Minner, drømmer, tanker 8205191409

Citation preview

C. G.Jung

Minner, drømmer, tanker Nedtegnet og utgitt av Aniela Jaffé Oversatt av Ole Grepp

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Utkommet første gang på norsk 1966 i Gyldendals Fakkel-serie under tittelen «Mitt liv»

Originalens titel: Erinnerungen, Traume, Gedanken von C. G. Jung © 1961, 1962, 1963 by RandomHouse, Inc.

2. opplag 1975 3. opplag (ny rekke) 1990 Printed in Finland Fotografisk opptrykk Werner Soderstrdm OY, 1990 Omslag: Randi Hoen

ISBN 82-05-19140-9

Boken er oversatt etter den tyske originalutgave (Rascher Verlag, Zurich und Stutt­ gart, 1963). Når det gjelder en del strykninger, har dr. Ivar Alms svenske utgave (Na­ tur och Kultur, Stockholm, 1964) tjent som forbilde. Hensikten har vært å gjøre sam­ menhengen mer oversiktlig. Derved er noen mindre avsnitt av mer vitenskapelig og lokalhistorisk karakter gått ut, samt det meste av forfatterens reiseskildringer fra Afrika, Amerika og India. Således er de tre kapitlene «Der Turm», «Reisen» og «Visionen» ført sammen i det ene, «Drømmer og visjoner». Av originalens Appendix er bare tatt med Freuds brev til Jung. O.G.

Innhold

Av Aniela Jaffés forord Prolog

13

17

Barndom Skoleår

21

36

Studieår 85 Psykiatrisk virksomhet

110

136

Sigmund Freud

Ansikt til ansikt med det ubevisste

180

Verket blir til

Drømmer og visjoner 200 Om livet etter døden

Sene tanker

238

Tilbakeblikk

261

Appendix Glossar

265

269

214

155

Av Aniela Jaffés forord

He looked at his own Soul with a Telescope. What seemed all irregular he saw and shewed to be beautiful Constellations and he added to the Consciousness hidden worlds within worlds. COLERIDGE, NOTE BOOKS

Jung har lest gjennom manuskriptet og godkjent det. Nå og da har han korrigert enkelte steder og foreslått eller selv tilføyd kompletterende stoff. Omvendt har jeg utfylt de kapitlene han selv har skrevet, ved hjelp av protokollene jeg førte over våre samtaler, ut­ arbeidet hans ofte bare stikkordlignende antydninger og strøket gjentagelser. Jo lenger boken skred frem, desto sterkere ble sammen­ smeltningen av hans og mitt arbeide. Måten boken ble til på, formet på sett og vis også dens innhold. Samtalen eller den spontane fortelling bærer preg av improvisa­ sjon, og dette preg har også «selvbiografien». Kapitlene er streiflys som bare flyktig lyser opp Jungs ytre liv og hans verk. Til gjengjeld formidler de atmosfæren i hans åndelige verden og det som et menneske, for hvem sjelen er den mest reelle virkelighet, opplever. Om ytre ting har jeg ofte spurt Jung forgjeves; bare den åndelige essens av det han hadde leVd, var uforglemmelig for ham og møyen verd å fortelle. Men mangelen på ytre data og på fullstendighet blir rikelig opp­ veid av andre ting — av beretningen om Jungs indre opplevelser og av en rikdom på tanker, der, som han selv sa, må betegnes som biografiske. De er i høy grad typiske for ham og danner fundamen­ tet for hans liv. Det gjelder i første rekke de religiøse tankene. Boken inneholder Jungs religiøse bekjennelse. Det var mange slags veier som førte Jung til en utgreiing av hans stilling til de religiøse spørsmål: egne erfaringer, som alt som barn hadde satt ham inn i den religiøse opplevelses virkelighet og som fulgte ham til hans siste levedag; en ubendig erkjennelsestrang, som omfattet alt som hang sammen med sjelen, dens innhold og manifestasjoner og som kjennetegnet ham som vitenskapsmann og — last but not least — hans legesamvittighet. Jung følte seg først og fremst som lege. Det hadde ikke unngått ham at den religiøse innstilling spiller en avgjørende rolle ved terapien av sinnslidende mennesker. Dette falt sammen med hans oppfatning, at sjelen spon­ tant produserer bilder med religiøst innhold, at den følgelig er 13

«religiøs av natur». En avvikelse fra denne dens grunn-natur be­ traktet Jung som årsak til tallrike neuroser, særlig i siste halvdel av livet. Jungs oppfatning av det religiøse skiller seg i mangt fra den tradisjonelle kristendom. Fremfor alt i hans svar på spørsmålet om det Onde og i forestillingen om en ikke bare god eller «kjær­ lig» Gud. Fra den dogmatiske kristendoms synspunkt var Jung en outsider. Dette fikk han stadig merke i reaksjonene på hans verk, om han var aldri så verdensberømt. Han led under det, og også inn mellom linjene i denne boken blander seg hist og her skuffelsen til en forsker som ikke følte seg fullt ut forstått i sine religiøse tanker. Mer enn en gang ytret han i forbitret tone: «I middel­ alderen hadde de brent meg!» Først etter hans død hører en flere og flere teologer slå fast at Jung ikke lenger kan tenkes bort fra vårt århundres kirkehistorie. Jung bekjente seg uttrykkelig til kristendommen, og de betyde­ ligste av hans verker handler om det kristne menneskes religiøse spørsmål, som han betrakter fra psykologiens synspunkt og bevisst avgrenser fra den teologiske problemstilling. Ved å gjøre dette stilte han nødvendigheten av å forstå og gjennomtenke opp mot det kristne krav om å tro. For ham var det selvfølgelig og livsnødven­ dig. «Jeg oppdager at alle mine tanker kretser om Gud som planeter om solen, og som disse blir uimotståelig tiltrukket av solen, blir de det av Ham. Jeg ville føle det sorn den groveste synd hvis jeg skulle gjøre motstand mot denne kraften,» skrev han i 1952 til en ung ordensgeistlig. I sin erindringsbok taler Jung for første og eneste gang om Gud og om sin personlige erfaring av Gud. I de dagene da han skrev om sitt ungdommelige opprør mot kirken, sa han en gang: «Den gangen ble jeg klar over at Gud, i det minste for meg, var en av de aller sikreste umiddelbare erfaringer.» I sitt vitenskapelige verk snakker ikke Jung om Gud, men om «gudsbildet i den mennes­ kelige sjel». Det er ikke noen motsigelse i dette. Den ene gangen er det det subjektive utsagn som hviler på egen opplevelse, og den andre gangen det objektivt-vitenskapelige utsagn. Den ene gangen snakker mennesket, hvis tanker også drives av en lidenskapelig følelse, intuisjon og de indre og ytre erfaringer gjennom et langt og rikt liv. Den andre gangen snakker forskeren, hvis utsagn ikke overskrider grensen for kunnskapsteorien, men bevisst innskrenker seg til fakta og til det som kan bevises. Som vitenskapsmann var Jung empiriker. Når han for erindringsboken sin fortalte om sine personlige religiøse følelser og erfaringer, så forutsatte han leserens beredvillighet til å følge ham på hans subjektive opplevelsers vei.

14

Men bare den som selv har gjort lignende erfaringer, kan og vil godta Jungs subjektive utsagn som gyldig også for seg. Sagt på en annen måte: bare den som i sin sjel har et bilde av Gud med lignende eller samme trekk. I de årene da erindringsboken ble til, foregikk det en slags forvandlings- eller objektiveringsprosess i Jung. For hvert kapitel fjer­ net han seg så å si lenger og lenger fra seg selv og betraktet til slutt såvel seg selv som sitt livs og verks betydning likesom langt borte fra. «Når jeg spør etter verdien av mitt liv, kan jeg bare bruke århundrenes tanker som målestokk, og da må jeg si: Ja, det betyr noe. Målt med tankene av i dag betyr det ingenting.» Det upersonlige ved dette utsagnet, og den følelse av historisk kon­ tinuitet som taler ut av disse ordene, er karakteristisk for Jung. Begge deler trer enda sterkere frem i løpet av de enkelte kapitler. Faktisk er Jungs erindringsbok vevet tett sammen med hans viten­ skapelige tanker. Men det finnes vel knapt en bedre innføring i en forskers åndsverden enn fortellingen om hvordan han er kom­ met frem til tankene sine, og beretningen om dét av subjektiv opp­ levelse som står bak hans anskuelser. Den hensikt, å gi en følelses­ messig innføring, oppfyller Jungs «selvbiografi» i høy grad.

Desember 1961 Aniela Jaffé.

Prolog høgskolesenteret i rogaland FORSK^NGGBIBIJOTEKET POSTBOKS 25' f ULLANDHAUG 4004 S t AKAGGER

Mitt liv er historien om hvordan det ubevisste realiserer seg selv. Alt som ligger i det ubevisste, streber etter å gi seg til kjenne, og også personligheten streber etter å folde seg ut av sine ubevisste betingelser og oppleve seg selv som helhet. Når jeg skal fremstille denne utviklingen hos meg selv, kan jeg ikke betjene meg av et vitenskapelig språk; for jeg kan ikke oppleve meg selv som viten­ skapelig problem. Hva en er ut fra sin indre betraktning, og hva mennesket later til å være sub specie aetemitatis, det kan en bare uttrykke ved en myte. Den er mer individuell og uttrykker livet nøyaktigere enn noen vitenskap. Vitenskapen arbeider med gjennomsnittsbegreper, som er for generelle til å kunne gi dekning for et enkelt livs subjektive mangfoldighet. Så har jeg da i dag, i mitt treogåttiende leveår, satt meg fore å fortelle mitt livs myte. Men -jeg kan bare slå fast umiddelbare opplevelser, bare «fortelle historier». Om de er sanne, er ikke noe problem. Spørsmålet er bare, er det mitt eventyr, min sannhet? Vanskeligheten ved å lage en selvbiografi ligger i at en ikke har noen målestokk, intet objektivt grunnlag som en kan dømme ut fra. Det finnes ingen skikkelige sammenligningsmuligheter. Jeg vet at jeg i mangt og meget ikke er som andre, men jeg vet ikke hvordan jeg virkelig er. Mennesket kan ikke sammenligne seg med noe: det er ikke noen ape, ikke noen ku, ikke noe tre. Jeg er et menneske. Men hva er det? Som ethvert vesen er jeg også et spon av den uendelige guddom, men jeg kan ikke konfrontere meg med noe dyr, ikke med noen plante og ikke noen sten. Bare et mytisk vesen rekker ut over mennesket. Hvordan kan det da ha noen slags de­ finitiv mening om seg selv? En er et psykisk hendelsesforløp, som en ikke behersker, eller iall­ fall bare til dels. Følgelig har en ikke noen avsluttet dom om seg selv eller om sitt liv. Ellers måtte en vite alt om det, men det er i høyden noe en innbiller seg. I grunnen vet en aldri hvordan alt 17

gikk til. Et livs historie begynner et eller annet sted, på et eller annet punkt som en akkurat slumper til å huske, og allerede da var det høyst komplisert. Hva livet blir til, vet en ikke. Derfor har historien ingen begynnelse, og målet kan en bare omtrentlig angi. Menneskelivet er et tvilsomt eksperiment. Det er bare tallmessig det er en overveldende foreteelse. Det er så flyktig, så utilstrekke­ lig, at det bent frem er et under når noe eksisterer og kan utfolde seg. Dette gjorde inntrykk på meg alt som ung medisinsk student, og jeg syntes det ville være et mirakel om jeg ikke skulle bli ødelagt før tiden. Livet har alltid forekommet meg som en plante som lever av sin rotstokk. Dens egentlige liv er ikke synlig, det stikker i rotstokken. Det som blir synlig over jorden, varer bare en sommer. Så visner det — en forgjengelig foreteelse. Når en tenker på hvordan livet og kulturene i det uendelige oppstår og går til grunne, får en inntrykk av den absolutte meningsløshet; men jeg har aldri mistet følelsen av noe som lever og består under denne evige vekslingen. Det en ser, er blomsten, og den forgår. Rotstokken består.

I grunnen synes jeg bare det har noen verdi å fortelle om de av mitt livs tildragelser, der den uforgjengelige verden brøt inn i den forgjengelige. Derfor snakker jeg hovedsakelig om de indre opp­ levelser. Til dem hører mine drømmer og imaginasjoner. De danner samtidig grunnstoffet for mitt vitenskapelige arbeide. De var den glødende, flytende basalt, av hvilken stenen som skulle bearbeides, utkrystalliserte seg. Ved siden av de indre hendelsene blekner de andre minnene, reiser, mennesker og omgivelser. Tidshistorie har mange opplevd og skrevet om; man kan bedre lese det hos dem eller la noen fortelle om det. Erindringen om mitt livs ytre fakta er for størstedelen bleknet eller forsvunnet. Men møtene med den andre virkeligheten, sammenstøtet med det ubevisste har gravd seg uutslettelig inn i min hukommelse. Der var bestandig overflod og rikdom, og alt annet trådte i bakgrunnen. Slik ble også mennesker bare til uforglemmelige minner i kraft av den omstendighet at deres navn alt fra evighet av stod innført i min skjebnes bok og at å bli kjent med dem samtidig var som å huske dem igjen. Også de tingene som i min ungdom eller senere kom til meg utenfra og ble av betydning for meg, stod i den indre opplevelses tegn. Meget tidlig var jeg kommet til den oppfatning at hvis det ikke gis noe svar og ingen løsning på livets forviklinger innen­ 18

fra, har hverken svar eller løsning stort å bety. De ytre omsten­ digheter kan ikke erstatte de indre. Derfor er mitt liv fattig på ytre hendelser. Jeg kan ikke fortelle stort om dem; det ville forekomme meg tomt og uvesentlig. Jeg kan bare forstå meg selv ut fra det som er skjedd inne i meg. Det er det som utgjør det særegne i mitt liv, og det handler min «selvbiografi» om.

Barndom

Et halvt år etterat jeg var født (1875), flyttet foreldrene mine fra Kesswill (Kanton Thurgau) ved Bodensjøen til sognekallet under slot­ tet Laufen ovenfor Rhinfallet. Mine erindringer tar vel til med mitt annet eller tredje år. Jeg husker prestegården, hagen, ildhuset, kirken, slottet, Rhinfallet,. det lille slottet Worth og klokkerens bondegård. Det er ikke annet enn erindringsøyer som svømmer i et ubestemt hav, tilsynelatende uten forbindelse med hverandre. Der dukker et minne opp, kanskje det første i mitt liv og derfor bare et nokså vagt inntrykk: Jeg ligger i en barnevogn, i skyggen av et tre. Det er en vakker, varm sommerdag, blå himmel. Gyllent sollys spiller gjennom grønne blad. Kalesjen på vognen er slått opp. Jeg er nettopp våknet i denne vidunderlige skjønnheten og føler et ubeskrivelig velbehag. Jeg ser solen glitre mellom træmes blad og blomster. Alt er såre skjønt, fargerikt og herlig. Et annet minne: Jeg sitter i spisestuen vår på vestsiden av huset i en høy barnestol og spiser med en skje varm melk med brødbiter i. Melken smaker godt og har en karakteristisk lukt. Det var første gang jeg bevisst ble var lukten. Det var det øyeblikk da begrepet lukt så å si ble meg bevisst. Dette minnet ligger også meget langt til­ bake. Eller: en vakker sommerkveld. En tante sier: «Nå skal jeg vise deg noe.» Hun gikk foran huset med meg, på veien til Dachsen. Langt nede i horisonten lå Alpekjeden og glødet i solnedgangen. En så den helt klart den kvelden. «Se der, du, alle fjellene er røde.» Da så jeg for første gang Alpene! Så hørte jeg at bama fra Dachsen dagen etter skulle dra på skoletur til Ziirich, til Uetliberget. Jeg ville absolutt med. Til min sorg fikk jeg vite at så små barn ikke fikk være med, det var det ikke noe å gjøre med. Fra da av var Ziirich og Uetliberget det uoppnåelige ønskelandet, like innpå de glødende snefjellene. Fra en litt senere tid: Min mor reiste til Thurgau for å besøke noen venner og tok meg med. De hadde et slott ved Bodensjøen.

21

Da var jeg ikke til å få vekk fra stranden. Solen glitret i vannet. Bølgene fra dampbåtene slo mot bredden. De hadde formet sanden på bunnen til små ribben. Sjøen strakte seg ut i det uoverskuelig fjerne, og denne vidden var en ufattelig nyteUe, en herlighet uten like. Det var dengang den idéen slo rot i meg, at jeg måtte leve ved en sjø. Uten vann, tenkte jeg, kan en overhodet ikke være til. Enda et minne: fremmede mennesker, geskjeftighet, oppstyr. Tje­ nestepiken kom styrtende: «Fiskerne har trukket i land et lik — utenfor Rhinfallet — de vil legge det i ildhuset.» Min far sa: «Ja — ja.» Jeg ville straks se liket. Min mor holdt meg igjen og forbød meg strengt å gå ut i hagen. Da mennene var gått igjen, pilte jeg hemmelig gjennom hagen til ildhuset. Men dørene var låst. Da gikk jeg rundt huset. På baksiden befant det seg et åpent avløp ned mot skrenten. Der dryppet det ut vann og blod. Det interesserte meg overordentlig. Jeg var dengang ennå ikke fire år. Et annet bilde dukker opp: Jeg er urolig, febril, søvnløs. Min far bærer meg på armen, går opp og ned i værelset og synger sine gamle studenterviser. Jeg husker spesielt én, som jeg likte sær­ lig godt og som alltid har beroliget meg. Det var den såkalte visen om landsfaderen: «Alles schweige, jeder neige ...» — Tier nå alle, bøyer seg alle ... — sånn omtrent lød begynnelsen. Jeg husker ennå stemmen til min far, som sang over meg i nattestillheten. Jeg led, som min mor senere har fortalt meg, av et alminnelig eksem. Dunkle antydninger om vanskeligheter i mine foreldres ekte­ skap svevet omkring meg. Sykdommen min må vel ha stått i for­ bindelse med en temporær atskillelse mellom mine foreldre (1878). Min mor var dengang i flere måneder på hospitalet i Basel, og sannsynligvis var hennes lidelse en følge av hennes skuffelse i ekte­ skapet. I den tiden var det en tante som passet meg, bortimot tyve år eldre enn min mor. Min mors lange fravær gav meg en masse å gruble over. Fra den tid var jeg alltid mistroisk så snart ordet «kjærlighet» ble nevnt. Den følelse som for meg knyttet seg til det «kvinnelige», var i lange tider: naturlig upålitelighet. «Far» be­ tydde pålitelighet og — avmakt. Dette er det handicap jeg gikk inn i livet med. Senere er dette tidlige inntrykket blitt revidert. Jeg har trodd å ha venner, og er blitt skuffet av dem, og jeg har vært på vakt mot kvinner, og er ikke blitt skuffet. Mens min mor var borte, tok også vår tjenestepike seg av meg. Jeg husker ennå hvordan hun tok meg opp på armen, og jeg la hodet mot skulderen hennes. Hun hadde svart hår og olivenfarget teint og var helt annerledes enn min mor. Jeg kan se for meg hårfestet, halsen med den sterkt pigmenterte huden og øret. Det virket så fremmed på meg og likevel så merkelig kjent. Det var som hun 22

ikke tilhørte min familie, men bare meg, og som om hun på en ubegripelig måte hang sammen med andre hemmelighetsfulle ting, som jeg ikke kunne forstå. Pikens type ble senere til et aspekt av min Anima. Følelsen av noe fremmed og samtidig dypt fortrolig som hun formidlet, var det særegne ved den skikkelse som senere kom til å forestille innbegrepet av det kvinnelige for meg. Fra den tiden mine foreldre var atskilt, har jeg også et annet erindringsbilde: En ung, meget vakker, sjarmerende pike med blå øyne og blondt hår tar meg en blå høstdag ut på spasertur under gylne lønne- og kastanjetrær. Vi gikk langs Rhinen nedenfor fossen ved slottet Wdrth. Solen skinte gjennom løvet og gylne blad lå på jorden. Den unge piken ble senere min svigermor. Hun beundret min far. Jeg så henne først igjen da jeg var enogtyve år. Dette er mine «ytre» erindringer. Det som kommer nå, er ster­ kere, ja, overveldende ting som jeg til dels bare har en dunkel forestilling om: et fall ned trappen, et fall mot det skarpe ovnsbenet. Jég husker smerter og blod, en lege syr igjen et hull i hodet, som jeg hadde synlig arr etter langt opp i gymnasietiden. Min mor har fortalt meg at en gang jeg gikk med tjenestepiken over Rhinfallbroen til Neuhausen, falt jeg plutselig over ende og gled med det ene benet under rekkverket. Piken greide akkurat å få tak i meg og rive meg tilbake. Disse tingene tyder på en ubevisst selvmordstrang, respektive en fatal motstand mot livet i denne verden. Natten var dengang full av ubestemt angst, ting som gikk omkring og spøkte. Alltid hørte en det dumpe drønnet av Rhinfallet, og rundt det lå en faresone. Mennesker druknet, et lik falt utfor klip­ pene. På kirkegården tett ved graver graveren et hull; brun oppspadd jord. Svarte høytidelige menn i side frakker, med uvant høye hatter og blankpussede, svarte sko kommer bærende på en svart kiste. Min far er der også, i prestekjole, og snakker med rungende røst. Kvinner gråter. Det sies at man begraver noen ned i dette hullet. Plutselig så en ikke lenger visse folk som før hadde vært der. Jeg hørte at de var begravet eller at «herren Jesus» hadde tatt dem til seg. Min mor hadde lært meg en bønn som jeg måtte be hver kveld. Jeg gjorde det forresten gjeme, fordi det gav meg en viss følelse av trygghet overfor nattens uklare redsler:

Breit aus die Flugel beide, 0 Jesu meine Freude, Und nimm dein Kiichlein ein. Will Satan es verschlingen, So laB die Englein singen: Dies Kind soll unverletzet sein.

23

(Bred ud de Vinger hvide, 0 Jesu, fra din Side, Og tag din Kylling ind. Vil Satan den fortære, Lad Engler Budskab bære At jeg i Evighed er Din.) «Herren Jesus» var betryggende, en hyggelig, velvillig «herre» som «herr» Wegenstein på slottet — rik, mektig, ansett og aktpågivende når det gjaldt barn om natten. Hvorfor han skulle ha vinger som en fugl, var litt merkelig, men det forstyrret meg ikke noe videre. Meget alvorligere og foranledning til mange grublerier var den kjensgjerning at små barn ble sammenlignet med «Chiichli»,1 som ble «tatt inn» av «herr Jesus», åpenbart meget motvillig, som en bitter medisin. Det var vanskelig å forstå. Men jeg skjønte godt at Satan likte «Chiichli’ene» og derfor måtte hindres fra å for­ tære dem. Så selv om altså «herr Jesus» ikke liker dem, så spiser han dem likevel opp for Satan. Så langt var min forklaring «betryg­ gende». Men nå het det seg også at «herr Jesus» dessuten tok andre folk «til seg», og det betydde det samme som å bli gravd ned i et hull i jorden. Den uhellsvangre analogislutning fikk fatale følger. Jeg begynner å mistro «herr Jesus». Han mistet sitt aspekt som stor, betryggende og velvillig fugl og ble assosiert med de dystre, svarte mennene i frakk, med flosshatt og svarte, blankpussede sko, som hadde med den svarte kisten å gjøre. Disse grubleriene førte til mitt første bevisste trauma. En varm sommerdag satt jeg som vanlig alene på veien foran huset og lekte i sanden. Veien gikk forbi huset til en haug, som den fortsatte oppover til den forsvant oppe i skogen. En kunne derfor se et godt stykke av den fra huset. På denne veien så jeg nå en skik­ kelse med bred hatt og lang, svart kjole komme nedover fra sko­ gen. Den så ut som en mann som gikk i en slags kvinneklær. Skik­ kelsen kom langsomt nærmere, og jeg kunne slå fast at det faktisk var en mann som gikk i en slags svart frakk som rakk helt ned til føttene. Ved synet av ham kom det over meg en angst, som fort vokste til en dødelig skrekk, for en forferdende overbevisning tok form i meg: «Det er en jesuitt!» Like før hadde jeg nemlig hørt en samtale mellom min far og en embetskollega om de intri­ gene «jesuittene» drev med. Av det halvt ergerlige, halvt engstelige tonefallet i stemmen hans, fikk jeg inntrykk av at «jesuittene» re­ presenterte noe spesielt farlig, til og med for min far. I grunnen

1 Sveitserdialekt: små kaker. 24

visste jeg ikke hva «jesuitter» betydde. Men ordet Jesus kjente jeg fra aftenbønnen. Mannen som kom nedover veien var helt opplagt forkledd, tenkte jeg. Derfor gikk han i kvinneklær. Sannsynligvis hadde han onde hensikter. Skrekkslagen sprang jeg sporenstreks inn i huset, opp trappen, helt opp på tørkeloftet, hvor jeg krøp sammen i en mørk krok under en bjelke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der. Men det må ha vært temmelig lenge, for da jeg omsider steg ned i annen etasje igjen og med ytterste varsomhet stakk hodet ut vinduet, var det vidt og bredt ikke spor å se av den svarte skikkelsen mer. Men helvetesskrekken satt i kroppen på meg i mange dager og fikk meg til å holde meg innendørs. Og når jeg senere igjen lekte ute på veien, var skogkanten der oppe gjenstand for min urolige opp­ merksomhet. Siden ble jeg naturligvis klar over at den svarte skik­ kelsen hadde vært en svært så harmløs katolsk prest. Omtrent på samme tid — jeg skal ikke engang med sikkerhet kunne si om det ikke var før den nyssnevnte tildragelsen — opp­ levde jeg den første drøm som jeg kan huske, og som kom til å beskjeftige meg så å si hele mitt liv. Jeg var dengang tre eller fire år gammel. Prestegården ligger for seg selv ved slottet Laufen, og bak klok­ kerens gård er det en stor eng. I drømmen stod jeg på denne engen. Der oppdaget jeg plutselig et mørkt, firkantet hull i jorden, med mur rundt. Jeg hadde aldri sett det før. Nysgjerrig gikk jeg nær­ mere og tittet ned. Da så jeg en stentrapp som førte ned i dypet. Nølende og engstelig steg jeg ned. På bunnen var det en dør med rundbue, lukket med et grønt forheng. Forhenget var stort og tungt, som av vevet stoff eller brokade, og jeg la merke til at det så meget kostbart ut. Nysgjerrig på hva som vel kunne skjule seg bak det, skjøv jeg det til side og fikk se et cirka ti meter langt rettvinklet rom i et slags tusmørke. Det hvelvede taket bestod av stener, og gulvet var også dekket med stenfliser. I midten løp et rødt teppe fra inngangen til en lav estrade. På den stod en vidun­ derlig rik, gyllen tronstol. Jeg er ikke sikker, men kanskje lå det en rød pute på den. Stolen var praktfull, som i et eventyr, riktig en kongestol! Og på den stod det noe rart. Det var en kjempe­ messig figur som nesten nådde til taket. Først trodde jeg det var en høy trestamme. Den var femti til seksti centimeter i tverrsnitt og omkring fire til fem meter høy. Men figuren var av en merke­ lig beskaffenhet: den bestod av hud og levende kjøtt, og på toppen hadde den et slags rundt, kjegleformet hode uten ansikt og^uten hår; bare helt oppe på issen befant det seg et eneste øye, som stirret ubevegelig oppover. 25

Det var relativt lyst i rommet, enda det hverken hadde vinduer eller noen annen lyskilde. Men over hodet strålte en viss lysglans. Tingen beveget seg ikke, likevel følte jeg det som om den hvert øyeblikk kunne komme som en orm ned fra tronen og krype mot meg. Jeg var som lammet av redsel. I dette uutholdelige øyeblikket hørte jeg plutselig min mors stemme. Den kom utenfra eller ovenfra og ropte: «Ja, bare se på den du. Det er menneskeeteren!» Da fikk jeg den store skrekken og våknet, svettende av angst. I mange kvel­ der etterpå var jeg redd for å sovne, fordi jeg fryktet for at jeg kunne få en lignende drøm. Denne drømmen har opptatt meg i årevis. Først meget senere ble jeg klar over at den merkelige figuren var en fallos, og først etter årtier at det var en rituell fallos. Jeg kunne aldri finne ut om min mor mente «Det er menneskeeteren» eller «Det er menneske­ eteren'». Var det det første, da hadde hun ment at det ikke var «Jesus» eller «jesuitten» som var menneskeeteren, men fallosen; var det det annet, var meningen at menneskeeteren i alminnelighet blir symbolisert ved en fallos, altså at den dunkle «herr Jesus», jesuitten og fallosen er identiske. Fallosen i denne drømmen later i alle fall til å være en under­ jordisk gud som ikke må nevnes. Det var den for meg gjennom hele min ungdom, og den minnet alltid om sin eksistens når det ble snakket litt for ettertrykkelig om den Herre Jesus Kristus. «Herr Jesus» er aldri blitt helt virkelig for meg, aldri helt aksep­ tabel, aldri helt verd å elske, for alltid tenkte jeg på hans under­ jordiske motspiller som på en skrekkelig åpenbaring, jeg ikke ville ha noe med å gjøre. Jesuittens «forkledning» kastet sin skygge over den kristne lære jeg ble oppdradd i. Den stod ofte for meg som en høytidelig mas­ kerade, en slags likbegjengelse. Der kunne riktignok folk ta på seg en alvorlig eller sørgmodig mine, men i en håndvending var det som de lo i all hemmelighet og slett ikke var bedrøvet. «Herr Jesus» forekom meg på et eller annet vis som en slags dødsgud — rik­ tignok hjelpsom, ved å skremme bort nattlige spøkelser, men selv uhyggelig, fordi han var korsfestet og et blodig lik. Jeg syntes i all stillhet at hans alltid lovpriste kjærlighet og godhet var tvil­ som; det kom vel også av at det hovedsakelig var folk med svarte frakker og blankpussede sko — de minnet meg alltid om begra­ velser — som snakket om den «kjære Herre Jesus». Det var min fars embetsbrødre og åtte onkler — alle sammen prester. De inngav meg skrekk i mange år — for ikke å snakke om leilighetsvise katolske prester, som minnet meg om den fryktede «jesuitten», og jesuitter hadde til og med voldt min far frykt og ergrelse. I de siste

26

årene før konfirmasjonen hadde jeg et voldsomt strev med å tvinge meg til den forlangte positive holdning til Kristus. Men det lyktes meg aldri å overvinne min hemmelige mistro. Redselen for «den svarte mannen» har, når alt kommer til alt, alle barn, og det var på ingen måte den som var det vesentlige ved den opplevelsen, men det var setningen som formulerte det jeg følte, og som pinefullt boret seg gjennom min barnslige hjerne: «Det er en jesuitt.» Slik er det da også i drømmen det merkelige sym­ bolske arrangementet og den forbausende tydningen som «menneske­ eteren», som er det vesentlige. Ikke det barnslige spøkelse «men­ neskeeter», men det at han sitter på en underjordisk gulltrone. I min daværende barnslige bevissthet var det først og fremst kongen som satt på en gyllen trone, men dernest satt på en meget vakrere og meget høyere og meget gylnere trone, høyt oppe i den blå him­ mel, den gode Gud og Herr Jesus med gullkroner og hvite klær. Men fra denne Jesus kom «jesuitten», i svart kvinnfolkkjole og med svart, bredbremmet hatt ned fra skogen. Jeg måtte rett som det var se dit opp, om ikke faren lurte på meg igjen. I drømmen steg jeg ned i hulen og fant der et annet vesen på gulltronen, umenneskelig og underjordisk, og det stirret ufravendt oppover og livnærte seg av menneskekjøtt. Det gikk femti år før det stedet i en kommentar om religiøse ritualer, hvor det er snakk om det antropofage (menneskeeteriske) grunnmotivet i nadverdssymbolikken, brente seg inn i øynene på meg. Da først ble jeg klar over hvor helt og holdent ubamslig, hvor moden, ja, overmoden den er, den tanken som begynte å trenge seg igjennom til be­ visstheten med disse to opplevelsene. Hvem var det som snakket i meg den gangen? Hvis ånd har utklekket disse opplevelsene? Hvil­ ken overlegen innsikt var her i virksomhet? Jeg vet at et hvilket som helst fehode vil føle seg fristet til å vase om den «svarte man­ nen» og om «menneskeeteren» og om «tilfeldigheter» og «senere inntolkninger» for så fort som mulig å viske ut noe forferdelig ube­ kvemt som kunne ødelegge den familiære idyllen. Å, alle disse skik­ kelige, dyktige, sunne menneskene, de minner meg alltid om de optimistiske rumpetrollene som ligger tettpakket i en pytt med regn­ vann og logrer vennlig med halene i solen, ligger i det grun­ neste av alt vann og aner ikke at allerede i morgen er pytten tør­ ket ut. Hva var det som snakket i meg den gangen? Hvem talte ord ut fra en overlegen problemstilling? Hvem stilte sammen Over og Under og la dermed grunnen til alt det som skulle fylle hele annen halv­ del av mitt liv med de lidenskapeligste stormer? Hvem forstyrret en sorgløs og uskyldig barndom med et fullmodent menneskelivs

27

tunge anelser? Hvem annen enn den fremmede gjest som kom oven­ fra og nedenfra? Gjennom denne bamedrømmen ble jeg innviet i jordens hemme­ ligheter. Det var så å si en begravelse i jorden som fant sted den gangen, og det gikk år før jeg kom opp igjen. I dag vet jeg at det skjedde for å bringe den størst mulige mengde lys inn i mørket. Det var en slags innvielse i mørkets rike. Den gangen tok mitt ånde­ lige liv sin ubevisste begynnelse. Vår flytning til Klein-Hiiningen ved Basel i 1879 husker jeg ikke lenger, men jeg husker svært godt en hendelse som fant sted noen år senere: En kveld tok min far meg opp av sengen og bar meg på armen ut i lysthuset vårt mot vest og viste meg kveldshimmelen, som lyste vidunderlig grønn. Det var etter utbruddet av Krakatau, 1883. En annen gang tok min far meg ut og viste meg en stor komet som stod over horisonten i øst. En gang var det en stor oversvømmelse. Elven Wiese, som renner gjennom landsbyen, hadde brutt demningene. I øvre løp var en bro rast sammen. Fjorten mennesker var druknet og ble skyllet ned mot Rhinen. Da vannet sank, het det seg at det lå lik i sanden. Da var jeg ikke til å styre lenger. Jeg fant liket av en middel­ aldrende mann, i en svart, lang frakk — han var øyensynlig nett­ opp kommet fra kirken! Han lå der, halvt dekket av sand, med armen over øynene. Til min mors forferdelse fascinerte det meg også å se på hvordan en gris ble slaktet. Alle disse tingene interesserte meg uhyre.

Fra disse Klein-Hiiningen-årene skriver også min interesse for bildende kunsi seg. I mine foreldres hus, prestegården fra det 18. århundre, var det et høytidelig, mørkt værelse. Der stod bestemøblene, og på veggene hang gamle malerier. Jeg husker fremfor alt et italiensk bilde som forestilte David og Goliat. Det var en speilkopi fra Guido Renis atelier, originalen henger i Louvre. Hvordan den var kommet i vår familie, vet jeg ikke. Der hang også et annet bilde, som nå befinner seg i min sønns hus; det var et landskaps­ bilde fra Basel fra begynnelsen av det 19. århundre. Ofte snek jeg meg hemmelig inn i det avsidesliggende, mørke værelset og satt timevis foran bildene for å se på denne skjønnheten. Det var jo det eneste vakre jeg kjente. En gang i den tiden — jeg var svært liten ennå, omkring seks år — tok en tante meg med ril Basel og viste meg de utstoppede dyrene på museet. Vi ble der lenge, for jeg ville se grundig på 28

•alt. Klokken fire ringte klokken til tegn på at museet skulle lukkes. Min tante skyndte på, men jeg kunne ikke løsrive meg fra utstillingsmontrene. I mellomtiden ble da salen stengt, og vi måtte gå en annen vei for å komme til trappen, nemlig gjennom galleriet for antikk kunst. Plutselig stod jeg foran disse vidunderlige skik­ kelsene! Jeg var helt overveldet og sperret øynene opp, for jeg hadde aldri før sett noe så vakkert. Jeg kunne ikke se meg mett. Min tante drog meg etter hånden mot utgangen — jeg hang hele tiden et stykke etter henne — og ropte: «Avskyelige guttunge, lukk øynene, avskyelige guttunge, lukk øynene!» Først i det øyeblikk mer­ ket jeg at skikkelsene var nakne og hadde fikenblad! Det hadde jeg slett ikke sett før. Slik forløp mitt første sammenstøt med den skjønne kunst. Min tante var dypt rystet, som om hun var blitt loset gjennom et pornografisk institutt. Da jeg var seks år, gjorde mine foreldre en utflukt til Arlesheim med meg. Ved den anledning hadde min mor på seg en kjole som er blitt uforglemmelig for meg og samtidig er det eneste jeg husker på henne: Den var av et svart stoff som det var trykket små, grønne halvmåner på. I dette tidligste erindringsbildet står min mor som en slank ung kvinne. I mine andre minner er hun alltid eldre og kor­ pulent. Vi kom til en kirke, og-min mor sa: «Det er en katolsk kirke.» Min nysgjerrighet, blandet med redsel, fikk meg til å løpe fra min mor for å se inn gjennom den åpne døren. Jeg fikk akkurat sett de store lysene på et rikt smykket alter (det var i påsketiden), da jeg med ett snublet i et trinn og slo haken mot et fotskrapejem. Jeg vet bare at mine foreldre samlet meg opp med et sterkt blødende sår. Jeg var i en merkelig sinnstilstand. På den ene siden skammet jeg meg over at jeg hadde tiltrukket kirkegjengemes opp­ merksomhet med skriket mitt, på den andre siden hadde jeg følelsen av å ha gjort noe forbudt: jesuitter — grønt forheng — menneske­ eterens hemmelighet... Dét er altså den katolske kirken, som har med jesuittene å gjøre. Det er de som er skyld i at jeg snublet og skrek! — I mange år kunne jeg ikke gå inn i en katolsk kirke uten en hem­ melig redsel for blod, fall og jesuitter. Det var tonen eller atmo­ sfæren som omgav den. Men alltid fascinerte den meg. En katolsk prest i nærheten virket om mulig enda ubehageligere. Først da jeg var kommet opp i tredveårene og for første gang betrådte Stefansdomen i Wien, kunne jeg uten ubehag føle Mater Ecclesia, moderkirken. Da jeg var seks år, begynte latintimene mine, det var min far som underviste meg. Jeg hadde ikke noe imot å gå på skolen. Den falt 29

meg lett, for jeg var forut for de andre. Jeg kunne lese før jeg begynte på skolen. Men jeg husker godt den tid da jeg ennå ikke kunne lese og plaget min mor med å få henne til å lese høyt for meg, og det var av «Orbis pictus», en gammel barnebok. I den var det en fremstilling av eksotiske religioner, særlig den indiske. Der var avbildninger av Brahma, Vishnu og Shiva, som fylte meg med utrettelig interesse. Min mor fortalte meg senere at jeg stadig kom tilbake til dem. Jeg hadde en dunkel følelse av deres slektskap med min «uråpenbaring», som jeg aldri hadde snakket om til noen. Den var en hemmelighet jeg ikke måtte forråde. Min mor bestyrket meg indirekte i dette, for den tonen av lett forakt som hun snakket om «hedningene» i, unngikk meg ikke. Jeg visste at hun ville ha avvist min «åpenbaring» med forferdelse. En slik kren­ kelse ville jeg ikke utsette meg for. Denne ubamslige holdningen hang på den ene side sammen med en stor sensitivitet og sårbarhet, på den annen — og det i sær­ lig grad — med den store ensomheten i min tidlige ungdom. (Min søster var ni år yngre enn jeg.) Jeg lekte alene og på min egen maner. Dessverre kan jeg ikke huske hva det var jeg lekte, men bare at jeg ikke ville forstyrres. Jeg fordypet meg i min lek med andakt og kunne ikke fordra å bli iakttatt eller kritisert. Men jeg husker at i mitt syvende til åttende år lekte jeg lidenskapelig gjeme med byggeklosser og bygget tårn, som jeg frydefullt ødela med «jord­ skjelv». Mellom mitt åttende og ellevte år tegnet jeg slagbilder, beleiringer, beskytninger og også sjøslag i det uendelige. Så fylte jeg et helt hefte med blekklatter og hengav meg til fantastiske tydninger av dem. Skolen var jeg glad i, fordi jeg der endelig fant de lenge savnede lekekameratene. Men jeg fant også noe annet, som førte til en merkelig reaksjon hos meg. Før jeg forteller om det, vil jeg gjeme nevne at den nattlige atmosfære begynte å fortette seg. Det foregikk mangt og meget, skremmende og uforståelig. Mine foreldre sov atskilt. Jeg sov i værelset hos min far. Fra døren til mors værelse kom angstvekkende inntrykk. Om natten var mor uhyggelig og hemmelig­ hetsfull. En natt så jeg en svakt lysende, ubestemmelig skikkelse komme ut av døren hennes. Hodet dens løste seg fra halsen og svevet foran den i luften, som en liten måne. Straks vokste det ut et nytt hode, som så løste seg, det også. Denne prosessen gjen­ tok seg seks-syv ganger. Jeg hadde mareritt om ting som snart var store, snart små. F. eks. om en liten kule langt borte, som litt etter litt nærmet seg og samtidig vokste til noe overveldende og knugen­ de. Eller telegraftråder som det satt fugler på. Trådene ble stadig tykkere, og min angst ble stadig større, til jeg våknet av den.

30

Selv om disse drømmene berodde på fysiologiske forberedelser til puberteten, hadde de et forspill: Jeg var vel i syvårsalderen. Den gang led jeg av falsk krupp med kvelningsanfall. Under disse an­ fallene stod jeg oppreist i sengen nede ved fotenden og bøyde meg bakover, mens min far holdt meg under armene. Over meg så jeg en blå, lysende ring på størrelse med fullmånen, og i den svevet gylne skikkelser som jeg tok for engler. Dette synet dulmet nå og da kvelningsangsten. Men i drømmene dukker den opp igjen. Det later til at et psykogent moment spilte den avgjørende rolle: den åndelige atmosfære var blitt slik at den ikke var til å puste i. Jeg gikk meget ugjeme i kirken. Juledag dannet den eneste unn­ tagelsen. Julekoralen: «Det er den dag, som Gud har skapt» til­ talte meg grenseløst. Om aftenen kom juletreet. Det er den eneste kristne fest som jeg feiret med inderlighet. Alle andre fester lot meg kald. På annen plass kom nyttårsaften. Adventtiden hadde noe ved seg som ikke riktig ville stemme overens med den kom­ mende julehelg. Det hadde noe med natt og vær og vind å gjøre, og også med mørket i huset. Det hvisket og tisket — det var noe som spøkte. I disse tidlige barneårene faller en oppdagelse som jeg gjorde i omgangen med mine landlige skolekamerater: De gjorde meg frem­ med for meg selv. Jeg ble annerledes sammen med dem enn når jeg var alene hjemme. Jeg var med på streker eller fant på dem selv, ting som aldri ville ha falt meg inn hjemme, trodde jeg. Jeg visste riktignok utmerket godt at jeg også kunne pønske ut at­ skillig når jeg var alene hjemme. Men det forekom meg at jeg kunne takke mine kameraters innflytelse for den forandring som skjedde med meg; de forførte eller tvang meg på en eller annen måte til å være annerledes enn jeg mente jeg var. Innflytelsen fra den vide verden, hvor jeg ble kjent med andre mennesker enn mine foreldre, syntes meg tvilsom, om ikke rett og slett fordektig, og på et eller annet vis fiendtlig. I større og større grad ble jeg var skjønnheten i den lyse dagsens verden, hvor «gyllent sollys leker mellom grønne blad». Men like i nærheten ante jeg en uawiselig skyggeverden med skremmende ubesvarte spørsmål, som jeg følte meg utlevert til. Min aftenbønn var riktignok en rituell beskyttelse, fordi den avsluttet dagen på en riktig måte og like riktig innledet natten og søvnen. Men den nye faren lurte om dagen. Det var som om jeg kjente og fryktet for at jeg skulle bli kløvet i to. Min indre sikkerhet var truet. Jeg husker at jeg i denne tiden (fra syvende til niende år) likte å leke med ild. I hagen vår stod en gammel mur av svære stenblokker. Mellomrommene mellom dem dannet interessante huler. I disse

31

pleide jeg å holde liv i et lite bål, og det hjalp andre barn til med — en ild som måtte brenne «bestandig» og derfor trengte næring hele tiden. Til det krevdes våre forente anstrengelser, som bestod i å sanke den nødvendige ved. Ingen andre fikk lov til å mate denne ilden enn jeg. De andre kunne tenne andre bål i andre huler, men de bålene var profane og angikk meg ikke. Bare min ild var levende og hadde en umiskjennelig bismak av helligdom. Det var dengang i lange tider min kjæreste lek. På forsiden langs denne muren strakte det seg en skråning, og nedgravd i den lå en sten som stakk litt opp — min sten. Mange ganger når jeg var alene, satte jeg meg på den, og så begynte en tankelek som lød omtrent sånn: «Jeg sitter på denne stenen. Jeg er oppå, og den er under.» — Men stenen kunne også si «jeg» og tenke: «Jeg ligger her, i denne skråningen, og han sitter på meg.» — Men så reiste spørsmålet seg: «Er jeg den som sitter på stenen, eller er jeg stenen som han sitter på?» — Dette spørsmålet forvirret meg stundom, og jeg reiste meg og tvilte på meg selv og grublet på, hvem som nå var hva. Det var og ble uklart, og min usikker­ het var ledsaget av en følelse av en merkelig og fascinerende dunkelhet. Men det som var utvilsomt var at denne stenen stod i et hemmelig forhold til meg. Jeg kunne sitte på den i timer og var fjetret av den gåten den stilte meg. Tredve år senere stod jeg igjen på den skråningen. Jeg var gift, hadde barn, et hus, en plass i verden og et hode fullt av idéer og planer. Og med ett var jeg igjen barnet som tenner en ild full av hemmelig betydning og sitter på stenen om hvilken en ikke vet, om den er jeg eller jeg den. — Mitt liv i Zurich falt meg plutselig inn, og det forekom meg fremmed, som et budskap fra en annen verden og en annen tid. Det var forlokkende og samtidig skrem­ mende. Min barndoms verden som jeg nettopp var hensunket i, var evig, og jeg var blitt revet løs fra den og var falt ned i en tid som rullet videre og fjernet seg mer og mer. Jeg måtte med vold slite meg løs fra dette stedet for ikke å miste min fremtid. Dette øyeblikket er uforglemmelig for meg, for som et lyn kastet det lys over min barndoms evighetskarakter. Hva som menes med denne «evigheten», viste seg ikke lenge etter, i mitt tiende år. Min spaltning og min usikkerhet i den store verden førte meg til en dengang uforståelig forholdsregel: Jeg brukte på den tiden et gulllakkert penal med en liten lås, et sånt som alle folkeskolebam har. I det var det også en linjal. I enden av den skar jeg nå en liten, omtrent seks centimeter lang mann med «lang frakk, flosshatt og blankpussede sko». Jeg malte ham svart med blekk, saget ham fra linjalen og la ham i penalet, hvor jeg redde opp en seng til ham. 32

Jeg laget til og med en liten kappe til ham av en ullfille. Ned til ham la jeg en glatt, avlang, svartaktig kiselsten fra Rhinen, og den hadde jeg malt med brokete vannfarger sånn at den var delt i en øvre og en nedre del. Den hadde lenge fulgt meg i bukselommen. Det var hans sten. Det hele var for meg en stor hemmelighet, men jeg forstod ikke noe av den. Jeg tok penalet med mannslingen hemmelig med meg opp på det øverste, forbudne loftet (forbudent, fordi gulvplankene var markstukne og morkne og derfor farlige) og gjemte det på en av støttebjeikene i takstolen. Jeg kjente en stor befrielse; for dette ville ingen se. Jeg visste at ikke et menneske kunne finne det der. Ingen kunne oppdage og ødelegge hemme­ ligheten min. Jeg følte meg sikker, og den pinefulle følelsen av splid med meg selv var vekk. I alle vanskelige situasjoner, når jeg hadde stelt til noe eller min følsomhet var blitt såret, eller min fars grettenhet eller min mors sykelighet tynget meg, tenkte jeg på den omsorgsfullt inntullede lille mannen min i sengen sin og den fint fargede, glatte stenen hans. Fra tid til annen — ofte med ukers mellomrom — listet jeg meg hemmelig, og bare når jeg var sikker på at ingen så meg, opp på det øverste loftet. Der klatret jeg opp på bjelken, åpnet penalet og så på den lille mannen og stenen. Samtidig la jeg hver gang nedi en liten papirrull, som jeg på forhånd hadde skrevet noe på. Det gjorde jeg i skoletimene i en hemmelig skrift som jeg hadde funnet opp. Det var tettskrevne papirstrimler som ble rullet sammen og overlevert den lille mannen til forvaring. Jeg husker at det å legge ned en ny rull alltid hadde karakteren av en høytidelig akt. Dessverre kan jeg ikke lenger komme på hva det var jeg ville meddele mannslingen. Jeg vet bare at «brevene» mine betydde et slags bibliotek for ham. Jeg har en usikker formodning om at det kan ha vært visse sentenser som jeg satte særlig pris på. Meningen med alt dette, eller hvordan jeg skulle kunne forklare meg det, var den gangen ikke noe problem for meg. Jeg nøyet meg med følelsen av nyvunnen sikkerhet og tilfredsstillelsen av å eie noe som ingen kunne komme til og som ingen visste om. For meg var det en ubrytelig hemmelighet som aldri måtte forrådes, for min tilværelses sikkerhet avhang av den. Hvorfor, spurte jeg meg ikke om. Det bare var sånn. Dette å eie en hemmelighet preget meg sterkt den gangen. Jeg ser det som noe vesentlig i mine tidlige ungdomsår, som noe som var av største betydning for meg. Heller ikke drømmen om fallosen fortalte jeg til noen i min ungdom, og også jesuitten hørte til det uhyggelige riket som en ikke hadde lov til å snakke om. Den lille trefiguren med stenen var et første, ennå ubevisst-bamslig for­ 33

søk på å gi hemmeligheten form. Alltid var jeg oppslukt av den og hadde en følelse av at en skulle utforske den; og likevel visste jeg ikke hva det var som jeg ville gi uttrykk. Jeg håpet alltid at en kunne finne noe, kanskje i naturen, som gav en forklaring, eller som viste en hvor eller hva hemmeligheten var. Dengang vokste min interesse for planter, dyr og Stener. Jeg var stadig på leting etter noe hemmelighetsfullt. I min bevissthet var jeg kristent religiøs — selv om det alltid var med det forbehold: «Men det er ikke så sikkert!» eller med spørsmålet: «Hvordan har det seg med det som er under jorden?» Og når de innprentet meg religiøse læresetninger og sa: «Det er vakkert og det er godt», da tenkte jeg for meg selv: «Ja, men det finnes også noe annet, noe meget hemmelig, og det vet ikke folk.» Episoden med den utskårne, lille mannen dannet høydepunktet og avslutningen på barndommen min. Den varte omtrent et år. Der­ etter glemte jeg fullstendig denne opplevelsen, helt til jeg ble femogtredve år. Da steg denne erindringsstumpen igjen opp fra barn­ dommens tåke i umiddelbar klarhet. Det var da jeg holdt på med forarbeidene til min bok