Tradisjoner og skoler i moderne vitenskapsfilosofi 8290373260

Citation preview

KJELL S. JOHANNESSEN

TRADISJONER OG SKOLER I MODERNE VITENSKAPSFILOSOFI

NB Rana DepotbibHoteket

SIGMA FORLAG A.S

© SIGMA FORLAG A.S ISBN 82-90373-26-0 5. opplag, januar 1989

Døves Trykkeri A.s

Forord Denne boken er ment å skulle dekke deler av pensum i vi­ tenskapsfilosofi til examen philosophicum ved Universitetet i Bergen. Den gir en fremstilling av de viktigste retningene i vår tids vitenskapsfilosofi — den logiske positivismen, den kritiske rasjonalismen, den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Ludwig Wittgenstein og hermeneutikken. Hovedvekten er lagt på å vise hvordan de tre siste retningene på ulike må­ ter kan betraktes som kritiske reaksjoner på den logisk-positivistiske vitenskapsfilosofien, som dominerte den internasjo­ nale debatten fra slutten av 1920-årene til begynnelsen av 1960-årene. På forskjellige måter, og med ulike midler, blir grunnpillarene i den logiske positivismen underminert. I sær­ deleshet gjelder det dens meningsteoretiske fundament — den semantiske oppfatningen av meningens natur. Det blir svært tydelig i den kritikken som rettes mot den fra representante­ ne for den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein. Med utgangspunkt i en pragmatisk oppfatning av begrepe­ nes natur og virkemåte prøver denne retningen å tegne et nytt og mer troverdig bilde av den vitenskapelige virksomhetens karakter og særtrekk. Nærværende bok er skrevet under presset fra svært korte leveringsfrister. Forfatteren kan derfor ha kommet i skade for å foreta vurderinger og slippe fra seg formuleringer som ellers ikke ville ha sett dagens lys. Han er derfor meget takk­ nemlig for synspunkter og kommentarer til boken — kritis­ ke så vel som konstruktive. Førstelektor Kåre Johnsen takkes for å ha tatt seg tid til å lese kapitlet om den logiske positivismen og gitt forfatte­ ren mange nyttige råd og vink. Bergen, 15. september 1985 Kjell S. Johannessen

Innhold I.

IL

III.

VITENSKAP OG VITENSKAPSFILOSOFI 1.1 Vitenskapsfilosofiens objekt og metode .

9

DEN LOGISK-EMPIRISTISKE TRADI­ SJONEN I VITENSKAPSFILOSOFIEN 2.1 Innledning.................................................... 2.2 Den logiske positivismens program........ 2.3 Det aksiomatiske vitenskapsidealet hos Aristoteles.................................................... 2.4 Ren og anvendt geometri.......................... 2.5 Formallogikken.......................................... 2.6 Språket som kalkyle.................................. 2.7 Universalspråket og den logiske analysen 2.8 Tesen om alle vitenskapers prinsipielle enhet 2.9 Skillet mellom analytiske og syntetiske utsagn............................................................ 2.10 Verifikasjonsprinsippet og dets rolle i den logiske positivismen.................................... 2.11 Filosofiens natur........................................ 2.12 Rasjonal rekonstruksjon av begrepet om vitenskapelig forklaring............................ 2.13 Analysen av vitenskapelige lover............ 2.14 Analysen av vitenskapelige teorier..........

80 85 88

DEN KRITISKE RASJONALISMEN — KARL R. POPPER 3.1 Innledning.................................................... 3.2 De avgjørende ungdomsårene.................. 3.3 Forskningens logikk..................................

92 94 98

7

19 23 28 34 36 56 59 64 67 70 78

3.4 3.5 3.6

Induksjonsproblemet og den vitenskapelige metodes rasjonalitet.................................... 103 Bevissthet, erkjennelse og språk.............. 107 Søkelysteorien og humaniora.................... 115

IV.

DEN VITENSKAPSFILOSOFISKE TRADISJONEN FRA WITTGENSTEIN 4.1 Analyserammen og den pragmatiske oppfat­ ningen av meningens natur............... 117 4.2 Thomas S. Kuhn — Fra vitenskapshistorie til vitenskapsfilosofi.................................... 131 4.3 Forskersamfunn, paradigmer og normalvitenskap........................................................ 137 4.4 Vitenskapelige revolusjoner........................ 142 4.5 Paradigmet — Struktur eller forbilledlig problemløsning? ........................................ 145

V.

DEN HERMENEUTISKE TRADISJONEN 5.1 Innledning...................................................... 151 5.2 Den dialektiske hermeneutikken — Dilthey 154 5.3 Hermeneutikken i vår tid............................ 164 5.4 Hans-Georg Gadamer og kritikken av Dilthey............................................................ 165 5.5 Karl-Otto Apel og den transcendentalpragmatiske hermeneutikken...................... 166 5.6 Georg Henrik von Wright og den kritiskanalytiske hermeneutikken.......................... 171

VI.

NOTER

VII.

KORTFATTET VITENSKAPSFILOSOFISK LEKSIKON........................

8

182

Vitenskap og vitenskapsfilosofi

Vitenskapsfilosofiens objekt og metode

Vitenskapsfilosofien er en sentral filosofisk disiplin. Den har som hovedoppgave å besvare spørsmålet: Hva er vitenskap? Men det finnes ingen enighet om hvordan man skal gå til verks for å fremskaffe det mest dekkende svaret. Denne lille bo­ ken tar sikte på å gi en innføring i de vitenskapsfilosofiske retninger som har vært dominerende i det tyvende århundre. Den er følgelig en beretning om et mangfold av forsøk på å løse det vitenskapsfilosofiske hovedproblem på den mest mulig adekvate måte. Mangfoldet vil likevel ikke bli overdre­ vet. Vi skal konsentrere fremstillingen om fire hovedretnin­ ger i moderne vitenskapsfilosofi: den logiske positivismen, den kritiske rasjonalismen, den vitenskapsfilosofiske tradi­ sjonen som utgår fra Ludwig Wittgensteins senfilosofi og her­ meneutikken. Dette er på ingen måte en uttømmende beskri­ velse av de skoledannelser, retninger og tradisjoner som har markert seg i det vitenskapsfilosofiske landskapet i vårt år­ hundre. Det er langt mer komplisert enn som så. Ikke desto mindre vil man ha en rimelig god orientering i samtidens vik­ tigste strømninger dersom man fordyper seg i de nevnte fire hovedretningene. Men selv med denne relativt kraftige be­ grensningen er det utelukket å forfølge problemene i dybden. Fremstillingen vil nødvendigvis måtte begrense seg til hoved­ trekkene. Den vil dessuten ha en viss idealtypisk karakter i

9

den forstand at den enkelte retning i hovedsak vil bli omtalt med henblikk på sine typiske karaktertrekk uten hensyn til om disse forelå samtidig eller fulgte etter hverandre i tid. Bare der hvor tidspunktet for utviklingen av bestemte synspunk­ ter er av sentral betydning for å klargjøre hovedtrekkene i fremstillingen, vil kronologien bli trukket inn i bildet. Dette for eksempel vil være tilfelle når det gjelder den logiske positivismens forhold til den deduktivt-nomologiske forklarings­ modellen (s.d.). For den forutsetter at man ser på den viten­ skapelige metode som hypotetisk-deduktiv i sin karakter, og det stemmer ikke for den første fasen av den logiske positi­ vismen. Da betraktet man fremdeles den vitenskapelige virk­ somhet som noe som fundamentalt var karakterisert ved sin induktive fremgangsmåte. (De kursiverte faguttrykkene er ut­ førlig forklart i fremstillingen av den logiske positivismen og den kritiske rasjonalismen.) Hva slags problemer er det så vitenskapsfilosofene arbei­ der med og hvordan adskiller de seg fra vanlige vitenskapeli­ ge problemstillinger? Målet for den vitenskapelige virksom­ het er primært å utvide vår erkjennelse av naturen, samfun­ net og mennesket. Men vi ønsker naturligvis også å sikre og konsolidere den kunnskap vi allerede har innvunnet. I begge tilfeller er virksomheten innrettet mot ulike sider av virkelig­ heten. Den tar sikte på å bringe større klarhet i hvilke saks­ forhold som faktisk foreligger og hvordan de henger sam­ men. Ideelt søker den vitenskapelig praksis å nå frem til for­ muleringer av de prinsipper som er virksomme på de respek­ tive undersøkelsesfelter. Slike prinsipper kalles i noen tilfel­ ler lover i andre tilfeller kalles de teorier. (Vi skal i de føl­ gende kapitler gå nærmere inn på disse begrepene.) Men lo­ ver og teorier kan ikke etableres på en hvilken som helst må­ te. Det må skje på en metodisk kontrollert og etterprøvbar måte. Forskeren må kunne redegjøre for hva slags belegg som eksisterer og hvordan det er fremskaffet. Det siste er i meto­ disk henseende det viktigste. Vilkårene for de foretatte

10

observasjoner må beskrives og utførelsen av eventuelle ek­ sperimenter må redegjøres for i detalj. Først da kan vi ha en rimelig grad av tillit til de fremskaffede data. Hvis disse data dertil vises seg å kunne bli utledet fra gamle eller nye lover/ teorier sammen med beskrivelsen/redegjørelsen for observasjonene/eksperimentene, så sies de også å være vitenskape­ lig forklart. Under de beskrevne vilkår faller de inn under en vitenskapelig lov eller teori, og da har vi å gjøre med en vitenskapelig forklaring. Denne fremstillingen viser i hvilken forstand vi kan si at den vitenskapelige virksomhet befatter seg med å reise og be­ svare spørsmål som angår de forskjelligste sider av virkelig­ heten. Og resultatene er hele tiden underkastet en erfarings­ messig kontroll. Skjønt vi her må gjøre et lite unntak for vi­ tenskaper som matematikk og logikk. De arbeider med for­ male bevis i stedet for forklaringer, noe vi skal si litt mer om senere. Alle de øvrige vitenskapene — naturvitenskapene, samfunnsvitenskapene og de humanistiske vitenskapene — prøver på ulike måter med ulike midler å bringe større klar­ het i hvordan naturen, samfunnet og mennesket er beskaf­ fen — «was die Welt im Innersten zusammenhålt», som det heter i Goethes Faust. I motsetning til dette forsøker ikke vitenskapsfilosofien å utforske virkeligheten direkte. I stedet tar den mål av seg til å kaste lys over vitenskapens natur. Vitenskapen selv blir gjen­ stand for utforskning. I stedet for å fremskaffe vitenskapeli­ ge data om virkeligheten, vil vitenskapsfilosofen vite mer om hva det innebærer å etablere vitenskapelige data og viten­ skapelig kunnskap generelt. Han stiller spørsmål av typen: Hva er vitenskapelig observasjon? Under hvilke betingelser foregår den? Er den styrt av noe eller er den forutsetningsfri? Når kan vi med rette si at noe er vitenskapelig forklart? Hva kjennetegner en vitenskapelig forklaring? Hva karakte­ riserer en vitenskapelig lov? Finnes det én eller mange for­ skjellige typer av vitenskapelige lover? Hva slags rolle spiller

lover i vitenskapelige forklaringer? Hva er en vitenskapelig teori og hvilken rolle spiller den i forskningsvirksomheten? Hvordan er forholdet mellom vitenskapelige lover og teorier? Hva kjennetegner en vitenskapelig hypotese og hvordan inn­ går den i forskningsarbeidet? Hvilke krav må stilles til en vi­ tenskapelig metode? Finnes det én eller finnes det mange vi­ tenskapelige metoder? Hva karakteriserer den vitenskapeli­ ge kunnskapens vekst i alminnelighet? Hvis all vitenskapelig kunnskap er etablert på grunnlag av teoretiske antagelser, hva skjer så med kunnskapen innen et gitt fagfelt dersom én teo­ ri forlates til fordel for en ny? Spørsmål av dette slaget lar seg ikke besvare på grunnlag av observasjoner og eksperimenter. Her dreier det seg om ana­ lyser av de begrepene som antas å være karakteristiske og grunnleggende for den vitenskapelige virksomhet.1 Begreper har karakter av forskningsredskaper. Uten begreper er det umulig å utføre noen som helst form for forskning. Når man i vitenskapsfilosofien retter oppmerksomheten mot den klas­ sen av begreper som antas å være karakteristiske og grunn­ leggende for den virksomhet som frembringer vitenskapelig kunnskap, så befatter man seg egentlig med forutsetningene for den slags virksomhet. Og da nytter det ikke å bruke ob­ servasjon og eksperiment for å kaste lys over dem. For be­ greper og forhold mellom begreper er ikke iakttagbare på sam­ me måten som form, vekt, tyngde, etc. er iakttagbare. Dette blir klarere hvis vi tar for oss et eksempel. I psykologien utforsker man blant annet menneskets sansemessige eller perseptuelle opplevelse av virkeligheten. For å kunne gjøre det så effektivt som mulig, må man på for­ hånd ha dannet seg en forholdsvis klar oppfatning av hva slags fenomener som skal betraktes som perseptuelle fenomener. Forskeren må med andre ord foreta en avgrensning av de fe­ nomener som skal undersøkes. En slik avgrensning av en klas­ se av fenomener skjer gjerne med henvisning til kjennetegn som antas å være felles og særegne for den gruppen av feno­ 12

mener som blir skilt ut. En psykolog ville f.eks. kunne tenkes å si at klassen av per­ septuelle fenomener er kjennetegnet ved å være bevisste opp­ levelser av omverdenen, basert på det materiale som våre yt­ re sanser gir oss.2 Dette ville i så fall være det begrep om per­ septuelle fenomener som psykologen arbeidet utfra. Begre­ pet inneholder som vi ser tre forskjellige kjennetegn eller kri­ teria: Hvis noe skal regnes som et perseptuelt fenomen utfra dette begrepet, må det (1) være en bevisst opplevelse; (2) væ­ re en opplevelse av omverdenen', og (3) være basert på san­ seinntrykk fra omgivelsene. Psykologens interesse vil nå kon­ sentrere seg om de bevissthetsfenomener som oppfyller disse kravene. Han eller hun er innstilt på å finne lovmessigheter som karakteriserer våre synsopplevelser, våre hørselsinntrykk, våre luktopplevelser, etc. Når det gjelder våre synsopplevel­ ser av omverdenen har man f.eks. kunnet konstatere at fysi­ ske objekter alltid iakttas mot en grunn, at de fremtrer langt mer stabile og konstante enn det man skulle tro utfra de sto­ re vinkelendringer som påviselig forefinnes i de lysstråler som utgår fra det iakttatte objektet, etc. Slike lovmessigheter kan belegges i en rekke forskjellige eksperimenter og etterprøves av andre psykologiske forskere. Vitenskapsfilosofen ville de­ rimot være interessert i selve det begrep om perseptuelle fe­ nomener som psykologen har dannet seg. For det dreier seg ikke på noen måte om naturgitte grenser mellom perseptuel­ le fenomener og andre typer av bevissthetsfenomener. Gren­ sene trekkes i og med at forskerne danner seg begreper om dem. Vi kan derfor si at begrepene qua forskningsredskaper er med på å gi forskningsobjektene — in casu perseptuelle fe­ nomener — deres identitet som forskningsobjekter. Dette for­ klarer langt på vei hvorfor vitenskapsfilosofene er så opp­ tatt av selve begrepene. Det er ved hjelp av dem både forske­ re og legmenn fastholder sin erfaring av virkeligheten. Ven­ der vi så tilbake til det definitorisk fastlagte begrep om per13

septuelle fenomener, vil vi innse at det kan stilles en rekke interessante spørsmål vedrørende de grenser som her er truk­ ket opp overfor andre bevissthetsfenomener. Med hvilken rett holdes f.eks. smerteopplevelser utenfor klassen av perseptuelle opplevelser? Er det hensiktsmessig? Hvorfor holdes våre in­ dre sanser utenfor? Er det å persipere omgivelsene noe ak­ tivt eller noe passivt utfra dette begrepet om perseptuelle fe­ nomener? Hvilken rolle spiller oppmerksomheten i de bevisste perseptuelle opplevelsene? A besvare spørsmål av dette slaget bidrar til å klargjøre begrepet. Men svarene finnes ik­ ke ved å undersøke de fenomener som faller inn under be­ grepet. De etableres ved å reflektere over dets bruk ved hjelp av tenkte og faktiske eksempler; ved å utlede logiske følger av det; ved å ordfeste de helt almene forutsetningene som inn­ går i selve dannelsen av begrepet. Noen av disse forutsetnin­ gene er av logisk art, f.eks. den oppfatning av begrepenes natur som er virksom i en slik fremgangsmåte; andre er av erfaringsmessig art og tar form av en teori om perseptuelle fenomener. Dette viser oss noe om vitenskapsfilosofens ar­ beidsmåte vis-a-vis psykologens. Vitenskapsfilosofen er in­ teressert i å undersøke og analysere psykologens forskningsredskaper — begrepene: deres innhold så vel som deres for­ utsetninger av teoretisk og logisk art. For å gjennomføre en slik begrepsanalyse reflekterer han over ulike slags eksemp­ ler som på forskjellig vis er knyttet til anvendelsen av det un­ dersøkte begrepet; stiller opp tenkte alternativer til det for å belyse det nærmere; utleder ved ren tenkning, altså rent lo­ gisk, visse konsekvenser av å anvende det; formulerer i ord helt almene antagelser som inngår som forutsetninger for å danne begrepet. Dette og mange andre lignende ting kan sies å være karakteristiske trekk ved vitenskapsfilosofens arbeids­ måte. Vi innser da at den ikke er en erfaringsmessig basert fremgangsmåte. Den tar sikte på å kaste lys over de begrepsmessige forhold som gjør erfaring til innholdsbestemt erfar­ ing for oss. Den kan derfor sies å være innrettet mot å avo

14

dekke de aktuelle mulighetsbetingelsene for den forskning som pågår innenfor et hvilket som helst område. Resultatene foregir med andre ord å gi innblikk i forhold som av logiske grun­ ner må være slik de er — gitt de foreliggende begrepsdannel­ ser, teorier og almene forutsetninger. Det er bakgrunnen for at arbeidsmåtene i vitenskapsfilosofien er helt andre enn i vi­ tenskapene. Kjernen i vitenskapsfilosofiske tilnærmingsmå­ ter kjennetegnes ved å være begrepsanalytisk og følgelig apriorisk. I foregående avsnitt har vi omtalt mulighetsbetingelser, ana­ lyseresultater og metoder som aprioriske; og det aprioriske er blitt knyttet til begrepsmessige og logiske forhold. Det kan høres fremmedartet ut og virke vanskelig. Men tilsvarende ting behandles både i filosofihistorien og i logikken. Kants forestilling om syntetisk aprioriske utsagn er et godt eksem­ pel fra filosofihistorien. Slike utsagn utsier noe som gjelder for den fysiske verden helt ålment samtidig som de betraktes som nødvendig sanne. De beskriver nemlig rammebetingel­ sene for 'den menneskelige erfaring overhodet. Syntetisk aprioriske utsagn kan derfor ikke være avledet fra erfarin­ gen. Deres gyldighet må kunne etableres uavhengig av den. Kant mente å kunne belegge deres almengyldighet og nød­ vendighet gjennom det han kalte «transcendentale deduksjo­ ner». Å utføre bevis eller deduksjoner av dette slaget inne­ bærer følgelig å arbeide på en apriorisk måte, for her må en kunne gjennomføre bevisførselen uten å støtte seg til erfaringsmessige forhold. Den begrepsanalytiske fremgangsmåten i vitenskapsfilosofien er beslektet med den kantianske meto­ den, selv om ingen vitenskapsfilosofer idag ville snakke om «transcendentale deduksjoner». Vi kan også fjerne litt av my­ stikken omkring den nødvendighet som karakteriserer syn­ tetisk aprioriske utsagn, ved å kikke på noen eksempler som er betydelig mindre pretensiøse. En detektiv vil hyppig i sin tenkning gjøre bruk av utsagn av typen: En og samme per­ son kan ikke samtidig være på to forskjellige steder. Og det 15

gjør han med all mulig rett. For uansett hvordan verden el­ lers måtte være, så vil det alltid være tilfelle at dersom den er befolket med det vi oppfatter som personer, så vil én og samme person ikke samtidig kunne være på to forskjellige steder. Dette er en innsikt i et forhold som nødvendigvis må være slik det er. Det samme gjelder utsagnet: Hvis noe er rødt, så er det farget. I ethvert univers hvor det finnes røde ting, vil det også med nødvendighet finnes fargete ting. Med dette har vi antydet en viktig forskjell mellom viten­ skap og vitenskapsfilosofi med hensyn på forskningsgjenstan­ den. Forskeren utforsker virkeligheten direkte mens vitenskapsfilosofen bare forholder seg indirekte til frembringel­ sen av vitenskapelig kunnskap. I vitenskapsfilosofien er det selve den vitenskapelige virksomhet og dens produkter som står i sentrum for interessen. Metodene er også ganske for­ skjellige. Med utgangspunkt i metodeforskjeller lar det seg gjøre å lage en grovinndeling av de menneskelige virksomhe­ ter som seriøst søker å utvide vår forståelse av naturen, sam­ funnet og menneskene: Virksomheter som seriøst søker a vinne ny kunnskap/innsikt

Empiriske metoder

Aprioriske metoder

Filosofiske disipliner

Formale vitenskaper

vitenskaper

16

vitenskaper

Denne figuren formidler et inntrykk av besnærende enkel­ het i klassifikasjonen av kunnskapsetablerende virksomhet. Men det er et skinn. For det første er det ingen enighet om hvordan man i detalj skal forstå skillet mellom aprioriske og empiriske metoder. For det annet finnes det store gråsoner hvor det er uklart om metoden er av apriorisk eller empirisk karakter. For det tredje er det på ingen måte gitt at f.eks. alle filosofiske disipliner arbeider primært med aprioriske me­ toder. Likevel kan figuren forsvare sin plass i fremstillingen. For den bidrar til å klargjøre visse grunnleggende metodiske likheter så vel som forskjeller. På den annen side skjuler den det forhold at det kan finnes prinsipielt viktige skiller innen­ for rammen av det som her klassifiseres som «empiriske» og «aprioriske» metoder. Mange vitenskapsfilosofer ville f.eks. hevde at brorparten av kulturvitenskapene er prinsipielt for­ skjellige fra naturvitenskapene i og med at de første nødven­ digvis arbeider med et meningsfullt materiale — fortidige og nåtidige handlinger, samfunnsdannelser, kunstverk, institu­ sjoner, ritualer, etc. — og således ikke unngår å få et innslag av fortolkning i sin virksomhet mens dette antas å være fra­ værende i naturvitenskapene. Det skal vi behandle utførlig i kapitlet om den hermeneutiske tradisjon. Men først skal vi gå forholdsvis grundig inn på vår tids mest innflytelsesrike vitenskapsfilosofiske retning: den logiske positivismen. Der­ etter skal vi ta for oss den kritiske rasjonalismen slik den er blitt utformet av Karl R. Popper. Så skal vi skissere de sen­ trale innslagene i den vitenskapsfilosofiske tradisjonen som har sitt utspring i Ludwig Wittgensteins senfilosofi. Denne retningen er sterkt kritisk til begge de to øvrige retningene. Dens kritikk har gitt opphavet til et helt nytt bilde av viten­ skapenes natur. Det er fremdeles under utarbeidelse. Tho­ mas S. Kuhn vil stå som representant for denne retningen. Til slutt skal vi omtale den hermeneutiske tradisjonen hvor det erkjennelsesteoretiske grunnlaget for menneskevitenskapene — samfunnsvitenskapene, de humanistiske vitenskape17

2

TRADISJONER OG SKOLER

ne og den ikke-kliniske delen av psykologien — blir belyst og utredet utfra forskjellige teoretiske forutsetninger. Vi velger her å omtale de tre mest markante retningene: den dialek­ tiske hermeneutikken hvor Wilhelm Dilthey og Hans-Georg Gadamer er de sentrale skikkelsene; den transcendentalpragmatiske hermeneutikken hvor Karl-Otto Apel og hans elever gjør seg mest gjeldende; og den kritisk-analytiske her­ meneutikken hvor William Dray, Peter Winch og Georg Hen­ rik von Wright er de ledende figurene. Denne retningen er en utløper av den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein. I det følgende vil hovedvekten bli lagt på å beskrive analy­ serammene for den logiske positivismen samtidig som deres anvendelse vil bli illustrert på noen få utvalgte emner. For det er denne vitenskapsfilosofiske tradisjonen som langt på vei definerer premissene for det tyvende århundres vitenskaps­ filosofi. De øvrige tradisjoner og skoler forholder seg til dens analyserammer og resultater og utgjør således en reaksjon på dem. Deres posisjoner blir derfor ikke forståelige uten å ha et godt grep på hva den logiske positivismen stod for.

18

Den logisk-empiristiske tradisjonen i vitenskapsfilosofien

Innledning Vår tids vitenskapsfilosofi kan med en viss rett sies å begyn­ ne med dannelsen av Wienerkretsen i midten av 1920-årene. Det betyr ikke at Wienerkretsen, i motsetning til de øvrige vitenskapsfilosofiske tradisjoner i samtiden, var uten røtter i fortidens filosofi. For det var den selvsagt ikke. Men det antyder at denne gruppen av vitenskapelig velskolerte filo­ sofer og filosofisk velskolerte vitenskapsmenn representerer noe nytt i vitenskapsfilosofiens historie. Både nykantianismen, fenomenologien og hermeneutikken videreførte på uli­ ke måter det nittende århundre bevissthetsfilosofi og meta­ fysikk i sine vitenskapsfilosofiske analyser. Det er nettopp denne idealistisk-metafysiske arven Wienerkretsen gjør opp­ rør mot. Det nye ligger ikke minst i den utstrakte bruk de gjør av den symbolske logikken som nettopp var utviklet av Gottlob Frege, Bertrand Russell og Ludwig Wittgenstein. Wienerkretsen omtalte selv sitt filosofiske program som logisk positivisme.1 Etter 1936 er det vanlig å snakke om logisk empirisme.2 Begge betegnelsene er gode beskrivelser av bå­ de tradisjonstilhørigheten og den idemessige fornyelse som Wienerkretsen og dens etterfølgere står for. Tradisjonstil­ hørigheten markeres klart ved stikkordene «positivisme» og «empirisme». Medlemmene i Wienerkretsen oppfattet seg som fornyere av to nært beslektede tradisjoner i filosofien — den 19

britiske empirismen hvor David Hume ble betraktet som den ledende figur, og den kontinentale positivismen hvor især fy­ sikeren og filosofen Ernst Mach (1838-1916) spilte en stor rolle som inspirator. Adjektivet «logisk» henspiller derimot på den metodiske fornyelse som de logiske positivistene mente å se i den nye symbolske logikken. Hvem var så medlemmene i Wienerkretsen og hva stod de for? I årene før første verdenskrig møttes en liten gruppe unge vitenskapsmenn hver torsdag kveld på en kafé i Wien for å drøfte vitenskapsteoretiske spørsmål. De mest kjente av dem var matematikeren Hans Hahn (1879-1934), fysikeren Philipp Frank (1884-1966), matematikeren og sannsynlighetsteoretikeren Richard von Mises (1883-1953), og sosiologen og økonomen Otto Neurath (1882-1945). Denne private diskusjonsvirksomheten antok fastere former og ble institusjona­ lisert da fysikeren og filosofen Moritz Schlick i 1922 ble ut­ nevnt til professor i de induktive vitenskapenes historie og teori ved universitetet i Wien, et professorat som opprinne­ lig var blitt opprettet for Ernst Mach og senere innehatt av Ludwig Boltzmann. I november 1928 ble den vitenskapsfilo­ sofiske virksomheten formalisert gjennom stiftelsen av Ernst Mach-selskapet. Dette var selvfølgelig med på å gi Wiener­ kretsen en offisiell status. På dette tidspunktet er også deltagerantallet betydelig utvidet. Nå teller den blant sine med­ lemmer en rekke fremragende filosofer, matematikere og lo­ gikere. Av filosofene kan vi nevne Gustav Bergmann (f. 1906), Rudolf Carnap (1891-1970), Herbert Feigl (f. 1902), Friedrich Waismann (1896-1959) foruten Moritz Schlick selv. De mest kjente logikerne og matematikerne var Kurt Godel (1906-1978) foruten den tidligere nevnte Hans Hahn. Neurath var frem­ deles virksom; det samme var fysikeren Philipp Frank, men han forlot gruppen i 1931 for å overta professoratet i teore­ tisk fysikk i Praha etter Albert Einstein (1879-1955). Et lokalt diskusjonsforum gir ingen internasjonale ringvirk­ ninger. Derfor overtok Wienerkretsen det gamle og ærverdi-

20

ge filosofiske tidsskriftet Annalen der Philosophie, ga det nav­ net Erkenntnis og lot det bli det fremste talerør for kretsens synspunkter. Carnap var redaktør av tidsskriftet sammen med fysikeren og filosofen Hans Reichenbach (1891-1953). Reichenbach var knyttet til universitetet i Berlin hvor han i 1928 hadde startet et tilsvarende diskusjonsforum for vitenskaps­ teori - Selskap for empirisk filosofi. Foruten Reichenbach be­ stod denne Berlinergruppen av den svært løfterike matematik­ eren Kurt Grelling (1886-1942) og den meget unge og lovende vitenskapsfilosofen Carl Gustav Hempel (f. 1905). Berliner­ gruppen delte i alt vesentlig Wienerkretsens interesse for den positivistisk-empiristiske tradisjonen i filosofien og den nye symbolske logikken. I 1929 forfattet Otto Neurath med hjelp av Carnap og Hahn et lite skrift som de kalte Wissenschaftliche Weltauffassung. Der Wiener Kreis (Wienerkretsens vi­ tenskapelige verdensanskuelse). Skriftet var tilegnet Moritz Schlick og ble overrakt ham ved avslutningen av den første internasjonale kongressen for de eksakte vitenskapers erkjennelsesteori. Den fant sted i Praha i 1929 og ble arrangert av Wienerkretsen. Aret etter ble en tilsvarende kongress holdt i Kdnigsberg. I årene 1935 — 39 ble det avholdt fem kon­ gresser med forestillingen om vitenskapenes prinsipielle en­ het som tema — likeledes med Wienerkretsen som hovedarrangør. Fra 1933 til krigsutbruddet i 1939 utga Neurath og Carnap også en serie småskrifter som de kalte Einheitswissenschaft. Dessuten redigerte Schlick og Frank en monografiserie — Schriften zur wissenschaftlichen Weltauffassung — hvor det ialt kom ut 11 bind før kretsens medlemmer måtte rømme landet på grunn av Hitler og hans nazibødler. Den siste og kanskje mest kjente av Wienerkretsens publi­ kasjoner var det stort anlagt verket International Encyclopedia ofUnified Science, redigert av Neurath, Carnap og den amerikanske filosofen Charles Morris. Det ble påbegynt i 1938, avbrutt av krigen, og gjenopptatt da det atter var fred i Europa og verden forøvrig. Det 19. og siste bindet i denne o

21

serien kom i 1962. Det er skrevet av tysikeren, vitenskapshistorikeren og vitenskapsfilosofen Thomas S. Kuhn og bærer tittelen The Structure of Scientific Revolutions. Innholdet er et frontalangrep på selve ideen om vitenskapenes prinsipielle enhet, men det skal vi si mer om senere. Wienerkretsens ideer fikk en verdensomspennende oppslut­ ning. Især må vi nevne Warszawa-kretsen hvor den nye sym­ bolske logikken ble videreutviklet med stor oppfinnsomhet. Her var polakken Alfred Tarski (f. 1902) den ledende figur. I England var det også betydelig interesse for Wienerkretsens synspunkter, ikke minst fordi det fantes et visst slektskap med de ideene som var utviklet under innflytelse av George Ed­ ward Moore, Bertrand Russell og Ludwig Wittgensteins ungdomsverk — Tractatus Logico-Philosophicus. De fleste av dem som senere ble toneangivende i amerikansk filosofi hadde også hatt et nært forhold til Wienerkretsen. I første rekke gjelder det Charles Morris (f. 1901), Willard van Orman Quine (f. 1908), Nelson Goodman (f. 1906) og Ernst Nagel (f. 1901). Også i Norden var det filosofer som utviste stor interesse for de ideene som ble forfektet av Wienerkretsen og dens tilhen­ gere. Det dreier seg først og fremst om dansken Jørgen Jør­ gensen (1894-1969), finnen Eino Kaila (1890-1958) og nord­ mannen Arne Næss (f. 1912). Ved universitetet i Uppsala had­ de Axel Hågerstrom (1868-1939) og Adolf Phaleén (1884-1931) allerede utarbeidet en meget antimetafysisk og klart empiristisk oppfatning av filosofiens natur, som også hadde fått en bred oppslutning i det svenske filosofimiljøet. Det var der­ for lett for Wienerkretsens synspunkter å få fotfeste der. Like lett var det ikke for Wienerkretsen og Berlinergruppen i deres respektive hjemland. Både deres filosofiske virk­ somhet og mange av medlemmenes rasemessige status frem­ stod som anstøtelige i nazistenes øyne. I 1936 ble Moritz Schlick skutt av en sinnsforvirret student. I omtalen av den­ ne hendelsen ble det i flere aviser i Østerrike tatt til orde for å gjøre slutt på kretsens virksomhet. Da Hitler i 1938 fikk 22

istand sin «Anschluss»-avtale med Østerrike ble Ernst Machselskapet straks forbudt og medlemmene fikk forbud mot å publisere sine skrifter. Deres krav til klarhet og vitenskape­ lig begrunnelse bidro nemlig til å undergrave tilliten til den nasjonal-sosialistiske ideologien. Dette innebar i realiteten en oppløsning av kretsen. Brorparten av dens medlemmer drog til USA og England hvor de fortsatte sin virksomhet i andre former, men med de samme mål. La oss derfor se litt nær­ mere på de synspunkter som ble forfektet i pamfletten Wissenschaftliche Weltauffassung. Der Wiener Kreis. c

Den logiske positivismens program I dette skriftet tilkjennegir Wienerkretsen mål og metode for sin virksomhet. Den primære målsetting er å bidra til å frem­ bringe en enhetliggjøring av enkeltvitenskapene og all men­ neskelig kunnskap overhodet. Vi skal senere gå nærmere inn på de vilkår som må oppfylles dersom denne visjonen skal kunne realiseres. Metoden som skal anvendes er logisk ana­ lyse (rasjonal rekonstruksjon) av språkbruken — i vitenska­ pene så vel som i filosofien og dagliglivet. Den logiske ana­ lysen skal dels fungere destruktivt og dels konstruktivt. I ne­ gativ forstand skal den benyttes til å eliminere metafysiske utsagn fra er faringsvitenskapene, matematikken og den men­ neskelige kunnskap generelt; i positiv forstand skal den an­ vendes til å klargjøre vitenskapenes begreper og metoder, og til å vise i hvilken forstand den menneskelige kunnskap er bygget opp på grunnlag av erfaringsgitte data. Helt sentralt i dette programmet står altså kampen mot al­ le former for metafysikk i den menneskelige tenkning. Men for å kunne forstå hvordan Wienerkretsen og dens tilheng­ ere tenkte seg å praktisere disse antimetafysiske holdning­ ene, må vi belyse hva som skjuler seg bak forestillingen om alle vitenskapenes prinsipielle enhet (enhetstesen) og den opp­ fatning av logisk analyse som de gjør gjeldende som den eneste

23

rette filosofiske metode. Vi kan begynne med å se litt nær­ mere på den logiske analysen ved å ta utgangspunkt i et sitat fra Wissenschaftliche Weltauffassung: Hvis noen påstår «Det finnes en Gud», «Virkelighetens første årsak er det ubevisste», «Det finnes en enteleki som utgjør livsprinsippet i alle levende vesener», så vil ikke vi si «Det du sier er usant»; vi vil heller spørre ham «Hva mener du med dine utsagn?» Det vil da vise seg at det fin­ nes et skarpt skille mellom to slags utsagn. Den ene typen består av dem som benyttes i erfaringsvitenskapene; deres mening kan fastlegges ved logisk analyse, eller mer pre­ sist, ved å bli tilbakeført til usammensatte utsagn om det erfaringsmessig gitte. Den andre typen av utsagn, som inn­ befatter dem som er nevnt ovenfor, viser seg å være full­ stendig meningsløse dersom vi oppfatter dem slik metafy­ sikeren mener dem. Selvfølgelig lar de seg ofte omtolke som erfaringsmessige utsagn. Da vil de imidlertid miste sitt følelsesmessige innhold, som for metafysikeren er selve de­ res kjerne. Metafysikeren... misforstår sine egne utsagn. Han tror at hans utsagn påstår noe, fremstiller visse saks­ forhold. Ikke desto mindre viser analysen at disse utsagn­ ene ikke sier noe som helst; de er i stedet å forstå som ut­ trykk for en følelsesmessig holdning.3 I dette avsnittet blir det gjort et prinsipielt skille mellom det som kan kalles erfaringsvitenskapelige utsagn og meta­ fysiske utsagn. På overflaten er disse to typene av utsagn like. For dersom vi sammenligner utsagnet «Det finnes en leder av denne institusjonen» med «Det finnes en Gud», så ser vi at begge er grammatisk velformet. Begge er bygget opp ved hjelp av setningsformen «det finnes en x». Den viktige for­ skjellen finner vi når vi spør hva uttrykkene (betegnelsene) «Gud» og «leder av denne institusjonen» betegner. Hvis vi bruker utsagnet «Det finnes en leder av denne institusjonen» i en sammenheng hvor det er naturlig å oppfatte «denne in­ stitusjonen» som en henvisning til universitetet, så vet vi at

24

det her må være tale om rektor. Hvis det er behov for det, kan vi oppsøke ham og tale med ham. Dersom vi gjør det, vil rektor opptre i vårt erfaringsfelt. Vi vil høre ham, se ham og kanskje føle ham dersom vi håndhilser på ham. Vi har derfor ingen problemer med å forstå betegnelsen «leder av denne in­ stitusjonen», selv om det nok kan by på problemer å iaktta ham i egenskap av leder av institusjonen på samme måte som det ikke lar seg gjøre å konstatere på sansemessig grunnlag om en voksen mannsperson er onkel eller ikke. Men det er for baga­ teller å regne mot de problemer vi har med betegnelsen «Gud». For denne betegnelsen er ment å skulle betegne et allmektig og allvitende og allgodt vesen som eksisterer fra evighet til evig­ het og dermed nødvendigvis unndrar seg alle former for men­ neskelig erfaring. Det er med andre ord prinsipielt umulig for et menneske å foreta seg noe som bidrar til at det vesen som kalles Gud opptrer i dets erfaringsfelt. Betegnelsen «Gud» hen­ viser per definisjon til noe som ligger hinsides den menneske­ lige erfaring. Utsagn hvor betegnelser av dette slaget forekom­ mer, utsier derfor ikke noe som helst ifølge Wienerkretsens medlemmer. De som bruker slike utsagn misforstår dem. De tror at de «fremstiller visse saksforhold», men i realiteten er de tomme for tankemessig (kognitivt) innhold. Deres egentli­ ge funksjon er å uttrykke visse følelsesmessige holdninger. Denne korte skissen av forskjellen mellom de to hovedty­ per av utsagn — de erfaringsvitenskapelige og de metafysis­ ke — antyder i form av et eksempel hva man i Wienerkret­ sen forbandt med logisk analyse. Analysen skulle bringe på det rene hvordan tankeinnholdet (meningsinnholdet) i et gitt utsagn kan tilbakeføres til «usammensatte utsagn om det er­ faringsmessig gitte», dersom altså utsagnet selv ikke er av dette slaget. Ideen er da at slike usammensatte utsagn om det er­ faringsmessig gitte beskriver eller gjengir det kognitive (tankemessige) innholdet i et hvilket som helst mer komplekst ut­ sagn. Der hvor en slik tilbakeføring eller oversettelse lar seg gjennomføre, har vi å gjøre med erfaringsvitenskapelige ut­ 25

sagn — denne kategorien av utsagn innbefatter, som vi skjøn­ ner, også alle tilsvarende kognitivt meningsfulle utsagn fra dagliglivets område. Alle andre utsagn som foregir å formidle kunnskap eller gi innsikt i noe, er derimot å betrakte som me­ tafysiske utsagn. De kjennetegnes ved at de mangler enhver forankring i usammensatte utsagn om det erfaringsmessig git­ te. Metafysiske utsagns meningsinnhold sies å være av emotiv eller følelsesmessig art. Det er verd å merke seg at dette skillet mellom erfaringsvitenskapelige og metafysiske utsagn utelukkende gjelder for den klassen av utsagn som foregir å befordre eller formidle innsikt i noe og som dermed hevdes med krav på sannhet. Hvis vi f.eks. sitter ved frokostbordet og sier «Rekk meg saltet», så har vi på ingen måte begått et metafysisk utsagn utfra det ovenstående skillet. For her bru­ ker vi utsagnet til å utløse en handling, og slik bruk av språ­ ket opptrer ikke med krav om å fremstille et faktisk forhold. Wienerkretsen og dens tilhengere var ikke interessert i denne slags bruk av språket. De var kun opptatt av å kunne trekke et «skarpt skille» mellom de kognitivt meningsfulle utsagn og alle andre former for utsagn. Den oppfatning av logisk analyse som vi kan skimte kon­ turene av i sitatet ovenfor, innebærer en del forhold som vi må gå nærmere inn på i det følgende. For det er der vi finner både rammeverket og kjernepunktene i de analysene som de logiske positivistene utfører av forskjellige aspekter ved vi­ tenskapelig virksomhet. I det minste tre momenter er viktige her: (1) Logisk analyse innebærer å oversette sammensatte (komplekse) utsagn til usammensatte eller enkle utsagn. (2) De usammensatte utsagnene utgjør sluttsteinen eller resulta­ tet av analysen i kraft av å beskrive forhold som foreligger i vår sanseerfaring. Slike usammensatte utsagn kalles ofte for basisutsagn. (3) Basisutsagnene antas å gjengi eller beskrive erfaringsinnholdet uten å fortolke det. De legger ikke noe til og trekker ikke noe fra. De gjengir bare det som er umiddel­ bart gitt i sanseerfaringen.4 26

Forestillingen om basisutsagnene og deres rolle i den logi­ ske analysen er følgelig en av hjørnesteinene i den progra­ merklæring som kommer til uttrykk i pamfletten Wissenschaftliche Weltauffassung — Der Wiener Kreis. En annen hjørnestein er selve den overordnete idéen om muligheten av å kunne trekke et skarpt skille mellom de kognitivt menings­ fulle utsagn og de kognitivt meningsløse utsagn. Et slikt skille er helt ålment, og da oppstår det et behov for å formulere dette synspunktet som et prinsipp for et utsagns kognitive me­ ning. Dette prinsippet er i vitenskapsfilosofien kjent som verifikasjonsprinsippet fordi den mest berømte formuleringen av det lyder: Et utsagns mening er dets verifikasjonsmetode. Den ble brukt av både Schlick og Waismann i 1931. Men det vi­ ste seg å by på uoverstigelige hindringer å finne en fyldestgjørende formulering av prinsippet, og på midten av 1950-tallet ga man opp å søke etter en prinsipiell formulering. En tredje hjørnestein kommer overhodet ikke til syne i si­ tatet ovenfor. Det dreier seg om skillet mellom analytiske og syntetiske utsagn og oppfatningen av logiske og matemati­ ske utsagn som særlige former for analytiske utsagn. Det kom­ mer heller ikke frem i sitatet at klassen av kognitivt menings­ fulle utsagn innbefatter mer enn bare de erfarings­ vitenskapelige utsagn. Logiske og matematiske utsagn hører hjemme her, for de sies også å være kognitivt meningsfulle på sitt særlige vis. Siden denne delen av den logiske positi­ vismen både er den mest originale og den vanskeligste å for­ stå for dem som ikke allerede har en logisk-matematisk sko­ lering, har det et poeng å gripe tilbake i tiden for å se på opp­ rinnelsen til de ideer som løper sammen og utgjør kjernen i denne tradisjonens revolusjonære forestilling om logisk ana­ lyse og dens tiltenkte rolle i realiseringen av visjonen om alle vitenskapenes prinsipielle enhet. Det dreier seg for det første om det aksiomatiske vitenskapsidealet hos Aristoteles og formallogikkens plass i dette idealet. For å konkretisere dette idealet skal vi så se litt på Euklids anvendelse av det i geo27

metrien, samt det langt mer moderne skillet mellom ren og anvendt geometri. Dernest vil konturene av formallogikkens utvikling bli skissert. En viss forståelse av dens hovedprin­ sipper er en nødvendig forutsetning for å skjønne både radikaliteten og begrensningene i det logisk-positivistiske prosjek­ tet. Til slutt i dette historiske tilbakeblikket skal vi se litt nær­ mere på en idé som kom til å få en dominerende rolle i utfor­ mingen av forestillingen om enhetsvitenskapen — Leibniz’ ide om språket som kalkyle. Å kjenne hovedtrekkene i den­ ne historisk-intellektuelle horisonten for de logiske positivistenes syn på språket, logikken og matematikken, vil utvil­ somt gjøre det lettere å forstå de sentrale tesene i deres vitenskapsfilosofiske posisjon. Den var forøvrig ingen sta­ tisk størrelse; den var i uopphørlig bevegelse og forandring som en følge av den levende diskusjon som hele tiden pågikk i tidsskriftet Erkenntnis og andre ledende tidsskrifter. Den logiske positivismen er faktisk den eneste kjente filosofiske retning som mer eller mindre fullstendig har kritisert seg selv sønder og sammen. En slik intellektuell åpenhet overfor ens egne mest grunnleggende antagelser avtvinger respekt. Men det gjør også dristigheten i deres angrepsvinkel. La oss der­ for se litt på hvilke intellektuelle ressurser de kunne trekke på omkring 1930.

Det aksiomatiske vitenskapsidealet hos Aristoteles5 Aristoteles hadde vektige innsigelser overfor sentrale deler av Platons idelære. Likevel overtok han den oppfatning at det som med rette kan kalles vitenskapelig kunnskap eller viten — grekerne brukte én og samme betegnelse, episteme, for beg­ ge deler — må ha å gjøre med evige og uforanderlige for­ hold. Dette kommer blant annet til uttrykk i noen av de kra­ vene han stilte til vitenskapelig kunnskap: den skulle gjelde med nødvendighet og ha almengyldighet. Kunnskap eller vi­ ten måtte derfor være innsikt i tings vesen, den måtte angå 28

det som var vesentlig for tingene. For bare en slik innsikt kan sies å gjelde med nødvendighet og være tidløst gyldig. Hvis vi vet noe som bare gjelder Per eller Kari, så har vi altså ikke vitenskapelig kunnskap i Aristoteles’ forstand. Vitenskape­ lig kunnskap om mennesker må angå alle mennesker til alle tider og gjelde med nødvendighet. For Aristoteles er følgelig denne slags kunnskap å anse som vesensinnsikt. Den må der­ for være utledet av definisjonen av menneskets vesen eller være identisk med denne. Og dette gjelder ifølge Aristoteles helt generelt. All vitenskapelig kunnskap har enten karakter av definisjoner av tings vesen eller den er utledet av slike de­ finisjoner. Således finnes det egentlig to slags kunnskaper: (1) den definitoriske som kommer til uttrykk i realdefinisjoner av ting og fenomener i verden — her kan vi ta hans defi­ nisjon av mennesket som eksempel: «Et menneske er et le­ vende vesen med tenkeevne»; og (2) den logisk begrunnete som uttrykkes i syllogistiske bevis. Det følger f.eks. av defi­ nisjonen av mennesket at det er dødelig. For det hører til de levende veseners natur å være dødelige, og da mennesket er et levende vesen, følger det at mennesket er dødelig. Aristoteles skiller meget omhyggelig mellom disse to type­ ne av kunnskap. For han stiller også det kravet til vitenska­ pelig kunnskap at den skal kunne bevises eller begrunnes. Å vite noe innebærer nemlig å kunne angi årsakene eller grun­ nene til det man hevder å vite. Derfor inntar det syllogistiske bevis en så sentral plass i Aristoteles’ tenkning. Det er ved hjelp av slik bevis han settes i stand til å ordne den vitenskap­ elige kunnskap. Derfor foretok han også et omfattende stu­ dium av de syllogistiske slutninger for å kunne skille klart mellom de gyldige og de ugyldige. Det resonnementet som ble omtalt ovenfor tar seg slik ut i syllogistisk form: (1) (2)

Alle levende vesener er dødelige. Alle mennesker er levende vesener.

(3)

Alle mennesker er dødelige.

29

Her kalles (1) og (2) for premisser og (3) kalles konklusjon. Streken markerer at det foreligger en slutning fra (1) og (2) til (3). Overgangen fra premisser til konklusjonen kalles alt­ så en slutning. Dersom slutningen er logisk gyldig, vil vi motsi oss selv hvis vi godtar at premissene er sanne og samtidig be­ nekter at konklusjonen er sann. Hvis alle levende vesener er dødelige og alle mennesker er levende vesener, så kan det ik­ ke finnes udødelige mennesker. Ellers er det simpelthen usant at alle levende vesener er dødelige eller at alle mennesker er levende vesener. I vårt eksempel er det heller ikke mulig å benekte premissene. For (1) er selve definisjonen av et leven­ de vesen og (2) er første ledd i definisjonen av menneske, ifølge Aristoteles. Dette eksemplet gir oss samtidig et hint om at det har et poeng å holde de to kunnskapstypene klart fra hver­ andre. For den kunnskap som uttrykkes i vesendefinisjoner lar seg nettopp ikke begrunne eller årsaksforklare. Derfor nø­ ler Aristoteles med å kalle innholdet i vesensdefinisjonene for vitenskapelig kunnskap. I stedet snakker han om en «primær og tilgrunnliggende sannhet» som er et «utgangspunkt» for viten. Vesensdefinisjonene karakteriseres også som «umid­ delbart innlysende sannheter» i likhet med det matematiker­ ne kaller aksiomer eller grunnsetninger. Et eksempel på et slikt aksiom er utsagnet Det hele er større enn en del av det. Vi innser umiddelbart med vår forstand — uten begrunnelse el­ ler forklaring — at en del av et hele må være mindre enn hel­ heten selv. Denne form for umiddelbar intellektuell skuen gjør seg også gjeldende når vi danner oss almenbegreper, f.eks. begrepet om et menneske eller en trekant. Vi sies å forstå di­ rekte hva et menneske eller en trekant er. Og det som for­ nuften umiddelbart erkjenner, kan ikke forklares eller begrun­ nes. For det gis ingen ting å vise til. Heller ikke behøves det noe å vise til. For vesensdefinisjoner og aksiomer er selvfor­ klarende eller selvbegrunnende ifølge Aristoteles. Dette er også bakgrunnen for at senere tiders filosofer snakket om fornuftssannheter, som f.eks. Alt har en årsak, Det er ikke mer i

30

virkningen enn i årsaken, Ett og samme objekt kan ikke sam­ tidig være på to forskjellige steder, etc. Dette gjør det forståelig hvorfor Aristoteles omtaler vesens­ definisjonene — uttrykkene for tings vesen — som utgangs­ punkter for de logiske begrunnelseskjedene. De represente­ rer den grense hinsides hvilken det ikke er mulig å gå i erkjennelsesmessig henseende samtidig som de er selvbegrunnende. En begrunnelseskjede kan nemlig hverken være uen­ delig lang eller sirkulær. I første tilfelle vil vi ikke vite om vi egentlig har å gjøre med en begrunnelse, for vi vet ikke hva den bunner i. I det andre tilfellet vil vi overhodet ikke ha en begrunnelse, for en sirkulær begrunnelse er kun en skinnbegrunnelse. En begrunnelseskjede må følgelig ta slutt et sted, og vi må kjenne dette sluttpunktet eller utgangspunk­ tet. Den definitoriske kunnskapen er nettopp slike utgangs­ punkter for de vitenskapelige begrunnelseskjedene. Den bevisbare kunnskapen har ifølge Aristoteles sin ytterste foran­ kring i den vesensdefinitoriske kunnskapen. Derfor er det også på sin plass å skille disse to typene av kunnskap klart fra hver­ andre. De innehar høyst forskjellige roller i den bygning av kunnskaper som det er mulig å reise innen et gitt område av virkeligheten. Med utgangspunkt i denne fremstillingen kan vi nå ane kon­ turene av det bilde av vitenskapelig kunnskap som Aristote­ les utmeislet med fast hånd. Etter hans mening er en viten­ skap å anse som et ordnet og oversiktlig system av sanne ut­ sagn om et bestemt utsnitt av virkeligheten, f.eks. fysikken, astronomien, geometrien, etc. Et meget lite antall utsagn fun­ gerer som basis for systemet. Det dreier seg enten om vesens­ definisjoner av forskningsfeltets gjenstander eller om grunn­ setninger (aksiomer) av en helt almen karakter. I begge til­ feller betraktes utsagnene som selvinnlysende sannheter. Al­ le de øvrige utsagn i kunnskapsbygningen er utledet av dem ved hjelp av logiske lover (syllogistiske bevis) og eventuelt tid­ ligere beviste læresetninger. Alle utledete utsagn fikk således 31

status av beviste læresetninger og ble kalt teoremer. Vi inn­ ser da at hele lærebygningens pålitelighet er avhengig av to forhold: a) definisjonenes og aksiomenes sannhet, og b) de syllogistiske bevisenes gyldighet. Siden de første etter Aristoteles’ mening består utelukkende av fornuftssannheter og således er urokkelige og de andre garanteres av syllogismelæren, så kan enhver usannhet holdes borte fra det vi­ tenskapelige systemet av kunnskaper. I et nøtteskall er dette forestillingen om en vitenskap som et aksiomatisk system. Tradisjonelt er det Euklids systema­ tiske sammenfatning og ordning av alle oldtidens geometris­ ke kunnskaper som gjør tjeneste som mønstereksemplet på det aksiomatiske system. La oss derfor kort illustrere denne abstrakte fremstillingen ved å kaste et blikk på Euklids aksiomatisering av hele det geometriske kunnskapsfeltet. Bare ca. 20 år etter Aristoteles’ død offentliggjorde Euklid sitt store verk, Elementene.6 Det består ialt av 13 bøker på tilsammen omtrent 700 sider. Euklid gjør her bruk av Aristoteles’ ide om vitenskapen som aksiomatisk system. Han stiller opp tre typer av grunnsetninger: definisjoner, postulater og aksiomer. Første bok innledes med en serie definisjoner:

1. Et punkt er det som ikke kan deles. 2. En linje er en lengde uten bredde. ... 4. En rett linje er en linje som ligger slett mellom punk­ tene på den. ... 15. En sirkel er en plan figur som er innesluttet av én slik linje (kalt periferien) at alle de rette linjer som kan trek­ kes ut til den fra ett bestemt punkt som ligger innen­ for figuren, er innbyrdes like store. Dernest følger ti grunnleggende antagelser. De første fem an­ går rent geometriske forhold og er blitt kalt postulater. De fem siste antagelsene er av almen karakter. Det var dem som opprinnelig ble kalt aksiomer — axioma — (egentlig: noe som 32

kreves godtatt) fordi de var helt almene og selvinnlysende san­ ne. Når det gjelder postulatene ordlegger Euklid seg slik: La det være forutsatt: 1. at man kan trekke en rett linje fra et hvilket som helst punkt til et hvilket som helst punkt.

5. at når en rett linje skjærer to rette linjer, og de inn­ vendige vinklene på samme side er mindre enn to ret­ te, så møtes de to linjene når de forlenges ubegrenset, på den siden hvor de to vinklene ligger som er mindre enn to rette. Og aksiomene blir omtalt på følgende måte: 1. Ting som er lik samme ting er innbyrdes like. 2. Hvis likt blir lagt til like, er helhetene like. 3. Det hele er større enn en del av det.

Med dette beskjedne utgangspunktet var Euklid i stand til strengt å bevise all den geometriske kunnskap som inntil da bare hadde foreligget i fragmentarisk form. Hele det geome­ triske kunnskapsfeltet blir med dette samlet i én eneste og sam­ menhengende tankemessig struktur hvor man har full over­ sikt over grunnsetningenes sannhet og de enkelte bevisenes logiske gyldighet. Aristoteles unnfanget ideen og skisserte ho­ vedtrekkene i det aksiomatiske vitenskapsidealet, Euklid rea­ liserte det. Deres felles bestrebelser resulterte i et produkt som representerer en milepæl både i vitenskapenes og i vitenskaps­ filosofiens historie. For ettertiden ble det stående som et nær­ mest uoppnåelig forbilde for all vitenskapelig virksomhet. De klassiske rasjonalistene (Descartes, Spinoza, Leibniz) gjorde det også til modell for sin filosofiske tenkning. Spinozas hovedverk heter f.eks. Ethica, ordine geometrico demonstrata (Etikk, bevist på geometrisk vis).

33

3

TRADISJONER OG SKOLER

Ren og anvendt geometri Euklids aksiomatiske ordning av den geometriske kunnska­ pen fungerte ikke bare som et etterstrebelsesverdig ideal i vi­ tenskapelig og filosofisk virksomhet. Med et lite unntak — parallellpostulatet eller det femte postulatet — oppnådde også det aksiomatiske systemets innhold å bli betraktet med ufor­ beholden tillit. Kant tok det f.eks. som gitt at Euklids grunn­ setninger var endegyldige og definitive sannheter om rommets generelle egenskaper. Det er også bakgrunnen for at rommet i hans transcendentalfilosofi blir oppfattet som en av de to anskuelsesformene. Rommet blir med andre ord forstått som en mulighetsbetingelse for all menneskelig erfaring. Begre­ pet om rommet kan derfor ikke utledes av erfaringen. Det er tvertimot en forutsetning for den. I Kants filosofiske sy­ stem får geometrien følgelig en syntetisk apriorisk status. For den antas å gjelde med nødvendighet for all erfaring samti­ dig som dens gyldighet kan erkjennes uavhengig av konkrete erfaringer. Geometriens grunnsetninger må derfor oppfattes som syntetisk aprioriske utsagn.

Desto større var sjokket da man i begynnelsen av forrige århundre viste at det var mulig å utvikle ikke-euklidske sy­ stemer som var innbyrdes konsistente og som benektet minst én av grunnsetningene hos Euklids, dvs. aksiomatisk utfor­ mete, geometriske systemer hvor grunnsetninger og teoremer er deduktivt forbundne på foreskreven vis, men hvor minst ett av postulatene er logisk uforenlig med et tilsvarende pos­ tulat i den euklidske geometri. I hovedsak dreide det seg om en forkastelse av det femte postulatet. I moderne tid er det blitt formulert på en logisk likeverdig, men litt mindre om­ stendelig måte: Gjennom et punkt utenfor en rett linje kan det bare trekkes én parallell, dvs. en rett linje som ikke skjærer den gitte. Både Bolyai (1832) og Lobatsjevskij (1836) utviklet geometriske systemer hvor de antok at det kunne trekkes uen­ delig mange parallelle linjer gjennom et tenkt punkt utenfor 34

en rett linje. Senere påviste Riemann (1854) eksistensen av elliptiske geometrier. Her finnes ingen paralleller, og alle ret­ te linjer antas å ha endelig lengde.7 Denne utviklingen gjorde det svært problematisk å fast­ holde de euklidske grunnsetningene som syntetisk aprioriske innsikter i rommets mest generelle egenskaper. To logisk ufor­ enlige postulater kan ikke samtidig være sanne beskrivelser av rommets natur. Den eneste fornuftige løsningen synes da å være å opprette et skille mellom ren og anvendt geometri. I den rene geometrien betraktes de innbyrdes forskjellige aksiomsystemene som formelle systemer. Det innebærer at man ser bort fra den vanlige betydning av uttrykk som «punkt», «rett linje» etc. og betrakter disse uttrykkene som brikker i et spill. Aksiomene blir tilsvarende oppfattet som regler for hvordan man tillates å håndtere brikkene, dvs. hvilke kom­ binasjoner av brikker som er tillatelige og hvilke som ikke er det. Den nødvendighet som geometrien vanligvis tilskri­ ves, blir utfra dette ansett som en funksjon av det enkelte aksiomsystemets fastlagte regler. Det innebærer i sin tur at aksiomene gis et innslag av noe konvensjonelt, et valg av reg­ ler som utfra visse hensyn ansees å være hensiktsmessig. I slike formelle systemer er det derfor ansett som en fordel at man ikke lenger bruker de vanlige betegnelsene fra den euk­ lidske geometri. I stedet bruker man vilkårlig valgte symbo­ ler. Fordelen er at de ikke lenger er knyttet til de tradisjonel­ le betydningene. I den anvendte geometrien må de vilkårlig valgte tegnene i det aksiomatiske systemet derimot gis en fysisk fortolkning, slik at det blir mulig å foreta f.eks. måling av avstander, fla­ ter, osv. Men da vil det være et erfaringsspørsmål hvorvidt et gitt geometrisk system er sant eller ikke. Den anvendte geo­ metrien blir således oppfattet som en empirisk og ikke en formal-vitenskapelig disiplin. I det minste var det slik de lo­ giske positivistene foreslo å løse den konflikten som forelå ikraft av utfordringen fra de ikke-euklidske systemene. De 35

tok også Albert Einsteins (1879-1955) utvikling av den gene­ relle relativitetsteorien til inntekt for sitt syn. For der gjør han bruk av Riemanns elliptiske geometri og benekter der­ med den euklidske geometriens almengyldighet på et prinsi­ pielt, fysisk-teoretisk grunnlag. En godtagelse av skillet mellom ren og anvendt geometri innebærer også en avvisning av muligheten av syntetisk apri­ orisk erkjennelse i geometrien. Det var helt i tråd med de lo­ giske positivistenes syn. For de avviste alle former for synte­ tisk apriorisk erkjennelse. Etter deres oppfatning fantes det ikke syntetisk aprioriske utsagn (erfaringsuavhengige og nød­ vendige), slik Kant hadde hevdet. Klassen av meningsfulle ut­ sagn bestod av to og bare to hovedtyper: de syntetiske og de analytiske. De første sies å være sanne eller falske på erfa­ ringsmessig grunnlag; de andre kan bevises å være sanne el­ ler falske på rent formalt grunnlag. Men det skal vi behand­ le mer utførlig i et eget avsnitt litt senere. Først må vi se på et annet aspekt av vitenskapsfilosofiens historie — utviklin­ gen av den formale logikken og oppfatningen av språket som en (logisk) kalkyle.

Formallogikken

I forrige avsnitt innførte vi skillet mellom en formal og en fortolket eller anvendt utgave av et aksiomatisk system i geo­ metrien. Men dette skillet er ikke bare begrenset til geomet­ rien. Overalt hvor vi har å gjøre med aksiomatiske systemer vil det kunne gjennomføres. Skillet er således helt ålment og har sine historiske røtter i utviklingen av den formale logik­ ken og et bestemt syn på forholdet mellom logikken og språ­ kets natur. Vår neste oppgave blir derfor å skaffe oss et visst innblikk i disse to forholdene. Vi har allerede slått fast at logikken inntok en sentral plass i det aristoteliske vitenskapsidealet. Å vite noe var her å kunne begrunne eller bevise det. Det var denne oppfatningen som 36

ansporet Aristoteles til å foreta omfattende undersøkelser ved­ rørende gyldigheten av den vitenskapelige bevisførsel. For han var av den mening at det var behov for et uavhengig kriteri­ um (holdepunkt) for å avgjøre om et vitenskapelig resonne­ ment var gyldig eller ikke. Den syllogistiske bevislæren re­ presenterte et slikt kriterium. Vi skal nå se litt nærmere på denne bevislæren for å belyse i hvilken forstand den kan sies å være et uavhengig kriterium for å bedømme holdbarheten av den vitenskapelige tenkning. Den syllogistiske bevisformen har vi allerede gitt et eksempel på. Det kan være hensiktsmessig å begynne med det som vi allerede kjenner. Vi husker at den bestod av to premisser og én konklusjon. Overgangen fra premisser til konklusjonen måtte være nødvendig sann dersom resonnementet skulle ut­ trykke vitenskapelig kunnskap. Et bevis ble stilt opp på den følgende måte (som faktisk ikke forekommer hos Aristoteles): (1) (2)

Alle levende vesener er dødelige. Alle mennesker er levende vesener

(3)

Alle mennesker er dødelige.

Dersom vi godtar at disse to premissene er sanne, må vi også godta konklusjonen. Det ligger en logisk tvang i dette for­ holdet. Vi er nødt til å akseptere konklusjonen hvis vi aksep­ terer premissene. Det innser vi intuitivt. Vi innser også at det forhold som tvinger oss ikke kan ha noe å gjøre med hvor­ vidt de involverte utsagnene (premissene) faktisk er sanne el­ ler ikke. For den samme tvangen opptrer i følgende «bevis»:

(1) (2)

Alle levende vesener er alkoholikere. Alle mennesker er levende vesener.

(3)

Alle mennesker er alkoholikere.

Her er både (1) og (3) usanne. Like fullt må vi godta (3) der­ som vi godtar (1) og (2) som sanne. Slutningens gyldighet må

37

følgelig være uavhengig av innholdet i premissene og kon­ klusjonen. Det fikk Aristoteles frem ved å skille mellom de betegnelsene som kan skiftes ut uten at slutningens gyldighet endres og de som medfører en endring i gyldigheten dersom de skiftes ut. I den første syllogismen kan vi skifte ut betegn­ elsene «levende vesen», «dødelig» og «menneske» uten at det skjer noe med slutningens gyldighet. I stedet for disse beteg­ nelsene kan vi innsette symboler. Vi lar «S» stå for «levende vesen», «M» stå for «dødelig» og «P» stå for «menneske». Da får vi følgende bilde:

(1) Alle S er M (2) Alle P er S (3) Alle P er M Både premisser og konklusjonen er nå forvandlet fra vanlige utsagn om et bestemt saksforhold til utsagns/orwer. De kal­ les utsagns/orraer fordi de ikke er fullverdige utsagn. Vi må sette inn vanlige ord i utsagnsformen «Alle S er M» for å få frem et utsagn som handler om noe bestemt. Til gjengjeld kan en hvilken som helst av disse utsagnsformene gi ubegren­ set mange konkrete utsagn dersom symbolene blir erstattet med ord eller betegnelser som gir god mening i sammenhen­ gen. Det siste leddet er her svært viktig. For vi kan nemlig ikke la «S» stå for «tall» mens «M» fortsatt står for «døde­ lig». Da fremkommer nemlig meningsløsheten «Alle tall er dødelige». Dersom man imidlertid overholder denne begrens­ ningen, kan man fritt erstatte symbolene med alle mulige slags betegnelser. Disse utskiftbare symbolene kalles variabler. De uttrykk som derimot inngår i selve utsagns/brmerø, f.eks. «al­ le» og «er» i utsagnsformen «Alle S er M» kalles (logiske) konstanter. De kan ikke endres uten at det får følger for slut­ ningens gyldighet. For det er selvfølgelig ikke bare utsagn­ ene som forvandles til former når vi erstatter betegnelsene

38

med variabler. Slutningen selv går over fra å være en kon­ kret slutning til en slutnings/orm . Og det er denne formen som garanterer slutningens gyldighet. Derfor kan vi heller ikke endre de logiske konstantene uten å endre slutningens form. Aristoteles så det følgelig som logikkens oppgave å fremskaffe en oversikt over samtlige slutningsformer av syllogistisk art samtidig som han søkte å utforme et kriterium som gjør det mulig å skille mellom logisk gyldige og logisk ugyldige slut­ ningsformer. Første skritt var å fastlegge hvilke utsagns/brmer som kan inngå i et syllogistisk bevis. Han regnet med de følgende fire og bare med dem: «Alle S er P», «Ingen S er P», «Noen S er P» og «Noen S er ikke P». Dette betyr at Aristoteles regnet med fire logiske konstanter («er» regnes ikke med fordi den inngår i alle utsagnsformene og kan føl­ gelig ikke røres ved): «alle», «noen», «ingen» og «ikke». Der­ med har vi konstatert hvilke utsagnsformer som kommer på tale i en syllogistisk slutning. Siden enhver syllogisme består av bare to premisser og én konklusjon, og det alltid bare fore­ kommer tre innbyrdes forskjellige variabler i hver syllogis­ me, er det lett å skaffe seg en uttømmende oversikt over hvor­ dan variablene kan fordele seg når de opptrer som premis­ ser. Holder vi nemlig konklusjonen konstant, gis det fire og bare fire måter å fordele variablene på i premissene. Den føl­ gende fremstilling gir de fire hovedfigurene: I

M— P S — M

II P — M S — M

III M — P M— S

S — P

S — P

S — P

IV P —M M—S S —P

Kombinerer vi nå de fire med de fire hovedfigurene får vi altså 44= 256. Det kan altså finnes 256 forskjellige slutningsformer. De fleste av disse er åpenbart ugyldige. Hvordan kan man så skille helt generelt mellom de gyldige og de ugyldige slutningsformene? Aristoteles velger her å besvare dette spørs­ målet ved å skissere vår kulturs første utkast til et aksioma39

tisk system. Han lar to versjoner av den første figuren være aksiomer i systemet. De sies å være perfekte syllogismer for­ di de er selvinnlysende sanne. Deretter viser han at de tre øv­ rige figurene lar seg tilbakeføre til de to aksiomene ved enkle logiske operasjoner. I alt 17 slutningsformer bevises på den­ ne måten å være logisk gyldige. Regner vi med de to aksio­ mene, kan vi si at syllogismelæren inneholder 19 gyldige slut­ ningsformer ifølge Aristoteles. I praksis er det likevel ikke den aksiomatiske metoden Ari­ stoteles tyr til når han skal avgjøre en slutnings gyldighet. Her er det prinsippet om motsigelsesfrihet som anvendes. Hvis vi godtar at A er større enn B og B er større en C, så er vi nødt til å godta at A er større enn C. Ellers vil vi motsi oss selv. En slutningsform er med andre ord et skjema for en gyl­ dig slutning dersom forholdet mellom de to premissene og konklusjonen er slik at det fremkommer en selvmotsigelse hvis vi godtar premissene og benekter konklusjonen. Og her har vi da et uavhengig kriterium for å avgjøre om et vitenskape­ lig resonnement er gyldig eller ikke. Men også aksiomsystemet i syllogismelæren representerer et slik uavhengig kriteri­ um. For dersom det vitenskapelige resonnementet har sam­ me logiske form som enten et av aksiomene eller et av de utledete teoremene, så er det beviselig gyldig, ellers ikke. Vi ser således at logikken for Aristoteles har en klar redstaz/zskarakter. Den er fullstendig formal og uten ethvert erfaringsinnhold. Derimot kan den benyttes til å prøve gyldig­ heten av vitenskapelige resonnementer. Logikkens anvendel­ sesområde er altså de vitenskapelige utsagns begrunnelsesforhold. Det er et synspunkt som vi gjenfinner hos de logiske positivistene. Men de hadde langt mer avanserte logiske red­ skaper å arbeide med. For den aristoteliske syllogismelæren er på ingen måte et fullstendig og selvtilstrekkelig logisk sy­ stem. I de bevis Aristoteles gir for at de tre øvrige figurene i systemet kan tilbakeføres til den første, inngår det logiske prinsipper som ikke selv forekommer i syllogismelæren, f.eks.

40

prinsippet om motsigelsesfrihet. Aristoteles gjør intuitivt bruk av dem uten å anerkjenne deres rolle som logiske prinsipper. Og de er logisk sett mer fundamentale enn de syllogistiske slutningsformene. Den aller mest grunnleggende logikken kaller vi utsagnslogikken. Stoikerne oppdaget den, men deres innsikter gikk tapt. Først i midten av det forrige århundre ble den gjenopp­ daget. Bertrand Russell (1872-1970) og Ludwig Wittgenstein (1889-1951) ga utsagnslogikken dens definitive form. Vi må derfor se litt på hva den går ut på og hvordan den henger sammen med predikatlogikken hvor syllogismelæren inngår som en liten del. Utsagnslogikken undersøker slutninger som bygger på meningen til de ord som forbinder to eller flere utsagn. Det dreier seg om uttrykkene «og», «eller», «hvis.. .så». Dessuten trenger man «ikke» som et nektende uttrykk. Det dreier seg om slutninger av følgende type:

(1)

Per er på kontoret eller han er ute og handler. Per er ikke på kontoret. Per er ute og handler.

(2)

Hvis denne klumpen er av metall, så vil den utvide seg ved oppvarming. Denne klumpen er av metall Denne klumpen vil utvide seg ved oppvarming

(3)

Hvis Per er lettlivet og Kari er sjalu, så vil deres ekteskap forlise. Per er lettlivet og Kari er sjalu.

Deres ekteskap vil forlise.

Her har vi tre enkle resonnementer fra dagliglivet. De logi­ ske bindeordene (konnektivene) er understreket. Nå kan vi bruke variablene «P», «Q», «R», «S», «T» etc. for de en41

kelte utsagn. For som vi allerede har sett, er ikke den logiske gyldigheten avhengig av resonnementets innhold. Gyldighe­ ten er helt og fullt en funksjon av dets logiske form. Og den blir langt mer oversiktlig når vi anvender variabler. La oss da se hvordan resonnementene tar seg ut med variabler i ste­ det for hele utsagn. I det første resonnementet lar vi «P» stå for «Per er på kontoret» og «Q» for «Per er ute og hand­ ler». Dessuten lar vi «ikke» blir gjengitt med en rett strek foran utsagnsvariablene: f.eks. -P, -Q, -R, -S, etc. (1) tar seg nå slik ut: P eller Q -P______________ Q

Det er selvfølgelig vilkårlig hvilke variabler vi velger å bruke for å symbolisere et utsagn i et resonnement. Men dersom samme utsagn dukker opp flere ganger, må det selvsagt gis samme variabel slik vi ser ovenfor. Den andre premissen nek­ ter bare at Per er på kontoret. La oss nå se på de to øvrige resonnementene. Vi velger å la «P» stå for «Denne klumpen er av metall» og «Q» for «Denne klumpen vil utvide seg ved oppvarming». (2) tar seg da slik ut: Hvis P, så Q P_______________ Q

I (3) kan vi la «P» stå for «Per er lettlivet», «Q» for «Kari er sjalu» og «R» for «Deres ekteskap vil forlise». Da frem­ kommer følgende struktur: Hvis P og Q, så R P og Q R

42

Disse resonnementene er alle gyldige. Men hvis vi skai kun­ ne vise det på en effektiv måte, må vi gi de logiske bindeor­ dene (konnektivene) helt entydige definisjoner. Det kan vi gjø­ re på følgende måte. Første skritt innebærer å foreta visse avgrensninger og pre­ siseringer. Utsagnslogikken gjelder de og bare de utsagn som utsier noe som er sant eller falskt.8 Slike utsagn kalles ofte påstander.9 For ethvert påstandsmessig utsagn gjelder det så­ ledes at det alltid vil være enten sant eller falskt. Noe tredje kommer ikke på tale. Logikerne sier derfor at slike utsagn har to og bare to sannhetsverdier: sann eller falsk. Logikken behandler de påstandsmessige utsagn utelukkende med hen­ blikk på deres mulige sannhetsverdier. Innholdet ser man helt bort fra. Denne abstraheringen gjør det mulig å gi en klar karakteristikk av forholdet mellom usammensatte og sam­ mensatte utsagn i utsagnslogikken. Usammensatte utsagn sym­ boliseres ved enkle variabler som «P», «Q», «R», etc. Sam­ mensatte utsagn er utsagn hvor de logiske bindeordene opp­ trer. Deres oppgave er å danne nye utsagn ved å forbinde usammensatte utsagn på ulike måter. De enkleste eksempler på sammensatte utsagn er: «P og Q», «P eller Q», «hvis P, så Q» og «-P». Ved å ta i bruk begrepet om sannhetsverdier kan vi nå gi en klar og entydig mening til disse logiske bindeordene sam­ tidig som vi gir dem symbolske tegn for å skille dem fra sine slektninger i dagligtalen: Tegnet «&» svarer til «og», tegnet «v» svarer til den vide betydninger av «eller» i vanlig språk­ bruk; og tegnet « D » svarer iallfall på noen punkter til dag­ ligtalens «hvis.. .så». Vi går frem på følgende måte: Negasjonstegnet «-» er det enkleste å definere. For negasjonen av et utsagn må selvfølgelig være falsk når utsagnet selv er sant. Er derimot det opprinnelige utsagn falskt, blir negasjonen sann. Med hensyn på sannhetsverdien er «P» og «-P» kon­ tradiktoriske motsetninger. De motsier hverandres sannhet. Dette kan vi vise ved å fastlegge per definisjon at følgende 43

verdisøyle, dvs. fordeling av sannhetsverdier, skal gjelde for «-P»:

p

-p

s

f

f s Her står «s» for sann og «f» for falsk. Den venstre kolon­ nen viser da de mulige sannhetsverdiene P kan ha. Den høy­ re kolonnen viser derimot hvilken sannhetsverdi -P har når P er henholdsvis sann og falsk. Når P er sann, er -P falsk, og når P er falsk, er -P sann. Vi sier derfor at -P er en sannhetsfunksjons av P. -P’s verdisøyle er entydig bestemt av de sannhetsverdier som tilskrives P. Innenfor gyldighetsområ­ det til denne definisjonen vil vi alltid kjenne sannhetsverdien til -P dersom vi kjenner P’s sannhetsverdi. Derfor kan den berettiget karakteriseres som en funksjon av P’s sannhets­ verdier. Av samme grunn forsvarer «-» sin plass blant de lo­ giske konnektivene. For vi kan benytte nøyaktig samme frem­ gangsmåte for å definere «&» «v» og «D».

P & Q

P v Q

PDQ

s

Q s

s

s

s

s

f

f

s

f

f

s

f

s

s

f

f

f

f

s

p

Denne tavlen viser de fire mulige måtene sannhetsverdiene fordeler seg når vi har å gjøre med et sammensatt utsagn be­ stående av to variabler. Den leses på følgende måte. Når bå­ de P og Q er sanne, er også «P & Q» sann, ellers er den falsk. Det viser verdisøylen under «P & Q». Denne betydningen sva­ rer ganske godt til dagligtalen. For vi ville bare godta det sam­ mensatte utsagnet «Per er lettlivet og Kari er sjalu» dersom

44

det både var sant at Per er lettlivet og Kari er sjalu. Hvis det ene eller begge er usanne, så ville vi forkaste det sammensat­ te utsagnet som usant. Og det er det også verdisøylen for «P & Q» slår fast i definisjons form. Tegnet «&» får dermed sin betydning bestemt av denne verdisøylen. Det samme gjelder for de to øvrige tegnene. Men la oss kommentere dem hver for seg. Det kan være instruktivt å sammenholde deres re­ spektive betydninger med de tilsvarende betydninger i dag­ ligtalen. Tegnet for «eller» er «v». Det defineres av den verdisøy­ len som står like under det sammensatte utsagnet «P v Q». Vi ser av den ovenstående tavle at det er falsk dersom og ba­ re dersom begge delutsagnene er falske. Ellers er det sant. Det svarer omtrent til den vide betydningen av «eller» i van­ lig språkbruk. Hvis vi sier «Om kvelden er enten far eller mor hjemme», så vil vi ikke si at dette utsagnet er usant selv om begge tilfeldigvis var hjemme en kveld. Vi holder det for sant dersom enten den ene eller den andre eller begge er hjemme om kvelden. Det er den vide betydningen av «eller». Men det finnes også en snevrere. Den foreligger f.eks. i replikken «Du får reise eller bli hjemme. Det er helt opp til deg». Her er det underforstått at du ikke kan gjøre begge deler samtidig. For det er klart at de to utsagnene «Per reiser bort i ferien» og «Per blir hjemme i ferien» ikke kan være sanne samtidig om Per. Tegnet for «hvis........ så» er « D ». Det defineres av den verdisøylen som står under det sammensatte utsagnet «P D Q». Det er falskt dersom P er sann og Q er falsk; for de øvrige fordelingene av sannhetsverdier for P og Q er det sant. Denne betydningen av konnektivet « D » er ikke så nær opptil dagligtalen som de tre øvrige kan sies å være. Det kan vi over­ bevise oss om ved å se litt nærmere på sannhetsvilkårene for det betingelsesutsagnet som vi tidligere har brukt som eksem­ pel — «Hvis denne klumpen er av metall, så vil den utvide seg ved oppvarming». Vi har ingen problemer med å godta at dette er sant dersom begge delutsagnene er sanne, dvs. hvis

45

utsagnene «Denne klumpen er av metall» og «Denne klum­ pen utvider seg ved oppvarming» viser seg å være sanne. Vi godtar også at betingelsesutsagnet er falskt dersom det før­ ste delutsagnet (pntesedenteri) er sant samtidig som det an­ dre delutsagnet (konsekventen) er falskt. Derimot bryter det klart mot vår språkfølelse å si at vårt betingelsesutsagn er sant dersom klumpen viser seg å være av plast. Det må vi likevel bare godta, for det er slik betingelsesutsagn blir forstått i formallogikken. Alle sammensatte utsagn som har formen «hvis.. .så» ansees per definisjon å være sanne dersom antesedenten (det første delutsagnet) er falsk uansett hva slags sannhetsverdi konsekventen (det andre delutsagnet) har. Den eneste fordeling av sannhetsverdier som gjør et betingelses­ utsagn falskt er at både P og -Q begge er sanne samtidig. Der­ for sies også «PdQ» å være logisk likeverdig med «-(P & -Q)». For det siste sier at det ikke er tilfelle at både P og -Q er sanne. De utsagnsforbindelsene som vi nå har definert har følgende navn: Tegnet for «ikke» kalles negasjon. Vi sier at «-P» er negasjonen av «P». Tegnet for «eller» kalles disjunksjon, og «P v Q» omtales som en disjunksjon. Tegnet for «hvis.... så»-forbindelsen kalles implikasjon og «P D Q» omtales som en implikasjon. Tegnet for «og» kalles en konjunksjon, og «P&Q» sies å være en konjunksjon. Vi kan nå vende tilbake til våre tre resonnementer og foreta en fullstendig symbolisering av dem. Det første ble delvis symbolisert på følgende måte. p e|jer q som kan om_ P v Q

-P

formes til:

-P

Q Q Men vi kan foreta ytterligere én omforming. De to premisse­ ne kan forbindes med «&»-tegnet og dermed få status av kon­ junksjon. Da ser premissene slik ut: (P v Q) & -P. Parantesene brukes for å vise hvilken av konnektivene som er den overordnete. Hvis vi i tillegg til dette tolker overgangen fra 46

premisser til konklusjon — altså selve slutningen — som en implikasjon hvor konjunksjonen av premissene utgjør antesedenten og konklusjonen utgjør konsekventen, får vi føl­ gende symbolske utsagn: ((P v Q) & -P) dQ. Og det kan vi nå undersøke ved hjelp av den sannhetstavle-metoden som vi anvendte for å definere de innførte tegnene. p

&

s

Q) s

s

s

s

f

f

f

s

Q s

((P s

s

f

f f

f

-P) f

D s

Q s

f

f

f

s

f

s

s

s

s

s

s

f

f

f

s

s

f

V

Hele det symbolske uttrykket inneholder bare to variabler. Derfor finnes det bare fire mulige måter å fordele sannhets­ verdiene på. Under den forutsetning at både P og Q er san­ ne, ser vi at disjunksjonen er sann — det angis ved verdisøylen like under «v»-tegnet — mens den andre premissen er falsk, det angis likeledes med verdisøylen under -P. Men hvis den ene premissen er sann og den andre falsk, så blir hele antesedenten falsk siden den er en konjunksjon. For konjunk­ sjonen krever at begge delutsagnene må være sanne dersom den skal være sann. Men likevel blir implikasjonen sann si­ den enhver implikasjon er sann dersom antesedenten er falsk, og det er den i dette tilfellet. Derfor må vi sette s i første trinn i verdisøylen under implikasjonstegnet. Under den forutsetning at P er sann og Q er falsk, får vi samme resultat. Disjunksjonen er sann mens -P er falsk. Det gjør at hele konjunksjonen av premissene blir falsk. Samti­ dig er konklusjonen falsk. Men vi vet at den fordelingen av sannhetsverdier gjør implikasjoner som sådan sann. Og det er angitt i andre trinn i verdisøylen under implikasjonstegnet. Under den forutsetning at P er falsk og Q er sann, kom­ mer vi nok en gang til samme resultat. Igjen blir disjunksjo47

nen sann. Men denne gangen er også den andre premissen sann siden P er falsk. Derfor blir sannhetsverdien for hele antesedenten — angitt ved verdisøylen under konjunksjonstegnet — sann. Men samtidig har også konsekventen (kon­ klusjonen) sannhetsverdien sann. Siden både antesedent og konsekvent har sannhetsverdien sann, er også implikasjonen sann. Det gir seg av dens definisjon. Under den forutsetning at både P og Q er falske, blir disjunksjonen falsk. Da må også antesedenten som helhet bli falsk, ettersom begge delutsagnene må være sanne for at en konjunksjon skal være sann. Og da spiller det ingen rolle at også konsekventen (konklusjonen) er falsk, for implikasjo­ nen som helhet får sannhetsverdien sann ikraft av at både antesedent og konsekvent er falske. Under den forutsetnin­ gen er, som vi har sett, implikasjonen sann. Men da har denne undersøkelsen ført oss frem til et be­ merkelsesverdig resultat. For vi har nå bevist at hele det utsagnslogiske uttrykket forblir sant under enhver mulig for­ deling av sannhetsverdiene for uttrykkets delutsagn. Uansett hvilken sannhetsverdi de enkelte delutsagn har, vil uttrykket som helhet ha sannhetsverdien «s» i sin verdisøyle. Utsagn av dette slaget kalte Wittgenstein tautologier. Tautologier er sanne ikraft av de definisjoner som er fastlagt for de logiske bindeordene. Deres sannhet er med andre ord en nødvendig følge av de regler som gjelder for de utsagnslogiske konnektivene. Den enkleste form for tautologi har vi i uttrykket «P v -P». Lar vi «P» stå for utsagnet «Det regner», sier det­ te uttrykket det følgende: «Det regner eller det regner ikke». Dette er riktignok sant, men det er så avgjort intetsigende. Dets sannhet er fullstendig formal. Skifter vi ut «v» med «&», inntreffer en annen bemerkelsesverdig ting. Uttrykket «P & -P» er nemlig selvmotsigende. Det fremgår av det forhold at verdisøylen for dette uttrykket bare inneholder verdien «f», noe vi lett kan overbevise oss om: 48

p

-p

p & -p

s

f

f

f

s

f

Uansett hvordan vi fordeler sannhetsverdiene til delutsagnene vil utsagnet som helhet alltid være falskt. Slike utsagn kaller vi kontradiksjoner. De er likeså formale som tautologiene, for de er alltid falske ikraft av de vedtatte definisjoner av de logiske bindeordene. Hvis vi fastholder at «P» står for «Det regner», får vi følgende utsagn: «Det regner og det regner ikke». I det første utsagnet påstås noe som blir benektet i det neste. Kontradiksjoner er med andre ord ikke anvendbare i praktisk kommunikasjon. Det er heller ikke tautologier. Begge typer av utsagnsformer utgjør grensetilfeller i språket. Ut­ sagnslogikken forteller oss at de påstandsmessige utsagn er av tre slag: a) de som bare har «s»-er i verdisøylen, b) de som bare har «f»-er i verdisøylen, og c) de som har en kombina­ sjon av «s»-er og «f»-er i verdisøylen. Siden de to første utsagnstypene får sin sannhet og falskhet fastlagt utelukkende på formalt grunnlag, er det bare den tredje typen av utsagn som kan sies å ha et reelt erfaringsmessig innhold. Vi skal senere se at dette synspunktet spilte en betydelig rolle for de logiske positivistene. For etter deres mening er denne klas­ sen av utsagn identisk med klassen av syntetiske utsagn. Nok en gang blir de syntetisk aprioriske utsagn eliminert. Men det skal vi undersøke nærmere i det følgende. For øyeblikket opp­ holder vi oss med den formallogiske siden av saken. Og i den henseende kan vi konstatere at ved hjelp av sannhetstavlemetoden kan vi teste gyldigheten til enhver slutning som lar seg uttømmende oversette til et utsagnslogisk symbolspråk. (Det er viktig at oversettelsen er uttømmende, for utsagnslo­ gikken har en svært begrenset yteevne. Den kan f.eks. ikke gjengi de syllogistiske slutningene. Til det trenger vi et rikere symbolspråk.) Enhver gyldig slutning vil nemlig fremstå i ut-

49

4

TRADISJONER OG SKOLER

sagnslogikken som en tautologi dersom vi samler premisse­ ne i en kompleks konjunksjon og lar den være antesedenten i en implikasjon hvor konklusjonen utgjør konsekventen. Le­ seren kan selv fullføre oversettelsen av de to andre resonne­ mentene som vi omtalte på s. 41 og undersøke dem ved hjelp av sannhetstavle-metoden. I begge tilfeller vil det vise seg at vi har å gjøre med tautologier. Slutningene har altså karak­ ter av formallogiske sannheter i utsagnslogikken. Å ta for seg slutninger enkeltvis for å teste deres gyldighet ved hjelp av sannhetstavle-metoden er en intuitiv og kasuis­ tisk fremgangsmåte. Den svarer omtrent til Aristoteles’ bruk av prinsippet om motsigelsesfrihet for å prøve gyldigheten av en gitt syllogistisk slutning. Ikke desto mindre må den in­ tuitive og kasuistiske fremgangsmåten være forankret i et ak­ siomatisk system dersom den skal kunne godtas som en full­ verdig logisk metode. Ellers har man nemlig ingen garanti for at det ikke blir gjort bruk av forutsetninger og logiske pre­ misser som forblir usynlige for den som utfører tankearbei­ det. Det var det som skjedde med Aristoteles. Et slikt aksio­ matisk system ble utformet av Bertrand Russell og Alfred North Whitehead (1861-1947) i det stort anlagte verket Principia Mathematica (1910-1913). Her forsøkte de nemlig å be­ vise at matematikken i sin helhet lot seg tilbakeføre eller over­ sette til rent logiske kategorier og begreper. De gjorde bruk av følgende fem tautologier:

1. 2. 3. 4. 5.

(PvP) D P Q D (P v Q) (P v Q) D (Q v P) (P v (Q v R)) D (Q v (P v R)) (Q D R) D ((P v Q) D (P v R))

I tillegg til dette formulerte de to deduksjonsregler, dvs. reg­ ler for hvordan man legitimt skal kunne utlede teoremer i det systemet som defineres ved disse aksiomene. Den første re50

gelen sier at man ved hjelp av implikasjonen «P D Q» kan slut­ te at Q er sann, dersom det er tilfelle at P er sann. (Legg merke til at denne slutningsregelen selv er en tautologi: ((PDQ) & P) D Q.) Den andre regelen sier at i et utsagn i systemet kan enhver variabel skiftes ut med andre uttrykk, «P» kan f.eks. skiftes ut med «Q» eller «P v Q» eller «(P D (Q D P))» eller hva man nå måtte ønske, så lenge man bare foretar utskift­ ningen alle steder hvor den aktuelle variabelen forekommer. Det foreliggende system er nesten utrolig enkelt. Det be­ står altså av tre hovedbestanddeler: (1) et vokabular som om­ fatter variablene «P», «Q», og «R» og de logiske konnektivene «v» og «D». (2) Et sett av aksiomer som gjør tjeneste som syntaktiske regler for det aksiomatiske systemet i den forstand at de entydig fastlegger hva som skal regnes som en tillatelig kombinasjon av variabler og konnektiver i systemet. (3) To deduksjonsregler eller transformasjonsregler som le­ gitimerer enhver overgang fra én tillatelig symbolkombinasjon til en annen i systemet. En slik overgang (slutning) kal­ les en deduksjon. Med dette utgangspunktet er det i prinsip­ pet mulig å utlede alle mulige utsagnslogiske tautologier som teoremer i systemet. Dessuten mente Russell og Whitehead at dette aksiomatiske systemet, sammen med en serie av sinnri­ ke definisjoner som ikke bringer inn noe prinsipielt nytt, skulle være tilstrekkelig rikt til at hele matematikken lot seg utlede av det. Det har senere vist seg å være en visjon som ikke lot seg realisere. Ikke desto mindre var denne visjonen et forbil­ de for de logiske positivistene når de tenkte seg muligheten av et universalspråk hvor all vitenskapelig kunnskap i prin­ sippet skulle kunne la seg formulere. På den annen side var de klar over at et slikt universalspråk måtte ha en rikere lo­ gikk enn utsagnslogikken. Det har ikke noe poeng å symbo­ lisere en vitenskapelig lov som «P». Man må kunne gå inn i utsagnet og undersøke de involverte begrepenes slutningspotensiale. Bare på den måten kan man gjengi naturlover og sammenhenger mellom naturlover og teorier på en adekvat 51

måte. Det var også den oppgaven Aristoteles mente å løse med syllogismelæren. Den moderne utgaven av syllogismelæren kalles predikatlogikk. Den arbeider også med et svært begrenset antall ty­ per av utsagn. Det dreier seg egentlig bare om tre hovedty­ per: (I) Universelle utsagn: eks. — Alle metaller utvider seg ved oppvarming; (II) Eksistensutsagn: eks. — Det finnes for­ skjellige slags metaller; (III) Singulære utsagn: eks. — Den­ ne klumpen er av jern. Av disse eksemplene ser vi at det som skiller dem er i første rekke forskjellene i generalitet. De uni­ verselle utsagnene gjelder alle individer av en gitt klasse; eksistensutsagnene gjelder noen individer av en gitt klasse; og de singulære utsagn gjelder ett og bare ett medlem av en gitt klasse. La oss så se litt på hva slags notasjon (tegnspråk) som benyttes for å gjengi utsagn i predikatlogikken. De utsagnslogiske konnektivene blir benyttet med samme betydning som tidligere. I tillegg til dette kommer det to slags symbolske ut­ trykk: (a) kvantor-uttrykk som står for utsagnets generali­ tet, og (b) variabler som står for egenskapsuttrykk eller predikatuttrykk. Man skiller mellom to slags kvantorer — allkvantoren (x), som leses: «For alle x gjelder det at....»; og eksistens-kvantoren (3x), som leses: «For minst én x gjelder det at....». Dessuten brukes det ofte en liten bokstav fra begynnelsen av alfabetet for å symbolisere det enkelte indi­ vid, a, b, c, etc. Hvis vi f.eks. skal symbolisere utsagnet «Sok­ rates er dødelig» i predikatlogisk notasjon, vil utrykket «... er dødelig» bli oppfattet som et egenskapsuttrykk eller et predikatuttrykk. I vårt utsagn blir det enkelte individet Sokra­ tes tilskrevet denne egenskapen. Og egenskapsuttrykk sym­ boliseres med store bokstaver, F, G, H, I, J, etc. La oss si at «F» står for «... er dødelig» og «a» står for «Sokrates» Da blir hele uttrykket symbolsk gjengitt som Fa. Har vi å gjøre med et eksistens-utsagn, f.eks. «Noen mennesker er dø­ delige», så vil dette bli oppfattet som en relasjon mellom to egenskapsuttrykk, som i sin tur sies å gjelde for et uspesifi-

52

sert individ i en gitt klasse av individer. I symbolsk form tar den seg slik ut: (3x)(Mx & Fx). Her står «M» for «... er et menneske» og «F» står som før for «.. .er dødelig», og hele uttrykket leses: For minst én x gjelder det at x er et menne­ ske og x er dødelig». Dette uttrykket påstår at det faktisk fin­ nes minst én x som kjennetegnes dels ved å være menneske og dels ved å være dødelig. Overfor den universelle utsagnstypen gjør man gjeldende en tilsvarende fortolkning. La oss bruke utsagnet «Alle mennesker er dødelige» som eksempel og la «M» og «F» stå for det samme som før. I symbolisert utgave vil det da ta seg slik ut: (x)(MxDFx). Hele uttrykket leses: «For alle x gjelder det at hvis x er et menneske, så er x dødelig». Igjen dreier det seg om å oppfatte utsagnet som et re/asyozwutsagn, nok en gang en relasjon mellom to egenskapsuttrykk. Det kan selvfølgelig være langt flere. Men denne gangen har vi ikke å gjøre med en konjunksjon. I det univer­ selle utsagnet blir relasjonen oppfattet som en implikasjon. Det har blant annet den fordel at man ikke behøver å forut­ sette at klassen av x-er faktisk eksisterer. Hvis f.eks. vi lar «M» stå for «... er en engel» og «G» står for «... har vin­ ger», så har vi beskrevet ganske presist en gjengs forestilling om hvordan engler ser ut. For vi sier da følgende: For alle x gjelder det at hvis x er en engel, så har x vihger. Men vi har ikke sagt noe om hvorvidt vi tror at det faktisk finnes slike vesener. Universelle utsagn impliserer med andre ord ikke en påstand om at de omtalte individer eksisterer. For illustrasjonens skyld kan vi nå gripe tilbake til det an­ dre av de resonnementene vi ga som eksempel på s. 41:

(1) Hvis denne klumpen er av metall, så vil den utvide seg ved oppvarming. (2) Denne klumpen er av metall (3) Denne klumpen vil utvide seg ved oppvarming.

53

Hvis vi nå skal oversette dette resonnementet til en predikatlogisk notasjon, må vi først fastlegge hvilke symboler vi skal bruke for egenskapsuttrykkene. Vi kan la «F» stå for «... er av metall» og «G» for «... vil utvide seg ved oppvarming». Siden vi også har å gjøre med et enkeltindivid, nemlig det individ som uttrykket «denne klumpen» refererer til, så tren­ ger vi også en individkonstant, f.eks. «a». Ved øyekast ville vi kanskje være tilbøyelige til å si at den første premissen må symboliseres ved hjelp av individkonstanten. For det tales unektelig om en helt bestemt klump. I så fall ville symboliseringen av (1) være: Fa D Ga. Det er uten tvil én mulig tolk­ ning av (1). Imidlertid er det ikke vanskelig å se at «Fa □ Ga» bare er et særtilfelle av en helt universell tanke, nemlig: For alle x gjelder at hvis x er av metall, så vil x utvide seg ved oppvarming. Det er lovmessigheter av dette slaget man støtter seg til når man uttaler utsagn av det slaget som (1) representerer. Det universelle opptrer her forkledd som det individuelle. Hvis vi godtar å tolke (1) som et forkledd uni­ verselt utsagn, kan vi symbolisere hele resonnementet på føl­ gende måte:

(1) (x)(Fx D Gx) (2) Fa (3)

Ga

Dette er en gyldig slutning i predikatlogikken. Og det som ligger til grunn for slutningens gyldighet er den utsagnslogiske loven som fremkommer når vi konjungerer de to premis­ sen og tolker slutningen som en implikasjon. Da får vi nem­ lig ((P D Q) & P) D Q. Sannhetstavlemetoden viser at den er en tautologi. Der er forøvrig en annen interessant ting å merke seg ved dette resonnementet. I den tolkningen vi har gitt det, kan det sies å ha samme logiske form som den man ifølge de logiske positivistene finner i vitenskapelige forklaringer så vel som

54

forutsigelser. Men det skal vi undersøke nærmere i et senere avsnitt. Likevel kan et slikt hint gi en viss ide om predikatlogikkens analytiske yteevne. Ved dens hjelp synes det nemlig å være mulig både å synliggjøre resonnementenes struktur og teste deres gyldighet i såvel matematikken som de empiris­ ke vitenskapene. Derfor mente de logiske positivistene at den moderne predikatlogikken representerte et fullgyldig redskap for logisk analyse av vitenskapene. Og det betydde for dem å analysere den vitenskapelige språkbruk. For all vitenska­ pelig kunnskap er språklig formulerbar kunnskap, ifølge de­ res oppfatning. Dette synspunkt ga opphav til en omfatten­ de og betydelig interesse for å klarlegge språkets natur og for­ holdet mellom språk og logikk. Men de logiske positivistene frembragte ikke selv noen nye og originale tanker på dette området. Derimot gjorde de en meget effektiv bruk av ideer som allerede var utviklet av andre. Deres tenkning var dels inspirert av formallogikken og bestrebelsene for å frembrin­ ge rent formale aksiomatiske systemer i geometrien og arit­ metikken. På det siste feltet hadde italieneren G. Peano (1858-1932) allerede før århundreskiftet utformet et utkast til et aksiomatisk system som virket løfterikt. Dels var deres vitenskapsfilosofiske analyser motivert og bestemt av fore­ stillingen om språket som en (logisk) kalkyle. Dette er nær­ mere bestemt forestillingen om at formallogikken utgjør språ­ kets kjerne. Leibniz (1646-1716) var den som først skisserte en oppfat­ ning av dette slaget. I vårt århundre ble den tatt opp igjen og videreutviklet av Russell og Wittgenstein. Vi må derfor ganske kort risse opp hovedtrekkene i denne oppfatningen før vi gir oss i kast med fremstillingen av det generelle forskningsprogrammet til de logiske positivistene og noen av de resultatene det ga på sentrale områder av vitenskaps­ filosofien.

55

Språket som kalkyle

Leibniz gjorde seg noen tanker om dagligtalens utilstrekke­ lighet når det gjalt å fremstille og formidle vitenskapelig kunnskap. For de hverdagslige gjøremål fungerer dagligta­ len godt. Den er tilvirket for å gjøre tjeneste i slike sammen­ heng. Men i vitenskapelige sammenheng kommer den til kort. Ordene (vokabularet) er ofte mangetydige og syntaksen (ord­ stillingen) retorisk og tildekkende. Etter hans mening eksi­ sterte det derfor et reelt behov for å utforme et universelt språk (characteristica universalis) hvor all vitenskapelig kunnskap kunne fremstilles og formidles uten noen som helst form for fordreining. Et språk av dette slaget burde følgelig ha form av en kalkyle, dvs. et formalt system av tegn hvor reglene for bruken av tegnene er uttrykkelig formulerte. Leibniz be­ traktet algebraen som forbilledlig i denne henseende. Der ar­ beider man med bokstaver i stedet for tall; og ligninger med én eller flere ukjente kan løses på en tvers igjennom meka­ nisk måte dersom man har lært seg de fornødne regler. En vesentlig del av poenget med å oppfatte universalspråket som en kalkyle ligger i dette forholdet. Man skulle kunne sette seg ned og mekanisk regne ut hvem av to stridende parter som har resonnert riktig. Et annet vesentlig poeng er den garan­ tien som en kalkyle gir med hensyn på tegnenes entydighet og resonnementenes strukturelle overskuelighet. Leibniz var helt uttrykkelig på dette punktet. Hvert tegn skulle tilskrives én og bare en betydning. De tillatelige tegnkombinasjonene i systemet skulle dessuten avbilde det innbyrdes forhold mel­ lom elementene i det saksforhold som tegnkombinasjonen fremstilte. Det kjemiske formelspråket kan gi en viss ide om hva Leibniz hadde i tankene her, for det omsetter i praksis visse sider av denne ideen om vitenskapenes språk som en kalkyle. Tegnet «H» betyr i kjemien én og bare en ting, nemlig: hydrogen, liksom «O» bare står for oksygen. Formelen «H20» betegner et bestemt saksforhold, nemlig

56

vannets kjemiske sammensetning. Men samtidig er det ikke urimelig å si at denne formelen avbilder det innbyrdes for­ hold mellom grunnstoffene: vann består av to deler hydro­ gen og en del oksygen. Med visse forbehold kan vi således si at de kjemiske saksforholdene symboliseres av bokstav-tegn. Hvert tegn står for én og bare en ting. Og de formler som dannes — svarende til utsagn — gir et slags bilde av det inn­ byrdes forhold mellom elementene i det saksforhold som for­ melen fremstiller. Med dette eksemplet i tankene kan vi se litt nærmere på hvordan man kan tenke seg å utforme algebraen som en kal­ kyle, dvs. som et system av tegn med uttrykkelig fastlagte reg­ ler for bruken av dem. Siden kalkylen samtidig skal kunne gjøre tjeneste som modell for strukturen i det vitenskapeli­ ge språket, kan vi si at tegnene utgjør vokabularet. De vil være av to slag: variablene «a», «b», «c», «d», etc. og konstantene, f.eks. « + », «-» og « = ». Variablene står for hvil­ ke som helst tall mens de to første konstantene betegner ope­ rasjonene addisjon og subtraksjon. Den tredje konstanten be­ tegner identitetsrelasjonen som vi kjenner fra vanlige regne­ stykker så vel som ligninger. Foruten vokabularet behøves det minst to forskjellige slags regler for å kunne arbeide med systemet. Den ene hovedtypen av regler vil måtte fastlegge på en uttømmende måte hva som skal regnes som velformete kombinasjoner av tegn i systemet. Et eksempel på en slik regel er at operasjonstegnet « + » må ha en variabel på hver side for å danne et velformet uttrykk i systemet. Det kan gjen­ gis med tomme plasser på begge sider av tegnet: «(...) + (...)». Denne regelen kan da umiddelbart brukes til å elimi­ nere tegnkombinasjonen « + a». Den oppfyller ikke kravet til velformethet i systemet. Regler av dette slaget har en syn­ taktisk funksjon. De styrer sammenstillingen av tegn — syn­ taks kalles av og til ordføyningslære i grammatikken — og skiller således mellom tillatelige og ikke-tillatelige tegnkom­ binasjoner i systemet. Den andre hovedtypen av regler angår 57

forholdet mellom velformete uttrykk i systemet. Slike regler fastlegger hvordan man legitimt skal kunne omforme (trans­ formere) ett uttrykk til et annet i systemet. Regler av denne typen har form av identiteter. Et eksempel vil være «(a 4- b) = (b + a)». Hvis vi har et uttrykk på formen «(a + b)», så gir denne identiteten oss rett til å omforme dette uttrykket til «(b + a)». Av dette ser vi at omformingsreglene i en universalspråklig kalkyle, utformet etter en algebraisk modell, har en funksjon som er helt analog til den rollen som slutningsreglene (deduksjonsreglene) hadde i Russell & Whiteheads aksiomatiske system i Principia Mathematica. Leib­ niz var helt på det rene med dette slektskapet. Han hevdet nemlig at logikken og matematikken (albebraen) dypest sett var ett og det samme. Logiske slutninger og algebraiske iden­ titeter er simpelthen to forskjellige uttrykk for ett og samme logiske grunnforhold. Dette kommer ifølge Leibniz klart frem når vi innser at enhver logisk slutning kan betraktes som et særtilfelle av et identitetsutsagn. En logisk slutning kan nemlig oppfattes som en konstatering av en identitet mellom premis­ sene på den andre siden og konjunksjonen av premisser og konklusjon på den ene siden. Denne identiteten er mulig fordi konklusjonen bare utsier uttrykkelig det som allerede er skjult inneholdt i premissene. Hvis konklusjonen inneholdt noe nytt, ville slutningen ganske enkelt ikke være gyldig. I Leibniz’ ut­ forming får det vitenskapelige universalspråket således en logisk-matematisk kjerne. Det innebærer at formallogikken blir universalspråkets grammatikk. Leibniz’ ide om et viten­ skapenes universalspråk er således nært beslektet med det utsagnslogiske aksiomsystem som Russell & Whitehead utfor­ met i Principia Mathematica. Det kunne langt på vei tjene som modell for grammatikken i det leibnizianske universal­ språket. Det var også den funksjon det fikk i de logiske positivistenes forestilling om alle vitenskapenes prinsipielle en­ het, som vi skal se nærmere på i neste avsnitt. Først må vi undersøke hvordan denne forestillingen om et universalspråk

58

utnyttes av de logiske positivistene for å presisere sin opp­ fatning av logisk analyse.

Universalspråket og den logiske analyse I det foregående har vi i et historisk tilbakeblikk lært å kjen­ ne det aksiomatiske vitenskapsidealet, grunntrekk ved formallogikkens utvikling, skillet mellom ren og anvendt geome­ tri og forestillingen om språket som kalkyle. Tilsammen ut­ gjør disse ideene hovedinnslaget i den logisk-formale siden av de logiske positivistenes vitenskapsfilosofiske tenkning. I grove trekk er det dette man sikter til når man bruke adjekti­ vet «logisk» i sammensetningen «logisk positivisme». Det har vært sagt, med bevisst overdrivelse, at det var de logiske po­ sitivistenes mål å få formallogikken til å gripe det enkelte individs sanseerfaringer i rå og uformidlet form. Da ville man nemlig ha garanti for at erfaringene ikke ble forkludret ved å bli ikledd en språklig form, og logikken ville i sin tur ga­ rantere for følgeriktigheten av de slutninger som ble foretatt. Enhver usikkerhet ville på denne måten være eliminert ved oppbyggingen av et system av kunnskaper. Dette er imidler­ tid et umulig ideal, siden logikken bare kan operere på ut­ sagn og forbindelser mellom utsagn og begreper. Dersom våre erfaringer skal kunne bli tilgjengelige for andre enn oss selv, må vi gjengi dem i språklig form. Da og bare da kan de for­ midles med erfaringer som andre har gjort på de samme om­ rådene. Bare under denne forutsetningen kan de ha viten­ skapelig relevans i den forstand at de finner sin plass i et sy­ stem av empirisk prøvbare utsagn. I og med omtalen av dette vilkåret har vi også antydet det vitenskapsideal som gjorde seg gjeldende hos de logiske po­ sitivistene. De betraktet en vitenskap som et system av ut­ sagn som enten lot seg teste på erfaringsmessig grunnlag el­ ler som i sin helhet var av formal karakter, som f.eks. den rene geometrien eller den aksiomatiserte aritmetikken (Peano).

59

Dette er selvfølgelig grunnen til at de vitenskapelige utsagns logisk-språklige form spilte en så stor rolle for de logiske positivistene. Den beste oversikten over et system av vitenskaplige utsagn får man naturligvis dersom systemet er aksioma­ tisk ordnet og ellers innehar alle de dyder som Leibniz krev­ de av det vitenskapelige universalspråket. Siden de logiske positivistene helt konsekvent forfektet tesen om vitenskape­ nes prinsipielle enhet, var det en nokså selvfølgelig ting for dem å overta og videreutvikle ideen om et universalspråk. For i deres perspektiv blir dette et språk som er utformet slik at all vitenskapelig kunnskap lar seg formulere i det. Det som foregå å være vitenskapelig kunnskap og som ikke lot seg inn­ passe i universalspråket, kunne følgelig ikke aksepteres som vitenskapelig kunnskap. I så henseende fikk forestillingen om et universalspråk en normativ funksjon. Den fungerte som en norm eller et kriterium på hva som kunne godtas som vitenskapelig kunnskap. For i dette konstruerte språket skulle alt som overhodet lot seg hevde, kunne formuleres på en klar og oversiktlig måte. Enhver uklarhet og forvansking av språklig-grammatisk art ville være eliminert. Bak denne ideen lå en tanke om at virkeligheten selv har en enhetlig logisk struktur. Man forestilte seg at virkeligheten bestod av et kom­ pleks av enkle saksforhold som inngikk i ulike logiske for­ bindelser. Singulære utsagn av typen «Fa» gjenga de enkle saksforholdene. Alle sammensatte utsagn ble betraktet som sannhetsfunksjoner av slike singulære utsagn. Universalspråkets utsagnslogiske struktur ble med andre ord oppfattet som en direkte gjenspeiling av virkelighetens egen struktur. I Principia Mathematica forelå derfor etter de logiske positivistenes mening en modell for universalspråkets syntaks. Det drei­ de seg om formasjonsreglene og transformasjonsreglene. De ikke-logiske variablene i universalspråkets vokabular skulle derimot knyttes direkte til sansemessig iakttagbare forhold. Utsagn som ble satt sammen av slike variabler ville nettopp være singulære utsagn av typen «Fa». Slike utsagn ville da 60

fungere som rapporter om individuelle og konkrete erfarin­ ger. Alle de øvrige utsagn i universalspråket ville således væ­ re forankret i disse singulære erfaringsrapportene, siden et­ hvert sammensatt utsagn ble oppfattet som en sannhetsfunksjon av de singulære utsagn. Denne ideen om universalspråket stilte de logiske positivist­ ene overfor en klar analytisk oppgave. De måtte forsøke å finne frem til et sett av ikke-logiske variabler som kunne gjøre tjeneste som basis for systemet. Disse ikke-logiske variable­ ne ville da være universalspråkets udefinerte eller primitive uttrykk. Ideelt sett skulle de kunne brukes til å definere alle andre uttrykk som fikk sin plass i universalspråket. Den logisk-analytiske oppgaven ville følgelig gå ut på å oversette eller tilbakeføre sammensatte uttrykk til slike primitive eller udefinerte uttrykk som utgjør språkets basis. Med dette har vi karakterisert forutsetningene for de logiske positivistenes oppfatning av logisk analyse. Etter deres mening skulle logisk analyse ideelt innebære å oversette uttrykk fra dagligtalen så vel som fra vitenskapenes språk til universal­ språket. Logisk analyse er med andre ord en art oversettelse. Et eksempel på oversettelse i denne logiske betydningen har vi i fastsettelsen av de utsagnslogiske bindeordenes mening via sannhetstavle-metoden. Utgangspunktet er dagligtalens bindeord — «eller», «og» og «hvis...så» samt negasjonsuttrykket «ikke». Den mening de logiske konnektivene får, er likevel ingen direkte gjengivelse av den betydning som dag­ ligtalens tilsvarende uttrykk har. I særdeleshet gjelder dette sammensatte utsagn som i dagligtalen er forbundet med «hvis.. .så». Vi vet normalt ikke hva vi skal si til slike utsagns sannhet dersom antesedenten er falsk. Det erfarte vi i forbindelse med eksemplet på s. 46. Heller ikke er det i tråd med dagligtalen å godta at to vilkårlig valgte påstandsmessige utsagn uten videre kan forbindes ved hjelp av en utsagnslogisk konnektiv. I utsagnslogikken er det ingenting i veien med følgende sammensatte utsagn: «Vann koker ved 100 gra­

61

der celsius & Månen er en gul ost». I dagligtalen vil vi nor­ malt kreve at det skal være en forbindelse mellom dem på en eller annen måte. Det er grunnen til at de logiske positivistene gjerne omtalte sin form for logisk analyse som eksplikasjon eller rasjonal rekonstruksjon. Å foreta en eksplikasjon eller rasjonal rekonstruksjon av uttrykks betydning innebærer å fastholde deler av dette uttrykkets betydning i form av en definisjon som for det første er klargjørende og for det andre er tilpasset den mulighet å inngå i systemdannende for­ bindelser med andre uttrykk. Dernest kan også visse nye betydningselementer komme i tillegg. Det illustrerer de oven­ stående eksempler. Selv om den rasjonale rekonstruksjonen av utsagnsforbindelsen «hvis... så» i det ytre kan gis form av en definisjon, så kreves det altså ikke at definiens skal gjen­ gi hele betydningen til definiendum. Det blir tvertimot hev­ det at den nye betydningen er den gamle overlegen nettopp fordi den både er klarere og kan inngå i begrepssystemer hvor • alle forbindelseslinjene er fullt overskuelige. Igjen kan vi tenke på de utsagnslogiske konnektivene som utgjør et minisystem med et betydelig analytisk potensiale. Etter å ha gitt de fire uttrykkene deres respektive definisjoner ved hjelp av sannhetstavle-metoden, har vi full oversikt over deres inn­ byrdes forbindelser. Vi oppdager sogar at vi kan klare oss med færre konnektiver enn de opprinnelige fire. For med den definitoriske fremgangsmåten som er valgt i utsagnslogikken, er de forskjellige konnektivene interdefinerbare. «P D Q» lar seg f.eks. definere som «-P v Q». Hvis vi har «-» og «v», så trenger vi faktisk ikke « D » Dette tegnet kan da innføres per definisjon. Det samme gjelder «&». Det kan innføres ved hjelp av uttrykket «-(-P v -Q)», for det har samme verdisøy­ le som «P & Q». (Her bør leseren selv utføre prøven ved hjelp av sannhetstavle-metoden slik at man ved selvsyn kan slå fast interdefinerbarheten av disse uttrykkene.) Heller ikke konjunksjonsuttrykket er altså strengt nødvendig i et utsagnslogisk system. Også det kan innføres i systemet dersom vi vel-

62

ger «-» og «v» som primitive størrelser i systemet. Disse eksemplene skulle kunne gi et visst inntrykk av hva det innebærer å utføre en rasjonal rekonstruksjon av et gitt begrep. Å rekonstruere et begrep medfører altså visse inn­ grep i og endringer av begrepets innhold. Inngrepene og en­ dringene er likevel ikke vilkårlige. De er tvertimot rasjonelt eller fornuftsmessig begrunnet. Begrunnelsen ligger i de for­ deler vi etter sigende oppnår ved å gjennomføre den rasjo­ nale rekonstruksjonen. Sammenfattende kan vi altså si at logisk analyse for de lo­ giske positivistene innebar å oversette dagligspråklige så vel som vitenskapelige begreper til universalspråket, og denne oversettelsen hadde karakter av en rasjonal rekonstruksjon av de begreper som ble gjenstand for oversettelse. På denne måten mente de logiske positivistene å skape optimale vilkår for klarhet og oversiktlighet i de vitenskapelige begrunnelseskjedene. Blant deres motstandere var det noen som innvend­ te at både deres vitenskapsideal og deres analytisk-rekonstruktive metode ensidig befattet seg med det ferdige produkt, — begreper, lover, teorier — og helt overså den skapende pro­ sessen, som etter motstandernes mening var vel så viktig i det vitenskapelige arbeidet. De logiske positivistene svarte med å trekke et skille mellom oppdagelseskontekst og begrunnelseskonstekst for vitenskapelige resultater. Oppdagelseskonteksten har å gjøre med individual-psykologiske og sosiolog­ iske forhold. Det dreier seg om de forhold som råder når en forsker kommer på en ide, som senere viser seg å bære fruk­ ter i form av konkrete resultater. Dette er kanskje interes­ sant for psykologer som studerer individuelle erkjennelsesprosesser eller for vitenskapssosiologer som studerer viten­ skapens institusjonelle forhold i et historisk perspektiv. Det har derimot intet å gjøre med en vitenskapsfilosofisk analyse. For den dreier seg utelukkende om begrunnelsesforholdet mel­ lom vitenskapelige utsagn. Etter de logiske positivistenes me­ ning er det vitenskapsfilosofiske analysearbeidet i sin 63

helhet innrettet mot å klarlegge de logiske forbindelsene mel­ lom de forskjellige slags utsagn som benyttes til å formulere vitenskapelige iakttagelser, lover, teorier, etc. Bare på denne måten er det mulig å skaffe seg full oversikt over deres inn­ byrdes sammenheng og dermed deres pålitelighet i egenskap av vitenskapelig kunnskap.

Tesen om alle vitenskapers prinsipielle enhet

Vi skal nå se litt nærmere på de logiske positivistenes enhetstese. Av det foregående skjønner vi at det består en nøye sam­ menheng mellom interessen for et universalspråk og fore­ stillingen om at alle intellektuelle sysler som med rette gjør krav på å være vitenskapelige, i prinsippet er av samme slag. Vi bemerket jo i den forbindelse at universalspråket gjorde tjeneste som en slags norm for hva som kunne regnes for vi­ tenskapelig kunnskap. Hvis et utsagn lar seg oversette til uni­ versalspråket, uttrykker det genuin vitenskapelig kunnskap. Hvis det ikke lar seg oversette, må det avvises som uvitenskapelig. Men hva betyr det å hevde at alle vitenskaper i prin­ sippet er av samme slag? I Carnaps klassiske artikkel, «Vi­ tenskapenes enhet», hevder han at dette synspunktet inne­ bærer å godta følgende tre utsagn: (1) Alle empiriske utsagn kan formuleres i ett og samme språk (universalspråket). (2) Alle saksforhold er av ett og samme slag. (3) Alle saksfor­ hold kan erkjennes ved hjelp av én og samme vitenskapelige metode.10 Hvis det er riktig, som det ble sagt i forrige av­ snitt, at språket på sett og vis avbilder virkelighetens struk­ tur, så vil det å realisere (1) være det beste argumentet som finnes for å hevde (2). Hvis (2) er sann, så må også (1) være sann. Men (1) kan faktisk holde stikk uten at (2) er sann. For (2) er langt mer omfattende enn (1). Dersom (2) er sann, vil også alle vitenskapelige lover måtte kunne reduseres til en en­ hetlig klasse av lover som utelukkende består av lover av det aller enkleste laget. I hovedsak vil det si fysikkens lover. De

64

er de enkleste, mest omfattende og derfor mest grunnleggen­ de. Og (3) vil kunne godtas som sann selv om både (1) og (2) er falske. Denne lille refleksjonen over enhetstesens forskjellige mo­ menter viser oss at hvert enkelt hovedmoment kan sies å væ­ re relativt uavhengig av de øvrige. De har en høy grad av inn­ byrdes selvstendighet. Det innebærer at man godt kan mene forskjellige ting med formuleringen To: Alle vitenskaper er i prinsippet av samme slag. Carnap hevdet åpenbart at alle tre utsagnene måtte aksepteres dersom man forfektet enhetstesen. Men det er på ingen måte tilfelle. Man kan utmerket godt mene at vitenskapenes grunnleggende enhet viser seg i det forhold at de i hovedtrekkene gjør bruk av én og samme metode uten et øyeblikk å ville godta at det er mulig å utfor­ me et universalspråk. Faktisk har det vist seg at man i den logisk-positivistiske leir har gitt opp den ene skansen etter den andre på dette sentrale punktet. Vi må derfor skille ut de tre hovedbetydningenene som To kan ha i denne debatten. Vi begynner med den mest omfattende og sterkeste og ender med den svakeste. Når enhetstesen i våre dager forfektes, så er det i den siste av de anførte betydningene: (I) Alle vitenskapelige lover og teorier lar seg oversette eller redusere til lovene og teoriene i fysikken.

(II) Alle vitenskapelige begreper lar seg oversette eller re­ dusere til begrepene i fysikken.

(III) Alle vitenskaper gjør bruk av én og samme grunnleg­ gende metode.

Vi ser her at forestillingen om et universalspråk ligger under (I) og (II). (III) har derimot ingenting med universalspråket å gjøre. Hvis det enhetsvitenskapelige programmet skulle kun­ ne la seg gjennomføre i full målestokk, så måtte samtlige tre utsagn beviselig kunne godtas. Og det var selvfølgelig også 65

5

TRADISJONER OG SKOLER

hva Carnap hadde i tankene da han formulerte sin strenge versjon av enhetstesen. Men selv om vi gir avkall på (I), er det mer enn nok problemer forbundet med å forsvare (II). La oss ta et eksempel fra psykologien for å illustrere hvor komplisert det blir når man vil forsøke å formulere noe som ligner en oversettelse fra psykologi til fysikk. I psykologien gjør man bruk av en mengde begreper som beskriver og for­ tolker mentale prosesser. Vi snakker om karaktertrekk, dis­ posisjoner, stemninger, følelser, fornemmelser, intelligens, intuisjon, etc. Vi bruker med rette utsagn av typen: Per er intelligent, Per kommer lett i affekt, Per er fryktsom, Per har tannpine, etc. Poenget er da at det for hvert av disse psy­ kologiske utsagnene skal kunne finnes en annen gruppe av utsagn som utelukkende gjør bruk av begreper som viser til fysiske forhold. Hvis vi nå bruker Per har tannpine som ek­ sempel, så skal det altså finnes en annen gruppe av utsagn som bare anvender fysiske uttrykk. Samtidig skal denne grup­ pen av utsagn tilnærmet gjengi meningen til det psykologis­ ke utsagnet. Da vil denne gruppen av utsagn bl.a. inneholde formuleringer av det følgende slaget: «Det foregår de-og-de prosesser i Pers sentralnervesystem», «Hvis noen trykker på Pers ømme tann, vil han ynke seg», «Hvis noen spør Per om hvordan det står til med helsen, vil han svare: «Jeg har tann­ pine». Dette er på ingen måte noen fullstendig oversettelse. Faktisk er det ennå ikke gitt et eneste eksempel på en over­ settelse som er godtagbar når det gjelder forholdet mellom mentale og fysiske fenomener. Det har naturlig nok lagt en demper på interessen for universalspråket og dermed på de to første betydningene av enhetstesen. Men selv idag er det mange som er villige til å underskrive (III) i en eller annen presisering. For det er uten tvil det enkleste og mest elegante perspektivet på vitenskapelig virksomhet. Likevel finnes det gode grunner til å trekke denne oppfatningen i tvil. Det skal vi se nærmere på når vi behandler den hermeneutiske tradisjonen. 66

Skillet mellom analytiske og syntetiske utsagn En viktig forutsetning for universalspråket var at klassen av kunnskapsformidlende utsagn kunne deles i to og bare to un­ derklasser: a) de som er sanne eller falske på erfaringsmessig grunnlag, og b) de som er sanne eller falske på logisk-formalt grunnlag. Ellers ville det finnes innsikter som ikke lot seg for­ mulere i universalspråket, og da ville det miste sin status som universalspråk for den menneskelige kunnskap. Følgelig var det maktpåliggende for de logiske positivistene å kunne vise at klassen av sanne og falske utsagn var kjennetegnet ved den nevnte to-delingen. Tradisjonelt har den empiristiske og positivistiske tradisjonen i filosofien hatt problemer med den form for nødvendighet som kjennetegner logiske og mate­ matiske utsagn. Den fremste positivisten i det forrige århun­ dre, engelskmannen John Stuart Mill (1807-1873), hevdet at både logiske og matematiske sannheter bare var svært gene­ relle erfaringsutsagn. Utfra dette synet skulle det ikke være utelukket at 2 + 2 en gang i fremtiden viser seg å bli 5 i ste­ det for 4. Mills oppfatning fikk liten oppslutning. Ikke de­ sto mindre fantes det ingen gode alternativer for en rettroen­ de positivist. Kant hadde ytterligere forverret situasjonen ved å argumentere overbevisende for at det måtte finnes en tred­ je hovedtype av sanne og falske utsagn — de syntetisk aprio­ riske utsagn. De syntetisk aprioriske utsagn gjelder ifølge Kant med nødvendighet for all erfaring samtidig som de kan er­ kjennes helt uavhengig av erfaringen. Utviklingen av en ikkeeuklidsk geometri hadde imidlertid tatt mye av brodden av Kants argumentasjon. Løsningen var, etter de logiske positivistenes mening, gitt av Russell og Wittgenstein. For hvis det er tilfelle at alle matematiske utsagn lar seg oversette eller til­ bakeføre til formallogiske utsagn, og alle formallogiske ut­ sagn er tautologier, dvs. utsagn som er sanne ikraft av sin logiske form alene, og formallogikken kan oppfattes som universalspråkets grammatikk, så følger det at all nødvendighet

67

er en språklig immanent (iboende) nødvendighet og at den samtidig har en rent formallogisk karakter. Dette var i et nøt­ teskall den oppfatning som fikk almen tilslutning blant de logiske positivistene. Klassen av syntetiske utsagn faller da sammen med klassen av utsagn som kan bekreftes eller av­ kreftes på erfaringsmessig grunnlag. Klassen av analytiske ut­ sagn — dvs. utsagn som kan erkjennes som sanne eller fal­ ske uavhengig av erfaringen — faller sammen med klassen av utsagn som kan bevises eller avvises på et rent formallo­ gisk grunnlag. De syntetisk aprioriske utsagn er etter dette ikke mulige. Noen ganger karakteriseres de analytiske utsagn som utsagn som er sanne ikraft av sin mening alene. Men det er i prinsippet det samme som å si at de er sanne (eller fal­ ske) ikraft av sin form alene. La oss se på noen eksempler for å utdype dette poenget litt. Vi husker at den utsagnslogiske konnektiven «v» fikk en slik betydning at den danner sanne sammensatte utsagn dersom det ene eller begge delutsagnene er sanne. Bare hvis begge er usanne, er hele det sam­ mensatte utsagnet usant. Ikraft av denne språkbruksreglene vil ikke utsagn på formen «P v -P» noensinne være falske. For enten vi setter P sanne eller falsk, så vil alltid det ene av de to delutsagnene være sant. Utsagn med denne formen er altså å oppfatte som en tautologi. Men tautologien er i sin tur et produkt av den mening som konnektiven «v» er blitt gitt i utsagnslogikken. Dette gjelder imidlertid ikke bare i formale systemer hvor begrepene er innført per definisjon på grunnlag av en liten basis av primitive begreper. Det gjelder også for utsagn i van­ lige naturlige språk som norsk, engelsk, tysk, etc. Vi kan bruke utsagnet: Alle ungkarer er ugifte som eksempel. Vi godtar uten videre at dette er sant. For så vidt vi forstår hva utsag­ net sier, innser vi at det er sant. Dets sannhet er således en direkte funksjon av dets meningsinnhold. Observasjoner av ungkarenes ekteskapelige status har følgelig ingen relevans. Utsagnets sannhet kan bringes på det rene uavhengig av en 68

hver empirisk iakttagelse. Vi oppfatter at utsagnet er sant ikraft av å kjenne meningen til de ordene som inngår i utsag­ net. Utsagnets sannhet er derfor å anse som et rent språkimmanent forhold. Det er tilstrekkelig å beherske de reglene som styrer bruken av utsagnets forskjellige ord for å være klar over at utsagnet er sant. Det er med andre ord ikke mulig at man både kjenner utsagnets mening og ikke innser at det er sant. Derfor kan vi med rette si at det er nødvendig sant. Utsagnets sannhet tvinger seg på oss. Vi kan ikke unngå å erkjenne den. Dette kan vi faktisk også vise ved en liten lo­ gisk analyse i noen få skritt. Det første vi da trenger er en definisjon av uttrykket «ungkar». Det er tilstrekkelig å gjen­ gi den regelen som gjelder for bruken av dette uttrykket på vanlig norsk. Det kan vi gjøre i følgende bruksmåtebeskrivende definisjon:

Med «ungkar» forstår vi det samme som vi vanligvis for­ står med «voksen, ugift person av hannkjønn». Denne definisjonen gir oss rett til å sette inn uttrykket «vok­ sen, ugift person av hannkjønn» i stedet for «ungkar» i ut­ sagnet: Alle ungkarer er ugifte. Vi får da følgende utsagn:

Alle voksne, ugifte personer av hannkjønn er ugifte. Hvis vi nå lar «V» står for predikatet «voksen», «U» for «ugift» og «P» for «person av hannkjønn», så vil vi få føl­ gende predikatlogiske uttrykk:

(x)(Vx & Ux & Px D Ux) Det uttrykket leses da: For alle x gjelder at hvis x er en voken, ugift person av hannkjønn, så er x ugift. Og det er en tautologi. Det kan ikke finnes en tolkning av dette som gjør antesedenten sann og konsekventen falsk. Dermed har vi

69

dokumentert at utsagnet Alle ungkarer er ugifte i en predikatlogisk oversettelse viser seg å være sann ikraft av sin log­ iske form alene. Helt ander ledes stiller det seg med utsagnet: Alle ungkarer er gnitne. Her er det ikke nok å kjenne orde­ nes mening for å innse at utsagnet er sant eller falskt. I dette tilfellet er vi nødt til å undersøke ungkarenes holdning til pen­ ger og eventuelle andre økonomiske forhold for å bringe på det rene om utsagnet er sant eller falskt.

Verifikasjonsprinsippet og dets rolle i den logiske positivismen

Under omtalen av de logiske positivistenes forskningsprogram i vitenskapsfilosofien nevnte vi at forsøket på å trekke et skarpt skille mellom kognitivt meningsfulle og meningsløse utsagn spilte en grunnleggende rolle i deres tenkning. Nå er det kanskje lettere å forstå hvorfor det forholder seg slik. Der­ som vi klart og tydelig skal kunne trekke opp grensene for klassen av empirisk-vitenskapelige utsagn, må vi være i stand til å sikre den på to helt vesentlige fronter — a) i forholdet til formalvitenskapelige utsagn, og b) i forholdet til metafy­ siske utsagn. Til nå har vi oppholdt oss forholdsvis utførlig med de logiske positivistenes bestrebelser for å klargjøre for­ holdet til formalvitenskapelige utsagn. Deres arbeid for å trek­ ke den andre grenselinjen medførte at helt andre momenter kom til å stå i forgrunnen. Det er for dette formålet at det berømte verifikasjonsprinsippet blir formulert. Vi har alle­ rede nevnt at den tidligste versjonen av dette prinsippet i norsk oversettelse lød: Et utsagns mening er dets verifikasjonsmetode. Selv om prinsippets innhold er uklart, så var dets opp­ gave helt utvilsom. Det skulle på en utvetydig måte fastlegge grensen mellom de utsagn som var istand til å formidle et erfaringsinnhold og de som foregå å gjøre det uten å lykkes. I siste tilfelle hadde vi etter de logiske positivistenes oppfat­ ning å gjøre med innholdstomt metafysisk tankespinn. I sto­ re trekk er dette en beskrivelse som passer godt på den tradi-

70

sjonelle idealistiske filosofiens utsagn, dersom vi ser den ut­ fra et logisk-positivistisk perspektiv. For den består så avgjort av systemer av utsagn som foregir å formidle innsikter i for­ skjellige slags grunnleggende forhold i den menneskelige vir­ kelighet. Like opplagt er det at disse utsagnene hverken er av formallogisk eller erfaringsvitenskapelig karakter. Tvertimot sies de å være spesifikt filosofiske utsagn med en synte­ tisk apriorisk status i erkjennelsesmessig henseende. Noen gan­ ger karakteriseres de som transcendentale utsagn. Og de saks­ forhold de fremstiller måtte i så fall være av transcendental art. Dette får det til å se ut som om filosofene har adgang til en eksklusiv og esoterisk erkjennelseskilde, utilgjengelig for alle andre. Oppfatninger og holdninger av dette slaget er nettopp hva de logiske positivistene ville til livs. Nøkternhet og edruelig­ het skulle gjenreises som filosofiske dyder. Verifikasjonsprinsippet var det redskapet som skulle hjelpe dem til å gjøre en ende på den slags intellektuell villskap én gang for alle. Det er således et kjernepunkt i den logisk-positivistiske filosofien. Vi må derfor koste på oss å gå litt nærmere inn på hvordan det skal oppfattes. Hva innebærer det å hevde at et utsagns mening er dets verifikasjonsmetode? Prinsippet kan tolkes på to helt forskjellige måter. Den første tolkningen går ut på at det dreier seg om en teori om erkjennelsesmessig menings­ innhold, dvs. en teori om hva som gjør empiriske utsagn til meningsfulle utsagn, altså en partiell meningsteori. Den må sies å være partiell fordi den bare omfatter den erkjennelses­ messige eller kognitive meningsfullheten. Den andre tolkning­ en går ut på at prinsippet angir et kriterium (holdepunkt, kjen­ netegn) som kan anvendes for å finne ut om et gitt utsagn har et erfaringsmessig innhold eller ikke. Begge disse tolkning­ ene har vært forfektet i den logiske positivismen. Det be­ gynte med den første i 1931 (Schlick og Waismann) og endte med ganske kompliserte og utvidete varianter av den andre i 1950-årene. Begge tolkningene har hatt en betydelig innfly­ 71

telse i vitenskapsfilosofien. Det er derfor viktig å kunne hol­ de dem fra hverandre. Vi må følgelig gå dem litt nærmere inn på klingen etter tur. Den første tolkningen går altså ut på at verifikasjonsprinsippet må oppfattes som en meningsteori for empiriske ut­ sagn. Dens oppgave er da å gjøre rede for den kognitive (erfaringsmessige) meningens natur. Det dreier seg om å bringe tilveie en innsikt i hvordan den kognitive meningsfullheten overhodet kommer i stand i naturlige så vel som konstruerte språk. Hva gjør et utsagn til et empirisk meningsfullt utsagn? Det er det spørsmålet som skal besvares i all sin generalitet. Svaret går ut på at et utsagn er empirisk meningsfull ikraft av at det finnes en metode for å avgjøre om utsagnet er sant eller falskt. Men hva innebærer dette? Hvordan skal det for­ stås? Den sentrale ideen i dette svaret er at det består en slags indre og nødvendig forbindelse mellom den kognitive mening et utsagn har, og de vilkår som må være oppfylt for å be­ trakte utsagnet som sant. Denne ideen går tilbake til Ludwig Wittgenstein, som i Tractatus Logico-Philosophicus — Logisk-filosofisk avhandling — sa at det å kjenne et utsagns mening er å vite hva som er tilfelle dersom utsagnet er sant.1 11 Hvis vi vender om på denne uttalelsen, fremkommer følgen­ de synspunkt: Hvis vi ikke er i stand til å angi et utsagns sannhetsvilkår, vet vi heller ikke hva utsagnet betyr. Å beskrive et utsagns sannhetsvilkår er med andre ord å beskrive dets kognitive meningsinnhold. Her kan det være på plass med et eksempel. Hvis vi skal angi (beskrive) meningen til utsag­ net: «Det snør», må vi altså beskrive det sett av vilkår som må foreligge dersom vi skal kunne godta utsagnet som sant. Vi kan forsøksvis lage følgende oversikt over de betingelser som må være tilstede:

(1) (2)

Temperaturen er 0 grader cel­ sius eller lavere. Himmelen er dekket av skyer.

72

Det snør

(3) (4)

Skydekket gir fra seg nedbør. Nedbøren består av små lette flak. Flakene har form av krystal­ ler. Krystallene er hvite.

(5) (6)

Ved å lage en slik liste over sannhetsbetingelsene for dette utsagnet, gjengir vi det erfaringsinnhold som er knyttet til det. Nå er det klart at ikke alle utsagn er like godt egnet til å bli direkte bekreftet i sanseerfaringer, slik vi kan konstatere at Det snør er det. På dette punktet gjorde de logiske positivistene gjeldende et skille mellom to slags definisjoner av be­ tegnelser i et språksystem. Den ene kalles verbal definisjon og den andre kalles ostensiv definisjon. Den verbale defini­ sjonen inneholder en definiens som består av ord. Man gjen­ gir betydningen til en betegnelse (definiendum) ved hjelp av andre betegnelser (definiens). På denne måten kan vi, etter de logiske positivistenes oppfatning, skape et definitorisk bin­ deledd mellom abstrakte og erfaringsmessig helt konkrete be­ tegnelser i ethvert språksystem. Slike kjeder av definisjoner må imidlertid ende i uttrykk og betegnelser som nettopp ik­ ke kan gis en verbal definisjon. Disse betegnelsene er de pri­ mitive betegnelsene i systemet. Deres mening etableres ved hjelp av ostensive eller henvisende definisjoner. En ostensiv definisjon utføres ved å uttale den betegnelsen som skal de­ fineres (definiendum) samtidig som vi peker på det som den er ment å skulle betegne i virkeligheten. Den ostensive defi­ nisjonen representerer således et sprang ut av språket. Den etablerer en forbindelse mellom et språklig tegn og noe som ikke er av språklig art. Det gjør derimot ikke den verbale definisjonstypen. Den representerer i sin helhet en språkimmanent manøver. En verbal definisjon fastlegger jo at én beteg­ nelse i språket (definiendum) skal bety det samme som en se­ rie av andre betegnelser i det samme språksystemet. Dermed 73

forblir den innenfor rammen av språksystemet. Men tilsammen vil de to definisjonstypene kunne dekke hele vokabula­ ret, og det vil alltid være mulig å utlede konkrete erfaringsutsagn eller det de logiske positivistene kalte observasjonsut­ sagn fra de abstrakte utsagnene som legitimt kan formuleres i språksystemet. Observasjonsutsagnene angikk alltid helt in­ dividuelle forhold. Vi kan ikke iaktta at alle mennesker er dødelige, men vi kan iaktta et enkelt menneskes død, f.eks. en slektning som utånder i sykesengen eller en fremmed som blir kvestet i en trafikkulykke. Observasjonsutsagnene har så­ ledes bestandig en singulær karakter. De blir symbolisert «Fa» i predikatlogikken. Kravet om at det til ethvert utsagn i et språksystem må fin­ nes en metode for å bringe dets sannhet eller falskhet på det rene, ender følgelig med en forestilling om at det til ethvert kognitivt meningsfullt utsagn svarer en klasse av singulære observasjonsutsagn som beskriver dets sannhetsvilkår. Der­ som verifikasjonsmetoden er utsagnets mening, så følger det også at denne klassen av observasjonsutsagn gjengir utsag­ nets erfaringsmessige innhold og dermed dets kognitive mening. I begrunnelsesmessig henseende var dette en fordel. For det medførte at ethvert abstrakt eller teoretisk utsagn i språksy­ stemet, dersom de var sanne, var forankret i en klasse av sin­ gulære observasjonsutsagn. Likevel var ikke alt som det skulle være under denne fortolkningen av verifikasjonsprinsippet. Det oppstod ganske alvorlige problemer dersom man fast­ holdt at sannhetsvilkårene, dvs. den endelige klassen av sin­ gulære observasjonsutsagn, representerte de universelle utsagns hele og fulle kognitive mening. Vitenskapelige lover er i hovedsak universelle utsagn. Og slike utsagn kunne ikke være en sannhetsfunksjon av en endelig klasse av singulære ob­ servasjonsutsagn. For det er ikke mulig å slutte fra et ende­ lig antall av singulære utsagn til et universelt utsagn. Hvis noen individer av et bestemt slag observeres å ha en gitt egen­

74

skap, så kan man ikke av dette slutte at alle individer av det­ te slaget uten unntagelse vil ha den gitte egenskapen. Dette og mange andre forhold som vi ikke skal gå nærmere inn på her, fikk de logiske positivistene til å oppgi verifikasjonsprinsippet som en meningsteorz for utsagns kognitive meningsfullhet. I stedet ble den andre tolkningen gjort gjeldende. Den kan formuleres på følgende måte: Et utsagn er kognitivt me­ ningsfullt hvis og bare hvis det er mulig å verifisere det. Først en kommentar til uttrykksmåten «.. hvis og bare hvis...». Den hører hjemme i vilkårslogikken og inngår i en konvensjon for å uttrykke den logiske status til de vilkår som omtales. For å angi at et vilkår er tilstrekkelig for et bestemt formål, bruker man ganske enkelt «hvis........ ». Det frem­ går av følgende eksempel: Hvis det regner, blir gaten våt. For å gjøre gaten våt er det tilstrekkelig at det regner. Skal vi der­ imot angi at vilkåret er nødvendig, bruker vi uttrykket «bare hvis....». Følgende eksempel antyder bruken: Bare hvis det finnes surstoff på Mars, vil planteliv kunne forekomme der. Her sies det avgjort ikke at surstoff er tilstrekkelig for plan­ teliv; også en hel rekke andre vilkår må være oppfylt. Men hvis surstoff ikke forekommer, så vet vi også at planteliv heller ikke finnes. I den forstand er surstoff et nødvendig vilkår for planteliv. På grunnlag av disse kommentarene skjønner vi at uttrykker «... hvis og og bare hvis...» kombinerer de to vilkårstypene. Dette uttrykket angir følgelig at vilkåret er både nødvendig og tilstrekkelig. Det er dette uttrykket som er brukt i formuleringen av den andre tolkningen av verifikasjonsprinsippet. A kunne fast­ slå muligheten for å verifisere et utsagn er således både nød­ vendig og tilstrekkelig for å kunne si at det er kognitivt me­ ningsfullt. Legg merke til at det ikke dreier seg om en fak­ tisk verifikasjon. Det er nok å kunne angi hvordan man skal gå frem for å bringe på det rene om utsagnet er sant. I 1930-årene var det teknologisk sett utelukket å foreta en kon­ kret undersøkelse av månens bakside. Ikke desto mindre var o

75

det så avgjort meningsfullt å hevde følgende utsagn: Det fin­ nes 2000 m høye fjell på baksiden av månen. Man visste pre­ sis hva som skulle til for å få klarhet i om dette var sant eller falskt. Og det ville ikke gjøre noe om utsagnet var falskt. Å verifisere et utsagn innebærer nemlig bare å kunne bringe på det rene om det enten er sant eller falskt. Ikke en gang noe som strider mot gjeldende fysiske lover er meningsløst utfra dette kriteriet. Vi kan ta utsagnet: Det er solflekker på Xstjernen idag. La det samtidig være slik at X-stjernen befin­ ner seg et lys-år borte fra jorden. Det som skjer på X-stjernen idag er følgelig fysisk umulig å iaktta idag. Men dersom vi venter ett år, vil lyset fra denne stjernen ha nådd oss. Da vil vi kunne bringe på det rene om utsagnet var sant eller falskt. Teknologisk eller fysisk umulighet setter således ingen skranker for meningsfullhet. Det gjør bare den logiske umu­ lighet. Et eksempel på det er det følgende utsagn: I løpet av natten har universet utvidet seg til nøyaktig det dobbelte av sin tidligere størrelse. Ved første øyekast kan dette utsagnet fortone seg fullt ut akseptabelt. Det burde være en enkel sak å slå fast om det stemmer eller ikke. Men ved nærmere etter­ tanke melder problemene seg. For hvis universet har utvidet seg til det dobbelte, så vil jo det også omfatte alle former for måleapparater som vi disponerer over. De vil nemlig vise nøy­ aktig det samme som før. For de er selv blitt dobbelt som store. Dersom dette er tilfelle, vil det av logiske grunner ikke finnes noen mulighet for å bringe på det rene om dette er sant eller falskt. Og da har vi å gjøre med et kognitivt menings­ løst utsagn. Vi ser således at dersom det er logisk mulig å bringe på det rene om et utsagn er sant eller falskt, så vil dette utsagnet utfra den nye tolkningen av verifikasjonsprinsippet bli be­ traktet som et kognitivt meningsfullt utsagn. Det er den lo­ giske muligheten for å verifisere som er utslagsgivende. Til å begynne med mente de fleste logiske positivistene at det måt­ te kreves en definitiv og endegyldig verifikasjon. Men siden

76

det bare kan inntreffe for singulære observasjonsutsagn, så ga man snart opp et så sterkt krav. Verifiserbarhet ble skif­ tet ut med prøvbarhet. Kriteriet på kognitiv meningsfullhet kom da til å lyde: Et utsagn er kognitivt meningsfullt der­ som og bare dersom det i prinsippet er erfaringsmessig prøvbart. Poenget med denne svakere formuleringen er å tilpasse kri­ teriet litt bedre til universelle utsagn siden vitenskapelige lo­ ver i hovedsak har form av universelle utsagn. Det nye som kommer inn i bildet er at det enkelte utsagn nå ikke behøver å bli prøvet isolert. Det kan inngå i et system av utsagn, og dersom det fra systemet av utsagn lar seg utlede erfarings­ messig prøvbare utsagn, så er også hvert enkelt utsagn i sy­ stemet å anse som erfaringsmessig prøvbare. Men selv med denne oppmykingen og avsvekkingen av meningskriteriet fan­ tes det nok av problemer å slåss mot. Og i midten av 1950-årene ga man opp å finne en logisk tilfredsstillende for­ mulering av kriteriet. Da var innvendingene mot de eksiste­ rende formuleringsforsøk altfor sterke til å kunne imøtegås effektivt. Den innvendingen som uten sammenligning ga de logiske positivistene mest hodebry, var den følgende: Hvis det nå er tilfelle at alle kognitivt meningsfulle utsagn enten er tautologier (kontradiksjoner) eller erfaringsmessig prøv­ bare, hva slags status har i så fall selve meningskriteriet? Det er ingen tautologi. Heller ikke er det en generalisering på er­ faringsmessig grunnlag. Hvis så ikke er tilfelle, må det for­ kastes som kognitivt meningsløst. Denne konklusjonen kunne selvfølgelig ikke de logiske po­ sitivistene godta. Men de var opprådd for gode svar på dette punktet. Den løsningen som fikk størst oppslutning, gikk ut på å betrakte meningskriteriet som en regel for hvordan man skal kunne skille mellom kognitivt meningsfulle og menings­ løse utsagn. Siden regler ikke er sanne eller falske, men bare mer eller mindre hensiktsmessige, falt meningskriteriet i denne fortolkningen utenfor sitt eget gyldighetsområde, som var 77

klassen av påstandsmessige utsagn, dvs. de utsagn som utsier noe som er sant eller falskt. På den annen side oppstod det nye vanskeligheter. For dersom man godtar en argumen­ tasjon av dette slaget, fremkommer en tredeling av kognitivt relevante størrelser: (1) formale utsagn, (2) empiriske utsagn, og (3) regler med forskningsmessig relevans. Og da er man like langt. Debatten omkring verifikasjonsprinsippet og meningskriteriet var uten tvil den mest omfattende og mest implikasjonsrike av alle de diskusjoner som ble ført i tilknyt­ ning til utformingen av de logiske positivistenes forsknings­ program. Men vi kan ikke gå inn på detaljene i denne sam­ menheng.

Filosofiens natur

Vanskeligheten med å formulere en akseptabel versjon av meningskriteriet var et symptom på et problem av langt mer ge­ nerell karakter. Det blir klart dersom vi ser saken fra et metodologisk synspunkt. Meningskriteriet må nemlig betraktes som et produkt av den logiske analysen som de logiske posi­ tivistene praktiserte. Dette var jo også den eneste rette meto­ de i filosofien, ifølge deres oppfatning. Vi innser da at ikke bare meningskriteriet, men også de betydningsregler — vi skal høre mer om dem under navnet korrespondanseregler i for­ bindelse med gjennomgangen av de logiske positivistenes ana­ lyse av begrepet om en vitenskapelig teori — som ble formu­ lert for den ikke-logiske delen av vokabularet i universalsprå­ ket og alle de øvrige rasjonale rekonstruksjoner zn daglig­ dagse så vel som vitenskapelige begreper, er å anse som slike analyse-produkter. Men hva slags logisk status har disse analyse-produktene? De kan ikke være empiriske generali­ seringer, for den logisk-filosofiske analysen konkurrerer ik­ ke med språkvitenskapen. Mens språkvitenskapen beskriver konkrete, historiske språk som norsk, latin, engelsk, tysk, kinesisk, swahili, så arbeider den logisk-filosofiske analyse 78

med å utforme modeller for det som er felles for alle naturlige språk. Det dreier seg så å si om modeller som inkorporerer språkets vesen. Universalspråket var jo nettopp tenkt som innbegrepet av alle vitenskapelige delspråk. Det skulle kunne romme «//vitenskapelig kunnskap. Den logisk-filosofiske ana­ lysen befatter seg med andre ord med den logiske strukturen i all vitenskapelig tenkning. På den annen side kan den logiskfilosofiske analysen heller ikke oppfattes som en formallogisk virksomhet. Analyse-produktene er på ingen måte formallogiske utsagn. Hvis det hadde vært tilfelle, ville det ikke ha vært mulig å skille mellom filosofi og matematikk/logikk. (Husk at de logiske positivistene godtok Russell & Whiteheads bevis for at matematikken lot seg redusere til formallogiske kategorier.) Heller ikke den tredje muligheten var åpen for de logiske positivistene. De kunne ikke hevde, slik det var vanlig å gjøre i tradisjonell filosofi, at filosofiske utsagn er syntetisk aprioriske utsagn. For denne tredje kategorien av utsagn var nettopp hva de satte alt inn på å eliminere. Den var jo prototypen på metafysiske utsagn. Wittgenstein hadde i Tractatus-Logico-Philosophicus hev­ det at filosofiens oppgave er å utføre en logisk klargjøring av den menneskelige tenkning. Filosofien er følgelig ikke en lære, men en virksomhet, og dens resultater er ikke filosofis­ ke utsagn, men det å komme til klarhet over utsagn. Dette synspunktet har den konsekvens at filosofiske utsagn i siste instans blir meningsløse. Den konsekvensen trekker også Witt­ genstein i den nest siste paragrafen i Tractatus. Der sier han nemlig at «enhver som forstår meg, vil til slutt innse at de (hans tidligere utsagn i dette verket) er meningsløse».12 I 1920-årene var det en viss oppslutning om dette synspunk­ tet — med unntak av siste ledd. Men Neurath godtok det al­ dri. Han overbeviste Carnap, og i fellesskap utarbeidet de den oppfatning at analyse-produktene av den logiske analyse var å anse som metaspråklige prinsipper, dvs. regler for anven­ delse av tegn i et språksystem.13 Det fikk den konsekvens at

79

analyse-produktene — de konkrete uttrykk for den rasjona­ le rekonstruksjon — måtte oppfattes som regelgivende defi­ nisjoner. Bare betraktninger omkring deres tilpassethet og hensiktsmessighet kunne omstøte dem. I så fall oppstår det generelle dilemma som vi omtalte på slutten av forrige av­ snitt. Men vi skal ikke forfølge den siden av saken her. I ste­ det skal vi nå ta for oss tre eksempler på slik rasjonal rekon­ struksjon av sentrale begreper i vitenskapsfilosofien: a) vi­ tenskapelig forklaring, b) vitenskapelig teori, og c) vitenska­ pelig lov. Rasjonal rekonstruksjon av begrepet om vitenskapelig forklaring

Det var en selvfølgelig del av det enhetsvitenskapelige pro­ gram å hevde at alle former for vitenskapelige forklaringer har del i en felles logisk struktur. Ingen av de logiske positi­ vistene i Wienerkretsen prøvde i praksis å vise at dette fak­ tisk var tilfelle. Det var det Carl Gustav Hempel fra Berlinergruppen som gjorde i en meget berømt artikkel fra 1942 — «The Function of General Laws in History» (Generelle lovers funksjon i historieforskningen). Karakteristisk nok tok artikkelen sikte på å belegge at man også i historieforsknin­ gen kan påvise tilstedeværelsen av den logiske struktur, som ifølge Hempel er felles for alle vitenskapelige forklaringer. Vi skal i det følgende bare konsentrere oss om hvordan de vitenskapelige forklaringers logiske struktur fortoner seg i Hempels analyse. I kapitlet om den hermeneutiske tradisjo­ nen vil vi vende tilbake til spørsmålet om hans analyse er dek­ kende for det vi finner i historieforskningen. Hempel tar utgangspunkt i det å forklare hendelser eller overraskende kjensgjerninger. Det er for ham de enkleste og mest oversiktlige tilfeller av vitenskapelige forklaringer som finnes. Likevel inneholder de alle de momenter som må væ­ re tilstede for med rette å kunne snakke om en vitenskapelig 80

forklaring. Imidlertid må vi være klar over at Hempels analyse-produkt både har en ideal karakter og en normativ funksjon. Det dreier seg om å formulere et forbilledlig møn­ ster for vitenskapelige forklaringer. Det innebærer derfor in­ gen påstand om at forskere konkret forsøker å realisere det­ te mønsteret eller at alle vitenskapelige forklaringer faktisk inneholder samtlige momenter. Mange vitenskapelige forkla­ ringer er ufullstendige. Det er unødvendig å formulere dem slik at de tilfredsstiller en vitenskapsteoretikers ideale krav. Derimot vises det ingen nåde hvis det kan påvises at ansatser til forklaringer ikke lar seg innpasse i det forbilledlige møn­ ster. Da avvises de som uvitenskapelige. Det er det vi mener når vi sier at den rasjonale rekonstruksjon av forklaringsbegrepet har en normativ funksjon. Hvis noe foregir å være en vitenskapelig forklaring, og den samtidig ikke lar seg over­ sette til Hempels forbilledlige mønster for vitenskapelige for­ klaringer, er den en skinnforklaring og derfor uten legitimt krav på å være vitenskapelig. Slik blir Hempels forklarings­ modell brukt i den logisk-empiristiske tradisjonen i viten­ skapsfilosofien. Utgangspunktet for Hempels analyse er den vanlige fore­ stillingen om at noe blir forklart ved at det vises å falle inn under en vitenskapelig lov eller dekkes av en vitenskapelig teori. Det dreier seg altså ikke om en ny og revolusjonerende ide om de vitenskapelige forklaringers natur. Det nye ligger helt og holdent på det formale plan. Hempel utformer sin forklaringsmodell slik at enhver vitenskapelig forklaring frem­ står som et logisk avledningsforhold mellom to klasser av ut­ sagn. Den første klassen av utsagn har ofte bare ett medlem. Det er det utsagnet som beskriver den kjensgjerning (eller lov) som skal forklares. Vi kaller denne klassen av utsagn for explanandum ( = «det som skal forklares»). Den andre klas­ sen av utsagn er nødvendigvis noe mer komplisert. Den har forøvrig også et latinsk navn: explanans (= «det som for­ klarer» eller «det forklarende»). Den består av minst ett uni81 6

TRADISJONER OG SKOLER

verselt utsagn som har karakter av lov og minst ett singulært utsagn som beskriver den eller de omstendigheter hvor loven(e) kommer til anvendelse. Disse omstendighetene kalles vanlig­ vis forklaringens randbetingelser. En gyldig vitenskapelig for­ klaring foreligger dersom explanandum på et rent formallogisk (deduktivt) grunnlag kan avledes fra explanans. Et eksempel vil kunne belyse denne abstrakte fremstillin­ gen. Sett at du strever med å åpne en flaske brus med skru­ kork. Den sitter temmelig fast, og oppgaven synes håpløs. En av dine venner blir oppmerksom på din nød og kommer deg til unnsetning. Han ber om å få flasken, holder korken litt under rennende varmt vann, og gir så flasken tilbake til deg. Nå viser det seg å være en smal sak å åpne den. Litt be­ skjemmet innser du nå hva som skjedde. Skrukorken er av metall og slutter i kald tilstand forholdsvis tett om flasketuten. Ved å varme opp metallkorken, utvider den seg, siden alt metall utvider seg ved oppvarming. Og når den utvider seg, slutter den ikke lenger så tett om flasketuten. Derfor lar den seg lett åpne etter oppvarmingen. I dette eksemplet blir skrukorkens gjenstridighet /brÆ/rzrZ i lys av loven om at alt metall utvider seg ved oppvarming. I Hempels terminologi blir det da det universelle lovutsagnet i explanans.. Randbetingelsene for å anvende loven utgjøres av de øvrige omstendighetene som er blitt beskrevet: NN har skaffet seg en nedkjølet flaske brus med skrukork av metall. Skrukorken blir oppvarmet. Disse utsagnene er av singulær karakter. De handler om én bestemt person, én bestemt biusflaske med metallkork og én bestemt handling som innebærer oppvarming av metallkorken. Sammen med det universelle lovutsagnet har vi da beskrevet explanans i den foreliggende situasjon. Fra den kan vi nå på rent formallogisk grunnlag utlede at skrukorken lar seg åpne. For å synliggjøre den lo­ giske strukturen i denne forklaringen, kan vi nå oversette disse utsagnene til en predikatlogisk notasjon. Det universelle ut­ sagnet vil da ha formen: For alle x gjelder det at hvis x er

82

av metall og x blir oppvarmet, så vil x utvide seg. La «F» stå for «være av metall», «G» for «bli oppvarmet» og «H» for «utvide seg». Da får vi følgende predikatlogiske symbolisering: (x)(Fx &Gx D Hx). La «a» stå for «denne skrukor­ ken», så kan vi gjengi de to viktigste randbetingelse ved Fa = «denne skrukorken er av metall» og Ga = «denne skru­ korken er blitt oppvarmet». Det formaliserte resonnementet vil da se slik ut: (1) (x)(Fx & Gx D Hx) (2) Fa & Ga

explanans

(3)

explanandum

Ha

Her følger «Ha» formallogisk fra premissene (1) og (2). Denne modellen for vitenskapelige forklaringer kalles den deduktivtnomologiske forklaringsmodellen. Det deduktive innslaget skulle nå være nokså opplagt. Det nomologiske har å gjøre med kravet om at explanans alltid må inneholde minst et uni­ verselt utsagn som har lovkarakter (nomos = gresk for lov). Men på grunn av de formallogiske definisjonene av de logis­ ke konnektivene oppstår det visse vanskeligheter på dette punktet. For ikke alle universelle utsagn uttrykker lovmes­ sigheter. Konkret stiller derfor Hempel følgende krav til en DN-forklaring:

a) Overgangen fra explanans til explanandum skal være av deduktiv karakter. b) Explanans skal inneholde minst ett universelt utsagn som har lovkarakter. c) De(t) universelle utsagne(t)ne må være erfaringsmessig meningsfulle. d) De(t) universelle utsagne(t)ne må være erfaringsmessig bekreftet. Poenget med det første kravet skulle nå være tilfredsstillen­ de belyst. I neste avsnitt skal vi drøfte noen av de probleme­ 83

ne som knytter seg til det andre kravet. I det følgende skal vi derfor se litt på det tredje og det fjerde kravet. De sier at de(t) universelle utsagne(t)ne må være henholdsvis erfarings­ messig meningsfulle og erfaringsmessig bekreftete. Formallogikken garanterer nemlig ikke i seg selv at et utsagn er kog­ nitivt (erfaringsmessig) meningsfullt eller ikke. På dette punk­ tet må meningskriteriet eller verifikasjonsprinsippet gjøre job­ ben. Sett at man har følgende kjensgjerning: Barometeret fal­ ler, og ønsker en vitenskapelig forklaring på det. Hvis vi ute­ lukkende holder oss til den formale strukturen i Hempels for­ klaringsmodell, så kan vi faktisk «forklare» dette utfra føl­ gende forhold: (1) Hvis gudenes vrede stiger, faller barome­ teret. (2) Gudenes vrede stiger. Fra (1) og (2) følger Barome­ teret faller. Men dette er ingen vitenskapelig forklaring fordi (2) ikke er kognitivt meningsfull. Det finnes ingen viten­ skapelig anerkjente metoder for å påvise eksistensen av gud­ dommelig vrede, heller ikke finnes det andre måter å bringe dens eksistens og variasjon på det rene. (2) må derfor avvi­ ses som kognitivt meningsløs. Og da (2) inngår i (1), må og­ så (1) forkastes. Men det er ikke nok å være kognitivt me­ ningsfull; et universelt utsagn må også være erfaringsmessig bekreftet dersom det skal kunne opptre i en vitenskapelig for­ klaring. For vi kunne endre vårt forklaringsforsøk ved å hevde at (3) Hvis det blåser kraftig, så faller barometeret, og (4) Det blåser kraftig. Vår uforklarte kjensgjerning — Barome­ teret faller — følger også fra (3) og (4). Her er det ingen tvil om hvorvidt (3) er kognitivt meningsfull. Det er den helt opp­ lagt. I tillegg inntreffer denne forbindelsen også fra tid til an­ nen. Men da kraftig vind også opptrer uten at barometeret faller, kan sammenhengen mellom disse to fenomenene ikke sies å være bekreftet. Og det må den ifølge det fjerde kravet være dersom (3) skal kunne godtas som et universelt utsagn som har lovkarakter. Hva dette innebærer, skal vi se litt nær­ mere på i neste avsnitt. 84

Analysen av vitenskapelige lover

Det er ingen uenighet i vitenskapsfilosofien om verdien av formallogiske analysers klargjørende effekt i kompliserte og uoversiktlige spørsmål. I noen tilfeller kan imidlertid dens for­ enklinger gå litt for langt. Det er nettopp hva som skjer i for­ bindelse med den predikatlogiske symbolisering av universelle utsagn som uttrykker lovmessigheter. Det viser seg nemlig å være vanskelig å gjengi i symbolsk form den helt avgjørende forskjellen i forklaringsverdi som består mellom de egentli­ ge lovutsagn og alle slags tilfeldige generaliseringer. De egent­ lige lovutsagn beskriver årsakssammenhenger eller statistiske sannsynligheter mens tilfeldige generaliseringer bare er kor­ rekte gjengivelser av saksforhold som slumpmessig forhol­ der seg slik. Hvis en foreleser på universitetet ser utover sitt auditorium og sier: Alle personene i dette rommet er myndi­ ge, så er det gode grunner til å tro at dette er sant. Men det foreligger ingen gode grunner for å tro at det er noe med au­ ditoriet som gjør at hvis en person trer inn i det, så vil ved­ kommende plutselig ha fylt 18 år og være myndig. Det er altså ingen naturlov som medfører at bare personer over 18 år be­ finner seg i auditoriet idet utsagnet uttales. I så henseende er det en ren tilfeldighet at utsagnet er sant. I slike tilfeller snakker vi om tilfeldige generaliseringer. Et annet eksempel kan kanskje belyse dette ytterligere. Utsagnet: Alle tennis­ baller er hvite, uttrykker også en tilfeldig generalisering.14 Her er det bare litt vanskeligere å holde fra hverandre lovut­ sagn og tilfeldig generalisering. For dette utsagnet kunne godt oppfattes som en lov i tennis. Den ville da si noe i retning av: Hvite og bare hvite baller tillates i konkurranser. Alle an­ dre baller, selv om de ellers er identiske, blir ikke godtatt. Men dette har selvfølgelig ikke noe å gjøre med en naturlov. Det ville være en regel som bestemte konkurranseballenes far­ ge i tennis. Hvis vi derimot tolker Alle tennisballer er hvite som et erfaringsmessig utsagn, må vi medgi at det uttrykker 85

noe som tilfeldigvis forholder seg slik, dersom det overhodet kan sies å være sant. Det innebærer blant annet at tennisbal­ ler ikke behøver å være hvite. De kan like så gjerne være rosa eller gule uten å opphøre å være tennisballer. Derimot vet vi at den hvite fargen er formålstjenlig. Den gjør det nemlig lettere å se ballen i skumringen. Det rokker imidlertid ikke ved den hvite fargens tilfeldige tilknytning til tennisballer. Det finnes nemlig ingen årsaksmessig sammenheng mellom ten­ nisballer og deres hvithet. Den sammenhengen forutsettes der­ imot å være tilstede når det gjelder universelle utsagn som har lovkarakter. Vi kan uttrykke dette i en vilkårslogisk ter­ minologi på følgende måte:

Hvis vilkår av typen F er oppfylt, så vil alltid, og uten unn­ tagelse, et fenomen av typen G inntreffes.

For å illustrere dette kan vi benytte den loven som vi tidlige­ re har vist til: Alt metall utvider seg ved oppvarming. Det som svarer til «vilkår av typen F» er forekomsten av et hvil­ ket som helst stykke metall som blir oppvarmet. Det som sva­ rer til et «fenomen av typen G» er at utvidelsen inntreffer. Hvis vi beholder den predikatlogiske symboliseringen fra for­ rige avsnitt, så vil dette universelle utsagnet bli: (x)(Fx & Gx D Hx). Og den leses: For alle x gjelder det at hvis x er av metall og x blir oppvarmet, så vil x utvide seg. La oss så over­ sette Alle tennisballer er hvite til et predikatlogisk symbol­ språk. Siden uttrykket «tennisball» er sammensatt, kan vi dele det opp i to forskjellige begrepskjennetegn: a)«... er en ball», og b) «... brukes i tennis». La «F» stå for a), «G» for b) og «H» for «... er hvit». Da vil den predikatlogiske symbo­ liseringen av Alle tennisballer er hvite bli nøyaktig den sam­ me som vi anvendte for den vitenskapelige loven: Alt metall utvider seg ved oppvarming, nemlig (x)(Fx & Gx D Hx). Det betyr helt konkret at den predikatlogiske symboliseringen ikke er istand til å synliggjøre forskjellen mellom tilfeldige og lov86

messige utsagn av universell karakter. Dette var litt av et ned­ erlag for dem som mente at formallogikken var den logiske analysens fornemste redskap. Ikke desto mindre kan man etter Hempels mening karakterisere skillet mellom tilfeldige gene­ raliseringer og universelle lovutsagn med visse kvasi-formale kjennetegn. Deres oppgave er å gi sikre holdepunkter for å kunne avgjøre om vi har å gjøre med et universelt lovutsagn eller ikke. Det dreier seg om følgende tre kjennetegn:

(1) Et lovutsagn kan støtte et kontra-faktuelt betingelsesutsagn. (2) Et lovutsagn kan støtte et hypotetisk betingelsesutsagn. (3) Et lovutsagn kan gjøre tjeneste som premiss i en deduktivt-nomologisk forklaring. Kontra-faktuelle utsagn er betingelsesutsagn på formen «hvis... så...» hvor vi vet at antesedenten er falsk. De stri­ der altså mot de faktiske forhold; følgelig er det god grunn til å kalle dem kon tra-faktuelle eller Årozz/ra-faktiske, som de noen ganger benevnes på norsk. Et eksempel på et kontrafaktuelt utsagn fra historieforskningen: Hvis Hitler hadde fastholdt sin beslutning om å benytte sin panserdivisjon i for­ svaret av Normandie, ville ikke de alliertes landgang 6. juni 1944 ha lykkes. Det er et historisk faktum at Hitler endret sin beslutning. Ikke desto mindre kan det militær-strategisk ha et poeng å tenke seg hva slags motstand de allierte da ville ha møtt. Kontra-faktuelle resonnementer spiller en ganske be­ tydelig rolle i vitenskapelig tenkning. Hempel har følgelig gode grunner til å benytte seg av et kjennetegn av dette slaget. Men la oss nå se hvordan det første kriteriet kan benyttes i prak­ sis. Det tredje har vi jo allerede behandlet og det andre er ganske likt det første. Vi må derfor nøye oss med å illustrere anvendelsen av det første kriteriet (kjennetegnet). Og det går ut på at et universelt utsagn kan sies å ha lovkarakter der­ som det kan tjene som begrunnelse eller belegg for kontra-

87

faktuelle betingelsesutsagn. Kan f. eks. det universelle utsag­ net U: Parafinvoks smelter ved 60 grader celsius, fungere som belegg for det kontra-faktuelle betingelsesutsagnet: Hvis dette stykkeparafinvoks var blitt lagt i en kjele med kokende vann, så ville det ha smeltet? Her er vi ikke i tvil om begrunnelsesforholdet mellom U og det kontra-faktuelle utsagnet, siden kokende vann vanligvis holder en temperatur på omkring 100 grader celsius. Utfra det første kjennetegnet vil følgelig U kun­ ne sies å være et lovutsagn. Legg forøvrig merke til hvordan verbaluttrykket «var blitt lagt» og «ville ha smeltet» i betin­ gelsesutsagnet signaliserer at dette stykke parafinvoks ikke kommer til å bli lagt i vannkjelen. Sannsynligvis har man bruk for det til andre formål.

Analysen av vitenskapelige teorier Ernst Mach forfektet det syn at en vitenskapelig teori bare er en fortettet beskrivelse av sammenhenger mellom fenome­ ner. I logisk henseende innebærer dette at det ikke finnes noen prinsipiell forskjell på beskrivelser og forklaringer i viten­ skapene. Etter Machs oppfatning bringer ikke en teori noe kvalitativt nytt inn i vår forståelse av virkeligheten, selv om den forenkler og effektiviserer fremstillingen av sammenhen­ ger mellom fenomenene. I prinsippet er en vitenskapelig teo­ ri følgelig eliminerbar. På dette punktet hverken kunne eller ville de logiske posi­ tivistene følge Mach, selv om hans tenkning ellers var meget høyt vurdert. For de var av den oppfatning at teorier — i det minste i deres forstand — faktisk representerte noe kvalita­ tivt nytt i vårt intellektuelle (kognitive) grep på verden. Ikraft av sin formalt-deduktive struktur bidrog de til å eta­ blere sammenhenger mellom fenomenene som tidligere ikke var erkjente og dermed til å skape oversikt over kunnskaps­ feltet. Samtidig utgjorde de forklaringer eller fortolkninger &v de universelle lovutsagn som ble benyttet til å forklare en-

88

keltstående hendelser eller kjensgjerninger. Det kunne de være fordi de universelle lovutsagnene lot seg deduktivt avlede fra explanans, som i sin tur bestod av minst ett universelt lovutsagn og minst en randbetingelse eller utgangsbetingelse, som beskrivelsene av de singulære omstendighetene noen ganger kalles. På dette viset kommer det istand en deduktiv kjede fra singulære observasjonsutsagn over universelle lovutsagn til teorier. Ideelt sett skal det enkelte kunnskapsfelt bare væ­ re dekket av én eneste teori. Mindre omfattende teorier må følgelig søkes utledet av mer omfattende teorier inntil man står tilbake med den ene og logisk enhetlige teorien som fav­ ner hele kunnskapsfeltet. Den bakenforliggende tanken er selvfølgelig forestillingen om et vitenskapenes universalspråk. En teori er nemlig et mini-språk. Og et språk oppfattes som en kalkyle med et vokabular og to slags regler — formasjonsregler og transformasjonsregler. Videre antas kalkylen å være ordnet som et aksiomatisk system. Hele forestillingen om en vitenskapelig teori i den logiske positivismen er visualisert på nedenstående måte av Herbert Feigl, som var et av de opp­ rinnelige medlemmene i Wienerkretsen: POSTULATER

PRIMITIVE BEGREPER

DEFINERTE BEGREPER

EMPIRISKE BEGREPER

ERFARING

89

Denne figuren viser at postulatene og de primitive begrepene er de grunnleggende størrelsene i en vitenskapelig teori. Vi legger også merke til at postulatene utgjør forbindelser mel­ lom de primitive begrepene i systemet (teorien). Alle andre begreper innføres i teorien ved hjelp av definisjoner som ute­ lukkende gjør bruk av de primitive begrepene eller begreper som tidligere er definert utelukkende på grunnlag av teoriens primitive begreper. Både de primitive og de definerte begre­ pene er teoretiske begreper. Deres betydningsinnhold kan ikke direkte utmyntes i konkrete sanseerfaringer. Det er ikke mu­ lig å iaktta atomer og subatomære partikler. Men det er mu­ lig å knytte disse begrepene til andre begreper av eksperimen­ tell karakter som gjør det mulig å utprøve de teoretiske an­ tagelsene som formuleres ved hjelp av de primitive og de de­ finerte begrepene. De forbindelser som etableres mellom de teoretiske og de erfaringsmessige begrepene i en vitenskape­ lig teori ble kalt for korrespondanseregler. Det var nemlig korrespondansereglene som sikret de teoretiske begrepene et kog­ nitivt meningsinnhold. Uten dem ville de ha vært å anse som metafysiske begreper. Ved hjelp av korrespondansereglene blir de gitt en erfaringsmessig (empirisk) fortolkning — pre­ sis på samme måte som vi så at den rene geometrien ble gitt en fysisk fortolkning og dermed ble forvandlet til en empi­ risk teori om rommets egenskaper. Den empiriske fortolknin­ gen omdanner teoriens postulater til hypoteser om bestemte sammenheng i virkeligheten. Gjennom en serie av deduktive operasjoner blir det da mulig å utlede singulære observasjonsutsagn fra teorien, og disse kan i sin tur testes på grunnlag av eksperimenter eller direkte observasjoner. Vi ser således at den logisk-positivistiske forestillingen om en vitenskape­ lig teori egentlig er en forestilling om et hypotetisk-deduktivt system av utsagn som er aksiomatisk ordnet. Og det er i et nøt­ teskall den logisk-positivistiske oppfatningen av vitenskapens natur. Den er i høyeste grad en frukt av deres tilnærmings­ måte og metode. Ved å oppfatte den logiske analysen som

90

en rasjonal rekonstruksjon av den vitenskapelige kunnskap, er det ikke til å unngå at vitenskapen blir tenkt som et sy­ stem av ordnete utsagn hvor begrunnelsessammenhengen mel­ lom utsagnene i systemet blir det eneste man befatter seg med. Begrunnelseskonteksten prioriteres ensidig på bekostning av oppdagelseskonteksten. Det fører også til at de logisk-formale egenskapene blir mer interessant enn de metodologiske. Rich­ ard von Mises’ berømte bok, Kleines Lehrbuch des Positivismus (1939), gjenspeiler dette godt. Den behandler metodologien på ca. halvannen side av 404 sider ialt. Logikken dominerer empirien.

91

Den kritiske rasjonalismen — Karl R. Popper

Innledning

Det vitenskapsfilosofiske retningen som går under navnet den kritiske rasjonalismen er i sin helhet skapt av den østerrik­ ske filosofen Karl Raimund Popper, født i Wien i 1902. Denne tradisjonen i vitenskapsfilosofien er således i utgangspunk­ tet et enmannsforetagende. Det var først i tiden etter at Pop­ per var blitt utnevnt til professor i vitenskapsfilosofi ved Lon­ don School of Economics i 1949 at han begynte å få elever. Og de gjorde seg ikke gjeldende i den internasjonale viten­ skapsfilosofiske debatten før i begynnelsen av 1960-årene, alt­ så omtrent samtidig med at den Wittgenstein-inspirerte kri­ tikken av den logiske positivismen begynner å få vind i seile­ ne. De mest kjente av Poppers elever er Imre Lakatos (1922-1974), John Watkins (f. 1920), Joseph Agassi (f. 1924) og William H. Newton-Smith (f. 1940). Poppers ideer ble først kjent i videre kretser da hans vi­ tenskapsfilosofiske ungdomsverk — mange mener det også er hans hovedverk — Logik der Forschung (1934) (Forsknin­ gens logikk) — i 1959 ble oversatt til engelsk med tittelen The Logic of Scientific Discovery. Poppers vitenskapsfilosofi har to klart adskilte faser: den logisk-empiristiske ungdomsfasen som kulminerer med Logik der Forschung og den evolusjonistiske fasen som begynner å gjøre seg gjeldende i slutten av 1940-årene, tydeligst i artikkelen «Naturgesetze und 92

theoretische Systeme» (Naturlover og teoretiske systemer) fra 1948. Det evolusjonistiske innslaget i Poppers tenkning er do­ minerende i hans store artikkelsamling fra begynnelsen av 1970-årene, Objective Knowledge. An Evolutionary Approach (1972), hvor det altså dukker opp i undertittelen. Mye i Poppers vitenskapsfilosofi har form av kritikk av den logi­ ske empirismen, særlig gjelder det Logik der Forschung. Den er i hovedsak skrevet som en reaksjon på Wienerkretsens syns­ punkter. For i perioden 1929-36 hadde Popper en viss kon­ takt med noen av medlemmene i Wienerkretsen, særlig Car­ nap, Feigl, Menger, von Mieses og Waismann, selv om han aldri deltok på noen av møtene til selve Wienerkretsen. De fant nemlig sted i den gamle patrisierleiligheten til Moritz Schlick etter forutgående invitasjon. Siden det hele tiden på­ gikk en intens diskusjon om sentrale temaer i Wienerkretsen, skilte ikke Poppers kritikk seg så klart ut som han gjerne had­ de ønsket. Han ble bare én av mange som deltok med egne synspunkter i den livlige debatten som uopphørlig utfoldet seg i tidsskriftet Erkenntnis og andre sentrale publikasjoner, som f. eks. det ærverdige engelske tidsskriftet Mind. Men på en del fundamentale punkter delte han Wienerkretsens viten­ skapsfilosofiske program. Han godtok f. eks. uten videre at begrunnelseskonteksten for vitenskapelige utsagn var det ene­ ste man skulle befatte seg med i vitenskapsfilosofien; han god­ tok også tesen om alle vitenskapenes prinsipielle enhet; han forfektet dessuten at vitenskapelige teorier skulle testes ved å bli konfrontert med visse godtatte observasjonsutsagn el­ ler basisutsagn, som Popper kalte dem; og i likhet med de logiske positivistene var også han overbevist om at formallogikken, slik den ble utformet i Russell & Whiteheads Principia Mathematica, var det eneste adekvate analyseredskapet i vitenskapsfilosofien, selv om han ikke godtok at den rasjo­ nale rekonstruksjon var den eneste rette analysemetoden. Dis­ se forholdene gjorde at Popper ble oppfattet som et slags as­ sosiert medlem av Wienerkretsen. Han deltok jo også på de

93

to vitenskapsfilosofiske kongressene i 1935 og 1936 som ble arrangert av Wienerkretsen. Og på kongressen i Praha i 1935 ble han av Neurath omtalt som «den offisielle opponent». Dette bidro selvfølgelig til å styrke omverdenen i troen på at Popper hørte hjemme i kretsen av logiske positivister. Ikke desto mindre har Popper utformet en ganske grunn­ leggende kritikk av sentrale deler av det vitenskapsfilosofiske programmet til Wienerkretsen. Det gjelder særlig deres opp­ tatthet av utsagns verifiserbarhet og det induktive viten­ skapsidealet som etter Poppers mening er forbundet med det. Han avviser enhver befatning med meningsteori og forsøk på å verifisere vitenskapelige utsagn. I stedet anbefaler han å ta utgangspunkt i en analyse av de vitenskapelige problem­ situasjonene og undersøke teorier og hypoteser med henblikk på deres mulige falsifiserbarhet. Denne manøveren har en rek­ ke vitenskapsfilosofisk interessante følger og noen viktige for­ utsetninger med kritisk brodd mot den logiske positivismen. I det følgende skal vi forsøke å belyse de viktigste moment­ ene på begge punkter. Det vil vi gjøre dels med utgangspunkt i den logisk-empiristiske ungdomsfasen og dels utfra den evolusjonistiske senfasen. På denne måten vil leseren kunne få et inntrykk av den utvikling som har funnet sted i Poppers tenkning. Selv benekter han at endringene er særlig store. Men samtlige av hans kommentatorer er enige om at det finnes betydelige forskjeller mellom ungdomsfasen og senfasen i hans vitenskapsfilosofi. De avgjørende ungdomsårene

I en selvbiografisk artikkel om vitenskapens natur — «Vi­ tenskap: Gjetninger og gjendrivelser» — har Popper på en elegant og lettlest måte gjort rede for sin oppfatning av det egenartede ved vitenskapelig virksomhet.1 Artikkelens tittel forteller i stikkords form om kjernen i hans oppfatning. Viten­ skapen er i sitt vesen kjennetegnet ved fremsettelsen av dristi94

ge hypoteser og forsøkene på å gjendrive dem. Men samti­ dig forteller han om den perioden i sin ungdomstid da han for første gang begynte å interessere seg for de problemstil­ linger som etter hans mening hele tiden siden har preget hans vitenskapsfilosofiske virke. Især dreier det seg om tre for­ hold: hans kontakt med marxismen og den marxistiske his­ toriefilosofi, Eddingtons konfrontasjon av Newtons meka­ nikk og Einsteins relativitetsteori i et avgjørende eksperiment, og et personlig sammenstøt med den kjente psykologen Alfred Adler (1870-1937). I tiden like etter avslutningen av den første verdenskrig gjæ­ ret det intellektuelle miljøet i Wien. I politikken gjorde det seg gjeldende radikale strømninger som befordret en fornyet interesse for Marx; og marxismen fortonte seg som et for­ lokkende alternativ til den konservative borgerlighet som ut­ gjorde det dominerende innslaget. I noen måneder i 1919 var Popper, da 17 år gammel, medlem av det kommunistiske par­ tiet. Men det gikk ganske fort opp for ham at deres ideologi ikke hadde den karakter av vitenskapelighet som den foregå å ha, og da vendte han seg bort fra den i avsky. Hvis nemlig historieteorien til Marx var en vitenskapelig teori, så ville den ha vært gjendrevet av bl. a. det forløp som den russiske re­ volusjonen fikk. Teorien forutsier nemlig at revolusjonen skal begynne blant massene og så stige oppover i samfunnshierarkiet inntil de øverste maktposisjonene erobres. Den russi­ ske revolusjon startet i stedet med et voldelig maktskifte på topplanet og har siden sikret sitt grep på massene fra denne posisjonen. Det faktiske forløpet motsier således den for­ utsigelse som kan avledes fra teorien. I egenskap av viten­ skapelig teori hadde den ifølge Poppers mening vist sin udu­ gelighet. Den var blitt falsifisert. Men ingen av de ledende marxistene syntes å bry seg om det. I stedet gjorde de store anstrengelser for å tolke dette utfallet som en bekreftelse av den marxistiske historieteorien. Noe tilsvarende mente Popper å kunne konstatere i for­

95

bindelse med psykoanalysen, både i Sigmund Freuds og i Al­ fred Adlers utgave. Begge teoriene stod sentralt i Wiens in­ tellektuelle liv på denne tiden (1919). Det var imidlertid i til­ knytning til Adlers teori at Popper ble klar over psykoanaly­ sens uvitenskapelighet. Popper deltok nemlig en årrekke i so­ sialt arbeid for nødstedte barn. Dette arbeidet ble ledet av Adler. Og her kan vi gi ordet til Popper selv: En gang i 1919 fortalte jeg ham om et tilfelle som ikke fore­ kom meg særlig adlersk. Men han analyserte det lekende lett ved hjelp av sin teori om mindreverdighetskomplek­ ser, selv om han ikke en gang hadde sett det barnet det gjaldt. Lettere sjokkert spurte jeg ham hvordan han kun­ ne være så sikker i sin sak. «På grunn av min tusenfoldige erfaring», svarte han. Jeg kunne da ikke dy meg og sa: «Og med dette nye tilfelle antar jeg at din erfaring er blitt tusenogénfoldig».2 Dette svaret er ikke bare uforskammet; det har også et vitenskapsfilosofisk poeng. For Poppers poeng er at Adlers tid­ ligere tusenfoldige erfaringer ikke behøver å ha vært det spor riktigere enn denne nye. Hver ny erfaring ville da bli fortol­ ket i lys av de tidligere erfaringene. Og hver gang ville Adler oppfatte det nye tilfellet som en bekreftelse av sin individualpsykologiske variant av psykoanalysen. Men siden ethvert handlingsforløp syntes å kunne bli forklart eller fortolket av Adlers teori — så vel som av Freuds teori — så var jo ikke en slik bekreftelse særlig mye verd. Det som for Freud og Adler var det sterkeste argumentet til fordel for deres teo­ rier, nemlig at de alltid stemte, ble for Popper en god grunn til å tvile på deres status som vitenskapelige teorier. Denne tvilen ble ytterligere styrket da Popper litt senere samme året fikk anledning til å sammenligne den marxistiske og de psykoanalytiske teoriene med de krav som stilles til prø­ vingen av teorier i fysikken. For i 1919 foretok den kjente engelske fysikeren, sir Arthur Eddington, et eksperiment hvor Einsteins relativitetsteori ble stilt opp mot Newtons

96

bevegelseslære. Det følger nemlig fra Einsteins generelle re­ lativitetsteori at lyset tiltrekkes av tunge legemer (som f.eks. solen), nøyaktig på samme måte som materielle legemer, f.eks. planeter, blir tiltrukket. Dette følger derimot ikke fra Newtons bevegelseslære. Dersom Einsteins relativitetsteori had­ de noe for seg, ville man under en solformørkelse kunne få prøvet denne ideen. Man kunne nemlig beregne at lyset fra en fjern fiksstjerne som på et bestemt tidspunkt har en posi­ sjon ganske nær solen, vil nå jorden i en slik vinkel at stjer­ nen tilsynelatende var flyttet et lite stykke vekk fra solen. Eddington utrustet en ekspedisjon og drog til Vest-Afrika, det beste observasjonsstedet på jordkloden under den kommen­ de solformørkelsen, for å undersøke hvordan det faktisk for­ holdt seg. På grunnlag av de observasjonene Eddington gjor­ de, erklærte han at Einsteins relativitetsteori var blitt bekreftet. Når det gjelder teorier i fysikken er altså situasjonen en helt annen enn den som karakteriserer marxismen og psyko­ analysen. En teori i fysikken utsetter seg alltid for en betyde­ lig risiko for å bli gjendrevet. For hvis observasjonene viser at den forutsagte virkningen uteblir, så er teorien motsagt av erfaringen. Teoriene i fysikken er altså uforenlige med visse mulige observasjonsresultater. Ifølge Popper er det nettopp dette forholdet som gjør at de kan sies å ha en vitenskapelig status. Marxistene, freudianerne og adlerianerne kunne for­ klare alt mellom himmel og jord utfra sine teorier. Disse teoriene ble til gjengjeld aldri satt i en slik situasjon at man på forhånd var enige om at dersom de var uforenlige med visse observasjonsresultater, så ville man betrakte dem som gjendrevet. Det var derimot presis hva man normalt foretok seg med teorier i naturvitenskapene. Etter å ha kommet på sporet av denne iøyenfallende for­ skjellen i håndteringen av teorier i fysikken og i psykoanalysen/marxismen, ble det klart for Popper at det fantes et stort behov for å markere klart forskjellen mellom vitenskap og pseudo-vitenskap. Og denne sammenligningen ga ham nøk97 7

TRADISJONER OG SKOLER

kelen til å formulere et kriterium som gjør det mulig å trek­ ke et skille mellom vitenskapelige og pseudo-vitenskapelige utsagn eller teorier. Hans forslag til et slikt kriterium fikk følgende formulering: Kriteriet på en teoris vitenskapelige sta­ tus er dens falsifiserbarhet, eller gjendrivbarhet eller prøvbarhet.3 Med dette kriteriet snur Popper opp ned på de lo­ giske positivistenes ide om verifiserbarhet som et kjennetegn på det meningsfulle og dermed vitenskapelige utsagn. Man skal ikke lenger søke å bringe en teoris sannhet på det rene. I stedet skal man stille den på de verst tenkelige prøver i håp om å kunne falsifisere den. For å se hva som ligger i denne ideen, må vi gå litt nærmere inn på Poppers argumentasjon for å forfekte den.

Forskningens logikk Falsifikasjonskriteriet er Poppers løsning på det demarkasjonsproblem som finnes i forholdet mellom vitenskap og pseudo-vitenskap. Det er altså på ingen måte meningen å dis­ kreditere metafysikken eller trekke en grense mellom det kog­ nitivt meningsfulle og det kognitivt meningsløse, slik vi har sett at Wienerkretsen og de øvrige logiske positivistene øn­ sket å gjøre. Popper har en langt mer avslappet holdning over­ for metafysiske spekulasjoner. De utgjør et nødvendig for­ stadium i den vitenskapelige erobring av virkelighetens na­ tur. Det som idag er metafysikk, kan i morgen bli vitenskap. Det hele er et spørsmål om vi har fantasi nok til å tenke ut en måte å sette de metafysiske spekulasjonene på prøve. Falsifikasjonskriteriet er ganske enkelt et krav om at en vi­ tenskapelig teori må kunne falsifiseres ved erfaringsmessig etterprøving. Poppers første formulering av dette kriteriet fin­ ner vi i Logik der Forschung fra 1934. Det er viktig å gå til­ bake til denne kilden, siden falsifikasjonskriteriet er blitt ut­ satt for masse kritikk som baserer seg på misforståelser og feilaktige oppfatninger av hva det hele går ut på. Allerede

98

i dette tidlige verket drøfter Popper problemet om etterprøv­ ing av vitenskapelige teorier på to forskjellige nivåer: (1) det logiske nivået og (2) det metodologiske nivået. Vi skal først ta for oss den logiske siden av saken; dernest skal vi se litt på hvordan spørsmålet tar seg ut i et metodologisk perspektiv. I logikken har man ingen midler til å avgjøre om empiri­ ske utsagn, isolert sett, er sanne eller falske. Man forutsetter eller postulerer deres sannhet. For det eneste som interesse­ rer er de formale relasjonene som består mellom to eller fle­ re utsagn. Vi sier at hvis P (antesedenten) er sann, så er Q (konsekventen) sann. I logisk henseende kan vi derfor godta at en vitenskapelig teori har form av et universelt utsagn. Vi forutsetter da at det dreier seg om et egentlig lovutsagn, slik dette ble karakterisert i forrige kapittel. Et eksempel ville være: «Alle svaner er hvite». Ingen vil selvfølgelig ta dette for en vitenskapelig teori, men det har samme logiske form som en vitenskapelig teori. Derfor kan det gjøre tjeneste som illu­ strerende eksempel. De utsagn som en teori blir konfrontert med, har derimot en singulær karakter fordi de gjengir indi­ viduelle forhold, slik vi så det under fremstillingen av verifikasjonsprinsippet i forrige kapittel. De kalles observasjonsutsagn og har den logiske formen «Fa», f.eks. «Denne sva­ nen er hvit» hvor «a» står for «denne svanen» — og her un­ derforstår vi at det er denne svanen vi i øyeblikket observe­ rer — og «F» står for egenskapen hvithet eller «er hvit». Nå finnes det den interessante logiske forskjell mellom univer­ selle og singulære utsagn at mens vi kan utlede singulære ut­ sagn fra universelle utsagn — sammen med visse initialvilkår eller randbetingelser — så er det ikke mulig å slutte fra singulære utsagn til universelle utsagn, uansett hvor mange singulære utsagn vi måtte disponere over. Vi kan godt tenke oss at det finnes hundretusen bekreftete observasjonsutsagn av typen «Denne svanen er hvit». Vi kan også ta det for gitt at det dreier seg om hundretusen forskjellige svaner. Likevel vil det alltid og uten unntagelse være logisk ugyldig å slutte

99

fra denne endelige klassen av observasjoner til det universel­ le utsagnet «Alle svaner er hvite». En slutning av dette slaget kalles en induktiv slutning, og den er formallogisk uholdbar. Et endelig antall singulære utsagn kan derfor aldri gi en lo­ gisk garanti for et universelt utsagn. Det er denne logiske asymmetrien mellom singulære og universelle utsagn Popper utnytter når han formulerer falsifikasjonskriteriet på det lo­ giske nivå. For denne asymmetrien innebærer at det er mu­ lig éi falsifisere universelle utsagn ved hjelp av singulære ut­ sagn, selv om det ikke er mulig å utlede universelle utsagn fra singulære utsagn. Det universelle utsagnet «Alle svaner er hvite» motsies av det singulære utsagnet «Denne svanen er ikke hvit». Vi må forkaste vår teori om at alle svaner er hvite, dersom vi kommer over én svane som er sort. I logisk terminologi kan vi si det på denne måten: Dersom det singu­ lære utsagnet er sant, følger det at det universelle utsagnet må være falskt. Popper selv uttrykker det på denne måten: Mitt forslag er basert på en asymmetri mellom verifiserbarhet og falsifiserbarhet; en asymmetri som er et resultat av den logiske formen til universelle utsagn. For disse kan aldri ut­ ledes fra singulære utsagn, men kan motsies av singulære ut­ sagn. Følgelig er det mulig ved hjelp av rent deduktive slut­ ninger å argumentere fra sannheten av singulære utsagn til usannheten av universelle utsagn.4 På denne bakgrunn blir det mulig å se at dersom man søker å verifisere et universelt utsagn, så vil det nødvendigvis føre til et utilstrekkelig belegg. For overgangen fra de singulære observasjonsutsagnene til det universelle lovutsagnet vil væ­ re en induktiv slutning som er formallogisk ugyldig. Det er dette som er Poppers grunnlag for å si at de logiske positivi­ stenes krav om verifiserbarhet innebærer et induktivt viten­ skapsideal. Hvis man derimot forfekter falsifiserbarhet som demarkasjonskriterium, vil man alltid ha å gjøre med en for­ mallogisk gyldig slutning. Denne formallogiske innsikten har ifølge Popper visse me-

100

todologiske konsekvenser. Siden den induktive fremgangs­ måten ikke en gang er logisk mulig — universelle utsagn (dvs. vitenskapelige teorier) kan aldri utledes fra et endelig antall singulære observasjonsutsagn — så gjenstår bare den mulig­ het at man etterprøver de hypotetisk hevdete teoriene ved å søke etter observasjonsutsagn som motsier dem. Falsifikasjon på erfaringsmessig grunnlag er den eneste mulige frem­ gangsmåte dersom forskeren ønsker å opptre rasjonelt. Men selv om dette er den eneste logisk mulige fremgangsmåte, så innebærer ikke det at den også uten videre lar seg gjennom­ føre i praksis. Det henger sammen med det forhold at det ikke bare er de universelle utsagn som har en hypotetisk ka­ rakter; det har også de singulære utsagn. Dette er et svært viktig punkt i Poppers kritiske rasjonalisme. Vi må derfor stoppe opp for å se litt nærmere på det. Et singulært obser­ vasjonsutsagn er ifølge Popper et utsagn som utsier at et iakttagbart fenomen opptrer på et bestemt sted til en bestemt tid. Et eksempel ville altså være det følgende: Den fuglen som nå svømmer der borte er en svane. Her er tid og sted for fe­ nomenet angitt. Men la oss forenkle dette til utsagnet: Dette er en svane. For det er tilstrekkelig for å illustrere Poppers grunnleggende poeng. Dette utsagnet er på den ene siden en rapport om noe som i øyeblikket opptrer i mitt synsfelt (vi­ suelle felt). Psykologisk sett er det derfor en unik episode. Men det utsagn vi benytter for å berette om denne unike psy­ kologiske episoden har på ingen måte samme unike karak­ ter. Tvertimot anvender det, og må nødvendigvis anvende, et universelt begrep, nemlig begrepet om en svane. Og der­ som vi med rette identifiserer det som akkurat nå opptrer i vårt synsfelt som en svane, så forutsetter vi at en hel rekke fysiske lover gjelder for den. Vi forutsetter f.eks. at den har en sammenhengende historie i rom og tid. Den ble født der og der på det og det tidspunktet. Den vokste opp under de og de forhold og ble så overført til den dammen hvor vi nå står og iakttar den. Logisk sett er det nemlig ingen ting i 101

veien for at svanen nettopp hadde gjennomløpt en forvand­ ling fra en tåkedott til en svane. Og før det igjen kunne den ha tilbragt en viss tid som en fristende fersk loff i en bakerbutikk. Slike logisk mulige forvandlingsforløp har vi sett helt bort fra da vi dannet oss begrepet om en svane. Våre begreper om dyreriket og mineralriket forutsetter en viss konstant og lovmessig adferd hos de individene og tingene som vi med den største selvfølgelighet plasserer i disse kategoriene. Vårt begrep om en svane forutsetter således at fortidige, nåtidige og fremtidige fugler av dette slaget vil følge naturens lover. Lovenes gyldighet er innebygget i begrepet om en svane og et hvilket som helst annet begrep om observerbare fenome­ ner som forekommer i dyreriket og mineralriket. I denne for­ stand er begrepet om en svane et universelt begrep. Enhver anvendelse av et slikt begrep innebærer derfor at tingene fort­ satt vil være slik de til nå har vært. Og det er på ingen måte noe vi kan observere. Det er en ganske almen hypotese. Føl­ gelig må ethvert singulært observasjonsutsagn også i prinsip­ pet betraktes som en hypotese. I logisk henseende er det helt på linje med det universelle utsagn og den vitenskapelige te­ orien. Popper understreker dette ved å hevde at «vi kan ikke ytre noe vitenskapelig utsagn som ikke går langt utover hva vi med sikkerhet vet «på grunnlag av umiddelbar erfaring»». Derfor kan vi heller ikke slutte fra den logiske mulighet for falsifikasjon til at dette uten videre lar seg gjennomføre i den vitenskapelige praksis. Vi må ifølge Popper ha med ytterli­ gere ett moment i vår analyse før vi godtar at falsifikasjon er praktisk mulig. Og det er en beslutning om å betrakte vis­ se utsagn som sanne inntil videre. Disse utsagnene utgjør da en uproblematisert basis for våre forsøk på å falsifisere et gitt vitenskapelig utsagn. Alle vitenskapelige utsagn kan med andre ord ikke oppfattes som falsifiserbare samtidig. Ethvert falsifikasjonsforsøk forutsetter således at andre vitenskape­ lige utsagn inntil videre betraktes som sanne. Ingen viten­ skapelige utsagn blir på denne måten unndratt falsifikasjons-

102

forsøk. Men for å kunne gjennomføre et slikt forsøk må vis­ se andre utsagn forutsettes å være sanne. Følgelig er alle vi­ tenskapelige utsagn i prinsippet falsifiserbare for så vidt de betraktes i relasjon til visse andre utsagn som midlertidig hol­ des som sanne. Dette kalles gjerne for Poppers desisjonisme. Det skriver seg fra hans understreking av at enhver falsifisering i siste instans må hvile på en beslutning om å betrakte visse andre utsagn som sanne. Med disse begrensningene me­ ner Popper at hans falsifikasjonskriterium løser demarkasjonsproblemet, altså problemet med å skille mellom viten­ skap og pseudo-vitenskap. I tillegg til dette hevder Popper at kriteriet også løser et annet problem — induksjonsproblemet. Det skal vi se nærmere på i neste avsnitt.

Induksjonsproblemet og den vitenskapelige metodes rasjonalitet David Hume er den som i filosofihistorisk sammenheng har befattet seg mest utførlig med induksjonsproblemet. Det gjor­ de han spesielt i forbindelse med sin analyse av årsaksbegre­ pet. Tradisjonelt har man oppfattet utsagn av typen «A er årsak til B» i retning av «A frembringer B med nødvendig­ het». Man forestilte seg altså at det fantes en nødvendig for­ bindelse mellom årsak og virkning. Og det innebærer blant annet en tro på at hver gang A forekommer, så vil også B forekomme. Hver gang en biljardkule i bevegelse treffer en hvilende biljardkule vil den sistnevnte sette seg i bevegelse. Humes analyse viser imidlertid at forestillingen om en nød­ vendig forbindelse mellom årsak og virkning ikke kan begrun­ nes hverken av erfaringen eller av logikken. Erfaringen viser oss kontinuiteten i bevegelsen, rekkefølgen mellom årsak og virkning — årsaken kommer før virkningen — og at det fin­ nes en konstant forbindelse mellom årsak og virkning, det samme gjentar seg hver gang vi utfører eksperimentet med biljardkulene. Men vi er ute av stand til å påvise nødvendig­

103

heten i denne forbindelsen på erfaringsmessig grunnlag. Er­ faringen viser oss bare at noe hittil har vært slik, ikke at det alltid må være slik. Den slags iakttagelser er det ikke mulig å gjøre. Heller ikke består det en begrepsmessig eller fornuftsmessig forbindelse mellom årsak og virkning. Det er ingen selvmotsigelse å anta at den hvilende biljardkulen forblir i ro når den andre kulen treffer den. Det finnes således heller ikke noe logisk bevis for årsakssetningens gyldighet. Hume konkluderer derfor med at vår forestilling om en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning må basere seg på en ubegrunnet vane som uvilkårlig dannes i oss på grunn av fenomenenes hittidige likeartethet. Denne forestillingen er uten forankring i virkeligheten og derfor irrasjonell. Induksjonsproblemet er for Popper problemet om hvor­ dan vi skal kunne begrunne veksten i den vitenskapelige kunnskap. Og det er ikke vanskelig å se at Humes innven­ dinger også gjelder for den oppfatning at vår kunnskap vok­ ser ved induksjon, dvs. ved utledning av lover fra singulære iakttagelser. Vi har allerede hatt anledning til å konstatere at denne slutningen er logisk ugyldig. Logikken tillater oss ikke å slutte at alle svaner er hvite. Det hjelper ikke om an­ tallet iakttatte svaner er aldri så stort og at alle som én til nå har vist seg å være hvite. Den neste kan likevel være sort. Heller ikke kan vi på erfaringsmessig grunnlag slutte at frem­ tiden vil bli lik fortiden. En slik slutning er gyldig bare hvis vi forutsetter at fremtiden vil bli lik fortiden. Og siden det er det vi ønsker å bevise, beveger vi oss altså i sirkel dersom vi gjør bruk av henvisninger til erfaringen. Følgelig fremstår vår forestilling om den vitenskapelige kunnskapens indukti­ ve vekst som en ubegrunnet og irrasjonell tro. Popper aksepterer Humes kritikk av induksjonen, men han hevder at den ikke er tilstrekkelig radikal. Den går ikke langt nok. Ifølge Popper er nemlig induksjon logisk umulig; den er ikke bare uten et rasjonelt grunnlag. Det henger sammen med ideen om at enhver iakttagelse også må være fri for et­ 104

hvert fortolkende innslag. De må være rene, uhildete og nøy­ trale. Ellers vil de ikke kunne gjøre tjeneste som belegg for en induktiv slutning. Men nå har det seg slik ifølge Popper at det ikke finnes rene iakttagelser. All iakttagelse er selek­ tiv. Våre iakttagelser er bestandig orienterte. De er bestemt av våre interesser og vårt ståsted. Forutfattede teorier av al­ men art er alltid medbestemmende for hva vi retter oppmerk­ somheten mot og hvordan vi oppfatter det. Vi kan f.eks. ikke iaktta et glass vann uten å forutsette at våre sanseinntrykk vil oppføre seg i overensstemmelse med de almene lover som vi forventer å gjelde for glass og for vann. Av dette følger at den vitenskapelige metode ikke kan væ­ re induktiv. Men hva er den da? Og hvordan skal vi i så fall forstå kunnskapens vekst? Det er de spørsmålene Popper nå er forpliktet til å besvare. Og det gjør han — i ungdomsfa­ sen på en mer formallogisk preget måte og i senfasen på et slags evolusjonistisk vis. Vi skal her ikke følge svarene i de­ talj. For øyeblikket skal vi nøye oss med å sammenfatte kjer­ nen i det formallogisk inspirerte svaret. I neste avsnitt skal vi gå litt nærmere inn på premissene for det evolusjonistiske svaret. Felles for begge er at den vitenskapelige metode opp­ fattes som en prøve-og-feile-metode. For ifølge Popper be­ gynner ikke forskeren med observasjoner i det hele tatt. Han begynner med problemer. Han søker å løse problemene ved å kaste frem ubegrunnede, spekulative gjetninger. For så vidt det er mulig å utlede falsifiserbare konsekvenser av dem, kan de sies å ha status av vitenskapelige hypoteser. Empirisk forsk­ ning kjennetegnes derfor ved en kontinuerlig etterprøving av slike hypoteser ved å utføre eksperimenter og foreta orien­ terte observasjoner. For så vidt en hypotese motstår forsker­ nes forsøk på å falsifisere den, blir den godtatt inntil videre. Når en hypotese er blitt falsifisert, erstattes den av en ny hy­ potese som i sin tur underkastes etterprøving — og så vide­ re. For Popper er det helt avgjørende at det hele tiden bare dreier seg om deduktivt utledete konsekvenser av midlerti-

105

dig antatte hypoteser. En slik hypotetisk-deduktiv fiemgangsmåte viser også ifølge Popper at all induksjon bare er skinn og bedrag. Dette er da hans beskrivelse av den vitenskapeli­ ge metode. Og den er felles for all virksomhet som med rette kan kalle seg vitenskapelig. Problemet er bare hvordan vi nå skal forstå kunnskapens vekst. Hva slags fremskritt kan det være i et forløp som går fra ubegrunnede gjetninger, over falsifikasjoner til nye ubegrunnede gjetninger? Kan vi overhodet sies å etablere kunn­ skap ved hjelp av en slik fremgangsmåte? Hvis det ikke er tilfelle, kan det vel heller ikke ha noe poeng å følge denne fremgangsmåten? Poppers svar er ikke helt enkelt å få over­ sikt over, selv om det ikke er så vanskelig å formulere det. Popper hevder nemlig at vitenskapen ikke gjør fremskritt der­ som man med dette uttrykket mener en bevegelse mot stadig større sikkerhet. Derimot innebærer den stadige feileliminering en stadig tilnærming til sannheten. Hver gang vi klarer å falsifisere en hypotese, har vi eliminert en feiltagelse. I den forstand har vi nærmet oss sannheten. Vi vet i det minste hvor sannheten ikke er å finne. Et av problemene med Poppers svar er at han gjør bruk av et objektivt begrep om sannhet. En ting er at et utsagn objektivt sett er sant. En helt annen ting er menneskets mu­ lighet for å erkjenne denne sannheten. Et utsagn er objektivt sant dersom det stemmer med kjensgjerningene (saksforhold­ ene som fremstilles i utsagnet); men forskere så vel som menig­ mann vil aldri kunne komme i besittelse av et kriterium på når et utsagn objektivt sett er sant. Det eneste faste hol­ depunktet som finnes er falsifiseringen av de deduktivt utledete konsekvensene fra ubegrunnede hypoteser (gjetninger). Dermed ender man med en tro på at vitenskapen kan nærme seg sannheten. For ifølge Poppers analyse kan vi nettopp aldri få visshet om det. Mange har kritisert Popper for denne oppfatningen. Kanskje har denne kritikken vært en vik­ tig grunn for Popper til å prøve ut nye innfallsvinkler i sitt 106

vitenskapsfilosofiske arbeid. Under alle omstendigheter for­ toner den senere delen av Poppers forfatterskap seg ganske forskjellig fra den tidligere. Det vil leseren få anledning til å konstatere selv i det følgende, hvor Poppers hovedproblem er å belyse grundigere enn tidligere hva kunnskapens objek­ tivitet består i. Hans svar går ut på å skille mellom tre slags værender og analysere deres innbyrdes forhold i et evolusjonistisk perspektiv. Det skal vi nå se litt nærmere på.

Bevissthet, erkjennelse og språk Popper gjør front mot det han omtaler som «bøtteteorien» om bevisstheten. Denne teorien forfektes av de klassiske empiristene. Den analyserer vår kunnskapstilegnelse ved å leg­ ge all vekt på de sanseinntrykk som bevisstheten passivt re­ gistrerer. I utgangspunktet er bevisstheten eller «bøtten» helt tom. All vår kunnskap består derfor av lagrede og bearbei­ dede sanseinntrykk. Popper bruker nedenstående figur for å illustrere «bøtteteorien».

Denne oppfatningen står og faller med den antagelse at det induktive prinsipp gir en gyldig beskrivelse av den menneske­ lige bevissthets arbeidsmåte. Ifølge dette prinsippet dannes alle våre begreper ved abstraksjon fra klasser av beslektede sanseinntrykk og alle våre lovmessigheter blir til ved genera­ lisering fra et lite antall av iakttatte enkelttilfeller. Popper av­

107

viser at det induktive prinsipp har noen som helst gyldighet i beskrivelsen av bevissthetens virkemåte. Ved å argument­ ere i analogi med et utviklingsmessig syn på mennesket som artsvesen hevder han at enhver levende organisme allerede i utgangspunktet er utstyrt med et repertoar av reaksjonsmøn­ stre som karakteriserer dens reaksjoner på de sansemessige stimuli som utgår fra omgivelsene. Dette er en kantiansk ma­ nøver, og det er dette trekket ved Poppers teori som gir grunn­ lag for å hevde at Poppers tenkemåte har sin opprinnelse hos Kant. For øvrig er det lite slektskap mellom Kant og Pop­ per. Derimot er det mer enn en tilfeldig likhet mellom Pop­ per og Darwin. Poppers siste, betydelige bok heter Objective Knowledge. An Evolutionary Approach. Utviklingslæren er her det overordnede perspektiv for hans syn på menneskelig erkjennelse. Tilegnelsen av teoretisk kunnskap om den om­ givende virkelighet er et ledd i menneskets tilpasning til om­ givelsene. Alle organismer har som mål å overleve. Ulike or­ ganismer velger ulike løsninger i forsøket på å tilpasse seg best mulig til de krav som omgivelsen stiller. Tilpasning er problemløsning. Den primære oppgave for enhver organis­ me er følgelig å øke artens overlevelsesverdi ved å søke sta­ dig bedre løsninger på problemet med tilpasning til omgivel­ sene. Nye løsninger på tilpasningsproblemet innebærer endringer i repertoaret av reaksjonsmønstre og adferdsformer hos en organisme. Erfaringen stiller det nye løsningsforsøket på prøve. Består det prøven, kan følgen bli at individet selv endres i et av sine organer som gjennom seleksjon inn­ føyes i dets anatomi. Der finnes prinsipielt to typer av feileliminering: 1. Naturlig seleksjon hvor en organisme bukker under fordi den enten ikke har foretatt en nødvendig endring eller endringen er uhensiktsmessig. 2. Utvikling av intern kon­ trollmekanisme som modifiserer eller undertrykker uhensiktsmessige endringer. Popper betrakter altså den biologiske utviklingsprosess som en problemløsningens historie. Men i denne prosessen har én 108

begivenhet større betydning enn alle andre: Utviklingen av det menneskelige språk. Språket gjorde det mulig å beskrive virkeligheten og anføre grunner for å godta eller forkaste en gitt beskrivelse. Popper hevder derfor at det er i kraft av språkbrukere vi har ervervet oss det spesifikt menneskelige trekk både som art og som individer. For det er bare gjen­ nom et språk at bevissthet om egen identitet kan oppnås. Språ­ ket muliggjorde derfor en felles forståelse av omgivelsene ved at visse beskrivelser av ulike sammenheng ble godtatt som gyl­ dige. De første beskrivelser av virkeligheten var rimeligvis do­ minert av animisme, overtro og magi. Men beskrivelsene skap­ te en slags sammenheng i verden og ga språksamfunnet iden­ titet. Det var derfor ikke ufarlig å betvile dem. Gjennom sin språklig formidlede virksomhet skapte menneskene seg en so­ sial virkelighet bestående av samfunnsformer, lover, tradi­ sjoner, ritualer, myter, overtro og religiøse forestillinger, etc. Alt dette er menneskeskapte institusjoner og produkter som har en autonom eksistens i relasjon til det enkelte individ som fødes inn i et gitt samfunn med bestemte kulturelle praksi­ ser. Gjennom sosialiseringsprosessen lærer den enkelte å be­ herske de rådende praksiser og blir derved gitt anledning til å utfolde de muligheter til spesifikt menneskelige ytringsfor­ mer som ligger nedfelt i det menneskelige individ fra fødse­ len. Det er altså en menneskeskapt, men intersubjektivt ek­ sisterende sosial virkelighet av språk og sosiale praksiser som er bærer av vår karakteristiske menneskelighet. Et nyfødt barn er således bare potensielt et medlem av slekten homo sapiens. Først ved å lære å beherske det menneskelige språk og de råd­ ende sosiale institusjoner tilegner det seg egenskapen å være menneskelig. Uten språket og samfunnets mellomkomst vil det nyfødte barn vokse opp som et eksemplar av arten homo ferus. Denne virkeligheten av sosiale strukturer og meningsinn­ hold kaller Popper verden 3.5 Objektene i verden 3 er kul­ turelle produkter, skapt av den menneskelige bevissthet uten

109

å være tilsiktet eller planlagt på forhånd. De er bi-produkter av menneskets uopphørlige forsøk på å skape en bedre til­ pasning til omgivelsene. Denne tredje verden av kulturpro­ dukter står i motsetning til både en objektiv verden av mate­ rielle ting og prosesser, verden 1, og en subjektiv verden av individuelle bevissthetstilstander, verden 2. Produktene i ver­ den 3 representerer det Popper kaller objektiv erkjennelse. Den er objektiv både fordi den består uavhengig av et hvil­ ket som helst erkjennende subjekt og fordi den er innskrevet i materiale fra verden 1 og på den måten har del i den mate­ rielle eksistens. En viktig konsekvens av dette evolusjonistisk inspirerte syn på mennesket og sivilisasjonens utvikling er at myter, virke­ lighetsfortolkninger, religioner, teorier av alle slag, etc., må betraktes som biologiske sidestykker til de organer som dyr og planter innarbeider i deres anatomi og adferd. Liksom or­ ganer og deres spesifikke funksjoner er f.eks. vitenskapelige teorier et ledd i menneskets tilpasning til sine omgivelser. Alle slike løsningsforsøk på tilpasningsproblemet er karakterisert ved foreløpighet. Det dreier seg hele tiden om midlertidige løsninger. Men til tross for dette er produktene i verden 3 med på å endre forholdene i verden 1. Naturvitenskapelige teorier er f.eks. forsøk på å forstå de sammenheng som her­ sker i verden 1. Og en slik forståelse gir menneskene kon­ troll over visse materielle forhold som kan benyttes til å om­ forme deler av verden 1. Der består således et vekselvirkningsforhold mellom verden 3 og verden 1, formidlet av en sub­ jektiv aktivitet i verden 2. Fordi innholdet i verden 3 er in­ ter subjektivt, består det også et vekselvirkningsforhold mel­ lom de individuelle, subjektive bevissthetstilstandene i ver­ den 2 og det som til enhver tid finnes i verden 3. På grunn av deres foreløpige karakter som løsningsforsøk i tilpasnings­ prosessen, er alle produktene i verden 3 prinsipielt åpne for forandringer. Og justeringer pågår uopphørlig, ifølge Pop­ per. Enhver teori er således et ledd i et utviklingsforløp som

110

har øket tilpasning som overordnet mål. En teori såvel som alle andre endringer i en organisme, må derfor alltid betrak­ tes som et svar på bestemte problemer som er oppstått i en gitt situasjon samtidig som de underkastes en grundig erfaringskontroll. Popper har utviklet et skjema for denne prosessen: Pl -> T -> FE -> P2

Her står Pj for den opprinnelige problemsituasjonen, T står for den foreløpige løsningen (teorien), FE står for feilelimineringsprosessen og P2 står for den nye problemsituasjonen. I sin grunnstruktur er dette en feedback-prosess. Den er ikke syklisk, for P2 er bestandig forskjellig fra Pj: Også feilslåt­ te løsningsforsøk gir anledning til å innhente relevante erfa­ ringer. Den er heller ikke dialektisk i tradisjonell forstand si­ den motsigelser ikke tolereres på noe trinn. Det dominerende innslag i Poppers utviklingsteori er problem­ situasjonen. Hans skjematiske fremstilling av forløpet viser at det både begynner og slutter med en problemsituasjon. Selv for amøben finnes det en problemsituasjon, en foreløpig løs­ ning, eliminering av feil og en ny problemsituasjon. For og­ så hos denne primitive organismen finnes det et repertoar av reaksjonsmønstre som den gjør bruk av når den bearbeider de stimuli som når den fra omgivelsene. A lære å kjenne problemsituasjonen i en gitt forskningsprosess er å skaffe seg et grunnlag for å forstå den pågående vi­ tenskapelige aktivitet. Dette gjelder både fortidige og nåtidige sammenheng. Poppers skjema har derfor vidtrekkende historiografiske konsekvenser. En utførlig beskrivelse av pro­ blemsituasjonen vil alltid være en nøkkel til å forstå den på­ gående virksomhet i en hvilken som helst vitenskapelig disi­ plin på et hvilket som helst tidspunkt i historien. Vi vil alltid være på riktig spor dersom vi prøver å finne et svar på spørs­ målet: «Hvilke problemer søker personen P å løse?» o

111

Og der vil alltid være en problemsituasjon å beskrive. In­ gen starter på bar bakke når de gir sitt bidrag til å videreføre den faglige tradisjonen. I alt hva vi er og gjør, er fortiden til stede i form av begreper, distinksjoner, perspektiver, hand­ lemåter, etc. som formidles til oss via språk og utdannelse. Vår egen innsats vil bestandig være begrenset til å kritisere og videreføre en allerede eksisterende tradisjon. Dette bringer oss til et tredje hovedpoeng i forbindelse med Poppers skjema. Som vi har sett fører objektene i verden 3 sitt eget selvstendige liv etter at de er blitt til som utilsiktede biprodukter av den menneskelige bevissthets artikulasjonsarbeid under forsøket på å skape nye løsninger på tilpasnings­ problemet. Overfor det enkelte individ representerer de en ytre og objektiv virkelighet. Etter som tiden går øker også deres strukturelle kompleksitet og de flettes stadig tettere sam­ men i et mer og mer uoverskuelig nettverk av innbyrdes rela­ sjoner. Å bidra til å endre et objekt i verden 3 er derfor en vanskelig og omfattende affære. Enhver endring kan følge­ lig bare skje skrittvis i form av forslag om nye del-løsninger som fremsettes på grunnlag av kritisk feedback. En slik opp­ fatning gir anledning til å betrakte vitenskapenes historie som en løpende diskusjon, en kjede av beslektede problemer og deres foreløpige løsninger. Popper forstår altså et utviklings­ forløp ved hjelp av kontinuitetskategorien. Vi skal i neste ka­ pittel se at Thomas S. Kuhn legger vekten på det stikk mot­ satte. Ifølge hans analyse skjer utviklingen i en vitenskapelig disiplin sprangvis med betydelig diskontinuitet mellom de en­ kelte faser. Poppers skjema antyder også en slags redegjørelse for pro­ blemet om sosial forandring. Menneskene erobrer sin men­ neskelighet ved å tilegne seg en viss ferdighet i å omgås ob­ jekter i verden 3. Bevissthet om det egne selv, jeg’et, skapes i samspillet mellom den tilegnede, subjektive virksomhet i ver­ den 2 og de autonome og sosiale produkter i verden 3. Den kritiske refleksjon har sitt utspring i dette vekselvirknings-

112

forhold. Og det er den kritiske refleksjons uopphørlige be­ arbeidelse av objektene i verden 3 som utgjør drivfjæren i enhver sosial og kulturell forandring. Men av samme grunn kan også innholdet i verden 3 — idéer, institusjoner, språk, moral, kunst, vitenskap, etc. — ha en historie. Disse objek­ tene gjør ikke nødvendigvis fremskritt, men de er ifølge sin natur åpne for forandringer, og det meste av tiden endres de påtagelig. Legg merke til hvordan Popper nå kan hevde at det finnes en grunn til den utvikling eller endring som objek­ tene i verden 3 undergår samtidig som han kan avvise at det finnes en objektiv ånd som styrer utviklingen innenfra, slik Hegel trodde. Selv om Poppers skjema sies å gjelde for alle organismers forsøk på å løse tilpasningsproblemene, er det ikke tvil om at det først og fremst er strukturen i den vitenskapelige ar­ beidsprosess han har i tankene. Denne arbeidsprosessen kan også karakteriseres som en erkjennelsesprosess siden den ut­ føres av individer med bevissthet om sin aktivitet og dens pro­ dukter nedfelles i et felles språk som muliggjør kritisk prø­ ving. Utgangspunktet for det vitenskapelige arbeid er bestan­ dig et problem eller en feilslått teori, en teori som foregir å forklare noe som den faktisk ikke kan forklare. Teorier av dette slaget er enhver vitenskapsmanns arv fra sine forgjen­ gere. Vi begynner aldri på bar bakke. Tradisjonen definerer problemsituasjonen for oss. Vår oppgave som forskere er å underkaste de foreliggende teorier en kritisk prøving, ifølge Popper. En antagelses prinsipielle omstøtelighet eller falsifiserbarhet er kriteriet på dens vitenskapelighet. Dersom en an­ tagelse, hypotese eller teori ikke i prinsippet kan gjendrives, dvs. hvis det ikke er mulig å tenke seg et saksforhold som er slik at det ville gjøre antagelsen falsk, så er den heller ikke en antagelse (hypotese, teori) som uttrykker vitenskapelig kunnskap. (For Popper er epistemologien (kunnskapsteorien) en teori om den vitenskapelige kunnskap). Den egentlige er­ kjennelse er også en erkjennelse uten et erkjennende subjekt. 113

8

TRADISJONER OG SKOLER

Den er objektivert i språk, koder og institusjonelle struktu­ rer og fører dermed et selvstendig liv. Men på grunn av teo­ rienes prinsipielle omstøtelighet kan aldri menneskenes ob­ jektive erkjennelse sies å være ubetinget sann. All erkjennel­ se er foreløpig og åpen. Sannhet er kun en regulativ idé, et ideal som vi uopphørlig strever mot, men som vi av logiske grunner aldri kan nå. Epistemologien er derfor en teori om hva som gjør et objekt i verden 3 (hypotese, teori) til genuin erkjennelse og hva som kjennetegner erkjennelsens utvikling og vekst. Poppers svar er altså falsifiserbarhet og den skje­ matisk fremstilte problemløsningsprosess i fire faser. Det er på denne bakgrunn at han avviser det induktive prinsipp og «bøtteteorien» om den menneskelige bevissthet. For ingen or­ ganisme er uten et apriori repertoar av reaksjonsmønstre. Vi­ tenskapsmannens relevante repertoar av kategorier er formid­ let til ham gjennom den vitenskapelige utdannelsen som i sin helhet baserer seg på de rådende teorier i faget. (Legg merke til at det hos Popper er tale om et genetisk og ikke et trans­ cendentalt apriori). Disse genetisk apriori kategoriene fast­ legger det Popper kaller en horisont av forventninger. En slik forventningshorisont har karakter av meningsforlenende fortolkningsstruktur eller referanseramme. Bare ved å finne en plass i en slik fortolkende struktur får våre sanseinntrykk men­ ing for oss. Ethvert problem, enten det er begrepsmessig ar­ tikulert eller det bare utgjør en prerefleksiv organismes ube­ visste tilpasning til endringer i miljøet, opptrer i en slik hori­ sont av forventninger. Vår bevissthet arbeider derfor ikke in­ duktivt, men deduktivt og kritisk prøvende. Fra allerede fore­ liggende teorier og antagelser avledes iakttagelsesutsagn som gjør det mulig å konfrontere teori og virkelighet. På dette viset skapes bevisstheten om problemer. Løsningsforsøk frem­ settes og feil søkes eliminert ved en ny deduktiv avledning av iakttagelsesutsagn som i sin tur blir kritisk prøvd i tilret­ telagte eksperimentsituasjoner. Dette er søkelysteorien om be­ visstheten i et nøtteskall. 114

Søkelysteorien og humaniora

Kan denne teorien være av interesse for humanistisk forsk­ ning? Mange er villige til å besvare dette spørsmålet positivt. Det skyldes flere forhold. En grunn er dens følger for histo­ risk forskning. Kunstverk er f.eks. objektivt eksisterende kul­ turytringer med en historie som vi kan forholde oss til. Sø­ kelysteorien forklarer hvordan kulturelle objekter i verden 3 kan ha en historie. En annen grunn har å gjøre med for­ holdet mellom forventningshorisont og persepsjon. Vårt for­ hold til kunst er overveiende perseptuelt. Hvis det derfor fin­ nes en teori som både kan redegjøre for vår persepsjon av kunstverk og samtidig grunngi muligheten av deres histori­ ske utvikling, så vil meget være vunnet. Det er dette som gjør at f.eks. den verdensberømte kunsthistorikeren Ernst H. Gombrich finner den så spennende og fruktbar i kunsthistorien. For Popper baserer sin fremstilling av teorien om den søkende bevissthet på idéen om det indre eller internale forhold mel­ lom teori og iakttagelse. Enhver iakttagelse er ifølge dette sy­ net bestemt av en teori og enhver teori vil bestandig være knyt­ tet til bestemte iakttagelser som den sies å forklare. En slik oppfatning vil allerede i utgangspunktet eliminere mulighe­ ten for å tenke seg at det finnes teorinøytrale iakttagelser. Enhver iakttagelse vil være styrt av den teoretiske interessen som får sitt almene uttrykk i de begrepene som vi gjør bruk av for å forstå et nærmere angitt problem. Det er viktig å merke seg at Popper her anvender et slags utvidet teoribegrep. Det teoretiske må snarere sies å være en dimensjon el­ ler et nivå i den totale bevissthetsvirksomhet. Det teoretiske blir bæreren av det almene og abstrakte mens iakttagelsen bestemmes som området for det konkrete og individuelle. En iakttagelse er delvis et produkt av vår egen aktivitet. En iakt­ tagelse er forberedt og styres av en forutfattet plan som ut­ trykker en almengjort oppfatning av saken. Vår aktive del­ tagelse i iakttagelsen er også fastholdt språklig. Vi gjør iakt115

tagelser, vi har dem ikke. Derimot har vi et sanseinntrykk, vi gjør det ikke. Var sanseinntrykket et produkt av vår egen bevissthet, så ville det ikke lenger kunne kalles et sanseinn­ trykk. Det ville da måtte omtales som illusjon, hallusinasjon eller fantasi. Men iakttagelser er rettmessig karakterisert som produkter av vår egen innsats. Dette betyr likevel ikke at vi selv skaper iakttagelsen. Det ville være like ille som å utgi sine narkotikafantasier for virkelighet. Derimot betyr det at vi aktivt medvirker til å iaktta noe ved å danne oss visse for­ ventninger om det som skal iakttas. All iakttagelse skjer i en horisont av forventninger som er skapt av språksamfunnet og fastholdt i kulturens gjengse begrepsbestemmelse av det angjeldende fenomen. Kilden til vår forventning om en gitt sak er altså ifølge Popper å finne i de begreper vi har om denne saken. Og begreper er kulturelle produkter som formidles til det enkelte individ gjennom sosialiseringsprosessen. Vår ak­ tive innsats i en iakttagelse må altså lokaliseres til de forbe­ redelser som går forut for den sansemessige påvirkning. Ram­ me og retning for iakttagelsen skapes av oss gjennom de be­ greper vi allerede har dannet oss om saken. Dermed blir vår iakttagelse selektiv. Dette er synspunkter som nå står sentralt i kunstteorien. Det er også på det rene at de har vidtrekkende følger for for­ ståelsen av den humanistiske forskning helt generelt. Men det er spørsmål som idag befinner seg på forskningsfronten i vi­ tenskapsfilosofien. Interessant nok er det på dette punktet man finner det betydeligste slektskapet mellom den kritiske rasjonalismen og den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein, som vi skal fremstille i neste kapittel. En skis­ se av situasjonen i humanioras vitenskapsfilosofi finnes i bo­ ken Glimt fra vitenskapsfilosofiens hovedområderf

116

Den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein

Analyserammene og den pragmatiske oppfatningen av meningens natur Det vitenskapsfilosofiske programmet til de logiske positivi­ stene ble betydelig modifisert ettersom tiden gikk. Det skyldtes både den levende kritiske debatten som uopphørlig pågikk blant dens egne medlemmer omkring sentrale punkter i pro­ grammet og det forhold at den fra slutten av 1930-årene ble en del av en større internasjonal bevegelse som vi gjerne kal­ ler den logiske empirismen. Kjernepunktene var ikke desto mindre også her knyttet til et deduktivt-aksiomatisk vitenskaps­ ideal som man forsøkte å realisere på et verifikasjonsteoretisk grunnlag med den logiske analysen i form av rasjonal rekonstruksjon som det sentrale metodologiske redskap. Popper var den første kritiker av format som ikke selv helt og fullt bekjente seg til de grunnleggende idealer og synspunk­ ter som kjennetegnet den logiske positivismen/empirismen. Ikke desto mindre godtok også han tesen om alle vitenskap­ enes prinsipielle enhet. Han delte også den oppfatning at vi­ tenskapsfilosofien utelukkende skulle befatte seg med begrunnelsessammenhengene mellom vitenskapelige utsagn. Følge­ lig praktiserte han skillet mellom oppdagelseskontekst og begrunnelseskontekst i sin egen vitenskapsfilosofiske tenkning, selv om dette ble mindre fremtredende i den seneste evolusjonistiske fasen. 117

For den unge generasjon av vitenskapsfilosofer som begynte å gjøre seg gjeldende i 1950-årene var dette sentrale angrepsmål. Men hovedskytset var imidlertid innrettet mot den se­ mantiske oppfatningen av meningens natur, som ble forfek­ tet i den logiske positivismen så vel som i den logiske empi­ rismen. I forbindelse med analyser av språkets natur — det gjelder både språkvitenskapelige og filosofiske — er det vanlig å skille mellom syntaks, semantikk og pragmatikk. En syn­ taktisk undersøkelse har som mål å formulere de regler som fastlegger hvordan språktegnene (ordene) skal føyes sammen til velformete utsagn i språket. En semantisk undersøkelse har som mål å formulere de regler som fastlegger meningen til de enkelte språktegn og kombinasjoner av slike tegn. Det dreier seg altså både om tegn-mening og utsagns-mening. Slike regler antas å etablere en forbindelse mellom språk og virke­ lighet. En pragmatisk undersøkelse har som mål å formulere de regler som styrer kommunikasjonssituasjonene, dvs. de situasjoner hvor språket er i bruk. Her må man bl. a. ta stil­ ling til i hvilken utstrekning situasjonsforståelsen hos avsen­ der og mottager så vel som ikke-lingvistiske innslag i kom­ munikasjonssituasjonen griper bestemmende inn i formidlin­ gen av et språklig budskap. Når det gjelder synet på den språklige menings natur, kan man gjøre et tilsvarende skille. Det er vanlig å snakke om en syntaktisk, en semantisk og en pragmatisk oppfatning av me­ ningens natur. Det syntaktiske standpunktet går grovt sagt ut på at det utelukkende er språkets syntaktiske regler som gir mening til språktegnene i språkets vokabular. Vi har tid­ ligere skissert flere eksempler på språk hvor dette synspunk­ tet opplagt er gyldig. Både den rene geometrien som aksio­ matisk system og det utsagnslogiske aksiomsystemet i Principia Mathematica er slike språk. I disse formale systemene har språktegnene ingen annen mening enn den som fastleg­ ges av formasjonsreglene og transformasjonsreglene (deduksjonsreglene). Siden de sistnevnte reglene er rent formale, reg­

118

nes de vanligvis til språkets syntaks. Vi kan derfor si at syn­ taksen i slike formale språk fastlegger to forhold på en helt entydig måte: (1) Hvilke plasser de enkelte språktegn kan inne­ ha i en velformet formulering i språksystemet. (2) Hvilke ope­ rasjoner man kan utføre ved hjelp av de velformete formu­ leringene i språksystemet. Men dermed er også hele det for­ male språkets funksjonsmåte uttømmende beskrevet. Det er derfor ikke vanskelig å godta at den syntaktiske oppfatnin­ gen av meningens natur virkelig har gyldighet for slike for­ male og aksiomatiske systemer. Når Leibniz tenkte seg språ­ ket som en kalkyle, var det slike forhold han hadde i tanke­ ne. Men så snart vi får å gjøre med fortolkete eller anvendte systemer (teorier) må i det minste noen av språktegnene i vo­ kabularet bli knyttet til et bestemt erfaringsinnhold. Da eta­ bleres det nemlig en forbindelse mellom språk og virkelighet. Språksystemet blir nå i stand til å fremstille det området av virkeligheten som det er ment å skulle gjelde for. Ifølge de logiske positivistene og deres tilhengere er det på denne må­ ten at en teori blir en teori om et bestemt utsnitt av virkelig­ heten. Det er de såkalte korrespondansereglene som etable­ rer forbindelsen mellom språk og virkelighet. Den semantiske oppfatningen av meningens natur går ut på at korrespondansereglene fastlegger det kognitive innhold og dermed meningen til de enkelte tegn i språksystemet. For­ muleringer som dannes av disse språktegnene får sin kogni­ tive mening fastlagt av de saksforhold som de enkelte for­ muleringer på grunn av de enkelte tegns mening er i stand til å fremstille (beskrive). Det er en helt avgjørende antagelse i den semantiske oppfatningen av meningens natur at ingen andre enn de nevnte forhold bidrar til å fastlegge det kogni­ tive meningsinnholdet til språktegnene og formuleringene i språksystemet. Korrespondansereglene fungerer med andre ord som en slags konvensjoner eller mellommenneskelige av­ taler om bruken av språktegnene i et språk. Konvensjonene fastlegger at et gitt språktegn står for eller betegner noe be­

119

stemt i vår erfaringsverden. Den semantiske oppfatningen av meningens natur er godt tilpasset en rekke forskjellige sam­ menheng. En hvilken som helst ordbok bygger f.eks. på den antagelse at det er mulig å beskrive de betydninger som det enkelte oppslagsord har i et gitt språk. Hver enkelt angivelse av et meningsinnhold kan derfor oppfattes som et uttrykk for en konvensjon eller regel som fastlegger at vedkommen­ de ord kan brukes i den beskrevne betydning. La oss ta et eksempel. Den følgende formulering gjengir en eksisterende konvensjon i det norske språk: Uttrykket «ungkar» betyr på norsk det samme som «voksen, ugift person av hannkjønn». Denne konvensjonen forteller oss at den norske betegnelsen «ungkar» betegner eller står for personer av et bestemt slag: de må være av hannkjønn, de må være voksne og de må væ­ re ugifte. Hvis og bare hvis en person har disse kjennetegne­ ne, kan han korrekt omtales som ungkar. Når det gjelder hele utsagns mening er den semantiske oppfatningen av menin­ gens natur særlig godt tilpasset singulære observasjonsutsagn, slik vi var inne på da vi gjennomgikk verifikasjonsprinsippet. Vi kan forøvrig merke oss at dette prinsippet formule­ rer hovedidéen i den semantiske oppfatningen hva angår he­ le utsagn. Den pragmatiske oppfatningen av meningens natur avvi­ ser at et språks syntaktiske og semantiske regler er tilstrek­ kelig for å fastlegge hva et utsagn betyr. Man må ifølge den­ ne oppfatningen også ta i betraktning utsagnets bruk. Hvis vi på en tilfredsstillende måte skal kunne redegjøre for et ut­ sagns mening, må vi kjenne de handlingssammenhengene hvor utsagnet er i bruk. Det pragmatiske prinsipp går nemlig ut på at brukssammenhengen er medbestemmende for det tan­ keinnhold et gitt utsagn kan meddele. Det er denne ideen som har gitt navn til synspunktet. Adjektivet «pragmatisk» er nem­ lig avledet av det greske ordet for handling — pragma. Det var mer eller mindre klart utformete versjoner av en pragmatisk oppfatning av meningens natur som utgjorde det felles grunn­

120

laget for kritikerne av den logisk-positivistiske vitenskapsfi­ losofien i 1950-årene. I hovedsak var de også inspirert av den samme kilde, nemlig senfilosofien til Ludwig Wittgenstein. Det er dette forholdet som gjør det berettiget å snakke om den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein. Det er imidlertid ikke tale om en skole eller en bevegelse. Det dreier seg om enkeltindivider som lever og virker i ulike verdensde­ ler. Det som likevel binder dem sammen er en erkjennelse av utilstrekkeligheten i den semantiske meningsteorien og den oppfatning at man i Wittgensteins senfilosofi finner kimen til en mer fruktbar meningsteori av pragmatisk art. Hver på sin kant, og på sin egen personlige måte, la de grunnlaget for en ny og anderledes oppfatning av vitenskapens natur. Den første og kanskje den betydeligste var Stephen Toulmin (f. 1922) med sine arbeider, The Philosophy of Science (1953), The Uses of Argument (1958) og Foresight and Understanding (1961). Hans gode venn, Norwood Russell Hanson (1924-1967), hører også med blant de betydeligste pionerskikkelsene i denne fasen av vitenskapsfilosofien. Hans hovedverk, Patterns of Discovery (1958), insisterer i selve tit­ telen på verdien av å innbefatte oppdagelseskonteksten i de vitenskapsfilosofiske undersøkelsene. Paul K. Feyerabend (f. 1924) er en annen betydelig figur i denne perioden. Han vir­ ket i hovedsak gjennom velskrevne og kritiske artikler på den­ ne tiden, f.eks. «Explanation, Reduction, and Empiricism» (1961). I den generelle vitenskapsfilosofien regner man også Michael Scriven (f. 1922) som en av nyskaperne, i særdeles­ het gjelder det hans avhandling, Definitions, Explanations, and Theories (1958). Som den siste i rekken av de vitenskaps­ filosofiske billedstormerne fra siste halvdel av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene kommer den mest kjente av dem alle, Thomas S. Kuhn (f. 1922). Hans berømte bok, The Structure of Scientific Revolutions (1962), bidro til å gjøre viten­ skapsfilosofiske problemstillinger kjent langt utover fagfilosofenes rekker.1 Men da var allerede grunnarbeidet gjort og 121

tiden var moden til å gjøre opprør mot det man opplevet som en altfor snevert formalistisk og virkelighetsfjern oppfatning av vitenskapenes natur. Plassen tillater ikke å behandle alle de omtalte tenkerne. Vi må nøye oss med å se litt nærmere på en av dem. Da er det naturlig å velge Thomas S. Kuhn. For det er uten tvil han som har hatt størst innflytelse på utviklingen av det nye bil­ det av vitenskapenes natur som langsomt vokste frem av opp­ gjøret med den logisk-empiristiske tradisjonen. Men først må vi si noen ord om hovedpunktene i Wittgensteins pragmati­ ske oppfatning av meningens natur, slik den ble forstått den gangen. Den ble vanligvis sammenfattet i slagordet: Et ords mening er dets bruk. Denne formuleringen kan naturligvis oppfattes på svært mange forskjellige måter. Men kjernen i dette synspunktet finnes i den kjensgjerning at vi bruker språ­ ket i samhandling med andre mennesker. Det inngår i men­ neskelige virksomheter og kan ikke elimineres fra dem uten å oppløse dem som spesifikt menneskelige virksomheter. Bruk av språk inngår med andre ord essensielt i menneskelige sam­ menheng og får følgelig sitt betydningsinnhold fastlagt utfra dette. Det var forskjellige sider av dette grunnforholdet Wittgenstein forsøkte å få i fokus da han analyserte det å bruke språk i analogi med det å være deltager i et spill. Ifølge ham selv skulle denne språkspill-analogien minne oss om at det å tale et språk er del av en aktivitet eller en livsform, som Wittgenstein noen ganger uttrykte det. Det er således våre ak­ tivitetsformer som etter hans mening formidler mellom språk og virkelighet og dermed setter grensene for det meningsful­ le språk overhodet. Å lære seg å mestre et språk er der­ for ikke å få vite hvilke syntaktiske og semantiske regler (korrespondanseregler) som gjelder for et gitt vokabular. Det er snarere å lære å beherske et uhyre stort repertoar av historisk etablerte handlemåter hvor bruk av språk inngår som en ikke-eliminerbar komponent.2 Vi lærer å utføre en rekke aktiviteter hvor det å utsi bestemte ting er

122

uløselig knyttet til den korrekte utførelsen av dem. Å utføre den handling å love noe, kan brukes som eksempel. A gi et løfte kan ikke utføres uten å uttale ordene: Jeg lover, eller tilsvarende uttrykk. Løftehandlingen får sin identitet som løfte-handling i og med at man bruker disse ordene eller til­ svarende uttrykk. De inngår i løfte-handlingen på en ikkeeliminerbar måte. På den annen side er det på ingen måte tilstrekkelig å uttale disse ordene; for da ville også en pape­ gøye kunne sies å gi et løfte. De må uttales med full forståel­ se for hva det innebærer å gi et løfte i den aktuelle situasjo­ nen. Vi må med andre ord være innforstått med den forplikt­ else vi påtar oss ved å love noe. Og det medfører i sin tur at vi må være helt på det rene med at vi blir utsatt for beret­ tigede bebreidelser dersom vi bryter løftet og dermed at det har moralsk verdi å holde våre løfter. Vi innser følgelig at den tilsynelatende enkle handlingen å uttale ordene: Jeg lo­ ver, er en slags mini-institusjon med en bestemt plass i et kom­ plisert sosialt liv hvor også moralske normer er med på å fast­ legge dens betydningsinnhold. Løfte-handlingens hele og fulle mening vil egentlig bare kunne bli redegjort for dersom vi lærer å kjenne løfte-institusjonens strukturelle plass i det so­ siale liv og de verdier som er knyttet til å praktisere den i ved­ kommende samfunn. Å gi et løfte er etter dette å utføre en regelstyrt handling hvor bruken av språk inngår på en ikkeeliminerbar måte. Men interessen er ikke lenger ensidig knyttet til en antatt betydningskonstituerende (meningsgivende) re­ gel som styrer handlemåten, slik det ville ha tatt seg ut for en som analyserte begrepet om et løfte utfra en semantisk meningsteori. En tilhenger av denne teorien ville nemlig lokali­ sere hele begrepets innhold i selve regelen, helt i tråd med ho­ vedstrømmen i den filosofiske tradisjonen fra Platon og Ari­ stoteles over Kant til de logiske positivistene. Kant betraktet f.eks. begreper som en slags universelle regler: «Begrepet er, med henblikk på sin form, noe universelt som gjør tjeneste som en regel».3 o

123

Det er ikke så vanskelig å se på hvilken måte det er mulig å betrakte et begrep som en regel. Vi kan simpelthen fore­ stille oss at begrepet blir uttrykt i den regel som gjelder for bruken av begrepets språklige betegnelse. A lære å bruke den regelen som på norsk gjelder for betegnelsen «ungkar» er å tilegne seg begrepet om en ungkar. Vi har jo tidligere sett at vi i språklig henseende så avgjort har å gjøre med en regel eller en konvensjon. En slik regel (konvensjon) knytter en for­ bindelse mellom språk og virkelighet. For den spesifiserer hva slags kjennetegn en person må ha for med rette å bli kalt en ungkar. Betegnelsen «ungkar» anvendes korrekt om de og bare de personer som er av hannkjønn, er voksne og ikke er gift. Disse kjennetegnene kan oppfattes som en angivelse av begrepets innhold. Disse kjennetegnene blir derfor ofte om­ talt som begrepskjennetegn. Dette synspunktet avvises som altfor snevert utfra en prag­ matisk meningsteori. For her er det regelens innskrevethet i en historisk etablert handlemåte og dennes plass i en videre sosial kontekst som kommer i fokus når man skal redegjøre for hvordan mening eller begreper dannes. Dermed aksen­ tueres aktivitetsaspektet på bekostning av det strukturelle og formale aspektet. Wittgenstein understreket dette ytterligere ved å si at det å følge en regel var å forstå som en praksis. Enheten av regel og handlemåte utgjør praksisen. Regelen (be­ grepet) er nødvendig knyttet til handlemåten og uttrykkes som en enhetlig regel gjennom den. Handlemåten representerer således begrepets (regelens) anvendelse. I lys av dette eksemplet og de ledsagende kommentarene kan vi nå forsøksvis si hva det innebærer å analysere et begrep utfra en pragmatisk meningsteori. For her er det ikke snakk om å foreta en rasjonal rekonstruksjon av begrepsinnholdet med hovedvekten på begrepets systemdannende kjennetegn. Å analysere et begrep er i dette perspektivet å beskrive det sett av regelfølgende aktiviteter (praksiser) hvor begrepet inn­ går og har en oppgave å utføre. A snakke om et begrep som

124

et sett av regelfølgende aktiviteter eller handlemåter er å an­ legge et bestemt perspektiv på begrepets natur — det er å fast­ holde det i lys av dets anvendelse. Deri ligger kjernen i den pragmatiske meningsteorien slik Wittgenstein har utformet den. Anvendelsen sies nemlig å være medbestemmende for begrepets innhold og dermed er den selv en del av dette inn­ holdet. Vår begrepsmessige forståelse av noe vil således bare kunne uttrykkes helt og fullt ved å bli praktisert. Forståelsen artikuleres i utførelsen av handlemåten. På dette viser er det duket for å snakke om den «tause» kunnskapen, den slags kunnskap som ikke fullt ut lar seg utsi i språklig form. Det skal vi se nærmere på når vi gjennomgår hovedpunk­ tene i Kuhns vitenskapsfilosofi. For øyeblikket er det vikti­ gere å danne seg et forholdsvis klart bilde av de konsekven­ ser det har for den vitenskapsfilosofiske analyse å arbeide ut­ fra en eller annen versjon av den pragmatiske meningsteo­ rien. Jeg vil i det følgende omtale de viktigste konsekvense­ ne punktvis og nummerert. Men det betyr ikke at de enkelte momentene er isolerte fragmenter uten en indre sammenheng. For den er i høyeste grad tilstede. (1) Den mest opplagte og åpenbare konsekvensen er at oppdagelseskonteksten ikke bare erobrer en legitim plass i de vi­ tenskapsfilosofiske analysene; den blir sogar gjort til det do­ minerende innslaget i den pragmatiske vitenskapsfilosofien. Vi får altså en vending fra en produktorientert til en aktivitetsorientert angrepsvinkel. A forstå en vitenskapelige teori vil ikke lenger bli betraktet som et spørsmål om å kjenne dens formallogiske struktur. Den vil derimot bli sett i lys av den pågående vitenskapelige virksomhet: Hva slags problemer er den et svar på? Hva slags teoretiske antagelser var tilgjenge­ lige før den aktuelle teorien ble foreslått? Hvordan utvikler teorien seg under forskningsarbeidet? Hvilke grunner var ut­ slagsgivende for forskerne da de godtok teorien? Hvilke mo­ menter førte eventuelt til at den ble oppgitt til fordel for en ny og anderledes teori? Oppmerksomheten rettes altså mot o

125

de oppgaver teorien settes til å løse i den historisk konkrete forskningssituasjonen hvor teorien først blir foreslått. Der­ med kommer dens funksjonsmåte så vel som dens vekst og eventuelle fall i fokus på bekostning av den formallogiske og verifikasjonsmessige siden av saken. (2) Interessen for bruken av teorier i det vitenskapelige ar­ beidet får to viktige og implikasjonsrike følger. For det før­ ste seiler veksten i den vitenskapelige kunnskap opp som et kjerneproblem: Hvordan vokser vitenskapelig kunnskap? Hva slags kriteria har vi for å avgjøre om den vitenskapelige kunn­ skap faktisk har øket på et gitt område? På dette punktet har det vært mye uenighet i den pragmatiske vitenskapsfiloso­ fien. Toulmin forsvarer en oppfatning som går ut på at det i den vitenskapelige praksis foregår en kontinuerlig variering og selektiv videreføring av de mest velegnete teoriene. Da må veksten i den vitenskapelige kunnskap karakteriseres som ku­ mulativ', den øker jevnt og sikkert på grunnlag av et evolusjonsmessig utvelgelsesprinsipp. Kuhn hevder derimot at kunnskapens vekst er diskontinuerlig og sprangvis. Et skifte av teorier fører til en revolusjon i forskersamfunnet. Det fin­ nes derfor ingen jevn og sikker økning av den vitenskapelige kunnskap. Veksten er kjennetegnet ved en abrupt og ikkekumulativ bevegelse. For det andre vil det å prøve å forstå det vitenskapelige prosjekt på et gitt tidspunkt nødvendigvis måtte innbefatte et forsøk på å forstå dets historie. Det etableres altså et slags indre eller begrepsmessig forhold mellom vitenskapsfilosof­ iske og vitenskapshistoriske studier. Med en omskriving av en kjent uttalelse fra Kant kan vi karakterisere dette forhol­ det slik: Vitenskapsfilosofi uten vitenskapshistorie er tom mens vitenskapshistorie uten vitenskapsfilosofi er blind. Vi skal ikke i denne sammenhengen forfølge dette punktet. Men det er grunn til å understreke dets fundamentale betydning for den pragmatiske vitenskapsfilosofien. Vanligvis kommer den indre eller begrepsmessige forbindelsen til uttrykk i det 126

forhold at mer almene synspunkter bare blir fremmet i til­ knytning til analyser av bestemte tildragelser i vitenskapenes historie. Slike analyser fungerer da ikke bare som illustrerende eksempler på den almene tesen, men som konstituerende mo­ menter i den. (3) Den pragmatiske vendingen impliserer også at et nytt ideal for vitenskapelig rasjonalitet blir instituert. Å opptre rasjonelt i den vitenskapelige praksis innebar for de logiske positivistene/empiristene å organisere den vitenskapelige kunnskap i et motsigelsesfritt og empirisk prøvbart system av utsagn, slik at det innbyrdes begrunnelsesforholdet mel­ lom systemets forskjellige utsagn klarlegges fullstendig. I dette rasjonalitetsidealet er det den formallogiske oversiktligheten og den empiriske prøvbarheten som er de dominerende ver­ diene. Dette er uomtvistelige ver dier i alt vitenskapelig arbeide, men det betyr ikke at de behøver å være enerådende. I det pragmatiske perspektivet blir de tonet ned, for her er det li­ ke så viktig å forstå den utviklingsmessige siden av saken. Og da vil andre momenter gjøre seg gjeldende. For en for­ sker handler også rasjonelt i egenskap av forsker når hun el­ ler han ved visse anledninger oppgir en teori eller en hypote­ se til fordel for en annen — uten at dette har noe å gjøre med enten den deduktive avledbarheten fra mer omfattende teo­ rier eller med feilslåtte forsøk på å få teorien eller hypotesen erfaringsmessig bekreftet. Disse andre momentene kan nem­ lig ha sammenheng med slike ting som skifte av forsknings­ strategi og utprøving av andre metoder; det kan ha å gjøre med endringer i den tilgrunnliggende modellen for de feno­ mener som undersøkes; det kan ha å gjøre med dannelsen av nye begreper for å gripe de undersøkte fenomenene; det kan henge sammen med den situasjonsbestemte fantasifullheten som utvises i sammenkoblingen av ulike teoretiske ele­ menter og deres anvendelse på nye områder, etc. etc. Disse momentene er alle sammen, om enn på forskjellige måter, forbundet med forskningsmessige valg som treffes under

127

arbeidet med bestemte problemstillinger. De må derfor sees som uttrykk for et aspekt ved den vitenskapelige rasjonali­ tet. Følgelig kan ikke formallogikken og prøvbarhetskravet være de eneste bærere av den vitenskapelige fornuft. Den forskningsmessige praksis har også et berettiget krav på å bli innbefattet i det som hevdes å manifestere den vitenskapeli­ ge rasjonaliteten. Og det får implikasjonsrike følger. For der­ som man skal kunne belyse dette aspektet ved den vitenskap­ elige rasjonalitet, må man vende seg til de fellesskapskonstituerende og styrende innslagene i den vitenskapelige prak­ sis. Man må med andre ord rette oppmerksomheten mot de forutsetninger som deles av en gitt forskergruppe på et be­ stemt historisk tidspunkt. Derfor er det idag ganske vanlig å si at vitenskapsfilosofi langt på vei er en slags forutsetningsanalyse zn den vitenskapelige virksomhet. (4) Disse betraktningene omkring den vitenskapelige rasjo­ nalitet fører i sin tur frem til en understreking av den viten­ skapelige virksomhetens kollektive karakter — iallfall gjel­ der det for naturvitenskapene, formalvitenskapene og deler av samfunnsvitenskapene. Det vitenskapelige prosjekt blir be­ traktet som en kompleks og mangefasettert virksomhet som utføres innenfor en horisont av felles forutsetninger av be­ grepsmessig, metodisk, teoretisk, verdimessig, metafysisk og handlingsmessig art. Det siste momentet har ikke bare å gjø­ re med tradisjonsformidlete måter å utføre vitenskapelige ek­ sperimenter og håndtering av vitenskapelig utstyr. Det hen­ ger også sammen med muligheten for å uttrykke visse sider av det vi ovenfor omtalte som «taus» kunnskap. Det er kan­ skje det mest originale innslaget i den pragmatiske vitenskaps­ filosofien. Det rokker nemlig ved dogmet om at all vitenska­ pelig kunnskap er språklig formulerbar kunnskap. Men det skal vi som sagt utdype senere. (5) Denne horisonten av felles forutsetninger har et sær­ deles viktig aspekt som vi må omtale separat. For det er et hovedpoeng for den pragmatiske vitenskapsfilosofien atforsk128

ningsgjenstanden bare konstituerer seg som et fullverdig undersøkelsesobjekt innenfor rammen av en slik horisont av fel­ les forutsetninger. For det er bare med denne slags ballast vi settes istand til å identifisere, referere (henvise) til og handle overfor den klassen av fenomener som i et gitt tilfelle utgjør det vitenskapelige problemet. Dette er i sin tur bare et særtil­ felle av et helt ålment poeng som angår forholdet mellom språk og virkelighet. En pragmatisk oppfatning av menin­ gens eller begrepsdannelsens natur innebærer nemlig at språk­ brukeren trekkes inn i bildet på en essensiell måte. Hvis det er tilfelle at språktegnene får mening eller at våre begreper dannes i det historisk etablerte mangfold av menneskelige virk­ somheter (praksiser) som på et gitt tidspunkt utgjør samhandlingsgrunnlaget for et bestemt språksamfunn, så finnes det ikke noe ståsted hinsides disse begrepskonstituerende virk­ somhetene hvorfra det er mulig å gjøre virkeligheten forstå­ elig. Dersom man overhodet skal kunne drive utforskning av virkeligheten, må man ta utgangspunkt i den virkelighetsfor­ ståelse som er nedfelt og fastholdt innenfor rammen av et gitt språksamfunn. Forskeren så vel som alle oss andre befinner seg følgelig med nødvendighet på innsiden av språket. Det er vanlig å uttrykke dette poenget ved å si at det består et indre eller internalt forhold mellom språk og virkelighet. Vir­ keligheten fremtrer bare som virkelighet for oss i kraft av de distinksjoner og begrepsmessige bestemmelser vårt språk har gjort gjeldende overfor den. På dette punktet har vi ifølge den pragmatiske meningsteorien ikke noe valg. Språkets ka­ tegorier, begreper og distinksjoner er konstitutive for den vir­ kelighet som vi forholder oss til som vår virkelighet. Siden dette gjelder helt ålment, har det også gyldighet for de vi­ tenskapelige tradisjoner med deres langt mer spesifikke for­ utsetninger. Her kan det kanskje hjelpe å erindre at en vi­ tenskapelig teori ble oppfattet som et mini-språk i den logi­ ske positivismen. På hvilke sentrale punkter kommer så dette indre forhol-

129

9

TRADISJONER OG SKOLER

det mellom språk og virkelighet til uttrykk i analysen av den vitenskapelige praksis i det pragmatiske perspektivet? Det før­ ste viktige punktet gjelder vitenskapelig iakttagelse. Vi har sett at man i den logiske positivismen la stor vekt på mulig­ heten av objektive og nøytrale iakttagelser. De singulære observasjonsutsagnene var ment å skulle være språklige gjen­ givelser av slike iakttagelser. Men allerede Popper trakk de­ res mulighet i tvil. For en tilhenger av det pragmatiske per­ spektivet i vitenskapsfilosofien vil det alltid være slik at forskerens implisitte og almene forutsetninger virker avgjørende inn på innholdet av de iakttagelser som gjøres i forsknings­ messige sammenheng. Russell Hanson illustrerer dette med et godt eksempel. La oss tenke oss to astronomer som iakt­ tar soloppgangen en klar sommermorgen. Den ene er fra det 13. århundre og har det geosentriske verdensbilde som for­ utsetning for sin iakttagelse. Den andre er fra det 20. århun­ dre og har det heliosentriske verdensbildet som intellektuell ballast. Den første ville da beskrive sin iakttagelse ved å si at han så solen stige opp over horisonten. Den andre vil si at han så jorden bevege seg slik at solen ble synlig i synsran­ den. I den første iakttagelsen er det solen som er i bevegelse mens den andre iakttagelsen rapporterer at jorden beveger seg slik at solen blir synlig. Dette eksemplet antyder i hvil­ ken utstrekning og på hvilken måte dyptliggende trekk i en forskers virkelighetsforståelse er medbestemmende for hva slags iakttagelser man gjør. Det andre viktige punktet har å gjøre med den betydningskonstitutive rolle en vitenskapelig teori har overfor enkelt­ stående begreper. Vitenskapelige begreper sies nemlig å få sin betydning iallfall delvis fastlagt av den plass de inntar i en vitenskapelig teori. De teoretiske antagelsene bidrar nemlig til å innholdsbestemme begrepene i en teori — både de empi­ riske og de teoretiske. Dersom en antagelse skiftes ut med en annen, etableres det noen nye forbindelser mellom teoriens begreper og helheten blir en annen. Følgelig blir alle begre130

pene i teorien berørt av dette skiftet. De må derfor sies å ha fått en delvis ny betydning. Det tredje viktige punktet angår forestillingen om et viten­ skapelig faktum. Et faktum kan i det pragmatiske perspekti­ vet bare konstituere seg som et faktum innenfor rammen av horisont av felles forutsetninger som styrer den vitenskapeli­ ge virksomheten i en gitt disiplin. For det er disse forutset­ ningene som gir forskerne kriteria for hva som skal regnes som et faktum. Et faktum er med andre ord å anse som en funksjon av den til enhver tid eksisterende horisont av forsk­ ningsmessig relevante forutsetninger i en gitt vitenskap. Vi kunne også uttrykke det på en annen måte ved å si at et vi­ tenskapelig faktum er relativt til den helhet av begrepsmessige, teoretiske, metodiske, metafysiske, verdimessige og handlingsmessige ressurser som til enhver tid bestemmer de forsk­ ningsmessige valg som treffes i forskningsarbeidet. I det prag­ matiske analyseperspektivet er det således en fordom å tro at et faktum er et faktum uansett om det er erkjent som et faktum i samtidens vitenskap. Med skissen av disse fem momentene har vi nå antydet kon­ turene av et nytt bilde av vitenskapenes natur. Den foregå­ ende skissen har en viss idealtypisk karakter, for ingen av dem som var med på å utforme den pragmatiske vitenskapsfilo­ sofien ville uten videre si seg enige i alle disse kjennetegnene. Ikke desto mindre er fremstillingen dekkende for de fornyel­ ser som skjedde i vitenskapsfilosofien i perioden fra 1953 til 1962, og vi skal nå gå nærmere inn på synspunktene til den mest kjente, om ikke den mest originale av disse vitenskapsfilosofene — Thomas S. Kuhn.

Thomas S. Kuhn — Fra vitenskapshistorie til vitenskapsfilosofi Kuhn var opprinnelig fysiker. Etter å ha fullført sin doktor­ grad ble han ved en tilfeldighet interessert i fysikkens histo131

rie. Han skrev blant annet en spennende studie om overgan­ gen fra det gamle til det nye verdensbilde, The Copernican Revolution (1957). Til å begynne med, dvs. i slutten av 1940-årene og i første halvdel av 1950-årene, var det logiskempiristiske vitenskapsidealet en selvsagt og naturlig horisont i vitenskapshistorien, ikke bare for Kuhn, men for alle som seriøst befattet seg med vitenskapshistorie. I dette perspekti­ vet fremstod veksten i den vitenskapelige kunnskap som en jevn og trinnvis prosess. Det vitenskapelige fremskrittet ble synlig i tre forskjellige dimensjoner: a) stadig nye områder ble gjenstand for vitenskapelig utforskning, b) teoriene ble mer og mer pålitelige idet de tilpasses et stadig større erfar­ ingsmateriale, c) denne tilpassingen ble mulig i og med at det utvikles nye og stadig mer omfattende teorier som innbefat­ ter de gamle som del-teorier. Man forestilte seg altså at den vitenskapelige kunnskapen så å si vokste trinn for trinn, om­ trent på samme måte som mureren bygger en mur ved å leg­ ge murstein på murstein. Denne forestillingen om kunnskapens vekst fastla også ram­ mene for den vitenskapshistoriske forskning. For hver enkelt murstein, dvs. hver enkelt oppdagelse, hver ny begrepsdan­ nelse og teori, hypotese og lov, vil utfra en slik oppfatning ha sin egen historie. Og da er også vitenskapshistorikerens oppgave gitt. Han eller hun pålegges å bringe på det rene hvem som var opphavet til hver enkelt størrelse som er godtatt som et element i den vitenskapelige kunnskap. Dessuten må det bestemmes så presist som mulig når den enkelte vitenskape­ lige landevinning skjedde. I en slik referanseramme blir de varige vitenskapelige ytelsene, dvs. oppdagelsene, nydannel­ sene av begreper, utforming av nye teorier, etc., utvetydig knyttet til enkeltindivider og bestemte tidspunkter. Individkategorien og kronologien blir følgelig grunnleggende prin­ sipper i den vitenskapshistoriske forskning som arbeider ut­ fra det logisk-empiristiske vitenskapsidealet. Den vitenskaps­ historiske primæroppgaven var altså å slå fast hvem som stod 132

bak de varige vitenskapelige ytelsene og når de fant sted. Hvem var f.eks. den første som klarte å analysere luftens kje­ miske sammensetning og når skjedde det? På den annen side var det ikke til å unngå at det i vitenskapens navn ble hevdet ting som senere viste seg ikke å holde stikk. A redegjøre for årsakene til disse feilslagene var en annen side av vitenskapshistorikerens oppgave. Og da var det hele tiden underforstått at det var nåtidens kunnskapsnivå som var normen for hva som kunne godtas som vitenskapelig holdbart og hva som måtte avvises. Denne oppgaven fikk nødvendigvis form av en slags rasjonalisering. Den bestod i å påvise hvilke konkrete myter og overtroiske innslag som hadde hindret en hurtigere kumulativ vekst. En vitenskapshistorisk målsetting av dette slaget viste seg ganske snart å være særdeles vanskelig å realisere i praksis. I noen tilfeller var det nærmest umulig å peke ut en enkelt person som opphavsmannen til en bestemt oppdagelse. I an­ dre tilfeller ble det nærmest vilkårlig hva slags tidspunkt som ble bestemt for fremkomsten av en gitt teori eller dannelsen av et særdeles fruktbart begrep. Likeledes førte det noen gan­ ger til parodiske resultater når vår tids vitenskapelige kunn­ skapsnivå ble normen for å beskrive tidligere tiders vitens­ kapelige anskuelser, f.eks. Aristoteles’ oppfatning av bevegelseslovene. La oss ta dateringen av en gitt vitenskapelig opp­ dagelse for å belegge et av de problemene vitenskapshistorikeren ifølge Kuhn stod overfor så lenge hans problemstillin­ ger ble fastlagt innenfor rammen av det logisk-empiristiske vitenskapsidealet. For ifølge dette idealet er det mulig for en forsker å iaktta et gitt fenomen på teorinøytrale premisser. Det krever bare at han eller hun er våken for uvanlige hen­ delser i sitt arbeid. Man hevdet derfor at iakttagelsen av et nytt fenomen var det endegyldige kriteriet på å ha oppdaget dette fenomenet. Men hvordan går det når vitenskapshistorikeren prøver å anvende dette kriteriet i praksis? Nøyaktig når var det at fysikeren W. C. Røntgen oppdaget røntgen­ 133

strålene? Var det da han for første gang kom i kontakt med dem? Det kan det umulig ha vært. For det eneste han da iakt­ tok var at en bestemt skjerm i nærheten av hans eksperimen­ telle apparatur glødet så lenge katodestrålingen pågikk. Det var ikke en del av eksperimentet og Røntgen hadde ingen an­ else om at det fantes stråler med den slags egenskaper som vi idag kjenner under navnet røntgenstråler. Alt han så var en glødende skjerm som ved et tilfelle stod i nærheten av hans eksperimentelle apparatur. Og det kan på ingen måte beløpe seg til å iaktta røntgenstrålene. For han manglet jo enhver mulighet for å innholdsbestemme dette uventede fenomenet. Han kjente ikke dets årsak og heller ikke noen av dets egen­ skaper som fysisk fenomen. Han var ikke en gang klar over at han hadde å gjøre med et strålefenomen. Gitt disse for­ holdene er det helt urimelig å si at hans første kontakt med det som senere ble kalt røntgenstråler var å oppdage dem. Alt han iakttok var en glødende skjerm som stod i en viss avstand fra det eksperimentelle apparaturet. Dette var bare en uventet hendelse som han enten kunne undersøke eller glemme. Mange andre hadde sikkert sett lignende ting i for­ bindelse med tilsvarende eksperimenter. Men inntil videre var det fullstendig åpent hva det var han tilfeldigvis hadde snu­ blet over. Å iaktta noe uventet i en vitenskapelig eksperimentsituasjon er derfor hverken det samme som å gjøre en vitenska­ pelig oppdagelse eller et kriterium på en slik oppdagelse, ifølge Kuhn. Begrepet om å gjøre en vitenskapelig oppdagelse i en vitenskapelig kontekst viser seg altså å være adskillig mer komplekst enn hva man forledes til å tro utfra logiskempiristiske premisser. Å oppdage noe innbefatter ikke bare en konstatering av at noe uvanlig finner sted. Det innebærer også å danne begrepet for det fenomen som sies å bli oppda­ get. Å gjøre en vitenskapelig oppdagelse er med andre ord ikke noe som skjer på et blunk, som f.eks. å score mål i fot­ ball. I stedet dreier det seg om en møysommelig arbeidspro­

134

sess hvor det uventede fenomenet blir undersøkt og noen av dets egenskaper fastlagt. Først da har forskeren dannet seg et begrep om hva slags fenomen han eller hun står overfor. Når vi er utstyrt med dette begrepet, og bare da, er det mulig å si at vi f.eks. iakttar røntgenstrålene i egenskap av rønt­ genstråler. Forut for dannelsen av begrepet om røntgenstrå­ ler var det ikke mulig å iaktta røntgenstråler. Svaret på når denne slags stråler egentlig ble oppdaget er altså at de ble opp­ daget en eller annen gang mot slutten av den arbeidsproses­ sen som Røntgen satte i gang for å fastlegge nærmere hva slags fysisk fenomen han hadde for seg. Mer presist går det ikke an å besvare dette spørsmålet. Når det gjaldt vitenskapshistoriens arbeide med fortidige teorier som var blitt forkastet, oppdaget Kuhn et annet for­ hold som også spilte en betydelig rolle for utviklingen av hans vitenskapsfilosofiske synspunkter. Hvis vitenskapshistoriens målsetting hele tiden skal være å søke etter den eldre viten­ skapens varige bidrag til det vi idag oppfatter som gyldig og gangbar vitenskapelig kunnskap, så vil man få store proble­ mer med å forstå hvordan fortidens forskere kunne feste en slik ubetinget lit til teorier som i vår tid betraktes som feil­ slåtte. Et slikt problem opplevde Kuhn selv på kroppen da han skulle forberede noen forelesninger om opprinnelsen til 1600-tallets mekaniske synspunkter. Han måtte da spørre seg hva forløperne til Galilei og Newton hadde visst om dette em­ net. Det tok ham ikke lang tid å finne ut at Aristoteles’ dis­ kusjon av bevegelse var hovedkilden til det nå forlatte synet. Men den er særdeles skuffende, sett med moderne øyne. Det aller meste av det Aristoteles sier om bevegelsesfenomenene er regelrett falskt. Man da fikk Kuhn problemet: Hvordan kan denne intellektuelle giganten, som på så mange områder hadde innsikter som de færreste selv i dag knapt aner rekke­ vidden av, ha slike primitive og opplagt feilaktige oppfatninger av bevegelsesfenomenene? Han innså snart at det var hans egne spørsmål til de aristoteliske tekster som bidro til å ska-

135

pe problemet. Hans problemstilling inviterte til å reise spørs­ målene: I hvilken utstrekning var de mekaniske bevegelsesfenomenene kjent i den aristoteliske tradisjonen? Hvor mye måtte 1600-tallets forskere selv bidra med? Slik er det natur­ lig å spørre når man tar den klassiske mekanikken og den kumulative kunnskapsveksten for gitt. Kilden til disse van­ skelighetene var heller ikke så problematisk å lokalisere. Ari­ stoteles har et sterkt forskjellig begrep om bevegelse, hvor kvalitative forandringer — f.eks. et eple som forandrer seg fra grønt til rødt — spiller en sentral rolle. Den aristoteliske og den mekaniske oppfatningen av bevegelsesfenomenene er således nærmest usammenlignbare. Bare dersom vi anstren­ ger oss for å forstå den aristoteliske fysikken på dens egne premisser, vil vi kunne forstå hvor fruktbar den var og hvor selvfølgelig det var å godta en oppfatning av dette slaget. På grunnlag av denne erfaringen fikk Kuhn et våkent øye for den hermeneutiske dimensjonen i vitenskapshistorien — riktignok i en historistisk versjon.4 Men enda viktigere var det at han oppdaget i hvilken utstrekning et gitt emne, dvs. en forskningsgjenstand, måtte forstås relativt til de grunn­ leggende antagelsene i en bestemt forskningstradisjon. Erfar­ inger av dette slaget i sitt virke som vitenskapshistoriker la grunnlaget for utviklingen av de synspunktene på vitenskap­ ens natur som er sammenfattet og fastholdt i hans mest kjente begrep — begrepet om paradigmet som det fellesskapskonstituerende og styrende innslaget i en moden vitenskap. For de vitenskapshistoriske forskningserfaringene ga ham god grunn til å tvile på riktigheten av det underliggende viten­ skapsidealet som påvirket og bestemte problemstillingene i datidens vitenskapshistorie. Det ble derfor hans ærgjerrige mål å formulere et «helt anderledes begrep om vitenskap, som kan fremgå av beretningen om selve forskningsaktiviteten», som det heter på side 1 i hans mest kjente arbeid — The Structure of Scientific Revolutions. Her er ingen tvil om at det er oppdagelseskonteksten som kommer i forgrunnen. Vi skal

136

nedenfor se hvilke følger denne vendingen fra begrunnelseskontekst til oppdagelseskontekst får for Kuhn i arbeidet med å formulere det nye begrepet om vitenskapenes natur i et hi­ storisk perspektiv.

Forskersamfunn, paradigmer og normalvitenskap Kuhn mente altså at hans vitenskapshistoriske studier viste at det stod dårlig til med den logisk-empiristiske forestillin­ gen om vitenskapene natur så vel som deres kontinuerlige vekst. Det forekom ham tvilsomt om det i det hele tatt var mulig å formulere almene og endegyldige kriteria for hva som kan regnes som ekte vitenskap og hva som må avvises som myter og overtro. Både de logiske positivistene og Popper la stor vekt på at teorier som ble falsifisert måtte oppgis til for­ del for andre teorier. Dette kartet stemmer imidlertid ikke særlig godt overens med terrenget. Det har knapt eksistert noen teori som ikke har vært uforenlige med visse data som er kjent på det tidspunkt da teorien lanseres. Vitenskapshi­ storien er full av eksempler på slike forhold, ifølge Kuhn. Men dette er etter hans mening ikke noe problem. Tvertimot er det ufullstendige og mangelfulle samsvaret mellom teori og data et attraksjonsmoment — dersom teorien ellers er løfterik.5 Faktisk er dette noe av bakgrunnen for innførin­ gen av begrepet om et paradigme i Kuhns vitenskapsfilosofi. I sin enkleste form har forestillingen om et paradigme å gjø­ re med det som for en viss tid forener utøverne av en gitt disiplin i sitt vitenskapelige virke. Et paradigme er nemlig for Kuhn «visse ålment anerkjente vitenskapelige resultater, som for en tid gir en viss gruppe av forskere forbilledlige proble­ mer og løsninger».6 Disse «ålment anerkjente vitenskapeli­ ge resultatene» oppnår å skape en homogenitet i det gitte forskersamfunnet i kraft av at de er «tilstrekkelig eneståen­ de til å trekke en stabil gruppe av tilhengere vekk fra konkurre­ rende aktiviteter, og samtidig (er) de tilstrekkelig uavklarte

137

til å overlate løsningen av alle mulige problemer til den om­ organiserte forskergruppen».7 Før lærebøkenes tid var go­ de eksempler på slike paradigmatiske forskningsresultater å finne i f.eks. Aristoteles’ Physica, Ptolemaios’ Almagest, Newtons Principia mathematica philosophiae naturalis, Franklins Electricity, etc.8 De almene antagelser, teorier, lo­ ver og problemløsninger som var nedfelt i disse verkene had­ de stor overbevisningskraft og ble det organiserende midt­ punkt i relativt varige vitenskapelige forskningstradisjoner. I vår tid er det stort sett lærebøkene som har denne pedago­ giske funksjonen. For der fremstilles «kjernen i den anerkjente teori» sammen med dens mest vellykkede anvendelser, knyt­ tet til forbilledlige eksperimenter og iakttagelser. Et vesent­ lig aspekt ved begrepet om et paradigme har således å gjøre med etableringen og opprettholdelsen av fellesskapet i et gitt forskersamfunn. Paradigmet skaper enighet om hva slags teo­ retiske antagelser som er gangbare, hva slags problemer det er verd å befatte seg med, og hva slags fremgangsmåter (me­ toder) som skal benyttes. Samtidig åpner det for en hel rek­ ke av uløste problemer og antyder at disse kan løses i analo­ gi med de allerede gjennomførte og forbilledlige løsningene. Av dette fremgår det at forestillingen om et paradigme er betydelig mer omfattende enn den tradisjonelle oppfatnin­ gen av en vitenskapelig teori. Her er det enheten av teoret­ iske antagelser, metodisk tilnærmingsmåte og mønstergyldig løsning av anerkjent sentrale problemer innen en disiplin som er kommet i fokus. Den betraktes som konstituerende for det forskningsmessige felleskapet i vedkommende disiplin. Litt forenklet kunne vi si at begrepet om et paradigme er Kuhns middel til å fastholde vitenskapelige teorier i deres bruks­ aspekt. Og dermed benekter han indirekte at teorier menings­ fullt kan anskues som uavhengig eksisterende og aksioma­ tisk organiserte systemer av utsagn. En vitenskapelig teoris berettigelse ligger i dens bruk. For bare gjennom bruken kan dens problemløsende potensiale dokumenteres. Derfor ønsket 138

Kuhn å danne seg et begrep som kunne benyttes til å ana­ lysere vitenskapelige teorier i deres konkrete anvendelse. Det er paradigme-begrepets tiltenkte oppgave. Men anvendelses­ aspektet innbefatter nødvendigvis de som anvender de viten­ skapelige teoriene. Og dermed tillates Kuhn samtidig å si noe om den rolle paradigmet spiller i forskersamfunnet. Vi skal her merke oss to forhold. Det første er at oppslutning om et felles paradigme gjør det overflødig å diskutere fundamentet for forskersamfunnets virksomhet. Det vil derfor også være utbredt enighet om hvilke forskningsresultater som er vellyk­ kede og hvilke som ikke er det. Det andre er at oppslutnin­ gen om et felles paradigme forholdsvis klart definerer hva slags undervisningsopplegg som må etableres for å kunne føre stu­ denter frem til forskningsfronten. Denne undervisningsmessige enhetligheten vil i sin tur selvfølgelig styrke samholdet i forskersamfunnet. For dette sikrer at nykommere i forsker­ gruppen stort sett har lest de samme verkene, arbeidet seg gjennom de samme eksemplene på konkrete problemløsnin­ ger og er enige om hvem som er gruppens vitenskapelige for­ bilde. Ved hjelp av begrepet om et paradigme blir det nå mulig for Kuhn å skille mellom ulike faser i utviklingen av en be­ stemt forskningstradisjon. Det første skillet som trekkes er skillet mellom den førparadigmatiske og den modne fase i den vitenskapelige forskning. Den modne fasen inntreffer når det første paradigmet blir etablert i en disiplin. Før den tid er situasjonen mer uoversiktlig. Da er bildet dominert av førparadigmatisk forskning. Det innebærer at det finnes en rekke innbyrdes konkurrerende skoler med ulike synspunkter på be­ slektete problemer. (Siden vitenskapelige problemer ifølge Kuhn bare kan fullstendig bestemmes relativt til et paradig­ me, kan det ikke være tale om et identisk sett av problemer.) Den enkelte skolens vitenskapelige referanseramme blir i ho­ vedsak legitimert med rent metafysiske argumenter. Presi­ sjonsnivået er gjennomgående lavt. Innsamling av data blir

139

tilfeldig og overflatisk. Teoriene fremtrer som sterkt selekti­ ve med vekt på ulike grupper av problemer. Forskerne i de ulike skolene kommuniserer først og fremst ved hjelp av av­ handlinger og bøker. Et felles grunnlag av fakta finnes ikke. Skoletilhørigheten avgjøres stort sett utfra godtagelse av det metafysiske grunnlaget for forskningsvirksomheten. Den modne eller paradigmatiske fasen inntreffer når en av skole­ ne makter å frembringe en løsning på noen av de problemer som av de fleste skoler betraktes som grunnleggende for di­ siplinen — selv om de altså ikke forstår problemene på nøy­ aktig samme måte. En slik problemløsning må nettopp være «tilstrekkelig enestående og tilstrekkelig uavklart» for å kunne oppnå den samlende effekten som vi har sett at Kuhn tilskri­ ver et paradigme. I denne modne eller paradigmatiske fasen endres karakteren av det vitenskapelige arbeidet — iallfall så lenge det etablerte paradigmet har tillit blant forskerne. En betydelig innsnevring av forskningsområdet finner sted. Presisjonsgraden øker sterkt. Grunnproblemene angående forskningsobjektets natur ansees som løste. Dette fører også til at karakteren av den vitenskapelige kommunikasjon endres. Artikler og kortere forskningsrapporter blir nå den nesten ene­ rådende meddelelsesformen. Det startes fagtidsskrifter og for­ eninger av fagspesialister dannes. Definisjonen av gruppetilhørighet strammes kraftig inn. Alle som ikke deltar i den pro­ blemløsende virksomheten på grunnlag av det godtatte pa­ radigmet, blir ganske enkelt ignorert og frosset ut. Deres ar­ beider blir ikke antatt i fagtidsskriftene, og de blir heller ik­ ke ansatt ved universiteter, høyskoler eller andre forsknings­ institusjoner. Vi ser således at det skjer store forandringer i forskersamfunnet i overgangen fra en førparadigmatisk til en moden vitenskap. I særdeleshet gjelder det karakteren av den vitenskapelige praksis, kommunikasjonsformene og grunnlaget for gruppetilhørigheten. Innenfor den modne vitenskap skiller Kuhn mellom to for­ mer for forskning: den normalvitenskapelige og den ekstra­ 140

ordinære. Det er oppslutningen om et enkelt og enerådende paradigme som gir grobunn for utfoldelsen av det Kuhn alt­ så kaller den normalvitenskapelige forskning. Denne formen for forskning er den vanlige i den modne fasen. Den er dog­ matisk av karakter i den forstand at paradigmet blir betrak­ tet som det uantastbare grunnlaget for all forskningsvirksom­ het som blir regnet som vitenskapelig legitim i vedkommen­ de disiplin. I denne perioden tar ikke forskersamfunnet hen­ syn til eventuelle alternative teorier. Heller ikke foreligger det noe motivasjonsgrunnlag for å gjøre det. Man er travelt opp­ tatt med å forfølge de problemstillinger som det rådende pa­ radigmet definerer som løfterike og løsbare. Kuhn kaller det artikulering av paradigmet, dvs. forsøk på å synliggjøre dets intellektuelle potensiale både teoretisk og eksperimentelt. Man søker f.eks. å gi mer presise bestemmelser av de relevante fak­ ta. En vesentlig del av innsatsen går imidlertid med på å for­ bedre samsvaret mellom paradigmets teorier og klassen av fakta som er akseptert som vitenskapelig relevante fakta. I denne forbindelsen bemerker Kuhn at det ofte består et svært nært forhold mellom teorier og eksperimenter. Det beste be­ legget for eksistensen av denne nære forbindelsen er etter hans mening den kjensgjerning at teoriene forutsettes som gyldi­ ge under utarbeidelsen av det eksperimentelle utstyr som be­ nyttes til å klargjøre og forfine forholdet mellom teori og data. I tillegg til dette investeres det også mye intellektuell energi i forsøket på å finne frem til enklere og mer slagkraftige for­ muleringer av de paradigmatiske teoriene. Aksiomatiseringen av Newtons mekanikk, utført av fysikeren Heinrich Hertz (1857-1894), er et godt eksempel på dette. Problemforståelsen i den normalvitenskapelige forskning er altså karakterisert ved at man tar det for gitt at problem­ ene har en løsning, og at man vet sånn noenlunde i hvilken retning man skal søke for å finne den. Det er dette som gjør paradigmet attraktivt. Dessuten representerer paradigmet i kraft av sin egen vellykkete problemløsning et metodisk for­

141

bilde så vel som en norm for hvordan problemløsningene skal vurderes. I arbeidet med å artikulere paradigmet er det der­ for ikke så mye paradigmet som forskeren som settes på prø­ ve. Den normalvitenskapelige forskningen kan følgelig sies å ha karakter av gåte-løsing. Gåtene gir seg i og med godtagelsen av paradigmet, og det er opp til forskerne å løse dem. Denne litt respektløse karakteristikken av den normalvi­ tenskapelige virksomheten har vært vanskelig å svelge for vitenskapsfilosofer med mer tradisjonelle og gloriøse synspunk­ ter på vitenskapens natur. De har oppfattet den som en skan­ dale fordi den etter deres mening, som regel logiske empirister og kritiske rasjonalister, gjør kål på den vitenskapelige rasjonalitet. For den normalvitenskapelige virksomheten inne­ bærer jo at forskerne overhodet ikke interesserer seg for paradigmets gyldighet eller sannhet. De retter all sin oppmerk­ somhet mot å dokumentere paradigmets dugelighet — stikk i strid med f.eks. Poppers ide om vitenskapelig fremskritt gjennom prøving og feiling. Kuhn svarer med å vise til at det er dette vi vil få øye på dersom vi tar bryet med å undersøke hva som faktisk foregår i et paradigmatisk konstituert forsk­ ersamfunn under full normalvitenskapelig utfoldelse. Igjen er det vitenskapshistorien som fremstår som sannhetsvitne.

Vitenskapelige revolusjoner Kuhn har nemlig en rikholdig samling av eksempler på at forskersamfunnet er tilbøyelig til å underslå eller bortforklare rapporter om feilslåtte forsøk på å løse visse problemer som paradigmet ga løfter om å kunne løse. Det samme gjelder på­ visningen av fenomener som utfra paradigmet ikke skulle fore­ komme. Slike uventede fenomener kaller Kuhn anomalier, altså avvik fra det forventede. For en tid kan man vende ryg­ gen til uløste gåter og anomalier. Men det lar seg selvsagt ikke gjøre i lengden. For den normalvitenskapelige virksomheten med sin uopphørlige presisering og artikulering av det rådende 142

paradigmet er i seg selv det beste middel til å avdekke dets svakheter. Det er jo denne aktiviteten som frembringer be­ visstheten om både uløste gåter og anomalier. Når mengden av uløste gåter og anomalier er blitt tilstrekkelig stor til å kun­ ne sette seg igjennom ikraft av sitt omfang, blir tilliten til det etablerte paradigmet svekket, og forskersamfunnet glir inn i tilstand som er karakterisert ved krisesymptomer. De ytrer seg ved at den gåteløsende forskningen i stor utstrekning opp­ gis. I stedet skisserer man utkast til alternative formulerin­ ger av de etablerte teoriene og foretar filosofisk pregete ana­ lyser av teorienes grunnleggende begreper. Det er denne virk­ somheten Kuhn kaller den ekstraordinære forskning. Den er altså i hovedsak rettet mot forutsetningene for den normalvitenskapelige forskning. I denne fasen problematiseres alt­ så visse innslag i det etablerte paradigmet. Men det er ikke snakk om en regelrett falsifisering, slik Popper tenkte seg den. Ifølge Kuhn kommer det heller ikke på tale å gi opp det gamle paradigmet før det finnes et tilstrekkelig attraktivt alterna­ tiv. Og det er dét den ekstraordinære forskningen har som oppgave å frembringe. For den søker jo å gjøre slutt på kri­ sen ved teoretiske nyformuleringer og revidering av disipli­ nens begrepsmessige fundament. Før eller siden lykkes det å finne en effektiv og slagkraftig løsning på noen av de sen­ trale problemene i disiplinen, en løsning som altså er «tilstrek­ kelig enestående og tilstrekkelig uavklart» til å etablere seg som forbilledlig og dermed samle forskersamfunnet på ny. Når det inntreffer, forlates det gamle paradigmet og skiftet av paradigme er et faktum. Det er dette paradigmeskiftet Kuhn kaller en vitenskapelig revolusjon. En vitenskapelig re­ volusjon innebærer således at det har lykkes forskersamfun­ net å danne seg begreper for de oppdagelser som tidligere ble fortrengt eller å formulere teorier som forklarer de fenome­ ner som utfra det gamle paradigmet fremstod som anoma­ lier. Vitenskapelige revolusjoner kan være både store og små. Lettest er det selvfølgelig å få øye på de store revolusjonene 143

som knytter seg til navn som Kopernikus, Newton, Lavoisier, Franklin og Einstein. Men også påvisningen av røntgen­ strålene innebar en vitenskapelig revolusjon, selv om den had­ de et langt mindre format. For den førte til at man endret grunnleggende oppfatninger om strålingens natur. Sammen­ fattende kan vi si at en vitenskapelig revolusjon er karakteri­ sert ved følgende trekk: (1) Den ekstraordinære forskning frembringer en ny teori som på en forbilledlig måte løser sentrale problemer i disipli­ nen eller i deler av den.

(2) Det gamle paradigmet forlates til fordel for et annet hvor den nye teorien har sin plass.

(3) Det nye paradigmet sies å være logisk uforenlig med det gamle på minst ett punkt i den forstand at det motsier minst et utsagn som kan utledes fra det gamle paradigmet. (4) Det finner sted et skifte i oppfatningen av hva som kan regnes som relevante problemer og rimelige problem­ løsninger.

(5) Denne endringen er så dyptgripende at den nye normal­ vitenskapelige forskningen kan sies å foregå i en annen virkelighet. Her ser vi i hvilken forstand den vitenskapelige utvikling er å forstå som «en rekke av tradisjonsbundne perioder som er adskilt ved ikke-kumulative brudd», som Kuhn selv be­ skriver det. Veksten i den vitenskapelige kunnskap skjer sprangvis og diskontinuerlig. Ikke desto mindre finner det sted et slags fremskritt i vitenskapens forståelse av naturen. Men fremskrittet må ikke oppfattes som en bevegelse mot en endegyldig sannhet om naturen; derimot skal det oppfattes som en bevegelse bort fra mindre heldige forsøk på å frem­ stille og fastholde den.

144

Paradigmet — struktur eller forbilledlig problemløsning?

Det er ikke så vanskelig å forstå at den pragmatiske viten­ skapsfilosofien i Kuhns utgave må ha virket temmelig pro­ voserende da den ble offentliggjort i 1962. Omtrent hver eneste hellig ku i den logisk-empiristiske tradisjonen blir trampet ned for fote — aggressivt og nådeløst. Men den som sår vind, skal høste storm. Kuhn opplevde da også en storm av indig­ nert kritikk fra mange hold; mest fra Popper og hans elever, men også fra både yngre og eldre tilhengere av den logiskempiristiske tilnærmingsmåten. Stort sett var det paradigmebegrepet og dets konsekvenser som stod i fokus for kritik­ ken i de første årene. Det førte etter kritikernes mening til irrasjonalisme og relativisme i vitenskapsfilosofien. Det me­ ste av denne tidlige kritikken berodde på misforståelser, som Kuhn selv må ta ansvaret for. Bruken av betegnelsen «para­ digme» var nemlig særdeles mangfoldig, noe som skapte stor usikkerhet om hva den egentlig stod for. En engelsk filosof, Margaret Masterman, registrerte således 21 forskjellige bruks­ måter av denne betegnelsen og dens adjektiviske avledning — «paradigmatisk». I den andre utgaven av The Structure of Scientific Revolutions (1970) innrømmer Kuhn å ha brukt disse betegnelsene på en litt skjødeløs måte som kan ha skapt forvirring. Men mangfoldet av betydninger er sterkt overdre­ vet. Etter hans egen mening dreier det seg om to hovedbe­ tydninger. Dels har betegnelsen «paradigme» og dens adjek­ tiviske avledning vært brukt som samlebetegnelse for totali­ teten av de forskningsmessige forutsetninger, verdier og an­ tagelser som holder en forskergruppe sammen i det normal­ vitenskapelige arbeidet. Dels har den vært brukt til å beteg­ ne konkrete og mønstergyldige løsninger av vitenskapelige problemer i en gitt disiplin. I et større etterskrift til 1970-utgaven redegjør Kuhn for begge disse betydningene. Han hevder dessuten at det er den andre som er den opprinnelige og egentlige. Den første be145

10

TRADISJONER OG SKOLER

tydninger foreslår han nå å kalle faglig matrise. Den kalles faglig fordi dette viser til at de som gjør bruk av matrisen er felles om et bestemt fag; og den kalles matrise fordi den er sammensatt av ordnede elementer av forskjellig slag, som hver for seg krever en ytterligere spesifikasjon. Kuhn nevner fire hovedgrupper av momenter som han regner som sentra­ le innslag i en faglig matrise. Det første innslaget kaller han symbolske generaliseringer fordi det dreier seg om almene ut­ sagn som enten har eller lett kan bringes på symbolsk form. To av de eksemplene han gir på dette punktet er «K = ma», dvs. formelen for Newtons annen lov, og det teoretiske ut­ sagnet «Grunnstoffer inngår forbindelser i konstante vektforhold». Det andre innslaget er det metafysiske momentet i den faglige matrisen. Det dreier seg om helt grunnleggende oppfatninger av materiens natur og de modeller forskerne dan­ ner seg av dem. Eksempler er her lysets bølgenatur; atomene og modellene av deres indre struktur, og lignende ting. Iføl­ ge Kuhn er dette innslaget i den faglige matrisen særlig vik­ tig idet modellene har en billedskapende eller metaforisk funk­ sjon i forskningsprosessen. Modellen for molekylenes beve­ gelse i gasser er jo små elastiske biljardkuler som beveger seg tilfeldig; og elektrisk strøm forestiller man seg som et hydrodynamisk likevektssystem. Modellene utstyrer med andre ord forskersamfunnet med foretrukne eller tillatelige analogier og metaforer, og de spiller en sentral rolle i arbeidet med å finne nye anvendelser for paradigmene i den snevre betyd­ ningen av dette uttrykket. Det tredje innslaget i det faglige matrisen er ifølge Kuhn verdier av ulike slag. Det dreier seg både om interne og eksterne verdier. Interne verdier har å gjøre med håndtering og vurdering av hypoteser, teorier og paradigmer. Prøvbarhet, presisjon i forutsigelser, enkelthet, konsistens, fruktbarhet, etc. er gode eksempler på interne vi­ tenskapelige verdier. Det samme er den slags krav som stilles til forskerne: intellektuell redelighet, fantasifullhet, etc. Ek­ sterne verdier har å gjøre med forholdet mellom vitenskap

146

og samfunn. Man legger vekt på at forskningsresultatene skal være nyttige for samfunnet, at politisk motiverte prestisjeprosjekter ikke får dominere, at kapitalinteressenes innfly­ telse begrenses i det omfang det er mulig, etc. Det fjerde innslaget i den faglige matrisen er altså de kon­ krete og mønstergyldige løsningene av sentrale problemer i forskningsfeltet til en gitt disiplin. Dette er ifølge Kuhn selv «det mest originale og det minst forståtte aspektet» ved hans vitenskapsfilosofiske posisjon. Vi må derfor koste på oss å kikke litt nærmere på begrepet om paradigme i denne snevre betydningen, som Kuhn nå fremhever som den egentlige. Og da kan vi begynne med å omtale Kuhns begrunnelse for å gi avkall på den vide betydningen av paradigme-begrepet. Den første innvendingen går på at den var selvmotsigende i sin opprinnelige utforming. For et paradigme skulle på den ene siden være det som medlemmene i et forskersamfunn var felles om. På den annen side ble det sagt at et forskersamfunn be­ står av personer som er felles om et paradigme. Kuhn god­ tok at dette definisjonsforsøket har karakter av en ondartet sirkel — circulus vitiosus. Den andre innvendingen — den er Kuhns egen — går på at det vide paradigme-begrepet er et sosiologisk eller vitenskapshistorisk begrep. Siden det vi­ ser seg å være et empirisk begrep, kan det ikke anvendes for erkjennelsesteoretiske eller vitenskapsanalytiske formål. Det kan derimot det snevre paradigme-begrepet, for dets primæ­ re oppgave er nettopp å belyse hvordan forbindelsen mellom språk og virkelighet kommer i stand og hvordan vitenskap­ elige begreper dannes, fungerer og formidles i den vitenskap­ elige praksis. Kuhn benevner det snevre paradigmebegrepet forbilde (exemplar) for å skape så stor avstand som mulig mellom den sosiologiske og den erkjennelsesteoretiske ver­ sjonen. På den annen side må vi ikke glemme at de forbil­ ledlige løsningene av sentrale vitenskapelige problemer (the exemplars) inngår som ett av flere elementer i den faglige mat­ risen. Men ved å aksentuere forbildene kommer den viten-

147

skapelige disiplinens problemsituasjoner i forgrunnen, og mat­ risens øvrige elementer må da sees i lys av det som foregår der. Det er dette skiftet av aksent den snevre betydningen av paradigme-begrepet skal utrette. Et slikt aksentskifte med­ fører ifølge Kuhn at vi får øye på en rekke grunnleggende forhold vedrørende relasjonen teori — data (et særtilfelle av relasjonen språk — virkelighet) som ellers ville ha gått oss hus forbi. Man oppdager for det første at forbildene er konstitutive for forståelsen av teorier og lover. Forbildene har jo karakter av anvendelser av teorier og lover hvor resultatet oppfattes av forskersamfunnet som vellykket og løfterikt. Teoriene og lovene har ingen konkret mening uavhengig av deres anvendelse. Kuhn fremhever derfor at de forbilledlige problemløsningene — ikraft av å være eksempler på anven­ delser av teorier og lover — er med på å fastlegge det kogni­ tive innholdet i teoriene og lovene. De blir forstått i lys av sine anvendelser og kan ikke fullt ut forstås uavhengig av dem. Det er hva som menes med å si at forbildene er konstitutive for forståelsen av teorier og lover. Vi ser her at det pragmatiske prinsippet blir forutsatt i ana­ lysen av meningsinnholdet i teorier og lover. De forbilledlige problemløsningene representerer samtidig teorienes og lov­ enes brukssituasjoner, og disse brukssituasjonene sies å væ­ re medbestemmende for det kognitive innholdet i teorier og lover. For det annet oppdager man at teorier og lover snare­ re har karakter av skjemata enn fullt ferdige vitenskapelige produkter. For det foreligger ingen identitet mellom de opp­ rinnelige og de nye problemsituasjonene hvor teoriene og lovene finner anvendelse. Det dreier seg snarere om en likeartethet som ifølge Kuhn best kan karakteriseres som en/hmilielikhet, et begrep han låner fra Wittgensteins senfilosofi. Lov-skjemaene blir nemlig konkretisert på forskjellig vis under arbeidet med beslektede problemstillinger. Kuhn gir som eksempel de ulike utforminger K = ma får i innbyrdes forskjellige men beslektede problemsituasjoner. Imidlertid er

148

det store spørsmålet i denne sammenheng hvordan forsker­ ne settes istand til å erkjenne problemsituasjonenes likeartethet eller familielikhet — altså et spørsmål vedrørende oppdagelseskonteksten for vitenskapelige nyvinninger. Dette spørsmå­ let kan ifølge Kuhn belyses ved å kaste et blikk på hvilken rolle de forbilledlige problemløsningene spiller i utdannelsen av forskere. Der utgjør de nemlig kjernepunktet. Å tilegne seg de relevante vitenskapelige begrepene gjen­ nom utførelsen av eksperimenter innenfor rammen av en for­ billedlig løsning på et sentralt vitenskapelig problem, inne­ bærer ganske enkelt å lære naturens adferd å kjenne innen det aktuelle problemfeltet. Sakkunnskap og språkkunnskap er således nødvendig forbundet og fremstår som to sider av samme sak i et pragmatisk perspektiv. I løpet av denne lære­ prosessen bygger studenten opp en viss fortrolighet med fa­ gets problemstillinger slik de fortoner seg i lys av disiplinens forbilledlige løsninger. Denne fortroligheten innbefatter og­ så oppøvelsen av en viss evne til å se likheter mellom ulike slags problemsituasjoner. Slike likheter har bestandig en ana­ logisk karakter. Derfor har all ekte vitenskapelig virksom­ het et kreativt innslag. Paradigme-artikulasjonen må følge­ lig ikke oppfattes som en rutinepreget virksomhet. Det er al­ dri snakk om mekanisk anvendelse av metoderegler på for­ melt sett identiske problemer. Det vil alltid dreie seg om å erkjenne familielikheter mellom én problemløsning og en an­ nen. Den initierende problemløsning som disiplinens nykom­ mere utsettes for, har med andre ord som mål å bygge opp den slags erfaring og problemfortrolighet som senere gjør det mulig for ham eller henne å fungere kreativt på forsknings­ fronten. Og dette er for Kuhn ingen irrasjonell adferd. De som ønsker en dybdeforståelse av den vitenskapelige rasjo­ nalitet, må etter hans mening nettopp undersøke på hvilken måte språk og virkelighet er forbundet i den vitenskapelig praksis. De bør spørre «hvorledes betegnelsene er knyttet til naturen, hvorledes disse tilknytningene læres, og hvordan de

149

formidles fra en generasjon til den neste av medlemmene i et språksamfunn».9 Dette er neppe Kuhns definitive svar til sine kritikere. Heller ikke rydder det av veien alle de misforståelser som har gjort seg gjeldende i forbindelse med Kuhns filosofi. Men det tar brodden av de mest seriøse innvendingene, og det peker i en retning hvor det kanskje er et svar å finne. Kuhns gjentatte understrekning av de forbilledlige problemløsningenes konstitutive rolle både for teorienes og lovenes kognitive innhold og for problemforståelsen i en disiplin, har imidlertid ført til en fornyet interesse for Wittgensteins senfilosofi. For det er der de pragmatiske synspunktene får sin prinsipielle utfor­ ming. Betegnelsen «paradigme» i den snevre betydning er f.eks. i store trekk et lån fra Wittgenstein.

150

Den hermeneutiske tradisjonen

Innledning

For samtlige av de vitenskapsfilosofiske retningene vi til nå har behandlet, har det vært naturvitenskapene, i første rek­ ke fysikken, som har gjort tjeneste som mønstervitenskap. Det er derimot ikke tilfelle i den hermeneutiske tradisjonen. Der er de humanistiske vitenskapene og samfunnsvitenskap­ ene minst like så viktige som naturvitenskapene. Det henger i sin tur sammen med hermeneutikkens opptatthet av vilkå­ rene for forståelse og mulighetene for å utforme vitenskap­ elig akseptable fortolkninger av tekster, kunstverk og hand­ linger. På grunn av denne orienteringen har representanter for den hermeneutiske tradisjonen alltid avvist tesen om alle vitenskapenes prinsipielle enhet. De har i stedet fremhevet at humaniora (de humanistiske vitenskapene) og samfunnsvi­ tenskapene arbeider med meningsfulle data, og dermed med et forskningsobjekt, som i prinsippet er forskjellig fra de na­ turvitenskapelige data. Men det finnes ingen enhetlig argu­ mentasjon for dette synspunktet. Tvertimot har det vært lan­ sert med sterkt forskjellige begrunnelser. Derfor utgjør den hermeneutiske tradisjonen heller ingen enhetlig gruppering i det vitenskapsfilosofiske landskapet. I den følgende frem­ stillingen skal vi lære å kjenne tre av de viktigste retningene innen den hermeneutiske tilnærmingsmåten. Det dreier seg om den dialektiske hermeneutikken hvor Wilhelm Dilthey

151

(1833-1911) og Hans-Georg Gadamer (f. 1900) er de sentrale skikkelsene; den transcendental-pragmatiske hermeneutikken hvor Karl-Otto Apel (f. 1922) og hans elever er de domine­ rende figurene; og den kritisk-analytiske hermeneutikken som er utviklet i tilknytning til Ludwig Wittgensteins senfilosofi. Her er William Dray (f. 1921), Peter Winch (f. 1926) og Georg Henrik von Wright (f. 1916) kanskje de betydeligste repre­ sentantene. Selve betegnelsen «hermeneutikk» er verd noen ord. For det kan gi noen holdepunkter for å forstå de vitenskapsfilo­ sofiske problemstillinger som i grove trekk kan sies å være felles for den hermeneutiske tradisjonen — utover forkastel­ sen av det enhetsvitenkapelige synet. Denne betegnelsen er avledet av det greske verbet herméneuein — det kan overset­ te med «å fortolke» — og det tilsvarende substantivet herméneia, som betyr «fortolkning». En foreløpig innholdsbe­ stemmelse av betegnelsen «hermeneutikk» vil da kunne væ­ re det som vi vanligvis finner i fremmedorbøker: fortolkningskunst. Men et slikt svar reiser flere problemer enn det løser. For hva har en kunst å gjøre i en vitenskapsfilosofisk sam­ menheng? Og hvis den rettmessig hører hjemme her: Hva slags fenomener er gjenstand for utøvelsen av denne fortolkningskunsten, hva innebærer den og når er det på sin plass å be­ drive den? Den første betenkeligheten gjelder altså hva en fortolkningskunst i det hele tatt har å gjøre med vitenskapsfilosofiske pro­ blemstillinger. Her støter vi på en viktig forskjell i oppfat­ ningen av hva vi med rette kan betrakte som vitenskap. I anglo-amerikansk sammenheng er vitenskap, science, mer eller mindre synonymt med naturvitenskap. Hvis de skal omtale andre vitenskaper enn naturvitenskapene, blir det angitt ved hjelp av et adjektiv, f.eks. i uttrykket «social Sciences» — samfunnsvitenskaper. De humanistiske vitenskapene faller derimot helt utenfor bruksområdet til betegnelsen «science». I stedet snakker man om the humanities; og de hører

152

normalt hjemme ved det fakultetet som betegnes som the faculty of arts, dvs. avdelingen lor studiet av de frie kunster. I Europa, med unntak av England, har imidlertid en annen og betydelig videre oppfatning av vitenskapsbegrepet gjort seg gjeldende. Den stammer fra det tyske uttrykket «Wissenschaft» og omfatter alle former for studier som drives meto­ disk på grunnlag av visse teoretiske antagelser om forskningsobjektets natur. Det er denne vide bruken som har satt seg igjennom på det norske språkområdet. Derfor har vi ingen problemer med å snakke om de humanistiske vitenskapene. Det er også denne vide betydningen som er virksom når de hermeneutiske vitenskapsfilosofene omtaler fortolkningen — den formale og innholdsmessige analysen — av kunstverk som vitenskapelig virksomhet. For dette er i like så høy grad en teoretisk bestemt og metodisk kontrollert virksomhet som den som utøves i naturvitenskapene. Ifølge de hermeneutiske teoretikerne er det imidlertid en viktig forskjell som må få me­ todologiske konsekvenser for hvordan den fortolkende virk­ somheten drives: Naturvitenskapelige data kan mer eller min­ dre direkte observeres eller konstateres mens de humanistis­ ke og samfunnsvitenskapelige data bare blir tilgjengelige som data ikraft av å bli forstått som data. Forståelse blir følgelig en grunnkategori på disse forskningsfeltene, etter hermeneutikernes mening. En handling er ikke en sum av bevegelser i et fysisk identifiserbart legeme. Den er en målrettet inngri­ pen i en sosial virkelighet utfra en gitt forståelse av den. En handling er derfor grunnleggende karakterisert ved sin meningsfullhet. Den er noe som man forholder seg forstående overfor. Det må derfor også samfunnsforskere og humanist­ iske forskere gjøre når de beskriver og fortolker samtidige og fortidige handlinger av forskjellige slag. Begrepet om me­ ning og meningsfullhet og vilkårene for den vitenskapelige forståelse blir således sentrale temata i hermeneutikken. Det samme gjelder problemet omkring de vitenskapelige fortolkningenes gyldighet. Er tolkninger sanne eller falske, eller er 153

de mer eller mindre adekvate uttrykk for en opprinnelig forståelsesakt? Kan det finnes flere og innbyrdes uforenlige for­ tolkninger av samme saksforhold som alle er vitenskapelig akseptable? Spørsmål av dette slaget hører til kjerneproble­ mene i den hermeneutiske vitenskapsfilosofien. Men de uli­ ke retningene håndterer og besvarer dem på tildels sterkt for­ skjellige måter. Det er derfor mest hensiktsmessig å behand­ le de enkelte retningene for seg. For å gjøre fremstillingen noenlunde oversiktlig, blir den i hovedsak konsentrert om­ kring de forskjellige retningenes forsøk på å analysere vilkå­ rene for forståelse og de muligheter dette gir for å argumen­ tere effektivt mot tesen om alle vitenskapenes prinsipielle enhet.

Den dialektiske hermeneutikken — Dilthey Den dialektiske hermeneutikken er i sin opprinnelse en reak­ sjon mot den klassiske positivismen i de humanistiske viten­ skapene i siste halvdel av det forrige århundre. Wilhelm Dil­ they står som grunnleggeren av denne retningen i den her­ meneutiske vitenskapsfilosofien. Inspirasjonen kommer dels fra Hegel og dels fra tidens dominerende empiristiske tenden­ ser. Diltheys ærgjerrige mål var å kunne utforme en kritikk av den historiske fornuft, som han kalte det — med en tyde­ lig henspilling på Kants store verk: Kritikk av den rene for­ nuft. For Kant arbeider i dette verket med et historieløst be­ grep om fornuft. Et slikt fornuftsbegrep er etter Diltheys me­ ning uegnet som epistemologisk grunnlag for det han kalte «die Geisteswissenschaften» — åndsvitenskapene. Selve be­ tegnelsen røper den hegelske innflytelse. Åndsvitenskapene innbefatter for Dilthey både de humanistiske vitenskapene og samfunnsvitenskapene så vel som en del andre ting, som vi skal se nedenfor. Innholdsmessig står betegnelsen «åndsvitenskapene» for helheten av de disiplinene som studerer menneskenaturen og

154

menneskets frembringelser i egenskap av kulturvesen. Dilthey er av den oppfatning at disse vitenskapelige virksomhetene har en felles erkjennelsesteoretisk plattform. Den ønsket Dil­ they å utforme ved hjelp av en slags empiristisk variant av Hegels begrep om den objektive ånd. Vi skal derfor nå se litt nærmere på hva som ifølge Dilthey kjennetegner åndsvitenskapenesforskningsobjekt, metode og oppgave. For etter hans mening eksisterer det vesentlige forskjeller mellom naturvi­ tenskapene og åndsvitenskapene i disse tre henseende. Dilthey skiller mellom tre hovedtyper av vitenskapelig re­ levante saksforhold — fysiske fenomener, mentale fenome­ ner og åndelige fenomener. Fysiske fenomener er slike feno­ mener som kan tilfredsstillende utforskes og undersøkes uten å anta eksistensen av en virksom ånd (Geist). Det gjelder alle forhold i naturen — mineralriket, planteriket og dyreriket — innbefattet det menneskelige legemet. De mentale fenome­ nene omfatter alle lavere former for bevissthetsprosesser, så som å være i stand til å motta sanseinntrykk, ha hukommelsesbilder, oppleve smerter, elementære kognitive prosesser som å kunne fornemme farefulle situasjoner og reagere på dem, etc. Det dreier seg med andre ord om de bevissthetspro­ sesser som vi deler med dyrene. Det som skiller oss fra dyre­ ne er nettopp vår evne til å danne almene begreper (symbo­ ler) og tenke og handle ved hjelp av dem. Alle fenomener som direkte eller indirekte involverer vår symboldannende evne er å anse som åndelige fenomener ifølge Dilthey. Disse tre hovedtyper av værender er forbundet på de mest komplekse måter. Hvis vi står og betrakter et bøketre, foreligger alle tre typene av saksforhold: treet er et fysisk objekt; synsinntryk­ ket er et mentalt fenomen, og begrepet om et bøketre — som vi anvender for å identifisere innholdet av synsinntrykket — er et åndelig fenomen. Men vi skal ikke her forfølge deres innbyrdes forhold. Vi har mer enn nok å gjøre med å belyse de åndelige fenomeners natur litt nærmere. I og med at vi utvikler begreper (symboler) for tingene, inntreffer det iføl155

ge Dilthey noe kvalitativt nytt i vårt forhold til dem. Vi er ikke lenger bundet til å reagere på tingene i vår omverden bare når de er sansemessig nærværende. For begrepene eller symbolene gir oss frihet til å tenke og handle også når tinge­ ne er fraværende. I vår bevissthet trer nemlig symbolene (be­ grepene) i stedet for tingene selv. Vi sier at de har en sted­ fortredende eller representerende funksjon. Ved hjelp av den­ ne symbolfunksjonen eller språkliggjøringen av bevissthetslivet settes vi i stand til å heve oss over naturens årsakssam­ menhenger. Våre reaksjoner på omverdenen trenger ikke len­ ger å bli utløst av de sansemessige og årsaksbestemte stimuli som utgår fra den. Symbolene eller begrepene gjør det mulig for oss å resonnere om sammenhenger i naturen, vi blir i stand til å samtale med andre om dem, foreslå forklaringer på dem; vi kan formulere våre ønsker og tre i et bevisst forhold til våre forventninger; vi kan sette oss mål for vår fremtidige virksomhet og drøfte med andre hvordan vi best skal kunne nå dem, etc. etc. Alle slike former for symbolinvolverende bevissthetsvirksomhet regnet Dilthey som åndelig virksom­ het. Ånden uttrykker seg gjennom denne slags virksomhe­ ter. Men her må vi ikke først og fremst tenke på den indivi­ duelle bevissthet. For den er formet av overindividuelle stør­ relser som språket, logikken og eksisterende tradisjoner. Hi­ storisk konkrete, åndelige fenomener er derfor alltid et re­ sultat av et samspill mellom en gitt individuell bevissthet og slike overindividuelle størrelser. Ifølge Dilthey er det enkelte mennesket å betrakte som en frukt av de allerede eksisteren­ de språklige og sosiale forhold. På den annen side blir ån­ dens virksomhet bare tilgjengelig gjennom det enkelte indi­ vids konkrete handlinger. Dilthey sier derfor at produktene av menneskelige handlinger må anskues som den virksomme ånds manifestasjons/ormer. Den virksomme ånd er med andre ord — et lån fra Kant — en mulighetsbetingelse for alt det spesifikt menneskelige i vår tilværelse: historien, kunsten, vitenskapen, loven, religionen og hele det tradisjonsformid-

156

lede, institusjonelle liv i samfunnet. Alt dette utgjør da forskningsgjenstanden for die Geisteswissenschaften (åndsviten­ skapene). Åndsvitenskapene omfatter således historie, filo­ logi, økonomi, religionsvitenskap, teologi, filosofi, juss, morallære, samfunnsvitenskapene, logikk, etc. Den menneskelige virkelighet er en menneskeskapt virke­ lighet. Produktene av de menneskelige handlinger avleirer seg som spor i historiens gang, og i språket lagres tidligere gene­ rasjons tankearbeid og synspunkter i form av begreper. Det er denne nedarvede horisont av fastholdte handlemåter og tankeformer som gir både struktur og innhold til nåtidsmenneskets handlinger, ifølge Dilthey. Og den menneskeskapte virkelighet er en meningsfull virkelighet nettopp i kraft av disse forholdene. Den er gjennomsyret av tidligere tenkte tanker, aksentuert og vektlagt gjennom utallige verdivalg, belyst av stadig nye fortolkninger og organisert på grunnlag av stri­ dende hensikter og formål. Det er åndsvitenskapenes oppga­ ve å gripe den mangefasetterte meningsfylden i den mennes­ kelige virkelighet på en systematisk og metodisk forsvarlig måte. Etter å ha beskrevet Diltheys oppfatning av åndsvitenskap­ enes forskningsgjenstand og oppgave, skal vi til slutt se litt på hva som karakteriserer deres metode. For her avviker de fra naturvitenskapene etter hans mening. Den virksomme ånds individuelle manifestasjoner lar seg ikke forklare i naturvi­ tenskapelig forstand; de lar seg bare forstå. Derfor blir for­ ståelse den overordnede metodiske kategorien for åndsviten­ skapene. Men hva kjennetegner den åndsvitenskapelige for­ ståelse? Det dreier seg på ingen måte om en esoterisk ferdig­ het som bare de innviede har adgang til. Å oppfatte det tan­ keinnhold som formidles av en formulering ved en bestemt anledning eller å opptre i overensstemmelse med signalene fra et trafikklys, er gode dagligdagse eksempler på hva det inne­ bærer å forstå noe. Hele det daglige liv er ifølge Dilthey fylt av slike konkrete forståelsesakter. Vi trenger bare å analyse­ 157

re noen eksempler i detalj for å bli klar over hva det dreier seg om. Det skal vi imidlertid ikke gjøre her. For vårt for­ mål er det tilstrekkelig å sammenfatte hovedpunktene i Diltheys forståelsesanalyse. Den er da å anse som en metodisk forfinet utgave av dagliglivets forståelsesakter. All åndsvitenskapelig forståelse er ifølge Dilthey basert på iakttagelse av åndens konkrete og individuelle manifestasjoner. Han kalte dem uttrykk (Ausdnicke). Et uttrykk kan defineres som et fysisk fenomen som henviser til eller uttrykker et åndelig inn­ hold. Et ansiktsuttrykk har f.eks. både en fysisk og en ånde­ lig side. Det vi kan direkte iaktta er den fysiske siden. Vi kan konstatere formen på munnen, øynenes posisjoner (vidt åp­ ne, normalt åpne, delvis eller helt lukkede), pannens glatthet eller rynkethet, vibrerende eller rolige nesebor, nærvær eller fravær av smilehuller, hodets tilstand av ro eller bevegelse, etc. etc. Bestemte kombinasjoner av disse fysiske kjenneteg­ nene henviser til eller uttrykker en sinnstilstand: glede, sorg, uro, frykt, etc. Uttrykket konstituerer seg som uttrykk i Diltheys forstand i og med at det står i denne henvisningsrelasjonen til et åndelig innhold. Klassen av uttrykk omfatter da slike ting som kroppsholdninger, gester, ansiktsuttrykk, skrift­ lige fremstillinger og muntlig tale, kunstverk av alle slag, hand­ linger og produktene av overlagte handlinger, så som bygninger, foreninger, sosiale og politiske institusjoner, etc. Ut­ trykk i denne forstand er åndsvitenskapenes data. Forståel­ sen av disse data kommer i stand når visse andre vilkår er oppfylte. Det første av disse vilkårene har å gjøre med kjenn­ skapet til vårt eget indre bevissthetsliv. Fra vårt eget tilfelle er vi fortrolig med hva det vil si å ha en hensikt, å føle smer­ te, å oppleve sterke følelser, etc. Uten denne fortroligheten ville det ikke være mulig for flere personer å forbinde det samme betydningsinnhold med et gitt språklig tegn. I så fall ville også all kommunikasjon være utelukket, og da bortfal­ ler også muligheten for samfunnsdannelse i den forstand vi kjenner den. Ikke bare må vi altså kjenne hensikter fra vårt 158

eget bevissthetsliv, vi må også opprinnelig være utstyrt med evnen til å gjenkjenne en meddelende hensikt hos andre. Dil­ they antyder at det er vi i kraft av at vi alle har del i en felles menneskelig natur. Men det forblir et ubegrunnet postulat i hans teori. Det andre vilkåret er et krav om at den åndsvitenskapelige forskeren også må kjenne de regler og konvensjoner som sty­ rer bruken av svært mange av de uttrykk som skal forstås. Rituelle handlinger og språklige tegn får langt på vei sin me­ ning fastlagt på grunnlag av konvensjoner. Det tredje vilkåret har å gjøre med uttrykkets kontekst. Det tankeinnhold som en gitt formulering meddeler er ofte ikke mulig å gripe før vi kjenner hovedtrekkene i den situasjon hvor formuleringen blir brukt. Det er noe vi gjenkjenner fra tolkningslæren.1 Og en gitt bevegelse fremstår ikke som en bestemt handling før vi kjenner den situasjon eller kontekst hvor den forekommer. La oss ta som eksempel den bevegel­ se å føre den høyre armen fra en rett nedadhengende til en delvis løftet og skrått oppadrettet posisjon med pekefinge­ ren pekende i forlengelsen av den skrålinje som underarmen angir. Denne bevegelsen utfører vi ofte. Men den blir opp­ fattet som sterkt forskjellige handlinger, alt etter hvilken si­ tuasjon vi befinner oss i. Sitter vi i auditoriet og bevegelsen utføres like etter at læreren har rettet et spørsmål til sine til­ hørere, så blir den oppfattet som et tegn på at vi mener å kun­ ne besvare spørsmålet. Deltar vi derimot på et politisk møte hvor det i øyeblikket holdes avstemning, så blir den samme bevegelsen oppfattet som stemmeavgivning. Forflytter vi oss til et auksjonslokale hvor en budrunde er i full gang, vil nøy­ aktig den samme bevegelsen bli oppfattet som det å gi bud på den utauksjonerte gjenstand. Konteksten bidrar således til å innholdsbestemme hensikten bak bevegelsen. Og når hen­ sikten er bragt på det rene, står bevegelsen frem med en be­ stemt identitet som den eller den handling. Kvaliteten av den åndsvitenskapelige forståelse er etter dette 159

en funksjon av i hvilken utstrekning forskeren oppfyller dis­ se vilkårene. Jo mer fortrolig vi er med de grunnleggende trek­ kene i den menneskelige bevissthet og jo bedre vi kjenner ut­ trykkets kontekst og de regler og konvensjoner som eventuelt gjelder for det, desto mer adekvat og fullstendig vil vår for­ ståelse være. Etter Diltheys oppfatning settes altså den åndsvitenskapelige forsker i stand til å erkjenne et uttrykk (Ausdruck) som et uttrykk for et historisk konkret og spesifikt åndelig liv der­ som han a) er fortrolig med åndelige bevissthetsfenomener fra sitt eget bevissthetsliv; b) har skaffet seg betydelig kunn­ skap om de regler og konvensjoner som styrer bruken av en rekke uttrykk i den aktuelle situasjon; og c) har ervervet seg et omfattende kjennskap til den øvrige kontekst hvor uttrykket forekommer. Med denne ballasten blir han i stand til — på grunnlag av individuelle og historisk konkrete uttrykk, så som et kunstverk, et dikt, et juridisk dokument, et stykke arki­ tektur, en kulturhandling — å rekonstruere opphavsmannens bevissthetsliv. Åndsvitenskapene er derfor å betrakte som en slags empiriske vitenskaper. Men de krever at utøverne er hi­ storisk situerte individer som utnytter sin plass på innsiden av historien til å trenge inn i overleveringer fra fortiden. For her eksisterer det en form for kontinuitet mellom fortid og nåtid i kraft av at både fortidens og nåtidens mennesker er formet av de samme overindividuelle institusjoner som språk, samfunnsdannelse og spesifikke tradisjoner. Dette gir det ene­ ste mulige utgangspunkt for å fortolke fortidens spor. Og Dil­ they lar ikke leseren være i tvil om at det dreier seg om for­ tolkning, for på dette punktet griper han tilbake til Friedrich Ernst Schleiermacher som regnes som grunnleggeren av den metodiske fortolkningskunst eller hermeneutikken. For ham er enhver tekst et uttrykk for forfatterens psyke, liv og hi­ storiske epoke. Forståelsen av tekstlige uttrykk tenkes tilsva­ rende som en innlevelse i og gjenopplevelse av den bevisst­ het, det liv og den historiske epoke som de er uttrykk for.

160

Schleiermacher var i særdeleshet opptatt av hvordan man skal unngå misforståelser eller feilfortolkninger. Hans versjon av hermeneutikken er derfor å forstå som en slags veiledning i den rette fortolkning av tekster (kilder). Dilthey overtar denne læren. Hans eget bidrag består i å gi den et erkjennelsesteoretisk fundament samtidig som han understre­ ker at den hermeneutiske sirkel representerer det metodis­ ke hovedproblem for alle former for fortolkning. Denne så­ kalte sirkelen er egentlig en beskrivelse av en dynamisk erkjennelsesprosess som pendler mellom del og helhet i forsøket på å forstå begge deler best mulig. I sterkt forenklet utgave kan vi si at det dreier seg om det følgende prinsipp: Enhver del av en helhet kan bare erkjennes adekvat som del for så vidt .man allerede kjenner helheten. På den annen side kan enhver helhet bare erkjennes adekvat på grunnlag av kjennskapet til dens enkelte deler. Tilsynelatende er dette en selvmotsigelse. Men det er bare tilsynelatende. Poenget er nemlig at alle mennesker allerede lever og virker i en fortolket virkelighet. I kraft av å være slike historiske vesener har vi umiddelbar tilgang til bestemte innfallsvinkler og tilnærmingsmåter til in­ dividuelle åndsuttrykk. Innfallsvinklene og tilnærmingsmåtene utgjør det vi kunne kalle vage helheter. Vår fortolkende innsats gjør dem mer konkrete og presise. Delens for­ hold til helheten er dessuten ifølge Schleiermacher så vel som Dilthey å anse som et uttrykk for en organisk sammenheng i historien. Et hvilket som helst forsøk på å tolke et indivi­ duelt åndsuttrykk vil illustrere det. La oss velge lesningen av et dikt som eksempel. Det enkelte ord i diktet kan bare for­ stås fullt ut når vi tar i betraktning den formulering hvor det inngår. Formuleringen kan i sin tur bare forstås adekvat for så vidt den sees i lys av diktet som en helhet. Diktet er på sin side en del av et forfatterskap og kan bare begripes fullt ut dersom det leses i lys av det. Men forståelsesarbeidet slut­ ter ikke her. Forfatterskapet er ingen helhet som hviler i seg selv. Det er uttrykk for et miljø og kan derfor bare for161

11

TRADISJONER OG SKOLER

stås fullt ut på bakgrunn av kjennskap til miljøet. Men mil­ jøet er i sin tur en del av tidsepoken og tidsepoken er på sin side en del av verdenshistorien. Først her finner vi grensene for det enkelte forståelsesprosjekt. Visse vilkårlige begrensninger må følgelig legges inn i all fortolkning dersom den over­ hodet skal kunne utføres. Ikke desto mindre kommer det åndsvitenskapelige ideal etter Diltheys mening tilsyne i den­ ne indre organiske enhet. For det er å forstå hele menneske­ slektens historisk-konkrete uttrykk utfra den verdenshistoriske sammenheng og det som er felles for alt åndelig liv. Helt følgeriktig oppfattet derfor Dilthey sitt filosofiske prosjekt som en kritikk av den historiske fornuft, noe Kant etter hans mening ikke hadde forstått betydningen av. Nykantianeren Wilhelm Windelband (1848-1915) var enig med Dilthey i at man måtte skille klart mellom naturviten­ skapene og de historiske vitenskapene, som han valgte å kalle dem. Men han avviste Diltheys begrunnelse for å forfekte dette skillet. I en berømt rektortale ved universitetet i Strasbourg, høsten 1894, sammenfattet Windelband sin oppfatning på denne måten: Erfaringsvitenskapene søker i erkjennelsen av det virkeli­ ge enten det almene i form av naturlover eller det særskil­ te i sin historiske skikkelse. (...) Den første er en lovsøkende vitenskap, den andre (er) historievitenskap. Den før­ ste (delen av erfaringsvitenskapene) formidler det som all­ tid er, den andre (formidler) det som engang var. Den vi­ tenskapelige tenkning er ... i det ene tilfellet nomotetisk, i det andre idiografiskf Etter Windelbands mening har forskjellen mellom de to ho­ vedtypene av vitenskaper ikke noe å gjøre med ulikheter i selve forskningsgjenstanden. Det dreier seg ikke om ontologiske forskjeller som får metodologiske konsekvenser. Forskjellen skriver seg fra ulike tilnærmingsmåter eller erkjennelsesinteresser, som det kan hete i våre dagers terminologi. Felles for

162

begge vitenskapstypene er at de bygger på erfaringen. For­ skjellen kommer til uttrykk i den slags kunnskap de har som mål å etablere. Naturvitenskapene søker å formulere almene lover for sammenheng i naturen, de historiske vitenskapene søker derimot det individuelle for det individuelles egen skyld. Naturvitenskapene kan derfor karakteriseres som nomotetis­ ke (nomos = lov på gresk) mens de historiske vitenskapene karakteriseres som idiografiske (beskrivende). Men vi legger merke til at hverken Dilthey eller Windelband direkte interesserer seg for de humanistiske fagenes sær­ trekk. For dem gjelder det i første rekke å få slått fast at det finnes i det minste to hovedtyper av vitenskapelige virksom­ heter som begge har sin berettigelse uten å kunne bli redu­ sert til et felles utgangspunkt. For dette er tilstrekkelig i seg selv til å gjendrive den positivistiske enhetstesen. En elev av Windelband, Heinrich Rickert (1863-1936), vi­ dereførte hans synspunkter i et stort anlagt arbeid, Die Grenzen der naturwissenschaftlichen Begriffsbildung (Grensene for den naturvitenskapelige begrepsdannelse), hvor han forsøk­ te å vise at de naturvitenskapelige begrepene ikke er egnet til å gripe det individuelle fenomen i dets individualitet. Et vik­ tig poeng i denne forbindelsen er Rickerts utvikling av idéen om hvordan fakta konstituerer seg som fakta i den histori­ ske delen av det han kalte kulturvitenskapene. I motsetning til dem som vi tidligere har omtalt, erkjente Rickert at det i visse kulturvitenskaper også finnes et systematisk-teoretisk aspekt. Ifølge Rickert (og Windelband) består vår fortid av utallige tilfeldige enkeltforhold. Ingen vil noensinne kunne håpe på å lage en oversikt over dem. Det ville heller ikke ha noe poeng. For det er bare den slags enkeltforhold som er bærere av verdier som kan betraktes som historiske fakta. Og blant disse er det historikerens oppgave å velge ut dem som har vært vesentlige i det historiske forløp han har satt seg som mål å gjengi. Det innebærer at historiske enkeltfor­ hold er meningsfulle i kraft av å være knyttet til realiserin­ 163

gen av menneskelige verdier. I et nøtteskall er dette en teori om historiske så vel som samtidige sosiale faktas meningsfullhet. Derimot har han ingen teori om hvordan man avgjør hvorvidt et faktum har vært vesentlig eller ikke i det histori­ ske forløp. Hermeneutikken i vår tid

Dilthey og Windelband/Rickert hadde ulike begrunnelser for å betrakte åndsvitenskapene (de historiske vitenskapene/kulturvitenskapene) som autonome, men de tvilte likevel ikke på at det fantes en forskjell her som det var viktig å få frem i lyset. Debatten om disse spørmålene fortsatte til omkring 1930. Da svingte pendelen igjen og den logiske positivismen ga den enhetsvitenskapelige tesen ny vind i seilene, til tross for at Dilthey-eleven Theodor Litt ga et betydelig bidrag til debatten med sin avhandling, Das Allgemeine im Aufbau der geisteswissenschaftlichen Erkenntnis (1941) — Det almenes plass i oppbyggingen av den åndsvitenskapelige erkjennelse; og nykantianeren Ernst Cassirer med sin studie, Zur Logik der Kulturwissenschaften (1942) — Om kulturvitenskapenes logikk, leverte et av de vektigste innlegg i hele denne århun­ drelange debatten. Først i begynnelsen av 1970-årene ble det påny liv i diskusjonen omkring de humanistiske disiplinenes grunnlagsproblemer. Da hadde den logiske positivismen mistet sin overbevisningskraft og den hermeneutiske tradisjonens nye hovedverk, Wahrheit undMethode (1960) — Sannhet og me­ tode, forfattet av den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer, var allerede begynt å sette spor etter seg. Ved siden av Gada­ mer har også den tidligere omtalte finske filosofen von Wright og tyskeren Karl-Otto Apel gitt substansielle bidrag til for­ ståelsen av humanioras egenart og de metodologiske følger dette må få for den konkrete forskningspraksis. Vi skal av­ slutte denne framstillingen med å skisse deres hovedsynspunk­ ter på de humanistiske disipliners særtrekk.

164

Hans-Georg Gadamer og kritikken av Dilthey

I forlengelsen av den historiske skolens synspunkter utfor­ met Dilthey en hermeneutikk, i betydelig grad inspirert av Schleiermacher, hvor målet var å kunne rekonstruere bevissthetslivet til den som var opphavsmann til det individuelle og historisk-konkrete uttrykk, som etter hans oppfatning var de eneste legitime data i åndsvitenskapene. I dette historiskrekonstruktive programmet ligger det et ideal om objektivi­ tet som uten tvil er påvirket av naturvitenskapenes store prestisje på Diltheys tid. Etter Gadamers syn finnes det her en uløst konflikt i Diltheys tenkning. Dette idealet om objektivitet er ikke forenlig med det begrep om historisk er­ faring som for Dilthey legitimerer den hermeneutiske forståelsesmetoden. Man må etter Gadamers mening gi opp rekonstruksjonshermeneutikken til fordel for en universell eller fi­ losofisk hermeneutikk. Det er en slik hermeneutikk han ut­ arbeider i Wahrheit und Methode. Der tar han utgangspunkt i det forhold at menneskets situasjon i verden er grunnleg­ gende karakterisert ved at det er et forstående vesen i prak­ tisk virksomhet. Forståelse er for Gadamer en grunnstruk­ tur i all menneskelig aktivitet. All teoretisk forståelse må der­ for ha sitt utspring i den livsverden av mening som menne­ sket lever i, og den må i siste instans gripe modifiserende inn i den. For Gadamer er det derfor gitt at vi forstår fortidige og fremmede tekster og begivenheter. Forståelsen inntreffer fordi vi ifølge Gadamer har en felles sak med våre forfedre, på samme måte som vi i en ekte dialog er åpen for hva den annen part sier om et felles emne. På denne almenfilosofiske bakgrunn fremstiller Gadamer fortolkningsvirksomheten som et møte mellom tekst og leser hvor poenget er at teksten har noe å si fortolkeren i den forstand at han kan integrere forståelsen i sin nåtidige livssammenheng. A forstå en historisk hendelse eller tekst er, utfra Gadamer, å kunne anvende den på sin samtid. Han bruker her det tekniske uttrykket appli­ o

165

kasjon, og hans analogi er eldre lovtekster som anvendes på et nytt og ganske anderledes samfunn enn det som eksisterte da loven ble vedtatt. Lovene griper på denne måten konsti­ tuerende inn i det nåtidige samfunnet og får derigjennom ny mening. Det egentlige fortolkningsarbeid setter inn når en hen­ delse eller en tekst ikke er umiddelbart tilgjengelig for oss. Det skyldes selvfølgelig at det fortidiges horisont er altfor ulik fortolkerens. Gjennom historiske studier skal man da tileg­ ne seg denne underforståtte horisont — for-forståelsen — for å kunne åpne teksten og gjøre den til sin. Her snakker Gadamer om horisontsammensmelting. Poenget er at forforståelsen har en positiv funksjon i forståelsen. A forstå inne­ bærer jo nettopp å tilegne seg de for-dommene som åpner en tekst eller en hendelse for oss. Denne subjektive ytelsen må aldri underslås i humanistisk forskning, slik rekonstruksjonshermeneutikken ønsker å gjøre det. Målet for den hu­ manistiske forskning blir i dette perspektivet ikke å rekon­ struere noe fortidig for dets egen skyld og på dets egne pre­ misser. Det er nemlig en umulig oppgave. Målet er snarere å bidra til å øke vår selvforståelse i egenskap av historiske vesener som lever og virker i en verden som forlenes med me­ ning gjennom menneskenes egen aktivitet. Dette oppnås ved at fortidige hendelser og verk finner anvendelse (applikasjon) på vår egen tid. De sier oss noe. Vi arbeider således i huma­ niora uopphørlig med et selvfortolkende prosjekt. Og det fin­ nes ingen objektiv sannhet om menneskets lodd i verden, iføl­ ge Gadamer. o

Karl-Otto Apel og den transcendental-pragmatiske hermeneutikken Oppfatningen av humaniora som et selvfortolkende prosjekt blir delt av den tyske filosofen Karl-Otto Apel (f. 1922). Men han står i en litt annen filosofisk tradisjon og deler derfor ikke Gadamers begrunnelse for dette synspunktet. Apel kal-

166

ler sin filosofiske virksomhet et transcendental-pragmatisk prosjekt. Med denne betegnelsen signaliserer han en tilknyt­ ning til to viktige tradisjoner i den vesterlandske filosofien: transcendentalfilosofien (Immanuel Kant (1724-1804) og Mar­ tin Heidegger (1889-1976)) og pragmatismen (Charles San­ ders Peirce (1839-1914) og Ludwig Wittgenstein (1889-1951)). Dette gjør Apel til en sentral skikkelse i samtidens filosofi idet han prøver å forene kontinental og visse deler av analy­ tisk filosofi. Heidegger og Wittgenstein er de to filosofene som har betydd mest for Apels filosofi, Heidegger i den første de­ len av hans forfatterskap og Wittgenstein siden begynnelsen av 1970-tallet. Apel forsvarer en variant av tesen om at det finnes to ho­ vedtyper av vitenskaper — naturvitenskapene og humanvitenskapene (som altså er den fjerde betegnelsen som brukes om den gruppen av vitenskaper som kontrasteres med natur­ vitenskapene; de tre andre er åndsvitenskapene, de historis­ ke vitenskapene og kulturvitenskapene). Etter Apels mening dreier det seg om to klart forskjellige erkjennelsesformer med ulike mål og erkjennelsesinteresser — den kausale erkjennelsesformen og den forstående erkjennelsesformen. Den før­ ste er dominerende i naturvitenskapene mens den andre do­ minerer humanvitenskapene. Apel hevder dessuten at den for­ stående erkjennelsesformen er mer grunnleggende enn den kausale. Dette synspunktet forsvarer han blant annet i en kjent artikkel «The A Priori of Communication and the Foundations of the Humanities» (1972).3 Siden det er i denne artikkelen han mest utførlig behand­ ler spørsmålet om humanioras egenart, er det hensiktsmes­ sig å la Apel komme til orde gjennom den. Artikkelen tar form av en gjennomgripende kritikk av det begrep om språk og den oppfatning av meningens natur som etter hans me­ ning forekommer i den logiske positivismen. Det er med an­ dre ord forestillingen om universalspråket og det semantiske synet på meningens natur som står i fokus for hans kritiske 167

analyse. Universalspråket kan kort beskrives på følgende må­ te. Det består av et vokabular av logiske og ikke-logiske språk­ tegn, tegnene forbindes til velformede setninger på grunnlag av et lite antall formingsregler (syntaktiske regler); over­ ganger fra én velformet setning i språket til en annen foretas på grunnlag av et meget lite antall transformasjonsregler (slutningsregler), og de ikke-logiske tegnene gis erfaringsmessig innhold ved å bli knyttet til virkeligheten ved hjelp av et sett av korrespondanseregler eller konvensjoner. Disse reglene eller konvensjonene fastlegger da det empiriske innhold og der­ med meningen til de enkelte tegn i systemet. Meningen til vel­ formede setninger i idealspråket er de saksforhold som de en­ kelte setninger på grunnlag av sin tegn-mening foregir å be­ skrive. Å kjenne meningen til en setning i idealspråket er med andre ord å vite hva om er tilfelle dersom setningen er sann. Av denne beskrivelsen ser vi at meningen til det enkelte tegn så vel som den enkelte setning i universalspråket etableres ute­ lukkende på grunnlag av de korrespondanseregler som for­ binder språk og virkelighet. Den universalspråklige menin­ gen må derfor sies å være en funksjon av relasjonen mellom språk og virkelighet og bare av den. Ingen andre forhold kom­ mer i betraktning. Det er denne oppfatningen av meningens natur som kalles den semantiske. Etter Apels oppfatning er dette språkbegrepet altfor sne­ vert og synet på meningens natur er utilstrekkelig. Et språk som utformes etter de skisserte prinsippene vil riktignok kunne brukes til å uttrykke naturvitenskapelig kunnskap, men det kan ikke anvendes til mellom-menneskelig (intersubjektiv) kommunikasjon. Forholdet til brukerne og brukssituasjone­ ne er underforstått i konstruksjonen av et slikt idealspråk. Det innebærer at det mangler hele den pragmatiske dimensjonen.4 Og den trengs blant annet for i det hele tatt å kunne formulere de korrespondanseregler som skal forbin­ de universalspråkets tegn med et bestemt aspekt av virkelig­ heten. I forlengelsen av Wittgensteins senfilosofi mener Apel

168

dessuten å kunne vise at den pragmatiske dimensjonen med nødvendighet er forankret i språkbrukernes handlemåter og livsformer. Den representerer således på en og samme tid både det sted hvor språkets mest grunnleggende begreper tilvirkes og den grense som fastlegger rammene for disse begrepenes innhold. Etter hans mening er det nettopp humanioras opp­ gave å avdekke i hvilken forstand mennesket er et produkt av sine egne begrepsdannelser og derfor kan sies å være et selvfortolkende vesen. Dersom språkets mest grunnleggende begreper kan sies å ha en slik forankring i den kommunikative og intersubjektive bruken av språket, vil det også medføre at den forstående erkjennelsesformen er mer grunnleggende enn den kausale. Dette prøver Apel å vise i siste del av artikkelen. Her går han løs på Carl G. Hempels argumentasjon for at den deduktivtnomologiske forklaringsmodellen også lar seg anvende i hi­ storieforskningen. Hempels strategi går ut på å vise at for­ ståelse bare er et slags psykologisk hjelpemiddel når mennes­ kelige handlinger skal forklares vitenskapelig. Han tar med andre ord sikte på å belegge at forståelse er et underordnet og eliminerbart element i den kausale erkjennelsesform. Det gjør han i to trinn. Første skritt innebærer å oppfatte de to erkjennelsesformene som to konkurrerende erkjennelsesformer med samme målsetting. Der hvor den ene søker en år­ sakssammenheng, søker den andre en umiddlebar forståel­ se. Andre skritt innebærer å oppfatte den umiddelbare for­ ståelse som en art psykologisk innlevelse. (Vi har tidligere sett at Diltheys utforming av hermeneutikken gir et visst grunn­ lag for en slik oppfatning.) Dette medfører i sin tur at for­ ståelse mister sin metodologiske status og blir et psykologisk begrep som ikke har noe å gjøre med historieforskningen og samfunnsforskningens metoder. Apel avviser begge disse momentene i Hempels argumentative strategi som feilaktige. For det første er det uriktig at de to erkjennelsesformene har samme mål. Betydelig forenklet

169

kan vi si at ifølge Apel søker den kausale erkjennelsesformen å forklare hvordan noe skjer mens den forstående erkjennel­ sesformen søker å forstå hva som skjer eller skjedde. Og vi kan ikke en gang reise spørsmålet om hvordan noe skjedde før vi vet hva som skjedde. På grunnlag av overleverte do­ kumenter vet vi f.eks. at Kleopatra tok sitt eget liv ved å la seg bite av en giftslange. Hva slags handling var dette? Hvor­ for valgte hun nettopp denne dødsmåten? Det kan vi kom­ me til klarhet over når vi makter å fastlegge hennes hensikt med dette valget. Og hensikten kan identifiseres ved å trenge inn i den kulturelle konteksten for hennes handling, slik Dil­ they anbefalte. Et nærmere studium av den egyptiske religi­ on kan gi oss nøkkelen til hva slags handling dette var. For et slikt studium vil avdekke at i datidens religiøse forestillin­ ger var slangen forbundet med de himmelske makter. Det som i vår tid fremstår som en ubegripelig handling, blir i lys av dette et rasjonelt valg. Utfra den rådende religiøse tro for­ står vi hennes handling. Ved å bringe hensikten på det rene makter vi å gi hennes handlig identitet. Først når vi kjenner den blir det mulig å spørre om hvordan dette kunne skje, hva slags overordnet historisk forløp hennes handling var en del av. Apels andre innvending tar utgangspunkt i Hempels opp­ fatning av den forstående erkjennelsesformen som psykolo­ gisk innlevelse. Etter Apels mening forutsetter en slik opp­ fatning et feilaktig syn på historiske og sosiale data. De opp­ fattes som fortolkningsfrie og verdifrie beskrivelser. Et slikt syn står imidlertid ikke for en nærmere analyse. For her over­ ser man at enhver beskrivelse av virkeligheten allerede forut­ setter en gitt forståelse av den. Denne forståelsen er fastholdt og nedfelt i kulturens tradisjonsformidlede språk i form av begreper. Det er derfor logisk umulig for språkføre vesener å begå verdifrie og fortolkningsfrie beskrivelser av såvel na­ turen som samfunnet. For våre reaksjoner på naturlige så vel som kulturelle fenomener innebærer at vi oppfatter dem ved

170

hjelp av de begreper som står til rådighet for oss. Med ut­ gangspunkt i disse begrepene gir vi fenomenene identitet, for det er først det begrepsmessig fastholdte fenomen som frem­ trer som et fenomen i den menneskelige virkelighet. Alt annet er hinsides rekkevidden av vår erkjennelse. (På dette punk­ tet er arven fra Kant tydelig hos Apel.) Det mest grunnleg­ gende spørsmål dreier seg alltid om hva vi reagerer på og hvor­ dan fenomenenes identitet er kommet istand. Og det er spørs­ mål av dette slaget man prøver å besvare i den forstående erkjennelsesformen — spørsmål som angår en felles virkelig­ hetsoppfatning som går forut for enhver naturvitenskapelig problemstilling. Derfor er den forstående erkjennelsesformen mer grunnleggende enn den kausale. Likevel er det ikke uri­ melig at man i naturvitenskapene ser bort fra problemene med fenomenenes identitet og hvordan den etableres, for den fore­ ligger som et faktum for den enkelte forsker som viser inte­ resse for sammenhenger i naturen. Med rette blir den tatt for gitt der. Men det er på ingen måte tilfelle i humaniora og i samfunnsvitenskapene. For her hører det til dagens orden å forstå utsagn, kunstverk og handlinger i lys av deres iboende virkelighetsfortolkning. Humanistiske og samfunnsvitenska­ pelige forskere arbeider således uopphørlig på å forbedre og utdype språkfellesskapets selvforståelse. Det er hva den for­ stående erkjennelsesformen er alene om å frembringe.

Georg Henrik von Wright og den kritisk-analy tiske hermeneutikken I den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein er von Wright (f. 1916) en av de ledende figurene; spesielt er han kjent for sin innsats i logikken, og for sitt bidrag til å klar­ gjøre den logiske strukturen i den slags forklaring som fore­ kommer i menneskevitenskapene. I likhet med Apel er von Wright av den mening at vi her har å gjøre med to hovedty­ per av vitenskapelige virksomheter og derfor også med to

171

logisk sett forskjellige typer av forklaringer. I sin innflytel­ sesrike bok, Explanation and Understånding (1971), gjør han utførlig rede for denne forskjellen. Hans hovedpoeng er kort og godt at Hempels deduktivt-nomologiske forklaringsmo­ dell er dekkende for de fleste former for naturvitenskapelig kunnskap. I menneskevitenskapene er det derimot en intensjonal modell for forklaringer som må anvendes. En slik mo­ dell forklarer handlinger utfra hensikt og situasjonsforståelse. Den intensjonale forklaringsmodellen kan skjematisk be­ skrives slik:

(1) Personen P har til hensikt å nå målet M. (2) P mener at det er nødvendig å gjøre handlingen H for å oppnå M. (3) Altså setter P i gang med å gjøre H når den rette situa­ sjonen inntreffer. Hvis vi nå sammenligner dette skjemaet med strukturen i den deduktivt-nomologiske forklaringsmodellen, vil vi straks se visse vesentlige forskjeller. DN-modellen krever at det som skal forklares, explanandum, må kunne utledes logisk fra et sett av premisser hvor minst en av den har karakter av et universelt lovutsagn og hvor minst én av de øvrige premisse­ ne beskriver de nærmere omstendighetene for anvendelsen av de(t) universelle lovutsagne(t)ne. I forenklet og skjema­ tisk form ville det da ta seg slik ut:

(1) Alt jern utvider seg ved oppvarming. (2) Dette er et stykke jern og det er blitt oppvarmet. (3) Dette jernstykket har utvidet seg. Her følger (3) fra (1) og (2) i formal-logisk forstand. For det er ikke mulig å påstå (1) og (2) samtidig som vi benekter (3). Da vil vi motsi oss selv. Hvis derfor (1) og (2) er sanne, så må også (3) være sann.

172

Hvilke viktige forskjeller finner vi så mellom disse to forklaringsskjemaene? Den første viktige forskjellen er at den intensjonale modellen ikke er et logisk gyldig slutningsskjema mens det er DN-modellen. For P kan f.eks. ha skiftet me­ ning når den rette situasjonen inntreffer, eller han har inn­ sett at det ikke er tilstrekkelig bare å gjøre H for å oppnå målet M, etc. Alt dette kan skje uten å gjøre den intensjona­ le modellen ugyldig. Men i de tilfeller hvor skjemaet faktisk finner anvendelse, har vi å gjøre med en begrepslogisk og ikke en formallogisk overgang fra premisser til konklusjon. A ha til hensikt å oppnå noe og å gå i gang med å arbeide for å nå det når anledningen byr seg, er egentlig to sider av sam­ me sak. Vi kan ikke berettiget si om en person P at han har en gitt hensikt dersom den ikke søkes realisert når anlednin­ gen byr seg. På den annen side kan vi ikke gi disse handlin­ gene identitet som de eller de bestemte handlinger uten å vise til den hensikt som de antas å skulle realisere. Det er denne begrepslogiske forbindelsen som legitimerer slutningen når de øvrige tilfeldige forhold er ryddet av veien. I DN-modellen er derimot overgangen fra premisser til konklusjon en gyldig slutning og av formallogisk karakter, som vi nevnte ovenfor. Den andre viktige forskjellen har å gjøre med at mens DNmodellen inneholder et universelt lovutsagn, så forekommer det ikke noe slikt i den intensjonale modellen. Man viser f.eks. ikke til universelt gyldige lover for menneskenaturen, slik po­ sitivistene i det forrige århundre antok at man måtte gjøre. Den intensjonale modellen er utformet for enkeltindivider og deres hensikter, mål og handlinger. Den tredje viktige forskjellen dreier seg om nærvær kon­ tra fravær av henvisningen til meningsfulle størrelser. Den intensjonale modellen gjør forklaringen avhengig av P’s for­ ståelse av situasjonen. Det er P som avgjør når den rette situa­ sjonen foreligger. Uten dette elementet ville den intensjona­ le modellen ikke ha noe poeng. DN-modellen er derimot kje­ misk fri for enhver henvisning til meningsfulle størrelser som o

173

hensikter, mål og handlinger. På denne bakgrunn mener von Wright at det er berettiget å si at det faktisk finnes to hovedtyper av vitenskapelige virk­ somheter: naturvitenskapelige og menneskevitenskapelige. Den grunnleggende forskjellen mellom dem består i at de før­ ste arbeider med ikke-intensjonale forskningsobjekter mens de siste nettopp studerer intensjonale objekter, dvs. størrel­ ser som er essensielt karakterisert ved meningsfullhet, så som handlinger, tekster, kunstverk, etc. Von Wright slutter seg med andre ord til den rekken av filosofer og teoretikere fra Vico over Ranke og Dilthey til Gadamer, som hevder at de historisk-sosiale fenomenenes eksistensmodus må få konse­ kvenser for de metoder som anvendes i humaniora og sam­ funnsvitenskapene. Ifølge hele denne serien av filosofer ek­ sisterer historiske og sosiale fenomener i kraft av å bli for­ stått. En hilsen er bare en hilsen for så vidt den blir forstått som en hilsen. Etter von Wrights oppfatning er alle de feno­ mener som utgjør den menneskelige kultur grunnleggende ka­ rakterisert ved intensjonalitet eller meningsfullhet. Det fin­ nes to hovedtyper av mening: språklig mening og handlingsmening. Disse to meningstypene er både klart forskjellige og innbyrdes forbundne, slik vi har vært inne på tidligere. For­ ståelsen av et utsagn fører tanken til noe som ligger hinsides utsagnet; forståelsen av en handling innebærer derimot å gjøre handlingen selv tilgjengelig for tanken. Ikke desto mindre er de nært beslektet og forbundet; for å forstå en handling som den eller den bestemte handling innebærer — som vi tidlige­ re har sett — å gi den identitet ved å begrepsbestemme den utfra dens kontekst eller sammenheng. Og det å begrepsbe­ stemme en handling er jo ikke noe annet enn å beskrive den som den eller den bestemte handling på grunnlag av de hol­ depunktene som konteksten gir oss; utfra konteksten finner vi det berettiget å anvende et bestemt begrep på de bevegel­ ser vi kan iaktta. (Tenk her på eksemplet med å løfte armen.) Og et begrep er i sin tur en språklig størrelse; det er en av

174

de betydninger som er knyttet til en betegnelse. Hvis vi der­ for skal komme videre i denne problematikken må vi etter von Wrights mening reise det helt generelle spørsmålet: Hva er mening? Hva vil det si at handlinger, tekster og kunstverk er meningsfulle? Vi har allerede lært å kjenne de to viktigste standpunktene i denne problematikken: den semantiske og den pragmatiske oppfatningen av meningens natur. I likhet med Apel er von Wright overbevist om at det er den prag­ matiske oppfatningen som er den mest grunnleggende, selv om den semantiske oppfatningen kan være et tjenlig grunn­ lag i visse deler av vitenskapsfilosofien, som f.eks. i naturvi­ tenskapene. I von Wrights øyne er det Wittgenstein som har levert den mest implikasjonsrike analysen av meningens na­ tur, selv om han ikke har sagt noe om hvordan meningsfenomenene skal behandles i humaniora og i samfunnsvitens­ kapene. I artikkelen «Humanism and the Humanities» frem­ hever von Wright i særdeleshet Wittgensteins argumentasjon mot muligheten av private språk.5 Dersom dette er riktig, er ethvert naturlig språk som norsk, tysk, engelsk, fransk, ki­ nesisk, etc. nødvendigvis et sosialt og intersubjektivt feno­ men. (Vi husker at for Dilthey var også språket en overindividuell størrelse.) Å bestemme språket som et sosialt og in­ tersubjektivt fenomen har to viktige følger. Mening er for det første noe som formidles (traderes) innen et språkfellesskap. Den må derfor læres og tilegnes. Mening er for det andre nær forbundet med handling — her må vi erindre at «pragma» er det greske ordet for handling; det er det man henspiller på når man snakker om den pragmatiske oppfatningen av meningens natur. A lære ens morsmål er ikke å bli gitt en kata­ log over betegnelser for objekter og noen regler for hvordan disse betegnelsene skal kombineres. Det er snarere å vokse inn i et språkfellesskap i kraft av å lære å utføre et mangfold av virksomheter hvor bruk av språk inngår på en ikkeeliminerbar måte. Et eksempel kan være det å lære hva det vil si å gi et løfte. Det er noe som for det første ikke kan gjø­ o

175

res uten å bruke språk i en eller annen forstand. For det annet er det ikke nok bare å uttale ordene: Jeg lover å komme. For da kan også en papegøye gi et løfte. Vi må lære å forstå hva en forpliktelse er; for det å gi et løfte er å forplikte seg til å holde løftet; man må dessuten lære å godta at det er be­ rettiget å kritisere en for å bryte et løfte, etc. etc. Å lære å bli en kompetent deltager i en slik sosial praksis som det å gi et løfte er, innebærer med andre ord å lære å beherske gan­ ske grunnleggende trekk i mellommenneskelige forhold. Det er ved å lære å utføre utallige sosiale virksomheter på den etablerte måten at språket blir tilgjengelig for oss. «Praksis gir ordene deres mening», sier Wittgenstein;6 og på det punk­ tet følger von Wright ham helt og fullt. Etter hans syn ligger det i Wittgensteins pragmatiske oppfatning av meningens na­ tur en nøkkel til å kunne klargjøre både forståelsen av intensjonale fenomener og forklaringen på hvorfor de opp­ trer under bestemte vilkår. Begge typer av virksomheter gjør nemlig essensiell bruk av regler. Vi forstår ikke utsagn uten å kjenne de regler eller konvensjoner som gjelder for bruken av de ordene som inngår i utsagnet. Heller ikke vil vi kunne forstå grunnene til folks handlinger dersom vi ikke kjenner de konvensjoner og regler som styrer de mellommenneskeli­ ge handlinger. Regler og konvensjoner av dette slaget kan inn­ deles i to hovedklasser etter von Wrights mening — de konstitutive og de regulative. Konstitutive regler definerer en prak­ sis mens regulative gir en rettesnor for hva som bør gjøres. Reglene i sjakk er f.eks. konstitutive regler; for de fastlegger hva som skal regnes som et trekk i spillet, hvordan brikker skal flyttes, etc. I det univers som sjakkspillet utgjør, bestem­ mer reglene hva en sjakk-handling er og hva som ikke er en sjakk-handling. De konstituerer med andre ord sjakk-universets meningsfullhet. Hvis vi derimot er i et finere selskap og prø­ ver så godt vi kan å følge de regler som gjelder for skikk og bruk, så praktiserer vi regulative regler. Etiketteregler og mo­ ralske normer er gode eksempler på regulative regler.

176

Med utgangspunkt i dette skillet mellom to hovedtyper av regler fremmer von Wright en tese om hvordan regler er knyt­ tet til det å forstå og forklare ulike aspekter ved sosialt liv: (1) Konstitutive regler lar oss forstå handlingers mening. (2) Regulative regler setter oss i stand til å forklare hvorfor hand­ linger blir utført. I tilbakeblikk ser vi at dette innebærer en betydelig presi­ sering av Diltheys metodologiske krav til den åndsvitenskapelige forsker. Derfor kan von Wright med sitt pragmatiskmeningsteoretiske utgangspunkt sies å videreføre Diltheys pro­ sjekt i en fruktbar retning.

177

12

TRADISJONER OG SKOLER

NOTER I.

II.

Vitenskap og vitenskapsfilosofi

1.

Det finnes på norsk en utmerket liten bok som gir en forholds­ vis utførlig fremstilling av flere varianter av begrepsanalyse. Den er skrevet av Paul M. Opdal og bærer tittelen. Begreps­ analyse og pedagogikk, Universitetsforlaget (1983).

2.

For å utdype og konkretisere dette eksemplet er det meget nyt­ tig å lese en fremstilling av persepsjonspsykologi. På norsk fin­ nes det en meget god redegjørelse i Kjell Raaheim (red.): Grunnbok i psykologi, bind I, kapittel 3.

Den logisk-empiristiske tradisjonen i vitenskapsfilosofien 1.

Albert E. Blumberg & Herbert Feigl: «Logical Positivism»; Journal of Philosophy, 28. årgang, nr. 11 (1931).

2.

Se f.eks. Herbert Feigl: «Logical Empiricism». Den er tryk­ ket i D.D. Runes (red.): Twentieth Century Philosophy, New York (1943).

3.

Otto Neurath et alii: Wissenschaftliche Weltauffassung. Der Wiener Kreis; Artur Wolf Verlag, Wien (1929), s. 16.

4.

Dette er en forestilling som er ytterst problematisk. Den blir også grundig imøtegått både av Karl R. Popper og Thomas S. Kuhn. Se spesielt kapitlet om den kritiske rasjonalismen hvor Poppers oppfatning av de singulære observasjonsutsagn blir fremstilt, s. 101-2.

5.

Det finnes en fyldig og god fremstilling av vitenskapsfiloso­ fien til Aristoteles hos Anfinn Stigen: Tenkningens historie, bind I. Stigen har også skrevet en lesverdig bok om Aristote­ les som kan utfylle bildet: Aristoteles — en innføring; Dreyer forlag, Oslo (1977).

6.

Hos Odd Wormnæs: Vitenskapsfilosofi; Gyldendal, Oslo (1984) finnes det en fyldig fremstilling av den aksiomatiske me­ toden hos Euklid og Newton.

7.

Når det gjelder å skaffe seg et mer fullstendig bilde av proble­ mene omkring parallell-postulatet, se Kjell S. Johannessen (red.): Glimt fra vitenskapsfilosofiens hovedområder, Sigma forlag, Bergen (1985), kap. 3.

8.

Utsagn kan også meddele andre slags tankeinnhold, f.eks. nor­ mativt og vurderende. For en utdypende kommentar til dette

178

skillet, se Kjell S. Johannessen: Pragmatisk kommunikasjons­ teori og argumentasjonslære; Sigma forlag, Bergen (1985), kap. 1.

9.

Påstanden er egentlig det uttrykte tankeinnholdet som enten stemmer eller ikke stemmer overens med det saksforhold som den foregir å fremstille. Her ligger det et ikke ubetydelig pro­ blem for de logiske positivistene. For et utsagn må oppfattes som en enhet av formulering og tankeinnhold. Det gjør det vanskelig å formulere verifikasjonsprinsippet mer presist. For hva gjelder det egentlig for? Vi har nå tre muligheter: 1. Det gjelder for selve formuleringen. 2. Det gjelder for påstanden og den alene. 3. Det gjelder for enheten av formulering og på­ stand. Alle tre alternativene skaper vanskeligheter for verifi­ kasjonsprinsippet. Se i denne forbindelse Oswald Hanfling: Logical Positivism; Oxford (1981), kap. 2.

10.

Rudolf Carnap: The Unity of Science; London (1934), s. 32.

11.

Ludwig Wittgenstein: Tractatus Logico-Philosophicus; Lon­ don (1922), 4.023.

12.

Wittgenstein, op. cit., 6.54. Det er den nestsiste formulerin­ gen i Tractatus. Den aller siste lyder: Wovon man nicht sprechen kann, dariiber muss man schweigen. (Det man ikke kan snakke om, må man tie om.) Og den var ikke mindre provo­ serende. Den førte faktisk til at Wittgenstein ble betraktet som en slags språkmystiker. Og det var en særdeles lite dekkende forståelse av hans filosofi.

13.

Dette er en bevisst forenkling av karakteren til de metaspråklige prinsippene, slik de ble forstått av de logiske positivist­ ene. De gjorde også et skille mellom elementær og teoretisk syntaks. I hvilken utstrekning den teoretiske syntaksen behol­ der sin karakter av regel er uklart. Det spiller heller ingen rol­ le for vår fremstilling.

14.

Tennisballer er naturligvis ikke naturlige ting. Ikke desto min­ dre kan utsagnets karakter illustrere de poengene som er viktige.

III. Den kritiske rasjonalismen — Karl R. Popper 1.

Denne artikkelen foreligger i norsk oversettelse i artikkelsam­ lingen, Karl Popper: Fornuft og rimelighet som tenkemåte; Dreyer forlag, Oslo (1981). Både den og de øvrige artiklene i dette utvalget er vel verd et nærmere studium. Det er også boken til Peter Skagestad: Fornuft og feilbarlighet. Karl Pop-

179

pers kritiske rasjonalisme; Universitetsforlaget, Oslo-Bergen-Tromsø (1980).

2.

Karl R. Popper: «Vitenskap: Gjetninger og gjendrivelser»; i Fornuft og rimelighet som tenkemåte, s. 21.

3.

Popper, op. eit., s. 24.

4.

Popper: The Logic of Scientific Discovery; London (1959), s. 41.

5.

Denne teorien er formulert i to store artikler: «Epistemology Without a Knowing Subject» og «On the Theory of the Objective Mind». Begge er trykket i Poppers verk fra 1972: Objective Knowledge, Oxford. Sentrale utdrag fra disse artikle­ ne er oversatt til norsk i Fornuft og rimelighet som tenkemåte.

6.

Se Kjell S. Johannessen (red.): Glimt fra vitenskapsfilosofiens hovedområder, Sigma Forlag, Bergen (1985), kap. 2.

IV. Den vitenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein 1.

Denne boken er oversatt til dansk under tittelen: Videnskabens revolutioner; Forlaget Fremad, København (1973).

2.

For en utdyping av Wittgensteins oppfatning av meningens pragmatiske natur, se Kjell S. Johannessen: Wittgensteins senfilosofi. Et utkast til fortolkning; Filosofisk institutts stensil­ serie, nr. 42, Universitetet i Bergen (1978).

3.

Immanuel Kant: Kritik der reinen Vernunft, Konigsberg (1781), A-utgaven, 106.

4.

Kuhn forteller dette i forordet til sin artikkelsamling: The Essential Tension, Chicago (1977), s. xiii. Om historismen i den humanistiske forskning kan man f.eks. lese i Kjell S. Johan­ nessen (red.): Glimt fra vitenskapsfilosofiens hovedområder, Sigma Forlag, Bergen (1985), kap. 2 - «Humanioras vitenskaps­ filosofi».

5.

Thomas S. Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions, C hicago (1970), s. 146.

6.

Kuhn, op. eit., innledningen s. x.

7.

Ibid., s. 10.

8.

Om Ptolemaios og Newton kan man lese i Anfinn Stigen: Tenkningens historie, Gyldendal, Oslo (1983), bind 1, s. 188-194 og bind II, s. 448-466.

180

9.

V.

Denne uttalelsen faller i artikkelen «Reflections on My Critics». Den er trykket i Imre Lakatos & Alan Musgrave (red.): Criticism and the Growth of Knowledge; Cambridge (1970). Sitatet finnes på s. 235.

Den hermeneutiske tradisjonen 1.

Sei denne forbindelse Kjell S. Johannessen: Pragmatisk kom­ munikasjonsteori og argumentasjonslære; Sigma Forlag, Ber­ gen (1985), kap. 1-2.

2.

Wilhelm Windelband: «Geschichte und Naturwissenschaft» (Historie og naturvitenskap); trykket i Windelbands artikkel­ samling, Prdludien, Tiibingen (1907). Sitatet finnes på s. 26.

3.

Apels artikkel er å finne i tidsskriftet Man and World, 5. år­ gang (1972).

4.

Språkets pragmatiske dimensjon angår altså bruken av språ­ ket i konkrete sammenheng. Brukssituasjonene antas å være medbestemmende for hva slags tankeinnhold det er mulig å formidle ved hjelp av en formulering ved en bestemt anled­ ning. Se i denne forbindelse min lærebok i logikk, Pragma­ tisk kommunikasjonsteori og argumentasjonslære, kapittel 1, hvor dette synspunktet utdypes betraktelig. Wittgensteins oppfatning av språkets pragmatiske dimen­ sjon er forøvrig mer utførlig omtalt i forbindelse med von Wrights syn på humanioras egenart, se siste avsnitt i dette ka­ pitlet, s. 174 ff.

5.

Wittgensteins argument mot muligheten av private språk er rettet mot den forestilling at det skulle kunne finnes et språk som er slik at opphavsmannen av logiske grunner er alene om å forstå det. Et slikt språk er ifølge Wittgenstein utenkelig fordi det ikke vil være mulig å etablere og følge regler for bruken av språkets tegn under denne forutsetningen. Det skyldes at det ikke lar seg gjøre for en slik språkbruker å skille mellom faktisk å følge en regel og det å tro at en følger regelen. Hvis ikke dette skillet kan opprettholdes, så kan man ikke snakke om regler i forbindelse med det private språket, og da har vi ikke lenger å gjøre med et språk. For en utdyping av dette problemet, se Kjell S. Johannes­ sen: Wittgensteins senfilosofi. Et utkast til fortolkning; Filo­ sofisk institutts stensilserie nr. 42, Universitetet i Bergen (1978), kapittel 1.

6.

Ludwig Wittgenstein, Bemerkungen iiber Farben, Oxford (1980), § 317.

181

Kortfattet vitenskapsfilosofisk leksikon som helt bevisst praktiserte en form for logisk analyse når han i sine man­ ge samtaler ville vite hva godhet, rett­ ferdighet, kunnskap egentlig er. De aller fleste av filosofihistoriens bety­ delige filosofer har benyttet seg av en eller annen form for logisk analyse. Men det er først i det tyvende århun­ aksidens (av lat. accidere, komme fal­ dre at den logiske analysen bevisst er lende), det tilfeldige, det som ikke an­ blitt utviklet som et filosofisk metoderedskap. går en tings vesen eller essens*. Vi kan skille mellom to hovedfor­ mer for logisk analyse — den formalaksiom (gr. axioma, noe som kreves godtatt), en grunnsetning som godtas logiske og den begrepslogiske. De foruten bevis, enten fordi den ansees som mallogiske analysene hører idag selvinnlysende sann eller fordi den an­ hjemme i en egen disiplin, formalsees å være hensiktsmessig i den fore­ logikken*, hvor man studerer arguliggende situasjon. I det siste tilfellet menters gyldighet i lys av deres ibo­ er aksiomet å betrakte som en kon­ ende logiske form *. De begrepslogi­ ske analysene har som mål å avdek­ vensjon*. ke de enkelte komponentene i det gitte begrep*, de vilkår som gjelder for aksiomatisk system, en ordnet frem­ stilling av utsagn hvor et lite antall ut­ bruken av det, og hva slags forbindel­ sagn har karakter av aksiomer og al­ ser det har til andre begreper. Alle dis­ le de øvrige utsagn i systemet er utle­ se tre aspektene er viktige ved en bedet fra dem på grunnlag av formal- grepslogisk analyse, men de vil bli logiske slutningsregler alene. For Ari­ vektlagt forskjellig alt etter hvilken stoteles var det aksiomatiske systemet oppfatning av begrepenes natur og selve målet for den vitenskapelige virkemåte man baserer seg på (se opp­ virksomhet. Han tok for gitt at all vi­ slagsordet begrep*). I noen tilfeller praktiseres en me­ tenskapelig kunnskap lot seg ordne og get streng oppfatning av begrepslouttrykke i et slikt system. gisk analyse, f. eks. hos George analyse, oppdeling av noe i dets en­ Edward Moore, den tidlige Bertrand kelte bestanddeler. I vitenskapsfiloso­ Russell og de logiske positivistene i fien dreier det seg alltid om en eller tredveårene. Moore og Russell opp­ annen variant av logisk* analyse av fattet begrepsanalyse som en slags utsagn eller begreper. Vårt begrep om definisjon* hvor resultatet skulle ut­ kunnskap er f.eks. ofte blitt delt opp trykkes i en formel: analysandum = i følgende bestanddeler: Å ha kunn­ analysans. Analysandum er det begre­ skap om noe innebærer — (a) å tro pet som skal analyseres og analysans at noe forholder seg på en bestemt er sammenstillingen av de begrepsmessige bestanddelene som utgjør be­ måte; (b) å ha gode grunner for å tro grepets analyse. Det forutsettes da at dette; og (c) det er faktisk slik. Den logiske analyse er blitt forstått og ut­ analysans er betydningslik med ana­ lysandum. Forestillingen om et begrep ført på mange forskjellige måter. Sokrates kan sies å være den første ble imidlertid av mange oppfattet som

ad hoc (lat.), til dette særlige formål, kun for denne bestemte anledning. Uttrykket er særlig benyttet i forbin­ delse med vitenskapelige forklarin­ ger*. En ad hoc forklaring er en for­ klaring som ikke kan generaliseres. Den betraktes derfor som tvilsom.

182

en metafysisk størrelse. Ved å snak­ ke om vilkårene for bruken av begre­ pets språklige uttrykk, mente man f.eks. i den logiske positivismen å unngå de metafysiske overtoner som hefter ved forestillingen om et begrep. Derfor er Moores og Russells begreps­ analyse i ettertid blitt uttrykt på føl­ gende form: Tegnet «T» anvendes korrekt hvis og bare hvis kjennetegnene K j & K2 & K3 & .... Kn foreligger.

Dette er den mest alminnelig anvendte form for logisk analyse av begreper. Den har form av en definisjon*. I vitenskapsfilosofien finnes det imid­ lertid to andre analyseformer som fikk en viss utbredelse med den logi­ ske positivismen. Det dreier seg om reduktiv analyse og rasjonal rekon­ struksjon. Den reduktive analysen ar­ beider med hele utsagn idet den for­ utsetter at de språklige uttrykkenes mening kan forklares utfra deres bi­ drag til utsagnets mening som et he­ le. Målet for den reduktive analysen er å fremvise det erfaringsmessige inn­ holdet i teoretiske utsagn. Anvendel­ sen av verifikasjonsprinsippet* inne­ bærer å utføre en reduktiv analyse. Den rasjonale rekonstruksjon av be­ greper tar sikte på å oversette dem fra en dagligdags og intuitiv* bruk til en fornuftsmessig ombygget versjon — den rasjonalt rekonstruerte utgave — hvor visse utvalgte begrepskjennetegn er fastholdt samtidig som ett eller fle­ re nye kjennetegn er kommet i tillegg. Dette er tydelig f.eks. i formallogikkens rasjonale rekonstruksjon av utsagnsforbindelsene «hvis ... så». I dagligtal^p betrakter vi slike utsagn som irrelevante dersom det første delutsagnet (antesedenten) er usant: «Hvis butikken fremdeles er åpen, så kan du skaffe deg krydderet likevel». Dersom butikken er stengt, bortfal­ ler poenget med replikker av dette sla­ get. Men i formallogikken kan man

ikke arbeide med utsagnsstrukturer som har åpne plasser slik at det ikke er mulig å avgjøre om utsagnet er sant eller falskt. Man fastlegger derfor per konvensjon* at betingelsesutsagn på formen «hvis ... så» er å anse som sanne dersom antesedenten* er usann. På dette viset kan den rasjonalt re­ konstruerte versjonen av utsagnsforbindelsen «hvis ... så» inngå systemdannende forbindelser med de øvri­ ge utsagnsforbindelsene «og», «eller» og «ikke». I den forstand er ombyg­ gingen av denne utsagnsforbindelsens vanlige mening fornuftsmessig (rasjo­ nalt) begrunnet. De omtalte formene for begrepslogisk analyse har en semantisk* oppfatning av begrepenes natur og virkemåte som felles forutsetning. Den fjerde formen for begrepslogisk analyse bygger der­ imot på en pragmatisk* oppfatning av dem. Det innebærer at den vektleg­ ger bruken av de ulike begrepsuttrykk snarere enn relasjonen mellom be­ grepsuttrykk og de fenomener begrepsuttrykket betegner. Språkbrukssituasjonens karakter blir den primæ­ re analyseenhet. Denne versjonen av begrepslogisk analyse har sitt utspring i Ludwig Wittgensteins senfilosofi.

analytisk utsagn, utsagn som er sant ikraft av sin logiske form* alene. Der­ for sies analytisk sanne utsagn å væ­ re nødvendig sanne. Å forstå et ana­ lytisk sant utsagn er å innse at det er sant. a priori/a posteriori (lat. fra det som kommer /ør/fra det som kommer et­ ter), uavhengig/avhengig av erfarin­ gen. Brukes vanligvis om utsagn, be­ greper og erkjennelse. Uttrykket a priori har to hovedbetydninger: a) forut for erfaringen; b) uavhengig av erfaringen. Den første er genetisk og den andre er logisk. Den genetiske be­ tydningen brukes vanligvis ikke i vi­ tenskapsfilosofien. A priori erkjen-

183

neise er med andre ord erkjennelse som etableres uavhengig av sanseerfaringen. Utsagn som hevdes å være a priori er utsagn hvis gyldighet kan etableres uavhengig av erfaringen. antesedent (lat. det som går forut for), betegnelse for det første leddet i et betingelsesutsagn av typen «Hvis P, så Q». Her er altså P antesendenten. Det andre leddet i et betingelses­ utsagn kalles konsekvent*; Q er føl­ gelig konsekventen.

begrep (av tysk begreifen, fatte, be­ gripe), betegnelse på det som gjør det mulig for oss å forstå eller fatte noe. Vi snakker om begreper i en rekke viktige henseender: (a) i språklig sam­ menheng er et begrep å forstå som et rimelig klart avgrenset betydningsinn­ hold uttrykt ved en språklig betegnel­ se; i ontologisk sammenheng sies be­ grepene å fastholde det som språkbru­ kerne oppfatter som kjernen i de begrepne fenomener; (c) med hensyn på språkbrukerne selv sies begrepene å være mentale griperedskaper. Det fin­ nes en rekke ulike oppfatninger av be­ grepenes natur og virkemåte. De to viktigste synspunktene i vitenskapsfi­ losofien er den semantiske og den pragmatiske oppfatningen. Den se­ mantiske oppfatningen tar det for gitt at det er forholdet mellom språklig betegnelse og den betegnede klasse av fenomener eller ting, og den alene som er relevant når man skal forkla­ re hvordan de språklige uttrykk får sin mening. Betegnelsen «eple» betyr det den betyr fordi man i språksam­ funnet er blitt enige om at den skal betegne klassen av de frukter som vi kjenner som epler. Det samme gjel­ der enhver annen språklig betegnelse som uttrykker et rimelig klart avgren­ set betydningsinnhold. Derfor antar man også at begrepsinnholdet kan be­ skrives uttømmende ved å formulere de vilkår som gjelder for bruken av

begrepets språklige uttrykk (se be­ grepsanalyse under oppslagsordet analyse*). Hvert enkelt bruksvilkår kalles et begrepskjennetegn, og det ansees som nødvendig for den ade­ kvate begrepsbestemmelsen. Hele set­ tet av bruksvilkår betraktes som det eneste tilstrekkelige vilkår for be­ grepsbestemmelsen. Settet av bruks­ vilkår sies å være den fullstendige be­ skrivelse av begrepets innhold eller in­ tensjon. De fenomener eller ting som begrepskjennetegnene passer på, kal­ les begrepets omfang eller ekstensjon. Uttrykket «stol» brukes vanligvis på norsk til å betegne «sittemøbel med ryggstøtte beregnet for én person». Det siste uttrykket formulerer her vil­ kårene for å bruke uttrykket «stol» korrekt. Hvis noe berettiget skal kun­ ne omtales som en stol, så må det alt­ så for det første dreie seg om (a) et sittemøbel; (b) det må ha ryggstøtte, og (c) det må være beregnet for én person. Disse tre vilkårene fastlegger eller bestemmer begrepsinnholdet til begrepet ’stol’; og alle de sittemøbler som oppfyller disse vilkårene utgjør begrepets omfang. Det kan derfor sies at for den semantiske oppfatningen av begrepets natur og virkemåte er selve begrepet helt og fullt uttrykt i den regel som gjelder for bruken av begrepets språklige uttrykk. Dette be­ strides av den pragmatiske oppfatnin­ gen. Den fremhever i stedet samspil­ let mellom brukssituasjon og begrepsuttrykkets anvendelse som fundamen­ talt for dannelsen av det begrepsmessige innhold. Dessuten understreker den at det er forbilledlige eksempler og ikke regler som gir innhold og ret­ ning til bruken av språklige uttrykk. Den avviser derfor at det alltid skal være mulig å formulere en regel i form av nødvendige og tilstrekkelige bruksvilkår for begrepsuttrykket. Å analysere et begrep innebærer i det pragmatiske perspektivet å beskrive de forbilledlige og eksemplariske

184

brukssituasjonene for begrepsuttrykket i lys av den ferdighet og fortro­ lighet språkbrukeren har ervervet seg i omgangen med de begrepne fenome­ ner.

Begrunnelseskontekst / oppdagelseskontekst, et skille som ble innført av den logiske positivisten Hans Reichenbach. Uttrykket «oppdagelseskontekst» dekker de individualpsykologiske og sosiologiske forhold som er knyttet til en gitt vitenskapelig opp­ dagelse eller teoridannelse. Uttrykket «begrunnelseskontekst» betegner de vilkår som må være oppfylt dersom et vitenskapelig utsagn skal kunne be­ traktes som velbegrunnet. belegg, betegnelse for den argumentative støtte som lar seg anføre for en vitenskapelig hypotese eller fortolk­ ning. betingelsesutsagn, utsagn på formen «Hvis P, så Q». «P» kalles anteseden­ ten* i betingelsesutsagnet mens «Q» kalles konsekventen*. deduksjon (fra latin deductio rationis, bevisførsel), utledning av et utsagn fra andre utsagn i overensstemmelse med logiske slutningsregler. dedusere, å foreta en deduksjon*, dvs. å utlede et utsagn fra et eller fle­ re andre utsagn i overensstemmelse med logikkens slutningsregler.

definisjon (fra latin definire, avgren­ se, bestemme). Vi har tre hovedtyper av definisjoner: (1) begrepsbestemmelser (se analyse* og begrep*): (2) saksforklaringer eller bestemmelse av fenomeners vesen*-, og (3) beskrivel­ se eller fastleggelse av språklige uttrykks mening. (1) er blitt forklart an­ netsteds. (2) er mer eller mindre iden­ tisk med dcfinisjonslæren til Aristo­ teles. Det dreier seg om å definere

tings vesen ved angivelse av den nær­ meste overordnede slekt (genus) og den særegne artsdannende forskjell (differentia specifica). I middelalderfilosofien snakket man derfor om å definere noe per genus proximum et differentia specifica. Enhver definisjon består av to ledd: (a) det som skal defineres (definien­ dum) og (b) det som definerer (defi­ niens). Det fremgår av en hvilken som helst språklig artikulert definisjon, f. eks. Aristoteles’ definisjon av menne­ ske: Et menneske (definiendum) er et dyr med tenkeevne (definiens). Det definerende leddet (definiens) inneholder to definerende kjennetegn: mennesket sies å være et medlem i klassen av dyr (den nærmeste over­ ordnede slekt (genus) og dernest frem­ heves det som ansees å være særegent for denne underklassen av dyr, nem­ lig deres tenkeevne (differentia speci­ fica). Vesensdefinisjoner har idag nærmest bare historisk interesse. Det gjelder imidlertid ikke for den tredje hoved­ gruppen av definisjoner som angår ordforklaringer. Vi skal her omtale tre hovedtyper av slike definisjoner: (a) bruksmåtebeskrivende, (b) regelgivende og (c) ostensive. Den bruksmå­ tebeskrivende definisjon gjengir be­ tydningen til definiendum-uttrykket i eksisterende språkbruk: Med «ung­ kar» forstår vi «voksen, ugift person av hannkjønn». Denne definisjonen beskriver hvordan vi bruker uttrykket «ungkar» på norsk. I en god defini­ sjon av dette slaget må derfor defi­ niens være betydningslik med defi­ niendum samtidig som den korrekt gjengir eksisterende språkbruk. Den bruksmåtebeskrivende definisjon er altså sann eller falsk. Det er derimot ikke den regelgivende definisjonen. Den har som oppgave å fastlegge hvordan man i en gitt sammenheng skal bruke definiendum-uttrykket. Den norske kinoloven slår f.eks. fast

185

at man med uttrykket «voksen» skal forstå «person som er fylt 16 år». For det foreliggende formål er det hen­ siktsmessig å definere uttrykket «vok­ sen» på denne måten. Regelgivende definisjoner opererer relativt til et gitt formål og i en gitt sammenheng. De er derfor mer eller mindre hensikts­ messige, men ikke sanne eller falske. Den tredje typen av ordforklarende definisjoner blir kalt ostensive eller henvisende definisjoner. Når vi har med ostensive definisjoner å gjøre, vil definiens bestå av en pekehandling i stedet for en serie av ord. Overfor en person som ikke kjenner betydningen til fargebetegnelsen «tur­ kis» kan vi f. eks. si: «Dette er tur­ kis» idet vi peker på en bestemt far­ ge. Her forutsettes det imidlertid at mottager av definisjonen er på det re­ ne med at det dreier seg om betydnin­ gen av en farge-betegnelse. Ellers vil ikke den ostensive definisjonen fun­ gere. Den er altså relativ til kontek­ sten.

kalt explanandunv, på den annen si­ de har vi den klassen av utsagn som gir forklaringen, kalt explanans. Explanans består alltid av to forskjelli­ ge slags utsagnstyper, minst ett uni­ verselt* utsagn som har karakter av vitenskapelig lov, og minst ett singulært* utsagn som beskriver den eller de omstendigheter som foreligger når loven(e) kommer til anvendelse. Det­ te kalles den deduktiv-nomologiske forklaringsmodell, ofte forkortet til DN-modellen for vitenskapelig for­ klaring. Den kan illustreres på følgen­ de måte. Vi gjør den iakttagelse at en jernkule i kald tilstand akkurat får plass i et hulrom mens den i oppvar­ met tilstand ikke kan plasseres der. Dersom hulrommet ikke har foran­ dret seg, er det jernkulen som må ha utvidet seg. Og dette fenomenet kan forklares på følgende måte utfra DNmodellen: explanans

essens, se vesen*

forklaring, sentralt begrep i viten­ skapsfilosofien, særlig gjelder det na­ turvitenskapenes vitenskapsfilosofi, men også i de øvrige vitenskapene snakkes det om forklaring. Den intuitive* forestillingen om det å for­ klare noe vitenskapelig innebærer at man har forklart noe dersom det kan henføres under en vitenskapelig lov. Dette uanalyserte begrepet om viten­ skapelig forklaring ble rasjonalt re­ konstruert av den logiske positivisten Carl G. hempel i artikkelen «The Function of General Laws in History» fra 1942. Her mener Hempel å kunne vise at den logiske strukturen i enhver vitenskapelig forklaring er å betrakte som et deduktivt slutningsforhold mellom to klasser av utsagn; på den ene siden har vi det utsagnet som beskriver det som skal forklares,

Alt jern utvider seg ved oppvarming Dette er en jernkule & Den er blitt oppvarmet.

explaDenne jernkulen har nandum utvidet seg.

Her følger explanandum fra expla­ nans med logisk nødvendighet. Der­ som det er sant at alt jern utvider seg ved oppvarming og at den foreliggen­ de kulen er av jern og at den er blitt oppvarmet, så følger det også at jern­ kulen har utvidet seg. Vi kan ikke godta premissene som sanne og be­ nekte konklusjonen uten å motsi oss selv. Det forklarer det deduktive inn­ slaget i DN-modellen. Det nomologiske innslaget oppfylles i og med at ex­ planans inneholder minst ett univer­ selt utsagn med karakter av lov (av gresk no mos - lov). Statistiske forklaringer har samme form som DN-modellen; men her skiftes lov-utsagnene ut med. statisti­ ske sannsynlighetsutsagn.

186

I hermeneutikken bestrides det at DNmodellen representerer den logiske strukturen i alle former for vitenska­ pelige forklaringer. Å utlegge me­ ningsinnholdet i et kunstverk eller å gjøre en handling forståelig er etter deres mening å utføre en form for for­ klarende virksomhet som er prinsi­ pielt forskjellig fra det som uttrykkes i DN-modellen. For det første opere­ rer de på meningsfulle kulturdata og ikke på naturdata. For det andre sy­ nes ikke lover å være nødvendige i sli­ ke forklaringer og for det tredje sy­ nes forklaringer av meningsfulle kul­ turdata å tillate alternativer uten å bli forkastet som feilaktige. Den finske filosofen Georog Henrik von Wright har formulert en modell for handlingsforklaring som tydeliggjør noen av disse momentene. Den har hensikt (intensjon) og situasjonsforståelse som sine to viktigste elementer. Den kalles derfor den intensjonale forkla­ ringsmodellen. Den kan skjematisk beskrives slik: (1) Personen P har til hensikt å nå målet M (2) P mener at det er nødvendig å gjøre handlingen H for å oppnå M,__________________________

(3) Altså setter P i gang med å gjø­ re H når den rette situasjonen inntreffer.

Utfra denne forklaringsmodellen er handlingsforståelse uløselig knyttet til den handlendes egen forståelse av si­ tuasjonen. Forklaringen gjør heller ikke bruk av almene lover. Den er knyttet til enkeltindivider og grupper; og den slår fast at vi må forstå hva aktøren(e) har til hensikt å gjøre der­ som vi skal kunne forklare den utfør­ te handling på en tilfredsstillende må­ te. Derfor kan den intensjonale for­ klaringsmodellen ikke reduseres til en versjon av en DN-modell, ifølge von Wright.

hypotese, erfaringsmessig utsagn av universell karakter som uttrykker en formodet lovmessighet som det er mulig å etterprøve på empirisk grunn­ lag. En hypotese blir testet i ulike sammenheng ved at man fra den, sammen med visse andre utsagn, gjer­ ne kalt utgangsbetingelser, logisk ut­ leder forskjellige singulære* utsagn, testimplikasjoner*, som blir under­ søkt ved observasjon eller eksperi­ ment. Stemmer de med utfallet av de utførte eksperimentene eller med de observasjoner som er gjort, sies hy­ potesen å være midlertidig bekreftet. Stemmer de derimot ikke med ekspe­ rimentene eller observasjonene, er hy­ potesen, i den foreliggende utgave, endegyldig gjendrevet.

idiografisk/nomotetisk (av gresk idios, særegen og graphein, skrive/nomos, lov, norm, og tithemi, fastsette, sette), et skille mellom to hovedtyper av vitenskaper innført av den tyske vitenskapsfilosofen Wil­ helm Windelband. Han hevdet at na­ turvitenskapene var nomotetiske idet de hadde som mål å etablere lover om sammenheng i naturen mens de histo­ riske vitenskapene var idiografiske, da deres mål var å gi best mulig be­ skrivelser av det særegne og karakte­ ristiske ved enkeltstående forhold. Idiografiske vitenskaper har med an­ dre ord en helt annen erkjennelsesinteresse enn nomotetiske vitenskaper. De første søker det individuelle og særegne mens de andre søker univer­ selle lovmessigheter. induksjon, betegnelse på en type slut­ ning som beveger seg fra et begrenset antall observasjoner av likeartede for­ hold til å hevde at dette forholdet gjel­ der alle medlemmene i den aktuelle klassen av fenomener. Man iakttar at noen svaner er hvite, og slutter av det­ te at alle svaner uten unntagelse er hvite.

187

intuitiv, (fra latin intuitio, det umid­ delbart anskuede), umiddelbar (er­ kjennelse i mots, til diskursiv, dvs. begrepsformidlet og skrittvis erkjennel­ se), uformidlet, ikke-reflektert; intu­ itiv språkbruk er uanalysert og ure­ flektert bruk av språk (i mots, til lo­ gisk analysert språkbruk, se analy­ se*).

konvensjon, (latin conventio, over­ enskomst), i vitenskapsfilosofien be­ tyr konvensjon vanligvis norm, regel eller utsagn som er vilkårlig godtatt på grunnlag av overenskomst eller sedvane. Konvensjoner er ikke sanne eller falske, men mer eller mindre hensiktsmessige. En regelgivende de­ finisjon er et eksempel på en konven­ sjon.

kognitiv, (fra latin cognare, å tenke), tankemessig, teoretisk. I vitenskaps­ filosofien betyr kognitiv hyppig det som angår eller involverer erkjennel­ se. Kognitivt meningsfulle utsagn er ifølge den logiske positivismen utsagn som det i prinsippet er mulig å for­ mulere sannhetsvilkår for, slik at de­ res sannhet eller falskhet lar seg av­ gjøre på formalt eller erfaringsmessig grunnlag.

logisk form. Et utsagns logiske form fremkommer dersom vi erstatter subjektsuttrykk og predikatuttrykk med symboler og lar det øvrige forbli in­ takt. Utsagnet «Alle nordmenn er dø­ delige» har den logiske formen «Alle A er B».

pragmatisk (av gresk pragma, hand­ ling), noe som er knyttet til det men­ neskelige handlingsliv. Vi snakker og­ så om den pragmatiske oppfatningen av begrepenes natur og virkemåte, se begrep*.

konsekvent, betegnelse for det andre leddet i et betingelsesutsagn av typen «Hvis P, så Q». Her er altså Q kon­ sekventen. Det første leddet kalles antesedent*.

semantikk (av gresk semainein, bety, betegne), betydningslære.

konstitutiv, bestemmende, grunnleg­ gende, noe som inngår i noe fra be­ gynnelsen av. Kant snakket om kon­ stitutive vilkår for erfaringen; slike vilkår er da bestemmende for mulig­ heten av å erfare noe. De konstituti­ ve vilkår skaper med andre ord selve muligheten for å erfare noe. I denne forstand skiller man også mellom konstitutive og regulative regler. En regel i sjakk er konstitutiv fordi den fastlegger de forskjellige handlings­ muligheter. Regulative regler har der­ imot mer karakter av rettesnor for ad­ ferd, som f. eks. etiketteregler. Slike regler skaper ikke muligheten for å handle på bestemte måter, men de fastlegger hva som skal regnes som en god eller akseptabel måte å utføre handlingen på.

semantisk, som har med det betydningsmessige å gjøre. Vi snakker og­ så om den semantiske oppfatningen av begrepenes natur og virkemåte, se begrep*. singulær, det enkeltstående. I viten­ skapsfilosofien mest benyttet i forbin­ delse med utsagn som omtaler ett og bare et medlem i en klasse av ting el­ ler fenomener. Utsagnet «Sokrates er dødelig» er f. eks. singulært da det utelukkende begrenser seg til å tilskri­ ve Sokrates — ett eneste medlem i klassen av mennesker — dødelighet. Singulære utsagn er viktige i analysen av den vitenskapelige virksomhet. Det er ved hjelp av dem at det blir mulig å språkliggjøre og gjengi en observa­ sjon. Singulære utsagn må skille fra to andre hovedtyper av utsagn — de

188

meningsfullhet for empiriske utsagn innebærer således en iallfall prinsipiell erfaringsmessig prøvbarhet. Verifika­ sjonsprinsippet fikk aldri en tilfreds­ stillende formulering. Det ble oppgitt som et fruktbart redskap på midten av 50-tallet etter å ha vært diskutert nærmest uopphørlig i nærmere 25 år.

eksistensielle og de universelle. Ek­ sempel på eksistensielt utsagn: «Noen mennesker er dødelige». Her sies det at det faktisk finnes mennesker som er dødelige. Eksempel på universelt utsagn: «Alle mennesker er dødelige». Universelle utsagn gjelder for alle ting av et bestemt slag. De benyttes der­ for til å formulere vitenskapelige lover. universell, betegnelse på en type ut­ sagn i logikken, se singulær*.

teori, (av gresk theoria, anskuelse, oppfatning). I vitenskapsfilosofien betyr teori et system av antagelser og utsagn som muliggjør utledning av nye utsagn eller forklaring eller for­ utsigelse av hendelser innen det om­ rådet som systemet av antagelser og utsagn er ment å gjelde for. En viten­ skapelig teori er et slikt system av an­ tagelser og utsagn hvor man også ope­ rerer med postulerte og ikke direkte observerbare størrelser. En teori for­ bindes med sitt gjenstandsområde via et sett av korrespondanseregler som fastlegger det erfaringsmessige inn­ holdet i de teoretiske uttrykkene. testimpiikasjon, singulært* utsagn som utledes logisk fra en vitenskape­ lig hypotese i den hensikt å prøve hypotesen på erfaringsmessig grunn­ lag. verifikasjonsprinsippet, et prinsipielt syn på utsagns kognitive* meningsfullhet formulert av den logiske po­ sitivismen. I sin første utforming lød verifikasjonsprinsippet: Et utsagns mening er dets verifikasjonsmetode. Å verifisere et utsagn innebærer å fastslå dets sannhet. Verifikasjons­ prinsippet sier derfor at klassen av kognitivt meningsfulle utsagn består av de og bare de utsagn hvor det er mulig å avgjøre, iallfall i prinsippet, om de er sanne eller falske. Kognitiv

vitenskap. Denne betegnelsen brukes i moderne vitenskapsfilosofi i to klart forskjellige betydninger: (a) som be­ tegnelse på det metodisk frembrakte og teoretisk forankrede system av ut­ sagn som til enhver tid holdes som sant i den enkelte forskningsgren; (b) som betegnelse på et metodisk studi­ um, utført på grunnlag av visse teo­ retiske antagelser om forskningsgjenstanden i den hensikt å etablere ny kunnskap på et gitt område. Den første betydningen betrakter vi­ tenskapen som produkt. Vitenska­ pens natur blir forstått utfra dens pro­ dukter, systemene av utsagn, og ut­ fra dem alene. Den andre betydnin­ gen legger derimot avgjørende vekt på selve virksomheten. Den første opp­ fatningen finnes hos de logiske posi­ tivismen og den tidlige Popper. Den andre oppfatningen finnes i den vi­ tenskapsfilosofiske tradisjonen fra Wittgenstein og i hermeneutikken. Også den sene Popper må sies å høre hjemme her.

vesen, (fra latin essentia), tradisjonell filosofisk betegnelse for tingenes na­ tur eller iboende fellestrekk som gir slekten dens egenart. Et værendes ve­ sen er de egenskaper som dette væ­ rende ikke kan miste uten å opphøre å være hva det er. Ifølge tradisjonen hører det til menneskets vesen å ha en virksom tenkeevne. Mister vi denne, mister vi også vår menneskelighet. A ha en virksom tenkeevne er med an­ dre ord en vesensmessig egenskap ved de værender som kalles mennesker. Den engelske filosofen John Locke

189

innførte i sin tid et skille mellom realessens og nominal-essens for å kun­ ne holde fra hverandre tingenes ibo­ ende og objektivt eksisterende vesen og de begrepskjennetegn som vi i språket benytter for å kunne fasthol­ de vår oppfatning av tingenes vesen og som utgjør grunnlaget for å kalle tingene ved et bestemt navn. Det før­ ste er da tingenes real-essens eller egentlige vesen mens det siste er den menneskeskapte nominal-essens. Real-essensen tenkes gjerne som noe som ikke er iakttagbar mens nominalessensen består av iakttagbare kjen­ netegn. Real-essensen er dessuten å forstå som årsaksmessig bestemmen­ de for nominal-essensen. Den logiske

positivismen og den kritiske rasjona­ lismen avviser eksistensen av realessenser. Det finnes bare nominalessenser, etter deres oppfatning. Et slikt syn innebærer en begrepsmessig essensialisme hvor man antar at alle begreper lar seg definere ved angivel­ se av et lite antall nødvendige vilkår for bruken av begrepets språklige ut­ trykk som tilsammen utgjør dets ene­ ste tilstrekkelige vilkår. Denne opp­ fatningen avvises av den vitenskaps­ filosofiske tradisjonen fra Witgenstein. Her vil man i stedet beskrive be­ grepenes egenart via forbilledlige ek­ sempler og sentrale innslag i mangfol­ det av forskjelligartede brukssammenheng.

190