NS 8. riksmøte

Table of contents :
Front Cover
Vidkun Quislings tale på Førertinget ...
...
...
...
...
...
...
Nasjonal Samlings 8. riksmøte ...
...
LITUS ...
...
...
...
...
Nasjonal Samlings ideologi ...
1 ...
Nestregimentfører Bjørn Østrings tale ...
Det 8. riksmøtes avslutning ...
G ...
«Norges Nyreising» ...
...
...
Utstillingen «Norges nyreising» ...
3 ...
...

Citation preview

Stanford University Libraries

STANFORD LIBRARIES

3 6105 120 819 284

NEES 8. RIKSMØTE

UTGITT AV

RIKS PROPAGANDALEDELSEN

ETAVAVAVA

IVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVAVA

aj. Lester Johngen Purcl.. May 1947

CODVAVAA

AVAVAVAVA

RD NFO

JESUSCEQUI ESTETIC CE QUI

ETE

TINDIMOR TELNAVENTO

bevont tunne

STA

VAVAAVAVA

THE HOOVER LIBRARY ON

WAR, REVOLUTION , AND PEACE AVVVVVAVAVAVAVAVAVA

>

NS 8. RIKSMØTE

Nasjonai Saidine.Riderspr. stk, 3:0, 1942,

ENDS 8. RIKSMØTE

STANFORD UBFAMES UTGITT AV

RIK S PROPAGANDALEDELSEN

TN 7691 258

171267

J. Chr. Gundersen , Boktrykkeri

INNHOLD Side

Velkommen , kampfeller Av generalsekretær, minister Fuglesang

7

Et arbeidets riksmøte

9

.

.

Av rikspropagandasjef, minister dr. Lunde Signe vårt møte Av Kåre Bjørgen

11

Vidkun Quislings tale på Førertinget 25. september 1942 . . Vidkun Quislings tale ved åpningen av Nasjonal Samlings 8. riks møte 26. september 1942 .

Syv riksmøter Nasjonal Samlings 8. riksmøte .

13 28 45 53

.

Minister dr. Gulbrand Lundes tale på Kulturmøtet Ungdomsføreren , minister Axel Stangs tale ved NSUF's mønstring .

på Universitetsplassen

83

90

Nasjonal Samlings ideologi . Foredrag av NS generalsekretær, minister Fuglesang for partiets

96

politiske førere og opplæringsledere i Colosseum Norge minnes sine falne .

.

Minister Riisnæs' tale ved minnehøytideligheten i Frognerparken Nestregimentfører Bjørn Østrings tale på NSUF's særmøte . .

Det 8. riksmøtes avslutning .

112

118 121

Gauleiter, Reichsstatthalter Wegeners tale på det tysk-norske møte i Universitetets aula

131

.

Minister dr. Gulbrand Lundes tale ved åpningen av utstillingen « Norges Nyreising >

.

Utstillingen « Norges Nyreising »

135

139

Av utstillingens generalsekretær, redaktør Øystein Orre Eskeland Utstillingen « Hirdkunst >>

150

1

1

Velkommen , kampfeller Av generalsekretær, minister Fuglesang

Tusener av kampfeller møtes i dag til Nasjonal Samlings 8. riksmøte

i Oslo. NS-fanene og det norske flagget vil i disse dagene vaie over Oslos gater. Tusener av norske kvinner og menn, begeistret ungdom, uniformerte hird

formasjoner vil marsjere gjennom gatene og sette sitt preg på byen, fylle den med begeistring, godt humør og innsatsvilje. Det er naturlig at tankene søker tilbake i tiden, tilbake til dagene for 6 år siden, da partiet sist holdt sitt riksmøte i Oslo , sommeren 1936.

Den gang var ingen norske flagg heist for å ønske oss velkommen. Den gang vaiet ikke NS -fanene fra flaggstenger i offisielle flaggalléer i oppmarsj gatene. Den gang var skjellsord og stein byens offisielle velkomsttale . Den gang var ikke oppmarsjen preget av stramme uniformer og feiende musikk orkestre . 7

Og allikevel var riksmøtet den gang, fra første til siste dag, preget av en begeistring, en fanatisme og en offervilje som var ukuelig. Jeg vet at dere er fylt av den samme begeistring og offervilje i dag for en sak som gjennom års kamper er blitt oss hellig. Den ytre rammen om vårt riksmøte er riktignok blitt storstilet og strålende, preget av velkomsttaler og offisielle tilstellinger. Uniformen er en annen , er strammere og flottere.

Titusener nye kampfeller har siden den gang sluttet seg til og marsjerer i rek

kene med oss i dag. Men vi, mine kampfeller, vi er de samme. I oss flammer den samme tro og begeistring under uniformsjakken som den gang under NS -skjorten.

Måtte de dagene vi no er sammen styrke oss ytterligere i vår tro, vår begeistring og vår vilje. Men måtte vi framfor alt lære å forstå, at de ytre former og den

ytre ramme intet betyr. Idéen, troen og idealismen betyr alt. La oss

holde vår revolusjonære ånd og vår idealisme levende i oss uten hensyn til tidenes omskiftelser, til gode eller onde dager. La oss holde minnet om dem hellig iblant oss som ikke marsjerer med oss i dag, fordi de er stupt der borte i øst, i kampen for den idé de bekjente seg til. Deres offervilje og tro er det ideal vi alle sammen må leve opp til.

Troen, offerviljen og idealismen vil uvegerlig gi oss seiren, og gir oss også retten til seiren.

Kampfeller! Vel møtt til Nasjonal Samlings 8. riksmøte .

8

Et arbeidets riksmøte Av rikspropagandasjef, minister dr. Lunde

Under de vanskeligste forhold for folk og land møtes vi, NS - folk , fra alle deler av vårt vidstrakte land, til bevegelsens 8. riksmøte . Vi er midt oppe

i de veldige omskiftelser som vår Fører så ofte har talt om ved de tidligere riksmøter og oppfordret vårt folk til å forberede seg på å møte. Vår bevegelse står i dag sterkere enn noensinne. Ja, Nasjonal Samling er den sterkeste politiske bevegelse som noensinne har eksistert i vårt land. Et godt bilde av den voldsomme vekst partiet har hatt, får en ved å sammen likne dette riksmøte med de tidligere riksmøter i partiets historie. Til riks møtet 1942 møter ikke bare et mangedobbelt antall av det som møtte ved de tidligere møter. Men antallet er av en helt annen størrelsesorden. Bare med lemstallet i Oslo er i dag mange ganger større enn det samlede antall som møtte på våre tidligere riksmøter. Hovedstadens største møtelokale rommer ikke mer 9

enn en brøkdel av riksmøtets deltakere. Ja, dette lokale er allerede forlengst blitt for lite for et alminnelig medlemsmøte for Oslo . Dette har ført med seg at riksmøtet helt har skiftet karakter. Det er blitt

en massemønstring av politiske kampfeller fra hele landet, som samles for å hente nye impulser og ny kraft til den videre kamp for land og folk hver på sin post rundt i landet .

Og allikevel har krigssituasjonen ført med seg at de som møter i Oslo denne gang, bare er en brøkdel av alle dem som hadde meldt seg. Transport

og forsyningssituasjonen og vanskelighetene med å skaffe husrom har medført at det dessverre har vært nødvendig å skjære antallet av møtedeltakere sterkt ned. Så meget viktigere er det derfor for alle dem som har fått høve til å være med, at de deltar i alle møter og tilstellinger slik at de hver på sitt sted kan bringe

styrke og kraft til de kampfeller som ikke fikk være med. Men vår bevegelses store styrke i dag må ikke forlede noen til å tro at vår kamp er slutt. Tvert imot kan en med større rett si at vårkamperisin begynnelse, kampen for å vinne det norske folk for den nye livsanskuelse og en ny tid. Vår bevegelses korte historie har også vist oss at det ikke alltid går slik som en håper og ønsker. Det er menneskelig å bli utålmodig og vente å se resultater før det grunnleg gende arbeid er ytet som betinger resultater. Men denne utålmodighet skyldes vel gjerne den ting at det enkelte menneskes liv er så kort i forhold til folkets liv, og vi må venne oss til å se vår oppgave og vårt mål i større sammenheng. Det 8. riksmøte skal i første rekke være et arbeidets riksmøte .

Det skal

tjene til å sveise vår bevegelses medlemmer sammen i enighet og samarbeid om de store mål som vår Fører har staket opp . I Førerens taler og på sær møtene vil retningslinjene bli trukket opp for det arbeid som det er hvert

enkelt medlems plikt å yte for at vi kan nå vårt store mål : Å sikre Norges framtidige stilling i det europeiske fellesskap . Norge er inne i den mest skjebnesvangre tid i vårt folks historie, og det står utelukkende til oss selv å redde vårt folk frelst gjennom vanskene og sikre

vår framtid. Men dette krever arbeid, offer og aktiv innsats . Ingen stor sak er noensinne blitt løst uten det , og sikringen av vårt folks framtid under de

vanskeligste forhold som vårt folk noensinne har vært oppe i, skulde vel være en større sak enn noen annen folket har vært stilt overfor. Jo større sak

dess tyngre tak, men desto større seier .

Vi må aldri glemme at det er Nasjonal Samling som er vårt folks eneste politiske organ. Vårt parti har ansvaret for hele folkets framtid. Måtte da dette riksmøte styrke alle kampfeller i det store og ansvarsfulle arbeid som ligger foran oss ! 10

Signe vårt mote Skeidvollar breidest i aust og i vest,

Soleis vi møtest til byggjande verk

veldug gjeng striden og stormen , jotnane stupar og stortrolli brest,

midt under hardaste prøve ,

vi også kjenner oss sigrande sterk ’,

Asator kampast med Ormen. Forntiders runer sannast i dag,

vi og hev storverk å øve.

no møtest til slag på Utgardarsletter ,

vi reiser på nytt eit Noreg i sanning,

Fenrir og Garmas ætter.

rein for svik og forbanning.

Unggutar, fagre av mod og av malm, gylne som vårmorgongløden , hastar or heimen mot hjalande jalm,

Alle som ofrar sitt liv for vårt land,

trugne og tapre til døden ,

standa til evige tider. So byrjar vi no!

steller seg fremst som lengselen bad og ofrar seg glad. For deg lyt dei alle

Over det blod som skuldlaust hev flytt,

krev at vi ofrar og strider til dette landet er slik at det kann

i liv som i lære

våre falne å ære.

kjempe og blø og falle. Skjeløygde frendar i skjelvande frykt,

Gå til ditt arbeid då kvinne og mann,

kryp inni næraste gøymsle, berre dei meiner at kroppen ligg trygt,

myrdar og brenn

signe din dag og di møde, no er det tid til å byggje vårt land, ingen må no la seg nøde, dagen er stutt og alt lyt bli gjort, og fullgodt og stort.

med natt munde lide,

Ditt barn er din domar

aukar vår kamp og vår kvide.

som ditt livs etterkomar.

Blåøygde kvinne i sigrande von lyder til braket der ute, fylgjer sin kjempande rase og son

Kom ! Lat oss nytte den blodkjøpte tid , aldri var dagan ' so dyre,

høgreist bak klirrande rute, vakar om heimen, kjempar og lid

sannrøyne ljoseventyret,

den stille strid,

men hjarta der inne

til lukke og fred. Hugs! på Utgardarsletter

bankar : « Mi ett vil vinne !>>

kjempar Germanias ætter !

druknar dei gjerne i gløymsle, krek fram som svoltne illgjerningsmenn ,

vi og skal vinne Germanias strid,

det som skal verte tusund av led

KÅRE BJØRGEN

11

Detalj av det mektige fondbilde

som

smykket oppgangen til utstillingen

« Norges Nyreising ».

12

Vidkun Quislings tale på Førertinget 25. september 1942

Den første viktige oppgave for politikken er å skape et sterkt og stødig og skikket styre i stat og samfunn, og da først og fremst et godt riksstyre.. Her spiller formen en stor rolle ved siden av mennene og den ånd som be sjeler dem. Er formen og styresettet mislykket, blir ofte de beste menns be

strebelser forgjeves . Den første og fundamentale oppgave for det nye Norge er derfor å skape en riktig regjeringsform og et skikket styresett. Det er dette spørsmål jeg i dag vil tale om .

Den krise som utløste seg i det gamle statssamfunns sammenbrudd den 9. april 1940, var en dyp og omfattende nasjonal krise midt i en alminnelig verdens krise av usedvanlige dimensjoner og betydning. Denne nasjonale krise hadde likesom verdenskrisen mange årsaker og mange

sider. Men iallfall umiddelbart og rent ytre sett var den nasjonale krise først og

fremst en direkte politisk krise. Den var den såkalte demokratiske stats

ordnings sykdomssymptom . Krisen resulterte da også i det gamle statssystems fullstendige sammenbrudd. Systemet kjørte seg selv i stykker. Det kunde ikke på noen måte tilfredsstille den moderne utviklings krav. Enda mindre kunde det løse de store nasjonale oppgaver som det norske folk ble stilt overfor i det avgjørende historiske vendepunkt. Våre politiske emigranter har, som politiske emigranter flest, intet lært

og allting glemt. Samtidig som de selv praktiserer det mest lovløse diktatur over våre landsmenn ute i verden, søker de å innbille seg og andre at de og deres fallerte system «om ikke så lenge» igjen skal blomstre i Norge, at, som ekskongen for en tid siden uttalte det, «alt i Norge snart skal bli som før» . Disse folk med 13

!

kongehuset i spissen, har glemt hva vi virkelige nordmenn ikke har glemt, og ikke kommer til å glemme, nemlig at det var deres demokratiske system som

med sine iboende skrøpeligheter og skjevheter, under deres lands forræderske ledelse, med en natur

lovs nødvendighet utviklet seg til den største nasjonale kata strofe i det norske folks historie .

Jeg antar at dette for alle her i Norge har vært et så anskuelig

bevis og en så levende lærepenge at det i grunnen ikke skulde være nødvendig å argumentere mer mot det demokratiske system . Så meget mindre som emi grantenes ønskedrømmer ikke

Vidkun Quisling taler på Førertinget.

har ringeste utsikt til å bli virke lighet . Demokratiet og dets fane bærere og brukere er dømt av utviklingen selv. Hvis jeg her skulde gå nær mere inn på det demokratiske

statssystem og dets kontrafei kommunismen, måtte det derfor være for å belyse bakgrunnen for grunnleggelsen av det nasjonal-sosialistiske samfunn. Vi er

imidlertid alle sammen så vel fortrolig med parlamentarismen, med partipolitikk

og klassekamp, med folket i valg, med folkeflertall, såkalt folkevilje og folke styre, og med alle demokratiske « friheter » og « likheter » , at det er overflødig her å dvele nærmere ved den demokratiske lære og dens stats- og samfunns

system . Istedenfor å gjenta disse velkjente ting vil jeg peke på de forskjellige statspolitiske forslag og tiltak som vi i Nasjonal Samling i tidens løp har fremmet for å avverge den norske stats sammenbrudd og lede utviklingen av rikets styresett over i en sunn og sterk form som kunde møte tidens krav. Det er nød

vendig her å gjennomgå disse ting etter sine hovedpunkter for å klarlegge den

nuværende situasjon og den videre utbygging av vår nasjonal-sosialistiske stats og regjeringsform .

Vår grunninnstilling i Nasjonal Samling og vår framgangsveg har den hele tid vært at vi, så langt råd er, ved opplysning og overbevisning 14

skulde få det norske folk, eller rettere en bestemmende del av det, til på den fredelige utviklings veg å løse samfunnsvanskelighetene i tide, og til med plan og framsyn i arbeidet å gjennomføre de uomgjengelig nødvendige reformer i stats- og samfunnsstyret. Vi appellerte med andre ord til å bruke fornuftens metode, istedenfor at en uten kraft og klokskap lot tingene skure og utviklingen selv gjennom voldsom omveltning skape en nyordning som under alle omstendigheter

før eller seinere

vilde tvinge seg fram i den ene eller

annen form .

Overensstemmende med dette grunnsyn gikk vi til å begynne med meget forsiktig til verks, uten dog å tape målet av syne.

I retningslinjene for den Nordiske Folkereisning i Norge, forløperen for Nasjonal Samling, for 12 år siden, talte vi om at det igjen måtte bli enhet og sammenheng i samfunnet, og om å gjøre samfunnet vårt til en nasjonal og sosial nordisk folkestat med et sterkt og stødig styre. Vi pekte særlig på å skape

næringsråd for de forskjellige næringsgrener, sammensatt av målsmenn for kapi tal, ledelse, funksjonærer og arbeidere innen hver næringsgren. Disse næringsråd skulde sammen med målsmenn fra andre yrker danne et Riksting, hvor det fullt ut skulde komme fram hva hele samfunnet streber etter, og som kunde gjøre organisk samarbeid mulig mellom alle næringsgrener og klasser, og mellom bygd og by . «Det nuværende parlamentariske system med sin ufruktbare partipolitikk

kan ikke løse våre nasjonale oppgaver. Bevegelsen må derfor samle seg om å få organisert ved siden av Stortinget det nevnte Riksting med tilhørende institu sjoner, og således etablere et to-kammersystem som svarer til tidens krav, og som på den naturlige og fredelige utviklings veg kan bære fram det nye samfunn » . Slik het det ordrett og med fete typer i Folkereisningens retningslinjer av 17. mars 1931. Det var ved siden av den nordiske tanke og løsningen av

spørsmålet kapital— arbeid , en sentrallinje i Folkereisningens politiske aksjon. Men selv denne milde dosis av nasjonal-sosialisme og nyordning var langt

mer enn det gamle systems menn kunde svelge. Da jeg et par måneder etter trykkingen av de nevnte retningslinjer ble

forsvarsminister i bonderegjeringen, brukte marxistene disse retningslinjer som et ganske effektfullt våpen i forsøket på å knekke meg i Stortinget. Det er også betegnende at jøderepresentanten Hambro tvang regjeringens sjef, statsminister Kolstad , til å bevege meg til å avstå fra å arbeide offisielt for Folkereisningens retningslinjer så lenge jeg satt i regjeringen. I motsatt fall vilde regjeringen bli styrtet.

Men da Nasjonal Samling i 1933 trådte fram som politisk parti, ble kravet om reform av statens styre formulert enda mer kraftig og konkret. Bevegelsen tok form av en kamporganisasjon som satte seg som oppgave å få makten i staten og ødelegge de partipolitiske partier og de forskjellige klassekamp 15

organisasjoner som rev vårt samfunn i stykker og førte det mot ulykken . De tre første punkter i bevegelsens program fikk følgende ordlyd, som er beholdt uten endring :

«l . En handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av partipolitikk. 2. Nasjonens kultur- og næringsliv organiseres i selvstyrende legaliserte yrkeslag ( laug) som danner bindeledd mellom den enkelte og staten, under statens

kontroll. Et riksting av yrkeslagene organiseres og gis innflytelse på rikets styre.

3. Statsforvaltningen rasjonaliseres med sterk øking av fagkyndiges inn flytelse, av den enkelte embets- og tjenestemanns personlige ansvar og myndighet, og med skarpt skille mellom den alminnelige forvaltning og statens forretningsdrift» .

Spørsmålet om Stortinget ble latt helt åpent i programmet, dvs. spørsmålet om det (som en overgangsordning) skulde etableres et Riksting ved siden av Stortinget, eller om Rikstinget skulde erstatte Stortinget.

Inntil stortingsvalget 1936 hadde bevist at en løsning på fredelig og for nuftig måte var umulig, tok vi sikte på den første ordning.

I 1934, under det annet riksmøte, konstituerte vi således et faglig riksting i Trondheim av representanter for de forskjellige næringer og yrker. Og i 1936 innbrakte vi for Stortinget et forslag til grunnlovsendring som gikk ut på : 1. å styrke regjeringsmakten i forhold til Stortinget og partipolitikken, dels ved at det overensstemmende med grunnlovens prinsipp ble fastslått at

den utøvende makt utøves av regjeringen, og at Stortinget ikke må gripe inn i det saksområde som naturlig hører inn under regjeringen, dels derved

at regjeringen først skal kunne fjernes når 23 av Stortinget vedtar en ut trykkelig beslutning om at dette er ønskelig ;

2. at Stortinget delegerer den faglige behandling av de kulturpolitiske og

næringspolitiske spørsmål til et kulturting og et næringsting, idet det i Grunnloven under Stortingets gjøremål (S 75) tilføyes:

« Stortinget organiserer nasjonens kultur- og næringsliv i selvstyrende yrkes- og næringslaug med et riksting, bestående av 2 avdelinger, et kultur ting og et næringsting som overledelse. Rikstingets og laugenes alminne lige organisasjon og funksjoner bestemmes ved lov». Det er betegnende at dette forslag ble blankt avslått av Stortinget, ja, at det ikke fantes et eneste medlem av Stortinget som hadde nok framsyn eller

moralsk mot til å fremme denne reform som kanskje kunde ha reddet både landet ! Profetisk ble det i vårt forslag uttalt, at hvis det nødvendige reformarbeid utsettes, «er det all grunn til å frykte for at man også i vårt land

dem og

vil komme ut i slike tilstander, at det må regnes med brudd i den normale for fatningsmessige utvikling». 16

Heller ikke på dette område manglet det på velbegrunnede maningsord. Men også der gjelder det, at dem som gudene vil ødelegge, gjør de blinde og overmodige. Helt inntil forløpet og utfallet av valgkampen 1936 avgjort hadde vist

at det var håpløst å appellere til folks fornuft, og det ble klart for enhver seende at det norske folk selvforskyldt drev redningsløst mot en forferdelig indre og ytre katastrofe — helt inntil da arbeidet vi i Nasjonal Samling iherdig på en organisk utvikling av formene for statens styre overensstemmende med Grunnlovens prinsipper og den moderne utvikling på organisasjonslivets område. Vi håpet at det således skulde kunne tilvegebringes harmoni mellom stats- og samfunns livets forskjellige organer og en konsolidering og nasjonalisering av statens alminnelige struktur, slik at det norske folk kunde gjøre seg klar til å møte den kommende verdensstorm.

Etter at disse fedrelandssinnede forhåpninger hadde slått fullstendig feil, var det ingen grunn til for oss i Nasjonal Samling lenger å bekymre oss om Stor tinget og de partipolitiske partier. Vi styrte derfor like løs mot målet. Vi krevde en handlekraftig nasjonal riksregjering uavhengig av parti politikk, og at Stortinget ble erstattet av et Riksting sammensatt av faglige delegerte for det arbeidende folk og ikke av parti politikere. Det vi således holdt fram som et ønskemål, var altså en ren faglig ordning

med den øverste lovgivende, bevilgende og kontrollerende myndighet samlet i

Førertinget. 2

17

en nasjonalforsamling valgt av de faglige organisasjoner med enkelte selvskrevne medlemmer etter den faglige stilling de innehar, og med en faglig riksregjering som det øverste utøvende organ for denne nasjonalforsamlingen og for folket . Samtidig som vi satte fram dette ønskemål for en framtidig stats- og sam funnsordning, var imidlertid vår egentlige hovedoppgave i de trengselens år 1937—40 å konsolidere bevegelsen som en kamporganisasjon og politisk kjerne om hvilken de nasjonale krefter kunde samles og utkrystalliseres under det

kommende nasjonale sammenbrudd og den fullstendige oppløsning som vi så rykke nærmere dag for dag. En må være klar over, som vi den hele tid var klar over, at de forskjellige utformninger vi i tidens løp hadde gitt våre idéer om reform av statens styre, var forskjellige, tidsbetonte utformninger av den oppgave vi hadde stilt oss fra begynnelsen. Det var alt sammen fra først til sist bare forskjellige, ærlige og

velmente, men fåfengte forsøk på å få det norske folk til å forstå hvor livsviktig nødvendig det var for dets nasjonale eksistens og velferd å løsrive seg fra den øde leggende demokratisk -marxistiske partipolitikk, og grundig revidere sin regjerings form på den ene eller annen måte etter den moderne utviklings krav. Ved siden herav bestrebte vi oss på gjennom disse forskjellige forslag og

tiltak å svekke Stortingets skjebnesvangre virksomhet som partipolitisk sen tralklubb og børs og danne en motvekt mot det.

Men i alle disse forskjellige konsepsjoner og anvisninger var det i virkelig heten én og samme grunnbetingelse og samme politiske grunnlag: Nasjonal

Samlings bevegelse og partiorganisasjon som statsbærende stand var og er den første betingelse og det politiske grunnlag for nyordningen av statens og samfunnets styre. Denne realitet, som vi den hele tid hadde for øye, trådte tydelig fram da den gamle stats- og samfunnsordning brøt sammen 9. april. Det viste seg klart og

tydelig at den nasjonal -sosialistiske stats- og samfunnsordning, som er fram tidens ordning, ikke lot seg gjennomføre ved stortingsvedtak eller som en for mell politisk konstruksjon . Det gamle system ikke bare døde. Det begikk

selvmord. Men på indirekte vis. Dets bærere og brukere kunde ikke manne seg opp til direkte å beslutte sitt eget systems avvikling og omdannelse. Det fins heller ingen eksempler på at en revolusjonerende nyordnings seier er resultatet av forståelse fra det system som det vil erstatte. Derfor måtte den nye ordning skapes i en nasjonal revolusjon , og den må gjennomføres av og bygge på en aktiv, nasjonal fornyelsesbevegelse som representerer nasjonens livsvilje, og som gjennomsyrer det hele med sin ånd og bærer og driver verket. Et folks nye

statsrettslige institusjoner må for å kunne bli levedyktig, innbleses livets ånde. Denne bevegelse er i Norge Nasjonal Samling. Etter et halvt års interreg

num hvorunder ruinene av det gamle statsstyre ble ryddet unna, overtok Nasjo nal Samling makten for nøyaktig to år siden, den 25. september 1940, som eneste

lovlige politiske organisasjon. Siden 1. februar 1942 har vi en nasjonal regjering 18

Under Quislings tale på Førertinget.

av NS, og siden 12. mars 1942 er Nasjonal Samling offisielt det statsbærende parti i Norge og fast forbundet med staten.

Når vi bortser fra forholdet til okkupasjonsmakten, er den forfatnings

messige situasjon i Norge i dag den, at av de fire tidligere statsmakter: konge, regjering, storting og høyesterett – er regjeringen omdannet til en nasjonal

regjering uavhengig av parlamentarisk partipolitikk og for så vidt mer i samklang med Grunnloven enn den fra 1884 til 1940 praktiserte parlamentariske stats skikk. Konge og storting er forsvunnet. Deres myndighet utøves av en minister president som samtidig er regjeringsjef og Fører for statspartiet. Regjeringen utgår fra dette nasjonale enhetsparti, som har avløst samtlige gamle partier. Regjeringen er anerkjent av okkupasjonsmakten, men ikke utnevnt av denne.

Den er dannet etter norsk rettsutvikling.

Høyesterett har beholdt sin stilling som uavhengig dømmende makt. Dom stolene dømmer etter de gitte lover, og ingen myndighet griper inn i deres retts

avgjørelse. Den er selvstendig. Da også Grunnloven og det gamle lovverket består, betegner den nye statsordning ikke noe brudd med fortiden

og landets

tradisjoner. Trass all revolusjonerende omveltning er bevart en organisk sammenheng med den gamle forfatning, og i særdeleshet med Eidsvollsforfat

ningen i dens opprinnelige, av parlamentarismen ikke forkvaklede skikkelse.

Fører- og ansvarsprinsippet, som er et grunntrekk i vårt nye styresett, er således egentlig heller ikke noe nytt. Ikke bare har det dype røtter i Norges historie og i vårt folks tradisjoner. I hele sin tusenårige historie har Norges 19

rike bare de vel 50 år fra 1884 til 9. april 1940 vært styrt på annen måte, og til

sin ulykke. Førerprinsippet er også i virkeligheten knesatt i Grunnloven. Den formulering av førerprinsippet som brukes så vel i partiet som i den

nye kom

munalordning og i en rekke andre nyordninger, er direkte bygd på Grunnlovens formulering av førerprinsippets anvendelse i regjeringsordningen. I tillegg til de tidligere statsmakter er altså kommet et nytt og framtredende

element, nemlig partiet. Også denne nyordning er imidlertid bare en logisk

følge av utviklingen . Også det gamle system hadde jo faktisk opptatt og lov festet de politiske partier som statsmakter, om enn selve Grunnloven ikke inne holdt noe om det . Det nye er det,,

og det er riktignok avgjørende,

at no

er det bare et eneste parti som lovlig representerer hele folkets interesser, mens det tidligere var en rekke partier som representerte de forskjellige gruppe- og særinteresser . Det er for øvrig å merke at Nasjonal Samling er et helt siden 1933 av statsmaktene legalisert parti . Etter de gamle partiers og statsmaktens oppløsning eller sammenbrudd i 1940 var Nasjonal Samling den eneste over levende politiske partiorganisasjon , og altså som sådan også det eneste organ som hadde det legitime grunnlag for å overta statssystemet . I og med det hadde vi også plikten til å gjøre det. Den rett som den gamle Høyesterett tiltok seg ved

dannelsen av Administrasjonsrådet, tillå den ikke etter vår statsforfatning. Endelig har vi på det statsrettslige område også tatt en annen naturlig konsekvens av den tidligere utvikling. Vi bringer det viltvoksende liberalistiske

og marxistiske organisasjonsliv på kultur-, nærings- og arbeidslivets områder inn i legaliserte former og under statens kontroll, slik at de kan bli ordnede nasjonale funksjoner i samfunnslegemet og ikke kjempende, selviske gruppe organisasjoner.

Denne viktige nyordning er i full gjennomføring i samhøve med vårt pro gram , pkt. 2, hvor det som nevnt og som bekjent heter : Nasjonens kultur- og næringsliv organiseres i selvstyrende legaliserte yrkeslag som danner bindeledd mellom den enkelte og staten, under statens kontroll.

Det alminnelige grunnlaget for denne nyordning er no skapt ved organisa sjonsloven av 20. august 1942, som bestemmer at organisasjoner og foreninger skal ledes i samsvar med de krav som folkets og statens felles gagn stiller .

Det burde være klart for alle at en slik nyordning ikke bare er en logisk følge av den nyere tids utvikling, men simpelthen en uomgjengelig forutsetning

for folkets enhet og beståen , og i alles interesse, unntagen de fedrelandsfiendtlige og nedbrytende krefters. Særlig burde næringslivets menn innse dette, hva flere og flere av dets framstående representanter også gjør. Og hvis enkelte skulde

falle for fristelsen til å gå bolsjevik -agentenes ærend og på dette opposisjons grunnlag stille seg i de såkalte «næringsdrivendes front » mot nyordningen , så vil jeg herved advare dem mot denne provokasjon . Jeg appellerer til deres

fornuft, til deres fedrelandssinn og deres gode vilje. Også til deres næringsvett 20

og personlige interesse. Den som her gir etter for den landsfiendtlige provoka

sjon, risikerer ikke bare å bli strengt straffet etter organisasjonslovens be stemmelser. Han spiller med hele sin formue og også med sitt hode. Men karavanen drar videre, om enn hundene i landsbyen gjør. Nyordningen

setter seg uimotståelig gjennom også på dette område, målbevisst og plan messig.

Under de nuværende statspolitiske forhold gjenstår således egentlig bare spørsmålet om å skape en folkerepresentasjon, som tilfredsstiller den moderne utviklings krav .

Her er følgende å merke . Vår bevegelse, Nasjonal Samling, representerer under den foreliggende situasjon vårt folks vitale nasjonale interesser og dets livsvilje. Og vi er vel å merke den eneste organisasjon som det gjør, og som kan

gjøre det. Derfor representerer vi også, hva enten vi er i flertall eller mindretall, den egentlige folkevilje. Den rett som følger av denne kjensgjerning, blir således også vår plikt. Derfor må også partiet og dets regjering beholde den politiske over

ledelse og den politiske kontroll som den statsførende og statsbærende organisasjon . Denne kjensgjerning og absolutte betingelse utelukker imidlertid ikke at

vi skaper institusjoner som på bredere basis enn våre nuværende partiorganer kan fylle oppgaven som samarbeidsledd mellom Riksstyret og hele folket, slik

som allerede antydet i min tale under statsakten på Akershus 1. februar. Gjennomføringen av nyordningen er no så langt framskredet at vi kan organisere et kulturting av representanter for kulturlivets forskjellige områder og organisasjoner, og delegere til det behandlingen av visse faglige kultur

politiske oppgaver. Særlig skal kulturtinget og dets utvalg være rådgivende organer for Riksstyret på kulturlivets område .

På næringslivets område er det likeledes vår hensikt å organisere et nærings ting av representanter for de forskjellige næringsorganisasjoner og delegere til det visse næringspolitiske oppgaver. Næringstinget skal ikke være noen

generalforsamling av næringslivets organisasjoner. Det skal være en arbeidende institusjon , som med sine utvalg for de forskjellige områder av næringslivet danner rådgivende organer for vedkommende departementer, og således av

laster og utfyller statsforvaltningen ved den faglige behandling av nærings politiske spørsmål . Det vil avhenge av den stilling næringslivets ledende menn

inntar til nyordningen, i hvilken grad de kan oppnå å få delegert til seg inn flytelse på løsninger av forskjellige næringspolitiske oppgaver og et visst selv styre for det faglige område.

Både Kulturtingets og Næringstingets oppgaver vil således utelukkende være av faglig karakter, ikke politisk.

Hva derimot selve Rikstinget angår, så skal det være en politisk folke representasjon. Under den situasjon som er skapt ved 9. april og den på

følgende nasjonale revolusjon, er det nødvendig å gi Rikstinget en utpreget 21

alminnelig politisk karakter. Det må ha en mer personlig og videre sammensetning enn en sammenfatning av Kultur tinget og Næringstinget med deres

interesserepresentasjon vilde gi. Dets oppgave blir heller ikke å være en parlamentarisk forsam ling, dvs. en debatterende for

amling. Det må bli et politisk av rådgivende, orien

forum

terende og eventuelt bekreftende

og besluttende natur. Samtidig som det også skal bli et organ

for den politiske ledelse til å stimulere interessen i folket for Germanske SS Norge, den nye selvstendige enhet man under riksmøtet fikk se for første gang.

riksstyrets tiltak . Det må tjene til å gi hele folket innblikk og innsikt i de nasjonale problemer ,

og dermed vekke en øket, aktiv deltagelse i de nasjonale hendelser. Det skal være en formidler og et bindeledd mellom Riksstyret og folket . Med henblikk på overgangen til et riksting utfylte vi Nasjonal Samlings førerting i vår med alle landets fylkesmenn. Denne gang har vi ytterligere supplert det med framstående representanter fra en rekke andre samfunnsom råder .

Et utvidet førerting som det nærværende, videre utfylt med en del av med

lemmene i Kulturtinget og Næringstinget og andre framstående personligheter i og utenfor partiet, vil kunne danne grunnlaget for organisering av et slikt riksting. Men Kulturtinget og Næringstinget skal ikke være avdelinger av Riks

tinget. Som rent faglige organer tilhører de et annet område, selv om en rekke personer samtidig vil kunne være medlemmer av Rikstinget og henholdsvis Kulturtinget eller Næringstinget.

Rikstinget bør som det tidligere storting få 150 representanter med 150 varamenn, tilsammen 300 .

Rikstingets medlemmer skal altså sitte der som enkeltpersoner. Ikke som direkte målsmenn for sin organisasjon, sitt yrke eller sin landsdel, selv om de selvfølgelig på sett og vis representerer disse. De skal sitte der først

og fremst

som nasjonalsinnede norske menn og kvinner, som hver på sin måte repre senterer det norske folk .

En sådan nasjonalforsamling sammensatt av utvalgte representanter for de forskjellige områder av samfunnslivet og arbeidslivet, og fra alle deler av 22

vårt land, vil være et fyldig og fullgodt uttrykk for det som rører seg i folket og en god formidler mellom folk og stat .

Langt bedre enn det av partisystemet og den demokratiske valghumbug framgåtte storting med alle dets skrøpeligheter og særinteresser, og hvor en tilfeldig majoritet under herr Hambros smarte sceneledelse skulde markere folkeviljen .

Jeg understreker at Rikstinget skal være et statsorgan , og ikke som f. eks. dette førerting et partiorgan. I Rikstinget, så vel som i Kulturtinget og Nærings tinget, vil det således kunne sitte folk som ikke tilhører partiet, men som ved sin anseelse, dyktighet og gode vilje er skikket for det. Forholdene er no modne til prinsipielt å fastslå at et slikt riksting skal organiseres slik at det kan innkalles og konstitueres når omstendighetene måtte

gjøre dette ønskelig, og jeg vil foreslå at Føreringet gir sin tilslutning til dette mitt prinsipielle vedtak.

Den overordentlige store betydning av disse tiltak framgår ikke minst

tydelig av de motaksjoner og den motpropaganda som London og våre mot standere her heime har søkt å sette i gang for å hindre at de virkeliggjøres. Rikstinget har i de siste uker vært et hovedobjekt i Londons propaganda.

Også Nygaardsyold har behandlet det i en egen radiotale. Og i lang tid har bakgrunnen for motstandernes arbeid mot våre nyordninger på organisasjons livets område, lærersambandet osv., i virkeligheten vært at Nasjonal Samling

Førergarden paraderer. 23

ved denne nyordning skapte seg grunnlaget for en organisk og fullgod folkerepre

sentasjon, slik at det kunde bli innlysende for alle at Nasjonal Samling virkelig representerte det norske folk , og at emigrantene og jøssingene ikke representerer andre enn sitt eget fallittbo og sine herrer i London og Moskva . Vi lar oss ikke skremme tilbake av våre motstandere. Vi skal vise dem

at deres frykt er virkelig begrunnet. Våre motstandere, og ikke minst ekskongen og emigrantregjeringen i

London, vet jo meget godt hvor svakt de står på disse punkter.

Det storting som under ledelse av Hambro-Mowinckel-Nygaardsvold klikken kjørte Norge ut i krig og katastrofe, var som bekjent et ulovlig storting. Valgt for perioden 1936–1939 forlenget det egenmektig og grunnlovsstridig sitt mandat ett år utover sin funksjonstid, uten å avholde de foreskrevne valg

høsten 1939. Det var i dette ulovlig tilranede jubelår at de fikk utløst katastrofen .

Men dermed var de også ute av Norges saga. Og når et par rømte tidligere stor tingsmenn, med herr Hambro i spissen, oppvartet ekskongen i London på hans 70 -årsdag 3. august som en deputasjon fra Stortinget ( !), så minner det om det gamle franske parlamentsmedlem, som til slutt ikke ble gjenvalgt, men allikevel

av gammel vane fortsatt gikk og satte seg i deputeretkammeret inntil han måtte kastes ut av vaktmestrene. Forskjellen er bare at her dreier det seg vel mer om et freidig parlamentarisk propagandanummer. Hva ekskongen angår, så har han tapt sin rett til Norges trone både ved sitt landsforræderske forhold og ved sin flukt fra landet .

Norges konge hadde etter Grunnloven én oppgave som han var ansvarlig for, nemlig selv å velge sitt råd, landets regjering.

Kong Håkon valgte i 1928 en regjering av notoriske landsforrædere. I 1935 gjorde han det samme, til tross for at det i mellomtiden var blitt dokumentarisk bevist

i Stortinget og bekreftet av Stortinget med ? : flertall at det virkelig var så, likesom folket i valg iallfall viste et avgjort anti-marxistisk flertall. Ungarn dømte sin statssjef til døden for en liknende handling, til tross for at dens konse kvenser var langt mindre katastrofale enn kong Håkons brudd på sin konge lige plikt .

I 1936 lot kongen videre Stortingets og marxist-regjeringens grunnlovs brudd passere uten å gripe inn. Han godtok Stortingets egenmektige forlengelse av mandatene istedenfor å vareta loven og folkets rett og velge en ny regjering, som kunde utskrive nye valg. Han spilte under dekke med England som dets kronede agent og brakte

Norge inn i krigen . Han rømte og overlot folket til sin skjebne. Han fører fra utlandet krig mot det norske folk, hindrer dets forsyninger, senker dets fredelige

kystbåter, bombarderer dets byer, dreper norske kvinner og barn. Og han gjør dette som Englands mann og som alliert til en makt, hvis seier han må vite innebærer Norges undergang. 24

Rikshirden marsjerer.

Ifølge Grunnlovens § 1 skal kongen «bo innen riket og må ikke uten Stor tingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad gangen, med mindre han for sin person vil ha tapt rett til kronen » . Det er no gått 2 år

og 4 måneder siden kongen og kronprinsen flyktet fra landet, og snart to år siden den tvilsomme reisetillatelse utenriks utløp, som ble gitt på en ytterst uformell måte av det sammenraskede, ulovlige storting på Hamar i april 1940.

Det er her umulig for kongehuset og dets forkjempere å skyte seg inn under krigens tvingende omstendighet. For nettopp landets interesser i forhold til

krigen krevde at kongen skulde bli i landet og ikke flykte til utlandet, for som

en alliert med jødemakten og bolsjevismen å bekjempe og bekrige sitt eget folk . Kongene i Belgia og i Danmark rømte ikke. En okkupasjon fritar ikke en konge for plikten til å bli i sitt land. En slik situasjon skulde tvert imot kreve hans nærvær for å vareta landets interesser. Så meget mer gjelder dette, når en har

valgt et så fordringsfullt valgspråk som : « Alt for Norge». Det er ikke noe vilkårlig krav, men en almengyldig forutsetning dette at en statssjef skal bo i sitt land . Når grunnloven satte en så lang frist som seks

måneder, strakte den seg langt, formentlig av hensyn til unionsforholdet. Vår tidligere kongelov hevdet tre måneder. Hvis tronen ble ledig og tronfølgeren

oppholdt seg utenfor riket, tapte den arveberettigede sin rett til kronen, dersom han ikke innen tre måneders forløp var vendt tilbake til landet.

Det tidligere kongehus har således tapt enhver lovlig rett til Norges krone .

Også rent statsrettslig sett. I og med det driver selvfølgelig også emigrant 25

Føreren inspiserer en avdeling av Den norske Legion .

regjeringen, som forsøker å spille riksstyre, en i enhver henseende ulovlig trafikk, rent bortsett fra det grove landsforræderi denne forening av forhenværende Moskvakommunister og forlorne parlamentarikere har gjort seg skyldig i . Det er således forståelig at disse rømte statsmakter og deres agenter i Norge ikke frykter noe mer enn at vi bringer orden og lovmessig fasthet i

Norges statsstyre, og at den nasjonal-sosialistiske ordning forankres i Norges statsskikk .

Under verdensstormen for noe over hundre år siden, da den dansk-norske

stat ble sprengt i stykker ved traktaten i Kiel 14. januar 1814, og da Norge

stod overfor nødvendigheten av å skape et nytt statssystem, da var Norges le dende menn enige om å foreta en radikal omlegging av maktgrunnlaget og bygge den nye styreform etter de nye statsidéer som dengang begynte å beherske

Europa, folkesuverenitet og maktfordeling, istedenfor arvelig monarkisk enevoldsmakt. Men det suverene folket, det var ikke for Eidsvollsmennene alle

nordmenn. Det suverene folket, det var de menn som hadde politisk bevissthet

og opprettholdt stat og samfunn . Etter deres begreper var dette storfolk , embets menn , kjøpmenn og selvstendige bønder. Og de som gjennomførte verket var en håndfull menn som i alt vesentlig hentet sin legitimitet fra den nasjonale revolusjons kjensgjerning og sin vilje til å gjøre en innsats for fedrelandet. 26

Allikevel har jeg ikke sett annet enn at man

og med rette

regner

Eidsvolls -mennene deres verk til den største ære .

Jeg har heller ikke sett annet enn at en berømmer Harald Hårfagre og Hellig

Olav fordi de bøyet under sin makt stamme- og søndringsånden og samlet Norges rike,

selv om det skjedde med ild og sverd . Men etterslekten har dømt hardt de generasjoner i det norske folk som for

rundt 4–5 hundre år siden slet opp Norges kraft i indre splid og ved likegyldig het og politisk forsyndelse forspilte landets frihet og selvstendighet og for år hundrer framover forskjertset dets mulighet til nasjonal gjenreising. Slik vil de slekter som kommer etter oss, hardt fordømme den som i det 20. år

hundre kjørte Norge ut i en nasjonal katastrofe uten like, og som i en tid da alle

nordmenn burde stå sammen, stilte seg utenfor det nasjonale forsoningsarbeid, og fortsatt, heime og ute, søkte å splitte fedrelandet og hindre det fra igjen å reise seg.

Men mine kampfeller! Dere førere og kjempere i Nasjonal Samling vil det en gang regnes til den største ære at dere i de sværeste skjebnetimer vårt folk har gjennomlevd, var med på å hevde det norske folks livsviktige interesser og grunnlegge en ny stats- og samfunnsordning som satte Norge i stand til å gjennomgå den store krise, og la grunnen til framgangsrik utvikling som like berettiget nasjon i det europeiske og germanske folkefellesskap.

Å gjennomføre disse oppgaver av virkelig historisk størrelse er den misjon som er gitt vår bevegelse.

Derfor bekjenner vi oss også i dag igjen til våre grunnsetninger, med hvilke vi er vokset stor, og bekjenner oss dermed til den nasjonal-sosialistiske revolu sjons historieskapende kraft. Mer enn staten og mer enn formen er ånden . En stor nyskapende revolusjon har alltid vært gjennomført av et aktivt mindretall, ikke av den «kompakte majoritet» . Vår bevegelses mindretall er legalisert ikke

bare ved lov og rett, men også ved den idé vi representerer, og den faste over bevisning at med den skal vi seire!

27

Vidkun Quislings tale ved åpningen av Nasjonal Samlings 8. riksmøte 26. september 1942

Kampfeller! To år er gått siden vår bevegelse etter mangeårig og skiftende kamp brøt igjennom og nådde fram til makten i Norge. Jeg takker alle dere som fra alle kanter av Norges land er kommet til dette

riksmøte, så mange som det lar seg gjøre under de nuværende forhold . Jeg håper at alle må bli beriket med gode og interessante inntrykk og minner, og at riks

møtet må fylle det som er dets hovedoppgave : Å sveise bevegelsen sammen og gi den øket klarhet og kampkraft. Skjønt vi no er samlet så mange NS -folk her til riksmøtet, er det bare en liten del av vår bevegelse. Mange har vært forhindret fra å møte på grunn av transportforholdene eller av hensyn til høstarbeidet . Vi vil minnes dem. De vilde sikkert gjerne alle vært med.

Særlig vil vi minnes våre kampfeller på østfronten som med livet som inn sats kjemper den sværeste kamp av oss alle. Vi vil sende dem telegrafisk vår hjerteligste hilsen fra dette riksmøte.

Kampfeller! Når jeg i dag skal tale til dere, så vil jeg ikke komme med noen historisk beretning om det som er hendt og gjort i disse to lange og innholds rike år siden NS kom til makten 25 september 1940. Jeg vil gå rett på situa

sjonen slik den foreligger i dag, og stiller med én gang det spørsmål som er mest egnet til å skape klarhet og vise vegen. Hva gjelder det i dag? Den som har tenkt igjennom dette spørsmålet, må uvegerlig komme til det svar, at det som det først og fremst kommer

an på — også for oss — er å vinne krigen, og i særdeleshet å vinne krigen mot bolsjevismen .

Hvis ikke Tyskland og dets forbundne seirer i kampen mot bolsjevismen , vil heller ikke Englands og Amerikas seier over Tyskland kunne hindre at 28

Europa styrtes ut i anarki og kaos, blir bolsjevisert og ødelagt. Hva enten bolsjevismen seiret eller England seiret, så måtte etter all menneskelig beregning

resultatet bli bolsjevismens sluttseier i Europa, selv om utviklingen vilde arte seg på forskjellig måte. Tysklands seier er det eneste som kan redde Europa. Hva særlig Norge og Norden angår, så ser vi hvilken uhyre kraftanstrengelse det kreves av Finnland for å holde bolsjevikene stangen selv med Tysklands

mektige hjelp. Enhver må innse, at hvis Tysklands tak på Russland skulde glippe, står Finnland og Nord-Norge ikke til å redde. Så meget mindre som den engelske politikk direkte har utlevert disse deler av Norden til Russland som en

del av prisen for forbundet med bolsjevikene, hvilket for øvrig er i samklang med den hemmelige overenskomst som i sin tid ble sluttet mellom Det norske Arbeiderparti (det nuværende emigrantregjeringsparti) og Sovjet- Russland, og

som bl. a. gikk ut på at når den kommunistiske revolusjon lykkes, skal i Nord Norge dannes en rådsrepublikk uavhengig av det øvrige Norge. Etter alt å dømme vilde det imidlertid ikke lykkes å stoppe bolsjevikene

med det. Man kjenner deres planer. Man vet at de ikke viker tilbake for å bryte enhver avtale . Etter alt å dømme vilde størstedelen av Skandinavia bli deres

bytte. Hva skulde egentlig her, som i Europa ellers, England og Amerika kunne stille opp mot de røde millionarméer sammenliknet med Tysklands oppbud?

Under alle omstendigheter vilde Norden bli den frykteligste krigsskueplass. Og selv om det skulde lykkes å innskrenke den bolsjevikiske erobring til Finnland og Nord -Norge (i seg selv en fryktelig katastrofe ), hvilken farefull

29

framtid i Sovjet-Samveldets skygge vilde ikke forestå for resten av Norden med all utsikt til i sin tur å bli oppslukt eller igjen å bli en fryktelig krigsskue

plass, denne gang for verdensoppgjøret mellom England og Russland, som ikke vilde la vente lenge på seg.

Hva en bolsjevisering betyr, gir utstillingen Sovjetparadiset et begrep om. Men en må selv ha levd i Russland for å kunne fatte hvor grufullt og ødeleggende det er .

Med disse perspektiver for øye er det umulig for en ansvarsbevisst og for

nuftig tenkende nordmann å ønske annet for landet sitt enn at Tyskland for alt i verden må kunne holde den militære stilling så vel i selve Norge som i

Russland. At det motsatte skulde skje, vilde være ødeleggende for land og folk . Det første krav til oss i dag som kjempende nasjonal bevegelse og ansvarlig for Norges styre og skjebne, er derfor å gjøre hva vi kan for at aksemaktene vinner krigen. Det er en nødvendig forutsetning for alt annet. Derved kjemper

vi også på beste måte for Norge. Slik som tingene no engang ligger an, er det ikke mulig for et ansvarlig menneske å komme til noen annen fornuftig slutning. Tysklands nederlag er Norges nederlag, Tysklands seier er Norges seier. Hvis noen innvender at Tyskland og dets forbundne seirer uten Norges hjelp, så er svaret at det vel er så, men at Norge strategisk og økonomisk

spiller en meget avgjørende rolle. Som besatt land er vi nødt til å være med, enten vi vil eller ei, og da skulde jeg vel tro at alt taler for å yte frivillig og i aktivt og forståelsesfullt samarbeid det som er mulig.

Norge kan også regne seg tilgode å ha bidratt økonomisk og finansielt ganske vesentlig til krigføringen. Som en del av det kjempende germanske og europeiske fellesskap, og i vår egen nasjonale interesse må vi, så lenge krigen varer, spenne våre økonomiske krefter og resurser inn i krigføringens tjeneste og yte så meget til å vinne seieren som overhodet forenlig med folkets nødvendige

interesser og med en rettferdig fordeling av krigens byrder. I særlig grad gjør vi vår innsats i verdenskampen ved våre krigsfrivillige menn og kvinner.

Det er vel så at denne innsats ikke kan spille noen avgjørende rolle direkte militært, skjønt i slaget teller no engang hver bataljon, for ikke å si hver mann . Men symbolsk og moralsk er denne innsats iallfall av meget stor betydning. Den

legger for dagen på den mest overbevisende måte vår solidaritet med Tysklands og Europas kamp, en demonstrasjon som er av desto større betydning som Norge er et hovedtema i den demokratiske og bolsjevikiske verdenspropaganda mot den nye orden.

Den største betydning har imidlertid sikkert vår frivillige krigsinnsats umiddelbart for Norge selv og for vårt lands egen stilling og anseelse . Mer enn noe annet tjener denne frivillige innsats til å gjenvinne den nasjo

nale ære som øker folkets arbeid, den som må være evig ung, men kun fødes i 30

kamp . Og den første betingelse for selvstendighet er viljen og evnen til å forsvarė seg selv .

Tyskland og Finnland kjemper for oss . En kan si, de er nødt til det av hen syn til seg selv, og de gjør det ikke for vår skyld, og de klarer det alene. Dette

er et uverdig resonnement. Det er også helt uholdbart. For Tysklands ved kommende går ansvarsfølelsen for det germanske og europeiske skjebnefelles skap uten tvil hånd i hånd med kampen for Tysklands frihet

den og

egne nasjo

nale eksistens .

Det er også et uklokt og unasjonalt resonnement, fordi et folk som ikke selv er med det det kan med våpen i hånd, når dets skjebne avgjøres under stål hjelmen , det blir uvegerlig deklassert som nasjon.

Derfor er det heller ikke under noen tysk tvang, eller som pris for noen tysk innrømmelse, at vi oppfordrer til frivillig deltagelse i krigen mot bolsjevismen. Og heller ikke fordi vi må være med og føre krig med bolsjevismen i Russ land for ikke å bli nødt til å føre krig med den i Norge . Vi gjør det fordi vi klart erkjenner at det er av så overordentlig betydning for Norges framtid , og fordi vi vil gjøre en aktiv innsats i Europas forsvar og nyordning. Det er med stolthet og takknemlighet jeg kan meddele riksmøtet at det no på litt over en måned har meldt seg over tre tusen nye frivillige. Det

skal heller ikke glemmes at det også har meldt seg tusenvis av kvinnelige frivillige.

Det er vår bevegelse som har stilt det overveiende antall av alle disse tusener av frivillige. Vi må no ta sikte på å få også flere og flere utenfor be vegelsen til å ta aktiv del .

Slik har det alltid vært : Folkene lever og fornyes ved de bestes offervillige handling. Jeg vet også at den som frivillig går i døden for sitt fedreland og for en stor,

ny idés virkeliggjørelse, han har dermed den største personlige opplevelse og

i

seg selv den største personlige belønning. Han er blitt fri det blendverk som begrenser tilværelsen til å omfatte bare ens egen person . Han utstrekker sitt eget vesen til sine landsmenn og til de kommende slekter, som han kjemper for. Han lever videre i sitt folk .

Våre frivillige er også på den mest virkningsfulle måte med å legge grunnen for den nye tid og skape den solidariske innstilling som skal bære fram det nye Europa og det germanske fellesskap. Intet bringer en mer til å glemme gjen sidige motsetninger, intet skaper en sterkere samfølelse enn det å stå sammen

i blodig kamp utad mot en felles farlig fiende og for en felles stor oppgave. Og den høyeste ære i disse omveltningstider er å tjene en stor sak og dø tro og tapper.

Men her er jeg kommet til et nytt punkt, om hvilket man virkelig må si at det også hører til det som det for alvor kommer an på i dag. 31

Det gjelder ikke bare å vinne denne krig mot jødemakt og bolsjevisme, mot kapitalisme og kommunisme. Denne verdenskamp har også en dypere mening som det gjelder å virkeliggjøre, nemlig å skape en nyordning i Europa og en ny verdensordning.

Etter at Europas og den daværende siviliserte verdens enhet for noe over 400 år siden ble brutt ved reformasjonen og ved de sterke, selvstendige og sær

pregede nasjonalstaters oppkomst – det som kalles den nyere tid, - er det ingen

tvil om at vi no står ved overgangen til en ny tidsalder, hvor Europa holder på å vokse seg sammen til en politisk, økonomisk og forsvarsmessig enhet.

Denne tendens i utviklingen er ikke av ny dato, og som ved alle dypt liggende historiske fenomener forsøker utviklingen seg først med dødfødte forsøk før den i tidens fylde når fram til et endelig resultat .

Napoleons kamp var et sådant mislykket forsøk på å organisere et samlet Europa mot England og Russland. Og den dansende Wienerkongress og dens « hellige allianse » var et enda mer mislykket motforsøk med en annen europeisk samling for øye.

Et annet mislykket forsøk var keiser Wilhelm 2's bestrebelser på å forene

Tyskland, Russland og Frankrike i ett forbund, hvortil de øvrige kontinental europeiske makter etterhånden skulde slutte seg.

Et tredje mislykket forsøk var Briands franske forsøk på en europeisk union innen rammen av det såkalte folkeforbund, for ikke å tale om Coudenhove Kalergis virkelighetsfjerne Pan -Europa. No ligger forholdene bedre til rette. De er ikke bare mer modne, men å overvinne den tradisjonelle engelske splitt-og- hersk -politikk i vår verdensdel og å samorganisere Europa er blitt tidens uomgjengelige krav til de europeiske

folk, hvis de ikke skal bukke under for bolsjevismen og den voksende russiske

koloss. Eller like overfor den nye verden og anglosakserne dele det gamle Hellas' skjebne under den romerske imperalismen. Ved folketellingen i 1926 hadde Sovjet- Samveldet 147 millioner innbyggere. I 1941 omfattet det 21.6 millioner kvadratkilometer med omkring 193 millioner mennesker. Den naturlige befolkningstilvekst (uten erobringer) var i de seinere år over 3 millioner om året, mer enn hele Norges befolkning, hvilket i løpet av et slektledd gir over 100 millioner. Og det er rikelig plass til disse og flere millioner på Russlands og Sibirs sletter. Krigens massetap kan neppe gjøre noen

vesentlig endring i denne biologiske kjensgjerning. Det har erfaringen etter borgerkrigens og revolusjonens uhyre offer tilfulle bevist . Hvilken sikkerhet skal de kommende slekter i Europa kunne ha likeoverfor

dette voksende menneskehav, hvis de europeiske stater skal fortsette sin nasjo nale isoleringspolitikk eller fortsatt gruppere seg innen Europa i fiendtlige for bund mot hverandre, og således fortsatt være også et lettvint objekt for den

amerikansk -britisk -jødiske utbytting og splitt-og-hersk-politikk? 32

Deltakerne ved riksmøtets åpning hører Førerens tale.

Er ikke den nuværende situasjon, da Europa har en samlende kraft i et sterkt og seierrikt Tyskland under en fører som forener geniale statsmanns

evner med den nødvendige maktfylde i europeisk målestokk, en ikke bare enestående, men sannsynligvis også den siste mulighet som skjebnen byr Europas folk til å løse dette spørsmål om liv eller død ? Hvis de europeiske nasjoner ikke nytter denne sjanse med klokskap og kraft og

med gjensidig forståelse til å organisere Europa, da går de en farefull framtid i møte mellom de kolossene som vokser fram på sidene av det .

Også følgende historiske kjensgjerninger må en ta alvorlig i betraktning: Utviklingen i det 20. århundre og særlig den forrige verdenskrig har detronisert

Europa og i særdeleshet brutt de europeiske staters industrielle verdensmonopol.

Ikke bare Amerikas forente stater, men Kanada, Syd-Amerika, Russland, India og

Øst-Asia er gått over til en industrialisering som fullstendig forrykker den

tidligere balanse i verdensøkonomien som var basert på at de europeiske indu

stristater utnyttet de industrifattige oversjøiske og østlige land. Hvis Europa etter krigen vil hevde seg like overfor de

nye konkurrenter,

må det organisere seg og sikre den nødvendige tilgang på råstoffer i Afrika og i Østen. Det må derfor gjennomføre den nasjonal-sosialistiske nyordning ved en samlet organisasjon av den økonomiske virksomhet, hvor pengene ikke er målet, men et middel, slik at man ikke handicappes av en kapitalisme som krever over drevne renter og av et fagforeningssystem som har klassekampen på sine faner.

Også fra dette økonomiske synspunkt er den europeiske nyordning et stort og bydende krav. Det er heller ingen motsetning mellom et sådant europeisk økonomisk samarbeid og den nasjonale sosialisme som ved å organisere den samlede nasjo 3

33

nale økonomiske virksomhet i det enkelte land søker å skape faste og særpregede

nasjonale økonomiske enheter. Tvert imot er det først denne organisasjon av

nasjonale, organiske, økonomiske enheter som gjør det mulig å virkeliggjøre et sunt samarbeid mellom folkene i det europeiske økonomiske storrom.

Således lever vi no i en periode hvor verdenshistorien er historien om dan

nelsen av verdensmakter og om deres oppgjør med hverandre. Europa må samle kraft til å være enig med i denne prosess, ellers blir det maset i stykker. Vi må ta sikte på et Europa som ikke spiller sitt blod og sine krefter i inn

byrdes strid, men utgjør en organisert enhet. Da vil vi alle bli rikere, kraftigere

og mer kultivert, og Europa vil gjenvinne sin herskende stilling i verden . Men å organisere Europa vil si å skape en enhetlig vilje i Europa. Denne enende kraft må for det første utgå av en felles politisk livsanskuelse, liksom det i de fleste perioder i verdenshistorien var felles livsanskuelse som holdt folkene

sammen. Denne felles livsanskuelse har vi i nasjonalsosialismen og dens be slektede nyordninger.

For det annet må det være en førende stat, under hvis ægide Europa kan samle seg .

Denne stat kan bare være Det stortyske rike, som ligger i Europas

midte. Liksom Piemont samlet Italia og Preussen det tyske rike, så må Tyskland være kjernen for Europas nyordning og for det øyemed drive England og Russ land vekk fra Europa, akkurat som Piemont og Preussen drev unna Østerrike. Men skal Tyskland vedvarende fylle rollen som Europas samler og freds stifter, må det søke ryggstø og øket styrke i et germansk forbund, som samtidig ved sine frie føderative former kan være et eksempel for samarbeidet med de

andre europeiske stater. Et særlig viktig punkt er også følgende:

Skal Europa og i særdeleshet de germanske stater i lengden kunne holde stil lingen mot Russland, dvs. holde sin stilling i det hele tatt, må de ikke bare stå

sammen. Det må også være et aktivt germansk samarbeid om opprydding ognyord ning i det russiske rom. Det erbare germanerne somkan greie det russiske spørsmål. Men oppgavene er så veldige at de krever alle germanernes samvirke og ikke minst nordgermanernes medvirken , de som i sin tid også grunnla det russiske rike. For å virkeliggjøre det europeiske ideal må vi derfor skape et solid samband av de germanske folk . Det er i og for seg naturlig at det europeiske samarbeid må bygge på sammenslutning av de germanske folk . De er de eneste av de euro

peiske folkegrupper som har både blod og kultur tilfelles. De er også geografisk gruppert slik at de tilsammen utgjør den sterkeste og mest solide blokk og basis

som overhodet kan skapes i Europa. Sammen med aksen Tyskland — Italia

er dette det eneste mulige faste fundament for Europas nyordning. Den nordisk -germanske folkeætt og dens innslag i andre nasjoner og folke ætter har gjort mest til å skape og bære vår verdenssivilisasjon helt fra historiens begynnelse inntil denne dag. Hele denne sivilisasjon holder no kulturødeleg 34

gende bevegelser på å skulle øde . Skal en vinne over denne krise, må først og fremst alle nordisk -germanske folk fornyes og samles. Det er naturlig og nød vendig at Europas fornyelse og samling utgår fra en fornyelse og samling av den folkekjerne, hvorfra den folkekraft er utstrålet, som har skapt og båret

dets sivilisasjons kultur. Nyreising og samening av de germanske folk er ut gangspunktet for den europeiske nyordning. Samtidig vil et slikt forbund trygge også Norges stilling i Europa og verden ,

og gi de rikeste muligheter for å utnytte våre nasjonale evner og hjelpekilder. På å skape et slikt germansk fellesskap må derfor våre bestrebelser gå ut , både av nasjonale og høyere interesser. Vi må være gode nordmenn, gode germanere, gode europeere. Det utelukker ikke hinannen, det er tvert imot en

gjensidig betingelse. Da jeg for 6 år siden, på det 4. riksmøte stod på dette samme sted

og talte

om disse ting, framhevet jeg hvorledes innen en nødvendig europeisk nyordning først og fremst de germanske folk måtte slutte seg sammen. Dette var til og med hovedtemaet den ene av dagene på riksmøtet. Flere vil sikkert også huske at vi på riksmøtet 27. juni 1936 enstemmig vedtok en sterk og inntren gende oppfordring til samling av alle germaner Siden den tid er meget hendt og meget endret. Men riktigheten av det som den gang ble anført består, ja, er blitt i høyeste grad aktualisert. Dessverre er også meget av den ulykke vi forutså og vilde forebygge, allerede gått i opp fyllelse.

Når jeg igjen har dvelet så utførlig ved disse ting, er det for å vekke øket

forståelse av deres overordentlige betydning i dag, slik at vi kan bidra vårt til å hindre ytterligere katastrofer og til å legge grunnen til en lykkeligere ut vikling. De germanske folk står i dag overfor den uavviselige oppgave å begrave sine gjensidige stridigheter og forstå at deres nasjonale framtid kun er sikret hvis de med alle krefter og med gjensidig forståelse og lojalitet fremmer det germanske og europeiske fellesskap.

Visse konturer av det kommende folkefellesskap i Europa begynner alle

rede å tre fram . Således er Europa i dag økonomisk sett allerede et storrom, hvor det i stor utstrekning foregår et planøkonomisk arbeid, så vel for krigs

økonomien som for den sivile forsyning. En vesentlig del av Europas krigs makt står også under felles overkommando i kamp i Russland og Kaukasia

mot bolsjevismen, i Nord - Afrika mot England. Likeledes har vi sett hvorledes Europas ungdom , som er Europas framtid ,

har sluttet seg sammen i et europeisk ungdomsforbund representerende 14 europeiske land. Tidligere er dannet en europeisk presseunion. Andre sammen

slutninger og avtaler er under forberedelse, således europeisk idrettsforbund, europeisk post- og telegrafunion osv. 35

Det

nye Europa begynner så smått å ta form . Men hvorledes den endelige

ordning skal bli, er det ingen som kan vite, så lenge storkrigen enno raser med uforminsket kraft.

Det samme gjelder det germanske fellesskap, som no langsomt, men sikkert bygges opp på de nasjonalsosialistiske bevegelser i de forskjellige germanske land .

Heller ikke det framtidige forhold mellom Tyskland og Norge kan enno

fastlegges i enkelthetene så lenge det krigerske oppgjør legger beslag på alle krefter. Og jeg vil henstille til mine kampfeller å overlate det spørsmål til Nasjonal Samlings ledelse og til regjeringen, og i stedet samle alle krefter om det som det no først og fremst gjelder.

Et folk vinner ny styrke ved å samles til politisk enhet og blir derved i stand til å gjøre seg mer virksomt gjeldende også utad. Den folkerang Norge skal innta i den nye ordning, må det norske folk selv erobre seg ved sin innsats.

Derfor må vi av all kraft arbeide på å gjøre vår bevegelse så sterk som mulig og sette den igjennom overalt både i staten og i folket. Den 1. februar i år var et stort og avgjørende skritt framover og danner det sikre grunnlag som vi må arbeide videre på. Når tiden er inne, vil det komme

til et germansk forbund, og Norge vil få en fri og ærefull stilling i det nye Europa .

Norge kan uten tvil på grunn av mange forhold være en særdeles verdifull faktor i dette nye Europa og i oppbyggingen av det germanske samarbeid .

Og når også Tyskland som den ledende makt i den europeiske nyordning helt ut deler denne oppfatning, så er det dobbelt en plikt for Nasjonal Samling

å oppdra det norske folk til bevisst og aktivt å være med å bære fram det nye folkefellesskap, i første rekke det germanske.

Det er betegnende og betydningsfullt at våre to store nasjonale dikter profeter, Ibsen og Bjørnson , begge to så på et germansk forbund som målet for våre nasjonale bestrebelser. I særdeleshet er det bemerkelsesverdig at han som gav oss fedrelandssangen, han som skrev «Ja, vi elsker dette landet», også har sagt og skrevet at et forbund av alle germaner stod for ham som det skjønneste og største av alt i verden .

For dem begge stod også Nordens ening som et mål : Et fritt, et helt, et mektig Nord . Og det er en kjensgjerning som en ikke kommer forbi, at det finnes en rekke faktorer som binder sammen de nordiske stater og folk til en særegen enhet innen den europeiske og germanske verden. Den enhet som naturen , språket og rasen gir, forsterkes ved den eldgamle, ensartede og like

løpende kulturutvikling hos de nordiske folk . Våre bestrebelser i denne tid må imidlertid gå ut på, ikke å utdype, men å

bygge bru over den kløft som måtte være mellom nordgermaner og sydgermaner, mellom Norden og Tyskland. 36

Dette kan under de foreliggende forholdbest skje ved at Norge, slik som det for øvrig gir seg selv av situasjonen , fører en helt selvstendig politikk basert på direkte samarbeid med Tyskland. En sådan politikk faller også for Norge særdeles naturlig, i betraktning av de smertelige historiske erfaringer vi i flere århundrer har høstet av det såkalte nordiske samarbeid , mens Tyskland på sin side har all interesse

av å hjelpe fram et Norge som står ved Tysklands side i intimt og lojalt sam arbeid.

På den måte ble ikke Norge bare fritt og stort, men det legges den faste akse til det germanske forbund i det nye Europa, som de øvrige nordisk -germanske stater — om de ønsker — i sin tur kan slutte seg til. Det er vår veg til nordisk samarbeid og til å trygge Norges stilling og sikre dets utviklingsmuligheter. « Forbundet med Tyskland er en slektenes sak», skrev Bjørnstjerne

Bjørnson, «hva det en gang fører til, vet vi ikke. Men ser vi at med dem

går vår framtid, og at åndelig og legemlig er vi gjensidig hinannen størst til hjelp av alle folk på jorden, Bjørnson.

da begynn hver enkelt i dag». Det sa

Forvisst, tidens vingeslag er så store og langsomme at seeren og den enkelte dør før sannheten vinner fram . Men no har ikke bare den enkelte, men en sterk

og organisert bevegelse begynt den gode gjerning. Vi vil også fullføre den . Og

6

5

Fra åpningen av det 8. riksmøte, 37

det gir øket visshet å vite at våre tre største åndsheroer, Bjørnson, Ibsen og i vår tid Knut Hamsun, alle med sitt sikre universale og nasjonale instinkt er gått inn for den samme sak.

En ting må vi imidlertid alle, hele det norske folk , være klar over : Vi gjennomlever den største og hardeste av alle kriger, den totale verdenskrig,

og vårt land ligger nøyaktig i krysset mellom hovedinteressene til fire av de kjempende verdensmakter.

Mange av våre landsmenn synes heller ikke å forstå at vi likevel tross alt er sloppet meget heldig fra det, og at mange andre land i dag har det meget vanskeligere enn Norge . Vi behøver bare å tenke på vårt nordiske granneland Finnland, hva det har gjennomgått og hva det fremdeles må bære av savn og blodsoffer. I Norge er ingen død av sult, og folkets helsetilstand er stort sett bedre enn noensinne.

Norge var før krigen et av de minst selvbergende land i Europa. Vår høye

levestandard berodde på vår skipsfart og hvalfangst, og halvparten av vår mat forsyning tok vi inn over sjøen . Når så sjøen blir stengt, og vi dessuten blir et besatt land, er det klart at forholdene blir trange. Men hvor meget trangere hadde vi det ikke under Napoleonskrigene den forrige engelske sulteblo

kade — da « den fattige sultet, den rike led savn , to kraftige armer var ingen til gavn ,

i landet var misvekst og nød !» I 1809 f.eks. døde over 10000 mennesker

av nød og sult av en befolkning på under en million. Men « sagnet om de trengsels kår som folket da stedtes i» synes ikke å ha nådd lenger enn til forrige slektledd. De som no er tilbøyelige til å sutre over de vanskelige forsyningsforhold,

bør huske hva våre forfedre har vært nødt til å gå igjennom da de bar Norge fram . Det kan gi styrke og øket tålmod. Det kan heller ikke skade om vi i Nasjonal Samling minner våre sytende motstandere om at de selv er skyld i vanskelighetene, og at de vilde hatt det meget verre uten Nasjonal Samling.

Hvem var det de stemte på? På de folk som styrtet landet vårt ut i kata strofen og brakte det i en situasjon som bare er blitt såpass som den er, takket

være Tyskland og Nasjonal Samlings innsats. Er det noen som skulde ha grunn til å beklage seg, er det virkelig vi i

Nasjonal Samling. Våre inntrengende advarsler og iherdige arbeid for å redde landet fra katastrofen ble lite påaktet. Med åpne øyne måtte vi se på at for

bryterske ledere og landsmenns likegyldighet styrtet vårt fedreland i ulykken. Og fremdeles må vi kjempe for forståelse i et forstokket og forvillet folk . Men det norske folk bør være klar over at det hadde det styret det fortjente,

og at dets skjebne ble deretter. Det bør også være klar over at når et folk har forvillet seg

slik som det norske, da er tunge trengsler det tvetningsbad som alene

kan bringe frelse, 38

Under alle omstendigheter må det norske folk forstå at vanskelighetene snarere kan bli større enn mindre etter som krigen skrider fram . Men de bør

vite at vi i Nasjonal Samling gjør alt som gjøres kan for å minske disse vanske ligheter. På grunn av vårt forhold til Tyskland og vår innstilling til de felles germanske interesser er vi også de eneste som med framgang kan hevde de norske interesser . Den ordning vi holder på å gjennomføre i stat og samfunn er den eneste brukbare og den eneste som kan føre fram .

Det er lettere å miste sitt land og sin frihet enn å vinne det igjen . Men jo

sterkere Nasjonal Samling er, jo mer vårt folk slutter opp om bevegelsen og den nasjonale regjering, desto sterkere blir Norge ! Desto lettere blir det for vårt folk

å overvinne vanskelighetene og arbeide seg opp av den avgrunn det har styrtet seg i , — arbeide seg opp til lykkeligere og bedre forhold . Å komme til sannhets erkjennelse, å arbeide og kjempe, tro og ikke fortvile, noen annen utveg gis det ikke for vårt folk . Det skulde også være et særpreg for vår nordiske rase at jo større mot

stand og vanskeligheter vi møter, desto mer vokser vår energi og vilje til å over vinne dem , inntil vi brekker nakken eller seirer.

Tross sitt begrensede antall har det norske folk før vist at det makter store ytelser. Det er et folk hvor rike evner slumrer og store reserver av dåds kraft ligger skjult. Men disse må vekkes, kalles fram og samles .

Norges ulykke består ikke først og fremst i materielle savn og vanskelig.

heter . Heller ikke i det at vi foreløbig ikke har vår fulle frihet . Vår ulykke og den er for så vidt større og smerteligere enn Finnlands vanskeligheter den er at vi i denne verdensstrid enno er et sjelelig splittet folk , hvor ikke alle besluttsomt kjemper for ett og samme store mål, la være under nød og savn og med store offer. Vi nordmenn må møtes i forståelse av at vi dog alle er i samme båt. Denne båten styrer Nasjonal Samlings kurs, hvor meget enn enkelte ombord måtte bråke . Men jo mer samlet vi står om å kjempe for et nasjonalt ideal, og ikke om å rive ned og steine, desto sterkere og lykkeligere er vi under alle forhold . Og dette ideal kan kun være Nasjonal Samlings mål. Det er vår oppgave i Nasjonal Samling å vekke denne forståelse hos våre landsmenn. Men fremfor alt er det vår oppgave å skape det som er grunnlaget for framgangsrik utvikling, nemlig sansen for politisk enhet og en effektiv nasjonal organisasjon .

Således munner alle våre betraktninger ut i én og samme hovedting : Å gjøre vår bevegelse så sterk som mulig, og å sette den fullstendig igjennom i

stat og folk. Vi må først og fremst stole på oss selv og på egen kraft og styrke. Vår bevegelse er allerede en meget sterk og effektiv organisasjon, og vi

har besatt de aller fleste maktposisjoner i stat og samfunn. Vår bevegelse vokser også stadig. Vi legger hver dag et nytt stykke land til vårt maktområde og en alen til veksten . 39

Men Nasjonal Sam ling kan aldri bli for sterk og sammensvei set, og den må sette

seg fast på alle punkter i stats- og samfunns livet. Vi må sveises mer

og mer sammen som en

stor, kjempende armé. Soldatenes enkle dyder må være våre:Disiplin , offervillig og tapper ut. holdenhet.

For at vi også tall messig så snart som Fortjente medlemmer av bevegelsen mottar Nasjonal Samlings hederstegn fra Førerens hånd.

mulig skal nå fram til en helt dominerende

styrke, vil jeg herved pålegge hvert NS -medlem å verve innen årets utgang et nytt og skikket medlem .

Alle medlemmer må ta denne oppgave alvorlig og virkelig løse den. Ved sin personlige innsats må de skaffe bevegelsen verdifull tilvekst. Og jeg pålegger alle politiske førere å kontrollere at så skjer.

Likeledes må vi sette all kraft på å utvide den nasjonale ungdomstjeneste slik at vi får tak i flere og flere av ungdommen og kan vinne dem for saken .

Derved får vi også det beste rekrutteringsgrunnlaget for bevegelsen, det som seinere skal bli praktisk talt det eneste hvorfra vi akter å hente tilgangen til partiet.

Men av enda større betydning enn å øke bevegelsens tallmessige styrke er å utvikle den til en stadig mer handlekraftig og helstøpt kamporganisasjon , besjelet av en ubøyelig felles vilje til virkelig å nå målet, og tvers igjennom disiplinert.

En avdeling er verd hva dens befal duger til, sier et gammelt ord, som også kan gjelde for vårt parti. Vi kan ofte konstatere hva en dyktig mann på den rette plass kan utrette for bevegelsen. Og omvendt. Derfor må vi legge den største vekt på utvalget og på opplæring og skolering av våre førere og ledere i parti og stat. Vi kommer no til å avse betydelige krefter og midler for dette øyemed. Jeg sa disiplin. Og med disiplin mener jeg ikke bare at man adlyder en

befaling uten å spørre hvorfor, men at man virkelig tenker og arbeider, handler og lever i den sanne NS-ånd .

Når en idealistisk kampbevegelse som vår er kommet til makten, melder

seg i forsterket grad faren for at strebere og levebrødsjegere henger seg på den. 40

Det gjelder å være på vakt mot dette. Vi har jo også gjort bekjentskap med den

slags « ivrige og begeistrede» tilhengere, som når de fikk en god plass i staten eller på annen måte ble vel forsørget, hurtig glemte sine idealer. Selv om det i virkeligheten er et forsvinnende fåtall av slike elementer,

må vi alltid være på vakt mot dem. Slike typer har i virkeligheten aldri vært NS . Den som engang alvorlig har forstått disse tanker, pleier ikke gjerne å slippe dem.

Den nye stat og vår bevegelse krever mennesker med personlig ansvars følelse og lojalitet overfor saken, dyktige, arbeidssomme og pålitelige mennesker, som i utrettelig og aldri hvilende virke kan bygge og bære en ny stat som alle

nordmenn med rette og med berettiget stolthet kan se på som sin stat . Folk som ikke har disse egenskaper, har vi ikke bruk for, aller minst

slike som tenker mer på seg selv enn på saken, og i alt de gjør søker egen fordel.

Det er også en annen foreteelse i bevegelsen som jeg i samme forbindelse vil sette fingeren på. Det er den sladder og snakk som det er på enkelte hold

og den tilbøyelighet som ofte er til stede til å befatte seg med saker som ikke angår en. Det må bli slutt på disse norske skjødesynder. Første plikt i en kamporganisasjon som Nasjonal Samling er disiplin, sam hold og god korpsånd. Ikke noe går foran dette kravet.

I Nasjonal Samling er enhver splid på det strengeste forbudt. Nasjonal Samlings medlemmer plikter å holde sammen og å støtte hverandre som gode

kamerater og kampfeller. Har et medlem noe alvorlig av personlig eller saklig

art å anføre mot et annet medlem, skal det – såframt det finner det påkrevd av hensyn til partiet melde saken på tjenesteveg og anføre konkrete opplys -

ninger. For at disse er riktige står vedkommende ansvarlig. Sladder og ned

settende uttalelser til uvedkommende om andre kampfeller må ikke finne sted , selv om det skulde ligge noe til grunn for utsagnene. Å opptre slik er illojalt overfor bevegelsen og ukameratslig .

Ministrene, rikslederne, de politiske førere og hirdførere er personlig an svarlige for håndhevelsen av disse krav, hver innen sitt område, og for oppret telsen av en slik disiplin så at noen splid aldri oppstår mellom dem og deres folk , eller mellom disse innbyrdes . Alle NS - folk – uten unntagelse

må være klar over at det ikke bare er

et privilegium å tilhøre den nye statsbærende stand, men at det også virkelig fører plikter med seg.

Jeg har ikke tatt opp disse mangler i bevegelsen fordi de er av noen avgjørende dimensjoner. Men slikt hemmer alltid arbeidet, og det er vår første oppgave å utrydde alle feil og gjøre bevegelsen så fullkommen og effektiv som mulig. I og for seg er det også en styrke at vi åpent erkjenner de mangler som måtte være til stede, og ikke viker tilbake for å rette på dem . 41

Om vi skal nå de mål vi har satt oss, beror i første rekke på vår bevegelses

styrke og slagkraft som statsbærende stand, og det er avhengig av dens moralske og åndelige kvalitet og saklige dyktighet. Det kan og skal lykkes å skape av NS en utvalgt menneskekrets som fullt ut holder mål . Partiet teller jo også allerede en mengde utmerkede mennesker i sine rekker. Det kan trygt sies at det omfatter den vesentligste del av alle politisk bevisste positive krefter i dette land.

Partiet er no så sterkt at det for alvor må søke utover de snevre parti grenser og skape kontakt og samarbeid med alle byggende krefter i folket. Denne

viktige oppgave lettes overordentlig ved at vi har overtatt statsapparatet og så godt som hele organisasjonslivet i landet. Desto mer må vi sette inn et mål bevisst og planmessig arbeid for å vinne hele det norske folk .

Virkelig aktive motstandere er det jo ikke så mange igjen av her heime, og selv fra Sverige meldtes i svenske aviser 5.ds.at fem norske emigranter var rømt fra den

svenske interneringsleiren i Smedsbo for norske flyktninger, fordi — som de for klarte i et etterlatt brev — de ikke trivdes da det var så mange quislinger i leiren.

Disse våre ukjente tilhengere i Smedsbo har altså måttet dra til Sverige og få tingene på avstand for å lære og forstå. Det er en oppgave for oss i NS å gjøre omvendelsen lettere for våre landsmenn ! Her gjelder det vesentlig to ting.

For det første er det jøssingterroren. Ikke den mot Nasjonal Samling og

NS -folk , men den hensynsløse terror som på alle slags måter øves fra visse hold for å hindre folk fra å slutte seg åpent og helhjertet til Nasjonal Samling, eller endog bare å støtte vår bevegelse eller stille seg lojal til det nye statsstyre. De forskjellige London- og Moskva -inspirerte aksjoner mot NS og landets gjen reising kommer jo også bare i stand derved at folk lar seg terrorisere til å være

med. Slik som vi har sett det med mange prester, lærere, forretningsfolk osv. som mot sin vilje er drevet til å delta i et farlig og fordervelig spill. Denne terror skal vi bryte med alle tilgjengelige midler, uten dog derfor

straks å gripe til det kanskje mest nærliggende, nemlig å gjøre disse vaklende sjeler - som endog reagerer på anonyme ordrer — enda mer redde for oss enn for jøssingterroristene. Men disse siste utfordrer skjebnen . De spiller med hele sin formue, også med livet. Og risikoen er stigende. Men de som bøyer seg for en slik terror, på tross av at deres fornuft og

sympati tilsier dem å slutte opp om eller å støtte Nasjonal Samling, de bør dog betenke hvor ynkelig og karakterløs en slik unnfallenhet er. Og når de lar seg

terrorisere til stats- og folkefiendtlige handlinger, får de også ta følgene. Og de kan være alvorlige.

For det annet er det så , at mange av våre motstandere i virkeligheten er drevet av en forvirret og villedet patriotisme, som det bare gjelder å lede inn

på den riktige veg ved sann opplysning. Når disse folk blir klar over hvordan 42

co

Under Førerens store tale i Colosseum .

forholdene virkelig er, og hvem som står bak og trekker i trådene i det spill de er blinde brikker i, og når de innser at deres hittidige handlemåte ikke

tjener hverken deres personlige eller landets interesser, så blir de ofte mer deter minerte tilhengere enn de før var motstandere. Det er vår oppgave å vinne disse folk for saken. Men mot dem som hård

nakket stiller seg utenfor det nasjonale forsoningsarbeid og fortsatt forbeholder seg å drive nedrivningsarbeid mot fedrelandet – overfor dem har vi ikke lov til lenger å vise overbærenhet, når våre kamerater kjemper og dør langt borte

i Russland for å bygge opp det som disse prøver å rive ned. Jeg vil ikke slutte disse betraktninger uten å peke på nok en kjensgjerning, som ikke bare dere, mine kampfeller, men i særdeleshet våre motstandere og de tvilrådige bør merke seg : Den avgjørende kjensgjerning at når Tysklands og Norges nasjonale interesser møtes i et høyere felles mål, så møtes også Reichskommissars og Wehrmachts be

strebelser med mine og Nasjonal Samlings bestrebelser i arbeidet og kampen for å nå dette felles mål.

Derved er skapt en solidaritet og gjensidig forståelse som gir vår bevegelse en uimotståelig styrke under dens fortsatte framrykking. 43

Etter at bevegelsen er kommet til makten, er kampen for altfor mange gode kampfeller opphørt å være en begeistringssak. Den er blitt arbeid , tungt, alvorlig, nøkternt arbeid, undertiden et resignert arbeid.

Men en slik innstilling til oppgavene duger ikke, aller minst når så meget enno står igjen å erobre. Det må i hele bevegelsen være glød og kampmot, en

begeistret og besluttsom vilje til å gå på, våge og vinne! — La så dette 8. riksmøte bli en mektig hjelp for vår bevegelse til å klarlegge

våre ytre og indre oppgaver, og til å gi øket energi og evne til å løse dem .

La oss med forente krefter og med plan og framsyn i arbeidet gjøre Nasjonal Samling og den nye stat så sterke og sunne som råd er . Og la oss ved vår energi, vår kunnskap, og ved bruken av alle midler som står til vår rådighet igjen reise vårt folk og med ildhug samle det til kraftig innsats for tidens store og skjønne oppgave ute og heime .

44

Syv riksmøter

Deltakerne i Nasjonal Samlings 8. riksmøte vil ha et uforglemmelig og impo nerende minne om denne den største mønstring av bevegelsens styrke og bredde.

Allikevel vil også de tidligere riksmøter stå i partifellenes bevissthet som ufor glemmelige begivenheter. De som deltok i f. eks. oppmarsjen på Stiklestad i 1934, i bilkolonnen til Stavanger året etter, eller i marsjen fra Bjerkebanen til Tullinløkken i 1936, vet at også disse mønstringene var viktige etapper på vegen mot den nye tid i Norge. Også de seinere riksmøter på Hamar viste våre mot

standere at Nasjonal Samling så langt fra var noen døende bevegelse, men en bevegelse full av livskraft og styrke. Nasjonal Samling har alltid hatt en solid,

ubrytelig kjerne av trofaste kjempere, kampfeller som fullt og helt gikk inn for Norges sak og ikke kjente kompromissets ånd . Nasjonal Samling har også vært ungdommens bevegelse framfor noen annen i Norge. Vi erobret den beste og mest livskraftige ungdommen, og at det var en ungdom som ikke sviktet

idealene, det ser vi best av at det var pionerene fra rikshirden og ungdoms fylkingen som først meldte seg til tjeneste da Føreren kalte norske ungdommer under våpen til kamp for landet og folket. Hvert eneste år fra 1934 og fram til 1939 samlet den nye tids utrettelige

forkjempere seg til riksmøte. Deltagelsen var som oftest forbundet med store økonomiske offer for den enkelte, men saken tellet mer . Det som særpreget

riksmøtene var den optimisme og kampglød som alltid var til stede, hvilke vanskeligheter partiet enn hadde å kjempe med. Nettopp den ånd som riksmøtene alltid var preget av, er det som har gjort dem til våre beste minner. Alltid var de en kraftig stimulans til fortsatte ytelser i en kamp som ofte kunde se håpløs ut . Nasjonal Samlings første riksmøte ble holdt i Oslo i dagene 28 . og 29 . januar 1934. Her var ca. 200 medlemmer, vesentlig tillitsmenn i bevegelsen, 45

Til Stiklestad,

møtt fram . Bevegelsens lover og program ble her vedtatt, og i de 30 program punkter er seinere ikke foretatt noen endringer. Trondheim var stedet for det annet riksmøte som ble holdt 26.—29 . juli

samme år. Over 1000 NS -kvinner og menn var til stede. Oppover Østerdalen og

Gudbrandsdalen kom NS-folk i store bilkolonner, og fra Bergen og Stavanger

kom deltakerne i egen båt. Åpningen fant sted i Arbeiderforeningens lokaler, fra hvis talerstol Føreren også seinere har talt. På stevnets annen dag ble det konstituert et riksting som i henhold til NS program var sammensatt av represen tanter for kultur- og næringslivet. Søndag 29. juli var det Olsokstevne på Stikle stad hvor nærmere 8000 mennesker var møtt fram . Bevegelsen skjøt fart. Riksmøtet i Trondheim forløp uten at møtedeltakerne var utsatt for større overgrep fra bevegelsens argeste motstandere, — men voldsomme trusler fra

det relativt sterke kommunistparti i Trondheim hadde til følge at statspolitiet ble tilkalt. De ville horder som møtte den lange bilkolonne ved innkjørslen til Trondheim og seinere, viste at det ikke var uten grunn at politiet hadde tatt sine forholdsregler.

Hele stevnet ble en god mønstring og viste en ung bevegelse i sterk vekst, og at tilhengerne hadde en usvikelig tro på framtiden og på seiren. Som framkomstmiddel til riksmøtene, som til Nasjonal Samlings stevner for øvrig, ble lastebiler mest benyttet, og på disse turene mer enn noe annet lærte en sjarmen ved kampens første år å kjenne. På lastebilene ble de rystet 46

sammen , fattig og rik , små og

store ; de delte mat

pakker

med

hverandre,

sang kampsanger og hilste folk på vegene med løftet arm og Heil og Sæl. Den største bilkolonnen

vi noensinne har hatt, var

ganske sikkert den som gikk til riksmøtet i Stavanger i 1935, det tredje i rekken .

På ny hadde Føreren valgt et historisk sted – Hafrs

fjord - for den årlige møn stringen . Fra alle kanter av landet strømmet folk til

møtestedet , og undervegs ble det holdt flere propa

gandamøter, bl. a. i Kri stiansand, hvor Føreren talte på et torgmøte , og i Åmli og Arendal. På det siste stedet hadde kommu nistiske elementer foran

staltet opptøyer som tok et slikt omfang at møtet er gått inn i partiets historie

Fra NS 2. riksmøte på Stiklestad 1934.

som « Arendalsslaget» . Nasjonal Samling hadde allerede den gang en meget sterk posisjon i Sta

vanger, med åtte representanter i bystyret og et stort antall dyktige forkjempere. Riksmøtet ble åpnet på Bjerksted lørdag 27. juli hvor Føreren og bl. a. Fugle

sang og Lunde talte. NSUF's kameratkveld i Bjerkstedparken ble et ufor glemmelig minne. Føreren samlet ungdommen rundt seg ved den store fontenen i parken og oppfordret dem til å stå urokkelig fast i kampen . Søndag ble det holdt stevne på Udlandhaug ved Hafrsfjord, og de som var med vil seint glemme den dagen . Vinden rev og slet slik i bannerne under folketoget til stevne plassen at to mann hadde full hyre med å holde ett av dem , og sjelden har det regnet så voldsomt på Udlandhaug ; men NS -folkene trosset værgudene og gjen nomførte stevnet etter programmet . Føreren holdt en av de taler som for alltid vil være festet i sinnene . Riksmøtet, som hadde over 1000 tilreisende

deltakere, ble avsluttet den påfølgende dag med rådsmøte og et åpent møte 47

på torget i Stavanger. En enkel avslutningsfest dan net det siste arrangement i dette riksmøte , som til

tross for de uheldige ytre omstendigheter var preget av strålende humør og den friskeste tro og begeistring. Det 4. riksmøte - i

Oslo 25. - 28 . juni 1936 – Torgmøtet i Stavanger som dannet avslutningen på det 3. riksmøte.

samlet også en imponerende deltagelse. Over 2000 til

reisende NS - folk marsjerte den første dagen fra sitt samlingssted på Bjerke banen nedover Trondheimsvegen og inn i byen, som slett ikke syntes å ville

gi stevnedeltakerne noen hjertelig mottagelse. Knyttede never og sement murstein som « tilfeldigvis » ramlet ned av bygningsstillasene bøtter og murstein

på Sinsen , var byens velmente velkomsthilsen. Men oppmarsjen lot seg ikke forstyrre. Om kvelden ble det holdt folkemøte for nær 20 000 tilhørere.

Neste dag ble riksmøtet høytidelig åpnet i Colosseum som var fylt av kamp feller. Føreren holdt en mektig tale som konkluderte med « Oppfordring til stornordisk samarbeid » . Samme dag hadde NSUF et livlig landsmøte i Bjørneviks

teater etterfulgt av et rådsmøte for de øverste tillitsmenn. En rekke særmøter ble også avviklet om ettermiddagen . Møtet i Birkelunden om kvelden forløp programmessig, men under ville hyl fra de samme kommunistiske elementer

som tre år før, på samme sted, foranstaltet den første blodige bataljen i NS historie.

Etter en rekke møter med behandling av indre anliggender og en flott

bilkortesje gjennom Oslo og Akershus, ble det vellykte stevne avsluttet med en fest på Folke museet

som

NSUF

arrangerte. I 1937 fant stor

mønstringen for første gang sted på Hamar. Dette stevnet ble holdt forhold som under ikke var absolutt gun

stige. Et av de mo menter som hemmet På Udlandhaug. 48

den framgang mange hadde håpet på, var

Fra riksmøtet i Oslo i 1936, det fjerde i rekken .

ettervirkningen av stortingsvalget i 1936 hvor partiblokkenes valgterror feiret triumfer. Tiden var noe av en prøvelse for bevegelsen , en prøvelse som den dog gikk styrket ut av, hvilket det 5. riksmøte skulde bli det første bevis for.

Under parolen «Fram på ny » hadde om lag 1000 kampfeller funnet vegen til

den vakre Mjøsbyen. Fredag 2. juli om ettermiddagen og lørdag formiddag ble rådsmøtene og særmøtene avviklet, og lørdag middag fant åpningen av

riksmøtet sted. Vidkun Quisling talte om « Organisasjonen og dens stilling i dag». Folkemøtet om kvelden på Hamar torg fikk stor tilslutning. Her talte Føreren og Per Wang. Etterpå var det marsj til leirplassen hvor NSUF arrangerte bålfest.

Søndagens utflukt til Elverum ble meget vellykket, og Føreren holdt en ildnende tale på de gamle festningsvoldene. Etter vektige foredrag på det fort satte riksmøte i Hamar om ettermiddagen, bl. a. av dr . Gulbrand Lunde,

Føreren taler på Lillehammer under det 6. riksmøte. 4

49

Det 4. riksmøtes åpning i Colosseum hvor Føreren holdt en mektig tale som konkluderte med « Oppfordring til stornordisk samarbeid ».

konkluderte Føreren med en mektig appell, hvorpå stevnet ble avsluttet med en enkel fest om kvelden.

Bevegelsen var ikke knekket ! Tvert om, den marsjerte med nye krefter mot målet !

Det påfølgende år var Nasjonal Samling i ytterligere vekst , og årets riks

møte ble en ny manifestasjon av medlemmenes usvekkede kampånd og be vegelsens uimotståelige marsj mot seiren . Ute i Europa trakk skyene seg

sammen, situasjonen var alvorlig også for vårt land, og riksmøtet tok preg av det . Møtet fant sted på Hamar i dagene 1. – 3 . juli, og programmet var stort sett bygd opp som ved foregående års mønstring. Denne gang gikk utflukten til Lillehammer hvor Føreren talte til en stor forsamling på byens torg .

På dette tidspunkt var « tie-ihjel-taktikken » i full gang fra motstandernes side. Boykottparoler var gått ut for de åpne møters vedkommende, men ble dårlig overholdt,— folks interesse hadde overtaket, og mange var det som undret seg over denne bevegelsen som partiapparatene aldri fikk livet av. Situasjonen

i Spania og konfliktstoffet i Mellom-Europa preget Førerens politiske orientering ved riksmøtet og hans foredrag på Lillehammer, som avsluttet stevnet i 1938.

Sterkt preget av den mørke utenrikspolitiske situasjon ble det siste riks møte før katastrofen rammet vårt fedreland, avviklet på Hamar i dagene 50

Teltleiren på Hamar i 1937 under bevegelsens 5. riksmøte .

12.–13. august 1939. Programmet var atter lagt an etter en liknende plan som de to foregående år, det hadde etterhånden antatt en nokså fast form . Føreren holdt sin kanskje alvorligste riksmøtetale der han særlig understreket Englands forberedelser til å trekke oss inn i den kommende krig. Det ble Brumunddal

som dette året fikk besøk av NS - folkene, og det var mange som benyttet anled ningen til å høre Førerens ord til det norske folk . Med en enkel fest i Hamar om kvelden den 13. ble riksmøtet avsluttet.

Men ute i Europa gikk utviklingen med stormskritt. Det gikk to uker, så brøt storkrigen løs , og med den fulgte 9. april... Det skulde gå tre år før Føreren kalte sine kampfeller til det 8. riksmøtet,

og i denne tid hadde den største omveltning i vårt folk fullbyrdet seg. Mønst ringens hensikt var denne gang den samme som alltid før, men dette siste stevnet fant sted under helt endrede forhold . I tilslutning, i sin ramme og i ytre ut foldelse var dette 8. riksmøte som en selvfølge langt mer imponerende enn de

syv første i rekken. Men stemningen , ånden og begeistringen var den samme . troen Beredvilligheten til å kjempe og ofre var den samme uforanderlige,

like usvikelig sterk som alltid før. En kunde minnes de mange stolte øyeblikk fra bevegelsens første kampår, men blikket var rettet mot framtiden og kreftene samlet til den avgjørende kamp for Fører, folk og fedreland. 51

« Det er lettere å miste sitt land og sin frihet enn å

vinne det igjen , men jo sterkere Nasjonal Samling er, jo mer vårt folk slutter opp om bevegelsen og

den nasjonale regjering, desto sterkere blir Norge. Desto lettere blir det for vårt folk å overvinne vanskelighetene og arbeide seg opp av den avgrunn det har styrtet seg i, arbeide seg opp til lykke ligere og bedre forhold. Å komme til sannhets er kjennelse, å arbeide og kjempe, tro og ikke for tvile, - noen annen utveg gis det ikke for vårt folk ». VIDKUN QUISLING

52

Nasjonal Samlings 8. riksmøte

8.RIKSMØTE NA

SJO

NORGES NYREISING

NAL

OSLO 25-275 PT 1942

B 1WNDI S asjonal Samlings riksmøte i dagene 25.—27. september 1942, det åttende i rekken av riksmøter siden bevegelsen ble stiftet i 1933, ble noe langt mer

enn en imponerende mønstring av Nasjonal Samlings kjempere. Riksmøtet ble et mektig vitnesbyrd om den store slagkraft som den nasjonale bevegelse i dag

besitter, og en manifestasjon av det feste den har vunnet i stadig videre kretser av det norske folk . Riksmøtet ble også betydningsfullt av den grunn at det ikke bare inngav kampfellene nytt mot og ny vilje til uten opphold å fortsette kampen mot målet med økede krefter, men også nødvendigvis måtte gi dem som

er bevegelsens motstandere det mest overbevisende inntrykk av det menneskemateriell, det fond av evner, besluttsomhet og dyktighet Nasjonal Samling i dag setter inn i kampen for folk og land..

enno

Fra alle deler av landet, fra Nord- og Sør-Norge, fra Øst- og Vestlandet strømmet riksmøtedeltakerne til Oslo for å høre hva Føreren hadde å si dem og

for å delta i de mange arbeidsmøter og i de store oppmarsjer. Til tross for reise 53

vanskeligheter og til tross for at tusener ikke kunde forlate sitt arbeid i inn høstingstiden , var tilstrømningen til hovedstaden så overveldende at de tilreisende satte sitt preg på byen de dagene møtet varte. Til dem sluttet seg så det store antall kampfeller fra Oslo og distriktene rundt byen. Hovedstaden opplevde

en mønstring som aldri noen gang før. I strålende septembersol og smykket med norske flagg og solkorsbanner, med blomster og grønt, dannet byen den vakreste ramme om de store begivenheter som gav gjenlyd over hele landet og

langt utenfor Norges grenser og som markerte en ny milepel på vegen mot Nasjonal Samlings mål : Et fritt Norge i det germanske folkefellesskap og et lykkelig folk .

For bevegelsens indre styrke ble riksmøtet av ikke mindre betydning. Uten

en samlet vilje, uten tro og offervillighet vil bevegelsen bli blodløs og vårt folk ikke kunne reise seg av fornedrelsen . Riksmøtet ble for alle medlemmer en kraf tig stimulans til fortsatte ytelser i en kamp som krever offer av oss alle. Riks

møtet betyr nye impulser, nytt pågangsmot, styrket samfølelse, tro og seier sikkerhet, det skapte et enda sterkere grunnlag for den videre avgjørende fram marsj.

At det 8. riksmøte ble innledet til akkompagnement av eksploderende bom ber idet britiske fly på stevnets første dag dukket opp over Oslo i den hensikt ved terroroverfall å skape forstyrrelse i møtets gang, medførte bare øket tro og sikkerhet på vår sak. De britiske bomber som utelukkende traff norske

boligkvarterer, skapte sorg og forbitrelse blant den befolkning som ble hardt rammet. Hirdavdelinger og avdelinger av arbeidstjenesten ble straks satt inn i hjelpearbeidet, mens riksmøtet fortsatte etter programmet. 7 mennesker ble

drept og over 60 personer såret ved det skjendige angrep som uten tvil vekket mange av våre motstandere til ettertanke.

54

Arrangementet av et stevne av slike dimensjoner som riksmøtet bød selv sagt på uhyre vanskeligheter i denne tiden, og det var store krav som ble stilt

til møtets hovedkomité og komitéens medarbeidere. Bare slike ting som mot takelsen av de tusener stevnedeltakere og ikke minst innkvarteringsspørsmålet

fordret de mest nøyaktige og omfattende forberedelser. Riksmøtets hovedkomité hvis formann var avdelingsleder Willy Klevenberg, utførte en beundringsverdig organisatorisk innsats , og hele det store apparat fungerte fullkomment frik sjonsfritt.

Flaggallé på Karl Johan, flaggsmykte trikker, busser og bygninger, og skinnende i den klareste høstsol — slik hilste Oslo riksmøtets deltakere vel

kommen fredag 25. september.

Tidlig om morgenen hadde rikshirden begynt sine idrettsleiker på Bislet som var stevnets første programpost. Som en

festlig opptakt til riksmøtet fant åpningen av utstillingene «Norges

nyreising » og «Hirdkunst» sted om formiddagen. Allerede en time i forvegen begynte folk å samle seg utenfor Nasjonalgalleriet hvor begge utstillinger hadde

funnet plass, og da æresgjestene kom, var hele Universitetsgata fylt til trengsel. Mens utstillingspersonalet enno strømmet ut av dørene med materialrester

og spikerkasser, begynte de første tyske og norske uniformer å vise seg nede i vestibylen. Talerstolen var reist nederst i trappen med Damsleths symbolske veggfrise i bakgrunnen , og salen foran ble etter hvert fylt av de innbudte,

hvoriblant såes en rekke tyske og militære personligheter, samtlige ministre og

År 1942: Norge på veg mot en ny tid. 55

Patruljeløpet.

framtredende representanter for partiet, administrasjonen og kulturlivet. Under sterk hyldest fra publikums side svingte Førerens bil opp foran Nasjonal

galleriet, og presis kl. 12 inntok han sin plass. Ekspedisjonsjef Willy Kleven berg, formann i utstillingens hovedkomité, besteg talerstolen og ønsket vel

kommen idet han samtidig gav en kort orientering om komitéens arbeid og ut. stillingens oppgave , å vise hvordan nyreisingen av land og folk er tenkt.. «I en utstilling som denne vilde det være lite hensiktsmessig å framstille de gigantiske planer for Norges nyreising uten å gi dem det perspektiv som en sammen stilling gir, på den ene side med det gamle, en gang så store Norge, på den annen side

med det Norge vi kan kalle de uutnyttede muligheters land », uttalte ekspedisjon sjef Klevenberg bl . a . — « Det første vi derfor fører våre gjester inn i, er en sal

som viser glimt av gammel norsk storhet og gammel norsk kultur. Vi har her villet

symbolisere det grunnlag som vi mener Norges nyreising må bygge på. Fra dette første inntrykk av gedigen nordisk -germansk kultur har vi i den neste sal forsøkt å framstille den veg det norske folk var inne på. Uten å ty til propagandistiske effekter viser denne salen hvor langt mot avgrunnen vi var kommet. Fra dette

inntrykk av « Vegen vi gikk » begynner så den egentlige utstilling under mottoet : « Vegen vi går». Stykke for stykke viser vi her i 26 saler Norges nyreising. Hver enkelt sal vil gi den besøkende et kort glimt av hva som var, av hva som allerede er utrettet og framfor alt hva som skal utrettes i det nasjonalsosialistiske Norge som midt i krigens bulder tar form ». Hovedkomitéens formann rettet videre en takk til utstillingens gene

ralsekretær Øystein Orre Eskeland og dens tekniske og kunstneriske konsulent Harald Damsleth for det anerkjennelsesverdige arbeid de hadde lagt ned. 56

Taleren sluttet med å gi ordet til minister dr. Lunde som erklærte utstil

lingen åpnet med en fyndig og anslående tale. Ministeren foretok samtidig åpningen av Hirdkunstutstillingen . Hans tale ble lønnet med sterkt bifall

av de tilstedeværende og av den tallrike forsamling som gjennom høyttaler anlegget fulgte talen ute på gaten . De manende og sterke ord til det norske folk

om å finne heim til seg selv igjen , fant spontan tilslutning. Med Føreren i spissen begynte så gjennomgåelsen av utstillingens mange og rike avdelinger. Etter at Føreren hadde gjennomgått utstillingen « Hirdkunst », som ble vist stor interesse, ble han hjertelig tiljublet av den store menneske mengde utenfor. Et folkeopptog av denne størrelse hadde det neppe vært

noen gang før i Universitetsgata, og da dørene ble åpnet for publikum, strømmet folk til for å bese utstillingen .

De viktigste indrepolitiske begivenheter under riksmøtet fant sted på det

utvidete førerting som ble holdt fredag ettermiddag. Her fikk Føreren full tilslutning til sitt prinsipielle vedtak om at det organiseres et riksting som kan innkalles og konstitueres når omstendighetene gjør det ønskelig. Videre kunn gjorde han beslutningen om å opprette et næringsting og et kulturting. I det utvidete førerting deltok de ledende menn i partiet, samtlige riksledere og ministre, fylkesførere og fylkesmenn foruten framtredende representanter for en rekke andre samfunnsområder. Denne forsamling hadde det til felles med nasjonal forsamlingen på Eidsvoll i 1814 at den ikke var valgt i vanlige demokratiske former med partier og valgagitasjon. I 1814 befant Norge seg i en katastrofal stilling. I denne avgjørende tid var det at den nasjonale selvoppholdelses

drift av folkets egen midte utkrystalliserte mennene med den største politiske innsikt, det mest realistiske syn og med den uredde handlekraft som kunde

reise et frihetsverk over hodene på den uforstående almue. Likhetspunktene med førertinget 1942 er ikke vanskelige å se. Den sammensetning forsamlingen

tee

Fra rikshirdens idrettsleiker på Bislet. 57

hadde, overbeviser om at førertinget må betraktes som et solid uttrykk for den aktive nasjonale vilje i folket.

Førertinget, som under Vidkun Quislings ledelse ble holdt i Univer sitetets gamle festsal, ble innledet med Førerens velkomstønsker.

Ordet

ble deretter gitt til ministrene som gjorde rede for arbeidsoppgavene innen de

forskjellige departementer. Etter ministerpresidentens bredt anlagte tale som gav et utsyn over Nasjonal Samlings kamp for å skape en riktig regjerings form og et skikket styresett, og etter at tinget hadde gitt sin samstemmige

tilslutning til organiseringen av et riksting, ble førertinget avsluttet med første og siste vers av fedrelandssangen.

Det var under førertinget at de britiske mordplan seilte inn over byen og spredte død og ødeleggelse. Mens motorene drønnet over Universitetets tak,

skuddene knallet og bombenedslagene ikke langt unna fikk grunnen til å ryste,, forble hver eneste mann på plass, og forhandlingene fortsatte til siste slutt. Det eneste i salen som hentydet til noe uvanlig var en bemerkning av Føreren, idet han i sin tale med en håndbevegelse oppad sa : «Den rømte konge bringer

oss en hilsen » . Snarest mulig begav Føreren seg til ulykkesstedene mens brannene raste, og sårede og fortvilte mennesker ble ytet den første hjelp av de oppofrende hjelpemannskaper.

Om kvelden på riksmøtets første dag foregikk den imponerende defilering for Føreren av de forskjellige hirdavdelinger. Tusener av forkjempere for det nye Norge var møtt fram for å være med i denne storslagne defilering, den største

uniformerte oppmarsj som noensinne har funnet sted i Norge. Oppstillingen på Youngstorget fikk en hurtig og grei avvikling under stabsjef Thronsens ledelse. Marsjen gikk opp Torggata, over Stortorget og videre opp den flaggsmykte Karl Johans gate. Kort før avdelingene marsjerte opp foran Universitetet besteg Føreren ærestribunen, hvor også en rekke tyske autoriteter og samtlige ministre

hadde sine plasser. Ærestribunen var flankert av sårede norske frontkjempere. Langs hele oppmarsjruten hadde det samlet seg titusener av tilskuere som med oppstrakt hånd hilste avdelingene etter hvert som de drog forbi. Særlig på Karl Johan var tilskuermassen kolossal, — folk stod tettpakket fra Egertorget til slottet .

I spissen for toget så man en helt ny, selvstendig enhet, Germanske SS Norge, som gjorde et sterkt inntrykk i sine kledelige svarte uniformer og ved sin flotte, presise marsj. Etter germanske SS Norge passerte ungdomsfylkingens fane

borg tett fulgt av gjentehird, guttehird, småhird,unghird og flere skoleavdelinger. Våre yngste kampfeller var imponerende representert og måtte gi enhver med kjemper en herlig følelse av at Norges framtid trygt kan overlates i deres hender. I spissen for de neste avdelinger kom tre musikkorps fra rikshirden . Der

etter fulgte kvinnehirden i sine vakre grønne uniformer. Til slutt marsjerte 58

rikshirdens kolonner fram med stabsjef Thronsen og rikshirdstaben i spissen ; så fulgte en avdeling av hirdens flykorps.

Avdeling etter avdeling av disse partiets fortropper marsjerte forbi Føreren og hilste ham med giv akt og senkete faner. Det var en begeistrende opplevelse å se disse tusener av hirdmenn som utstrålte idealisme og seiersvilje og som gjorde et varig inntrykk ved sin staute holdning og ved den besluttsomhet som lyste av rekkene. Så snart den siste avdeling hadde passert, brøt den bølgende menneske

mengde gjennom sperringene og trengte seg fram mot ærestribunen for å gi ministerpresidenten sin begeistrede hyldest. Taktfast runget Heil og Sæl-rop

opp mot Føreren . Før han forlot plassen håndhilste Vidkun Quisling på hver enkelt av de sårete frontkjempere.

Oppmarsjen var utvilsomt den mest inponerende Oslo noensinne har sett. Det tok 35 minutter før de siste rekker hadde passert. Som et annet illu strerende eksempel på togets lengde kan nevnes at da de første avdelinger hadde hilst Føreren, var en stor del av deltakerne enno ikke marsjert ut fra Youngstorget.

Det var sikkert med en egen stolt følelse Nasjonal Samlings mange gamle,

trofaste forkjempere stod langs marsjruten og så defileringen. Det var for øvrig langt fra bare NS-medlemmer som fylte gatene. Også mange av dem som enno står utenfor, hadde møtt fram for å se hva bevegelsen kunde mønstre, og i sitt stille sinn vilde enhver som har evnen og viljen til å erkjenne sannheten, måtte

Fra festforestillingen i Nationaltheatret. 59

Føreren på ærestribunen under hirdoppmarsjen på riksmøtets første dag.

innrømme at den klippefaste tro og seiersvilje som strålte ut fra hver eneste

deltaker i oppmarsjen , nødvendigvis må bygge på realiteter. Overfor et slikt

ugjendrivelig vitnesbyrd må alle bøye seg og vedgå at den nye tid i Norge bygges opp på et verdifullt menneskemateriale som også kvantitativt gjør bevegelsen til en maktfaktor.

Umiddelbart etter den flotte hirdmønstring åpnet byens teatre og kino

lokaler sine porter for festforestillingene. Ikke mindre enn 6 teatre og 14 kinematografer ble disponert av hoved komitéen, og 15—20 000 mennesker overvar forestillingene. Pa Nationaltheatret, hvortil var innbudt falnes etterlatte og heimeværende

frontkjempere , ble Bjørnsons mektige skuespill «Maria Stuart» gitt en strålende framførelse i nærvær av bl. a . en rekke ministre. Før forestillingen leste Cally

Monrad en stemningsfull prolog og høstet varmt bifall. Kåre Bjørgen leste

en malmfull prolog på Det norske Teatret hvor Oskar Bråtens «Ungen» ble spilt . Også på de øvrige teatre ble programmet utvidet med prologer osv. Kinoene bød på et utvalg av de beste tyske og norske filmer. Overalt var det fullt hus, og stemningen var den beste . Spesiell oppmerksomhet og interesse vakte de tre nye norske filmene som ble presentert for publikum for første gang , kulturfilmen « Med minister Lunde til Nord -Norge » og partifilmene nr. 3 og 4 som forteller om bevegelsens historie det siste året.

Et særpreget og meget vellykket innslag var den nasjonale dans- og folke musikk -kvelden som

Norsk Folkemusikerforbund i samarbeid med Kultur

og Folkeopplysningsdepartementet arrangerte i Colosseum fredag kveld. En 60

rekke spelemenn tolket vår gamle folkemusikk og noen av de beste folkedansere fra mange kanter av landet synte fram varierte og livfulle

bygdedanser. Etter at forsamlingen hadde sunget «At far min kunde gjera», holdt minister dr. Gulbrand Lunde en interessant tale der han bl. a . uttalte :

I folkemusikken gjev ein finare og várare uttrykk for sjelslivet i folket enn i noko anna , og dette kanskje nettopp av di at folkemusikken er sprungen ut av naturi sjølv, av samanhengen millom naturi og menneski. Den norske folkemusikken er vorten til i ei tid då det nordiske mennesket levde i nærare samklang med naturi, då mennesket var seg medvete at det sjølv

var eit stykke av naturi. Det er dur frå foss, sus frå dal, skvaling av bylgjor, brot av bårer og andre naturljodar som var den fyrste grunntonen i folkemusikken , og det er framleis slik at all verkeleg musikk må henta inspirasjon frå tonane i naturi . Det var alltid folkemusikken som gav den rikaste tolking av kjenslone omkring dei store hendingene ifolket og ætti. I nedfallstidi er det folke musikken og folkediktingi som meir enn noko anna held oppe den særnorske kulturen . Ja , ein

kann endå segja at folkemusikken

blømde nettopp i slike nedfalls tider. Dette kan tydast som eit

prov på at folket i sin eigen musikk såg eit vern mot den

framande kulturen som vilde tyna det nasjonale i folket. Det er vorte sagt at Noreg i denne tidi hadde to kulturer som levde kvar

sitt liv, og nettopp i dei mest av

gøymde fjordar og dalar, der folket hadde ein nærare samanheng med landet sjølv, blømde den norske folkekulturen sterkast. Skal det norske folket finne attende til seg sjølv og skapa ei

nyreising i folket, då må det byggja på det nordiske grunn laget, då lyt folket finna att den norske rytmen både i sitt liv og i sin musikk. Denne rytmen har ikkje sitt utspring i Afrikas ur skoger, ved Jerikos klagemur eller

I spissen for oppmarsjen Germanske SS Norge. 61

i Amerikas « storbyørken », den norske rytmen har si rot i den levande norske naturi . Det var i denne norske rytmen at dei store norske tonediktarana fann

utløysing for skapargivnaden sin og gjorde norsk musikk kjend over heile verdi. Denne spelmannsstemna er ein viktig lekk i arbeidet for atterreising av den norske kulturen. Det er óg ei oppattnying av dei gamle mannjamningane som bygde seg ut til dei store spelmannsstemni med kappleik . Denne stemna skal verta inn gangen til ein ny vokster i norsk folkemusikk.. Etter ministerens tale sa kapellmester Jim Johannesen noen ord om norsk og unorsk i musikken , og så fulgte et program skiftende med felespill, sang og dans .

Enno mens det var mørkt lørdag morgen, på stevnets annen dag, fortsatte

hirdmesterskapet i verneidrett med start i patruljemarsjen . En lang rekke lag, hvert bestående av 9 mann pluss leder, startet i denne meget krevende

konkurransen som bl.a. omfattet meldeprøver, granatkasting, avstandsbe dømmelse og skyting. Konkurransen ble meget skarp mellom de beste tyske

og norske lag, og det hersket intens spenning før utregningen av det endelige

resultat forelå. Et lag fra Ordenspolitiets beredskapsavdeling, Majorstua, hadde beste marsjtid, nøyaktig et minutt bedre enn det tyske lag SS und Polizei Sportgemeinschaft Norvegen, men resultatene i ferdighetsprøvene kunde forrykke denne rekkefølge. Det skulde også vise seg at tyskerne hadde opp nådd bedre prestasjoner i disse ferdigheter, og sluttseiren gikk til det tyske lag. I

Det norske politilag besatte annenplassen fulgt av et lag fra Førergarden. pausen mellom start og innkomst fikk publikum en oppvisning i gymnastikk

av NS kvinnehird som ble livlig applaudert for sitt vakre og morsomme program .

En fremragende innsats ble under vernemesterskapet levert av H. R. 7 som vant den harde 1500 meter stafett i hard kamp med flere tyske og norske lag. Ellers ble det under stevnet oppnådd en rekke utmerkede resultater i de individuelle disipliner . Hirdens første mesterskap i verneidrett ble i det

hele tatt en begivenhet som vil huskes. Det viste oss at vernetanken atter er og hirdmenn vil kjempe den fram i det norske folket. På en festlig tilstelning i Colosseum lørdag kveld foretok hirdens idrettsleder Charles Hoff utdelingen av premiene og holdt en kort, anslående tale. våknet i vårt land,

Finalen i Norgesmesterskapet i fotball foregikk under riksmøtet, og mange av stevnedeltakerne overvar kampen på Bislet søndag middag hvor Ørn, Horten, sikret seg mestertitlen ved å beseire Uredd, Porsgrunn , med 2–1 etter en god og spennende dyst .

Den høytidelige åpning av det 8. riksmøte fant sted i Colosseum lørdag middag. Allerede lenge før tiden begynte plassen utenfor å fylles av mennesker . 62

Norges ungdom paraderer for din Fører.

ORSK

xo

&

63

En vaktbataljon av hirdmenn ble opp

stilt og marsjerte ut for å danne kordong omkring plassen . Presis kl. 12 kom Føreren med sin adjutant. Lokalet var da fylt av en meget representativ forsamling. Samtlige mi nistre var til stede , likeledes alle fylkesførere

og andre høytstående representanter for partiet og staten . Videre såes en rekke tyske, finske og italienske gjester . Generalsekretær, minister Fuglesang be steg talerstolen og erklærte det 8. riksmøte for åpnet. Etter at orkestret under kapell

mester Willy Johansens ledelse hadde spilt Sindings D -moll-symfoni, fulgte utdelingen av det nye hederstegn for Nasjonal Samling som Føreren har innstiftet, og som tildeles En avdeling av Førergarden .

kampfeller som har ytet fremragende innsats

for partiet. Hederstegnet ble her utdelt for første gang, to i sølv og åtte i bronse. Følgende krets- og lagførere mot tok fortjenstmedaljen fra Førerens hånd : Sølvmedalje :

Kretsfører i tidligere Setesdal krets, Gunnar Heistein, Bygland, Sørlandet F. O. Lagfører Olav K. Tveiten , Valle, Sørlandet F. O.

Føreren hilser en hirdavdeling. 64

Bronsemedalje :

Lagfører Kolbjørn Ulsaker, Torpa, Hedmark og Opland F.O. Lagfører Anders Grindland, Finsland, Sørlandet F. O. Lagfører Even Hval, Aurskog, Aust - Viken F. 0 . Lagfører Svein Knutsen, Krødsherad, Vest-Viken F. 0 .

Lagfører Hans Taraldrud, Rømskog, Aust-Viken F.O.

Lagfører Petter Vennes, Beitstad, Nord-Trøndelag F.O. Lagfører Egil Storbekken , Tolga, Hedmark og Opland F. O. Lagfører Iver Gjøby, Degernes, Aust - Viken .

Etter høytideligheten ble kampsangen sunget, hvorpå Vidkun Quisling besteg talerstolen under et brus av begeistrede Heil og Sæl-rop.

Føreren omtalte først Englands krigsførsel og det illustrerende eksempel en hadde i den foregående dags terrorangrep mot Oslos befolkning.

England er sunket dypt som kan nedlate seg til en slik krigsførsel mot

sivilbefolkningen, uttalte han – men enda dypere er den mann sunket som kan godkjenne en slik terrorhandling mot et folk hvis konge han har vært. Jeg vet ikke hvilken innstilling ofrene for denne skjendige forbrytelse hadde. Men jeg vet at de er nordmenn som oss . Og jeg anmoder om at dødsofrene blir begravd på Statens og Oslo kommunes bekostning. På Førerens anmodning reiste forsamlingen seg og mintes de døde i stillhet . Før

riksmøte

en ønsket deretter kampfellene velkommen til Nasjonal Samlings 8. og hedret våre tapre frivillige på østfronten , som han hadde latt sende

en hilsen samme dag.

5

65

Meddelelsen om dette ble mottatt med sterkt bifall.

Deretter gikk ministerpresidenten over til sin store tale som ble påhørt

med den mest intense oppmerksomhet og ofte avbrutt av begeistret bifall. Stående og med oppstrakte hender hyldet forsamlingen ham etter talen. General sekretær, minister Fuglesang takket Føreren, hvoretter nasjonalsangen ble sunget. Forsamlingen hilste Føreren med tre ganger Heil og Sæl, og da han for lot salen var det ikke bare denne hilsen i ord som fulgte ham, men også de var

meste ønsker fra trofaste, taknemlige kampfeller. Riksmøtets åpning ble gjen nom radio overført til sentrumsrestaurantene og til Bislet stadion, og et stort antall mennesker fulgte Førerens tale fra disse steder.

Lørdag ettermiddag fant sted den begivenhet som betegner et vendepunkt

i Norges kulturelle liv, oppnevnelsen av Norges kulturting, på det betydnings fulle kulturmøte.

Innledningen til dette vendepunkt var opprettelsen av et eget departement for kultur og folkeopplysning 25. september 1940. Det beundringsverdige arbeid som siden er lagt ned på kulturlivets område, har rettet opp mange

for

sømmelser og misgrep fra forfallsperioden, og i og med dannelsen av Kultur tinget har Riksstyret fått et faglig rådgivende organ på kulturlivets område. Kulturmøtets arrangement var den høytidelige anledning verdig. Møtet

fikk øket glans ved Førerens og fru Maria Quislings nærvær. Som æresgjester såes dessuten flere av minstrene, høye tyske gjester og representanter for Danmark og Italia. Høytideligheten ble innledet med en opplesning av Olav Aukrusts « Emne » ved fru Helga Balle Lund. Filharmoniske Selskaps orkester spilte David Monrad Johansens « Symfonisk fantasi» med komponisten på dirigent plassen, hvoretter Cally Monrad leste Bjørnsons «Der ligger et land mot den evige

sne». Hennes ypperlige tolking grep sterkt. Sangerinnen Boya Rønneberg

Frivillige i Den norske Legion. 66

-

-

sang så Eddakvad av Sparre Olsen og to sanger av Christian Sinding akkom

pagnert av Filharmoniske Selskaps orkester. Samtlige opptredende høstet varmt bifall .

Etter denne kunstneriske innledning ønsket ekspedisjonsjef Holst vel opp navnene på medlemmene av det første kulturting.

kommen og leste

Faste representanter:

Universitetets prorektor, professor Hoel. Landbrukshøgskolens rektor, professor Langballe. Norges tekniske Høgskoles rektor, professor Heggstad.

Pressedirektoratet ved pressedirektør Beggerud . Filmdirektoratet ved byråsjef Rygh Hallan . Teaterdirektoratet ved teaterdirektør Åsmund Sveen .

Nasjonalgalleriets direktør, professor Onsager.

Riksantikvaren ved restaureringskonsulent Alfred Hagn. Noregs Ungdomslags landsleder Eiliv Trahaug. Norsk Rikskringkastings programsjef, dr. Mehle. Riksarkitekt Crawfurd - Jensen .

Vitenskap og forsking: Professor Herman Harris Aall.

Professor Birger Meidell. Professor P. Borgedal.

Professor Hans Skarphagen . Dosent Thordar Quelprud. Dosent Henrik L. Selberg. Sjefkjemiker Lars Erlandsen . Professor Gudmund Schnitler.

Magister Harald Egenes Lund.

Presse og kringkasting: Direktør Paul Glasenapp , Redaktør Johannes Knudsen .

Redaktør Torstein Lange. Redaktør Dehlie -Laurantzon . Redaktør Arnt Rishovd .

Avdelingsjef Ivarson. Kunst- og kunsthåndverk :

Billedhoggeren, professor Rasmussen. Kunstmaleren Roar Matheson- Bye . Grafikeren Olaf Willums. 67

Tegneren Harald Damsleth .

Komponisten David Monrad Johansen. Kapellmester Jim Johannessen . Fiolinisten Willy Johansen. Operasjef Karl Aagaard Østvig .

Billedveversken Ragnhild Prestgard . Byarkitekt F. W. Rode. Arkitekt Essendrop . Bestyrerinnen av Nasjonalhøgskolen , fru Dina Stave. Konsulent Ola Evju . Direktør Leif Sinding. Teatersjef Berg-Jæger. Skuespiller Johan Hauge. Litteratur : Forfatteren Finn Halvorsen .

Forfatteren Kristen Gundelach .

Forlagsbokhandler Gunnar Stenersen . Bibliotekar frøken Askerød.

Ekspedisjonsjefen gav deretter ordet til minister dr. Gulbrand Lunde som i en uttømmende tale påpekte nødvendigheten av at vårt folk viser en bestemt

kulturvilje og understreket at det er i overensstemmelse med partiets program som forutsetter et fritt åndsliv med organisert selvstyre under statens kontroll

og kontinuerlige økonomiske støtte, at riksstyret har besluttet å innkalle et kulturting

Til slutt foretok ministeren utdelingen av de to kulturpriser til professor

dr. Herman Harris Aall og professor Halfdan Strøm. De to høyt fortjente menn ble hilst med ovasjonsmessig bifall da ministeren overrakte dem prisen, et bifall som gjentok seg da de etterpå med håndslag takket Føreren for den heder som var blitt dem til del.

Utdeling av to kulturpriser, som her fant sted for første gang, vil bli en fast, årlig foreteelse etter ministerpresidentens samtykke. Prisene tildeles de to kunstnere som i forløpne år har ytet den største kulturinnsats. Det kan være årets beste bok, den beste skuespillerprestasjon , det beste maleri, den beste

komposisjon e. 1. som på denne måte blir belønnet. Kulturprisene utdeles etter innstilling fra en jury sammensatt av landets mest kjente kunstnere og vitenskapsmenn .

Møtet ble avsluttet med at orkesteret spilte to symfoniske danser av Grieg. Det var en begivenhet som de tilstedeværende vil bevare i minnet som en like 68

En begeistret og viljesterk ungdomsskare under Førerens og Ungdomsførerens talerstol.

vakker som betydningsfull opplevelse, og en begivenhet som betegner en av gjørende milepel i et viktig ledd i arbeidet for Norges nyreising.

I Kultur- og folkeopplysningsdepartementets tilråding om utdelingen av kulturprisene heter det om professor dr. Aall bl. a.: « Allerede i 1915 advarte han mot «Faren for Skandinavia » . I 1916 ble

dette verk fulgt av det på flere språk oversatte større arbeid «Nordens Skjebne» og i 1918 av «Mot Avgrunnen ». Seinere gjelder advarslene især faren fra det ateistiske regime i øst som Aall etter selvsyn kunde uttale seg om. Her og som grunnlag for sin protest mot et havenes verdensdespoti i vest, var det de uimotståelige faktiske kjensgjerninger som spilte hovedrollen .

Men sannheten har Aall ikke mindre søkt i den indre verden . Dyptgående filosofiske og rettsfilosofiske arbeider over «Interessen som normativ idé» (i

1913 for den filosofiske og i 1921 for den juridiske doktorgrad) var frukter av hans søken i åndens verden . Her hadde Aall den glede at universitetene både i Oslo og Berlin visste å påskjønne ham med sin høyeste utmerkelse, doktor graden .

I det populære, nesten utrolig kortfattede verk « Livsloven » av 1932

skjenket Aall almenheten et grunnlag for personlig livsanskuelse bygd på de forutgående dyptpløyende forskinger. Det kan etter dette lett forstås at sosialpolitikeren , juristen , forskeren og 69

日

Minister Lippestad taler på NSFO's særmøte.

publisisten Aall også har en produksjon bak seg på det religionsfilosofiske felt,

og at han ikke har slått vrak på den dramatiske form som uttrykksmiddel for sine alvorlige samfunnstanker» .

Om den annen kandidat, professor Halfdan Strøm , har rådets medlem for malerkunst, direktør ved Nasjonalgalleriet, Søren Onsager,gitt følgende uttalelse : « Professor Strøms innsats i norsk kunst er stor, og han regnes av norske malere som en av de mest fremragende i vår kunsthistorie . Halfdan Frithjof Strøm er født i Oslo 1863. Var først en tid elev av Christian Krohg, men kom i 1884 til München. Allerede i 1888, 25 år gammel, maler han

mesterverket «I restaurasjonen », et av de prektigste bilder vårt Nasjonalgalleri eier, og et av hovedverkene i norsk realistisk maleri. Ved den tid malte han også det meget kjente « Skomakerværksted » og « Dugurshvil» som er innkjøpt av museet i Venedig. I 1892 kom Strøm til Paris som elev av Roll - her ble hans bilde «Ung

mor» innkjøpt av den franske stat. Siden gikk det slag i slag med innkjøp til de fleste større museer i Europa. Han er også beæret med sitt selvportrett

innlemmet i Ufficiernes samling i Florenz av selvportretter av verdens mest berømte mestere. Han fikk ærespris på 5000 lire i Rom samtidig som enkedron ningen kjøpte et av hans bilder. 70

Strøm fikk gullmedalje i Paris, München og Pittsburg, og har en hel del andre utmerkelser. Han er kommandør av Dannebrog, kommandør av den

italienske Lazarusorden , ridder av St. Olav, ridder av Æreslegionen . Han har malt en stor rekke glimrende portretter og norske landskaper og folkelivsbilder, mer inntrengende enn de fleste . Stor fortjeneste har han også innlagt seg ved sitt oppofrende arbeid for

norske kunstnere. Ingen har vel hatt flere tillitsverv enn han, og Strøm er

det også som har æren av at vi i 1909 endelig fikk et kunstakademi

han ble,

sammen med Krohg og Utsond, professor her fra første stund.

Halfdan Strøms mesterlige kunst utmerker seg først og fremst ved sitt sterkt personlige preg, sin holdning og sin maleriske kraft. Han har vært meget produktiv, ustanselig i et langt liv beriket oss og vår kultur med verk etter verk.

Jeg mener vi ingen verdigere finner til å hedres med denne ærespris ». Lørdag kveld var det ungdommens tur til å paradere for Føreren . Nærmere 1500 gutter og gjenter fra Ungdomsfylkingen stod oppmarsjert i snorrette ge ledder på Universitetsplassen , våken og disiplinert ungdom som forventnings

fulle, men også preget av altbeseirende livstro og glødende begeistring hadde samlet seg

for å høre Føreren og minister Stang tale.

Da Føreren kom ble han mottatt av minister Stang, stabsleder Tidemand

Ruud og gjentelandsleder Kirsten Saltvold. Hilst av høylydte Heil og Sæl-rop gikk så ungdomsføreren fram til mikrofonen . Hans tale ble mottatt med vold somt bifall .

Den tusentallige forsamling sang deretter «Jeg vil verge mitt land », og

et talekor av ungdom fra Stor-Oslo tolket sin tro på Føreren og Norge og lovte å ta sin tørn i gjenreisingsverket. Under den mest øredøvende begeistring gikk Føreren så over Universitets plassen hvor unghirdmarinen dannet espalier, og opp på tribunen. Førerens tale til sine yngste kampfeller ble et uforglemmelig minne. I begeistrede ordelag talte han til dem , og at det gikk like til de unges hjerter, vitnet de mange strålende øyne om.

« Norske gutter og gjenter», begynte Føreren sin inspirerende tale, som røpet at ingen kjenner ungdommen , dens problemer og vansker, men også dens gleder, dens glødende tro på alt det gode og sanne i verden , bedre enn han.

« Ungdom ! Når vi eldre ser de klare pannene og hører de friske jublende ungdomsrøstene her i dag, ønsker vel mange av oss at vi atter var unge. Personlig vil jeg ikke si at jeg nærer et slikt ønske. Den oppgave og gjerning forsynet vil at jeg skal utføre, den gjør jeg vel best i den alder jeg er. Og et slikt ønske er jo også 71

fåfengt. Men når jeg ser på dere, tenker jeg uvilkårlig : Hvor lykkelige må ikke dere norske gutter og gjenter være som får leve i denne store tiden . For det er en stor tid vi gjennomlever, trass i krig og vansker på mange områder. Da jeg var ung, var det også en stor tid i landets historie. Den gangen kjempet

vi for å komme ut av avhengighetsforholdet til Sverige. Hjertene brente i oss unge da . Og vi som var offiserer meldte oss til militærtjeneste for å være med i det opp gjør man ventet skulde komme. Men hvor skuffet ble vi ikke. Parolen den gang var::

En ny arbeidsdag over Norge. Men denne nye arbeidsdagen kom ikke , og hva vi unge følte kan best karakteriseres gjennom Bjørnsons ord « Ut vil jeg, ut» . Mange

av oss orket ikke puste lenger i den atmosfære av trangsyn vi fant heime . Personlig

reiste jeg ut og kom ikke tilbake før farene for fedrelandet var blitt så store og over hengende at jeg følte jeg hadde en misjon å utrette . Hvorfor tok vi unge det så tungt da ? Jo, fordi vi følte at vi levde i et samfunn som ikke forstod tidens tale, som ikke kunde gi oss den lykke det er å bo i et land hvor vi kunde utvikle oss og leve i overensstemmelse med vårt innerste vesen. Det er

det som er forskjellen på tiden da og tiden no. Dere lever i en større tid enn da, en nyskapningens tid hvor grunnlaget legges for en riktig livsutvikling. Dere unge, ja, selv de aller yngste av dere, forstår dette. Og det er derfor dere er med i vår be vegelse. Dere innser at det nye Norge vil stille ungdommen , hver enkelt av dere på

den rette plass i samfunnet, ja, vi vil stille hele Norge på den retteplass i tilværelsen . Vi vil arbeide for folkefellesskapet, for Europa, ja, for hele verden . «Dere slipper å kjempe som vi kjempet», fortsatte Føreren . « Vi kjempet en

håpløs kamp mot et system som var foreldet. Dere som er med i vår bevegelse skal være eksempler for den øvrige norske ungdommen. Med tiden vil en halv million gutter og gjenter være med i ungdomstjenesten . Så mange kan selvfølgelig ikke få være med i vår bevegelse til å begynne med — kanskje ikke mer enn en ti

endedel av dette antall f. eks. Dere skal derfor danne stammen, kjernen. Og dere er grunnlaget for rekrutteringen til partiet. Det er dere som med tiden skal bli poli tiske førere og inneha andre ansvarsfulle tillitsverv i landet. Ute i verden har dere også en stor oppgave, nemlig å bære det nye Europa fram . Kan det tenkes en skjøn nere oppgave enn å være med i en bevegelse hvor en kan kjempe med hele sin arbeids kraft, hele sin brennende idealisme og hele sin unge sjel for dette store og nye?» spurte Føreren under voldsom applaus. Til slutt takket Føreren alle de unge for den innsats de har gjort hittil, og han bad

dem stå urokkelig fast i kampen . « Vi vet at lønnen venter», sa han . « Taktfast går vi vår marsj mot målet, ikke hviler vi ved bålet, før vi kan for seiren borge» . Straks Føreren hadde sluttet sin tale stemte talekoret i en fengende sang,

mens nye fanfarer klang ut i høstkvelden. Og med dette løste begeistringen seg ut i jublende Heil og Sæl-rop . En jubelens storm brøt løs og syntes ikke å ville

ta slutt. Det var det nye Norge som hilste sin redningsmann. 72

-

3

el

9

Fra et av kvinnenes særmøter,

Studentfylkingens møte. 73

BONDENS YRKE

COTREIS STYRKE!

NS Bondegruppers særmøte hvor minister Fretheim talte om bondereisingens program .

Ungdomsføreren takket Føreren for hans tale og leste opp et hilsings telegram fra norske deltakere i Germansk Landtjeneste til Føreren i anledning

av partidagen. «Norge vårt land» ble så sunget, og en hirdgutt trådte fram på tribunen med hevet arm og ropte med klar stemme : « Vidkun Quisling, Heil og Sæl».

Tre tordnende Heil og Sæl var svaret fra den tusentallige ungdomsskaren. Den uforglemmelige stund fikk en vakker avslutning med fedrelandssangens kjære toner .

Det var gutter og gjenter fra alle kanter av vårt land som deltok i denne

mønstring. De har med sin unge sterke vilje og den glødende og ubøyelige tro som er ungdommens egen, slått ring om bevegelsen og vil danne dens kjerne.

Alle fatter kanskje enno ikke idéens storhet fullt ut, men de kjemper, tror og bringer offer, fordi de instinktivt føler at de bærer noe i seg som det er verdt

å kjempe for, tro på og ofre for. Nasjonal Samlings 8. riksmøte var i utpreget grad, på samme måte som de

tidligere riksmøter, et arbeidets stevne. På møtets annen og tredje dag ble det avviklet en rekke møter for Nasjonal Samlings særorganisasjoner som alle bar bud om at bevegelsen er på rask marsj framover. De rapporter som ble lagt fram , viste at det blir lagt ned et stort og fruktbringende arbeid rundt om i vårt

land. En meget tallrik forsamling deltok i NSK's særmøte i Saga kino hvor 74

VIDERE FRAN

MOT MÅLET

Avdelingsleder Willy Klevenberg taler for presse- og propagandaledere.

kulturlederen i NSK's landsledelse, fru Prag Magelssen , åpnet møtet og mintes

de landsmenn som mistet livet under engelskmennenes terrorangrep dagen før. Ordet ble så gitt til fylkeslederne, hvis rapporter viser den store framgangen organisasjonen har hatt . NSK har i det forløpne år tatt opp mange viktige

oppgaver og ført dem fram til en heldig løsning. Av de opplysninger som ble gitt kan nevnes at medlemstallet i Stor-Oslo er femdoblet i løpet av halv annet år. Arbeidet med å sende pakker og brev til våre frontsoldater pågår med intensitet.

Kvinnehirdens landsleder, fru Johanne Martin , gav en

orientering om organisasjonen og om arbeidsoppgavene for kvinnehirden , hvis medlemstall er øket til det dobbelte siste år. NSK's landsleder, fru

Olga Bjoner, avsluttet det vellykte møte og uttalte bl. a . at det var med stolthet hun kunde berette at tusener av norske kvinner har meldt seg til tjeneste i Den norske Legion. I den store sal i Folkets Hus holdt NSFO sitt særmøte for fullt

besatte benkerader. I et meget greit foredrag gav Sosialdepartementets sjef, minister Lippestad, en uttømmende orientering om de planer og saker NS arbeider med til gagn for landets arbeidsliv. Ministeren trakk opp retningslinjene for det nærmestliggende sosiale arbeid og pekte på de mange krigstypiske misforhold i arbeidslivet som en vil gjøre alt for å utjevne. Til slutt appellerte ministeren til hver enkelt og bad om at alt arbeid som ble utført måtte utføres på nasjonalt grunnlag, uansett på hvilken plass en stod 75

i samfunnet.

LITUS

Landsleder Odd

Fossum holdt et foredrag om

NSFO's mål og arbeidsoppgaver i framtiden . På NSKH's særmøte ønsket

organisasjonsleder Randi Roberg velkommen, hvoretter fylkes lederne avgav rapport. Idretts leder i landsledelsen, fru Støren

Riis, oppfordret alle hirdkvinner

til å slutte opp om idretten. Etter utnevnelse av troppsførere fikk NSK's landsleder, fru Olga

Bjoner ordet, og gav en orien tering om retningslinjene for kvinnehirdens oppgaver.

Stabsjef

Thronsen , hans

medarbeidere i hirdstaben , riks

hirdens regimentsførere og andre befalingsmenn fra hele landet var samlet

til særmøte under riksmøtet. Her gav regimentsførerne en oversikt over det målbevisste arbeidet i de respektive distrikter. Stabsjef Thronsen holdt en tale hvor han bl. a. behandlet rikshirdens forskjellige oppgaver no og i framtiden .

Ved NS Studentfylkings særmøte var fungerende landsleder, byråsjef R. Breien, og alle gruppens tillitsmenn til stede. Fungerende landsleder minnet

om den utvikling fylkingen har hatt og påpekte at det ideologiske arbeid må vies en bred plass. I nær framtid vil det bli utnevnt en egen ideologisk leder som tiltrer landsledelsen. Men de problemer vi har å kjempe med her heimeblir

ubetydelige når vi ser hen til den skjebnekamp som føres på Østfronten . « Vi er stolte over at norske akademikere fra første stund har deltatt i dette verdens

oppgjør. Når den ånd som besjeler disse våre kampfeller har gjennomsyret

hele det norske studenterliv, er det skapt en akademikerstand som er det nye Norge verdig», sluttet foredragsholderen . Studentfylkingen har no et utbygd apparat foruten ved Universitetet i Oslo, ved høgskolene i Trondheim , Bergen, Ås

og i München, og lederne for disse grupper redegjorde for arbeidet. Lands

propagandaleder, stud . jur. Paul Røer trakk opp retningslinjene for propagan

daen, og landsorganisasjonsleder, stud . med. Odd Teigene omtalte den sterke tilslutning studentfylkingen kan glede seg over, ikke minst fra de nye stu denter.

Ungdomsfylkingens særmøte i Klingenberg kino ble en begivenhet. Flere høye tyske gjester var til stede. Den store sal var fylt til siste plass da ungdoms 76

føreren , minister Stang med følge kom, og det ble kommandert giv akt. Lands propagandaleder Klemens Dahlseide ønsket velkommen . Skodespelar Einar

Tveito leste et dyptfølt dikt tilegnet våre falne, og i spontan tilslutning sang for samlingen «Jeg vil verge mitt land». Stabsleder Tidemand Ruud redegjorde for oppbyggingen av ungdomstjenesten. Gjentelandsleder Kirsten Saltvold rettet en varm appell til ungdommen om å være tapper og trofast i kampen

for den idé Føreren har gitt NSUF. Begeistringen vilde ingen ende ta da møte lederen opplyste at NSUF's tidligere landsleder, Bjørn Østring, var heime fra

fronten og vilde tale til forsamlingen. Hans mandige oppfordring til aktiv kamp for Norges sak vant dyp gjenklang.

På NS Bondegruppers særmøte som ble ledet av Eiliv Trahaug, holdt minister Fretheim foredrag om bondereisingens program . « Bondereisingens mål er hele folkets framtid og trivsel», uttalte ministeren , hvis foredrag ble mottatt med stort

bifall. Nestformannen i Norges Bondesamband, gårdbruker Aksel Berger, holdt

foredrag om organisasjonen , og til slutt gav landskvinnelederen, fru Ruth Herberg, en orientering om Norges Bondekvinnelag og understreket særlig den store oppgave kvinnene no har i arbeidet for Norges gjenreising. Trahaug

avsluttet møtet med en kraftig appell om å slutte opp om Norges Bonde samband .

Minister Riisnæs talte på NSH's særmøte og fremkastet tanken om opp rettelsen av en vinterhjelp også her i landet. Kontorsjef Paul Follegg talte

om at målet for Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon er å gjøre fellesskaps tanken levende for det norske folk . Han konstaterte videre at det hadde vært

Titusener av tilskuere hilste de deltagende avdelinger i den største uniformerte oppmarsj hovedstaden noensinne har sett.

77

en begeistret oppslutning om NSH og omtalte bl. a. organisasjonens siste tiltak : Familietilskudd til barnerike familier. Denne hjelpen er gitt ut fra det syn at alle folkefeller er like verdifulle for fellesskapet enten de er kroppsarbeidere eller åndsarbeidere . Derfor er det naturlig at NS prøver å verne om de verdi

fulle folkefeller og søker å utjevne sosiale misforhold . På det første av de to særmøter som ble holdt i Colosseum for politiske

førere, opplæringsledere, økonomiledere og organisasjonsledere, ønsket minister Fuglesang velkommen og introduserte professor Six fra Berlin som holdt et interessant foredrag om det internasjonale frimureri og understreket hvordan

denne fremmedartede innflytelse har ført vår verdensdel bort fra sin egentlige

utvikling. Denne gruppes særmøte om formiddagen på riksmøtets siste dag ble en særskilt begivenhet, idet Føreren og flere ledende tyske og norske personlig. heter var til stede. Minister Fuglesang holdt her et grunnleggende foredrag om den ideologiske oppdragelse.

På personalledernes særmøte i Folkets Hus gav kontorsjef Arveschoug en oversikt over personaltjenesten i praksis. Fylkespersonalleder Prahl Petter sen gjorde rede for arbeidet innen sitt virkeområde.

Første foredragsholder på særmøtet for presse- og propagandaledere var ekspedisjonsjef Willy Klevenberg som gav en oversikt over oppbyggingen av partiets propagandaapparat og gav en rekke instrukser i forbindelse med pro pagandaarbeidet. Han understreket videre det store ansvar hver enkelt

presse

og propagandaleder har i dag. Kontorsjef Osmund Thorsnæs talte om pressen i propagandaens tjeneste. Han fremhevet særlig at pressen i en nasjonal sosialistisk stat skal være et instrument i folkopplysningens tjeneste og gav for øvrig tillitsmennene en rekke nyttige råd og vink. Til slutt talte riks

propagandasjefen, minister dr. Gulbrand Lunde. Han klarla propagandaens betydning og trakk opp de linjer som må legges til grunn for opplysnings arbeidet .

Blant de mange tusen nordmenn som var samlet i Oslo under riksmøtet,

befant seg også representanter fra vår nasjonale bevegelses grupper i utlandet. I et særmøte som ble arrangert av Nasjonal Samlings Utenriksorganisasjon , del tok lederne for NS - gruppene i fem av de største tyske byer og i København. Møtet ble innledet med at professor Graarud leste en redegjørelse av direktør Fermann om utenriksorganisasjonens arbeid . De enkelte ledere gav deretter en omtale av de respektive gruppers virke i den siste tiden , og de mange oppgaver

en blir stilt overfor, ble inngående drøftet og nye planer utarbeidet .

Et av høydepunktene under riksmøtet var et tysk-norsk møte som ble arrangert i Universitetets Aula med tale av Gauleiter, Reichsstatthalter Wegener.

Ministerpresidenten, en rekke av ministrene foruten andre framstående tyske og norske representanter var til stede . Minister Fuglesang holdt en kort åpnings tale og gav ordet til herr Wegener som i et klart og utmerket framført foredrag 78

Æresgjester ankommer til minnehøytideligheten i Frognerparken.

redegjorde for NSDAP's og det tyske folks innsats i denne krig. Den tyske og den norske nasjonalsang avsluttet møtet . Et stort antall av landets håndverksledere var lørdag kveld sammenkalt

til et møte hvor lederen av Norges Håndverkerforbund, snekkermester Kjell Gundersen talte. Det forelå rapporter fra de forskjellige landsdeler som viser

at håndverkets menn slutter fast opp om sin organisasjon. På et påfølgende festmøte var ca. 200 håndverkere samlet til kameratslig samvær. Lørdag kveld ble det gitt en folkekonsert som var ment som en feststund

etter dagens mange arbeidsmøter, og som virkelig også ble det . Etter flere nummer av Stabsmusikken , spilte Hirdmusikken under kapellmester Jim Johannesens taktstokk den festlige « Rikshirdens Honnørmarsj » som fikk en

hjertelig mottagelse av publikum. Resultatet av den foregående kvelds store

spelmannstevne ble kunngjort: Felespilleren Ole Evju fikk minister Lundes stipend på 500 kr. til videre arbeid med det nasjonale felespillet. Felespillerne Einar Lund og Halvor Bråten fikk Noregs Ungdomslags stipend, og Høye Kvåle

fikk hedersprisen for det mest tradisjonsrike felespell — en hardingfele. Program met bød videre på opplesing, dans og musikk , og med tre hjertelige Heil og Şæl for Føreren sluttet det vellykte arrangement . 79

Tusener på tusener deltok i minnestunden . Sårede norske frivillige og falnes pårørende inntok æresplass sammen med de høye tyske og norske gjester.

I forbindelse med riksmøtet ble det søndag 27. september holdt festguds

tjeneste i Vår Frelsers kirke hvor biskop Lars Frøyland preket over dagens tekst og hadde valgt som emne : «Det nye og det gamle». Minnehøytideligheten for de falne, som fant sted i Frognerparken søndag middag, ble en gripende og uforglemmelig stund for alle de tusener som fikk over være den. Timer før høytiden begynte var den vakre parken svart av men

nesker, og nye tusener strømmet stadig til for å hedre de unge nordmenn som har latt sitt liv i skjebnekampen for et fritt og lykkelig Norge. Det lå en dyp og skjønn symbolikk i at Vigelands livsverk dannet rammen om denne begivenhet. Store formasjoner av Waffen SS, Den norske Legion, Germanske SS Norge,

yngres hirdavdelinger samt politiet, marsjerte under sine standarter og til klingende fanfarer inn i parken og tok oppstilling bak æres gjestene. Foran Vigelandsbrua stod tribunen med æresvakt av norske frivillige

rikshird, kvinnehird

og de

og flankert av avdelinger fra Førergarden. Under fanfarer av Stabsmusikken inntok Føreren sin plass. På ærestribunen såes Reichskommissar Terboven og

en rekke andre høye tyske gjester, samtlige ministre og andre representanter for partiet og staten. Til tonene av Griegs pompøse « Hyldningsmarsj» marsjerer

legionæravdelinger opp og inntar formasjon bak æresgjestene. Da de siste toner 80

av Griegs vidunderlige melodi «Våren» er dødd hen, bestiger minister Riisnæs talerstolen og minnes de falne i en dypt gripende tale. Minister Riisnæs' alvorsfulle, manende ord gjorde det sterkeste inntrykk

på alle, og enhver følte stundens alvor da han oppfordret forsamlingen til å ære de falnes minne ved et minutts stillhet. Så tonte fedrelandssangen, sunget av

tusener dypt grepne mennesker, i hvis sang kom til uttrykk den faste vilje til aldri å glemme dem som satte livet inn, men å fortsette kampen mot målet hvilke offer det enn vil kreves.

Etter minnehøytideligheten paraderte samtlige avdelinger for Føreren, og nok en gang ble Nasjonal Samlings styrke og kampfellenes tro , begeistring og målbevissthet ettertrykkelig fastslått. I spissen for defileringen kom Den norske Legions musikkorps i stram parademarsj og gjorde holdt og front mot æresgjestene. Første avdeling som

passerte Føreren var et kompani av Legionen. Som én mann vendte legionærene ansikt mot ham til hilsen , som Føreren gjengjeldte med hevet arm . Så fulgte

Germanske SS Norge under taktfast giv akt-marsj . Neste avdeling var et kom pani fra det norske ordenspoliti i paradeantrekk, og etter dem kom NSUF's forskjellige avdelinger bak en stor faneborg. Flaggene ble senket til verdig

hilsen og atter hevet etter forbimarsjen. Etter at unghirdmarinen hadde passert, avmarsjerte legionens musikkorps, og hirdmusikken inntok korpsets plass og fortsatte den taktfaste musikk for kvinnehirdens og rikshirdens tettsluttede

formasjoner. Etter kvinnehirden fulgte hirdens flykorps, og så kom avdeling etter avdeling av staute hirdmenn fra samtlige regimenter . Det var et impo

Frontkjempere danner æresvakt ved talerstolen . 6

81

Føreren hilser de defilerende avdelinger i Kirkevegen, nerende syn å se solkorsbanner .

disse politiske soldater paradere for sin Fører under det svarte

Avslutningen på defileringen dannet avdelinger av Førergarden, — kjekke, velvokste gutter i flotte paradeuniformer. Defileringen gjorde et overveldende inntrykk på tilskuerne som fylte hele Kirkevegen. Den gav det mest overbe

visende bilde av Nasjonal Samlings sterke og uopphørlige vekst. Tusener på tusener av mennesker som overvar den flotte mønstring, fikk en levende forståelse av den veldige og fast sammensveisede front som i dag står i ferd med å gjenreise landet vårt.

82

Minister dr. Gulbrand Lundes tale på Kulturmøtet

25. september 1942

Det kan for mange kanskje synes rart å innkalle et kulturting under slike forhold som dem vi i dag har. I Europa utkjempes en kamp på liv og død, vårt land er trukket inn i krigen, og vårt næringsliv er utsatt for en voldsom påkjen ning som stiller de største krav til hver enkelt av oss . Men det vilde være helt galt å bedømme situasjonen bare ut fra de ytre hendelser som vi opplever fra dag til dag. De ytre ting, om de kan synes oss aldri så store og dyptgripende,

er bare de synlige uttrykk for det store tideverv som Europas folk, og også vårt folk , er midt oppe i. I en slik skjebnetid er det ikke bare nødvendig å gripe regulerende inn i næringslivets mange problemer fra dag til dag. Det er også i bøy grad nødvendig å se hendelsene i dag som ledd i en større sammenheng, og så, ut fra den innsikt som et slikt større overblikk gir, trekke en bevisst og klar linje for vårt folks framtid .

Nasjonal Samlings program er i seg selv en slik konstruktiv plan som peker ut over dagen i dag, og som kan danne grunnlaget for nasjonens liv over en lang

framtid . Ministerpresidenten sa i sin historiske tale ved maktovertagelsen på Akershus slott 1. februar 1942 , at Nasjonal Samlings program var regjeringens program .

Det er derfor viktig og nødvendig at enhver som sitter med ansvar

i vårt land, setter seg inn i dette program og forsøker å forstå programmets dypere mening. Alle tenkende mennesker er vel i dag klar over det som også programmet gir uttrykk for : At vårt land er midt oppe i en skjebnesvanger

brytningstid . At den gamle tid aldri vil komme tilbake, hverken for vårt folk eller for de andre folk i Europa, skulde være klart for enhver. Krigen og

all

den nød og de vanskeligheter den fører med seg, er en ny tids fødselsveer. Vi skimter allerede konturene av et nytt Europa med en helt ny orden, som sikrer 83

Fra Kulturmøtet i Aulaen 26. september 1942.

et intimere samarbeid mellom de enkelte folk og en bedre utnyttelse av de mange

muligheter.

Det må være vår oppgave, ikke bare å søke å redde oss gjennom krisen og vanskelighetene, men vi må som kulturnasjon se vår fremste oppgave i å være med på å kjempe fram og å skape det nye. En slik oppgave krever at vårt folk viser en bestemt kulturvilje. Historien lærer oss at vi alltid finner en slik bevisst kulturvilje hos ethvert folk som enno har leverett mellom nasjonene.

Og i en brytnings- og nyskapningstid som den vi no gjennomlever, er det vik tigere enn noensinne å være seg bevisst denne kulturvilje, som i virkelig heten ikke er noe annet enn vårt folks vilje til å utvikle seg, det folket streber etter .

Christen Collin har uttalt at «det eiendommelige ved den menneskelige

kultur i alle dens former synes at være dette, at den enkelte menneskelige orga nisme vokser ud over sig selv, — dens livskraft strømmer ud over sine bredder.

Menneskelig kultur bestaar i dette, at have en større og større del af

sin livsrigdom udenfor sig selv, alene tilknyttet gjennem bevidstheden . Jo

mere af vor livskapital vi har udestaaende udenfor os selv, des mere har vi af kultur. Høi kultur er dette at det enkelte lille menneske kan omslynge hele den omgivende verden med sin menneskelige omsorg og sin vilje til vekst». Den store kunstner beriker sine omgivelser ved å skape en ny verden om

kring seg, den bildende kunstner så vel som dikteren. Og i musikken – den mest abstrakte kunstart — omspenner kunstneren hele verden med sine toner:

« Sind umschlungen Millionen diesen Kuss der ganzen Welt». 84

Kunsten er det høyeste uttrykk for et folks kultur, og kunstverket består langt utover det enkelte menneskes, ja, endog utover et helt folks liv . Enkelte

store kunstverk er i dag de eneste vitnesbyrd om tidligere folkeslag og deres liv. Men enhver kunstnerisk ytelse som vil ha varig verd, er alltid blitt til ved at kunstneren har gitt noe av seg selv, eller, som Gerhard Munthe uttrykker det : «Det nasjonale er et absolutt og bevislig fellesmerke for den monumentale kunst». Det er i første rekke gjennom kunsten, denne høyeste form for kulturlivet, at nasjonen skaper verdier som har betydning langt utover folkets eget liv .

Kunsten er internasjonal, fordi den kan oppfattes av alle kulturfolk , men et hvert folks kunst er nasjonal, fordi den kunst som er av blivende verd, bare

kan skapes ut fra folkets nasjonale egenart . Historien lærer oss derfor, at folkets

kulturliv må bygge på det nasjonale, at kunstneren må være tro mot seg selv , dvs. mot det folk og den rase han tilhører, og det er også dette som må danne

grunnlaget for nasjonens nyreising og for vårt arbeid med å sikre vår plass i det nye europeiske fellesskap.

I innledningen til Nasjonal Samlings program er dette formet slik : «Lik alle andre folkesamfunn som vil berge seg fra en alvorlig krise og gjenfødes, må også det norske folkesamfunn hente nytt liv fra det nasjonale grunnlag som det er bygd på . Solidaritetstanken , tidens skapende tanke, må gis nye former og nytt innhold i pakt med vårt folks kulturbærende og etiske verdier » . For å nå dette mål må vårt kulturliv, og i første rekke våre kunstnere, gis

muligheter til utvikling. Staten må, ved å stille store oppgaver, stimulere og oppmuntre kunstneren . Statens oppgave blir her av dobbelt natur . Den nega

tive side må være å hindre det skadelige og syke, utvekstene på vårt kulturliv, luke vekk ugraset og hindre at vår kulturmark blir overgrodd av fremmed artede vekster som kveler den nasjonale kultur.

Den positive side av statens oppgave blir å skaffe utviklingsmuligheter for alle de skapende krefter i folket ved stipend, god utdannelse og ved å søke fremmet kulturelle og kunstneriske oppgaver av slike dimensjoner som bare den autoritære stat med dens store muligheter kan stille .

Av enkelte slike oppgaver som skal løses i nær framtid, kan jeg nevne :

Utformingen av nasjonalparken ved Borrehaugene. Det vil om kort tid bli utskrevet en idékonkurranse for utformingen av dette område. Videre kan nevnes reisingen av Hamar Domkirke, som er besluttet av ministerpresidenten, og som også er av de mange oppgaver som vil bli stilt norske kunstnere. I forbindelse med Kulturtinget er besluttet opprettet et engere kulturråd . Kulturrådet oppnevnes foreløbig for ett år ad gangen , og det nye kulturråd

avløser departementets midlertidige, konsultative råd i kunstneriske spørsmål . Jeg nytter her høvet til å takke medlemmene av det midlertidige, konsultative råd, og i første rekke formannen , arkitekt Essendrop, for det arbeid de i det forløpne år har utført til fremme av vårt kulturliv. 85

Følgende er medlemmer av Kulturrådet : Forsking og vitenskap : Universitetets prorektor, prof. Adol Hoel . Skulptur:

Direktør for Statens Kunstakademi, prof. Wilhelm Rasmussen .

Maleri : Musikk : Litteratur og teater : Film :

Nasjonalgalleriets direktør, prof. Søren Onsager. Komponist David Monrad - Johansen . Forfatter Finn Halvorsen.

Arkitektur :

Filmregissør Leif Sinding. Byarkitekt F. W. Rode .

Presse :

Redaktør Johannes Knudsen.

Dette kulturråd vil i alle betydningsfulle saker som kommer inn under de her nevnte områder, fungere som Riksstyrets, og i første rekke Kulturdeparte mentets sjefs rådgivende organ. Men det er forutsetningen at Kulturrådets medlemmer også selv skal ta initiativet til fremme av den gren av kulturlivet

som de representerer, ved å fremkomme til Riksstyret med idéer og forslag til gjennomføring. I overensstemmelse med partiets program som forutsetter et fritt åndsliv med organisert selvstyre under statens tilsyn og kontinuerlig økonomisk støtte, er det også at riksstyret har besluttet å innkalle et kulturting av menn og kvinner som representerer de forskjellige grener av kulturlivet.

Hovedlinjene for Kulturtingets oppgaver ble trukket opp av ministerpresi denten i hans tale på førertinget i går.

Kulturtinget skal ikke være noen generalforsamling av formenn for de for

skjellige kulturorganisasjoner. Det skal være en arbeidende forsamling hvor hver enkelt føler ansvar for den gren av kulturlivet som han representerer.

De enkelte grupper skal oppta til behandling de aktuelle spørsmål og komme med sine forslag herom til Kulturrådet eller departementet. Kulturtinget skal også tjene som et utvidet rådgivende organ for Riksstyret og Kulturrådet i alle kulturlivets spørsmål . Kulturtingets medlemmer oppnevnes for ett år og Kultur

tinget kan også innkalles for å ta opp til behandling spørsmål av mer prinsipiell eller vidtrekkende art som gjelder hele vårt kulturliv .

Jeg ønsker medlemmene av Kulturrådet og Kulturtinget til lykke med det høye verv de er kalt til, og uttrykker håpet om at de alle må være seg sitt

ansvar bevisst og i sitt arbeid alltid la seg lede av den ene tanke å fremme vårt folks og vår rases interesser til gagn for vårt eget og våre rase beslektede folk .

Den nordiske rase har vært kulturskapende i Europa, og den europeiske kultur vilde være utenkelig uten den. Ved å fremme den nordisk -germanske

kultur fremmer vi derfor også den europeiske og dermed hele verdens kultur og utvikling. 86

Ministerpresidenten har besluttet, at det hvert år skal utdeles to kultur priser à 10 000 kroner for fremragende kulturell innsats . Etter forslag fra kultur rådet som har trådt sammen for å behandle dette spørsmål, har minister

presidenten etter Kulturdepartementets innstilling i regjeringsmøte den 24. september besluttet at den ene av disse skal tilfalle

professor Herman Harris Aall. Herr professor Aall ! I en tid da intellektualismen delvis dominerte vårt åndsliv og de kolde isolasjonstendenser til fremme av enkeltpersoners, gruppers eller klikkers interesser var frukter av den ateistiske ånd i store deler av vårt samfunnsliv,

trådte De fram som en forkynner av respekt for høyverdige idealer. Det ene flammende innlegg etter det annet for rettferdighetens ideal foreligger fra Deres hånd, og har nådd langt utover Norges grenser. Med Deres aldri sviktende sannhetskrav gikk De aldri på akkord, og har derfor i årrekker høstet profetens vanlige lønn, uforstående motstand og likegyldighet. Ved Deres innsats har

De skjenket vårt land kulturelle verdier som har fått og vil få grunnleggende betydning, ikke bare for vårt folks nyreising, men også for den kommende nye orden i Europa. Det er derfor en stor glede for meg å kunne få overrekke Dem statens høyeste

kulturelle anerkjennelse for Deres innsats, kulturprisen for 1942 . Etter Kulturdepartementets innstilling har ministerpresidenten videre besluttet å tiltre Kulturrådets forslag om at den annen pris skal tilfalle

professor Halfdan Strøm . Herr professor Strøm !

Gjennom Deres store innsats som kunstner har De skjenket vårt land verdier av blivende verd langt utover dette slektledds liv . De har også med Deres kunst båret Norges navn utover i den store verden. Stor fortjeneste har De også innlagt Dem ved Deres oppofrende arbeid for norske kunstnere. De mange tillitsverv De gjennom årene har innehatt, vitner best om Deres uselviske inn- , sats i vårt kulturliv. Som professor ved Statens Kunstakademi har De også

æren for med Deres rike kunstneriske personlighet å ha inspirert en rekke av våre malere til høy kunstnerisk innsats . Deres kulturelle innsats står som

et mønster for norske kunstnere , og det er en stor glede for meg i dag å kunne få overrekke Dem Statens høyeste anerkjennelse i form av kultur prisen 1942. 87

Minister dr. Gulbrand Lunde foretar utdelingen av kultur pridene for 1942 til professor Halfdan Strøm (øverst) og til professor Herman Harris Aall.

88

Jeg begynte med å si, at vårt land og hele Europa er inne i en stor nyskap ningstid , som stiller de største krav til hvert enkelt folk og hvert enkelt individ .. Den oppgave som stilles til det norske folk på kulturlivets område, er en dobbelt :

For det første å finne tilbake til seg selv, igjen å knytte kontakten med det nasjo nale og

nordiske i vårt folks gamle kultur og skape en moderne kultur med rot

i vår egenart. For det annet også på kulturlivets område å knytte kontakten med de andre europeiske, i første rekke med de rasebeslektede folk . Vi fort setter her den linje som er staket ut av noen av våre største kjempere i norsk åndsliv . Vi må ikke glemme at flere av våre store kunstnere, de var ikke bare nordmenn, de var også germanere, europeere. Det er nok her å nevne navn som Ibsen, Bjørnson og Sinding. Og i vår tid følger vår store dikter Knut Hamsun i deres spor. Gjennom samarbeid med våre germanske frender utvides

vår kulturkrets, og vi får som kulturfolk en større misjon. Måtte det da lykkes å løse alle de bundne skapende krefter i vårt folk , slik

at «Det skjulte Norge» kan tre klart fram i dagen og gjøre sin innsats i det europeiske kulturliv.

89

Ungdomsføreren, minister Axel Stangs tale ved NSUF's mønstring på Universitetsplassen 26. september 1942

Jeg ønsker alle i ungdomsfylkingen fra nær og fjern vel møtt til denne vår mønstring i Norges hovedstad under riksmøtet. Alle vi i ungdomsfylkingen takker vår Fører Vidkun Quisling fordi han er her blant oss og fordi han vil tale til oss i kveld .

Bare så vidt er mine medarbeidere og jeg nådd heim til dette riksmøtet.

Vi er nettopp kommet fra Wien, fra det store ungdomsmøtet. Enno står dagene der nede i levende erindring for oss, og vi er fylt av de mange og mektige inn

trykk og opplevelser. Jeg er glad for at jeg en dag som denne kan bringe min Fører, mine kampfeller i ungdomsfylkingen og all norsk ungdom en hilsen fra Wien og dermed fra ungdommen i alle de europeiske land som var represen tert der.

Jeg så i dannelsen av det Europeiske Ungdomsforbund det beste og soli deste grunnlag for det samarbeidende, enige og sterke Europa som må komme. Og jeg er etter møtet blitt enda mer bestyrket i min tro. Ungdommen er det

som må gjennomføre nyreisingen i de forskjellige land, — hva er da mer naturlig enn at denne ungdom samlet går i spissen når det gjelder å nyreise Europa og bevare og forsvare vår felles europeiske kultur ? Den iver som ungdommens representanter fra de forskjellige land la for

dagen og den vilje som ble vist til i fellesskap å løse ungdommens oppgaver og

problemer, gir et godt varsel om at det skal lykkes den unge generasjon å skape det nye Europa som vi alle med lengsel ser fram til.

Det gjør alltid godt, og i dag kanskje mer enn ellers, å se Norges farger utenfor landets grenser, og vi fikk ofte se dem i Wien. Bilen som møtte oss på 90

stasjonen , var pyntet med det norske flagg, og på hotellene hvor de utenlandske

gjester bodde og foran de mange ærverdige bygninger hvor møtene, forsam lingene og oppmarsjene fant sted, vaiet det norske flagg sammen med de andre nasjoners.

Men det som grep oss mest, var da vår fane sammen med de andre ble båret

i spissen for 10 000 Hitler - Jugend- gutter fra Wien . Med tusener av gjenter som espalier marsjerte de gjennom byens gater og forbi landenes utsendinger og andre

gjester. I denne flaggborg av europeiske faner var det vi fikk se vårt eget merke båret fram av en av våre staute bondegutter som kom fra en av våre stolteste fjelldaler. Så ofte i vår historie har vi hørt om våre merkesmenn fra dalene og bygdene. Det gav en trygg følelse å se denne representanten for Fjell-Norge, representanten for det ekte og sterke og opprinnelige bære fram merket vårt

der nede i dette gamle og også nye kultursentrum i Europa. Det var som om vi ved denne mønstring fra landets hjerte tok med oss og synte fram det beste og sterkeste vi hadde.

Ikke mindre betagende var det siste aftenen under kransnedleggingen på Heldenplatz da Norges krans med våre nasjonale farger ble båret fram og lagt ned sammen med de andre nasjoners kranser . Under sakte klokkeklemt ble

det forkynt at no kom den norske ungdoms krans, og så hørte vi Rikard Nord raaks sterke og manende toner i «Ja vi elsker» som stemningsfullt og vakkert

Norges ungdom — Norges framtid . 91

Ungdomsføreren taler.

lød utover byen, og som mer enn ord kunde fortelle om Norge, om dets kamp

og gleder, dets lengsler og mål . Men det var ikke bare disse ytre tegn på europeisk fellesskap som gjorde et slikt sterkt inntrykk på oss. Enda sterkere virket den oppriktige og ærlige vilje

til samarbeid som gikk igjen i de forskjellige arbeidsutvalg, hvis oppgave det var å planlegge og tilrettelegge det kommende samarbeid på de forskjellige felter. Etter selv å ha deltatt i rådslagning om landtjenesten, var det en opplevelse like etter møtet i Wien å komme til Posen og besøke våre gjenter og gutter som

der deltar i den germanske landtjenesten . Det var oppløftende å se i praksis hvor langt vi allerede var kommet. Samtidig med at jeg her bærer fram til Føreren og alle kampfeller i NS en hilsen fra det store ungdomsmøtet i Wien, har jeg også en hilsen fra våre kjekke representanter i den germanske land

tjenesten . I en liten by i nærheten av Posen var de siste søndag ettermiddag samlet til møte . Torget var vakkert innrammet av norske og tyske flagg

atter de norske farger og «Ja vi elsker» til avslutning. Et lite stykke Norge som jeg lovte å ta med en hilsen fra nettopp til partidagen. Vi har grunn til

å være stolte av gjentene og guttene der nede som på denne verdige måte viser 92

Norges flagg og ungdommens vilje til felles innsats. Jeg hilste på de aller fleste av dem og jeg lovte å ta med en hilsen fra hver enkelt til foreldre og slektninger, som jeg ber ta imot den på denne måten .

De har deltatt i mange forskjellige slags arbeid der nede . Kornet var no overalt i hus, og forberedelsene til neste års avling var i full gang. Vinterrugen ble nettopp sådd på de kolossale jorder. Det var Europas og dermed våre egen kornforsyning den norske ungdommen var med å sikre . Allerede et eksempel i praksis på det samarbeid vi nylig i Wien var blitt enige om å gjennomføre.

Det kan i dag ikke sies hvordan eller hvor vi utenfor landets grenser skal

være med på å bygge opp det nye Europa. Men, som vår Fører sa i dag på riks møtet, er det helt naturlig at vi nordgermanere medvirker til ordningen i det russiske rom, hvor våre forfedre også hadde sitt virkeområde. Som uttrykk for

vår vilje i den retning er vi med i den germanske landtjenesten. Jeg er sikker på at den norske ungdommen under sitt virke der nede vil bli klar over hvilke store oppgaver som venter på sin løsning i øst .

Snart i to år har norsk ungdom med våpen i hånd deltatt i den germanske

kamp, og stadig rykker nye frivillige ut, ikke minst førere i ungdomsfylkingen . Og våre gjenter og gutter i den germanske landtjenesten viser at også de yngre på sin måte er rede til å ta sin tørn . Vi må ruste oss til å ta vår del av den opp

gave som no foreligger, nemlig å skape et organisert, germansk samarbeid innen et samlet, sterkt og enig Europa.

At Norge innen det felles germanske og europeiske ungdomsarbeidet har fått som spesialoppgave å bearbeide det som kalles «Bauerntum und Land dienst » er av stor verdi for oss, fordi nettopp dette området bør være utgangs

punktet og grunnlaget for det kommende ungdomsarbeidet i vårt land. Minister dr. Lunde sa i går under åpningen av utstillingen «Norges Ny reising» at vi må igjen få fotfeste i norsk jord og natur og igjen bli oss bevisst

den enkeltes sammenheng med folk og rase. På dette naturlige grunnlag må det nye Norge bygges, moderne i sin form , men med rot i det gamle. Nettopp

denne linje er det vi vil følge i ungdomsfylkingen, fordi det mer enn noen annen er ungdommen som skal nyreise Norge .

Gjennom vår bondestand og vår bondekultur finner vi forbindelsen med vår historie, og her finner vi også i dag de beste verdier å bygge videre på. Professor Oscar Albert Johnsen sier i sin bok «Norges Bønder» at bonde

standens skjebne gjennom tidene, det er selve kjernen av det norske folks egen saga . De andre samfunnsklasser har skiftet, det er brudd på brudd i deres

historie, men bondestanden var alltid seg selv. Den holdt ut under alle omskift

inger. Gjennom den alene har vårt nasjonale liv i dag sin rot i urtiden . Landets videre oppdyrking, et sterkt og moderne jordbruk, en sterk og sunn bondestand bygget på vår gamle bondearv, må være fundamentet for Norges nyreising 93

Får vi et slikt grunnlag i orden, vil vi få kraft og styrke til på alle områder å utnytte våre muligheter og skape et sterkt og nyreist Norge, som i likhet med

tidligere perioder også kan gi overskudd til innsats utenfor landets grenser. Ungdommen har for sin del allerede tatt fatt etter denne linje. Gjennom arbeidstjenesten og landtjenesten søker den å bidra sitt til å skape dette grunn laget for Norges nyreising.

På denne måten er ungdommen også med i mataukingens tjeneste i onne og høstarbeidet. Hadde ungdomstjenesten vært innført for flere år siden, vilde vi i dag stått ganske annerledes rustet til i stor stil å sette inn skolebarn fra byene i høstarbeidet . «Det må settes kraft på gjennomføringen av den nasjonale ung

domstjeneste », sa Føreren i sin tale i dag. Jeg vil gjenta Førerens appell og bringe den videre til alle gjenter og gutter i den nasjonale ungdomsfylkingen. Med energi må enhver av dere ruste dere til å ta fatt på den oppgave som er betrodd dere .

For oss i ungdomsfylkingen er det en stor ting i dag å få følge og etter evne å støtte vår Fører Vidkun Quisling i hans utrettelige kamp for land

og folk .

I seks år har han slått til lyd for et organisert, germansk samarbeid, og enda lenger tilbake begynte hans kamp for å vekke det norske folk . Om igjen og om igjen

varslet han om den fare som truet oss på grunn av vår lettsindige og foreldede politikk. I tide gav han oss anvisning på hvordan vi skulde komme inn i et tryggere spor. Men den generasjon som hadde ansvaret, forstod bare i liten grad

hans klare framsyn, eller vilde iallfall ikke høre på ham. Sjansen til å fore bygge katastrofen lot de gå fra 94

seg.

Og no er, uten at Føreren hadde ønsket det slik, hele det gamle spill slått over ende, og vi har måttet begynne på helt nytt grunnlag. Og de som da skal hjelpe vår Fører, det er nettopp den nye generasjon – det er ungdommen . Vi er stolte over å kunne være med i fortroppen for Norges ungdom, for den ungdom som skal gjennomføre Norges nyreising. Vi er stolte over å kunne være med vår Fører i hans gigantiske oppbyggings

arbeider. Vi lover å gjøre hva vi kan for å støtte ham, og vi er sikker på at det vil lykkes ham å gjenreise landet vårt og gi det den plass det tilkommer i den

germanske og europeiske samling. Jeg er sikker på at med ham ved roret vil om ikke lenge det ønske gå i oppfyllelse som Aukrust slutter sitt dikt «Emne» med :

« Gjev det eingong måtte ljore blått i sky mot ein himmel blank og ny,

og med gufs og glans att rann morgonsoli over store, ville, fagre Norigs land».

95

3

Nasjonal Samlings ideologi Foredrag av NS generalsekretær, minister Fuglesang for partiets politiske førere og opplæringsledere i Colosseum 26. september 1942

Vår Fører har ofte holdt fram for oss i sine grunnleggende taler, at den som

fullt og helt vil forstå sin tid og de veldige begivenheter som no fullbyrdes, bør kjenne historien og øse av de lærdommer som historien gir oss . Når vi med dette for øye fordyper oss i menneskenes og folkenes historie,

kan vi med en gang fastslå en meget vesentlig kjensgjerning som gir oss nøkkelen

til forståelsen også av den tid vi no lever i : Den historiske utviklingen løper ikke som en rolig og jevn strøm gjennom tidene. Den historiske utviklings forløp er avbrutt av større og mindre kriser, med sitt ytre kjennetegn i kriger eller indre omveltninger. Men av og til kul

minerer den historiske utvikling i dyptgående utviklingskriser som griper inn på alle områder av menneskenes og folkenes liv, tvinger fram en omvurdering av

alle gamle synsmåter og får de mest vidtrekkende følger for samfunnets hele

ytre struktur. Oftest følges slike dyptgripende utviklingskriser også av ytre voldsomme begivenheter. Veldige kriger og blodige revolusjoner, verdensrikers

sammenbrudd og nye rikers grunnlegging.

Slike dyptgripende utviklingskriser benevner vi tidsskifter. Disse tids skifter danner de avgjørende skiller mellom de store historiske epoker i menneske

hetens historie , og et slikt dyptgripende, altomfattende tidsskifte er det nettopp vi ser fullbyrde seg i verden i dag.

Likesom de voldsomme ytre historiske begivenheter, kriger, revolusjoner og rikers sammenbrudd, bare er de ytre uttrykk for slike indre dyptgående tidsskifter i menneskenes historiske utvikling, således er det også i dag. Det veldige verdensoppgjør vi i denne tiden er vitne til, de voldsomme indre om veltninger som i disse årene fullbyrdes i land etter land verden over, den ytre nyordning i de enkelte land og i Europa som vi no litt etter hvert begynner å 96

ane konturene av, det er alt sammen bare de ytre kjennetegn på det veldige tidsskifte som i denne tiden er i ferd med å fullbyrde seg i Europa og med virk ninger som omfatter den ganske verden. Kanskje det største tidsskifte som den nordiske folkeætten har opplevd. En tidsepoke går i sin grav, og en ny fødes. En gammel tid med utbrukte og foreldede idéer og oppfatninger med politiske ledere og statsformer som er overfløyet av utviklingen selv, som er gått i forråtnelse, bryter sammen og slettes

ut, og en ny tid, et nytt Europa, en ny verden, stiger fram av slagmarkenes søle og kruttrøyk .

Et tidsskifte er i ferd med å fullbyrdes. Hva er årsakene til slike veldige tidsskifter ? Hvilke krefter er det som her virker ? Hvorledes fullbyrdes en slik veldig prosess? Den som leser historien med overfladisk blikk og ut fra en materialistisk vurdering av krefter og hendinger, vil uten tvil kun hefte seg i de ytre forhold . Han vil bare se de ytre begivenheter, de voldsomme kriger, de blodige revolu

sjoner, og han vil fastslå disse ytre kjensgjerninger som årsakene til de veldige omveltninger. Han vil med andre ord sette tingene på hodet

og

fastslå de ytre

virkninger av de veldige krefter som her virker, som årsakene til de grunnleggende omveltninger som følger i de ytre begivenheters spor .

Vi som ser tingene ut fra en nasjonalsosialistisk livsoppfatning vet bedre. Vi vet at kreftene som virker i verdensutviklingen både er av åndelig og av

Fra særmøtet i Colosseum for politiske førere og opplæringsledere. 7

97

materiell art, men vi vet at de åndelige krefter er de styrende, vi vet at det er de åndelige krefter som driver verdensutviklingen, ikke de materielle. Vi vet at det er idéene som styrer verden .

Vi vet at de store tidsskifter i historien i langt sterkere grad skyldes idé kamper enn de ytre materielle krefters spill. Vi vet at enhver ytre samfunns

oppbygging, enhver ytre organisering og oppbygging av samfunnet har som sin forutsetning og sitt grunnlag visse bestemte grunnleggende prinsipper og idéer, visse bestemte etiske og moralske synsmåter, et bestemt syn på tilværelsen,

på menneskets plass i tilværelsen og menneskets forhold til naturgitte begreper som nasjon og rase, kort sagt, en bestemt livsoppfatning. 1

De veldige ytre begivenheter og tidsskifter i menneskehetens historie er det ytre uttrykk for en indre spenning som skyldes kampen mellom et gammelt og nytt livssyn. Det tenkende menneske har alltid strebet etter å oppnå et helhetssyn på livet og tilværelsen og på menneskets plass i tilværelsen .

Denne trang til å nå fram til et fast og altomfattende livssyn, en livsopp

fatning, er den kraft som har drevet alle de store tenkere og forskere i kulturens historie .

Bakom all ærlig forskervilje og vitenskapelig arbeid ligger alltid denne

trangen til å nå fram til et helhetssyn på tilværelsen og menneskets plass i tilværelsen , til å fatte meningen og hensikten med livet, til å « råde livets gåde».

Gjennom vitenskapens landevinninger, gjennom forskingens resultater

skapes grunnlaget for den livsoppfatning, det verdensbilde som er det gjeldende i enhver større tidsepoke i menneskehetens historie, og ut fra dette verdens bilde, denne livsoppfatning, springer de grunnleggende idéer og prinsipper som menneskesamfunnene bygges opp på . Dette er uomtvistelige kjensgjerninger som enhver som studerer folkenes og kulturens historie, gang på gang vil kunne se de ytre beviser på.

Men gjennom vitenskapens forskerarbeid , gjennom den ubønnhørlige og jernharde utviklingens lov som også virker på vitenskapens område, skapes også forutsetningene for endringene i denne livsoppfatning og i verdens bildet.

Ethvert ærlig forskerarbeid tar som nevnt sikte på å nå fram til erkjennelse,

til klargjøring og forståelse av de evige naturens lover, de grunnleggende krefter som virker i tilværelsen og på grunnlag av denne erkjennelse å nå fram til en livsoppfatning og et verdensbilde som er i pakt med naturen selv, som bygger

på de evige og uforanderlige lover som virker i naturen og tilværelsen . Vitenskapens forskerarbeid bæres av de mange, men hos noen få, hos de gudbenådede geniale enkeltmennesker, de åndelige førere i menneskenes histo 98

riske utvikling fortetter vitenskapens resultater seg til en almengyldig livs oppfatning, til en idé som griper massene, og som gjennom sine praktiske konse

kvenser på alle områder av menneskenes liv fullbyrder den åndelige og materi elle omveltning, skaper tidsskifter, grunner tidsepoker.

En grunnleggende og epokeskapende idé i menneskehetens historie bygger således alltid på et bestemt livssyn, en livsoppgave, og idéen utvirker seg igjen i de grunnleggende prinsipper for samfunnets struktur og oppbygging og i de etiske og moralske prinsipper som samfunnet bygges opp på . Disse kjensgjerninger gir oss nøkkelen til forståelsen av de tidsskifter

vi i vår generasjon gjennomlever i Europa og verden .

Det er en ny livsoppfatning, en ny idé som bryter seg fram gjennom blod og kruttrøyk. Det er et nytt syn på tilværelsen og menneskets plass i tilværelsen , et nytt syn på begreper som individ , samfunn , folk og rase, et nytt syn på den historiske utvikling, nye etiske og moralske grunnprinsipper for menneskenes

den nasjonalsosialistiske idé og livsoppfatning. På alle områder av menneskenes liv og tilværelse griper denne nye tids

liv og samvirke i verden,

idé inn og framtvinger en omvurdering av alle verdier, en nyordning og nyopp

bygging sosialt, kulturelt og økonomisk . Det nasjonalsosialistiske samfunn og nyordning tar form .

Et av de grunnleggende prinsipper, ja, det grunnleggende prinsipp i den nye

tids livsoppfatning, utvirker seg i synet på rasen og rasens plass i menneskehetens

historiske utvikling. Nasjonal Samlings livsanskuelse bygger som nasjonal sosialismen på den rasebetingede historieoppfatning, i motsetning til liberalismen

og dens utvikling i marxismen , som bygger på den materialistiske historie oppfatning.

Den rasebetingede historieoppfatning tar sitt utgangspunkt i rasen, folke ætten , og bygger sitt syn på de epokegjørende vitenskapelige resultater som raseforskingen og rasebiologien er nådd fram til i løpet av de siste par genera sjoner.

Gjennom raseforskingens avdekking og klarlegging av den nordisk -ger manske rasen, dens plass i verdensutviklingen, dens statsdannende

og kultur

skapende egenskaper og innflytelse på den historiske utvikling er vi nådd fram til en helt ny erkjennelse av begrepet rase, og rasens plass i den historiske utvik

ling. Gjennom rasebiologiens resultater er de byggende og destruktive krefters virksomhet innenfor samfunnet klargjort, og de grunnleggende naturlover som her virker, blitt klart erkjent.

Disse raseforskingens og rasebiologiens resultater betinger et helt nytt

syn på den historiske utvikling, på menneskesamfunnet og dets funksjoner og mål, på individet og individets plass i tilværelsen , på folkefellesskapet og folke fellesskapets funksjon i forhold til enkeltmennesket og rasen. 99

Før vi går videre er det nødvendig å stanse opp ved begrepet rase. Skal vi fullt ut kunne forstå nasjonalsosialismens syn på rasen og rasens sentrale plass

i den historiske utvikling, må vi først gjøre oss det klart hva vi overhodet mener med begrepet rase. La oss i den forbindelse se på hvorledes en av de fremste europeiske rase

forskere, tyskeren professor Günther, definerer begrepet rase : «En rase framstiller seg som en menneskegruppe, som atskiller seg fra en hver annen (på samme måte sammenfattet) menneskegruppe gjennom den fore ning av legemlige kjennemerker og sjelelige egenskaper som er særegne for den, og alltid påny avler individer av samme art. En rase er altså en i sig arvlike menneskegruppe.

Den som på denne måte

har klart forestilt seg rasens vesen, den må straks innse, at det neppe

vil være

mulig å finne en rase noe sted på jorden som samlet menneskegruppe. De menneskegrupper som er forbundet til ett folk gjennom like språk, gjennom like seder og skikker eller lik tro, danner med knapt noen unntagelse rase blandinger, ikke raser. Alle europeiske folk er raseblandinger i hvilke alle raser

i Europa eller ihvertfall flere av Europas raser er representert i bestemte mengde forhold ren og blandet med hverandre. Det som er forskjellig fra folk til folk, det er rasevitenskapelig betrak tet · kanskje ikke rasen, men blandingsforholdet i rasen. I raseblandingen i det ene folk er den ene eller flere raser sterkere representert enn i raseblandingen i det annet folk » .

Etter denne professor Günthers definisjon gis det således i dag intet 100 %

rent germansk folk . Dette må dog ikke forlede oss til den falske oppfatning, at de nasjoner som vi i dag sammenfatter under begrepet « germanere » , i virke ligheten ikke er germanere .

For det første er den innblanding av ikke germansk blod som har funnet sted i det germanske raseområde rasebeslektet blod, og disse ikke-germanske blodselementer er blitt « germanisert» gjennom en mangetusenårig biologisk Dernest er det ikke det avgjørende om en nasjon er 100 % ren germansk, det avgjørende er at den er overveiende germansk . Det avgjørende er at befolkningen i det område av Europa som vi i dag benevner det germanske, er overveiende germansk biologisk sett og praktisk talt like utvikling.

renraset som våre fedre var det under de store folkevandringer, er germansk

i sitt livssyn, i ånd og innstilling, i evner og anlegg, reagerer germansk på ting og forhold .

Dette berettiger oss til å fastslå som en kjensgjerning, at de nasjoner som vi benevner de germanske, tilsammen utgjør en samlet rasegruppe, og like overfor

de øvrige rasegrupper i Europa trer fram som den germanske rase, av evner og anlegg, ånd og innstilling like germansk som fedrene da de brøt opp fra sine

bosteder ved inngangen til de store folkevandringers epoke og oversvømte 100

hele det europeiske kontinent og dannet de nasjonalstater som består enno i dag. Rasen er altså et naturgitt begrep. Det er en kjensgjerning at det i verden eksisterer forskjellige raser, og likesom de enkelte individer og nasjoner er for

skjellig utstyrt fra naturens side med hensyn tit.evner og egenskaper, er rasene

det også. Sett i relasjon til utviklingen og framskrittet gis det verdifulle raser, mindre verdifulle og lavtstående raser.

Såframt vi bekjenner oss til utviklingens prinsipp og ser hele den historiske utvikling som en veg framover og oppover mot høyere livsformer,mot en større grad av lykke og rettferd for den enkelte og for folkene, henimot livsformer som gir størst mulig fri utfoldelse for de skapende krefter som bor i den enkelte og i

nasjonene og rasene, må vi også anerkjenne det prinsipp, at de dyktigste indi vider innenfor de enkelte folk og de best utrustede nasjoner og raser innenfor rammen av verdensfellesskapet har rett og plikt til å innta lederstillingen i denne utvikling, under ansvar like overfor historien selv.

Dette er førerprinsippet i videste forstand, førerskap under ansvar. Vår umiddelbare erkjennelse og raseforskingens og rasebiologiens resul tater i de siste generasjoner viser oss videre, at all kultur, all åndelig og materiell framgang, ikke er isolerte fenomener som skyldes en eller annen mystisk natur

kraft som er undradd vår erkjennelse. Vi kan tvertimot umiddelbart fastslå som en naturgitt kjensgjerning, at all kultur er betinget av de evner og egen skaper som de folk er i besittelse av som er bærere av kulturen . Kultur er et

direkte resultat av rasens kulturskapende egenskaper. Kulturen er avhengig av blod og rase. Kulturen utvikles og blomstrer så lenge den bæres av folk , eller ihvertfall

av et lederskikt, som bevarer sine kulturskapende raseverdier og egenskaper fra undergang gjennom folkedød eller raseblanding. Går de folk til grunne som er skaperne og bærerne av kulturen, vil kulturen

selv gå til grunne før eller siden, men uvegerlig vil de skapte kulturverdier gå til grunne . Bare gigantiske rester og ruiner vil stå tilbake som tause og ofte uforståelige vitnesbyrd om at her levde og blomstret en gang en strålende kultur båret av en høyt utviklet og kulturskapende rase. Historien selv viser oss en

mengde eksempler på dette. Den rase som framfor noen annen har vært skaperen og bæreren av kultur i de viktigste strøk av jorden, den rasen som framfor noen har vært og er i be

sittelse av kulturskapende og statsdannende egenskaper og anlegg, er den rasen vi selv tilhører, den germanske rase, eller, i videre forstand, den store nordiske rase. Denne rase er i virkeligheten uten sidestykke i historien med hensyn til kulturskapende egenskaper. Den er en avgjort førerrase, en herskerrase . 101

-

Hva enten vi vender oss til den indiske kultur eller den persiske, eller vi tenker på de strålende kulturer i Lilleasia og Orienten eller den hellenske og den romerske kultur, over alt kan vi konstatere at disse kulturer har vært skapt av

båret av erobrerfolk av nordisk ætt, folk av vår egen stamme, som fra rasens urheim i nord er trengt ned i de forskjelligelandområder og har grunnlagt mektige

og

erobrerriker og statssamfunx'der, og ved møtet med de rike naturverdier i de sydligere himmelstrok . har utfoldet en voldsom kulturskapende ekspansjon.

Det samme:gjelder i enda sterkere grad den verdensomspennende kultur krets vi i dag tilhører, den nordisk vest-europeiske kultur. Den germanske rase, som vi selv tilhører, utgjorde i forhistorisk tid den nordligste del av den store nordiske rase hvis urheim var foruten Skandinavia

og Nord - Tyskland, store deler av Midt- og Syd - Tyskland, de områder av Øst Europa som i dag utgjør Polen, visse deler av Russland. I dette urheim har

den nordiske rasen levd helt siden den siste istid. I disse strøk , tett oppunder den store breen og under de harde klimatiske- og naturforhold som dengang

hersket i disse områder, har den etter hvert gjennom hard utvelgelse fått de

utpregede rasekjennetegn som særpreger den nordisk-germanske rasen. Fra dette utstrålingssentrum er i årtusenes løp bølge på bølge av nordisk - ger manske erobrerfolk trengt østover, sørover og vestover, tusener av år før den

siste store bølge som vi kjenner som de store germanske folkevandringer ved inngangen til vår kjente historiske epoke. Disse folkevandringsbølger er nådd fram til de ytterste områder av verden og skapte mektige erobrerriker, som har dannet grunnlaget for strålende kultur, men som igjen litt etter hvert som følge av at det nordisk -germanske leder

skikt ble oppslukt av de laverestående rasefremmede folkemasser, igjen er gått til grunne.

Som de siste veldige utvandrerbølger fra det nordiske kjerneområde kjenner

vi fra historien de store folkevandringer som danner innledningen til Europas 2000 -årige nyere historie fram til denne dag, videre nordgermanernes ekspansjons bølger gjennom vikingertogene i Austerveg og Vesterveg som dannet grunnlaget for noen av de største germanske statsdannelser i Europa, det britiske rike

det russiske keiserrike og seinere det samlede Italia. Den utvandrerbølge fra Nord-Europa som dannet innledningen til og grunnlaget for koloniseringen og oppbyggingen av det amerikanske kontinent og de europeiske store koloniriker som er skapt i nyere tid, kan vi også betrakte som folkevandringsbølger sprunget fram fra den germanske urheim .

Når vi betrakter den historiske utvikling med disse kjensgjerninger for øye, tvinges vi altså til å fastslå at den germanske folkeætten , framfor noen andre, har hatt en verdenshistorisk misjon og oppgave . 102

Den har framfor noen andre vært bæreren av sterke statsdannende og

kulturskapende egenskaper og må i det hele, selv om vi betrakter den rent

nøkternt, sees som den ypperste frambringelse i menneskehetens utvikling. Den germanske rase er en utpreget fører- og herskerrase som gjennom de egenskaper jeg nettopp har nevnt, har skapt ordnede rettssamfunn i de forskjel ligste områder av verden og derigjennom grunnlaget for den veldige kulturelle utvikling og sivilisasjon som i dag er hele verdens felles eie. Vi tvinges til å erkjenne at såframt denne rasen går til grunne, vil verden igjen falle tilbake til anarki og oppløsning, og den ypperste kulturframbringelse verden har sett, vil gå til

grunne .

Undersøker vi nærmere disse rike nordiske kulturdannelser som i tidligere

tider er blomstret fram og igjen gått til grunne, kan vi fastslå visse grunnleg gende kjensgjerninger av betydning for hele vårt historiske grunnsyn.

Historien viser oss at de inntrengende stammer av vår egen folkeætt som var bærerne av disse kulturer, under sitt samkvem med urfolk av lavere raser,

litt etter hvert blandet blod med disse og i kraft av sin tallmessige underlegenhet litt etter litt forsvant i de opprinnelige befolkningsmasser. Den historiske og arkeologiske forskning har enn videre kunnet påvise at begynnelsen til kulturens stagnasjon, den overgang til stivnede og utartede reminisenser av en opprinne

lig levende og blomstrende kultur, og sluttelig dens undergang og utslettelse,, nøyaktig kan tidfestes til det øyeblikk da det kulturskapende lederskikt mistet sin rasebevissthet, opphevet sin isolasjon fra den omboende urbefolkning og blan det blod med denne.

Historien selv viser oss altså, at betingelsen for at en kulturkrets skal bestå,

blomstre og utvikles videre oppover mot de største høyder, helt og holdent er betinget av at rasen og rasens kulturskapende egenskaper bevares gjennom bevaringen av det blod som er disse egenskapers utspring og forutsetning. Ser vi på utviklingen med disse kjensgjerninger for øye og ut fra rasens synsvinkel, kan vi se, at menneskehetens historie er et gigantisk drama, en kultur kamp, en rasekamp. Den nordiske rasen og den nordiske verdenskulturen må kjempe eller dø. Vår folkeætt må bli seg klart bevisst disse historiske kjens gjerninger og trekke de fulle og hele konsekvenser av dem. Den må bevare

sine kulturskapende og statsdannende egenskaper mot de vedvarende angrep gjennom ytre raseblanding og indre degenerasjon som er stadig virkende krefter i den historiske utvikling. Den må beseire disse krefter, lære å forstå og erkjenne naturens lover på dette område tilbunns, og lære å leve etter denne erkjennelse. Vi har tatt det som en selvfølge, vi som tilhører den vest-europeiske, nordiske kulturkrets i dag, at vår verdenskultur vil fortsette å bestå og utvikles

og at de nordisk -europeiske folkene fortsatt vil inneha lederstillingen i verden. Vi har ikke tidligere gjort oss det klart, at det virker en evig naturlov som sier 103

at livet er kamp. Den enkelte, folkene og rasene må kjempe eller dø. Alle er obringer må stadig erobres på ny gjennom hard kamp. Alle posisjoner som er

vunnet gjennom fedrenes harde og målbevisste kamp for tilværelsen, må kjempes

om igjen og igjen, gjennom hvert eneste slektledd. Med kamp mener jeg ikke bare krigerske avgjørelser med sverdet i hånd, skjønt også denne form for kamp i harde tider er nødvendig men jeg mener kampen for tilværelsen imot alle de veldige, gigantiske krefter som vil overvelde oss og knuse oss.

En stor og grunnleggende sannhet består av betydning for hele vår eksistens og utvikling som enkeltmennesker og som folk . Den nemlig, at selvoppholdelses driften i mennesket, livsviljen , ikke bare er innskrenket til individet, den om

fatter også slekten og nasjonen , og i videre omfang omfatter den folkeætten , rasen .

Det er en kjensgjerning som ingen kan løpe fra, at går nasjonen til grunne, da går også den enkelte slekt og det enkelte individ til grunne. Med andre ord, nasjonens eksistens, bestående og utvikling er grunnbetingelsen for det enkelte

individs eksistens. Men en enda større og urokkelig sannhet er det, at går rasen til grunne, bryter den kulturkrets som vi rasemessig tilhører, sammen , da går dermed også de enkelte nasjoner og med dem individene og etterslekten til grunne.

Det hersker således et naturgitt skjebnefellesskap mellom alle folk som til hører den samme rase, et skjebnefellesskap som intet folk kan unndra seg, uten at det får følger for det selv.

De europeisk -nordiske folkenes lederstilling i verden, deres høye kulturelle og materielle standard er altså skjebnesvangert knyttet sammen med vår rases beståen og lederstilling i verden. Vi har av naturen eller forsynet intet brev

på at denne lederstilling for all framtid skal innehas. Naturen og forsynet henviser oss til å kjempe for vår eksistens og lederstilling. Vi står overfor valget, enten å ta kampen opp , eller å gå til grunne, vi selv og våre etterkommere etter oss .

Og det valget er lett for et folk som ikke gjennom degenerasjon og for kvakling har mistet sin sunne livsinnstilling og sin livsvilje. Men skal eksistenskampen ikke bli en kamp med vindmøller , må vi være

klar over hva kampen gjelder, og vi må sette våre krefter inn i livskampen der og på den måte som fører til det mål vi tilsikter.

Vi er av utviklingen og historien selv henvist til å kjempe og å bringe våre offer for den felles nordiske, germanske kulturkrets og sikringen av den. Vi må i vår egen interesse gå inn for å sikre og verne det som er de felles germanske

og europeiske interesser og mål. Vi er av skjebnen selv henvist til å gå inn for disse, eller å gå til grunne. Og dette syn, denne oppfatning, den rasebetingede 104

historieoppfatning må betinge vårt hele syn på og innstilling til den gigantiske

kamp som no utkjempes i Europa, og særlig på fronten mot øst, mellom en gam mel og ny tid. Denne kampen er ikke en maktkamp mellom europeiske stormakter. Det

er selve Europa og vår folkeætts skjebnekamp. En kamp mellom på den ene siden en gammel og utlevd tid og alle de internasjonale krefter og interesser som betyr undergang og ødeleggelse for vår folkeætt og vår kultur, og på den andre siden framtiden og den nye tids tanker, idéer, organisasjoner og menn, kamp for selve vår rases framtid og vilje til liv, vår vest-europeiske kulturs fortsatte beståen og lederstilling. Aldri er dette faktum trådt klarere fram , enn den 22. juni i fjor, da den tyske hærmakt, i forbund med de fleste land på det europeiske fastland, rettet sitt drepende støt mot den jødisk -asiatiske bolsjevisme som stod ferdig til å sprenge inn som en flodbølge over Europa og dermed utrydde vår rase, bryte

ned og slette ut den ypperste kultur verden til no har sett. Den er ikke nordmann som ikke i bunnen av sin sjel føler og forstår den skjebnekampen som no utkjempes, som ikke med sitt hjerte er med den norske

ungdommen som i Regiment Nordland og i Den norske Legion setter livet inn for sitt folk , for Europa og for framtiden . De aller, aller fleste i vårt folk forstår det. Det gjelder bare at de følger sine instinkters tale, rasens røst. Vår plass er ikke på den bolsjevikiske siden i denne skjebnekampen, eller

hos dem som allierer seg med og støtter bolsjevismen i dens forsøk på å bryte inn over Europa og å legge vår kultur øde. Vår plass er på den germanske siden av denne fronten . Vi kjemper for Europa og Norden, for den kultur våre

fedre skapte og som vi selv bekjenner oss til, og derigjennom kjemper vi for vårt dets plass og framtid i det nye, stornordiske Europa .

eget folk og

Dette rasebetingede syn på historien og utviklingen og på vårt eget folks

plass og oppgave i denne utvikling som jeg her har gjort rede for, danner kjerne punktet i Nasjonal Samlings livsoppfatning og idé. Ut fra denne grunninn stilling springer så synet på alle de aktuelle politiske oppgaver vi som bevegelse er stillet overfor når det gjelder den indre politiske utvikling. Ut fra denne

grunninnstilling er bevegelsens konkrete politiske program utformet. Det er unødvendig ved denne anledning i detaljer å gå nærmere inn på hvorledes denne nyordning skal skje og etter hvilke linjer. Dette er alt sammen

kommet til klar utforming i NS politiske program . Kort kan sies, at vi vil et solidarisk norsk folkesamfunn hvor fellesnytten

går foran egennytten , vi vil gjennomføre en sosialordning som skaper rettferd,

og som framfor alt er i stand til å utløse alle de gode byggende krefter som bor i det norske folk og likerette disse krefter i felles innsats for det norske folk og

dets framtid og for det germanske fellesskap. 105

Vi vil frigjøre det norske folks økonomiske liv fra gullets herredømme

og bygge opp vårt næringsliv og vår pengepolitikk på arbeid og arbeidets resultat som de store verdimålere.

Vi vil bane vegen for de kulturskapende krefter som bor i det norske folk, og derigjennom gjøre vår innsats i det germanske fellesskapet. Vi er oss bevisst at dette fellesskapet skal bygges organisk opp på de enkelte

germanske folk . De germanske nasjoner er naturgitte historiske kjensgjerninger, og det er ikke vår oppgave å avnasjonalisere det norske folk , det er tvert imot vår oppgave å beskytte vår egenart og våre nasjonale evner og egenskaper fra

enhver artsfremmed innflytelse, som bare vil bety at disse evner og egenskaper og vår egenart går til grunne.

Det er som nordmenn vi kan og skal gjøre vår innsats i det felles germanske. Det er den årtusengamle norske kulturarven vi skal bringe med inn i det

ger

manske storfellesskap, og det er på dette grunnlag at vi skal virke ytende og skapende og gjøre vår innsats i det felles germanske samarbeid og derigjennom fremme de felles germanske interesser . Det er mange nordmenn som i dag enno ikke forstår hva kampen gjelder. Våre motstandere kan stort sett inndeles i 3 hovedgrupper. Vi har for det første alle dem som i dag bevisst trer i de krefters tjeneste

som vil ødelegge den germanske rase og derigjennom det norske folk , dvs.

regelrette agenter for bolsjevikiske og vesteuropeiske jødiske interesser . Disse våre motstandere som ikke vil la seg belære og ikke vil la seg over bevise, men som bevisst og med full hensikt trer i disse krefters tjeneste, mot

disse motstandere tar vi kampen opp hensynsløst og med alle midler, og disse motstandere vil vi ødelegge og likvidere. De utgjør imidlertid i virkeligheten bare et lite fåtall av dem som i dag er våre motstandere.

Vi har to andre grupper av motstandere, og det er disse grupper som i dag utgjør hovedmassen av det norske folk . Det er de av våre motstandere som ut

fra en misforstått nasjonalfølelse og uten tvil også drevet av idealistiske beveg grunner lar seg bruke til å bekjempe Nasjonal Samling og sitt eget folks interesser. Deres innsats skyldes uvitenhet og ikke ond vilje. Svært mange av dem tror fullt og fast at de varetar norske interesser og kjemper for Norges sak når de i dag bekjemper NS og nyordningen og bekjemper våre tyske germanske brødre . Den tredje store gruppe er alle dem som er nøytralt innstilt, som er villige til lojalt å gjøre sin innsats i saklig arbeid for derigjennom å bidra til at det

norske folk kommer igjennom den trengselsperiode som vi i dag gjennomlever, uten å reflektere videre over hva kampen gjelder og hvilke mål kampen har. Disse to store hovedgrupper skal vi ikke uten videre støte fra oss. Det er tvert imot vår oppgave å få den store mengde av det norske folk og lojalt inn 106

stilte nordmenn til å forstå at den veg Nasjonal Samling følger er Norges veg og betyr sikring av det norske folks eksistens og framtid . Vi må bygge bru over til disse store grupper av det norske folk . Vi må vinne dem til ærlig samarbeid for varetagelsen av våre nasjonale interesser. Men skal vi kunne overbevise disse våre motstandere at deres standpunkt

i dag er uriktig og bare fører til folkets forderv, da er det nødvendig at vi søker å forstå dem, søker å analysere de beveggrunner som driver dem, for ad over bevisningens veg å søke å få dem til å forstå at disse beveggrunner er falske, og at de ut fra sin misforståtte nasjonalfølelse motarbeider det norske folk og dets framtid .

Denne gruppe består av mennesker som tidligere aldri har beskjeftiget seg noe større med politikk og politiske spørsmål. De har tidligere avfunnet seg

med den liberalistiske styreform , på tross av at de i en viss utstrekning har vært klar over de store mangler som klebet ved dette system, og de ødeleggende krefter som virket innenfor denne styreform . De er i virkeligheten i nøyaktig

like stor grad som oss selv fylt av ønsker om å skape en ordning som betyr sosial rettferd , og en løsning av alle de problemer som det demokratisk -libera listiske samfunn var stilt overfor.

For dem er imidlertid det rasebetingede syn på den historiske utvikling fullkomment fremmed . De har aldri stiftet bekjentskap med det. De har aldri visst hva det er. De har gjennom år ligget under for den systematiske propa

ganda og agitasjon mot Tyskland og mot nasjonalsosialismen som ble ført også

i vårt land under ledelse av de internasjonale jødiske bolsjeviker i Moskva, New York. De tror fullt og fast at nasjonalsosialismen betyr bar bari, diktatur og undertrykkelse, de tror at drivkreftene i den nasjonalsosia listiske bevegelse er onde og bare tar sikte på å nå fram til makten gjennom rå

London og

vold og terror .

De trodde før krigen fullt og fast at det i Tyskland hersket sosial nød og

elendighet, at alle menneskerettigheter var opphevet, at alle kulturelle be strebelser ble trådt under fot og utryddet, og at det hele ledet henimot barbari

og den dypeste undertrykkelse.

På den annen side tror de fullt og fast på den demokratiske propagandas fraser. De tror at demokratiet betyr frihet og materiell velstand, til tross for at de ved å betrakte forholdene i de store vesteuropeiske demokratier, av kjens gjerningene selv måtte bli overbevist om at disse propagandafraser ikke holder

mål, at liberalismen tvert imot fører til klassekamp og indre oppløsning, til arbeidsløshet og sosial nød og elendighet, til jødisk kapitalistisk utbytning

og til syvende og sist til fullstendig oppløsning og sammenbrudd . En ting skal vi imidlertid ikke underkjenne hos disse våre motstandere.

De er i dag drevet av fedrelandskjærlighet og stolthet over sitt folks historie og dets kulturelle innsats, og til en viss grad også av idealisme. 107

Det er alle disse ting jeg her har pekt på som i dag bevirker at disse grupper av motstandere bekjemper oss og de krefter som vil en gjenreising av Norge og av Europa. De er fullt og fast overbevist om at de gjennom denne kamp går inn for de nasjonale interesser og går inn for de idealer som de tror på. Det spørsmål som melder seg for NS i dag er : Hvorledes skal vi kunne likvidere denne kampen, hvorledes skal vi kunne vinne disse motstandere. Vi

må da gjøre oss klart at det kun kan skje ad overbevisningens veg . Det er vår plikt og vår oppgave å få disse våre motstandere til å forstå at de er ført vill av en systematisk og slu propaganda, det er vår oppgave å få dem til å forstå at kjensgjerningene ser ganske annerledes ut enn de har forestilt seg dem i sine fantasier .

Vi må få dem til å forstå at Nasjonal Samling betyr et nyordnet samfunn med sosial rettferd, en samfunnsform som betinger frigjøring av alle arbeidende

krefter i folket, og som også betyr frigjøringen av de veldige kulturelle krefter som bor i det norske folk .

Vi må få dem til å forstå at Nasjonal Samling respekterer individet og

indi

videts rett, at vi ikke fordrer underkastelse og oppgivelse av individet, men at vi tvert imot søker å nå fram til en samfunnsform som for det enkelte individ

betyr virkelig frihet og virkelig fri utfoldelse av alle sunne krefter og anlegg . Vi forlanger bare at det enkelte individ skal underordne seg samfunnets og felles skapets interesser og derigjennom også vareta sine egne sunne interesser. Vi må få dem til å forstå at NS respekterer eiendomsretten og respekterer de verdier den enkelte kan skaffe seg gjennom positivt byggende arbeid og inn sats i samfunnet.

Vi må videre få dem til å forstå at NS vil en avdekking av alle de nasjonale kulturverdier som under den liberalistiske epoke er blitt undertrykket og delvis

ødelagt, men at vi samtidig vil søke å beskytte det nasjonale kulturliv mot destruktive og usunne krefter og retninger. Men framfor alt må vi få disse våre motstandere til å forstå at de som nord

menn selv er germanere, at de og deres barn etter dem bare kan eksistere såframt

nasjonen sikres sitt liv og sin tilværelse, og at nasjonens eksistens i ufravikelig

skjebnefellesskap er knyttet sammen med den folkeætten vi tilhører som nasjon. Vi må få dem til å forstå at en seier for bolsjevismen og for alle de krefter

som i dag løper storm mot den germanske folkeætten , vil bety at de selv blir utslettet, at deres barn blir deportert og drept, at deres heim blir ødelagt, deres verdier tatt fra dem og deres familier oppløst slik som vi i løpet av de siste år på ny har sett tallrike eksempler på i de land som bolsjevismen i kraft av for holdene har erobret.

De seineste eksempler hadde vi i de små baltiske nasjoner, hvor befolkningen for en stor del ble regelrett utryddet eller deportert, bare på den korte tid bolsje vikene satt med makten i disse områder . 108

Vi må få dem til å forstå at såframt Tyskland og de germanske land taper denne krigen , da kan ingen makt forhindre at vårt land blir utlevert til bolsje vismens ødeleggelse og utslettelse.

Jeg er personlig overbevist om at det ikke er vanskelig å få motstandere,

hvis standpunkt er diktert av nasjonalfølelse og idealisme, til å forstå disse ting, såframt vi bare når fram til dem med våre synspunkter og argumenter. Jeg er sikker på at det er mulig å få disse store grupper av det norske folk til

å innse riktigheten av vårt standpunkt og den veg vi følger. Det er riktig nok så, at det kan være vanskelig nok å komme på talefot med disse våre motstandere, men vi må ikke vike tilbake for disse vanskelig heter. Tvert imot må vi nettopp i dag sette alt inn på å nå fram til de store

deler av det norske folk som enno ikke er overbevist om riktigheten av vårt syn og vår veg. Det er et så meget sterkere krav til oss som det er ganske klart at et samlet og enig norsk folk i denne tiden kan utrette uendelig meget mer for å sikre vårt lands frihet og framtid , enn et splittet folk kan det. Den indre kamp

og splittelse kan nettopp i en tid som denne få skjebnesvangre følger for det norske folks liv og framtid .

Jeg er enn videre overbevist om at de mennesker som selv er fylt av nasjonal følelse og idealisme, uansett om de er våre motstandere eller våre tilhengere,

vil forstå at det tross alt ikke kan være en slett sak som Nasjonal Samling kjemper for, all den stund norsk ungdom i tusenvis, ut fra brennende overbevisning og

idealisme, er villig til å sette livet inn for sin idé og overbevisning, når soldat graver der ute i øst , hvor norsk ungdom hviler, er tause vitnesbyrd om at den

ungdom som sluttet opp om NS og den nye tids idé, er villig til med sitt liv og sitt blod å besegle den pakt som i dag består mellom de germanske folk i den avgjørende skjebnesvangre kamp om den germanske rases og Europas framtid .

Dette, tillitsmenn og kampfeller, skulde tilsi oss å se det som vår oppgave i dag, i de måneder som kommer, å sette alt og alle krefter inn på å vinne de store

grupper av det norske folk som i dag står mot oss, men som på tross av dette kan frelses.

Dette er intet svakhetstegn. Vi er oss tvert imot bevisst at vi allerede i dag har den styrke som er nødvendig for med makt å sette oss igjennom i det norske folk .

Men dette kan ikke være tilfredsstillende for oss . Vi er oss bevisst at partiets misjon og oppgave i denne tid er å vinne hele det norske folk for nasjonalsosialis men og den storgermanske nyordning i Europa . Vår oppgave er å skape en samling av det norske folk om det som i dag er våre livsviktige oppgaver og mål .

Derfor må vi også sette alle våre krefter inn på å skape grunnlaget for denne samling, og vi må følge de veger som i den henseende kan føre til målet . 109

Som jeg ovenfor har fremholdt er ethvert samfunnssystem , enhver sam funnsordning bare det ytre uttrykk for en bestemt idé, en bestemt livsanskuelse. Idéen vinner imidlertid aldri fram ved egen kraft. Den må bæres fram av

en organisert vilje. Den må bæres fram av enkeltindivider som går inn for den, som ofrer og kjemper for idéen og den nyordning som idéen betinger. Den må

bæres fram av en organisasjon som vokser til en folkebevegelse og sluttelig om fatter det bestemmende antall av folket. Men først og fremst må den bæres fram av

en mann , en fører, som evner å gi folkets lengsler og livsvilje uttrykk gjennom utformingen av idéen, som evner å gi idéen innhold og uttrykk, således at den forstås og anerkjennes av det store antall av folket når den blir lagt fram for det .

«I begynnelsen var ordet», står det skrevet, «og ordet ble til kjøtt og blod tok opphold iblant oss». Slik er det med de store idéer. De springer ut i et enkelt menneskes hjerne. Det enkelte menneske framtrer som « forløseren ».

og

Men skal den realiseres i menneskesamfunnet, skal den virkeliggjøres, må den materialiseres i en organisasjon , en bevegelse, en folkereising. Enkeltindivider må slutte seg sammen i grupper, i en organisasjon, en folkebevegelse, som for mår å gjennomsyre hele folket, dra folket med seg inn i arbeidet for virkelig gjørelsen av idéen i menneskesamfunnet.

Dette er partiets grunnleggende oppgave i det tidsskiftet vi no står midt oppe i. Partiet er bæreren av idéen. Partiet er det organiserte uttrykk for idéen. Partiet er den materialiserte vilje som skal føre idéen fram til seier og til virke liggjørelse i folkesamfunnet.

Partiets oppgave er derfor ikke i første omgang å samle den store mengde

av folket i sine rekker. Partiet skal samle eliten , utvalget av de dyktigste, de mest energiske og viljesterke i folket. Partiet skal være en politisk orden som skal samle de offervillige, de kjempende misjonærer for idéen og saken, fana tiske idealister og revolusjonære som er fylt av en brennende vilje til, uansett

hva det koster av offer og slit, å føre saken fram til seier og å sikre virkeliggjø relsen av idéen.

Partiet skal være bæreren av idéen. Det vil si, gjennom partiet skal idéen nå fram til hele det norske folk . Det må ikke finnes den kvinne eller den mann i

folket som ikke partiet evner å nå direkte fram til med det livssyn, de tanker og idéer som tilsammen utgjør nyordningen . Det er partiets oppgave å sørge for at idéen gjennomsyrer hele folket og hele samfunnets organisasjon . Dette nødvendiggjør at partiet gjennom sin organisasjon når helt inn til

dypet av det norske folk . Først når partiet organisasjonsmessig er utbygd slik at dette primære mål kan bli nådd, har partiet løst sin viktigste oppgave :

Å gi Føreren det redskap han trenger for å bringe idéen ut til alle deler og grupper av det norske folk . Organisasjonen er derfor intet mål i seg selv, men et red skap for å nå visse bestemte mål. Og disse hovedmål er i dag : 110

1. å erobre det norske folk for idéen, 2. å erobre samfunnsmakten ,

3. å bli den store formidler mellom folket og statsledelsen ,

4. å gjennomføre nyordningen på alle områder av det norske folkesamfunnets liv. Dette er de enkle, klare oppgaver som påhviler oss alle som partiets poli tiske førerskap. Disse mål kan ikke nås ved at den enkelte politiske fører og tillitsmann eller de enkelte medlemmer i partiet hengir seg til fruktesløse politi

seringer og drøfting av rykter om storpolitiske begivenheter som angivelig skal skje ved den eller den anledning. De store politiske og utenrikspolitiske opp gaver kan trygt overlates til vår Fører. Vi har alle sammen den ubegrensede tillit til ham, at han vil med sikker hånd føre den norske skuten trygt i havn.

Den innsats vi kan gjøre og som vår ufravikelige plikt tilsier oss å gjøre, det er med alle midler å utbygge partiet, konsolidere det på alle områder, sette det i fullt effektiv stand til å gjennomføre de oppgaver som påhviler partiet. Arbeid, arbeid og atter arbeid er vår plikt og oppgave . Vi må med alle midler gjennomføre den strengeste disiplin i partiet. Vi må i

gjerning bevise, at vi selv er fylt av disiplin , offervilje og aldri sviktende innsats vilje. Og framfor alt må vi holde den revolusjonære ånd levende i oss selv og i

partiet. Vi må rendyrke idealismen i oss og i partiet. Vi må aldri gå på akkord her. Men vi må selv gå foran . Idealismen er betingelsen for seiren. Går idealismen til grunne i våre egne rekker, da mister vi retten til seiren .

Vi må arbeide med oss selv i denne henseende , og må som politiske førere lede våre medlemmer og kampfeller på den samme veg.

Det må stilles de største krav til hvert enkelt medlem og først og fremst til

hver enkelt tillitsmann i partiet. Partiet skal rendyrke idealismen og offerviljen. De politiske førere i partiet må oppdra seg selv til brennende idealisme og offer vilje, slik at hver enkelt fanatisk setter alt inn av evner og krefter uten tanke

på egen vinning. Den strengeste justis må derfor gjennomføres i våre egne rekker .

Alle forsøk som måtte gjøre seg gjeldende til å utnytte partiet og idéen til egen personlig fordel og vinning må slås ned med hard hånd.

La oss alle leve opp til det eksempel våre frontkjempere viser. La oss følge den veg

våre falne kamerater har utpekt for oss. De ofret, fylt av en glødende idealisme og tro på idéen, det høyeste noe menneske kan ofre, livet selv. Deres eksempel må mane oss alle til øket offervilje, øket arbeid, øket innsats,

og gjøre vår idealisme og tro klar og brennende, hva enten vår innsats skjer der ute eller her heime.

111

Norge minnes sine falne Minister Riisnæs' tale ved minnehøytideligheten i Frognerparken

Vårt folk måtte føre harde strider for å fødes og vokse seg fram som en

folkestamme, rydde seg rom og vide ut sitt Noregsvelde . Forskeren har sagt, at «Norges saga fra urold er en saga om kamp , om kampglede» og « tilvisse fram for andre folks» . Forfedrene våre hadde en rotfestet vilje til liv. Bare i

lange og harde kamper kunde de sette denne viljen sin igjennom . Strid var ikke til å unngå. Det var derfor atter selve denne livsviljen hos dem som førte dem til å ære og minnes høyere enn noen andre de av slekten som falt i kampene.

Ja, så stor ble den heder og vyrdnad som krigerdøden fikk med denne folkets hinsides , kom tilværelsen ubendige vilje til liv, at i folkets tro om livet hedersplassen Odins valhall — til å bli forbeholdt dem som lot sitt liv i kamp .

I et sådant folk med vilje til å rydde seg rom og verne dette rom og som dermed har rett til å leve – i et helserikt og kraftig folk

heves således minnet om

folkets falne krigere opp til å bli et av de kosteligste klenodier i folkets skatt i nøye samsvar kammer. Det var derfor en nødvendig følge av livsviljen med den hellige og ubrytelige vilje til liv når de gamle nordmenn tok vare på minnene om sine falne sønner , når de lukket sine døde kjempere inn i sinn

og hjerter. Langs kysten og gjennom dalførene stod bautasteinene som en eneste lang rad av kjemper som holdt den evige vakt over de falne og deres stamme. Ble mellom folket nevnt et enkelt navn mellom de tusener som stupte i striden , svarte denne lange kjemperad for hvert et navn lik den evige vakt et samlet og enstemmig : Her ! Ved årens ild ble skaldenes kvad sagt fram storlin jete tunge vers — atter den evige vakt som stod som støpt om folket, bauta

steiner i språklig granitt. De store feststunder tok til med at en av lyden fikk den ære å «mæla fyrir minnum ». Minneskålene ble utbrakt . I hverdag som i fest lyste de falne krigeres minne, først og fremst foran den unge slekt som skulde føre kampen videre. Denne slekt som etter forfed 112

renes syn hadde som sin største og viktigste oppgave å vokse fram så raskt som mulig til voksne og krigføre menn.

Tiden kom da det for stammens liv og fortsatte tilvære ikke lenger syntes

å være noen bydende nødvendighet å kjempe. Stridene ble sjeldnere. Det så til slutt ut som om de aldri mer vilde vende tilbake når det gjaldt det norske

folk . Det ble til sist til en formelig klippefast overbevisning i vide kretser, at folket vilde kunne fortsette sitt liv og utvikle sin kultur stadig høyere uten kamp.

Forresten, vi forvekslet kulturen vår med sivilisasjonen. Den norske nasjonale kulturen så langt fra fortsatte å utvikle seg. Den stagnerte heller og forfalt. Men andre steder – ellers ute i verden — raste ofte og med nesten regelmessige

mellomrom svære og blodige kamper. Vår verdensdel var endog valplassen for de voldsomste stridene. Millioner unge menn falt i disse kamper mellom

andre av vår verdensdels folk . Som det veike og kraftløse folk vi var blitt, ble angsten vår vesentligste reaksjon under uværet. Når det så atter stilnet, smilte nordmennene rørende tillitsfullt mot framtiden. Om ikke lenge var de fleste fullstendig beroliget når utlendingen priste Norden som «the quiet corner of

Europe». Det var endog dem som straks tok fatt på herfra å ville lære de store folkene der ute av med å føre kampen for tilværelsen på den slags måter. I løpet av dette tidsrommet

da vår folkekraft forfalt

bleknet også

minnene om de landsmenn som var falt i kamp for folket. Utover i bygdene var forfallet ikke så katastrofalt . Der stod

helst foran kirkene — lik de gamle

« Større enn savnet og sorgen er allikevel den ære de falne har brakt oss», uttalte ministeren i sin gripende tale. 8

113

1

De falnes minne æres.

bautasteiner, de store steinene med rekker av innhogne navn. Der kunde vårt eget slektledd møte de menn som ofret sitt liv siste gang vårt folk kjempet.

Men sjeldnere og sjeldnere møtte den unge slekt opp og samlet seg om minnes merkene. Stadig mindre kom disse til å bety i landsmenns sinn . Og i byene - hvor mange var det vel her i Oslo, i den største byen hvor mange var det vel her som visste om et minnesmerke, et sted for landsmenn å samles for å minnes våre falne krigere ? Hvor mange var det som tok vare på de falnes

minne og holdt det i akt og ære, sterkt og levende i sitt sinn ? Dette minne denne verdi — som tilhører det hele folk og i særlig grad den unge slekt, og som det må være en æressak for det hele folk å skjerme. Denne dyrebare verdi som sterkere enn noe annet uttrykker folkets vilje og rett til å leve. Nei, vi vet at vi heller ble vitner til et alminnelig krav som munnet ut i denne verdis likefremme utslettelse. I våre barns og vår ungdoms lærebøker i vårt folks saga skulde man ikke feste seg synderlig ved de kamper våre forfedre

måtte utholde. I glemselens mørke skulde de synke ned de menn som var falt for sitt folk . Sagaen skulde handle om kulturen og det daglige arbeid, om strevet og jaget etter de materielle verdier.

Men det skulde komme andre tider. De tider er atter inne da den jernharde nødvendigheten stiller vårt folk overfor et ubøyelig krav om å kjempe. Så dyptgående er tidsskiftet – så totalt er i dag vår verdensdel forandret – ja,

hele verden — at kampen i dag ikke i første rekke gjelder vår frihet i gammel 114

demokratisk forstand. Det gjelder ikke først og fremst statsrettslige finesser, en suverenitet som for all del måtte være formaljuridisk i orden, selv om det kunde være mer eller mindre tvilsomt med dens realitet. Det er ikke derfor de

kjemper i dag den nordiske rases menn — ja, Europas folk . Forholdene i verden har utviklet seg dit hen, at såframt det norske folk har livsvilje, har vi i dag å

kjempefor den sanne frihet, den høyeste og edleste frihet. Kampen gjelder friheten for vårt eget slektledd, for våre barn og de kommende generasjoner til fortsatt

å leve i landet. Den gjelder sikringen av vårt nordiske blod og vårt blods jord . Så veldig er tidsskiftet, så veldige er de forandringer som har funnet sted. De omveltende krefter — den moderne jødedom og den moderne teknikk — har arbeidet i lange tider usett og i det skjulte for de fleste av oss. De indre omvelt ninger er skapt av jødedommen med dens likefram djevelske redskaper bolsje

vismen og plutokratismens gull. De ytre omveltninger – forutsetningen for de onde makters angrep

har teknikken ført med seg.

For første gang på tusen år gjelder kampen på ny for det norske folk selve nakne livet ! Den gjelder det samme for hele rasen vår, for alle Europas folk . Trøndar og vikvær,

saksar og jute

kjempar som kampbrør idag . Atter hev naudi

tvinga deim saman, framfor ættedauden

til slag . No berre spørst det

sigra hell falle,

leva hell gløymast på jord .

Det er vårt slektledds hellige plikt mot forfedrene og barna våre — mot oss selv

- å kjempe med . Vår Fører

Norges ministerpresident

for mange år tilbake så han de onde makter vokse fram og utvikle

— allerede

seg . I mange

år varslet han mektig og manende sitt folk og advarte. Det er en av folkets

største tragedier at mange landsmenn enno i dag ikke har tatt lærdom av hans varsler . Det han sa gikk i oppfyllelse. Sjelden har noen som han fått rett. Men til tross for dette finnes enno i dag norske kvinner og menn som hverken vil eller

kan forstå at den gamle tid er uigjenkallelig forbi. De er blinde for de virkelige den virkelige verden og ser ikke den eneste rette veg som finnes for det norske folk . De vet at de er i nød i dag, men sin virkelige nød kjenner krefter

de ikke . 115

14 Men tusener — ti tusener — av norsk ungdom og manndom følger vår Fører når han fastslår at den veldige kampen i dag også er vår kamp. Og nye

tusener slutter seg til dem. Forgjeves vilde vår bevegelses slit og arbeid og kamp her hjemme være for atter å reise vårt folks kraft — forgjeves hele Førerens verk – om ikke også vi med full tyngde gjorde vår innsats !

Siden januar 1941 —i mer enn tyver måneder no — har norsk ungdom

under stålhjelmen vært med og gjort sin innsats ved avgjørelsen av Norges og Europas skjebne. Ikke fordi de trodde at seiren vilde kunne avhenge av inn satsens militære betydning. Det har allikevel en overordentlig stor moralsk

betydning at ungdom av alle nordiske — av alle Europas folk — svarer folk som hr. Roosevelt, svarer ham på den eneste verdige og rette måte. Denne person som følte seg kallet til å orientere Europas ungdom om godt og ondt. Våre tapre kamerater, sannelig de forstod klart å skjelne mellom det gode og

det onde ! Med rette følte de at bare gjennom de europeiske folkenes felles

offergang og offer går vegen til et nytt og bedre og lykkeligere Europa. Det er denne offergang de sammen har gått og de felles offer som i denne tiden sveiser vår rase, og enda mer — sveiser Europas folk — sammen i det fellesskap som må komme, om folkene alle skal kunne leve videre. Ikke statsmennenes kløkt og talegaver – det kameratskap mellom folkenes ungdom som alene fronten kan skape – er det bånd som vil holde det europeiske fellesskap sammen i all fram

tid. Frontens farer, savn og slit, sykdom og sår — lidelsen — binder ubrytelige bånd mellom de menn som deler alt dette . De norske, tyske, finske frontkame rater

kameratene av alle Europas folk

de som døden bare streifet og de

som vil bære merker og mén av sin innsats for resten av livet, usvikelig sikkert

vil de sørge for at de med sine falne kamerater ikke forgjeves har gjort sin helte 116

modige innsats . Av den felles offergang vil stige fram det nye Europa. Og

bare dette kampfellesskap setter folkene i vår verdensdel i stand til å oppfylle Guds vilje med dem. Det er Guds vilje at våre folk skal leve videre og fullføre den gjerning de er utsett til framover i tidene. Landsmenn, oss synes stor kampen for vårt Norge, men i sannhet dette er større! For dette gav de sitt liv , de kamerater som vi vil ære og minnes. For renere - edlere sak gav aldri noen nordmann sitt liv.

bedre

Klårøygde tankar mot ranglærde rett,

rakryggja slekter mot bjugvaksen ætt.

Sårt er det savn våre falne kamerater skapte i våre sinn. Mange av oss hadde kjære, kjære slektninger og venner mellom dem som i dag hviler på fjerne,

fremmede steder i Ukrainas jord, i det ville fjell-landet Kaukasus eller ved Ladogas bredder. Enkelte mellom oss stod den kjære så nær, at han hver en dag lever i våre sinn. Større enn savnet og sorgen er allikevel den æren — den

hederen - som den døde krigeren brakte også deg. Og i denne stund tenker vi ikke på noen enkelt. Her nevnes intet navn . Vi hedrer og minnes dem alle — den ukjente norske soldaten - vi lover å holde ut den hellige kampen som de stupte

i, inntil den endelige seier. Minnet om deres pliktkjensle og offervilje — deres tapre strid

og ytterste offer vil herde og styrke oss. Som våre forfedre gir atter

vi nordmenn ved å hedre og ære de falnes minne vårt sterkeste uttrykk for

vår vilje til liv — frihet ! Vi hilser dem alle vi fatter dem alle inn i våre hjerter i denne stille stund som er fylt av vår høyeste ærefrykt og vår dypeste takknemlighet mot den tapre og tro kjemper.

117

Nestregimentfører Bjørn Østrings tale på NSUF's særmøte

Ungdomsførere! Kampfeller! Det er no over et år siden jeg sist stod sammen med førere i ungdoms

fylkingen her i Oslo. I de 15 måneder som er gått siden jeg reiste, har jeg med

stolthet båret den feltgrå uniform , og sammen med mange andre norske og germanske ungdomsførere har jeg kjempet mot bolsjevismen for Europas redning og for vår

kultur. Det er med glede jeg i dag som representant for fronten i øst bringer dere en hilsen fra kameratene der ute. Hva jeg i dag vil tolke, er de tanker som skapes av livet i bunkeren - av livet i kamp!

Jeg har ofte spurt meg tidligere, hvorfor den tyske soldat og det tyske folk kan utvise slik tapperhet og vise en slik holdning som de gjør. Som soldat har jeg fått besvart dette spørsmål. I århundrer har det tyske folk stått i kamp mot sine fiender i øst og i vest for overhodet å kunne eksistere. Denne kamp

er det som har skapt det tyske folk . Denne kamp har vi ikke hatt i Norge på mange hundre år, og vi er kommet til å tro at vi ligger utenfor det område

hvor verdenshistorie skapes. Vi harglemt vår storhetstid, vi har glemt å kjempe. Vi vet alle her hvorledes vår Fører Vidkun Quisling i årene før 1940 forgjeves forsøkte å tale folket til fornuft, for å skape en sterk hær og et godt forsvar. Bare noen få nasjonalsosialister trodde på hans planer, og at det igjen skulde

skapes en sterk norsk nasjon. Men vi har opplevd skuffelser mange ganger og ofte vært fortvilet over utviklingen. I dag kommer jeg imidlertid fra fronten for å si dere ungdomsførere : Jeg har aldri vært så stolt over mitt norske folks egenskaper som i disse måneder foran Leningrad . Jeg har igjen funnet troen på det norske folk . Jeg vet no at den norske ungdom kan kjempe, at den kan slå fra seg, og at den kan gi de tapreste og beste soldater hvis de blir riktig oppdradd. Derfor tror jeg at 118

det norske folk aldri skal gå under, at det har sin store misjon i Europa. Det ligger til oss selv å avgjøre hvilken rolle vi skal spille i framtiden . Jo større vår innsats er for seiren , med desto større ære kan vi være med på oppgjørs dagen . Seiren blir imidlertid ikke vunnet med ord i denne harde tid, men med

våpen i hånd. Jeg oppfordrer derfor den norske ungdom til aktiv kamp mot bolsjevismen. Etter denne krig må det ikke finnes en ungdomsfører som ikke har stått en tid som soldat ved fronten .

Jeg håper på den dag da det ikke bare står noen kompanier nordmenn i øst, men divisjoner. Jeg sier dette som representant for mine kamerater ved

fronten, etter døde kameraters vilje, de kamerater som satte sitt liv inn for Norges framtid . Jeg taler særlig etter oppdrag av min beste venn og kamerat

ungsveitfører Per Wang, som døde med en hilsen til det norske folk og til sin fører Vidkun Quisling på leppene. Disse døde kamerater vil forplikte meg til å kjempe til det norske folk igjen er oppstått som er sterkt folk i Europa.

Hvis alle våre nasjonalsosialistiske ungdomsførere bærer den samme forpliktelse i

seg, er seiren allerede sikret.

Jeg er glad over å oppleve at ungdomsfylkingen er vokst videre i dette år, og at den er mer besluttet på å kjempe enn noensinne. Denne visshet skulde også våre kamerater ved fronten ha, for da vilde de kjempe med enda større

glede. Tro meg kampfeller, det er ikke oppmuntrende når en som soldat har følelsen av at forbindelsen mellom fronten og arbeidet heime ikke er sterk nok, og når en atter og atter hører heimefra om strid og sludder. Soldaten må vite at

hans offer blir anerkjent, og framfor alt, at de heime viser seg verdige hans offer. Når dere heime er enige, og lar alle personlige ønsker og personlige mål tre til side, da gjør dere den største gjerning for soldaten.

En annen ting har krigen gitt meg. Jeg er blitt en enda sterkere og mer

overbevist nasjonalsosialist enn tidligere. Å være nasjonalsosialist er å være nasjonalist og sosialist. Som nasjonalist elsker jeg og ærer mitt folk og mitt

land, og kjemper for det til det siste. Som sosialist kjemper jeg for hele mitt folk , og for at enhver nordmann skal anerkjennes. Nasjonalismen og sosialis men er det vi opplever i vårt kameratskap som soldater ved fronten i dag. Og dette kameratskap må være grunnlaget for vår ungdomsbevegelse og seinere bli grunnlaget for hele vårt folk .

Men enda større ting har tiden der ute gitt meg, nemlig å oppleve det stor germanske kameratskapet. I en kamp hvor døden ikke spør om du er nordmann

eller tysker, er vi blitt virkelige og ekte kamerater med den tyske soldat. Vi har merket at vi er av ett blod , at vi har ett mål, og at vi hører sammen. Ute ved fronten

vokser i all stillhet, uten store ord, som våre falne germanske kameraters store

verk, noe vi i dag kun kan føle omrisset av, det veldige riket, i hvilket alle germanere skal finne sin heim. Jeg erkjenner det, åpent og fritt, jeg er en nordmann, som elsker min heim og folk over alt . Men jeg er også en storgermaner, som fullt 119

og fast tror på det storgermanske riket, og kjemper for det. I dette riket vil ethvert germansk folk finne sin plass, slik som de fortjener det etter sin innsats. Som midtpunkt står der Führer, Adolf Hitler. Vi avgjør selv i ungdomsfyl kingen i dag hvorvidt vi skal marsjere med mot denne store framtid i begynnel

sen eller i slutten av rekkene. Vi har den store lykke å ha en mann som Vidkun

Quisling som fører, og at han på et tidlig tidspunkt har gått inn for denne idé, og at han har bygd sin bevegelse opp med den for øye. Vidkun Quisling har gitt oss et forsprang for våre andre germanske frendeland , et forsprang som vi unge

må gjøre enda større. Dette vilde være den beste gave vi kunde gi vår Fører

Vidkun Quisling som har kjempet og ofret så meget for vårt folk , om vi kunde kjempe

ham fram til å få den første plass blant de germanske førere. Ofte hører vi folk innen våre egne rekker som er fortvilet og mistroisk. Det er de mennesker som enno tror at Norge en gang kan vende tilbake til sitt

rolige liv , til «de gode gamle dager», som ikke bekymrer seg med hendelsene ute i Europa, men som kun tenker på sitt eget jeg. Men den tid er forbi. Den

tid som våre diktere og seere har profetert så mange ganger, den skapes det no grunnvollen til ute på slagmarken i øst. Og Norge må bli en del av dette Europa som bygges opp

Mange mennesker spør : Blir vi fri igjen ? Jeg tror fast og sikkert at vi en gang skal bli frie og selvstendige germanere i Norge. Denne frihet har imidler

tid ikke noe å gjøre med den frihet som uttrykkes ved plutokratenes egoisme. Deres snakk om frihet er i virkeligheten bare tanken på en full pengepung. Nei, friheten blir en frivillig bekjennelse til en større enhet, og innen denne en het skal det norske folk leve videre med stolthet og med ære .

Mange mennesker sier : Adolf Hitler mener det ikke ærlig ! Disse mennesker svarer vi: Dere betrakter forholdet til Tyskland som en handel hvor det gjelder

ved list og bedrag å lure den annen part. Forholdet mellom Norge og Tyskland blir ikke bestemt av små kjøpmenn og fehandlere, men av nasjonalsosialister, soldater og frie

germanere . Da vi i fjor som frivillige legionærer drog i kampen,

avla vi etter Vidkun Quislings ønske eden til Adolf Hitler ; denne ed er ikke bare ord. Jeg har med dette i krig lovet ubetinget troskap og lydighet. Jeg vet at

denne troskap og lydighet som mine kamerater og jeg har kjempet med, ikke bare er ment å være fra vår side, men at også Adolf Hitler vil gjengjelde den overfor vårt land og vår ungdom . Vi må på dette punkt alle sammen være åpne

og ærlige, den som ikke kan bringe det til å få denne tro , han tilhører ikke våre rekker. Vi må skape en klar front i vår ungdomsfylking. Den unge generasjon i Norge skal uten tvil og med en ren innstilling og sterk

tro stå skulder ved skulder ved siden av frontkjemperen, og marsjere med inn i en stor og lykkelig framtid. En framtid hvor de germanske folk vil stå samlet og bestemme denne verdens historie. Det er det mål vi kjemper for.

Leve vår kjære Fører Vidkun Quisling ! 120

Det 8. riksmøtes avslutning

Rikshirdens tettsluttede formasjoner marsjerer inn på Bislet.

Formiddagens gripende minnehøytidelighet for de falne stod enno preget i alles bevissthet da riksmøtets deltakere strømmet til stevnets høytidelige

avslutning på Bislet. Det store stadion var festlig og vakkert smykket med

Nasjonal Samlings farger og emblemer, og tusener og atter tusener av riks møtedeltakerne fylte etter hvert tribunene. På hovedtribunen var talerstolen reist, prydet med riksløven, og foran ærestribunen satt vår beste ungdom,

frontkjemperne. En rekke tyske gjester var til stede med Reichskommissar 121

Terboven i spissen. Videre såes Generaloberst von Falkenhorst, Generaladmiral Bøhm, Gauleiter,

Reichsstatthalter Wegener, SS

Obergruppenführer und General der

Polizei Rediess, General

oberst Stumpf ogGeneralarbeits führer Bormann. Samtlige heime værende norske ministre,

i

riks

økonomisjef Thronsen, Arbeids tjenestens sjef, general Frølich Hanssen og

andre representanter

for partiet og staten hadde like ledes plass på ærestribunen . Hilst av fanfarer fra stabs

musikken og under endeløs be

geistring fra menneskemengden inntok Føreren sin plass. Umid Minister Fuglesang taler ved avslutningen av riksmøtet.

delbart etter spilte stabsmusik ken opp, og rikshirdens tett

sluttede formasjoner med stabsjef Thronsen i spissen marsjerte inn ad hovedporten , fulgt av avdelinger av førergarden , hirdens flykorps og Den norske Legion. En prektig flaggborg avsluttet oppmarsjen . Kolonnevis tok avdelingene oppstilling for Føreren . Etter at legionærene hadde tatt opp stilling innenfor de oppmarsjerte hirdavdelinger, ble fanene hevet. Stabsjef Thronsen kommanderte giv akt og meldte av styrken til Føreren. Og så lød kampsangen. Den innvielse av de 8 nye fylkesbannere som føreren deretter foretok,

ble en vakker og stilfull høytidelighet.

Følgende bannere ble innvidd : Aust-Viken ved fylkesfører Hoff, Stor-Oslo ved fylkesfører Thronsen, Vest-Viken ved fylkesfører Aass , Telemark ved fylkesfører Dahlen , Sørlandet

ved fylkesfører Hæreid, Vestlandet ved fylkesfører Astrup, Sør- Trøndelag ved fylkesfører Rogstad og Nordland ved fylkesfører Wassenden. Den høytidelige seremoni ble av publikum hilst med hjertelig be geistring.

122

Stadig avbrutt av bifall rettet så generalsekretær, minister Fuglesang. følgende appell til kampfellene: Min Fører !

Kampfeller! Vi står no ved avslutningen av bevegelsens 8. riksmøte.

Fra alle landets kanter, fra nord og sør, fra øst og vest har vi i disse dagene satt hverandre stevne, og har gjennom samværet med hverandre hentet nytt mot og ny kraft til øket innsats for å bringe vår sak fram til seier. Det er tusener av kampfeller rundt om i det ganske land som gjerne vilde ha vært til stede her i dag. Men forholdene, spesielt transportforholdene, har umulig. gjort at mer enn en forholdsvis liten representasjon fra de enkelte landsdeler har kunnet avgi møte.

Jeg hilser dere kampfeller og jeg hilser gjennom dere de tusener som i dag står rundt om i vårt vidtstrakte land i hard og målbevissst kamp på den politiske front for vårt lands framtid og for Europas og det germanske fellesskaps framtid. Men

først og fremst hilser jeg dere, våre frivillige frontkjempere, som med livet som inn sats i gjerning viser alle norske kvinner og menn det heroiske eksempel på sann brennende idealisme og sann offervilje.

Det er den innsatsen hver enkelt gjør som betinger vår saks framgang, vår idés seier. Overfor en slik idealisme og en slik offervilje må alle mørkets og hatets krefter gi tapt. Seiren er vår !

Det er no gått 9 år siden vår Fører grunnla bevegelsen våren 1933. Det er

naturlig at tankene i dag går tilbake til alt hva vi har opplevd vi som gjennom disse

9 årene har stått i rekkene. Det er naturlig at vi minnes alle de harde kamper, alle møteoverfallene, alle gateslagsmålene, alle de tunge slitets år som ligger bak oss. Hirdformasjon med front mot Føreren .

4. H.

end

Alle vi som er gamle i bevegelsen , vi dveler ved disse minnene med glede. Vi husker offerviljen som var tilstede, vi husker den brennende idealismen som fylte oss og som bandt oss sammen. For oss er disse minnene vi har sammen , den

felles kampen vi har opplevd, blitt det kjæreste vi eier. Den har løftet oss fram og opp gjennom alle tunge år. Den har gitt livet innhold og mening. Den har stålsatt oss.

Slik er det også med den harde kampen vi opplever i dag. Kamerater og kamp feller! For oss alle sammen, gamle og nye medlemmer, vil nettopp denne kamptiden i framtiden stå i minnets glans som det herligste vi har opplevd, vil atter og atter samle oss i minnene og stålsette oss til ny kamp og ny framgang! Vi håper at vi alltid må møte kampen. Vi håper at det alltid må bli

stilt opp for oss nye mål, nye idealer som koster kamp og som er kampen verd. Vi er ikke reddfor den harde kampen vi står midt oppe i. Tvert imot, vi søker kampen, fordi vi vet hva kampen gjelder, fordi vi vet at kampen i dag står om vårt folks eksistens og framtid og utover det om vår germanske

folkeætts og kulturs hele eksistens og framtid. Vi søker kampen , fordivi vet at kamp er livets lov, kampen bringer alle de gode egenskaper fram i oss, kampen skjerper alle våre evner og stålsetter vår vilje og vår tro. Vi søker kampen , fordivi vet at kampen sveiser oss alle sammen til en ubry

telig, jernhard fylking, fordi kampen lærer oss disiplin, offervilje og idealisme.

Oss skal ingen makt i verden knekke: Vi vet hva vi vil og vi vet at vi skal

gjennomføre det vi vil. 124

Partiets 8. riksmøte som no ligger bak oss, har gitt oss meget av verdi. Men

først og fremst er vi kanskje mer enn noensinne blitt klar over vår egen styrke. Nasjonal Samling er i dag en massebevegels e, en folkereising. Med oss marsjerer titusener og atter titusener av norske kvinner og menn , av

idealistisk ungdom . I våre rekker marsjerer i dag skulder ved skulder menn og

Den historiske telegramveksel mellom der Führer og Føreren. I anledning av Nasjonal Samlings 8. riksmøte serdte minister president Vidkun Quisling der Führer følgende telegram : Fra det 8. riksmøte hilser den nasjonalsosialistiske bevegelse i Norge Dem, Führer, som forkjemperen for alle germanere og som den der har reddet Europa fra å gå under i bolsjevismen . Øket innsats er vår takk. Norge har valgt sin plass.

VIDKUN QUISLING

Der Führers svartelegram hadde følgende ordlyd: Jeg takker Dem, Herr Ministerpresident, for de hilsener De sendte meg telegrafisk fra riksmøtet for den nasjonalsosialistiske bevegelse i Norge. Jeg gjengjelder disse oppriktig med mine beste ønsker for Deres fortsatte

arbeid og for det nye Norge, som vil få sin særlige oppgave å oppfylle i framtidens Europa .

ADOLF HITLER

kvinner fra alle samfunnsgrupper, fra alle yrker og fra alle deler av landet vårt. Arbeidere og funksjonærer, fiskere og bønder, ingeniører, bedriftsledere og menn

fra handelen, husmødre og kvinner og menn fra de frie yrker. En ting samler oss alle i ubrytelig kameratskap og samhold: Troen på vårt folk , dets misjon og dets framtid, troen på vår folkeætts misjon og oppgave i verdensfellesskapet, troen

på vår idé og framfor alt troen på vår Fører, hans urokkelige fedrelandskjærlighet og idealisme, hans politiske klarsyn og hans evne til å føre oss fram til seiren,

til en lys og lykkelig framtid for folk og land. 125

I vår bevegelse er den na sjonale samling gjennomført. Vår bevegelse er det norske

folket, fordi vår bevegelse er fast plantet med dype røtter i alle deler av det norske folk.

Vi representerer den nasjonale vilje, folkeviljen, fordi folke viljen bare kan være viljen

til liv for det norske folket, viljen til fortsatt å bestå som

nasjon og folk, viljen til en stor framtid for det norske folk . Derfor må vi i dag avvise

alle de krefter i landet vårt som står imot oss, fordi disse våre motstandere er redskaper for de Føreren taler til kampfellene.

krefter som vil folkets død og ødeleggelse.

Det gis bare én veg til liv og framtid for det norske folket i dag, og den vegen heter Nasjonal Samling ! Vår Fører har gitt oss en idé å kjempe for. Denne idé betinger også bevegelsens oppgave og mål.

Partiet er bæreren av idéen. Partiet skal være den jernharde vilje som kjemper

idéen fram til seier. Partiet er grunnlaget for nyordningen , for den nye stats- og samfunnsform som i denne tiden skapes i landet vårt.

Partiet skal gjennomsyre hele denne nye samfunnsform med sin revolusjonære ånd, sin vilje og sin idealisme.

slik som vår Fører på ny under dette riksmøte har under streket det — være den sterke grunnmur som den nye, nasjonale arbeidsstaten skal bygge på, no og i framtiden. Partiet skal —

Partiet skal være garantien for det nye samfunnets eksistens og fortsatte vekst, og det store mellomleddet mellom det norske folket og Norges Fører.

I partiet skal alle de sunneste, dyktigste og beste krefter i folket vårt forenes i felles idealistisk innsats for folkefellesskapet, og gjennom partiet

skal de dyktigste og beste krefter blant ungdommen få høve til å nå fram til

førerstillinger i stat og parti, uten hensyn til sosiale utgangsvilkår, penger eller stand.

Partiet skal derigjennom være den faktor som virkeliggjør den nasjonale sosia lisme i samfunnet vårt. 126

Men framfor alt skal partiet være det effektive og solide redskap som vår Fører trenger til gjennomføringen av sin idé og sitt program .

Vårt 8. riksmøte har gitt oss forståelsen av det veldige ansvar som hviler på våre skuldre.

De mål som vi har som politiske ledere og tillitsmenn i bevegelsen er enkle og klare :

I de kommende måneder må alle krefter settes inn på å utbygge og konsolidere partiet og sikring av nyordningen på alle områder av samfunnslivet.

Utover dette må vi se det som partiets oppgave å mobilisere alle krefter også i vårt land for å vinne krigen. Det endelige mål er den europeiske nyordningen som bygger på den storgermanske samlingen og dermed sikringen av en rik og stor framtid for alle europeiske folk , sikringen av den virkelige fred på det europeiske kontinentet. Dette framtrer i dag som det største og viktigste målet,fordi vi er oss be

visst at det hersker det mest grunnleggende skjebnefellesskap i dag mellom alle folk av germansk ætt, mellom Norge og Tyskland. Går Tyskland til grunne, bryter den germanske folkeætten sammen i denne skjebnekampen, da går det norske folket til grunne med den. Norges interesser går i dag opp i en større enhet, og denne enhet er sikringen av den germanske folkeættens eksistens og framtid og dermed Europas eksistens og framtid.

For disse mål er det vår plikt, hver enkelt av oss å yte det vi evner, å sette alt inn .

Vi skal alltid huske, kampfeller, at hver enkelt av oss har det fulle og hele ansvar

i denne skjebnetiden . Sluttåret og sluttresultatet er summen av hver enkelts innsats. Fra ærestribunen hvor sårede frontkjempere hadde plass.

Og vi skal holde idealismen levende og brennende i oss. Idealismen og offer viljen er det klippefaste grunnlag vår bevegelse må stå på i den harde kampen vi utkjemper. Idealismen gir oss den revolusjonære rett til seiren.

På dette punkt må vi aldri svikte, aldri gå på akkord med oss selv». Deretter foretok Føreren den høytidelige overføring av om lag 100 gutter og gjenter fra NSUF til hovedorganisasjonen, og i en særskilt tale til denne ide alistiske ungdom som til tross for sine unge år alt er gamle kampfeller i NS,

uttalte Føreren at det vilde bli stilt særlig store krav til dem som skal tilføre bevegelsen det fond av vilje, tro og begeistring som er ungdommen egen. Under ovasjonsmessig jubel meddelte så Føreren at han nettopp hadde

mottatt svar på den telegrafiske hilsen han som Nasjonal Samlings Fører og Norges ministerpresident hadde sendt Tysklands Führer Adolf Hitler. Jeg foreslår, fortsatte han, at vi reiser oss og utbringer et 3 ganger Heil og Sæl for Tyskland og dets Führer. Den store menneskemengde fulgte spontant

denne oppfordring, de tusener reiste seg som en mann og brøt ut i begeistrede Heil og Sæl-rop.

Føreren henvendte seg så på tysk til der Herr Reichskommissar, General oberst von Falkenhorst og de øvrige tilstedeværende høye tyske representanter og takket for den enestående interesse, velvilje og hjelp de hadde ytet i forbindelse med arrangementet av Nasjonal Samlings 8. riksmøte. Føreren uttrykte over bevisningen om at dette riksmøte i vesentlig grad hadde bidratt til å styrke de vennskapsbånd som binder våre to folk sammen .

Tyskerne kjemper for Tyskland og nordmennene for Norge, fortsatte ministerpresidenten. Men i realiteten kjemper vi for samme sak, for folke fellesskapet, for et nytt Europa, bygd opp på de nasjonalsosialistiske grunn setninger.

I sin sluttappell uttalte Føreren :

Mine kampfeller! Tiden er no kommet for avslutningen av partiets 8. riks møte. Jeg tror å kunne si at det i vesentlig grad har bidratt til å klarlegge de arbeidsoppgaver vi har foran oss og styrke oss i vår kamp. Dertil har kanskje også i ikke liten grad det bombeangrep bidratt som fra engelsk og norsk side i London ble gjort for å hindre vår bevegelse. - Den kamp vi står oppe i i dag, har alle vi i NS klar bevissthet om, fort satte Føreren . Våre forfedre som levde i et umiddelbart forhold til naturen

og til livet, levde seg inn i forståelsen av at det gjennom hele livet raser en strid som munner ut i et uhyre Ragnarok , at livet er en kamp mellom ondt og godt. -

Men ut av dette Ragnarok skulde framstå en ny og bedre slekt som skulde leve

lenge og lykkelig i et land hvor orden, rettferd og fred skulde råde. Det er dette opprøret, denne verdenskampen, denne store avgjørelsen vårt slektsledd no står oppe i. Derfor må vi dyktiggjøre oss til å være trofaste og tapre kjempere i denne 128

3333

G

kampen som vi med hver eneste trevl føler at hele vårt liv og vår eksistens av henger av.

- Situasjonen og verdenskulturen er båret oppe av den nordiske folkeætt og dens innflytelse på andre folk og nasjoner. Men vi opplever at dette grunnlaget for kulturen er begynt å falle fra hverandre. Ja, forfallet er kommet så langt at det er begynt å tære på kjernen i denne kulturen . Skal

denne kulturen opprettholdes og vernes må kjernen fornyes og bli sunn, og fra denne kjernen må så nyordningen bre seg utover. Det er denne forsvars- og

vernekampen vi står midt oppe i, og det gjelder først og fremst for de germanske

folk å kunne avverge den katastrofe som truer med å utslette vår kultur, og gjen nom nyordningen endelig en gang å kunne virkeliggjøre det idealet som fore svevet våre forfedre. Derfor må alle i NS stå bevisst som kjempere, enhver på sin plass. Enhver må dyktiggjøre seg for oppgaven på alle måter . Men det er ikke nok at hver enkelt er seg sin oppgave og sitt ansvar bevisst. Det må organi

sasjon til. Vi må sveise vår bevegelse sammen til en kamporganisasjon i det godes tjeneste med de egenskaper en slik organisasjon skal ha, nemlig disiplin , lydighet, lojalitet, trofasthet og tapperhet.

Vi har no makten i staten, framholdt Føreren videre, grunnlaget er dermed lagt for å kunne vekke det norske folket og sette det inn i kampen for den nyord ning og fornyelsesbevegelse som kjennetegner vår tid . Målet er verdig , prisen stor, og det kreves innsats til siste blodsdråpe.

Tysklands Führer Adolf Hitler pekte nettopp på dette at Norge har sin store oppgave å fylle i det nye Europa, sa Føreren videre. For oss er dette en stor oppmuntring, og det gjelder at hver enkelt finner ut hvordan han skal gjøre sin innsats for at hele Norge så kan gjøre sin innsats på beste måte i den store

nyordning. Framfor alt kreves lojalitet og tro, lojalitet mot den felles høyere enhet som de forskjellige folk går opp i, og tro på det ideal vi alle går inn for å virkeliggjøre. 9

129

- Så vil jeg til slutt takke dere alle sammen for det arbeid dere har ytet hittil, sluttet Føreren . Jeg vil takke dere for at dere kom til riksmøtet og ønske

dere god reise heim . Takk alle sammen . Reis tilbake til nytt arbeid , nye kamper, nytt slit, men også til nye seire. Førerens manende appell ble mottatt med endeløs jubel, og da han sluttet hyldet kampfellene ham med kraftige Heil og Sæl-rop.

Minister Fuglesang besteg så talerstolen og uttalte: « Nasjonal Samlings 8. riksmøte er slutt, og jeg vil ønske alle medlemmer og tillitsmenn hell i den videre kamp for vår store sak .

Men før vi går fra hverandre, vil vi i et kraftig tre ganger Heil og Sæl hylde vår Fører og besegle den troskapspakt vi har sluttet med ham . Min Fører. Vi følger Dem i gode og onde dager, gjennom all motstand og

alle vansker. Vi lover Dem troskap, offervilje og disiplin og vi legger aldri sverdet ned i kampen under Deres førerskap for Norge og for vår rases frihet og framtid . Kampfeller! Et tre ganger Heil og Sæl for Norges Fører Vidkun Quisling». Et brus av endeløse, begeistrede Heil og Sæl lød opp mot Føreren som smi lende mottok mengdens hjertelige hyldest.

Så tonet fedrelandssangen fra tusen struper. Og til slutt lød en mektig stemme i mikrofonen :

KAMPFELLER ! NASJONAL SAMLINGS 8. RIKSMØTE ER SLUTT . VI GÅR VIDERE FRAM – MOT MÅLET!

130

Gauleiter, Reichsstatthalter Wegeners tale på det tysk -norske møte i Universitetets aula 28. september 1942

På det tysk-norske møte i Universitetets Aula takket Gauleiter Wegener innledningsvis for innbydelsen til riksmøtet og uttalte at det var en særlig glede for ham å overbringe hilsener til nasjonalsosialistene i Norge som repre sentant for NSDAP. I en overordentlig temperamentsfull, åpen og inspirerende tale trakk så Reichsstatthalter und Gauleiter Wegener opp NSDAP's historie. Han kom særlig inn på den ideologiske utvikling, hvordan idéene vokste fram av begrepene Blut und Boden. Han påpekte videre at nasjonalsosialismen i Norge bygger på det samme historiske grunnlag, og at vegen fører fram til det samme mål. Av den felles verdensanskuelse og den felles kamp stiger også det felles mål stadig tydeligere fram .

Den siste verdenskrig fødte den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse.

Da Tyskland måtte gjennomgå så store lidelser var det helt naturlig at den festet sine dypeste røtter i Tyskland, slik at den under Adolf Hitlers geniale ledelse kom til å omfatte hele det tyske folk . I dag utstråler denne verdensanskuelse

sin kraft langt utover Tysklands grenser, ja over hele verden. En liten skare av fanatiske og trofaste menn var den gang som no beredt til å gjøre sin innsats og til å motstå alle innvendinger fra kalde forstandsmennesker — hån, spott,

bolsjevikisk og jødisk terror. På tvers av nød og død skapte man den moralske kraft som i dag gjør at det tyske folk står urokkelig, selv i de hardeste prøvelser. Og denne kraft er garantien for den endelige seier . NSDAP konsentrerte sitt arbeid i første rekke på maktovertagelsen i Tysk land. Bak denne maktovertagelse skimtet man allerede den høye idé : Stor

Tyskland. Fra et forstandsmessig standpunkt var det vanvidd å strebe hen mot et slikt mål, og likevel har man nådd det. Trass i terror, primitive menne 131

sker, trass i hånlatter fra universitetenes og høgskolenes side og blasert over legenhet fra de intellektuelle kretser . Dette kunde imidlertid ikke rokke de

få unge kjemperes vilje og tro, med all sin kraft kastet de seg inn i kampen. For framtiden bød dem bare et eneste valg: Enten å bli tilintetgjort eller å oppnå den største seier.

Heller ikke tallene spiller noen rolle. Da NSDAP overtok makten var

partiet tallmessig lite, men denne minoritet forstod å spre sine idéer blant folkets store masser. Med ubetvingelig pågangsmot kjempet man om hvert enkelt menneske, om hvert tysk hjerte, helt til også dette ble grepet av den urokkelige tillit og troskapen til der Führer ; dermed ble alle gjennomsyret av

seiersbevisstheten, som alene i disse harde tider holder menneskene oppe. Vi hadde bare seks år til vår rådighet for å forberede Tyskland materielt og moralsk på den store kampen . På denne skjebneprøve som den nasjonal

sosialistiske revolusjon ikke kunde bli spart for. På disse seks år lyktes det

partiet å sammensveise folket til en organisatorisk og viljesterk enhet. På disse seks år har selv den mest uanseelige mann lært å forstå at den nasjonalsosialistiske idé, og især troen på Blut und Boden, var forutsetninger for vårt folks framtid . Samtidig som man kom fram til denne erkjennelse, ble man også nødvendigvis klar over hvem fiendene var : Liberalismen , kapitalismen og det jødisk - plutokratiske system.

Gauleiter Wegener trakk deretter sammenlikninger mellom utviklingen i Norge og Tyskland. Også i Tyskland var det til en begynnelse profeter som fra måned til annen forkynte at innen den og den tid vilde NSDAP være

ferdig. I Norge skjer det for tiden noe liknende. Men i alle land finnes det små pessimister som ikke begriper noe av det som ligger utenfor deres trange horisont. De forregnet seg i Tyskland

de vil forregne seg også i Norge. Den

pågående verdenskrig, den totale krig, har vist hva et folk med indre samling

kan yte. Den har videre vist at man ikke kan mestre slike vanskeligheter og nødstilstander ved statens inngripen, men at alt står og faller med folkets ide ologiske holdning.

I Tyskland er partiet motoren , som atter og atter gir statsmaskinen impulser. Det gir ordrene, det stimulerer, det krever om igjen og om igjen nye ytelser av stat og folk . Det inspirerer og vekker begeistring i kampen. Således er det tyske folks holdning ikke bare et bevis på Adolf Hitlers kloke statsledelse, men et utslag av den virkning som Adolf Hitlers personlighet utøver, et bevis på hans urokkelige vilje. Hans brennende tro på Tyskland har forplantet seg til hver eneste folkefelle . Bare ut fra dette synspunkt kan man forstå den enestående holdning som preger den sivile befolkning i de områder av Tyskland som er truet av bombeangrep . Gauleiter und Reichsstatthalter Wegener la så fram eksempler fra sitt

forvaltningsdistrikt som viste hvilke moralske krav som blir stilt til befolk 132

Ministerpresidenten, en rekke av ministrene og andre framstående tyske og norske gjester på møtet i Universitetets aula .

ningen under de britiske terrorangrep. Militært sett har engelskmennene intet

utbytte av dem, men de sveiser det tyske folk enda mer sammen . Hvis det et eller annet sted enno skulde ha vært en brist i folkefellesskapet, så skaper i dag den felles skjebne et kameratskap og en vilje til å hjelpe fra hus til hus og fra gate til gate, som ingen ytre vold mer kan bryte. I Tyskland er i dag alle soldater. Så vel de som angriper i øst, som de som gjør sin innsats på heimefronten . Måtte utviklingen i Norge gå liknende veger! Måtte det norske folk innse at de tanker som er legemliggjort i Vidkun Quislings person og i hans bevegelse, er vokst fram av naturen og at de derfor bærer

framtiden i seg. Da vil man også her forstå at fiendene er de samme som tyskerne i dag kjemper mot : Jødedom og kapitalisme. Måtte også de som i dag står utenfor som fiender, føle storheten i idéen om alle germaneres samling – den samling som er innledningen til Europas enighet.

Tyskland kjemper i dag i øst sammen med de frivillige fra de nordiske land. Måtte denne felles kamp bære spiren i seg til en virkelig germansk sam

menslutning, hvor hvert enkelt folk vil få mulighet til å oppfylle sine særlige oppgaver på en tilfredsstillende måte. Enno vet ingen hvilke former dette germanske forbund vil få, men vi vet allerede no at vi hører sammen i skjebne kampen mot jødedommen .

Med klare ord viste så Gauleiter Wegener at hver stor idé også må ha en tilsvarende organisasjon bak seg. 133

Hva nytter den skjønneste tanke hvis det ikke står trofaste kjempere

bak idéens opphavsmann. I Norge fins det sikkert mange som er av den oppfat ning at man snart vilde få et godt forhold til Tyskland, hvis Nasjonal Samling ikke stod hindrende i vegen .

Jeg kan berolige mine norske venner med at vi har opplevd nøyaktig det samme i Tyskland. Man sa til oss : Vi er gode tyskere, men hvorfor skal vi no ha enda et parti. Hvorfor skal vi bære uniform osv. ? Man satte seg mot enhver organisasjon og så merkelig det enn høres, ble vår organisasjon bekjempet av slike som allerede tidligere hadde grepet til disse former. Også kristendommen

grep i sin tid til dette hjelpemiddel for å spre sine idéer. Fra partiets organisasjon vokser kraften og idéene ut i folket. På samme måte skal også i Norge partiet være bærer og spreder av Vidkun Quislings idéer.

Jeg er sikker på at Nasjonal Samlings idéer er i overensstemmelse med lan

dets naturlige betingelser og lover og at de vil være livsfremmende. Og jeg vet også at en kjernetropp av harde kjempere vil føre kampen videre, akkurat som vi har gjort det i Tyskland.

Også det norskefolk vil en gang bli samlet på grunnlag av nasjonale og sosiale idéer, nettopp fordi disse tanker er et utslag av menneskelivets evige lover . Dermed vil også forutsetningen være til stede for den store fornyelse i de for

skjellige germanske folk . Disse tanker gav jo også Vidkun Quisling uttrykk for i sin store tale, hvor han klart og tydelig trakk opp det framtidige mål : En storgermansk sammenslutning. Gauleiter Wegener kom deretter med eksempler særlig fra Tysklands

forfatningsmessige utvikling — på hvordan man ofte på kort tid kan nå de mål, som tidligere generasjoner oppfattet som ønskedrømmer. Han fortsatte så : De få som bærer fram tanken om Stor -Germania må være modige menn. Men nettopp derfor vil denne tanken bli virkeliggjort en gang i framtiden.

Vi vil være stolte over at vi er de første i denne kampen, og det må gi en indre tilfredsstillelse å kunne bryte ned alle vanskelighetene. Med hjertelige og kameratslige ord gjorde Gauleiter Wegener de menn som han har samarbeidet så lenge med her i Norge, enda en gang oppmerksom på at statsmakten ikke er det primære, men erobringen av hele folket — mann for mann , kvinne for kvinne, barn for barn. Hver partifelle må være klar over sitt ansvar. En sterk

vilje gjør selv det umulige mulig. Adolf Hitler er et lysende eksempel på dette, idet det var hans moralske kraft som gjorde det mulig å overvinne den russiske vinter. Til slutt overbrakte Gauleiter und Reichsstatthalter Wegener på ny sine

hilsener til Nasjonal Samlings Fører, og gav uttrykk for sin faste overbe

visning om at hans bevegelse en gang vil få den plass den fortjener i det norske folks hjerter. Under stormende bifall sluttet han sin tale med følgende ord :

Må det nye år bringe oss nærmere seier og lykke og vårt felles mål : Stor -Ger mania, hvor hvert folk vil bli lykkelig og finne seg selv. 134

Minister dr. Gulbrand Lundes tale

ved åpningen av utstillingen « Norges Nyreising »

I sin tale på domkirkeodden ved Hamar, St. Hans i år, fremholdt Føreren,

at en av de ting som hadde vært medvirkende til å føre vårt folk ut i ulykken,

var at folket hadde mistet sammenhengen med naturen . Folket hadde glemt, at også mennesket selv er en del av naturen og underlagt dens lover. Folket

var kommet bort fra det nasjonale grunnlag som ethvert sunt folk må bygge på. Ingen har gitt klarere uttrykk for denne tanken enn Arne Garborg i sitt « Knudaheibrey » :

«Han saag Garden glide ut or Ætti, og so vann han ikkje meir. Kor

han av alt sitt Hjarta hev bannlyst denne Tidi som kom og døyvde Ætte tanken og

braut Samanhenge og øydde Grunnlaget for Heimelivet vaart.

Ættetanken er slokna. Det som var av Adel i oss døyr ; no er det

berre Kaupmannstid og Næringsdriving. Sogudaamen, Skaldskapen yvi Bondelivet, Adelen hjaa Odelsmannen , er burte. Odelsmennane gjev Herredomen fraa seg. Dei vert Skulemeistrar, Klokkarar, Embættsfolk , Tenarar og Tenars Tenarar; me hev mist Magti til aa halda oss sjølve uppe».

Krystallklart har Garborg her skildret det nasjonale forfallet, materialismen, som til slutt gjorde folket til slaver av kapitalen, istedenfor at det materielle

skulde være grunnlaget for et høyere åndsliv, for en fortsatt åndelig vekst i samhørighet med ætt og jord. Fordi nordmennene hadde fjernet seg så langt

fra det opprinnelige, sunne, enkle og naturlige, så må også gjenreisingen av folket gripe så meget dypere ned igjen til det helt enkle, opprinnelige. Vi må 135

Minister Lunde holder åpningstalen .

igjen få fotfeste i norsk jord og natur og igjen bli oss bevisst den enkeltes sammen

heng med folk og rase. På dette naturlige grunnlag må det nye Norge bygges, moderne i sin form , men med rot i det gamle.

Det nyordnede europeiske rom setter arbeid og produksjon opp som det primære og ser på kapitalen som det smøremiddel som skal sette hjulene i gang.

Ut fra dette syn er Norge ikke lenger noe fattig land. Etter den gamle tids terminologi var Norge fattig fordi vi manglet kapital, men et land med så rike råstoff- og kraftkilder er ikke fattig.

Denne utstilling skal vise oss hvilke store muligheter som er til stede ved

rasjonell utnyttelse av våre råstoffer, utbygging av våre kraftkilder og våre kommunikasjoner .

Og Norge har også et glimrende folkemateriell som er i stand til å utnytte

alle disse muligheter, når de får slippe til. Frigjort for smålig partistrid og klasse kamp kan det nye Norge med sitt autoritære styre trekke opp virkelig store linjer for en rasjonell utbygging av alle muligheter. Men denne rasjonelle ut bygging av landet skal ikke være noe mål i seg selv, men et middel til å sikre en rik kulturell yekst,

136

Også på dette felt gir utstillingen et bilde av de mange framtidsmuligheter. Kunsten og kulturen skal ikke bare være for de få, men bli hele folkets eiendom, og også på kulturlivets område må vi bygge på vårt eget, slik som Aukrust sier det :

Norigs eigne krefter, femne og forløyse eigne emne.

For å vise hvilke kulturskapende krefter som slumrer i folket, har hirden også tatt initiativet til en utstilling, «Hirdkunst», som åpnes samtidig med ut

stillingen «Norges Nyreising», og som viser hva den enkle mann og kvinne rundt om i vårt land eier av skapende evner . Denne utstilling av « Hirdkunst » skal da ikke vise de fremragende kunstneriske prestasjoner av kunstnere av fag, men i første rekke amatørers kunstneriske produksjon. Den skal gi et bilde av kulturlivet i folket. Den tid som Garborg klaget over i sitt Knudaheibrev, er forbi. Det norske folket har igjen fått en Fører og et nasjonalt riksstyre, som viser vegen heim og vegen fram .

Men utstillingen skal også peke utover Norges grenser. Den skal vise den

innsats vi kan og må yte på vår front i det store germanske og europeiske ny reisingsarbeid, vårt bidrag til det germanske og europeiske fellesskap på kultur livets og næringslivets område.

Føreren beser utstillingen . 137

Og denne utstilling skal være opptakten til en ny arbeidsdag. I denne nyskapingens tid, mens krigen enno raser, er det at planene skal legges og nye reisingens arbeid settes i gang : Sjå no er det dag, og no er det tid,

Og dagen er Noregs dag. No trengst det at kvar den neve her bid, Kjem med i vårt yrkjelag.

For no er det just at Noreg hev vår, Og no er det stund vår åker me sår

Og rydjer oss ny med grev og med plog I livd utav fjell og skog.

Med en hjertelig takk til komitéen, konsulenter, arbeidere og funksjonærer, erklærer jeg herved utstillingen «Norges Nyreising » for åpnet.

138

Utstillingen «Norges nyreising» Av utstillingens generalsekretær, redaktør Øystein Orre Eskeland

Det var i mars i år minister dr. Gulbrand Lunde gav oss i oppdrag å sette de forberedende arbeider med utstillingen «Norges Nyreising». Rammen

i gang

var da allerede trukket opp. Utstillingen skulde søke å vise hva den nye tids menn har utrettet og vil utrette for å gjøre Norge sterkt og selvhjulpent ved

full utnyttelse av landets hjelpekilder og ved en sunn ledelse av selve folket. Det skulde ikke bare pekes på de materielle muligheter, men også på den kultur reisingen som må til om vi skal våkne til full bevissthet om egne krefter. Ut stillingen måtte vise hvilken herlig arv vi har overtatt fra fedrene, men også

hvordan arven var blitt forsømt og vanvyrdet av dem som vakt skulde være , og endelig måtte den peke på vegen vi er nødt til å gå, om vi skal finne inn til oss selv og vinne fram i norskdom og nasjonal styrke.

Slik var i korthet det programmet vi hadde å gå etter, et stort og inspi rerende program . Men å fylle det med levende liv, trekke fram alle de konkrete spørsmålene som det måtte gis svar på, og finne en form som samsvarte med de strenge kravene en i dag må sette til en utstilling - det var ikke så lett gjort . Selv

med all mulig hjelp fra myndighetene var det ofte en ren heksekunst å få tak i alle de materialene som trengtes. Kunde vi vente at de sterkt opptatte menn i sentraladministrasjonen vilde finne tid til å gi svar på den styrtflom av spørs mål som vi vilde bli nødt til å stille dem? Hvor skulde vi finne tilstrekkelig store og sentralt beliggende lokaler ? Var det mulig å få tak i det nødvendige antall arbeidsfolk, dekoratører, skriftmalere, fotografer og skapende kunstnere i en tid som har avskaffet all arbeidsløshet og omgjort den til mangel på arbeids

kraft ? Vanskene var til stede i rikt mål, og det var ikke greit å se hvordan vi skulde vinne bukt med dem alle. 139

VI BYGGER LANDE T

Oppgangen til utstillingen med Guttorm Pedersens to relieffer og Damsleths mektige fondbilde.

Imidlertid gikk vi i gang med friskt mot . Det første som ble satt i arbeid , var den store modellen av Bjørnstadgården fra Vågå, no på De Sandvigske Samlinger. Med sine 26 hus gruppert om inntun og nautgard representerer

denne ene gården omtrent tusen år av norsk bygningshistorie og vitner om den stilsikre kultur som fikk utvikle seg under sterke og rike ætters førerskap . To

Bjørnstadinteriører i større målestokk forteller enkelt og overbevisende om det samme . Årestuen med ljore i taket som eneste lyskilde, og Andersstuen fra det attende århundre gir slående beviser på hvordan innredningen av husene

vokste fram på norsk grunn . Det grunnlaget må vi igjen finne tilbake til om vi skal vinne bukt med de mange åndløse moteretninger fra utlandets jøde

magasiner. Også modeller av Osebergskipet og Gokstadskipet forteller at Norge i gamle dager hadde kunstnere og håndverkere som ikke ble overgått av noen andre. Og møbler og vevnad fra århundrer tilbake røper en kunstnerisk innsikt og beherskelse som kan — og bør

virke befruktende den dag i dag.

Samtidig med at disse tidkrevende modellarbeidene ble satt i gang begynte vi å hjemsøke de forskjellige departementer for å få oversikt over det stoffet

som kunde komme på tale, og arkiver og gamle aviser ble systematisk trålet for å finne de riktige eksemplarer til den avdelingen som skulde behandle forfallet 140

i norsk åndsliv og politikk i den siste mannsalderen, det forfallet på alle områder som med ubønnhørlig konsekvens førte fram til den 9. april. Vanskeligheten med å skaffe utstillingslokaler ble løst på en ypperlig måte ved at vi fikk låne hele annen etasje i Nasjonalgalleriet, der rommene allikevel stod tomme fordi kunstverkene var evakuert. Og ut på forsommeren kunde vi melde at forar beidene hadde gitt et positivt resultat: Vi anså det for mulig å reise en utstilling til riksmøtet i september.

Minister Lunde nedsatte da straks et arbeidsutvalg på tre medlemmer, ekspedisjonsjef Willy Klevenberg som formann, byråsjef Egil Holmboe i Di rektoratet for spesialorientering, og byråsjef Birger Rygh Hallan i Statens

film direktorat. Som kunstnerisk og teknisk konsulent ble oppnevnt direktør Harald Damsleth i Herolden, og det ble overlatt dette firma å lede arbeidet med Øystein Orre Eskeland som generalsekretær. Den 6. juni hadde utvalget sitt første møte, her ble linjen for utstillingen trukket opp, og samme dag satte vi i gang de første skisser og beregninger. Det er ikke nødvendig her å gå i detaljer om hvordan arbeidet skred fram .

La oss heller ta en tur gjennom utstillingen slik som den presenterte seg ved åpningen den 25. september.

Utenfor Nasjonalgalleriets hovedinngang er det bygd opp en takstol av kraftige bjelker med en stor N som avslutning, og på mønsåsen er det festet et grantre med flagrende bånd i landets og partiets farger: Vi feirer kranselag for det nye Norge, nyreisingen av landet begynner å ta form . Det samme

ditu

Modellen av Bjørnstadgården, et vakkert eksempel på tradisjonsrik norsk byggeskikk. 141

motivet går igjen som utstillingens bumerke på plakater og reklamesøyler, i annonser og trykksaker. Enkelt og virkningsfullt slår det fast den grunn

stemningen som utstillingen skal gi: Enno er vi så visst ikke ferdige med å bygge landet, men den solide grunnmuren står der, og omrisset av byggverket er på det rene. Med alle gode krefters hjelp skal vi nok også få resten i god stand. Og her på utstillingen kan enhver komme og se hvordan den nye nasjonale heimen er tenkt.

I vestibylen i første etasje går vi rett mot to relieffer av billedhoggeren

Guttorm Pedersen, på den ene siden en ung mann, naken til beltet og med en tung slegge i hendene, og vendt mot ham en ung gjente med et bugnende korn

nek i armen. «Vi bygger landet», står det på veggen over dem. Og under buehvelvingen opp mot annen etasje skimter vi det sentrale motivet i Damsleths

veldige fondbilde på 120 kvadratmeter : Familien samlet om mor og barn. Bakerst faren , høy og alvorlig, i forgrunnen en ung pike som sitter og spinner. På høyre side soldaten med våpen i hånd, beredt til å forsvare fedrelandet,

og på venstre side unggutten som drar ut i arbeidstjenesten for å gi sitt bidrag

til landets trivsel. Etter som en går opp trappen utvider bildet seg. Gruppert omkring familien , samfunnets kjerne, ser en bilder fra alle de forskjellige hoved næringer, og over dem igjen symboler som illustrerer kultur, kunst og vitenskap . Det veldige bildet vekker med rette stor oppsikt, og den sterke norske stem

ningen det gir, understrekes ytterligere av to dekorative felter malt på aluminium , som flankerer inngangen til selve utstillingen i annen etasje. Her ser en Norge ved sommer og vinter med ungdom i idrett og leik på land og sjø. Gjennom

en vakker gammel portal på utskårne søyler kommer en så inn i den første salen, som er bygd over mottoet : «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd » . Her får en se hvordan de gamle forstod å verne om verdiene i det vakre

landet vårt. Midt i salen står modellen av Bjørnstadgården , et fantastisk

nitid og morsomt arbeid, hvor hver eneste detalj i husbygging og landskap er helt korrekt gjengitt, og hvor gårdens folk går til og fra i dagens arbeid. Buskapen er også med, og til tross for den forholdsvis lille målestokken — hele

modellen er 2,20 m lang og 1,60 m bred — har det lykkes modellbyggeren å få liv i hver enkelt bevegelse. Også de to interiørene fra Bjørnstad er preget av den samme beundringsverdige nøyaktighet og kunstneriske smak , og omkring disse modellene ser en gamle bruksting, tepper og møbler, som viser våre for

fedres høye kultur. Det samme inntrykket forsterkes når en ser de eventyrlig

vakre linjer i modellene av våre vikingeskip, og en rekke billedtepper, som er vevd etter Gerhard Munthes tegninger, viser hvordan de norske motivene og de typiske norske fargene kan inspirere selv de mest kresne kunstnere i moderne tid .

Fra denne salen går en rett inn i dens loddrette motsetning og ser hvordan våre politikere i en bestemt periode stelte med landets verdier. Et stort fond 142

bilde av Alexey Zait zow viser i fantastisk

fargevirkning og gro teske figurer « Vegen vi gikk ». Et ungt ekte

par med sine barn går framover mot en smal strime av solen, men

på begge sider av ve

gen er farlige krefter ute etter dem , slanger

VEGEN VI GIKK ...

kryper ut av bøkene,

svarte gribber sitter på lur, surrealistiske

malere rekker tunge til publikum og håner alt som norsk er, og som symbol på det hele ser man en ung kvinne som oppfører en danse macabre med døden og bolsjevismen . At dette bildet ikke bare er fri fantasi dokumenteres i en rekke

avisutklipp og fotografier på alle veggene . Her ser en hvordan kunstsvindelen fikk lov til å florere , hvordan våre politikere styrtet befolkningen ut i arbeids løshet og nød, hvordan de bolsjevikiske trådtrekkere i Moskva førte Norge ut på avveger gjennom en utbredt agitasjon mot det norske forsvaret og for Sovjetnorge, og hvordan våre egne statsmakter understøttet den truende

folkedød gjennom mer eller mindre legaliserte forsterdrap. Vår avhengighet av England blir dokumentert . Vi ser hvordan erklærte kristendomsfiender fikk stipendier som var beregnet på kristelige forfattere , og hvordan agitasjonen mot all virkelig kultur fikk boltre seg uhemmet , mens de byggende krefter systematisk ble undergravd. I karakteristiske eksempler får en også se hvordan

det egentlig stod til med de menn som førte det store ord i landet , og som så flyktet utenlands da Norge ble rammet av den katastrofen som deres politikk hadde fremkalt.

Et sitat fra Bjørnson kunde vært skrevet i dag og gjengir den stemning en må føle, når en har studert alle disse sørgelige aktstykker: « Herre, du kjenner vårt folk fra dets innerste utspring.

Feiler jeg vel, når jeg tror det har herlige krefter. Hittil det ødet seg selv, når skal det vekkes og samles ?»

Men så kommer lysningen ved inngangen til neste sal, hvor vi møtes av ordene : «Vegen vi går». Herfra følger utstillingen Nasjonal Samlings program ,

som jo også er regjeringens program , og viser i klare, anskuelige bilder hvordan det nye Norge bygges opp. Det første rommet er viet den nasjonale riksregjering, 143

AKB で 105en] 306

0%

UTVIKuns

६

3 9 En Fra Arbeidstjenestens sal.

bygd på arbeidsstatens sikre grunn og med en sterk fører i spissen. Hvilken

herlig motsetning til det gamle partistyret med sin stadige splid, og til det massediktaturet som sjelden visste hva det vilde eller hvordan det skulde

gjennomføre sin vilje.

Så kommer vi videre til oppbyggingen av riksting, næringsting, kulturting,

fylkesting, herreds- og byting og ser hvordan de nasjonale krefter og de faglige instanser utkrystalliserer seg i et sterkt riksstyre .

Neste sal handler om forholdet mellom stat og kommune . Her ser vi hvordan staten gjennom sine organer leder og vegleder kommunene, og hvordan hver av dem tar opp sine spesielle oppgaver til løsning.

I avdelingen for lov og rett får vi anskueliggjort de nye domstolers virksom het og får en rekke interessante bilder fra politiets utdannelse og virksomhet etter opprettelsen av det nye politidepartement. De neste salene tar for seg arbeidet. Først kommer en stor avdeling for Arbeidstjenesten, hvor plastiske modeller og virkningsfulle fotografier viser

alle de oppgaver som de unge A-T-gutter og A-T-gjenter går løs på, som ny dyrking, vegbygging, grøfting, innhøsting osv . Deretter kommer en stor sal som behandler selve arbeidslivet . Veldige dekorasjoner på fondveggen viser alle de viktigste fag, og det slås fast at det nye riksstyret allerede etter denne korte tiden har klart å avskaffe arbeidsløsheten og virkelig gjøre sannhet av det som en gang bare var et slagord : «Hele folket i arbeid». På den ene veggen

behandles vår skipsfart og verftsindustri, og det pekes på den store oppgaven som foreligger, å gjenreise vår handelsflåte etter krigen. Den motstående vegg 144

Avdelingen for fiske ogfangst.

er opptatt av kolossale Norgeskart, hvor publikum selv kan trykke på elek triske kontakter og få et instruktivt bilde av utviklingen i våre kommunika.

sjoner og de framtidsplaner som foreligger for jernbane- og vegbygging. Et tredje lysende kart viser de enorme fossekrefter Norge disponerer, og en

kjempemessig søyle forteller om de 10 millioner kilowatt som det enno gjenstår å bygge ut . Midt på golvet er det plasert et 10 meter langt plastisk kart over Norge, som også forteller om arbeidslivet til lands og til vanns

og om alle de oppgaver som kan tas opp og vil bli tatt opp av den nye tids menn .

Den neste avdelingen er broderlig delt mellom håndverk og heimeyrke. Her får en se herlige eksempler på hva det kan utrettes av målbevisste og dyktige kvinner og menn, både når det gjelder veving, møbelkunst, smijernsarbeid , søm OSV .

Herfra kommer vi inn i en liten avdeling for jakt og sportsfiske. Avdelingen

er utformet som en tømmerhytte med jakttroféer og fiskeredskaper på veggene, og i bilder og grafiske framstillinger vises den nye jaktadministrasjon og de retningslinjer som det skal arbeides etter for å øke vilt og fiskebestanden .

Så kommer turen til skogbruket og treforedlingen , hvor det særlig er lagt vekt på de tingene som er mest aktuelle i dag. En får en glimrende oversikt over alle de produktene som skogen kan skaffe oss, særlig blir eventyret om

kunstsilken utførlig behandlet. Likeså vises ved modeller utvinningen av tjæreprodukter i tjæredaler og retortanlegg, og en får et klart bilde av alle de verdifulle stoffene vi kan få ved en hensiktsmessig utnyttelse av barken . 10

145

MOR OG BARN

No kommer vi igjen til en stor avdeling, som handler om

landbruket og den nasjonale

bondepolitikk. Instruktive plan sjer og fotografier forteller om hvordan produksjonen kan økes på forskjellig vis, ved inten sivering av driften, ved bureising og bedre utnyttelse av våre fjell vidder, ved øket innsats i forsk ingen, ved utvidet landbruks

undervisning osv. En særskilt avdeling behandler den store innsats som bondekvinnene all

tid har gjort, tross vanskelige kår, og det pekes på veger til å lette deres strev. I et plastisk landskap som fortsetter over i « Folkehelsen styrkes».

veggedekorasjonen og gir et fargerikt

utsyn

over typisk

norsk natur, står det vakre og nøyaktige modeller av moderne bondegårder . De kan på en måte betraktes som pendanter til Bjørnstadmodellen, eksempler på hvordan en kan bygge på norsk grunn og skape gårder som føyer seg naturlig inn i norsk terreng.

Etter landbruket kommer turen til fiske og fangst. Også her pekes det på

de store oppgavene som foreligger, og utformingen av salen er gjort så interessant at de fleste gjerne blir stående lenge her inne . I vinduene er det f. eks. gjennom siktige glassmodeller, hvor en får demonstrert de viktigste fiskemetoder. Klart

og enkelt får en beskjed om hvordan drivgarn, snurpenot, bunntrål osv. er innrettet. Men en får også korrekte opplysninger om hvordan fisket har ut viklet seg, og det dokumenteres hvordan våre fiskere i de siste par år har fått

sine levevilkår vesentlig forbedret, slik at de no med et smil kan si farvel til forsorg og fattigunderstøttelse.

Nyreisingen av våre byer er emnet for neste avdeling. Her får en se i modell

og vakre perspektivtegninger hvordan våre krigsskadede byer vil bli bygd opp igjen. Ingen kan være i tvil om at det blir de vakreste og mest hensiktsmessig regulerte byer vi har i landet, og professor Sverre Pedersens navn borger for at det tilsiktede resultat vil bli nådd .

Det neste rommet bringer de fleste i undring. Her ser vi to store pyramider - den ene står på hodet og hviler på den norske løven, men må støttes opp av fire søyler som illustrerer de kreftene det gamle samfunn var avhengig av : 146

Forsorg, korrupsjon , lån og jødekapital. Her ser vi hvordan folket levde under arbeiderpartiets slagord : «Norge for folket » . De underste lagene er klemt tett sammen , mens plutokratene på toppen breier seg etter forgodtbefinnende.

Den andre pyramiden står trygt på sin sokkel og viser det nye samfunnet som no tar form , under mottoet : «Folket for Norge». Her er det like rett

og like vilkår for alle. Alle arbeidende krefter har like god albuplass, og en solid stige fører opp til de øverste samfunnstrin, for i et solidarisk samfunn må det være slik at hver mann bærer marsjallstaven i sin ransel. De tre neste avdelingene handler om folkehelsen . Her ser vi hvordan

kontrollstasjoner for mor og barn bidrar til å skape en sunn slekt, og hvordan

arbeidet legges an på alle områder for å styrke den enkelte for livskampen. Men her får en også se hvordan en moderne befolkningspolitikk kan sjalte ut

de mindreverdige rase - elementer ved å forby visse kategorier av åndssvake, sinnsyke osv. å sette barn i verden . En instruktiv plansje viser hvor utrolig mange samfunnsfiendtlige individer som kan ha sitt utspring i et enkelt ekteskap mellom to opplagte forbrytere, og den nye «Lov nr. 1 til vern om folkeætten » gir et begrep om hvordan slike sørgelige tilstander skal hindres. Så kommer vi over i avdelingen kirke og skole. Her ser man rekonstruert en del av Nidarosdomens vestfront med sine vakre skulpturer, og bilder fra alle våre domkirker og en rekke andre kjente kirker danner en prektig ramme

St

ar

om den post i Nasjonal Samlings program som fastslar at kristendommens

Fra kulturavdelingen. 147

FERR

WE

S

ERES

N GE IV SPREBE FOR NOR 88029

le

ROM

Førersalen .

grunnverdier skal vernes . Modeller av Hamardomen er også med, både ruinene på Domkirkeodden og professor Nordhagens rekonstruksjonsforsøk . Resten av rommet forteller om den nye tids skole og viser hvordan en allerede har

gjennomført betydningsfulle tiltak både når det gjelder læremidler og viktige fag som håndarbeid og skoleidrett. Ikke minst imponerende er de resultater

som allerede er oppnådd av skoleidretten , hvor no flere hundre tusen barn aktivt går inn for kroppskulturen . Det kulturelle arbeid har selvsagt fått en bred plass på utstillingen , og her

får en se beviser på at det er mulig å bygge på norsk grunn. Damsleths herlige fondbilde gir en ekte norsk eventyrstemning. Vi ser Soria Moria slott langt borte, Fossegrimen sitter og spiller, måltrosten synger, og Askeladdens bukke horn ligger på landevegen og kan tas opp av hvem som helst. Salen er delt inn

i en rekke stands, som behandler de viktigste felter i kulturarbeidet, museer og folkemuseer, arkitektur, bildende kunst, litteratur, musikk , teater og film ,

presse , kringkasting, ungdomsarbeid , kulturpropaganda i utlandet, reiseliv . Hver enkelt avdeling fremhever det som er norsk og ekte, og en får et impo

nerende inntrykk av den positive viljen til framgang som leder statens arbeid på alle disse felter.

Så kommer en avdeling som behandler forsvaret. Tegneren Wigforss ut stiller her en rekke av sine kraftige og dramatiske tegninger fra kampene på

Østfronten , hvor han selv har vært med, og fotografier og plakater fra mange land forteller hvordan den germanske rase no reiser seg til forsvar av sine dyreste verdier. 148

Så går vi over til spørsmål vedrørende handel og forsyning. Også her har

Damsleth laget en rekke vakre dekorasjoner på aluminiumsplater, som viser de sentrale næringer. Deretter følger idrettens sal, hvor vi bl. a. i modell og maleri får et stor

slagent bilde av det sportssentrum som skal reises på Tryvasshøgda ved Oslo, og hvor vi også får den nye store idrettshøgskolen .

Så kommer utstillingens konklusjon - Førersalen — et mektig rom på over 20 meters lengde, hvor vi i fondveggen ser innfelt Christian Krohgs mek tige maleri av Leiv Eirikson og hans menn på veg til Vinland . Overskriften

lyder: År 1000 — Norge på veg mot en ny verden», og på den motsatte vegg finner vi inskripsjonen : « År 1942 — Norge på veg mot en ny tid». Her mar sjerer det norske folket fram , ledet av Nasjonal Samlings kvinner og menn, og langs begge sideveggene får vi fotografisk dokumentert den rivende vekst

som partiets forskjellige formasjoner har gjennomgått. Virkningsfulle foto montasjer forteller hvordan ung og gammel går inn for den nye tid med full kraft, og utstillingen munner ut i professor Rasmussens kraftige byste av Føreren - garanten for det nye Norges frihet og selvstendighet.

149

Utstillingen « Hirdkunst >>

En kan kanskje si — som det ble hevdet på forhånd — at det å gå til arrangement av en utstilling som « Hirdkunst » i seg selv er litt av et eksperiment,

spesielt i en tid som denne da den politiske strid beskjeftiger sinnene i så høy grad og ganske særlig legger beslag på hirdens arbeidskraft, men det viste seg i så fall å være et meget vellykket eksperiment. «Ekte kunst springer umiddelbart fram av tingenes innerste vesen og gir uttrykk for den enkeltes og samfunnets liv » . Med disse ord av Føreren innledes

introduksjonen til utstillingen . Og om hirdens kulturelle oppgaver i samfunnet uttalte stabsjef Thronsen : «Hirden vil få det norske folk til igjen å tro på vår

stammes skapende evner . Hirden skal være med og skape det nye Norges kulturelle framtid »>.

At dette ikke er tomme ord fikk enhver gjest på utstillingen det mest overbevisende inntrykk av. Utstillingen gav et meget talende bilde av de kunst

neriske evner som bor i folket vårt. Og framfor alt viste den hvordan hirden er en eksponent for disse evner.

Utstillingens hensikt og mål ble klart presisert av minister dr. Lunde ved den høytidelige åpning som fant sted samtidig med åpningen av utstil

lingen «Norges Nyreising». «Hirdens utstilling skal vise hva den enkelte mann og kvinne rundt om i vårt land eier av kulturskapende evner», uttalte ministeren .

«Denne utstilling skal da ikke bare vise de fremragende kunstneriske presta sjoner av kunstnere av fag, men i første rekke amatørers kunstneriske presta sjon . Den skal gi et bilde av kulturlivet i folket».

Det var således en meget vanskelig oppgave som hvilte på de arrangerende krefter, men resultatet viste at de hadde formådd å løse den på en måte som måt 150

R

୧୧ରଣ। ୮

୭)

250ml

) ଟି୨

To vakre Telemarksbunader fra Hirdkunst-utstillingen . Utført av Anna Bamle.

151

XX

R E

R

2

O R E EE R RR B BE2 OR R SE & R J E H

Billedteppe vevet av Karen Prestgard etter tegning av Frøydis Haavardsholm . Fra Hellig Olavs saga.

te avtvinge ikke bare beundring, men endog begeistret overraskelse. En rekke av vårt lands mest betydningsfulle kunstnere var representert på utstillingen, men det som først og fremst gav arrangementet dets berettigelse og det videste

krav på interesse, var allikevel den omfattende og i stor utstrekning meget verdifulle kunstneriske produksjon av menn og kvinner som bare har kunnet

la sine kunstneriske evner utvikles i korte fristunder etter arbeidsdagens slutt. Det var den sunne livsinnstilling til uselvisk skapertrang som her hadde gitt seg så verdifulle utslag, en reaksjon mot den dekadens som mer og mer gjorde

seg gjeldende i det gamle samfunns kunst. Deltagelsen var overveldende, og selv etter at det var gjort et beskjedent utvalg kunde materialet ikke få plass innen den bestemte ramme i Nasjonalgalleriet. Man ble derfor nødsaget til å foreta flere opphengninger de dager utstillingen varte . Både vevekunsten , skulptur og maleri, og treskjærekunsten hadde fått

sin egen avdeling. Felles for dem alle var det homogene preg ; hver enkelt ting var norsk tvers igjennom .

En spesiell interesse vakte kanskje treskurden og vevnaden fordi begge

disse kunstarter har urgamle røtter i norsk kulturliv. De utgjorde de mest framtredende elementer i vår gamle husflid og er på mange måter blitt et symbol på det norske folks kulturskapende krefter. Med industrialismen gikk husfliden

152

sterkt tilbake, og bare i avstengte daler og bygder levde trangen til kunstnerisk

utfoldelse på nasjonalt grunnlag videre. Den ukjente bygdekunstner skapte ting som først no vises den rette forståelse og som no vil få den plass de fortjener.

Hirden har erkjent denne nasjonale kunsts betydning ut over seg selv og for oppbyggingen av et nytt nasjonalt Norge, og har bidratt til å fremme

den. Det vi da fant på utstillingen er ting skapt i de seinere år av menn og kvinner innen hirdens rekker og med utspring i vår tradisjonsrike bygdekunst. Av treskurd var det en rekke arbeider man måtte legge merke til både

på grunn av det liv kunstneren hadde formådd å gi sitt verk og på grunn av den ofte frapperende dyktighet i den rent håndverksmessige utførelse. Trygve Håkenstad

og Anton Syrud var navn som festet seg i ens bevissthet i denne

avdeling. Side om side med treskurden fant man den like gamle kunstform — vev

naden. Fra gammelt har vi bevart vevede tepper i landet som slår en med forbauselse og beundring ved den sikre egenartede form- og fargesans de til

Leif Nilssen: « Vestlandsdal» . 153

Trygg Var. Thhe Dang Ta Gjerne e

Kubbestol.

kjennegir. De samme følelser var det som grep en når en stod overfor alle de vakre frembringelser på utstillingen. Også på dette område fører det i våre bygder en hel og ubrutt linje tilbake til vår gamle kultur. Her er vi på sikker norsk grunn.

Det som kanskje i første rekke tiltrakk seg oppmerksomhet i brukskunstens avdeling var de vakre arbeider fra Else Kjeldals vevskole i Telemark. Her fant man duker, damask, flensvev, løpere og billedvev osv. som alt vitnet om den riktige forståelse av denne kunstarts nasjonale egenart. Ikke mindre interesse vakte et mektig veggteppe av Ragnhild Prestgard, Anne Bamles bunader fra Heddal og likeledes en rekke arbeider av Helga Evju. 154

Smith-Jahnsen : « Skogkant».

Fra Nordmøre var kommet et vevd norsk flagg. Merkelappen ved dette

flagget var karakteristisk for den ånd og idé som utstillingens bidragsytere er besjelet av. Følgende tekst fantes på merkelappen : «Dette flagg er fra Glærum gård, Surnadal i Nordmøre. Sannsynligvis et av de første uten unionsmerke på de kanter av landet. Flagget var i 1938 helt utslitt, og et nytt ble anskaffet.

Av pietetsfølelse overfor flagget og sin gamle slektning som sydde det, klippet fru Ragnhild Glærum Skuggevik det opp og vevde det sammen for å bevare det». En omtale for seg fortjener de mange praktfulle møbelstykker som var

utstilt. I stilform kunde de med sine elegante, nydelige, svungne former minne om empiren , men samtidig gav de et solid , sterkt inntrykk som viser det norske snekkerhåndverks nedarvede stil. Prektige kubbestoler, Anne Noren

dals ypperlige gyllenlærsarbeider og enklere bruksgjenstander av mange slag samlet også levende interesse. I malerisalen ble en møtt av et veld av farge strålende lerreter. Her som i de andre salene måtte plassen utnyttes så langt

som overhodet mulig, for at en skulde få med alt som var berettiget til å stilles ut. Først etter et langt opphold kunde de besøkende rive seg løs fra synet av disse vegger som lyste av så meget sunt og godt talent. Alt var ikke like ut

merket naturligvis, men den store flerhet av malerier overbeviste om at vi ute i folket har menn og kvinner som kan yte det fremragende i pakt med våre beste kulturelle tradisjoner, selv om de ikke før no har hatt anledning til å la sin kunst komme offentligheten for øye. Et karakteristisk eksempel er maleren Weholt. Weholt lever på Romerike og tjener til sitt utkomme som tømmer

hogger. Det er ikke en profesjon som gir sine utøvere den beste anledning 155

til å sysle med pensel og palett, men Weholt har i mange år benyttet hver ledig time til å arbeide på sin kunstner iske utvikling, og på utstillingen « Hird kunst» — hvor han for første gang får

høve til å stille ut av sin produksjon trer han fram som en fullt ut ferdig , -

personlig kunstner. Hans, såvel som mange av de andre amatørers bilder

på utstillingen, har krav på den mest kritiske kunstneriske bedømmelse og

den største oppmerksomhet. Mange profesjonelle kunstnere var representert i avdelingen for skulptur, bl. a. Munthe-Svendsen, hvis utkast til

Bjørnsonmonument hadde fått en iøyne fallende plass, og Guttorm Pedersen, som

mellom andre arbeider også deltok med verket «Ung samemor » som også var

utstilt i den norske paviljongen under verdensutstillingen i Paris i 1937.

Av særlig interesse var flere skulp turer av fruene Fogstad og Sakonsky. « Heil og Sæl».

En fortryllende liten skulptur av Sigrun Fogstad .

Begges arbeider vakte alminnelig beund ring. Helt betagende var en liten barne « Heil og skikkelse av fru Fogstad

Sæl», en gutt som hilser. Også flere formfullendte arbeider av fru Sakonsky, som har et langt mer kjent kunstnernavn i Frankrike enn her heime, var av stor virkning.

Ellers var litteraturen rikt representert med verker av Hamsun, Gundelach,

Zwilgmeyer, Halfdan Høstmark og mange andre. Et besøk i denne utstilling måtte bety en kilde til glede og stolthet for hver den som har sans for vår nasjonale kultur og vår folkekunst i ordets

bokstavelige betydning. Like gledelig som det var å kunne overbevise enhver om at hirden legger ned et betydelig og fruktbringende arbeid for å høyne vårt folks kulturelle nivå på nasjonalt grunnlag og innen sine rekker også har ut øvende kunstnere hvis ytelser er bemerkelsesverdige, like imponert og stolt

måtte en bli over å se det rike innslag i utstillingen av bygdenes kunst og med åpne sanser å kunne fornemme at til tross for alt åndelig og nasjonalt forfall så hadde vi dog folk her i landet - og det ikke så helt få — som aldri hadde 156

J. Olavsen : « Norsk landskap» .

tapt festet i vår høye nordiske kultur. For så vidt betydde utstillingen en inn frielse av den nye tids forventninger til det norske folk .

På den annen side avdekket også utstillingen oppgaver for det nye Norge. Flere betydelige talenter dukket opp, som hittil ikke har hatt muligheter for å kunne utvikle sine rike evner . I folkets og vårt kulturlivs interesse vil det nasjonale Norge gi begavelsen fullt høve til utvikling og utfoldelse. Således kan man si at utstillingen « Hirdkunst » på mer enn en måte var en verdifull utstilling.

157

1

To avoid fine, this book should be returned on

or before the date last stamped below 10M - 1-49-62661

STANFORD LIBRARIES

|

|

JN7691

Nasjonal Samling . Riksmøte, 8th, Oslo, 1942, N.S. 8. Riksmøte.

N258

1942 . NAME DATE NAME

171267