Putins Russland 9788202245436, 8202245435

Citation preview

Anna Politkovskaja

Putins Russland Oversatt fra engelsk av Kjell OlafJensen

18 2 9

CAPPELEN

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

Originaltittel: Putin’s Russia Første gang utgitt av The Harvill Press, London, 2004 Copyright: © Anna Politkovskaja Oversatt fra russisk til engelsk av Arch Tait Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag a.s 2005 Omslagsdesign: Cecilie Mohr Omslagsfoto: Sergei Karpukhin/Reuters/Scanpix Satt med 10,5/13 Garamond Original hos Heien A.s Trykt og innbundet hos NordBook as, 2005 ISBN-13: 978-82-02-24543-6 ISBN-10: 82-02-24543-5 www.cappelen.no

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold

Forord ................................................................................... Innledning ............................................................................

7 11

Hæren og mødrene i landet mitt .......................................

13

Vår nye middelalder, eller: Hele Russlands

krigsforbrytere ............................................................

42

Tanja, Misja, Lena og Rinat: Hvor er de nå? .................. 129

Hvordan man med urette tilvender seg eiendom med myndighetenes stilltiende samtykke ............... 166 Flere historier fra provinsene............................................. 219

Nord-Osf. Den hittil siste historien om ødeleggelse .... 250

Akakij Akakijevitsj Putin Den Andre.......................... Etter Beslan .................................................................... Etterord ........................................................................... Noter................................................................................

300 317 329 333

Forord Av Aage Borchgrevink

Første gangen jeg møtte Anna Politkovskaja var i 2001. Sammen med to kolleger fra Den norske Helsingforskomité, var jeg i Russland for å samle informasjon om men­ neskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Ingen journalist kjenner Tsjetsjenia bedre enn Politkovskaja, derfor var det naturlig å oppsøke henne. Selv om hun først begynte å arbeide i Tsjet­ sjenia sommeren 1999, var hun allerede to år senere en inter­ nasjonal celebritet: Prisbelønt, rost og anerkjent verden over for sitt kompromissløse journalistiske engasjement i en blo­ dig og grusom konflikt. Overraskelsen var derfor stor da vi satt på kjøkkenet hennes en våt søndagsmorgen i Moskva og fikk vite at hun ikke kunne gå ut av leiligheten. I september 2001 hadde Politkovskaja og hennes redaktør i Moskva-avisen Novaja Gazeta, mottatt trusler fra den mili­ tære etterretningstjenesten. Foranledningen var at Politkov­ skaja, med sitt sedvanlige talent for å havne i dramatiske si­ tuasjoner, under et besøk i Groznyj ble vitne til en helikopterstyrt der ti høyerestående russiske offiserer mistet livet. Den offisielle versjonen av ulykken var at helikopteret ble skutt ned av en tsjetsjensk opprører, men Politkovskajas ob­ servasjoner indikerte et annet handlingsforløp. Siden de døde offiserene alle var medlemmer av en granskingskommisjon som skulle undersøke maktmisbruk og korrupsjon blant de føderale styrkene i Tsjetsjenia, antydet Politkovskaja i en artikkel at det kanskje var andre krefter som sto bak ulykken.

7

Da grep den militære etterretningstjenesten inn. De stanset artikkelen, og innkalte hennes redaktør til et møte, der han ble fortalt at Politkovskaja burde ligge lavt om hun var opp­ tatt av sin egen sikkerhet. Redaktøren oppfattet dette som en ren trussel, og Politkovskaja hadde holdt seg innendørs i en uke da vi kom på besøk. «Men er det ingen som reagerer?» spurte vi sjokkert. En av verdens mest kjente journalister satt i de facto husarrest etter å ha blitt truet av sin egen stats sikkerhetstjeneste. Om ikke de russiske mediene våget å reagere, burde vel i hvert fall det store internasjonale pressekorpset i Moskva fatte interesse for saken? Dette var som å være tilbake i Sovjetunionens tid. «Sant å si er dere de første som kommer på besøk,» svarte Politkovskaja. «Det er kanskje ikke annet å vente. Hele ver­ den har blikket rettet mot terroraksjonen i New York.» På sett og vis var det en slags symbolikk i tausheten rundt hennes situasjon - den minnet om den rungende stillheten som i de siste årene har omgitt katastrofen i Tsjetsjenia. Tsjetsjenia er kommet i skyggen av USAs krig mot terror, for i den krigen er Putins Russland en såkalt strategisk partner. En uke senere forlot Politkovskaja Russland og tilbrakte noen måneder i ufrivillig eksil i Vest-Europa. Dette var ver­ ken første eller siste gang hun havnet i vanskeligheter for å ha gått imot den offisielle versjonen. Den internasjonale aner­ kjennelsen har ikke kommet gratis. Hun har blitt utsatt for ulovlige arrestasjoner og truet på livet i Tsjetsjenia, hun ble alvorlig syk på flyet til Beslan i september 2004 - angivelig etter å ha drukket en forgiftet kopp te - og fikk verken dek­ ket blodbadet 3. september eller undersøkt dets årsaker. Hva er det som driver Politkovskaja? Hva er det som pre­ ger hennes journalistikk? Hva er årsaken til dette omfattende korstoget mot den fargeløse tidligere KGB-byråkraten Vladimir Putin og staten han er i ferd med å bygge? Selv skriver Politkovskaja: 8

Jeg har lurt en hel del på hvorfor jeg har fått Putin til de gra­ der i vrangstrupen. Hva er det som får meg til å mislike ham så sterkt at jeg føler meg beføyet til å skrive en bok om ham? Jeg er ikke en av de politiske motstanderne eller rivalene hans, bare en kvinne som bor i Russland. Jeg er ganske enkelt en 45 år gammel moskovitt som iakttok Sovjetunio­ nen på dens mest skammelige i 1970- og 1980-årene. Jeg ønsker virkelig ikke å havne der igjen.

Mens Putins prosjekt er tuftet på nostalgi for Sovjetunionens sterke stat, er Politkovskajas bok full av sterke historier om mennesker som har falt under hjulene på statens jernvogn. Det finnes ikke egentlig noe ideologisk, filosofisk eller poli­ tisk utgangspunkt for kritikken hun kommer med. Snarere er kritikken en konsekvens av hennes journalistiske metode. Politkovskajas arbeid med enkeltskjebner over hele Russland bringer henne gang på gang på kant med den offisielle versjo­ nen. Det hun ser «på bakken», som det så prosaisk heter på norsk, stemmer ikke overens med det bildet av Russland som Kreml forsøker å mane frem. Det er dette som er utgangspunktet for hennes protest: Møtet med mennesker og deres historier. Når denne egentlig konservative, eller klassiske, formen for journalistikk får slike dramatiske konsekvenser, når Politkovskaja ender opp i en radikal posisjon som beinhard regimekritiker, har det å gjøre med at metoden hennes bringer henne til kjernen av et århundrelangt russisk drama: Konflikten mellom imperium og individ. Denne konflikten har ikke bare fostret en lang og ene­ stående rik litterær og journalistisk arv - fra Pusjkin og Lermontov via Tolstoj og Tsjekhov til Bulgakov og Pasternak men også noen av vår tids mest kjente menneskerettighets forkjempere, som den russiske fysikeren Andrei Sakharov og den tidligere tsjekkiske presidenten Vaclav Havel. I dag er 9

Politkovskaja en av de viktigste arvingene til den russiske hu­ manistiske tradisjonen - for Russlands indre konflikt mellom imperium og individ befinner seg fremdeles langt fra noen løsning. Tvert imot har konflikten tilspisset seg i årene som har gått siden jeg satt på kjøkkenet til Politkovskaja i september 2001 og glippet med øynene over historiene hun fortalte. Histo­ riene i Putins Russland understreker at byggingen av en sterk russisk stat dessverre har skjedd på bekostning av mange rus­ siske borgeres rettigheter og interesser. Politkovskajas histo­ rier stiller dessuten spørsmål ved hvor sterk staten kan sies å være, når deler av den ligger i hendene på kriminelle nettverk. Å lese om for eksempel den finurlige rettsprosessen mot oberst Jurij Budanov, som i 2003 ble dømt for drap på Kheda Kungajeva, en 18 år gammel tsjetsjensk jente, kan virke ekso­ tisk. Det er som om boken beskriver en annen tid enn vår. Da bør man kanskje huske at Kheda Kungajevas familie, som ble tvunget til å flykte fra Russland, i dag bor i Flora kommune i Norge. Putins Russland kan virke fjernt, men er i realiteten skremmende nært.

Innledning

Denne boken handler om Vladimir Putin, men ikke slik han vanligvis blir betraktet i Vesten. Ikke gjennom rosafargede briller. Hvorfor er det vanskelig å opprettholde den rosenrøde synsvinkelen når man står overfor virkeligheten i Russland? Fordi Putin, som er et produkt av landets dystreste etterretningtjeneste, ikke har klart å skille seg fra sin opprinnelse, slik at han fremdeles oppfører seg som en oberstløytnant i det sovjetiske KGB. Han er fremdeles travelt opptatt med å sortere unna sine frihetselskende landsmenn, og han insiste­ rer fortsatt på å knuse friheten, akkurat som han gjorde tidli­ gere i sin karriere. Denne boken handler også om det faktum at ikke alle i Russland er villige til å finne seg i Putins oppførsel. Vi vil ikke være slaver lenger, selv om det er dette som passer Ves­ ten best. Vi forlanger vår rett til å være frie. Denne boken er ikke en analyse av Putins politikk. Jeg er ingen politisk analytiker. Jeg er bare et menneske blant mange, et ansikt i mengden i Moskva, Tsjetsjenia, St. Petersburg og andre steder. Dette er mine følelsesmessige reaksjo­ ner, klort ned i margen av livet slik vi lever det i dagens Russ­ land. Det er for tidlig å stille seg på avstand, slik man må gjøre hvis man vil analysere lidenskapsløst. Jeg lever i nåtiden og skriver ned det jeg ser.

11

Hæren og mødrene i landet mitt

Hæren i Russland er et lukket system som ikke skiller seg fra et fengsel. Ingen kommer inn i hæren eller i fengsel hvis ikke myndighetene vil ha dem dit. Når man er der, lever man en slaves liv. Overalt forsøker armeene å tie stille med det de gjør. Kan­ skje det er derfor vi omtaler generaler som om de var med­ lemmer av en internasjonal stamme med en personlighetsprofil som er den samme over hele kloden, uansett hvilken presi­ dent eller stat de tjener. Det finnes imidlertid enkelte særtrekk som gjelder spesielt for hæren i Russland - eller snarere for forholdet mellom hæren og sivilbefolkningen. De sivile myndighetene har ingen kontroll over det hæren driver med. En menig soldat tilhører den laveste kasten i hierarkiet. Han er ingen. Han er ingenting. Bak militærkasernens betongmurer kan en offiser gjøre hva han vil med en soldat. Akkurat som en overordnet offiser kan gjøre alt han har lyst til med en underordnet kol­ lega. Dere tror antagelig at det sikkert ikke kan være fullt så ille. Det er det heller ikke bestandig. Noen ganger står det bed­ re til, men da bare fordi en spesielt human person har kalt sine underordnede til orden. Det er de eneste gangene det fin­ nes glimt av håp. «Men hva med landets ledere?» lurer dere kanskje på. «Pre­ sidenten er, i kraft av sitt embete, øverstkommanderende for

13

hæren og dermed personlig ansvarlig for det som skjer, ikke sant?» Når de kommer så langt som til Kreml, gjør våre ledere dessverre ingen forsøk på å bremse på lovløsheten i hæren. Det er mer sannsynlig at de gir overordnede offiserer enda mer makt. Avhengig av om en leder opptrer ettergivende overfor hæren eller ikke, vil den enten støtte ham eller under­ grave ham. De eneste forsøkene som har vært gjort på å få hæren til å opptre mer humant, skjedde under Jeltsin som en del av programmet for å fremme demokratiske friheter. Det varte ikke lenge. I Russland er det viktigere å holde på mak­ ten enn å redde soldatenes liv, og da Jeltsin ble utsatt for en sperreild av indignasjon fra generalstaben, heiste han det hvite flagget og overga seg til generalene. Putin har ikke engang gjort noen forsøk. Han er offiser selv, punktum. Da han først dukket opp på Russlands poli­ tiske radarskjermer som et mulig statsoverhode, og ikke bare som en upopulær direktør for det universelt avskydde Føde­ ralt Sikkerhetsbyrå (FSB), begynte han å komme med uttalel­ ser om at hæren, som var blitt redusert under Jeltsin, nå skulle fødes på nytt, og at det eneste den manglet for å kunne gjen­ oppstå, var en ny Tsjetsjenia-krig. Alt som har hendt i det nordlige Kaukasus siden da, kan spores tilbake til dette pre­ misset. Da den andre Tsjetsjenia-krigen begynte, fikk hæren frie tøyler, og under presidentvalget i 2000 stemte den for Putin, som med én røst. Hæren har funnet ut at den krigen som nå pågår, er meget lønnsom - krigen er en kilde til raske­ re forfremmelser, til stadig flere medaljer og til kjapp karrieredannelse. Generaler i aktiv tjeneste legger på denne måten et grunnlag for en karriere i politikken, og så skyter de seg rett inn i den politiske eliten. For Putin er hærens gjenfødelse nå et gjennomført trekk, etter at den ble ydmyket under Jelt­ sin og slått i den første Tsjetsjenia-krigen. Nøyaktig hvordan Putin har hjulpet hæren, skal vi se i de 14

historiene som følger. Du kan selv avgjøre om du ville like å bo i et land hvor skattepengene dine går til å opprettholde en slik institusjon. Hvordan ville du føle deg når sønnene dine ble 18 og utkommandert som «menneskelige ressurser»? Hvor tilfreds ville du være med en hær hvor soldatene deser­ terer i flokkevis hver uke, noen ganger hele skvadroner eller kompanier på én gang? Hva ville du synes om en hær hvor en hel bataljon, over 500 mann, ble drept bare i løpet av året 2002 - ikke i krigen, men etter å ha blitt banket opp? En hær hvor offiserene stjeler alt, fra tirubelsedlene foreldrene sender de menige soldatene, til hele kolonner av stridsvogner? Hvor offiserene står samlet om hatet til soldatenes foreldre fordi ra­ sende mødre rett som det er, når forholdene blir altfor ned­ verdigende, protesterer mot mordene på sønnene sine og kre­ ver erstatning?

Nr. U-729343 glemt igjen på slagmarken Det er 18. november 2002. Nina Levurda har gått av med pensjon etter 25 år som lærer. Hun er en tung og langsom kvinne - gammel, sliten og med en rekke alvorlige plager. Hun har ventet i timevis, slik hun har gjort mange ganger det siste året, på det lite innbydende venterommet utenfor Krasnaja Presnja Interkommunale Domstol i Moskva. Nina har ikke noe annet sted å henvende seg. Hun er en mor uten sønn - og hva enda verre er: uten sannheten om sønnen. Løytnant Pavel Levurda ble født i 1975. For hæren er han nr. U-729343. Han ble drept i Tsjetsjenia i begynnelsen av den andre Tsjetsjenia-krigen, den krigen da hæren ifølge Putin ble født på nytt. Hvordan denne gjenfødelsen skjedde, skal vi få se ut fra historien om de siste månedene til nr. U-729343. Det er ikke det faktum at han ble drept som har tvunget Nina til å gå fra den ene rettsinstitusjonen til den

15

andre i de siste elleve månedene, men omstendighetene rundt sønnens død og det som deretter skjedde. Hun har bare ett mål: å få et presist, juridisk svar fra staten på hvorfor sønnen hennes ble etterlatt på slagmarken. Samtidig vil hun spørre hvorfor hun er blitt så redselsfullt behandlet av Forsvarsde­ partementet siden sønnens død. Som barn drømte Pavel Levurda om en karriere i hæren. Den slags er ikke vanlig nå for tiden. Gutter fra fattige fami­ lier søker riktignok om å få komme inn på militærakademiene, men målet er å stige i gradene og så bli dimittert. De en­ deløse, selvtilfredse rapportene fra presidentens kontor, om den stadig sterkere konkurransen om å slippe inn på de mili­ tære instituttene, er helt korrekte. Det skyldes imidlertid ikke først og fremst at hæren har fått større prestisje, men snarere den ynkverdige fattigdommen blant dem som søker utdan­ nelse. Den samme situasjonen forklarer den katastrofale mangelen på lavere offiserer i militæravdelingene. Når de la­ vere offiserene har tatt eksamen ved militærskolene, unnlater de rett og slett å melde seg ved de garnisonene hvor de blir stasjonert. De blir plutselig «alvorlig syke» og sender inn at­ tester om alle slags uventede skavanker. Det er ikke vanskelig i et så korrupt land som Russland. Pavel var annerledes. Han ønsket virkelig å bli offiser. For­ eldrene forsøkte å snakke ham fra det, fordi de visste hvor hardt offiserslivet var. Pjotr Levurda, faren hans, var selv offi­ ser, og familien var gjennom hele sitt liv blitt flyttet rundt fra den ene fjerne garnisonen til den andre. Rent bortsett fra dette begynte alt å ramle sammen i begyn­ nelsen av 1990-årene, i kjølvannet av sovjetimperiets sam­ menbrudd. Alle var enige om at en person som nettopp var ferdig med skolen, måtte være gal for å velge å begynne ved et militærakademi som ikke engang klarte å skaffe studentene mat. Pavel insisterte på drømmekarrieren sin og dro av gårde for

16

å studere ved Høyskolen i Det fjerne østen for offiserer i de væpnede styrker. 1 1996 ble han utnevnt til offiser og sendt på tjeneste i nærheten av St. Petersburg. Og så, i 1998, ble han kastet på grillen: 58. armé. 58. armé har dårlig ord på seg i Russland. Dens navn er ensbetydende med de væpnede styrkenes forfall. Utviklingen begynte naturligvis før Putin. Han har likevel et tungt ansvar - for det første fordi det totale anarkiet blant offiserene får utvikle seg fritt, og for det andre fordi offiserene i virkelighe­ ten blir satt over loven. De blir så godt som aldri stilt for ret­ ten, uansett hvilke forbrytelser de begår. 58. armé var dessuten general Vladimir Sjamanovs hær. Sjamanov er Helt av Russland og kjempet i begge Tsjetsjeniakrigene; han ble beryktet for sin usedvanlig brutale behand­ ling av sivilbefolkningen. Nå har han trukket seg tilbake. Han sluttet i hæren og benyttet seg av sin rolle i den andre Tsjetsjenia-krigen, da han aldri var borte fra fjernsynsskjer­ men, til å bli guvernør i Uljanovsk-provinsen. Hver dag opp­ lyste han landet om at «alle tsjetsjenere er banditter» som hadde gjort seg grundig fortjent til å bli tilintetgjort. I dette fikk han Putins fulle støtte. Stabskvarteret til 58. armé ligger i Vladikavkaz, hovedsta­ den i republikken Nord-Ossetia-Alanija, som grenser til Tsjetsjenia og Ingusjetia. Soldatene kjempet i den første Tsjetsjenia-krigen, og de kjemper fremdeles i Tsjetsjenia i dag. 58. armés offiserskorps fulgte generalens eksempel og var også kjent for sin usedvanlige brutalitet overfor både fol­ ket i Tsjetsjenia, sine egne soldater og de lavere offiserene. Det felles hovedkvarteret for militærdistriktet Nord-Kaukasus, som 58. armé er underordnet, ligger i Rostov ved Don. Det meste av arkivene til Soldatmødrenes komité i Rostov består av dokumenter som har å gjøre med menige soldater som har desertert fordi de er blitt slått av offiserer i 58. armé. Disse offiserene er også godt kjent for sine totalt usjenerte ty-

17

verier av forsyninger fra hærens egne lagre, og for forræderi i stor stil. De selger våpen som de har stjålet fra egne lagre, til feltkommandanter i den tsjetsjenske motstandsbevegelsen. Det vil si at de hjelper fienden. Jeg kjenner personlig mange lavere offiserer som har gått usedvanlig langt for å slippe å havne i 58. armé. Levurda ville imidlertid gjøre det på en annen måte. Han brøt ikke ut av rekkene, han skrev meget innholdsrike brev, han kom hjem på permisjon, og foreldrene så sønnen sin bli stadig mer tverr og mutt. Men uansett hvor ofte de oppfordret ham til å trekke seg, svarte han bare: «Det som må gjøres, må gjøres.» Pavel Levurda var åpenbart en person myndighetene med rette ville ha beskrevet som en ung russer med en spesiell pliktfølelse overfor fedrelandet og med en inderlig patriotis­ me. I virkeligheten håpet han på en virkelig gjenfødelse for den russiske hær, ikke bare på putinerier. I år 2000 fikk Pavel Levurda en ny mulighet til å nekte å dra ut i krigen i det nordlige Kaukasus. Få ville ha bebreidet ham for det. Mange lavere offiserer fant måter å oppnå øyeblikke­ lig fritagelse på. Men som Pavel forklarte foreldrene: Han syntes ikke han kunne svikte soldatene sine. 13. januar 2000 dro Pavel i krigen. Først meldte han seg ved 15. motoriserte gardeinfanteriregiment i 2. (den tamanske) gardedivisjon (hæravdeling 73881), i Moskva-provinsen. 14. januar hørte Nina sønnens stemme i telefonen for siste gang. Han hadde skrevet under på en spesialkontrakt om å dra til Tsjetsjenia, og... Det var tydelig nok hva som lå i dette fryktelige «og». «Jeg gråt og gjorde alt jeg kunne for å få ham til å ombe­ stemme seg,» husker Nina. «Men Pavel sa at det ikke var mu­ lig å gå tilbake på dette. Jeg ba kusinen min, som bor i Moskva, om å dra rett til Taman-divisjonen for å prøve å snakke ham fra det. Da hun kom frem til avdelingen, oppda­ get hun at hun var kommet bare noen timer for sent. Han 18

hadde allerede fløyet til Mozdok.» Denne lille byen i NordOssetia ligger på grensen til Tsjetsjenia. Da krigen begynte, var Mozdok hovedbasen for Enhetskommandoen over de styrkene og soldatene som var blitt mobilisert med sikte på Putins «antiterroroperasjon». Slik var det at Nr. U-729343 befant seg i Tsjetsjenia 18. januar 2000. «Nå befinner jeg meg i den sørvestlige utkanten av Groznij...» skrev Pavel i sitt første og eneste brev til foreldrene fra krigen. Det er datert 24. januar 2000:

Byen er blokkert fra alle kanter, og det pågår alvorlige kam­ per der. Skytingen opphører ikke ett eneste øyeblikk. Byen står i brann, himmelen er fullstendig svart. Av og til faller en bombekastergranat ned i nærheten, eller et kampfly av­ fyrer en rakett rett ved siden av øret ditt. Artilleriet tar aldri pause. Tapstallene i bataljonen har vært forferdelige. Alle offiserene i kompaniet mitt er blitt satt ut av spill. Den offi­ seren som hadde kommandoen over denne avdelingen før meg, ble sprengt i luften av en av våre egne minefeller. Da jeg gikk for å snakke med kompanisjefen min, grep han skjødesløst tak i riflen sin og sendte en salve i bakken bare noen centimeter fra meg. Det var ren flaks at jeg ikke ble truffet. Alle lo. «Pasja,» sa de, «denne avdelingen har hatt fem kommandanter før deg, og du holdt nesten ikke ut i fem minutter engang!» Gutta her er bra nok, men de har ingen sterk vilje. Offiserene er her på kontrakt, og soldate­ ne holder ut, med noen få unntagelser - selv om de er svært unge. Vi sover sammen i et telt, rett på bakken. Det er et hav av lus her. Vi får noe dritt å spise. Ingen forandringer på det feltet. Hva vi har i vente, vet vi ikke. Enten går vi til an­ grep Gud vet hvor, eller vi blir bare værende her til vi blir idioter, eller de haler oss ut og ekspederer oss tilbake til Moskva. Eller Gud vet hva. Jeg er ikke syk, men jeg føler

19

meg så langt nede. Det var alt for denne gangen. Kjærlige hilsener og kyss. Pasja. Dette ser kanskje ikke ut som noe særlig velegnet brev til å berolige ens foreldre. I krig mister man evnen til å berolige, og man glemmer hva det er som kanskje vil sjokkere en per­ son langt borte når man selv er blitt hundre ganger så sjok­ kert. Senere ble det åpenbart at Pavels brev faktisk var ment å skulle berolige foreldrene. Da han skrev det, lå han slett ikke i noe telt og lurte på hva han hadde i vente. I hvert fall siden 21. januar hadde han vært aktivt engasjert i de «alvorlige kampe­ ne». Først tok han kommandoen over en bombekasteravdeling, og kort tid etterpå over et helt kompani. De andre offi­ serene var virkelig «satt ut av spill», og det var ingen andre som kunne ta kommandoen. Han befant seg ikke «i utkanten» av Groznij heller. 19. februar, da han hjalp bataljonens etterretningsgrupper med å bryte ut av en omringning og «dekket sine kameraters tilbaketog» (ifølge begrunnelsen da han ble tildelt Tapperhetsordenen) fra landsbyen Usjkaloj i Itum-Kalin-distriktet, ble løytnant Levurda alvorlig såret og døde av «massiv blød­ ning som følge av tallrike skuddsår». Han døde altså i Usjkaloj. Vinteren 2000 var det der de voldsomste kampene pågikk - en desperat partisankrig langs smale stier i skogen opp mot fjellet. Men hvor var Pavels lik? Ingen kiste med levningene av Nina Levurdas sønn kom hjem til familien for å begraves. Hun fant ut at levningene hans var blitt mistet av nettopp den staten han hadde forsøkt å tjene med en så fortvilet lojalitet. Etter å ha påtatt seg rollen som både militæranklager og granskningsoffiser, fant Nina ut at 19. februar, sønnens offi­ sielle dødsdag, hadde de «kameratene» han dekket da de trakk seg tilbake, faktisk kommet seg unna. De lot ganske

20

enkelt Pavel være igjen sammen med seks andre soldater som hadde reddet dem, ved å bryte gjennom omringningen på åstedet for de kraftige kampene. De fleste av dem som ble lig­ gende igjen, var såret, men fortsatt i live. De ropte om hjelp og bønnfalt om ikke å bli etterlatt der, slik innbyggerne i den avsidesliggende fjellandsbyen senere vitnet om. Landsbybo­ erne bandasjerte selv noen av de sårede, men mer kunne de ikke gjøre. Det finnes ikke noe sykehus i Usjkaloj, ingen lege og ikke engang en sykepleier. Pavel Levurda ble etterlatt på slagmarken og deretter glemt. De glemte at liket hans lå der. De glemte at han hadde en familie som kom til å vente på at han skulle bli sendt til­ bake. De overlevende sluttet rett og slett å tenke på dem som hadde dødd for at de selv skulle kunne leve videre. Det som skjedde med Pavel Levurda etter døden, er typisk for hæren vår. Denne skammelige episoden rommer hele dens tankegang. For hæren er et menneske ingenting. Ingen holder rede på soldatene. Det finnes ingen ansvarsfølelse overfor familien. De husket ikke Pavel Levurda før 24. februar, da Usjkaloj ifølge opplysninger fra Overkommandoen i Tsjetsjenia - ble fullstendig rensket for tsjetsjenske kampsoldater og «havnet under [de føderale styrkenes] kontroll». (Denne forklaringen ble i realiteten kokt sammen senere, for å bevise at «det ikke fantes noen objektiv mulighet» for å sikre seg Pavels lik.) 24. februar hentet hæren i virkeligheten bare likene til seks av de syv soldatene som hadde brutt gjennom omringningen ved Usjkaloj. De klarte ikke å finne Pavel Levurda, og der­ med glemte de ham enda en gang. Hjemme var Pavels mor hysterisk. Den eneste meddelelsen hun hadde fått, var det offisielle brevet 7. februar. «Informa­ sjonstelefonen» til Forsvarsdepartementet var ikke til særlig hjelp. Å snakke med de vakthavende offiserene der var som å snakke til en datamaskin om den sorgen som nådeløst malte

21

henne i stykker. «Løytnant Pavel Pjotrovitsj Levurda står ikke på listen over døde eller savnede,» lød det uforanderlige svaret. Nina lyttet til den «fullstendig informative» informasjons­ telefonen i flere måneder. Selv etter at hun, ved egne anstren­ gelser, hadde lokalisert Pavels levninger, og selv etter at hun hadde fått den offisielle meddelelsen om hans død, fikk ikke de kommanderende offiserene somlet seg til å oppdatere opplysningene i databasen sin. Men for å vende tilbake til historien vår... 20. mai, tre måneder etter kampene i Usjkaloj, oppdaget det lokale poli­ tiet «et gravsted som rommet liket av en mann som lot til å ha fått en voldsom død». Først 6. juli, etter at Nina hadde ringt informasjonstelefonen og til hærens lokale intendantur hver dag i ytterligere halvannen måned, fylte imidlertid politiet ut det relevante skjemaet, «orientering/oppgave nr. 464», som reaksjon på en forespørsel etter en savnet person. 19. juli kom skjemaet endelig frem til etterforskningsavdel­ ingen i Brjansk, hvor Pavels familie bodde. Nina, som stor­ met rundt til alle tenkelige kontorer, hadde meldt sønnen savnet på politistasjonen der. Slik hadde det seg at kriminal konstabel Abramosjkin, en vanlig politimann, dukket opp for å snakke med Pavels foreldre 2. august. Den eneste som var hjemme, var en annen Nina, Pavels 14 år gamle niese. Kriminalkonstabel Abramosjkin stilte henne noen spørsmål om Pavel, fant ut hvilke eiendeler han hadde hatt med seg, og ble høylig forbauset da han fant ut at han snakket med familien til en soldat. Etter å ha blitt tildelt denne rutinepregede etterforskningen, var det kriminalkon­ stabel Abramosjkin, og ikke en representant for Forsvarsde­ partementet, som opplyste moren til en helt om at sønnen hennes var blitt offisielt klassifisert som sporløst forsvunnet, og at hans rett til alle former for underhold og godtgjørelse var annullert fra 20. februar. Politiet i Itum-Kalin ba Abra-

22

mosjkin om å oppsøke foreldrene i Brjansk for å finne «post­ adressen til den permanente basen til hæravdeling 73881, hvor Levurda, P.P. hadde tjent», slik at de kunne kontakte avdelingens kommandant for å få fastslått omstendighetene rundt dødsfallet til en person som, ut fra morens beskrivelse, lot til å oppvise likhet med en av avdelingens offiserer! Sitatet skriver seg fra den offisielle korrespondansen. Det forteller en hel del både om virkeligheten i hæren og om hva slags krig Putin fører i Kaukasus. I denne hæren har ikke høyre hånd noen anelse om hva den venstre gjør, slik at det er lettere å postlegge et brev til fjerne foreldre enn å ta en telefon til Overkommandoen i Hankala (militærbasen ved Groznij). Da kriminalkonstabel Abramosjkin forsto hvordan det sto til med familien, rådet han Nina Levurda sterkt til å dra til Rostov så fort hun kunne. Han hadde hørt at oberst Vladimir Sjtsjerbakov hadde ført levningene av den ukjente soldaten fra Usjkaloj til det militære hovedlikhuset i Rostov for identi­ fisering. Sjtsjerbakov er direktør for Militært Rettsmedisinsk Laboratorium 124. Han er en godt kjent og høyt respektert mann i Russland. Det bør bemerkes at Sjtsjerbakov ikke utfører dette arbeidet på befaling fra kommandanter, genera­ ler eller overkommandoer, men fordi hjertet hans forteller ham at det er riktig. Abramosjkin rådet også Nina Levurda til ikke å vente for lenge, for som vi sier: «I Russland kan alt skje», og forbytting av døde legemer skjer bare så altfor ofte. I mellomtiden hadde Soldatmødrenes komité i Brjansk tatt tak i Levurda-sagaen, og det var bare takket være deres hjelp og kriminalkonstabel Abramosjkins anstrengelser at det til slutt gikk opp for Gar­ dens 15. eliteregiment og den enda mer elitepregede Tamangardedivisjonen at det syvende liket, som «kameratene» hadde latt ligge igjen, kanskje kunne være Pavel Levurda. «Vi kom til Rostov 20. august,» forteller Nina. «Jeg gikk rett til laboratoriet. Det er ingen sikkerhetsforanstaltninger

23

ved inngangen. Jeg spaserte rett inn og gikk inn på det første undersøkelsesrommet jeg kom til. På et stativ på undersøkelsesbordet så jeg at inspektøren hadde et menneskehode uten kropp. Eller, for å si det mer nøyaktig: Det var en hodeskalle. Jeg skjønte umiddelbart at det var Pavels hode, selv om det også var andre hodeskaller rundt omkring.» Finnes det noen mulighet for å måle eller erstatte den sor­ gen man påførte denne moren? Naturligvis gjør det ikke det. Og uansett: Hvem kan argu­ mentere mot rettsmedisinske inspektører som må ha hode­ skaller på bordene sine? Og likevel... For en udugelig gjeng vi er i ferd med å bli: tankeløse, grove og dermed amoralske. Nina fikk beroligende midler etter møtet med sønnens hodeskalle, som hun helt korrekt hadde kjent igjen. I dette øyeblikket kom en representant for Pavels avdeling stormen­ de for å treffe henne. Da kriminalkonstabel Abramosjkin fikk adressen til avdelingen av de sørgende foreldrene, sendte han et telegram, og nå hadde kommandanten sendt en repre­ sentant til Rostov for å ta seg av formalitetene. Denne representanten viste Nina et papirark. Hun så på det og besvimte. Her ba oberstløytnant i Garden A. Dragunov, fungerende kommandant for hæravdeling 73881, og oberstløytnant i Garden A. Potsjatenko, stabssjef ved samme avdeling, om at «borgerne Levurda» måtte informeres om at «deres sønn har omkommet i kamp under utførelse av et militært oppdrag, i trofasthet mot sin militære ed og under oppvisning av standhaftighet og mot». Nå forsøkte avdelin­ gen å dekke over sporene etter sin ynkelige «glemsomhet». Da Nina kom seg igjen, leste hun notatet grundigere. Det var ingenting som viste hvor sønnen hennes hadde omkom­ met. «Og hva med datoen?» spurte Nina representanten for av­ delingen. 24

«Bare fyll den ut selv, hvilken dato du vil,» svarte han. «Hva mener du med å fylle den ut?» ropte Nina. «Den da­ gen da Pasja ble født, er fødselsdagen hans. Jeg må da ha rett til å få vite hvilken dag han døde!» Representanten trakk på skuldrene, som for å si «spør ikke meg», og så ga han henne et utdrag av en ordre til operasjonsstyrkene, om å «fjerne løytnant Levurda fra listen over regimentets medlemmer». Her var det heller ingen dato, og det var ikke oppgitt noen grunn, men nederst på arket var det forskjellige stempler og underskrifter. Igjen ba representan­ ten, med et barns ukunstlede blikk, Nina om å fylle ut tomrommene selv og levere skjemaet til hærens lokale intendan­ tur når hun kom hjem, slik at Pavel kunne bli fjernet fra rulle­ ne. Nina sa ingenting. Hva er vitsen ved å snakke med en per­ son som ikke har noe hjerte, ingen hjerne og ingen sjel? «Men det må da være det enkleste, ikke sant?» fortsatte re­ presentanten usikkert. «I stedet for at jeg skal måtte reise helt til Brjansk?» Selvfølgelig var det enklere. Det lar seg ikke benekte at det å være udugelig og grov kan gjøre livet enklere. Ta forsvars­ ministeren vår, Sergej Ivanov, som har vært kompis med pre­ sidenten siden Putin arbeidet for FSB i St. Petersburg. Hver uke dukker Ivanov opp i fjernsynet for å ramse opp presiden­ tens krigsbulletiner. Med samme knebøyninger som dem Goebbels foretok på filmavisene fra annen verdenskrig, for­ teller han at ingen skal få oss til å «bøye kne for terrorister», og at han har til hensikt å fortsette å føre krigen i Tsjetsjenia til en eller annen formodet «seierrik avslutning». Vi får aldri høre ett ord fra statsråd Ivanov om skjebnen til de soldatene og offiserene som gjør det mulig for ham og presidenten å se ut som om de ikke vil bøye kne for terrorister. Denne politis­ ke ledetråden er fullstendig nysovjetisk: Menneskene har ingen uavhengig eksistens, de er tannhjul i maskinen, og de­

25

res funksjon er å iverksette alle de politiske påfunnene som drømmes opp av dem som sitter med makten, uten å stille spørsmål. Tannhjul har ingen rettigheter. Ikke engang retten til verdighet i døden. Det er så mye mer bryderi hvis man ikke skal være grov. For meg ville det ha betydd at man ble i stand til å se lenger enn til «den allmenne parti- og regjeringslinjen», helt til de­ taljene i iverksettelsen. I dette tilfellet går disse detaljene ut på at nr. U-729343 til slutt ble begravet 31. august 2000 i byen Ivanovo, som Pavels foreldre hadde flyttet til for å slippe unna de dystre assosiasjonene de forbandt med Brjansk. De rettsmedisinske inspektørene i Rostov sendte Pavels hode til­ bake til Nina. Det var visst alt de hadde av levninger, dessver­ re.

Mange mennesker i Russland har hørt om Nina Levurda. Etter å ha overlatt det som var igjen av sønnen i jordens vare­ tekt, bega hun seg nemlig til hovedkvarteret for 15. regiment i Moskva-provinsen den niende dagen etter begravelsen. Da hun forlot Ivanovo, hadde hun bare tenkt å se Pavels øverst­ kommanderende offiserer i øynene og i det minste lese i dem en viss anger over alt det de hadde «glemt» å gjøre, når de sto overfor sin offisers mor. «Jeg regnet selvfølgelig ikke med at de ville be om unn­ skyldning,» sier Nina, «men jeg trodde faktisk at jeg kanskje i det minste ville få se litt medfølelse i ansiktene deres.» Men da hun kom frem til Taman-divisjonen, var det ingen som ville treffe denne moren. Øverstkommanderende var rett og slett ikke tilgjengelig. Nina satt i tre døgn og ventet på å få møte ham, uten mat, te eller søvn, og uten at noen brydde seg om henne. Overordnede offiserer pilte frem og tilbake som kakerlakker, mens de lot som om de ikke la merke til at hun var der. Da var det Nina Levurda sverget på at hun skulle saksøke staten, gå til aksjon mot Forsvarsdepartementet og 26

statsråd Ivanov for den moralske lidelsen de hadde utsatt henne for. Ikke i forbindelse med sønnens død - han hadde tross alt omkommet mens han gjorde sin plikt. Men med hensyn til det som deretter skjedde. Hvis vi oversetter fra krøkkete, juridisk sjargong til vanlig tale, ville hun vite hvem som var ansvarlig. Hva skjedde så? For det første ble den Tapperhetsordenen som Ninas sønn fikk tildelt posthumt, overrakt familien ved hærens intendantur i Ivanovo. For det andre tok hæren hevn. Forsvarsdepartementet og Taman-divisjonen bega seg på krigsstien mot denne moren som hadde våget å uttrykke sin opprørthet over deres oppførsel. Slik gikk de frem: På et snaut år ble det holdt åtte rettsli­ ge høringer, den første 26. desember 2001, og den siste 18. november 2002, og ingen av dem kom frem til den ringeste konklusjon. Retten klarte ikke engang å vurdere innholdet i Ninas skriftlige fremstilling, for i all sin straffefrihet igno­ rerte Forsvarsdepartementets representanter høringene fullstendig. Med full rett. Saken «Nina Levurda mot sta­ ten» ble først behandlet av dommer Tjulenev (Krasnaja Presnja Interkommunale Domstol i Moskva). Han avgjor­ de at en mor «ikke har noen rett til opplysninger» om sin egen sønns legeme, og at Forsvarsdepartementet følgelig ikke har noen plikt til å skaffe henne slike opplysninger. Nina gikk til byretten i Moskva, hvor saken - i betraktning av den foregående kjennelsens åpenbare absurditet - ble sendt tilbake til Krasnaja Presnja-domstolen for fornyet høring. Den teknikken statsmaskineriet brukte mot moren som hadde mistet sønnen sin, besto i en systematisk boi­ kott av domstolshøringene fra statsråd Ivanovs offisielle re­ presentanters side, og fra Kommandoen for landstridskreftene, som Taman-divisjonen og 15. regiment inngår i. De unnlot rett og slett å vise seg, skamløst og systematisk. Der­ med måtte Nina Levurda stadig reise tilbake fra Ivanovo til

27

Moskva, bare for å bli møtt med en tom anklagebenk, slik at reisen var forgjeves. Jin enkel kvinne som var avhengig av den statlige pensjonen sin, som bare er ment å skulle holde sulten borte, og med en mann som hadde slått seg på flasken etter Pavels begravelse, som en måte å flykte fra lidelsene de­ res på. Til slutt mistet dommer Bolonina ved Krasnaja Presnja Distriktsdomstol, som hadde fått oversendt saken fra byretten i Moskva, tålmodigheten. Ved den femte høringen hvor de an­ klagede var fraværende, ila hun Forsvarsdepartementet en bot på 8000 rubler. Betalt av skattebetalerne, naturligvis. Det er synd at statsråd Ivanov ikke måtte betale boten til Nina Levurda. Det finnes ingen åpning for noe slikt. Russisk lov beskytter ikke de svakes interesser, men alle de mektige myn­ dighetsinstansene. 18. november 2002, etter idømmelsen av boten, dukket de­ partementets representanter endelig opp i retten, men det var noen underlige representanter. De visste ingenting om saken, og de nektet å fortelle hvem de var - de klaget over at kaoset i Forsvarsdepartementet var årsaken til alle problemene. Re­ sultatet var at rettsmøtet ble utsatt igjen, denne gangen til 2. desember. Ninas tårer rant da hun sto i rettsbygningens dystre korri­ dor. «Hvorfor gjør de dette?» spurte hun. «Man skulle jo tro at de ikke hadde gjort noe galt.» Hvor misunnelsesverdig er ikke Sergej Ivanov, sjefen for Forsvarsdepartementet vårt, som opptrer så nådeløst mot vårt folk! For ham er livet enkelt nok. Han trenger ikke å bry seg med detaljer, med mødre som har sønner som er omkommet i den «krigen mot internasjonal terrorisme» som han blå­ ser seg så lyrisk opp om. Han trenger ikke å høre stemmene deres eller å føle deres smerte. Han vet ingenting om de livene han har ødelagt, ingenting om de tusenvis av mødre og

28

fedre som er blitt sveket av systemet etter at barna deres har gitt sitt liv for det. «Putin kan ikke gjøre alt!» protesterer presidentens russis­ ke beundrere. Naturligvis kan han ikke det. Som president er det hans jobb å tenke på metoder, på tilnærmelsesmåter. Det er han som utformer dem. I Russland etterligner folk mannen på toppen. Dermed har vi beskrevet hans tilnærmelsesmåte til hæren. Han har all skylden for den brutaliteten og ekstremismen som er blitt podet inn i både hæren og staten. Brutalitet er en alvorlig infeksjon som lett kan bli en pandemi. Først opp­ trådte man brutalt mot folk som bodde i Tsjetsjenia, og nå bruker man brutaliteten mot «vårt folk», som er den beteg­ nelsen mennesker med patriotiske tilbøyeligheter ynder å bruke om de russiske borgerne. Også mot de russerne som kjempet patriotisk mot dem som fikk oppleve brutaliteten først. «Vel, han har gjort sitt valg og fulgt sin skjebne,» sier Nina og tørker tårene fra ansiktet. Dommer Bolonina skrider forbi i kappen sin, uutgrunnelig. «Men de er jo mennesker, for himmelens skyld!» Er de? Av og til lurer jeg på om Putin er et menneske og ikke bare et iskaldt metallbilde. Hvis han er et menneske, sy­ nes det ikke.

54 soldater, eller vandringen til Mamma Folk i Russland går sin vei når det blir livstruende for dem å oppholde seg der lenger, eller når det fører til massive angrep mot deres integritet og verdighet fra statens side. 8. septem­ ber 2002 ble situasjonen nettopp slik i den russiske hær. 54 soldater ga opp og forsøkte å gå sin vei. 29

Øvelsesområdet til Gardens 20. motoriserte infanteridivi­ sjon befinner seg i utkanten av landsbyen Prudboj i Volgograd-provinsen. Soldatene i 2. avdeling av hærens enhet nr. 20004 var blitt forflyttet fra den permanente basen sin i byen Kamysjin, også i Volgograd-provinsen, til øvelsesområdet i Prudboj. Det så ikke ut til å være noe usedvanlig ved dette: De skulle få opplæring. Instruktørene skulle være de farslignende offi­ serene. 8. september bestemte imidlertid farsskikkelsene oberstløytnant Kolesnikov, major Shirjajev, major Artemjov, løytnant Kadjov, løytnant Korostyljev, løytnant Kobets og fenrik Pekov seg for å foreta en etterforskning som lå utenfor deres ansvarsområde. Da soldatene hadde samlet seg på paradeplassen, fikk de beskjed om at det skulle gjennomføres en undersøkelse for å finne ut hvem som hadde stjålet et terrengog amfibiekampkjøretøy fra øvelsesområdet i løpet av natten. Senere insisterte soldatene på at det i virkeligheten ikke var noen som hadde stjålet kjøretøyet. Det sto på den vanlige plassen sin blant divisjonens kjøretøyer. Offiserene hadde bare kjedet seg. De hadde drukket i dagevis, følgelig følte de seg antagelig uvel, og nå hadde de bestemt seg for å more seg med litt mobbing. Det var slett ikke første gang noe slikt skjedde på Kamysjin-soldatenes øvelsesområde. Stedet hadde dårlig ord på seg. Etter denne meddelelsen ble en første gruppe soldater ført inn i offisersteltet: sersjantene Kutuzov og Krutov, og de me­ nige soldatene Generalov, Gurskij og Gritsenko. De andre fikk ordre om å vente utenfor, og snart kunne de høre skrik og stønn fra sine soldatkolleger. Offiserene banket dem opp. Den første gruppen ble kastet ut av teltet. De fortalte kame­ ratene sine at offiserene hadde slått dem over baken og ryg­ gen med skaftene på feltspadene og sparket dem i magen og ribbeina. Denne redegjørelsen var overflødig. Merkene etter slag var klart synlige på soldatenes kropper.

30

Offiserene ga beskjed om at de skulle ta en pause. Oberst­ løytnanten, to majorer, tre løytnanter og én fenrik skulle spise middag, og de opplyste de gjenværende soldatene om at alle som unnlot å komme med en frivillig tilståelse av at han hadde stjålet kjøretøyet, ville bli banket opp på nøyaktig samme måte som de som nå lå strødd utover i gresset utenfor teltet. Da denne beskjeden var gitt, gikk offiserene for å innta måltidet sitt. Og soldatene? De gikk. De gjorde mytteri - de valgte ikke å vente på å bli slaktet som sauer. De etterlot seg dem som hadde vakt, ettersom det å forlate sin post er en forbrytelse som fører til krigsrett; deretter blir man sendt til en straffebataljon. Kutuzov, Krutov, Generalov og Gritsenko, som ikke var i stand til å gå, ble også igjen. Soldatene dannet en rekke og marsjerte ut fra øvelsesområdet, i retning Volgograd for å skaffe hjelp. Det er temmelig langt fra Prudboj til Volgograd, nesten 180 kilometer. De 54 soldatene marsjerte hele strekningen i god orden, uten å gjøre noe forsøk på å skjule seg, ved siden av den sterkt trafikkerte hovedveien hvor offiserer fra 20. divisjon kjørte frem og tilbake. Ikke ett kjøretøy stanset. Det falt ingen inn å spørre hvor soldatene skulle hen uten noen offiser - dette er imot hærens reglement. Soldatene marsjerte til det ble mørkt. Da la seg til å sove i skogbrynet ved siden av veien. Ingen kom for å se etter dem, selv om oberstløytnanten, de to majorene, de tre løytnantene og fenriken oppdaget at det var blitt tynt i rekkene til 2. avde­ ling da de kom ut fra spisesalen etter måltidet. De hadde nes­ ten ingen igjen å kommandere over. Offiserene gikk til sengs uten noen anelse om hvor soldate­ ne befant seg. Ifølge loven var de personlig ansvarlige for dem, men de var fullstendig klar over at ingen offiser i Russ­ land noensinne blir straffet for det som skjer med en menig soldat. 31

Tidlig om morgenen 9. september la de 54 soldatene av gårde langs hovedveien igjen. Og nok en gang kjørte offisere­ ne i hæren ubekymret forbi. Denne avdelingen av soldater som var velsignet med selv­ respekt, var på marsj i ett og et halvt døgn, og ingen fra 20. di­ visjon savnet dem. Om kvelden 9. september marsjerte de helt åpent inn i Volgograd. Politiet la merke til dem, men hel­ ler ikke denne gangen var noen interessert i dem. Soldatene marsjerte inn til byens sentrum. «Det var ved sekstiden om kvelden, og vi forberedte oss på å gå hjem da telefonen plutselig ringte. ’Har dere åpent frem­ deles? Kan vi få komme og snakke med dere?’» Det er Tatjana Zozulenko, direktøren for Organisasjonen for mød­ renes rettigheter i Volgograd-provinsen, som forteller meg dette. «’Bare kom,’ sa jeg. Jeg hadde selvfølgelig ikke på noen måte ventet det som nå skjedde. Fire unge menige soldater kom inn på det lille rommet vårt og sa at de var 54 stykker. Jeg spurte hvor de andre var, og guttene tok meg med ned i den lille kjelleren under bygningen vår. Der sto alle de andre. Jeg har arbeidet i denne organisasjonen i elleve år, men jeg hadde aldri sett maken til dette før. Det første som bekymret meg, var hvor vi skulle gjøre av alle sammen. Det var kveld allerede. Vi spurte om de hadde spist. ’Nei,’ svarte de, ’ikke siden i går.’ Medlemmene våre sprang av gårde for å kjøpe alt det brødet og all den melken de kunne få tak i. Guttene kastet seg over maten som sultne hunder, men slikt er vi vant til. Soldater får svært lite mat i avdelingene sine, og de er kronisk underernærte. ’Hva vil dere oppnå med aksjonen deres?’ spurte jeg da de hadde spist. ’Vi vil at offiserer som slår solda­ tene, skal bli straffet,’ svarte de. Vi bestemte oss for å la dem overnatte hos Mødrenes Rettigheter, alle sammen på gulvet, for at vi skulle få sove på problemet. Tidlig om morgenen skulle vi gå på garnisonsanklagerens kontor. Jeg låste døren og gikk hjem. Jeg bor like i nærheten, så jeg tenkte at jeg

32

kunne komme meg raskt bort dit hvis det ble behov for det. Klokken elleve om kvelden ringte jeg til dem, men ingen svarte. Jeg tenkte at de antagelig bare var trette og at de sov, eller at de var redde for å ta telefonen. Jeg ble vekket klokken to om natten av advokaten vår, Sergej Semusjin. Han sa at en person som ikke hadde fortalt hvem han var, hadde ringt for å be ham om å «sikre eiendommen». Jeg var der i løpet av noen minutter. Utenfor sto det små militærkjøretøyer med offiserer i. De presenterte seg ikke. Soldatene var forsvunnet. Jeg spurte offiserene hvor de var, men jeg fikk ikke noe svar.» De som arbeidet for Mødrenes Rettigheter, oppdaget også at noen hadde brutt seg inn i dataanlegget deres og fjernet opplysningene om forbrytelser som var blitt begått i 20. divi­ sjon. Under gulvteppet fant de en lapp fra en soldat. Der sto det at soldatene ikke visste hvor de ble ført hen, at de ble slått, og at de trengte hjelp. Det er litt mer som bør tilføyes. Offiserene på øvelsesområdet «savnet» ikke soldatene sine før de ble oppringt av sine overordnede. Det skjedde sent på kvelden 9. september, etter at Tatjana Zozulenko hadde kontaktet journalister i Volgo­ grad og opplysninger om soldatene på ulovlig perm var blitt sendt i etermediene. Det regionale stabshovedkvarteret for­ langte naturligvis en forklaring av offiserene. I løpet av natten var det kommet noen kjøretøyer til Mødrenes Rettigheter, og alle de 54 soldatene var blitt overført til vaktarresten ved militærkommandantens kontor. Deretter ble de sendt tilbake til avdelingen under oppsyn av nettopp de offiserene soldate­ ne hadde forlatt på øvelsesfeltet for å slippe ytterligere mob­ bing. Tatjana Zozulenko spurte garnisonsanklageren i Volgo­ grad, Tsjernov, som hadde ansvaret for å sikre at loven ble overholdt i garnisonens avdelinger, hvorfor han hadde gjort dette, og han svarte uten å blunke: «Fordi de er vare solda­ ter.» Dette er nøkkelutsagnet i sagaen om de 54. «Våre soldater»

33

vil si «våre slaver». Alt er fremdeles akkurat slik det bestandig har vært i den russiske hær. En pervers oppfatning av at «en offisers ære» alltid må beskyttes og under alle omstendighe­ ter går foran enhver menig soldats liv og verdighet. Marsjen fra øvelsesfeltet ved Kamysjin skyldtes for det første den rus­ siske hærs avskyelige tradisjon, som går ut på at en soldat er offiserens slave. En offiser har alltid rett og kan behandle en soldat akkurat som han vil. Men marsjen skyldtes også det sørgelige faktum at den sivile kontrollen over hærens frem­ gangsmåter - som var svært omdiskutert i Jeltsin-årene, slik at det til og med ble laget et lovutkast - nå er død og begravet. President Putin deler hærens tradisjonelle syn på offiserenes rettigheter, og han betrakter sivilt overoppsyn med de væp­ nede styrker som fullstendig uhensiktsmessig. Til grunn for denne historien ligger også det faktum at 20. divisjon - Rokhlin-divisjonen, oppkalt etter sin kommandant Lev Rokhlin, en helt fra den første krigen i Tsjetsjenia og nå medlem av Statsdumaen - og særlig avdeling 20004 lenge har vært beryktet i Volgograd, og faktisk over hele Russland. «Gjennom et helt år sendte vi opplysninger til militæranklagerens kontor, først og fremst til garnisonsanklager Tsjernov, men også til alle som satt høyere opp i hierarkiet, helt opp til den øverste militæranklagerens kontor i Moskva, om de forbrytelsene som ble begått av offiserene i avdeling 20004,» sier Tatjana Zozulenko. «Når det gjelder antallet kla­ ger vi mottar fra soldater, kommer avdeling 20004 på første­ plass. Offiserene slår soldatene sine, og de presser dem som har kommet tilbake fra Tsjetsjenia, for deres ’lønn for aktiv tjeneste’ [20. divisjon kjempet i både den første og den andre krigen i Tsjetsjenia, og de slåss fortsatt der i dag]. Vi har ropt ut om dette fra takene, men ingenting har skjedd. Anklage­ rens kontor har bestemt seg for å dysse ned alt sammen. Epi­ soden på øvelsesfeltet ved Kamysjin er et fullstendig forutsigbart resultat av offiserenes mangel på ansvarlighet.»1 34

Noen korte historier Russland har selvfølgelig et militærbudsjett, og det blir dis­ kutert i lange baner. En militærlobby slåss for nye investeringer, og bestillingene blir betalt av statskassen. Dette er vanlig internasjonal praksis. En viktig detalj som skiller oss fra and­ re land, er likevel at vi er en fremtredende våpenprodusent, og at vi selger våpen over hele verden. Det var Russland som ga verden Kalasjnikov-automatriflen. I Jeg ønsker imidlertid ikke å oppholde meg ved statistik­ ken. Det jeg lurer på, er om folk er lykkelige med den formen for lov og orden som president Putin har opprettet. Dette be­ trakter jeg som det viktigste kriteriet for å bedømme en statsleders handlinger. I min søken etter et svar går jeg til Soldatmødrenes komité og spør kvinnene der: «Var sønnene deres glade for å bli med i hæren? Gjorde det dem til virkelige menn?» Jeg har lært en god del av svarene. Detaljer er viktigere enn det store bildet. Slik fortoner det seg i hvert fall for meg. Misja Nikolajev bodde i Moskva-provinsen. Han forlot fa­ milien for å slutte seg til hæren i juli 2001. Han ble plassert i vaktstyrkene langs grensen, på en grensepost ti timer med fly fra Moskva, ved landsbyen Gorjatsjij Pljazj på øya Anutsjina i De små Kurilene. Det er disse øyene som har vært til så stor irritasjon for russiske og japanske politikere helt siden annen verdenskrigs slutt. Mens politikerne krangler, må noen holde ro og orden ved grensen. Misja var en av dem som gjorde denne jobben. Han holdt bare i seks måneder på denne utposten i Russlands Fjerne Østen - han døde 22. desember 2001. Allerede om høsten skrev han alarmerende brev hjem etter å ha oppdaget betente, væskende byller og sår på kroppen. Han ba familien om å sende medisin: Visjnjevskijs Balsam, sulfanilamid, 35

«egentlig hvilke medisiner som helst for å behandle væskende sår, metapyrin, antiseptiske midler, bandasjer og så mye heft­ plaster som mulig? Det finnes ingenting her.» Foreldrene sendte pakkene av gårde uten å klage. De visste at hæren vår har dårlig økonomi, og de trodde ikke at tingene kunne være så alvorlige, ettersom Misja fortsatt arbeidet som kokk på militærkjøkkenet. Hvis han var alvorlig syk, gikk foreldrene ut fra at han ikke ville få komme i nærheten av der det ble laget mat. Misja fortsatte imidlertid å lage mat til soldatene, selv mens huden hans var dekket av væskende byller og sår. Patologen som foretok obduksjonen, meldte at den ulykkelige solda­ tens vev bokstavelig talt sprakk under skalpellen. I begynnel­ sen av det 21. århundre råtnet en russisk soldat levende mens offiserene hans så på, uten at han fikk noen medisinsk opp­ merksomhet i det hele tatt. Det som drepte Misja, var hans overordnedes komplette ansvarsløshet.

Dmitrij Kiseljev ble sendt på militærtjeneste i landsbyen Istra i Moskva-provinsen. I Russland blir en slik postering betrak­ tet som et lykketreff. Han befant seg nær Moskva; foreldrene, som var moskovitter, kunne besøke sønnen og kjempe seg frem til den kommanderende offiseren hans dersom han trengte hjelp. Dette var ikke Kurilene, noe som imidlertid ikke reddet Dmitrij fra de fordervede offiserene. Oberstløytnant Alexander Boronenkov, offiseren som kommanderte over menig Kiseljev, drev en lukrativ bige­ skjeft. Det er ikke noe særlig uvanlig ved dette i dagens rus­ siske hær. Folk finner på alskens knep, ettersom lønnen ikke er noe å snakke om. Denne spesielle oberstløytnanten drev imidlertid med salg av soldater. Istra er en datsja-landsby, full av landsteder, og Boronenkov solgte soldatene sine som billig arbeidskraft til eierne av jordflekkene i nærheten. Soldatene arbeidet bare for maten, mens lønnen gikk rett til offiseren 36

som kommanderte over dem. Denne måten å tjene penger på er slett ikke enestående. Systemet er faktisk utbredt: Soldate­ ne blir «solgt» som ubetalte arbeidere, det vil si slaver, til rike mennesker for den tiden militærtjenesten varer. Offiserene bruker denne ubetalte arbeidskraften som et middel for å drive tuskhandel med mennesker de oppfatter som «nyttige». Hvis en offiser trenger å få bilen sin reparert, men ikke har penger, driver han noen soldater til bilverkstedet. Der arbei­ der de uten lønn så lenge verkstedet krever det, og til gjen­ gjeld får offiseren bilen sin reparert. I slutten av juni 2002 var det den nyutskrevne Dmitrij Kiseljevs tur til å bli solgt som slave. Menig Kiseljev ble sendt ut for å bygge et hus til en viss Karabutov, som var medlem av Mir Hagebruksforening i Istra-distriktet. I begynnelsen bygget han hus, men så ble han og syv andre vernepliktige soldater satt til å grave en dyp grøft langs hele jordet. 2. juli klokken syv om kvelden raste grøftekantene sammen og be­ gravet tre gutter, blant dem Dmitrij, som ble kvalt av jord­ massene. Foreldrene hans forsøkte å få oberstløytnant Boronenkov stilt for retten, men han vred seg ut av det. Han kjente massevis av «nyttige» mennesker. Dmitrij var ekteparet Kiseljevs eneste sønn.2

28. august 2002 ble hærens avdeling 42839 satt inn i Tsjetsjenia, ikke langt fra landsbyen Kalinovskaja, et sted hvor det ikke hadde vært noen kamper på lenge. «Bestepappaene» drakk seg selv fra forstanden. Bestepappaene (vanlige solda­ ter som skal dimitteres og gå over i reserven) utgjør den mest skremmende og morderiske styrken i hæren vår. Om kvelden syntes bestepappaene det så ut som om de skulle slippe opp for vodka, så de ga den første soldaten som kom forbi, Jurij Diatsjenko, beskjed om å gå inn i landsbyen og «skaffe noe mer hvor som helst fra». Soldaten nektet. For det første hadde han vakttjeneste for en bestemt sektor og hadde ikke 37

lov til å forlate sin post. For det andre, forklarte han, hadde han ikke noen penger. Bestepappaene ga ham beskjed om å stjele noe i landsbyen og skaffe dem vodka på den måten. «Nei, jeg vil ikke gå,» sa imidlertid Jurij bestemt. De slo ham brutalt helt til klokken fem om morgenen, og mellom slagene utsatte de ham for grusomme og frastøtende ydmy­ kelser. De dyppet en gulvklut i latrinen og gned møkka inn i Jurijs ansikt. De tvang ham til å gjøre rent gulvet; og når han bøyde seg, kjørte de håndtaket på moppen inn i endetarmen hans etter tur. Som avslutning på disse «øvelsestimene», som de kalte det, slepte bestepappaene Jurij inn i kantinen og tvang ham til å spise opp en treliters boks med kasja (grøt), mens de slo ham hvis han forsøkte å stanse. Hvor var offiserene? Den natten drakk de seg sanseløse og var fysisk ute av stand til å ta ansvaret for noe som helst. Ved sekstiden om morgenen 29. august 2002 ble Jurij Diatsjenko funnet på matlageret. Han hadde hengt seg.

Sibir er ikke Tsjetsjenia. Det er langt borte fra krigen i Kau­ kasus, men selv det spiller ingen rolle. Valerij Putintsev, en gutt som var født i Tjumen-provinsen, ble sendt til Krasnojarsk-regionen for å avtjene verneplikten i distriktssenteret Uzjur, i de strategiske rakettstyrkenes eliteavdelinger. Moren hans, Svjetlana Putintseva, var henrykt. Fordi offiserene i rakettavdelingene hadde med klodens farligste og mest moderne våpensystemer å gjøre, ble de betraktet som de mest velutdannede i hele hæren. Man regnet med at de ikke drakk seg fulle, ikke banket opp vernepliktige soldater, og at de holdt disiplin. Men snart begynte også hun å få foruroligende brev fra sønnen, hvor han skrev at offiserene ikke var noe bedre enn «sjakaler»: Hei, mamma! Jeg vil ikke at noen andre enn du skal se dette brevet. Særlig må du sørge for at bestemor ikke ser det jeg

38

skriver. Vi vet begge hvordan det ligger an med henne, og jeg er sikker på at du ikke vil la henne få undergrave den hel­ sen hun har igjen. Jeg engster meg en hel del for henne. Jeg kan ikke godta at jeg må arbeide som slave for at folk jeg forakter, skal tjene på det. Mer enn noe annet i verden øns­ ker jeg å arbeide for mine egnes beste, for å gjøre forholdene bedre for familien min. Det er først siden jeg kom hit at jeg har forstått hvor viktige dere er, alle sammen (...) Valerij skulle aldri få vende tilbake for å arbeide til beste for sine nærmeste. Offiserene i Uzjur-kasernen var fullstendig utenfor enhver kontroll. Løytnantene plyndret soldatene for alt de eide, og de degraderte alle som forsøkte å forsvare sin verdighet, slik som Valerij. I løpet av det halve året han til­ brakte i denne avdelingen, ble fire soldater båret ut i kister. Alle var menige, og alle var blitt slått i hjel. Det første offiserene fant på, var å konfiskere Valerijs uni­ form (soldatene våre har ingen andre klær enn uniformene). De fortalte ham at han nå måtte kjøpe fri klærne. De gikk ut fra at han kom til å skrive hjem og be om penger som skulle sendes ekspress. Valerij gjorde motstand. Han visste at moren levde svært beskjedent sammen med bestemoren, som var alderstrygdet, pluss søsteren hans og hennes lille datter, og at moren ikke hadde råd til å sende ham penger. Derfor ble han brutalt slått, om og om igjen. Til slutt hadde han fått nok. Han vendte seg mot offiserene og ble sendt i vaktarresten for ulydighet. De hevdet at han forsøkte å flykte, og dermed ska­ det de ham alvorlig. Svjetlana Putintseva ble engstelig og ringte til øverstkommanderende for avdelingen, oberstløyt­ nant Butov, som opplyste henne om at han visste hvordan han skulle slå folk slik at det ikke etterlot seg noen spor. Svjetlana slapp alt og fløy rett til Uzjur, hvor hun fant sønnen på dødens terskel. Han hadde skuddskader i bekkenet, blæ­ ren, urinlederen og lårpulsåren. På sykehuset fikk moren

39

hans beskjed om å skaffe blod til en overføring: «Øyeblik­ kelig! Her har vi ikke noe blod.» Alene i en fremmed by ventet man at hun skulle finne blodgivere. Hun stormet til­ bake til hæravdelingen for å be om hjelp. Kommandanten nektet. Hun løp gjennom byen i forsøket på å redde søn­ nen. Hun klarte det ikke. Da Valerij ikke fikk noen blod­ overføring, døde han 27. februar 2002. I et av sine siste brev skrev han følgende til Svjetlana: «Jeg ventet ikke særlig mye hjelp fra offiserene. Det eneste de er i stand til, er å ydmyke folk.» Tilbake til Moskva-provinsen. Det er om morgenen 4. mai 2002. Hærens avdeling 13815 i landsbyen Balasjikha. To kvinnelige kjelepassere ved anlegget som produserer varme til avdelingen, hører rop om hjelp like i nærheten. De stormer ut og får se at det er blitt gravet en grøft tvers over gårdsplas­ sen, og at en soldat er begravet til halsen i grøften. Kvinnene graver seg ned, skjærer over tauet som binder ham på hender og føtter, og hjelper ham opp av grøften. I samme øyeblikk dukker major Alexander Simakin opp, helt ustyrlig av raseri. Han skriker til kvinnene at de skal la soldaten være. Han holder på å gi menig Tsjesnokov en lære­ penge, og hvis de ikke går tilbake til kjelehuset øyeblikkelig, skal han få dem sparket. Etter at menig Tsjesnokov hadde unnsluppet fra grøften, deserterte han fra avdelingen.

Den russiske hær har alltid vært en av statens mest grunnleg­ gende bæresøyler. Helt til i dag har den kunnet karakteriseres som en fangeleir bak piggtrådgjerder, hvor landets unge bor­ gere blir internert uten rettergang. Den styres da også etter fengselslignende regler, som blir tvunget igjennom av offise­ rene. Den er et sted hvor den grunnleggende opplæringsme­ toden går ut på å «banke livskiten ut av folk». Det var forres­

40

ten slik Putin skildret hvordan han skulle ta seg av fiendene innenfor Russlands grenser, da han besteg tronen sin i Kreml. Presidenten synes kanskje at denne tingenes tilstand er be­ hagelig, han som har sine oberstløytnantepåletter og to hjem­ meværende døtre som aldri kommer til å måtte tjene i en slik hær. Vi andre er imidlertid dypt ulykkelige over det hele bortsett fra offiserskasten som fryder seg over sin status som smågangstere, høyt hevet over loven. Særlig ulykkelige er de som har sønner, og desto mer dersom sønnene er i verneplik­ tig alder. De har ikke tid til å vente på de militærreformene som er blitt lovet så lenge, men som konstant går i stå under­ veis. De frykter at sønnene skal måtte reise hjemmefra og bli sendt rett til et eller annet øvelsesområde å la Kamysjin, til Tsjetsjenia eller til andre steder man ikke kommer tilbake fra.

Vår nye middelalder, eller: Hele Russlands krigsforbrytere

Vi har for tiden to slags krigsforbrytere i Russland. Forbry­ telsene deres henger sammen med den andre krigen i Tsjetsje­ nia, som begynte i august 1999, akkurat idet Vladimir Putin ble utnevnt til statsminister. Krigen, som preget hans første presidentperiode, pågår fremdeles. Alle tiltalene for krigsforbrytelser har hatt ett trekk fel­ les: Resultatet har vært avgjort på ideologisk grunnlag, ikke juridisk. «Inter armas silent leges.» I krigstid tier lo­ vene. De som ble funnet skyldige, er blitt dømt - ikke etter en rimelig og rettferdig rettergang, men i overensstemmelse med de ideologiske vinder som i øyeblikket blåste fra Kreml. Den første typen krigsforbrytere er de menneskene som virkelig har vært med på å kjempe i en krig. På den ene siden har vi medlemmer av den russiske hær som har vært engasjert i en såkalt antiterroroperasjon i Tsjetsjenia. På den annen side har vi de tsjetsjenske kampsoldatene som motsetter seg dem. De førstnevnte blir renvasket for de forbrytelsene de har begått; de sistnevnte blir tillagt forbrytelser uten særlig hen­ syn til lov og rett. De førstnevnte blir frifunnet av rettssyste­ met selv når det foreligger åpenbare beviser på skyld (det er sjelden, ettersom påtalemyndigheten vanligvis ikke gjør noen forsøk på å samle beviser mot dem). De sistnevnte får de strengest mulige dommene. Den mest kjente saken som er blitt ført for en føderal rett,

42

gjelder oberst Budanov, øverstkommanderende for det russiske forsvarsdepartementets 160. stridsvognregiment. 26. mars 2000, den dagen da Putin ble valgt til Russlands president, bortførte, voldtok og myrdet Budanov en 18 år gammel tsjetsjensk pike, Elza Kungajeva, som bodde sam­ men med foreldrene sine i landsbyen Tangi-Tsju. Budanovs regiment var midlertidig utplassert i utkanten av lands­ byen. Den mest kjente saken mot en tsjetsjener gjelder Salman Radujev. Han var en velkjent tsjetsjensk feltkommandant, en brigadegeneral som hadde stått for terroroverfall siden den første krigen i Tsjetsjenia, da han hadde kommandoen over det som ble kalt general Dudajevs hær. Radujev ble tatt til fange i 2001, dømt til livsvarig fengsel og døde under mystis­ ke omstendigheter i høysikkerhetsfengselet i Solikamsk. Solikamsk er en beryktet «fengselsby» med saltgruver i Perm-provinsen i Ural. Byen har vært benyttet som forvisningssted helt siden tsartiden. Radujev var et symbol på dem som kjempet for tsjetsjenernes frihet fra Russland. Det finnes mange rettssaker som minner om saken mot ham; som regel blir de ført for lukkede dører for å skjule opplysningene for offentligheten. Det er ofte uklart hvorfor dette er nødvendig. Av og til er det, med store vanskeligheter og i ytterste hem­ melighet, mulig å få tilgang til rettsprotokollene fra saker mot tsjetsjenske kampsoldater. De tiltalte blir funnet skyldige uten at man kaster bort tid på innhenting og vurdering av be­ viser. Følgelig får ingen i den første kategorien som anklages for krigsforbrytelser, noen rimelig og rettferdig rettergang, enten de er føderale russere eller tsjetsjenere. Når dommen er av­ sagt, blir de tsjetsjenske kampsoldatene sendt til avsideslig­ gende arbeidskolonier og fengsler, hvor de ikke overlever lenge. Meningsmålinger viser at selv de som støtter regjerin­ gen og presidentens krigføring i Tsjetsjenia, tror at man har

43

«kvittet seg med» dem på befaling fra myndighetene. Det er nesten ingen i Russland som mener at det russiske rettssyste­ met er rimelig og rettferdig. Nesten alle tror at rettsvesenet er underlagt regjeringens utøvende gren. Den andre typen krigsforbryter er den personen som tilfel­ digvis befant seg på galt sted til gal tid, folk som ble overkjørt av historiens tunge vogn, folk som ikke er kampsoldater, men som bare tilfeldigvis er tsjetsjenere når man har behov for noen som kan kjennes skyldige. Islam Hasuhanov er et ty­ pisk tilfelle. Alt ved hans sak smaker av Stalins utrenskninger, som nådde sitt høydepunkt i 1937. Vitneuttalelser blir banket ut av folk, tortur og psykofarmaka brukes for å knekke tiltal­ tes vilje. Denne helvetesveien har de fleste tsjetsjenere gått som ikke bare har befunnet seg i FSBs torturkammere, men også er blitt torturert av alle de andre sikkerhetsorganisasjo ­ nene som farer omkring i Tsjetsjenia. Folk ble torturert av lakeiene til avdøde Ahmat-Hadji Kadyrov som ledet den Moskvatro marionettregjeringen i Tsjetsjenia inntil han ble myrdet, de blir torturert på de militære kommandopostene, i hull på hæravdelingenes områder og i politistasjonenes isolatceller. Alt dette blir samordnet og ledet av FSB. Dette er Putins folk, de nyter godt av Putins støtte, og de iverksetter Putins politikk.

Stalin vil alltid være blant oss FRA ARKIVET

Islam Sjeikh-Ahmedovitsj Hasuhanov ble født i Kirgizia i 1954. Fra 1973 avtjente han verneplikten i den sovjetiske hær. Han tok eksamen ved Den politiske marinehøyskolen i Kiev. Fra 1978 tjente han i Østersjøflåten, og fra 1989 i Stillehavs-

44

flåten. I 1991 tok han eksamen ved Det politiske Lenin-militærakademiet i Moskva. Som ubåtoffiser med eksamen fra et militærakademi må Hasuhanov ha blitt betraktet som med­ lem av den russiske marinens elite. Han trakk seg tilbake til reserven i 1998, som kommandørkaptein av første klasse han var da nestkommanderende på en stor atomubåt av B 251 typen. Fra 1998 bodde han i Groznij. Han var sjef for militærinspektoratet i Aslan Maskhadovs regjering og for Maskhadovs operasjonsstab. Han er gift med Maskhadovs niese, som er hans annen kone, og han har to sønner. Hasuhanov har hverken deltatt aktivt i den første eller den andre krigen i Tsjetsjenia, og han har aldri levd i dekning for de føderale myndigheter. 20. april 2002 ble han arrestert i distriktssenteret Sjali av spesialenheter fra FSB, som «internasjonal terro­ rist» og «en av organisatorene bak ulovlige, væpnede grup­ per». Høyesterett i Republikken Nord-Ossetia-Alanija dømte ham til tolv år i en arbeidsleir med strengt regime. RETTSSAKENS FORHISTORIE

Hva skjer med en mann som blir plukket opp av FSB? Ikke av Tsjekaen fra 1937, og ikke av Solsjenitsyns Tsjeka eller Gulaget, men av den moderne Tsjekaen som blir finansiert av dagens skattebetalere? Det er ingen som sitter med harde fakta, men alle er redde, akkurat som før i tiden. Og akkurat som under sovjetregimet hender det bare svært sjelden at noe kommer ut. Islam Hasuhanovs tilfelle er et av de få eksemplene på at det likevel skjer. Ifølge arkivmaterialet i kriminalsak 56/17 ble Islam Hasu­ hanov arrestert 27. april 2002 i Majakovskijgaten i Sjali og til­ talt etter paragraf 222 i Den russiske føderasjons straffelov for å ha «vært i besittelse av og båret skytevåpen». Dermed skulle man jo vente at det fantes noe bevis for de påståtte våp­ nenes eksistens.

45

I virkeligheten brøt noen bevæpnede personer med masker (det er vanlig i Tsjetsjenia) seg inn i huset til Hasuhanovs slektninger, hvor han bodde sammen med familien sin, ved daggry. De slepte ham med seg til et ukjent bestemmelsessted og tok ikke engang bryderiet med å plante noen skytevåpen på ham; selv hadde han ingen. De føderale spesialenhetene som opererer i Tsjetsjenia på jakt etter «internasjonale terrorister», har lenge vært trygge på at de kan slippe unna med hva som helst. Denne gangen hadde de fått et tips fra en tyster, og de var ikke i tvil om at de hadde fått tak i en av lederne for en ulovlig, væpnet gruppe, og at hans skjebne allerede var beseglet. Etter­ som han ikke kom til å overleve, ble det ikke registrert noen pistol eller automatrifle som fysisk bevis. Tiltalen i henhold til paragraf 222 ble opprettholdt uansett. Den forfalskede datoen, 27. april, ble også stående urørt. Dis­ se manglende ukene er et karakteristisk trekk ved antiterror­ operasjonene våre i Tsjetsjenia. En mann blir arrestert, og så forsvinner han. Den første uken under interneringen er den aller frykteligste. Ingen organisasjon har ansvaret for ham, ingen av sikkerhetstjenestene innrømmer at de vet noe om ham. Slektningene leter fortvilet, men det er akkurat som om han ikke eksisterer. Det er i dette tidsrommet at etterretnings­ tjenesten banker alt de trenger ut av ham. Hasuhanov kan knapt huske noe som helst fra tiden mellom 20. og 27. april. Slag, sprøyter, mer slag, flere sprøyter. Ikke noe mer. I protokollen fra rettsmøtet ti måneder etter denne forferdelige uken står følgende: «De syv første dagene ble jeg holdt i FSB-bygningen i Sjali, og der ble jeg slått. Etter det hadde jeg 14 brukne ribbein, og ett av dem punkterte en nyre.» Hva var det de ville få ut av Hasuhanov før han døde av ska­ dene? De forlangte at han skulle føre dem til Maskhadov? Deretter kunne han dø. Problemet var at Hasuhanov ikke førte dem til Maskhadov, og med ubåtoffiserens gode og robuste helse døde han ikke heller. 46

30. april ble det bestemt at saken mot ham skulle formalise­ res. For å få til det ble han slept av gårde (Alexander Nikitin var statsadvokat i Tsjetsjenia på denne tiden) til en midlerti­ dig forhørsavdeling i et annet tsjetsjensk distriktssenter, landsbyen Znamjenskaja. Dette senteret ble blåst bort fra jor­ dens overflate av en kvinnelig selvmordsbomber 12. mai 2003. Etterpå hersket det allmenn tilfredshet i Tsjetsjenia, hvor de fleste mente at rettferdigheten endelig hadde seiret. Hvor mange mennesker var ikke blitt torturert der, og hvor mange var ikke i all hemmelighet blitt begravet i området! Da Hasuhanov kom til Znamjenskaja, så han ut som døden selv. Kroppen lignet en sekk, men han pustet. Torturen fort­ satte under overoppsyn av oberstløytnant Anatolij Tsjerepnjev, nestlederen for etterforskningskontoret ved FSBs Tsjet­ sj enia-avdeling. Tsjerepnjev skulle bli hovedetterforskeren i Hasuhanov-saken; det var han som bestemte graden av tortur og styrte prosessen for å oppnå de bevisene som trengtes. Fra rettsprotokollen:

«Hvorfor ble det brukt voldelige midler mot Dem?» «Under alle forhørene var de utelukkende interessert i hvor Maskhadov var og hvor den ubåten befant seg som jeg angivelig hadde til hensikt å kapre. Det var i forbindelse med disse to spørsmålene at det ble brukt voldelige midler mot meg.»

Hasuhanov kunne ikke føre forhørerne til Maskhadov, for sist han hadde sett ham, var i 2000; senere hadde han bare hatt virtuell kontakt ved hjelp av lydbåndkassetter. Når det var nødvendig, talte Maskhadov inn en kassett og sendte den til Hasuhanov med kurer. Av og til svarte Hasuhanov. En av kurerene hadde gått over til å bli tyster for FSB. Den siste gangen Hasuhanov fikk en kassett før arrestasjonen, var i januar 2002, og han hadde svart to dager før. På lydbåndene

47

spurte Maskhadov vanligvis Hasuhanov, åpenbart for arkive­ nes skyld, hvor mange penger Maskhadov hadde overført til hvilke feltkommandanter. Vi skal senere få se hvorfor Mask­ hadov spurte om dette. La oss gå over til ubåten. Historien om den fortjener å bli fortalt litt i detalj. Hasuhanov hadde vært en høytstående ubåtoffiser før han trakk seg tilbake. Han var den eneste tsjetsjeneren som noensinne var blitt offiser i atomubåtflåten, så vel i sovjettiden som etterpå. Følgelig gikk oberstløytnant Tsjerepnjev i gang med å prøve å få ham anklaget for å ha «planlagt en ulovlig, væpnet gruppe i den hensikt å kapre en atomubåt, skaffe seg et atomstridshode, ta medlemmer av Statsdumaen som gisler og forlange forandringer i Den rus­ siske føderasjons konstitusjonelle system ved å true med å bruke et atomstridshode og drepe gisler.» Dette er et direkte sitat fra et skjema Tsjerepnjev sendte tilbake til statsadvokatkontoret i Tsjetsjenia, sammen med en forespørsel om tilla­ telse til fortsatt å holde Hasuhanov internert. Forespørselen ble ikke avslått. Tsjerepnjev gjorde sitt ytterste for å anklage Hasuhanov for kriminelle forhold, men resultatene var lite iøynefallende. Hasuhanov ville ikke gi opp, og han kunne det faktisk heller ikke. I 1992 hadde han selv «bygget», som de sier i marinen, nettopp den ubåten Tsjerepnjev anklaget ham for å ha plan­ lagt å kapre. Hasuhanov hadde hatt overoppsynet med byg­ gingen av denne ubåten, idet han visste at han skulle gjøre tje­ neste om bord på den. Han gjorde det på det fremtidige mannskapets vegne. Tsjerepnjev arbeidet hardt med historien om ubåtkapringen. FSB laget falske dokumenter som angivelig skulle ha vært skrevet av tsjetsjenske kampsoldater på grunnlag av opplysninger Hasuhanov fremskaffet. Det fantes en «Ar­ beidsplan for ulovlige, væpnede tsjetsjenske gruppers gjen­ nomføring av en sabotasjehandling på Den russiske fødera-

48

sjons territorium og håndtegnede kart over basene til Stillehavsflåtens 4. atomubåtflotilje», samt en «Plan for gjennom­ føringen av en terrorhandling på Russlands territorium». Na­ turligvis ble det tilføyd et nyttig notat som gikk ut på at «de­ taljplanleggingen av operasjonen ble gjort på grunnlag av visuell overvåking av og etterretningsopplysninger om den regionen vi interesserte oss for, i desember 1995». Under dis­ se ordene var det meningen at Hasuhanov skulle sette under­ skriften sin. Problemet var at de ikke klarte å få ham til å undertegne. FSB ga seg til å slå ham på en mer oppfinnsom måte, selv om det ikke var stort de ikke allerede hadde forsøkt. Nå slo de ham imidlertid fordi han skapte uorden i planene deres. Det eneste Tsjerepnjev i det hele tatt fikk Hasuhanov til å undertegne på («bifalle» var uttrykket som ble brukt i kjen­ nelsen) da han nær var gått fra forstanden av kombinasjonen av smerter og psykofarmaka, var noen blanke ark med «ord­ rer og operasjonelle instrukser fra Maskhadov». Tsjerepnjev fylte ut med ting han trodde ville gjøre seg. Her er et eksem­ pel på en slik forfalskning:

2. september 2000 utstedte Hasuhanov en kampinstruks hvor han ga alle feltkommandanter ordre om å strø små spikere, muttere, bolter og kulelagre utover store og små veier som ble brukt av de føderale styrkene, for å dekke over mi­ ner og eksplosiver. Ved å benytte seg av den ledende rollen han spilte i den ulovlige, væpnede gruppen oppfordret Hasuhanov således bevisst til å begå terrorhandlinger med sikte på å motvirke opprettelsen av konstitusjonell lov og orden på den tsjetsjenske republikkens territorium.

Tsjerepnjev forlangte også at Hasuhanov skulle undertegne forhørsreferatene uten å lese dem. Her er et eksempel på kva­ liteten i dem:

49

Spørsmål [formodentlig stilt av Tsjerepnjev]: De er blitt vist en fotokopi av en tale holdt for russiske offiserer, nr. 215 fra 25. november 2000. Hvilket vitnesbyrd kan De gi? Svar [formodentlig fra Hasuhanov]: Fremstillingen og ut­ delingen av slike dokumenter inngikk i det propagandaarbeidet som ble utført av operasjonsavdelingen til Den tsjetsjenske republikken Isjkerias væpnede styrker under min umiddelbare ledelse. De talene det henvises til, var ment å skulle motvirke de russiske massemediene når det gjelder deres dekning av antiterroroperasjonens fremgang. Jeg for­ sto at utdelingen av den slags dokumenter kunne føre til en destabilisering av situasjonen på Den tsjetsjenske republik­ kens territorium, men jeg fortsatte med virksomheten (...)

Dette er typisk for den litterære stilen i hæren. I en hel måned ble Hasuhanov torturert i Znamjenskaja, slik at det kunne hope seg opp materiale av denne støpningen. Fra rettsprotokollen: «Og da jeg, som følge av slagene, ikke lenger forsto eller rea­ gerte på noe som helst, fikk jeg sprøyter og ble overført til FSB i Nord-Ossetia. Der ville de ikke slippe meg inn i forhørsavdelingen, fordi legen deres sa at jeg kom til å dø innen 48 timer som følge av de tidligere slagene. Deretter ble jeg tatt med til et sagbruk, Bedrift nr. YaN 68-1.» «Fikk De noen medisinsk hjelp?» «Jeg bare lå på sagbruket i tre måneder mens jeg kom meg.» Hva slags sagbruk er dette? Det blir av og til nevnt i historier om mennesker som har forsvunnet sporløst etter «utrensk­ ninger» i Tsjetsjenia. Noen som har vært der og overlevd, kaller det en tømmerleir, et uttrykk som skriver seg fra Stalintiden, mens andre kaller det et sagbruk. Det offisielle nav-

50

net er Bedrift nr. YaN 68-1, og det hører administrativt inn under Justisdepartementet i Republikken Nord-Ossetia. Det vi vet om dette «sagbruket», er at det tar imot mennes­ ker som er blitt slått halvt i hjel av representanter for de orga­ nene som skal sørge for lov og orden (først og fremst FSBagenter). Bedriften lukker sine øyne for det faktum at disse menneskene ikke har noen identitetspapirer. Det dreier seg om ikke-personer som har forsvunnet sporløst etter sitt møte med de føderale. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem som arbeider på «sag­ bruket» fordi de i strid med loven har tatt inn de rettsløse i bedriften. De har reddet mange mennesker fra den ellers visse død, nemlig de som var ment å skulle dø, men som de føde­ rale rett og slett ikke kunne ta bryderiet med å skyte mens de ble overført fra Tsjetsjenia til Ossetia, og de som ble tatt med til sagbruket for å dø uten at FSB skulle skitne til hendene sine. Ingen vet hvor mange som har dødd der i løpet av den andre krigen i Tsjetsjenia, eller hvem de var. De har ikke et­ terlatt seg så mye som en gravhaug. På den annen side vet vi hvor mange som har overlevd. Hasuhanov er en av dem. En vokter syntes synd på ham, ikke noe mer, og hver gang denne mannen var på vakt, tok han med seg melk til Hasuhanov hjemmefra. Hasuhanov overlevde altså igjen, og nok en gang befant han seg ansikt til ansikt med Tsjerepnjev. I FSBs Tsjetsjeniaavdeling har de en regel som går ut på at alle som overlever forhør, blir stilt for retten. Det er ikke mange som overlever, og derfor forekommer det bare sjelden, og med lange mel­ lomrom, rettssaker mot «internasjonale terrorister». Ikke desto mindre er det formålstjenlig at det i hvert fall blir ført noen slike saker. Innen rammene for den allmenne antiterror­ operasjonen anser man det for ønskverdig å dømme en og an­ nen «terrorist». Vestlige ledere stiller nemlig Putin spørsmål fra tid til annen, han krever informasjon fra FSB og stats-

51

advokatens kontor, og de gjør sitt beste for å være til behag. Men selvfølgelig bare når det er noen som overlever. VLADIKAVKAZ

Vladikavkaz er hovedstaden i Republikken Nord-OssetiaAlanija, som grenser til Tsjetsjenia og Ingusjetia. Ossetia er også et fullt betalt medlem av antiterroroperasjonen. Moz­ dok i Nord-Ossetia er den militære hovedbasen hvor føde­ rale grupper settes opp før de blir sendt til Tsjetsjenia. Den var åstedet for to større selvmordsbombeaksjoner i 2003: 5. juni gikk en kvinne på en buss med militærflyvere og spreng­ te seg selv i luften, og 1. august kjørte en mann en lastebil med ett tonn sprengstoff inn i et militærsykehus. Vladikavkaz er den tradisjonelle rammen rundt mange for­ falskede rettssaker mot «internasjonale terrorister». De loka­ le advokatene opptrer ikke først og fremst som forsvarere, men snarere som funksjonærer i nær tilknytning til domsto­ len, FSB og påtalemyndigheten. Vladikavkaz er også stedet hvor agenter fra FSBs Tsjetsjenia-avdeling ofte oppholder seg i lengre perioder - de foretrekker å bringe ofrene sine dit for å forhøre dem, så langt borte fra krigen som mulig. Nå gikk Tsjerepnjev til Hasuhanov i Vladikavkaz og fant en advokat til ham. Siden 1. juni 2003 har Russland hatt en progressiv, ny straffeprosesslov som tilfredsstiller de stren­ geste europeiske normer. Blant annet forbyr den forhør av en mistenkt uten at det er en advokat til stede - men selvfølgelig fortsetter alt som før «når det er nødvendig». Uansett hadde Hasuhanov ingen juridisk bistand i det hele tatt fra 20. april til 9. oktober 2002, det vil si i nesten et halvt år. Først da hodeskallen hans var hel igjen, og bruddene i ribbeina og hendene var blitt leget på sagbruket, kunne han settes i stand til en fremstilling i retten. Nok en gang er detaljene interessante. 8. oktober innkalte

52

Tsjerepnjev Hasuhanov til forhør og ga ham ordre om å skrive en søknad til Tsjerepnjev, som denne selv dikterte som følger: «Jeg ber Dem om å skaffe meg en advokat til den inn­ ledende etterforskningen. Hittil har jeg ikke hatt noe behov for advokattjenester, og i den forbindelse har jeg ingenting å klage over fra etterforskningstjenestens side. Jeg ber Dem om å oppnevne en advokat som etterforskeren kan velge fritt (...)» 9. oktober gjennomgikk Hasuhanov således sitt første forhør i nærvær av Alexander Dzilikhov, en fri rettshjelpforsvarsadvokat fra Vladikavkaz. Hasuhanov mistenkte ham for å være FSB-agent,4 og Dzilikhov foretok seg ingenting som kunne få ham til å forandre oppfatning. Han ga ikke Hasuhanov noen råd, satt bare passivt under forhørene og sa ikke ett ord. Fra rettsprotokollen:

«De kan si om det finnes noen forskjell mellom den erklæ­ ringen De kom med før det var en advokat til stede, og etter­ på, og hva denne forskjellen i så fall består i.» «Det er en forskjell. Tidligere fikk jeg ikke lese protokol­ len når forhøret var slutt. Etter at det dukket opp en advo­ kat, fikk jeg det.» Alt i alt gjennomgikk Hasuhanov tre slike forhør med en for­ svarsadvokat til stede: 9., 23. og 24. oktober 2002. Eller mer nøyaktig: I løpet av disse tre dagene kopierte Tsjerepnjev ganske enkelt den erklæringen som de hadde banket ut av Hasuhanov i Znamenskaja, over på nye skjemaer, som så ble til en «erklæring i overensstemmelse med straffeprosesslo­ ven». Tsjerepnjev erklærte at 23. oktober skulle være den siste etterforskningsdagen. Han opplyste Hasuhanov om at denne snart ville få tiltaleteksten, som han måtte undertegne så raskt som mulig. For at Hasuhanov ikke skulle nære noen illusjo-

53

ner, ble han hentet ut av isolatavdelingen for to dager, 29.-30. oktober. Det er overflødig å si at det skjedde uten noen advo­ kat til stede. Han visste ikke hvor han ble ført hen. Han fikk en hette over hodet og ble ledet ut som om han skulle henret­ tes. «Det var det, dette er slutten,» sa vokterne og spente ha­ nen på geværene. Henrettelsen var et skuespill, beregnet på å skremme ham til å undertegne tiltalebeslutningen. Selvfølgelig undertegnet han. Men han var fortsatt ikke knekket, og under rettssaken trakk han tilbake alt tiltalebe­ slutningen var bygget på. Ikke desto mindre ble tiltalen stad­ festet av Tsjetsjenias nye statsadvokat, Vladimir Kravtsjenko, og teksten forflyttet seg praktisk talt uforandret inn i dom­ mer Valerij Dzjiojevs kjennelse. Her følger noen sitater fra begge deler, med mine kom­ mentarer. Det er lett å se hvordan straffesaker blir fabrikkert, og også at ingen av falsknerne bekymrer seg det ringeste for å bli avslørt eller over det faktum at disse referatene vil bli stå­ ende som råmateriale for historien. (I overensstemmelse med russisk tradisjon kommer den helt sikkert til å bli omskrevet i tidens løp.)

I april 1999 ble Hasuhanov (...) frivillig med i en væpnet gruppe som ikke var tillatt i henhold til føderal lov. Hasuha­ nov tok kontakt med Hambjev Mahomed, en adjutant for Maskhadov, som foreslo at han skulle yte bistand til Mask­ hadov ved å bruke sin erfaring for å organisere arbeidet til «Militær Revisjon», en ulovlig, væpnet gruppe som nå ble opprettet. Det dette handler om, er at Hasuhanov vendte hjem til Groznij da han trakk seg tilbake. Fordi han var enestående i og med at han var en tsjetsjensk offiser med akademisk utdan­ nelse, ble han invitert av Maskhadov til å arbeide i den tsjet54

sjenske regjeringen. I 1999 var dette republikkens offisielle regjering, finansiert fra Moskva, og Maskhadov var Tsjetsjenias lovlig valgte president, anerkjent av Moskva. «Militær Revisjon», som Maskhadov oppfordret Hasuhanov til å bli med i, var sårt tiltrengt. Det tsjetsjenske byråkratiet var skamløst korrupt, forøvrig i likhet med byråkratene i Moskva, og republikkens regjering trengte en kunnskapsrik mann som kunne holde oppsyn med strømmen av forsvars­ midler, særlig de som kom fra Den russiske føderasjonens statskasse. Hva slags «ulovlig, væpnet gruppe» er da dette? Fra rettsprotokollen:

«Betraktet De president Maskhadovs handlinger som lovli­ ge?» [spurte aktoratet]. «Ja. Jeg hadde ingen mulighet for å vite at Maskhadov, re­ gjeringen og sikkerhetsministeriene senere skulle bli betrak­ tet som ulovlige. Jeg visste at Maskhadov var presidenten. Han ble anerkjent som det av de russiske lederne, det ble holdt møter med statsrådene hans, og det ble bevilget øko­ nomiske midler, slik at jeg naturligvis ikke visste at jeg slut­ tet meg til en ulovlig, væpnet gruppe.» «Var det Deres oppgave å inspisere finansene og den all­ menne administrasjonen i Den tsjetsjenske republikken Isjkerias innenriksdepartement?» «Ja. Jeg meldte fra til Maskhadov om revisjonsresultatene i juni 1999. Jeg listet opp alt det var blitt brukt penger til. Denne informasjonen mottok jeg fra Den russiske fødera­ sjonens innenriksdepartement. Alle opplysninger kom gjennom offisielle kanaler. Jeg hadde ingen grunn til å anta at noe var ulovlig.» Hasuhanovs arbeid før krigen omfattet både inspeksjon av fi­ nansene og administrasjonen og opprettelsen av et system for å revidere og holde oppsyn med de økonomiske midlene som 55

ble bevilget for å opprettholde Tsjetsjenias sikkerhetsorga­ ner: Innenriksdepartementet, Nasjonal- og Presidentgarden og militærstabens hovedkvarter. Sommeren 1999 fastslo han at det passerte anselige pengesummer gjennom det militære stabskvarteret for innkjøp av våpen og uniformer, men at for eksempel de rakettkasterne som Forsvarsdepartementet be­ stilte fra fabrikken Røde Hammer i Groznij, var kjent for å være militært ubrukelige. Dette var en himmelropende urett­ messig bruk av midler. Det samme gjaldt innkjøpene av mili­ tære uniformer. De ble sydd i den tsjetsjenske byen Gudermes for 60 rubler per sett, men ifølge dokumentasjonen som fulgte med, var de «Produsert i Baltikum» for en tilsvarende høyere pris. Hasuhanov meldte fra om alt dette til Maskhadov, og direktøren for det militære revisjonskontoret fikk øyeblikke­ lig problemer med presidentens sikkerhetsstyrker, som var involvert i alle underslagene. Etter at Hasuhanov hadde ar­ beidet ved det militære revisjonskontoret i bare en uke, utnevnte Maskhadov ham til stabssjef, rett og slett fordi han hadde et presserende behov for hederlige mennesker i sin nærmeste krets. Dette var i slutten av juli 1999. Stabssjef Hasuhanov be­ gynte på arbeidet sitt i august, noen dager før utbruddet av den andre krigen i Tsjetsjenia, som han nektet å delta i. Når man leser referatet fra de rettslige høringene (som skjedde for lukkede dører), kan man ikke unngå å få en følelse av at hele rettssaken var avtalt spill. Noen hadde be­ stemt at Hasuhanov måtte straffes for et svært alvorlig lov­ brudd, men ingen ville si hva dette lovbruddet besto i. Var det det at Hasuhanov i 1999 fant ut noe som så vendte tilbake og hjemsøkte ham i 2002-03? Var det hemmeligheten bak de underslåtte føderale midlene? Det foreligger en mistanke om at nettopp denne svindelen i stor utstrekning utgjorde grun­ nen til at den andre krigen i Tsjetsjenia ble satt i gang - en 56

krig som skulle sikre at illgjerningsmennenes spor ble dekket over for alltid. Er dette kanskje grunnen til at de øverste nivå­ ene i Russlands væpnede styrker fremdeles setter seg så kraf­ tig imot fredsforhandlinger? Her er enda et sitat fra tiltalebeslutningen:

Hasuhanov deltok aktivt i den ulovlige, væpnede gruppens arbeid, og i 1999 var han engasjert i saker som hadde med fi­ nansieringen av den ulovlige, væpnede gruppen å gjøre. Han utarbeidet og iverksatte et revisjonssystem for økonomiske ressurser til driften av Nasjonalgarden, generalstabskvarteret og Innenriksdepartementet - ulovlige, væpnede grupper tilhørende den selverklærte «Republikken Isjkeria». Etter å ha demonstrert organisasjonsevner og effektivitet i denne stillingen, utnevnte Maskhadov Hasuhanov til stillingen som stabssjef i slutten av juli 1999. Hasuhanov, som var ak­ tivt med i arbeidet til den ulovlige, væpnede gruppen som er nevnt ovenfor, deltok også i formuleringen av de grunnleg­ gende beslutningene med hensyn til å motsette seg - med midler som også omfattet væpnet motstand - den føderale regjeringens styrker som hadde som oppgave å gjenopprette konstitusjonell lov og orden på Den tsjetsjenske republik­ ken Isjkerias territorium. Dette ville være latterlig, dersom vi ikke hadde visst hvilken pris Hasuhanov måtte betale for denne uforskammede histo­ rieforfalskningen fra FSB-folkenes side. Fra rettsprotokollen:

«Fortell retten hvilket behov De personlig hadde for å opp­ holde Dem i Tsjetsjenia fra kamphandlingenes begynnelse til den dagen da De ble arrestert.» «Jeg betraktet det ikke som mulig å vende ryggen til Maskhadov, fordi jeg anså ham for å være den lovlig valgte 57

presidenten. Jeg kunne ikke stanse krigen, og gjorde alt som sto i min makt (...) Jeg etterkom av og til forespørslene hans. Jeg var ikke i form til å marsjere gjennom skogen, men jeg gjorde det jeg kunne gjøre. Jeg så mennesker dø. Jeg vet hva som menes med å 'gjenopprette konstitusjonell lov og orden’. Jeg vil ikke legge skjul på det faktum at hele denne krigen er folkemord. Jeg har imidlertid aldri oppfordret til terrorhandlinger.» «Oppfordret De til drap på føderale soldater?» «For å kunne oppfordre til det, måtte jeg ha hatt menn under min kommando. Jeg hadde ingen menn under min kommando.» «Var noen av feltkommandantene direkte underordnet Dem?» «Nei.» Foran meg har jeg dokumenter som er merket «Bare til offisi­ ell bruk». Mens Tsjerepnjev forberedte rettssaken, sendte han forespørsler til alle lokale FSB-avdelinger i Tsjetsjenia hvor han ba om opplysninger om terrorhandlinger begått i deres distrikt etter «kampinstrukser fra sjefen for det operasjonelle hovedkvarteret til Den tsjetsjenske republikken Isjkerias væpnede styrker, Hasuhanov». Vi husker de «kampinstruksene» Hasuhanov undertegnet under forhørene, i form av blanke ark hvor Tsjerepnjev deretter skrev hva han ville. Ikke særlig forbausende svarte hver eneste lokale avdeling at Hasuhanov ikke var etterlyst for noen terrorhandling. Disse svarene fikk ikke Tsjerepnjev fra tsjetsjenske kampsoldater, men fra sine egne folk. Dette stanset imidlertid ikke det maskineriet som skulle erklære «et ledende medlem av den ulovlige, væpnede grup­ pen» skyldig. (Dette var, til tross for de faktiske forholdene, den betegnelsen man nå begynte å bruke på Hasuhanovs sak etter at han hadde overlevd.) Retten brydde seg ikke det rin-

58

geste om denne stabelen av papirer «til offisiell bruk», og det gjorde heller ikke statsadvokatens kontor. RETTSSAKEN

Hasuhanov-saken ble ført for lukkede dører og i stort tempo, fra 14. januar til 25. februar 2003 i Republikken Nord-Ossetia-Alanijas Høyesterett, med Valerij Dzjiojev som rettens formann. Retten fant ikke noe som virket upassende. Hver­ ken i det faktum at tiltalte ikke hadde hatt tilgang til advokat i seks måneder, i det at den advokaten som ble oppfordret til å handle på hans vegne, var blitt valgt av dem som hadde ban­ ket opp klienten hans, i det at det ikke fantes noen informa­ sjoner om hvor tiltalte hadde befunnet seg fra 20. til 27. april, eller i det at han var blitt torturert. Retten aksepterte det fak­ tum at han var blitt torturert, men hadde ingen kommentarer til det. Her er et sitat fra kjennelsen:

Hasuhanov innrømmet ingen skyld under etterforskningen, men under fysisk og psykisk press fra tjenestemenn i FSB ble han tvunget til å undertegne på forhørsprotokoller som var satt opp tidligere. «De har sagt at det ble brukt voldsmidler mot Dem,» sa dommeren til Hasuhanov. «Kan De oppgi navnene på dem som brukte voldsmidler mot Dem?» «Jeg kan ikke oppgi disse navnene, fordi jeg ikke kjenner dem.»

Retten så bort fra denne detaljen, i og med at torturistene hadde unnlatt å presentere seg for offeret. Den nektet til og med å be om en medisinsk rapport, til tross for det faktum at tiltalte hadde en brist i hodeskallen. Retten begrenset seg til å spørre Teblojev, direktøren for sagbruket, om Hasuhanov hadde oppholdt seg på sykehusavdelingen hans. Han svarte

59

som følger: «Ja. Han var der fra 3. mai 2002 til september samme år, med brukne ribbein.» Det spilte ingen rolle for retten. For å sitere fra kjennelsen igjen:

Under rettshøringene innrømmet ikke Hasuhanov skyld i de forbrytelsene som var begått. Han erklærte at han be­ traktet det som sin plikt å effektuere visse forespørsler og oppdrag for den lovlig valgte president Maskhadov. Han benektet å ha gjort forberedelser for utførelsen av terror­ handlinger og å ha skaffet til veie økonomiske ressurser for feltkommandantene. Han innrømmet bare å ha bekreftet ektheten av visse ordrer og instrukser fra Maskhadov, ved å notere «Ekte eksemplar» på dem med sin egen håndskrift. Var det alt? Ja, det var alt. Dommen lød på tolv år i en arbeidskoloni med strengt regime, uten mulighet for ettergivelse. «Jeg ønsker å erklære at jeg ikke har til hensikt å avsverge min tro,» lød fangens sluttkommentar. «Jeg betrakter det som foregår i Tsjetsjenia, som et skrikende brudd på folks ret­ tigheter. Ingen gjør noe forsøk på å få tak i de virkelige for­ bryterne. Så lenge den nåværende situasjonen fortsetter, kommer mange flere mennesker som jeg til å havne på tiltale­ benken.» Det dekket av mørke som vi brukte adskillige tiår på å prøve å befri oss fra i sovjettiden, omgir oss igjen. Vi hører stadig flere historier om at FSB benytter tortur for å fabrikkere sa­ ker slik at de passer til organisasjonens ideologiske behov, og at de trekker inn domstolene og statsadvokatens kontor som sine medskyldige. I dag er dette regelen snarere enn unntagel­ sen. Vi kan ikke lenger late som om det er noe som bare skjer nå og da. Følgen er at Grunnloven vår ligger på dødsleiet, til tross 60

for alle garantiene som er ment å skulle trygge den, og FSB har ansvaret for bisettelsen. Da jeg fikk vite at Hasuhanov var blitt brakt til det beryk­ tede Krasnaja Presnja-transittfengselet i Moskva, et slags fordelingssenter som sender de dømte i konvoier til andre deler av landet, ringte jeg til Det internasjonale Røde Kors’ Moskvakontor. De som arbeider der, er nesten de eneste som kan besøke spesielle fanger. Jeg ringte dem fordi jeg visste at Hasuhanovs helsetilstand virkelig var svært dårlig, etter den torturen han hadde gjennomgått. Jeg ba dem om å besøke ham i Krasnaja Presnja, skaffe ham medisiner, be fengsels­ myndighetene om å sørge for at han fikk behandling og få de­ res samtykke til å besøke ham regelmessig. Det gikk en uke, mens Moskvakontoret vurderte appellen min. Så avviste de den og mumlet noe om at situasjonen var «svært komplisert»?

Presedens: oberst Budanov 25. juli 2003 ble det endelig avsagt dom ved en militær distriktsdomstol for det nordlige Kaukasus, i Rostov ved Don. Dommen gjaldt en mann som da var oberst i den russiske hær, Jurij Budanov, som hadde kjempet i både den første og den andre krigen i Tsjetsjenia, og som var blitt tildelt Tapperhetsordenen to ganger. Han ble dømt til ti år i en arbeidskoloni med strengt regime for forbrytelser begått i Tsjetsjenia under den andre krigen der. Han hadde bortført en tsjet­ sjensk pike, Elza Kungajeva, og myrdet henne på en usedvan­ lig brutal måte. Domstolen besluttet videre at Budanov skulle fratas sin rang og sine statlige utmerkelser. Budanov-saken startet 26. mars 2000, den dagen da Putin ble valgt til president, og den pågikk i mer enn tre år under den andre krigen i Tsjetsjenia. Den ble en test for oss alle, fra 61

Kreml og ned til de minste landsbyer. Vi forsøkte alle å finne ut av disse soldatene og offiserene som hver dag myrdet, ranet, torturerte og voldtok i Tsjetsjenia. Var de gangstere og krigsforbrytere? Eller var de ubøyelige helter i en global krig mot internasjonal terrorisme, forkjempere som brukte alle de våpnene de hadde til rådighet, slik at den edle hensikten helli­ get midlene? Budanov-saken ble sterkt politisert og utviklet seg til et veritabelt symbol på vår tid. Alt som skjedde i Russ­ land og verden i disse årene, ble sett i lys av denne saken: 11. september 2001 i New York, krigene i Afghanistan og Irak, opprettelsen av en internasjonal koalisjon mot terrorisme, terrorhandlinger i Russland, gisseltagningen i Moskva i okto­ ber 2002, den endeløse rekken av tsjetsjenske kvinner som sprengte seg selv i luften, og palestiniseringen av den andre krigen i Tsjetsjenia. Denne slående, tragiske saken brakte alle vanskelighetene våre frem i lyset. Aller viktigst var det at den klart og tydelig demonstrerte for alle hvilke patologiske forandringer hele det russiske rettssystemet har gjennomgått under Putin og som følge av krigen. Den lovreformen som demokratene hadde forsøkt å få gjennomført, og som Jeltsin hadde gjort alt han kunne for å fremme, brøt sammen under presset fra Budanovsaken - i over tre år ble vi nemlig traktert med en demonstra­ sjon av det faktum at vi fremdeles ikke hadde noen uavhengig, dømmende makt. I stedet hadde vi et rettssystem som gjorde det politikerne ba det om å gjøre. Dessuten oppdaget vi at et flertall i befolkningen ikke så noe unormalt i denne tingenes tilstand. Dagens russer, som er hjernevasket av propagandaen, har i stor utstrekning vendt tilbake til bolsjevikisk tenkning. Foreldrene til Elza Kungajeva (piken som var blitt brutalt kvalt av obersten) hadde en bedre forståelse av det som pågikk enn de fleste. 25. juli 2003 tok de seg ikke engang bryderiet med å være til stede i retten. De var sikre på at mannen som hadde slaktet datteren deres, kom til å bli frifunnet. 62

Men så skjedde det et mirakel - det var både et mirakel og en modig handling av dommer Vladimir Bukrejev. Domme­ ren våget å finne Budanov skyldig, og videre å dømme ham til en langt fra symbolsk fengselsstraff. Dermed satte Bukrejev seg opp mot hele det russiske militære maktapparatet, som hadde heiet aktivt på Budanov. I Russland hører militær­ domstolene inn under de væpnede styrkers jurisdiksjon, og deres øverstkommanderende er presidenten. Til tross for et enormt press fra Kreml og Forsvarsdepartementet avgjorde dommer Bukrejev at Budanov skulle få den straffen han for­ tjente. Men underveis viste dommeren nok en gang at Russlands rettssystem er politikernes slave, i dag som tidligere. SAKEN

La meg sitere fra tiltalebeslutningen, for å drive bort mytene som omgir Budanov-saken. Selv om de utdragene som følger, er skrevet på påtalemyndighetens tørre språk, vitner de på en mer veltalende måte om atmosfæren under den andre krigen i Tsjetsjenia enn noen journalist ville kunne få til. De gir oss en føling med situasjonen i avdelinger som er utplassert i den såkalte «sonen for antiterroroperasjoner», hvor hærens anar­ ki hersker. Denne atmosfæren var i siste instans årsaken til de forbrytelsene som ble begått av Jurij Budanov, tidligere oberst i et stridsvognregiment og kommandant for en eliteunderavdeling av de russiske væpnede styrker, medlem av hærens maktapparat, uteksaminert fra Militærakademiet og tildelt landets høyeste ordener i erkjentlighet av hans fremra­ gende militære innsats.

Tiltalebeslutning mot oberst Jurij Dmitrijevitsj Budanov, hærens avdeling 13206 (160. stridsvognregiment), anklaget (...) og mot oberstløytnant Ivan Ivanovitsj Fedorov, hærens avdeling 13206, anklaget (...) 63

[Opprinnelig var Budanov og Fedorov, en regimentsjef og hans nestkommanderende, begge tiltalt for forbrytelser begått 26. mars 2000. Oberstløytnant Fedorov ble senere fri­ funnet, da offeret hans overlevde og offentlig tilga ham i ret­ ten.]

Den innledende etterforskningen har fastslått at: Jurij Dmitrijevitsj Budanov ble 31. august 1998 utnevnt til kommandant for hærens avdeling 13206 (160. stridsvognregiment). 31. januar 2000 ble Budanov tildelt obersts grad. Ivan Ivanovitsj Fedorov ble tildelt oberstløytnants grad 12. august 1997. 16. september 1999 ble Fedorov utnevnt til stabssjef og nestkommanderende for hærens avdeling 13206 (160. stridsvognregiment). 19. september 1999, på grunnlag av ordre nr. 312/00264 fra de væpnede styrkers generalstab i Den russiske føderasjon, dro Budanov og Fedorov til mili­ tærdistriktet Nord-Kaukasus for å tjene som del av hærens avdeling 13206, og deretter ble de satt inn i Den tsjetsjenske republikk for å delta i en antiterroroperasjon. 26. mars 2000 ble hærens avdeling 13206 midlertidig satt inn i utkanten av landsbyen Tangi (...) Under middagen i regimentets offisersmesse tyllet Budanov og Fedorov i seg alkoholholdig drikke for å feire fødselsdagen til Budanovs datter. Klokken 19.00 samme dag bega Budanov og Fedorov seg i beruset tilstand, sammen med en gruppe offiserer fra regimentet, på Fedorovs forslag til regimentets etterretningskompani, som sto under kommando av løytnant R.V. Bagrejev.

[Det var Bagrejev som senere tilga både Budanov og Fedo­ rov i retten for det de hadde gjort mot ham.]

Etter å ha inspisert graden av orden i teltene (...) ønsket Fedorov å vise Budanov at man kunne stole på etterret64

ningskompaniet, som Bagrejev var blitt utnevnt til komman­ dant for på anbefaling fra Fedorov, i en kampsituasjon. Han foreslo at Budanov skulle teste hvor godt forberedt kompa­ niet var på å gå til aksjon. Først avslo Budanov forslaget, men Fedorov insisterte. Etter at Fedorov hadde gjentatt forslaget sitt flere ganger, ga Budanov tillatelse til å teste kompaniets kampberedskap og bega seg til signalsenteret sammen med en gruppe offiserer. Da det var gitt tillatelse, bestemte Fedorov seg, uten å si noe til Budanov, for å gi ordre om at regimentsvåpnene skulle brukes til å åpne ild mot Tangi. Fedorovs be­ slutning (...) ble tatt (...) uten at det egentlig var nødvendig, ettersom kompaniet ikke befant seg under ild (...) Fedorov gjennomførte sin plan stikk i strid med forutset­ ningen i ordre nr. 312/2/0091 av 21. februar 2000 fra de væp­ nede styrkers generalstab i Den russiske føderasjon, som for­ byr bruk av etterretnings-underavdelinger uten grundige forberedelser (...) og han ga ordre om å innta skuddposisjon (...) Løytnant Bagrejev adlød ordre og ga kommandoen videre til mannskapene i kompaniet (...) Tre kampkjøretøyer inn­ tok kampposisjon. Da innskytingen var fullført, nektet en­ kelte av mannskapene å åpne ild mot et bebodd mål. Fedorov fortsatte å overskride den myndigheten hans rang ga ham, og insisterte på at de skulle åpne ild. I sinne over de underordnedes avvisning begynte Fedorov å beklage seg til Bagrejev. På en grov måte forlangte han at Bagrejev skulle få sine under­ ordnede til å åpne ild. Da han ikke var fornøyd med Bagrejevs handlemåte, ga Fedorov seg egenhendig til å dirigere aktivite­ ten til kompaniets mannskaper (...) mannskapene åpnet ild (...) og et hus (...) ble ødelagt. Etter å ha klart å få kompaniets mannskaper til å utføre hans ulovlige ordre, grep Fedorov Bagrejev i klærne og fort­ satte å tiltale ham på en vulgær måte. Bagrejev gjorde ingen motstand (...) og vendte tilbake til underavdelingens telt. 65

Budanov (...) ga Fedorov ordre om å stanse skytingen og avlegge rapport for ham. Fedorov rapporterte at Bagrejev bevisst hadde unnlatt å utføre hans ordre om å åpne ild. Bag­ rejev ble innkalt til Budanov. Budanov (...) skjelte ham ut og slo deretter Bagrejev i ansiktet minst to ganger. Budanov og Fedorov ga samtidig de soldatene som hadde vaktarresttjeneste, ordre om å binde Bagrejev og plassere ham (...) i et hull (...) Deretter grep Budanov Bagrejev i uniformen og kastet ham i bakken. Fedorov sparket Bagre­ jev i ansiktet med støvler på. Soldatene som hadde vakt, bandt Bagrejev, som lå på bakken. Dernest fortsatte Buda­ nov, sammen med Fedorov, å sparke Bagrejev (...) Etter denne omgangen ble Bagrejev plassert i hullet, hvor de etterlot ham sittende, bundet på hender og føtter. En halv time etter at de hadde banket ham opp, gikk Fedorov tilbake til hullet, hoppet ned og slo ham i ansiktet minst to ganger (...) Denne omgangen ble stanset av offiserer i regimentet (...) Flere minutter senere kom Budanov til hullet. På hans ordre ble Bagrejev halt opp. Da Budanov fikk se at han hadde klart å løsne tauene, ga han soldatene på vakt ordre om å binde Bagrejev på nytt. Da denne ordren var utført, begynte Budanov og Fedorov å slå Bagrejev igjen (...) Bag­ rejev ble atter plassert i hullet, bundet på hender og føtter (...) Fedorov hoppet ned og slo ham over høyre øyenbryn. Bagrejev ble etterlatt slik (...) til klokken 08.00 27. mars 2000, da han ble befridd på Budanovs ordre. Klokken 24.00 den 26. mars bestemte Budanov seg, uten noen instruks fra sine overordnede, for egenhendig å dra inn i Tangi og undersøke den mulige tilstedeværelsen av med­ lemmer fra en ulovlig, væpnet gruppe i Zaretsjnajagaten 7. Budanov ga sine underordnede ordre om å gjøre klar pans­ ret mannskapsvogn nr. 391 for å kjøre til Tangi. Før de dro, væpnet Budanov og mannskapene seg med standard automatrifler av typen Kalasjnikov-74. På dette tidspunktet

66

opplyste Budanov mannskapet i mannskapsvognen, ser­ sjantene Grigorjev, Jegorov og Li-En-Shou, om at oppdra­ get gikk ut på å arrestere en kvinnelig snikskytter (...) Budanov kom til Tangi før klokken 01.00 (...) På hans ordre stanset mannskapsvognen utenfor Zaretsjnajagaten 7, hvor familien Kungajev bodde. Budanov gikk inn i huset sammen med Grigorjev og Li-En-Shou. Der var Elza Visajevna Kungajeva (...) sammen med sine fire yngre brødre og søstre. Foreldrene deres var ikke til stede. Budanov spurte hvor foreldrene befant seg. Da han ikke fikk noe svar, fort­ satte han å overskride sin myndighet, og stikk i strid med paragraf 13 i Føderal Lov nr. 3, «Kampen mot terrorisme», ga han Li-En-Shou og Grigorjev ordre om å pågripe Elza Visajevna Kungajeva. Grigorjev og Li-En-Shou, som selv trodde de handlet i overensstemmelse med loven, grep Kungajeva, pakket henne inn i et ullteppe som de tok fra huset, bar henne ut av huset og plasserte henne i angrepsrommet på pansret mannskapsvogn nr. 391 (...) Budanov tok med seg Kungajeva til­ bake til basen til hærens avdeling 13206. På ordre fra Buda­ nov bar Grigorjev, Jegorov og Li-En-Shou Kungajeva, som fremdeles var tullet inn i ullteppet, til det prefabrikkerte offiserslosjiet hvor Budanov var innkvartert, og satte henne ned på gulvet. Så ga Budanov dem ordre om å bli værende i nærheten og ikke slippe inn noen. Da Budanov var blitt alene med Kungajeva, begynte han å forlange at hun skulle gi opplysninger om hvor for­ eldrene hennes befant seg, samt om hvilke veier kampsoldatene fulgte gjennom Tangi. Da hun nektet å snakke, fortsatte Budanov, som ikke hadde noen rett til å forhøre henne, å forlange opplysninger. Fordi hun nektet å etter­ komme disse kravene, ga Budanov seg til å banke henne opp - han slo og sparket henne mange ganger i ansiktet og forskjellige steder på kroppen. Kungajeva forsøkte å gjøre 67

motstand, dyttet ham vekk og prøvde å springe ut fra offiserslosjiet. Ettersom Budanov var overbevist om at Kungajeva var med i en ulovlig, væpnet gruppe, og om at hun hadde vært delaktig i hans underordnedes død i januar 2000, bestemte han seg for å drepe henne. I den hensikt grep han henne i klærne, slengte henne ned på en feltseng, tok henne i nakken og klemte til (...) helt til han var sikker på at hun ikke viste noen livstegn lenger (...) Budanovs overlagte handlinger medførte (...) kvelning (...) Han tilkalte Grigorjev, Jegorov og Li-En-Shou og ga dem ordre om å fjerne liket og begrave det et stykke fra av­ delingen i all hemmelighet. Ordren ble utført av mannska­ pet på pansret mannskapsvogn nr. 391. I det skjulte fraktet de Kungajevas lik vekk og begravet det på et av skogplantingsområdene, slik Grigorjev rapporterte til Budanov om morgenen 27. mars 2000. Da tiltalte Budanov og Fedorov ble forhørt i forbindelse med tiltalen for disse forbrytelsene, innrømmet de seg delvis skyldige i de handlingene de var anklaget for. De endret på de vitneerklæringene de hadde avgitt i etterforskningens innledende stadier.

Tiltalte Jurij Dmitrijevitsj Budanov Da Budanov ble forhørt som vitne 27. mars 2000, forklarte han at han hadde kjørt til Tangi (...) funnet miner i et av hu­ sene og arrestert to tsjetsjenere (...) Budanov hevdet at det ikke var noen som hadde banket opp Bagrejev. Da etterretningskompaniets kampberedskap ble kontrollert (...) hadde soldatene reagert ukorrekt på ordren «Angrip». Det hadde oppstått en konflikt. Bagrejev hadde skjelt ut Fedorov (...) Denne hadde da gitt ordre om at Bagrejev skulle arrest­ eres. Budanov benektet at Fedorov hadde gitt ordre om

68

beskytning av Tangi, samt at det var blitt skutt mot lands­ byen. Da forhøret var over, ba Budanov om tillatelse til å skrive en erklæring av skyld i å ha tatt livet av en kvinnelig slektning av noen borgere som var medlemmer av ulovlige grupperinger i Tsjetsjenia. I en håndskrevet tilståelse av skyld (...) kom Budanov så med følgende opplysninger: 26. mars 2000 hadde han dratt til den østlige utkanten av Tangi for å eliminere eller ta til fange en kvinnelig snikskytter (...) Da de kom tilbake til avdelingen, ble piken båret til hans losji (...) Det oppsto en konflikt, og som følge av den rev han i stykker pikens bluse og brystholder. Piken forsøkte stadig å flykte (...) Han kvalte henne (...) Han fjernet ikke klærne fra underkroppen hennes (...) Budanov tilkalte mannskapet og ga dem ordre om å pakke inn liket i et teppe, kjøre det til et skogplantingsområde i nærheten av stridsvognbataljonen og begrave henne. Da Budanov ble forhørt 28. mars 2000, forklarte han at han 3. mars samme år hadde fått vite fra operasjonelt hold at det bodde en kvinnelig snikskytter i Tangi (...) han var blitt vist et fotografi av henne. Denne opplysningen var blitt gjort kjent for ham av en innbygger i Tangi som hadde en personlig uoverensstemmelse med kampsoldatene (...) De arresterte piken og vendte tilbake til regimentet (...) Han slepte henne med seg til det borteste hjørnet av losjiet sitt; hun hadde bare truse på seg (...) Budanov var rasende fordi hun ikke ville fortelle hvor moren hennes var. Ifølge opplys­ ninger han satt inne med, hadde moren i tidsrommet fra 15. til 20. januar 2000 brukt en snikskytterrifle til å drepe tolv soldater og offiserer i Argun-kløften. Da Budanov ble forhørt 30. mars 2000, innrømmet han seg delvis skyldig (...) Han forandret tildels forklaringen sin angående Kungajevas oppførsel og sa at hun hadde for­ talt ham at de skulle få has på ham til slutt, samt at han og de

69

som sto under hans kommando, aldri ville slippe levende ut av Tsjetsjenia. Hun hadde kommet med obskøne bemerk­ ninger om moren hans, og så hadde hun løpt mot døren. De siste uttalelsene hennes hadde gjort Budanov fullstendig ra­ sende (...) Pistolen hans lå på et bord ved siden av sengen. Hun hadde forsøkt å ta den. Han hadde slengt henne tilbake på sengen og holdt henne rundt halsen med høyre hånd mens han holdt armen hennes med den venstre, slik at hun ikke skulle få tak i pistolen (...)

[Disse gradvise forandringene i Budanovs forklaring skyld­ tes at Kreml og det militære maktapparatet begynte å øve press på tjenestemennene som drev etterforskningen - de var i ferd med å komme seg etter sjokket over at statsadvo­ katens kontor tillot seg å arrestere en høyt dekorert, tjenes­ tegjørende oberst. Følgelig ga de seg til å fortelle Budanov hva han skulle si for å redusere de rettslige følgene til et mi­ nimum og kanskje til og med slippe fullstendig unna ethvert strafferettslig ansvar.] Under en ny utspørring (...) kom Budanov med en detal­ jert tilleggsforklaring om hvordan han kunne vite at fami­ lien Kungajev var medlemmer av en ulovlig, væpnet gruppe. Han hadde fått opplysninger om dette av en av de tsjetsj enerne han hadde møtt i januar-februar 2000, etter kampene i Argun-kløften. Denne tsjetsjeneren hadde overlatt ham et fotografi som viste Kungajeva som holdt en Dragunovsnikskytterrifle. Da Budanov ble forhørt 4. januar 2001, sa han at han ville erklære seg ikke skyldig i å ha bortført Kungajeva. Han mente at han hadde handlet korrekt ut fra de opera­ sjonelle opplysningene han hadde i sin besittelse (...) Han hadde arrestert henne for å sende henne videre til lovens håndhevere. Han hadde ikke gjort det fordi han håpet selv

70

å få ut av arrestanten hvor kampsoldatene befant seg (...) Han var også klar over at dersom kampsoldatene fikk vite at Kungajeva var blitt arrestert, ville de gjøre sitt ytterste for å befri henne. Det var derfor han hadde bestemt seg for å vende tilbake til regimentet øyeblikkelig (...) Han godtok ikke at han var skyldig i overlagt drap (...) Han befant seg i en følelsesmessig opprevet tilstand, og han var ute av stand til å forklare hvordan det kunne henge sammen at han hadde kvalt Kungajeva.

Tiltalte Ivan Ivanovitsj Fedorov Fedorov, som ble forhørt som vitne 3. april 2000, forklarte at han, Arzumanjan [en våpenbror] og Budanov hadde dratt av gårde for å inspisere etterretningskompaniet 26. mars samme år. Etter å ha fullført inspeksjonen ga han Bagrejev en foreløpig ordre: «Kommandostillingen under angrep innta ildgivningsposisjoner». Han hadde også oppgitt hvor målet befant seg. Deretter tilkalte han Bagrejev og spurte hvorfor kamp kjøretøyene ikke hadde inntatt ildgivningsstilling. Han kunne ikke huske hva Bagrejev svarte (...) Deretter grep han Bagrejev i klærne. [(...) Fedorov] husket ikke hvem som ga ordre om å binde Bagrejev på hender og føtter (...) Han gikk bort til Bagrejev og slo ham flere ganger (...) På Fedorovs ordre ble Bagrejev så plassert i hullet. Fedorov hoppet ned i hullet for å fortelle Bagrejev akkurat hva han syntes om ham. Fedorov ble trukket opp av hullet av Arzumanjan. Først neste morgen fikk han vite at Budanov hadde kjørt til Tangi den natten (...) 20. mars eller deromkring hadde han sett et fotografi Budanov hadde av en kvinne som ifølge Budanov var en snikskytter. Budanov sa at denne kvinnen bodde i Tangi 71

(...) Kvinnen så ikke ut til å være mer enn 30 år gammel. 25. mars eller deromkring hadde Budanov kjørt til Tangi, og en tsjetsjener hadde vist ham hus hvor det bodde kampsoldater (...)

Den fornærmede part Visa Umarovitsj Kungajev (...) agronom ved sovjetbruket i Urus-Martan, far til Elza Visajevna Kungajeva Elza var familiens eldste barn (...) beskjeden, rolig, ar­ beidsom, anstendig og ærlig. Hun måtte ta seg av alt hus­ arbeidet, siden hans kone var syk og ikke fikk lov til å arbeide. Av samme grunn hadde Elza ansvaret for å ta seg av de yngre barna. Hun tilbrakte all sin fritid hjemme og gikk ikke ut. Hun hadde ingen mannlige venner. Hun var usikker overfor menn. Hun hadde ikke noe intimt forhold til dem. Datteren hans var kort og godt ingen snikskytter. Hun var ikke med i noen væpnet gruppe. Antydningen var absurd. 26. mars 2000 hadde han dratt av gårde for å stemme ved valget, sammen med sin kone og barna.

[Ironisk nok var det denne dagen Putin ble valgt til presi­ dent.] De hadde vært travelt opptatt i huset. Hans kone gjorde seg klar til å dra og besøke sin bror Alexej i Urus-Martan (...) Han ble igjen sammen med barna. De gikk til sengs ved nitiden, ettersom det ikke var noen elektrisk strøm (...) Ved halv ett-tiden natten til 27. mars våknet han av brølet fra et militærkjøretøy (...) Han så ut gjennom vinduet og fikk se noen fremmede som kom mot huset deres. Han ropte på eldstedatteren Elza og ba henne raskt om å vekke alle barna, få kledt på dem og ta dem med

72

ut av huset - han fortalte henne at de var i ferd med å bli om­ ringet av soldater. Selv løp han ut for å få tak i broren sin, som bodde omtrent 20 meter borte. Broren var allerede underveis for å snakke med ham (...) Da han gikk inn i huset, fikk broren øye på oberst Budanov, som han kjente igjen fordi det hadde stått et bilde av ham i avisen Røde Stjerne. «Hvem er du?» hadde Budanov spurt. Adlan svarte at han var huseierens bror. «Kom deg ut herfra,» repliserte Buda­ nov grovt. Adlan løp ut av huset og ga seg til å rope. Ut fra det barna fortalte, visste Kungajev at Budanov deretter hadde gitt soldatene ordre om å ta Elza. Hun skrek. De pak­ ket henne inn i et ullteppe og førte henne ut. Slektningene hans kom straks løpende, vekket alle og fikk dem til å se etter datteren. Han gikk til sjefen for landsbyadministrasjonen, militærkommandanten i landsbyen og militærkommandanten for Urus-Martan-distriktet. Klokken seks om morgenen kjørte de til Urus-Martan for å finne datteren hans. Om kvelden 27. mars 2000 fikk de vite at Elza var blitt myrdet. Ifølge Kungajevs oppfatning hadde Budanov bortført Elza og der­ etter voldtatt henne, fordi hun var en pen pike. Vitnet A.S. Magamajev forklarte at han var en nabo av fa­ milien Kungajev. De var en fattig familie. De arbeidet ho­ vedsakelig ute på jordene. Han hadde kjent Elza helt siden hun ble født. Hun var en sky pike, og hun var ikke sammen med gutter på sin egen alder. Han kunne si helt sikkert at Elza aldri hadde vært med i noen væpnet gruppe. Etterforskningen har ikke kunnet finne noe som tyder på at E.V. Kungajeva hadde tilknytning til eller var medlem av noen ulovlig, væpnet gruppe.

Vitnet Ivan Alexandrovitsj Makarsjanov, tidligere menig soldat i hærens avdeling 13206 Om kvelden 26. mars 2000 ble vakthavende tropp ved vaktarresten utkalt i forbindelse med en krisesituasjon. På ordre fra regimentets kommandant bandt medlemmene av vaktha­ vende tropp ved vaktarresten etterretningskompaniets øverstkommanderende, Bagrejev, som lå på bakken. Både Budanov og Fedorov sparket Bagrejev minst tre ganger hver. Alt sammen skjedde svært fort. Deretter ble Bagrejev satt i et hull, også kalt zindan. Etter en stund, da det allerede var mørkt, hørte Makarsja­ nov rop og stønn og gikk ut av teltet sitt. Han fikk se Buda­ nov og Fedorov i hullet hvor de hadde satt Bagrejev. (Teltet lå omtrent 15-20 meter fra zzw^nen. Fedorov slo Bagrejev i ansiktet (...) Noen lyste ned i hullet med en lykt, slik at han så alt tydelig. Deretter trakk noen Fedorov opp av hullet. Til klokken to natt til 27. mars oppholdt Makarsjanov seg i Fedorovs telt, hvor han holdt fyr i ovnen. Ved ettiden hørte han en pansret mannskapsvogn stanse utenfor Budanovs losji (...) Han så fire personer gå inn i losjiet, og en av dem var Budanov selv. En annen bar noe over skulderen, det lig­ net en rull, og størrelsen var omtrent som et menneskele­ geme. Makarsjanov så langt hår som hang ned fra den ene enden av rullen (...) Den som bar rullen, åpnet dørene, bar rullen inn og la den på gulvet. Det brant et lys der inne. Følgelig kunne Makar­ sjanov se Budanov gå inn. Avstanden fra der han befant seg (i teltet) til Budanovs losji var omtrent åtte-ti meter (...) Hele tiden etter at Budanov kom til losjiet sitt, lot han tre medlemmer av mannskapet i den pansrede mannskapsvog­ nen holde vakt (...)

74

Andre vitner Vitnet Alexander Mikhailovitsj Sajfullin forklarte at han hadde tjenestegjort i hærens avdeling 13206 siden august 1999. Fra slutten av januar 2000 gikk oppgaven hans ut på å arbeide som fyrbøter i Budanovs losji. Rundt klokken fem eller kvart over fem om morgenen 27. mars gikk han inn i kommandantens losji (...) Budanov lå på feltsengen til høyre, ikke på den innerste, slik han pleide. Gulvteppet var blitt flyttet på, det hadde krøllet seg (...) og han så at Buda­ novs seng ikke var redd opp. Budanov sov. Ved syvtiden om morgenen gikk han inn i losjiet og fylte en bøtte med vann så kommandanten kunne vaske seg (...) Kommandanten ga ham beskjed om å gjøre i stand i losjiet, nikket i retning sen­ gen og ga ham ordre om å skifte ullteppet og alt sengetøyet. Sajfullin gikk i gang med å gjøre i stand, og han la merke til at ullteppet var fuktig (...) Budanov ga ham en time til å gjøre rent overalt, fra gulv til tak. Da han bar sengetøyet fra den innerste feltsengen ut fra Budanovs losji, var den venstre lakensnippen våt. Vitnet Valerij Vasiljevitsj Gerasimov forklarte at han hadde vært fungerende øverstkommanderende for de vestli­ ge troppestyrkene fra 5. mars til 20. april. Om morgenen 27. mars underrettet kommandanten for Urus-Martan ham om at en pike var blitt bortført fra Tangi den natten, og at det forelå en mistanke om at de ansvarlige var soldater. Gerasi­ mov satte seg i forbindelse med kommandantene for tre re­ gimenter, blant dem Budanov, og ga ordre om at piken skulle leveres tilbake innen 30 minutter. Sammen med gene­ ral Alexander Ivanovitsj Verbitskij kjørte han selv først til 245. regiment, dernest til 160. regiment. I 160. regiment ble han møtt av Budanov personlig, som rapporterte at alt var i orden, og at han ikke hadde kunnet 75

finne ut noe om piken. Sammen med Verbitskij kjørte [Gerasimov] til Tangi, hvor det nå hadde samlet seg noen landsbyboere. Av forklaringene til pikens far fremgikk det at en oberst hadde kjørt inn i landsbyen i en pansret mannskapsvogn om natten, sammen med noen soldater, at han hadde pakket piken inn i et ullteppe og tatt henne med seg. De kjente denne obersten: Han var kommandant for stridsvognregimentet. Til å begynne med trodde ikke [Gerasi­ mov] og Verbitskij på dette. De dro tilbake til regimentet. Det var ikke mulig å finne Budanov. Gerasimov ga ordre om at han skulle arresteres.

[Det finnes en regel i de russiske væpnede styrker som sier at tjenestegjørende personell bare kan arresteres med tillatelse fra sine overordnede offiserer. For Budanovs vedkommende var Gerasimov den eneste som hadde en slik status. Følgelig står vi i takknemlighetsgjeld til Gerasimov for det faktum at det i det hele tatt ble en Budanov-sak. De fleste komman­ dantene i Tsjetsjenia gir ikke statsadvokatens kontor tillatel­ se til å arrestere noen som står under deres kommando og har begått krigsforbrytelser, og de strekker seg svært langt for å beskytte dem. Når vi tenker på den situasjonen som hersket i sonen for antiterroroperasjonen, må vi betrakte Gerasimovs handling som svært modig. Den kunne godt ha kostet ham karrieren. At så ikke skjedde, skyldtes at saken tiltrakk seg så stor offentlig oppmerksomhet. Gerasimov ble utnevnt til øverstkommanderende for 58. armé - det var en betydelig forfremmelse.]

Etter arrestasjonen ble Budanov ført til Hankala [den mili­ tære hovedbasen i Tsjetsjenia]. Samme kveld vedgikk sjåfø­ ren på den pansrede mannskapsvognen som hadde kjørt Budanov til landsbyen, at de hadde hatt med seg en pike til­ bake natten til 27. mars, og at de hadde slept henne inn i

76

Budanovs losji. Omtrent to timer senere hadde Budanov til­ kalt dem. Da var piken død. Budanov hadde gitt dem ordre om å ta med seg liket og begrave det. Om morgenen 28. mars ble liket gravet opp, tatt med til medisin- og sanitetsbataljonen, undersøkt medisinsk, vasket og utlevert til foreldrene. Da Igor Vladimirovitsj Grigorjev ble forhørt som vitne, forklarte han at da de vendte tilbake til avdelingen 27. mars 2000, hadde Budanov gitt dem ordre om å bære piken, pak­ ket inn i et ullteppe, inn i losjiet hans og deretter holde vakt (...) Budanov ble værende i losjiet sammen med piken. Omtrent ti minutter etter at de forlot losjiet, hadde de hørt kvinneskrik innenfra, og Budanovs stemme kunne også høres. Så hørte de musikk fra losjiet. Kvinneskrikene kunne høres fra samme sted enda en stund. Budanov tilbrakte mellom halvannen og to timer sammen med piken i losjiet sitt. Omtrent to timer senere kalte han dem alle tre inn på losjiet, hvor kvinnen de hadde hatt med seg, lå naken på sengen. Ansiktet hennes hadde en blålig farge. Ullteppet de hadde pakket piken inn i, lå brettet ut på gulvet. Klærne hennes lå i en haug på ullteppet. Budanov ga dem ordre om å fjerne kvinnen og begrave henne i all hem­ melighet (...) De pakket inn liket i ullteppet, kjørte henne bort i pansret mannskapsvogn nr. 391 og begravet henne. Grigorjev rapporterte dette til Budanov om morgenen 27. mars. Da Grigorjev ble forhørt 17. oktober 2000, presiserte han at Budanov begynte å rope 15-20 minutter etter at de hadde forlatt losjiet hans. Nøyaktig hva Budanov ropte, kunne han ikke høre. Dessuten kom det flere skrik fra piken, skrik som tydet på redsel. Da de gikk inn i losjiet etter å ha blitt tilkalt av Budanov, så de piken ligge naken på feltsengen, uten å vise tegn til liv (...) Piken hadde kvestelser på halsen, som om hun var blitt kvalt. Budanov pekte på henne og sa, med 77

et underlig uttrykk i ansiktet: «Din tispe, der får du for Razmakhnin og de gutta som døde der oppe i fjellet.» Undersøkelsen av Kungajevas lik viste (...) skader (...) på (...) halsen (...) i ansiktet (...) kvestelser i området under høyre øyenhule, på innsiden av høyre lår, blødninger i (...) munnen og (...) venstre overkjeve. Liket var ikke påkledt (...) Den medisinske undersøkelsen av liket (...) fastslo at skadene som ble funnet på halsen, hadde oppstått før døden inntraff (...) dødsårsaken var press mot halsen med en stump gjenstand. Kvestelsene i Kungajevas ansikt, på venst­ re lår og blødningen i (...) munnen, samt skaden på høyre øye var påført med én eller flere stumpe gjenstander (...) Den handlingen som hadde frembrakt skaden, var slag. De skadene det her er snakk om, var blitt påført før døden inn­ traff (...) Da kaptein Alexej Viktorovitsj Simukhin, etterforsker ved den militære påtalemyndighetens kontor, ble forhørt som vitne, forklarte han at han 27. mars 2000 hadde fått ordre om å frakte Budanov til flystripen til hærens avdeling 13206 slik at obersten kunne bli transportert til Hankala. På flyturen var Budanov svært opphisset. Han spurte om hvordan han skulle opptre, hva han skulle si og hva han skulle gjøre. Om morgenen 28. mars 2000 hadde Simukhin dratt ut som medlem av etterforskningsgruppen for å (...) lokalisere Kungajevas lik (...) Simukhin ønsket å bemerke at begravelsesstedet var blitt svært omhyggelig kamuflert og dekket av gresstorv (...) Liket befant seg i halvveis sittende «fosterstilling», og det var fullstendig nakent.

Den fornærmede part løytnant Roman Vitaljevitsj Bagrejev (...) stridsvognbataljon-visestabssjef ved hærens enhet 13206 Bagrejev hadde deltatt i antiterroroperasjonen siden 1. okto­ ber 1999, som medlem av 160. regiment. Han hadde ikke noe uoppgjort med Budanov og Fedorov. 20. mars 2000 forflyttet etterretningskompaniet seg fra (...) Komsomolskoje til (...) Tangi. Det var blitt bestemt at man skulle arrangere en konkurranse mellom underavdelin­ gene i regimentet for å finne ut hvilket kompani som var det mest velordnede. Luftforsvarsavdelingen vant. Fedorov var uenig i dette resultatet, og han forsikret alle om at etterret­ ningskompaniet var bedre (...) For å overbevise Budanov om dette (...) insisterte han på å gjennomføre en inspeksjon av stedet hvor kompaniet var utplassert. Budanov, Fedorov, Silivanets og Arzumanjan kom til ste­ det etter klokken 18.00. Budanov var beruset, men han hadde full kontroll over seg selv. Fedorov var meget full, han snøvlet, og han var ustø på beina. Han forsøkte å overtale Budanov til å kontrollere kompaniets kampberedskap. Budanov sa nei minst tre ganger, men Fedorov fortsatte å in­ sistere. Budanov ga etter for Fedorovs krav. «Skyteposisjon,» kommanderte han. «Gjør klar til kamp.» Bagrejev løp straks i retning kompaniets skyttergraver, og Fedorov løp etter ham. Kjøretøyene inntok skyteposisjon. Budanov var i signalsenteret. Han visste at hvert kjøretøy hadde en høyeksplosiv splintgranat liggende skuddklar på innføringsbrettet til kanonen. Det var ingen grunn til å åpne ild mot landsbyen på dette tidspunktet, annet enn Fedorovs ordre. Da kjøretøyenes kanonmannskaper hadde inntatt stillin­ gene sine, ga Budanov ordre om at de skulle fjerne splintgra79

natene, lade kanonene med tomgranater og avfyre dem over husene. Når en slik granat blir skutt oppover og ikke støter på noen hindring, ødelegger den seg selv. En splintgranat har ingen slik selvødeleggelsesmekanisme (...) Kjøretøy nr. 380 skjøt én gang over hustakene i landsby­ en. Fedorov så det, sprang opp på den andre pansrede mann­ skapsvognen og ga kanoneren ordre om å skyte mot Tangi. Fedorov var misfornøyd med Bagrejevs handlemåte, grep ham i klærne og skjelte ham ut med obskøne uttrykk. Bag­ rejev ble innkalt til Budanov. Da han kom frem til signalsenteret, var både Budanov og Fedorov der. De banket ham

oppVed inspeksjon er det blitt fastslått at sørvest for stabshovedkvarteret til hærens avdeling 13206, 25 meter fra stedet hvor regimentets kommandopost befant seg 27. mars 2000, var det et hull som man hadde lagt tre tykke planker over. Hullet i bakken var 2,4 meter langt, 1,6 meter bredt og 1,3 meter dypt. Veggene var murt opp, og på bunnen var det jord.

[Det materialet dere nettopp har lest, inneholder den første beskrivelsen av en såkalt zindan i noe russisk juridisk doku­ ment. Disse spesielle torturhullene ble innført i stor skala under den andre krigen i Tsjetsjenia. De finnes ved nesten hver eneste militærenhet i Tsjetsjenia, og vanligvis blir de brukt til internering av arresterte tsjetsjenere og av menige soldater som har falt i unåde. Det er sjelden at de blir brukt mot underordnede offiserer.] Det menige vitnet Dmitrij Igorevitsj Pakhomov forklarte at 26. mars 2000 rundt klokken 20.00 hadde Fedorov ropt føl­ gende til Bagrejev: «Jeg skal lære deg ikke å utføre mine ord­ rer, din valp!» Bagrejev ble overøst med skjellsord (...) Fedorov ga ordre om å binde ham og sette ham i hullet. Ved 80

flere anledninger tidligere hadde troppen bundet fulle leie­ soldater før de ble plassert i hullet, men at man skulle gjøre noe slikt med kommandanten for etterretningskompaniet, var helt utrolig. Omtrent en time senere ble troppen tilkalt igjen, da Buda­ nov slo alarm. Da de kom frem, lå Bagrejev på bakken. Budanov og Fedorov begynte atter å sparke ham. Deretter ble Bagrejev bundet på nytt, på ordre fra Budanov, og plas­ sert i hullet. Så hoppet Fedorov ned og ga seg til å banke opp Bagrejev nede i hullet. Bagrejev ropte og stønnet (...) Silivanets hoppet ned i hullet og trakk Fedorov opp. Ved totiden om natten var Pakhomov i teltet sitt, da han hørte rifle­ skudd. Som han senere oppdaget, var det Suslov som skjøt for å få Fedorov til sans og samling da denne nok en gang forsøkte å ta seg frem til Bagrejev.

Budanov og Fedorov ble tiltalt. Kriminalsaken mot Grigor­ jev, Li-En-Shou og Jegorov ble henlagt som følge av et amnesti. Konklusjonen til ekspertene fra Den stående interdeparte­ mentale rettspsykologiske og -psykiatriske komité gikk ut på at Budanov, på tidspunktet for den handlingen han var tiltalt for mot Bagrejev, hverken hadde vært midlertidig utilregnelig av patologiske grunner eller arbeidsudyktig av patologiske eller fysiologiske grunner. På det tidspunktet da mordet på Kungajeva ble begått, hadde han befunnet seg i en midlerti­ dig, situasjonsbetinget og kumulativ psyko-emosjonell til­ stand, slik at han ikke var fullt ut klar over sine handlingers natur eller betydning, og han var heller ikke i stand til å bruke sin frie vilje til å kontrollere dem.

RETTSSAKEN

Budanovs sak kom nå for retten. Det skjedde sommeren 2001. Den første dommeren var oberst Viktor Kostin fra Militærdomstolen for Nord-Kaukasus i Rostov, det samme stedet hvor stabshovedkvarteret for militærdistriktet NordKaukasus holder til, det som «utkjemper krigen i Tsjetsje­ nia», som folk sier i Russland. De militæres innflytelse over hvert eneste aspekt ved livet i Rostov er enorm. Det største militærsykehuset, hvor tusenvis av soldater som er blitt lem­ lestet og såret i Tsjetsjenia har vært innom, ligger der, og i denne byen bor familiene til mange offiserer som tjenestegjør i Tsjetsjenia. På en måte er det en by ved fronten, noe som spilte en stor rolle for den måten rettssaken mot Budanov ut­ viklet seg på. Protestene og demonstrasjonene til støtte for Budanov utenfor rettslokalet utgjorde en løpende kommen­ tar til saken, med slagord som «Russland på anklagebenken!» og «Befri Russlands helt!» Høringenes første fase pågikk i over et år, fra sommeren 2001 til oktober 2002. Hensikten med sakførselen lot ikke til å være å avgjøre hvorvidt Budanov var skyldig eller ikke, men å frikjenne ham fra alle synder og forbrytelser. Hele tiden under høringene oppviste dommer Kostin åpenbare fordom­ mer til fordel for Budanov. Han avviste alle fremstillinger fra familien Kungajevs side, og han nektet å slippe til ethvert vitne som kunne tenkes å ville uttale seg mot Budanov. Han nektet til og med å forhøre generalene Gerasimov og Verbits­ kij, fordi de hadde gitt tillatelse til å arrestere den morderiske obersten. I hele denne tiden stilte anklageren seg også åpent på tiltal­ tes side - han opptrådte faktisk som Budanovs forsvarer, selv om hans plikt var å handle på ofrenes vegne. Situasjonen i rettslokalet gjenspeilet seg i situasjonen uten­

82

for. Den offentlige opinion sto stort sett på Budanovs side. Det ble holdt møter utenfor rettslokalet med røde kommunistflagg og blomster til Budanov når han ble ført inn i byg­ ningen. Toppfolkene fra Forsvarsdepartementet sluttet seg til, og forsvarsminister Sergej Ivanov uttalte offentlig at Budanov «helt åpenbart ikke [er] skyldig». Det ideologiske grunnlaget for å frifinne Budanov gikk ut på at selv om han hadde begått en forbrytelse, var det en for­ brytelse han hadde rett til å begå. Hans behandling av Elza Kungajeva var berettiget ut fra det forhold at han hadde tatt hevn over en fiende i krig, fordi han hadde trodd at piken var en snikskytter med ansvar for flere offiserers død. Familien Kungajev hadde store problemer med å skaffe seg en advokat helt fra starten av. De var svært fattige, de hadde mange barn og var uten arbeid, og etter datterens tragiske død ble de nødt til å flytte til et telt i en flyktningeleir i naborepublikken Ingusjetia. De var redde for represalier fra hærens side fordi de hadde gått til retten (de ble utsatt for trusler mer enn én gang). Følgen var at de sto uten advokat. På dette tidspunktet fant menneskerettighetssenteret Memo­ rial, med sete i Moskva og en avdeling i Rostov, advokater til dem, og organisasjonen betalte advokatutgiftene gjennom en lengre periode. Den første advokaten som ble engasjert i saken på denne måten, var Abdullah Hamzajev, en eldre tsjetsjener som hadde bodd mange år i Moskva og dessuten var en fjern slektning av familien Kungajev.6 Det må sies at hans anstren­ gelser ikke var særlig effektive, snarere tvert imot. Det var ikke Hamzajevs feil. Det skyldtes at vårt samfunn er i ferd med å bli stadig mer rasistisk. Man stoler ikke på mennesker fra Kaukasus, for ikke å snakke om folk fra Tsjetsjenia. Den pressekonferansen Hamzajev innkalte til i Moskva, for å be­ skrive hvor vanskelig det var å få noen fortgang i sakene ved militærdomstolen i Rostov, førte ikke til noe. Journalistene

83

trodde ikke på det han sa, og følgelig oppsto det ikke noen offentlig forsvarskampanje for familien Kungajev. Og det var naturligvis det eneste håpet de hadde for å komme noen vei. Memorial ba den unge Moskva-advokaten Stanislav Markelov om å bistå Hamzajev. Markelov var medlem av det samme advokatkollegiet som Budanovs advokater - et kolle­ gium som spente over alle republikkene i føderasjonen. De viktigste sakene hvor Markelov tidligere hadde opptrådt som forsvarer, saker som hadde vakt Memorials oppmerksomhet, var de første sakene i Russland som gjaldt anklager om terror og politisk ekstremisme: sprengningen av minnesmerker over tsar Nikolaj 2. utenfor Moskva, et forsøk på å sprenge monu­ mentet over Peter den Store og snauskalledrap på russiske borgere med afghansk bakgrunn. Markelov var russer, noe som var helt avgjørende på denne tiden. Memorial hadde gjort et godt valg, for senere var det hans energi, hans valg av taktikk og hans evne til å kommuni­ sere med pressen som skaffet saken stor oppmerksomhet, ho­ vedsakelig blant både russiske og utenlandske journalister i Moskva. Her er det Markelov selv hadde å si om det han opp­ levde i retten like etter at han hadde overtatt saken. På dette tidspunktet foregikk saken faktisk for lukkede dører, og journalister hadde ingen adgang: «Retten hadde det svært travelt. Den ønsket ikke å gå i detalj når det gjaldt noen av våre krav, og den avviste alt som kunne tolkes i Budanovs disfavør (...) Alle våre klager, for eksempel med hensyn til innkalling av vitner, innkalling av eksperter eller gjennomføring av uavhengige granskninger, ble avvist. Jeg hadde inntrykk av at dommer Kostin ikke les­ te dem engang (...)» «Men hvorfor var det så mange klager?» spurte jeg. «Du måtte jo provosere retten når du oversvømte den med slike mengder. Var det en fornuftig måte å gjøre det på?»

84

«Årsaken var enkel: Retten tillot det ene lovbruddet etter det andre, og det var vår plikt som advokater å protestere mot det (...) Hvem var alle disse menneskene som vi ønsket skulle bli oppfordret til å komme i retten? (...) Og hvorfor utviklet det seg en så rasende kamp rundt minst to av dem? (...) La meg minne deg om omstendighetene rundt saken: Budanov og noen andre offiserer (...) hadde arrestert to tsjetsjenere (...) dagen før forbrytelsen ble begått (...) den ene av dem skal angivelig ha pekt ut et hus hvor Budanov hevdet at det bodde en familie som støttet terrorister, eller familiemedlemmene var selv terrorister. Informantenes navn var oppgitt i saksdokumentene (...) Vi, forsvaret, be­ gynte å gjøre forsøk på å finne ut hvem disse menneskene var som hadde villedet Budanov ved å peke ut familien Kungajevs hus (...) Vi ville at disse menneskene skulle komme i retten og forklare hvorfor de hadde gjort det (...) Vi oppda­ get at den ene 'informanten’ var døvstum. Det vil si at han hadde vært fysisk ute av stand til å høre Budanovs spørsmål om hvem den kvinnelige snikskytteren (...) var. Dessuten hadde han vært fysisk ute av stand til å svare (...)» «Og den andre informanten?» «Ham var det enda lettere å finne. Det kom for en dag at 26. mars, etter møtet med Budanov, var denne andre infor­ manten og obersten - naturligvis ved en ren tilfeldighet blitt fotografert sammen av korrespondentene fra Forsvars­ departementets avis Røde Stjerne. Det hadde seg rent tilfel­ digvis slik at akkurat den dagen hadde disse korresponden­ tene arbeidet i landsbyen Tangi-Tsju, og elleve av fotogra­ fiene deres fra Tangi-Tsju [inngikk] i bevismaterialet (...) [Det] ville si at denne personen kunne identifiseres ut fra fo­ tografiene, og så ville han kunne bekrefte for retten at Buda­ nov den fatale kvelden hadde dratt til Tangi-Tsju for å fange terrorister (...) Men her støtte vi igjen på misforståelser og logiske bris­

85

ter. Vi gransket fotografiene omhyggelig (...) bare for å finne ut at de var blitt tatt den 25. mars, og ikke den 26. (...) Du husker kanskje at det var den 26. mars at informantene fortalte Budanov om de 'kvinnelige snikskytterne’, at han tørstet etter å hevne sine falne kamerater (...) og knapt kunne beherske seg (...) Men hvis det viste seg at informan­ tene hadde fortalt Budanov alt sammen den 25. mars, hvilke spontane reaksjoner, hvilke følelser som overveldet ober­ sten fullstendig og rettferdiggjorde oppførselen hans, er det da vi snakker om? Det var også vitner som forklarte at både 25. mars og helt til midt på dagen 26. mars, da offiserene i re­ gimentet begynte på den fyllefesten Budanov hadde organi­ sert til ære for sin lille datters fødselsdag, hadde obersten vært rolig og ikke på noen måte røpet at han hadde til hen­ sikt å dra og hevne seg på noen kvinnelig snikskytter.» «Vel, la oss være objektive. Noen rotet med datoene. Slikt skjer. Vi er i krig.» «Nei. Mangelen på logisk sammenheng dukker opp hele veien i Budanov-saken (...) Selv for en legperson, og desto mer for en advokat, tilsier de logiske bristene utvetydig at domstolen absolutt måtte innkalle [den andre] informanten (...) Og hadde Budanov dratt på jakt etter en kvinnelig snikskytter, eller hadde han bare vært ute etter en pen jente? (...) I så fall er ideen om at Budanov var en helt (...) all denne ideologien, saken fullstendig uvedkommende. Det hjelper ikke at den psykiatriske rapporten bygger alle sine konklusjoner på hans 'heltemot’ og på ’behovet for hevn over snikskytteren’. Dette desto mer fordi det finnes meget­ sigende henvisninger til oberstens tallrike 'kvinnehistorier’ fra før. ’Nå er kommandanten kommet tilbake med et kvinnfolk igjen’, lyder et sitat fra vitneerklæringen til en av soldatene under den innledende etterforskningen (...)» «Hva skjedde videre?» «Retten meddelte at (...) den ikke var noe detektivbyrå

86

og ikke hadde noen plikt til å dra på jakt etter denne perso­ nen. Naturligvis satte advokatene seg i sving og fant ham selv. Han viste seg å være en viss Ramzan Sembjev, en strafffange som var dømt til arbeidsleir med strengt regime i Dagestan for kidnapping. Det viktige her er imidlertid hver­ ken informantens personlighet eller det faktum at de men­ neskene som hjalp Budanov, begikk så avskyelige forbrytel­ ser. Det at vi fant Sembjev i en leir med strengt regime, ville si at det ikke ville ha vært det minste vanskelig å hente ham til domstolen for å krysseksaminere ham. Det er vanlig praksis i russiske kriminalsaker at mennesker som er sendt til interneringssteder, befinner seg i en database som dom­ stolene har tilgang til. For å gjøre tingene enda lettere for dommeren fortalte vi ham nøyaktig hvor man kunne finne Sembjev. Det var ikke langt fra Rostov. Men selv da lød ret­ tens svar som følger: ’Nei. Vi trenger ikke denne mannen. Han kan ikke formidle noen opplysninger av betydning til retten.’ Og som om det ikke var nok, holdt (...) aktor Nazarov en tale [hvor han sa at] siden vitnet var en forbry­ ter, kom han ikke til å fortelle sannheten, og derfor var det ingen mening i at vi skulle ’slepe ham hit’. Jeg var forbløffet. Aktor så ingen forskjell mellom det at Sembjev var en for­ bryter i sin egen sak og det at han var et vitne i denne saken.» «Hva skyldtes dette?» «Retten betraktet saken ideologisk. Kreml presset på for å skaffe Budanov forlatelse for syndene sine. Ingenting var viktig eller relevant hvis det kunne virke i Budanovs disfa­ vør. Statsadvokatens kontor bestemte seg for ikke å opptre i (...) overensstemmelse med sin rolle slik denne er definert i Grunnloven (...) Mens Nazarov holdt sin tale til retten, dukket det opp en rekke andre uforklarlige ting. For eksempel ble det sagt at en statsadvokat i Dagestan skulle ha tatt kontakt med Sembjev i arbeidsleiren etter anmodningen vår og spurt om han kjente

87

Budanov. Sembjev hadde angivelig benektet det og sagt at første gang han hadde sett Budanov, var på fjernsyn.» «Ble denne samtalen lagt frem for retten i form av et offi­ sielt dokument?» «Nei, naturligvis ikke (...)» «Er det riktig å si at den militære distriktsdomstolen gjor­ de alt den kunne for å hindre at det skulle oppstå et korrekt bilde av de forbrytelsene som ble begått i Budanov-saken? Det jeg mener, er om retten gjorde det stikk motsatte av det den hadde plikt til å gjøre i henhold til Grunnloven og love­ ne ellers?» «Ja, det er fullstendig riktig. La meg få nevne enda et ek­ sempel på at retten ikke ønsket at sannheten skulle komme for en dag. En av bevisgjenstandene i (...) saken var et foto­ grafi som Budanov angivelig hadde hatt lenge, og som viste Elza Kungajeva og moren hennes med hver sin rifle i hende­ ne. Budanov hevdet at han hadde fått dette fotografiet av Jakhjajev, administrasjonssjefen for byen Duba-Jurt, for at det skulle hjelpe ham med å finne den kvinnen som hadde skutt flere offiserer i Budanovs regiment under kampene i Argun-kløften. Landsbyen Duba-Jurt ligger ved inngangen til kløften, og den var sentrum for voldsomme kamper i februar 2000. Budanovs regiment deltok i disse kampene. Dette fotografiet, som rettens psykiatriske rådgivere bygget sine konklusjoner på (...) var ikke å finne noe sted i sakspa­ pirene. Det er fremdeles ikke mulig å finne det. Dette betyr for det første at ekspertene løy (...) For det andre betyr det at det grunnleggende beviset (...) aldri har eksistert. Hele forsøket på å renvaske Budanov gikk ut fra dette fotografiet (...)» «Akkurat. Men selv om fotografiet mangler i sakspapire­ ne, finnes det fremdeles et viktig vitne, nemlig Jakhjajev. Han kunne formodentlig ha blitt krysseksaminert.» «Det ville han også ha blitt, dersom denne domstolen

88

hadde fulgt den normale fremgangsmåten med å forsøke å finne frem til sannheten og så avgjøre skyldspørsmålet for hver av partene. I Russland har vi imidlertid en annen type domstoler. Domstolen er ideologisk, den beskytter krigsforbryteres interesser og innbiller seg at det er det samme som å beskytte statens interesser. Derfor sa dommer Kostin også i dette tilfellet: ’Nei. Vi trenger ikke Jakhjajev. Han kommer ikke til å fortelle oss noe av betydning’ (...) Vi fant Jakhjajev. Han var fullstendig villig til å møte i retten, men han ville ha måttet få tillatelse til å passere kontrollpunktene i Tsjetsjenia og til å krysse grensen. Retten nektet å gi denne tillatelsen.» «Hvordan rettferdiggjorde dommer Kostin sin avvisning av også å forhøre general Gerasimov?» «(...) Dommeren var ikke interessert i å høre generalens vitneforklaring, selv om denne for eksempel ville ha kunnet beskrive oberstens sinnstilstand om morgenen umiddelbart etter at han hadde begått forbrytelsen. Om dette temaet fan­ tes det sterkt motstridende bevismateriale (...) Var Buda­ nov i bakrus? (...) Under den innledende etterforskningen hadde vitnene snakket en hel del om hvor beruset han var (...) Befant han seg, slik den første psykiatriske rapporten hevdet [det fantes seks stykker ialt], i en annen sinnstilstand enn vanlig som følge av alkoholrus? Var mordet et resultat av midlertidig sinnssykdom? En usunn sinnstilstand er ikke noe som kan gå over på noen få timer (...) så Budanov må ha vært ansvarlig og klar over hva han gjorde. Hvorfor for­ sikret da ekspertene oss om at han ikke var klar over hva han gjorde, og at han ikke kunne trekkes til ansvar? Var det ikke fordi de også deltok i hvitvaskingen av Budanov?» «Bortsett fra dette ville en krysseksaminering av general Gerasimov ha bidratt til å fastslå hvorvidt Budanov motsatte seg arrestasjon. Vi vet at da generalen kom til 160. regiment (...) for å arrestere Budanov, reagerte denne med å tilkalle

89

soldater fra regimentets etterretningskompani, og at han tvang dem til å gjøre væpnet motstand mot general Gerasimovs soldater. Det var like før avdelingene skjøt på hver­ andre.» «Ja, det var nøyaktig slik det skjedde. Deretter trakk Budanov en revolver. Gerasimov var redd for at han skulle skyte noen, men Budanov tenkte seg om et øyeblikk, og så skjøt han seg selv i foten. Alt dette sto i saksdokumentene (...)» «Hvilken forskjell kunne det gjøre hvis Budanov ikke motsatte seg arrestasjon?» «En hel del. For det første ville det ha utgjort enda et lov­ brudd. For det andre ville det ha kastet viktig lys over Buda­ novs personlighet. Retten (...) føyde et brev (...) fra gene­ ral Vladimir Sjamanov, som nå er guvernør i Uljanovsk-provinsen, til saksdokumentene. [Sjamanov var en gammel venn av Budanov; 160. regiment hadde kjempet lenge under hans kommando i Tsjetsjenia.] Det finnes ingen nye fakta i Sjamanovs brev, for på den tiden da forbrytelsen ble begått, befant han seg ikke i Tsjetsjenia engang. Derimot er det en god del ideologi i det. Han påstår rett og slett at Budanov er ’ikke skyldig’; han gjorde fullstendig rett i å arrestere Kun­ gajeva som snikskytter, og han gjorde rett i å drepe henne da hun gjorde motstand. Sjamanov skrev til retten som en ty­ pisk deltager i den andre krigen i Tsjetsjenia, som Budanovs nærmeste overordnede, og retten føyde med glede brevet hans til saksdokumentene.» «Kan vi si at hele sakførselen, hva Budanov angår, er ideo­ logisk basert når retten nektet å ta imot spesifikke opplys­ ninger fra slike umiddelbare vitner som general Gerasimov, Sembjev og Jakhjajev, men gikk med på å ta imot en patrio­ tisk tekst fra general Sjamanov, som ikke på noen måte var noe vitne? Sjamanov er velkjent som talsmann for ekstrem militær grusomhet mot sivilbefolkningen i Tsjetsjenia, og

90

som en person som fullt og fast mener at det tsjetsjenske folk må ta det kollektive ansvaret for individuelle forbryteres handlinger.» «Ja, det er helt riktig. Høringen (...) var ment å skulle hindre en skikkelig granskning av saken og (...) å redusere det hele til ’ represalier mot en russisk offiser’. Rent bortsett fra det overså retten som sagt standard fremgangsmåter på himmelropende vis. For eksempel ble lesningen av de ti store bindene med saksdokumenter gjennomført på halv­ annen time.» «Hvordan klarte dommeren det?» «Han bladde bare gjennom dem, og så meddelte han at etterforskningen var fullført. Dagen etter ble etterforsknin­ gen gjenopptatt, uten at det var kommet noe vedtak om det (...) Det vil selvfølgelig skaffe oss et ankegrunnlag (...)» «Plager det deg ikke at du er russer og forsvarer en tsjetsjensk families interesser? Slik tingene har utviklet seg her, blir tsjetsjenerne forsvart av tsjetsjenske advokater og russerne av russiske.» «Jeg ble oppfordret av Memorial, som organiserte for­ svaret av familien Kungajev (...) Familien sto uten noen form for beskyttelse i det hele tatt, og retten benyttet seg av det. Den begynte å skynde på saken (...) Da jeg dukket opp i Rostov, spurte folk hvilken tilknytning jeg hadde til den tsjetsjenske diasporaen. ’Se på meg,’ svarte jeg. ’Ingen.’ Neste spørsmål lød: ’Hvilken rase tilhører du?’ Det var ikke bare Budanovs tilhengere som spurte meg om dette, men også Budanov selv, i retten. Han skrek forøvrig til meg hele tiden under rettsmøtene - ’Hva er det du hisser deg sånn opp for, din knott?’, for eksempel.» «Din knott?» «Naturligvis. Han er soldat. Han tror han kan gjøre som han vil. Budanov ble aldri irettesatt av dommeren for dårlig

91

oppførsel i retten. Han kunne gjøre akkurat som han ville. Jeg tror dommeren var redd ham.» «Hva med hans egen forsvarergruppe, de tre advokatene hans - skrek Budanov til dem også?» «Nei, naturligvis ikke. Da jeg virkelig ble lei av å bli spurt ut om min rasemessige tilhørighet, sa jeg: ’Jeg er russer, som du kan se. Det er nettopp derfor jeg er involvert i denne sa­ ken. Jeg forsvarer den russiske lovens normer.’»

Domstolen fulgte i Budanovs fotspor og bestemte seg for å forsvare sedvaneretten i stedet. Budanov hadde handlet i full overensstemmelse med tsjetsjensk sedvanerett: Han be­ traktet det mordet han hadde begått, som en gjengjeldelse. Domstolen, og det russiske samfunnet, støttet ham i dette. Det denne saken viser, er at myndighetene i Russland - og staten i sin helhet - godtar at russisk lov ligger i bero i Tsjetsjenia. NÅR MAN LEKER MED PSYKIATRISKE RAPPORTER

Et av de viktigste trekkene ved Budanov-saken var den leken som foregikk med rettspsykologenes og -psykiaternes rap­ porter. I de tre årene mens saken pågikk, nøt obersten godt av fire psykiatriske rapporter, samt to til da den opprinnelige dom­ men ble satt til side. Konklusjonene på nesten alle sammen var politisk skjeve og støttet alt det Kremls linje måtte gå ut på for øyeblikket. De to første rapportene ble utarbeidet nesten direkte i kjølvannet av forbrytelsene, i mai og august 2000, under den innledende etterforskningen. Den første undersøkelsen ble utført av psykiaterne ved militærsykehuset i militærdistriktet Nord-Kaukasus og ved det russiske justisdepartementets sentrale nordkaukasiske rettslaboratorium. Den andre rap­ 92

porten ble laget av leger ved det sivile psyko-nevrologiske provinssykehuset i Novotsjerkassk. Disse rapportene hevdet at Budanov var ansvarlig for sine handlinger. Det vil si at han måtte stå til regnskap for sine forbrytelser. Dette skjedde i en periode da Putin snakket en hel del om det «lovens diktatur» som måtte opprettes i Russ­ land - det medførte at soldater som begikk forbrytelser i Tsjetsjenia, skulle straffes på nøyaktig samme måte som tsjetsjenske kampsoldater som var medlemmer av ulovlige, væpnede grupper. Dette var dessuten en tid da man kurtiserte tsjetsjenerne etter de voldsomme angrepene i 1999-2000, og etter utnev­ nelsen av en ny administrasjonssjef for republikken, AhmadHadji Kadyrov. Kadyrov hadde vært en av kampsoldatene og muftien til Dzjohar Dudajev, Tsjetsjenias første president som ble myrdet i 1996 av en smart rakett skutt ut av føderale russiske tjenestemenn. Kadyrov, som tidligere hadde erklært jihad mot Russland, var senere blitt en av Kremls venner etter «å ha fått fullt overblikk over situasjonen». Disse to rapportene bemerket imidlertid at da Elza Kungajeva ble kvalt, var Budanov antagelig i mental uba­ lanse, og at han lot til å ha oppvist symptomer på hjerne­ skade, noe som førte til «personlighets- og adferdsforstyrrelser». Forsvarsdepartementet tok avstand fra disse konklusjo­ nene fordi de hadde to følger. Den ene var at ettersom Buda­ nov hadde vært ved sine fulle fem, kunne han forfølges retts­ lig for alt det loven var verd. Den andre var at den russiske hær brukte mennesker med hjerneskader som ingen brydde seg om å vurdere, at slike mennesker utkjempet slag, og at folk med personlighetsforstyrrelser hadde kommandoen over hundrevis av andre mennesker, med skarpladde våpen til sin disposisjon. Da rettssaken begynte, ble det snart klart at psykiaternes 93

konklusjoner heller ikke passet dommer Kostin. Det later til å ha vært minst to grunner til dette. Den første var at Kostin selv, som militær dommer, er an­ satt av Forsvarsdepartementet. Russland har spesielle mili­ tærdomstoler og militære dommere som vurderer forbrytel­ ser begått av militært personell. Disse dommerne har det militære maktapparatet å takke for alt, og de er fullstendig av­ hengige av militære ledere (fra garnisonskommandanter til forsvarsministeren) når det gjelder boligforhold, lønn og eventuelle utsikter til forfremmelse. Dommer Kostins leilig­ het og lønnsøkning ville derfor måtte komme fra det samme hovedkvarteret som den tiltalte, oberst Budanov, hørte inn under. Den andre grunnen var at da Budanov sto for retten, hadde de politiske forholdene i Russland begynt å forandre seg i betydelig grad. Kreml hadde gradvis holdt opp å leke demokrati og å bekymre seg om «lovens diktatur». Følgelig ble alle som hadde kjempet i Tsjetsjenia, utropt til helter, uten hensyn til hva de hadde foretatt seg der. Presidenten begynte å øse ut medaljer og ordener til høyre, venstre og i midten, mens han forsikret dem som var involvert i krigen, om at staten «aldri [ville] svike dem». Disse sterkt ladede ordene betydde at regjeringen hadde til hensikt å se mildt på dem som var skyldige i krigsforbrytelser i Tsjetsjenia, og det i en slik utstrekning at den tilga absolutt hva som helst. Ethvert statsadvokatkontor som forsøkte å reise kriminal­ saker mot føderalt militært personell, kunne bare hisse seg ned. I de statskontrollerte fjernsynskanalene flommet det av historier om hvor hederlig Budanov hadde gjort sin plikt, og general Sjamanov var stadig å se mens han holdt patriotiske taler hvor han lovpriste våpenbroren sin. Påstanden om at den 18 år gamle piken som obersten hadde myrdet, var snik­ skytter, var ikke lenger gjenstand for tvil. Nå var det ingen

94

som husket at hverken etterforskningen eller Budanovs for­ svarere hadde klart å finne en trevl av bevis som antydet at Elza Kungajeva hadde hatt noe som helst med ulovlige, væp­ nede grupper å gjøre. Den politisk inspirerte hjernevaskingen av den russiske be­ folkningen gikk for fullt og beredte grunnen for frifinnelsen av Budanov. Nettopp nå var det at domstolen i Rostov ble slått av tvil angående dyktigheten til de ekspertene som hadde laget de to første psykiatriske rapportene, og bestilte en ny rapport. Denne gangen dreide det seg om et militært og sivilt fellesarbeid, som dessuten foregikk i Moskva under felles ledelse av Forsvarsdepartementets Sentrale Rettsmedinske Laborato­ rium og Det statlige Serbskij-forskningsinstituttet for sosial psykiatri og rettspsykiatri, populært kjent som Serbskij instituttet. At Serbskij-instituttet har dårlig ord på seg i Russland, skriver seg fra sovjettiden, da dissidenter - de som kjempet mot kommunismen, mot den totalitære løgnen og mot den politiske ufriheten - ble erklært sinnssyke. Legene ved Serb­ skij-instituttet utførte ufravikelig samvittighetsfullt de opp­ gavene som de fikk tildelt av det allmektige KGB. Dit var det Budanov ble sendt. Da dette ble allment kjent, var få i tvil om hvorfor han var blitt sendt dit. Man gjorde alt som var mulig for å befri ham fra strafferettslig ansvar, sa til­ hengerne hans - og motstanderne. Retten oppga at de offisielle grunnene til å bestille en tredje rapport var «manglende presisjon, motsigelser og faktisk mangelfullhet», samt at det hadde dukket opp «nye og mer korrekte opplysninger» som var viktige for å «fastslå Buda­ novs virkelige sinnstilstand». Det spilte ingen rolle at en rekke episoder som ble beskre­ vet for den nye kommisjonen, aldri hadde skjedd. Ettersom disse ubeviste forholdene gikk i oberstens favør, ble de lagt 95

frem for ekspertene, som så behandlet dem som om de var ubestridelige. For å si det som det er, var dette himmelropende forfalsk­ ninger. Hvilke spørsmål stilte så dommer Kostin til psykiaterne i den tredje kommisjonen?

Har Budanov lidd, eller lider han nå, av noen form for kro­ nisk sinnssykdom? Befant Budanov seg, på tidspunktet for de handlingene han blir beskyldt for å ha begått, i en tilstand med midlerti­ dige, patologiske forstyrrelser? Kunne han fullt ut forstå sine handlingers sanne natur og de farene de medførte for samfunnet, og kunne han kontrollere dem? Hvilke psykologiske særtrekk ved Budanovs personlig­ het kan ha bidratt til eller i betydelig grad påvirket hans oppførsel i de situasjonene som er under etterforskning? Befant Budanov seg, på den tiden da han utførte de hand­ lingene han er anklaget for, i en emosjonell tilstand [av stress, frustrasjon, midlertidig sinnsforvirring]? Kan Kungajevas handlinger ha påvirket frembruddet av en midlertidig forstyrrelse av Budanovs mentale funksjo­ ner? Fremprovoserte Kungajevas handlinger Budanovs opp­ førsel? Hvilken innvirkning hadde bruken av vodka på Buda­ novs tilstand på det tidspunktet da han utførte de handlin­ gene han er anklaget for? Hvordan kan man vurdere Budanovs tilstand (...) der­ som 1) han oppfattet Kungajeva som datter av en snikskyt­ ter, samtidig som hun nektet å oppgi hvor moren befant seg, skjelte ham ut, forsøkte å rømme og gjorde motstand; 2) hun forsøkte å komme i besittelse av et ladd våpen; 3) han (...) viste henne et fotografi som avslørte henne?

96

Har Budanov behov for medisinsk behandling? Befant Budanov seg i en mental tilstand som egnet seg for militær tjenestegjøring på tidspunktet for de handlingene han er anklaget for, og er han egnet til militær tjenestegjø­ ring på det nåværende tidspunkt? Er de konklusjonene ekspertene kom frem til i den innle­ dende etterforskningen, klinisk velfunderte? Her følger Serbskij-instituttets svar. Alt ved rapporten deres er vakkert rettet inn mot å skulle fremkalle det påkrevde bil­ det av en helt:

Ifølge Budanov fikk han en vanskelig fødsel (...) Ifølge vit­ neerklæringene fra hans mor og søster var han sårbar og til­ bøyelig til å fare opp som reaksjon på en tilsidesettelse. Da reagerte han med grovheter, eller han satte i gang et slags­ mål. Han var særlig følsom for urettferdige bemerkninger, og i slike tilfeller forsøkte han bestandig å forsvare de svake, de som var mindre enn han og de fattige (...) Budanovs tjenesteanmerkninger fremstiller ham i et used­ vanlig gunstig lys. Han var disiplinert, effektiv og seig. I januar 1995, under det første felttoget i Tsjetsjenia, pådro Budanov seg hjernerystelse mens han deltok i kampoperasjoner, og han mistet bevisstheten en kort stund. Han søkte ikke medisinsk pleie. Ifølge moren og søsteren hans forand­ ret Budanovs personlighet og oppførsel seg da han vendte tilbake etter den første krigen i Tsjetsjenia. Han ble mer ner­ vøs og irritabel (...) I underavdelingene skapte Budanov en stemning av intoleranse overfor mangler og passivitet. Han hadde en høyt utviklet ansvarsfølelse (...) Ingen av kameratene hans har lagt merke til noen sinns­ forvirring hos Budanov. Han har aldri vært til observasjon hos noen psykiater eller nevropatolog. Budanov forklarer at da regimentet hans kom til Tsjetsje-

97

nia (...) var det nesten kontinuerlig engasjert i kampoperasjoner. I oktober og igjen i november 1999 ble Budanov ut­ satt for hjernerystelse med tap av bevisstheten. Deretter be­ gynte han å lide av ustanselig hodepine og svimmelhet med tap av synsevnen. Han ble ute av stand til å tåle plutselige, høye lyder, han ble tilbøyelig til å fare opp, han manglet til­ bakeholdenhet, og han ble irritabel. Han led av humørsvingninger med raseriutbrudd. Han begikk handlinger som han senere angret på. Budanov forklarer at de hardeste kampene fant sted i Argun-kløften fra 24. desember 1999 til 14. februar 2000. Fra 12. til 21. januar mistet regimentet ni offiserer og tre andre soldater. Mange av dem ble drept. Av snikskytterskudd i hodet, forklarer Budanov. 17. januar 2000 ble Buda­ novs kamerat kaptein Razmakhnin drept av en snikskytters kuler. To uker etter kampene klarte de å hente ut major Sorokotjagis lemlestede lik fra kampområdet - liket viste åpenbare tegn på å ha gjennomgått tortur. 8. februar 2000 dro Budanov på permisjon til Burjatrepublikken. Hans kone forklarer at han var irritabel og ner­ vøs mens han var på permisjon. Han fortalte henne at regi­ mentet hans hadde støtt på kampsoldater under Hattab [en arabisk kommandant] i Argun-kløften, og at 15 feltkommandanter fra Hattabs gruppe var blitt drept i kampene. På grunn av dette hadde kampsoldatene erklært at Budanovs regiment var «ville dyr», og de hadde utropt Budanov til sin personlige fiende. De hadde utlovet en fantastisk sum for å få ham drept. Budanov var ekstremt oppskjørtet over at de fleste offise^rene i regimentet hans ikke hadde omkommet i åpen kamp, \men for en snikskytters kuler. Han sa at han ikke ville vende hjem igjen før de hadde «utryddet hver eneste kampsoldat». 15. februar vendte Budanov tilbake til Tsjetsjenia, før per­ misjonen var til ende. Moren og søsteren hans forklarer at