Ulysses 8202185114

Citation preview

JAMES JOYCF

ULYSSES Oversatt av

OLAV AVGELL

Etterord av Olav Angeli

J. W. CAPPELENS FORLAG A- S

NB Rana ----------------------------------------- Depotbiblioteket

Originalens tittel: Ulysses Copyright © The Estate of James Joyce Norsk utgave © 1993 J.W. Cappelens Forlag a-s Utgitt i CUB-serien første gang i 1995 Som Storbok første gang i 1999 Ulysses hle første gang utgitt i bokform i Paris i 1922 av Shakespeare and Company James Joyce: Brev til Henrik Ibsen og teksten fra Stephen James Joyce er oversatt av Aase Gjerdrum. James Joyce: Brev til Henrik Ibsen, mars 1901: From Selected Letter of James Joyce, edited by Richard Ellmann, Faber & Faber, London 1975 © Copyright The Estate of James Joyce 1975 Tekst av Stephen J. Joyce: © Stephen James Joyce 1999 Fotografiet på omslagets forside er tatt av C.P. Curran i Dublin i 1904. Omslagsdesign ved Séan Brewer Trykti A1T Falun ab, 1999 ISBN 82-02-18511-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopi­ ering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopi­ ering i strid med lover eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

INNHOLD

Stephen James Joyce ................................ James Joyce: Brev til Henrik Ibsen .........

9 10

DELI 1 (Telemakos) ...................................... 2 (Nestor) ............................................. 3 (Protevs).............................................

15 33 44

DEL II 4 (Kalypso) ........................................... 5 (Lotusspiserne) .................................. 6 (Dødsriket) ....................................... 7 (Aiolos) ............................................. 8 (Laistrygonerne) ................................ 9 (Skylla og Karybdis) ......................... 10 (Vandrende klipper).......................... 11 (Sirenene)........................................... 12 (Kyklopen) ......................................... 13 (Navsikaa) ......................................... 14 (Solgudens okser) ............................. 15 (Kirke) ...............................................

59 73 87 112 142 170 200 230 260 304 336 374

DEL III 16 (Evmaios) .......................................... 469 17 (Ithaka) ............................................. 514 18 (Penelope) .......................................... 576 Etterord av Olav Angell.......................... 617

De som kjenner de tidligere utgavene av denne norske oversettelsen av Ulysses, vil legge merke til at det ikke lenger finnes noe «Forord». Cap­ pelens Forlag har besluttet å lytte til mitt forslag om å utelate forordet og i stedet gjengi det beundrende, respektfulle - og allerede typisk selv­ bevisste - brevet min den gang nitten år gamle bestefar skrev på sitt selvlærte dansk-norsk til Henrik Ibsen, i mars 1901. (Dessverre tyder ak på at bare min bestefars engelske versjon har overlevd). Det er min faste overbevisning at de færreste lesere har noe behov for «Forord» eller «Innledning» til et mesterverk som Ulysses. Leserne tren­ ger ingen forklaring, ei heller ønsker de å få fortalt hva de kan vente seg eller hvordan de helst bør oppfatte innhold og mening i en klassiker av denne kategori. Jeg har full tillit til at leseren vil se boken som en utfordring, og opp­ leve det eventyr det alltid er når leser og dikter møtes ansikt til ansikt. Det er leserens utbytte, det han eller hun mottar fra Ulysses, som teller; det er leserens oppfatning og forståelse av hva som formidles som i siste ende betyr noe og som alt dreier seg om. Og skulle leseren etterpå ønske å fordype seg i stoffet, finnes det ingen mangel på bøker og studier om James Joyce og Ulysses. Jeg ønsker hver enkelt leser en berikende, interessant og stimuleren­ de reise gjennom min bestefars fascinerende episke roman.

Stephen James Joyce La Flotte i mai 1999

James Joyce 8 Royal Terrace Fairview, Dublin Mars 1901

Høystærede herr Ibsen! Jeg skriver til Dem for å hilse Dem på Deres treogsyttiende fødselsdag og la min stemme lyde blandt alle de andres fra alle land som ønsker Dem vel. De husker kanskje at det kort tid etter utgivelsen av Deres seneste stykke, «Naar vi døde vaagner» , ble gjengitt en vurdering av samme i et av de engelske tidsskriftene, Fortnightly Review- over min signatur. Jeg vet at De har sett den, for kort tid etter skrev Mr William Archer til meg og fortalte at i et brev han hadde mottatt fra Dem noen dager tidligere, hadde De skrevet: «Jeg har lest, eller snarere stavet meg gjennom, en anmeldelse i Fortnightly Review av Mr James Joyce, som er meget vel­ villig og hvis forfatter jeg gjerne skulle takket om jeg bare hadde hatt de tilstrekkelige sproglige kunnskaper.» (Mine egne kunnskaper om Deres sprog er ikke store, hvilket De selv kan konstatere, men jeg håper De er i stand ti] å forstå hva jeg mener å si). Jeg har ikke ord for å fortelle hvor meget Deres meddelelse rørte meg. Jeg er en ung, meget ung mann, og kanskje De kommer til å smile over at jeg forteller om en slik følelses­ ladet reaksjon. Men jeg tror sikkert at hvis De følger tankene tilbake i Deres eget liv til den gangen da De var ung student ved universitetet, som jeg selv er, og forestiller Dem hva det ville betydd for Dem å motta en hilsen fra en person De vurderte like høyt som jeg vurderer Dem, så ville De forstå hvordan jeg har opplevd delte. Kun en ting beklager jeg, nemlig at en umoden og hastig nedtegnet artikkel skulle nå Dem, og ikke heller noe bedre og mer verdig Deres rosende ord. Artikkelen rom­ mel neppe noen regelrett dumhet, men stort mer tør jeg ærlig talt heller ikke si. Det ergrer Dem muligens at Deres verk underkastes en fremslenging som meg, men jeg tror nok De ville foretrekke selv hodeløs iver fremfor temperamentsløse og «kultiverte» paradokser. Hva mer kan jeg si? Jeg har trossig ropt Deres navn i et college der det enten var ukjent eller bare vagt og uklart kjent. Jeg har insistert på Deres rettmessige plass i dramatikkens historie. Jeg har pekt på det som, elter milt syn, var Deres ypperste kvaliteter - Deres storslagne dikteriske kraft. Dessuten Deres øvrige kvalitetstegn - satiren, teknikken og den velregisserte harmoni - disse talte jeg også for. Tro ikke at jeg er noen heltedyrker. Det er jeg ikke. Og når jeg talte om Dem, i diskusjonsklub­ ber og lignende, påkalte jeg oppmerksomhet uten overflødige fakter. Men vi røper ikke det som er oss mest kjært. Jeg fortalte aldri dem om det som sterkest knyttet meg til Dem. Jeg sa intet om at det jeg syntes å

ane om Deres liv gjorde meg stolt, om hvordan Deres kamp inspirerte meg - ikke de synlige kamper for det materielle, men de slag som ble ut­ kjempet og vunnet bak Deres panne - hvordan Deres ubøyelige insiste­ ring på å fravriste livet dets hemmeligheter gav meg mot, og hvordan De i Deres absolutte likegyldighet overfor den offentlige mening hva gjelder kunst, venner og koder, vandret frem i lyset fra Deres egen, indre hero­ isme. Og det er dette jeg skriver til Dem om nå. Deres virke på jorden går mot sin slutt og De nærmer Dem stillheten. Det blir mørkt omkring Dem. Mange skriver om slike spørsmål, men de vet ingenting. De har kun vist veien - skjønt De har gått den så langt De har formådd - til slut­ ten av «John Gabriel Borkman» og dets åndelige sannhet - for Deres siste arbeide står, så vidt jeg kan se, for seg selv. Men jeg er sikker på at høyere og helligere opplysning finnes - lenger fremme. Som en av den unge generasjon, som De har talt for, sender jeg Dem min hilsen - ikke i ydmykhet fordi jeg er ukjent og De i berømmelsens lys, ikke med vemod fordi De er en gammel mann og jeg ung, ikke i overmot, ei heller med føleri - men i glede, med håp og i kjærlighet sen­ der jeg Dem min hilsen.

Deres ærbødige James A. Joyce Mr Henrik Ibsen Arbiens Gade 2 Kristiania

tatelig og trinn trådte Buck Mulligan frem øverst i trappen. Han bar på en skål med såpeskum, hvor et speil og en barberkniv var lagt i kors. En gul slåbrok, uomgjort, ble båret mykt bak ham av den milde morgenbrisen. Han holdt skålen frem og intonerte: - Introibo ad alta re Dei. Han stanset, kikket ned den mørke vindeltrappen og ropte barskt: - Kom opp, Kinch! Kom opp, din fryktelige jesuitt! Høytidelig trådte han frem og steg opp på det runde kanonfundamentet. Han så seg omkring, og alvorlig velsignet han tre ganger tårnet og landskapet og de våknende fjellene. Så fikk han øye på Stephen Dedalus, bøyde seg frem mot ham og gjorde raskt korsets tegn flere ganger, mens han gurglet langt nede i halsen og ristet på hodet. Stephen Dedalus lente seg ergerlig og søvnig mot den øvre delen av trappen og så kaldt på det stirrende og gurglende ansiktet som velsignet ham; langt var det som på en hest og det lyse hodet med den urakede kronen hadde samme farge og utseende som blek eik. Buck Mulligan kikket et øyeblikk under speilet og dekket deretter be­ hendig over skålen. - Tilbake til kasernen! sa han strengt. Han tilføyde med forkynnerstemme: - For dette, du inderlige kjære, er den uforfalskede Christine, legeme og sjel og blod og sår. Dempet musikk, takk. Lukk øynene mine herrer. Et øyeblikk. Litt besvær med de hvite blodlegemene. Stille, alle sammen! Han så skrått opp og utstøtte et langt og dempet plystresignal, ventet så en stund i henført oppmerksomhet, det blinket hist og her av gull i de regelmessige hvite tennene. Krysostomos. To kraftige skingrende plystretoner svarte gjennom stillheten. - Takk, gamle venn, ropte han livlig. Det er utmerket. Nå kan du godt slå av strømmen. Han sprang ned fra sokkelen og så alvorlig på iakttageren sin, mens han samlet de løse skjøtene i slåbroken rundt bena. Det fyldige ansiktet i den mørke skyggen og det ovale gretne hakepartiet minnet om en pre­ lat, en kunstmesen fra middelalderen. Et vennlig smil brøt rolig frem på leppene hans. - Litt av en vits, sa han muntert. Det absurde navnet ditt, en gammel greker!

S

15

Han rettet fingeren vennskapelig spøkefullt mot ham og gikk bort til brystvernet mens han lo for seg selv. Stephen Dedalus gikk helt opp, fulgte ham trett halvveis og satte seg på kanten av sokkelen og betraktet ham ubevegelig idet han stilte opp speilet på brystvernet, dyppet kosten i skålen og såpet inn kinnene og halsen. Den muntre stemmen til Mulligan fortsatte. - Navnet mitt er også absurd. Malachi Mulligan, to daktyler. Men det har hellensk klang, ikke sant? Lett og solfylt som bukken selv. Vi må dra til Aten. Blir du med hvis jeg får tante til å hoste opp tyve pund? Han la fra seg kosten, lo og spurte opprømt: - Blir han med? Den skinnmagre jesuitten. Han holdt opp og begynte å barbere seg omhyggelig. - Si meg en ting, Mulligan, sa Stephen rolig. - Ja, hva er det, min kjære? - Hvor lenge skal Haines bli her i tårnet? Buck Mulligan vendte et glattbarbert kinn over høyre skulder. - Ja, Herregud, er han ikke redselsfull? sa han rett ut. En pompøs en­ gelskmann. Han synes ikke du er noen gentleman. Gud bedre, de bedritne engelskmennene. Revner av penger og forstoppelse. Bare fordi han kommer fra Oxford. Men du, Dedalus, du har den rette oxfordstilen. Han skjønner seg ikke på deg. Å, navnet jeg har til deg er det beste, Knivskarpe Kinch. Han barberte seg forsiktig på haken. - Han fablet over seg i hele natt om en svart panter, sa Stephen. Hvor har han geværkassen? - Stakkars, fyren er rivende gal, sa Mulligan. Fikk du deg en støkk? - Ja, sa Stephen energisk og med stigende ergrelse. Her ute i mørket med en fyr jeg ikke kjenner og som fablet og stønnet noe om at han skulle skyte en svart panter. Du har reddet mennesker fra å drukne. Men jeg er ingen helt. Hvis han skal bli her, forsvinner jeg. Buck Mulligan betraktet bekymret såpeskummet på barberkniven. Han hoppet ned fra sitt høye stade og begynte febrilsk å lete i bukselom­ mene. - Pokker! sa han med tykk stemme. Han gikk bort til kanonsokkelen og sa, idet han stakk den ene hånden i brystlommen til Stephen: - Lån meg snytekluten din til å tørke av barberkniven med. Stephen fant seg i at han trakk opp et skittent sammenkrøllet lomme­ tørkle og holdt det frem til beskuelse i det ene hjørnet. Buck Mulligan tørket omhyggelig av barberkniven. Så løftet han blikket fra lommetør­ kleet og sa: - Dikterens neseklut! En ny kunstnerlig farge for våre irske poeter snørrgrønt. Det er nesten så man kan kjenne smaken, hva? Han gikk bort til brystvernet igjen og skuet ut over Dublinbukten, vinden rusket lett i det lyse eikefargede håret hans.

16

17

- Herregud! sa han lavt. Er ikke havet nettopp hva Algernon kaller det, en stor øm mor? Det snørrgrønne havet. Det pungkrympende ha­ vet. Epi oinopa ponton. Å, Dedalus, grekerne! Jeg må lære deg gresk. Du må lese dem på originalspråket. Thalatta! Thalatta! Hun er vår store ømme mor. Kom og se! Stephen reiste seg og gikk bort til brystvernet. Han lente seg mot kan­ ten og så ned på vannet og over mot postbåten som seilte ut fra havneinnløpet til Kingston. - Vår mektige mor, sa Buck Mulligan. Han vendte plutselig de store forskende øynene fra havet mot Stephens ansikt. - Tante tror du tok livet av din mor, sa han. Det er derfor hun ikke vil jeg skal ha noe med deg å gjøre. - Noen tok livet av henne, sa Stephen dystert. - Du kunne vel for faen ha knelt, Kinch, da din mor lå for døden og ba deg om det, sa Buck Mulligan. Jeg er like iskald som deg. Men å tenke seg til at din mor ba deg med sitt siste åndedrag om å knele og be for henne. Og du nektet. Det er noe uhyggelig ved deg. Han tidde og såpet inn det andre kinnet lett. Et overbærende smil kruste leppene hans. - Men en herlig gjøgler, mumlet han for seg selv. Kinch, den herligste gjøgleren av dem alle. Han barberte seg jevnt og omhyggelig, taus, alvorlig. Stephen støttet seg med albuen mot den ujevne murkanten, holdt håndflaten mot pannen og stirret ned på det slitte svarte jakkeermet med den frynsete kanten. En smerte som ennå ikke var kjærlighetens smerte, gnaget i hjertet hans. Stille hadde hun kommet til ham i en drøm etter sin død, den uttærede kroppen hennes i det løse brune lik­ kledet hadde utsondret en duft av voks og rosentre, åndedrettet hennes stumt og bebreidende bøyd over ham, en svak duft av våt aske. Over den frynsete kanten av jakkeermet så han havet som den velnærte stemmen ved siden av ham hadde hilst som en stor og øm mor. Ringen av bukten og himmelranden omga en matt grønn vannmasse. En hvit porselensskål hadde stått ved dødsleiet hennes med den grønne seige gallen som hun under anfallene av høylydte stønnende brekninger hadde slitt løs fra den råtnende leveren. Buck Mulligan tørket av barberkniven igjen. - Å, stakkars krek, sa han vennlig. Jeg må gi deg en skjorte og noen nesekluter. Hvordan er de buksene du kjøpte annenhånds? - De passer ganske bra, svarte Stephen. Buck Mulligan gikk løs på gropen nedenfor underleppen. - Noe så tåpelig, sa han selvtilfreds. Annenbens, burde det hete. Jeg har et fint par med smale striper i grått. De burde passe deg glimrende. Jeg spøker ikke, Kinch. Du ser forbannet flott ut når du er staset opp. - Takk, sa Stephen. Jeg kan ikke bruke dem hvis de er grå.

- Han kan ikke bruke dem, sa Buck Mulligan til ansiktet sitt i speilet. Etikette er etikette. Han tar livet av sin mor, men grå bukser kan han ikke gå med. Han foldet barberkniven omhyggelig sammen og følte med lette fin­ gerspisser over den glatte huden. Stephen vendte blikket fra havet mot det runde ansiktet med de røkblå livlige øynene. - Den fyren jeg var sammen med på The Ship i går kveld, sier du er sprø, sa Buck Mulligan. Han jobber på galehuset sammen med Conolly Norman. G.P. Generell parese. Han svingte speilet i en halvsirkel i luften for å signalisere nyheten for all verden i solskinnet som blinket over havet. De krusete nybarberte leppene lo og viste kanten av skinnende hvite tenner. Latteren grep hele den sterke kraftige kroppen hans. - Se på deg selv, sa han. Din skrekkelige dikter! Stephen bøyde seg frem og så i speilet som ble holdt opp for ham, klø­ vet av en skjev sprekk. Strittende hår. Slik han og andre ser meg. Hvem valgte dette ansiktet for meg? Denne hundeskrotten som burde avluses. Den spør den også. - Jeg knabbet det på tjenestepikens værelse, sa Buck Mulligan. Det er til pass for henne. Tante holder seg alltid med stygge tjenestepiker for Malachis skyld. Leder ham ikke ut i fristelse. Og så heter hun Ursula. Han lo igjen og tok speilet vekk fra de stirrende øynene til Stephen. - Calibans vrede over ikke å få se ansiktet sitt i speilet, sa han. Om bare Wilde hadde levd og kjent deg! Stephen lente seg bakover, pekte og sa bittert: - Det er et symbol på den irske kunsten. En tjenestepikes sprukne speil. Buck Mulligan stakk plutselig armen sin i Stephens og vandret rundt med ham på tårntaket, barberkniven og speilet skranglet i lommen hvor han hadde stukket dem ned. - Det er ikke pent å erte deg slik, Kinch, hva? sa han vennlig. Gudene skal vite at du har mer tæl enn noen av dem. Parert igjen. Han frykter lansetten av min kunst som jeg frykter hans. Den kalde stålpennen. - En tjenestepikes sprukne speil! Si det til oxfordfyren nedenunder og slå ham for en guinea. Han stinker av penger og synes du ikke er noen gentleman. Faren hans slo seg opp ved å selge avføringsmidler til zulu­ ene eller et lignende svindelknep. Gud bedre, Kinch, hvis du og jeg slo oss sammen kunne vi utrette mye for denne øya. Hellenisere den. Cranlys arm. Hans arm. - Tenke seg til at du må tigge av de svina. Jeg er den eneste som vet hva du virkelig er. Hvorfor stoler du ikke mer på meg? Hva er det du har imot meg? Er det Haines? Hvis han lager kvalm, henter jeg Seymour, så skal han få seg en verre omgang enn Clive Kempthorpe fikk.

18

19

Unge utbrudd av pengesterke stemmer i Clive Kempthorpes værelser. Blekansikter. De holder seg for magen av latter, klamrer seg til hverand­ re. Å, jeg dør! Fortelle det skånsomt til henne, Aubrey! Jeg stryker med! Med strimler av flagrende skjorteflak hopper og bykser han rundt på bordet med buksene i en haug om føttene, forfulgt av Ades fra Magdalen med skreddersaksen. Et forskremt kalveansikt, forgylt av marme­ lade. Ikke ødelegg buksene mine! Ikke vær så lumpne mot meg! Rop gjennom det åpne vinduet bryter aftenstillheten på den store gårdsplassen. En døv gartner med forkle og ansiktet maskert som Matthew Arnold, skyver gressklipperen på den dystre plenen og betrakter oppmerksomt gresstråenes dansende strimler. - For oss ... en ny hedenskap . . . omphalos. - La ham være, sa Stephen. Det er ikke noe i veien med ham, bortsett fra om natten. - Hva er det da? spurte Buck Mulligan utålmodig. Spytt ut! Jeg skal være oppriktig med deg. Hva har du imot meg? De stanset og så over mot den bratte skrenten ved Bray Head som lå på vannet som hodet til en sovende hval. Stephen frigjorde rolig armen sin. - Vil du jeg skal si det? spurte han. - Ja, hva er det? svarte Buck Mulligan. Jeg husker ingen ting. Han så Stephen inn i ansiktet mens han snakket. Et lett vindpust strøk ham over pannen og beveget såvidt det lyse ugredde håret og fremkalte sølvflekker av uro i øynene hans. Stephen som var nedtrykt av sin egen stemme, sa: - Husker du den første dagen jeg kom hjem til deg etter at mor døde? Buck Mulligan rynket pannen et øyeblikk og sa: - Hva? Hvor? Jeg husker ingen ting. Jeg husker bare fornemmelser og inntrykk. Hvordan det? I Guds navn, hva var det som skjedde? - Du holdt på å lage te, sa Stephen, og jeg gikk over på den andre siden av gangen for å hente mer varmt vann. Din mor og en gjest kom ut fra stuen. Hun spurte deg hvem som var på værelset ditt. - Ja? sa Buck Mulligan. Hva sa jeg? Det har jeg glemt. - Du sa: X det er bare Dedalus. Moren hans har krepert. En rød farge steg opp i ansiktet på Buck Mulligan, noe som fikk ham til å se yngre og mer sympatisk ut. - Sa jeg det? spurte han. Nå, og hva var galt i det? Han ristet nervøst av seg forlegenheten. - Og hva betyr vel døden? spurte han. Din mors eller din eller min? Du så bare at din mor døde. Jeg ser at folk stryker med hver eneste dag over på Mater og Richmond og blir skåret i småbiter i obduksjonssalen. De bare kreperer, og ferdig med det. Det betyr overhodet ingen ting. Du ville ikke knele og be for din mor på dødsleiet da hun ba deg om det. Hvorfor? Fordi du har det forbannete jesuittislettet i deg, bare at det er sprøytet inn den gale veien. For meg er det bare bespottelig, de kreperer. Hjernelappene hennes fungerer ikke. Hun kaller legen sin sir Peter

Teazle og plukker smørblomster på sengeteppet. Føy henne til det hele er over. Du krysset det siste ønsket hennes på dødsleiet, og allikevel er du sur på meg for at jeg ikke klynker som en gråtekone fra Lalouette. Absurd! Antagelig sa jeg det. Men det var ikke min hensikt å krenke din mors minne. Han hadde snakket seg til mot. Stephen skjermet de gapende sårene som ordene hadde etterlatt i hjertet hans, og sa meget kaldt: - Jeg tenker ikke på at du krenker min mor. - Hva er det da? spurte Buck Mulligan. - At du krenker meg, svarte Stephen. Buck Mulligan snudde på hælen. - Umulige menneske! utbrøt han Han begynte å gå fort rundt langs brystvernet. Stephen sto på sin post og så ut på det rolige havet med odden. Havet og odden syntes nå svake­ re. Pulsen banket i øynene hans og tilslørte synet, og han følte febergløden i kinnene. En stemme inne fra tårnet ropte høyt: - Er du der oppe, Mulligan? - Jeg kommer, svarte Buck Mulligan. Han snudde seg mot Stephen og sa: - Se på havet. Hva bryr vel det seg om krenkelser? Sleng Loyola, Kinch, og bli med ned. Engelskmannen vil ha morgenbaconet sitt. Hodet hans stanset igjen øverst i trappen, i høyde med taket. - Ikke heng med hodet hele dagen, sa han. Jeg er inkonsekvent. Hold opp med den dystre grublingen. Hodet forsvant, men den nedstigende stemmen hans gjenlød enstonig fra trappegangen.

Nå skal du ikke gruble på kjærlighetens bitre mysterium for Fergus styrer bronsevognen

Skogskygger svevde lydløst forbi gjennom morgenstillheten fra øverste del av trappegangen og ut over havet dit blikket hans gikk. Inne ved land og lenger ute gikk vannspeilet over i hvitt, med spor etter lettskodde raske føtter. Det uklare havets hvite bryst. Sammenflettede spenninger, to og to. En hånd som knipser harpestrengene og forener de sammenslyngede klangene. Bølgehvite viede ord skimrer på det uklare tidevannet. En sky begynte langsomt å gli foran solen og la buktens dypgrønne vann i skygge. Den lå under ham, en skål med bittert vann. Fergus' sang -jeg sang den alene i huset og holdt de lange mørke akkordene. Døren hennes sto åpen, hun ville høre meg spille. Stum av frykt og medliden­ het gikk jeg bort til sengen hennes. Hun gråt på sitt usle leie. Over disse ordene, Stephen - kjærlighetens bitre mysterium. Hvorhen nå?

20

Hemmelighetene hennes - gamle fjærvifter, ballkort med eselører pudret med moskus, et simpelt ravsmykke i den låste skuffen hennes. Et fuglebur hang i solskinnet i det åpne vinduet i barndomshjemmet hen­ nes. Hun hørte gamle Royce synge i sangkomedien Turko den grusom­ me, og lo med de andre når han sang:

Jeg er en mann som kunsten kan å gjøre seg usynlig.

Uvirkelig munterhet, sammenbrettet, moskusduftende.

Du aldri mer skal ruge på.

21

Sammenbrettet i naturens hukommelse med leketøyet hennes. Minnene brøt frem i den rugende hjernen hans. Vannglasset hennes fra kjøkkenspringen da hun skulle ha den siste olje. Et utkjernet eple med brunsukker som hun stekte til seg på kaminplaten en mørk høstkveld. De velformede neglene hennes røde av blodet fra knuste lus i barnas skjorter. I en drøm, stille, hadde hun kommet til ham, den uttærede kroppen innhyllet i det løse brune likkledet som ga fra seg en odør av voks og rosentre, åndedrettet bøyd over ham med stumme hemmelige ord, en svak duft av våt aske. De glassaktige øynene hennes stirret ut av døden for å ryste og bøye sjelen min. På meg alene. Spøkelseslyset som skinte over dødskampen hennes. Spøkelsesskjæret over det forpinte ansiktet hennes. Det hese høye åndedrettet hennes rallet i redsel mens alle barna lå på kne og ba. Øynene hennes så på meg for å slå meg ned. Liliata rutilantium te confessorum, turma circumdet; iubilantium te virginium chorus excipiat. Likrøver! Åtseleter! Nei, mor. La meg være og la meg leve. - Kinch, ohoi! Buck Mulligans stemme sang inne fra tårnet. Den kom nærmere opp i trappen, ropte på nytt. Stephen som fremdeles skalv ved ropet fra sin sjel, hørte varmt rislende solskinn og vennlige ord i luften bak seg. - Dedalus, kom nå ned og vær en god halunk. Frokosten er ferdig. Haines ber om unnskyldning for at han vekket oss i natt. Alt er i orden. - Jeg kommer, sa Stephen og snudde seg. - Ja, gjør for Guds skyld det, sa Buck Mulligan. For min skyld og for vår alles skyld. Hodet hans forsvant og kom til syne igjen. - Jeg fortalte ham om symbolet du hadde på den irske kunsten. Han sier det er meget skarpsindig. Kan du ikke slå ham for et pund, hva? En guinea, mener jeg. - Jeg får lønn nå i formiddag, sa Stephen. - Skolejobben, sa Buck Mulligan. Hvor mye da? Fire pund? Lån meg ett!

- Som du vil, sa Stephen. - Fire blanke sovereigner, ropte Buck Mulligan henrykt. Vi skal ha oss en real rangel og forbause de druidiske druidene. Fire allmektige sove­ reigner. Han kastet hendene i været og trampet ned steintrappen og sang skjærende falsk med cockneyaksent: Å vi skal ha en herlig dag drikke whisky øl og vin på kronings- kroningskroningsdagen. Å vi skal ha en herlig dag på selve kroningsdagen. Varmt solskinn forlystet seg over havet. Nikkelskålen etter barberingen skinte gjenglemt på brystvernet. Hvorfor skal jeg ta den ned? Eller la den stå der hele dagen, et gjenglemt vennskap? Han gikk bort og tok den, holdt den litt i hendene, følte metallets kjø­ lighet, luktet det klamme savlet av barberskummet kosten sto i. Slik bar jeg en gang røkelseskaret på Clonglowes. Jeg er en annen nå og allikevel den samme. En tjener også. En tjeners tjener. I tårnets halvmørke hvelvede rom beveget Mulligans slåbrokkledde skikkelse seg livlig frem og tilbake foran kaminen, mens det gule ildskjæret avvekslende ble skjult og kom til syne. To søyler av mildt dagslys falt over flisegulvet fra de høye skyteskårene, og der de møttes svevet en hvirvelsky av kullrøyk og fettos. - Vi blir kvalt, sa Buck Mulligan. Haines, kan du lukke opp døren? Stephen satte barberskålen på det lave skapet. En høy skikkelse reiste seg fra hengekøyen hvor den hadde sittet, gikk bort til inngangen og åpnet de innerste dørene. - Har du nøkkelen? spurte en stemme. - Dedalus har den, sa Buck Mulligan. Fri og bevare, jeg blir jo kvalt. Han ropte uten å se opp fra ilden: - Kinch! - Den står i låsen, sa Dedalus og trådte frem. Nøkkelen skrapte skjærende rundt to ganger, og da den tunge døren ble åpnet på gløtt, strømmet velkomment lys og klar luft inn. Haines sto i døråpningen og så ut. Stephen slepte kofferten sin på høykant bort til bordet og satte seg og ventet. Buck Mulligan slengte det stekte baconet over på fatet ved siden av seg. Så bar han fatet og den store tepotten bort til bordet og satte seg tungt ned og sukket lettet. -Jeg smelter, sa han, som stearinlyset bemerket da. . . Men hysj! Ikke ett ord til om den sak. Kinch, våkn opp! Brød, smør, honning. Hai­ nes, kom igjen! Maten er klar. Velsign oss, Herre, og disse Dine gaver. Hvor er sukkeret? Pokker, vi har ikke melk. Stephen hentet brødet og honningkrukken og smørkjøleren i skapet.

22

23

Buck Mulligan satte seg i et plutselig anfall av dårlig humør. - Hva slags losji er dette? sa han. Jeg sa hun skulle komme litt over åtte. - Vi kan drikke den uten, sa Stephen. Det er en sitron i skapet. - Pokker ta deg og de parisgrillene dine, sa Buck Mulligan. Jeg vil ha melk fra Sandycove. Haines kom inn døren og sa rolig: - Kona kommer opp med melken. - Gud velsigne deg! utbrøt Buck Mulligan og sprang opp fra stolen. Sitt ned. Skjenk opp teen. Sukkeret er i posen. Her, jeg gidder ikke å fumle med disse hersens eggene. Han hakket stekematen i pannen i bit­ er og slengte dem over på de tre tallerkenene, idet han sa: - In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti. Haines satte seg for å skjenke opp teen. - Jeg gir dere to sukkerbiter hver, sa han. Men ærlig talt, Mulligan, sannelig lager du teen sterk, hva? Buck Mulligan hugget tykke leiver av brødet og sa med innsmigrende gammelkonestemme: - Når jeg lager te, blir det te, som gamle mor Grogan sa. Når jeg van­ ner, så blir det vann. - Ved Jupiter, dette er i hvert fall te, sa Haines. Buck Mulligan fortsatte å hugge og smiske: - Det gjør nå jeg, Mrs Cahill, sier hun. Men Herren forby at De benyt­ ter den samme potten, sier Mrs Cahill. Han langet frem en tykk brødblings spiddet på kniven, til hver av de to bordfellene. - Der har du folk til boken din, Haines, sa han meget alvorlig. Fem linjer tekst og ti sider med noter om Dundrums folk og fiskeguder. Trykt hos skjebnesøstrene i stormens år. Han vendte seg mot Stephen og spurte med fin bekymret stemme idet han hevet øyenbrynene: - Broder, kan du huske om mor Grogans te- og vannpotte blir omtalt hos Mabinogion eller om det er i Upanishadene? - Det er jeg ikke sikker på, sa Stephen alvorlig. - Jaså? sa Buck Mulligan i samme tonefall. Må jeg be om din begrun­ nelse? - Jeg tror den fins hverken i eller utenfor Mabinogion, sa Stephen mens han spiste. Man kan tenke seg at mor Grogan var en slektning av Mary Ann. Buck Mulligans ansikt smilte henrykt. - Henrivende, sa han med fornem og mild stemme, viste de hvite ten­ nene og blunket vennlig med øynene. Tror du virkelig hun var det? Vir­ kelig henrivende! Så hugget han igjen voldsomt i brødet, og det var som om det plutselig gikk en mørk skygge over trekkene hans da han brummet med hes og skurrende stemme:

For gamle Mary Ann hun gir jo blanke faen og heiser skjørtene i været. . . Han proppet munnen full av bacon og egg, gumlet og brummet. Døråpningen ble formørket av en skikkelse som kom inn. - Melken, sir! - Stig på, frue, sa Mulligan. Kinch, hent muggen. En gammel kone kom inn og stilte seg ved siden av Stephen. - Deilig vær i dag, sir, sa hun. Ære være Gud. - Hvem? sa Mulligan og så på henne. Å, javisst! Stephen strakte seg bakover og grep melkemuggen i skapet. - Øyboerne snakker ofte om forhudsinnsamleren, sa Mulligan hen­ kastet til Haines. - Hvor meget, sir? spurte den gamle konen. - En liter, sa Stephen. Han så på mens hun skjenket opp i målet og helte over i muggen, den fete hvite melken, ikke hennes. Gamle inntørkede patter. Hun skjenket opp ett mål til og en ekstra skvett. Gammel og hemmelighets­ full var hun kommet inn fra en morgenverden, kanskje en budbrin­ ger. Hun priste melkens godhet mens hun helte den opp. Sammenhuket ved en tålmodig ku ved daggry på den frodige engen, en heks på paddehatten sin, med rynkete fingre behendig rundt de struttende spenene. De sto rautende rundt henne som de kjente så godt, de duggsilkete kyrne. Kyrnes silke og den fattige gamle konen, navn gitt henne i gamle tider. En omvandrende kone, en ydmyk udødelig som tjente sin beseirer og muntre forfører, deres felles bedratte, en bud­ bringer fra den hemmelighetsfulle morgenen. Om det var for å tjene eller anklage, kunne han ikke si, men forsmådde å be om hennes gunst. - Det skal være visst, frue, sa Buck Mulligan og skjenket opp melk i koppene deres. - Smak på den, sir, sa hun. Han drakk som hun bød. - Kunne vi bare leve av god føde som denne, sa han vel høyt til henne, så ville vi ikke hatt landet fullt av råtne tenner og råtne innvol­ ler. Ikke leve i en sump, spise dårlig mat, se gatene brolagt med skitt, hestepærer og spytt fra tæringssyke. - Studerer De til lege, sir? spurte den gamle konen. - Ja, det gjør jeg, frue, svarte Buck Mulligan. Stephen hørte på i taus forakt. Hun bøyer det gamle hodet sitt til en stemme som snakker høyrøstet til henne, hennes kvakksalver, hennes medisinmann, meg enser hun ikke. Til den stemmen som vil ta alt som fins av henne, til skrifte og den siste olje før begravelsen, alt unntatt de urene lendene hennes, skapt av mannens kjød ikke i Guds bilde, slan-

24

gens bytte. Og for den larmende stemmen som nå byder henne å tie med undrende flakkende øyne. - Forstår De hva han sier? spurte Stephen henne. - Er det fransk De snakker, sir? sa den gamle konen til Haines. Haines talte til henne igjen, en lengre tale, fortrolig. - Irsk, sa Buck Mulligan. Snakker De gælisk? - Jeg syntes nok det var irsk, sa hun, etter tonefallet. Er De fra Vest­ landet, sir? - Jeg er engelskmann, svarte Haines. - Han er engelsk, sa Buck Mulligan, han mener vi bør snakke irsk i Irland. - Javisst burde vi vel det, sa den gamle konen, og jeg skammer meg over at jeg ikke snakker språket selv. Jeg hører det er et storartet språk, av dem som kan det. - Storartet er ikke ordet, sa Buck Mulligan. Helt praktfullt. Skjenk opp mer te til oss, Kinch. Skal det være en kopp, frue? - Nei takk, sir, sa den gamle konen og stakk armen i hanken på mel­ kespannet og skulle til å gå. Haines sa til henne: - Har De med regningen? Det er vel best vi betaler henne, ikke sant, Mulligan? Stephen skjenket opp i de tre koppene. - Regningen, sir? sa hun og nølte. Det er en halv liter syv morgener til to pence. Det er syv ganger to blir én shilling og to pence. Og tre morge­ ner én liter til fire pence, det er tre liter, og det blir én shilling og en og to, det blir to shilling og to pence, sir. Buck Mulligan sukket, han stoppet i munnen en skorpe med tykt smør på begge sider og strakte ut bena mens han begynte å grave i buk­ selommene. - Betal og se glad ut, sa Haines og smilte til ham. Stephen skjenket opp en tredje kopp til seg selv, en skjefull te laget et svakt gulhvitt mønster i den tykke fete melken. Buck Mulligan fisket opp en toshillingmynt, tvinnet den mellom fingrene og utbrøt: - Et mirakel! Han skjøv den frem på bordet mot den gamle konen og sa:

- Forlang ikke mer av meg, kjære venn. Jeg gir deg alt hva jeg har.

Stephen la mynten i den nølende hånden hennes. - Vi skylder Dem to pence, sa han. - Det er tid nok, sir, sa hun og tok mynten. Tid nok. Farvel, sir. Hun neide og gikk ut, fulgt av Buck Mulligans smektende sang:

25

- Mitt hjertes hjerte, hadde jeg mer var det ditt, om du ber.

Han snudde seg mot Stephen og sa: - Alvorlig talt, Dedalus, jeg er helt blakk. Skynd deg av sted til den skolekippen din og skaff noen penger. I dag må dikterne drikke og feste. Irland forventer i dag at hver mann gjør sin plikt. - Det minner meg om at jeg må besøke nasjonalbiblioteket deres i dag, sa Haines og reiste seg. - Svømmeturen vår først, sa Buck Mulligan. Han vendte seg mot Stephen og spurte innsmigrende: - Er dette dagen for ditt månedlige bad, Kinch? Så sa han til Haines: - Den urene dikteren er nøye med å bade en gang i måneden. - Hele Irland bades av Golfstrømmen, sa Stephen og dryppet honning på et brødstykke. Haines sto borte i den ene kroken og bandt et tørkle lett rundt den løse snippen på tennisskjorten, og sa: - Jeg skal lage en samling sitater av dine munnhell, hvis du gir meg lov. Han snakker til meg. De vasker og bader og skrubber seg. Samvittig­ hetens brodd. Skyldbevissthet. Her er det nok en flekk. - Den der om tjenestepikens sprukne speil som symbol på irsk kunst, er jævlig bra. Buck Mulligan sparket til Stephens fot under bordet og sa med varme i stemmen: - Vent til du hører ham om Hamlet, Haines. - Ja, det mener jeg virkelig, sa Haines, stadig henvendt til Stephen. Jeg tenkte akkurat på det da det stakkars gamle kreket kom inn. - Tjener jeg penger på det? spurte Stephen. Haines lo, og idet han grep den bløte grå hatten fra festet til henge­ køyen, sa han: - Det vet jeg sannelig ikke. Han spankulerte ut til døren. Buck Mulligan bøyde seg over mot Ste­ phen og sa med kraftig ettertrykk: - Der trampet du i klaveret. Hvorfor sa du det? - Hvordan det? sa Stephen. Problemet er å skaffe penger. Fra hvem? Av melkedamen eller ham? Det kommer ut på ett, skulle jeg tro. - Her sitter jeg og synger din pris, sa Buck Mulligan, og så kommer du her med din tarvelige ironi og dystre jesuitterkvikkheter. - Jeg ser ikke noe håp, sa Stephen, hverken hos ham eller henne. Buck Mulligan sukket tragisk og la hånden på Stephens arm. - Av meg, Kinch, sa han. Plutselig endret han tonefall og tilføyde: - Jeg tror Gud hjelpe meg du har rett. Faen ta alt hva de ellers duger til. Hvorfor bruker du dem ikke slik som jeg? Til helvete med dem alle sammen. La oss komme oss ut av denne bulen. Han reiste seg, tok med alvorlig mine av seg slåbroken mens han sa resignert:

26

27

- Mulligan har avført seg sine klær. Han tømte lommene ut på bordet. - Her har vi snytekluten din, sa han. Han tok på seg den stive snippen og det gjenstridige slipset, talte arg til dem og den dinglende urkjeden. Hendene hans dukket ned i kofferten og rotet rundt mens han ropte på et rent lommetørkle. Samvittighetens brodd. Herregud, vi er simpelthen nødt til å kle oss for rollen. Jeg vil ha rødbrune hansker og grønne støvler. Motsigelse. Motsier jeg meg selv? Vel vel, så motsier jeg meg selv. Et vissent svart prosjektil fløy ut av de talende hendene hans. - Og der er hatten din fra latinerkvarteret, sa han. Stephen tok den opp og satte den på seg. Haines ropte borte fra dør­ åpningen: - Kommer dere snart, folkens? - Jeg er klar, svarte Buck Mulligan og gikk mot døren. Kom igjen, Kinch. Du har vel spist opp alt vi lot bli igjen. Resignert gikk han ut med alvorlige ord og skritt, idet han sa nærmest sørgmodig: - Og på sin vei møtte han Butterfly. Stephen tok spaserstokken sin fra kroken og fulgte etter dem ut, og mens de var på vei ned trappen, trakk han den trege jerndøren helt igjen og låste den. Han stakk den digre nøkkelen i innerlommen. Ved foten av trappen spurte Buck Mulligan: - Tok du nøkkelen? - Jeg har den, sa Stephen og gikk foran dem. Han fortsatte videre. Bak seg hørte han at Buck Mulligan slo løs på de lengste skuddene på bregnene og gresset, med det tunge badehåndkleet. - Ned med dere! Hvordan våger dere! Haines spurte: - Betaler dere husleie for tårnet? - Tolv pund, sa Buck Mulligan. - Til krigsministeriet, tilføyde Stephen over skulderen. De stanset mens Haines tok et overblikk over tårnet og til slutt sa: - Nokså stusselig om vinteren, skulle jeg tro. Er det Martello det heter? - Billy Pitt som har oppført dem, sa Buck Mulligan. Da franskmenne­ ne var på havet. Men omphalos er vårt eget. - Hva mener du om Hamlet? sa Haines til Stephen. - Nei, nei, ropte Buck Mulligan forpint. Jeg kan ikke hamle opp med Thomas Aquinas og de femogfemti grunnene han har pønsket ut for å stive den av med. Vent til jeg har fått et par halvlitere. Han snudde seg mot Stephen og sa mens han sirlig trakk ned snip­ pene på den primulagule vesten: - Du klarer det ikke med mindre enn tre halvlitere, Kinch, hva? - Det har ventet så lenge at det godt kan vente litt til, sa Stephen like­ gyldig.

- Du pirrer min nysgjerrighet, sa Haines vennskapelig. Er det et para­ doks? - Pøh! sa Buck Mulligan. Vi har vokst fra Wilde og paradokser. Det er ganske enkelt. Han beviser matematisk at Hamlets sønnesønn er Sha­ kespeares bestefar og at han selv er sin fars gjenferd. - Hva? sa Haines og begynte å peke på Stephen. Han selv? Buck Mulligan slengte håndkleet som en stola om halsen og knakk sammen i løssluppen latter. Han sa Stephen inn i øret: - Å, skygge av Kinch den eldre! Jafet som søker sin far! - Vi er alltid trette om morgenen, sa Stephen til Haines. Og det er en ganske lang historie. Buck Mulligan var begynt å gå igjen, han løftet hendene i været. - Kun den hellige halvliter kan løsne båndet om Dedalus' tunge, sa han. - Jeg tenkte å si, forklarte Haines for Stephen idet de fulgte etter, at dette tårnet og disse klippene minner meg på en eller annen måte om Helsingør. Som luter seg mot havet ved sin fot, ikke sant? Buck Mulligan vendte seg plutselig et øyeblikk mot Stephen, men sa ingen ting. I det tause klare øyeblikket så Stephen sitt eget bilde i simpel støvet sørgedrakt mellom de lyse klærne deres. - Det er en praktfull historie, sa Haines og fikk dem til å stanse igjen. Øyne bleke som det hav vinden hadde rørt opp, blekere, faste og kloke. Havets hersker stirret mot syd over bukten som lå der tom bort­ sett fra røyken fra postbåten som tegnet seg uklart mot den lyse horison­ ten, og et seil som krysset utenfor Muglins. - Jeg leste en teologisk fortolkning av det et eller annet sted, sa han åndsfraværende. Motivet med far og sønn. Sønnen som søker forsoning med faren. Mulligan antok straks en glad og bredt smilende mine. Han så på dem med den velformede munnen åpen i glede, og øynene som plutselig hadde lagt vekk all fornuft, blinket med overstrømmende munterhet. Han beveget hodet som en nikkedukke, slik at bremmen på panamahat­ ten vippet, og begynte å messe med rolig og glad tøysestemme:

Om sære re fyr har ingen her hørt min mor er jøde, hos far er alt skjørt og tømmermann Josef kan jeg aldri fordra vi skåler for disiplene og Golgata. Han holdt advarende en pekefinger i været. Hvis noen betviler at jeg er en gud når vann blir til vin på mitt mektige bud da får han ikke vin, men vann, kjære venn når vinen jeg drikker er blitt til vann igjen. Han ga et lite rykk i stokken til Stephen til farvel, sprang frem til kanten

28

av knausen, viftet med hendene til siden som finner eller vinger på et dyr som skal til å lette, og messet: Farvel alle sammen, skriv ned hva jeg sa nå skal jeg til himmelen dra. Hva som arves i kjødet kan fly av seg selv Det blåser kaldt på Oljeberget, farvel.

29

Han gjorde noen sprelske sprang foran dem nedover mot førtifotsdammen og flakset med armene som vinger og sprang lett til bens, og Merkur-hatten gynget i den friske vinden som førte de korte fuglesøte skri­ kene hans tilbake til dem. Haines som hadde ledd forbeholdent, vandret videre ved siden av Stephen og sa: - Vi burde visst ikke le. Han er ganske blasfemisk. Det vil si, jeg er ikke troende selv. Men munterheten hans tar jo litt av brodden av det, ikke sant? Hva var det han kalte det? Tømmermannen Josef? - Balladen om den lystige Jesus, svarte Stephen. - Å, du har hørt den før? sa Haines. - Tre ganger daglig, etter maten, sa Stephen tørt. - Du er ikke troende, vel? spurte Haines. Jeg mener, troende i or­ dets egentlige betydning. Skapelsen av intet og undere og en personlig Gud. - Såvidt jeg kan se har ordet bare én betydning, sa Stephen. Haines stanset og tok frem et glatt sølvetui, det blinket i en grønn edelsten. Han knipset det opp med tommelfingeren og rakte det frem. - Takk, sa Stephen og tok en sigarett. Haines tok en selv og smekket igjen etuiet. Han stakk det i jakkelom­ men, og fra vestlommen tok han opp et lite nikkelfyrtøy, knipset det opp, og da han hadde tent sin egen sigarett, rakte han den flammende veken mot Stephen, skjermet med hendene. - Ja, selvfølgelig, sa han og fortsatte videre. Enten tror man, eller så tror man ikke. Personlig kan jeg ikke svelge oppfatningen om en per­ sonlig Gud. Du går vel heller ikke inn for det, formoder jeg? - Hos meg ser du et skrekkelig eksempel på fritenkeri, sa Stephen med dyster misnøye. Han fortsatte videre og ventet at den andre skulle si noe mens han slepte spaserstokken etter seg langs stien. Doppskoen fulgte tett bak ham på stien og raslet i hælene hans. Min fortrolige venn, etter meg, ropte Steeeeeeeeeephen. En bølgende strek på stien. De vil følge den i aften når de kommer i mørket. Han vil ha nøkkelen. Den er min, jeg betaler husleien. Nå spiser jeg salt og brød. Han skal få nøkkelen. Alt. Han kom­ mer til å be om den. Jeg så det i øynene hans. - Når alt kommer til alt, begynte Haines. Stephen snudde seg og så at det kalde blikket som hadde målt ham, ikke var helt uvennlig.

- Når alt kommer til alt, skulle du klare å frigjøre deg selv. Du er din egen herre, virker det som. - Jeg er tjener for to herrer, sa Stephen, en engelsk og en italiensk. - Italiensk? sa Haines. En avsindig dronning, gammel og skinnsyk. Knel for meg. - Og for en tredje, som bruker meg som altmuligmann, sa Stephen. - Italiensk? sa Haines på nytt. Hva mener du? - Det britiske imperium, sa Stephen og rødmet, og den hellige katols­ ke og apostoliske kirke. Haines fjernet noen tobakksmuler fra underleppen før han snakket. - Det forstår jeg meget godt, sa han rolig. En irlender vil uvegerlig tenke slik. I England har vi en følelse av at vi har behandlet dere urett­ ferdig. Historien har nok skylden. De stolte mektige titlene runget triumferende som malmklokker i Stephens erindring: Et unam sanctam catholicam et apostolicam ecclesiam. Den langsomme forvandlingen og utviklingen i ritualer og dogmer liksom hans egne uvanlige tanker, en stjernekjemi. Apostlenes symbol i messen for pave Marcellus, stammene som forenes i en rungende be­ kreftelse, og bak messesangen avvæpner og truer den kjempende kir­ kens vaktsomme engel erkekjetterne. En horde av kjetterier flykter med bispeluene på snei. Photius og hopen av bespottere som Mulligan til­ hørte, og Arius som hele livet kjempet mot Sønnens konsubstansialitet med Faren, Valentin, som hånlig avviste tanken om Kristi jordiske legeme, og den skarpsindige afrikanske kjetteren Sabellius som forfektet at Faderen selv var sin egen Sønn. Ord som Mulligan for en stund hadde uttalt i bespottelse til den fremmede. Forfengelig bespottelse. Tomheten venter sikkert alle dem som taler mot vinden, en trussel, en avvæpning og seier vunnet av Kirkens stridende engler, Mikaels hærskare, som med lanser og skjold alltid forsvarer henne i stridens stund. Hør, hør! Langvarig bifall. Zut! Nom de Dieu! - Jeg er selvfølgelig brite, sa Haines, og jeg føler meg som en. Jeg vil heller ikke at mitt land skal falle i hendene på tyske jøder. Det er visst dessverre nettopp det som er vårt nasjonale problem akkurat nå. To menn sto på kanten av skrenten og kikket. Forretningsmann, båteier. - Hun går mot havnen i Bullock. Båteieren nikket med en viss ringeakt over mot den nordlige delen av bukten. - Det er fem favner der ute, sa han. Den kommer til å drive hitover når tidevannet kommer inn ved ettiden. I dag er det ni dager siden. Mannen som druknet. Et seil legger seg over på siden i den tomme bukten og venter på at en oppsvulmet bylt skal stige opp, vende et opphovnet ansikt mot solen. Her er jeg. De fulgte den slyngete stien ned til viken. Buck Mulligan stilte seg på en stein i skjorteermene, det løse slipset flagret over skulderen. En ung

30

31

mann holdt seg fast i et bergfremspring like ved siden av og beveget langsomt de grønne bena med froskebevegelser i vannets dype gelé. - Er din bror hos deg, Malachi? - Nede i Westmeath. Hos Bannons. - Fremdeles? Jeg fikk kort fra Bannon. Sier han har funnet en søt snelle der nede. Fotopike kaller han henne. - Blinkskudd, hva? Kort eksponeringstid. Buck Mulligan satte seg og begynte å snøre opp støvlene. En eldre mann dukket opp av vannet ved bergfremspringet med rødt pesende ansikt. Han kravlet usikkert opp på steinene, vannet glinset på skallen hans og i kransen av vått hår. Vannet rant langs brystet og den runde magen og sildret i stråler fra det svarte posete lendekledet. Buck Mulligan gjorde plass så han kunne klatre forbi, kastet et blikk bort på Haines og Stephen, og korset seg fromt med tommelfingemeglen foran panne og munn og brystben. - Seymour er i byen igjen, sa den unge mannen og grep på nytt tak i bergfremspringet. Gitt opp medisinen og tar sikte på hæren. - Å, dra til sjøs! sa Buck Mulligan. - Reiser over i neste uke for å begynne. Du kjenner den rødhårete Carlisle-jenta, Lily? - Ja. - Svermet med ham på moloen i går kveld. Faren er stinn av penger. - Har hun brød i ovnen? - Du får spørre Seymour. - Seymour som en jævla offiser, sa Buck Mulligan. Han nikket for seg selv mens han trakk av seg buksene. Så reiste han seg og sa banalt: - Rødhårete jenter springer løs på deg som geiter. Han tidde og tok seg forskrekket til siden under den blafrende skjorten. - Det tolvte ribbenet mitt er borte, utbrøt han. Jeg er Ubermensch. Tannløse Kinch og jeg, overmennesker. Han kjempet seg ut av skjorten og slengte den sammen med de andre klærne. - Skal du uti her, Malachi? - Ja. Gjør plass i sengen. Den unge mannen skjøv seg baklengs ut i vannet og nådde midten av viken med to rette lange tak. Haines satte seg på en stein og røkte. - Skal du ikke uti? spurte Buck Mulligan. - Senere, sa Haines. Ikke rett etter maten. Stephen snudde seg. - Jeg går, Mulligan, sa han. - La oss få nøkkelen, Kinch, til å holde på skjorten med, sa Buck Mul­ ligan. Stephen rakte ham nøkkelen. Buck Mulligan la den over haugen med tøyet, så det dannet et kors.

- Og to pence til en halvliter. Sleng dem hit. Stephen slengte to pennystykker på den myke haugen. Kler på seg, kler av seg. Buck Mulligan sto der rank med hendene foldet foran seg. Han sa høytidelig: - Den som stjeler fra de fattige, låner til Herren. Slik talte Zarathustra. Den trinne skikkelsen hans hoppet uti. - Vi ses igjen, sa Haines og snudde seg da Stephen gikk oppover stien, og smilte av de sprø irlenderne. Oksen stanger, hesten sparker, englenderen smiler. - The Ship, ropte Buck Mulligan. Halv tolv. - Godt, sa Stephen. Han fulgte stien som slynget seg oppover.

Liliata rutilantium. Turma circundet. lubilantium te virginium.

Prestens grå skygge i en nisje der han diskret kledde seg om. Jeg vil ikke sove her i natt. Hjem vil jeg heller ikke gå. En stemme kalte på ham fra havet, søttonende og langtrukkent. Idet han gikk rundt svingen vinket han. Den kalte igjen. Et glatt brunt hode, en sels, langt ute på vannet, rundt. Usurpator.

2

33

- Du, Cochran, hvilken by var det som sendte bud etter ham? - Tarent, sir. - Utmerket. Og så? - Så sto det et slag, sir. - Utmerket. Hvor? Det tomme ansiktet til gutten spurte det tomme vinduet. Fablet av hukommelsens døtre. Og allikevel eksisterte det på en måte, om ikke nettopp slik hukommelsen fablet om det. Altså en setning av utålmodighet, den dumpe lyden av overmålets vinger, som Blake sa. Jeg hører hvordan verdensrommet styrter sammen, knust glass og murer faller i grus, og tiden blusser opp med en siste gusten flamme. Hva er det igjen av oss da? - Jeg har glemt hvor det var, sir. 279 f.Kr. - Asculum, sa Stephen og kikket på navn og årstall i boken, som var arret av levret blod. - Ja, sir. Og han sa: En seier til som denne, og det er ute med oss. Den setningen hadde verden husket. Hjernens sløve makelighet. Fra en høyde over en slette overstrødd med lik taler en general til offiserene sine, støttet til spydet. En hvilken som helst general til hvilke som helst offiserer. De låner ham øre. - Du, Armstrong, sa Stephen. Hvordan endte det for Pyrrhus? - Endte det for Pyrrhus? - Jeg vet det, sir. Spør meg, sa Comyn. - Vent. Du, Armstrong. Vet du noe om Pyrrhus? En pose med tørket fiken lå godt gjemt i Armstrongs skoleveske. Nå og da rullet han dem mellom håndflatene og spiste dem langsomt. Smu­ ler ble hengende igjen på leppenes vev. En sødmefylt gutteånde. Velstå­ ende folk, stolt over at den eldste sønnen var i marinen. Vico Road, Dalkey. - Pyrrhus, sir? Pyrrhus, en pir. Alle lo. Gledesløs høylydt ondskapsfull latter. Armstrong så rundt på klassekameratene, dum skadefryd i profil. Om et øyeblikk kommer de til å le enda mer støyende, fordi de er klar over at jeg ikke greier å holde di­ siplin, og fordi de tenker på skolepengene som fedrene betaler. - Fortell meg så hva en pir er, sa Stephen og ga gutten et dask på skul­ deren med boken.

- En pir, sir, sa Armstrong. Noe ute på vannet. En slags bro. Kingstown pir, sir. Noen lo igjen. Gledesløst men megetsigende. To på bakerste benk hvisket. Ja. De visste, hadde aldri lært og aldri vært uskyldige. Alle. Med misunnelse iakttok han ansiktene deres. Edith, Ethel, Gerty, Lily. Deres like, også deres ånde var sødmet av te og syltetøy, armbåndene deres ringlet når de sloss. - Kingstown pir, sa Stephen. Ja, en skuffet bro. Ordene forvirret blikkene deres. - Hvordan det, sir? spurte Comyn. En bro går jo over en elv. Noe for Haines' folkebok. Ingen her som hører den. I kveld behendig midt i all den løsslupne drikkingen og pratingen, gjennombryter hans intellekts glatte panser. Og hva så? En narr ved sin herres hoff, tålt og ringeaktet, vinner en mild herres lovord. Hvorfor hadde de alle valgt den rollen? Ikke bare for milde kjærtegn. Også for dem var historien en fortelling som alle andre de hadde hørt så altfor ofte, og deres land en pantelånersjappe. Hvis Pyrrhus ikke hadde falt for en gammel kjerrings hånd i Argos eller Julius Cæsar ikke stukket ned med en kniv? De kan ikke tenkes bort. Tiden har brennemerket dem, og lenket ligger de i de uendelige muligheters rom som de har latt gå fra seg. Men kan de ha vært mulige i betraktning av at de aldri har eksistert? Eller var det bare mulig det som skjedde? Vev, vindens vever. - Fortell en historie, sir. - Å, ja gjør det. En spøkelseshistorie. - Hvor skal vi begynne her? spurte Stephen og slo opp i en ny bok. - Gråt ei mer, sa Comyn. - Gå videre, Talbot. - Men historien, sir? - Etterpå, sa Stephen. Videre, Talbot. En gutt med mørk lød i huden åpnet en bok og støttet den behendig opp mot lokket på skolevesken. Han fremsa støtvis vers med et og annet blikk bort på teksten:

- Gråt ei mer, sørgende gjeter, gråt ei mer For Lycidas som du sørger over er ei død om han enn har sunket under havets speil. . . Altså må det være en bevegelse, en virkelighet av det mulige som mulig. Aristoteles' setning formet seg innenfor det oppramsede verset og svevde ut over den flittige tausheten i Sainte Geneviéve-biblioteket hvor han hadde sittet og lest aften etter aften, skjermet mot synden i Paris. Ved siden av ham studerte en spinkelt utseende siameser en håndboK i strategi. Velnærte og næringssøkende hjerner omkring meg under glø­ delamper, spiddet med svakt vibrerende følehorn. Og i min hjernes mørke et underjordisk dovendyr, motstrebende, lyssky, beveger seg og

34

drageskjellene faller på plass. Tanken er tankens tanke. Rolig klarhet. På en måte er sjelen alt hva den er, sjelen er formenes form. Plutselig, vid­ strakt hvitglødende ro, formenes form. Talbot gjentok: - Ved Hans makt som vandret på bølger gjennom Hans gode kraft. . . - Blad om, sa Stephen rolig. Jeg ser ingenting. - Hva da, sir? spurte Talbot enfoldig og bøyde seg frem. Hånden hans bladde om. Han lente seg bakover og fortsatte hva han nettopp hadde husket. Han som gikk på bølger. Også her, over disse engstelige hjertene hviler hans skygge og over bespotternes hjerter og lepper og på mine. Den ligger på de ivrige ansiktene til dem som tilbød ham en mynt i skatt. Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Et langt blikk fra mørke øyne, en gåtefull setning som veves og atter veves i kirkens vevstol. Ja.

Gi meg en gåte å gjette på Min far ga meg korn for å så.

Talbot stakk den lukkede boken ned i vesken. - Har jeg hørt alle? spurte Stephen. - Ja, sir. Hockey klokken ti, sir. - Halv dag, sir. Torsdag. - Hvem kan gjette en gåte? spurte Stephen. De pakket sammen bøkene, blyanter klapret, sider raslet. De stimlet sammen og spente igjen remmene på veskene, og alle skravlet muntert: - En gåte, sir? Spør meg, sir. - Å, spør meg, sir. - En som er vanskelig, sir. - Her er gåten, sa Stephen. Hanen gol en sommerdag. Klokken slo elleve slag. En fattig sjel til himmelen dro.

35

- Hva er det? - Hva da, sir? - En gang til, sir. Vi hørte ikke. Øynene deres ble større og større da linjene ble gjentatt. Etter en stunds stillhet, sa Cochran: - Hva er det, sir? Vi gir opp. Stephen kriblet i halsen og svarte: - Det er reven som begraver sin bestemor under en kristtorn.

Han reiste seg og lo høyt og nervøst. Ropene deres ble et ekko av skuf­ felse. En kølle slo mot døren og en stemme ropte ute i korridoren: - Hockey! De fløy fra hverandre, smatt ut langs benkene, sprang over dem. Snart var de borte, og fra materialrommet lød larmen av de klaprende køllene og bråket fra støvlene og tungene deres. Sargent som var blitt igjen alene, kom langsomt frem med et åpent hefte i hånden. Det bustete håret hans og den magre halsen vitnet om rådvillhet, og gjennom de duggete brillene stirret de svake øynene be­ dende opp. På det matte og blodløse kinnet var det en daddelformet blekkflekk, fersk og fuktig som et sneglespor. Han rakte frem heftet. Ordet Regning sto som overskrift. Under sto ra­ der med skjeve tall og helt nederst en snirklet underskrift med store sløyfer og en klatt. Cyril Sargent, hans navn og segl. - Mr Deasy sa jeg skulle skrive om igjen alle sammen, og vise dem til Dem, sir. Stephen berørte kanten av heftet. Fånyttes. - Forstår du hvordan de skal regnes nå? spurte han. - Nummer elleve til femten, svarte Sargent. Mr Deasy sa jeg skulle skrive dem av etter tavlen, sir. - Kan du regne dem selv? spurte Stephen. - Nei, sir. Stygt og fånyttes, mager hals og bustet hår og en blekklatt, et snegle­ spor. Og allikevel hadde noen vært glad i ham, båret ham i armene sine og hjertet sitt. Uten henne ville verdens voldsomhet ha trampet ham under foten, en knust benløs snegl. Hun hadde elsket det svake utvannete blodet fra hennes egen kropp. Var dette virkelig? Det eneste sanne i livet? Den fyrige Columbanus besteg morens utstrakte kropp i hellig iver. Hun var ikke mer, bare et skjelvende skjelett av en kvist som var brent i flammene, duften av rosentre og våt aske. Hun hadde reddet ham fra å bli trampet ned og var gått bort etter knapt nok å ha vært til. En stakkars sjel som var vandret til himmelen, og på heden under tindrende stjerner sto en rev med en ram rød rovdunst i pelsen og nådeløse klare øyne og krafset i jorden, lyttet og krafset og krafset igjen. Stephen satte seg ved siden av ham og løste oppgaven. Han beviser med algebra at Shakespeares gjenferd er Hamlets bestefar. Sargent kikket spørrende opp gjennom de skråsittende brillene. Hockeykøllene skramlet i materialrommet, det dumpe smellet av en ball og rop ute fra banen. Tvers over siden beveget tallene seg i en høytidelig maurisk dans for­ kledd som bokstaver, iført selsomme hatter av kvadrater og kuber. Rekk hånden frem, over til den andre siden, bukk for damene, slik ja - mauriske fantasifigurer. Også forsvunnet fra verden, Averroes og Moses Maimonides, mørke menn av utseende og bevegelse, i narrespeilene blinker

36

37

verdens dunkle sjel, i mørket skinner et lys som lyset ikke begriper. - Skjønner du det nå? Klarer du de andre selv? - Ja, sir. Med lange skjelvende pennestrøk skrev Sargent av regnestykket. Hånden hans beveget seg trofast med de usikre tallene mens han stadig ventet på et hjelpende ord, og en svak skamrødme blusset under den matte huden hans. Amor matris, subjektiv og objektiv genitiv. Med det svake blodet og den vallesure melken sin hadde hun ammet ham og skjult svøpet hans for andres øyne. Jeg var som han, de samme lutende skuldrene, denne keitetheten. Barndommen min bøyer seg ved siden av meg. Han er for langt borte til at jeg lett kan legge hånden på den. Min er fjern og hans hemmelig som øynene våre. Hemmeligheter, tause og forstenede, sitter i de dunkle hjertene våre av noen palasser, hemmeligheter som er trette av tyran­ niet deres, tyranner som er villige til å styrtes. Regnestykket var gjort. - Det er veldig lett, sa Stephen idet han reiste seg. - Ja, sir. Takk, svarte Sargent. Han trykket et tynt trekkpapir over siden og tok med seg skriveheftet tilbake til pulten. - Nå får du hente køllen din og gå ut til de andre, sa Stephen idet han fulgte den keitete gutteskikkelsen bort til døren. - Ja, sir. I gangen hørtes navnet hans, noen ropte det ute fra sportsplassen. - Sargent! - Stikk i vei, sa Stephen. Mr Deasy roper på deg. Han sto i inngangen og så etternøleren som skyndte seg ut på den nedtråkkete plassen hvor de skingrende stemmene var i munnhuggeri med hverandre. De ble inndelt i to lag og Mr Deasy skred bortover gresstustene i gamasjekledde føtter. Da han var borte ved skolebygningen, begynte de stridende stemmene å rope på ham igjen. Han snodde den sinte hvite mustasjen. - Hva er det nå? ropte han flere ganger uten å høre etter. - Cochrane og Halliday er på samme lag, sir, sa Stephen. - Vil De vente på kontoret mitt et øyeblikk til jeg har fått gjenoppret­ tet ro og orden her, sa Mr Deasy. Og idet han geskjeftig ilte tvers over plassen ropte han strengt med gammelmannsstemmen: - Hva er det i veien? Hva er det nå? De skingrende stemmene ropte rundt ham på alle kanter, skikkelsene deres trengte seg rundt ham, og det grelle solskinnet blekte honningglansen i det misfargete håret hans. Den innestengte røykluften på kontoret blandet seg med lukten av det slitte gråbrune læret i stolene. Liksom den første dagen da han for­ handlet med meg om lønnen min. Slik det var i begynnelsen er det nå.

På anretningsbordet brettet med Stuart-myntene, simple skatter fra en torvmyr, og så skal det alltid forbli. Og trygt i skjefutteralet av purpurplysj, falmet, de tolv apostlene etter å ha preket for alle hedningene, i all evighet. Raske skritt over stenvestibylen og bort korridoren. Mr Deasy pustet tungt i den tynne barten og stanset ved bordet. - Først vårt lille økonomiske mellomværende, sa han. Fra jakken fant han frem lommeboken med en lærstropp rundt. Den gikk opp med et smell og han tok frem to sedler, den ene sammenklist­ ret av to halvdeler, og Ia dem omhyggelig på bordet. - To, sa han, slo stroppen rundt lommeboken og stakk den vekk. Og så i kassen etter gullet. De forlegne hendene til Stephen beveget seg over skjellene i den kalde steinmorteren, trompetsnegler og pengemuslinger, porselenssnegler og leopardskjell, og denne, snodd som en emirturban, og den andre, Sankt Jacobs-kammusling. En gammel pilegrimshamstring, en død skatt, hule skjell. En sovereign falt blank og ny på borddukens bløte lo. - Tre, sa Mr Deasy og vendte den vesle sparebøssen i hånden. Disse er meget praktiske. Se. Denne er til sovereigner, denne til shillinger, sixpencer, halfcrownmynter. Og her crown. Se. Han skjøt to crown og to shillinger ut av den. - Tre og tolv, sa han. Jeg går ut ifra at De finner det i orden. - Mange takk, sir, sa Stephen, samlet raskt og klosset myntene sam­ men og stakk dem i bukselommen. - Ingenting å takke for, sa Mr Deasy. De har tjent dem. Stephens hånd som var fri igjen, vendte tilbake til de hule skjellene. Også de symboler på skjønnhet og makt. En klump i lommen. Symboler besudlet av grådighet og elendighet. - Ikke gå med dem løst på den måten, sa Mr Deasy. De kan risikere å trekke dem opp og miste dem. Kjøp heller en av disse maskinene. De vil oppdage at de er meget praktiske. Svar et eller annet. - Min ville ofte vært tom, sa Stephen. Samme værelse og tidspunkt, samme visdom, og jeg den samme. Tre ganger nå. Tre løkker rundt meg her. Nåvel. Jeg kan skjære dem over når jeg vil. - Det er fordi De ikke sparer, sa Mr Deasy og løftet en formanende finger. De vet ennå ikke hva penger er. Penger er makt, når man har levd så lenge som jeg. Jeg vet det, jeg vet det. Om bare ungdommen visste det. Men hva sier Shakespeare? Legg kun gullmynt i din pung. - lago, mumlet Stephen. Han så opp fra de livløse skjellene og mot det stirrende blikket til den gamle mannen. - Han visste hva penger var, sa Mr Deasy. Han tjente penger. Han var dikter, men også engelskmann. Vet De hva engelskmannens stolthet er?

38

39

Vet De hva de stolteste ord er som De vil få høre fra en engelskmanns munn? Havets hersker. De havkalde øynene hans så ut over den tomme buk­ ten. Historien later til å ha skylden. Og på meg og mine ord, uten hat. - At solen aldri går ned over hans imperium, sa Stephen. - Blah! utbrøt Mr Deasy. Det er ikke engelsk. Det var en fransk kelter som sa det. Han banket mot sparebøssen med tommelfingerneglen. - Jeg skal si Dem hva han stoltest praier av, sa han høytidelig. Jeg be­ talte for meg. Godt, gamle krok. - Jeg betalte for meg. Jeg har aldri lånt en shilling i mitt liv. Kan De si det? Jeg skylder ingen ting. Kan De det? Mulligan, ni pund, tre par sokker, et par sko, slips. Curran, ti guinea. McCann, én guinea. Fred Ryan, to shilling. Temple, to lunsjer. Russell, én guinea. Cousins, ti shilling. Bob Reynolds, en halv guinea. Koehler, tre guinea. Mrs McKernan, fem ukers pensjon. Den klumpen jeg har er uten betydning. - Ikke i øyeblikket, svarte Stephen. Mr Deasy lo fullstendig henrykt og satte sparebøssen på plass. - Jeg skjønte De ikke kunne det, sa han frydefullt. Men en dag må De det. Vi er et gavmildt folk, men vi må også være rettferdige. - Jeg frykter slike store ord, sa Stephen, som gjør oss så ulykkelige. Mr Deasy stirret en stund alvorlig over kaminhyllen på portrettet av en velbygd mann i skotskrutet skjørt, Albert Edward, prinsen av Wales. - De synes sikkert jeg er en gammel stokk og en gammel konservativ, sa han med tankefull stemme. Jeg har sett tre generasjoner siden O'Connells tid. Jeg husker hungersnøden. Vet De at orangistene agiterte for avskaffelse av unionen tyve år før O'Connell, eller før de geistlige i Deres trossamfunn fordømte ham som demagog? Dere fenier glemmer en del. Den ærerike, fromme og udødelige hukommelsen. Diamantlosjen i det herlige Armagh, behengt med papistenes lik. Hese, maskerte og væpnede, plantørpakten. Det svarte nord og den sanne blå bibelen. Rebeller, legg ned våpnene. Stephen gjorde en kort håndbevegelse. - Jeg har også opprørerblod i meg, sa Mr Deasy. På spinnesiden. Men jeg nedstammer fra sir John Blackwood som stemte for unionen. Vi er alle irer, alle kongesønner. - Akk ja, sa Stephen. - Per vias rectas, var hans motto, sa Mr Deasy bestemt. Han stemte for den og dro på seg skaftestøvlene og red fra Ards of Down til Dublin for å gjøre det. Tra la la la la over fjellveien til Dublin.

En brysk godseier på hesteryggen med blanke skaftestøvler. En våt dag, sir John. Våt dag, Deres nåde . . . Dag . . . Dag ... To skaftestøvler rister og dingler til Dublin. Tra la la, tra la la. - Det minner meg om noe, sa Mr Deasy. De kan gjøre meg en tjeneste hos noen av Deres litterære venner, Mr Dedalus. Jeg har et innlegg her til pressen. Sitt ned et øyeblikk. Jeg skal bare renskrive slutten. Han gikk bort til skrivebordet ved vinduet, trakk to ganger stolen inn under seg og leste noen av ordene fra arket i valsen på skrivemaskinen. - Sitt ned. Unnskyld meg, sa han over skulderen. Den sunne fornuf­ tens krav. Det tar bare et øyeblikk. Han kikket under de buskete øyenbrynene på manuskriptet ved siden av seg, mumlet noe, og begynte langsomt å trykke ned de stive tastene. Av og til pustet han idet han skrudde opp valsen for å viske ut en feil. Stephen satte seg lydløst i dette fyrstelige nærvær. På veggene hang innrammede bilder i hyllest til svunne tiders hester, de lydige hodene løftet i luften - lord Hastings Repulse, hertugen av Westminsters Shotover, hertugen av Bedfords Ceylon, prix de Paris 1866. Dvergaktige ryt­ tere satt på dem og ventet på et signal. Han så innspurtene deres, holdt på kongens farger og ropte med rop fra menneskemengder som nå var borte. - Punktum, befalte Mr Deasy tangentene sine. Men en snarlig drøf­ telse av dette viktige spørsmål. . . Dit Cranly tok meg med for at jeg skulle bli rik i en fart, på jakt etter sine egne vinnere blant de tilsølte sulkyene, mellom bookmakernes skrål fra standplassene og dunster fra kantinen over den grogete sølen. Fair Rebel! Fair Rebel! Favoritten uten odds, feltet ti til én. Vi styrtet for­ bi terning- og begerspillere av sted etter hovene, luene og trøyene til jockeyene som myldret og forbi kvinnen med det tykke kjøttfulle an­ siktet, en slakters dame som tørst stakk nesen i en appelsinbåt. Rop skingret ute fra guttenes lekeplass og en trillende fløyte. Igjen - et mål. Jeg er blant dem, blant de kjempende kroppene deres i en mølje, livets turnering. Mener du den kalvbente mammagutten som ser ut som han har litt magepine? Turneringer. Tiden rystes og kastes til­ bake, støt for støt. Turneringer, kampens larm og slaps, den stivnede dødsfråden til de falne, et skrik av lansespisser med mennenes blodige innvoller som agn. - Det var det, sa Mr Deasy og reiste seg. Han gikk bort til bordet mens han heftet sammen arkene. Stephen reiste seg. - Jeg har uttrykt saken i et nøtteskall, sa Mr Deasy. Det gjelder munnog klovsyken. Ta en titt på det. Det kan ikke være to meninger om den saken. Må jeg få legge beslag på Deres kostbare plass. Doktrinen om laissez faire som så ofte i vår historie. Vår kveghandel. Som med alle våre andre næringsveier. Liverpooltrusten som spente ben under havneplanen i

40

Galway. Europa i brann. Kornforsyningene gjennom kanalens trange vann. Landbruksministerens absolutte uforstyrrelighet. Tilgi en klassisk hentydning. Kassandra. Av en kvinne som ikke var bedre enn sitt rykte. For å komme til sakens kjerne. - Jeg snakker rett fra leveren, ikke sant? spurte Mr Deasy mens Ste­ phen leste videre. Munn- og klovsyken. Kjent som Kochs preparat. Serum og virus. Pro­ sent av immuniserte hester. Kvegpest. Keiserens hester i Miirzsteg, ned­ re Østerrike. Dyrleger. Mr Henry Blackwood Price. Bør forsøkes uten forutinntatte meninger. Den sunne fornuftens krav. En sak av aller stør­ ste betydning. Å ta tyren ved hornene i ordenes fulle betydning. Med takk for at De bereder plass i Deres spalter. - Jeg ønsker at det skal trykkes og leses, sa Mr Deasy. De skal få se at man ved neste utbrudd vil innføre utførselsforbud for irsk kveg. Og den kan helbredes. Den er blitt helbredet. Min fetter, Blackwood Price, skri­ ver til meg og forteller at den behandles og kureres regelmessig av dyrle­ ger i Østerrike. De tilbyr seg å komme hit. Jeg forsøker å påvirke minis­ teriet. Nå vil jeg prøve å henvende meg til offentligheten. Jeg er omgitt av vanskeligheter, av. . . intriger, av. . . av folk som går bakveien, av. . . Han løftet pekefingeren og slo på gammelmannsvis i luften før han talte. - Merk Dem mine ord, Mr Dedalus, sa han. England er i jødenes hen­ der. På alle de viktigste postene, finansene, pressen. Og de er tegn på en nasjons forfall. Overalt hvor de samles, fortærer de nasjonens livskraft. Jeg har sett det komme i alle disse år. Like sikkert som vi står her er jødekjøpmennene allerede i gang med sitt ødeleggelsesverk. Gamle Eng­ land er i ferd med å dø. Han gikk fort til side og de blå øynene hans klarnet opp da de passerte en bred solstråle. Han snudde og kom tilbake igjen. - Er i ferd med å dø, sa han. Om ikke allerede død. Et klede skal veves av skjøgeskrik og det skal svøpes om Englands lik.

41

Øynene hans åpnet seg vidt for denne visjonen, stirret strengt tvers igjennom solstrålen han stanset i. - Er ikke en kjøpmann en mann som kjøper billig og selger dyrt, enten han er jøde eller ei? sa Stephen. - De har syndet mot lyset, sa Mr Deasy alvorlig. Og man kan se mør­ ket i øynene deres. Derfor vandrer de jorden rundt til denne dag. På pariserbørsens trapper noterer menn med gyllen lød kursene på juvelbesatte fingre. Gåsekvekk. De myldret høylydt og larmende rundt i templet, renkesmedende hoder under illesittende silkehatter. Ikke deres - klærne, talen, faktene. De store tunge øynene deres gjorde skamme på ordene og de ivrige og harmløse faktene, men merket det inngrodde ha-

tet som samlet seg rundt dem og forsto at iveren deres var forgjeves. Tål­ modigheten med å hamstre og samle forgjeves. Tiden ville sikkert spre alt for alle vinder. En sammenrasket skatt ved veikanten - plyndret og gitt videre. Øynene deres kjente vandringens år og tålmodig kjødets vanære. - Hvem har ikke det? sa Stephen. - Hva mener De? spurte Mr Deasy. Han trådte et skritt frem og stanset ved bordet. Underkjeven hans falt usikkert ned på skjeve. Er dette gammel visdom? Han venter jeg skal si noe. - Historien er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp av, sa Stephen. Ute fra sportsplassen lød guttenes rop. En skingrende fløyte - mål. Hva om marerittet skulle slå tilbake? - Skaperens veier er ikke våre, sa Mr Deasy. Hele historien beveger seg frem mot ett stort mål - manifestasjonen av Gud. Stephen gjorde en rask bevegelse med tommelfingeren mot vinduet og sa: - Det er Gud. - Hurra! Hipp hurra! - Hva behager? sa Mr Deasy. - Et rop på gaten, svarte Stephen og trakk på skuldrene. Mr Deasy så ned og holdt en stund nesevingene klemt mellom fingre­ ne. Han slapp dem og så opp. - Jeg er lykkeligere enn De er, sa han. Vi har begått mange feil og mange synder. En kvinne brakte synden inn i denne verden. For en kvinne som ikke var bedre enn sitt rykte, Helene, som forlot sin make Menelaos, for hennes skyld førte grekerne krig mot Troja i ti år. En utro hustru brakte for første gang de fremmede til våre kyster. MacMurroughs hustru og hennes elsker O'Rourke, prins av Breffni. Det var også en kvinne som brakte Parnell til fall. Mange feil, mange nederlag, men ikke denne ene synd. Jeg er en stridens mann nå i min alderdom. Men jeg skal kjempe for rettferdigheten til det siste. For slaget skal stå og Ulster seieren vil få.

Stephen løftet hånden med arkene. - Jamen, sir, begynte han. - Jeg forutser at De ikke kommer til å bli lenge her i Deres gjerning, sa Mr Deasy. Jeg tror ikke De er den fødte lærer. Kanskje tar jeg feil. - Snarere elev, sa Stephen. Og hva mer vil du lære her? Mr Deasy ristet på hodet. - Hvem vet? sa han. For å lære må man være ydmyk. Men livet er den store læremester. Stephen raslet med arkene igjen.

42

- Med hensyn til dette, begynte han. - Ja, sa Mr Deasy. De har to eksemplarer der. Hvis De kan få dem of­ fentliggjort med en gang. Telegraph. Irish Homestead. - Jeg skal forsøke, sa Stephen, og De skal få beskjed i morgen. Jeg kjenner såvidt to redaktører. - Det er bra, sa Mr Deasy livlig. Jeg skrev i går aftes til Mr Field i Parla­ mentet. Det skal være et møte i kveghandlernes forening på City Arms Hotel i dag. Jeg ba ham legge frem brevet mitt på møtet. De undersøker om De kan få det inn i de to avisene Deres. Hvilke er det? - Evening Telegraph . . . - Det er bra, sa Mr Deasy. Det er ingen tid å tape. Nå må jeg besvare dette brevet fra min fetter. - Farvel, sir, sa Stephen og stakk arkene i lommen. Og takk. - Ingenting å takke for, sa Mr Deasy og lette blant papirene på skrive­ bordet. Jeg bryter gjerne en lanse med Dem, gammel som jeg er. - Farvel, sir, sa Stephen igjen og bukket til den bøyde ryggen hans. Han gikk ut den åpne inngangen og bort den gruslagte stien under trærne, mens han hørte rop av stemmer og slag av køller borte fra sportsplassen. De slumrende løvene på søylene idet han gikk ut porten, tannløse redsler. Allikevel skal jeg hjelpe ham i kampen hans. Mulligan kommer til å gi meg et nytt navn - kveghjelpernes dikter. - Mr Dedalus! Han springer etter meg. Ikke flere brev, håper jeg. - Bare et øyeblikk. - Ja, sir, sa Stephen og snudde seg ved porten. Mr Deasy stanset stakkåndet og svelget hardt. - Jeg ville bare si, sa han. Irland, blir det sagt, har æren av å være det eneste land som aldri har forfulgt jødene. Visste De det? Nei. Og vet De hvorfor? Han rynket pannen strengt i den klare luften. - Hvorfor det, sir? sa Stephen. Han begynte å smile. - Fordi man aldri har sluppet dem inn, sa Mr Deasy høytidelig. En hostekule av latter sprang ut av halsen hans og slepte rallende etter seg en kjede av slim. Han snudde seg brått, hostet, lo, og svingte ar­ mene i luften. - Man har aldri sluppet dem inn, hikstet han mellom nye latteranfall mens de gamasjekledde føttene trampet bortover grusen på stien. Det er grunnen. Og gjennom bladenes flettverksmønster kastet solen dansende gullmynter på de vise skuldrene hans.

3

Det synliges ubønnhørlige modalitet - i det minste dét om ikke mer, tenkt gjennom øynene mine. Jeg er her for å tyde alle tings bumerker, havsyngel og tang, høyvannet som nærmer seg, den rustfargede støvlen. Snørrgrønt, sølvblått, rust, fargede tegn. Det gjennomskinneliges grenser. Men han tilføyer: I legemer. Altså var han klar over legemligheten før fargen deres. Hvordan? Selvfølgelig ved å slå skallen imot dem. Ta det med ro. Skallet var han og millionær, maestro di color che sanno. Det gjennomskinneliges grense hos. Hvorfor hos? Gjennomskin­ nelig, ugjennomskinnelig. Hvis du kan stikke de fem fingrene dine gjen­ nom dem, er det en port, hvis ikke, en dør. Lukk øynene og se. Stephen lukket øynene og hørte hvordan støvlene hans knaste mot tang og skjell. Du går gjennom det uansett hvor. Jeg gjør det, ett skritt om gangen. Et meget kort rom av tid gjennom meget korte tider av rom. Fem, seks, Nacheinander. Nettopp, og dette er det hørliges uunngåelige modaliiei. Lukk opp øynene. Nei. Jesus! Hvis jeg falt utfor en klippe som luter seg over sin fot, falt uunngåelig gjennom Nebeneinander. Jeg kla­ rer meg godt i mørket. Sverdet av asketre henger ved min side. Slå med det, det gjør de. De to føttene mine i støvlene hans for enden av bena hans, Nebeneinander. Høres solid ut, tilvirket av hammeren til Los Demiurgos. Vandrer jeg inn i evigheten langs stranden ved Sandymount? Knus knas knekk brekk. Penger fra det ville havet. Skolemester Deasy kjenner dem alle.

Blir du med til Sandymount Madeline min hoppe?

Rytmen begynner, skjønner du. Jeg hører. Et katalektisk tetrameter av marsjerende jamber. Nei, i galopp, deline min hoppe. Lukk opp øynene nå. Det skal jeg. Har alt forsvunnet siden? Hvis jeg lukker dem opp og for alltid skal være i det ugjennomskinnelige. Basta! Jeg skal se om jeg kan se. Se nå. Der hele tiden uten deg, og jeg skal alltid være slik, verden uten ende. De kom forsiktig ned trappen fra Leahys terrasse, Frauenzimmer, og ned den skrånende stranden sank de utadvendte føttene deres ned i den slamfylte sanden. Liksom jeg, som Algy, på vei ned til vår mektige mor. Nummer én svingte tungt med jordmorvesken, paraplyen til den andre

44

45

pirket i sanden. Ut av slummen, fri for dagen. Mrs Florence MacCabe, enke etter avdøde Patk MacCabe, dypt savnet, fra Bride Street. Et med­ lem av hennes søsterorden halte meg skrikende inn i livet. Skapelse av intet. Hva har hun i vesken? Et misfoster med navlestrengen slepende etter seg, tungt pakket i rødlig ullstoff. Alles navlestrenger er forbundet bakover, en sammenflettet kabel av kjøtt. Det er derfor, mystikkens munker. Vil dere bli som Gud? Se dypt inn i deres omphalos. Hallo. Kinch her. La meg få Edens have. Aleph, alpha, null null ett. Adam Kadmons ektefelle og medhjelper - Heva, den nakne Eva. Hun har ingen navle. Se godt etter. Plettfri buk, svulmende svanger, et skjold av stramt pergament, nei, hvetedynger, orientalsk og udødelig, fra evig­ het til evighet. Syndens skjød. Også jeg ble skapt, ikke avlet, i syndens mørke. Av dem, mannen med min stemme og mine øyne og en gjenferdskvinne med aske i åndedret­ tet. De omfavnet hverandre og skiltes, fulgte koblerens vilje. Fra tidenes morgen ville Han meg og vil nå av og for all evighet ikke kunne ville meg bort. En lex eterna omgir Ham. Er da dette den guddommelige sub­ stans i hvilken Faderen og Sønnen er konsubstansielle? Hvor skal den stakkars kjære Arius prøve sine slutninger? Han som hele hvet har kjempet mot kontransmagnifikandjødebangtantialiteten. Kjetter født under en uheldig stjerne. På et gresk vannklosett trakk han sitt siste sukk - euthanasi. Med en perlebesatt mitra og med bispestav, sikker på sin trone, enkemann etter et enkebispesete, med stivet omophorion og tilsølt bakdel. Vindene lekte rundt ham, bitende og skarpe. Nå kommer de, bølgene. Havhester med mån av skum, bisseltyggende, friskvindtøylet, gangere fra Mananaans stall. Jeg må ikke glemme avisinnlegget hans. Og så? The Ship halv tolv. Og vær forresten litt forsiktig med de pengene som et skikkelig lite fjols. Ja, det må jeg. Han saktnet farten. Her, skal jeg gå til tante Sara eller ikke? Min kon­ substansielle fars stemme. Har du sett noe til din kunstneriske bror Ste­ phen i det siste? Ikke det? Han er vel ikke nede i Strasburg Terrace hos tante Sally? Kunne han ikke sikte litt høyere enn som så? Og og og og fortell oss, Stephen, hvordan står det til med onkel Si? Å, Guds tårer, hva er det jeg har giftet meg til? Guttene på høyloftet. Den fordrukne vesle pappskallen og broren hans, kornettisten. Ytterst aktverdig gondo­ lier. Og den skjeløyde Walter som sier sir til faren, intet mindre. Sir. Ja, sir. Nei, sir. Jesus gråt. Og det var intet under, ved Kristus. Jeg trekker i den astmatiske klokken i det tilskoddete huset og venter. De tar meg for en rykker, kikker ut fra et hemmelig hjørne. - Det er Stephen, sir. - Slipp ham inn. Slipp inn Stephen. Slåen trekkes fra og Walter byr meg velkommen. - Vi trodde du var en annen.

Onkel Richie ligger i den brede sengen, med puter og tepper, han rek­ ker frem en kraftig underarm over knærnes forhøyning. Renbrystet. Han har vasket øvre halvdel. - Morn, nevø. Sitt ned og gå en tur. Han skyver til side brettet hvor han skriver ut regninger for Master Goff og Master Shapland Tandy, ordner med fullmakter og undersøkelsesbevis og en stevning fra Duces Tecum. En eikeramme over det skal­ lete hodet hans - Wildes Requiescat. Den enstonige og villedende plystringen kaller Walter tilbake. - Ja, sir? - Malt til Richie og Stephen, si fra til mor. Hvor er hun? - Hun bader Chrissie, sir. Pappas lille sengekamerat. Sukkerungen. - Nei, onkel Richie . . . - Si Richie. Faen ta litiumvannet deres. Det deprimerer. Whusky! - Onkel Richie, alvorlig . . . - Sitt ned, eller så skal jeg faen røske slå deg ned. Walter skjeler forgjeves etter en stol. - Han har ikke noe å sitte på, sir. - Har han ingen ting å sitte på, ditt esel. Ta inn Chippendalestolen. Har du lyst på en matbit? Vi har ikke noe av det flottenheimeriet ditt her i huset. En skikkelig skive bacon stekt med en sild til? Sikkert? Desto bedre. Vi har ikke annet i huset enn ryggpiller. All'erta! Han brummer noen takter av Fernandos aria di sortita. Det herligste nummeret i hele operaen, Stephen. Hør. Den melodiske plystringen lyder igjen, fint nyansert. Han trekker pus­ ten, knyttnevene slår stortromme mot teppet over knærne. Denne vinden er mildere. Hus i forfall, mitt, hans og alles. Du sa til de unge godseiersønnene i Clongowes at du hadde en onkel dommer og en onkel general i hæren. Forlat dem, Stephen. Skjønnheten er ikke der. Heller ikke i Marsh-bibliotekets stillestående vann hvor du leste Joachim Abbas falmede profe­ tier. For hvem? Den hundrehodete pøbelen i domkirken inntil. En hater av sitt eget folk løp fra dem til galskapens skog, månen hans skummet i måneskinnet, øynene stjerner. Vroimhihhi, hesteneseborsk. De ovale hesteansiktene, Temple, Buck Mulligan, Foxy Cambell. Hulkinnede Abbas far, rasende domprost, hvilken forargelse oppflammet hjernene deres? Pøh! Descende, calve, ut ne amplius decalveris. En krans av grått hår på det truede hodet hans, ser han meg kravle ned til nederste altertrinn (descende!) med en monstrans knuget i hånden, basiliskøyd. Ned, flintskalle! Et kor kaster trusel og ekko tilbake, assisterer rundt alterets horn, prestegjøglerne fremsnøfter latin der de fyldige beveger seg i messehagler, kronraket og salvet og gjellet, fet av den feteste marg av hveten.

46

47

Og i samme øyeblikk løfter kanskje en prest den i været rundt et hjørne. Tingeling! Og to gater lenger bort låser en annen den inn i en monstrans. Plingpling! Og i et mariakapell tar en annen nattverden helt for seg selv. Tingling! Ned, opp, frem, tilbake. Dan Occam tenkte på det, invincibelen, den lærde. En disig engelsk morgen kilte hypostasisdjevelen ham i hjernen. Da han senket hostien og bøyde knærne hørte han den første klokken i tverrskipet (han løfter sin) blander seg med hans egen klokke, og da han reiste seg, hørte han (nå løfter jeg) begge klok­ kene (han bøyer seg på knærne) i samklang. Fetter Stephen, du blir aldri noen helgen. Helgnenes øy. Du var fryk­ telig from, ikke sant? Du ba til Den hellige jomfru om at du ikke måtte få rød nese. Du ba til djevelen i Serpentine Avenue om at den trinne enken foran deg måtte løfte skjørtene enda høyere opp fra den våte gaten. O si, certo! Selg sjelen din for det, for fargete fiHer festet med nåler rundt en kone. Mer, fortell mer, enda mer! Alene øverst på Howth-sporvognen skrek du ut i regnet: Nakne kvinner! Nakne kvinner! Hva sier du til det, hva? Hva sier du til hva? Hva annet ble de oppfunnet for? Du leser to sider i hver av syv bøker hver kveld, hva? Jeg var ung. Du bukket for deg selv i speilet, gikk frem for å applaudere alvorlig, interes­ sant ansikt. Hurra for den fordømte idioten! Hra! Ingen så det, ikke si det til noen. Bøker du skulle skrive med bokstaver som titler. Har du lest hans F? Joda, men jeg liker best hans Q. Ja, men W var praktfull. Å ja, W. Husker du dine epifanier på grønne ovale sider, dypt dypsindige, hvis du døde skulle det sendes eksemplarer til samtlige større biblioteker i verden, deriblant Alexandria? Der skulle noen lese dem etter noen tusen år, en mahamansvantara. Som Pico della Mirandola. Ja, akkurat som en hval. Når man leser disse selsomme sidene av en forlengst avdød, merker man at man er ett med en som en gang var . . . Den kornete sanden var borte under føttene hans. Støvlene tråkket atter på en fuktig knasende masse, knivskjell, gnissende småstein, som brusende rullet med dønningene, tre gjennomhullet av pæleorm, den tapte Armadaen. Usunne strandflater ventet på å suge seg fast til de vandrende sålene hans, pustet kloakkdunster opp i været, en lomme av sjøgress ulmet i morild under en mødding av menneskeaske. Han gikk utenom dem, varsomt. En porterflaske var sunket til livet i den slamholdige sanddeigen. En skiltvakt, en øy av fryktelig tørste. Knuste tønnebånd i strandkanten, inne på land en labyrint av mørke lumske fiske­ garn, et stykke lenger bort krittbeskrevne bakdører og på den høyerelig­ gende delen av stranden en tørkesnor med to korsfestede skjorter. Ringsend med wigwamer for brune rorgjengere og koffardikapteiner. Menneskekonkylier. Han stanset. Jeg har gått forbi veien til tante Sara. Skal jeg ikke gå dit? Ser ikke slik ut. Ingen her. Han vendte mot nordøst og gikk over den fas­ tere sanden mot Pigeonhouse.

- Qui vous a mis dans cette fichueposition? - C'est le pigeon, Joseph. Patrice, hjemme på permisjon, lepjet varm melk med meg i MacMahon-baren. Villgåsens sønn, Kevin Egan fra Paris. Min far er en fugl, han lepjet søt lait chaud med ung lyserød tunge, lubbent kaninfjes. Lepje, lapin. Han håpet å vinne i gros lots. Han leste om kvinnens natur hos Michelet. Men han må sende meg La vie de Jésus av M. Leo Taxil. Hadde lånt den til en venn. - C'est tordant, vous savez. Moi je suis socialiste. Je ne crois pas en 1'existence de Dieu. Faut pas le dire å mon pére. - Il croit? - Mon pére, oui. Schluss. Han lepjer. Hatten min fra Latinerkvarteret. Gud, vi er nødt til å kle oss ut for rol­ len. Jeg skal ha rødbrune hansker. Du studerte der, stemmer ikke det? Hva var det, for pokker? Peeseeeeenn. P.C.N. Du vet - physiques, chimiques et naturelles. Aha. Spiste din enkle rett mou en civet, Egyptens kjøttgryter, med rapende kusker som dytter. Bare si med naturligste stemme: Da jeg var i Paris, boul' Mich, pleide jeg å. Ja, du pleide å ha brukte billetter på deg som eventuelt alibi i tilfelle du skulle bli arrestert for mord et eller annet sted. Rettferdigheten. Natten til den 17. februar 1904 ble den anholdte observert av to vitner. En annen gjorde det, en annen meg. Hatt, slips, frakk, nese. Lui, c'est moi. Det ser ut til at du har hatt det hyggelig. Vandrer stolt. Hvem er det du forsøker å etterligne når du går? Glem det - en hjemløs. Med mors postanvisning, åtte shilling, og dørvakten smelte igjen porten på postkontoret rett i fjeset på meg med et brak. Tannpine av sult. Encore deux minutes. Se på klokken. Må ha. Fermé. Betalte kjøter! Skyt ham i småbiter med et bang haglebøsse, stumper av menneske sprøytet over murene alle messingknappene. Stumper alle brrrrak tilbake på plass. Ingen skadet? Å, det er bra. Et håndtrykk. De skjønner hva jeg mener, ikke sant? Å, alt i orden. Håndtrykk, hånd­ trykk. Å, alt i orden. Du skulle utrette undere, hva? Misjonær til Europa etter den ildfulle Columbanus. Fiacre og Scotus på botsskamler i himmelen spiller øl av krusene, høylatinlatter - Euge! Euge! Later som du snakket gebrokkent engelsk der du slepte på kofferten, bærer tre pence, over den sleipe kaia i Nevvhaven. Comment? Rikt bytte du hadde med hjem. - Le Tutu, fem lefsete numre av Pantalon Blanc et Coulette Rouge- et blått fransk tele­ gram, en kuriositet å vise frem: - Mor døende kom hjem far. Min tante tror du tok livet av din mor. Det er derfor hun ikke vil.

Vi løfter vårt glass for Mulligans tante og gid hun lenge lenge lenge leve må

48

For hun har holdt anstendigheten i hevd blant Hannigan-familiens store og små.

49

Føttene hans marsjerte plutselig i stolt rytme over sanddynene, langs kampesteinene i muren mot sør. Han betraktet dem stolt, oppstablete mammutkranier i stein. Gyllent lys over havet, sanden, steinene. Solen er der, de slanke trærne, de sitrongule husene. Paris våkner råkald, grelt solskinn over sitrongule gater. Fuktige brød­ stykker, froskegrønn absint, morgenrøkelse, gjør kur til luften. Belluomo står opp fra sin kones elskers kones seng, husmoren med tørkle om håret er på ferde, en skål med eddiksyre i hendene. Hos Rodot for­ nyer Yvonne og Madeleine de ramponerte skjønnhetene sine, knuser med gulltenner chausson av butterdeig, gule om munnen av puss fra flan breton. Ansikter av parisiske menn går forbi, de tilfredse smigrerne deres, krushårete conquistadorer. Middagsdøs. Kevin Evan ruller kruttsigaretter med fingre oversmurt av trykksverte, nipper til den grønne giften sin og Patrice til sine hvite. Rundt oss gafler slukhalsen krydrete bønner ned i halsen. Un demi setier! En søyle av kaffedamp fyker opp fra den blankpussete kjelen. Hun serverer meg på vink fra ham. Il est irlandais. Hollandais? Non fromage. Deux irlandais, mous, Irlande, vous savez? Ah oui! Hun trodde du ville ha en ost hollandais. Ditt postprandion, du kjenner det ordet? Postprandion. Jeg kjente en gang en fyr i Barcelona, underlig type, han pleide å kalle det sitt postprandion. Nåvel, slaintel Rundt flisebordene et virvar av vinluktende åndedrett og brummende svelg. Åndedrettet hans svever over de sauseflekkete tallerknene våre, gifttannen til den grønne heksen stikker frem mellom leppene hans. Om Irland, dalkassierne, håpet, sammensvergelser, nå om Arthur Griffith. AE, pimander, god hyrde blant menn. For å sette meg under åket med åkfellene hans, våre forbrytelser er vår felles sak. Du er sønn av din far. Jeg kjenner stem­ men. Den grove bomullsskjorten hans, blodrødblomstret, de spanske frynsene skjelver av hemmelighetene hans. M. Drumont, kjent journa­ list, Drumont, vet du hva han kalte dronning Victoria? Den gamle røya med gule tenner. Vielle ogresse med dents jaunes. Maud Gonne, vakker kvinne, La Patrie, M. Millevoye, Felix Faure, vet du hvordan han døde? Utsvevende menn. Froeken, bonne å tout faire som skrubber mannlig nakenhet i badet i Uppsala. Moi faire, sa hun. Tous les messieurs. Ikke denne monsieur, sa jeg. Høyst usedelig skikk. Bad er noe høyst privat. Jeg ville ikke la min egen bror, ikke engang min egen bror, høyst usede­ lig. Grønne øyne, jeg ser dere. Huggtann, det kjenner jeg. Usedelige mennesker. Den blå lunten brenner dødelig mellom hendene og brenner klart. Løse tobakksmuler fatter ild, en flamme og sur røyk lyser opp i kroken vår. Grove kinnben titter under dagelevens hatt. Hvordan hovedman­ nen unnslapp, autentisk versjon. Utstaffert som ung brud, mann, slør,

oransje blomster, kjørte veien utovet til Malahide. Gjorde han faktisk. Om forsvunne ledere, de forrådte, ville flukter. Forkledninger, nesten pågrepet, forsvunnet, ikke her. Forsmådd elsker. Jeg var en flott og røslig ung mann den gangen, kan jeg love deg, en gang skal du få se et bilde av meg. Det var jeg, javisst. Elsker, for hennes kjærlighet snek han seg rundt med oberst Richard Burke, klanens overhode, under Clerkenwells murer og satt sammenkrøpet og så hvordan hevnens flamme slynget dem oppover i tåken. Knust glass og sammenstyrtet murverk. Han gjemmer seg i gay Paree, Egan fra Paris, søkt av ingen unntatt meg. Passer sine daglige stasjoner, den skitne settekassen, de tre kneipene, krypinnet på Montmartre hvor han sover sine korte netter, rue de la Goutte-d'Or, damasken med flueplettede ansikter av dem som nå er borte. Uten kjærlighet, uten land, uten hustru. Hun har det ganske bra og hyggelig uten den fredløse man­ nen sin, madame, i rue Git-le-Cæur, kanarifugl og unge virile losjerende. Ferskenkinn, sebraskjørt, vilter som en ungjente. Forsmådd og gir ikke opp. Hils Pat og si at du traff meg, hva? Jeg prøvde å skaffe stakkars Pat jobb en gang. Mon flis, soldat for Frankrike. Jeg lærte ham å synge The boys of Kilkenny are stout roaring blades. Kjenner du den gamle visen? Den lærte jeg Patrice. Old Kilkenny, sankt Canisius, Stronybows slott ved Nore. Den går slik: Å, å. Han tar meg, Napper Tandy, i hånden.

Å å å, gutta fra Kilkenny. . . Svak og uttært hånd på min. De har glemt Kevin Egan, ikke han dem. For du rant oss i hu, å Sion. Han var kommet nærmere vannkanten og den våte sanden surklet om støvlene hans. Den nye luften hilste ham, spilte med de hissige ner­ vene, en vind av vill luft som klarhetens sæd. Ops, jeg skal vel ikke ut til Kish fyrskip heller? Han stanset plutselig, føttene hans begynte lang­ somt å synke i den gyngende grunnen. Vend om. Han vendte om, betraktet kysten sørover, mens føttene langsomt sank ned i nye groper. Det kalde hvelvede tårnrommet venter. Solstrå­ lene gjennom skyteskårene beveger seg hele tiden, stadig, langsomt, lik­ som føttene mine synker, kryper mot tusmørket over urskivegulvet. Blå skumring, kveldsmt rke, dyp blå natt. I hvelvingens mørke venter de, tilbaketrukkede stoler, obeliskkofferten min, rundt et bord med skitne tallerkener. Hvem skal rydde av bordet? Han har nøkkelen. Jeg vil ikke sove der når natten kommer. En lukket dør til et taust tårn som rommer de blinde kroppene deres som en grav, pantersahiben og sporhunden hans. Rop - ikke noe svar. Han trakk føttene opp av den sugende san­ den og vendte tilbake langs kampesteinsmoloen. Ta alt, behold alt. Sje­ len min vandrer sammen med deg, formenes form. Slik vandrer jeg i midnattsvaktens måneskinn langs stien over klippene, sort, sølvstenket, og hører bruset av Helsingørs forlokkende hav.

50

51

Floden følger meg. Jeg kan se den flyter forbi herfra. Gå tilbake langs Poolbeg-veien til stranden der borte. Han klatret over siv og åleglatt tang og satte seg på en steinkrakk, stokken hvilte i en sprekk. Et oppsvulmet hundekadaver lå og gynget på blæretang. Foran ham rælingen av en båt, nedsunket i sanden. Un coche ensablé, kalte Louis Veuillot Gautiers prosa. Denne tunge sanden er et språk som tidevann og vind har avleiret her. Og der borte, døde byggmestres steinbunker, en kaningård for vannrotter. Gjem gull der. Prøv det. Du har litt. Sand og stein. Tunge av fortiden. Sir Louts leketøy. Pass deg så du ikke får en smell i hodet. Jeg er den satans enorme kjempen som ruller alle de vel­ dige kampesteinene, knokler til kjempetrappen min. Hu og hei. Jeg luk­ ter irsk manns blod. En flekk, levende hund, kommer til syne, springer over sanden. Gudbedre, vil den angripe meg? Respekter dens frihet. Du skal ikke være en annens herre eller slave. Jeg har stokken min. Sitt rolig. Enda lenger bort, på vandring innover stranden, på tvers av det skumtoppete høyvannet, skikkelser, to. De to Mariaer. De har gjemt det på et sikkert sted i sivet. Tittei. Jeg ser deg nok. Nei, hunden. Den løper tilbake til dem. Hvem? Lochlannsgaleiene sprang i land her på jakt etter bytte, de blodnebbete stavnene stakk dypt i brenningene som smeltet tinn. Danske vikin­ ger med stridsøksenes halskjeder gnistrende på brystet som da Malachi gikk med gullhalsbåndet. En flokk grindhvaler strandet i middagsheten, blåste, sprellet på grunt vann. Så fra den sultende byen med flettverkshus en horde av dverger i korte jakker, mitt folk, kom springende med flensekniver i hendene, de kavet og skar, hakket i det grønne og spekkfylte hvalkjøttet. Hungersnød, pest og nedslaktning. Jeg har blodet deres i meg, lystene deres bølger i meg. Jeg ferdes blant dem på den frosne Liffey, dette jeg, en bytting, blant fresende harpiksbål. Jeg snakket til ingen, ingen til meg. Hundegjøingen sprang mot ham, stanset, sprang tilbake. Min fiendes hund. Jeg bare sto der, blek, taus, omgjødd. Terribilia meditans. En primulafarget trøye, lykkens knekt, smilte av frykten min. Og dette higer du etter, bifallets gjøing? Kongsemner, lev deres liv. Bruces bror, Tho­ mas Fitzgerald, silkeridderen, Perkin Warbeck, Yorks uekte ætling, i knebukser av silke med farge som hvitrosa elfenben, dagens under, og Lambert Simnel med et følge av tjenestepiker og marktentersker, en kronet kjøkkengutt. Bare kongesønner. Et paradis for kongsemner den gang som nå. Han reddet mennesker fra å drukne og du skjelver for en kjøter som bjeffer. Men hoffolkene som spottet Guido i Or San Michele var i deres eget hus. Huset til. . . Vil du ikke ha noen av de middelal­ derske abstrusiotetene dine. Ville du gjort hva han gjorde? Det vil være en båt i nærheten, en livbøye. Natiirlich, anbrakt der for din skyld. Hadde du gjort det eller ikke? Mannen som druknet for ni dager siden utenfor Maidens's Rock. Nå venter de på ham. Sannheten, ut med den. Jeg ville så gjerne. Jeg skal forsøke. Jeg er ikke noen god svømmer. Van-

net er kaldt bløtt. Da jeg stakk ansiktet i det i vannfatet på Clongowes. Jeg kan ikke se! Hvem står bak meg? Ser du hvordan tidevannet strøm­ mer fort inn fra alle sider, det dekker snart de lave sandbankene, kakaoskallfarget? Bare jeg hadde fast grunn under føttene. Jeg ønsker at livet hans stadig skal være hans eget, at mitt skal være mitt eget. En mann som drukner. De umenneskelige øynene hans skriker til meg av redsel for å dø. Jeg. . . Ned sammen med ham. . . Jeg kunne ikke redde henne. Vann, bitter død, fortapt. En kvinne og en mann. Jeg ser skjørtene hennes festet med nåler, helt sikkert. Hunden deres travet rundt en banke av svinnende sand, travet, snuste til alle sider. Lette etter noe den har mistet i et tidligere liv. Plutse­ lig la den av sted som en byksende hare, ørene bakover, jaget etter skyg­ gen av en måke som strøk lavt over stranden. Den skingrende fløyten til mannen traff de slappe ørene. Den snudde, bykset tilbake, kom nær­ mere, travet på glinsende poter. På et gult felt en bukk i naturlige farger med det ene forbenet løftet, uten horn. Ved høyvannets kant av kniplingsfrynser stanset den med stive forben, ørene spisset ut mot havet. Med løftet snute gjødde den mot bølgelarmen, hvalrossflokker. De slyn­ get seg bortover mot føttene dens, krustes, oppløstes igjen i flere bølgekammer, hver niende ble brutt brusende langt ute, enda lenger ute, bøl­ ger etter bølger. Muslingplukkere. De vasset et stykke ut i vannet, bøyde seg, trakk sekken gjennom vannet og løftet den opp, vadet videre. Hunden løp bjeffende mot dem, bykset i været med forlabbene mot dem, falt ned på alle fire og sprang atter opp mot dem med stum bjørneaktig hengiven­ het. Den holdt seg uenset i nærheten da de kom bort til tørrere sand, en flenge av en ulvetunge hang rødpustende ut av gapet på den. Den plettede kroppen travet foran dem og la på sprang i klosset galopp. Kadave­ ret lå i veien for den. Den stanset, været, gikk på stive ben rundt det, snuste hurtig som en hund over hele den tilsølte pelsen til den døde hunden. Hodeskalle, hundesniff, øynene mot marken, beveget seg mot et stort mål. Å, stakkars hundekadaver. Her ligger det stakkars hundekadaveret av en hund. - Tatters! Vekk med deg, din kjøter! Ropet fikk den til å luske tilbake til sin herre og et brysk støvlespark sendte den uskadd over en sandbanke, sammenkrøpet i flukten. Den lusket tilbake i en bue. Ser deg ikke. Langs kanten av muren diltet den, somlet, snuste på en stein og pisset opp ad den med løftet bakben. Den travet videre, stanset, løftet bakbenet kort og fort på en uluktet stein. De fattiges simple gleder. Så sparket den sand med bakbena, krafset og gravde med forlabbene. Den begravde noe der, bestemoren sin. Den ro­ tet i sanden, krafset, gravde og stanset og lyttet ut i luften, krafset i san­ den igjen som rasende med klørne, holdt snart opp, en leopard, en pan­ ter, avlet i ekteskapsbrudd, fortærer de døde.

52

Etter at han hadde vekket meg i natt, samme drøm, var det ikke det? Vent. Den åpne gangen. Skjøgegaten. Husker det nå. Haroun al Rashid. Jeg nestener det. Denne mannen viste meg vei, snakket. Jeg var ikke redd. Melonen han hadde holdt han mot ansiktet mitt. Smilte - kremfruktlukt. Det var skikken, sa han. Inn. Kom. Rød løper rullet ut. Du skal få se hvem. De tok sekkene over skulderen og trasket videre, de røde sigøynerne. De blåfrosne tærne under de oppbrettede buksene klasket mot den våte sanden, et matt mursteinsrødt tørkle kvalte den ubarberte halsen. Med kvinneskritt fulgte hun etter, vagabonden og den omflakkende tøyten hans. Byttet hadde hun på ryggen. Den løse sanden og knuste skjell knaste under de nakne føttene hennes. Håret blafret rundt det værbitte ansiktet hennes. Bak husbonden, som hans hjelpende make, på vei til Romeville. Når natten skjuler kroppslytene hennes kaller hun sakte under det brune sjalet fra et porthvelv hvor hundene har griset til. Halli­ ken hennes trakterer to gardister fra Royal Dublins hos 0'Loughlin i Blackpitts. Kyss henne og elsk henne på forbryterspråket, å min fagre mø! En hunndjevels hvithet under illeluktende filler. Fumbally Lane den kvelden. Lukten fra garveriet. Hvit er hånden, munnen rød kroppen fristende som få la oss drikke vinen søt skjødet ditt jeg venter på

53

Dyster glede kaller Aquinas med vommen dette, frate porcospino. Før syndefallet red Adam uten brunst. La ham bare rope: Fristende er krop­ pen din! Språket er ikke verre enn hans. Munkeord, rosenkransperler rasler ved beltene deres. Forbryterspråk, gullklumper skrangler i lom­ mene deres. Nå går de forbi. Et sideblikk til Hamlet-hatten min. Tenk om jeg plutselig skulle sitte her naken? Det er jeg ikke. På den andre siden av all verdens sand, fulgt av solens flammesverd, vestover, på marsj mot aftenlandet. Hun trasker, vakler, sleper, haler, drar på byrden sin. Etter henne tidevannsbølgen vestover, trukket av månen. Tidevannsbølger, øymyriader, inne i henne, blodet ikke mitt, oinopa ponton, et vinmørkt hav. Se månens tjenerinne. I søvnen roper det våte tegnet hennes timen, ber henne stå opp. Brudeseng, barneseng, sotteseng, gjenferdslys. Omnis caro ad te veniet. Han kommer, den bleke vampyren, øynene hans gjennom stor­ men, flaggermusvingeseilet hans blodfarger havet, munnen mot hennes munns kyss. Stopp. Stikk nålen i det der. Tavlene mine. Munnen mot kysset hen­ nes. Nei. Må være to av dem. Lim dem godt sammen. Munnen mot hennes munns kyss. Leppene hans leppet og munnet kjøttløse luftlepper, munn mot skjø-

det hennes. Rød, skjød, nød, en altomfattende død. Munnen hans for­ met ånde som strømmet ut, uuttalt, ueiah, brølet fra kataraktiske plane­ ter, kuleformede, glødende, brølende avstedavstedavstedavsted. Papir. Pengesedlene, pokker ta dem. Gamle Deasys brev. Her. Takk for venn­ ligheten riv av den hvite delen. Han vendte ryggen mot solen og bøyde seg frem mot en stein som bord og rablet ned ord. Nå har jeg to ganger glemt å ta med notatlapper fra skranken på biblioteket. Skyggen hans lå over steinene der han bøyde seg og satte punktum. Hvorfor ikke uendelig til den fjerneste stjernen? Mørke ligger de der bak dette lyset, mørket som skinner i lyset, Delta i Cassiopeia, verdener. Meg sitter der med augurstaven av asketre, i lånte sandaler, om dagen ved det gråbleke havet, usett, i den fiolette natten på vandring under et velde av ukjente stjerner. Jeg kaster denne uendelige skyggen fra meg, menneskeformet, uunngåelig, kaller den tilbake. Uendelig, vil den være min, min forms form? Hvem betrakter meg her? Hvem vil noensinne noe sted lese disse skrevne ordene? Tegn på et hvitt felt. Et eller annet sted til en eller annen med den mykeste stemmen din. Den gode bisko­ pen av Cloyne tok tempelsløret fra prestehatten sin, rommets forheng med kulørte symboler på feltet. Vent litt. Kulørt på en flate, ja, det stem­ mer. Flatene ser jeg, deretter tenker jeg på avstanden, nært, fjernt, flatt ser jeg det, østover, tilbake. Å, se nå! Faller plutselig tilbake, stivnet i ste­ reoskopet. Et trikk som klares med et klikk. Du finner ordene mine dunkle. Tror du ikke mørket ligger i sjelen vår? Mykere. Eller sjeler, skamskutt av syndene våre, klamrer seg enda sterkere til oss, en kvinne klamrer seg til sin elskede, jo mer desto bedre. Hun stoler på meg, hånden hennes er mild, langvippede øyne. Men hvor i skinnbarlige helvete skal jeg få henne på den andre siden av for­ henget? Inne i den uunngåelige synlighetens uunngåelige modalitet. Hun, hun, hun. Hvilken hun? Jomfruen ved Hodges Figgis vindu nå på mandag som så inn etter en av alfabetbøkene du har tenkt å skrive. Dris­ tig blikk du sendte henne. Håndleddet gjennom den flettede remmen på parasollen. Hun bor i Leeson Park med sorger og bekymringer, en litte­ rær dame. Si det til andre, Stevie, en dame fra gaten. Skal vedde på at hun går med de motbydelige korsettstrømpebåndene og gule strømper som er stoppet med tykt ullgarn. Snakk om eplekake, piuttosto. Hvor har du forstanden? Ta på meg. Myke øyne. Myk myk myk hånd. Jeg er ensom her. Å, ta på meg snart, nå! Hva er det ordet som alle kjenner? Jeg er rolig her alene. Og sørgmodig. Ta på meg, ta på meg. Han la seg rett ut på ryggen mot de skarpe steinene, stakk lappen med de rablede ordene og blyanten i lommen, trakk hatten over øynene. Det er Kevin Egans bevegelse jeg gjorde nå, når han nikket før han tok seg en lur, sabbatssøvnen. Et vidit Deus. Et erant valde bona. AIlo! Bonjour, velkommen som blomstene i mai. Under skyggen betraktet han gjen­ nom påfuglaktige sitrende øyenvipper solen på dens vandring mot sør.

54

55

Jeg er fanget i denne brennende skueplassen. Pans time, faunens mid­ dagsstund. Blant gummisafttunge slyngplanter, melkesaftdryppende frukter, gyllengule blomsterblader på vannet. Smerten er fjern. Og rug ikke lenger i ensomhet. Blikket hans ruget på støvlene med de brede tåhettene, en bukks av­ lagte nebeneinander. Han telte rynkene i det sprukne læret hvor en an­ nens fot hadde hatt sitt varme hi. Den foten som trampet takten i tripudium, foten jeg uelsker. Men du var henrykt da skoen til Esther Osvalt passet deg, pike jeg kjente i Paris. Tiens, guel petit pied! Trofast venn, en brodersjel. Wildes kjærlighet som ikke tør nevne sitt navn. Nå vil han forlate meg. Og skylden? Som jeg er. Som jeg er. Alt eller intet. I lange lassoer strømmet vannet ut fra Cock-sjøen, skjulte gyllengrønne sandlaguner, steg, flommet. Stokken min kommer til å drive bort. Jeg skal vente. Nei, de vil gå videre, gni seg mot de lave steinene, hvirvle videre. Best å få det overstått med det samme. Hør: En bølgetale på fire ord, sisu, hrs, rsses, uus. Vannets voldsomme åndedrett blant sjø­ ormer, steilende hester, kampesteiner. Skvalper i steingryter. Skvulp, skvulp, skvalp, innestengt i fat. Og forstummer når den er oppbrukt. Den flyter plaskende videre, flyter i brede strømmer, flyter i skumhvirv­ ler, blomster som brister. Under det svulmende høyvannet så han buktende alger som slapt he­ vet seg og svaiet med motstrebende armer, heiste opp underskjørtene, svingte seg i hviskende vannmasser og vendte opp ned på blyge sølvfrynser. Dag etter dag, natt etter natt, hevet seg, flommet og sank. Her­ regud, de er utslitte, de sukker når man hvisker til dem. Den hellige Ambrosius hørte det, sukk av blader og bølger som venter, i vente på tidens fylde diebus ac noctibus injurias patiens ingemiscit. Samlet uten formål, deretter fåfengt sluppet fri, flyter bort, vender tilbake, månens vevstol. Trett også for de elskendes blikk, usedelige menn, en naken kvinne som stråler i sitt slott, hun bærer vannets byrde. Fem favner der ute. På fulle fem favner ligger din far. Klokken ett, sa han. Funnet druknet. Høyvann ved Dublinbanken. Driver foran seg en løs drift med småstein, solfjærstim av fisk, stumme skjell. Et lik stiger salthvitt opp fra understrømmen, duver innover mot land, duver duver som en delfin. Der er han. Fort, kroken i ham. Selv om han skulle synke under vannflaten. Vi har ham. Forsiktig nå. En sekk med likgass som bløtes i stinkende lake. En sitring av ørekyter, fete av en svampaktig lekkerbisken, lyner gjennom revnene i den knappede gylfen. Gud blir menneske blir frisk blir hvitkinngås blir dynefjell. Jeg puster levende dødes åndedrett, trår på dødt støv, fortærer urinblandet avfall fra alle døde. Halt stiv over relingen ånder han opp stanken av den grønne graven sin, det spedalske nesehullet hans snor­ ker mot solen. En sjøforvandling er det, brune øyne saltblå. Havdøden, den mildeste død mennesket kjenner. Gamle fader Osean. Prix de Paris, se opp for

etterlikninger. La dem bare få en ærlig sjanse. Vi moret oss storartet. Kom. Jeg tørster. Det skyer over. Ingen svarte skyer å se, er det vel? Tordenvær. Fullt lysende faller han, intellektets stolte lyn, Lucifer, dio, qui nescit occasum. Nei. Muslinghatten og staven min og hansmine pilegrimssko. Hvor? Til aftenlandet. Aftenen finner seg selv. Han grep håndtaket på stokken, slo langsomt med den i luften, nølte enda litt til. Ja, aftenen vil finne seg selv i meg, uten meg. Alle dager går mot en slutt. Når er det forresten den neste? Tirsdag blir den lengste da­ gen. I hele det glade nye året, mor, ram ram tiddelidam. Lawn Tennyson, gentlemansdikter. Giå. For den gamle røya med de gule tennene. Og Monsieur Drumont, gentlemansjournalist. Giå. Tennene mine er meget dårlige. Hvorfor det, tro? Kjenn etter. Der faller den også ut. Skjell. Kanskje burde jeg gå til tannlegen for de pengene, montro? Den der. Tannløse Kinch, overmennesket. Hvorfor det, forresten, eller betyr det kanskje noe? Lommetørkleet mitt. Han kastet det. Nå husker jeg det. Tok jeg det ikke opp? Hånden gravde forgjeves i lommene. Nei, jeg gjorde ikke det. Best å kjøpe et. Han la den tørre busefanten han hadde plukket ut av nesen på kanten av en stein, forsiktig. Bare se den som vil. Bak. Kanskje er det noen. Han vendte ansiktet over en skulder, bakoverskuende. Gjennom luf­ ten beveget en tremaster seg med den høye riggen, seilene sammenrul­ let på rærne, for hjemadgående, mot strømmen beveget det seg stille, et stille skip.

4

r Leopold Bloom spiste med velbehag indre organer av dyr og fugler. Han likte tykk kråsesuppe, fugleinnmat med nøttesmak, fylt stekt hjerte, panerte leverskiver, stekt torskerogn. Mest av alt likte han griljerte fårenyrer som lot ham fornemme en mild smak av svakt duftende urin på ganen. Nyrer sto i tankene hans da han langsomt ruslet rundt på kjøkkenet og gjorde i stand frokosten hennes på det bulkete brettet. Iskald luft og belysning var det på kjøkkenet, men mild sommermorgen overalt ute. Fikk ham til å kjenne seg litt småsulten. Kullene rødmet. En skive brød til med smør, tre, fire, riktig. Hun likte ikke full taller­ ken. Slik. Han vendte seg fra brettet, løftet kjelen av hyllen og satte den sidelengs over ilden. Der sto den tykk og bred, med tuten rett ut. Snart en kopp te. Godt. Tørr i munnen. Katten gikk stivt rundt et bordben med halen i været. - Mkgnao! - Å, der er du, sa Mr Bloom og snudde seg fra ilden. Katten mjauet til svar og listet seg på nytt rundt bordbenet, mjauet. Akkurat som hun lister seg over skrivebordet mitt. Prr. Klø meg på ho­ det. Prr. Mr Bloom betraktet nyfikent, vennlig, den smidige svarte kroppen. Ren å se til, glansen i den slanke pelsen, den hvite flekken under hale­ roten, de grønne lynende øynene. Han satte seg på huk med hendene på knærne og så på henne. - Melk til pusen, sa han. - Mrkgnao! sa katten. Man sier de er dumme. De forstår bedre hva vi sier enn vi forstår dem. Hun forstår alt hun vil. Hevngjerrig også. Lurer på hvordan jeg tar meg ut for henne. Høy som et tårn? Nei, hun kan jo hoppe fra min høyde. - Redd for hønsene er hun, sa han ertende. Redd hønepøne. Jeg har aldri sett en så dum pus som den pusen. - Grusom. Naturen hennes. Underlig at musene aldri piper. Virker som de liker det. - Mrkrgnao! sa katten høylydt. Hun blinket opp med de grådige øynene, lukket dem skamfullt, mjauet klagende og lenge, viste ham de melkehvite tennene. Han så de

M

59

mørkegrønne øyenspaltene som ble smale av begjær, til øynene ble grønne stener. Så gikk han bort til skjenken, grep muggen som melke­ mannen Hanlon nettopp hadde fylt opp for ham, helte varmtskummende melk på en skål og satte den langsomt ned på gulvet. - Gurrhr! utbrøt hun, styrtet frem for å lepje. Han betraktet værhårene hennes som strittet skinnende i det svake lyset mens hun tre ganger bøyde hodet og slikket lett. Mon tro det er sant de ikke kan jage mus hvis man klipper dem av. Hvorfor? Kanskje lyser de i mørket. Eller en slags følere i mørket, kanskje. Han lyttet til den slikkende lepjingen. Skinke og speilegg, nei. Ikke gode egg i denne tørken. Skal ha rent friskt vann. Torsdag - heller ingen god dag for lammenyrer hos Buckley. Stekt i smør, et dryss med pepper. Heller en svinenyre hos Dlugacz. Mens kjelen koker opp. Hun lepjet langsommere, så slikket hun skålen ren. Hvorfor er de så ru på tungen? For å slikke bedre, full av porøse hull. Ingenting hun kan spise? Han så seg rundt. Nei. På stille knirkende støvler gikk han opp trappen til entreen, stanset ved døren til soverommet. Hun ville kanskje ha noe riktig lekkert. Tynt brød med smør liker hun om morgenen. Nei, en gang iblant kan­ skje. Han sa lavt i den nakne entreen: - Jeg stikker rundt hjørnet. Tilbake om et øyeblikk. Og da han hadde hørt stemmen sin si det, tilføyde han: - Er det noe du ønsker til frokosten? Et søvnig mykt grynt svarte: - Mn. Nei. Hun ønsket ingenting. Så hørte han et tungt varmt sukk, lavere, idet hun snudde seg og det klirret i de løse messingskivene i sengen. Må sannelig få festet dem. En skam. Hele veien fra Gibraltar. Glemt den lille spansken hun kunne. Lurer på hva hennes far ga for den. Gammel stil. Å ja, det er sant, det er sant. Kjøpte den på auksjon hos guvernøren. Fikk den på raskt tilslag. Hard som flint i forretninger, gamle Tweedy. Joda, sir. Det var ved Plevna. Jeg avanserte fra rekkene, sir, og det er jeg stolt av. Og han var smart nok til å kjøpe opp partiet med frimerkene. Det var sannelig forutseende. Hånden hans tok hatten fra knaggen over den tykke frakken med monogrammet og den brukte regnkappen fra hittegodskontoret. Fri­ merker - bilder med lim på baksiden. Sikkert mange offiserer som er med på notene. Selvfølgelig er de det. Det svette firmamerket i hattebunnen fortalte ham stumt: Plasto Prima, ha. Han tok en rask kikk in­ nenfor svetteremmen. Hvit papirbit. Trygg forvaring. På dørstokken kjente han etter i baklommen etter nøkkelen til gatedøren. Ikke der. I buksene jeg tok av meg. Må hente den. Poteten har jeg. Klesskapet knirker. Ingen grunn til å forstyrre henne. Hun vendte seg søvnig denne gangen. Han trakk ytterdøren meget forsiktig etter seg,

60

61

til klaffen nederst langsomt gled over terskelen, en slapp klaff. Ser stengt ut. I hvert fall til jeg er tilbake. Han skrådde over gaten til den lyse siden og gikk utenom det løse lok­ ket til kullsjakten foran nummer 75. Solen nærmet seg spiret på Georgskirken. Blir nok en varm dag. Merker det bedre i disse mørke klærne. Svart leder, reflekterer (eller bryter?) varmen. Men jeg kan ikke gå i den lyse dressen. Ville sett ut som en landtur. Øyenlokkene hans sank ofte rolig når han vandret i den behagelige varmen. Bolands brødbil leverer vårt daglige brød på brett, men hun foretrekker brød fra i går sprøtristet og varme boller. Man føler seg ung. Et sted i Østen, tidlig morgen, opp­ brudd ved daggry, reiser foran solen, stjeler en dagsreise fra den. Hvis man fortsatte i evighet, kunne man teoretisk sett aldri bli en dag eldre. Å gå langs en strand, fremmed land, kommer til en byport, skiltvakten også gammel menig, de store mustasjene til gamle Tweedy, støtter seg til et langt slags spyd. Vandrer gjennom gater med markiser. Turbankledde ansikter går forbi. Teppebutikkenes mørke grotter, tykk mann, Turko den grusomme, sitter med bena i kors og røyker vannpipe. Gatehandlernes rop om varer. Drikkevannet krydret med fenikkel, sorbet. Vandrer omkring hele dagen. Møter kanskje en og annen røver. Gjerne for meg. Går mot kveld. Skygger fra moskeene langs søylene, prest med skriftrull. Trærne skjelver, signal, aftenvinden. Jeg går videre. Himmel som falmet gull. En mor betrakter meg fra døråpningen. Hun kaller barna hjem på det mørke tungemålet sitt. Høy mur, bakenfor klimprer strenger. Natt himmel måne, fiolett, fargen på Mollys nye strømpebånd. Strenger. Hør. En pike spiller på et av de instrumentene, hva er det nå det heter, symbaler. Jeg går videre. Antagelig er det ikke slik i virkeligheten. Sånt man leser, i solens bane. Soloppgang på tittelbladet. Han smilte, gledet seg. Det Arthur Griffith sa om tittelvignetten over lederen i Freeman, en hjemmestyresol går opp i nordvest over smuget bak Bank of Ireland. Han forlenget det til­ fredse smilet sitt. Smaker litt av jøde, hjemmestyresol som står opp i nordvest. Han nærmet seg Larry O'Rourke. Fra kjellerristen steg det opp en gus­ ten stank av porterøl. Gjennom den åpne døren sprøytet baren ut duns­ ter av ingefær, testøv, kjekssmuler. Men en bra kro allikevel, akkurat ved enden av bytrafikken. For eksempel M'Auley der nede, dårlig belig­ genhet. Men hvis man skulle finne på å forlenge trikkelinjen videre langs North Circular fra kvegtorget til kaiene, ville verdien stige vold­ somt. Flintskallet hode over forsatsgardinet. Trivelig gammel gnier. Håpløst å få en annonse av ham. Han kjenner vel allikevel sin egen forretning best. Der er han ganske riktig, min egen kjekke Larry, lener seg i skjorteerme­ ne mot sukkerkassen mens han ser på oppvarteren i forkleet som tørker opp med bøtte og svaber. Simon Dedalus tar ham helt på komet med de sammenknepne øynene. Vet De hva jeg skal si Dem? Hva da, Mr

0'Rourke? Vet De hva? Russerne, de blir rene bamematen for japanerne. Stans og si et par ord, kanskje om begravelsen. Sørgelig med stakkars Dignam, Mr O'Rourke. Han svingte inn Dorset Street og hilste muntert gjennom døråpnin­ gen: - God dag, Mr O'Rourke. - God dag. - Deilig vær, sir. - Javisst. Hvor får de pengene fra? Kommer fra Leitrim County som helt grønne kelnere, skyller flasker og samler slanter i kjelleren. Og så, se om de ikke blomstrer opp som en Adam Findlater eller Dan Tallon. Og tenk bare på konkurransen. Allmenn tørste. Litt av et problem å gå tvers igjennom Dublin uten å passere en pub. Spare dem sammen kan de ikke. Kanskje fra de fulle. Tre opp og fem i mente. Hva blir det? En shil­ ling her og en shilling der, det ene med det andre. Kanskje på engros­ salg. Gjøre en avtale om returprovisjon med byselgerne. Klarere saken med sjefen og dele overskuddet, du forstår? Hvor mye skulle det da bli for en porter i måneden? La oss si ti fat. Si at han får ti prosent. Eller mer. Ti. Femten. Han gikk forbi Saint Josephs folkeskole. Ungene ståker. Åpne vinduer. Frisk luft hjelper på hukom­ melsen. Eller en ramse. Abese deffge håijåddkå ellemenn opeqrestuv dobbeltve. Er det gutter? Ja. Inishturk. Inishark. Inishboffin. De har geggraffi. Min Slieve Bloom. Han stanset utenfor vinduet til Dlugacz, stirret på kjedene med pølser, fleskepølser, hvite og svarte. Femten multiplisert med. Tallene bleknet uløste i hodet hans, mismodig lot han dem synke. Det blanke farsefylte skinnet næret blikket hans, og fredfylt innåndet han den lunkne ånden av kokt krydret svineblod. Fra en nyre dryppet blodklatter på et pilemønstret fat, den siste. Han stilte seg ved disken ved siden av datteren i nabohuset. Skulle hun også kjøpe den, hun leste opp innkjøpene fra en liste i hånden. Sprukken vaskesoda. Og halvannet pund av Dennys pølser. Blikket hans dvelte på de kraftige hoftene hennes. Woods heter han. Lurer på hva han gjør? Fruen er halvgammel. Nytt blod. Ingen kavalerer tillatt. Et par sterke ar­ mer. Banket teppe på klessnoren. Bevares som hun kan banke. Som det skjeve skjørtet hennes gynger for hvert slag. Slakteren med de stikkende øynene pakket sammen pølsene han hadde snittet av med flekkete fingre, pølselyserøde. Fast kjøtt som på en stallforet kvige. Han tok et ark fra haugen med ferdigskåret avispapir. Mønstergårdsbruket i Kinnereth ved Tiberiassjøens bredd. Kan bli et ideelt vintersanatorium. Moses Montefiore. Jeg tenkte nok han var. Gård med mur om­ kring, utydelig buskap på beite. Han holder siden ut fra seg, interessant, les nærmere om det, de utydelige kuene beiter, papiret rasler. En hvit

62

63

ungkvige. Morgener på kvegtorget, dyr som rauter i båsene, brennemerkede sauer, gjødselen som faller med klask, oppdrettere i jernskodde støvler tråkker i griseriet, slår en flat hånd på en velfødd bakdel, her har vi en prima, uavbarket vidjespon i neven. Han holdt arket tålmodig på skrå, bøyde sansene og viljen, lot blikket hvile føyelig. Det skjeve skjør­ tet svingte smakk for smakk for smakk. Svineslakteren grep to ark fra haugen, pakket inn de prima pølsene hennes og skar en rød grimase. - Værsågod, frøken, sa han. Hun rakte frem en mynt, smilte kjekt, strakte det tykke håndleddet. - Mange takk, frøken. Og én shilling og tre pence tilbake. Og De, sir? Mr Bloom pekte fort. For å nå henne igjen og følge etter henne hvis hun gikk langsomt, bak de duvende skinkene hennes. Behagelig syn å begynne morgenen med. Skynd deg, for satan. Smi mens jernet er varmt. Hun stanset utenfor butikken i solskinnet og slentret dovent til høyre. Han sukket gjennom nesen, de skjønner aldri. Sodasprukne hen­ der. Inngrodde tånegler også. Brunt fillet skulderklede beskytter henne fra begge sider. Smerten ved å være avvist gled over i en svak lystfølelse i brystet hans. For en annen, en politikonstabel som omfavner henne under frivakten i Eccles Lane. De liker en skikkelig armfull. Prima pøl­ ser. Å, unnskyld, konstabel. Jeg er gått vill i skogen. - Takk, det er tre pence. Hånden hans tok imot den fuktige bløte kjertelen og lot den gli ned i jakkelommen. Så fant den frem tre mynter fra bukselommen og la dem på gummiskiven. Der lå de og ble regnet fort og ble fort skjøvet ned, skive for skive, i pengeskuffen. - Mange takk, sir. På gjensyn. En gnist ivrig ild fra reveøynene takket ham. Han trakk fort til seg blikket. Nei, best å la være, en annen gang. - Adjø, sa han idet han gikk. - Adjø, sir. Ikke et spor. Vekk. Og hva så? Han gikk tilbake langs Dorset Street og leste alvorlig. Agendath Netaim, jordbruksselskap. Skal kjøpe omfattende golde sandområder av den tyrkiske staten og beplante dem med evkalyptustrær. Utmerket til skygge, brensel og byggematerialer. Appelsinlunder og betydelige melonmarker nord fra Jaffa. Man betaler åtti mark og så planter de en dunam land for deg med oliven, appelsiner, mandler eller sitroner. Oli­ ven er billigere, appelsiner krever kunstig vanning. Hvert år mottar man en sending av grøden. Kjøperens navn blir innført for livstid i selskapets bok. Man kan betale ti kontant og resten i årlige avdrag. Bleibtreustrasse 34, Berlin W 15. Ingenting for meg. Men allikevel en tanke bak. Han så på kveget, utydelig i sølvgrå varme. Sølvpudrete oliventrær. Lange fredelige dager, beskjæring, modning. Oliven pakkes i krukker,

eller hva? Jeg har igjen noen fra Andrews. Molly spyttet dem ut. Nå er hun vant til smaken. Appelsiner i silkepapir pakket i kasser. Sitroner også. Montro om stakkars Citron fremdeles bor i Saint Kevin's Parade? Og Mastiansky med den gamle sitaren. Hyggelige kvelder vi hadde den gangen. Molly i Citrons kurvstol. Behagelig å holde, kjølig voksaktig frukt, holde i hånden, løfte den til neseborene og lukte parfymen. Nett­ opp, tung, søt, hissende parfyme. Alltid den samme, år etter år. Det gir bra betalt også, fortalte Moisel. Arbutus Place, Pleasants Street. Hyggeli­ ge gamle dager. De må være fullstendig feilfrie, sa han. Kommer hele den lange veien - Spania, Gibraltar, Middelhavet, Levanten. Kassene står stablet opp på rekke og rad på kaia i Jaffa, en fyr krysser dem av i en bok, sjauere i skitne overaller lemper dem. Der er han, hvahannåheter. Står til? Ser ingen ting. En fyr man bare kjenner og er på nikk med, trøtt fyr. Ryggen minner om den norske kapteinen. Lurer på om jeg treffer ham i dag. Vannvogn for å provosere regn. På jorden så og i himmelen. En sky begynner å gå foran solen, langsomt, fullstendig. Grå. Fjern. Nei, ikke slik. Et øde land, naken ørken. Vulkansk sjø, det døde havet; ingen fisk, intet sjøgress, sunket dypt i jorden. Ingen vind kunne løfte de bølgene, grått metall, giftig dampende vann. Svovel kalte de det som regnet ned, byene på sletten, Sodoma, Gomorra, Edom. Bare døde navn. Et dødt hav i et dødt land, grått og gammelt. Gammelt nå. Det fødte den eldste, den første menneskeslekten. En krumbøyd gammel kone kom over gaten fra Cassidy holdt med et fast grep om halsen på flasken. De eldste menneskene. Vandret langt av sted over hele jorden, fra fangenskap til fangenskap, formerte seg, døde, fødte overalt. Det lå der nå. Nå kan de ikke føde lenger. Dødt - en gammel kones, verdens grå innfalne fitte. Trøstesløshet. Grå redsel sved i kjøttet hans. Brettet sammen arket og stakk det i lommen idet han svingte bort Eccles Street, skyndte seg hjemover. Kalde oljer gled gjennom årene hans, isnet blodet, alderen la en salt skorpe over ham. Nåvel, her er jeg. Morgenens dårlige smak i munnen og dårlige drømmer. Sto opp av sengen med det gale benet først. Må be­ gynne med sandowøvelsene igjen. Ned på hendene. Skjoldete brune mursteinshus. Nummer 80 fremdeles ledig. Hvorfor det, tro? Leien er bare 28. Towers, Battersby, North, MacArthur, stuevinduene igjenklistret av plakater. Plaster på et dårlig øye. Å kjenne den milde dampen av te, røyk fra pannen, smøret som freser. Være nær den fyldige sengevarme kroppen hennes. Ja, ja. Hurtig varmt solskinn kom flommende fra Berkeley Road, fort, i lette sandaler, bortover fortauet som lysnet. Springer, hun springer meg i møte, en pike med gullhår i vinden. To brev og et kort lå på gulvet i entreen. Han stanset og plukket dem opp. Mrs Marion Bloom. Det raske hjertet hans slo straks langsommere. Flott håndskrift. Mrs Marion.

64

- Poldy! Han lukket øynene halvt idet han gikk inn på soverommet og gjen­ nom det gule tusmørket bort til det forpjuskete håret hennes. - Hvem er brevene til? Han så på dem. Mullingar. Milly. - Et brev til meg fra Milly, sa han forsiktig, og et kort til deg. Og et brev til deg. Han la brevet og kortet hennes på det kiprete sengeteppet like ved knærnes kurve. - Skal jeg trekke opp rullegardinet? Han lot langsomt rullegardinet gli halvt opp og kikket stjålent bort og så at hun kastet et blikk på brevet og stakk det under puten. - Er det bra? sa han og snudde seg. Hun leste kortet, støttet opp på albuene. - Hun har fått sakene, sa hun. Han ventet til hun hadde lagt fra seg kortet og langsomt kroet seg sammen med et velbehagelig sukk. - Skynd deg med teen, sa hun. Jeg dør av tørst. - Vannet koker, sa han. Men han nølte med å rydde av stolen, det stripete underskjørtet hen­ nes, henslengt skittent undertøy - så løftet han alt ned til fotenden av sengen. Da han gikk ned trappen til kjøkkenet, ropte hun: - Poldy! - Hva? - Varm tekannen. Den kokte faktisk, en fjærbusk av damp ut av tuten. Han varmet og skylte tekannen og øste opp fire fulle skjeer med te, holdt kannen på skrå og fylte opp med vann. Da han stilte kannen til side for at den skulle trekke, satte han over pannen på de glødende kullene og betrak­ tet smørklumpen som gled langs kanten og smeltet. Mens han pakket ut nyren, strøk katten seg sultent mot ham og mjauet. Hvis hun får for me­ get kjøtt, vil hun ikke ta mus. Har hørt at de ikke liker flesk. Kosher. Her. Han slapp det blodflekkede papiret ned til henne og la nyren i den fresende smørsausen. Pepper. Han drysset det i en ring med fingrene, fra eggeglasset med skår i. Så sprettet han opp brevet, kikket fort over siden og snudde det. Takk. Ny lue. Mr Coughlan. Utflukt til Loch Owel, ung student, Blazes Boylans badenymfer. Teen hadde trukket. Han fylte sin egen bartekopp, imitert Crown Derby, smilte. Fødselsdagsgave fra lille Milly. Hun var bare fem den gan­ gen. Nei vent, fire. Jeg ga henne det imiterte ravhalsbåndet hun ødela. La sammenbrettede biter innpakningspapir i postkassen for henne. Han smilte, skjenket opp. 65

Å Milly Bloom, du er min skatt Mitt hjertes speil, både dag og natt. Jeg tar heller deg som fattig fis enn Katey Keogh med gård og gris.

Stakkars gamle professor Goodwin. Forferdelig gammel krok. Men han var en høflig gammel fyr. Den gammeldagse måten han pleide å hjelpe Molly ned fra podiet på. Og det lille speilet i hatten. Den kvelden Milly kom inn med det i stuen, k, se hva jeg fant i hatten til professor Good­ win! Vi lo alle sammen. En liten kvinne allerede den gangen. En nesevis liten tøs var hun. Han stakk en gaffel i nyren og snudde den, så satte han tekannen på brettet. Bulken fikk det til å vippe da han løftet det. Alt er med? Brød og smør, fire skiver, sukker, skje, fløten hennes. Ja. Han bar det opp trap­ pen, tommelen stukket i hanken på tekannen. Han skjøv opp døren med kneet, bar inn brettet og satte det på stolen ved hodegjerdet. - Så lang tid du tok, sa hun. Det skranglet i messingskivene idet hun satte seg opp med et rykk, en albue på puten. Han så uberørt ned på den fyldige kroppen hennes og mellom de store bløte brystene som hang skjevt under nattkjolen som pattene på en geit. Varmen fra den hvilende kroppen steg opp i luften og blandet seg med duften fra teen hun skjenket opp. En strimmel av en avrevet konvolutt stakk frem under smileputen med fordypningen. Idet han skulle til å gå, bøyde han seg og glattet på sengeteppet. - Hvem var brevet fra? spurte han. Kraftig håndskrift. Marion. - Å, Boylan, sa hun. Han kommer med programmet. - Hva skal du synge? - La ci darem med J.C. Doyle, sa hun, og Love's Old Sweet Song. De fyldige leppene hennes drakk og smilte. Ganske vammel lukt det blir av røkelse dagen etter. Akkurat som råttent blomstervann. - Vil du ha vinduet litt på gløtt? Hun brettet et stykke brød og stakk det i munnen og spurte: - Når er begravelsen? - Elleve, tror jeg, svarte jeg. Jeg har ikke sett avisen. Han fulgte den pekende fingeren hennes og plukket opp et ben av de skitne buksene hennes fra sengen. Ikke det? Deretter en vrengt grå stropp som var snodd rundt den ene strømpen, krøllet, blank såle. - Nei, boken. Den andre strømpen. Underskjørtet. - Den må ha falt ned, sa hun. Han lette rundt med hånden. Voglio e non vorrei. Lurer på om hun uttaler det korrekt: voglio. Ikke i sengen. Må ha glidd ned. Han bøyde

66

67

seg og løftet på sengeteppet. Boken var falt på gulvet og lå oppslått mot rundingen av den oransjemønstrete nattpotten. - Gi meg den, sa hun. Jeg har lagt et merke der. Det er et ord jeg vil spørre deg om. Hun drakk en slurk te fra koppen som hun holdt motsatt av hanken, og etter at hun hadde tørket grundig fingerspissene av mot sengeteppet, begynte hun å lete i teksten med hårnålen til hun fant ordet. - Metem hva for noe? spurte han. - Her, sa hun. Hva betyr det? Han bøyde seg ned og leste ved siden av den lakkerte tommelfingerneglen hennes. - Metempsykose? - Ja. Hvem er han når han er til stede? - Metempsykose, sa han og rynket pannen. Det er gresk, det kommer fra gresk. Det betyr sjelens reinkarnasjon. - Å, pytt! sa hun. Snakk så vi skjønner det. Han smilte og skottet ned på det skjelmske blikket hennes. De samme unge øynene. Den første kvelden etter ordleken. Dolphin's Barn. Han bladde om de fettflekkede sidene. Ruby, Manesjens stolthet. Hallo. Illu­ strasjon. Fnysende italiener med hestepisk. Må være stoltheten Ruby som ligger naken på gulvet. Laken velvilligst utlånt. Uhyret Mattel av­ holdt seg fra sitt forsett og slengte offeret fra seg med en ed. Grusomhet bak alt sammen. Narkotiserte dyr. Trapes i Henglers sirkus. Måtte se en annen vei. Publikum måpte. Brekk nakken, vi knekker av latter. Hele familier. De må tidlig krøkes så de kan metempsykose. At vi lever etter døden. Sjelen vår. Menneskets sjel etter døden. Dignams sjel. . . - Er du ferdig med den? spurte han. - Ja, sa hun. Det er ikke noe ekkelt i den. Er hun forelsket i den første hele tiden? - Aldri lest den. Vil du ha en til? - Ja. Få tak i en annen av Paul de Kuck. Nydelig navn han har. Hun skjenket mer te i koppen, så strålen fra siden. Må fornye den boken fra leiebiblioteket i Capel Street, ellers skriver de til kausjonisten min, Kearney. Reinkarnasjon, det er ordet. - Noen mennesker tror at vi lever videre i kroppen til en annen når vi dør, sa han, at vi har levd før. De kaller det for reinkarnasjon. At vi alle har levd på jorden for flere tusen år siden, eller på en annen planet. De sier vi har glemt det. Noen sier de kan huske at de har levd et liv før dette. Den tykke fløten snodde seg i stivnede spiraler i teen hennes. Best å minne henne på det ordet - metempsykose. Et eksempel vil være bedre. Et eksempel? Badende nymfe over sengen. Bilag til påskenummeret av Photo Bits. Praktfulle mesterverk i kunstfarger. Te før man har i melk. Ikke ulikt henne med håret utslått, slankere. Tre shilling og sixpence ga jeg for

rammen. Hun sa det ville ta seg godt ut over sengen. Nakne nymfer. Grekenland. For eksempel alle de menneskene som levde den gang. Han bladde tilbake. - Metempsykose er hva de gamle grekerne kalte det, sa han. De trodde at man kunne forvandles til et dyr eller et tre, for eksempel. For eksempel det de kalte nymfer. Skjeen hennes holdt opp med å røre rundt sukkeret. Hun stirret rett fremfor seg, pustet inn gjennom de vidåpne neseborene. - Det lukter brent, sa hun. Har du noe på ilden? - Nyren! ropte han plutselig. Han stakk boken skjødesløst i innerlommen og støtte tærne mot den ødelagte kommoden idet han skyndte seg mot lukten, trippet fort ned trappen på forfjamsede storkeben. Kraftig brent lukt strømmet opp fra siden av stekepannen. Han kjørte en gaffel under nyren og løsnet den og fikk vendt den om på ryggen. Bare litt brent. Han helte den fra pannen over på en tallerken og lot den sparsomme brune skyen dryppe over den. Nå en kopp te. Han satte seg, skar og smurte et stykke brød. Han skar det brente av nyren og slengte det til katten. Så stakk han gaffelen full i munnen og tygget med nytelse det møre gode kjøttet. Akkurat passe. En munnfull te. Så skar han terninger av brødet, dyppet en bit i skyen og stakk den i munnen. Hva var dette om en ung student og landtur? Han glattet ut brevet ved siden av seg, leste det langsomt mens han tygget, dyppet en ny brødbit i skyen og førte den til munnen.

Kjæreste Papli Tusen takk for den nydelige fødselsdagsgaven. Den passer helt fint. Alle sier jeg er kjempesøt i den nye luen. Jeg fikk mammas deilige eske med fløtekonfekt og skal skrive snart. De er deilige. Jeg gjør det kjempefint i fotobransjen nå. Mr Coghlan tok et av meg og fruen sender det når det blir fremkalt. Vi hadde masser kunder i går. Markedsdag og alle de tykke bondetuppene kom innom. Vi skal til Lough Owel på mandag med noen venner på spleisetur. Masse hilsener til mamma og til deg et stort kyss og takk. Jeg kan høre de spiller piano i første. Det skal være konsert i Greville Arms på lørdag. Det er en ung student som kommer enkelte kvel­ der, han heter Bannon, fetterne hans eller hva de er, skal være veldig flinke og han synger Boylans (jeg holdt nesten på å skrive Blazes Boylan) sang om pikene på stranden. Si til ham at lille Milly sender masse hilsener. Må slutte de kjærligste hilsener Din hengivne datter PS Unnskyld den stygge skriften har det travelt. Hei.

MILLY M

Femten i går. Merkelig, den femtende i måneden også. Den første fød­ selsdagen hennes hjemmefra. Atskillelse. Husker den sommermorgenen

68

hun ble født, løp for å hente Mrs Thornton i Denzille Street. Hyggelig gammel kone. Mange småbarn er det hun må ha hjulpet til verden. Hun visste med en gang at stakkars lille Rudy ikke skulle få leve. Ja ja, Gud er god, sir. Hun skjønte det med en gang. Han ville vært elleve nå hvis han hadde fått leve. Det tanketomme ansiktet hans stirret medfølende på etterskriften. Unnskyld den stygge skriften. Travelt. Piano i første. Begynner å bli vok­ sen. Krangel med henne på Cafe XL om armbåndet. Ville ikke spise ka­ ken eller snakke eller se. Frøken nesevis. Han dyppet flere brødbiter i skyen og spiste stykke etter stykke med nyre. Tolv shilling og sixpence om uken. Ikke meget. Men hun kunne gjort det verre. Varietéscene. Ung student. Han drakk en slurk kjøligere te for å svelge maten. Så leste han brevet en gang til, to ganger. Nåvel, hun vet å passe seg. Men hvis ikke? Nei, ingen ting har skjedd. Men det kunne tenkes. Vent i hvert fall til det skjer. Litt av en villkatt. De slanke bena hennes som springer i trappen. Skjebne. Modnes nå. Forfengelig, meget. Han smilte med bekymret hengivenhet mot kjøkkenvinduet. Den da­ gen jeg overrasket henne på gaten da hun kløp seg i kinnet for å bli rød. Litt blodfattig. Fikk melk for lenge. Om bord på Erin's King den dagen rundt Kish. Fordømt gammel balje som rullet. Ikke det minste redd. Det lyseblå tørklet løst i vinden med håret hennes. Med smilehull og krøller i vinden du vipper meg helt av pinnen

Piker på stranden. Istykkerrevet konvolutt. Hendene stukket i bukse­ lommene, kusken har fri for kvelden, synger. Venn av familien. Winden, sier han. Lykter langs kaia, sommeraften, orkester.

De pikene, de pikene De deilige pikene på stranden

69

Milly også. Unge kyss, de første. Langt borte fortid nå. Mrs Marion. Le­ ser nå, ligger på ryggen, teller lokkene i håret, smiler, fletter. En sakte tvil, beklagelse, strømmet nedover ryggen hans, ble større. Kommer til å skje, ja. Forhindre. Nytteløst, kan ingenting gjøre. De søte myke leppene til piken. Kommer også til å skje. Han merket den strømmende tvilen som bredte seg i hans indre. Nytteløst å gjøre noe nå. Lepper som var kysset, kyss som var kysset. Fyldige klebrige kvinnelepper. Hun har det best der nede, borte. Beskjeftiger henne. Ville ha en hund som tidsfordriv. Kan ta en tur dit ned. Frimandagen i august, bare to og sixpence tur retur. Men allikevel seks uker til. Kunne kanskje skaffe pressekort. Eller gjennom M'Coy. Katten var ferdig med å slikke ren pelsen og gikk tilbake til det blod-

flekkete papiret, snuste på det og gikk stivt bort til døren. Hun så tilbake på ham, mjauet. Vil ut. Venter ved døren, en gang vil den gå opp. La henne vente. Hun er rastløs. Elektrisk. Torden i luften. Dessuten vasket hun øret med ryggen mot ilden. Han følte seg tung, mett, så løsnet det seg langsomt i tarmene. Han reiste seg, slapp ut bukselinningen. Katten mjauet til ham. - Mjau, sa han til svar. Vent til jeg er klar. Trykkende, det blir en varm dag. Altfor slitsomt å mase opp trappen til avsatsen. En avis. Han likte å lese under avføringen. Håper det ikke kommer en ape og banker på døren akkurat mens jeg. I bordskuffen fant han et gammelt nummer av Titbits. Han stakk det under armen, gikk bort til døren og åpnet. Katten sprang opp i myke hopp. Å, den ville opp og rulle seg sammen til en kule på sengen. Han lyttet, hørte stemmen hennes. - Kom, kom, pus. Kom. Han gikk ut bakdøren til hagen, stanset og lyttet mot nabohagen. Ikke en lyd. Henger kanskje ut klesvask. Piken var i hagen. Deilig morgen. Han bøyde seg og betraktet en glissen rad med mynte langs veggen. Kunne bygge et lysthus her. Bønner. Villvin. Alt burde gjødsles, skrinn jord. Et lag svovelammoniakk. All jord blir slik uten gjødning. Kjøkken­ avfall. Leirjord, hva er det egentlig? Hønsene i naboens hage, gjødselen deres er utmerket til å legge øverst. Men best av alt er kuer, særlig når de fores med oljekaker. Halmgjødsel. Det beste som fins til rengjøring av damehansker. Skitt gjør rent. Aske også. Dyrke opp hele jordstykket. Dyrke erter der borte i hjørnet. Salat, så hadde man alltid friske grønnsa­ ker. Men det er også ulemper med en hage. Den bien eller spyfluen her i pinsen. Han fortsatte videre. Hvor er hatten min, forresten? Må ha hengt den på knaggen igjen. Eller hengt den opp på gulvet. Merkelig jeg ikke hus­ ker det. Stumtjeneren overfylt. Fire paraplyer, regnkappen hennes. Tok opp brevene. Dragos butikksklokke ringte. Underlig at jeg tenkte på det akkurat nå. Brunt brilliantinhår over snippen. Nyvasket og børstet. Lu­ rer på om jeg rekker et bad nå på morgenen. Tara Street. Fyren i kassen hjalp James Stephens med å flykte, sies det. O'Brien. Dyp stemme han har, den Dlugaczfyren. Agendath hva er det? Værsågod, frøken. Fanatiker. Han sparket opp den skjeve døren til avtredet. Forsiktig så jeg ikke skitner til buksene før begravelsen. Han gikk inn, bøyde hodet under den lave dørkarmen. Lot døren stå på gløtt, i stanken av muggen mur­ puss og gammelt spindelvev tok han av seg selene. Før han satte seg kik­ ket han ut gjennom en sprekk opp mot vinduet i nabohuset. Kongen var i skattkammeret. Ingen. Han satt på hullet og åpnet bladet og la det over de nakne knærne. Noe nytt og lett. Ikke noe hastverk. Hold litt igjen. Vår premienovelle.

70

71

Matchams mesterkupp. Skrevet av Mr Philip Beaufoy, Playgoers' Club, London. Honorar til forfatteren utbetalt med én guinea pr spalte. Tre og en halv. Tre pund og tre. Tre pund tretten shilling og sixpence. Han leste rolig, holdt igjen, første spalte, ga etter, men holdt igjen, be­ gynte på den andre. Halvveis brast den siste motstanden og han ga etter, og han lot tarmen rolig tømme seg mens han leste, han fortsatte å lese langsomt, den lettere forstoppelsen fra i går var helt borte. Håper den ikke er for stor, kunne få hemorroider igjen. Nei, akkurat passe. Sånn. Ah! Ved treg mage en tablett Cascara Sagrada. Slik kunne livet vært. No­ vellen hverken opphisset ham eller beveget ham, men den var fiks og nett. De trykker alt mulig nå. Agurktid. Han leste videre, rolig sittende over sin egen oppstigende lukt. Absolutt fiks. Matcham tenker ofte på det mesterkuppet som ga ham den vesle leende heksen, som nå. Begyn­ ner og slutter moralsk. Hånd i hånd. Smart. Han kikket igjennom det han hadde lest og mens han følte hvordan vannet hans stille rant, kjente han en lettere misunnelse mot Mr Beaufoy som hadde skrevet den og fått en betaling på tre pund tretten og seks. Kunne kanskje få til en skisse. Av Mr og Mrs L.M. Bloom. Finne på en historie over et ordspråk, hvilket? En tid prøvde jeg å notere på mansjet­ ten hva hun sa når hun kledde på seg. Liker ikke at vi kler på oss sam­ men. Skar meg da jeg barberte meg. Hun biter seg i underleppen når hun hekter igjen kjolen. Tok tiden på henne. 9.15. Har du fått betaling av Roberts ennå? 9.20. Hva hadde Gretta Conroy på seg? 9.23. Hvordan kunne jeg finne på å kjøpe denne kammen? 9.24. Jeg blir oppblåst av den kålen. Et støvkorn på lakkskoen hennes. Gned raskt tåhettene i tur og orden mot strømpeleggen. Morgenen etter basarballet da Mays or­ kester spilte Ponchiellis Timenes dans. Forklarte det: morgentimene, middagen, så aftenen som kommer og natten. Da hun pusset tenner. Det var den første kvelden. Det gikk rundt for henne. Spilene i viften hennes raslet. Er denne Boylan velstående? Han har penger. Hvordan det? Jeg merket at det luktet godt av ånden hans da vi danset. Ingen grunn til å nynne da vel. Antyde det. Merkelig musikk den siste kvel­ den. Speilet var i skyggen. Hun gned håndspeilet hardt mot ulltrøyen over de store gyngende brystene. Kikket i det. Rynker rundt øynene. Det falt bare ikke riktig heldig ut. Kveldstimene, piker i grå tyll. Nattetimer, sorte med daggerter og øyenmasker. Poetisk lyserød idé, deretter gyllen, så grå, så sort. Og alli­ kevel livaktig. Dag, så natt. Han rev brått ut premienovellen og tørket seg med den. Så trakk han opp buksene, hektet på selene og knappet igjen. Han slo opp den gebrekkelige dodøren på stive hengsler og trådte fra halvmørket ut i det fri. I det klare lyset, lettet og avkjølt i lemmene, betraktet han oppmerk­ somt de sorte buksene, oppbrettene, knærne, hasene. Når er begravel­ sen? Best å se etter i avisen.

Et knirk og en dunkel summing høyt oppe i luften. Klokkene i Georgs-kirken. De slo timeslagene, kraftig tung malmklang.

Ding dang ding dang ding dang

Kvart på. Og igjen, overtonene fulgte et stykke etter i luften. En ters. Stakkars Dignam!

5

73

Mr Bloom gikk alvorsfylt forbi lastevognene langs Sir John Rogerson's kai forbi Windmill Lane, Leaks linoljefabrikk, post- og telegrafkontoret. Kunne ha oppgitt denne adressen også. Og forbi sjømannshjemmet. Han vendte seg fra morgenstøyen på kaia og gikk bort Lime Street. Ved Brady's Cottages sto en garverlærling med avfallsbøtten på armen og røkte en slatten sigarettstump. En mindre pike med arr etter eksem i pannen, kikket på ham med et medtatt tønnebånd likeglad i hånden. Si til ham at han ikke vokser hvis han røyker. Å, la ham bare få lov! Livet hans er da slett ingen dans på roser. Venter utenfor puben for å hjelpe faren hjem. Bli med hjem til mamma, da pappa. Stille tid på dagen, sik­ kert ikke mange der. Han gikk over Townsend Street, forbi det dystre ansiktet til Bethel. El, ja Alephs og Beths hus. Og forbi Nichols begravel­ sesbyrå. Det er klokken elleve. God tid. Var nok Corny Kelleher som reddet det oppdraget for O'Neill. Synger med lukkede øyne. Corny. Traff henne en gang i parken. På marken. Den rene slarken. Politiangiver. Så sa hun navn og adresse og turaluralei. Og turaluralei. Jovisst, han snap­ pet den. Begrav ham billig i hva det nå heter. Turaluralei. I Westland Row stanset han foran vinduet til Belfast & Orient Tea Company og leste skriften på sølvpapirpakkene - Utsøkt blanding, beste kvalitet, husholdningste. Nokså varmt. Te. Må få meg litt hos Tom Kernan. Går ikke an å be ham under en begravelse. Mens blikket hans leste uforstyrrelig, tok han langsomt av seg hatten, snuste inn sin egen hårolje og strøk med langsom eleganse den høyre hånden over panne og hår. Meget varm morgen. Under de senkede øyenlokkene fant blik­ ket den lille sløyfen på svetteremmen i hans beste sort ha. Akkurat der. Han stakk den høyre hånden inn i pullen. Fingrene fant fort et kort bak remmen og overførte det til vestlommen. Så varmt. Den høyre hånden gjentok enda langsommere den samme bevegelsen - utsøkt blanding, laget av beste ceylonmerker. Det fjerne østen. Deilig sted det må være, verdens hage, store dovne blader å drive rundt på, kaktus, blomsterenger, slangeaktige lianer kaller man dem. Gad vite om det er slik. Og singaleserne som driver omkring i solen, i dolce farniente. Ikke løfte en finger hele dagen. Sover seks av årets tolv måneder. For varmt til å krangle. Påvirket av klimaet. Dorskhet. Ledig­ gangen blomstrer. Luften nærer de fleste. Nitrogen. Drivhuset i botanisk hage. Følsomme planter. Vannliljer. Kronbladene for trette til å. Sove-

syke i luften. Går på rosenblader. Tenk å spise innmat og oksefot. Hvor var den fyren jeg så på det bildet et eller annet sted? Åjo, i Dødehavet, fløt på ryggen, leste en bok med oppslått parasoll. Greier ikke å synke selv om du prøver, for mettet med salt. Fordi vekten av vannet, nei, vek­ ten av kroppen i vannet er lik vekten av. Eller er det volumet er lik vek­ ten? Det er en lov som sier noe sånt. Vance på realskolen knekket med fingerleddene når han underviste. Skolens pensum. Knekke pensum. Hva betyr vekt egentlig når man sier vekt? 32 fot i sekundet, i sekundet. Loven om fallende legemer - pr sekund, pr sekund. Alt faller til marken. Jorden. Det er jordens tyngdekraft som er vekten. Han snudde seg og slentret over gaten. Hvordan var det hun gikk med pølsene sine? Noe i den retning. Mens han gikk trakk han opp den sammenbrettede Freeman av lommen, åpnet den, rullet den på langs til en stav og slo den mot buksebenet for hvert slentrende skritt. Se nonsjalant ut, stikker bare innom for å se. Pr sekund, pr sekund. Pr sekund betyr for hvert sekund. Fra fortauet sendte han et raskt blikk inn gjennom døren til postkontoret. Tømmes senest. Brevluke. Ingen. Inn. Han rakte kortet gjennom messinggitteret. - Er det noe post til meg? spurte han. Mens den kvinnelige postfunksjonæren undersøkte i en reol betraktet han verveplakaten med soldater i alle våpengrener på parade, holdt spissen av staven mot neseborene og kjente lukten av fersktrykt avispa­ pir. Antagelig ikke noe svar. Gikk for langt forrige gang. Postfunksjonæren rakte ham kortet tilbake gjennom gitteret sammen med et brev. Han takket og kastet et fort blikk på den maskinskrevne konvolutten. Henry Flower, Esq c/o Westland Row Poste Restante City Svarte i hvert fall. Han stakk kortet og brevet i jakkelommen og be­ traktet igjen soldatene i paraden. Hvor er regimentet til gamle Tweedy? Avtjent soldat. Der, bjørneskinnslue og nakkefjær. Nei, han er grenadér. Spisse mansjetter. Der er han - Royal Dublin Fusiliers. Rødjakker. Altfor prangende. Det må være derfor kvinnene springer etter dem. Uniform. Lettere å verve og eksersere. Maud Gonnes brev om å forby dem adgang til O'Connell Street om natten. En skam for vår irske hovedstad. Griffiths avis er på samme kurs nå - en hær som er råtten av kjønnssykdom­ mer. Oversjøisk eller et halvfordrukket imperium. De ser ut som jyplin­ ger, nærmest hypnotiserte. Blikket fremad. På stedet marsj. Høy - venn, høy - venn. Kongens egne. Ser ham aldri utkledd som brannkonstabel eller politibetjent. Frimurer, ja. Han gikk langsomt fra postkontoret og svingte til høyre. Si noe - som om det gjør saken bedre. Hånden gikk ned i lommen og pekefingeren følte seg frem under klaffen på konvolutten, rev den opp med et rykk. Kvinner er ikke så forsiktige. Fingrene hans trakk frem brevet og krøllet

74

75

sammen konvolutten i lommen. Noe var festet til det, kanskje et foto­ grafi. En hårlokk? Nei. M'Coy. Bli kvitt ham fortest mulig. Bare hefter. Kan ikke fordra sel­ skap når du. - Hallo, Bloom. Hvor er De på vei? - Hallo, M'Coy. Ingen steder spesielt. - Hvordan er helsen? - Bra. Hvordan er det med Dem? - Står til liv, sa M'Coy. Blikket hans på det sorte slipset og dressen og spør lavmælt med re­ spekt: - Er det noen . . . forhåpentlig ikke noe alvorlig? Jeg ser at De er. . . - Å, nei, sa Mr Bloom. Stakkars Dignam, De vet. Begravelsen er i dag. - Javisst, stakkars fyr. Det er riktig. Klokken hva? Det er ikke et fotografi. Kanskje et merke. - E . . . elleve, svarte Mr Bloom. - Jeg må prøve å komme meg dit, sa M'Coy. Elleve, jaså? Jeg fikk først høre det i går aftes. Hvem var det som sa det? Holohan. De kjenner Hoppy? - Javisst. Mr Bloom stirret tvers over gaten på den åpne drosjen som stanset foran inngangen til Grosvenor. Portieren løftet kofferten opp på buk­ ken. Hun ble stående og vente, mens mannen, ektemann, bror, han lik­ net henne, lette i lommen etter penger. Elegant slags kåpe med den rullekraven, varm for en dag som denne, ser ut som ullfilt. Står skjødesløst med hendene i de påstukne lommene. Akkurat som den overlegne ty­ pen på polokampen. Kvinner er meget klassebevisste helt til man finner punktet deres. Vakker er den og vakker gjør den. Reserverte men lett for å gi etter. Ærverdige. Mrs og Brutus er en ærverdig mann. Har man henne én gang så går stivelsen av henne. - Jeg var sammen med Bob Doran, han var på kjøret igjen, og hva er det nå han heter igjen, Bantam Lyons. Vi satt rett der nede hos Conway. Doran, Lyons hos Conway. Hun førte en behansket hånd til håret. Inn kom Hoppy. Hadde noen innenfor. Han la hodet tilbake og kikket under senkede øyenlokk og så det lysegule skinnet glinse i solen, de randsydde sømmene. I dag kan jeg se helt klart. Fuktigheten i luften gir kanskje bedre slikt. Prater om et eller annet. Damehånd. Hvilken side stiger hun opp på? - Og han sa: Sørgelig med vår stakkars venn Paddy! Hvilken Paddy? sa jeg. Stakkars lille Paddy Dignam, sa han. Ut på landet, antagelig Broadstone. Lange brune støvler med lisser som dingler. Velformet fot. Hvorfor står han der og somler med småpen­ gene? Ser at jeg kikker. Alltid på vakt overfor en annen fyr. To strenger på buen hennes. - Hvordan det? sa jeg. Hva er det i veien med ham? Stolt, rik, silkestrømper.

- Ja, sa Bloom. Han flyttet seg litt til siden for det pratende hodet til M'Coy. Stiger opp om et øyeblikk. - Hva det er i veien med ham? sa han. Han er død, sa han. Og minsanten fikk han ikke tårer i øynene. Er det Paddy Dignam? sa jeg. Jeg kunne ikke tro det da jeg hørte det. Jeg var jo sammen med ham senest fredag eller torsdag, på Arch. Ja, sa han. Han er borte. Han døde man­ dag, stakkars fyr. Se der! Se der! Silke glimt rik strømper hvite. Se der! En tung sporvogn med klemtende klokke svingte imellom. Mistet den. Pokker ta deg din brakknese. Føler seg utestengt. Så nær paradis og allikevel. Sånn går det alltid. I samme øyeblikk. Piken i døren i Eustace Street, mandag, rettet på strømpebåndet. Venninnen dekket for utstillingen. Esprit de corps. Nå, hva er det du glaner på? - Javisst, sa Mr Bloom etter et oppgitt sukk. Enda en som gikk bort. - En av de beste, sa M'Coy. Sporvognen kom. De kjørte av sted i retning av Loop Line-broen, den rike behanskede hånden hennes holdt om stålhåndtaket. Flimmer, flim­ mer, hattens kniplingsblink i solen, flimmer. - Hustruen har det bra, formoder jeg? sa M'Coys forandrede stemme. - Å, javisst, sa Mr Bloom. Tipptopp, takk. Likegyldig rullet han ut avisstokken og leste likegyldig. Hva er hjemmet uten Plumtrees kjøtthermetikk? Ikke noe snikksnakk Plumtrees hermetikk takk!

- Min kone har nettopp fått et engasjement. Det vil si, det er ikke helt avgjort ennå. Det knepet med å få låne kofferten igjen. Men han må gjerne prøve seg. Den slags går jeg bare ikke på. Mr Bloom vendte de storlokkete øynene med uforhastet vennlighet. - Min kone også, sa han. Hun skal synge ved et stort arrangement i Ulster Hall i Belfast den 25. - Jaså, sa M'Coy. Det gleder meg å høre, gamle venn. Hvem er det som står for arrangementet? Mrs Marion Bloom. Ennå ikke stått opp. Dronningen var i sitt sovegemakk og spiste brød. Ingen bok. Flekkete billedkort lå langs låret hennes, syv i rekken - Mørk dame og lys mann. Katt sort lodden kule. Strimmel revet av konvolutt.

Kjærlighetens gamle søte sang kom kjær-lighetens gamle. . .

76

77

- Det er en slags turné, skjønner De, sa Mr Bloom tankefullt. Søte sang. Det er nedsatt en komité. Deler på risiko og gevinst. M'Coy nikket og plukket i mustasjestubben. - Jaså, sa han. Det var gode nyheter. Han gjorde tegn til å gå. - Ja, hyggelig å se at De er i form, sa han. Vi ses. - Ja, sa Mr Bloom. - Hør forresten, sa M'Coy. Kunne De ikke føre opp navnet mitt ved begravelsen? Jeg skulle gjerne ha gått, men det er mulig jeg ikke rekker det. Det er en drukningssak ved Sandycove som kan bli aktuell, og da blir rettsmedisineren og jeg nødt til å dra dit hvis liket er funnet. De bare noterer navnet mitt hvis jeg ikke er der, hva? - Det skal jeg gjøre, sa Mr Bloom og vendte seg for å gå. Det er i orden. - Fint, sa M'Coy lettet. Takk kjære venn. Jeg skulle så gjerne ha gått hvis jeg kunne. Nåvel, ha det. Det rekker med C.P. M'Coy. - Det skal bli gjort, svarte Mr Bloom bestemt. Den bet jeg ikke på. Der var jeg for rask. Skulle bare mangle. Jeg kan mine ting. Den kofferten har jeg alltid hatt en spesiell forkjærlighet for. Lær. Hjørnebeslag, naglebeslått, dobbeltvirkende lås. Bobo Cowley lånte ham sin til regattakonserten i Wicklow i fjor og siden den gang har han ikke hørt noe mer om den. Mr Bloom spaserte i retning av Brunswick Street, smilte. Min kone har nettopp fått en. Pipende fregnet sopran. Nese som en ostekniv. Pen nok til sitt slag, til en liten ballade. Men ikke noe futt i den. Du og jeg, sikke sant? I samme båt. Smiskende. Får deg til å grøsse. Hører han ikke forskjellen? Tror visst selv han kan. Byr meg på en måte imot. Trodde at Belfast ville imponere ham. Håper vannkoppene der borte ikke blir verre. Sett at hun ikke vil la seg vaksinere igjen. Din kone og min kone. Lurer på om han speider etter meg? Mr Bloom sto på hjørnet, blikket hans vandret over de mangefargede plakatene. Cantrell & Cochrane ingefærøl (aromatisk). Clerys sommersalg. Nei, han fortsetter rett frem. Hallo. I aften Leah, Mrs Bandmann Palmer. Skulle gjerne sett henne igjen i den. Hun spilte Hamlet i går kveld. Mannsrolle. Kanskje han var kvinne. Var det derfor Ofelia tok li­ vet av seg? Stakkars pappa! Hvor ofte han snakket om Kate Bateman i den rollen. Ventet hele ettermiddagen utenfor Adelphi i London for å komme inn. Det var året før jeg ble født, 65. Og Ristori i Wien. Ja hva sa vi hun het, hva sa vi? Stykket av Mosenthal. Het hun ikke Rachel? Nei. Den scenen han alltid snakket om hvor den gamle og blinde Abraham gjenkjenner stemmen og legger fingrene på ansiktet hans. Nathans stemme! Sønnens stemme! Jeg hører stemmen til Nathan, han som lot sin far tilbake for å dø av sorg og elendighet i armene mine og forlot sin fars hus og forlot sin fars Gud. Hvert ord er så dypt, Leopold.

Stakkars pappa! Stakkars mann! Jeg er glad jeg ikke gikk inn i værel­ set og så ansiktet hans. For en dag! Å, å. Akk ja. Nåvel, det var kanskje det beste for ham. Mr Bloom gikk rundt hjørnet og forbi drosjekuskenes lutende øk. Ingen vits i å tenke mer på det. Havreposetid. Bare jeg ikke hadde truffet den M'Coy-fyren. Han gikk nærmere og hørte lyden av gumlende havre, de stillferdig tyggende tennene. De fyldige store bukkeøynene betraktet ham idet han gikk forbi, gjennom den søte havrelukten av hestepiss. Deres Eldo­ rado. Stakkars fjols! Likegyldige for alt annet så lenge de kan stikke den lange mulen i havreposen. Overmette. Men de har i hvert fall kost og losji. Gjellet er de også, en stump svart guttaperka henger vissent mel­ lom bakbena. Men kanskje er de lykkelige allikevel. Virker som noen snille og hyggelige krek. Men vrinskingen kan være fryktelig irriterende. Han trakk brevet opp av lommen og foldet det inn i avisen han bar på. Kan like godt gå inn her. Smuget er sikrere. Han gikk forbi kuskenes brakke. Merkelig tilværelse de omflakkende drosjekuskene har, all slags vær, alle steder, på tid eller taksameter, ingen selvstendig vilje. Voglio e non. Skulle gjerne ha bydd dem på en sigarett. Selskapelige. Roper noen ord i forbifarten. Han nynnet. Lå ci da rem la mano La la lala la la Han svingte bort Cumberland Street, gikk noen skritt og stanset i ly av stasjonsmuren. Meades trelastlager. Bjelkestabler. Ruiner og leiegårder. Med varsomme skritt gikk han over et hinkeparadis med en gjenglemt stein. Ikke på streken. Like ved trelastlageret et barn på huk med klinke­ kuler, alene, knipser med en dyktig tommel. En klok stripet katt, en blunkende sfinx, holder utkikk fra en varm vinduskarm. Synd å forstyr­ re dem. Muhammed skar en flik av kappen sin for ikke å vekke henne. Lukk den opp. Og jeg lekte med marmorkuler en gang da jeg gikk på skolen til den gamle damen. Hun likte reseda. Mrs Ellis. Og Mr? Han åpnet brevet inne i avisen. En blomst. Tror jeg det er. En gul blomst med flattrykte kronblader. Altså ikke fornærmet? Hva sier hun?

Kjære Henry Jeg fikk det siste brevet ditt og takker så meget for det. Jeg er lei for at du ikke likte det siste brevet mitt. Hvorfor la du ved frimerker? Jeg er fryktelig sint på deg. Jeg skulle ønske jeg kunne straffe deg for det. Jeg sa du var slem gutt fordi jeg ikke likte det andre ordet. Vær så snill og si hva det ordet virkelig betyr. Er du ikke glad hjemme hos deg selv, stakkars uskikkelige gutt? Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg. Vær så snill og si hva du tenker om stakkars meg. Jeg tenker ofte på det vakre navnet ditt. Kjære Henry, når skal vi møtes? Jeg tenker så ofte på deg at

78

du aner ikke. Jeg har aldri før vært så tiltrukket av en mann som av deg. Jeg kjenner meg så elendig. Vær så snill og skriv et langt brev og fortell meg mer. Husk at jeg vil straffe deg hvis du ikke gjør det. Så nå vet du hva jeg vil gjøre med deg, slemme gutt, om du ikke skriver. Å som jeg lengter etter å treffe deg. Kjære Henry, ikke avslå min bønn før all tål­ modigheten min er uttømt. Så skal jeg fortelle deg alt. Farvel for denne gang, uartige elskling. Jeg har så fryktelig vondt i hodet i dag og skriv med en gang til din lengselsfulle Martha PS: Fortell meg endelig hva slags parfyme din kone bruker. Jeg vil vite det. XXXX Han rev alvorlig blomsten løs fra nålen og luktet på den nesten uluktelige lukten og stakk den i brystlommen nærmest hjertet. Blomsterspråk. De liker det fordi ingen kan høre det. Eller en forgiftet bukett for å ta li­ vet av ham. Så gikk han langsomt videre mens han leste brevet om igjen, mumlet et ord hist og her. Rasende tulipaner på deg elskede orkidé straffe deg kaktus hvis du ikke er snill stakkars forglemmegei som jeg lengter fioler etter å kjære roser når vi snart anemoner møtes uskik­ kelige nattfiol kone Marthas parfyme. Da han hadde lest alt sammen tok han det ut av avisen og stakk det tilbake i jakkelommen. Svak glede åpnet leppene hans. Forandret seg etter det første brevet. Gad vite om hun skrev det selv. Spiller fornærmet, en pike av god fami­ lie som jeg, anstendig kvinne. Kan treffes en søndag etter rosenkransen. Mange takk, skal ikke ha noen. Vanlig kjærlighetskrangel. Så springer man rundt hjørner. Like ille som en krangel med Molly. Sigar har en avkjølende virkning. Narkotisk. Gå et skritt lenger neste gang. Uskikke­ lig gutt, straff. Redd for ord, selvfølgelig. Brutal, hvorfor ikke? Prøv det likevel. Litt om gangen. Mens han stadig fingret med brevet i lommen trakk han nålen ut av det. Vanlig nål, hva? Han slengte den på gaten. Et eller annet sted fra klærne hennes, satt sammen med nåler. Besynderlig hvor mange nåler de alltid har. Ingen roser uten torner. Enstonige dublinstemmer runget i hodet hans. De to skjøgene den kvelden i Coombe, arm i arm i regnet.

Å Mary mistet sin buksenål hva skulle vel hun gjøre for å holde den på plass holde den på plass.

79

Den? Dem. Hvilken forferdelig hodepine. Har antagelig sakene sine. Eller sitter hele dagen ved skrivemaskinen. Fokusering av øynene slemt for magenervene. Hva slags parfyme bruker din kone? Hvordan skal man forstå noe slikt?

For å holde den på plass. Martha, Maria. Jeg så det bildet et eller annet sted jeg har glemt hvor gammel mester eller falskneri. Han sitter i huset deres og snakker. Mys­ tisk. Også de to skjøgene i Coombe ville lytte.

For å holde den på plass. En behagelig aftenstemning. Ingen flakking rundt lenger. Bare henge der, stille skumring, la alt gå sin gang. Glemme. Fortelle om reiser du har tatt, steder med merkelige skikker. Den andre, krukke på hodet, hentet aftensmat, frukt, oliven, deilig kaldt vann fra brønnen, iskaldt som hul­ let i muren i Ashtown. Må ta med et pappbeger neste gang jeg går til travløpene. Hun lytter med store mørke milde øyne. Fortelle henne mer og mer, alt. Så et sukk, stillhet. Lang lang lang hvile. Da han gikk under jernbanebroen trakk han opp konvolutten, rev den fort i småbiter og slengte dem i gaten. Bitene hvirvlet av sted, dalte i den klamme luften, flagret hvitt og så dalte alle. Henry Flower. Du kan rive i stykker en sjekk på hundre pund på samme måte. Bare en papirlapp. Lord Iveagh hevet en gang en syvsifret sjekk på en million i Bank of Ireland. Viser hva man kan tjene på porter. Allikevel blir det sagt at broren lord Ardilaun må skifte skjorte fire gan­ ger om dagen. Det vokser lus eller utøy på ham. En million pund, vent et øyeblikk. To pence en halvliter, fire pence en liter, åtte pence én gal­ lon med porter, nei, én shilling og fire pence for én gallon. En og fire i tyve, rundt regnet femten. Ja, nøyaktig femten millioner fat porter. Hva er det jeg sier, fat? Gallon? Likevel femten millioner fat porter. Et ankommende tog skranglet tungt over hodet hans, vogn etter vogn. Fat dunket mot hodet hans, doven porter plasket og skvulpet inni. Spunsene spratt ut og en veldig doven flodbølge lekket ut, fløt sammen, slynget seg gjennom mudderbanker over hele det flate landet, en dvask sammenflytende sjø av øl med bredbladete blomster på den skumdekte ryggen. Han var fremme ved den åpne bakdøren til All Hallows. Idet han gikk inn i våpenhuset tok han av seg hatten, tok kortet opp av lommen og stakk det inn igjen under svetteremmen. Pokker. Jeg skulle ha forsøkt å skaffe meg fribilletter av M'Coy til Mullinar. Samme oppslag på døren. Preken av pastor John Conmee S.J. om Sankt Peter og afrikamisjonen. Frels Kinas millioner. Hvordan skal de forklare det for de hedenske kineserne? Vil heller ha et par gram opium. Himmelens sønner. Rene kjetteriet for dem. Det ble også bedt bønner for Gladstones omvendelse da han lå nærmest bevisstløs. Det samme med protestantene. Omvend dr William J. Walsh D. D. til den sanne reli­ gion. Deres Gud Buddha ligger på siden i museet. Tar det med ro med hånden under haken. Røkelsespinner brenner. Ikke som Ecce Homo. Tornekrone og kors. Snedig idé Sankt Patrick kløverbladet. Spisepinner? Conmee. Martin Cunningham kjenner ham, distingvert utseende. Synd

80

81

jeg ikke forsøkte å overtale ham til å få Molly inn i koret i stedet for denne fader Farley som ser ut som en tosk men ikke er det. Slikt lærer de. Han reiser da ikke ut med blå solbriller og svetten rennende for å døpe sorte, hva? De ville sikkert likt brillene når de blinket i solen. Skulle likt å se dem sitte i en ring med blå lepper, henførte, lyttende. Stilleben. Slikker det i seg som melk, kan jeg tenke meg. Den kalde lukten av hellig stein dro ham. Han trådte på de slitte trin­ nene, skjøv opp døren og gikk sakte inn fra baksiden. Noe er på gang, en slags brorskap. Synd det er så tomt. Hyggelig di­ skret å være ved siden av en pike. Hvem er min neste? Inneklemt i time­ vis med langsom musikk. Den kvinnen under midnattsmessen. Syvende himmel. Kvinner kneler ved benkene med røde grimer om halsen, ho­ det bøyd. En gruppe knelte ved alterringen. Presten gikk langs dem, mumlet, med den i hendene. Han stoppet ved hver enkelt, tok ut en oblat, ristet av et par dråper (ligger de i vann?) og stakk den behendig i munnen på henne. Hatten hennes og hodet sank. Så den neste, en liten gammel kone. Presten bøyde seg for å stikke den i munnen hennes, mumlet hele tiden. Latin. Den neste. Lukk igjen øynene og gap opp munnen. Hva? Corpus. Legeme. Lik. God idé med latin. Forbløffer dem først. Hospits for de døende. Ser ikke ut som de tygger den, bare svelger den rett ned. Merkelig idé å spise et stykke av et lik, sikkert derfor kan­ nibalene føler seg tiltalt av det. Han gikk til siden og så de stive maskene passere nedover kirkegan­ gen, en etter en, og finne igjen sine plasser. Han gikk bort til en benk og satte seg i kroken, holdt hatten og avisen. For noen gryter vi går med. Vi burde få hatten formet etter hodet. De var rundt ham på alle kanter, med hodet bøyd med rød grime, ventet på at den skulle smelte i magen. Likner litt på mazzoth, det er et slags brød, usyret skuebrød. Se på dem. Skal vedde på at de føler seg lykkelige nå. Slikkepinn. Jomen. Ja, englebrød blir det kalt. Det ligger en stor idé bak det, et slags gudsrike inne i en, føler man. Den første altergang. Hokus pokus en penny stykket. Så føler alle det som et familieselskap, det samme som på teater, alle i samme båt. Det gjør de. Det er jeg sikker på. Ikke så ensom. I vårt bro­ derskap. Så kommer de ut en smule løftet. Slipper ut damp. Noe er til hvis man virkelig tror på det. Helbredelse i Lourdes, glemselens vann, og åpenbaringen i Knock, statuer som blør. En gammel fyr er falt i søvn borte ved skriftestolen. Derav disse snorkelydene. Blind tro. Hviler trygt i gudsrikets favn. Døyver all smerte. Våkner til samme tid neste år. Han så hvordan presten satte fra seg nattverdskalken, langt inn, og knelte et øyeblikk foran den slik at man så den store grå støvlesålen under den kniplingshistorien han hadde på seg. Sett at han mistet nålen i sin. Så visste han vel ikke hva han skulle gjøre. Naken flekk bak. Bok­ staver på ryggen. INRI? Nei, IHS. Molly fortalte meg det en gang jeg spurte henne. leg Har Syndet. Eller nei, leg Har Sonet. Og det andre? lern Nagler Rykker Igjennom.

Treffes en søndag etter rosenkransen. Ikke avslå min bønn. Kom iført slør og sort veske. Skumring og lyset bak henne. Hun kunne godt vært her med et bånd om halsen og allikevel gjøre det andre i skjul. Deres karakter. Den fyren som vitnet mot kameratene i invinciblene pleide å gå, Carey het han, til skrifte hver morgen. Den selvsamme kir­ ken. Peter Carey. Nei, det er Peter Claver jeg tenker på. Dennis Carey. Bare tenk det. Kone og seks barn hjemme. Og planla mordet hele tiden. De hyklerne, var et godt navn på dem, det er alltid noe lumsk ved dem. Ikke er de hederlige forretningsfolk heller. Å nei, hun er ikke her, blomsten, nei nei. Rev jeg forresten i stykker den konvolutten? Ja, under broen. Presten var i ferd med å skylle kalken, så slo han fort ut bunnfallet. Vin. Gjør det hele mer aristokratisk enn hvis de for eksempel skulle drikke det de var vant til Guinnes porter eller en avholdsdrikk Wheatley's Dublin maltbitter eller Cantrell og Cochrane ingefærøl (aromatisk). Gir dem ingen av delene, skuevin, bare det andre. Dårlig trøst. Fromt bedrag. Men helt i orden, ellers ville den ene drankeren verre enn den andre komme settende for å tigge til seg en dram. Underlig hele atmo­ sfæren i. Helt riktig. Fullstendig riktig er det. Mr Bloom så tilbake mot koret. Blir ingen musikk. Synd. Hvem er or­ ganist her, tro? Gamle Glynn han kunne få instrumentet til å tale, vibrato, femti pund i året sa de han hadde i Gardiner Street. Molly hadde en praktfull stemme den dagen, Stabat Mater av Rossini. Fader Bernard Vaughans preken først. Kristus eller Pilatus? Kristus, men hold oss ikke oppe hele natten med det. Det var musikk de ville ha. Fotskrapingen opphørte. Kunne høre en knappenål falle. Jeg sa hun skulle rette stemmen mot det hjørnet. Jeg følte fortryllelsen i luften, den fyldige, folk så opp: Quis est homo? Noe av den gamle kirkemusikken er praktfull. Mercadante, De syv siste ordene. Mozarts tolvte messe, Gloria'et i den. De gamle pavene dyrket ivrig musikk, kunst og statuer og bilder av alle slag. Også Palestrina for eksempel. De hadde det festlig så lenge det varte. Sunt å messe også, fast arbeidstid, og så brygge likører. Benediktiner. Grønn Chartreuse. Men å ha kastrater i koret var litt i meste laget. Hva slags stemme er det? Det må ha vært besynderlig å høre det etter deres egne kraftige basser. Konnoassører. Antagelig merket de ingen ting etterpå. Beroligende virk­ ning. Ingen bekymringer. Men de blir jo fete, hva? Fråtsere, høye med lange ben. Hvem vet? Evnukk, kanskje en utvei. Han så at presten bøyde seg og kysset alteret og deretter snudde seg og velsignet alt folket. Alle gjorde korsets tegn og reiste seg. Mr Bloom så seg omkring og reiste seg, så ut over hattene. Man står selvfølgelig under evangeliet. Så gikk alle ned på knærne igjen, og han satte seg rolig på benken. Presten kom ned fra alteret og holdt tingen ut fra seg, og han og

82

83

korgutten sang vekselsang på latin. Så knelte presten og begynte å lese opp fra et kort: - Å Gud, vår tilflukt og vår styrke . . . Mr Bloom bøyde seg frem for å oppfatte ordene. Engelsk. Kaster et ben til dem. Jeg husker svakt. Hvor lenge er det siden du sist var til messe? Gloria og den ubesmittede jomfruen. Josef hennes ektemake. Peter og Paulus. Mer interessant hvis man hadde skjønt hva det hele dreide seg om. Vidunderlig organisasjon i hvert fall, går som et urverk. Skrifte. Alle vil. Så skal jeg fortelle deg alt. Bot. Vær så snill og straff meg. Sterkt våpen i hendene deres. Mer enn lege og sakfører. Kvinne brenner etter det. Og jeg shshshshshshsh. Og har du shashasha? Og hvorfor gjor­ de du det? Ser ned på ringen sin for å finne en unnskyldning. Hviskegalleri, veggene har ører. Ektemannen oppdaget til sin forbauselse. Guds lille spøk. Og så kommer hun ut. Angeren bare overfladisk. Herlig skam­ følelse. Be ved et alter. Ave Maria og Sankta Maria. Blomster, røkelse, smeltende vokslys. Skjuler rødmen hennes. Frelsesarmeen vulgær etter­ ligning. Omvendt skjøge skal tale til forsamlingen. Hvordan jeg fant Her­ ren. Det må være noen fryktelige typer de der i Roma, de driver hele kostebinderiet. Og subber de ikke inn pengene også? Også testamenta­ riske gaver, til sognepresten som fritt disponerer over. Messe for min sje­ lefred skal leses for åpne dører. Munke- og nonneklostre. Presten i sa­ ken om Fermanagh-testamentet i vitneboksen. Han lot seg ikke skremme. Han hadde svaret rede på alle spørsmål. Til vår hellige moder kirkens frihet og opphøyelse. De kirkelærde, de har utarbeidet hele denne teologien. Presten ba: - Velsignede erkeengel Mikael, forsvar oss i stridens stund. Beskytt oss mot djevelens ondskap og renker (og vi ber Gud om at Han må tukte ham). Og driv du den himmelske hærskares fyrste ved Guds makt Satan ned i helvete og med ham alle andre onde ånder som vandrer gjennom verden for å ødelegge sjeler. Presten og korgutten reiste seg og gikk. Det hele over. Kvinnene ble tilbake, takksigelse. Best å komme seg videre. Broder Blabla. Kommer kanskje rundt med tallerkenen. Betal påskeofferet ditt. Han reiste seg. Heisann. Har de to knappene i vesten vært åpne hele tiden? Kvinner liker det. Irritert hvis man ikke gjør det. Hvorfor sa du det ikke til meg før. De sier aldri ifra. Unnskyld, frøken, det sitter (eh) et lite (eh) fnugg. Eller skjørtet bak, splitten åpen. Gløtt av månen. Vil hel­ ler være slurvet kledd. Godt det ikke er lenger sydover. Han gikk ned midtgangen og kneppet diskret igjen, ut hoveddøren og ut i lyset. Et øyeblikk sto han uten å se ved den kalde sorte marmorskålen, mens to andaktsøkende foran ham og bak ham i smug dyppet hendene i vievannets ebbe. Trikker, en vogn fra Prescotts fargeri. En enke i sorg. Legger merke til det fordi jeg selv er i sørgedrakt. Han tok på seg hatten. Hva er

klokken? Kvart over. Fremdeles tidsnok. Burde få ordnet med toalettvannet. Hvor er dette? Å jo, forrige gang. Sweny på Lincoln Place. Apo­ tekere flytter sjelden. De grønne og gylne kjempekrukkene er for tunge å rikke på. Hamilton Long, grunnlagt i den store syndflodens år. Hugenottkirkegården i nærheten her. Besøke den en dag. Han gikk sydover på Westland Row. Men resepten ligger i de andre buksene. Å, også har jeg glemt gatenøkkelen også. Trist med den begravelseshistorien. Nå, stakkars fyr, det er ikke hans feil. Når var det sist jeg fikk laget den? Vent. Jeg husker at jeg vekslet en sovereign. Det må ha vært den første i måneden eller den andre. Å, han kan slå opp i reseptboken. Apotekeren bladde side etter side bakover. Sandaktig tørr lukt han har. Rynket kranium. Og gammel. Søker de vises sten. Alkymistene. Sti­ mulanser gjør en eldre etter mental opphisselse. Deretter dorskhet. Hvorfor det? Reaksjon. En menneskealder på en natt. Forandrer gradvis karakteren. Lever hele dagen blant urter, salver, desinfiserende midler. Alle alabastkrukkene hans. Morter og støter. Aq. dist. Fol. laur. Te Virid. Lukten kurerer nesten som tannlegens ringeklokke. Doktor Pang. Han burde doktorere seg selv. Latverge eller emulsjon. Den første fyren som plukket en urt for å kurere seg var ikke skvetten. Legeplanter. Må være forsiktig. Nok stoffer her til å kloroformere en. Prøve - farger blått lakmuspapir rødt. Kloroform. Overdose av laudanum. Sovemidler. Elskovsdrikker. Tinctura paregoricum dårlig mot hoste. Tilstopper porene eller slimet. Gift det eneste som helbreder. Hjelper når man minst venter det. Klokt av naturen. - For et par uker siden, sir? - Ja, sa Mr Bloom. Han ventet ved disken, åndet inn den skarpe lukten av medisiner den støvete tørre lukten av svamper og loofah. Det går med masse tid bare å fortelle om smerter og plager. - Mandelolje og benzoetinktur, sa Mr Bloom, og så appelsinblomstvann. . . Det gjorde faktisk huden hennes så fin og hvit som voks. - Også hvit voks, sa han. Fremhever det mørke i lynene hennes. Ser på meg med lakenet truk­ ket opp til øynene, spansk, trekker inn duften sin, mens jeg fester mansjettknappene. Slike hjemmelagede resepter er ofte de beste - jordbær for tennene, brennesle og regnvann, havremel utrørt i kjernemelk, sier man. Næring for huden. En av den gamle dronningens sønner, var det hertugen av Albany? hadde bare én hud. Leopold ja. Vi har tre. Vorter, kviser og føflekker på kjøpet. Men De skal også ha en parfyme. Hva slags parfyme bruker Deres? Peau d'Espange. Appelsinblomsten. Ren fast såpe. Vann er så friskt. Nydelig lukt av disse såpene. Tid til å ta seg et bad rundt hjørnet. Hammam. Tyrkisk. Massasje. Skitten samler seg i navlen. Behageligere hvis en pen pike gjør det. Jeg tror også jeg. Ja jeg. Gjøre det

84

85

i badet. Merkelig trang jeg. Til vann skal vi bli. Forene det nyttige med det behagelige. Synd det ikke blir tid til massasje. Ville følt meg frisk hele dagen. Begravelsen blir dyster. - Ja, sir, sa apotekeren. Det blir to shilling og ni. Har De med flaske? - Nei, sa Mr Bloom. Gjør den i stand, er De snill. Jeg stikker innom se­ nere i dag og så tar jeg ett av de såpestykkene. Hvor meget koster de? - Fire pence, sir. Mr Bloom løftet et stykke til nesen. Søt sitronduftende voks. - Jeg tar dette, sa han. Det blir tre shilling og en penny. - Ja, sir, sa apotekeren. De kan betale det hele når De kommer til­ bake. - Godt, sa Mr Bloom. Han ruslet ut av forretningen, avisstaven under armen og det kjølige innpakkede såpestykket i venstre hånd. Ved skulderen Bantam Lyons' stemme og hånd som sa: - Hallo, Bloom, noen gode nyheter? Er den fra i dag? La meg få se et øyeblikk. Har sannelig raket av seg barten igjen! Lang kald overleppe. For å virke yngre. Men han ser sprø ut. Yngre enn jeg. Bantam Lyons gule sortneglede fingre rullet ut staven. Trenger å vaske seg også. Få vekk den grove skitten. God morgen, har De brukt Pears såpe? Flass på skuldrene. Hårbunnen trenger smøring. - Jeg vil gjerne se hva det står om den franske hesten som løper i dag, sa Bantam Lyons. Hvor i helvete står det? Han raslet med de foldede sidene og stakk haken frem over den høye snippen. Barberkløe. Så stram snipp at han mister håret. La ham heller beholde avisen og bli kvitt ham. - De må gjerne beholde den, sa Mr Bloom. - Ascot. Gullpokalen. Vent, mumlet Bantam Lyons. Bare et øyeblikk. Maksimum et sekund. - Den skal jeg allikevel kaste, sa mr Bloom. Bantam Lyons løftet plutselig øyenbrynene og skjelte litt. - Hva var det? sa den skarpe stemmen hans. - Jeg sa De kunne beholde den, svarte Mr Bloom. Den skulle jeg alli­ kevel bare kaste. Bantam Lyons nølte et øyeblikk, skjelte. Så stakk han den oppslåtte avisen tilbake i armene på Mr Bloom. - Jeg tar sjansen, sa han. Her, takk. Han styrtet av sted mot Conways hjørne. Lykke på reisen. Mr Bloom brettet sammen avisen til en pen firkant og la såpen i den, smilende. Merkelig munn den fyren har. Spiller. Bredt voldsomt om seg den siste tiden. Visergutter stjeler for å satse en sixpence. Spiller om en stor mør kalkun. Julemiddagen for tre pence. Jack Fleming begikk underslag for å spille, deretter smuglet ut til Amerika. Driver et hotell nå. De vender aldri tilbake. Egyptens kjøttgryter.

Han spaserte muntert tilbake mot tyrkerbadets moské. Minner om en moské, rødbrent tegl, minareter. Sportsstevne på Trinity College i dag ser jeg. Han betraktet hesteskoplakaten over porten til College-parken syklist bøyd som en torsk i en kasserolle. Fordømt dårlig reklame. Hvis de bare hadde gjort den rund som et sykkehjul. Og så eikene, sport, sport, sport - og navet stort - College. Noe som hadde fanget øyet. Der står Hornblower ved portnerlosjen. Gjør gode miner til ham, kan­ skje slipper man inn gratis med et nikk. God dag, Hornblower. Hvordan har De det? Virkelig praktfullt vær. Om livet alltid hadde vært slik. Cricket-vær. Sitte under soltaket. Omgang etter omgang. Out. De kan ikke spille det her. Duck for seks gjerder. Og allikevel slo kaptein Buller inn et vindu i klubben i Kildare Street med en fulltreffer. Donnybrook-markedet er mer i deres smak. Og skallene sprakk da M'Carthy gikk i dørken. Hetebølge. Varer ikke lenge. Går alltid over, livets strøm og det som vi sporer i livets strøm er kjæææærere enn alt annet. Nyt nå badet, rent kar med vann, kjølig emalje, den milde lunkne strålen. Dette er mitt legeme. Han forutså allerede den bleke kroppen sin som lå der naken, utstrakt i et varmende skjød, salvet av duftende smeltende såpe, langsomt overskyllet. Han så hvordan kroppene og lemmene ble overrislet og båret frem, løftet lett av oppdriften, sitrongule. Navlen hans en kjøttknopp, og han så hvordan de mørke sammenfiltrete krøllete hårene i busken hans fløt, fløt i strømmen rundt den slappe farskapsdingsen, en kraftløs fly­ tende blomst.

6

87

Martin Cunningham stakk som den første det silkehattede hodet inn i den knirkende vognen, steg elegant inn og satte seg. Mr Power kom etter ham og bøyde forsiktig høyden sin. - Kom igjen, Simon. - Etter Dem, sa Mr Bloom. Mr Dedalus satte fort på seg hatten, steg inn og sa: - Jaja. - Er vi her alle nå? spurte Martin Cunningham. Kom igjen, Bloom. Mr Bloom steg inn og satte seg på den ledige plassen. Han trakk igjen døren etter seg to ganger og smekket den hardt til den var ordentlig luk­ ket. Han stakk en arm gjennom armstroppen og så alvorlig fra det åpne vognvinduet på boulevardens nedrullete gardiner. Et av dem ble trukket til side, en gammel kvinne kikket ut. Nesen hvitklemt mot ruten. Takket stjernene sine for at hun slapp denne gang. Besynderlig hvilken interes­ se man nærer for lik. Glad for å se oss vandre vi volder dem så meget besvær når vi kommer. Arbeidet later til å passe dem. Tisking og hvis­ king i krokene. Subber rundt i slasketøfler av frykt for at han skal våkne. Steller det for siste gang. Legger det i kisten. Molly og Mrs Fleming rer opp sengen. Trekk det mer over til Deres side. Likkledet vårt. Man vet al­ dri hvem det er som rører en død. Vaske legeme og hår. Jeg tror de klip­ per neglene og håret. Gjemmer unna litt i en konvolutt. Vokser allikevel etterpå. Urent arbeide. Alle ventet. Ingenting ble sagt. Stuer visst inn kransene. Jeg sitter på noe hardt. Å, det er såpen i baklommen. Best å flytte på den. Venter på en anledning. Alle ventet. Så hørtes lyden av hjul som rullet der fremme, så nær­ mere, så hestehover. Et rykk. Vognen deres begynner å bevege seg, knir­ kende og svaiende. Andre hover og knirkende hjul følger etter. Rulle­ gardinene i gaten glir forbi og nummer ni med den floromkledde dørhammeren, døren på gløtt. I skrittgang. De ventet tause, med ristende knær, til de hadde snudd og kjørte langs trikkesporene. Tritonville Road. Raskere. Hjulene skranglet over de kuplete brosteinene og det løse glasset klirret i rammene. - Hvilken vei er det han tar oss? spurte Mr Power gjennom begge vin­ duene. - Irishtown, sa Martin Cunningham. Ringsend. Brunswick Street.

Mr Dedalus nikket og så ut. - Det er en god gammel skikk, sa han. Jeg er glad den ikke er utdødd. En stund så alle ut gjennom vinduene, de forbipasserende tok av seg hatt eller lue. Respekt. Vognen tok av fra trikkelinjen og inn på den jev­ nere veibanen forbi Watery Lane. Mr Bloom så stivt på en spenstig ung mann som var sørgekledd, med bredbremmet hatt. - Der var det en av Deres venner som gikk forbi, Dedalus, sa han. - Hvem var det? - Deres sønn og arving. - Hvor er han? sa Mr Dedalus og strakte seg frem. Vognen kjørte forbi åpne avløp og jordhauger i den oppgravde gaten langs leiegårdene, krenget rundt hjørnet og svingte inn på trikkeskinnene igjen, rullet videre med skranglende hjul. Mr Dedalus sank tilbake og sa: - Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates! - Nei, sa Mr Bloom. Han var alene. - Han har vel vært og hilst på sin tante Sally, antar jeg, sa Mr Dedalus. Goulding-gjengen, den fordrukne vesle prokuratoren og Crissie, pappas vesle gjødselklump, den kloke ungen som kjenner sin egen far. Mr Bloom smilte gledesløst i Ringsend Road. Brødrene Wallaæs flaskefabrikk. Dodderbroen. Richie Goulding og sakførermappen hans. Goulding, Collins og Ward kaller han firmaet. Morsomhetene hans begynner etter hvert å bli litt flaue. Han var i sin tid en ganske festlig fyr. Valset rundt i Stamer Street med Ignatius Gallaher en søndag morgen med to av vertinnens hatter festet på hodet med hattenåler. Ute på rangel hele natten. Det begynner å merkes på ham nå, den dårlige ryggen hans. Kona masserer ryggen hans. Tror han kan kurere det med piller. Men det er bare brødsmuler. Rundt 600 prosent fortjeneste. - Han holder til med noen gemene personer, glefset Mr Dedalus. Overalt får man høre at denne Mulligan er en fordømt gjennomsyret erkebanditt. Navnet hans stinker over hele Dublin. Men ved Gud og Hans hellige moders hjelp skal jeg ta på meg å skrive et brev til hans mor eller tante eller hva hun nå er, som skal åpne øynene hennes som en låvedør. Jeg skal ta den fyren ved vingebenet, tro dere meg. Han brølte over skramlingen fra vognhjulene: - Jeg vil ikke vite noe av at denne kjøteren av en nevø hun har skal forderve min sønn. En diskenspringers sønn. Selger bendelbånd hos min fetter Peter Paul M'Swiney. Ikke tale om. Han tidde. Mr Bloom så fra den vrede mustasjen hans til Powers milde ansikt og Martin Cunninghams øyne og skjegg som skaket alvor­ lig. Støyende egenrådig mann. Oppfylt av sin sønn. Han har rett. Noe å gi videre. Hvis bare lille Rudy hadde levd. Sett ham vokse opp. Hørt stemmen hans i huset. Gått ved siden av Molly i Eton-drakt. Min sønn. Jeg i hans øyne. Merkelig følelse det ville vært. Fra meg. Ren tilfeldighet.

88

89

Må ha vært den morgenen i Raymond Terrace da hun sto ved vinduet og så de to hundene som holdt på med hverandre borte ved muren. Synd aldri mer. Og politikonstabelen som smilte. Hun hadde den fløtefargede nattkjolen med riften som hun aldri fikk sydd. Kom Poldy, jeg har lyst. Gud, er helt vill etter det. Slik begynner livet. Så ble hun tykk. Måtte si fra seg Greystonekonsertene. Min sønn inne i henne. Jeg kunne ha hjulpet ham frem i livet. Det kunne jeg. Gjort ham uavhengig. Og lært ham tysk. - Er vi sent ute? sa Mr Power. - Ti minutter, sa Martin Cunningham og så på klokken. Molly. Milly. Det samme, utvannet. Villkattedene hennes. Milde måne! Sytten sigøynere! Men hun er nå en søt pike. Snart voksen kvin­ ne. Mullingar. Kjæreste Papli. Ung student. Jada, kvinne også. Livet. Li­ vet. Vognen krenget og rettet seg opp, de fire skikkelsene svaiet. - Corny kunne ha gitt oss en mer bekvem befordring, sa Mr Power. - Det kunne han godt, sa Mr Dedalus, men fyren skjeler jo noe skrek­ kelig. Forstår dere hva jeg sikter til? Han knep igjen det venstre øyet. Martin Cunningham begynte å bør­ ste brødsmuler fra setet under seg. - Hva i Herrens navn er dette, sa han. Smuler? - Det ser ut som noen har benyttet vognen til landtur nylig, sa Mr Power. Alle lettet seg i setet og betraktet med irritasjon de knappeløse jordslåtte skinnsetene. Mr Dedalus rynket på nesen, så forarget ned og sa: - Hvis jeg ikke tar meget feil. Hva tror du, Martin? - Det slo meg også, sa Martin Cunningham. Mr Bloom satte seg igjen. Godt at jeg badet. Føler meg ren på føttene. Men jeg skulle ønske Mrs Fleming hadde stoppet sokkene bedre. Mr Dedalus sukket resignert. - Det er tross alt den naturligste ting i verden, sa han. - Har Tom Kernan vist seg? spurte Martin Cunningham og snodde langsomt spissen av skjegget. - Ja, sa Mr Bloom. Han kommer bak sammen med Ned Lambert og Hynes. - Og Corny Kelleher selv? spurte Mr Power. - På kirkegården, sa Martin Cunningham. - Jeg traff M'Coy i morges, sa Mr Bloom. Han sa han skulle forsøke å komme. Vognen stanset brått. - Hva er det i veien? - Vi har stanset. - Hvor er vi? Mr Bloom stakk hodet ut av vinduet. - Grand Canal, sa han.

Gassverket. Man sier det helbreder kikhoste. Godt at Milly aldri fikk det. Stakkars barn! Knekker sammen i krampe og blir både sort og blå. Virkelig synd. Slapp forholdsvis lett unna når det gjaldt sykdommer i sammenligning. Bare meslinger. Kamillete. Skarlagensfeber, influensaepidemi. Tegne dødsannonser. Gå ikke glipp av denne muligheten. Hundepensjonat der borte. Stakkars gamle Athos! Vær snill mot Athos, Leopold, det er mitt siste ønske. Din vilje skje. Vi adlyder dem i graven. Et siste tegn. Han tok seg nær av det, døde av savn. Riktig et stille dyr. Hundene til gamle menn er gjerne det. En regndråpe spyttet på hatten hans. Han trakk til seg hodet og så en kort regnskur spre dråper over de grå steinflisene. Enkeltvis. Merkelig. Som gjennom et dørslag. Jeg tenkte det nok. Nå husker jeg at støvlene knirket. - Det er væromslag, sa han stille. - Så synd at det ikke holdt seg fint, sa Martin Cunningham. - Bonden trenger det, sa Mr Power. Der kommer solen frem igjen. Mr Dedalus kikket gjennom brillene mot den tilskyede solen og slyn­ get en taus forbannelse mot himmelen. - Utett som en barnerumpe, sa han. - Nå kjører vi igjen. Vognen fortsatte på stive hjul og skikkelsene deres duvet lett. Martin Cunningham snodde spissen av skjegget fortere. - Tom Kernan var fabelaktig i går kveld, sa han. Og Paddy Leonard apet etter ham rett opp i ansiktet på ham. - Å, det er ingenting, Martin, sa Mr Power ivrig. Vent til du hører ham parodiere Ben Dollard når han synger The croppy boy. - Fabelaktig, sa Martin Cunningham svulstig. Slik han synger den enkle balladen, Martin, er den mest intense tolking jeg noensinne har hørt. - Intense, sa Mr Power og lo. Han er helt vill med det uttrykket. Og det retrospektive arrangementet. - Har dere lest talen til Dan Dawson? spurte Martin Cunningham. - Ikke ennå, sa Mr Dedalus. Hvor står den? -1 morgenavisen. Mr Bloom fant frem avisen fra innerlommen. Jeg må huske å bytte boken for henne. - Nei nei, sa Mr Dedalus fort. Senere, takk. Mr Blooms blikk vandret nedover siden, streifet dødsannonsene. Callan, Coleman, Dignam, Fawcett, Lowry, Naumann, Peake, hvilken Peake er det? Er det den fyren som var hos Crosbie og Alleyne? Nei, Sexton, Urbright. Trykksverte som snart blekner på gulnet frynset papir. Takk til vår lille Blomst. Dypt savnet. Til de etterlattes uutsigelige sorg. I en alder av 88 år etter et langt og vanskelig sykeleie. Sjelemesse. Quinlan. Den gode Jesus være hans sjel nådig. 90

Kjære Henry til himmelen fløy nå sitter han i sitt nye hjem. Familien sørger dypt over tapet og håper han en gang vil møte dem.

91

Jeg rev vel i stykker konvolutten? Ja. Hvor la jeg brevet etter at jeg leste det på badet? Han klappet seg på vestlommen. Der var det. Kjære Henry til himmelen fløy. Før min tålmodighet er uttømt. Folkeskolen. Meades trelastlager. Drosjeholdeplassen. Bare to mann der nå. Halvsover. Full som en dupp. For mye ben i hodet. Den andre traver rundt med skyss. En time siden jeg gikk forbi stedet. Kuskene let­ ter på hatten. Ryggen på en sporskifter rettet seg plutselig opp ved en sporvognsstandard utenfor Mr Blooms vindu. Kan de ikke finne opp noe automa­ tisk slik at hjulet selv mye enklere? Men da ville vel fyren miste jobben? Men da ville jo en annen fyr få jobb med å lage den nye oppfinnelsen? Antient konsertlokaler. Ingenting på plakaten der nå. En mann i lys brun dress med sørgebind om armen. Ikke mye sorg der. Fjerdedels sorg. Kanskje på hustruens side. De kjørte forbi den dystre St Markus-kirken, under jernbanebroen, forbi Queens teater, i taushet. Plakater. Eugene Statton. Mrs Bandman Palmer. Jeg lurer på om jeg kan gå og se Leah i kveld? Jeg sa jeg. Eller Lily of Killarney? Elster Grimes operaselskap. Stort nytt program. Våte glinsende plakater hele neste uke. Festlig på Bristol. Martin Cunning­ ham kunne kanskje skaffe billetter til Gaiety. Må rive i en drink eller to. Det kan komme ut på det samme. Han kommer i ettermiddag. Sangene hennes. Plasto. Sir Philip Cramptons minnebyste ved springvannet. Hvem var han? - Goddag, sa Martin Cunningham og løftet hånden til pannen til hil­ sen. - Han ser oss ikke, sa Mr Power. Jo, han gjør det. Goddag. - Hvem? spurte Mr Dedalus. - Blazes Boylan, sa Mr Power. Han er ute og lufter parykken. Akkurat i samme øyeblikk satt jeg og tenkte. Mr Dedalus bøyde seg frem for å hilse. Fra døren til Red Bank glimtet det i en stråhatts hvite skive som svar på hilsenen, forbi. Mr Bloom mønstret neglene på venstre hånd, deretter på høyre. Neg­ lene, ja. Er det noe mer i ham enn hun ser? Betagelse. Dublins verste mann. Det holder liv i ham. Noen ganger føler de på seg hvordan et menneske er. Instinkt. Men en type som han. Neglene mine. Jeg bare ser på dem, velstelte. Og deretter, tenker alene. Kroppen begynner å bli en smule slapp. Jeg kjenner det fra meg selv. Jeg formoder det skyldes at huden ikke greier å trekke seg sammen fort nok når kjøttet faller av. Men formen er der fremdeles. Skuldrene. Hoftene. Fyldige. Da hun

kledde seg aftenen før ballet. Trøyen hang fast mellom rumpeballene. Han foldet hendene mellom knærne og så tilfreds med et tomt blikk over ansiktene deres. Mr Power spurte: - Hvordan går det med konsertturneen, Bloom? - Å utmerket, sa Mr Bloom. Jeg hører store ord om den. Det er en bra idé, forstår De . . . - Blir De også med? - Nå, nei, sa Mr Bloom. Jeg skal faktisk en tur ned til Clare County i et privat anliggende. De forstår, det er meningen de skal opptre i de større byene. Hva man taper i den ene, kan man ta igjen i den andre. - Javisst, sa Martin Cunningham. Mary Anderson er på vei dit nå. Har dere gode kunstnere? - Louis Werner er impresarioen hennes, sa Mr Bloom. Å jo da, vi har alle de store kanonene. J.C. Doyle og John MacCormack, håper jeg og. Faktisk de beste. - Og Madame, sa Mr Power og smilte. Sist men ikke minst. Mr Bloom løsnet hendene til en høflig liten gestus og foldet dem igjen. Smith O'Brien. Noen har lagt en blomsterbukett der. En kvinne. Må være dødsdagen hans. Hjerteligste gratulasjoner. Vognen svingte rundt Farrells statue og forente lydløst de ettergivende knærne deres. Øvle, en fattigslig kledd gammel mann falbød varene sine fra fortaus­ kanten, munnen hans åpnet seg, øvle. - Fire støvlelisser for en penny. Undres på hvorfor han mistet bevillingen. Hadde kontor i Hume Street. Samme hus som Mollys navnesøster. Tweedy, statsadvokat for Waterford. Har gått med silkehatt siden den gang. Resten av fordums heder. Også sørgekledd. Fryktelig tilbakegang, stakkars krok! Farer rundt som lus på tjærekost. O'Callaghan på gravens rand. Og Madame. Ti på halv tolv. Oppe. Mrs Fleming er kommet for å gjøre rent. Steller håret, nynner, voglio e non vorrei. Nei, vorrei e non. Undersøker hårtuppene for å se om de har begynt å splittes. Mi trema un poco il. Stemmen hennes er så vakker akkurat i tre, gråtende tone. En trost. En måltrost. Det er ordet måltrost som uttrykker det. Blikket hans gled lett over Mrs Powers vakre ansikt. Gråner over ørene. Madame, smilende. Jeg smiler tilbake. Et smil kan si så meget. Kanskje bare høflighet. Hyggelig fyr. Hvem vet om det er sant om den kvinnen han holder. Ikke særlig hyggelig for kona. Men det blir sagt, og hvem var det nå som sa det, at det ikke er noe kjødelig i det. Så skulle det vel være overstått ganske fort. Ja, det var Crofton som traff ham en kveld da han skulle til henne med et pund oksekjøtt. Hva var det nå hun var? Servitrise hos Jury. Eller var det Moira? De kjørte under Befrierens veldige kappekledde skikkelse. Martin Cunningham ga Mr Power et puff. - Av Rubens stamme, sa han.

92

93

En høy sortskjegget krokrygger skikkelse med stokk rundet hjørnet ved Elverys Elefanthus og viste frem en åpen kroket hånd på ryggen. - I all sin fordums skjønnhet, sa Power. Mr Dedalus så etter den humpende skikkelsen og sa mildt: - Gid djevelen ville brekke ryggen på deg! Mr Power knakk sammen av latter og holdt hånden for ansiktet da vognen passerte statuen av Gray. - Vi har alle vært der, sa Martin Cunningham åpent. Øynene hans møtte Mr Blooms. Han strøk seg over skjegget og til­ føyde: - Vel, nesten alle sammen. Mr Bloom begynte å snakke med plutselig iver til medpassasjerenes ansikter. - Har dere hørt den historien om Reuben J. og sønnen som går? - Den om båtutleieren? spurte Power. - Ja. Er den ikke fryktelig god? - Hva er det for noe? spurte Mr Dedalus. Den har jeg ikke hørt. - Det var et pikebarn med på leken, begynte Mr Bloom, og han be­ stemte seg for å sende ham til Isle of Man hvor han var utenfor fareso­ nen, men da de begge . . . - Hva? sa Mr Dedalus. Er det den drittforbannede slyngelen? - Ja, sa Mr Bloom. De var på vei til båten begge to, og han forsøkte å drukne. . . - Drukne Barrabas! brølte Mr Dedalus. Jeg håper han gjorde det! Mr Power lo gjennom begge neseborene og holdt hånden foran. - Nei, sa Mr Bloom. Sønnen selv . . . Martin Cunningham avbrøt ham bryskt. - Reuben J. og sønnen kom spaserende langs kaien ved elven på vei til Isle of Man-båten, da den unge lømmelen plutselig rev seg løs og hop­ pet over muren og ut i Liffey. - Du godeste Gud! utbrøt Mr Dedalus forskrekket. Er han død? - Død! brølte Martin Cunningham. Ikke han nei! En båtmann fikk tak i en båtshake og fisket ham opp etter buksebaken og avleverte ham til faren på kaien. Mer død enn levende. Halve byen så det. - Ja, sa Mr Bloom. Men det morsomme er . . . - Og Reuben J., sa Martin Cunningham, ga båtmannen to shilling for at han hadde reddet sønnens liv. Det lød et halvkvalt sukk bak hånden til Mr Power. - Javisst ja, det gjorde han, gjentok Martin Cunningham. Som en helt. En sølvtoshilling. - Er den ikke god? sa Mr Bloom ivrig. - En shilling og åtte pence for meget, sa Mr Dedalus tørt. Mr Powers forkvalte latter brast rolig i vognen. Nelsonsøylen. - Åtte plommer for en penny! Åtte for en penny!

- Det er vel best vi ser litt alvorlige ut, sa Martin Cunningham. Mr Dedalus sukket. - Stakkars vesle Paddy hadde så gjerne unnet oss en latter, sa han. Han har selv fortalt mangen god historie. - Herren tilgi meg, sa Mr Power og tørket de våte øynene med fingre­ ne. Stakkars Paddy! Lite ante jeg for en uke siden da jeg så ham frisk og rask som vanlig at jeg skulle komme til å kjøre etter ham på denne måten. Han er ikke lenger iblant oss. - En av de beste som noensinne har gått med hatt, sa Mr Dedalus. Han gikk plutselig bort. - Slag, sa Martin Cunningham. Hjertet. Han dunket seg vemodig på brystet. Blussende ansikt, rødglødende. For meget John Barleycorn. Kur mot rød nese. Drikk som helvete til den blir blå. Han brukte mange penger på å farge den. Mr Power stirret på husene de passerte med bedrøvet uro. - Han fikk en plutselig død, stakkars fyr, sa han. - Den beste død, sa Mr Bloom. De stirret på ham med oppspilte øyne. - Ingen lidelse, sa han. Det hele over på et øyeblikk. Som å dø mens man sover. Ingen sa noe. Dette er en død side av gaten. Kjedelige virksomheter om dagen, eien­ domsmeglere, avholdshotell, Falconers jernbaneruter, statstjeneste­ menns college, Gills, den katolske klubben, blindes utsalg. Hvorfor? En eller annen grunn. Sol eller vind. Også om natten. Tjenestegutter og tje­ nestepiker. Under beskyttelse av den avdøde fader Mathew. Grunnsten for Parnell. Slag. Hjertet. Hvite hester med hvite pannebåndsfjær kom i galopp rundt hjørnet ved Rotunda. En liten kiste for forbi. Haster med begravelsen. Vogn for de sørgende. Ugift. Sort for de gifte. Broket for ungkarer. Grått for smått. - Sørgelig, sa Martin Cunningham. Et barn. Et dvergansikt lilla og rynket som lille Rudy. Dvergkropp, bløt som kitt, i en hvitkledd trekiste. Jordfestelsen betales av gravferdsforeningen. En penny uken for en liten gressflekk. Vår. Liten. Rakker. Spedbarn. Be­ tyr ingenting. Naturens luner. Er det sunt er det fra moren. Hvis ikke mannen. Måtte det lykkes bedre neste gang. - Stakkars liten, sa Mr Dedalus. Den slapp for alt. Vognen gikk langsommere opp bakken ved Rutland Square. Skrang­ let i bena. Over steinene. Bare et fattiglem. Fullstendig alene i verden. - Midt i livet, sa Martin Cunningham. - Men det verste av alt er når noen tar sitt eget liv, sa Mr Power. Martin Cunningham trakk frem uret sitt fort, hostet og stakk det til­ bake. - Den største skam for en familie, tilføyde Mr Power.

94

- Selvfølgelig plutselig sinnsforvirring, sa Martin Cunningham be­ stemt. Vi må ikke dømme dem for hardt. - Man sier at den som gjør det er feig, sa Mr Dedalus. - Det er ikke vår sak å dømme, sa Martin Cunningham. Mr Bloom skulle til å si noe, men lukket munnen. De store øynene til Martin Cunningham. Så en annen vei nå. Sympatisk og medfølende mann. Intelligent. Likner på Shakespeare. Alltid et godt ord til overs. De har ingen barmhjertighet med det eller med barnemord her. Nekter dem kristen begravelse. Før pleide de å kjøre en stake av tre gjennom hjertet på dem i graven. Som om det ikke allerede var knust. Noen gan­ ger angrer de seg for sent. Funnet i elven med hender som klamrer seg til sivet. Han så på meg. Og den fryktelig fordrukne konen. Gang på gang. Innredet et hjem for henne. Og så stampet hun møblene i hans navn nesten hver lørdag. Gjorde livet hans til et helvete. Slikt kunne ta knekken på et hjerte av sten. Mandag morgen var det å begynne på nytt igjen. Legge skulderen mot hjulet. Herregud, som hun må ha sett ut den kvelden Dedalus fortalte meg at han hadde vært der. Ravet full omkring og fektet med paraplyen til Martin.

For jeg blir kalt Asias perle en perle en geisha.

95

Han så bort fra meg. Han vet det. Bena hans skrangler. Likskuet samme ettermiddag. Flasken med rød etikett på bordet. Ho­ tellrommet med bilder av jaktscener. Innestengt var det. Solen på skrått inn gjennom persiennene. Rettsmedisinerens ører, store og hårete. Hotellgutten avgir forklaring. Trodde først han sov. Men så oppdaget han noe som lignet gule striper i ansiktet. Var glidd ned mot fotenden av sen­ gen. Kjennelse: Død av overdose. Omkommet ved et ulykkestilfelle. Brevet. Til min sønn Leopold. Ingen smerter mer. Aldri våkne mer. Aldeles ensom. Vognen skranglet fort gjennom Blessington Street. Over steinene. - Jeg synes det går unna, sa Martin Cunningham. - Bare vi ikke velter i gaten, sa Mr Power. - Jeg håper da ikke det, sa Martin Cunningham. Det skal være et stort løp i Tyskland i morgen. Gordon Bennett. - Ja, minsanten, sa Mr Dedalus. Det skulle vært noe å se. Da de svingte inn i Berkeley Street var det en lirekasse like ved Basin som sendte en lystig taktfast kabaretvise over dem og etter dem. Har noen sett Kelly? K e ell ell y. Sørgemarsjen fra Saul. Han er like skrekke­ lig som gamle Antonio. Han lot meg stå alene jo. Piruett! Mater Misericordiae. Eccles Street. Huset mitt der nede. Stort hus. Sykehus for kro­ nisk lidende. Meget oppmuntrende. Vår Frues Hospital for døende. Lik­ huset praktisk nedenunder. Der døde gamle Mrs Riordan. Kvinnene ser forferdelig ut. Matskålen hennes og hvordan hun gned seg med skjeen

mot munnen. Og skjermbrettet rundt sengen hennes da hun skulle dø. Det var en hyggelig kandidat der som forbandt bistikket mitt en gang. Han er visst flyttet over til fødeavdelingen nå. Fra den ene ytterligheten til den andre. Vognen galopperte rundt et hjørne, stanset. - Hva er det nå? En delt buskapsflokk med brennemerkede kyr vandret forbi vindu­ ene, de brølte, trampet forbi på klaprende hover, viftet langsomt med halen mot de skitne knoklede kryssene. Utenfor dem og mellom dem sprang rødkrittmerkede sauer og breket av redsel. - Emigranter, sa Mr Power. - Huuuuuh! ropte driveren, han svingte med pisken over flankene på dem. Huuuuuuuh! Unna! Selvfølgelig torsdag. I morgen er det slaktedag. Ungkveg. Cuffee har solgt dem for rundt 27 pund stykket. Antagelig til Liverpool. Roastbeef til gamle England. De kjøper opp alle de saftige. Og så går den femte fjer­ dedelen til spille, alt råmaterialet, hud, hår, horn. Blir til en masse hvert år. Handel med dødt kjøtt. Slakterienes biprodukter til garverier, såpe, margarin. Lurer på om de fremdeles benytter seg av fiffet med dårlig kjøtt rett fra toget i Clonsilla. Vognen kjørte videre gjennom flokken. - Jeg forstår ikke hvorfor kommunen ikke anlegger en sporveislinje fra parkporten og ned til kaiene, sa Mr Bloom. Alle dyrene kunne kjøres i godsvogner ned til båten. - I stedet for å sperre all trafikk, sa Martin Cunningham. Fullstendig riktig. Det skulle de gjøre. - Ja, sa Mr Bloom. Og en annen ting jeg har tenkt på er at de kunne ha kommunale begravelsessporvogner, slik som i Milano. Forlenge lin­ jen ut til gravlunden og ha spesielle sporvogner, likvogner, vogner til følget og det hele. Skjønner dere hva jeg mener? - Å, det hadde vært praktfullt, sa Mr Dedalus. Salongvogner og spise­ vogn. - Sørgelige utsikter for Corny, sa Mr Power. - Hvorfor det? sa Mr Bloom og vendte seg mot Mr Dedalus. Ville det ikke vært mer anstendig enn å galoppere to og to ved siden av hverand­ re? - Jo, det er noe i det, innrømmet Mr Dedalus. - Og så ville vi unngå slikt som da likvognen veltet ved Dunphy og kisten rullet ut på veien, sa Martin Cunningham. - Det var forferdelig, sa det sjokkerte ansiktet til Mr Power. Og liket falt ut på veien. Forferdelig! - Først rundt Dunphys hjørne, sa Mr Dedalus og nikket. Gordon Bennett-pokalen. - Gud skje lov og pris! sa Martin Cunningham fromt. Bang! Veltet. En kiste deiset ut på veien. Lokket spratt opp. Paddy Dig-

96

97

nam falt ut og rullet stivt i støvet i en altfor stor dress. Rødt ansikt, grått nå. Munnen gikk opp. Spør hva det er som foregår. Helt riktig at de luk­ ker den. Ser skrekkelig ut åpen. Så går innvollene fortere i oppløsning. Best å lukke alle åpninger. Der også. Med voks. Ringmuskelen blir slapp. Forsegl alt sammen. - Dunphys, forkynte Mr Power da vognen svingte til høyre. Dunphys hjørne. Vognene i liktoget kjører opp her for å slukke sor­ gen. En hvil i veikanten. Tipptopp beliggenhet for en pub. Regner med at vi stikker innom på hjemveien for å drikke hans skål. En trøsterunde. Livets eliksir. Men sett nå at det skjedde. Ville han f.eks. begynne å blø hvis han stakk seg på la oss si en spiker når han falt ut? Både ja og nei, antar jeg. Avhenger av hvor. Blodomløpet stanser. Men allikevel kan noe sive ut av en pulsåre. Det ville være best å begrave dem i rødt, i en mørk rød­ farge. I taushet kjørte de bort Phibsborough Road. En tom likvogn travet forbi, på vei fra gravlunden, virket lettet. Crossgunsbroen, Royal Canal. Vannet strømmet brølende gjennom slusene. En mann sto på pram­ men som sank mellom torvstakker. På trekkstien ved sluseporten en hest i slakt tjor. Om bord på Bugabu. Øynene deres betraktet ham. Langs den langsomme gjengrodde vannveien hadde han drevet på flåten sin gjennom Irland frem til kys­ ten, trukket av bukserliner forbi kratt og siv, over slam, mudderkvalte flasker, hundekadavre. Athlone, Mullingar, Moyvalley, jeg kunne fore­ ta en fottur nedover langs kanalen og besøke Milly. Eller sykle nedover. Leie en gammel rokk, men som var sikker. Wren kjøpte forleden dag en på auksjon, men det var dame. De bygger ut kanalsystemet. James M'Canns hobby å ferge meg over. Billigere transport. I små etapper. Husbåter. Kampére ute. Også likvogner. Til himmelen på vannveien. Kanskje gjør jeg det uten å skrive først. Komme som en overraskelse. Leixlip, Clonsilla. Falle ned, sluse for sluse, til Dublin. Med torv fra my­ rene inne i landet. Hilsen. Han løftet den brune stråhatten, honnør for Paddy Dignam. De kjørte forbi Brian Boroimhes hus. Snart fremme. - Jeg lurer på hvordan det går med vår venn Fogarty, sa Mr Power. - Best å spørre Tom Kernan, sa Mr Dedalus. - Hvordan det? sa Martin Cunningham. Han sørger meget, antar jeg. - Ute av syne, men ikke av sinn, sa Mr Dedalus. Vognen svingte til venstre mot Finglas Road. Steinhuggeriet til høyre. Siste etappe. På den vesle flekken dukket tause skikkelser opp, hvite, sørgende, med rolige utstrakte hender, knel­ te i sorg, løftet advarende en finger. Fragmenter av skikkelser, uthugget. I hvit taushet, påkallende. Fineste kvalitet. Thos H. Dennany, gravmo­ numenter og skulpturer.

Forbi. På fortauskanten foran graver Jimmy Gearys hus satt en gammel landstryker og brummet, mens han tømte skitt og småstein ut av den store støvbrune gapende støvelen. Etter livets reise. Dystre hager dro nå forbi, en etter en, dystre hus. Mr Power pekte. - Der var det Childs ble myrdet, sa han. Det siste huset. - Det stemmer, sa Mr Dedalus. En skrekkelig historie. Seymour Bushe tok ham. Myrdet sin bror. Det sier man i hvert fall. - Aktoratet hadde ingen beviser, sa Mr Power. - Bare indisier, sa Martin Cunningham. Det er lovens regel. Det er bedre at 99 skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. De så bort. En morders hus. Det gled mørkt forbi. Tilskoddet, ube­ bodd, ustelt hage. Hele stedet gått til helvete. Urettferdig dømt. Mord. Morderens bilde i den myrdedes øyne. Folk elsker å lese om slikt. Men­ neskehede funnet i hage. Hun var iført. Hvordan hun fant sin død. Nylig voldsdåd. Våpenet som ble brukt. Morderen stadig på frifot. Spor. En skolisse. Graven skal åpnes. Mordet blir oppklart. Sitter trangt i denne vognen. Kanskje liker hun ikke at jeg kom på den måten uten å si ifra på forhånd. Må være forsiktig med kvinner. Overrasker man dem én gang i et ubevoktet øyeblikk. Det tilgir de aldri. Femten. Det høye stakittet langs Prospect flimret forbi blikkene deres. Mørke popler, enkelte hvite skikkelser. Flere skikkelser, hvite konturer sammentrengt mellom trærne, hvite skikkelser og torsoer gled tause forbi, stive bevegelser i luften. Felgen skrapte mot kantsteinene, stanset. Martin Cunningham rakte ut armen, vred om håndtaket, skjøv døren opp med kneet. Han steg ut. Mr Power og Mr Dedalus fulgte etter. Flytte såpen nå. Mr Blooms hånd knappet fort opp baklommen og han flyttet det innpakkede såpestykket over i innerlommen. Han steg ut av vognen og stakk avisen som han stadig holdt i den andre hånden til­ bake. Kummerlig begravelse, likvogn og tre drosjer. Det får være det samme. Marskalker, gullsnorer, sørgemesse, sørgesalutt. Dødens pomp. Bak den siste vognen sto en gatehandler ved en vogn med kaker og frukt. Simnelkaker kalles de, kleber sammen, kaker til de døde. Hunde­ kjeks. Hvem spiste dem? Sørgende på vei ut. Han fulgte etter de andre. Mr Kernan og Ned Lambert fulgte bak, Hynes gikk etter dem. Corny Kelleher sto ved den åpne likvognen og tok ut de to kransene. Han rakte den ene til gutten. Hvor ble det av vognen med barneliket? Et spann hester kom forbi fra Finglas med tunge langsomme skritt. Gjennom begravelsesstillheten trakk de en knirkende vogn med en granittblokk. Kusken som gikk foran ved hestene hilste ærbødig. Så

98

99

kisten. Kom hit før oss, død som han er. Hesten kikker bakover etter den med fjærpryden på skjeve. Sløvt blikk, grimen stramt om halsen, tryk­ ker på et blodkar eller lignende. Vet de hva de trekker hit ut hver dag? Må være tyve eller tredve begravelser hver dag. Foruten Mount Jerome for protestantene. Begravelser over hele verden hvert eneste minutt. Skovler dem i jorden i lassevis i en fei. Tusener i timen. Altfor mange i verden. Sørgende kom ut porten, kvinne og en pike. En hulkinnet furie, van­ skelig å tekkes, hatten på skjeve. Pikens ansikt grimet av skitt og tårer, holder kvinnen i armen og ser opp på henne om hun får gråte. Fiskeansikt, blodfattig og gustent. Bærerne løftet kisten og bar den inn porten. Så mye dødvekt. Følte meg tyngre selv da jeg steg opp av badet. Først liket, så venner av liket. Corny Kelleher og gutten fulgte etter med kransene. Hvem er det som går ved siden av dem? Å, svogeren. Alle fulgte etter. Martin Cunningham hvisket: - Jeg satt som på nåler da du snakket om selvmord mens Bloom hørte det. - Hva? hvisket Mr Power. Hvordan det? - Hans far tok livet av seg med gift, hvisket Martin Cunningham. Drev hotell i Ennis. Du hørte vel at han sa han skulle til Clare. Årsdagen. - Herregud! hvisket Mr Power. Det har jeg aldri hørt. Tok han gift! Han så seg tilbake mot et ansikt med mørke tenkende øyne som fulgte etter mot kardinalens mausoleum. Talte. - Hadde han livsforsikring? spurte Mr Bloom. - Jeg tror det, svarte Mr Kernan, men polisen var sterkt belånt. Mar­ tin forsøker å få gutten inn på Artane. - Hvor mange barn etterlot han seg? - Fem. Ned Lambert sier han skal forsøke å få en av pikene inn hos Todd. - En sørgelig historie, sa Mr Bloom deltagende. Fem små barn. - Et fryktelig slag for den stakkars konen, tilføyde Mr Kernan. - Ja, så sannelig, sa Mr Bloom. Har latteren på sin side nå. Han så ned på støvlene han hadde svertet og blankpusset. Hun hadde overlevd ham, mistet mannen. Mer død for henne enn for meg. Den ene må overleve den andre. Sier kloke menn. Det er flere kvinner enn menn i verden. Vis henne deltagelse. Et smertelig tap for Dem. Jeg håper De snart følger etter ham. Kun passende overfor hinduenker. Hun kan gifte seg med en annen. Ham? Nei. Men hvem vet etter? Enkestanden ikke på mote etter at den gamle dronningen døde. Kjørt på kanonlavett. Victoria og Albert. Sørgehøytidelighet i Frogmore. Men til slutt festet hun noen fioler i hatten. Forfengelig innerst inne. Alt sammen for en skygge. Prinsgemalen ikke konge engang. Hennes sønn var det vesent-

ligste. Noe nytt å håpe på, annerledes enn fortiden som hun ønsket til­ bake igjen, ventet. Den kommer aldri. Først må en gå, alene under jor­ den, ikke lenger ligge i sin varme seng. - Hvordan går det, Simon? sa Ned Lambert lavt mens de trykket hver­ andre i hånden. Har ikke sett deg på uminnelige tider. - Utmerket. Hvordan står det til med alle i Corks egen by? - Jeg var der nede under Cork Park-løpene i påsken, sa Ned Lambert. Alt var som før. Bodde hos Dick Tivvy. - Og hvordan står det til med den gode Dick? - Intet mellom ham og himmelen, svarte Ned Lambert. - Ved den hellige Paulus! sa Mr Dedalus med undertrykt forbauselse. Er Dick Tivvy blitt skallet? - Martin skal ordne med en innsamling til barna, sa Ned Lambert og pekte fremover. Noen shilling fra hver. Nok til at de kan greie seg til for­ sikringen er i orden. - Javisst, sa Mr Dedalus tvilende. Er det den eldste gutten der foran? - Ja, sa Ned Lambert, med broren til konen. John Henry Menton føl­ ger etter. Han har tegnet seg for et pund. - Det tror jeg så gjerne, sa Mr Dedalus. Jeg har ofte sagt til stakkars Paddy at han burde passe på den jobben. John Henry er ikke den verste man kan tenke seg. - Og hvordan gikk det til at han mistet den? spurte Ned Lambert. Drikk? - Ulykken for mange bra menn, sa Mr Dedalus med et sukk. De stanset ved døren til gravkapellet. Mr Bloom sto bak gutten med kransen og så ned på det friserte håret hans og den tynne rynkede halsen i den splitter nye snippen. Stakkars gutt! Var han der da faren? Begge be­ visstløse. Ble klar i siste øyeblikk og gjenkjente for siste gang. Alt hva han ennå kunne ha gjort. Jeg skylder O'Grady tre shilling. Ville han for­ stå det? Bærerne førte kisten inn i kapellet. Hvilken vei vender hodet? Et øyeblikk etter fulgte han de andre inn og myste i den dempede be­ lysningen. Kisten sto på katafalken foran koret, fire høye gule lys ved hjørnene. Alltid foran oss. Corny Kelleher la ned en krans på hver av hjørnene foran og gjorde tegn til at gutten skulle knele. Følget knelte rundt om i bedestolene. Mr Bloom sto bakerst i nærheten av døpefon­ ten, og da alle knelte, slapp han forsiktig den uåpnede avisen ned og knelte på den med høyre kne. Han anbrakte forsiktig den sorte hatten på venstre kne, holdt den i bremmen og bøyde seg andektig. En altertjener kom ut en dør med en messingskål med noe i. Den hvitkledde presten fulgte etter ham og glattet med den ene hånden på stolaen, mens han støttet en liten bok mot froskemagen med den andre. Hvem leser boken? Jeg, sa snoken. De stanset ved katafalken og presten begynte å lese fra boken med fly­ tende kvekk. Fader Coffey. Jeg visste at navnet hans minnet om coffin-kiste.

100

101

Dominenamine. Ser kjøttfull ut om mulen. Sjefen for forestillingen. Muskuløs kristen. Ve den som ser skjevt til ham, prest. Ditt navn er Peter. Dedalus vil si han revner sidelengs som en sau en dag på en kløvereng. Han har vom som en forgiftet valp. De merkeligste uttrykk den mannen kan komme med. Hm, revner sidelengs. - Non intres in judicium cum servo tuo, Domine. De føler seg viktigere når bønnen for dem blir lest på latin. Sjelemesse. Gråtekoner. Sortkantet brevpapir. Navnet ditt inn i begravelsesboken. Kjølig sted dette. Man skal ha spist skikkelig for å kunne sitte her i halv­ mørket hele formiddagen og dingle med bena og vente på neste takk. Froskeøyne også. Hvordan kan han svulme opp slik? Molly blir oppblåst når hun har spist kål. Kanskje luften her inne. Ser ut som han har ma­ gen full av giftig gass. Det må være djevelsk mye giftig gass på dette ste­ det. Slaktere for eksempel, de blir som rått kjøtt. Hvem var det som for­ talte meg det? Mervyn Brown. Nede i hvelvingene under Sankt Werburghs praktfulle gamle orgel hundreogfemti måtte de bore et hull i kis­ ten noen ganger for å slippe ut den dårlige gassen og brenne den av. Ut strømmer den, blå. En aldri så liten pust av det og du er ferdig. Det gjør vondt i kneskålen. Au. Det var bedre. Presten tok en stav med en kule på spissen opp av skålen til gutten og svingte den over kisten. Så gikk han bort til den andre enden og svingte den igjen. Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Alt står i ritualet, han skal gjøre det. - Et ne nos inducas in tentationem. Altertjeneren pep svarene i diskant. Jeg har ofte tenkt at det ville vært bedre å ha gutter som tjenere inntil rundt femten år. Deretter selvfølge­ lig .. . Det var vel vievann, antar jeg. Rister søvnen ut av den. Han må være skikkelig lei den jobben, riste den greia over alle likene de kommer med. Det ville ikke vært så dumt om han hadde sett hvem han ristet den over. Hver evige dag en ny ladning middelaldrende menn, gamle kvinner, barn, kvinner som er døde i barselseng, menn med skjegg, skallete for­ retningsmenn, tæringssyke unge piker med små spurvebryst. Hele året rundt ba han det samme over dem alle og stenket vievann på dem, søvn. Nå på Dignam. - In paradisum. Sa at han var på vei til paradiset eller er i paradis. Sier det over alle. Trettende beskjeftigelse. Men noe må han jo si. Presten lukket boken og gikk ut fulgt av altertjeneren. Corny Kelleher åpnet sidedørene og graverne kom inn, løftet kisten, bar den ut og skjøv den opp på vognen. Corny Kelleher rakte den ene kransen til gutten og den andre til svogeren. Alle fulgte etter dem gjennom sidedørene og ut i den milde grå luften. Mr Bloom kom sist og stakk avisen i lommen. Han stirret alvorlig ned på marken til likvognen satte seg i bevegelse og svingte til venstre. De jernbeslåtte hjulene skar ned i grusen med en

skarp knasende lyd og flokken av klumpete støvler fulgte båren langs en smal gate av gravstener. Tari tarum tara tarei. Herregud, jeg må ikke tralle her. - 0'Connells gravring, sa Mr Dedalus dempet. Mr Powers milde blikk vandret opp til toppen av den slanke kjeglen. - Nå hviler han blant sitt eget folk, gamle Dan O', sa han. Men hjertet hans er begravd i Roma. Hvor mange knuste hjerter ligger ikke begravd her, Simon! - Graven hennes er der borte, Jack, sa Mr Dedalus. Snart ligger jeg ved siden av henne. La Ham ta imot meg når Han vil det. Han brøt sammen og begynte å gråte stille for seg selv, gikk litt ustøtt videre. Mr Power tok ham i armen. - Hun har det best hvor hun er, sa han deltagende. - Hun har vel det, sa Mr Dedalus med et dempet hulk. Jeg antar hun er i himmelen hvis det er en himmel. Corny Kelleher trådte til siden fra sin plass og lot følget gå forbi. - Så sørgelig, sa Mr Kernan høflig. Mr Bloom lukket øynene og bøyde sørgmodig hodet to ganger. - De andre tar på seg hatten, sa Mr Kernan. Jeg formoder vi også kan gjøre det. Vi er de siste. Gravlunden er et usunt sted. De tok på seg hattene. - Presten leste ritualet altfor fort, ikke sant? sa Mr Kernan misbilli­ gende. Mr Bloom nikket alvorlig og så inn i de urolige blodskutte øynene. Hemmelighetsfulle øyne, hemmelighetsfulle søkende øyne. Frimurer, antagelig, ikke sikker. Ved siden av ham igjen. Vi er de siste. I samme båt. Håper han vil si noe annet. Mr Kernan tilføyde: - Den irske kirkes rituale som anvendes i Mount Jerome er enklere, og jeg må si det er mer uttrykksfullt. Mr Bloom samtykket forsiktig. Språket er selvfølgelig noe annet. Mr Kernan sa høytidelig: - Jeg er oppstandelsen og livet. Det rører de innerste strengene i ens hjerte. - Det gjør det, sa Mr Bloom. Hjertet ditt kanskje, men hvilken glede har vel fyren der i seks fot ganger to når han ligger med nesen i været? Det rører ham ikke. Sete for følelsene. Brustent hjerte. Bare en pumpe som pumper tusener av liter blod hver dag. En vakker dag slår den seg vrang, og så er det gjort. Det ligger massevis av dem rundt her - lunger, hjerter, levere. Gamle rustne pumper, faen ta resten. Oppstandelsen og livet. Når du er død så er du død. Selve ideen med dommedag. Alle hentes opp av graven. Lasarus førstemann ut! Og han kom bare femtemann og mistet jobben. Stå opp! Dommedag! Så romsterer alle sammen rundt etter leveren og lungene og resten av innmaten. Den morgenen er man nødt til å finne alt. En

102

103

pennyvekt støv til skallen. Tolv gram i en pennyvekt. Trojamål. Corny Kelleher falt inn i takt ved siden av dem. - Alt gikk som det skulle, sa han. Hva? Han så på dem med drevende blikk. Politiskuldre. Med turi luri lei. - Som seg bør, sa Mr Kernan. - Hva? Eh? sa Corny Kelleher. Mr Kernan beroliget ham. - Hvem er den fyren som kommer bak sammen med Tom Kernan? spurte John Henry Menton. Det er noe kjent ved ansiktet. Ned Lambert så seg tilbake. - Bloom, sa han. Madam Marion Tweedy som var, er, mener jeg, sopranen. Hun er hans kone. - Å, det er riktig, sa John Henry Menton. Jeg har ikke sett henne på en stund. Hun var en flott kvinne. Jeg danset med henne, vent, det var for femten sytten gylne år siden, hos Mat Dillon, i Roundtown. Riktig en armfull var hun. Han kikket bakover mellom de andre. - Hva er han? spurte han. Hva driver han med? Var han ikke i papirbransjen? Jeg røk uklar med ham en gang, kan jeg huske, på kjeglebanen. Ned Lambert smilte. - Ja, det var han, sa han, hos Wisdom Hely. Reisende i trekkpapir. - Men hvorfor i Guds navn giftet hun seg med en sånn bøg? sa John Henry Menton. Hun var riktig en lekkerbisken den gangen. - Det er hun stadig, sa Ned Lambert. Han driver litt som annonseakkvisitør. John Henry Mentons store øyne så rett frem. Båren svingte inn en sidegang. En staut herre som sto halvt skjult av buskaset, løftet hatten ærbødig. Graverne tok seg til luen. - John O'Connell, sa Mr Power fornøyd. Han glemmer aldri en venn. Mr O'Connell trykket dem alle taust i hånden. Mr Dedalus sa: - Jeg kommer på besøk til Dem igjen. - Kjære Simon, sa oppsynsmannen med dempet stemme. Jeg vil helst ikke ha Dem som kunde. Han hilste på Ned Lambert og John Henry Menton idet han gikk vide­ re ved siden av Martin Cunningham mens han fingret med to nøkler han holdt bak på ryggen. - Har dere hørt historien om Mulcahy fra Coombe? spurte han dem. - Nei, svarte Martin Cunningham. De løftet flosshattene samtidig og Hynes spisset ører. Oppsynsmannen hengte tommelfingrene i urkjedens gullbuer og talte med dempet stemme til de uttrykksløse smilene deres. - Det fortelles at to berusede personer kom hit ut en aften for å lete etter graven til en venn, sa han. De spurte etter Mulcahy fra Coombe og fikk vite hvor han lå begravd. Etter at de hadde rotet rundt i tåken, fant de ganske visst graven til slutt. Den ene av de berusede stavet navnet:

Terenæ Mulcahy. Den andre sto og blunket opp mot en statue av Frel­ seren som enken hadde latt stille opp. Oppsynsmannen kikket bort på et av gravmonumentene de gikk for­ bi. Han fortsatte: - Og da han hadde stått der og glodd en stund på den hellige skikkel­ sen, sier han: Del likner ikke en dritt på fyren. Det er ikke Mulcahy, samme hvem som har laget den. Han ble belønnet med smil og så ventet han og snakket litt med Corny Kelleher. Han tok imot papirene, bladde igjennom dem og kikket over dem mens han fortsatte videre. - Han har en ganske bestemt mening med det, forklarte Martin Cun­ ningham til Hynes. - Jeg vet det, sa Hynes, jeg vet det. - For å muntre oss opp, sa Martin Cunningham. Det er av ren godhjertethet, ingenting annet. Mr Bloom betraktet oppsynsmannens omfangsrike skikkelse. Alle vil gjerne stå på god fot med ham, selvfølgelig. Skikkelig fyr, John O'Connell, virkelig en bra kar. Nøklene - akkurat som annonsen for Keyes, ingen bekymring over at noen skal slippe ut, ingen utgangskontroll. Habeas corpus. Jeg må ordne med den annonsen etter begravelsen. Skrev jeg Ballbridge på den konvolutten jeg brukte til å dekke over da hun overrasket meg mens jeg skrev til Martha? Håper den ikke er hav­ net på kontoret for uadresserte brev. Han kunne trenge til en barbering. Grå skjeggstubber. Det er det første tegn, når hårene blir grå og man blir irritabel. Sølvstenk blant det grå. Tenk å være kona hans. Undres på hvordan han fikk latt mot til seg og fridd til en pike. Bli med ut og bo på gravlunden. Vifte henne om nesen med det. Til å begynne med virket det kanskje spennende. Kurtisere døden. Nattens skygger ruger her med alle de døde som ligger strødd omkring. Skyggen fra gravene når kistene gaper og Daniel O'Connell er sikkert en etterkommer hvem var det som pleide å si at han var en merkelig fruktbar mann men allikevel en stor katolikk akkurat som en diger kjempe i mørket. Lyktemann. Dunster fra gravene. Må få henne til å tenke på andre ting for at hun i det hele tatt skal bli gravid. Spesielt kvinner er så nærtagende. Fortelle henne spøkel­ seshistorier på sengen for at hun skal få sove. Har du noensinne sett et spøkelse? Ja, det har jeg. Det var belgmørkt. Klokken var på slaget tolv. Allikevel kysser de bra hvis de bare blir tatt på den riktige måten. Skjø­ ger på tyrkiske gravlunder. Lærer alt hvis de begynner tidlig. Man kunne kanskje plukke opp en ung enke her ute. Det liker menn. Elskov mellom gravstener. Romeo. Lystens krydder. Her i døden er vi midt i li­ vet. Ytterlighetene møtes. Pinefullt for de stakkars døde. Duften av safti­ ge biffer gnager de sultende helt inn til margen. Lysten griper dem igjen. Molly ville gjerne gjøre det borte ved vinduet. Han har minst åtte barn. Han har sett mange gå i graven i sin tid, de ligger rundt omkring ham, felt etter felt. Hellige marker. Bedre plass hvis de ble begravd stående.

104

105

Sittende eller knelende går ikke. Stående? Hodet hans kunne risikere å komme opp av jorden en vakker dag under et skred, med en advarende finger i været. Jorden må være som en bikube, avlange celler. Ganske propert holder han det også, velklipte plener og avstukne kanter. Major Gamle kaller Mount Jerome for hagen sin. Det er den da også. Det burde ha vært søvnblomster her. Kinesiske gravlunder med kjempevalmuer gir den beste opium, fortalte Mastiansky meg. Botanisk hage ligger der borte. Det er blodet som synker ned i jorden og skaper nytt liv. Den samme tanken som hos de jødene som folk påstår har drept den kristne gutten. Hver har sin pris. Velbevart velnært lik av herre til salgs, livsnyter, uvurderlig for frukthagen. Et godt kjøp. For liket av William Wilkinson, bokholder og revisor, nylig avdød, mottatt tre pund tretten shilling og seks. Med takk. Jorden ville sikkert bli ganske fet ved gjødsling med lik, ben, kjøtt, negler, likhus. Fryktelig. Blir grønne og lyserøde under forråtnelsen. Råtner fort i fuktig jord. De gamle magre er seigere. Deretter blir de som talg eller en slags ost. Så blir de sorte, det siger sirup ut av dem. Så tørker de bort. Dødningehodenattsvermere. Naturligvis fortsetter cellene eller hva de er, å leve. Sirkulerer. Lever praktisk talt evig. Har ingenting å ernære seg av, ernærer seg av seg selv. Men det må bli helsikes mye mark i dem. Det må formelig vrimle av dem i jorden. Det er så man kan bli svimmel ved tanken. De vakre små­ pikene på stranden. Han virker nokså fornøyd med det. Gir ham en følelse av makt å se at alle de andre går den veien først. Lurer på hvor­ dan han ser på livet? Han kommer med morsomheter også, varmer ham om hjerterøttene. Den om bulletinen. Spurgeon dro til himmels klok­ ken 4 i morges. Klokken 11 (stengetid). Ennå ikke ankommet. Peter. De døde selv i hvert fall mennene vil gjerne høre en god historie og kvinne­ ne vil vite hva som er siste mote. En saftig pære eller en punsj, varm og sterk og søt. Holder fuktigheten borte. Man må få le en gang iblant, så hvorfor ikke på den måten? Graveren i Hamlet. Viser det dype kjenn­ skapet til menneskehjertet. Våger ikke å spøke om de døde på to år minst. De mortibus nil nisi prius. Sørgetiden må overstås først. Vanskelig å forestille seg begravelsen hans. Virker som en vits. Hvis man leser sin egen nekrolog skal man etter sigende leve lenger. Man får ny vind i sei­ lene. Ny tidsfrist. - Hvor mange er det i morgen? spurte oppsynsmannen. - To, sa Corny Kelleher. Halv ti og elleve. Oppsynsmannen stakk papirene i lommen. Båren var stanset. Følget delte seg og stilte seg opp på begge sider av graven, unngikk forsiktig å komme nær de øvrige gravene. Bærerne bar frem kisten og satte den med enden mot graven mens de la tauene rundt den. Begraver ham. Vi er kommet for å begrave Cæsar. Hans dødsdag i mai eller juni. Han vet ikke hvem som er her og bryr seg heller ikke om å vite det.

Og hvem er så den tynne bengelen i mackintosh der borte? Jeg skulle gjerne visst hvem han er. Jeg skulle faktisk gitt litt for å vite det. Alltid dukker det opp noen man ikke hadde tenkt seg. En mann kan leve alene hele sitt liv. Ja, det kan han. Og allikevel må han ha noen til å kaste jord på graven når han dør, selv om han kan grave sin egen grav. Det gjør vi alle. Det er bare mennesket som begraver sine. Nei, mauren også. Det er det første man tenker på. Begrave de døde. Det sies at Robinson Crusoe var tatt rett ut av livet. Da måtte Fredag ha begravd ham. Hver Fredag begraver en Torsdag hvis man tenker over det. Stakkars Robinson Crusoe Han var ingen Caruso.

Stakkars Dignam! Hans siste hvilested på jorden er denne kassen. Når man tenker på at alle skal i kisten til slutt virker det som sløsing med tre­ materialer. Alt sammen tæres bort. Det måtte kunne gå an å finne opp en vakker båre med en slags lem slik at det falt ned i graven. Javel, men kanskje de ikke ville begraves sammen med andre. De er så fine på det. La meg hvile i mitt hjemlands jord. En håndfull jord fra Det hellige land. Bare en mor og hennes dødfødte barn blir begravd i samme kiste. Jeg skjønner hvorfor. Jeg forstår. For å beskytte barnet så lenge som mulig, selv i jorden. Irlenderens hus er hans kiste. Balsamering i katakomber, mumier, den samme tanken. Mr Bloom sto bakerst, med hatten i hånden, telte de blottede hodene. Tolv. Jeg er tretten. Nei, fyren i regnfrakk er tretten. Dødens tall. Hvor i huleste dukket han opp fra? Han var ikke i kapellet, det er jeg sikker på. Tåpelig overtro dette med tretten. Deilig behagelig tweed Ned Lambert har i dressen sin. En anelse lilla. Jeg hadde en nesten maken da vi bodde i Lombard Street West. Han var en velkledd fyr. Pleide å skifte dress tre ganger daglig. Må få den grå dressen min vendt hos Mesias. Heisann, den er farget. Hans kone jeg glemte han ikke er gift eller vertinnen hans kunne ha passet på å fjerne de trådene for ham. Kisten sank av syne, den ble senket av mennene som sto bredbente på plankene over graven. De rettet seg opp og frigjorde seg fra tauene, alle blottet hodet. Tyve. Pause. Hvis vi alle plutselig ble en annen. Et esel skrøt i det fjerne. Regn. I så fall ikke noe esel. Man sier at ennå har ingen sett et dødt esel. Skammer seg for døden. Skjuler seg. Også stakkars pappa gikk bort. Vennlig mild luft blåste hviskende rundt de blottede hodene. Hvis­ kende. Gutten for enden av graven holdt kransen med begge hender og stirret taus ned i det svarte åpne hullet. Mr Bloom flyttet seg bak den staute vennlige oppsynsmannen. Velsydd diplomatfrakk. Vurderer dem kanskje for å se hvem som blir den neste. Vel, det er en lang hvile. Føler

106

107

ingenting lenger. Det er øyeblikk man føler. Må være fordømt ubehage­ lig. Kan først ikke tro det. Det må være en feiltagelse, det må være en annen. Prøv huset på den andre siden. Vent, jeg skulle gjerne. Jeg har ennå ikke. Det blir mørkt i rommet. De vil ha lys. Hvisket rundt deg. Vil du ha en prest? Så romstering av tankene. Villelse alt man har skjult hele livet. Dødskampen. Søvnen hans er ikke naturlig. Trykk på det un­ derste øyenlokket. Ser om nesen hans er spiss faller haken ned er han gul under fotsålene. Trekk bort puten og gjør det ferdig på gulvet da han allikevel skal dø. Djevelen på det bildet av synderens død viser ham en kvinne. Dør av lengsel etter å omfavne henne i skjorten. Siste akt av Lucia. Skal jeg aldri mer få se deg? Pang! Utånder. Omsider død. Folk snakker litt om en, glemmer en. Glem ikke å be for ham. Husk ham i dine bønner. Også Parnell. Dødsdagen hans minnes knapt nok lenger. Så følger de etter, faller ned i et hull den ene etter den andre. Vi ber nå for hans sjelefred. Håper du er vel og ikke er i hel. Hyggelig luftforandring. Fra livets aske til skjærsildens flammer. Tenker han noensinne på det hullet som venter på ham? Det sies at man gjør det når man får kuldegysninger i solen. Noen som går over det. Regiassistenten varsler. Du er neste. For mitt eget ligger der borte ved Finglas, stedet jeg kjøpte. Mamma stakkars mamma og vesle Rudy. Graverne grep spadene og begynte å kaste tunge jordklumper ned på kisten. Mr Bloom vendte ansiktet bort. Hvis han hadde vært levende hele tiden? Hoi! Fy søren, det ville vært fryktelig! Nei nei, han er selvføl­ gelig død. Selvfølgelig er han død. Han døde mandag. Det burde vært en lov om at hjertet skulle gjennomhulles for sikkerhets skyld eller en elek­ trisk klokke eller telefon i kisten og en luftekanal av seilduk. Nødflagg. Tre dager. Det blir lang tid å oppbevare dem om sommeren. Like godt å bli kvitt dem så snart man er sikker på at det ikke er. Leiren falt langsommere. Begynner å bli glemt. Ute av syne ute av sinn. Oppsynsmannen trådte noen skritt til siden og tok på seg hatten. Hadde fått nok. Deltagerne i følget tok mot til seg og satte hattene di­ skret på plass en etter en. Mr Bloom tok på seg hatten og så den staute skikkelsen bevege seg lett av sted mellom gravenes labyrint. Rolig og sikkert gikk han over dysterhetens marker. Hynes rablet noe ned i notisboken sin. Ah, navnene. Men han kjen­ ner jo alle. Nei, han kommer bort. - Jeg tar ned navnene, sa Hynes lavmælt. Hva er fornavnet Deres? Jeg er ikke helt sikker. - L, sa Mr Bloom. Leopold. Og De kan notere M'Coys navn også. Han ba meg gjøre det. - Charley, sa Hynes og skrev. Det kjenner jeg. Han var i Freeman en gang i tiden. Det var han før han fikk jobben i likhuset under Louis Byrne. God idé med obduksjon for leger. Finne ut hva de tror de vet. Han døde en tirs­

dag. Fikk sparken. Stakk av med pengene for noen annonser. Charley, du min elskling. Det var derfor han ba meg. Nåvel, ingen skade. Saken er i orden, M'Coy. Takk, gamle venn, meget forbunden. La ham stå i takknemlighetsgjeld til meg, koster ingenting. - Og si meg, sa Hynes, kjenner De den fyren i, den fyren der borte i. . . Han så seg rundt. - Mackintosh. Ja, jeg kjenner ham, sa Mr Bloom. Hvor er han nå? - MTntosh, sa Hynes og noterte. Jeg aner ikke hvem han er. Heter han det? Han gikk videre og så seg omkring. - Nei, begynte Mr Bloom, snudde seg og stoppet. Hallo, Hynes! Hører ikke. Hva? Hvor er det blitt av ham? Ikke et tegn. Det var da han som. Har noen her sett? Kå e ell ell. Blitt usynlig. Du godeste, hvor ble det av ham? En syvende graver kom bort til Mr Bloom for å hente en ledig spade. - Å, unnskyld meg! Han gikk fort til siden. Leire, brun, fuktig, begynte å komme til syne i hullet. Den steg. Nes­ ten ferdig. En forhøyning av våte klumper som stadig ble større, og gra­ verne hvilte på spaden. Alle blottet atter hodet et øyeblikk. Gutten stilte kransen opp mot et hjørne, svogeren sin mot en leirklump. Graverne satte på seg luene og bar de leirete spadene bort til vognen. Så banket de bladene lett mot gresset, rene. Den ene bøyde seg og plukket bort en lang gresstust fra skaftet. En annen forlot kollegene og gikk langsomt vi­ dere med våpenet sitt over skulderen, bladet glinset i blått. En tredje rul­ let taus sammen tauene fra kisten. Navlestrengen hans. Svogeren snudde seg og la noe i den ledige hånden hans. Takket stille. Det gjør meg ondt, sir, sørgelig. Rister på hodet. Jeg kjenner det selv. Til Dem og kollegene. Følget beveget seg langsomt videre uten mål, ad forskjellige veier, stanset hist og her og leste et navn på en grav. - La oss gå bort til sjefens grav, sa Hynes. Vi har tid nok. - La oss det, sa Mr Power. De dreide til høyre og fulgte sine egne langsomme tanker. Med ære­ frykt sa Mr Power med tonløs stemme: - Noen sier at han slett ikke ligger i graven. At kisten er fylt med stein. At han vil vende tilbake en dag. Hynes ristet på hodet. - Parnell vender aldri tilbake, sa han. Han ligger der, alt det som var dødelig hos ham. Fred med hans støv. Mr Bloom gikk uenset langs gravrekken, forbi sørgmodige engler, kors, brutte søyler, familiegraver, stenhåp som ba med løftet blikk, gamle Irlands hjerter og hender. Mer fornuftig å bruke pengene på hjelp til dem som lever. Bønn for nestens sjelefred. Gjør virkelig noen det? Ned i jorden med ham og ferdig med det. Akkurat som ned i en kullkjel-

108

109

ler. Tar flere i slengen for å spare tid. Allehelgensdag. Den 27. vil jeg være ved graven hans. Ti shilling til gartneren. Han luker alt ugress. Er selv en gammel mann. Krumbøyd av å gå med saksen i alle år. Ved dødens dør. Som gikk bort. Som forlot dette livet. Som om de gjorde det av fri vilje. De fikk sparken alle sammen. Som bet i gresset. Mer interes­ sant hvis det hadde stått hva de var. Den og den, hjulmaker. Jeg var rei­ sende i linoleum. Jeg betalte 25 prosent i konkursen. Eller en kvinne med kasserolle. Jeg laget god irsk stuing. Lovtale på en landsens grav­ lund burde det hete diktet av hvem det nå var Wordsworth eller Thomas Campbell. Gikk inn i den evige hvile sier protestantene. Gamle doktor Murren. Den store legen har kalt ham hjem. For dem er det jo Vårherres aker. Vakkert landsted. Nykalket og nymalt. Ideelt sted for å ta seg en si­ garett og lese Church Times. Ekteskapsannonser er alltid uten slike omsvøp. Rustne kranser på gelendere, girlander av bronsefolie. Mer for pengene. Men blomster er mer poetisk. Det andre blir trettende, visner aldri. Uttrykker ingenting. Evighetsblomster. En liten fugl satt fredelig på en poppelgren. Som om den var utstoppet. Liksom bryllupsgaven vi fikk av oldermann Hooper. Hu! Ikke en bevegelse. Vet at det ikke er noen spretterter her som kan skyte på den. Døde dyr enda tristere. Lille Milly begravde den vesle døde fuglen i en kjøkkenfyrstikkeske med en krans av tusenfryd og potteskår på graven. Det er Det hellige hjerte, det kan ses. Åpenhjertig. Burde vært på siden og malt rødt som et riktig hjerte. Irland var helliget det eller noe i den retning. Virker alt annet enn tilfreds. Hvorfor denne straffedom? Så ville det vel komme fugler og hakke liksom gutten med fruktkurven, men han sa nei fordi de burde ha vært redd ham. Apollo var det. Hvor mange? Alle disse gikk en gang rundt i Dublin. Døde i troen. Som du er nu, var vi en gang. Dessuten, hvordan kan du huske alle? Øyne, gange, stemme. Stem­ men ja, grammofon. Ha en grammofon i hvert hjem eller i hver grav. Etter søndagsmiddagen. Legg på stakkars gamle tippoldefar. Kraahraark! Hallohallohallofrykteliggladforat kraark frykteliggladatdeterengang hallohallo praia koppst. Minner om stemmen akkurat som fotogra­ fiet minner om ansiktet. Ellers ville du ikke ha husket ansiktet etter for eksempel femten år. Hvem da? For eksempel en fyr som døde da jeg var ansatt hos Wisdom Hely. Rtstsr! Småstein rasler. Vent. Stopp! Han så spent ned i en steinkrypt. Et dyr. Vent. Der løper det. En fet grå rotte vraltet av sted langs kanten av krypten, puffet til små­ steinene. En gammel slamp, han kjenner knepene. Det grå dyret maste seg inn under sokkelen, kravlet under. Bra skjulested for skatter. Hvem bor der? Hviler de jordiske rester av Robert Emery. Robert Emmet ble begravd her i fakkelskjær, eller hva? Gjør runden. Nå er halen borte. En av de typene som ville gjøre det raskt av med en mann. Gnage

bena rene uansett hvem det var. Hverdagsmat for dem. Et lik er beder­ vet kjøtt. Godt og hva så med ost? Lik av melk. Jeg leser i Reiser i Kina at kineserne sier en hvit mann lukter som et lik. Kremering er bedre. Pres­ tene dødsens motstandere av det. Agiterer for det andre firmaet. Bren­ nere engros og forhandlere av steikeovner. På pestens tid. Graver med lesket kalk for å løse dem opp. Dødskammer. Av jord skal du atter opp­ stå. Eller begravelse til sjøs. Hvor var det parsiske taushetstårnet? Spist av fugler. Jord, ild, vann. De sier drukning skal være det behageligste. Ser hele livet ditt i et glimt. Men bringes tilbake til livet nei. Og man kan ikke begrave i luften. Fra en flymaskin. Undres på om det ryktes der nede så snart det kommer en ny. Underjordisk nyhetstjeneste. Det lærte vi av dem. Skulle ikke forundre meg. Solid måltid for dem. Fluene er der allerede før han er død. Fikk ferten av Dignam. De er likeglade med luk­ ten. Salthvit mørnet likmasse, lukt, smak som rå hvite turnips. Porten skinner svakt der borte, fremdeles åpen. Tilbake til verden igjen. Nok av dette stedet. Bringer deg et stykke nærmere hver gang. Sist var jeg her i Mrs Sinicos begravelse. Stakkars pappa også. Kjærligheten som dreper. Og graver til og med jorden opp om natten i lykteskinn som i det tilfellet jeg leste om for å komme til nylig begravde kvinner og til og med råtnende med rennende liksår. Du grøsser bare ved tanken. Jeg skal vise meg for deg etter døden. Du skal få se gjenferdet mitt etter døden. Gjenferdet mitt skal hjemsøke deg etter døden. Det er en annen verden etter døden, den heter helvete. Jeg liker ikke andre verdener, skrev hun. Ikke jeg heller. Nok å se og høre og føle allikevel. Føle leven­ de varme vesener i nærheten. La dem sove i de markstukne sengene dine. De skal ikke greie å ta meg i denne omgangen. Varme senger, varmt fullblods liv. Martin Cunningham dukket frem fra en sidegang, snakket med alvor­ lig stemme. Sakfører, tror jeg. Jeg kjenner ansiktet. Menton. John Henry, sakfø­ rer, notarius. Dignam var ansatt på kontoret hans en tid. Mat Dillons for lenge siden. Muntre Mat. Hyggelige aftener. Kald høne, sigarer. Tantalusglassene. Virkelig et hjerte av gull. Joda, Menton. Ble rasende den kvelden på kjeglebanen fordi jeg kom til å støte til dem. Rent flaks fra min side, godt skråkast. Etter det kunne han ikke fordra meg. Hat ved første blikk. Molly og Floey Dillon lo, arm i arm under syrintreet. Slik er det bestandig, de blir dødelig såret hvis det er kvinner i nærheten. Han har fått en bulk i hatten. Antagelig vognen. - Unnskyld, sir, sa Mr Bloom ved siden av ham. - Hatten Deres har fått et trykk, sa Mr Bloom og pekte. John Henry Menton stirret på ham et øyeblikk uten å røre seg. - Der, sa Martin Cunningham hjelpsomt og pekte han også. John Henry Menton tok av seg hatten, rettet ut bulken og glattet for­ siktig luven med frakkeermet. Han klappet hatten på hodet igjen. - Nå er den i orden, sa Martin Cunningham.

110

John Henry Menton kvitterte med et nikk. - Takk, sa han kort. De gikk videre mot porten. Mr Bloom fulgte slukkøret noen skritt bak for ikke å høre hva de snakket om. Martin la ut teksten. Martin kunne sno et fehode rundt fingeren uten at vedkommende merket noe. Østersøyne. Det kan være det samme. Blir kanskje lei av det senere når det klarner for ham. Så er ikke jeg den dummeste. Takk. Hvor høymodige vi er denne morgenen!

7

I HJERTET AV DEN GRØNNE

ØYAS METROPOL

Foran Nelsonstatuen saktnet sporvognene farten, skiftet spor, skiftet kjøreledning og avgikk til Blackrock, Kingstown og Dalkey, Clonskea, Rathgar og Terenure, Palmerston Park og Upper Rathmines, Sandymount Green, Rathmines, Ringsend og Sandymount Tower, Harold's Cross. Den hese trafikkvakten fra Dublin United Tramway Company ropte til avgang: - Rathgar og Terenure! - Kjør, Sandymount Green! Til høyre og venstre kjørte en dobbeltdekker og en enkeltdekker skranglende fra endestasjonen, ringte med klokken og svingte inn på sporet mot sentrum, mens de kjørte side om side. - Avgang Palmerston Park!

KRONENS BÆRER I forhallen til hovedpostkontoret ropte og pusset skopussere. I North Prince Street var Hans majestets sinoberrøde postvogner kjørt frem med de kongelige initialene E.R. malt på sidene, og tok imot sekkene som ble kastet under høye rop, med brever, postkort, brevkort, pakker, rekom­ mandert og frankert, til lokal, innenlands, britisk og utenlands postavgang.

HERRENE FRA PRESSEN Tungstøvlede kusker rullet buldrende fat ut fra Prince's lager og dumpet dem drønnende opp på bryggerivognene. På bryggerivognene dumpet drønnende tønner som ble rullet av tungstøvlede kusker fra Prince's lager. - Der står det, sa Red Murray. Alexander Keyes. - Klipp den ut, er De snill, sa Mr Bloom, så skal jeg ta den med meg bort på Telegraphs redaksjon.

112

Døren til Ruttledges kontor knirket igjen. Davy Stephens, som var liten i den store slengkappen og med en liten filthatt over lokkene, var på vei ut med en papirrull under kappen, en kongens kurér. Den lange saksen til Red Murray klippet ut annonsen fra avisen med fire sikre snitt. Saks og lim. - Jeg går innom trykkeriet, sa Mr Bloom og tok den utklippede fir­ kanten. - Selvfølgelig, hvis han vil, kan vi lage en notis til ham, sa Red Murray alvorlig med pennen bak øret. - Fint, sa Mr Bloom og nikket. Jeg skal ordne det. Vi. WILLIAM BRAYDEN ESQ

FRA OAKLANDS, SANDYMOUNT

Red Murray pirket borti Mr Bloom med saksen og hvisket: - Brayden. Mr Bloom snudde seg og så den livrékledde dørvakten løfte den bokstavprydede luen da en statelig skikkelse trådte inn mellom oppslagstav­ lene for Weekly Freeman and National Press og Freeman's Journal and National Press. Buldrende Guinessfat. Skikkelsen skred opp trappen, en paraply styrte skrittene, ansiktet var høytidelig og innrammet av skjegg. Den stoffkledde ryggen steg for hvert skritt, rygg. Hele hjernen hans sit­ ter i nakken, sier Simon Dedalus. Fettvalker bak i nakken. Fete nakkefolder, fett, valk, fett, valk. - Synes De ikke ansiktet hans minner om Vår Frelser? hvisket Red Murray. Døren til Ruttledges kontor hvisket, ii, krii. De anbringer alltid en dør rett imot en annen dør forat vinden. Inn. Ut. Vår Frelser, skjegginnrammet ovalt ansikt, snakker i tusmørket, Maria, Martha. Styrt av et paraplysverd til rampelyset. Tenoren Mario. - Eller Mario, sa Mr Bloom. - Ja, sa Red Murray samtykkende. Men man sier Mario var som Frel­ serens uttrykte bilde. JesusMario med sminkede kinn, stram trøye og stankelben. Hånden på hjertet. I Martha.

Ko-om du savnede Ko-om du elskede

BISPESTAVEN OG PENNEN

113

- Hans nåde ringte ned to ganger i formiddag, sa Red Murray alvorlig. De så at knærne hans, bena, støvlene forsvant. Nakke.

Et telegrafbud kom farende inn, slengte en konvolutt på skranken og forsvant sporenstreks med ett ord: - Freeman! Mr Bloom sa langsomt: - Ja, han er også en av våre frelsere. Et ydmykt smil ledsaget ham da han løftet klaffen i skranken, gikk inn sidedøren og langs den varme mørke trappen og korridoren, over gulvplanker som nå ga gjenlyd. Men kan han redde opplaget? Dumpetidump. Dumpetidump. Han skjøv opp glassvingdøren og gikk inn, skrittet over innpaknings­ papir som lå slengt omkring. Gjennom et smug mellom skramlende val­ ser la han veien bort mot Nannettis korrekturkott. Hynes her også. Antagelig notis om begravelsen. Dumpetidump. Dumpe.

DET ER MED DYP BEKLAGELSE

VI KUNNGJØR EN HØYAKTET DUBLINBORGERS BORTGANG

I formiddag ble de jordiske rester av den avdøde Mr Patrick Dignam. Maskiner. Knuser et menneske til atomer hvis de får ham. Behersker verden i dag. Maskinene hans arbeider videre. Akkurat som disse, hvis man mister kontrollen over dem, gjæring. Arbeider videre, sliter videre. Og den gamle grå rotten som slet for å komme inn.

HVORDAN EN STOR DAGSAVIS BLIR TIL

Mr Bloom stanset foran den spinkle skikkelsen til faktor og beundret den blanke issen hans. Underlig at han aldri har sett sitt virkelige land. Irland mitt land. Med­ lem for College Green. Han slo på stortromme av alle krefter for den ar­ beidende arbeider. Det er annonsene og småstoffet som selger et uke­ blad, ikke de gamle nyhetene i det offisielle lysingsbladet. Dronning Anne er død. Kunngjort etter forordning år ett tusen og. Gods i land­ distriktet Rosenallis, baroniet Tinnachinch. Herved bekjentgjøres ifølge forfatningen fortegnelse over antall muldyr og spanske hester som er eksportert fra Ballina. Hus og hage. Tegneserier. Ukens Pat og Bull-fortelling av Phil Blake. Onkel Toby forteller for de minste. Spørrespalten for stort og smått. Kjære redaktør, fins det et godt middel mot vind i ma­ gen? Den skulle jeg kunne ta meg av. Man lærer en masse av å belære andre. Personlig svar. M.M.B. Mest mulig bilder. Badenymfer på solstranden. Verdens største ballong. To søstre feirer dobbeltbryllup. De to brudgommene smiler hjertelig til hverandre. Også Cupriani, typografen. Mer irsk enn de irske.

114

Maskinene klapret i tre fjerdedels takt. Dunk dunk dunk. Dunk dunk dunk. Hvis han plutselig fikk et slagtilfelle og ingen kunne stanse dem, ville de skrangle videre, trykke det samme om og om igjen frem og til­ bake. Lage krøll av hele greia. Må holde hodet kaldt. - Her, få denne inn i aftenutgaven, rådmann, sa Hynes. Snart sier vel folk borgermester til ham. Long John støtter ham, blir det sagt. Uten et ord rablet faktor trykkes i det ene hjørnet av arket og gjorde tegn til setteren. Han rakte arket taus over på den andre siden av den skitne glasskjermen. - Bra, takk, sa Hynes og gikk. Mr Bloom sto foran ham. - Hvis De vil ha penger, så går kassereren til lunsj, sa han og pekte bakover med tommelen. - Har De fått? spurte Hynes. - Mm, sa Mr Bloom. Skynd Dem, så rekker De ham. - Takk, gamle venn, sa Hynes. Jeg skal også slå ham. Han skyndte seg videre i retning av Freeman's Journal. Tre shilling lånte jeg ham på Meagher. Tre uker. Tredje hint.

VI SER ANNONSEAKKVISITØREN I ARBEIDE

Mr Bloom la utklippet på pulten til Mr Nannetti. - Unnskyld meg, rådmann, sa han. Ta en titt på denne annonsen. De husker Keyes? Mr Nannetti studerte utklippet en stund og nikket. - Han vil ha den inn i juli, sa Mr Bloom. Faktor førte blyanten mot det. - Vent litt, sa Mr. Bloom. Han vil ha annonsen forandret. De forstår, Keyes. Han vil ha to nøkler øverst. Fryktelig spetakkel de lager. Han hører ikke. Nannan. Jernnerver. Kanskje forstår han hva jeg. Faktor snudde seg og lyttet tålmodig, løftet den ene albuen og begynte langsomt å klø seg i armhulen på alpakkajakken. - Slik, sa Mr Bloom og la pekefingrene i kors. La ham først ta det inn. Mr Bloom så på skrått opp fra korset han laget, så det gustne ansiktet til faktor, kanskje har han gulsott, og bak ham de lydige valsene som matet inn store papirbaner. Klappetiklam. Klappetiklam. Rulles opp i milevis. Hva blir det av det etterpå? Å, innpakning kjøtt, omslag varer, tusen og én ting. Han listet behendig inn ordene sine i pausene fra maskineriets skram­ ling og tegnet raskt inn på det arrete treverket. 115

HOUSE OF KEY(E)S

- Slik, forstår De. To nøkler i kors her. En sirkel. Og så navnet Alexander Keyes, te, viner og spirituosa. Og så videre. Best ikke å belære ham om hans eget fag. - De vet nøyaktig hvordan han vil ha det, rådmann. Og så i halvfet øverst. House of Keyes - Nøklenes Hus. De forstår? Synes De ikke det er en god idé? Faktor flyttet kløhånden nedenfor ribbena og klødde seg rolig der. - Ideen er Nøklenes Hus, sa Mr Bloom. De forstår, parlamentet på Man. Hentydning til hjemmestyre. De forstår, turister fra Man. Fanger blikket. Kan De gjøre det? Jeg kunne kanskje spørre ham hvordan voglio uttales. Men hvis han ikke vet det, blir det bare pinlig for ham. Best å la være. - Det kan vi gjøre, sa faktor. Har De med tegningen? - Jeg kan skaffe den, sa Mr Bloom. Den sto i en Kilkenny-avis. Han har en filial der også. Jeg skal stikke bort og spørre ham. Da lager De den slik med en liten henvisningsannonse. De vet, det vanlige. Førsteklasses med alle rettigheter. Lenge følt savn. Så videre. Faktor tenkte seg om et øyeblikk. - Det kan vi gjøre, sa han. La ham gi oss en tre måneders fornyelse. En setter kom med en slapp spaltekorrektur. Han begynte å rette den i taushet. Mr Bloom sto ved siden av og lyttet til de høylydte dunkene og så på de tause setterne ved kassene sine.

ORTOGRAFISK Må være helt sikker i rettskrivning. Korrekturfeber. Martin Cunning­ ham glemte å fortelle oss stavegåten sin i formiddag. Det er morsomt å se et upar err alleled embarra to errer, ikke sant? Dobbelt ess ment til en forjaget kremmer mens han måler symmetrien til en skrelt pære under muren ved gravlunden. Tåpelig, ikke sant? Cemetery er selvsagt tatt med på grunn av symmetrien. Kunne jeg ha sagt da han klasket hatten på hodet. Mange takk. Jeg burde ha sagt noe om en gammel hatt eller noe i den retning. Nei, kunne jeg ha sagt. Ser ut som ny. Skulle sett fjeset hans da. Sit. Den fremste maskinen skjøt frem det nederste brettet med den første pakken med sit sammenbrettede aviser. Sit. Nesten som et men­ neske som sier sit for å påkalle oppmerksomheten. Gjør sitt beste for å snakke. Den døren sit knirker også, ber om å få bli lukket. Alt snakker på sin egen måte. Sit. 116

KJENT KIRKELIG LØSMEDARBEIDER

Faktor rakte plutselig spaltekorrekturen tilbake og sa: - Vent. Hvor er brevet fra erkebiskopen? Det skal også trykkes i Tele­ graph. Hva var det han het igjen? Han så seg rundt mot de larmende usvarende maskinene. - Monks, sir? spurte en stemme fra støpekassen. - Ja. Hvor er Monks? - Monks! Mr Bloom tok utklippet sitt. På tide å gå. - Da skal jeg skaffe tegningen, Mr Nannetti, sa han. Og De gir meg god plassering, er jeg sikker på. - Monks! - Ja, sir. Tre måneders fornyelse. Men først må jeg få et pusterom. Prøv allike­ vel. Slå på august, god idé, tid for hesteskuet. Ballsbridge. Turister kom­ mer til skuet. EN TILLITSMANN

Han gikk gjennom setteriet og passerte en gammel krumbøyd mann med briller og forkle. Gamle Monks, tillitsmannen. Det må ha vært ikke få merkelige begivenheter som har gått gjennom hendene hans i sin tid: Nekrologer, pubannonser, taler, skilsmissesaker, funnet druknet. Nær­ mer seg slutten nå. Nøktern alvorlig mann med noen dukater i spare­ kassen, skulle jeg tro. Kona flink til å lage mat og vaske. Datteren arbei­ der ved symaskinen i dagligstuen. Grei pike, aldri noe tøys med henne.

OG DET VAR DEN JØDISKE PÅSKEFESTEN

117

Han stanset og kikket på en setter som behendig satte typer. Leser det baklengs først. Det går fort. Det krever øvelse. mangiD kcirtaP. Stakkars pappa med sin haggadah, leste baklengs for meg med pekefingeren. Pessach. Neste år i Jerusalem. Akk ja! Hele den lange historien om det førte oss ut av Egyptens land og over i trelldommens hus. Allelujah. Shema Israel Adonai Elohenu. Nei, det er den andre. Og så de tolv brødrene, Jacobs sønner. Og så lammet og katten og hunden og stokken og vannet og slakteren og så dreper dødsengelen slakteren og han dreper oksen og hunden dreper katten. Høres nokså tåpelig ut før man kommer riktig inn i det. Det betyr rettferdighet, men enhver eter enhver annen. Slik er altså livet. Så fort han får det unna. Øvelse gjør mester. Det virker som han ser med fingeren.

Mr Bloom gikk videre ut gjennom de skranglende lydene og gjennom galleriet og ut på trappeavsatsen. Skal jeg nå dra hele den lange veien dit ut med sporvognen og kanskje finne ut at han ikke er der? Best å ringe først. Nummeret? Det samme som Citrons hus. 28.28 to ganger fire.

SÅPEN FOR SISTE GANG Han gikk ned trappen. Hvem i helvete er det som har skrapet fyrstikker over hele veggen? Det ser ut som det har vært konkurranse. Det lukter alltid kraftig olje på disse trykkeriene. Lunkent lim hos Thom ved siden av da jeg var der. Han tok opp lommetørkleet og holdt det for nesen. Citronlemon? Å, såpestykket som jeg la dit. Risikerer å miste det ut av lommen. Stakk lommetørkleet tilbake og tok opp såpen og dyttet den i baklommen og knappet igjen. Hvilken parfyme bruker din kone? Jeg kan fremdeles dra hjem, spor­ vogn, noe jeg glemte. Bare for å se før hun kler på seg. Nei. Her. Nei. En skrikende latter hørtes plutselig fra kontoret til Evening Telegraph. Vet hvem det er. Hva er det? Stikker innom et øyeblikk og ringer. Det er Ned Lambert. Han gikk langsomt inn.

ERIN DEN GRØNNE JUVELEN I SØLVHAVET - Gjenferdet går igjen, mumlet professor MacHugh lavt og kjeksfylt til det støvete vinduet. Mr Dedalus så fra den tomme kaminen bort på det spørrende ansiktet til Ned Lambert og spurte grettent: - Guds død og plage, er det ikke til å få halsbrann i ræva av? Ned Lambert som satt på bordkanten, leste videre. - Eller man kan betrakte sølvbekkens buktninger der den muntert sildrer frem på sin vei, viftet frem av de mildeste vinder. Den småskjenner med steinene underveis, frem til de brusende vann ved Neptuns blå rikes viltre bølger. Den snor seg frem langs mosegrodde bredder hvor det praktfulle solskinnet lyser over ferden eller den flyter av sted under skyggene av skogens veldige løvverk som kastes over dens tankefulle barm. Hva sier du til den, Simon? spurte han over kanten av avisen. Var den ikke praktfull? - Han må ha drukket noe han ikke har tålt, sa Mr Dedalus. Ned Lambert lo, slo på avisen som lå over knærne og gjentok: - Den tankefulle barm og det veldige rævverk. Du verden. Du verden. - Og Xenophon så på Maraton, sa Mr Dedalus, og så igjen bort på kaminen og vinduet, og Maraton så på havet.

118

- Nå får det være nok, utbrøt professor MacHugh borte fra vinduet. Jeg vil ikke høre mer av den slags. Han spiste opp den kjekshalvmånen han hadde bitt av, og sulten som han var, begynte han også å bite i kjeksen han hadde i den andre hån­ den. Høyttravende fjas. Gassballong. Jeg ser Ned Lambert tar seg en fridag. Å begynne dagen med en begravelse forstyrrer alt. Det sies han har inn­ flytelse. Gamle Chatterton, visekansleren, er hans grandonkel eller grand-grand-onkel. Nærmer seg de nitti. Nekrologen hans har vel ligget ferdigskrevet lenge. Lever bare på trass. Han dør kanskje selv først. Johnny, gjør plass for onkelen din. Hans høyvelbårne Hedges Eyre Chatterton. Han skriver nok ut en skjelvende sjekk eller to på lønnings­ dagen. Uventet kjempearv når han stryker med. Allelujah. - Bare en ny krampetrekning, sa Ned Lambert. - Hva er det? spurte Mr Bloom. - Et nylig oppdaget fragment av Cicero, svarte professor MacHugh med pompøs stemme. Vårt deilige land.

KORT MEN TREFFENDE - Hvem sitt land? sa Mr Bloom tilforlatelig. - Høyst rimelig spørsmål, sa professoren mellom munnfullene. Med betoningen på hvem sitt. - Dan Dawsons land, sa Mr Dedalus. - Er dette talen hans fra i går kveld? spurte Mr Bloom. Ned Lambert nikket. - Men hør på dette, sa han. Dørhåndtaket traff Mr Bloom i korsryggen idet døren ble skjøvet opp. - Unnskyld, sa J.J. O'Molloy idet han kom inn. Mr Bloom flyttet seg raskt til siden. - Unnskyld, sa han. - God dag, Jack. - Kom inn. Kom inn. - God dag. - Hvordan går det, Dedalus? - Bra. Og du selv? J.J. O'Molloy ristet på hodet.

TRIST

119

Tidligere den dyktigste av de yngre sakførerne. Tæring, stakkars fyr. De hektiske flekkene i ansiktet betyr at det snart er ute med ham. Det er like før. Lurer på hva han vil her. Pengebekymringer.

- Eller kun om vi besteg fjellets høyeste tinder. - Du ser svært godt ut. - Er det mulig å få se redaktøren? spurte J.J. 0'Molloy og så bort mot den indre døren. - I høyeste grad, sa professor MacHugh. Både se og høre. Han er i sitt aller helligste med Lenehan. J.J. O'Molloy gikk langsomt bort til skråpulten og begynte å bla igjen­ nom de lyserøde avissidene. Praksisen svinner hen. Han kunne ha blitt noe. Mister motet. Hasardspill. Æresgjeld. Høster storm. Pleide å få gode honorarer fra D. og T. Fitzgerald. Parykken skal fremheve den grå massen. Hjernemassen på ermet akkurat som statuen i Glasnevin. Tror han utfører noe lit­ terært arbeide for Express sammen med Gabriel Conroy. Belest fyr. Myles Crawford begynte på Independent. Merkelig hvordan de journalisttypene springer i bena på hverandre når de får nyss om en ny jobb. Værhaner. Varm og kald i samme åndedrett. Man vet ikke hva man skal tro. En historie er god helt til man får høre en annen. Skjeller hverandre huden full i avisen, og så er alt glemt. Hei gamle venn i neste øyeblikk. - Å Gud bedre, hør på denne, tryglet Ned Lambert. Eller hvis vi bare besteg fjellets høyeste tinder. . . - Svulstig vås! avbrøt professoren irritert. Det får være nok av den oppblåste typen! - Tinder, fortsatte Ned Lambert, som tårner seg opp mot himmelen for å svale våre sjeler. . . - Burde svale kjeften sin, sa Mr Dedalus. Velsignede og evige Herre! Jøssenavn! Får han noe for den slags? - Som den makeløst vakre Irlands panoramiske natur, uforlignelig til tross for de viden berømte urbilder fra andre høyt besungne egner, for sin skjønnhet i de frodige lunder og bølgende sletter og saftige beitemar­ ker i vårlig grønt, alt gjennomstrømmet av det hemmelighetsfulle milde irske tusmørke. . . - Månen, sa professor MacHugh. Han glemte Hamlet.

SITT HJEMLANDS TUNGEMÅL - Som innhyller utsikten vidt og bredt, og venter på at månens lysende skive skal skride frem for å utstråle sitt sølvskjaer. - Åh! utbrøt Mr Dedalus med et fortvilt stønn. Piss og hvitløk! Det får greie seg, Ned. Livet er for kort. Han tok av seg silkehatten, blåste utålmodig opp de buskete musta­ sjene og kjemmet fingrene gjennom håret. Ned Lambert slengte fra seg avisen og klukket henrykt. Et øyeblikk

120

etter brøt et hest latterskrall løs fra professor MacHughes ubarberte bebrillede ansikt. - Deigete Daw! utbrøt han.

HVA WETHERUP SA Det er greit å rynke på nesen av det nå som det står svart på hvitt, men slike ting går hjem som varmt hvetebrød. Var han ikke selv også i bakerbransjen? Hvorfor kalte de ham for Deigete Daw? Han har forøvrig også melet sin kake grundig. Datteren forlovet med den fyren i skatte- og av­ giftsdirektoratet med bil. Han gikk på kroken. Selskaper. Åpent hus. Slo stort på det. Det sa alltid Wetherup. Få tak på dem gjennom magen. Den indre døren ble plutselig revet opp og et skarlagensrødt ansikt med nebb og en kam av fjærlignende hår, smatt inn. De blå øynene så seg omkring og den skarpe stemmen spurte: - Hva er det? - Og her har vi den uekte godseieren i egen person! sa professor MacHugh pompøst. - Forsvinn, din fordømte pedagog! lød redaktørens gjenhilsen. - Kom, Ned, sa Mr Dedalus og tok på seg hatten. Jeg trenger en drink etter dette. - Drink! ropte redaktøren. Det serveres ingen ting før høymessen. - Og det er som det bør være, sa Mr Dedalus og gikk ut. Kom igjen, Ned. Ned Lambert gled ned fra bordkanten. De blå øynene til redaktøren streifet over ansiktet til Mr Bloom, skygge av et smil. - Blir du med, Myles? spurte Ned Lambert.

OM MINNEVERDIGE SLAG

- North Corklandvernet! ropte redaktøren og gikk frem til kaminen. Vi vant hver gang! North Cork og spanske offiserer! - Hvor var det, Myles? spurte Ned Lambert med et ettertenksomt blikk på tåhettene. - I Ohio! brølte redaktøren. - Det var det sannelig, innrømmet Ned Lambert. På veien ut hvisket han til J.J. O'Molloy: - Begynnende delir. Tragisk tilfelle. - Ohio! galte redaktøren i fistel fra det oppadvendte illrøde ansiktet. Mitt Ohio! - En fullendt creticus! sa professoren. Lang, kort og lang. 121

ÅÆOLSHARPE! Han tok en rull tanntråd fra vestlommen, slet av et stykke og trakk det behendig mellom to og to av de resonansgivende upussede tennene. - Bingbang, bingbang. Mr Bloom så at kysten var klar og gikk mot den indre døren. - Et øyeblikk, Mr Crawford, sa han. Jeg skal bare ringe angående en annonse. Han gikk inn. - Hvordan er det med lederen for i aften? spurte professor MacHugh som gikk bort til redaktøren og la en fast hånd på skulderen hans. - Den er i orden, sa Myles Crawford roligere. Tenk ikke på den. Hallo, Jack. Den er i orden. - God dag, Myles, sa J.J. O'Molloy og lot de sidene han sto med i hån­ den falle slapt ned i bunken. Har vi Canada-svindelen på i dag? Telefonen surret innenfor. - 28. Nei, 20. Fire fire ... Ja.

FINN VINNEREN Lenehan kom ut fra det indre redaksjonslokalet med avtrykk for Spor­ ten. - Hvem vil ha en bomsikker vinner for Gold Cup? spurte han. Sceptre med O. Madden. Han slengte fra seg avtrykkene på bordet. Rop fra barbente avisgutter nærmet seg i korridoren og døren ble re­ vet opp. - Hysj, sa Lenehan. Jeg hører fittron. Professor MacHugh strenet gjennom rommet og grep den dukkende guttungen i kragen mens de andre styrtet ut gjennom korridoren og ned trappene. Avtrykkene blafret i været i gjennomtrekken og dalte lang­ somt gjennom luften som blå krusseduller og landet under bordet. - Det var ikke meg, sir. Det var den store fyren som dyttet meg, sir. - Kast ham ut og lukk døren, sa redaktøren. Det blåser jo orkan. Lenehan begynte å sanke sammen avtrykkene på gulvet og gryntet idet han bøyde seg to ganger. - Venter på veddeløpssiden, sir, sa avisgutten. Det var Pat Farrell som dyttet meg, sir. Han pekte bort mot to ansikter som kikket inn borte ved dørkarmen. - Han, sir. - Ut med deg, sa professor MacHugh bryskt. Han dyttet guttungen ut og smelte igjen døren. J.J. O'Molloy raslet med avtrykkene mens han mumlet og lette:

122

- Fortsettes side seks, spalte fire. - Ja . . . Evening Telegraph her, sa Mr Bloom i telefonen fra det indre kontoret. Er sjefen . . . ? Ja, Telegraph. . . Hvor. . . ? Aha! Hvilket auksjonslokale?. . . Aha! Jeg forstår. . . Nettopp. Jeg skal nok finne ham.

EN KOLLISJON FØLGER

Klokken surret igjen idet han ringte av. Han kom fort inn og støtte borti Lenehan som rettet seg opp med det andre avtrykket. - Pardon, monsieur, sa Lenehan og klamret et øyeblikk om ham og skar en grimase. - Min feil, sa Mr Bloom og fant seg i grepet hans. Gjorde det vondt? Jeg har det travelt. - Kneet, sa Lenehan. Han gjorde en komisk grimase, ynket seg og gned på kneet. - Akkumulert siden anno Domini. - Unnskyld, sa Mr Bloom. Han gikk bort til døren, åpnet den og stanset. J.J. O'Molloy vendte de tunge sidene tilbake. Lyden av to skingrende stemmer og et munn­ spill gjenlød i den tomme korridoren fra avisguttene ute på trappeav­ satsen. Vi er gutta fra Wexford og slåss med liv og sjel. EXIT BLOOM

- Jeg stikker bort til Bachelor's Walk med denne annonsen til Keyes, sa Mr Bloom. Den må ordnes. Jeg hører at han er over hos Dillon. Han så ubesluttsomt på ansiktene deres. Redaktøren, som lente seg mot kaminhyllen med hodet støttet i hånden, rakte plutselig ut en gene­ røs arm. - Skrid av sted! sa han. Verden ligger foran Dem. - Tilbake om et øyeblikk, sa Mr Bloom og skyndte seg ut. J.J. O'Molloy tok avtrykkene fra Lenehans hånd og leste dem idet han forsiktig blåste dem fra hverandre uten å si noe. - Han får nok den annonsen, sa professoren og stirret gjennom de sortinnfattede brillene over halvgardinet. Se på de unge lømlene som følger etter ham. - Få se! Hvor? ropte Lenehan og styrtet bort til vinduet.

123

EN GATEPROSESJON

Begge smilte over halvgardinet og ut på rekken av dansende avisgutter i hælene på Mr Bloom, den siste holdt en hvit drage som sikksakket i vin­ den med en hale av hvite sløyfer. - Se på den unge rakkerdjevelen som hoier bak ryggen hans, så kom­ mer dere til å dø av latter, sa Lenehan. Å, hold på meg! Klasker i vei på plattføttene akkurat som han. Små nummer åtteogførti. Lerkefangerføtter. Han begynte å danse en rask karikatur av en masurka over gulvet, med slepende føtter forbi kaminen og bort til J.J. 0'Molloy som overle­ verte avtrykkene i de fremstrakte hendene hans. - Hva er det? sa Myles Crawford forskrekket. Hvor er de to andre blitt av? - Hvem? sa professoren og snudde seg. De stakk bort på Oval for å ta seg et glass. Paddy Hooper er der sammen med Jack Hall. De kom i går kveld. - Kom igjen, sa Myles Crawford. Hvor er hatten min? Han gikk med støtvise skritt inn på det indre kontoret, skilte jakkeskjøtene bak og skranglet med nøklene i baklommen. Så skranglet de i luften og deretter mot treverket idet han låste skrivebordsskuffen. - Han er i godt humør, sa professor MacHugh med senket stemme. - Virker slik, sa J.J. O'Molloy idet han tankefullt trakk opp et sigarett etui, men skinnet kan ofte bedra. Hvem har flest fyrstikker?

FREDSPIPEN

Han bød professoren på en sigarett og tok en selv. Lenehan strøk straks en fyrstikk mot esken og tente sigarettene deres etter tur. J.J. O'Molloy åpnet etuiet igjen og bød ham. - Thanky vous, sa Lenehan og forsynte seg. Redaktøren kom ut fra det indre kontoret med stråhatten på snei over pannen. Han deklamerte syngende og pekte strengt på professor MacHugh: Det var rikdom og ære som fristet deg Det var imperiet som ditt hjerte betok. Professoren smilte og klemte sammen de lange leppene. - Nå? Du fordømte gamle romerske imperium? sa Myles Crawford. Han tok en sigarett fra det åpne etuiet. Lenehan tente den raskt og elegant og sa: - Stillhet! Jeg har en helt ny gåte! - Imperium romanum, sa J.J. O'Molloy vennlig. Det klinger fornem-

124

mere enn britisk eller Brixton. Det er et ord som på en måte minner om fett i stekepannen. Myles Crawford blåste den første røykskyen kraftig opp mot taket. - Det er riktig, sa han. Vi er fettet. Dere og jeg er fettet i stekepannen. Vi har ikke en sneballs sjanse i helvete.

ROMAS SVUNNE STORHETSTID

- Et øyeblikk, sa professor MacHugh og løftet to tause klør. Vi må ikke la oss forlede av ord, av lyden av ord. Vi tenker på Roma, imperialt, imperatorisk, imperativt. Han rakte veltalende armer frem med frynsede flekkede mansjetter og gjorde en pause. - Hva var deres sivilisasjon? Vidstrakt, må jeg innrømme. Men skjen­ dig. Cloacae: avløpsrør. Jødene i ørkenen og på bergtoppen sa: Her er det godt å være. La oss bygge Jehova et alter. Romeren, liksom engelsk­ mannen som følger i hans fotspor, førte med seg til hver kyst hvor han satte sin fot (vår kyst betrådte han aldri) bare sin kloakkbesettelse. Han så seg rundt i sin toga og sa: Her er det godt å være. La oss installere et vannklosett. - Hvilket de da også gjorde, sa Lenehan. Våre fjerne forfedre hadde, som vi leste om i Guinnessis første kapittel, forkjærlighet for rennende vann. - De var gentlemen av naturen, mumlet J.J. O'Molloy. Men vi har også romersk rett. - Og Pontius Pilatus er dens profet, svarte professor MacHugh. - Kjenner dere historien om førstebaron Palles? spurte J.J. O'Molloy. Det var under en universitetsmiddag. Alt gikk etter programmet. . . - Først gåten min, sa Lenehan. Er dere klar? Mr O'Madden Burke, høyreist i grå donegaltweed, kom inn fra korri­ doren. Stephen Dedalus bak ham, tok av seg hatten idet han kom inn. - Entrez mes enfants! ropte Lenehan. - Jeg kommer med en supplikant, sa O'Madden Burke melodisk. Led­ saget av erfaringen besøker ungdommen berømmelsen! - God dag, sa redaktøren og rakte frem hånden. Stig på. Deres far er nettopp gått. ?

125

?

7

Lenehan sa henvendt til alle: - Stille! Hvilken opera ligner en jernbanelinje? Tenk etter, overvei, spekuler, svar. Stephen avleverte de maskinskrevne arkene og pekte på overskriften og signaturen.

- Hvem? sa redaktøren. Et stykke revet av. - Mr Garrett Deasy, sa Stephen. - Jaså, den gamle brumbassen, sa redaktøren. Hvem har revet av en bit? Fikk han hastverk?

På raske seil i stormens stund min bleke vampyr munn til munn.

- God dag, Stephen, sa professoren og kom bort for å kikke over skulde­ ren på dem. Munn- og klovsyke? Er De blitt. . . ? Stutehjelpende skald.

EPISODE PÅ KJENT RESTAURANT

- God dag, sir, svarte Stephen og rødmet. Brevet er ikke mitt. Det er Mr Garrett Deasy som ba meg . . . - Å, jeg kjenner ham, sa Myles Crawford, og hans kone også. Den blodigste gamle tartar Gud noensinne har skapt. Jesus, hun hadde munn- og klovsyke så det forslo! Den kvelden hun slengte en suppetallerken i ansiktet på kelneren på Star and Garter. Ho ho! En kvinne brakte synden inn i verden. For Helenes skyld som rømte fra Menelaos, førte grekerne i ti år. O'Rourke, fyrste av Breffni. - Er han enkemann? spurte Stephen. - Ja, gress sådan, sa Myles Crawford mens han lot blikket løpe ned­ over linjene. Keiserens hester. Habsburg. En irlender reddet livet hans på Wiens bastioner. Glem ikke det! Maximilian Karl O'Donnell, graf von Tirconnell i Irland. Sendte arvingen sin for å gjøre kongen til østerriksk feltmarskalk. Det kommer til å bli bråk der en vakker dag. Villender. Å ja, hver gang. Glem ikke det! - Det åpmj spørsmålet er om han glemte det? sa J.J. O'Molloy rolig mens han sto og vendte på en hesteskobrevpresse. Å redde livet til fyrster er en ulønnet oppgave. Professor MacHugh snudde seg mot ham. - Og hvis ikke? sa han. - Jeg skal fortelle dere hvordan det hang sammen, begynte Myles Crawford. Det var en ungarer som en dag . . .

126

EN TAPT SAK

FORNEM MARKIS INNBLANDET - Vi har alltid vært tro mot saker som har vært tapt på forhånd, sa pro­ fessoren. Suksess for oss er det samme som død for intellektet og fanta­ sien. Vi har aldri vært lojale mot de heldige. Vi tjener dem. Jeg undervi­ ser i det vulgære latinske språk. Jeg snakker språket til en rase som har sin mentalitet utformet i et motto: Tid er penger. Materialismen seirer. Domine! Herre! Hvor er åndeligheten? Herrejesus! Lord Salisbury? En sofa i en klubb i Westend. Men gresken?

KYRIE ELEISON! Et lyst smil klarnet opp de mørkkantede øynene og forlenget de lange leppene. - Gresken! sa han igjen. Kyrios! Strålende ord! Vokaler som semitten og angelsakseren ikke kjenner. Kyrie! Intellektets utstråling. Jeg burde undervise i gresk, tankens språk. Kyrie Eleison! Klosettbyggeren og kloakkbyggeren vil aldri bli herrer over vår ånd. Vi er trofaste undersåt­ ter av det europeiske ridderskapet som gikk til grunne ved Trafalgar, og det åndens rike, ikke imperium, som gikk under med den atenske flåten i Aigospotamoi. Ja ja. De gikk til grunn. Pyrrhos ble villedet av et orakel og gjorde et siste forsøk på å gjenvinne Grekenlands lykke. Trofast mot en tapt sak. Han gikk fra dem og bort til vinduet. - De dro ut for å kjempe, sa O'Madden Burke grått, men de falt hver eneste gang. - Buhu, gråt Lenehan svakt. Som følge av en murstein han fikk i hodet under annen halvdel av matineen. Stakkars stakkars stakkars Pyrrhus! Så hvisket han Stephen i øret:

LENEHANS LIMERICK En vismann bar MacHugh til navn og briller han stjal som en ravn. Ofte så han gjerne dobbelt aldri ble det særlig nobelt Nå venter vi ham snart i havn.

I sorg over Sallust, sier Mulligan. Hans mor er krepert. Myles Crawford

127

stakk arkene i lommen. - Det er i orden, sa han. Jeg leser resten senere. Det er i orden.

Lenehan rakte frem hendene i protest. - Men gåten min! sa han. Hvilken opera ligner en jernbanelinje? - Opera? gjentok O'Madden Burkes sfinxansikt. Lenehan forkynte muntert: - The Rose of Castile. Ser dere poenget? The Rose of east steel. Hehe! Han stakk O'Madden Burke vennskapelig i siden. Mr 0'Madden Burke trakk seg elegant tilbake mens han støttet seg på paraplyen og utstøtte et teatralsk gisp. - Hjelp! gispet han. Jeg føler en sterk svakhet. Lenehan strakte seg på tærne og viftet seg rasende fort i ansiktet med de raslende arkene. Professoren kom tilbake forbi bordet med avisene og feide hånden over de flagrende slipsene til Stephen og Mr O'Madden Burke. - Paris, fortid og nutid, sa han. Dere ser ut som kommunarder. - Akkurat som de typene som sprengte Bastillen i luften, sa J.J. O'Molloy med stille ironi. Eller var det dere som skjøt generalguvernø­ ren i Finland? Dere ser ut som dere kan ha gjort det. General Bobrikov. - Vi hadde bare tenkt å gjøre det, sa Stephen.

EN BROGET FORSAMLING

- Alle talentene, sa Myles Crawford. Jussen, klassikerne . . . - Veddeløp, skjøt Lenehan inn. - Litteraturen, pressen. - Bare Bloom hadde vært her, sa professoren. Reklamens edle kunst. - Og Madam Bloom, tilføyde O'Madden Burke. Sangens muse. Dub­ lins erklærte yndling. Lenehan hostet høylydt. - Ha hem, sa han meget langsomt. Å, bare litt frisk luft! Jeg ble for­ kjølt i parken. Porten sto åpen.

«DE KAN GJØRE DET!»

Redaktøren la en nervøs hånd på Stephens skulder. - Jeg vil De skal skrive noe for meg, sa han. Noe med brodd. De kan greie det. Jeg ser det i ansiktet Deres. I ungdommens leksikon . . . Ser det i ansiktet Deres. Ser det i øynene Deres. Dovne slappe vesle renkesmed. - Munn- og klovsyke! skrek redaktøren med hån og forakt i stem­ men. Stort nasjonalistmøte i Borris-in-Ossory. Bare pjatt! Fordummelse av publikum! Gi dem noe med brodd. Sett oss alle inn i det, for fanden! Faderen Sønnen Helligånd og hele sulamitten. - Vi kan alle levere åndelig føde, sa Mr O'Madden Burke.

128

Stephen så opp og møtte det djerve urokkelige blikket. - Han vil ha Dem med i pressegj engen, sa J.J. 0'Molloy.

DEN STORE GALLAHER - De kan klare det! gjentok Myles Crawford og knyttet neven for å gi or­ dene ettertrykk. Vent litt. Vi skal lamslå Europa, som Ignatius Gallaher pleide å si når han var på heisatur og opptrådte som biljardmarkør på Clarence. Gallaher, det var journalist, det. Det var penn som kunne skrive. Dere vet hvordan han skapte seg et navn? Det skal jeg fortelle. Det var det smarteste stykke journalistikk som fins. Det var i 81, den sjette mai, invincibletiden, mordet i Phoenixparken, antagelig før dere ble født. Jeg skal vise dere. Han trengte seg mellom dem bort til avisbordet. - Se her, sa han og snudde seg. New York World telegraferte etter en spesialreportasje. Kan dere huske det? Professor MacHugh nikket. - New York World, sa redaktøren og skjøv i iveren stråhatten tilbake. Hvor det skjedde. Tim Kelly, eller Kavanagh, mener jeg, Joe Brady og de andre. Hvor Skin-the-goat kjørte vognen. Hele ruten, følger dere med? - Skin-the-goat, sa Mr O'Madden Burke. Fitzharris. Det sies at det er han som driver kuskekafeen nede ved Buttbroen. Holohan fortalte meg det. Dere kjenner Holohan? - Haltepinken, er det ikke han? sa Myles Crawford. - Og stakkars Gumley er også der nede, fortalte han meg, og vokter steinopplaget for kommunen. Nattevakt. Stephen snudde seg forbauset. - Gumley? sa han. De sier ikke det? Er han ikke en venn av min far? - Blås i Gumley! utbrøt Myles Crawford irritert. La Gumley passe stei­ nene sine så de ikke løper sin vei. Hør her! Hva var det Ignatius Gallaher gjorde? Det skal jeg si dere. Genial idé. Telegraferte med det samme. Har de Weekly Freeman for 17. mars? Bra. Har De det? Han bladde i avisbunken og satte fingeren på et punkt. - Ta for eksempel side fire, annonsen for Bransome kaffe. Har De det? Godt. Telefonen surret.

EN FJERN STEMME

129

- Jeg tar den, sa professoren og gikk inn. - B er parkporten. Godt. Fingeren hans sprang dirrende fra punkt til punkt.

- T er visekongens residens. C er stedet hvor mordet ble begått. K er Knockmaroonporten. De tykke nakkefoldene dirret som en hanekam. Et dårlig stivet skjortebryst sprang opp og med en brysk bevegelse stakk han det inn under vesten igjen. - Hallo! Evening Telegraph her. Hallo? Hvem er dette? Ja . . . Ja . . . Ja. . . - F til P er ruten Skin-the-goat kjørte med vognen for å ha et alibi. Inchiore, Roundtown, Windy Arbourm Palmerston Park, Ranelaugh, F.A.B.P. Har dere det? X er Davids pub i Upper Leeson Street. Professoren kom frem i døren til det indre kontoret. - Det er Bloom i telefonen, sa han. - Be ham dra til helvete, sa redaktøren tørt. X er Davys pub, skjønner dere?

SNEDIG, MEGET - Snedig, sa Lenehan. Meget. - Serverte dem historien mens den fremdeles var varm, sa Myles Crawford, hele den jævlige historien. Mareritt man aldri våkner av. - Jeg så det, sa redaktøren stolt. Jeg var der. Dick Adams, den fineste jævlige cork-boer som Vårherre noensinne har pustet liv i, og jeg. Lenehan bukket for en imaginær skikkelse og erklærte: - Madam, jeg heter Adam. Og det var Abel som hadde snabel. - Historie! utbrøt Myles Crawford. Og den gamle konen fra Prince Street var der først. Det var gråt og tenners gnissel. Bare for den annon­ sen. Gregor Grey laget tegningen. Det ga ham et forsprang. Og så gikk Paddy Hooper løs på Tay Pay som tok ham over til Star. Nå er han med Blumenfeld. Det er journalistikk. Det er talent. Pyatt! Han var det store forbildet! - Sensasjonsjournalistikkens far, bekreftet Lenehan, og svoger av Chris Callinan. - Hallo? Er De der? Ja, han er fremdeles her. Kom bort selv. - Hvor finner dere en slik pressemann i dag, hva? utbrøt redaktøren. Han la sammen avisbunken. - Smævlig jart, sa Lenehan til Mr O'Madden Burke. - Meget smart, sa Mr O'Madden Burke. Professor MacHugh kom ut fra det indre kontoret. - Arpopos invinciblene, sa han, har dere sett at noen gatehandlere har vært oppe i byretten . . . - Å ja, sa J.J. O'Molloy ivrig. Lady Dudley var på vei hjem gjennom parken for å se på alle trærne som ble blåst overende under orkanen ifjor, og så tenkte hun at hun skulle kjøpe et postkort fra Dublin. Det

130

viste seg å være et minnekort for Joe Brady eller Nummer ett eller Skinthe-goat. Tenk dere det, rett utenfor visekongens residens! - Det der er bamemat, sa Myles Crawford. Pøh! Pressen og domsto­ len! Hvor finner man vel i dag en forsvarsadvokat av samme kaliber som Whiteside, Isaac Butt, den sølvtunge O'Hagan, hva? Hå, fordømt tull­ prat. Pøh! Bare bamemat. Munnen fortrakk seg i nervøse krusninger av forakt. Ville noen ha lyst på den munnen for et kyss? Hvordan kan vi vite det? Hvorfor skrev du det da?

RIM OG RESONG

Munn, stund. Er munn en munn bare en stund? Eller kun en grunn et sekund? Noe må det være. Munn, stund, kun, rund, hun. Rimer: To menn likt kledd, likt utseende, to og to. .........................Ia tua pace . . . . che parlar ti piace Mentre che il ven to, come fa, si tace Han så dem tre og tre, piker som nærmet seg, i grønt, i lyserødt, i brunt, arm i arm, per l'aerperso, i lilla, i fiolett, quella pacifica oriaflamma, oriflammens gull, di riminar fé piii ardenti. Men jeg gamle menn, botfer­ dige, blyfotede, undernattmørke, munn, stund, død, skjød. - Forsvar deg, sa Mr O'Madden Burke.

HVER DAG HAR NOK . . .

J.J. O'Molloy smilte blekt og tok opp hansken. - Min kjære Myles, sa han og slengte fra seg sigaretten. Du misforstår meg. For øyeblikket representerer jeg ikke, ifølge mine instrukser, den tredje profesjon som profesjon, men dine corkben løper av med deg. Hvorfor ikke vise til Henry Grattan og Flood og Demostenes og Edmund Burke? Ignatius Gallaher kjenner vi alle og denne Chapelizod-sjefen hans, Harmsworth fra shillingspressen, og hans amerikanske fetter fra Bowery rennestensorganet, for ikke å nevne Paddy Kelly's Budget, Pue's Occurrences og vår årvåkne venn fra The Skibbereen Eagle. Hvor­ for trekke inn en mester i forensisk veltalenhet som Whiteside? Hver dag har nok med sin avis.

131

FORBINDELSER MED FORLENGST SVUNNE TIDER - Grattan og Flood skrev nettopp for denne avisen, sa redaktøren i an­ siktet på ham. Irske frivillige. Hvor er dere nå? Grunnlagt 1763. Dr Lucas. Hvem har man i dag som kan sammenliknes med John Philpot Curran? Pøh! - Vel, sa J.J. 0'Molloy. Advokat Bushe, for eksempel. - Bushe? sa redaktøren. Nåvel, Bushe, ja. Han har et snev av det i seg. Kendal Bushe eller Seymour Bushe, mener jeg. - Han hadde vært dommer for lenge siden, sa professoren, hvis ikke . . . Nåvel, det kan være det samme. J.J. 0'Molloy henvendte seg til Stephen og sa rolig og langsomt: - En av de mest velformede uttalelser jeg kan huske jeg har hørt i mitt liv, kom fra Seymour Bushes munn. Det var i saken om brodermordet, Childs-saken. Bushe forsvarte ham. Og inn i mitt øres ganger strømmet. . . Fant han forresten ut av det? Han døde mens han sov. EHer den andre historien, dyret med to rygger? - Hva var det? spurte professoren.

ITALIA, MAGISTRA ARTIUM - Han talte om bevisbyrden, sa J.J. 0'Molloy, om romerretten i motset­ ning til den eldre mosaiske kodeks, lex talionis. Og han nevnte Michelangelos Moses i Vatikanet. - Ha. - Noen få velvalgte ord, innledet Lenehan. Stillhet! Pause. J.J. 0'Molloy fant frem sigarettetuiet. Lumsk vindstille. Noe helt dagligdags. Budet fant tankefullt frem fyrstikkesken og tente sigaren sin. Når jeg så tilbake på denne selsomme tiden, har jeg ofte tenkt på hvordan denne ubetydelige og trivielle handlingen, denne fyrstikken som ble tent, skulle komme til å bestemme hele livsløpet for oss begge.

EN VELFORMET UTTALELSE

J.J. 0'Molloy fortsatte, formet ordene sine: - Han sa om den: Dette stenbildet i frossen musikk, hornbesatt og skremmende, av den guddommeliggjorte menneskeskikkelsen, dette evige visdommens og profetiens symbol, dersom noe som billedhuggerens hånd eller ånd har skapt i marmor, sjeleforklart eller sjeleforkla­ rende, fortjener å leve, fortjener å leve.

132

Den slanke hånden hans ga med eleganse liv til ekko og tonefall. - Flott! sa Myles Crawford spontant. - Et guddommelig vindpust, sa Mr O'Madden Burke. - Likte De det? sa J.J. O'Molloy til Stephen. Stephen rødmet, blodet hans var fengslet av språkets og faktenes ele­ ganse. Han tok en sigarett fra etuiet. J.J. O'Molloy bød etuiet til Myles Crawford. Lenehan tente sigarettene deres som før, tok trofeet sitt og sa: - Mangibus takkibus.

EN MANN AV HØY MORAL

- Professor Magennis snakket til meg om Dem, sa J.J. O'Molloy til Ste­ phen. Hva mener De egentlig om denne hermetiske skaren, de opaldempede dikterne, A.E., mestermystikeren? Det var denne Blavatskykvinnen som begynte. Hun var en sleip gammel luring. A.E. har fortalt en eller annen yankeeintervjuer, at De kom til ham ganske tidlig på morgenen for å spørre ham om bevissthetsplan. Magennis tror De må ha drevet gjøn med A.E. Han er en mann av aller høyeste moral, Magennis. Snakket om meg. Hva sa han? Hva sa han? Hva sa han om meg? Ikke spør. - Nei takk, sa professor MacHugh og viftet til side sigarettetuiet. Vent litt. La meg si én ting. Den beste oppvisning i veltalenhet jeg noensinne har hørt, var en tale John F. Taylor holdt i universitetets historiske sam­ funn. Dommer Fitzgibbon, den nåværende presidenten for høyesterett, hadde talt, og den saken som forelå til diskusjon var et essay (den gang noe helt nytt) som gikk inn for at irsk skulle gjenoppvekkes som språk. Han vendte seg mot Myles Crawford og sa: - De kjenner Gerald Fitzgibbon. De kan tenke Dem stilen i innlegget hans. - Ryktet har det til at han sitter sammen med Tim Healy, sa J.J. O'Molloy, i kommisjonen for Trinity Colleges eiendommer. - Han sitter sammen med en søt liten en i barnekjole, sa Myles Craw­ ford. Men fortsett. Og så? - Husk at det var en fullendt orators tale, sa professoren, full av ele­ gant overlegenhet og med behersket stemmeføring, der han utgjøt, jeg vil ikke nettopp si sin vredes skåler, men den stolte manns forakt for den nye bevegelsen. Det var en ny bevegelse den gang. Vi var svake og der­ for uten verdi. Han lukket et øyeblikk de lange tynne leppene, men iveren etter å fortsette fikk ham til å løfte en utspilt hånd til brillene, og med skjelven­ de tommel og ringfinger berørte han den sorte innfatningen og flyttet dem umerkelig til en ny fokus. 133

IMPROMPTU

I en hverdagslig tone sa han til J.J. O'Molloy: - Man må vite at Taylor var stått rett opp av sykesengen. At han hadde forberedt talen, tror jeg ikke, for det var ikke en eneste stenograf i salen. Det mørke magre ansiktet hans var kranset av ustelt skjegg. Han hadde et løst hvitt silketørkle om halsen, og han så nærmest ut som en døende mann, hvilket han ikke var. Blikket hans gikk straks langsomt fra J.J. O'Molloy til Stephen og ret­ tet seg deretter søkende ned mot gulvet. Den bløte lerretssnippen duk­ ket opp bak det bøyde hodet hans, flekket av det visne håret. Mens han stadig søkte, sa han: - Da Fitzgibbon var ferdig med sin tale, reiste John F. Taylor seg for å svare. I korthet sa han følgende, hvis jeg ikke husker feil. Han løftet hodet besluttsomt. Blikket hans besinnet seg ennå et øye­ blikk. Åndløse skalldyr svømte frem og tilbake i de store brilleglassene og lette etter en utvei. Han begynte: - Ærede formann, mine damer og herrer. Stor var min beundring da jeg lyttet til de ord som min lærde kollega for et øyeblikk siden rettet til Irlands ungdom. Det forekom meg at jeg var forflyttet til et land langt hinsides dette landet til en tid fjern fra vår egen, og at jeg sto i oldtidens Egypt og lyttet til talen til en yppersteprest i dette landet idet han hen­ vendte seg til den ungdommelige Moses. Tilhørerne holdt sigarettene i ro for å lytte, og røyken steg opp i spinkle strimler som blomster med ordene hans. Og la røyken vår heve seg. Edle ord kommer. Hør etter. Kunne du selv ha greid det? - Og det virket for meg som jeg hørte denne egyptiske yppersteprest hevet stemmen i en blanding av hovmot og stolthet. Jeg hørte hans ord og meningen åpenbarte seg for meg.

FRA FEDRENE

Det var åpenbart for meg at de ting er gode som allikevel er fordervet som ikke kan forderves selv om de er fullkomment gode eller med mindre de er gode. Å for faen! Det er den hellige Augustin. - Hvorfor vil dere jøder ikke godta vår kultur, vår religion og vårt språk? Dere er en stamme av omvandrende gjetere, vi er et mektig folk. Dere har ingen byer eller rikdommer, våre byer er myldrende kuber, og våre tre- og fireårede galeier kløver den kjente verdens hav med all slags gods og varer. Dere har såvidt dukket frem fra primitive forhold, vi har en litteratur, et presteskap, eldgammel historie og en forfatning.

134

Nilen. Barn, mann, bilde. Ved Nilens bredd kneler jordmødre, vugger av siv, en mann som er smidig i kamp, stenhornet, stenskjegget, hjerte av sten. - Dere tilber en lokal og dunkel avgud, våre majestetiske og hemme­ lighetsfulle templer er hjem for Isis og Osiris, Horus og Ammon Ra. Dere kjenner bare trelldom, ærefrykt og ydmykhet, vi tordenen og havene. Israel er svak og få er hennes barn, Egypt er en hærskare og skrekkelige er hennes våpen. Landstrykere og dagarbeidere kalles dere, verden skjelver ved vårt navn. Et lydløst oppstøt av sult avbrøt talen hans. Dristig hevet han stem­ men videre: - Men, mine damer og herrer, hadde den ungdommelige Moses lyttet til og godtatt dette livssynet, hadde han bøyd hodet og bøyd sin vilje og bøyd sin ånd for denne hovmodige formaningen, ville han aldri ha ført det utvalgte folket ut fra fangenskapet og aldri ha fulgt skystøtten om dagen. Han ville aldri ha talt med den Evige omgitt av lyn på Sinai, og aldri ville han ha kommet ned igjen med inspirasjonens lys strålende i sitt åsyn og med lovtavlene i armene, meislet i de lovløses språk. Han tidde og så på dem, gledet seg over stillheten.

ILLEVARSLENDE - FOR HAM!

135

J.J. 0'Molloy sa, ikke uten beklagelse: - Og allikevel døde han uten å ha kommet inn i det forjettede land. - En plutselig-øyeblikkelig-men-ved-kronisk-sykdom-ofte-tidligereforventet-dødelig-bortgang, tilføyde Lenehan. Og med en stor fremtid bak seg. De hørte troppen av nakne føtter som for av sted ute i korridoren og klasket opp trappen. - Det er talekunst, sa professoren uimotsagt. Tatt av vinden. Hærskarer ved Mullaghmast og kongenes Tara. Milevis med innganger av ører. Tribunens ord skreket ut og spredt for alle vin­ der. Et folk i ly av stemmen hans. Tom larm. Akasiske nedtegnelser av alt som noensinne hadde skjedd noe sted. Elsk og pris ham, meg ikke mer. Jeg har penger. - Mine herrer, sa Stephen. Må jeg som neste punkt på dagsordenen foreslå at møtet heves? - De tar pusten fra meg. Det skulle vel ikke være en fransk høflighet? spurte Mr O'Madden Burke. Det foresvever meg, for å tale metaforisk, at dette er den stund da vinbegeret er som mest helbredsbringende på det gamle vertshuset. - Det er herved besluttet og vedtatt. Alle som er for, sier ja, forkynte

Lenehan. Imot nei. Jeg erklærer forslaget vedtatt. Til hvilket skjenke­ sted? Jeg stemmer for Mooney! Han gikk foran og sa formanende: - Vi vil på det strengeste avslå å nyte sterke drikker, ikke sant? Ja, det skal vi ikke. På ingen som helst måte. Mr 0'Madden Burke som fulgte rett bak ham, gjorde et vennskapelig utfall med paraplyen og sa: - Kom an, Macduff! - Han er faren opp ad dage! ropte redaktøren og klappet Stephen på skulderen. La oss gå. Hvor er de forbannede nøklene? Han rotet i lommene og trakk opp de krøllete arkene. - Munn- og klovsyke. Jeg vet det. Det er i orden. Det kommer på. Hvor er de? Det er i orden. Han stakk arkene i lommen igjen og gikk inn på kontoret.

LA OSS HÅPE J.J. O'Molloy som skulle til å følge etter ham, sa rolig til Stephen: - Jeg håper De lever lenge nok til å se det på trykk. Myles, et øyeblikk. Han gikk inn på det indre kontoret, lukket døren etter seg. - Kom igjen, Stephen, sa professoren. Det er fint, ikke sant? Det er profetisk, visjonært. Fult Ilium! Ødeleggelsen av det forblåste Troya. Denne verdens kongeriker. Middelhavets herrer er fellaher i dag. Den første avisgutten kom trampende ned trappen i hælene på dem og styrtet ut på gaten mens han skrek: - Veddeløpsnytt! Dublin. Jeg har meget meget å lære. De svingte til venstre bort Abbey Street. - Jeg har også en visjon, sa Stephen. - Ja? sa professoren og hinket et steg for å falle i takt. Crawford kom­ mer bak. En annen avisgutt styrtet forbi dem og ropte idet han løp: - Veddeløpsnytt!

KJÆRE SKITNE DUBLIN Dublinere. - To vestalinner fra Dublin, sa Stephen, alderstegne og fromme, hadde bodd i femti og treogfemti år, i Fumbally's Lane. - Hvor er det? spurte professoren. - Forbi Blackpitts, sa Stephen. Fuktig aften med stanken av sult. Mot veggen. Ansiktet hennes lyste

136

talggult under bomullssjalet. Ville hjerter. Akasiske nedtegnelser. Forte­ re, elskling! I gang nå. Våg det. La det bli liv. - De vil se utsikten over Dublin fra toppen av Nelsonsøylen. De sparer sammen tre shilling og ti pence i en blikksparebøsse. De rister ut trepencestykkene og sixpencene og lirker frem pennystykkene med et knivblad. To shilling og tre pence i sølv og syv i kobber. De tar på seg kyse og sine beste klær og tar med paraply av frykt for at det skal bli regn. - Kloke jomfruer, sa professor MacHugh.

NØDTØRFT - De kjøper sylte og fire skiver brød for en shilling og fire pence i spiseforretningen i Marlborough Street av innehaversken, Miss Kate Collins. De kjøper 24 modne plommer fra en pike ved foten av Nelsonsøylen for å døyve tørsten etter sylten. De gir to trepencestykker til mannen ved telleapparatet og begynner å traske langsomt opp vindeltrappen, mens de grynter og oppmuntrer hverandre, litt redd for mørket, stønner, den ene spør den andre har du sylten. Gud og den hellige jomfru være lovet, truer med å gå ned igjen, kikker gjennom lufthullene. Ære være Gud. De ante ikke at det var så høyt opp. De heter Anne Kearns og Florence MacCabe. Anne Kearns har lum­ bago og gnir seg inn med vann fra Lourdes, som hun har fått av en dame som fikk en hel flaske av en passionistpater. Florence MacCabe fortærer en fleskekotelett og en flaske Double X-øl til middag hver lørdag. - Antitese, sa professoren og nikket to ganger. Vestalske jomfruer. Jeg kan se dem for meg. Hvor blir det av vår venn? Han snudde seg. En sverm av avisgutter styrtet ned trappen, sprang videre i alle retnin­ ger mens de ropte og skrek, og de hvite avisene flagret rundt dem. Rett bak viste Myles Crawford seg i trappen med hatten som en glorie rundt det lilla ansiktet, i samtale med J.J. O'Molloy. - Kom igjen, ropte professoren og svingte med armen. Han fortsatte videre ved siden av Stephen. - Ja, sa han. Jeg kan se dem for meg.

BLOOM VENDER TILBAKE

137

Mr Bloom sto forpustet i en hvirvelvind av ville avisgutter i nærheten av redaksjonslokalene til Irish Catholicog Dublin Penny Journal, og ropte: - Mr Crawford! Et øyeblikk!

- Telegraph! Veddeløpsnytt! - Hva er det? sa Myles Crawford og falt et skritt tilbake. En avisgutt ropte i ansiktet på Mr Bloom: - Fryktelig ulykke i Rathmines! Barn bitt av blåsebelg!

INTERVJU MED REDAKTØREN

- Det var denne annonsen, sa Mr Bloom og trengte seg pesende frem mot trappen mens han trakk avisutklippet opp av lommen. Jeg snakket med Mr Keyes nettopp nå. Han sier han vil fornye den for to måneder. Så vil han se det an. Men han vil ha en liten henvisning i Telegraph også, i lørdagstillegget. Og han vil ha den på samme måte som i Kilkenny People, om det ikke er for sent. Jeg har snakket med rådmann Nannetti. Jeg kan få se den i nasjonalbiblioteket. House of Keyes. Nøklenes Hus, De forstår? Han heter Keyes. Det er et ordspill på navnet. Men han har praktisk talt lovet meg å fornye den. Men han vil gjerne ha den henvis­ ningen. Hva skal jeg si til ham, Mr Crawford?

KMR - Kan De si til ham at han kan kysse meg i ræva? sa Myles Crawford og slo ut med armene for å understreke det. Si ham det rett fra leveren. En smule irritert. Se opp for bråk. Nå skal de bort og ha et glass. Arm i arm. Lenehan med seilerluen i hånden. Det samme gamle våset. Gad vite om det er unge Dedalus som har fått dem med på det. Han har på seg pene støvler i dag. Sist jeg så ham kunne man se hælene. Hadde tråkket i skitten et eller annet sted. Uforsiktig type. Hva foretok han seg i Irishtown? - Vel, sa Mr Bloom og så på redaktøren igjen. Hvis jeg kan få tak i den tegningen skulle det være verdt en notis. Jeg tror han tar annonsen. Jeg skal si til ham . . .

KMKI

- Han kan kysse min kongelige irske ræv, skrek Myles Crawford høylydt over skulderen. Når som helst, si ham det. Mens Mr Bloom sto og overveide dette og skulle til å smile, fortsatte han videre med stive skritt.

138

SKAFFE STÅLER

- Nulla bona, Jack, sa han og løftet hånden til haken. Jeg har det til opp hit. Jeg sitter trangt i det selv. Jeg prøvde senest i siste uke å finne en fyr som kunne skrive på en veksel for meg. Beklager, Jack. Du må nøye deg med min gode vilje. Av hele hjertet pluss et halvt hvis jeg selv kunne skaffe ståler. J.J. 0'Molloy ble lang i ansiktet og gikk taus videre. De nådde igjen de andre og gikk ved siden av hverandre. - Når de har spist sylten og brødet og tørket de tyve fingrene av på pa­ piret brødet var pakket inn i, går de nærmere rekkverket. - Noe for deg, forklarte professoren for Myles Crawford. To gamle Dublin-kvinnfolk på toppen av Nelsonsøylen.

LITT AV EN SØYLE - SA TRASKER NUMMER ÉN

- Det er nytt, sa Myles Crawford. Det er stoff. Skomakerlauget på utflukt til Dargle. To gamle luddere, hva? - Men de er redd for at søylen skal velte, fortsatte Stephen. De ser hustakene og diskuterer hvor de forskjellige kirkene ligger - Rathmines blå kuppel, Adam og Eva, St Laurence 0'Toole. Men de blir svimle av å stå og derfor trekker de opp skjørtene . . .

DISSE LETTERE USTYRLIGE KVINNFOLK

- Forsiktig nå, sa Myles Crawford. Ingen poetiske friheter. Vi befinner oss i erkebispens stift. - De setter seg på de stripete underskjørtene og kikker opp på statuen av den enarmede horebukken. - Enarmede horebukken! ropte professoren. Den likte jeg. Jeg ser ide­ en. Jeg skjønner hva De mener.

DAMER OVERØSER DUBLINERE MED LYNILD

METEORITTER LYDER HYPOTESEN

139

- De får kink i nakken, sa Stephen, og de er for slitne til å se opp eller ned eller å snakke. De setter plommeposen mellom seg og spiser plom­ mene, en etter en, med lommetørkleet tørker de av plommesaften som renner ned haken, og spytter langsomt plommestener gjennom rekk­ verket.

Han lo plutselig høyt og ungdommelig som avslutning. Lenehan og Mr O'Madden Burke hørte det og snudde seg, vinket og gikk over gaten i retning av Mooney. - Ferdig? sa Myles Crawford. Så lenge de ikke gjør det som verre er.

SOFIST GIR SKJØNNE HELENE SLAG PÅ SNABELEN

SPARTA SKJÆRER TENNER

PENELOPE FAVORITT IITAKA - De minner meg om Antisthenes, sa professoren, en disippel av sofisten Gorgias. Det ble sagt at ingen kunne si om han var mest bitter på seg selv eller andre. Han var sønn av en adelsmann og en trellkvinne. Og han skrev en bok hvor han tok skjønnhetens palme fra argivernes Helene og ga den til stakkars Penelope. Stakkars Penelope. Lykkelige Penelope. De gjorde seg klar til å gå over O'Connell Street.

HALLO, SENTRALEN!

På forskjellige steder langs de åtte linjene sto sporvognene med urørlige trolleyer, på vei til eller fra Rathmines, Rathfarnham, Blackrock, Kingston og Dalkey. Sandymount Green, Ringsend, Sandymount Tower, Dannybrook, Palmerston Park og Upper Rathmines, helt stille på skin­ nene, beroliget av kortslutning. Leievogner, drosjer, lastevogner, vare­ vogner, postvogner, private landauere, mineralvannsvogner med skranglende flaskekasser skranglet, rullet, hestetrukne, fort av sted.

HVA? - OG LIKELEDES - HVOR? - Men hva kaller De den? spurte Myles Crawford. Hvor fikk de plom­ mene?

VIRGILIANSK, SIER PEDAGOG

STUDENT STEMMER FOR GAMLE MOSES - Kall den, vent, sa professoren og åpnet de lange leppene ettertenk­ somt på vidt gap. Kall den: Deus nobis haec otia fecit. - Nei, sa Stephen. Jeg kaller den Et innblikk fra Piscan på Palestina, eller Lignelsen om plommene. - Jeg forstår, sa professoren.

140

Han lo hjertelig. - Jeg forstår, sa han igjen med fornyet glede. Moses og det forjettede land. Det var vi som ga ham ideen, sa han henvendt til J.J. O'Molloy.

HORATS ER MIDTPUNKTET DENNE VAKRE JUNIDAGEN J.J. O'Molloy sendte et trett sideblikk mot statuen og tidde. - Jeg forstår, sa professoren. Han stanset på sir John Grays trafikkøy og så opp på Nelson gjennom masken av et skjevt smil.

AMPUTERTE ARMER ALTFOR HISSENDE FOR FRISKE FRØKENER ANNE DÅNER FLO DRATTER HVEM KAN BEBREIDE DEM?

- Enarmet horebukk, sa han bistert. Det fryder meg faktisk. - Det fryder også de gamle, sa Myles Crawford, om nå den rene skjære Guds sannhet skal frem.

8

Ananasstang, sitronkrem, fløtekarameller. En sukkerklebrig pike skov­ ler skuffefuller av drops til en broder i ånden. Litt skolesnadder. Ikke bra for mavebassen. Drops- og sjokoladefabrikant, hoffleverandør til H.M. Kongen. Gud. Bevare. Vår. Sitter på tronen og suger røde bringebærdrops hvite. En dyster ung mann fra KFUM sto vakt mellom de søte varme duf­ tene fra Graham Lemons butikk og stakk en løpeseddel i hånden på Mr Bloom. Fortrolig samtale. Bloo . . . Jeg? Nei. Lammets blod. De langsomme føttene førte ham mot elven mens han leste. Er du frelst? Alle blir vasket i lammets blod. Gud ønsker blodsoffer. Fødsel, hymen, martyr, krig, grunnmur, offer, nyre, brennoffer, druidalter. Elias kommer. Dr John Alexander Dovvie, fornyeren av Sions kirke, kommer. Han kommer! Han kommer! Han kommer! Alle hjertelig velkomne. Innbringende forretning. Torry og Alexander i fjor. Polygami. Hans kone vil sette en stopper for det. Hvor sto den annonsen et firma i Bir­ mingham lysende krusifiks. Vår Frelser. Våkner midt på natten og ser han henger på veggen. Peppers gjenferdsidé. lærn Nagler Rett I. Det må være laget av fosfor. Hvis man for eksempel lar et stykke torsk ligge. Jeg kunne se et blått sølvskjær over det. Natten jeg gikk ned til spis­ kammeret i kjøkkenet. Liker ikke alle luktene der som bare venter på å styrte av sted. Hva var det hun ville? Malagarosinene. Tenkte på Spania. Før Rudi ble født. Fosforiseringen, det blå grønne. Meget bra for hjernen. Fra hjørnet ved Butlers monumenthus kikket han over gaten bort på Bachelor's Walk. Datteren til Dedalus står stadig utenfor Dillons auksjonslokaler. Skal vel selge noen gamle møbler. Kjente henne igjen med en gang på farens øyne. Står og henger og venter på ham. Et hjem går alltid i oppløsning når moren blir borte. Femten barn hadde han. Fødsel nesten hvert år. Det hører med til teologien deres, ellers vil ikke presten gi den stakkars kvinnen syndsforlatelse, absolusjon. Forøkelse og mang­ fold. Har man hørt noe lignende? Eter dem ut av hus og hjem. Selv har de ingen familie å forsørge. Lever av jordens rikdom. Vinkjellerne og spiskamrene deres. Jeg skulle gjerne sett dem holde den svarte faste Yom

142

Kippur. Fastelavensboller. Et måltid mat og forfriskninger så han ikke får sammenbrudd ved alteret. Man kunne kanskje få vite et og annet hvis man fikk tak i husholdersken til en av dem. Men man fikk vel ikke noe ut av henne. Like lite som man fikk penger ut av ham. Han har det bra. Ingen gjester. Tenker bare på seg selv. Holder rede på vannet. Må selv ta med seg brød og smør. Hans høyærverdighet, her gjelder det å holde kjeft. Herregud, kjolen til den stakkars piken er bare filler. Underernært vir­ ker hun også. Poteter og margarin, margarin og poteter. De merker det først etter en stund. Det viser seg på kroppen. Undergraver helbreden. Da han steg ut på O'Connellbroen steg en røykball i været utenfor ge­ lenderet. Bryggeripram med eksportporter. England. Sjøluften gjør den sur, har jeg hørt. Skulle vært interessant om jeg en dag fikk adgangstegn av Hancock og kunne se bryggeriet. En hel verden for seg. Fatvis med porter, herlig. Rottene kommer seg også inn. Drikker seg fulle og svul­ mer opp som druknede hunder. Døddrukken på porter. Drikker og be­ varer masken som kristne. Tenk å drikke det! Rotter - potter. Ja, hvis man altså visste alt. Han kikket ned og så måker flakse voldsomt i bratte stup mellom de nakne kaimurene. Hardt vær lenger ute. Hvis jeg kaster meg ned? Reu­ ben J's sønn må ha slukt en masse av den kloakken. En og åtte pence for meget. Hhhhm. Det er den pussige måten han sier ting på. Vet hvordan han skal fortelle en god historie. De sirklet lavere. Leter etter føde. Vent. Han kastet en sammenkrøllet papirkule ned mellom dem. Elias. 32 fot i sekundet. Ikke det minste. Kulen gynget upåaktet på bølgene, fløt inn under bropilarene. De er ikke så dumme. Og den dagen jeg kastet den mugne kaken fra Erin's King, de snappet den opp i kjølvannet 50 meter ute. Lever av det de finner. De kretset, flakset.

En måke med tom mage fløy over vannets hage. Slik skriver diktere, lignende lyder. Men Shakespeare har ingen rim, blankvers. Det er språkets elv. Tankene. Høytidelig.

Hamlet, jeg er din faders gjenferd dømt for en tid til å vandre på jorden.

143

- To epler for en penny! To for en penny! Blikket hans gled over de blanke eplene på rekke og rad på vognen hennes. Australske må de være på denne tiden av året. Blanke skall, po­ lerer dem med en fille eller et lommetørkle. Vent. De stakkars fuglene. Han stanset igjen og kjøpte to Banburykaker for én penny av den gamle konen og brøt den sprø massen og slengte bitene ned i Liffey. Se det. Måkene stupte stille ned, to, så alle, ned fra høydene, og kastet seg over byttet. Borte. Hver smule. Han så hvor grådige og listige de var og

børstet smuler av hendene. Det hadde de ikke ventet. Manna. Lever av fisk, fiskekjøtt har de, alle sjøfugler, måker, gjess. Svaner fra Anna Liffey svømmer noen ganger hit ned og pusser fjærene. Smaken kan man ikke diskutere. Lurer på hvordan svanekjøtt smaker. Robinson Crusoe måtte leve av det. De flakset lett med vingene. Jeg kaster ikke ut mer. En penny får være nok. Ikke rare takken jeg får. Ikke så meget som et skrik. Munn- og klovsyke sprer de også. Om du proppforer en kalkun på for eksempel kastanjemel, så smaker den av det. Spiser de flesk, smaker de av flesk. Men hvorfor er ikke saltvannsfisk salt? Hva kan grunnen være? Øynene hans søkte svaret fra elven og så en robåt som lå for anker og gynget den plakatkledde siden på sirupsaktige dønninger. Kino's 11/benklær

Bra idé. Lurer på om han betaler leie til kommunen. Hvordan kan man egentlig eie vann? Det flyter alltid bort i en strøm, aldri det samme, som vi kan spore i livets strøm. Fordi livet er en strøm. Alle steder egner seg for reklame. Plakaten for kvakksalveren med middel mot dryppert som hang rundt på alle pissoarene. Ser dem aldri nå lenger. Diskresjon ga­ ranteres. Doktor Hy Franks. Kostet ham ikke et rødt øre akkurat som egenreklamen til danselærer Maginni. Fikk noen fyrer til å sette dem opp eller satte dem opp selv når han stakk innom for å løsne knappene. Sprang rundt om natten. Nettopp det riktige stedet. Plakater forbudt. Piller forbudt. En fyr som hadde fått en suring. Om han . . . ? Å! Eh? Nei. . . Nei. Nei, nei. Det tror jeg ikke. Det ville han vel ikke. Nei, nei. Mr Bloom gikk videre, løftet de bekymrede øynene. Ikke tenk mer på det. Over ett. Tidskulen på Ballast Office er nede. Dunsink-tid. Fengslen­ de den lille boken til Sir Robert Ball. Parallax. Har aldri helt skjønt det. Der går det en prest. Kunne spørre ham. Par er gresk, parallell, parallax. Metempikose sa hun før jeg fortalte henne om sjelevandring. Å fanken! Mr Bloom smilte. Å fanken til to vinduer i Ballast Office. Hun har rett allikevel. Bare store ord for alminnelige ting fordi de lyder godt. Hun er egentlig ikke vittig. Kan være frekk også. Buser ut med det jeg nettopp tenkte på. Egentlig vet jeg ikke. Hun pleide å si at Benn Dollard hadde en dyp ølbass. Han ser ut som en tønne og du skulle tro han sang i en øltønne. Det er jo vittig. Han ble kalt Big Ben. Ikke halvparten så vittig som å kalle ham ølbass. Appetitt som en albatross. Kunne sluke en hel oksestek. En kraftig kar som kunne helle i seg et hvilket som helst antall

144

145

halvlitere. Bass nummer Ett. Basstønne. Ikke sant? Alt stemmer. En prosesjon menn i hvite kitler med plakat på brystet og ryggen kom langsomt marsjerende imot ham, med røde skjerf over plakatene. Til­ bud. Det er som den presten vi hadde i formiddag, vi har syndet, vi har sonet. Han leste de røde bokstavene på de fem høye hvite hattene. H.E.L.Y.S. Wisdom Hely's. Y'en sakket akterut og tok opp et stykke brød under plakaten på brystet, puttet det i munnen og gumlet mens han gikk videre. Vårt daglige brød. Tre shilling om dagen for å gå i rennestei­ nen, gate opp og gate ned. Nok til å holde sammen skinn og ben, brød og vanngrøt. De er ikke fra Boyl, nei, M'Glades folk. Og ikke fører de til noen handel heller. Jeg foreslo for ham en gjennomsiktig reklamevogn hvor det satt to flotte piker og skrev brev, i stilebøker, på konvolutter, trekkpapir. Skal vedde på at det hadde slått an. Flotte piker som sitter og skriver fanger straks oppmerksomheten. Alle brenner etter å få vite hva de skriver. Man kan få tyve mennesker rundt seg hvis man står og gla­ ner opp i været på ingenting. De vil være med. Kvinner også. Nysgjerrig­ het. Saltstøtte. Men han ville selvfølgelig ikke ha det bare fordi han selv ikke hadde kommet på ideen først. Eller blekkhuset jeg foreslo med en imitert blekklatt av sort celluloid. Hans ideer til reklame ligner Plumtree hermetikk under nekrologene, avdelingen for delikatesser, koldtbord. Den kan ikke slås. Hva? Konvoluttene våre. Hallo, Jones, hvor skal De? Jeg har ikke tid, Robinson, jeg må skynde meg for å kjøpe det eneste pålitelige blekkviskelær, Kansell, som fås hos Hely's Ltd, 85 Dame Street. Godt jeg er ferdig med det tøvet. En helvetes jobb med å innkas­ sere penger i de klostrene. Tranquilla-klosteret. Det var en hyggelig nonne der, virkelig søtt ansikt. Sløret kledde det lille runde hodet hen­ nes. Søster? Søster? Av øynene hennes å dømme hadde hun sikkert hatt kjærlighetssorg. Svært vanskelig å ha med slike kvinner å gjøre. Jeg for­ styrret henne i andakten den morgenen. Men glad for å kunne komme i forbindelse med omverdenen. Vår store dag, kalte hun det. Festen for Vår Frue fra Carmelfjellet. Søtt navn også, Karamell. Hun visste, jeg tror hun visste, slik som hun. Hvis hun hadde giftet seg, ville hun ha forand­ ret seg. Jeg tror virkelig de manglet penger. Men stekte alt i beste sorts smør. Ikke noe fett der. Jeg kan ikke fordra stekefett. De vil ha det beste på alle måter. Molly smakte på det, løftet sløret. Søster? Pat Claffey, pantelånerens datter. Det sies at det var en nonne som oppfant piggtråden. Han gikk over Westmoreland Street da apostrof S hadde trasket forbi. Rover sykkelforretning. Løpene begynner jo i dag. Hvor lenge siden var det? Året Phil Gilligan døde. Vi bodde i Lombard Street West. Vent, jeg var visst hos Thom. Fikk jobben hos Wisdom Hely det året vi giftet oss. Seks år. Ti år siden - 94 han døde ja det stemmer den store brannen hos Arnott. Val Dillon var borgermester. Glencree-middagen. Rådmann Ro­ bert O'Reilly tømte portvin i suppen for han strøk flagget. Bobbob slur­ pet den i seg i stedet for rådmannen. Kunne ikke høre hva orkestret spilte. For alt det vi har mottatt må Herren oss sin. Milly var bare barnet

den gangen. Molly hadde den elefantgrå kjolen med broderte applika­ sjoner. Skreddersydd med knapper i samme stoff. Hun likte den ikke fordi jeg vrikket ankelen første gang hun brukte den, utflukten med ko­ ret til Sukkertoppen. Som om det. Den høye hatten til gamle Goodwin med noe klisteraktig. Picnic for fluene også. Har aldri hatt en kjole som satt så godt som den. Satt som en hanske, skuldre og hofter. Begynte å fylle den ut. Vi fikk kaninpostei den dagen. Folk så etter henne. Lykkelig. Lykkeligere den gang. Hyggelig lite værelse med røde tape­ ter. Dockrell, én shilling og ti pence for dusinet. Millys badekveld. Ame­ rikanske såpen jeg kjøpte, hylleblomst. Hylleblomst. Duftet nydelig av badevannet hennes. Underlig hun så ut med såpeskum over hele seg. Velformet også. Nå fotografering. Stakkars pappas gamle daguerrotypiatelier som han fortalte om. Nedarvet smak. Han gikk langs fortauskanten. Livets strøm. Hva het den prestelignende fyren som alltid skjelte inn når han gikk forbi? Svake øyne, kvinne. Bodde hos Citron, Saint Kevin's Parade. Pen et eller annet. Pendennis? Hukommelsen min be­ gynner å. Pen . . .? Det er selvfølgelig mange år siden. Antagelig støyen fra sporvognene. Nåvel, når han ikke engang kunne huske navnet på tillitsmannen i trykkeriet som han så hver eneste dag. Bartell d'Arcy het tenoren som nettopp var i ferd med å slå igjennom den gangen. Fulgte henne hjem etter prøvene. Innbilsk fyr med pomade i mustasjen. Ga henne den sangen Vinder som blåser fra syd. Det blåste den kvelden jeg gikk for å hente henne det var møte i losjen om loddsedlene etter Goodwins konsert i festsalen eller eikesalen i Mansion Hall. Han og jeg satt bak. Et av notearkene hennes blåste ut av hånden på meg og opp mot gelenderet på skolen. Et hell det ikke. Slike ting ødelegger en kveld for henne. Professor Goodwin med henne under armen foran oss. Dårlige ben, stakkars gamle krok. Avskjedskon­ sertene hans. Absolutt siste opptreden på en scene. Kanskje i måneder, kanskje aldri. Husker hun lo i vinden, pelskragen opp over ørene. Hjør­ net ved Harcourt Road husker det vindkastet. Pføy! Blåste opp skjørtene hennes og pelskragen holdt på å kvele gamle Goodwin. Hun ble rød i kinnene av vinden. Husker vi kom hjem og jeg raket opp i ilden og stek­ te de stykkene med fårekjøtt til middagen med den chutneysausen hun likte. Og den romtoddyen. Kunne se henne fra kaminen inne på sove­ rommet da hun hektet opp korsettet, hvitt. Med et lett svisj og flopp falt korsettet ned på sengen. Alltid varmt etter henne. Likte alltid å snøre seg opp. Satt der til nærmere to og tok ut hårnålene. Milly godt innpakket i sengen. Lykkelig. Lykkelig. Det var den kvelden . . . - Å goddag, Mr Bloom. - Å goddag, Mrs Breen. Hvordan står det til? - Det nytter ikke å klage. Hvordan står det til med Molly? Har ikke sett henne på en evighet.

146

- Storartet, sa Mr Bloom muntert. Milly har fått plass i Mullingar, vet De. - Makeløst! Så flott for henne. - Ja. Hos en fotograf. Hun har det som plommen i egget. Hvordan går det med Deres? - Alt er bare vel, sa Mrs Breen. Hvor mange har hun? Ingen ny på vei nå. - Jeg ser De er sortkledd. Det er vel ikke . . . - Nei, sa Mr Bloom. Jeg kommer fra en begravelse. Det får jeg vel høre i hele dag, kan jeg tenke meg. Hvem er død, når og hva døde han av? Dukker opp hele tiden som en falsk mynt. - Å du store, sa Mrs Breen. Jeg håper det ikke var noen pårørende? Kan like godt ta imot medfølelsen hennes. - Dignam, sa Mr Bloom. En gammel venn. Han døde plutselig, stak­ kars fyr. Hjertefeil, tror jeg. Begravelsen var i formiddag. I dag er du frisk og rask i morgen skal du kanskje vandre didelidei dumdum didelidei di dam . . .

147

- Leit å miste gamle venner, sa Mrs Breens kvinneøyne melankolsk. Det får være nok om den saken. Ganske forsiktig, mannen. - Og Deres herre og mester? Mrs Breen så opp med to store øyne. Dem har hun i hvert fall ikke mistet. - Å, ikke snakk! sa hun. Han kan skremme en klapperslange. Han er der inne nå med lovbøkene sine og prøver å finne ut av injurieloven. Han skremmer vannet av meg. Bare vent skal De se. Den varme lukten av forloren skilpaddesuppe og dampen av nybakte vannbakkels strømmet ut fra Harrison. Den tunge middagslukten kildret den øverste delen av Mr Blooms spiserør. Til gode kaker skal det godt smør, prima mel, demerarasukker, ellers merkes det på smaken sam­ men med varm te. Eller er det fra henne? En barbent rennesteinsunge sto over risten og snuste inn dunstene. Døyver den gnagende sulten på den måten. Er det lyst eller smerte? Pennymiddag. Kniv og gaffel lenket til bordet. Hun åpner håndvesken, riper i læret. Hattenål, burde vært beskyttelse på slike ting. Kan stikke ut øynene på folk i trengselen på sporvognen. Leter. Åpner. Værsågod og ta en. Rene djevler hvis de mister en sixpence. Fanden løs. Mannen skjeller. Hvor er de ti shilling du fikk på mandag? Underholder du familien til den vesle broren din? Skittent lommetørkle, medisinflaske. Der var det en pastill som falt ut. Hva er det hun...? - Det må være nymåne, sa hun. Da er han alltid som verst. Vet De hva han gjorde i natt?

Hånden slutter å lete. Øynene er festet på ham, oppspilte av uro, men smilende. - Hva da? spurte Mr Bloom. La henne snakke. Se henne rett inn i øynene. Jeg tror deg. Stol på meg. - Vekket meg midt på natten, sa hun. En drøm han hadde, mareritt. Fordøyelsesbe. - Sa at sparess kom opp trappen. - Sparess! sa Mr Bloom. Hun tok opp et sammenbrettet postkort fra vesken. - Les dette, sa hun. Han fikk det i morges. - Hva er det? spurte Mr Bloom og tok kortet. U.P.? - U.p. UP, sa hun. Noen har det morsomt på hans bekostning. Skam­ melig er det, uansett hvem som har gjort det. - Ja så menn, sa Mr Bloom. Hun tok tilbake kortet, sukket. - Og nå er han oppe på Mr Mentons kontor. Han forlanger ti tusen pund i skadeserstatning, sier han. Hun stakk det sammenbrettede kortet ned i den rotete vesken og smekket igjen låsen. Den samme blå ullkjolen som hun hadde for to år siden, stoffet var begynt å falme. Sett sine beste dager. Pistrete hår over ørene. Og den ufikse hatten, tre gamle vindruer for å pynte på den. Medtatt eleganse. Og hun som pleide å kle seg så smakfullt. Rynker rundt munnen. Bare et år eller så eldre enn Molly. Se det blikket som den damen ga henne idet hun gikk forbi. Grusomt. Det urettferdige kjønn. Han så stadig på henne og skjulte misnøyen bak blikket sitt. Kraftig forloren skilpadde oksehale karrisuppe. Jeg er også sulten. Kakesmuler på utringningen hennes flekk flormelis på kinnet. Rabarbraterte med masse fyll, rikelig med frukt. Josie Powell var det. Hjemme hos Luke Doyle for lenge siden. Dolphin's Barn, ordlekene. U.p. Up. Snakk om noe annet. - Ser De noe til Mrs Beaufoy? spurte Mr Bloom. - Mina Purefoy? sa hun. Philip Beaufoy var det jeg tenkte på. Playgoer's Club. Matcham tenker ofte på det mesterslaget. Trakk jeg i snoren? Ja, siste akt. - Ja. - Jeg var nettopp innom henne for å spørre om hun hadde overstått det. Hun ligger på fødeklinikken i Holles Street. Doktor Horne har lagt henne inn. Hun har hatt veer i tre dager nå. - Å, sa Mr Bloom. Det var vondt å høre. - Ja, sa Mrs Breen. Og huset fullt av barn hjemme. Sykesøster sa det var en vanskelig fødsel. - Å, sa Mr Bloom.

148

149

Det tunge medlidende blikket hans suget opp ordene hennes. Han smekket deltagende med tungen. Tst! Tst! - Det var leit å høre, sa han. Stakkars liten! Tre dager! Det må være skrekkelig for henne. Mrs Breen nikket. - Hun begynte å få veer tirsdag. Mr Bloom rørte forsiktig ved albuen hennes, advarende. - Se opp! La den herren få komme forbi. En mager skikkelse gikk raskt langs fortauskanten fra elven og stirret henrykt på solskinnet gjennom en lorgnett med snor. En liten hatt satt stramt som en kalott på hodet hans. På armen hang en støvfrakk, en spaserstokk og en paraply og dinglet i takt med skrittene. - Se på ham, sa Mr Bloom. Han går alltid på utsiden av lyktestolpene. Se! - Hvem er han, om man tør spørre? sa Mrs Breen. Er han smårar? - Han heter Cashel Boyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrell, sa Mr Bloom smilende. Se! - Han er visst underlig nok, sa hun. Snart kommer Denis til å bli slik. Hun tidde plutselig. - Der kommer han, sa hun. Jeg må skynde meg etter ham. Farvel. Hils Molly fra meg. - Det skal jeg gjøre, sa Mr Bloom. Han sto og så at hun smatt mellom de forbipasserende mot butikkvin­ duene. Denis Breen i loslitt diplomatfrakk og blå seildukssko trasket ut fra Harrison og trykket to tykke bøker mot brystet. Blåst inn fra bukten. Som i gamle dager. Han lot seg innhente av henne uten å bli overrasket og stakk det glansløse grå skjegget mot henne. Den slappe underkjeven vippet mens han snakket alvorlig. Dåre. Blitt fullstendig skjør. Mr Bloom fortsatte rolig videre og så et stykke foran seg i solskinnet den stramme kalotten, den dinglende stokken, paraplyen, støvfrakken. Går runden. Se. Nå går han ut igjen. En måte å komme seg frem på her i verden. Og den andre gamle mosegrodde skrullingen i de fillene. Hun kan ikke ha det lett med ham. U.p. Up. Kan sverge på at det er Alf Bergan eller Richie Goulding. Skrev det for skøy i Scotch House, det skal jeg vedde på. Bort på kontoret til Menton. Østersøynene hans stirrer på postkortet. Vært et syn for guder. Han passerte Irish Times. Kanskje ligger det flere billetter der. Skulle gjerne besvart alle sammen. Bra system for forbrytere. Kode. Er til lunsj nå. Kontoristen med brillene kjenner ikke meg. Å, la dem ligge der og godgjøre seg. Bryderi nok med å gå igjennom de 45. Stilling ledig, fiks maskinskriverske som sekretær for herre med litterært arbeide. Jeg kalte deg uskikkelige gutt fordi jeg ikke liker det andre ordet. Vær så snill og skriv og si hva det betyr. Vær så snill og si hva slags parfyme din kone bruker. Fortell hvem som skapte verden. Som de fyrer løs med underli-

ge spørsmål. Og den andre, Lizzie Twigg. Mine litterære forsøk har hatt den glede å vinne bifall hos den fremragende dikteren A.E. (Mr Geo. Russell.) Ikke tid til å stelle håret hun drikker dårlig te med en diktsam­ ling ved siden av seg. Langt den beste avisen for småannonser. Kommer også ut i provin­ sen. Kokke og stuepike, utmerket kjøkken, hushjelp has. Dyktig ung mann til vinhandel. Anst, pike (kat.) ønsker post i frukt- eller delikates­ seforretning. Den lanserte James Carlisle. Seks og en halv prosent utbyt­ te. Gjorde storhandel med Coates-aksjer. Smart fyr. Slu gammel skotsk gnier. Alle de siste smigernyhetene. Vår nådige og populære visedronning. Kjøpte Irish Field nå. Lady Mountcashel er nå helt restituert etter sin nedkomst og red i går ut med Ward Union-hundene ved jaktens åpning i Rathouath. Uspiselige rev. Også de som jakter til gryten. Angs­ ten driver frem safter som gjør kjøttet mørt nok til dem. Rir overskrevs. Hun sitter på hesten som en mann. Tung jegerkvinne. Ingen damesadel eller sadelpute for henne, nei takk. Først i jakten og med på slakten. Noen av disse hestekvinnene er sterke som avlshopper. Spankulerer omkring i leiestallene. Heller i seg et glass konjakk rett ned. Henne foran Gosvenor i dag morges. Opp med henne i vognen, å hopp. Forserer steinmurer og barrer med fem bjelker. Tror den brakknesede kusken gjorde det med vilje. Hvem var det hun lignet på? Å jo! Mrs Miriam Dandrade som solgte meg de avlagte klærne og det sorte undertøyet på Shelbourne Hotel. Fraskilt spansk-amerikanerinne. Rørte henne ikke det minste at jeg tok på det. Som om jeg var stumtjeneren hennes. Så henne i visekongens selskap da Stubbs, portvakten, slapp meg inn sam­ men med Whelan fra Express. Smuler fra de rikes bord. Souper. Jeg tok majones på plommene fordi jeg trodde det var vaniljesaus. Det ringte nok i ørene hennes et par uker etterpå. Skulle gjerne vært oksen hen­ nes. Den fødte kurtisane. Ikke noe barnepikearbeide for henne, nei. Stakkars Mrs Purefoy! Mannen metodist. Metode i galskapen. Tar en safranbolle og et glass melk med soda til lunsj i vegetarrestauranten. KFUM. Spiser med stoppeklokken, 32 tygg i minuttet. Og enda ser bakkenbartene hans ut som lammekoteletter. Skal ha gode forbindelser. Theodors fetter i Dublin Castle. En fornem slektning i hver familie. Flotte gaver han gir henne på bryllupsdagen hvert år. Så ham ute ved Three Jolly Topers hvor han kom gående barhodet og den eldste gutten bar på noe i et bærenett. Skrikhalsene. Stakkars kone! Og så være nødt til å gi bryst år etter år til alle døgnets tider. Avholdsfanatikere er noen egoister. Unner ikke andre det de selv ikke skal ha. Takk, bare ett stykke sukker i teen til meg. Han sto i krysset ved Fleet Street. Lunsjpause. En til sixpence på Rowe? Må se etter den annonsen i nasjonalbiblioteket. Åtte pence hos Burton. Bedre. Ligger på veien. Han gikk fordi Bolton Westmoreland House. Te. Te. Te. Jeg glemte å slå Tom Kernan.

150

151

Sss. Ttt. Ttt! Tenk å ligge tre dager til sengs og stønne med en eddik klut på pannen og oppsvulmet mage! Pføy! Simpelthen forferdelig. Ho­ det til barnet for stort, tang. Ligger sammenkrøllet inne i henne og prø­ ver å presse seg ut i blinde, famler etter utgangen. Det ville tatt knekken på meg. Heldig at det gikk så lett for Molly. Noen burde finne på noe som kunne gjøre slutt på det. Et liv i harde veer. Skumringssøvn god idé, dronning Victoria fikk det. Ni fikk hun. God leggehøne. Det var en gam­ mel kone som bodde i en sko hun hadde så mange barn. Hun hadde sik­ kert tæring. På tide at noen tenkte på det i stedet for å pjatte om sølvskjærets tenksomme barm. Vås til å fore fjols med. Man kunne lett inn­ rette store anstalter, alt sammen helt smertefritt av alle skattene skal hvert barn som blir født ha fem pund med rente og renters rente helt opp til 21 fem prosent det er hundre shilling og fem dumme pund multi­ plisert med tyve desimalsystem oppmuntrer folk til å spare penger legge til side hundreogti og litt til 21 år må regne det ut på papiret det skulle bli en anselig sum mer enn man aner. Selvsagt ikke dødfødte. De blir ikke en gang registrert. Unødig besvær. Pussig syn to ved siden av hverandre med den tykke magen i været. Molly og Mrs Moisel. Morsmøte. Tæringen går tilbake, men vender så tilbake igjen. Så flate de plutselig ser ut etterpå. Fredelige øyne. Tankene lettet for en byrde. Gamle Mrs Thornton var en munter gammel sjel. Alle småbarna mine, sa hun. Skjeen med barnegrøt i munnen før hun matet dem. Å, det er nammenam. Fikk hånden knust av sønnen til gamle Tom Wall. Hans første offentlige opptreden. Hodet som et premiegresskar. Gretne doktor Murren. Folk vekker dem til alle døgnets tider. For Guds skyld, doktor. Kona har veer. Og så må de vente i månedsvis på betaling. For pleie av Deres hustru. Folk eier ikke takknemlighet. Le­ gene er humane, de fleste av dem. Foran den store høye porten til det irske parlamentet fløy en flokk duer. Deres smålek etter maten. Hvem skal vi nå skite på? Jeg tar den fyren i den sorte dressen. Å trykk i vei. Lykke til. Det må være spennen­ de fra luften. Apjohn, jeg og Owen Goldberh lekte apekatter i trærne ved Gosse Green. Makrell kalte de meg. En tropp politikonstabler kom ut fra College Street og marsjerte i kolonne. Gåsemarsj. Matrøde ansikter, svette i hjelmen, hånden på køl­ lene. Etter et godt måltid med fet suppe under vesten. Politimannens liv er ofte et godt liv. De delte seg i grupper, hilste og gikk hver til sitt spesi­ elle distrikt. Sluppet ut på gress. Det beste øyeblikk å gå til angrep er under måltidet. Et slag midt i maten. En annen gruppe kom i utakt rundt Trinity-stakittet på vei mot stasjonen. På vei til trauet. Klar for kavalleriet. Klar for suppen. Han gikk over gaten under Tommy Moores skjelmske finger. Det var riktig å plassere ham over et urinal, vannene som møtes. Burde være et sted for damer. Må springe inn på konditorier. Skal ordne på hatten. Det fins ikke en dal i hele verden. Julia Morkans store sangnummer. Be-

holdt stemmen helt til det siste. Elev av Michael Balfe, var hun ikke det? Han så etter den siste brede uniformsjakken. Ikke gode å komme på kant med. Jack Power kunne ha et og annet å fortelle, faren var i krimi­ nalpolitiet. Hvis de hadde problemer med en fyr under anholdelsen lot de ham få det igjen dobbelt i kasjotten. Egentlig kan man ikke klandre dem for alt det oppstyret de lager, særlig de unge jyplingene blant kon­ stablene. Den ridende politikonstabelen fikk ri for alle pengene den da­ gen Joe Chamberlain fikk doktorgraden på Trinity. Det skal jeg love! Hovene på hesten hans klapret etter oss bortover hele Abbey Street. Heldigvis hadde jeg åndsnærværelse nok til å styrte inn på Manning. Ellers hadde jeg sittet fint i det. Han kom virkelig settende. Gud bedre. Smadret sikkert skallen mot brosteinene. Jeg skulle heller ikke ha men­ get meg med de unge medisinerne. Og førsteårsstudentene med de flate luene. Ute for å lage kvalm. Men jeg ble jo kjent med unge Dixon som la forbinding på bistikket mitt på Mater og nå er han på kvinneklinikken i Holles Street hvor Mrs Purefoy. I hvert hjul et annet hjul. Jeg har stadig politifløytene i øret. Alle stakk av. Derfor valgte han meg. Sa jeg var ar­ restert. Akkurat her skjedde det. - Leve boerne! - Hipp hipp hurra for De Wet! - La oss henge Joe Chamberlain i et surt epletre! Dumme unger, en flokk unge valper som skriker av full hals. Vinegar Hill. Smørhandlernes orkester. Om noen år er halvparten ansatt hos magistraten og i administrasjonen. Krigen kommer, hals over hode inn i hæren, de samme som ropte. Enten det blir på skafottet. Vet aldri hvem det er man snakker med. Corny Kelleher har Harvey Duff i øyet. Akkurat som denne Peter eller Denis eller James Carey som anga invinciblene. Også medlem av byrådet. Egget uerfarne ungdom­ mer til å skaffe ham nyheter mot at de fikk angiverlønn av det hemmeli­ ge politiet. Slapp ham som en varm potet. Derfor flørter oppdagerne med tjenestejenter. Det er lett å kjenne igjen en mann som er vant til å gå i uniform. Trykker henne godt opp mot kjøkkendøren. Småkliner litt med henne. Og deretter neste rett på menyen. Og hvem er den herren som er på besøk her? Sa den unge herren noe? Spaner gjennom nøkkel­ hullet. Lokkedue. Varmblodig ung student famler rundt på de tykke ar­ mene hennes mens hun stryker tøy. - Er det dine, Mary? - Jeg går ikke med slike . . . Hold opp ellers sier jeg det til fruen. Ute halve natten. - Det kommer til å skje store ting, Mary. Bare vent og se. - Å, hold opp med dine store ting. Også servitriser på barer. Og piker i tobakksbutikker. James Stephens idé var den beste. Han kjente dem. Grupper på ti slik at ingen kjente flere enn sin egen gruppe. Sinn Fein. Trekker du deg, får du kniven. Usynlig hånd. Alle blir. Eksekusjonspelotong. Fangevokte-

152

153

rens datter fikk ham ut av Richmond og videre ut av Lusk. Tok inn på Buckingham Palace Hotel rett under nesen på dem. Garibaldi. Du må ha noen som appellerer til folk, Parnell. Arthur Griffith er en vettug fyr, men han trekker ikke de store massene. Står og pjatter om det deilige landet vårt. Sludder og vrøvl. Dublin Bakery Companys tesalong. Diskusjonsklubber. At republikken er den beste statsform. At språkspørsmålet skal gå foran det økonomiske spørsmål. Lar døtrene lokke dem hjem til deg. Gir dem mat og drikke. Mikkelsgås. Her er et godt stykke av brystet med timian til deg. Ta litt mer gåsefett før det blir kaldt. Halvsultne fanatikere. Et rundstykke og i toget bak musikken. Forskjæreren får ikke tid til å spise selv. Tanken på at det er andre som betaler er den beste saus i verden. Later fullstendig som om de er hjemme. Rekk meg de aprikosene, og mener ferskener. Dagen er ikke fjern. Hjemmestyresolen står opp i nordvest. Smilet hans svant mens han vandret videre, en stor sky skjulte lang­ somt solen, kastet skygge over Trinitys stolte fasade. Sporvognene pas­ serte hverandre på vei innover, utover, klemtet med klokken. Unyttige ord. Alt fortsetter som før, dag etter dag, polititropper marsjerer ut, hjem, sporvognene innover, utover. De to idiotene som lusker omkring. Dignam dro sin vei. Mina Purefoy med oppsvulmet mage i sengen støn­ ner vil ha barnet trukket ut av seg. En fødes hvert sekund et eller annet sted. En annen dør hvert sekund. Fem minutter siden jeg matet fuglene. Tre hundre som har strøket med. Nye tre hundre født, blodet vaskes av, alle vaskes i lammets blod og vræler mæææææ. Hele byer dør, andre byer blir til som også stryker med, andre kom­ mer, blir borte. Hus, rekker med hus, gater, milevis av fortau, stabler av murstein, stein. Skifter hender. Den ene eieren, den andre. Husverten dør aldri, blir det sagt. Andre kommer i hans sted når han blir oppsagt. De kjøper det med gull og allikevel har de gullet i behold. Svindelforetagende. Samlet i byer, slites vekk i menneskealder etter menneskealder. Pyramider i sanden. Bygget med brød og løk. Slaver. Den kinesiske mu­ ren. Babylon. Store steiner tilbake. Runde tårn. Rester ruiner, sprikende forsteder, dårlig bygget. Kerwans endagshus bygget av luft. Ly for nat­ ten. Ingen er noe. Dette er den verste timen på dagen. Vitalitet. Kjedelig, dyster, hater denne timen. Føles som om jeg er spist og spyttet ut. Domprostens hus. Hans høyærverdighet dr. theol. Salmon, hermetisk laks. Godt hermetisert der inne. Som et dødskapell. Ville ikke bodd der selv om jeg fikk betaling for det. Håper de har lever og bacon i dag. Na­ turen avskyr tomme rom. Solen frigjorde seg langsomt og tente lysglimt mellom sølvtøyet i Walter Sextons vinduer. Der gikk John Howard Parnell forbi uten å se det. Det er han, broren. Hans uttrykte bilde. Et ansikt som forfølger en. Det er bare en tilfeldighet. Man tenker naturligvis hundrevis av ganger

på et menneske uten å møte vedkommende. Som når en mann går i søvne. Ingen kjenner ham. Må være møte i byrådet i dag. Det sies at han aldri har tatt på seg uniformen etter at han fikk embete som byfogd. Charley Kavanagh pleide å komme ut på sin høye hest, hatten på snei, oppstaset, pudret og nybarbert. Se hvor sorgfylt han går. Må ha spist et dårlig egg. Posjerte øyne på et gjenferd. Jeg har vondt. En stor manns bror, brorens bror. Han ville tatt seg godt ut på embetets hest. Går sik­ kert innom DBC og drikker kaffe, spiller sjakk. Hans bror brukte men­ nesker som brikker. Lot dem gå dukken. Ingen tør si noe mot ham. Et blikk er nok til at de blir tause. Det er det som er personligheten, navnet. De har alle litt av det samme. Gale Fanny og den andre søsteren hans Mrs Dickinson som kjører rundt med rødt seletøy. Rake i ryggen som doktor M'Ardle. Men David Sheath slo ham allikevel i South Meath. Trekker seg som parlamentsmedlem og tilbake til sitt embete. Patriote­ nes bankett. Spiser appelsinskall i parken for å ergre organisten. Simon Dedalus sa at da de valgte ham inn i Parlamentet, ville Parnell stå opp av graven og geleide ham ut av Underhuset. - Den tohodete blekkspruten, det ene hodet er der hvor verdens en­ der har glemt å forene seg, mens det andre snakker med skotsk aksent. Fangarmene. . . De gikk utenom Mr Bloom langs fortauskanten. Skjegg og sykkel. Ung kvinne. Og der er han også. Det var virkelig et sammentreff, annen gang. Kommende begivenheter kaster sine skygger fremover. Med bifall fra den eminente dikteren Mr Geo Russell. Det er kanskje Lizzie Twigg som er sammen med ham. A.E., hva betyr det? Forbokstaver antagelig. Albert Edward Arthur Edmond Alphonsus Eb Ed El Esquire. Hva var det han sa? Verdens ende med skotsk aksent. Fangarmer, blekksprut. Noe okkult, symbolisme. Legger ut. Hun svelger alt. Sier ikke et ord. Til hjelp for herre med litterært arbeide. Øynene hans fulgte den høye vadmelskledde skikkelsen, skjegg og syk­ kel, en lyttende kvinne ved hans side. Kommer fra den vegetariske. Bare grøntfor og frukt. Spiser ikke en biff. Gjør du det vil kuas øyne forfølge deg i all evighet. De sier det er sunnere. Men gir vind og vann. Prøvde det. Måtte springe hele dagen. Like ille som en røkesild. Drømmer hele natten. Hvor­ for kaller de det de serverer meg for nøttestek? Nøttarianere. Fruktarianere. For at du skal spise og tenke på oksestek. Absurd. Salt er det også. De lager maten med soda. Du må sitte ved vannspringen hele natten. Strømpene hennes henger over anklene. Jeg avskyr det, så ufikst. De der litterære er alle eteriske. Drømmende, uklare, symbolistiske. Esteter er de. Det skulle ikke forbause meg om det var slik mat som frembringer den slags hjernebølger de poetiske. For eksempel en av politikonstable­ ne som går og svetter irsk stuing i skjorten, du kunne ikke presse en linje dikt ut av ham. Vet ikke engang hva et dikt er for noe. Må være i en spe­ siell stemning.

154

Måker under skyene drømmende over havet kommer de strømmende.

155

Han gikk over gaten ved hjørnet av Nassau Street og stilte seg opp foran vinduet til Yeates and Sons og studerte kikkertene. Eller skal jeg stikke innom gamle Harris og slå av en prat med unge Sinclair? Veloppdragen fyr. Kanskje ute til lunsj. Må få reparert den gamle kikkerten min. Goertz linser seks guinea. Tyskerne kommer seg frem overalt. Selger ri­ melig for å erobre markedet. Underbyr. Kanskje jeg også kunne få tak i en på jernbanens hittegodskontor. Utrolig hva folk glemmer igjen på tog og oppbevaring. Hva er det de tenker på? Kvinner også. Utrolig. Da jeg reiste til Ennis i fjor måtte jeg ta vesken til bondejenta som gikk av toget og gi den til henne da hun skulle gå av i Limerick. Herreløse penger det samme. Det er en liten klokke på taket der borte som det går an å prøve kikkerten på. Øyenlokkene hans senket seg ned til underkanten av regnbuehinnene. Kan ikke se den. Hvis du forestiller deg at den er der, kan du nes­ ten se den. Kan ikke se den. Han snudde helt rundt og sto mellom markisene og rakte høyre hånd frem en armlengde mot solen. Ofte hatt lyst til å prøve det. Ja, fullsten­ dig. Spissen av lillefingeren dekket solskiven. Må være brennpunktet, der hvor strålene skjærer hverandre. Hvis jeg hadde sorte briller. Inter­ essant. Det var megen snakk om disse solflekkene da vi bodde i Lombard Street West. Sto i bakhagen og så opp. Fryktelige eksplosjoner er det. Det er total solformørkelse i år, en gang ut på høsten. Nå som jeg kom til å tenke på det, den kulen der oppe faller etter Greenwich tid. Uret styres ved en elektrisk ledning fra Dunsink. Må dra dit ut en første lørdag i måneden. Hvis jeg kunne få en introduksjon til professor Joly eller få vite noe om familien hans. Det skulle greie seg, man føler seg allerede smigret. Særlig når de minst venter det. En adelig er stolt over å nedstamme fra en eller annen konges elskerinne. Hans formoder. Smør tykt på. Vil du frem i verden, så bukk på ferden. Man kommer langt med luen i hånden. Gå ikke inn og bus ut med hva man ikke vet. Hva er parallax? Vis den herren døren. Ah. Hånden hans falt ned langs siden igjen. Aldri visst noe om det. Bortkastet tid. Gasskuler som snurrer rundt, krysser hverandre, passerer. Det samme dingdong hele tiden. Gass, så fast masse, deretter verden, så kulde, så dødt skall som svever omkring, størknet stein, akkurat som den ananasstangen. Månen. Må være nymåne, sa hun. Jeg tror det stemmer. Han gikk videre forbi Maison Claire. Vent. Fullmåne var det den natten der vi var søndag for to uker siden det er nymåne. Gikk nede ved Tolka. Ikke dårlig til å være Fairviewmåne. Hun nynner: Elskede, se hvor den nye maimånen skinner i natt.

Han på den andre siden av henne. Albue, arm. Han: Sankthansormen lyser i en natt full av minner, min skatt. Fingre. Spør. Svarer ja. Stopp. Hold opp. Var det slik så var det slik. Måtte. Mr Bloom pustet stakkåndet, gikk langsommere, forbi Adam Court. Med en rolig ta det rolig lettelse konstaterte øynene hans dette er en gate midt på dagen Bob Dorans flaskeskuldre. På sin årlige rangletur, sa M'Coy. De drikker for å kunne si eller gjøre noe eller cherchez la femme. Oppe i Coombe med halliker og luddere og resten av året pinlig edru som en dommer. Ja. Tenkte meg det. Lusker inn på Empire. Borte. Ville ha godt av rent sodavann. Der hadde Pat Kinsella sitt Harp Theatre før Whitbread be­ gynte med Queen. Fabelaktig fyr. Dion Boucicault med fullmåneansikt og gammeldags lue. Tre pene skolepiker. Som tiden flyr, hva? Lange røde pantaloner synlige under skjørtene hans. Drikkende drikkere lo sprutende, dunstet av brennevin. Opp med dampen, Pat. Illrød, moro for fylliker, lattersalver og røyk. Ta av deg den hvite hatten. De rødsprengte øynene hans. Hvor er han nå? Tigger et eller annet sted. Harpen som en gang skjenket oss alle sult. Jeg var lykkeligere den gangen. Eller var det meg? Eller er jeg meg nå? 28 var jeg. Hun 23. Da vi flyttet fra Lombard Street West ble noe for­ andret. Brydde seg aldri mer om det etter Rudy. Kan ikke kalle tiden til­ bake. Som å holde vann i hånden. Ville du gått tilbake? Akkurat til å be­ gynne den gangen. Ville du? Er du ikke lykkelig i hjemmet ditt, du lille uskikkelige guttunge? Vil gjerne sy i knapper for meg. Jeg må svare. Skriver det på biblioteket. Grafton Street en munter gate med nedslåtte markiser lokket sansene hans. Musselinkjoler, silke, fornemme enker, klirrende seletøy, klingen­ de hovslag mot den glohete brolegningen. Tykke ben den kvinnen med de hvite strømpene har. Håper regnet søler dem til for henne. Fete skin­ ker fra landet. Alle de tykke bondetuppene var i byen. Gir alltid en kvin­ ne tykke ben. Molly ser ut som om hun var vindskjev. Han gikk nølende forbi vinduene til Brown Thomas, silkeimport. Kas­ kader av bånd. Tynne kinesiske silkestoffer. Fra en skråstilt urne flommet blodrød poplin fra munnen, glinsende blod. Hugenottene førte den hit. Lacaus esant tara tara. Praktfullt kor. Taree tara. Skal vaskes i regn­ vann. Meyerbeer. Tara, bomb bom bom. Nåleputer. Jeg har lenge truet med å kjøpe en. Går og stikker dem inn alle steder. Nåler i gardinene. Han brettet opp litt nederst på den venstre armen. Stikket nesten borte. Men ikke i dag. Må tilbake etter toalettvannet. Kanskje til fødsels­ dagen hennes. Junijuliaugustseptember åttende. Nesten tre måneder til. Da bryr hun seg kanskje ikke om det. Kvinner vil ikke plukke opp nåler. Sier det gjør slutt på kjær. Strålende silke, underskjørt på slanke messingstativer, moaré fra flate silkestrømper.

156

157

Nytter ikke å gå tilbake. Måtte skje. Fortell meg alt. Høye stemmer. Solvarm silke. Klirrende seletøy. Alt for kvinnen, hus og hjem, silkespindelvev, sølv, deilig frukt, fersk fra Jaffa. Agendath Netaim. Jordens rikdom. En varm menneskelig tretthet la seg over hjernen hans. Hjernen ga etter. Duften av utallige favntak overveldet ham. Dunkelt brente det hungrende kjøttet hans stumt om å få tilbe. Duke Street. Her er det. Må spise. Burton. Føler meg nok bedre da. Han svingte rundt hjørnet ved Combridge, stadig forfulgt. Klirrende hovslag. Parfymerte kropper, varme, fyldige. Alle kysset, ga seg hen, i dype sommermarker, filtret klemt gress, i leiegårdenes klamme oppgan­ ger, på sofaer, knirkende senger. - Ja, elskede! - Min aller kjæreste! - Kyss meg, Reggy! - Gutten min! - Elskede! Med hamrende hjerte skjøv han opp døren til restaurant Burton. Stanken stanset det skjelvende åndedrettet hans, dunstende kjøttkraft, grønnsakslafs. Dyrene fores. Menn, menn, menn. Oppvaglet på høye krakker i baren, hatten skjøvet bak i nakken, roper ved bordene på mer gratis brød, drikker, slafser i seg munnfuller med utkokt mat, øynene stive, tørker våte barter. En blek ung mann med gus­ tent ansikt tørker av kniv og gaffel med servietten. En nyansamling bak­ terier. En mann med sauseflekket smekke rundt halsen skyfler gurglende suppe ned i svelget. En mann spytter noe på tallerkenen, halvtygget brusk, gommer, ingen tenner til å tygge med. En fårekotelett fra grillen. Glefser i seg for å bli ferdig. Sørgmodige fyllebøtteøyne. Gapt over mer enn han kan tygge. Ser jeg slik ut? Ser oss selv slik andre ser oss. En sulten mann er en sint mann. Arbeider med tenner og kjever. Å nei! Å! Et ben! En siste hedensk konge av Irland Cormac i diktet på skolen ble kvalt av mat i Sletty syd for Boyne. Lurer på hva han spiste. Noe lekkert. Sankt Patrick omvendte ham til kristendommen. Men greide ikke å sluke alt. - Roastbiff og kål. - En stuing. Lukter av menn. Nedspyttet sagflis, søtlunken sigarettrøyk, sur pipeos, ølslatter, stinkende ølpiss, muggen lukt av forråtnelse. Det vendte seg i ham. Hadde ikke fått ned en matbit her. En fyr sliper kniv og gaffel for å ete haugen foran seg, gammel fyr pirker seg i tannebissene. Lette oppstøt, mett, tygger drøv. Før og etter. Bordbønn etter maten. Se på dette bildet og deretter på det der. Tørker opp saus med dryppende brødbiter. Slikk av tallerkenen, da mann! Ut herfra.

Han så rundt på de spisende på taburetter og ved bordene, og rynket på nesen. - To øl her. - En hakkebiff med kål. Fyren der borte kjører i seg kniven full av kål som om det gjaldt livet. Godt støt. Blir nervøs av å se på. Sikrere å spise med alle tre hender. Ri­ ver løs stykke for stykke. En ren vane. Født med sølvkniv i munnen. Den var spirituell, synes jeg. Eller nei. Sølv betyr rik. Født med en kniv. Men da forsvinner jo poenget. En servitør med skittent forkle samler skranglende sammen fettete tallerkener. Rock, pantefogden, står ved baren og blåser skumtoppen av ølglasset. Godt og grundig, det plasker gult på gulvet ved støvlene hans. En middagsgjest med kniv og gaffel i været, albuene på bordet, klar til å innta en ny porsjon, stirrer over en fettet avis bort mot kjøkkenheisen. En annen med munnen full av mat forteller ham noe. Sympatisk til­ hører. Bordsamtale. Jøgg mødde høm ø øschter Bønk pø møndøg. Hm? Gjorde du det? Mr Bloom førte tvilende to fingre opp til munnen. Blikket hans sa: - Ikke her. Ser ham ikke. Ut. Jeg hater slafsespisere. Han rygget mot døren. Tar heller en bit på Davy Byrne. Stiller den verste sulten. Så jeg klarer meg. Fikk en god frokost. - Roastbiff og potetmos her. - Halvliter. Hver og en tenker på seg, nebb og klør. Gulp. Slurp. Smurk. Bullurk. Han kom ut i friskere luft og gikk tilbake i Grafton Street. Ete eller bli ett. Drep! Drep! Kommunalt kjøkken kommer kanskje om noen år. Alle kommer med spann og fat for å få dem fylt. Sluker innholdet på gaten. John Howard Parnell for eksempel prosten på Trinity og hver sønn av en mor for ikke å snakke om proster og prosten på Trinity kvinner og barn drosjekusker prester kapellaner feltmarskalker erkebiskoper. Fra Ailesbury Road, Clyde Road, arbeiderboliger, North Dublin Union, borgermesteren i sin honningkakevogn, den gamle dronningen i rullestol. Tallerkenen min er tom. Etter Dem til vårt kommunale drikkekrus liksom Sir Philip Cramptons fontene. Tørker av basillene med lommetørkleet. Den neste fyren gnir inn en ny ladning med sine. Fader 0'Flynn kunne skremme dem alle. Bråk blir det allikevel. Alle for seg selv. Barna slåss om å få res­ ten i gryten. Trenger en suppekjele like stor som Phoenix Park. Harpu­ nerer fleskesider og lår og slenger dem oppi. Hater alle som står ved siden av. City Arms Hotels table d'hdte kalte hun det. Suppe, stek og dessert. Vet aldri hvem sine tanker man tygger på. Og hvem skal vaske opp alle tallerkener og gafler? Innen den tid lever vi kanskje på tabletter. Tennene blir dårligere og dårligere. Det er tross alt noe i det vegetarianerne sier om den fine aromaen i

158

159

ting fra jorden hvitløk selvfølgelig stinker det italiensk lirekassespiller stekt løk sjampinjonger trøfler. Smertefullt for dyrene også. Fjærkre plukkes og tas ut. Arme krek på kvegtorget venter på at øksen skal knuse skallen på dem. Møø. Stakkars skjelvende kalver. Mææ. Vak­ lende ben. Stekt kjøtt og kål. Slakterspann skjelver med lunger. Gi meg bryststykket på kroken. Plopp. Knust hode og blodige knokler. Flådde stivøyde lam henger etter bakbena, fåresnuter i blodig papir siler slim i sagflisen. Avfall og rester til salgs. Ikke plukk i varene, unge mann! Varmt friskt blod ordineres mot tæring. Blod alltid nødvendig. Lumsk. Slikke det i seg rykende varmt, tykt sukkersøtt. Utsultede gjenferd. Å, jeg er sulten. Han gikk inn på David Byrne. Moralsk pub. Han prater ikke. Byr av og til på et glass. Men bare i skuddår en gang hvert fjerde. Løste inn en sjekk for meg en gang. Hva skal jeg ta? Han trakk frem klokken. La meg nå se. En shandygaff, blanding av øl og ingefær? - Hallo, Bloom, sa Nosey Flynn fra kroken sin. - Hallo, Flynn. - Hvordan går det? - Fint... La meg se. Jeg tar et glass burgunder og ... La meg se. Sardiner på hyllene. Kan nesten smake dem bare ved å se. Sandwich? Skinke og hele familien sennep og brød. Kjøtt på boks. Hva er et hjem uten Plumtrees hermetikk? Bedrøvelig. For en tåpelig annonse! Plassert under nekrologene. Helt på jordet. Dignams kjøtthermetikk. Godt for kannibaler med sitron og ris. Hvite misjonærer altfor salte. Som salt flesk. Høvdingen tar vel de beste stykkene. Sikkert seigt av mosjoneringen. Konene på rekke og rad for å se virkningen. Det var en gang en gammel høvdingenigger. Som spiste en viss del av pastor MacTrigger. Men med paradis på jorden. Gudene må vite hva slags oppkok. Morkake råtne tarmer luftrør finhakkes og blandes godt. Vanskelig å finne kjøttet. Kosher. Ikke kjøtt og melk sammen. Det som nå kalles hygiene. Yom Kippur-fasten innvendig vårrengjøring. Krig og fred er avhengig av for­ døyelsen til et eller annet menneske. Religioner. Julekalkun og gås. Slakt av uskyldige. Spis drikk og vær glad. Legevakten full etterpå. Ban­ dasjerte hoder. Ost fordøyer alt unntatt seg selv. Mektig ost. - Har dere ostesandwich? - Ja, sir. Godt med et par oliven også om de hadde slikt. Foretrekker italienske. Godt glass burgunder beroliger. Smører. En god salat, kald som is, Tom Kernan kan lage det. Får det til å smake. Ren olivenolje. Milly serverte den koteletten med en kvast persille. Ta en spansk løk. Gud skapte ma­ ten, djevelen kokkene. Djevlekrabbe. - Fruen har det bra? - Takk, helt utmerket. . . Altså en ostesandwich. Har dere gorgonzola?

- Ja, sir. Nosey Flynn tar en slurk av groggen. - Synger hun noe nå for tiden? Ser på munnen hans. Kunne plystre seg selv i øret. Til og med flaggermusører. Musikk. Skjønner ikke mer av det enn kusken min. Men best å svare. Skader ikke. Gratis reklame. - Hun er engasjert til en større turné i slutten av måneden. De har kanskje hørt om det. - Nei. Det lyder bra. Hvem arrangerer? Gutten serverte. - Hvor meget er det? - Syv pence, sir. Mange takk, sir. Mr Bloom skar sandwichen opp i smale strimler. Pastor MacTrigger. Lettere enn den strømmende drømmende sorten. Sine fem hundre viver. Det er noe som giver. - Sennep, sir? - Takk. Han smurte gule klatter under hver løftet strimmel. Det er noe som giver. Jeg har det. Den ble større og større og større. - Hvem som arrangerer? sa han. Det hele er et slags andelsforetagende. Deler på utgifter og inntekter. - Javisst, nå husker jeg det, sa Nosey Flynn og stakk hånden i lom­ men for å klø seg i skrittet. Hvem var det som fortalte meg det? Er ikke Blazes Boylan med på det? En het bølge av sennepsluft skjøt gjennom Mr Blooms hjerte. Han så opp og møtte blikket fra en motbydelig klokke. To. Pubklokker fem mi­ nutter for fort. Viserne beveger seg. To. Ikke helt. Mellomgulvet hans lengtet oppover, sank igjen, lengtet sterkere, ster­ kere. Vin. Han luktesmakte på hjertestyrkeren, ba ganen videresende det fortest mulig, satte vinglasset forsiktig ned. - Ja, sa han. Det er faktisk han som organiserer det hele. Ingen fare, ingen forstand. Nosey Flynn snøftet og klødde seg. Loppen får seg et skikkelig måltid. - Han hadde en god porsjon hell, fortalte Jack Mooney meg, med den boksekampen, Myler Keogh vant mot den soldaten fra Portobelloleiren. Gud bedre, han hadde med seg den vesle tassen ned til Carlow County, fortalte han meg . . . Håper den duggdråpen ikke faller i glasset hans. Nei, snufset den i seg. - Nesten en hel måned før kampen, tenk det. Gjorde ikke annet enn å suge i seg andeegg, Gud bedre. Fikk ikke drikke brennevin. Ho, Blazes kan sine ting. Davy Byrne kom frem fra baksiden av disken i kortermet skjorte, tør­ ket seg om munnen med to strøk av servietten. Glinser som en sild. Hvis

160

161

smil på hvert trekk spiller den og den overmett. For mye fett på pasti­ nakken. - Og her er han selv og i fin form, sa Nosey Flynn. Har De et godt tips til Gold Cup? - Driver ikke med den slags, Mr Flynn, sa Davy Byrne. Jeg har aldri satt noe på en hest. - Det gjør De klokt i, sa Nosey Flynn. Mr Bloom spiste sandwichstrimlene, ferskt nytt brød, med velbehag og ubehag av sterk sennep og fotluktende grønn ost. Småslurker av vi­ nen blidgjorde ganen. Ingen mothaker. Smaker fyldigere i det varme været når kulden er borte. Hyggelig rolig bar. Nydelig treverk i den bardisken. Pent høvlet. Liker godt den måten den svinger inn på. - Jeg ville aldri finne på noe slikt, sa Davy Byrne. Det der med hester har ruinert mang en mann. Vinhandlertotalisator. Bevilling for utskjenkning av øl, vin og brenne­ vin. Kron jeg vinner mynt du taper. - Det er fornuftig, sa Nosey Flynn. Hvis man ikke er ekspert. Det fins ikke lenger noen riktig sport. Lenehan har noen som er bra. Han holder på Sceptre i dag. Zinfandel er favoritt, lord Howard de Walden, vant Epsom. Morny Cannon rir ham. Jeg kunne fått syv for én på Saint Amant for to uker siden. - Jaså? sa Davy Byrne. Han gikk bort til vinduet og tok opp kassaboken og bladde i den. - Det kunne jeg faktisk, sa Nosey Flynn og snufset. Det var en flott hest. Saint Frusquin er far. Hun vant som et tordenvær, Rotschilds hoppeføll, med vatt i ørene. Blå trøye og gul lue. Uflaks for Ben Dollard og hans John O'Gaunt. Han fikk meg fra det. Akk ja sann. Han drakk resignert av glasset og lot fingrene gli nedover langs rillene. - Akk ja, sa han og sukket. Mr Bloom sto og tygget og så på sukket hans. Nosey dumskalle. Skal jeg fortelle ham hvilken hest Lenehan? Han vet det allerede. Best at han glemmer det. Går bort og taper enda mer. Fehodet og pengene hans. Nesedryppet var på vei igjen. Han har nok kald nese når han kysser en kvinne. Kanskje liker de det. De liker stikkende skjegg. Kald hundenese. Gamle Mrs Riordan med den rumlende magen hadde en skyeterrier på City Arms Hotel. Molly kjælte med den i fanget. Å for en stor bissevovvevovv! Vinen gjennombløtte og myknet brødbiten med sennep et øyeblikk vammel ost. Nydelig vin er det. Smaker bedre fordi jeg ikke er tørst. Det er vel på grunn av badet. Bare en liten bit. Og rundt klokken seks kan jeg. Seks. Seks. Da er det over. Hun. Vinens milde glød varmet årene hans. Den trengte jeg virkelig. Følte meg helt utenfor. Øynene hans betraktet usultent hyller med bokser, sardiner, røde hummerklør. Alt det merkelige folk har i seg. Fra skall,

strandsnegler med en nål, fra trær, snegler på marken spiser franskmen­ nene, fra havet med agn på en krok. Den dumme fisken lærer ingen ting på tusen år. Hvis du ikke vet hva det er, er det risikabelt å stikke noe i munnen. Giftige bær. Hagtorn. Det runde liker du. Skrikende farger ad­ varer deg. Den ene forteller det videre til den neste og så videre. Prøv det på hunden først. Den ledes av lukt og utseende. Fristende frukt. Isvafler. Krem. Instinkt. For eksempel appelsinlunder. Trenger kunstig vanning. Bleibtreustrasse. Ja, men hva med østers? Stygge som en slimklump. Skitne skall. Vanskelig å åpne. Hvem fant på det? Søppel, avfall lever de av. Sjampis og Red Bank østers. Virker på kjønnsdriften. Afrodis. Han var i Red Bank i morges. Var han østers gammel fisk ved bordet kanskje han ungt kjøtt i sengen nei ikke r i juni ikke østers. Men det er folk som liker skjemt mat. Harepostei. Først må du fange haren. Kineserne spiser femti år gamle egg, både blå og gule. Middag med tredve retter. Hver rett for seg er uskadelig, men blandes i magen. Idé til en giftmordroman. Erkehertug Leopold var det nei jo var det Otto en av Habsburgerne? Eller hvem var det som spiste skurven av sitt eget hode? Byens billigste formiddagsmat. Selvfølgelig aristokrater, de andre aper etter for å være med på moten. Milly også petroleum og mel. Selv likte jeg rå deig. Halv­ parten av østersfangsten kaster de ut i sjøen igjen for å holde prisen oppe. Blir den billig vil ingen kjøpe. Kaviar. Fint skal det være. Rhinsk­ vin i grønne glass. Fest for fint folk. Lady den og den. Pudret barm per­ ler. Eliten. Créme de la créme. De forlanger spesielle retter for å late som de er det. Eremitt med en tallerken erter holder kjødets fristelser på av­ stand. Si meg hva du spiser og jeg skal si deg hvem du er. Kongestør. Oversheriffen, Coffey, slakteren, rett til vilt fra skogen til hans ex. Send ham en halv ku til gjengjeld. Jeg så forberedelsene i kjøkkenregionene hos kansellisjefen. Hvitluet kjøkkensjef akkurat som en rabbiner. Presset and. Kruskål å la duchesse de Parme. Like greit å skrive det på kartet så du vet hva du har spist. For mange krydderier ødelegger suppen. Jeg vet det selv. Tilsetter Edwards kjøttekstrakt. Fylt gås bare. Stoppforet gjess simpelt for dem. Hummere kokes levende. Smak på rypene. Skulle gjerne vært kelner på et elegant hotell. Drikkepenger, kjole og hvitt, halvnakne damer. Kan jeg få friste Dem med litt mer gratinert sjøtunge, Miss Dubedat? Ja, så gjerne bedat. Og det gjorde hun bedit. Hugenottnavn tror jeg. Det bodde en Miss Dubedat i Killeney, kan jeg huske. Du de la fransk. Men det er den samme fisken kanskje gamle Micky Hanlon i Moore Street som slet innvollene ut og tjente en slant stakk hånden inn og grep rundt gjellene kan ikke skrive navnet sitt på en sjekk skulle tro han sto og malte landskap med skjev munn. Moiikill. A. Ha. Ha. Uvi­ tende og dum verdt sine femti tusen pund. Klebet til ruten to summende fluer, fast. Varmende vin lå igjen i ganen og ble svelget. Knuses i vinpressene, druene i Bourgogne. Det er solens varme. Synes ved en hemmelig berø­ ring å fortelle meg erindringen. Berørte sansene fuktet hukommelsen.

162

163

Skjult under frodige villbregner i Howth ligger bukten sovende, himmel. Ikke en lyd. Himmelen. Bukten lilla ved Lion's Head. Grønn ved Drumleck. Gulgrønn utover mot Sutton. Felter av underhav, blekbrune linjer i sjøgresset, begravde byer. Som en pute lå jakken min under håret hen­ nes, ørekvist i lyngen hånden min under nakken hennes, du klemmer livet av meg. Å vidunder! Kjøligmyk av salver berørte hånden hennes meg, kjærtegnende, blikket hennes vek ikke bort fra meg. Henrykt lå jeg over henne, den fyldige munnen helt åpen, kysset leppene hennes. Um. Forsiktig stakk hun kaken i munnen min varm og tygget. Vammel masse hadde munnen hennes mumlet sursøt av spytt. Glede, jeg spiste den, glede. Ungt liv, leppene hennes ga meg trutmunn. Myke varme klebrige geléaktige lepper. Blomster var øynene hennes, ta meg, villige øyne. Småsteiner falt. Hun lå stille. En geit. Ingen. Høyt oppe på Ben Howths rhododendron gikk en geit med sikre skritt, slapp korinter. Skjermet under bregner lo hun varmt omslynget. Sanseløs lå jeg over henne, kysset henne, øynene, leppene, den spente halsen den ban­ kende pulsen de fyldige brystene i den tynne musselinblusen, de stive brystvortene. Hett tunget jeg henne. Hun kysset meg. Jeg ble kysset. Hun ga seg hen knuget hardt om håret mitt. Kysset, hun kysset meg. Meg. Og jeg nå. Fluene surret, fastklebet. Det senkede blikket hans fulgte de tause årringene i eikeplaten. Skjønnhet, den kurver seg, kurver er skjønnhet. Velskapte gudinner, Venus, Juno, kurver som verden beundrer. Kan se dem bibliotek muse­ um stående i den runde hallen, nakne gudinner. Hjelper på fordøyelsen. De er likeglade med hvilke menn som ser på dem. Kan se alt. De taler al­ dri. Jeg mener til typer som Flynn. Hvis hun nå spilte Pygmalion eller Galatea, hva ville hun si først? Dødelige! Sette deg på plass. Drikke nek­ tar til bords med guder, gullfat, alt ambrosisk. Ikke som den sixpencelunsjen vi hadde, kokt fårekjøtt, gulrøtter og kålrabi, en flaske Allsop. Nektar, må være som å drikke elektrisitet, gudenes føde. Deilige kvin­ neskikkelser, skulpturert som Juno. Udødelig vakre. Og vi propper mat i ett hull og så kommer det ut bak, mat, magesaft, blod, gjødsel, jord, mat, fores som å fyre opp under et lokomotiv. De har ingen. Har aldri sett etter. Skal se i dag. Vaktmesteren vil ikke se noe. Bøyer meg ned mister noe på gulvet. Ser etter om hun. Smådryppende kom et taust budskap fra blæren hans om å gå og gjøre ikke gjøre det her gjøre det der. Som mann og parat tømte han glasset til bunns og gikk, de ga seg også hen til mennesker, menneskelig bevisst, lå med menneskeelskere, en ung mann forlystet seg med henne, ut på gården. Da lyden av støvlene hans var dødd hen, sa Davy Byrne fra boken: - Hva er det han driver med? Noe med forsikring? - Det har han sluttet med for lenge siden, sa Nosey Flynn. Han er annonsesamler for Freeman.

- Jeg kjenner ham godt av utseende, sa Davy Byrne. Har det skjedd noe i familien? - Om det har skjedd noe? sa Nosey Flynn. Ikke som jeg har hørt. Hvordan det? - Jeg la merke til at han var sørgekledd. - Var han det? sa Nosey Flynn. Javisst var han det. Jeg spurte hvor­ dan det sto til hjemme. Jammen har du rett. Javisst var han det. - Jeg tar aldri opp emnet når jeg ser en mann har den slags bekymrin­ ger, sa Davy Byrne medfølende. Det bare ripper opp i sorgen. - Det er i hvert fall ikke kona, sa Nosey Flynn. Jeg traff ham i forgårs da han kom ut fra det irske meieriet som John Wyse Nolans kone driver i Henry Street, med et glass fløte i hånden, på vei hjem til sin bedre halv­ del. Hun har det bra, kan jeg fortelle. Due på ristet brød. - Så, han jobber altså for Freeman? sa Davy Byrne. Nosey Flynn klemte leppene sammen. - Han kjøper ikke fløte for de annonsene han skaffer der. Det kan De banne på. - Hvordan det? spurte Davy Byrne og la fra seg boken. Nosey Flynn gjorde et raskt tegn i luften med klippende fingre. Han blunket. - Han er frimurer, sa han. - Sier De det? sa Davy Byrne. - Det er sikkert og visst, sa Nosey Flynn. Gammel fri og ansett orden. Lys, liv og kjærlighet, bevares. De hjelper ham iblant. Jeg fikk vite det av en - vel, det kan være det samme. - Sier De virkelig det? - Å, det er en fornem orden, sa Nosey Flynn. De gir deg støtte når du er nede. Jeg kjenner en fyr som forsøkte å komme inn, men de holder godt sammen. Og de har vært kloke nok til å holde kvinner utenfor. Davy Byrne smiltegjespetnikket på én gang. - liiiaaahhhtsj! - Det var et kvinnfolk som gjemte seg i en klokke for å prøve å finne ut hva de holdt på med. Men jaggu luktet de henne ikke og tok henne i ed på stedet som mesterfrimurer. Hun var en av familien Saint Legers fra Doneraile. Mettet etter gjespet sa Davy Byrne med tårevaskede øyne: - Er det virkelig sant? Pen og stille mann er han. Jeg har ofte sett ham her inne og jeg har aldri sett ham - De forstår - over streken. - Selv Vårherre kunne ikke drikke ham full, sa Nosey Flynn bestemt. Han lusker sin vei når det blir vel mye. Så De ikke hvordan han kikket på klokken? Å nei, De var ikke der. Hvis man spør om han har lyst på et glass, trekker han frem uret for å se hvor meget han bør drikke. Så san­ nelig, det gjør han. - Det fins slike, sa Davy Byrne. Han er en pålitelig kar, det må jeg si.

164

165

- Han er ikke så verst, sa Nosey Flynn og snufset. Det har også hendt at han har gitt en fyr i nød en håndsrekning. Rett skal være rett. Å, Bloom har sine gode sier. Men det er én ting han aldri gjør. Hånden hans krafset en signatur på bordet ved siden av glasset. - Jeg forstår, sa Davy Byrne. - Ingenting på papiret, sa Nosey Flynn. Paddy Leonard og Bantam Lyons kom inn. Tom Rochford fulgte etter med rynket panne og en glattende hånd på den vinrøde vesten. - Dag, Mr Byrne. - Dag, mine herrer. De stanset foran disken. - Hvem står for tur? spurte Paddy Leonard. - Jeg sitter i hvert fall, sa Nosey Flynn. - Vel, hva skal det være? spurte Paddy Leonard. - Jeg tar en ingefær, sa Bantam Lyons. - Hva for noe? ropte Paddy Leonard. Når begynte du med den, for Guds skyld? Hva skal du ha, Tom? - Noe galt med avløpet? spurte Nosey Flynn og drakk. Som svar trykket Tom Rochford hånden mot brystet og hikket. - Får jeg bry Dem med et glass vann, Mr Byrne? sa han. - Javel, sir. Paddy Leonard betraktet sine drikkebrødre. - Fri og bevare meg vel, sa han. Se hvem jeg river i på! Kaldt vann og ingefærbrus! To fyrer som kan drikke seg selv under bordet. Han har vel et eller annet øk i bakhånden som han tror skal vinne Gold Cup. Brenn­ sikkert. - Er det Zinfandel? spurte Nosey Flynn. Tom Rochford drysset pulver fra et papir i glasset han hadde fått foran seg. - Den fordømte magesyren, sa han før han drakk. - Natron hjelper godt, sa Davy Byrne. Tom Rochford nikket og drakk. - Er det Zinfandel? - Ikke si noe, blunket Bantam Lyon. Jeg skal satse fem av mine egne. - Ut med det hvis du er noe til kar, sa Paddy Leonard. Hvem har du fått det av? Mr Bloom på vei ut løftet tre fingre i været til hilsen. - Ha det! sa Nosey Flynn. De andre snudde seg. - Det var han jeg fikk det av, hvisket Bantam Lyons. - Pøh! sa Paddy Leonard foraktelig. Mr Byrne, sir, vi tar to små Jameson etter det, og en . . . - Ingefær, tilføyde Davy Byrne høflig. - Ja, sa Paddy Leonard. Og en tåteflaske til spedbarnet. Mr Bloom gikk bortover mot Dawson Street og pusset tennene glatte

med tungen. Det må bli noe grønt, kanskje spinat. Med disse røntgen­ strålene kan man. I Duke Lane spydde en forsluken terrier ut en ekkel opptygget klump på brosteinene og slikket løs på den med ny begeistring. Overskudd. Til­ bakesendes med takk etter å ha fordøyd innholdet. Først søtmat, deret­ ter saltmat. Mr Bloom gikk forsiktig utenom. Drøvtyggere. Annen rett. De beveger overkjeven. Gad vite om Tom Rochford vil foreta seg noe med oppfinnelsen sin? Bortkastet tid å forklare det for Flynns munn. Magre folk bred munn. Det burde finnes et lokale eller hus hvor oppfin­ nere kunne gå inn og finne opp gratis. Da ville man vel få alle slags un­ derlige skruer på nakken. Han nynnet og fastholdt de siste taktene i et høytidsstemt ekko: - Don Giovanni, a cenar teco M'invitasti. Føles bedre. Burgunderen. Fin oppkvikker. Hvem var den første som destillerte? En eller annen melankolsk fyr. Drakk seg til mot. Nå må jeg få sett det nummeret av Kilkenny People på biblioteket. Vakre rene klosetter sto og ventet i vinduet til rørlegger William Miller og ledet tankene hans tilbake. Det kunne man, og følge det hele veien ned, sluker man en nål kommer den ut gjennom ribbena flere år senere, vandrer rundt i kroppen, forandrer gallens løp, milten stikker leveren, magesaft, spiraler av tarmer som rør. Men den stakkars fyren var nødt til å stå hele tiden med innvollene sine på utstilling. Vitenskap.

- A cenar teco. Hva betyr teco her? Kanskje i aften.

-Don Giovanni, du har meg innbudt Til supé her i aften Taram tam taram. Passer ikke helt. Keyes, to måneder hvis jeg får Nannetti til å. Det blir to pund ti, om­ kring to pund åtte. Hynes skylder meg tre. To og elleve. Varebilen fra Prescotts fargeri står der borte. Hvis jeg får Billy Prescotts annonse, to femten. Ca fem guinea. Snart på den grønne gren. Kunne kjøpe et silkeunderskjørt til Molly, samme farge som de nye strømpebåndene hennes. I dag. I dag. Ikke tenk. Siden turné sydover. Hva med de engelske badestedene? Brighton, Margate. Utstikkere i måneskinn. Stemmen hennes bærer utover. De nydelige badepikene. Opp mot veggen til Long John sto en sløv dagdri­ ver i dype tanker og tygget på en skorpet knoke. Altmuligmann søker jobb. Lav lønn. Spiser alt. Mr Bloom svingte ved vinduet til Gray konditori med ukjøpte bløt­

166

167

kaker og gikk forbi pastor Thomas Connellans bokhandel. Hvorfor jeg forlot Romerkirken. Fugleredets damer finansierer ham. Det blir sagt at under potetpesten pleide man å dele ut suppe til fattige barn for å om­ vende dem til protestanter. Der borte ligger selskapet far var med i, om­ vendelsen av jøder. Samme agn. Hvorfor vi forlot Romerkirken. En blind ungdom sto og slo langsomt mot fortauskanten med den tynne stokken sin. Ikke en sporvogn i sikte. Vil over gaten. - Vil De over gaten? spurte Mr Bloom. Den blinde ungdommen svarte ikke. Det tomme ansiktet hans ble svakt rynket. Han ristet usikkert på hodet. - De er i Dawson Street, sa Mr Bloom. Molesworth Street ligger rett imot. Vil De over gaten? Veien er fri. Stokken beveget seg skjelvende til venstre. Mr Bloom fulgte dens linje med blikket og så igjen fargerivognen foran Drago. Der så jeg det pomadiserte håret hans akkurat da jeg. Hesten sto og lutet. Kusken hos Long John. Slukker tørsten. - Det står en vogn der, sa Mr Bloom, men den står helt stille. Jeg skal følge Dem over. Skal De bort til Molesworth Street? - Ja, svarte ungdommen. South Frederick Street. - Kom, sa Mr Bloom. Han rørte ham lett ved albuen, så tok han den slappe seende hånden for å føre den fremover. Si noe til ham. Best ikke å være nedlatende. De er skeptiske til det man forteller dem. Si noe alminnelig. - Det blir ikke noe av regnet. Ikke noe svar. Flekker på jakken hans. Søler vel når han spiser. Alt smaker anner­ ledes for ham. Må først mates med skje. Som en barnehånd er hånden hans. Slik som Millys var. Følsom. Han bedømmer meg sikkert ut fra hånden min. Heter han noe tro? Vognen. Må holde stokken hans unna hestens ben, det trette øket står og halvsover. Slik ja. Klart. Bak en okse, foran en hest. - Takk, sir. Skjønner jeg er mann. Stemmen. - Alt i orden? Første gate på venstre hånd. Den blinde ungdommen slo med stokken mot fortauskanten og fort­ satte videre, trakk stokken tilbake og følte seg for igjen. Mr Bloom gikk bak de øyenløse føttene, en vanlig dress med fiskebensmønster. Stakkars unge gutt! Hvordan i all verden visste han at vognen sto der? Må ha ant det. De ser kanskje tingene inni pannen, en slags romfølelse. Tyngden eller formen på det, noe sortere enn det mørke. Lurer på om han ville merke det hvis noe ble fjernet. Føle tom­ rommet. Merkelig oppfatning av Dublin han må ha, banke seg frem langs gatesteinene. Kunne han gå rett frem hvis han ikke hadde stok­ ken? Blodløst fromt ansikt som hos en fyr som skal bli prest.

Penrose! Det var det fyren het. Bare se alt det de kan lære seg. Lese med fingrene. Stemme piano. Eller vi forbauses over at de kan tenke. Derfor synes vi at en vanskapt person eller en pukkelrygget er flink hvis han sier noe vi selv kan si. De øvrige sansene er selvfølgelig sterkere. Brodering. Kurvfletning. Folk burde hjelpe. Jeg kunne kjøpe sykurv til Mollys fødselsdag. Hun kan ikke fordra å sy. Vil kanskje ikke like det. Mørkemenn kalles de. Også luktesansen må være sterkere. Lukter på alle kanter, blandet sammen. Hver gate sin egen lukt. Smaker? Man skal ikke kunne smake forskjell på viner hvis man lukker øynene eller hvis man er forkjølt. Det skal heller ikke være noen fornøyelse å røyke i mørke. Og med en kvinne, for eksempel. Mer skamløst når man ikke ser. Den piken som gikk forbi Stewart-instituttet med nesen i været. Se på meg. Jeg har dem alle. Må være merkelig ikke å se henne. En slags form for hans indre blikk. Stemmen, temperaturen, når han tar på henne med fingrene må det være nesten som å se linjene, kurvene. Hendene hans i håret hennes for eksempel. Si at det var sort, for eksempel. Vi kaller det sort. Og så stryker han henne over den hvite huden. Kanskje en helt an­ nen følelse av hvitt. Postkontoret. Må svare. Mye mas i dag. Sende henne en postanvis­ ning to shilling, en halfcrown. Motta min lille gave. Papirhandelen lig­ ger også her. Vent. Tenk over det. Med en lett finger følte han langsomt over håret som var kjemmet til­ bake over ørene. En gang til. Fibre av meget fint strå. Forsiktig følte fin­ geren over det høyre kinnet. Dunete hår der også. Ikke glatt nok. Magen er glattest. Ingen i nærheten. Nå går han bort Frederick Street. Kanskje til Levenstons danseskolepiano. Later som jeg skal ordne med selene. Idet han gikk forbi Dorans pub stakk han hånden inn mellom vesten og buksene, trakk skjorten forsiktig opp og følte en slapp fold av magen. Men jeg vet den er gulhvit. Må prøve i mørke for å se. Han trakk ut hånden og rettet på tøyet. Stakkars fyr! Litt av en gutt. Fryktelig. Virkelig fryktelig. Hvordan kan han drømme når han ikke kan se? Livet en drøm for ham. Er det rettfer­ dig at noen blir født på den måten? Alle de kvinner og barn som var på personaleutflukt og brant inne og druknet i New York. Storbrann. Karma kalles sjelevandringen for synder man har begått i et tidligere liv reinkarnasjonen metimpikos. Akk å akk. Det er jo synd, man kan aldri bli riktig venner med dem. Sir Frederick Falkiner på vei til frimurerlosjen. Verdig som biskop Troy. Etter en god lunsj på Earlsfort Terrace. Gamle juskamerater knek­ ker en magnumflaske. Historier fra rettssalen og tinget på landet og blåkåpeskolens annaler. Jeg dømte ham til ti år. Han ville sikkert bare rynke på nesen av det jeg drakk. Årgangsviner for dem med årstallet på en støvet flaske. Han har sine egne begreper om rettferdighet i byretten. Velmenende gammel mann. Politiets anklageskrifter er overfylte av sa­

168

ker får deres prosentdel for å fabrikere forbrytelser. Avviser saken. Går hardt ut mot åger. Ga Reuben J en voldsom formaning. Han er faktisk det man kaller en skitten jøde. Hvilken makt slike dommere har. Gretne gamle fyllebøtter med parykk. Bjørn med øm labb. Og Herren være din sjel nådig. Stopp, plakat. Mirusbasaren. Hans eksellense guvernøren. Det er den sekstende i dag. Til inntekt for Mercer-sykehuset. Messias ble uroppført i den anledningen. Ja. Handel. Hvorfor ikke dra dit? Ballsbridge. Stikke innom Keyes. Nytter ikke å henge på ham som en igle. Gjør meg upopu­ lær. Kjenner sikkert noen ved inngangen. Mr Bloom kom til Kildare Street. Først må jeg. Biblioteket. Stråhatt i solskinnet. Brune sko. Bukseoppbrett. Det er. Det er. Hjertet hans banket sakte. Til høyre. Museet. Gudinner. Han svingte til høyre. Er det? Nesten sikkert. Vil ikke se. Het i ansiktet av vin. Hvorfor gjorde jeg det? For tung. Ja, det er. Gangen. Ikke se. Fortsett. Han gikk med lange fryktsomme skritt mot museumsporten og så opp. Vakker bygning. Sir Thomas Deane tegnet den. Følger ikke etter meg? Så meg kanskje ikke. Solen i øynene. Åndedrettet kom støtvis i korte sukk. Kalde statuer, stille her. I sikker­ het om et øyeblikk. Nei. Så meg ikke. Over to. Like ved porten. Hjertet mitt! Pulsen hamret i øynene mens han så fast på steinens fløtegule kurver. Sir Thomas Deane var gresk arkitektur. Se etter noe jeg. Stakk hånden fort i lommen, tok opp, leste utbrettet Agendath Netaim. Hvor la jeg? Travelt med å lete. Han stakk fort Agenath tilbake. Ettermiddag sa hun. Det er den jeg leter etter. Ja, den. Prøv alle lommer. Lommetør. Freeman. Hvor la jeg? Å, ja. Buksene. Potet. Portemonné. Hvor? Fort. Gå rolig. Øyeblikk til. Hjertet mitt. Hånden hans lette etter hvor la jeg den jeg fant den i baklommen såpe toalettvann må gå etter varmt papir sitter fast. Å såpen der javisst. Port. Reddet!

9

Urbant, for å hjelpe dem, malte kvekerbibliotekaren: - Og her har vi, ikke sant, disse makeløse sidene fra Wilhelm Meister. En stor dikter om en stor dikterbroder. En nølende sjel som tar til våpen mot et hav av bekymringer, splittet av stridende tvil, slik man ser i det virkelige liv. Han tok et glidende steg i dansetrinn fremover på knirkende okselærs såler og et skritt tilbake på det høytidelige gulvet. En lydløs betjent som åpnet døren, men bare på gløtt, ga ham et lyd­ løst vink. - Straks, sa han og skulle knirke av sted, men nølte. Den vakre fruk­ tesløse drømmeren som blir slått overende av brutale kjensgjerninger. Man føler alltid at Goethes vurderinger er så riktige. Riktige i den større sammenhengen. Dobbeltknirkende sammenheng danset han ut. Skallet, ytterst ivrig, ved døren lånte han det store øret sitt til betjentens ord. Hørte dem. Og var gått. To tilbake. - Monsieur de la Palice levde femten minutter før sin død, snøftet Stephen. - Har De funnet de seks tapre medisinerne? spurte John Eglinton med den eldres galle, som skal skrive Det tapte paradis etter Deres dik­ tat? Satans sorger kaller han det. Smil. Smil Cranlys smil. Først kilte han henne Så klappet han henne Så førte han inn kvinnens kateter For han var medisiner En lystig gammel medi. . .

- Jeg har på følelsen at De vil få bruk for ytterligere en til Hamlet. Syv er kjært for det mystiske sinn. De strålende syv som WB kaller det. Med skinnende øyne søkte den rødbrune skallen hans like ved den grønnskjermede skrivebordslampen, skjegget lå i en mørkegrønnere skygge, en ollav, helligøyd. Han lo lavt, Trinity-stipendiatens latter, ube­ svart. 170

Orkestral Satan gråt over mangt et kors Tårer som englene gråter Ed egli avea del cui fatto trombetta.

171

Han holder dårskapene mine som gissel. Cranlys elleve gode Wicklowmenn som skal befri fedrelandet sitt. Kathleen som mangler tenner i munnen, de fire vakre grønne markene hennes, den fremmede i huset hennes. Og enda en til for å hilse ham: Ave, rabbi. De tolv fra Tinahely. I dalens skygge lokker han på dem. Min sjels ungdom ga jeg ham, natt etter natt. Hell og lykke. God jakt! Mulligan har telegrammet mitt. Dårskap. Hold ut. - Våre unge irske diktere, kritiserte John Eglinton, har ennå til gode å skape en skikkelse som vi kan sette ved siden av englenderen Shake­ speares Hamlet, selv om jeg liksom gamle Ben beundrer ham for lite til å forgude ham. - Alle disse spørsmålene er rent akademiske, oraklet Russell fra skyg­ gen sin. Jeg mener, om Hamlet er Shakespeare eller James I eller Essex. Geistlige diskusjoner om hvorvidt Jesus var en historisk person. Kuns­ ten skal åpenbare ideer for oss, åndelige essenser uten form. Det avgjø­ rende spørsmålet om et kunstverk, er hvor dypt livet er som det springer ut av. Gustave Moreaus malerier er idémalerier. Shelleys dypeste dikt og Hamlets ord bringer sinnene våre i kontakt med den evige visdommen. Platons idéverden. Alt annet er skolegutters funderinger for skolegutter. A.E. har sagt det til en eller annen yankeeintervjuer. Wall, jeg tar mitt fall! - De lærde var først disipler, sa Stephen overhøflig. Aristoteles var en gang disippel av Platon. - Og forble det, får man håpe, sa John Eglinton rolig. Man ser ham for seg, mønstereleven med eksamensdiplomet under armen. Han lo igjen til det skjeggete ansiktet som nå smilte. Åndeligheter uten form. Fader, Ord og Helligånde. Allfader, det him­ melske mennesket. Hiesos Kristos, det skjønnes trollmann, Logos som lider i oss hvert øyeblikk. Dette er det sannelig. Jeg er ilden på alteret. Jeg er offersmøret. Dunlop, dommer, den edleste romeren av dem alle, A.E., Arval, det uutsigelige navnet, i himmelens høyder, K.H., deres mester, hvis identi­ tet ikke er noen hemmelighet for adepter. Brødre av den store hvite losjen som alltid er parat til å hjelpe. Kristus med brudesøsteren, lysets sæd, født av en besjelet jomfru, angrende sophia, gått bort til Buddhas plan. Det esoteriske livet er ikke for det vanlige mennesket. V.M. må først arbeide bort sin dårlige karma. Mrs Cooper Oakley så en gang et glimt av den meget berømte søsteren vår HPBs elementarånd. Å fy! Skjensel! Pfuiteufel! De skulle ikke ha kikket, frue, det burde De ikke ha gjort når det er en dame som viser sin elementarånd.

Mr Best kom inn, høy, ung, mild, lys. I hånden holdt han grasiøst en notisbok, ny, stor, ren, blank. - Denne mønstereleven, sa Stephen, ville anse Hamlets grublerier om sin prinselige sjels liv etter døden, den usannsynlige, ubetydelige og udramatiske monologen, for å være like grunn som Platons. John Eglinton rynket pannen, sa med voksende vrede: - På min ære, blodet mitt kommer i kok når jeg hører at noen sam­ menligner Aristoteles med Platon! - Hvilken av de to skulle ha forvist meg fra sitt samfunn? sa Stephen. Trekk du blankt dine dolkedefinisjoner. Hestheten er hvaheten av allhesten. De tilber tendensstrømmer og eoner. Gud, gatestøy, meget peripatetisk. Rommet, det man er nødt til å se. Gjennom rom mindre enn de røde smådråpene av menneskeblod, krivlekravler de etter Blakes bak­ ende inn i evigheten som denne vegetasjonsverden bare er en skygge av. Hold fast ved nuet, det herværende, for igjennom det styrter all fremtid tilbake til fortiden. Mr Best steg vennlig frem mot sin kollega. - Haines er gått, sa han. - Er han? - Jeg viste ham Jubainvilles bok. Han er voldsomt begeistret for Hydes Lovesongs of Connacht. Jeg kunne ikke få ham inn for å høre på diskusjonen. Han er gått til Gill for å kjøpe den. Og du lille bok, nå skal du atter møte publikums hånlige latter skrevet du er på dette drog det uskjønne magre engelske sprog. - Torvrøyken er gått ham til hodet, mente John Eglinton. I England mener vi. Botsferdig tyv. Borte. Jeg røkte tobakken hans. Grønn funklende stein. En smaragd innfattet i havets ring. - Folk vet ikke hvor farlige kjærlighetssanger kan være, sa Russells gullegg dunkelt advarende. De bevegelsene som fører til revolusjoner her i verden fødes av drømmer og visjoner i bondens hjerte i dalsiden. For dem er jorden ikke en mark som utbyttes, men en levende mor. Akademiets og arenaens tynne luft frembringer seksskillingsromanen, varietévisen. Frankrike frembringer fordervelsens fineste blomst i Mallarmé, men det ettertraktelsesverdige livet åpenbares kun for de fattige av hjertet, det livet som Homers faiaker førte. Fra disse ordene vendte Mr Best et sakesløst ansikt mot Stephen. - Mallarmé, vet De, sa han, har skrevet de praktfulle prosadiktene Stephen MacKenna pleide å lese for meg i Paris. Det om Hamlet. Han sier: il se proméne, Usant au livre de lui-méme, ikke sant, leser i boken om seg selv. Han beskriver en oppførelse av Hamlet i en fransk by, ikke sant, en provinsby. De annonserte den slik: Den ledige hånden hans skrev grasiøse små tegn i luften.

172

HAMLET ou Le Distrait Piece de Shakespeare

Han gjentok for den nyrynkede pannen til John Eglinton: - Piece de Shakespeare, ikke sant. Det er fransk. Det franske syns­ punkt. Hamlet ou. . . - . . . den åndsfraværende tigger, fullførte Stephen. John Eglinton lo. - Ja, jeg kan tenke meg det, sa han. Et utmerket folk, utvilsomt, men fortvilt kortsynt på enkelte områder. Ødsel og stillestående overdrivelse av mord. - En sjelens bøddel, kalte Robert Greene ham, sa Stephen. Det var ikke for ingenting han var slaktersønn, han svingte øksen og spyttet i neven. Ni liv tas for hans fars ene. Fader vår som er i skjærsilden. Khakihamleter nøler ikke med å skyte. Den blodstenkede slakterboden i femte akt er et forvarsel om den konsentrasjonsleiren Mr Swinburne besynger. Cranly, jeg hans stumme ordonnans, følger striden på avstand.

Yngel og kvinner av morderiske fiender som bare vi hadde skånet. . . Mellom det engelske smilet og yankeeskravlingen. Djevelen og havets dyp. - Han vil ha det til at Hamlet er en spøkelseshistorie, sa John Eglinton til beste for Mr Best. Som den tykke gutten i Pickwick vil han vi skal grøsse.

Hør! Hør! Hør! Kjødet mitt hører ham, grøssende, hører.

Om du noensinne. . .

173

- Hva er et gjenferd? sa Stephen med dirrende energi. En som har blek­ net bort til ulegemlighet gjennom døden, gjennom fravær, gjennom for­ andring. London på Elizabeth-tiden lå like langt fra Stratford som det fordervede Paris ligger fra det jomfruelige Dublin. Hvem er gjenferdet fra limbo patrum, som vender tilbake til den verden som har glemt ham? Hvem er kong Hamlet? John Eglinton flyttet på den magre skikkelsen sin, lente seg bakover for å bedømme. Teppet opp. - Det er på denne tiden en dag midt i juni, sa Stephen og ba dem med et hurtig blikk om å høre etter. Flagget er heist på teatret ved elven. Bjørnen Sackerson brummer i graven like ved, Parishagen. Toppgaster som har seilt med Drake, tygger pølse i parterre.

Lokalkoloritt. Ta med alt hva du vet. Gjør dem medskyldige. - Shakespeare er gått fra hugenottenes hus i Silver Street og kommer forbi svanedammen langs elven. Men han stanser ikke for å mate hun­ nen som driver ungekullet sitt over mot sivet. Avons svane har andre tanker. Compositio loci. Ignatius Loyola, skynd deg til min hjelp! - Stykket begynner. En skuespiller kommer frem på scenen iført en hoffjunkers avlagte brynje, en tettbygd mann med basstemme. Det er gjenferdet, kongen, en konge og ingen konge, og skuespilleren er Sha­ kespeare som har studert Hamlet alle de årene av sitt liv som ikke var forfengelighet for å kunne spille rollen som gjenferd. Han taler til Burbage, den unge skuespilleren som står foran ham på den andre siden av voksdukkulissen, og kaller ham ved navn:

Hamlet, jeg er din fars gjenferd og ber ham lytte. Til en sønn taler han, sin sjels sønn, prinsen, den unge Hamlet, og til sitt legemes sønn, Hamnet Shakespeare som er død i Stratford, slik at hans navn skal leve evig. Er det mulig at denne skuespilleren Shakespeare, et gjenferd ved sitt fravær, og kledd som den begravde kongen av Danmark, et gjenferd etter døden, og som taler sine egne ord til sin egen sønns navn (hadde Hamnet Shakespeare levd, ville han ha vært prins Hamlets tvillingbror), er det mulig, spør jeg, eller sannsynlig, at han ikke dro eller forutså den logiske konklusjon av disse premissene, du er den forurettede sønnen, jeg er den myrdede faren, din mor er den skyldige dronningen, Ann Shakespeare, født Hathaway? - Men denne snusingen i familielivet til en stor mann. . . begynte Russel utålmodig. Er du der ennå, trofast? - ... er kun av interesse for kirketjeneren. Jeg mener, vi har jo skue­ spillene. Jeg mener, når vi leser poesien i Kong Lear, hva angår det vel da oss hvordan dikteren har levd? Leve kan tjenerne gjøre for oss, har Villiers de 1 'Isle sagt. Å kikke og snuse i kulissene fra den tiden, hvor me­ get poeten drakk, hvor stor gjeld han hadde. Vi har Kong Lear, og det er udødelig. Det tilspurte ansiktet til Mr Best var enig.

Oversvømmet dem med bølgene dine og vannene dine, Mananaan Mananaan MacLir. . .

Hør her, min herre, hva med det pundet han lånte deg da du var sulten? Minsanten, jeg trengte det. Ta da du denne mynten. Velan! Det meste sløste du bort i Georgina Johnsons seng, prestedatteren. Samvittighetens brodd.

174

175

Akter du å betale det tilbake? Å javisst. Når da? Nå? Vel. . . Nei. Når da? Jeg betalte for meg selv. Jeg betalte for meg selv. Rolig nå. Han er fra landet hinsides Boyne. Det nordøstlige hjørnet. Du skylder det. Vent. Fem måneder. Molekylene fornyes. Jeg er en annen nå. Et annet jeg fikk pundet. Fallert Men jeg, monaden, formenes form, er jeg ved erindring, selv under skiftende former. Jeg som syndet og ba og fastet. Et barn som Conmee reddet fra spanskrøret. Jeg, jeg og jeg, jeg. AEIOU. - Er det Deres mening å trosse tre århundrers tradisjon? spurte John Eglintons kritiske stemme. Ånden hennes er i det minste stedt til hvile for alltid. Hun døde, i det minste for litteraturen, før hun ble født. - Hun døde 67 år etter sin fødsel, svarte Stephen skarpt. Hun så at han kom inn i verden og forlot den. Hun tok imot de første omfavnel­ sene hans. Hun fødte barna hans og la pennymynter på øynene hans for å holde dem lukket da han lå på dødsleiet. Morens dødsleie. Vokslyset. Det tildekkede speilet. Hun som brakte meg inn i denne verden ligger der, med bronseøyenlokk, under noen få billige blomster. Liliata rutilantium. Jeg gråt alene. John Eglinton så inn i den sammenfiltrede lysormen i lampen sin. - Verden tror at Shakespeare gjorde en feil, sa han, og trakk seg ut av det så fort han kunne. - Tøv! sa Stephen uærbødig. Et geni begår ingen feil. Hans feiltagelser er overlagte og danner erkjennelsens porter. Erkjennelsens porter åpnet seg og inn kom kvekerbibliotekaren dem­ pet på knirkende føtter, skallet, beøret og ivrig. - En slu kvinne er ikke noen nyttig erkjennelsens port, skulle man tro, sa John Eglinton slu. Hvilke nyttige erkjennelser lærte Sokrates av Xantippe? - Dialektikk, svarte Stephen. Og av sin mor lærte han tankens forløsningskunst. Hva han lærte av sin annen hustru Myrto (absit nomen!) Socratididions Epipsychidon, vil ingen, hverken mann eller kvinne, noensinne få vite. Men hverken jordmorens lærdom eller gardinprekener reddet ham fra Sinn Feins arkonter og deres malurtbegre. - Men Ann Hathaway? sa den stillferdige stemmen til Mr Best sorgløst. Vi later til å glemme henne slik Shakespeare selv gjorde.

Blikket hans gled fra grublerens skjegg til bespotterens skalle for å påminne og ikke uvennlig klandre dem, og så til det skalletrosa lollardeplet, uskyldig men allikevel baktalt. - Han hadde en god porsjon vidd, sa Stephen, og en usvikelig hukom­ melse. Han bar hukommelsen i ranselen der han vandret til Romeville og plystret Piken jeg forlot. Hvis jordskjelvet ikke hadde tidfestet det, ville vi allikevel vite hvor den stakkars gamle haren hørte hjemme, der han satt i sitt rede, hundeglammet, de sølvbeslåtte tømmene og de blå vinduene hennes. Dette minnet, Venus og Adonis, fantes i hver eneste kurtisanes sengekammer i London. Er den slu Katarina stygg? Hortensio kaller henne ung og vakker. Tror dere at forfatteren av Antonius og Cleopatra, en pasjonert pilegrim i den grad hadde øynene i nakken at han valgte den styggeste tiggersken i hele Warwickshire til å ligge med? Godt, han forlot henne og vant mennenes verden. Men guttekvinnene hans er en gutts kvinner. Deres liv, tanker og tale er lånt dem av menn. Gjorde han et dårlig valg? På meg virker det som om han ble valgt. Hvis andre får deres vilje, fikk Ann blod på tann. Fy pokker om det var hen­ nes skyld. Søt og seksogtyve år tok hun fullstendig innersvingen på ham. Den gråøyde gudinnen som bøyer seg over gutten Adonis, stiger ned for å erobre ham som prolog til den store handlingen, er en skamløs Stratford-tøs som velter overende i kornåkeren en elsker yngre enn henne selv. Og min tur? Når? Kom! - Rugåker, sa Mr Best kjekt og glad og løftet kjekt og glad den nye bo­ ken sin. Han mumlet deretter med blond glede for alle:

På marker hvor rugen står gul ligger de stolte bønder i skjul. Paris, den tilfredse smigreren. En høy skikkelse i skjegget vadmel reiste seg fra skyggen og avslørte kooperasjonsuret sitt. - Jeg er dessverre ventet på Homestad nå. Hvor? Mark som kan utnyttes. - Går du? spurte John Eglintons bevegelige øyenbryn. Ser vi deg hos Moore i aften? Piper kommer. - Piper! pep Mr Best. Er Piper tilbake igjen? Peter Piper plukket pertentlig en pakke med pepper i pickles. - Jeg vet ikke om jeg kan. Torsdag. Vi har et møte. Hvis jeg kan komme fra i tide. Yogihokuspokus hos Dawson. Den avslørte Isis. Vi prøvde å pante Paliboken deres. Med bena i kors under en skyggefull plysjparasoll tro­ ner han, en aztekisk logos, som fungerer på astralplanet, oversjelen de­ res, mahamahatma. De trofaste hermetikerne venter på lyset, modne

176

for chelaskapet, i sluttet krets om ham. Louis H. Victory. T. Caulfield Irwin. Lotuspiker tjener dem med blikket med talgkjøttkjertlene i lys lue. Oppfylt av sin gud troner han, en Buddha under pisangtreet. Sjelesluker, oppsluker. Hannsjeler, hunnsjeler, stimer av sjeler. Oppslukt av jamrende klageskrik, hvirvles, hvirvler, klager de. I trivialitetes kvintessens en hunnsjel har i årevis bebodd dette kjødets hylster.

177

Det blir sagt vi skal få en litterær overraskelse, sa kvekerbibliotekaren vennlig og alvorlig. Ryktet vet å fortelle at Russell er opptatt med å samle et bind poesi av våre yngre diktere. Vi venter alle i den største spenning. Spent kikket han inn i lyskjeglen fra lampen hvor tre opplyste ansik­ ter skinte. Se dette. Husk. Stephen så ned på en bredbremmet hodeløs hatt som hang på stokken hans over kneet. Min hjelm og mitt sverd. Berør lett med begge pekefin­ grene. Aristotles' eksperiment. En eller to? Nødvendighet er det som i kraft av om det er umulig kan være annerledes. Ergakk er en hatt en hatt. Hør. Unge Colum og Starkey. George Roberts ordner det forretningsmessi­ ge. Longworth vil gi det fin gratisreklame i Express. Eller hva? Jeg likte Colums Drover. Ja, jeg tror han har dette spesielle, geni. Tror du virkelig han er genial? Yeats beundret hans verselinje: Som i vill jord en gresk vase. Gjorde han det? Jeg håper du kan komme i kveld. Malachi Mulligan kommer også. Moore ba ham ta med Haines. Har dere hørt Miss Mitchells vits om Moore og Martyn? At Moore er Martyns villhavre? Ganske vittig, hva? De minner om Don Quixote og Sancho Panza. Vårt nasjonalepos er ennå ikke skrevet, sier doktor Sigerson. Moore er den rette mann. En ridder av den bedrøvelige skikkelse her i Dublin. Med safrangul kilt? O'Neill Russell? Å ja, han må tale det gamle edle språket. Og hans Dulcinea? James Stephens skriver noen skarpsindige skisser. Det virker som vi er i ferd med å bli betydningsfulle. Cordelia. Cordoglio. Lirs ensomste datter. Slengt i kroken. Nå din beste franske politur. - Mange takk, Mr Russell, sa Stephen og reiste seg. Hvis De vil være så vennlig å gi brevet til Mrs Norman . . . - Javisst. Hvis han mener det er viktig, vil det komme på. Vi får så mange innlegg. - Det vet jeg, sa Stephen. Takk. Guds takk til deg. Svineavisen. Kvegforkjemper. - Synge har også lovet meg en artikkel til Dana. Blir vi lest? Jeg tror det. Den gæliske liga vil ha noe på irsk. Jeg håper De kan komme i kveld. Ta med Starkey.

Stephen satte seg. Kvekerbibliotekaren kom fra dem som gikk. Den rødmende masken hans sa: - Mr Dedalus, Deres synspunkter er i høy grad opplysende. Han knirket frem og tilbake, trippet en sålehøyde nærmere himmelen og sa langsomt, overdøvet av støyen fra dem som gikk: - Er det altså Deres mening at hun ikke var dikteren tro? Forskrekket ansikt spør meg. Hvorfor kom han? Høflighet eller et in­ dre lys. - Hvor det er en forsoning, må det først ha vært et brudd, sa Stephen. -Ja. Kristrev i lærhoser, skjuler seg, en rømling i tørre trekløfter, unna all klappjakten. Kjenner ingen hunnrev, flakker ensomt under jakten. Kvinner han vant seg, ømme mennesker, en Babylons skjøge, dommerhustruer, frodige vintapperkoner. Rev og gjess. Og i New Place en slapp og vanæret kropp som en gang var tekkelig, en gang søt og frisk som kanel, men som nå feller bladene, alle, naken, i redsel for den trange graven, og utilgitt. - Ja. De mener altså . . . Døren lukket seg bak den som gikk. Rosen senket seg plutselig over den ensomme hvelvede cellen, en hvile av varm og rugende luft. En vestalinnes lampe. Her funderer han over ting som ikke skjedde, hva Cæsar hadde nådd å utrette om han hadde lyttet til spåmannens ord, hva som kunne ha skjedd, det muliges muligheter som mulighet, ting som ikke er kjent, hvilket navn Akilles bar da han levde blant kvinner. Kistelagte tanker rundt meg, i mumiekister, balsamert i ordenes kryd­ der. Thoth, bibliotekenes gud, en fuglegud, månekronet. Og jeg hørte stemmen til den egyptiske ypperstepresten. I malte gravkamre fylte av leirtavler. De er stille. En gang hurtige i menneskehjerner. Stille, men et dødelig begjær bor i dem etter å hviske meg i øret en rørende historie og tvinge sin vilje på meg. - Av alle store menn er han sikkert den mest gåtefulle, sa John Eglin­ ton tankefullt. Vi vet bare at han levde og led. Ikke så meget engang. Andre besvarer spørsmålet vårt. Over hele resten henger en skygge. - Men Hamlet er jo så personlig, ikke sant? sa Mr Best bedende. Jeg mener, et slags personlig dokument, ikke sant, om hans private liv. Jeg mener, det er meg aldeles likegyldig, ikke sant, hvem som blir drept og hvem som er den skyldige . . . Han støttet en uskyldig bok mot kanten av bordet, mens han smilte utfordrende. Hans private papirer på originalspråket. Ta an bad ar an tir. Taim in mo shagart. Si det på engelsk, lillejohn. Sitat lillejohn Eglinton:

178

179

- Jeg var forberedt på paradokser etter det Malachi Mulligan har for­ talt oss, men jeg kan like godt advare Dem og si at hvis De rokker min tro på at Shakespeare er Hamlet, har De en vanskelig oppgave foran Dem. Bær over med meg. Stephen motsto giften fra vantro øyne som glimtet hardt under ryn­ kede bryn. En basilisk. E quando vede l'uomo 1'attosca. Messer Brunetto, jeg takker Eder for ordet. - Liksom vi eller moder Dana vever og oppløser kroppene våre, fra dag til dag, sa Stephen, og blander molekylene, slik vever kunstneren sitt bilde og river det fra hverandre igjen. Og liksom føflekken på høyre side av brystet mitt sitter der den satt da jeg ble født, selv om hele krop­ pen er vevet av nytt stoff den ene gang etter den andre, slik ser bildet av den ulevende sønnen ut gjennom den hvileløse faderens gjenferd. I fan­ tasiens intense øyeblikk, når ånden bare er en døende gnist, sier Shelley, er det som om jeg var den jeg er og som jeg kanskje kan komme til å bli. Slik at jeg i fremtiden, fortidens søster, kanskje kan komme til å se meg selv slik som jeg sitter her nå, men som et gjenskinn av det jeg da vil være. Drummond av Hawthornden hjalp meg over den forhindringen. - Ja, sa Mr Best ungdommelig. Jeg føler Hamlet er nokså ung. Bitter­ heten kommer kanskje fra faren, men passasjene med Ophelia er sikkert fra sønnen. Gir bebreidelsen feil adresse. Han er i min far. Jeg er i hans sønn. - Den føflekken er det siste som forsvinner, sa Stephen og lo. John Eglinton skar en misfornøyd grimase. - Hvis det var tegn på geni, skulle man kunne kjøpe geni på torget, sa han. Skuespillene fra Shakespeares senere år som Renan satte så høyt, utstråler en helt annen ånd. - Forsoningens ånd, åndet kvekerbibliotekaren. - Det kan ikke være noen forsoning, sa Stephen, hvis det ikke først har vært et brudd. Har sagt det. - Hvis De ønsker å vite hvilke begivenheter det er som kaster skygge over tidens helvete i Kong Lear, Othello, Hamlet, Troilus og Cressida, så se nøye etter hvor og når denne skyggen forsvinner. Hva mildner hjertet hos en mann, skipbrudden i stormens raseri, hardt prøvet som en annen Ulysses, Perikles, prins av Tyrus? Hode, rødkjeglehattet, trykket hit og dit, saltblindet. - Et barn, en pike lagt i armene hans, Marina. - Sofistenes forkjærlighet for apokryfe sideveier er en konstant stør­ relse, oppdaget John Eglinton. Hovedveiene er kjedelige, men de fører til byen. Gode Bacon, får et skjær av mugg. Shakespeare, Bacon løper hornene av seg. Taskenspillere som følger den store landeveien. Deltagerne i den

store letingen. Hvilken by, gode herrer? Maskert i navn, A.E., eon, Magee, John Eglinton. Østenfor sol, vestenfor måne. Tir na n-og. Støv­ lene på og staven. Hvor mange mil til Dublin? Tre snes og enda ti, sir. Er vi fremme ved solefall?

- Mr Brandes aksepterer det som det første skuespillet fra den avslutten­ de perioden, sa Stephen. - Jaså? Hva mener Mr Sidney Lee om det, eller Mr Simon Lazarus, som noen kaller ham? - Marina, sa Stephen, et stormens barn, Miranda, et under, Perdita, hun som forsvant. Det som forsvant ble gitt ham tilbake, datterens barn. Min kjæreste hustru, sier Perikles, var som denne ungmø. Kan noen mann elske datteren hvis han ikke har elsket moren? - Kunsten å være bestefar, mumlet Mr Best igjen. L'art d'étre grandp. . . - Vil han ikke se gjenfødt i henne et nytt bilde, med minnet om sin egen ungdom tilføyd? Vet dere hva dere snakker om? Kjærlighet, ja. Ord kjent for alle men­ nesker. Amor vero aliquid alicui bonum vult unde et ea quae concupiscimus. . . - For en mann med denne eiendommelige gaven, geni, er hans eget bilde målestokken for all erfaring, materiell som moralsk. En slik appell vil røre ham. Bildet av andre menn av hans eget blod vil frastøte ham. Han vil i dem se groteske forsøk av naturen på å foregripe eller gjenta ham. Kvekerbibliotekarens velvillige panne blusset rødmende av håp. - Jeg håper Mr Dedalus vil utarbeide sin teori til fordel for alle. Og vi burde nevne en annen irsk kommentator, Mr George Bernard Shaw. Heller ikke skulle vi glemme Mr Frank Harris. Hans artikler om Shake­ speare i Saturday Review var virkelig briljante. Merkelig nok vil han også vise oss et ulykkelig slektskap med den mørke damen fra sonet­ tene. Den favoriserte rivalen er William Herbert, jarl av Pembroke. Jeg skal medgi at hvis dikteren må forkastes, så ville det mer stemme over­ ens med - hva skal jeg si? - vår oppfatning om hva som ikke passer seg. Han tidde veloverveid og holdt det ydmyke hodet mellom dem, alkeegg, prisen i deres strid. Han sier du og De til henne med kvekerord. Elsker I, Miriam? Elsker I Eders mann? - Det kan så være, sa Stephen. Det fins et ord av Goethe som Mr Magee liker å sitere. Vær forsiktig med hva du ønsker deg i barndom­ men, for i manndommen kommer du til å få det. Hvorfor sender han en adelsmann for å fri for seg til en som er buenaroba, en bukt hvor alle menn legger til, en hoffdame med skandalefortid? Han var selv en språ-

180

181

kets adelsmann og hadde oppfostret seg selv fra stallknekt til gentleman og skrevet Romeo og Julie. Hvorfor? Hans tro på seg selv var blitt drept altfor tidlig. Han ble overmannet i en kornåker (rugåker, burde jeg si) og han vil aldri bli noen seierherre i sine egne øyne etter dette, og aldri med hell leke den leken hvor piken først ler og så legger seg ned. Å spille don Juan kan ikke redde ham. Ingen senere godtgjørelse kan godtgjøre det første nederlaget. Villsvinbittene har såret ham der kjærligheten ligger blødende i dagen. Hvis den slu kvinnen blir beseiret, så har hun alltid kvinnens usynlige våpen i behold. Jeg føler at det i ordene er en eller an­ nen pæl i kjøttet som jager ham fremover mot en ny lidenskap, en mør­ kere skygge av den første, som endog formørker hans egen forståelse av seg selv. Den samme skjebnen venter ham, og de to lidelsene forenes i en malstrøm. De lytter. Og inn i ørehvelvene deres drypper jeg. - Sjelen er før blitt dødelig såret, en gift er dryppet inn i åpningen på et sovende øre. Men de som tas av dage i søvnen kan ikke vite hvordan de døde om ikke Skaperen utstyrte sjelene deres med denne kunnska­ pen i et liv etter døden. Forgiftningen og dyret med to rygger som drev den til det, kunne kong Hamlets gjenferd ikke vite noe om dersom han ikke av sin skaper var utstyrt med slik viten. Derfor vil ordene hans (hans magre engelske uskjønne drakt) alltid vende seg i en annen ret­ ning, bakover. Skjenderen og den skjendede, hva han ville og ikke ville, følger med ham fra Lucretias elfenbenskuler med årer blå av asur som himmelen til Imogens blottede bryst med den femkantede føflekken. Han går tilbake, trett av det verket han har skapt og samlet foran seg, for å skjule seg, en gammel hund som slikker et gammelt sår. Men ettersom tap er hans vinning, fortsetter personligheten hans videre mot evig­ heten, uten å ha lært av den visdom han har skrevet eller av de lovene han har åpenbart. Visiret hans er åpent. Han er et gjenferd nå, en skygge, vinden ved Helsingørs klipper eller hva man vil, havets stemme, en stemme som bare høres i hans hjerte som er av samme substans som han selv, sønnen som er konsubstantiell med sin far. - Amen! svarte noen borte fra døren. Har du funnet meg, du min uvenn? Entr'acte. Et forvorpent ansikt, grettent som en domprosts, slik trådte Buck Mulligan inn, i munter narredrakt, bort mot de hilsende smilene deres. Telegrammet mitt. - Hvis jeg ikke tar feil, snakket dere om det gassfylte hvirveldyret? spurte han Stephen. Primulavestkledd hilste han muntert med den avtatte panamahatten sin som med en narrelue. De byr ham velkommen. Was Du verlachst wirst Du noch dienen. Spotternes laug. Photius, pseudomalachi, Johann Most. Han som avlet seg selv ved Helligånd og som selv sendte seg selv som

Gjenløser mellom seg selv og andre. Som etter å ha blitt grepet av sine fi­ ender, ble kledd naken og pisket, ble naglet som en flaggermus på ladeporten, sultet på korsets tre, lot seg begrave, oppsto, steg ned til helvete, for opp til himmelen og der i disse nitten hundre årene har sittet ved sitt eget Jegs høyre hånd, og som på den ytterste dag skal komme igjen for å dømme levende og døde når alle de levende allerede er døde.

Glo-o—ri—a in ex---cel—sis De---- o.

Han løftet hendene. Slør faller. Å blomster! Klokker med klokker med klokker i kor. - Javisst, sa kvekerbibliotekaren. En høyst instruktiv samtale. Jeg an­ tar at også Mr Mulligan har sin teori om skuespillet og om Shakespeare. Alle sider av livet bør være representert. Han smilte likelig til alle sider. Buck Mulligan tenkte fortumlet. - Shakespeare? sa han. Navnet virker kjent. Et flyvende solsmil strålte over ansiktet hans med de slappe trekkene. - Javisst, sa han og husket plutselig. Den fyren som skriver liksom Synge. Mr Best henvendte seg til ham. - Haines spurte etter Dem, sa han. Traff De ham? Han treffer Dem se­ nere i tesalongen DBC. Han er gått bort til Gill for å kjøpe Hydes Lovesongs of Connacht. - Jeg kom gjennom museet, sa Buck Mulligan. Var han her? - Skaldens landsmenn er kanskje en smule trette av våre åndfulle teoretiseringer, svarte John Eglinton. Jeg hører at en skuespillerinne spilte Hamlet for 408. gang i Dublin i går kveld. Vining mente at prinsen var en kvinne. Er det ingen som har hevdet at han var irsk? Jeg tror dommer Barton leter etter noen spor. Han sverger (Hans Høyhet, ikke Hans Høyærverdighet) ved den hellige Patrick. - Den mest strålende av alle er historien av Wilde, sa Mr Best og løftet den strålende notisboken sin. Nemlig Portrait of Mr WH der han beviser at sonettene er skrevet av en Willie Hughes, en mann som hugser. - Til Willie Hughes, ikke sant? sa kvekerbibliotekaren. Eller Hughie Wills? Mr Williams personlig. WH, hvem er jeg? - Jeg mener til Willie Hughes, sa Mr Best og korrigerte utsagnet sitt. Selvfølgelig er det hele bare en masse paradokser og ordspill, ikke sant, Hughes i alle varianter, hugges og huggs, men det er så typisk den

182

183

måten han utvikler det på. Det er selve essensen av Wilde, ikke sant. Den lette hånden. Blikket hans rørte ansiktene deres mens han smilte, en blond gresk yngling. Utvannet essens av Wilde. Du er pokker så vittig. Tre whiskeydrammer drakk du for Dan Deasys dukater. Hvor mye brukte jeg? Å, noen få shilling. På en gjeng avisfolk. Humor våt og tørr. Vidd. Du ville gi alle dine fem sanser for ungdommens stolte drakt han pynter seg med. Et uttrykk for oppfylt begjær. Det fins så mange. Ta henne for meg. I parringstiden. Gud gi dem en sval brunsttid. Ja, turteldue henne. Eva. Naken hvetebuket synd. En slange slynger seg rundt henne, en gifttann i kysset dens. - Tror De det bare er et paradoks? spurte kvekerbibliotekaren. Spotteren blir aldri tatt alvorlig når han er mest alvorlig. De snakket alvorlig om spotterens alvor. Buck Mulligans atter tunge ansikt betraktet Stephen en stund. Så ris­ tet han på hodet og kom nærmere og trakk et sammenbrettet telegram opp av lommen. De bevegelige leppene hans leste det, smilte med ny be­ geistring. - Telegram! sa han. Vidunderlig inspirasjon! Telegram! En pavelig bulle! Han satte seg på hjørnet av den uopplyste pulten og leste muntert: - Den sentimentale er et menneske som vil nyte uten å sette seg i den enorme gjeld som en utført handling medfører. Undertegnet Dedalus. Hvor sendte du det fra? Horehuset? Nei. College Green. Har du drukket opp de fire pundene? Min tante vil besøke din usubstansielle far. Tele­ gram! Malachi Mulligan, The Ship, Lower Abbey Street. Å du uforligne­ lige komediant! Å du prestifiserte kinchitt! Henrykt stakk han telegrammet og konvolutten i lommen og sa kla­ gende på kverulerende dialekt: - Det er som jeg sier, kjære deg, litt sære og syke var vi, Haines og jeg, den gangen han kom inn med det. Vi brølte etter en skikkelig sup og kunne ha vekket en munk om han var aldri så halvdød av hor. Og så satt vi en time og to timer og tre timer på Connery og bare ventet dannet på en halvliter. Han jamret: - Og vi å måtte bli der, du hulde, og du fra det hedenforgangne sender oss dine konglomerasjoner mens vi skal ha våre tunger hengende en meter ut lik tørstende prester som vansmekter etter en kolokvint. Stephen lo. Fort, advarende, bøyde Mulligan seg. - Vagabonden Synge leter etter deg for å slå deg i hjel, sa han. Han hørte at du pisset på ytterdøren hans i Glasthule. Han er ute i pampussene for å myrde deg.

- Meg! utbrøt Stephen. Det var ditt bidrag til litteraturen. Buck Mulligan lente seg tilbake igjen og lo opp mot det mørke tyvlyttende taket. - Myrde deg! lo han. Skarpt gargoyleansikt som førte krig mot meg over den slafsete lungemosen vår i Rue Saint-André-des-Arts. I ord av ord for ord, palabras. Oisin med Patrick. Satyr han møtte i Clamartskogen, svingende med en vinflaske. C'est vendredi saint! Morderisk ire. Han på sitt vandrende bilde. Jeg mitt. Jeg traff en dåre i skogen. - Mr Lyster, sa en betjent fra døren på klem. - . . . hvor hver og en kan finne hva han ønsker. Således har dom­ mer Madden i sin Diary of Master William Silence funnet jaktuttrykkene . . . Ja? Hva er det? - Det er en herre her, sir, sa betjenten og kom frem med et kort i hånden. Han er fra Freeman. Han vil gjerne se siste årgang av Kilkenny People. - Naturligvis, naturligvis, naturligvis. Er det herren . . . ? Han grep ivrig kortet, kikket uten å se, la det ned usett, så, spurte, knirket, spurte: - Er han . . . ? Å der! Med et raskt dansetrinn smatt han av sted og ut. I den dagslyse korri­ doren talte han med tungeferdig iver, pliktskyldig, høyst høflig, høyst vennlig, høyst oppriktig samvittighetsfullt. - Denne herren? Freeman's Journal? Kilkenny People? Selvfølgelig. God dag, sir. Kilkenny ... Vi har selvfølgelig . . . En tålmodig silhuett ventet, lyttet. - Alle de ledende provins . . . Northern Whig, Cork Examiner, Enniscorthy Guardian. I fjor. 1903 . . . Vil De vennligst. . . Evans, vis denne herren. . . Hvis De bare følger med bet. . . Eller la meg. . . Denne vei. . . Værsågod, sir. . . Tungeferdig, pliktoppfyllende, viste han vei til alle lokalavisene, en bukkende mørk skikkelse fulgte ham i de hastige hælene. Døren lukket seg. - Jøden! utbrøt Buck Mulligan. Han sprang opp og grep kortet. - Hva heter han? Jødemoses? Bloom. Han skravlet videre. - Jehova, forhudsinnsamleren, er ikke mer. Jeg fant ham over på museet da jeg kom for å hylle den skumfødte Afrodite. Den greske mun­ nen som aldri har fortrukket seg i bønn. Hver dag må vi gi henne vår hyllest. Livets liv, din munn vekker til live. Plutselig henvendte han seg til Stephen. - Han kjenner deg. Han kjenner din far. Å, jeg frykter han er greskere enn grekerne. De bleke galileerøynene hans var på hennes mesialfure. Venus kallipygos. Å, disse lenders torden! Guden forfølger jomfruen som er skjult.

184

185

- Vi vil høre mer, bestemte John Eglinton med bifall av Mr Best. Vi begynner å bli interessert i Mrs S. Hittil har vi, om overhodet, tenkt på henne, sett henne, som en tålmodig Griselda, en Penelope som holder seg hjemme. - Antisthenes, elev av Gorgias, sa Stephen, og tok skjønnhetens palme fra Kyrios Menelaus gemalinne, Helene fra Argos, den trojanske trehesten hvor et dusin helter sov, og ga den til den fattige Penelope. Han bodde i London i tyve år og under en del av denne tiden hevet han lønn på størrelse med lordkansleren av Irland. Han hadde et rikt liv. Hans kunst er mer enn føydalismens, som Walt Whitman kalte den, fråtseriets. Varme sildeposteier, grønne krus med sekt, honningsauser, rosensukker, marsipan, stekte duer i stikkelsbær, kandiserte frukter. Sir Walter Raleigh hadde en halv million franc på ryggen og et luksuskorsett da han ble arrestert. Ågerkvinnen Eliza Tudor hadde nok undertøy til at hun kunne kappes med henne fra Saba. Tyve år forhalte han tiden der mellom ekteskapelig kjærlighet og dens kyske gleder og skjøgekjærlighet og dens urene lyster. Dere kjenner Manninghams historie om borgerhustruen som bød Dick Burbage dele seng med henne etter at hun hadde sett ham i Richard III, og Shakespeare hørte det og uten vi­ dere tok han kvigen ved hornene, og da Burbage kom og banket på por­ ten, svarte han under kapunteppene: William Erobreren kom før Richard III. Og den muntre fruen, Mistress Fitton, steg opp og ropte: Å!, og den lille fuglen hans, Lady Penelope Rich, en ren kvalitetskvinne som passer for en skuespiller og skjøgene ved elven, en penny pr gang. Cours la Reine. Encore vingt sous. Nous ferons de petites cochonneries. Min ette? Tu veux? - Kremen av overklassen. Og sir William Davenant av Oxfords mor som hadde et beger kanariesekt for hver kanariepikk. Buck Mulligan opplot sitt fromme blikk og ba: - Velsignede Magaret Mary Allemannspikk! - Og datteren til Henry med de seks konene og andre fornemme venninner fra nabogodsene, som gentlemansdikteren Lawn Tennyson synger om. Men hva tror dere stakkars Penelope gjorde i Stratford i tyve år bak de smårutete vinduene? Gjorde og gjorde. Noe gjort. I en rosengård i Fetter Lane hos urtekremmeren Gerard vandrer han gråkastanjebrun. Som fargen i en asurklokke er årene hennes. Øynene fiolblå som Junos. Han vandrer. Ett liv er alt. Ett legeme. Gjør. Bare gjør. Langt borte i en dunst av vellyst og skitt, legges hender på hvithet. Buck Mulligan banket skarpt i bordet til John Eglinton. - Hvem mistenker De? spurte han skarpt. - La oss si at det er han som er den forsmådde elskeren i sonettene. En gang forsmådd, alltid forsmådd. Men hoffkokotten vraket ham for en lord, hans mindyrebare. Kjærlighet som ikke våger si sitt navn.

- Som engelskmann, mener De, innskjøt John djerve Eglinton. Han elsket en lord. En gammel mur hvor raske firfisler smetter forbi. Jeg så dem i Charendon. - Det virker slik, sa Stephen. Når han vil gjøre ham og alle de andre uparede og ubefruktede kroppene den hellige tjenesten som stallknekten utfører for hingsten. Kanskje hadde han som Sokrates en jordmor til mor, liksom han hadde en krakilsk kvinne som hustru. Men hun, den liderlige kvinnen, brøt ikke noe troskapsløfte. To ting ulmer i dette gjenferds sinn, et brutt løfte og den enfoldige bondeknølen som har fått hen­ nes gunst, broren til hennes avdøde mann. Jeg tror at den elskelige Ann var varmblodig. En gang elsker, alltid elsker. Stephen vendte seg kjekt i stolen. - Bevisbyrden påhviler Dem og ikke oss, sa han og rynket pannen. Hvis De nekter for at han i femte akt av Hamlet har brennmerket skam­ men hennes, så si meg da hvorfor navnet hennes ikke blir nevnt i løpet av de 34 årene mellom den dagen de giftet seg og den dagen hun be­ gravde ham. Alle disse kvinnene så at mennene deres gikk under jor­ den, Mary sin mann John, Ann sin stakkars kjære Willun, da han gikk hen og døde for henne og raste over at han skulle være den første, Joan sine fire brødre, Judith sin mann og alle sine sønner, Susan også sin mann, mens Susans datter for å bruke bestefars ord, sto brud med den andre etter å ha drept den første. Joda, nevnt blir de. I løpet av de årene han levde fyrstelig i kongens London måtte hun låne 40 shilling av fa­ rens gjeter for å kunne betale en gjeld. Så forklar nå De. Forklar også den svanesangen hvor han har overgitt henne til ettertiden. Han mottok tausheten deres. Til hvem da Eglinton: Du mener testamentet. Men det er blitt forklart, tror jeg, av juristene. Hun hadde rett til enkens del av boet. Ifølge loven. Hans lovkunnskap var stor, forteller dommerne oss. Ham Satan håner. Spotteren: Og derfor utelot han navnet hennes i første utkast, men glemte ikke gaver til granddatteren, til sine døtre, til sin søster og gamle venner i Stratford og i London. Og da han ble anmodet, tror jeg, om å skrive hennes navn så fikk hun hans nest beste seng.

Punkt.

186

fikkhunhans nestbeste fikkhunhans besteseng nestbeste fikkhunhans

187

Hoh! - Vanlige bondefolk hadde få eiendeler den gang, bemerket John Eglinton, hvilket de stadig har om man skal tro bondeskuespillene våre. - Han var en rik landadelsmann, sa Stephen, med våpenskjold og gods i Stratford og en eiendom i Irland Yard, en kapitalistisk aksjonær, lovstifter og tiendeoppkrever. Hvorfor etterlot han ikke den beste sen­ gen til henne hvis han ønsket hun skulle snorke resten av nettene sine i fred? - Det er klart at det var to senger, en som var best og en som var nest­ best, sa Mr Nestbest Best avgjørende. - Separatio a mensa et a thalamo, forbedret Buck Mulligan og ble tilsmilt. - Antikken nevner berømte senger, sa Nest Eglinton sengesmilende med sammenknepet munn. La meg tenke. - Antikken nevner at berømte aristoteliske skoleelever og skallete hedenske vismenn som dør i landflyktighet og dermed gir sine slaver fri­ heten og eiendom, og hedrer sine forfedre, sa Stephen, vil bli begravd side om side med støvet av sin hustru, og ber sine venner være gode mot en gammel elskerinne (glem ikke Nell Gwynn Herpyllis) og la henne få bo i villaen sin. - Mener De han døde slik? spurte Mr Best lettere urolig. Jeg me­ ner . . . - Han døde døddrukken, overtrumfet Buck Mulligan. En seidel øl er en drikk for en konge. Å, jeg må fortelle dere hva Dowden sa! - Hva da? spurte Besteglinton. William Shakespeare & Co Ltd. Folkets William. For nærmere opplys­ ninger, henvend Dem til E. Dowden, Highfield House . . . - Herlig! sukket Buck Mulligan amorøst. Jeg spurte hva han mente om beskyldningene for pederasti som ble rettet mot skalden. Han løftet hendene i været og sa: Det eneste vi kan si er at livet var nokså hektisk på den tiden. Herlig! Katamitt. - Sansen for skjønnhet leder oss på avveier, sa vakkeritristhet Best til styggelige Eglinton. Strengt svarte urokkelige John: - En lege kan fortelle hva disse ordene betyr. Man kan ikke få i både pose og sekk. Siger I så? Vil de fravriste oss, meg, skjønnhetspalmen?

- Ja, og oppfatningen av eiendomsretten, sa Stephen. Han trakk Shylock ut av sin egen lange lomme. Han var sønn av en gullkneger og ågerkarl, og selv var han kornjobber og ågerkarl med ti tonn korn på lager under hungeropptøyene. Låntagerne hans er utvilsomt av ulike tro som er omtalt av Chettle Falstaff, som beretter om hans hederlighet i forretninger. Han saksøkte en skuespillerkollega for prisen på noen sek­ ker malt og krevde sitt skålpund kjød for hver penny han lånte ut. Hvor­ dan kunne ellers Aubreys stallknekt og teateroppasser bli så fort rike? Alt som skjedde ble til hans fordel. Shylock harmonerer med de jødefor­ følgelsene som fulgte etter hengningen og parteringen av dronningens snylter Lopez, jødehjertet hans ble revet ut av ham mens slasken frem­ deles var i live, Hamlet og Macbeth med at en skotsk filosofaster og heksebåltilhenger besteg tronen. Den tapre armadaen håner han i Love's Labour Lost. Krønikespillene hans seiler for fulle seil på en flodbølge av Mafeking-fanatisme. Warwickshire-jesuitter blir ført for retten og vi har en portners teori om tvetydigheten. Sea Venture kommer hjem fra Bermuda og det stykket Renan beundret er skrevet sammen med Patsy Caliban, den amerikanske fetteren vår. De sukkersøte sonettene følger etter Sidneys. Hva heksen Elizabeth angår, også kalt rødhårete Bess, den tykke jomfruen som inspirerte til De lystige koner i Windsor, kan vi la en eller annen Meinherr fra Alemania henleve livet sitt med å rote etter dypere meninger på bunnen av skittentøyskurven. Jeg synes du klarer deg riktig bra. Bare bland sammen en røre av teologifilologikk. Mingo, minxi, mictum, mingere. - Bevis at han var jøde, utfordret John Eglinton forventningsfullt. De­ res dekanus anser at han var from katolikk. Sufflaminandus sum. - I Tyskland ble han gjort til den ledende franske polerer av italienske skandaler, svarte Stephen. - En myriadeintelligent mann, minnet Mr Best om. Coleridge kalte ham en myriadeintelligens. Amplius. In societate humana hoc est maxime necessarium ut sit amicitia inter m ultos. - Den hellige Thomas, begynte Stephen. - Ora pro nobis, stønnet Munk Mulligan og sank ned i en stol. Der ristet han en klagerune: - Pogue mahone! Acushla machree! Forbi er det med oss fra denne dag! Forbi er det visselig! Alle smilte sine smil. - Den hellige Thomas, sa Stephen smilende. Jeg liker å lese de tykkmagede verkene hans på originalspråket, hvor han skriver om blodskam fra et annet standpunkt enn den nye wienerskolens som Mr Magee snakket om, og sammenligner den på sin kloke og eiendommelige måte med en følelsenes grådighet. Han mener at den kjærligheten som såle­ des gis til en nær blodsbeslektet, av grådighet blir tilbakeholdt en frem­

188

med som kanskje hungrer etter den. Jødene som de kristne beskylder for grådighet, er den av alle raser som har mest tilbøyelighet til inngifte. Beskyldninger blir rettet i vrede. De kristne lovene som bygget opp jøde­ nes samlede formuer (og for dem betydde storm det samme som styrke, akkurat som hos lollardene), omga også deres kjærlighet med bånd av stål. Om dette er synd eller dyd, skal den gamle Himmelfader fortelle oss på dommedagens retterting. Men en mann som holder så fast på det han kaller rettigheten til sine gjeldsposter, vil også holde fast på det han kaller rettigheten over henne han kaller sin hustru. Ingen Sir Smile i na­ bolaget skal begjære hans okse eller hans hustru eller hans tjener eller tjenerinne eller hans esel. - Eller hans eselinne, messet Buck Mulligan. - Milde Will får en hard medfart, sa den milde Mr Best mildt. - Hvilken Will? smatt Buck Mulligan inn med. Vi begynner å blande. - Viljen til å leve, filosoferte John Eglinton, for stakkars Ann, Wills enke, er det viljen til å dø. - Requiescat! ba Stephen.

Viljen til handling hvor er den? Det er lenge siden den svant hen.

189

- Hun ligger stiv og kald i den nest beste sengen, en dronning i laser, selv om det kan bevises at en seng på den tiden var like sjelden som automobilen er i våre dager og utskjæringene på den er beundret i syv kirkesogn. På gamle dager kom hun sammen med legpredikanter (den ene bodde sammen med henne i New Place og drakk en seidel sekt som byen betalte for, men i hvilken seng han sov, interesserer oss ikke) og fikk høre at hun hadde sjel. Hun leste eller det ble lest for henne fra skriftene hans som hun fremdeles foretrakk fremfor De lystige koner, og mens hun slapp vannet på nattpotten tenkte hun på Hekter og kroker for troendes bukser og Den mest åndelige snusdåse som kan få de mest hengivne sjeler til å nyse. Venus fortrakk leppene i bønn. Samvittig­ hetens tornebusk, samvittighetens kvaler. Det er den alderen hvor ut­ mattet utukt søker etter sin gud. Historien viser at det er riktig, inquit Eglintonus Chronologos. Den ene alderen følger den andre. Men vi har det fra høyeste hold at en manns verste fiender skal bli hans eget hus og hans familie. Jeg mener Russell har rett. Hvorfor skal vi bry oss om hans far eller hustru? Det er bare familiediktere som har familieliv. Falstaff var ikke noe familiemenneske. Jeg har en følelse av at den tykke ridderen var hans mest full­ komne skapning. Mager lener han seg bakover. Sjenert, fornekt dine frender, de selvrettferdige hellige. Sjenert, aftensbord med de gudløse, han smyger seg til et beger. En herre i det ultonske Antrim bød ham det. Besøker ham en gang i kvartalet. Mr Magee, sir, det er en herre som ønsker å snakke med Dem. Meg? Sier han er Deres far, sir. Gi meg min Wordsworth. Inn

trer Magee Mor Matthew, en barsk bister brunbarket bergire i stramme bukser med kneppet penisfutteral, treskoene er leirete av ti skogers søle, med en vandringsstav av epletre i hånden. Din egen? Han kjenner gamlefaren din. Enkemannen. Da jeg hastet til den ustelte dødssengen hennes fra det glade Paris, rørte jeg hånden hans på kaien. Stemmen, ny varme, som talte. Doktor Bob Kenny pleier henne. Øynene som vil meg det godt. Men ikke kjen­ ner meg. - En far er et nødvendig onde, sa Stephen som kjempet med håpløs­ heten. Han skrev skuespillet i de månedene som fulgte etter hans fars død. Hvis De mener at han, en mann som begynte å bli grå og som har to gifteferdige døtre, en mann med 35 år på nakken, nei mezzo del cammin di nostra vita, og med 50 års erfaring, er den skjeggløse studenten fra Wittenberg, da må De også mene at den 70 år gamle moren hans er den vellystige dronningen. Nei. John Shakespeares lik går ikke igjen om natten. Etter som timene går, bare råtner det og råtner. Han hviler fri­ gjort fra farskapet etter å ha overført denne mystiske egenskapen på sin sønn. Boccaccios Caiandrino var den første og siste mann som har følt seg gravid. Farskap i betydningen bevisst avling er ukjent for mannen. Det er en mystisk tilstand, en apostolisk suksesjon, fra den enkelte avler til den enkelte avlede. Det er på dette mysterium og ikke på madonnamysteriet som det listige italienske intellekt kastet for Europas masser, kirken er grunnlagt og urokkelig grunnlagt, ettersom den, liksom ver­ den, makro- og mikrokosmos, er grunnlagt på det tomme rom. På uviss­ het, på usannsynlighet. Amor matris, subjektivt og objektivt genitiv, er kanskje ikke det eneste sanne i livet. Paterniteten er kanskje en juridisk fiksjon. Hvem er far til en sønn, som noen sønn skulle elske ham eller han noen sønn? Hva i helvete er det De sikter til? Jeg vet det. Hold kjeft. Dra til helvete. Jeg har mine grunner. Amplius. Adhuc. Iterum. Postea. Er du fordømt til å gjøre dette? - Det oppstår brudd mellom dem av en så kraftig kroppslig skam av verdens kriminalannaler som er plettet av alle andre blodskammer og perversiteten knapt nok nevner den. Sønner med mødre, fedre med døtre, lesbiske søstre, former for kjærlighet som ikke tør nevne sitt navn, nevøer med bestemødre, fengselsfugler med nøkkelhull, dronninger med premieokser. Den ufødte sønnen dreper skjønnheten, når han blir født bringer han smerte, han kløver hengivenheten i to, øker bekymrin­ gen. Han er en ny hane, hans vekst fører til farens forfall, hans ungdom til farens misunnelse, hans venn hans fars fiende. Dette tenkte jeg i rue Monsieur le Prince. - Hva binder dem sammen i naturen? Et øyeblikks blind brunst. Er jeg far? Hvis jeg var? Skrumpet usikker hånd.

190

- Sabellius, afrikaneren, den skarpsindigste erkekjetteren av alle mar­ kens dyr, mente at faren var sin egen sønn. Bulldoggen fra Aquin for hvem intet ord er umulig, gjendriver påstanden hans. Nåvel, hvis faren som ikke har en sønn ikke er en far, kan da sønnen som ikke har noen far være en sønn? Da Rutlandbaconsouthamptonshakespeare eller en annen dikter av samme navn i feiltagelsens komedie skrev Hamlet, var han ikke bare sin egen sønns far, men da han ikke lenger var sønn, var han og følte han seg som far til hele rasen, sin egen bestefars far, far til sin ufødte sønnesønn, som på samme måte aldri ble født ettersom naturen på samme måte som Mr Magee oppfatter den, avskyr den det fullkomne. Eglintonøyne så med hurtig glede og sjenertlysende opp. Glad så han en lystig puritaner gjennom slyngvinrosen. Smiger. Sjelden. Men smiger. - Han selv sin egen far, sa Sønnmulligan til seg selv. Vent. Jeg er med barn. Jeg har et ufødt barn i hjernen. Pallas Athene! Et skuespill! Skue­ spillet er tingen! La meg fremføde! Han grep seg om tykkpannen med begge fødselshjelpende hender. - Hva familien hans angår, sa Stephen, så lever morens navn i Ardenskogen. Hennes død ga ham scenen ved Volumnia i Carolanius. Hans guttesønns død er den unge Arthurs dødsscene i King John. Hamlet, den sorte prinsen, er Hamnet Shakespeare. Hvem pikene er i Stormen, i Perikles, i Et vintereventyr, vet vi. Hvem Cleopatra, Egyptens kjøttgryte, og Cressida og Venus er, kan vi bare gjette. Men det er et annet medlem av familien hans som er beskrevet. - Uhyggen brer seg, sa John Eglinton. Kvekerbibliotekaren kveket inn på tå, kvekk, masken hans, kvekk, med hastverk, kvekk kvekk. Døren lukket. Celle. Dag. De lyt. Tre. De. Jeg du han de. Kom, mine he. Han hadde tre brødre, Gilbert, Edmund, Richard. På sine gamle dager fortalte Gilbert noen kavalerer at han en gang fikk gratis adgangs­ kort av Maister Gatherer, og han så sin bror Maister Wull, dramatikeren inne i London i et stykke om en brytekamp med en mann på ryggen. Teaterpølsen fylte Gilberts sjel. Han fins ingen steder, men en Edmund og en Richard er beskrevet i kjære Williams verker. mageeglinjohn : Navn! Hva sier et navn? best: Det er navnet mitt Richard, ikke sant. Jeg håper De legger inn et godt ord for Richard, ikke sant, for min skyld. (latter) buck mulligan: (piano, diminuendo) stephen:

191

Så sa stud. med. Dick til sin studentvenn Da vy. . .

I sin treenighet av onde Willer, shakeskurkene lago, Richard Kjeltringrygg, Edmund i Kong Lear, er det to som bærer de onde onkle­ nes navn. Ja, det siste skuespillet ble skrevet eller var ved å bli skrevet mens broren Edmund lå for døden i Southwark. best: Jeg håper Edmund kommer til å lide. Jeg vil ikke at Richard, mitt navn . . . (latter) kvekerlyster: (a tempo) Men den som stjeler fra meg mitt gode navn. . . stephen: (stringendo) Elan har skjult sitt eget navn, et flott navn, Wil­ liam, i stykkene, en statist her, en klovn der, på samme måte som en gammel italiensk mester anbrakte sitt eget ansikt i et mørkt hjørne av lerretet. I sonettene har han avslørt hvor det fins Will i overflod. Liksom John av Gaunt er navnet ham kjært, like kjært som det våpenskjoldet han krøp for å oppnå, på en sort skråbjelke et spyd i sølv, honorificabilitudinitatibus, kjærere enn hans ry som landets største shakematiker. Hva sier et navn? Det er det vi spør oss selv om i barndommen når vi skriver det navnet man forteller oss er vårt. En stjerne, en nova, en ko­ met gikk over himmelen da han ble født. Om dagen lyser den alene på himmelen, klarere enn Venus om natten, og om natten lyste den over Delta i Kassiopeia, det hvilende stjernebildet som er tegnet på at han er opptatt blant stjernene. Øynene hans betraktet det da det lå lavt over horisonten, øst for Bjørnen, da han ved midnattstid vandret gjennom de sovende sommermarkene på vei hjem fra Shottery og armene hennes. Begge tilfredse. Også jeg. Ikke si til dem at han var ni år gammel da den sluknet. Og fra armene hennes. Ventet på å bli begjært og vunnet. Javel, du elendige. Hvem vil begjære deg? Les på himmelen. Autontimorumenos. Bous Stephanoumenos. Hvor er ditt aspekt? Stephen, Stephen, skjærer brød med kniven. S.D.: Sua donna. Giå: di lui. Gelindo risolve di non amare S.D. - Hva er det, Mr Dedalus? spurte kvekerbibliotekaren. Var det et himmelfenomen? - En stjerne om natten, sa Stephen. En skystøtte om dagen. Hva mer er det å si? Stephen så på hatten sin, stokken, støvlene. Stephanos, min krone. Mitt sverd. Støvlene hans ødelegger formen på føttene mine. Kjøp deg et par. Hull i sokkene mine. Lommetørkle også. - De gjør god bruk av navnet, innrømmet John Eglinton. Deres eget navn er merkelig nok. Jeg antar det forklarer den fantastiske humoren Deres. Meg, Magee og Mulligan. Sagnomspunnet oppfinner. Haukemannen. Du fløy. Hvorhen? Newhaven - Dieppe, dekkspassasjer. Paris og retur. Vibe. Ikaros. Pater, stephen:

192

193

ait. Havomskylt, fallen, kastet hit og dit. Vibe er du. Vibe vær. Mr Best løftet ivrigstille boken sin og sa: - Det er meget interessant for brorsmotivet finner vi også i de gamle irske mytene. Akkurat som De sier. De tre brødrene Shakespeare. Også i Grimm, vet De, eventyrene. Den tredje broren som alltid gifter seg med Tornerose og vinner beste pris. Best av brødrene Best. Gud bedre best. Kvekerbibliotekaren hanetrippet nærmere. - Jeg skulle gjerne vite hvilken bror De ... sa han. Jeg forstår det slik at De antydet et utilbørlig forhold til en av brødrene. . . Men kanskje foregriper jeg? Han grep seg selv på fersk gjerning, så på alle, avsto. En betjent ropte borte fra døren: - Mr Lyster! Fader Dineen vil gjerne . . . - Å, fader Dineen! Straks. Hurtig rekte knirkende rekte rekte forsvant han rekte. John Eglinton rørte kården. - Ut med det, sa han. La oss få høre hva De har å si om Richard og Edmund. De har gjemt dem til slutt, ikke sant? - Jeg ber Dem erindre disse to fornemme slektningene, nonkel Richie og nonkel Edmund, svarte Stephen. Kanskje ber jeg om for meget. En bror kan glemmes like lett som en paraply. Vibe. Hvor er din bror? Apothecaries' Hall. Mitt bryne. Han, deretter Cranly, Mulligan. Nå disse. Tale, tale. Men gjør noe. Gjør noe si noe. De spotter for å prøve deg. Gjør noe. Bli gjort med. Vibe. Jeg er lei av stemmen min, Esaus stemme. Mitt kongerike for en drink. Videre. - De vil kanskje si at disse navnene allerede fantes i de krøniker han hentet materialet fra til skuespillene sine. Hvorfor tok han nettopp dem og ikke andre? Richard, en pukkelrygget horesønn, misfoster, kurtiserer enken Ann (hva sier et navn?) begjærer og vinner henne, en horesønns glade enke, Richard erobreren, den tredje broren, kom etter William den erobrede. De øvrige fire aktene i stykket henger slapt etter den førs­ te. Av alle kongene hans er Richard den eneste som ikke skjermes av Shakespeares ærefrykt, verdens engel. Hvorfor er bihandlingen i Kong Lear der Edmund figurerer, tatt rett ut av Sidneys Arcadia og i all hast påklistret en forhistorisk keltisk legende? - Det var Wills vilje, forsvarte John Eglinton. Vi skal ikke nå kombine­ re en nordisk saga med et utdrag fra en roman av George Meredith. Que voulez-vous? ville Moore si. Han anbringer Bøhmen ved kysten og lar Ulysses sitere Aristoteles. - Hvorfor det? svarte Stephen seg selv. Fordi temaet den falske eller

inntrengende eller ekteskapsbrytende broren eller alle tre i én, for Sha­ kespeare betyr mer enn for eksempel de fattige. Dette temaet er alltid i tankene hans. Forvisningens tone, forvisningen fra hjertet, forvisningen fra hjemmet, lyder uavbrutt fra De to herrene fra Verona og videre, helt til Prospero bryter staven sin av, begraver den flere favner nede i jorden og kaster boken sin i havet. Det fordobler seg mot midten av livet hans, gjenlyder fra et annet, gjentar seg, protasis, epitasis, katastrofe. Det gjen­ tar seg igjen når han nærmer seg graven da hans gifte datter Susan, et skudd av den gamle stammen, beskyldes for hor. Men det var arvesyn­ den som formørket forstanden hans, svekket viljen og etterlot en sterk hang til ondskap. Ordene kommer fra de høyvelbårne biskopene av Maynooth. Arvesynd og i likhet med den opprinnelige arvesynden, begått av en annen i hvis synd han også har syndet. Det står mellom lin­ jene i det siste han skrev, det står i stein på gravmælet hans, der hvor li­ ket hennes ikke får legges. Tiden har ikke svekket den. Fred og skjønn­ het har ikke gjort det av med den. Den fins i uendelige variasjoner over­ alt i den verden han har skapt, i Stor ståhei for ingenting, to ganger i Som man behager, i Stormen, i Hamlet, i Like for like - og i alle de øvrige skuespillene som jeg ikke har lest. Han lo for å frigjøre seg fra sinnets slaveri. Dommer Eglinton oppsummerte. - Sannheten ligger på midten, hevdet han. Han er gjenferdet og prin­ sen. Han er alt i alle. - Det er han, sa Stephen. Gutten i første akt er den modne mannen i femte akt. Alt i alle. I Cymbeline og Othello er han ruffer og hanrei. Han handler og blir utsatt for handling. Han elsker et ideal eller en perversi­ tet. Liksom José dreper han den virkelige Carmen. Hans aldri sviktende intellekt er den rasende lago som uavlatelig vil at morianen i ham skal lide. - Koko! Koko! klukket Kukk Mulligan liderlig. Å fryktelige ord! Mørk hvelving tok imot, ga igjen. - Og hvilken skikkelse er vel ikke lago! utbrøt John Eglinton uforfer­ det. Når alt kommer til alt har Dumas fils (eller var det pére?) rett. Nest etter Gud har Shakespeare skapt mest. - Han finner glede hos hverken mann eller kvinne, sa Stephen. Han vender tilbake etter et livs fravær til det stedet hvor han er født, der han alltid har vært nærværende som taust vitne, som mann og gutt, og når han står ved avslutningen av sin livsferd planter han morbærtreet sitt. Og dør. Reisen er slutt. Graverne begraver Hamlet pére og Hamlet fils. En konge og en prins til slutt i døden, med ledsagende musikk. Og hva gjør det vel at han er myrdet og forrådt, begrått av alle skrøpelige ømme hjerter, danske eller dubliner, sorgen over den døde er den eneste ekte­ mann de nekter å skille seg fra. Hvis De liker epilogen, så se lenge på den. Lykkelige Prospero, den gode belønnes. Lizzie, bestefars lille gullklump, og nonkel Richie, den slemme mannen som av den dikteriske

194

195

rettferdigheten føres til det stedet hvor de slemme niggeme havner. Sterk sluttreplikk. I verden utenfor seg selv fant han det virkelige som var mulig i verden innenfor. Materlinck sier: Hvis Sokrates forlot sitt hus i dag ville han finne den vise sittende på trappen. Hvis Judas gikk bort i aften, ville det være mot Judas skrittene førte ham. Hvert liv er mange dager, dag etter dag. Vi vandrer gjennom oss selv, møter røvere, gjen­ ferd, kjemper, gamle menn, unge menn, hustruer, enker, elskende brødre, men vi møter alltid oss selv. Dramatikeren som skrev denne ver­ dens foliant og skrev den dårlig (Han ga oss lyset først og solen to dager senere), tingenes Herre slik som de er og som de mest romerske av kato­ likkene kaller dio boia, bøddelguden, er utvilsomt alt i alt i oss, stallknekt og slakter, han ville også vært ruffer og hanrei om det ikke hadde vært for det himmelske hushold Hamlet har forutsagt, ikke skal være flere ekteskap, ettersom den forherligede mannen, en androgyn engel, er sin egen hustru. - Eureka! ropte Buck Mulligan. Eureka! Plutselig lykkelig sprang han opp og var med et byks borte ved John Eglintons pult. - Får jeg lov? sa han. Herren har talt til Malachi. Han begynte å rable ned på et stykke papir. Ta noen lapper fra disken på veien ut. - De som allerede er gift, sa Mr Best, den blide herold, skal leve, alle på én nær. De øvrige skal bli som de er. Han lo, ugift, til Eglinton Johannes, i kunst en baccalaureus. Ugift, uelsket, på vakt mot list, funderer de hver kveld over variantutgavene sine av Troll kan temmes. - De er et blendverk, sa John Eglinton rett ut til Stephen. De har ledet oss hele denne lange veien for å vise oss en fransk trekant. Tror De på Deres egen teori? - Nei, sa Stephen omgående. - Kommer De til å skrive den ned? spurte Mr Best. De burde ta den som en dialog, ikke sant, som de platoniske dialogene Wilde skrev. John Eclecticon smilte tvetydig. - I så fall, sa han, kan jeg ikke se hvordan De venter betaling for den når De ikke en gang tror på den selv. Dowden tror det er et eller annet mysterium i Hamlet, men han vil ikke si mer enn som så. Herr Bleibtreu, mannen som Piper traff i Berlin og som er i ferd med å utarbeide den omtalte Rutlandteorien, tror at hemmeligheten ligger skjult i Stratfordmonumentet. Piper sier han akter å avlegge et besøk hos den nåvæ­ rende hertugen og bevise for ham at hans forfader skrev skuespillene. Det vil komme som en overraskelse for Hans nåde. Men han tror på teo­ rien sin. Jeg tror, å Herre, hjelp min vantro. Det vil si, hjelp meg å tro eller hjelp med å vantro. Hvem hjelper en til å tro? Egomen. Til å vantro? En annen fyr.

- De er den eneste medarbeideren i Dana som ber om sølvpenger. Ikke vet jeg hvordan det blir med neste nummer. Fred Ryan ber om plass for en artikkel om økonomi. Freddrain. To sølvpenger lånte jeg av ham. For å hjelpe deg over. Økonomi. - De kan få offentliggjort dette intervjuet for én guinea, sa Stephen. Buck Mulligan reiste seg fra sitt leende skribleri og lo, og så sa han al­ vorlig med honningsøt ondskap: - Jeg oppsøkte skalden Kinch på hans landsted i Upper Mecklenburg Street og fant ham fordypet i studiet av Summa Contra Gentiles i selskap med to gonorreiske damer, Friske Nelly og Rosalie, kullkaihoren. Han steg bakover. - Kom, Kinch. Kom fuglenes vandrende Ængus. Kom, Kinch. Du har spist alt vi lot igjen. Ja. Jeg skal bringe deg reste­ ne og avfallet ditt. Stephen reiste seg. Livet er mange dager. Dette tar slutt. - Vi ses i aften, sa John Eglinton. Notre ami Moore sier at Malachi Mulligan må bli med. Buck Mulligan svingte papirlappen og panamahatten. - Monsieur Moore, sa han, underviser Irlands ungdom i French let­ ters. Jeg skal komme. Kom, Kinch, skaldene må drikke. Kan du gå rett? Han ler. . . Supe til elleve. Tusen og én irsk natt. Kloss. . . Stephen fulgte en kloss. . . En dag hadde vi en diskusjon i nasjonalbiblioteket. Shakes. Etter klossryggen hans fulgte jeg. Jeg tråkket ham på hælen. Stephen tok farvel og fulgte nedslått en klossmajor, glattkjemmet hår, nybarbert, ut av den hvelvede cellen til et dagslys som knuste alle tanker. Hva har jeg lært? Av dem? Av meg? Gå som Haines nå. Lesesalen. I besøksprotokollen fører Cashel Boyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrell inn de mange stavelsene sine. Tema: Var Hamlet gal? Kvekerens flintskalle gudelig i boksamtale med en liten prest. - Å, kan De ikke gjøre det, sir . . . Jeg ville bli så glad . . . Amusert satt Mulligan og mumlet morsomheter for seg selv, nikket selv. - Et fornøyd akterspeil. Korsbommen. Er det. . . ? Hatt med blått bånd . . . ? Skriver langsomt. . . ? Hva . . . ? Så. . .? Den krumme balustraden, lettflytende Mincius. Puck Mulligan, panamahjelmkledd, gikk skritt for skritt, i jamber, trallet:

196

- John Eglinton, min kjære John Hvorfor gifter du deg ei?

Han sprutet ut i luften: - Å, den kjønnsløse kineseren! Chin Chon Eg Lin Ton. Vi gikk bort til losjen deres, Haines og jeg, i Plumber's Hall. Skuespillerne våre skaper en ny kunstform i Europa liksom grekerne og M. Maeterlinck. Abbey Theatre! Jeg kjenner svettelukten av munkepubis. Han spyttet tørt. Glemte: Ikke mer enn han glemte julingen han fikk av lusete Lucy. Og forlot femme de trente ans. Og hvorfor ingen andre barn ble født? Og det første barnet hans en pike? Etterpåklokskap. Gå tilbake. Den barske eneboeren er der fremdeles (han har brødet sitt) og den blide ynglingen, gledesynglingen. Phaedos lyse elskovshår. Eh . . . jeg ville. . . bare. . . jeg glemte. . . eh . . . - Longworth og M'Curdy Atkinson var der. . . Puck Mulligan danset rappfotet, trallet:

Jeg hører knapt nok byens støy eller en soldat på halløy for tanken vandrer mon til F. M'Curdy Atkinson den samme som med treben gikk det var den takk han fikk fordi han aldri glasset tømte Magee som alltid satt og drømte for ekteskapet de kjente ingen trang de satt og ronket dagen lang.

197

Spøk videre. Kjenn deg selv. Nedenfor meg stanser en vitebegjærlig og ser på meg. Jeg stanser. - Sørgmodige komediant, stønnet Buck Mulligan. Synge har holdt opp med å gå i sort for å være som naturen. Det er bare kråker, prester og engelsk kull som er sort. En latter snublet over leppene hans. - Longworth er alvorlig syk, sa han, etter det du skrev om den gamle torsken Gregory. Å du inkvisitoriske fordrukne jødesuitt! Hun skaffer deg jobb i avisen og etterpå går du bort og skjeller henne huden full. Kunne du ikke gjøre det som Yeats? Han fortsatte videre nedover, skar grimaser og messet mens han beve­ get armene elegant. - Den vakreste boken vårt land har frembrakt i min tid. Fører tanken til Homer. Han stanset ved foten av trappen. - Jeg har en idé til et skuespill for komediantene, sa han høytidelig.

Den mauriske søylehallen, sammenfiltrede skygger. Borte er de ni mennenes mauriske dans med eksponenter som luer. Med mildt varierende stemmer leste Buck Mulligan tavlen sin:

Enhver sin egen hustru eller Hvetebrødsdager i hånden (en nasjonal umoral i tre orgasmer) av Ballerusk Mulligan Han sendte Stephen et fornøyd klovneflir og sa: - Jeg er redd maskeringen er gjennomskuelig. Men hør! Han leste, marcato: - Personene: Tobias Tullerusk (en fallert polakk) Flatlus (en buskmann) Stud.med. Dick (to fluer i én smekk) og stud.med. Davy Mor Grogan (en vannbærer) Frekke Nelly og Rosalie (kullkaihoren) Han lo, vagget hodet fra side til side, fortsatte videre, fulgt av Stephen. Og muntert sa han til skyggene, menneskesjeler: - Akk, den natten i Camden Hall da Erins døtre måtte løfte på skjør­ tene for å skritte over deg der du lå i ditt morbærfargede, mangefargede, mengderike oppkast! - Erins mest uskyldige sønn, sa Stephen, som de noensinne har løftet dem for. Han skulle til å gå inn døren da han følte en av dem bak seg og gikk til siden. Dra bort. Øyeblikket er inne. Hvorhen da? Hvis Sokrates forlot sitt hus i dag og Judas dro av sted i kveld. Hvorfor? I rommet ligger det jeg en gang i tiden må komme til, uunngåelig. Min vilje, hans vilje som står imot meg. Oseaner imellom. En mann passerte mellom dem, hilste. - God dag igjen, sa Buck Mulligan. Søylegangen. Her så jeg etter varseltegn hos fuglene. Fuglenes Ængus. De går, de kommer. I natt fløy jeg. Fløy lett. Mennesker undret seg. Deretter skjøgegaten horegaten. En kremfruktmelon rakte han meg. Inn her. Du skal få se. - Den evige jøde, hvisket Buck Mulligan med klovnens ærefrykt. Så

198

du blikket hans? Han så på deg for å begjære deg. Jeg frykter deg, gamle sjøulk. Å Kinch, du est i fare. Skaff deg et rumpeskjold. Oxenfordmanér. Dag. Trillebårsol over brospenn. En mørk rygg gikk foran ham. Leopardskritt, ned, ut porten under fallportens pigger. De fulgte etter. Forulemper meg stadig. Snakk videre. Den milde luften omga hushjørnene i Kildare Street. Ingen fugler. Spinkelt fra hustakene steg to røykstrimler i været, spredte seg som vif­ ter og blåste mildt av sted med brisen. Kjemp ikke. Druidprestenes fred i Cymbeline, yppersteprestaktig, av den vide jorden et alter.

Priset være gudene la røyken hvirvle mot neseborene deres fra helligdommens altere.

10

Prioren, hans høyærverdighet John Conmee S.J. stakk det glatte lom­ meuret ned i innerlommen igjen idet han gikk ned trappen til presbyteriet. Passe tid til å gå til Artane. Hva var det nå den gutten het igjen? Dig­ nam. Ja. Vere dignum et iustum est. Broder Swan var den rette mann til å snakke med. Mr Cunninghams brev. Ja. Vil bistå ham, om mulig. God og troende katolikk, nyttig for menighetsarbeidet. En enbent sjømann som svaiet av sted med langsomme rykk på kryk­ kene, brummet noen strofer. Han stanset med et rykk foran de barm­ hjertige søstres kloster og rakte frem skyggeluen til en almisse fra den høyærverdige John Conmee. Fader Conmee velsignet ham i solen for han visste at han hadde bare en sølvcrown i portemoneen. Fader Conmee gikk over gaten til Mountjoy Square. Han tenkte, men ikke særlig lenge, på soldater og matroser som hadde fått skutt av bena av en kanonkule og endte sine dager på et fattighus, og på kardinal Wolseys ord: Hvis jeg hadde tjent min Gud like godt som jeg har tjent min konge, ville Han ikke ha forlatt meg på mine eldre dager. Fader Conmee gikk i treskyggen under solflimrende blader og imot ham kom hustruen til Mr David Sheehy, parlamentsmedlem. - Takk utmerket, fader. Og De selv, fader? Fader Conmee hadde det aldeles utmerket. Han skulle antagelig til Buxton for å ta vannkur. Og guttene hennes, gikk det bra for dem på Belvedere? Jaså? Fader Conmee var virkelig glad for å høre del. Og Mr Sheehy? Fremdeles i London. Underhuset var fremdeles samlet, ja, selv­ følgelig. Strålende vær var det, riktig vakkert. Ja, det var meget mulig at fader Bernard Vaughan ville komme igjen og preke. Å javisst, virkelig en begivenhet. Sannelig en prektig mann. Fader Conmee var meget glad for å se at hustruen til David Sheehy, parlamentsmedlem, så så kjekk ut, og han ba henne hilse så meget til Mr David Sheehy, parlamentsmedlem. Jo, han skulle naturligvis gjerne komme på besøk. - Farvel, Mrs Sheehy. Fader Conmee løftet på silkehatten for agatperlene i mantillaen hen­ nes som skinte blekksorte i solen. Og smilte igjen idet han gikk. Han visste han hadde pusset tennene med arekanøttpasta. Fader Conmee gikk, og mens han gikk smilte han ved tanken på fader Bernard Vaughans komiske øyne og cockneyaksent.

200

201

- Pilatus! Åffer holder'ukke orden på de bråkete folka? Men en nidkjær mann. Det var han virkelig, og han gjorde virkelig megen nytte for seg på sin måte. Utvilsomt. Han elsker Irland, sa han, og han elsker irlenderne. Og av god familie, skulle man tro? Walisere, var de ikke det? Å, det var noe han ikke måtte glemme. Brevet til ordensprovinsialen. Fader Conmee stanset tre små skolegutter på hjørnet av Mountjoy Square. Joda, de var fra Belvedere. Småskolen. Jaså. Og var de flinke gutter på skolen? Å. Det var meget bra. Og hva heter så han? Jack Sohan. Og han? Ger. Gallaher. Og denne lille herren? Han het Brunny Lynam. Å, det var da virkelig et flott navn. Fader Conmee fant frem et brev fra brystlommen og ga det til vesle Brunny Lynam og pekte på den røde postkassen på hjørnet av Fitzgibbon Street. - Men vær forsiktig så du ikke legger deg selv i kassen, lille mann, sa han. Guttene seksøyde fader Conmee og lo. - Å hå, sir. - Nå, og la meg så se om du kan poste et brev, sa fader Conmee. Unge Brunny Lynam sprang over gaten og stakk fader Conmees brev til ordensprovinsialen i munnen på den illrøde postkassen. Fader Con­ mee smilte og nikket og smilte og gikk bort Mountjoy Square East. Mr Denis J. Maginni, danselærer S-c, med silkehatt, grå diplomatfrakk med silkeslag, hvitt halstørkle, smale lavendelblå bukser, kanarigule hansker og spisse lakkstøvler, kom verdig gående og gikk ærbødig til side på fortauet da han passerte lady Maxwell på hjørnet av Dignam's Court. Var ikke det Mrs M'Guiness? Mrs M'Guiness nikket verdig og sølvhåret til fader Conmee fra den andre gangstien der hun kom seilende. Og fader Conmee smilte og hils­ te. Hvordan hadde hun det? Hun hadde sannelig en flott holdning. Liksom dronning Mary av Skottland, omtrent slik. Og tenke seg til at hun var pantelånerske. San­ nelig! En så . . . hva skulle han si? . . . en så dronningaktig fremtreden. Fader Conmee gikk bort Great Charles Street og så over mot den stengte frikirken på venstre hånd. Pastor T.R. Greene B.A. vil (D.V.) tale. Inkumbenten, kaltes han. Han følte seg inkumbent til å si noen ord. Men man bør være overbærende. Håpløs uvitenhet. De handlet som de hadde forstand til. Fader Conmee svingte rundt hjørnet og gikk bort North Circular Road. Det var merkverdig at det ikke gikk noen sporvogn på en så viktig trafikkåre. Det burde det sannelig gjøre. En flokk skolegutter med vesker kom over gaten fra Richmond Street. Alle tok av seg de skitne luene. Fader Conmee hilste dem velvillig mer enn én gang. Elever fra Christian Brothers-skolen. Fader Conmee kjente lukten av røkelse fra høyre mens han gikk.

Sankt Josephs-kirken, Portland Row. For aldrende og dydige kvinner. Fader Conmee løftet på hatten for det hellige sakramente. Dydige, men noen ganger også gretne. Ved Aldborough House tenkte fader Conmee på den sløsaktige adels­ mannen. Nå var det kontor eller noe lignende. Fader Conmee begynte å gå bortover North Strand Road og ble hilst av Mr William Gallagher som sto i døren til forretningen sin. Fader Con­ mee hilste på Mr William Gallagher og kjente lukten av røkte fleskesider og store smørbutter. Han gikk forbi tobakkshandleren Grogan der løpe­ sedlene sto oppslått og fortalte om en fryktelig katastrofe i New York. I Amerika skjedde slike ting jevnlig. Sørgelig at mennesker skulle dø slik, uforberedt. Men allikevel en fullkommen anger. Fader Conmee gikk forbi Daniel Bergins pub, to arbeidsløse menn sto og hang foran vinduet. De hilste ham og ble hilst. Fader Conmee passerte H.J. O'Neills begravelsesbyrå hvor Corny Kel­ leher satt og summerte tall i protokollen mens han tygget på et gresstrå. En patruljerende konstabel hilste fader Conmee og fader Conmee hilste konstabelen. Hos slakter Youkstetter så fader Conmee fleskepølser, hvite og sorte og røde, pyntelig kveilet opp i vinduet. Under trærne på Charleville Mali så fader Conmee en torvpram som lå fortøyd, en trekkhest med hengende hode og en pramskipper med skitten stråhatt som satt midtskips og røkte og kikket på en poppelgren over hodet på seg. Det var idyllisk og fader Conmee reflekterte over Skaperens forsyn som hadde skapt torven i torvmyrer hvor mennesker kunne grave den opp og frakte den til byen og småstedet for å varme opp fattiges hjem. På Newcombebroen steg hans høyærverdighet John Conmee S.J. fra Sankt Francis Xaviers kirke i Upper Gardiner Street, på en utgående sporvogn. Fra en inngående sporvogn steg hans velærverdighet Nicholas Dudley C.C. fra Sankt Agathas kirke, North William Street, av på Newcombe­ broen. Ved Newcombebroen steg fader Conmee på en utgående sporvogn fordi han ikke likte å gå til fots den sølete veien forbi Mud Island. Fader Conmee satt i et hjørne på sporvognen med en blå billett om­ hyggelig stukket inn i åpningen på den ene lubne glacéhansken, mens fire shilling, en sixpence og fem pennystykker gled fra den andre lubne hanskehånden og ned i portemoneen. Da han kjørte forbi den eføykledde kirken tenkte han på at billettkontrolløren vanligvis kom når man lettsindig hadde kastet fra seg billetten. Medpassasjerenes høytide­ lige mine virket på fader Conmee altfor overdrevet for en så kort og bil­ lig reise. Fader Conmee likte sømmelig munterhet. Det var en fredelig dag. Herren med briller rett imot fader Conmee var nettopp ferdig med å forklare noe og så ned. Antagelig hans kone, tenk­ te fader Conmee. Et ørlite gjesp åpnet munnen på konen til herren med briller. Hun løf­

202

203

tet en liten behansket hånd, gjespet aldri så lett, klappet den lille hanskehånden mot den åpne munnen og smilte søtt. Fader Conmee bemerket parfymen hennes i vognen. Han bemerket også at den tafatte mannen på den andre siden av henne satt ytterst på kanten av benken. Ved alterringen hadde fader Conmee vanskeligheter med å putte hos­ tien i munnen på den ubehjelpelige gamle mannen med det skjelvende hodet. Ved Annesleybroen stanset sporvognen og da den skulle til å kjøre igjen, reiste en gammel kone seg plutselig fra plassen sin for å gå av. Konduktøren trakk i snoren for å stanse vognen for henne. Hun gikk ut med kurv og et bærenett, og fader Conmee så at konduktøren hjalp henne av med nettet og kurven. Fader Conmee tenkte at ettersom hun nesten hadde kjørt forbi takstgrensen for pennybillett, så var hun nok en av disse kjære sjelene som man alltid må si til to ganger: Gud velsigne deg, barnet mitt, at alt er dem tilgitt, be for meg. Men de hadde jo også så mange sorger i livet, så mange bekymringer, stakkars skapninger. Fra plankegjerdet grinte Mr Eugene Stratton med tykke negerlepper mot fader Conmee. Fader Conmee tenkte på sjelen til sorte og brune og gule mennesker og på prekenen sin om Sankt Peter Claver S.J. og afrikamisjonen og på utbredelsen av troen og de millioner av sorte og brune og gule sjeler som ikke hadde mottatt vanndåpen når deres siste time kom som en tyv om natten. Denne boken av en belgisk jesuitt, Le Nombre des Elus forekom fader Conmee å være en fornuftig teori. Det var jo millioner av mennes­ keskjebner skapt av Gud i Hans eget bilde som ikke (Deo volente) hadde fått del i troen. Men de var Guds sjeler, skapt av Gud. Fader Conmee syntes det var synd at alle skulle fortapes, ja det var rent ut sagt et spill. Ved holdeplassen i Howth Road steg fader Conmee av, ble hilst av konduktøren og hilste tilbake igjen. Det var stille i Malahide Road. Fader Conmee likte både gaten og nav­ net. Gledesklokker ringte i det muntre Malahide. Lord Talbot de Mala­ hide, arvelig lordadmiral av Malahide og tilgrensende farvann. Så ble han kalt til våpen og hun var jomfru, hustru og enke på samme dag. Det var de gode gamle dager, med trofaste mennesker i glade landdistrikter, svunne tider i baroniet. Fader Conmee gikk og tenkte på den vesle boken Svunne tider i baro­ niet, og på den boken som kunne skrives om jesuitterklostre og om Mary Rochfort, datter av lord Malesworth, første grevinne av Belvedere. Hun var en apatisk dame som ikke lenger var ung og som vandret alene langs stranden av Lough Ennel. Mary, første grevinne av Belve­ dere, som vandret apatisk om aftenen og som ikke ble forskrekket om en oter sprang ut i vannet. Hvem kunne vite sannheten? Ikke den sjalu lord Belvedere og ikke hennes skriftefar, om hun ikke hadde begått full­ byrdet ekteskapsbrudd, eiaculatio seminis inter vas naturale mulieris,

med bror til sin ektemann? Hun ville bare skrifte halvt hvis hun ikke hadde syndet helt, slik kvinner gjør. Bare Gud visste det, og hun og ek­ temannens bror. Fader Conmee tenkte på den tyranniske ukyskhet som imidlertid var nødvendig for slektenes gang her på jorden, og på Guds veier som ikke er våre veier. Don John Conmee vandret og levde i fordums tider. Der var han en menneskevenn og ble æret for det. Han mintes hemmeligheter som var blitt skriftet for ham og han smilte til de smilende edle ansiktene i en voksbonet sal med saftige fruktklaser i taket. Og hendene til en brud og en brudgom, adel til adel, ble lagt i hverandre av Don Juan Conmee. Det var en deilig dag. Grinden inn til en mark åpenbarte seg for fader Conmee, store åkre med kålhoder som nikket for ham med de fyldige underbladene. Him­ melen viste ham en flokk med små hvite skyer som drev langsomt av sted med vinden. Moutonner, sa franskmennene. Et enkelt og treffende ord. Fader Conmee leste i bønneboken og betraktet skyer som moutonnerte over Rathcoffey. De tynnsokkede anklene hans ble kilt av gresstråene på Clongowes sportsplass. Der gikk han og leste om kvelde­ ne og hørte ropene fra gutteflokkene under spillet, unge rop i den stille aftenen. Han var deres rektor, han regjerte mildt. Fader Conmee trakk av seg hanskene og fant frem den rødkantede bønneboken. Et bokmerke av elfenben viste ham siden. Nona. Det burde han ha lest før non. Men lady Maxwell var kommet. Fader Conmee leste taus Pater og Ave og gjorde korsets tegn. Deus in auditorium. Han gikk rolig og leste taus nona, fortsatte å gå og leste til han kom til Res i Beati immaculati. - Principium verborum tuorum veritas, in eternum omnia iudicia institutiae tuae. En ung mann kom rødmende ut gjennom et hull i hekken, og etter ham kom en ung kvinne med nikkende tusenfryd i hånden. Den unge mannen trakk fort av seg luen, den unge kvinnen bøyde seg raskt og fjernet langsomt og forsiktig en liten kvist som satt fast på den lyse kjo­ len. Fader Conmee velsignet dem begge alvorlig og vendte et tynt blad om i bønneboken. Sin: - Principes persecuti sunt me gratis, et a verbis tuis formidavit cor meum.

Corny Kelleher slo igjen den lange kassaboken og så med trette øyne bort på et likkistelokk av furu som sto som en skiltvakt borte i kroken. Han reiste seg, gikk bort til lokket, svingte det rundt på aksen og studer­

204

te formen og messingbeslagene. Han tygget stadig på gresstrået og la fra seg kistelokket og gikk bort til døren. Der trakk han hattebremmen litt ned for å skygge for øynene og lente seg mot dørkarmen og stirret dovent ut. Fader John Conmee steg inn på Dollymountsporvognen på Newcomenbroen. Corny Kelleher samlet de storfotede støvlene og stirret ut med hatten ned i pannen mens han tygget på gresstrået. Patruljerende konstabel 57 C stanset for å slå av en prat. - Fint vær, Mr Kelleher. - Ja, sa Corny Kelleher. - Men nokså trykkende, sa konstabelen. Corny Kelleher sendte en taus stråle gressaft i en bue fra munnen, mens en gavmild hvit arm slengte ut en mynt fra et vindu i Eccles Street. - Ellers noe nytt? spurte han. - Jeg så angjeldende person i går kveld, sa konstabelen med tilbake­ holdt pust.

205

En enbent sjømann krykket seg rundt MacConnells hjørne, strøk forbi Rabaiottis iskremvogn og stolpret seg opp Eccles Street. Til Larry O'Rourke som sto i skjorteermene i døråpningen, brummet han bistert: - For England. . . Han svingte seg heftig frem forbi Katey og Boody Dedalus, stanset og brummet: - . . . hjem og fedreland. Det bleke bekymrede ansiktet til J.J. 0'Molloy fikk beskjed om at Mr Lambert var på lageret med en gjest. En kraftig dame stanset, tok en kobbermynt opp av portemoneen og slapp den i luen som ble holdt frem mot henne. Sjømannen brummet takk, stirret grettent på de udeltagende vinduene, senket hodet og svingte seg fire skritt fremover. Han stanset og brummet arg: - For England. . . To barbente guttunger som slikket på lakrisbånd, stanset like ved ham og gapte mot benstumpen hans med brunsiklende munner. Han svingte seg fremover med kraftige rykk, stanset, løftet hodet mot et vindu og gneldret med dyp stemme: - . . . hjem og fedreland. Den glade søte kvitrende fløytingen innenfor fortsatte et par takter, stanset. Gardinet i vinduet ble trukket til side. Et kort med «Umøblerte værelser» gled ned fra vindusrammen og falt i bakken. En rund naken gavmild arm lyste opp, kunne ses, fremstrakt fra et hvitt underkjoleliv og stramme skulderstropper. En kvinnehånd slengte ut en mynt over lysgraven. Den falt på fortauet.

En av guttungene styrtet bort, plukket den opp og slapp den i sange­ rens lue, og sa: - Her, sir.

Katey og Boody Dedalus skjøv opp døren til det dampfylte kjøkkenet. - Har du fyrt med bøkene? spurte Boody. Maggy sto borte ved komfyren og støtte et par ganger i den gråaktige massen under boblende skum med sleiven og tørket seg over pannen. - De ville ikke gi noe for dem, sa hun. Fader Conmee gikk over Clongowes sportsplass, de tynnsokkede ank­ lene hans ble kilt av gresstrå. - Hvor prøvde du? spurte Boody. - M'Guiness. Boody stampet i gulvet og slengte skuldervesken på bordet. - Pokker ta det feite fjeset hennes! ropte hun. Katey gikk bort til komfyren og kikket med skjelende øyne. - Hva er det i gryten? spurte hun. - Skjorter, sa Maggy. Boody ropte rasende: - Pokker, er det ikke noe å spise! Katey løftet lokke* med en fold av det skitne skjørtet sitt og spurte: - Og hva er det her? En tung damp dunstet ut til svar. - Ertesuppe, sa Maggy. - Hvor har du fått den? spurte Katey. - Søster Mary Patrick, sa Maggy. Portneren ringte med bjellen. - Klingeling! Boody satte seg ved bordet og sa sultent: - Kom med den! Maggy øste tykk gul suppe fra kasserollen opp i en skål. Katey satte seg rett imot Boody og sa rolig mens hun med fingerspissene førte noen løse brødsmuler til munnen: - Bra at vi har såpass. Hvor er Dilly? - Gått for å møte far, sa Maggy. Boody brøt store brødbiter i den gule suppen og tilføyde: - Fader vår som ikke er i himmelen. Maggy øste opp gul suppe i bollen til Katey og utbrøt: - Boody! Skam deg! En papirbåt, en sammenkrøllet løpeseddel, Elias kommer, gynget lett ned Liffey, under Looplinebroen, skjøt utfor stryket hvor vannet ble kløyvet av bropilarene, og seilte østover forbi skipssider og ankerkjettinger, mellom den gamle kaien ved Tollpakkhuset og Georgekaien. 206

Den lyshårete unge piken hos Thomton foret vidjekurven med raslende treull. Blazes Boylan rakte henne flasken svøpt i rosa silkepapir og en liten krukke. - Vil De legge ned disse først, hva? sa han. - Ja, sir, sa den lyshårete piken. Og frukten øverst. - Ja takk, nettopp, sa Blazes Boylan. Hun pakket sirlig de tykke pærene andføttes etter hverandre og mel­ lom de modne skamrødmende fersknene. Blazes Boylan gikk frem og tilbake i nye brune sko i den fruktduftende butikken, tok opp frukter og kjente på unge og saftige og rynkede frukter og lekre røde tomater og snuste inn duften av dem. H.E.L.Y/S. vandret forbi ham på rekke i høye hvite hatter, forbi Tangier Lane og trasket mot sitt mål. Han snudde seg plutselig fra en sponkurv med jordbær, trakk et gullur opp av vestlommen og holdt det utstrakt i kjeden. - Kan De sende det med sporvognen? Nå? En mørkrygget skikkelse under Merchanfs Arch kikket på bøkene i vognen til gateselgeren. - Javisst, sir. Er det her i byen? - Å jada, sa Blazes Boylan. Ti minutter. Den lyshårete piken rakte ham adresselapp og blyant. - Vil De skrive opp adressen, sir? Blazes Boylan skrev ved disken og skjøv lappen bort til henne. - Send det med en gang, vil De det? sa han. Det er til en invalid. - Ja, sir. Det skal jeg, sir. Blazes Boylan raslet med muntre penger i bukselommen. - Hvor meget må jeg lide? spurte han. De slanke fingrene til den lyshårete piken telte fruktene. Blazes Boylan kikket ned i utringningen på blusen hennes. En ung kylling. Han tok en rød nellik fra en høy vase. - Er denne til meg? spurte han galant. Den lyshårete piken kikket skrått opp på ham, rettet seg likevel opp, slipset hans en anelse skjevt, rødmet. - Ja, sir, sa hun. Bøyde seg kokett, telte på nytt tykke pærer og rødmende ferskener. Blazes Boylan kikket ned i blusen hennes med større utbytte, holdt den røde blomsten med stilken mellom de smilende tennene. - Får jeg snakke et par ord med telefonen Deres, frøken? spurte han skjelmsk.

207

- Ma! sa Almidano Artifoni. Han stirret over skulderen til Stephen på Goldsmiths knoppaktige isse. To vognlass turister kjørte langsomt forbi, kvinnene satt foran og

holdt seg fast i gelenderet. Blekansikter. Mennenes armer omfavnet usjenert de spinkle skikkelsene deres. De så fra Trinity til den nakne søy­ legangen foran Bank of Ireland hvor duene rukukukurret. - Anch'io ho avuto di queste idee, sa Almidano Artifoni, quand' ero giovine come Lei. Eppoi mi sono convinto che il mondo é una bestia. E peccato. Perché la sua voce. . . sarebbe un cespite di rendita, via. Invece, Lei si sacrifica. - Sacrifizio incruento, sa Stephen smilende mens han langsomt sving­ te stokken frem og tilbake om midtpunktet. - Speriamo, sa det runde mustasjeansiktet vennlig. Ma, dia: retta a me. Ci rifletta. Grattans faste steinhånd ga tegn til stans, og en Inchicoresporvogn slapp ut en flokk forsinkede Highlandgardister fra et militærorkester. - Ci refletterd, sa Stephen og så ned på det solide buksebenet. - Ma, sul serio, eh? sa Almidano Artifoni. Den tunge hånden hans tok Stephen i et fast grep. Menneskelige øyne. De stirret nysgjerrig et øyeblikk, så vendte de fort mot en Dalkeysporvogn. . . - Eccolo, sa Almidano Artifoni fort med vennlig stemme. Venga a trovarmi e cipensi. Addio, caro. - Arrivederia, maestro, sa Stephen og lettet på hatten da hånden hans ble fri. E grazie. - Di che? sa Almidano Artifoni. Scusi, eh? Tante beile cose! Almidano Artifoni holdt en rull noter i været som batong til signal og travet på massive bukseben etter Dalkeysporvognen. Forgjeves travet han og forgjeves signaliserte han mellom vrimmelen av skotter med bare knær der de smuglet musikkinstrumenter inn portene til Trinity.

Miss Dunne gjemte bibliotekseksemplaret fra Capel Street av Kvinnen i hvitt innerst i skuffen og satte et ark elegant brevpapir i valsen på skrive­ maskinen. For mye hemmelighetskremmeri. Er han forelsket i henne, Marion? Bytt den og få heller en annen av Mary Cecil Haye. Skiven falt ned for enden, slingret litt, falt til ro og blinket til dem seks. Miss Dunne klapret på tangentene: - 16. juni 1904. Fem plakatbærere med høye hvite hatter mellom Monypenys hjørne og den steinen hvor Wolfe Tones statue ikke sto, ålte seg av sted med H.E.L.Y.S. og trasket tilbake samme vei de var kommet. Så stirret hun på den store plakaten med Marie Kendall, den sjarme­ rende soubretten lente seg sløvt bakover og krafset 16-tall og store S-er ned på blokken. Sennepsgult hår og sminkede kinn. Hun ser ikke så pen ut, vel? Slik hun holder opp en flik av skjørtet. Gad vite om den fyren

208

kommer på konserten i aften. Om jeg kunne få sydamen til å lage et plisséskjørt maken til Susy Nagles. Det er voldsomt vidt når hun svinger på seg. Shannon og alle de andre flotte karene i roklubben kunne ikke få øynene fra henne. Håper for Guds skyld at han ikke holder meg her helt til klokken 7. Telefonen ringte brutalt ved siden av henne. - Hallo. Ja, sir. Nei, sir. Ja, sir. Jeg ringer dem opp etter fem. Bare de to, sir. Til Belfast og Liverpool. Javel, sir. Og så kan jeg gå klokken seks hvis De ikke er kommet tilbake. Kvart over. 27 og 6. Det skal jeg si til ham. Ja, 1-7-6. Hun rablet ned de tre tallene på en konvolutt. - Mr Boylan! Hallo! Herren fra Sport var her og spurte etter Dem. Mr Lenehan. Ja. Han sa han kom til å være på Ormond klokken fire. Nei, sir. Ja, sir. Jeg ringer dem opp etter fem.

209

To lyserøde ansikter vendte seg i skjæret fra den vesle fakkelen. - Hvem er det? spurte Ned Lambert. Er det Crotty? - Ringabella og Crosshaven, svarte en stemme og famlet etter fotfeste. - Hallo, Jack, er det deg? sa Ned Lambert og løftet den tynne bøyelige pinnen sin mellom de flakkende buene. Kom bare. Men se deg for hvor du går. Voksfyrstikken i prestens løftede hånd svant hen i en lang dempet flamme og ble sluppet. Ved føttene deres døde den røde flekken, og den mugne luften lukket seg rundt dem. - Så interessant! sa en forfinet stemme i mørket. - Ja, sir, sa Ned Lambert hjertelig. Vi befinner oss i den historiske rådssalen i Sankt Marys Abbey, hvor Silke-Thomas i 1534 proklamerte sitt opprør. Dette er det mest historiske sted i hele Dublin. O'Madden Burke skal skrive om det i nær fremtid. Den gamle Bank of Ireland lå rett imot helt frem til unionstiden, og det første jødiske templet lå også her før de bygget synagogen over i Adelaide Road. Du har vel aldri vært her før, Jack, har du det? - Nei, Ned. - Han red ned langs Dame Walk, sa den kultiverte stemmen, om jeg ikke husker feil. Kildareslektens slott lå ved Thomas Court. - Det stemmer, sa Ned Lambert. Det er fullstendig riktig, sir. - Kanskje De da vil være så vennlig, sa presten, at De neste gang lar meg få . . . - Javisst, sa Ned Lambert. Ta med fotografiapparatet når De vil. Jeg skal få ryddet sekkene vekk fra vinduene. De kan ta bilder herfra eller herfra. I det stadig svake lyset gikk han rundt og slo med pinnen på stabelen med kornsekker og de fordelaktige stedene på gulvet. Fra et langtrukkent ansikt hang et skjegg og et blikk ved et sjakkbrett.

- Jeg er Dem meget takknemlig, Mr Lambert, sa presten. Jeg skal ikke legge ytterligere beslag på Deres kostbare tid . . . - De er meget velkommen, sir, sa Ned Lambert. Stikk innom når De har lyst. For eksempel i neste uke. Kan De se? - Ja, ja. Farvel, Mr Lambert. Det har vært en fornøyelse å treffe Dem. - Gleden er på min side, svarte Ned Lambert. Han fulgte gjesten til utgangen og slengte deretter pinnen bort mel­ lom søylene. Sammen med J.J. 0'Molloy gikk han langsomt videre inn i Mary's Abbey hvor bryggerikuskene lastet vogner med johannesbrødog kokosmelsekker, O'Connor, Wexford. Han stanset og leste kortet i hånden. - Pastor Hugh C. Love, Rathcoffey. Nåværende adresse: Sankt Michael, Sallins. Hyggelig ung kar. Han skriver bok om Fitzgeraldene, fortalte han meg. Han er godt inne i historien, tør jeg si. Den unge kvinnen fjernet langsomt og forsiktig en liten kvist som hadde satt seg fast på det lyse skjørtet. - Jeg trodde dere holdt på med en ny kruttsammensvergelse, sa J.J. 0'Molloy. Ned Lambert knipset med fingrene i luften. - Herregud! ropte han. Jeg glemte å fortelle ham om jarlen av Kildare som satte fyr på Cashel domkirke. Du kjenner den? Jeg er jævlig lei meg for at jeg gjorde det, sa han. Men jeg sverger ved Gud at jeg trodde erke­ biskopen var der inne. Men kanskje han ikke hadde likt den, hva? Gud bedre, jeg forteller ham det likevel. Det var den store jarlen, Fitzgerald, morianen. Ikke akkurat noen smågutter, de Geraldinene. De hestene han kom forbi, for nervøst sammen under det løse sele­ tøyet. Han klappet en spraglet bakpart som skalv like ved siden av ham og ropte: - Ptrro, gutt! Han snudde seg mot J.J. 0'Molloy og spurte: - Nå, Jack. Hva er det? Hva er det i veien? Vent litt. Stopp. Med måpende munn og hodet langt bakover sto han stille og like etter nøs han høylydt. - Atsjiii! sa han. Pokker også! - Støv fra sekkene, sa J.J. 0'Molloy høflig. - Nei, gispet Ned Lambert. Jeg ble . . . forkjølt kvelden før. . . pokker også . . . kvelden før siste . . . det var en helvetes trekk . . . Han holdt opp lommetørkleet parat til neste . . . - I morges var jeg . . . Glasnevin . . . stakkars liten . . . hva er det du kaller ham. . . Atsjoo!. . . Pokker!

Tom Rochford tok den øverste skiven fra bunken han holdt mot den vinrøde vesten. - Ser dere? sa han. La oss si det sjette løpet. Inn her. Pågår nå.

210

211

Han stakk den inn i den venstre sprekken for dem. Den falt ned i ren­ nen, slingret et øyeblikk, ble rolig, og blinket til dem - seks. Rettslærde fra fortiden, hovmodige og prosederende, så Richie Goulding gå med porteføljen fra Goulding, Collis og Ward fra statsskattekontoret til Nisi Priusdomstolen og hørte en eldre kvinne med løstenner og vantro smil og en sort silkekjole av stort omfang rasle fra overrettens admiralitetsavdeling til appellretten. - Ser dere? sa han. Se på den siste jeg la på her. Den vender. Ved kraf­ ten av støtet. Vektstangprinsippet, skjønner dere? Han viste dem den voksende stabelen av skiver til høyre. - Smart idé, sa Nosey Flynn. Så en fyr som kommer for sent kan se hvilket løp som er i gang og hvilke som er ferdige. - Sere dere? sa Tom Rochford. Han la på en skive for seg selv, så hvordan den falt, sjanglet og stanset. Fire. Løpet som var i gang. - Jeg skal treffe ham på Ormond nå, sa Lenehan, og slå ham. Den ene tjenesten er den andre verdt. - Gjør det, sa Tom Rochford. Si at jeg koker over av utålmodighet. - Farvel, sa M'Coy plutselig. Når dere to begynner. . . Nosey Flynn bøyde seg frem mot vektstangen og snøftet til den. - Men hvordan virker den her, Tommy? spurte han. - Tudelei, sa Lenehan. Vi ses. Han fulgte etter M'Coy ut på den vesle plassen på Crampton Court. - Han er en helt, sa han enkelt. - Jeg vet det, sa M'Coy. Du mener avløpet. - Avløpet? sa Lenehan. Det var gjennom mannhullet og ned i kloak­ ken. De kom forbi Dan Lowrys Music Hall hvor Marie Kendall, den sjar­ merende soubretten, smilte til dem med et påklistret smil fra en plakat. De gikk bort fortauet i Sycamore Street og forbi Music Hall. Lenehan viste M'Coy hvordan det gikk for seg. I et av kloakkrørene som lignet et gassrør, satt den stakkars djevelen helt fast, halvt kvalt av kloakkgass. Men ned gikk Tom Rochford i bookmakervesten og det hele, med et tau rundt livet. Og ta deg faen på om han ikke fikk tauet rundt den arme djevelen og de begge to ble halt opp. - En heltebragd, sa han. I Dolphin Street stanset de for å la ambulansen galoppere forbi dem mot Jervis Street. - Denne vei, sa han og svingte til høyre. Jeg skulle gjerne stikke inn­ om Lynam for å få startnummeret til Sceptre. Hvilken tid viser ditt gullur med kjede? M'Coy kikket inn på det dystre kontoret til Marcus Tertius Moses, deretter på O'Neills ur. - Over tre, sa han. Hvem rir henne? - O'Madden, sa Lenehan. Og hun kan løpe.

Mens M'Coy ventet i Temple bar skjøv han forsiktig et bananskall fra fortauet og ned i rennesteinen. Noen kunne forbannet lett gli og slå seg halvt fordervet når man kom gående litt påseilet i mørket. Portene til parken ble slått opp på vidt gap for å la den visekongelige prosesjonen passere. - 50-50, sa Lenehan da han kom tilbake. Jeg løp på Bantam Lyons der inne, han vil satse på en eller annen jævla hest han har fått tips om og som ikke har fnugg av sjanser. Gjennom her. De gikk opp trappen og under Merchanfs Arch. En mørkrygget skik­ kelse studerte bøker i vognen til en gateselger. - Der er han, sa Lenehan. - Lurer på hva han kjøper, sa M'Coy og så seg tilbake. - Leopoldo eller Marken står i blomst, sa Lenehan. - Han er vill etter å handle, sa M'Coy. Jeg var sammen med ham her en dag da han kjøpte en bok hos en gammel fyr i Liffey Street for to shil­ ling. Det var noen fine stikk i boken som var verdt dobbelt så meget, stjerner og månen og kometer med lange haler. Det var om astronomi. Lenehan lo. - Vent så skal jeg fortelle deg en fin en om komethaler, sa han. Bli med bort i solen. De gikk over jernbroen og bort Wellington Quay langs elvemuren. Unge Patrick Aloysius Dignam kom ut fra Mangan, Fehrenbachs Eft. med halvannet pund svinekoteletter. - Det var et fint selskap ute på Glencree oppfostringsanstalt, sa Lene­ han ivrig. Den årlige middagen, vet du. Kjole og hvitt. Borgermesteren var der, Dal Villon, og sir Charles Cameron og Dan Dawson holdt tale, og det var musikk. Bartell d'Arcy sang og Benjamin Dollard . . . - Jeg kjenner det, avbrøt M'Coy. Kona har sunget der en gang. - Jaså? sa Lenehan. En plakat med «Umøblerte værelser» kom til syne i vinduet i Eccles Street nummer 7. Han gjorde et opphold i beretningen, så brøt han ut i en pipende lat­ ter. - Men nå skal du bare høre, sa han. Delahunt i Camden Street sto for serveringen og undertegnede var første flaskeskyller. Bloom og hans kone var med. Det var drikkevarer i bøttevis, portvin og sherry og cura­ cao, og vi tok godt for oss. Det gikk nokså vilt for seg. Etter det våte kom det tørre. Massevis av kald stek og patéer . . . - Jeg vet det, sa M'Coy. Det året da kona var der. . . Lenehan tok ham vennskapelig i armen. - Men vent nå så skal du få høre, sa han. Vi fikk nattmat også etter all sjalabaisen og da vi kreket oss hjemover var det blitt fem på halv stang på morgenkvisten etter alle nattskeielsene. Da vi dro hjem var det en praktfull vinternatt over Featherbed Mountain. Bloom og Chris Callinan satt i den ene siden av vognen, og jeg satt med kona i den andre. Vi

212

begynte å synge viser og duetter - Se den første morgenrøde. Hun var skikkelig forspent med en god ladning av Delahunts portvin under kor­ settet. Hver gang vognen ristet, dumpet hun mot meg. Å, himmelske fryd! Hun har virkelig et par nydelige saker, velsigne henne. Sånn! Han holdt de skålformede hendene et stykke i luften foran seg, og rynket pannen. - Jeg satt og pakket henne inn i pleddet og trakk pelskåpen på plass hele tiden. Du skjønner hva jeg mener? Hendene hans formet dype kurver i luften. Han lukket øynene hardt av fryd, kroet seg og plystret søtt. - Lillegutt sto i hvert fall i stram giv akt, sa han med et sukk. Hun er en frodig hoppe, så menn. Bloom satt og pekte på alle stjernene og ko­ metene på himmelen og forklarte for Chris Callinan og kusken, Store Bjørn og Herkules og Dragen og hele sulamitten. Men Gud bedre, jeg hadde visst gått meg fullstendig vill i Melkeveien. Han kjenner dem san­ nelig alle sammen. Til slutt fikk hun øye på en bitte liten prikk milevis unna. Og hvilken stjerne er det, Poldy? sier hun. Men da satte hun fast Bloom. Er det den der? sier Chris Callinan, jøss, den er jo ikke stort større enn et nålestikk. Og det var sannelig ikke langt fra sannheten. Lenehan stoppet og lente seg mot muren og stønnet av undertrykt latter. - Å, jeg dør, gispet han. Det bleke ansiktet til M'Coy smilte av og til, og ble igjen alvorlig. Lenehan fortsatte videre. Han lettet på seilerluen og klødde seg fort i bakhodet. Han skottet bort på M'Coy i solskinnet. - Han er på mange måter en kultivert mann, Bloom, sa han alvorlig. Han er ikke en av de vanlige - du vet. . . Det er noe av en kunstner i gamle Bloom.

213

Mr Bloom bladde adspredt i Maria Monks fryktelige avsløringer og der­ etter i Aristoteles' Mesterverk. Skjevt, dårlig trykk. Plansjer - fostre sammenkrøket som en kule i blodrøde livmødre som leveren fra en slaktet ku. Masser av dem akkurat nå i hele verden. Alle presser med hodet for å komme ut. Barn fødes hvert minutt et eller annet sted. Mrs Purefoy. Han la fra seg begge bøkene og kikket på en tredje: Fortellinger fra Ghettoen av Leopold von Sacher Masoch. - Den har jeg lest, sa han og skjøv den til side. Innehaveren la to bøker på disken. - Dem to er gode, sa han. Stanken av løk fra åndedrettet hans drev over disken fra den tannløse munnen. Han bøyde seg for å legge vekk de to andre bøkene, holdt dem mot den uknappede vesten og bar dem ut bak et skittent forheng. På O'Connelbroen la flere personer merke til en Mr Denis J. Maginni, danselærer m.m., og den verdige holdningen og den livlige påkledningen.

Mr Bloom sto alene og så på tittelbladene. Skjønne tyranner av James Lovebirch. Kjenner den arten. Har jeg lest den? Ja. Han åpnet den. Tenkte det nok. En kvinnestemme bak det skitne forhenget. Hør, mannen. Nei, den ville hun ikke bry seg om. Den hadde jeg med til henne en gang. Han leste den andre tittelen. Syndens sødme. Mer i hennes smak. La oss se. Han leste der boken åpnet seg. - Alle dollarsedlene hennes mann ga henne, brukte hun i forretnin­ gene på praktfulle kjoler og det dyreste undertøy. For ham! For Raol! Ja. Denne. Her. Prøv. - Munnen hennes klebet seg til hans i et saftig vellystig kyss, mens hendene hans søkte etter de yppige formene hennes under neglisjeen. Ja. Den tar jeg. Slutt. - Du kommer sent, sa han hest, og betraktet henne med et mistroisk blikk. Den vakre kvinnen kastet av seg capen med sobelbesetningen og blot­ tet de dronningaktige skuldrene og den yppige barmen. Et umerkelig smil lekte på de fullendte leppene hennes idet hun rolig vendte seg mot ham. Bloom leste om igjen: Den vakre kvinnen . . . En mild varme strømmet gjennom ham og satte seg i kroppen hans. Kjødet ga etter under krøllete klær, det hvite i øynene lyste av liden­ skap. Neseborene spilte seg ut etter bytte. Klebrige brystkremer (for ham! for Raol!). Armhulenes løkaktige svette. Fiskelimaktige utsondringer (den svulmende barmen!). Føl! Knug! Knus! Løvers svovelgjødsel! En eldre kvinne som ikke lenger var ung, forlot bygningen hvor høyesterett, overretten, appellretten, finansdepartementet og justisde­ partementet hadde kontorer, etter at hun i lordkanselretten hadde hørt på saken om umyndiggjøringen av Potterton i admiralitetsavdelingens første behandling av partenes saksfremstilling mellom eierne av Lady Cairns og eierne av barken Mona, og i appellretten utsettelsen av saken Harvey mot Ocean Accident and Guarantee Corporation. Slimhoste fikk luften i bokhandelen til å skjelve og det skitne forhen­ get til å bølge. Innehaverens ugredde grå hode kom ut med det ubarberte røde ansiktet, hostende. Han harket voldsomt og spyttet en fet klyse på gulvet. Han satte støvelen på klysen og gned den utover og bøyde seg og avslørte en grovkornet isse med en sparsom frynse av hårvekst. Mr Bloom betraktet den. Han undertrykte det urolige åndedrettet og sa: - Jeg tar denne. Innehaveren løftet øynene som var sløret av slimete søvnklatter. - Syndens sødme, sa han og banket på den med fingeren. Den er god. 214

215

Vakten ved døren til Dillons auksjonslokaler svingte to ganger med håndklokken igjen og betraktet bildet av seg i det krittede speilet på ka­ binettet. Dilly Dedalus lyttet ved fortauskanten og hørte klokkeringingen og ropene fra auksjonarius innenfor. Fire og ni! Noen nydelige gardiner. Fem shilling! Trivelige gardiner. Kostet to guinea som nye. Ingen høyere enn fem shilling? Går for fem shilling. Vakten løftet klokken og ringte. - Klangelang! Klokken ringte for siste runde og ansporte 800 m-syklistene til spur­ ten. J.A. Jackson, W.E. Wylie, A. Munroe og H.T. Gahan feide med nik­ kende fremstrakt nakke gjennom kurven ved collegebiblioteket. Mr Dedalus kom fra William's Row og trakk seg i den lange musta­ sjen. Han stanset ved siden av sin datter. - Det var på tide, sa hun. - Stå rett i ryggen, for Guds skyld, sa Mr Dedalus. Prøver du å etter­ ligne din onkel John, kornettspilleren, som har hodet hengende utenpå skuldrene? Forferdelig! Dilly trakk på skuldrene. Mr Dedalus la hendene på dem og trykket dem tilbake. - Stå rett, jente, sa han. Du blir duknakket på den måten. Vet du hvordan du ser ut? Han senket plutselig hodet nedover og forover, heiste opp skuldrene og hang med kjeven. - Hold opp, far, sa Dilly. Folk stirrer på deg. Mr Dedalus rettet seg opp og trakk i mustasjen igjen. - Fikk du noen penger? spurte Dilly. - Hvor skulle jeg få penger fra? sa Mr Dedalus. Det fins ingen i Dublin som vil låne meg fire pence. - Du har litt, sa Dilly og så ham inn i øynene. - Hvordan vet du det? spurte Mr Dedalus listig. Mr Kernan var fornøyd med ordren han hadde fått og vandret kjekt av sted i James's Street. - Jeg vet du har det, svarte Dilly. Har du vært på Scotch House nå? - Jeg har nok ikke det, sa Mr Dedalus smilende. Er det de små non­ nene som har lært deg å være så nesevis? Her. Han rakte henne en shilling. - Se om du kan få noe for den, sa han. - Jeg tror du fikk fem, sa Dilly. Gi meg litt til. - Vent nå litt, sa Mr Dedalus truende. Du er akkurat som de andre, hva? En samling frekke små rakkerjenter etter at den stakkars moren deres døde. Men bare vent. Snart blir det slutt på dette. Riktig gement, er det. Jeg skal nok snart bli av med dere. Dere hadde vel ikke bare vært likeglade med om jeg lå der kald og stiv en dag. Han er død. Mannen i annen etasje er død.

Han forlot henne og gikk videre. Dilly fulgte etter og trakk ham i jak­ ken. - Hva er det? sa han og stanset. Vakten ringte med klokken bak ryggen hans. - Klangelang! - Pokker ta spetakkelet! utbrøt Mr Dedalus og snudde seg mot ham. Vakten oppfattet bemerkningen og svingte med klokken igjen, men svakere. - Klang! Mr Dedalus stirret på ham. - Se på ham, sa han. Det kan være lærerikt. Jeg undres på om han lar oss få snakke. - Du har mer enn dette, far, sa Dilly. - Jeg skal si deg én ting, sa Mr Dedalus. Dere kan seile deres egen sjø. Se her, dette er alt jeg har. Jeg fikk to shilling av Jack Power, og jeg brukte to pence til barbering til begravelsen. Han trakk nervøst frem en neve kobbermynter. - Kan du ikke se etter penger et annet sted? sa Dilly. Mr Dedalus tenkte seg om og nikket. - Jeg skal gjøre det, sa han alvorlig. Jeg har kikket i rennesteinen i O'Connell Street. Nå skal jeg prøve her. - Så morsom du er, sa Dilly og smilte. - Her, sa Mr Dedalus og rakte henne to pennystykker. Kjøp deg et glass melk og en bolle, et eller annet. Jeg kommer snart hjem igjen. Han stakk resten av myntene i lommen og begynte å gå videre. Den visekongelige prosesjonen kjørte ut Parkgate, hilst av ærbødige politikonstabler. - Jeg er sikker på at du har en shilling til, sa Dilly. Vakten skranglet høylydt med klokken. Mr Dedalus gikk sin vei gjennom larmen og mumlet med sammenknepet munn for seg selv. - De små nonnene! Søte små piker! Å, de ville da aldri gjøre noe! Er det lille søster Monica!

Fra soluret gikk Mr Kernan mot James's Gate og var tilfreds med ordren han hadde fått for Pullbrook Robertson, kjekt videre bort James's Street, forbi Shackletons kontorer. Den klarte jeg fint. Hvordan står det til, Mr Crimmins? Utmerket, sir. Jeg var redd De kanskje var i den andre forret­ ningen Deres i Pimlico. Hvordan det går? Det går sånn noenlunde. Nydelig vær vi har. Javisst. Godt for jorden. Bøndene skal nå alltid klage. Jeg tar et fingerbøl av den beste ginen Deres, Mr Crimmins. En liten gin, sir. Ja, sir. Forferdelig historie dette med General Slocumeksplosjonen. Forfer­ delig, forferdelig! Rundt tusen sårede. Og hjerteskjærende scener. Menn som tramper ned kvinner og barn. Riktig brutalt. Hva brannårsaken var?

216

217

Selvantennelse. En skandaløs avsløring. Og ikke en eneste livbåt som kunne flyte, og alle brannslangene råtne. Hva jeg ikke forstår er hvordan inspeksjonen kan tillate at en slik båt... De har så rett, Mr Crimmins. Og vet De hvorfor? Smøring. Er det riktig? Helt sikkert. Tenk det. Og Ame­ rika som skal være et fritt land. Jeg som trodde det sto dårlig til her. Jeg smilte til ham. Amerika, sa jeg tolig, akkurat slik. Hva er vel det? Avfallet fra andre land, vårt eget medregnet. Stemmer ikke det? Det er en kjensgjerning. Korrupsjon, kjære Dem. Ja, selvfølgelig, der hvor det er penger, er det alltid noen som vil plukke dem opp. Så at han kikket på diplomatfrakken min. Klær skaper folk. Ingenting er som å være velkledd. Sånt virker. - Hallo, Simon, sa fader Cowley. Hvordan står det til? - Hallo, Bob, gamle venn, svarte Mr Dedalus og stanset. Mr Kernan stoppet og rettet seg opp foran det skrå speilet hos frisøren Peter Kennedy. Fiks diplomatfrakk, uten tvil Scott i Dawson Street. San­ nelig verdt den halve sovereignen jeg ga Neary for den. Sikkert ikke sydd for under tre guinea. Sitter som støpt. Sikkert en laps fra Kildare Street Club som har hatt den. John Mulligan, direktøren i Hibemian Bank så nøye på meg i går på Carlislebroen, som om han kunne huske meg igjen. Javisst! For slike mennesker må man kle seg. Stratenrøver. Gentle­ man. Og så, Mr Crimmins, må vi kanskje ha fornøyelsen av å se Dem igjen som kunde, sir. Begeret som vederkveger og ikke beruser, som det heter med et gammelt ord. North Wall og Sir John Rogerson's Quay, med skipsskrog og ankerkjettinger passeres av et lett fartøy for vestgående, en krøllet henslengt papirseddel som gynger i fergens farvann, Elias kommer. Mr Kernan tok farvel med speilbildet sitt. Joda, frisk farge. Grånende mustasje. Hjemvendt offiser fra India. Tappert førte han den undersetsige skikkelsen sin fremad på gamasjeføtter og rettet seg opp i skuldrene. Er det ikke Ned Lamberts bror der borte, Sam? Hva? Ja. Han ligner noe forbannet. Nei. Bilvinduet i solen. Bare et lite blink. Pokkers likt ham. Javisst! Den hete spriten av enebærsaft varmet magen og åndedrettet hans. Det var en god ginskvett. Frakkeskjøtene hans vinket i det klare solskinnet til den hengemagede spankuleringen. Der nede ble Emmet hengt, radbrukket og partert. Fettet sort tau. Hundene slikket blod av gaten da guvernørens kone kjørte forbi i sin vogn. Det var sannelig dårlige tider. Nåvel. Over og ferdig med det. Skikkeli­ ge begersvingere var de også. Kapasitet på fire flasker. La meg se. Ligger han begravd i Sankt Michan? Eller nei, forresten, det var midnattsbegravelse i Glasnevin. Liket ble ført inn gjennom en lønndør i muren. Nå ligger Dignam der. Plutselig slutt. Nåvel. Best å ta av her. Gjøre en omvei.

Mr Kernan snudde og gikk ned bakken i Watling Street ved hjørnet av Guiness' venteværelse for besøkende. Utenfor Dublin Destillers Com­ pany sto en drosje uten passasjer eller kusk, tømmene knyttet i en knute om hjulet. Fordømt farlig innretning. En klossmajor fra Tipperary som setter gode borgeres liv i fare. Løpsk hest. Denis Breen som var trett av å vente med foliantene sine en time på John Henry Mentons kontor, førte sin kone over O'Connellbroen mot Messrs Collis og Ward. Mr Kernan nærmet seg Island Street. Urolige tider. Må be Ned Lam­ bert låne meg Sir Jonah Barringtons memoarer. Når man ser tilbake på det hele nå i et slags retrospektivt arrangement. Spill hos Daly. Ikke noe mer lureri i kortspill den gangen. En av de fyrene fikk hånden naglet fast i bordet med en dolk. Et sted i nærheten her var det lord Edward Fitzgerald stakk av fra major Sirr. Stallene bak Moira House. Fordømt god gin var det. Stilig elegant ung adelsmann. God familie, naturligvis. Den slyngelen, den falske godseieren med de lilla hanskene røpet ham. Selvfølgelig var de på feil side. De reiste seg i mørke og onde dager. Det var et fint dikt, Ingram. De var gentlemen. Ben Dollard synger virkelig den balladen gri­ pende. Mesterlig tolkning. Ved Ross' beleiring fall min far. En kavalkade kom i langsomt trav langs Pembroke Quay, de forreste rytterne sprettende i sadelen. Skjøtefrakker. Kremfargede parasoller. Mr Kernan skyndte seg videre, stakkåndet. Hans eksellense! Dessverre! Kom et sekund for sent. Pokker! Så synd!

Gjennom spindelvevet i vinduet iakttok Stephen Dedalus hvordan steinsliperens fingre undersøkte en kjede som var matt av tidens tann. Støv dannet et spinn for vinduet og utstillingsbrettene. Støv formørket de arbeidssomme fingrene med gribbenegler. Støv sov på matte ringer av bronse og sølv, sinoberstykker, på rubiner, leprøse og vinmørke stei­ ner. Alle født i den mørke ormefylte jorden, kalde ildgnister, illevarslende lys som stråler i mørket. Der falne erkeengler slynget stjernene fra sine panner. Sølete grisetryner, hender roter og roter, griper tak og sliter dem løs fra jorden. Hun danser i et dystert tusmørke hvor harpiks brenner med hvitløk. En sjømann, rustskjegget, drikker rom av et beger og ser henne an. En lang og havnæret taus brunst. Hun danser, springer, rister på suggeaktige lender og hofter, og på den store buken hennes hopper i et rubinfarget egg. Gamle Russell pusset på nytt edelstenen sin med et skittent vaskeskinn, dreide den og holdt den opp mot spissen av Mosesskjegget sitt. Bestefar ape som fryder seg over en stjålet skatt.

218

219

Og dere som vrister gamle gudebilder fra gravlunden? Sofistenes hjernesyke ord, Anthistenes. Kunnskaper om rusgifter. Hvete fra Østen, udødelig, fra evighet til evighet. To gamle kvinner trasket forfrisket av sjøluften gjennom Irishtown langs London Bridge Road, den ene med en sandet trett paraply, den andre med jordmorveske med elleve raslende hjertemuslinger. Surringen fra slingrende drivremmer og dynamosuset fra kraftstasjo­ nen drev Stephen videre. Vesensløse vesener. Stopp! Pulsslag utenfor deg og pulsslag alltid inne i deg. Hjertet ditt synger om deg. Jeg mellom dem. Hvor? Mellom to brølende verdener som hvirvler, jeg. Knus dem, den ene og begge. Men bedøver meg selv ved slaget. Knus meg du som kan. Ruffer og slakter var ordene. Hør! Ikke ennå. Se deg rundt. Ja, helt riktig. Meget stor og vidunderlig og alltid presis. Ganske riktig, sir. En mandag morgen. Ja, riktig, det var det. Stephen gikk ned Bedford Row, han slo håndtaket på stokken mot skulderbladet. I vinduet til Clohissey fanget et falmet stikk fra 1860 blik­ ket hans, Heenans boksekamp mot Sayers. Stirrende tilskuere med store hatter sto rundt tauringen. Tungvekterne i trange lendekleder viste edelt hverandre de veldige nevene. Og de banker, heltehjertene. Han snudde seg og stanset ved den lutende bokkjerren. - To pence stykket, sa kremmeren. Fire for sixpence. Lasete sider. Den irske birøkter. Presten fra Ars, hans liv og mirakler. Reisefører for Killarney. Kanskje finner jeg en av skolepremiene mine som jeg har stampet. Stephen Dedalo, alumno optimo, palmam ferenti. Fader Conmee hadde lest morgenbønnene og gikk gjennom lands­ byen Donnycarney mens han mumlet vesperbønner. Innbindingen antagelig altfor bra. Hva er dette? Åttende og niende Mosebok. Alle hemmeligheters hemmelighet. Kong Davids segl. Bladde sider, lest om og om igjen. Hvem har vært her før meg? Hvordan spruk­ ne hender blir myke. Oppskrift på hvitvinseddik. Hvordan man vinner kvinnens kjærlighet. Noe for meg. Si følgende trylleformular tre ganger med foldede hender: - Se el yilo nebrakada femininum! Amor me solo! Sanktus! Amen. Hvem skrev dette? Trylleformularer og besvergelser åpenbart for alle sanne troende av den høyt velsignede abbed Peter Salanka. Like gode som alle andre abbeders formularer, som mumlende Joachims. Ned med deg flintknøl, ellers klipper vi ullen av deg. - Stephen, hva gjør du her? Dillys høye skuldre og slaskete kjole. Slå igjen boken fort. Ikke la henne se. - Hva gjør du selv? sa Stephen. Et stuartansikt som uforlignelige Charles, med tynne lokker som faller ned på sidene. Det glødet da hun satte seg på huk og matet ilden med avlagte støvler. Jeg fortalte henne om Paris. Ligge lenge i sengen under

dekke av gamle frakker, fingrene på et uekte armbånd, Danny Kellys erindringsgave. Nebrakada femininum. - Hva gjør du her? spurte Stephen. - Jeg kjøpte den over i den andre vognen for en penny, sa Dilly og lo nervøst. Er den god? Andre sier hun har mine øyne. Ser andre meg slik? Levende fjerne og dristige. Skyggen av meg selv. Han tok den permløse boken fra hånden hennes. Chardenals Fransk for begynnere. - Hvorfor kjøpte du den? spurte han. For å lære fransk? Hun nikket, rødmet og knep munnen sammen. Vær ikke forbauset. Helt naturlig. - Værsågod, sa Stephen. Den er god nok. Pass på at Maggy ikke selger den igjen. Jeg går ut fra at alle bøkene mine er forsvunnet. - Noen, sa Dilly. Vi var nødt til det. Hun drukner. Samvittighet. Redd henne. Samvittighet. Alle er mot oss. Hun drukner meg samtidig, øyne og hår. Tynne krøller av tang rundt meg, hjertet mitt, sjelen min. Saltgrønn død. Vi. Samvittighetens brodd. Samvittighetens torner. Elendighet! Elendighet!

- Hallo, Simon, sa fader Cowley. Hvordan står det til? - Hallo, Bob, gamle venn, svarte Mr Dedalus og stanset. De tok hverandre høylydt i hånden utenfor Reddy and Daughter. Fader Cowley strøk mustasjen flere ganger nedover med en hul hånd. - Ellers noe nytt? sa Mr Dedalus. - Ikke noe særlig, sa fader Cowley. Jeg er beleiret, Simon, av to menn som lusker rundt huset og prøver å ta seg inn. - Så festlig da, sa Mr Dedalus. Hvem er det? - Å, sa fader Cowley. En viss ågerkarl vi begge kjenner. - Han med den krumme ryggen? sa Mr Dedalus. - Selvsamme, Simon, svarte fader Cowley. Reuben av samme stamme. Jeg venter nettopp på Ben Dollard. Han skal si et par ord til Long John for å få ham til å fjerne de to. Jeg trenger bare litt tid. Han så med svakt håp frem og tilbake langs kaien, det store adams­ eplet svulmet i halsen hans. - Jeg kjenner til det, sa Mr Dedalus og nikket. Stakkars gamle Ben med det krumme benet. Han gjør alltid folk en tjeneste. Vent litt! Han satte på seg briller og stirret over mot jernbroen et øyeblikk. - Så sannelig kommer han ikke der, sa han, med ræva og lommene og det hele. Ben Dollards løse blå jakke og den store kantete hatten over de vide klærne kom gående bortover kaia i voldsomt tempo fra jernbroen. Han

220

221

nærmet seg i luntende trav og klødde seg energisk bak under frakke­ skjøtene. Da han kom nærmere, hilste Mr Dedalus: - Se på den fyren med de lurvete buksene. - Ja, se på ham, sa Ben Dollard. Mr Dedalus betraktet med kald forakt de forskjellige stedene på Ben Dollards skikkelse. Så snudde han seg mot fader Cowley med et nikk og mumlet med et hånlig smil: - Ellers et riktig vakkert antrekk for en sommerdag, hva? - Guds evige dom over din sjel! knurret Ben Dollard rasende. Jeg har kastet flere klær i min tid enn du noensinne har sett. Han sto ved siden av dem og smilte bredt til dem begge og de romsli­ ge klærne som Mr Dedalus knipset støvet av på forskjellige steder og sa: - De er i det minste sydd til en mann i sin beste alder, Ben. - Uflaks for den jødeslasken som laget dem, sa Ben Dollard. Han har gudskjelov ikke fått pengene sine ennå. - Og hvordan går det med din basso profondo, Benjamin? spurte fader Cowley. Cashel Boyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrell hastet mumlende og glassøyd forbi Kildare Street Club. Ben Dollard rynket pannen, laget plutselig sangermunn og utstøtte en dyp tone. - Å - å! sa han. - Helt riktig, sa Mr Dedalus og nikket til brummingen. - Hva synes dere? sa Ben Dollard. Ikke altfor rusten, eller hva? Han vendte seg mot dem. - Den holder, sa fader Cowley og nikket han også. Hans velærverdighet pastor Hugh C. Love gikk fra det gamle domkapitlet i Sankt Mary's Abbey, forbi James og Charles Kennedys bren­ neri, fulgt av høye og statelige geraldiner, mot Tholsel på baksiden av Ford of Hurdles. Ben Dollard førte dem videre med tung slagside med utstillingsvinduene og glade fingre i været. - Følg med meg til undersheriffens kontor, sa han. Jeg skal vise dere den nye kjeltringen Rock har fått til pantefogd. Han er en krysning mel­ lom Lobengula og Lynchehaun. Han er sannelig verdt å se på. Følg meg. Jeg traff tilfeldigvis John Henry Menton på Bodega nettopp nå, og det kommer til å koste meg en formue hvis ikke . . . Vent litt... Vi er på rett kurs, Bob, stol på meg. - Si til ham at det bare dreier seg om noen få dager sa fader Cowley engstelig. Ben Dollard stanset og stirret med den høylydte munnen åpen, en knapp i frakken dinglet blankrygget fra en løs tråd, mens han tørket vekk de tunge slimklattene som klistret igjen øynene for å høre bedre.

- Hva for noen få dager? buldret han. Har ikke verten din gått til utpanting for husleien? - Jo, det har han, sa fader Cowley. - Da er vår venns stevning ikke verdt papiret den er trykt på engang, sa Ben Dollard. Husverten har privilegert krav. Jeg har gitt ham alle opplysninger. Windsor Avenue 29. Heter han ikke Love? - Det stemmer, sa fader Cowley. Hans velærverdighet Mr Love. Han er sogneprest et sted på landet. Men er du sikker på det? - Du kan hilse Barrabas fra meg og si at han kan stikke den stevnin­ gen opp samme sted hvor Jokum stakk valnøttene, sa Ben Dollard. Han førte kjekt fader Cowley fremover med armen hektet i det brede skroget. - Jeg tror det var hasselnøtter, sa Mr Dedalus idet han lot lorgnetten falle ned på jakkeslaget og fulgte etter dem.

- Guttungen får det bra, sa Martin Cunningham da de gikk ut porten til Castleyard. Politikonstabelen tok seg til luen. - Guds fred, sa Martin Cunningham muntert. Han gjorde tegn til den ventende kusken som rykket i tømmene og satte vognen i bevegelse mot Lord Edward Street. Bronse mot gull, Miss Kennedys hode mot Miss Douces hode, viste seg over Ormond Hotels forhengsgardin. - Ja, sa Martin Cunningham og fingret med skjegget. Jeg skrev til fader Conmee og forela ham saken. - Du kunne prøve vår venn, foreslo Mr Power til gjengjeld. - Boyd? sa Martin Cunningham kort. Ellers takk. John Wyse Nolan, som hadde sakket akterut og leste listen, fulgte hurtig etter dem ned Cork Hill. På rådhustrappen hilste rådmann Nannetti på vei ned trappen, på ol­ dermann Cowley og rådmann Abraham Lyon som var på vei opp. Slottssporvognen rullet tom inn i Upper Exchange Street. - Hør her, Martin, sa John Wyse Nolan som innhentet dem ved Mails redaksjon. Jeg ser Bloom har tegnet seg for fem shilling. - Det stemmer, sa Martin Cunningham og tok listen. Og han har også betalt inn fem shilling. - Uten å si noe, sa Mr Power. - Selsomt men sant, tilføyde Martin Cunningham. - Jeg må si jøden viser megen godhet, siterte han elegant. De gikk ned Parliament Street. - Det er Jimmy Henry, sa Power, på vei til Kavanagh. - Bravo, sa Martin Cunningham. Bare la ham. Utenfor Maison Claire passet Blazes Boylan opp Jack Mooneys svo­ ger, som pukkelrygget og full var på vei til byprivilegiene.

222

223

John Wyse Nolan ventet litt og slo så følge med Mr Power, mens Mar­ tin Cunningham tok en spinkel liten mann i smårutet dress under ar­ men. Han gikk ustøtt med raske skritt forbi Micky Andersons ur. - Rådmannssekretærens liktorner er plagsomme, sa John Wyse Nolan til Mr Power. De fulgte etter rundt hjørnet til James Kavanaghs vinstue. Den tomme slottssporvognen sto og hvilte i Essex Gate. Martin Cunningham snakket hele tiden og viste rett som det var frem listen som Jimmy Henry ikke kikket på. - Long John Fanning står også her, sa John Wyse Nolan, i egen per­ son. Den høye skikkelsen til Long John Fanning fylte døråpningen der han sto. - Goddag, herr undersheriff, sa Martin Cunningham mens alle stan­ set og hilste. Long John Fanning gjorde ikke plass til dem. Han tok med kategorisk mine sin store Henry Clay ut av munnen og de store strenge øynene hans skulte ettertenksomt ut over mengden. - Fortsetter patres conscripti sine fredelige overlegninger? sa han et­ sende til rådmannssekretæren. De hadde laget et helvete åpent for kristne med sitt forbannede irske språk, sa Jimmy Henry irritert. Han ville gjerne vite hvor byfogden var som skulle holde orden i rådssalen. Og gamle Barlow, septerbæreren, lå med astma, intet septer på bordet, ingen orden på noe, ikke engang til­ strekkelig antall medlemmer til at det kunne fattes beslutninger, og Hutchinson, borgermesteren, var i Llandudno med lille Lorcan Sherlock som locum tenens. Forbannede irske språk, våre forfedres språk. Long John Fanning blåste ut en røysky mellom leppene. Martin Cunningham talte avvekslende med rådmannssekretæren og undersheriffen og snodde spissen av skjegget, mens John Wyse Nolan var taus. - Hva var det for en Dignam? spurte Long John Fanning. Jimmy Henry gjorde en grimase og løftet venstre fot. - Å, liktærne mine! sa han klagende. Bli for Guds skyld med ovenpå så jeg kan få sitte ned. Uff! Au! Se opp! Irritert trengte han seg forbi Long John Fanning og gikk inn og opp trappen. - Bli med opp, sa Martin Cunningham til undersheriffen. Jeg trodde ikke du kjente ham, eller kanskje gjorde du det allikevel. Sammen med John Wyse Nolan fulgte Mr Power dem inn. - Anstendig liten sjel var han, sa Mr Power til den brede ryggen til Long John Fanning som gikk opp trappen mot Long John Fanning i speilet. - Ganske liten av vekst. Dignam fra Mentons kontor, sa Martin Cunningham.

Long John Fanning kunne ikke huske ham. Klapring av hestehover hørtes utenfor. - Hva er det? sa Martin Cunningham. Alle snudde seg på stedet. John Wyse Nolan gikk ned igjen. Fra den kjølige skyggen i døråpningen så han hestene som passerte Parliament Street, seletøyet og blanke koder skinte i solen. Muntert travet de av sted forbi det kalde uvennlige blikket hans, uten hast. I forløpernes sad­ ler satt fjærende ryttere. - Hva var det? spurte Martin Cunningham da de fortsatte opp trap­ pen. - Den irske overstattholderen og generalguvernøren, svarte John Wyse Nolan fra foten av trappen.

Da de gikk over det tykke teppet hvisket Buck Mulligan bak panamahat­ ten til Haines: - Parnells bror. Der borte i hjørnet. De valgte et lite bord i nærheten av vinduet, overfor en mann med langt ansikt med skjegg og blikk som hang over et sjakkbrett. - Er det han? spurte Haines og snudde seg i setet. - Ja, sa Mulligan. Det er John Howard, broren, byfogden vår. John Howard Parnell flyttet taus frem en hvit løper og den grå kloen hans vendte tilbake mot pannen hvor den hvilte. Et øyeblikk etterpå så øynene hans under håndens beskyttelse raskt og spøkelsesaktig over på motspilleren og falt igjen ned på hjørnet han arbeidet med. - Jeg tar en mélange, sa Haines til servitrisen. - To mélange, sa Buck Mulligan. Og la oss få noen boller med smør og noen kaker også. Da hun var gått, sa han leende: - Vi kaller dem FDK fordi det er så fordømt dårlige kaker. Å, men du gikk jo glipp av Dedalus' foredrag om Hamlet. Haines åpnet den nyinnkjøpte boken. - Det var leit, sa han. Shakespeare er en lykkelig jaktmark for alle hjerner som har mistet likevekten. Den enbente sjømannen brummet mot lysgraven utenfor Nelson Street 4: - England venter. . . Den primulagule vesten til Buck Mulligan ristet muntert av latter. - Du skulle se ham, sa han, når han mister likevekten. Den vandren­ de Ængus, kaller jeg ham. - Jeg er sikker på at han har en fiks idé, sa Haines og knep seg etter­ tenksomt i haken med tommel og pekefinger. Nå spekulerer jeg på hva det mest sannsynlig kan være. Det har alltid slike mennesker. Buck Mulligan bøyde seg alvorlig over bordet. - De drev ham fra forstanden med helvetesvisjoner, sa han. Vi kom­

224

mer aldri til å finne den attiske tonen, Swinbumes tone, alle dikteres, den hvite døden og den røde fødselen. Det er hans tragedie. Han kan al­ dri bli noen dikter. Gleden ved å skape . . . - Evig straff, sa Haines og nikket kort. Jeg forstår. I formiddag prøvde jeg å spørre ham ut om troen. Jeg så det var noe som trykket ham. Det er ganske interessant, for professor Pokorny i Wien har en interessant teori om det. Det vaktsomme blikket til Buck Mulligan iakttok servitrise™ som kom. Han hjalp henne med å ta av brettet. - Han finner ikke noe spor av helvete i de gamle irske mytene, sa Hai­ nes mellom de muntre koppene. Det virker som den moralske ideen mangler, skjebnefølelsen, gjengjeldelsestanken. Ganske underlig at han skulle ha nettopp den fikse ideen. Skriver han noe for bevegelsen deres? Han senket to sukkerbiter behendig på skrå gjennom den piskede kre­ men. Buck Mulligan skar en dampende bolle i to og klattet smør over de rykende halvflatene. Han bet sultent av et mykt stykke. - Ti år, sa han og tygget og lo. Han kommer til å skrive noe om ti år. - Det virker nokså lenge til, sa Haines tankefullt og løftet teskjeen. Men det skulle ikke forundre meg om han allikevel gjorde det. Han smakte en skjefull av kremtoppen i koppen. - Jeg går ut fra at dette er irsk fløte, sa han overbærende. Jeg vil ikke bli lurt. Elias, en lett papirbåt, sammenkrøllet og bortslengt, seilte østover for­ bi skipssider og trålere, midt i et øyhav av korker, forbi New Wapping Street og Bensons ferge, og forbi den tremastede skonnerten Rosevean med murstein fra Bridgewater.

225

Almidano Artifoni gikk forbi Holles Street, forbi Sewell's Yard. Bak ham fulgte Cashel Coyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrell med dinglende stokkparaplystøvfrakk, gikk til side for lyktestolpen utenfor Mr Law Smiths hus og videre over gaten og bort Merrion Square. Et langt stykke bak ham slo en blind unggutt seg fremover med stokken langs muren til Collegeparken. Cashel Boyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrell gikk så langt som til de glade vinduene til Mr Lewis Warner, så snudde han og skred til­ bake langs Merrion Square, med dinglende stokkparaplystøvfrakk. På Wildes hjørne stanset han, så med rynkede bryn på Elias' navn som var slått opp på Metropolitan Hall og så med rynkede bryn over mot den vakre Duke's Lawn i det fjerne. Monokkelen hans lynte sint i solen. Med blottede rottetenner mumlet han: - Coactus volui. Han gikk videre mot Clare Street og knurret etter de sinte ordene. Da han gikk forbi vinduene til Mr Blooms tannklinikk, slo den daskende støvfrakken brutalt en tynn bankestokk ut av vinkel og feide vi­

dere og traff en kraftig kropp. Den blinde unggutten vendte det bleke ansiktet etter den ilende skikkelsen. - Guds forbannelse over deg, sa han arg, hvem du enn er! Du er blindere enn jeg, din jævel!

Rett overfor Ruggy O'Donohoes butikk slentret den unge Patrick Dig­ nam bort det varme Wicklow Square og klemte om pakken med halvannet pund svinekoteletter han var sendt til Mangan, Fehrenbachs Eft. for å kjøpe. Det var altfor dødsens kjedelig å sitte hjemme i stuen med Mrs Stoer og Mrs Quigley og Mrs MacDowell bak nedrullet gardin, mens alle satt og snuste og smattet til den prima tawny sherryen som onkel Barney hadde med seg fra Tunney. Og de spiste biter av fruktkaken og gumlet og skravlet og sukket. Etter Wicklow Lane ble han stanset av vinduet til Madame Doyle, damemote, Kgl. Hoffleverandør. Han sto der og så på de to bokserne med naken overkropp og med nevene i været. Fra sidespeilene måpet to sørgende unge Dignamer i taushet. Myler Keogh, Dublins yndling, mot sersjantmajor Bennett, slakteren fra Portobello, om en prissum på femti sovereigner. Sytten, det blir nok en fin kamp. Myler Keogh det er han som langer ut etter ham med det grønne skjerfet. To spenn, soldater halv pris. Jeg kunne lett stikke av fra muttern. Unge Dignam til venstre snudde idet han snudde. Det er meg i sorg. Når er det? 22. mai. Jøss, hele greia har jo vært for lenge siden. Han snudde mot høyre og til høyre for ham snudde unge Dignam seg med luen på snei og snippen løs i nakken. Han prøvde å knappe den på med haken løftet og så samtidig bildet av Marie Kendall, den sjarmerende soubretten ved siden av de to bokserne. En sånn jente som pleier å ligge i den sigarettpakken Stoer røyker og som han fikk en fryktelig overhaling for da faren hans oppdaget det. Unge Dignam brettet ned snippen og slentret videre. Den sterkeste bokseren var Fitzsimons. Ett slag i magen av ham, og du så sol og stjerner til langt ut i neste uke, mann. Men den beste tekniske bokseren var Jem Corbet, før Fitzsimons banket gørra ut av ham, med finter og det hele. I Grafton Street så unge Dignam en rød blomst i munnen på en laps som hadde meget smarte sko og som sto og hørte på hva en full mann sa for noe og flirte hele tiden. Ingen Sandymount-sporvogn. Unge Dignam fortsatte videre bort Nassau Street og tok svinekotelettene over i den andre hånden. Snippen gled opp igjen og han trykket den ned. Kraveknappen var for liten til knapphullet i skjorten, pokker også. Han møtte skolegutter med skolevesker. Jeg går ikke i morgen hel­ ler, jeg blir borte til mandag. Han møtte flere skolegutter. Legger de merke til at jeg er sørgekledd? Onkel Barney sa han skulle få det inn i avisen i kveld? Da kan alle se det i avisen og lese navnet mitt på trykk og pappas navn.

226

Han ble helt grå i ansiktet i stedet for rød som han pleide være og en flue kravlet opp mot øyet hans. Som det knirket da de skrudde skruene i kisten og som det dunket da de bar den ned trappen. Pappa lå i den og mamma gråt i stuen og onkel Barney sa til mennene hvordan de skulle få den rundt hjørnet. En stor kiste var det, høy var den og tung så den ut. Hvordan var det igjen? Den siste kvelden da pappa var full sto han der i trappen og ropte på støvlene sine, for han ville ut til Tommy for å få mer å drikke, og han virket så kort og tykk i skjorten. Får aldri se ham igjen. Han er død. Pappa er død. Faren min er død. Han sa jeg måtte være snill gutt mot mor. Jeg kunne ikke høre det andre han sa, men jeg så tungen hans og tennene som prøvde å si det bedre. Stakkars pappa. Det var far, Mr Dignam. Jeg håper han er i skjærsilden nå, for han gikk til skrifte hos fader Cowley lørdag kveld.

211

William Humble, jarl av Dudley, og lady Dudley, ledsaget av oberstløyt­ nant Heseltine, kjørte etter lunsj ut fra visekongens residens. I den andre vognen satt velbårne Mrs Paget, Miss de Courcy og velbårne Gerald Ward A.D.C., daghavende adjutant. Prosesjonen kjørte ut gjennom den nedre porten i Phoenix-parken og ble hilst av ærbødige politikonstabler, fortsatte forbi Kingsbridge langs de nordlige kaiene. Visekongen ble hilset på det hjerteligste på sin vei gjennom hovedstaden. Ved Bloody Bridge hilste Mr Thomas Kernan forgjeves på ham langt fra den andre siden av elven. Mellom Queen's Bridge og Whitworth Bridge kjørte lord Dudleys visekongelige ekvipa­ sjer og ble ikke hilst av Mr Dudley White B.L., M.A., som sto på Arran Quay utenfor Mrs M.E. White, pantelånersken, på hjørnet av Arran Street West og strøk seg over nesen med pekefingeren, usikker på om han ville komme fortere til Phibsborough ved tre overganger med spor­ vognen eller om han skulle ta en drosje eller om han skulle gå til fots gjennom Smithfield, Constitution Hill og Broadside Terminus. I søyle­ gangen til Four Courts så Richie Goulding ham med overraskelse der han sto med Goulding, Collis & Wards portefølje under armen. På den andre siden av Richmond Bridge, ved inngangen til advokat Reuben J. Dodd, agent for Patriotic Insurance Company, ombestemte en eldre kvinne seg på veien inn, og gikk tilbake forbi vinduene til King og smilte troskyldig til Hans majestets representant. Fra utløpshullet i muren ved Wood Quay under Tom Devans kontor, rakte Poddleelven ut en tunge med kloakkvann som tegn på sin lojalitet. Ovenfor Ormond Hotels vindusforheng så og beundret Miss Kennedys hode ved siden av Miss Douces hode, gull mot bronse. På Ormondkaien stanset Mr Simon Dedalus på vei fra pissoaret til undersheriffens kontor, sin vandring midt i gaten og senket hatten dypt. Hans Eksellense besvarte nådig Mr Dedalus' hil­ sen. Fra Cahills hjørne gjorde hans velærverdighet Hugh C. Love, M.A. upåaktet sin reverens, med tanke på tidligere tiders velvilje som hans

rike kall hadde vært avhengig av. På Grattanbroen så Lenehan og M'Coy, som tok avskjed med hverandre, ekvipasjene som kjørte forbi. Gerty MacDowell gikk forbi Roger Greenes kontor og Dollards store røde trykkeri med brevene fra Catesbys linoleumsfabrikk for sin far som lå syk, og skjønte at det var guvernøren og guvernørens frue, men hun kunne ikke se hva Hennes nåde hadde på seg, fordi sporvognen og Springs store flyttevogn måtte stanse foran henne, ettersom det var guvernøren. På den andre siden av Lundy Foot smilte John Wyse Nolan fra den skyggefulle døren til Kavanaghs vinstue, med ubemerket kaldsindighet til guvernørgeneralen og generalguvernøren over Irland. Hans høyvelbårne William Humble, jarl av Dudley, G.C.V.O., passerte Micky Anderons uavlatelig tikkende ur og Henry & James' velkledde og rødkinnede voksmannekenger, gentleman Henry, dernier cri James. Borte ved Dame Gate så Tom Rochford og Nosey Flynn prosesjonen som nær­ met seg. Tom Rochford så lady Dudleys blikk rettet mot seg og tok fort tommelfingrene opp av lommene på den vinrøde vesten og løftet på luen for henne. En sjarmerende soubrette, den store Marie Kendall med sminkede kinn og løftet skjørt, smilte med sminkede kinn fra plakaten til William Humble, jarl av Dudley, og til oberstløytnant H.G. Heseltine, og dessuten til Hans velbårne Gerard Ward, A.D.C. Fra vinduet i D.B.C. kikket Buck Mulligan muntert og Haines alvorlig over skulderen ned på den visekongelige ekvipasjen og interesserte gjester som med sin masse av skikkelser formørket det sjakkbrettet John Howard Parnell stirret så vedvarende på. I Fownes' Street så Dilly Dedalus med møye opp fra Chardenals Fransk for begynnere og så oppspente parasoller og hjuleiker som snurret i solskinnet. John Henry Menton fylte døråpningen til Commercial Buildings, stirret med vinstore østersøyne og holdt et tykt dobbeltkapslet gullur uten å se på det i den tykke venstre hånden uten å merke det. Mens King Billys hest skrapte med forhoven i luften trakk Mrs Breen den fremstikkende ektemannen sin tilbake fra hovene til de forreste hestene. Hun ropte i øret hans hva som sto på. Han oppfattet det og flyttet de store bøkene over i venstre arm foran på brystet og hilste den andre vognen. Hans velbårne Gerald Ward, A.D.C., ble behagelig overrasket og skyndte seg til å besvare hilsenen. På Ponsonbys hjørne stanset en utmattet hvit flaske, H, og de fire hvite flaskene med høye hatter stanset bak ham, E.L.Y/S., mens forrytterne og ekvipasjen danset forbi. Rett imot Pigotts musikkforretning vandret Mr Denis J. Maginni, danselærer m.v., i elegante klær, verdig av sted, og ble ubemerket passert av en visekonge. Ved prostens mur kom Blazes Boylan kjekt gående i brune sko og sokker med himmelblått mønster til refrenget av Min pike er fra Yorkshire. Blazes Boylan fremviste for de forreste hestenes himmelblå pannebånd og skolerte trav, et himmelblått slips, en bredbrem­ met stråhatt kjekt på snei, og en indigoblå cheviotdress. Hendene i jak­ kelommene glemte å hilse, men han bød de tre damene den dristige be­ undringen fra øynene sine og den røde blomsten mellom leppene. Mens

228

kortesjen kjørte bort Nassau Street, henledet Hans eksellense den opp­ merksomme ektefellen sin på musikkprogrammet som nå ble gitt i Collegeparken. Usynlige skingrende høylendere blåste og trommedunket etter kortesjen.

Og du er bare en arbeiderjente uten flotte klær. Tarabom. Så har jeg dog allikevel en yorkshiresvakhet for min yorkshirerose. Tarabom. På den andre siden av muren startet handikappløpene med en kvartmil flatløp, M.C. Green, H. Thrift, T.M. Patey, C. Scaife, J.B. Jeffs, G.N. Morphy, F. Stevenson, C. Adderly og W.C. Huggard. Cashel Boyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrell gikk forbi Finns hotell og stirret gjennom en streng monokkel over ekvipasjene på Mr E.M. Solomons hode i vinduet til det østerriksk-ungarske visekonsulatet. Langt nede i Leinster Street ved bakdøren til Trinity, tok en tro kongens tjener, Hornblower, seg til jegerluen. Da de skinnende hestene danset forbi Merrion Square, så unge Patrick Aloysius Dignam som sto og ventet, at folk hilste på mannen med skorsteinsrøret og løftet selv den nye sorte luen i været med fingre som var fete av fleskekotelettpapir. Også snippen hans spratt opp. Visekongen som var på vei for å åpne Mirusbasaren til inntekt for Mercersykehuset, kjørte med følget mot Lower Mount Street. Overfor Broadbent kjørte han forbi en blind unggutt. I Lower Mount Street pas­ serte en fotgjenger iført brun kappe og som spiste på et tørt brødstykke, fort og uskadd over visekongens rute. Ved Royal Canal ønsket Mr Eugene Stratton fra plankegjerdet sitt med tykke smilende lepper alle gjester velkommen til forstaden Pembroke. På hjørnet av Haddington Road stanset to sandkjolete kvinner med paraply og et bærenett med elleve raslende hjertemuslinger, og så med forundring på borgermeste­ ren og borgermesterens frue uten den gylne kjeden om halsen. På Northumberland Road og Landsdowne Road besvarte Hans eksellense plikt­ tro hilsener fra de få mannlige spaserende, en hilsen fra to små skolegut­ ter ved havegrinden til det huset som etter sigende skulle ha vært be­ undret av den avdøde dronningen da hun i 1849 besøkte den irske ho­ vedstaden med sin mann prinsgemalen, og en hilsen fra Almidano Artifonis solide bukser som ble oppslukt av en dør som lukket seg.

11

Bronse ved gull hørte hovjernene, stålklingende. Uforskammmmmm mmmmm. Fliser, plukket fliser av hornet tommelnegl, fliser. Redselsfullt! Og gull rødmet mer. En hes fløytetone blåste. Blåste. Blå blomst står i. Gulloppsatt hår. En hoppende rose på silkebryst av silke, Kastiljens rose. Triller, triller, Idolores. Titt! Hvem sitter i. . . tittegull? Kling ropte til bronse i medlidenhet. Og en tone, ren lang og skjelvende. Senthendøende tone. Lokketone. Mykt ord. Men se, de klare stjernene blekner. Tonene kvitrer svar. Å rose! Kastiljens. Dagen gryr. Klirr klirr gyngende klirrende. Mynt klirret. Klokken klakket. Tilståelse. Sonnez. Jeg kunne. Strømpebåndet smeller. Ikke forlate deg. Smekk. La cloche! Lår smekk. Tilståelse. Varm. Kjæreste, farvel! Kling. Bloo. Rungende knusende klanger. Når kjærligheten fortærer. Krig! Krig! Trommehinnen. Et seil! Et slør bølger over bølgene. Forbi. Trosten fløytet. Alt er forbi. Horn. Harding. Første gang han så. Akk! Fullt kjør. Fullt pulserende. Kvitrer. Å, lokkende. Forleder. Martha! Kom! Klappklapp. Klippeklapp. Klappeklapp. Godegud haral drihørt på maken. Døde skallete Pat brukte trekkpapir kniv tok opp. Et måneskinn nattrop, fjernt, fjernt. Jeg er så lei meg. PS. Så ensomblom. Hør! Den piggete og slyngende kalde konkylien. Har du det? Hver for seg og

230

for hverandre, plask og tause brøl. Perler, når hun. Liszts rapsodier. Hysjer. Ikke du? Gjorde ikke, nei, nei, tro meg. Lidlyd. Med en hane med en carra. Sort. Dyptklingende. Ja, Ben ja. Venter mens du venter. Hi hi. Vent mens du hi. Men vent! Dypt i den mørke dype jorden. Innleiret malm. Naminedamine. Predikant er han. Alle borte. Alle falne. Små, hennes skjelvende bregneblader av venushår. Amen! Han skar tenner i raseri. Frem. Tilbake, frem. En kjølig stav som stakk frem. Bronselydia ved Minagull. Mot bronse, ved gull, i havgrønn skygge. Bloom. Gamle Bloom. Et bank, et knakk, med en carra, med en pikk. Be for ham! Be, gode mennesker! Giktfingrene hans knaker. Big Benaben. Big Benben. Sommerens siste Kastiljens rose forlot Bloom jeg føler meg så trista lene. Piii! Liten vind pep vii. Virkelige menn. Lid Ker Ku De og Dukke. Ja, ja. Som dere menn. Løfter ditt klirr med klurr. Fff! Åå! Hvor bronse fra nær? Hvor gull fra fjern? Hvor hover? Rrrr. Kraa. Kraandl. Da først ikke da. Min gravfskrifft. Vær skrvrttt. Ferdig. Begynn!

231

Bronse ved gull, Miss Douces hode ved Miss Kennedys hode, over Ormondbarens vindusforheng hørte visekongens hover klapre forbi, klingende stål. - Er det henne? spurte Miss Kennedy. Miss Douce sa ja, satt ved siden av hans eks, perlegrå og eau de Nil. - Utsøkt kontrast, sa Miss Kennedy. Med øyne på stilker sa Miss Douce ivrig: - Se på han i den høye hatten. - Hvem? Hvor? spurte gull enda ivrigere. - I den andre vognen, sa de våte leppene til Miss Douce som lo i solen. Han titter. Vent skal jeg se. Hun styrtet frem, bronse, til den bakerste kroken og trykket nesen flatt mot ruten i en glorie av hastig ånde. De våte leppene fniste: - Han vrir nakken av ledd for å se tilbake.

Hun lo. - Å Gud! Er ikke mannfolk noen skikkelige idioter? Med sørgmodighet. Miss Kennedy vandret sørgmodig fra det klare lyset og snodde et løst hår bak øret. Vandret sørgmodig, ikke gull lenger, snodde tvinnende et hår. Sørgmodig vandrende snodde hun et gullhår bak ørets krumning. - Det er de som har det godt, sa hun sørgmodig. En mann. Bloomsom gikk forbi ved Moulangs pipeforretning syndens sødme i barmen bar han, forbi Wines antikviteter bar han søte syndige ord, forbi Carrolls anløpne bulkede sølvtøy, for Raoul. Hotellgutten kom til dem, i baren, han kom frem til barpikene. De enset ham ikke da han dunket brettet i disken med sladrende kopper. Og. - Her er teen deres, sa han. Miss Kennedy flyttet rolig tebrettet over på en omvendt tomkasse, utenfor synsvidde, ned. - Hva er det? spurte høylydt hotellgutten ufint. - Se selv, svarte Miss Douce skarpt, forlot utkikksposten sin. - Er det vennen Deres? En overlegen bronse svarte: - Jeg klager til Mrs de Massey hvis De ikke holder opp med de nese­ vise uforskammethetene Deres. - Nenenenenesssss ufufufuff, snøftet hotellgutten uhøflig idet han trakk seg tilbake, mens hun truet samme vei han kom. Bloom. Miss Douce rynket pannen til blomsten sin og sa: - Det var da skrekkelig så frekk den hvalpen er. Hvis han ikke oppfø­ rer seg skikkelig, skal jeg dra ham etter ørene til de blir ti ganger så lange. Som en lady i utsøkt kontrast. - Ikke bry deg om det, gjengjeldte Miss Kennedy. Hun skjenket te i en tekopp, deretter teen tilbake i kannen. De gjemte seg i le av diskens rev, ventet på krakker, kasser med bunnen i været, ventet på at teen skulle trekke. De glattet på blusen, begge var av sort silke, to shilling og ni for en yard, ventet på at teen skulle trekke, og to shilling og syv. Ja, bronse fra nær, ved gull fra fjern, hørte stål fra nær, hovslag fra fjern, og hørte stålhover klinghover klingstål. - Er jeg fryktelig solbrent? Miss bronse avbluset halsen. - Nei, sa Miss Kennedy. Den blir snart brun. Har du forsøkt boraks med kirsebærlaurbærvann? Miss Douce reiste seg halvveis opp og så fra siden huden sin i barspeilet med gullbokstavene hvor hvitvins- og rødvinsglass skinte og i midten en konkylie.

232

233

- Og se på hendene mine, sa hun. - Prøv med glyserin, rådet Miss Kennedy. Miss Douce bød hender og hals farvel. - Den slags får man bare utslett av, svarte hun og satte seg igjen. Jeg ba den gamle knarken hos Boyds om noe for huden. Miss Kennedy skjenket veltrukket te, skar en grimase og ba: - Å, minn meg for Guds skyld ikke om ham! - Jo nå skal du få høre, tryglet Miss Douce. Da Miss Kennedy hadde skjenket søt te med melk, stakk hun små fingre i ørene. - Nei, ikke gjør det, skrek hun. - Jeg vil ikke høre, skrek hun. Men Bloom? Miss Douce gryntet med snøvlende knirkestemme: - Til Deres hva for noe? sier han. Miss Kennedy tok fingrene ut av ørene for å høre, for å snakke, men sa, men tryglet på nytt: - Ikke la meg høre mer om ham ellers dør jeg. Den ekle gamle knar­ ken! Den aftenen i Antient Concert Rooms. Hun nippet med avsky til brygget, varm te, et nipp, nippet søt te. - Slik sto han, sa Miss Douce og la bronsehodet tre kvart på skrå og spilte ut neseborene. Huff! Huff! Skingrende latterskrik bykset frem fra Miss Kennedys strupe. Miss Douce akket seg og snøftet med neseborene som vibrerte uffrskmmmmet som en snusende snute. - Å! skingreskrek Miss Kennedy. Kan man noensinne glemme det glassøyet hans! Miss Douce ringte med dyp bronselatter og ropte: - Det rene vås! Bloohvems mørke øye leste Aaron Figatners navn. Hvorfor tenker jeg alltid Figather? Samle fiken, antagelig. Og Prosper Lorés hugenottnavn. Forbi Bassis velsignede jomfruer gikk Blooms mørke øyne. Blåkjolet, hvitt under, kom til meg. De tror hun er Gud eller gudinne. Dem i dag. Jeg kunne ikke se. Den fyren snakket. En student. Deretter med Deda­ lus' sønn. Kanskje var det Mulligan. Alle tekkelige jomfruer. Det lokker inn de slemme fyrene, hennes hvite. Forbi gikk øynene hans. Syndens sødme. Søt er sødmen. Av synden. I en knisende latter blandet unge gullbronsestemmer seg, Douce med Kennedy, det rene vås. De kastet unge hoder bakover, bronsefnis gull, lot latteren frittfly, skrek det rene vås, tegn til hverandre, høye gjen­ nomtrengende toner. Å, pustet, sukket, sukket, åh, utløst, gleden deres døde hen. Miss Kennedy leppet koppen igjen, løftet, drakk et nipp og fnisefniste. Miss Douce bøyde seg over tebrettet, rynket igjen på nesen og rullet

med merkelige stive øyne. Igjen Kennyfnis, bøyde seg, de lyse hårlok­ kene hennes, bøyde seg, skilpaddekammen i nakken syntes, sprutet te ut av munnen, ble kvalt av te og latter, hostet halvkvalt og skrek: - Å, de sleske øynene! Tenk å være gift med en slik mann! skrek hun. Med det spisse skjegget! Douce ga luft for et storartet hyl, et fullt hyl fullt av kvinne, henryk­ kelse, glede, indignasjon. - Gift med den sleske nesen! hylte hun. Skingrende med dyp latter, etter bronse kom gull, hisset de hverandre til nye skingrende latteranfall, vekselvis bronsegull, gullbronse, skingrendedyp, til latter etter latter. Og så lo de enda mer. Slesk såmenn. Utkjørte, åndeløse Ia de de rystende hodene med fletter og høyt oppsatt hår mot disken. Rødmende (Å) pustende svettende (Å!), helt stakkåndete. Gift med Bloom, gift med sleske Bloom. - Å guder! sa Miss Douce og sukket over den hoppende rosen sin. Gid jeg ikke hadde ledd så meget. Jeg er helt våt. - Å, Miss Douce! protesterte Miss Kennedy. Du skrekkelige men­ neske! Og rødmet enda mer (du skrekkelige!), mer gyllent. Forbi Cantwells kontor streifet Sleskebloom, forbi Ceppis jomfruer som skinte av olje. Nannettis far falbød slike ting, rente på dører liksom jeg. Religion lønner seg. Må snakke med ham om den annonsen. Spise først. Jeg vil. Ikke ennå. Klokken fire, sa hun. Tiden går. Viserne går rundt. Videre. Spise hvor? Clarence, Dolphin. Videre. Til Raoul. Spise. Hvis jeg tjener fem guinea på de annonsene. Lilla silkeunderskjørt. Ikke ennå. Syndens sødme. Rødmet mindre, enda mindre, bleknet gyllent. Inn i baren deres slentret Mr Dedalus. Fliser, plukket fliser fra den ene harde tommerfingerneglen. Fliser. Han slentret inn. - Å, velkommen tilbake, Miss Douce. Han holdt hånden hennes. Hyggelig ferie? - Tipptopp. Han håpet hun hadde hatt bra vær i Rostrevor. - Praktfullt, sa hun. Bare se hvordan jeg ser ut. Lå på stranden hele dagen. Bronsehvithet. - Det var fryktelig uskikkelig av Dem, sa Mr Dedalus til henne og trykket hånden beskyttende. Å friste stakkars uskyldige menn. Miss Douce av silke doucet til seg armen. - Å, gå bort! sa hun. De er visst ikke så uskyldig. Det var han. - Jovisst er jeg det, sa han tankefullt. I vuggen var jeg så uskyldig at jeg ble døpt for Hvite Simon. - De var sikkert et nydelig barn, svarte Miss Douce. Og hva har så le­ gen ordinert i dag?

234

235

- La oss se, svarte han nølende, det må De selv bestemme. Jeg tror jeg skal besvære Dem med litt kaldt vann og et halvt glass whiskey. Klirr. - Med største imøtekommenhet, sa Miss Douce seg enig. Med imøtekommende ynde vendte hun seg mot det forgylte speilet fra Cantrell og Cochrane. Med ynde tappet hun et mål whiskey fra krystallankeret. Frem fra frakkeskjøtet tok Mr Dedalus tobakkspung og pipe. Imøtekommende serverte hun. Han blåste to hese fløytetoner gjennom munnstykket. - Ved Jupiter, jeg har ofte hatt lyst til å se Mournefjellene, sa han tan­ kefullt. Luften må være ganske styrkende der nede. Men man venter al­ dri for lenge på noe godt, sies det. Ja. Ja. Ja. Han fingret ned små biter av hår, hennes venushår, hennes havjomfruhår ned i pipehodet. Fliser. Trevler. Funderte. Taus. Ingen ikke sa ingenting. Muntert tørket Miss Douce et glass, slo triller: - Å, Idolores, dronning av Østerhavet! - Har Mr Lidwell vært her i dag? Inn kom Lenehan. Om seg så Lenehan Mr Bloom var fremme ved Essexbroen. Ja, Mr Bloom gikk over Essexbroen. Til Martha må jeg skrive. Kjøpe papir. Hos Daly. Høflig pike der. Bloom. Gamle Bloom. I rugen står en blå bloomst. - Han var her ved lunsjtider, sa Miss Douce. Lenehan kom nærmere. - Har Mr Boylan spurt etter meg? Spurte han. Hun svarte: - Miss Kennedy, har Mr Boylan vært her mens jeg var ovenpå? Spurte hun. Miss stemme av Kennedy svarte, bar en ny tekopp, blik­ ket hennes på en side: - Nei. Det var han ikke. Miss blikk av Kennedy, som man hørte, ikke så, leste videre. Lenehan snodde den runde kroppen sin rundt sandwichklokken. - Tittei! Hvem er det som sitter her i kroken? Ikke noe blikk fra Kennedy belønnet ham, men han forsøkte seg al­ likevel. Hun skulle huske punktene. Hun skulle bare lese det sorte, rund o og skjev ess. Klinge klange klingel. Pikegull leste hun og så ikke opp. Bry deg ikke om det. Hun brydde seg ikke om det mens han resiterte for henne en dum fabel, plapret i vei: - En rev møtte en stork. Sa reven til storken: Vil du stikke nebbet ditt ned i halsen min og fiske opp et ben? Han skravlet forgjeves. Miss Douce snudde seg mot teen sin. Han sukket bortvendt. - Å ja, å jo. Han hilste på Mr Dedalus og fikk et nikk.

- Hilsener fra en berømt fars berømte sønn. - Hvem kan det være? spurte Mr Dedalus. Lenehan slo vennlig armene ut. Hvem? - Hvem kan det være? spurte han. Må man spørre? Stephen, den ungdommelige skald. Tørr. Mr Dedalus, berømt far, la den kalde stoppede pipen til side. - Nå, slik, sa han. Jeg forsto ikke med en gang hvem De mente. Jeg hører han holder et utsøkt selskap. Har De sett ham i det siste? Det hadde han. - Jeg drakk nettopp i dag av nektarbollen med ham, sa Lenehan. Hos Mooney en ville og Mooney sur mer. Han hadde nettopp mottatt duka­ ter for anstrengelsene av sin muse. Han smilte til tebadende bronselepper, til lyttende lepper og øyne. - Erins élite slukte hans visdom. Den store høylærde Hugh MacHugh, Dublins mest lysende penn og redaktør og sangergutten fra det ville våte vesten som er kjent under det velklingende navnet O'Madden Burke. Etter en pause løftet Mr Dedalus pjolteren og. - Det må ha vært meget underholdende, sa han. Jeg forstår. Han forstår. Han drakk. Med et fjernt sørgende Mournefjellblikk. Satte fra seg glasset. Han så opp mot saloondøren. - Jeg ser dere har flyttet pianoet. - Pianostemmeren var her i dag, svarte Miss Douce, og stemte det til aftenkonserten, og jeg har aldri hørt noen spille så utsøkt. - Jaså? - Ikke sant, Miss Kennedy? Riktig klassisk. Og blind var han også, stakkars fyr. Jeg er sikker på at han ikke var fylt tyve. - Jaså? Han drakk og drev videre. - Så trist å se ansiktet hans, kondolerte Miss Douce. Guds straff over den dumme dritten. Kling kalte klokken til en middagsgjest hennes medlidenhet. I døren til spisesalen kom skallete Pat, kom bekymrede Pat, kom Pat, kelner på Ormond. Lager til middagsgjesten. Lager serverte han uten imøtekom­ menhet. Tålmodig ventet Lenehan på Boylan av utålmodighet, på klirrende gromgutten. Han løftet på lokket og stirret (hvem?) ned i kisten (kisten?) på skrå tredoble (piano!) strenger. Han trykket (den samme som beskyttende trykket hånden hennes) med demperpedalen på tre tangenter for å høre slaget fra de dempede hammerne. To ark fløtefarget linpapir ett i reserve to konvolutter da jeg var hos Wisdom Hely vise Bloom hos Daly kjøpte Henry Flower. Er du ikke lyk­ kelig i hjemmet ditt? Blomst til trøst og en nål dreper kjær. Betyr noe,

236

237

blomsterspråk. Var det en tusenfryd? Uskyld betyr det. Anstendig pike treffes etter messen. Takker så fryktelig masse. Vise Bloom øynet på døren en plakat, en duvende havfrue som røkte midt ute blant de vakre bølgene. Røk havfruer, svaleste røken av alle. Strømmende hår, elskovssmektende. For en mann. For Raoul. Han kikket opp og så i det fjerne på Essexbroen en munter hatt som kjørte i en gyngende vogn. Det er. Igjen. Tredje gang. Sammentreff. Klingende gynget den på myke gummihjul fra broen til Ormond Quay. Følg etter. Våg det. Gå fort. Klokken fire. Nå snart. Ut. - To pence, sir, våget ekspeditrisen å si. - Aha . . . Jeg glemte. . . Unnskyld . . . - Og fire. Klokken fire, hun. Inntagende smilte hun til Bloomhamhvem. Bloo smi gå hurt. Termiddag. Tror du at du er den eneste steinen på stranden? Slik gjør hun til alle. For menn. I døsig taushet bøyde gull seg over siden. Fra saloonen lød en tone, døde langsomt hen. Det var stemmegaffelen som pianostemmeren hadde glemt igjen og som han nå slo an. En ny tone. Som han hevet til den skalv. Hører dere? Den skalv, ren, renere, langsomt og langsommere, de summende grenene på den. Senere hen­ døende tone. Pat betalte for gjestens flaske med knallkork, og over brettet med glass og flaske med knallkork hvisket han før han gikk, skallet og bekymret, til Miss Douce. - De klare stjerner blekner. . . En stemmeløs sang sang innenfra, sang: - . . . og dagen gryr. Et duoden av fugletoner kvitret lyse diskantsvar under følsomme hender. Tangentene lyste og strålte, møttes i cembaloklanger og kalte på en stemme for å synge sin vise om duggvåt morgen, om ungdom, om kjærlighetens farvel, livet og kjærlighetens morgen. - Duggdråperperler. . . Lenehans lepper vislet sakte en lokketone over disken. - Men se nå her, sa han, Kastiljens rose. Klirr spratt frem mot fortauskanten og stanset. Hun reiste seg og slo igjen boken, Kastiljens rose, irritert, fortapt, drømmende rose. - Falt hun eller ble hun skjøvet? spurte han henne. Hun svarte likegyldig: - Ikke spør, så lyver ingen. Som en lady, ladylike. Blazes Boylans snobbete brune sko knirket på bargulvet der han gikk. Ja, gull fra nær ved bronse fra fjern. Lenehan hørte og hilste ham: - Se den seirende helten kommer. Mellom vognen og vinduet gikk Bloom forsiktig, den ubeseirede hel­

ten. Kanskje ser han meg. Setet han satt på, varmt. En sort forsiktig hannkatt gikk bort mot Richie Gouldings juristmappe, som ble løftet til hilsen. - Og jeg fra deg. . . - Jeg hørte dere var her, sa Blazes Boylan. For lyshårete Miss Kennedy tok han til kanten av stråhatten på snei. Hun smilte til ham. Men søster Bronse smilte mer enn henne da hun viste ham det vakrere håret sitt, en barm og en rose. Snobbete Boylan bestilte drinker. - Hva vil du ha? En bitter? En bitter, takk, og en sloegin til meg. Er telegrammet kommet? Ikke ennå. Klokken fire hun. Hvem sa fire? Cowleys røde ører og utstående adamseple i døren til sheriffens kon­ tor. Unngå. Goulding en mulighet. Hva driver han med på Ormond? Vogn venter. Vent. Hallo! Hvorhen? Noe å spise? Jeg skulle også nettopp til. Inn her. Hva, Ormond? Mest for pengene i Dublin. Jaså? Spisesalen. Sitter godt her. Ser uten å bli sett. Jeg tror jeg blir med deg. Kom igjen. Richie gikk for­ an. Bloom fulgte mappe. Middag verdig en fyrste. Miss Douce strakte seg høyt etter en flaske, strakte silkearmen og bar­ men, som var nær ved å briste, så høyt. - Å! Å! apet Lenehan, gispet hver gang hun strakte seg. Å! Men lett grep hun byttet og brakte det ned i triumf. - Hvorfor vokser De ikke litt mer? spurte Blazes Boylan. Hunbronse skjenket fra krukken tykk sirupbrennevin for leppene hans, så mens den rant (blomsten i jakken hans, hvem har han fått den av?) og sirupet med stemmen sin: - Lite men godt. Det vil si henne selv. Behendig skjenket hun opp saktesirup sloegin. - Skål, sa Blazes. Han slengte en stor mynt på disken. Mynten klirret. - Vent litt, sa Lenehan, til jeg . . . - Skål, sa han og løftet skummende øl. - Sceptre vinner overlegent, sa han. - Jeg har også satset litt, sa Boylan og blunket og drakk. Altså ikke selv. Påfunn til en venn av meg. Lenehan drakk litt til og smilte til glasset på skrå og til Miss Douces lepper som nesten nynnet, ikke helt lukket, den havsangen som leppe­ ne hennes hadde trillet. Idolores Østerhavet. Klokken surret. Miss Kennedy gikk forbi (blomsten, lurer på hvem han har fått den av) bar på tebrettet. Klokken klapret. Miss Douce tok Boylans mynt, slo kjekt inn beløpet på kassaappara­ tet. Det ringte. Klokken tikket. Egyptens lyse mø himlet og sorterte i pengeskuffen og nynnet og rakte tilbake vekslepenger. Se mot vest. Et knepp. For meg.

238

239

- Hvor mye er klokken? spurte Blazes Boylan. Fire? Klokken. Lenehan så med små øyne begjærlig på henne der hun nynnet, bar­ men som nynnet, trakk Blazes Boylan i ermet. - La oss høre hva klokken er, sa han. Mappen som tilhørte Goulding, Collis, Ward førte Bloom forbi bloomstrende rugblomstbord. På måfå valgte han nervøst ledsaget av Pat et bord ved døren. I nærheten. Klokken fire. Har han glemt det? Kanskje et knep. Kom ikke, skjerp appetitten. Jeg kunne ikke. Vent, vent. Pat, kelneren, ventet. Funklende bronse azur øynet Blazures himmelblå slips og øyne. - Fortsett, tryglet Lenehan. Det er ingen. Han har aldri hørt det. - . . . til Floras lepper iler. Ilende lød en høy tone klart i diskant. Bronsedouce spurte rosen som falt og steg, og rosen søkte Blazes Boylans blomst og øyne. - Vær så snill. Han ba inntrengende om og om igjen. - Jeg kan ei forlate deg. . . - Ettervidd, lovet Miss Douce kokett. - Nei, nå, tryglet Lenehan. Sonnez la cloche! Å gjør det! Det er ingen som hører. Hun så. Fort. Miss Kenn utenfor hørevidde. Bøyde seg plutselig. To blussende ansikter så hun bøyde seg. Skjelvende drev tonene bort fra melodien, fant den igjen, mistet den igjen, mistet og fant den igjen stammende. - Fortsett! Ja! Sonnez! Hun bøyde seg og trakk en flik av skjørtet over kneet. Nølte. Fristet dem mer, bøyde seg, nølte med villig blikk. - Sonnez! Smekk. Hun slapp plutselig det spente strømpebåndet og lot det smekke varmt mot det smekkelige kvinnevarme strømpelåret. - La cloche! ropte Lenehan henrykt. Trenet av eieren. Ikke noe lureri der. Hun smiskesmilte overmodig (herregud! Er ikke mannfolk?) men gled over mot lyset og smilte blidt til Boylan. - De er tarveligheten i egen person, sa hun og gled bort. Boylan glodde glodde. Slengte glasset mot de tykke leppene, drakk glasset tomt, suget i seg de siste tykke fiolette sirupsdråpene. De forhek­ sede øynene hans fulgte det glidende hodet hennes der hun gikk gjen­ nom baren og forbi speilene med gylne buer for ingefærøl, hvitvins- og rødvinsglass som blinket i lyset, en pigget konkylie som sang, speilet bronse mot solrikere bronse. Ja, bronse fra helt nær. - . . . elskede, farvel!

- Jeg stikker, sa Boylan utålmodig. Han skjøv glasset fort fra seg, grep vekslepengene. - Vent litt, ba Lenehan og drakk fort. Jeg skulle akkurat til å fortelle deg. Tom Rochford . . . - Kom for helvete, sa Blazes Boylan og gikk. Lenehan skylte ned for å bli ferdig. - Blitt kåt eller hva? sa han. Vent. Jeg kommer. Han fulgte etter de hastig knirkende skoene, men stanset snartenkt på terskelen, hilste på et par skikkelser, en tykk, og en tynn. - Står til, Mr Dollard? - He? Og De selv? Står til? svarte Dollards distré bass, vendte seg et øyeblikk fra fader Cowleys bekymringer. Han kommer ikke til å gi grunn til bekymringer, Bob. Alf Bergan vil snakke med den lange fyren. Judas Iskariot skal vi nok greie å lure denne gangen. Mr Dedalus kom sukkende gjennom saloonen og gned et øyelokk med en finger. - Hoho, ja det skal vi, jodlet Ben Dollard muntert. Kom igjen, Simon. La oss få en vise. Vi hørte pianoet. Skallete Pat, den bekymrede kelneren, ventet på bestillinger av drik­ kevarer. Whiskey til Richie. Og Bloom? La meg se. Han behøver ikke å gå to ganger. Liktærne hans. Nå er den fire. Så varmt det er med sort. Litt nervøs, selvfølgelig. Bryter (er det slik?) varmen. La meg se. Cider. Ja, en flaske cider. - Hva behager? sa Mr Dedalus. Jeg bare klunket litt, mann. - Sett i gang, ropte Ben Dollard. Vekk med tristheten. Sett i gang, Bob. Han dyttet Dollard med de posete klærne foran dem (se på den fyren med de, bare se) inn i saloonen. Han trykket Dollard ned på krakken. Giktlabbene hans klasket akkorder. Klasket, stanset plutselig. I døren møtte skallete Pat gull uten te som kom tilbake. Bekymret for­ langte han whiskey og cider. Bronse ved vinduet kikket, bronse fra fjern. Et kling ringte klang. Bloom hørte et klirr, en liten lyd. Han er gått. Med et lett hulk sukket Bloom med tause blåfargede blomster. Det klinget. Han er borte. Kling. Hør. - Krig og kjærlighet, Ben, sa Mr Dedalus. Leve de gode gamle dager. Miss Douces modige øyne vendte seg usette fra vindusforhenget, truf­ fet av solen. Borte. Tankefull (hvem vet?), truffet (det treffende lyset), så senket hun persiennen med en snor. Hun senket tenksomt (hvorfor gikk han så fort når jeg?) over sin bronse, over baren, hvor skallete sto ved siden av søster gull, utsøkt kontrast, kontrast uutsøkt ikkeutsøkt, lang­ som kjølig halvmørk havgrønn glidende skygge fra dypet, eau de Nil. - Stakkars gamle Goodwin satt ved pianoet den kvelden, minnet fader Cowley dem om. Det var en smule uenighet mellom ham og Collardflygelet. Det var det.

240

241

- Det var noe han selv fant på, sa Mr Dedalus. Fanden kunne ikke ha stanset ham. Han var en sur gammel knark når han hadde fått litt for meget. - Gud, kan dere huske det? sa Ben tykke Dollard og vendte seg fra det maltrakterte klaviaturet. Og jeg hadde ikke finstas. De lo alle tre. Han hadde ikke fin. Hele trioen lo. Ikke noe finstas. - Vår venn Bloom ble redningen den kvelden, sa Mr Dedalus. Hvor er forresten pipen min? Han vandret tilbake til baren til den savnede akkorden pipen. Skallete Pat kom inn med drikkevarer til de to spisegjestene, Richie og Poldy. Og fader Cowley lo igjen. - Jeg reddet situasjonen, Ben, tror jeg. - Det gjorde du, forsikret Ben Dollard. Jeg husker også de trange buk­ sene. Det var en briljant idé, Bob. Fader Cowley rødmet opp til de to strålende øreflippene. Han reddet situa. Trange buk. Briljant id. - Jeg visste han var på knærne, sa han. Konen spilte piano i Coffee Palace på lørdagene for et meget beskjedent honorar, og hvem var det som ga meg et vink om at hun også drev i den andre bransjen? Kan dere huske det? Vi måtte tråle hele Holles Street for å finne dem, helt til den fyren hos Keogh ga oss adressen. Kan dere huske det? Ben husket det, med det brede åsynet hans undrende. - Gud bedre for noen stilige aftenkjoler og annet hun hadde. Mr Dedalus kom tilbake med pipen i hånden. - Merrion Square-stil. Bevares, ballkjoler og hoffkjoler. Ikke ville han ta imot penger heller. Hva? Et overdådig utvalg av tresnutede hatter og boleroer og undertøy. Hva? - Ja, nikket Mr Dedalus. Mrs Marion Bloom har tatt av seg alle muli­ ge slags klær. Klirr vandret nedover kaiene. Blazes satt mykt på ringer. Lever og bacon. Steak and kidney pai. Mange takk, sir. Takk, Pat. Mrs Marion. Metempikhose. Lukter brent. Av Paul de Kuck. Fint navn han. - Hva var det hun het? Et yppig pikenavn. Marion . . . ? - Tweedy. - Ja. Lever hun? - Og blomstrer. - Hun var datter av . . . - Regimentets datter. - Ja, så menn. Jeg husker godt den gamle tamburmajoren. Mr Dedalus strøk, sugde, tente, blåste duftende røyk etter. - Irsk? Sannelig om jeg vet. Er hun det, Simon? Blås etter blaff, et blås, sterkt, duftende, knitrende. - Kinnmuskelen min er. . . Hva? Litt rusten. Å, hun er. . . Min irske Molly. Å.

Han blåste ut en kraftig fjærsky. - Fra Gibraltars klippe . . . tvers igjennom. De vansmektet i dypet av havets skygge, gull ved ølkranen, bronse ved maraschino, begge tankefulle. Mina Kennedy, Lismore Terrace 4, Drumcondra, og Idolores, en dronning, Dolores, taus. Pat serverte på åpne fat. Leopold skar leverstykker. Som før sagt spiste han med velbehag indre organer, fugleinnmat med nøttesmak, stekt torskerogn, mens Richie Goulding, Collis, Ward spiste kjøtt og nyre, kjøtt, så nyre, stykke for stykke med pai spiste han Bloom spiste de spis­ te. Bloom med Goulding i taushet forenet, spiste de. Fyrstelige middager. Bort Bachelofs Walk klanggynget klirrende Blazes Boylan, ungkar, i sol og varme, hest med blinkende akterspeil i trav med små snert av pis­ ken, på fjærende gummihjul, satt makelig, satt varmt, Boylan av utål­ modighet, glødendedristighet. Stå. Er den det? Står den? Stå hå hå hå. Over stemmene deres basunerte Dollard til angrep rungende over buldrende toner: - Når kjærligheten fortærer min glødende sjel. . . Bensjelbenjamin rulling rullet opp mot bevende kjærlighetsskjelvende takruter. - Krig! Krig! ropte fader Cowley. Du er krigeren. - Det er jeg, lo Ben Kriger. Jeg tenkte på husverten din. Kjærlighet eller penger. Han ble stille. Han vippet med det veldige skjegget, det veldige ansik­ tet over kjempeblunderen sin. - Du sprenger jo trommehinnene på henne, mann, med et slikt organ, sa Mr Dedalus gjennom røykaromaen. En skjegget overstrømmende latter ristet Dollard ved klaviaturet. Det ville han. - For ikke å snakke om en annen hinne, tilføyde fader Cowley. Pause. Ben. Amorosoma non troppo. La meg. Miss Kennedy serverte store seidler med kjølig porter til to herrer. Hun lot en bemerkning falle. Det var virkelig et deilig vær, sa den første herren. De drakk kjølig porter. Visste hun hvor guvernøren skulle? Og hørte stålhover klinghover klinge. Nei, det kunne hun ikke si. Men det sto sikkert i avisen. Nei, hun måtte ikke uleilige seg. Det var da ingen uleilighet. Hun viftet med den oppslåtte Independent, lette, guvernøren, hårlokkene hennes rørte seg langsomt, guvern. Altfor megen uleilighet, sa den første herren. Å nei, ikke det minste. Som han så denne. Guver­ nøren. Gull mot bronse hørte jern stål. - . . . min glødende sjel morgendagen enser jeg ikke

I leversaus moste Bloom potetmos. Krig og kjærlighet er noen. Ben Dollards berømte. Kvelden da han kom springende til oss for å låne kjole og

242

243

hvitt til konserten. Buksene satt som et pølseskinn på ham. Musikalske skinker. Som Molly lo da han gikk. Kastet seg bakover i sengen, sparket og skrek. Med alle sakene hans på utstilling. Å Jesus, jeg er kliss våt! Å, kvinnene på første benk! Å, jeg har aldri ledd så mye i mitt liv! Det er selvfølgelig derfra han har fått sin bassbaryton. For eksempel evnukker. Lurer på hvem som spiller. Nydelig anslag. Må være Cowley. Musikalsk. Absolutt gehør har han. Dårlig ånde har han, stakkars fyr. Stanset. Miss Douce, inntagende, Lydia Couce, neide høflig for den elskver­ dige sakføreren George Lidwell, gentleman, som trådte inn. God dag. Hun rakte frem en fuktig (en dames) hånd til det faste grepet hans. God dag. Ja, hun var tilbake igjen. Den gamle tralten igjen. - Vennene Deres er der inne, Mr Lidwell. George Lidwell, elskverdig, sakførerlig, holdt en lydiahånd. Kling. Bloom spiste lev som tidligere nevnt. I det minste rent her. Den fyren hos Burton, seig av brusk. Ingen her, Goulding og jeg. Rene bord, blomster, servietter som mitraer. Pat frem og tilbake. Skallete Pat. Ikke noe å gjøre. Mest for pengene i Dub. Piano igjen. Cowley er det. Eiendommelig som han sitter ved det, nes­ ten som sammenvokst med det, gjensidig forståelse. Kjedsommelige fiolinspillere gnikker på fiolinen, øyet på buen, sager på cello, minner om tannpine. Hennes høylydte langtrukne snork. Den aftenen vi satt i losje. Trombonen der nede pustet som en blåsebelg mellom aktene, en annen messingblåser skrudde av og helte ut spytt. Også dirigentens ben, sekkebukser, viftet, viftet. Riktig å skjule dem. Svingende klingende klirr klarr. Kun harpe. Nydelig. Gullglødende lys. En pike spilte. Nydelig akterspeil. Sausen ikke dårlig, verdig en. Gyllent skip. Erin. Harpen som en eller to ganger. Kjølige hender. Ben Howth, rhododendronene. Vi er harpene deres. Jeg. Han. Gammel. Ung. - Nei, det kan jeg ikke, mann, sa Mr Dedalus, sjenert likegyldig. Sterkt. - Fortsett, for pokker, knurret Ben Dollard. Ta den stykkevis. - M'appari, Simon, sa fader Cowley. Frem på scenen trådte han noen skritt, alvorlig, høyreist i sorg, med de lange armene fremstrakt. Hest heste adamseplet hans mykt. Sakte sang han mot et støvete havstykke: Et siste farvel. En odde, et skip, et seil på bølgene. Farvel. En nydelig pike, sløret hennes bølget i vinden over odden, vinden rundt henne. Cowley sang: - M'appari tutt'amor: Il mio sguardo 1'incontr. . . Hun vinket, hørte ikke Cowley, med sløret til en som dro bort, den kjære, til vinden, kjærlighet, hastende seil, vender hjem. - Fortsett, Simon.

- Å, det er nok slutt på mine dansende dager, Ben . . . Tja . . . Mr Dedalus la pipen til hvile ved siden av stemmegaffelen, satte seg og rørte ved de lydige tangentene. - Nei, Simon, sa fader Cowley og snudde seg. Ta den i original. En halvtone lavere. Tangentene, lydige, steg høyere, talte, vaklet, skriftet, forvirret. Frem på scenen skred fader Cowley. - Se her, Simon, jeg skal akkompagnere deg, sa han. Reis deg. Forbi Graham Lemons ananasdrops, forbi elefanten hos Elverys dumpe klirr. Nyre, lever, potetmos, ved et fyrstelig måltid satt fyrstene Bloom og Goulding. Fyrster ved kjøtt løftet og drakk av begere, whiskey og cider. Den vakreste tenorarie i verden, sa Richie. Sonnambula. Hun hadde hørt Joe Maas synge den en kveld. Å ja, M'Guckin! Ja. På sin måte. Korguttstil. Maas var gutten. Messegutten. En lyrisk tenor om man vil. Glemmer det aldri. Aldri. Ømt så deltagende Bloom over leverløs bacon hvordan ansiktet hans ble anspent. Har ryggsmerter. Brights klare øye. Neste nummer på pro­ grammet. Betaler musikerne. Piller, raspet brød, en guinea pr eske. Ut­ sett det litt. Synger også: Nede blant alle de døde. Passende. Nyrepostei. Noe søtt til. Gjør ikke meget ut av det. Mest igjen for pengene i. Typisk for ham. Whiskey. Nøye med hva han drikker. Feil i glasset, friskt Vartryvann. Knabber fyrstikker på disken for å spare. Men ødsler en sove­ reign på ditt og datt. Og hvis man vil låne har han ikke en farthing. Når han er full nekter han å betale på sporvognen. Merkelige mennesker. Aldri skulle Richie glemme den aftenen. Aldri så lenge han levde. På galleriet i gamle Royal med lille Peake. Og da den første tonen. Talen tidde på leppene til Richie. Nå kommer det en skrøne. Fantaserer om alt mulig. Lyver så han tror det selv. Faktisk. Praktfull løgnhals. Men man må ha god hukommelse. - Hvilken arie er det? spune Leopold Bloom. - Nå er alt forbi. Richie spisset munnen. En lav dempet voksende tone, en mild klage­ sang som mumlet, alt. En trost. En måltrost. Åndedrettet hans, så fuglemildt, vakre tenner han er stolt av, fløytet klagende sorg. Borte. Rik tone. To toner i én. Svarttrosten jeg hørte i hagtorndalen. Tok strofene mine og broderte videre på dem. Alt, nesten for frisk klang, går tapt, i alt. Ekko. Så søtt svaret var. Hvordan går det til? Nå er alt forbi. Bloom lånte leopoldører, skjøv en bordløperflik inn under vasen. Orden. Ja, jeg husker den. Nydelig arie. I søvne kom hun til ham. Uskyld i månen. Tappert. Aner ingen fare. Men holder tilbake. Roper navnet. Berører vann. Klirr klinger. For sent. Hun lengtet etter. Derfor. Kvinnen. Kan like gjerne holde igjen havet. Ja, alt er forbi. - En nydelig arie, sa Bloom. Uten Leopold. Jeg kjenner den godt. Aldri i hele sitt liv hadde Richie Goulding.

244

245

Han kjenner den også godt. Eller tror han. Maser alltid om datteren. Klok pike som kjenner sin far, sa Dedalus. Jeg? Bloom skjevt over leverløs kikket. Ansikt, alt er forbi. Den en gang så muntre Richie. Morsomheter gamle forterskede. Leer på øret. Serviett ring i øyet. Nå sender han ut sønnen med tiggerbrev. Skjeløyde Walter sir jeg gjorde det sir. Ville ikke være til uleilighet, men jeg ventet penger snart. Unnskyld. Piano igjen. Lyder bedre enn sist jeg hørte det. Antagelig stemt. Holdt opp igjen. Dollard og Cowley tilskyndet stadig den nølende sangeren til å be­ gynne. - Kom igjen, Simon. - Gjør det, Simon. - Mine damer og herrer. Jeg er meget takknemlig for de vennlige oppfordringer. - Gjør det, Simon. - Jeg eier ikke penger, men hvis dere vil låne meg oppmerksomhet, skal jeg forsøke å synge for dere om et tynget hjerte. Ved sandwichklokken i den skjermende skyggen ga og tilbakeholdt Lydia, bronse og rose, med en ladys nåde, i en sval blågrønn eau de Nil Mina til ølkrus to sine gylne lokker. Preludiets gjentatte toner døde hen. En dvelende akkord lokket for­ ventningsfullt frem en stemme. - Da først jeg så min elskedes gestalt. . . Richie snudde seg. - Si Dedalus' stemme. Hjernebetatt og med flammende kinn lyttet de og kjente ømhetens strøm som strømmet over hud lemmer menneskehjerte sjel ryggrad. Bloom gjorde tegn til Pat, skallete Pat er en tunghørt kelner, at han skulle sette døren på klem inn til baren. Døren til baren. Slik. Det er bra. Pat, kelneren, ventet for å høre, for han var tunghørt, ved døren. - Det var som sorgen meg forlot Gjennom stillheten sang en stemme til dem, sakte, ikke regn, ikke hviskende blader, som ingen strenger eller ingen blåsere eller hvadetnåheter cymbaler, og rørte de tause ørene deres med ord, og enhver i deres tause hjerte minte om deres liv. Godt, godt å høre, det var som all sorg forlot dem når de først hørte. Da de først så, fortapte Richie. Poldy, skjønnhetens nåde, hørte fra det mennesket de sist hadde ventet det fra, hennes første barmhjertige elskovsmyke ofte elskede ord. Kjærlighet som synger, love's old sweet song. Bloom løsnet langsomt strikken rundt pakken. Love's old sweet sonnez la gold. Bloom slo strik­ ken rundt fire gaffelfingre, spente den, slakket den og slo den rundt skjelvende dobbelt, firedobbelt, åttedobbelt og holdt dem fast. - Fylt av håp og glede. . . Tenorer får kvinner etter noter. Øker saftene i dem. Kaster blomster

for føttene hans. Når skal vi treffes? I hodet er jeg bare. Klingende deilig glede. Han kan vel ikke synge en tone. Du er bare helt svimmel i hodet. Parfymert for ham. Hvilken parfyme bruker din kone? Jeg vil vite det. Kling. Stopp. Bank. Alltid et siste blikk i speilet før hun åpner døren når det banker på. Entreen. Der? Hvordan står det til? Takk, bare bra. Der? Hva? Eller? Flakong med cachou, kysskonfekt, i vesken hennes. Ja? Hendene søkte etter de fyldige. Akk, stemmen steg, sukket, forandret, kraftig, fyldig, lysende, stolt. - Men akk, det var flyktige drømmer. . . Praktfull tone han stadig har. Luften i Cork er mildere, dialekten også. Dumme fyr! Kunne ha tjent hav av penger. Synger feil ord. Slet ut sin frue, synger nå. Vanskelig å si. Bare de to. Hvis han ikke bryter sammen. På vei til kirkegården. Også føttene og hendene hans synger. Drikker. Overspente nerver. Må være avholdende for å synge. Jenny Lind-suppe, buljong, salvie, rå egg, kvart liter fløte. Flytende fløtedrømmer. Ømheten strømmende, langsomt, svulmende. Banket skjelvende. Slik ja! Ha! Dirrende, skjelvende, pulserende stolt og rank. Ord? Musikk? Nei, det er det som ligger bak. Bloom knyttet sløyfer, løste opp, knyttet knuter, løste opp. Bloom. Strøm av varm jamjam klissen slikkeopp hemmelighetsfullhet fløt og fløt ut i musikken, i begjær, mørkt å nyte strømmen overveldende. Om henne rundt henne på henne i henne. Topp! Porene utvider seg. Topp! Nytelsen følelsen varmen. Topp! Strømmer i strømmer, fosser i støt. Flommer, strømmer, flyter, plasker, bobler. Nå! Kjærlighetens språk. - . . . stråle av håp. . . Strålende. Lydia hører for Lidwell knirker knapt så ladylike en muse uknirket en stråle av håp. Det er Martha. Sammentreff. Skulle nettopp til å skrive. Lionels sang. Nydelig navn du har. Kan ikke skrive. Motta min lille ga. Spiller på hjertestrengene hennes og litt for kassen. Hun er en. Jeg kalte deg slemme gutt. Allikevel navnet, Martha. Så underlig! I dag. Stemmen til Lionel kom tilbake, svakere men usvekket. Den sang igjen for Richie Poldy Lydia Lidwell sang også for Pat med åpen munn og øre som venter på å servere. Hvordan han først så den elskedes skikkel­ se, hvor sorgen lot til å gå ifra ham, hvordan blikk, form, ord fortryllet ham. Gould Lidwell, vant Pat Blooms hjerte. Skulle gjerne sett ansiktet hans. Forklare bedre. Barberen på Drago så alltid på ansiktet mitt når jeg snakket med ansiktet hans i speilet. Man hører det bedre her i baren selv om det er lenger unna. - Hvert kjærlige blikk. . . Den første aftenen da jeg så henne første gang hos Mat Dillon i Terenure. Gule sorte kniplinger hadde hun på seg. Stolleken. Vi to de siste. Skjebne. Etter henne. Skjebne. Langsomt rundt og rundt. Fort rundt. Vi to. Alle så på. Stopp. Hun satte seg. Alle bare så på. Lepper som lo. Gule knær. - Trollbandt mine øyne. . .

246

247

Sang. Hun sang. Vente på far. Jeg vendte noter for henne. Fyldig stemme som parfyme hva slags parfyme bruker du syrin. Barmen så jeg, begge fyldige, kvitrende strupe. Først jeg så. Hun takket meg. Hvorfor hun meg? Skjebne. Spanske øyne. Under et pæretre alene patio denne timen i gamle Madrid den ene siden i skyggen Dolores hundolores. Til meg. Lokkende. Å, forlokkende. - Martha! Å, Martha! Lionel oppga all matthet og ropte i sorg, et rop av altovervekkende li­ denskap til den elskende om å vende tilbake med dypere og allikevel sti­ gende harmonier. Et rop av lionelensomhet at skulle Martha vite måtte hun føle. For bare på henne ventet han. Hvor? Her der prøv der her alle prøver hvor. Et eller annet sted. - Kom du mistede! Kom du elskede! Alene. Én kjærlighet. Ett håp. Én trøst for meg. Martha, brysttone, kom tilbake! - Kom . . .! Den steg mot himmelen, en fugl, den holdt seg i flukten, et hurtig klart skrik, svevende sølvkrets i elegante kurver, hurtigere, langsom­ mere, mer, hold den ikke for lenge, langt liv, farer til værs, praktfullt høyt, flammende, kronet, høyt i symbolsk stråleglans, høyt fra den ete­ riske barmen, høyt fra den veldige utstrålingen overalt, alt strømmer til værs, overalt, rundt i altet, hele den uendelige uendeligheten . . . - Til meg! Siopold! Døde ut. Godt. Bra sunget. Alle klappet. Hun burde. Komme. Til meg, til ham, til henne, til deg, meg, oss. - Bravo! Klappklapp. Flott, Simon. Klappeklappeklapp. Dacapo! Klappeklappe klapp. Som klokketoner. Bravo, Simon! Klappeklappe­ klapp. Dacapo, klapp, sa, ropte, klappet alle, Ben Dollard, Lydia Douce, George Lidwell, Pat, Mina Kennedy, to herrer med to ølkrus, Cowley, første herre med krus og bronse. Miss Douce og gull Miss Mina. Blazes Boylans snobbete brune sko knirket over bargulvet, som tidli­ gere nevnt. Klirr forbi monumenter av sir John Gray, Horatio enhanket Nelson, ærverdige fader Theobald Mathew, gynget som tidligere nevnt nettopp nå. I trav, i varme, satt varmt. Cloche. Sonnez la Cloche. Sonnezla. Langsommere gikk hoppen opp bakken ved Rotunda, Rutland Square. For langsomt for Boylan, Blazes Boylan, utålmodige Boylan, skumpet hoppen. En etterklang av Cowleys toner stilnet, døde hen i en rikere luft. Og Richie Goulding drakk sin whiskey og Leopold sin cider drakk, Lidwell sin Guiness, andre herren sa at de ville ha to seidler til om hun ikke hadde noe imot det. Miss Kennedy smilte, bar ut, korallepper, til første, til annen. Hun hadde ikke noe imot det.

- Syv dagers fengsel på vann og brød, sa Ben Dollard. Og så ville du synge som en nattergal, Simon. Lionel Simon, sanger, lo. Fader Bob Cowley spilte. Mina Kennedy serverte. Andre herren betalte. Tom Kernan spankulerte inn. Lydia be­ undret, beundret. Men Bloom sang stumt. Beundrende. Richie utbredte seg beundrende om den herlige stemmen til denne mannen. Han husket en aften for lenge siden. Han glemte aldri den afte­ nen. Si sang: Det var rikdom og ære, det var hos Ned Lambert. Du godeste Gud, i hele sitt liv hadde han aldri hørt en slik tone, det hadde han ikke, som i da svikefulle må vi skilles så vi klart så Gud han hadde aldri hørt når kjærligheten døren så praktfull stemme, kjærligheten dør bare spør Lambert han kan bekrefte det. Goulding med rødmen som steg opp i det bleke ansiktet, fortalte Mr Bloom om denne aftenen da han, Richie, hadde hørt ham. Si Dedalus synge Det var rikdom og ære i hans, Ned Lamberts, hus. Svogere, i familie. Vi snakker aldri sammen når vi møtes. Knute på tråden kanskje. Behandler ham med forakt. Se. Han beundrer ham bare mer. Den aftenen Si sang. Menneskestemmen, to små silkebånd, vidun­ derlig, mer enn alle andre. Den stemmen var en klage. Roligere nå. Det er i stillheten etterpå man føler man hører. Vibrasjoner. Nå er luften stille. Bloom frigjorde de foldede hendene og med slappe fingre grep han den tynne gummistrikken. Han trakk og knipset den. Den summet og klang. Mens Goulding talte om Barracloughs stemmeansats, mens Tom Kernan så tilbake i et slags retrospektivt arrangement, talte til den lyt­ tende fader Cowley som spilte en fantasi og nikket mens han spilte. Mens Big Ben Dollard snakket med Simon Dedalus, som tente, som nik­ ket mens han røkte, som røkte. Du mistet en. Alle sanger om dette temaet. Enda lenger strakte Bloom strengen sin. Grusomt virker det. La folk bli glade i hverandre, lokke dem videre. Så rive dem fra hverandre. Død. Eksplos. Slag i hodet. Drattehelveteherfra. Menneskeliv. Dignam. Uff, den slingrende rottehalen! Fem shilling ga jeg. Corpus paradisum. Åkerrikse ulykkesprofet, buk som oppsvulmet hundekadaver. Borte. De synger. Glemt. Jeg også. Og en dag hun med. Forlater henne, går lei. Så lider hun. Snufser. Store spanske øyne stirrer tomt. Det bølgeølgeølgetungetunge håret hennes ukjemmet. Men for meget lykke blir trettende. Han spente mer, mer. Er du ikke lykkelig i ditt? Brang! Der røk den. Kling inn i Dorset Street. Miss Douce trakk til seg silkearmen, bebreidende, smigret. - Ikke fullt så frimodig, sa hun, før vi er blitt litt bedre kjent. George Lidwell sa at han ærlig og redelig, men hun trodde ikke. Første herren sa til Mina at det stemte. Hun spurte ham om det var

248

249

slik. Og det andre ølglasset sa det til henne. At det var slik. Miss Douce, Miss Lydia, trodde ikke, Miss Kennedy, Mina, trodde ikke, George Lidwell, nei, Miss Dou trodde ikke, den første, herren med kru, tro, nei, nei, trodde ikke, Miss Kenn, Lidlyawell, kru. Skriv det heller her. Pennene på postkontoret opptygget og brukket. Skallete Pat kom nærmere på et tegn. Penn og blekk. Han gikk. Et trekkpapir. Han gikk. Et trekkpapir for å. Han hørte, døve Pat. - Ja, sa Mr Bloom og vred den krøllete strikken. Ja, det er best. Et par linjer greier seg. Min gave. All denne blomstrende italienske musikken. Hvem har skrevet? Kjenner man navnet, skjønner man det bedre. Tar ut et ark brevpapir, konvolutt, uanfektet. Det er så typisk. - Det flotteste nummeret i hele operaen, sa Goulding. - Det stemmer, sa Bloom. Tall er det. All musikk når man tenker seg om. To ganger to delt på to er to ganger en. Vibrasjoner, det er toner. En pluss to pluss seks er syv. Man kan gjøre alt ved å sjonglere med tall. Finner alltid ut at det ene er likt det andre. Symmetri under gravmuren. Han ser jeg ikke er sørgekledd. Hård­ hjertet, tenker bare på sin egen mage. Musematematikk. Og så tror man at man lytter til det eteriske. Men hvis man nå sa: Martha, syv ganger ni minus x er 35.000. Faller til jorden. Det er lyden som gjør det slik. For eksempel det han spiller. Improviserer. Kunne vært hva som helst inntil man hører ordene. Må lytte grundig. Nøye. Begynner greit, så hører man noe lenger borte, føler seg desorientert. Inn og ut av sekker, over tønner, gjennom piggtrådgjerder, hinderløp. Takten skaper melo­ dien. Avhenger av stemningen man befinner seg i. Allikevel alltid hyg­ gelig å høre. Unntatt skalaer opp og ned, piker som øver seg. To samtidig over hos naboen. Burde oppfinne stumme pianoer for den slags. Milly har ingen smak. Merkelig fordi vi begge, mener jeg. Blumenlied kjøpte jeg til henne. Navnet. En pike spilte den langsomt en aften jeg kom hjem, piken. Stalldøren nær Cecilia Street. Skallete døve Pat kom med et flatt trekkpapir blekk. Pat skrivesett med blekk penn flatt trekkpapir. Pat tok tallerken fat kniv gaffel. Pat gikk. Det var det eneste språket sa Dedalus til Ben. Han hørte dem som guttunge i Ringabella, Crosshaven, Ringabella, hvor de sang sine barcaroler. Queenstown havn full av italienske skip. Spaserte, du vet, i måneskinnet i jordskjelvhattene sine. Kor av stemmene deres. Herre­ gud, for en musikk, Ben. Hørte den som gutt. Cross Ringabella havn månecarole. Sur pipe tok han ut av munnen og holdt en skjermende hånd ved lep­ pene som kurret et måneskinnsnatteskrik, klart fra nær, et rop fra fjern, til svar. Ned langs kanten av Freemanstaven søkte Mr Bloom det andre øyet, søkte etter hvor så jeg det. Callan, Coleman, Dignam Patrick. Heihå! Fawcett. Aha! Nettopp hva jeg søkte.

Håper han ikke ser, slu som en rotte. Han holdt Freeman rullet ut. Kan ikke se nå. Husk å skrive greske e'er. Bloom dyppet. Bloo mum: kjære du. Kjære Henry skrev: kjære Mady. Takk for ditt bre og blo. Hvor i helvete gjorde jeg av? En el an el be. Det er aldel umul. Strek under umul. Å skrive i dag. Irriterende. Irriterte Bloom trommet sakte med jeg skal bare tenke fingre på trekkpapir Pat kom med. Videre. Vet hva jeg mener. Nei, bytt ut den e'en. Mott min ves pres vedl. Hun behøver ikke sva. Vent litt. Fem Dig. Rundt to her. Penny måkene. Elias kom. Syv Davy Byrne. Blir omtrent åtte. Skal vi si en halfcrown? Min stakkars lille pres p.a. to og seks. Skriv et langt. Forakter du? Skrangle, har du? Så opprørt. Hvorfor si du jeg er sle? Du også sle? Å, Mairy mistet strikken i. Djøss for denne gang. Ja ja, skal fortelle deg det. Vil gjerne. For å holde den ved. Kall meg det andre. Andre ordet hun skrev. Min tålmodighet er uttø. For å holde den ved. Du må tro. Tro. Kru. Det. Er. Sant. Er det dumt det jeg skriver? Ektemenn gjør ikke det. Det er ekteska­ pets skyld, konene deres. Fordi jeg er vekk fra. Sett at. Men hvordan? Hun må nødvendigvis. Holde seg ung. Hvis hun fant ut. Kort i min prima ha. Nei, ikke fortell alt. Unødig besvær. Hva de ikke ser. Kvinne. Like rett for alle. En drosje, nummer 324, kusk Barton James fra Harmony Avenue 1, Donnybrook, hvor det satt en passasjer, en ung velkledd herre i indigoblå kamgarnsdress sydd hos George Robert Mesias, skredder og tilskjæ­ rer, Eden Quay 5, og med en elegant stråhatt, kjøpt hos John Plasto, Great Brunswick Street 1, hattemaker. Hm? Det er klirringen som skranglet og klirret. Forbi Dlugacz' slakterforretning glinsende slanger av Agendath, travet en flottrumpet hoppe. - Er det svar på en annonse? spurte nysgjerrige Richies øyne Bloom. - Ja, sa Mr Bloom. Byselger. Antagelig ingenting. Bloom mum, beste referanser. Men Henry skrev: Det gjør meg nys­ gjerrig. Du vet hvordan. I hast. Henry. Gresk e. Best å tilføye etterskrift. Hva spiller han nå? Improviserer. Intermesso. PS. Taramtei. Hvordan vil du stra? Du straffe meg? Den skjeve kjolen svaier for hvert steg. Si meg det jeg vil så gjerne. Vite. Åh, hvis jeg ikke visste det ville jeg selvfølgelig ikke spørre. La Ia la ri. Toner sørgmodig bort i moll. Hvorfor moll sørg­ modig? Undertegn H. De liker sørgmodige toner til slutt. PPS. La la la ri. Jeg føler meg så sørgmodig i dag. La ri. Så ensom. De. Han trykket fort av med trekkpapiret til Pat. Konvoi. Adresse. Skriv av etter avisen. Mumlet: Messrs Callan, Coleman & Co. Ltd. Henry skrev: Miss Martha Clifford c/o P.O. Dolphin's Barn Lane Dublin

250

251

Trekkpapiret over det andre så han ikke kan lese. Slik. Utmerket. Idé til premienovelle. Noe detektiven leste på trekkpapiret. Betaling en guinea pr spalte. Matcham tenker ofte den leende heksen. Stakkars Mrs Purefoy. U.p: up. For poetisk det med sorg. Musikkens skyld. Musikken fortryller, sa Shakespeare. Sitater hver dag hele året. Å være eller ikke være. Klok den som venter. I Gerhards rosenhage, Fetter Lane, vandrer han, gråkastanjebrun. Et liv er alt. En kropp. Handle. Kun handling. Har i hvert fall handlet. Postanvisning, frimerke. Postkontor lenger ned. Går nå. Nok. Lovet å møte dem hos Barney Kiernan. Liker det ikke. Sorgens hus. Gå. Pat! Hører ikke. Stokk døv. Vognen snart fremme. Snakk. Snakk. Pat! Hører ikke. Legger på ser­ vietter. Han må gå mange mil om dagen. Hvis man malte et ansikt i bak­ hodet hans ble han to. Bare de ville synge mer. Får meg til å tenke på andre ting. Skallete Pat som er bekymret satte servietter opp som mitraer. Pat er en tunghørt kelner. Pat er en kelner som henter mens du venter. Ha ha ha ha. Han venter mens du venter. Ha ha. Som henter mens du venter. Ha ha. Som henter hvis du venter mens han henter. Ha ha ha. Ho. Vent mens du venter. Douce nå. Douce Lydia. Bronse og rose. Hun hadde det herlig, simpelthen herlig hele tiden. Og se på den ny­ delige konkylien hun hadde med seg hjem. Til enden av baren bar hun lett bort til ham det piggete snodde havhomet for at han, George Lidwell, sakføreren, skulle få høre. - Hør! ba hun ham. Under Tom Kemans grinete ord vevde akkompagnatøren dempet musikk. Autentisk faktum. Hvordan Walter Bapty mistet stemmen. Jo altså, ektemannen grep ham i strupen. Slyngel, sa han. Du skal ikke synge flere kjærlighetssanger. Det gjorde han, sir. Tom. Bob Cowley vevde. Tenorer får kvin. Cowley lente seg bakover. Å, nå hørte han, hun holdt det mot øret hans. Hør! Han hørte. Prakt­ fullt. Hun holdt det mot sitt eget. Og gjennom det sivet lyst blekt gull i kontrast. For å høre. Dunk. Bloom så gjennom bardøren en konkylie som ble holdt opp mot ørene deres. Han hørte svakere enn det de hørte hver for seg, bølgene som plasket, høylydt, et taust brus. Bronse mot trett gull, nært, fjernt, de lyttet. Øret hennes er også en konkylie, øreflippen som kikker frem. Vært ved et badested. Nydelige badenymfer. Huden rødskollet. Burde ha smurt seg med coldcream først for å få den brun. Ristet loff med smør. Å, jeg må ikke glemme hudkremen. Utslett rundt munnen. Det er så man. Håret flettet over, konkylie med sjøgress. Hvorfor skjuler de ørene bak

tanghår? Og tyrkerinnene munnen, hvorfor? Øynene hennes over lake­ net. Jasmak. Finn veien inn. En grotte. Uvedkommende ingen adgang. De tror de hører havet. Synger. Et brus. Blodet er det. Suser noen ganger i øret. Ja, det er jo et slags hav. Øyer av blodlegemer. Virkelig vidunderlig. Så tydelig. Igjen. George Lidwell holdt mumlingen dens, så la han den ned, forsiktig. - Hva sier de ville bølgene? spurte han henne, smilende. Sjarmerende, havsmilende og usvarende smilte Lydia til Lidwell. Dunk. Forbi Larry O'Rourke, forbi Larry, kjekke Larry O', svaiet Boylan og svingte Boylan. Fra den forlatte konkylien gled Miss Mina bort til krusene som ventet på henne. Nei, hun var ikke så ensom lot Miss Douces hode kokett Mr Lidwell forstå. Spaserer i måneskinnet ved stranden. Nei, ikke alene. Med hvem? Hun svarte nobelt: Med en mannlig venn. Bob Cowleys glitrende fingre spilte atter i diskanten. Verten har prior. En liten tid. Long John. Big Ben. Lett spilte han en lett, lys, klingende rytme for trippende damer, kokette og smilende, og for herrene deres, de mannlige vennene deres. En: en, en, en, en, en:to, en, tre, fire. Hav, vind, blader, torden, bølger, kuraut, kvegmarked, haner, høns galer ikke, slanger hveser. Overalt er det musikk. Ruttledges dør, ii knir­ kende. Nei, det er støy. Det er menuetten fra Don Giovanni han spiller nå. Forskjellige hoffdrakter danser i slottets saler. Elendighet. Bønder utenfor. Grønne sultende ansikter spiser syreblader. Hyggelig. Se: se, se, se, se, se; se på oss. Det er glede merker jeg. Kunne aldri ha skrevet det. Hvorfor? Min glede er en annen glede. Begge er gleder. Ja, glede må det være. Selve det faktum at musikken viser det. Trodde ofte at hun hadde det leit helt til hun begynte å tralle. Så visste jeg det. M'Coy koffert. Min kone og din kone. Jamrende katt. Som å rive i silke. Når hun prater går tungen som en klaprende blåsebelg. De kan ikke måle seg med mennenes register. Mellomrom i deres stemmer også. Fyll meg. Jeg er varm, mørk, åpen. Molly i quis est homo: Mercandante. Jeg har øret mot veggen for å høre. Vil ha en kvinne som kan sine saker. Knirk dunk knirk stoppet. Brune lapseskoene til lapsen Boylan sok­ ker himmelblå mønstre steg lett til jorden. Å, se hvor vi er! Kammermusikk. Kunne lage et ordspill på det. Det er en slags musikk som jeg ofte har tenkt når hun. Akustikk er det. Klimp­ rer. Tomme tønner romler mest. Fordi akustikken, resonansen forand­ rer seg på samme måte som vekten av vann er lik loven om fallende vann. Liksom rapsodiene til Liszt, ungarske, sigøynerøyne. Perler. Drå­ per. Regn. Diddelidei didelida didelidum. Hysj. Nå. Kanskje nå. Før. Noen banket på døren, noen banket med et bank, banket han. Paul de Kuck med en stokk, et trick med en pikk. Lirkepikk. Bank.

252

253

- Qui sdegno, Ben, sa fader Cowley. - Nei, Ben, avbrøt Tom Kernan. Den unge rebellen. Vårt hjemlands språk. - Ja, gjør det, Ben, sa Mr Dedalus. Gode og trofaste menn. - Ja, syng, ba de i kor. Jeg går. Hei, Pat, kom tilbake. Kom. Han kom, han kom, han ble ikke. Til meg. Hvor mye? - Hvilken toneart? Seks kryss? - Fiss dur, sa Ben Dollard. Bob Cowleys utstrakte klør grep de svarte dyptklingende akkordene. Må gå sa fyrst Bloom til fyrst Richie. Nei, sa Richie. Jo, er nødt. Har fått penger et sted. Han er ute på en kjemperangel ryggsmerter. Meget? Han serhører leppetaler. En og ni. Penny til Dem. Her. Gi ham to pence i drikkepenger. Døv, bekymret. Men kanskje har han kone og familie som venter, venter på at Patty skal komme hjem. Ha ha ha ha. Døve kel­ nere henter og venter. Men vent. Men hør. Mørke akkorder. Luguguguguber. Lavt. I en grotte langt nede i jorden. Innleiret malm. Råmusikk. Røst fra en mørk tid, ukjærlighetens, jordisk tretthet nærmet seg dys­ tert og smertelig fra det fjerne, fra grånende fjell, kalte på tapre og trofas­ te menn. Presten han søkte. Ville snakke et ord med ham. Bank. Ben Dollards stemme. Buldrebass. Gjør sitt beste for å si det. Kvekk fra det store mennesketomme måneløse kvinneløse marsklandet. En ny skuffelse. Stor skipshandel hadde han en gang. Husker: tjæretau, skipslanterner. Konkurs med ti tusen pund i underskudd. Nå på Iveaghanstalten. Celle nummer det og det. Bass porter nummer ett gjorde det for ham. Presten er hjemme. En falsk prests tjener bød ham velkommen. Stig på. Den hellige far. Med bukk en forrædertjener. Kruseduller av akkor­ der. Ruinerer dem. Ødelegger livet deres. Bygger så celler som de skal ende sine dager i. Hysjhysj. Vuggesang. Dø, hund. Lille hund, dø. Den advarende stemmen, høytidelig advarsel, fortalte dem at ung­ dommen kom inn i en ensom sal, fortalte dem hvor alvorlige fottrin­ nene hans lød der, fortalte dem om det dystre kammeret, presten i kappe som satt der for å ta imot skrifte. Skikkelig fyr. Litt komisk nå. Tror han skal vinne i Answers, diktrebuskonkurransen. Vi overrekker Dem en splitter ny fempundseddel. Fuglen ligger og ruger i redet. Han trodde det var Lay of the last minstrel. Se blank te hvilket husdyr. Te strek err høyst modig sjømann. God stemme har han fremdeles. Ennå ikke evnukk, har hele utstyret. Lytt. Bloom lyttet. Richie Goulding lyttet. Og ved døren lyttet døve Pat, skallete Pat, driksede Pat. Akkordene klang langsommere. Angerens og sorgens stemme lød langsomt, forskjønnet, dirrende.

Bens angerfulle skjegg bekjente: In nomine Domini i Guds navn knelte han. Han slo hånden mot brystet, bekjente: Mea culpa. Latin igjen. Det holder dem som fuglelim. Presten med nattverdscorpus for kvinnene. Fyren i kapellet, kisten eller kosten corpusnomine. Gudene vet hvor den rotten er nå. Skraping. Bank. De lyttet. Ølkrusene og Miss Kennedy. George Lidwell, øyenlokkene uttrykksfulle, fullbarmet silke. Kernan. Si. Den sukkende stemmen om sorgen sang. Hans synder. Siden påske hadde han bannet tre ganger. Ditt jævla sv. Og en gang ved messetid var han gått for å spille. En gang var han gått forbi kirkegården og han hadde ikke bedt for morens sjelefred. En ung mann. En ung rebell. Bronse lyttet ved ølkranen, så ut i det fjerne. Sjelfullt. Merker slett ikke at jeg. Molly vet med en gang om noen ser på henne. Bronse stirret fjernt til siden. Speil der. Er det den beste siden av an­ siktet hennes? Det vet de alltid. Bank på døren. Siste stopp for å fiffe seg opp. Pikkelikk. Hva tenker de når de hører musikk? Måte å fange klapperslanger på. Den kvelden vi fikk låne losjen av Michael Gunn. Instrumentene ble stemt. Det var dét sjahen av Persia likte best. Minnet ham om hjemlan­ dets toner. Og så snøt han seg i portierene. Kanskje skikken i hjemlan­ det hans. Det er også musikk. Ikke så ille som det lyder. Tuter. Messingblåserne breker som esler med løftede snabler. Kontrabassene hjelpeløse med gapende sår i siden. Treblåserne rauter som kuer. Det åpne salongflygelet krokodillemusikk har kjever. Treblåserne. Treblåser akkurat som sneblåser. Hun var flott. Krokuskjolen dypt utringet, alt var på utstilling. Ånde­ drettet hennes var som kryddernellik i teatret da hun bøyde seg frem og spurte om noe. Fortalte henne hva Spinoza sier i boken som den stak­ kars faren hennes har. Lyttet som hypnotisert. For noen øyne. Hun bøyde seg. Fyren på balkongen kikket ned i henne med kikkert alt han kunne. Skjønnheten i musikk må høres to ganger. Natur og kvinne hvert sitt øye. Gud skapte jorden, mennesket musikken. Metimpikos. Filosofi. Å, pjatt! Alle borte. Alle falt. Ved Ross' beleiring falt hans far, ved Gorey alle brødrene. Til Wexford, vi er guttene fra Wexford, ville han. Den siste av sitt navn og slekt. Jeg også. Den siste av min slekt. Milly ung student. Nå, kanskje min feil. Ingen sønn. Rudy for sent nå. Eller hvis ikke? Ikke hva? Ikke ennå? Han næret ikke hat. Hat. Kjærlighet. Det er ord. Rudy. Snart er jeg gammel. Big Ben åpenbarte stemmen sin. Stor stemme, sa Richie Goulding, rødmen steg opp i de bleke kinnene, til Bloom, snart gammel. Men når var ung?

254

255

Irland kommer nå. Landet mitt går foran kongen. Hun lytter. Hvem frykter å snakke om 1904? Tid til å stikke. Sett nok. - Velsign meg, fader, ropte rebellen Dollard. Velsign meg og la meg gå. Bank. Bloom så, uvelsignet ville gå. Dresset opp på 18 shilling i uken. Typer som spytter i. Må holde et våkent øye med. De pikene, de deilige. Ved de triste havets bølger. Korpikeromantikk. Brever lest høyt i retten for brudd på ekteskapsløfte. Fra gullguttens egen mammelamse. Latter i ret­ ten. Henry. Jeg har aldri underskrevet det. Det yndige navnet du. Dempet sang musikken, melodi og tekst. Så fortere. Den falske pres­ ten ristet soldaten ut av kofferten. En friskarekaptein. De kan alt utenat. De lengter etter grøsset. Friskarekap. Bank. Bank. Betatt lyttet hun, bøyde seg deltagende frem for å høre. Tomt ansikt. Man skulle tro jomfru, eller bare lettere berørt. Skriv noe på det, side. Hvis ikke, hva blir det så av dem? Forfall, fortvilelse. Holder dem unge. Beundrer enda seg selv. Se. Spill på henne. Leppe blås. Hvit kvinnekropp, en levende fløyte. Blås forsiktig. Høyt. Tre huller, alle kvinner. Gudinnen så jeg ikke. De vil ha det, ikke for høflig. Derfor får han dem. Gull i lommen, stål i blikket. Si noe. La henne høre. Med blikk mot blikk. Sanger uten ord. Molly, den unge lirekassegutten. Hun forsto at han mente apekatten var syk. Eller fordi det lignet spansk. Forstår også dyr på den måten. Det gjorde Salomo. Naturgave. Buktaler. Mine lepper lukket. Tenker med ma. Hva? Vil? Du? Jeg. Vil. At. Du. Med hest raseri bannet kapteinen, svulmet til apoplektisk satans svin. En god idé at du kom, unge venn. Du har en time igjen å leve, din siste. Bank. Bank. Grøss nå. Medlidenhet føler de. Å tørke bort en tåre for martyrer som vil, som dør etter å dø. For alt som dør, for alt som blir født. Stakkars Mrs Purefoy. Håper det er overstått. Fordi livmoren deres. Et fuktig livmoderlig øyeneple stirret under et gjerde av vipper og lyt­ tet rolig. Ser øyets virkelige skjønnhet når hun ikke snakker. På floden der over. For hver langsom silkebarm som bølget (hennes svulmende embon) hevet rød rose seg langsomt, dalte rød rose. Hjerteslag åndedret­ tet hennes, åndedrett som er liv. Og alle de bitte små bregnebladene skalv som venushår. Men se. De klare stjernene blekner. Å rose! Kastiljen. Morgenen. Ha. Lidwell. For ham altså ikke for. Forblindet. Er jeg slik? Men jeg ser henne herfra. Opptrukne korker, fossende ølskum, stabler av tomflasker. På den glatte fremstikkende ølkranen la Lydia lett hånden sin, fyldig, overlat det til hendene mine. Helt fortapt i medlidenhet med rebellen. Frem tilbake, tilbake frem, over det polerte håndtaket (hun kjenner øynene hans, øynene mine, øynene hennes) tommelen og pekefinge­ ren gled ømt, gled, gled tilbake, forsiktig berørende, gled så glatt og lang­

somt ned, en kjølig fast hvit emaljestang stakk frem gjennom fingrenes glidende ring. Med en pikk med en pakk. Bank. Bank. Bank. Jeg er herre i huset. Amen. Han skar tenner av raseri. Forrædere dingler. Tonene samtykket. Meget sørgelig. Men måtte skje. Gå før det blir slutt. Takk, det var himmelsk. Hvor er hatten min? Gå forbi henne. Kan la Freeman ligge igjen. Brevet har jeg. Tenk om hun var? Nei. Gå, gå, gå. Som Cashel Boylo Connoro Coylo Tisdall Maurice Tisntdall Farrell. Gåååååååååå. Nå må jeg. Skal du gå? Hvrfrmrna. Blmstopp. Over rugmarkens blå. Åi. Bloom reiste seg. Såpen kjennes nokså klebrig bak. Må ha svettet, musikk. Husk kremen. Vel, ha det. Prima. Kortet inni. Ja. Forbi døve Pat i døren anstrengte ørene gikk Bloom. Den unge mannen døde i kasernen i Geneve. I Passage ble han senket i jorden. Dolor! Å, han dolores! Den sørgende sangerens stemme kalte til dolorosa bønn. Forbi rose, forbi silkebarm, forbi kjærtegnende hånd, forbi flekker, forbi tomflasker, forbi opptrukne korker, hilste på veien ut, forbi øyne og venushår, bronse og blekt gull i dyphavsskygge, gikk Bloom, myke Bloom, jeg er så ensom Bloom. Bank. Bank. Bank. Be for ham, ba Dollards bass. Dere som lytter i fred. Hvisk en bønn, fell en tåre, gode menn, gode folk. Han var den unge rebellen. Skremte lyttende på lur hotellgutter hotell rebeller hørte. Bloom i vestibylen på Ormond, brumming og bravorop, kameratslige slag på skulderen, trampende støvler, støvlene ikke hotellgutten, rebellen. Al­ minnelig kor om å gå hen og skylle ned det hele med. Glad jeg slapp. - Kom igjen, Ben, ropte Simon Dedalus. Jøss, du er jo like god som du alltid har vært. - Bedre, sa Tomgin Kernan. Den mest intense fortolkning av den bal­ laden, på min sjel og ære. - Lablache, sa fader Cowley. Ben Dollard etsjuterte seg omfangsrik over mot baren, enormt rosforet og rosefarget, på tungfotede føtter, mens giktfingrene klapret kas­ tanjetter i luften. Big Benaben Dollard. Big Benben. Big Benben. Rrr. Og dyptrørt trompetet Simon medlidenhet fra tåkelurnesen, alle lo og trakk ham frem, Ben Dollard, under latter og rop. - Du virker rødmusset, sa George Lidwell. Miss Douce rettet på rosen før hun serverte. - Ben Machree, sa Dedalus og klappet Ben på det tykke skulderbladet. Frisk som en fisk, han har bare litt fettvev skjult rundt på sin person. Rrrrrssss.

256

257

- Dødens fett, Simon, gryntet Ben Dollard. Richie knute på tråden satt alene. Goulding, Collis, Ward. Usikkert ventet han. Ubetalte Pat også. Bank. Bank. Bank. Bank. Miss Mina Kennedy førte leppene mot øret av det første ølkruset. - Mr Dollard, mumlet de lavt. - Dollard, mumlet ølkrus. Første krus trodde, Miss Kenn da hun, at han var Doll, hun Doll, kru. Han mumlet at han kjente navnet. Det vil si, navnet var kjent for ham. Det vil si at han hadde hørt navnet. Var det ikke Dollard? Dollard, ja. Ja, sa leppene hennes høyere, Mr Dollard. Han sang den sangen så nydelig, mumlet Mina. Mr Dollard. Og Sommerens siste rose var en ny­ delig sang. Mina elsket den sangen. Krus elsket den sangen som Mina. Det er sommerens siste rose dollard gikk bloom kjente luften hvirvle inne i seg. Masse luft i den cideren, stopper også. Vent. Postkontoret like ved Reuben J., en og åtte pence også. Bli av med det. Ta omveien gjennom Greek Street. Ønsker jeg ikke hadde lovet å møte. Friere i luften. Mu­ sikk. Går en på nervene. Ølkran. Hånden hennes som gynger vuggen behersker. Ben Howth. Som behersker verden. Fjernt. Fjernt. Fjernt. Fjernt. Bank. Bank. Bank. Bank. Bort langs kaien gikk Lionelleopold, slemme Henry med brevet til Mady, med syndens sødme med undertøy til Raoul med metimpinkos fortsatte Poldy videre. Bank vandret den blinde videre bank mot fortauskanten bank for bank. Cowley, han bedøver seg selv med det, en slags drukkenskap. Bedre å gi bare halvt etter som mannens vei til den unge kvinnen. For eksempel fanatikere. Lutter øre. Ikke gå glipp av en to og tredevtedel. Lukkede øyne. Hodet nikker i takt. Sprøyt. Du våger ikke å røre deg. Tenkning strengt forbudt. Prater bare musikk. Tullprat om toner. Alt bare et forsøk på å prate. Ubehagelig når det holder opp, for du kan aldri vite nøy. Orgel i Gardiner Street. Gamle Glynn femti pund i året. Underlig der oppe på hønseloftet, helt alene, med registre og venti­ ler og tangenter. Sitter ved orgelet hele dagen. Skravler løst og fast i ti­ mevis, prater med seg selv eller fyren som tråkker belgen. Grynter sint, skriker og banner (måtte ha vatt eller lignende i, nei, la være, skrek hun), og så helt aldeles plutselig bare et bittelite pip av et svakt pust. Pip! En liten vind pep et pip. I Blooms bitte lille. - Var det han? sa Mr Dedalus og kom tilbake med pipen han hadde hentet. Jeg var sammen med ham i formiddag ved stakkars Paddy Dignams. . . - Ja, Gud være hans sjel nådig. - Det ligger forresten en stemmegaffel inne på . . . Bank. Bank. Bank. Bank.

- Konen har en fin stemme. Eller hadde. Hva? spurte Lidwell. - Å, det må være pianostemmeren, sa Lydia til Simonlionel først jeg så, glemt den da han var her. Blind var han sa hun til George Lidwell annen gang jeg så. Og spilte så utsøkt, en nytelse å høre. Utsøkt kontrast, bronseild, minagull. - Rop ut! ropte Ben Dollard og skjenket. Syng ut! - Nok! ropte fader Cowley. Rrrrr. Jeg merker jeg må . . . Bank. Bank. Bank. Bank. Bank. - Meget, sa Mr Dedalus og stirret på en hodeløs sardin. Under sandwichklokken lå på en båre en siste, en ensom, sommerens siste sardin. Bloom alene. - Meget, stirret han. Spesielt i lavere register. Bank. Bank. Bank. Bank. Bank. Bank. Bank. Bank. Bloom gikk forbi Barry. Skulle ønske jeg kunne. Vent. Hvis jeg bare hadde den mirakelkuren. 24 sakførere i det ene huset. Telt dem. Prosess. Elsker hverandre. Stabler av dokumenter. Messrs Lomme & Tyv har fullmakt. Goulding, Collis, Ward. Men for eksempel den fyren som banker stortromme. Hans kall: Mickey Rooneys orkester. Lurer på hvordan han kom på det. Sitter hjemme etter grisehode og kål og hygger seg i lenestolen. Øver på orkesterstemmen sin. Trom. Trommelom. Hyggelig for fruen. Eselhud. Pisker dem når de lever og slår dem etter døden. Trom. Trommelom. Det er visst det man kaller yasmak nei jeg mener kismet. Skjebne. Bank. Bank. En blind mann kom famlende med stokk forbi vinduene til Daly hvor en havfrue med håret strømmende (men det kunne han ikke se) blåste havfrueskyer (det kunne ikke den blinde) svaleste havfrueskyer. Instrumenter. Et gresstrå, skålhender, så blåse. Selv kam og silkepapir kan man få en melodi ut av. Molly i underkjole i Lombard Street West, med utslått hår. Jeg formoder hvert yrke har sin egen, ikke sant? Jeger med horn. Ha. Har du? Cloche. Sonnez la. Gjeteren sin fløyte. Pip liten pip. Politimannen sin fløyte. Ventiler og tangenter! Skorsteinsfeier! Klokken fire er alt i orden! Sov! Nå er alt forbi. Tromme? Trommelom. Vent. Nå vet jeg det. Herold, underfogd. Long John. Vekker de døde. Bom. Dignam. Stakkars lille nominedomine. Bom. Det er musikk. Jeg mener selvfølgelig alt sammen er bare bom bom bom omtrent som det de kaller da capo. Allikevel kan man høre. Og vi marsjerer, vi marsjerer av sted. Bom. Nå må jeg virkelig. Fff. Tenk om jeg hadde gjort det på en bankett. Kun et spørsmål om skikk og bruk for sjahen av Persia. Hvisk en bønn, fell en tåre. Og i så fall må han ha vært litt enfoldig som ikke så at det var en friskarekap. Forkledd. Lurer på hvem det var ved graven i brun fra. Å, kvarterets skjøge!

258

259

En sjusket skjøge med sort matroshatt på snei kom med stivt blikk gående i solen langs kaien med Bloom. Når så han først den elskedes skikkelse? Ja, det var det. Jeg er så ensom. Våt aften i smuget. Stiv. Hvem hadde? Håhå. Utenfor distriktet sitt. Hva er hun? Håper hun. Psst! Får jeg vaske den for Dem? Kjente Molly. Kjente igjen meg. Den tykke damen som pleier å være sammen med dem i den brune drakten. For­ virret deg. Avtalen vi gjorde, vel vitende om at vi aldri, kanskje noensin­ ne. For kjær for nær hjemkjære hjem. Ser hun meg, tro? Ser redselsfull ut i dagslys. Ansikt som talg. Pokker ta henne. Nåvel, hun må jo leve som alle andre. Kikk innom her. I Lionel Marks antikvitetshandels vindu betraktet den hovmodige Henry Lionel Leopold kjære Henry Flower alvorlig Mr Leopold Bloom bulkede lysestaker trekkspill med ormspiste belger. Godt kjøp: Seks shil­ ling. Kunne lære meg å spille. Billig. Slipp henne forbi. Men alt er selv­ følgelig dyrt hvis man ikke har bruk for det. Shk er en god selger. Får deg til å kjøpe det han vil selge. Fyren som solgte meg den svenske barber­ kniven han barberte meg med. Ville ha ekstra betalt for å slipe den. Der går hun forbi. Seks shilling. Må være cideren eller kanskje burgunderen. Nær bronse fra nær gull fra fjern klinket de alle med de klirrende glas­ sene, klarøyde og opprømte, foran bronse. Lydias fristende sommerens siste rose, Kastiljens rose. Først Lid, De, Cow, Ker, Doll, en kvint: Lid­ well, Si Dedalus, Bob Cowley, Kernan og Big Ben Dollard. Bank. En ung mann gikk ensom inn i Ormond Hall. Bloom betraktet en praktfull avbildet helt i Lionel Marks vindu. Ro­ bert Emmets siste ord. Syv siste ord. Den er av Meyerbeer. - Gode menn som dere menn. - Ja, ja, Ben. - Hever glasset sitt med oss. De hevet. Klink. Klunk. Spiss. En usett yngling sto i døren. Han så ikke bronse. Han så ikke gull. Eller Ben eller Bob eller Tom eller Si eller George eller krus eller Richie eller Pat. He he he he. Han så ikke. Sjøbloom, bløbloom betraktet siste ord. Langsomt. Når mitt land inn­ tar sin plass blant. Prrrr. Må være bur. Fff! Oo. Rrpr. Verdens nasjoner. Ingen bak. Hun er gått. Da og først da. Sporvogn kran kran kran. God mul. Kommer. Krandlkrankran. Jeg er sikker på at det er burgunderen. Ja. En, to. La min gravskrift være. Kraaaaa. Skre­ vet. Jeg har. Pprrpffrrppffff. Talt.

12

Jeg sto og pratet en stund med gamle Troj fra D.M.P. på hjørnet av Arbour Hill og sannelig kom det ikke en jævla skorsteinsfeier forbi som nesten hadde stukket ut øyet på meg med greiene sine. Jeg snudde meg for å gi ham huden full, og hvem fikk jeg vel se om ikke Joe Hynes som kom luskende forbi i Stony Batter. - Hei, Joe, sier jeg. Hvordan går det? Så du den fordømte feieren som nesten stakk ut øyet på meg med kosten? - Sot betyr lykke, sier Joe. Hvem var den gamle geitebukken du pra­ tet med? - Gamle Troy, sier jeg, han var i politiet før. Jeg kunne nesten tenke meg å anmelde den fyren for å hindre trafikken med kostene og stigene sine. - Hva gjør du ellers på disse kanter? sier Joe. - Ikke stort, sier jeg. Det bor en stor slu kjeltring ved garnisonskirken på hjørnet av Chicken Lane - gamle Troy ga meg nettopp et vink om ham - som har stukket av gårde med gudene vet hvor mye te og sukker mot en betaling av tre shilling i uken og sa at han hadde en gård ute i Down, fra en liten fyr ved navn Moses Herzog der ute i nærheten av Heytesbury Street. - Omskåret? sier Joe. - Ja ja, sier jeg. Et stykke av spissen. En gammel kjeltring ved navn Geraghty. Jeg har hengt etter ham de siste fjorten dagene og jeg får ikke en penny ut av ham. - Så det er dét du holder på med nå? sier Joe. - Ja, sier jeg. Så dypt har heltene sunket! Inndriver av dårlige og tvil­ somme fordringer. Men han er den mest beryktede jævlige kjeltringen du kan komme ut for, og han har fjeset fullt av kopparr som om det har regnet hele dagen på ham. Vil du si til ham, sa han, at hvis han en eneste gang til våger å sende Dem hit og han forsøker seg på det, sier han, så skal jeg sørge for at han havner i retten for ulovlig handel. Og det sier han som har forsynt seg til han holder på å revne. Herrejesus, jeg måtte le da jeg så hvor rasende den vesle jødetassen ble. Det er min te han drikker. Det er mitt sukker han spiser. Hvorfor kan han ikke gi meg pen­ gene mine? For lagringsdyktige varer kjøpt hos Messrs Moses Herzog, 13 Saint Kevin's Parade 13, Dublin, Wood Quay distrikt, kjøpmann, nedenfor

261

kalt selgeren, og solgt og levert til Michael E. Geraghty, Esquire, Arbour Hill 29, Dublin, Arran Quay distrikt, nedenfor kalt kjøperen, navnlig fem pund avoirdupois extra prima te - til tre shilling og null pence pr pund og tre stone avoirdupois sukker, støtt melis, til tre pence pr pund, hefter nevnte kjøper til nevnte selger ett pund fem shilling og seks pence for mottatte varer, hvilket beløp av nevnte kjøper skal erlegges til nevn­ te selger i ukentlige rater hver syvende dag i kalendermåneden med tre shilling og null pence sterling; og de nevnte lagringsdyktige varer må ikke av nevnte kjøper gis i pant, belånes eller selges eller på annen måte av ham overdras, men skal helt og fullstendig være i nevnte selgers eien­ dom og helt og fullt være underlagt hans eiendom og fulle disposisjons­ rett og være underlagt hans rett til å disponeres over etter forgodtbefin­ nende, inntil nevnte sum er korrekt betalt av nevnte kjøper til nevnte selger på den herved nevnte måte, som dags dato er avtalt mellom nevnte selger, hans arvinger, etterfølgere, befullmektigede og rettslige innehaver, samt nevnte kjøper for egen del og hans arvinger, etterføl­ gere, befullmektigede og dem hvortil hans forpliktelser måtte ha blitt overdratt. - Er du strengt avholdende? sier Joe. - Smaker aldri en dråpe mellom glassene, sier jeg. - Hva om vi gikk og hilste på vår venn? sier Joe. - Hvem? sier jeg. Å jo, han på galehuset. Helt fra forstanden, stakkars fyr. - Og drikker sitt eget vann, sier Joe. - Javisst, sier jeg. Whiskey og vann på hjernen. - Bli med bort til Barney Kiernan, sier Joe. Jeg vil snakke med Borge­ ren. - Til gamle kjære Barney, sier jeg. Har det skjedd noe nytt og oppsikts­ vekkende, Joe? - Ikke et ord, sier Joe. Jeg var på det møtet i City Arms. - Hva var det for noe, Joe? sier jeg. - Kveghandlere, sier Joe. Om munn- og klovsyken. Jeg vil snakke al­ vorlig med Borgeren om det. Så vi gikk forbi Linenhall-kasernen og bak tinghuset og pratet om løst og fast. Hyggelig kar, Joe, når han har noe, men han har aldri noe. Gud bedre, jeg greide ikke å fordøye den der sleipe reven Geraghty, den svindleren. Ulovlig handel, sa han. I Innisfair det fagre ligger et gods, det hellige Michans gods. Der reiser det seg et vakttårn som er synlig vidt og bredt. Der sover de falne slik de sov i livet, krigere og fyrster av viden ry. Et deilig sted er det i sannhet med rislende vann og fiskerike elver hvor knutt, rødspette, mort, kveite, kolje, smålaks, ising, slettvar, flyndre, lyr, mange små og store fisk i det hele tatt, og andre beboere av vannriket leker og er så tallrike at de ikke kan regnes. I de milde vindene fra vest og øst vaier de høyvokste trærne snart hit, snart dit, med det praktfulle løvverket, den duvende sykomo-

ren, den libanesiske cederen, den fornemme platanen, den evgeniske evkalyptusen og mange andre av trerikets prydvekster som denne regio­ nen er så vel forsynt med. Skjønne jomfruer sitter ved foten av trærne og synger de vakreste sanger mens de leker med alle slags nydelige ting som gullbarrer, sølvfisker, sildetønner, åleruser, småtorsk, ørretyngel, purpursnegler og livlige insekter. Og helter valfarter fra det fjerne for å gjøre dem sin oppvartning, fra Eblana til Slievemargy, de uforlignelige fyrstene av det frie Miinster og av det rettferdige Connacht og av det milde frodige Leinster og av Cruachans land og av Armagh det herlige og av det edle distriktet Boyle, prinser, kongesønner. Og et skinnende palass reiser seg med glitrende krystalltak som kan ses av sjøfolk som krysser det vidstrakte havet i barker bygget spesielt for dette formålet, og der samles all buskap og gjøkalver og landets første grøde, for O'Connell Fitzsimon tar avgift av dem, en høvding av høvdingeætt. Dit bringer ytterst store lastevogner markens overflod, kurver med blomkål, lass med spinat, bunter med ananas, rangoonbønner, hauger av tomater, tønner med fikener, sekker med kålrot, runde poteter og bunter av farge­ sprakende kål, York og Savoy, og brett med løk, jordens perler, kurver med sjampinjonger og gule gresskar og fete erter og bygg og raps og røde og grønne og gule og brune søte store bitre modne brokete epler og kur­ ver med jordbær og sikter med stikkelsbær, saftige og tynnskallede og spann med jordbær fyrster verdig og bringebær fra kvist. Han kunne bare prøve seg en gang til, sier han, han kunne bare prøve seg. Kom hit ut, Geraghty, din beryktede stratenrøver! Og på den måten drar utallige flokker av bjellesauer og dielam og bukker og lam og grågjess og ungokser og vrinskende hopper og hornløse kalver og langhårete sauer og slaktefår og Cuffees beste avlskuer og geiter og purker og baconsvin og de mange forskjellige arter av høyst utsøkte svin og anguskviger og avlsokser med fremragende stamtavle sammen med førstepremiene melkekuer og okser, og hele tiden høres tramping og kakling og brøl og brek og bjeff og brumming og grynt og tygging og drøvtygging, fra sauer og svin og kuer med tunge klover fra beitemarker i Lush og Rush og Carrickmines og fra elvedaler i Thomond, fra M'Gillicuddys utilgjengelige kratt og det praktfulle og uut­ grunnelige Shannon og fra de milde skrentene der Kiar-rasen har sitt hjem, med jur som er utspilte av overflod på melk og butter med smør og osteløype og lammeboger og skjepper med korn og avlange egg i hundrevis, forskjellige av størrelse, såvel hvite som brune. Så stakk vi innom Barney Kiernan og der satt ganske riktig Borgeren bone i kroken og pratet løst og fast med seg selv og den skabbete kjøte­ ren til Garryowen og ventet på at det skulle dale ned en drink fra him­ melen. - Der sitter han, sier jeg, i yndlingskroken sin med glasset og avisbunken og arbeider for saken. Den jævla kjøteren begynte å knurre så det løp kaldt nedover ryggen

262

263

på en. Det ville vært en barmhjertighetsgjerning om noen hadde tatt li­ vet av den jævlige hunden. Jeg har fått høre at den slukte et stort stykke av buksebaken på en konstabel i Santry som kom med en stevning for ulovlig utskjenking. - Pengene eller livet, sier han. - Det er i orden, broder, sier Joe. Det er venner. - Venner, passér, sier han. Han gnir seg i øyet og sier: - Hva mener dere om tidene? Lekte irske partisaner og Rory of the Hill. Men Joe var såmenn situa­ sjonen voksen. - Jeg tror prisene stiger, sier han og klør seg i skrittet. Så slår jommen Borgeren seg på kneet og sier: - Det er krigene i utlandet som har skylden. Og Joe stikker tommelen i lommen og sier: - Det er russerne som vil underlegge seg alt. - Å, hold opp med det pissepratet, Joe, sier jeg. Jeg er tørst og vil ikke unnvære det for en halfcrown. - Hva skal det være, Borger? sier Joe. - Landets vin, sier han. - Og hva med deg? sier Joe. - Ditto MacAnaspey, sier jeg. - Tre halvlitere, Terry, sier Joe. Og hvordan går det med det gamle hjertet, Borger? sier han. - Aldri vært bedre, a chara, sier han. Ikke sant, Garry? Vinner vi, hva? Og med disse ord grep han den gamle rakkeren i nakkeskinnet og for­ syne meg om han ikke nesten holdt på å kvele den. Skikkelsen som satt på en stor stein ved foten av et rundt tårn, var en bredskuldret bredbrystet sterklemmet ærligøyd rødhåret mangefregnet grovskjegget bredmunnet storneset langhodet dypstemmet barkneet sterknevet hårbenet rødmusset senesterk helt. Fra skulder til skulder målte han adskillige alen og de steinaktige fjellknærne hans var liksom alt annet synlig på kroppen, dekket av en kraftig vekst av brunt kruset hår som av farge og grovhet lignet på berggyvel (Ulex eiropeus). Fra de brede neseborene strittet dusker med den samme brunlige fargen og de var av et så voldsomt omfang at lerken med letthet kunne ha bygget rede i det grotteaktige mørket. Øynene hvor en tåre og et smil kjempet om overtaket, var av samme størrelse som et velvoksent blomkålhode. En kraftig strøm av varm luft ble med jevne mellomrom utstøtt fra den dype munnhulen, mens de høye sterke sunne slagene av det veldige hjertet i rytmisk resonans tordnet buldrende ut og fikk jorden, toppen av det høye tårnet og hulens enda høyere murer til å dirre og skjelve. Han var iført en lang ermeløs drakt av nyflådd oksehud som nådde ham til knærne i en løs kilt, og den var bundet rundt livet med et belte av flettet strå og siv. Under den hadde han bukser av dyreskinn som var

sydd grovt sammen med tarmer. De nedre ekstremitetene var iført høye Balbriggan halvstøvler, farget med lavpurpur, og skoene var av tykk sal­ tet kuhud og snørt med luftrøret av samme dyr. Fra beltet hang en rekke havsteiner som svingte ved hver bevegelse av den mektige skikkelsen, og på dem var det risset inn primitiv kunst av forbløffende rikdom, stammetegn for mange av fortidens helter og heltinner, Cuchulin, Conn av de hundre strider, Niall av de ni gisler, Brian av Kincora, brødrene Malachi, Art MacMurragh, Shane O'Neill, fader John Murphy, Owen Roe, Patrick Sarsfield, Red Hugh O'Donnell, Red Jim MacDermott, Soggarth Eoghan O'Growney, Michael Dwyer, Francy Higgins, Henry Joy M'Cracken, Goliath, Horace Whetley, Thomas Conneff, Peg Whoffington, landsbysmeden, kaptein Moonlight, kaptein Boycott, Dante Alighieri, Christopher Columbus, S. Fursa, S. Brendan, Marshal MacMahon, Karl den store, Theobald Wolfe Tone, makkabeernes mor, den siste mohikaner, Kastiljens Rose, representanten for Galway, mannen som sprengte banken i Monte Carlo, mannen på den farlige posten, kvinnen som sa nei, Benjamin Franklin, Napoleon Bonaparte, John L. Sullivan, Cleopatra, Savourneen Deelish, Julius Cæsar, Paracelsus, sir Thomas Lipton, William Tell, Michelangelo Hayes, Mohammed, W.C. Handy, bruden fra Lammermoor, eneboeren Petrus, svindleren Peter, mørke Rosaleen, Patrick W. Shakespeare, Brian Confucius, Murtagh Guten­ berg, Patricio Velasquez, kaptein Nemo, Tristan og Isolde, den første prinsen av Wales, Thomas Cook og sønn, den tapre unge soldaten, Arrah na Pogue, Dick Turpin, Ludwig Beethoven, Colleen Bawn, Waddler Healy, Angus the Culdee, Dolly Mount, Sidney Parade, Ben Howth, Valentine Greatrakes, Adam og Eva, Arthur Wellesley, Boss Croker, Herodot, Jack the Giant Killer, Gautama Buddha, Lady Godiva, Lily of Killarney, Balor med det onde øyet, dronningen av Saba, Acky Nagle, Joe Nagle, Alessandro Volta, Jeremiah O'Donovan Rossa, Don Philip O'Sullivan Beare. Et spyd av skarpslepet granitt sto ved hans side, og ved føttene lå et villdyr av hundeslekten som med støtvise snorkelyder for­ kynte at det var hensunket i urolig søvn, en antagelse som ble bekreftet av hes knurring og krampaktige bevegelser som dets herre nå og da un­ dertrykte med beroligende slag med en tykk stokk som var grovt hugget ut av paleolittisk stein. Men Terry kom så med de tre halvliterne som Joe spanderte, og det var jaggu på nippet til at jeg mistet både høyre og venstre øye da jeg så at han slengte et pund på bordet. Så sant som jeg står her. En riktig vakker sovereign. - Og det er mer hvor den kommer fra, sier han. - Har du plyndret fattigkassa, Joe? sier han. - Mitt ansikts sved, sier Joe. Det var den forsiktige jøden som tipset meg. - Jeg så ham før jeg traff deg, sier jeg. Han lusket rundt i Pill Lane og Greek Street og telte pengene sine med idiotblikk. Hvem kommer over Michans marker i sort rustning? O'Bloom, Rorys

264

265

sønn, ingen annen. En ridder uten frykt er Rorys sønn, han med den forsiktige sjelen. - Til den gamle tanten i Prince Street, sier Borgeren, det understøttede organet. Den irske gisselgruppen i Underhuset. Og se på den for­ dømte blekka, sier han. Se på dette, sier han. The Irish Independent, om jeg ber, grunnlagt av Parnell som arbeiderens venn. Hør på fødsler og dødsfall i det irske bladet for et uavhengig Irland, og takksigelsene og alle bryllupene. Og han begynner å lese opp: - Gordon, Barnfield Crescent, Exeter; Redmayne av Iffley, Saint Anne's on Sea: hustru av William T. Redmayne, en sønn. Hva mener dere? Wright og Flint, Vincent og Gillett, med Rotha Marion, datter av Rosa og avdøde George Alfred Gillett, Clapham Road 179, Stockwell, Playwood og Ridsdale i Saint Jude's Kensington, viet av hans høyærverdighet dr. Forrest, domprost av Worcester. Hva? Dødsfall. Bristow, Whitehall Lane, London: Carr, Stoke Newington, av gastritis og hjerteli­ delse; Cockburn, Moat House, Chepstow . . . - Den fyren kjenner jeg av bitter erfaring, sier Joe. - Cockburn Dimsey, hustru av Favid Dimsey, fhv. ved admiralitetet; Miller, Tottenham, i en alder av 85; Welsh, 12. juni, Canning Street 35, Liverpool, Isabella Helen. Og dette skal være en nasjonal presse, hva? Hvordan er det med Martin Murphy, Bantry-pampen? - Tja, sier Joe og rekker frem ølet. Gudskjelov at de kom før oss. Skål, Borger. - Det gjør jeg, sier han, hederlige menneske. - Skål, Joe, sier jeg. Til hele gravfølget. Ah! Åh! Ikke snakk! Den halvliteren kom sannelig i siste liten. Jeg kan ved Gud sverge på at den traff magebunnen med et klikk. Og se, mens de drakk gledens beger, trådte et gudelikt sendebud hur­ tig inn, strålende som himmelens øye, en vakker ung mann, og etter ham fulgte en eldre herre med fornem gange og holdning, bærende på lovens hellige ruller, og sammen med ham hans hustru, en dame av edleste familie og slektens vakreste. Lille Alf Bergan smatt inn døren og gjemte seg i skjenkestuen hos Bar­ ney, sammenkrøket av latter. Og hvem annen satt vel der i kroken som jeg ikke hadde sett, og snorket pære full og fullstendig tapt for all ver­ den, om ikke Bob Doran. Jeg ante ikke hva som foregikk og Alf holdt på med å gjøre tegn ut av døren. Og så var det sannelig den jævlige gamle knarken Denis Breen i badetøflene og med to digre bøker under armen og kona like i hælene, det stakkars kreket som piltet av sted som en pud­ del. Jeg trodde Alf skulle revne. - Se på ham, sier han. Breen. Han trasker rundt i hele Dublin med et postkort som noen har sendt ham hvor det står U.p: up for å anlegge hi hi. . . Og så knakk han sammen.

- Anlegge hva for noe? sier jeg. - Sak for ærekrenkelse, sier han, med krav om ti tusen pund i erstat­ ning. - Det var som faen! sier jeg. Den jævlige kjøteren begynte å knurre som faen på flatmark da den skjønte at det var noe som sto på, men Borgeren ga den et spark i siden. - Bi i dho husht, sier han. - Hvem? sier Joe. - Breen, sier Alf. Han var hos John Henry Menton og så stakk han bon til Collis og Ward, og så møtte han Tom Rochford som sendte ham til undersheriffen, bare på skøy. Å herregud, jeg ler så jeg har vondt. U.p: up. Den lange fyren sendte ham et blikk som en hel prosess og nå har den gamle tosken gått bort til Green Street for å få tak i noen ved politiet. - Når skal Long John henge den fyren i Mountjoy? sier Joe. - Bergan? sier Bob Doran og våkner. Er det Alf Bergan? - Ja, sier Alf. Henge? Vent skal dere få se. Her, Terry, et glass til. Den gamle tosken! Ti tusen pund. Dere skulle sett maska til Long John. U.p. Og så satte han i å le. - Hvem er det du ler av? sier Bob Doran. Er det Bergan? - Opp med farten, Terrygutten, sier Alf. Terence O'Ryan hørte ham og brakte ham straks et krystallbeger med skummende ibenholtøl som de edle tvillingbrødrene Bungiveagh og Bungardilaun siden lengst hensvunne tider har brygget i deres guddom­ melige ølkar, dyktige som den udødelige Ledas sønner. For de samlet humlens saftige bær og knuser dem og siler og presser og brygger dem og så blander de dem med sure safter og setter det ugjærede ølet over den hellige ilden og de viker ikke derfra natt eller dag fra deres slit­ somme gjerning, disse dyktige brødrene, fatets edle herrer. Deretter rakte du frem, ridderlige Terence, slik du var født og opp­ vokst til, denne nektar og bød krystallbegeret til ham som tørstet, ridderligheten selv, i skjønnhet lik de udødelige. Men han, den unge høvdingen for O'Berganklanen, ville ikke la seg overgå i høviske gjerninger og overrakte ham derfor med elegant hånd en teston-mynt av edleste bronse. På denne sås i ypperlig smijernskunst avbildet en dronning med herskerholdning, en etterkommer av huset Brunswick, ved navn Victoria. Hennes kongelige majestet av Guds nåde over de forente kongeriker Storbritannia og Irland og av de britiske be­ sittelser på den andre siden av havet, troens forsvarer, keiserinne av India, hun som hersket, en seirerinne over mange folk, den elskede, for de kjente og elsket henne fra den oppgående sol til den fallende selv­ samme, de lyse, de mørke, de røde og de etiopiske. - Hva er det den jævlige frimureren driver på med, sier Borgeren, der han lusker frem og tilbake? - Hva er det for noe? sier Joe. - Værsågod, sier Alf og slenger frem dukatene. Apropos å henge. Nå

266

267

skal dere få se noe dere aldri har sett. Bøddelbrev. Se her. Så trakk han en bunke krøllete brev og konvolutter opp av lommen. - Du kødder ikke? sier jeg. - På ære og samvittighet, sier Alf. Les dem. Så tok Joe opp brevene. - Hvem er det du ler av? sier Bob Doran. Så jeg skjønte at det kunne bli litt krøll. Bob er en vanskelig fyr når han har noen portere under vesten, så jeg prater bare for å si noe. - Hvordan har Willy Murray det for tiden, Alf? - Jeg vet ikke, sier Alf. Jeg så ham nettopp nå i Capel Street med Paddy Dignam. Men jeg var jo på farten etter den . . . - Du gjorde hva for noe? sier Joe og slenger fra seg brevene. Med hvem? - Med Dignam, sier Alf. - Er det Paddy? sier Joe. - Ja, sier Alf. Hvordan det? - Vet du ikke at han er død? sier Joe. - Paddy Dignam død! sier Alf. - Ja, sier Joe. - Men jeg så ham jo for bare fem minutter siden, sier Alf. Klart som dagen. - Hvem er død? sier Bob Doran. - Da var det gjenferdet hans du så, sier Joe. Gud nåde oss. - Hva? sier Alf. Herregud, bare fem . . . Hva? Og Willy Murray sam­ men med ham. De var der begge to, like ved hva er det nå han heter igjen . . . Hva? Dignam død? - Hva er det med Dignam? sier Bob Doran. Hvem prater om . . . ? - Død! sier Alf. Han er ikke mer død enn det du er. - Kanskje det, sier Joe. Men de tok seg i hvert fall den frihet å begrave ham i formiddag. - Paddy? sier Alf. - Ja, sier Joe. Han gjorde naturen sin skyldighet, Gud være hans arme sjel nådig. - Herregud, sier Alf. Han var sant å si helt paff. I mørket kunne man merke blafring av åndehender, og da en tantrasbønn var rettet til rette vedkommende, ble et svakt men voksende rødlig lysskjær gradvis synlig og stadig sterkere. Åpenbaringen av astrallegemet var særlig påtagelig ved utstrålingen av jiviske stråler fra ansiktets og hodets aura. Forbindelsen ble oppnådd gjennom plasmakroppen og ved hjelp av de sterke oransjefargede og skarlagensrøde strålene som skjøt ut av sakralregionen og solar plexus. Han ble tiltalt ved sitt jordiske navn og man spurte ham om hans oppholdssted i den hinsidige verden, og han svarte på dette at han nå befant seg på prayala eller tilbakekomstens sti, men at han fremdeles var underlagt rettsforfølgelse av visse blodtørstige vesener på lavere astralplan. Som svar på spørsmål om de

første erfaringene hans i det store hinsidige, erklærte han at han tidlige­ re hadde sett alt dunkelt som i et speil, men at alle som trådte inn i åndeverdenen hadde adgang til de aller største muligheter for atmisk utvik­ ling. Da man spurte ham om livet i hans nye verden hadde noen likhet med hans erfaringer i det kjødelige, sa han at han av mere begunstigede vesener som nå var rene ånder, hadde hørt at deres oppholdssteder var utstyrt med all moderne komfort, som for eksempel tålåfånå, ålåvåtår, håtåkåldå, wåtåklåsåt og at de høyeste adeptene svevet i bølger av vellyst av den reneste natur. Da han ba om et glass kjernemelk, fikk han det og syntes tydelig vederkveget. Da han ble spurt om han hadde noe budskap til de levende, svarte han med å oppfordre alle som fremdeles var på den gale siden av Maya å erkjenne den sanne veien, for i devantiske kretser ble det fortalt at Mars og Jupiter hadde onde hensikter i østlige vinkel der hvor Væren hadde makten. Deretter ble det spurt om avdøde hadde noe spesielt ønske og svaret lød: Vi hilser dere, venner på jorden, som ennå er i legemet. Pass på at C.K. ikke lurer dere. Man konstaterte at dette hentydet til Mr Cornelius Kelleher, disponenten for H.J. O'Neills popu­ lære begravelsesbyrå, en personlig venn av avdøde, som hadde vært an­ svarlig for arrangementet ved jordfestelsen. Før han tok avskjed, anmo­ det han om at man skulle hilse hans kjære sønn Patsy og si at den venst­ re støvelen han hadde lett etter, i øyeblikket befant seg under kommo­ den i bakrommet og at paret skulle sendes til Cullen for kun å bli halvsålt, ettersom hælene stadig var gode. Han påpekte at dette hadde i høy grad forstyrret sjelefreden hans i det hinsidige og han ba inntrengende om at dette ønsket måtte bli brakt videre. Det ble avgitt forsikringer om at dette skulle bli gjort, og det ble meddelt at dette hadde gledet ham. Han har forlatt de dødeliges hjem. 0'Dignam, vår morgens sol. Raskt gled foten hans mot bregnen, Patrick med den lysende pannen. Klag, Banha, med din vind. Og klag o hav, med din hvirvelvind. - Der er han igjen, sier Borgeren og kikker ut. - Hvem? sier jeg. - Bloom, sier han. Han har patruljert frem og tilbake nå de siste ti mi­ nuttene. Og sannelig så jeg ikke trynsiktet hans som kikket inn før han stakk av igjen. Vesle Alf var stadig helt paff. Ja, såmenn. - Gode Gud! sier han. Jeg kunne ha sverget på at det var han. Og så sier Bob Doran med hatten bak i nakken og den verste skurk i hele Dublin når han er påseilet. - Hvem sier at Gud er god? - Å, jeg ber så meget om tannskylning, sier Alf. - Er det en god Gud når han tar bort stakkars lille Willy Dignam? sier Bob Doran. - Nåvel, sier Alf og forsøker å slå det bort. Nå har han ingen bekym­ ringer mer.

268

Men Bob Doran brøler til ham: - Han er en jævlig banditt, sier jeg, som gjør det slutt for stakkars lille Willy Dignam. Terry kom bort og blunket til ham at han skulle være rolig og at de ikke ønsket den slags snakk på et anstendig skjenkested. Og Bob Doran begynner å tute over Paddy Dignam, så sant jeg lever. - Et fint menneske, sier han og snufser, det fineste reneste men­ neske. Du kjenner jommen at du får tårer selv. Prater en masse tull. Det hadde vært bedre om han gikk hjem til den vesle merra som går i søvne og som han giftet seg med, Mooney, datteren til skattefuten. Moren hadde et horehus i Hardwicke Street og pleide å gå rundt på trappen utenfor, fortalte Bentam Lyons, som en gang gikk forbi klokken to på natten, og da hadde hun ikke en tråd på kroppen og blottet seg for alle som kom, samme scene for samtlige. - Den edleste, den ærligste, sier han. Og så er han borte, stakkars gamle Willy, stakkars vesle Paddy Dignam. Sørgmodig og med tungt hjerte gråt han over denne himmelstrålen som var sluknet. Gamle Garryowen begynte å brumme igjen over Bloom som kikket inn borte ved døren. - Stig på, stig på, sier Borgeren. Han eter deg ikke. Så Bloom lusker inn med torskeøyet rettet mot hunden og spør Terry om Martin Cunningham har vært der. - Å, Christ M'Keown, sier Joe, som leser et av brevene. Hør på dette, hva? Og så begynner han å lese høyt: Hunter Street 7 . .. Liverpool Til politimesteren i Dublin Dublin

269

Ærede Sir jeg vil herved gjerne få tilby mine tjenester i ovennevnte sør­ gelig sak jeg hengte Joe Gunn i Bootle fengsel den 12. februar 1900 og jeg hengte. . . - La oss få se, Joe, sier jeg. . . . menig Arthur Chace for avskyelig mord på Jessie Tilsit i Pentonville fengsel og jeg var medhjelper da . . . - Jesus, sier jeg. . . . Billington henrettet den fryktelige morderen Toad Smith . . . Borgeren langet ut etter brevet. - Rolig, sier Joe. . . . jeg har et spesielt grep med å sette løkken slik at når han har fått den på seg kan han ikke slippe ut håper å komme i be­ traktning forblir jeg, ærede Sir, min pris er fem ginnis. H. Rumbold Barbermester

- Og en jævlig barbarisk barbar er han også, sier Borgeren. - Og se på de elendige kråketærne til stakkaren, sier Joe. Se her, sier han, få dem ut av syne for meg for helvete, Alf. Hallo, Bloom, sier han, hva skal det være? Og så begynner de å diskutere saken. Bloom sa han hverken kunne eller ville og beklager, men det var ikke ment som noen fornærmelse og så videre, og så sa han at han bare skulle ha en sigar. Gudbedre, han er en forsiktig fyr, det er ikke til å ta feil av. - La oss få en av de beste stinkadorene dine, Terry, sier Joe. Og Alf fortalte oss at det var en fyr som hadde sendt et sørgekort med sort rand. - De er barberbarer alle sammen fra det sorte landet, og de henger gjerne sin egen far for fem pund kontant og utgifter dekket, sier han. Og han fortalte at det står to mann og venter under lemmen for å trekke ham i bena når han faller, så han blir skikkelig kvalt, og etterpå kapper de opp tauet i biter og selger det for noen shilling stykket. I det mørke landet venter de, disse hevngjerrige riddere av barberkni­ ven. Den dødelige strikken griper de, ja, og i den fører de til Erebus en­ hver elendig som måtte ha besudlet hendene med blod, for jeg tåler det slett ikke, sier Herren. Så begynner de å snakke om dødsstraff, og Bloom legger selvfølgelig ut med hvorfor og hvordan og hele historiens torskologi, og den gamle hunden snuser på ham hele tiden og jeg har hørt at jødene har en slags spesiell lukt som hunder ikke liker, og jeg vet ikke om det skal ha en av­ skrekkende virkning og så videre i det lange og det brede. - Det er én ting det ikke har noen avskrekkende virkning på, sier Alf. - Hva er det? sier Joe. - Staven til den stakkars djevelen når han blir hengt, sier Alf. - Jaså? sier Joe. - Guds sannhet, sier Alf. Jeg hørte det av overfangevokteren i Kilmainham da Joe Brady ble hengt, invinciblen. Han fortalte meg at da de skar ham ned etterpå, sto den rett opp som en ildrake i ansiktet på dem. - Lidenskap inn i døden er sterkt, sier Joe, som noen har sagt. - Det kan forklares vitenskapelig, sier Bloom. Det er et helt naturlig fenomen, forstår dere, som skyldes . . . Og så legger han ut med de lange og fine ordene sine på en forklaring av fenomenet og vitenskapen og andre fenomener. Den anerkjente vitenskapsmannen Herr professor Luitpold Blumenduft avga medisinsk forklaring som gikk ut på at den øyeblikkelige frak­ tur av nakkehvirvlene og påfølgende overskjæring av ryggmargen ifølge legevitenskapens best konstaterte overleveringer hos det angjeldende menneske med sikkerhet kan påregnes å fremkalle en voldsom ganglionisk irritasjon av nervesentrene, noe som påvirker en meget hurtig oppsvulming av corpora cavernosa slik at det øyeblikkelig letter blodtilfør­ selen til den delen av det menneskelige legeme som betegnes som penis

270

271

eller det mannlige lem, noe som resulterer i det fenomen som av legevi­ tenskapen betegnes som en morbid og philoprogenitiv vertikal-horisontal ereksjon in articulo mortis per diminutionem capitis. Borgeren satt selvfølgelig og bare ventet på stikkordet og begynner å snakke løs om invinciblene og den gamle garde og mennene fra 67 og hvem er redd for å snakke om 98 og Joe med ham og om alle de fyrene som ble hengt, pint og deportert for sakens skyld av standretten og et nytt Irland og et nytt ditt og datt og så videre. Og på tale om et nytt Irland så burde han heller begynne med å skaffe seg en ny hund, hadde han tenkt. Den skabbete og forslukne kjøteren snuste og snøftet rundt på alle kanter og klødde seg på skabben. Og så går den bort til Bob Doran som spanderte en halvliter på Alf og fylte seg alt han orket. Og så begyn­ ner selvfølgelig Bob Doran å tøyse med den. - Gi labb! Gi labb, vofsen! Flinke vofsen! Gi labb! Gi oss labben! Sludder, faen ta den labben han vil trykke og Alf forsøker å hindre ham i å ramle av den jævla krakken og ned på den jævla gamle bikkja og han prater alt mulig slags vås om dressur og vennlighet og renrasete hunder og intelligente hunder, det er så du kan sette pipen til. Så begyn­ ner han å skrape sammen noen gamle kjeksbiter på bunnen av en Jacobs-boks som han har bedt Terry gå og hente. Jøss, den slukte dem som gamle støvler og tunga hang en meter ut av den eller mer. Holdt nesten på å slafse i seg blikkboksen og hele greia, den forslukne kjøte­ ren. Og Borgeren og Bloom diskuterer videre og de prater om brødrene Sheares og Wolfe Tone over på Arbour Hill og Robert Emmet og dø for fedrelandet, og Tom Moores hulking om Sara Curran og hun er langt hjemmefra. Og Bloom gjorde seg viktig med sigaren midt i det fleskete fjeset. Fenomen! Det fete kvinnfolket han er gift med er riktig et gam­ melt fenomen med et akterspeil som en bomfaderei. En gang de bodde på City Arms fortalte Pisser Burke meg at det var en gammel kjerring der med en halvtullete nevø og Bloom prøvde å godsnakke med henne og kurreduet og spilte bézique med henne for å innynde seg til noen grunker i testamentet hennes og han spiste ikke kjøtt på fredagen fordi gamla var fullstendig katolsk og han gikk turer med slubberten. En gang tok han med seg guttungen på en tur gjennom Dublin og han var pinadø ikke fornøyd før han kom hjem med guttungen snyden full og sa han hadde gjort det for å lære ham alkoholens forbannelse, og pinadø om det ikke var på nære nippet at de tre kvinnfolkene hadde stekt ham levende, det er en underlig historie, den gamle kjerringa, Blooms kone og Mrs O'Dowd som drev hotellet. Herregud som jeg måtte le da Pisser Burke parodierte dem der de satt og kaklet. Og Bloom med sitt: Men for­ står dere da ikke? Og: Men på den annen side. Og ganske riktig om ikke guttungen senere var hos Power borte i Cope Street og kom hjem sny­ den i drosje fem ganger i løpet av en uke etter å ha drukket seg gjennom alt som fantes i hyllene i den jævla bula. Snakk om fenomen!

- Til de dødes minne, sier Borgeren og griper glasset med halvliteren og stirrer på Bloom. - Ja, ja, sier Joe. - Dere oppfattet ikke mitt poeng, sier Bloom. Hva jeg mener . . . - Sinn Fein! sier Borgeren. Sinn fein amhain! Vennene vi elsker er på vår side og fiendene vi hater foran oss. Det siste farvel var høyst gripende. Fra kirketårn nær og fjern lød begravelsesklokkene uten opphør, og overalt i den dystre omegnen hørtes den illevarslende lyden av hundre dempede trommer avbrutt av dumpe drønn fra saluttkanoner. Øredøvende tordenskrall og blendende lyn­ glimt som lyste opp den uhyggelige scenen vitnet om at også det him­ melske artilleri medvirket med sin overnaturlige pomp og prakt i det ellers skrekkinnjagende skuet. Et skybruddaktig regnskyll strømmet ned fra den vrede himmelens åpne sluser over de blottede hodene i den forsamlede mengden som etter de mest forsiktige beregninger ble anslått til fem hundre tusen personer. Et oppbud av Dublins Metropolitanpolitiet under ledelse av politimesteren personlig, holdt orden på den enorme massen som fordrev ventetiden til tonene av York Street janitsjarorkes­ ter som på sine sørgeflorprydede instrumenter glimrende fremførte den uforlignelige melodien som Speranzas muse har gjort så kjær for oss helt fra vuggen av. Spesielle hurtigtog og polstrede charabancer var stilt til rådighet for våre slektninger fra landet, hvorfra det ankom store kontin­ genter. Megen morskap vakte de populære gatesangerne fra Dublin, L-n-h-n og M-ll-g-n, som sang Natten før Larry ble hengt på deres sed­ vanlige lattervekkende måte. Og de to uforlignelige spøkefuglene våre gjorde stor forretning med de trykte tekstene sine hos beundrere av det komiske, og ingen som i sitt hjerte har en liten krok for ekte irsk mor­ skap uten det vulgære, vil misunne dem deres surt fortjente slanter. Guttene og pikene fra Hittebarnshospitalet trengte seg sammen i vindu­ ene som vender ut mot skueplassen, var henrykte over dette uventede tilskuddet til dagens underholdning, og et rosende ord tilkommer også De fattige små søstre for deres utmerkede idé med å skaffe de stakkars foreldreløse barna en virkelig belærende fornøyelse. De visekongelige gjestene blant hvilke man merket seg mange velkjente damer, ble av de­ res eksellenser ledsaget til de beste plassene på den store tribunen, mens den maleriske utenlandske delegasjonen kjent som Den grønne øyas venner fikk anvist plass på tribunen rett imot. Den fulltallige delegasjo­ nen besto av Commendatore Bacibaci Beninobenone (selskapets halvt lammede doyen som måtte hjelpes på plass med en kraftig dampkran), Monsieur Pierrepaul Petitépatant, Storjoker Vladinmire Pokethankertscheff, Erkejoker Leopold Rudolfph von Schwanzenbad-Hodenthaler, grevinne Martha Viråga Kisåszony Putråpesthi, Hiram Y. Bomboost, greve Athanatos Karamelopulos, Ali Baba Backsheesh Rahat Lokum Effendi, Senor Hidalgo Caballero Don Pecadillo y Palabras y Paternoster de la Malora de la Malaria, Hokopoko Harakiri, Hi Hung Chang, Olaf

272

273

Kobberkeddelsen, Mynheer Trik van Trumps, Pan Poleaxe Paddyrisky, Goosepond Prhklstf Kratchinabritchisitch, Borus Hupinkoff, Herr Hurhausdirektorpresident Hans Chuechli-Steuerli, Nationalgymnasiummusemsanatoriumandsuspensoriumsordinaryprivatdocentgeneralhistoryspecialprofessordoctor Kriegfried Uberallgemein. Alle de delegerte uttrykte seg uten unntak i de sterkest mulige og mest skiftende vendin­ ger om det navnløse barbari de var tilkalt for å overvære. En livlig strid (hvor alle deltok) oppsto blant medlemmene av V.A.D.G.Ø. hvorvidt den åttende eller niende mars skulle være å betrakte som den riktige fødselsdato for Irlands skytshelgen. Under uoverensstemmelsene gikk man til anvendelse av kanonkuler, krumsabler, boomerangen muskedundere, stinkbomber, slaktekniver, paraplyer, katapulter, slåsshansker, sandsekker, samt stykker av jernmalm, foruten at det ble utvekslet en mengde knyttneveslag. Baby-politimannen, konstabel MacFadden, som var tilkalt fra Booterstown med spesiell kurér, gjenopprettet snart orden, hvoretter han med lynsnar intuisjon foreslo den syttende i måneden som en løsning som var like tilfredsstillende for begge de stridende par­ tene. Den rådsnare nifotsdvergens forslag tiltalte øyeblikkelig alle og ble enstemmig vedtatt. Konstabel MacFadden ble hjertelig lykkønsket av alle V.A.D.G.Ø., hvorav flere blødde voldsomt. Commendatore Beninobenone ble trukket frem under presidentens stol, og hans juridiske råd­ giver Avvocado Pagamimi forklarte at de forskjellige sakene som var gjemt i de 32 lommene hans var noe han hadde tatt fra lommene på sine yngre kolleger under tumultene i håp om å bringe dem til fornuft. Sakene (hvorav flere hundre dame- og herreur av gull og sølv) ble straks tilbakelevert de rettmessige eieme, hvoretter det atter hersket all­ menn fred og fordragelighet. Rolig og beskjedent trådte Rumbold opp på skafottet iført ulastelig sja­ kett og med sin yndlingsblomst gladiolus cruentus. Han meddelte sitt nærvær med den diskrete rumboldianske hosten som så mange (uten hell) har forsøkt å etterligne - kort og konsis og allikevel så karakteris­ tisk for mannen. Ankomsten av den verdensberømte bøddelen ble hilst med et brøl fra den store folkemengden, de visekongelige damer vinket opphisset med kniplingslommetørklærne, og de enda mer lettbevegelige utenlandske delegerte brøt ut i høyrøstede bifallsytringer i et virvar av tilrop: Hoch, banzai, eljen, zivio, chinchin, polla kronia, hiphip, vive, Allah, og der et klingende evviva fra den delegerte for sangens land (en høy tostrøken F førte tanken til de gjennomtrengende praktfulle toner som kastraten Catalani i sin tid henrykket våre tippoldemødre med) var lett gjenkjennelig! Klokken var presis sytten. Signalet til bønn ble deret­ ter straks gitt med megafon, og på et øyeblikk var alle hoder blottet, idet commendatorens patriarkalske sombrero som har vært i familiens eie siden Rienzis opprør, ble fjernet fra hans hode av hans tjenestegjørende medisinske rådgiver, dr. Pippi. Den lærde prelaten som forordnet den hellige religionens siste trøst til heltemartyren der denne sto parat til å

motta dødsstraffen, knelte i en høyst kristelig ånd i en regnpytt med kaf­ tanen over det sølvgrå hodet og sendte opp inderlig tryglende bønner til nådens trone. Tett ved blokken sto skarpretterens dystre skikkelse, an­ siktet hans var skjult av en femliterskrukke med to runde åpninger som øynene hans glødet rasende gjennom. Mens han ventet på det skjebne­ svangre tegnet, prøvde han eggen på sitt skrekkinnjagende våpen ved å bryne det mot den muskuløse underarmen og ved i rask rekkefølge å kappe hodet av en flokk sauer som var stilt til rådighet for ham av be­ undrere av hans skrekkelige men nødvendige embete. På et vakkert mahognibord ved siden av ham lå i sirlig orden parteringskniven, de for­ skjellige fint herdede instrumentene til uttrekning av innvoller (en spesiallervering av det verdenskjente firmaet Messrs John Round og søn­ ner, Sheffield), en terrakottaskål for oppsamling av tolvfingertarmen, tykktarmen, blindtarmen med tilbehør osv., når de vel var tatt ut, og to rommelige melkemugger som er beregnet på det kostelige blodet til det kosteligste offeret. Forstanderen for det forente katte- og hundehjemmet var nærværende i vente på at beholderne skulle fylles for deretter å kunne bringe dem videre til den nevnte velgjørende institusjon. Et høyst fortreffelig måltid bestående av skinke og speilegg, oksestek med løk, omsorgsfullt tilberedt, liflige varme rundstykker og oppkvikkende te, var omtenksomt stilt til veie av myndighetene for å bli fortært av tra­ gediens hovedperson, som var i strålende humør etter å ha blitt forbe­ redt til døden og fulgte foranstaltningene med den mest levende interes­ se fra først til sist, men han viste seg med en for disse tiders sjelden forsa­ kelse situasjonen voksen og uttrykte som sitt siste ønske innen døden (et ønske som forøvrig straks ble oppfylt) at måltidet som tegn på hans store aktelse skulle deles likelig mellom medlemmene av Foreningen for syke og fattige husverter. Følelsenes nec og non pins ultra ble nådd da den rødmende utkårede bruden trengte seg gjennom den tettpakkede folkemengden og kastet seg for den muskuløse barmen hos den mann som for hennes skyld snart skulle sendes over i evigheten. Helten tryk­ ket den pileslanke skikkelsen hennes i en kjærlig omfavnelse mens han ømt mumlet Sheila, min egen. Oppmuntret av denne bruken av hennes fornavn kysset hun lidenskapelig alle de forskjellige egnede steder på hans person som fangedraktens sømmelighet tillot hennes lidenskap å nå. Mens den salte tårestrømmen fra dem begge blandet seg, sverget hun for ham at hun alltid skulle hegne om hans minne, at hun aldri ville glemme sin helt som gikk i døden med en sang på leppene som om han var på vei til en hockeykamp i Clonturkparken. Hun påminnet ham om de lykkelige dagene deres sammen i den salige barndommen ved Anna Liffeys bredder da de hadde hengitt seg til barndommens uskyldige tids­ fordriv og glemte helt det redselsfulle nuet og lo hjertelig, og alle tilsku­ erne deriblant også den ærverdige pastoren, deltok i den alminnelige munterheten. Den kjempestore folkemengden simpelthen bølget av be­ geistring. Men de ble atter overveldet av sorg og knuget hendene til

274

275

hverandre for siste gang. En ny tårestrøm brøt løs fra tårekjertlene deres og den store menneskemassen som var beveget helt inn til margen, brøt ut i en hjerteskjærende hulking, og ikke minst den aldrende prebendarius selv var personlig beveget. Store sterke karer, fredsdommere og vennlige kjemper fra det kongelige irske politiet, gjorde flittig bruk av lommetørklærne og det kan trygt påstås at ikke et øye forble tørt blant det rekordstore publikum. En høyst romantisk episode inntraff da en statelig ung Oxford-student som var kjent for sin ridderlighet overfor det svake kjønn, trådte frem og overrakte visittkort, bankbok og stam­ tavle, og anmodet om den stakkars unge damens hånd, og fikk ja på ste­ det. Samtlige damer blant publikum ble overrakt en smakfull erindring om begivenheten i form av en brosje med dødningehode og korslagte knokler, en betimelig og generøs gest som fremkalte et nytt utbrudd av be­ vegelse, og da den galante unge Oxford-studenten (for øvrig bærer av de ærverdigste navn i Albions historie) på sin rødmende tilkommendes fin­ ger satte en kostbar forlovelsesring med smaragder, innfattet i form av en firkløverbladet Shamrock, kjente begeistringen ingen grenser. Ja, selv den strenge sjefen for militærpolitiet, oberstløytnant Tomkin-Mazwell ffrenchmullan Tomlinson, som presiderte ved denne sørgelige anlednin­ gen og som uten å blunke hadde sprengt et betydelig antall sepoys foran kanonmunningene, kunne ikke lenger beherske sin naturlige bevegelse. Med en pansret hanske tørket han bort en hemmelig tåre og de privile­ gerte borgerne som tilfeldigvis befant seg i hans umiddelbare entourage, overhørte at han med usikker stemme sakte mumlet for seg selv: - Faen gale om hun ikke er en riktig lekkerbisken, den jentungen. Det er faen så en kan gråte når jeg ser henne og tenker på det gamle ska­ berakket som venter meg nede i Limehouse. Så begynner Borgeren å snakke om det irske språket og møtene i byrådet og alt det der og om alle stakkarne som ikke kan snakke sitt eget språk, og Joe avbryter ham fordi han slo noen for et pund og Bloom stikker seg også imellom for de topencene han har tigget til seg av Joe og snakker om den gæliske ligaen og ligaen mot utskjenking og drukken­ skap, Irlands forbannelse. Skjenkeforbud sånn ligger det an. Man kan helle omtrent hva som helst ned i halsen på ham før du noensinne ser at han spanderer så mye som en dråpe. En kveld gikk jeg med en bekjent til en av deres musikalske aftener, det var sang og dans med Maureen Lay, og alt sto på hodet hu og hei, og det var en fyr der med en brannblå avholdsrosett som slengte med kjeften på irsk og en masse rødhårete jenter som gikk rundt med alkoholfrie drikkevarer og solgte medaljer og appelsiner og limonade og noen få tørre boller, hold kjeft, en flau histo­ rie, ikke snakk. Irland edru er Irland fritt. Og så var det en gammel fyr som begynner å blåse sekkepipe og alle kjeltringene begynner å vasse omkring med bena til tonene av noe den gamle kua døde av. Og et par av himmellosene passer på at det ikke var noen som kladdet med kvinnfolkene, ingen slag under beltestedet.

Men imidlertid som jeg sa så oppdager den gamle hunden at blikk­ boksen er tom og begynner å snuse rundt på Joe og meg. Jeg ville nok ha dressert den med vennlighet hvis det hadde vært min hund, ja det ville jeg. Gitt den et velrettet spark nå og da på et sted hvor den ikke ville ha mistet synet. - Redd den skal bite deg? sier Borgeren og flirer. - Nei, sier jeg. Men den kunne tro at benet mitt var en lyktestolpe. Så han ropte på den gamle hunden. - Hva er det med deg, Garry? sier han. Og så begynner han å herse med dyret og snakke til den på irsk og den gamle kjøteren knurrer til svar, akkurat som en duett i operaen. Har al­ dri hørt på maken til knurring, slik som de to holdt på. Noen som ikke har noe bedre å foreta seg burde skrive et brev pro bono publico til avis­ ene om at slike hunder burde gå med munnkurv. Den knurret og glefset med blodskutte øyne og det rant hundegalskap av kjeften på den. Alle som er interessert i spredning av den menneskelige kulturen blant lavere dyr (og deres navn er legio) bør gjøre det til et poeng at de ikke må forsømme den virkelig makeløse oppvisningen av kynantropi som gis av den berømte irske røde setteren ulvehunden tidligere kjent under sobriquietet Garryowen og nylig omdøpt av sin store venne- og bekjentskapskrets til Owen Garry. Oppvisningen som er et resultat av årelang dressur med vennlighet og et omhyggelig gjennomtenkt diettsystem, som blant andre kunststykker omfatter resitasjon av dikt. Vår største nålevende ekspert på fonetikk (ville hester skal ikke få oss til å rykke ut med navnet) har ikke skydd noen anstrengelser for å analysere og sammenligne det resiterte diktet og har funnet at det har en slående likhet (kursiveringen er vår) med de tidligere tiders keltiske barders ranns. Vi tenker her ikke så meget på de nydelige kjærlighetssangene som den skribenten som skjuler sin identitet under det sjarmerende psevdonym Lille Løvsanger har betatt vår litterære verden med, men snarere (som signaturen DOC peker på i et interessant innlegg i en her­ værende aftenavis) på den strengere og mer personlige måte som fins i de satiriske utgytelsene av den berømte Rafterty og av Donal MacConsidine, for ikke å snakke om en mer moderne lyriker som for tiden er me­ get fremme i offentlighetens øyne. Vi vedlegger herved et eksempel som er oversatt av en fremstående litteraturviter hvis navn vi for øyeblikket ikke er i stand til å avsløre, selv om vi mener at våre lesere vil finne at emnevalget gir mer enn bare en antydning. Metersystemet i hundeoriginalen som minner om de vanskelige alliterative og isosyllabiske regler i den walisiske englyn, er uendelig meget mer komplisert, men vi tror at våre lesere vil være enige med oss i at ånden er riktig oppfattet. Kanskje bør det tilføyes at virkningen blir atskillig større hvis Owens dikt fremsis nokså langsomt og utydelig og med et tonefall som antyder undertrykt bitterhet. 276

Forbannelsenes forbannelse syv dager hver dag og syv tørre torsdager over deg, Barney Kiernan uten en skvett vann til å slukke tørsten med. Og tarmene skriker røde i Lowrys Music Hall.

277

Så ba han Terry om å hente vann til hunden og gudbedre, du kunne høre på en mils avstand hvordan den slafset det i seg. Og Joe spurte om han ville ha en til. - Det vil jeg, sa han, a chara, for å vise at det ikke finnes furtne følelser. Han er ikke så dum som det kålhodet han ser ut som. Renner rundt fra vertshus til vertshus og overlater regningen til andre, sammen med gamle Giltraps hund, og lar skattebetalere og byrådsmedlemmer for­ sørge seg. Forpleining av mann og hund. Og så sier Joe: - Kunne du ta hull på en halvliter til? - Kan en svøm ande? sier jeg. - Det samme igjen, Terry, sier Joe. Sikker på at De ikke har lyst på en eller annen flytende forfriskning? sier han. - Nei takk, sier Bloom. Egentlig kom jeg hit for å treffe Martin Cun­ ningham, forstår De, angående livsforsikringen til stakkars Dignam. Martin ba meg gå hjem dit. De forstår, han, Dignam, mener jeg, har i sin tid forsømt å informere selskapet om belåningen og etter loven kan fordringshaveren ikke kreve noe av forsikringen. - Fri og bevares, sier Joe og ler, det var da godt at gamle Shylock blir snytt. Så hans kone får altså det hele? - Ja, det er jo en sak for konens beundrere, sier Bloom. - Hvis beundrere? sier Joe. - Jeg mener konens rådgivere, sier Bloom. Så begynner han å bable fullstendig forvirret om pantsetteren etter lo­ ven, akkurat som når dommeren legger ut i retten om fordel for konen med forvaring av midler, men at Dignam på den annen side skylder Bridgeman pengene, og hvis nå konen eller enken bestrider panthave­ rens rett helt til det gikk trill rundt for meg, med sine panterettigheter etter loven. Han kan være glad til for at han selv ikke ble kjørt rundt etter loven den gang som svindler og løsgjenger bare fordi han hadde en venn i retten. Solgte basarlodder eller hva det nå var i Det kongelige pri­ vilegerte ungarske lotteriet. Så sant som du står der. Hva gir De for en israelitt! Kongelig og privilegert ungarsk røveri. Så kommer Bob Doran luskende og spør Bloom om han vil si til Mrs Dignam at han følte med henne i sorgen og at han var meget lei seg over begravelsen, og han måtte hilse henne og si at han hadde sagt det og at alle som hadde kjent Dignam sa det aldri hadde vært et finere og bedre

menneske enn stakkars vesle Willy og nå var han død, skulle han si til henne. Holdt nesten på å bli kvalt av sentimentalitet. Og trykket Bloom i hånden og spilte tragisk og ba ham fortelle henne det. Rekk meg hån­ den, broder, oss kjeltringer imellom. - Tillat meg å benytte meg av vårt vennskap, sa han, som hvor over­ fladisk det enn kan virke ut fra den korte tiden det har vart og som alli­ kevel, tror jeg og håper jeg, er fast forankret i en følelse av gjensidig ak­ telse, at jeg ber Dem om denne tjenesten. Men skulle jeg dermed ha overskredet de rimelige grensene for tilbakeholdenhet, la da oppriktig­ heten i følelsene mine være en unnskyldning for min dristighet. - Nei, svarte den andre, jeg verdsetter fullt ut de motivene som ligger til grunn for Deres begjæring, og jeg skal utføre det oppdraget De betror meg, trøstet ved tanken om at dette bevis på Deres tillit uansett oppdragets sør­ gelige karakter, i noen grad skal mildne smaken av den bitre kalken. - Tillat meg da at jeg får trykke Deres hånd, sa han. Jeg er overbevist om at Deres hjertes godhet bedre enn mine utilstrekkelige ord vil fore­ skrive Dem de uttrykk som er best egnet til å gi uttrykk for en med­ følelse hvis styrke om jeg skulle gi den fritt utløp, sikkert ville berøve meg talens bruk. Og så strøk han på dør og forsøkte å gå rett. Snyden klokken fem. En aften var det såvidt han ikke var blitt arrestert hvis det ikke hadde vært for at Paddy Leonard kjente konstabelen, 14 A. Blind og døv satt han på en kneipe i Bride Street etter stengetid og forlystet seg med to luddere og en alfons på vakt og drakk porter av tekopper. Og innbilte kvinnfolkene at han var franskmann, Joseph Manuo, og rakket ned på den katolske religionen og i sin ungdom hadde han vært messetjener i Adam og Evakirken med lukkede øyne hvem skrev det nye testamentet og det gamle testamentet og klemte kvinnfolkene og drakk. Og de to kvinnfolkene holdt på å dø av latter og tømte lommene hans, det dumme svinet, og han sølte porter over hele sengen og de to ludderne skrek av latter til hverandre. Åssen er det med testamentet ditt? Har du et gammelt testa­ mente? Hvis ikke Paddy var kommet forbi, så kan man aldri vite. Og så ser du ham om søndagen med den viltre konkubinen av en kone der hun vrikker på baken opp midtgangen i kirken med lakksko og fioler, intet mindre, og lekker som bare det og spiller fin dame. Jack Mooneys søster. Og den gamle ruffersken av en mor leier ut værelser til par fra ga­ ten. Hø, men Jack fikk strammet ham opp. Og sa at hvis han ikke tok seg sammen og giftet seg med henne etter å ha satt barn på henne, så skulle han vri livskiten ut av ham. Så kom Terry med de tre halvliterne. - Skål, sier Joe, som står for runden. Skål, Borger. - Slan leat, sier han. - På din velstand, Joe, sier jeg. Skål, Borger. Jøss, han hadde allerede mulen halvt nede i kruset. Det skal en liten formue til for å holde ham med øl.

278

279

- Hvem er den lange fyren som stiller til borgermestervalget, Alf? sier Joe. - En venn av deg, sier Alf. - Nannan? sier Joe. Rådmannen? - Jeg nevner ingen navn, sier Alf. - Jeg tenkte det nok, sier Joe. Jeg så ham på møtet nå sammen med William Field, parlamentsmedlem, kveghandlerne. - Den skjeggete Jopas, sier Borgeren, den eksploderte vulkanen, all verdens venn og sin egen avgud. Og så begynner Joe å fortelle Borgeren om munn- og klovsyke og kveghandlerne og å gjøre noe med saken og Borgeren forklarer dem alle hva som måtte gjøres og Bloom kommer med sitt sauebad mot skabb og drank mot kalvehoste og et garantert botemiddel mot tungesyke. Bare fordi han hadde jobbet på et hesteslakteri en gang. Spankulerte rundt med bok og blyant og snoket overalt helt til Joe Cuffee ga ham sparken fordi han hadde vært uforskammet mot en kvegoppdretter. Mannen som vet alt. Prøver å lære bestemoren din hvordan hun skal melke en­ der. Pisser Burke fortalte at på hotellet gråt konen ofte tårer i bøttevis sammen med Mrs O'Dowd og hennes åtte tommer fett over det hele. Kunne ikke slippe en fjert uten at gamle torskeøye svinset rundt henne for å vise henne hvordan hun skulle bære seg ad. Hva har du på pro­ grammet i dag? Javisst. Humane metoder. Fordi de stakkars dyrene lider og ekspertene sier og det beste middel er ikke smertevoldende for dyre­ ne og smøres forsiktig på det utsatte stedet. Gjett om han kunne ta et egg forsiktig vekk under en høne. Bla bla gakk. Klukk klukk klukk. Høna vår heter Sorte Liz. Hun legger egg for oss. Hun er så glad når hun har lagt et egg. Bla. Klukk klukk klukk. Så kommer snille onkel Leo. Han stikker hånden under Sorte Liz og tar egget hennes. Bla bla bla. Klukk klukk klukk. - Nåvel, sier Joe. Field og Nannetti drar over til London i kveld for å stille spørsmål om saken i Underhuset. - Er det sikkert at rådmannen skal reise? sier Bloom. Det er noe jeg gjerne skulle ha snakket med ham om. - Han reiser i hvert fall med postbåten i kveld, sier Joe. - Det var synd, sier Bloom. Jeg hadde et ærend. Kanskje det bare er Mr Field som skal reise. Jeg kunne vel ikke ringe. Nei. Er De sikker? - Nannan reiser også, sier Joe. Ligaen har bedt ham om å fremsette et spørsmål i morgen angående politimesteren som har forbudt irske leker i parken. Hva mener du om det, Borger? Sluagh na h-Eirann. Mr Cow Conacre (Multifarnham, Nat.): I anledning av det spørsmål som min ærede kollega, representanten for Shillelagh har stilt, vil jeg gjerne spørre den ærede presidenten om regjeringen har utferdiget noen ordre om at disse dyrene skal nedslaktes så lenge det ikke forelig­ ger noen medisinsk uttalelse om deres patologiske tilstand? Mr Allfours (Tamoshant. Kons.): De ærede representantene er alle­

rede i besittelse av uttalelsen som er fremlagt for et utvalg av hele Huset. Jeg føler at man ikke kan tilføye noe ytterligere til den. Svaret på den ærede representantens spørsmål er derfor bekreftende. Mr Orelli O'Reilly (Montenotte. Nat.): Er lignende ordrer utstedt for nedslaktningen av menneskelige dyr som drister seg til å avholde irske leker i Phoenixparken? Mr Allfours: Svaret er benektende. Mr Cowe Conacre: Har den ærede presidentens berømte Mitchelstowntelegram inspirert den politikk som føres av herrene på ministerbenken? (Å! Å!) Mr Allfours: Jeg må be om å få det spørsmålet skriftlig. Mr Staylewit (Bumcombe. Uavh.): Nøl ikke med å skyte. (Ironisk bifall fra opposisjonen.) Presidenten: Ro i salen! (Møtet heves. Bifallsrop.) - Der sitter mannen som har gjenopplivet gælisk sport, sier Joe. Der sit­ ter han. Mannen som hjalp James Stephens til å unnslippe. Irsk mester i støt med sekstenpunds kule. Hvor langt var det beste kastet ditt, Borger? - Na bacleis, sier Borgeren og spiller beskjeden. Men en gang har jeg vært like god som noen annen. - Si det som det er, Borger, sier Joe. Du var satan så mye bedre. - Er det virkelig riktig? sier Alf. - Ja, sier Bloom. Det er en kjent sak. Visste De ikke det? Og så la de i vei med irsk sport og om jålete spill som lawn tennis og om hockey og kast med stein og det som er karakteristisk for folket og å bygge opp en ny nasjon og så videre. Og så måtte selvfølgelig også Bloom gi sitt besyv med om at hvis man hadde for stort hjerte, så var voldsom mosjon ikke bra. Jeg sverger ved min antimakassar at hvis man plukker opp et strå fra det jævlige gulvet og hvis du sa til Bloom: Se her, Bloom. Ser du dette strået? Dette er et strå, ja da sverger jeg ved gamle tante på at han ville legge ut om det i over en time og prate i ett strekk. En høyst interessant diskusjon fant sted i Brian O'Ciarnains gamle hall i Sraid na Bretaine Bheag under Sluagh na n-Eireanns auspisier om gjenoppvekkelsen av gamle gæliske idretter og betydningen av kroppskultur for slektens utvikling, slik begrepet ble oppfattet i det gamle Hel­ las. Den ærverdige presidenten for denne fornemme foreningen førte selv forsetet og møtet hadde samlet betydelig oppslutning. Etter et in­ struktivt foredrag av formannen, en strålende orasjon med stor veltalen­ het og uttrykksfullhet, fulgte en høyst interessant og lærerik diskusjon av de sedvanlige høye standardene angående ønskeligheten av å vekke til live igjen de gamle leker og idretter fra våre gamle pankeltiske forfed­ re. Den velkjente og høyt ansette forkjemperen for vårt gamle språks sak, Mr Joseph M'Carthy Hynes, rettet en veltalende appell om gjenopplivelsen av de gamle gæliske idretter og fritidsbeskjeftigelser slik de

280

281

morgen og aften ble utøvet av Finn MacCool og som hadde til formål å gjenopplive våre beste tradisjoner vedrørende mandig styrke og kraft slik de var overlevert oss fra de eldste tider. Etter at L. Bloom hadde gjort seg til talsmann for den motsatte oppfatningen og høstet en blandet mottagelse med applaus og piping, avsluttet den sangbegavede forman­ nen diskusjonen på foranledning av gjentatte anmodninger og under hjertelig bifall fra alle deler av det fullsatte auditoriet, med en særlig bril­ jant fremførelse av den udødelige Thomas Osborne Davis' eviggrønne sang (lykkeligvis altfor kjent til at den behøver gjengis her) Atter en na­ sjon, i en utførelse hvor den gamle patriotleder uten frykt for å bli mot­ sagt, må sies å ha overgått seg selv. Den irske Caruso-Garibaldi var i yp­ perlig form og hans stentorrøst lød til sin største fordel i den ærverdige hymnen slik bare vår borger kan synge den. Hans utsøkt fremragende sangkunst som med sin overordentlige egenskap ytterligere forøket hans allerede internasjonale reputasjon, ble hilst med høyrøstet bifall av det store publikum, der det befant seg et flertall fremtredende medlem­ mer av presteskapet, foruten representanter for pressen, domstolene og de øvrige lærde profesjoner. Forhandlingene ble deretter avsluttet. Blant de tilstedeværende geistlige var prost William Delany, S.J., L.L.D.; biskop Gerald Molloy, D.D.; pastor P.J. Kavanagh, C.S.Sp.; pastor T. Waters, C.C.; pastor John M. Ivers, P.P.; pastor P.J. Cleary, O.S.E; pas­ tor L.J. Hickey, O.P.; prost Fr. Nicholas, O.S.F.C.; prost B. Gorman, O.D.C.; pastor T. Maher, S.J.; prost James Murphy, S.J.; pastor John La very, V.E; prost William Doherty, D.D.; pastor Peter Fagan, O.M.; pas­ tor T. Brangan, O.S.A.; pastor J. Flavin, C.C.; pastor M.A. Hackett, C.C.; pastor W. Hurley, C.C.; biskop Mgr M'Manus, V.G.; pastor B.R. Slattery, O.M.J.; prost M.D. Scally, P.P.; pastor ET. Purcell, O.P.; prost Timothy canonicus Gorman, P.P.; pastor J. Flanagan, C.C. Blant legfolkene fant man P. Fay, T. Quirke osv, osv. - På tale om voldsom mosjon, sier Alf, var dere på Keogh-Bennettkampen? - Nei, sier Joe. - Jeg hørte at en viss person tjente sine pene hundre pund på den, sier Alf. - Hvem da? Blazes? sier Joe. Og Bloom sier: - Hva jeg mener med tennis, for eksempel, er at det øver opp bevege­ ligheten og trener øyet. - Javisst, Blazes, sier Alf. Han gikk rundt og fortalte at Myler gikk på fylla for å heve oddsene, mens han i virkeligheten trente hele tiden. - Vi kjenner ham nok, sier Borgeren. Sønn av en forræder. Vi vet nok hvordan han fikk engelsk gull i lommen. - Det stemmer, sier Joe. Og Bloom bryter inn på nytt med tennis og blodsirkulasjon og spør Alf:

- Mener ikke De også det, Bergan? - Myler tørket gulvet med ham, sier Alf. Heenan og Sayers var bare blåbær i sammenligning. Laget fullstendig plukkfisk av ham. Den vesle fjerten nådde ham ikke til navlen engang, og banket allikevel løs på den store så det sang. Gudbedre, til slutt fikk han inn en fulltreffer i plexus, Queensberry-regler og det hele, så fyren måtte kaste opp alt han ikke fikk spist. Det var en historisk og drabelig dyst da Myler og Percy skulle ta på seg hanskene og kjempe om prisen på 50 sovereigner. Til tross for at Dublins yndling var handikappet av mangel på vekt, så oppveide han det ved sin overlegne ferdighet i ringen. Den siste runden var et anstrengende fyr­ verkeri av angrep fra begge parter. Weltervektsersjantmajoren hadde tappet litt friskt blod i det foregående møtet, der Keogh hadde tatt imot både høyre- og venstrestøt, artilleristen hadde gitt yndlingen noen kara­ meller på nesen og Myler så temmelig groggy ut da han kom inn i rin­ gen. Soldaten gikk til saken og begynte med en kraftig venstre som den irske gladiatoren gjengjeldte med å avfyre en rett høyre mot Bennets hake. Rødjakken dukket, men dublineren fikk ham opp igjen med en venstresving, og la betydelig kraft bak kroppsslaget. Så kom de to i riktig håndgemeng. Myler fikk raskt overtaket og omgangen endte med at den tyngre ble trengt opp mot tauene, mens Myler bombarderte ham. Engelskmannens høyre øye var nesten klistret igjen og han satte seg i hjørnet og fikk en bøtte vann over seg, og da klokken ringte kom han forfrisket frem og full av futt, overbevist om at han skulle klare å slå ned den nevekjempende eblanitten på null komma niks. Det var en kamp på liv og død til siste slutt. De to menn kjempet som tigere og opphisselsen blant publikum nådde feberaktige høyder. Dommeren ga to ganger ad­ varsel til Pucking Percy for å holde, men publikums yndling var for slu for ham og fotarbeidet hans var en fornøyelse å se. Etter en voldsom ut­ veksling av høfligheter med en lynrask uppercut fra soldaten som fikk blodet til å flyte rikelig fra motstanderens munn, var det ynglingen plut­ selig vadet helt innpå den andre og plasserte et fryktelig venstreslag i magen på Bennett og slo ham rett ned. Det var et rent og prektig knock outslag. Under spent forventning ble Portobellobokseren telt ut, mens Bennetts sekundant, Ole Pfotts Wettstein kastet inn håndkleet, og santrygutten ble erklært for vinner til publikums ville heiarop og flere brøt igjennom tauene og holdt nesten på å knuse ham av begeistring. - Han vet nok hvor pengene kommer fra, sier Alf. Jeg hører han ar­ rangerer en konsertturné nordpå. - Javisst gjør han det, sier Joe. Ikke sant? - Hvem? sier Bloom. Å ja, det er riktig. Ja, det er en slags sommertumé, forstår dere. Rene ferien. - Mrs B er primadonnaen, ikke sant? sier Joe. - Min kone? sier Bloom. Hun skal synge, ja. Jeg tror også det blir en suksess. Han er dyktig til å organisere. Utmerket.

282

283

Ha ha, så menn, sier jeg til meg selv. Det forklarer jo melken i kokos­ nøtten og at dyret ikke har hår på brystet. Blazes blåser nok i den rette enden av fløyten. Konsertturné. Bedrager-Dans sønn fra Island Bridge som solgte de samme hestene til staten to ganger under boerkrigen. Gamle Hvemhva. Jeg kommer i anledning fattig- og vannavgiften, Mr Boylan. De hva for noe? Vannavgiften, Mr Boylan. De kommer for hva for noe? Han er fyren som nok kan organisere henne, ta mitt ord for det. Mellom oss sagt i all fortrolighet. Calpes klippers stolthet, Tweedys datter med det ravnsvarte håret. Der vokste hun opp til en uforlignelig skjønnhet med dufter av mandel og safran i luften. Alamedas hager kjente skrittene hennes, olivenlundene kjente henne og bøyde seg. Hun er Leopolds kyske gemalinne, Marion med den yppige barmen. Og se, inn trådte et medlem av klanen 0'Molloy, en statelig helt med et blekt men litt rødmende ansikt, kongens juridiske rådgiver, og med ham prinsen og arvingen til den adelige slekten Lambert. - Hallo, Ned. - Hallo, Alf. - Hallo, Jack. - Hallo, Joe. - Gud velsigne deg, sier Borgeren. - Og deg med, sier J.J. Hva skal det være, Ned. - En halvliter, sier Ned. Og J.J. bestiller drikkevarer. - Kommer du fra retten? sier Joe. - Ja, sier J.J. Han greier det nok, Ned, sier han. - Håper da det, sier Ned. Hva var det de to holdt på med? J.J. får ham strøket av jurylisten og til gjengjeld blir han hjulpet ut av klemme. Og er medlem i Stubbs. Spiller kort, er dus med fisefine folk med monokkel i øyet, drikker skum og er halvt nedgravd i stevninger og utlegg. Stampet gulluret hos Cummins i Francis Street hvor ingen kjente ham på privatkontoret, da jeg var der sammen med Pisser som løste ut støvlene sine fra stampen. Hva er Deres navn, sir? Dunne, sier han. Ja, helt dønn, sier jeg. Han kommer jaggu til å krype til korset en dag, tenker jeg. - Har dere sett den jævla idioten Breen i nærheten? sier Alf. U.p. Up. - Ja, sier J.J. Han lette etter en privatdetektiv. - Ja, sier Ned. Og han ville gå direkte til retten med det, men Corny Kelleher greide å overtale ham til å få undersøkt håndskriften først. - Ti tusen pund, sier Alf og flirer. Gudbedre, jeg skulle gitt en hel del for å ha sett ham foran dommeren og juryen. - Er det du som har gjort det, Alf? sier Joe. Sannheten, hele sannhe­ ten og ingenting annet enn sannheten, så hjelpe deg Jimmy Johnson. - Meg? sier Alf. Forsøk ikke å skitne til mitt gode navn og rykte. - Alt hva De sier vil bli benyttet som bevis mot Dem, sier Joe.

- Et saksanlegg vil selvfølgelig bli godkjent, sier J.J. Det antyder jo at han ikke er compos mentis. U.p. Up. - Compos til helvete! sier Alf og flirer. Vet du ikke at han er skrullete? Se på hodet hans. Vet du ikke at noen morgener må han bruke skohorn for å få på seg hatten. - Ja, sier J.J. Men i lovens øyne er den eventuelle riktigheten av en ærekrenkelse ikke noe forsvar for å offentliggjøre den. - Ha ha, Alf, sier Joe. - Men for den stakkars kvinnens skyld, sier Bloom. Jeg mener hans kone. - Synd på henne, sier Borgeren. Og en hvilken som helst kvinne som gifter seg med en som hverken er det ene eller det andre. - Hverken det ene eller det andre? sier Bloom. Mener De at han . . . - Jeg mener han er hverken det ene eller det andre, sier Borgeren. En som hverken er fugl eller fisk. - Eller en rød ansjos, sier Joe. - Det er akkurat hva jeg mener, sier Borgeren. Et utyske, hvis dere vet hva det er. Hå, her kunne man se at det brygget opp til ballade. Og Bloom for­ klarte at han mente det var synd på konen som var nødt til å springe omkring etter det gamle stammende fjolset. Det er også dyreplageri å slippe løs den jævlige utarmede Breen på gress med det lange skjegget som han bare tråkker i og kaller på regnet. Og hun med nesen i været etter at hun giftet seg med ham og fordi en fetter av faren hans var kir­ ketjener hos paven. Bilde av ham på veggen med de enorme flotte mu­ stasjene. Signior Brini fra Summerhill, øytaliener, pavelig zoav hos den Hellige Fader, har flyttet fra kaien og bor nå i Moss Street. Og hvem var han? Et null og niks, to værelser mot gården og gang, til syv shilling uken, og hadde brystet dekket av amuletter og trodde han var noe. - Og dessuten er et postkort det samme som offentliggjøring, sier J.J. Det ble ansett som tilstrekkelig bevis på sjikane i prinsippsaken Sadgrove mot Hole. Etter min mening kan det reises søksmål. Seks shilling og åtte pence, takk. Hvem har spurt om Deres mening? La oss drikke halvliterne i fred. Snart får man ikke lov til såpass en gang. - Nåvel, skål, Jack, sier Ned. - Skål, Ned, sier J.J. - Der er han igjen, sier Joe. - Hvor? sier Alf. Og minsanten strøk han ikke forbi døren med bøkene under armen og kona ved siden av seg og Corny Kelleher som skjeløyd blingset inn idet de gikk forbi og snakket faderlig til ham og prøvde formodentlig å prakke på ham en brukt likkiste. - Hvordan gikk det med den rettssaken om Canada-svindelen? sier Joe. - Utsatt, sier J.J.

284

285

Et av medlemmene i fyllepæreforeningen, en mann ved navn James Wought alias Saphiro alias Spark og Spiro, satte inn en annonse i avisen om at han solgte billetter til Canada for tyve shilling. Hva? Ser jeg ut som om jeg er blåøyd? Selvfølgelig var alt det rene svindelforetagendet. Hva? Snøt dem alle sammen, tjenestejenter og gårdsgutter fra Meath County, javisst, og andre av samme ulla. J.J. fortalte at det var en gammel hebreer som het Zaretsky eller noe i den duren, som gråt i vitneboksen med hatten på hodet og svor ved Moses på at han var snytt for to pund. - Hvor gikk saken? sier Joe. - Byretten, sier Ned. - Stakkars gamle sir Frederick, sier Alf. Ham kan du fylle i hva som helst. - Et hjerte av gull, sier Ned. Disker du opp med en sørgelig historie om husleie som er forfalt og en syk kone og masse unger, så bryter han sammen i tårer på dommerbenken. - Ja, sier Alf. Reuben J. hadde dritflaks da han ikke ble tiltalt her for­ leden dag, fordi han hadde saksøkt stakkars lille Gumley som er opp­ synsmann for det kommunale steinlageret over i Butt Bridge. Og han begynner å etterape den gamle dommeren med klynkende stemme: - Det er da skandaløst! Denne stakkars mannen som arbeider så hardt! Hvor mange barn? Var det ti De sa? - Ja, herr dommer. Og min kone har tyfus. - Og en kone med tyfus! Skandaløst! De kan bare forlate retten, min herre. Nei da, sir, det blir ikke noen bot. Hvordan våger De, sir, å komme hit og be meg skrive ut bøter! En stakkars mann som arbeider hardt og flittig! Saken er avvist. Og på den sekstende dagen i den okseøyde gudinnens måned i den tredje uken etter den Hellige og udelte treenighetens høytid, mens him­ melens datter, den jomfruelige månen befant seg i første kvarter, var det at disse lærde dommerne bega seg til rettferdighetens saler. Her ga Mas­ ter Courtenay på sitt embetsrom velvalgte råd og Master Justice And­ rews som uten jury presederte over i skifteretten, overveide inngående kravene fra kreditorene på formuesgjenstandene slik de var oppført i testamentet, nemlig løs og fast eiendom etter dypt savnede vinhandler Jacob Halliday, mot Livingstone, et umyndig og åndssvakt barn, samt verge. Og til den ærverdige retten i Green Street kom sir Frederick Falkonéren. Og ved femtiden satte han seg til å tolke den gammelirske lo­ ven for hver og en av de steder som hører inn under grevskapet Dublin by. Og han satt der sammen med den høye sinhedrim for fars tolv stam­ mer, en mann fra hver stamme, av stammen Patrick og stammen Hugh og stammen Owen og stammen Conn og stammen Oscar og stammen Fergus og stammen Finn og stammen Dermot og stammen Cormack og stammen Kevin og stammen Caolte og stammen Ossian, til sammen tolv gode og ærbare menn. Og han besverget dem ved Ham som døde på

korset, om at de skulle dømme sant og godt og uttale seg sant og ærlig i den foreliggende saken mellom deres hersker kongen og den fengslede på tiltalebenken og gi en sann kjennelse på grunnlag av bevismaterialet, så sant hjelpe dem Gud og kysse Bibelen. Og de reiste seg fra sine plas­ ser, de tolv menn av lar, og de sverget ved Hans navn som er av evighet, at de ville dømme i Hans rettferdighet. Og straks førte lovens lydige tje­ ner frem fra fangehullet en mann som ved hjelp av rettens sporhunder var pågrepet på grunnlag av mottatte opplysninger. Og de lenket ham på hender og føtter og ville tilstå ham hverken løslatelse eller kausjon, men førte anklage mot ham fordi han var en illgjerningsmann. - Virkelig noen fine fremtoninger, sier Borgeren, drar over hit til Irland og fyller landet med utøy. Så later Bloom som om han ikke har hørt noe og begynner å prate med Joe og sier at han behøver ikke å bekymre seg over en slik bagatell før den første, men om han ikke ville legge inn et ord for Mr Crawford. Og Joe sverget høyt og hellig at han skulle gjøre hva det skulle være. - For De skjønner at en annonse må gjentas, sier Bloom. Det er hele hemmeligheten. - Stol på meg, sier Joe. - Lurer bøndene og de fattige her i Irland, sier Borgeren. Vi vil ikke ha noen flere fremmede i vårt hus. - Å, jeg er sikker på at det er i orden, Hynes, sier Bloom. Det er bare Keyes det gjelder. - De kan regne med at det er i orden, sier Joe. - Det er meget vennlig av Dem, sier Bloom. - De fremmede, sier Borgeren. Vår egen skyld. Vi slapp dem inn. Horkvinnen og elskeren hennes førte de saksiske røverne hit til landet. - Betinger skilsmisse, sier J.J. Og Bloom later som om han er fryktelig interessert i ingenting, et spindelvev i kroken bak ølfatet, og Borgeren skuler etter ham og den gamle hunden ved føttene hans ser opp for å få vite hvem den skal bite og når. - En vanæret hustru, sier Borgeren, det er årsaken til alle ulykkene våre. - Og der har vi henne, i full krigsmaling, sier Alf som satt og flirte over Police Gazette med Terry ved disken. - La oss få en titt på henne, sier jeg. Og hva annet var det vel om ikke et av de uanstendige amerikanske postkortene som Terry pleide å låne av Corny Kelleher. Hemmeligheten ved å få større organer. Sosietetsskjønnhet gjør skandale. Norman W. Tupper, rik forretningsmann fra Chicago, finner vakker men utro hustru i armene på konstabel Taylor. Skjønnhet i bare undertøyet gjør skandale og hennes elsker kjenner etter hvor hun er kilen, og Norman W. Tupper kommer farende med ertebøssen, men akk, for sent, hun har allerede fått ringen av pinnen til konstabel Taylor.

286

287

- Å jøsses da, Jenny, sier Joe, kort skjorte du har! - Ikke fryser hun der den er kort, Joe, sier jeg. Man kunne få et skik­ kelig biffstykke av den der, hva? Og så kom John Wyse Nolan inn og sammen med ham Lenehan med et ansikt langt som en forsinket frokost. - Nå, sier Borgeren. Hva er siste nytt fra fronten? Hva har så kanne­ støperne borte på rådhuset besluttet om det irske språket? O'Nolan kledd i skinnende rustning, bøyde seg dypt for den mektige store og veldige høvdingen over hele Erin og gjorde ham bekjent med hva som hadde skjedd, hvorledes de alvorlige oldermennene i den lydi­ ge byen, rikets nest største, hadde trådt sammen i rådssalen og etter sømmelige bønner til gudene som holder til i de eteriske høyder, hadde foretatt en høytidelig rådslagning og besluttet at de såsant mulig på ny kunne opphøye det havomkransede gæliske bevingede språket til dets rette heder og verdighet blant de dødelige. - Det er på fremmarsj, sier Borgeren. Til helvete med de forbannede brutale saksere og deres patois. Så J.J. legger inn et ord om at en historie er god helt til man hører en ny og lukker øynene for kjensgjerninger og Nelsons politikk med å sette kikkerten for det blinde øyet og parlamentsbeslutning om å klandre en nasjon, og Bloom forsøkte å støtte ham med måtehold og vrøvl og deres kolonier og deres sivilisasjon. - Deres syfilisasjon, mener De, sier Borgeren. Til helvete med dem! Den udugelige Guds forbannelse over de satans tykkpannede horeungene! Ingen musikk og ingen kunst og ingen litteratur som er verdt å snakke om. All sivilisasjon har de stjålet fra oss. Umælende yngel av bastardgjenferd. - Den europeiske familien, sier J.J. - De er ikke europeere, sier Borgeren. Jeg var i Europa sammen med Kevin Egan av Paris. Man ser ikke spor av dem eller språket deres noe sted i Europa unntatt i et cabinet cTaisance. Og John Wyse sier: - Så mangen blomst må blomstre i det skjulte. Og Lenehan sier som kan litt av språket: - Conspuez les anglais! Perfide Albion! Sa han og løftet deretter i de grove store senesterke hendene begeret med det mørke sterke skummende ølet, og idet han uttalte klanens stridsrop Lamh Dearg Abu, drakk han på sine fienders undergang, en slekt av mektige og tapre helter, havets hersker, som sitter på troner av alabast, tause som udødelige guder. - Hva er det som går av deg? sier jeg til Lenehan. Du ser ut som en fyr som har mistet en shilling og funnet en sixpence. - Gold Cup, sier han. - Hvem vant, Mr Lenehan? sier Terry. - Bortkastet, sier han. Tyve for én. Ren outsider. Og resten ingenting.

- Og Bass' hoppe? sier Terry. - Den løper fremdeles, sier han. Vi er alle i samme vogn. Boylan satte to pund etter tips fra meg på Sceptre, for seg selv og en venninne. - Jeg satte selv en halfcrown på Zinfandel, sier Terry, slik Mr Flynn rådet meg. Lord Howard de Waldens. - Tyve for én, sier Lenehan. Sånn går det her i livet. Bortkastet, sier han. Den tar kaka. Svakhet, ditt navn er Sceptre. Han gikk bort til kjeksboksen Bob Doran hadde latt stå, for å se om det var noe han kunne snope, og den gamle kjøteren med den skabbete snuten i været for å hjelpe ham. Gamle mor Hubbard så etter i skapet. - Ikke der, barnet mitt, sier han. - Opp med nesa, sier Joe. Hun ville ha vunnet om det ikke hadde vært for de andre. Og J.J. og Borgeren diskuterer jus og historie mens Bloom skyter inn et ord hist og her. - Noen mennesker ser splinten i andres øyne, men ikke bjelken i sitt eget, sier Bloom. - Nonsens, sier Borgeren. Ingen er så blind som den som ikke vil se, hvis De forstår hva jeg mener. Hvor er alle våre savnede 20 millioner irer som skulle ha vært her i stedet for bare fire, våre tapte stammer? Og pottemakeriene og tekstilfabrikkene våre, de fineste i hele verden! Og ullen vår som ble solgt i Roma på Juvenals tid, og linen vår og kniplingene fra Antrims vevstoler, Limerickblondene våre, garveriene og det hvite flintglasset der nede fra Ballybough, og Huguenot-poplinen som vi har laget siden Jacquard de Lyon, og silken vår og Foxfordtweeden vår og relieffbroderiene fra karmelitterklosteret i New Ross som det ikke fins maken til i hele verden! Hvor er de greske kjøpmennene som kom gjen­ nom Herkules-søylene, det Gibraltar som menneskeslektens fiender nå har røvet til seg, med gull og purpur fra Tyros for å selge det i Wexford på Carmenmarkedet? Les Tacitus og Ptolemeos, ja selv Giraldus Cambrensis! Viner, pelsvarer, Connemara-marmor, sølv fra Tipperary, bedre enn noe annet, hestene våre som selv i dag er verdensberømte, de irske remonter, og kong Philip av Spania som tilbød å betale avgift for retten til å fiske i vannene våre. Hva er det vel ikke de elendige engelske dritt­ sekkene skylder oss for den ødelagte handelen vår og de brente husene våre? Og Barrows og Shannons løp vil de ikke grave ut og de millioner av mål med myrer og sumpland vi har slik at vi alle kommer til å dø av tæring. - Vi blir snart like treløse som Portugal, sier John Wyse, eller Helgoland med sitt ene tre, hvis det ikke snart blir gjort noe for nyplantingen. Lerketrær, furutrær, alle nåletrær i det hele tatt forsvinner raskt. Jeg les­ te nylig en rapport fra lord Castletown . . . - Redd dem, sier Borgeren, kjempeasken i Galway og høvdingealmen i Kildare som er førti fot i omkrets og med en hektar i løvverk. Redd Irlands trær til beste for kommende slekter i Irland, i Eires vakre åser, O!

288

289

- Europas øyne er rettet mot dere, sier Lenehan. Den internasjonale societeten overvar en masse dagens bryllup mel­ lom ridderen Jean Wyse de Neaulan, stormester for de irske nasjonale forstmestere, og Miss Fir Conifer av Pine Valley. Lady Sylvester Elmshade, Mrs Barbara Lovebirch, Mrs Poll Ash, Mrs Holly Hazeleyes, Miss Daphne Bays, Miss Dorothy Canebrake, Mrs Clyde Twelvetrees, Mrs Rowan Greene, Mrs Helen Vinegadding, Miss Virginia Creeper, Miss Gladys Beech, Miss Olive Garth, Miss Blanche Maple, Mrs Maud Mahogany, Miss Myra Myrtle, Miss Priscilla Elderflower, Miss Bee Honeysuckle, Miss Grace Poplar, Miss O Mimosa San, Miss Rachel Cedarfront, Missene Lilian og Viola Lilac, Miss Timidity Aspenall, Mrs Kitty DeweyMosse, Miss May Hawthorne, Mrs Gloriana Palme, Mrs Liana Forrest, Mrs Arabella Blackwood og Mrs Norma Holyoake av Oakholme Regis beæret høytideligheten med deres nærvær. Bruden, som ble ledsaget til alteret av sin far, M'Conifer av Glands, var usedvanlig henrivende i en kreasjon av grønn silkejersey svøpt over en underkjole i skumringsgrått med et bredt skjerf i smaragd og kantet med en tredobbel volang i en mørkere grønn nyanse i frynsene, avrundet med hofteinnsatser i eikenøttbronse. Brudepikene, Miss Larch Conifer og Miss Spruce Conifer, brudens søstre, var iført utsøkte kreasjoner i samme fargenyanser, med et sirlig motiv med fjærbusker i rosa innlagt i foldene og kaprisiøst gjen­ tatt i toque i jadegrønt i form av agretter i blek korall. Senhor Enrique Flor residerte ved orgelet med sin velkjente dyktighet og foredro i tillegg til vigselmessens foreskrevne stykker også et nytt og interessant arran­ gement av Skogmann skån det treet ved seremoniens avslutning. Da det lykkelige brudeparet forlot den smakfullt grønnkledde Saint Fiacrekirken in horto etter den pavelige velsignelsen, ble de møtt av en veritabel gemyttlig regnskur av hasselnøtter, bøkenøtter, laurbærblader, pilerakler, eføykvister, kristtornbær, mistelgrener og unge skudd. Mr og Mrs Wyse Conifer Neaulan vil tilbringe hvetebrødsdagene i stillhet i Schwartswald. - Og våre øyne er rettet mot Europa, sier Borgeren. Vi drev handel med Spania og franskmennene og flamlenderne lenge før de kjøterne var påtenkt, spansk øl i Galway, vinbarken på det vinmørke havet. - Og skal atter, sier Joe. - Og med Guds hellige mors hjelp skal vi atter, sier Borgeren og slår seg på låret. Havnene våre som ligger tomme skal fylles igjen, Queenstown, Kinsale, Galway, Blacksod Bay, Ventry i kongeriket Kerry, Killybegs med den tredje største havnen i hele verden, med en flåte av mas­ ter av Galway Lynches og Cavan 0'Reillys og O'Kennedys fra Dublin hvor jarlen av Desmond kunne inngå traktater med selveste keiser Charles den femte. Og skal atter, sier han, når det første irske slagskip kløver bølgene med vårt eget flagg i toppen, og ikke noen av Henry Tudorharpene deres, nei, det eldste flagg på havet, provinsene Desmond og Thomonds flagg, tre kroner på blå bunn, Milesius' tre sønner.

Og han tømte glasset til bunns. Faktisk. Full av piss og vrøvl. Kuene i Connacht har lange horn. For sitt bare liv våger han ikke å gå ned og tale på den måten til folket i Shanagolden der Molly Maguires venter på at han skal vise seg så hun kan få gitt ham en herlig omgang så ørene flagrer fordi han karet til seg eiendommen til en forpakter som var satt på porten. - Hør, hør, sier John Wyse. Hva kan jeg få by på? - En keiserlig forlening for å feire dagen, sier Lenehan. - En halvliter, Terry, sier John Wyse, og en hands up. Terry! Sover du? - Javel, sir, sier Terry. En liten whiskey og en flaske Allsop. Straks, sir. Henger med Alf over den fordømte avisen og snoker etter raffinerte nyheter i stedet for å betjene publikum. Bilde av fribryting hvor de prø­ ver å knuse skallen på hverandre og farer løs med senket hode som ra­ sende okser. Og en annen: Sort best brent i Omaha, Ga. En gjeng bandit­ ter i sluskehatter som står og fyrer løs på en nigger som er klynget opp i et tre med tungen ut av halsen og et bål er tent på marken under ham. Fy flate, de burde drukne ham i havet etterpå og sette ham i den elek­ triske stolen og korsfeste ham for å være sikker på at de har gjort en skikkelig jobb. - Men hva med krigsflåten vår som skal holde fienden i sjakk? sier Ned. - Jo, det skal jeg fortelle dere, sier Borgeren. Det er et helvete på jor­ den. Les om de avsløringene som står i avisen om prylestraffen på øvelsesfartøyene i Portsmouth. Det er en fyr som skriver under signaturen En som vemmes. Og så begynner han å fortelle oss om korporlig avstraffelse og om be­ setningen som står oppmarsjert med matroser og offiserer og kontreadmiraler med tresnutete hatter og presten med den protestantiske bibe­ len for å overvære avstraffelsen, og en ung gutt som slepes frem og skri­ ker på mor og blir bundet til en kanon. - En rumpe og et dusin, sier Borgeren, det er hva den gamle halliken sir John Beresford kaller det, men den moderne Guds englender kaller det pryl for akterstavnen. Og John Wyse sier: - Det er er sl ikk som hedres mer ved brudd enn ved lydighet. Så fortalte han at banjermesteren kommer med en lang stokk og den­ ger løs på ryggen til den stakkars gutten til han hyler som en stukken gris. - Der har dere den ærerike britiske flåten, sier Borgeren, den som be­ hersker jorden. Fyrene som aldri vil bli slaver og med det eneste arvelige kammer på Guds grønne jord og som har gitt deres land i hendene på et dusin pengesvin og bomullsbaroner. Det er det store imperiet de skryter av, slaver og piskede livegne. - Og hvor solen aldri står opp, sier Joe. - Og det tragiske er at de selv tror på det, sier Borgeren. De stakkars krapylene tror på det.

290

291

De tror på prylestokken, den allmektige svøpen, skaperen av helvete på jorden, og på Jacky Tar, sønn av en kjøter, unnfanget av tarvelig skryt, født av krigsmarinen, pint under rumpe og dusin, flådd, striglet og pisket, skrek som ville helvete, steg opp fra sengen den tredje dag, styrte inn i havnen, sitter på akterspeilet inntil nærmere ordre om hvor han skal slite seg til døde og få sin lønn. - Men er ikke disiplinen den samme overalt? sier Bloom. Jeg mener, ville det ikke vært det samme her hvis man satte hardt mot hardt? Sa jeg det ikke? Så sant som jeg drikker denne porteren så skulle han til sitt siste åndedrag forsøke å snu opp ned på alt. - Vi ville sette hardt mot hardt, sier Borgeren. Vårt største Irland ligger på den andre siden av havet. De ble drevet fra hus og hjem i det svarte året 47. Leirhyttene og skjulene deres ved veikanten ble knust med murbrekkere, og Times gned seg i hendene og sa til de fete sakserne at snart ville det være like få irlendere i Irland som det var rødhuder i Amerika. Selv stortyrken sendte oss sine piastrer. Men sakseren prøvde å sulte ut nasjonen hjemme mens landet bar gode avlinger som de britis­ ke hyenene kjøpte og solgte i Rio de Janeiro. Å jo da, de drev av sted bøndene i skarer. Tyve tusen døde ombord på likkisteskipene. Men de som kom til frihetens land glemmer ikke trelldommens land. Og de skal vende tilbake ettertrykkelig, ingen kujoner, Granuailes sønner, Kathleen ni Houlihans helter. - Aldeles riktig, sier Bloom. Men mitt poeng var. . . - Den dagen har vi ventet lenge på, Borger, sier Ned. Helt siden den stakkars gamle kona sa at franskmennene lå utenfor kysten og hadde gått i land ved Killala. - Javisst, sier John Wyse. Vi kjempet for de kongelige stuartene som solgte oss til williamittene, og de forrådte oss. Husk Limerick og den knuste traktatsteinen. Vi ga vårt beste blod for Frankrike og Spania, villgjessene. Fontenoy, hva? Og Sarsfield og O'DonneIl, hertug cg Tetuan i Spania, og Ulysses Browne av Camus som var feltmarskalk for Maria Theresa. Men hva fikk vi igjen for det? - Franskmennene! sier Borgeren. En bunt danselæreie! Vet dere hva det vil si? De har aldri vært verdt en stekt fjert for Irland. Og forsøker de ikke nå på en entente cordiale ved Tay Pays taffel med det troløse Albion? Europas brannstiftere, og det har de alltid vært. - Conspuez les fra n ga is, sier Lenehan og smaker på ølet. - Og med hensyn til prøysserne og hanoverianerne, sier Joe, så har vi ikke fått nok av de pølseetende kjøterne på tronen, fra kurfyrst George og ned til den tyske knekten og den oppblåste gamle kjerringa som er død? Gud bedre som jeg måtte le av den måten han sa det på om det gamle spetakkelet med skylappene som satt kanon full på slottet sitt hver bidige kveld, gamle Vic med fatet sitt med hjemmebrygget whiskey og kusken hennes som samlet sammen skrotten og knoklene og bar henne

til sengs og hun trakk ham i skjegget og sang brokker av en gammel vise Ehren on the Rhine og bli med dit, børsten er billigere der. - Nåvel, sier J.J. Nå har vi jo Edward fredsstifteren. - Den kan du dra lenger ut på landet med, sier Borgeren. Det er jaggu langt mer pox enn pax i den fyren. Edward Guelph-Wettin! - Og hva mener dere om de hellige typene, sier Joe, prestene og bis­ kopene i Irland som utstyrer værelset hans i Maynooth i hans satanske majestets veddeløpsfarger og henger opp bilder av alle hestene som joc­ keyene hans har ridd. Jarlen av Dublin, intet mindre. - De skulle heller ha hengt opp alle kvinnfolkene han har ridd selv, sier vesle Alf. Og J.J. sier: - Det var plasshensyn som avgjorde herrenes beslutning. - Vil du ha en til, Borger? sier Joe. - Ja takk, sir, sier han. Det vil jeg. - Og du? sier Joe. - Mange takk, Joe, sier jeg. Måtte skyggen din aldri bli mindre. - Samme snakket og snakket med John Wyse og var helt opphisset med den sølesluskete sortsmuskete munnen sin og rullet med plommeøynene. - Forfølgelser, sier han, hele verdenshistorien er full av dem. Holder hatet ved like mellom nasjonene. - Men vet De hva en nasjon er? sier John Wyse. - Ja, sier Bloom. - Hva er det? sier John Wyse. - En nasjon? sier Bloom. En nasjon er de samme menneskene som bor på det samme stedet. - Herregud, sier Ned og flirer. Hvis det er så, da er jeg en nasjon for jeg har bodd på det samme stedet de siste fem årene. Så ler selvfølgelig alle sammen av Bloom og han prøver å ro seg ut av det og sier: - Eller som bor på forskjellige steder. - Det passer i mitt tilfelle, sier Joe. - Og hva er så Deres nasjon, om jeg tør spørre? sier Borgeren. - Irland, sier Bloom. Jeg ble født her. Irland. Borgeren sa ingenting, men harket og pokker om han ikke spyttet en mektig østers over i kroken. - Vekk med det, Joe, sier han og finner frem lommetørkleet og tørker av seg. - Her skal du se, Borger, sier Joe. Hold den i høyre hånd og gjenta etter meg. Og så ble den dyrebare og kunstferdig broderte gamle irske ansiktsduken som ble tilskrevet Solomon av Droma og Manus Tomaltach av McDeogh, forfatterne av The Book of Ballymote, varsomt lagt frem og fremkalte stor beundring. Det er ingen grunn til her å dvele ved hjørne-

292

293

broderienes legendariske skjønnhet, et mesterstykke av kunsthåndverk, der man tydelig kan skjelne hver og en av de fire evangelistene som etter tur overrekker hver og en av de fire herskerne sitt evangeliske symbol, et septer av sumpeik, en nordamerikansk puma (en langt edlere dyrenes konge enn tilsvarende britiske dyr, må det være sagt i forbifar­ ten), en Kerry-kalv og en gyllen ørn fra Carrantuohill. Scenene som er avbildet på det feltet som er beregnet for avpussing av nesen, viser våre gamle bergfestninger, fjelltempler, steinstøtter, steinvarder og læreseter og trollsteiner, og er like forunderlig vakre og edle i fargen som om de var skapt av Sligo-illuminatorene som for lenge siden ga sin kunstneris­ ke fantasi frie tøyler på Barmecidenes tid. Glendalogh, Killarneys vakre sjøer, Clonmacnois' ruiner, Cong Abbey, Glen Inagh og Twelve Pins, Irland's Eye, Tallaghs grønne åser, Croagh Patrick, Arthur Guinness, Son and Company (Ltd) bryggerier, Lough Neaghs bredder, Ovocadalen, Isoldes tårn, Mapasobelisken, Sir Patrick Duns Hospital, Cape Clear, Aherlow-dalen, Lynchs slott, Scotch House, Rathdown Union tukthuset i Loughlinstown, Tullamore-fengselet, Castleconnell-strykene, Kilballymacshonakill-korset ved Monasterboice, Jury's Hotel, S. Patrick's Purgatory, Salmon Leap, Maynooth College refektorium, Curley's Hole, den første hertugen av Wellingtons tre fødesteder, Cashelklippen, Allen-myren, Henry Streets lagerbygninger, Fingalsgrotten alle disse betagende stedene kan vi i dag beskue, skjønnere enn noen­ sinne gjennom de floder av sorg som har skylt over dem og av tidens sterke patina. - Hva med glassene, sier jeg. Hvem er hvem? - Den er min, sier Joe, som fanden sa til den døde politimannen. - Og jeg hører også til et folk, sier Bloom, som er hatet og forfulgt. Også nå. I dette øyeblikk. Hø, han holdt nesten på å brenne av seg fingrene på enden av den gamle sigaren. - Plyndret, sier han. Rundstjålet. Hånet. Forfulgt. Fratatt det som ret­ telig tilhører oss. Nå i dette øyeblikk, sier han og holder en knyttneve i været, solgt på auksjon i Marokko som slaver eller kveg. - Snakker De om det nye Jerusalem? sier Borgeren. - Jeg snakker om urett, sier Bloom. - Riktig, sier John Wyse. Stå imot det som en mann med alle krefter. Riktig noe å henge på veggen. Blink for en dum dum-kule. Gamle suppefjes stiller seg opp med den farlige enden av geværet. Hø, han ville kle feiekosten bedre hvis han hadde stått der i forkle. Og så knekker han plutselig sammen, vrir seg rundt, vissen som en våt klut. - Men det nytter ikke, sier han. Makt, hat, historie, alt slikt. Det er ikke noe liv for mennesker, hån og hat. Og alle vet at det er det motsatte som er det virkelige livet. - Hva? sier Alf. - Kjærlighet, sier Bloom. Jeg mener det motsatte av hat. Jeg må gå

nå, sier han til John Wyse. Bare bort i retten for å se om Martin er der. Hvis han kommer, så si at jeg er tilbake om noen sekunder. Bare et øye­ blikk. Hvem er det som hindrer deg? Og så setter han av sted som et oljet lyn. - En ny apostel for hedningene, sier Borgeren. Kjærlighet til mennes­ kene. - Nåvel, sier John Wyse. Er det ikke dét vi lærer? Elsk din neste. - Den fyren? sier Borgeren. Tigg fra din neste, er hans motto. Kjærlig­ het, pøh! Han er et flott forbilde for en Romeo og Julie. Kjærligheten elsker å elske kjærlighet. Ammen elsker den nye apote­ keren. Konstabel 14 A elsker Mary Kelly. Gerty MacDowell elsker gut­ ten med sykkelen. M.B. elsker en lyshåret herre. Li Chan Han elske susse Cha Pu Chow. Elefanten Jumbo elsker elefanten Alice. Gamle Mr Verschoyle med hørerøret elsker gamle Mrs Verschoyle med glassøyet. Mannen i den brune kappen elsker en dame som er død. Hans Majestet Kongen elsker Hennes Majestet Dronningen. Mrs Norman W. Tupper elsker konstabel Taylor. Du elsker en viss person. Og denne personen elsker den andre personen fordi alle elsker noen, men Gud elsker alle. - Javel, Joe, sier jeg, skål på deg og en sang. Kom igjen, Borger. - Hurra, og skål, sier Joe. - Og Gud og Maria og Patrick velsigne deg, sier Borgeren. Og han opp med seidelen for å fukte strupen. - Vi kjenner de hyklerne som predikerer og letter deg på pungen, sier han. Hva med den skinnhellige Cromwell og jernsidene hans som hen­ rettet kvinner og barn i Drogheda med bibelordet Gud er kjærlighet klistret rundt kanonløpet? Bibelen? Leste dere det våset i United Irishman i dag om den zuluhøvdingen som er på besøk i England? - Hva er det for noe? sier Joe. Og Borgeren trekker opp en av alle avisene sine og begynner å lese høyt: - En delegasjon av ledende bomullsmagnater fra Manchester ble i går gitt foretrede for Hans Majestet Alaki av Abeakuta av tjenestegjørende adjutant, Lord Walkup av Walkup on Eggs, for å overbringe Hans Majes­ tet britiske forretningsfolks dyptfølte takk for de begunstigelser som er vist dem i hans besittelser. Delegasjonen deltok i en lunsj der den mørkhudete potentaten ved avslutningen av en velformet tale som ble fritt oversatt av den britiske hoffpresten, pastor Ananias Praisegod Barebones, overbrakte sin beste takk til Massa Walkup og fremhevet det venn­ skapelige forhold som består mellom Abeakuta og det britiske imperi­ um, idet han uttalte at han blant sine aller kjæreste eiendeler regnet en illuminert bibel, boken om Guds ord og hemmeligheten ved Englands storhet, som nådig var skjenket ham av den hvite kvinnelige høvding, den store squaw Victoria, med en personlig dedikasjon av den kongelige givers opphøyde hånd. Alaki tømte deretter et festbeger av førsteklasses usquebaugh etter å ha utbrakt skålen Black and White av hodeskallen

294

295

til hans umiddelbare forgjenger i dynastiet Kakachakakachak med etter­ navnet Førti Vorter, hvoretter han avla et besøk i hovedfabrikken i Cottonpolis og skrev sitt merke i gjesteboken og utførte en gammel abeakutisk krigsdans, mens han slukte flere kniver og gafler under støyende bi­ fall fra de kvinnelige arbeiderne. - Den kongelige enken er hevet over mistanke, sier Ned. Gad vite om hun anvendte bibelen på samme måte som jeg ville ha gjort. - Sikkert, bare i enda større grad, sier Lenehan. Og deretter blomstret den bredbladete mangoen mer enn noensinne i det fruktbare landet. - Er det av Griffith? sier John Wyse. - Nei, sier Borgeren. Det er ikke undertegnet Shanganagh. Det står bare initialen P. - Og en meget bra initial, sier Joe. - Slik går det til, sier Borgeren. Handelen følger flagget. - Nåvel, sier J.J. Hvis de er enda verre en belgierne i Kongo-fristaten, må de være forferdelige. Leste dere rapporten av en mann hva var det nå han heter igjen? - Casement, sier Borgeren. Han er irlender. - Ja, nettopp, sier J.J. Voldtar kvinner og piker og pisker de innfødte på magen for å pine mest mulig rød gummi ut av dem. - Jeg vet hvorfor han gikk, sier Lenehan og knipser med fingrene. - Hvem? sier jeg. - Bloom, sier han. Det med retten var bare bløff. Han hadde satt et par shilling på Bortkastet, og nå er han gått for å innkassere gevinsten. - Er det den hvitøyde kafferen? sier Borgeren, han som aldri har våget å satse på en hest i sitt liv? - Det er dit han gikk, sier Lenehan. Jeg traff Bantam Lyons som tenk­ te på å satse på den hesten, men jeg pratet ham bort fra det, og han sa at Bloom hadde gitt ham tipset. Vær sikker på at han får hundre for fem. Han er den eneste i Dublin som har gjort det. Dark horse. - Han er en jævla dark horse selv, sier Joe. - Hør her, Joe, sier jeg. Hvor er veien ut? - Der, sier Terry. Farvel Irland, jeg drar til Gort. Jeg stakk ut i bakgården for å slå lens og jommen (hundre shilling for fem) mens jeg lettet meg (Bortkastet tyve for) lettet meg for byrden sier jeg til meg selv at jeg kunne merke han var urolig (to halvlitere fra Joe og en fra Slattery skal ut) og ville stikke bort (hundre shilling er fem pund) og da de var i (dark horse) fortalte Pisser Burke meg at de spilte kort og han lot som barnet var sykt (jøss, det må ha vært en bøtte full) og kona med fleskerumpa sier i telefonen at hun har det bedre eller hun har (hei sann!) alt tenkt ut på forhånd slik at han kunne forsvinne med potten i tilfelle han vant (jøsses, jeg var jo fullastet) ulovlig handel (hei sann!) Irland min nasjon sier han (hark! pføy!) man skal aldri menge seg med sånne bedritne (det var den siste dråpen) Jerusalem (ah!) hanreier.

Og da jeg kommer tilbake går skravla for fullt. John Wyse påstår det var Bloom som ga Griffith ideen til Sinn Fein og til å skrive alle slags løgnhistorier i avisen om jurymedlemmer som er bestukket og svindel med skatter og utnevnelse av konsuler over hele verden som går rundt og selger irske varer. Stjeler fra Peter og gir til Paul. Det er for jævlig om gamle torskeøye også subber til seg noe der. La oss andre få en mulighet. Gud bevare Irland for slike bedritne snyltere. Mr Bloom og kjeften på trinser. Og den gamle faren hans før det igjen som drev på med sine svindelaffærer, gamle Metusalem Bloom, en reisende snydenstrup som stjal stivelsen ut av snippen på folk og som tok livet av seg med blåsyre etter å ha oversvømmet landet med glasskuler og femøres diamanter. Lån pr post på rimelige betingelser. Hvilket som helst beløp mot kvitte­ ring. Over hele landet. Ingen sikkerhet. Jøss, han er som geita til Lanty MacHale som fulgte alle et stykke på veien. - Det er en kjensgjerning, sier John Wyse. Og der er mannen som kan fortelle dere alt om det, Martin Cunningham. Og ganske riktig, der kom slottssporvognen kjørende med Martin og Jack Power og en fyr ved navn Crofter eller Crofton, en håndlanger fra skattekontoret, en orangist ved tollen i Blackburn og hever sin lønn eller Crawford fordi han reiser rundt på kronens bekostning. Våre reisende ankom til det landsens herberget og steg av gangerne. - Hoi, stallknekt! ropte han som etter utseendet å dømme var lederen for selskapet. Frekke lømmel! Kom hit! Og med disse ordene banket han høylydt med sverdet mot det åpne gitteret. Verten kom ut ved tilkallingen mens han trakk våpenkjolen på seg. - En god aften edle herrer, sa han og bukket underdanig. - Rapp deg, gode mann! ropte han som hadde banket. Se til hestene våre. Og hva oss selv angår, så dekk opp med det beste du har å by på, for sannelig har vi fortjent det. - Akk, gode herrer, sa verten. Mitt hus er fattig og spiskammeret tomt. Jeg vet ikke hva jeg skal kunne by herskapet på. - Hva behager, felle? ropte den andre i selskapet, en mann av godmo­ dig ytre. Er det slik du behandler kongens sendebud, mester Vintapper? Ansiktet til vertshusholderen gjennomgikk en øyeblikkelig forand­ ring. - Tilgi meg, edle herrer, sa han ydmykt. Er dere kongens sendebud (Gud bevare Hans Majestet!) skal dere intet fattes. Kongens venner (Gud velsigne Hans Majestet!) skal ikke forlate mitt hus fastende, ved min heder. - Så kom igjen! ropte den reisende som ennå ikke hadde sagt noe, etter utseende en matglad kumpan. Hva har du å by på? Verten bukket atter og svarte: - Hva sier dere, edle herrer, til en postei av unge duer, skiver med dyrekjøtt, en kalvesadel, villand spekket med sprøtt fleskesvor, et vill-

296

297

svinhode med pistasjenøtter, et fat med fersk vaniljepudding, en pud­ ding med mispel og en flaske gammel rhinskvin? - Guds død! utbrøt den sistnevnte reisende. Det huger meg vel. Pista­ sjenøtter! - Aha! utbrøt den godmodige av ytre. Et fattig hus og et tomt spis­ kammer! Dette er en lystig knekt! Og inn kommer Martin Cunningham og spør etter Bloom. - Hvor han er? sier Lenehan. Ute og plyndrer enker og farløse. - Stemmer ikke det jeg fortalte Borgeren om Bloom og Sinn Fein? sier John Wyse. - Det stemmer, sier Martin. Eller så blir det allegert. - Hvem har allegert det? sier Alf. - Jeg, sier Joe. Jeg er alligatoren. - Og når alt kommer til alt, hvorfor kan ikke en jøde elske sitt land like høyt som en annen? sier John Wyse. - Hvorfor ikke? sier J.J., når han er sikker på hvilket land det er. - Er han jøde eller hedning eller katolikk eller metodist eller hva pok­ ker er han? sier Ned. Eller hvem er han? Det er ikke ille ment, Crofton. - Hvem er Junius? sier J.J. - Vi har ikke bruk for ham, sier Crofton, organisten eller presbyterianeren. - Han er en frafallen jøde, sier Martin, fra et sted i Ungarn, og det var han som utarbeidet alle planene etter det ungarske systemet. Det vet vi på Slottet. - Er han i familie med tannlege Bloom? sier Jack Power. - Overhodet ikke, sier Martin. Bare i navnet. Han heter egentlig Virag, det het faren som tok livet av seg med gift. Han fikk tillatelse til navneforandring, faren fikk det. - Det er den nye Messias for Irland! sier Borgeren. Helgeners og vismenns øy! - Ja, de venter fremdeles på sin frelser, sier Martin. Det gjør for den saks skyld vi også. - Ja, sier J.J., og hver gang det blir født et guttebarn, tror de at det kan være deres Messias. Og jeg tror hver eneste jøde er helt oppspilt inntil han vet om han er blitt far eller mor. - Venter at hvert øyeblikk skal bli hans neste, sier Lenehan. - Hå, dere skulle ha sett Bloom før sønnen hans som døde ble født. Jeg møtte ham en gang på markedet syd i byen hvor han hadde kjøpt en boks Neaves barnepudder seks uker før kona nedkom. - En ventre sa mere, sier J.J. - Kaller du det et mannfolk? sier Borgeren. - Jeg lurer på om han noensinne har sluppet den ut av syne, sier Joe. - Det kom da i hvert fall to barn, sier Jack Power. - Og hvem mistenker han? sier Borgeren. Jøss, det kan ligge megen sannhet i en spøk. Han er en av dem som

hverken er det ene eller det andre. Pisser fortalte meg at han lå på hotel­ let en gang i måneden med vondt i hodet, akkurat som en pike med sine månedlige plager. Og nå skal jeg be om å få si én ting. Det ville vært en Guds velgjerning å ta en slik og slenge ham til sjøs. Regulært nødverge. Sniker seg av sted med sine fem pund uten å rive i en halvliter som et mannfolk. Fri og bevare. Ikke så mye som en dråpe. - Elsk din neste, sier Martin. Men hvor er han? Vi kan ikke vente. - En ulv i fåreklær, sier Borgeren. Det er hva han er. Virag fra Ungarn! Ahasverus kaller jeg ham. Forbannet av Gud. - Har du tid til en kort orgie, Martin? sier Ned. - Bare én, sier Martin. Vi må skynde oss. J.J. og S. - Og du, Jack? Crofton? Terry, tre halve. - Sankt Patrick ville gjerne gå i land i Ballykinlar igjen og omvende oss etter at vi har tillatt oss noe slikt som å besmitte våre kyster, sier Bor­ geren. - Javel, sier Martin og banker i bordet etter glasset sitt. Gud velsigne alle tilstedeværende. - Amen, sier Borgeren. - Og det tror jeg bestemt Han vil, sier Joe. Og ved messeklokkens klang dro nå, anført av en korsbærer med akolyter, røkelsessvingere, karbærere, forlesere, dørvoktere, diakoner og underdiakoner, den velsignede skaren inn bestående av mitrakledde abbeder og priorer, superiorer, munker og klosterbrødre, benediktinere fra Spoleto, kartesianere og vamaldulensere, cistersinere og olivetanere, oratorianere og vallombrosianere, augustinermunker, brigittinere, premonstratensere, servi, trinitariere og Peter Nolascos barn, barna av pro­ feten Elias fra berget Carmel under ledelse av biskop Albert og Teresa av Avila, innvidde karmelitter og andre, brune og grå brødre, sønner av den fattige Franciscus, kapucinere, cordelierere, minimer og observanter og Claras døtre, sønnene av Dominicus, predikerbrødrene og Vincents sønner, St. Wolstans munker og barna til Ignatius og ignorantinernes brorskap anført av den ærverdige broder Edmund Ignatius Rice. Og etter dem fulgte alle helgener og martyrer, jomfruer og bekjennere, St Cyr og St Isidore Arator og St James den mindre og St Phocas av Sinope og St Julian Hospitator og St Felix de Cantalice og St Simon Stylitten og St Stephen Protomartyren og St John av Gud og St Ferreol og St Leugarde og St Theodotus og St Vulnar og St Richard og St Vincent de Paul og St Martin av Todi og St Martin av Tours og St Alfred og St Joseph og St Denis og St Cornelius og St Leopold og St Bernard og St Terence og St Edward og St Owen Caniculus og St Anonymus og St Pseudonymus og St Homonymus og St Paronymus og St Synonymus og St Laurence 0'Toole og St James av Dingle og Compostela og St Columcille og St Columba og St Celestine og St Colman og St Kevin og St Brendan og St Frigidian og St Senan og St Fachtna og St Columbanus og St Gall og St Fursey og St Fintan og St Fiacre og St John Nepomuc og St Thomas

298

299

Aquinas og St Ives av Bretagne og St Michan og St Herman-Joseph og de tre patroner for den hellige ungdom St Aloysius Gonzaga og St Stanislaus Kostka og St John Berchmans og de tre helgener Gervasius, Servasius og Bonifacius, og St Bride og St Kiernan og St Canice av Kilkenny og St Jarlath av Tuam og St Finbarr og St Pappin av Ballymun og broder Aloysius Pacificus og broder Louis Bellicosus og helgenene Rose av Lima og av Viterbo og St Martha av Bethania og St Maria av Egypt og St Lucia og St Birgitta og St Attracta og St Dympna og St Ida og St Marion Calpensis og den velsignede søster Teresa av Jesusbarnet og St Barbara og St Scolastica og St Ursula med elleve tusen jomfruer. Og alle kom med nimber og aureoler og glorier og med palmer og harper og sverd og olivenkranser, i kjortler hvor det var vevet de velsignede symbolene på de­ res kraft, blekkhorn, piler, brød, krus, kjeder, økser, trær, broer, sped­ barn i badekar, skjell, vadsekker, sakser, nøkler, drager, liljer, hagl, skjegg, griser, lamper, belger, bikuber, suppeøser, stjerner, slanger, ambolter, vaselinkrukker, klokker, krykker, tenger, hjortegevirer, vann­ tette støvler, hauker, møllesteiner, øyne på et fat, vokslys, vievannskoster, enhjørninger. Og da de vandret forbi Nelsonsøylen, bort Henry Street, Mary Street, Capel Street, Little Britain Street mens de sang introitus til in Epiphania Domini som begynner med Surge, illuminare og deretter den vakre gradualen Omnes hvor det heter de Saba venient, gjorde de forskjellige underverker såsom djevleutdrivelse og gjenoppvekking av døde, mangfoldiggjøring av fisk, helbredelse av halte og blinde, oppsporing av ting som er blitt borte, fortolkning og utlegning av Skriften, velsignelser og profetier. Og sist, under en baldakin av forgylt klede kom den høyverdige fader OTlynn, ledsaget av Malachi og Patrick. Og da de gode fedrene var nådd frem til det utvalgte stedet, Ber­ nard Kiernan & Cos hus, Ltd, Little Britain Street 8-9-10, engroshan­ del, vin- og brandyhandel med bevilling for utskjenking av øl, vin og brennevin for fortæring på stedet, velsignet celebranten huset og avbrente røkelse over de smårutete vinduene og korshvelvingene og kjellerhvelvingene og gesimsene og gråterne og kapitélene og frontispisene og de brutte buegangene og spirene og kuplene og stenket vindusbjelkene med vievann og ba at Gud måtte velsigne huset slik han hadde velsignet Abrahams og Isaks og Jakobs hus og ba sine lysengler om å ta bolig der. Og da han trådte inn, velsignet han maten og drikket, og alle de som var velsignet besvarte hans bønner. - Audiutorium nostrum in nomine Domini. - Qui fecit coelum et terram. - Dominus vobiscum. - Et cum spiritu tuo. Og han la hendene på de velsignede og takket og ba, og de ba alle sammen med ham: - Deus, cuius verbo sanctificantur omnia, benedictionem tuam effunde super creaturas istas: et praesta ut quisquis eis secundum legem

et voluntatem Tuam cum gratiarum actione usus fuerit per invocationem sanctissimi nominis Tui corporis sanitatem et animae tutelam Te auctore percipiat per Christum Dominum nostrum. - Og alle hjerter gleder seg, sier Jack. - Tusen om året, Lambert, sier Crofton eller Crawford. - Riktig, sier Ned og tar sin John Jameson. Og smør på brødet. Jeg kikket meg akkurat rundt for å se hvem som skulle bli den neste til å få den gode ideen, og så kommer han sannelig farende inn igjen og later som han har det helvetes travelt. - Jeg var akkurat borte på tinghuset og så etter deg, sier han. Jeg håper jeg ikke . . . - Nei, sier Martin, vi er nettopp klar. Sannelig sa jeg tinghus, lommene har han fulle av gull og sølv. Jæv­ lige gjerrige svin. Riv heller i et glass på oss. Men ikke faen heller! Sånn er jødene! Tenker bare på seg selv. Snedige som kloakkrotter. Hundre for fem. - Ikke si det til noen, sier Borgeren. - Unnskyld? sier han. - Kom igjen, gutter, sier Martin som ser at det trekker opp. Kom igjen na. - Ikke si det til noen, sier Borgeren høyrøstet. Det skal være en hem­ melighet. Og den jævlige bikkja våknet og begynte å knurre. - Morna på dere, sier Martin. Og han fikk dem ut så fort han kunne, Jack Power og Crofton eller hva han nå heter, og han i midten som lot som han ikke skjønte noe, og opp med dem i den jævlige kjerra. - Kjør i vei, sier Martin til kusken. Den melkehvite delfinen ristet på manen og i det gylne akterskipet reiste rorgjengeren seg og bredte seilet ut i vinden og styrte for fulle seil og med spinnakeren mot babord. Og en flokk vakre nymfer nærmet seg ved styrbord og babord og klamret seg til sidene av den edle barken, de omslynget de lysende skikkelsene til hverandre slik den kyndige hjulmakeren rundt navet fester eikene med jevne mellomrom, der hver enkelt er den andres søster og binder dem alle sammen med en ytre ring og derved gir hurtighet til menneskenes føtter når de drar i strid eller konkurrerer om skjønne damers gunst. Slik kom også de og dannet krets, de elskelige nymfene og udødelige søstre. Og de lo og lekte i en ring av skum og barken kløvet bølgene. Og min salighet, jeg skulle akkurat til å skylle ned den siste slanten da jeg så at Borgeren reiste seg og vaklet bort til døren mens han pustet og stønnet av vattersotten og nedkalte Cromwells forbannelser etter seg, klokke, bok og lys på irsk, og spyttet og freste mens vesle Alf danset rundt ham som små nisser og prøvde å stagge ham. - La meg være, sier han. o

300

301

Og min salighet kom han ikke så langt som til døren og de holder ham igjen og han brøler: - Trefoldig hurra for Israel! Nei vel, sett deg for Guds skyld på ræva og la være med å lage offentlig skandale. Bevares, det er alltid en drittsekk som på liv og død skal gjøre en mygg til en elefant. Det er så ølet kan surne i magen på en. Og samtlige Irlands gateslusker og luddere stimlet sammen foran døren og Martin ba kusken om å kjøre og Borgeren brølte og Alf og Joe prøvde å roe ham ned og han satte seg på sin høye hest og skravlet i vei om jøder, og dagdriverne ropte på en tale og Jack Power prøvde å få ham til å sette seg i vognen og holde smella og en dagdriver med lapp over øyet begynner å synge Hvis mannen i månen var en jøde, jøde, jøde, og et ludder skriker av full hals: - Mister, buksesmekken din er åpen! Og så sier han: - Mendelsohn var jøde og Karl Marx og Mercadante og Spinoza. Og Frelseren var jøde og faren hans var jøde. Guden deres. - Han hadde ingen far, sier Martin. Det får være nok. Kjør i vei. - Hvem sin Gud? sier Borgeren. - Nåvel, onkelen hans var jøde, sier han. Deres Gud var jøde. Kristus var jøde, akkurat som jeg. Min salighet, da stakk Borgeren inn på vertshuset igjen. - Ved Jesus så skal jeg slå inn skallen på den jævlige jøden for at han misbruker Guds navn. Ved Jesus, jeg skal korsfeste ham, det skal jeg. Hit med den kjeksboksen! - Stopp! Stopp! sier Joe. En stor og beundrende skare av venner og bekjente fra Dublin og om­ egn var møtt frem i tusentall for å ta farvel med Nagyasågos uram Lipoti Virag, tidligere hos Messrs Alexander Thom, kgl. hoffboktrykker, i an­ ledning av hans avreise til de fjerne himmelstrøk Szåzharminczbrojugulyås-Dugulås (De nynnende vanns enger). Høytideligheten som fore­ gikk med stor éclat, var preget av den mest gripende hjertelighet. En håndmalt rulle av gammel irsk pergament, et verk av irske kunstnere, ble overrakt den fremtredende fenomenologen på vegne av en større samfunnsgruppe og ble ledsaget av en gave i form av et sølvskrin i smak­ full utførelse med gammelkeltiske ornamenter, et arbeide som tjener til­ virkeren, Messrs Jacob agus Jacob, den største ære. Den avreisende gjes­ ten mottok en hjertelig hyllest, mange av de tilstedeværende var synlig beveget da det utvalgte irske sekkepipeorkesteret slo an de kjente tone­ ne av Kom hjem til Erin, umiddelbart fulgt av Rakoczsy-marsj. Tjære tønner og gledesbluss ble tent langs kysten av de fire hav på toppen av Howth-høyden, Three Rock Mountain, Sugarloaf, Bray Head og på fjel­ lene Mourne, Galtees, Ox og Donegal og på Sperrin-høydene, Nagles, Bograghs, Connemara-høydene, M'Gillicuddy-myrene, Slieve Aughty, Slieve Bernagh og Slieve Bloom. Under øredøvende hurrarop som ble

besvart av hurraer fra en stor skare av venner fra de fjerne kambriske og kaledonske høydene, beveget det mastodontiske lystfartøyet seg lang­ somt bort og ble hilst av en siste blornstertributt fra representanter for det smukke kjønn som var til stede i stort antall, og mens den fortsatte videre nedover elven, eskortert av en flåte med småbåter, ble flaggene på Havnekontoret og Tollboden senket til hilsen, liksom flaggene på kraftstasjonen ved Pigeon House og fyrlyktene ved Poolbeg. Visszontlatåsra, kedvés baråtom! Visszontlatåsra! Borte men ikke glemt. Og min salighet, selv ikke fanden kunne ha stanset ham før han fikk tak i den fordømte boksen, og ut farer han mens vesle Alf henger i ar­ men hans og hyler som en stukken gris, like godt som noe skuespill på Queen's Royal Theatre. - Hvor er han så jeg kan få slått ham ihjel? Og Ned og J.J. holder på å dø av latter. - Faen skjære, sier jeg, dette går jo til helvete. Men hellet ville at kusken fikk snudd øket og av sted bar det. - Ta det rolig, Borger, sier Joe. Stans! Og sannelig om han ikke fikk svingt armen og langet ut med boksen. Gudskjelov at han hadde solen i øynene, for ellers kunne han ha slått ham ihjel. Gud bedre, hans slengte den nesten over i Longford County. Det jævla øket ble vettskremt og den gamle kjøteren satte av sted etter vognen som ville helvete og alle folk ropte og skrek av latter og den gamle blikkboksen skranglet bortover gaten. Katastrofen var forferdelig og umiddelbar i all sin virkning. Observa­ toriet i Dunsink registrerte til sammen elleve rystelser, alle i styrkegrad fem på Mercallis skala, og det fins ikke nedtegnet noen tilsvarende seis­ miske rystelser på vår øy siden jordskjelvet i 1534, året for Silke-Thomas' opprør. Det later til at episentret har vært den delen av byen som omfatter Inn's Quaydistriktet og Saint Michan sogn, som dekker en flate på til sammen 41 acre, 2 rood og 1 kvadratpole eller perch. Alle de for­ nemme herregårdene i omegnen av justispalasset ble fullstendig ødelagt foruten den statelige bygningen, hvor det på tidspunktet for katastrofen fant sted viktige juridiske overlegninger, er bokstavelig talt en ruinhaug, og alle som har befunnet seg der fryktes levende begravd. Etter skildrin­ ger av øyenvitner fremgår det at de seismiske skjelvene ble etterfulgt av voldsomme atmosfæriske forstyrrelser av syklonartet karakter. Et hode­ plagg som senere er blitt konstatert å ha tilhørt den høyt aktede byskriver Mr George Footrell og en silkeparaply med gullhåndtak med inngraverte initialer, våpenskjold og adresse for den lærde og høyt aktede rettspresident Sir Frederick Falkiner, Dublins byrettsdommer, er funnet av redningsmannskapene på avsides deler av øya, henholdsvis på den tredje basalhøyderyggen i Giant's Causeway, den andre én fot og tre tommer nedsenket i sandstranden i Holeopen-bukten ved den gamle Kinsalehalvøya. Andre øyenvitner har forklart at de observerte en hvitglødende gjenstand av enorme dimensjoner som ble slynget gjennom

302

atmosfæren i rasende fart i en bane med retning sydvest til vest. Kondo­ lanse- og sympatibudskap innløper stadig fra alle deler av de forskjellige kontinenter, og Hans Hellighet Paven har nådigst erklært at det skal hol­ des en særlig missa pro defunctis samtidig av biskopene i samtlige dom­ kirker i alle stift som er underlagt Den hellige stolens åndelige overhøy­ het som forbønn for de troende sjeler som så uventet er revet vekk fra vår krets. Redningsarbeidet og bortkjøringen av ruiner, lik m.m. er over­ latt til Messrs Michael Meade og sønn, Great Brunswick Street 159, og Messrs T. og C. Martin, North Wall 77-78-79, med bistand av soldater og offiserer fra hertugen av Cornwalls lette infanteri, under overoppsyn av Hans Høyhet, kontreadmiral Sir Hercules Hannibal Habeas Corpus Anderson, K.G., K.P., K.T., P.C., K.C.B., M.P., J.P., M.B., D.S.O., S.O.D., M.F.H., M.R.I.A., B.L., Mus. Doc., P.L.G., F.T.C.D., F.R.U.I., F.R.C.P.I., og F.R.C.S.I. Du skulle aldri sett på make til oppstyr i hele ditt syndige liv. Gud bed­ re, hvis han hadde fått smellen i planeten så skulle han ha husket Golf Cup resten av sine dager, såmenn, men da hadde nok Borgeren havnet i kasjotten for vold og legemsfornærmelse og Joe for delaktighet og til­ skyndelse. Kusken reddet livet hans ved å kjøre som ville helvete. Hva? Jo så menn. Og han sendte en salve av eder og forbannelser etter ham. - Fikk jeg kål på ham eller hva? sier han. Og så skriker han til den jævlige bikkja: - Etter ham, Gary! Etter ham, gutt! Og det siste vi så av ham var den jævlige vogna som skrenset rundt hjørnet og gamle sauefjes som viftet med armene og den jævla kjøteren som styrtet etter i full fart med ørene strøket bakover for å rive ham i småbiter. Hundre for fem! Jøsses, jeg skal love for at han fikk ristet på le­ veren. Og se, så kom det et stort lys over dem og de så vognen. Han sto i der. Han for opp til himmelen. Og de så Ham i vognen omgitt av lysets her­ lighet, og Han strålte som solen og lyste som månen og var så skrekkelig å skue at de i forferdelse ikke våget å se på Ham. Og så lød det en stemme fra himmelen som ropte: Elias! Elias! Og Han svarte med et høyt rop: Abba! Adonai! Og de så Ham, Ham selv, ben Bloom Elias stige opp blant engleskarer til lysets herlighet i 45 graders vinkel over Donohoes kneipe i Little Green Street som skutt ut av en kanon.

13

Sommerkvelden hadde begynt å svøpe verden inn i sitt hemmelighets­ fulle favntak. Langt ute i vest gikk solen ned og det siste skjær av en alt­ for hastig ilende dag dvelte ømt over hav og strand, over kjære gamle Howths stolte forberg som fra tidenes morgen har stått vakt over buk­ tens vann, over ugresskledde knauser langs Sandymountkysten og sist men ikke minst over den lille kirken hvorfra det av og til strømmet en lavmælt bønn ut i stillheten, en bønn til herme som i sin klare stråle­ glans alltid er en sikker ledestjerne for det stormombruste menneske­ hjertet, Maria, havets stjerne. De tre venninnene satt på knausen og nøt aftenlandskapet og luften som var sval men ikke for kjølig. Dette var yndlingsstedet deres hvor de titt og ofte kom sammen for en hyggelig stund ved de glitrende bølgene til en venninneprat, Cissy Caffrey og Edy Boardman med den lille i vog­ nen og Tommy og Jacky Caffrey, to små krølltopper i matrosdress med lue og navnet HMS Belleisle trykt i gullbokstaver. For Tommy og Jacky Caffrey var tvillinger, knapt fire år gamle og noen riktig bråkete og bort­ skjemte tvillinger, men allikevel de søteste smågutter med strålende glade ansikter og inntagende vesen. De lekte i sanden med spade og bøtte, bygde slott som barn flest eller lekte med den store fargeglade bal­ len og var glade dagen lang. Og Edy Boardman vugget den lubne lille ungen i vognen, mens den unge herremannen klukket av begeistring. Han var bare elleve måneder og ni dager gammel og selv om han frem­ deles bare var en liten tass, hadde han begynte å lespe de første barnslige ordene sine. Cissy Caffrey bøyde seg over ham og kilte ham på de lubne små kinnene og det vesle smilehullet i haken. - Nå, Lillegutt, sa Cissy Caffrey. Kan du si riktig pent: Jeg vil ha litt vann? Og småbarnet pratet etter henne: - Bæ bi ba ba bann. Cissy Caffrey kjælte med den vesle fyren for hun var fryktelig glad i barn, og var så tålmodig når de hadde det vondt, og Tommy Caffrey ville aldri ta den amerikanske oljen sin hvis det ikke var Cissy Caffrey som holdt ham for nesen og lovet ham den deilige skalken av loffen eller det brune brødet med gyllen sirup. For en overtalelsesevne den piken hadde! Men Lillegutt Boardman var da også god som gull, den deiligste lille ungen med den nye flotte smekken. Cissy Caffrey var ingen forkjælt skjønnhet av Flora McFlimsey-typen. En mer trofast pike fantes ikke,

304

305

alltid med et smil i sigøynerøynene og et muntert ord på de kirsebær­ røde leppene, en overordentlig nydelig pike. Og Edy Boardman måtte også le av den pussige pludringen til veslebroren. Men akkurat da oppsto det en liten uoverensstemmelse mellom unge Tommy og unge Jacky. Gutter er gutter, og de to tvillingene våre var ikke noe unntak fra denne gylne regelen. Stridens eple var en viss sandfestning som unge Jacky hadde bygd og som unge Tommy partout ville forbedre arkitektonisk ved å bygge på en port maken til den på Martellotårnet. Men var unge Tommy sta, så var unge Jacky også viljesterk, og tro mot den kjente sentensen at en irlenders hus også er hans festning, overfalt han den forhatte rivalen sin, med det resultat at den håpefulle angriperen måtte bite i gresset (og akk!) den omstridte festningen sank i grus. Det er vel unødig å tilføye at skrikene fra den forulempede Tommy tiltrakk seg de to venninnenes oppmerksomhet. - Kom hit, Tommy, ropte søsteren hans bestemt. Med en gang! Og du, Jacky, skulle skamme deg over å dytte stakkars Tommy overende i den skitne sanden. Bare vent til jeg får fatt i deg. Med øynene fulle av ufelte tårer kom unge Tommy bort til henne, for storesøsterens ord var lov for tvillingene. Han var også i en sørgelig for­ fatning etter det lille uhellet. Den vesle matrosblusen og unevnelige var fulle av sand, men Cissy var en mester i kunsten i å glatte over livets små sorger og snart var det ikke et sandkorn å se på den fine lille drakten hans. Men øynene blinket ennå av varme tårer som ville bryte frem, så hun kysset bort sorgen og truet med fingeren mot den unge synderen Jacky og sa at hvis hun fikk tak i ham, skulle hun ikke slippe ham, med et strengt formanende blikk. - Stygge slemme Jacky! ropte hun. Hun la armen om den lille matrosen og godsnakket med ham: - Og hva heter du da? Sukker og fløte? - Si oss hvem som er skatten din, sa Edy Boardman. Er Cissy skatten din? - Næhei, sa tårevåte Tommy. - Er Edy Boardman skatten din? spurte Cissy. - Næhæi, sa Tommy. - Jeg vet det nok, sa Edy Boardman ikke altfor vennlig med et kokett blikk fra de nærsynte øynene. Jeg vet nok hvem som er skatten til Tommy. Gerty er skatten til Tommy. - Næhæi, sa Tommy med gråten i halsen. Cissys sunne fornuft forsto snart hva som var i veien, og hun hvisket til Edy Boardman at hun skulle ta ham med seg rundt på baksiden av barnevognen hvor herren ikke kunne se det og passe godt på ham så han ikke ble våt på de nye skoene. Men hvem var Gerty? Gerty MacDowell som satt i dype tanker i nærheten av venninnene med blikket langt i det fjerne, var i sannhet det mest inntagende eksem-

pel på den sjarmerende irske unge piken man vel kan tenke seg. Alle som kjente henne sa at hun var vakker, selv om folk ofte sa hun var mer en Giltrap enn en MacDowell. Hun var slank og yndefull, virket tander, men i den siste tiden hadde hun tatt jernkapsler og de hadde hjulpet henne utrolig meget, langt mer enn Widow Welch-pillene for kvinner, og hun var ikke lenger så sterkt plaget av utflod og slapphet. Det voksbleke ansiktet var nesten forklaret i sin elfenbenshvite renhet, men rosenknoppmunnen var en ekte amorbue, gresk fullkommen. Hendene var fintåret alabast med slanke fingre og så hvite som sitronsaft og dronningcreme kunne gjøre dem, selv om det ikke var sant at hun pleide å ligge med hansker i sengen om natten eller tok fotbad i melk. Det hadde Bertha Supple en gang fortalt til Edy Boardman, men det var ren løgn for hun var bitre uvenner med Gerty (venninner seg imellom hadde selvsagt sine uoverensstemmelser fra tid til annen som alle andre døde­ lige) og hun hadde også bedt henne om aldri å si at det var hun som hadde sagt det, for så ville hun aldri mer si et ord til henne i hele sitt liv. Nei. Æres den som æres bør. Det var en medfødt finhet over Gerty, en fyrstelig hauteur som umiskjennelig kom til uttrykk i de fine hendene hennes og de høyt buede vristene. Om skjebnen hadde latt henne bli født til en dame av edel byrd og om hun hadde fått nyte velsignelsene av en god oppdragelse, ville hun lett ha kunnet hevde seg ved siden av en hvilken som helst dame i landet og ville ha vært utsøkt kledd med dia­ demer av kostbare stener og hatt velbyrdige beilere for sin fot der de ville kappes om å gjøre henne sin oppvartning. Kanskje var det nettopp dette, denne kjærligheten som kunne ha vært, som enkelte ganger skjenket ansiktets myke trekk et uttrykk av fortrengte følelser, og ga de vakre øynene et gåtefullt drag av lengsel etter det ukjente, en sjarme få kunne motstå. Hvorfor har enkelte kvinner øyne med en slik trolldomsmakt? Gertys øyne var de blåeste blå og innrammet av strålende vipper og mørke uttrykksfulle bryn. Det hadde vært en gang da brynene ikke var så silkeaktig forførende. Det var madame Vera Verity, redaktøren av skjønnhetsspalten i Princess Novelette som hadde rådet henne til å prøve øyenbrynblyanten som hadde gitt øynene hennes det forførende uttrykket som var høyeste mote blant sosietetens damer, og hun hadde aldri angret på det. Og der fikk man vite hvordan man kurerte rødme vi­ tenskapelig og hvordan man blir høyere og De har et vakkert ansikt men hvordan er det med nesen? Den kunne passe for Mrs Dignam, hun hadde stumpnese. Men Gertys største pryd var det praktfulle håret. Det var mørkebrunt med naturlige bølger. Hun hadde klippet det samme morgen fordi det var nymåne, og det lå rundt det vakre hodet hennes med et vell av frodige lokker, og så hadde hun klippet neglene, for tors­ dag betyr hell. Og nettopp nå som en forrædersk rødme, fin som den sarteste rosenblomst, smøg seg opp i kinnene hennes ved Edys ord, så hun så bedårende ut i sin ungpikeaktige sjenerthet at hele Guds skjønne Irland ikke kunne oppvise hennes like.

306

307

Et øyeblikk var hun taus med sørgmodig nedslåtte øyne. Hun skulle til å gi et skarpt svar, men det var noe som stanset ordene på tungen hennes. Slagferdigheten bød henne å snakke ut, verdigheten befalte henne å forbli taus. De vakre leppene formet seg i en trutmunn, men så kikket hun fort opp og brast i en smittende liten sølvlatter som rommet en ung vårmorgens friskhet. Hun visste så utmerket godt, og ingen bed­ re enn henne, hvorfor den skjeløyde Edy hadde sagt om ham at opp­ merksomheten hans var begynt å kjølne, selv om det ikke var annet enn kjærestekrangel. Som vanlig var det en viss person som hadde vondt av at den unge mannen på sykkelen alltid kjørte frem og tilbake under vin­ duet hennes. Men nå holdt faren ham hjemme om kveldene fordi han skulle lese til eksamen for å få stipend og etterpå skulle han begynne på Trinity College og studere til lege som sin bror W.E. Wylie, som deltok i sykkelløpene på Trinity College University. Lite bekymret det kanskje ham hva hun følte, denne dumpe nagende tomheten i hjertet og som noen ganger føltes helt inn til margen. Men han var fremdeles ung og kanskje ville han med tiden lære å elske henne. Familien hans var pro­ testanter, men Gerty visste selvfølgelig hvem som kom først og etter Ham jomfru Maria og så Sankt Joseph. Men han var virkelig kjekk med en velformet nese og han var nettopp det han så ut som, en gentleman til fingerspissene, også formen på hodet hans når han ikke hadde på seg lue. Hun ville øyeblikkelig ha kjent ham igjen på det, uansett hvor som helst, han var ikke som andre, og måten han svingte rundt lyktestolpen på sykkelen uten å ta i styret med hendene og den nydelige duften av de fine sigarettene og dessuten var de like høye han og hun og derfor syn­ tes Edy Boardman hun var fryktelig smart fordi han ikke kjørte frem og tilbake foran hageflekken hennes. Gerty var enkelt kledd, men med den sikre smaken til en leser av Dame Fashion, for hun tenkte at det kunne jo skje at han var ute. En nett bluse i elektrisk blått som hun selv hadde farget med Dolly Kulør (for i Lady's Pictorial hadde det stått at elektrisk blått ville bli moderne) med en nett v-formet utringning og en liten brystlomme (hvor hun all­ tid hadde en bomullsdott med yndlingsparfymen sin fordi et lommetør­ kle ville ødelegge fasongen) og et marineblått skjørt i trekvart lengde og med splitt som fremhevet den slanke elegante figuren hennes til full­ kommenhet. Hun hadde en kokett liten henrivende sort flettet stråhatt med dypblå chenille på undersiden av bremmen og med en sommerfuglsløyfe i silke på siden i samme nyanse. Hele forrige tirsdags ettermid­ dag hadde hun vært på jakt for å finne noe som sto til chenillen, og til slutt fant hun hva hun søkte på sommersalget hos Clery, midt i blinken, lettere støvet, men det kunne man nesten ikke se, syv fingerbredder, to og én penny. Hun sydde den på selv og hvilken fryd hun kjente da hun prøvde hatten og smilte til det nydelige bildet av seg selv i speilet! Og da hun satte den på vannmuggen for at den skulle holde på fasongen, viss­ te hun at den skulle stille noen hun kjente i skyggen. Skoene hennes var

siste mote i fottøy (Edy Boardman var stolt over at hun var så petite, men foten hennes var ikke som Gery MacDowells, nummer 35, og det ville hun heller aldri i evighet få), med lakktupp og en enkel fiks spenne over den høye vristen. Den velformede ankelen viste sine fullkomne mål under skjørtet og akkurat den passende delen og ikke mer av de pene bena i flortynne strømper med forsterket hæl og strømpetopp. Hva undertøyet angikk, så var dette noe Gerty viet den største omsorg og hvem er det som kjenner ungpikens flyktige forhåpninger og uro (skjønt Gerty aldri mer ville bli sytten år igjen) og som kan bære over sitt hjerte og laste henne? Hun hadde fire nydelige sett med de aller yndigste broderier, tre par underbenklær, og tre nattkjoler ekstra, og hvert sett hadde gjennomtrukne silkebånd i forskjellige farger, rosa, lyseblått, fiolett og ertegrønt, og hun hengte dem selv opp og skylte dem i blåelse når de kom fra vask, og strøk dem, og hun hadde en murstein å sette fra seg strykejernet på, for hun stolte ikke på vaskekonene, hun hadde sett hvordan de kunne svi tøyet. Nå hadde hun på seg det blå, for hun håpet tross alt, det var hennes egen farge og en heldig farge og det betydde hell for en brud å ha på seg noe i blått, for hun hadde hatt på seg det grønne for en uke siden og det brakte uhell, fordi hans far kom og hentet ham hjem og sa han måtte lese til eksamen, og fordi hun tenkte at han kan­ skje var ute den morgenen da hun kledde på seg og hun nesten holdt på å ta på seg det gamle settet på vrangen og det betydde lykke og at man skulle treffe kjæresten sin hvis man tok på seg tøyet på vrangen hvis det bare ikke var en fredag. Og allikevel! Det forpinte uttrykket i ansiktet hennes! En nagende sorg er der hele tiden. Hele sjelen hennes kommer frem i øynene og hun ville gitt alt for å få være i sitt eget lønnkammer hvor hun kunne ha latt tårene strømme fritt og gitt uttrykk for de innestengte følelsene. Men ikke for meget, for hun visste hvordan man skulle gråte sømmelig foran speilet. Du er så nydelig, Gerty, sa det. Det bleke aftenlyset faller på et ansikt så uendelig sørgmodig og lengselsfullt. Gerty MacDowell lengter forgjeves. Ja, hun hadde visst helt fra begynnelsen at drømmen om ek­ teskapet aldri skulle gå i oppfyllelse, at bryllupsklokkene ringer for Mrs Reggy Wylie T.D.C. (fordi hun som var gift med den eldre broren skulle bli Mrs Wylie) og i sosietetsspalten var Mrs Gertrude Wylie iført en praktfull kreasjon i grått med kostbar besetning av blårev - at alt dette skulle falle i grus. Han var for ung til å forstå det. Han ville ikke tro på kjærligheten, på kvinnens fødselsrett. Den aftenen for lenge siden i sel­ skapet hos Stoer (han var fremdeles i korte bukser den gang) da de var alene og han i hemmelighet smøg armen rundt livet hennes, ble hun blek helt ut til leppene. Han kalte henne sin egen lille med en merkelig hes stemme og stjal et halvt kyss (det første!), men så var det bare på ne­ setippen hennes, og så skyndte han seg ut av værelset mens han sa noe om at han skulle hente noe å drikke. Frekke lømmel! Karakterstyrke hadde aldri vært Reggy Wylies sterke side, og den som skulle beile til

308

309

Gerty MacDowell og vinne henne, måtte være en riktig mann. Men denne ventingen, alltid å måtte vente på at han skulle fri til henne, og nå var det skuddår og snart ville det være over. Hennes mannlige ideal var ingen drømmeprins som legger en sjelden og vidunderlig kjærlighet for hennes føtter, men en sterk mann med faste rolige trekk som ennå ikke hadde funnet sitt ideal, som kanskje var begynt å få et grått stenk ved tinningen og som var forståelsesfull, som tok henne i de beskytten­ de armene sine og knuget henne inntil seg med all sin dype lidenskape­ lige naturs kraft og skjenket henne trygghet med et langt langt kyss. Det ville vært himmelsk. En slik mann er det hun lengter lidenskapelig etter denne deilige sommeraftenen. Av hele sitt hjerte lengter hun etter å få være hans og bare hans, hans trolovede brud i medgang og motgang, i nød og lyst, i gode og onde dager, til døden skiller oss ad, fra nå av og til evig tid. Og mens Edy Boardman var borte med lille Tommy bak barnevognen, tenkte hun nettopp på om den dagen noensinne ville opprinne da hun kunne kalle seg hans tilkommende hustru. Så kunne de andre bare snakke om henne til de ble blå i fjeset, også Bertha Supple og Edy, den lille dragen, bare fordi hun ble 22 i november. Hun skulle ta godt hånd om ham, for Gerty var en klok kvinne og visste at en riktig mann satte pris på hjemmets lune hygge. Det gyllenbrunt stekte kaffebrødet og den kremaktige dronningpuddingen hennes hadde fått ros av alle, og hun hadde en heldig hånd med å tenne opp riktig i ovnen og drysse i det fine selvhevende hvetemelet og alltid røre i samme retning og deretter fløte melk og sukker og så piske eggehviten godt inn, selv om hun ikke brydde seg stort om å spise det ferdige resultatet når det var fremmede til stede, for da ble hun sjenert og ofte spekulerte hun over hvorfor det ikke gikk an å spise noe poetisk som fioler og roser og de skulle ha en nydelig utstyrt dagligstue med malerier og stikk og fotografiet av bestefar Giltraps nydelige hund Garryowen som nesten kunne snakke, den var så menneskelig, og kretongtrekk på stolene og sølvoppsatsen til det ristede brødet på sommersalget hos Clery akkurat slik de har i rike hus. Han skulle være høy og bredskuldret (hun hadde alltid beundret høye menn som ektemenn) med blendende hvite tenner under den omhyggelig velpleide flate mustasjen og de skulle dra til kontinentet på bryllupsreise (tre vidunderlige uker!) og så, når de slo seg ned i et nydelig lite lunt og hyggelig hus, skulle de spise frokost hver morgen, enkelt men nydelig tillaget, bare de to, og før han gikk på arbeidet skulle han gi sin kjære lille hustru en varm klem og et øyeblikk se henne dypt dypt inn i øynene. Edy Boardman spurte Tommy Caffrey om han var ferdig og han sa ja, så hun knappet igjen de små buksene hans og sa at nå fikk han springe og leke med Jacky og være snill gutt og ikke slåss. Men Tommy sa han ville ha ballen og Edy sa nei, det var minstebarnet som lekte med ballen og hvis han tok den ville det bare bli ballade, men Tommy sa det var bal-

len hans og trampet i bakken, tenk det! For et temperament! Å, han var allerede en mann, det var vesle Tommy Caffrey, for han var ute av bleie­ ne. Edy sa nei, nå fikk han springe bort og leke og hun sa til Cissy Caf­ frey at hun ikke måtte føye ham. - Du er ikke søsteren min, sa slemme Tommy. Det er min ball. Men Cissy Caffrey sa til lille Boardman at han skulle titte i været, se høyt opp på fingeren hennes, og vips så snappet hun ballen og kastet den bortover sanden og Tommy etter den i fullt firsprang, han hadde vunnet. - Alt for husfredens skyld, lo Cissy. Og hun kilte Lillegutt på begge kinnene for å få ham til å glemme bal­ len og lekte Her kommer borgermesteren, Her er de to hestene, Her er honningkakevognen, og Her stiger han inn, hypp mine hester, hoppeti hoppeti hopp. Men Edy ble pottesur fordi han alltid fikk viljen sin, fordi alle skjemte ham slik bort. - Jeg kunne ha lyst til å gi ham noe, jeg sier bare ikke hvor, sa hun. - På rompestompen, lo Cissy muntert. Gerty MacDowell bøyde hodet og rødmet dypt ved tanken på at Cissy sa slike upassende ting høyt som hun burde ha skammet seg over, rød­ met som en rose, og Edy Boardman sa hun var sikker på at herren på den andre siden hørte hva hun sa. Men Cissy var likeglad. - La ham bare! sa hun med et ubekymret kast med hodet og stakk ne­ sen i været. Jeg kunne fluksens ha gitt ham inn på det samme stedet. Villkatten Cissy med negerkrøllene. Noen ganger måtte man le av henne. For eksempel når hun spurte om du ville ha kinesisk te og mingebrærbrammelade eller når hun tegnet krus og ansikter med rødt blekk på neglene så du kunne dø av latter. Eller når hun skulle et visst sted og sa at hun måtte på besøk til frøken porselen. Det var så typisk for Cissyliten. Å, eller kan du noensinne glemme den kvelden da hun kledde seg ut i farens dress og hatt og tegnet barter med brent kork og gikk en tur bort Tritonville Road med en sigarett i munnen? Ingen kunne være så morsom som hun. Men hun var ærligheten selv, et av de ærligste og oppriktigste mennesker på Guds grønne jord, ikke falsk som en slange som sier én ting og gjør noe helt annet. Og så ble luften fylt av stemmer og brusende orgeltoner. Det var men­ nenes avholdsmøte som ble ledet av misjonæren pastor John Hughes S.J., med rosenkrans, preken og det hellige sakramentets velsignelse. De var forsamlet uten rangs anseelse (og et høyst oppbyggelig skue var det) i det enkle templet ved stranden etter denne slitsomme verdens stormer, og knelte foran den ubesmittede Jomfruen og fremsa Vår frue av Loretos litani og tryglet henne om å gå i forbønn for dem, de gamle velkjente ordene, hellige Maria, jomfruenes hellige jomfru. Hvor sørgmodig i stakkars Gertys ører! Hadde bare hennes far unngått brennevinsdjevelens klør ved å avlegge edruskapsløftet eller tatt det pulveret som kurerte drukkenskapen og som ble annonsert i PearsorTs Weekly, hadde

310

311

hun kanskje nå kunnet kjøre omkring i egen vogn, fin som noen. Om og om igjen hadde hun sagt det til seg selv når hun satt i det dunkle værelset ved de ulmende glørne i dype tanker uten å ha tent lampen fordi hun ikke kunne fordra to slags lys, eller ofte satt i timevis og så drømmende ut vinduet på regnet som falt på den rustne bøtten og tenk­ te. Men denne djevelske drikken som hadde ødelagt så mange hjerter og hjem, hadde kastet sin skygge over barndommen hennes. Ja, hjemme hadde hun til og med vært vitne til voldshandlinger som følge av mang­ lende edruelighet og hadde sett sin egen far som hjelpeløst offer for be­ ruselsen og fullstendig glemme sitt bedre jeg, og om det var noe Gerty var sikker på, så var det at den mannen som løftet sin hånd mot en kvin­ ne annet enn for å gi henne et kjærtegn, fortjente å bli brennemerket som den usleste av de usle. Og stemmene sang stadig i bønn til den allmektige Jomfruen, den barmhjertigste Jomfruen. Og Gerty var hensunket i tanker og knapt nok så eller hørte venninnene eller tvillingene med deres barnslige lek eller herren fra Sandymount Green som Cissy kalte mannen som var så lik seg selv der han spaserte en liten tur langs stranden. Man så ham aldri beruset, men allikevel ville hun ikke hatt ham som far fordi han var for gammel eller et eller annet eller på grunn av ansiktet hans (det var et opplagt tilfelle for dr. Fell) eller den røde drankernesen med filipensene og den rødblonde mustasjen som var litt hvit under nesen. Stakkars far! Med alle hans feil var hun allikevel glad i ham når han sang: Si meg Mary, hvordan jeg skal fri til deg eller Mitt hjem og min kjære ved Rochelle, og de fikk stuet blåskjell og salat med Lazenbys dressing til aftens, og når han sang Se hvor månen stiger sammen med Mr Dignam som døde så plutselig og ble begravd, Gud være ham nådig, etter et hjer­ teslag. Det var på hennes mors fødselsdag og Charley var hjemme på ferie og Tom og Mr Dignam og Mrs og Patsy og Freddy Dignam og det skulle ha vært tatt et gruppebilde. Ingen av dem kunne ane at slutten var så nær. Nå var han stedt til hvile. Og hennes mor hadde sagt til ham at det fikk være en advarsel for ham resten av livet og han kunne ikke engang være med på begravelsen på grunn av gikten og hun måtte dra inn til byen på kontoret hans og hente brever og prøver på Catebys korklinoleum, kunstneriske mønstre, slottskvalitet, slitesterke og blanke og trivelige i hjemmet. Gerty var en perle av en datter, nesten som en annen mor i huset, en oppofrende engel med et lite hjerte verd sin vekt i gull. Og når moren hadde et anfall av dundrende hodepine, hvem var det vel da som gned henne på pannen med mentolstiften om ikke Gerty, men hun kunne ikke like at moren tok snus og det var det eneste de noensinne hadde vært uenige om, snusingen. Alle elsket Gerty for det milde vesenet hen­ nes. Det var Gerty som stengte hovedgasskranen hver kveld og det var Gerty som hengte kjøpmann Tunneys julekalender på døren til det ste­ det hvor hun aldri glemte å strø godt med klorkalk hver fjortende dag.

Kalenderen hadde et bilde av de gode gamle dager med en ung herre kledd i datidens kostyme og med trekantet hatt der han med gammel­ dags ridderlighet overrakte sin tilbedte en blomsterbukett inn gjennom vindusgitteret. Man kunne se at det lå en historie bak. Fargene var noe av det nydeligste. Hun var iført en myk ettersittende hvit kjole og sto i en utstudert stilling og herren var i sjokoladebrunt og han så ut som en fullendt aristokrat. Hun så ofte på dem med et drømmende blikk når hun var der inne i et visst ærend og følte på sine egne armer som var hvite og bløte akkurat som hennes med ermene trukket opp og så tenk­ te hun på den tiden fordi i Walkers leksikon som tilhørte bestefar Giltrap hadde hun funnet hva det sto om den tiden. Tvillingene lekte nå sammen i broderlig fordragelighet helt til unge Jacky som var en liten lømmel, det kunne man ikke komme bort fra, med fullt overlegg sparket ballen så langt han kunne ned mot sjøgresset mellom de store steinene. Det er unødvendig å tilføye at stakkars Tommy ikke var sen med å gi uttrykk for sin misnøye, men heldigvis kom den sortkledde herren som satt alene der nede galant til hjelp og fikk stanset ballen. Våre to små venner krevde med høye skrik å få til­ bake leketøyet sitt og for å unngå ubehageligheter ropte Cissy Caffrey ned til herren og ba ham være så vennlig å kaste den opp til henne. Her­ ren siktet med ballen et par ganger og så kastet han den opp mot Cissy Caffrey, men den trillet nedover skråningen og stanset like under Gertys skjørter ved siden av den vesle vanndammen ved steinen. Tvillingene skrek på den igjen og Cissy ba henne sparke til den og la dem slåss om den, og så trakk Gerty foten tilbake, men hun skulle ønske at den dumme ballen ikke var kommet trillende bort til henne, og hun sparket ut, men traff ikke ballen og Edy og Cissy lo. - Hvis du bommer, så prøv én gang til, sa Edy Boardman. Gerty smilte og nikket og bet seg i leppen. En fin rødme steg langsomt opp i det vakre ansiktet hennes, men hun var fast bestemt på at hun skulle vise dem, så hun løftet skjørtene aldri så lite, men tilstrekkelig og tok godt sikte og ga ballen et durabelig spark slik at den spratt langt av sted og de to tvillingene etter den nedover mot strandkanten. Det var naturligvis den rene sjalusien og ingenting annet, hun ville bare påkalle herrens oppmerksomhet der han satt og kikket. Hun følte den varme rødmen, hvilket alltid var et faresignal hos Gerty MacDowell, følte hvor­ dan den steg og brant i kinnene. Til da hadde de bare utvekslet likegyldi­ ge blikk, men nå våget hun under bremmen av den nye hatten å se bort på ham, og det ansiktet som møtte hennes blikk der i halvmørket var blekt og underlig forpint, det forekom henne å være det sørgmodigste hun noensinne hadde sett. Gjennom det åpne vinduet i kirken kom duften av røkelse bølgende og med den de duftende navnene på henne som ble unnfanget uten synd, åndens kar, be for oss, ærverdige kar, be for oss, den ubegrensede hengivelsens kar, be for oss, mystiske rose. Og der var det bekymrede

312

313

hjerter og slike som arbeidet for det daglige brød og mange som hadde vært villfarne og øynene deres var våte av anger, men allikevel blanke av håp for ærverdige fader Hughes hadde fortalt dem hva den store sankt Bernhard sa i sin berømte Mariabønn, nemlig at det aldri noensin­ ne var kjent at de som hadde påkalt den hellige jomfruens hjelp var blitt sviktet av henne. Nå lekte tvillingene glade og fornøyde med hverandre igjen for barn­ dommens bekymringer er flyktige som lette byger med sommerregn. Cissy Caffrey lekte med Lillegutt Boardman til han jublet av glede og klappet de vesle hendene i luften. Tittitt, ropte hun bak kalesjen på bar­ nevognen og Edy spurte hvor er Cissy, og så stakk Cissy hodet opp og ropte Bøh! og så sannelig likte ikke den lille fyren det! Og så ba hun ham om å si pappa. - Si pappa, Lillegutt. Si pa pa pa pa pa. Og den vesle ungen gjorde sitt beste for å si det, for han var riktig in­ telligent til bare elleve måneder å være, det sa alle, og han var stor for al­ deren og sunnheten selv, riktig en nydelig sukkerunge og han kom sik­ kert til å bli noe stort, sa de. - Haja ja ja haja. Cissy tørket ham rundt munnen med siklesmekken og prøvde å få ham til å sitte pent opp og si pa pa pa, men da hun løsnet på selen, utbrøt hun: Hellige moder, han er jo klissvåt! og forsøkte å folde sam­ men teppet under ham. Men Hans lille majestet ble tydeligvis ille berørt av et slikt oppstyr, og lot da også alle få vite det: - Hæbææ bæææææææææææææ bææææ. Og to store yndige tårer trillet ned kinnene hans. Det nyttet ikke å prøve å trøste ham, Næmmen lille duttebassen, eller fortelle ham om gakk gakk og Hvor er gisse giss. Ciss som alltid visste råd, stakk tåteflas­ ken i munnen på ham, og den unge hedningen falt straks ti] ro. Gerty ønsket at de for Guds skyld ville ta med seg den skrikerungen hjem igjen og ikke gå henne på nervene, han skulle vært i seng for lenge siden og det samme med de skrekkelige tvillingene. Hun stirret langt ut over havet som strakte seg i det fjerne. Det lignet på de fortausmaleriene som den mannen pleide å lage med fargekritt og det var så synd at de sto der og ble visket ut, aftenep og skyene og Baileyfyret på Howth og mu­ sikken som hørtes og duften av røkelsen som ble brent i kirken og som kom liksom et vindpust. Og mens hun satt og stirret, banket hjertet hen­ nes fortere. Jo, det var henne han så på og det var noe sigende i blikket hans. Øynene hans brente seg inn i hennes som om de ville utforske alle hennes hemmeligheter, lese hennes innerste tanker. Vidunderlige øyne var de, overordentlig uttrykksfulle, men kunne man stole på dem? Folk var jo så rare. Hun så med en gang av de mørke øynene og det bleke in­ tellektuelle ansiktet at han var en fremmed, han lignet på fotografiet hun hadde sett av Martin Harvey, varietéstjernen, bortsett fra mustasjen som hun godt kunne like fordi hun ikke var teatergal som Winny Rip-

pingham, som ville at de to alltid skulle kle seg likt på grunn av et teater­ stykke, men hun kunne ikke se om han hadde ørnenese eller om den var lettere retroussé fra der han satt. Men hun kunne se at han var i dyp sorg og at et nagende savn sto skrevet i ansiktet hans. Hun skulle gitt alt i verden for å vite hva det var. Det var noe så inntrengende over måten han så opp på, noe så rolig, og han så at hun sparket til ballen og kanskje kunne han se de blanke stålspennene på skoene hennes hvis hun sving­ te med dem nærmest tankefullt med tåspissen ned. Hun var glad for at en innskytelse hadde fått henne til å ta på seg de klare strømpene ved tanken på at Reggy Wylie kanskje var ute, men det var ikke så viktig nå. Her var nettopp det som hun så ofte hadde drømt om. Det var han som betød noe og det var glede i ansiktet hennes fordi hun ville ha ham, fordi hun instinktivt følte at han lignet ingen annen. Hele det unge kvinnehjertet hennes strømmet ut til ham, hennes drømmers ektemann, for hun visste med en gang at det var ham. Og det gjorde henne ingenting om han hadde lidd, om han var merket av livet, ja ikke engang om han var en synder, et dårlig menneske. Selv om han var protestant eller metodist, kunne hun bare få ham omvendt hvis han virkelig elsket henne. Det fantes sår som bare kunne læges av en elskedes hjerte. Hun var en virkelig kvinne, ikke flyktig og ukvinnelig som andre piker han hadde kjent, disse syklistene som viste frem alt det de ikke hadde, og hun lengtet bare så inderlig etter å få vite alt, å få tilgi alt, hvis hun bare kunne få ham til å bli forelsket i henne, få ham til å glemme fortidens minner. Da ville han kanskje omfavne henne ømt som en virkelig mann, knuge den myke kroppen hennes tett mot sin og elske henne, hans egen lille pike, alene for hennes egen skyld. Syndernes tilflukt. De hjemsøktes trøsterinne. Ora pro nobis. Med rette er det sagt at hver den som med tro og iver ber til henne, han kan aldri fortapes eller utstøtes, og likedan er hun et tilfluktssted for de hjemsøkte på grunn av de syv pinsler som gjennomboret hennes eget hjerte. Gerty kunne se for seg hele scenen i kirken, de opplyste vindu­ ene med glassmaleriene, vokslysene, blomstene og de blå bannerne til den Hellige jomfruens søsterskap, og fader Conroy bisto Canonicus O'Hanlon ved alteret og bar ting ut og inn med nedslåtte øyne. Han så nesten ut som en helgen og skriftestolen var så stille og ren og mørk, og hendene hans var aldeles som hvit voks, og hvis hun noensinne skulle bli dominikanernonne i den hvite drakten, ville hun kanskje komme til klosteret til Sankt Dominici ni dagers andakt. Da hun hadde fortalt ham om det under skriftemålet og rødmet helt opp til hårroten av frykt for at han kunne se henne, hadde han sagt til henne at hun ikke skulle være urolig, for det var bare naturens stemme, og vi er alle underlagt natu­ rens lover, sa han, i dette livet, og at det ikke var noen synd, fordi det kom av kvinnens natur og var innstiftet av Gud, sa han, og at Vår Frue selv hadde sagt til erkeengelen Gabriel Skje alt såsom Ditt ord. Han var så vennlig og så from, og titt og ofte tenkte hun på om hun ikke kunne

314

315

lage en tevarmer med broderte blomster og gi ham det som gave, eller et ur, men så la hun merke til på kaminhyllen et ur i hvitt og gull med en kanarifugl som kom ut av et lite hus for å si hvor mange klokken var den dagen hun gikk dit for å snakke om blomstene til førti timers bøn­ nen, det var vanskelig å vite hva slags gave man skulle gi eller kanskje et album med prospektkort fra Dublin eller et annet sted. De irriterende småtrollene av noen tvillinger begynte å strides igjen, og Jacky kastet ballen ned mot vannet og begge to løp etter den. Noen skrekkelige rakkerunger var de. Noen burde gi dem begge en real om­ gang juling så de kunne oppføre seg skikkelig. Og Cissy og Edy ropte etter dem at de skulle komme tilbake, de var redde for at barna kunne drukne når høyvannet kom. - Jacky! Tommy! Ikke de nei! For noen nykker de stribukkene hadde! Og Cissy sa det var siste gang hun tok dem med ut på tur. Hun sprang opp og ropte på dem og løp ned skrenten forbi ham, med håret brusende etter seg, det hadde riktig pen farge hvis det bare hadde vært litt mer av det, men enda så mange remedier som hun gned inn i det, fikk hun det ikke til å vokse langt ut for det var nå engang slik håret hennes var, så det kunne hun like gjerne gi opp. Hun løp med lange strutseaktige skritt, og det var et under at kjolen ikke revnet i siden, så trang som den var, for det var ikke lite av en villkatt over Cissy Caffrey, og hun var ikke den som sa nei til en anledning til å vise det og nettopp fordi hun var flink til å løpe, løp hun så fort at han kunne se kanten av underskjørtet hennes og et godt stykke opp de tynne smalbena. Det hadde bare vært til pass for henne om hun hadde snublet i de franske snellehælene hun gikk med for å virke høyere, og gjort en skikkelig kollbøtte. Tablå! Det ville ha vært et nydelig skue for en herre som han! Englenes dronning, patriarkenes dronning, profetenes dronning, alle helgeners dronning, ba de, den hellige rosenkransens dronning, og så rakte fader Conroy røkelseskaret til Canonicus O'Hanlon og han la røkelsen i det og svingte karet over det hellige sakramente, og Cissy Caf­ frey fikk tak i de to tvillingene og det klødde i fingrene hennes etter å gi dem begge en real ørefik, men hun gjorde det ikke fordi hun tenkte at han kanskje så det, men aldri i sitt liv begikk hun en større feil, for Gerty kunne se med et halvt øye at han overhodet ikke tok blikket fra henne, og så rakte Canonicus O'Hanlon røkelseskaret tilbake til fader Conroy og knelte og så opp på det hellige sakramente og koret begynte å synge Tantum ergo og hun vippet såvidt med foten i takt med musikken som steg og sank med tantumer gosa cramen tum. Tre og elleve intet mindre, hadde hun betalt for de strømpene hos Sparrow i George Street tirsdag, nei mandag før påske, og det var ikke så meget som gått en maske i dem og det var dem han så på, så tynne var de, og ikke på hennes ubetydelige som hadde hverken form eller fasong (så frekt av henne!) for han hadde øyne i hodet og kunne selv se forskjellen.

Cissy kom opp fra stranden med de to tvillingene og ballen og hatten helt på skjeve etter løpeturen, og hun så nesten farlig ut der hun kom trekkende med de to ungene, og den tynne blusen hun hadde kjøpt for bare to uker siden hang på henne som en vaskeklut, og med litt av underskjørtet lepende nedenfor så hun ut som et fugleskremsel. Gerty tok av seg hatten et øyeblikk for å rette på de nøttebrune flettene, og al­ dri så man et vakrere og finere lite hode på skuldrene til en ung pike en strålende liten åpenbaring, som sant å si var nesten overveldende i sin sødme. Man skulle reise mange mil før man fant et hår som hennes. Hun kunne nesten se den beundringen som straks skjøt opp i blikket hans og som fikk det til å grøsse frydefullt i hver nerve hos henne. Hun satte på seg hatten slik at hun kunne se under skyggen og svingte fortere med skoen med den blanke spennen, for hun holdt nesten på å miste pusten da hun så uttrykket i øynene hans. Han stirret på henne som en slange på sitt bytte. Kvinneinstinktet i henne sa at hun hadde vakt dje­ velen i ham, og ved tanken på det, skjøt en brennende skarlagensrødme opp fra halsen til pannen og den nydelige ansiktsfargen hennes ble en praktfull rose. Edy Boardman la også merke til det for hun skjelte bort mot Gerty med et halvt smil og med brillene på akkurat som en gammel jomfru, mens hun lot som hun puslet med Lillegutt. Hun var en irritabel liten pripp, det ville hun alltid være, og derfor var det ingen som likte henne fordi hun alltid stakk nesen sin i alt hun ikke hadde noe med. Og hun sa til Gerty: - En penny for tankene dine. - Hva? svarte Gerty med et smil som ble fremhevet av de vakre hvite tennene. Jeg bare lurte på om det begynte å bli sent. For hun ønsket for Guds skyld at de kunne ta med seg de forferdelige snørrete tvillingene og den pokkers ungen og dra hjem, og det var bare derfor hun hadde gitt et aldri så lite hint om at det begynte å bli sent. Og da Cissy kom bort spurte Edy henne om hvor mange klokken var, og Miss Cissy svarte rappmunnet at den var kvart over kyssetid og at det var på tide å kysse igjen. Men Edy ville vite det på ordentlig for hun hadde fått beskjed om å være tidlig hjemme. - Vent litt, sa Cissy. Jeg skal stikke bort og spørre onkel Peter der borte hvor mye klokkerten hans er. Så gikk hun bort og da han så at hun kom, så hun at han tok hånden opp av lommen og ble nervøs og begynte å tukle med urkjeden mens han så bort mot kirken. Gerty kunne se at selv om han var av en liden­ skapelig natur, hadde han umåtelig selvbeherskelse. Det ene øyeblikket hadde han sittet fullstendig betatt av hennes ynde og i neste øyeblikk var han den rolige alvorlige gentleman hvor selvbeherskelsen tydelig var å lese i hvert eneste trekk i den elegante skikkelsen. Cissy sa unnskyld men kunne han være så vennlig å se hvor mye klokken var, og Gerty kunne se at han trakk opp uret, holdt det for øret

316

317

og så opp og kremtet og sa han beklaget meget, men uret hans var stan­ set, men han trodde den var over åtte for solen var gått ned. Det var en kultivert klang i stemmen hans og selv om han snakket rolig og lang­ somt, skalv den dempede stemmen en aldri så liten anelse. Cissy sa takk og gikk tilbake med tungen ut av munnen og sa at onkel hadde sagt at vannverket hans ikke var i orden. Så sang de annet vers av Tantum ergo og Canonicus O'Hanlon reiste seg og svingte røkelsen over det hellige sakramentet og knelte igjen og han sa til fader Conroy at et av vokslysene nesten holdt på å sette fyr på blomstene, og fader Conroy reiste seg og fikk ordnet med det og hun så at herren trakk opp uret sitt og holdt det for øret og hun svingte med fo­ ten igjen, frem og tilbake i takt. Det var blitt mørkere, men han kunne se, og han så hele tiden mens han trakk opp uret eller hva det var han gjorde med det, og så stakk han det ned igjen og stakk hendene i lom­ men. Hun følte en underlig fornemmelse strømme gjennom henne og hun skjønte av følelsen i hårroten og av korsettet som strammet, at det var like før, for forrige gang var det også da hun hadde klippet håret på grunn av månen. De mørke øynene hans ble på nytt rettet mot henne og suget i seg hver eneste linje i henne, ja bokstavelig talt bedende ved hennes alter. Aldri noensinne hadde den utilslørte beundringen i en manns lidenskapelige blikk kommet klarere til uttrykk i ansiktet. Det er for deg, Gertrude MacDowell, og det vet du. Edy begynte å gjøre seg klar til å bryte opp og det var på høy tid og Gerty la merke til at det lille vinket hun ga fikk den ønskede virkningen for det var et godt stykke å gå bortover stranden til det stedet hvor de kunne få opp barnevognen og Cissy tok luene av tvillingene og rettet på håret deres naturligvis for å ta seg ut og Canonicus O'Hanlon reiste seg med korkåpen stikkende opp i nakken og fader Conroy rakte ham kor­ tet som han skulle lese opp av og han leste høyt Panem de coelo praestitisti eis og Edy og Cissy snakket hele tiden om hva klokken kanskje kunne være og spurte henne, men Gerty kunne gi igjen med samme mynt og svarte med iskald høflighet, men så spurte Edy henne om hun var knust fordi kjæresten hadde sviktet henne. Gerty for sammen. Et øyeblikk flammet et iskaldt blink fra øynene hennes og fortalte mer enn ord om en avgrunnsdyp forakt. Det sved - å ja, det skar dypt i henne, for Edy hadde en egen lavmælt måte å si slike ting på som hun visste ville såre, som den motbydelige lille tispe hun var. Gerty åpnet munnen høf­ lig for å gjøre plass for ordet, men hun undertrykte den hulkingen som steg opp i halsen, som var så slank, så feilfri, så vakkert formet at den måtte ha vært en kunstners drøm. Hun hadde elsket ham høyere enn han kunne ane. Som den lettsindige bedrageren og den flyktige perso­ nen han var liksom alle av sitt kjønn, ville han aldri bli klar over hva han hadde betydd for henne, og et øyeblikk følte hun hvordan tårene brant som ild i de dypblå øynene. Øynene deres utforsket henne ubønnhørlig, men med en tapper anstrengelse så hun vennlig, ja nærmest kjærlig

over på den nye erobringen sin slik at de andre kunne se det. - Å, svarte Gerty lynraskt og lo og kneiset med det stolte hodet. Jeg kan ta hvem jeg vil, det er jo skuddår. Ordene hennes klang krystallklart og mer melodiøst enn kurringen fra en ringdue, men de skar iskaldt gjennom stillheten. Det var noe i den unge stemmen hennes som sa at hun ikke var den man ustraffet spøkte med. Og med hensyn til Mr Reggy og hans skryt og den usle pengeklatten hans, så kunne hun bare knipse ham av så lett som et støvfnugg og aldri behøve å ofre ham en tanke mer og hun skulle rive de dumme postkortene hans i tusen biter. Og hvis han noensinne skulle våge å inn­ bille seg noe, så skulle hun gi ham et blikk så fylt av behersket forakt at han ville synke i jorden. Lille ubetydelige Miss Edy ble ikke så lite lang i ansiktet og Gerty kunne se av den sure minen hennes at hun var helt rasende selv om hun skjulte det, den vesle heksa, for pilen hadde truffet den smålige skinnsyken hennes og begge visste at hun, Gerty, var noe høyere og mer utilnærmelig, noe for seg selv i en annen sfære, at hun ikke tilhørte de andre og aldri ville gjøre det og at det også var en annen som visste det og kunne se det slik at de kunne bare beholde det og passe seg selv. Edy satte lille Boardman til rette i vognen for hjemturen og Cissy la oppi ballen og spadene og spannene, og det var også på høy tid, Ole Lukkøye var på vei til unge Boardman junior. Cissy sa da også at det var tid for bysse lalle og at lille babyen skulle pippelippe og babyen så aldeles deilig ut og lo med de små øynene og Cissy kilte ham på den bittelille tykke mavebassen, og uten så meget som å be om lov sendte han opp en liten hilsen til alle og enhver på den splitter nye smekken. - Å nei! Men lille deg, da! protesterte Cissy. Nå har han griset til smekken igjen. Dette lille uhellet la beslag på oppmerksomheten hennes, men på null komma fem ordnet hun opp i sakene. Gerty undertrykte et dempet utrop og kremtet nervøst og Edy spurte hva som var i veien og hun skulle akkurat til å si hva raker det henne, men hun opptrådte alltid som en dame og overhørte det med fullendt takt ved å si at det var velsignelsen for akkurat da lød klokken fra kirken ut over den stille stranden fordi Canonicus O'Hanlon var oppe ved alte­ ret med sløret som fader Conroy la rundt skuldrene hans og utdelte vel­ signelsen med det hellige sakramente i hendene. Hvor betagende denne scenen var i skumringen, det siste glimt av Erin med den gripende klangen fra aftenklokkene, i samme øyeblikk fløy en flaggermus frem fra det eføykledde klokketårnet og ut gjennom tusmørket, frem og tilbake, med et svakt fortapt pip. Og langt i det fjerne kunne hun skimte lyset fra fyrtårnene, og det var så malerisk at hun gjerne skulle ha malt det for det var lettere å male enn mennesker og snart ville lyktetenneren gå runden forbi den presbyterianske kirken og bort den skyggefulle Tritonville Avenue hvor unge par var ute og spaser­

318

319

te og tenne lampen i nærheten av vinduet hennes hvor Reggy Wylie pleide å svinge på sykkelen akkurat slik hun hadde lest det i boken Lyktetenneren av Miss Cummins, forfatteren av Mabel Vaughan og andre fortellinger. For Gerty hadde drømmer i sitt innerste som ingen andre visste om. Hun elsket å lese dikt og da hun fikk den vakre minneboken av Bertha Supple med det korallrøde omslaget for å skrive ned tankene sine i la hun den i skuffen på toalettbordet som selv om det ikke var luk­ suriøst allikevel var omhyggelig ryddig og pent. Der gjemte hun alle ungpikeskattene sine, skilpaddekammene, medaljongen med Maria og Jesusbarnet, rosenvannet, øyenbrynblyanten, lukteflasken av alabast og båndene hun skiftet når linnetet kom tilbake fra vask og i boken hadde hun skrevet noen vakre tanker med holett blekk som hun hadde kjøpt hos Hely i Dame Street for hun følte at hun også kunne skrive poesi hvis hun bare uttrykte seg liksom det diktet som gjorde sånn inntrykk på henne at hun hadde skrevet det av etter avisen hun en aften hadde fun­ net som innpakningspapir rundt noen potteplanter. Er du til, mitt ideal? het det av Louis J. Walsh, Magherafelt og etterpå kom det noe om skumring, vil du noensinne? og ofte hadde diktets skjønnhet som er så gripende i sin forgjengelige fortryllelse brakt tårer til de tause øynene hennes når hun tenkte på at årene gled forbi henne, ett etter ett, og hun visste at hadde det ikke vært for dette ene lytet hadde hun ikke behøvd å frykte konkurranse fra noen og det var en ulykke da hun sprang ned­ over Dalkeybakken og hun prøvde alltid å skjule det. Men det ville ta slutt en dag, det følte hun. Om hun så den magiske gløden i øynene hans ville det ikke lenger være noe som hindret henne. Kjærligheten beseirer alt. Hun ville bringe det store offeret. Hun ville gjøre alt for å få dele tankene hans. Hun ville bli kjærere for ham enn noe på jorden og forgylle dagene hans med lykke. Men det gjensto jo det altoverskyg­ gende spørsmålet og hun ville gitt hva som helst for å få vite om han var gift eller enkemann som hadde mistet sin hustru eller hatt en annen tra­ gedie som den adelsmannen med det fremmede navnet fra sangens land og hadde vært nødt til å sende henne på galehus, kjærligheten kan være brutal. Men hvis så - hva da? Ville det gjøre noen forskjell? Den fint­ følende naturen hennes vek instinktivt tilbake fra alt som virket det minste upassende. Hun avskydde den slags kvinner, falne kvinner som gikk og trakk i gatene ved Dodder i selskap med soldater og fæle menn uten respekt for en kvinnes ære, som vanæret kvinnekjønnet og ble tatt med på politistasjonen. Nei, nei, ikke det. De skulle bare være gode ven­ ner liksom en storebror og søster uten alt det andre og trosse konvensjo­ nene i Samfunnet med stor S. Kanskje var det en gammel flamme som han fremdeles sørget over fra svunne dager. Hun trodde hun forsto. Hun ville prøve å forstå ham fordi mannfolk var så forskjellige. Den gamle kjærligheten ventet, ventet med små hvite fremstrakte hender, med blå bedende øyne. Mitt hjertes hjerte! Hun ville følge sin kjærlighetsdrøm, sitt hjertes stemme, sitt hjerte som sa henne at han var hen­

nes ett og alt, den eneste mannen i hele verden for henne, for kjærlighe­ ten var den beste ledestjernen. Ingenting annet spilte noen rolle. Uan­ sett hva som skjedde, ville hun være vill, uhemmet, fri. Canonicus O'Hanlon stilte det hellige sakramente tilbake i tabernaklet og falt på kne og koret sang Laudate Dominum omnes gentes og så låste han tabernakeldøren for velsignelsen var over og fader Conroy rakte ham hatten som han tok på seg og den snerpete Edy spurte om hun ikke kom, men Jacky Caffrey ropte høyt: - Å se, Cissy! Og de så det alle sammen og kanskje var det kornmo, men Tommy så det også over trærne ved siden av kirken, blått og deretter grønt og fio­ lett. - Det er fyrverkeri, sa Cissy Caffrey. Og så løp de sammen bortover stranden for å kikke over husene og kirken, hals over hode, Edy med barnevognen med lille Boardman og Cissy leide Tommy og Jacky så de ikke skulle snuble og falle. - Kom igjen, Gerty, ropte Cissy. Det er fyrverkeriet fra basaren. Men Gerty var ubøyelig. Hun aktet aldeles ikke å danse etter deres pipe. Når de løp som gale kunne hun sitte der, sa hun, for hun kunne godt se fra der hun satt. Øynene som var rettet mot henne fikk pulsen hennes til å banke fortere. Hun så på ham et øyeblikk og møtte blikket hans og et lys ble tent i henne. En hvitglødende lidenskap lå det i ansik­ tet, en lidenskap taus som graven, og den hadde gjort henne til hans. Endelig var de alene uten de andre som tilskuere med bemerkninger, og hun visste at hun kunne stole på ham til døden, en karakterfast, en he­ derlig mann, en mann av usvikelig ære helt ut til fingerspissene. Hende­ ne og ansiktet hans dirret og det gikk en skjelving gjennom henne. Hun lente seg langt tilbake for å se fyrverkeriet og hun holdt om knærne for at hun ikke skulle falle bakover mens hun så i været og det var ingen andre uten ham og henne da hun avslørte de nydelige vakkert formede bena sine, smidige og myke og fint avrundede, og hun syntes hun kunne høre hjertet hans som banket, det hese åndedrettet hans, for hun visste noe om slike varmblodige menns lidenskap, for Bertha Supple hadde fortalt henne det en gang i dypeste hemmelighet og fått henne til å sverge på at hun aldri skulle si så mye som et ord til noen om den her­ ren som losjerte hos dem og som var ansatt i Boligkommisjonen og som hadde klippet ut av blader slike danserinner med korte skjørter og sparkepiker og sa at noen ganger gjorde han ting i sengen som man nok kunne tenke seg hva var og som ikke var så pent. Men dette var noe helt annet fordi det var så forskjellig og fordi hun nesten kunne merke hvor­ dan han trakk ansiktet hennes over mot sitt og den første flyktige hete berøringen av de vakre leppene hans. Og dessuten var det jo syndsforla­ telse så lenge man ikke gjorde det andre før man var gift og det burde også være kvinnelige prester som ville forstå uten at man behøvde å for­ telle alt sammen med så mange ord og Cissy Caffrey hadde også noen

320

321

ganger dette drømmende uttrykket i øynene så hun hadde nok også, kjære deg, og Winny Rippington var helt vill etter fotografier av skue­ spillere og dessuten var det på grunn av det andre som snart kom. Og Jacky Caffrey ropte: Se der, der var det en til! og hun lente seg til­ bake og strømpebåndene var blå for å passe til de tynne og de så den alle sammen og ropte: Se, der var den! Og hun lente seg aldri så langt bak­ over for å se fyrverkeriet og det var noe merkelig som fløy gjennom luf­ ten, noe mykt, mørkt, frem og tilbake. Og hun så en lang ildsøyle som lyste opp over tretoppene, opp, opp, og i den anspente stillheten var de alle åndeløse av spenning mens den hele tiden steg høyere og høyere og hun måtte lene seg enda mer bakover for å se etter den, høyt, høyt, nes­ ten ute av syne, og ansiktet hennes ble farget av en guddommelig for­ tryllende rødme av anstrengelsen og han kunne også se det andre, undertøyet, batistunderbenklærne, stoffet som kjærtegnet huden, bedre enn de grønne til fire og elleve, fordi de var hvite og hun lot ham bare se og hun så at han så og så steg den så høyt til værs at den forsvant ut av syne et øyeblikk og hun skalv over hele kroppen fordi hun lente seg så langt bakover at han hadde full utsikt til langt opp over knærne hvor ingen noensinne hadde sett ikke engang på husken eller når hun vasset i sjøen og hun var ikke forlegen og det var ikke han heller over å se så upassende for han kunne ikke motstå synet av denne kvinnelige åpen­ baringen som halvt bød seg frem som danserinnene som oppfører seg upassende mens herrene ser på og han ble ved med å se og se. Hun skulle ha gitt ham et halvkvalt utrop og holdt frem de snehvite slanke armene mot ham for at han skulle komme, følt leppene hans mot den hvite pannen og utstøtt et lite halvkvalt rop, et skrik, en ung pikes dem­ pede kjærlighetsskrik slik som det har lydt gjennom alle tider. Og så fløy en rakett til værs og pang! og et lysbluss og et blendende skjær og Åh! Et romersk lys sprutet gnister og noe så vakkert! Å! Alle ropte Å! Å! av be­ geistring og et gyllent lys flommet ut i et hårfint regn og spredte seg ut­ over og alle sa Å! Plutselig var det grønne duggfriske stjerner som dalte sammen med de gylne. Å så vakkert, noe så praktfullt, mildt, bløtt. Så smeltet alt sammen bort som dugg i den grå luften, alt ble stille. Å! Hun så bort på ham idet hun fort bøyde seg frem, et rørende fort blikk av hjelpeløs protest, en forlegen bebreidelse av et blikk, mens hun rød­ met som en liten pike. Han lente seg bakover mot berghyllen. Leopold Bloom (for han var det) står taus med hodet bøyd foran disse ærlige un­ ge øynene. For et udyr han er. Nå igjen? En skjønn ubesmittet sjel hadde kalt på ham, og hvordan hadde han vel svart, usling som han var? En tarvelig fyr hadde han vært! Han av alle menn! Men det var en uendelighet av barmhjertighet i de øynene, også for ham var det et tilgi­ vende ord, selv om han hadde feilet og syndet og var havnet på avveier. Burde en ung pike røpe noe? Nei og tusen ganger nei. Det er deres hem­ melighet og bare deres i det skjulende tusmørket og det var ingen som kunne vite det eller fortelle om det unntatt den lille flaggermusen som

fløy så sakte frem og tilbake gjennom aftenstunden, og små flaggermus sladrer ikke. Cissy Caffrey plystret som en gutt på fotballbanen for å vise hva for en betydningsfull person hun var, og så ropte hun: - Gerty! Gerty! Nå går vi. Kom igjen. Vi kan se bedre lenger oppe. Gerty fikk en idé, et av kjærlighetens små innfall. Hun stakk hånden i brystlommen og tok ut vattdotten og vinket tilbake, naturligvis uten å la ham og stakk den i lommen igjen. Lurer på om han er for langt borte til å. Hun reiste seg. Var det farvel? Nei. Hun var nødt til å gå, men de ville treffes igjen, her, og inntil da, i morgen, ville hun drømme om det, drømmen sin fra i går natt. Hun reiste seg opp i full høyde. Sjelene deres møttes i et siste dvelende blikk og øynene som nådde hjertet hennes og som lyste med en merkverdig glød hang henført ved det søte blomsteraktige ansiktet hennes. Hun skjenket ham et lite smil, et søtt tilgivende smil, et smil på randen av tårer, og så skiltes de. Langsomt og uten å se seg tilbake gikk hun bortover den ujevne stranden og bort til Cissy, Edy, Jacky og Tommy Caffrey, til Lillegutt Boardman. Det var mørkere nå og på stranden lå det steiner og trebiter og sleipe tuster av sjøgress. Hun gikk med en viss rolig verdighet som var typisk for henne, men forsiktig og meget langsomt fordi - fordi Gerty MacDowell var . . . Trange sko? Nei. Hun er halt! Å! Mr Bloom så etter henne der hun hinket av sted. Stakkars pike! Det var derfor hun ble sittende igjen da de andre løp av sted. Syntes nok det var noe merkelig etter utseendet hennes å dømme. Forsmådd skjønn­ het. En legemsfeil er ti ganger verre hos en kvinne. Men det gjør dem så vennlige. Godt jeg ikke visste det da hun satt der på utstilling. Men en varmblodig liten djevel var hun. Skulle ikke hatt noe imot. Noe eien­ dommelig som en nonne eller negresse eller pike med briller. Den skjeløyde er sart. Skal vel snart ha dagene sine, antar jeg, da blir de litt irrita­ ble. Jeg har hatt en fryktelig hodepine i hele dag. Hvor gjorde jeg av bre­ vet? Å ja, alt i orden. Alle slags merkverdigheter. Slikker på pennystykker. Piken i klosteret i Tranquila som nonnen fortalte om som likte lukten av jordolje. Jomfruer går visst fra forstanden til sist. Søster? Hvor mange kvinner i Dublin har det i dag? Martha, hun. Noe i luften. Det er månen. Men hvorfor får ikke alle kvinner menstruasjon samtidig, ved samme måne? Det avhenger vel av når de er født, antar jeg. Eller alle begynner samtidig men kommer i utakt. Noen ganger Molly og Milly samtidig. Det er bare bra for meg. Glad jeg ikke gjorde det i badet i mor­ ges på grunn av det dumme jeg kunne gi deg en smekk brevet. Oppveier den trikkeføreren i formiddag. Den løgneren M'Coy som stanset meg uten å ha noe å si. Og hans kone engasjert på landet og kofferten min, stemme som en heisekran. Takknemlig for små gleder. Billig også. Bare å spørre. De liker det selv. Naturen krever sitt. Store flokker strømmer ut fra kontorene hver ettermiddag. Heller likegyldighet. Snur du ryggen til,

322

323

kommer de løpende etter deg. Ta dem levende. Synd de ikke kan se seg selv. En drøm av en velfylt strømpe. Hvor var det? Å, ja. Mutoscopebilder i Capel Street, bare for menn. Titter. Willys hatt og hva pikene gjorde med den. Fotograferer de pikene på ordentlig eller er det bare juks? Det fine undertøyet gjør det hele. Søkte etter de modne formene hennes under neglisjeen. Opphisser dem også når de er. Jeg er fullstendig ren kom og skitne meg til. Og de liker å kle på hverandre for offeret. Milly var henrykt over den nye blusen til Molly. I begynnelsen. Tar på seg alt sammen bare for å ta det av seg igjen. Molly. Derfor kjøpte jeg det lilla strømpebåndet til henne. Vi også, slipset hans, de fine sokkene hans og bukseoppbrettene. Han hadde gamasjer den første kvelden han traff meg. Den elegante skjorten hans lyste opp under det hva? sorte håret hans. Det sies at en kvinne mister noe av sjarmen for hver nål hun tar ut. Satt sammen med nåler. Å, Mary mistet nålen i buksen sin. Staset opp for en eller annen. Moten er en del av sjarmen deres. Forandrer seg alltid når man kommer på sporet av hemmeligheten. Unntatt Østen, Maria, Martha, nå som den gang. Intet rimelig tilbud avslås. Hun hadde det heller ikke travelt. Når de har det skal de alltid av sted til en fyr. De glemmer aldri en avtale. Antagelig ute på jakt. De tror på hellet fordi det liksom dem selv. Og de andre vil erte henne. Venninner på skolen, ar­ men rundt halsen på hverandre eller fingrene flettet, kysser og hvisker hemmeligheter om ingenting i klosterhagen. Nonner med hvitkalkede ansikter, kjølige slør og rosenkransen som går opp og ned, bitre over det de ikke kan få. Piggtråd. Og glem nå endelig ikke å skrive til meg. Og jeg skal skrive til deg. Du vil det, ikke sant? Molly og Josie Powell. Til den rette kommer, da treffes man en sjelden gang. Tablå! Nei, men for en hyggelig overraskelse! Hvordan har du det? Hva har du foretatt deg? Kyss og så deilig, kyss, å se deg igjen. Kritiserer hverandre i smug. Du ser strålende ut. Hjertevenninner viser hverandre tenner. Hvor mange har du igjen? Ville ikke låne hverandre salt til egget. Å! De er rene djevler når de får det. Mørke og djevelske å se på. Molly har ofte fortalt at det veier som et tonn. Klø meg under fotsålen. Ja, slik! Å, det var herlig! Jeg kan merke det selv også. Godt å hvile seg en gang iblant. Lurer på om det er skadelig å være sammen med dem da. På en måte er det jo helt trygt. Får melken til å bli sur og fiolinstrenger ryker. Noe med at planter visner, leste jeg et sted, i en hage. Det heter også at er hun lett på tråden, vil blomsten visne som hun går med på seg. Det er de alle sammen. Jeg tror hun kunne føle at jeg. Når man føler det på den måten, møter man ofte det man føler. Likte meg eller hva? Det er klærne de ser på. De vet alltid om en fyr er ute på jakt, snipp og mansjet­ ter. Vel, haner og løver gjør det samme, hjorter også. Samtidig foretrek­ ker de kanskje også et løst slips eller noe lignende. Bukser? Sett at når jeg? Nei. Varsomt skal det være. Liker ikke rufs og rafs. Kyss i mørket, ikke si noe. Så noe ved meg. Hva da, tro? Heller ha meg som jeg er enn

en eller annen dikterspire med hårpomade og dårelokk over høyre øye. Til hjelp for herre med litterært. Burde legge større vekt på utseendet i min alder. Hun fikk ikke se meg i profil. Men man kan aldri vite. Pene piker gifter seg med stygge menn. Skjønnheten og uhyret. Dessuten kan jeg ikke være det når Molly. Hun tok av seg hatten og viste frem håret. Bredbremmet. Kjøpt den for å skjule ansiktet, møter noen som kunne kjenne henne igjen, bøyer seg eller går med en blomsterbukett hun kan lukte på. Håret dufter kraftigere når de er i brunst. Ti shilling fikk jeg for det avgredde håret til Molly da vi var på felgen i Holles Street. Hvorfor ikke? Sett at han ga henne penger. Hvorfor ikke? Det er jo bare fordom­ mer. Hun er verdt ti, femten, mer, et pund. Hva? Jeg tror det. Alt er gra­ tis. Flott håndskrift. Mrs Marion. Glemte jeg å skrive adressen på det brevet liksom postkortet jeg sendte til Flynn? Og den dagen jeg gikk til Drimmie uten slips. Det var krangelen med Molly som forstyrret meg. Nei, nå husker jeg. Richie Golding, han er også en. Det trykker ham. Merkelig at klokken min stoppet på halv fem. Støv. De bruker haileverolje til rensing. Kunne ha gjort det selv. Sparer. Var det nettopp da han, hun? Å, han gjorde det. Inn i henne. Hun gjorde det. Ferdig. Ah! Med en forsiktig hånd glattet Mr Bloom på den våte skjorten. Å herre­ gud, den vesle haltende djevelungen. Begynner å føles kaldt og klissent. Ettervirkningen ikke behagelig. Men man må jo bli kvitt det på en eller annen måte. De er bare likeglade. Føler seg kanskje smigret. Går hjem til kavring og melk og ber aftenbønn med barna. Stemmer ikke det? Alt blir ødelagt når man ser henne slik hun virkelig er. De skal ha hele staf­ fasjen, sminke, kostyme, attityder, musikk. Også navnet. Skuespillerinners kjærlighetshistorier. Nell Gwynn. Mrs Bracegirdle. Maude Branscombe. Teppet går opp. Måneskinn sølvskjær. Jomfru funnet med tenk­ som barm. Lille elskling kom og kyss meg. Fremdeles føler jeg meg. Styr­ ken det gir en mann. Det er hemmeligheten. Godt at jeg lettet meg bak muren da jeg kom ut fra Dignam. Det var sideren. Ellers hadde jeg ikke kunnet. Man får lyst til å synge etterpå. Lacaus esant taratara. Hva om jeg hadde snakket til henne? Om hva? Dårlig idé hvis jeg ikke vet hvor­ dan jeg skal avslutte samtalen. Spør man dem om noe så spør de igjen. God idé om man står fast. Vinne tid. Men hvis man sitter i en vogn. Selv­ følgelig herlig hvis man sier God aften og man ser at hun er med, God aften. Å, den mørke kvelden på Appian Way da jeg holdt på å tiltale Mrs Clinch trodde hun var. Puh! Piken i Meath Street den kvelden. Alt det stygge jeg fikk henne til å si. Selvfølgelig fullstendig feil. Røveren min kalte hun den. Det er vanskelig å finne en som. Hei, De der! Hvis man ikke svarer når de tiltaler en, må det være fryktelig for dem helt til de blir mer hardhudet. Og kysset meg på hånden da jeg ga henne to shilling ekstra. Papegøyer. Trykk på knappen så kvitrer fuglen. Skulle ønske hun ikke hadde kalt meg sir. Å, munnen hennes i mørket! Og du som er en

324

325

gift mann med en ugift datter! Det er noe de liker. Å ta en mann fra en annen kvinne. Eller bare høre om det. Annerledes med meg. Glad for å slippe unna en annens kone. Spise restene etter ham. Den fyren hos Burton i dag som spyttet ut en klyse. Preservativet har jeg stadig i lom­ meboken. Årsaken til halvparten av alle bekymringer. Men det kunne skje en gang, tror det bare ikke. Kom inn, alt er klart. Jeg drømte. Hva? Verst i begynnelsen. Hvordan de kan skifte samtaleemne når det er noe de ikke liker. Spør om du liker sjampinjonger fordi hun har kjent en herre som. Eller spør hva en eller annen vil si når han ombestemmer seg og tier. Men hvis jeg skulle ta det på alvor, for eksempel, jeg vil, eller noe i den retning. For det gjorde jeg. Hun også. Fornærmer henne. Og så gjøre det godt igjen. Late som man vil det fryktelig gjerne og så la være for hennes skyld. Smigrer dem. Hun må ha tenkt på en annen hele tiden. Hva skade gjør vel det? Det må hun ha gjort siden hun tok fornuf­ ten fangen, han, han og han. Første kyss betyr alt. Det gunstige øye­ blikk. Det er noe inne i dem som eksploderer. Uten motstand, man kan lese det i øynene, listig. Den første tanken er den beste. Husker den til deres dødsdag. Molly, løytnant Mulvey som kysset henne under den mauriske muren ved parken. Femten fortalte hun meg. Men brystene hennes var utviklet. Etterpå sovnet hun. Etter middagen på Glencree, da vi kjørte hjem. Fjærsengfjellet. Skar tenner i søvne. Borgermesteren hadde også et øye til henne. Val Dillon. Apoplektisk. Der nede står hun sammen med dem og ser på fyrverkeriet. Mitt fyr­ verkeri. Opp som en rakett, ned som en pinne. Og barna, de må være tvillinger, venter på at noe skal skje. Vil være voksne. Tar på seg morens tøy. Tid nok, forstår all verdens fortredelighet. Og den mørke med krushår og negerlepper. Jeg visste hun kunne plystre. Munnen som skapt for det. Akkurat som Molly. Derfor gikk det fine ludderet hos Jammet med sløret bare til nesen. Kunne De være så vennlig å si meg hvor me­ get er klokken? Det skal jeg si deg i en mørk portoppgang. Si plommer og prismer førti ganger hver måned, det hjelper mot tykke lepper. Kjælte også med den vesle guttungen. Tilskuerne ser det meste av leken. Naturligvis forstår de fugler, dyr, spedbarn. Det er naturlig for dem. Så seg ikke tilbake da hun gikk nedover stranden. Ville ikke gi meg den tilfredsstillelsen. De herlige badepikene. Fine øyne hun hadde, klare. Det er det hvite i øynene som gjør dem uttrykksfulle, ikke så me­ get pupillen. Visste hun hva jeg? Selvfølgelig. Som en katt som sitter i sikkerhet for en hund som vil hoppe opp. Kvinner treffer aldri på en sånn som Wilkins på skolen som tegnet et bilde av Venus og hengte på henne hele utstyret sitt. Kaller man det for uskyld? Stakkars idiot! Hans kone har en hard jobb. Ser aldri at de setter seg på en benk hvor det står Nymalt. Øyne overalt. Ser etter under sengen etter det som ikke er der. Lengter etter å bli skremt fra vettet. De er spisse som nåler. Da jeg sa til Molly at mannen på hjørnet av Cuff Street så flott ut, at hun ville like ham, så hun straks at han hadde kunstig arm. Det stemte. Hvor får de

det fra? Kontordamen hos Roger Green tar alltid to trappetrinn om gan­ gen for å vise frem undertøyet sitt. Nedarvet fra far til mor til datter, me­ ner jeg. Medfødt. Milly for eksempel legger lommetørkleet på speilet for å slippe å stryke det. Beste stedet for en annonse til kvinner er på et speil. Og da jeg sendte henne til Prescott etter Mollys Paisleysjal, den an­ nonsen må jeg forresten huske, kom hun hjem med vekslepengene i strømpen! Klok liten jentunge. Jeg har ikke lært henne det. Så pent hun bærer pakker også. Det er slike småting som tiltrekker menn. Holdt hån­ den i været når den ble rød, og ristet på den for å få blodet til å renne til­ bake. Hvem har du lært det av? Ingen. Det var noe jeg lærte av barnepi­ ken. Alt hva de kan! Tre år gammel stilte hun seg opp foran toalettspeilet til Molly like før vi reiste fra Lombard Street West. Meg ha pent fjes. Mullingar. Hvem vet? Verdens ondskap. Ung student. Har i hvert fall begge bena på jorden, ikke som den andre. Men hun var i hvert fall skvær. Herregud, så våt jeg er. En djevel er du. Nydelige legger. Tynne strømper, strukket til bristepunktet. Ikke som den hurpa i dag. A.E. Slas­ kete strømper. Eller hun i Grafton Street. Hvite. Hoho! Tømmerstokker. En svermerrakett suste i været og eksploderte, ble splintret i spra­ kende gnister. Zratt zratt zattatatatt! Og Cissy og Tommy sprang ut for å se og Edy fulgte etter med barnevognen og deretter Gerty, alle forsvant rundt steinen. Vil hun? Se! Se! Se der! Så seg rundt. Hun luktet en løk. Elskede, jeg så, din. Jeg så alt. Herregud! Men det gjorde nå godt allikevel. Litt medtatt etter Kiernan, Dignam. Takk for hjelpen. Det står i Hamlet. Herregud! Alt sammen på én gang. Opphisselse. Da hun lente seg bakover, følte jeg smerte på tungespissen. Det er så man kan bli svimmel. Han har rett. Jeg kunne ha blamert meg helt forferdelig i stedet for å snakke om ingenting. Da skal jeg fortelle deg alt. Det var som et slags språk mellom oss. Var det ikke mulig? Nei, Gerty kalte de henne. Men det kan være et falsk navn akkurat som mitt og den fingerte adressen DolphuTs Barn. Hennes pikenavn var Jemina Brown Hun bodde med sin mor i Irishtown. Det var visst stedet som fikk meg til å tenke på det. Alle er av samme ulla. Tørker av pennesplitten på strømpene. Men ballen trillet ned til henne akkurat som om den skjønte det. Ingenting skjer tilfeldig. Jeg kunne jo aldri kaste rett på skolen. Skjevt som et bukkehorn. Men sør­ gelig for det tar bare et par år før de slår seg ned og tar oppvasken med kasseroller og pappas bukser er snart passe til Willy og barnepudder til minsteungen når de holder ham frem for å gjøre æh æh. Ikke noe lett arbeide. Redder dem. Holder dem unna muffens. Naturen. Vasker barn, vasker lik. Dignam. Alltid barnehender omkring dem. Hjerneskaller som kokosnøtter, apekatter, er ikke engang sammenvokst i begynnelsen, surmelk i bleiene og stinkende bæsj. Burde ikke ha gitt den ungen en

326

327

tom tåteflaske. Blir full av luft. Mrs Beaufoy, Purefoy. Må ringe sykehu­ set. Montro søster Callan fremdeles er der. Hun så etter barna. Noen kvelder da Molly opptrådte på Coffee Palace. Jeg la merke til at hun børstet jakken til unge doktor O'Hare. Også Mrs Been og Mrs Dignam var slik en gang, gifteferdige. Verst om nettene fortalte Mrs Dignam meg på City Arms. Mannen kommer ravende full hjem fra puben, stinker verre enn en skunk. Merker lukten i nesen hele natten, stanken av surt brennevin. Og spør neste morgen: var jeg full i går kveld? Dårlig løsning å skjelle ut mannen. Hønsene kommer hjem til vaglen om natten. De holder sammen som erteris. Kanskje også kvinnenes skyld. Det klarer Molly bedre enn de. Det er det sydlandske blodet. Maurisk. Også skik­ kelsen, figuren. Hender som føler etter det fyldige. Sammenligner for eksempel med andre. Kona låst inne hjemme, ubehagelig familiehemmelighet, skjelettet i skapet, får jeg presentere min. Og så kommer de med en noldus som ikke ligner noe. Man ser alltid mannens svake punkt i hans kone. Men skjebnen spiller jo inn når man forelsker seg. Har sine egne hemmeligheter seg imellom. Enkelte fyrer ville gå i hun­ dene hvis det ikke var en kvinne som tok seg av dem. Og små pikebarn, ikke større enn lillefingeren, med små ektemenn. Slik Gud skapte dem har han sammenføyd dem. Noen ganger blir det skikk på barna. To gan­ ger null er én. Eller en gammel rik fyr på sytti med en rødmende brud. Gifter seg i mai og angrer i desember. Denne fuktigheten er høyst ube­ hagelig. Kleber. Forhuden er ikke tilbake. Best å løsne. Au! På den annen side en fyr på nesten to meter med en kone som rekker ham til klokkelommen. Kort og godt. Stor han og liten hun. Merkelig med klokken min. Armbåndsur går alltid feil. Lurer på om det er en magnetisk innflytelse mellom mennesker, for det var nettopp på det tidspunktet han. Ja, jeg tror nettopp da. Når katten er borte danser musene på bordet. Jeg husker jeg så etter ham i Pill Lane. Det er også magnetisme. Magnetismen ligger bak alt. Jordens tiltrekningskraft for eksempel og solens. Det forårsaker bevegelse. Og tid, det er den tiden bevegelsen tar. Og hvis det ene stanset, ville hele kostebinderiet stanse litt etter litt. For alt er forutbestemt. Magnetnålen forteller hva som fore­ går på solen, stjernene. Et lite jernstykke. Og så holder man frem mag­ neten. Kom. Kom. Klikk. Mann og kvinne er det. Magnet og jern. Molly, han. Staser seg opp og ser og antyder og opphisser og lar deg se mer og mer og utfordrer deg om du er noe til mann og akkurat som om du skal til å nyse, ser ben, ser og om det er noe tak i deg. Klikk. Men Ia gå. Lurer på hvordan hun har det på det stedet. Blygsel når det er en tred­ je person. Er mer flau over et hull på strømpen. Molly med underkjeven fremskutt, hodet bakover da hun så gårdbrukeren i ridestøvler og sporer på hesteskuet. Og da malerne var i Lombard Street West. Nydelig stemme den fyren hadde. Slik begynte Giuglini også. Kjenn den duften. Akkurat som blomster. Det var det også. Fioler. Kom antagelig av ter-

pentinen i malingen. De utnytter alt. Og mens hun gjorde det skrapte hun med tøffelen i gulvet slik at de ikke skulle høre det. Men mange kan ikke oppnå den store tilfredsstillelsen, har jeg hørt. Må holde på i time­ vis. Som om det var over hele kroppen og halvveis nedover ryggen. Vent nå litt. Hm. Hm. Ja. Det er parfymen hennes. Derfor vinket hun. Jeg legger igjen dette minnet om meg når jeg ligger der hjemme på pu­ ten. Hva er det? Heliotrop? Nei. Hyasint? Hm. Roser, tror jeg. Den duf­ ten ville hun like. Søt og billig, blir fort harsk. Derfor liker Molly opoponax. Kler henne med litt jasmin i. Hennes høye toner og lave toner. Hun traff ham på ballet. Timenes dans. Varmen fikk den til å dufte sterkt. Hun hadde den sorte kjolen og den hadde parfymen fra tidligere. God leder, hva? Eller dårlig? Lys også. Sett at det er en sammenheng. For ek­ sempel når man går ned i en mørk kjeller. Mystiske ting også. Hvorfor merket jeg duften først nå? Det tok sin tid før den fant hit, akkurat som hun, sakte men sikkert. Det er vel et utall millioner ørsmå dråper som føres av sted i luften. Ja, det er det. Akkurat som med Krydderøyene, singaleserne i formiddag, kan lukte dem på mange kilometers avstand. Jeg skal si hva det er. Det er som et fint slør eller nett de har over hele huden, fint som hva er det nå det heter, spindelvev, og de spinner det hele tiden, veldig fint, akkurat som regnbuefarger uten at de vet det. Henger igjen i alt hun tar av seg. En stopp på strømpen. Varm sko. Kor­ sett. Underbukser, et lite spark når hun tar dem av seg. Hei da til neste gang. Katten liker også å snuse i undertøyet hennes på sengen. Kjenner igjen den lukten blant tusen. Badevannet også. Minner om jordbær med fløte. Undres på hvor det egentlig sitter. Dér eller under armene eller rundt halsen. For det strømmer ut av alle hull og kroker. Hyasintparfyme laget av eterolje eller noe sånt. Moskusrotte. Pose under halen. Et lite kom sender ut dufter i årevis. Hunder som snuser hverandre i bak­ en. God aften. Aften. Hvordan lukter De? Hm. Hm. Takk, utmerket. Dy­ rene går etter lukten. Jo, men egentlig passer det for mennesker også. For eksempel er det noen kvinner som advarer en når de har hatt mens. Kom nærmere. Og så kommer det en stank så tykk at man kan henge hatten på den. Som hva? Bedervet sild. Pføy! Tråkk ikke på plenen. Kanskje de kjenner at det lukter mann av oss. Hva skulle det være? Long John hadde sigarduftende hansker liggende på skrivebordet her forleden. Åndedrettet? Det kommer an på hva man spiser og drikker. Nei. Mannslukt, mener jeg. Det må henge sammen med det, for prester skal visst lukte annerledes. Kvinner summer rundt dem som fluer rundt sirupskrukken. Selv om alteret er avstengt må de dit for enhver pris. Den forbudte prestens tre. Å fader, vil De? La meg være den første til å. Det siver ut gjennom hele boken, gjennomstrømmer dem. Livets kilde. Og lukten er helt spesiell. Sellerisaus. La meg. Mr Bloom stakk nesen. Hm. Inn i. Hm. Åpningen på vesten. Mandler eller. Nei. Sitron er det. Ah, det er jo såpen. Å forresten, ansiktsvannet. Jeg visste det var noe jeg skulle huske. Jeg

328

329

gikk aldri tilbake og såpen er ikke betalt. Liker ikke å bære på flasker som den heksa i formiddag. Hynes kunne godt ha betalt meg tilbake de tre shillingene. Jeg kunne jo nevne Meagher bare for å minne ham på det. Om han bare ordner med den annonsen. To og ni. Han må ha et dårlig inntrykk av meg. Stikker innom i morgen. Hvor meget skylder jeg? Tre og ni? To og ni, sir. Aha. Da gir han kanskje ikke kreditt en an­ nen gang. Mister kunder på den måten. Det gjør pubene. Det fins typer som løper opp store regninger på ett sted og deretter lusker de rundt i bakgatene til andre kneiper. Her har vi den fine herren som gikk forbi i sted. Drevet inn fra hav­ nen. Bare ute på en liten spasertur. Alltid hjemme til middagen. Ser helt sprengt ut, hatt et skikkelig måltid. Nyter naturen nå. Bordbønn etter maten. Går et par kilometer etter aftens. Har sikkert en liten bankkonto et eller annet sted, statstjenestemann. Følg etter ham nå så blir han ner­ vøs akkurat som jeg ble det med avisguttene i formiddag. Man lærer sta­ dig noe. Ser oss selv slik andre ser oss. Så lenge kvinnene ikke gjør narr spiller det vel ingen rolle? Det er slik man finner ut av det. Spør deg selv hvem han kan være. Den mystiske mannen på stranden, ukebladets premienovelle av Mr Leopold Bloom. Honorar på én guinea pr spalte. Og den fyren i dag på gravlunden i brun kappe. Liktær hans skjebne. Sunne kanskje, absorberer alt. Plystring gir regn, heter det. Sikkert noen steder. Saltet på Ordmond fuktig. Kroppen kan merke atmosfæren. Gamle Betty kjenner det på gikta. Mor Shiptons spådom om båtene her som flyr rundt som et lyn. Nei. Det er tegn på regn. Lesebok for ung­ dommen. Og åsene i det fjerne virker så nære. Howth. Bayleifyret. To, fire, seks, åtte, ni. Det må veksle ellers tror de det er et vanlig hus. Vrakplyndrere. Grace Darling. Folk er redd mørket. Også sankthansormer, syklister, tid for tenning av lykten. Juveler, dia­ manter lyser bedre. Kvinner. Lys er noe betryggende. Vil ikke gjøre deg noe. Naturligvis bedre nå enn for lenge siden. Landeveier. Stakk kniven i magen på folk for ingenting. Det er fremdeles to typer man støter på. Skuler ondt eller smiler. Unnskyld! Ingen årsak. Det er også best å vanne blomster når solen er gått ned. Fremdeles litt lys. De røde strålene varer lengst. Roggbif lærte Vance oss: rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo, fiolett. Jeg ser en stjerne. Venus? Er ikke sikker ennå. To. Når det blir tre er det natt. Har de nattskyene vært der hele tiden? Ser ut som et spøkel­ sesskip. Nei. Vent. Er det trær? Et optisk bedrag. Luftspeiling. Den nedgående sols land er dette. Hjemmestyresolen går ned i sydøst. Mitt fedre­ land, god natt. Duggen faller. Det er nok ikke bra for deg å sitte på den steinen, kjære deg. Det gir hvit utflod. Får aldri et lite barn hvis det ikke er en stor og sterk som kan kjempe seg frem. Jeg kan få hemorroider. Vanskelig å bli kvitt som en sommerforkjølelse eller munnsår. Snittsår av papir eller gress er det verste. Friksjon av stillingen. Skulle gjerne vært den steinen hun satt på. Å, søte lille deg, du aner ikke hvor nydelig du så ut. Jeg be-

gynner å like dem i den alderen. Grønne epler. Tar alt de blir budt. Det er vel bare da vi har korslagte ben, når vi sitter. Også biblioteket i dag, de kvinnelige studentene. Lykkelige stoler de sitter på. Men det er påvirk­ ningen av aftenen. De merker det alle sammen. Åpner seg som bloms­ ter, kjenner sin time, solsikker, artisjokker, i ballsaler, lysekroner, ave­ nyer under lyktene. Nattskygge i Mat Dillons hage hvor jeg kysset henne på skulderen. Skulle ønske jeg hadde et maleri av henne i full legemsstørrelse slik hun så ut da. Det var i juni jeg fridde. Året kommer igjen. Historien gjentar seg. Å, dere kløfter og knauser, jeg er atter hos dere. Liv, kjærlighet, reise rundt i sin egen lille verden. Og nå? Synd hun halter, selvfølgelig, men man må vokte seg for å ha for megen medliden­ het. Det bare utnytter de. Alt rolig i Howth nå. Åsene i det fjerne er synlige. Hvor vi. Rhododendronene. Kanskje er jeg et fe. Han får plommene og jeg får stenene. Det er min rolle. Hva har vel ikke den åsen sett. Navn forandres, det er alt. Elskende - nam, nam. Trett føler jeg meg nå. Skal jeg reise meg? Å vent. Tynte all manndomskraften ut av meg, den lille trollungen. Hun kysset meg. Aldri mer. Min ungdom. Det skjer bare én gang. Eller hennes. Tar toget dit i morgen. Nei. Det blir ikke det samme å komme tilbake. Liksom barn som vender til­ bake til et hus for annen gang. Jeg vil ha det nye. Ingenting nytt under so­ len. Poste restante, Dolphin's Barn. Er du ikke lykkelig i ditt? Slemme skatten. I Dolphin's barn ordspråksleker hjemme hos Luke Doyle. Mat Dillon og hans skokk med døtre: Tiny, Atty, Floey, Maimy, Louy, Hetty. Molly også. Det var i 87. Året før vi. Og den gamle majoren spyttet ikke i glasset. Merkelig at hun er enebarn, jeg enebarn. Slik gjentar det seg. Tror du slipper unna og så løper du bare på deg selv. Den lengste veien ut er den korteste veien hjem. Og nettopp da han og hun. Sirkushest som går i ring. Vi lekte Rip van Winkle. Rip, flenge i kåpen til Henny Doyle. Van, brødvognen som kommer. Winkle, muslinger og strandsnegler. Og så agerte jeg Rip van Winkle som kom tilbake. Hun lente seg mot skjenken og så på. Mauriske øyne. Sov tyve år i søvnens dal. Alt for­ andret. Glemt. De unge er gamle. Børsen hans er rusten av duggen. Tyss. Hva er det som flyr omkring? Svaler? Antagelig flaggermus. Tror jeg er et tre, de er så blinde. Lukter det ikke av fugler? Metempsykose. De trodde man kunne forvandles til et tre av sorg. Sørgepil. Tyss. Der er den igjen. Merkelig lite krek. Lurer på hvor den bor. Klokketårnet der borte. Høyst sannsynlig. Henger etter bena i duftene fra helligdommen. Det er vel klokken som jaget dem. Messen er visst over. Kunne høre dem alle sammen der inne. Be for oss. Og be for oss. Og be for oss. God idé med den gjentagelsen. Det samme med annonser. Kjøp hos oss. Og kjøp hos oss. Ja, det lyset i huset til presten. Det sparsomme måltidet de­ res. Tenker på den feilen i takseringen da jeg var hos Thom. 28 år er det. To hus har de. Gabriel Conroys bror er kapellan. Tyss. Igjen. Lurer på hvorfor de kommer ut som mus om natten. Det er en blandingsrase.

330

331

Fugler er som flygende mus. Hva er det som skremmer dem, lys eller støy? Best å bli sittende. Instinkt alt sammen akkurat som den fuglen som fikk vann ut av en krukke ved å slippe småstein i den. Han er som en mann i regnfrakk med bitte små hender. Tynne knokler. Det er nes­ ten så de er lysende, blåhvitt. Fargene er avhengig av hva slags lys det er. Hvis man for eksempel ser på solen som ørnen og deretter ser ned på skoene, så ser man en lysende gulaktig flekk. Vil sette varemerket sitt på alt mulig. For eksempel katten i morges i trappen. Farge som brun torv. Det heter at man aldri ser noen med tre farger. Stemmer ikke. Den hvitstripete skilpaddefargete på City Arms med bokstaven M i pannen. Kroppen femti forskjellige farger. Nettopp nå er Howth ametystfarget. Blinkende glass. Det var slik som med den vise mannen hva er det nå han heter igjen med brennglasset. Så fatter lyngen ild. Det kan ikke være fyrstikker etter turister. Hva? Kanskje de tørre kvistene gnis mot hverandre og fatter ild. Eller knuste flasker i tornekrattet virker som brennglass i solen. Arkimedes. Jeg har det! Hukommelsen min er ikke så dårlig. Tyss. Hva er det de flyr etter hele tiden? Insekter? Siste uke var det en bi som kom inn i stuen og lekte med skyggen sin under taket. Det var kanskje den som stakk meg, kom tilbake for å se. Det samme med fug­ ler. Finner aldri ut av hva de sier. Som når vi småprater. Så sier hun og så sier han. Modige som flyr av sted over havet og tilbake igjen. Mange må omkomme i uvær, telegraftråder. Fryktelig liv sjøfolk også har. Store best av noen atlanterhavsdampere som velter seg av sted i mørket og rauter som sjøkuer. Faugh a ballagh! Av veien, fordømte svin! Andre i småbåter, liten lapp til segl, kastes omkring som en skrå i munnen på en gammel gubbe. Alt etter hvor stormen uler. Gift også. Noen ganger borte i årevis et sted ved verdens ende. Egentlig har den ingen ende for den er jo rund. En kone i hver havn, sies det. Hun har det greit hvis hun klarer seg til Johnny kommer hjem igjen. Hvis han noensinne gjør det. Snuser litt på alle havner. Hvordan kan de være glad i sjøen? Og allike­ vel er de det. Letter anker. Og av sted drar han med en amulett som be­ skyttelse. Ja? Og en slik tefilin eller hva det er de kaller det som stakkars pappas far hadde ved døren og som man skulle berøre. Det som førte oss ut av Egyptens land og inn i trelldommens hus. Det er noe ved den gamle overtroen for når man går ut vet man aldri hvilke farer. Klamrer seg til en planke eller rir på en bjelke for å redde livet, redningsbelte på seg, sluker saltvann og det er det siste av smartingen før haiene tar ham. Kan fisk bli sjøsyk? Og så er det vakkert og vindstille uten en sky, blikkstille hav, fredelig, mannskap og lasten knust til pinneved, havet er sjømannens grav, og månen kikker fredelig ned. Ikke min feil, gamle skittfrans. En siste ensom lysrakett vandret opp mot himmelen fra Mirusbasaren og søkte etter midler til Mercers sykehus og brast falt og utstøtte en klase med fiolette og bare en enkelt hvit stjerne. De svevet, falt, bleknet. Hyr-

detimen, omfavnelsens time, stevnemøtenes time. Fra hus til hus vand­ rer klokken nipostbudet og banker som alltid velkomment to ganger på døren, lampen i beltet som en sankthansorm hist og her gjennom laurbærhekken. Og mellom de fem unge trærne tente en løftet stake lykten i Leahy Terrace. Forbi opplyste vinduer, forbi identiske hager gikk en skingrende stemme og ropte: Eeeevening Telegraph, ekstrautgave! Re­ sultatene fra Gold Cup-løpet! Og fra døren i Dignams hus sprang en gutt ut og ropte. Pipende fløy flaggermusen hit og dit. Langt ute kom tide­ vannet over sandbankene og snek seg frem, grått. Howth gikk til ro, trett av den lange dagen med njamnjam rhododendroner (han var gam­ mel) og følte fornøyd hvordan nattebrisen løftet seg og suste gjennom bregnekrattet. Han lå stille, men åpnet et rødt øye uten å få sove, pustet dypt og langsomt, søvnig men våken. Og langt ute på Kish Bank blinket det ankrede fyrskipet og blunket til Mr Bloom. Hvilket liv de menneskene der ute må ha, fast på samme sted. Irske fyrvesen. Straff for syndene deres. Kystvakten også. Raketter og redningsstol og livbåt. Den dagen vi dro på utflukt med Erin 's King kastet vi over en sekk med gamle aviser til dem. Bjørnene i zoologisk hage. Mot­ bydelig tur. Fyllikene ute for å få ristet leveren. Spydde over bord og ma­ tet krabbene. Kvalme. Og kvinnene med gudsfrykten i ansiktet. Milly helt rolig. Det blå tørkleet hennes flagret og hun lo. Vet ikke hva det vil si å dø i den alderen. Og helt rene i magen. Men de blir redde hvis de går seg bort. Da vi gjemte oss bak treet i Crumlin. Jeg vil ikke. Mamma! Mamma! Gått vill i skogen. Skremmer dem med masker også. Kaster dem i været og tar dem imot igjen. Nå biter jeg nesen av deg. Er det halvt for spøk? Eller barn som leker krig. I fullt alvor. Hvordan kan folk sikte på hverandre med skytevåpen? Noen ganger går de av. Stakkars unger! Eneste bekymringer veps og brennesle. Jeg ga henne kamillete mot det. Da ble hun bedre sovnet hos Molly. Har de samme tennene. Hva elsker de? Et annet dem selv? Men den morgenen da hun sprang etter henne med paraplyen. Kanskje bare på lek. Jeg tok pulsen hennes. Banket. Liten hånd var det, stor nå. Kjære Papli. Alt hva hånden forteller når du tar i den. Likte å telle vestknappene mine. Jeg husker det første korsettet hennes. Jeg måtte le da jeg så det. Små brystvorter til å begynne med. Den venstre er visst den mest følsomme. Min også. Nærmest hjertet? Legger inn vatt hvis fedme er moderne. Hadde vondt om natten da hun vokste, ropte, vekket meg. Vettskremt da hun fikk den første mensen. Stakkars barn! Merkelig øyeblikk for moren også. Tenkte på den gangen hun selv var pike. Gibraltar. Utsikten fra Buena Vista. O'Haras tårn. Måkene som skrek. Den gamle berberapen som åt hele familien sin. Sol­ nedgang, kanonskudd ved tappenstrek. Hun så ut over havet da hun fortalte meg det. En aften som denne, men klar, uten skyer. Jeg hadde alltid trodd jeg skulle gifte meg med en lord eller en rik gentleman med egen lystyacht. Buenas noches, senorita. El hombre ama la muchacha hermosa. Hvorfor meg? Fordi du var så forskjellig fra de andre.

332

333

Best jeg ikke blir sittende her hele natten og gror fast. Man blir sløv i dette været. Etter mørket å dømme må klokken være rundt ni. Gå hjem. For sent til Leah. Killarneys lilje. Nei. Er kanskje oppe ennå. Stikke inn­ om sykehuset for å se om. Håper hun har overstått det. Det er blitt en lang dag i dag. Martha, badet, begravelsen, Keyes hus, museet med gud­ innene, Dedalus' sang. Og så slagsbroderen hos Barney Kiernan. Jeg ga ham igjen. Fylleprat. Den satt da jeg fortalte ham om guden hans. Feil å slå igjen. Eller? Nei. Burde gå hjem og le av meg selv. Må alltid drikke seg snyden sammen med andre. Redd for å være alene akkurat som en unge på to år. Hvis han nå hadde slått til meg. Se saken fra hans side. Da er det ikke så galt. Kanskje mente han det ikke så vondt. Trefoldig hurra for Israel. Trefoldig hurra for svigerinnen han trakk rundt med, tre huggtenner i munnen. Samme slags skjønnhet. Særlig hyggelig selskap ved en kopp te. Søsteren til konen av en villmann fra Borneo er nettopp kommet til byen. Tenke seg det ansiktet på nært hold tidlig på morge­ nen. Hver sin lyst som Morris sa da han kysset kua. Men Dignam tram­ pet i klaveret. Alltid så deprimerende med hus hvor det er sorg. I hvert fall trenger hun pengene. Må gå til Skotske enker som jeg lovet. Merke­ lig navn. Tar det for gitt at vi stryker med først. Den enken sist mandag utenfor Cramer som så på meg. Begravde den stakkars mannen som gjør gode fremskritt takket være livsforsikringen. Enkens skjerv. Javel? Hva venter du hun skal gjøre? Må smigre seg frem. Enkemenn orker jeg ikke. Virker så hjelpeløse. Stakkars O'Connor kone og fem barn forgiftet av blåskjell. Kloakken. Håpløst. Må ha en matrone med lasaronpøs for å ta hånd om seg. Tar ham på slep, tallerkenfjes og et stort forkle. Grå flanells underbenklær for damer, tre shilling paret, virkelig røverkjøp. Enkel og elsket, elsket for bestandig, sier de. Stygg, ingen kvinne tror hun er det. Elsk, lyv og vær pen, for i morgen skal vi dø. Ser at han sta­ dig flakker omkring og prøver å finne ut hvem som spilte ham det pus­ set. U.p. Up. Sånn er skjebnen. Han, ikke jeg. Også en butikk merker man noen ganger. Virker som det hviler en forbannelse over det. Drømte jeg noe i natt? Vent. Noe forvirrende. Hun hadde røde tøfler. Tyrkiske. Gikk med bukser. Sett at hun gjør det? Ville jeg brydd meg om henne i pyjamas? Fordømt vanskelig å svare. Nannetti er reist. Postbåten. Allerede ved Holyhead nå. Må få tak i den annonsen fra Keyes. Snakke med Hynes og Crawford. Underskjørt til Molly. Hun har noe å stikke i dem. Hva er det? Kanskje penger. Mr Bloom bøyde seg og vendte på et stykke papir på stranden. Han tok det opp og så nærmere på det. Brev? Nei. Kan ikke lese. Best å gå. Best. Jeg er trett av å gå. Side fra gammel stilebok. Alle de hullene og steinene. Hvem kan telle dem? Vet aldri hva man finner. Flaske med historien om en skatt, slengt ut fra et skipsvrak. Flaskepost. Barn liker å kaste ting i sjøen. Tro? Brød kastet på vannet. Hva er det? Bit av en stokk. Åh! Det kvinnfolket har slitt meg ut. Er ikke så ung lenger. Kommer

hun hit i morgen? Vente på henne i evighet et eller annet sted. Må komme tilbake. Det gjør mordere. Vil jeg? Mr Bloom pirket forsiktig med stokken i sanden. Skriv en beskjed til henne. Blir kanskje stående. Hva da? JEG. En eller annen idiot tråkker på det i morgen tidlig. Nytteløst. Vaskes vekk. Tidevannet når hit opp. Så en dam ved foten hennes. Bøyer meg, ser ansiktet mitt i den, mørkt speil, ånder på det, kruses. Alle disse knau­ sene med furer og arr og bokstaver. Å, de gjennomsiktige! Dessuten vet de det ikke. Hva er meningen med den andre verden. Jeg sa du var slem gutt fordi jeg ikke liker. ER. EN. Er ikke plass. Lar det være. Mr Bloom slettet ut bokstavene med en langsom fot. Det er noe håp­ løst med sand. Ingenting vokser i den. Alt visner. Ingen fare for at det kommer noen store skip inn hit. Bortsett fra Guinnesslekterne. Rundt Kish på fire dager. Halvparten med flid. Han kastet fra seg trepennen. Skaftet falt i den fine sanden, ble stå­ ende. Hvis jeg hadde forsøkt å gjøre det med beregning ville jeg ikke greid det på en uke. Tilfeldighet. Vi ses aldri mer. Men det var deilig. Far­ vel, kjære. Takk. Fikk meg til å føle meg så ung. En liten høneblund nå. Må være nesten ni. Båten til Liverpool gått for lenge siden. Ikke engang røyk. Og hun kan gjøre det andre. Gjorde det også. Og Belfast. Jeg vil ikke dra. Fort dit, fort tilbake til Ennis. La ham. La meg bare lukke øynene et sekund. Men jeg vil ikke sove. Halvveis drømme. Det blir aldri det samme. Flaggermus igjen. Ikke noe vondt i den. Bare noen få. Å søte kjære deg med alle dine små pikehvite jeg så skittent støttebeltet fikk meg til å elske klissent oss to slemme Grace kjæreste hun ham halv fem sengen metempikose strømper undertøy for Raoul parfyme din kone sort hår svulmende barm senorita unge øyne Mulvey fyldige bryster jeg brødvogn Winkle røde tøfler hun rusten søvn vandrer år drømmer vender tilbake stussen Agendath avmektig elskede viste meg hennes neste år i underbuksene vender tilbake neste hennes neste hen­ nes neste. En flaggermus flakset. Her. Der. Her. Fjernt i det grå slo en klokke. Mr Bloom med munnen åpen, den venstre støvlen glattet sanden sidelengs, bøyde seg, pustet. Bare et par

Koko Koko Koko. Klokken på kaminhyllen i presteboligen gol mens Canonicus O'Hanlon og fader Conroy og pastor John Hughes S.J. inntok te og rundstykker med smør og stekte lammekoteletter med ketchup og snakket om

334

Koko Koko KoKo for det var en liten kanarifugl som kom ut av det lille huset og sa hvor mye klokken var som Gerty MacDowell la merke til da hun var der for hun var kvikk til å se slikt, var Gerty MacDowell, og hun la med en gang merke til at den fremmede herren som satt på steinen og stirret var

Koko Koko Koko.

14

Deshil Holles Eamus. Deshil Holles Eamus. Deshil Holles Eamus. Send oss du klare, lyse, Elorhorn, nytt liv og avkom. Send oss du klare, lyse, Horhorn, nytt liv og avkom. Send oss du klare, lyse, Horhorn, nytt liv og avkom. Heisann guttebass heisann! Heisann guttebass heisann! Heisann guttebass heisann! I alminnelighet blir den persons skarpsindighet ansett som meget ringe hva angår de saker som anses som de mest fordelaktige av dødelig utstyrt med klokskap og som iakttas å være uvitende om hva som de i doktrinen mest kyndige er forvisset av fornuften hos dem i anledning av begavelsens utsmykning som fortjener aktelse som stadig fastholder og bekrefter at andre omstendigheter er likeverdige uten noen ytre glans er velstanden mer virkningsfullt dokumentert enn det omfang av hvor langt dens omsorg for avkommet er utviklet og som hvis den mangler det vil bety en dødssynd men som hvis den lykkeligvis forefinnes vil utgjøre et sikkert tegn på den altskapende naturens uforgjengelige vel­ signelse. For hvem er det vel ikke som har fattet bare noe av betydnin­ gen og som er seg bevisst at den utvendige glansen bare kan være over­ flaten av en nedadgående avgrunnsdyp virkelighet eller skulle noen på den annen side være så ukyndig at han ikke innser det at ingen av natu­ rens velgjerninger kan stå imot formeringens rikdom og at det derfor er en plikt for enhver anstendig borger å bli en formaner og tilskynder for sine medmennesker og å nære den største bekymring for at det som i fortiden på en utmerket måte er påbegynt av nasjonen i fremtiden ikke skal fullbyrdes på den samme utmerkede måten hvis en utilbørlig sedva­ ne etterhånden skulle få omdannet de ærerike av forfedrene overleverte skikker til noe så uendelig lavt at det virker dristig inntil det ufattelige men som ville våge å stå frem og hevde at ingen større skjensel kan ten­ kes enn å overlate til glemselen de evangeliske bud og samtidig et løfte som uigjenkallelig med sin spådom om overflod eller sin trussel om fat­ tigdom påla alle dødelige den uopphørlige forplantningens skapende funksjon? Vi skal derfor ikke forbauses hvis som de beste historikere beretter, legekunsten var høyt æret blant kelterne, de som etter sin natur ikke be­ undret noe som ikke var beundringsverdig. Rent bortsett fra sykehus, hospitaler for spedalske, svettestuer og pestgraver, har de største legene

336

337

deres såsom O'Shiel, O'Hickey og O'Lee, med største grundighet oppteg­ net de forskjellige metodene de syke og de tilbakefalne har gjenvunnet helbreden med, om så sykdommen har bestått av St. Veitsdans eller al­ vorlige blødninger. I hvert fall bør ethvert offentlig arbeide som innehol­ der noe av betydning stå i passende forhold til betydningen, og derfor ble det i denne anledning antatt en plan (om det skjedde etter forutgå­ ende rådslagning eller som et resultat av moden erfaring er vanskelig å si, ettersom de forskjellige forskernes avvikende oppfatninger ikke har latt seg bringe i overensstemmelse med hverandre), hvorved moderska­ pet ble fjernet så langt fra enhver mulighet for uhell at hvilken pleie pa­ sienten i denne kvinnens vanskeligste stund enn måtte behøve, og dette alene ikke bare for den overmåte velstående men også for den som med ytterst få midler knapt nok kan opprettholde livet, ble ytet en ubetydelig bistand. For henne kunne allerede den gang og videre fremover ikke mer være til skade på noen måte for dette anså alle borgere mer enn noe annet at uten fruktbare mødre kan velstand overhodet ikke tenkes og da alt ble ordnet for henne da selve begivenheten inntraff ble hun hjulpet av evighetens guder dødelige og slekten med forløsningen og den fødende lot seg kjøre dit hen og hos alle andre oppsto et inderlig ønske om også å bli opptatt i husstanden. Å gjerning av den kloke nasjon som man ikke bare skal berette om men også lovprise for allerede før barnets fødsel så de moren i henne og hun følte derved at alle elsket henne! Før fødselen fikk fosteret fryd. I morens skjød ble det tilbedt. Alt som kunne gjøres ble rundhåndet gjort. Av jordmødrene ble det gjort i stand næringsrik kost og et trygt leie med rene klær som om fødselen allerede var overstått, alt forberedt på en forutseende måte, men i tillegg til dette var heller ikke nødvendige medisiner glemt og det manglet heller ikke kirurgiske instrumenter som er egnet for slike tilfeller for ikke å glemme at i det sollyse vennlige fødehjemmet dit den vordende mor begir seg når tiden er inne, ble hun adspredt ved synet av en rekke bilder fra for­ skjellige steder på jordkloden foruten gudelige og menneskelige avbild­ ninger og betraktninger av disse har for fruktsommelige kvinner en gunstig innvirkning som letter utviklingen av fosteret og selve fødselen. Da natten falt på sto en veifarende ved husets dør. Han var av Israels ætt og hadde vandret vidt omkring på jorden. En dyp menneskelig med­ lidenhet var det som hadde ført ham til dette huset. Men husets herre var en mann ved navn A. Horne. 70 senger hadde han beregnet på mødre som kunne føde friske og sunne barn slik som Guds engel sa til Maria. To vektere voktet der, hvite søstre våket utrette­ lig. Smerter stilte de, syke trøstet de, på tolv måneder tre ganger hundre. Trofaste pleiersker er de begge, holder omsorgsfullt vakt for Home. Våkende hørte den vaktsomme vekteren hvordan denne mildhjertede mannen kom og snart reiste seg den hvitomsvøpte søsteren og åpnet porten vidt for ham. Og se, straks springer i vest et takket lyn frem

på Irlands himmelhvelv! Inderlig fryktet hun at Gud med vann skulle utslette menneskeheten som straff for alle deres synder. Kristi kors teg­ net hun over brystet og ga tegn til at han skulle komme inn og få ly under hennes tak. Og mannen gjorde som hun bød og trådte ærbødig inn i Hornes hus. Brydd over å være til besvær trådte besøkeren inn i Hornes hall med hatten i hånden. På dette stedet bodde han i fordums tid med sin dyre­ bare hustru og yndefulle datter som siden hadde vandret over hav og land i samfulle ni år. En gang ved et møte i byen blant mange folk hadde han unnlatt å ta av seg hatten på hennes hilsen. Nå bønnfalt han henne om tilgivelse med noe hun med god grunn godtok og han sa at ansiktet hennes den dagen han så flyktig innfanget hadde virket friskt som en purung jomfrus. Snart tentes et lys i øynene hennes og rosenblader blusset i kinnene som takk for hans ord. Men så falt blikket hennes på de dystre klærne hans og hun fryktet sorg. Men glad ble atter snart igjen den nyss så forstemte. Han spurte henne om doktor O'Hare sendte budskap fra fjerne kyster og med gremmelsens sukk svarte hun at doktor O'Hare var i himmelen. Bedrøvet ble mannen over disse ord som knuget tungt i hans indre. Alt fortalte hun og beklaget ham som gikk bort så ung selv om hun i sin sorg ikke betvil­ te Guds rettferdighet. Hun sa han hadde fått en god og mild død priset være Gud Herren Hans godhet med skriftemål hellig nattverd og den siste olje for hans henfarne lemmer. Da spurte mannen alvorlig hvilken død den henfarne hadde lidd og nonnen svarte ham og sa han døde av magekreft for tre år siden ved den forestående kyndelsmesse på øya Mona og hun ba Gud Herren den barmhjertige om å gi hans sjel udøde­ lighet. Han hørte hennes sørgelige ord og så med sorgens blikk på hatten han holdt i hånden. Slik sto de der begge en stund i fortvilelsen knuget av sorg. Derfor betenk Enhver din siste time som er døden og det støv som ikke sparer noen som er født av kvinne, for naken slik han kom ut av mors liv slik skal han også naken i sin tid vende tilbake. Mannen som var kommet inn i huset talte til pleiersken og han spurte hvordan det gikk med den kvinnen som lå der i barselseng. Pleiersken svarte og sa at kvinnen hadde ligget i veer i tre samfulle døgn og at det ville bli en vanskelig fødsel, men at den snart skulle skje. Dertil sa hun at hun hadde sett mange kvinner føde, men at ingen hadde vært så van­ skelig som denne. Og endelig fortalte hun alt til ham som en gang i tiden hadde bodd nær dette huset. Mannen lyttet til hennes ord og ble fylt av undring over de lidelser som moderskapet påfører fødende kvinner og undret seg da han så ansiktet hennes som var så ungt for enhver som kunne se og allikevel var hun fremdeles en tjenerinne. Ni ganger tolv blødninger hadde gjort henne barnløs. Og mens de sto slik og talte ble døren til slottet åpnet og der fornem­ met de en voldsom larm som av mange som satt til bords. Og det kom

338

339

imot dem en ung lærd ridder ved navn Dixon. Og vandringsmannen Leopold var ham vel bekjent for det hadde seg slik at de hadde hatt med hverandre å gjøre tidligere i det barmhjertighetens hus hvor den stude­ rende ridderen virket, for dit kom en dag vandringsmannen Leopold for å søke helsebot fordi han i brystet var alvorlig såret av et spyd fra en fryktelig og skrekkelig drage som hadde rammet ham og som ridderen hadde behandlet med en salve han hadde laget av flyktig salt og chrisam som hadde læget såret. Nå sa han at Leopold skulle gå inn i slottet og for­ lyste seg sammen med dem som var der. Vandringsmannen Leopold svarte at han aktet seg andre steder for han var en mann av klokhet og forsiktighet. Også damen var av den samme mening og talte bebrei­ dende til den unge ridderen selv om hun egentlig trodde at den reisende hadde talt usant av klokskap. Men den lærde ridderen ville ikke høre på noe nei eller følge hennes bud eller tåle at han motsatte seg hans ønske, og så fortalte han hva for et vidunderlig slott det var. Og vandringsman­ nen Leopold gikk da inn i slottet for å hvile ut for han var trett i lemme­ ne etter mange vandringer i fjerne land med jakt og noen ganger elskov. Og i slottet sto et bord som var tømret av bjerk fra Finland og som ble holdt oppe av fire dverger fra dette landet, men de kunne ikke røre seg for de var forhekset. Og på dette bordet lå fryktelige sverd og kniver som ble smidd av hardt arbeidende demoner over hvite flammer i en stor hule og som de fastgjør til horn av bøfler og hjorter som der fins i over­ flod. Og der sto det drikkekar som ved djevelsk trolldom var støpt i sjøsand og luft av en trollmann som blåser inn i dem med sin glødende pust til de blir som bobler. På bordet sto så mange og rikelige retter at man ikke kan forestille seg et større mangfold. Og der sto et sølvfat som kunne åpnes ved trolldom og der lå det selsomme fisker uten hode og som vantro mennesker ville ha fornektet var mulig hvis man ikke hadde sett det med sine egne øyne. Og dog var det slik. Og disse fiskene lå i et bad av olje som var fraktet dertil fra Portugals land og som er så fett at det kan sammenlignes med saften av presset oliven. Og likedan var det et under å se i slottet hvordan man ved trolldomskunster kunne for­ vandle en blanding av fruktbare hvetesorter fra Kaldea som man ved å mane onde ånder fikk til å heve seg til et uhyre berg som var merkelig å skue. Og her lærte de slangene til å sno seg langs lange stokker opp fra marken og av skallet fra disse slangene brygget de en drikk som minner om mjød. Og den lærde ridderen lot skjenke opp en drikk for junker Leopold og de drakk ham til liksom også alle de andre som der var forsamlet. Og junker Leopold løftet visiret på hjelmen for å behage sin vert og tok en liten slurk, men ikke stor, for han pleide ellers ikke drikke mjød av noe slag, og deretter skjøv han begeret til side og tømte raskt og ubemerket mesteparten over i grannens drikkebeger, og grannen merket intet til denne hans list. Og han satte seg ned i dette slottet sammen med dem for å nyte en stunds hvile. Gud den allmektige være lovet.

Imens dette sto på viste den gode søster seg i døren og ba dem for Jesus vår Allerhøyeste Herres skyld om å holde opp med alt spetakkelet, for ovenpå lå en fornem dame i barselseng og hennes time var nær fore­ stående. Sir Leopold hørte et høylydt skrik der oppefra og han undret seg over hvem dette skriket kom fra, barnet eller kvinnen, og jeg und­ res, sa han, hvorfor det ennå ikke er kommet. Det synes meg at det har drøyd altfor lenge. Og i det samme ble han vår en frimann ved navn Lenehan på den andre siden av bordet og han var eldre enn de andre, og da de begge var riddere uten frykt og daddel og fordi han var den eldste, henvendte han seg til ham ved vennlighet. Ja, sa han, og om det enn har vart lenge så skal hun nok snart få det overstått med Guds vilje og glede seg over sitt barn for hun har ventet uvanlig lenge. Og frimannen som hadde drukket sa at hun ventet hvert øyeblikk skulle bli hennes neste. Og han grep det begeret som sto foran ham for aldri behøvde noen å oppfordre ham til å drikke, og sa med fryd i stemmen: Drikk, og han drakk så lenge han orket på begges velvære for han var en god og lystig drikkebror. Og sir Leopold som var den mest høviske gjest som no­ ensinne hadde sittet blant lærde menn og som var den saktmodigste og mildeste mann som noensinne hadde fjernet et egg fra under en høne og den mest trofaste ridder i verden som alltid viste en fornem dame sin hyllest, løftet høvisk sitt beger som svar på hans hilsen. Grublet med undring over kvinners kvide. Men la oss nå fortelle om det lag som her var samlet for å drikke, hver og en så godt han kunne. Benket ved bordet var en rekke studenter, det vil si Dixon kalt den yngre fra Saint Mary Merciable med sine to kumpaner Lynch og Madden, medisinske studenter, og frimannen som het Lenehan og en mann fra Abba Longa, en mann ved navn Crotthers og unge Stephen som så ut som en munk for enden av bordet og Costello som de kalte for Punch Costello på grunn av en bedrift i hans ungdom (og av alle med unntak av Stephen, var den mest drukne og som stadig ropte på mer mjød) og ved hans side den saktmodige sir Leopold. Men de ventet alle på den unge Malachi som hadde lovet å komme, og de som ikke hadde godt i sinne sa at han allerede hadde brutt sitt løfte. Og sir Leopold satt hos dem for han nærte et varmt vennskap for sir Simon og denne hans unge sønn Stephen og fordi trettheten her kunne finne hvile etter den såre lange vandringen og fordi de vårtet ham opp på det beste og mest ærbødige. Barmhjertigheten bød ham å drøye, kjærlighe­ ten kjempet med vandringslysten, for han ville nødig bryte opp. For visst var de ganske åndfulle studenter. Og han hørte hvordan de disputerte med hverandre om fødsel og rettferdighet, unge Madden hevdet at det var hardt for en hustru å skulle dø (for dette hadde skjedd for noen år siden med en kvinne fra Eblana i Hornes hus, nå hadde kvinnen forlatt denne verden og natten før hennes død hadde alle leger og apotekere gitt råd om hennes sykdom). Og de hadde sagt at hun skulle leve, for, som de sa, i begynnelsen skulle kvinnen føde sitt barn

340

341

med smerte og det var derfor at de som var av en annen mening hadde sagt at den unge Madden vel nok hadde sagt sannheten for han pintes av samvittighetsnag ved tanken på at hun skulle dø. Og ikke få og blant dem hørte også den unge Lynch som mente at verden nå ble styrt av ondskap mer enn noensinne selv om vanlige folk var av en annen mening, men loven og dommerne hade ingen ting å stille opp mot slikt. Gud råde bot på dette. Knapt var disse ord blitt sagt før alle med én stemme ropte: Nei, ved den hellige Jomfru, måtte kvinnen få leve og barnet dø. Om denne saken stred de nå og ble opphisset og noen var røde i hodet av disputten og andre av drikkingen, men frimannen Lene­ han var rask til å skjenke i mer til alle slik at gleden ikke skulle avta. Der­ etter omtalte og beskrev unge Madden hele tilfellet og da han sa hvor­ dan hun døde og at mannen på grunn av den hellige troen og spådom­ mer og forbønner fra bedemenn og pilegrimer og sitt løfte han hadde gitt til Sankt Ultan av Arbraccan slett ikke kunne forstå at hun var død, ble alle grepet av sorg over hennes skjebne. Hvorpå unge Stephen svarte som følger: Ofte, gode herrer, mumler den uvitende hop. Både barn og moder priser nå sin Skaper, den ene i helvetes mørke forgård, for de udøpte barn, den andre i skjærsilden. Men Gud bevare oss vel, hva må vi da mene om de av Gud muliggjorte sjeler som vi hver natt umulig­ gjør, hvilket er en synd mot Helligånd, Herren Gud og alt livs Skaper? For, gode herrer, sa han, kort er vår lyst. Vi er bare et redskap for disse små vesener og naturen og vi har forskjellige mål. Da spurte den unge Dixon om Punch Costello visste hva disse mål var. Men han hadde drukket overmåte meget og det eneste han tydelig kunne ytre var at han alltid var rede til å skjende en kvinne, om hun enn var jomfru, hustru eller skjøge, så lenge det bare kunne hjelpe til med å stille hans store vel­ lyst. Hvoretter Crotthers fra Alba Longa sang unge Malachis lovsang til det dyret enhjørningen som bare én gang hvert tusende år får glede av hornet sitt, og de andre ble stadig ved med å avbryte ham og kom med skarpe utfall og forarget ham storligen, og alle bar vitnesbyrd og sverget ved sankt Foutinus og hans avleredskaper at han var istand til å gjøre hva som helst som kunne fordres av en mann. Deretter lo alle muntert og støyende unntatt unge Stephen og sir Leopold som ikke dristet seg til å le på grunn av et selsomt lune som kom over ham mens han var fylt av medlidenhet for hun som fødte og hvor hun nå enn var. Så talte unge Stephen stolt om moderkirken som ville støte ham ut av sin favn, og om kanonisk lov, om Lilith, abortenes skytshelgen, om fruktsommelighet fremkalt av frø i vinden og innbilning eller av kraften hos vampyrer munn mot munn eller slik Virgil sier det, av innflytelse fra solnedgangen eller duften av måneblomster eller om kvinnen ligger med en kvinne som mannen nylig har ligget med, effectu secuto, eller kanskje i samme bad slik Averroes eller Moses Maimonides anser mulig. Han sa også hvordan det ved utgangen av den annen måned ble inngytt en menneskelig sjel og hvordan vår hellige mor besjelet alt levende til Guds ære,

mens den jordiske mor bare var et morsdyr for kroppens måter og føder som et dyr og som ifølge kanonisk lov måtte dø, for således sier han som bærer fiskerens segl, den velsignede Petrus og den klippen som den hel­ lige kirken ble grunnet på for alle tider. Og deretter spurte alle de unge studentene om sir Leopold i et slikt tilfelle ville bringe morens liv i alvor­ lig fare for å redde barnets liv. Som den forsiktige mann han var som ville gjøre alle tilfreds med sitt svar, la han hånden under haken og for­ stilte seg slik hans vane var at han som alltid hadde holdt legekunsten høyt i akt mer enn de fleste andre legmenn, var av den oppfatning at ifølge hans ringe kjennskap til et så sjeldent tilfelle ville moder Kirke se på med milde øyne all den stund hun på én og samme gang fikk penger for både en fødsel og en død, og derved unngikk han med letthet spørs­ målet. Det er så sant, hevdet deretter Dixon, og tar jeg ikke feil er det en treffende sannhet. Og da unge Stephen hørte dette ble han meget glad til sinns og hevdet at den som stjal fra de fattige låner til Herren, for han var uten bånd på tungen når han var drukken, og det var han nå, det var lett å høre på hans ord. Men sir Leopold ble gram i hu til tross for de muntre ordene, for frem­ deles følte han medlidenhet ved tanken på kvinner i barselseng og de skrekkinnjagende skingrende hylene og han mintes sin gode frue, Marion, som hadde født ham et guttebarn som døde den ellevte dagen av sitt liv uten at noe menneskes kunst hadde kunnet redde det fra de­ res skjebne. Og hun ble rammet hardt i sitt hjerte av denne fryktelige hendelsen, og da han ble begravd iførte hun ham en varm kledning av lammeull spunnet av hjordens beste dyr slik at han ikke skulle lide ille og fryse (for dette var midtvinters) og nå hadde sir Leopold ingen mann­ lig arving av sitt eget blod og var fylt av sorg i sitt hjerte da han betraktet sin venns sønn, men selv om han sørget over at han manglet en så god og dugelig sønn (for alle aktet ham for hans gode forstand) og ikke mindre sørget han for unge Stephens skyld fordi han levde et utsvevende liv med disse døgeniktene og ødet sine penger på skjøger. Så fylte unge Stephen alle begere som sto tomme slik at det ikke var meget til overs hvis de forsiktige ikke hadde hindret det ved å stige frem til ham som stadig ikke hadde fått nok og drakk til pontifex maximus' helbred og utbrakte en skål for Kristi stedfortreder som etter hva han sa også er kirkeoverhode i Bray. La oss drikke, kvad han, av dette beger og nyt denne mjøden som i sannhet ikke er noen del av mitt legeme, men min sjels legemliggjørelse. Overlat brødsmulene til dem som lever av brød alene. Frykt ei heller noen nød for dette trøster mer enn noen frykt vil kunne knuge mitt sinn se denne vei! Og han viste dem funklende mynter av sin møyes lønn og pengenoter til en verdi av to pund og nit­ ten shilling, som han hadde fått, sa han, for en sang han hadde skrevet. Og alle så forundret på disse hans rikdommer han som ellers levde i armod. Deretter talte han til dem og sa: Vit alle at tidens levninger byg­ ger evighetens hus. Hva betyr dette? Begjærets vind får tornebusken til

342

343

å visne, men deretter vokser det en rose på tidens kors. Merk mine ord. I kvinnens liv er ordet blitt til kjød, men i Skaperens ånd blir alt kjød som forgår til det ord som aldri skal forgå. Det er skapelsen på nytt. Omnis caro ad te veniet. Hevet over enhver tvil er navnet hennes mektig, hun som av sitt skjød skjenket oss forløser, frelser og hyrde, hun vår mektige og ærbødige mor og Bernardus sier så riktig at hun besitter en omnipotentiam deiparae supplicem, hvilket er utlagt en forbønnens allmakt for hun er den andre Eva og forløste oss som også Augustin sier, mens der­ imot den første, vår stammor, som vi alle er forbundet med gjennom en suksessiv anastomosis av navlestrenger, solgte oss alle sæd som avkom, for et eple. Men her dreier det seg om følgende: Enten kjente hun ham som Gud, den andre sier jeg, og var bare sin egen skapnings skapning, vergine madre, figlia de tuo ftglio, eller hun kjente ham ikke, og da står hun i samme fornektelse og uvitenhet som Peter Piscator som bor i det hus Jakob bygget og med tømmermannen Josef, skytshelgenen for alle ulykkelige ekteskaps lykkelige endeligt, parceque M. Léo Taxil nous a dit que qui 1'avait mise dans cette fichue position c'était le sacré pigeon, ventre de Dieu! Entweder transsubstantialitet oder konsubstantialitet, men ikke i noe tilfelle subsubstantialitet. Og da ropte de alle med én munn at dette var stygge ord. Et svangerskap uten glede, sa han, en fød­ sel uten smerte, en kropp uten en plett, en mage uten fylde. La de ugu­ delige be med tro og glød. Med vilje vil vi verge vår visshet. Hvorpå Punch Costello slo neven i bordet og stemte opp en uhøvisk vise Staboo Stabella om en lettfeldig pike som ble gjort tykk av en ge­ myttlig lanseknekt i Tyskland og som begynte slik: - De første tre månedene var hun ikke seg selv, Staboo... i samme øyeblikk som søster Quigley kom til syne i døren og vred sa til dem at de fikk holde opp med levenet og skamme seg, for deres adferd var meget usømmelig og hun minnet dem på at alt måtte være i orden når lord Andrew kom og hun våket skinnsykt over at det ikke var bulder og bråk som kunne bringe hennes ærefulle vakt i vanry. Hun var en gammel og sur matrone og en sørgelig fremtoning med kristelig ferd, kledd i en mørk habitt som sto til hennes migrene og rynkete ansikt, og formanin­ gen var heller ikke uten virkning, for øyeblikkelig ble Punch Costello overfust med harde ord og brakt til stillhet mens alle talte i munnen på hverandre. Pesten ta det eselet, hva fanden går det av ham, din horkarl, din skinnpung, din dumrian, sønn av en opprører, din gjødselbinge, ditt misfoster, du skal holde den fordrukne kjeften din, gudsforlatte ape. Men den gode sir Leopold som bar som sitt merke blomsten stillhet, den blide merian, sa også at timen var meget hellig og i høy grad verdt å helligholde. I Hornes hus bør roen råde. Kort sagt, ikke før var dette forbi før magister Dixon fra Mary i Eccles med et godmodig smil spurte unge Stephen hvordan det hadde seg at han ikke hadde bestemt seg for å avlegge munkeløftet og han svarte da: Lydighet mot skjød, kyskhet i død, men ufrivillig armod alle mine dager.

Til dette svarte magister Lenehan at han hadde hørt tale om hans skjen­ dige gjerninger, hvordan han, som det het seg, hadde besudlet en tro­ skyldig kvinnes liljehvite dyd, hvilket var fordervelse av mindreårige, og de var alle av samme mening, gjorde seg lystige og utbrakte en skål for hans farskap. Men Stephen svarte bestemt at det var det motsatte av hva de trodde, for han var den evige sønn og ville for alltid være uberørt. Og derved vokste munterheten deres ytterligere og de minnet ham på hans beretning om det selsomme bryllupsritualet med avkledning og deflorering av unge hustruer som prestene anvender på øya Madagaskar, der bruden er kledd i hvitt og safrangult og brudgommen i hvitt og korngult, og hvor man brenner nardusolje og vokslys og ligger på en bryllupsseng mens unge prester synger Kyrie og hymnen Ut novetur sexus omnis corporis mysterium til hun ikke er jomfru lenger. Han fremsa deretter for dem en meget beundringsverdig bryllupshymeneal av de fornemme skaldene magister John Fletcher og magister Frands Beaumont som står i deres Jomfruens tragedie og som er diktet for to elskende i samme si­ tuasjon: Til sengs, til sengs, lød omkvedet til musikkledsagelse på virginalet. Et utsøkt melodisk epithalamion av høyst beroligende sødme for unge elskende som er eskortert av brudepiker med velduftende fakler til den konnubiale kommunions kvadrupetale proscenium. De passet godt sammen, mente magister Dixon opprømt, men hør her, unge mann, det ville vært bedre å kalle dem Beau Mount og Lecher, hoppe og vellysting, for i sannhet, av en slik blanding må alt mulig kunne oppstå. Og unge Stephen fortalte videre at såvidt han kunne huske hadde de det samme kvinnfolket som stammet fra et horehus og at de vekselvis nøt av hen­ nes gunst, for på den tiden levde man livet lystelig og slik var det etter landets skikk. Ingen har større kjærlighet enn denne, sa han, at han byr sin venn å ligge med hans hustru. Gå du hen og gjør likeså. Also, slik, eller noe lignende, talte Zarathustra, forhenværende kongelig professor i franske artikler ved Oxehaleuniversitetet og aldri har det levd og åndet en annen til hvem menneskeheten har stått i større gjeld. Ta en frem­ med med deg inn i ditt tårn og du skal befinne deg i den nestbeste sen­ gen. Orate, fratres, pro memetipso. Og alt folket skal si ja og amen. For aldri må du glemme, Erin, dine henfarne slekter og svunne dager hvor lite du aktet meg og mitt ord og førte en fremmed til mine porter for å øve utukt for mine øyne og bli fet og vellystig som Jeshurum. Derfor har du syndet mot lyset og gjort meg, din herre, til tjenernes slave. Vend om, vend om, Clan Milly, forglemmegei, å, milesier. Hvorfor har du begått denne skjensel mot meg at du har forsmådd meg for en jalapakremmer og fornektet meg for romeren og inderen med det selsomme språket med hvem dine døtre veltet seg i vellyst? Se fremover, mitt folk, mot det forjettede land, fra Horeb og Nebo, fra Pisgah og fra Hattans Horn og inn i det landet som flyter av melk og mammon. Men du har ammet meg med bitter melk, månen og solen min har du for alltid slukket. Og du har for evig etterlatt meg ensom på min bitterhets mørke sti, og med et

344

kyss av aske har du kysset min munn. Dette indre mørke, fortsatte han, er ikke blitt opplyst av septuagintaens visdom og er ikke engang nevnt, for lyset fra øst som sprengte helvetes porter støtte på et mørke som var fra tidenes morgen. Vanen mildner grusomhetene (som Cicero sier om sine kjære stoikere) og Hamlets far har ingen brannblære å vise til prin­ sen. Det store mørket ved livets middagshøyde er en egyptisk plage som i det prenatale og det postmortale mørket er deres egentlige ubi og quomodo. Og da alle tings ende og avslutning til en viss grad stemmer over­ ens med deres begynnelse og opprinnelse, fullbyrder den samme man­ gedobbelte harmonien som ledsager veksten fra fødselen gjennom retrogressiv metamorfose også en gradvis forminskelse og hendøen, inntil den avslutningen som passer for naturen, og nøyaktig slik er vår subsolare tilværelse. De aldrende søstrene trekker oss inn i livet, vi jam­ rer, trives, leker, omfavner, parres, skilles, svinner hen og dør, de bøyer seg over våre lik. Først reddes vi fra Nilens vann mellom sivet på en seng av flettede blader, til sist en dyster berghule, en skjult grav blant løver og skrikende havørner. Og ettersom ingen kjenner stedet for sin tumulus eller vet hvilke prosesser vi skal gjennom på veien eller om vi kommer til Tophet eller Edenville, slik er også alt skjult for oss når vi gjerne vil se oss tilbake for å få vite fra hvilke fjerne steder vår hvemhets hvahet har hentet sin hvorfrahet. Hvorpå Punch Costello brølte ut Etienne chanson, men han bød dem høyrøstet å tie og sa: Se, visdommen har bygget et hus, dette store ma­ jestetiske gamle hvelv, Skaperens krystallpalass hvor alt er i den skjøn­ neste orden, en penny til den som finner erten.

Se dette hus som er bygget av Jack fylt med malt som han og venner drakk og derfor skylder de ham alle en takk.

345

Her lød et drabelig drønn ute fra gaten, et buldrende brak og et dund­ rende ekko. Høyt der oppe til venstre tordnet Tor, i fryktelig vrede var hammerkasteren. Og så kom uværet som lettet hans hjerte. Og magister Lynch ba ham holde opp med sin spott og sine spissfindigheter nå som den Aller høyeste var blitt vred over kjetteriet og hans hedenske tale. Og han som nettopp med slik frekkhet hadde utfordret alle så uforferdet, ble myk som voks som de alle kunne se og krympet seg, og motet hans som nettopp hadde vært så stort, var nå plutselig helt forsvunnet og hjertet hans slo kraftig i brystets bur der han fornemmet stormens raseri. Da spottet noen ham og andre hånte frykten hans og Punch Costello kastet seg igjen over drikkebegeret og magister Lenehan sverget på at han skulle gjøre det samme og ga seg straks i kast med stor iver. Men den storkjeftede skrythalsen ropte at det var ham fullstendig likegyldig om en gammel noksåsagt var snyden, så kom ikke her. Men det sa han bare for å overdøve sin egen engstelse, for han satt sammenkrøpet i Hor­ nes hall. Vel tømte han begeret i ett drag for å inngi seg med det motet

han skrøt av, og da buldret og braket det over hele himmelen slik at ma­ gister Madden som en gang i sin tid var from i hjertet, slo ham i siden etter dette dommedagsbulderet, og magister Bloom som satt ved skrythalsens side snakket beroligende til ham for å dempe den store frykten hos ham og forklarte at det ikke var annet enn tomt spetakkel han hørte en utladning av fluidum fra en tordensky, bare se, og at det hele var over at det bare var et lovbundet naturfenomen. Men forsvant vel Storkjefts frykt etter Beroligerens ord? Nei, for i sitt bryst bar han en brodd som het Bitterhet og som ikke kunne rykkes ut med ord. Og ble han da hverken rolig som den ene eller from som den andre? Han ble ingen av delene hvor meget han enn ønsket å være begge deler. Men kunne han ikke ha forsøkt å gjenfinne den urt From­ het som han i sin ungdom hadde levet med? Men nei, Nåden var ikke hos ham for å lede ham til denne urten. Hørte han da ikke i dette skral­ let Skaperens stemme eller som Beroligeren sa, bare den tomme larmen fra Fenomenet? Hørte? Vel, han kunne ikke annet enn å høre så lenge han ikke hadde stoppet sin kikkert Forstanden (hvilket han ikke hadde gjort). For gjennom denne kikkerten så han at han var i dette landet, Fe­ nomenet, hvor han visselig måtte dø en dag fordi han var forgjengelig liksom alle andre i denne verden. Og ville han da ikke godta at han måtte dø og bli borte som alle andre? Nei, det ville han så aldeles ikke for han ville mye heller gjøre noe annet som menn gjør med kvinner etter hva Fenomenet hadde befalt dem i henhold til boken Loven. Så visste han vel heller ikke noe om et annet land som het Tro-på-meg, som er det forjettede land og tilhører kong Frydefull og som skal bestå i evig tid hvor det ikke er noen død eller fødsel, ei heller ekteskap og moderskap, og dit alle skal komme som tror på det? Jo, visselig hadde From fortalt ham om det landet og Kysk hadde vist ham veien, men så skjedde det slik at han underveis var kommet i lag med en viss skjøge som var en øyensfryd å se på og som het, sa hun, Fugl-i-hånden, og hun lokket ham ved sin smiger på avveier og sa til ham: Å, du vakre mann, bli med meg bort hit så skal jeg vise deg et deilig sted og hun snakket ham så vakkert trill rundt at han ble med henne til grotten hennes som het To-i-busken, eller som visse lærde sa, Kjødelig begjær. Dette var det som hele selskapet som satt sammen i Moderhuset mest lengtet etter og hvis de traff denne skjøgen Fugl-i-hånden (som var en uhumsk pest, et uhyre og en ond djevel) ville de gjøre alt som sto i deres makt for å komme til henne og kjenne henne. For dette landet Stol-påmeg, sa de, var jo ikke annet enn et begrep som de slett ikke kunne fore­ stille seg, fordi for det første var To-i-busken som hun lokket dem med, en helt guddommelig grotte, og i den lå det fire puter og på dem sto det skrevet Ryggtak og Hoppsann og Skammelig og Kinnmotkinn, og for det andre var de likeglade med hensyn til den uhumske pesten Syfilis og de andre uhyrene, for Preventiv hadde gitt dem et sterkt skjold av oksetarm, og for det tredje beskyttet det samme skjoldet som het Barnemord

346

347

mot den onde djevelen Avkom. Slik var de da alle forblindet, Kverulant og Hykler, Ølape, Skinnhellig, Tertefin Dixon, Unge Skrythals og Forsik­ tige Beroliger. Men i dette skrekkelige selskapet ble dere alle sammen ført bak lyset for det var Herren som hevet stemmen i fryktelig vrede og sa at han skulle løfte armen og knuse dem og tilintetgjøre deres sjeler for alle misgjerningene de hadde begått og fordi de ødet sæden i strid med Hans påbud som formaner menneskene å være fruktbare. Og torsdag den sekstende juni ble altså Patk. Dignam lagt i jorden etter at han døde av slag, og etter en langvarig tørke begynte det, Gud skje lov, å regne og en båtskipper som kom inn sundet etter en ferd på nærmere ti mil med torvlast, sa at komet ville ikke spire, markene tørs­ tet og var misfarget, også myrer og tufter stinket forferdelig. Luften var nesten ikke til å puste i og alle ungskudd var avsvidd etter at det ikke hadde falt regn, og ingen kunne huske at det hadde vært så tørt før. Rosenknoppene var brunsvidde og hang og på knauser og koller var gress og busker tørket bort og kunne bryte ut i brann ved den minste anled­ ning. Og alle sa at det fryktelige uværet i februar i fjor som hadde herjet så voldsomt, ikke hadde vært noe i sammenligning med denne tørken. Men som sagt, etter solnedgang begynte det å blåse opp fra vest og store regntunge skyer trakk opp mens mørket falt på, og de værkyndige be­ merket dem og så kunne det ses kornmo og senere da klokken var pas­ sert ti, kom et stort lyn med langvarig torden, og på et øyeblikk styrtet alle av sted og søkte ly for øsregnet, mennene beskyttet stråhatten med en klut eller et lommetørkle mens kvinnene løp av sted og løftet på skjørtene så snart regnet begynte å styrte. Over Ely Place, Baggot Street, Duke's Lawn og videre gjennom Merrion Green og bort til Holles Street som før hadde ligget knusktørre, strømmet nå en brusende flodbølge og ikke en eneste lukket eller åpen vogn eller drosje var å se, men etter det første tordenskrallet fulgte ikke flere. Rett overfor døren til dommer Fitzgibbon (som sammen med advokaten Mr Healy skal fatte avgjørel­ sen om universitetets utmarker) traff Mal Mulligan en fornem herre som nettopp kom fra forfatteren Mr Moore (som var papist, men etter hva folk sa en god organist) tilfeldigvis på Alec Bannon med kortklipt hår (som nå er høyeste mote sammen med slengkappe i Kendal-grønt) som nettopp var kommet til byen med diligensen fra Mullingar, hvor hans fetter og Mal M's bror skulle bli enda en måned til Sankt Svithuns dag, og spør ham hva i all verden er det han bestiller her, han vil hjem, men den andre er på vei til Andrew Horne der han har lovet å svinge et beger, som han sa, men ville fortelle ham om en sprelsk kvige, stor for alderen og med kjøtt på knokene og hele tiden øste regnet ned der de begge bega seg av sted til Horne. Der satt Leop. Bloom fra Crawfords avis og hygget seg sammen med en flokk lystige brødre, likandes gemyttlige karer, Dixon junior, student ved Vår Frue av Nåden, Vin. Lynch, en skotte, Will. Madden, T. Lenehan, som var nedslått over en veddeløpshest han hadde satt sin lit til, og Stephen D. Leop. Bloom satt der fordi

han hadde vært sliten, men følte seg nå bedre og siste natt hadde han hatt en selsom drøm om sin kone Moll med røde tøfler og i tyrkiske buk­ ser, noe som av folk som forstår seg på den slags skal varsle en forestå­ ende forandring, og Mrs Purefoy var lagt inn for bukens skyld, og nå på klyster, stakkars kvinne, to dager over tiden, jordmødrene er urolige og klarer ikke å forløse henne, og hun vemmer seg over skålen med risavkok som suger opp den indre fuktigheten, og åndedrettet er altfor hur­ tig, og de sier det må være en diger guttunge slik som han sparker, men måtte Gud snart gi henne forløsning. Det er hennes niende om han får leve, sier de, og på Marias bebudelsesdag døde hennes yngste som da var tolv måneder, og tre andre brystbarn døde nesten så snart de var skrevet inn med sirlig håndskrift i bibelen. Mannen hennes er femti og metodist, men mottar sakramentet og hver søndag med godt vær gjenfinnes han med et par av sønnene sine i nærheten av Bullock Harbour hvor han fis­ ker med agn eller flue eller sitter i en båt som han har og fanger rød­ spette og sei, en bra fangst, etter hva jeg hører. Men altså et skikkelig regnvær som var oppfriskende og hardt tiltrengt for avlingen, likevel sier de som har greie på det at etter vind og regn kommer ild, en spådom som også står i Malachis almanakk (og jeg hører at Mr Russell har fun­ net frem en lignende profeti fra det hindustanske i sin landbruksavis) et­ tersom det skal være tre ting av alt, men dette er ikke annet enn en tale­ måte uten fornuftig grunnlag for gamle koner og barn, som vel noen ganger kan ha rett i besynderlighetene sine uten at noen kan forklare hvorfor. Og så kom Lenehan frem til bordenden og fortalte at brevet sto i af­ tenavisen og han gjorde et stort nummer av å lete etter den (for han sverget på at han hadde gjort seg uleilighet med å ta den med), men da Stephen ba ham la være å lete lenger og i stedet komme og sette seg, gjorde han det. Han var en kvikk fyr, en spøkefugl, men også en ærlig mann, og han visste alt som var verdt å vite om kvinner, hester og skan­ dalehistorier. Sant å si var han en mann med beskjedne midler som for det meste hang rundt på kafeer og enkle bevertningssteder, sammen med svindlere, stallknekter, bookmakere, dagdrivere, alfonser, lurendreiere, helere, gledespiker og andre kjeltringer innen bransjen, eller satt med en tilfeldig konstabel eller rettstjener til langt ut på den lyse morgenkvisten og plukket opp løst sladder mellom alle glassene. Målti­ dene inntok han i en tarvelig spiseforretning, og hvis han hadde satt til livs noe slafs av gamle rester eller en tallerken innmat uten å ha en rød øre på seg, greide han alltids å prate seg ut av det med en liderlig historie han hadde snappet opp på et horehus og som kunne få noen og hver til å revne av latter. Og da den andre, Costello, hørte dette, spurte han om det var dikt eller sludder. Neivisst, det er sant, Frank (det var navnet hans) sier at det dreier seg om Kverry-kveg som skal slaktes på grunn av epidemien. Men for meg kan de like gjerne dra til helvete med okseste­ kene sine, sier han og blunker, med all pesten sin! I denne boksen er det

348

349

fisk god som noen, og vennlig bød han på saltede brislinger som sto ved siden av ham og som han lenge hadde kastet et glupsk blikk etter og var glad for at han satt der for han var skrubb sulten. Mort aux vaches, sier deretter Frank på det franske språket for han hadde gått i lære hos en konjakkeksportør som hadde vinstue i Bordeaux, og han snakket fransk som en fin herre. Fra barndommen av hadde denne Frank vært en døgenikt, og faren, en fattig betjent som ikke hadde råd til å holde ham på skolen for å lære noe om litteratur og geografi, lot ham immatriku­ lere på universitetet for at han skulle studere mekanikk, men han spyt­ tet bisselet raskt ut av munnen som en villfole og ble snart bedre kjent med rettsbetjenter og fogden enn med bøker. Han hadde vært skuespil­ ler, snart marketenter og bondefanger, andre ganger var han ikke til å holde borte fra bjørnegrotter og hanekamper. Så hadde han vært til sjøs eller på landeveien med sigøynere, stjal fra herregårder om natten i måneskinn eller tok vasketøy fra klessnorer eller vred hodet av en høne bak hekken. Han hadde stukket av hjemmefra like mange ganger som katten har liv og var kommet hjem med tomme lommer til faren som hadde grått bøttevis over ham. Men hva er da meningen med at de skal slaktes alle sammen? sier Mr Leopold og slår hendene sammen. Jeg kan forsikre deg at jeg så hvordan buskapen ble ført om bord på Liverpoolbåten nå i formiddag, sier han. Jeg kan ikke tro det er så alvorlig, sier han. Han hadde erfaring med slike ting, avlsdyr og kveg, slaktesauer og ullsauer, for han hadde noen år tidligere vært skriver hos Joseph Cuffee, en vel ansett kjøpmann, som handlet med kveg som han kjøpte inn på auksjoner, like ved Gavin Lows gård i Prussia Street. Jeg tviler på det, sier han. Trolig dreier det seg om kalvekastingsfeber eller tungesyke. Mr Stephen svarte litt opphisset men allikevel høflig at det nok ikke var til­ felle og at han hadde sett depesjer fra keiserens øverste halekiler som takket for oppholdet og som nå sendte den mest berømte dyrlegen i hele Russland, doktor Rinderpest, med en medisin eller to for å ta tyren ved hornene. Så så, rolig nå, sier Vincent, la oss gjøre dette skikkelig. Han befinner seg på hornene av et dilemma hvis han innlater seg med en tyr som er irsk. Irsk av navn og irsk av sinn, sier Stephen og svinger kruset med skummende øl. En irsk tyr i et engelsk glassmagasin. Jeg forstår, sier Mr Dixon. Det er den samme tyren som bonden Nicholas, den beste kvegoppdretteren av dem alle, sendte til vår øy med en smaragdring i nesen. Det stemmer, sier Vincent over bordet, midt i blinken, sier han, og en fetere og flottere tyr, sier han, har aldri skitt i kløverengen. Den hadde horn i massevis og en pels av pure gull og ut av neseborene kom den lifligste røyklukt slik at kvinnene på øya vår slapp både deig og kjevle og fulgte etter ham og bekranset brunsten hans med blomsterkranser av tusenfryd. Og med hensyn til dette, sier Dixon, hadde bon­ den Nicholas som var evnukk, latt ham kastrere etter alle kunstens reg­ ler før han kom hit, av et kollegium av doktorer som ikke var bedre utrustet enn han selv. Så gå da, sier han, og gjør alt hva min fetter lord

Harry sier og motta en bondes velsignelse, og med disse ordene ga han den en durabelig rapp over baken. Men rappet og velsignelsen kom ty­ ren til nytte, sier Vincent videre, for til gjengjeld lærte Nicholas ham et par fine knep dobbelt så mye verdt som det andre, slik at jomfru og kone og abbedisse og enke selv den dag i dag forsikrer at de på en hvilken som helst dag i måneden heller vil hviske ham noen ord i øret i det mørke fjøset og la seg slikke i nakken av den lange hellige tungen hans enn å ligge med den beste og fyrrigste unge forføreren i alle Irlands fire utmar­ ker. Her brøt en annen inn: Og de kledde ham, sier han, i hekletrøye og underkjole med blonder og en kappe med belte og rysjer på ermene og klippet panneluggen og smørte ham inn over det hele med spermasett olje og bygget en stall for ham i hver veisving med en krybbe av gull fylt med det beste høyet som var å få så han kunne sove og møkke av hjer­ tens lyst. Men på dette tidspunktet hadde den troende fader (for så ble han kalt) vokst seg så tung at han knapt nok kunne gå på gress. For å rette på det, brakte listige damer og frøkener ham for i forklærne sine og så snart vommen hans var full, reiste han seg opp på bakbena og viste damene hemmeligheten sin og brølte på tyrespråket og alle sprang etter ham. Javisst, sier en annen, og så bortskjemt var han blitt at han ikke gikk med på at det skulle vokse noe annet på marken i hele landet enn grønt gress til ham selv (for det var den eneste fargen han likte) og på en høyde midt på øya ble det satt opp en trykt plakat hvor det sto: Etter lord Harrys befaling er gresset grønt som gror til grøde. Ja, og hvis han fikk ferten av så mye som en eneste kvegtyv eller en bonde i Sligo som sådde så meget som en neve sennep eller pose raps, så gikk han straks amok og styrtet av sted over markene og rotet opp med hornene alt som var sådd og alt var etter lord Harrys befaling. Det var ondt blod mellom dem til å begynne med, sier Mr Vincent, og lord Harry kalte bonden Nicholas for alt det verste i verden og en gammel horebukk som holdt syv skjøger i sitt hus og nå skal jeg ta meg alvorlig av ham, sier han. Jeg skal lære det kreket å lukte helvetes svovel, sier han, ved hjelp av den gamle oksepisken jeg arvet etter min far. Men en kveld, sier Mr Dixon, da lord Harry gjorde i stand kongepelsen for å gå til middag etter at han hadde vunnet en kapproing (han brukte selv bredbladete årer, mens de andre etter reglene måtte ro med høygafler) oppdaget han at han hadde en prakt­ full likhet med en tyr og da han så etter i en velbladd folkebok som han oppbevarte i spiskammeret, fant han ganske riktig ut at han var en etter­ kommer til venstre hånd av romernes berømte premieokse Bos Bovum, som er god kjøkkenlatin for overkikador. Deretter, sier Mr Vincent, stakk lord Harry hodet ned i drikketrauet til en ku i nærvær av alle hofffolkene sine og da han tok det opp igjen, fortalte han dem alle det nye navnet sitt. Og mens vannet rant av ham, iførte han seg en gammel serk og et skjørt som hadde tilhørt bestemoren og kjøpte en grammatikk over oksespråket for å studere det nærmere, men han greide aldri å lære et eneste ord bortsett fra første persons personlige pronomen som han

350

skrev ned med stor bokstav og lærte seg utenat, og alltid når han skulle ut og spasere fylte han lommene med kritt for å skrive det overalt hvor han fikk lyst, på en bergknaus eller et tehusbord eller en bomullsballe eller en korkdupp. Kort sagt, han og Irlands okse var snart like nære venner som ræv og skjorte. Det stemmer, sier Stephen, og da mennene på øya så at det ikke var noe å stille opp og da de utakknemlige kvinnfol­ kene alle sammen var enige, bygget de en flåte og gikk om bord med seg og sitt pikk pakk, reiste alle mastene, bemannet rærne, gikk opp i vin­ den, la bi, satte tre seil for vinden, la stevnen midt mellom vind og vann, lettet anker, la roret til babord, heiste sjørøverflagget, ropte tre ganger tre hurra, lot oksoren gå, la av sted i bombåten og stakk til sjøs for å gjenfinne Amerika. Noe som ga anledning til, sier Mr Vincent, at båts­ mannen diktet denne løsslupne shantyen:

Pave Peterpisser i sin seng han er en mann med blærespreng.

351

Vår aktede bekjente Mr Malachi Mulligan dukket opp i døren nettopp da studentene avsluttet den moraliserende fabelen, sammen med en venn han nettopp hadde truffet, en ung herre ved navn Alec Bannon som nettopp var kommet til byen i den hensikt å kjøpe seg et fenrikpatent i hæren og dra i krigen. Mr Mulligan var høflig nok til å uttrykke in­ teresse for samtalen deres, så meget mer som han også hadde en plan som skulle avhjelpe dette ondet som nettopp var berørt. Hvorpå han delte ut til forsamlingen noen kort som han hadde fått trykket samme dag, og hvor det sto følgende med sirlig kursiv: Mr Malachi Mulligan. Befrukter og Ruger. Lambay Island. Planen hans, som han forklarte nærmere, gikk ut på å trekke seg fra de mange ørkesløse fornøyelsene som er hovedbeskjeftigelsen for to av byens herrer, sir Laps Papegøye og sir Slask Pengelens, og vie seg til den edleste funksjon som vår legemlige organisme er skapt til. Javel, la oss få høre, kjære venn, sa Mr Dixon. Jeg tviler ikke på at det lukter av liderlighet. Kom, sett dere, begge to. Det koster ikke mer å sitte enn å stå. Mulligan mottok oppfordringen, ut­ bredte seg om planene sine og fortalte tilhørerne at han var ført inn på disse tankene gjennom overveielser om årsakene til ufruktbarhet, både de inhibitoriske og de prohibitoriske, de førstnevnte enten på grunn av ekteskapelige skuffelser eller sviktende harmoni, og den senere enten gjennom medfødte defekter eller ervervede tilbøyeligheter. Det smerter meg meget, sa han, å se den ekteskapelige sengen berøvet sine kjæreste forpliktelser og å tenke på at så mange behagelige kvinner med rike midler blir ofre for de tarveligste bonzer og setter deres flamme under en skjeppe i et ugjestmildt kloster eller mister sin kvinnelighets blomst i ar­ mene på en eller annen uansvarlig skjørlevner når de kunne mange­ doble lykken i verden ved å ofre sitt kjønns uskattelige smykke til de hundre skjønne unge menn som så gjeme vil elske dem. Dette, forsikret han dem, fikk hans hjerte til å blø. For å avhjelpe denne uheldige til-

standen (som han mente måtte tilskrives en undertrykkelse av latent brunst), hadde han etter samtale med visse fremtredende rådgivere og etter grundige overveielser, besluttet seg til å kjøpe til evig odel og eie ei­ endommen Lambay Island av eieren, lord Talbot de Malahide, en frem­ stående tory som nøt stor anseelse i vårt herskende parti. Der haddde han til hensikt å opprette et nasjonalt stutteri under navnet Omphalos med en obelisk som var hugget og reist etter egyptisk mønster, for å tilby seg å gjøre en tro tjeners nytte ved å befrukte enhver kvinne uansett rang eller stand som ville komme til ham i ønsket om å få tilfredsstilt sine naturlige funksjoner. Det skulle ikke stå om penger, han ville ikke ta så meget som en penny for sitt besvær. Den fattigste kjøkkenpike ville like godt som den rikeste sosietetsdame i ham finne sin mann så lenge deres kroppsbygning og temperament ga en betryggende garanti for de­ res anmodning. Hva ernæringen hans angikk, så skulle den utelukken­ de bestå av en diett av velsmakende rotfrukter og fisk og kaniner, da kjøttet av disse sterkt ynglende gnagere var høyt anbefalt for hans for­ mål, såvel stekt som stuet med litt muskat og en eller to kapsler med spansk pepper. Etter denne utredningen som Mr Mulligan avleverte med de varmeste forsikringer, fjernet han et tørkle han hadde hatt som beskyttelse rundt hatten. Det virket som de begge var blitt overrasket av regnet og de var blitt gjennomvåte til tross for at de hadde gått fort, noe man lett kunne se på Mr Mulligans knebukser som opprinnelig hadde vært grå, men som nå virket nokså slaskete. Men planen ble av til­ hørerne bedømt som meget gunstig og han ble lovprist av alle med unn­ tak av Mr Dixon fra Saint Mary, som med affektert stemme spurte om han aktet å gi bakerens barn brød. Mr Mulligan gjorde derpå en reve­ rens for de studerende med et passende sitat fra klassikerne, hvilket nå som da han husket det, forekom ham å være et sunt og rimelig argu­ ment for påstanden hans: Talis ac tanta depravatio hujus seculi, O quirites, ut matresfamiliarum nostrae lasdvas cujuslibet semiviri libici titillationes testibus ponderosis atque excelsis erectionibus centurionum Romanorum magnopere anteponunt, mens han for de enklere sjeler fastslo sitt standpunkt ved hjelp av lignelser fra dyreverdenen som var lettere tilgjengelige, såsom hjorten og bukken i skogslysningen, gåsen og gassen på bondegården. Mr Mulligan la en ikke liten vekt på sin eleganse og var i alle henseen­ der en proper person, han førte nå samtalen, snakkesalig som han var, over på sin egen påkledning og lot falle nokså heftige kritiske bemerk­ ninger om det høyst lunefulle været, mens selskapet fortsatte sine ro­ sende bemerkninger om den planen han hadde lagt frem. Hans venn, den unge herren, virket derimot ganske opprømt over noe som nylig hadde hendt ham og kunne ikke la være å fortelle dette videre til sin nærmeste nabo. Nå ble Mr Mulligan oppmerksom på bordet og han spurte hvem brødet og fisken var beregnet på, og da han så den frem­ mede, bukket han høflig og sa: Unnskyld, sir, kanskje De trenger faglig

352

353

bistand som vi kan være Dem behjelpelig med? Den andre takket ham hjertelig for tilbudet, men beholdt likevel en viss avstand i sin adferd, og svarte at han var kommet i anledning av en dame som nå bodde i Hor­ nes hus og som var i interessante omstendigheter, stakkars kvinne, og som skulle føde (og her trakk han et dypt sukk), for å få vite om hun var lykkelig forløst. Mr Dixon som ville gi samtalen en annen retning, spurte nå Mr Mulligan om hans begynnende bukforstørrelse, som han spøkefullt omtalte den, var et tegn på ovoblastisk drektighet i utriculus prostatus eller den mannlige livmor, eller om den skyldtes hva den le­ dende medisineren Austin Meldon anså, en ulv i magen. Som svar lo Mr Mulligan høyt over buksene sine og slo seg på magen under mellomgul­ vet og utbrøt med en beundringsverdig komisk etterligning av mor Grogan (en pryd for sitt kjønn, bare synd hun er et gammelt ludder): Her er en buk som aldri har båret en bastard. Dette var et så lykkelig innfall at munterheten på ny steg til stormende høyder og hensatte hele forsam­ lingen i ekstatiske utbrudd av begeistring. Og den lystige spasmakeren hadde sikkert fortsatt i samme parodiske stil om det ikke hadde oppstått en viss uro i forværelset. Her lykkønsket tilhøreren, som ikke var noen annen enn den skotske studenten, en liten hissig fyr med korngult hår, på det hjerteligste den unge taleren og avbrøt ham på et viktig sted etter at han med et høflig vink ba sin gjenboer om å rekke ham flasken med de styrkende drå­ pene, og spurte fortelleren idet han la hodet undrende på skakke (et helt århundres god oppdragelse hadde ikke kunnet oppvise en så tiltalende gestus) som sa mer enn de mest velvalgte ord og som ble ledsaget av en tilsvarende om enn motsatt bevegelse med hodet, om han fikk traktere ham med et glass. Mais bien sur, edle fremmede, sa han muntert, et mille compliments. Det må De gjerne og det er høyst beleilig. Det mang­ let bare dette beger på å krone min velvære. Men ved himmelen, om jeg bare hadde en brødskorpe i ranselen og et beger brønnvann i hånden, så ville jeg ved Gud også være tilfreds med det og takknemlig bøye meg på kne på jorden og takke de himmelske makter for den lykke som alle gode tings Giver skjenker meg. Med disse ordene løftet han begeret til munnen og tok en solid slurk av den hjertestyrkende drikken, glattet på håret og knappet opp jakken og ut falt en medaljong som hang i silkebånd med et bilde han hadde skattet helt siden hennes hånd hadde skrevet på den. Han betraktet trekkene med en verden av ømhet og sa: Ah, monsieur, hadde De bare sett henne som jeg med mine øyne i dette betagende øyeblikk i hennes fineste puss og med den nye kokette luen (en fødselsdagsgave, fortalte hun meg yndig) så ukunstlet uryddig, i en slik hjertesmeltende uorden, på mitt ord, monsieur, så ville selv en av Deres edelmodige natur vært tvunget til å overgi seg fullstendig i en slik fiendes hender eller å ha opp­ gitt slagmarken for bestandig. Jeg forsikrer Dem, aldri i mitt liv har jeg vært så beveget. Gud, jeg takker Deg som opphavsmann til alle mine da-

ger! Trefoldig lykkelig er den som av en så henrivende skikkelse blir vel­ signet med sin gunst. Et hengivelsens sukk gjorde disse ordene enda mer veltalende og etter at han hadde anbrakt medaljongen på plass på brys­ tet, tørket han øynene og sukket igjen. Å, velgjører og spreder av velsig­ nelser til alle Dine skapninger, hvor stort og altomfattende må ikke dette av Dine tyrannier være som kan holde den frie og den ufrie, den jevne bondegutt og den innbilske laps, elskeren i den ubendige lidenskapens høydepunkt og ektemannen av modne år, fast under samme åk! Men for all del, mine herrer, jeg kommer bort fra saken. Hvor blandede og ufullstendige er vel ikke våre jordiske gleder under månen. Å forbannel­ se! utbrøt han i vånde. Hadde bare Gud ordnet det slik at forsynet hadde minnet meg på å ta med meg kappen! Jeg kunne gråte ved tanken. Selv om det da hadde styrtregnet syv ganger, hadde det ikke gjort noen av oss det minste. Men ved helvetes flammer, utbrøt han og slo seg for pan­ nen, i morgen er det atter en dag, og ved torden og lynild, jeg kjenner en marchand de capotes, monsieur Poyntz, hvor jeg for en livre kan kjøpe den fineste kappen etter fransk mote som noensinne har beskyttet en dame mot væte. Å pytt! utbryter Le Fécondateur som kommer spanku­ lerende inn, min venn monsieur Moore, den høyt erfarne reisende (jeg har nettopp knekket en halv flaske avecluii en krets av byens skarpeste hoder) er min hjemmelsmann til det faktum at man ved Kapp Horn, ventre biche, har et regn som trenger igjennom de tykkeste kapper. Skybrudd av en så voldsom kraft, forteller han meg, sans blague, har sendt mer enn én uheldig reisende på raskeste måte til en annen verden. Pah! Én livrel utbryter monsieur Lynch. Disse klumpete plaggene er ikke verdt mer enn én sou. En eneste paraply, om den ikke er større enn en sopp i skogen, er mer verdt enn ti dumme håndsrekninger. Ingen kvin­ ne med den minste fornuft ville gå med en slik. Min kjære Kitty fortalte meg i dag at hun ville heller danse omkring i en syndflod enn noensinne å omkomme under en redningens ark, for som hun sa til meg (idet hun rødmet pikant og hvisket meg i øret selv om det ikke var noen andre som kunne oppsnappe ordene hennes enn noen flakkende sommerfug­ ler) moder natur har ved sin guddommelige velsignelse nedlagt i vårt hjerte et ord som allerede er blitt dagligtale om at il y a deux choses hvor uskylden i vår opprinnelige klesdrakt som under andre omstendigheter ville være et brudd på enhver sømmelighet, er den best egnede, ja den eneste mulige drakt. Den første, sa hun (og her berørte min vakre filosof idet jeg hjalp henne opp i vognen, øret mitt forsiktig med tungespissen for å fange oppmerksomheten min) den første er et bad - men nettopp da avbrøt en klokke som ringte i forhallen en fremstilling som hadde sy­ nes å romme så store muligheter for å kunne utøke våre kunnskaper. Midt under forsamlingens alminnelige og tomme lystighet ringte en klokke, og mens alle forsøkte å gjette hva årsaken kunne være, trådte Miss Callan inn og etter at hun hadde hvisket noen ord til unge Mr Dixon, trakk hun seg tilbake med et ærbødig kniks til selskapet. Tilstede-

354

355

værelsen av en kvinne, om enn aldri så kortvarig, en som besatt alle beskjedenhetens dyder og ikke var mindre streng enn skjønn blant denne flokk av utsvevende personer, fikk selv de mest liderliges spøkefulle tunger til å forstumme, men da hun forsvant, var signalet gitt til et al­ minnelig utbrudd av grovheter. Kyss meg i ræva, sa Costello, en tarvelig person som var sterkt beruset. Et utsøkt stykke lammekjøtt! Jeg kan sverge på at hun avtalte et stevnemøte med deg. Hva sier du, din hund? Har du draget på dem? Fri og bevare, noe inn i granskauen, sa Mr Lynch. De behandler alltid de sengeliggende bra på Mater. Bevares, dok­ tor O'Gargle dikker nonnene under haken. Fri og bevare meg, min Kitty har fortalt det og hun har vært pleierske der de siste syv månedene. Gud være oss nådig, doktor, ropte den unge fyren i smørblomstgul vest og hermet et kvinnelig fnis og vred hele kroppen på en uanstendig måte. De kan jo få det til å krible i kroppen på en stakkar! Pokker ta ham! Gud bedre, jeg skjelver over det hele. De er jo like farlig som vår lille fader Kyss-meg-ei! Måtte denne kolokvinten ta knekken på meg, ropte Cos­ tello, om hun ikke er på tjukken. Jeg vet når en dame er med brød i ov­ nen så snart jeg kaster et blikk på henne. Men den unge legen reiste seg og ba selskapet unnskylde at han trakk seg tilbake for søster hadde un­ derrettet ham om at hans nævær var ønsket på avdelingen. Det hadde behaget et nådig forsyn å gjøre slutt på lidelsene til den damen som var enceinte og som hadde båret lidelsene sine med en slik rosverdig styrke, hun var nedkommet med en praktfull gutt. Jeg har vanskelig for å ha overbærenhet med dem som uten vidd eller klokskap kaster smuss over et edelt kall, sa han, som nest etter ærbødighet overfor Guddommen er den største kilde til lykke for menneskene på jorden. Jeg kan med den største sikkerhet si at om det skulle være nødvendig, kan jeg med letthet fremskaffe en sky av vitner som kan fortelle om hennes edle og møysomme gjerning, som så langt fra å være gjenstand for spott burde være et strålende insitament i menneskets bryst. Jeg vil ikke vite av dem. Hva? Å tale skammelig om et slikt menneske som den elskelige Miss Callan som er en pryd for sitt kjønn og gjenstand for vår beundring? Og i det øyeblikket som må være det vanskeligste et stakkars menneskebarn kan gjennomlide? Forbannet være en slik tanke! Jeg er rystet ved tan­ ken på en fremtid hvor et slikt ondskapens frø skal bli sådd og som i Hor­ nes hus yter hverken mor eller jomfru sømmelig ærbødighet. Etter at han slik hadde gitt sin harme luft, hilste han de tilstedeværende på vei ut mot døren. En bifallsmumling hørtes fra alle kanter og noen var stemt for uten større formaliteter å kaste den tarvelige drukkenbolten på dør, og denne tanken var vel også blitt brakt til utførelse uten at han hadde fått mer enn hva han fortjente, hvis han ikke hadde avbrutt sine utgytelser med en fryktelig ed (for han bannet som en tyrker) og bedy­ ret at han var en like god sønn av den sanne menighet som noen annen. På min død, sa han, det har alltid vært Frank Costellos oppriktige mening og jeg er spesielt oppdratt til å hedre din far og din mor som

laget den herligste karamellpudding og havregrøt du kan tenke deg og som jeg alltid tenker på med ømhet i hjertet. Men for å vende tilbake til Mr Bloom som allerede da han kom var blitt oppmerksom på noen skamløse forhånelser han allikevel hadde avfunnet seg med som frukten av den alderen om hvilken man ofte sier at de ikke kjenner til medlidenhet. De unge løvene var faktisk oversta­ dige som forvokste barn, det var vanskelig å oppfatte ordene i de vold­ somme diskusjonene og ofte var de nokså usømmelige, deres gretne og skammelige mots var av en slik art at intellektet hans rygget unna dem, heller ikke iakttok de vanlig sømmelighet for hva som var passende, selv om deres oppkomme av umiddelbar livskraft kunne tale til deres unn­ skyldning. Men Mr Costellos tale var ham ytterst ubehagelig, og han følte seg uvel overfor dette utskudd som virket på ham som et misfoster med kuperte ører og vanskapt pukkelrygg, avlet i hor og født med ten­ ner og føttene først, hvilket også merkene etter fødselslegens tang i hodeskallen viste, slik at synet av denne skapningen minnet ham om the missing link i skapelsens kjede slik den avdøde, geniale Mr Charles Darwin hadde forestilt seg. Han hadde allerede bak seg halvparten av de for oss tilmålte år og hadde i løpet av denne tiden lært livets tusen om­ skiftelige tilskikkelser å kjenne, og da han var en mann av forsiktig adferd og megen omtanke, hadde han pålagt hjertet å undertrykke alle tegn til begynnende vrede og ved å stanse dem med den forsiktigheten som lå i hans bryst for å fremme den overbærenhetens rikdom som mindre ånder nedvurderer og hastige dommere forakter og som alle ser på som noe tålelig, men ikke mer. De som pleier å gjøre seg morsomme på bekostning av kvinnelig blyghet (en vane han aldri kunne godta) tilskrev han aldri god oppdragelse, ikke engang i navnet, og betraktet dem heller ikke som arvtagere til en sådan, derimot ble det hos dem som tap­ te all rett til overbærenhet og derfor heller ikke hadde noe å miste, kun erfaringens skarpe motgift tilbake som kunne slå skamløsheten deres på rask og ynkelig flukt. Ikke slik å forstå at han ikke hadde noe gehør for ungdommens lett antennelige glød som ikke bekymrer seg over de gam­ les sure miner eller moralistenes protester og som alltid (slik Profetens kyske fantasi uttrykker det) vil spise av den forbudte frukten, men det burde ikke under noen omstendigheter gå så vidt at det satte til side hensynet til menneskehetens verdighet og slett ikke overfor en ærbar kvinne i hennes lovlige ærend. Avslutningsvis hadde han etter søsterens ord regnet med en nær forestående nedkomst, men allikevel ble han ikke lite lettet ved nyheten om det lykkelige utfall som så lenge hadde vært varslet etter en prøvelse av en slik langvarig strenghet og som atter var et vitnesbyrd om såvel barmhjertigheten som gavmildheten hos den aller Høyeste. Følgelig lettet han sitt hjerte overfor naboen og sa at etter hans for­ stand (selv om han kanskje ikke burde gitt uttrykk for noen slik) måtte man ha et kaldt hjerte og et stenhårdt sinn for ikke å kunne glede seg

356

357

over de siste nyhetene om nedkomsten til denne kvinnen som ganske uforskyldt hadde gjennomgått slike lidelser. Den velkledde unge fyren sa at det var hennes mann som hadde skylden for at hun var havnet i en slik situasjon eller at det i det minste burde være hans med mindre hun var en ny efesisk matrone. Da må jeg få gjøre Dem oppmerksom på, sa Mr Crotthers og slo i bordet for å gi ordene større ettertrykk, at gamle Gloria Hallelujauler har vært her i dag igjen, en eldre mann med hengebarter som snakket gjennom nesen og spurte etter nytt om Wilhelmina, mitt liv, som han kaller henne. Jeg sa at han fikk holde seg klar, for begi­ venheten kunne inntreffe hvert øyeblikk. Minsann, jeg skal snakke rett ut av posen til Dem. Jeg kan ikke annet enn å kjenne beundring for potensen til den gamle bukken som hadde satt barn på henne enda en gang. Og alle brøt ut i lovord over dette, hver på sin måte, selv om den velkledde unge fyren holdt på sitt og mente at det var en annen enn ek­ temannen som hadde ytet en innsats, en geistlig, en fakkelbærer (dydig) eller en omreisende selger av husholdningsartikler. Merkelig, tenkte gjesten for seg selv, hvilken besynderlig skiftende evne til metempsykose disse menn eier, at fødestuer og operasjonssaler kan være læreste­ der for en slik frivolitet og at ervervelsen av en akademisk tittel alene er tilstrekkelig til at man på et øyeblikk kan forvandle disse lettsindighetens yppersteprester til eksemplariske utøvere av en kunst som av de kyndigste menn anses som den edleste av alle. Men, tilføyde han videre for seg selv, kanskje er det for å befri seg fra følelser som trykker dem, for ved mer enn én anledning har jeg bemerket at like barn leker best. Men med hvilken rett må det spørres av den edle herren som er hans beskytter, har denne fremmede som har en nådig fyrste å takke for sin rettighet som borger, kunnet sette seg til doms over vårt samfunn? Hvor er den takknemligheten som hans lojalitet burde ha tilskyndet til? Når fienden under den siste krigen syntes han hadde et tilstrekkelig overtak gjennom granatene sine, grep da ikke denne forræderen mot sitt folk straks den første anledning til å avfyre sitt våpen mot det imperium hvor han var en gjest av nåde, alt mens han skalv for sine fire prosents obliga­ sjoner? Har han glemt dette slik han har glemt alle velgjerninger han har mottatt? Eller er det fordi han bedrar andre at han omsider er blitt en som bedrar seg selv, ettersom han jo, om det er sant som det fortelles, er sin egen ekteskapelige partner? Det er fjernt fra oss å krenke en ærbar kvinnes sengekammer, en dame som er datter av en tapper major, eller endog å kaste den fjerneste skygge over hennes dyd, men hvis han selv retter oppmerksomheten mot dette punktet (hvilket han i egen interes­ se ikke burde ha gjort) da må det så være. En ulykkelig kvinne har hun vært, og altfor lenge har han vedvarende nektet henne hennes lovlige rett til at hun kan påhøre bebreidelsene hans med andre følelser enn en fortvilelsens latterliggjørelse. Slik taler han, moralpredikanten, en sann pelikan i sin fromhet, som ikke betenker seg på å sette til side naturens bånd ved å forsøke illegitim omgang med et kvinnelig tyende fra sam-

funnets nederste lag! Ja, hadde ikke denne tøytens skurebørste vært hennes reddende engel, hadde det gått henne like ille som Hagar, egypterinnen! I spørsmålet om beitemarker er hans irritable vrangvilje vel­ kjent og i nærvær av Mr Cuffee har denne hans egenskap gitt anledning til drepende svar fra en rasende bonde, like utvetydig som det var primi­ tivt. Det passer ham dårlig å preke et slikt evangelium. Har han kanskje ikke rett utenfor stueveggen en mark som ligger brakk og venter på plo­ gen? En tilbøyelighet som i ungdomsårene kun er kritikkverdig, blir i voksen alder en inngrodd uvane og skjensel. Hvis han absolutt mener han burde ofre sin Gileadbalsam på råd og lærespråk av tvilsom art for å gi et slektledd av unge bøller deres sunnhet tilbake, da bør hans egne handlinger være i bedre samklang med den læren som nå fyller ham. Hans ekteskapelige samvittighet skjuler hemmeligheter som anstendig­ heten forbyr oss å trekke frem i lyset. Slike utuktige forslag fra en eller annen falmet skjønnhet kan trøste ham over en forsømt og fornedret ektefelle, men denne nye moralforkynneren og samfunnsrefseren er i beste fall et eksotisk tre som trivdes og blomstret da det hadde sin rot i Østen, men ved omplantingen til et mer temperert klima har røttene mistet sin ungdoms kraft, og kan nå bare frembringe stillestående, bitre og uvirksomme safter. Med en omstendelighet som kunne minne om Den høye ports sere­ monier, meddelte den andre sykepleiersken nyheten videre til vaktha­ vende yngre assistentlege som i sin tur bekjentgjorde for delegasjonen at en arving var født. Da han hadde begitt seg til kvinneavdelingen for i nærvær av innenriksministeren og medlemmene av riksrådet å over­ være den foreskrevne seremonien ved etterbyrden under alles taushet og utmattelse men bifall, løsnet tungebåndet på de delegerte etter den lange og utmattende høytidelige ventingen, og de håpet at den gledelige begivenheten skulle kaste et mildnende skjær over den løssluppenheten som var desto friere under fraværet av pleiersken og kandidaten. Forgje­ ves hørtes stemmen til annonseagenten Mr Bloom i et forsøk på å mildne, berolige og dempe gemyttene. Øyeblikket var altfor gunstig til utfoldelsen av den debattlysten som lot til å være det eneste som knyttet så mange forskjellige temperamenter sammen. Hver fase av situasjonen ble suksessivt stykket opp, den prenatale motviljen mellom søsken med samme mor men forskjellig far, keisersnittet, posthumitet i forhold til fa­ ren og den sjeldne form med hensyn til moren, brodermordsaken som er kjent som Childsdrapet og som ble gjort uforglemmelig ved advokat Bushes lidenskapelige forsvar som med urette førte til den anklagedes frifinnelse, førstefødselsretten og den kongelige premie for tvillinger og trillinger, aborter og barnemord, fingert eller ekte, akardisk foetus in foetu og aprosopi som følge av kongestion, visse hakeløse kineseres agnatia (anført av kandidat Mr Mulligan) som følge av mangelfull for­ ening av maxillarbenene ved mediallinjen slik at (som han sa) det ene øret kunne høre hva det andre sa, anestesiens eller tåkesøvnens fortje-

358

359

nester, forlengelse av veene ved fremskredent svangerskap som følge av trykk på blodkar, for tidlig avgang av fostervannet (som vist ved det fo­ religgende tilfellet) med påfølgende risiko for sepsis av matrix, kunstig inseminasjon ved hjelp av sprøyter, involusjon av livmoren etter menopausen, spørsmålet om slektens forplantning i tilfeller hvor kvinnen er blitt gravid etter en voldtekt, den svært smertefulle form for fødsel som av brandenburgerne kalles Stiirtzgeburt, dokumenterte tilfeller av multigeminale, tvekjønnede og monstrøse fødsler etter unnfangelse i menstruasjonsperioden eller ved blodsbeslektede foreldre - kort sagt alle de tilfeller av menneskelig fødsel som Aristoteles har klassifisert i sitt mes­ terverk med kromolitografiske illustrasjoner. Obstetrikkens og rettsme­ disinens alvorligste problemer blir drøftet med like stor iver som primitiv folkeovertro angående svangerskapet, som for eksempel at en fruktsom­ melig kvinne ikke må klyve over et gjerde for at navlestrengen under bevegelsen ikke skal kvele fosteret og at hun i tilfeller hvor hun føler en sterk trang som ikke kan stilles, legger hånden på den delen av kroppen som lang tids bruk har benevnt som refselsens sete. Abnormiteter som hareskår, vorter, for mange fingre, negerhår, føflekker og portvinsflekker, ble anslått av en deltager som en prima facie og naturlig hypotetisk forklaring på barn med svinehode (Madame Grissel Steevens tilfelle var ikke glemt) eller hundehår som av og til fødes. Hypotesen om en plasmisk hukommelse som ble fremsatt av den kaledonske utsendingen og som var verdig den metafysiske tradisjon i det landet han representerte, antas i slike tilfeller at den embryonale utviklingen stanser på et stadium som ligger forut for den menneskelige. En utenlandsk delegat imøtegikk begge disse synspunkter med en iver som virket nesten overbevisende, idet han gikk inn for teorien om kopulasjon mellom kvinner og hann­ dyr, og til støtte for denne påstanden anførte han fabler som for eksem­ pel den om Minotaurus som den geniale latinske poeten har overlevert oss i sine Metamorfoser. Hans ord gjorde et umiddelbart men kortvarig inntrykk. Det ble utvisket like fort som om det var fremkalt av en tale av kandidat Mulligan i hans spøkefulle form og som ingen mestret bedre enn han og hvor han som det høyeste formål for kvinnelig begjær frem­ stilte en trivelig og renslig gammel mann. Samtidig oppsto det en hissig diskusjon mellom den delegerte Mr Madden og kandidat Lynch om det juridiske og teologiske dilemma i det tilfelle at den ene siamesiske tvil­ lingen avgikk ved døden før den andre, og ved en gjensidig overens­ komst ble tvistemålet lagt frem for agent Bloom som øyeblikkelig forela problemet for underdiakon Dedalus. Han hadde til nå sittet taus, enten det var for at han ved sitt uvanlige alvor ville understreke sin holdnings eiendommelige verdighet eller at han adlød en indre stemme, men nå tok han kort til orde og svarte etter enkeltes mening på en skjødesløs måte med den kirkelige forskrift som forbyr mennesket å adskille hva Gud har sammenføyd. Men Malachis fortelling begynte å fylle dem med skrekk. Han manet

scenen frem for dem. Den hemmelige døren ved siden av kaminen gled til side og i nisjen viste seg - Haines! Hvem av oss frøs vel ikke ved tan­ ken! Han hadde en veske full av keltisk litteratur i den ene hånden og i den andre en liten flaske med etiketten Gift. Overraskelse, skrekk og av­ sky sto å lese i ansiktene på alle der han betraktet dem med et gjenferdsaktig flir. Det ante meg at jeg ville bli mottatt på denne måten, begynte han med en uhyggelig latter, og det forekommer meg at historien bærer skylden for dette. Ja, det er sant. Jeg er Samuel Childs morder. Og hvil­ ken straff er det vel ikke jeg får! Helvete frembyr ingen redsler for meg. Derfor har jeg dette uttrykket i ansiktet. Når skal jeg vel finne fred og ro, mumlet han med tykk stemme, og jeg trasker gjennom Dublin i all evig­ het med sangene mine mens jeg stadig har ham i hælene som en mare og et gjenferd? Mitt og Irlands helvete er i dette livet. Stadig har jeg for­ søkt å utslette forbrytelsen min. Forlystelser, bedrageri, det irske språket (han ga prøve på det), laudanum (han førte flasken til munnen), over­ natting under åpen himmel. Forgjeves! Gjenferdet hans forfølger meg. Morfin er mitt eneste håp... Å! Tilintetgjørelse! Den sorte panteren! Plutselig forsvant han med et skrik og døren gikk igjen. Øyeblikket etter kom hodet hans til syne i døren på den andre siden og sa: Møt meg på Westland Row-stasjonen ti over elleve. Så var han borte. Tårene rant av øynene til den herjede verten. Seeren løftet hånden mot himmelen og mumlet: Mananauns vendetta! Vismannen gjentok: Lex talionis. Den sentimentale er den som vil nyte uroen uten å pådra seg den store gjel­ den handlingen medfører. Malachis tidde overveldet av følelser. Myste­ riet var avslørt. Haines er den tredje broren. Hans virkelige navn var Childs. Den sorte panteren var selv sin egen fars gjenferd. Han drakk rusmidler for å glemme. Takk for hjelpen. Det avsides huset ved grav­ lunden er ubebodd. Ikke en sjel vil bo der. Edderkoppen spinner nettet sitt i ensomheten. Nattens rotte stirrer frem fra hullet sitt. En forbannel­ se hviler over det. Det spøker der. En morders hus. Hvor gammel er vel menneskets sjel? På samme måte som den har kameleonens evne til å skifte farge etter omgivelsene, til å være glad med de glade og sørgmodig med de nedtrykte, slik forandres også alde­ ren med sinnsstemningen. Ikke lenger er Leopold der han sitter og tyg­ ger drøv på erindringene sine den samme avismannen og innehaveren av beskjedne midler i obligasjoner. Et snes år er blåst bort. Han er den unge Leopold. Der ser han seg bakover som i et retrospektivt arrange­ ment, et speil i et speil (og vips!) så ser han seg selv. Da ser han den unge skikkelsen fra den gang, tidlig modnet til mann, som en vinterfrisk mor­ gen begir seg av sted fra det gamle huset i Clanbrassil Street til skolen med vesken i rem på skrå over brystet og i den et solid stykke hvetekake fra den omsorgsfulle moren. Eller det er den samme skikkelsen et år se­ nere med den første skalken på hodet (å, for en dag!) allerede på reise som fullbefaren representant for familiens firma, utstyrt med ordrebok, parfymert lommetørkle (ikke bare til pynt) og kofferten pakket med

360

361

strålende kram (akk! ting som hører fortiden til) og en håndfull vennlige smil for hver husmor han hadde halvt beseiret idet hun regner etter på fingrene, eller til en jomfru i knopp som sjenert tar imot (men hjertet? hva med det?) hans utstuderte artigheter. Duften og smilet, men enda mer enn dette også de mørke øynene og den innsmigrende talemåten, hjemførte i skumringen mang en ordre til firmaets daglige leder som etter lignende møye satt ved hjemmets ame (hvor man kan være sikker på at en gryte med nudler sto og dampet) med jakobspipen sin og gjen­ nom de runde hornbrillene leste i en eller annen kontinental avis som var en måned gammel. Men så, vips, dugger speilet og den unge ridde­ ren forsvinner, skrumper sammen til en liten flekk i tåken. Nå er han selv far og barna rundt ham er kanskje sønnene hans. Hvem vet? Den kloke faren kjenner sitt eget barn. Han tenker på en regnvåt natt i Hatch Street, like ved frilageret, den første. Sammen (hun er et stakkars foreldreløst barn, et skammens barn, din og min og alles for en ussel skilling og hennes lykkeskilling), hører de betjentenes tunge skritt da to regnslagkledde skygger går forbi det nye Royal University. Bridie! Bridie Kelly! Aldri glemmer han det navnet, for bestandig skal han minnes den første natten, brudenatten. De omfavner hverandre i det tetteste mørke, den som vil med den som er villig, og på et øyeblikk (Hat!) skal lyset overskylle verden. Et bankende hjerte som møtte et bankende hjerte? Nei, kjære leser. På et øyeblikk var det hele over, men - vent! Tilbake! Det må ikke skje! Redselsslagen flykter den stakkars piken av sted gjen­ nom mørket. Hun er mørkets brud, en nattens datter. Hun våger ikke å bære dagens solgylne barn i sitt skjød. Nei, Leopold. Navnet og erindrin­ gen gir deg ingen trøst. Den ungdommelige illusjonen om din kraft er tatt fra deg - og var forgjeves. Ingen sønn av dine lender har du hos deg. Det fins ingen nå som kan være for Leopold hva Leopold var for Rudolph. Stemmene blander seg og smelter sammen i en tåket stillhet, en still­ het som er rommets uendelighet, og hurtig og taus føres sjelen over regioner av forgangne slektsledds generasjoner. En region hvor den grå skumringen evig senker seg, aldri faller på vide salviegrønne gressgan­ ger hvor tusmørket legger seg og sprer en evig dugg av stjerner. Hun føl­ ger moren med usikre skritt, en hoppe som leder føllet sitt. De er skumringsfantomer og allikevel formet i profetiske strukturer av eleganse, slanke velformede lender, smidig senet hals, et ydmykt og følsomt hode. De svinner, de saktmodige fantomene, alt er borte. Agendath er et øde land, et hjem for tutende ugler og den sandblinde upupa. Netaim den gylne er ikke mer. Og på skyenes landevei kommer de, mens opprørets torden knurrer, villdyrenes gjenferd. Uhu! Hør! Uhu! Bak den sniker parallaxen seg frem og driver dem av sted, og lynene som pisker fra pan­ nen er skorpioner. Elg og hjort, Bashans og Babylons okser, mammuter og mastodonter kommer tordnende ned til Lacus Morris, den tomme sjøen. Illevarslende hevntørstende zodiakens hærskare! De brøler der de

vandrer over skyene, hornete og takkete, med snabel og huggtenner, med løvemanke, med kjempegevir, svinetrynete og kravlende, gnagere, drøvtyggere og tykkhudete, hele den brølende massen som velter frem, solens mordere. Videre frem mot det døde havet tramper de av sted for å drikke, uslukket og med fryktelige slurker, av den salte søvndyssende uuttømmelige floden. Og Hestens tegn vokser på nytt, forstørret på den øde himmelen, ja, like stor som himmelen selv, helt til det tårner seg veldig over Jomfruens hus. Og se, metempsykosens under, der er hun, den evige bruden, morgenstjernens bebuder, bruden, den evige jomfruen. Hun er det, Martha, du savnede, Millicent, den unge, den kjære, den strålende. Hvor klart stiger hun nu, en dronning blant Pleiadene, i den nest siste timen før daggry, iført sandaler av strålende gull, innhyllet i et slør av hva heter det nå spindelvev. Det svever, det blafrer rundt det stjernefødte legemet hennes og løst vaier det, smaragd, safir, lilla og heliotrop, som bølger av sted på strømmer av kalde vinder i stjernerommet, bukter, slynger, hvirvler, slingrer seg over himmelen i en hemme­ lighetsfull skrift inntil den etter en myriade av symbolske metamorfoser blusser opp og dør. Alfa, en rubin og et trekantet tegn på Tyrens panne. Francis minnet Stephen om tidligere år da de gikk på skolen sammen i Conmees tid. Han spurte om Glaucon, Alkibiades, Pisistratos. Hvor var de nå? Ingen visste det. Du har snakket om fortiden og om fantomer, sa Stephen. Hvorfor tenke på dem? Hvis jeg kaller dem til live over Lethes vann vil de stakkars gjenferdene samle seg i skarer på mitt anrop? Hvem tror det? Jeg, Bous Stephanoumenos, den oksehjelpende skalden, er de­ res herre og gir dem livet. Han kranset det ugredde håret med en krone av vinløv og smilte til Vincent. Dette svaret og det vinløvet, sa Vincent til ham, vil kle deg bedre når noe mer, noe langt større enn en håndfull oder kan kalle ditt geni ved farsnavnet. Alle som vil deg vel ønsker dette for deg. Alle vil gjerne se deg skape det verket du bærer på, å kunne hylle deg som Stephaneforos. Jeg ønsker av hjertet at du ikke må svikte dem. Å nei, Vincent, sa Lenehan og la hånden på skulderen ved siden av. Ikke vær redd for det. Han kan ikke forlate sin mor foreldreløs. Den unge mannen ble mørk i ansiktet. Alle kunne se hvor vanskelig det var for ham å bli minnet på løftet og det tapet han nettopp hadde lidd. Han hadde villet forlate festen hvis ikke støyen fra stemmene hadde mildnet smerten. Madden hadde tapt fem drakmer på Sceptre fordi jockeyen het det samme, Lenehan like meget. Han fortalte dem om løpet. Flagget falt og hui, så satte de av sted! I full galopp og med hoppen i spissen og O. Madden i sadelen. Hun ledet feltet. Hjertet hamret i brystet på alle. Selv ikke Phyllis kunne beherske seg. Hun viftet med tørkleet og ropte: Hurra! Sceptre vinner! Men på den siste langsiden inn mot mål hvor alle lå i en klynge, kom Bortkastet opp på siden, gikk forbi og slo henne. Nå var alt tapt. Phyllis var taus, øynene hennes var bedrøvede anemoner. Juno, utbrøt hun, jeg er fortapt. Men elskeren hennes trøstet henne og

362

363

overrakte henne et skinnende gullskrin hvor det lå noen ovale kandi­ serte frukter som hun smakte på. En tåre falt, bare den ene. En fremra­ gende rytter er W. Lane, sa Lenehan. Fire seire i går og tre i dag. Hvilken rytter er like god som han? Sett ham opp på en kamel eller en vill bøffel, seieren er hans allikevel. Men la oss ta det som de gamle gjorde. Ha barmhjertighet med dem som har uflaks! Stakkars Sceptre! sa han med et lett sukk. Hun er ikke den unghoppen hun en gang var. Aldri ved denne hånd skal vi få oppleve maken til henne. Ved Gud, sir, hun var en dronning. Kan du huske henne, Vincent? Jeg skulle ønske du kunne sett dronningen min i dag, sa Vincent. Hvor ung og strålende hun var (Lalage var ingen ting mot henne) med gule sko og musselinkjolen, jeg er ikke sikker på hva det heter. Vi sto i skyggen av kastanjene som blomstret, luften var tung av den besnærende duften og blomsterstøvet svevde rundt oss. På de solbelagte steinhellene kunne man lett ha bakt noen av de korintbollene som Periplipomenes selger i kiosken sin ved broen. Men hun hadde ingenting annet å bite i enn den armen jeg holdt henne med og i den småbet hun ertelystent hver gang jeg trykket for hardt. For en uke siden lå hun syk, fire dager i sengen, men i dag var hun frisk og rask og hånte faren. Da er hun enda mer fortryllende. Også blomstene hennes! En vilter jentunge er hun, og hun hadde plukket en masse da vi strakte oss ut ved siden av hverandre. Og mellom oss sagt, min venn, så aner du ikke hvem vi møtte da vi kom fra engen. Selveste Conmee! Han gikk langs hekken og leste, det var visst en bønnebok, hvor han som bokmerke hadde, det tviler jeg ikke på, et gemyttlig brev fra Glycera eller Chloe. Den søte skapningen ble helt rød av forfjamselse og lot som om hun rettet på kjolen, en liten kvist hadde satt seg fast, for selv trærne tilber henne. Da Conmee var gått forbi, kastet hun et blikk på det nydelige ekkoet sitt i det vesle speilet hun hadde med. Men han hadde vært vennlig. Han hadde velsignet oss idet han gikk forbi. Også gudene er alltid vennlige, sa Lenehan. Hvis jeg hadde hatt uhell med Bass' hoppe ville antagelig drikken hans ha bekommet meg desto bedre. Han la hånden på et vinkrus. Malachi så det og hindret ham, pekte på den fremmede og den røde etiketten. Forsiktig, hvisket Malachi, iakttok druidisk taushet. Hans sjel er langt borte. Det er kanskje like smertefullt å våkne etter en drøm som å bli født. Enhver ting som betraktes intenst kan bli inngangen til gudenes uforgjengelige eon. Tror ikke du også det, Stephen? Det har Theosofos sagt, svarte Stephen, han som i et tidligere liv var blitt innviet av egyptiske prester i den karmiske lovs mysterier. Månens herskere, fortalte Theosophos, en oransjeflammende skipslast fra planeten Alfa i månekjeden, ville ikke anta de eteriske bistandsfor­ mer og derfor ble de inkarnert av de rubinfargede egoer fra annen kon­ stellasjon. Et faktum var allikevel den urimelige antagelsen at han befant seg i et slags tungsinn eller skulle være hypnotisert, noe som utelukkende skyldtes en feilvurdering av den mest overfladiske karakter, og var helt

og holdent uriktig. Det individ med synsorganer som nettopp begynner å vise tegn til liv mens det omtalte nettopp gikk for seg, var like skarpsin­ dig om ikke skarpsindigere enn noe annet levende menneske og enhver som trodde noe annet, ville snart bli klar over feiltagelsen. De siste fire minuttene eller så, hadde han stirret stivt på et visst antall flasker Bass nummer ett, tappet av firmaet Bass and Co i Burton-on-Trent, som til­ feldigvis sto sammen med en rekke andre flasker rett imot ham og som uvegerlig måtte trekke til seg oppmerksomheten på grunn av de røde etikettene. Han tenkte ganske enkelt av grunner som det senere viste seg han selv best kjente og som fikk begivenhetene til å stå i et helt an­ net lys etter de nettopp fremsatte bemerkningene om guttedager og veddeløp, på to eller tre private transaksjoner og hvor begge de andre var uskyldige som ufødte barn. Men til slutt møttes blikkene deres og så snart det begynte å demre for ham at den andre anstrengte seg for å få tak i flasken, bestemte han seg uvilkårlig for å hjelpe ham, og resolutt grep han rundt halsen på den mellomstore glassbeholderen med det ettertraktede fluidum og gjorde et kraftig innhugg i den ved å skjenke opp en rundelig mengde, samtidig som han viste stor forsiktighet med ikke å søle noe av ølet på bordet. Debatten som fulgte var i omfang og utvikling et bilde på selve til­ værelsens forløp. Hverken sted eller forsamling manglet verdighet. De­ battantene var de ivrigste i landet og emnet de behandlet var det mest opphøyde og vitale. Aldri før hadde den høye hallen i Hornes hus sett en så representativ og variert forsamling, og aldri før hadde salens gamle loftsbjelker lyttet til et så encyklopedisk språk. Det var i sannhet et praktfullt skue. Crotthers satt ved bordenden i sin flotte høylenderdrakt og ansiktet hans glødet av den salte luften fra Galloway. Og rett imot ham satt Lynch med et ansikt som allerede bar stigmata av tidlig forder­ velse og bråmoden visdom. Ved siden av skotten var det anvist plass for den eksentriske Costello, mens Maddens undersetsige skikkelse satt i avslappet hvile på den andre siden. Legens stol sto faktisk tom foran kaminen, men på begge sider av den sto Bannons skikkelse i skarp kon­ trast med sin oppdagelsesreisendes drakt, korte tweedbenklær og grove støvler av okselær, til Malachi Roland St John Mulligans primulafargede eleganse og urbane manerer. Endelig satt for den andre enden av bordet den unge dikteren som i den sokratiske diskusjonens vennlige atmo­ sfære fant tilflukt fra det anstrengende pedagogiske arbeidet og de meta­ fysiske undersøkelsene, mens det til høyre og venstre for ham satt hen­ holdsvis den pratsomme prognostikeren fra hippodromen og den årvåkne vandringsmannen som var skitten etter reisens støv og strid, og som var flekket av en uutslettelig vanæres slam, men fra det trofaste og standhaftige hjertet hans kunne hverken fristelser, farer, trusler eller fornedrelse viske ut bildet av den yppige yndigheten som Lafayettes in­ spirerte blyant har tegnet for kommende generasjoner. Det må heller stadfestes her og nå ved begynnelsen at den perverterte

364

365

transcendentalisme som Mr S. Dedalus (Div. Scep.) etter sine uttalelser å dømme syntes mer eller mindre å ha forsverget seg til, helt og holdent står i direkte motsetning til anerkjente vitenskapelige metoder. Det kan ikke ofte nok understrekes at vitenskapen behandler håndgripelige fe­ nomener. Vitenskapsmannen må liksom mannen i gaten se den harde virkelighetens fakta i øynene og forklare dem etter beste evne. Sant nok er det visse spørsmål som vitenskapen ikke kan svare på - slik som det første spørsmålet som ble fremlagt av Mr L. Bloom (Ann.Ag.) om frem­ tidig kjønnsbestemmelse. Må vi som Empedokles av Trinakria anta at høyre ovarium (den postmenstruelle perioden, hevder andre) er an­ svarlig for fødselen av gutter eller er de så skammelig lenge oversette spermatozoer eller nemaspermer de differensierende faktorer eller er det som de fleste embryologer har en tilbøyelighet til å mene, såsom Culpepper, Spallanzani, Blumenbach, Lusk, Hertwig, Leopold og Valenti, en blanding av begge deler? Dette vil være ensbetydende med et samarbeide (en av naturens yndlingsmetoder) mellom nisus formativus hos nemaspermen på den ene siden og på den andre siden en heldig valgt posisjon, succubitus felix hos det passive element. Det andre pro­ blemet som ble reist av samme spørsmålsstiller er neppe mindre vitalt: Spedbarnsdødeligheten. Det er interessant fordi, som han så treffende bemerker, vi blir alle født på samme måte mens vi dør på forskjellige måter. Mr M. Mulligan (Hyg. et Eug. Doc.) legger ansvaret på de sani­ tære forholdene hvorunder våre medborgere med grå lunger pådrar seg adenoider, lungesykdommer osv. ved å inhalere bakterier som lurer i støvet. Disse faktorene, hevdet han, og det motbydelige synet som gate­ ne våre frembyr med heslige reklameplakater, prester av alle trosbe­ kjennelser, lemlestede soldater og sjøfolk, skorpebefengte drosjekusker, opphengte dyrekadavere, paranoide ungkarer og ubefruktede duennaer - alt dette, sa han, hadde skylden for alt forfall av menneskeslektens kvalitet. Han forutså at kalipeda snart ville bli alminnelig anerkjent og at alle vakre ting i livet, virkelig god musikk, oppbyggelig litteratur, lettere filosofi, belærende bilder, gipsavstøpninger av klassiske statuer såsom Venus og Apollon, kunstnerisk kolorerte fotografier av premiebarn, alle slike små oppmerksomheter ville hjelpe damer i omstendigheter med å fordrive tiden før fødselen på en ytterst behagelig måte. Mr J. Crotthers (Disc.Bacc.) tilskriver noen av disse dødsfallene abdominable traumer der hvor det dreier seg om kvinnelige arbeidere som har vært utsatt for hardt arbeide på fabrikken eller ekteskapelig disiplin i hjemmet, men langt det største flertallet av tilfellene tilskriver han forsømmelse, offent­ lig eller privat, slik dette kulminerer i utsettelsen av nyfødte, i ulovlige aborter eller i en avskyelig forbrytelse som barnemord. Til tross for at det første (vi tenker på forsømmelse) utvilsomt altfor ofte er riktig, er slike tildragelser som han anfører, hvor sykepleierskene glemmer å telle ser­ viettene i bukhulen, så sjeldne at de knapt kan kalles normative. Det er faktisk forbausende når man først undersøker nærmere at så mange

svangerskap og forløsninger foregår så vellykket som tilfellet er, alt tatt i betraktning og på tross av vår menneskelige ufullkommenhet som ofte hindrer naturen i dens hensikter. En skarpsindig teori er fremkastet av Mr V. Lynch (Bacc.Arith.) om at såvel fødselshyppighet som dødelighet liksom alle andre utviklingsfenomener, tidevannsbevegelser, månefaser, blodtemperatur, sykdommer generelt, kort sagt alt mulig i naturens enorme verksted, fra utslettelsen av en fjern sol og til blomstringen av en av de utallige blomster som pryder våre offentlige parker, er under­ lagt en ennå ikke oppdaget lovmessig tallrikhet. Men den enkle og klare kjensgjerning at et tilsynelatende sunt barn av normalt sunne foreldre og som får omsorgsfull pleie, uforklarlig bukker under tidlig i barndom­ men (selv om andre barn av samme ekteskap ikke gjør det) må som dik­ teren sier, stemme oss til ettertanke. Vi kan være forvisset om at naturen har sine gode og nødvendige grunner til alt den gjør, og etter alt å dømme skyldes slike dødsfall en eller annen forutbestemt lovmessighet hvor organismer som er smittet av en sykdomskime (moderne viten­ skap har uigjendrivelig bevist at bare den plasmiske substansen kan sies å være udødelig) får en tilbøyelighet til å forsvinne på et stadig tidligere utviklingstrinn, en ordning som selv om den volder noen av følelsene våre (særlig de moderlige) smerte er, som noen av oss mener, i det lange løp til beste for slekten som helhet idet de best egnede sikres muligheten for å overleve. Mr S. Dedalus' (Div.Scep.) bemerkning (eller bør den kalles avbrytelse?) om at et altetende vesen som kan tygge, svelge, for­ døye og tilsynelatende med fullstendig uforstyrrelighet stappe i seg så mangfoldige næringsmidler som kreftsyke hunnkjønnsvesener som er uttæret av fødsler, korpulente akademikere og for ikke å snakke om gulsottbefengte politikere og bleksottige nonner, som muligens finner gastrisk lettelse i et harmløst måltid bevrekalv, avslører bare så altfor ty­ delig den tilbøyeligheten som er antydet ovenfor og som derved settes i et lite flatterende lys. Til opplysning for dem som ikke er så fortrolig kjent med detaljene i det kommunale slaktehuset som denne sykelig innstilte estet og filosofspire som til tross for alt sitt overmodige skryt angående vitenskapelige materier knapt nok kan skille syre fra base, bør det kanskje bemerkes at bevrekalv av våre kjøtthandlere av den lavere kategori med deres litt spesielle språk betegner det kjøtt som er egnet til matlaging og fortæring, og som kommer fra en kalv som helt nylig har falt fra sin mor. I en nylig offentlig kontrovers med Mr L. Bloom (Ann.Ag.) som fant sted i møtesalen på kvinneklinikken i Holles Street 29, 30 og 31, hvor som bekjent Dr. A. Horne (Lic. i jordm. FKQCPI) er den dyktige og avholdte sjef, skal denne ifølge øyenvitner ha hevdet at når kvinnen først har sluppet katten inn i sekken (formodentlig en estets hentydning til en av de mest kompliserte og vidunderlige av alle naturens prosesser - den seksuelle forening) så må hun som han uttryk­ ker det, enten slippe den ut igjen eller gi liv til den for å redde sitt eget. Med fare for sitt eget, var hans motstanders talende svar og som ikke var

366

367

mindre virksomt på grunn av den rolige og beherskede tonen det ble avlevert med. Imens hadde legens dyktighet og tålmodighet ført til et lykkelig accouchement. Det hadde vært en slitsom stund for både pasienten og legen. Alt som kunne gis av medisinsk hjelp var gitt, og den tapre kvin­ nen hadde modig ytt sitt beste. Det hadde hun sannelig. Hun hadde stridd den gode strid og nå var hun meget, meget lykkelig. Også de som var gått bort, som er kalt hjem for tidlig, er lykkelige, og de skuer ned og smiler til den gripende scenen. Betrakter henne med ærefrykt mens hun ligger der med moderlyset i øynene, med inderlig lengsel etter de små spedbarnfingrene (et vakkert syn) i morsverdighetens første blomstring mens hun hvisker en taus takksigelsesbønn til Ham i det høye, den uni­ verselle ektefelle. Og mens de kjærlige øynene hennes betrakter sped­ barnet som er hennes, ønsker hun bare en eneste velsignelse til, at hen­ nes egen kjære mann må være der hos henne for å dele gleden, og at hun kan legge dette Guds barn i hans armer, frukten av deres lovforme­ lige favntak. Han er eldre nå (ikke si det høyt), luter litt i nakken og li­ vets viderverdigheter har gitt denne samvittighetsfulle bokholderen ved Ulster Bank, College Green-filialen, en alvorstung verdighet. Å, kjære pappa, du gode gamle, du trofaste livsledsager, aldri kommer de tilbake igjen de fjerne rosenfylte dagene! Med et typisk kast rister han på det vakre hodet og minnes den tiden. Herregud, hvor vakkert det virker nå gjennom årenes uklare dis! Men i hennes fantasi står alle barna rundt sengen, hennes og hans, Charley, Mary Alice, Frederick Albert (hvis han hadde levd), Mamy, Budgy (Victoria Frances), Tom, Violet Con­ stance Louisa, kjære lille Bobsy (oppkalt etter de berømte heltene fra krigen i Sør-Afrika, lord Bobs av Waterford og Candahar) og nå den siste besegling av deres forening, en Purefoy så god som noen, med ekte Purefoynese. Den unge håpefulle skal døpes Mortimer Edward etter den innflytelsesrike halvfetteren Mr Purefoy i Treasury Remembrance's Office, Dublin Slott. Og tiden sleper seg av sted, men fader Cronion har vært lett på hånden her. Nei, kjære søte Mina, la intet sukk unnslippe din barm. Og pappa, slå asken av pipen din, den velinnrøkte briaren som ennå smaker deg den dagen (måtte det være lenge til!) da klokken ringer for deg, og slukk lampen etter deg der du sitter og leser i Bibelen, for snart er oljen slutt, og gå med lett hjerte til ro i din seng. Han som vet alt vil kalle på deg når din tid er inne. Du har også stridd den gode strid og trofast oppfylt din rolle som mann. Sir, her er min hånd. Det er bra, du gode og tro tjener! Det er synder eller (la oss kalle dem det verden kaller dem) onde min­ ner som mennesket skjuler i de mørkeste kroker av sitt hjerte, men som ligger der og venter. Vi kan vel få minnet om dem til å blekne, late som om de ikke hadde vært der og nesten innbille oss at de aldri har skjedd eller i hvert fall har skjedd annerledes. Men et tilfeldig ord vil få dem til plutselig å dukke opp igjen og de vil stige opp og møte oss i de forskjellig­

ste former, som en visjon eller drøm, eller mens tamburin og harpe vederkveger våre hjerter i aftenens kjølige sølvaktige ro eller ved midnattsfesten når vi er fylt av vin. Ikke for å spotte ham kommer da visjo­ nene, ikke som en som er fylt av vrede eller vil ta hevn for å skille ham fra de levende, men innhyllet i fortidens usle sørgedrakt, taus, fjern, be­ breidende. Den fremmede iakttok stadig hvordan den falske roen i ansiktet på den andre siden som syntes å være en slags vane eller til og med noe innstudert, langsomt ble borte etter så bitre ord, som hos den talende røpet en usunn flair for livets mer primitive sider. Hos iakttageren frigjø­ res langsomt et erindringsbilde som antagelig er fremkalt av et ord av en så naturlig fortrolighet som om de fjerne tidene allerede var kommet til­ bake (slik noen mente) med sine umiddelbare gleder. En velklippet gressplen en myk maiaften, den velkjente syrinlunden i Roundtown, lilla og hvit, som velduftende slanke tilskuere til spillet fylt av interesse for kulene som langsomt triller over gresset eller støter sammen og stan­ ser med et kort skarpt smell mot hverandre. Og der borte ved den grå urnen hvor vannet noen ganger renner tankefullt ut, så du en annen duftende søsterskare, Floey, Atty, Tiny og den mørke venninnen deres med et slående uttrykk i skikkelsen som jeg ikke visste hva betydde, Vår Frue av Kirsebærene, med et par av bærene hengende flatterende fra øret som fremhevet hudens fremmedartede lød mot den kjølige rød­ mende frukten. En gutt på fire-fem år i dress av verken (våren er kom­ met og snart skal det herske fryd i den vennlige arnen når kulene snart skal samles og gjemmes) står på urnen og holder seg fast i kretsen av kjærlige pikehender. Han rynker pannen såvidt slik den unge mannen gjør akkurat nå og nyter kanskje det farefulle litt for meget bevisst, men han må av og til kaste et blikk over mot moren som betrakter ham der borte på piazettaen som vender ut som den blomsterkledde plassen med en svak antydning til fjernhet eller bebreidelse (alles Vergångliche) i det glade blikket. Legg merke til dette og husk det. Slutten kommer plutselig. Gå inn i dette fødselens forværelse hvor de lærelystne forsamles og legg merke til ansiktene deres. Tilsynelatende ingenting ubesindig eller heftig. Snarere ro og vaktsomhet slik det sømmer seg dem i dette huset, de våkende engler og hyrder rundt en krybbe i Betlehem i Judea i en lengst hensvunnen tid. Men som tidligere lynene fra sønderrevne stormskyer tunge av svulmende vannmasser som strekker seg utover og omslutter himmel og jord i en mektig søvn og henger truende over solsvidde mar­ ker og døsige okser og visne buskaser og grønnsvær inntil de plutselig flenges av et lyn og skybruddet utløser vannmassene sine samtidig med et tordnende brak, slik og nettopp slik var den voldsomme og plutselige forandringen som ble utløst da ordet ble uttalt. Burke's! utroper mylord Stephen, ordet til tegn på oppbrudd, og alle styrter de hals over hode etter ham, hanekylling, spradebasse, snyden-

368

369

strup, pilletriller med den punktlige Bloom, og alle griper etter hode­ plagg, stokker, kårder, panamahatter og skjeder, zermattalpestokker og gud vet hva. Et dedalisk virvar av munter ungdom, edle studenter. Søs­ ter Callan står forskrekket i hallen og kan ikke stanse dem og like lite den smilende legen som kommer ned trappen med nyheten om at etter­ byrden er kommet, et helt pund, ikke et milligram mindre. De ber ham følge med. Døren! Er den åpen? Ha! De styrter larmende ut og legger av sted i et minutts løp, alle sprinter som best de kan, Burke's på hjørnet av Denzille og Holles er målet. Dixon følger etter og skjeller dem ut og utstøter en ed, men også han stormer av sted. Bloom blir tilbake hos søs­ ter en stund for å sende opp en vennlig hilsen til den lykkelige moren og det lille barnet. Doktor Diett og doktor Hvile. Ser hun ikke annerledes ut nå? En våkenatt i Hornes hus har satt sine spor i det hulkinnede grå an­ siktet. Og nå som alle er borte og idet han skal til å gå, kommer det na­ turlige viddet ham til hjelp: Frue, når kommer storken til Dem? Luften utenfor er mettet av regnduggens fuktighet, en himmelsk livsessens som blinker på Dublins brosteiner under en stjerneklar coelum. Guds luft, Allfaderens luft, funklende omsluttende myk luft. Pust den dypt inn. Ved himmelen, Theodore Purefoy, en drabelig dåd har du ut­ rettet og uten noe fusk! Du er min santen den merkeligste ættefar og uten din like i hele denne brogete altomfattende og høyst sammenblandede krøniken. Forbløffende! I henne så du en gudegitt gudeskapt forut­ bestemt mulighet som du har befruktet med ditt ubetydelige manns­ verk. Vær tro mot henne! Tjen henne! Arbeid videre, slit som en lenkehund og la all lærdom og alle malthusianere fare. Du er alles mester, Theodore. Segner du under byrden din, nedsnedd av slakterregninger hjemme og gullbarrene (ikke dine!) i skattkammeret? Opp med hodet! For hver nyavlet skal du høste ditt mål av moden hvete. Se, du er våt til skinnet. Misunner du Darby Dullman der og hans Joan? En skingrende nøtteskrike og en kjøter med rennende øyne er alt deres avkom. Pytt, sier jeg deg! Han er et esel, en død snegl uten saft og kraft, ikke verdt en ussel kreutzer. Kopulasjon uten populasjon! Nei, sier jeg! Herodes' drap av de uskyldige ville vært en rettere betegnelse. Grønnsaker, javel, og sterilt ekteskapelig samliv! Gi henne biffer, blodige røde og rå! Hun er et aldrende kaos av sykdommer, hovne kjertler, kusma, halsbetennelse, ilker, høyfeber, liggesår, ringorm, vandrenyre, struma, vorter, gallesyke, gallestein, kalde føtter og åreknuter. Fanden ta disse klagesangene og gråtetoktene og jeremiadene og hele denne medfødte dødsmusikken! Tyve år med den slags, men angrer dem ikke. Det var ikke med deg som for andre, ikke som så mange som vil og gjerne ville og venter og aldri gjør det. Du så ditt Amerika, din livsoppgave og gikk målbevisst til be­ dekning som den transpontinske bison. Hva sa Zarathustra? Deine Kuh Trubsal melkest Du. Nun trinkst Du die siisse Milch des Euters. Se! Nå flyter den rikelig til deg. Drikk, menneske, hele juret fullt! Morsmelk, Purefoy, menneskemelk, også melk for de spirende stjernene som du ser

gløde over deg i den tynne regndisen, råmelk, slik som de ubøyelige drikker i sine kjellere, galskapens melk, honningmelk fra Kanaans land. Jurene på din ku var seige, hva? Ja, men melken hennes er varm og søt og fetende. Ikke valle, men tykk rik kremfløte. På hennes velstand, gamle patriark! Skål! Per deam Partulam et Pertundam nunc est bibendum! Alle av sted på rangel, armsterke, hoiende bortover gaten. Tilreisende får utskjenkning. Hvor sov du i natt? Timothy med det medtatte skaftet. Ser ut som fanden selv. Noen paraplykser og gummistøvlasjer i fami­ lien? Hvor i selvetes hatan er benkarveren og klutefoten? Hakke peiling. Hurra, Dix! Fremad, til disken. Hvor er Punch? Alt rolig. Jøss, se på den fulle presten som kommer fra kvinneklinken! Benedicat vos omnipotens Deus, Pater et Filius. En slant, mister. Gutta fra Denzille Lane. Se opp, for faen! Stikk. Bra, jødeslasker, hiv dem i kulissene. Blirri med vårs, mester? Vikke værra påtrengende. Lou god hvit mann. Hele bun­ ten. En avant, mes enfants! Fyr løs kanon nummer en. Burke's! Burke's! Derifra rykket de frem fem parasanger. Slatterys beredne fot. Hvor er den jævla åffer? Pastor Steve, de frafalnes evangelium. Nei, nei, Mul­ ligan! Akter der! Kjør på full fart. Hold øye med klokka. Stengetid. Mullee! Hva ær de me dei? Ma mere m'a mariée. Britiske lovprisninger. Retamplatan digidi boumboum. Flest jastemmer. Som skal trykkes og bindes inn hos Druiddrum Press av to kvinnelige håndverkere. Kalveskinnsbind i pissegrønt. Siste skrik i kunstnyanser. Den vakreste boken som er utkommet i Irland i min tid. Silentium! Få opp farten. Rrrettt. Rykk frem til nærmeste kantine og konfisker whiskeylageret. Marrrsj! Tramp, tramp, tramp, gutta (pass på holdningen!) tørster. Biff, børst, business, bibler, bulldoger, båter, barnesopere og biskoper. Ender på det høye skafottet. Biff, børst, tråkk på bibler. Når for Irlandør. Trampe på tramperne. Torderasjon! Hold takten for fanken. Vi faller. Biskopers bar­ skap. Holdt! Legg bi. Rugby. Gyv på. Ikke målspark. Åhå, tærne mine! Gjør det vondt? Tusen ganger unnskyld! Spørsmål. Hvem skal betale for dette? Den stolte innehaver av ingen­ ting. Helt på felgen. Veddet til siste øre. Ikke til salt på maten. Ikke fem flate hele uken. Du? Forfedrenes mjød til Ubermensch. Samme her. Fem Bass. De, sir? Ginger. Sannelig om jeg vet, varm suppe. Stimulerer forbrenningen. Trekker opp tambaken. Stanset og går ikke lenger etter at gamlingen. Absint til meg, greit? Caramba! En eggpunsj eller prærieøsters. Motstander? Timetellern er hos onkel. Ti på. Mange takk. Ingen årsak. Hadde pektoraltraume, hva, Dix? Mul fakt. Ble stukket av en humlebrumle da han satt og sov i hagen. Bor i nærheten av Mater. Under tøffelen. Kjenner du donnaen? Ja, så menn. En riktig håndfull. Så henne i dissabilly. Masse godsaker. Prima lammekjøtt. Ingen mager kvige der i gården. Trekk ned gardinet, sussi. To porter. Samme her. Glatt på gulvet. Hvis du ramler kan du ikke regne med å reise deg. Fem, syv, ni. Fint! Har prima lungemos, faktisk. Og så i seng og en flaske med

370

371

rom. Må se det for å tro det. Ditt sugne blikk alaplasterhals, du stjal mitt hjerte, limkrukke. Sir? Potet mot gikt? Det rene vås, spør du meg. Tåpe­ lig bondesnakk. Du er ikke riktig bevandret. Nå, doktor? Hjemme igjen fra Lappland? Befinner seg Deres korporisitet vel? Står til med squawer og pampuser? Er de vanskelige i sengehalmen? Holdt og avlevér. Feltrop. Det er hår. Vår er den hvite død og den røde fødsel. Hei! Spytt deg selv i øyet, sjef! Komediantens telegram. Tyvlånt fra Meredith. Jesufiserte orkidiserte polisimiske jesuitt! Tante har skrevet til pappa Kinch. Slemmelemme Stephen fører godelode Malachi på avveier. Hrrhrraa! Grip læret, gutt. Hit med seidelen. Her, John Highlander, er brygget ditt. Må det brenne lenge på grua og kålen koke hjemme hos deg! Glasset mitt. Merci. Skål på oss. Hvordan det? Stå skikkelig ved ba­ ren. Ikke søl på de nye buksene mine. Hei der, kom med litt pepper. Drikk ut. Karvefrø for å få bort. Slukner du? Skrik av taushet. Hver og en for seg. Venus Pandemos. Les petites femmes. Frekk slem pike fra Mullingar by. Si til henne at jeg er interessert i henne. Holder Sara i skjødet. På vei til Malahide. Me-meg? Hvis hun som forførte meg hadde sagt hva hun het. Hva får man for ni pence? Machree, macruiskeen. Mektige Moll til en jigg på madrassen. Og nå en rundskål. Ut! Venter herren? Så avgjort! Det kan du vedde på. Forbløffet over at det ikke kommer noen ståler? Underkonstabel? Han har tingser ad Hb. Så han hadde nesten tre pund på seg. Vi ble med for du spanderte jo, hva? Det er din sak, kompis. Opp med dem. To tingser og én klink. Lærte du det knepet av noen franske fyrer? Sånt gåkke her. Lilleungen lei seg. Mest snertne skreppa her i strøket. Jaggu ære de. Vi ække helt dønn. Begyn. Byner å sige. Au resservoar, møsjø. Ha det. Brennsikkert. Hva sa? På kneipen. Dønn. Jeg sjer dere, sjir. Bantam, to tørkedager. Drikker bare rødvin. Jækler! Ta en støyt, da. Jøss, jeg er dritings. Han har vært hos barberern. Full så dække sant. Med en type fra jernbann. Åssen gikk det? Liker opera? Kastiljens rose. Ros med kast. Polti! Litt H2O til en som har svima av. Se på blomstene til Bantam. Jemini, nå byner han å tute. Tullemor. Min kjære tullemor. Å, hold igjen klaffen! Legg neven over kjeftamentet. Hadde vinneren i dag abso­ lutt sikkert. Faen ta den rakkeren Stephen. Han som ga meg tipset på det øket. Stanset budet med stalltelegram fra Big Bug Bass. Ga ham en slant og dampet det opp. Hoppen i god form. En guinea mot en gås. Litt av et telegram. Gudsens sannhet. Kriminelt inngrep? Jeg tror det ja. Jovisst. Havner i kasjotten hvis purken får snusen. Madden holder på Madden den sadden. Vår lyst vår tilflukt og styrke. Pakker sammen. Må du gå? Hjem til Lillemor. Stå klar. Må skjule rødmen. Solgt hvis han merker meg. Kom hjem, vår Bantam. Årrevoar, mong viø. Glem ikke blomstene til henne. Under fire øyne. Hvem ga deg det sure tipset? Ven­ ner imellom. Jannock. John Thomas, mannen hennes. Ikke noe juks, gamle Leo. Så sant hjelpe meg. Ta meg faen om jeg. Du er meg en fin hellig munk. Hvorfor sier du det ikke? Vel, sjier jeg, hvisj det ikke er en

jøde sjenke deg gjennom torven. Gjennom helligånd, amen. Stiller du et forslag? Unge Steve, du kjenner det nå. Mer å drikke? Vil den høyst spandable giveren tillate en høyst fattig krok med høyst alvor­ lig tørste å avslutte denne så herlig påbegynte libasjon? La oss ta en pust i bakken. Vert, vert, er vinen god, stabo? Se her, vi prøver en aldri så liten tår. Ned med den og kom igjen. Sånn ja. Bonifacius! Absint til hele banden. Nos omnes biberimus viridum toxicum, diabolus capiat posterioria, nostria. Stengetid, mine herrer. Hva? Altervin til snobben Bloom. Sa du noe ubehagelig? Bloo? Sanker annonser. Pappa til foto, alt som er praktfullt. Ta det rolig, kompis. Stikk av. Bonsoirla compagnie. Og syfilisens farer. Hvor er Buck og Namby Amby? Amby? Stukket av? La dem løpe. Sånn går det. Sjakkmatt. Konge til tårn. Gode kristne hjelp meg unge mann min venn tok nøkkern til bungalowen han skulle finne et sted hvor han kunne legge kronen i natt. Fy fankern, nå slokner jeg visst snart. Ta meg faen inn i helvete om ikke denne omgangen er den besteste hittil. Ja da, pastor, et par kaker til dette barnet. Guds blod og kon­ jakk i støvet, null og niks. Ikke en ostebeta? Kjør syfilis ned i helvete og andre sterke drikkevarer. Stengetid, mine herrer! Som vandrer gjennom verden. Skål alle sammen! A la votre! Øh, hvem fankern er den fyren i regnslaget? Dusty Rhodes. Se på den staffasjen. Gubbevarremeivæl! Hva er det han har? Jubileumsfår. Bovrilbuljong, for søren. Trenger det sårt. Kjenneru strømpefot? Gamle skøddern på Richmond? Gireifaenduadø! Trodde han hadde bly i peni­ sen. Forbigående helsprø. Bartle med brødet kaller vi'n. Det, sir, var en gang en velholden borger. En fyr i laser og pjalter som tok en fattig jente til alter. Slang ut kroken, gjorde hun. Her ser vi fortapt kjærlighet. Vand­ reren MacKintosh fra den ensomme dalen. Drikk ut og gå hjem. Stenge­ tid. Ingen bordellkunder, takk. Unnskyld? Så ham i dag i grabevelsen? En av kompisene dine som ble lagt under torven? Tuddelidu! Stakkars niggerunger. Behøver ikke fortelle meg noe, Pold! Strigråt skikkelig da Padney ble lempet ned i den sorte sekken? Av alle niggere var massa Pat den beste. Aldri sett på maken hele mitt liv. Tiens, tiens, men fryktelig sørgelig var det, min sant. Ja, de treffer med en elevasjon på én til ni. Bakakslingen helt kaputt. Veddet to mot én på at Jenatzky tar rotta på ham. Japanere? Kryssild, å ja! Senket av krigskorrespondenter. Verre for ham enn for russerne, sier han. Nå stenger vi. Elleve. Legg i vei. Fremad, fulle fotfolk! God natt. Natt. Måtte Allah den herlige denne mektige natt beskytte din sjel. Forsiktig nå! Så fulle æ vikke. Ibsens ripsbusker og andre vestbuster. Det kriper stigge. Passopp, han spyr. Uvel i mageregionen. Hørk. Natt. Mona, min elskede øff. Hør! Låkk igjen klaffen. Pflapp! Pflapp! Det brenner. Der kommer de. Brannvesenet! Baut skip. Gjennom Mount Street. Svinger der. Pfallpp! Hallo. Kommerukke? Skritt, trav, galopp. Pfalapp! Lynch! Hva? Kom her. Bort her til Denzille Lane. Overgang til hore­

372

huset her. Vi to, sa hun, skal finne huset til svarte Marie. Riktig, når som helst. Laetabuntur in cubilius suis. Blir du med? Hvisker, hvem i huleste er typen i den svarte kostymen? Hysh! Syndet mot lyset og nå er dagen nær da han skal komme for å dømme verden med ild. Pflapp! Ut implerentur scripturae. Stem i en sang. Så snakket medisinerstudenten Dick med kameraten sin medisinerstudent Davy. Hvem i helvete er den drittgule presten på Merrion Hall? Elias kommer! Vasket i lammets blod. Kom igjen, vinsupende, ginslurpende, øldrikkende eksistenser. Kom igjen, fortapte, tykkhudete, tykkskallete, hønsehjernete, grisetrynete, rotteøyde falskspillende misfostere og avskum! Kom igjen, trefoldige skammens esellorter! Alexander J. Christ Dowe, det er mitt navn, har frelst halve planeten fra Frisco til Vladivostok. Guddommeligheten er ingen fem cents karusell. Jeg sier deg at Han er hederlig og en knallsterk forretningsinvestering. Han er det aller største hittil, og glem ikke det. Syng gloria Jesus frelser alle! Men du må stå styggelig tidlig opp, din syn­ der, om du skal rekke frem tidsnok til Gud den allmektige. Pflaaapp! Ikke halvveis. Han har hostesaften med krutt til deg, min venn, i bak­ lomma. Kom du bare og prøv den på.

15

(Inngangen fra Mabbott Street til bordellkvarteret Nattbyen med en åpen plass uten brolegning, sidespor for trikkelinjen, skjelettaktig skinnegang, røde og grønne spøkelseslys og faresignaler. Rekker av falleferdige hus med gapende døråpninger. En og annen gatelykt med svak regnbueglans. Rundt Rabaiottis isgondol står vanskapte menn og kvinner og kjekler. De griper vaffelkjeks fylt med kull og kobbersne. De suger på dem og sprer seg langsomt, barna. Gondolens høye svanehals trenger seg videre gjennom mørket, hvit og blå i skinnet fra et fyr. Fløytende rop og svar.) rop: Vent, elskede, så kommer jeg. svar: Bak stallen. (En døvstum idiot med utstående øyne, han sikler fra den uformelige munnen, stavrer forbi, han rister av St. Veitsdans. En kjede av barne­ hender omringer ham.) barna: Keivhånd! Goddag! idioten: (Løfter en lam venstrearm og gurgler.) Groha! barna: Hvor er det store lyset? idioten: (Raller.) Gagahest! (De slipper ham. Han halter videre. En dvergkvinne gynger på et tau som er spent opp mellom to rekkverk, teller. En skikkelse som ligger slapt opp mot en søppelbøtte og snorker delvis skjult under en arm og en hatt som tar av for lyden, stønner, skjærer tenner, snorker vi­ dere. På en trapp bøyer en dverg seg og undersøker en avfallsdynge og skal til å heise en sekk med skrot opp på ryggen. En kjerring står like ved med en rykende parafinlampe og stikker en siste flaske ned i magen på sekken hans. Han svinger byttet opp på skulderen, trekker skyggeluen på snei og halter av sted. Kjerringa går tilbake til hulen med lampen svingende i hånden. Et hjulbent barn sitter på huk på dørtrinnet med en slengball av papir, kravler energisk sidelengs etter henne, klenger seg til skjørtet og heiser seg opp. En full sjauer griper med begge hender tak i rekkverket ved kjelleren, vakler tungt. På et gatehjørne rager to politikonstabler i været i kapper, med hånden på køllehylsteret. En tallerken knuses, en kvinne skriker, et barn gråter. En mann brøler eder, mumler, tier. Skikkelser flakker av sted, lusker i halvmørket, kikker ut fra smutthull. I et værelse opplyst av et stea­ rinlys i en flaskehals, grer en skitten kvinne lus ut av håret på et skro-

374

fuløst barn. Cissy Caffreys stemme som fremdeles er ung, synger skingrende fra et smug.) cissy cafrey: Molly fikk mitt andeben andeben andeben. Molly fikk mitt andeben fordi hun var så pen. (Menig Carr og menig Compton med paradestokken klemt fast under armen, kommer marsjerende ustøtt og gjør plutselig helom­ vending mens de utstøter prompesalver med munnen. Latter fra menn i smuget. Et hest hespetre svarer dem igjen.) hespetre: Faen ta dere, jævla rasshøl. Lenge leve Cavan-jentungen. cissy caffrey: Lenge leve. Cavan, Cootehill og Belturbet. (Hun synger.)

Jeg ga det til Nelly hun var så forsluken hun stakk det i buken mitt andeben andeben.

(Menig Carr og menig Compton snur seg og gir svar på tiltale, uniformsjakkene deres er blodrøde i skjæret fra gatelykten, de har svarte flate luer på det kortklipte lyse håret. Stephen Dedalus og Lynch går gjennom mengden tett forbi rødjakkene.) menig compton: (Knipser med fingeren.) Plass for pastoren. menig carr: (Snur seg og roper.) Hallo, pastor! cissy caffrey: (Stemmen hennes svinger seg høyere.) Nå har hun fått det nå har hun fått det et andeben et andeben.

375

(Stephen svinger stokken i venstre hånd, messer lystig påskehøytidens Introitus. Lynch med jockeyluen langt ned i pannen, ledsager ham, griner på nesen med et foraktelig snøft.) stephen: Vidi aquam ergredientem de templo a latere dextro. Alleluia. (De forslukne huggtennene på en gammel rufferske stikker frem i en døråpning.) ruffersken: (Hvisker hest.) Pst! Kom skal jeg si dere noe. En møydom her inne. Pst! stephen: (Aldus aliquantulum) Et omnes ad quos pervenit aqua ista. ruffersken: (Spytter en giftstråle i hælene på dem.) Trinity-medisinere. Fallopiske rør. Bare pikk og ingen penger. (Edy Boardman snøfter, sammenkrøpet ved siden av Bertha Supple, trekker sjalet foran neseborene.) edy boardman: (Gneldrer.) Og så sa hun: Jeg har sett deg på Faithful

Place med tullingen din, han loksmøreren i nattlue. Nå, har du det, sier jeg. Det har du ikke noe med, sier jeg. Du har aldri sett meg på horehu­ set med en gift høylender, sier jeg. Hva er det hun innbiller seg! Dum som en stokk! Sta som et esel! Og hun som går med to typer på én gang, lokfører Kilbride og korporal Oliphant. stephen: (Triumphaliter) Salvi facti sunt. (Han svinger med stokken, får lyktebildet til å dirre, sprer lys over verden. En rød og hvit spaniel som lusker omkring, tripper knurren­ de etter ham. Lynch jager den med et spark.) lynch: Slik at? stephen: (Ser seg bak.) Slik at fakter, ikke musikk, ikke dufter, skal bli et universelt språk, ved at språkene ikke synliggjør den folkelige betydnin­ gen, men den første entelekien, den strukturale rytmen. lynch: Pornosofisk filoteologi. Metafysikk i Mecklenburgh Street! stephen: Vi har koneridd Shakespeare og xantippet Sokrates. Selv den aller viseste søylehelgen ble bislet, tøylet og ridd av en lettsindig kvinne. lynch: Pøh! stephen: Nåvel, hvem behøver vel to fakter for å beskrive et brød og et vinkrus? Denne bevegelsen beskriver brødet og brødkruset eller vinen hos Omar. Hold stokken min. lynch: Til helvete med den gule stokken din. Hvor går vi? stephen: Liderlige lynx, til la beile dame sans merci, Georgina Johnson, ad deam qui laetificat juventutem meam. (Slenger stokken til ham og løfter langsomt hendene, bøyer hodet bakover til hendene er et par håndsbredder fra brystet med håndfla­ ten ned, venstre hånd litt høyere enn den andre, fingrene parat til å skilles.) lynch: Hvilken av dem er brødkruset? Det kan være det samme. Det eller tollboden. Bare beskriv du. Her, ta din krykke og gå. (De fortsetter. Tommy Caffrey kravler bort til en gasslykt, griper fatt i den og klatrer opp i rykk. Fra tverrstangen øverst lar han seg gli ned. Jack Caffrey griper fatt for å klatre opp. Sjaueren raver mot lykten. Tvillingene stikker av i mørket. Sjaueren raver, trykker en pekefinger mot det ene neseboret og fra det andre sender han ut en lang våt snørrklyse. Han tar lykten på akselen og sjangler videre gjennom mengden med den blafrende fakkelen. Slanger av elvetåke kryper langsomt frem fra kloakker, rennesteiner, gjødselbinger og søppelhauger, stiger opp i tunge dunster til alle kanter. Et lysskjær blusser opp i syd på den andre siden av elvens utløp mot havet. Sjaueren raver av sted, kløyver mengden og vakler duknakket over mot skin­ negangen. På den andre siden kommer Bloom til syne under jernbanebroen, rød i hodet, pesende, mens han stopper brød og sjokolade i sidelommen. Fra vinduet i Gillens frisørsalong viser et komplekst portrett ham den tapre Nelsons trekk. Et konkavt speil ved siden av viser ham den elskovssyke lenge savnede madakabre Booloohoom.

376

377

Den alvorlige Gladstone ser ham i øynene, Bloom som Bloom. Han går videre og rammes av det stive blikket fra den barske Wellington, men i det konvekse speilet griner de gemyttlige øynene og de runde kinnene til tykke Poldy som rixdix doldy mot ham urammet. Ved Antonio Rabaiottis dør stanser Bloom svettende under den klare buelampen. Han forsvinner. Øyeblikket etter kommer han frem igjen og skynder seg videre.) bloom: Fisk og pottit. Null niks. Ah! (Han forsvinner inn i slakterbutikken til Ohlhausen hvor sjalusien nettopp rulles ned. Litt etter dukker han opp igjen under sjalusien, pesende Poldy, stønnende Bloohoom. Han holder en pakke i hver hånd, den ene med en lunken syltelabb, den andre med et kaldt lammeben med pepper. Han gisper, retter seg opp. Så bøyer han seg over til siden, trykker en pakke mot brystet og stønner.) bloom: Hold i siden. Hvorfor springer jeg slik? (Han trekker pusten forsiktig og går langsomt frem mot den opplyste skinnegangen. Lysskjæret dukker opp igjen.) bloom: Hva var det? Blinklys? Søkelys? (Han står på Cormacks hjørne, kikker.) bloom: Nordlys eller et jernstøperi? Å, brannvesenet, selvfølgelig. På sydsiden i hvert fall. Stor brann. Kanskje i hans hus. Beggar's Bush. Vi er trygge. (Han nynner muntert.) London brenner, London brenner! Står i brann, står i brann! (Han får øye på sjaueren som sjangler gjennom mengden på den andre siden av Talbot Street.) Han vil jeg unngå. Løp fort. Best å gå over her. (Han smetter frem for å springe over. Gategutter roper.) gategutter: Se opp, mister! (To syklister med gyngende tente papirlykter stryker forbi, sneier borti ham, sykkelklokkene ringer.) sykkelklokkene: Stoppringelingeling. bloom: (Stanser stivt, som i krampe.) Au! (Han ser seg rundt, springer plutselig frem. Gjennom den stigende tåken slingrer en dragelignende sandstrøervogn tungt fremover mot ham, det enorme røde lyset blinker, trinsen freser mot ledningen i luften. Vognføreren klemter med fotklokken.) fotklokken: Bang. Bang. Bla. Bak. Blud. Bugg. Bloo. (Bremsen knaser voldsomt. Bloom løfter en hvithansket politihånd i været, vakler på stive ben ut av skinnegangen. Vognføreren kastes frem mot sveiven, brakkneset, og brøler idet han glir over kjettinger og spaker.) vognføreren : Hei, drittsekk, lager du hattetriks? (Bloom trikkespringer inn på fortauet og stanser. Han tørker bort en søleflekk på kinnet med en bepakket hånd.) bloom: Gjennomkjøring forbudt. Det var nære på, men holdet har gitt seg. Må begynne med Sandows øvelser igjen. Ned på hendene. Og for-

sikring mot trafikkulykker. Providientialselskapet. (Han kjenner etter i bukselommen.) Stakkars mammas amulett. Hælen setter seg lett fast i skinnegangen og lissene i et tannhjul. Den gangen Svartemaja skrelte av meg skoen på hjørnet av Leonard. Alle gode ting er tre. Skotriks. Ube­ høvlet vognfører. Jeg burde melde ham. Anspennelsen gjør dem ner­ vøse. Kanskje den samme fyren som sjenerte meg i formiddag da jeg så ryttersken. Samme skjønnheten. Kvikt av ham likevel. Stiv gange. Et sant ord sagt i skjemt. Den fryktelige krampen i Lad Lane. Jeg må ha spist noe som har vært skjemt. Betyr lykke. Hvorfor? Kanskje dårlig kjøtt. Dyrets merke. (Han lukker øynene et øyeblikk.) Litt ør i hodet. Den månedlige eller virkningen av det andre. Matthetsfølelse i hodet. Tretthetsfølelse. For meget for meg nå. Au! (En truende skikkelse lener seg med bena i kors opp mot veggen til O'Beirne, et ukjent ansikt med mørke kvikksølvflekker. Under en bredbremmet sombrero betrakter skikkelsen ham med det onde øyet.) bloom: Buenas noches, senorita Blanca. Que calle es esta? skikkelsen : (Uanfektet, løfter en arm som stoppsignal.) Passord. Sraid Mabbot. bloom: Haha. Merci. Esperanto. Slan leath. (Han mumler.) Spion fra gæliske liga, sendt av ildslukeren. (Han går videre. En klutesamler med sekk på skulderen sperrer veien for ham. Han går til venstre, klutesamleren går til venstre.) bloom: Unnskyld. (Han springer til høyre, klutesamleren til høyre.) bloom: Unnskyld. (Han skjener ut, går utenom, smetter forbi og så videre.) bloom: Hold til høyre, høyre, høyre. Hvis Turistforeningen har satt opp et skilt i Utenom, hvem skal man da takke for en slik offentlig vennlig­ het? Jeg som gikk meg vill og bidro med et leserinnlegg i Irish Cyclist under overskriften I mørkeste Utenom. Hold hold hold til høyre. Klute­ samler ved midnatt. Snarere en heler. Det første stedet en morder søker til. For å befri seg for byrden av sine verdslige synder. Vasker av seg denne verdens synder. (Jack Caffrey, forfulgt av Tommy Caffrey, løper i full fart mot Bloom.) bloom: Å. (Sjokkert stanser han på skjelvende skinker. Tommy og Jacky for­ svinner der, der. Bloom føler med de bepakkede hendene på klokkelomme, lommeboklomme, pung, syndens sødme, potetsåpe.) bloom: Se opp for lommetyver. Gammelt knep. Sammenstøt. Så knab­ ber de pungen. (Retrieveren nærmer seg snusende med snuten mot marken. En lig­ gende skikkelse nyser. En krumbøyd skjegget skikkelse dukker opp i lang kaftan slik som zions eldre bruker og med en kalott med rød dusk. Hornbriller henger langt ned på nesen. Det fortrukne ansiktet har gule giftstriper.)

378

Den andre halfcrownen du har sløst bort i dag. Jeg har jo sagt at du ikke skal gå med en drukken goy. Så blir du aldri rik. bloom: (Gjemmer griselabben og fåreknoken bak på ryggen og føler slukøret varmt og kaldt fotkjøtt.) Ja, ich weiss, papachi. rudolph: Hva gjør du her? Eier du ikke sjel? (Med svake gribbeklør føler han på det tause ansiktet til Bloom.) Er du ikke min sønn Leopold, søn­ nesønn av Leopold? Er du ikke min kjære sønn Leopold som forlot sin fars hus og som forlot sine fedre Abrahams og Jacobs gud? bloom: (Forsiktig.) Det er jeg visst, fader Mosenthal. Det som er igjen av ham. rudolph: (Alvorlig.) En natt de bringe deg hjem full som hund og du har brukt dine gode penger. Hva kaller du slike som stikker av? bloom: (I sin ungdoms fikse blå oxforddress med hvit vesteinnsats, smalskuldret, med brun tyrolerhatt. Han har et Waterbury-ur av ekte sølv med dobbelt Albert-kjede og signet. På den ene siden er han dekket av stiv leire.) Støvere, fader. Men bare den ene gangen. rudolph: Ene gangen! Leire fra topp til tå. Du har skåret deg i hånd. Stivkrampe. De gjør deg kaputt, Leopoldleben. Pass deg for de typene. bloom: (Svakt.) De utfordret meg til kappløping. Det var sølete. Jeg gled. rudolph: (Foraktelig.) Gojim nachez! Vakkert syn for din stakkars mor. bloom: Mamma! rudolph:

ELLEN BLOOM:

379

(I pantomimeskuespillerinnes nattlue med bånd, krinoline og kø, bluse med puffermer og knapper i ryggen som enken Twankey, grå halvhansker og kamébrosje, håret i nett, dukker opp ved trappegelenderet med en lysestake skjevt i hånden og roper skingrende med opphisset stemme.) Å, hellige Forløser, hva har du gjort med ham? Luktesaltet mitt! (Hun løfter skjørtekanten og leter i lommene på det stripete skiferblå underskjørtet. En liten flaske, en Agnus Dei, en innskrumpet potet og en celluloiddukke faller ut.) Hellige Maria hjerte, hvor har du da vært? (Bloom mumler med nedslåtte øyne, begynner å stappe pakkene ned i de overfylte lommene, men gir opp, mumler.) en stemme: (Skarpt.) Poldy! bloom: Hvem? (Han dukker seg og avverger klosset et slag.) Til tjeneste. (Han ser opp. En vakker kvinne i tyrkisk drakt står foran ham ved siden av en luftspeiling av daddelpalmer. Fyldige former utfyller de lilla buksene og den gullbesatte vesten. Rundt livet har hun et bredt gult skjerf. En hvit jashmak som ser fiolett ut i mørket, dekker ansik­ tet hennes, slik at man bare ser de store mørke øynene og det ravnsvarte håret.)

bloom:

Molly! marion: Jaså? Mrs Marion fra nå av, min kjære mann, når du snakker til meg. (Ironisk.) Har den stakkars lille mannen min fått kalde føtter av å vente så lenge? bloom: (Flytter nervøst på føttene.) Nei, nei. Overhodet ikke det minste. (Han trekker pusten oppspilt, sluker luft, spørsmål, håp, syltelabber til middagen hennes, ting han vil fortelle henne, unnskyldninger, begjær, fortryllelse. En mynt blinker på pannen hennes. På føttene har hun juvelbesatte tåringer. Anklene er lenket med en tynn kjede. Ved siden av henne venter en kamel med en tårnaktig turban. En silkestige med utallige trinn fører opp til den gyngende howdahen. Den nærmer seg med motvillig bakpart. Hun slår den hardt over krysset så gullarmlenkene ringler iltert, og skjeller den ut på maurisk.) marion: Nebrakada! Femininum! (Kamelen løfter et forben, plukker en stor mangofrukt fra et tre, rek­ ker den blunkende med hoven til sin herskerinne, senker hodet, grynter og begynner med strak hals vaklende å legge seg på kne. Bloom krummer ryggen som for å hoppe bukk.) bloom: Jeg kan gi Dem . . . Jeg mener . . . Som Deres forretningsfører er. . . Mrs Marion . . . Hvis De . . . marion: De har altså lagt merke til forandringer? (Hendene hennes glir langsomt over det juvelbesatte livstykket, et vennlig spottende glimt i øynene.) Å Poldy, Poldy, du er en riktig gammel umulius! Gå ut og se på livet. Se den vide verden. bloom: Jeg var nettopp på vei etter den hvite voksen, oransjeblomstvannet. Butikken stenger tidlig torsdager. Men så snart de åpner i morgen tidlig. (Han føler på forskjellige lommer.) Denne vandrenyren. Ah! (Han peker mot syd, så mot øst. Et stykke ny ren sitronsåpe stiger opp og sender ut lys og velduft.) SÅPEN'

Bloom og jeg er et praktfullt par. Han gjør jorden lys, jeg himmelen klar.

(Det fregnete ansiktet til apoteker Sweny viser seg i såpesolens skive.) sweny: Tre og en penny, takk. bloom: Ja. Til min kone. Mrs Marion. Spesialresept. marion: (Lavt.) Poldy! bloom: Ja, frue? marion: Ti trema un poco il cuore? (Foraktelig spankulerer hun av sted, plump som en velfødd gås, mens hun nynner på duetten fra Don Giovanni.) bloom: Er De sikker på det der voglio? Jeg mener uttal. . . (Han følger etter, fulgt av en snusende terrier. Den gamle ru ffersken griper ham i ermet, det glinser i hårene på hakevorten hennes.)

380

Ti shilling for en møydom. Friske saker som aldri har vært rørt. Femten. Det er ingen der inne, bare den gamle faren hennes som er snyden full. (Hun peker. Iåpningen til den dunkle hulen hennes står Bridie Kelly gjennomvåt av regn og skjuler seg.) bridie: Hatch Street. Lyst på noe godt? (Med et skrik bakser hun med flaggermussjalet og springer. En grovlemmet bølle følger etter henne med lange skritt. Han snubler i trap­ pen, kommer seg på bena og styrter inn i mørket. Svake latterhvin høres, svakere.) ruffersken: (Med lysende ulveøyne.) Han fornøyer seg. Du får ikke noen jomfru på luksusbordellene. Ti shilling. Stå ikke der hele natten så sedelighetspolitiet ser oss. Syvogseksti er en djevel. (Gerty MacDowell kommer haltende med et hånflir. Hun stikker hånden bak, blunker, trekker frem den blodige kluten sin og viser den unnselig frem.) gerty: Med alt mitt jordiske gods jeg Dem og De. (Mumler.) Det var De som gjorde det. Jeg hater Dem. bloom: Jeg? Når? De må ha drømt. Jeg har aldri sett Dem før. ruffersken: La herren være i fred, din bedrager. Skriver falske brev til herren. Trekker på gaten. Kommer med utuktige forslag. Det var nok best om moren din bandt deg til sengestolpen, din tøyte. gerty: (Til Bloom.) Da du så alle hemmelighetene mine i den nederste skuffen. (Hun stryker ham på ermet og sikler.) Skamløse gifte mann! Jeg elsker deg fordi du gjorde det mot meg. (Hun smyger seg duknakket videre. Mrs Breen i herrefrakk av vad­ mel med romslige lommer, står i kjørebanen, de skjelmske øynene vidåpne, og smiler med alle de utstående planteetende hestetennene.) mrs breen: Mr. . . bloom: (Kremter forsiktig.) Frue, da vi sist hadde fornøyelsen ved brev av den sekstende dennes . . . mrs breen: Bloom! De her i dette syndens reir! Der grep jeg Dem! Løm­ mel! bloom: (Fort.) Ikke nevn navnet mitt så høyt. Hva er det De tror om meg? Ikke røp at jeg er her. Veggene har ører. Hvordan står det til? Det er evigheter siden jeg. De ser strålende ut. Absolutt. Deilig vær vi har på denne årstiden. Sort bryter varmen. Dette er en snarvei hjem. Interes­ sant strøk. Magdalenahjemmet for falne kvinners redning. Jeg er sekre­ tær . . . mrs breen: (Løfter en finger.) Kom ikke med skrøner nå! Jeg vet om én som ikke ville like det. Å, bare vent til jeg ser Molly! (Snedig.) Kom øye­ blikkelig med en forklaring på hvorfor De er her, hvis ikke, så stakkars Dem! bloom: (Ser seg bak.) Hun har ofte sagt at hun kunne tenke seg å ruffersken:

381

besøke. Slumkvarteret. Det eksotiske, forstår De. Og negertjenere i livré, hvis hun hadde råd. Othello svart banditt. Eugene Stratton. Til og med trommeslageren og utroperen i Livermore-orkesteret. Bohee-brødrene. For den saks skyld også feieren. (Tom og Sam Bohee, negre i hvite dresser, røde sokker, stive Sambofadermordere og en stor rød asters i knapphullet, springer frem. De har banjo om halsen. De bleke små negerhendene får de klimprende strengene til å klinge. Det glimter hvitt i kafferøynene og tennene der de skramler seg gjennom en steppdans i klossete tresko, mens de klimprer, synger, rygg mot rygg, tå hæl, hæl tå, med smellfetsmaskende niggerlepper.) tom og sam:

Noen er inne i huset hos Dina, noen som vi kjenner, han jo. Noen er inne i huset hos Dina, og spiller på en gammel banjo. (De river de svarte maskene av de lubne barneansiktene sine, og så klukker de og ler og trommer og klimprer og danser av sted i en diddle diddle cakewalk.) bloom: (Med et syrlig, lettere ømt smil.) Skal vi være litt frivole, om De så ønsker? Kanskje ønsker De at jeg omfavner Dem brøkdelen av et sekund? mrs breen: (Hviner henrykt.) Å, De rakker! De skulle sett Dem selv! bloom: For gammelt vennskaps skyld. Hva jeg mente var en liten sam­ menkomst, et blandet selskap mellom våre respektive små halvdeler. De vet at jeg har alltid hatt en liten svakhet for Dem. (Dystert.) Det var jeg som sendte Dem Valentin-gaven med den søte gasellen. mrs breen: Du store kineser, som De ser ut! Simpelthen henrivende. (Hun rekker frem hånden spørrende.) Hva er det De skjuler bak på ryg­ gen? Vær nå søt og fortell oss det. bloom: (Griper håndleddet hennes med den ledige hånden.) De var Josie Powell, den søteste piken i Dublin. Som tiden flyr! Husker De når De tenker Dem tilbake, den julekvelden da Georgina Simpson hadde innvielsesfest og man lekte Irving Bishop-leken med å finne en nål med bind for øynene og med tankelesning? Oppgave: Hva er det i snusesken? mrs breen: De var aftenens løve med den alvorskomiske resitasjonen Deres, og De passet så godt til rollen. De var alltid damenes yndling. bloom: (Damenes yndling i smoking med vatterte silkeslag, blått frimureremblem i knapphullet, sort sløyfe ogperlemorsknapper, et prismatisk champagneglass nonsjalant i hånden.) Mine damer og herrer, en skål for Irland vårt fedreland! mrs breen: Å, de kjære og lengst hensvunne dagene. Kjærlighetens sødmefylte sang. bloom: (Senker stemmen betydningsfullt.) Jeg må innrømme at jeg

382

383

brenner av nysgjerrighet etter å få vite hva en viss person også brenner etter nå. mrs breen: (Overstrømmende.) Som det brenner! London brenner og jeg simpelthen brenner over det hele. (Hun stryker seg opp mot ham.) Etter selskapslekene og knallbonbonene fra juletreet satt vi på ottoma­ nen i trappen. Under mistelteinen. Bare vi to. bloom: (Iført purpur napoleonshatt med ravgul halvmåne, fingrene og tommelen hans søker langsomt ned i den myke klamme kjøttfulle håndflaten hennes, som hun ømt lar ham ta.) Nattens heksetime. Jeg tok splinten ut av denne hånden, forsiktig, langsomt. (Ømt idet han smyger en rubinringpå fingeren hennes.) Lå ci darem la mano. mrs breen: (Kledd i lang, helskåren selskapskjole, måneskinnsblått, med et imitert sylfidediadem på hodet. Ballkortet hennes er falt ned ved siden av den måneblå selskapsskoen. Hun bøyer hånden lett og puster fort.) Voglio e non ... De er varm! De gløder! Den venstre hånden nær­ mest hjertet. bloom: Da De valgte Deres nåværende ektefelle, sa folk at det var skjønnheten og uhyret. Jeg kan aldri tilgi Dem det. (Han holder knytt­ neven for pannen.) Tenk hva det betyr. De betød alt for meg den gang. (Hest.) Kvinne, jeg holder det ikke ut! (Denis Breen i høy hvit hatt, med reklameplakat for Wisdom Hely på magen og ryggen, subber forbi dem i broderte tøfler, med strittende fargeløst skjegg, mens han mumler til høyre og venstre. Lille Alf Bergan i sort kappe som sparess, følger ham i hælene og vimser til høyre og venstre, sammenbrettet av latter.) Alf bergan: (Peker hånlig på reklameplakaten.) U.p. Up. mrs breen: (Til Bloom.) Reisen til aftenstjernen. (Hun sender ham et kokett øyekast.) Hvorfor kysset De ikke stedet for at det skulle bli bra igjen? Det ville De jo. bloom: (Sjokkert.) Mollys beste venninne! Ville De tillate det? mrs breen: (Med den kjøttfulle tungen mellom leppene, byr ham et tungekyss.) Hnhn. Svaret er en sitron. Har De en liten presang til meg der? bloom: (Likegyldig.) Kosher. En bit til aftens. Et hjem uten hermetikk er stusslig. Jeg var på Leah, Mrs Bandmann Palmer. Gripende Shakespeare-fortolker. Mistet dessverre programmet. Får de lekreste syltelab­ ber der borte. Kjenn selv. (Richie Goulding, med tre damehatter festet med nåler på hodet, dukker opp og sleper tungt på en sort juridisk dokumentmappe fra Collis og Ward med dødningehode og korslagte ben malt i hvitt på siden. Han åpner den og viser at den er full av fleskepølser, røkesild, bøkling og fulle pilleglass.) richie: Mest for pengene i Dub. (Skallete Pat, engstelige esel, står på fortauet, bretter sammen ser­ vietten, venter på å få servere.)

pat:

(Kommer med et fat på skjeve fullt av dryppdryppende saus.) Kjøtt og nyre. Hi hi hi. Vent til jeg serverer. richie: Godegud. Aldrigi helemi ttlivh arje gspi. . . (Med hengende hode fortsetter han videre. Sjaueren sjangler forbi, spidder ham med et glødende gaffelhorn.) richie: (Med et skrik av smerte, tar seg til ryggen.) Å, Bright! Lunger! bloom: (Peker på sjaueren.) En spion. Ikke vekk oppmerksomhet. Jeg avskyr dumme sammenstimlinger. Jeg er slett ikke anlagt for glede. For­ an meg ligger bare lede. mrs breen: Svindler og bedrager som alltid med løgnhistoriene Deres. bloom: Jeg skal fortelle Dem en liten hemmelighet om hvordan jeg hav­ net her. Men De må ikke si det til noen. Ikke til Molly engang. Jeg har en helt spesiell grunn. mrs breen: (Svært ivrig.) Nei, ikke for alt i verden. bloom: La oss gå videre. Skal vi? mrs breen: La oss det. (Ruffersken gjør et uenset tegn. Bloom vandrer videre med Mrs Breen. Terrieren følger etter, piper ynkelig, logrer med halen.) ruffersken: Jødestank! bloom: (I havregul sportsdress med en vivendelkvist i knapphullet, elegant lysebrun skjorte, skotskrutet i sort og hvitt pledd, halsbind med Andreaskors, hvite gamasjer, rustfarget støvfrakk over armen, rødbrune golfsko, kikkert i rem over skulderen og grå filthatt.) Kan De huske for lenge lenge siden, for mange år siden, like etter at Milly, Marionette som vi kalte henne, var avvent, og da vi alle dro til Fairyhouse-løpene, var det ikke det? mrs breen: (I fiks engelsk spaserdrakt, hvit velourhatt og tynt slør.) Leopardstown. bloom: Jeg mener Leopardstown. Og Molly vant syv shilling på en tre­ åring som het Nevertell, og så kjørte vi hjem over Foxrock i den gamle femseters skranglekjerra av en vogn. Det var i Deres glansperiode, og De hadde på Dem den hvite velourhatten med noe muldvarpskinn som be­ setning, som Mrs Hayes rådet Dem til å kjøpe fordi den var satt ned til nitten og elleve, litt ståltråd og en lapp med gammel fløyel, og jeg tør vedde hva det skal være på at hun gjorde det med vilje . . . mrs breen: Ja, selvfølgelig gjorde hun det, den tispa! Ikke snakk om det! En fin hjelpende hånd! bloom: For det kledde Dem ikke fjerdeparten så godt som den andre lille nette baretten med paradisfuglvingen De hadde og som jeg beundret og som De så rent ut sagt altfor henrivende ut med, selv om det var synd å drepe den, De slemme lille skapning, det vesle kreket av et dyr med et hjerte som ikke er større enn et punktum. mrs breen: (Trykker ham i armen, smiler fjollet.) Fryktelig grusom var jeg!

384

(Lavt, hemmelighetsfullt, stadig fortere.) Og Molly spiste en sandwich med salt kjøtt fra lunsjkurven til Mrs Joe Gallaher. Ærlig talt, selv om hun hadde sine rådgivere eller beundrere, så har jeg aldri brydd meg særlig om hennes type. Hun var. . . mrs breen: Altfor . . . bloom: Nettopp. Og Molly lo fordi Rogers og Maggot O'Reilly hermet etter en hane da vi kjørte forbi en bondegård, og Marcus Tertius Moses, tehandleren, kjørte forbi oss i en gigg med sin datter, Danserinne Moses het hun, og puddelen hun hadde i fanget ble rasende og De spurte meg om jeg noensinne hadde hørt eller lest eller visste eller hadde støtt pa. . . mrs breen: (Ivrig.) Ja, ja, ja, ja, ja, ja, ja. (Hun forsvinner fra hans side. Fulgt av den pipende hunden går hun videre mot helvetes port. I en portoppgang står en kvinne foroverbøyd med bena adskilt, og pisser som en ku. Utenfor en stengt pub står en gjeng ledige arbeidere og lytter til en historie som formannen, en fyr med brakknese, forteller med hes stemme og grovkornet hu­ mor. To av dem mangler armer og tumler knurrende omkring i en munter, fordrukken brytekamp.) formannen: (Bøyer seg, stemmen forvrengt av snyteskaftet.) Og da Cairns kom ned fra stillaset i Beaver Street og minsanten om han ikke gjorde det i spannet med porter som Derwans murere hadde stående ved høvelsponene. de ledige arbeiderne: (Rå latter med ganespalter.) Å jøss! (De malingflekkete hattene deres nikker. Tilsølt av kalk og lim krav­ ler de lemlestede rundt ham.) bloom: Også et sammentreff. De synes det er morsomt. Alt annet enn det. Midt på dagen. Prøver å gå. Et hell at ingen kvinner. de ledige arbeiderne: Jøss, den var god. Glaubersalt. Å jøss, og så i porteren deres. (Bloom går forbi. Billige skjøger, enkeltvis, parvis, med sjal, uryddig på håret, kaller fra smug, dører, hjørner.) skjøgene: bloom:

o

Har du langt å gå, din suseladd? Hvordan er det tredje benet ditt? Har du en fyrstikk? Ha, kom så skal jeg gjøre den stivere for deg.

385

(Han trenger seg gjennom sumpen deres og bort mot den opplyste gaten på den andre siden. Bak svulmende gardiner stikker en gram­ mofon den bulkete messingtrakten frem. I skyggen står sjaueren og de to rødjakkene og pruter med verten på en smugkneipe.) sjaueren: (Raper.) Hvor er det jævla huset? kneipeverten: Purdon Street. En shilling for en flaske stout. Anstendig kvinnfolk.

(Griper fatt i de to rødjakkene, vakler videre med dem.) Kom igjen, britiske armé! menig carr: (Bak ryggen hans.) Han har en skrue løs. menig compton: (Ler.) Hæ hæ! menig carr: (Til sjaueren.) Portobellokasernen, kantinen. Spør etter Carr. Bare Carr. sjaueren: (Roper.) Vi er gutta. Fra Wexford. menig compton: Hei! Hva med sersjantmajoren? menig carr: Bennett? Han er kamerat. Jeg liker gamle Bennett. sjaueren: (Roper.) Lenken som oss binder. Og fritt vårt fødeland. (Han vakler forover, sleper dem med seg. Bloom stanser rådvill. Hun­ den nærmer seg med tungen hengende, peser.) bloom: Håpløs jakt. Utuktige hus. Gudene må vite hvor det ble av dem. Fulle folk løper dobbelt så fort. En fin blanding. Rot på Westland Row. Hopper på første klasse med tredjeklasses billett. Kjører for langt. Tog med lokomotivet bak. Jeg kunne ha kjørt med ut til Malahide eller et si­ despor natten over eller kollisjon. Den andre drinken som gjør det. Den første er medisin. Hvorfor følger jeg etter ham? Men han er allikevel den beste i flokken. Hvis jeg ikke hadde hørt om Mrs Beaufoy Purefoy hadde jeg ikke gått dit og da hadde vi ikke truffet. Kismet. De pengene mister han. Her er fattigkontoret. God forretning for kremmere, pengeutlånere. Hvor mye mangler De? Lett tjent er lett sløst. Kunne ha mistet li­ vet også med den manngonghjulsportrolleylyskastervogn hvis jeg ikke hadde hatt åndsnærværelse til. Men det er ikke alltid nok til å redde en. Hvis jeg hadde gått forbi vinduet til Truelocks våpenhandel to minutter senere den dagen, ville jeg blitt skutt. Kroppsfraværelse. Men hvis kulen bare hadde gått gjennom jakken, hadde jeg fått erstatning for sjokket, fem hundre pund. Hva var han? Laps fra Kildare Street-klubben. Gud bevare skogvokteren hans. (Han stirrer fremfor seg og leser på veggen innskriften med kritt. Drømmekuse og en fallostegning.) Merkelig. Molly som tegnet på den frosne vognruten i Kingstown. Hva forestiller det? (Gloret malte kvinnemennesker henger i lyset fra døråpninger, i vindusåpninger, Birdseye-sigaretter. Den kvalme søtlige lukten av to­ bakken driver mot ham i langsomme ovale røykringer.) røykringene: Søt er sødmen. Syndens sødme. bloom: Begynner å bli trett i ryggen. Fortsette eller snu? Og denne ma­ ten? Spise den og bli svinefeit. Jeg er gal. Bortkastede penger. En og åtte for meget. (Retrieveren stikker en kald snusende snute mot hånden hans, logrer med halen.) Merkelig hvordan de liker meg. Til og med det bestet i dag. Best å snakke til den først. Liksom kvinner liker de rencontres. Stinker som helvete. Chacun son gout. Kanskje hundegalskap. Hundedager. Usiksjaueren:

386

387

ker i bevegelsene. Flink bisk! Fido! Flink bisk! Garryowen! (Ulvehunden legger seg på ryggen, vrir seg uanstendig med tiggende labber, den lange svarte tungen henger ut.) Miljøets påvirkning. Gi det til den og få det overstått. Bare ingen. (Han sier oppmuntrende ord mens han smyger seg baklengs med langsomme krypskytterbevegelser fulgt av retrieveren bort til en mørk pissekrok. Han åpner den ene pakken og skal forsiktig til å kaste fra seg syltelabben, men ombestemmer seg og kjenner på fårebenet i stedet.) Bra stykke til tre pence. Men så har jeg det også i venstre hånd. Krever større anstrengelse. Hvorfor? Mindre av mangel på bruk. Å, Ia den bare gå. To og seks. (Med beklagelse slipper han pakken med syltelabben og fårebenet. Hunden sliter klosset av papiret og glefser grådig i seg bena mens den knurrer. To konstabler i regnkappe kommer gående, tause, årvåkne. De mumler til hverandre.) konstablene: Bloom. Av Bloom. For Bloom. Bloom. (De legger en hånd på Blooms skulder.) første konstabel: Tatt på fersk gjerning. Urenslighet forbudt. bloom: (Stammer.) Jeg gjør jo bare en velgjerning. (En flokk måker og stormsvaler stiger forslukne opp fra Liffeys slam med Banbury-kaker i nebbet.) måkene: Kra kra kankurry kake. bloom: Menneskets venn. Dressert med kjærlighet. (Han peker. Bob Doran faller ned fra en høy barkrakk, sjangler over til den slafsende spanielen.) bob doran: Bisken. Gi oss labben. Gi labb. (Bulldoggen knurrer, hårene reiser seg, med syltelabben mellom kje­ vene, og det drypper fråde av hundegalskap av den. Bob Doran faller uten et ord ned i en lysgrav.) annen konstabel: Dyrenes beskyttelse. bloom: (Begeistret.) En edel gjerning! Jeg skjelte ut vognføreren på Harold's Cross-broen for at han mishandlet den stakkars hesten med sår etter seletøyet. Utskjelt ble jeg for uleiligheten. Ganske visst var det kaldt, og det var den siste sporvognen. Alle historier om sirkusliv er høyst demoraliserende. (Signor Maffei, blek av lidenskap, kommer frem i løvetemmeruniform med diamantknapper i skjortebrystet. Han holder et stort tønnebånd trukket med papir, en lang pisk og en revolver som han sik­ ter på den slukende hunden med.) signor maffei: (Med et uhyggelig smil.) Mine damer og herrer, min dresserte mynde. Det var jeg som red inn den ville præriehesten Ajax med min patenterte piggsadel for rovdyr. Piskeslag under buken med knuter på snerten. En talje og et strupehalsbånd temmer alle løver, selv de mest villstyrige, til og med Leo ferox her, den libyske menneskeete-

ren. En glødende jernstang og litt liniment på de brente stedene skapte Fritz av Amsterdam, den tenkende hyenen. (Han stirrer stivt fremfor seg.) Jeg besitter det indiske tegnet. Lynet fra mitt øye og disse diamantknappene gjør hele knepet. (Med et forheksende smil.) Og nå presente­ rer jeg Mademoiselle Ruby, manesjens dronning. første konstabel: Kom igjen! Navn og adresse! bloom: Jeg har for øyeblikket glemt det. Å ja! (Han tar av seg den ele­ gante hatten, hilser.) Dr Bloom, Leopold, tannkirurg. De har sikkert hørt tale om von Blum Pasja. Styrtrik. Donnerwetter! Eier halve Øster­ rike. Egypt. Fetter. første konstabel: Legitimasjon! (Et kort faller ut av svetteremmen i Blooms hatt.) bloom: (Med rød fez, kadi spisskjole med bredt grønt belte og en falsk rosett med Æreslegionen, tar fort opp kortet og rekker det frem.) Tillat meg. Min klubb er Junior Army and Navy. Advokater er Messrs John Henry Menton, Bachelor's Walk 27. første konstabel: (Leser.) Henry Flower. Uten fast bopel. Ulovlig omstreiferi og løsgjengeri. annen konstabel: Et alibi. De er advart. bloom: (Tar en sammenkrøllet gul blomst frem fra innerlommen.) Dette er den omtalte blomsten. Jeg fikk den av en mann jeg ikke kjenner nav­ net på. (Tilforlatelig.) De kjenner den gamle vittigheten med Kastiljens rose. Bloom. Navneforandring fra Virag. (Han snakker lavmælt og for­ trolig.) Vi er forlovet, skjønner De, konstabel. Damen er involvert. Kjærlighetsintrige. (Han puffer lett til den andre konstabelen.) Æsj, blås i det. Slik gjør vi kavalerer i marinen. Det er uniformen som gjør det. (Vender seg alvorlig mot den andre konstabelen.) Men naturligvis får man av og til sitt Waterloo. Stikk innom en kveld og ta et glass gammel burgunder. (Muntert til den andre konstabelen.) Jeg skal presentere Dem, inspek­ tør. Hun er med på leken. Det er gjort på et blunk. (Et mørkt kvikksølvflekket ansikt dukker opp, foran en tilslørt skik­ kelse.) mørkt kvikksølv: Han er etterlyst av Slottet. Han ble utstøtt fra Hæren. martha: (Tett tilslørt, en rød grime om halsen, et nummer av Irish Times i hånden, peker og sier med bebreidende stemme.) Henry! Leopold! Lionel, du fortapte! Renvask min ære! første konstabel: (Alvorlig.) Bli med på stasjonen. bloom: (Forskrekket, tar på seg hatten, går tilbake, griper seg til hjertet og hever høyre arm i rett vinkel, frimurertegnet.) Nei, nei, ærbødige herre, kjærlighetens lys. Forvekslet identitet. Courrier de Lyon. Lesurques og Dubosc. De husker nok Childssaken med brodermordet. Vi me­ disinere. Slo ham ihjel med øks. Jeg er uskyldig anklaget. Det er bedre at én skyldig går fri enn at 99 uskyldige dømmes. martha: (Hulker bak sløret.) Brutt ekteskapsløfte. Mitt riktige navn er Peggy Griffin. Han skrev til meg at han var ulykkelig. Jeg skal si det til

388

389

min bror. Han er back på Bective-laget, du hjerteløse forfører! bloom: (Hånden for munnen.) Hun er full. Kvinnen er beruset. (Han mumler utydelig Efraims løsen.) Skittbrolitt. annen konstabel: (Tårer i øynene, til Bloom.) De skulle riktig skamme Dem. bloom: Ærede jurymedlemmer, la meg forklare saken. Det hele er bare tøv. Jeg er en misforstått mann. Man gjør meg til syndebukk. Jeg er en anstendig ektemann uten en plett på min karakter. Jeg bor i Eccles Street. Min kone, jeg er datter av en høyst fremstående offiser, en tapper og rakrygget gentleman, hva heter han nå igjen, generalmajor Brian Tvveedy, en av Britannias store soldater som hjalp oss til å vinne våre slag. Fikk sin majorgrad for det heroiske forsvaret av Rorke's Drift. første konstabel: Regiment? bloom: (Henvender seg til galleriet.) Royal Dublins, karer, jordens salt, berømt over hele verden. Jeg synes jeg ser noen gamle våpenbrødre der oppe sammen med dere. Royal Dublin Fusiliers sammen med vårt eget Metropolitan Police, våre hjems voktere, de modigste karer og de flot­ teste menn i kongens tjeneste. en stemme: Overløper! Leve boerne! Hvem ropte Ned med Joe Chamberlain? bloom: (Med hånden på første konstabelens skulder.) Min gamle far var også fredsdommer. Jeg er like overbevist brite som De er, sir. Jeg kjem­ pet under fanen for konge og fedreland i den åndsfraværende krigen under general Gough i parken og ble såret ved Spion Kop og Bloemfontein, og jeg ble nevnt i dagsbefalingene. Jeg gjorde alt hva en hvit mann kunne. (Rolig, beveget.) Jim Bludso. Hold stevnen opp mot bredden. første konstabel: Tittel eller yrke? bloom: Eh, jeg har et litterært yrke. Forfatter-joumalist. Vi holder fak­ tisk på å gi ut en samling prisnoveller som jeg har fått ideen til, noe helt nytt. Jeg er knyttet til den britiske og den irske pressen. Hvis De ringer til . . . (Myles Crawford kommer stavrende med rykkvise skritt og en fjær­ penn mellom tennene. Det skarlagensrøde nebbet hans lyser under stråhattens glorie. I den ene hånden dingler en bunt spansk løk, i den andre holder han et telefonrør for øret.) myles crawford: (Med dirrende hanekam.) Hallo, 77 84. Hallo. Det er Freeman's Urinal og Weekly Rumpe vasker. Lamme Europa? Deres hva for noe? Purken? Hvem skriver? Er det Bloom? (Mr Philip Beaufoy står bleknebbet i vitneboksen i ulastelig sjakett, brystlomme med snippen av lommetørkleet synlig, nypressede lavendelbenklær og lakksko. Under armen har han en stor mappe med påskriften Matcham's Mesterstykker.) beaufoy: (Dvelende.) Nei, det er De ikke. Ikke det minste, såvidt jeg vet. Det kan jeg ikke innse. Ingen som er født som gentleman og som har de mest rudimentære begreper som gentleman ville synke ned til en så av-

skyelig oppførsel. Ja, av det slaget, er han, herr dommer. En plagiator. En slesk snik utkledd som litterat. Det er klinkende klart at han på den mest tarvelige måte har plagiert noen av mine bestselgere, virkelig frem­ ragende saker, en perle, hvor elskovsscenene er hevet under enhver mistanke. Beaufoy-bøkene om kjærlighet og herregårdsliv, som Deres lordship utvilsomt er bekjent med, er berømt og elsket over hele Storbri­ tannia. bloom: (Mumler med slukkøret ydmykhet.) Jeg må få protestere mot avsnittet om den leende heksen og hånd i hånd, om jeg . . . beaufoy: (Fortrekker tennene foraktelig, smiler overlegent til retten.) Å, for et esel De er! De er noe så ubeskrivelig forferdelig at det ikke fins ord for det! Jeg tror ikke De skal gjøre Dem overdrevne bekymringer i så hen­ seende. Min litterære agent, Mr J.B. Pinker er til stede. Jeg håper, ærede dommer, at vi skal få den vanlige vitnegodtgjørelsen, ikke sant? Vi er noe så grundig lenset på grunn av denne begredelige bladnegeren, denne skvaldrekråken fra Reims som ikke engang har gått på et universitet. bloom: (Utydelig.) Livets universitet. Dårlig litteratur. beaufoy: (Roper.) Det er en forbannet skitten løgn som blottstiller denne mannens moralske råttenskap! (Han holder frem dokumentmap­ pen.) Her har vi det fellende bevis, corpus delecti, ærede dommer, et ek­ sempel på hvordan mitt modne livsverk besudles av dyrets merke. STEMME FRA GALLERIET:

Moses, Moses, konge i jødenes hus, tørker seg i ræva med Daily News. (Tappert.) Overdrevet. beaufoy: De gemene tølper! De skulle dyppes i kloakken, jævla dritt­ sekk! (Til retten.) Se bare på mannens privatliv! Fører en firedobbelt til­ værelse! Engel på gaten og en djevel hjemme. Kan ikke engang nevnes når det er damer til stede! Vår tids erkebedrager! bloom: (Til retten.) Og han, som er ungkar, hvordan . . . første konstabel: Anklagemyndigheten mot Bloom. Kall inn kvinnen Driscoll. herolden: Mary Driscoll, kjøkkenpike! (Mary Driscoll, en sjusket tjenestepike, kommer frem. Hun har et spann på armen og en skurebørste i hånden.) annen konstabel: Enda en! Ernærer De Dem virkelig ved utukt? Mary driscoll: (Indignert.) Jeg er ingen dårlig pike. Jeg er et anstendig menneske og var fire måneder i min siste post. Det var en god post, seks pund i året, pluss te, sukker og øl, og fri fredager, og jeg måtte slutte på grunn av hans upassende oppførsel. første konstabel: Hva anklager De ham for? Mary driscoll: Han kom med visse forslag, men det holdt jeg meg for god til, så fattig som jeg er. bloom: (I frotté badekåpe, flanellsbukser, hælløse tøfler, ubarbert, bus-

bloom:

390

391

tet på håret, lavmælt.) Jeg behandlet Dem pent. Jeg ga Dem gaver, ele­ gante smaragdgrønne strømpebånd langt over Deres stand. Ubetenk­ somt tok jeg Deres parti da De ble beskyldt for naskeri. Det må være en grense. Ærlig spill. Mary driscoll: (Opphisset.) Så sant som Gud ser på meg her nå i kveld har jeg aldri rørt de østersene! første konstabel: Hva er det De beklager Dem over? Skjedde det noe? Mary driscoll: Han overrasket meg på kjøkkenet en morgen, herr dommer, da fruen var ute og gjorde innkjøp, og ba om å få en sikker­ hetsnål. Han holdt meg fast og jeg fikk blå merker på fire steder. Og to ganger ville han under kjolen min. bloom: Hun gikk til motangrep. Mary driscoll: (Hånlig.) Jeg hadde mer respekt for skurebørsten, hadde jeg. Jeg protesterte, herr dommer, og han sa: Ikke si det til noen! (Alminnelig latter.) George fortrell: (Kron- og fredsdommer, fulltonende.) Stille i retten! Tiltalte vil nå avgi en falsk forklaring. (Bloom erklærer seg ikke skyldig og holder en fullt utsprunget vann­ lilje i hånden, mens han legger i vei med en lengre uforståelig tale. De skulle få høre hva hans advokat hadde å si i sin gripende tale til juryen. Han var helt utslått i øyeblikket, men til tross for at han var stemplet som svart får, om han kunne uttrykke seg slik, så var det hans mening å forbedre seg og gjøre fortidens minner godt igjen på en rent søsterlig måte og vende tilbake til naturen som et skikkelig husdyr. Født som syvmåneders barn hadde han fått en omsorgsfull oppfostring av en sengeliggende olding. Vel kunne han ha feilet som far, men nå skulle han vende om på et nytt blad og nå som han endelig hadde gapestok­ ken i sikte, ville han føre et liv innen husets vegger frem til sin livsaften, forskjønnet av de kjærlige omgivelser i familiens bølgende barm. Som akklimatisert brite hadde han denne skjønne sommeraften fra stigtrinnet på lokomotivet til Loop Line jernbaneselskap da regnet av­ holdt seg fra å falle, sett gjennom vinduene til de hyggelige hjemmene i Dublins forsteder, glimt av scener som var så landlige i sin lykke i en bedre verden med Dockrells tapet til én og ni pence pr dusin, uskyldige britiskfødte barn som hvisket bønner til Jesusbarnet, unge studerende som arbeidet med pensum og mønstergyldige unge damer som spilte pianoforte eller i fellesskap fremsa familiens rosenkrans rundt den sprakende juleilden, mens de unge pikene gikk mellom hekker og grønne stier med kjærestene sine til tonene fra orgelklingende harmo­ nier med beslag av britanniametall og fire registre og tolvdobbelt blå­ sebelg, et funn, det mest fordelaktige kjøp man noensinne. . . Fornyet latter. Han mumler usammenhengende. Journalistene klager over at de ikke kan høre.) skriver og stenograf: (Uten å se opp fra skriveblokkene.) Snør opp støvlene hans.

(Fra pressebordet, kremter og roper.) Host ut, mann. Få det ut stykkevis. (Avhøret fortsetter angående Bloom og bøtten. En stor bøtte. Bloom selv. Magebesvær. I Beaver Street. Mageknip, ja. Ganske kraftig. Et murerspann. Ved å gå med stive ben. Led ubeskrivelige kvaler. Døds­ angst. Ved middagstider. Kjærlighet eller bourgogne. Ja, litt spinat. Avgjørende øyeblikk. Han så ikke i bøtten. Ingen. Fryktelig griseri. Ikke helt. Et gammelt nummer avTitbits. Oppstandelse og piping. Bloom snakker for lavt til å bli hørt, iført en fillete diplomatfrakk med kalk flekker, en bulket silkehatt på snei og plasterlapp på nesen.) j.j. o'molloy: (Med grå advokatparykk og advokatkappe, taler med for­ pint protesterende stemme.) Dette er ikke stedet for usømmelig munter­ het på bekostning av en villfaren dødelig som ikke er seg selv på grunn av alkohol. Vi er ikke på noen ølkro eller studentfest, og dette er heller ingen parodi på rettsvesenet. Min klient er mindreårig, en stakkars utenlandsk immigrant som begynte nederst på stigen som blindpassasjer og som nå prøver å tjene til sitt brød på hederlig vis. Den falske anklagen for utilbørlig oppførsel skyldes en arvelig forbigående sinnsforstyrrelse forårsaket av hallusinasjoner, og fortroligheten av samme art som den påståtte forseelsen er helt alminnelig og fullt tillatelig i min klients hjem­ land, Faraos land. Prima facie, jeg hevder altså at det ikke er noe forsøk på å tilfredsstille et kjønnslig begjær som her har forekommet. Det har ikke funnet sted noen nærmere intimitet og den ærekrenkelsen som Driscoll her beklager seg over, at hennes dyd ble etterstrebet, ble ikke gjentatt. Jeg vil ganske spesielt henvise til begrepet atavisme. Det har vært tilfeller av skipbrudd og somnambulisme i min klients familie. Hvis tiltalte hadde kunnet snakke, ville han åpenbare en historie mer fantas­ tisk enn noe som er fortalt selv i den merkeligste bok. Selv er han, ærede dommer, et fysisk vrak og lider av skomakerlunger. Hans påstand går ut på at han er av mongolsk herkomst og dermed ikke er ansvarlig for sine handlinger. Ikke helt bevandret, faktisk. bloom: (Barbent, fuglebrystet, i indisk bukse og jakke, med tærne unn­ selig vendt innover, åpner de knøttsmå muldvarpøynene og ser seg for­ virret omkring, strekker hånden langsomt over pannen. Så heiser han opp beltet på sjømannsvis og hilser retten med en underdanig orientalsk skuldertrekning og peker opp mot himmelen med tommelen.) Ham gjøre meget fin natt. (Han begynner å tralle enfoldig.) professor machugh:

Li li sta li ban Bise giselabb væl kvell Betale to shi(Han blir pepet ut.) j.j. o'molloy: (Opphisset, til mengden.) Dette er en urettferdig kamp. Ved Hades, jeg går ikke med på at en av mine klienter knebles og terrori-

392

393

seres på denne måten av en bande kjøtere og hylende hyener. Den mosaiske lov har seiret over jungelens lov. Jeg sier det og jeg sier det på det mest bestemte, uten at jeg derved et øyeblikk har til hensikt å mot­ sette meg rettferdighetens avgjørelse, at tiltalte ikke er skyldig etter lo­ ven og at klageren ikke er blitt forulempet. Den unge kvinnen ble be­ handlet av tiltalte som om hun var hans egen datter. (Bloom griper hån­ den til J.J. O'Molloy og fører den til sine lepper.) Jeg skal føre en rekke vitner som vil bevise hinsides all tvil at det er den usynlige hånd som igjen driver sitt gamle spill her. Er man i tvil, anklag da Bloom. Min kli­ ent som på bunnen er en beskjeden person ville være det siste men­ neske i verden til å gjøre noe ugentlemanaktig som krenket sømmelig­ het kunne protestere mot eller kaste sten på en pike som valgte feil vei når en eller annen slyngel som var skyld i hennes tilstand, hadde tvun­ get igjennom sin vilje med henne. Han ønsker å oppføre seg skikkelig. Jeg betrakter ham som den hviteste mann jeg kjenner. For øyeblikket befinner han seg i vanskeligheter fordi han har anbrakt betydelige for­ muer i Agendath Netaim i det fjerne LiUe-Asia, hvorfra det nå skal vises lysbilder. (Til Bloom.) Jeg foreslår at De viser Dem høysinnet. bloom: En halv prosent på akkorden. (Bildet av Kinnerethsjøen og et utydelig landskap med kyr som beiter i sølvdis, blir kastet mot veggen. Moses Dlugacz, en ilderøyd albino i blå overall, reiser seg på galleriet, i hendene har han en orangesitron og en svinenyre.) dlugacz: (Hest.) Bleibtreustrasse, Berlin, W. 13. (J.J. OMolloy stiger opp på en liten plattform og griper høytidelig fatt i jakkeslagene. Ansiktet hans blir lengre og blekt og skjeggete, med innsunkne øyne og får John F. Taylors tæringssyke flekker og hektis­ ke kinn. Han fører lommetørkleet til munnen og betrakter den støt­ vise strømmen av lyserødt blod.) j.j. o'molloy: (Nesten uhørlig.) Unnskyld, jeg er alvorlig forkjølt og har nettopp stått opp fra sykesengen. Bare noen få velvalgte ord. (Han får Seymour Bushes fuglehode, revemustasjer og nasale veltalenhet.) Når dommedagsboken en dag skal åpnes, som den tenksomme barm har inaugurert av sjeleforklarende eller sjeleforklaret, fortjener å leve, så sier jeg, tilstå da den tiltalte på tiltalebenken tvilens hellige fordel. (Et beskrevet stykke papir blir overlevert retten.) bloom: (I hoffdrakt.) Kan legge frem de beste referanser. Messrs Callan, Coleman. Mr Wisdom Hely, fredsdommer. Min gamle sjef Joe Cuffee. Mr V.B. Dillon, fhv. borgermester i Dublin. Jeg ferdes i de aller øverste kretser . . . Dublinsosietetens dronninger. (Nonsjalant.) Jeg sto nettopp i formiddag og sludret med noen av mine gamle venner i den visekongelige residensen, sir Robert og lady Ball, kongelig astronom, ved kuren. Sir Bob, sa jeg . . . mrs yelverton barry: (I dypt utringet opalfarget ballkjole med lange elfenbensfargede hansker, over skuldrene en sobelkantet teglsteinsrød

vattert dolman, i håret en kam med brillianter og en egrette av fiskeørnsfjær.) Arrestér ham, konstabel. Han skrev et anonymt brev til meg med uøvd håndskrift da min mann var i North Riding og Tipperary på Munster-rundreisen, undertegnet James Lovebirch. Han sa at han fra galleriet hadde sett mine uforlignelige halvkuler da jeg satt i en losje i Theatre Royal under en gallaforestilling med La Cigale. Jeg oppflammet ham voldsomt, sa han. Han kom med utilbørlige forslag om at jeg den følgende torsdag klokken halv fem Dunsink-tid, skulle begå utukt. Han tilbød å sende meg en roman med posten, av Monsieur Paul de Kock, som het Piken med de tre korsetter. mrs bellingham: (Med kyse og kappe av kaninskinn, imitert sel, innhyl­ let til nesen, stiger ut av sin vogn og ser seg nøye omkring gjennom skilpaddelorgnetten som hun tar opp av den store pungrottemuffen.) Også til meg. Ja, jeg tror det er den samme klanderverdige personen. Fordi han slo igjen vogndøren min utenfor sir Thornley Stoker en snevåt dag under kuldeperioden i februar 93, da selv risten til avløpsrøret og prop­ pen i badekaret frøs fast. Deretter sendte han meg en edelweiss han hadde plukket i åsen, sa han, til ære for meg. Jeg fikk den undersøkt av en botanisk ekspert og fikk da vite at det var en blomst av en vanlig potetplante som ulovlig var fjernet fra et drivhus på et mønsterbruk. mrs yelverton barry: Han burde skamme seg! (En flokk med skjøger og lasaroner trenger seg frem.) skjøger og lasaroner: (Skriker.) Stopp tyven! Hurra, Blåskjegg! Tre ganger tre hurra for Jødemoses! annen konstabel: (Kommer med håndjern.) Her er mansjettene. mrs bellingham: Han skrev brev til meg med forskjellige håndskrifter og kom med plumpe komplimenter som Venus i pels og hyklet dyp medli­ denhet med min forfrosne kusk Palmer, mens han i samme åndedrag misunte ham ørevarmerne og saueskinnspelsen og hans lykkelige nær­ het ved min person når han sto bak min stol iført livré og det Bellinghamske våpen besatt med sobel, et bukkehode med gullkant. Han roste nærmest overdrevent mine nedre ekstremiteter, mine svulmende legger i stramme silkestrømper, og eulogiserte i glødende vendinger mine øvrige skjulte skatter i kostelige kniplinger, som han etter hva han skrev, kunne se for seg. Han oppfordret meg idet han hevdet at han så det som sin oppgave her i livet å oppfordre meg til å besudle ektesengen og begå ekteskapsbrudd ved første mulige anledning. HENNES HØYÆRVERDIGHET MRS MERVYN TALBOYS: (I amaSOUekoStyme, skalk, ridestøvler med hanesporer, sinoberrød vest, lysegule musketérhansker med randsydde sømmer, langt slep som hun holder over armen og en jaktpisk som hun hele tiden slår mot støvleskaftet.) Også jeg. Fordi han så meg på polobanen i Phoenixparken under kampen mellom All Irland og resten av Irland. Jeg vet at øynene mine lyste guddommelig da jeg så kaptein Slogger Dennehy fra Inniskillings vinne den siste chukkar på sin yndlingsponni Centaur. Denne plebeiske Don Juan iakttok meg

394

395

skjult bak en drosje og sendte meg et obskønt fotografi i dobbel konvo­ lutt av det slaget som blir solgt på boulevardene i Paris etter mørkets frembrudd og som er en fornærmelse mot enhver dame. Jeg har det fremdeles. Det viser en delvis avkledd senorita, søt og henrivende (hans kone, forsikret han høytidelig, tatt av ham selv) som har utilbørlig om­ gang med en muskuløs tyrefekter, tydeligvis en skurk. Han oppfordret meg til å gjøre det samme, å opptre uanstendig og til å synde med garni­ sonens offiserer. Han bønnfalt meg om å tilsmusse brevet hans på en unevnelig måte, å tukte ham slik han så sterkt fortjener, om å bestige ham og ri ham, og å gi ham en forferdelig omgang med ridepisken. mrs bellingham: Meg også. MRS YELVERTON BARRY: Meg Også. (Flere høyt respekterte Dublin-damer rekker i været usømmelige brev som de har fått fra Bloom.) hennes høyærverdighet mrs mervyn talboys: (Tramper i gulvet med ringlende sporer i et plutselig anfall av raseri.) Det vil jeg, ved Gud i him­ melen! Jeg skal piske det feige svinet så lenge jeg kan stå på bena! Jeg skal flå ham levende! bloom: (Lukker øynene, skjelver forventningsfullt.) Her? (Han vrir seg.) Mer! (Han stønner og krymper seg.) Jeg elsker fare. hennes HøYÆRVERDiGHET mrs mervyn talboys: I høyeste grad. Jeg skal gjøre det hett for Dem! Jeg skal få Dem til å danse polka for det. mrs bellingham: Gi ham en grundig omgang, den parvenyen! Til han ser ut som Stars and Stripes! mrs YELVERTON barry: Skamløst! Det fins ingen unnskyldning for ham! En gift mann! bloom: Alle disse menneskene. Jeg mente bare en antydning av pryl. En skjønn varme uten blodsutgytelse. Moderat bruk av bjerkeris for å sti­ mulere blodomløpet. hennes HøYÆRVERDiGHET mrs mervyn talboys: (Ler hånlig.) Så, gjorde De det, De fine mann? Men ved Gud, nå skal De få Deres livs største overraskelse, tro De meg. Den mest ubarmhjertige omgang med pryl som noe menneske har gjort seg fortjent til. De har pisket den slumren­ de tigeren i meg til raseri. mrs bellingham: (Rister hevnlystent med muffe og lorgnett.) Slå hardt, kjære Hanna. Gi ham en skikkelig omgang. Deng løs på den lømmelen så han merker det. Den nihalede katt. Kastrér ham! Vivisekér ham! bloom: (Skjelver, krymper seg, folder hendene, ser ynkelig ut.) Jeg fry­ ser! Jeg skjelver! Det var på grunn av Deres ambrosiske skjønnhet. Glem, tilgi. Kismet. La meg slippe denne gang. (Han vender det annet kinn til.) mrs yelverton barry: (Strengt.) De må ikke under noen omstendighet gjøre det, Mrs Talboys! Han fortjener en alvorlig omgang bank! hennes høyærverdighet mrs mervyn talboys: (Knapper heftig opp hansken.) Det kommer ikke på tale. Et svin har han vært siden han var

en grisunge! Våge å tiltale meg! Jeg skal banke ham både gul og blå ute på offentlig gate. Jeg skal kjøre sporene i ham helt inn til hjulet. Han er en velkjent hanrei. (Hun slår vilt i luften med pisken.) Få av ham bukse­ ne uten mer spill av tid. Kom hit, sir! Fort! Klar? bloom: (Skjelven begynner å adlyde.) Det har vært så varmt i været. (Davy Stephens med lange lokker kommer forbi med en gjeng avisgutter.) davy stephens: Det hellige hjertes kurér og Evening Telegraph med Sankt Patrickdagens tillegg. Med nye adresser på samtlige hanreier i Dublin! (Hans høyærverdighet Canonicus OHanlon i gullbrodert korkåpe løfter og viser et taffelur av marmor. Fader Conroy og hans ærverdige John Hughes S.J. bøyer seg for ham.) taffeluret: (Åpner den lille døren.) Koko Koko Koko (Det klirrer i messingringene i en seng.) messingringene: Klirr klirr klirr. (Et tåketeppe ruller plutselig til siden og viser i rask rekkefølge jurymedlemmenes ansikter: Martin Cunningham, formann, i silkehatt, Jack Power, Simon Dedalus, Tom Kernan, Ned Lambert, John Henry Menton, Myles Crawford, Lenehan, Paddy Leonard, Nosey Flynn, M'Coy og et navnløst medlem uten ansiktstrekk.) den navnløse: Rir uten sadel. Vekt etter alder. Og han har fanden ta meg organisert henne. juryen: (Alle hoder vendt mot stemmen.) Virkelig? den navnløse: (Glefser.) Hals over hode. Hundre shilling for fem. juryen: (Alle nikker samtykkende.) De fleste av oss tenkte det nok. første konstabel: Han står i registeret. Nok en pike som har fått klippet av flettene. Ettersøkt: Jack the Ripper. Tusen pund i belønning. annen konstabel: (Imponert, hvisking.) Og i sort. En mormon. Anar­ kist. herolden: (Høyt.) Ettersom Leopold Bloom, uten fast bopel, er en vel­ kjent dynamittard, falskmynter, bigamist, ruffer og hanrei og til allmenn ulempe for Dublins borgere, og ettersom han i denne forsamlingen av edsvorne ærverdigheter . . . (Hans nåde sir Frederick Kalkiner, byrettsdommer i Dublin, reiser seg i den grå dommerkappen av sten og med stenskjegg. I armene bærer han et paraplyscepter. Fra pannen hans stikker mosaiske bukkehorn.) dommeren: Jeg skal gjøre slutt på denne hvite slavehandelen og befri Dublin for dette odiøse avskum. Skandaløst! (Han setter på seg den sorte hatten.) Undersheriff, før ham fra tiltalebenken hvor han nå står og til forvaring i Mountjoyfengselet så lenge det behager Hans majestet og heng ham deretter opp etter halsen til han er død og må det skje på De-

396

397

res ansvar og måtte Herren være Deres sjel nådig. Før ham ut. (En sort hette blir senket overhodet hans. Sheriff Long John Fanning kommer frem, røykende på en stinkende Henry Clay-sigar.) long John fanning: (Ser seg dystert rundt og roper buldrende.) Hvem vil henge Judas Iskariot? (H. Rumbold, barbermester, i blodrød vams og skinnforkle og med tau over skulderen, bestiger skafottet. En batong og en morgen­ stjerne henger i beltet hans. Han gnir seg besluttsomt i de gripeklare hendene, forsynt med knokejern.) rumbold: (Til dommeren med dyster fortrolighet.) Galge-Harry, Deres Majestet. Merseys skrekk. Fem guinea for pulsåren. Nakken eller ingen­ ting! (Klokkene i Georgskirken slår langsomt, tungt malmfullt.) klokkene: Dingdang! Dingdang! bloom: (Desperat.) Vent! Stans! Måker. Godt hjerte. Jeg så. Uskyld. Pi­ ken i apehuset. Zoologisk hage. Liderlig sjimpanse. (Åndeløst.) Bekke­ net. Den ukunstlede rødmingen hennes berøvet meg manndommen. (Overveldet av følelser.) Jeg forlot åstedet. (Vender seg mot en skikkelse i mengden, tryglende.) Hynes, får jeg si Dem noe? De kjenner meg. De kan bare beholde de tre shillingene. Hvis De vil ha litt mer. . . hynes: (Kjølig.) De er meg fullstendig ubekjent. annen konstabel: (Peker bort i hjørnet.) Der er bomben. første konstabel: Helvetesmaskin med tidsinnstilling. bloom: Nei, nei. Syltelabb. Jeg var i begravelse. første konstabel: (Løfter køllen.) Løgner! (Beaglen løfter snuten og viser Paddy Dignams grå skurvete ansikt. Han har gnagd av alt. Han utånderen råtten kadavernært ånde. Han antar menneskelig form og størrelse. Dachshundpelsen blir et brunt likklede. De grønne øynene lyser blodskutte. Halvparten av det ene øret, hele nesen og begge tommelfingrene er oppspist av åtseletere.) paddy dignam: (Med hul røst.) Det er sant. Det var min begravelse. Dok­ tor Finucane konstaterte at døden var inntrådt da jeg bukket under for sykdommen av naturlige årsaker. (Han løfter det vansirede askegrå ansiktet mot månen og uler bedrø­ velig.) bloom: (Triumferende.) Hørte dere det? paddy dignam: Bloom, jeg er Paddy Dignams gjenferd. Hør, å hør! bloom: Stemmen er Esaus. annen konstabel: (Korser seg.) Hvordan kan det være mulig? første konstabel: Det står ikke i den lille katekismen. paddy dignam: Ved metempsykose. Spøkelser. en stemme: Å, pjatt. paddy dignam: (Alvorlig.) Jeg var en gang ansatt hos Mr J.H. Menton, sakfører og notarius, adresse Bachelor's Walk 27. Nå er jeg avgått ved døden som følge av hjertehypertrofi. En hard skjebne. Den stakkars

kona var fryktelig nedbrutt. Hvordan tar hun det nå? Hold henne vekk fra sherryflasken. (Han ser seg rundt.) En lykt. Jeg må tilfredsstille en dyrisk trang. Den kjernemelken var ikke bra for meg. (Den statelige skikkelsen til oppsynsmann John O'Connell trer frem og holder et stort nøkkelknippe med sørgeflor. Ved siden av ham står fader Coffey, pastor, med froskemage og skjev hals, iført messehagel og broket nattlue, og holder søvnig en stav av flettede valmuer.) fader coffey: (Gjesper, messer med hese kvekk.) Namine. Jacobs. Vobissevov. Amen. John o'connell: (Rauter som en tåkelur gjennom megafonen.) Dignam, Patrick, T., avdød. paddy dignam: (Med spisse ører, krymper seg.) Overtoner. (Han bukter seg forover og legger øret mot marken.) Min herres stemme! John o'connell: Gravstedregisterets nummer UP. Femogåtti tusen. Felt sytten. House of Keys. Gravplass ett hundre og én. (Paddy Dignam lytter med tydelig anstrengelse, grubler, halen hans stritter, ørene spisset.) paddy dignam: Be for hans sjel. (Han smyger seg ned gjennom et kloakkhull, de brune likklærne sle­ pes raslende over småstein. Etter ham vralter en fet bestefarrotte på svampete skilpaddeføtter under et grått panser. Dignams stemme høres dempet der den breker nede i jorden. Dignam er død og under jorden. Tom Rochford, med dompapbryst, i lue og knebukser, hopper opp fra det tosøylete apparatet sitt.) tom rochford: (Med hånden for brystet, bukker.) Reuben J. Én florin hvis jeg finner ham. (Han ser med besluttsomt blikk bort på kloakkhullet.) Nå er det min tur. Følg med meg til Carlow. (Han utfører et dumdristig laksesprang i luften og forsvinner i kloakkhullet. To skiver på søylene beveger seg og viser null. Alt for­ svinner. Bloom maser seg videre gjennom sumpen. Kyss kvitrer gjennom tåkefliker. Et piano høres. Han stanser foran et opplyst hus, lytter. Kyssene flagrer ut fra jomfruburene sine og flyr rundt ham, kvitrer, triller og kurrer.) kyssene: (Kvitrer.) Leo! (Triller.) Ikke slikke smikke likke for Leo! (Kur­ rer.) Kurr. Kurrkurr. Namme namma nam. (Kvitrer.) Tykkelykke! Piruette! Leopopold! (Triller.) Leeolee! (Kvitrer.) Å Leo! (De rasler, flagrer mot klærne hans, lyse lysende svimle flekker, sølvpaljetter.) bloom: Et mandig anslag. Sørgelig musikk. Kirkemusikk. Kanskje her. (Zoe Higgins, en ung hore med safirblå underkjole, lukket med tre bronsespenner, et smalt sort fløyelsbånd rundt halsen, nikker, tripper ned trappen og antaster ham.) zoe: Ser du etter noen? Han er der inne sammen med vennen sin. bloom: Er dette hos Mrs Mack? zoe: Nei, enogåtti. Mrs Cohen. Du kan fortsette videre og råke ut for

398

399

verre. Mamma Slipperslapper. (Familiært.) Hun er ute og går selv i kveld med veterinæren, tipseren hennes, som gir henne alle vinnerne og betaler for sønnen hennes i Oxford. Jobber overtid, men har hatt en uheldig dag i dag. (Mistenksomt.) De er vel ikke faren hans? bloom: Nei, nei! zoe: Dere er begge i sort. Er den vesle musen kilen i aften? (Den vaktsomme huden hans merker at fingerspissene hennes kom­ mer nærmere. En hånd glir over det venstre låret hans.) zoe: Hvordan går det med balla? bloom: Feil side. Merkelig nok er den til høyre. Tyngre, antar jeg. Uhyre sjeldent, sier Mesias, skredderen min. zoe: (Plutselig forskrekket.) De har hård sjanker! bloom: Det tror jeg ikke. zoe: Jeg kan kjenne det. (Hun stikker hånden ned i den venstre bukselommen hans og trek­ ker opp en svart hard innskrumpet potet. Hun betrakter den og Bloom med stumme fuktige lepper.) bloom: En amulett. Har arvet den. zoe: Til Zoe? Kan jeg beholde den? Fordi jeg er så søt, ikke sant? (Hun stikker begjærlig poteten i lommen, tar ham i armen og kjær­ tegner ham med overstrømmende varme. Han smiler usikkert. Lang­ somt, tone for tone, høres orientalsk musikk. Han stirrer inn i det brune krystallet i øynene hennes, som er sminket med antimon. Smilet hans blir mykere.) zoe: Neste gang kjenner De meg igjen. bloom: (Hjelpeløs.) Jeg har aldri elsket en søt gåselle, men det var sik­ kert . . . (Gaseller springer og gresser i fjellet. Sjøer i nærheten. Ved bredden store skyggefulle sedertreslunder. Aroma stiger, en kraftig hårvekst av harpiks. Orienten brenner, en safirblå himmel, kløvet av ørners bronseflukt. Under ligger kvinnebyen, naken, hvit, urørlig, sval i overflod. En kilde hvisker mellom damaskroser. Mammutroser hvis­ ker om skarlagensrøde vindruer. En vin av skam, begjær og blod sild­ rer frem med en selsom mumling.) zoe: (Mumler monotont til musikken. Odaliskleppene hennes er yppig malt med salve av svinefett og rosenvann.) Schorach ani wenowach, benoith Hierushaloim. bloom: (Betatt.) Jeg tenkte nok De var av god familie. Etter uttalen å dømme. zoe: Og vet De hva tanken førte til? (Hun biter ham forsiktig i øret med små gullkantede tenner og ånder en overveldende dunst av gammel hvitløk. Rosene går til side og avslører en grav med kongers gull og smuldrende ben.) bloom: (Viker tilbake, kjærtegner mekanisk det høyre brystet hennes med flat keitet hånd.) Er De fra Dublin?

(Plukker behendig et løst hår og fester det til fletten.) Nei, så faen. Jeg er engelsk. Har De en røyk? bloom: (Som før.) Røyker sjelden, kjære. En sigar i ny og ne. Barnslig påfunn. (Liderlig.) Munnen kan brukes til noe bedre enn en hylse med illeluktende ugress. zoe: Fortsett. Bare hold en lengre tale om det. bloom: (I arbeidsmanns overall, sort skjorte med rødt flagrende slips og apachelue.) Menneskeheten er uforbederlig. Sir Walter Raleigh førte med seg fra Den nye verden denne poteten og dette ugresset, hvorav det ene dreper pestilens ved oppsuging og det andre forgifter øret, øyet, hjertet, hukommelsen, viljen, forstanden, alt. Det vil si, han førte med seg giften et hundre år før en annen person hvis navn jeg har glemt, førte med seg føden. Selvmord. Løgn. Alle vanene våre. Se bare på vårt offentlige liv! (Fra kirketårn i det fjerne slår klokker midnattstimen.) kirkeklokkene: Kom tilbake, Leopold! Borgermester i Dublin! bloom: (I oldermannskappe og -kjede.) Velgere fra Arran Quay, Inns Quay, Rotunda, Mountjoy og North Dock, jeg sier dere at det bør gå en sporvognslinje fra kvegtorget til elven. Det er fremtidens musikk. Det er mitt program. Cui bono? Men våre sjørøverpolitikere Vanderdeckens med deres økonomiske spøkelsesskip . . . en velger: Tre ganger tre for vår fremtidige øvrighetsperson! (Fakkeltogets nordlys springer forbi.) fakkelbærerne: Hurra! (Flere fremtredende borgere, citymagnater og frimenn fra Dublin trykker Bloom i hånden og gratulerer ham, Thimoty Harrington, tid­ ligere borgermester i Dublin i tre perioder, står i imponerende rød embetsdrakt med gullkjede og hvitt silkeslips og konfererer med råd­ mann Lorcan Sherlock, locum tenens. De nikker ivrig i enighet.) fhv bogermester harrington: (I skarlagensrød kappe med embetsstav, gyllen borgermesterkjede og stort hvitt silketørkle om halsen.) Older­ mann sir Leo Blooms tale vil bli trykket for skattebetalernes regning. Huset hvor han ble født skal forsynes med en minneplakett og den side­ gaten til Cork Street som hittil har vært kalt Cow Parlour, skal fra nå av hete Boulevard Bloom. rådmann lorcan sherlock: Enstemmig vedtatt. bloom: (Lidenskapelig.) Disse flyvende hollendere eller lyvende hollen­ dere som slanger seg på sine polstrede akterdekk og spiller terninger, hva tenker de på? Maskiner er deres løsen, deres fantasipåfunn, deres universalmiddel. Arbeidssparende apparater, roboter, busemenn, uhy­ rer som er laget for å ta liv, skrekkinnjagende spøkelser fremstilt av en horde kapitalistiske vellystinger for å prostituere arbeiderne. Den fattige mann sulter mens de forer sine kongelige fjellhjorter og skyter fasaner og rapphøns i pur pomp og prakt av makt. Men deres regime er rover for ralltid og ralltid og ra . . . zoe:

400

401

(Langvarig bifall. Flaggstenger, blomsterstenger og triumfbuer skyter opp. En transparent med ordene Cead Mile Failte og Mah Ttob Melek Israel strekker seg over gaten. Alle vinduene er fylt av tilskuere, mest damer. Langs ruten står regimenter fra Royal Dublin Fusiliers, King's Own Scottish Borderers, Cameron Highlanders og Welsh Fusiliers i stram giv akt, og holder mengden tilbake. Skolegutter henger i lyk­ testolper, telegrafstolper, vinduskarmer, gesimser, takrenner, skor­ steiner, gelendere, avløpsrør, og plystrer og roper hurra. Skysøylen nærmer seg. Et orkester med fløyter og trommer som spiller Kol Nidre kan høres i det fjerne. Trommeslagerne nærmer seg med imperieørnene løftet, vaiende bannere og viftende orientalske palmer. Den pavelige standart i gull og elfenben vaier høyt, omgitt av vimpler med byvåpenet. Prosesjonens fortropp kommer til syne, anført av John Howard Parnell, byfogd, med heroldkappe i sjakkbrettmønster, Athloneordenen og våpenkongen av Ulster. De blir fulgt av Dublins borgermester, Hans høyvelbårenhet Joseph Hutchinson, deres høy­ heter borgermestrene i Cork, Limerick, Galway, Sligo og Waterford, 28 irske overhusmedlemmer, sirdarerer, grander og maharajaher i gallauniformer, Dublins brannvesen, finanshelgenenes domskapitel i plutokratisk rekkefølge, biskopen av Down og Connor, Hans emi­ nense Michael kardinal Logue, erkebiskopen av Armagh, primas for Irland, Hans nåde Den høyærverdige dr William Alexander, erkebis­ kopen av Armagh, primas for Irland, overrabbineren, den presbyteri­ anske moderator, overhodene for de baptistiske, anabaptistiske og herrnhutiske menigheter og æressekretæren for kvekerne. Etter dem marsjerer gilder og laug og borgervæpning med vaiende faner, bøtkere, fuglehandlere, møllebyggere, annonseagenter, notarier, massø­ rer, vinhandlere, bandagister, skorsteinsfeiere, spekk-kokere, tabinet- og poplinvevere, hovsmeder, italienske lagereiere, kirkemalere, støvleknektfabrikanter, begravelsesagenter, silkehandlere, steinslipere, marsjandisehandlere, korkskjærere, brannskadetaksører, fargere ogrensere, flaskeeksportører, skinnhandlere, loddselgere, heral­ diske signetstikkere, stallknekter for eldre hester, gull- og sølvhandlere, forhandlere av cricket- og bueskytingsutstyr, siktemakere, eggog potetgrosserere, strømpe- og hanskemakere, rørleggere. Etter dem kommer kammerherrer, den kongelige overseremonimester i Overhuset, seremonimesteren i Underhuset, obersten ved den kon­ gelige livgarde, overstallmesteren, overkammerherren, overseremonimesteren, riksmarskalken med statssverdet, St Stephens jernkrone, kalken og bibelen. Fire hornblåsere til fots blåser fanfarer. Beefetere svarer med støt i krumhorn. Under en triumfbue kommer Bloom til syne, barhodet, i en karmosinrød fløyelskappe med hermelinbesetning, med den hellige Edwards stav, rikseplet og scepteret med duen, sverdet. Han sitter på en melkehvit hest med lang karmosinrød vaiende hale, praktfullt seletøy og gyllent bissel. Vill begeistring. Dame-

ne på balkongene drysser rosenblader ned på ham. Luften dunster av parfymer. Mennene roper hurra. Blooms pasjer springer mellom til­ skuerne med kvister av kristtorn og einer.) blooms pasjer: Gjerdesmutt gjerdesmutt. Fuglenes konge fanget i kristtorn på Sankt Stephens dag.

(Brummer.) Allmektige gud! Skal det være Bloom? Han ser knapt nok ut som 31. en fliselegger: Det er jo den berømte Bloom, verdens største reforma­ tor. Av med hattene! (Alle blotter hodet. Kvinnene hvisker ivrig.) en millionøse: (Rikt.) Er han ikke vidunderlig? en adelsdame: (Edelt.) Tenk på alt han har sett! en feminist: (Maskulint.) Og gjort! en installatør av elektriske ringe apparater: Et klassisk ansikt! Han har en tenkers panne. (Bloom-vær. Solen bryter frem i nordvest.) biskopen av down og connor: Jeg presenterer herved eders ubestridte keiserpresident og kongeformann, den mest opphøyde og mektige og nådige hersker over dette riket. Gud bevare Leopold den første! alle: Gud bevare Leopold den første! bloom: (I dalmatika og purpurkappe, til biskopen av Down og Connor, med verdighet.) Takk, temmelig fremstående herre. William, erkebiskop av armagh: (Med rødt halsbind og bredbremmet hatt.) Vil De ved Deres makt sørge for at lov og barmhjertighet utøves i alle Deres domsavleggelser i Irland og dertil hørende områder? bloom: (Legger høyre hånd på testiklene sine og sverger.) Så sant hjelpe meg Skaperen. Alt dette lover jeg å gjøre. Michael, erkebiskop av armagh: (Tømmer et krus med hårolje overho­ det på Bloom.) Gaudium magnum annuntio vobis. Habemus carneficem. Leopold, Patrick, Andrew, David, George, herved være du salvet! (Bloom ifører seg gullmantel og setter en rubinring på fingeren. Han stiger opp og stiller seg på skjebnestenen. Overhusmedlemmene set­ ter samtidig på seg sine 28 kroner. Gledesklokker ringer i Kristuskirken, Sankt Patrickskirken, Georgskirken og i det muntre Malahide. Fra Mirusbasaren stiger fyrverkeri til alle kanter med symbolske fallospyrotekniske mønstre. Overhusmedlemmene avlegger hyldningsed én for én, stiger frem og bøyer kne.) overhusmedlemmene : Jeg er Deres trofaste vasall med liv og lem på denne jord. (Bloom løfter høyre hånd hvor det blinker i Koh-i-nor-diamanten. Gangeren hans vrinsker. Øyeblikkelig stillhet. Trådløse interkonti-

en smed:

402

403

nentale og interplanetære apparater stilles inn for å ta imot budska­ pet.) bloom: Mine undersåtter! Vi utnevner herved vår trofaste ganger Copula Felix til arvelig storvisir og forkynner at vi i dag har latt oss skille fra vår tidligere gemalinne og skjenket prinsesse Selene, nattens glans, vår kongelige hånd. (Blooms tidligere morganatiske gemalinne kjøres i all hast bort i Svartemaja. Prinsesse Selene i måneskinnsblå robe med en sølvhalvmånepå hodet, stiger ut av en bærestol som bæres av to kjemper. Ut­ brudd av hurrarop.) John howard parnell: (Løfter den kongelige standart.) Illustre Bloom! Min berømte brors etterfølger! bloom: (Omfavner John Howard Parnell.) Vi takker deg av hjertet, John, for denne kongelige velkomst til Erins grønne øy, våre felles for­ fedres forjettede land. (Han blir overrakt et dokument som gjør ham til æresborger av Dub­ lin. Dublins nøkler, korslagte på en rød fløyelspute, blir overrakt ham. Han viser alle at han har grønne sokker.) tom kernan: De fortjener det, Deres nåde. bloom: På denne dag for tyve år siden overvant vi arvefienden ved Ladysmith. Våre haubitsere og svingbare kameltrukne kanoner bestrøk linjene hans med betydelig virkning. Fremad en halv mil! De angriper! Alt er fortapt! Viker vi? Nei! Vi driver dem hodekulls på flukt! Se! Vi an­ griper! Vårt lette kavalleri går mot venstre og jager over høydene ved Plevna, hugger ned de saracenske artilleristene til siste mann mens de utstøter sitt krigsrop Bonafide SabaoM freemans grafiske klubb: Hør! Hør! John wyse nolan: Det er mannen som hjalp James Stephen med å unnkomme. en skolegutt fra bluecoat-skolen: Bravo! en gammel dubliner: De er en pryd for Deres land, sir, det er De! en eplekone: Slike menn er det Irland vil ha. bloom: Mine elskede undersåtter, en ny tid er ved å opprinne. Jeg, Bloom, sier dere at den er faktisk opprunnet. Ja, på en Blooms ære skal dere innen lenge dra inn i den gylne stad som skal oppstå i det nye Bloomusalem i fremtidens Nova Hibernia. (32 arbeidere med rosetter fra Irlands samtlige grevskaper bygger det nye Bloomusalem under ledelse av byggmester Derwan. Det er en kolossal bygning med krystalltak, i form av en enorm svinenyre, med 40 000 værelser. Under byggingen må flere hus og monumenter ri­ ves. Offentlige kontorer blir midlertidig overført til jernbaneskur. Tallrike hus jevnes med jorden. Innbyggerne innkvarteres i tønner og kasser, alle merket med røde bokstaver: L.B. Flere tiggere faller ned fra en stige. En del av Dublins bymur bryter sammen under tettpak­ kede trofaste tilskuere.)

(Døende.) Morituri te salutant. (De dør.) (En mann i brun regnkappe springer opp gjennom en fallem. Han peker med langstrakt finger på Bloom.) mannen i regnkappen: Tro ikke et ord av det han sier. Denne mannen er Leopold MTntosh, den beryktede brannstifteren. Hans riktige navn er Higgins. bloom: Skyt ham! Kristne hund! Der har du for M'Intosh! (Et kanonskudd. Mannen i regnkappen forsvinner. Bloom slår hodet av valmuer med scepteret. Den øyeblikkelige død av mange mektige fienden kvegavlere, parlamentsmedlemmer, komitémedlemmer, meldes. Blooms livvakt deler ut skjærtorsdagsmynter, minnemedaljer, fisker og brød, avholdslosjemerker, kostbare Henry Clay-sigarer, gratis okseben til suppe, gummipreventiver i forseglede konvolutter bundet med gulltråd, brystsukker, ananasstenger, billets doux i form av tresnutede hatter, ferdigsydde dresser, fat med kjøttposteier, flas­ ker med Jeyes rensevæske for tette avløpsrør, rabattmerker, førti da­ gers avlatsbrev, falske mynter, gjøsvinpølser, teaterbilletter, sesong­ billett til samtlige sporvognslinjer, loddsedler til det kongelige privile­ gerte ungarske lotteri, middagsbilletter, billige opptrykk av Verdens Tolv Verste Bøker: Franqois og Fritz (politisk), Spedbarnspleie (barn), 50 måltider for 7/6 (kulinarisk), Var Jesus en solmyte? (historisk), Jag smertene vekk (medisinsk), Barnets Kompendium av Universet (kosmisk), La oss alle le (humoristisk), Annonseagentens Vademecum (journalistisk), Jordmorens kjærlighetsbrev (erotisk), Hvem er Hvem i Verdensrommet (astrisk), Sanger som gikk til hjertet (melo­ disk), Den fattiges vei til rikdom (parsimonisk). Allmenn tummel og trengsel. Kvinner maser seg frem for å røre ved en flik av Blooms kappe. Lady Gwendolen Dubedat bryter seg gjennom trengselen, springer opp på hesten hans og kysser ham på begge kinn under voldsom jubel. En fotograf tar bilde med lynlys. Spedbarn og diende holdes i været.) kvinnene: Lille far! Lille far!

tilskuerne:

SPEDBARNA OG DE DIENDE:

Klappe klappe kake til Poldy kommer hjem, når skal kjære Leo ta kakeposen frem? (Bloom bøyer seg og dikker Lille Boardman forsiktig på magen.) lille boardman: (Hikker, det renner sammenløpet melk ut av munnen hans.) Hajajaja. bloom: (Trykker en blind ungdom i hånden.) Du er mer enn min bro­ der! (Legger armen om skulderen på et gammelt ektepar.) Kjære gamle venner! (Leker sisten med fillete gutter og piker.) Titt! Tittei! (Han triller tvillinger i barnevogn.) Dikkedikke dei? (Han gjør taskenspillerkunster og trekker røde, oransje, gule, grønne, blå, indigo og fiolette silketørklær ut av munnen.) Roggbif. 32 fot i sekundet. (Han trøster en enke.) Fra-

404

405

vær gjør hjertet yngre. (Han danser Highland Fling med groteske krum­ spring.) Opp med bena, djevler! (Han kysser liggesårene til en lam vete­ ran.) Ærerike sår! (Han spenner ben for en tykk politimann.) U.p: up. U.p. U.p. (Han hvisker i øret til en rødmende serveringsdame og ler vennlig.) Så så, slemmen! (Han spiser en rå roe som han får av bonden Maurice Butterly.) Herlig! Nydelig! (Han avslår tre shilling som journa­ listen Joseph Hynes tilbyr ham.) Kjære venn, ikke tale om! (Han gir kappen sin til en tigger.) Vær så god! (Han deltar i kappløp på magen sammen med eldre mannlige og kvinnelige krøplinger.) Kom igjen, gut­ ter! Stå på, piker! borgeren: (Overveldet av følelser, tørker en tåre med det smaragdfargede tørkleet.) Måtte den gode Gud velsigne ham! (Bukkehornene påbyr stillhet. Sions standart blir heist.) bloom: (Tar med imponerende gestus av seg kappen, avslører fedme, ruller ut et dokument og leser høytidelig:) Aleph Beth Ghimel Daleth Hagadah Tephilim Kosher Yom Kippur Hanukah Roschaschana Beni Brith Bar Mitzvah Mazzoth Askenazim Meshugga Talith. (En offisiell oversettelse blir lest av byrådssekretær Jimmy Henry.) Jimmy henry: Samvittighetsdomstolen er satt. Hans høye katolske majestet vil nå holde ting under åpen himmel. Gratis medisinsk og juri­ disk rådgivning, løsning av gåter og andre problemer. Alle hjertelig vel­ komne. Gitt i denne vår lojale by Dublin i år 1 i den paradisiske tidsal­ der. paddy leonard: Hva skal jeg gjøre med skatter og avgifter? bloom: Betal dem, min venn. paddy leonard: Mange takk. nosey flynn: Kan jeg pantsette brannforsikringen min? bloom: (Ubøyelig.) Mine herrer, vær oppmerksom på at man etter lo­ ven om skadeserstatning ifølge egen skriftlig forpliktelse hefter for et beløp av fem pund i seks måneder. j.j. o'molloy: Sa jeg en Daniel? Nei! En Peter O'Brien! nosey flynn: Hvor kan jeg heve de fem pundene? pisser burke: For blærelidelse? bloom: Acid. nit. hydrochlor. dil., 20 dr. Tinct. nux vom., 5 dr. Extr. taraxel. liq., 30 dr. Aq. dis. ter in die. cHRis callinan: Hva er parallaxen av den subsolare ekliptikken til Aldebaran? bloom: Hyggelig å høre fra deg, Chris. Kil. joe hynes: Hvorfor er De ikke i uniform? bloom: Da min progenitor som jeg bevarer i hellig erindring, bar den østerrikske despots uniform i et skummelt fengsel, hvor var da Deres? ben dollard: Stemorsblomster? bloom: Pryder (forskjønner) forstadshagene.

Når tvillingene kommer? bloom: Fader (pater, pappa) får noe å tenke på. larry o'rourke: Åtte dagers bevilling til de nye lokalene mine. De hus­ ker meg, sir Leo, da De bodde i nummer syv. Jeg sender bort en kasse stout til fruen. bloom: (Kjølig.) Jeg har ikke den æren. Lady Bloom tar ikke imot gaver. crofton: Dette er sannelig litt av en fest. bloom: (Høytidelig.) De kaller det fest. Jeg kaller det sakramente. Alexander keyes: Når skal vi få vårt eget House of Keyes? bloom: Jeg går inn for en reform av den offentlige moral og de ti enkle bud. Nye verdener for gamle. Forening av alle, jøder, muslimer og van­ tro. En hektar og en ku til alle naturens barn. Motordrevne luksuslikvogner. Obligatorisk kroppsarbeide for alle. Alle parker åpne for of­ fentligheten dag og natt. Elektriske oppvaskmaskiner. Tuberkulose, sinnssykdom, krig og betleri må opphøre nå. Alminnelig amnesti, ukentlig karneval med maskefrihet, bonus til alle, esperanto som uni­ verselt språk og verdensbrorskap. Ikke mer patriotisme av den bardranker- og vattersottaktige bedragertypen. Fri penger, fri husleie, fri kjær­ lighet og fri legmannskirke i en fri legmannsstat. o'madden burke: Fri rev i et fritt hønsehus. davy byrne: (Gjesper.) liiiiiaaaaaoooooh! bloom: Blandede raser og blandede ekteskap. lenehan: Hva med felles bading? (Bloom forklarer de nærmest stående om sine planer for fornyelse av samfunnet. Alle er enige med ham. Intendanten ved Nasjonalmuseet dukker opp og trekker en vogn med statuer som rister, av forskjellige nakne gudinner: Venus Kallipygos, Venus Pandemos, Venus Metempsykose og gipsfigurer, likeledes nakne, som forestiller de nye ni muser: Handel, Operamusikk, Kjærlighet, Journalistikk, Industri, Talefrihet, Flertallsstyre, Gastronomi, Personlig hygiene, Strandkonserter, Smertefri fødsel og Populær Astronomi.) fader farley: Han er medlem av den episkopale kirke, agnostiker, en hvasomhelstiker som prøver å styrte vår hellige tro. mrs riordan: (River i stykker testamentet sitt.) Jeg er skuffet over Dem! De dårlige menneske! mor grogan: (Tar av seg en støvel og kyler den mot Bloom): Uhyre! Forferdelige menneske. nosey flynn: Ta en sang for oss, Bloom. En av de gamle skjønne visene. bloom: (I overstadig humør.) ben dollard:

Jeg lovet alltid å være hennes. Hun bedro meg den ellevte dennes. Med tjo falleri tjo fallera hurra! Gode gamle Bloom! Det er nå tross alt ingen som han. paddy leonard: Teaterirlender! happy holohan:

406

Hvilken jembaneopera ligner en sporvognslinje i Gibraltar? Rows of Casteele. (Latter.) lenehan: Plagiator! Ned med Bloom! den tilslørte sibylle: (Begeistret.) Jeg er bloomitt og jeg er stolt av det. Jeg tror på ham tross alt. Jeg ville gjerne gi mitt liv for ham; det mor­ somste menneske i verden. bloom: (Blunker til tilskuerne.) Jeg skal vedde på at hun er en flott jente. theodore purefoy: (Med sydvest og oljehyre.) Han benytter en meka­ nisk innretning for å lure naturens hellige målsetning. den tilslørte sibylle: (Stikker en dolk i brystet sitt.) Min heltegud! (Hun dør.) (Mange høyst tiltrekkende og begeistrede kvinner tar også livet av seg ved hjelp av dolk, eller de drukner seg, drikker blåsyre, targiftrot, arsenikk, skjærer over pulsåren, sulter seg, kaster seg under damp­ veivalser, fra toppen av Nelsonsøylen, i store fat på Guinness brygge­ ri, stikker hodet i gassovnen, henger seg i et elegant strømpebånd, kaster seg ut av vinduet fra forskjellige etasjer.) Alexander j. dowie: (Voldsomt.) Medkristne og antibloomitter. Den mann som heter Bloom kommer fra det innerste av helvete og er en skjensel for kristne. Denne stinkende geitebukken fra Mendes som fra barndommen har vært en djevelsk libertiner, viste i meget tidlig alder tegn på infantil liderlighet som minnet om Sodoma og Gomorra, med et umoralsk gammelt kvinnemenneske. Denne skjendige hykler er forher­ det i synd og er den hvite tyren som det tales om i Apokalypsen. Han dyrker den store skjøgen og den luften han ånder inn er svanger av be­ drageri. For ham står skampælen og kjelen med kokende olje klar. Caliban! pøbelen: Lynsj ham! Brenn ham! Han er like fordervet som Parnell! Mr Fox! (Mor Grogan slenger støvelen etter Bloom. Flere butikkeiere fra Upper og Lower Dorset Street kaster ting av liten eller ingen handels verdi: Skinkeben, bokser med kondensert melk, uselgelig kål, gam­ melt brød, fårehaler, harsk talg.) bloom: (Opphisset.) Dette er jo det rene vanvidd, atter en dårlig spøk. Ved himmelen, jeg er så uskyldig som nyfalt sne! Det var min bror Henry. Han er min dobbeltgjenger. Han bor i Dolphin's Barn 2. Sladde­ ren, den onde slangen, har feilaktig anklaget meg. Landsmenn, sgeul i mbarrbata coisdegan capall. Jeg oppfordrer min gamle venn dr Malachi Mulligan, seksualeksperten, om å avgi medisinsk vitnesbyrd om meg. dr mulligan: (I automobiljakke, med grønne motorbriller i pannen.) Dr Bloom er biseksuelt abnorm. Han er nettopp unnsluppet fra dr Eustaces private nerveklinikk for sinnssyke menn. Han er født utenfor ekteskap og det forekommer arvelig epilepsi som følge av uhemmet brunst. Tilfel­ bloom:

407

ler av elefantiasis er konstatert blant forfedrene. Det er markerte symp­ tomer på kronisk ekshibisjonisme. Ambidexteritet er likeledes latent. Han er unormalt tidlig skallet som følge av masturbasjon, noe som har gjort ham til en pervertert idealist. Han er en omvendt skjørlevner og har metalltenner. Som følge av et familiekompleks er han midlertidig rammet av hukommelsestap og jeg tror han er en mann som har lidd mer vondt enn han har forvoldt. Jeg har foretatt en pervaginal undersø­ kelse og etter å ha gjennomført syreprøve på 5427 anal-, axillær-, pectoral- og pubishår, erklærer jeg ham for virgo Intacta. (Bloom holder sin prima hatt over genitaliene.) dr madden: Hypsospadi er også markert. I kommende generasjoners in­ teresse foreslår jeg at de berørte kroppsdeler konserveres på sprit og oppbevares på det teratologiske nasjonalmuseet. dr crotthers: Jeg har undersøkt pasientens urin. Den er albuminøs. Salivasjonen er utilstrekkelig og patellarrefleksen er intermitterende. dr punch costello: Fetor judaicus er meget uttalt. dr dlxon: (Leser opp helbredserklæringen.) Professor Bloom er et full­ komment eksempel på den nye kvinnelige mannen. Hans moralske na­ tur er enkel og sympatisk. Mange har lært ham å kjenne som en god mann, et godt menneske. Han er stort sett en ganske eiendommelig per­ son, unnselig om enn ikke åndssvak i medisinsk forstand. Han har skre­ vet et virkelig vakkert brev, et diktverk i seg selv, til fengselspresten i Re­ formerte presters verneforening, som gir en forklaring på alt. Han er praktisk talt totalavholdende og jeg kan bekrefte at han sover i en halmseng og spiser den mest spartanske føde, nemlig kalde tørkede erter. Han går sommer som vinter i en hestehårsskjorte og pisker seg selv hver lørdag. Jeg erfarer at han en gang var en av de verste ungdomsforbry­ terne i Glencree oppdragelsesanstalt. En annen rapport viser at han var et høyst posthumt barn. Jeg henstiller om mild behandling i navn av det helligste ord vårt taleorgan er i stand til å uttale. Han kommer snart til å føde et barn. (Alminnelig oppstandelse og sympati. Kvinner besvimer. En rik ame­ rikaner foretar gateinnsamling til Bloom. Gull- og sølvmynten blankosjekker, pengesedler smykker, statsobligasjoner, umiddelbart for­ falne veksler, gjeldsbevis, vielsesringer, urkjeder, medaljonger, hals­ kjeder og armbånd blir i all hast samlet inn.) bloom: Å, jeg vil så gjeme bli mor! mrs thornton: (I sykepleierdrakt.) Holdt hardt rundt meg, kjære. Det er snart overstått. Hold hardt. (Bloom holder hardt om henne og føder åtte gule og hvite guttebarn. De kommer til syne i en trapp med rød løper, dekorert med kostbare planter. Alle åttlingene er vakre, med verdifulle metalliske ansikter, velskapte, respektabelt kledd og veloppdragne, snakker fem levende språk flytende og er interessert i forskjellige kunstarter og vitenska­ per. Hver av dem har navnet trykt med leselige bokstaver på skjorte-

408

409

brystet: Nasodoro, Goldfinger, Chrysostomos,. Maindorée, Silversmile, Silberselber, Vifargent, Panargyros. De blir øyeblikkelig utnevnt til høyt betrodde offentlige stillinger i mange forskjellige land, som bankdirektører, jernbanedirektører, styreformenn i aksje­ selskaper, underdirektører i hotellkjeder.) en stemme: Bloom, er De Messias ben Joseph eller ben David? bloom: (Dystert.) Der sa De det. broder sladder: Gjør da et mirakel som fader Charles. bantam lyons: Spå om hvem som vinner Saint Leger. (Bloom går over et nett, dekker venstre øye med venstre øre, går gjennom flere murvegger, klatrer opp i Nelsonsøylen, henger etter øyenlokkene fra den øverste avsatsen, spiser tolv dusin østers (skalle­ ne inkludert), helbreder flere med skrofuløs turberkulose, forvrenger ansiktet slik at det ligner på flere kjente historiske personer: Lord Beaconsfield, Lord Byron, Wat Tyler, Moses av Egypt, Moses Maimonides, Moses Mendelssohn, Henry Irving, Rip van Winkle, Kossuth, Jean Jacques Rousseau, Baron Leopold Rothschild, Robinson Cru­ soe, Sherlock Holmes, Pasteur, dreier føttene i forskjellige retninger, befaler tidevannet å snu, lager solformørkelse med lillefingeren.) brini, pavelig nuntius: (Ipavelig zauavuniform med stålpanserpå brys­ tet, armpanser, lårpanser, leggpanser, store verdslige mustasjer og brun papirmitra.) Leopoldi autem generatio. Moses fødte Noa og Noa fødte Evnukk og Evnukk fødte O'Halloran og O'Halloran fødte Guggenheim og Guggenheim fødte Agendath og Agendath fødte Netaim og Netaim fødte Le Hirsch og Le Hirsch fødte Jesurum og Jesurum fødte MacKay og Mackay fødte Ostrolopovsky og Ostrolopovsky fødte Smerdoz og Smerdoz fødte Weiss og Weiss fødte Schwartz og Schwartz fødte Adrianopoli og Adrianopoli fødte Aranjuez og Aranjuez fødte Lewy og Lewy fødte Lawson og Lawson fødte Ichabudonosor og Ichabudonosor fødte O'Donnell og O'Donnell fødte Magnus og Magnus fødte Christbaum og Christbaum fødte ben Maimum og ben Maimum fødte Dusty Rhodes og Dusty Rhodes fødte Benamor og Benamor fødte Jones-Smith og JonesSmith fødte Savorganovitsj og Savorganovitsj fødte Jasperstone og Jasperstone fødte Vingtetunieme og Vingtetunieme fødte Szombathely og Szombathely fødte Virag og Virag fødte Bloom et vocabitur nomen eius Emmanuel. en dødningehånd : (Skriverpå veggen.) Bloom er en narr. en flatlus: (Iført fredløs-habitt.) Hva drev du med der, i fjøset bak Kilbarrack? pikespedbarn: (Rister med rangle.) Og under Ballybough-broen? en kristtorn: Og i Djevledalen? bloom: (Rødmer kraftig over det hele fra frons til nates, tre tårer faller fra venstre øye.) Skån min fortid. irske forpaktere som er satt på dør: (I vadmelsfrakker, knebukser og køller fra Donnybrook-markedet.) Pisk ham!

(Bloom med eselører setter seg ved skampælen med armene i kors og føttene stikkende frem. Han plystrer Don Giovanni, a cenar teco. Foreldreløse barn fra Artane tar hverandre i hendene og danser rundt ham. Piker fra Prison Gate-misjonen tar hverandre i hendene og danser rundt ham i motsatt retning.) artane-barna: Din dritt, ditt svin, din skitne gris. Du tror at alle piker elsker deg! PIKENE FRA PRISON GATE.’

Hvis du ser K så si han må. Ser du ham i T ferdig med det. (Med jegerhatt og jødisk prestekjortel, forkynner.) Og han skal bære folkets synder til Azezel, den ånd som er i ørkenen, og til Lilith, nattens heks. Og de skal stene ham og besudle ham, ja, alle fra Agendath Netaim og fra Mizraim, Kams land. (Alt folket kaster myk teatersten på Bloom. Flere bona Ude reisende og herreløse hunder kommer bort og besudler ham. Mastiansky og Citron nærmer seg i lange kaftaner og med lange tinninglokker. De rister truende med skjegget mot Bloom.) mastiansky og citron: Belial! Laemlein av Istria, den falske Messias! Abulafia! Avsverg! (George R. Mesias, Blooms skredder, kommer med et pressejern under armen, avleverer en regning.) mesias: Forandring av et par bukser elleve shilling. bloom: (Gnir seg fornøyd i hendene.) Akkurat som i gamle dager. Stak­ kars Bloom! (Reuben J. Dodd, sortskjegget Iskariot, dårlig hyrde, kommer bort til skampælen. På ryggen bærer han liket av sin druknede sønn.) reuben j: (Hvisker hest.) Tysteren er ute. Snusen er gått etter snuten. Ta den første drosjen. brannvesenet: Tuuuut! broder sladder: (Kler på Bloom en gul drakt med broderte flammer og setter på ham en høy spiss hatt. Han henger en kruttpose rundt halsen hans og overleverer ham til de sivile myndigheter.) Forlat ham hans skyld. (På tallrike oppfordringer setter løytnant Myers fra Dublins brann­ vesen fyr på Bloom. Klagerop.) borgeren: Himmelen være lovet! bloom: (Iført en usydd kjortel med bokstavene IHS, står oppreist i føniksflammene.) Ikke gråt over meg, Erins døtre. (Han viser frem brannsår til Dublins journalister.) hornblower:

410

(Erins døtre i sorte kapper med store bønnebøker og lange tente lys i hendene, kneler og ber.) erins døtre: . , Blooms nyre, be for oss. Bladets blomst, be for oss. Mentons mentor, be for oss. Freemans annonseagent, be for oss. Barmhjertige frimurer, be for oss. Vandrende såpe, be for oss. Syndens sødme, be for oss. Musikk uten ord, be for oss. Borgerens irettesetter, be for oss. Frillys venn, be for oss. Barmhjertigste jordmor, be for oss. Potetamulett mot sykdom og pest, be for oss.

411

(Et kor på seks hundre stemmer under ledelse av Vincent O'Brien, synger Hallelujahkoret fra Handels Messias, akkompagnert på orgel av Joseph Glynn. Bloom blir stum, innskrumpet og forkullet.) zoe: Snakk til De blir blå i fjeset. bloom: (Med bondehatt og leirpipe stukket i båndet, støvete støvler og med rødt emigranttørkle i hånden, fører et stort sort svin i halmrep, med et smil i øyet.) La meg gå nå, matmor, ved alle geiter i Connemara, ellers får jeg stryk. (Med en tåre i øyet.) Alt er sinnssykt. Patriotisme, sorg over de døde, musikk, slektens fremtid. Å være eller ikke være. Livets drøm er forbi. La det ende fredelig. De kan leve videre. (Han stirrer sørgmodig ut i det fjerne.) Jeg er ruinert. Noen få tabletter giftrot. Gardinene rullet ned. Et brev. Og så legge seg til hvile. (Han puster svakt.) Aldri mer. Jeg har levd. Far. Farvel. zoe: (Stivt, med fingeren på fløyelshalsbåndet.) Virkelig? Til neste gang. (Hun fnyser.) De har visst stått opp på feil ben eller så gikk det for fort med kjæresten. Å, jeg kan lese tankene Deres! bloom: (Bittert.) Mann og kvinne, kjærlighet, hva er det? En kork og en flaske. Jeg er syk av det. La alt revne. zoe: (Surmuler plutselig.) Jeg hater svin som ikke er oppriktige. Gi et stakkars ludder en sjanse. bloom: (Angrende.) Jeg er svært ubehagelig. De er et nødvendig onde. Elvor er De fra? London? zoe: (Rappkjeftet.) Hog's Norton hvor Mr Piggs spiller orgel. Jeg er født i Yorkshire. (Hun griper hånden hans som tar etter brystvorten hennes.) Så så, plukkefrans. Hold opp med det og begynn på noe verre. Har De kontanter til et raskt nummer? Ti shilling? bloom: (Smiler, nikker langsomt.) Mer, houri, mer. zoe: Og enda mer? (Hun klapper ham likegyldig med fløyelshender.) Blir De med inn i musikksalongen og ser det nye pianolaet? Kom, så slenger jeg fillene.

(Klør seg tvilrådig i nakken med den usedvanlige forlegenheten til en forlegen kremmer som måler symmetrien til de skrelte pærene hennes.) Det er én som ville bli fryktelig sjalu hvis hun fikk vite det. Uhyret med de grønne øynene. (Alvorlig.) De vet hvor vanskelig det er. Det behøver jeg ikke fortelle Dem. zoe: (Smigret.) Hva øyet ikke ser, kan hjertet ikke savne. (Hun klapper ham.) Kom! bloom: Lattermilde heks! Hånden som gynger vuggen. zoe: Baby! bloom: (I bleier og løyert, med stort hode og en mørk hårtott, retter store øyne mot underkjolen hennes og teller bronsespennene med en lubben finger, mens den våte tungen slenger og lesper.) En tjo tje, tje tjo tjen. spennene: Elsk meg. Elsk meg ikke. Elsk meg. zoe: Den som tier samtykker. (Med små utspilte klør griper hun hånden hans, med pekefingerne gir hun ham rådgiverens hemmelige tegn og lokker ham i fordervelsen.) Varme hender. Kald krås. (Hun nøler omgitt av dufter, musikk, fristelser. Hun fører ham mot trappen og trekker ham etter seg med odøren fra armhulene, de las­ tefulle sminkede øynene og den raslende underkjolen med foldene hvor det henger løvestank av alle de hanndyrene som har besittet henne.) hanndyrene: (Utsender svoveldunster av brunst og gjødsel og raser i burene sine, brøler lavt, mens de forheksede hodene svinger frem og til­ bake.) Godt! (Zoe og Bloom går bort til døren hvor det sitter to andre skjøger. De studerer ham nysgjerrig under sminkede øyenbryn og smiler da han bukker forlegent. Han holder på å snuble.) zoe: (Den heldige hånden hennes redder ham straks.) Hoppsann! Fall ikke opp trappen. bloom: Syv ganger faller den rettferdige. (Han går til side i døråpnin­ gen.) Etter Dem. zoe: Først damene, så herrene. (Hun går over terskelen. Han nøler. Hun snur seg og rekker frem hendene, trekker ham over den. Han hopper. På hjortetakksknaggene i entreen henger en herrehatt og en regnfrakk. Bloom tar av seg hatten, men rynker pannen da han ser den, så smiler han åndsfra­ værende. En dør lenger ned i trappeoppgangen blir revet opp. En mann i lilla skjorte og grå bukser og brune sokker går forbi med apekattaktige skritt. Han er barhodet og har fippskjegg og bærer en full vannkanne klemt mot brystet, de todelte sorte bukseselene henger og dingler i hælene hans. Fort vender Bloom ansiktet bort fra ham og bøyer seg for å se på spanieløynene til den løpende reven på bordet i entreen, så følger han etter Zoe inn i musikkrommet med løftet hode og snusende nese. Lyset fra taklampen blir dempet av en skjerm av bloom:

412

413

lilla silkepapir. En nattsvermer flyr rundt og rund f støter mot den og flyr bort igjen. Gulvet er dekket av en voksdukmosaikk av sorte, asurblå og sinoberrøde romboider. Overalt ser man fotspor, hæl mot hæl, hæl mot tå, tå mot tå, føtter på kryss og tvers, en sverddans av hvirvlende føtter uten legemer, hulter til bulter i vill forvirring. Veg­ gene er tapetsert med barlind og åpne lysninger. I kaminen står en skjerm med utspilte påfuglfjær. Lynch sitter med bena i kors på et loddent kaminteppe med luen bak frem på hodet. Han slår langsomt takten med en liten taktstokk. Kitty Ricketts, en mager og gusten skjøge i matroskjole og med hjorteskinnshansker som er skjøvet ned så man kan se kanten av et korallarmbånd. Hun sitter på bordkanten og dingler med bena med en liten veske i en kjede i hånden og be­ trakter seg selv i det forgylte speilet over kaminen. En snor fra korset­ tet hennes henger litt nedenfor jakken. Lynch peker hånlig bort mot paret ved pianoet.) kitty: (Kremter med hånden for munnen.) Hun er litt imbesillisk. (Hun gjør tegn med en viftende pekefinger.) Bummelum. (Lunch løfter opp skjørtet hennes og det hvite underskjørtet med taktstokken sin. Hun trekker dem fort ned igjen.) Skam deg! (Hun hikker og bøyer raskt ho­ det med matrosluen og med et hår som gløder hennarødt.) Å, unnskyld! zoe: Mer rampelys, Charley. (Hun går bort til lysekronen og skrur gas­ sen helt opp.) kitty: (Stirrerpå gassblusset.) Hva går det av den i kveld? lynch: (Med dyp stemme.) Et spøkelse og et troll kommer inn. zoe: Et skulderklapp til Zoe. (Taktstokken i Lynchs hånd blinker, en ildrake av messing. Stephen står ved pianoet hvor han har lagt fra seg hatten og stokken. Med to fingre gjentar han atter en gang rekken av tomme kvinter. Florry Tal­ bot, en lyshåret, tynn gåsefettgul hore i en lasete og flekket kjole i jordbærrødt, ligger henslengt skrevende i sofahjørnet, den slappe ar­ men dingler over kanten mens hun lytter. På det søvnige øyenlokket har hun en stor sti.) kitty: (Hikker igjen og sparker med foten.) Å., unnshyll! zoe: (Slagferdig.) Gutten din tenker på deg. Slå en knute på serken. (Kitty Ricketts bøyer hodet. Boaen hennes løsner, glir over skulde­ ren, ryggen, armen, stolen og ned på gulvet. Lynch løfter den sammenrullede kålormen med taktstokken. Hun legger den som en slange rundt halsen, borer haken i den. Stephen ser bakfra over mot skikkelsen på huk med luen bak frem.) stephen: Det spiller faktisk ingen rolle om Benedetto Marcello har lånt det eller laget det. Ritus er dikterens hvile. Det kan være en gammel hymne til Demeter eller også illustrere Coela enarrant gloriam Domini. Det passer til toner og melodier som er såvidt forskjellige som hyperfrygiske eller mixolydiske, og til tekster som avviker like meget fra hverandre som prester som flakser rundt Davids, jeg mener Circes, nei, hva

er det jeg sier, Ceres' alter og Davids stalltips til sin første fagottist om riktigheten av hans allmektighet. Mais nom de nom, det er en annen fidus. Jetez la gourme. Faut que jeunesse se passe. (Han stanser, peker på luen til Lynch, smiler, ler.) På hvilken side sitter tenkekulen? luen: (Med flegmatisk spleen.) Pøh! Det er fordi det er kvinnelogikk. Jødegresk er jødegresk. Motsetningene møtes. Døden er den høyeste form for liv. Pøh! stephen: Du husker nokså nøyaktig alle mine feilgrep, overdrivelser, feiltagelser. Hvor lenge skal jeg fortsette å lukke øynene for utroskap? Slipestein! luen: Pøh! stephen: Her skal du få en til. (Han rynker pannen.) Årsaken er at grunntonen og dominanten er atskilt av det størst mulige intervall som. . . luen: Som hva? Fortsett. Du kan ikke. stephen: (Med en anstrengelse.) Intervall som. Det er den størst mulige ellipse. I overensstemmelse med. Den siste gjenkomsten. Oktaven. Som. luen: Som? (Utenfor begynner grammofonen å skingre Den hellige stad.) stephen: (Plutselig.) Som gikk til verdens ende for ikke å krysse seg selv, Gud, solen, Shakespeare, en handelsreisende som i virkeligheten krys­ ser seg selv, blir dette selv. Vent litt. Vent et øyeblikk. Pokker ta bråket fra den fyren ute på gaten. Selv om det selv var uunngåelig predestinert til å bli. Ecco! lynch: (Flirer hånlig mens han hvisker til Bloom og Zoe Higgins.) Litt av en lærd tale, hva? zoe: (Skarpt.) Gud nåde deg, han vet mer enn hva du har glemt. (Med fetladen stupiditet betrakter Florry Talbot Stephen.) florry: De sier at den ytterste dag kommer nå i sommer. kitty: Nei! zoe: (Eksploderer i latter.) Store urettferdige Gud! florry: (Støtt.) Ja, det sto i avisen om Antikrist. Å, foten min sover. (Fillete barbente avisgutter som sleper en drage med flagrende hale, fyker skrikende forbi.) avisguttene: Ekstrautgave! Resultatene fra gyngehestløpene. Sjøorm i Royal Canal. Antikrist ankommet i god behold. (Stephen snur seg og får se Bloom.) stephen: En tid, tider og en halv tid. (Reuben J. Antikrist, den vandrende jøde, snubler frem med en gjer­ rig hånd åpen på ryggen. Over lendene henger en veske i rem, der det stikker opp gjeldsbrev og ubetalte regninger. Over skulderen bærer han en lang båtshake, i kroken henger den våte uformelige skikkelsen av hans enbårne sønn som er trukket opp av Liffey, slapt etter buksebaken. En nisse med Punch Costellos trekk, lam, pukkelrygget, med vann i hodet og utstående kjeve, flat panne og deigklatt-

414

nese, tumler frem og slår saltomortaler gjennom det tiltagende mør­ ket.) alle: Hva? nissen: (Med klaprende kjever springer han frem og tilbake, oppspilte øyne, klynker, hopper som en kenguru med utstrakte gripende armer, og plutselig stikker han det leppeløse ansiktet mellom de skrevende bena.) Il vient! C'est moi! L'homme qui rit! L'homme primigéne! (Han hvirvler rundt og rundt med dervisjhyl.) Sieurs et dames, faites vos jeux! (Han kryper sammen og sjonglerer. Små rulettplaneter flyr opp fra hen­ dene hans.) Les jeux sont faits! (Planetene støter sammen med små knitrende smell.) Rien va plus! (Planetene som nå er svevende ballon­ ger, svulmer og seiler av sted. Han forsvinner i det tomme rom.) florry: (Synker sammen i sløvhet, korser seg i smug.) Verdens ende! (En lummer kvinnelig utdunsting siver ut fra henne. Tåkemørke fyl­ ler rommet. Gjennom den drivende tåken utenfra lyder den sking­ rende grammofonen som overdøver hoste og slepende føtter.) grammofonen : Jerusalem! Slå opp din port og syng Hosianna. . .

415

(En rakett freser til værs og eksploderer. En hvit stjerne faller ned fra den og forkynner alle tings endelikt og Elias' gjenkomst. Langs et uendelig usynlig sirkustau fra senit til nadir, hvirvler Verdens Ende, en blekksprut med to hoder i tjenerkilt, bjørneskinnslue og skotsk­ rutet skjørt, styrter hodekulls gjennom mørket i skikkelse av de tre ben fra Man.) verdens ende: (Med skotsk aksent.) Hvem vil danse keel row, keel row, keel row? (Gjennom tåkeskyen og rallende hoste gjaller Elias' stemme, hes som en vaktelkonge. Han svetter i en vid bispemesseskjorte med skorsteinsermer og kan ses med stavbærermine over en talerstol som er drapert med Stars and Stripes. Han banker i pulten.) elias: Ingen skravling i denne butikken, om jeg får be. Jake Crane, Creole Sue, Dove Campbell, Abe Kirschner, skal dere hoste så lukk mun­ nen. Følg med, det er jeg som styrer samtalen på denne linjen. Altså, gutter, gjør det nå. Guds tid er 12.25. Si til mor at dere er her. Den som kommer først med bestillingen får de beste plassene. Kjøp her. Kjøp bil­ lett til saligheten, ingen stopp underveis. Og så én ting til. Er du et guds barn eller en dritt? Er dere parat om Jesu gjenkomst skjer på Coney Is­ land? Florry Christ, Stephen Christ, Zoe Christ, Bloom Christ, Kitty Christ, Lynch Christ, det er opp til dere selv å føle den kosmiske kraften. Har dere fått kalde føtter for kosmos? Nei. Vær på englenes side. Vær et prisme. Du har dette spesielle inne i deg, det høyere selv. Dere kan omgås med en Jesus, en Gautama, en Ingersoll. Føler dere vibrasjo-

nene? Det ser jeg dere gjør. Er dere først så langt, menighet, da blir rutsjeturen inn i himmelen rene barneleken. Skjønner dere? Det gir livet en oppstrammer. Javisst. Det herligste dere har vært med på. En stor kake med masse syltetøy. Den enkleste og raskeste veien ut av det hele. Det er helt enormt, overfantastisk. Det bygger seg opp. Det vibrerer. Jeg vet det for jeg er ingen dårlig vibrator. Men spøk til side, la oss komme til bunns. A.J. Christ Dowie og den harmoniske filosofien, har dere det? O.K. West 69th Street 77. Fikk dere med det? Det stemmer. Dere ringer meg på soltelefonen når som helst. Spar frimerkene, fyllesvin. (Han ro­ per.) Så tar vi hallelujasangen vår. Alle blir med av hele sitt hjerte. Da capo! (Han synger.) Jeru . . . grammofonen: (Overdøver stemmen hans.) Horusalamiuorghinhin . . . (Stiften skurrer og skraper mot platen.) de tre horene: (Holder seg for ørene og skriker.) Ææææækkk! elias: (Med oppbrettede skjorteermer, blå i fjeset, hyler av sine lungers fulle kraft, med armene i været.) Storebror der oppe, Mr President, De hører hva jeg nettopp har sagt til Dem. Jovisst. Jeg tror fast og fullt på Dem, Mr President. Nå tror jeg sannelig at Miss Higgins og Miss Ricketts har fått i seg litt religion. Jeg er sikker på at aldri har jeg sett et kvinnfolk som har vært mer engstelig enn De, Miss Florry, slik jeg ser Dem nå. Mr President, kom ned og hjelp meg med å frelse de kjære søstrene våre. (Han blunker til tilhørerne.) Vår kjære President ser hele greia og sier ikke det skvatt. kitty-kate: Jeg glemte meg. I et svakt øyeblikk gikk jeg vill og gjorde det som jeg gjorde på Constitution Hill. Jeg ble konfirmert av biskopen og opptatt blant de brune skapularene. Min mors søster er gift med en Montmorency. Det var en rørlegger som ble min fordervelse da jeg var ren. zoe-fanny: Jeg lot ham stikke den inn bare på gøy. florry-theresa: Det var på grunn av litt portvin oppå Hennessys tre stjerners. Jeg syndet med Wheelan da han smatt ned i sengen. stephen: I begynnelsen var ordet, på slutten verden i all evighet. Velsig­ net være de åtte salighetene. (Salighetene Dixon, Madden, Crotthers, Costello, Lenehan, Bannon, Mulligan og Lynch tramper hurtig forbi, fire i bredden, i hanemarsj i hvite kirurgkitler.) salighetene: (Usammenhengende.) Biff børst broiler broccoli buse­ mann bølle brillehomse biskop. lyster: (I kvekergrå knebukser og bredbremmet hatt, lavmælt.) Han er vår venn. Jeg behøver ikke nevne navn. Søk du lyset. (Tar et corantotrinn forbi. Best kommer inn i skinnende nyvasket frisørkappe og med papiljotter i håret. Han følges av John Eglinton som er iført mandarinkimono i gul nanking, med øglebokstaver og høy pagodehatt.) best: (Smiler, løfter på hatten og avslører et glattbarbert hode og hårpisk med oransjefarget sløyfe.) Jeg holdt akkurat på med å forskjønne ham,

416

417

forstår De. En vakker ting, forstår De, sier Yeats, jeg mener Keats. John eglinton: (Tar frem en mørk lykt med grønn skjerm og lyser over mot en krok, med bebreidende stemme.) Estetikk og kosmetikk er for budoaret. Jeg søker sannheten. Den enkle sannheten for det enkle men­ nesket. Tanderagee vil ha kjensgjemingene og akter å finne dem. (I lyskjeglen fra lykten, bak kullkassen, ruger en ollav, helligøyd, Mananaun MacLir med skjegget ansikt og haken på knærne. Han reiser seg langsomt. En kald havsvind blåser fra druidekappen hans. Over hodet slynger det seg ål og åleyngel. Han er dekket av tang og skjell. I den høyre hånden holder han en sykkelpumpe. Den venstre hånden holder en stor sjøkreps etter klørne.) mananaun maclir: (Med bølgestemme.) Aum! Hek! Wal! Ak! Lub! Mor! Ma! Gudenes hvite yoghin. Hermes Trismegistos' okkulte pimander. (Med pipende halvblåst stemme.) Punarjanam patsypunjaub! Jeg vil ikke at det drives ap med meg. Noen har sagt: Se opp for venstre, Shaktis dyrkere. '(Med stormfuglskrik.) Shakti Shiva, mørke skjulte far! (Han slår krepsen med sykkelpumpen. På kooperasjonstavlen lyser dyrekretsens tolv tegn. Han beklager seg med havets voldsomhet.) Aum! Baum! Pjaum! Jeg er jordens lyd! Jeg er det drømmende fløtesmøret! (Skjelettet av en judashånd kveler lyset. Det grønne lyset svinner til fiolett. Gassblusset klager pipende.) gassblusset: Pøh! Pføiii! (Zoe springer bort til lysekronen, står på ett ben og retter på glødestrømpen.) zoe: Noen som har en røyk? lynch: (Slenger en sigarett på bordet.) Her. zoe: (Legger hodet på skakke med tilgjort krenket verdighet.) Er det slik man rekker en dame en sigarett? (Hun strekker seg for å tenne sigaret­ ten over flammen, dreier den langsomt og man kan se de brune hårtustene under armhulene hennes. Lynch løfter dristig opp underkjolen hennes med ildraken. Låret er nakent fra strømpebåndet og opp og vir­ ker havjomfrugrønt under det safirblå tøyet. Hun damper rolig på siga­ retten.) Kan du se skjønnhetsflekken jeg har på rompa? lynch: Jeg kikker ikke. zoe: (Gjør store fuktige øyne.) Ikke det? Noe så simpelt bryr vel ikke du deg om. Du liker vel ikke sitron? (Hun skjeler bort i tilgjort sjenanse og sender Bloom et megetsigende blikk, så snur hun seg plutselig mot ham og gjør underkjolen fri av ildraken. Blå skygger strømmer atter over huden hennes. Bloom rei­ ser seg, smiler begjærlig og tvinner tommeltottene. Kitty Ricketts fukter langfingeren med spytt og snur seg mot speilet og glatter på øyenbrynene. Lipoti Virag, basilicogrammatiker, suser raskt ned gjennom skorsteinen og spankulerer på vaklende rosa stylter to skritt til venstre. Han er innpølset i flere frakker og har en brun kappe han

skjuler en pergamentrull under. I det venstre øyet hans blinker Cashel Boyle O'Connor Fitzmaurice Tisdall Farrells monokel. På ho­ det har han en egyptisk pshent på snei. To fjærpenner stikker frem over ørene.) virag: (Samler hælene, bukker.) Mitt navn er Virag Lipoti fra Szomba­ thely. (Han hoster ettertenksomt, tørt.) Promiskuøs nakenhet er nokså vanlig på disse kanter, hva? Uaktsomt nok avslørte hennes bakstuss den kjensgjerning at hun ikke bærer det nokså intime plagg du setter så ual­ minnelig stor pris på. Injeksjonsmerket på låret håper jeg du la merke til? Godt. bloom: Granpapachi. Men . . . virag: Nummer to derimot, hun med den kirsebærrøde og hvite coiffeusen og med et hår som skylder vår stammeeliksir av gofertreet ikke lite, er i spaserdrakt og etter bakstussen å dømme meget stramt snørt, skulle jeg mene. Ryggraden foran, så å si. Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil, men jeg har alltid forstått det slik at den akten som lettsindige mennes­ ker utfører på denne måten med et glimt av undertøyet, alltid har tiltalt deg som følge av dets ekshibisjonistisitet. Med ett ord. Hippogriff. Har jeg rett? bloom: Hun er temmelig mager. virag: (Ikke uvennlig.) Absolutt! Godt iakttatt og de store lommene i skjørtet og den lille puffeffekten er beregnet på å gi inntrykk av kraftige­ re hofter. En nyervervelse på et eller annet utsalg som kan bedra en naiv person. Luddereleganse som skal bedra øyet. Bemerk den oppmerksom­ heten som vises slike ting som støvfnugg. Ta aldri på deg i morgen hva du kan gå med i dag. Parallax! (Med et nervøst rykk på hodet.) Hørte du at det var noe som brast i hjernen min? Pollysyllabax! bloom: (Med den ene albuen hvilende i hånden og en pekefinger mot kinnet.) Hun virker bedrøvet. virag: (Kynisk og med blottede gule gnagertenner, trekker det venstre øyet ned med fingeren og bjeffer hest.) Bløff! Pass opp for flappere og humbugsørgende. Dillekonvall. Alle har den ungkarsknappen som ble oppdaget av Rualdus Columbus. Tumble henne Columble henne. Kameleon. (Vennligere.) Nåvel, tillat meg da å henlede oppmerksomhe­ ten på nummer tre. En god del av henne er synlig for det blotte øyet. Bemerk massen av oksydert vegetabilsk materie hun har på hodet. Ikke dårlig, hva? Selskapets stygge andunge, langbent og tung i sessen. bloom: (Beklagende.) Når man går ut uten gevær. virag: Vi har alle typer, mild, medium og sterk. Betal i kassen og gjør ditt valg. Hvor lykkelig kunne du vel ikke bli med . . . bloom: Med . . . ? virag: (Smekker med tungen.) Mjam! Se. Bekkenet hennes er bredt. Hun har et ganske betydelig fettlag. Barmen viser at hun tydelig tilhører pattedyrene og som du bemerker, har hun på forsiden to protuberanser av ganske remarkable dimensjoner som har det med å falle ned i mid-

418

419

dagssuppetallerkenen hennes, mens hun baktil lenger ned har ytterlige­ re to protuberanser som tyder på et sterkt rectum og tumescerer ved palpasjon og som ingenting lar tilbake å ønske unntatt fasthet. Slike kjøtt­ fulle deler er et produkt av omhyggelig ernæring. Ved stalloppforing kan leveren anta elefantisk størrelse. Biter av ferskt brød med bukkehornsurt og gummibenzoe som skylles ned med oppløsninger av grønn te, gir dem under deres korte livsløp naturlige nåleputer med en helt kolossal spekkgehalt. Det er vel i din smak, hm? Som lengter etter Egyptens varme kjøttgryter. Velt deg i det, Lycopodium. (Han får trekninger i hal­ sen.) Klask bang! Nå begynner det igjen. bloom: Stien liker jeg ikke. virag: (Hever øyenbrynene.) Berør dem med en gullring, heter det. Argumentum ad feminam, som vi sier i det gamle Roma og oldtidens Hel­ las den gang Diplodocus og Ichthysoauros var konsuler. For resten Evans universalmiddel. Ikke til salgs. Kun til leie. Hugenott. (Han farer sammen.) Det var en merkelig lyd. (Han kremter oppmuntrende.) Men kanskje er det bare en vorte. Du husker kanskje fremdeles hva jeg lærte deg om slike tilfeller? Hvetemel med honning og muskat. bloom: (Tenker etter.) Hvetemel med lycopodium og syllabax. Denne harde prøvelsen. Det har vært en ualminnelig anstrengende dag, en rekke ulykker. Vent. Jeg mener, vorteblod smitter, sa du . . . virag: (Strengt, nesen krøker seg, øyet skjeler.) Stå ikke der og tvinn tommeltotter, men tenk deg godt om. Se det, du har glemt det. Anvend memoteknikken din. La causa é santa. Tara. Tara. (Avsides.) Han husker det sikkert. bloom: Også rosmarin, sa du eller viljestyrke over parasittisk vev. Nei, nå går det et lys opp for meg. Berøring av en dødningehånd helbreder. Mnemo? virag: (Ivrig.) Det sier jeg. Det sier jeg. Nettopp det. Teknikk. (Han slår energisk på pergamentrullen.) Denne boken foreller deg hvordan du skal bære deg ad i alle situasjoner. Slå etter i registeret under akonitt, hvis du er plaget av frykt, under muriatisk priapisk pulsatilla, hvis du er melankolsk. Så skal Virag snakke om amputasjon. Vår gamle venn lapis. De må sultes bort. Knipes av med et hestehår under halsen. Men for å skifte samtaleemne til bulgarer og basker, har du da bestemt deg for om du liker kvinner i mannsklær? (Med et tørt fnis.) Du hadde til hensikt å vie et helt år til studiet av det religiøse problem og sommermånedene i 1886 på løsningen av sirkelens kvadratur og vinne millionbelønningen. Granateple! Bare ett skritt fra det opphøyde til det latterlige. Skal vi si pyjamas? Eller kilestrømper og underbukser i ett? Eller skal vi tenke på disse kompliserte kombinasjonsplaggene trøyeunderbukser? (Han knegger hånlig.) Hehehehe! (Bloom ser usikkert på de tre horene og stirrer deretter på det tilslørte lilla lyset og hører nattsvermeren som stadig kretser rundt og rundt.) bloom: Den gang ville jeg ha sluttet nå. Nattkjole var aldri. Derfor dette.

Men i morgen er det atter en dag som vil være. Fortid var i dag. Hva nå er vil da i morgen som nå var fortid i går. virag: (Hvisker grisegryntende i øret hans.) Døgnfluer tilbringer sitt korte livsløp med gjentatt kopulasjon, lokket av lukten av den mindre vakre hunnen, som har en usedvanlig kjønnstiltrekning i dorsalregionen. Søte snupp! (Det gule papegøyenebbet hans plaprer nasalt.) I Kar­ pa tene hadde man et ordspråk i eller omkring år 5550 etter vår tidsreg­ ning. En spiseskje honning lokker vår venn Bamse bedre enn et halvt dusin fat med førsteklasses malteddik. Bjørnens brumming bekymrer bier. Men for å gå videre. Det kan vi snakke om en annen gang. Vi andre moret oss storartet. (Han hosten rynker pannen og gnir seg tankefullt på nesen med den hule hånden.) Du vil oppdage at disse nattinsektene føl­ ger lyset. En illusjon, for bare tenk på det kompliserte øyet deres som ikke kan justeres. Angående alle disse innviklede problemene, se syt­ tende bok i min Sexologiens Grunnbegreper eller Kjærlighetens Liden­ skap som professor L.B. omtaler som årets sensasjon på bokmarkedet. Dette er for eksempel atter andre med bevegelser som er automatiske. Tenk. Dette er hans rette sol. Nattfugl nattsol nattby. Ta meg, Charley! (Han blåser i øret til Bloom.) Summesumm! bloom: Bi eller spyflue også forleden dag støtte mot skyggen på veggen bedøvet jeg siden vandret bedøvet ned i skjorten hadde gjort jeg . . . virag: (Med uanfektet mine, ler med kraftig kvinnestemme.) Glimren­ de! Spansk flue i smekken eller sennepsplaster på plantepinnen. (Han plaprer vellystig med kalkunstrupeskinn.) Kalkunhane! Kalkunhane! Hvor er vi? Sesam lukk deg opp! Kom frem! (Han ruller fort ut perga­ mentet og leser idet sankthansormnesen hans løper baklengs over bok­ stavene sammen med klørne.) Bli, gode venn. Jeg kommer med svaret til deg. Snart kommer østersene fra Redbank. Jeg er en prima kokk. Dis­ se saftige toskallete dyrene kan hjelpe oss, og trøfler fra Perigord, knoller som det altetende svinet henter frem fra jorden, var uovertrufne mot anfall av nervøs svekkelse eller viragitis. De stinker, men kvikker opp. (Han rister kaklende på hodet.) Jokular! Med min monokel i mitt oku­ lar. (Han nyser.) Amen! bloom: (Fraværende.) Okulart er det kvinnelige tilfelle av toskallethet verre. Alltid Sesam lukk deg opp. Det spaltede kjønn. Derfor er de så redde for utøy og alt som kryper. Men Eva og slangen beviser det mot­ satte. Ikke en historisk kjensgjerning. Tydelig en analogi til min tanke. Slanger er også grådige etter kvinnemelk. Snor seg mange mil gjennom altetende skog for å suge brystet hennes tørt. Liksom disse kalkunjokulare romerske matronene man leser om i Elephantuliasis. virag: (Skyter frem munnen i harde rynker, øynene lukket steinhardt og fortapt, salmesynger med fremmedartet monotoni.) At kuene med disse sine fylte jur visste . . . bloom: Nå skriker jeg snart. Unnskyld. Ah? Jaså. (Han gjentar.) Spon­ tant oppsøke øglens hule for å betro pattene til dens grådige suging.

420

Maur melker bladlus. (Dypsindig.) Instinktet styrer verden. I livet. I døden. virag: (Hodet på skakke, krummet ryggen med de puklede vingeskuldrene, stirrer på nattsvermeren med de rennende utstående øynene, pe­ ker med en krum klo og skriker.) Hvem er natte nattesvermer? Hvem er kjære Gerald? Kjære Ger, er det deg? Å, du store min, det er Gerald. Å, jeg er så redd for at han skal brenne seg noe aldeles forferdelig. Er det ikke et godt mennesje som kansje vil hindre en katasjtrofe ved å sjvinge en føsjteklasses sjervijett? (Han mjauer.) Pussi pussi pussi pussi! (Han sukker, rygger tilbake og stirrer med hengende kjeve til siden.) Ja ja. Nå hviler den. (Han hugger plutselig med kjeven i luften.) nattsvermeren:

Jeg er en bitte liten ting som flyr omkring i ring og ring. En gang en konge stor jeg var nå flyr jeg som en liten kar fra sted til sted? Nå nei det blir nok bare rundt i ring for meg. Pling!

421

(Flyr mot den lilla skjermen, krafser støyende.) Under under under under underskjønne underkjoler. (Fra den øvre inngangen til venstre kommer Henry Flower med to lange glidende skritt inn midt i rommet. Han har en mørk kappe og en bredbremmet hatt med fjær. I hånden har han en dulcimer med sølvstrenger ogintarsia og en langskaftet jacobspipe av bambus, pipehodet av leire er formet som et kvinnehode. Han har mørke fløyelsbukser og sko med sølvspenner. Han har det romantiske frelseransiktet med blafrende lokker, tynt skjegg og mustasjer. Stilkebena og spurveføttene tilhører tenoren Mario, fyrste av Candia. Han retter på den rufsete pipekragen og fukter leppene med den amorøse tungespissen.) henry: (Med lav blid stemme, han berører strengene.) Det er en rose som bloooomstrer. (Den krakilske Virag biter tennene sammen, stirrer på lampen. Den alvorlige Bloom betrakter Zoes hals. Den galante Henry vender seg med hengende dobbelthake mot pianoet.) stephen: (For seg selv.) Spill med øynene lukket. Gjør som pappa. Fyller magen med skolmer etter svinene. For meget av det. Jeg vil stå opp og gå til min. Dette er vel. Steve, du vandrer farlige veier. Må besøke gamle Deasy eller telegrafere. Samtalen vår i formiddag har gjort et dypt inn­ trykk på meg. Skjønt alderen vår. Skriver utførlig i morgen. Jeg er for­ resten lettere full. (Han berører tangentene igjen.) Nå kommer det en akkord i moll. Ja. Men ikke stort.

(Almidano Artifoni trekker frem en rull med noter under heftige m ustasjebevegelser.) artifoni: Ci refletta. Lei rovina tutto. florry: Syng noe for oss. Kjærlighetens gamle sødmesang. stephen: Ikke stemme. Jeg er en fullt ferdig kunstner. Lynch, viste jeg deg brevet om lutten? florry: (Smiler hult.) Fuglen som kan synge, men ikke vil. (De siamesiske tvillingene Philip Full og Philip Edru, to Oxford-professorer med gressklippere, kommer til syne i vindusnisjen. Begge er maskert som Matthew Arnold.) Philip edru: Hør på råd fra en narr. Alt er ikke som det skal være. Regn det ut med den butte enden av blyanten som en god liten idiot. Tre pund og tolv fikk du, to sedler, en sovereign, to crownstykker, hvis bare ung­ dommen visste. Mooney en ville, Mooney sur mer, Moira, Larchet, Holles Street-sykehuset, Burke. Hm? Jeg iakttar deg. Philip full: (Utålmodig.) Asj, vrøvl, mann. Dra til helvete! Jeg har selv betalt. Hvis jeg bare kunne finne ut av oktaver. Reduplisering av person­ ligheten. Hvem var det som fortalte meg hva han het? (Gressklipperen begynner å spinne.) Aha, ja. Zoe mou sas agapo. Har følelsen av at jeg har vært her før. Når var det ikke Atkinson jeg tror jeg har kortet hans et sted. Mac et eller annet. Umack, er det. Han fortalte meg det, vent litt, Swinburne var det, nei? florry: Og sangen? stephen: Ånden er villig men kjødet er skrøpelig. florry: Er du ikke fra Maynooth? Du ligner på en som jeg kjente en gang. stephen: Vekk herfra nå. (For seg selv.) Klokt. Philip full og philip edru: (Gressklipperne klaprer med en rigadoon av gresstrå.) Alltid klok. Bort herfra bort herfra. Morna forresten har du bo­ ken stokken? Ja, her er den, ha. Alltiddyktig og nåavsted. Hold deg i form. Gjør som oss. zoe: Det var en prest her for to kvelder siden som ville gjøre det med frakken igjenknappet. Du behøver ikke å skjule deg, sier jeg til ham. Jeg vet du har prestekrage. virag: Fullstendig logisk fra hans standpunkt. Syndefallet. (Hardt, med voksende pupiller.) Til helvete med paven! Intet nytt under solen. Jeg er Virag som avslørte munkenes og novisenes seksuelle hemmeligheter. Derfor forlot jeg Romerkirken. Les Presten, kvinnen og skriftemålet. Penrose. Flipperty. Jippert. (Han vrir seg.) Kvinnen løsner med yndig bluferdighet sitt sivskjørt og byder sin gjennomfuktige yoni til mannen lingam. Kort tid etter skjenker mannen stykker av jungelkjøtt til kvin­ nen. Kvinnen viser glede og kler seg i fjærham. Mannen elsker hennes yoni voldsom med stor lingam, den stive. (Han skriker.) Coactus volui! Deretter løper den tummelumske kvinnen omkring. Den sterke man­ nen griper kvinnens håndledd. Kvinnen hviner, biter, spytter. Mannen

422

423

som nå er fryktelig vred, slår kvinnens fete yadgana. (Han jager etter ha­ len sin.) Piff paff! Popo! (Han stanser, nyser.) Psccccht! (Krafser etter halestumpen.) Prrrt! lynch: Jeg håper du ga den gode faderen en bot. Ni gloriaer for å ha lig­ get med damen øverst. zoe: (Blåser hvalrossrøyk gjennom neseborene.) Han fikk det ikke til. Fyrte den ikke av. Tørrdokk. bloom: Stakkars mann! zoe: (Uanfektet.) Bare denne ene gangen. bloom: Hvordan da? virag: (Et djevelsk sortfunklende grin fortrekker ansiktet hans, strekker den tynne halsen. Han løfter misfostersnuten og uler.) Verfluchte Goim! Han hadde en far, førti fedre. Han eksisterte aldri. Svinegud! Han hadde to venstreføtter. Han var Judas Iskariot, en libysk evnukk, pavens horunge. (Han bøyer seg frem på forvridde føtter med albuene stivt bøyd, øyet holder på å slukne i den flate skallen, han bjeffer ut over den stumme verden.) Sønn av en hore. Apokalypse. kitty: Og Mary Shortall som lå på sykehuset med en syff hun fikk av Jimmy Pidgeon i marinen, fikk en unge med ham som ikke kunne svelge og som ble kvalt av krampe i sengen og vi ga alle sammen noe ved begravelsen. Philip full: (Alvorlig.) Qui vous a mis dans cette fichue position, Philippe? Philip edru: (Muntert.) C'était le sacrépigeon, Philippe. (Kitty trekker ut nålen av hatten og legger den rolig fra seg, glatter på hennahåret. Og aldri så man et vakrere og finere hode med innta­ gende lokker på en skjøges skuldre. Lynch tar på seg hatten hennes. Hun slår den av ham.) lynch: (Ler.) Og slike gleder har Metchnikoff innpodet menneskeaper. florry: (Nikker.) Lokomotorisk ataxi. zoe: (Muntert.) Å gid, ordboken min. lynch: Tre kloke jomfruer. virag: (Ryster av feber, masser av gult slimet spytt skummer over de tørre epileptiske leppene hans.) Hun solgte elskovsdrikker, hvit voks, oransjeblomst. Panter, den romerske centurion besudlet henne med genitorene sine. (Han stikker frem en skjelvende fosforlysende skorpiontunge og holder hånden for skrittet.) Messias! Han sprengte trom­ mehinnen hennes. (Med plaprende bavianskrik rister han hoftene i ky­ niske krampetrekninger.) Hikk! Hekk! Hakk! Hokk! Hukk! Kokk! Kukk! (Ben Jumbo Dollard, rødmusset, muskuløs, neseborhåret, storskjegget, blomkåløret, krushårbrystet, langhåret, fetbarmet, kommer frem, lendene og genitaliene er i stramme sorte badebukser.) ben dollard: (Klaprer med kastanjettknokene i de store svulmende lab­ bene, jodler jovialt med dyp bassbaryton.) Når kjærligheten fortærer min glødende sjel.

(Jomfruene søster Callan og søster Quigley trenger seg frem mellom ringstolpene og tauene og knuser ham i en voldsom omfavnelse.) jomfruene: (Overstrømmende.) Big Ben! Ben MacCree! en stemme: Se den fyren med de lurvete knebuksene. ben dollard: (Slår seg på låret i overstadig latter.) Se på ham nå. henry: (Kjærtegner et avhugget kvinnehode mot brystet sitt, mumler.) Ditt hjerte, min elskede. (Han klimprer på lutten.) Den første gang jeg sa. . . virag: (Rister av seg hudene og feller den mangfoldige fjærhammen.) Sludder! (Han gjesper, viser et kullsort svelg, og lukker kjeven ved å gi den en dytt med pergamentrullen.) Og etter å ha sagt dette, tok jeg av­ skjed. Farvel. Far vel. Far vel. Dritt! (Henry Flower kjemmer raskt mustasjen og skjegget med en lommekam og glatter på håret med en våt finger. Med løftet kårde glir han bort til døren med harpen slengt på skulderen. Virag er borte ved døren i to klossete styltesprang med halen i været, og smekker be­ hendig en materiegul plakat opp på veggen og klapper den fast med hodet.) plakaten: K. 11. Plakatoppslag forbudt. Strengt fortrolig. Dr Hy Franks. henry: Nå er alt forbi. (Virag skrur av seg hodet på et blunk og holder det under armen.) viRAGS hode: Kvakk! (Ut etter hverandre.) stephen: (Bakover til Joe.) Du hadde foretrukket den stridende presten som grunnla den protestantiske villfarelsen. Men ta deg i akt for Antithestenes, den vise hunden, og for Arius Heresiarchus endelikt. Døds­ kampen på avtredet. lynch: Alt er ett og det samme for henne. stephen: (Fromt.) Og alltings hersker og skaper. florry: (Til Stephen.) Jeg er sikker på at du er en fordervet prest. Eller munk. lynch: Det er han. Sønn av en kardinal. stephen: Kardinalsynd. Korketrekkerordenen. (Hans eminense Simon Stephen kardinal Dedalus, primas over hele Irland, kommer til syne i døren, iført rød sutan, sandaler og sokker. Syv dvergaktige apeligende akolytter, også i rødt, kardinalsynderne, bærer slepet hans og kikker inn under det. Han har en ramponert silkehatt skjevt på hodet. Han har tommelfingrene i armhulene og åpne håndflater. Rundt halsen har han en rosenkrans av korker som ender på brystet i et korketrekkerkors. Han tar ut tommelfingrene, påkaller nåde fra det høye med store fakter og forkynner med opp­ blåst pomp:) kardinalen: Conservio ligger fangen. Han ligger i det dype fangehullet o

424

med lenker på hender og føtter som veier godt over tre tonn. (Han ser rundt på alle med det høyre øyet lukket, venstre kinn opp­ blåst. Han greier ikke å undertrykke munterheten, men gynger frem og tilbake med armene i siden, og synger med støyende humor.) Å, den stakkars lille slasken hahahahan var helt sprø bak pannebrasken Tjukk og feit og sleip som en ål en jævla villmann var han blomkål til middag tar han Nell Flahertys sprengkåte andrik skjøt han med stål.

(En masse mygg svermer rundt kappen hans. Han klør seg i siden med korslagte armer, skjærer grimaser og utbryter:) Jeg lider de fordømtes kvaler. Faen ta meg og Jesus være lovet at de der festlige småtassene ikke er enige. Var de det, hadde de kjeppjagd meg bort fra den jævlige kloden. (Med hodet på skakke velsigner han fort med pekefingeren og lang­ fingeren, utdeler påskekysset og subber komisk av sted mens hatten svaier til sidene og han skrumper fort sammen til samme størrelse som slepets bærere. Dvergakolyttene fniser, kikker, dytter, glaner, utdeler påskekyss og sjangler etter ham. Stemmen hans lyder dempet langt unna, barmhjertig, mandig, melodisk.)

Skal bære mitt hjerte til deg Skal bære mitt hjerte til deg Og balsamnattens åndedrett skal bære mitt hjerte til deg!

425

(Dørhåndtaket vris som ved trolldom.) dørhåndtaket: Deeeeg! zoe: Djevelen er i den døren. (En mannsskikkelse kommer ned den knirkende trappen og man hører han tar regnkappe og hatt fra knaggrekken. Bloom tar uvilkår­ lig noen skritt frem, skyver døren halvveis igjen idet han går forbi, tar sjokoladen opp av lommen og byr nervøst til Zoe.) zoe: (Snuser raskt på håret hans.) Hmmm! Takk moren din for kani­ nene. Jeg er veldig glad i det jeg liker. bloom: (Hører en mannsstemme i samtale med horene på dørtrinnet, spisser ører.) Sett at det var han? Etter? Eller derfor ikke? Eller begge deler? zoe: (River av sølvpapiret.) Fingrene kom før gaffelen. (Hun bryter av et stykke og gumler, gir et stykke til Kitty Ricketts og snur seg der­ etter katteaktig mot Lynch.) Ikke noe imot franske slikkerier? (Han nikker. Hun erter ham.) Vil du ha den nå eller vente til du får? (Han

åpner munnen, hodet på skakke. Hun svinger byttet rundt i en ring til venstre. Hodet hans følger etter. Hun svinger tilbake til høyre. Blikket hans følger henne.) Ta! (Hun kaster en bit. Han fanger den elegant med munnen og biter i den med et smell.) kitty: (Tygger.) Den ingeniøren jeg var sammen med på basaren har noen som er deilige. Fylt med herlig likør. Og visekongen var der sam­ men med fruen. Vi hadde fantastisk moro på karusellhestene til Toft. Jeg er fremdeles svimmel. bloom: (I svengalipels, med armene foldet og napoleonslokk i pannen, ser buktalersk besvergende med gjennomtrengende ørneblikk mot døren. Så står han stivt med venstre fot frem og gjør med bydende fingre en hur­ tig bevegelse og gir den øverste mesters tegn ved å føre høyre arm ned­ over fra venstre skulder.) Gå gå, gå, besverger jeg deg, hvem du enn er! (En mann hoster og går forbi i tåken utenfor. Blooms trekk slappes av. Han stikker en hånd i åpningen på vesten, poserer rolig. Zoe byr ham sjokolade.) bloom: (Høytidelig.) Takk. zoe: Gjør som det blir sagt. Her! (En hæl tråkker hardt i trappen.) bloom: (Tar sjokoladen.) Afrodisiakum? Reinfann og poleimynte. Men jeg kjøpte det. Vanilje beroligende eller? Mnemo. Dårlig belysning svek­ ker hukommelsen. Rødt påvirker lupus. Farger påvirker kvinners karak­ ter, om de har noen. Dette sorte gjør meg trist. Spis og vær glad for i morgen. (Han spiser.) Påvirker smaken også, lilla. Men det er så lenge siden jeg. Virker fersk. Afro. Den presten. Måtte komme. Bedre sent enn aldri. Prøv trøfler hos Andrews. (Døren går opp. Bella Cohen, en enorm bordellvertinne kommer inn. Hun er kledd i en trekvart lang elfenbensfarget kjole med frynser ne­ derst med store kvaster, og svaler seg med en sort homvifte liksom Minnie Hauck i Carmen. På venstre hånd giftering og beskyttelsesring. Øynene hennes er sterkt sminket. Hun har tydelige mustasjer. Det olivenfargede ansiktet er tungt, lettere svett og bredneset med oransjesminkete nesebor. Hun har store dråpeformete berylløredobber.) bella: Sannelig er jeg ikke gjennomvåt av svette! (Hun ser seg rundt, på parene. Så stanser øynene hennes og stirrer hardt på Bloom. Den store viften blåser luft mot det opphetede ansik­ tet, halsen og barmen. Falkeøynene hennes blinker.) viften: (Vifter fort, så langsomt.) Gift, ser jeg. bloom: Ja. Delvis, jeg har forlagt. . . viften: (Åpner seg halvt, lukker seg igjen.) Og fruen er herre. Skjørteregime. bloom: (Ser ned med et fåret smil.) Det er riktig. viften: (Folder seg sammen, hviler mot den venstre øredobben hennes.) Har du glemt meg?

426

bloom:

427

Na. Jei. viften: (Foldet sammen mot livet hennes.) Er jeg var hun du drømte før? Var da hun ham du oss siden bekjent? Er alle dem og den samme nå meg? (Bella kommer, banker lett med viften.) bloom: (Farer sammen.) Mektige skapning. Les i øynene mine den smekten som kvinner elsker. viften: (Slår.) Vi har truffet hverandre. Du er min. Det er skjebnen. bloom: (Kuet.) Yppige kvinne. Allerveldigst lengter jeg etter ditt herre­ dømme. Jeg er utmattet, forlatt, ikke lenger ung. Jeg står så å si med et usendt brev med straffeporto foran postkassen som allerede er tømt på menneskehetens postkontor. Døren og vinduet står åpent i rett vinkel og forårsaker en gjennomtrekk på 9.75 m i sekundet ifølge loven om fal­ lende legemer. Jeg merker i dette øyeblikk isjassmerter i venstre setemuskel. Det ligger til familien. Min stakkars kjære far som var enke­ mann, var faktisk et barometer på den måten. Han trodde på dyrisk varme. Vinterfrakken hans var foret med et stripet katteskinn. Da han lå på det siste, tenkte han på David og den sunamittiske kvinnen og delte seng med Athos som var ham tro enda etter døden. Som De sikkert vet er hundespytt. . . (Han krymper seg.) Ah! richie goulding: (Går forbi døren, tynget av vesken.) Den som graver en grav. Mest for pengene i Dub. Fyrstelig. Lever og nyre. vifte: (Slår.) Alt tar slutt. Bli min. Nå. bloom: (Usikkert.) Alt nå? jeg skulle ikke ha kvittet meg med talisma­ nen. Regn, opphold i det fri med dugg på svabergene, er en liten synd i min alder. Alle fenomener har en naturlig årsak. viften: (Peker langsomt ned.) Du får. bloom: (Ser ned og oppdager at støvlelissen hennes er gått opp.) Folk ser på oss. viften: (Peker fort ned.) Du skal. bloom: (Med begjær, med godvilje.) Jeg kan knytte en riktig hard knute. Det lærte jeg da jeg var lærling og ekspederte postordre for Kellett. Øvet hånd. En knute for en kvinne gir hver mann et evig minne. La meg. I all ærbødighet. Jeg har allerede knelt én gang før i dag. Ah! (Bella løfter kjolen en anelse, støtter seg og løfter en halvskodd hov med hovskjegg, opp på en stolkant. Hun har silkestrømper. Bloom bøyer seg stivbent og aldrende over hoven hennes og med lette fing­ re trær han lissen hennes.) bloom: (Mumler kjærlig.) Å være skotøysekspeditør hos Manfield var min kjærlighets unge drøm, den søte knappehektingens kjære gleder, å snøre de fine satengforede skinnstøvlene på kryss og tvers helt opp til kneet på Clyde Road-damenes utrolige små føtter. Hver dag besøkte jeg til og med voksmannekengen Raymonde og beundret de spindelvevstynne strømpene hennes og de lange spisse skoene fra Paris. hoven: Lukt det varme gjeteskinnet mitt. Merk den kongelige vekten min.

(Kryssnører.) For stramt? hoven: Hvis du lager krøll, klossmajor, spiller jeg fotball med deg. bloom: Ikke træ i feil hull som jeg gjorde den kvelden på basarballet. Be­ tyr ulykke. Kroken i feil hekte på hennes. . . Vedkommende du snak­ ket om. Den aftenen hun traff. . . Slik! (Han knytter lissen. Bella setter foten i gulvet. Bloom løfter hodet. Det tunge ansiktet og øynene hennes treffer ham midt i pannen. Øynene hans blir sløve, mørkere, og får poser, nesen hans blir tykkere.) bloom: (Mumler.) I forventning av Deres nærmere ordre, tegner vi. . . bello: (Med hardt basiliskblikk og barytonstemme.) Æreløse hund! bloom: (Forgapt.) Herskerinne! bello: (De tunge kinnposene disser.) Tilbederen av den forhorete rum­ pen! bloom: (Klagende.) Storhet! bello: Gjødselsluker! bloom: (Synker halvt i kne.) Stormektighet! bello: Ned! (Han banker henne på skulderen med viften.) Bøy deg med føttene forover! Skyv venstre fot et skritt tilbake! Da faller du. Nå faller du. Ned på hendene! bloom: (Øynene hennes er vendt oppover i beundring, lukker seg, skravler.) Trøfler! (Med et gjennomtrengende epileptisk skrik faller hun ned på alle fire, grynter, snøfter, kravler ved føttene hans, blir liggende skinndød med øynene hardt lukket og skjelvende øyenlokk, bøyd til jorden i den allerhøyeste mesters stilling.) bello: (Med kortklipt hår, purpurrøde fadermordere, tykk mustasjering rundt den barberte munnen, i fjellklatrerbukser, grønn jakke med sølv­ knapper, sportsskjorte og tyrolerhatt med rypefjær, hendene dypt be­ gravd i bukselommene, setter hælen på halsen hennes og dreier den rundt.) Fotkrakk! Kjenn hele tyngden min. Bøy deg, usle slave, for din despots herlige hæl som stråler slik i stolt majestet. bloom: (Breker underdanig.) Jeg lover at jeg aldri skal være ulydig. bello: (Ler høyt.) Hellige halspastill! Lite aner du hva som venter deg. Jeg er tartaren som skal avgjøre din skjebne og ri deg inn! Jeg vedder en hel omgang med Kentucky-cocktail på at jeg skal få det ut av deg, gamle krok. Prøv bare på å være obsternasig. Da skal du komme til å skjelve i buksene ved tanken på den hældisiplinen du får i gymnastikkdrakt. (Bloom kryper under sofaen og kikker frem mellom frynsene.) zoe: (Brer ut underkjolen for å dekke henne.) Hun er ikke her. bloom: (Lukker øynene.) Hun er ikke her. florry: (Skjuler henne med kjolen.) Hun mente det ikke, Mr Bello. Hun skal være snill, sir. kitty: Ikke vær for streng mot henne, Mr Bello. Det vil De sikkert ikke, ma'amsir. bello: (Lokker.) Kom så lille venn. Jeg vil gjerne snakke litt med deg, bloom:

428

429

skatten, bare for å vise deg til rette. Bare en liten fortrolig samtale under fire øyne, sukkerungen. (Bloom stikker frem et forskremt hode.) Det var flink liten pike. (Bello griper fatt i håret og trekker henne frem.) Jeg vil bare si deg noe for ditt eget beste på et søtt og trygt sted. Hvordan er det med den lille stjerten? Å, aldri så forsiktig, lille venn. Gjør deg klar. bloom: (Besvimer nesten.) Riv ikke i. . . bello: (Brutalt.) Neseringen, tangen, pisken, strekkbenken, knutten, alt skal du få smake til fløyelsmusikk, liksom fortidens nubiske slave. Denne gang slipper du ikke unna! Du skal huske meg resten av dine levedager. (Årene i pannen hans svulmer, ansiktet blodsprengt.) Jeg skal sitte på den ottomanske sadelryggen din hver morgen etter en praktfull frokost med Mattersons fete skinke og en flaske Guinness por­ ter. (Han raper.) Og dampe på min praktfulle børssigar mens jeg leser Viktualiehandlertidende. Høyst sannsynlig skal jeg få deg slaktet og par­ tert i stallen min og nyte en skive av deg tilberedt som sprøstekt pattegris med sitron eller ripssaus. Det kommer til å gjøre vondt. (Han vrir armen hennes. Bloom skriker og vender seg om på ryg­ gen.) bloom: Ikke vær grusom, søster! Hold opp! bello: (Vrir til.) En gang til! bloom: (Skriker.) Å, det er et helvete! Hver eneste nerve i kroppen ver­ ker så jeg blir gal! bello: (Roper.) Storartet, ved den rumpehoppende generalen! Det er den beste nyheten jeg har hørt på seks uker. Så, ikke la meg vente, jæv­ lige kvinnfolk! (Han slår henne i ansiktet.) bloom: (Klynker.) Du slår meg. Jeg skal si det. . . bello: Hold på ham, jenter, til jeg får satt meg på ham. zoe: Ja. Tråkk på ham! Jeg vil også. florry: Og jeg. Ikke vær så grådige. kitty: Nei, jeg. La meg få ham. (Bordellkokka, Mrs Keogh, viser seg i døren. Hun er rynket, gråskjeg­ get, i et skittent forkle, med grågrønne herresokker, svære sko, tilsølt av mel og med et kjevle klisset av deig i de bare, røde armene og hen­ dene.) mrs keogh: (Glefser.) Kan jeg hjelpe? (De griper Bloom og holder ham fast.) bello: (Setter seg med et grynt på ansiktet til Bloom, damper sigarrøyk og holder seg med begge hendene om det tykke benet.) Jeg ser at Keating Clay er valgt til viseordfører på Richmondasylet, og forresten står Guinnessaksjene i 16 og 3/4. For en idiot jeg var som ikke kjøpte den posten Craig og Cardner fortalte meg om. Min vanlige fordømte uflaks, faen også. Og den fordømte outsideren Bortkastet som ga tyve for én. (Rasende stumper han sigaren i Blooms øre.) Hvor i helvete er det satans askebegeret? bloom: (Piskes fremover, slås i baken.) Au! Au! Udyr! Umennesker! bello: Be om det hvert tiende minutt. Tigg. Be om det, slik du aldri har

bedt før. (Han stikker frem knyttneven med pekefingeren over tomme­ len og en illeluktende sigar.) Se her, kyss dem. Begge to. Kyss. (Han set­ ter seg overskrevs, trykker knærne inn som på en hest og roper med hard stemme.) Hypp hypp! En gyngehest til Banbury Cross. Jeg rir ham i Eclipseløpet. (Han bøyer seg til siden og klemmer hardt på gangerens tes!'kler, roper.) Hypp hypp! Så bærer det av sted. Jeg skal nok få deg til å gå. (Han rir som på en gyngehest, bykser opp og ned i sadelen.) Da­ men rir i skritt i skritt, og kusken rir i trav i trav, og herren rir i galopp galopp galopp galopp! florry: (Trekker i Bello.) La meg få ri ham nå. Du har fått nok. Jeg spurte før deg. zoe: (Trekker i Florry.) Meg. Meg. Er du ikke ferdig med ham ennå, blodsugerske? bloom: (Kveles.) Orker ikke mer. bello: Nei, det er jeg ikke. Vent litt. (Han holder pusten.) Pokker. Vent. Spunsen holder på å gli ut. (Han tar ut proppen bak, ansiktet hans for­ trekker seg, fjerter høylydt.) Der har du! (Setter i korken igjen.) Ja, så fanken, seksten og tre kvart. bloom: (Begynner å svette voldsomt.) Ikke mann. (Han snuser.) Kvin­ ne. bello: (Reiser seg.) Nå er det slutt med både og. Nå har det skjedd som du lengter etter. Fra nå av er du gjort umandig og er min for bestandig, men under åket. Og så til fangedrakten din. Du skal avføre deg mannsklærne, ikke sant, Ruby Cohen? Og trekk den raslende silkeskjorten over hodet og skuldrene. Og det brennfort! bloom: (Krymper seg.) Silke, sa herskerinnen! Å, så grov, så ubehagelig! Må jeg pirke i den med neglene? bello: (Peker på horene.) Slik de nå er, slik skal du bli, med parykk. Svidd, parfymert, pudret og med glattbarberte armhuler. Vi tar nøyaktig mål av deg avkledd til skinnet. Med makt skal vi snøre deg i skruestikkerkorsett av myk silke med spiler, ned til det diamantbesatte bekkenet ditt, den absolutt ytterste grense, og figuren din som kommer til å bli fyl­ digere enn den var hvis den var fri, skal kles i stramtsittende kjoler, yn­ dige lette underskjørt med blonder, og alt sammen er naturligvis forsynt med mitt husmerke, de yndigste undertøykreasjoner til Alice og elegant parfyme til Alice. Alice vil kjenne strømpebåndene som strammer. Martha og Maria kommer til å fryse aldri så lite til å begynne med i så tynne saker, men de luftige blondene rundt de nakne knærne dine skal minne deg på . . . bloom: (Som sjarmerende soubrette med malte kinn, sennepsgult hår og store maskuline hender og stor nese, smiler tvetydig.) Jeg har bare prøvd undertøyet hennes to ganger, bare på skøy, i Holles Street. Da vi hadde dårlig råd, vasket jeg det for å spare vaskeriregningen. Jeg vendte mine egne skjorter. Det var ren sparsomhet. bello: (Hånler.) Små ting som gjør mamma glad, hva? Og oppførte deg

430

431

kokett i dominoen din foran speilet bak nedrullede gardiner, med bare lår og geitepatter i diverse forførende stillinger, hva? Hå hå! Jeg må le! Den brukte sorte ballkjolen og de korte buksene som var revnet i søm­ mene da Mrs Miriam Dandrade sist lot seg voldta, og som hun solgte til deg på hotell Shelbourne, hva? bloom: Miriam. Sort. Demimondaine. bello: (Gapskratter.) Du store Jesus, det er for komisk! Du var en nyde­ lig Miriam da du klippet av deg hårene bak og lå og dånte i undertøyet på sengen som Mrs Dandrade, som nettopp skal voldtas av løytnant Smythe-Smythe, Mr Philip Augustus Blockwell, parlamentsmedlem, signor Laci Daremo, den kraftige tenoren, den blåøyde Bert, heisgutten, Henry Fleury fra Gordon Bennett-løpene, Sheridan, kvadronkrøsusen, åtterlaget fra Old Trinitys roklubb, Ponto, den flotte newfoundlenderen hennes, og Bobs, erkehertuginnen av Manorhamilton. (Han gapskratter igjen.) Jøsses, er det ikke så selv en siameserkatt må le? bloom: (Hendene og ansiktet hennes skjelver voldsomt.) Det var Gerald som omvendte meg til å bli en sann korsettelsker da jeg spilte kvinnerol­ len i skolekomedien Vice Versa. Det var kjære Gerald. Han fikk det inn­ fallet da han så korsettet til søsteren. Nå bruker kjære Gerald lyserød sminke og har gull på øyenlokkene. Dyrker skjønnheten. bello: (Med ondskapsfull fryd.) Nydelig! Jeg dåner! Da du med kvinne­ lig varsomhet løftet de brusende skjørtene dine og tok plass på den blankslitte tronen. bloom: Vitenskap. Å sammenligne de forskjellige gledene som vi hver og en nyter. (Alvorlig.) Og det er faktisk en bedre stilling . . . for jeg plei­ de ofte å bli våt. . . bello: (Strengt.) Ingen insubordinasjon! Du har sagflis der borte i kro­ ken. Jeg ga deg streng instruks, ikke sant? Gjør det stående, sir! Jeg skal lære deg hvordan en plattenslager oppfører seg! Om jeg finner den minste antydning i bleiene dine. Aha! Ved Dorans esel, du skal få merke at jeg holder stramme tøyler. Din fortids synder taler imot deg. Mange. Hundrevis. fortidens synder: (I et mylder av stemmer.) Han inngikk et slags hem­ melig ekteskap med i hvert fall én kvinne i skyggen av Black Church. I tankene hadde han unevnelige telefonsamtaler med Miss Dunn i D'Olier Street, mens han blottet seg i all uanstendighet for apparatet i te­ lefonkiosken. I ord og gjerning oppfordret han en av nattens skjøger til å legge igjen ekskrementer og den slags i et uhygienisk uthus på en bygge­ plass. På fem offentlige toaletter skrev han med blyant meddelelser hvor han tilbød sin ektefelle til menn med sterkt lem. Og gikk han ikke hver aften forbi elskende par ved den illeluktende vitriolfabrikken for å se om og hvor meget han kunne se? Lå han ikke i sengen, den feite bjørnen, og forlystet seg med et stykke brukt toalettpapir han hadde fått av en motbydelig skjøge som han overtalte ved hjelp av et stykke honningkake og en postanvisning?

(Plystrer høyt.) Ser man det! Hva har vært den verste obskøniteten i hele din kriminelle karriere? Spytt ut! Kom med det! Vær ærlig, for en gangs skyld. (Stumme umenneskelige ansikter trenger seg på, hånler, forsvinner, plaprer, Booloohoom, Poldy Kuck, skolisser til en penny, Cassidys gamle heks, blind yngling, Larry Pengepuger, piken, kvinnen, horen, den andre, de.) bloom: Spør ikke meg! Vårt gjensidige løfte, Pleasants Street. Jeg trodde bare at halvparten . . . Jeg sverger ved alt som er hellig . . . bello: (Kategorisk.) Svar! Motbydelig svin! Jeg forlanger å få vite det. Fortell meg noe som er morsomt, noe sjofelt eller en jævla god spøkel­ seshistorie eller et lite dikt, fort fort fort! Hvor? Hvordan? Når? Med hvor mange? Jeg gir deg kun tre sekunder. Ett! To! Tr . . . bloom: (Stammer lydig.) Jeg snuffeluffte i momomotebetydelige . . . bello: (Befalende.) Å, kom deg ut, ditt stinkdyr! Hold kjeft! Svar når noen snakker til deg. bloom: (Bukker.) Hersker! Herskerinne! Mennesketemmer! (Han løfter armene. Armringene hans faller.) bello: (Ironisk.) Om dagen skal du bløtlegge og vaske det luktende undertøyet vårt, også når vi damer er utilpass, og skure avtredene våre med kjolen hektet opp og en oppvaskklut bundet til slepet. Vil ikke det ta seg nydelig ut? (Han setter en rubinringpå fingeren hennes.) Og nå! Med denne ringen blir du min. Si takk, herskerinne! bloom: Takk, herskerinne. bello: Du skal re sengene våre, gjøre i stand badet mitt, tømme pissepottene på alle værelsene, også kokkepikas, gamle Mrs Keogh, den med sand i. Å ja, de skal skylles godt, alle syv, ellers må du drikke resten som champagne. Drikk meg skollende het. Heisann! Du skal stå på pinne for meg, ellers skal jeg gi deg en lærepenge for syndene dine, Miss Ruby, og gi deg inn på blanke messingen med hårbørsten. Du skal nok få lære av feilene dine. Om natten skal du stikke de velsmurte armbåndsprydete hendene dine i hansker med 43 knapper innsatt med talkum og med velduftende fingerspisser. For en slik gunst ofret fortidens riddere sitt liv. (Han knegger.) Guttene mine kommer til å bli fullstendig henrykte over å se deg som en slik elegant dame, særlig obersten, når de kommer hit natten før bryllupet for å kjæle litt med min nye attraksjon med gullhælene. Først skal jeg personlig prøve deg. En mann jeg kjenner fra vedde­ løpsbanen, Charles Alberta Marsh (jeg var i seng med ham for litt siden, og en annen herre fra kanslerretten) er på jakt etter en pike til all slags ærend, ledig omgående. Frem med bysten. Smil. Senk skuldrene. Kom med bud! (Han peker.) På denne. Dressert av eieren til å bære kurv i munnen. (Han blotter armen og stikker den opp til albuen i Blooms vulva.) Her er det skikkelig dypt! Hva sier dere, gutter? Får dere reis­ ning? (Han stikker armen opp i fjeset på en av dem som gir bud.) Bare kom og ta mål! bello:

432

en som byr:

433

To shilling. (Dillons lakei ringer med klokken.) lakei: Klingeling! stemme: En shilling og åtte pence for meget. Charles Alberta marsh: Må være jomfru. Friskt åndedrett. Ren. bello: (Slår med klubben.) To shilling. Absolutt bunnpris, altfor billig. En liten sadelhest. Bare kom og kjenn. Kom og ta i ham. Myk i huden, bløte muskler, mørt kjøtt. Hadde jeg bare hatt gullstemplet her! Og lett å melke. Tre nylagte gallon om dagen. Førsteklasses avlsdyr, legger ett egg i timen. Farens melkerekord var ett tusen gallon med helmelk på førti uker. Hei hypp, min juvel! By opp! Hypp! (Han brenner inn initialet sitt, en C, i krysset på Bloom.) Slik! Ekte Cohen! Ingen høyere enn to shil­ ling, mine herrer? mørkhudet mann: (Med tilgjort aksent.) Hundert punt sterlink. stemmer: (Dempet.) Til kalif Harun al Rashid. bello: (Muntert.) Bra. La dem komme alle sammen. Den korte dristige kjolen som trekkes opp til kneet og avslører et glimt av de hvite pantalettene, er et mektig våpen, og gjennomsiktige strømper med smaragdfargede strømpebånd og den lange rette sømmen som fortaper seg opp mot låret, tiltaler den blaserte verdensmannens bedre instinkter. Lær deg den myke trippende gangen på firetommers Louis XV-hæler, den greske neiingen med eggende hofter, myke lår og unnselige knær som krysser hverandre. Bruk all din sjarm på dem. Og føy dem i deres gomorriske laster. bloom: (Senker det rødmende ansiktet og skjuler det i armhulen, og smiler fjollet med pekefingeren i munnen.) Å, jeg vet godt hva du ten­ ker på! bello: Hva annet er det du duger til, din impotente stakkar! (Han bøyer seg og kikker, dasker brutalt med viften under fettvalkene ved Blooms hofter.) Opp! Opp! Din haleløse katt! Hva har vi her? Hvor er det blitt av den slappe tuten din, hvem er det som har tatt den fra deg, din hanekyl­ ling? Syng, lille fugl, syng. Den er like vissen som på en seksårs gutt som tisser bak en vogn. Kjøp et spann eller selg pumpen din. (Høyt.) Kan du gjøre en manns arbeide? bloom: Eccles Street. . . bello: (Sarkastisk.) Jeg vil for all del ikke såre følelsene dine, men stil­ lingen er besatt av en riktig mann. Tidene har skiftet, gutten min! Han er et virkelig mannfolk, en sportsmann. Det er det som mangler hos deg, din tufs, et våpen maken til hans med vorter og kvister over det hele! Jeg skal love deg at han fikk fart på ladningen! Fot mot fot, kne mot kne, mage mot mage, bryst mot bryst! Han er ingen evnukk. Det stikker ut en busk med rødt hår akter som en enerbusk! Vent ni måneder, gutten min! Mektige makrell, den slår og sparker og hoster i buken hennes alle­ rede! Det er til å bli gal av, hva? Rører deg på et visst ømt punkt? (Han spytter foraktelig.) Spyttebakke!

Jeg ble usømmelig behandlet, jeg. . . melder det til politiet. Hundre pund. Unevnelig. Jeg . . . bloom: Skulle hvis du kunne, din kassebedrøver. Her trenger vi et styrt regn og ikke smådryppene dine. bloom: Jeg går fra forstanden! Moll! Jeg glemte meg! Tilgi meg! Moll. . . Vi. . . Allikevel. . . bello: (Nådeløst.) Nei, Leopold Bloom, kvinnens vilje har forandret seg siden du sov din horisontale syvsoversøvn i Syvsoverdalen. Vend tilbake og se. (Den gamle Syvsoverdalen roper ut over verden.) syvsoverdalen: Rip van Wink! Rip van Winkle! bloom: (I fillete mokkasiner og med rusten fuglebøsse, går på tåspis­ sene, føler seg frem med fingerspissene, stirrer med magert skjeggete an­ sikt gjennom rutene og roper.) Jeg kan se henne! Det er henne! Den første kvelden hos Mat Dillon! Med den kjolen, den grønne! Og håret hennes er gullfarget, og han . . . bello: (Ler hånlig.) Det er datteren din, din ugle, med en student fra Mullingar. (Milly Bloom, lyshåret, grønnvestet og lett sandalføttet, og et blått tørkle som flagrer i vinden fullstendig svimlende, gjør seg fri fra sin elskedes armer og roper med unge øyne som er forundringsstore.) milly: Du store verden! Det er Papli! Men Papli, så gammel du er blitt! bello: Forandret, hva? Etasjeren vår, skrivebordet hvor vi aldri skrev, tante Hegartys lenestol, de klassiske reproduksjonene vi hadde av gamle mestere. En mann og vennene hans lever der i overflod. Hanreiens hus! Hvorfor ikke? Hvor mange kvinner hadde du egentlig? Som du fulgte etter i mørke gater, plattfot, og hisset dem opp med de halvkvalte gryn­ tene dine. Hva, du din hannskjøge? Anstendige damer med varer fra kjøpmannen. Vend om. Like for like og alle for én. Å! bloom: De. . . Jeg. . . bello: (Bitende.) Hælene deres skal sette merker i det uekte Brysselteppet som du kjøpte på Wrens auksjon. Og når de driver spilloppene sine med villkatten Moll og leter etter lopper i buksene hennes, vil de øde­ legge den lille statuetten du bar med deg hjem i regnet for kunstens skyld. Og de skal besudle hemmelighetene dine i den nederste skuffen din. De skal rive ut sider i den astronomiske håndboken din og bruke dem som piperensere. Og de skal spytte på messinggitteret ditt foran kaminen, som du kjøpte for ti shilling fra Hampton Leedom. bloom: Ti shilling og seks. For noen gemene slyngler. La meg gå. Jeg vil gå tilbake. Jeg skal bevise . . . en stemme: Sverg! bloom: (Bloom knytter nevene og krabber forover med en bowiekniv mel­ lom tennene.) bello: Som betalende gjest eller mann som blir underholdt? Det er for bloom:

434

435

sent. Du har redd opp den nest beste sengen din og det er andre som skal ligge i den. Gravskriften din er skrevet. Alt er forbi, glem for all del ikke det, gamle venn. bloom: Rettferdighet! Hele Irland mot én. Har ingen . . . ? (Han biter seg i tommelfingeren.) bello: Dø og vær forbannet, hvis du har det minste skam i livet! Jeg kan gi deg en sjelden gammel vin som sender deg til helvete og tilbake igjen. Underskriv testamentet ditt og gi oss alle pengene du har! Og hvis du ikke har noen, så få da fatt i noen, stjel eller røv! Vi skal begrave deg i skoglatrinen hvor du skal ligge død og råtne sammen med gamle Cuck Cohen, stednevøen min som jeg giftet meg med, den bedritne gamle podagrasyke prokuratoren og sodomitten med knekk i nakken, og de ti eller elleve andre ektemennene mine, hva nå de soperne het, som druk­ net i den samme stinkpølen. (Han brister i skingrende slimete latter.) Vi skal nok gjødsle Dem, Mr Flower! (Han piper hånlig.) Morna, Poldy! Morna, Papli! bloom: (Tar seg til hodet.) Min viljestyrke! Hukommelsen! Jeg har syn­ det! Jeg har so . . . (Han gråter uten tårer.) bello: (Ler hånlig.) Skrikerunge! Krokodilletårer! (Bloom hulker nedbrutt tett tilslørt til ofringen, med ansiktet mot jorden. Sørgeklokken kan høres. De omskårnes skikkelser i mørke pjalter, i sekk og aske, står ved klagemuren. M. Shulomowitz, Joseph Goldwater, Moses Herzog, Harris Rosenberg, M. Moisel, J. Citron, Minnie Watchman, P. Mastiansky, ærverdige rabbiner Leopold Abramowitz, kantor. De svinger med armene og klager i ånde over den frafalne Bloom.) de omskårne: (Messer med mørke og gutturale stemmer mens de kaster frukt fra Dødehavet på ham, men ingen blomster.) Shema Israel Adonai Elohenu Adonai Echad. stemmer: (Sukker.) Så er han da borte. Akk ja. Bloom? Aldri hørt om ham. Ikke det? Underlig fyr. Der er enken. Å jaså? Javisst. (Fra enkebålet stiger flammer av gummikamfer opp mot himmelen og sprer seg. En nymfe med utslått hår stiger ut av ekestammen, ut av grotten sin, kledd i tebrune kunstfarger, og går under sammenslyngete barHndgrener og bøyer seg over Bloom.) barlinden: (Bladene hvisker.) Søster. Vår søster. Ssssh! nymfen: (Sakte.) Dødelige! (Vennlig.) Nei, gråt ikke! bloom: (Kryper geleaktig frem under grenene, i striper av solskinn, ver­ dig.) Denne stillingen. Jeg følte det var ventet av meg. Vanens makt. nymfen: Dødelige! Du fant meg i dårlig selskap, sparkepiker, gateselgere, pugilister, populære generaler, umoralske pantomimegutter i kjøttfargede trikoter og flotte shimmydansepar, La Aurora og Karini, musikalsk nummer, århundrets slager. Jeg var skjult i billig lyserødt papir som luk­ tet av petroleum. Jeg var omgitt av klubbmennenes sjofle snakk, histo-

rier som umodne ungdommer hisser seg opp med, annonser for gjen­ nomsiktig tøy, falske terninger og løsbryster, merkevarer og hvorfor man bør gå med brokkbind med anbefaling fra en brokksyk herre. Nytti­ ge råd og vink for nygifte. bloom: (Løfter et skilpaddehode opp i fanget hennes.) Vi har truffet hverandre før. På en annen stjerne. nymfen: (Bedrøvet.) Gummivarer. Revner aldri. Garanterte merker som anvendes av aristokratiet. Korsetter for menn. Jeg helbreder nervøse li­ delser eller pengene tilbake. Uoppfordrete anbefalinger for professor Waldmanns vidunderlige bysteutvikler. Min byste vokste fire tommer på tre uker, skriver Mrs Gus Rubin med foto. bloom: Mener du Photo Bits? nymfen: Ja, det gjør jeg. Du bar meg bort, innrammet meg i ek og paljet­ ter og hengte meg over ektesengen din. En sommeraften da ingen så deg, kysset du meg på fire steder. Og med kjærlig blyant skyggela du øynene, barmen og blygselen på meg. bloom: (Kysser ydmykt det lange håret hennes.) Dine klassiske linjer, du underskjønne udødelige. Jeg var glad for å kunne se deg, prise deg, du skjønne, nesten å tilbe deg. nymfen: I mørke netter hørte jeg du priste meg. bloom: (Fort.) Ja ja. Du mener at jeg . . . Søvnen avslører de verste side­ ne hos alle, kanskje med unntak av barna. Jeg vet at jeg falt ut av sengen eller at jeg kanskje ble skjøvet. For det annet fins det en engelsk oppfin­ nelse som jeg fikk en brosjyre om for noen dager siden under feil adresse. Den hevder å avgi lydløs og luktfri vind. (Han sukker.) Slik har det alltid vært. Svakhet, ditt navn er ekteskap. nymfen: (Med fingrene i ørene.) Og ordene dine. De står ikke i min ord­ bok. bloom: Du forsto dem? barlinden: Sssh! nymfen: (Skjuler ansiktet i hendene.) Hva har jeg vel ikke sett i det værelset? Hva måtte vel ikke øynene mine skue! bloom: (Unnskyldende.) Jeg vet det. Skittent sengetøy med vrangen ut, forsiktig. Messingringer som klirrer. Fra Gibraltar langt over havet, for lenge siden. nymfen: (Bøyer hodet.) Verre! Verre! bloom: (Funderer forsiktig.) Det antikverte nattmøbelet. Det var ikke fordi hun var for tung. Hun veide bare 74 kilo. Hun la på seg 4 kilo etter at hun vennet av Milly. Det var en sprekk og ikke nok lim. Ikke sant? Og den idiotiske oransjeforsirete gjenstanden med bare én hank. (Bruset fra et vannfall høres i muntre kaskader.) vannfallet: Poulaphouca Poulaphouca Poulaphouca Poulaphouca. 436

barlinden:

(Fletter grenene.) Lytt. Hvisk. Hun har rett, søsteren vår. Vi vokste ved Poulaphoucafossen. Vi ga skygge på trykkende sommerda­ ger. John wyse nolan: (I bakgrunnen, i irsk skogvokterdrakt, tar av seg hat­ ten med fjaerdusken.) Må dere vokse! Gi skygge på trykkende dager, dere Irlands trær! barlinden: (Mumler.) Hvem kom til Poulaphouca på skoleutflukten? Hvem forlot de nøttesankende klassekameratene sine for å søke vår skygge? bloom: (Engstelig.) Poula High School? Mnemo? Ikke ved sine fulle fem. Hjernerystelse. Overkjørt av trikken. ekko: Prikken! bloom: (Fuglebrystet, flaskeskuldret, skulderputet, i en ubestemmelig sort- og gråstripet dress som er altfor liten, hvite tennissko, knestrømper som er brettet ned og en rød skolelue med merke.) Jeg var i overgangs­ alderen, en gutt i voksealder. På den tiden behøvdes ikke stort, en skranglende vogn, de blandede luktene fra damegarderoben og toalet­ tet, trengselen i trappen i gamle Royal Theatre, for flokkinstinktet elsker trengsel, og det mørke kjønnsduftende teatret slipper lastene løs, til og med prislisten på undertøyet deres. Og så varmen. Det var solflekker den sommeren. Skolen var ferdig. Og romkaken. Lykkelige dager. (Lykkelige dager, skolegutter i blå og hvite fotballtrøyer og bukser, Donald Turnbull, Abraham Chatterton, Owen Goldberg, Jack Meredith, Percy Applejohn står i en lysning mellom trærne og roper til Leopold Bloom.) lykkelige dager: Makrell! Lev oss om igjen! Hurra! (De roper hurra.) bloom: (Gutt i slyngelalderen varmvantet, mamma skjerfet, halvt bedøvd av sneballer, kjemper seg på bena.) En gang til! Jeg føler meg som om jeg var seksten! Noe så gøy! La oss ringe på alle dørene i Montague Street. (Han roper svakt hurra.) Hurra for skolen vår! ekko: Skolefår! barlinden: (Rasler.) Hun har rett, søsteren vår. Hvisk. (Hviskende kyss høres i hele skogen. Dryadeansikter kikker frem mellom stammer og blant blader og springer ut i blomst.) Hvem krenket den stille skyggen vår? nymfen: (Blygt gjennom sprikende fingre.) Der? Under åpen himmel? barlinden: (Senker grenene.) Søster, ja. Og på det jomfruelige gresset vårt. VANNFAT T FT‘

(Med sprikende fingre.) Å, skjensel! bloom: Jeg var bråmoden. Ungdom. Faunene. Jeg ofret til skogens gud. Blomstene som springer ut om våren. Det var elskovstid. Kapillaratnymfen:

437

Populaphouca Poulaphouca Phoucaphouca Phoucaphouca.

traksjonene er et naturlig fenomen. Lotty Clarke med linhåret, jeg så henne ved toalettbordet gjennom åpningen i gardinene med teaterkikkerten til stakkars pappa. Hun spiste gress som et dyr. Hun rullet ned bakken ved Rialtobroen for å friste meg med strømmen av sin naturlige livsglede. Hun klatret opp i det skjeve treet og jeg... En helgen kunne ikke ha stått imot det. Jeg ble besatt av en demon. Og hvem så det ellers? (Skjelvende Bob, en hvitflekket kalv, stikker det gumlende hodet med fuktige nesebor gjennom løvverket.) skjelvende bob: (Store tårer ruller fra de utstående øynene, snufser.) Meg. Meg se. bloom: Tilfredsstiller bare et behov jeg. . . (Gripende.) Det var ingen pike som ville da jeg forsøkte. For stygg. De ville ikke leke. (Høyt oppe på Ben Howth går en geit med fullt jur gjennom rhododendron, med kort halestump og slipper korinter.) geiten: (Breker.) Megeggeggegg! Nannnanni! bloom: (Uten hatt, rød i hodet, full av tistelborrer og einernåler.) Ringforlovet. Omstendighetene forandrer saken. (Han stirrer anspent ned mot vannet.) Ni komma femogsytti hodekulls hvert sekund. Journalis­ tens mareritt. Svimle Elias. Fall fra berget. Hoffboktrykkerens sørgelige endelikt. (Gjennom den sølvtause sommerluften ruller en dukke som forestil­ ler Bloom innsvøpt som mumie, fra Lion's Headberget og ned i det ventende purpurvannet.) mumiedukken: Bbbbbllllblblblblblblobschb! (Langt ute i bukten mellom fyrene på Bailey og Kish seiler Erin's King og sender en fane av kullrøyk fra skorsteinen og inn mot land.) rådmann nannetti: (Alene på dekket, i mørk alpakka, dragegul i ansik­ tet, med tommelen i armåpningen på vesten, deklamerer.) Når mitt land tar sin plass blant jordens nasjoner, da og først da, skal min gravskrift skrives. Jeg har . . . bloom: Ferdig. Prff! nymfen: (Hovmodig.) Vi udødelige har som du så i dag, ikke et slikt sted og heller ikke noe hår der. Vi er iskalde og rene. Vi spiser elektrisk lys. (Hun krummer kroppen i uanstendige trekninger og stikker pekefingerne i munnen.) Talte til meg. Hørte deg bakfra. Hvordan kunne du ... ? bloom: (Labber ynkelig over lyngen.) Å, jeg har vært et fullkomment svin. Klystér har jeg også foreskrevet. En sjettedels liter kvassin tilsatt en spiseskje stensalt. Opp i fundamentet. Med Hamilton Longs sprøyte, da­ menes venn. nymfen: I mitt nærvær. Pudderkvasten. (Hun rødmer og gjør et kniks.) Og resten! bloom: (Nedslått.) Ja. Peccavi! Jeg har ofret på det levende alteret der ryggen bytter navn. (Med plutselig glød.) For hvordan skulle den fine

438

parfymerte smykkebesatte hånden, den hånden som hersker over. . . ? (Skikkelser snor seg som slanger i langsom skogdans rundt trestam­ mene, kurrer til hverandre.) kittys stemme: (I krattet.) Vis oss en av putene. florrys stemme: Her. (En rype flakser ubehjelpelig gjennom underskogen.) lynchs stemme: (Ikrattet.) Hoh! Glohett! zoes stemme: (Ikrattet.) Kom fra et hett sted. viRAGs stemme: (Fuglehøvding i full krigsmaling med blå striper og fjærpryd, med spyd i hånden, skrider gjennom knasende sivkratt over bøk og ek.) Hett! Hett! Se opp for Sitting Bull! bloom: Det overvelder meg. Det varme avtrykket av den varme skikkel­ sen hennes. Bare å sitte der hvor en kvinne har sittet, spesielt med adskilte ben som for å skjenke sin høyeste gunst, ganske spesielt når hun først har løftet på de hvite silkeskjørtene. Så kvinnelig fyldige. Det fyller meg fullt. vannfallet: Phillaphulla Poulaphouca Poulaphouca Poulaphouca.

Ssh! Søster, tal! nymfen: (Uten øyne, i hvit nonnedrakt med slør og hette med utstående vinger, mildt med fjernt blikk.) Tranquillaklosteret. Søster Agatha. Carmelfjellet. Knock- og Lourdesåpenbaringene. Ikke mer begjær. (Hun bøyer hodet og sukker.) Bare det eteriske. Hvor måker over vannet drømmende flyr på jakt etter frydefulle eventyr. (Bloom reiser seg halvveis. Den bakre bukseknappen spretter av.) knappen: Sprett! (To skjøger fra Coombe danser forbi i regnet, iført sjal, roper sking­ rende.) skjøgene: Å Leopold mistet knappen i buksen. Hva skulle han vel gjøre? For å holde dem oppe. Holde dem oppe. barlinden:

(Kaldt.) Dere har brutt fortryllelsen. Det siste strå. Om det bare var det eteriske, hvor ville dere så alle sammen være, postulanter og noviser? Unnselige men villige, som et esel som pisser. barlinden: (Feller stanniolbladene, de magre armene blir gamle og svaier.) Avgjort! nymfen: (Trekkene hennes stivner, roter i foldene på klesdrakten.) Hel­ ligbrøde! Å angripe min dyd! (En stor fuktig flekk blir synlig på kjolen.) Tilsmusse min uskyld! Du er ikke verdig til å røre ved klærne til en uskyldsren kvinne. (Hun samler klærne om seg.) Vent. Satan. Du kommer ikke til å synge flere kjærlighetssanger. Amen. Amen. Amen. bloom:

439

Amen. (Hun trekker en dolk og kledd i en av de utvalgte ni tempelrid­ dernes panser, hugger hun etter lendene hans.) Nekum! bloom: (Spretter opp, griper hånden hennes.) Stopp! Nebrakada! Nilivede katt! Rent spill, min skjønne. Ingen beskjærerkniv. Reven og rog­ nebærene, hva? Hva vil du med denne piggtråden mot oss? Er krusifik­ set ikke tykt nok? (Han griper sløret hennes.) En hellig abbed vil du ha eller Brophy, den lamme gartneren, eller den tutløse statuen av Vannmannen eller den gode Moder Alphonsus, hva din Rev? nymfen: (Løper tilslørt fra ham med et skrik, gipsen sprekker og et gufs av stank strømmer ut av sprekkene.) Poli. . .! bloom: (Roper etter henne.) Som om du ikke hadde dobbelt glede av det selv. Ingen trekninger eller mangedoble slimhinner over hele krop­ pen. Jeg har prøvd det. Din styrke er vår svakhet. Hva er bedekningsavgiften? Hva betaler du kontant? Du betaler for gigoloer på Rivieraen, har jeg lest. (Den flyktende nymfen beklager seg høylydt.) He? Jeg har sekstens års slavearbeide bak meg. Og fins det en jury som vil gi meg fem shilling i underhold i morgen, hva? Den må du lenger ut på landet med. (Han snuser.) Brunst. Løk. Mugg. Svovel. Fett. (Bella Cohens skikkelse står foran ham.) bella: Neste gang kjenner du meg igjen. bloom: (Betrakter henne rolig.) Passée. Gammel sau i lammeklær. Lange tenner og for mye hår. En rå løk før sengetid skulle gjøre under­ verker for huden din. Og massasje mot dobbelthaker. Øynene dine er like tomme som glassøynene i den utstoppete reven din. De står i stil til resten av deg, helt enkelt. Jeg er ingen trippelpropell. bella: (Foraktelig.) Du er så menn ingen mann. (Purkedåsen hennes bjeffer.) Pføy! bloom: (Foraktelig.) Rens den negleløse midtfingeren din først. Hanekammen din drypper av kald saft fra ludderfyren din. Ta en håndfull halm og tørk deg. bella: Jeg kjenner deg, din annonseakkvisitør! Slaskepikk! bloom: Jeg så ham, bordellpappaen! Syffdryppertlangeren! bella: (Snur seg mot pianoet.) Hvem av dere var det som spilte sørge­ marsjen fra Saul? zoe: Jeg. Pass liktærne. (Hun styrter bort til pianoet og hamrer løs på noen akkorder med korslagte armer.) Kattens rabalder gjennom slagghaugen. (Hun ser seg tilbake.) Nå? Hvem er det som koser seg med elsklingene mine? (Hun springer tilbake til bordet.) Det som er ditt er mitt og det som er mitt er mitt eget. (Kitty står forvirret og dekker tennene sine med sølvpapiret. Bloom går fort bort til Zoe.) bloom: (Vennlig.) Kan jeg få tilbake poteten? zoe: En gave er en gave og gis ikke tilbake, hvor fin den enn måtte være. bloom: (Med følelse.) Den er ikke verdt noe, men den er et minne om stakkars mamma.

440

zoe:

Den er et kjært minne. Jeg vil gjeme ha den igjen. stephen: Å ha eller ikke ha, det er saken. zoe: Her. (Hun trekker opp en flik av underkjolen slik at man ser det nakne låret hennes, og ruller ut poteten fra skaftet på strømpen.) Den som skjuler, vet å finne. bella: (Rynkerpannen.) Her. Dette er ikke noe musikalsk titteskap. Og ikke slå i stykker pianoet. Hvem er det som betaler her? (Hun går bort til pianolaet. Stephen roter i lommen, trekker opp en pengeseddel som han holder i det ene hjørnet og rekker henne.) stephen: (Med overdreven høflighet.) Denne silkepungen har jeg laget av publikums svineøre. Unnskyld meg, frue. Tillat meg. (Han peker vagt mot Lynch og Bloom.) Vi er alle i samme båt, Kinch og Lynch. Dans ce bordel ou tenons nostre état. lynch: (Roper fra kaminen.) Dedalus! Gi henne en velsignelse fra meg. stephen: (Gir Bella en mynt.) Gull. Hun har det. bella: (Ser på pengene og deretter på Stephen, Zoe, Florry og Kitty.) Skal det være tre piker? Det koster ti shilling her. stephen: (Henrykt.) Unnskyld hundre tusen ganger. (Han leter igjen, finner frem to crownstykker og gir henne.) Tillater De, brevi manu, jeg ser litt dårlig. (Bella går bort til bordet for å telle pengene, mens Stephen snakker med seg selv i enstavelser. Zoe bøyer seg over bordet. Kitty bøyer seg over halsen til Zoe. Lynch reiser seg, retter på luen, griper Kitty om li­ vet og stikker hodet inn mellom de andre i flokken.) florry: (Kjemper tungt for å reise seg.) Å! Benet mitt sover. (Hun hin­ ker bort til bordet. Bloom kommer nærmere.) bella, zoe, kitty, lynch, bloom: (Skravler i munnen på hverandre.) Herren - ti shilling - betaler for tre - unnskyld meg et øyeblikk - denne herren betaler for seg - hvem har rørt den? - au! - se deg for hvem du klyper - blir du hele natten eller bare kort tid? - hvem var det? - unn­ skyld meg, men du lyver - herren betalte som en gentleman - noe å drikke - den er langt over elleve. stephen: (Ved pianolaet, skjærer en grimase av vemmelse.) Ingen flas­ ker! Hva, elleve? En gåte. zoe: (Løfter på underkjolen og stikker en halv sovereign ned i strøm­ pen.) Hardt tjente penger rett ut på ryggen. lynch: (Løfter Kitty ned fra bordet.) Kom! kitty: Vent. (Hun knuger om de to crownstykkene.) florry: Og jeg? lynch: Hopla! bloom:

441

Gaver gis ikke tilbake ellers får du riset smake. Det er juksemaker pipelort som tar igjen og gir bort.

(Han løfter henne, bærer henne og dumper henne på sofaen.) stephen: Reven gol en sommerdag, hanen spilte på sin sag. Klokken den slo elleve slag. Og nå skal hennes stakkars sjel ut himmelens port på bakstefjel. (Legger stillferdig en halv sovereign på bordet mellom Bella og Florry.) Så. Får jeg. (Han tar pundseddelen.) Tre ganger ti. Nå stemmer det. bella: (Beundrende.) Du er en riktig lurendreier, gamle hankatt. Jeg kunne kysse deg. zoe: (Peker.) Han? Dyp som en brønn. (Lynch trykker Kitty tilbake på sofaen og kysser henne. Bloom går bort til Stephen med pundseddelen.) bloom: Den er Deres. stephen: Hvordan det? Den distré eller åndsfraværende tigger. (Han famler i lommen igjen og trekker opp en håndfull småmynter. Noe faller i gulvet.) Den falt. bloom: (Bøyer seg og plukker opp en fyrstikkeske som han rekker frem.) Denne. stephen: Lucifer. Takk. bloom: (Stille.) Det er best De lar meg ta vare på pengene. Hvorfor beta­ le mer? stephen: (Gir ham alle myntene.) Vær rettferdig først og gavmild etterpa. bloom: Det skal jeg nok. Men er det klokt? (Han teller.) En, syv, elleve og fem. Seks. Elleve. Jeg tar ikke ansvaret for hva De kan ha mistet. stephen: Hvorfor elleve slag? Proparoxyton. Øyeblikket før det neste, sier Lessing. Tørst rev. (Han ler høyt.) Begravde bestemoren sin. Anta­ gelig drepte han henne. bloom: Det er ett pund, seks og elleve. La oss si ett pund syv. stephen: Det spiller ikke en drittens rolle. bloom: Nei, men . . . stephen: (Kommer bort til bordet.) En sigarett, takk. (Lynch slenger en sigarett fra sofaen og bort på bordet.) Og så er Georgina Johnson død og gift. (En sigarett blir synlig på bordet. Stephen ser på den.) Mirakel. Salongmagi. Gift. Hm. (Han tenner en fyrstikk og forsøker å få fyr på siga­ retten med en gåtefull melankoli.) lynch: (Betrakter ham.) Det er lettere å få fyr hvis du holder fyrstikken nærmere. stephen: (Fører fyrstikken frem mot øyet.) Lynx øyet. Må få briller. Gikk i stykker i går. Seksten år siden. Avstand. Øyet ser alt flatt. (Han fører fyrstikken bort. Den slukner.) Hjernen tenker. Nært - fjernt. Det synli-

bloom:

o

442

ges uunngåelige modalitet. (Han rynker pannen hemmelighetsfullt.) Hm. Sfinx. Dyret som har to rygger ved midnatt. Gift. zoe: Det var en handelsreisende som giftet seg med henne og tok henne med seg. florry: (Nikker.) Mr Lambe fra London. stephen: Londons Lam som tar bort all verdens synd. lynch: (Omfavner Kitty på sofaen og messer med dyp stemme.) Dona nobis pacem. (Sigaretten glir ut av fingrene til Stephen. Bloom plukker den opp og slenger den i kaminen.) bloom: Ikke røyk. De skulle heller spise. Den fordømte hunden jeg møtte. (Til Zoe.) De har vel ikke noe? zoe: Er han sulten? stephen: (Rekker smilende frem hånden til henne og messer til blodsedmotiveti Gdtterdåmmerung.j Hunger Hunger Fragende Frau Macht uns alle kaputt.

(Tragisk.) Hamlet, jeg er din faders ånd. (Hun tar hånden hans.) Blåøyde skjønnhet, la meg lese hånden din. (Hun peker på pannen hans.) Ingen forstand, ingen rynker. (Hun teller.) To, tre, Mars, det betyr mot. (Stephen rister på hodet.) Jovisst. lynch: Heltemot for en fare i det fjerne. Unggutten som ikke kunne grøsse eller skjelve. (Til Zoe.) Hvem har lært deg å spå i hånden? zoe: (Snur seg.) Spør pungen min som jeg ikke har. (Til Stephen.) Jeg ser det i ansiktet ditt. Øyet, slike ting. (Hun rynker pannen og bøyer ho­ det.) lynch: (Ler, klasker Kitty to ganger på baken.) Slik. Spanskrør. (To kraftige smell med spanskrør, lokket på pianolaet flyr opp og fader Dolans skallete lille hodet spretter opp som troll i eske.) fader dolan: Er det noen gutter som trenger en drakt pryl? Slått i styk­ ker brillene sine. Døgenikt og ugagnskråke. Ser det i øyet ditt. (Don John Conmee stikker hodet mildt velvillig og rektoraktig opp av pianolakassen.) don John conmee: Så så, fader Dolan! Jeg er sikker på at Stephen er en meget god liten gutt! zoe: (Studerer håndflaten til Stephen.) Kvinnehånd. stephen: (Mumler.) Fortsett. Lyv. Hold fast i meg. Kjærtegn. Jeg kunne aldri lese håndskriften hans, bare tommelfingeravtrykket hans på kjo­ len. zoe: Hvilken dag er du født? stephen: Torsdag. I dag. zoe: Torsdagsbarn har langt å gå. (Hun følger linjene i håndflaten hans.) Skjebnelinjen. Innflytelsesrike venner. zoe:

443

florry:

(Peker.) Fantasi. zoe: Måneberget. Du skal møte en . . . (Hun kikker plutselig på hende­ ne hans.) Jeg vil ikke si noe som ikke er bra for deg. Eller vil du gjerne vite det? bloom: (Skyver bort fingrene hennes og rekker frem håndflaten sin.) Mer vondt enn godt. Her. Spå meg. bella: La meg se. (Hun vender hånden til Bloom.) Jeg tenkte det nok. Knudrete knoker, tenker på kvinner. zoe: (Kikkerpå håndflaten til Bloom.) Stekerist. Sjøreiser og gifter seg til penger. bloom: Feil. zoe: (Fort.) Å, nå ser jeg. Kort lillefinger. Tøffelhelt. Stemmer det? (Sorte Liz, en kjempestor høne som ligger og ruger i en krittsirkel, reiser seg, strekker vingene og kakler.) sorte liz: Gaga. Klukk. Klukk. Klukk. (Den går sidelengs fra det nylagte egget og vralter av sted.) bloom: (Peker på hånden.) Det merket er fra et uhell. Falt og skar meg for toogtyve år siden. Jeg var seksten. zoe: Jeg ser det, sa den blinde mannen. Få høre mer. stephen: Ser dere? Beveger seg mot et stort mål? Jeg er toogtyve. For seksten år siden var han også toogtyve. For seksten år siden falt jeg toog­ tyve. For toogtyve år siden falt han seksten av kjepphesten sin. (Han gjør en grimase.) Har skadet hånden et eller annet sted. Må til tannle­ gen. Penger? (Zoe hvisker til Florry. De fniser. Bloom trekker til seg hånden og skriver nonsjalant på bordet med steilskrift og med lange løkker med blyanten.) florry: Hva? (En drosje, nummer 324, trukket av en hoppe med skinnende bak­ part og kjørt av James Barton, Harmony Avenue, Donnybrook, kjø­ rer forbi i trav. Blazes Boylan og Lenehan sitter og svaier slapt i sidesetene. Hotellgutten fra Ormond står sammenkrøpet på akslingen bak. Lydia Douce og Mina Kennedy stirrer sørgmodig over vindusforhenget.) hotellgutten: (Humper, gjør narr av dem med tommelen og krøller hånden.) Hæ hæ, har du harding? (De hvisker, bronse mot gull.) zoe: (Til Florry.) Hvisk. (Hun hvisker igjen.) (Blazes Boylan bøyer seg frem over bukken med stråhatten på skjeve og en rød blomst i munnen. Lenehan med seilerlue og hvite sko, plukker geskjeftig løs et langt hår på skulderen til Boylans jakke.) lenehan: Hei! Hva ser jeg her? Har du børstet spindelvevet av noen dåser? boylan: (Setter seg, smiler.) Plukket en høne. lenehan: Skikkelig nattarbeide.

(Rekker fire stumpneglete fingre i været, blunker.) Blazes Kate! Holder hva vareprøven lover eller pengene tilbake. (Han rekker frem pekefingeren.) Lukt på den. lenehan: (Lukter begeistret.) Ah! Hummer og majones. Ah! zoe og florry: (Ler i kor.) Ha ha ha ha. boylan: (Springer kjekt ut av vognen og roper høyt så alle kan høre.) Hallo, Bloom! Er Mrs Bloom oppe ennå? bloom: (I livré, plommefarget plysjfrakk og knebukser, gulbrune strøm­ per og pudret parykk.) Jeg beklager, sir. De siste småtingene . . . boylan: (Slenger en sixpence til ham.) Her, kjøp Dem en gin og sprut. (Han henger hatten behendig på en knagg på geviret på Blooms hode.) Vis meg inn. Jeg har noen private forretninger med Deres hustru. For­ står De? bloom: Mange takk, sir. Ja, sir. Madame Tweedy er i badet, sir. marion: Han burde føle seg beæret. (Hun stiger plaskende opp av van­ net.) Raoul, elskede, kom og tørk meg. Jeg står i nakne pelsen. Bare med den nye hatten og en vognsvamp. boylan: (Et lystig blink i øyet.) Storartet! bella: Hva? Hva er det? (Zoe hvisker til henne.) marion: La ham kikke, den fortrollede! Bordellverten! Og piske seg selv! Jeg skal skrive til et velvoksent ludder eller Bartholomona, kvin­ nen med skjegget, at hun kan piske ham til han hovner opp en tomme og så skal han komme tilbake med kvitteringen undertegnet og stemp­ let. boylan: (Griper seg selv.) Å, dette småtteriet greier jeg ikke å holde på stort lenger. (Han stolprer bort på stive kavaleristben.) bella: (Ler.) Ho ho ho ho. boylan: (Til Bloom, over skulderen.) De kan sette et øye for nøkkelhul­ let og more Dem for egen hånd mens jeg gir henne et par omganger. bloom: Mange takk, sir, det skal jeg gjøre, sir. Kan jeg ta med to kamera­ ter som vitne til handlingen og ta et bilde? (Han holder en salvekrukke i hånden.) Vaselin, sir? Oransjeblomst. . . ? Lunkent vann . . . ? kitty: (Fra sofaen.) Fortell, Florry! Fortell! Hva? (Florry hvisker til henne. Hviskende elskovsord mumles, pludrende høylydte lepper, plaprende plaskeskvalp.) mina kennedy: (Med himlende øyne.) Å, det må være som duften av ge­ ranier og skjønne ferskener! Å, han simpelthen tilber hver tomme av henne! De er som sammenvokste! Dekket av kyss! lydia douce: (Åpner munnen.) Njamjam. Å, han bærer henne rundt i værelset mens han gjør det! Ride ride ranke. Du kan høre dem til Paris og New York. Som munnen full av jordbær med fløte. kitty: (Ler.) Hi hi hi. boylans stemme: (Søtt, hest, helt nede fra magen.) Ah! Gubbehvavarrebrokka kræsj! boylan:

445

marions stemme:

(Hest, søtt, stiger opp i strupen.) Å! Vissvasskyssano-

polappasjnk! bloom: (Med vidt oppspilte øyne, omfavner seg selv.) Frem! Gjem! Frem! Kjør på henne! Mer! Skyt! bella, zoe, florry, kitty: Ho ho! Ha ha! Hi hi! lynch: (Peker.) Speilet opp for naturen. (Han ler.) Hu hu hu hu! (Stephen og Bloom stirrer i speilet. William Shakespeares ansikt viser seg, skjeggløst, stivt på grunn av lammelse i ansiktet, og det krones av speilbildet av rensdyrgevirhattestativet i entreen.) shakespeare: (Med verdig buktalerstemme.) Den som ler høyest har fred i sinn. (Til Bloom.) Du trodde nok du var usynlig. Se. (Han galer som en sort kapun.) lagogo! Hvordan min Gamle far kvalte sin Torsdamona. lagogogo! bloom: (Smiler gustent til de tre skjøgene.) Når får jeg høre vitsen? zoe: Før du er gift to ganger og én gang enkemann. bloom: Feilgrep kan tilgis. Til og med da man tok målene av den store Napoleon naken etter døden . . . (Mrs Dignam, enke-damen, med oppstoppernese og kinnene røde av begravelsessnakk, tårer og Tunneys søte sherry, skynder seg forbi i sørgedrakt, med hatten på skjeve mens hun sminker og pudrer kinn, lepper og nese, som en hunnsvane som driver ungekullet foran seg. Under skjørtene hennes er mannens hverdagsbukser og kragestøvler, nummer 45, synlige. I hånden holder hun en skotsk enkeforsik­ ringspolise og en stor markiseparaply som avkommet hennes sprin­ ger under. Patsy hinker på ett ben med snippen løs, i hånden hans dingler en pakke med svinekoteletter. Freddy klynker, Susy lager sutrende torskemunn, Alice baler med minstebarnet. Hun skyver dem foran seg, enkesløret vaier etter henne i vinden.) freddy: Å, mamma, du drar meg sånn! susy: Mamma, nå er det like før det renner over! shakespeare: (Iparalytisk raseri.) Giftasæi meddensom drepta først! (Det skjeggete ansiktet til Martin Cunningham omformer Shake­ speares skjeggløse ansikt. Markiseparaplyen svaier uregjerlig, barna springer til side. Under paraplyen kommer Mrs Cunningham til syne i hatt og kimono som Den glade enke. Hun glir forbi og tripper og neier på japansk manér.) mrs cunningham: (Synger.) Og jeg blir kalt for østens perle! Martin cunningham : (Stirrerpå henne, likegyldig.) Uhørt! En helt inn i helvete bedriten demimonde! stephen: Et exaltabuntur cornua iusti. Dronninger lå med premieokser. Tenk på Pasiphae som min besteoldegrossfar laget den første skriftestol til. Glem ikke Madame Grissel Steevens og heller ikke huset Lamberts svinelignende avkom. Og Noa drakk seg full på vin. Og arken hans sto åpen. bella: Det er ikke noe av den slags her. Du er visst kommet feil.

446

La ham være. Han kommer fra Paris. zoe: (Springer bort til Stephen og tar ham i armen.) Å., kom igjen. La oss få høre litt parlevous. (Stephen trykker hatten på hodet og springer bort til kaminen hvor han stiller seg opp og heiser på skuldrene, med håndflatene spredt ut som finner og et malt smil i ansiktet.) lynch: (Hamrer med knyttneven på sofaen.) Rmm. Rmm. Rmm. Rrrrmmmmmmm. stephen: (Plaprer med stive marionettaktige bevegelser.) Tusenvis av forlystelsessteder å koste på seg hver aften med nydelige damer som sel­ ger hansker eller andre saker kanskje sitt hjerte ølstuer perfekte fasjo­ nable hus høyst eksentriske med masser av kokotter vakkert kledd nes­ ten som prinsesser danser cancan og går omkring parisiske klovnestreker ekstra stupide for utenlandske ungkarer like mye om de snakker dårlig engelsk hvor meget bedre de forstår seg på saker som kjærlighet og sanselige opplevelser. Meget fine herrer for den glede å besøke en spesiell fornøyelse må besøke himmel- og helvetesrevyen med begravelseskandelabre og sølvtårer som kommer hver aften. Fullstendig rysten­ de forferdelig den spott som drives med religiøse ting, helt enestående i hele verden. Alle fikse damer som kommer så ærbare tar av seg klærne og skriker høyt for å se vampyrmann voldta en ganske ung nonne med dessous troublants. (Han smekker høylydt med tungen.) Ho Ia la! Ce pif qui'l a! lynch: Vi ve la vampire! ludderne: Bravo! Parleyvou! stephen: (Kaster hodet bakover, ler høylydt og klapper seg selv og skjæ­ rer grimaser.) Stor lattersuksess. Engler fullstendig som prostituerte og hellige apostler store forbannede banditter. Demimondene nydelige og vakre med gnistrende diamanter svært tiltalende i kostymer. Eller fore­ trekker De heller det som tilhører de mer moderne svinerier for gamle menn? (Han peker rundt med groteske fakter som Lynch og skjøgene besvarer.) Gummistatue dame reversibel eller kikkehullsjomfruer i na­ turlig størrelse meget lesbiske kyss fem ti ganger. Stig på, mine herrer, se i speilet alle stillinger i trapesen alt sammen maskiner og dessuten også om ønskes fryktelig bestialsk nummer slaktergutt polluterer i varm kalvelever eller speilegg på magen piece de Shakespeare. bella: (Slår seg på magen og synker sammen i sofaen med et latterskrik.) Et speilegg på ...! Ho! Ho! Ho! Ho! Speilegg på ...! stephen: (Tilgjort.) Jeg elsker deg, sir elskebass. Du tale engelskmann språk for double entente cordiale. Å, ja, mon loup. Hvor mye koste? Waterloo. Vannklosett. (Han bråstopper og rekker en finger i været.) bella: (ler.) Speilegg . . . ludderne: (Ler.) Dacapo! Dacapo! stephen: Hør her. Jeg drømte om en vannmelon. zoe: Betyr utenlandsreise og romanse med en utenlandsk dame. lynch:

447

Verden rundt etter en kone. florry: Drømmer betyr ofte det motsatte. stephen: (Strekker ut armene.) Her var det. Skjøgegaten. I Serpentine Avenue viste Belsebub meg henne, en lubben enke. Hvor er den røde løperen? bloom: (Går nærmere Stephen.) Hør her . . . stpehen: Nei, jeg fløy. Fiendene mine under meg. For bestandig. I all evighet. (Han roper.) Pater! Fri! bloom: Hør nå her . . . stephen: Skal han knekke meg, hva? O merde alors! (Han roper oggribbeklørne hans hvesses.) Hallo! Hei! (Stephen Dedalus' stemme høres til svar, litt søvnig men parat.) simon: Det er i orden. (Han suser usikkert gjennom luften på sterke tunge musvåkvinger, utstøter oppmuntrende rop.) Hei, gutt! Vinner du? Heisann! Psjatt! Forsiktig med de halvkastene. La dem ikke komme nærmere enn man kan høre et esel skryte. Opp med hodet! Hold fanen høyt! Hei hopp! (Han gjør som en støver som gir hals.) Bulbul! Burblburblblblbl! Hei, gutt! (Grenene og lysningene på tapetet glir raskt forbi gjennom landska­ pet. En kraftig rev som er drevet ut fra hulen hvor den har begravd bestemoren, springer i rasende fart ut i det åpne landskapet med skinnende øyne og halen løftet, mens den søker under bladene etter ferten av en grevling. Hundeflokken som følger etter med snuten mot jorden, snuser etter byttet, bjeffer og brblblblrer etter blod. Mannlige og kvinnelige jegere fra Ward Union følger etter, hissige på å drepe. Fra Six Mile Point, Flathouse, Nine Mile Stone følger fotfol­ ket etter med knortekjepper, høygafler, laksestenger, lassoer, gjetere med kvegpisker, bjørnetemmere med tam tamtrommer, toreadorer med sverd, grå negere som svinger med fakler. I folkemassen skriker terningspillere, brettspillere, taskenspillere og svindlere. Utropere og tippere og hese bookmakere med trollmannhatter roper øredø­ vende.) mengden: Program for løpene. Program! Feltet ti for én! Tommy med pengene parat, med pengene parat! Ti for én, unntatt én. Ti for én, unntatt én! Prøv lykken med Spinning Jenny! Ti for én, unntatt én! Opp til 500 pund, folkens! Opp til 500 pund! Jeg gir ti for én! Ti for én unntatt én! (En outsider uten rytter galopperer som et spøkelse over mål med måneskummende mån og stjerneøyne. Feltet følger etter, en flokk med steilende gangere. Skjeletthester, Sceptre, Maximum II, Zinfandel, hertugen av Westminsters Shotover, Repulse, hertugen avBeau-

lynch:

448

forts Ceylon, Prix de Paris. Dverger i rustninger rir dem, bykser, byk­ ser i sadelen. Helt til slutt i støvregnet kommer langsomt en stakk­ åndet isabellafarget hest, Cock of the North, favoritten, Garrett Deasy med gul lue, grønn trøye og oransje ermer. Han knuger om tøylene og holder en hockeykølle løftet til slag. Øket hans snubler på føtter med hvite sokker og vakler av sted langs bergskrenten.) orangistene: (Hånler.) Hopp av og dytt, mister. Siste runde! Du kom­ mer hjem til aftens! garrett deasy: (Sitter stram i sadelen, det oppskrapte ansiktet hans er overklistret med frimerker. Han svinger hockeykøllen, de blå øynene lyner i taklampens prismer der hesten hans springer forbi i skolegalopp.) Per vias rectas! (Et åk med spann leoparderer over ham og det steilende øket en foss av fåresuppe med dansende mynter av gulrotter, bygg, løk, kålrabi, poteter.) de grønne: En bløt dag, sir John! En bløt dag, Deres Nåde! (Menig Carr, menig Compton og Cissy Caffrey går forbi under vindu­ ene og synger skjærende falsk.) stephen: Hør! Vår venn støy på gaten. zoe: (Holder hånden i været.) Stans! MENIG CARR, MENIG COMPTON OG CISSY CAFFREY:

Og så har jeg en aldri så liten Yorkshire-ømhet for . . . Det er meg. (Hun klapper i hendene.) Dans! Dans! (Hun styrter bort til pianolaet.) Hvem har to pennyer? bloom: Hvem vil... ? lynch: (Gir henne mynter.) Her. stephen: (Knipser utålmodig med fingrene.) Fort! Fort! Hvor er augurstaven min? (Han styrter bort til pianolaet og tar stokken og slår takten med foten i tripudium.) zoe: (Sveiver på håndtaket.) Sånn ja. (Hun putter to mynter i åpningen. Gylne, lyserøde og fiolette lys blir tent. Rullen dreier i langsom valsetakt. Professor Goodwin i parykk med sløyfe og hoffdrakt og flekket Inverness-kappe, stavrergjennom værelset med skjelvende hender, krumbøyd av utrolig høy alder. Han setter seg med den spinkle skikkelsen på pianokrakken og slår med armer tynne som pinner og uten fingre, på tangentene og nik­ ker med pikeaktig ynde, mens sløyfen i parykken vipper opp og ned.) zoe: (Svinger rundt på klaprende hæler.) Dans. Har ingen lyst? Hvem vil danse? Rydd bordet. (Med blinkende lys spiller pianolaet i valsetakt forspillet til Min pike er fra Yorkshire. Stephen kaster stokken på bordet og griper Zoe om livet. Florry og Bella skyver bordet over mot kaminen. Stephen fører Zoe med overdreven eleganse, begynner å valse rundt i stuen med zoe:

449

henne. Bloom går til siden. Ermet som glir til side fra de yndige arme­ ne hennes, åpenbarer et hvitt vaksinasjonsarr. Mellom gardinene stikker professor Maginni inn et ben hvor en flosshatt snurrer ytterst på foten. Med et elegant spark sender han den roterende opp på ho­ det og glir inn i rommet med skøytetak. Han er iført skifergrå diplomatfrakk med vinrøde silkeslag, pipekrage av fløtefarget tyll, grønn utskåret vest, stiv snipp med hvitt tørkle, stramtsittende lavendelfargede bukser, lakksko og kanarigule hansker. I knapphullet har han en kjempestor georgine. Han snurrer en marmorert stokk i alle ret­ ninger, så stikker han den under armen. Han legger hånden lett på brystet, bukker og fingrer med blomsten og knappene.) maginni: Bevegelsens poesi, plastikkens edle kunst. Ingen forbindelse med Madame Legget Byrnes eller Levenstons prinsipper. Maskeradeball arrangeres. Holdning. Katty Lanner-trinnene. Slik. Se på meg! Mine terpsikoriske ferdigheter. (Han går på trippende biføtter tre skritt frem­ over i en menuett.) Tout le monde en avant! Révérence! Tout le monde en place! (Forspillet avbrytes. Professor Goodwin hamrer kraftløst på tangen­ tene, skrumper inn, synker sammen, silkeslaget henger rundt krak­ ken. Melodien hamrer videre i fastere valsetakt. Stephen og Zoe kret­ ser omkring. Lysene skifter, gløder, slukner, gyllent, lyserødt, fiolett.) pianolaet:

To unge karer pratet om sine piker, piker, piker, kjærestene de hadde forlatt. . . (I kroken springer morgentimene frem, gullhåret, lettføtt, pikeblåkledde, med vepsetalje og uskyldige hender. De danser lett omkring og snurrer hoppetauene. Middagstimene følger etter i ravgult. De ler arm i arm, hårkammene lyner i solen som de fanger i narrespeil når de løfter armene.) maginni: (Klippklapper med hansketause hender.) Carré! Avant deux! Rolig åndedrett! Balancé! (Morgen- og ettermiddagstimene inntar sine plasser i valsetakt, drei­ er seg, går frem til hverandre, neier, bukker vis å vis. Kavalerene bak løfter armene, senker hendene, berører skuldrene deres og bøyer hendene lett ned, tar dem lett på skulderen og løfter dem atter i været.) timene: Du kan få ta på min . . . kavalerene: Må jeg få ta på din . . . ? timene: Aldri så lett! kavalerene: Bare så lett! pianolaet.

Min sjenerte |jjje pikes midje.

(Zoe og Stephen svinger seg hele tiden dristigere. Skumringstimene kommer frem fra lange landskygger, spredt, nølende, med trette

450

øyne og kinnene fint sminket med cipria og svak rødme. De er i grå tyll med mørke flaggermusermer som blafrer i landbrisen.) maginni: Avant huit! Traversé! Salut! Cours de mains! Croisé! (Nattetimene smyger seg sist i rekken, en etter en. Morgen - middagsog tusmørketimene trekker seg tilbake for dem. De har masker, dag­ gerter i håret og armlenker med stumme klokker. Trette neineier de under slørene.) armlenkene: Bim bam! Bim bam! zoe: (Snurrer rundt, fører hånden til pannen.) Å! maginni: Les tiroirs! Chaine de dames! La corbeille! Dos å dos! (I trette arabesker vever de et mønster på gulvet, vever, løser opp, neier, snurrer og svimler rundt.) zoe: Jeg blir svimmel! (Hun river seg løs og synker ned på en stol. Stephen griper Florry og valser rundt med henne.) maginni: Boulangére! Les ronds! Chevaux de bois! Escargots! (Nattetimene fletter seg sammen og viker tilbake og rekker hverand­ re hendene i tur og orden, tar hverandre i armen i en mosaikk av be­ vegelser. Stephen og Florry valser tungt rundt.) maginni: Dansez avec vos dames! Changez de dames! Donnez le petit bouquet å votre dame! Remerciez! pianolaet:

Best, best av alle, Tarabom!

(Spretter opp.) Å, den spilte de på karusellen på Mirusbasaren! (Hun springer bort til Stephen. Han slipper bryskt Florry og griper Kitty. Et skingrende rørdrumskrik hviner skarpt. Urgurglestønnende snurrer langsomt Tofts karusell i rommet utenfor rommet.) pianolaet: Min pike er fra Yorkshire. kitty:

Yorkshire fra topp til tå. Kom igjen, alle sammen! (Hun griper Florry og valser med henne.) stephen: Pas seul! (Han slenger Kitty i armene på Lynch, griper stokken fra bordet og danser ut. Alle h virvler kretser valser snurrer Bloombella Kittylynch Florryzoe sukkersøte piker. Stephen med stokk hatt danser froskesprang himmelhøyt i været slår hælene sammen med munnen luk­ ket hånden griper fatt under låret. Med bing bang skrangle kilehammer ho hei Hornblower blå grønne gule lynglimt Tofts monstrum snurrer med hestene opphengt i forgylte slanger dingler tarmer fandango forakter jorden som deiser opp og ned igjen.) pianolaet: Selv om hun er fabrikkpike uten flitter og fjant. zoe:

451

(Tett omslynget fort fortere med lynblinkglimt farer de tummelummelumske trampende forbi. Tarabom!) tutti: Dacapo! Bis! Bravo! Dacapo! simon: Tenk på din mors familie! stephen: Dødsdansen. (Bang nytt bangelang klang i portnerklokken hest, øk, okse, grisun­ ger. Conmee på aseninne lam krykke og ben sjømann i jolle med ar­ mer i kors trekker i tau haler stamper hornpipe begynnelse til slutt. Bangelibang! På øk griser klokkehester Gararenesvin Corny i kiste stål hai sten enarmet Nelson to slu Frauenzimmer plommeflekker fra barnevognen faller vrælende. Så sannelig han er en mester. Lunteblå lord fra fat pastor aftensang Love på drosje gynge Blazes blinde torskekrokete syklist Dilly med snekake ingen flotte klær. Så en siste vaklende tramping opp og ned knuff grøtkar slags visekonge og dronning snadder for blablumber bumpshire rose. Blambang! Parene skilles. Stephen snurrer sanseløst. Værelset snurrer tilbake. Med øynene lukket stavrer han. Røde skinner flyr ut i rommet. Stjer­ ner overalt solen snurrer rundt og rundt. Lysende mygg danser på veggene. Han stopper plutselig.) stephen: Hoh! (Stephens mor stiger utmagret opp gjennom gulvet, i spedalskgrå drakt med en krans av falmete oransjeblomster og et sønderrevet brudeslør, ansiktet herjet og uten nese, grønt av gravmuld. Håret er knapt og tynt. Hun retter de blårandete øyenhulene mot Stephen og åpner den tannløse munnen og sier et taust ord. Et kor av jomfruer og bekjennere synger stemmeløst.) koret: t ... . r Liliata rimlantium te confessorum . . . lubilantium te virginum . . . (Øverst i et tårn står Buck Mulligan i broget narredrakt i purpur og gult, og narrelue med dinglende klokke, og stirrer på henne med åpen munn, med en rykende overskåret påsmurt bolle i hånden.) buck mulligan: Hun er krepert. Så synd! Mulligan møter den hardt ram­ mede moren. (Han vender blikket mot himmelen.) Merkuriske Malaki! moren: (Med dødsgalskapens milde smil.) Jeg var en gang den vakre May Goulding. Jeg er død. stephen: (Redselsslagen.) Lemur, hvem er du? Nei. Hva slags trollkuns­ ter er dette? buck mulligan: (Rister klokken i luen.) Hvilket narrespill! Kinch med hundekroppen drepte hennes fattigkropp. Hun bet i gresset. (Tårer av smeltet smør faller fra øynene hans og ned på bollen.) Vår store søte mor! Epi oinopa ponton. moren: (Kommer nærmere og puster lett på ham med sin ånde av våt aske.) Alle må gå gjennom det, Stephen. Flere kvinner enn menn i ver­ den. Du også. Tiden vil komme.

452

(Halvkvalt av skrekk, anger og redsel.) De sier at jeg slo deg ihjel, mor. Han fornærmet ditt minne. Det var kreften som gjorde det, ikke jeg. Skjebnen. moren: (En grønn stripe av galle pipler ut av munnviken.) Du sang den for meg. Kjærlighetens bitre mysterium. stephen: (Ivrig.) Si meg det ordet, mor, om du kjenner det nå. Ordet alle mennesker kjenner. moren: Hvem reddet deg den natten da du sprang på toget i Dalkey med Paddy Lee? Hvem hadde medlidenhet med deg da du var bedrøvet blant fremmede? Bønnen er allmektig. Bønn for de lidende sjeler i ursulinernes bønnebok og førti dagers avlat. Du må angre, Stephen. stephen: Likrøver! Hyene! moren: Jeg ber for deg i min andre verden. La Dilly lage den kokte risen til deg hver aften når du er ferdig med all lesingen. År etter år elsket jeg deg, å, min sønn, min førstefødte, da du lå i mitt iv. zoe: (Vifter seg med kaminviften.) Jeg smelter! florry: (Pekerpå Stephen.) Se! Han er helt hvit! bloom: (Går bort til vinduet og åpner det mer.) Svimmel. moren: (Med flammende øyne.) Du må angre! Å, helvetes ild! stephen: (Stønner.) Den evig fortærende ild! Liketeren! Rått hode og blodige ben. moren: (Ansiktet hennes kommer nærmere og nærmere og utsender en askeånde.) Ta deg i akt! (Hun løfter langsomt den sorte visne høyrearmen med utstrakte fingre mot Stephens bryst.) Ta deg i akt for Guds hånd! (En grønn krabbe med onde røde øyne stikker de grinende klørne dypt i Stephens hjerte.) stephen: (Forkvalt av raseri, trekkene hans blir grå og gamle.) Skitt! bloom: (Ved vinduet.) Hva? stephen: Ah non, par exemple! Den intellektuelle fantasien! Med meg helt eller overhodet ikke. Non serviam! florry: Gi ham litt kaldt vann. Vent. (Hun styrter ut.) moren: (Vrir hendene langsomt og stønner fortvilt.) Å, Jesu hellige hjerte, vær ham nådig! Frels ham fra helvete, å guddommelige hellige hjerte! stephen: Nei! Nei! Nei! Knekk min ånd, alle sammen, hvis dere kan! Men det er dere som skal få føye dere! moren: (Raller i dødskampen.) Herre, se i nåde til Stephen, for min skyld! Uutsigelig var min kval da jeg utåndet med kjærlighet sorg og pine på Golgata. stephen: Nothung! (Han løfter stokken høyt i været med begge hender og knuser lyse­ kronen. Tiden skyter opp i en siste gustenblek flamme, og i mørket som oppstår, går verdensrommet under med glass som knuses og sammenstyrtede murbrokker.) gassblusset: Pwfungg! stephen:

453

bloom:

Stans! lynch: (Styrter frem, griper Stephen i hånden.) Hei! Stopp! Ikke gå amok! bella: Politi! (Stephen slipper stokken, kaster hode og armer tilbake, stamper i marken og flykter ut av værelset, forbi skjøgene ved døren.) bella: (Skriker.) Etter ham! (De to skjøgene styrter mot gatedøren. Lynch og Kitty og Zoe stormer ut av værelset. De snakker opphisset. Bloom følger etter, kommer til­ bake igjen.) skjøgene: (Sammenklemt i døråpningen, peker.) Der borte. zoe: (Peker.) Der. Der skjer det noe. bella: Hvem betaler for lampen? (Hun griper Bloom i jakkeskjøten.) Hei, De var sammen med ham. Lampen er ødelagt. bloom: (Styrter ut i entreen, styrter tilbake igjen.) Hvilken lampe, kvin­ ne? en hore: Han rev i stykker jakken sin. bella: (Med et blikk hardt av sinne og grådighet, peker.) Hvem skal be­ tale for dette? Ti shilling. De er vitne. bloom: (Griper Stephens stokk.) Jeg? Ti shilling? Har De ikke tynt ham nok allerede? Betalte han ikke . . . ? bella: (Høylydt.) Så, hold opp med den slags snakk. Dette er ikke noe bordell. Et tishillings-hus. bloom: (Hodet under lampen, trekker i snoren. Gassblusset tennes og opplyser en knust rødlilla skjerm. Han løfter stokken.) Det er bare lampeglasset som er gått i stykker. Det er alt han . . . bella: (Farer sammen og skriker.) Jesus! Hold opp! bloom: (Avverger et slag.) Bare for å vise hvordan han traff papiret. Det er ikke skade for sixpence, engang. Ti shilling! florry: (Kommer inn med et glass vann.) Hvor er han? bella: Skal jeg tilkalle politiet? bloom: Å, jeg kjenner den. Snushane i kulissene. Men han er student på Trinity. Fast kunde på stedet. Gentleman som betaler regningen. (Han gjør frimurertegn.) Skjønner De hva jeg mener? Nevø av visekansleren. De vil da vel ikke ha skandale? bella: (Rasende.) Trinity! Kommer her og lager bråk etter kapproingen og betaler ikke for seg. Er det De som bestemmer her eller hva? Hvor er han? Jeg skal anmelde ham! Skandalisere ham, det skal jeg! (Hun brø­ ler.) Zoe! Zoe! bloom: (Inntrengende.) Og hvis det nå var Deres egen sønn i Oxford? (Advarende.) Jeg vet det nok. bella: (Nesten målløs.) Hvem er De? Inkog? zoe: (I døren.) De slåss. bloom: Hva? Hvor? (Han kaster en shilling på bordet og roper.) Det er for lampeglasset. Hvor? Jeg trenger fjelluft.

454

455

(Han skynder seg ut gjennom entreen. Skjøgene peker. Florry følger etter, søler vann fra det hellende glasset. På trappen står alle skjøgene i en klynge og snakker fort, peker over mot høyre hvor tåken har let­ tet. Fra venstre kommer en skranglende hestedrosje. Den sakner far­ ten foran huset. Bloom i døråpningen ser Corny Kelleher som holder på å stige ut av vognen sammen med to tause vellystinger. Han ven­ der hodet bort. Inne fra entreen maser Bella på skjøgene sine. De kaster klissiklassijammejam slengkyss. Corny Kelleher svarer med et spøkelsesaktig liderlig smil. De tause vellystingene vender seg om og betaler kusken. Zoe og Kitty peker stadig mot høyre. Bloom smetter fort forbi dem og trekker kaliffhetten og ponchoen sammen om ho­ det og skynder seg ned trappen med hodet vendt bort. Som inkognito Harun al Raschid smetter han forbi de tause vellystingene og skynder seg av sted langs rekkverket på lette føtter som en leopard og kaster som villedende spor etter seg istykkerrevne konvolutter som dufter av anis. Stokken markerer stegene hans. En flokk blodhunder med Hornblower fra Trinity i spissen, svingende en hundepisk og kledd i jaktlue og gamle grå benklær, opptar forfølgelsen på lang avstand, får ferten av ham, kommer nærmere, gjør, peser med tungen ut av hal­ sen, glefser etter hælene hans og springer etter halen hans. Han går, løper, flyr i sikksakk, galopperer med tilbakestrøkne ører. Han bom­ barderes med en skur av småstein, kålblekker, kjeksbokser, egg, po­ teter, hengepikker, kvinnetrekkere. Etter ham i den ville jakten kommer slingrende i sikksakk etter lederen: Konstablene 95C, 66C, John Henry Menton, Wisdom Hely, VB. Dillon, rådmann Nannetti, Alexander Keyes, Larry 0'Rourke, Joe Cuffey, Mrs ODoud, Pisser Burke, Den navnløse, Mrs Riordan, Borgeren, Garryowen, Hvaheterhannåigjen, Fremmedfjes, Fyrensomligner, Setthamfør, Fyrenmed, Chris Callihan, sir Charles Cameron, Benjamin Dollard, Lenehan, Bartell d'Arcy, Joe Hynes, Red Murray, redaktør Brayden, T.M. Healy, dommer Fitzgibbon, John Howard Parnell, pastor Hermetisk Laks, professor Joly, Mrs Breen, Denis Breen, Theodore Purefoy, Mina Purefoy, poståpnersken i Westland Row, C.R M'Coy, venn av Lyons, Happu Holohan, Mannenigata, Andremannenigata, Fotballstøvler, Kusk med brakknese, rik protestantisk dame, Davy Byrne, Mrs Ellen M'Guinness, Mrs Joe Gallaher, George Lidwell, Jimmy Henry på liktær, inspektør Laracy, pastor Cowley, Crofton fra skatte­ fogden, Dan Dawson, tannlege Bloom med tang, Mrs Bob Doran, Mrs Kennefick, Mrs Wyse Nolan, John Wyse Nolan, nydeliggiftkvinnegniddebakenmotiClonskeasporvogn, bokhandleren som solgte Syndens Sødme, Miss Dubetandandhabididelidad, Mesdames Gerald og Stanislaus Moran av Roebuck, bokholderen hos Drimmie, Wetherup, oberst Haynes, Mastiansky, Citron, Penrose, Aaron Figatner, Moses Herzog, Michael E. Geraghty, inspektør Troy, Mrs Galbraith, konstabelen på hjørnet av Eccles Street, gamle doktor Brady med ste-

toskop, den mystiske mannen på stranden, en retriever. Mrs Miriam Dandrade og alle elskerne hennes.) klappjakten: (Hulteribulteritumulter.) Der er Bloom! Stans Bloom! Stoppabloom! Stans tyven! Hei! Hei! Stans ham på hjørnet! (På hjørnet av Beaver Street under stillaset stanser Bloom pesende i utkanten av den larmende kranglende flokken, og hele skokken med brokken skjønner ikke fnokken hi hi! Maser og kjaser og braser i la­ ser.) stephen: (Med store fakter, trekker pusten dypt og langsomt.) Dere er mine gjester. Ubudne. I kraft av den femte George og syvende Edward. Historien har skylden. Fablet av minnenes mødre. menig carr: (Til Cissy Caffrey.) Forulempet han deg? stephen: Tiltalte henne i vokativ femininum. Antagelig neutrum. Ugenitiv. stemmer: Nei, det gjorde han ikke. Jeg så ham. Piken der. Han var inne hos Mrs Cohen. Hva er det i veien? Soldater og sivile. cissy caffrey: Jeg var sammen med soldatene og så gikk de for å - De vet. Og så kom den unge mannen løpende etter meg. Men jeg er trofast mot den mannen som spanderer på meg, selv om jeg bare er et énshillingsludder. stemmer: Hunertrofastmotdenmannen. stephen: (Får øye på hodene til Lynch og Kitty.) Hill deg, Sisyfos. (Han peker på seg selv og de andre.) Poetisk. Urpoetisk. cissy caffrey: Ja, for å være sammen med ham. Og jeg som har en soldatvenn. menig compton: Han bare fekter juling, den dritten. Gi han en på kjef­ ten, Harry. menig carr: (Til Cissy.) Forulempet han deg mens jeg og han var og pis­ set? lord tennyson: (Gentlemanspoet i sportsjakke med det engelske flagg og cricketbukser, barhodet og med blafrende skjegg.) Deres kall er ei at spørge. menig compton: Gi han en på kjeften, Harry. stephen: (Til menig Compton.) Jeg vet ikke hva De heter, men De har helt rett. Doktor Swift sier at én mann i rustning slår ti i bare skjorten. Skjorter er synekdote. Del for det hele. cissy caffrey: (Til mengden.) Nei, jeg var sammen med soldatene. stephen: (Vennlig.) Hvorfor ikke? Den tapre unge soldaten. Etter min mening burde enhver dame . . . menig carr: (Med luen på skjeve, går mot Stephen.) Hei, åssen ville det være å få seg en på snavla, mester? stephen: (Ser opp i været.) Hvordan? Høyst ubehagelig. Selvforsvarets edle brunst. Personlig avskyr jeg vold. (Vifter med hånden.) Har litt vondt i hånden. En fin ce sont vos oignons. (Til Cissy Caffrey.) Det er visst noe ugreie her. Hva dreier det seg om egentlig?

456

(Vifter med lommetørkleet fra balkongen og gir tegn som heltinnen i Jeriko.) Rahab. Farvel, Cooks sønn. Vend trygt hjem til Dolly. Drøm om piken du reiste fra, og hun vil drømme om deg. (Soldatene vender de svømmende øynene.) bloom: (Brøyter seg vei gjennom mengden, griper hardt fatt i Stephens albue.) Kom nå, professor, kusken venter. stephen: (Snur seg.) Hva? (Gjør seg fri.) Hvorfor skulle jeg snakke med ham eller et hvilket som helst annet menneske som greier å gå oppreist på denne flattrykte appelsinen? (Han peker.) Jeg er ikke redd for å snakke med noen hvis jeg kan se ham i øynene. Så lenge man fastholder perpendikulæren. (Raver et steg bakover.) bloom: (Støtter ham.) Hold fast på Deres egen. stephen: (Ler tomt.) Mitt gravitetssentrum har forskjøvet seg. Jeg har glemt knepet. La oss sette oss et eller annet sted og diskutere. Kampen for tilværelsen er livets lov, men menneskelige filirenister, særlig tsaren og kongen av England, har oppfunnet voldgiften. (Slår seg for pannen.) Men det er her inne jeg må drepe presten og kongen. BiDDY dryppert: Hørte dere hva professoren sa? Og han skal være pro­ fessor. dåse-kate: Javisst. Jeg hørte det. biddy: Han uttrykker seg med en utsøkt forfinet fraseologi. kate: Ja, faktisk. Og samtidig med en slående stringens. menig carr: (River seg løs og kommer nærmere.) Hva var det du sa om kongen min? (Edward VII viser seg i et porthvelv. Han har på seg hvit genser med et broderi av Det hellige hjerte og insigniaene for Hosebånds- og Tistelordenen, Det gylne skinn, den danske Elefantordenen, Skinners og Probyns kavalleri, dommerembetet ved Lincoln's Inn, samt Massachussetts gamle og ærverdige artillerikompani. Han smatter på et rødt sukkertøy. Han bærer en kappe som frimurer av aller høyeste og mest ærverdig opphøyde orden med murerskje og forkle, merket Made in Germany. I venstre hånd holder han et murerspann med påskriften Défense d'uriner. Han blir hilst med voldsomt bifall.) Edward vii: (Langsomt, høytidelig, men utydelig.) Fred, fullkommen fred. Særlige kjennetegn: Bøtten i hånden. Hallo, gutter. (Vender seg mot undersåttene.) Vi er samlet her for å overvære en ren og ærlig kamp, og vi ønsker av hele hjertet begge menn til lykke. Mahak makar a bak. (Håndhilser på menig Carr, menig Compton, Stephen, Bloom og Lynch.) (Allment bifall. Edward VII løfter nådig spannet til takk.) menig carr: (Til Stephen.) Si det én gang til. stpehen: (Nervøs, vennlig, tar seg sammen.) Jeg forstår Deres stand­ punkt, skjønt jeg selv ikke har noen konge for tiden. Vi lever i patentmedisinens tidsalder. Det er vanskelig å føre en diskusjon her. Men dette er det avgjørende. La oss anta at De dør for landet Deres. (Han legger håndolly gray:

457

den på armen til menig Carr.) Ikke slik å forstå at jeg ønsker det. Men jeg sier: la mitt land dø for meg. Det har det gjort frem til nå. Jeg ville ikke det skulle dø. Til helvete med døden. Lenge leve livet! Edward vii: (Svever a v sted over hauger av falne, med klesdrakt og glo­ rie som den lystige Jesus, i det fosforiserende ansiktet hans sitter et hvitt sukkertøy.) Mine metoder får mange til å le sand i øynene får blinde til å se.

Konger og enhjørninger! (Han viker et skritt tilbake.) Bli med bort på et sted så skal vi. . . Hva var det piken sa ... ? menig compton: Øh, Harry, gi han et spark i balla. La han få en i kødden. bloom: (Til de menige, rolig.) Han vet ikke hva han sier. Fått litt mer enn han har hatt godt av. Absint. Det grønne udyret. Jeg kjenner ham. Han er en gentleman, en dikter. Alt i orden. stephen: (Nikker, smiler og ler.) Gentleman, patriot, student og dommer over bedragere. menig carr: Jeg gir svarte helvete i hvem han er. menig compton: Vi gir svarte helvete i hvem han er. stephen: Jeg sjenerer dem visst. Grønn klut mot oksen. (Kevin Egan av Paris i sort skjorte med spanske frynser og stratenrøverhatt gjør tegn til Stephen.) kevin egan: H'1o! Bonjour! En vieille ogresse med dents jaunes. (Patrice Egan kikker frem bak ham, kaninmunnen hans gnager på et kvedeblad.) patrice: Socialiste! don emile PATRizio franz rupert pope hennessy: (Med middelaldersk brynje og to flyvende villgjess på hjelmen, peker i edel harme og med pansret hånd på de menige.) Werf disse eyks til fotboden, big grande porcos til feige john bull mit saus! bloom: (Til Stephen.) Bli med hjem! Nå blir det bare bråk. stephen: (Sjangler.) Jeg vil ikke stikke av. Han provoserer min intelli­ gens. BiDDY dryppert: Man observerer umiddelbart at han nedstammer fra patrisiere. hespetre: Grønt over rødt, sier han. Wolfe Tone. ruffersken: Den røde er like god som den grønne. Ja bedre. Leve solda­ tene! Leve kong Edward! en bølle: (Ler.) Javisst! Alt for De Wet. borgeren: (Med enormt grønt halstørkle og tykk knortekjepp, roper.) stephen:

Måtte Gud kan hende en due sende med tenner som kniver for å skjære over halsen

458

på de engelske hunder som hengte våre irske ledere.

(Med løkken om halsen, holder med begge hender om tarmene som tyter ut.)

den unge rebellen:

Jeg nærer ikke hat mot noen mann men mer enn kongen elsker jeg mitt land. rumbold, djevlebarber:

(Ledsaget av to hjelpere med sorte masker, kommer med en koffert som han åpner.) Mine damer og herrer. Kjøtt øksen som Mrs Pearcy kjøpte for å drepe Mogg med. Kniven som Voisin benyttet da han parterte hustruen til en landsmann og skjulte restene i et laken i kjelleren, etter at han hadde skåret over halsen fra øre til øre på den ulykkelige kvinnen. Flaske med arsenikk som ble funnet i Miss Barrons lik og som sendte Seddon til galgen. (Han rykker i tauet. Hjelperne griper fatt i bena til offeret og trekker ham gryntende ned. Tungen til den unge rebellen skyter voldsomt ut av munnen hans.) den unge rebellen: Hlemte å he hår horens hile. (Han oppgir ånden. Den hengtes voldsomme ereksjon sender skvet­ ter av sæd gjennom dødsklærne ned på brosteinene. Mrs Bellingham, Mrs Yelverton og Hennes Høyærverdighet Mrs Mervyn Talboys springer frem med lommetørklær for å tørke det opp.) rumbold: Jeg er selv nære ved. (Han løsner løkken.) Tauet som den fryktelige rebellen ble hengt med. Ti shilling pr gang. Etter avtale med Hennes kongelige høyhet. (Han stikker hodet inn i den gapende buken på den hengte og trekker det ut igjen, innsauset av sammenfiltrede og dampende innvoller.) Jeg har nå gjort min tunge plikt. Gud bevare kon­ gen! Edward vn: (Danser langsomt, høytidelig, skramler med bøtten og syn­ ger med dempet tilfredshet.) På kroningsdagen, på kroningsdagen å, da skal vi ha en dag så fin med whisky og øl og vin!

Hei! Hva er det du sier om kongen min! stephen: (Kaster hendene i været.) Å, dette er altfor ensformig! Ingen­ ting. Han vil ha pengene mine og livet mitt, for nøden er hans herre til bruk for et eller annet brutalt imperium. Penger har jeg ikke. (Han leter distré i lommene.) Har gitt dem bort. menig carr: Hvem vil ha de bedritne penga dine? stephen: (Forsøker å komme unna.) Er det noen som kan fortelle meg hvor jeg minst sannsynlig vil treffe disse nødvendige onder? (ja se voit aussi å Paris. Ikke fordi jeg . . . Men - ved sankt Patrick! (Kvinnenes hoder flyter sammen. Gamle Gummy Granny med sukmenig carr:

459

kertopphatt viser seg sittende på en paddehatt, med potetpestens dødsblomstpå brystet.) stpehen: Aha! Jeg kjenner deg, bestemor! Hamlet, hevn! Den gamle sugga som eter sitt avkom! gamle gummy granny: (Gynger frem og tilbake.) Irlands yndling, kon­ gen av Spanias datter, alanna. Fremmede i mitt hus, ulykke over dem! (Hun jamrer seg med bansheeklager.) Akk! Akk! Den vakreste buska­ pen! (Hun jamrer.) Du møtte fattige gamle Irland og hvordan står det til med henne? stephen: Hvordan jeg utstår deg? Alle onde ting er tre! Hvor er den tre­ dje personen i den guddommelige treenigheten? Soggarth Aroon? Pas­ tor Carrion Crow. cissy caffrey: (Skingrende.) Ikke la dem slåss! en bølle: Folkene våre trakk seg tilbake. menig carr: (Drar i beltet.) Jeg skal vrenge rasshølet på den forpulte kjøteren om han sier et vondt ord om den forpulte kongen min. bloom: (Forskrekket.) Han sa ingenting. Ikke et ord. En ren misforståelse. menig compton: Gyv pån, Harry. Gin en blåveis. Han er boervenn. stephen: Har jeg det? Når da? bloom: (Til rødjakkene.) Vi kjempet for dere i Sør-Afrika, irske lette tropper. Er ikke det en kjensgjerning? Royal Dublin Fusiliers. Hedret av vår monark. sjaueren: (Sjangler forbi.) Å ja! Å Gud, ja! Gjør kerigeren til en keriger! Å! Kompis! (Hjelmkledde hellebardister i brynje holder frem en skrå mur av tarmbehengte spydspisser. Major Tweedy med mustasjer som Turko den skrekkelige og med bjørneskinnslue med hanefjær og utstyr, epåletter, forgylte chevroner og sabeltasker, på brystet medaljer, be­ faler retning høyre. Han gir tempelriddernes korsfarertegn.) major tweedy: (Brummer barskt.) Rorkes Drift! Opp, gardister, fremad! Mahar shalal hashbaz. borgeren: Erin go bragh! (Major Tweedy og Borgeren viser hverandre medaljer, dekorasjoner, krigstrofeer og sår. Begge gjør honnør med fiendtlig trass.) menig carr: Jeg skal slån ihjel. menig compton: (Presser mengden tilbake.) Det skal gå riktig for seg. Skal lage et realt slaktehus av det rasshølet. (Kjempeorkester skraller Garryowen og God save the King.) cissy caffrey: De skal slåss. For min skyld! dåse-kate: De tapre og de skjønne. biddy dryppert: Meg synes det at den sorte ridderen vil vise seg som den beste. dåse-kate: (Rødmer dypt.) Nei, frue. Det røde panseret og den lystige sankt George for meg!

stephen:

Kledet som svøpes om Irlands lik skal veves av gatens skjøgeskrik.

(Løsner beltet, brøler.) Jeg skal vri nakken av hver jævla kødd som sier så mye som et ord mot den bedritne forpulte kongen min. bloom: (Rister Cissy Caffrey i skuldrene.) Si noe! Har De mistet talen? De er bindeleddet mellom nasjoner og generasjoner. Snakk, kvinne, hellige livgiver! cissy caffrey: (Forskrekket, griper menig Carr i armen.) Er jeg ikke sam­ men med deg? Er jeg ikke din pike? Cissy er din pike. (Hun roper.) Politi! stephen: (Ekstatisk, til Cissy Caffrey.) menig carr:

Din hånd er hvit, din munn er rød lekker er din kropp. Politi! stemmer i det fjerne: Dublin brenner! Dublin brenner! Brann! Brann! (Svovelbranner blusser opp. Mørke skyer ruller forbi. Tunge gatlingkanoner drønner. Pandemonium. Tropper marsjerer opp. Hover galopperer. Artilleri. Hese kommandorop. Klokker kimer. Spillere ro­ per. Fylliker skråler. Skjøger skriker. Tåkelurer uler. Tapre soldater roper. Døende skriker. Lanser slår mot rustninger. Tyver plyndrer de falne. Rovfugler flyr inn fra havet, letter fra sumpmarkene, suser ned fra reder, kretser skrikende omkring, havsuler, kormoraner, gribber, duehauker, klatrende skogsnepper, vandrefalker, dvergfalker, havør­ ner, måker, albatrosser, hvitkinngjess. Nattsolen formørkes. Jorden skjelver. Dublins døde fra Prospect og Mount Jerome står opp og vi­ ser seg for mange iført hvite fåreskinnspelser og sorte gjeteskinnsfrakker. Et gapende svelg åpner seg lydløst. Tom Rochford, vinneren iført idrettsdrakt, ankommer i spissen for det nasjonale hinderløpet og springer ut i tomrommet. Han blir fulgt av en skare løpere og springere. Med ville geberder setter de utfor avgrunnen. Kroppene deres faller. Arbeiderpiker i flotte klær kaster rødglødende Yorkshire trarabomber. Sosietetsdamer løfter skjørtene over hodet for å beskyt­ te seg. Leende hekser i røde korte serker rir på kosteskaft gjennom luften. Kvekerlyster legger plaster på brannsår. Det regner dragetenner. Væpnede helter springer opp fra furene. De utveksler vennska­ pelig rødekorsriddernes hilsningstegn og utkjemper dueller på ryttersabler. Wolfe Tone mot Henry Grattan, Smith OBrien mot Daniel O'ConneII, Michael Davitt mot Isaac Butt, Justin M'Carthy mot Par­ nell, Arthur Griffith mot John Redmond, John 0'Leary mot Lear O'Johnny, Lord Edward Fitzgerald mot Lord Gerald Fitzeward, The CFDonoghue of the Glens mot The Glens of the ODonoghue. På en høyde som er jordens midtpunkt, reiser Santa Barbaras feltalter seg. Sorte vokslys er stilt opp på deres evangeliums- og epistelsider. Fra de høye skyteskårene i tårnet faller to lysstråler ned på den sotsvarte stemmer:

461

alterstenen. På alterstenen ligger Mrs Mina Purefoy, ufornuftens gudinne, naken og lenket, med en kalk på den oppsvulmete magen. Fader Malachi OTlynn i kniplingsunderskjørt og messehagel bak frem, vender begge venstreføtter den gale veien og selebrerer feltgudstjenesten. Pastor Mr Hugh C. Haines Love M.A. i enkel kaftan og flat lue og hodet og snippen vendt den gale veien, holder en oppslått paraply over forretterens hode.) fader malachi o'flynn: Introibo ad altare diaboli. pastor haines love: Til djevelen som har gjort ungdomstiden min så lykkelig. fader malachi o'flynn: (Tar en bloddryppende hostie fra kalken og løf­ ter den.) Corpus meum. pastor haines love: (Løfter forretterens underskjørt høyt opp baktil og avslører de grå nakne hårete rumpeballene hans hvor det er stukket inn en gulrot.) Mitt legeme. de fordømtes stemmer: Reksreh egitkemlla ned Dug Nerreh it, Ajulellah! (Fra det høye kaller Adonais stemme.) adonai: Duuuuuuuuuuuuug! de velsignedes stemmer: Halleluja, ti Herren Gud den allmektige hers­ ker! (Fra det høye kaller Adonais stemme.) adonai: Guuuuuuuuuuuuud! (I skjærende dissonans synger bønder og bymennesker fra Orangistog Green-partiene Spark paven og Syng for Maria hver dag du er til.) menig carr: (Med voldsom truende stemme.) Jeg skal slå ham ihjel, så faen hakke meg forpulte Kristus! Jeg skal vri om den forpulte halsen på den jaevla bedritne rasshølkødden! (Retrieveren snuser rundt i utkanten av folkemengden, bjeffer vold­ somt.) bloom: (Springer bort til Lynch.) Kan De ikke få ham vekk? lynch: Han liker det dialektiske verdensspråket. Kitty! (Til Bloom.) Få ham vekk, De. Han hører ikke på meg. (Han trekker Kitty vekk.) stephen: (Peker.) Exit Judas. Et laqueo se suspendit. bloom: (Springer bort til Stephen.) Kom, bli med meg før det skjer noe verre. Her er stokken Deres. stephen: Stokk, nei. Fornuft. Dette er den rene fornuftens fest. gamle gummy granny: (Stikker en dolk i hånden på Stephen.) Gjør det av med ham, skatt. Klokken 8.35 er du i himmelen, og Irland vil være fritt. (Hun ber.) Å gode Gud, ta ham! cissy caffrey: (Trekker i menig Carr.) Kom nå, du er jo full. Han for­ nærmet meg, men jeg tilgir ham. (Roper i øret hans.) Jeg tilgir ham for at han fornærmet meg!

462

(Over skulderen til Stephen.) Ja, gå. De ser jo at han er helt omtåket. menig carr: (River seg løs.) Jeg skal fornærme ham. (Han styrter bort til Stephen med knyttneven fremstrakt og slår ham i ansiktet. Stephen vakler, knekker sammen, faller, sanseløs. Han lig­ ger rett ut med ansiktet i været, hatten triller bort til muren. Bloom går bort og plukker den opp.) major tweedy: (Høyt.) Karabin i hylster! Ild opphør! Honnør! retrieveren: (Bjeffer rasende.) Nør nør nør nør nør nør nør nør. mengden: Løft ham opp! Ikke slå ham når han ligger nede! Luft! Hvem? Soldaten slo ham. Han er professor. Er han skadet? Vær forsiktig med ham! Han er besvimt! en heks: Hvilken grunn hadde rødjakken til å slå herren og attpå til når han er full. La dem heller dra og slåss mot boerne! ruffersken: Hør på henne! Har ikke soldaten rett til å gå med sin egen pike? Han dro til feigingen, som fortjent. (De river hverandre i håret, klorer hverandre og spytter.) retrieveren: (Bjeffer.) Vov vov vov. bloom: (Skyver dem tilbake, høyt.) Gå tilbake, gå tilbake! menig compton: (Trekker i kameraten.) Her. Kom igjen, Harry. Purken kommer! (To konstabler i regnslag, høye, trer inn i flokken.) første konstabel: Hva står på her? menig compton: Vi var sammen med denne damen. Og så fornærmet han oss. Og overfalt kameraten min. (Retrieveren gjør.) Hvem eier denne blodige kjøteren? cissy caffrey: (Forventningsfullt.) Blør han? en mann: (Reiser seg opp fra knestående stilling.) Nei. Han er besvimt. Han er straks fin igjen. bloom: (Ser skarpt på mannen.) Overlat ham til meg. Jeg kan lett. . . annen konstabel: Hvem er De? Kjenner De ham? menig carr: (Luter seg mot konstabelen.) Han fornærmet dama mi. bloom: (Sint.) De slo ham uten at han hadde gjort noe. Jeg er vitne. Konstabel, få regimentsnummeret hans. annen konstabel: Jeg behøver ikke råd fra Dem om hvordan jeg skal utføre min tjeneste. menig compton: (Trekker i kameraten.) Hei, kom igjen, Harry. Ellers kaster Bennett deg i bua. menig carr: (Vakler idet han blir trukket av sted.) Gud kan ta ræva på gamle Bennett. Han er en bleikfeit rævpuler. Jeg girke en dritt forn. første konstabel: (Tar opp en notisbok.) Hva heter han? bloom: (Kikker over mengden.) Jeg ser akkurat en vogn der borte. Hvis De kan gi meg en håndsrekning, overbetjent. første konstabel: Navn og adresse. bloom:

463

(Corny Kelleher med sørgeflor om hatten og en krans i hånden, duk­ ker opp blant tilskuerne.) bloom: (Fort.) Å, den rette mann! (Han hvisker.) Simon Dedalus' sønn. Han er litt sliten. Be politifolkene om å jage bort disse uvedkommende. annen konstabel: Aften, Mr Kelleher. corny kelleher: (Til konstabelen, med glimt i øyet.) Det er greit. Jeg kjenner ham. Vant litt på totalisatoren. Gold Cup. Bortkastet. (Han ler.) Tyve for én. De forstår, ikke sant? første konstabel: (Snur seg mot mengden.) Så, hva er det dere glaner på? Bare gå videre. (Mengden sprer seg langsomt, mumler, bortover gaten.) corny kelleher: Bare overlat det til meg, overbetjent. Det er i orden. (Han ler, rister på hodet.) Vi var ofte like ille ute selv, eller enda verre. Hva? Hm, hva? første konstabel: (Ler.) Jeg antar det. corny kelleher: (Dytter til den andre konstabelen.) Kom igjen, bare la ham gå. (Han nynner og nikker i takt.) Med min tara lira tura lura lora loom. De skjønner hva jeg mener, ikke sant? annen konstabel: (Gemyttlig.) Åja, ja så klart. corny kelleher: (Blunker.) Gutter er gutter. Jeg har vognen like i nær­ heten. annen konstabel: Det er greit, Mr Kelleher. God natt. corny kelleher: Jeg tar meg av dette. bloom: (Trykker konstablene i hånden etter tur.) Mange takk, mine herrer. Mange takk. (Han mumler fortrolig.) Vi vil ikke ha noen skan­ dale, forstår De. Faren er en velkjent og høyt aktet borger. Skal bare slå seg litt løs, vet De. første konstabel: Det forstår jeg utmerket, sir. annen konstabel: Det er greit, sir. første konstabel: Det er bare hvis det skjer legemsskade at jeg er nødt til å rapportere til stasjonen. bloom: (Nikker fort.) Selvfølgelig. Helt riktig. Det er jo Deres plikt. første konstabel: Det er vår plikt. corny kelleher: God natt, folkens. konstablene: (Hilser samtidig.) Natt, mine herrer. (De fjerner seg med tunge langsomme skritt.) bloom: (Ånder lettet.) Det var heldig at De kom. Har De en vogn? corny kelleher: (Ler, peker med tommelen over høyre skulder mot vognen som står borte ved stillaset.) To handelsreisende som bød på boblevann hos Jammet. Som fyrster, gitt. Den ene tapte to pund på tota­ lisatoren. Druknet sorgen. Og ble varm på noen muntre piker. Så jeg tok dem med i Behans vogn og dro til Nattbyen. bloom: Jeg var på vei hjem bort Gardiner Street da jeg tilfeldigvis . . . corny kelleher: (Ler.) Og de ville selvfølgelig at jeg skulle bli med inn til ludderne. Nei, ved Gud, sa jeg. Ingenting for gamle rever som oss. (Han

464

465

ler igjen og blunker med glansløse øyne.) Gud skje lov så har vi det hjemme, hva, he, følger De meg? Ha ha ha! bloom: (Prøver å le.) He he he! Ja. Jeg var forresten nettopp på besøk hos en venn i nærheten, Virag, kjenner De ham? Stakkars fyr, han har holdt sengen en uke, og vi tok et glass sammen. Og jeg var akkurat på vei hjem . . . (Hesten knegger.) hesten: Hehehehehehe. Hehehehehjemmm! corny kelleher: Ja, det var Behan, kusken vår, som sa ifra da vi hadde satt av de to handelsreisende hos Mrs Cohen, så jeg sa til ham at han skulle holde an og bli med og ta en titt. (Han ler.) Edruelige likvognkusker en spesialitet. Skal jeg kjøre ham hjem? Hvor bor han? Et sted i Cabra, hva? bloom: Nei, i Sandycove, tror jeg, etter hva jeg forsto på ham. (Stephen ligger utstrakt på marken og ånder mot stjernene. Corny Kelleher skjeler ned og over mot hesten. Bloom står dystert og stirrer ned.) corny kelleher: (Klør seg i nakken.) Sandycove! (Han bøyer seg og kal­ ler på Stephen.) Nå! Han er jo helt dekket av spon. Så De om noe ble tatt fra ham? bloom: Nei nei nei. Jeg har pengene hans og hatten er her og stokken. corny kelleher: Nåvel, han er snart på bena igjen. Ingen ben er brukket. Vel, jeg får dra videre. (Han ler.) Jeg har en avtale på morgenkvis­ ten. Begrave de døde. Kom trygt hjem! hesten: (Knegger.) Hehehehehjem. bloom: God natt. Jeg skal bare vente litt og så tar jeg ham med hjem om en liten . . . (Corny går ut til vognen igjen og stiger inn. Det klirrer i seletøyet.) corny kelleher: (Fra vognen, stående.) Natt. bloom: Natt. (Kusken smeller med selene og løfter pisken oppmuntrende. Vognen og hesten rygger langsomt og klosset, og snur. Corny Kelleher sitter på sidesetet og vingler med hodet frem og tilbake som tegn på at han morer seg over Blooms dilemma. Kusken deltar i den stumme pantomimeaktige gleden fra det bortre setet. Bloom rister på hodet til taust muntert svar. Med tommelfingerne og håndflaten forklarer Corny Kelleher ham beroligende at de to konstablene kommer til å Ia Ste­ phen få sove videre, for hva annet kan man vel gjøre. Med et lang­ somt nikk viser Bloom sin takknemlighet, for det er nettopp dette Stephen trenger. Vognen klirrer turalurum rundt hjørnet av turalurumsmuget. Corny Kelleher forsikrularum på nytt med hånden. Bloom forsikralurum med hånden Corny Kelleher at han er forsikralurumet. De klingende hovene og det klirrende seletøyet lyder svake­ re med sitt uralura turularum lei. I hånden holder Bloom hatten til Stephen som er prydet med høvelspon, og stokken, og blir stående

ubesluttsom. Så bøyer han seg over Stephen og rister ham i skulde­ ren.) bloom: Eh! Hei! (Det er ikke noe svar. Han bøyer seg igjen.) Mr Deda­ lus! (Ikke noe svar.) Hvis man roper fornavnet. Søvngjenger. (Han bøyer seg igjen og fører nølende munnen nærmere ansiktet til den ut­ strakte skikkelsen.) Stephen! (Det kommer ikke noe svar. Han roper igjen.) Stephen! stephen: (Stønner.) Hvem? Sort panter. Vampyr. (Han sukker og strek­ ker på seg, så mumler han grøtet med langtrukne vokaler.) Hvem . . . kjører. . . Fergus nu. Og gjennomtrenger . . . skogens vevde skygger? (Han vender seg om på venstre side, sukker og krøller seg sammen.) bloom: Poesi. Velutdannet. Synd. (Han bøyer seg igjen og knepper opp Stephens vest.) Puster lettere. (Han børster sponene av Stephens klær med lett hånd og fingre.) Ett pund og syv. Men ingen skader. (Han lyt­ ter.) Hva? stephen: (Mumler.)

. . .skygger.. . skogen . . . hvite bryst. . . uklare havet.

(Han strekker ut armene, sukker igjen og krøller seg sammen. Bloom holder hatten og stokken, retter seg opp. En hund gjør i det fjerne. Bloom knuger om stokken og løsner grepet. Han ser ned på Stephens skikkelse og ansikt.) bloom: (Taler fortrolig til natten.) Ansiktet minner meg om hans stak­ kars mor. I den skyggefulle skogen. Det dype hvite brystet. Ferguson, tror jeg at jeg hørte. En pike, en eller annen pike. Det beste som kunne skje ham. (Han mumler.) . . . sverger på at jeg alltid vil hedre, alltid skjule, aldri avsløre helt eller delvis, kunst eller kunster. . . (Han mum­ ler.) ... i havets grove sand ... en kabellengde fra kysten . . . hvor ti­ devannet faller ... og stiger. . . (Taus, tankefull og anspent står han på post, med fingrene ved leppe­ ne i stillingen som hemmelig mester. Mot den mørke muren kom­ mer en skikkelse langsomt til syne, en vakker elleve års gutt, en byt­ ting, bortført, kledd i Eton-dress med glassko og en liten bronsehjelm og med en liten bok i hånden. Han leser lydløst fra høyre mot venst­ re, smiler, kysser boksiden.) bloom: (Forundret, roper uhørlig.) Rudy! rudy: (Stirrer uten å se Bloom inn i øynene og fortsetter å lese, kysser, smi­ ler. Han har et finskåret lilla ansikt. Han har diamant- og rubinknapper i dressen. I den venstre hånden holder han en tynn elfenbensstokk med fiolett sløyfe. Et lite hvitt lam titter ut fra vestlommen hans.) 466

III

16

lutselig før Mr Bloom foretok seg noe annet, børstet han av det meste av høvelsponene og rakte Stephen hatten og stokken og støttet ham i det hele tatt som en riktig samaritan, noe han i aller høyeste grad trengte. Hans (Stephens) tanker var ikke nettopp hva man vil kalle flakkende, men en smule usikre, og da han uttrykte ønske om noe å drikke, foreslo Mr Bloom i betraktning av tidspunktet og den om­ stendighet at det ikke var noen pumpe med Vartry-vann i nærheten til å vaske seg i og langt mindre til å drikke, uten videre som utvei den hen­ siktsmessige kuskebrakken, som den ble kalt, og som lå et steinkast fra Buttbroen, hvor de kanskje kunne få noe drikkelig i form av melk eller soda eller mineralvann. Men å komme dit var problemet. For en gangs skyld var han en smule desorientert, men ettersom det tydelig påhvilte ham en slags plikt å ta skritt i sakens anledning, overveide han passende midler og utveier mens Stephen gjentatte ganger gjespet. Såvidt han kunne se, var han ganske blek i ansiktet, og derfor forekom det ham høyst tilrådelig å bringe til veie en eller annen form for fremkomstmid­ del som passet til situasjonen de befant seg i for øyeblikket, idet de begge var utkjørte, særlig Stephen, naturligvis under forutsetning av at det fantes noe slikt tilgjengelig. Og følgelig etter noen forberedelser som for eksempel avbørsting av høvelspon, og til tross for at han hadde glemt å samle opp det nokså såpeduftende lommetørkleet som hadde gjort tje­ neste under avbørstingen av sponene, bega de seg sammen bort Beaver Street, som snarere var et smug enn en gate, til de kom til hovslagerverkstedet og den utpreget illeluktende atmosfæren fra leiestallene på hjørnet av Montgomery Street, hvor de tok av til venstre og derfra kom over i Amiens Street på hjørnet av Dan Bergins forretning. Men som han med stor visshet hadde forutsett, var det ikke tegn til noen ledig kusk, bortsett fra en firehjuls drosje som sto utenfor North Star Hotel og som formodentlig var bestilt av noen typer som festet der inne, og den gjorde da heller ikke mine til å flytte seg så meget som en tomme da Mr Bloom, som var alt annet enn noen mester i å plystre, forsøkte å praie den ved å utstøte en slags fløytelyd, mens han to ganger førte armene opp i en bue over hodet. Dette var et dilemma, men sunn fornuft tilsa at det tydeligvis ikke var annet å gjøre enn å ta situasjonen kaldt og rolig og gå til fots, hvilket de da også gjorde. De skrådde over gaten ved Mullett og Signal House som

P

469

de snart nådde, og fortsatte derfra i retning av jernbanestasjonen i Amiens Street, der Mr Bloom ble hindret av den omstendighet at den ene av knappene bak på buksen, for å variere litt over det klassiske munnhel­ let, var gått alle knappers gang, til tross for at han med sitt vanlige gode humør heltemodig forsøkte å bagatellisere uhellet. Slik at ettersom ingen av dem tilfeldigvis hadde det spesielt travelt og temperaturen vir­ ket forfriskende da det hadde klarnet opp etter Jupiter Pluvii nylige besøk, trasket de videre forbi stedet hvor den tomme vognen sto og ven­ tet uten kusk eller passasjerer. Tilfeldigvis hendte det seg at en sandvogn fra Dublin United Tramways Company kom forbi på hjemtur og helt apropos fortalte den eldre mannen sin ledsager om sin egen mirakuløse redning for en stund siden. De kom forbi hovedinngangen til Great Northen-stasjonen som var utgangspunktet for jernbanen til Belfast, hvor det selvfølgelig ikke var noen trafikk på dette sene tidspunktet, og videre forbi på baksiden av likhuset (langt fra noen innbydende lokali­ tet, snarere et nokså makabert sted, særlig ved nattetider) og kom omsi­ der til Dock Tavern og fortsatte deretter over i Store Street som er berømt for politistasjonen ved C-avdelingen. Mellom dette punktet og de høye for øyeblikket mørklagte varehusene i Beresford Place, kom Stephen tilfeldigvis til å tenke på Ibsen, som han i tankene av en eller annen grunn assosierte med steinhuggeren Baird i Talbot Place, første gate på høyre hånd, mens den annen som opptrådte som hans fidus Achates med inderlig velbehag trakk inn luften fra James Rourkes bybakeri som lå like i nærheten, den i sannhet liflige duften av vårt daglige brød som av alle befolkningens virkelig fornødenheter er den viktigste og mest uunnværlige. Brød, selve ryggraden i livet, tjen ditt brød. Å, hvor kjøper man det beste brød? Hos baker Rourke, svaret lød. En route ytret Mr Bloom, som i hvert fall hadde full kontroll over sine åndsevner og faktisk var ganske ubehagelig edru, noen advarende ord til sin fåmælte følgesvenn angående bordellkvarterets farer, ille beryktede kvinner og fjonge alfonser som man kanskje en sjelden gang kunne omgås med, men uten å gjøre til noen vane, for det kunne i lengden være en dødsfelle for unge menn av hans alder, særlig hvis de hadde vennet seg til å drikke sterke saker og ikke hadde en smule kunnskaper om jiu jitsu for alle tilfellers skyld, for selv om man lå på ryggen, gikk det an å gi fra seg noen skikkelige spark hvis man ikke så seg for. Det hadde sannelig vært et heldig inngrep av forsynet at Corny Kelleher hadde dukket opp på skueplassen da Stephen lå i lykkelig uvitenhet om at hvis ikke denne mannen hadde dukket opp i ellevte time, kunne det hele lett ha utviklet seg til at han hadde havnet på legevakten eller i fyllearresten, hvor han neste dag ville ha blitt fremstilt for Mr Tobias eller, da denne var statsadvokat, snarere gamle Wall, skulle han ha sagt, eller Mahoney, hvilket helt enkelt var til den største ulykke for en ung mann når det ble kjent på byen. Grunnen til at han nevnte dette, var at en hel del av disse politifolkene som han innerst inne avskydde, var kjent for å være full-

470

471

stendig skruppelløse i tjenesten, og som Mr Bloom sa idet han mintes et par saker på avdeling A i Clanbrassil Street, var parat til å sverge på at natt var dag. De var aldri der når man trengte dem, men alltid i et rolig strøk av byen, for eksempel Pembroke Road, der det alltid var nok av lo­ vens håndhevere, noe som selvfølgelig skyldtes at de fikk sin betaling for å beskytte overklassen. Et annet forhold han kommenterte, var at man utstyrte soldater med skytevåpen eller håndvåpen av forskjellig slag som kunne gå av når som helst, hvilket var ensbetydende med å egge dem opp mot sivilpersoner, hvis det skulle oppstå uoverensstemmelser. Man bare ødet tiden, hevdet han meget fornuftig, foruten helse og sitt gode rykte, ved siden av denne sløsingen med penger, for de løsaktige kvin­ nene av demimonden forsto å kare til seg en masse kontanter og den største faren lå i hvem man drakk seg full sammen med, om enn han var av den oppfatning at i dette spørsmål om stimulerende midler, så var et glass utsøkt gammel vin til rette tid både nærende og blodgivende og hadde dessuten avførende virkning (spesielt en god burgunder som han var en stor tilhenger av), men selvfølgelig aldri ut over et visst punkt, hvor han uvegerlig trakk grensen, da det ellers bare førte til all verdens ubehageligheter for ikke å snakke om at man derved praktiskt talt var utlevert til andres nåde og barmhjertighet. Mest kritisk var han mot de svirebrødrene som hadde forlatt Stephen så nær som én, noe som under omstendighetene var en uhørt feighet fra medisinerkameratenes side. - Og denne ene var Judas, sa Stephen, som hittil ikke hadde ytret et ord om noe som helst. Under samtalen om disse og beslektede emner tok de en snarvei på baksiden av tollboden og gikk under Loop Line-broen, da oppmerksom­ heten deres ble tiltrukket av et bekken med brennende koks utenfor et vaktskur eller noe lignende, og styrte sine nokså vaklende skritt dit bort. Stephen stanset av seg selv uten noen spesiell grunn og stirret på hau­ gen med nakne brosteiner, og i skjæret fra bekkenet kunne han såvidt skjelne den dunkle skikkelsen til den kommunale vaktmannen inne i det mørke vakthuset. Det begynte å demre for ham at dette var noe som hadde hendt eller var blitt fortalt ham tidligere en gang, men det kostet ham ikke ringe anstrengelser før han husket at han i vakten gjenkjente en tidligere bekjent av sin far, Gumley. For å unngå å møte ham direkte, trakk han seg nærmere jernbanebroens søyler. - Noen som hilste på Dem, sa Mr Bloom. En skikkelse av middels høyde som øyensynlig var ute og streifet under brobuene, hilste igjen og ropte: - Natt! Stephen rykket naturligvis temmelig forvirret sammen og stanset for å besvare hilsenen. Mr Bloom, som var drevet av sin medfødte fin­ følelse ettersom han mente man skulle passe sine egne saker, fortsatte videre, men forble allikevel på qui vive med en liten uro, men uten den minste snev av frykt. Selv om det ikke var uvanlig, så visste han at det

langt fra var ukjent at det i Dublin fantes desperadoer som nesten ikke hadde noe å leve av og som passet opp fredelige fotgjengere og skremte vettet av dem ved å rette en pistol mot dem på et eller annet avsideslig­ gende sted utenfor selve bykjernen, at sultne omstreifere av samme kategori som ved Themsen i London rett og slett hadde tilhold der i ut­ kanten eller var marodører, parate til å stikke av i all hast med et hvilket som helst bytte de klarte å legge hendene på, pengene eller livet, og som etterlot offeret svinebundet og svimeslått til skrekk og advarsel. Selv om Stephen ikke var overstadig nøktern, kjente han likevel igjen Corleys ånde som oste av dårlig whiskey, da personen som hadde hilst på dem kom nærmere. Lord John Corley kalte noen ham og slektsfor­ holdet hang slik sammen: Han var eldste sønn av den nylig avdøde inspektør Corley ved kriminalpolitiet som hadde giftet seg med en viss Katherine Brophy, datter av en gårdbruker fra Louth. Hans bestefar, Patrick Michael Corley fra New Ross, hadde giftet seg med enken etter en krovert på stedet, hennes pikenavn hadde vært Katherine (likeså) Talbot. Ryktet hadde det til, selv om det ikke kunne bevises, at hun nedstammet fra lordene Talbot de Malahides slekt, i hvis hus, som ubestri­ delig var en fornem herregård i sitt slag og vel verdt et besøk, hennes mor eller tante eller en annen kvinnelig slektning av usedvanlig skjønn­ het hadde nytt den utmerkelsen å være ansatt som vaskehjelp. Dette var altså grunnen til at den ennå relativt unge, men nokså forhutlete man­ nen som nå tiltalte Stephen, av enkelte mennesker med legning for spøkefullhet, ble omtalt som Lord John Corley. Han trakk Stephen til side og ga ham den vanlige sørgelige visen. Ikke så meget som en farthing til nattelosji. Alle hans venner hadde latt ham i stikken. Videre var han kommet i krangel med Lenehan som han over­ for Stephen betegnet som et tarvelig lusent fyllesvin, foruten et utvalg andre upåkrevde uttrykk. Han var arbeidsløs og tryglet Stephen om å fortelle hvor han på denne Guds grønne jord kunne få et eller annet å gjøre, hva som helst. Nei, det var datteren av moren i vaskekjelleren som var pleiesøster til arvingen i huset, eller så var de også på en eller annen måte i familie gjennom moren slik at begge ting skjedde samtidig, hvis da ikke hele historien var oppspinn fra ende til annen. Men uansett så var han fullstendig blakk. - Jeg ville ikke ha spurt deg, fortsatte han, hvis det ikke hadde vært for at jeg ved Gud i himmelen er helt på bar bakke. - Det blir ledig en jobb i morgen eller i overmorgen, fortalte Stephen ham, for en ung hjelpelærer på en gutteskole i Dalkey. Mr Garrett Deasy. Prøv det. Du kan vise til meg. - Herregud, svarte Corley, jeg kan da ikke undervise på noen skole, menneske. Jeg har aldri vært noe lys, tilføyde han med et forsøk på å le. Jeg dumpet to ganger på skolen hos jesuittene. - Jeg har heller ikke noe sted å sove, meddelte Stephen ham. Corley var til å begynne med tilbøyelig til å tro at det hadde noe å

472

473

gjøre med at Stephen var kastet ut fra hybelen sin for å ha tatt med seg et forpult ludder fra gaten. Det lå et simpelt herberge i Marlborough Street, hos Mrs Maloney, hvor det kostet bare sixpence og var fullt av slette personer, men M'Conachie hadde fortalt ham at man fikk ansten­ dig losji i Brazen Head over i Winetavem Street (noe som fjernt påmin­ net den tiltalte om broder Bacon) for én shilling. Han var skrubbsulten også, selv om han ikke hadde nevnt noe om det. Selv om dette var noe som skjedde hver annen natt eller på det nær­ meste like ofte, tok Stephens følelser på en måte overhånd, til tross for at han visste at Corleys splitter nye skrøne var like troverdig som de and­ re og ikke stort å sette lit til. Men haud ignarus malorum miseris sucurrere disco osv, som den latinske dikteren sier, særlig som hellet ville ha det, fikk han lønn etter den femtende i hver måned, nemlig den seks­ tende, hvilket faktisk var dags dato, om enn en stor del av midlene alle­ rede var satt overstyr. Men det mest komiske var at Corley ikke kunne få det ut av hodet at Stephen levde i overflod og bare behøvde å rekke frem hånden etter det han ønsket seg. Mens derimot. Han stakk hånden i lommen allikevel, ikke fordi han ventet å finne noe spiselig, men fordi han mente han kanskje kunne låne ham en shilling eller så, slik at han i det minste kunne forsøke å finne seg noe å spise, men resultatet var ne­ gativt, for til sin store sorg oppdaget han at pengene var borte. Et par knuste kjeks var hele resultatet av undersøkelsen. Han forsøkte så godt han kunne å huske om han hadde mistet dem, hvilket var meget mulig, eller lagt dem igjen et sted, i så fall var utsiktene ikke særlig lysende, men tvert imot det motsatte. Han var i det hele tatt altfor utkjørt til å kunne gjennomføre noen grundige undersøkelser, selv om han forsøkte å huske noe. Om kjeks hadde han en vag erindring. Hvem var det egentlig som hadde gitt ham dem, undret han seg, eller hvor, eller hadde han kjøpt dem? I en annen lomme fant han likevel noe han i mørket antok var pennystykker, hvilket viste seg å være feil. - Det er jo halfcrowner, mann, korrigerte Corley ham. Og det viste det seg faktisk å være. Stephen lånte ham likevel en av dem. - Takk, sa Corley. Du er en gentleman. Jeg skal betale deg tilbake en annen gang. Hvem er du sammen med? Jeg har sett ham et par ganger i Bleeding Horse i Camden Street sammen med Boylan, plakatklistreren. Kan du ikke legge inn et godt ord for meg så jeg kommer inn der? Jeg skulle gjerne gå med plakatbrett, men piken på kontoret sa de hadde fullt opp av folk de neste tre ukene. Gudbedre, man må bestille plass i forveien som om det var til Carl Rosa-operaen. Jeg er likeglad med hva det er, om det så er som gatefeier. Ettersom han ikke var så nedslått lenger etter å ha fått to shilling og seks, fortalte han Stephen om en fyr ved navn Bags Cominsky som han sa Stephen sikkert kjente godt fra Fulham, skipshandleren, hvor han var bokholder og som pleide å holde til i bakrommet hos Nagle sammen

med O'Mara og en liten fyr som stammet og som het Tighe. Nåvel, han ble innbrakt i forgårs natt og fikk ti shilling i bot for drukkenskap og gateuorden og fordi han nektet å bli med konstabelen. Mr Bloom holdt seg under tiden i nærheten av brosteinene ved koksbekkenet utenfor den kommunale vaktmannens skur, og mannen som tydeligvis aldri kunne få nok å gjøre, forekom det ham, hadde tatt seg en privat liten lur mens Dublin sov. Samtidig kastet han av og til et blikk bort på Stephens alt annet enn ulastelig påkledte samtalepartner, som om han hadde sett denne herremannen et eller annet sted, til tross for at han ikke var i stand til med sikkerhet å fastslå hvor, eller hadde den fjer­ neste anelse om når. Ettersom han var en nøktern person med en skar­ pere iakttagelsesevne enn de fleste, bemerket han også den temmelig medtatte hatten og det i det hele tatt lurvete antrekket som vitnet om kronisk pengeforlegenhet. Formodentlig var det en snylter av hans be­ kjentskapskrets, men for den saks skyld var det jo også et spørsmål om at hver og en forsøkte å utnytte sin nabo som igjen utnyttet sin neste, bare på en grundigere måte, og hvis så denne mannen fra gata selv skulle havne på anklagebenken, ville straffarbeide med eller uten subsi­ diær bøtestraff være en meget rara avis. I hvert fall hadde han en bety­ delig porsjon frekkhet når det gjaldt å klenge seg på folk på denne tiden av natten eller morgenen. Det var sannelig i stiveste laget. De to skiltes og Stephen gikk tilbake til Mr Bloom som med sitt erfar­ ne øye ikke kunne unngå å legge merke til at han hadde bukket under for vedkommende snylters talegaver. Med hentydning til møtet sa han leende, altså Stephen: - Han har hatt uflaks. Han ba meg be Dem om å be noen som heter Boylan, en plakatklistrer, om å gi ham jobb som plakatbærer. Ved denne opplysningen som tydeligvis interesserte Mr Bloom lite, stirret han åndsfraværende i kanskje et halvt sekund eller så, i retning av en mudderpram som kunne glede seg over et så berømt navn som Eblana, og som lå fortøyd ved tollbodkaien og som høyst sannsynlig skulle repareres, hvoretter han unnvikende svarte: - Alle får sin andel av hell, sies det. Nå som De nevner det, var ansik­ tet hans kjent. Men hvis vi ser bort fra det et øyeblikk, hvor meget avsto De, om jeg ikke er altfor nysgjerrig? spurte han. - En halfcrown, svarte Stephen. Jeg skulle tro at han trenger såpass for å finne et nattlosji. - Trenger! utbrøt Mr Bloom uten å vise den minste forbauselse over denne opplysningen. Det kan jeg virkelig skrive under på og det garan­ terer jeg at han alltid gjør. Enhver etter behov eller enhver etter sine gjerninger. Men siden vi snakker om dette i alminnelighet, hvor har De selv tenkt å sove? Å gå helt ut til Sandycove, er utelukket. Og selv om De kunne, vil De ikke slippe inn, etter det som skjedde på Westland Row-stasjonen. De ville slite Dem ut til ingen nytte. Jeg akter ikke på noen måte å blande meg i hva De skal gjøre, men hvorfor i all verden

474

475

forlot De Deres fars hus? - For å søke vanskjebnen, lød Stephens svar. - Jeg traff Deres ærede far for nylig, svarte Mr Bloom diplomatisk. Faktisk i dag, eller i går, for å være helt nøyaktig. Hvor bor han for øye­ blikket? Jeg forsto av samtalen at han hadde flyttet. - Jeg tror han er i Dublin et eller annet sted, svarte Stephen likegyl­ dig. Hvordan det? - En begavet mann, sa Mr Bloom om Mr Dedalus senior, i mer enn en henseende og den fødte raconteur god som noen annen. Han er meget stolt av Dem og med rette. De kunne kanskje gå tilbake dit, dristet han seg til å si, mens han stadig tenkte på det høyst ubehagelige opptrinnet på Westland Row-stasjonen, da det var fullstendig klart at de to andre, det vil si Mulligan og hans venn den engelske turisten, som til slutt hadde stukket av fra den tredje kameraten, hele tiden oppførte seg som om den fordømte stasjonen tilhørte dem og at de forsøkte å stikke av fra Stephen i all forvirringen, hvilket de også gjorde. Men han fikk ikke noe svar på dette forslaget, idet Stephens indre øye var for opptatt med å utmåle seg synet av den hjemlige arne slik den så ut siste gang da hans søster Dilly satt med håret hengende foran kami­ nen og ventet på at et litt tynt brygg av trinidadkakao skulle koke i den sotete kjelen, slik at hun og han kunne drikke den til havresuppen i ste­ det for melk etter fredagssilden, som de hadde fått to for en penny, for­ uten et egg hver til Maggy, Boody og Katey, mens katten satt under rul­ len og slukte et sammensurium av eggeskall og forkullete fiskehoder og ben på et firkantet gråpapir, i overensstemmelse med Kirkens tredje for­ skrift om å faste og være avholdende på de fastsatte dager, kvatemperdagene, eller noe i den retning. - Nei, gjentok Mr Bloom igjen, hvis jeg var i Deres sko ville jeg ikke feste for stor lit til denne lystige kameraten som alltid pleier å tilføre samtalen et humoristisk innslag, dr. Mulligan, som veiviser, filosof og venn. Han vet å mele sin egen kake, selv om han antagelig etter alt å dømme aldri har erfart hva det vil si å unnvære skikkelige måltider. De la selvfølgelig ikke merke til like mye som jeg. Men det ville ikke forbau­ se meg det minste om jeg fikk vite at noen hadde lagt litt tobakk eller narkotisk middel i glasset Deres i en eller annen skummel hensikt. Han forsto imidlertid av alt han hadde hørt at dr. Mulligan var en ytterst allsidig og mangekyndig mann, ikke bare på medisinens område, men en mann som raskt nærmet seg en ledende plass på sitt område og som hvis alle opplysninger talte sant, i en ikke altfor fjern fremtid hadde gode utsikter til å få en blomstrende praksis som mondén lege som ville tjene anselige honorarer for sine tjenester, og i tillegg til denne faglige posisjonen kom at han ved kunstig åndedrett og såkalt førstehjelp hadde reddet denne mannen fra den visse drukningsdød ved Skerries, eller var det Malahide? - en overmåte modig bedrift, måtte man innrømme og som ikke kunne roses høyt nok, slik at han ærlig talt var ganske ute av

stand til å fatte hvilken jordisk grunn som lå bak, hvis han da ikke skulle tilskrive det ren og skjær ondskap eller misunnelse. - Hvis det da ikke helt enkelt er som noen sier, at han ville stjele ide­ ene Deres, våget han å fremkaste. Det forsiktige halvt bekymringsfulle, halvt nysgjerrige blikket hvori det lå også en vennlighet og som han sendte Stephens nå temmelig gretne ansiktsuttrykk, kastet ikke noe klart lys, faktisk overhodet intet, over spørsmålet om han grovt var blitt tatt ved nesen, å dømme etter de to tre mismodige bemerkningene han lot falle, eller om han tvert imot gjennomskuet hele affæren og av en eller annen grunn som han selv kjente best, simpelthen hadde latt det hele mer eller mindre. Trykkende fattigdom hadde denne virkningen, og han mer eller mindre gjettet på at hvor store pedagogiske evner den annen enn besatt, så hadde han ikke hatt små vanskeligheter med å få endene til å møtes. I nærheten av urinalet fikk de øye på en iskremvogn og rundt den sto en gruppe som syntes å være italienere, i hissig diskusjon og ga luft for noen høyst munnrappe uttrykk på sitt eget språk på en særlig levende måte, ettersom det lot til å ha oppstått noen små uoverensstemmelser mellom partene. - Puttana madonna, chi ci dia i quattrini! Ho ragione? Culo rotto! - Intendiamoci. Mezzo sovranopiu . . . - Dice lui, perd! - Mezzo. - Farabutto! Mortacci sui! - Ma ascolta! Cinque la testa piu . . . Mr Bloom og Stephen gikk inn i kuskebrakken, en beskjeden trebyg­ ning hvor han bare en sjelden gang hadde satt sin fot om overhodet i det hele tatt. Førstnevnte hadde like før hvisket til sistnevnte noen hentyd­ ninger angående innehaverne som ble sagt å være den en gang så berømte Skin-the-Goat Fitzharris, invinciblen, selv om han ikke kunne stå inne for riktigheten av det og som det høyst sannsynlig ikke var det fnugg av sannhet i. Øyeblikket etter var de to nattevandrerne våre trygt benket i en diskret krok, bare for å bli hilst av stirrende blikk av den høyst blandede forsamlingen av løse eksistenser og andre ubestemme­ lige hjemløse eksemplarer av slekten homo som allerede satt og spiste og drakk og pratet med hverandre, og for hvem de nyankomne tydelig var et emne av åpenbar interesse. - Og til en kopp kaffe, forsøkte Mr Bloom innledende for å bryte isen, synes jeg De burde bestille en eller annen form for fast føde, kanskje noe i retning av et rundstykke. Følgelig var hans første handling med karakteristisk sangfroid stillfer­ dig å bestille disse næringsmidlene. Den tilstedeværende hoi polloi av kusker og havnearbeidere eller hva de kunne være, vendte etter en flyktig gransking med tydelig mishag blikket bort, bortsett fra et enkelt forsoffent individ med rødt skjegg og delvis grått hår og som så ut til å

476

477

være sjømann. Han stirret fremdeles en god stund før han på nytt rettet sin henførte oppmerksomhet mot gulvet. Mr Bloom som benyttet seg av sin ytringsfrihet, hadde et flyktig kjennskap til språket som ble benyttet, selv om man vil huske at han var nokså usikker angående voglio og be­ merket høylydt til sin protegé, å propos bataljen ute på gaten som stadig raste løssluppent. - Et vakkert språk. Jeg mener til sang. Hvorfor skriver De ikke diktene Deres på det språket? Bella Poetria! Det er så melodisk og rikt. Bella­ donna. Voglio. Stephen som prøvde å gjespe så godt han kunne, ettersom han led av en overveldende tretthet, svarte: - Å fylle øret på en hunnelefant. De kranglet om penger. - Jaså? sa Bloom. Naturligvis, tilføyde han tankefullt og reflekterte over at når det var flere språk enn absolutt nødvendig, så skyldtes det kanskje den sydlige glansen som omgir det. Midt under denne téte-å-téte stilte innehaveren av stedet en dam­ pende full kopp av et utmerket brygg under navnet kaffe på bordet, sammen med et tilsynelatende temmelig antediluviansk eksemplar av en bolle. Hvoretter han trakk seg tilbake til disken. Mr Bloom bestemte seg for å ta en nærmere titt på ham senere, så det ikke skulle virke som. Hvoretter han med blikket oppmuntret Stephen til å begynne, og spilte fordekt rollen som vert og skjøv gradvis koppen nærmere ham med det som formodentlig skulle være kaffe. - Lyder kan bedra, sa Stephen etter en liten pause, på samme måte som navn. Cicero, Podmore, Napoleon, Mr Goodbody. Jesus, Mr Doyle. Shakespeare var like vanlig som Murphy. Hva sier et navn? - Javisst, medgikk Mr Bloom samstemmig. Selvfølgelig. Vårt navn ble også forandret, tilføyde han og skjøv den såkalte bollen over bordet. Sjømannen med det røde skjegget som oppmerksomt hadde betraktet de nyankomne, anropte Stephen, som han hadde fattet spesiell interes­ se for, og spurte: - Og hva heter så du? Mr Bloom fikk såvidt tidsnok trykket sin ledsager på foten, men Ste­ phen ignorerte tydeligvis det varme trykket fra uventet hold, og svarte: - Dedalus. Sjømannen så tungt på ham med et par posete døsige øyne som var temmelig opphovnete av overdrevent alkoholforbruk, særlig god gam­ mel genever og vann. - Kjenner du Simon Dedalus? spurte han omsider. - Jeg har hørt om ham, sa Stephen. Mr Bloom følte seg et øyeblikk på syv favners dyp da han merket at de andre også tydeligvis tyvlyttet. - Han er irsk, sa den brave sjømannen bestemt og fortsatte å stirre på stort sett samme måte og nikket. Fullstendig irsk. - Altfor irsk, repliserte Stephen.

Mr Bloom skjønte hverken ut eller inn av hele historien og han spurte nettopp seg selv hvilken forbindelse det kunne være, da sjømannen plutselig vendte seg mot de andre i brakken med ordene: - Jeg har sett at han har skutt to egg av to flasker på femti meters av­ stand over skulderen. Skarpskytter med venstre. Til tross for at han var en smule hemmet av en lettere stamming og at bevegelsene hans var litt ubehjelpelige, gjorde han sitt beste for å forklare: - Si at flaskene sto der borte. Femti meter, målt opp. Egg på flaskene. Spenner hanen over skulderen. Sikter. Han vred kroppen halvveis rundt, knep sammen venstre øye helt og gjorde en skjev grimase og glodde ut i natten med et temmelig utiltalende ansiktsuttrykk. - Pang! ropte han først en gang. Hele forsamlingen ventet og var forberedt på enda et skudd, da det jo var to egg. - Pang! ropte han en gang til. Da egg nummer to tydeligvis var tilintetgjort, nikket han og blunket, og tilføyde blodtørstig:

- Buffalo Bill Buffalo Bill. Treffer alltid der han vil. Det fulgte en pause helt til Mr Bloom for å hjelpe på stemningen spurte ham om det dreide seg om konkurranseskyting som den i Bisley. - Vafforno? sa sjømannen. - Lenge siden? fortsatte Mr Bloom uten å nøle et sekund. - Tja, sa sjømannen og slappet av under den magiske virkningen av at hardt settes mot hardt. Det kan vel ha vært for en ti år siden. Han reiste rundt med Henglers Royal Circus. Jeg har sett at han gjorde det i Stock­ holm. - Merkelig sammentreff, sa Mr Bloom diskret til Stephen. - Mitt navn er Murphy, fortsatte sjømannen. D.B. Murphy, fra Carrigaloe. Vet du hvor det er? - Queenstown Harbour, svarte Stephen. - Det stemmer, sa sjømannen. Fort Camden og Fort Carlisle. Derfra kommer jeg. Kona bor der. Jeg vet hun venter på meg. For England vårt fedreland. Hun er min egen trofaste lille kone som jeg ikke har sett på syv år, jeg har vært til sjøs. Mr Bloom kunne lett forestille seg hans ankomst på denne scenen. Sjømannen som kommer hjem til den vesle stuen i veikanten, etter at han har lurt klabautermannen, en regnfull natt uten måne. Verden rundt etter en kone. Det gikk nokså mange historier over det spesielle temaet om Ben Bolt som seilte på de syv hav og som etter mange år kom hjem til Alice som for lengst var død, Enoch Arden og Rip van Winkle, og er det noen som husker Caoc O'Leary, for øvrig et yndet og nokså krevende deklamasjonsnummer av stakkars John Casey og på sin måte

478

479

et lite stykke fullendt poesi. Aldri om hustruen som har løpt sin vei og vender tilbake igjen, hvor tro hun enn er mot den fraværende. Ansiktet mot vindusruten! Tenke seg hans forbauselse da han endelig var fremme ved målet og den grusomme sannheten om hans bedre halvdel gikk opp for ham, følelsenes skipbrudd. Lite ventet du meg, men jeg er kommet for å bli og begynne forfra igjen. Der sitter hun som gressenke ved den selvsamme kaminen. Tror jeg er død, gynges i dypets vugge. Og der sitter onkel Chubb eller Tomkin, alt ettersom, verten på Crown and Anchor, i skjorteermene og spiser biff med løk. Ingen stol til far. Hui! Vinden! Sitter med den nyfødte i fanget, et post mortem-barn. For syng hei og hoi og ride ride ranke! Man bøyer seg for det uunngåelige. Gode miner. Med de kjærligste hilsener forblir jeg din dypt sønderknuste mann, D.B. Murphy. Sjømannen, som ikke lot til å være hjemmehørende i Dublin, vendte seg mot en av kuskene og spurte: - Du skulle vel ikke tilfeldigvis ha en ekstra skrå? Det hadde den spurte kusken tilfeldigvis ikke, men verten tok et fin­ gerbøl tobakk opp av jakken som hang på en spiker, og det forønskede gikk fra hånd til hånd. - Takk, sa sjømannen. Han anbrakte bussen i gapet, tygget og fortsatte mens han langsomt stammet. - Vi kom inn i formiddag klokken elleve. Tremasteren Rosevean fra Bridgewater med murstein. Jeg tok hyre for å komme over. Avmønstret i ettermiddag. Her er sjømannsboken. Vil du se? D.B. Murphy. Fullbefa­ ren matros. Som bekreftelse på sine ord trakk han fra innerlommen frem et sam­ menbrettet og ikke helt rent dokument og rakte det til sidemannen. - Du må ha sett en god del av verden, bemerket verten og bøyde seg frem over disken. - Nåja, sa sjømannen etter å ha tenkt seg om. Jeg har jo seilt litt rundt siden jeg dro ut. Jeg har vært i Rødehavet. Jeg har vært i Kina og NordAmerika og Syd-Amerika. På en tur ble vi forfulgt av sjørøvere. Jeg har sett plenty med isfjell, karer. Jeg har vært i Stockholm og Svartehavet, Dardanellene under kaptein Dalton, den beste kar som noen gang har ført en skute. Jeg har vært i Russland. Gospodipomiljou. Slik ber russer­ ne. - Du har vel også sett merkverdige ting, skjøt en kusk inn. - Nåja, sa sjømannen og flyttet på skråen som var delvis tygd. Jeg har sett merkverdige ting også, både godt og vondt. Jeg har sett en krokodil­ le som bet over ankerfliket like lett som jeg biter av denne skråen. Han tok den seige klumpen ut av munnen, la den mellom tennene og bet hardt til. - Agg! Slik! Og jeg har sett menneskeetere i Peru som eter lik og hestelever. Se her. Her er de. En venn av meg har sendt meg det.

Han rotet et postkort ut av innerlommen som lot til å være et helt arkiv, og skjøv det over bordet. Der sto det trykt: Choza de Indos. Beni. Bolivia. Alle rettet oppmerksomheten mot scenen på bildet, en gruppe inn­ fødte kvinner med stripete lendekleder. De satt på huk, blunket, ammet, skulte, sov midt i en sverm av små barn (det måtte minst ha vært et snes av dem) foran noen primitive hytter av strå. - Tygger coca hele dagen, tilføyde den meddelsomme sjøulken. Ma­ ger som rivjern. Skjærer av seg pattene når de ikke kan få flere unger. Se bare hvordan de sitter der splitter nakne og eter leveren fra en død hest helt rå. Postkortet hans viste seg å fange de herrer grønnskollingenes interes­ se i flere minutter, om ikke mer. - Vet du hvordan man holder dem på avstand? spurte han ingen be­ stemt. Da ingen våget seg til å svare, blunket han og sa: - Med glass. Da blir de skremt. Glass. Mr Bloom som ikke røpet noen forbauselse, vendte diskret kortet for å studere den delvis utviskete adressen og poststemplet. Det sto føl­ gende: Tarjeta Postal. Senor A. Boudin. Galeria Becche. Santiago. Chile. Det inneholdt tydeligvis ingen meddelelse, la han spesielt merke til. Selv om han ikke uten videre trodde på den uhyggelige historien som ble fortalt (og for den saks skyld heller ikke på den med eggene, til tross for Wilhelm Tell og episoden Lazarillo-Don Cesar de Bazan som er be­ skrevet i Maritana ved hvilken leilighet førstnevntes kule gikk gjennom sistnevntes hatt), ettersom han hadde oppdaget en uoverensstemmelse mellom sjømannens navn (under forutsetning av at han var den han ga seg ut for å være og ikke seilte under falsk flagg etter at han hadde skaf­ fet seg sjømannspapirer fordekt et eller annet sted) og den falske adres­ saten på kortet som fikk ham til å nære visse mistanker til vår venns bona fides, så minnet det ham likevel på en viss måte om en plan han lenge hadde hatt i tankene og som gikk ut på at han på en onsdag eller lørdag reiste til London sjøveien, hvilket ikke ville si at han noensinne hadde foretatt større sjøreiser, men at han i sitt hjerte var den fødte eventyrer, selv om han ved skjebnens puss alltid hadde vært landkrabbe, om man da ikke regner en reise til Holyhead som var hans lengste. Martin Cunningham sa ofte at han skulle skaffe ham en fribillett gjen­ nom Egan, men hver gang kom det en eller annen pokkers ting i veien slik at planen måtte skrinlegges. Men selv om det gikk så galt at han måtte punge ut og knuse Boyds hjerte, var det ikke så galt, om han da hadde råd til det, høyst et par guinea, når man tenker på billetten til Mullingar, dit han hadde tenkt seg, og som jo var fem shilling og seks tur retur. Sjøreisen ville være bra for helsen på grunn av den styrkende oso­ nen og på alle måter høyst behagelig, særlig for en mann som hadde le­ veren i uorden, og alle de forskjellige stedene han ville se underveis: Ply-

480

481

mouth, Falmouth, Southampton og så videre, og som høydepunkt en lærerik tur til den store verdensmetropolens severdigheten synet av vår tids Babylon, hvor han utvilsomt ville se de største fremskritt, Tower, Abbey, Park Lanes rikdom som han ville gjenoppfriske bekjentskapet med. Noe annet som akkurat da slo ham og som langt fra var noen dår­ lig idé, var at han kunne se seg omkring en smule med henblikk på mu­ lighetene for å arrangere en konserttume på sommeren til de mest mondene badestedene, Margate med felles bad for menn og kvinner og førsteklasses vannkuranstalt og mineralkilder, Eastbourne, Scarborough, Margate og så videre, det vakre Bournemouth, Kanaløyene og tilsvarende perler, noe som kunne komme til å vise seg høyst lønnsomt. Selvfølgelig ikke med et sammenrasket emsemble eller damer fra stedet, som Mrs C.P. M'Coy. Lån meg kofferten din så sender jeg deg låneseddelen. Nei, noe av toppklasse, et førsteklasses irsk ensemble, Tweedy-Flower operaselskap med hans egen ektevidde hustru som primadonna og en slags motvekt mot Elster Grimes og Moody-Manners, noe som slett ikke behøvde å være så vanskelig, og han var fullstendig overbevist om suksessen under forutsetning av at han fikk oppslag i lokalavisene og at det hele kunne fikses av en med en smule smarthet hvis vedkommende kunne trekke i de riktige trådene og dermed kombinere forretninger med fornøyelse. Men hvem? Det var problemet. Dessuten, men det var han ikke helt sikker på, slo det ham at det lå et vidt felt for foretaksomhet i å åpne nye båtforbindelser for å holde tritt med utviklingen å propos ruten Fishguard-Rosslare som etter hva man sa, igjen var på tapetet i forhalingsdepartementet med den sedvanlige mengden av byråkratiske formaliteter og omsvøp av senile treskaller og fjols i sin alminnelighet. Her lå det sannelig store muligheter for frisk fo­ retaksomhet som kunne tilfredsstille det store publikums reisebehov, det vanlige menneske, dvs. Brown, Robinson B Co. Det var i høyeste grad beklagelig og ved første øyekast absurd og ikke noen liten brist ved vårt lovpriste samfunn at mannen i gaten, når han virkelig hadde behov for rekreasjon, for et par usle punds skyld skulle være forhindret fra å se mer av den verden han levde i og i stedet for evig og alltid være prisgitt den gamle tørrpinnen som gikk hen og tok meg til hustru. De hadde tross alt deres elleve ensformige måneder og vel så det i året og fortjente en gjennomgripende forandring av sin venue etter storbyens anstrengende liv, om sommeren f.eks. når Moder Natur er på sitt mest praktfulle, hvilket er ikke mindre enn en hel forny­ else av tilværelsen. Det fantes også utmerkede muligheter for ferierende hjemme på øya, deilige skogstrakter hvor man ble ung på nytt og hvor det var en rikdom av vakre ting å se ved siden av at man ble gjenoppfrisket på kropp og sjel i og omkring Dublin med sine maleriske omgivelser, f.eks. Poulaphouca, dit det gikk dampsporvogn, men også lenger av sted fra den gemene hop, i Wicklow som med rette ble kalt Irlands hage og som var et ideelt sted for eldre syklister når det bare ikke øste ned, og i

Donegals villmarker hvor det, hvis ryktet talte sant, var en storslagen coup d'oeil, men hvor det ikke var så lett å komme til slik at tilstrøm­ mingen av besøkende ennå langt fra var så stor som den kunne blitt i betraktning av de betydelige fordelene den hadde å by på, mens Howth med sine historiske og andre minner, Silken Thomas, Grace O'MaIley, George IV og rhododendron flere hundre fot over havet var et yndet sted av alle lag og klasser, særlig om våren når de unge svermet, selv om den krevde sine dødsofre ved fall fra klippene enten ved forsett eller ved et ulykkestilfelle, som oftest i et øyeblikks innfall og det var bare tre kvarters kjøring fra Nelsonsøylen. For som bekjent var moderne turistvesen fremdeles i sin barndom, kan man si, og overnattingsmulighetene lot meget tilbake å ønske. Interessant å overveie, forekom det ham, av ren og skjær nysgjerrighet, om det var trafikken som skapte ruten eller om det var omvendt, eller begge i skjønn forening. Han vendte om på postkortet og rakte det videre til Stephen. - Jeg så en gang en kineser, fortsatte den drabelige fortelleren, som hadde noen små kuler akkurat som kitt og så la han dem i vann og da åpnet de seg, og hver eneste kule var forskjellig fra de andre. Den ene var et skip, den annen et hus, og en annen en blomst. Koker rotte i sup­ pen din, tilføyde han appetittvekkende, det gjør kineserne. Globetrotteren merket tydeligvis et tvilende uttrykk i ansiktene, og fortsatte videre med eventyrene sine. - Og jeg så en mann i Trieste som ble drept av en italiener. En kniv i ryggen. Med kniven slik! Mens han snakket tok han frem en farlig utseende foldekniv som sto i stil til fyren og holdt den som om han skulle til å hugge til. - I et horehus var det to smuglere som kranglet om hvem som var først. Fyren gjemte seg bak døren og overfalt ham bakfra. Slik! Gjør deg klar til å møte din Gud, sa han. Smakk! Rett inn i ryggen hans, helt inn til skaftet. Det tunge blikket hans gikk søvnig frem og tilbake blant dem, som om han ville avverge flere spørsmål, om de tilfeldigvis hadde lyst. - Det er et godt stykke stål, gjentok han og gransket den fryktinn­ gytende stiletten. Etter dette opprivende dénouement som kunne ryste selv den modig­ ste, foldet han kniven og stakk det omtalte våpenet ned i redselskabinet­ tet sitt, også kjent som lommen. - De liker kaldt stål, sa noen som tydeligvis ikke ante noe som helst, for at alle skulle høre det. Det var derfor de trodde invinciblenes mord i parken var begått av utlendinger, bare fordi de brukte kniver. Med denne bemerkningen, som tydelig var fremsatt i en atmosfære av salige er de enfoldige, vekslet Mr Bloom og Stephen instinktivt hver på sin måte megetsigende blikk, men under en omsorgsfull taushet av arten entre nous over mot det stedet hvor Skin-the-Goat alias verten tappet små sprut av væske fra traktemaskinen uten å fortrekke en mine.

482

483

Det uutgrunnelige ansiktet som virkelig var et kunstverk og en fullkom­ men studie i seg selv, trosset enhver beskrivelse og ga uttrykk for at han ikke skjønte det skvatt av det som ble sagt. Veldig morsomt! Deretter fulgte en temmelig langstrakt pause. En mann leste i rykk og napp en kaffeflekket aftenavis, en annen kortet med de innfødte choza de, en tredje sjømannens avmønstringspapir. Hva Mr Bloom angikk så satt han nettopp i dype tanker. Han husket den omtalte begivenheten så klart som om det skulle ha vært i går, det som skjedde for omkring tyve år siden under tiden med landsbygdopptøyene da den billedlig talt tok hele den siviliserte verden med storm i begynnelsen av åttiårene, enogåtti for å være nøyaktig, da han nettopp hadde fylt femten. - Ai, kamerat, brøt sjømannen inn. La oss få tilbake de papirene. Da anmodningen ble etterkommet, raket han dem til seg med et rykk. - Har De sett Gibraltarklippen? spurte Mr Bloom. Sjømannen gjorde en grimase og tygget på en måte som kunne bety både ja og nei. - Aha, De har vært der også, sa Mr Bloom. Europas ytterste spiss, i håp om at jordomseileren kanskje ved noen erindringer, men det gjorde han ikke og sendte bare en spyttklyse ned i sagmuggen og ristet på ho­ det med en slags doven forakt. - Hvilket år kunne det mon være? spurte Mr Bloom. Husker De båtene? Vår soi-disant matros tygget kraftig og grådig en stund før han svarte. - Jeg er trett av alle de klippene i havet, sa han, og båter og skip. Salt flesk hele tiden. Han var øyensynlig trett og tidde. Den som hadde spurt oppfattet at han sannsynligvis ikke kom til å få noe større utbytte av en slik slu gam­ mel ulk, og sank i grublerier over vannets enorme utstrekning på jord­ kloden. Det skulle være nok å si at et tilfeldig blikk på kartet avslører at det dekker hele tre fjerdedeler av den, og han skjønte følgelig hva det vil si å beherske havene. Ved mer enn ett tilfelle, minst et dusin, hadde han i nærheten av North Bull ved Dollymouth lagt merke til en avdanket gammel sjøulk, tilsynelatende et vrak, som hadde for vane å sitte på moloen ved det ikke altfor velduftende havet og stirre på det og det på ham, mens han drømte om grønne skoger og friske gressganger som noen synger et sted. Og han spurte alltid forundret seg selv hvorfor. Kanskje hadde han forsøkt å finne ut av hemmeligheten ved å streife på kryss og tvers av antipodene og lignende over og under, nei, kanskje ikke akkurat under, og fristet skjebnen. Og sjansene var tyve mot null for at det slett ikke var noen hemmelighet. Uten å gå inn på detaljer og sakens minutiae gjensto allikevel det talende faktum at havet lå der i all sin prakt og på grunn av tingenes natur måtte noen seile på det og trosse forsynet, selv om det bare beviste hvordan det som regel lyktes folk å velte den slags byrder over på andre i likhet med forestillingen om hel­ vete og lotteri og forsikring, som ble drevet etter nøyaktig de samme ret-

ningslinjene, slik at nettopp av denne grunn om ikke annet var red­ ningsselskapets søndagsarrangement en høyst rosverdig institusjon, slik at publikum i alminnelighet uansett om de bodde ved kysten eller inne i landet, hvordan det falt seg og etter å ha fått så klare beviser, også burde utstrekke sin takknemlighet til havnefogder og kystvakter, som skulle bemanne redningsbåten og sette den ut fra land og midt i elementenes raseri uansett tid på året, når plikten kalte. Irland venter at hver mann og så videre, og noen ganger hadde det helt forferdelig om vinteren og de irske fyrskipene ikke å forglemme, Kish og de andre, som kunne kan­ tre hvert øyeblikk og som han en gang hadde rundet sammen med sin datter da sjøen var usedvanlig krapp for ikke å si stormfull. - Det var en fyr som seilte sammen med meg på Piraten, fortsatte sjø­ ulken som selv var pirat. Han gikk i land og tok en lett jobb som kam­ mertjener for seks pund i måneden. Det er buksene hans jeg har på meg og han ga meg en gang et oljehyre og denne foldekniven. En sånn jobb kunne jeg tenke meg, barbere og børste klær. Jeg orker ikke å flakke om­ kring. Se bare på sønnen min, Danny, som stakk til sjøs, enda mora hans hadde skaffet ham jobb hos en kleshandler i Cork med lettjente penger. - Hvor gammel er han? spurte en av tilhørerne som forøvrig i profil hadde en fjern likhet med Henry Campbell, byskriveren, befridd for em­ betets tunge plikter, men naturligvis uvasket og lurvete kledd og som vi­ dere hadde mer enn bare en antydning til rød nese. - Hvordan det? svarte sjømannen langsomt og forundret. Sønnen min, Danny? Han skulle vel være omkring atten år nå, tenker jeg. Den gode far fra Skibbereen slet deretter opp den grå eller skitne skjorten sin med begge hender og klødde seg på brystet hvor det kunne ses en tatovering med blått blekk som skulle forestille et anker. - Det var lus i den køya i Bridgewater, bemerket han, sant som syn­ den. Jeg må få se å få vasket meg i morgen eller i overmorgen. Det er de svarte fyrene jeg ikke greier. Jeg hater de djevlene. Suger meg tom for blod, gjør de. Da han ble klar over at de stirret på brystkassen hans, åpnet han vel­ villig skjorten enda mer slik at de over det ærverdige symbolet på sjø­ mannens håp og hvile tydelig kunne se tallet 16 og hodet til en ung mann i profil som så nokså mutt ut. - Tatovering, forklarte utstilleren. Den ble laget da vi lå i vindstille utenfor Odessa i Svartehavet under kaptein Dalton. Fyren som laget den heter Antonio. Det der er han selv, han er greker. - Gjorde det vondt da du fikk laget det? spurte en av dem sjømannen. Men den fortreffelige sjøulken var travelt opptatt med å lete etter. Et eller annet i sin. Klemme eller. - Se her, sa han og viste frem Antonio. Her skjeller han ut styrman­ nen. Og her er han, tilføyde han, den samme fyren, sa han og trakk i hu­ den med fingrene, tydeligvis et spesielt knep, han ler av en skrøne. Og faktisk så det også ut som om den unge mannen som het Antonio

484

smilte tvungent med det gustne ansiktet, og den selsomme virkningen fremkalte også alles beundring, inklusive Skin-the-Goat som nå lente seg langt frem. - Akk ja, sukket sjømannen og så ned på det mandige brystet sitt. Han er også borte. Slukt av hai. Akk ja. Han slapp taket i skinnet og profilen fikk tilbake det normale uttryk­ ket fra før. - Pent stykke arbeide, sa en sjauer. - Og hva skal tallet bety? spurte en annen dagdriver. - Slukt levende? spurte en tredje sjømann. - Akk ja, sukket igjen den tidligere persjonasen, men litt mer gemytt­ lig denne gang og med en snev av smil, men bare for et kort øyeblikk, i retning av vedkommende som hadde spurt om tallet. Slukt. Greker var han. Og så tilføyde han med en anelse av galgenhumor i betraktning av vedkommendes påståtte endelikt.

- For gamle Antonio var den som etterlot meg fullstendig ensom.

485

En gatepikes glassaktige og hetjede ansikt under en sort stråhatt kikket skjevt inn borte ved døren til kneipen og var åpenbart ute på rekognose­ ring med henblikk på å utnytte alle muligheter. Mr Bloom visste knapt hvilken vei han skulle se og vendte seg øyeblikkelig bort, forvirret, men utvendig rolig, og grep etter den lyserøde Abbey Street-avisen som kus­ ken hadde lagt fra seg, hvis det nå var han, plukket den opp og tok en titt på den og stirret på det lyserøde papiret, hvorfor lyserødt? Grunnen til at han gjorde det var at han øyeblikkelig i døren gjenkjente det samme ansiktet som han hadde fått et kort glimt av den ettermiddagen på Ormond Quay, den halvtomsete kvinnen fra smuget som visste at damen i den brune drakten pleier å være sammen med Dem (Mrs B) og spurte om å få vaske for ham. Men hvorfor vaske, det virket så uklart, vasken Deres. Men oppriktigheten tvang ham til å innrømme at han hadde vasket sin kones skitne undertøy i Holles Street. Det samme gjor­ de kvinner med menns tilsvarende plagg merket med Bewley & Dra­ peres merkeblekk (altså hennes var det) hvis de virkelig elsket ham. Det vil si, elsker du meg, elsker du også den skitne skjorten min. Men akku­ rat nå som han satt som på nåler, ønsket han seg heller hennes fravær enn hennes nærvær, og det kom derfor som en sann lettelse da verten med en grov geberde ba henne forsvinne. Langs kanten av Evening Telegraph fikk han såvidt et glimt av ansiktet hennes i døren med et slags glassaktig tåpelig stivnet grin som røpet at hun ikke var helt til stede, mens hun med åpenbar fornøyelse betraktet gruppen av tilskuere rundt skipper Murphys nautiske brystkasse, og så var hun borte. - Jævla ludder, sa verten. - Det er meg fullstendig ubegripelig, betrodde Mr Bloom seg til Ste-

phen, jeg mener medisinsk, hvordan en skapning som hun fra Lockhospitalet og som stinker av sykdommer, kan være frekk nok til å antaste folk, eller hvordan en mann ved sine fulle fem hvis han bare har den aller minste omsorg for sin egen helse. Arme menneske! Men jeg mener selvfølgelig at egentlig er det en mann som er skyld i hennes tilstand. Men uansett hvilken årsak . . . Stephen hadde ikke lagt merke til henne og trakk på skuldrene, idet han bare bemerket: - I dette landet selger folk langt mer enn hun noensinne har hatt, og gjør god forretning. Frykt ikke dem som selger sin kropp, men ikke har styrke til å kjøpe sjelen. Hun er en dårlig kjøpmann. Kjøper dyrt og sel­ ger billig. Den eldre mannen, som langt fra var noen gammel jomfru eller snerpe, sa at det var intet mindre enn en opprørende skandale som det øyeblikkelig burde settes en stopper for, at den slags kvinner (og det bortsett fra enhver gammeljomfrunalsk snerpethet angående saken), et nødvendig onde, ikke ble autorisert og underlagt medisinsk kontroll av de rette myndighetene, noe han som paterfamilias med sannhet kunne hevde at han hadde vært energisk forkjemper for helt fra begynnelsen av. Den som innlot seg på en slik politikk, sa han, og gjennomdrøftet sa­ ken grundig, ville gjøre menneskeheten en evig velgjerning. - De tror som god katolikk på sjelen når vi snakker om legeme og sjel, bemerket han. Eller mener De forstanden, fornuften som sådan, til for­ skjell fra enhver ytre ting, la oss si som dette bordet eller denne koppen? Selv tror jeg på det fordi kompetente menn har forklart det som våre hjernevindinger. Ellers ville vi aldri ha gjort oppfinnelser som røntgen­ strålene. Hva mener De? Stilt opp mot veggen på denne måten, måtte Stephen foreta en over­ menneskelig anstrengelse av hukommelsen i et forsøk på å konsentrere seg og huske noe, før han kunne si: - Jeg har det fra høyeste autoritet at den er en enkel substans og der­ for uforgjengelig. Jeg forstår at den skulle ha vært udødelig hvis det ikke hadde vært en mulighet for utslettelse ved den Første Årsak Som, etter alt å dømme er fullt i stand til å tilføye denne Sine mange andre skøyer­ streker, idet corruptio per se og corruptio per accidens begge utelukkes av hoffetiketten. Mr Bloom kunne fullt ut slutte seg til hovedpunktet i dette, til tross for at den mystiske spissfindigheten lå en smule utenfor hans horisont, men han følte seg allikevel tvunget til å anføre en innsigelse i protokol­ len for bruken av ordet enkel, og svarte derfor umiddelbart: - Enkel? Jeg anser ikke at det er det riktige ordet. Naturligvis skal det innrømmes at man en sjelden gang kommer over en enkel sjel. Men hva jeg vil frem til, er for eksempel at én ting er å oppfinne de strålene som Rontgen gjorde, eller teleskopet som Edison, eller det var visst før hans tid, Galilei, mener jeg, og det samme gjelder for eksempel lovene

486

487

for slike vidtrekkende naturfenomener som elektrisiteten, men det er en helt annen sak å si at man tror på eksistensen av en overnaturlig Gud. - Å, slik! utbrøt Stephen og gikk i rette med ham. Det er blitt avgjø­ rende bevist gjennom flere av de mest kjente stedene i Den hellige skrift, ved siden av alle indirekte beviser. Men på dette punktet støtte de to parters anskuelser diametralt mot­ satt sammen, som herrene var av både utdannelse og alt annet, ved siden av den markerte aldersforskjellen mellom dem. - Er blitt? innvendte den mest erfarne av de to og holdt fast ved det opprinnelige utgangspunktet sitt med et vantro smil. Det er jeg nå ikke så sikker på. Det kan være delte meninger om dette, og uten å blande inn den sekteriske siden av saken, tillater jeg meg å ha en annen oppfat­ ning in toto. Det er min overbevisning, for å være helt og full oppriktig, at disse stedene er rene falsknerier som mest sannsynlig er lagt dit av munker, eller også er det nok en gang det store spørsmålet angående vår nasjonale dikter, hvem som egentlig skrev dem, som Hamlet og Bacon, noe De som kjenner Shakespeare uendelig meget bedre enn jeg selvføl­ gelig ikke behøver å få Dem fortalt. Kan De forresten ikke drikke kaffen? La meg røre i den. Og ta et stykke av den bollen. Den ser ut som en av vår skippers never i forkledning. Men ingen kan jo gi noe han ikke har. Prøv en bit. - Greier ikke, klarte Stephen å få frem, ettersom åndsevnene hans i øyeblikket vegret å si noe mer. Ettersom dømmesyke ifølge ordspråket er av det onde, fant Mr Bloom det best å røre om eller forsøke å røre klumpene med sukker på bunnen og tenkte med noe som nærmet seg bitterhet på Coffee Palace og dets (lukrative) avholdsarbeide. Det var ganske visst et legitimt formål og gjorde utvilsomt meget god nytte for seg. Kneiper som den de befant seg på, ble drevet etter avholdsprinsipper for nattevandrere, konserter, dra­ matiske aftener og nyttige foredrag (gratis adgang) av kvalifiserte perso­ ner for de lavere klasser. Men på den annen side hadde han en tydelig og pinlig erindring om at de betalte hans kone, Madame Marion Tweedy, som en gang hadde en fremtredende tilknytning til stedet, et høyst beskjedent honorar for klaverspillet hennes. Han var meget til­ bøyelig til å tro at tanken gikk ut på å forene et godt formål med god for­ tjeneste, ettersom det ikke var noen nevneverdig konkurranse. Giftig kobbersulfat, SO4 eller noe lignende, i gule erter som han husket han hadde lest om på et billig spisested et eller annet sted, men han kunne ikke huske når eller hvor det hadde vært. Nåvel, i hvert fall forekom det ham mer nødvendig enn noensinne med kontroll, medisinsk kontroll, av alle matvarer, og de var kanskje årsaken til dr. Tibbles Vi-Kakaos po­ pularitet, nettopp på grunn av den medisinske analysen som fulgte med. - Prøv en slurk, nå, våget han å si om kaffen etter at den var omrørt. Da Stephen ble oppmuntret til i hvert fall å prøve å smake på kaffen, grep han det tunge kruset i den brune pølen på bordet, og det sa svupp

da han løftet etter hanken og tok en slurk av den frastøtende drikken. - Så var det dette med fast føde, påpekte hans gode ånd. Jeg er en stor tilhenger av fast føde, og den eneste grunnen var langt fra noen fråtselyst, men regelmessige måltider som et sine qua non for enhver form for egentlig arbeide, legemlig såvel som åndelig. De burde spise mer fast føde. De ville føle Dem som et nytt menneske. - Flytende kan jeg spise, sa Stephen. Men vær så snill og ta bort den kniven. Jeg orker ikke å se på spissen. Den minner meg om romersk his­ torie. Mr Bloom gjorde med en gang som han ønsket og fjernet den anstøte­ lige gjenstanden, en sølv alminnelig kniv med hornskaft som ikke frem­ bød noe som helst romersk eller antikk for det vanlige øye, idet han iakttok at spissen var det minst påfallende ved den. - Vår felles venns historier ligner ham selv, bemerket Mr Bloom å propos kniver til sin confidante sotto voce. Tror De de er ekte? Han kunne sikkert holde det gående med slike historier i timevis natten lang og lyve som en kostebinder. Se på ham nå. Men selv om øynene til mannen var hovne av søvn og sjøluft, var li­ vet fylt av en mengde ting og sammentreff av fryktelig natur, og det var fullt mulig innenfor sannsynlighetens grenser at det ikke var bare opp­ spinn, selv om det ved første øyekast ikke var noen stor sannsynlighet for at det fjaset han lirte av seg var den rene evangeliske sannhet. Imidlertid hadde han tatt individet foran seg under nærmere øyensyn og sherlockholmset ham helt fra han fikk øye på ham. Selv om han hadde holdt seg godt og ikke manglet utholdenhet, til tross for en mulig tilbøyelighet til å bli skallet, så var det noe uekte over hele staffasjen som kunne tyde på et fengselsopphold, og man trengte ikke særlig stor fan­ tasi for å sette et så selsomt eksemplar i forbindelse med reperbane- og tredemøllelauget. Han kunne til og med selv ha drept sin mann hvis det var hans egen historie han fortalte, noe folk ofte gjorde om andre, nem­ lig at han selv hadde slått ham ihjel og deretter avsonet sine fire fem runde år i en ussel celle, for ikke å snakke om denne Antonio (ikke i slekt med den dramatiske personen av samme navn som sprang ut av vår nasjonale dikters penn) som sonte sine forbrytelser på den omtalte melodramatiske måten. På den annen side kunne det godt være at han bare bløffet, en tilgivelig svakhet ettersom bare møtet med umiskjenne­ lige fjols, Dublin-boere, som disse drosjekuskene som bare ventet på å høre nytt utefra, sikkert kunne friste en hvilken som helst gammel sjø­ ulk som seilte på verdenshavene til å varte opp med de verste skrøner om skonnerten Hesperus og så videre. Og når alt kom til alt, kunne de løgnhistoriene en fyr fortalte om seg selv sannsynligvis ikke hamle opp med de mengder av skipperløgner andre diktet opp om ham. - Men bemerk at jeg påstår ikke at alt sammen er fritt oppspinn, fort­ satte han. Av og til kan man møte analoge situasjoner, men ikke ofte. Kjemper er det ikke mange av, men det hender en sjelden gang at man

488

489

ser en av dem. Marcella, dvergdronningen. I vokskabinettet i Henry Street har jeg selv sett noen azteker, som de heter, som sitter med bena i kors, de kan ikke rette ut bena selv om de fikk penger for det, fordi musklene her, fortsatte han og viste på sin følgesvenn det korte omrisset av senene, eller hva de nå heter, på baksiden av høyre kne, er blitt helt ubrukelige etter at de har sittet så lenge i den samme stillingen og blitt tilbedt som guder. Der har vi igjen et eksempel på enkle sjeler. Men for å vende tilbake til vår venn Sinbad og hans skrekkelige even­ tyr (som minner ham litt om Ludwig, a/ias Ledwige som på de skrå bred­ der i Gaiety da Michael Gunn hadde ledelsen, spilte i Den flyvende hol­ lender, en overveldende suksess, og hærskarer av beundrere kom, ja simpelthen flokket seg for å høre ham, til tross for at skip, enten de var spøkelsesskip eller vanlige, aldri gjorde seg på scenen, liksom jernbanetog) så var det på ingen måte uforenlig med virkeligheten, innrømmet han. Tvert imot var dette knivstikket i ryggen noe som rimet ganske bra med disse italianos, selv om han for sin egen del ærlig måtte erkjenne at disse iskremselgerne og fiskestekerne, for ikke å nevne varianten med stekte poteter og så videre over i Little Italy i nærheten av Coombe var edruelige, sparsommelige og hardt arbeidende mennesker, kanskje bort­ sett fra at de var litt for tilbøyelige til å drive nattlig jakt på uskyldige og nødvendige dyr av katteslekten for så neste dag å kunne servere en god og smakfull lekkerbisken med hvitløk de rigeurav ham eller henne i all stillhet og - tilføyde han - til en lav pris. - Spaniere, f.eks., fortsatte han, har lidenskapelig temperament og er voldsomme som Fanden selv, de er tilbøyelige til å ta loven i egen hånd og gjør uten betenkeligheter opp regnskapet i løpet av null komma null med den dolken de går med i magen. Det skyldes den sterke varmen, klimaet generelt. Min kone er så å si spansk, det vil si halvt. Hun kan faktisk kreve spansk statsborgerskap om hun ønsker det, ettersom hun (teknisk) er født i Spania, det vil si Gibraltar. Hun er av den spanske ty­ pen. Ganske mørk, regelrett brunette, sort. Jeg for min del tror at klima­ et er bestemmende for karakteren. Det var derfor jeg spurte om De skrev diktene Deres på italiensk. - Temperamentene som sto i døren, skjøt Stephen inn, var meget li­ denskapelige angående ti shilling. Roberto ruba roba sua. - Ganske riktig, dittoet Mr Bloom. - Og så, sa Stephen og stirret fremfor seg og pratet usammenhengen­ de med seg selv eller en ukjent tilhører et eller annet sted, har vi Dantes heftighet og den likebente trekanten, frøken Portinari han ble forelsket i og Leonardo og San Tommaso Mastino. - Det ligger i blodet, medga Mr Bloom øyeblikkelig. Alle blir vasket i solens blod. Ved et sammentreff var jeg tilfeldigvis i Kildare Streetmuseet i dag kort før vårt møte, om jeg får si det slik, og jeg så på de an­ tikke statuene der. De praktfulle proporsjonene på hofter og barm. Man støter helt enkelt ikke på slike kvinner her. Et unntak hist og her. Vakre,

ja. Vakker på en viss måte. Men hva jeg sikter til er selve kvinneskikkel­ sen. Dessuten har de fleste av dem så dårlig smak når det gjelder klær, og det er noe som medfører en berikelse av den kvinnelige skjønnhet, uansett hva De sier. Slaskete strømper, det er mulig at dette er en svak­ het hos meg, men jeg avskyr simpelthen å se noe slikt. Men interessen begynte å dabbe av rundt dem og de andre begynte å prate om ulykker til sjøs, skip som seilte vill i tåken, kollisjoner med isfjell, den slags ting. Skipohoi hadde selvsagt igjen sitt å si. Han hadde vært rundt Kapp Horn noen ganger, klart brasene gjennom monsunen, en slags vind i Det kinesiske hav, og gjennom alle disse farene som lurer i det dype havet, var det én ting, forklarte han, som sto ham bi eller noe i den retning, og det var en hellig amulett som hadde reddet ham. Og så falt samtalen på vraket ved Daunfs Rock, vraket av den ulykk­ salige norske barken som ingen kunne huske hva het før den kusken som faktisk lignet på Henry Campbell kom på det, Palme, ved Booterstown-stranden. Det var byens store samtaleemne det året (Albert Wil­ liam Quill skrev et vakkert leilighetsdikt av stor fortjeneste til Irish Ti­ mes). Bølgene slo inn over henne og enorme menneskemengder sto på stranden dypt grepet og forstenet av redsel. Så var det en som sa noe om S/S Lady Cairns av Swansea som ble påseilt av Mona med motsatt kurs i nokså hardt ruskevær og gikk ned med mann og mus. Hun fikk ingen hjelp. Kapteinen, altså på Mona, sa han var redd for at kollisjonsskottet ikke skulle holde. Antagelig hadde hun ikke tatt inn vann i lasterommet. Her inntraff en episode. Sjømannen reiste seg for å reve et seil. - La meg krysse foran deg, kamerat, sa han til sidemannen som nett­ opp var falt i fredelig søvn. Han trampet tungt av sted, langsomt og duknakket bort til døren, trådte tungt ned det ene trinnet fra kneipen, og la over til babord. Mens han peilet kursen så Mr Bloom idet mannen reiste seg at han hadde to lerker med antagelig skipperrom som stakk opp av lommene, tydeligvis til privat bruk for hans brennende indre, og la merke til at han trakk frem den ene lerken og åpnet eller skrudde av korken, satte tuten for munnen og tok en god og herlig støyt med en gurglende lyd. Den ukue­ lige Bloom som også hadde en lumsk mistanke om at den gamle reven hadde utført manøvren som en følge av tiltrekningskraften i form av en kvinne, som imidlertid var forsvunnet, kunne med en viss anstrengelse såvidt skimte ham da han tilbørlig forfrisket av den drabelige romslurken sto der temmelig rådvill og stirret mot bropilarene og bjelkene til Loop Line, ettersom alt tydeligvis hadde gjennomgått store forandringer og utbedringer siden hans forrige besøk. En eller flere usynlige personer viste ham veien til et av de urinaler for menn som var satt opp rundt omkring av de lokale helsemyndighetene, men etter en kort stund hvorunder det hersket fullstendig stillhet, lettet sjømannen seg idet han tydeligvis styrte godt klar av nevnte innretning, på et sted i nærheten, og straks hørtes lyden av bunnvannet som plasket mot marken og tilsyne­

490

latende vekket en hest i drosjerekken. I hvert fall skrapte en hov etter nytt fotfeste etter søvnen, og det ringlet i seletøyet. Lettere forstyrret i vaktskuret ved det glødende koksbekkenet rørte vaktmannen for det kommunale steinlageret på seg og skuttet seg, og selv om han var ned­ brutt og i hurtig forfall, så var han faktisk ingen annen enn den tidligere nevnte Gumley, som nå praktisk talt levde på forsorgen og etter all sannsynlighet hadde fått denne midlertidige beskjeftigelsen av Pat Tobin av menneskekjærlighet, fordi han hadde kjent ham tidligere, før han at­ ter overga lemmene sine i Morfei armer, et i sannhet forbausende ek­ sempel på onde tider i sin mest virulente form for en mann som kom fra pen familie og hadde respektable forbindelser og alltid hadde kjent livets hjemlige hygge og som en gang i tiden tjente den nette sum av 100 pund i året, noe det kjempefjolset ødet på spill og fanteri. Og der var han altså nå på bar bakke etter at han hadde ranglet ute på byen og ikke eide nåla i veggen. Det skulle være unødvendig å tilføye at han drakk, og det be­ viste bare atter en gang moralen om at han lekende lett kunne hatt en blomstrende forretning hvis han - og det var et stort hvis - hadde greid å kurere seg selv for denne skjebnesvangre skavanken. Imens klaget alle høylydt over nedgangen i den irske skipsfarten, såvel kyst- som utenriksfarten, hvilket var to sider av samme sak. Et Palgrave Murphy-skip hadde forlatt Alexandradokken, den eneste sjøsettingen det året. Havnene lå der, men det kom aldri noen skip. - Det var skipsvrak og skipsvrakere, sa verten, som tydeligvis var au fait. Hva han gjerne ville vite var hvorfor skipet gikk rett på det eneste skjæret i Galway Bay, da Galways havneplan ble brakt på bane av en Mr Worthington eller hva det var han het, hva? Spør kapteinen, rådet han dem, hvor meget den britiske regjeringen stakk til ham for det dagsver­ ket. Kaptein John Lever i Leverlinjen. - Har jeg ikke rett, skipper? spurte han sjømannen som nå var kom­ met tilbake etter sitt private drikkelag og øvrige anstrengelser. Storkaren oppfattet meningen med slutten på visen eller ordene og brummet noe som skulle gå for en melodi, men med stor kraft, en eller annen oppsang i sekunder eller terser. Mr Blooms skarpe øre oppfattet at han deretter visstnok spyttet ut bussen (hvilket det var) slik at han nok måtte ha holdt den i hånden mens han utførte drikkingen og vannlatingen og nå fant den litt sur etter det omtalte ildvannet. Uansett så rullet han inn etter sin vellykte libatio cum potatio og tilførte en atmo­ sfære av noe flytende i soireen ved høylydt å tralle som en ekte sønn av en skipskokk.

491

- Skipskjeksen var hard som en pissepott og kjøttet salt som rumpa til kona til Lot Å, Johnny Lever! Å! Johnny Lever! Å!

Etter denne utgytelsen, trådte den fryktinngytende personasjen atter inn på scenen og gikk bort på plassen sin og satte seg tungt på benken som var beregnet for ham. Skin-the-Goat, forutsatt at det var han, hadde tydeligvis en høne å plukke og ga høylydt uttrykk for sine bekla­ gelser i et voldsomt-hjelpeløst utfall mot naturressursene i Irland eller noe i den retning, som han beskrev i et lengre innlegg som det rikeste land uten unntak på Guds grønne jord, fullstendig og langt overlegent England, med kull i store mengder, eksport av flesk for seks millioner pund årlig, ti millioner i smør og egg, og alle de rikdommene som Eng­ land tømte landet for ved å legge skatter på de fattige som ble presset til siste dråpe, mens de selv gumlet i seg det beste kjøttet på markedet og en mengde andre utgytelser i samme retning. Samtalen beveget seg følgelig i rent generelle retninger og alle var enige i at dette var en kjensgjerning. Man kunne få alt til å gro i irsk jord, erklærte han, og nede i Cavan dyr­ ket oberst Everard tobakk. Hvor fant man maken til irsk bacon? Men regnskapets dag, erklærte han crescendo med en alt annet enn usikker stemme og la beslag på hele samtalen, ventet på det mektige England på tross av dets mammons makt, på grunn av dets forbrytelser. Det ville bety landets fall og historiens største fall. Tyskerne og japanerne skulle også ha sitt å si, forsikret han. Boerne var begynnelsen til slutten. Det forlorne England var allerede i ferd med å vakle og dets fall ville skyldes Irland, akilleshælen, hvilket han forklarte for dem som den greske hel­ ten Akilles' sårbare punkt, et poeng tilhørerne hans med en gang opp­ fattet der han fullstendig fengslet oppmerksomheten deres ved å vise dem den omtalte senen utenpå støvlen sin. Hans råd til alle irlendere var: Bli i ditt fedreland, og arbeid for Irland og lev for Irland. For som Parnell sa: Irland kan ikke unnvære en eneste en av sine sønner. Alminnelig taushet fulgte avslutningen på hans finale. Den upåvirke­ lige sjøfareren hadde uanfektet hørt dette dystre budskapet. - Krever ikke lite, sjef, gjengjeldte den uslepne diamanten som tyde­ ligvis var en smule irritert over den nettopp uttalte selvfølgeligheten. Etter denne kalddusjen ga verten litt etter angående det store fallet, men han holdt ikke desto mindre fast ved hovedsynspunktet sitt. - Hvem er de beste soldatene i armeen? spurte den grånende vetera­ nen forbitret. Og de beste hopperne og løperne? Og de beste admiralene og generalene vi har? Si meg det. - Irlenderne, såmenn, gjengjeldte kusken som lignet Campbell, bort­ sett fra flekkene i ansiktet. - Det stemmer, bekreftet den gamle sjøulken. Den irske katolske bon­ den. Han er ryggraden i vårt imperium. Kjenner dere Jem Mullins? Verten tillot ham som enhver annen å ha sin personlige mening, men tilføyde at han brydde seg pokker om noe imperium, vårt eller hans, og han anså ikke noen irlender for å være kar for sin hatt hvis han tjente det. Så begynte de å utveksle hissige ord og da det gikk enda hetere for seg, henvendte han seg naturlig nok til tilhørerne som fulgte kanonaden

492

493

med interesse så lenge det hele ikke skeiet ut til fornærmelser eller førte til håndgripeligheter. På bakgrunn av flere års underhåndsopplysninger var Mr Bloom nær­ mest tilbøyelig til å avfeie denne teorien som ren og skjær vrøvl. Uansett om man fromt ønsket at et slikt utfall skulle være eller ikke være, så var han fullt klar over den kjensgjerning at deres naboer på den andre siden av kanalen, hvis de da ikke var større fehoder enn han forestilte seg, hel­ ler skjulte sin styrke enn det motsatte. Det var helt på linje med den virkelighetsfjerne oppfatningen i visse kretser om at søsterøyas kullgruver ville være uttømte om hundre millioner år, og hvis det virkelig skulle skje i tidens løp, var det eneste han for sin del kunne si om saken at en mengde tilfeldigheter alle var av like stor betydning for det endelige ut­ fallet, og at det derfor i mellomtiden ville være høyst tilrådelig å prøve å få det beste ut av begge land, selv om de nettopp nå sto rakt imot hver­ andre. En annen interessant liten omstendighet, nemlig kjærligheten mellom luddere og alfonser, for å si det på folkelig vis, minnet ham om at irske soldater like ofte hadde kjempet for England som mot, faktisk oftere. Og hvorfor? Slik kunne opptrinnet mellom de to, verten på ste­ det som ifølge ryktet var eller hadde vært Fitzharris, den berømte invinciblen, og den andre som tydeligvis var en lurendreier, minne ham sterkt om bondefangeri, forutsatt at det var avtalt spill, der tilskueren, en mann som i høy grad hadde studert menneskesjelen, og de andre, ikke skjønte hva som foregikk. Hva bestyreren eller verten angikk, som for­ modentlig slett ikke var den andre personen, så kunne han (Bloom) ikke la være å føle og det med rette, at det var bedre å ignorere den slags mennesker hvis man ikke var fullstendig idiot og som en gyllen regel si nei til alt som hadde med privatlivet deres og de lumske intrigene deres å gjøre, for det var alltid en mulighet for at det dukket opp en provoka­ tør som opptrådte som dronningens eller i dette tilfelle kongens vitne, som Denis eller Peter Carey, en tanke han så på med den største avsky. Rent bortsett fra at han av prinsipp ikke kunne utstå en slik karriere i urett og forbrytelser. Men selv om slike kriminelle tilbøyeligheter aldri hadde bodd i hans barm i noen form eller skikkelse, følte han allikevel, og det kunne ikke nektes (selv om han innerst inne forble den han var) en slags beundring for en mann som faktisk hadde ført en kniv, kaldt stål, med sin politiske overbevisnings mot (skjønt han selv aldri ville kunne ta del i noe slikt), på samme impulsive måte som kjærlighetsvendettaen i syden, uten å få henne eller å dingle i galgen for henne, når ek­ temannen ofte etter en kort ordveksling mellom dem begge vedrørende hennes forhold til den andre lykkelige døde (for mannen hadde latt pa­ ret skygge) tilføyde sin tilbedte dødelige sår som resultatet av en alterna­ tiv etterekteskapelig liaison ved å stikke kniven i henne, inntil det slo ham at Fritz med tilnavnet Skin-the, bare kjørte vognen for de virkelige gjerningsmennene til forbrytelsen og derfor ikke, om han var riktig underrettet, var deltager i bakholdet hvilket faktisk var den påstand med

hvilken et juridisk lys reddet skinnet hans. Under enhver omstendighet var dette en meget gammel historie nå og hva vår venn Shin-the-osv angikk, hadde han øyensynlig overlevd seg selv. Han burde enten ha dødd en naturlig død eller på skafottet. Liksom skuespillerinner, alltid avskjed, absolutt siste forestilling og så kommer de smilende tilbake igjen. Selvfølgelig storsinnet til overmål, temperamentsfull, ingen sparsommelighet eller noe av den slags, alltid på utkikk etter et fett bytte. Derfor hadde han da også en mistanke om at Mr Johnny Lever hadde gjort det av med en masse kontanter under sine vandringer i dokkene i den hyggelige atmosfæren av Old Ireland-kroen og Come back to Erin og så videre. Og hva de andre angikk, hadde han for ikke så lenge siden det samme identiske språket og han fortalte Stephen hvordan man enkelt men virkningsfullt hadde brakt misdederen til taushet. - Han tok anstøt av et eller annet, erklærte den meget krenkede men ellers fredsommelige person, som jeg kom til å si. Han kalte meg jøde, og det på en opphisset og fornærmelig måte. Og uten å avvike det minste fra de nakne kjensgjerningene fortalte jeg ham så at hans Gud, Kristus, mener jeg, også var jøde og det samme hele familien hans, til tross for at jeg selv i virkeligheten ikke er det. Der fikk han noe å tygge på. Et mildt svar stiller vreden. Han hadde ikke et ord å svare på det, noe alle kunne se. Har jeg ikke rett? Han rettet et langt du tar feil-blikk mot Stephen, fylt av engstelig uklar stolthet over den milde anklagen, men i blikket lå det også en bønn, for han syntes på en viss måte å ane at det ikke nettopp var helt. . . - Ex quibus, mumlet Stephen med et uforpliktende tonefall og de to eller fire øynene deres møttes, Kristus eller Bloom er hans navn, eller når alt kommer til alt, et hvilket som helst annet secundum carnem. - Naturligvis, stipulerte Mr B videre, så må man se saken fra dens begge sider. Det er vanskelig å fastslå noen bestemte og klare regler for hva som er riktig og galt, men det er sikkert plass for forbedringer alle steder, men ethvert land som man sier, vårt eget ulykkelige innbefattet, har den regjering det fortjener. Men med litt godvilje fra alle sider. Det er utmerket å kunne skryte av gjensidig overlegenhet, men hva med gjensidig likhet? Jeg avskyr vold og intoleranse i enhver form. Det fører aldri til noe og stanser ingenting. Det må komme en revolusjon i rimeli­ ge porsjoner. Det er fullstendig absurd å hate folk bare fordi de bor rundt hjørnet og snakker en annen dialekt, i nabohuset så å si. - Minneverdige slag ved Bloody Bridge og syvminutterskrigene mel­ lom Skinnefs Alley og Ormond market, samstemte Stephen. Ja, Mr Bloom var fullstendig enig, kunne helt underskrive bemerk­ ningen som var overveldende riktig. Og hele verden var full av den slags ting. - De tok nettopp ordene ut av munnen på meg, sa han. Et hokus pokus av motstridende beviser som man ærlig talt ikke på langt nær. . . Alle disse elendige stridighetene, etter hans ringe mening, som satte

f

494

495

ondt blod og utviklet en eller annen slags hjernesvulst med stridslyst som feilaktig ble tatt for å dreie seg om ære og at det i alt vesentlig bare var et spørsmål om penger som lå bak alt, begjær og skinnsyke, folk for­ sto aldri å holde opp i tide. - Man anklager, bemerket han høyt. Han vendte seg bort fra de andre som sannsynligvis ... og talte nær­ mere, slik at de andre ... i tilfelle de . . . - Jødene, sa han lavt avsides i Stephens øre, anklager man for å volde ruin. Ikke skygge av sannhet i det, kan jeg trygt påstå. Historien - for­ bauser det Dem? - viser til fulle at Spania forfalt da inkvisisjonen jaget jødene ut av landet, og England blomstret da Cromwell, en ualminnelig dyktig banditt som i andre henseender har meget å svare for, førte dem inn i landet. Hvorfor? Fordi de er gjennomsyret av den rette ånd. De er praktiske og har bevist at de er det. Jeg skal ikke utgyte meg nærmere om det, for De kjenner de viktigste verkene om spørsmålet fordi De er rettroende. Men på det økonomiske området som ikke har meget med religion å gjøre, betyr prester fattigdom. Spania igjen, De så det i krigen, sammenlignet med det fremadstrebende Amerika. Tyrkerne, det er et spørsmål om dogmer. For hvis de ikke trodde at de gikk rett til himmels når de dør, ville de prøve å føre et bedre liv, i hvert fall tror jeg det. Det er knepet prestene benytter seg av for å samle inn penger under falske forutsetninger. Jeg er, sammenfattet han med dramatisk kraft, en like så god irlender som den tølperaktige personen jeg fortalte om i begynnel­ sen, og jeg ønsker at alle, avsluttet han, uansett trossamfunn og klasse pro rata har en pen og rimelig inntekt, og det uten knussel noe i nærhe­ ten av 300 pund i året. Det er problemets kjerne, og det er innenfor mu­ lighetens grenser og ville skape en vennligere omgangstone menneske­ ne imellom. Det er i hvert fall min mening, for hva den er verdt. Det kal­ ler jeg patriotisme. Ubipatria, som vi lærte en smule av under latinstudiene i Alma mater, vita bene. Der man kan leve godt om man arbeider, er meningen. Over den usmakelige parodien på en kopp kaffe satt Stephen og stir­ ret på ingenting spesielt, mens han lyttet til denne synopsis av tingene i sin alminnelighet. Han hørte selvfølgelig alle slags ord som skiftet farge liksom krabbene ved Ringsend om morgenen, der de raskt søkte ly i alle mulige slags nyanser av den samme sanden hvor de bodde et sted ne­ denunder eller lot til å gjøre det. Deretter kikket han opp og så de øynene som sa eller ikke sa de ordene stemmen han hørte sa, om man arbeider. - Så regn ikke med meg, klarte han å få frem, og siktet til det med arbeide. Øynene ble forbauset over denne uttalelsen fordi nettopp han, perso­ nen de p.t. tilhørte pro tem. uttalte eller snarere talestemmen hans gjor­ de: Alle må arbeide, arbeide sammen. - Jeg mener selvfølgelig, skyndte han seg å understreke, arbeide i vi-

dest mulig forstand. Også litterært arbeide, ikke bare for berømmelsens skyld. Å skrive for avisene er det som er den mest direkte kanal i våre dager. Det er også arbeide. Viktig arbeide. Når alt kommer til alt, etter det lille jeg kjenner til Dem, er De berettiget til å bli holdt skadesløs og selv bestemme Deres pris, etter alle pengene som er anvendt på utdan­ nelsen Deres. De har nøyaktig like stor rett til å leve av Deres penn ved arbeidet på Deres livsanskuelse som en bonde. Ikke sant? Dere tilhører begge Irland, ånden og hånden. Begge deler er like viktige. - De formoder, gjengjeldte Stephen med et tilløp til halvveis latter, at jeg kan være verdifull fordi jeg tilhører faubourg Saint Patrice eller for korthets skyld Irland. - Jeg vil gå et skritt videre, antydet Mr Bloom. - Men jeg formoder at Irland må være verdifullt fordi det tilhører meg, avbrøt Stephen. - Hvilket tilhører? spurte Mr Bloom og bøyde seg forover da han trodde han kanskje hadde hørt feil. Unnskyld. Dessverre oppfattet jeg ikke den siste delen. Hva var det De ... ? Stephen gjentok tydelig ergerlig uttalelsen og skjøv til side kruset med kaffen eller hva man skulle kalle det, med en ikke altfor høflig bevegel­ se, og tilføyde: - Vi kan ikke skifte land. La oss skifte samtaleemne. Ved dette velplasserte forslaget så Mr Bloom ned for å skifte emne, men i noe av et dilemma ettersom han ikke riktig visste hvordan han skulle oppfatte tilhører, hvilket lød temmelig søkt i hans ører. Bebreidel­ sen ordene inneholdt var klarere enn det andre. Det er unødvendig å til­ føye at det var ettervirkningene av det nylig overståtte drikkelaget som var årsaken til en viss underlig bitter strenghet som var fremmed for ham i edru tilstand. Antagelig hadde hjemmelivet, som Mr Bloom tilla den største betydning, ikke vært som det skulle eller også hadde han ikke omgått de rette mennesker. Med en anelse av bekymring for den unge mannen ved siden av seg som han betraktet i smug med et bestyr­ tet uttrykk ved tanken på at han nettopp var kommet hjem fra Paris, hvor spesielt øynene minnet ham sterkt om faren og søsteren, noe som ikke bidro til å kaste større lys over emnet, kom han til å tenke på tilfel­ ler hvor dannede unge mennesker som hadde vært så lovende, var blitt ødelagt under blomstringen av forfall allerede i ungdommen, uten at de kunne laste andre for det enn seg selv. Det var for eksempel tilfellet med O'Callaghan med sine halvgale påfunn, som var av god familie, om enn uformuende, og som blant mange andre gale streker også når han var full og laget offentlig skandale, var at han elsket å opptre overfor offent­ ligheten i en dress av brunt innpakningspapir (faktisk sant). Og så den sedvanlige dénouement etter alt det viltre livet kom han hardt ut å kjøre og måtte hjelpes diskret av noen venner etter en kraftig hentydning fra John Mallon i politiet ved Lower Castle Yard, for ikke å bli tiltalt etter straffelovens avsnitt to, hvor visse stevnede fikk navnet notert, men

496

497

ikke offentliggjort, av grunner som vil være innlysende for enhver med det minste omløp i hodet. Kort sagt, man la sammen to og to, paragraf seks seksten, hvilket han demonstrativt vendte det døve øret til, Anto­ nio og så videre, jockeyer og esteter og tatoveringen som var høyeste mote i syttiårene eller deromkring, til og med i Overhuset, fordi tronens innehaver som den gang var tronarving som ung og de øvrige medlem­ mene av aristokratiet og andre høye personasjer bare fulgte i statsoverhodets fotspor, han tenkte på de forsyndelser som kjente personer og kronede hoder hadde gjort seg skyldig i og som stred mot moralen som Cornwall-saken noen år tidligere under den tynne overflaten av forstil­ lelse på en måte som naturen neppe hadde tilsiktet, noe den alminneli­ ge sømmeligheten ifølge loven mislikte i høyeste grad uten at folk egentlig var klar over grunnen til det unntatt hovedsakelig kvinner som alle mer eller mindre pleide å pusle om hverandre ettersom det i mangt og meget pleide å dreie seg om klær og slike ting. Damer som setter pris på utsøkt undertøy burde, og enhver velkledd mann må idet de søker å utvide kløften mellom dem ved antydninger og viser en langt større in­ teresse overfor usømmeligheter dem imellom, hun knappet opp hans og så løste han hennes, se opp for nålen, mens for eksempel de ville på kannibaløyene med langt over 30 grader i skyggen er fullstendig likeglade. Men for å vende tilbake til begynnelsen så var det på den annen side også andre som hadde kjempet seg vei til toppen fra det laveste trinn ved egen hjelp. Utelukkende i kraft av naturlige nådegaver. Med forstanden, sir. Av denne og andre grunner følte han at det var i hans interesse og dessuten hans plikt å stå til tjeneste og benytte seg av den uventede an­ ledningen, selv om han ikke klarte å si nøyaktig hvorfor, ettersom han allerede hadde tapt atskillige shilling etter at han hadde begitt seg ut på det. Dette å dyrke bekjentskapet med en mann av ikke ualminnelig kali­ ber som kunne gi stoff til ettertanke, ville rikelig oppveie enhver liten. Intellektuell stimulans som sådan, syntes han, var fra tid til annen en førsteklasses oppstrammer for hjernen. Hertil kom det merkelige sam­ mentreffet av møte, diskusjon, dans, krangel, den gamle sjøulken, typen i dag her, i morgen borte, nattevandrere, hele denne galaksen av begi­ venheter, som til sammen utgjorde et miniatyrbilde av den verden vi le­ ver i, særlig da den fattige tidelen av befolkningen, kullgruvearbeidere, dykkere, søppeltømmere osv. som spesielt den siste tiden hadde vært under mikroskopet. For å utnytte dette strålende øyeblikk fullt ut und­ ret han seg over om han muligens kunne oppnå noe som tilnærmelses­ vis kunne måle seg med Mr Philip Beaufoys hell hvis det ble skrevet ned, tenk om han kunne skrive noe utenom det vanlige (hvilket han aktet å gjøre) til en pris av én guinea pr spalte. Mine oppievelser\a oss si, på en kuskekneipe. Tilfeldigvis lå Telegraphs lyserøde veddeløpsutgave med de avslørende grafiske løgner ved siden av armen hans mens han satt og grublet igjen

og langt fra var tilfreds med et land som tilhørte ham og det foregående rebusskipet som kom fra Bridgewater og postkortet var adressert til A. Boudin, hvor gammel er kapteinen, blikket hans gled adspredt over de forskjellige overskriftene som falt innenfor interesseområdet hans, den Allmektige gi oss i dag vår daglige avis. Først ga det et lite sett i ham, mens det viste seg bare å være noe om en ved navn H. du Boyes, agent for skrivemaskiner eller noe i den retning. Stort slag, Tokio. Brutt ekte­ skapsløfte, 200 pund i erstatning. Gordon Bennett. Emigrasjonssvindel. Brev fra Hans Nåde. William 4-, Ascotløpet, Gullpokalen. Seier til outsi­ deren Bortkastet påminner om Derby i 92 da kaptein Marshalls outsider Sir Hugo vant det blå bånd til skyhøye odds. Katastrofe i New York. Tu­ sener omkommet. Munn og klov. Mr Patrick Dignams begravelse. For å forandre emne leste han derfor om Dignam R.I.P. som var alt annet enn en hyggelig avskjedshilsen, reflekterte han. Eller i hvert fall adresseforandring. -1 formiddag (Hynes hadde selvfølgelig fått det på) ble de jordiske levninger av den avdøde Mr Patrick Dignam ført fra hans bolig i Newbridge Avenue, Sandymount, til Glasnevin for jordfestelse. Den avdøde var en ytterst populær og elskverdig personlighet i byens liv, og hans bortgang etter et kort sykeleie kom som et alvorlig slag for borgere av alle klasser og han vil bli dypt savnet. Begravelsen med mange venner av den avdøde som tilstedeværende, bie arrangert av (dette skrev Hynes sikkert etter påtrykk fra Corny) Messrs H.J. O'Neills & Sønn, North Strand Road 146. Begravelsesfølget telte: Patk. Dignam (sønn), Bernard Corrigan (svoger), Jno. Henry Menton, solr, Martin Cunningham, John Power,) eatondph 1/8 ador dorador douradora (måtte ha skjedd da han kalte på den gamle setteren Monks angående annonsen til Keyes), Tho­ mas Kernan, Simon Dedalus, Stephen Dedalus B.A., Edw. J. Lambert, Cornelius T. Kelleher, Joseph M'C Hynes, L. Boom, C.P. M'Coy, - MTntosh og flere andre. Ikke så lite irritert over L. Boom (som det feilaktig sto), og linjen som var falt i fisk, moret han seg samtidig desto mer over at C.P. M'Coy og Stephen Dedalus B.A. som glimret ved sitt fravær (for ikke å snakke om MTntosh), påpekte L. Boom for sin ledsger B.A. som var opptatt med å kvele nok et gjesp, halvt nervøs og glemte heller ikke den vanlige fangs­ ten av meningsløse trykkfeil. - Er det første Hebreerbrevet med? spurte han så snart underkjeven hans tillot det. Tekst: Åpne munnen og sett kloven i den. - Det er det faktisk, sa Mr Bloom (selv om han først antok at den and­ re siktet til erkebiskopen, inntil han tilføyde det med munnen og klo­ ven, som det ikke kunne ha noen som helst sammenheng med) som var lykkelig over å kunne berolige ham og litt forfjamset over at Myles Crawford allikevel hadde klart saken. Nemlig. Mens den andre leste det på side to, fordrev Boom (for å nevne ham ved hans nye feilaktige navn) noen ledige stunder med i rykk og napp å

498

499

lese om det tredje løpet på Ascot på side tre, hans side. Verdi 1000 sov med 3000 sov kontant ekstra for hingster og hopper. Mr F. Alexanders Bortkastet f.e. Rightaway-Thrale, 5 år 9 st 4 Ibs (W. Lane) 1, Lord Howard sw Waldens Zinfandel (M. Cannon), Mr W. Bass's Sceptre 3. Veddemål 5:4 på Zinfandel, 20 for 1 Bortkastet (vinner), Sceptre en an­ else etter, 5 til 4 på Zinfandel, 20 til 1 Bortkastet (vinner). Bortkastet og Zinfandel lå jevnt. Det så ut som dødt løp, men så tok den notoriske out­ sideren teten, fikk et forsprang, slo Lord Howard de Waldens kastanjebrune hingst og Mr W. Bass's rødbrune hoppe Sceptre på 2 1/2 mile bane. Vinneren var trent av Braime, slik at Lenehans fremstilling av sa­ ken var det rene sprøyt. Vant overlegent med en hel lengde, 1000 sov med 3000 kont. Videre startet J. de Bremonds (franske hest Bantam Lyons spurte så ivrig etter, ikke i mål, men ventes når som helst) Maximum II. Forskjellige måter å gjennomføre et kupp på. Ekteskapsløfte er­ statning. Selv om den halvtomsete Lyons skar ut i sin iver etter å komme sist. Det er selvfølgelig slike ting som skjer i spill og som resultatet senere viste, hadde det stakkars fjolset ingen grunn til å lykkønske seg med val­ get, det tapte håpet. Det hele var redusert til ren gjetting. - Alt tydet på at det skulle gå slik, sa han, Bloom. - Hvem? sa den andre, som forøvrig hadde skadet hånden. En morgen slår man opp i avisen, forsikret kusken, og leser Parnell vendt tilbake. Han veddet hva som helst med dem. En soldat fra Dublin Fusiliers hadde vært innom kneipen en kveld og sagt at han hadde sett ham i Sør-Afrika. Det var stoltheten som tok livet av ham. Han skulle ha tatt seg selv av dage eller gått under jorden en tid etter komiteens møte, til han var sitt gamle jeg igjen og ingen kunne peke fingre av ham. Da ville alle like til den siste ha falt på kne og bedt ham komme tilbake når han igjen var ved fornuft. Død var han ikke. Bare skjult et eller annet sted. Kisten som ble ført hjem var full av stein. Han hadde skiftet navn til De Wet, boergeneralen. Han gjorde en feil da han bekjempet preste­ ne. Og så videre i det vide og det brede. Allikevel var Bloom (for å gi ham hans rette navn) ganske forbauset over den gode hukommelsen deres, for i ni av ti tilfeller var de jo stemt for å brenne ham, ikke bare enkelte, men i tusenvis, og deretter fullsten­ dig glemsel fordi det var over tyve år siden. Det var selvfølgelig høyst usannsynlig at det var så mye som en skygge av sannhet i historiene, og selv om det skulle være tilfelle, anså han det for høyst utilrådelig at han skulle komme tilbake, når man tok alt i betraktning. Det var tydeligvis et eller annet som ergret dem ved hans død. Enten sluknet han på en altfor ynkelig måte av akutt lungebetennelse nettopp mens hans forskjellige politiske arrangementer nærmet seg sin fullbyrdelse, eller så kom det frem at han døde fordi han lot være å skifte klær og støvler etter at han ble gjennomvåt, noe som førte til at han ble forkjølt og lot være å søke spesialist og ble liggende på værelset sitt til han til slutt døde av det under alminnelig beklagelse før to uker var gått eller kanskje fordi de

var bekymret over at saken var tatt ut av hendene deres. Da selvfølgelig ingen kjente til bevegelsene hans selv tidligere, var det absolutt ingen mulighet for å finne ut hans nåværende tilholdssted som sikkert var av Alice hvor er du-slaget allerede før han begynte å gå under forskjellige dekknavn som Ford og Stewart, slik at den bemerkningen som kom fra vår venn kusken godt kunne være innen rimelighetens grenser. Natur­ ligvis ville det trykke ham tungt som den fødte folkefører han utvilsomt var, og en imponerende skikkelse, seks fot eller i hvert fall fem fot og ti eller elleve på strømpelesten, mens d'herrer Noksagter som ikke engang nådde ham til knærne i åndelig henseende, bestemte hvor skapet skulle stå, til tross for at det var få forsonende trekk ved dem. Den inneholdt sikkert en moral, Kolossen på leirføtter. Og dessuten hadde 72 av hans håndgangne menn vendt seg mot ham ved gjensidig å kaste skitt på hverandre. Og det identisk tilsvarende med morderne. Man måtte vende tilbake. Denne selsomme følelsen grep liksom tak i en. Og viste stedfortrederen i rollen hvordan han skulle bære seg ad. Han så ham en gang ved den gunstige anledningen da de stormet trykkeriet til Insuppressible eller var det United Ireland, et privilegium han satte stor pris på, og rakte ham til og med den høye hatten da den ble slått av ham, og han sa Takk selv om han utvilsomt var en smule opprørt bak det kjølige uttrykket til tross for det lille uhellet som nettopp omtalt, det ligger ham i blodet. Men hva tilbakekomsten angikk, så var man heldig hvis de ikke pusset hunden på en med det samme man kom tilbake. Og så var det en masse vingling frem og tilbake, noen var for og noen imot. Og så sto man foran den som hadde makten og da gjaldt det å ha papirene i orden, liksom saksøkeren i Tichborne-saken, Roger Charles Tichborne, Bella het skipet, såvidt han kunne huske, som han, arvingen, fulgte med i dy­ pet, slik bevisene skulle vise, og det var også en tatovering utført med tusj, Lord Bellew, stemmer ikke det? Men han kunne meget godt ha snappet opp detaljene fra noen på et skip senere, da han hadde utstaffert seg ifølge signalementet og presenterte seg med: Unnskyld, mitt navn er så og så, eller en lignende bemerkning. En mer forsiktig fremgangsmåte, som Bloom sa til den ikke altfor overstrømmende, som faktisk var en smule lik den fremstående personen man talte om ved siden av ham og som hadde vært den første til å ta rede på hvor landet lå. - Den tøyta, den engelske horen var skyld i det, kommenterte kneipeverten. Det var hun som slo den første spikeren i likkisten hans. - Men et deilig stykke kvinnfolk i alle fall, bemerket den formentlige byskriveren Henry Campbell, og det var nok å ta i. Hun har fått det til å skjelve i lårene til mang en mann. Jeg har sett bilde av henne hos en barber. Hennes mann var kaptein eller offiser. - Javisst, tilføyde Skin-the-Goat gemyttlig, det var han, og en jålekopp. Dette humoristiske gratisbidraget til samtalen vakte endel latter i hans entourage. Hva angikk Bloom så stirret han stivt over mot døren uten den ringeste antydning til et smil og tenkte på den historiske begivenhe­

500

501

ten som hadde vakt en så uvanlig interesse på det tidspunkt da kjensgjemingene, for å gjøre det hele verre, ble offentliggjort sammen med de sedvanlige kjærlighetsbrevene som var utvekslet dem imellom og som var fulle av forelskede likegyldigheter. Først var de strengt platoniske til naturen grep inn og forelskelsen blusset opp, inntil saken litt etter litt nådde sitt klimaks og kom på alles lepper, og det lammende slaget inn­ traff som en velkommen nyhet for ikke så få ondskapsfulle som var fast besluttet på å fremskynde hans fall, skjønt det hele var alminnelig kjent av alle og enhver, om enn langt fra i samme sensasjonelle omfang som saken senere blomstret opp til. Men da var navnene deres allerede satt i forbindelse med hverandre, og da han var hennes erklærte yndling, hvor lå da den spesielle nødvendigheten i å gjøre det alminnelig kjent og rope det fra hustakene, nemlig den kjensgjerningen at han hadde delt soveværelse med henne, noe som kom frem under ed i vitneboksen da det gikk et gys gjennom den tettpakkede rettssalen og bokstavelig talt elektrifiserte alle vitnene som sverget på at de hadde sett ham denne da­ gen i ferd med å kravle ut vinduet fra et værelse i annen etasje ved hjelp av en stige i bare nattøyet, etter at han var kommet seg inn på samme måte, en kjensgjerning ukebladene med hang til det sjofle simpelthen skuffet inn penger på. Mens sakens enkle kjensgjerning var at det gan­ ske enkelt var ektemannen som ikke kunne gjøre fyllest og at de ikke hadde annet felles enn navnet, og da en riktig mann gjorde sin entré på scenen og var sterk inntil svakhet og ble offer for hennes sireneaktige sjarm og glemte båndene til hjemmet, noe som fikk de vanlige følgene, for å sole seg i den elskedes smil. Det evige spørsmålet om et ekteskape­ lig samliv dukket selvsagt opp. Kan sann kjærlighet eksistere mellom ek­ tefeller når det er en tredje innblandet? Hard nøtt. Selv om det absolutt ikke angikk dem om han betraktet henne med hengivenhet som vokste til en bølge av lidenskap. Han var et usedvanlig prakteksemplar av et mannfolk, noe som ble ytterligere forsterket av begavelser på et høyt nivå, i sammenligning med den andre reserveoffiseren altså (som bare var av den vanlige kjedsommelige farvel, min tapre kaptein-Vypen i de lette dragoner, 18. husarregiment, for å være eksakt) og utvilsomt lett antennelig (altså den falne lederen, ikke den andre) på sin helt spesielle måte, noe hun, kvinnen, naturligvis oppdaget med stor sannsynlighet, hvilket fort ville føre ham frem til ære og berømmelse, hvilket han også bar store løfter om, helt til prestene og evangeliets tjenere i det hele tatt og som tidligere hadde vært hans trofaste tilhengere og hans elskede for­ paktere som var satt på porten og som han hadde gjort en trofast tjenes­ te for i landdistriktene ved å tale deres sak på en måte som overgikk de­ res dristigste forventninger, noe som på det grundigste gjorde kål på hans ekteskapelige muligheter og derved sanket glødende kull på hans hode på en måte som minnet om fabelens eselspark. Når man så tilbake på det i et retrospektivt arrangement, virket alt bare som en drøm. Og å komme tilbake var det verste du kunne gjøre for det fulgte av seg selv at

du bare ville føle deg til overs fordi tingene stadig beveget seg med tiden. Ja, til og med et sted som Irishtown Strand, tenkte han, et sted hvor han ikke hadde vært på mange år, så på en eller annen måte annerledes ut etter at han var kommet til å bo på nordsiden. Men nord eller sør, det var ikke noe annet enn den vanlige historien om glødende lidenskap, helt enkelt, tuen som veltet hele lasset så det sto etter, og bekreftet bare nettopp det han hadde sagt, ettersom hun også var spansk eller halvt spansk, typer som ikke gjorde noe halvveis, Sydens ville lidenskap, og ga på båten alle spor av anstendighet. - Det beviser bare hva jeg har sagt, sa han med glødende hjerte til Stephen. Og hvis jeg ikke tar meget feil var hun også spansk. - Datter av den spanske kongen, svarte Stephen og tilføyde et eller annet nokså uforståelig om farvel og adjø til dere spanske løker og det første landet ble kalt Deadman og fra Ramhead til Scilly var det så og så mange. . . - Var hun det? utbrøt Bloom forbauset, men på ingen måte overras­ ket. Det ryktet har jeg aldri hørt før. Mulig, særlig fordi det var der hun bodde. Jaså, Spania. Idet han forsiktig unngikk en bok i lommen Syndens, noe som forres­ ten minnet ham på boken fra Capel Street-biblioteket som var forfalt, tok han frem lommeboken, lette fort gjennom innholdet og omsider fant han. - Mener De forøvrig, sa han tankefullt og fant frem et falmet foto som han la på bordet, at dette er en spansk type? Stephen, som tydeligvis var den som ble tiltalt, så ned på fotografiet som viste en langtfra spinkel dame med yppige yndigheter fullt til skue der hennes kvinnelighet trådte frem i full blomst i en aftenkjole med en for anledningen påfallende nedringning for anledningen som ga til fulle hennes barm slik at man mer enn bare kunne ane brystene, med fyldige lepper adskilt og noen fullkomne tenner, hun sto med en nesten demonstrativ verdighet ved et piano med de oppslåtte notene til In Old Madrid, en ballade, vakker på sin måte, og den gang meget populær. Hennes (damens) øyne var mørke og store, og rettet mot Stephen som nettopp skulle smile av noe som burde beundres, for Lafayette i Westmoreland Street, Dublins ledende kunstfotograf, hadde ansvaret for den estetiske utførelsen. - Mrs Bloom, min hustru, primadonnaen Madame Marion Tweedy, forklarte Bloom. Tatt for noen år siden. I eller omkring 96. Svært likt henne den gang. Side om side med den unge mannen så han selv på fotografiet av den damen som nå var hans lovformelige hustru og som, nevnte han fortro­ lig, var den fremtredende datteren til major Brian Tweedy, og som i ung alder la for dagen usedvanlige evner som sangerinne idet hun hadde opptrådt offentlig da hun var såvidt fylt yndige 16. Med hensyn til ansik­ tet var det en uttalt likhet i uttrykket, men det ydet ikke skikkelsen full

502

503

rettferdighet for den var ofte gjenstand for stor oppmerksomhet, men hun kom ikke fullt til sin rett i denne påkledningen. Hun kunne, sa han, uten vanskelighet ha posert i helfigur og ikke dvelt ved bare visse opulente former. Selv oppholdt han seg litt ved kvinneskikkelsen i alminne­ lighet ettersom han i sin fritid var kunstner, men i alminnelighet fra et utviklingssynspunkt, og han hadde så sent som samme ettermiddag sett de greske statuene på nasjonalmuseet, disse fullendte kunstverkene. Marmor kunne gjengi originalen, skuldrene, ryggen, hele symmetrien, hele resten. Ja puritanisme, det kunne det, ved den hellige Josefs suve­ rene tyveri alors (Bandez!) Figne tol trop. Mens ikke noe fotografi kan gjøre det, simpelthen fordi det ikke er kunst. Nå som ånden var over ham ville han gjerne ha fulgt vår tapre sjøulks eksempel og latt portrettet ligge noen få minutter og tale for seg selv under påskudd av at den annen kunne få suge i seg skjønnheten hennes i fred og ro, for den sceniske apparisjonen hennes var i seg selv en nytelse som kameraet ikke kunne yte full rettferdighet. Men det var neppe forenelig med god tone. Skjønt det var en varm og behagelig natt, var det vidunderlig kjølig, årstiden tatt i betraktning, for solskinn etter regn. Og han følte sterkt en slags trang til der og da å følge en indre stemme og tilfredsstille et mulig behov ved å komme med et forslag. Allikevel satt han stille og så på det lettere tilsmussede fotografiet buklet av fyldige kurver, men like fullt formålstjenlig, og så tankefullt bort for ikke å øke den andres mulige forlegenhet mens han målte symmetrien i hennes svulmende embonpoint. Det lettere tilsmussede preget ga det faktisk ytterligere sjarm, liksom tilfellet er med lettere skittent sengetøy, så godt som nytt, ja faktisk meget bedre når stivelsen er gått ut av det. Sett at hun var borte når han? Jeg så etter lampen som hun ba meg om, tekte han med ett, men bare som en flyktig tanke, for nå kom han til å tenke på den uryddige sengen samme morgen osv. og boken om Ruby med met him pike hoses (sic) i, som måtte ha falt ned nokså å propos ved siden av nattpotten med unnskyldninger til Lindley Murray. Samværet med den unge mannen var noe han virkelig likte, utdan­ net, distingué og impulsiv i tillegg, overlegent den beste i flokken, og man skulle ikke tro han hadde så meget i seg og allikevel. Dessuten sa han at bildet var vakkert, hvilket det også var, man kunne si hva man ville, skjønt hun for øyeblikket var betydelig kraftigere. Og hvorfor ikke? Det var en masse skaperi om den slags ting som førte til vanære resten av livet med de sedvanlige skandalehistoriene i kloakkpressen om de samme ekteskapelige forviklingene med påstått utroskap med en profesjonell golfspiller eller den siste teaterstjernen, i stedet for å være hederlig og åpen og ærlig om hele saken. Hv^idan skjebnen ville at de skulle møtes og det sprang opp et forhold mellom dem slik at navnene deres ble forbundet i offentlighetens bevissthet, ble fortalt i retten med brever som inneholdt de vanlige sentimentale og kompromitterende ut­ trykkene som ikke var til å ta feil av for å bevise at de åpenlyst kohabi-

terte to eller tre ganger i uken på et kjent badehotell og at forholdet ble intimt da begivenhetene tok sitt vanlige normale forløp. Og deretter en foreløpig skilsmissebevilling og kronens jurist presederer sin sak og hvis den ikke kan tilbakevises, blir skilsmissen endelig. Men de to overtredeme som vanligvis var helt forgapet i hverandre, kunne uten risiko ig­ norere det, noe de i stor utstrekning også gjorde, til saken ble lagt i hen­ dene på en advokat som i tidens fylde innga en petisjon for den forurettede parten. Han, B, nøt utmerkelsen av å stå nær Erins ukronte konge i egen person da det skjedde ved det historiske fracas at den falne lede­ rens, som var bekjent for å holde ut til siste dråpe selv om han var kledd i utroskapens kappe, (lederens) tro tilhengere i et antall av ti eller tolv eller kanskje enda flere, trengte seg inn på trykkeriet til Insuppressable eller kanskje var det United Ireland (en forøvrig langt fra treffende tittel) og knuste settekassene med slegge eller noe i den retning, på grunn av noen forsmedelige utgytelser fra de O'Brienitiske journalistenes an­ svarsløse penner under den sedvanlige skittkastingen som la en skygge over den tidligere tribuns private moral. Skjønt det var tydelig å se at han hadde gjennomgått en sterk forandring, var han stadig en impone­ rende skikkelse, om enn kanskje litt skjødesløst kledd i sin alminnelig­ het, men med et uttrykk av fast målbevissthet som gjorde stort inntrykk på de vaklende, helt til de til deres store skuffelse oppdaget at avguden hadde leirføtter etter at de først hadde anbrakt ham på en pidestall, noe hun imidlertid var den første til å oppdage. Ettersom gemyttene på dette tidspunkt var kommet riktig i kok, led Bloom i det alminnelige oppstyret en mindre overlast som følge av et ubehagelig støt med en albue i all trengselen som naturlig nok oppsto, men støtet, som rammet ham i mageregionen, var heldigvis ikke av alvorlig karakter. Hatten hans (Parnells) ble uforvarende slått av ham og som et strengt historisk faktum var Bloom mannen som plukket den opp i trengselen etter at han hadde vært vitne til episoden, i den hensikt å gi den tilbake til ham (og han le­ verte den også tilbake igjen ganske ekspeditt) der han sto forpustet og hatteløs og med tankene milevis fra hatten i dette øyeblikk, som den fødte gentleman han var med landets ve og vel for øye, hvilket han fak­ tisk gjorde mer for ærens skyld enn av noen annen grunn, noe som lå ham i blodet og var inngytt fra barnsben av i morens fang, og hva som var god takt og tone viste seg straks hos ham fordi han vendte seg mot overgiveren og takket ham med fullendt aplomb idet han sa: Mange takk, sir, om enn i et helt annet tonefall enn det som prydet advokatstanden hvis hodebekledning Bloom likeledes hadde brakt i orden tidli­ gere samme dag, historien gjentar seg alltid med små variasjoner, etter begravelsen av en felles venn da de hadde forlatt ham for å hvile i fred etter at de hadde oppfylt den tunge plikten å ledsage hans jordiske lev­ ninger til graven. På den annen side ble han innvendig mer opprørt av de plumpe mor­ somhetene til kusken og de andre som tok det hele for en spøk og lo

504

505

ubehersket idet de trodde at de skjønte hva som foregikk, både hvorfor og hvordan, mens de i virkeligheten ikke visste hva de selv trodde, da det hele i grunnen bare angikk de to partene så lenge den lovlige ekte­ mannen ikke ble trukket inn i det hele ved et anonymt brev fra den van­ lige skvaldrehøna som tilfeldigvis hadde overrasket dem i det kritiske øyeblikket i en het omfavnelse og henledet oppmerksomheten på deres utillatelige adferd hvilket igjen førte til en huslig scene hvor den vill­ farne skjønne tryglet på sine knær om sin herre og mesters tilgivelse og lovet å bryte forbindelsen og ikke motta flere av hans besøk hvis bare den krenkede ektemannen ville se gjennom fingrene med det som var skjedd og la fortiden hvile, med tårer i øynene uten å mene noe av det hun sa så vakkert, ettersom det høyst sannsynlig var flere andre. Selv var han personlig av en mer skeptisk natur og innrømmet åpent at en mann eller menn i pluralis alltid sto parat på ventelisten hos en dame, selv om hun gikk for å være verdens beste hustru og at de for synsmåtens skyld kom ualminnelig godt ut av det med hverandre, når hun under forsømmelsen av sine plikter valgte å gå trett av ektestanden og bega seg ut på litt dydig utskeielse i all stillhet, ved å tiltvinge seg deres oppvartning i ufin hensikt, med det resultat at hennes kjærlighet ble overført til en annen person og dermed årsaken til de mange liaisons mellom stadig sjarmerende gifte kvinner som nærmet seg de førti og yngre menn, noe som utvilsomt også til overmål ble bevist av de mange berømte eksempler på kvinnelig blind forelskelse. Det var fryktelig synd at en ung mann som var begavet med stor for­ stand, noe hans sidemann utvilsomt var, skulle kaste bort den kostbare tiden sin på løse kvinner som kunne påføre ham en suring for resten av livet. Det lå i ungkarsstandens natur at han en dag skulle ta seg en hus­ tru når den rette gjorde sin entré, men i mellomtiden var dameselskap et conditio sine qua non selv om han hadde sin alvorlige tvil, ikke slik at han på noen som helst slags måte ønsket å spørre ut Stephen om Miss Ferguson (som høyst sannsynlig var den spesielle ledestjernen som hadde ført ham ned til Irishtown så tidlig på morgenkvisten) men om han ville finne noen tilfredsstillelse i en uskyldig oppvartning og selskap av affekterte smilende frøkener uten en nål i veggen to eller tre ganger i uken med den sedvanlige innledende plapringen av komplimenter og promenader på romantiske stier som kjærestepar og blomster og sjoko­ lade. Å tenke seg ham uten hus og hjem, flådd av en vertinne verre enn noen stemor, det var virkelig altfor galt i hans alder. De eiendommelige uttalelsene han plutselig kunne plumpe ut med, fanget interessen til den eldre mannen som var adskillig eldre enn ham eller kunne ha vært hans far, men han burde i hvert fall få i seg litt fast føde selv om det bare var en eggetoddy laget av uforfalsket næring eller i mangel av det et godt columbi egg. - Når var det De sist spiste middag? spurte han den slanke skikkelsen med det trette om enn urynkete ansiktet.

- En gang i går, sa Stephen. - I går! utbrøt Bloom før han kom til å huske at det allerede var en ny dag, fredag. Å, De mener klokken er over tolv! - I forgårs, sa Stephen og korrigerte seg selv. Bloom var bokstavelig talt lamslått av denne opplysningen og tenkte seg om. Selv om de ikke hadde samme syn på alt, var det på sett og vis en likhet som om tankene deres beveget seg i samme retning. Da han var i samme alder hadde han fusket litt i politikk for cirka tyve år siden ved at han hadde vært en quasi aspirant til parlamentarisk verdighet på Bukshot Fosters tid, husket han også retrospektivt (hvilket i seg selv var en kilde til stor tilfredsstillelse) at han i det skjulte hadde en beundring for de samme ytterliggående tankene. Da for eksempel spørsmålet om forpakterne som var satt på dør kom opp første gang, kom det til å innta en ganske fremtredende plass i offentlighetens oppmerksomhet, var han til tross for at han ikke bidro med så meget som en penny eller blindt trodde på alt som ble sagt på den kanten og noe av det kunne jo ikke tåle en nærmere undersøkelse, fra begynnelsen av og i hvert fall i prinsippet helt igjennom sympatisk innstilt overfor tanken om at bøndene skulle få overta eiendomsretten, noe som var den moderne retningen innenfor den offentlige opinion, (og et synspunkt han senere delvis ble kurert for da han innså sin feiltagelse) ja, han ble endog ertet til å si at han var gått et skritt lenger enn Michael Davitt i de slående synspunktene som ved­ kommende en gang gikk inn for som tilhenger av bevegelsen Tilbake til jorden, hvilket var en av grunnene til at han så sterkt mislikte de antyd­ ningene som så åpent ble rettet mot ham ved klanenes samling hos Bar­ ney Kiernan slik at selv om han ofte i høy grad ble misforstått så var han det minst stridslystne menneske man kunne tenke seg, og la det være sagt enda en gang, han fravek sine vaner i den grad at han (metaforisk) ga ham en smekk uansett at han hva politikk i seg selv angikk, bare var så altfor godt kjent med de alvorlige tap som propaganda ufeilbarlig all­ tid førte til med utslag av gjensidig fiendtlighet og den elendighet og li­ delse det i siste omgang medførte for alle storartede unge menn, kort sagt de best egnedes undergang. Men ved å veie opp pro et contra og klokken nærmet seg ett, var det vel på høy tid å trekke seg tilbake for natten. Poenget var at det var en smule risikabelt å ta ham med hjem ettersom det kunne forårsake even­ tualiteter (en viss dame kunne noen ganger vise sitt temperament) og spolere alt sammen som den kvelden da han var ubetenksom nok til å ta med seg hjem en hund (av ubestemmelig rase) med en ødelagt fot (ikke slik at de to tilfellene var identiske eller det motsatte, men han hadde også ødelagt seg i hånden) til Ontario Terrace som han meget godt kunne huske, ettersom han så å si hadde vært der selv. På den annen side var det altfor sent og altfor langt til å tenke på Sandymount eller Sandycove, og nå var han i et dilemma og kunne ikke bestemme seg for hvilket av de to alternativene. Alt talte for det faktum at han burde

506

507

utnytte mulighetene fullt ut. Hans første inntrykk var at han var en smule tilbakeholdende eller ikke altfor overstrømmende, men det syn­ tes han var utmerket. For det første kunne man kanskje si at han ikke direkte hoppet på ideen hvis den ble luftet for ham, og det som mest be­ kymret ham var at han visste ikke hvordan han skulle komme frem med det eller rettere sagt uttrykke det, forutsatt at han gikk med på forslaget, for det ville være en stor personlig fornøyelse hvis han tillot ham å hjelpe med penger eller noen klesplagg, hvis det skulle passe. I hvert fall sluttet han med at han for øyeblikket la til side all forstokket etikette, med å foreslå en kopp Epps kakao og et improvisert leie for natten med et par tepper og en sammenbrettet frakk til hodepute. Han ville i det minste være i gode hender og ha det godt og varmt som plommen i eg­ get. Han kunne ikke se noen større skade i det hvis da ikke noe helt uforutsett skulle inntreffe. Noe måtte gjøres for den glade gamle sjelen nemlig den tidligere omtalte gressenkemannen som lot til å være limt fast til setet syntes ikke å ha særlig hastverk med å komme seg hjem til sitt høyst elskede Queenstown, og det var høyst sannsynlig at en snylters utuktshus med avdankete skjønnheter av ubestemmelig alder i Lower Sheriff Street ville være den beste ledetråden til denne mystiske personasjes oppholdssted de nærmeste dagene hvor han skiftevis ville såre følelsene deres (havfruenes) med seksløperanekdoter på grensen til det sjofle som kunne få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og hver og ta hardt fatt i de velvoksne yndighetene deres med friskt humør til akkompagnement av store munnfuller whiskey og det vanlige skrytet om seg selv og hvem han i virkeligheten var og hva han het og hvor han bodde, hvilket i virkeligheten må være lik X, som Mr Algebra bemerker passim. Samtidig moret han seg innvendig over sitt treffende svar til den blodtørstige vidundermesteren om at hans Gud var jøde. Folk tålte å bli bitt av en ulv, men det var irriterende å bli bitt av et lam. Det var også Akilles' mest sårbare punkt. Guden deres var jøde. For de fleste later til å forestille seg at Han kom fra Garrickon-Shannon eller et sted i nærheten av grevskapet Sligo. - Jeg foreslår, sa helten vår omsider etter moden overveielse mens han forsiktig stakk fotografiet av henne ned i lommen igjen, at ettersom det er nokså stint her inne blir De rett og slett med meg hjem hvor vi kan snakke sammen om tingene. Min bolig ligger like i nærheten. De kan ikke drikke det der. Liker De kakao? Vent. Jeg skal betale for dette. Det beste ville øyensynlig være å komme seg av sted, og så ville resten gå av seg selv. Han vinket mens han omhyggelig stakk fotografiet i lom­ men, til innehaveren som ikke lot til å. - Ja, det er det beste, forsikret han Stephen, for hvem saken med det omtalte Brazen Head eller ham eller hvor som helst var mer eller mindre. Alle slags utopiske muligheter for gjennom den travle hjernen hans (Bs). Dannelse (den ekte), litteratur, journalistikk, prisnoveller, moderne reklame, badesteder og konserttumeer til engelske kursteder

med teatre, alt utsolgt, duetter på italiensk med korrekt naturlig uttale og en masse andre ting, selvfølgelig ingen grunn til å rope det ut for all verden og hans kone fra hustakene, og en smule hell. En god start var alt som skulle til. For han hadde god grunn til å tro at han hadde sin fars stemme å bygge sine forhåpninger på og det lå tydelig i kortene at han hadde det, så han kunne like gjerne og i hvert fall uten skade lede sam­ talen i riktig retning bare for å. Kusken leste opp fra avisen han hadde fått tak i at den tidligere vise­ kongen, Earl Cadogan, hadde ført forsetet ved kuskeforbundets middag et sted i London. Taushet med spredte gjesp ledsaget denne spennende nyheten. Så leste det gamle eksemplaret borte i kroken som stadig lot til å ha igjen litt av futten at sir Anthony MacDonnell var reist til Euston for å tiltre stillingen som statssekretær for Irland eller noe i den duren. Til denne interessante nyheten svarte ekkoet jaså. - La oss få ta en titt på den litteraturen, bestefar, innskjøt den gamle sjøulken og uttrykte en viss naturlig utålmodighet. - Vær så god, svarte den eldre på tiltalen. Sjømannen trakk frem et etui hvor han hadde noen grønnaktige hornbriller som han meget langsomt satte på nesen og hektet over ørene. - Har du dårlige øyne? spurte den sympatiske personen som lignet på byskriveren. - Tja, sa den gråskjeggete sjøfareren som tydeligvis var litt av en litte­ rat på sin egen beskjedne måte, og stirret gjennom de sjøgrønne koøynene som man godt kunne kalle dem. Jeg bruker briller når jeg leser. Det var sanden i Dødehavet som gjorde det. En gang kunne jeg lese en bok i mørket, så å si. Tusen og én natt var yndlingsboken min og Rød som en rose er hun. Hvorpå han vrengte opp avisen og studerte gudene må vite, funnet druknet eller bedriftene på cricketfronten, Iremonger hadde scoret hun­ dre og noen poeng på to wickets ikke ut, for Notts, mens verten (som fullstendig ignorerte Ire) var sterkt opptatt av å løsne snøret på en tilsy­ nelatende ny støvel eller kanskje hadde den også vært kjøpt brukt, som tydeligvis klemte ham for han brummet noen forbannelser over den som måtte ha solgt den, mens alle som ennå var tilstrekkelig våkne etter ansiktsuttrykkene å dømme, enten bare glodde med dyster mine eller lot falle en triviell bemerkning. Men kort fortalt var Bloom som fattet situasjonen, den første som reiste seg for ikke å bli lenger enn de var velsett, etter at han først hadde stått ved sine ord om at han ville betale regningen for denne anlednin­ gen, og hadde truffet den kloke foranstaltning å sende verten et diskret blikk som ikke kunne oppfattes av de andre som ikke så samme vei, for å la ham forstå at han hadde lagt frem det skyldige beløpet som utgjorde en samlet sum på fire pence (beløpet hadde han diskret lagt frem i form av fire kobbermynter, bokstavelig talt hans siste mohikanere) idet han

508

509

hadde bemerket av den trykte prislisten som var hengt opp rett imot ham slik at alle kunne se den, med tydelige tall lese at det sto kaffe 2 pence, brød do, og ærlig talt noen ganger kunne være dobbelt så mye verdt, som Wetherup pleide å si. - Kom, tilrådet han for å avslutte seansen. Da de så at listen lyktes og at kysten var klar, forlot de skuret eller brakken sammen og dette eliteselskap av Oljehyrer 8- Co som intet an­ net enn et jordskjelv kunne bringe ut av deres dolce far niente. Stephen som måtte bekjenne at han stadig følte seg trett og fullstendig utpumpet, stanset et øyeblikk ved døren. - En ting har jeg aldri forstått, sa han for å være original på øyeblik­ kets innskytelse. Hvorfor stiller de bordene opp ned om kvelden, jeg me­ ner stolene opp ned på kafébordene. Til hvilket impromptu den aldri sviktende Bloom uten et øyeblikks nøling svarte: - For å feie gulvet om morgenen. Idet han sa det sprang han rundt og kom over på den høyre siden av sin venn, samtidig med at han unnskyldte seg med at det var en vane han hadde, da den høyre siden ifølge klassisk talemåte var hans akillessene. Natteluften var nå faktisk en opplevelse å puste inn skjønt Ste­ phen var en smule matt i styltene. - Den (luften) vil gjøre Dem godt, sa Bloom og mente også spaser­ turen, på et øyeblikk. Man skal bare spasere litt og så føler man seg som et annet menneske. Kom. Det er ikke langt. Støtt Dem til meg. Hvorpå han stakk den venstre armen inn under Stephens høyre og førte ham videre. - Ja, sa Stephen usikkert, for han syntes han følte et slags fremmed kjøtt fra et annet menneske som nærmet seg, slapt og dissende og så vi­ dere. Under alle omstendigheter kom de forbi vakthuset med stein, fyrbekken osv. hvor det kommunale ekstramannskapet, den forhenværende Gumley øyensynlig satt og hvilte innhyllet i Morfei armer, som munn­ hellet sier, og drømte om grønne marker og friske gressganger. Og å propos kisten med steiner, så var analogien slett ikke dårlig, for i virkelighe­ ten ble han stenet til døde av de 72 av omkring 80 valgkretser som byt­ tet side på tidspunktet for bruddet og særlig den høyt lovpriste bondes­ tanden, formodentlig de samme forpakterne som var satt på porten og som han hadde gitt rettighetene tilbake til. Deretter gikk de over til å prate om musikk, en kunstart Bloom som ren amatør hadde den største kjærlighet til, der de fortsatte arm i arm over Beresford Place. Skjønt Wagners musikk var storslått på sin måte, innrømmet Bloom, var den allikevel en smule for tung og vanskelig å følge med i når man hørte den første gang, mens musikken til Marcandantes Hugenottene, Meyerbeers De syv siste ord på korset og Mozarts Tolvte messe nøt han simpelthen i fulle drag, og spesielt Gloria i denne

var etter hans mening høydepunktet av førsteklasses musikk og slo bok­ stavelig talt alt annet overende. Han foretrakk avgjort den katolske kir­ kemusikken fremfor alt hva konkurrentene i bransjen hadde å by på, som for eksempel Moodys og Sankeys salmer eller Befal meg å leve og jeg skal leve for å vitne for deg. Det var heller ingen ting som kunne komme opp mot hans beundring for Rossinis Stabat Mater, et verk som simpelthen var fylt av udødelige numre, som hans hustru, Madame Marion Tweedy hadde gjort lykke i, ja en faktisk veritabel sensasjon, kunne han trygt si og gitt henne enda flere laurbær og satt de andre full­ stendig i skyggen i jesuitterkirken i Upper Gardiner Street, hvor den hel­ lige bygningen var fylt til trengsel for å høre henne med andre virtuoser eller rettere virtuosi. Det var en samstemmig oppfatning at ingen kom opp på siden av henne og det må være tilstrekkelig å henvise til at det på et sted som er viet til sakral musikk var et generelt ønske om et da capo. Skjønt han alt i alt foretrakk lettere opera av typen Don Giovanni og Martha, en perle i sin sjanger, hadde han en viss forkjærlighet for men kanskje et mer overfladisk kjennskap til den strengt klassiske skolen, som for eksempel Mendelssohn. Og siden vi snakker om det, idet han tok det for gitt at den andre visste alt om de gamle glansnumrene, nevn­ te han par excellence Lionels arie i Martha, M'appari, som han pussig nok hadde hørt eller rettere sagt overhørt i går, et privilegium han satte ytterst stor pris på, fra Stephens ansette fars lepper, sunget til fullkom­ menhet, faktisk en utførelse som fikk alle andre til å blekne. Stephen sa som svar på et høflig formulert spørsmål at han ikke gjorde det, men brøt ut i lovtaler over Shakespeares sanger, i det minste dem fra eller omkring den perioden luttspilleren Dowland bodde i Fetter Lane i nær­ heten av herbalisten Gerard, som anno ludendo hausi, Doulandus, et in­ strument han overveide å gå til anskaffelse av hos Mr Arnold Dolmetsch, som B ikke riktig kunne huske skjønt navnet lød riktignok kjent, 65 guinea, og Farnaby og sønn med deres dux og comes raffine­ menter og Byrd (William) som, sa han, spilte på virginal i Queen's Chapel eller hvor han nå kunne finne et, og en viss Tomkins som laget viser og sanger og John Bull. På gaten som de nærmet seg mens de stadig snakket sammen på den andre siden av kjettingen, gikk en hest over brolegningen med en gatefeiemaskin etter seg og sopte sammen en lang remse av skitt slik at Bloom på grunn av støyen ikke var helt sikker på om han hadde hørt riktig hentydningen til 65 guinea og John Bull. Han spurte om det var den politiske berømtheten John Bull av samme navn, ettersom det slo ham at de to identiske navnene var et slående sammentreff. Ved kjettingen svingte hesten langsomt rundt, noe Bloom observerte ettersom han som vanlig holdt skarpt utkikk til alle kanter og langsomt trakk den andre i armen og bemerket spøkefullt: - Våre liv er i stor fare i natt! Se opp for dampvalsen! Hvorpå de stanset. Bloom betraktet hodet til en hest som langt fra var

510

verdt 65 guinea og som plutselig dukket frem fra mørket og så nær at det virket nytt, en helt annen kombinasjon av knokler og til og med kjøtt, fordi det tydeligvis var en passgjenger, en rumperister, hofteskjelver, haleslenger, hodehenger, som satte bakbena frem mens skapelsens herre satt på bukken i egne tanker. Med en så snill stakkars hest var han lei han ikke hadde en sukkerbit, men som han så klokt reflekterte, man kan jo ikke være forberedt på alle nødsituasjoner som dukker opp. Det var bare en stor dum nervøs hest uten en eneste bekymring i verden. Men selv en hund, tenkte han, for eksempel den kjøteren hos Barney Kiernan av samme størrelse, ville det vært en sann redsel å møte. Men det var jo ikke dyrets skyld hvis det var skapt som en kamel, ørkenens skip, som destillerte vindruer til irsk whiskey i pukkelen. Ni tiendedeler av samtlige kunne man sette i bur eller dressere, for ingenting lå over menneskenes evner unntatt biene. Hvalen med en hårnålharpun, alli­ gatoren kiler man nederst på ryggen, og så flirer den, rundt hanen lager man en krittsirkel, tigeren med ørneblikket mitt. Disse betimelige betraktelsene om markens dyr opptok tankene hans som var en smule dis­ trahert av Stephens ord mens gatens skip manøvrerte og Stephen fort­ satte om den høyst interessante gamle. - Hva var det jeg sa? Å jo! Min hustru, betrodde han og kastet seg ut in media res, ville med den største glede gjøre Deres bekjentskap, for hun er lidenskapelig elsker av all slags musikk. Han så vennlig til siden på Stephens profil, morens uttrykte bilde, som ikke var helt av den vanlige slyngeltypen de utvilsomt hadde en umette­ lig higen etter, fordi han tydeligvis ikke var innrettet på den måten. Men sett allikevel at han hadde farens talent, noe det slett ikke var usannsynlig han hadde, da åpnet det seg helt nye perspektiver for ham, såsom Lady Fingalls benefisekonsert sist mandag for irsk husflid og aris­ tokratiet i alminnelighet. Nå beskrev han utsøkte variasjoner over arien Ungdommen tar en slutt av Jans Pieter Sweelinck, en hollender fra Amsterdam hvor kjerringmeggene kommer fra. Enda bedre likte han en gammel tysk sang av Johannes Jeep, om det klare havet og sirenenes sang, disse skjønne mannedreperne som forbløffet Bloom en smule.

Von der Sirenen Listigkeit Tun die Poeten Dichten.

511

Disse åpningstaktene sang han og oversatte extempore. Bloom nikket og sa at han forsto utmerket og ba ham for all del om å fortsette, hvilket han gjorde. En så fenomenalt vakker tenorstemme som denne, den sjeldneste av gaver, og som Bloom verdsatte fra første tone han sang, kunne meget lett hvis den ble skikkelig behandlet av en anerkjent autoritet på stemmekunstens område, som for eksempel Barraclough, når man i tillegg kunne synge fra bladet, selv bestemme sin pris, mens det gikk tretten på

dusinet av barytoner, og skaffe den heldige innehaveren i nær fremtid entrée i mondene hus i de fornemste boligstrøk hos storfinans- og forretningsmagnater og folk med titler, hvor hans universitetseksamen B.A. (i seg selv god reklame) og belevne fremtreden ytterligere ville un­ derstreke det gode inntrykket og så avgjort ville sørge for en stor frem­ gang, velsignet som han var med god forstand som også kunne komme til nytte både i denne og andre henseender, og hvis han viet sin påkled­ ning større omhu slik at han lettere kunne bane seg vei til deres indre krets, da han som var en ungdommelig nybegynner når det gjaldt sosietetens skredderkunst neppe forsto i hvor høy grad en så liten bagatell kunne være til skade. Det var faktisk bare et spørsmål om måneder og han kunne med letthet forestille seg hvordan han deltok i deres musi­ kalske og kunstneriske conversaziones under festlighetene i forbindelse med julehøytiden for eksempel og skape litt uro i det skjønne dueslaget og bli fetert av sensasjonslystne damer, hvilket han kjente eksempler på, for hvis han selv hadde vært interessert kunne han, uten å røpe for me­ get, selv med letthet. Dessuten ville det selvfølgelig også bli en pekuniær gevinst, noe man slett ikke skal rynke på nesen av, og som mer enn nok ville ha oppveid undervisningsutgiftene. Ikke slik å forstå, parentetiserte han, at han for ussel vinnings skyld skulle ha besteget konsertpodiet som levevei over et lengre tidsrom. Men det kunne ha vært et skritt i riktig renting, derom var det ingen tvil, og hverken fra et økonomisk eller åndelig synspunkt ville det ha kastet den minste skygge over hans verdighet, og ofte var det uhyre velkomment å bli overrakt en sjekk nettopp i det øyeblikk den trengtes mest og hvor selv den minste hjelp kom vel med. Og selv om smaken i den senere tid hadde forfalt en smule, ville original musikk som denne som var så forskjellig fra den konvensjonelle rutinen, snart komme på mote, og da det så avgjort ville være en nyhet for musikklivet i Dublin etter det vanlige forterskete re­ pertoaret av trivielle tenorsoli som ble pånødet et godtroende publikum av Ivan St. Austell og Hilton St. Just og deres genus omne. Ja, det kunne han uten en skygge av tvil, for han hadde alle kortene på hånden og en storartet mulighet til å skape seg et navn og vinne en plass i byens aktel­ se hvor han kunne kreve et anselig honorar og gi en konsert med for­ håndssalg av billetter for det faste publikum i King Street House, om han bare fikk noen i ryggen som kunne støtte ham og gi ham et spark frem­ over, så å si, men et stort hvis, med en smule energi for å overvinne den uunngåelige passiviteten som ofte spente ben for en altfor fetert ung kunstner. Og det behøvde ikke avholde ham det minste fra det andre da han jo var sin egen mester og ville ha rikelig med tid til å dyrke litteratu­ ren i fristunder når han ønsket det uten at det støtte sammen med sangerkarrieren eller førte med seg noe som helst upassende da det jo kun var hans egen privatsak. Han var faktisk selv situasjonens herre og det var nettopp grunnen til at den andre som hadde en fin nese for den slags ville holde fast på ham.

512

Hesten var nettopp da. Og senere ved en dertil egnet anledning aktet han (Bloom) uten på noen som helst slags måte å ville blande seg i den andres private gjøremål etter prinsippet tåper tramper der englen tilrå ham å avbryte forbindelsen med en viss lovende medisiner som etter hva han hadde lagt merke til, gjerne hadde det med å snakke nedsetten­ de om ham og til og med under en gemyttlig tone bakvaske ham når han ikke var til stede, eller hva det nå var man skulle kalle det som etter Blooms beskjedne mening kastet et ekkelt sidelys over vedkommende persons karakter, uten at det var ment som noe ordspill. Hesten som nå så å si ikke orket stort mer, stanset og løftet en stolt busket hale og ytet sitt bidrag ved å slippe tre dampende pærer, som bør­ sten snart ville feie bort. Langsomt tre ganger, den ene etter den andre, bak den spente bakremmen, gjødet den. Og menneskelig nok ventet kusken til den (han eller hun) ble ferdig, tålmodig i sin skytiske strids­ vogn. Side ved side gikk Bloom som dro nytte av det lille contretemps, sam­ men med Stephen gjennom åpningen i kjettingene på begge sider av stolpen, skrittet over en haug med skitt, fortsatte videre mot Gardiner Street Lower, mens Stephen sang dristigere, men ikke høyt, slutten av balladen:

Und alle Schiffe briicken. Kusken sa ikke et ord, hverken godt ondt eller likegyldig, men iakttok bare de to skikkelsene, der han satt i den lavryggete vognen, begge sorte, en korpulent og en mager, der de gikk bortover mot jernbanebroen, for å bli viet av fader Maher. Av og til stanset de opp og fortsatte videre på deres tete å tete (som han selvfølgelig ikke kunne høre noe av) om sirener, fiender av menneskets fornuft, blandet med en del andre emner av samme kategori, usurpatorer, historiske tilfeller av samme slag, mens mannen i feievognen eller leievognen kunne man vel kan­ skje også kalle den, for han kunne ikke under noen omstendigheter høre, ettersom de var for langt unna, og ble bare sittende i setet for en­ den av Lower Gardiner Street og så etter den lavryggete vognen deres.

17

Hvilken parallell kurs fulgte Bloom og Stephen på hjemveien? Sammen begynte de å bevege seg i normalt gangtempo fra Beresford Place og fulgte videre i rekkefølge Lower og Middle Gardiner Street og Mountjoy Square West, og deretter i langsommere tempo til venstre for begges vedkommende Gardiner's Place og av vanvare helt bort til det andre hjørnet av Temple Street, deretter i langsommere tempo og med avbrudd til høyre langs Temple Street North og så langt som bort til Hardwick Place. Idet de adskilt med sakte fart nærmet seg den runde plassen foran Georgskirken gikk de diametralt tvers over, idet korden i en hvilken som helst sirkel er mindre enn den motstående buen. Hva drøftet duumviratet på sin vei? Musikk, litteratur, Irland, Dublin, Paris, vennskap, kvinnen, prostitu­ sjon, ernæring, innvirkningen av gasslys eller lys fra bue- og glødelam­ per på veksten av paraheliotropiske trær i nærheten, utplasserte kom­ munale avfallskurver, den romerske-katolske kirken, prestenes sølibat, den irske nasjonen, jesuittisk oppdragelse, karrierer, det medisinske stu­ diet, den foregående dagen, forsabbatens dårlige innflytelse, Stephens kollaps.

Oppdaget Bloom felles likhetsfaktorer mellom deres respektive like og ulike reaksjoner på erfaringer? Begge var mottagelige for kunstneriske inntrykk, musikalske fremfor plastiske og billedlige. Begge foretrakk en kontinental fremfor en insulær livsform. Begge var herdet fra tidlig barnsben og hadde en nedarvet fasthet til heterodoks motstand og ga uttrykk for deres manglende tro på mange ortodokse religiøse, nasjonale, sosiale og etiske doktriner. Begge erkjente den skiftevis stimulerende og svekkende innflytelsen av hete­ roseksuell tiltrekningskraft. Var oppfatningene deres på noe punkt avvikende? Stephen erklærte seg åpent uenig i Blooms synspunkter på betydnin­ gen av ernæring og borgerlig selvhjelp, mens Bloom stilltiende var uenig i Stephens synspunkter på menneskeåndens evige bekreftelse i litteratu­ ren. Bloom ga i smug sin tilslutning til Stephens rettelse av den anakro­ nismen som ligger i å fastholde tidspunktet for den irske nasjons omven-

514

deise til kristendommen fra druidismen ved Patrick, sønn av Calpomus, sønn av Potitus, sønn av Odyssevs, utsendt av pave Celestine 1 i år 432 under Learys regjeringstid, til året 260 eller deromkring under Cormac MacArt (+266 e.Kr.), som ble kvalt av ufullstendig svelging av føde i Sletty og begravd i Rossnaree. Kollapsen som Bloom tilskrev gastrisk avkreftelse og visse kjemiske forbindelser av varierende grad av utblandinger og alkoholstyrke, fremskyndet den åndelige utmattelsen og has­ tigheten av meget hurtig sirkulær bevegelse i en avslappende atmo­ sfære, skyldtes etter Stephens mening en gjenoppdukket morgensky (som begge hadde iakttatt fra to forskjellige observasjonssteder, Sandycove og Dublin) og som til å begynne med ikke var større enn en kvinnehånd.

Fantes det et punkt hvor oppfatningene deres var overensstemmende og negative? Innflytelsen av gasslys eller elektrisk lys på veksten av omkringlig­ gende paraheliotropiske trær. Hadde Bloom diskutert lignende emner under nattlige vandringer tidli­ gere? I 1884 med Owen Goldberg og Cecil Turnbull om natten på offentlig ferdselsåre mellom Longwood Avenue og Leonards hjørne og Leonards hjørne og Synge Street og Synge Street og Bloomfield Avenue. I 1885 med Percy Apjohn om aftenen, lent opp mot muren mellom Gibraltar Villa og Bloomfield House i Crumlin, baroniet Uppercross. I 1886 leilig­ hetsvis med tilfeldige bekjente og mulige kunder på trappen, i entreen, i jernbanevogn på tredje klasse på forstadsbanen. I 1888 regelmessig med major Brian Tweedy og hans datter Miss Marion Tweedy, sammen og med hver enkelt på sofaen i Matthew Dillons hus i Roundtown. En gang i 1892 og en gang i 1893 med Julius (Juda) Mastiansky, ved begge an­ ledninger i hans (Blooms) hus i Lombard Street West.

Hvilke refleksjoner vedrørende den uregelmessige følgen av tidspunkter i 1884, 1885, 1886, 1888, 1892, 1893 og 1904 gjorde Bloom før an­ komsten til bestemmelsesstedet deres? Han reflekterte at den progressive utvidelsen av individuelle utvik­ lings- og erfaringsfelt regressivt ledsages av en innskrenkning av det til­ svarende området for overindividuelle relasjoner. På hvilke måter? Fra ineksistens til eksistens kom han til mange og ble mottatt som en, eksistens med eksistens var han med enhver som enhver med enhver, overgått fra eksistens til ineksistens skulle han av alle oppfattes som ingen. 515

Hvilken handling utførte Bloom ved ankomsten til bestemmelsesstedet deres? På trappen til det 4. av de ekvidifferente ulike husnumrene, Eccles Street nummer 7, stakk han hånden mekanisk i baklommen på buksene for å ta frem nøkkelen til gatedøren. Lå den der? Den lå i den tilsvarende lommen på de buksene han hadde brukt da­ gen før gårsdagen. Hvorfor ble han dobbelt irritert? Fordi han hadde glemt det og fordi han husket at han to ganger hadde minnet seg selv på at han ikke måtte glemme det.

Hvilke var da alternativene som forelå for det uaktsomme (respektivt) uforvarende nøkkelløse paret? Å gå inn eller ikke gå inn. Å banke på eller ikke banke på.

Blooms beslutning? En krigslist. Han steg opp på den lave muren og klatret over rekkver­ ket til lysgraven, trykket hatten fast på hodet, grep tak i to av de nedre festene til sprossene i stakittet, senket langsomt den 175 cm lange skik­ kelsen sin ned til en avstand av 63 cm fra brolegningen på innsiden og lot kroppen bevege seg fritt i rommet på innsiden av stakittet ved å slippe taket i sprossene og bøyde seg sammen for å ta av for støtet i fallet. Falt han? Ved sin kroppsvekt som var kjent som 71,5 kilo eller 11 stone og 4 pund ifølge den britiske handelsvekt avoirdupois, slik den var stadfes­ tet av det graderte apparatet for regelmessig selvveiing i lokalet til apo­ tekeren Francis Froedman i Frederick Street North 19, på den siste Kristi Himmelfartsdag, nemlig den tolvte dagen i mai i skuddåret 1904 etter den kristne tidsregning (etter den jødiske tidsregning 5664, etter den muhammedanske 1322), gyllent tall 5 epakt 13, solarkrets 9, søndagsbokstaver CB, romersk indikasjon 2, juliansk periode 6617, MCMIV. Reiste han seg uskadd etter rystelsen? Da han hadde gjenvunnet ny stabil likevekt, reiste han seg uskadd om enn en smule rystet av sammenstøtet, løftet ved håndens kraft dørklin­ ken på døren fra lysgraven og vant gjennom løftstangprinsippet av førs­ te grad anvendt på balansepunktet for klinken, forsinket adgang til kjøkkenet gjennom det tilstøtende vaskerommet, tente ved friksjonsmekanikk en luciferstikke og frigjorde brennbar kullgass på komfyren ved å vri på kranen og fikk en høy flamme som han ved å regulere med bryte­

516

ren reduserte til en rolig brennende lue og tente til slutt et lys i en bær­ bar stake.

Hvilken adskilt rekkefølge av synsinntrykk mottok Stephen imens? Lent mot lysgravgelenderet oppfattet han gjennom de gjennomsiktige kjøkkenrutene en mann som regulerte en gassflamme på 14 candela, en mann som tente et stearinlys på 1 candela, en mann som tok av seg støvlene, den ene etter den andre, en mann som gikk ut av kjøkkenet med et stearinlys i hånden.

Dukket mannen opp et annet sted? Etter et tidsrom av fire minutter kunne skjæret fra lyset hans skjelnes gjennom det halvt gjennomsiktige halvrunde vinduet over gatedøren. Gatedøren ble åpnet gradvis på hengslene. I døråpningen dukket en mann opp uten hatt, med lyset. Fulgte Stephen vinket hans? Ja, han gikk stille inn, hjalp til med å lukke og låse døren med sikkerhetslenken og fulgte stille etter mannen gjennom gangen på strømpelesten med det tente lyset forbi en uopplyst dørsprekk på venstre hånd og forsiktig ned en vindeltrapp med mer enn fem trinn og inn på kjøkkenet i Blooms hus. Hva gjorde Bloom? Han slukket stearinlyset ved å puste kraftig på flammen, trakk to trestoler bort til komfyren, en til Stephen med ryggen til vinduet og ut mot lysgraven, den andre til seg selv om nødvendig, gikk ned på det ene kneet, bygget på risten opp et bål av korslagte pinner dyppet i harpiks og forskjellige fargede papirbiter og uregelmessige polygoner av beste Abramkull til 21 shiling pr tonn fra Flower & M'Donalds opplag i D'Olier Street 14, tente det på tre fremstikkende papirhjørner ved hjelp av en tent luciferstikke, og frigjorde derved brenslets potensielle energi ved å la bestanddelene av karbon og hydrogen inngå i fri forbindelse med luf­ tens oksygen.

517

Hvilke lignende fenomener tenkte Stephen på? På andre personer andre steder til andre tider, som bøyde seg ned på ett kne eller to, og hadde tent opp for ham, på broder Michael på syke­ hus ved jesuittercolleget i Clongowes Wood, Sallins, i grevskapet Kildaire, på sin far Simon Dedalus i et umøblert værelse i hans første bolig i Dublin, i Fitzgibbon Street nummer 13, på sin gudmor Miss Kate Morkan i huset til sin døende søster Miss Julia Morkan i Usher's Island 15, på sin tante Sara, hustru til Richie (Richard) Goulding, i kjøkkenet i lei­ ligheten deres i Clanbrassil Street 62, på sin mor Mary, hustru til Simon Dedalus, på kjøkkenet North Richmond Street 12 om morgenen på

Sankt Frands Xaviers fest i 1898, på studiedekanen fader Butt i fysikksalen på University College, Stephen's Green North 16, på sin søster Dilly (Delia) i farens hus i Cabra.

Hva så Stephen da han løftet blikket til en høyde av en meter fra ilden og over mot veggen på den andre siden? Under en rekke av fem husklokker med spiralfjærer som var opp­ hengt i en krum snor og strukket mellom to kroker tvers over nisjen ved siden av brannmuren, hvor det hang fire ganske små kvadratiske lommetørklær som ikke var festet, men foldet over snoren i fire rektangler ved siden av hverandre, og et par grå damestrømper med forsterkning i toppen og foten, festet i deres vanlige stilling med tre opprettstående klesklyper, en ytterst på hver side og den tredje i midten hvor strøm­ pene møttes. Hva så Bloom på komfyren? På den høyre (mindre) ringen en blå emaljekasserolle, på den venstre (større) ringen en sort jernkjele. Hva gjorde Bloom ved komfyren? Han flyttet kasserollen over på venstre ring, reiste seg og bar jernkjelen bort til vasken for å la vannet renne ved å skru opp kranen. Rant det? Ja. Fra Roundwood reservoaret i Wicklow grevskap med en kapasitet på 10.800 millioner liter, hvorfra det ble filtrert gjennom rør i en under­ jordisk akvedukt med hovedfilter med enkle og doble rørledninger som var bygget for en anleggsomkostning av 5 pund pr løpende meter over Dargle, Rhadown, Glen of the Downs og Callohill til det 105 mål store reservoaret i Stillorgan, en distanse på 35 km, og derfra gjennom et sys­ tem av avlastningstanker med et fall på 76 meter, til bygrensen ved Eustace Bridge, Upper Leeson Street, skjønt vannet som følge av den lange sommertørken og et daglig forbruk på 56 millioner liter var sunket til under normalstanden og av den grunn hadde byingeniøren og vannverkssjefen Mr Spencer Harty, C.E., etter anmodning fra vannverket, nedlagt forbud mot bruk av vann til annet formål enn personlig forbruk (idet man forutså muligheten for å være henvist til det udrikkelige van­ net i Grand og Royal-kanalene som i 1893), særlig ettersom South Dublin-sykehuset til tross for sin rasjon av 67 liter pr dag pr pasient levert gjennom en 15 cm målerkolbe, hadde gjort seg skyldig i et sløseri på 90.000 liter pr natt avlest på hospitalets vannmåler og bekreftet av kom­ munens juridiske rådgiver, Mr Ignatius Rise, og at hospitalet dermed hadde forvoldt skade for en annen del av offentligheten, nemlig de sol­ vente, selvstendige skattebetalerne. 518

519

Hva var det ved vannet som Bloom, vannelskeren, vannmannen og vannbæreren beundret da han gikk tilbake til komfyren? Vannets universalitet, den demokratiske likheten og troskapen mot sin natur ved at det søkte sitt eget nivå, vidstraktheten i havet i Mercators projeksjon, de uutgrunnelige dypene i Sundamrennen i Stillehavet som overstiger 8.000 favner, rastløsheten i bølgene og overflatepartiklene som etter hvert gjester alle punkter langs kystlinjen, bestanddelenes uavhengighet, foranderligheten i havets tilstander, den hydrosta­ tiske ubevegeligheten i vindstille, den hydrokinetiske oppsvulmingen ved nipp- og springflod, roen etter stormen, steriliteten ved de sirkumpolare iskalottene i Arktis og Antarktis, den klimatiske og kommersielle betydningen, overvekten i forholdet 3 til 1 over jordklodens fastland, det ubestridelige hegemoniet som i kvadratmil strekker seg over hele området nedenfor Stenbukkens subekvatorale vendekrets, den multisirkulære stabiliteten i de forhistoriske bassengene, den skittenbrune sen­ gen, evnen til å oppløse og å holde i oppløsning alle oppløselige stoffer deriblant millioner av tonn av de edleste metaller, den langsomme ero­ sjonen av halvøyer og øyer, den vedvarende dannelsen av homotetiske øyer, halvøyer og bratte forberg, de alluviale avleiringene, vekten og vo­ lumet og tettheten, uforstyrreligheten i laguner og fjellvann, de vekslen­ de fargene i hete, tempererte og kalde soner, de seilbare forgreningene i kontinentale sjøtilsluttede elver med sammenløpende sideelver som renner ut i havet med transoseaniske strømmer, Golfstrømmen, nord og sør for Ekvator, voldsomhetene ved undersjøiske jordskjelv, spring­ vann, artesiske brønner, erupsjoner, skybrudd, hvirvler, oversvømmel­ ser, flommer, dønninger, vannskiller, geysirer, katarakter, strømhvirvler, malstrømmer, syndfloder, brottsjøer, skybrudd, den vidstrakte sirkumterrestrale ahorisontale kurven, hemmelighetsfullheten i kilder og den latente fuktigheten som avsløres av rhabdomantiske eller hygrometriske instrumenter og eksemplifiseres av hullet i muren ved Ashtownporten, luftens metning og destillasjon av duggdråper, den enkle sam­ mensetningen ved to deler hydrogen og én del oxygen, den lægende virkningen, evnen til oppdrift i vannet i Dødehavet, den vedvarende gjennomtrengeligheten i bekker, renner, feilbygde dammer, skipslekkasjer, egenskapene til å rense, slukke tørste og ild, nære vegetasjon, dets ufeilbarlighet som paradigme og paragon, dets metamorfoser som damp, tåke, skyregn, sludd, sne, hagl, styrken i vanndråper, skiftende form i innsjøer og bukter og viker og laguner og atoller og arkipelager og sund og fjorder og elvemunninger med tidevannsstrømmer og havsarmer, fastheten i isbreer, isfjell, isflak, lydigheten som drivkraft for vannmøller, turbiner, dynamoer, elektriske kraftstasjoner, blekerier, garve­ rier, skakerier, nytten i kanaler, elver som er seilbare, i tørr- og flytedok­ ker, de iboende mulighetene i utnyttelsen av tidevannsskiller og nivå­ senkning av vanndrag, den submarine faunaen og floraen (anakustisk, fotofobisk) som tallmessig om ikke bokstavelig utgjør jordens beboere,

allestedsnærværelsen ved å utgjøre 90 prosent av menneskekroppen, skadeligheten av utdunstinger i sumpsjøer, smittebærende myrer, råt­ tent blomstervann, stillestående pytter ved avtagende måne. Hvorfor gikk han tilbake til den stadig rennende kranen etter at han hadde satt fra seg den halvfylte kjelen på kullene som nå brant? For å vaske de skitne hendene med et til dels brukt stykke av Barringtons såpe med sitronduft der det stadig satt fast en papirbit (innkjøpt tretten timer tidligere for fire pence og ennå ikke betalt) i friskt kaldt al­ dri skiftende og stadig skiftende vann og tørket dem, ansikt og hender, med et langt rødkantet linhåndkle som hang i remse over en rullestang. Hvilken grunn ga Stephen for å avslå Blooms tilbud? At han hadde vannskrekk, hatet delvis berøring ved dypping eller hel eller delvis nedsenkning i kaldt vann (sist han hadde badet var i oktober foregående år), mislikte vannlignende substanser som glass og krystall, hadde mistillit til akvasitet i ord og tanker.

Hva avholdt Bloom fra å gi Stephen hygieniske og profylaktiske råd for­ uten forslag om at man bør væte hodet og kontraktere musklene ved å plaske vann i ansiktet og på halsen og bryst- og mageregionen før man bader i sjø eller elv, idet de deler av den menneskelige anatomi som er mest følsomme for kulde er nakke, mage og thenar eller fotsåle? Akvasitetens uforenelighet med geniets uberegnelige originalitet. Hvilke ytterligere didaktiske råd tilbakeholdt han likeledes? Kostholdsmessige: Angående prosentinnholdet av henholdsvis pro­ teiner og kalorier i bacon, salt fisk og smør, mangelen på det førstnevnte i det sistnevnte og overfloden av det sistnevnte i det førstnevnte. Hvilke egenskaper forekom det verten var de mest fremtredende hos hans gjest? Selvtillit, foruten en balansert og tosidig evne til oppgivelse og gjen­ vinning.

Hvilke ledsagende fenomener skjedde i karet med væske under ildens påvirkning? Kokingsfenomenet. Under påvirkning av en jevn oppadgående ventilasjonstrekk mellom kjøkkenet og skorsteinsrøret ble forbrenningsvarmen formidlet fra det lettantennelige knippet med brensel til de polyedriske stykkene av bitumøst steinkull som i komprimert mineralform inneholdt lagdelte fossile vekstrester av forhistoriske skoger som hadde sin vegetative eksistens fra solen, den primære varmekilden (strålings­ varme) som overføres gjennom allestedsnærværende, lysbærende diatermisk eter. Varme (konvektert) en bevegelsesform som utvikles gjen-

520

nom denne forbrenningen ble i konstant og i økende grad overført fra varmekilden til væsken i karet, ved at den strålte gjennom den ujevnt upolerte mørke overflaten av jernmetallet, dels reflektert, dels absor­ bert, dels transmittert, og hevet derved gradvis temperaturen på vannet fra det normale til kokepunktet, en temperaturstigning som kan uttryk­ kes som resultatet av et forbruk på 72 termiske enheter som kreves for å heve temperaturen på 1/2 liter vann fra 10 til 100 grader Celcius.

Hvordan ga denne temperaturstigningen seg til kjenne? En dobbelt kjegleformet stråle vanndamp som samtidig skjøt frem på begge sider under kjelens lokk.

Til hvilket formål aktet Bloom å anvende vannet han hadde kokt opp? Til å barbere seg i. Hvilke fordeler er det forbundet ved å barbere seg om natten? Et mykere skjegg, en mykere kost hvis man med forsett lar den stå fra den ene barberingen til den neste i det stivnede barberskummet, en my­ kere hud hvis man uventet skulle møte et kvinnelig bekjentskap på et avsides sted til et uvanlig tidspunkt, rolige ettertanker over dagens for­ løp, en renere følelse når man våkner etter en friskere søvn idet morgenlyder, forutanelser og forstyrrelser som et skramlende melkespann, postbudet som banker to ganger på døren, en lest avis som leses om igjen ved innsåpingen, innsåping på nytt på samme sted, et sjokk, et skudd, med tanker på alt og ingenting med tanker som sanker og ranker og klanker så barberingen blir forhastet og et kutt hvoretter et sårplaster med presisjon klippes og fuktes og påsettes på stedet for å bli sittende, det var det.

Hvordan kunne fravær av lys sjenere ham mindre enn nærvær av støy? På grunn av sikkerheten og følsomheten i den faste fyldige maskuline feminine passive aktive hånden hans.

Hvilken egenskap hadde den (hånden hans) men med hvilken motvirkende innflytelse? Den operative kirurgiske egenskapen forbundet med motviljen mot å utgyte menneskeblod selv når hensikten helliger midlet, idet han i na­ turlig rekkefølge foretrakk helioterapi, psykofysioterapi og osteopatisk kirurgi.

521

Hvilke gjenstander var synlige på nedre, midtre og øverste hylle i kjøk­ kenskapet som Bloom åpnet? På nedre hylle fem opprettstående frokosttallerkener, seks horisontale teskåler med tekoppene opp ned, en bartekopp, ikke opp ned, og skål av Crown Derby, fire hvite eggeglass med gullrand, en åpen pung av sem-

sket skinn med mynter synlige, mest kobber, og en flakong med aroma­ tiske fiolpastiller. På den midtre hyllen et sprukket eggeglass med pep­ per, et kar med bordsalt, fire sammenklistrede sorte oliven i pergamentpapir, en tom boks Plumtree kjøtthermetikk, en oval flettet kurv foret med treull og som inneholdt en jerseypære, en halvtom flaske William Gilbey & Co hvit portvin innsvøpt i korallrødt silkepapir som halvt var revet av, en pakke Epps kakao, 141 g Anne Lynch utsøkt te til 2 shilling pundet i krøllet stanniolpakning, en rund blikkeske med beste sort raffi­ nade, to løk, den større spansk hel, den andre, mindre, irsk, overskåret med svellet overflate og sterkere lukt, et glass fløte fra Irsk Mønstermeieri, en brun steintøyskrukke med 1/4 liter surmelk som varmen hadde skilt til vann, syrlig valle og halvstiv løype, som i tillegg til den mengden som var gått med til Mrs Blooms og Mrs Flemings frokost, utgjorde en halvliter, den totale mengden som opprinnelig ble levert, to nellikspiker, en halvpenny og et lite fat med en skive fersk midtribbe. På øverste hylle et batteri av syltetøykrukker (tomme) av forskjellige størrelse og opprin­ nelse. Hva tiltrakk seg oppmerksomheten på benken foran skapet? Fire polygone fragmenter av to avrevne skarlagensrøde veddeløpskuponger med numrene 8 87, 88 6. Hvilke minner fikk ham til forbigående å rynke pannen? Minner om sammentreff, virkeligheten merkeligere enn en roman, som innebar forutgående kjennskap til resultatet av Gold Cup-handicapløpet, med det offisielle og endelige resultatet han hadde lest i Evening Telegraph, aftenutgaven på lyserødt papir, i kuskebrakken ved Butt Bridge.

Hvor hadde han tidligere mottatt antydninger om resultatet, det virkeli­ ge eller formodentlige? I Bernhard Kiernans pub i Little Britain Street 8 9 og 10, David Byrnes pub i Duke Street 14, i Lower O'Connell Street, utenfor Graham Lemons hvor en mørk mann hadde stukket til ham et flyveblad (som han hadde latt fly) med reklame for Elias, gjenreiser av kirken i Sion, på Lincoln Place utenfor lokalene til E.W. Sweny & Co (Limited), apote­ kere, da Frederick M. (Bantam) Lyons i hurtig rekkefølge hadde bedt om, kikket igjennom og tilbakelevert siste nummer av Freeman's Jour­ nal og National Press som han nettopp skulle til å kaste (og som han se­ nere kastet), han fortsatte videre i retning av den orientalske bygningen til de tyrkiske og varme badene, Leinster Street 11, med inspirasjonens strålende lys over sitt åsyn og løpets hemmelighet i sine armer, meislet i profetiens språk. Hvilke formildende overlegninger dempet uroen hans?

522

Vanskelighetene med en riktig fortolkning, ettersom betydningen av enhver begivenhet etter at den inntraff skjedde med samme variasjoner som det akustiske smellet etter en elektrisk utladning, og ved en riktig vurdering av et virkelig tap ved en manglende evne til å tolke den sam­ lede summen av mulige tap som følge av en opprinnelig heldig tolkning.

Sinnsstemningen hans? Han hadde intet våget, han ventet intet, han var ikke blitt skuffet, han var tilfreds.

Hva tilfredsstilte ham? At han ikke hadde lidd noe positivt tap. Å ha skaffet andre en positiv gevinst. Lys til de vantro. Hvordan tilberedte Bloom en kollasjon for en vantro? I to tekopper helte han to strøkne teskjeer, til sammen fire teskjeer av Epps oppløselige kakao og fortsatte deretter ifølge bruksanvisningen som var trykt på etiketten, og hadde i det foreskrevne etter nødvendig tid fra infusjonen og til oppløsningen, på den måte og den mengde som var angitt.

Hvilke overflødige tegn på særlig gjestfrihet ga verten uttrykk for over­ for sin gjest? Ved å avstå fra sin symposiarkiske rett til bartekoppen av imitert Crown Derby som var en gave til ham fra hans eneste datter, Millicent (Milly), og i stedet ta en kopp som var maken til gjestens og skjenke eks­ traordinært opp til gjesten og mer beskjedent til seg selv av den tykke fløten som vanligvis var beregnet til hans kone Marions (Mollys) fro­ kost. Var gjesten klar over dette og påskjønnet han disse tegnene på gjestfrihet? Oppmerksomheten hans ble spøkefullt henledet på dem av verten og han mottok dem alvorlig mens de i spøkefullalvorlig taushet drakk Epps messeprodukt, den av Gud skapte kakao.

Var det uttrykk for gjestfrihet som han overveide men tilbakeholdt idet han ville reservere dem for en annen og seg selv ved fremtidige anled­ ninger for å fullbyrde den allerede påbegynte gjerningen? Reparasjonen av en halvannen tommes rift på høyre side av gjestens jakke. En gave til gjesten i form av et av de fire damelommetørklærne, hvis og når det viste seg å være i presentabel stand.

523

Hvem drakk fortest? Bloom, som hadde ti sekunders forsprang fra begynnelsen og som med den konkave utsiden av skjeen, langs hvis skaft en stadig strøm av

varme ble ledet, tok tre slurker mot den andres ene, seks mot to, ni mot tre. Hvilken hjernevirksomhet ledsaget denne gjentatte handlingen? Da han ved iakttagelse sluttet, riktignok feilaktig, at den tause bordfellen satt i dype tanker, tenkte han på de gledene som kunne hentes fra opp­ lysende litteratur fremfor underholdningslitteraturen, ettersom han selv mer enn én gang hadde vendt seg til William Shakespeares verker for å søke løsningen på vanskelige problemer i det innbilte eller virkelige livet.

Hadde han funnet løsningen på dem? Tross omhyggelig og gjentatt lesning av visse klassiske partier ved hjelp av oppslagsbok hadde han bare klart å utlede utilstrekkelig overbe­ visning i teksten ved at svarene ikke stemte på alle punkter. Hvilke linjer endte det første diktet med som var skrevet av ham den vordende dikteren i elleve års alderen i 1877 i anledning tre priser på henholdsvis 10/, 5/ og 2/6 som var oppsatt i konkurransen som ble ar­ rangert av ukebladet Shamrock?

Jeg drysser disse vers over arket på kryss og tvers i håp om at bladet tar dem med og at jeg en gang skal få se helt på slutten, med et rykk mitt navn L. Bloom på trykk.

Fant han fire faktorer som skilte ham fra hans tilfeldige gjest? Navn, alder, rase, tro. Hvilke anagrammer hadde han i sin ungdom laget av navnet sitt? Leopold Bloom Ellpodbomool Molldopeloob Bollopedoom Old Ollebo, M.P.

Hvilket akrostikon på forkortelsen av fornavnet sitt hadde han (den kinetiske poeten) sendt til Miss Marion (Molly) Tweedy den 14. februar 1888?

Poeter lever i sin egen sfære Og skriver dikt om Livets være og ikke være Derfor disse ord til din ære Yndige du, min skal du være!

524

Hva hadde hindret ham i å fullføre en revyvise (musikk av R.G. Johnston) om begivenheter i forgangne år eller hendelser i nåtiden, med tit­ telen Om bare Brian Born kom og så det gamle Dublin nå, på oppdrag av Michael Gunn, leietager til Gaiety Theatre, South King Street 46 47 48 49, og beregnet til å inngå i sjette scene, Diamantdalen, av den andre utgaven (30. januar 1893) i den store årlige julerevyen Sinbad Sjøfare­ ren (iscenesatt av R. Shelton, 26. desember 1892, skrevet av Greenleaf Whittier, dekorasjoner av George A. Jackson og Cecil Hicks, kostymer av Mrs og Miss Whelan under personlig ledelse av Mrs Michael Gunn, ballettopptrinn av Jessie Noir, harlekinade av Thomas Otto) og sunget av Nelly Bouverist, primadonnaen? For det første, en svingning mellom begivenheter av imperial og lokal interesse, det forventede diamantjubileet til dronning Victoria (født 1820, tronbestigning 1837) og den utsatte åpningen av det nye kommu­ nale fisketorvet. For det andre, uro for opposisjon fra ytterliggående kretser i anledning av de respektive besøk av Deres kongelige høyheter hertugen og hertuginnen av York (virkelig) og Hans Majestet kong Brian Boru (imaginært), for det tredje, en konflikt mellom faglig etikette og faglig konkurranse om den nylige oppførelsen av Grand Lyric Hall på Burgh Quay og Theatre Royal i Hawkins Street, for det fjerde, bekym­ ringer som følge av medlidenhet med Nelly Bouverists uintellektuelle, upolitiske, uaktuelle ansiktsuttrykk og vellystighet forårsaket av Nelly Bouverists avsløringer av hvite uintellektuelle, upolitiske og uaktuelle pikante plagg, mens hun (Nelly Bouverist) befant seg i plaggene, for det femte, vanskelighetene med å velge ut passende musikk og humoristis­ ke hentydninger fra Hvermanns morsomme historier (1000 sider og en latter på hver side), for det sjette, rimene, både de homofone og de kakofone, som ble forbundet med navnene på den nye overborgermesteren, Daniel Tallon, og den nye politimesteren, Thomas Pile, og den nye riksadvokaten, Dunbar Plunket Barton.

525

Hva var aldersforskjellen mellom dem? 16 år tidligere, i 1888 da Bloom var på Stephens nåværende alder, var Stephen 6 år. 16 år senere, i 1920 når Stephen ville være like gammel som Bloom var nå, ville Bloom være 54. I 1936 når Bloom ville være 70 og Stephen 54, ville aldersforskjellen mellom dem som opprinnelig var i forholdet 16 til 0, være 17 1/2 til 13 1/2, idet proporsjonene øker og for­ skjellen blir mindre for hvert år som går, for hvis det forholdet som var i 1883 ikke forandret seg, forutsatt at noe slikt var mulig, frem til 1904 da Stephen var 22, ville Bloom vært 374, og i 1920 når Stephen ville være 38 som Bloom var nå, ville Bloom være 646, mens Bloom i 1952 når Stephen ville ha nådd den postdiluvianske alder av 70, ville han ha vært 1190 år og derfor være født i år 714 og med 221 år ha overskredet den maksimale antediluvianske alder, nemlig Metusalems 969 år, mens Bloom hvis Stephen hadde fortsatt å leve til han nådde denne alderen i

år 3072, ville ha levd i 83.300 år og ville derfor ha vært nødt til å ha blitt født i år 81.396 f.Kr.

Hvilke begivenheter kan oppheve disse beregningene? At den ene eller begge opphører å eksistere, innføring av en ny kalen­ der eller tidsregning, verdens undergang med påfølgende uunngåelige men forutsigbare utryddelse av menneskeheten.

Hvor mange tidligere møter beviste deres preeksistente bekjentskap? To. Det første i syrinhagen til Matthew Dillons hus, Medina Villa i Kimmage Road, Roundtown i 1887, i selskap med Stephens mor. Step­ hen var da fem år og uvillig til å hilse med hånden. Det andre i kaffesalongen på Breslin Hotel en regnfull søndag i januar 1892, i selskap med Stephens far og Stephens grandonkel. Stephen var da fem år eldre. Tok Bloom da imot sønnens middagsinvitasjon som deretter ble fulgt opp av faren? Meget takknemlig, med takknemlig tilfredshet, med oppriktig tilfreds takknemlighet, med tilfreds takknemlig oppriktighet beklaget han å måtte si nei takk.

Avslørte samtalen mellom dem om disse minnene et tredje forbindelsesledd mellom dem? Mrs Riordan (Dante), en formuende enke, hadde bodd i huset til Stephens foreldre fra 1. september 1888 til 29. desember 1891, og hadde dessuten i årene 1892, 1893 og 1894 bodd på City Arms Hotel som ble eid av Elizabeth O'Dowd, Prussia Street 54, hvor hun i perioden i løpet av 1893 og 1894 hadde vært en stadig rådgiver for Bloom som bodde på det samme hotellet, mens han på denne tiden hadde vært ansatt på kon­ toret til Joseph Cuffee i Smithfield 5 hvor han hadde oppsyn med salget på kvegmarkedet i North Circular Road i nærheten. Hadde han utført noe spesielt fysisk velgjørenhetsarbeide for henne? Noen ganger på varme sommeraftener hadde han trillet henne, som var en invalid enke med formue, om enn beskjeden, i rullestolen hen­ nes, langsomt, så langt som bort til hjørnet av North Circular Road over­ for Mr Gavin Lows forretning, hvor hun gjorde opphold en stund og gjennom den enlinsete kikkerten iakttok ugjenkjennelige borgere på sporvogner, sykler med oppblåsbare ringer, leiedrosjer, vogner med tandemforspann, private og leide landauere, tohjulsvogner, ponnyvogner og store firehjulsvogner på vei fra byen til Phoenix Park og vise versa. Hvordan greide han å holde ut denne ventetiden med så stor tålmodig­ het? Fordi han i sin ungdom ofte hadde sittet og iakttatt det stadig vekslen­

526

de skuespillet av trafikken ute på gaten gjennom et rundt stykke buklete mangefarget glass, fotgjengere, firbente, velocipeder, kjøretøyer, som passerte langsomt, fort, rolig, rundt og rundt og rundt på kanten av en rund steil klode.

Hvilke distinkte forskjellige erindringer hadde hver av dem nå om henne som døde for åtte år siden? Den eldre om beziquekortene hennes og spillemerkene, skyeterrieren, den formodede formuen, svarene hennes som uteble og den begyn­ nende katarriske døvheten. Den yngre, lampen med rapsolje foran sta­ tuen av Den ubesmittede unnfangelse, de grønne og brune børstene hennes for Charles Stewart Parnell og for Michael Davitt, silkepapirene hennes. Var det ingen midler som sto igjen til hans rådighet til å oppnå den for­ yngelsen disse minnene som ble åpenbart for en yngre venn, gjorde desto mer attråverdige? De innendørsøvelsene som han tidligere hadde praktisert i perioder og senere gitt opp, og som var foreskrevet i Eugen Sandows Fysisk styrke og hvordan man oppnår den, som var spesielt beregnet på forret­ ningsfolk med stillesittende arbeide, og som skulle utføres med mental konsentrasjon foran et speil for å oppøve de forskjellige muskelgruppene ved å spenne musklene på en behagelig måte og deretter slappe dem av behagelig og derved oppnå en ytterst behagelig fornyelse av den ungdommelige spenst og bevegelighet. Hadde han tidligere i sin ungdom hatt noen spesiell bevegelighet? Skjønt vektløfting hadde oversteget hans krefter og rotasjon på bom hadde ligget over hans mot, hadde han likevel som elev på skolen ut­ merket seg ved langvarige og stabile øvelser i skranke og derved utviklet en usedvanlig magemuskulatur.

Hentydet noen av dem åpent til raseforskjellen? Ingen. Hvilke var, redusert til den enkleste resiproke form, Blooms tanker om Stephens tanker om Bloom og om Stephens tanker om Blooms tanker om Stephen? Han tenkte at han tenkte at han var jøde, mens han visste at han viss­ te at han visste at han ikke var det.

527

Hvilken var, når all taushetsplikt er opphevet, deres respektive avstam­ ning? Bloom: Eneste levendefødte mannlige transsubstansielle etterkom­ mer av Rudolf Virag (senere Rudolph Bloom) fra Szombathély, Wien,

Budapest, Milano, London og Dublin, og Ellen Higgins, nest eldste dat­ ter av Julius Higgins (født Karoly) og Fanny Higgins (født Hegarty). Stephen: Eldste levende mannlige konsubstansielle etterkommer av Simon Dedalus fra Cork og Dublin, og Mary, datter av Richard og Chris­ tina Goulding (født Grier). Var Bloom og Stephen døpt, og i så fall hvor og av hvem, prest eller leg­ mann? Bloom (tre ganger): Av pastor Gilmer Johnson M.A., alene, i protestantkirken Saint Nicholas Without, Coombe, av James O'Connor, Philip Gilligan og James Fitzpatrick, sammen, under en vannpumpe i landsby­ en Swords, og av pastor Charles Malone, C.C., i kirken Three Patrons, Rathgar. Stephen (én gang): Av pastor Charles Malone, C.C., alene, i kirken The Three Patrons, Rathgar. Fant de noen likhet mellom utdannelsene de hadde fått? Hvis vi setter Stephen i Blooms sted, ville Stoom suksessivt ha gjen­ nomgått grunnskole og realskole. Hvis vi setter Bloom i Stephens sted, ville Stephen suksessivt ha gjennomgått forberedende del, junior, mid­ del og senior-trinnene i ungdomsskolen, samt studenteksamen og førs­ te, annet og tredje år ved universitetets humanistiske fakultet.

Hvorfor unnlot Bloom å fortelle at han hadde studert ved livets univer­ sitet? Fordi han vaklet og var usikker på om han allerede hadde kommet med en slik bemerkning til Stephen eller om Stephen hadde kommet med den til ham. Hvilke to temperamenter representerte de hver for seg? Det vitenskapelige. Det artistiske.

Hvilke beviser trakk Bloom frem for å fastslå at han hellet mer til an­ vendt enn ren vitenskap? Visse mulige oppfinnelser som han hadde overveid når han i en full­ kommen mett tilstand hadde ligget for å hjelpe fordøyelsen og var sti­ mulert av sin forståelse for betydningen av oppfinnelser som nå var vanlige, men som en gang var revolusjonerende, som f.eks. fallskjer­ men, speilteleskopet, spiralkorketrekkeren, sikkerhetsnålen, sodasifongen, kanalslusen, sugepumpen. Var disse oppfinnelsene i hovedsak beregnet på bruk i en forbedret form for barnehage? Ja, ved å overflødiggjøre leketøypistoler, elastiske luftballonger, hasardspill og spretterter. De omfatter astronomiske kaleidoskoper som viste de tolv stjernebildene i dyrekretsen, fra Væren til Fiskene, meka-

528

niske miniatyrplaneter, aritmetiske gelatinkapsler utformet geometrisk for bruk med zoologiske kjeks, globuslekeballer, dukker i historiske drakter.

Hva stimulerte ham videre i betraktningene? De vellykte økonomiske resultatene som var oppnådd av Ephraim Marks og Charles A. James, den førstnevnte med sin pennybasar i Geor­ ge^ Street South 42, den sistnevnte med sin 61/2-pennybutikk og verdensutstillingen og vokskabinettet i Henry Street 30, entré 2 pence, barn 1 penny, og de hittil uutnyttede mulighetene i moderne reklamekunst hvis den ble konsentrert til triliterale monideale symboler, vertikalt av maksimal synlighet (gjettbar), horisontalt av maksimal leselighet (desifrerbar) og med magnetiserende virkning som umiddelbart kan fange oppmerksomheten og interessere, overbevise og føre til kjøp.

Som hva? K. ll.Kinos 11/-bukser. House of Keys. Alexander J. Keyes. Som ikke? Se på dette lange lyset. Beregn tiden det tar på å brenne ned og De får gratis et par av våre spesiallærstøvler, garantert 1 normallys. Adresse: Barclay & Cook, Talbot Street 18. Bacilikverk (insektpulver). Allerbest (skosverte). Denduvilha (kombinert lommekniv med to knivblader, korketrekker, neglefil og piperenser). Som aldri? Hva er hjemmet uten Plumtrees kjøtthermetikk? Knapt verdt et blikk. Ikke noe snikksnakk Plumtrees hermetikk takk!

Produsert av George Plumtree, Merchanfs Quay 23, Dublin, selges i 100 grams bokser, og av rådmann Joseph P. Nannetti, M.P., Rotunda Ward, Hardwicke Street 19, under nekrologer og notiser med årsdager for dødsfall. Navnet på etiketten er Plumtree. Et plommetre i en kjøtt boks, registrert varemerke. Se opp for etterligninger. Kjøttre. Plommeboks. Grøtfloss. Rottnok.

529

Hvilket eksempel aduserte han for å indusere Stephen til å dedusere at originalitet selv om den produserer sin egen belønning, ikke uunngåelig konduserer til suksess? Sitt eget oppfunne og forkastede prosjekt om en opplyst utstillings-

vogn som skulle trekkes av et lastedyr, hvor det skulle sitte to flott påkledde piker beskjeftiget med å skrive. Hvilken foreslått scene ble dermed konstruert av Stephen? Ensomt hotell i fjellpass. Høst. Skumring. Ild på peisen. I den mørke kroken sitter en ung mann. Ung kvinne kommer inn. Rastløs. Alene. Hun setter seg. Hun går bort til vinduet. Hun reiser seg. Hun setter seg. Skumring. Hun tenker. Hun skriver. Hun sukker. Hjul og hovslag. Hun skynder seg ut. Han kommer frem fra den mørke kroken. Han griper det ensomme papiret. Han holder det opp mot ilden. Skumring. Han leser. Ensom.

Hva? Med skrå steil tilbakelent skrift: Queen's Hotel. Queen's Hotel. Que­ en^ Hotel. Queen's Ho . . . Hvilken foreslått scene ble deretter rekonstruert av Bloom? The Queen's Hotel, Ennis, grevskapet Clare, hvor Rudolph Bloom (Rudolf Virag) døde aftenen den 27. juni 1886 på et ikke nærmere angitt tidspunkt som følge av en overdose storhjelm (aconicum) som han selv hadde inntatt som et middel mot nevralgi og som besto av to deler akonitt til én del kloroform (innkjøpt av ham selv klokken 10.20 om morgenen den 27. juni 1886 hos apoteker Francis Dennehy, Church Street 17, Ennis) etter at han hadde kjøpt, men ikke på grunn av det, klokken 15.15 den 27. juni 1886 en ny stråhatt, siste modell, etter at han hadde kjøpt, men ikke på grunn av det, det omtalte gift­ stoffet, i herreekviperingsforretningen James Cullen, Main Street 4, Ennis. Tilskrev han denne homonymiteten opplysning eller sammentreff eller intuisjon? Sammentreff.

Utmalte han scenen ved hjelp av ord for sin gjest slik at han kunne se den for seg? Han foretrakk selv å se en annens ansikt og å høre en annens ord, hvorved en potensiell fortelling ble virkeliggjort og et kinetisk tempera­ ment ble frigjort.

Så han bare et annet sammentreff i den andre scenen som ble fortalt ham og som av fortelleren ble beskrevet som Et blikk fra Pisgah mot Palestina eller Lignelsen om plommene? Denne scenen sammen med den foregående og andre som ikke er for­ talt, men som eksisterer implisitt, foruten essay om forskjellige emner eller moralske tankespråk (for eksempel Min yndlingshelt eller Utsett al-

530

dri til i morgen) som han hadde skrevet i skoleårene, virket for ham i seg selv og i forbindelse med den personlige lignelsen å romme visse mulig­ heter for finansiell, sosial, personlig og seksuell fremgang, enten den nå ble særlig samlet eller utvalgt som pedagogiske mønsteroppgaver (med hundre prosent fortjeneste) til bruk for elever i før- og grunnskolen, eller distribuert som trykte bilag etter mønster av Philip Beaufoy eller doktor Dick eller Heblons Studier i blått i en publikasjon med bekreftet opplag og solvens, eller de ble anvendt muntlig som intellektuell stimu­ lans for sympatisk innstilte tilhørere som i taushet påskjønner en god fortelling og tillitsfullt imøteser en heldig løsning under de stadig lengre kveldene som følger etter sommersolvervet fire dager senere, nemlig tirsdag den 21. juni (S. Aloysius Gonzaga), soloppgang 3.33, solnedgang 20.99.

Hvilket huslig problem opptok ham like meget som om ikke mer enn noe annet? Hva vi skal beskjeftige hustruene våre med. Hva hadde hans hypotetiske enestående løsninger gått ut på? Selskapsspill (domino, halma, loppespill, pinnespill, kulebeger, napoleon, femkort, bézique, femogtyve, sprøyte, ludo, dam, sjakk eller backgammon), brodering, strømpestopping eller strikking for velgjørenhetsbasarer, duetter, mandolin og gitar, piano og fløyte, gitar og piano, juri­ disk avskrivning og konvoluttskrivning, besøk to ganger i uken på forlystelsessteder, merkantil virksomhet med behagelig bydende og venn­ lig adlydende innehaverske av en kjølig melkebutikk eller varm sigarforretning, den hemmelige tilfredsstillelsen av erotiske behov i mannlige bordeller under statskontroll og legetilsyn, høflighetsvisitter med regel­ messige lange og faste mellomrom under regelmessige korte og forebyg­ gende overoppsyn hos og av kvinnelige bekjente av anerkjent respekta­ bilitet i bydelen, aftenkurser med særlig vekt på å gjøre tilegnelsen av allmenndannelse tiltrekkende.

531

Hvilke eksempler på mangelfull åndelig utvikling hos hans hustru fikk ham til å gå inn for den sistnevnte (niende) løsningen? I ledige stunder hadde hun mer enn én gang beskrevet et ark med tegn og hieroglyfer som hun hevdet var greske og irske og hebraiske bokstaver. Hun hadde stadig med skiftende mellomrom spurt om hvor­ dan man korrekt skulle skrive forbokstaven på en by i Canada, Quebec. Hun forsto lite av politiske forviklinger, indre, eller maktbalansen ytre. Når hun skulle legge sammen poster på regninger måtte hun ofte ta fingrene til hjelp. Når hun hadde skrevet korte brev, lot hun skriveredskapet stå igjen i blekkhuset, hvor det ble utsatt for den korrosive påvirkningen av jern vitriol, kobbersulfat og galleeplesyre. Uvanlige flerstavelsesord av fremmed opprinnelse fortolket hun fonetisk - eller ved

falske analoger eller på begge måter: Metempsykose (met him pike hoses), alias (løgnaktig person omtalt i Den hellige skriften).

Hva oppveide i disse og lignende eksempler hennes sviktende dømme­ kraft ved vurderingen av personer, steder og ting? Den falske tilsynelatende parallellismen hos alle perpendikulære ar­ mer på alle vekter som var bevist riktige gjennom sin konstruksjon. Motvekten i form av den riktige bedømmelsen hennes av en viss per­ son, bevist gjennom prøving. Hvordan hadde han forsøkt å bøte på denne tilstanden av relativ uviten­ het? På forskjellige måter. Ved å la en bestemt bok ligge åpen på en bestemt måte på et iøynefallende sted, ved å forutsette latente kunnskaper hos henne når han forklarte ved henvisning til andre ting, ved i hennes nærvær åpenlyst å latterliggjøre en fraværende persons uvitenhet.

Med hvilket hell hadde han forsøkt direkte veiledning? Hun oppfattet ikke alt, men en del av det hele, var oppmerksomt in­ teressert, oppfattet med forbauselse, gjentok med omhu, husket med større vanskelighet, glemte med letthet, husket på nytt igjen med be­ kymring, gjentok feilaktig. Hvilket system hadde vist seg mest effektivt? Indirekte antydning som impliserte personlig interesse. Eksempel? Hun likte ikke paraply i regnvær, han likte kvinne med paraply, hun likte ikke ny hatt i regnvær, han likte kvinne med ny hatt, han kjøpte ny hatt i regnvær, hun gikk med paraply til ny hatt.

Hvilke eksempler på betydelige personligheter etter det jødiske folks ek­ sil anvendte han idet han godtok den analogien som rommet gjestens lignelse? Tre søkere av den rene sannheten, Moses av Egypt, Moses Maimonides, forfatteren av More Nebukim (Fører for de rådville) og Moses Mendelssohn, av en slik betydning at det fra Moses (av Egypt) til Moses (Mendelssohn) ikke fantes noen som Moses (Maimonides).

Hvilken uttalelse ble med forbehold fremsatt av Bloom angående en fjerde søker av den rene sannhet ved navn Aristoteles, som med tillatel­ se ble nevnt av Stephen? At den nevnte søkeren hadde vært elev av en rabbinsk filosof hvis navn var usikkert. 532

Ble det nevnt andre anapokrypiske berømte sønner av loven og barn av et utvalgt eller forvist folk? Felix Bartholdy Mendelssohn (komponist), Baruch Spinoza (filosof), Mendoza (pugilist), Ferdinand Lasalle (reformator, duellant).

Hvilke diktfragmenter fra gammelhebraiske og gammelirske språk ble fremført med stemmemodulasjon og oversettelse av tekster av gjesten for verten og av verten for gjesten? Av Stephen: suil, suil, suil arun, suil go siocair agus suil go cuin (gå, gå, gå din vei, gå i trygghet, gå med varsomhet). Av Bloom: lifeloch, harimon rakatejch m'baad 1'zamatejch (din tin­ ning under hårlokken er som en flik av granateplet). Hvordan ble en glyfisk sammenligning av de akustiske symbolene på begge språk foretatt ved dokumentasjon av den orale sammenlignin­ gen? Ved sammenstilling. På den nest siste blanke siden av en bok med underlødig litterær kvalitet med tittelen Syndens sødme (fremlagt av Bloom og slik manipulert at forsiden på omslaget kom i berøring med bordplaten) skrev Stephen med blyant (fremskaffet av Stephen) de irske bokstavene for g, e, d, m forenklet og modifisert, og Bloom skrev i sin tur de hebraiske bokstavene ghimel, aleph, daleth og (i mangel på mem) et goph som erstatning, idet han forklarte deres aritmetiske verdi som grunntall og ordenstall, nemlig 3, 1, 4 og 100. Var kunnskapene som begge hadde om hvert av disse språkene, det døde og det gjenopplivde, teoretiske eller praktiske? Teoretiske, idet de innskrenket seg til visse grammatikalske regler i formlæren og syntaksen, og praktisk talt ikke omfattet ordforråd.

533

Hvilke berøringspunkter var det mellom disse språkene og mellom de menneskene som talte dem? Forekomsten av gutturale lyder, diakritiske aspirasjoner, epentetiske og servile bokstaver i begge språk, deres alder idet begge ble undervist på Shinarsletten 242 år etter syndfloden i det seminaret som ble grunn­ lagt av Fenius Farsaigh, etterkommer av Noa, stamfar til Israel og etter­ kommer av Heber og Heremon, stamfedre til Irland, deres arkeologiske genealogiske, hagiografiske, eksegetiske, homiletiske, toponomastiske, historiske og religiøse litteratur som omfatter verker av rabbinere og kuldeer, Torah, Talmud (Misjna og Ghemara), Masora, Mosebøkene, Book of the Dun Cow, Book of Ballymote, Garland of Howth, Book of Kells, deres spredning, forfølgelse, overlevelse og gjenopplivelse, isole­ ringen i synagogiske og kirkelige riter i ghetto (S. Mary's Abbey) og kirke (Adam og Evas vertshus), forbudet mot nasjonaldrakter i straffeloven og jødiske forskrifter for klesdrakt, gjenreisningen av David av

Sions rike i Kanaans land og muligheten for irsk autonomi eller devolusjon.

Hvilken del av en hymne sang Bloom i forventningen om denne mang­ foldige, etniske irreduktible fullbyrdelsen? Kolod balejwaw pnimah Nefesch, jehudi, homijah.

Hvorfor ble sangen avbrutt ved slutten av dette første distikon? Som følge av mangelfull mnemoteknikk. Hvordan oppveide sangeren denne mangelen? Ved en perifrastisk versjon av den samlede teksten.

Ved hvilket felles studium samlet de felles refleksjonene deres seg? Den tiltagende forenklingen som kunne spores tilbake til de egyptiske epigrafiske hieroglyfene til de greske og romerske alfabetene og antesiperingen av moderne stenografi og telegrafisk kode i kileskriftinskripsjoner (semittiske) og den virgulære femlinjete oghamskriften (keltisk). Etterkom gjesten anmodningen fra verten? Dobbelt, ved at han tilføyde underskriften sin med irske og romerske bokstaver.

Hva var Stephens auditive inntrykk? I en dyp eldgammel mannlig ukjent melodi hørte han en akkumula­ sjon av fortiden.

Hva var Blooms visuelle inntrykk? I en kvikk ung mannlig kjent skikkelse så han forutbestemmelsen av en fremtid. Hvilke var Stephens og Blooms kvasisimultane frivillige kvasiinntrykk av skjulte identiteter? Visuelt, Stephens: Den tradisjonelle skikkelsen av hypostase slik den er skildret av Johannes Damascenus, Lentulus Romanus og Ephiphanius Monachus som leukoderm, seskvipedalisk med vinmørkt hår. Auditivt, Blooms: Den tradisjonelle ekstatiske aksenten av katastrofe. Hvilke fremtidige løpebaner hadde i fortiden vært mulig for Bloom, og med hvilke forbilder? Innen kirken, den romerske, anglikanske eller nonkonformistiske, forbilder: Hans høyærverdighet John Conmee, S.J., pastor T. Salmon, D.D., provost ved Trinity College, dr. Alexander J. Dowie. Innen jussen, engelsk eller irsk, forbilder: Seymour Bushe, K.C., Rufus Isaacs, K.C. På

534

scenen, moderne eller shakespeareansk, forbilder: Charles Wyndham, karakterroller: Osmond Tearle (f 1901), Shakespeare-tolker.

Oppmuntret verten sin gjest til å synge med modulert stemme en sel­ som sang om et beslektet emne? Beroligende, idet stedet hvor de befant seg var avsondret slik at ingen kunne høre dem snakke sammen, beroliget, idet den kokte drikken de­ res var konsumert, bortsett fra en subsolid bunnfallsrest, en mekanisk blanding av vann pluss sukker pluss fløte pluss kakao. Resiter den første (større) delen av visen som ble sunget. Harry Hughes var minstemann men sparke ball det kunne han Den første jødens gjerde traff den andre derimot ble klaff han sparket til for fulle kluter slik knuste Harry jødens ruter.

535

Hvordan mottok Rudolphs sønn den første delen? Med ublandede følelser. Smilende hørte han, jøden, med glede, og så mot kjøkkenvinduet som ikke var knust.

Resiter den andre (mindre) delen av visen.

Og ut kom jødens datter og hun var kledd i grønt. Kom hit min lille hjertevenn og alt skal bli så skjønt. Det kan jeg ei og vil jeg ei uten mine venner små. For hvis min lærer hører det så vil han bare slå.

Hun tok ham i sin liljehånd og leide ham med hjem. Og førte ham på rommet sitt hvor ingen hørte dem.

Så tok hun frem sin pennekniv og skar hans hode av. Nå kan han ikke spille ball han ligger i sin grav.

Hvordan mottok Millicents far annen del? Med blandede følelser. Uten et smil hørte og så han forbauset datteren til en jøde, helt kledd i grønt. Sammenfatt Stephens kommentarer. En av alle, den minste av alle, er det predestinerte offeret. En gang av feiltagelse, to ganger med overlegg utfordrer han skjebnen. Den kom-

536

mer når han er forlatt og utfordrer ham motstrebende og griper ham som en åpenbaring av håp og ungdom uten at han gjør motstand. Den fører ham til et fremmed sted, et hemmelig hedensk værelse, og der of­ rer den ham, den villige, ubarmhjertig.

Hvorfor var verten (predestinert offer) lei seg? Han ønsket at en beretning om en ugjerning skulle fortelles om en ugjerning ikke av ham ikke skulle fortelles av ham. Hvorfor var verten (motstrebende, motstandsløs) urørlig? I overensstemmelse med loven om energiens konstans.

Hvorfor var verten (hemmelig vantro) taus? Han veide de mulige bevisene for og mot ritualmord, hierarkiets insitasjon, befolkningens overtro, den fortsatte ryktespredningen i brøkde­ len av sannheten, misunnelsen mot velstand, gjengjeldelsens innvirk­ ning, den sporadiske tilbakevendingen av atavistisk kriminalitet, de for­ mildende omstendighetene av fanatisme, hypnotisk suggesjon og somnambulisme.

Overfor hvilke (om noen) av disse mentale eller fysiske forstyrrelsene var han ikke helt immun? Overfor hypnotisk suggesjon: En gang da han våknet hadde han ikke kjent igjen soverommet. Mer enn én gang hadde han da han våknet ikke klart å bevege seg en stund eller klart å utstøte en lyd. Overfor somnambulisme: En gang hadde han stått opp i søvne, bøyd seg og kravlet i retning av den slukkede kaminen og da han var fremme ved målet, hadde han rullet seg sammen i nattskjorten, uten noen varme, og ligget der og sovet. Hadde det sistnevnte eller noen andre beslektede fenomener vist seg hos andre i familien? To ganger. I Holles Street og i Ontario Terrace, hadde hans datter Millicent (Milly) da hun var henholdsvis 6 år og 8 år, skreket av redsel i søvne og svart på to nattdraktkledde skikkelsers spørsmål med et tomt, stumt uttrykk.

537

Hvilke andre minner hadde han om barndommen hennes? 15. juni 1889. Et krakilsk nyfødt pikebarn som skrek så det holdt på å bli kvalt og for ikke å kveles. Et bam som ble kalt Lille Nesevis hun ristet på sin sparegris, telte de tre knappepengene sine, en, to, tie, en dukke, en gutt, en sjømann kastet hun bort, lyshåret, datter av to mørke, hun hadde en lyshåret forfader, fjernt, en forgripelse. Herr Hauptmann Hainau i den østerrikske hæren, umiddelbar, en hallusinasjon, løytnant Mulvey i den britiske marinen.

Hvilke endemiske karakteristikker var til stede? Omvendt stammet nesens og pannens form i rett linje fra en rase som tross avbrytelser ville manifestere seg med fjerne mellomrom til enda fjernere mellomrom til de fjerneste mellomrom.

Hvilke minner hadde han fra oppveksten hennes? Hun forviste tønnebåndet og hoppetauet til en krok. Da en engelsk tu­ rist på Duke's Lawn spurte om å få fotografere henne og ta med seg bil­ det av henne, avslo hun det (uten begrunnelse). Da hun på South Circular Road sammen med Elsa Potter ble forfulgt av en skikkelse med skum­ melt utseende, gikk hun halvveis bort til Stamer Street og snudde plutse­ lig og gikk tilbake (uten grunn). Kvelden før sin 15 års fødselsdag skrev hun et brev fra Mullingar i Westmeath County og kom med en kort hentydning til en student på stedet (fakultet og årgang ikke oppgitt).

Voldte den første atskillelsen ham sorg, den som bebudet den andre? Mindre enn han hadde forestilt seg, mer enn han hadde håpet. Hvilken annen lignende bortgang om enn forskjellig, oppfattet han sam­ tidig? At hatten hans midlertidig ble borte.

Hvorfor lignende, hvorfor forskjellig? Lignende fordi begge var drevet av en hemmelig tilskyndelse, nemlig søkingen etter en ny mann (studenten i Mullingar) eller en lægende urt (vendelrot). Forskjellig fordi mulighetene for en hjemkomst til husets beboere eller beboelsen var annerledes. I hvilke andre henseender var forskjellene like? I passivitet, i økonomi, i instinkt for tradisjon, i uventethet.

Som? Idet hun bøyde seg og holdt frem det lyse håret for at han skulle binde det opp for henne med sløyfen (jfr. ryggskytende katt). Videre, den frie overflaten på dammen i Stephen's Green der det ufornemmede spyttet hennes mellom alle de omvendte speilbildene av trær beskrev konsen­ triske sirkler av vannringer ved sin permanente konstans og antydet ste­ det for en søvnig hvilende fisk (jfr. musevoktende katt). Dernest for bedre å kunne huske datoen for, deltagerne i, samt utfallet og følgene av et berømt slag, snodde hun en flette i håret (jfr. ørevaskende katt). Vide­ re drømte lille Milly om at hun hadde en uuttalt uerindret samtale med en hest som het Joseph og som (hvilken) hun hadde tilbudt et glass limonade som den (han) lot til å ha tatt imot (jfr. kamindrømmende katt). Følgelig var ulikhetene deres tilsvarende i passivitet, i økonomi, i instinkt for tradisjon, i uventethet.

538

På hvilken måte hadde han benyttet gaver (1) en ugle, (2) en klokke, gitt til bryllupet, for å vekke interessen hennes og for å belære henne? I instruktivt øyemed for å forklare (1) eggleggende dyrs vaner og na­ tur, muligheten for å kunne fly, visse abnormiteter ved synet, den verdslige balsameringsprosessen, (2) pendelprinsippet demonstrert ved uro, tannhjul og regulator, overføringen av de bevegelige delers for­ skjellige horometriske stillinger til en bevegelig skive overført i uttrykk for regulering av menneskets eller samfunnets daglige timeplan, hvor nøyaktigheten for gjenkomsten av hver time når den lange og den korte viseren befinner seg i samme vinkel med hverandre, videlicet, 5 5/11 minutt senere for hver time pr time i en aritmetisk progresjon. På hvilken måte gjengjeldte hun dette? Hun husket: På hans 27. fødselsdag ga hun ham i gave en bartekopp av imitert Crown Derby porselen. Hun sørget for: på dager med kvartalsutbetaling eller deromkring hvis og når han hadde gjort innkjøp, men ikke til henne, gjorde hun ham oppmerksom på hva han trengte og for­ ventet hva han ønsket seg. Hun beundret: hvis han hadde forklart et na­ turfenomen, men ikke for henne, ytret hun med en gang ønske om uten gradvis å tilegne seg en brøkdel av hans viten, halvdelen, fjerdede­ len, tusendedelen.

Hvilke forslag kom Bloom med, diambulisten, Millys, somnambulistens far, til Stephen, noktambulisten? Å tilbringe timene mellom torsdag (gårsdagen) og fredag (påbegynt) i hvile på et improvisert leie i værelset umiddelbart over kjøkkenet og umiddelbart ved siden av soveværelset til verten og vertinnen. Hvilke forskjellige fordeler ville eller kunne ha blitt resultatet av en for­ lengelse av en slik improvisasjon? For gjesten: Et trygt sted å bo og et rolig sted til studiene sine. For ver­ ten: Foryngelse av intelligensen, vikarierende tilfredsstillelse. For vertin­ nen: Oppløsning av anfektelser, tilegnelse av korrekt italiensk uttale. Hvorfor kunne disse forskjellige kortvarige mulighetene mellom en gjest og en vertinne ikke nødvendigvis forhindre eller forhindres ved en per­ manent mulighet av forsonende forening mellom en student og en jødes datter? Fordi veien til datteren førte gjennom moren og veien til moren gjen­ nom datteren.

539

På hvilket inkonsekvent mangestavelsesspørsmål fra verten ga gjesten et negativt enstavelsessvar? Om han hadde kjent avdøde Mrs Emily Sinico som den 14. oktober 1903 omkom ved et ulykkestilfelle på Sydney Parade jernbanestasjon.

Hvilken usammenhengende opplysning ble følgelig av verten holdt til­ bake? En uttalelse hvor han forklarte sitt fravær ved begravelsen av Mrs Mary Dedalus (født Goulding) den 26. juni 1903, dagen før årsdagen for Rudolph Blooms (født Virag) bortgang.

Ble tilbudet om husly tatt imot? Prompte, uten forklaring, med vennlighet ble det takknemlig avslått. Hvilken pengetransaksjon fant sted mellom vert og gjest? Førstnevnte tilbakeleverte til sistnevnte uten renter et pengebeløp (£1-7-0), ett pund og syv shilling, som sistnevnte hadde overlatt først­ nevnte.

Hvilke motforslag ble skiftevis fremsatt, mottatt, forandret, avslått, igjen fremsatt i andre former og atter igjen mottatt, godtatt og bekreftet på nytt? Å begynne et på forhånd avtalt kurs i italiensk, sted elevens bopel. Å begynne et kurs i stemmebruk, sted lærerinnens bopel. Å begynne en serie statiske, semistatiske og peripatetiske intellektuelle dialoger i begge de talendes bopel (hvis begge de talende bodde på samme sted), The Ship, hotell og vertshus, Lower Abbey Street 6 (W. og E. Connery, inne­ havere), Det irske nasjonalbibliotek, Kildare Street 10, Den nasjonale kvinneklinikken, Holles Street 29 30 og 31, en offentlig park i nærheten av en kirke, møtestedet for to eller flere hovedveier, halveringspunktet på en rett linje mellom deres bosteder (hvis begge de talende bodde på forskjellige steder). Hva gjorde gjennomføringen av disse gjensidig utelukkende forslagene problematisk for Bloom? Fortidens uopprettelighet, en gang under en forestilling i Albert Henglers sirkus på Rotunda, Rutland Square, Dublin, hadde en intuitiv delvis malt klovn som søkte en far, gått ut av manesjen og bort til det stedet hvor Bloom satt alene, og for et jublende publikum ropt ut at han (Bloom) var hans (klovnens) pappa. Fremtidens uforutsigelighet, en gang sommeren 1898 hadde han (Bloom) merket en toshillingsmynt (2/-) med tre hakk i den riflete kanten og benyttet den som betaling for en regning fra J. og T. Davy, kolonialkjøpmenn, Charlemont Mali 1, Grand Canal, for at den skulle flyte i den monetære sirkulasjonsstrømmen og om mulig via omveier eller på direkte måte komme tilbake igjen. Var klovnen Blooms sønn? Nei. 540

Kom Blooms mynt tilbake? Aldri. Hvorfor ville en ny skuffelse gjøre ham ytterligere nedtrykt? Fordi han på dette kritiske vendepunktet i tilværelsen ønsket å for­ bedre mange sosiale forhold som var en følge av ulikhet og grådighet og internasjonale motsetninger.

Trodde han da at menneskelivet ville kunne bli evig fullkomment hvis disse forholdene ble fjernet? Det gjensto de generiske forhold som skyldtes naturens i motsetning til menneskelige lover, som integrerende deler av den menneskelige helheten, nødvendigheten av å drepe for å skaffe livsfornødenheter, den smertefulle karakteren av den enkeltes tilværelses ytterste funksjoner, fødselens og dødens angstsmerte, den monotone menstruasjonen hos apenes og (særskilt) menneskenes hunner fra puberteten og frem til menopausen, uunngåelige ulykker til sjøs, i gruver og fabrikker, enkelte meget smertefulle sykdommer og medfølgende nødvendige kirurgiske operasjoner, medfødt sinnssykdom og arvelige kriminelle anlegg, desimerende epidemier, katastrofiske kataklysmer som gjør redselen til grunnlag for menneskelig mentalitet, seismiske rystelser med episentre i tett befolkede områder, livsvekstens faktum gjennom metamorfosens omskiftninger fra barndommen gjennom modningen og frem til forfal­ let.

Hvorfor avsto han fra spekulasjon? Fordi det var en oppgave for en høyere intelligens å sette andre og mer akseptable fenomener i stedet for mindre akseptable som burde fjernes. Delte Stephen hans motløshet? Han understrekte sin betydning som bevisst fornuftsvesen som går syllogistisk frem fra det kjente til det ukjente, og som bevisst fornuftig og reagerende menneske mellom et mikro- og makrokosmos som uunn­ gåelig bygger på tomhetens usikkerhet. Oppfattet Bloom denne understrekningen? Ikke verbalt. Stofflig.

Hva trøstet ham i denne manglende forståelsen? At han som en dyktig nøkkelløs borger energisk var gått frem fra det ukjente til det kjente gjennom tomhetens usikkerhet.

541

I hvilken rekkefølge og med hvilke ledsagende seremonier foregikk exodus fra trelldommens hus til ubeboelighetens villmark?

Tent lys i stake båret av BLOOM Diakonhatt på stokk båret av STEPHEN Med hvilken secreto intonasjon av hvilken minnesalme? Den 113., modus peregrinus: In excitu Israel de Egypto: domus Jacob de populo barbaro.

Hva gjorde hver av dem ved utgangsdøren? Bloom satte lysestaken på gulvet. Stephen satte hatten på hodet. For hvilken skapning var utgangsdøren en inngangsdør? For en katt.

Hvilket syn møtte dem da de, først verten, deretter gjesten, i taushet og stummende mørke dukket frem fra dunkelheten langs en gang fra hu­ sets bakside til halvmørket i hagen? Stjernenes himmeltre tett behengt med fuktige nattblå frukter. Med hvilke betraktninger ledsaget Bloom sin forevisning av de forskjel­ lige stjernebildene overfor sin ledsager? Betraktninger over den stadig mer omfattende evolusjon, om månen som ved begynnende faseskifte er usynlig når den nærmer seg perigeum, om den uendelig nettformede funklende ufortettede melkeveien som ved dagens lys kan ses av en iakttager som befinner seg i bunnen av en sylindrisk vertikal sjakt 5.000 fot under jordoverflaten mot jordens sentrum, om Sirius (Alfa i Den store hund) 10 lysår (94,61 billioner km) borte og i omfang 900 ganger større enn vår egen planet, om Arcturus, om jevndøgnenes presesjon, om Orion med belte og seksdobbel soltheta og stjernetåke som kan romme 100 av våre solsystemer, om stjerner som dør og stjerner som fødes slik som Nova i 1901, om vårt system som raser av sted i retning av stjernebildet Herkules, om parallaxen eller parallaktiske baner for såkalte fiksstjerner, men som i virkeligheten all­ tid beveger seg fra uendelig fjerne eoner til uendelig fjerne fremtider der de sytti årene mennesket har fått seg tildelt av liv i sammenligning bare utgjør en parentes av uendelig korthet. Var det omvendte betraktninger over en stadig avtagende omfattende involusjon? Om eonene av geologiske perioder så som lagdannelsene i jordskor­ pen viser dem, over myriadene av uendelig små entomologiske organis­ mer som skjuler seg i jordens hulrom, under steiner som kan flyttes, i bi­

542

kuber og tuer, om mikrober, bakterier, basiller, spermatozoer, om ube­ regnelige trillioner billioner milliarder millioner av uendelig små mole­ kyler som holdes sammen ved kohesjon av molekylær affinitet i et enkelt knappenålshode, om det univers av det menneskelige blodserum med stjernebilder av røde og hvite blodlegemer som i seg selv er univer­ ser av tomt rom og fylt av stjernebilder av andre legemer som igjen hver for seg kontinuerlig er sitt eget univers av delelige sammensatte lege­ mer, som atter igjen er delelige i deler av deler av sammensatte legemer, idet dividender og divisorer stadig blir mindre uten egentlig divisjon, helt til man hvis prosessen skal føres langt nok, aldri vil nå null noen steder.

Hvorfor utarbeidet han ikke disse beregningene til et mer eksakt resul­ tat? Fordi han noen år tidligere, i 1886 da han var opptatt av problemet med sirkelens kvadratur, hadde erfart at det fantes et tall som med en relativ grad av nøyaktighet var av en slik størrelse og med så mange sifre, f.eks. niende potens av niende potens av ni, og at når resultatet var oppnådd, ville kreve 33 tettrykte bind, hver på 1.000 sider, med utallige bøker og ris av tynt papir for å romme hele rekken av trykte enere, tiere, hundreder, tusener, titusener, hundretusener, millioner, timillioner, hundremillioner, milliarder, og at stjernetåken i hvert tall i hver rekke suksessivt til sammen rommer muligheten av å kunne bli opphøyd til en hvilken som helst kinetisk utregning av likegyldig hvilke potenser. Fant han at det var en lettelse å løse problemet om planetene og deres drabanters beboelighet av en rase som omfattet arter og om mulig den sosiale og moralske frelsen av nevnte rase ved en frelser? Av en annen vanskelighetsgrad. Da han var klar over at den mennes­ kelige organismen som normalt er i stand til å tåle et atmosfærisk trykk på 19 tonn ved å heves til en betydelig høyde i jordatmosfæren med aritmetrisk progresjon i intensiteten etter hvert som den nærmer seg de­ markasjonslinjen mellom troposfæren og stratosfæren, vil bli utsatt for neseblødning, åndedrettsproblemer og svimmelhet, hadde han da han tok dette problemet opp til behandling dannet seg en arbeidshypotese hvor det ikke kunne bevises at det var mulig at en mer tilpasningsdyktig og i anatomisk henseende en rase som var konstruert på en annen måte kunne tenkes å eksistere under forhold som på Mars, Merkur, Venus, Jupiter, Saturn, Neptun og Uran, under tilstrekkelige ekvivalente betin­ gelser, hvor en apogeisk menneskehet av vesener skapt i varierende for­ mer og med begrensede forskjeller som med hensyn til helheten og til hverandre innbyrdes synes like, sannsynligvis der som her ville være uforanderlige og ubehjelpelig ville henfalle til forfengeligheter, forfengeligheters forfengeligheter og alt som er forfengelig. 543

Og problemet med en mulig frelse? Det mindre ble bevist gjennom det større. Hvilke forskjellige egenskaper ved stjernebildene ble gradvis iakttatt? De forskjellige fargene som viser varierende grader av vitalitet (hvitt, gult, karmosin, vermilion, sinober), deres lysstyrke og størrelsesorden for det blotte øye synlig inntil den syvende, deres posisjoner, Kusken, Walsingham's Way, Davids vogn, Saturns ringer, stjernetåkenes fortet­ ning til soler, dobbeltsolenes innbyrdes avhengige rotasjoner, de samti­ dige oppdagelser som ble foretatt uavhengig av hverandre av Galilei, Simon Marius, Piazzi, Le Verrier, Herschel, Galle, de forsøksvise systematiseringene av kuber på avstander og kvadrater av omløpstiden fore­ tatt av Bode og Kepler, den nesten uendelige sammentrengtheten i komethalene og deres vidstrakte elliptiske eksentriske og periodiske omløpsbaner fra perihelium til aphelium, meteorstenenes sideriske opp­ rinnelse, de libyske oversvømmelsene på Mars rundt tiden for den yng­ re astroskopistens fødsel, de årlig tilbakevendende meteorregnene om­ kring tiden for St. Laurentius fest (martyr, 10. august), de månedlig til­ bakevendende fenomenene kjent som nymåne som holder den gamle månen i armene, den innflytelsen himmellegemene antas å ha på men­ neskekroppen, tilsynekomsten av en stjerne (1. orden) av overordentlig lysstyrke som dominerte både dag og natt (en ny lysende sol som var frembrakt ved kollisjon og hvitglødende sammensmelting av to tidligere ikke lysende soler) rundt tiden for William Shakespeares fødsel over Delta i det hvilende og aldri nedgående stjernebildet Cassiopeia, og av en stjerne (2.orden) av lignende opprinnelse, men av mindre lysstyrke, som var dukket opp og forsvant fra stjernebildet Corona Septentrionalis omkring tiden for Leopold Blooms fødsel og om andre stjerner av (for­ modentlig) lignende opprinnelse som (faktisk eller formodentlig) duk­ ket opp i og forsvant fra stjernebildet Andromeda omkring tiden for Stephen Dedalus' fødsel og i og fra stjernebildet Kusken noen år etter Rudolph Bloom juniors fødsel og død i og fra andre stjernebilder noen år før eller etter andre personers fødsel eller død, forbundne fenomener ved formørkelser, sol- og måne-, fra immersjon til emersjon, vindens avtagende styrke, skyggens vandring, vingede veseners taushet, frem­ komsten av natt- og tusmørkedyr, vedvarende helveteslys, mørke over jordiske vann, blekhet hos mennesker.

Hans (Blooms) logiske slutning etter å ha veid for og imot med marginer for mulige feil? At det ikke var et himmeltre, ikke en himmelgrotte, ikke et himmeldyr, ikke et himmelmenneske. At det var et Utopia idet det ikke fantes noen kjent metode fra det kjente til det ukjente, en uendelighet som kunne tolkes som endelig ved en antatt mulig tilføyelse av ett eller flere legemer av samme og forskjellige størrelser, en bevegelighet av illusor-

544

iske former som var gjort ubevegelige i rommet og igjen bevegelige i luf­ ten, en fortid som kanskje hadde opphørt å eksistere som nåtid før de fremtidige iakttagerne var trådt inn i en faktisk nåtidig tilværelse.

Var han mer overbevist om åpenbaringens estetiske verdi? Utvilsomt som følge av de gjentatte eksemplene på at diktere i avsin­ dig elskovsrus eller i fortvilelse over å ha blitt avvist har påkalt lidenska­ pelige medfølende stjernebilder eller kulden hos planetens drabant. Godtok han derved som trosartikkel teorien om astrologisk innflytelse på sublunare katastrofer? Det forekom ham like mulig å bevise som å gjendrive, og den nomen­ klaturen som ble anvendt i selenografiske kart kunne like gjerne tilskri­ ves verifiserbar intuisjon som uholdbar analogi, drømmenes sjø, regnets hav, duggens bukt, fruktbarhetens osean.

Hvilke spesielle slektskapsforhold syntes det for ham å bestå mellom månen og kvinnen? Månens høye alder ved å ha gått forut for og ha overlevd suksessive telluriske generasjoner, dens nattherredømme, dens satellittavhengighet, dens strålende gjenskinn, dens bestandighet under alle faser når den står opp og går ned til bestemte tider, tiltar og avtar, dens påtvungne uforanderlighet i utseendet, dens ubestemte svar på ikke affirmative spørsmål, dens herredømme over flo og fjære, dens evne til å vekke kjærlighet, såre, forskjønne, gjøre sinnssyk, tilskynde og bidra til forsyn­ delser, den rolige uransakligheten i ansiktet, det skrekkelige i dens en­ somme dominerende uforsonlige strålende nærvær, dens varsler om storm og vindstille, den stimulerende virkningen av dens lys, dens beve­ gelser og nærvær, det manende i kraterne, de uttørkete havene og still­ heten, stråleglansen når den er synlig, tiltrekningskraften når den er usynlig. Hvilket synlig lysende tegn tiltrakk seg Blooms, og etter hans vink til Stephen, også dennes, blikk? I tredje etasje (baksiden) av hans (Blooms) hus var lyset synlig fra en oljelampe med skjev skjerm mot rullegardinen fra Frank O'Hara, leve­ randør av rullegardiner, gardinstenger og skyvedører, Aungier Street 16.

Hvordan forklarte han mysteriet med en usynlig inntagende person, hans hustru Marion (Molly) Bloom som ble antydet av et synlig strå­ lende tegn, en lampe? Ved direkte og indirekte verbale allusjoner eller affirmasjoner, ved be­ hersket hengivenhet og beundring, ved beskrivelse, ved nøling, ved an­ tydning. 545

Var begge tause etterpå? De var tause, de betraktet hverandre i dereshansikkehans gjensidige kjøtts speil. Var de begge uvirksomme på ubestemt tid? Etter Stephens forslag og etter Blooms samtidige oppfordring urinerte begge, først Stephen, deretter Bloom, i halvmørket ved siden av hver­ andre ved at vannlatingsorganene deres gjensidig ble gjort usynlige av manuell omholdning, og blikkene deres, først Blooms og deretter Ste­ phens, ble rettet mot den projiserte lysende og halvlysende skyggen. Likheter? Banene til deres først på hverandre følgende deretter samtidige vannlatingsstråler var forskjellige, Blooms lengre, mindre støtvis, og frembød i ufullstendig form den gaffeldannede nestsiste bokstav i det engelske al­ fabetet, og at han i det siste året han gikk på realskolen (1880) hadde vært i stand til å nå det høyeste punktet i konkurranse med samtlige av skolens 210 elever, Stephens var høyere og mer sibilant da det under den foregående dags siste timer med diuretisk inntak var oppstått et kraftig trykk på blæren.

Hvilke forskjellige problemer viste seg for hver av dem angående den annens usynlige hørlige kollaterale organ? For Bloom: Problemer forbundet med irritabilitet, opphovning, stiv­ het, reaksjonsevne, dimensjon, hygiene, hårvekst. For Stephen: Problemer forbundet med den omskårne Jesu prestelige integritet (1. januar, helligdag med tilhørende forpliktelse til å gå til messe og å avholde seg fra unødig lønnet arbeide) og problemet hvor­ vidt det tilkom den guddommelige forhuden, den hellige katolske apos­ toliske Kirkes kjødelige vielsesring som oppbevares i Calcata fortjente en alminnelig ærbødighet eller den fjerde grad av tilbedelse som tilkom andre avskårne guddommelige utvekster såsom hår og tånegler. Hvilket himmeltegn ble iakttatt samtidig av dem begge? En stjerne som med tilsynelatende stor hastighet for over firmamen­ tet fra Vega i Lyren over senit forbi stjernegruppen Berenices hårlokk i retning av Leos tegn i dyrekretsen.

Hvordan skaffet den sentripetale tilbakebliveren utgang for den sentri­ fugale avreiseren? Ved å stikke pipen av en rusten mannlig nøkkel i hullet på en skrøpe­ lig kvinnelig lås, øve et vektstangstrykk på grepet til nøkkelen og ved å dreie reifen fra høyre mot venstre, trekke en slå fra krampen, med et rykk fra en falleferdig skjevt hengende dør innover og derved åpenbare en åpning for fri utgang og fri inngang.

546

Hvordan tok de avskjed med hverandre da de skiltes? De sto loddrett ved den samme døren og på hver sin side av terskelen hvor armene deres ved avskjeden krysset hverandre på et eller annet punkt og dannet en vinkel som var mindre enn summen av to rette. Hvilken lyd ledsaget foreningen av de tangentielle og atskillelsen av de (respektive) sentrifugale og sentripetale hendene deres? Lyden av klokken fra Sankt Georgs-kirken som slo timen på natten.

Hvilke ekkoer av denne lyden hørtes av begge og hver især? Av Stephen: Liliata rutilantium. Turma circumdet. lubilantium te virginum. Chorus excipiat. Av Bloom: Ding dang, ding dang. Ding dang, ding dang.

Hvor var de forskjellige medlemmene i selskapet som Bloom denne da­ gen ved lyden av denne klokken hadde reist sammen med fra Sandy­ mount i syd til Glasnevin i nord? Martin Cunningham (i seng), Jack Power (i seng), Simon Dedalus (i seng), Ned Lambert (i seng). Tom Kernan (i seng), Joe Hynes (i seng), John Henry Menton (i seng), Bernard Corrigan (i seng), Patsy Dignam (i seng), Paddy Dignam (i graven).

Hva hørte Bloom da han var alene? Den dobbelte gjenlyden av skritt som fjernet seg på den himmelfødte jorden, den dobbelte gjenlyden av en munnharpe som ble kastet tilbake gjennom den tomme gaten. Hva følte Bloom da han var alene? Kulden fra det interstellare rommet, tusener av grader under fryse­ punktet eller det absolutte nullpunkt etter Fahrenheit, Celcius eller Réaumur, de første tegn til daggryet som nærmet seg. Hva minnet klokkeklang og håndtrykk og fottrinn og kuldegysning ham om? Om kamerater som på forskjellige måter og steder var avgått ved døden: Percy Apjohn (falt i kamp, Modder River), Philip Gilligan (tæring, Jervis Street Hospital), Matthew F. Kane (drukningsulykke, Dublinbukten), Philip Moisel (blodforgiftning, Heytesbury Street), Michael Hart (tæring, Mater Misericordiae Hospital), Patrick Dignam (slag, Sandymount). 547

Hvilken utsikt til hvilke fenomener gjorde ham tilbøydelig til å bli stå­ ende? De tre siste stjerner som forsvant, dagen som brøt frem, en ny solskive som dukket opp. Hadde han tidligere vært tilskuer til disse fenomenene? En gang, i 1887, etter et langvarig selskap med gjetteleker hjemme hos Luke Doyle i Kimmage, hadde han tålmodig ventet på at diurnalfenomenet skulle inntreffe mens han satt på en mur med blikket vendt mot Mizrach i øst. Husket han de innledende parafenomenene? En bevegelse i luften, en morgenhane i det fjerne, kirkeklokker fra forskjellige steder, fuglesang, de ensomme skrittene til en morgenvandrer, den synlige utstrålingen av lys fra et usynlig lysende legeme, den første gylne randen av den oppstigende solen som kunne skimtes lavt i horisonten.

Ble han stående? Med en dyp innånding gikk han tilbake gjennom hagen, inn i gangen igjen, lukket døren etter seg. Med et kort sukk tok han igjen lyset, gikk opp trappen igjen, gikk bort gangen til værelset på forsiden i første eta­ sje, og inn igjen. Hva fikk ham plutselig til å stanse da han gikk inn? Den høyre tinningen av hjerneskallens hule kranium kom i berøring med et hjørne av hardt tre hvoretter det i en uendelig liten men allikevel merkbar brøkdel av et sekund ble lokalisert en følelse av smerte som følge av de foregående registrerte og videresendte følelsene.

Beskriv de forandringene som hadde skjedd med plasseringen av møblene. En sofa med plommefarget plysjtrekk var flyttet fra plassen sin rett imot døren og over til kaminen ved siden av det tett sammenrullede en­ gelske flagget (en forandring han ofte hadde tenkt å gjennomføre), bordet med innlagt majolikaplate i blått og hvitt sjakkmønster var plas­ sert rett imot døren på det stedet hvor den plommefargede plysjsofaen hadde stått, skjenken i valnøttre (med det fremstikkende hjørnet som et øyeblikk hadde stanset hans inntreden) var flyttet fra plassen sin ved siden av døren til et mer fordelaktig men farligere sted foran døren, to stoler var flyttet fra høyre og venstre side av kaminen til den plassen hvor tidligere bordet med majolikaplate med sjakkmønster i blått og hvitt hadde stått. Beskriv dem.

548

Den ene: En lav stoppet lenestol med solide armlener og buet rygg­ støtte og som ved å ha blitt skjøvet tilbake hadde laget en uregelmessig krøll på et rektangulært gulvteppe og som nå på det fyldig stoppete setet avslørte en avtagende misfarging utover mot kantene. Den andre: En lett stol med utoverbøyde ben av blanke krumme rør plassert rett imot den første og hvor rammen fra ryggstøtten til setet og fra setet til bena var fernissert mørkebrun, mens setet var av hvite flettede rør.

Hvilke betydninger knyttet det seg til disse to stolene? Betydninger av likhet, holdning, symbolikk, indirekte bevis, beviselig supermanens.

Hva sto før på det stedet hvor skjenken nå sto? Et piano (Cadby) med åpent klaviatur, på den lukkede kassen et par lange gule damehansker og et smaragdgrønt askebeger med fire avbrente fyrstikker, en delvis røkt sigarett og to misfargede sigarettstumper, på notestolen sto notene i G-dur for sang og piano til Love's Old Sweet Song (tekst av G. Clifton Bingham, musikk av J.L. Molloy, sunget av madame Antoinette Sterling) oppslått på siste side med de avsluttende anvisningene ad libitum, forte, pedal, animato, vedvarende pedal, ritirando, slutt. Med hvilke følelser betraktet Bloom etter tur disse tingene? Med anstrengelse idet han løftet lysestaken, med smerte idet han på den høyre tinningen følte en voksende kul, med oppmerksomhet idet han rettet blikket mot en stor matt passiv og en tynn blank aktiv gjen­ stand, med omhu idet han bøyde seg og glattet ut folden i gulvteppet, med tilfredshet idet han mintes dr. Malachi Mulligans fargeskala som in­ neholdt nyansen av grønt, med glede idet han gjentok ordene og den foregående handlingen og ved at han gjennom ulike kanaler for sin in­ dre sensibilitet bemerket den påfølgende og medvirkende lunkne beha­ gelige utadgående gradvise misfargingen. Hans neste handling? Fra en åpen eske på bordet med majolikaplaten trakk han opp en sort uanselig kjegle på én tomme og stilte den på den runde grunnflaten på et lite tinnfat, satte lysestaken på høyre hjørne av kaminhyllen og trakk fra vestlommen opp en sammenbrettet side av et (illustrert) prospekt med tittelen Agendath Netaim, foldet det ut, kastet et overfladisk blikk på det, rullet det sammen til en tynn hylse, tente den over lysflammen og førte den tent bort til spissen av kjeglen til den antok en rødglødende tilstand, anbrakte hylsen i skålen på lysestaken og la fra seg den utente delen slik at hele hylsen ville brenne fullstendig opp. 549

Hva fulgte etter denne operasjonen?

Den avstumpede koniske kratertoppen av den diminutive vulkanen ga fra seg en loddrett og slangeformet røyksøyle som duftet av aromatisk orientalsk røkelse.

Hvilke homotetiske gjenstander sto ellers på kaminhyllen foruten lyse­ staken? En klokke av stripet Connemara-marmor som var stanset på 4.46 den 21. mars 1896, en bryllupsgave fra Matthew Dillon, et dvergtre med isaktig løv under en gjennomsiktig glassklokke, bryllupsgave fra Luke og Caroline Doyle, en utstoppet ugle, bryllupsgave fra oldermann John Hooper. Hvilke blikk ble utvekslet mellom disse tre gjenstandene og Bloom? I det gullinnrammede konsollspeilet betraktet dvergtreets udekorerte bakside den rette ryggen på den utstoppede uglen. Foran speilet betrak­ tet oldermann John Hoopers bryllupsgave med et klart melankolsk skarpt klart ubevegelig medlidende blikk Bloom, mens Bloom med slø­ ret rolig dypt ubevegelig medlidende blikk betraktet bryllupsgaven fra Luke og Caroline Doyle. Hvilket sammensatt asymmetrisk bilde i speilet tiltrakk seg deretter opp­ merksomheten hans? Bildet av en ensom (ipsorelativ) foranderlig (aliorelativ) mann.

Hvorfor ensom (ipsorelativ)? Brødre og søstre hadde han ikke Og allikevel var hans bestefar far til hans far. Hvorfor foranderlig (aliorelativ)? Fra tidlig barndom til moden alder hadde han lignet sitt opphav på morssiden. Fra moden alder til seniliteten ville han i stigende grad komme til å ligne sitt opphav på farssiden.

Hvilket siste visuelle inntrykk meddelte speilet ham? Det optiske speilbildet av en rekke omvendte bøker som sto i uorden og ikke i alfabetisk rekkefølge med flimrende titler i de to bokhyllene på motsatt side.

Katalogiser disse bøkene. Thoms veiviser for Dublin, 1886. Samlede dikt av Denis Florence M'Carthy (bøkeløv av kobber som bokmerke s. 5). Shakespeares Samlede verker (mørkerød marokin, gullsnitt). Regnebok for alle (brun sjirting). Charles IIhemmelige hoffkrønike (rød sjirting, gullsnitt).

550

Lesebok for barn (blå sjirting). Vakre steder i Killarney (smussomslag). Da vi var gutter av William O'Brien M.P. (grønn sjirting, lett falmet, konvolutt bokmerke s. 217). Spinozas Tanker (rødbrunt skinn). Himmelrommets historie av Sir Robert Ball (blå sjirting). Tre reiser til Madagaskar av Ellis (brun sjirting, tittelen utvisket). Stark-Munro-brevene av A. Conan Doyle, tilhører Dublin kommuna­ le offentlige bibliotek, Capel Street 106, lånt 21. mai (pinseaften) 1904, forfalt 4. juni 1904, 13 dager over tiden (sort lerretsbind med hvit katalogbetegnelse). Reiser i Kina av «Viator» (brunt papiromslag, tittel med rødt blekk). Talmuds filosofi (heftet brosjyre). Napoleons liv av Lockhart (omslag mangler, notater i margen, hoved­ personens seire reduseres og nederlagene blåses opp). Soll und Haben av Gustav Freytag (sort kartong, gotisk skrift, sigarettkupong bokmerke s. 24). Den russisk-tyrkiske krigs historie av Hozier (brun sjirting, 2 bind med påklistret etikett, Garnisonsbiblioteket, Governor's Parade, Gibraltar, på omslagets bakside). Laurence Bloomfield i Irland av William Allingham (annen utgave, grønn sjirting, kløverbladsmønster i gull, tidligere eiers navn på forsatsbladet utvisket). Håndbok i astronomi (brunt skinn, ryggen løsnet, 5 plansjer, antikva tekst korpus, forfatterens fotnoter nonpareil, marginaltegn petit, tittel­ linjer liten cicero). Kristi skjulte liv (sort kartong). I solens bane (gul sjirting, tittelbladet mangler, løpende tittelhode). Fysisk styrke og hvordan man oppnår det av Eugen Sandow (rød sjir­ ting). Kortfattet og enkel indføring i geometriens grundbegreper original på fransk av F. Ignat, oversatt til engelsk av John Harris D.D., London, tryk­ ket for R. Knaplock i Bishop's Head, MDCCXI, med tilegnelse til hans agtværdige venn Charles Cox, Esquire, parlamentsmedlem for Southwark, og på forsatsbladet forsynet med en dedikasjon udført i kalligrafi med blæk i henhold til hvilken bogen hadde tilhørt Michael Gallagher, datert denne dag den 10. mai 1822 og med anmodning om at den per­ son som måtte finne bogen hvis den var gått tabt eller kommet på avvei­ er, vilde gi den tilbage til Michael Gallagher, tømmermester, Dufery Gate, Enniscorthy, Wicklow County, det beste sted i verden.

551

Hvilke refleksjoner opptok tankene hans mens han var opptatt med å sette bøkene på plass igjen i riktig orden? Nødvendigheten av orden, av hver ting på rett plass, kvinners svik­ tende litteraturforståelse, det urimelige i å presse et eple ned på et glass

og å stikke en paraply på skrått ned i et nattmøbel, det usikre i å skjule et hemmelig dokument bak eller under eller mellom sidene i en bok. Hvilken bok var størst i omfang? Hoziers Den russisk-tyrkiske krigs historie. Hva inneholdt annet bind av det nevnte verk blant annet av opplysnin­ ger? Navnet på et avgjørende slag (glemt), ofte erindret av en avgjørende offiser, major Brian Cooper Tweedy (husket).

Hvorfor konsulterte han for det første og for det andre ikke nevnte verk? For det første for å øve mnemoteknikk, for det annet fordi han etter et intervall med amnesi mens han satt ved bordet i midten og skulle kon­ sultere nevnte verk, ved hjelp av mnemoteknikk klarte å huske navnet på slaget ved Plevna. Hva ga ham trøst mens han satt slik? Ærligheten, nakenheten, stillingen, roen, ungdommen, elegansen, kjønnet og tausheten over en statue som sto midt på bordet, en skulptur av Narcissus, kjøpt på auksjon hos P.A. Wren, Bachelor's Walk 9.

Hva irriterte ham mens han satt slik? Det sjenerende trykket av snippen (størrelse 42) og vesten (fem knap­ per), to klesplagg som er overflødige hos et voksent individ av hankjønn og uelastiske i tilfelle utvidelse av kroppsmassen.

Hvordan reduserte han denne irritasjonen? Han tok av seg snippen som fremdeles inneholdt sort slips og krageknapp med bevegelig hode, og la den fra seg på bordet til venstre. Så knappet han opp etter hverandre nedenfra og opp, vest, benklær, skjor­ te og undertrøye langs en midtlinje med uregelmessig, krusete sort hår som i en trekantet konvergens strakte seg fra bekkenet over buken og navlen videre langs en midtlinje som gikk fra brystbenet langs den sjette brysthvirvelen og derfra dreide i rett vinkel til begge sider og endte i sirk­ ler med to ekvidistante punkter til høyre og venstre på spissen av bryst­ vortene. Han knappet suksessivt opp hver av de seks bukseknappene minus én, ordnet i par hvorav det ene var ufullstendig. Hvilke ufrivillige handlinger fulgte så? Mellom to fingre klemte han sammen kjøttet rundt et arr i den venst­ re infrakostale regionen under mellomgulvet, et arr som følge av et stikk han ble påført to uker og tre dager tidligere (23. mai 1904) av en bie. Han klødde på måfå rundt med høyre hånd uten at han egentlig kjente

552

noen kløe, på forskjellige steder og flater på den delvis blottede og helt rene huden. Han stakk venstre hånd ned i vestens venstre lomme og trakk opp og la tilbake igjen en sølvmynt (en shilling), som var lagt der (formodentlig) samme dag (17. oktober 1903) som Mrs Emily Sinico, Sydney Parade, ble stedt til hvile.

Sett opp budsjettet for 16. juni 1904.

Kredit

Debet 1 svinenyre 1 ex Freeman 's Journal 1 bad m/driks Sporvogn Bidrag Patrick Dignam 2 Banbury-kaker 1 lunsj 1 bokfomyelse 1 pakke papir og konv. 1 middag m/driks 1 postanv. og frim. Sporvogn 1 syltelabb 1 fåreben 1 st Fry sjokolade 1 st sodabrød 1 kaffe og bolle Lån (Stephen Dedalus) refundert Saldo

553

£ 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0 0

s 0 0 1 0 5 0 0 1 0 2 2 0 0 0 1 0 0

d 3 1 6 1 0 1 7 0 2 0 8 1 4 3 0 4 4

1 7 0 0 16 6 £ 2 19 3

Kontantbeholdning Provisjon fra Freeeman's Journal Lån (Stephen Dedalus)

£ sd 0 49

1

76 7 0

£2 19 3

Fortsatte avkledningsprosedyren? Han merket en lett, men vedvarende ømhet i fotsålene og strakte fo­ ten ut til den ene siden og betraktet de rynkene, hevelsene og utvekste­ ne som var forårsaket av fotens trykk etter vedvarende vandringer i for­ skjellige retninger. Så bøyde han seg frem og løsnet knutene i lissene, hektet dem av og løsnet dem, tok av seg begge støvlene for annen gang, trakk i den delvis klamme sokken hvor neglen på stortåen nettopp hadde brutt igjennom, løftet den høyre foten og hektet av en purpurrød elastisk sokkeholder, tok av seg den høyre sokken, plasserte den nakne høyre foten på kanten av stolsetet, pirket i og rev forsiktig av den fremstikkende delen av stortåneglen, førte den avrevne delen opp til nesen og snuste inn lukten av den og kastet tilfreds fra seg den avrevne neglebiten.

Hvorfor tilfreds? Fordi odøren han snuste inn svarte til andre odører som var inhalert av andre neglebiter som var plukket og revet løs av den unge Bloom, elev på Mrs Ellis' barneskole, mens han tålmodig hver kveld knelte til kort aftenbønn og ærgjerrig meditasjon. I hvilken endelig ambisjon var alle samtidige og etterfølgende ambisjo­ ner nå smeltet sammen? Ikke ved arv etter førstefødselsrett, deling i like deler eller ved sistefødselsrett å overta et omfattende jordgods eller til evig tid en landeiendom av et tilstrekkelig omfang i acre, rood og perch, etter lov om land­ måling (takst £42) med beitemark rundt godset, med portnerbolig og innkjørsel, eller på den annen side et lite hus eller del av større hus som har navn som Rus in Urbe eller Qui si sana, men ved privat kjøpekon­ trakt å erverve et sydvendt to etasjers hus av bungalowtype med stråtak, utstyrt med værhane og lynavleder med jordledning, veranda dekket av slyngplanter (eføy eller villvin), hoveddør i olivengrønn farge i vognlakkering, med prydelige dørhåndtak i messing, fasade i stukkatur med for­ gylt snittverk i takskjegg og gavler, og om mulig beliggende på en høyde med behagelig utsikt fra balkongen med stensøyler i balustraden over frie mellomliggende gressganger hvor bebyggelse ikke er tillatt, belig­ gende på 2 eller 3 hektar egen grunn, i en slik avstand fra nærmeste of­ fentlige ferdselsvei at lyset fra huset om aftenen er synlig gjennom og over en kunstferdig klippet hagtornhekk som på ethvert punkt befinner seg ikke mindre enn én engelsk mil fra hovedstadens omkrets og innen­ for en tidsgrense av ikke mer enn 15 minutter fra sporvogn- eller jern­ banelinje (f.eks. Dundrum i syd eller Sutton i nord, begge steder som hevdes å ha en likhet med jordklodens poler ved at klimaet er gunstig for personer som er disponert for tæring), med eiendommen som slektssted med feste for 999 år, og at hus og eiendom skal bestå av 1 salong med karnapp (2 spissbuevinduer) med fast termometer, 1 dagligstue, 4 soveværelser, 2 tjenerværelser, fliselagt kjøkken med komfyr og oppvaskrom, forstue utstyrt med lintøyskap, bokskap i mørk eik med Encyclopedia Britannica og New Century Dictionary, gamle middelalderske og orientalske våpen montert korslagt på veggen, middagsgongong, alabastlampe, ampel, automatisk telefon med bakelittlur og tilhørende ka­ talog, håndknyttet Axminster teppe i kremfarge med kantfrynser, spille­ bord på søylefot med løveføtter, kamin med ildraker og gitter i massiv messing og gullbronsert pendelur, klokke med katedralslagverk og ga­ rantert riktig tid, barometer med hydrografisk kart, behagelige lenesto­ ler og hjørnesofaer trukket i rubinfarget plysj med god fjæring og mykt sete, tredelt spansk skjermbrett og spyttbakker (klubbstil, rikt vinrødt skinn med glans som er lett å ta vare på med et minimum av arbeide med linolje og eddik) og krystallysekrone midt i taket med pyramideformede prismer, bøyd vagle i tre med fingertam papegøye (anstendig ord­

554

forråd), relieffmønstret tapet til 10 shilling pr dusin ruller med mønster i transversale røde blomstergirlander og kronepreget kant øverst, trappe­ gang med tre trapper etter hverandre og avsatser vinkelrett på hverand­ re med naturfarget eik i trinn og steg, megler, stolper og rekkverk, samt avtrappet brystpanel bonet med kamfervoks, badeværelse med varmt og kaldt vann, kar og dusj, vannklosett på mesaninen forsynt med avlangt vindu med enkeltvindu i mattglass, klappsete, konsollampe, støttestang av messing, armlene, fotskammel og kunstoljetrykk på innsiden av døren, do. i enkel utførelse, tjenestefolkenes værelser med adskilte sani­ tære og hygieniske anretninger for kokkepike, stuepike og mellompike (lønn stigende automatisk progressivt hvert annet år med 2 pund og med tillegg for tro tjeneste, årlig bonus (1 pund) og pensjon (regnet fra 65 år) etter 30 års tjeneste), spiskammer, meierirom, proviantrom, kjø­ leskap, uthus, kull- og vedkjeller, vinkjeller (musserende og ikke-musserende viner) for fornemme gjester som er invitert til middag (kjole), og gassbelysning i hele huset.

Hvilke ytterligere attraksjoner kunne eiendommen ha? Dessuten tennisbane og bane til fivesspill, hagebuskas, drivhus med tropiske palmer utstyrt på beste botaniske måte, steinrøys med spring­ vann, bikube anlagt etter humane prinsipper, ovale blomsterbed i rek­ tangulære gressplener beplantet med eksentriske ellipser av skarlagensrøde og gule tulipaner, blå scilla, krokus, nøkleblomst, busknellik, erteblomster, liljekonvall (løk leveres av Sir James W. Mackey (Limited) engros og detalj, frø- og løkhandel, handelsgartner, alt i kunstgjødsel, Sackville Street Upper 23), frukthage og vinranker beskyttet mot ad­ gang av uvedkommende av mur med glasskår øverst, samt redskapsbod med hengelås for diverse redskaper ifølge utstyrsliste. Som? Åleruser, hummerteiner, fiskestenger, øks, bismervekt, slipestein, jordfreser, nekvender, fotpose, sammenleggbar stige, titannet rive, tre­ sko, høygaffel, møkkagrep, hakke, malerspann, malerkost, hyppegrep osv.

Hvilke forbedringer kunne senere foretas? En kaningård og et hønsehus, et dueslag, et drivhus, 2 hengekøyer (dame og herre), et solur skygget og avskjermet av gullregn eller syriner, en eksotisk harmonisk stemt japansk dørklokke på venstre portstolpe ved inngangen, en romslig vanntønne, en gressklipper med sidekast og oppsamlingskasse, vannspreder med hydraulisk slange.

555

Hvilke transportfasiliteter var ønskelige? Ved turer til byen regelmessig forbindelse med tog eller sporvogn fra mellomstasjoner eller endestasjon. Ved turer på landet velosipeder, en

kjedeløs sykkel med frihjul og sidevogn i kurvfletning, eller trukket kjø­ retøy, et esel med kurvflettet vogn eller elegant faeton forspent med en utholdende sterkhovet hest (brunrød vallak, 14 håndsbredder).

Hva kunne navnet på denne oppførte eller oppførbare residensen være? Bloom Cottage. Saint Leopold's. Flowerville. Kunne Bloom i Eccles Street 7 forestille seg Bloom i Flowerville? Iført løstsittende helulls dress og med skyggelue i Harris tweed, pris 8/6, og praktiske hagestøvler med elastikk og vannkanne, i ferd med å plante en rekke unge furutrær, vanne, beskjære, binde opp, så gressfrø, trille av sted en trillebår med ugress uten store anstrengelser ved solned­ gang i duften av nyslått høy, forbedre jordsmonnet, øke sin visdom og få et langt liv. Hvilke program for åndelige sysler var det samtidig mulig å ha? Amatørfotografering, sammenlignende studier av religioner, folklore med særlig vekt på forskjellige kjærlighetsskikker og former for overtro, betraktninger av stjernebildene på himmelen.

Hvilke lettere adspredelser? Utendørs: Hage- og markarbeide, sykling på jevne macadamiserte landeveier, bestigning av mindre høyder, svømming i avsides ferskvann og usjenert seilas i en sikker liten pram eller en lettbåt med drivanker på strekninger uten stryk eller demninger (under sommerdvalen), aftenpromenader eller rideturer med besiktigelse av øde landskaper og den medfølgende behagelige kontrasterende rykende ild fra torven i hyttene (under vinterdvalen). Innendørs: Diskusjoner i lun trygghet om uløste historiske og kriminalistiske problemer, lesning av usensurerte erotiske mesterverker, innendørs snekkerarbeide med verktøykasse som inne­ holder hammer, syl, spikere, skruer, stifter, bor, pinsett, høvel og skru­ trekker.

Kunne han tenke seg å bli en gentlemansgårdbruker med jordbruk og besetning? Ikke umulig, med én eller to gamle melkekyr, beite i utmarken og nødvendige landbruksredskaper, såsom smørkjerne, roekvern osv. Hva ville hans borgerlige funksjoner være og hva med hans sosiale sta­ tus blant landfamiliene og landadelen? I suksessivt stigende hierarkisk rekkefølge som gartner, forvalter, selv­ stendig gårdbruker, husdyroppdretter og som høydepunktet i karrieren politimester eller fredsdommer med våpenskjold og høvelig klassisk valgspråk (Semper paratus) behørig opptatt i hoffkalenderen (Bloom, Leopold, P., M.P., P.C., K.P., dr. juris (honoris causa), Bloomville, Dun-

556

drum) og omtalt i sosietetsspaltene. (Mr og Mrs Leopold Bloom har avreist med skip fra Kingstown til England.)

Hvilken kurs forestilte han seg å følge i en slik egenskap? En kurs som lå mellom upassende mildhet og overdreven strenghet i et heterogent samfunn av vilkårlige klasser som hele tiden omformes med mer eller mindre sosial ulikhet, av en upartisk homogen ubestride­ lig rettferdighet preget av velvilje og måtehold i videst mulig omfang, men som også skal gjennomføres ned til siste farthing med konfiskasjon av eiendom, fast og løs, til staten. Lojal mot den høyeste lovlige myndig­ het i landet ville han være, drevet av en medfødt kjærlighet til rettferdig­ heten og slik ville hans mål være en streng opprettholdelse av den of­ fentlige ro og orden, undertrykkelse av mange misforhold om enn ikke på én gang (for enhver foranstaltning som tar sikte på reformer eller innskrenkninger er bare en foreløpig løsning som før eller siden må inn­ føres i den endelige løsningen), håndhevelse av lovens bokstav (sedva­ neretten, den skrevne lov og handelsretten) overfor lumske anslag og overtredelser av forordninger og vedtekter (ved krenkelse av eiendoms­ retten og tyveri av husholdningsved i skogen) og ved gjeninnføring av vedinnsamlingsretten som for lengst er foreldet og gått av bruk, alle høyrøstede tilskyndere av raseforfølgelse, alle opphissere til mellomfol­ kelige fiendtligheter, alle gemene forstyrrere av husfreden og alle ufor­ bederlige krenkere av ekteskapelig ære.

557

Bevis at han hadde elsket rettferdighet helt fra sin egen tidligste ung­ dom. Til den unge Percy Apjohn hadde han i 1880 på realskolen røpet at han ikke trodde på den irske (protestantiske) kirkens trossetninger (som hans far Rudolph Virag (senere Rudolph Bloom) hadde konvertert til fra den israelittiske tro og at det jødiske fellesskapet i 1865 av Selskapet til fremme av kristendommen blant jøder) som han senere hadde avsver­ get til fordel for katolisismen på tidspunktet for og med henblikk på sitt giftermål i 1888. Overfor Daniel Magrane og Frands Wade hadde han i 1882 under et vennskap i guttedagene (et vennskap som tok slutt ved førstnevntes utvandring i ung alder) på nattlige vandringer gjort seg til talsmann for den politiske teorien om kolonial (f.eks. kandadisk) eks­ pansjon og Charles Darwins evolusjonsteorier slik de var fremlagt i Menneskets avstamning og Artenes opprinnelse. I 1885 hadde han of­ fentlig gitt sin tilslutning til det kollektive og nasjonale økonomiske pro­ grammet som ble fremmet av James Fintan Lalor, John Fisher Murray, John Mitchel, J.F.X. O'Brien og andre, Michael Davitts agrarpolitikk, det konstitusjonelle reformforslaget fra Charles Stewart Parnell (parlamentsmedlem for Cork City), det fremsatte freds-, spare- og reformprogrammet til William Ewart Gladstone (parlamentsmedlem for Midlothian, N.B.), og for å støtte sin politiske overbevisning hadde han klatret

opp til en sikker plass i grenene på et tre i Northumberland Road (den 2. februar 1888) for å se innmarsjen i hovedstaden med 20 000 personer i fakkeldemonstrasjonstoget fordelt på 120 fagforbund og som med 2 000 fakler eskorterte markisen av Ripon og John Morley.

Hvor meget og hvordan aktet han å betale for denne landeiendommen? I overensstemmelse med prospekt fra Industrious Foreign Acclimatised Nationalised Friendly Stateaided Building Society (etabl. 1874) med et maksimum av £60 årlig, tilsvarende 1/6 av garantert inntekt fra gullkantede verdipapirer, som utgjør 5 % simpel rente av en kapital på £ 1 200 (anslått pris ved amortisering over 20 år) hvorav 1/3 betales ved overtagelsen og resten i kvartalsvis like store årlige avdrag, dvs. £800 pluss 2 1/2% rente, inntil det lånet som ble gitt til kjøp var amortisert over en periode på 20 år, hvilket vil utgjøre en årlig leie på £64 inklusive skatt, og at skjøtet forblir hos utlåneren eller utlånerne med en klausul om tvangsauksjon i tilfelle pantelåneren unnlater å erlegge de skyldige avdragene på forfallsdagen mens eiendommen uinnskrenket overtas av låntageren ved utløpet av det fastsatte åremålet.

Hvilke hurtige, men usikre midler til velstand kunne lette en øyeblikke­ lig ervervelse? En privat radiotelegraf som ved overføring av et system med prikker og streker kan sende resultatet av et nasjonalt hesteveddeløp (flatt eller hinder) over én eller flere engelske mil eller åttendedels mil som ble vunnet av en outsider kl. 15.08 (Greenwich tid) i Ascot med odds 50 til 1, mens resultatet kunne tas imot og anvendes til totalisatorformål i Dublin kl. 14.59 (Dunsink tid). Et uventet funn av en gjenstand med stor pengeverdi: Kostbar edelsten, verdifulle ustemplede eller stemplede frimerker (7 schilling, lilla, utakket, Hamburg 1866, 4 pence, rosa, blått, takket, Storbritannia 1855, 1 franc, grått, tjenestemerke, diagonalt stemplet tilleggsporto, Luxemburg 1878), antikk kronjuvelring, enestå­ ende relikvie, på uvanlige gjemmesteder eller ved usedvanlige midler, fra luften (mistet av ørn under flukt), ved brann (mellom forkullede res­ ter av nedbrent bygning), i havet (blant vrakgods, drivgods, strandgods og herreløst gods), på jorden (i kråsen på et spiselig fjærkre). En spansk fanges donasjon av en fjern skatt av verdifulle ting eller sølv og gullbar­ rer som for 100 år siden ble deponert hos en solvent bankforbindelse til 5 % rentes rente og en samlet verdi av £5 000 000 sterling (fem millio­ ner pund sterling). En kontrakt med en ubetenksom kontrahent om le­ vering av 32 partier av en spesiell vare mot kontant betaling ved motta­ gelsen med en første avbetaling av 1/4 penny som økes konstant i geo­ metrisk progresjon med 2(1/4 penny, 1/2 penny, 1 penny, 2 pence, 4 pence, 1 shilling 4 pence, 2 shilling 8 pence osv. til den 32. levering). En nøye forberedt plan basert på studier av sannsynlighetsberegning for å sprenge banken i Monte Carlo. En løsning på det århundregamle pro-

558

blem med sirkelens kvadratur, premie på £ 1 000 000 sterling oppsatt av staten.

Kunne betydelige rikdommer erverves gjennom industrielle kanaler? Gjenvinning av vidstrakte ørkenområder som foreslått i prospekt fra Agendath Netaim, Bleibtreustrasse, Berlin W. 15, ved dyrking av appel­ sinplantasjer og melonmarker samt nyplanting av skog. Gjenvinning av papiravfall, skinn av kloakkrotter og kjemiske stoffer fra ekskrementer etter mennesker i betraktning av den store forekomsten av det første og det store antallet av det andre og de umåtelige mengder av det tredje, da ethvert normalt menneske med gjennomsnittlig vitalitet og appetitt årlig produserer en total vekt av 40 kilo fraregnet vann (blandet animalsk og vegetabilsk føde) som kan multipliseres med 4 386 035, Irlands samlede befolkning, ifølge folketellingen av 1901.

559

Var det planer av enda større omfang? En plan som skulle utarbeides og fremlegges for godkjennelse av hav­ nevesenet angående anvendelsen av hvite kull (hydraulisk kraft) gjen­ nom et hydroelektrisk anlegg for utnyttelsen av tidevannet i Dublin eller vannfallene i Poulephouca eller Powerscourt eller ved oppsamlingsbassenger i de største vannløpene for økonomisk produksjon av 500 000 VHK elektrisitet. En plan for oppdemming av det halvøyformede deltaet North Bull ved Dollymount for overføring på den nevnte odden som nå anvendes til golfbaner og skytebaner av en asfaltert esplanade med casinoer, boder, skytetelt, hoteller, pensjonater, leseværelser og anstalter for fellesbad. En plan for anvendelse av hunde- og geitevogner til levering av morgenmelken. En plan for utviklingen av irsk turist­ trafikk i og omkring Dublin ved hjelp av bensindrevne elvebåter i regel­ messig trafikk langs elven mellom Island Bridge og Ringsend, turistbus­ ser, smalsporede lokaljernbaner og lystdampere til kystfart (10 shilling pr person pr dag, trespråklig guide inkludert). En plan for gjenoppret­ telse av passasjer- og godstrafikken på de irske vannveiene når disse er renset for sjøgress. En plan for en forbindelse mellom kvegtorget (North Circular Road og Prussia Street) og kaiene (Lower Sheriff Street og East Wall), parallelt med Link Line-jernbanen som (i forbindelse med Great Southern og Western Railway-linjen) var lagt mellom kvegparken ved Liffey Junction og terminalen for Midland Great Western Railway North Wall 43-45, i nærheten av endestasjonene eller Dublin-stikklinjene for Great Central Railway, Midland Railway of England, City of Dublin Steam Packet Company, Lancashire Yorkshire Railway Company, Dub­ lin Glasgow Steam Packet Company, Glasgow, Dublin and Londonderry Steam Packet Company (Laird Line), British and Irish Steam Packet Company, Dublin Port and Docks Board Landing Sheds og transitthallene til Palgrave, Murphy & Company, dampskipsrederi, agenter for dampskip fra Middelhavet, Spania, Portugal, Frankrike, Belgia og Hol-

land, og for Liverpool forente assurandører, slik at utgiftene til rullende materiell ved kvegtransport og anlegg av nye spor som skulle bygges og drives av Dublin United Tramways Company skal dekkes av bidrag fra kveghandlerne. Under forutsetning av hvilken protasis kan en kontrakt vedrørende slike omfattende planer bli en naturlig og nødvendig apodosis? Under forutsetning av en garanti som svarer til det nødvendige beløp, nemlig støtte i form av gavebrev eller overdragelse av giver i levende live eller ved legater etter giverens smertefrie bortgang, fra fremtredende finansmenn (Blum Pasja, Rotschild, Guggenheim, Hirsch, Montefiore, Morgan, Rockefeller) som innehar formue av sekssifret beløp som er samlet gjennom et vellykket liv og ved kapitalens anbringelse på hel­ digste måte, kan det ønskede formodentlig gjennomføres.

Hva kan eventuelt gjøre ham uavhengig av en slik rikdom? En selvstendig oppdagelse av en gufiåre med uuttømmelige fore­ komster. Hvorfor overveide han planer som var så vanskelige å gjennomføre? Det var et av hans prinsipper at slike overveielser eller de beregninger han gjorde for seg selv og hvor han selv spilte hovedrollen, eller de still­ ferdige erindringene om fortiden som vanlig før man trekker seg tilbake for natten for å mildne trettheten og følgelig oppnå en sunn avkobling og fornyet vitalitet.

Hans beveggrunner? Som naturforsker hadde han lært at av menneskets totale levealder på 70 år, tilbringes minst 2/7, dvs. 20 år i søvn. Som filosof visste han at bare en uendelig liten del av menneskets ønsker er gått i oppfyllelse ved avslutningen av et tilmålt livsløp. Som fysiolog trodde han på mulighe­ ten av på kunstig måte å mildne ondartede krefter som hovedsakelig var virksomme under innsovningen. Hva fryktet han? Å begå drap eller selvmord i søvne som følge av at fornuftens lys skulle svikte, den inkommensurable, kategoriske intelligens som har sete i hjernevindingene. Hva var som regel hans avsluttende overlegninger? En aldeles enestående reklame som kunne få forbipasserende til å stanse forundret opp, noe helt nytt i plakatkunst uten utvendige effek­ ter, redusert til sin enkleste og mest effektive form, ikke større enn blik­ kets tilfeldige synsfelt og i harmoni med det moderne livets raske tempo. 560

561

Hva inneholdt den første skuffen han åpnet? Et Vere Foster-skrivehefte tilhørende Milly (Millicent) Bloom, der visse sider var forsynt med geometriske tegninger undertegnet Papli, og som forestilte et stort kuleformet hode med 5 hår rett til værs, 2 øyne i profil, kroppen en face med 3 store knapper, 1 trekantet fot, 2 falmede fotografier av dronning Alexandra av England og av Maud Branscombe, skuespillerinne og fetert skjønnhet, et julekort med bilde av en snylte­ plante og ordet Mizpah, datoen julen 1892, navnet på avsenderen, Mr og Mrs M. Comerford, og et lite vers: Måtte julen dere bringe, fred og lykke på englevinge, en bit rød delvis deformert forseglingslakk, kjøpt i Helys varehus, Dame Street 89 90 og 91, en eske som inneholdt resten av et gross forgylte «J» pennesplitter, innkjøpt fra samme avdeling i samme varehus, et gammelt timeglass som rullet og som inneholdt sand som rullet, en forseglet profeti (med ubrutt segl) skrevet av Leopold Bloom i 1886 om følgene av vedtagelsen av William Ewart Gladstones Home Rule-forslag av 1866 (aldri vedtatt), et basarlodd nr. 2004 til S. Kevins velgjørenhetsmarked, pris 5 d, 100 premier, et barnebrev datert liten em mandag og som lød: stor pe Papli komma stor hå Hvordan har du det spørsmålstegn stor jådd Jeg har det bra punktum nytt avsnitt un­ derskrift med kruseduller stor em Milly intet punktum, en kamébrosje som hadde tilhørt Ellen Bloom (født Higgins), avgått ved døden, en kaméslipsnål som hadde tilhørt Rudolph Bloom (født Virag), avgått ved døden, 3 maskinskrevne brev, adressat Henry Flower, c/o P.O. Westland Row, avsender Martha Clifford, c/o P.O. Dolphin's Barn, avsenderens navn og adresse transkribert i omvendt alfabetisk bustrophedonisk punktert firelinjet kryptogram (vokaler utelatt) N.IGS./WI.UU.OX/ W.OKS.MH/Y.IM, et utklipp fra et engelsk ukeblad Modem Society om korporlig avstraffelse i pikeskoler, et lyserødt bånd som prydet et påske­ egg i 1899, to delvis opprullede gummipreventiver med sædlomme, innkjøpt på postordre fra Boks 32, P.O. Charing Cross, London, W.C.. 1 pakke med 12 konvolutter med kremgult for og svakt linjert skrivepapir med vannmerke, nå 9 tilbake, diverse østerriksk-ungarske mynter, 2 loddsedler til Det kongelige privilegerte ungarske lotteri, et svakt forstør­ relsesglass, 2 erotiske postkort som forestilte (a) oral coitus mellom naken senorita (sett bakfra, øverst) og naken tyrefekter (sett forfra, underst), (b) anal deflorering ved munk (fullt påkledd, nedslått blikk) av nonne (delvis påkledd, blikk rett frem), innkjøpt på postordre fra Boks 32, P.O. Charing Cross, London, W.C., et avisutklipp med anvisning på rengjøring av gamle brune støvler, et ubrukt 1 penny frimerke, lavendelblått, fra dronning Victorias regjeringstid, en tabell med legemsmål av Leopold Bloom registrert før under og etter 2 måneders sammenhen­ gende bruk av Sandow-Whitelys mosjonsapparat (for menn 15/-, for atleter 20/-), nemlig bryst 28 og 291/2 tommer, armmuskler 9 og 10 tommer, underarm 8 1/2 og 9 tommer, lår 10 og 12 tommer, legg 11 og 12 tommer, 1 prospekt for Mirakelkuren, verdens største hjelpemiddel

mot endetarmsbesvær, direkte fra Mirakelkuren, Coventry House, South Place, London EC, adressert (feilaktig) til Mrs L. Bloom med kort følgeskriv som begynner (feilaktig): Kjære frue.

Gjengi de uttrykkene i teksten fra prospektet hvor dette thaumaturgiske middelets fortrinn blir utlovet. Det leger og lindrer mens De sover, i tilfelle av problemer med vind i magen bistår det naturen på den mest overordentlige måte, idet det sik­ rer øyeblikkelig lettelse ved å gi luften fri passasje, holder tarmene rene og sikrer de naturlige funksjoner, og et engangsutlegg på 7/6 gjør Dem til et nytt menneske og livet verdt å leve. Damer finner Mirakelkuren spesielt nyttig, en behagelig overraskelse når de merker det forbløffende resultatet, virker som et kjølig glass friskt kildevann på en trykkende sommerdag. Anbefal den til Deres kvinnelige og mannlige venner, varer hele livet. Den lange runde enden skal føres inn. Mirakelkuren. Forelå det testimoniet? Tallrike. Fra prest, britisk sjøoffiser, velkjent forfatter, forretnings­ mann, sykepleierske, mor til fem, plattfotet infanterist.

Hvordan avsluttet plattfotet infanterist sitt testimonium? Så synd at Forsvaret ikke utstyrte troppene våre med Mirakelkuren under felttoget i Sør-Afrika! Hvilken lettelse det ville vært! Hva nytt la Bloom til denne samlingen av ting? Et fjerde maskinskrevet brev mottatt av Henry Flower (la H.F. være L.B.) fra Martha Clifford (finn M.C.). Hvilke behagelige tanker ledsaget denne handlingen? Tanken på at hans tiltrekkende ansikt, skikkelse og vesen i løpet av den foregående dagen hadde gjort et gunstig inntrykk på en gift dame (Mrs Josephine Breen, født Josie Powell), en sykepleierske, Miss Callan (fornavn ukjent) og en ung pike, Gertrude (Gerty, etternavn ukjent). Hvilke muligheter ga seg selv? Muligheten for en gang i den ikke aller nærmeste fremtid i et privat kabinett etter et utsøkt og kostbart måltid å kunne øve et virilt og dra­ gende inntrykk på en elegant kurtisane, av legemlig skjønnhet, med moderat forretningssans, allsidig dannelse og av fornem herkomst. Hva inneholdt den andre skuffen? Dokumenter: Fødselsattest for Leopold Paula Bloom, en gavepolise på £500 i Skotske enkers forsikringsselskap utstedt på Millicent (Milly) Bloom, som trådte i kraft etter 25 år med £430, £462-10-0 og £500 ved respektive 60 år eller død og 65 år eller død, eller en forsikring med

56:

utbytte (fullt innbetalt) på £299-10-0 pluss en kontantutbetaling på £133-10-0, etter valg, en bankbok utstedt av Ulster Bank, avdeling College Green, som viste en halvårssaldo pr. 31. desember 1903 på £18-14-6 (atten pund, fjorten shilling og seks pence sterling) til fordel for kontohaveren, ihendehaverbevis på £900 i kanadiske (stempelfri) statsobligasjoner, skjøte på grav på den katolske kirkegården (Glasnevin) med kvittering for betalt gravplass, utklipp fra lokalavisen angående registrering av navneforandring.

Gjengi ordlyden i kunngjøringen. Jeg, Rudolph Virag, bosatt i Clanbrassil Street 52, Dublin, tidligere Szombathely i kongeriket Ungarn, bekjentgjør herved at jeg har antatt og herved fra nu av og under alle omstendigheter og til enhver tid kom­ mer til å benytte navnet Rudolph Bloom. Hvilke øvrige ting i den andre skuffen hadde forbindelse med Rudolph Bloom (født Virag)? Et utydelig daguerrotypi av Rudolph Virag og hans far, Leopold Virag, utført i år 1852 i portrettatelieret til deres (respektive) fetter og halvonkel, Stefan Virag, Szesfehervar, Ungarn. En gammel hagada hvor det var lagt inn et par konvekse hornbriller som bokmerke til avsnittet med takksigelsesbønnen i ritualbønnene for Pessach (den jødiske påskefesten), et prospektkort som viste Queen's Hotel, Ennis, innehaver: Rudolph Bloom, en konvolutt adressert Til min kjære sønn Leopold.

Hvilke bruddstykker av setninger fremkalte lesningen av disse fem hele ordene? I morgen blir det en uke siden jeg mottok . . . det nytter ikke Leopold, å være. . . med din kjære mor. . . det er ikke til å holde ut. . . til henne ... alt er forbi for meg . . . vær snill mot Athos, Leopold . . . min kjære sønn . . . alltid på meg. . . das Herz. . . Gott. . . dein. . . Hvilke minner om et menneske som led av fremskredent svartsyn frem­ kalte disse tingene hos Bloom? En gammel mann, en enkemann, med ugredd hår, til sengs, med ho­ det tildekket, og som sukket, en syk hund, Athos, akonitt som han tok i stadig større doser som palliativ mot en tiltagende nevralgi, en syttiårings ansikt i døden etter selvmord med gift.

Hvorfor opplevde Bloom en følelse av samvittighetskvaler? Fordi han i sin ungdommelige mangel på tålmodighet hadde vist mangel på respekt for visse trossetninger og skikker.

563

Som? Forbudet mot å spise kjøtt og melk til samme måltid, det ukentlige

symposium av ikke-koordinerte abstrakte brennende konkrete merkan­ tile medtrosfellers ekslandsmenn, omskjæring av guttebarn, de jødiske hellige skriftenes overnaturlige karakter, uutsigeligheten av tetragrammaton, sabbatens hellighet.

Hvordan virket disse skikkene og trossetningene på ham nå? Ikke mer fornuftsmessige enn de den gang hadde vært, ikke mindre fornuftsmessige enn andre skikker og trossetninger nå virket på ham. Hva var de første minnene han hadde om (avdøde) Rudolph Bloom? (Avdøde) Rudolph Bloom fortalte sin sønn Leopold Bloom (6 år gam­ mel) en retrospektiv fortelling om vandringer og opphold i og mellom Dublin, London, Firenze, Milano, Wien, Budapest, Szombathely og ga uttrykk for tilfredshet (idet hans bestefar hadde sett Maria Theresia, kei­ serinne av Østerrike, dronning av Ungarn) og ga råd om handel (ved at han hadde tatt vare på pennyene, da kom pundene av seg selv). Leopold Bloom (6 år gammel) hadde fulgt disse fortellingene under stadig kon­ sultasjon av et geografisk kart over Europa (politisk) og med forslag om å opprette filialer i de forskjellige sentrale stedene som var nevnt. Hadde tiden på samme måte, men allikevel forskjellig, utvisket minnene om disse vandringene hos forteller og tilhører? Hos fortelleren ved årenes gang og som følge av bruken av narkotisk gift, hos tilhøreren ved årenes gang og som følge av manglende interesse for andres opplevelser.

Hvilke idiosynkrasier hos fortelleren var ledsagende fenomener til hu­ kommelsestapet? Noen ganger spiste han uten først å ha tatt av seg hatten. Noen ganger drakk han begjærlig saften av stikkelsbærkompott fra tallerkenen når han holdt den på skrå. Noen ganger fjernet han matrester fra munnen med en papirbit som han rev av en konvolutt eller et annet stykke papir for hånden. Hvilke to senilitetsfenomener forekom mer regelmessig? Den nærsynte tellingen av mynter med pekefingeren, rapingen etter måltidet. Hvilke ting ga ham delvis trøst under disse erindringene? Gavepolisen, bankboken, ihendehaverbeviset for statsobligasjonene.

Reduser Bloom ved suksessiv kryssmultiplikasjon av de ulykkene som disse papirene beskyttet ham mot og gjennom eliminering av alle positi­ ve verdier, til en ubetydelig negativ irrasjonell uvirkelig kvantitet. Suksessivt i rett nedadstigende helotisk rekkefølge. Fattigdom: Som

56'

gateselger av uekte smykker, innkrever av dårlige og tvilsomme fordrin­ ger, oppkrever av fattigskatt og grunnavgift. Betleri: Bedragersk fallent ved ubetydelige aktiva som betaler 1/4 penny pr. pund i dividende ved konkurs, plakatbærer, utdeler av løpesedler, invalid sjømann, tallerkenslikker, gledesdreper, angiver, eksentrisk tulling som opptrer for of­ fentligheten på en offentlig benk i parken under en lasete paraply. Utar­ ming: Klient på gamlehjem for menn (Royal Hospital), Kilmainham, kli­ ent på Simpson's Hospital for fattige men respektable giktbrudne eller blinde arbeidsuføre. Elendighetens nadir: Det gamle impotente stemmerettsløse sosialhjelpstøttede dødssyke sinnsforvirrede fattiglemmet.

Med hvilke ledsagende nedverdigelser? Den udeltagende likegyldigheten fra tidligere elskverdige kvinners side, forakten fra muskuløse menn, mottagelsen av brødsmuler, bortvendte blikk fra tilfeldige bekjente, bjeffing av uregistrerte omstreifende løshunder, barns bombardement med råtne grønnsaker som er lite verdt, ingenting eller mindre enn ingenting verdt. Hvordan kunne en slik situasjon hindres? Ved død (forandring av tilstand), ved avreise (forandring av sted). Hvilket ville være å foretrekke? Sistnevnte, ifølge minste motstands lov.

Hvilke overveielser gjorde dette ikke helt uønsket? Fast samliv som hindret gjensidig overbærenhet med personlige mangler. Økende avhengighet av å foreta selvstendige innkjøp. Nød­ vendigheten av å motarbeide permanent bundethet ved upermanente besøk.

Hvilke overveielser gjorde avreise ikke urimelig? De berørte partene hadde forent seg, forøket seg og oppfylt jorden og burde da dette var skjedd og avkommet var oppfostret til moden alder, hvis de ikke var adskilt, på ny å forøke og oppfylle jorden, hvilket var absurd, og ved sin gjenforening danne det opprinnelige paret av de for­ ente enhetene, hvilket var umulig. Hvilke overveielser gjorde avreise ønskelig? Den tiltalende naturen visse steder i Irland og i utlandet, slik de frem­ stilles på vanlige geografiske kart i flerfargetrykk eller på særlige generalstabskart med spesiell skala og skravering.

565

I Irland? Moherklippene, Connemaras forblåste ødemarker, Lough Neagh med den oversvømte forstenede byen, Gianfs Causeway, Fort Camden og

Fort Carlisle, Golden Vale of Tipperary, Aranøyene, de praktfulle gress­ gangene i Maeth, Brigids almetre i Kildare, Queen's Island-verftet i Bel­ fast, Salmon Leap, sjøene i Killarney.

I utlandet? Ceylon (med urtehagene som leverte te til Thomas Kernan, agent for Pulbrook, Robertson & Co, Mincing Lane 2, London, E.C., Dame Street 5, Dublin), Jerusalem, den hellige staden (med Omars moské og Damaskusporten, lengslenes mål), Stredet ved Gibraltar (Marion Tweeds unike fødested), Partenon (med statuene av nakne greske gudinner), Wall Street med pengemarkedet (som kontrollerte internasjonal finans), Plaza de Toros i La Linea i Spania (hvor O'Hara fra Cameronsregimentet hadde nedlagt oksen), Niagara (fossen intet menneske passerte ustraf­ fet), eskimoenes land (såpespiserne), det forbudte landet Tibet (hvorfra ingen reisende vender tilbake), Napoligolfen (å se den var å dø), Dødehavet. Under hvilken ledelse, etter hvilke tegn? Til sjøs, i nordlig retning, ved nattetider Polarstjernen, beliggende i skjæringspunktet mellom en rett linje fra Beta til Alfa i Store bjørn, for­ lenget og utvendig delt ved Omega og med hypotenusen i den rettvinklede trekanten som dannes i den forlengede Alfa-Omega-linjen og linjen Alfa-Delta i Store bjørn. Til lands: Mot sør, en bisfærisk måne som viser seg i ufullkomne skiftende månefaser gjennom bakslissen på den ufull­ stendig lukkede kjolen på en fyldig sluskete omvandrende kvinne, en skystøtte om dagen. Hvilken offentlig bekjentgjørelse ville røpe den avreistes forsvinning? £5 i belønning. Herre i 40-årsalderen forulykket, bortført eller for­ svunnet fra sitt hjem, lydende navnet Bloom, Leopold (Poldy), 1 m 75 høy, kraftig bygning, gyllen hudfarge, kan ha anlagt skjegg, var sist han ble sett iført sort dress. Ovennevnte beløp utbetales for opplysninger som fører til at han blir funnet.

Hvilke alminnelige binominale denominasjoner ville han anta som enti­ tet og nonentitet? Antatt av enhver eller ukjent av alle. Enhver eller ingen. Hva tilkommer ham? Ære og gaver fra fremmede, Enhvers venner. En nymfe av udødelig skjønnhet, Ingens brud. Ville den forsvunne aldri, ingen steder, på noen måte dukke opp igjen? Alltid vil han vandre, drevet av seg selv, til yttergrensen av sin kometbane, hinsides fiksstjernene og de variable solene og teleskopiske plane-

tene, astronomiske vagabonder og hjemløse, til verdensrommets ytter­ ste grense, vandre fra land til land, blant mennesker, blant begivenhe­ ter. Et eller annet sted ville han umerkelig høre de ropene som kalte ham tilbake igjen, og motstrebende ville han adlyde dem, drevet av so­ len. Derfra ville han forsvinne fra stjernebildet Corona Borealis og på en eller annen måte dukke opp gjenfødt over Delta i stjernebildet Kassiopeia og etter uendelige eoner av vandringer vende tilbake som en frem­ med hevner, en rettferdig bøddel for misgjerningsmenn, en mørk kors­ farer, en sovende som hadde våknet igjen, med finansielle ressurser som (la oss anta) ville overstige Rotschilds eller sølvkongens. Hva ville gjøre en slik gjenkomst irrasjonell? En utilfredsstillende ligning mellom utreise og gjenkomst i tiden gjen­ nom reversibelt rom og en utreise og gjenkomst i rommet gjennom irre­ versibel tid.

Hvilket kreftenes spill som fremkaller passivitet gjorde en avreise ikke ønskverdig? Det sene tidspunktet som virket utsettende, nattens mørke som gjor­ de det usynlig, ferdselsårenes usikkerhet som gjorde det farlig, nødven­ digheten av å legge seg som gjorde bevegelse umulig, nærheten av en opptatt seng som gjorde letingen overflødig, forventningen om varme (menneskelig) temperert av svalhet (laken) som gjorde ønsket overflø­ dig og virket ønskelig, statuen av Narcissus, lyd uten ekko, begjært begjær.

Hvilke fordeler hadde en opptatt til forskjell fra en ikke opptatt seng? Fjernelse av nattlig ensomhet, den overlegne kvaliteten av mennes­ kelig (moden kvinnelig) oppvarming, sammenlignet med umenneskelig (varmeflaske), stimulansen ved kontakt om morgenen, den økono­ miske fordelen ved pressing av buksene på stedet når de var lagt pent sammen og anbrakt på langs mellom fjærmadrassen (stripet) og ullmadrassen (rutemønstret).

567

Hvilke foregående suksessive årsaker til sin akkumulerte tretthet som Bloom overveide før han reiste seg, rekapitulerte han i stillhet mens han reiste seg? Tilberedningen av frokost (brennoffer), mageforstoppelse og premeditativ defekasjon (det aller helligste), badet (Johannes' ritus), begravel­ sen (Samuels ritus), Alexander Keyes annonse (Urim og Thummim), enkel lunsj (Melkisedeks ritus), besøk på museet og nasjonalbiblioteket (hellig sted), bokjakt i Bedford Row, Merchanfs Arch, Wellington Quay (Simkath Torah), musikken i Ormond Hotel (Shira Shirim), krangelen med en ufordragelig troglodytt på Bernard Kiernans pub (romernes ødeleggelse av templet i Jerusalem), et tomt tidsrom som omfatter en

kjøretur, et besøk i et hus i sorg, avskjed (ørken), seksuell opphisselse fremkalt av kvinnelig ekshibisjonisme (Onans ritus), den langtrukne forløsningen av Mrs Mine Purefoy (blodsoffer), besøk i Mrs Bella Cohens beryktede hus i Lower Tyrone Street 82 og påfølgende krangel og håndgemeng i Beaver Street (Armageddon), nattevandring til og fra kuskekneipen, Butt Bridge (soning). Hvilken selvpålagt gåte kom Bloom, idet han skulle reise seg for å gå til ro, med mindre han ikke skulle gå til ro, uvilkårlig til å gjette? Årsaken til et kort, skarpt, uforutsett, hørt, enkelt smell som ble frem­ kalt av det ufølsomme materialet i et tynnåret trebord.

Hvilken selvinvolvert gåte forsto Bloom uvilkårlig ikke etter at han hadde reist seg for å gå til ro idet han samlet sammen mangefargede mangeformede og mangeartede klesplagg? Hvem var M'Intosh? Hvilken selvevident gåte som han med overfladisk utholdenhet hadde grublet metodisk over i 30 år, fattet Bloom nå taus og plutselig etter at han ved å slukke det kunstige lyset nå befant seg i naturlig mørke? Hvor var Moses da lyset gikk ut? Hvilke ufullkommenheter på en fullkommen dag regnet Bloom opp taus og suksessivt for seg selv mens han gikk, bærende på diverse mann­ lige bekledningsgjenstander som han nettopp hadde avkledd seg? Et foreløpig mislykket forsøk på å fornye en annonse, å oppnå et visst kvantum te hos Thomas Kernan (agent for Pulbrook, Robertson & Co., Dame Street 5, Dublin, og Mincing Lane 2, London E.C.), å konstatere tilstedeværelsen av eller mangelen på rektalåpning bak hos hellenske gudinner, å oppnå adgang (gratis eller mot betaling) på forestillingen Leah med Mrs Bandmann Palmer på Gaiety Theatre, South King Street 46 47 48 49. Hvilket inntrykk av et fraværende ansikt mintes Bloom i stillhet idet han stanset? Hennes fars ansikt, avdøde major Brian Cooper Tweedy, Royal Dublin Fusiliers, fra Gibraltar og Rehoboth, Dolphin's Barn.

Hvilke tilbakevendende inntrykk av det samme var hypotetisk mulige? Hvordan det fjernet seg ved endestasjonen for Great Northern Railway i Amiens Street, med jevn og stadig akselerasjon langs parallelle lin­ jer som møttes i det uendelige hvis de ble forlenget, hvordan de vendte tilbake langs parallelle linjer med jevn og stadig retardasjon og møttes ved endestasjonen for Great Northern Railway i Amiens Street.

569

Hvilke forskjellige kvinnelige personlige bekledningsgjenstander bemer­ ket han? Et par nye luktfrie sorte halvsilkes damestrømper, et par nye fiolette strømpebånd, et par ekstra store tilskåme damebenklær av indisk mus­ selin som duftet av opoponax, jasmin og Murattis tyrkiske sigaretter og forsynt med en lang blank stålsikkerhetsnål med den bøyde nålen luk­ ket, et underliv av batist med tynn kniplingsbesetning, et plisséunderskjørt av blå silkemoaré, alle disse plaggene lå uregelmessig på en rek­ tangulær koffert med forsterkning på hjørnene og fire vidjebeslag med mangefargede etiketter og hvite bokstaver på forsiden: initialene B.C.T. (Brian Cooper Tweedy). Hvilke upersonlige ting oppfattet han? En nattstol med det ene benet i stykker og helt dekket av et firkantet stykke kretong med eplemønster hvorpå det lå en sort damestråhatt. Oransjefarget stell innkjøpt hos Henry Price, fabrikk for kurver, galan­ teri, porselen og isenkram, Moore Street 21 22 23, anbrakt uregelmessig på servanten og gulvet og som besto av vaskevannsfat, såpeskål og børsteholder (på servanten, sammen), mugge og nattpotte (på gulvet, for seg). Blooms handlinger? Han la fra seg bekledningsgjenstandene på en stol, tok av seg de gjen­ værende plaggene, fant under bolsteret for enden av sengen frem en sammenfoldet lang hvit nattskjorte, stakk hodet og armene inn i de rette åpningene på nattskjorten, flyttet en pute fra hodeenden av sengen og ned til fotenden, ordnet sengeteppet tilsvarende og gikk til sengs.

Hvordan? Ved å se seg om som alltid når han kom inn i en bolig (hans egen eller ikke), varsomt idet de slangeformede fjærene i spiralmadrassen var gamle og messingskivene og bærestengene var løse og skranglet av sli­ tasje og påkjenninger, forsiktig som om han trådte inn i en hule eller bakhold av vellyst eller slanger, lett for ikke å forstyrre, ærbødig for unnfangelsens og fødselens, den ekteskapelige fullbyrdelsens og ekte­ skapsbruddets, søvnens og dødens seng. Hva møtte lemmene hans etter hvert som de strakte seg ut? Nytt rent sengetøy, ytterligere dufter, tilstedeværelsen av en kvinnelig skikkelse, hennes, avtrykket av en mannlig skikkelse, ikke hans, noen smuler, noen trevler hermetisk kjøtt som hadde vært oppvarmet, som han fjernet.

Hvis han hadde smilt, hvorfor ville han da ha smilt? Ved tanken på at enhver som kommer inn innbiller seg at han er den

første som kommer inn, mens han alltid er siste ledd i en forutgående rekke, selv om han er første ledd i en ny rekke, mens han hverken er den første eller den siste eller den eneste i en rekke som begynner i det uendelige og fortsetter videre i det uendelige. Hvilken forutgående rekke? Forutsatt at Mulvey var første ledd i sin rekke, Penrose, Bartell d'Arcy, professor Goodwin, Julius Mastiansky, John Henry Menton, fader Bernard Corrigan, en gårdbruker på Royal Dublin Societys hesteskue, Maggot O'Reilly, Matthew Dillon, Valentine Blake Dillon (Dublins borgermester), Christopher Callinan, Lenehan, en italiensk lirekassemann, en ukjent herre i Gaiety Theatre, Benjamin Dollard, Simon Dedalus, Andrew (Pisser) Burke, Joseph Cuffee, Wisdom Hely, råd­ mann John Hopper, dr. Francis Brady, fader Sebastian fra Mount Argus, en skopusser ved hovedpostkontoret, Hugh E. (Blazes) Boylan og så vi­ dere i det uendelige.

Hvilke refleksjoner gjorde han seg om det siste medlemmet av denne rekken og den siste brukeren av sengen? Refleksjoner om hans styrke (en tølper), kroppsbygning (en plakatklistrer), forretningsferdighet (en svindler), inntrykksevne (en skrythals).

Hvorfor får iakttageren inntrykksevne i tillegg til styrke, kroppsbygning og forretningsferdighet? Fordi han hos de foregående medlemmene av samme rekke med økende hyppighet hadde iakttatt den samme brunst som først ble for­ plantet glødende med engstelse, så med forståelse, så med begjær, til slutt med utmattelse, med skiftende symptomer på en mellom partene likelig fordelt forståelse og erkjennelse. Med hvilke motstridende følelser var hans følgende refleksjoner forbun­ det? Misunnelse, sjalusi, resignasjon, sinnsro.

Misunnelse? Overfor en kroppslig og sjelelig mannlig organisme som var særlig eg­ net til en overliggende stilling under energisk menneskelig kopulasjon og energiske stempel- og sylinderbevegelser som er nødvendige for den fullstendige tilfredsstillelsen av en konstant, men ikke akutt brunst som er til stede i en legemlig og sjelelig kvinnelig organisme, passiv, men ikke sløv.

Sjalusi? Fordi en natur som er full og levende i fri tilstand både øver og reage­

57

rer på tiltrekningskraft. Fordi tiltrekningskraften mellom den som øver den og den som mottar den hele tiden varierer i omvendt proporsjon med forøkelse og forminskelse, med en uopphørlig sirkulær utvidelse og radiell gjeninntreden. Fordi en kontrollert betraktning av den fluktue­ rende tiltrekningen om ønskelig kan frembringe fluktuerende lystfølelse. Resignasjon? I kraft av (a) bekjentskap innledet i september 1903 i forretningen til George Mesia, herreskredder og ekvipering, Eden Quay 5, (b) en gjest­ frihet som ble tilbudt og mottatt in natura, som ble besvart og gjengjeldt personlig, (c) en relativ ungdom som var underlagt impulser for ærgjer­ righet og storsinnethet, kollegial altruisme og amorøs egoisme, (d) en ekstrarasiell tiltrekning, en interrasiell hemning, en superrasiell for­ trinnsrett, (e) en forestående konsertturné i provinsen med felles løpende utgifter og deling av nettofortjenesten.

Sinnsro? Like så naturlig som en hvilken som helst og enhver naturlig handling av uttrykt eller forstått natur utført i naturlig natur av naturlige skap­ ninger i overensstemmelse med hans, hennes og deres naturlige naturer av uensartet likhet. Men ikke så katastrofalt som en kataklysmisk tilin­ tetgjørelse av planeten som følge av et sammenstøt med en mørk sol. Som mindre klanderverdig enn tyveri, landeveisrøveri, grusomheter mot barn og dyr, tilegnelse av penger under falske foregivender, falsk­ neri, underslag, misbruk av offentlige midler, misbruk av offentlig tillit, unnaluring, legemsbeskadigelse, fordervelse av ungdom, ærekrenkelse, utpresning, forakt for retten, ildspåsettelse, forræderi, grov uaktsomhet, mytteri på åpent hav, krenkelse av eiendomsretten, tyveri, rømming fra fengsel, utøvelse av unaturlige laster, desertering fra væpnede styrker i felten, falsk forklaring, krypskytteri, åger, forbindelse med statsfiender, opptreden under falsk navn, voldelig overfall, uaktsomt drap, overlagt drap. Som ikke mer unormalt enn alle andre foranderlige tilpasnings­ prosesser til andre foranderlige livsbetingelser som resulterer i en gjensi­ dig likevekt mellom den menneskelige organisme og dens ledsagende omstendigheter, matvarer, drikkevarer, tilegnede vaner, ettergivenhet for tilbøyeligheter, signifikante sykdommer. Som mer enn det uunngåe­ lige, det uopprettelige.

571

Hvorfor mer resignasjon enn sjalusi, mindre misunnelse enn sinnsro? Fra overgrep (ekteskap) til overgrep (ekteskapsbrudd) oppsto det ute­ lukkende overgrep (kopulasjon), og allikevel var den ekteskapelige overgriperen av den ekteskapelige overgrepne ikke blitt overgrepet av den ekteskapsbrytende overgriperen av den ekteskapsbryterske overgrepne.

Hvilken gjengjeldelse, om i det hele tatt noen? Snikmord, aldri, ettersom en urett ikke gjøres god igjen ved at en ny blir begått. Duell i nærkamp, nei. Skilsmisse, ikke nå. Avsløring ved me­ kanisk hjelp (automatisk seng) eller individuelt vitneutsagn (skjult øyenvitne), ikke ennå. Søksmål om erstatning ad rettens vei eller simu­ lering av overfall med bevis for påført skade (selvforvoldt), ikke umulig. Bestikkelse ved moralsk påvirkning, mulig. Medviten, hvis mulig, innfø­ ring av konkurranse (materielt, et blomstrende konkurrerende annonseagentur, moralsk, en vellykket konkurrent på det intime plan), verdi­ forringelse, fremmedgjøring, ydmykelse, adskillelse for å beskytte den adskilte fra den andre, adskilleren fra dem begge.

Med hvilke refleksjoner rettferdiggjorde han, en person som bevisst rea­ gerte mot uvisshetens tomhet, sine følelser overfor seg selv? Hymens forutsigbare skrøpelighet, den forutsatte uoppnåelighet i Das Ding an sich, uoverensstemmelsen og misforholdet mellom den selvforlengende spenningen i det som aktes utført og den selvforkortende avslappelsen etter fullbyrdelsen, kvinnens med urette tilskrevne svakhet, mannens muskelstyrke, variasjonene i etikkens lover, den naturlige grammatikalske overgangen gjennom inversjon som ikke innebærer noen endring av meningen i en setning i aorist preteriti (analysert som maskulint subjekt, monosyllabisk onomatopoetisk transitivt utsagn med direkte feminint objekt) fra aktiv til den korrelative setning i aorist pre­ teriti (analysert som feminint subjekt, hjelpeverb og kvasimonosyllabisk onomatopoetisk perfektum partisipp med maskulin komplementær agens) i passiv, den fortsatte produksjon av sædgivere gjennom avl, den fortsatte produksjon av sæd gjennom destillasjon, forgjengeligheten i all seier eller protest eller hevn, tomheten til den forherligede dyden, den ubevisste materiens letargi, stjernenes apati.

Til hvilken endelig tilfredsstillelse førte disse motstridende følelsene og refleksjonene etter å ha vært redusert til deres enklest mulige former? Tilfredsstillelse ved allestedsnærværelsen i de østlige og vestlige hemisfærer, i alle beboelige land og øyer, utforsket eller ikke (midnattsolens land, de saliges øyer, de greske øyer, det forjettede land) med fettrike fremre og bakre kvinnelige halvkuler som dufter av melk og hon­ ning og som avsondrer blod- og sædvarme, som minner om seklers slektledd av vidtfavnende kurver, uimottagelige for enhver følelsesstemning eller motstridende uttrykk, som uttrykker taus uforanderlig moden animalitet. De synlige tegnene på foruttilfredsstillelse? En tilnærmet ereksjon, en omhyggelig adversjon, en gradvis elevasjon, en prøvende åpenbaring, en taus kontemplasjon.

57:

Og så? Han kysset den tykke bløte gule duftende melonbaken hennes, på hver tykke melonaktige halvdel, i den myke gule kløften, med dunkel langtrukken opphissende melonmelonisk munnberøring. De synlige tegn på ettertilfredsstillelse? En taus kontemplasjon, en prøvende velasjon, en gradvis ydmykelse, en omhyggelig aversjon, en tilnærmet ereksjon.

Hva fulgte etter denne tause handlingen? Søvnig tiltale, mindre søvnig igjenkjennelse, begynnende eksitasjon, kateketisk utspørring. Med hvilke modifikasjoner svarte fortelleren på denne utspørringen? Negative: Han unnlot å nevne den hemmelige brevvekslingen mel­ lom Martha Clifford og Henry Flower, det offentlige munnhuggeriet ved, i og i nærheten av vertshuset Bernard Kiernan & Co, Limited, Little Britain Street 8 9 10, den erotiske provokasjonen og den påfølgende fremkalte reaksjonen på den utviste ekshibisjonismen av Gertrude (Gerty), etternavn ukjent. Positive: Han tok med omtalen av en opptre­ den av Mrs Brandmann Palmer i Leah på Gaiety Theatre, South King Street 46 47 48 49, en invitasjon til supé på Wynn's (Murphy's) Hotel, Lower Abbey Street 36 37 38, en bok med snuskete pornografisk ten­ dens med tittelen Syndens sødme, anonym verdensmann som forfatter, en temporær rystelse forårsaket av en forkjært beregnet bevegelse under en gymnastisk øvelse etter måltidet, rystelsens offer (som siden kom seg helt) var Stephen Dedalus, lærer og forfatter, eldste levende sønn av Simon Dedalus, uten fast stilling, en aeronautisk bedrift utført av ham (fortelleren) i nærvær av et vitne, omtalte lærer og forfatter med rask besluttsomhet og gymnastisk spenst. Var fortelleren forøvrig uendret av modifikasjoner? Absolutt. Hvilken begivenhet eller person fremsto som det springende punkt i for­ tellingen? Stephen Dedalus, lærer og forfatter.

573

Hvilke begrensninger av aktivitet og hvilke innskrenkninger av ekteska­ pelige rettigheter ble konstatert av tilhører og forteller angående dem selv under denne avbrutte og stadig mer lakoniske fortellingen? Av tilhøreren en begrensning i fruktbarhet ettersom ekteskapet var inngått 1 kalendermåned etter hennes 18 års fødselsdag (8. september 1870), det vil si 8. oktober og fullbyrdet samme dag med kvinnelig avkom født den 15. juni 1889, mens ekteskapet var fullbyrdet i fortid den

10. september samme år og fullstendig kjønnslig omgang med ejakulasjon av sæd i det kvinnelige kjønnsorgan sist hadde funnet sted 5 uker tidligere, det vil si 27. november 1893, før fødselen den 29. desember 1893 av annet (og eneste mannlige) avkom, avgikk ved døden den 9. janaur 1894 i en alder av 11 dager, hvoretter det fulgte en periode på 10 år, 5 måneder og 18 dager hvor kjønnslig omgang fant sted ufullstendig, uten ejakulasjon av sæd i det kvinnelige kjønnsorgan. Av fortelleren en begrensning i aktiviteten, mentalt som legemlig, ettersom fullstendig sjelelig omgang mellom ham og tilhøreren ikke hadde funnet sted siden inntreden av puberteten, som indikeres gjennom katamenisk blødning hos fortellerens og tilhørerens kvinnelige avkom den 15. desember 1903, hvorved et tidsrom på 9 måneder og 1 dag gjensto, hvorved som en følge av en forutbestemt naturlig forståelse av mangel på forståelse mellom de modne kvinnene (tilhører og avkom) hans fullstendige kroppslige handlefrihet var innskrenket.

Hvordan? Ved forskjellige gjentatte kvinnelige utspørringer angående det mann­ lige bestemmelsessted om hvorhen, stedet hvor, tiden for hvilket, varig­ heten av hvilket, formålet med hvilket i tilfelle av midlertidig fravær, enten planlagt eller effektivt. Hva beveget seg synlig over tilhørerens og fortellerens usynlige tanker? Gjenskinnet i taket av en lampe og skjerm, en ukonstant serie kon­ sentriske sirkler av varierende grader av lys og skygge. I hvilke retninger lå tilhører og forteller? Tilhører: Øst-sydøst. Forteller: Vest-nordvest, på 53 grader nordlig bredde, 6 grader vestlig lengde, i en vinkel på 45 grader med ekvator.

I hvilken tilstand av hvile eller bevegelse? I hvile i forhold til seg selv og hverandre. I bevegelse ved at hver enkelt og begge i forening ble ført mot vest, henholdsvis fremover og baklengs, som følge av jordens evigvarende bevegelse i evig skiftende baner i det aldri skiftende verdensrommet. I hvilken stilling? Tilhører: Utstrakt halvt liggende på siden, venstre, med venstre hånd under hodet, høyre ben fremstrakt i rett linje og hvilende på det venstre, bøyd, i Gea-Tellus' stilling, tilfredsstilt, avslappet, fylt med sæd. Forteller: Utstrakt liggende på siden, venstre, med høyre og venstre ben bøyd, høyre hånds peke- og tommelfinger hvilende på neseryggen i en stilling som er avbildet på et amatørfotograf! av Percy Apjohn, det trette men­ neskebarnet, barnemennesket i mors liv. 57

Mors liv? Trett? Han hviler. Han har reist.

Med? Sinbad Sjøfareren og Tinbad Øhøfareren og Jinbad Brødfareren og Stinnbad Sprøfareren og Ninbad Møfareren og Finbad Skjødfareren og Binbad Nødfareren og Pinbad Mjødfareren og Minbad Følfareren og Hinbad Brølfareren og Rinbad Kjølfareren og Dinbad Stølfareren og Vinbad Befølbareren og Linbad Knølfareren og Qwinbad Quephareren.

Når? På vei til en mørk seng var det et firkantet rundt Sinbad Sjøfarerens rokkalkeegg i den sengens natt som var alle alkers som var alle rokkers som var alle Mørkninbad Dagslysfarerens. Hvor?

18

Ja for det har da aldri hendt før at han har bedt om frokost på sengen med et par egg siden vi bodde på City Arms Hotel da han lot som han var syk og var ynkelig i stemmen og agerte Hans høyhet for å gjøre seg interessant for den gamle hurpa Mrs Riordan som han trodde han hadde draget på og hun etterlot oss ikke så mye som en farthing alt gikk til messer for henne selv og sjelen hennes verdens største gnier ynket seg over at hun måtte ut med fire pence til rødsprit og fortalte meg om alle plagene sine og kom med en masse gammelt skvalder om politikk og jordskjelv og verdens undergang kan vi ikke ha det litt hyggelig først i alle fall Gud hjelpe verden hvis alle kvinner var som henne sur på bade­ drakter og utringninger og det er selvfølgelig ingen som ønsket at hun skal gå med slikt jeg kan tenke meg at hun er gudelig fordi ingen mann vil se to ganger på henne jeg håper jeg aldri kommer til å bli som henne merkelig hun ikke vil ha oss til å dekke for ansiktet men hun var da i hvert fall en dannet dame og hun skravlet om Mr Riordan her og Mr Riordan der han var vel bare glad for å komme unna henne og hunden hennes som snuste på pelsen min og alltid ville inn under skjørtene mine det jeg særlig liker godt hos ham at han er så høflig mot gamle da­ mer og kelnere og tiggere men han er aldri for stor på det uten grunn men ikke bestandig hvis det da ikke skulle skje noe alvorlig da er det mye bedre at de kommer på sykehus hvor alt er rent men da måtte jeg vel mase på ham en hel måned ja og det neste ble vel at vi fikk en syke­ søster og hadde ham liggende der til de kastet ham ut eller kanskje en nonne som på det ekle fotografiet han har hun er ikke mer nonne enn jeg er ja for de er så svake og klynkende når de er syke de kan ikke unn­ være en kvinne for å bli bra igjen hvis han blør neseblod skulle man nes­ ten tro det var Å noe så skrekkelig tragisk du skulle nesten tro han var døden nær på South Circular den gangen han forstuet foten på korprøven på Sukkertoppen den dagen jeg hadde den kjolen på meg og Miss Stack kom med blomster til ham de styggeste og eldste hun kunne finne på bunnen av kurven det er ikke den ting hun ikke gjør for å komme inn på soveværelset til en mann med den gamle jomfrunalske stemmen sin prøvde hun å innbille seg at han skulle dø for hennes skyld og aldri mer skal jeg skue ditt åsyn selv om han jo så litt mer ut som mann med lange skjeggstubber der han lå i sengen likedan var det med far dessuten kan jeg ikke fordra å legge på bandasje og pusle med ham da han skar

57

577

seg i tåen med barberkniven mens han holdt på å skjære vekk liktorner redd han skulle få blodforgiftning men hvis jeg ble dårlig skulle vi sett hvilken oppmerksomhet men en kvinne skjuler det selvfølgelig for ikke å lage alt det bryderiet som de får til ja han har nok gjort det et eller an­ net sted det er jeg sikker på sånn appetitt som han har kjærlighet er det ikke ellers ville han ikke ha spist bare ved å tenke på henne så enten har det vært en av nattens løse fugler hvis han virkelig var der nede og den historien fra hotellet var bare en masse løgner han kom med for å dekke over det hele planla det Hynes oppholdt meg hvem var det nå jeg traff å javisst jeg traff kan du huske Menton og hvem ellers hvem la meg se det store barnerumpefjeset jeg så ham og han hadde ikke vært gift lenge før han flørtet med det unge pikebarnet i Pooles Myriorama og jeg vendte ham ryggen da han snek seg ut og virket skyldbetynget hva gjorde nå det men han hadde den frekkhet å prøve seg på meg en gang det hadde han bare godt av innbiller seg han er noe og de utkokte øynene hans av alle de dummeste jeg har møtt noensinne og det kaller man en advokat og jeg hater å ligge og kjekle lenge i sengen og hvis det ikke er det er det et eller annet lite ludder han har fått tak i et eller annet sted eller plukket opp i smug hvis de bare kjente ham like godt som jeg ja for i forgårs drev han og skrev et eller annet i et brev da jeg kom inn i stuen for å vise ham i avisen at Dignam var død som om noe hadde sagt meg det og han dek­ ket over det med trekkpapiret og lot som han tenkte på forretninger så høyst sannsynlig var det til en eller annen som tror hun har ham på knærne for alle mannfolk blir en smule slik i hans alder særlig når de be­ gynner å nærme seg de førti som han gjør nå for å lokke mest mulig penger ut av ham de største fjolsene er de gamle fjols og når han kysset meg på baken som vanlig var det vel bare for å dekke over det ikke for at jeg bryr meg døyten om det hvem han gjør det med eller har hatt det før på den samme måten men jeg skulle gjerne likt å ha visst det så lenge jeg slipper å ha dem begge rett under nesen dagen lang som den tøyta Mary som vi hadde i Ontario Terrace som stoppet ut stjerten for å gjøre ham opphisset det kan være ille nok at han lukter av de malte gatetøsene et par ganger fikk jeg mistanke og sa han skulle komme nærmere da jeg fant det lange håret på jakken hans for ikke å snakke om da jeg gikk ut på kjøkkenet han lot som han drakk vann 1 kvinne er ikke nok for dem det var naturligvis hans egen skyld alt sammen ødelegger tjenestefol­ kene når han foreslår at hun kan spise ved bordet vårt under julemiddagen hva byr du meg nå nei takk ikke i mitt hus stjeler potetene mine og østersene til 2/6 for dusinet og tok dem med seg ut da hun besøkte sin tante hva byr du meg regelrett tyveri var det men jeg er sikker på at han hadde noe gående med henne hå det krever en som meg for å oppdage den slags du har ingen beviser sa han for det var henne bevis Å ja tanten hennes var svært glad i østers men jeg fortalte henne hva jeg mente om henne tenk han foreslo at jeg skulle gå ut så han kunne være alene med henne jeg ville ikke nedverdige meg til å utspionere dem strømpebån-

dene jeg fant på værelset hennes den fredagen hun var ute var nok for meg litt for meget av det gode hun ble helt illrød i ansiktet av raseri da jeg ga henne oppsigelse det er best å klare seg helt uten dem jeg ordner på rommene langt fortere om det ikke hadde vært for den forbaskede matlagingen og gå ut med søppel og forresten så sa jeg rett ut til ham at enten så går hun eller så går jeg jeg kunne ikke engang få meg til å ta på ham når jeg tenkte på at han var sammen med en den slags frekke løgnersker og sjusker som blånekter rett opp i ansiktet på meg og gikk om­ kring og sang i huset og til og med på WC fordi hun visste hvor bra hun hadde det fordi han slett ikke klarte å unnvære det såpass lenge og der­ for måtte han gjøre det et eller annet sted og siste gang han kom på ba­ ken min var den kvelden da Boylan trykket meg hardt i hånden da vi gikk langs Tolka kommer det smygende en hånd i min jeg bare trykket håndleddet forsiktig med tommelfingeren og sang se maimånen lyser av kjærlighet for han har en tanke om ham og meg han er ikke så dum han sa jeg spiser middag ute og går på Gaiety men den tilfredsstillelsen har jeg ikke tenkt å gi ham under noen omstendighet gudene skal vite han har forandret seg på sett og vis bare han ikke ville gå med den samme gamle hatten bestandig hvis ikke måtte jeg betale en hyggelig ung gutt for å gjøre det for jeg greier det ikke selv en ung gutt ville like meg jeg skulle nok gjøre ham litt forvirret hvis jeg var litt alene med ham og hvis vi var det skulle jeg la ham få se de strømpebåndene mine de nye og få ham til å rødme bare ved å se på ham og forføre ham jeg vet hvordan gutter føler det med dun på kinnet når han drar den fordømte dingsen i timevis og spørsmål og svar vil du gjøre ditt og datt og hva vet jeg med kullkjøreren ja med biskopen ja det ville jeg for jeg fortalte ham om domprosten eller biskopen som satt ved siden av meg i synagogeparken da jeg strikket den ulltingen fremmed i Dublin hva var det for et sted og så videre om monumentene og han trettet meg ut med statuer opp­ muntrer man ham blir han bare verre enn han er hvem tenker du på bare si meg hvem du tenker på hvem er det si meg hva han heter hvem som er den tyske keiser er det ja ja innbill deg at det er meg tenk på ham kan du merke han prøver å gjøre meg til hore noe han ikke greier han burde holde opp med den slags nå i sin alder den rene ruin for en kvinne og ingen tilfredsstillelse i det later som han liker det til han kommer og så må jeg selv gjøre meg ferdig og man blir blek om leppene men nå er det i hvert fall overstått for uansett hva folk sier om det er det bare første gangen deretter er det bare det vanlige gjøre det og ikke tenke spesielt på det hvorfor kan man ikke kysse en mann uten at det skal være nødven­ dig å gå bort og gifte seg med ham først noen ganger elsker man det helt vanvittig når man føler seg så deilig over det hele at man slett ikke kan la være jeg skulle ønske at en eller annen mann ville ta meg når han er der og kysse meg i armene sine det er ingenting som et langt og hett kyss helt inn i sjelen så det nesten lammer deg og så hater jeg det skriftemålet da jeg gikk til fader Corrigan tok han på meg fader og hva gjorde det vel

578

579

så om han gjorde det hvor jeg sa ved kanalen som det fjolset jeg var men hvor på kroppen barnet mitt på benet på baksiden høyt oppe var det ja ganske høyt oppe var det hvor man sitter ja å Gud kunne han ikke si baken rett ut og få det overstått hva har det med saken å gjøre og gjorde du hvordan han nå uttrykte det jeg har glemt det nei fader og jeg tenker alltid litt på min egentlige fader hvorfor ville han vite det når jeg allerede hadde skriftet det for Gud han hadde en pen tykk hånd han var alltid klam i hånden jeg hadde ikke noe imot å ta i den det hadde ikke han heller skulle jeg tro etter tyrenakken og prestekragen jeg skulle gjerne vite om han kjente meg igjen i skriftestolen jeg kunne se ansiktet hans han kunne ikke se mitt han snudde seg selvfølgelig aldri rundt eller lot seg merke med noe øynene hans var røde da hans far døde de er jo også tapt for en kvinne selvfølgelig det må være fryktelig når en mann gråter så er de alene jeg kunne tenke meg å bli omfavnet av en i fullt ornat og lukten av røkelse av ham liksom paven dessuten er det ikke farlig med en prest hvis man er gift han er så forsiktig med seg selv og så gir de noe til HH paven som bot jeg undres på om han var tilfreds med meg men jeg likte ikke at han ga meg en så familiær klaps på baken da han gikk sin vei i entreen selv om jeg lo så er jeg ingen hest eller esel vel jeg antar han tenkte på sin far jeg undrer meg på om han ligger våken og tenker på meg eller drømmer han kan hende om meg hvem ga ham den blom­ sten han sa han hadde kjøpt den han luktet av et eller annet han hadde drukket ikke whisky eller porter eller kanskje det søtiige de bruker når de klistrer opp plakatene med en slags likør jeg kunne godt ha tenkt meg å nippe til en slik fyldig grønn og gu] kostbar likør som de typene som henger rundt sceneinngangen med operahattene sine drikker jeg smak­ te en gang på en slik med fingeren som jeg dyppet hos amerikaneren med det ekornet som snakket frimerker med far han måtte ta seg sam­ men for ikke å falle i søvn etter den siste gangen da vi drakk portvin og spiste dåsemat med den fine salte smaken ja for jeg følte meg så deilig og var sliten også og sovnet som en sten i det samme jeg la meg i sengen til jeg ble vekket av tordenværet Gud vær oss alle nådig jeg trodde himme­ len skulle åpne seg for å straffe oss og jeg korset meg og leste et Ave Maria akkurat som de fryktelige tordenskrallene i Gibraltar som om ver­ dens undergang var nær og så sier de at det ikke er noen Gud hva kunne man gjøre hvis himmel og jord var ingenting bare gjøre en botsøvelse det lyset jeg tente den kvelden i kapellet i Whitefriars Street for mai måned se det brakte lykke men han ville bare le hånlig hvis han hørte det for han går aldri i kirken til messe eller bønnemøte han sier sjelen din du har ingen sjel inni deg bare grå masse for han vet ikke hva det er å ha noen ja da jeg tente lampen for han må ha kommet 3 eller 4 ganger med det veldig store røde beistet av en dings han har jeg trodde at blod­ åren eller hva det sytten heter skulle sprenges selv om nesen hans ikke er så stor etter at jeg tok av meg alt sammen da gardinet var trukket ned etter alle de timene jeg hadde hatt med å kle på meg og parfymere meg

og kjemmet det ut som jern eller en tykk stålstang som sto hele tiden han måtte ha spist østers sikkert noen dusin og sangstemmen hans var storartet nei aldri i mitt liv har jeg følt noen som har hatt en på den stør­ relsen som fikk deg til å føle deg helt fylt han må ha spist en hel sau etterpå hva er egentlig meningen med å skape oss på den måten med et stort hull midt i oss akkurat som en hingst kjører den opp i deg fordi det er det eneste de vil med deg med det sammenbitte besluttsomme blikket han hadde i øynene jeg måtte halvt lukke øynene selv og allikevel har han ikke så fryktelig mye saft i seg da jeg fikk ham til å trekke den ut og gjøre det på meg når man tenker på hvor stor den er så er det desto me­ get bedre for det tilfelle noe av det ikke var vasket skikkelig ut etter siste gang jeg lot ham få gjøre seg ferdig i meg kjekk oppfinnelse de har laget for kvinner slik at han får all gleden men de skulle bare prøve det selv så ville de skjønne hva jeg gjennomgikk med Milly ingen ville tro det og da hun fikk tenner og Mina Purefoys mann å skån meg for den historien der bare lar det stå til og fyller henne med barn eller tvillinger en gang i året regelmessig som et urverk det lukter alltid spedbarn av henne den ene som de kalte krølltopp eller noe sånt som en nigger med en masse kruset hår jesus ungen er jo sort sist jeg var der var det en hel skokk som ramlet over hverandre og bæljet så det ikke var ørenslyd å få det sies jo at det er sunt de blir ikke tilfredse før de får oss til å hovne opp som ele­ fanter eller jeg vet ikke hva sett at jeg våget meg til å få én til ikke med ham men hvis han var gift er jeg sikker på at han ville få et sunt kjekt barn men jeg vet ikke Poldy har mer futt i seg ja det ville vært fryktelig morsomt det var vel da han traff Josie Powell og begravelsen og tenkte på meg og Boylan som fikk ham i gang nåvel han får bare tro hva han vil nå hvis han har noen glede av det jeg vet at de småklinte da jeg dukket opp på scenen han danset og satt ute med henne den kvelden da Geor­ gina Simpson hadde innvielsesselskap og så ville han unnskylde seg med at han ikke hadde hjerte til å se henne sitte der som veggpryd og det var derfor vi begynte å krangle om politikk det var han som begynte det var ikke jeg da han sa at Vårherre var tømmermann til sist fikk han meg til å gråte en kvinne er jo så følsom når det gjelder alt mulig etterpå var jeg rasende på meg selv for at jeg hadde gitt meg bare fordi jeg visste han var gal etter meg og han sa at Herren var den første sosialist og han irriterte meg så veldig at jeg ikke greide å gjøre ham sint men han vet nå allikevel en masse om forskjellige ting særlig om kroppen og det innven­ dige jeg har ofte hatt lyst til å undersøke det selv hva vi har inni oss i familiens legebok har jeg alltid kunnet høre stemmen hans som snakket når rommet var fullt og sett ham etterpå når jeg lot som jeg var uvenner med henne for hans skyld fordi han alltid var litt sjalu når han spurte hvor skal du hen og jeg sa bort til Floey og han ga meg Byrons dikt i pre­ sang og tre par hansker og så var det slutt på den historien jeg kunne lett ha fått ham til å gjøre det godt igjen når som helst jeg vet nok også om han skulle falle for henne igjen og gikk ut for å treffe henne et eller an-

58C

581

net sted det ville jeg ha skjønt hvis han hadde latt være å spise løk jeg vet mange måter jeg kan be ham om å brette ned kragen på blusen min eller komme nær ham med sløret mitt og hanskene når jeg går ut 1 kyss ville gjøre dem alle fortumlet men greit la oss bare se la ham gå til henne hun blir selvfølgelig bare henrykt over å late som hun er vilt forelsket i ham det ville ikke være meg så mye imot å gå rett til henne og spørre om hun elsker ham og se henne rett inn i øynene hun skulle ikke greie å lure meg men han kunne tro han var det og erklære henne sin kjærlighet på den plaprende måten sin slik han gjorde til meg selv om jeg hadde et helvetes besvær med å hale det ut av ham og allikevel likte jeg ham for det viste at han kunne beherske seg og ikke var den som gøv rett på det var på nære nippet at han også fridde til meg den kvelden ute på kjøkke­ net da jeg laget potetkaker det er noe jeg gjerne vil si deg men jeg fikk ham bort fra det ved å late som jeg var irritert med hendene og armene fulle av deig ellers hadde jeg røpet meg for meget kvelden før da jeg pra­ tet om drømmer så jeg ville ikke at han skulle få vite mer enn han hadde godt av hun omfavnet meg bestandig Josie når han var der beregnet på ham selvfølgelig glante på meg og da jeg sa at jeg vasket meg opp og ned så langt som mulig spurte hun om jeg også vasket det som ikke var mu­ lig også kvinner fører stadig samtalen dit og smører tykt på når han er der de kan se det på de snedige øynene hans som blunker aldri så lite og later som de er likegyldige når de kommer frem med sånt hva for noe er han for en slags fyr det forundrer meg ikke det minste at han er noe al­ deles bortskjemt for han var veldig kjekk den gangen og prøvde å ligne på lord Byron jeg sa jeg likte det selv om han var pen til å være mann og det gjorde han også litt før vi ble forlovet selv om hun ikke var så glad for det senere den dagen da jeg fikk latterkrampe og ikke kunne holde opp så nesten alle hårnålene mine falt ut den ene etter den andre med alt det håret jeg hadde du er alltid i godt humør sa hun ja fordi det ergret henne en god del fordi jeg pleide å fortelle henne en hel del av hva som skjedde mellom oss ikke det hele men bare nok til at hun fikk vann i munnen men det var ikke min skyld hun formørket ikke inngangen meget etter at vi ble gift jeg undres på hvordan hun er blitt nå etter at hun har levd sammen med den dustete mannen sin hun var begynt å se dratt og sli­ ten ut sist jeg så henne kanskje de nettopp hadde hatt en uoverensstem­ melse for jeg merket med en gang at hun var forhippen på å dra i gang en samtale om ektemenn og prate om ham og rakke ham ned hva var det hun fortalte meg igjen å jo at noen ganger går han til sengs med skitne støvler på når han fikk den slags griller i hodet bare tenk på det å gå til sengs med et slikt individ som kan myrde deg hvert øyeblikk det skal være du verden for en mann godt at ikke alle blir sprø på den samme måten Poldy hva han nå enn finner på så tørker han alltid av føttene på matten når han kommer hjem enten det er regnvær eller sol­ skinn og pusser alltid skoene selv og han tar alltid av seg hatten når man møter ham på gaten og nå går han rundt i tøfler for å få tak i £ 10.000 for

et postkort U p up Å kjæreste May ville ikke noe slikt simpelthen bare kjede vettet av deg er faktisk for dum til å ta av seg støvlene hva skal man stille opp mot en slik mann jeg tror jeg vil heller dø 20 ganger etter hverandre enn å gifte meg med en av samme kjønn han ville naturligvis aldri mer finne en kvinne som meg som holdt ut med ham kjenn meg kom og ligg med meg ja og det vet han også godt på bunnen av sitt hjerte ta nå for eksempel denne Mrs Maybrick som forgiftet sin mann på grunn av hva var det nå igjen hun var forelsket i en annen mann ja hun ble avslørt var hun ikke en regelrett skurk som gikk hen og gjorde noe slikt noen menn kan selvfølgelig være fryktelig irriterende og drive en til vanvidd og man er alltid det verste de vet hvorfor vil de så gifte seg med oss hvis vi er så fryktelige som de påstår ja for de kan ikke klare seg uten oss hvit arsenikk var det hun hadde i teen hans fra et fluepapir var det ikke slik jeg gad vite hvorfor de kaller det dét hvis jeg spurte ham ville han si det kommer fra gresk og så er man like klok hun må ha vært full­ stendig forgapt i den andre fyren tenk at hun tok sjansen på å bli hengt å hun brød seg vel ikke noe om det hvis det var hennes natur hva annet kunne hun vel gjøre og dessuten er de vel ikke så umenneskelige at de går bort og henger en kvinne helt sikkert ikke de er så forskjellige alle sammen Boylan snakker om formen på foten min han la straks merke til det allerede før han ble presentert da jeg var på DBC sammen med Poldy jeg lo og prøvde å høre etter jeg vippet med foten vi bestilte begge 2 te med vanlig brød og smør jeg så han kikket med de to gamle søstrene sine av noen jomfruer da jeg reiste meg og spurte serveringsdamen hvor det var jeg var likeglad når det løper av med meg og de stramme sorte buksene han fikk meg til å kjøpe det tar en halv time å få dem ned så man blir helt gjennomvåt hver gang alltid har han en eller annen ny idé annenhver uke jeg satt lenge og glemte glacéhanskene mine på stolen bak som jeg aldri fikk igjen en eller annen tyveknekt av en kvinne og han ville at jeg skulle sette det inn i Irish Ti­ mes mistet på dametoalettet DBC i Dame Street finneren bes tilbakele­ vere dem til Mrs Marion Bloom og jeg så han stirret på føttene mine da jeg gikk ut gjennom svingdøren og han sto og kikket da jeg kikket meg tilbake og jeg gikk tilbake til te 2 dager senere i håpet om men det var han ikke hvorfor kunne det opphisse ham fordi jeg satt med bena i kors da vi var i det andre lokalet først mente han skoene som var for trange til å gå i hånden min er like pen hvis jeg bare hadde hatt en ring med sten for måneden min en pen akvamarin jeg skal be ham om en og et gullarmbånd jeg er ikke spesielt glad i foten min allikevel lot jeg ham en gang få være med foten den kvelden etter Goodwins fiasko på konserten så kaldt og blåsende var det nåvel vi hadde litt rom til toddy hjemme og det var ikke slukket på kaminen da han ba meg ta av meg strømpene da jeg lå på kaminryen i Lombard Street West og en annen gang var det de skitne støvlene mine som han ville jeg skulle tråkke med i all den hestelorten jeg kunne finne men han er jo heller ikke naturlig som resten av

583

verden at jeg hva var det han sa jeg kunne gi Katty Lanner 9 poeng av 10 og slå henne hva skal det bety spurte jeg ham jeg har glemt hva han sa for sisteutgaven kom forbi i det samme og mannen med det krusete håret på Lucanmeieriet som er så høflig synes jeg har sett ansiktet hans et sted før jeg la merke til ham mens jeg smakte på smøret så jeg tok den tiden det trengte Bartell dArcy også som han pleide å gjøre narr av da han begynte å kysse meg på kortrappen etter at jeg hadde sunget Gounods Ave Maria hva venter vi på å mitt hjerte kyss meg kjære midt på pannen du er en annen han var temmelig kåt på meg med den sking­ rende stemmen han pleide å vrøvle om den dype stemmen min hvis man skulle tro ham jeg likte den måten han brukte munnen når han sang og så sa han er det ikke fryktelig å gjøre det sånn på et sted som det jeg kan ikke skjønne hvorfor det skulle være så forferdelig og det skal jeg også si til ham en dag ikke nå og overraske ham javisst og jeg skal ta ham med meg dit og vise ham nøyaktig stedet hvor vi gjorde det og værsågod nå kan du like det eller la være han tror ikke at noe kan skje uten at han vet om det han ante ingen ting om min mor før vi var forlovet ellers ville han aldri ha fått meg så billig som han gjorde han var forresten 10 gan­ ger verre selv og tigget meg om å klippe av et stykke av underbuksene mine det var den kvelden vi gikk over Kenilworth Square og han kysset meg i hanskeåpningen og jeg måtte ta den av meg kom med spørsmål er det tillatt å spørre hvilken form det er på soveværelset ditt så jeg lot ham få beholde den som en erindring om meg da jeg så at han stakk den i lommen han er jo helt vill når det gjelder underbukser det er jo lett å se slik han glaner på skamløse tøyter på sykkel med skjørtene som blåser opp til navlen selv da Milly og jeg var sammen med ham på friluftsfesten hun i den fløtefargede musselinkjolen som sto rett i solen slik at han kunne se hver eneste trevl hun hadde på seg han så meg bakfra og fulgte etter i regnværet men jeg så ham før han så meg der han sto på hjørnet av Harolds Cross Road i ny regnfrakk med halstørkle i sigøynerfarger for å fremheve hudfargen og den brune hatten og virket slu som vanlig hva var det han foretok seg der hvor han ikke hadde noe å gjøre de kan gå bort og få seg hva de vil hos enhver i skjørt og man får ikke spørre dem om noe som helst men de skal vite hvor har du vært hvor skal du jeg kunne merke at han kom luskende etter meg med øynene i nakken min han hadde holdt seg unna huset det var blitt en anelse for varmt for ham så jeg snudde meg halvveis og stanset og han maste på meg helt til jeg sa ja og jeg tok langsomt av meg hansken og kikket på ham han sa at de gjennombrutte ermene mine var for kalde i regnværet hva som helst for å kunne ta på underbuksene mine underbuksene hele tiden helt til jeg lovet å gi ham dem jeg hadde på dukken min så han kunne gå rundt med dem i vestlommen Å Maria Santisima han så noe så helt forferdelig fjollete ut i regnet de flotte tennene hans som fikk meg til å bli sulten av å se på dem og tryglet meg om å løfte den oransjefargede underkjolen jeg hadde på meg med solplisseene at det var ingen i nærheten han sa

han ville falle på kne i sølen hvis jeg ikke gjorde det og slik holdt han det gående og han ville ha gjort det også han ville ha ødelagt den nye regn­ frakken man vet aldri hva slags innfall de kan få når man er alene med dem de er helt ville etter det hvis noen skulle komme forbi så jeg løftet dem litt og rørte ved buksene hans utenpå slik jeg pleide med Gardner senere med venstre hånd for at han ikke skulle finne på det som var verre det var jo på et offentlig sted og jeg holdt på å dø av nysgjerrighet for å få vite om han var omskåret han skalv som gelé over det hele de vil absolutt gjøre alt så fort tar all gleden ut av det far ventet hele tiden på middagen sin han sa jeg skulle bare si jeg hadde glemt portemoneen min hos slakteren og måtte gå tilbake etter den for en bedrager og så skrev han brev til meg med alle de ordene som sto der hvordan kunne han ha den frekkheten mot en kvinne han med de fine manerene sine og gjorde det så pinlig etterpå da vi møttes igjen og spurte om han hadde fornærmet meg jeg sto der med nedslåtte øyne selvfølgelig og han så at jeg ikke var det han hadde da litt vett ikke som det andre fjolset Henny Doyle han prøvde bestandig å plukke fra hverandre ordspråklekene jeg hater uheldige menn og hvis jeg visste hva det betydde for ham ville jeg selvfølgelig ha sagt nei til ham for syns skyld jeg skjønner deg ikke sa jeg og det var helt naturlig og det er det jo selvfølgelig det sto stadig beskre­ vet med bilde av en kvinnes på den muren i Gibraltar med det ordet jeg ikke har funnet noe sted bare hvis barn ser det altfor unge og hver mor­ gen skrev han brev noen ganger to om dagen jeg likte den måten han elsket på den gangen han visste hvordan en kvinne skal tas da han send­ te meg 8 store valmuer fordi det var min den 8. så skrev jeg den aftenen han kysset meg på hjertet i Dolphins Barn jeg kunne ikke beskrive det med enkle ord det gjør at du føler deg som ingenting annet på jorden men han greide aldri å omfavne så godt som Gardner jeg håper han kommer på mandag som han sa på samme tid fire jeg hater folk som kommer til alle tider du åpner døren og tror det er grønnsakene så er det besøk og du er ikke påkledd eller døren til det rotete og skitne kjøkkenet blåser opp den dagen gamle frostfjes Goodwin kom angående konserten i Lombard Street og jeg sto der rett etter middagen helt rød i hodet og med flekker av lapskausen ikke se på meg professor måtte jeg si jeg ser forferdelig ut men han var en fin gammel herre på sin måte ingen kunne være mer høflig ingen som kan si at man ikke er hjemme du må kikke gjennom gardinene akkurat som med visergutten i dag jeg trodde først han ga avbud da han sendte portvin og ferskener først og jeg hadde nettopp begynt å gape av nervøsitet og trodde han prøvde å holde meg for narr da jeg hørte hans tattarattatt på døren han må ha vært litt sen for den var 1/4 over 3 da jeg så de 2 Dedalus-pikene som kom fra skolen jeg vet aldri riktig hva klokken er selv den klokken han ga meg går visst aldri riktig jeg må få det undersøkt da jeg kastet ut pennyen til den halte sjømannen for England vårt fedreland da jeg plystret det er en vakker pike jeg har kjær og jeg hadde ikke så meget som tatt på meg rent

584

585

undertøy eller pudret meg eller noe som helst i dag om en uke skal vi dra til Belfast det er heldig at han skal til Ennis det er faren hans som har fødselsdag den 27. det ville ikke vært så hyggelig hvis han ante vi hadde værelser ved siden av hverandre på hotellet og vi tøyset med hverandre i den nye sengen jeg kunne ikke godt be ham holde opp og la være med å bråke med meg når han er i værelset ved siden av eller kanskje en pro­ testantisk prest som hoster og banker i veggen så ville han ikke tro det neste dag at vi ikke hadde gjort noe som helst det er greit nok for en ek­ temann men du kan ikke lure en elsker etter at jeg har fortalt ham at vi aldri gjorde noe som helst naturligvis trodde han meg ikke nei det er bedre han drar dit han skal dessuten skjer det jo alltid et eller annet med ham den gangen vi skulle på Mallow-konserten i Maryborough og han bestilte glovarm suppe til oss begge så ringte plutselig klokken han går bortover perrongen med suppen plaskende rundt seg og slurper den i seg med skjeen at han kunne og kelneren etter ham og skrekk og full forvirring og toget skulle gå men han ville ikke betale før han var ferdig de to herrene i kupeen på 3. klasse sa at han hadde fullstendig rett og det hadde han også noen ganger er han så halsstarrig når han har satt seg noe i hodet det var godt gjort av ham å få opp kupédøren med kniven sin ellers hadde de kjørt oss helt til Cork det var vel noe de gjorde for å hevne seg på ham åh jeg elsker å kjøre tog eller bil med myke deilige pu­ ter jeg undrer meg på om han tar 1. klasse til meg han gjør det kanskje på toget og gir konduktøren drikkepenger nå jeg formoder det blir de vanlige tåpelige mannfolkene som måper etter oss med verdens dum­ meste blikk som tenkes kan det var et unntak den vanlige arbeideren som lot oss få være alene i kupeen den dagen vi kjørte til Howth jeg skulle gjerne visst hvem han var 1 eller 2 tunneler kanskje og du kan se ut vinduet og så mye bedre når du kjører tilbake igjen hvis jeg nå aldri kom tilbake igjen hva ville de si jeg hadde stukket av med ham det hjel­ per deg frem på scenen den siste konserten jeg sang var den for over et år siden når var det igjen St Teresas Hall Clarenden St de dumme små­ jentene som de har til å synge nå Kathleen Kearney og hennes like fordi far var offiser og jeg sang den åndsfraværende soldaten og bar en brosje for lord Roberts det sto irsk skrevet over hele meg og Poldy var ikke irsk nok var det han som ordnet det den gangen det skulle ikke forbause meg som da han fikk meg til å synge i Stabat Mater ved å gå rundt og si at han holdt på å sette musikk til Led milde lys jeg oppfordret ham til det helt til jesuittene fant ut at han var frimurer og hamret Led du meg på pianoet og hadde lånt den fra en gammel opera ja og han vanket sam­ men med noen av disse Synd Fein den siste tiden eller hva det nå er de kaller seg og vårtet opp med det vanlige våset sitt og vrøvlesnakket han sier det er den vesle mannen han viste meg som var uten hals er veldig intelligent og er en kommende mann Griffiths heter han nåvel han ser nå slett ikke slik ut det er nå alt jeg kan si men det må allikevel ha vært ham han visste at det var boycott jeg hater alt snakk om politikk etter

krigen dette Pretoria og Ladysmith og Bloemfontein hvor Gardner løyt Stanley G 8. bat 2. East Lancs Reg av dysenteri han var en nydelig fyr i kaki og akkurat passe høy for meg jeg er sikker på at han var tapper også han sa jeg var nydelig den aftenen vi kysset hverandre farvel ved kanalslusen min irske skjønnhet han var blek av opphisselse fordi han skulle dra av sted eller bli sett fra veien han kunne ikke stå rolig og jeg var så het som jeg aldri før hadde vært de skulle ha sluttet fred i begynnelsen eller også kunne gamle onkel Paul og de andre gamle Krugerne gått hen og gjort det opp på tørre never seg imellom i stedet for å trekke det ut i årevis og slå ihjel alle stilige menn som fantes med dysenterien sin hvis han enda var blitt skutt ville det ikke ha vært så ille jeg elsker å se et regi­ ment paradere første gang jeg så det spanske kavaleriet i La Rocque det var så nydelig å se etterpå alle lysene på den andre siden av bukten fra Algeciras akkurat som ildfluer eller stridsmanøvrene på feltet Black Watch regimentet iført kilt i parademarsjen forbi 10. Husarregiment prinsen av Wales sine egne eller lansérregimentet å lansérene er så praktfulle eller Dublinerne som seiret ved Tugela hans far tjente penge­ ne sine på å selge hester til kavaleriet ja og han kunne kjøpe en flott gave til meg i Belfast etter det jeg ga ham de har nydelig undertøy der oppe eller en av de lekre kimonoene jeg må endelig huske å kjøpe en møllkule slik som jeg hadde før til å legge i skuffen med tøyet så spen­ nende det ville vært å gå rundt på handlerunde sammen med ham og kjøpe inn alle slike ting i en ny best å la den ringen bli igjen hjemme må hele tiden vri den rundt for å få den over knoken ellers bare roper de det ut over hele byen i avisene eller noen sladrer til politiet om meg men de vil bare tro vi er gift å de kan bare gå og hoppe i sjøen alle sammen det blåser jeg i han har masse penger og han er ikke den typen som går hen og gifter seg så noen må jo se å få plukket ham litt hvis jeg bare kunne finne ut om han liker meg jeg så vel litt tam ut naturligvis da jeg så meg i speilet og pudret meg et speil gir jo aldri det helt riktige inntrykket for­ resten så er det ikke det minste rart slik som han knadde meg hele tiden med det store hoftebenet sitt tung er han også med det hårete brystet i denne varmen alltid skal man legge seg for dem det hadde vært bedre om han kunne stikke den inn i meg bakfra slik som Mrs Mastiansky for­ talte meg at mannen hennes gjør det med henne akkurat som hunder og stikker ut tungen så langt hun kan og han som er så stille og mild med dingsedutten sitaren sin man kan aldri vite hva mannfolk finner på deilig stoff i den mørke dressen han hadde på seg og stilig slips og sokker med de himmelblå silkegreiene på han må sannelig være velstående det ser jeg på snittet i klærne hans og det tunge gulluret men han var som en riktig djevel noen minutter etter at han kom tilbake med sisteutgaven og rev i stykker bongene og bannet så det lyste fordi han hadde tapt 20 pund han sa han hadde tapt på grunn av en outsider som hadde vun­ net og halvparten hadde han satset for meg etter tipset fra Lenehan han forbannet ned til dypeste helvete den snylteren han tok seg friheter med

586

587

meg etter Glencree-middagen da vi kjørte den lange skrangleturen til­ bake over Featherbed Mountain etter at borgermesteren hadde kastet li­ derlige blikk etter meg Val Dillon den fete hedningen jeg la først merke til ham under desserten da jeg satt og knekket nøtter med tennene jeg skulle ønske at jeg kunne ha gnaget i meg hver eneste trevl av den kyl­ lingen jeg satt med i fingrene den var så saftig og velstekt og mør som bare det men jeg ville ikke spise opp alt på tallerkenen gaflene og fiskeskjeene var også ekte sølv jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne lett ha listet med meg noen i muffen da jeg lekte med dem man kan alltid bli av med dem som betaling på en restaurant for det lille man fortærer man får være takknemlig for en ussel kopp te som en stor ære slik ver­ den er innrettet men hvis dette fortsetter skal jeg i hvert fall ha to nye gode nattlinneter for det første men jeg vet ikke hva slags underbukser han liker ingen i det hele tatt tror jeg sa han ikke jo og halvparten av pi­ kene i Gibraltar gikk aldri med noen enten nakne som Gud skapte dem den andaluserinnen som sang Manola gjorde ikke store hemmeligheten av hva hun ikke hadde på seg ja og det andre paret kunstsilkestrømper er det røket en maske etter bare en eneste dag jeg kunne ha gått tilbake til Lewers i formiddag og laget bråk og fått dem byttet hvis det ikke hadde vært for at jeg hadde blitt så oppspilt og hadde risikert å gå på ham og ødelegge alt sammen og et av de tettsittende korsettene jeg har lyst på blir annonsert billig i Gentlewoman med elastiske spiler over hof­ tene han reparerte det jeg har men det ble ikke bra hva var det nå det sto igjen det gir en yndig figur 11 shilling og sixpence fjerner det uskjønne brede feltet over stussen slanker magen min som er en anelse for stor jeg får sløyfe porteren til middag ellers blir jeg for glad i den siste de sendte opp fra ORourke var flau som oppvaskvann han tjener penger lett Larry de kaller ham den møllspiste pakken han sendte til jul en tørr kake og en flaske med noe skvip som han kalte rødvin og som han ikke fikk noen andre til å drikke Gud bevare spyttet hans så han ikke dør av tørste eller også må jeg gjøre noen pusteøvelser jeg lurer på om de avmagringspillene er noe tess det er lett å overdrive de tynne er ikke så mye på moten lenger strømpebånd jeg har i hvert fall det fiolette paret jeg bruk­ te i dag det er alt han kjøpte til meg for den sjekken han fikk den første nå nei så var det også det ansiktsvannet jeg slapp opp for i går det gjør huden min som ny jeg sa det til ham gang på gang at han skulle få laget mer på samme sted og nå glemmer du det ikke gudene skal vite om han husket det selv om jeg sa det til ham men jeg kan se det på flasken hvis ikke må jeg antagelig vaske meg i mitt eget tiss akkurat som buljong eller kyllingsuppe med litt opoponax og fiol tror jeg det var begynner å se litt gammel eller grov ut huden under er mye finere der den flasset av på fingeren hvor jeg brant meg synd det ikke er slik over det hele og de 4 usle lommetørklærne rundt 6 shilling til sammen i hvert fall kan man ikke komme seg noe sted her i verden uten stil alt går til mat og husleie når jeg selv får noe skal jeg virkelig ødsle dem rundt kan jeg fortelle deg

på en fin måte jeg har alltid hatt lyst til å øse en hel håndfull te i kannen og ikke spinke og spare når jeg kjøper et par gamle spasersko liker du de nye skoene mine ja hvor meget kostet de jeg eier omtrent ikke klær den brune drakten og skjørtet og jakken og den som er på renseriet hva er det for en kvinne klipper opp den gamle hatten og lapper den andre med mannfolkene vil ikke se på deg og kvinnene prøver å tråkke på deg for de vet at du ikke har noen mann og alt blir dyrere for hver dag i de 4 årene jeg har igjen til jeg bli 35 nei jeg er hva er det egentlig jeg blir jeg blir 33 i september gjør jeg virkelig det å bare se på Mrs Galbraith hun er mye eldre enn meg jeg så henne da jeg var ute i forrige uke skjønnheten hennes er også på retur hun var en nydelig kvinne praktfullt hår som rakk henne til livet hun kastet det alltid tilbake som Kitty OShea i Grantham Street det første jeg gjorde om morgen var å kikke over gaten og se at hun gredde det som hun elsket det og nøt det synd jeg først ble kjent med henne dagen før vi flyttet og at Mrs Langtry jerseyliljen som prin­ sen av Wales var forelsket i han er sikkert som alle andre karer bortsett fra at han er kongelig de er skapt likedan alle sammen men jeg skulle gjerne ha likt å prøve en sort manns en skjønnhet opp til hva var hun 45 det var en morsom historie om den sjalu gamle ektemannen hvordan var den nå igjen og en østerskniv han gikk nei han fikk henne til å gå med en slik blikksak på seg og prinsen av Wales ja han hadde østerskniv men det kan da ikke være sant noe slikt ligner på noen av de bøkene han henter til meg verkene til Mester Fran