over de frådende vannmassene under.

94

Toluca lå en 12-timers marsj fra Tenochtitlan. Her på dette svært travle markedet ble fruktene og grønnsakene fra dalen solgt sammen med flettede kurver og hauger med keramikk til bruk i huset. Mange av krukkene var laget av rød dyphavsleire, og noen av dem var glassert i rødt og svart.

I denne butikken selger de tepper. De fantastiske fargene og de detaljerte aztekermønstrene trollbinder denne kunden fra Tenochtitlan. I butikken selges det også seraper, ponchoer laget av ett teppe med hull i midten til hodet. Disse teppene er popu­ lære plagg.

Kokesteinen varmes opp over et ulmende ildsted og er hvitglødende. Tanken på en saftig maistortilla fylt med varm peppersaus er forlokkende.

En lang karavane snor seg gjennom høysletten i Andesfjellene, mer enn 3000 meter over havet. Handelsfolkene og de tungt lastede lamaene deres følger kanskje en av de mange rutene inkaene hadde. Stiene ble stadig benyttet av offisielle budbringe­ re som brakte ordrer til hver avkrok i landet.

Det flytende markedet i Xochimilco oppstod antagelig da de første tilflytterne kom til Mexicoplatået. Her fant tilflytterne frukt­ bar jord som var lett å dyrke, og vann var det overflod av i lagu­ nen. Kaktus vokste villig her midt på platået i et område som

utenom lagunene ellers var utsatt for tørke. Lange, flatbunnede båter fraktet frukt og grønnsaker mellom de små øyene langs kanalene som gikk i sikk-sakk gjennom dette hageområdet.

Masker av fjær og tøyer av alpakka Håndverkerne utviste stor oppfinnsomhet og be­ hendighet i alle de små forretningsvirksomhetene de drev. De la leire i bløt, deretter knadde de den, presset den inn i trerammer og tørket dem i sola. Av dette fikk de adobe, leirstein, en slags murstein, som de bygde hus av. De brukte den samme leiren til å lage kokekar og drikkeredskaper av. Andre håndverkere laget tøyer av plantefibrer. Fra de hete tropiske områdene ved Veracruz-bukten fikk de fibrer som ble spunnet til fine bomulls­ tøyer. De brukte sterke plantefibrer, for eksempel forskjellige agavetyper og sisal til å lage sterkere og grovere tøyer. Mixtekene i Mitlaområdet var berømte for tekstilene sine. De hadde vevepinner som var for primitive til å kalles vever. Vevepinnene ble støttet opp av tau bundet til et tre eller hek­ tet fast i en pinne i bakken. Veveren slo treskyttelen under og over renningen annen hver gang for å få til innslaget. Tøystykkene ble ganske smale på denne måten, for bredden på stoffet kunne ikke bli større enn lengden på veverens armer. Mønstrene var dekorative og enkle, og bestod av parallelle og skrå striper, og v-formede striper i forskjellige farger. For å få større tøystykker, sydde

de sammen flere tøylengder. Når stoffene ble nøye satt sammen, kunne mønstrene passe perfekt inn i hverandre. Noen ganger kom det fram mye mer kompliserte mønstre av form som en diamant eller gresslignende mønstre fordi stoffene ble satt sam­ men på en hastig eller slurvete måte. Disse utilsiktede mønstrene som fremkom på tilfeldig måte, ble kanskje nøye kopiert neste gang et tøystykke skulle veves. Veverne benyttet enten fibrer fra den lokale agaveplanten, eller forskjellige slags typer ull av den tamme lamaen eller den ville vikunjaen. Alpakkaen, som var en temmet utgave av guanakoen (en lamatype), forsynte dem med ull de trengte til å lage tykke, varme ullplagg.

På denne enkle veven fra Mitla var det bare mulig å veve svært smale tøystykker. Når disse tøystykkene ble sydd sammen skjø­ desløst, kom det fram mønstre som veveren ikke hadde ventet seg.

96

Magueyens lange blader ble lagt i bløt i mange dager. Det var bare de mest treaktige og solide fibrene som overlevde denne behandlingen. Etterpå ble de børstet og vevd. Stoffet som så ble produsert, var svært sterkt.

Dette er ikke noen jobb for hvemsomhelst! En amazonasindianer ved en sideelv til Maranon prøver å temme en alligator. Hensik­ ten med treningen er at alligatorene, som kan bli opptil 6 meter lange, skal lære seg å foretrekke froskekjøtt fremfor å spise men­ nesker.

Missouriindianerne levde på de enorme gresslettene vest i NordAmerika. Her maler en av jegerne historien om sine dåder på et fastspent bøffelskinn. Indianerkvinnen holder på å skrape et annet bøffelskinn som skal brukes til lignende mesterverk.

Den vanskelige kunsten å gjøre disse fargerike fjærene om til hodebekledning krever at man behersker flere teknikker. Til vens­ tre lager en indianer lim av harpiksen fra heveatreet. (Hos olme­ cene tappet de gummi av heveatreet allerede ca. år 1000 f.Kr.)

I forgrunnen lager en annen indianer rammer av siv eller en lett tresort, og arrangerer de mangefargede fjærene. Til høyre sam­ ler en tredje indianer fjærene for å lime dem på rammene. Han lager hodepynt, masker, kroner og mosaikk av fjær.

Prydgjenstander av gull og sølv Til tross for dette hadde ikke gull den sosiale og økonomiske betydningen som det hadde fått i Den gamle verden. Conquistadorene tenkte aldri på at gull var et metall som kunne brukes til å lage taller­ kener av eller dekke monumenter med. De så på gull som et middel til å oppnå uinnskrenket makt. Da de beseiret Den nye verden, forlangte de enor­ me løsepenger for fangen de tok, Den store inkaen. De tvang indianerne til å fylle et rom på 60 kubikk­ meter med sølvting, og i et annet rom på 30 kubikkmeter fikk de presset inn gjenstander av gull som ble knekket, brukket og lagt tett sammen så det skulle bli plass til mest mulig. Conquistado­ rene stjal grådig alt de kunne få tak i av gull.

Før-columbianerne elsket å pynte seg, på samme måte som menneskene har likt det fra tidenes mor­ gen. De gravde fram mange slags harde steinsorter som onyks, jade, ja, til og med av den ekstra harde bergkrystallen laget de smykker formet som bal­ ler, oliven eller diskoser. Gull var sjeldnere enn de vanlige materialene som tre, leire eller stein, og derfor fikk det en religi­ øs og symbolsk betydning for indianerne i Andes. Gull symboliserte sola, guden Inti, men indianerne så også på gull som et nyttig metall. De eneste metallene indianerne kjente til ved siden av gull, var sølv og kobber. Gullet var imidlertid forbe­ holdt dem som hadde makten i landet, de politiske lederne og prestene. Gull ble stort sett benyttet til å lage smykker av. Ørepynt og brystplater ble dekorert med geomet­ riske mønstre som ble gjentatt i det uendelige. For å lage dødsmaskene som på en symbolsk måte skulle knytte de døde til selve sola, hamret india­ nerne gull til plater som så ble smeltet over trefigurer som representerte mennesker. Adelen og presteskapet spiste av gullboller. Det hendte også at veggene i husene deres ble smykket med gull, likeså tempelvegger.

En karavane med tungt lastede lamaer ledes gjennom fjelIkløftene i Montaro, nord for Lima i Peru, av inka bueskyttere.

98

I Tumuc Humac-fjellene i nærheten av Amazonas bruker india­ nerne en sikt laget av en flettet kurv til å fange opp gul la vlei ring­ er i elven. De rister sikten i vannet slik at sandkornene forsvinner. Det som blir igjen, er gullstøv, som er tyngre enn sand.

Lungene til disse gruvearbeiderne som arbeider i en trang pas­ sasje med lite luft i en sølvmine i Andes, blir spist opp av et fint støv. Gruven ligger så høyt som bortimot 5000 meter over havet! Den ene arbeideren løsner noen sølvklumper med en hakke mens hjelperen hans sorterer klumpene.

Presten som ble begravd på gravplassen ved Monte Alban, had­ de på seg et smykke som dekket brystet og forestilte Dødens gud. På venstre side var det elleve små pregede begre og en skjematisk tegning av et hus. Dette kan tolkes som dagen og måneden i året: 11, «Hus».

Gullet ble bearbeidet med en hammer. Rent gull ble hamret i timevis til det ble som et tynt ark. Dette ble formet i flak og ham­ ret ut over en ansiktsmodell i tre. Maskene inkaene og aztekerne laget, lignet svært ofte på de opprinnelige modellene.

Jade har en farge som umoden, grønn mais. Det hadde en religi­ øs betydning som ble overført til de små figurene indianerne laget av jade. Til høyre bruker kunstneren hammer og meisel for å dele en jadeklump i mindre stykker. Medhjelperen hans borer

hull i stykkene ved hjelp av en bue. For å klare dette beveger han buen fram og tilbake, så snurrer han den rundt for å få fart på drillen som lager hull i jaden. Den unge jenta prøver et ferdig halskjede.

Fra fødsel til ekteskap Guttenes utdannelse ble betrodd fedrene; mødrene tok seg av døtrene sine. Småjentene måt­ te lære seg å bruke tein og spinne ull allerede fra 6-årsalderen. Barn av høyerestående embetsmenn begynte på calmecac, en mellomting mellom skole og presteskole, fra 6-9-årsalderen. Etter denne utdannelsen var de klare til å begynne i prestestanden eller til å få en høy stilling i samfunnet. Mange barn gikk imidlertid bare på den lokale sko­ len, telpochalli. Her ble det lagt mindre vekt på reli­ gion, faste og botsøvelser enn ved calmecacen, mens militærsanger og øvelser spilte en viktig rol­ le. Hos aztekerne gikk alle barn på skolen. Selv barn fra fattige familier kunne gå på calmecacen hvis de hadde gode karakterer. På den måten kun­ ne de strebe etter å oppnå fremstående stillinger i det sosiale hierarkiet.

I alle før-columbiske sivilisasjoner, fra indianerne i Brasil eller ved Ildlandet, som levde av planter og røtter, til Mandanindianerne, som livnærte seg ved jakt, slik eskimoene gjorde det, ble de viktige hen­ delsene i livet organisert, feiret og nedtegnet. Man­ danindianerne hadde innvielsesseremonier for å feire at en gutt gikk over fra å være ungdom til å bli en mann, og at han ble gammel nok til å være kri­ ger. Visse danser og blodige seremonier skulle utføres. Ungdommen måtte vise at han var uimot­ tagelig overfor tretthet og smerte og at han omsi­ der var verdig til å kalles mann. Når en gammel eskimokvinne innså at nå var hun blitt en byrde for stammen, trakk hun seg tilbake og gikk ut på tundraen for å dø. Enten vi snakker om aztekerne, mayaene eller inkaene, så vet vi mest om dem som bodde i bysamfunn og var i direkte kontakt med spanier­ ne. De hadde i sin besittelse uvurderlige manu­ skripter med fortellinger som var oversatt fra inn­ fødte språk med et vell av autentiske og nøyaktige beskrivelser. Manuskriptene er faktisk å betrakte som tegneserier som gjør oss i stand til å finne ut hvordan dagliglivet til aztekerne artet seg fra fød­ sel til død.

Den viktige bryllupsdagen er endelig kommet. Idet bruden og brudgommen kommer sammen, knytter de sammen enden på beltene de har rundt livet som et symbol på at de hører sammen. Gjestene kommer med gaver og gode ønsker.

100

Jordmoren viser fram en nyfødt baby for familien og tjenerne. Først ber hun for babyen, deretter vasker hun ham i det rensede vannet fra gudinnen Chachiutli, som var både mor og søster til gudene. Før fire dager er gått, blir barnet vigslet.

Ikledd sine kapper som er knyttet over den høyre skulderen, kommer to unge gutter til skolen fulgt av slavene sine. Her er de på vei inn i calmecacen. Prestene lærer dem å snakke godt for seg, å hilse, å bukke og oppøve selvkontroll.

Helt fra de var svært unge, var det bestemt at disse jentene skul­ le bli tjenerinner i templet. Noen av dem fikk en streng utdannel­ se noen få år. Når de var omtrent 20 år gamle, spurte noen av dem lærerne og familiene sine om tillatelse til å gifte seg. Andre

jenter fortsatte i templet og oppnådde etter hvert den ettertrakte­ de tittelen prestinne. De ble eksperter på å lage praktfulle brode­ rier, de deltok i ritene, ofret røkelse til gudene og lærte de hellige messene som hørte til ved de store religiøse seremoniene.

Både hjemme og på skolen fikk barna forskjellige former for kroppslig avstraffelse. Her straffer en sint far sønnen sin. Han klarte ikke eksamen på calmecacen. Faren holder sønnen over et bål der det brenner grønn pepper som produserer en uutholde­ lig, sviende røyk.

Praktiske øvelser som av og til kunne være ganske tøffe, ut­ gjorde en viktig del av aztekernes militære opplæring. De ble lært opp til å slåss. Her slåss to unge gutter innbitt med våpen og skjold som passer til deres størrelse, mens treneren ser på dem.

Leker og festivitas Ballspillet tlachtli, eller pelota, oppstod antagelig hos olmecene, som bodde i et område der det vokste mange gummiplanter. Spillet fant sted på en stor slette med form som en langstrakt H. To lag kappedes med hverandre om å få en tung gummiball gjennom to ringer av stein som var festet lodd­ rett i muren ca. tre meter fra bakken. Spillet lignet litt på kurvball, bortsett fra at ringen var åpen fra siden. Spillerne hadde bare lov til å berøre ballen med hoftene, albuene eller knærne. Senere fikk tlachtli en religiøs betydning; ballens bevegelser ble sett på som solas vandring på himmelen. Når ballen gikk gjennom ringen, ble det et symbol på at sola nådde senit (høydepunktet). Store folkemengder så på ballspillene. I byene Chichen Itza, Tajin, Uxmal, Tikal og Copan fantes det flere arenaer. Størrelsen på disse avhang av hvor stor religiøs betydning innbyggerne tilskrev spillet. Det ble veddet med store innsatser, alt fra fjær og klær til slaver! Men spillerne risikerte enda mer - taperne mistet livet.

Spillet volador som ble spilt i området ved Veracruz, var fredelig, men også dette spillet innebar dyrking av sola. Spillet hadde først en stilleståen­ de karakter. Spillerne danset, sang og spilte musikk på en plattform øverst på en 30 meter høy påle. Deretter fulgte «flukten». Fire dansere som var dekket av fjær så de skulle minne om fugler, hoppet ned fra plattformen. De ble holdt igjen av lange tau som de på forhånd hadde kveilet opp og brettet sammen som fallskjermsnorer. De stupte bokstavelig talt nedover med hodet først, snurret rundt og rundt i stadig større og langsommere sirkler til de i en praktfull flukt dalte ned og landet på bakken.

En entusiastisk menneskemengde fyller opp stadion i Chichen Itza på Yucatanhalvøya. Stadion er 76 meter lang og det lengste i hele Amerika. To lag kappes om å få den harde gummiballen gjennom den loddrette ringen.

102

Takket være oppdagelsene av freskoene i templet i Bonampak nylig kan vi forestille oss og prøve å gjenskape de overdådige seremoniene mayaene hadde. På sine lange trelurer spiller heroldene en langsom og gripende melodi som forteller at den store presteprosesjonen nærmer seg.

Indianerguttene spiller patolli, et spill der de bruker bønner. De streker opp på bakken og lager et kors med 52 firkanter. Disse representerer årene i et århundre slik aztekerne regnet.

Volador (flyver)dansen er en typisk seremoni ved Veracruzbukten. Øverst på en lang stang sitter han som leder dansen og spil­ ler chirimaya, en bambusfløyte, og tun, trommer. Under ham henger de fire fugledanserne i tau rundt livet, festet til stangen.

En eskimofar demonstrerer sine kunster for sin betatte datter og sønnen som er ivrig etter å etterligne sin far. Et titall av ganger spidder faren elfenbenskulen med dolken. Dette er blant de eld­ ste kulespill i verden.

Rytmen i en balafon er langsom og dempet i begynnelsen. Etter hvert øker den i hastighet, blir sterkere, og gir rytmen til krigsdanserne fra Patagonia. Smale bordfjeler som er satt fast i top­ pen på kalebasser i forskjellige størrelser, gir gjenlyd i ulik tone­ høyde når man slår på dem med klubber av hardt tre.

Medisin for sjel og legeme Bernardino de Sahagun, en av conquistadorene, var imponert over aztekernes kjennskap til medi­ sin, og roste dem på følgende måte: «De var meget dyktige og hadde grundig kjennskap til urtenes egenskaper og nytteverdi. . . De oppfant medisi­ nen.» Et utrolig utvalg av planter, frø, røtter, bark og sopp ble budt fram på markedet. Både azteker­ ne og inkaene kunne kunsten å spjelke brukne bein og stive opp den sårede legemsdelen med skinner som de festet med slyngplanter eller plantefibrer. De visste hvordan de skulle trekke brukne pil­ spisser ut av sår, enten ved å suge dem ut eller gjø­ re et snitt med et blad av skarpt lavaglass. Deret­ ter ble såret omhyggelig sydd sammen med fibrer fra agaveplanten og med skarpe torner som nål. De var redde for mentale lidelser fordi de ikke visste noe om de dypereliggende årsaker. Peruvianerne utførte trepanasjoner for å fjerne svulster på hjernen ved hjelp av trebor. De trodde at de onde åndene som var innestengt i hjernen, kunne unnslippe når pasientens skalle ble åpnet. Etterpå

skrapte de skallebeina med en kniv av lavaglass for at det infiserte området ikke skulle smitte uto­ ver, gjennomhullet beinet med en syl av stein og fjernet et rundt eller firkantet stykke av kraniet. Arkeologer har funnet en skalle med tydelige spor etter fire gjennomboringer i Cuzco-området. Alle fire boringene hadde leget seg, og pasienten over­ levde. Både guder og ånder ble påkalt for å hjelpe til ved praktisering av legevirksomhet. De mest underlige og mystiske seremonier hadde sine betydninger, ofte med fordelaktig virkning på pasi­ entens mentale tilstand. På Ildlandet pleide pres­ tene ofte å messe for å tilkalle åndene til pasien­ tens forfedre for at de skulle helbrede ham. Crowindianernes medisinmann anbefalte pasientene sine å ta dampbad som et «soloffer». Dampbad fikk kroppen til å svette ut alle onde ånder. Utenfor badehuset står en kjempestor fyrkjele og varmer opp veggene i huset og får vannet til å koke. Tjenerne bar kokende vann inn i badehuset i store mugger. De kastet vannet på de opphetede veggene i rommet der de badende satt.

104

Denne pasienten falt ned fra et mangotre mens han plukket frukt, og brakk beinet. «Doktoren» stiver av beinet hans ved hjelp av skinner fra balsatreet og fester dem godt med slyngplanter. Den brukne foten gror raskt.

Årelating var vanlig praksis blant indianerne i Mexico slik det ble det i Europa senere. De stakk hull på huden med et lavaglassblad og holdt kuttet åpent med torner fra magueykaktusen slik at blo­ det kunne flyte uten hindringer.

Såret på denne mannens venstre arm er farlig betent. Han fikk en flenge i huden da han falt på noen spisse og skitne steiner. Såret blir behandlet med saften fra «mirakeltreet», Yintreet. Den­ ne saften gjør at såret gror raskere, samtidig som den mildner smerten.

Den gamle mannen har fått et epileptisk anfall. Indianerne trodde det var onde ånder som tok kroppen i besittelse. Mannen rykker til i krampetrekninger og holdes tilbake av en hjelper som holder den syke godt fast og får ham til å svelge en beroligende drikk.

Tornene fra magueyen var fantastiske kirurgiske nåler. De er så fine at pasienten, som er blitt skrapt opp i neseborene av en ung jaguar, ikke vil få arr etter at kirurgen har sydd og såret er grodd.

Ingen skjønner hvorfor denne syke mannen har mistet bevissthe­ ten, så her går man drastisk til verks. Kalkunen, et av de få husdy­ rene indianerne hadde, vil bli ofret for at pasienten skal drikke spyttet fra spyttkjertlene.

Tall og tidsregning Omkring år 1000 dukket det opp en merkelig trapp i spiralform ved Chichen Itza. Trappen ledet opp til et observasjonsrom på toppen av et enormt tårn. Observatoriet var rektangulært og utstyrt med syv svært trange sprekker med utsyn over landet rundt. Sprekkene tjente som siktehull når det skulle gjøres nøyaktige observasjoner, for eksempel når det gjaldt å fastslå i hvilken retning sør lå, månens posisjon idet den gikk ned, solas posisjon ved solnedgang den 21. mars og den 22. september når dagen er like lang som natten (hen­ holdsvis vårjevndøgn og høstjevndøgn), og ved solverv om sommeren og vinteren når dagene er henholdsvis lengst og kortest. Innbyggerne i Sør-Amerika lå ikke noe tilbake for Den gamle verden forstandsmessig. Indianerne var fremragende matematikere. Mayaene brukte et 20-tallsystem der de bare brukte tre tegn inklu­ dert null. Begrepet null, som var kjent på Sri Lanka omtrent år 1000 f.Kr., var faktisk ukjent i Europa helt til arabernes invasjon på 700-tallet. Mayaene hadde en enestående evne når det gjaldt tallbe­ handling, og de oppnådde enda mer nøyaktige resultater i astronomiske beregninger enn europe­

erne. De kjente til og brukte hele tall opp til mer enn en milliard! Aztekerne kjente til sirkulære skiver, dette vet vi fra den store solkalenderen i Tenochtitlan, men de kjente ikke til hvordan de kunne bruke sine kunn­ skaper praktisk i det daglige; de visste ikke om hju­ let. Merkelig nok har man funnet en del leker på de meksikanske høyslettene med gebrekkelige hjul av leire. Aztekerne tok også i bruk mayaenes religiøse kalender som delte tiden inn i sykluser på 52 år, et århundre. I denne kalenderen fant de en del rette­ snorer som hjalp dem til å forstå og forutsi når naturfenomener kom til å skje. Mayaenes kalender var mer nøyaktig enn våre dagers kalender.

La oss gå opp trappene som leder til det store observatoriet i Chi­ chen Itza sammen med mayaprestene på bildet. Da spanierne kom, døpte de monumentet caracol (snegle) på grunn av de innvendige vindeltrappene med form som sneglehus.

106

od

o

;—

, 3 h

—i v

O

■

co

ooo oooo r

ZD f,-.,.. ■■■ □

ooo cooo

IBHS MEZmø r.-.._: r*a 0— „; J C___ \ ""3 CaMB MM L ____ .) VZ ... -Z) ~~~ --•) ( m... iniign ■■■■■ B^BBBM 9HHM

Mayaene var dyktige i regnekunsten. De brukte bare tre talltegn: en prikk for 1, en strek for 5 og et avlangt, skjellformet tegn for null. Her ser vi tallene fra 1 til 19.

Lamaer passerer forbi langs en sti i Andesfjellene. Handelsman­ nen teller oppakningene på en kipu, et meterlangt tau med nedhengende taustumper av forskjellige slag og farger og forsynt med knuter. En enkel knute betegner en enhet, men det kan være opptil ni.

En prest tenner røkelse og hyller en stele, en av mayaenes minnesteiner. Skriftsymbolene på siden er fremdeles ikke dechiff­ rert. Den høyeste stelen man kjenner til, er ti meter høy og ble bygd omkring år 771 i Quinga, sør i Guatemala.

En aztekerkriger betrakter en stor kalenderstein. Noen av symbo­ lene representerer årets dager, andre gir informasjon som forut­ sier solformørkelser. Toniatiuh, den blodtørstige solguden, er avbildet i midten.

På den hellige plassen i Machu Picchu, 2300 meter over havet midt i Andesfjellene, reiser «Solsteinen» seg. Denne underlig formede monolitten ligger midt i bykjernen. Hver dag kommer inkaprestene hit for å feire soloppgangen.

Guddommer Aztekernes gudstro utviklet seg langsomt opp gjennom tidene etter hvert som de overtok troen på gudene til folk de erobret, og innlemmet dem i sin gudeverden. Dette er grunnen til at aztekerne ble sett på som den mest religiøse av alle indianer­ grupper. I sin fjerne opprinnelse legemliggjorde et par guder som var høyt hevet over alle andre, ild og jord. Den gamle ildguden ble fremstilt som en gammel mann som dystert voktet et varmebekken. Når aztekerne spiste, fikk guden vanligvis noen smuler tortilla og litt pulque. Den gamle gudinnen Coatlique var kledd i et romslig skjørt som var laget av truende slanger; de symboliserte avgrun­ nene i underverden. A dyrke korn og andre avling­ er krevde mye vann, og på de tørre høyslettene i Mexico oppstod derfor dyrkingen av Tlaloc. Han var den gamle guden for regn og vann og var en av de viktigste gudene i Teotihuacan, gudenes by. Der var det en svært gammel pyramide som var innvi­ et til guden Quetzalcoatl, og den var utsmykket med vekselvis Tlaloc og den fjærpyntede slangen. De store, runde øynene som var så karakteristiske for guden, var laget av rundinger av lavastein. Men den mest berømte av gudene var utvilsomt den guddommelige fjærprydede slangen, Quetzalco­ atl. Han var symbol både på død (slangen) og gjenfødsel (han var kledd i glitrende fjær fra quetzalf uglen). Aztekerne æret stjernene. De så på seg selv som solas folk og dyrket solskiven. De ofret «dyrebart vann», det vil si menneskeblod, for at verden skul­ le overleve. Hver menneskeskjebne var nær knyt­ tet til stjernene som presiderte på stjernehimme­ len ved fødselen. Det aller viktigste for aztekerne var å forene dyrking av gudene med de krav deres egne stjernetegn stilte, og dette tok storparten av kreftene og tiden deres.

Tempelet som er viet til den uforstyrrelige sola og til Tlaloc, regnguden, befinner seg på toppen av pyramiden i Acatitlan. Ypperstepresten tilkaller gudene og bønnfaller dem om å opp­ rettholde solas livgivende syklus og det velsignede regnet som gjør at maisen kan vokse.

Den gamle ildguden, som er den eldste av alle gudene, vises her som en rynkete gammel mann med et fyrfat på hodet. Antagelig er han laget etter forbilde av kjegleformede vulkaner som danner naturlige pyramider i Mexicolagunen. En prest vokter over flam­ mene i dette symbolske ildstedet. Denne høytidsstemte prosesjonen av prester går gjennom en underjordisk bekk i en dyp grotte. De bærer på en urne som inne­ holder asken til en svært avholdt høvding. Asken skal plasseres ved siden av dusinvis av andre urner.

Da Pacal, den øverste presten i Palenque, døde i det niende århundret, ble han begravd i en sarkofag som var laget av en eneste steinblokk. Denne ble plassert i krypten under Pyramiden med inskripsjonene. En kjempestor steinblokk ble anbrakt over graven for å forsegle den. I slutten av det trettende århundret vandret inkaene over slettene i Andesfjellene på jakt etter et sted der de kunne slå seg ned. Høvdingen deres, Manco Capac, som bar Den gylne staven, kjø­ rer staven i bakken. Nøyaktig på dette stedet grunnlegger han Cuzco.

Solas etterkommere Menneskeofring til gudene var en meget viktig del av kulturen for aztekerne, noe europeerne syn­ tes var avskyelig. Aztekerne mente at ettersom de var sønner og døtre av sola, måtte de mate sola med sitt eget blod. Mange mennesker ble ofret, og disse menneskeofrene ble årsaken til en voldsom politisk og religiøs propaganda. De spanske bisko­ pene brukte ofringene som unnskyldning til å rett­ ferdiggjøre sin nådeløse erobring av denne sivili­ sasjonen ved å kalle den et korstog. Men ofret aztekerne flere mennesker til gudene enn de som ble drept under inkvisisjonen eller mistet livet i religionskrigene som lemlestet Europa samtidig på 1500-tallet? Ofret aztekerne flere mennesker enn dem gladiatorene jaget inn i sirkusene i romerti­ den? Arkeologene har funnet levninger av 13 menn, åtte kvinner og 21 barn som var kastet ned i avgrunnen (cenote) ved Chichen Itza, midt inne i mayaenes rike, som et offer til regnguden. Denne grufulle tradisjonen fikk dem til å føre broderkri­ ger, for de følte at de var berettiget til å ta flere fanger til gudeofre. Når det ble fredstilstander, fant de opp Blomsterkrigen. Denne var bokstavelig talt

en turnering med det mål å skaffe de ofrene gude­ ne krevde. Det høres forbausende ut, men faktum er at det var mange aztekere som ofret seg til gude­ ne frivillig. Hvert år gav en ung mann seg til Tezcatlipoca, symbolet på stjernene som utgjør Storebjørn på nattehimmelen. Den unge mannen måtte være helt perfekt og ble valgt ut blant alle kandida­ tene som ønsket å bli utpekt som symbol på selve guden. Den utvalgte døde som en gud, ansikt til ansikt med sitt eget gudebilde i sitt eget tempel. Det var for å redde verden. Prestene eller de inn­ vidde spiste gudens kjøtt i en blodig nattverd under denne rituelle handlingen av kannibalisme. Alle som ble ofret til gudene, hva enten de var fanger, slaver eller frivillige, gav sine liv for å sikre et lykkelig liv etter døden.

Denne fangen vil heller dø på offeralteret enn å bli dømt til et liv i hardt arbeid. På denne måten sikrer han seg evig lykke. Fangen er strukket ut på steinen som er dekket med blod fra tidligere ofringer. Ypperstepresten flenger opp brystet hans med det lange lavaglassbladet, og river ut fangens hjerte som han så ofrer til sola.

110

Mandakvinnen fra Missouri er fremdeles ung. En siouxkriger har drept mannen hennes med tomahawken sin. Som tegn på sorg skal hun nå la stammens trollmann kutte av en av fingrene sine med ett hugg med steinøksen.

Overgangsritene disse ungdommene måtte igjennom, bestod blant annet av noen harde fysiske tester. Tauene de henger i, er festet i treplugger som er slått inn i huden deres.

Denne sumpen i Chichen Itza i Yucatan var en mer enn 60 meter bred naturlig brønn inn mot kalkfjellet. Mayaenes regngud Chac ble tilbedt her. Den unge piken på bildet har pyntet seg med det fineste hun har. Hun blir kastet ut i sumpen som et offer for å sik­ re at det blir regn.

Den høyeste pyramiden i aztekernes hovedstad Tenochtitlan har tre trapper, hver på 120 trappetrinn. Til høyre ser vi solguden Huitzilopocthlis tempel. Rett imot til venstre ligger regnguden

Tlalocs tempel. Masseofringer finner sted på trappene: 20 000 mennesker blir ofret på fire dager!

Blomsterkrigen Krig var en konstant realitet for aztekerne. Det var krigslysten som livet opp hverdagen. Det å være kriger var faktisk det eneste yrket som garanterte skikkelig suksess for dem som klarte å vinne alle kampene. Derfor begynte aztekerne å trene seg fra de var ganske unge. Navlestrengen til en nyfødt baby ble begravd under terskelen i huset. Hvis den nyfødte var en gutt, holdt jordmoren en lang tale der hun lovet babyen at han kom til å bli kriger. «Du må sørge for at sola får blod å drikke.» Når gutten var en seks-syv år, begynte han i telpochcalli, en skole som la stor vekt på militær utdannelse og der barna stadig måt­ te øve seg på å «liksomslåss». Når guttene var ti år gamle, ble alt hodehåret klippet, med unntak av en liten lokk i nakken. Det skulle være et tegn på mas­ kulinitet og at de var voksne. Etter at gutten hadde tatt sin første fange, ble nakkehåret også klippet. Når han hadde fanget eller drept fire fanger, ble han en fullgod samfunnsborger, en tequina. Nå fikk han alle godene som kom en samfunnsborger til del.

Han måtte betale sin del av skattene og kunne delta i byens styre og stell. De som ikke oppfylte kravene, forble vanlige mennesker uten innflytelse. En tequinas høyeste ønske var å komme med blant de fremste krigerne. Han drømte om å bli en jaguar- eller en ørkenridder. Dette var de mest et­ tertraktede utmerkelsene. Ørnen var selve symbo­ let på sola, og det var jo sola soldatene sloss for. Krig var hellig, den var gudenes dom. Derfor måtte soldatene bringe fram fanger hvis skjebne det var å bli menneskeofre. De såkalte Blomsterkrigene var å regne som en turnering med bestemte regler. I samme øyeblikk det første sammenstøtet var over­ stått, prøvde alle soldatene å fange motstanderne i live i stedet for å drepe dem. De hadde assisten­ ter som hjalp dem å binde de beseirede fiendene og passe på at de holdt seg i live til de ble ofret. Her ser vi en ujevn kamp. De fryktløse mayakrigerne har overras­ ket noen hjelpeløse, skrekkslagne bønder på en åpen plass på Yucatanhalvøya. Mayaene har lange spyd med lavaglasspisser, mens motstanderne deres er ubevæpnet, så det blir en lett kamp.

112

Krigen er over, men det er ikke tilstrekkelig med krigsfanger til ofringene. Indianerne arrangerte turneringer der taperne ble ofret. Her angriper en azteker«ørn» en mixteckriger med sitt livs­ farlige, piggede spyd.

Ofringens time er kommet. Høvdingene samler seg foran dem som er dømt til å dø. Fangene blir kastet ned på trappene foran tempelet. Ypperstepresten er kledd i en symbolsk kappe laget av jaguarskinn. Han avsier dødsdommen mens de andre rangsper­ sonene ser på.

«Seier» roper irokeseren idet han river av hodeskalpen på den beseirede fienden. Hår var et symbol på styrke for indianerne, så når de skalperte fiendene sine, ble deres styrke overført til seier­ herren.

Fire krigere bærer den tunge bærestolen der Storinkaen troner. Han er den allmektige herskeren over et rike som strekker seg langs Andesfjellene fra nord til sør. Panneluggen hans er purpur­ rød og symboliserer makten hans. Storinkaen har mange frykt­

inngytende krigere som er bevæpnet med truende køller, slyng­ er og buer der de rykker fremover og nærmer seg fienden i mange og tette rekker. Bak de solide steinmurene i citadellet står fem tusen krigere klare til å forsvare Cuzco, inkaenes hovedstad.

Gull - conquistadorenes opium «Land! Land! Endelig ser vi land!» ropte den for­ komne spanske sjømannen på Pinta. Dette var den 12. oktober 1492, og den barske seilasen hadde vart i 65 dager. Christofer Columbus hadde nådd fram til en av øyene i Bahamas, og han kalte den San Salvador. Idet sola stod opp, kledde Columbus seg i storadmiralsuniformen, gikk i land med sine medreisende, kysset bakken og takket Gud mens han gråt av glede. Så tok han øya i besittelse i det spanske kongeparets navn. De hadde krysset en havstrekning på 6000 kilo­ meter, hele den naturlige hindringen som lå mel­ lom Den nye og Den gamle verden. Conquistadorenes tidsalder hadde begynt. Europeerne var sultne på gull og sølv og var nå på jakt etter nytt og ukjent land. De var glødende religiøse og tvang folk som ikke hadde samme tro som dem selv, til å omvende seg. Det var en kombi­ nasjon av disse to mektige motivene som oppild­ net de europeiske conquistadorene. I deres fot­ spor kom det mange andre som ville «passe på» Den nye verden. I 1519 landet Cortés på Yucatanhalvøya. Innen 1521 regjerte han over aztekernes Mexico. Fransisco Pizarro kom til Peru i 1524. Han var overbevist om at han ville lykkes i å vinne over inkaene, men han tapte. 1 1526 gikk han mot inkae­ ne på ny, men tapte igjen. Det tredje forsøket, i 1531, lyktes, likeså det fjerde året etter. Atahuallpa, Stor-Inkaen, ble tatt til fange. Han måtte ut med en stor sum løsepenger, og deretter ble han kvalt. Døden hans innebar den ydmykende underkastel­ se av inkaenes rike. Jacques Cartier, en berømt bretagner fra St. Malo, gikk i land i nærheten av munningen til St. Lawrence i 1534. Han drog oppover elven og ble møtt av indianere som fremdeles brukte spyd og piler med steinspiss, akkurat slik de hadde gjort i den neolittiske tidsalder 4000 år tidligere. Men indianerne lærte raskt det som var verdt å vite om krutt, kuler, musketter og geværer. Europa hadde likevel beseiret Amerika.

Columbus lander i Amerika. Et stort trekors plantes på stranden^ foran øynene til nysgjerrige innfødte som har kommet hit i kano­ ene sine.

114

Den spanske biskopen Diego de Landa har høytidelig lovt å utryd­ de hedendommen i Den nye verden, og lar alle skrifter bli brent offentlig. De verdifulle indianske illustrerte håndskriftene gav uerstattelige opplysninger om aztekernes og mayaenes historie.

Spanierne inntok Tenochtitlan, og Montezuma, den siste keise­ ren, ble deres fange. Byen sydet av motstand og opprør. Cortés befalte at Montezuma skulle stå fram og forlange ro. Innbygger­ ne besvarte dette med å kaste en skur av steiner mot ham, og Montezuma ble drept.

Den siste inkaen, Atahuallpa, var Pizarros fange. Han prøvde å kjøpe seg til frihet. Inkaene fylte et helt rom i palasset med guIIsmykker som de tilbød spanierne, men til ingen nytte. Atahuallpa ble dømt til døden.

Det enorme kontinentet var faktisk oppdaget lenge før Columbus kom dit. Litt før år 1000 fant Eirik Raude fram til Grønland, «Det grønne landet», og hans sønn Leiv Eiriksson kom noen få år senere til kysten av Nord-Amerika eller Newfoundland. Men de

fant verken krydder, gull eller sølv i områdene de kom til, bare store vidder som måtte dyrkes opp og skoger som måtte ryddes. Derfor drog de snart tilbake. Fem hundre år senere kom conquistadorene og søkte lenger sørover.

Templene -

SIVILISASJONER SOM BLE LAGT ØDE Lite av den opprinnelige kultu­ ren i Den nye verden består i våre dager. Ved inngangen til 1500-tallet ble den blandet med den teknisk overlegne europeis­ ke sivilisasjon i løpet av få gene­ rasjoner. Denne brutale overgan­ gen feide fort ut fortiden. Conquistadorene var totalt hensyns­ løse der de for fram i Guds og Gullets navn. Blant annet klarte de systematisk å utslette hele by­ en Tenochtitlan, Mexicos mot­ stykke til Venezia der den lå ved breddene av Texcoco-sjøen. De rev ned aztekernes pyramider og templer og brukte steinene til å bygge palasser til sine egne vise­ konger og til kirkebygg til pres­ tene sine. Sivilisasjoner døde ut.

historien på slik gjenbruk av materialer. Middelalderens kirker fikk for eksempel marmorsøyler tatt fra greske templer eller overdådige romerske villa­ er, i kryptene sine. Senere i his­ torien ble det opprettet stein­ brudd midt inne i klosterkirkene i Longport og Royaumont i Frankrike. Conquistadorene i Peru nøyde seg med å bygge sine palasser og kirkebygg på grunnmurene inkaene hadde laget. Det viste seg faktisk etter et av de hyppige jordskjelvene i Andes at de veggene conquista­ dorene hadde bygd, falt sam­ men, mens inkaenes byggverk ble stående. På svært kort tid kom det opp nye bygninger igjen på de gamle og stødige grunnmurene. Dette er årsaken til at vi fremdeles i våre dager 116

kan glede oss over de impone­ rende byggverkene i Cuzco. På grunn av den enorme størrelsen murene har og måten de ble konstruert på, er de så solide at ikke engang et jordskjelv kan rokke på dem.

BEGRAVDE SIVILISASJONER Det gikk bedre med byer som var forsvunnet allerede før de spanske conquistadorene la sivilisasjoner øde. Riktignok var de forsvunne byene eldre, men merkelig nok er det flere gjenle­ vende spor etter deres tapte storhet. Det gjelder Teotihuacan, gudenes by, i nærheten av Mexico. Ved begynnelsen av vår tidsalder ble den av en eller annen mystisk grunn forlatt. Forlot innbyggerne byen sin på grunn av jorderosjon og det at elva San Juan, som rant gjen­ nom byen, tørket inn? Hvis det­ te var tilfelle, var det nok vinden som sørget for å begrave både plattform og templer med jord. I alle tilfeller fant inntrengerne fra Toltec, som bosatte seg i områ­ det ikke så lenge etter at byen ble forlatt, bare uformelige rui­ ner i omtrent samme høyde og mer eller mindre på linje. De trodde restene var eldgamle gra­ ver, og derfor kalte de den stør­ ste gaten som gikk tvers gjen­ nom byen, for «Gravstøtteveien». Til og med storbyen Monte Alba i nærheten av Oaxaca ut­ gjorde, før den ble utgravd, bare en uformelig jevn ås som hadde dannet plattformer som viste seg å være proppende fulle av gravsteiner med inskripsjoner. I de store, tropiske skogene hadde den overdådige vegetasjo­ nen bredt seg ut overalt og skjult det som fantes der tidligere. Ve­ getasjonen var et tveegget sverd; den ødela og bevarte på samme tid. Kraftige røtter har sprengt bygninger fra hverandre, flyttet store steinblokker fra trappene

Arkeologene har klart å telle ytterligere fem lag med pyrami­ der som ligger rundt og over kjernen i den midterste pyrami­ den. Det er som å åpne en av de berømte russiske matrusjkaene, tredukkene som har en akkurat maken, men mindre dukke inne i seg, som så skjuler en enda min­ dre osv. Pyramidene i Uxmal er imid­ lertid noe annerledes. De to pyramidene, som ligger etter hverandre, henger sammen, og templene er bevart. Taijin, seks pyramider i en!

og fått vegger til å åpne seg to­ talt. Men enkelte ganger var det rottene som holdt templene sam­ men ved å sperre dem inne i et tett, levende nett. I Petenskogen i Guatemala har trær på 30-40 meter dekket de gamle mayabyene fullstendig. Bare toppene på de høyeste pyramidene i Tikal klarer å trenge seg opp gjennom dette kraftige grønne skogteppet. Tempel I, som hever seg 45 meter over bakken, og Tempel IV, 67 meter høyt, ser bokstave­ lig talt ut som levninger av steinøyer i en sjø av vegetasjon.

NISJE-PYRAMIDEN Da conquistadorene kom til totonacenes for lengst forlatte storby Tajin i bukten ved Vera Cruz, var den totalt dekket av jomfruelig regnskog. I 1875 ble byen gjenoppdaget, og de mange gravplassene var knapt mulige å få øye på der de lå spredt midt i et tykt, ugjennom­ trengelig hav av grønne vekster. Disse jordhaugene måtte fjernes før den virkelige utgravingen kunne ta til. Først i 1934 begynte utgravingene som avdekket py­ ramider og plattformer med templer øverst. Det mest bemer­ kelsesverdige byggverket som

kom for dagen, var utvilsomt den forunderlige «nisje-pyramiden». Den var mer enn 20 meter høy og stod på et kvadratisk fundament som var 36 meter på hver side. På dette fundamentet var pyramiden plassert i kompassretningene. Den bestod av seks etasjer som alle hadde tilbaketrukkede nisjer innrammet av stein. Hver etasje hadde tre nisjer færre enn den foregående. De synlige nisjene (noen av dem lå skjult bak en imponerende trapp) utgjør til sammen 365 stykker, antall dager i et solår. De som kommer til Tajin i vå­ re dager, vil se at arkeologene har gjort store fremskritt. Utgra­ vingene ledes av Nasjonalmuse­ et i Mexico. Fremdeles ligger mange hundre plattformer eller fundamenter til pyramider gjemt under gravhaugene. Man regner med at utgravingsområdet strek­ ker seg over et felt på 10 millio­ ner kvadratmeter, hvorav store deler fremdeles er urørt. Arkeo­ logene har gravd en tunnel på vestsiden av pyramiden. Tunne­ len avdekket den innvendige oppbyggingen av pyramiden. Vi har her å gjøre med seks pyra­ mider og ikke bare en, og de er bygd oppå hverandre. 117

CHOLULAS HEMMELIGHETER Den kjempestore Cholulapyramiden i området ved Puebla har avslørt sine hemmeligheter. På toppen av en 60 meter høy ås ligger kirken Santuario de los Remedios, høyt hevet over byen. Asen var faktisk en gang en pyramide. Naturen, erosjo­ ner og vanskjøtsel skapte den om til en ås. I våre dager er den­ ne kjempepyramiden 500 meter bred og omtrent 60 meter høy, og regnes som verdens største byggverk. Det er ikke umulig at den en gang også var verdens høyeste minnesmerke. I flere hundre år, mens spanierne bygde ut byen Cholula, ble den benyttet som steinbrudd. Arkeologiske utgravinger som er foretatt i nyere tid (åtte kilometer lange tunneler gjennom det indre), har avdek­ ket enda eldre pyramider i laget under. Disse pyramidene hadde sin basis, «røttene», pent plas­ sert oppå det forrige laget med pyramider, og viser oss hvordan de ble konstruert.

En merkelig omsnuing av sivilisasjoner

Mayaene var de første amerika­ nerne som bygde templer. De brukte bare stein som materiale og klarte seg fullstendig uten reisverk av tre. Templene bestod som regel av tre til fem små rom som lå parallelt og egentlig lignet mer på trange ganger enn opp­ holdsrom. Buegangene ble kon­ struert på finurlige måter med lag av stein som stakk fram den ene over den andre. Mayaene hadde oppfunnet utkravingsteknikken. Store steinblokker holdt veggene sammen og avsluttet buegangene. Det er dette som har fått navnet mayahvelvingen. Den var fast, kompakt og sterk, men tillot ikke buegangene å være for store. Det finnes noen svært gamle hus i Sør-Frankrike, mellom Quercy og Provence, som ble bygd omkring år 3000 f.Kr. på samme måte. Templene fra den tidlige

mayafasen ble antagelig bygd på 700-tallet. Mange av dem er utrolig godt bevart, eksempelvis Det røde templet i Chichen Itza. De hvelvede rommene består fremdeles, og mange har ennå sin cresteria i behold, et åpent galleri som troner på toppen av

bygningen og gir et lett og ele­ gant inntrykk av templet. På 900-tallet gikk mayaene inn i en ny fase når det gjaldt å kon­ struere mektige byggverk. De ble påvirket av de rike og mekti­ ge inntrengerne fra Toltec. (Innen­ for arkeologien kalles denne pe­ rioden «nyere maya».) Templene og de religiøse byggverkene ble annerledes samtidig som de ble betraktelig større. Tolteker-mayaarkitekturen var storslagen. De massive veggene med få åpning­ er, og de trange, utkraverte bue­ gangene forsvant helt. 1 stedet bygde maya-arkitektene store, godt opplyste rom med tregulv, og terrasser. Terrassene ble holdt oppe av korte dekksteiner som etter en stund ble avløst av lange trebjelker. De tidligere bue­ gangene som hadde holdt de trange gangene oppe, måtte vike for horisontale rammer av tre 118

Til høyre: Mayaskulptur (Chac Mol)

Under: Chichen Itza

som kunne dekke store områder. Krigernes tempel og området ved De tusen søyler i Chichen Itza er typiske eksempler på den nye arkitektoniske teknikken. Men det fuktige klimaet fikk de store bygningene til å råtne, og tretakene og gulvene brøt sam­ men. Det eneste som står igjen, er de mer enn tre meter høye støttepilarene. De var laget av store steiner som lå oppå hver­ andre. De forholdsvis nye monu­ mentene ser altså ut som ruiner, mens det på den andre siden av veien som adskiller toltekermayasonen fra den tidlige mayasonen, er nesten intakte templer. Det gamle har blitt eldre på en verdigere måte og varer lenger enn det nye. Det markerer på en merkelig måte den underlige omsnuingen av disse to mayasivilisasjonene. Det gamle over­ lever, det nye ligger i ruiner.

De gåtefulle «konstruksjonslekene» hos toltekerne Morgenstjernen, tempelet i Tlahuizcalpantecuhtli, raget over Tula, som var toltekernes hovedstad. Fem lag med pyrami­ der støttet opp om en høy platt­ form som utgjorde grunnmuren til tempelet. Tempelet bestod av fire høye søyler av en type som ble kalt atlanter. Søylene forestil­ te Quetzalcoatl, Morgenstjernen. Det var arkeologene som kalte søylene for «atlanter» fordi de lig­ net de europeiske atlantene. Dis­ se var oppkalt etter flertallsfor­ men av Atlas, den greske guden som bærer jordkloden på skuld­ rene sine. Atlanter er altså mann­ lige steinfigurer som holder oppe tak eller brystvern. Morgenstjer­ nen ble oppført omkring år 1000 og ødelagt av inntrengere fra

Chichimec to eller tre hundre år senere. Atlantene er laget av fire deler sammensatt ved tapphull og sinketapp. Dette fant man nylig ut under restaurasjonsarbeid, og delene man fant, ble satt sammen ved hjelp av denne metoden. Nå er atlantene samlet igjen og rager på nytt oppover de store slettene ved Tula. Den spesielle metoden tolte­ kerne brukte for å smette sinketappen inn i et tillaget tapphull, har vært årsak til spennende arkeologiske problemstillinger. Var det toltekerne som oppfant denne metoden, eller var den kjent allerede da templene ble oppført? Hvis så er tilfelle, hvor­ dan ble metoden kjent i Den nye verden, og omtrent når ble kunn­ skapen kjent? Den imponerende samlingen av steiner i Stonehenge i England, der grupper på tre steiner, to enorme steinko­ losser ved siden av hverandre med en tredje tvers over, og som står i en sirkel, beviser at teknik­ ken ble brukt allerede i oldtiden. De loddrette steinkolossene i Stonehenge har sinketapper som stikker fram på toppen og passer perfekt inn i tapphullene som er laget i hver ende av den vannrette søylen. Denne måten å passe steiner inn i hverandre på er antagelig noe de hadde lært av måten tre ble sammenføyd på. Metoden var vanlig der det vokste skog, og kan muligens spores tilbake til 2000 år f.Kr. Teknisk sett er Stonehenge en utrolig bragd. Hver av steinko­ lossene som skulle føyes sam­ men, veier 50 tonn, og den over­ liggende støtten ligger åtte meter over bakken! Det tilsvarer et tre-etasjes hus. Man må virke­ lig undres over om det finnes en mulig sammenheng mellom Sto­ nehenge og Tula, til tross for at det ligger 3000 år mellom dem. Faktisk er problemet enda mer komplisert enn som så. I tre-fire 119

tusen år har menneskene i Vesten visst hvordan de skulle kløyve en stein ved å finne et svakt punkt og slå inn en kile. En våt kile fikk steinen til å sprekke. Denne tek­ nikken er brukt i de store min­ nesmerkene med kjempestein i Bretagne, Spania, helt til Egypt. Vi finner den også i Amerika, for eksempel i Machu Picchu. Et annet eksempel er sinke­ tapper som er satt inn i store steinblokker. Tappene sikret tau­ ene som ble slått rundt steinene når de skulle transporteres. Sli­ ke tapper kan vi finne i minnes­ merker i Bretagne, og de er minst like vanlige i kjempemurene ved Cuzco.

På den lille, isolerte Påskeøya i Stillehavet har mennesker reist enorme statuer av stein som vei­ er opptil 80 tonn! Statuene har en slags turban av rød vulkanstein som kalles pukao. Dette «hodeplagget» er tre meter bredt og to og en halv meter høyt, og kan veie opptil 30 tonn. På undersiden er en stor sinketapp som passer nøyaktig inn i tapphullet øverst på statuens hode. Alt dette kunne tyde på en tek­ nisk forbindelse mellom Stone­ henge, Påskeøya og Tula, men vanlig fornuft tilsier snarere at når folk står overfor et teknisk problem, tar de fram den kunn­ skapen de har fra sine forfedre og ender opp med den enkleste løsningen til nettopp det aktuel­ le problemet.

En underlig reise mellom fortid og nåtid De før-columbiske byene byr på mange arkeologiske problemer. På landsbygda i Sør-Amerika har imidlertid få tradisjoner og minner overlevd. Det er som om vi hopper baklengs tusen år eller så og inn i fortiden.

I tusenvis av år har for eksem­ pel bøndene i området rundt byen Cuzco, som ligger omtrent 3400 meter over havet, pløyd den fruktbare jorda på høyslettene med en svingplog av tre. Plogspissen er ildherdet og gra­

ver grunne furer uten å vende jorda. I våre dager benytter bøn­ dene seg av den samme plogen, men nå har den et enkelt plogskjær av jern over trespissen. Ingen stor forandring, altså, og relativt liten forbedring.

MAYAENES HUS I skogene ved Peten og småkrat­ tet ved Yucatan finnes fremde­ les hus som mayaene bodde i. De er perfekt tilpasset det var­ me og fuktige klimaet i området og har ikke forandret seg i løpet av århundrene som er gått. (På et tempel i Uxmal kan vi se et slikt hus avbildet på relieffet, omgitt av en lang slange.) Huset var svært enkelt. Det var avlangt og avrundet i endene, omtrent som korrundingen i en kirke. Veggene var laget av greiner stukket ned i bakken, og den eneste åpningen var en dør. Det stråtekte taket hadde form som en kuppel. Formen på huset kunne variere fra område til område. I Quirigaområdet på Honduras laget de for eksempel veggene av flettede palmeblad. Klimaet i området er konstant klamt og kvelende. Likevel vir­ ker det som om mayaenes hus

kan puste. Vinden blåser fritt gjennom huset, som er bygd på en plattform over godt drenert jord. Det er et sunt hus å bo i. Huset inneholder få møbler: no­ en få matter på gulvet, et par kis­ ter til å oppbevare sengetøy og klær og noen få kroker til å feste hengekøyene i. Man kan med rette kalle området for «henge­ køyenes verden». Folk tok hen­ gekøyene med seg i lommene

når de var ute. De visste at det alltid var to kroker ledige der de kom så de kunne henge opp hengekøyene sine. Det har vært beskjedne forand­ ringer i mayaenes hus. På Yucatanhalvøya dingler det noen ste­ der en elektrisk lyspære fra taket, og av og til kan man høre den myke surringen fra en syma­ skin når man går forbi dørene der mattene er bundet opp.

120

INNSJØFOLKET

MALINALCO

En av de eldste og mest særpre­ gede stammene i verden, urusstammen, holdt til 4000 meter over havet i Titicacasjøen midt i Andesfjellene inntil for noen tiår siden. De samlet røtter og fisket, og de var eksperter i å anvende det spesielle sivgresset, totora, som vokste der. Urusene laget alt mulig av dette sivgresset: de flytende plattformene de bodde på, hyttene de levde i, og båter som bestod av tett sammenbundet sivgress og som var oppsvingt foran og bak. Småbarna likte å suge på de nye skuddene av sivplanten etter at de var skrelt og kuttet i småbiter. 11950 var alle de gjenlevende urusene godt over 80 år. I våre dager leier reisebyråene folk i områdene til å late som om de er uruser og lar dem seile over innsjøen i skrø­ pelige sivbåter.

De første templene var enkle bygninger, omtrent som et vanlig bolighus. Men plattformene temp­ lene ble satt opp på, var konstru­ ert av robuste terrasser, den ene over den andre. Malinalco skiller seg ut av to grunner: For det før­ ste ble både det store tempelet

og trappen med rekkverk hogd ut i stein. Det var bare taket som ikke lot seg lage på denne måten. For det andre har tempelet nå, takket være arkeologenes anstrengelser, et stråtekt tak i beste mayatradisjon.

MACHU PICCHU

og brøt på denne måten opp skråningen som da kunne dyr­ kes. Terrassene var omtrent to-tre meter brede og utgjorde lag med marker som lå som et ribbensmønster i fjellsidene. No­ en av dem ble overrislet ved at vann ble ledet inn i kanaler. Åkre­ ne lå så forskjellig til, høyden over havet varierte også, så inka­ ene kunne få fram mange slags avlinger som utfylte hverandre. Machu Picchu domineres av Huyana Picchu. Man kan klatre

til topps på trappetrinn som er hogd inn i fjellet. Selv langs den­ ne bratte skråningen som rager over Urubamba-avgrunnen og ligger åpen for vind og vær, har inkaene laget smale terrasser. Innbyggerne i en by som dette må ha vært modige og sta fjell­ folk som var mer opptatt av å dyrke hver centimeter av jorda i et av verdens barskeste områ­ der enn å krige og vinne seire. Man kan kalle det en utfordring fra menneskene til naturen.

Machu Picchu var inkaenes siste festning, et kastell der de søkte ly 2300 meter o.h. midt i Andes­ fjellene. Byen ser ut som en utstikker i fjellet og er omgitt av de store juvene fra Rio Urubamba. Toppen av utstikkeren var jevnet ut for å få til en åpen plass i sentrum slik at de forskjellige bydelene kunne grupperes rundt. Muren som omgav byen, kan ikke ha gitt særlig beskyttel­ se mot angrep. Hovedporten der «Inkaveien» begynte, var så dår­ lig kamuflert at ved angrep uten­ fra ville den være bare et stein­ kast fra enhver overfallsmann med tilholdssted på en ås i nær­ heten. De oppdyrkede terrassene, andenner, forsynte byen med avlin­ ger av forskjellige slag. Terrasse­ ne er verd å legge merke til på fle­ re måter. De lange, smale terras­ sene fulgte krumningene i fjellet

o

121

122

Ordforklaringer A adel samfunnsklasse med arvelige privilegier (fordeler), ret­

tigheter og plikter. I Norge ble adelskap opphevet i 1821. adobe leirstein eller en slags murstein som indianerne bygde hus av. Adobe ble laget av bløtlagt leire som ble presset inn i trerammer og tørket i sola. agave planteslekt av agavefamilien; trevlene brukes bl.a. til tauverk og matter. Overført til Sør-Europa fra Mexico på 1500-tallet.

C calmecac en mellomting mellom skole og presteskole, india­ nernes barn gikk i calmecacen fra 6- til 9-årsalderen. citadell indre «kjernefestning» i en større festning. conquistador de første spanske erobrere i Amerika og deres

etterkommere. Corés, Hemån (1485-1547) spansk kriger; Mexicos erobrer. curare pilgift fra Sfryc/znos-planten, brukes av sør-amerikanske indianerstammer samt i moderne narkoseteknikk; cura­

re er muskellammende.

akselen til en vogn stang som hjulet roterer rundt. alfagress samme som espartogress; seigt gress med sylind­

riske blad, brukes til espartopapir og flettverk. ambar samme som amber; av gr. krukke: trekar med lokk. anarki lovløshet, forvirring; politisk retning som hevder individenes uinnskrenkede frihet og vil avskaffe all statstvang. Andes fjellkjede langs kysten av Sør-Amerika, ca. 7500 km lang og opptil 900 km bred. andesitt vulkansk bergart produsert ved eksplosive vulkanut­ brudd; vanligvis grå - til svartfarget. angelsaksere germanske stammer som erobret England ca. 400-600; beseiret av normannerne 1066. Aristoteles (384-322 f.Kr.), gresk filosof og forsker; elev av Pla­ ton. Skaper av logikken; systematiserte nesten all viten i sin tid. Arktis området rundt Nordpolen. arsenal våpen- og ammunisjonslager. atlant mannsstatue som bærer bjelkelag, balkong eller andre deler av en bygning. autentisk ekte, opprinnelig, pålitelig. aztekerne kulturelt høytstående indianerfolk i Mexico; stor­ hetstid fra 1300-tallet til 1521, da det ble underkuet av spa­ nierne.

D dechiffrere tyde koder. dike jordvoll for å tørrlegge områdene eller verne mot over­

svømmelser. douglasgran samme som Oregon-pine: bartre, vokser vest i Nord-Amerika (Oregon). Godt, rødlig trevirke; i Norge som

prydtre. durra viktig tropisk kornslag. E eksotisk fremmedartet, utenlandsk (særlig om tropiske

strøk). ekspansjonstrang behov for å ekspandere, utvide seg, f.eks. for å legge større landområder under seg. elfenben ben fra den afrikanske elefantens støttenner. epilepsi nervesykdom som kjennetegnes av anfall med bevisstløshet og kramper. erosjon mekanisk avgnaging av jordoverflaten forårsaket av vann, is eller vind. F faste avholdenhet fra mat, eller fra visse matvarer, enten av religiøse eller helsemessige grunner. filigransarbeid gullsmedarbeid av fine gull- eller sølvtråder i et kniplinglignende mønster. finansiere bekoste, støtte økonomisk. forgangen tid i tidligere tider, «gamle dager». fossil forsteinede rester av planter eller dyr. frankere en germansk folkestamme. fresko veggmaleri på våt murvegg. frise båndlignende veggfelt med ornamenter, f.eks. like under

B baldakin tron- og sengehimmel. balsatre lett og mykt tre, vokser i nordlige Sør-Amerika; bru­ kes til båter, redningsbelter m.m. Kontikiflåten ble laget av

balsatre. baltere folk fra De baltiske stater: Estland, Latvia og Litauen. barbar rått menneske, usivilisert person. basaltstein mørk, vulkansk bergart. bidevind et fartøy seiler bidevind når det ligger så nær vin­

inner- eller yttertak.

den som mulig med fylte seil. bisselsmykke smykke til pynt på bisselet (lærremmer om hestens hode samt et munnbitt. Tømmer festet til bisselet gjør det mulig å styre hesten. bordgang bord fra for til akter i bordkledningene på sidene av en båt for å beskytte mot sjø som bryter over. bot i det kirkelige språk betegnelse for den kristnes anger og omvendelse fra synden. bretagner person fra Bretagne, distrikt i Nord-Frankrike. bronsealderen forhistorisk periode mellom steinalderen og jernalderen, i Norden ca. 1500-500 f.Kr. bysantinsk fra Bysants. Bysants gresk navn før år 330 e.Kr. for Konstantinopel. bøylenål (fibulci): spenne til å feste på klesdrakt, utviklet tid­ lig bronsealder, viktig dateringsmiddel for arkeologien.

frisere germansk folkestamme som bodde ved Nordsjøkysten

omkring Kristi fødsel. før-columbiansk tiden i Amerika før Christofer Columbus

kom (inntil 1492). G gallere en keltisk stamme i Gallia, Frankrike. garvesyre stoff som kan omdanne huder til lær; fås bl.a. av gallepler, eikebark, krom og aluminiumsalter. germanere den nordligste gren av den indoeuropeiske folke­ gruppen. gladiator i antikkens Roma (700 f.Kr. 300 e.Kr.) fekter som kjempet på liv og død under offentlige fester. Guadalquivir elv i Sør-Spania, munner ut i Cådiz-bukta, 660 km.

123

H harnisk rustning, brystpanser; brukes også i overført betyd­

lagune strandsjø avstengt fra havet ved en smal landstripe

ning: å være i harnisk - å være sint, opprørt. harpiks sekret fra visse vekster, særlig bartrær; uoppløselig i vann. herold utroper, budbringer. hierarki organisasjon med utpreget rangsforskjell. humle art av morbærfamilien som avgir et stoff, lupulin; bru­ kes til krydder i ølbrygging. hunnere sentralasiatisk rytterfolk; på 300-400-tallet trengte de vestover under bl.a. Attila; ble beseiret 451. hypotetisk bare antatt, tvilsom.

lavaglass (obsidian): svart, glassaktig vulkansk bergart. legendarisk med preg av legende, utrolig, «eventyrlig». legering materiale bestående av to eller flere grunnstoffer

eller et korallrev.

hvorav minst ett er et metall; har metalliske egenskaper. lursignal signal blåst med lur (gammelnordisk blåseinstru­ ment av brosne eller tre). lysterlignende redskap redskap som likner lyster (gaffelformet fiskeredskap forsynt med mothaker). løsepenger opprinnelig beløp krigsfanger kunne kjøpe seg fri med; nå penger som forbrytere forlanger for å frigi folk de har tatt til fange.

I immigrant innvandrer, i motsetning til emigrant (utvandrer), inkariket sør-amerikansk indianerrike som omfattet største­ delen av Peru og Ecuador, Bolivias høyland, de nordlige delene av Chile og Argentina; grunnlagt ca. 1200, erobret av spanierne i 1533. inkvisisjonen den katolske kirkes institusjon for å oppspore og dømme en kjetter (person som avviker fra kirkens lære). intakt uberørt, uskadet.

M Marco Polo (1255-1325), italiensk oppdagelsesreisende fra

Venezia, reiste gjennom Asia til Kina 1271-95, berømt for sine reiseskildringer. materielle tap tap av redskaper, våpen o.l., i motsetning til tap av menneskeliv. mayafolket høyt utviklet indianerfolk i Mellom-Amerika fra rundt Kristi fødsel og fram til 1400-tallet. meisel stålverktøy til bearbeiding av harde materialer, minaret tårn ved en moské hvorfra bønnetidene ropes ut. mitlahus hus fra byen Mitla i Sør-Mexico (zapotekenes kultur­ sentrum). mjød gjæret drikk av honning og vann, tidligere også med malt og humle (se denne). monark statsoverhode med arverett (konge, dronning, kei­ ser). monolitt billedhuggerverk, søyle eller lignende som er hugget ut av én eneste steinblokk, f.eks. Gustav Vigelands mono­ litt i Frognerparken i Oslo. mosaikk flatedekorasjon av sammenføyde stein-, lær- eller glassbiter av forskjellig farge. moské muslimsk gudshus. møy ung kvinne.

J jade blekgrønn, hard steinsort som var hellig for indianerfol-

ket. jernbyrd en slags gudsdom, der en person beviste sin rett eller skyldfrihet ved å bære eller gå på gloende jern uten å

få brannsår. K kalebass fruktskall av flaskegresskar og kalebasstreet; brukes

av naturfolk i tropene til skåler, flasker m.m. kapitulasjon overgivelse til fienden. kappestrid konkurranse. karolingere frankisk herskerætt, oppkalt etter Karl den store

(742-814). kassavatreet samme som maniok og tapioka: art av vortemelkfamilien; dyrkes som poteter, stammer fra tropisk

N neolittisk tidsalder yngre steinalder. nomader omvandrende folk som lever av fedrift, flyttjordbruk, jakt o.l.

Amerika. kokabusk busk fra Sør-Amerika; alkaloid i bladene brukt som bedøvelses- og rusmiddel (kokain). koloni nybyggersamfunn, et lands besittelser i andre ver­ densdeler. koloss kjempestatue. kontinent fastland, større sammenhengende landmasse; ver­ densdel. kontinental som hører til et kontinent. konvoi handelsfartøyer som blir eskortert av orlogsfartøyer. korstog krigstog i middelalderen for å erobre Det hellige land, krampe her: jernhake for å holde sammen to deler av tre eller metall, U-formet med tilspissede ender. kronologi tidsregning og tidsinndeling, tidsrekkefølge. krypt underjordisk kapell under større kirker. krønike fremstilling av historiske hendinger i kronologisk (tidsriktig) rekkefølge. kvarts mineral av silisiumsyre, silisiumdioksid; brukes i glassproduksjon.

O Oder elv som går fra Sudetene til Østersjøen, 900 km. oldtiden historisk periode fram til Vestromerrikets under­ gang i 476 e.Kr. onyks agat med adskilte lag i ulike nyanser; brukes som smyk­

kestein. Orienten landene i Østen. P palisade forsvarsverk med pæler. pampas sletteland i Argentina, tidligere beitemark, nå oppdyrket. presidere 1 være ordstyrer 2 sitte som den fornemste. propaganda arbeid med å utbre synspunkter og oppfatning­ er. . Ptolemaios egyptisk astronom, matematiker og geograf, vir­ ket rundt 140 e.Kr.

L lafting byggemetode med liggende stokker som føyes sam­

men i hjørnene i et nav.

124

T tapphull hull for sinketappen (se sinke). temperert her: tempererte soner, områder mellom polarsirklene og vendesirklene med moderat varm og kald tempera­ tur. Thule gammel gresk og romersk betegnelse på Nord-Europa, omtrent tilsvarende Skandinavia. Titicacasjøen Amerikas største innsjø, på grensen mellom Peru og Bolivia; 3812 m.o.h., 8300 km2, største dyp 281 m. trepanasjon kirurgisk inngrep i hjernen der hjerneskallen gjennombores, dette ble gjort i primitive samfunn for å «utdrive onde ånder» hos en person med en sinnslidelse. tuberkulose sykdom forårsaket av tuberkelbakterier, oftest i

R ragnarok i norrøn mytologi verdens og gudenes undergang. rav (succinitt), i Østersjø-traktene forekommer fossil harpiks av gul, brun eller rødaktig farge; brukes til smykker. realisere virkeliggjøre, sette ut i livet. rekonstruere gjenoppbygge, sette i opprinnelig stand,

omdanne. rekvirere bestille, kreve, be om å få tilsendt. relieff opphøyd bilde som trer fram fra overflaten eller bak­

grunnen. ressurser kilde, muligheter, evner. restaurere sette i sin opprinnelige stand, f.eks. bygninger,

møbler, kunstverk.

lungene; tidligere stor dødelighet.

rhinskvin lette viner fra traktene rundt Rhinen. ringbrynje panserskjorte av sammenflettede, smidde stål-

U utkraving (utkragingj, innen arkitekturen en vannrett byg­ ningsdel som stikker ut i forhold til veggen under.

ringer. rorkult stokk som brukes til å svinge roret med. runestein minnestein med innristede runer eller symboler;

brukt som almanakk. V vadmel grovt, sterkt valket (tovet) ulltøy; tidligere det viktig­ ste tøymaterialet blant vanlig folk. vandaler østgermansk folk, ca. 100 e.Kr., bosatt i Schlesien, spredte seg til Gallia og Spania, grunnla på 400-tallet et

ry rykte, omdømme. S sagadiktning islandske prosafortellinger fra middelalderen;

diktning som enten har historisk bakgrunn (ættesagaer, kongesagaer) eller var ren diktning. Temaene kunne være fra samtiden eller gå tilbake til den første bosettingen på Island. sarkofag kunstnerisk utsmykket likkiste, vanligvis av stein. Silkeveien navn på de gamle karavaneveiene mellom Kina og middelhavslandene. sinke her: sammenføye to trestykker til et hjørne ved hjelp av tapper. sisalhamp bastfibrer fra bladene av Agaue-arter (navn etter den meksikanske havnebyen Sisal). siselere metode for å lage figurer i metall (gravere). sivilisasjon kulturell samfunnsform, dannelse, kultur (i mot­ setning til primitivt samfunn). skjæker flertall av skåk\ de to stengene som forbinder vogn eller slede med seletøyet til hesten. skrinn jord mager, næringsfattig jord. skrælinger vikingenes navn på indianerne («sveklinger»), slaver fellesnavn på østeuropeiske folkeslag. solformørkelse inntreffer når månen kommer mellom sola og jorda; solformørkelsen er total i de områdene som ligger innenfor månens kjerneskygge. Siste totale solformørkelse i Norge fant sted 30.6.1954, den neste inntreffer 16.10.2126! sommersolhverv det tidspunkt da sola har størst nordlig deklinasjon, inntreffer 21.-22. juni. splid uenighet, uvennskap. stavn baug eller akterende (for- eller bakende) på fartøy. stukk masse av sand, kalk, gips; brukt til ornamenter, listverk, relieffer og som underlag for freskomalerier. stukkatør kunstner som lager stukkarbeider. styrbord et fartøys høyre side når man står vendt forover. Babord er da venstre side. sverdklinge sverdblad. syklus tidsrom hvor visse begivenheter gjentas regelmessig i samme orden. symbolikk 1 læren om symbolene 2 betydningen av visse symboler eller handlinger (f.eks. nattverden).

rike i Nord-Afrika, plyndret Roma i 455. vandalisme barbarisk og hensynsløs ødeleggelse. varmebekken fy rf at. vette i nordisk folketro overnaturlig vesen som holdt seg i

nærheten av menneskene; mat og drikke ble brakt til vette­ ne på vettehaugene. vigsel handling som erklærer noe for hellig, f.eks. ekteskap, dåp o.l. vitnesbyrd bekjennelse; attest, skussmål. vollgrav vannfylt grav rundt festning, borg eller lignende. Y yamsrøtter jamsrøtter e\\. knoller, tropiske planter av slekten Dioscorea; knollene er rike på stivelse, viktig kulturplante.

Dyrkes særlig i Kina og Japan. Å årelating tapping av blod fra blodårer; tidligere brukt som

medisinsk inngrep mot forskjellige sykdommer.

125

Register A Alfheim 54 alkaloufindianere 81 Alltinget 47 amazonindianere 75, 77, 97 Amerika innvandring fra Asia 65-66, 70-73 naturressurser 66, 78-79 primitivt liv i 65-68, 70-71 veiene innvandrerne fulgte 62-63 arkeologi 9, 36-37, 62,116-119 arkitektur 90-92 hauger (gravhauger) 61 monolitter 89-91, 119 pyramider 116-117 ruiner 116-121 templer 90, 92,101, 110-111, 116-118,121 Atahualpa (Storinkaen) 114-115 Aud den dyptenkte 28-29 aztekere blomsterkrigen 112-113 bryllup 100 guder 108-111 gull 99 handel 94-95 hjem 81 håndskrifter (kodeks) 66, 115 kalender 106-107 krig 112-113 leker 102-103 mat 82-83 medisin 104-105 menneskeofringer 110-113 militæropplæring 101,112-113 soldyrking 110-111 Tenochtitlan 65, 87, 92-93, 111, 115, 116 utdannelse 101

B badehus 32-33 badstu 32-33 Bagdad 49 barn 26-27, 100-101 Bayeux-teppet 61-63 Beringstredet 65-66, 72-73 billedtepper 59-62 Birka 50 bisselsmykke 7 bjor 29 bjørn 57 blomsterkrigen 110, 112-113 brensel 29 broderi 29 bronse 12 bronsealder 6, 12 bronsealderhjelm 7 bryllup 26-27 byer 45, 92-93, 102, 116-117 Cuzco 85

Tenochtitlan 65, 87, 92-93, 111, 115-116 Tlatlico 84-85, 93 Toluca 95 byggeteknikker 90-91 byggverk 42-43 Bysants 48 bøffel 64, 74 bøter 34-35 båter 14-15, 64-65, 78-79, 95

C Cartier, Jaques 114 cenote (gjørmehull) 110-111 Chichen Itza 102,106, 110-111, 118 Cholula (pyramide) 117 Columbus, Christofer 64, 67, 114, 115, 122 conquistadorene 64, 98, 114-117 Cortés, Hernandez 64, 114-115 de Landa, Diego 115 dyr 66-67, 70-71 husdyr 66 jakt 70-71 opprinnelige dyr 70 utdødde dyr 70 D Danevirke 42 de Landa, Diego 115 diktning 30, 54 Dnjepr 48-49 dyr 66-67, 70-71 dyreliv 56-58 dødskultus 36-37

E Edvard Bekjenneren 59 Eirik Raude 34, 46 ekteskap 26-27,100-101 Eldorado 64 erobringer 38-39 eksimoer 75, 81,100 F familieliv 100-101 barn 100-101 hjem, hus 90-91,120 utdannelse 100-103 fester 30-31 fisk 56-57 fiske 12-13, 20-21, 73-75, 78-79 forsvarsanlegg 42-43 fredløse 34-35 Frigg 54-55 Frøy 54-55

126

G «Gaia» 59 Gange-Rolv 52 giftermål 24-25 Gokstadskipet 6, 56-57 graver 109 gravhauger 117 utsmykninger i gravene 84-85 gravgods 36-37 gravhauger 36-37, 62, 87, 117 gravskikker 36-37 gruvedrift 99 Grønland, kolonisering 46-47 guder 53-55, 66, 76, 86, 89 92, 104, 106-111 Huitzilopochtli 92 Quezalcoatl 89, 108, 119 Tlaloc 66, 86, 92, 108 gull 32-33, 89,98-99,114-115 gullsmedkunst 32-33 H handel 44-45, 94-95 handelsskip 44-45 handelssteder 49-50 handelsveier 94-95 Harald Godwinsson 59-60 Hastings, slaget ved 59-60 Hedeby 44-45 helleristninger 14-15, 57-59 heltedikt 30 hjelm 7, 40-41 hjem, familier 80-81, 120 holmgang 34-35 Holmgard 50 honning 29 Hugin 55 Huitzilopochtli 92 hus 12-13, 18-19,43 husbygging 18-19 hval 10 hvalrossjakt 20-21 Hvitekrist 53 håndskrifter 66, 115 håndverkere 22-23

I idrett 30-31 Idun 55 indianere 64-68 se også under de enkelte stammer og individuelle personer indianere lengst vest 74 indianere vd Stillehavskysten 65, 80, 81 inkaene 64, 76, 85, 90,115 arkitektur 90 Atahualpa (Storinkaen) 114-115 gull 98-99, 114-115 handel 94 hjem, familie 80

krigere 113 Machu Picchu 87, 107, 121 medisin 104-105 terrassedyrking 66, 76, 86-87,121 innsjøfolket 78-79, 121 inventar 19 irrigasjon (kunstig vanning) 66, 76-77, 86-87 Island, innvandring fra Norge 46-47 istiden 10, 65, 70-71 jakt 10, 65, 66, 70-75, 84, 86-87 Jomsborg 42 jordbruk 12 kunstig vanning 66, 76-77, 86-87 terrassedyrking 66, 76-77, 121 jotner 55

K kalendere 106-107 kappestrid 30-31 Karl den store 6 kermaikk 84-85 Kiev 48 klesdrakt 32-33 klesvask 33 knarr 44-45 kokekar 83 kosthold 20-21, 30 krig 112-113 krigere 38-41 kristendommen 52-53 kunst 84-85,88-91, 118-119 billedhoggerkunst 84-85 keramikk 84-85 pottemakere 84-85, 93 skulptur 84-85, 88-89, 119 steinarbeid 88-91,118-119 kunsthåndverk 22, 49 kunstnere 67, 84-85, 88-89, 96-97, 119 gull 98-99 hogging i stein 86-87, 119 pottemakerkunst 84-85 veving 96-97 kurvmakere 85 kvinnegraver 28-29 L lafting 19 langhus 18-19, 43 Leiv Eiriksson 46-47, 67 leker 102-103 patolli 103 pelota 102 Lindisfarne kloster 39 Ludvig den fromme 6 M Machu Picchu 87, 107, 121 Magellanstredet 74 mais 66-67, 76-77, 82-83, 87

mandaner 100, 111 markedsplasser 84-85, 92-93, 95 Tlatlico 84-85, 93 Toluca 95 Xochimilco 95 mat 30, 76-79, 82-83, 87 kokekar 84-85 matematikk 106-107 Mathilde, gift med Vilhelm av Normandie 59-60 matlaging 82-83, 95 mayaene 67, 86, 88,111 Chichen Itza 102,106, 110, 111 feiringer 102-103 hjem, familie 80-81 kalender 106 kanaler 86 leker 102-103 mat 82-83 matematikk 106 menneskeofringer 110-111 templer 118 medisin 104-105 metaller, arbeid med 98-99 militærleirer 9,18, 42-43, 62 militæropplæring 43, 101, 112-113 militærøvelser 43 missouriindianere 97 mixteker 96 mjød 30 Mjøllner 55 monolitter 89,90-91, 119 Montezuma 115 Munin 55 mynter 50 myntfunn 50 møbler 19

N normannere 38-39, 52-53, 59-60 Novgorod 48, 50

0 Odin 34-35, 54-55 ofringer 110-111 Olav Trygvason 56 olmecer 84, 88-89, 97, 102 oppdagelsen av Amerika 46-47, 64, 67, 114-115,122 oppdagere 46, 64, 114-115 Cartier, Jaques 114 Columbus, Christofer 64, 67,114-115, 122 Cortés Hernandez 114-115 Eirik Raude 46, 67 Leiv Eiriksson 46-47, 67 Pizarro, Francisco 114-115 «Ormen Lange» 56 «Oseberg» 59 Osebergdronningen 36 Osebergfunnet 24-25, 36, 58, 62 Osebergskipet 14, 36, 58, 62 Ottar fra Hålogaland 45

127

P Paris, vikingenes beleiring av 38-39 patolli 103 pelota 102 Pizarro, Francisco 114-115 plyndringstokt 8, 38-39 pottemakerkunsten 84-85, 93 prester 67, 92, 99,106-107, 109-110 aztekere 92, 108-109 mayaene 67, 106 puebloindianere 80, 85 pyramider 116-117 Cholula 117 Pytheas 6 Påskeøya 90-91, 119

Q Quezalcoatl 89, 108,119

R ragnarok 54-55 religiøs dyrking 106-111 rettsvesen 34-35 ringbrynje 40-41 Rollo 52 Rouen, vikingangrep på 39 ruiner 116-121 runer 7, 8, 9, 55 runesteiner 28-29, 55 rustnigner 40-41 S «Saga Siglar» 57, 59 sagaer 54 Saint Brendan 67, 72-73 salting 23 seil 14 silkeveien 49 skaldedikt 54 skalder 31 ski 24-25 skilsmisse 26-27 skinnbåter 15 skip 14-17, 36-37 skipsbygging 16-17 skipssetnigner 37 skjold 40-41 skrælinger 67, 72 skulpturer 84-85, 88-91, 119 skøyter 24-25 slavehandel 50-51 slaver 93 sleder 24-25 Sleipne 55 sletteindianere 77 smedkunst 22-23 Smolensk 48 smykker 32-33 Snorre Sturlason 56 Sofiakirken 51 soldyrking 102, 104, 108-111 spill 30-31 statuer 84-85 stawerk 19 steinalderfolk 10-11

steinarbeider 88-89, 90-91, 118,119 steinsetninger 37 Stigan, erkebiskop av Can­ terbury 59 stoffer 96-97 stokkebåter 12-15 straff 34-35

T tatarer 49 Tchac Mol 64 templer 90, 92, 101, 110-111, 116-118, 121 Tenochtitlan 65, 87, 92-93, 111, 115-116 terrasedyrking 56-76, 86-87, 121 Texcocosjøen 71, 84, 86-87, 93 Thorseth, Ragnar 59 Thule 6 Tierre del Fuego (Ildlandet) 69, 74

ting 34-35, 47 Titicacasjoen 78-79, 121 Tlaloc 67, 76, 86, 92, 108, 111 Tlatilco 84-85, 93 tolteker 88-89 Toluca 95 Tor 54-55 totora 78-79 transport 24-25 Trelleborg 18, 42, 60 treller 7, 29

U underholdning 102-103 uruser 78-79 utdannelse 100-102 utgravinger 9, 36-37 V Valhall 54-55 valkyrjer 55 veier 24 vrktøy 83-84, 86-87 vevig 28, 96-97

«Viking» 57 Vilhelm av Normandie (erobreren) 9, 52, 59 Vinland 46-47 Vladimir, storfyrste av Kiev 52-53 vogner 24-25 vognmaker 23 volador 102-103 Volga 49 Voluspå 54 våpen 11,21, 40-41 X Xochimilco 95

Y York 8 0 ølbrygging 29

Å Åsgard 54