Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha

Originalens tittel: El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha, I—II Utgitt første gang: 1605 (bok I) og 1615 (bok II

109 46 331MB

Norwegian Pages 894 Year 2005

Report DMCA / Copyright

DOWNLOAD FILE

Polecaj historie

Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha

Citation preview

SKARPSINDIGE LAVADELSMANN DON QUIJOTE AV LA MANCHA

Miguel de Cervantes Saavedra 1547-1616

Miguel

de

Cervantes Saavedra

Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QuiJOTE

AV LA MaNCHA Oversatt av Arne Worren



™ Nasjonalbiblioteket Depot biblioteket

ASCHEHOUG POCKET

4. opplag 2007 Originalens tittel: El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha, I—II Utgitt første gang: 1605 (bok i) og 1615 (bok II)

All rights reserved Norsk utgave © 2002, 2003, 2005 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no © Innledende essay: Ben Okri 2002, © Norsk utgave: De norske Bokklubbene AS Satt med Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2005 Papir: 48 g Snowbulk 2,1 Printed in Norway AIT Trondheim AS, 2007 ISBN 978-82^03- 2090U7

Innhold

Innledende essay

av

Ben Okri

Første bok Til

hertugen av

Fortale

Til

boken om don

Første del av Den

19

29

Béjar 31

33

39

Quijote av la Mancha

skarpsindige lavadelsmann don av la Mancha 45

Quijote

KAPITTEL I som handler om den berømte og tapre lavadelsmann don Quijote av Ia Manchas levevis og væremåte 45

KAPITTEL II som handler om den skarpsindige don Quijotes første utreise fra sitt hjemsted KAPITTEL III der det fortelles om den muntre måten don Quijote ble slått til ridder på 54

KAPITTEL IV om det som skjedde med vår ridder da han dro fra vertshuset KAPITTEL V der beretningen om vår ridders ulykke fortsetter

65

59

49

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL VI om den muntre og grundige undersøkelse som presten og barberen foretok i biblioteket hos vår skarpsindige lavadelsmann 69

KAPITTEL VII om vår gode ridder don Quijote av la Manchas annen utferd

75

KAPITTEL VIII om det heldige utfall den tapre don Quijote hadde i det forferdende og uhørte eventyr med vindmøllene, sammen med andre hendelser til lykkelig ihukommelse 79

Annen

del av

Den

skarpsindige lavadelsmann don av la

Mancha

Quijote

87

KAPITTEL IX hvor avslutningen og enden på den overveldende kampen mellom den tapre baskeren og den modige manchegoen fortelles 87

KAPITTEL X om hva som sd videre skjedde med don Quijote og baskeren og den fare han gjennomlevet med en sverm yanguesere eller eseldrivere 91 KAPITTEL XI om det som skjedde med don Quijote hos noen gjetehyrder

95

KAPITTEL XII om det en gjetehyrde fortalte dem som var sammen med don Quijote

101

KAPITTEL XIII der slutten på historien om hyrdinnen Marcela fortelles, sammen med andre hendelser 106 KAPITTEL XIV hvor den døde hyrdes fortvilede vers innsettes sammen med andre uventede hendelser 113

Tredje del av Den

skarpsindige lavadelsmann don av la Mancha 123

Quijote

KAPITTEL XV hvor det fortelles om det sørgelige eventyr don Quijote støtte på da han møtte noen ryggesløse eseldrivere 123

DON QUIJOTE

KAPITTEL XVI om det som hendte med den skarpsindige lavadelsmann i det vertshuset han innbilte seg var en borg 129 KAPITTEL XVII hvor de talløse trengsler den tapre don Quijote og hans gode væpner Sancho Panza opplevet i vertshuset som han, til sin egen skade, trodde var en borg 135

KAPITTEL XVIII hvor det fortelles om samtalen mellom Sancho Panza og hans herre, don Quijote, sammen med andre eventyr som er verd å fortelle 142

KAPITTEL XIX om den kloke samtale Sancho hadde med sin herre og tildragelsen med det døde legeme, sammen med andre berømmelige hendelser 151 KAPITTEL XX om det uhørte og usette eventyr som ble gjennomført av don Quijote med sd liten fare for ham selv at det overgår enhver annen berømt ridder i verden 157 KAPITTEL XXI om det storartede eventyr og rike bytte, Mambrinos hjelm, sammen med andre ting som skjedde med vår uovervinnelige ridder 168 KAPITTEL XXII om den frihet don Quijote ga mange ulykkelige som, mot sin vilje, ble ført dit de ikke ville 178

KAPITTEL XXIII om det som skjedde don Quijote i Sierra Morena, som var et av de selsomste eventyr som fortelles i denne sannferdige historien 187

KAPITTEL XXIV der eventyret i Sierra Morena fortsetter

197

KAPITTEL XXV som behandler de underlige ting som skjedde den tapre ridder av la Mancha i Sierra Morena, og den etterligning han foretok av Beltenebros ’ botsøvelser 204 KAPITTEL XXVI hvor det fortelles videre om de utsøkte merkverdigheter don Quijote utførte i Sierra Morena for å bevise sin kjærlighet 218

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXVII om hvorledes presten og barberen fikk gjennomført sitt forsett, sammen med andre ting som er verdige til å fortelles i denne storslåtte historien 225 Fjerde del av Den

skarpsindige adelsmann don

av la

Mancha

Quijote

239

KAPITTEL XXVIII som handler om det nye og underholdende eventyr som presten og barberen opplevet i det selvsamme fjellområdet 239 KAPITTEL XXIX som behandler den skjønne Doroteas klokskap, sammen med andre muntre og underholdende saker 250 KAPITTEL XXX som behandler den morsomme og kunstfulle plan man fant på for å få vår forelskede ridder bort fra den strenge botsøvelse han hadde pålagt seg selv 260

KAPITTEL XXXI om den muntre og underholdende samtale som fant sted mellom don Quijote og Sancho Panza, hans væpner, sammen med andre hendelser 268 KAPITTEL XXXII som omhandler alt det som skjedde i vertshuset med hele troppen til don Quijote 276 KAPITTEL XXXIII der novellen «Nysgjerrighet i utide» fortelles

KAPITTEL XXXIV der novellen om «Nysgjerrighet i utide» fortsetter KAPITTEL XXXV hvor novellen «Nysgjerrighet i utide» avsluttes

281

297 314

KAPITTEL XXXVI som handler om den barske og uvanlige trefningen don Quijote hadde med noen skinnsekker med rødvin, sammen med andre eiendommelige hendelser som skjedde i vertshuset 321 KAPITTEL XXXVII der historien om den berømte prinsesse Micomicona fortsetter, sammen med andre muntre eventyr 329

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVIII som omhandler den eiendommelige tale don Quijote holdt om våpenkunst og lærdom 337 KAPITTEL XXXIX der krigsfangen forteller sin livshistorie 341 KAPITTEL XL hvor krigsfangens historie fortsettes

347

KAPITTEL XLI der krigsfangen fremdeles fortsetter sin beretning 357 KAPITTEL XLII som handler om det som ellers hendte i vertshuset og mange andre ting som er verd å vite 371 KAPITTEL XLIII der den nydelige historien om den unge eseldriveren fortelles, sammen med andre besynderlige hendelser som skjedde i vertshuset 377

KAPITTEL XLIV hvor de uhørte hendelsene i vertshuset fortsetter

386

KAPITTEL XLV der tvilen angående Mambrinos hjelm ogpakksadelen avgjøres, samt andre helt sannferdige hendelser 393 KAPITTEL XLVI om landeveisbetjentenes bemerkelsesverdige eventyr og om vår gode ridder, don Quijotes store villskap 399 KAPITTEL XLVII om den underlige måten don Quijote av la Mancha ble forhekset på, sammen med andre berømmelige hendelser 406 KAPITTEL XLVIII der kanniken taler videre om ridderbøker, sammen med andre ting som er hans begavelse verdig 414 KAPITTEL XLIX som behandler den kloke samtale som Sancho hadde med sin herre don Quijote 420

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL L om den forstandige og opphissede ordstrid mellom don Quijote og kanniken, sammen med andre hendelser 426

KAPITTEL LI som dreier seg om det gjeteren fortalte alle som førte don Quijote med seg 431 KAPITTEL LII om det slagsmålet don Quijote hadde med en gjeter, sammen med det underlige eventyret med pønitenteme, som han, ved hjelp av megen svette, fikk en lykkelig slutt på 435

Annen bok

Fortale til

447

leseren

449

Dedikasjon til greven av Lemos

453

Annen del av Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra, forfatter av første bok 455

KAPITTEL I om det presten og barberen talte med don Quijote om angående hans sykdom 455

KAPITTEL II som handler om det bemerkelsesverdige slagsmål som Sancho Panza hadde med don Quijotes niese og husholderske, sammen med andre muntre emner 464 KAPITTEL III om de latterlige uttalelser som ble utvekslet mellom don Quijote, Sancho Panza og baccalaureus Samson Carrasco 468

KAPITTEL IV der Sancho Panza oppklarer baccalaureus Samson Carrascos tvil og spørsmål, sammen med andre hendelser som er verd å vite og å fortelles 475

DON QUIJOTE

KAPITTEL V om den kloke og muntre samtalen som fant sted mellom Sancho Panza og hans kone, Teresa Panza, og andre hendelser verdige en salig ihukommelse 479 KAPITTEL VI om det som skjedde mellom don Quijote og hans niese og hans husholderske, et av de viktigste kapitler i hele historien 484 KAPITTEL VII om det som skjedde don Quijote og hans væpner, samt andre høyst berømmelige hendelser 489 KAPITTEL VIII hvor det fortelles om det som skjedde don Quijote da han dro for å treffe sin frue Dulcinea av Toboso 495 KAPITTEL IX som handler om det man får se

501

KAPITTEL X hvor det fortelles om den snedighet Sancho utviste for å forhekse fru Dulcinea, og om andre tildragelser som er like latterlige som sannferdige 504 KAPITTEL XI om det besynderlige som skjedde den tapre don Quijote med kjerren eller vognen med Dødens domstol 512 KAPITTEL XII om det besynderlige som skjedde med den tapre don Quijote i møtet med den modige Speilridderen 517 KAPITTEL XIII hvor eventyret om Ridderen av Skogen fortsetter sammen med den kloke, nye og blide samtale som foregikk mellom de to væpnerne 522 KAPITTEL XIV hvor eventyret med Ridderen av Skogen fortsetter 527 KAPITTEL XV hvor det berettes og avdekkes hvem Speilridderen og hans væpner var KAPITTEL XVI om det som skjedde med don Quijote sammen med en klok ridder fra La Mancha 538

536

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XVII hvor det skildres hvordan don Quijotes uhørte mot nådde det høyeste punkt og den ytterste grense, sammen med eventyret med løvene som fikk en lykkelig ende 546

KAPITTEL XVIII om det som skjedde med don Quijote i Ridderen med den grønne kappes slott eller hus, sammen med andre overordentlig merkverdige ting 555 KAPITTEL XIX der eventyret om den forelskede hyrden fortelles sammen med andre virkelig morsomme hendelser 563

KAPITTEL XX hvor det fortelles om Camacho den rikes bryUup samt det som hendte med Basilio den fattige 569

KAPITTEL XXI der Camachos bryllup fortsetter, sammen med andre underholdende hendelser 576 KAPITTEL XXII der det fortelles om det store eventyret i Montesinos’ hule, som ligger i hjertet av La Mancha, og som den tapre don Quijote ga en lykkelig slutt 582 KAPITTEL XXIII om de underfulle ting som den uovertreffelige don Quijote fortalte han hadde sett i dypet på Montesinos’ hule, og som var så umulige og sd storslåtte at dette eventyret må ansees som apokryft 588

KAPITTEL XXIV hvor det fortelles tusen småtterier som er like overflødige som de er nødvendige for en virkelig forståelse av denne overveldende historien 597 KAPITTEL XXV der det antydes noe om eventyret med eselskry tingen, og det muntre eventyret om marionettspilleren, sammen med de minneverdige profetiene av den fremsynte apen 602

KAPITTEL XXVI der det muntre eventyret om marionettspilleren fortsetter sammen med andre ting som virkelig er aldeles utmerkede 610

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXVII hvor det fortelles hvem mester Pedro og hans ape var, sammen med det store uhell don Quijote opplevet i eventyret med eselskrytingen som han ikke avsluttet som han ønsket, og slik han hadde tenkt 617

KAPITTEL XXVIII om de ting som Benengeli sier leseren skal få vite, dersom de leses med oppmerksomhet 623 KAPITTEL XXIX om det berømmelige eventyret med den forheksede båten

627

KAPITTEL XXX om det som skjedde med don Quijote i møtet med en vakker jegerinne

632

KAPITTEL XXXI som behandler mange og store ting 636 KAPITTEL XXXII om don Quijotes svar til den som dadlet ham, sammen med andre seriøse og muntre hendelser 643 KAPITTEL XXXIII om den saftige og innholdsrike samtale som hertuginnen og hennes hoffdamer hadde med Sancho Panza, som er vel verd å lese og notere seg 654 KAPITTEL XXXIV som forteller om den nyhet man fikk om hvordan man skulle omgjøre forvandlingen av den uforlignelige Dulcinea av Toboso, noe som er et av de mest storslåtte eventyr i denne boken 660

KAPITTEL XXXV hvor nyheten om hvordan don Quijote skulle befri Dulcinea fra trolldommen fortsetter, sammen med andre underfulle hendelser 666 KAPITTEL XXXVI der hvor det underlige og makeløse eventyret om grevinne Dolorida, alias oldfrue Trifaldi, fortelles, sammen med et brev som Sancho skrev til sin hustru Teresa Panza 673 KAPITTEL XXXVII hvor det berømmelige eventyr om enkefru Dolorida fortsetter

678

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXXVIII der grevinne og oldfrue Dolorida fremlegger beretningen om sin vanskjebne

KAPITTEL XXXIX der fru Trifaldi fortsetter sin overveldende og uforglemmelige historie KAPITTEL XL om ting som angår og vedrører dette eventyr og denne minneverdige historie

680 685

68 7

KAPITTEL XLI om Clavilenos ankomst med avslutningen på denne langstrakte historien 692 KAPITTEL XLII om de rådene don Quijote ga Sancho Panza før han dro for å styre øya, sammen med andre vel gjennomtenkte ting 700 KAPITTEL XLIII om de neste rådene som don Quijote ga Sancho Panza

705

KAPITTEL XLIV hvordan Sancho ble ført til sitt guvemørskap, og det besynderlige eventyr som don Quijote opplevet i borgen 710

KAPITTEL XLV om hvordan den store Sancho Panza tok sin øy i besittelse og måten han begynte å styre på 718 KAPITTEL XLVI om den frykt og beven som don Quijote fikk av den bjelle- og kattejammer som han opplevet under den forelskede Altisidoras tilnærmelser 724 KAPITTEL XLVII hvor det fortelles videre om hvordan Sancho Panza geberdet seg i sitt guvemørskap 728

KAPITTEL XLVIII om det som skjedde don Quijote med dona Rodrfguez, hertuginnens oldfrue, sammen med andre hendelser verdige til å nedskrives og minnes til evig tid 735 KAPITTEL XLIX om det som skjedde med Sancho mens han vandret omkring på sin øy

742

KAPITTEL L hvor det oppklares hvem som var trollmennene og bødlene som pisket oldfruen og knep og klorte don Quijote, sammen med det som hendte med den pasjen som bragte brevet til Teresa Sancho, Sancho Panzas hustru 751

DON QUIJOTE

KAPITTEL LI om hvordan Sancho Panzas guvemørskap skred frem sammen med andre hendelser av samme gode og morsomme art 758 KAPITTEL LII hvor eventyret om den andre fru Dolorida eller Angustiada fortelles, som med et annet navn kalles dona Rodriguez 765 KAPITTEL LIII om den brysomme ende og avslutning som Sancho Panzas guvemørskap fikk 771 KAPITTEL LIV som omhandler det som angår denne historien og absolutt ingen annen

776

KAPITTEL LV om de ting som skjedde med Sancho på veien og andre opplagte ting 782 KAPITTEL LVI om den makeløse og overveldende tvekamp mellom don Quijote av la Mancha og lakeien Tosilos til forsvar for dona Rodriguez datter 788 KAPITTEL LVII som omhandler hvordan don Quijote tok farvel med hertugen og det som skjedde med den kloke og frimodige Altisidora, kammerjomfru hos hertuginnen 792 KAPITTEL LVIII som handler om hvordan det regnet sd mange eventyr ned over don Quijote at de kom i hælene på hverandre 796

KAPITTEL LIX der det berettes om den usedvanlige hendelsen, som kan oppfattes som et eventyr, som don Quijote gjennomgikk 805 KAPITTEL LX om det som skjedde don Quijote på veien til Barcelona

812

KAPITTEL LXI om det som skjedde med don Quijote da han dro inn i Barcelona, og andre ting som er mer sannferdige enn de er kloke 822 KAPITTEL LXII som handler om det forheksede hodet, samt andre bamaktigheter man ikke kan la være å fortelle 824

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL LXIII om hvor galt det gikk med Sancho Panza under besøket på galeiene, og det nye eventyret om den skjønne maurerinnen 835 KAPITTEL LXIV som handler om det eventyret som ga don Quijote større sorg enn alle de andre som han inntil da hadde påtruffet 843 KAPITTEL LXV der det blir fortalt hvem Ridderen av den hvite måne var, og nytt om don Gregorios frihet og andre hendelser 846 KAPITTEL LXVI som dreier seg om det den som leser vil se, og den som får det opplest, vil høre 851 KAPITTEL LXVII om den beslutningen don Quijote tok om å bli hyrde og leve ute på landet, mens det året gikk som han hadde gitt løfte om, sammen med andre hendelser som virkelig er muntre og gode 855 KAPITTEL LXVIII om det svinaktige eventyret som don Quijote opplevet

859

KAPITTEL LXIX om den merkeligste og mest uventede hendelse som under hele forløpet av denne storslagne historien skjedde med don Quijote 863

KAPITTEL LXX som følger kapittel niogseksti, og behandler saker som ikke kan forbigås dersom denne historien skal bli forstått 868

KAPITTEL LXXI om det som skjedde med don Quijote og hans væpner Sancho på veien hjem til landsbyen 874 KAPITTEL LXXII om hvordan don Quijote og Sancho nådde hjem til sin landsby

879

KAPITTEL LXXIII om de varsler don Quijote fikk da han dro inn i landsbyen, sammen med andre hendelser som pryder og bekrefter denne storslåtte historien 883

DON QUIJOTE

KAPITTEL LXXIV om hvordan don Quijote ble syk, om det testamente han satte opp, og om hans død 887 En note

om de innskutte diktene

893

Innledende essay av Ben Okri

En kjærlighetshistorie Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det Don Quijote. La meg fortelle deg hvorfor: Denne boken har en vidunderlig og hjerte­ skjærende historie. Den er ikke nasjonalistisk. Den tilhører ikke ett folk. Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre. Den tar sinnet med på en reise. Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden. Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid. Etter Don Quijote finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er blitt berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi og tragikomedie. Men mer enn alt dette er Don Quijote en påminnelse om lesningens store glede. For når du leser denne boken, lever du plutselig et helt usedvanlig liv. Don Quijote er et av de mest forheksende kunstverk menneskenes forunderlige bevissthet noen gang har diktet. La meg fortelle deg om dens enkelhet. Denne romanen har faktisk bare to skikkelser. Den ene er tynn og lang, den andre kort og tykk. Den ene er idealist, den andre realist. Den ene er gal, den andre for fornuftig. Den ene er tragisk, den andre komisk. Den ene ser det han tror på, den andre tror bare på det han ser. Den ene tror på det umulige, den andre bare på det mulige. Den ene er en uhelbredelig romantiker, den andre en upåklagelig pragmatiker. Kort sagt, i don Quijote og Sancho Panza møter vi livets store dualiteter, livets store motsetninger. Men de er udødelige venner. De er ute på den samme eventyrlige og farefulle ferden. I sin motsetning rommer de alt som tilhører det jordiske liv. Dette er enkelheten i bokens kjerne og dens dypsindighet. Men det jeg har skissert er bare grunnmelodien. Roma­ nen snur om på alt dette, forandrer, forvandler, utforsker alle sine muligheter i rik fortellerkunst. Den er en av de store allegoriene over livet selv, som en sjelden juvel i et grovt bronseskrin.

19

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og den er en av de mest gripende kjærlighetshistorier som noen gang er fortalt. Mer enn en kjærlighetshistorie mellom en mann og en kvinne er den en kjærlighetshistorie mellom venner, mellom mot­ setninger. Men fremfor alt er den en kjærlighetshistorie mellom men­ neskene og livets uendelige muligheter. For ikke å ødelegge denne romanens fortryllelse, skal jeg ikke for­ telle deg handlingen. Hvordan kan jeg det? Å fortelle deg handlingen ville være å stille deg overfor en gåte: Hvordan har det seg at da jeg kom til slutten av denne boken, følte jeg at jeg underveis hadde lest på nytt hver eneste viktige roman som er skrevet de siste fire hundre årene? Som om alle andre romaner på en eller annen måte rommes mellom dens permer, slik frøene til ett enkelt tre en gang rommet hele skogen.

En sublim foranledning Det har etter min mening hersket en stor misforståelse om temaets betydning i skjønnlitteraturen, i romanen. Et ekte kunstverk har strengt tatt ikke noe tema, det har bare en foranledning. Et tema er et fasttømret redskap, begrenset av sitt opprinnelige formål. Et tema er et produkt av viljen og av en bestemt hensikt, mens en foranledning derimot lar noe større, mer udefinerbart og uhåndgripelig få bryte frem, springe ut eller stige opp fra dypet av den skapende bevissthet. En foranledning er et samlingspunkt for veldige, virvlende energier; det gir form til en stor narrativ kraft, eller lar en navnløs og helt original elv strømme fra bevisstheten. Don Quijote har ikke, slik det ofte er blitt hevdet, de gamle ridderromanene som sitt tema, verken som satire eller som komisk hyl­ lest. Ridderelementet er en foranledning - en sublim foranledning til at Don Quijote, og en fullstendig oppdiktet verden, blir født. Lynet slår ned i et tårn; tårnet er ikke lynnedslagets tema, men dets foran­ ledning. Det var høyt nok til å tiltrekke hele den veldige, sammen­ satte, vandrende elektrisitetens oppmerksomhet. Slik er det også med Don Quijote. Og her er affinitet, egnethet, alfa og omega: Er denne foranledningen det beste redskap, det ideelle intuitive kar, for en slik narrativ virvel? Deri ligger den høyeste litterære kunstens mirakel. På dette området slår lynet meget sjelden ned. Det er aldri bestemt på forhånd og kan aldri være det. Og med Don Quijote føler man det mirakuløst riktige ved foranledningen og det den formidler. Sann­ synligheten for at dette skal skje i litteraturen er én av flere millio­ ner. Derfor blir mesterverker skapt, og mesterverker venter, som en 20

DON QUIJOTE

messias, på å bli inkarnert, gitt det riktige legeme for den ånd som vil ta bolig i det, og den sjel som vil innhylle det. Europa ventet i århundrer på at Don Quijote skulle bli født, slik at verden kunne bli litt bedre kjent med seg selv. Av det gamles død, det nyes fødsel. Av ridderromanens død, realismens fødsel, en real­ isme som innbefattet det uvirkelige. Menneskets forhold til virkeligheten er komisk: Vi kjenner rett og slett ikke verden. Den er hinsides vår erkjennelse. Vi ser den ikke. Vi tyder bare det vi uklart skimter. Verden er uerkjennelig, derfor må vi konstruere den. Kløften mellom det vi konstruerer og det som faktisk er der, er årsaken til det komiske i bevissthetens vesen. Hvis vi ønsker å beseire denne kløften, er vi dømt til å mislykkes, og livet blir tragisk. Hvis vi ikke ønsker å beseire den, men lever som om kløften mellom det vi konstruerer og det som er der, ikke eksisterer, blir livet komisk. Det blir en komedie, en spøk; og vi lever våre liv som dårer. Novalis forsto dette da han sa: «Det å være menneske er en komisk rolle.» Don Quijotes storhet er å dramatisere denne store komiske misforståelsen, og dermed tale på vegne av oss alle i livets komiske forvirring. Don Quijote er en roman skrevet i en uslokkelig latter over at menneskene lever som om de ser verden slik den er, som om det de ser, er virkelig. Alt liv er symboler, tegn og tekst, og utsier noe vi ikke vet. Å leve etter en tekst man tyder dårlig er å leve i et komisk forhold til virkeligheten. Å insistere på denne tydningen til siste slutt er å tre inn i tragediens forkammer. Dette er både hero­ isk og uendelig trist. Og derfor er Don Quijote en av de tristeste og mest betagende bøker som noen gang er skrevet. Den viser hvordan vi lever våre liv i blinde, med urokkelig logikk og troskap like til det siste, selv etter at forhekselsen er brutt. Bare en virkelig nobel, sub­ lim gnist i menneskenes hjerte kan gi næring til en slik evig optim­ isme på tross av det kontinuerlige angrepet på illusjonene som styrer våre liv. Denne åndens noblesse, dette ukuelige vågemot overfor en umulig motstander, nemlig den verden vi feiltolker, er det som betar oss hos don Quijote. Han lever sitt eventyr, selv når det blir tragisk. Han skaper bokstavelig talt sin verden, sitt liv, helt og holdent av sitt eget sinn. Andre mennesker godtar det de blir fortalt om livet, og lever det i blindt samtykke; og slik leves livet for dem. Men bare don Quijote, i sin vidunderlige, sublime galskap, drar faktisk ut for å leve livet slik han tror det er. Og han vinner en ufattelig seier på våre vegne: Han former livets flytende materie til sitt drømmende sinns uttrykte 21

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bilde. Han bøyer livets faste stoff til sin egen selwalgte legende. Han lever bokstavelig ut det som Schopenhauer gjorde til hele sin filo­ sofi: Verden er min vilje og min forestilling. Bortsett fra at han med Don Quijote gikk enda lenger: Verden er min drøm, min fantasi, min flukt, mitt eventyr og min oppvåkning. Verden er min innvielse i virkelighetens gåtefulle vesen. Mer enn en beretning eller en legende levde don Quijote ut en ny filosofi, et nytt paradigme. Han er en ny arketyp i litteraturens kosmos, en oppdagelse gjort av en gal mann som snublet over en udødelig sannhet og fikk den absurde idé å gjøre den til hele sitt liv. Og derfor er han noe helt for seg selv. Han er kanskje gal, han er kanskje en dåre, han er kanskje komisk, han er kanskje en antihelt, men han er også en sannhet, et fyrtårn sendt ned fra evigheten, en udødelig veiviser i mot til å være. Det er umulig å lese Don Quijote uten å få lyst til å finne de inspirerte foranled­ ningene som gjør en i stand til å være helt og holdent seg selv, slik at ens livshistorie skiller seg ut fra alle andre. Kort sagt, han gir oss lyst til å leve et liv som folk ville fortelle historier om. Å leve ut vår egen sanne historie i all dens dårskap, sirkelvandring, forbløffelse, fiasko, latterlighet, feil, uskyld, inspirasjon, begeistring, melankoli, åpenbaring, jubel, nederlag og innbilte seire, dens innbilte kjærlighet, utroskap, triumf og vanære - kort sagt livets fulle register, levd som et endeløst eventyr i dødelighetens trange rom. Don Quijote er evig moderne. Han er for levende for det absurde, og hans humor gjør det eksistensielle til skamme; hans triumf er dår­ skap og hans nederlag heroisk. Det er ingen ende på de skjulte kro­ kene i bokens ånd, og mannens. Don Quijote er en foranledning født av latterliggjørelse, unnfan­ get i fengsel, en foranledning som blir til en stor utfoldelse av frihet, friheten til alltid å være, til å drømme og til å forbløffe selv sin ska­ per.

Når du har lest ut Don Quijote, skjer det noe merkelig. Rent bortsett fra bokens patos, rent bortsett fra hvor dypt og utrøstelig vemodig du blir når det går opp for deg at du er ferdig med en roman som det bare finnes én av i verden, og at du aldri vil finne maken til den, og at et av ditt livs store kjærlighetseventyr nettopp har tatt slutt, og at du aldri vil kunne lese denne romanen igjen med samme forbløffelse og fortryllelse som nå, og at verdensbiblioteket ikke vil by på noen annen drøm som vil engasjere deg fullt så dypt og så forunderlig, og at du kanskje aldri skulle ha lest den ut, at du kanskje skulle ha ventet med slutten til slutten av ditt eget liv (for jeg tror ikke man 22

DON QUIJOTE

skal lese en stor roman med det for øye å bli ferdig med den, eller å lese den ut, for den største og sanneste gleden er å være i dens drøm og forvirrende herlighet, å være i lesningen, for dette er den sanne uskyldens, åpenhetens, drømmerienes, misforståelsenes og den frie fantasiens tid, da du dikter opp verdener underveis - for når du har lest den ut, begynner en fase av eksil, av å prøve å forstå; og å lese den på nytt, uansett med hvor stort utbytte, blir aldri riktig det samme - for ingenting er så megetsigende, så mysteriøst, så dunkelt, så drømmeaktig, så gåtefullt, så skapende som første gang du leste den, da du ikke visste hva du tenkte, da du egentlig ikke leste det du leste, men var blitt som don Quijote og feiltydet den verden du leste, og tok små ting for å være monstre, og så store ting som dverger ...) - bortsett fra alt det hjerteskjærende som ledsager galskapen i å bli ferdig med store forehavender (jeg sørget i nesten et år etter at jeg hadde lest ut Don Quijote; jeg visste ikke hva jeg nå skulle ta meg til; jeg hadde gjennom den levd med mer ild og lidenskap enn jeg kunne oppnådd i det mest handlingsmettede liv; og det fantes rett og slett ingen annen bok som den; så hva gjør man etterpå; hvis det er et liv etter dette, vil man antagelig stå overfor den samme gåten. Det var ikke annet å gjøre enn å skape eller oppfinne et nytt paradigme: å finne sin egen foranledning som også er dårskap, en dårskap som kanskje kunne forløse ...); men bortsett fra alt dette, når du har lest ut Don Quijote, er det som om alle bokens åtte hundre sider nå står for deg som en novelle, som en veldig drøm i et nøtteskall; et paradoks som skapes gjennom dens konsentrasjon om sin ulogiske logikk. Det store virker lite. Dette lille er kjernen. Det er intuisjonen. Foranledningen. Ett enkelt lynglimt som opplyser en ny verden. Så lenge menneskeheten strever og lever, vil Don Quijote opplyse vår vei i det dårskapens mørke hvor vi tror vi kan se.

Den skjulte boken I første bok opplever don Quijote mange alminnelige ting som han ser som ualminnelige; i andre bok opplever han mange ualminnelige ting som han ser som alminnelige. I første bok er verden hans fore­ stilling; i andre bok er verden hans drøm. I første bok handler han, i den andre lærer han. Det er noe hemmelighetsfullt med andre del av store litterære ver­ ker. Verker i to deler har gjerne dette felles. Første del er som regel den mest populære, og det er der intensjonen, utførelsen er klarest og enklest. Første del er alltid mest berømt. Ta første del av Goethes 23

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Faust. Ta de ytre kapitlene i taoisten Zhuang Zis verker. Ta Don Qui­ jote. Men andre bok, den man utgir mange år senere, er ofte disse verkenes mest gåtefulle, mest fascinerende og uforlignelige side. Andre bok av Don Quijote fortjener meget spesiell oppmerksom­ het. Den kom ut ti år etter første bok og et år før forfatterens død, og er på et vis et svar til en annen forfatter som satte seg fore å fullføre historien om don Quijote. Og derfor gjør Cervantes her noe med handlingen i Don Quijote som bare dens sanne skaper kunne ha utrettet. Han snur hele verket på hodet, og gir seg så i kast med å skape nye universer som han lar don Quijote tre inn i. Han gir ham sjelelige avgrunner vi ikke hadde ant. Don Quijote blir mer tragisk, mer alvorlig og mer en tilskuer til fabelen han selv har sluppet løs. Andre bok er en verden av speil innenfor speil, verdener innenfor verdener. Den er en kontemplasjonens bok, en åpenbaringens bok, en lignelsenes bok, en omvendt, mangedimensjonal verden. Men frem­ for alt er det en bok om makt, manipulasjon og de mektiges marionettspill.

Jeg vil snakke om de mangfoldige verdenene i andre bok av Don Quijote, for dette er en av verdenslitteraturens skjulte skatter, et miskjent underverk. Denne boken viser Cervantes’ gjeld til den ara­ biske fortellertradisjonen, og tåkelegger, som i mange sammenføyde speil, den egentlige kilden til historien som blir fortalt. Virkningen er eiendommelig. Når fortelleren sier at verket du leser, egentlig delvis er skrevet av en viss person ved navn Cide Hemete Benengeli og en annen mystisk figur med en tvilsom penn, så skaper dette plutselig usikkerhet om Don Quijotes egentlige skaper. Boken slutter faktisk å være en fiksjon i leserens bevissthet. Den begynner å bli virkelig, å få sitt eget liv. Det føles som om du leser om en reell person, et menneske som har levd og åndet. Denne følelsen forsterkes når don Quijote kommer til et trykkeri og finner en bok som er i ferd med å bli utgitt om hans eventyr; og han begynner å lese i boken om ting han angivelig skal ha gjort. Og oppdager at blant de faktiske hendel­ sene er det også hendelser han aldri har tatt del i, eventyr han ikke har vært med på, ting han aldri har gjort. Han ser sitt liv bli diktet opp, gjort til en fiksjon. Dette er et magisk øyeblikk i litteraturens historie. Det er som den første gangen et menneske så seg i et speil, og speilet løy. Og likevel skaper bøker en virkelighet: Folk tror på det de leser hvis det står på trykk. Slik får vi et utall virkeligheter som alle konkurrerer med hverandre om sannhet. Andre bok er full av disse ynglende verdenene, i variasjon og kollisjon; parallelle verdener, 24

DON QUIJOTE

alle med opphav i kraften i ett enkelt liv levd med lidenskap, og dets virkning på menneskenes fantasi. A være berømt for store bedrifter er å skape flere versjoner av seg selv i folks bevissthet, versjoner som begynner å slåss om originalens liv. Slik lever don Quijote hjemsøkt av mange don Quijoter, variasjoner og myter uten hans tragikomiske sannhet. Og så er det den underligste sekvensen av dem alle: de mektiges dukketeater - hertugen og hertuginnen som spiller opp til en selsom maktfantasi i den bedrøvelige ridder don Quijotes forvirrede sinn. De iscenesetter hans egen illusjon, omtrent som Hertugen gjør i Troll kan temmes. Der skaper Shakespeare en hertug som spiller den fulle hovedpersonen et puss: Når han blir edru, behandler han ham som en hertug som hadde mistet hukommelsen og nå har fått den tilbake, eller har drømt sitt tidligere liv og nå har våknet av denne drømmen, til sitt virkelige liv som hertug. Tjenere står parat til å lystre hans minste vink. Det er rart med det: Bare de mektige kan få de maktesløse til å gå inn i en slik fantasi som om den var virkelighet. Den absurde virkningen er at de mektige får etterape Guds makt. Den sanne virk­ ningen er å gi oss mistanke om at vi befinner oss i en drøm om hvem vi tror vi er. Og at vi en dag, i den åpenbaring vi kaller døden, vil våkne av denne drømmen, og oppdage vår sanne identitet. Men vi vil ikke bli kjent med den; for vi vil oppdage den i en tilstand hvor vi ikke kan gjøre noe med den. Av en slik art - av gudlignende art - er narreriet som don Quijote og Sancho Panza utsettes for. Det er vanskelig å si om det er en grusom spøk eller en harmløs lek der de mektige vil spille Gud. For det som faktisk skjer, er at Sancho Panza får bli guvernør av et innbilt regentskap. Han blir guvernør, han får lede. Denne delen er fascinerende som maktsatire og omvendt håndbok i lederskapets kunst, og den er en av de beste harselaser i litteraturen. Sancho Panza blir mer lik don Quijote; og don Quijote blir mer lik Sancho. Det er noe trist ved andre bok; don Quijote er ikke helt seg selv; han er nøktern; han er tankefull; dødelighetens skygge følger ham på hans skumringseventyr. Eventyrene er rikere nå og tilhører mer en åndelig sfære.

Det er ikke mange store romaner som kan sies å ha en virkning som en stor symfoni eller en mektig barokk-katedral. Dette er spe­ sielt sant om Don Quijote. Den har en atmosfære av yrende mang­ fold, av mangesidighet, og likevel er den et enhetlig verk. Den er et paradoks; den er full av digresjoner, historier og historier innenfor

25

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

historier, avstikkere, forsinkelser og fortellinger ad omveier; og like­ vel må hver tone høres, og man skal lese hver underhistorie, hver lange monolog. Alt i Don Quijote er merkelig avgjørende for hvor­ dan verket som helhet taler til hjertet, som de store, sublime akkor­ dene i en himmelsk symfoni. Don Quijote skal ikke leses kursorisk eller i forkortet utgave. Man skal ikke hoppe over noe. Hensikten med å lese dette verket er ikke å bli ferdig med det. Det er best når det nytes som en verden du ønsker å oppholde deg i så lenge som mulig. Dette er hovedsaken med andre bok av Don Quijote. Den handler dypest sett om lesningens mysterium, og det å bli lest. Her blir romanen et speil; den speiler leserens lesning av første bok, og stiller, som Velasquez’ maleri «Las Meninas», skarpsindige spørsmål om virkelighetens vesen og personlighetens mysterium. Men først og fremst blir rommene i romanen dypere gjennom denne dybdegivende speilingen; romanen får dirrende interiører befolket av tvetydige for­ tellinger. Andre bok er den moderne romanens far, men også dens fremtid; den har sin motsvarighet i cyberspace; men den er også en moderlig roman; den er yin i forhold til første boks yang. Sammen speiler begge bøker både det dennesidige og det sublime, det jordiske og det transcendente. Første bok handler om å leve, om å skape myter gjennom dårskap og, kan hende, galskap; andre bok handler om det å dø og likevel transcendere døden. Den handler om desillusjon, om skuffelse. Når don Quijote til slutt bittert advarer mot å følge hans eksempel, virker det drepende: Han undergraver den enorme kjærligheten og hengiv­ enheten vi har fått for ham i de månedene vi har lest hans merkver­ dige eventyr. Det er dypt forstemmende. Å leve annerledes ville være ikke å ha gitt oss romanen. Vi er nødt til å ignorere don Quijotes siste formaning, selv om det skjærer oss i hjertet. Det finnes mange motsetninger å henlede leserens oppmerksomhet på; mange nivåer kunne skisseres, mange fasetter. Et forord skal ikke være uttømmende og ende med å gå teksten i næringen. Boken er lang nok som den er. Et forord bør ha den takt ikke å være for inngående eller driste seg til å fortolke et verk som er et organisk hele, en egen verden, med alle sine lover, alle sine teser og antiteser, sin materie og antimaterie, sitt univers. Et forord bør fungere som forkammeret til en esoterisk innvielse, for å forberede sinnet på de store skatter den skal få del i, nå og for resten av livet. Det er derfor andre bok er nøkkelen til dette verket. Den har i seg et av den verdslige litteraturens store øyeblikk av åpenbaring og meditasjon. Jeg sikter til hva don Quijote fikk se i Montesinos’ hule. 26

DON QUIJOTE

Det er denne delen av romanen som bringer verket opp på et annet nivå. For første gang er det ikke lenger bare en roman; det blir et verk som også er en innvielse, et speil av menneskehetens skjebne og irrganger, en lignelse om menneskets lodd, en hemmelig tekst som bak sin synlige handling skjuler en esoterisk mening, en hermetisk undertekst med en skjult billedskrift av hemmelig viten, instrukser til de som kan tyde dobbeltteksten som viser vei til en forsvunnet tradisjon. Under all lystigheten, all den overdådige komikken, ligger dypest sett den gåtefulle selvbiografien til menneskets forvirrede sjel, forkledd som en satire over en tradisjon av omvandrende riddere. Det at de to romanskikkelsene ferdes gjennom Spanias ikke nærmere bestemte landskap, et landskap man kunne forestille seg som virkelig, tjener bare til å gjøre alle dets huler, dyp, avgrunner, steinete steder, byer, palasser og vertshus til steder i sinnet. Cervantes gjorde det klart at han hadde satt seg fore å skrive en satire. Men noe annet overtok pennen og skrev en hemmelig innskrift under hans uttalte hensikt, som tjente dette skjulte formålet godt. Kunstnerens intellekt skrev én ting; kunstnerens sjel skrev noe annet; og begge møttes på mirakuløst vis i én og samme tekst. Det er de som ville si at denne dobbeltheten i én overflate minner atskillig om universet, hvor vi iblant får selsomme glimt av et ærefryktinngytende nærvær bak verdens vev. Don Quijote antyder muligheten for at den største spøk kan hende er det å være menneske: dødelighetens spøk, som er både en prøve og en skole, en oppdagelsesferd hvor dårer bærer med seg gullet de søker i livets eventyr. Les Don Quijote og finn din egen foranledning til å være en sublim dåre i den boken som er vårt liv, hvor vi skriver våre eventyr mens vi leser. Cervantes er en mester: På slutten av hans verk går det opp for oss at dårene, det er vi, som har vært med på å dikte opp verden - det er vi som er de gale, det er vi som er så frie som vi vil være.

Det sies at Cervantes unnfanget Don Quijote i fengsel. Ben Okri, februar 2002

Oversatt av Mona Lange

f

Første bok

Til hertugen

av

Béjar

Marki av Gibraleon, greve av Benalcåzar og Banares, visegreve av la Puebla de Alcocer, herre til byene Capilla, Curiel og Burguillos. I tillit til den gode mottagelse og aktelse Deres Eksellense viser alle slags bøker, som en fyrste så tilbøyelig til å støtte de skjønne kunster, og da først og fremst dem som på grunn av sitt edle preg ikke nedlater seg til å gå i pøbelens tjeneste ved å lefle for den, har jeg besluttet å fremlegge Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha i ly av Deres Eksellenses høyst berømmelige navn, og med all skyldig respekt overfor sådan storhet, bønnfaller jeg Dem om velvilligst å ta den under Deres beskyttelse, om den enn er blottet for den elegansens og lærdommens pryd de verker gjerne er ikledd, som er sammenskre­ vet i de innsiktsfulle og lærdes hus; dog; i ly av dette navn våger den å stige frem for de kritikere som ikke holder seg innenfor grensene av sin egen uvitenhet, men pleier å forkaste andres verker med stor strenghet og liten rettferdighet; for når Deres Eksellense retter Deres innsiktsfulle blikk mot min gode hensikt, er jeg forvisset om at De ikke vil forsmå min lille og fordringsløse tjeneste.

Miguel de Cervantes Saavedra

Fortale

Velvillige leser, du kan tro meg på mitt ord når jeg sier at jeg skulle ønske at denne boken, dette barn av min tanke, skulle være den skjønneste, den gjeveste og klokeste som tenkes kunne. Men jeg har ikke kunnet omgå naturens orden, der hver ting avler sin like. Og derfor, hva kunne vel mitt ufruktbare og udyrkede talent avle annet enn historien om et magert, vissent og lunefullt barn, fylt av under­ lige tanker som ingen annen kunne ha funnet på, likesom en som ble unnfanget i et fengsel, der hvert ubehag har slått seg ned og hver sørgelig lyd hører hjemme? Ro, et fredfylt sted, skjønnhet over mark og eng, en skyfri himmel, mumlingen av vann, åndens fred, er vesent­ lige for at de mest ufruktbare muser skal vise seg fruktbare og sette til verden skapninger som fyller den med undring og glede. Det kan skje at en far får en uskjønn sønn, uten ynde, men den kjærlighet han føler, gir ham bind for øynene så han ikke ser hans mangler, og heller betrakter alt han sier som klokt og yndefullt og gjengir det for sine venner som skarpsindigheter og morsomheter. Men jeg, til tross for at jeg fremstår som hans far, er jeg bare stefar til don Quijote, og vil derfor ikke følge vanlig skikk og bruk og nesten med tårer i øynene bønnfalle deg, slik andre gjør, kjæreste leser, om at du skal tilgi eller overse de mangler du kan finne ved dette mitt barn, for du er hverken hans slektning eller venn og har, likesom den beste, din egen sjel i kroppen, og din egen fri vilje, og der du sitter er du herre i ditt eget hus, likesom kongen over sine skatter og avgifter, og du vet hva man pleier å si, at «under min kappe, dreper jeg kongen», noe som fritar deg for all respekt og hensyn, og derfor kan du si om denne historien alt det du har lyst til, uten frykt for å bli baktalt for det onde, eller prises for det gode du sier om den. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg den skrellet og befridd for slik pynt som fortale og den lange rekken av sonetter, epigrammer og lovprisninger det er vanlig å sette inn i begynnelsen av bøker. For jeg kan fortelle deg at selv om det kostet meg en del møye å sette denne 33

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

boken sammen, var ingen større enn å skrive denne fortalen som du nå leser. Mange ganger grep jeg pennen for å skrive den, og like mange ganger la jeg den fra meg, siden jeg ikke visste hva jeg skulle skrive, og én gang jeg sto uviss med papiret foran meg, pennen bak øret, albuen på skrivepulten og hånden under kinnet mens jeg tenkte på hva jeg skulle skrive, trådte plutselig en venn av meg inn, en som er munter og innsiktsfull, og da han så meg så tankefull, spurte han om årsaken, og jeg skjulte den ikke for ham, men fortalte at jeg tenkte på fortalen til historien om don Quijote som jeg måtte skrive, og det hadde fratatt meg lysten til å gjøre det, og enda mer til å trekke frem i lyset en så edel ridders storverk. - For hvordan kan De tro at jeg ikke er usikker på hva den gamle lovgiver man kaller folket, vil si når de ser at jeg, etter å ha sovet i glemselens stillhet i så mange år, nå, med byrden av alle mine år på ryggen, frembærer en fortelling like tørr som espartogress, uten innfallsrikdom, i en fattigslig stil, mager på tanker og uten lærdom og læresetninger, uten marginalnoter og uten noter ved slutten av boken, slik jeg ser andre bøker har, selv om de er løgnaktige påfunn, og så fulle av fyndord av Aristoteles, Platon og hele bølingen av filosofer at de forbløffer leserne, som holder forfatterne for å være beleste, lærde og veltalende? For hva skjer når de siterer Den hellige skrift? Virker det da ikke som om de er lik Sankt Thomas Aquinas og andre av kir­ kens lærere og skaper en så stilsikker fremstilling at når de i én linje har avbildet en forelsket og forvillet ungdom, og i den neste lager en liten kristelig preken, er det en fryd og en glede å lese eller høre den. Alt dette må min bok klare seg uten, for jeg har ingen noter å sette i margen, heller ikke noen å sette til slutt, og langt mindre vet jeg hvilke forfattere jeg følger, så jeg kan sette dem opp i begynnelsen, slik alle gjør, i alfabetisk orden, fra Aristoteles til de ender med Xenofon og Zoilus eller Zeuxis, selv om den ene var en ryktemaker og den andre var maler. Min bok må også mangle sonetter i begynnelsen, eller i det minste sonetter av forfattere som er hertuger, markier, grever, bisko­ per, damer eller høylig berømte poeter, men om jeg skulle be to eller tre venner som er diktere og håndverkere, vet jeg at de kom til å gi meg dem, og de ville være slik at ingen dikt av alle dem som har best omdømme i vårt Spania, ville være på høyde med dem. Kort og godt, min herre og venn - fortsatte jeg - beslutter jeg nå at don Quijote skal forbli begravet i La Manchas arkiver inntil himmelen fremskaffer en som kan smykke den med alle de ting den mangler, siden jeg er ute av stand til å råde bot på det på grunn av mitt sviktende talent og min manglende innsikt i kunstene, og ettersom jeg av natur er svak 34

DON QUIJOTE

og treg når det gjelder å lete etter forfattere som sier alt det jeg kan si uten dem. Derav kommer den uvisshet og den sterke tvil, min venn, som De har funnet meg i, og som De har hørt meg tale om. Da min venn hørte dette, slo han seg for pannen, lo lenge og vel og sa: - Gode Gud, min bror, endelig er jeg kommet ut av en villfarelse som jeg har levet i så lenge jeg har kjent Dem, og som har fått meg til å betrakte Dem som klok og veloverveiet i all Deres ferd. Men nå innser jeg at De er like så langt fra å være det som himmelen er fra jorden. Hvordan er det mulig at noe så betydningsløst og så lett å ordne kan være nok til å så tvil i og lamme et talent så modent som Deres, og så velegnet til å motstå og nedkjempe andre og langt større vanskeligheter? Dette skyldes sannelig ikke mangel på kyndig­ het, men et overmål av treghet og sviktende uttrykksevne. Ønsker De å se om dette er slik? Følg da med og De skal se hvordan jeg på et blunk tilbakeviser alle Deres vanskeligheter og finner en løsning på alle de feil De sier bringer tvil og svekker lysten til å bringe frem i verdens lys historien om Deres berømte don Quijote, som var et lys og et speil for hele det vandrende ridderskap. - Fortell meg så, svarte jeg da jeg hørte hva han sa, - hvordan De vil fylle den tomhet frykten har skapt i meg og kaste klarhetens lys inn i min kaotiske forvirring. Til dette svarte han: - Den første hindringen De nevner, om sonetter, epigrammer eller lovtaler som De mangler i begynnelsen og som skal være forfattet av fremtredende personer, eller personer med adelstitler, kan ordnes ved at De selv tar arbeidet med å skrive dem. Deretter kan De døpe dem og gi dem det navn De vil, og gjøre dem til barn av Preste Juan de Indias eller keiseren av Trapezunt, og om dem vet jeg at de skal ha vært berømte diktere, og om de ikke var det og en eller annen pedant eller student biter Dem i bakbenet og bebreider Dem denne sannheten, skal De ikke bry Dem det minste om det, for selv om De gripes i løgn, kommer man ikke til å hugge av Dem hånden De skrev med. Hva angår det å notere i margen de bøker og forfattere De har sitert fyndord og uttrykk fra, er det nok at De setter inn noen fyndord eller latinske sentenser som passer inn i sammenhengen og som De kan utenat, eller som det vil koste lite møye å finne frem, som for eksempel å skrive når det dreier seg om frihet og slaveri:

Non bene pro toto libertas venditur auro. (Det finnes ikke nok gull til å betale friheten.)

35

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og så sitere Horats, eller hvem det var, i margen. Om De behandler dødens makt, kommer De straks med: Pallida mors aequo pulsat pede pauperum tabernas, Regumque turres. (Den bleke død banker like hårdt på den fattiges hytte som på kongens tårn.)

Om det dreier seg om det vennskap og den kjærlighet Gud befaler oss å vise en fiende, skal De straks gå til Den hellige skrift, noe De kan gjøre med en viss forsiktighet og i det minste bruke Guds egne ord: «Ego autem dico vobis: diligite inimicos vestros.» (Derimot sier jeg: Elsk dine fiender.) Om De behandler onde tanker, grip da til Evangeliet: «De corde exeunt cogitationes malae.» (De onde tanker kommer fra hjertet.) Om det dreier seg om upålitelige venner, her er så Cato, som gir Dem sitt distikon: Donec eris felix, multos numerabis amicos, Tempora si fuerint nubila, solus eris. (Så lenge du er lykkelig, er du omgitt av venner, men skyer himmelen til, blir du alene.)

Med disse små latinske sentenser og andre av samme sorten, vil man i det minste betrakte Dem som lærd, og å være det, er ingen liten ære og fordel i dag. Hva angår det å sette noter bak i boken, kan De rolig gjøre det på denne måten: Om De nevner en eller annen kjempe i boken, sørg da for at det blir kjempen Goliat, og bare ved hjelp av dette, som ikke koster Dem noe, har De en lang note, for De kan sette: «’Kjempen Golias eller Goliat, var en filister som gje­ teren David drepte med sten fra en slynge, i Terebintodalen, slik det berettes i Kongenes Bok ...», i det kapitlet der De finner det skrevet. Deretter, for å vise Dem som lærd såvel i jordiske som i himmelske ting, sørg da for at man i Deres bok nevner elven Ta jo, og så står De der med nok en berømt note, og setter: «Elven Ta jo fikk navn etter en spansk konge; den tar sin begynnelse på et visst sted og dør ute i oseanet og kysser på veien murene til den berømte by, Lisboa, og det hevdes at den har sand av gull, etc.» Om det handler om tyver, skal jeg gi Dem historien om Caco, som jeg kan utenat, og om det gjelder prostituerte kvinner, så har vi her biskopen av Mondonedo som gjerne låner Dem Lamia, Laida og Flora, og notene om dem vil gi Dem stor anseelse; dreier det seg om grusomme kvinner, kommer

36

DON QUIJOTE

Ovid med Medea, og gjelder det hekser og trollkvinner, har Homer Kalypso, og Vergil har Kirke; gjelder det tapre hærførere, lar Julius Cæsar seg utlåne i sine egne Kommentarer, og Plutark gir Dem tusen fremstillinger av Aleksander den store. Dreier det seg om kjærlighet og De kan noen unser av det italienske tungemål, støter De på Leon Hebreo, som gir Dem målet fullt. Om De ikke vil vandre omkring i fremmede land, har De her hjemme Fonsecas Om Guds kjærlighet, med alt det De og den skarpsindigste kunne ønske om et slikt emne. Kort og godt, De forsøker bare å nevne alle disse navn, eller nevne disse historiene som jeg har nevnt, i Deres egen, og overlat så til meg å sette inn marginalnoter og noter til slutt, for jeg sverger å fylle margene og fire fulle ark ved slutten av boken. La oss så gå over til denne oppregningen av forfattere som andre bøker har, og som mangler i Deres. Det er meget lett å ordne, for De behøver ikke å gjøre annet enn å finne en bok som omtaler alle fra A til Z, som De sier. Denne selvsamme abc-en setter De inn i boken; for ettersom det er klart at dette er juks og påfunn, siden De har så lite behov for å anvende dem, spiller det ingen rolle, og kanskje er det noen som er så enfoldige og tror De har hatt nytte av alt dette i Deres enkle og likefremme historie, og om det ikke tjener til noe annet, vil denne lange katalogen av forfattere være med på å gi boken prestisje. Dess­ uten er det ingen som gidder å finne ut om De har gjort bruk av dem eller ikke, siden det ikke spiller noen rolle for ham. Så meget mer som denne Deres bok, når jeg tenker meg om, ikke har noen som helst bruk for alle de tingene De sier den mangler, for hele boken er et angrep på ridderbøkene, som Aristoteles ikke drømte om, Sankt Basilios ikke nevnte med et ord, og Cicero ikke ante noe om. Hel­ ler ikke behøver man i disse usammenhengende fablene å ta hensyn til sannheten punkt for punkt, til astronomiens observasjoner, eller viktigheten av det geometrien har målt, eller argumentasjonslæren som retorikken gjør bruk av, heller ikke er det grunn til å preke for noen ved å blande det himmelske med det menneskelige, som er en sammenvevning ingen kristen forstand bør ikle seg. Det gjelder bare å fastholde historien man holder på å skrive, for jo bedre man hol­ der seg til fortellingen, desto bedre blir det som skrives. Siden denne Deres historie ikke har annen hensikt enn å tilintetgjøre den autoritet og den plass ridderbøkene har i verden og hos folket, har De ingen grunn til å gå og tigge fyndord hos filosofene, råd fra Den hellige skrift, fabler fra poetene, sentenser fra retorene, mirakler fra helgener, men forsøk bare på en likefrem måte, med uttrykksfulle, ærbare og vel plasserte ord å få setninger og perioder til å tone frem muntert 37

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og velklingende, og uttrykk så langt De kan Deres hensikt og Deres tanker uten å komplisere eller fordunkle dem. Forsøk også, når noen leser Deres historie, å få melankolikeren til å briste i latter, den muntre til å bli muntrere, den naive til ikke å ergre seg, den innsiktsfulle til å beundre innfallene, den seriøse til ikke å forkaste dem og heller ikke den kloke til å unnlate å rose dem. Kort og godt, la hensikten være å rive ned det slett funderte reisverket i ridderbøkene, som er avskydd av så mange og lovprist av enda flere, for oppnår De dette, vil ikke det være lite. I dyp taushet lyttet jeg til det min venn sa, og i den grad festet det seg i mitt sinn at jeg, uten å trekke det i tvil, godtok det og gjorde bruk av det da jeg skrev denne Fortalen hvor du, kjære leser vil se min venns klokskap, og det store hell jeg hadde ved å finne en slik rådgiver, og du ved å finne glede i denne likefremme og ukompliserte historien om den berømte don Quijote av la Mancha, om hvem alle beboerne av distriktet ved sletten rundt Montiel har ment at han var den kyskeste av alle elskere og den tapreste ridder man hadde sett deromkring på mange år. Jeg vil ikke rose meg selv for den tjeneste jeg gjør deg ved å la deg lære en så edel og ærbar ridder å kjenne; men jeg vil gjerne at du skal takke meg for bekjentskapet med den berømte Sancho Panza, hans væpner, hos hvem jeg sammenfatter alle en væpners muntrere sider som du ellers finner spredt utover i mengden av intetsigende bøker om riddere. Måtte så Gud gi deg god helse, og måtte han ikke glemme meg. Vale.

Til

boken om don

Quijote av

LA MANCHA

(Skikkelser fra ridderromanene hyller hovedpersonene, don Quijote, Sancho Panza, Dulcinea av Toboso og øket Rocinante) AMAD1S AV GAULA TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA

SONETT Du som har trasket samme sti som jeg trist og alene - avvist av en kvinne til Armodsklippens topp, med gråt i sinnet, der botsgang tvinger gleden bort i deg, du som lar tørsten grådig leske seg med salte tårer som glir ned på kinnet, og som må spise det du selv kan finne på villdyrs vis blant strå og timotei,

vær sikker på at du til siste slutt, i hvert fall mens Apollon rir sin hest med fynd og klem i fjerde himmelsfære, bevarer ry som djerv og resolutt, at ditt La Mancha støtt er størst og best, og din forfatter verdig evig ære.

DON BELIANIS AV GREKENLAND TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA SONETT

Jeg hugg og stakk og bulket skjold, sto på som ingen annen ridder her i landet, var slu og uforferdet, og forbannet, og hevnet urett, ingen lot jeg gå! 39

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Min innsats vil i evighet bestå som beiler var jeg rundhåndet og dannet; hver kjempe var en dverg jeg overmannet, i tvekamp var jeg treffsikker som få!

Fortuna la seg ned for mine føtter, og Slumpetreffet holdt jeg fast i luggen, slik vettet hvisket til meg at jeg måtte.

Men selv om lykkestjernen alltid gløtter og blunker lurt til meg bak månevuggen, misunner jeg deg, store don Quijote!

JOMFRU ORIANA, AMADfS’ ELSKEDE, TIL DULCINEA AV TOBOSO

SONETT Å, Dulcinea, den som kunne flytte, fra Miraflores til Tobosos gleder! Jeg byttet gjerne bort, av alle steder, selv London mot en enkel, landsens hytte!

Å, den som bare hadde kunnet bytte ditt gode liv med mitt og hatt den heder å se din ridder når han forbereder sin kamp for uskyld og for de forknytte! Å, den som like ærbar kunne rømme fra Amadis som du den gangen kunne fra don Quijote, prektigheten selv!

Da ville jeg blitt glad og kunne drømme om å misunnes, ikke selv misunne og nyte livet, ikke stå i gjeld.

DON QUIJOTE

GANDALIN, VÆPNER HOS AMADfS AV GAULA TIL SANCHO PANZA, VÆPNER HOS DON QUIJOTE SONETT

Vær hilset, store helt, som fru Fortuna, behandlet så omtenksomt og så mildt at hver gang du i væpnet kamp ble stilt på prøve, slapp du hel og uskadd unna. De gangene du har betjent deg kun av sigd eller spade, har du også spilt din rolle fordringsløst; slik har du skilt ut frekkaser som la an på fru Luna.

Jeg må misunne deg ditt gode navn, og eselet og begge sadeltasker som klokelig er fylt av mat og krukker. Ja, vær du hilset, Sancho, vel i havn hos en forfatter som respektløst klasker deg midt i fjeset mens han høflig bukker.

DEN RASENDE ROLAND TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA SONETT Din like fins ikke blant likemenn, du ulike blant tusen andre like; en ener - og det er for få av slike uslåelig, du er beseireren.

Og jeg, Quijote, jeg er Roland, den Angélica drev bort fra kongeriket til fjerne hav, hvor Fama fikk unike bevis på mannsmot om og om igjen. Jeg ligner ikke deg; din ære den skyldes storverk, og det ry du har, skjønt begge har vi visstnok mistet vettet.

41

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Min like du kan du bli om du vil bære ditt sverd mot maurer’n - for i elskov var vi likemenn, vi fikk ikke den rette

SOLRIDDEREN TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA

SONETT Mot Deres sverd ble mitt avmektig matt, De spanske Foibos, stolte adelsmann -, med hånden min har det seg likedan, den som ga dagen lys til det ble natt.

Jeg avslo kongemakt, jeg var besatt og reiste bort fra morgenrødens land; jeg lengtet bare over all forstand til Claradiana, en juvel, min skatt. Jeg elsket henne vilt og overmåte, men ble forstøtt, så neven min, den drev i selve helvete hver smådjevel på flukt. Men De, den store goter, don Quijote, vil gjennom Dulcinea leve evig og hun, ved Dem, i ærbarhet og tukt.

SOLISDAN TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA SONETT Om, don Quijote, hjernen Deres er blitt omtåket av halvskrullete tanker, kan ingen laste Dem hvor enn De vanker for sjofle handlinger og ondt begjær.

Bevis er alle storverk, hvert især, for De har slåss mot urett og skavanker og har fått stokkepryl på begge skanker av mang en fyr som kom Dem litt for nær. 4*

DON QUIJOTE

Og skulle Deres søte Dulcinea bli enda frekkere mot Dem enn nå og le foraktelig av Deres kvaler, så tenk på Sancho, han er til å le av, den verste kobleren De kunne få, han treg, hun tresk, De uslest av rivaler.

SAMTALE MELLOM BABIECA OG ROCINANTE

B. Hør, Rocinante, er De blitt litt skranten? R. Jeg spiser aldri no’, jeg bare strever! B. De har vel havre nok til sultne kjever? R. Nei, her forleden åt jeg siste slanten.

B. Den eselkjeften Deres er minsanten en hån mot husbonden med alt den krever! R. Et esel er man all den tid man lever. Ja se på ham! Forelsket, helt på kanten! B. Er kjærligheten dum? R. Klok er den ikke. B. Det der var åndfullt. R. Maven min er tom! B. Ta væpner’n da. R. Da blir det ved det vante. R. Hvor finner jeg, min stakkar, mat og drikke når husbond’ selv og væpner’n, med sin vom er like store øk som Rocinante?

Første del av Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QUIJOTE AV LA MANCHA

KAPITTEL I som handler om den berømte og tapre lavadelsmann don Quijote av la Manchas levevis og væremåte På et lite sted i La Mancha, som jeg ikke bryr meg med å huske navnet på, bodde det for ikke lenge siden en lavadelsmann av dem som har en lanse i stativ, et gammelt skjold, en radmager hest og en jakthund. Hans daglige føde var en lammekjøttgryte med mer ku enn lam, og med restene servert kolde som aftensmat, noen egg og litt flesk på lørdager, linsesuppe på fredager, og så en velnært due på søndager, noe som slukte tre fjerdedeler av hans inntekter. Resten av dem gikk til en vams av fint stoff, fløyelssko til festlige anlednin­ ger med oversko av samme stoff og de øvrige dager i uken kledde han seg i et billigere ullstoff, men for ærens skyld av fineste kvalitet. Han hadde i sitt hus en husholderske som var over førti og en niese som ikke var tyve, samt en dreng som gjorde alt fra å sale øket til å svinge podekniven. Denne lavadelsmannen var innpå femti år. Han var kraftig bygget, men riktig mager og med inntørket ansikt, en stor morgenfugl og ivrig jeger. Det sies at hans navn var «Quijada» eller «Quesada», hva dette angår er det en del avvik mellom forfatterne som skriver om denne saken, selv om man mer sannsynlig kan gå ut fra at han het «Quejana». Men dette betyr lite i vår sammenheng, det er nok at beretningen om ham ikke avviker en tomme fra sannheten. Man bør så vite at nevnte lavadelsmann de stundene han ingen­ ting hadde å gjøre - og det var de fleste i året - ga seg til å lese ridderbøker med slik iver og lyst at han nesten glemte jakten, ja til og med forvaltningen av eiendommen. Så langt gikk hans besettelse og galskap at han solgte flere mål åkerjord for å kjøpe ridderbøker han kunne lese og dermed bragte han hjem alle han kunne komme over. Av alle var det ingen han likte så godt som boken den berømte Feliciano Silva hadde komponert, ettersom den strålende stilen og de innviklede vendingene denne forfatteren anvendte, forekom ham 45

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

absolutt storartet, særlig når han leste kjærlighetsbrev og utfordrin­ ger til duell, der han ofte fant setninger som denne: «Forstanden i den uforstand I behandler min forstand med, svekker min forstand i den grad at jeg i enhver forstand kan beklage meg over Eders skjønnhet.» Og også når han leste: «De høye himler som guddommelig hever Eders guddommelighet opp til stjernene og gjør Eder fortjent til den fortjeneste som Eders storhet fortjener ...» På grunn av slike stilblomster mistet vår stakkars ridder dømme­ kraften der han lå søvnløs for å forstå eller finne meningen med dem, noe som selveste Aristoteles hverken ville finne ut av eller skjønne, om han bare skulle gjenoppstå av den grunn. Heller ikke fant han seg til rette med alle de sår don Belianis ga og mottok, siden han forestilte seg at hvor mange sårleger som enn hadde behandlet ham, måtte han ha hele ansiktet og kroppen fulle av arr og sår. Men tross alt roste han forfatteren for at han avsluttet boken med løftet om å fullføre disse ufullførte eventyrene, og mange ganger følte han trang til å gripe pennen fatt, ta ham på ordet og fullføre den som det var lovet. Han hadde antagelig gått i gang med å fullføre det, om ikke større og mer omfattende tanker hadde hindret dette. Han hadde ofte diskutert med landsbypresten - som var en lærd mann med eksamen fra Cigiienza - hvem som hadde vært den beste ridderen: Palmerin av England eller Amadis av Gaula. Men mester Nicolås, barber og sårlege i den selvsamme landsbyen, sa at ingen nådde opp mot Solridderen, og om noen kunne sammenlignes med ham, var det don Galaor, bror av Amadis av Gaula, for han hadde en natur som kunne innrette seg etter alt og var ikke en affektert ridder, heller ikke grep han så lett til tårene som broren, og hva tapperhet angikk, sto han ikke tilbake for ham. Kort sagt, han lot seg til de grader oppsluke at han tilbragte net­ tene fra det mørknet til det lysnet, og dagene fra det lysnet til det mørknet, med å lese, og på grunn av så lite søvn og så megen lesning, tørket hjernen inn så han mistet forstanden. Hans sinn ble fylt av alt han hadde lest i bøkene, både om trolldom og strid, slag, utfordrin­ ger, sår, kjærlighetsbrev og kjærlighetsforhold, stormer og allehånde galskaper; og det festet seg slik i hans sinn at hele dette byggverk av drømmer og påfunn ble forvandlet til den sanneste historien i verden. Han hevdet at el Cid Ruy Diaz hadde vært en fremragende ridder, men at han ikke kunne sammenlignes med Ridderen av det bren­ nende sverd, som med bare ett sverdslag hadde hugget over to ville og fæle kjemper. Han satte større pris på Bernardo del Carpio, siden han i Roncesvalles hadde drept den forheksede Orlando ved hjelp av 46

DON QUIJOTE

samme knep som Herkules, da han kvalte Anteus, Gaias sønn, ved å holde ham oppe i luften. Han talte vel om kjempen Morgante, for selv om denne tilhørte kjempefolket, som alle er overmodige og fæle, var han alene vennlig og veloppdragen. Fremfor alle beundret han Reinaldos de Montalbån, og mest da han så ham for seg dra ut av sitt slott og røve alt han kom over, og dessuten da han på den andre siden av havet stjal gudebildet av Muhammed, som etter hva histo­ rien forteller var av det pureste gull. Og for å kunne gi forræderen Galaor noen velrettede spark, ville han gladelig ha gitt bort hushol­ dersken og gjerne niesen på kjøpet. Og da han vel hadde mistet vettet, fikk han et av de selsomste inn­ fall en sinnssyk noensinne har fått i denne verden. Han mente nemlig det var rimelig og nødvendig, såvel for å øke sin egen ære som for å tjene staten, å bli en vandrende ridder og dra omkring i verden med våpen og hest på jakt etter eventyr og for å utføre alt han hadde lest at vandrende riddere pleide å utføre, så som å gjøre god igjen enhver form for urett, begi seg inn i vanskelige situasjoner og farer, som, når han vel hadde avsluttet dem, ville skaffe ham et udødelig navn og heder. Stakkaren følte seg ved hjelp av sin arms styrke allerede kronet, i det minste med keiserkronen av Trabisond, og drevet av den selsomme tiltrekning han følte i disse tankene, skyndte han seg å iverksette ønsket sitt. Det første han gjorde, var å rense noen våpen og en rustning som hadde tilhørt oldefedrene og som i sekler hadde ligget glemt i en krok, dekket av irr og rust. Han renset og beredte den så godt han kunne, men innså at den led av en stor skavank, og det var at den ikke hadde en ordentlig hjelm med visir, men bare en vanlig hjelm. Han var imidlertid oppfinnsom nok til å rette på dette, for av tykk papp laget han et slags halvt visir, som når det ble festet på hjelmen, ga inntrykk av å være et helt visir. Det er riktignok sant at han for å prøve om det var sterkt nok til å tåle et sverdslag, trakk sverdet og hugget til to ganger, og ved det første hugget tilintetgjorde han på et øyeblikk det han hadde brukt en uke på å lage; han likte ikke at det hadde vært så lett å slå visiret i stumper og stykker, og for å sikre seg mot denne faren, reparerte han det på nytt og foret det innvendig med noen jernspiler slik at han følte seg sikker på at hjelmen var sterk nok, og uten å sette den på prøve enda en gang, erklærte han den for en førsteklasses hjelm med visir. Så gikk han for å se til hesten sin, og selv om den hadde galder og flere byller enn hoffnarren Gonellas hest, som «bare var skinn og ben», mente han at hverken Aleksander den stores Bukéfalos, eller el Cids Babieca, kunne måle seg med den. Fire dager tilbragte han med 47

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

å pønske ut hvilket navn han skulle gi den, for som han sa til seg selv, var det ingen grunn til at en så berømt ridders hest som dessuten var så storartet i seg selv, skulle mangle et kjent navn. Derfor forsøkte han å få det til slik at det sa noe om hva den hadde vært før den ble en vandrende ridders hest; for det var høyst rimelig at når herren endret stand, måtte hesten også få et berømt og velklingende navn, som det sømmet seg den nye orden og det nye kall han selv skulle vie seg til. Etter å ha utformet en rekke navn, og ved hjelp av sin utro­ lige fantasi å ha strøket, fjernet, tilføyet og ødelagt, og atter satt dem sammen igjen for seg selv, endte han med å kalle den «Rocinante», et navn han mente var både storslått og velklingende, og uttrykte hva den hadde vært før, da den var en vanlig gamp, mot nå når den sto som den første i rekken av alle skinnmagre øk i verden. Da han hadde funnet et så treffende navn på hesten, ville han sette navn på seg selv. Dette brukte han nye åtte dager på å tenke over, og endte med å kalle seg «don Quijote», noe som fikk forfatterne av denne sannferdige historien til å trekke den slutning at han nok het «Quijada» og ikke «Quesada», som andre ville kalle ham. Men da han husket at den tapre Amadis ikke bare hadde nøyet seg med kort og godt å kalle seg «Amadis», men tilføyet navnet på det riket og fosterlandet han kom fra for å gjøre det berømt, og kalte seg «Amadis av Gaula», besluttet han som god ridder å føye navnet på sitt hjemsted til sitt eget og kalle seg «don Quijote av la Mancha», hvorigjennom han helt tydelig opplyste om avstamning og hjemsted, og æret det ved å ta tilnavnet derfra. Da han så hadde pusset våpen og rustning og gjort hjelmen om til en virkelig hjelm med visir, satt navn på øket og omdøpt seg selv, innså han at han ikke manglet annet enn en dame han kunne forelske seg i, siden en vandrende ridder uten kjærlighet var et tre uten blad og frukt og en kropp uten sjel. Han sa til seg selv: - Om jeg for mine synders skyld, eller på grunn av mitt store hell, skulle treffe på en eller annen kjempe, slik det vanligvis skjer med vandrende riddere, og slår ham ned med ett hugg, eller jeg kutter ham i to, eller jeg til slutt beseirer ham og han overgir seg, ville det da ikke være fint å ha noen å sende ham til som gave, og la ham gå inn og synke i kne for min yndefulle herskerinne og si med ydmyk og brutt stemme: «Jeg, min frue, er kjempen Caraculiambro, herre over øen Malindrania, som ble beseiret i tvekamp av den-aldri-noklovpriste ridder don Quijote av la Mancha, han som befalte meg å stige frem for Deres nåde for at Deres Høyhet skulle disponere over meg etter forgodtbefinnende!» 48

DON QUIJOTE

Å, som vår gode ridder frydet seg da han hadde holdt denne talen og enda mer da han hadde funnet en han kunne kalle sin dame. Og det er slik, etter det man tror, at i en landsby ikke langt fra hans egen, fantes det en ung og vakker bondepike, som han en tid gikk omkring og var forelsket i, selv om hun, ettersom det sies, aldri fikk vite det, eller brydde seg om det. Hun het Aldonza Lorenzo, og henne mente han å gjøre til sine tankers herskerinne, og da han lette etter et navn som ikke skulle stå tilbake for hans eget og som kunne ha et preg av prinsesse og høyhet, ga han henne til slutt navnet «Dulcinea av Toboso», siden hun var fra Toboso: Et navn han mente klang godt og eiendommelig og treffende, slik alle de andre han hadde satt på seg selv og på sine ting.

KAPITTEL II som handler om den skarpsindige don Quijotes første utreise fra sitt hjemsted Da alle disse forberedelsene var gjort, ville han ikke vente lenger med å iverksette det han hadde planlagt. Han følte seg presset av den lengsel verden så sterkt ventet på ham med, ettersom det fantes så megen urett han ville gjøre god igjen, overlast som måtte rettes på, overgrep det måtte gripes inn mot og misbruk som måtte hindres og gjeld som måtte betales. Uten å si fra om hensikten og uten at noen skulle vite det, sto han opp en morgen før soloppgang - det var en av de varmeste dagene i juli måned - bevæpnet seg med alle de våpen han hadde, steg opp på Rocinante med hjelmen med det slett reparerte visiret påsatt, festet skjoldet på venstre arm, grep lansen og dro gjennom bakporten ved uthusene ut over markene, fylt av overstrømmende glede over å se hvor lett det hadde vært å innlede sin gode plan. Men knapt var han kommet ut på landet, før han ble overveldet av en forferdelig tanke, og det i den grad at han var like ved å oppgi sitt påbegynte forehavende, og det var den tanken at han ikke var blitt slått til ridder, og derfor, i samsvar med ridderskapets lover, hverken kunne eller burde gripe til våpen mot noen ridder. Og selv om han hadde fått ridderslaget, måtte han som novise rett og slett bære våpen uten devise på skjoldet, inntil han ved egen styrke hadde vunnet retten til det. Disse tankene fikk ham til å vakle i sitt 49

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

forsett, men siden galskapen var sterkere enn noen fornuftig grunn, besluttet han å la seg slå til ridder av den første han traff, som så mange andre hadde gjort, ifølge de bøker han hadde lest som hadde frarøvet ham forstanden. Og hva «blanke» våpen angikk, tenkte han å skure dem når det falt seg slik, så de ble hvitere enn hermelin. Med dette slo han seg til ro og dro videre, og lot hesten velge veien, da han mente det var slik en ridders eventyr fikk sin kraft og virkning. Mens vår splitternye eventyrer lunket av sted, talte han med seg selv på følgende måte: - Hvem vil vel tvile på at i kommende tider, når den sanne historien om mine berømmelige storverk ser dagens lys, og vismannen som skriver den ned, forteller om denne min første utreise, da vil uttrykke seg på følgende måte: «- Knapt hadde den rødmussede Apollon spredt utover den vide og brede jord sitt skjønne hårs gyldne lokker, og knapt hadde de små og farverike fugler med sine harpeklingende tungers milde og honningsøte harmoni hilst den rosenfarvede Auroras ankomst, der hun forlot sin sjalu ektemanns bløte leie og trådte frem for de dødelige i balkongdørene på La Manchas horisont, før den berømmelige ridder don Quijote av la Mancha forlot sine fre­ delige dyner, steg opp på sin berømte ganger Rocinante og begynte ferden henover de gamle og velkjente marker ved Montiel.» Det er sant nok at det var den veien han red på. Og han fortsatte: - Lykkelig den tidsalder og det århundre da mine berømte storverk legges frem, verdige til å risses i bronse, hugges i marmor og males på tre som et minne for fremtiden. Å, du vise trollmann, hvem enn du måtte være, hvis lodd det er å bli denne selsomme histories kroni­ kør! Jeg bønnfaller deg om ikke å glemme min gode Rocinante, den evige følgeslager på alle mine veier og stier. Dernest fortsatte han å tale som om han var forelsket: - Å, prinsesse Dulcinea, herskerinne over dette fangne hjerte! Stor urett haver I gjort ved å sende meg bort og straffe meg med den gru­ somme hårdhet å befale meg ikke å stige frem for Eders skjønnhet. Måtte det behage Eder, min frue, å erindre dette Eders ulykkelige hjerte, som for Eders kjærlighets skyld lider så store kvaler. I samme stil flettet han sammen lignende sludder og alt etter det mønster bøkene hadde lært ham, samtidig som han så godt han kunne etterlignet deres språk. I mellomtiden red han så langsomt, og solen skinte så sterkt og så hett at det ville ha vært tilstrekkelig til å gjøre hjernemassen flytende dersom han hadde hatt noen. Nesten hele den dagen red han uten at det skjedde ham noe som var verd å fortelle, hvilket gjorde ham fortvilet, siden han så hurtig 5°

DON QUIJOTE

som mulig ønsket å møte noen han kunne vise velden i sin sterke arm. Det finnes forfattere som hevder at hans første eventyr var det som hendte ham i Puerto Låpice; andre hevder det var møtet med vindmøllene. Men det jeg har kunnet få bekreftet i dette tilfellet, og som jeg har funnet nedskrevet i La Manchas arkiver, er at han red hele den dagen, og da mørket falt på, var både øket og han selv inntil døden trette og sultne. Da han så seg omkring for å forsøke å finne et slott, eller en innhegning med en gjeterhytte der han kunne hvile, og der han kunne finne et botemiddel mot sin store tørst og sult, fikk han syn på et vertshus ikke langt fra veien. Det var som han hadde fått øye på en stjerne som ledet ham, ikke bare mot portene, men mot selve hans forløsnings slott. Han skyndet på og nådde frem idet det mørknet. Tilfeldigvis sto det noen unge kvinner ved inngangen, de var av dem som er lette på tråden og var på vei til Sevilla sammen med noen eseldrivere som den kvelden ved et tilfelle skulle overnatte i vertshu­ set. Og siden alt det vår eventyrer tenkte, så eller forestilte seg, syntes å være gjort eller skje ifølge det han hadde lest, forekom vertshuset ham straks han fikk øye på det, som en borg med fire tårn med spir av sølv, og den manglet hverken en vindebro eller dyp vollgrav, og alt annet som slike festninger pleier å beskrives med. Han var nesten fremme ved vertshuset, som han mente var en borg, og et lite stykke fra det strammet han tømmene i påvente av at en dverg skulle stille seg opp mellom tårntindene for å gi signal med en trompet om at en ridder nærmet seg slottet. Men da han så at dette tok tid og Rocinante fikk det travelt med å nå frem til stallen, red han frem til vertshusdøren og så to av de lettbente ungjentene stå der, som for ham tok seg ut som to skjønne jomfruer eller nydelige damer som søkte kjøligheten utenfor slottsporten. I samme øyeblikk skjedde det at en svinegjeter som holdt på å drive sammen en flokk svin (som jo kalles det, med eller uten tillatelse) ute på en brakkmark, blåste i et horn, som er tegnet på at de skal tilbake til gården, og straks forestilte don Quijote seg det han ønsket, nemlig at en dverg skulle gi signal om hans komme; og slik nådde han med stor glede frem til vertshuset. Da damene så en mann komme, væpnet på denne måten med lanse og skjold, ble de redde og ville gå inn i vertshuset, men don Quijote, som skjønte av deres flukt at de var grepet ay frykt, hevet pappvisiret og fremviste sitt inntørkede og støvede åsyn, og sa følgende med vennlig mine og avmålt stemme: - Jeg anmoder Eders nåder om ikke å flykte fra meg, heller ikke å frykte noen krenkelse, thi den ridderorden jeg bekjenner meg til, 5i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

pålegger meg å ikke krenke noen, langt mindre så høyvelbårne jom­ fruer som Eders fremtreden viser. Jentene så på ham og forsøkte å få et inntrykk av ansiktet som var dekket av det skrøpelige visiret, men da de hørte seg omtalt som jomfruer, noe som hadde fint lite med deres yrke å gjøre, kunne de ikke holde latteren tilbake, og de lo så høyt at don Quijote følte seg støtt og sa: - Ærbarhet tar seg godt ut hos skjønne kvinner og det er dessuten stor dårskap å le av noe uten god grunn. Men dette sier jeg ikke for at I skal føle Eder ille ved, eller for å vekke Eders mishag, for min hensikt er utelukkende å tjene Eder. Uttrykksmåten, som damene ikke skjønte, og vår ridders merke­ lige utseende fikk dem til å le enda mer og gjorde ham enda mer oppbragt, og ville ha vakt hans vrede, om ikke vertshusholderen var kommet ut, som var en meget fet og derfor svært fredelig person. Da han så denne selsomme karikaturen, bevæpnet med slike våpen, lanse, skjold og bryststykke som ikke passet sammen med ridetøyet, var han like ved å delta i jomfruenes munterhet. Men synet av en slik våpensamling fikk ham til å opptre mer medgjørlig, og han sa derfor: - Om Deres nåde, herr ridder, søker husly, bortsett fra en seng (for her i vertshuset finnes det ingen), vil De finne alt det andre i overflod. Da don Quijote så hvor ydmyk fogden på slottet var, for slik opp­ fattet han verten og vertshuset, svarte han: - For meg, herr castellan, er hva som helst bra nok, for «min pryd er mine våpen, min hvile striden er, etc.». Verten tenkte da han ble kalt «castellan», at han ble tatt for en «ærlig mann fra Castilla», mens han derimot var fra Andalucia og en riktig kjeltring, og ikke mindre tyvaktig enn Cacus, eller mindre ondskapsfull enn en utspekulert pasje, og svarte derfor: - Ifølge dette er Deres nådes seng de hårde klipper og Deres søvn er å våke evig. Og siden det er slik, må De gjerne stige av med abso­ lutt visshet om at i en slik hytte som denne, vil De ikke finne noen anledning til å sove på et år, langt mindre en natt. Idet han sa dette, holdt han stigbøylen for don Quijote som steg av med stor vanskelighet og besvær, siden han ikke hadde spist hele dagen. Han ba så verten om å ta vel vare på hesten, for det var det beste dyr som spiste havre i denne verden. Verten så på den og syntes ikke den virket så god som don Quijote sa, ikke halvparten engang. Han førte den til stallen og vendte tilbake for å høre hva gjesten ønsket. 52

DON QUIJOTE

Denne holdt jomfruene, som allerede hadde forsonet seg med ham, nå på å avvæpne, og selv om de hadde fått av ham brystharnisket og ryggstykket, visste de ikke hvordan de skulle få av ham halsringen eller det falske visiret som han hadde bundet fast med grønne bånd, som måtte skjæres over siden knutene ikke var til å få opp. Men det ville han på ingen måte gå med på, og derfor ble han sittende hele kvelden med visiret på, noe som gjorde ham til den pussigste og merkverdigste figur man kan tenke seg. Og da han forestilte seg at disse lettsindige og forfløyne vesenene som var i ferd med å ta rust­ ningen av ham, var høyadelige fruer og damer i slottet, fremsa han med stor anstand: - Aldri ble noen ridder av damer slik betjent, som det skjedde med don Quijote da han fra landsbyen kom; jomfruer stelte om ham, prinsesser stelte hans hest,

- eller Rocinante, som er hestens navn, mine damer, og don Quijote av la Mancha er mitt. For selv om jeg ikke ville gi meg til kjenne før jeg hadde utført heltegjerninger i Eders tjeneste og til Eders fordel som hadde kunngjort mitt navn, var nødvendigheten av å tilpasse den gamle ballade om Lancelot til denne anledning, årsaken til at I har fått vite mitt navn før tiden. Men den tid vil komme da Eders høyvelbårenheter skal befale og jeg skal adlyde og min arms velde vil vise mitt ønske om å tjene Eder. De forfløyne jentene som ikke var vant til slik overdådig retorikk, svarte ikke på dette med et ord, men nøyet seg med å spørre om han ikke ville ha noe å spise. - Jeg kunne innta hva som helst, svarte don Quijote, - for så vidt jeg skjønner, kunne jeg trenge det. Tilfeldigvis var denne dagen en fredag, og det fantes ikke annet i hele vertshuset enn noen porsjoner med salt fisk som går under varier­ ende navn i Castilla, Andalucia, og andre steder, og som her ble kalt småørret. De spurte om Hans nåde kanskje ville ha småørret, da det ikke fantes annen mat han kunne få. - Om det finnes mange små ørreter, svarte don Quijote, - kan det tilsvare en hel ørret, for det er det samme for meg om jeg får åtte realer i smått, eller en enkel mynt på åtte. Og det kan jo være med småørret som med kalv, som er bedre enn ku, og gjetekid som er bedre 53

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

enn gjetebukk. Men la det være hva det vil, kom bare med dem, for slitet og våpnenes vekt kan ikke bæres uten at maven får sitt. De dekket bordet for ham ved inngangen til vertshuset, der det var kjøligst, og verten bar frem en porsjon med dårlig utvannet og enda dårligere kokt klippfisk og brød så sort og muggent som hans egne våpen. Men å se ham spise vakte stor munterhet, for da han hadde hjelmen på og måtte holde visiret oppe med hendene, kunne han ikke få noe inn i munnen om ikke noen puttet maten inn, og derfor var det en av hine damer som gjorde dette. Men å gi ham noe å drikke ville ikke ha vært mulig, om ikke verten hadde fått boret gjennom et sivrør og stukket den ene enden inn i munnen på ham og slått vin inn i den andre. Alt dette tok han med fatning for ikke å skjære av båndene på visiret. Mens han holdt på med dette, dukket det opp en svinegj elder ved vertshuset. Idet han kom, blåste han på sivfløyten sin fire eller fem ganger, noe som fullt ut bekreftet for don Quijote at han befant seg i et berømt slott og at han spiste med taffelmusikk og at den salte fisken var ørret, brødet av fineste slag, de prostituerte var damer og vertshusholderen slottsfogd, og alt dette gjorde ham vel tilfreds med beslutningen om å dra av sted. Det som virkelig plaget ham, var at han ikke var blitt slått til ridder, for han mente at han ikke på rettelig vis kunne delta i eventyr uten å ha mottatt ridderslaget.

KAPITTEL III der det fortelles om den muntre måten don Quijote ble slått til ridder på Tynget av denne tanken gjorde han det magre vertshusmåltidet så kort som mulig, og deretter kalte han på verten, lukket seg inne i stallen med ham, kastet seg på kne og sa: - Jeg reiser meg aldri herfra, edle ridder, før Eders høviskhet tilstår meg en gave jeg ønsker å anmode Eder om, en gave som vil føre til lovprisning av Eder selv og komme hele menneskeheten til gode. Verten, som så gjesten ved sine føtter og hørte en så underlig tale, stirret forvirret på ham uten å vite hva han skulle si eller gjøre. Han ba ham gjentatte ganger om å reise seg, men det ville han ikke før verten hadde sagt at han tilsto ham det han ønsket. - Jeg ventet intet mindre av Eders edelmodighet, min herre, svarte 54

DON QUIJOTE

don Quijote, - og således sier jeg Eder at den gave jeg har bedt om og som Eders edelmodighet har tilstått meg, er at i morgen tidlig må I slå meg til ridder; i natt skal jeg i kapellet til denne Eders borg våke over mine våpen, og i morgen, som sagt, skal det oppfylles det som jeg så sterkt higer etter, for at jeg som seg hør og bør skal kunne dra gjennom alle verdensdeler, søkende eventyr, til hjelp for de trengende, slik det påligger ridderskapet og de vandrende riddere, som jeg til­ hører, og som føler dragning mot slike storverk. Verten som var litt av en luring, som sagt, og alt hadde en anelse om at gjesten hadde mistet vettet, ble helt sikker da han hørte slik selsom tale. For å få noe å le av den kvelden, besluttet han å føye ham og sa at det han ønsket og ville, var vel begrunnet og at en slik hensikt var passende og naturlig hos en så fremtredende ridder som han syntes å være og som hans krigerske og tiltalende fremtreden viste. Han tilla at også han selv i sine yngre år hadde viet seg et så ærefullt kall, på jakt etter eventyr, og hadde vandret gjennom mange deler av verden, ikke å forglemme fisketorvet og forbryterkvarterene Riarån i Målaga, kvarteret for lettbente kvinner i Sevilla, markedet i Segovia, olivenmarkedet i Valencia, promenaden i Granada, stran­ den ved Sanlucar, slyngelområdet «hesten» i Cordoba og kneipene i Toledo og flere andre steder, og der hadde han fått vise hvor raskt han kunne stikke av, hvor flink han var til å bruke fingrene og hvor mange bedragerier han hadde begått; fått nedlagt mange enker, tatt møydommen fra enkelte jomfruer og svindlet mange foreldreløse umyndige, noe som hadde ført til at han ble kjent i alle høyere og lavere rettssaler i hele Spania. I den senere tid hadde han trukket seg tilbake til dette sitt slott, der han levet av sin egen og av andres eiendom, og der han mottok alle vandrende riddere, av hvilken rang eller stand de enn måtte tilhøre, bare på grunn av den hengivenhet han følte for dem, og for at de skulle dele med ham de eiendeler de hadde som betaling for hans gode vilje. Han sa også at i dette hans slott fantes det ikke noe kapell der han kunne våke over våpnene, for det var blitt revet for å bygge et nytt. Men han visste at man til nød kunne våke over våpnene hvor som helst, og at den natten kunne han våke over dem i en patio i slottet, og neste morgen om det var Guds vilje, skulle de nødvendige sere­ monier utføres, så han kunne bli slått til ridder, og det til de grader at man ikke kunne bli mer beslått i denne verden. Han spurte om han hadde penger, og don Quijote svarte at han ikke hadde en skilling, for i ridderbøkene hadde han aldri lest at noen hadde slikt med seg. Til dette svarte verten at han tok feil; selv 55

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

om det ikke ble nevnt i disse historiene, da forfatterne mente det var unødvendig å nevne noe så klart og innlysende som å ta med penger og rene skjorter, måtte man derfor ikke tro at de ikke hadde slikt med seg. Han ville anse det som sikkert og fastslått at alle vandrende rid­ dere, som alle disse bøkene var fullstappet av, hadde lommene godt foret med penger, for alle tilfellers skyld. Og likeledes at de medbragte skjorter og et lite skrin fullt av salver for å behandle sår de fikk, for det var ikke alltid når de kjempet i utmarker eller ødemarker hvor de ble såret, at det fantes noen som kunne stelle dem, hvis de da ikke hadde en klok trollmann som venn, som straks trådte til og på en sky førte dit en eller annen jomfru eller en dverg med en liten flaske med så sterkt virkende væske at én enkelt dråpe fra den straks kurerte dem for alle sår og kvestelser, som om de aldri var blitt såret. Om noe slikt ikke fantes, anså ridderne fra fordum det derimot som selvsagt at deres væpnere var utstyrt med penger og andre nødvendige ting, slik som vevet stoff til å dekke såret og salver til å behandle det. Hvis det hendte at nevnte riddere ikke hadde væpnere, noe som var sjelden, bragte de selv med seg på hesteryggen to sadelsekker som var så fine at de nesten var usynlige, som om det var noe annet og viktigere de skulle brukes til; for ellers var det å føre med seg sadelsekker ikke noe for vandrende riddere. Derfor ville han, som hans gudfar, altså den som hadde gitt ham ridderslaget han snart ville få, råde ham, til og med befale ham om for fremtiden ikke å dra av sted uten penger og uten nevnte forberedelser, for han ville få se hvor fint det var å ha dem for hånden når han minst ventet det. Don Quijote lovet å gjøre til punkt å prikke det han ble pålagt, og det ble gitt ordre om hvordan han skulle våke over våpnene i et stort gårdsrom som lå på den ene siden av vertshuset. Han samlet alle våpnene og la dem på et vanningskar som sto ved siden av brøn­ nen og tok skjoldet på armen, grep sin lanse og begynte med elegant holdning å gå vakt foran vanningstrauet. Og da vigilien tok til, var natten i ferd med å falle på. Verten fortalte alle som befant seg i vertshuset om gjestens galskap, våkingen over våpnene og ridderslaget han ventet på. De ble forbløf­ fet over en slik form for galskap og gikk for å kikke på ham på god avstand, og de så at han noen ganger gikk rolig og avmålt frem og tilbake, andre ganger sto han støttet til lansen en lang stund og så på våpnene uten å ta blikket fra dem. Natten falt på, men måneskinnet var så sterkt at det kunne konkurrere med det himmellegeme som lånte den lys, så det den nye ridder gjorde, var fullt synlig for alle. En av eseldriverne som var i vertshuset, fant på å vanne pakkeslene 56

DON QUIJOTE

og måtte fjerne don Quijotes våpen som lå oppe på vanningstrauet. Da denne så mannen nærme seg, sa han med høy røst: - Å, hvem du enn måtte være, frekke ridder, som kommer for å berøre våpnene til den modigste vandrende ridder som noensinne har spent om seg et sverd. Tenk over hva du gjør og rør dem ikke, om du ikke vil gi livet i bytte for en slik formastelighet. Eseldriveren brydde seg ikke med å høre etter (og det hadde vært det beste for helsen), men grep fatt i remmene som bandt dem sam­ men og kastet dem langt bort. Da don Quijote så dette, hevet han blikket mot himmelen og tanken - lot det til - opp mot sin hersker­ inne Dulcinea og sa: - Stå meg bi, min frue, i denne den første krenkelse som dette fangne hjerte står overfor; måtte Deres yndest og beskyttelse ikke svikte meg i denne min første prøvelse. Idet han ytret disse ord, og andre av samme art, slapp han skjol­ det og grep lansen med begge hender og ga eseldriveren et så mektig slag i hodet at han ble slått over ende i en slik tilstand at om enda ett hadde fulgt etter det første, ville han ikke hatt bruk for noen behand­ ling av en sårlege. Da dette var gjort, samlet han våpnene sammen og begynte å vandre frem og tilbake like avmålt som før. Like etter kom en annen eseldriver i samme ærend, uten å vite hva som hadde hendt - den første lå fremdeles bevisstløs - for å vanne eslene sine. Men da han begynte å fjerne våpnene fra vanningstrauet, slapp don Quijote nok en gang skjoldet uten å si et ord, og uten å anrope noen om yndest og støtte, hevet han nok en gang lansen, og uten å knekke den brøt han hodet til den andre eseldriveren på mer enn tre steder, det vil si det åpnet seg på fire. Ved støyen løp alle som var i verts­ huset til, blant dem verten. Da don Quijote så dette, grep han igjen skjoldet, la hånden på sverdet og sa: - Å, skjønneste dame, du som er dette svake hjertes makt og styrke! Nå er den time kommet, da du må vende din høyhets blikk mot din ridders ydmyke hjerte, som avventer et stort eventyr! Ved dette fikk han, tilsynelatende, så stort mot at om all verdens eseldrivere hadde angrepet ham, ville han ikke ha trukket seg et skritt tilbake. Da de såredes ledsagere så dette, for det virket som om de var såret, begynte de å kaste sten mot don Quijote på avstand, og denne dekket seg med skjoldet så godt han kunne og våget ikke å trekke seg vekk fra trauet for ikke å la våpnene være ubeskyttet. Verten ropte at de skulle la ham være, siden han alt hadde fortalt hvor gal han var, og som gal ville han gå fri, selv om han skulle drepe alle. Og don Quijote ropte enda høyere og kalte dem svikere og forrædere og 57

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

slottsfogden en feiging og en lavættet ridder siden han tillot at vand­ rende riddere ble behandlet slik. Og om han hadde fått ridderslaget, skulle han nok få ham til å erkjenne sin egen svikefullhet. - Men med dere, skitne og lave pakk, bryr jeg meg ikke; kast, kom nærmere og krenk meg så meget dere kan, for dere skal få merke hva slags betaling dere får for slik dårskap og frekkhet. Han snakket med slik styrke og tapperhet at han inngjød den ster­ keste frykt i dem som angrep ham, og derfor såvel som av vertens overtalelser, sluttet de å kaste på ham, og han lot dem bære bort de sårede og begynte igjen å våke over våpnene med samme ro og avmålthet som før. Verten likte ikke hånsordene fra gjesten, og besluttet å forkorte ventingen og gi ham det fordømte ridderslaget snarest mulig før han laget flere ulykker. Han gikk bort til ham og unnskyldte seg for den uforskammethet disse gemene menneskene hadde opptrådt med overfor ham, uten at han visste noe om det. Men deres frekkhet var blitt strengt straffet. Han fortalte det han hadde sagt før, at i dette slottet fantes det ikke noe kapell, og for det som gjensto å gjøre, var det heller ikke nødvendig, det viktigste for å bli slått til ridder var å få slaget med hånden i nakken og slaget med sverdet på begge skuldrene, etter det han visste om ridderordenens seremonier, og dette kunne gjøres midt ute på markene. Han hadde allerede oppfylt dette med å våke over våpnene, for det var unnagjort på to timer, og han hadde våket i fire. Alt dette trodde don Quijote, for han var rede til å adlyde, og man burde bare avslutte det hele så fort som mulig, for om han skulle bli angrepet enda en gang, og han var blitt slått til ridder, tenkte han ikke på å etterlate en levende sjel i slottet, bortsett fra dem slottsfogden befalte ham å spare og som han av respekt for ham ville la gå fri. Da slottsfogden hadde fått vite dette, bragte han fryktsomt en bok der han pleide å skrive ned det eseldriverne fikk av høy og havre, og med en lysestump som en gutt kom med og de to før nevnte jom­ fruene, gikk han bort til don Quijote som han ba knele ned, og idet han leste høyt fra seremoniboken, som om han skulle lese en eller annen from bønn, hevet han hånden midt i lesningen og ga ham et godt slag i nakken og deretter, med selve sverdet, et ordentlig slag på skulderen, mens han hele tiden mumlet mellom tennene som om han ba. Da dette var gjort, befalte han en av damene å spenne sverdet på ham, noe hun gjorde med stor frimodighet og selvbeherskelse, for det kunne trenges for ikke briste i latter over hvert eneste punkt i seremonien. Men de stordådene de hadde sett den nyslåtte ridderen 58

DON QUIJOTE

utføre, stoppet latteren på dem. Da den gode damen spente sverdet om ham, sa hun: - Måtte Gud gjøre Dem til en god ridder og gi Dem hell og lykke i striden. Don Quijote spurte hva hun het, slik at han for fremtiden kunne vite hvem han skyldte den nåde han hadde mottatt, for han mente å la henne få vite nytt om den ære hans sterke arm ville skaffe ham. Hun svarte meget ydmykt at hun het la Tolosa og var datter av en lappeskomaker fra Toledo som bodde i småbutikkene nær Sancho Bienaya-plassen og at hvor som helst hun enn befant seg, ville hun stå til hans tjeneste og betrakte ham som sin herre. Don Quijote ba henne, for hans skyld, om å sette «don» foran sitt navn og kalle seg «dona» Tolosa. Det lovet hun, og den andre jomfruen spente spo­ rene på ham, og med henne utvekslet han nesten de samme ordene som med henne med sverdet. Han spurte om navnet, og hun svarte at det var Møllersken, og at hun var datter av en aktet møller fra Antequera, og også henne ba don Quijote om å sette «don» foran navnet og kalle seg «dona Molinera» og tilbød henne nye tjenester og gunstbevisninger. Etter disse seremoniene, som ingen noensinne hadde sett maken til, og som ble gjennomført i galopp og største hast, ble don Quijote grepet av sterk utålmodighet etter å stige til hest og dra på jakt etter eventyr. Han sadlet Rocinante, steg opp på den, og idet han omfav­ net verten for å takke ham for å ha slått ham til ridder, sa han så selsomme ting til ham at de ikke lar seg gjengi ordrett. Da verten allerede så ham ute av vertshuset, besvarte han den andres ord med ikke mindre høytflyvende, men noe kortere uttrykk og uten å be om betaling for oppholdet, så han ham med største glede forsvinne.

KAPITTEL IV om det som skjedde med vår ridder da han dro fra vertshuset Det var ved morgengry don Quijote forlot vertshuset, så glad, så flott og så henrykt over å ha fått ridderslaget at jubelen nesten fikk sadelremmene til å revne. Men da han husket rådene fra verten om de nødvendige ting han måtte ha med seg, særlig dette med penger og skjorter, besluttet han å vende hjem for å utstyre seg med alt dette 59

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og med en væpner i tillegg. Han regnet med å ansette en nabo, en fattig mann med mange barn, som passet utmerket til embedet som væpner i ridderskapet. Med dette i tankene styrte han Rocinante i retning av landsbyen, og øket som nesten følte seg på vei mot stal­ len igjen, begynte å gå med slik glede at det ikke virket som hovene berørte marken. Han var ikke kommet langt før han inne fra en skogtykning som lå til høyre for ham, mente å høre en svak jammer, som fra et klagende menneske, og knapt hadde han hørt det, før han utbrøt: - Jeg takker himmelen for den nåde den viser meg, siden den så raskt gir meg anledning til å oppfylle min plikt mot min orden og høste fruktene av mine gode forsetter. Disse rop er uten tvil fra en mann eller en kvinne i nød som trenger min hjelp og støtte. Han grep tømmene og lot Rocinante ta veien i den retning ropene syntes å komme fra. Knapt var han kommet inn i skogen, før han så en hoppe bundet til et eketre, og bundet til et annet en gutt på om­ kring femten år, naken fra livet og opp, som ropene kom fra og det ikke uten grunn, for en kraftig bonde holdt på å piske ham med et belte, og hvert slag lot han ledsages av en irettesettelse eller et råd. For han sa: - Hold kjeften lukket og øynene åpne. Og gutten svarte: - Jeg skal ikke gjøre det igjen, gode herre. For Guds skyld, jeg skal ikke gjøre det igjen, og jeg lover å holde bedre øye med buskapen fra nå av. Da don Quijote så hva som skjedde, satte han i med vred røst: - Vanartede ridder, det er usømmelig å gå løs på den som ikke kan forsvare seg. Stig opp på Eders hest og ta Eders lanse (for han hadde også en lanse som sto opp mot eketreet der hoppen var bundet), så skal jeg lære Eder at det I gjør, er feig manns gjerning. Bonden som så over seg denne bevæpnede skikkelsen som svinget lansen over ansiktet på ham, anså seg for død og svarte med gode ord: - Herr ridder, denne gutten som jeg holder på å straffe, er en av tjenestefolkene mine, og han skal vokte en fåreflokk jeg har her i trakten, men han er så likeglad at hver dag mangler det et får. Siden jeg straffer hans likegyldighet eller ondskap, sier han at jeg gjør det av gjerrighet, for ikke å betale den lønn jeg skylder ham, og ved Gud og min egen sjel, han lyver. - Sier du «lyver» foran meg, din elendige bondeknøl, sa don Qui­ jote. - Ved den sol som lyser for oss, jeg føler trang til å gjennombore Eder med denne lansen. Betal ham straks uten mer snakk. Hvis ikke, ved den Gud som styrer oss, skal jeg tilintetgjøre og ende Eders liv i dette øyeblikk. Løs ham straks. 60

DON QUIJOTE

Bonden bøyet hodet ydmykt og uten et ord løste han tjenestedren­ gen. Don Quijote spurte denne hvor meget husbonden skyldte ham. Han svarte for ni måneder til syv realer hver måned. Don Quijote regnet i hodet og fant at det utgjorde treogseksti realer og befalte bonden straks å betale, med mindre han ikke ville betale for det med livet. Den skrekkslagne bonden svarte at på grunn av en knipe han var i og det han hadde sverget - og han hadde ennå ikke sverget noe - var det ikke så meget, for man måtte trekke fra og ta med i regningen de tre par med sko han hadde gitt ham og en real for to årelatinger han hadde fått da han var syk. - Alt dette er vel og bra, svarte don Quijote, - men sko og årela­ tinger går opp i opp med piskeslagene De uten grunn har gitt ham. For om han slet ut skoene, som De betalte, har De slitt ut det skinnet han hadde på ryggen. Og om barberen trakk blod ut av ham da han var syk, har De gjort det samme da han var frisk. Så hva dette angår, skylder han Dem ingenting. - Men ulykken er, herr ridder, at jeg ikke har penger på meg. La bare Andrés følge meg hjem, så skal jeg betale ham mynt for mynt. - Skulle jeg følge ham? sa gutten. - Aldri i verden. Nei, min herre, det er ikke til å tenke på, for når han blir alene med meg, kommer han til å hudflette meg som en Sankt Bartolomeus. - Det gjør han ikke, svarte don Quijote, - det er nok at jeg befaler det, så vil han adlyde meg, og når han bare sverger ved de ridder­ skapets lover han har godkjent, skal jeg sette ham fri, og jeg innestår for betalingen. - Deres nåde må tenke på hva De sier, sa gutten, - husbond er ikke ridder og tilhører heller ikke noen ridderorden, for han er Juan Luring den rike og bor i Quintanar. - Det spiller mindre rolle, svarte don Quijote, - det kan finnes Luringer blant riddere, så meget mer som enhver er barn av sine handlinger. - Det er nok sant, sa Andrés, - men denne min husbond, hvilke handlinger er han barn av, siden han nekter meg lønn for min svette og mitt strev. - Jeg nekter deg ingenting, bror Andrés, svarte bonden, - og kom du bare med meg, for jeg sverger ved alle de ridderordener som finnes i verden, at jeg skal betale deg som jeg har sagt, mynt for mynt, og med parfyme på kjøpet. - Parfymen kan De slippe, sa don Quijote, - gi ham dem i realer, det er nok for meg. Og sørg for å gjøre det slik De har sverget. Hvis ikke, sverger jeg ved den samme ed på å oppsøke Dem på nytt og 61

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

straffe Dem, og jeg skal finne Dem, selv om De gjemmer Dem bedre enn en firfisle. Ønsker De å vite hvem som befaler dette, for at De virkelig skal føle Dem mer forpliktet til å oppfylle det, vit da at jeg er den tapre ridder don Quijote av la Mancha, gjenoppretteren av krenkelser og urett. Gå nå med Gud, og la det ikke gå Dem av sinne det De har lovet og sverget, om De ikke vil oppleve den straff som er avsagt. Med disse ord satte han sporene i Rocinante og fjernet seg raskt fra dem. Bonden fulgte ham med øynene til han var ute av skogen, og da han ikke lenger var å se, vendte han seg mot drengen sin og sa: - Kom hit gutten min, så skal jeg betale det jeg skylder deg, slik han der som retter på uretten befalte meg. - Jeg sverger på at det vil De, sa Andrés, - og hvor riktig er det ikke at De oppfyller den tapre og gode ridderens befaling, måtte han leve i tusen år, og så tapper og så god dommer som han er, banner jeg på at om De ikke betaler meg, kommer han tilbake og gjør det han sa! - Det sverger jeg også på, sa bonden, - men siden jeg er så glad i deg, vil jeg øke gjelden min, så betalingen blir større. Så grep han ham i armen og bandt ham enda en gang fast til eketreet, der han ga ham så mange piskeslag at han så ut som han var død. - Nå, herr Andrés, sa bonden, - kan du kalle på ham som gjen­ oppretter urett, og du vil se at han ikke kan omgjøre denne. Dessuten tror jeg ikke jeg er ferdig denne gangen, siden jeg får slik lyst til å flå deg, noe du var så redd for. Men endelig slapp han ham løs og ga ham lov til å lete etter denne dommeren, så han kunne iverksette dommen. Andrés dro noe skuffet og nedslått sin vei mens han svor på at han ville lete etter den tapre don Quijote av la Mancha og til punkt og prikke fortelle hva som var skjedd, og at han skulle få betale for det med renters rente. Men til tross for dette dro han gråtende sin vei, og husbonden sto leende tilbake. På denne måten gjorde den tapre don Quijote uretten god igjen, og henrykt over det som var skjedd, som forekom ham å ha vært en lykkelig begynnelse på hans ridderliv, dro han med stor tilfredshet i retning av landsbyen sin mens han mumlet halvhøyt for seg selv: - Vel kan du kalle deg lykksalig i høyere grad enn noen som lever i verden i dag, å du skjønneste av de skjønne, Dulcinea av Toboso, for det har falt i din lodd å holde fanget og underkastet din vilje

DON QUIJOTE

og dine luner en så modig og vidkjent ridder som don Quijote av la Mancha er og vil forbli. Han, som all verden vet, mottok ridderslaget i går, og i dag har gjenopprettet den største urett og krenkelse som urettferdigheten kunne finne på og grusomheten utføre. I dag rev han pisken ut av hånden på det ubarmhjertige umenneske som så uten grunn pisket dette svake barn. I samme stund kom han frem til et sted der veien delte seg i fire, og straks kom han til å tenke på de korsveiene der vandrende riddere ga seg til å tenke over hvilken vei de skulle velge, og for å etterligne dem, satt han helt stille et øyeblikk. Da han var vel ferdig med å tenke grundig over dette, slapp han tøylene til Rocinante og lot sin egen vilje underordnes hestens, og den fulgte sin første innskytelse, nemlig å ta veien hjem til sin egen stall. Da de hadde tilbakelagt omtrent to postmil, oppdager don Quijote en stor flokk mennesker, som man senere fikk vite var handelsmenn fra Toledo, på vei til Murcia for å kjøpe silke. De var seks, og kom med solskjermer og dessuten fire tjenere til hest og tre eseldrivere til fots. Knapt hadde don Quijote skimtet dem i det fjerne, før han innbilte seg at dette måtte være et nytt eventyr. Og for å etterligne så nøye som mulig et av de sammen­ støt han hadde lest om i ridderbøkene, valgte han et som ville passe som hånd i hanske her. Med edel og tapper holdning satte han derfor føttene vel til rette i stigbøylene, grep lansen, løftet skjoldet til brys­ tet, stillte seg midt i veien og ventet på at disse vandrende ridderne skulle nå bort til ham, for det anså han dem for å være. Da de var så nær at de kunne sees og høres, oppløftet don Quijote sin røst og sa med en hovmodig gestus: - La hele verden stanse, om ikke hele verden bekjenner at det i hele verden ikke finnes en jomfru skjønnere enn keiserinnen av la Mancha, den makeløse Dulcinea av Toboso. Kjøpmennene stanset da de hørte disse merkelige ordene og så den underlige figuren som uttalte dem, og av utseendet og ordene innså de straks at han var gal. Men de ønsket i ro og mak å finne ut hva denne bekjennelsen som han ba dem om, ville ende med, og én av dem som var noe av en spøkefugl og en skarpsindig mann, sa: - Herr ridder, vi kjenner ikke denne gode frue som De omtaler; vis oss henne, og om skulle hun være av så stor skjønnhet som De hev­ der, vil vi gjerne og uten påtrykk bekjenne den sannhet De på Deres side ber oss om. - Om jeg skulle vise henne frem, svarte don Quijote, - hvilken verdi ville det ligge i å bekjenne en så innlysende sannhet? Det vesentlige ligger i å tro, bekjenne, forsikre, sverge og hevde dette uten å se henne, 63

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i motsatt fall vil dere komme i kamp med meg, umenneskelige og hovmodige pakk. Da kan dere komme én etter én, slik ridderordenen krever det, eller alle på én gang, ifølge den onde skikk og bruk blant folk av så uedel byrd som deres. Her står jeg og venter dere, styrket av den retten jeg har på min side. - Herr ridder, svarte kjøpmannen, - jeg bønnfaller Deres nåde på vegne av alle disse fyrster som her er til stede, om å være av den godhet å vise oss et portrett av denne dame, selv om det ikke skulle være større enn et hvetekorn, for får en fatt i trådenden, har en snart hele nøstet, og for ikke å tynge vår samvittighet ved å bekjenne noe vi aldri har sett eller hørt, og som dessuten er til så stor skade for keiserinnene og dronningene i Alcarria og Extremadura, vil vi bli tilfredse og fornøyde og Deres nåde tilfreds og rikelig belønnet. Ja, jeg tror vi allerede står så sterkt på hennes side at selv om portrettet skulle vise at hun skjelte på det ene øyet og at det dryppet mønje og svovel ut av det andre, ville vi nok for å behage Deres nåde, si alt De måtte ønske til hennes gunst. - Det drypper ikke, usle krek, svarte don Quijote i fullt raseri, det drypper ikke, sier jeg, det De påstår, derimot ambra og moskusparfyme i krystallflakonger. Og hun er hverken skjeløyd eller pukkelrygget, men rakere enn en spinne-tén fra Guadarrama. Men De skal få betale denne blasfemien mot den store skjønnhet som min dame er! Idet han sa dette, angrep han med feilet lanse den som hadde talt, og med slik vrede og opphisselse at om ikke Rocinante hadde snub­ let og falt på halvveien, ville den frekke kjøpmannen fått merke det. Rocinante falt og dens herre rullet et godt stykke bortover marken. Da han ville reise seg, klarte han det ikke, så nedtynget var han av lansen, skjoldet, sporene og hjelmen med visiret og vekten av hele den gammeldagse rustningen. Og mens han kjempet for å komme seg opp uten å greie det, sa han videre: - Flykt ikke, feige og usle pakk, bemerk bare at det ikke er min, men hestens feil at jeg ligger her utstrakt. En av eseldriverne, som neppe var særlig velvillig stemt, tålte ikke å høre alle de hovne og krenkende uttrykkene fra mannen som lå på marken, uten å la ribbena hans få høre svaret. Han gikk bort til ham, grep lansen og knekket den i flere stykker, før han med ett av dem ga vår don Quijote en omgang som til tross for rustningen, var som å bli malt mellom møllestener. Herrene ropte til ham at han ikke skulle drive på så hårdt og bare la ham være, men eseldriveren var så opphisset at han ikke ville avslutte spillet før han hadde kvittet seg 64

DON QUIJOTE

med hele raserianfallet, og hentet de andre bitene av lansen og slo dem i enda mindre biter over stakkaren på marken, som under hele tordenværet av slag som haglet ned over ham, ikke lukket munnen, men truet himmelen og jorden og disse landeveisrøverne som han mente kjøpmennene var. Eseldriveren ble endelig trett, og kjøpmennene dro videre og hadde fått noe å fortelle om den gjennomprylte stakkaren. Denne forsøkte, etter at han ble alene, atter en gang å reise seg, men om han ikke kunne det da han var frisk og rask, hvordan skulle han kunne det nå når han var gjennombanket fra topp til tå? Og allikevel anså han seg for heldig, siden han mente dette var et riktig eventyr for en vandrende ridder og at alt var hestens feil. Men han var så gjennombanket at han ikke kunne komme seg opp.

KAPITTEL V der beretningen om vår ridders ulykke fortsetter

Da det altså gikk opp for ham at han ikke kunne lee på seg, falt det ham inn å bruke et av sine vanlige botemidler, å tenke på en eller annen episode fra ridderbøkene, og sinnssykdommen bragte frem i erindringen den om Valdovinos og markien av Mantua, der Carloto lot ham ligge såret oppe i fjellet, en historie som alle barn kjenner, som ikke er ukjent for unge menn, men glemt av de modne, og som blir rost og til og med trodd av de gamle, men som til tross for dette ikke er sannere enn Muhammeds mirakler. Denne historien mente han passet som hånd i hanske til den bemerkelsesverdige situasjon han befant seg i, og derfor begynte han med et uttrykk for sterk sorg å velte seg rundt på bakken, og med svak stemme uttalte han det samme som man hevder den sårede ridderen i skogen sa: Hvor er du vel min dame siden du ikke plages av min smerte? Eller vet du det ikke, min dame, eller er du falsk og uten hjerte.

Og på denne måten fortsatte han denne balladen frem til de versene som lyder:

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Å, edle marki av Mantua, min onkel og kjødelige herre!

Nå ville skjebnen at da han var kommet til dette verset, passerte en bonde som var hans nabo og nettopp hadde bragt en kornlast til møllen. Da han så denne mannen ligge der utstrakt, gikk han bort til ham og spurte hvem han var og hva han led av, siden han kla­ get så sørgelig. Don Quijote trodde nok det var onkelen, markien av Mantua, og svarte derfor ikke på annen måte enn ved å fortsette med balladen, der han fremla sin ulykke og keiserens sønns forhold til hans egen hustru, alt på samme måte som balladen forteller det. Bonden ble forbløffet over alt dette sludderet og fjernet visiret som alt var blitt ødelagt av stokkeslagene, tørket ansiktet hans, som var dekket av støv, og knapt hadde han gjort det, før han gjenkjente ham og sa: - Herr Quijana (og det var vel navnet hans da han fremdeles hadde vettet i behold og ikke var gått over fra å være en fredelig adelsmann til å bli vandrende ridder), hvem har behandlet Deres nåde på denne måten? Men han fortsatte med balladen som svar på alt han ble spurt om. Da den gode mannen så dette, forsøkte han så godt han kunne å fjerne bryst- og ryggstykket for å se om han hadde noen sår, men han så hverken blod eller sårmerker. Han forsøkte å få ham opp fra bakken, og med ikke lite strev fikk han ham opp på sitt eget esel, som han mente var det roligste ridedyret. Han samlet sammen våpnene, til og med lansestykkene, og bandt dem fast oppe på Rocinante som han førte etter tømmene og eselet i grimen og vandret i retning av landsbyen mens han falt i dype tanker over det snikksnakket don Quijote liret av seg. Ikke mindre tankefull var don Quijote, som var så gjennomprylt og gjennombanket at han ikke klarte å holde seg oppe på eselet, og fra tid til annen ga fra seg noen sukk så sterke at bonden på nytt spurte hva han led av. Og det kunne ikke ha vært andre enn fanden selv som fikk ham til å huske historier som passet til det han hadde opplevet, for akkurat da glemte han Valdovinos og husket maureren Abindarråez, den gang slottsfogden i Antequera, Rodrigo Narvåez, grep ham og førte ham som fange til dette slot­ tet. Så da bonden igjen spurte ham hvordan han hadde det og følte det, svarte han med de samme ordene og uttrykkene som den fangne Abindarråez svarte Rodrigo Narvåez, akkurat slik han selv hadde lest dem i Diana av Jorge de Montemayor, og gjorde bruk av dem på en slik måte at bonden svor og bante over å høre en slik ansam­

66

DON QUIJOTE

ling tåpeligheter, noe som fikk ham til å skjønne at naboen hans var gal, og han skyndte seg i retning av landsbyen for å slippe unna don Quijotes ustoppelige snakk. Som avslutningsvis sa: - Deres nåde, don Rodrigo de Narvåez, må vite at den skjønne Jarifa jeg har nevnt, nå er den nydelige Dulcinea av Toboso, for hvem jeg har utført, utfører og skal utføre de mest navnkundige ridderbedrifter man har sett, ser, eller kommer til å se i verden. Til dette svarte bonden: - Hør, Deres nåde, jeg arme synder er ikke markien av Mantua, men Pedro Alonso, Deres nabo. Heller ikke er Deres nåde Valdovinos, eller Abindarråez, men den aktede adelsmann, herr Quijana. -Jeg vet hvem jeg er, svarte don Quijote, - og jeg vet at jeg kan være, ikke bare dem jeg har nevnt, men De tolv likemenn av Frank­ rike og De ni berømtheter, for alt det disse har utført sammen og hver for seg, skal overgås av mine storverk. De var fordypet i slike og lignende emner da de nådde frem til landsbyen idet det mørknet, men bonden ventet til det ble helt mørkt for at ingen skulle se at den mørbankede hidalgoen var en så dårlig rytter. Da det var blitt så mørkt som han mente det burde være, dro de inn i landsbyen og til don Quijotes hus, som han fant i fullt opp­ rør. Der var sognepresten og barberen på stedet som var gode venner av don Quijote, og husholdersken som snakket til dem så høyt hun kunne: - Hva synes Deres nåde, doktor Pero Pérez (for det var prestens navn), om min husbonds ulykke? På tre dager har han ikke vist seg, heller ikke hesten, skjoldet, lansen eller rustningen. Stakkars meg, jeg har skjønt, og det er så sant som at jeg ble født for å dø, at disse for­ dømte ridderbøkene han stadig leser, har tatt vettet fra ham, for nå husker jeg å ha hørt ham si mange ganger, når han snakket med seg selv, at han ville bli vandrende ridder og dra ut i verden for å oppsøke eventyr. Måtte slike bøker anbefales Satan og Barrabas, som slik har ført den svakeste forstanden i hele La Mancha ut i fordervelsen. Niesen sa det samme og dessuten litt til: - De skal vite, mester Nicolås (for det var barberens navn), at mange ganger har det skjedd at min herr onkel satt og leste disse ryggesløse ulykkesbøkene to dager og to netter og deretter slengte han bøkene fra seg, la hånden på sverdet og gikk i nærkamp med veggene. Og når han så ble svært trett, pleide han å si han hadde drept fire kjemper, store som fire tårn, og svetten som rant av tretthet, sa han var blod av sårene han hadde fått i kampen. Så drakk han en hel mugge med koldt vann og ble så sunn og fredelig og sa at vannet var en dyrebar 67

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

drikk som ble bragt ham av den vise Esquife, som var en stor troll­ mann og venn av ham. Men jeg har skylden for alt dette siden jeg ikke varslet Deres nåder om onkels vrøvlesnakk, så De kunne råde bot på det før det gikk for langt og dømme disse bannlyste bøkene til å brennes, siden de inneholder så meget som bør brennes, som om det var kjettere. - Det samme sier jeg, sa presten, - og morgendagen skal sannelig ikke gå til ende uten at de er blitt offentlig dømt til bålet, og ikke kan gi andre lesere anledning til å gjøre det min gode venn later til å ha gjort. Alt dette hørte bonden og don Quijote, og av dette skjønte bonden hva slags sykdom naboen led av og derfor satte han i med høy røst: - Deres nåder må åpne for herr Valdovinos og herr markien av Mantua, som her kommer såret, og herr maureren Abindarråez, som den tapre Rodrigo de Narvåez fører med seg som fange. Ved disse ordene kom alle ut, og siden noen gjenkjente sin venn og andre sin husbond eller onkel, som ennå ikke hadde kommet seg ned av eselet fordi han ikke klarte det, styrtet de til for å omfavne ham. Han sa: - Hold dere alle i ro, for jeg kommer svært såret, og det skyldes min hest, og send så bud til den vise Urganda så hun kan stelle og behandle mine sår. - Nei, nå går det for langt, sa husholdersken, - mitt eget hjerte har alt sagt meg hva herren lider av. Deres nåde kan bare stige opp, for vi, uten denne ugagnskråken Urganda, skal nok stelle Dem. Fordømt være disse ridderbøkene tusen ganger som har bragt Deres nåde dit De er! De bragte ham så til sengs og lette etter sår, men fant ingen. Han sa at han var mør etter Rocinantes fall under kampen mot kjempene, de mest tøylesløse og de frekkeste som fantes på denne jord. - Javisst ja, sa presten, - det er altså kjemper med i denne dansen? Ved min egen dåp og kristning skal de brennes før morgendagen er omme. De spurte don Quijote om tusen ting, og han svarte ingenting annet enn at han ville ha mat og søvn, som var det viktigste. Dette ble gjort, og presten spurte bonden grundig ut om hvordan han hadde funnet don Quijote. Denne fortalte alt sammen, innbefattet alt det vrøvlet han hadde kommet med da han fant ham og under reisen hjem, noe som gjorde presten enda mer oppsatt på å gjøre det han iverksatte dagen etter, og det var å sende bud på mester Nicolås, og sammen dro de til don Quijotes hus. 68

DON QUIJOTE

KAPITTEL VI om den muntre og grundige undersøkelse som presten og barberen foretok i biblioteket hos vår skarpsindige lavadelsmann

som fremdeles lå og sov. Presten ba niesen om nøklene til det rom­ met der bøkene befant seg, de som var opphavsmennene til at vettet hadde sivet ut av ham, og hun ga dem gjerne fra seg. Alle gikk inn, husholdersken også, og der fant de mer enn hundre bøker i foliostørrelse, meget fint innbundet, og dessuten en rekke mindre. Straks husholdersken så dem, løp hun ut og kom tilbake med et lite kar med vievann og en vievannskost og sa: - Ta dette, herr sogneprest, og stenk dette rommet, i tilfelle noen trollmenn har sluppet ut av disse bøkene hvor det finnes så mange, og forhekser oss som straff for de pinslene vi utsetter dem for siden vi vil få dem ut av verden. Presten måtte le av husholderskens enfoldighet og bad barberen om å gi ham bøkene én for én, så han kunne se hva de inneholdt, for det kunne være at noen ikke fortjente å straffes med ild. - Nei, sa niesen, - det er ingen grunn til å frikjenne noen av dem, for alle har vært med på å skade ham; det beste ville være å kaste dem ut i gårdsrommet gjennom vinduet, lage en haug av dem og tenne på, eller bringe dem ut i bakgården og lage bålet der, så ikke røken blir til plage for noen. Det samme sa husholdersken, så sterk var lysten de to hadde til å ta livet av disse uskyldige, men det ville ikke presten være med på uten i alle fall å kaste et blikk på titlene. Den første mester Nicolås ga ham i hendene var De fire bøkene om Amadis av Gaula, og presten sa da: - Dette synes å være forsynets finger, for etter det jeg har hørt, var dette den første ridderboken som ble trykt i Spania, og alle de andre har sitt utgangspunkt og opprinnelse her. Derfor bør vi uten nåde dømme den til bålet som skaperen av dogmene for en så ondartet sekt. - Nei, min herre, sa barberen, - for jeg har også hørt det sies at den er den beste av alle bøker av dette slaget som er blitt skrevet, og derfor, som enestående i sitt slag, bør den frikjennes. - Det er sant, sa presten, - av den grunn tilstås den liv i første om­ gang. La oss se på den som står ved siden av. - Det er Esplandiåns storverk, sa barberen, - en ektefødt sønn av Amadis av Gaula. 69

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Sant nok, sa presten, - bør ikke sønnen nyte godt av at faren er god. Ta den, fru husholderske, lukk opp vinduet og kast den ut i gardsrommet der den kan bli begynnelsen på den haugen bålet skal lages av. Det gjorde husholdersken med største glede, og den gode Esplandiån fløy gjennom vinduet og ut i gården, der den tålmodig ventet på ilden som truet den. - Fortsett, sa presten. - Den neste er Amadis av Grekenland, og etter det jeg tror, har alle de andre på denne siden samme avstamning som Amadis. - Ut i bakgården med dem, sa presten, - heller enn å la være å brenne dronning Pintiquinestra og hyrden Darinel og alle ekloger og forfatterens djevelsk innfløkte setninger, ville jeg brenne min kjøde­ lige far dersom han gikk omkring i skikkelse av en vandrende ridder. - Det mener jeg også, sa barberen. - Jeg også, sa niesen. - Siden det er slik, sa husholdersken, - hit med dem og ut i bak­ gården med dem. Hun fikk dem, og da det var mange, slengte hun dem ut gjennom vinduet for å slippe trappen. - Hvem er denne digre murstenen? - Dette er Don Olivante av Laura, sa barberen. - Forfatteren av denne boken er den samme som komponerte Blomsterhaven, og sant å si kan jeg ikke avgjøre hvem som er mest sannferdig, eller minst løgnaktig, jeg kan bare si at denne her er så oppblåst og arrogant at han skal ut i bakgården. - Den neste er Florismarte av Hyrcania, sa barberen. -Jaså, er det herr Florismarte? svarte presten, - han må virkelig ende ute i bakgården, til tross for hans underlige fødsel og utrolige eventyr, den hårde og tørre stilen fortjener ikke bedre. Ut i gården med den, og den andre, fru husholderske. - Med største glede, herr pastor, svarte hun og utførte med stor munterhet det hun ble bedt om. - Dette er Ridder Platir, sa barberen. - Det er en gammel bok, sa presten, - jeg finner ingenting i den som fortjener frifinnelse. Den kan uten videre følge de andre. Og det ble gjort. Nok en bok ble åpnet, og de så den bar tittelen Korsridderen. - På grunn av denne bokens hellige navn kan man tilgi dens uvit­ enhet, men man sier også at «bak korset står djevelen»; på bålet med den.



DON QUIJOTE

Barberen tok en bok til og sa: - Dette er Ridderskapets speil. -Jeg kjenner nok Hans nåde, sa presten. - Her er Reinaldos de Montalbån med sine venner og følgeslagere, mer tyvaktige enn Cacos, og de Tolv likemenn med den sannferdige historikeren Turpin; sant å si vil jeg ikke dømme dem til annet enn evig landsforvisning, om ikke annet så fordi de har inspirert den berømte Mateo Boyardo, som også den kristne poeten Ludovico Ariosto lærte å sette opp sin vev av. Finner jeg at han taler et annet språk enn sitt eget, vil jeg ikke vise ham noen respekt, men taler han sitt eget tungemål, skal jeg trykke ham til mitt hjerte. - Vel, jeg har ham på italiensk, sa barberen, - men jeg skjønner det ikke. - De ville heller ikke ha godt av å skjønne ham, svarte presten. - Vi får tilgi kapteinen som bragte ham til Spania, oversatte ham og gjorde spanier av ham, for han fratok ham meget av det han er verd. Det samme gjør de som vil oversette lyrikk fra et annet språk; til tross for all den omhu og dyktighet de viser, klarer de aldri å bringe dem tilbake til den tilstand de var i ved sin første fødsel. Jeg sier derfor at denne boken og alle dem man finner som angår saker fra Frankrike, skal kastes ut og legges i en uttørret brønn, inntil vi blir enige om hva man skal gjøre med dem, bortsett fra en Bernardo del Carpio som er her og en annen som heter Roncesvalles, for straks disse er i mine hender, skal de over i husholderskens, og fra hennes rett i ilden, uten syndsforlatelse. Barberen bekreftet alt og anså det for godt og treffende, siden han mente at presten var en så god kristen og en slik sannhetens venn at han for alt i verden ikke ville gå imot den. Han åpnet en annen bok, og så at det var Palmerin de Oliva, ved siden av den sto en annen som het Palmerin av Engelland, og da teologen så den, sa han: - Denne Palmerin de Oliva er en oliven som straks skal skjæres i striper og brennes så det ikke engang blir aske igjen av den, men denne andre Palmerin, en fin palme fra England, skal gjemmes og bevares som en enestående ting, og det skal lages et annet skrin likt det Aleksander fant blant Dareios’ etterlatenskaper, som lot poeten Homers bøker oppbevares der. Denne boken, min venn, har autori­ tet av to grunner, den ene fordi den er god i seg selv og den andre fordi det heter at den ble skrevet av en vis konge av Portugal. Alle eventyrene i slottet Miraguarda er glimrende og meget kunstferdige, ordene er klare og i hoffstil, de overholder og følger det som kler en talende person på en meget passende og innsiktsfull måte. Derfor

7i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sier jeg, om De ikke mener noe annet, mester Nicolås, at denne og Amadis av Gaula skal befris fra ilden, mens alle de andre, uten å se så nøye på dem, skal fortæres på bålet. - Nei, min kjære venn, kom det fra barberen, - for den jeg har her, er den berømte Don Belianis. - Å den, svarte presten, - sammen med annen, tredje og fjerde del, trenger litt rabarbratinktur for å rense dens overmål av kroppsvæs­ ker, og det blir nødvendig å skjære bort alt om Famas slott og andre, større uvesentligheter. Dermed kan den få utsettelse, og i tilfelle av at de forbedres, skal man vise dem barmhjertighet og rettferdighet; ta den i mellomtiden med hjem, men la ingen andre få lese den. - Så gjerne, sa barberen. Uten å plage seg mer med å lese ridderbøker befalte han hushol­ dersken å ta alle de store foliobindene og la dem ende ute i bakgården. Han talte ikke for døve ører, for hun hadde større lyst til å brenne dem enn å sette opp den fineste og største vev, og hun grep åtte på én gang og slengte dem ut av vinduet. Siden hun tok for mange på én gang, falt et bind ned for føttene på barberen, som fikk lyst til å se hva dette var, og så tittelen Historien om den vidkjente ridder Tirant lo Blanch. - Gud seg forbarme, satte presten i med høy røst, - her er virkelig Tirant lo Blanch. Gi meg den, min venn, for det er min mening at jeg i den har funnet en kilde til glede og en gullgruve til tidsfordriv. Her er herr Kyrieeleison de Montalbån og broren Tomas de Montalbån, ridder Fonseca, med slagsmålet Tirant hadde med den store bullbiteren og jomfru Livsenslysts vittige bemerkninger, sammen med kjærlighetsintrigene og lureriene til enken Bedagelighet og Keiserinnen, som var forelsket i Hipolito, sin væpner. Jeg må virkelig si, min venn, at hva stilen angår, er dette verdens beste bok; her spiser ridderne, sover og dør i sine senger og skriver testamente før de dør, sammen med alt annet som de øvrige bøkene av denne arten mangler. Alt dette bør forfatteren roses for, og han unngikk med hensikt å skrive noen av de tåpelighetene som ville ha sendt de andre forfatterne på galeiene for livstid. Ta den med hjem og les den, og De vil se at alt det jeg har sagt er sant. - La da dette skje, sa barberen, - men hva skal vi gjøre med alle disse små bøkene som er tilbake? - Disse er neppe ridderbøker, sa presten, - men lyrikk. Han åpnet én av dem og så at det var Diana av Jorge de Montemayor, og da han trodde at alle de andre var av samme genre, sa han:

72

DON QUIJOTE

- Disse fortjener ikke å brennes som de andre, for de hverken ska­ der eller kommer til å forårsake den ugagn ridderbøkene har gjort, dette er talentfulle og underholdende bøker som ikke skader noen. - Å, Deres nåde, sa niesen. - De, herr sogneprest, kan rolig la dem brenne sammen med de andre, for det skal ikke så meget til før min onkel, når han har kommet seg etter riddersykdommen og leser disse bøkene, får lyst til å bli hyrde og vandre syngende og spillende om­ kring i skog og mark og det som verre er, han kunne bli poet, for det sies at det er en smittsom og uhelbredelig sykdom. - Det har denne jomfruen rett i, sa presten, - og det ville være godt å få bort denne anstøtsstenen. La oss begynne med Diana av Montemayor, jeg mener den bør ikke brennes, derimot bør alt det strykes som har med den vise Felicia og det forheksede vannet å gjøre, men la prosapartiene bli tilbake så den får æren av å være den fremste av slike bøker. - Den som følger, sa barberen, - er Diana, kalt den andre av legen fra Salamanca, den neste har samme tittel og forfatteren er Gil Polo. - Den av legen fra Salamanca kan være med å øke antallet av dømte i bakgården, den av Gil Polo skal bevares som var den av Apollon selv. Fortsett så min venn og la oss skynde oss, for det begynner å bli sent. - Denne boken, sa barberen og åpnet en annen, - er De ti bøkene om kjærlighetens omskiftelighet, skrevet av Antonio de Lofraso, en sardisk poet. - Så sant som jeg er presteviet, sa presten, - fra den gang Apollon var Apollon, og musene muser og poetene var poeter, har man ikke sett en så munter og forvirret bok som denne; stilen er den beste og besynderligste som har sett dagens lys, og den som ikke har lest den, kan regne med at han aldri har lest noe morsomt. Rekk meg den, min venn, for jeg er gladere over å ha funnet den, enn om jeg hadde fått en prestekjole av brokade fra Firenze. Han la den til side med største glede, og barberen fortsatte: - De følgende er Hyrden fra Iberia, Nymfer i Henares og Hvordan gjennomskue skinnsyke. - Da er her ikke mer å gjøre, sa presten, - enn å overlevere dem til husholderskens rettferdighet, men spør ikke hvorfor, for da blir vi aldri ferdige. - Den neste er Filidas Hyrde. - Han er ikke hyrde, sa presten, - men en klok hoffmann, gjem den som et dyrebart smykke. - Den digre som kommer her er Et skattkammer av skiftende dikt.

73

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Var det ikke så mange av dem, sa presten, - ville man sette den høyere, det er nødvendig å rense ut og plukke vekk en del dårlige ting blant alt det fremragende; gjem den, for forfatteren er en venn av meg og av respekt for andre verker som er mer i den høye stil som han har skrevet. - Dette, fortsatte barberen, - er Lopez Maldonados’ Sangbok. - Også forfatteren av denne boken er min venn, svarte presten. Versene fra hans munn begeistrer den som lytter til dem, og så sødmefylt er røsten han synger dem med at den henrykker alle. Han er litt langdryg i sine hyrdedikt, men det gode blir det aldri for meget av; gjem den sammen med de utvalgte. Men hvilken bok ligger ved siden av den? - Galatea av Miguel de Cervantes, sa barberen. - Denne Cervantes har vært min venn i mange år, og jeg vet at han er mer erfaren når det gjelder ulykker enn når det gjelder vers. Denne boken har meget godt ved seg, den begynner godt men avslut­ ter ingenting, man må vente på annen del som han lover; kanskje forbedringen vil gi boken den barmhjertighet den ikke kan få nå; mens vi venter på det, gjem den bort hjemme hos Dem, min venn. - Det skal jeg, svarte barberen. - Og her kommer tre stykker sam­ men, La Araucana av don Alonso de Ercilla, La Austriada av Juan Rufo, magistrat i Cordoba, og Montserrat av Cristobal de Virués, fra Valencia. - Disse tre bøkene, sa presten, - er de beste som er skrevet i hero­ iske vers på spansk, og de kan stilles opp mot de beste i Italia; gjem dem som de rikeste smykker av poesi som Spania eier. Presten var nå trett og ville ikke se flere bøker, og uten å bry seg mer, ville han at alle de andre skulle brennes; men barberen hadde allerede åpnet en som het Angélicas tårer. - Jeg ville briste i gråt, sa presten da han hørte tittelen, - om en slik bok skulle dømmes til bålet, for dikteren var en av de mest berømte poeter i verden, ikke bare i Spania, og han var glimrende i sin over­ settelse av noen fortellinger av Ovid.

DON QUIJOTE

KAPITTEL VII om vår gode ridder don Quijote av la Manchas annen utferd Mens dette ble sagt, begynte don Quijote å rope med høy røst: Kom hit, kom hit, tapre riddere, her må De vise styrken i Deres tapre armer, for hoffmennene leder i turneringen. Alle styrtet opp ved støyen fra etasjen over, og derfor ble ikke de øvrige bøkene undersøkt, men man tror at bøkene om keiser Karl V, som La Carolea og Spanias løve og Keiserens storverk, skrevet av don Luis av Åvila, ble sendt usett og uhørt i ilden. De burde antagelig ha befunnet seg blant bøkene som ble spart, for hadde presten sett dem, ville de ikke ha fått en så streng dom. Da de kom opp til don Quijote, var han allerede ute av sengen og fortsatte med den meningsløse ropingen mens han fektet vilt med hugg og stikk i alle retninger, og var så våken som om han aldri hadde sovet. De holdt ham fast og fikk ham ned i sengen, og etter å ha roet seg, begynte han å snakke med presten igjen: - Det er sikkert nok, herr erkebiskop Turpin, en stor svakhet hos oss som kaller seg de Tolv likemenn av Frankrike, å gjøre så lite for å hindre en seier av disse ridderne fra hoffet, siden vi eventyrere hadde vunnet prisen de tre foregående dager. - De må tie, min gode venn, sa presten, - måtte det behage Gud å la lykken skifte, for det som tapes i dag, vinnes i morgen, og Deres nåde bør se til Deres helse nå, for det synes meg at De må være helt utmattet, om De da ikke er hårdt såret. - Nei, ikke såret, sa don Quijote, - men forslått og gjennombanket, det er det ingen tvil om. Denne bastarden Roldån banket meg opp med en ekestamme, og det er ikke annet enn misunnelse, for han innser at bare jeg er på høyde med hans heltedåder. Men jeg ville ikke hete Reinaldos de Montalbån om han ikke fikk betale for det så snart jeg kommer meg opp av denne sengen, til tross for alle hans trolldomskunster. Men bring meg nå noe å spise, for jeg innser at det er det viktigste, og overlat så hevnen til meg. Dette ble gjort, han fikk mat og sovnet atter en gang, og de andre sto tilbake forbløffet over hans galskap. Den natten lot husholdersken brenne opp alle de bøkene som lå ute i bakgården og ellers i huset, og noen ble nok brent som burde ha blitt bevart i arkivene, men det tillot ikke omstendighetene og undersøkelseslederens dovenskap, og slik ble det ordspråket oppfylt som sier at ofte betaler de uskyldige istedenfor synderne.

75

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Et av de legemidler presten og barberen da fant på mot vennens sykdom, var å mure igjen og stenge det rommet bøkene ble oppbe­ vart i, så han ikke skulle finne dem når han våknet - ved å fjerne årsaken, kunne man kanskje hindre virkningen - og de skulle si at en trollmann hadde tatt både dem og rommet, og alt annet med seg. Dette ble utført i største hast. Don Quijote sto opp to dager senere, og det første han gjorde var å gå og se etter bøkene; siden han ikke fant rommet der de hadde vært, gikk han hit og dit og lette. Han kom dit døren pleide å være og famlet omkring med hendene og så seg rundt til alle kanter uten å si et ord. En god stund etter spurte han husholdersken i hvilken retning rommet med bøkene lå. Hun hadde fått vite hva hun skulle svare, og sa da: - Hvilket rom, eller hva i all verden leter Deres nåde etter. Det fin­ nes ikke lenger noe rom og bøker i dette huset, for selveste fanden tok med seg alt. - Det var ikke fanden, sa niesen, - men en trollmann som kom ridende på en sky en natt, dagen etter at Deres nåde dro herfra. Han steg av en slange han kom ridende på, gikk inn i rommet og jeg vet ikke hva han gjorde der, for like etter for han ut gjennom taket, og huset ble fullt av røk. Da vi kom på å se etter hva han hadde gjort, fant vi hverken bok eller rom. Vi to husker bare godt at da denne slemme gamlingen for sin vei, sa han med høy røst at på grunn av det hemmelige fiendskap han følte mot eieren av bøkene og rommet, har han utført all den skaden her i huset, som vi skal se. Han sa også at han het den vise Munaton. - Han sa nok Frestån, svarte don Quijote. - Jeg vet ikke om han hette Freston eller Friton, svarte husholders­ ken, - jeg vet bare at navnet sluttet på ton. - Slik er det, sa don Quijote. - Dette er en klok trollmann, en stor fiende som misunner meg, for han vet ved hjelp av sin trolldomskunst og sin innsikt at jeg med tiden vil komme i tvekamp med en ridder som han støtter, og at jeg kommer til å overvinne ham uten at han kan hindre det. Derfor forsøker han å spille meg alle de puss han kan, men jeg kan forsikre at han vanskelig kan motsi eller unngå det himmelen har bestemt. - Det vil vel ingen tvile på, sa niesen. - Men hvem tvinger Dem inn i alle disse stridighetene? Ville det ikke være bedre å holde seg i ro hjemme enn å dra ut i verden for å finne brød som er bedre enn det vi har, uten å tenke på at mange drar etter ull, men kommer snauklippet hjem? - Å, kjære niese, svarte don Quijote, - her regner du nok helt feil!

76

DON QUIJOTE

Før de får klippet meg, har jeg snauet håret og skjegget av alle som tror de kan røre det minste hårstrå på mitt hode. De to ville ikke si mer, for de så at raseriet begynte å koke i ham. Det skjedde så at han holdt seg i ro hjemme i fjorten dager uten å gi tegn til å ville gjenta det merkverdige vrøvlet fra tidligere. I løpet av disse dagene hadde han muntre samtaler med sine to venner, presten og barberen, og i den anledning sa han at vandrende riddere var det verden hadde mest behov for, og at i ham skulle det omvandrende ridderskap gjenoppstå. Presten motsa ham fra tid til annen, og snak­ ket ham andre ganger etter munnen, for uten å forstille seg litt, ville han ikke kunne snakke ham til rette. I denne tiden oppsøkte don Quijote ofte en nabo som var bonde, en god mann - dersom man da kan gi en slik tittel til en som er fattig - men med svært lite salt i skallen. Kort sagt, han snakket så lenge med ham, overtalte og lovet ham så meget at den stakkars bonden besluttet å dra av sted med ham og tjene ham som væpner. Don Quijote sa blant annet at han burde slå følge, for det kunne skje eventyrlige ting, som på et blunk å vinne en eller annen øy som han ville gjøre ham til guvernør for. Med slike løfter og flere av samme slaget, forlot Sancho Panza, for det var bondens navn, kone og barn og tok plass som væpner hos sin nabo. Don Quijote ga ham så ordre om å skaffe penger, og ved å selge én ting, pantsette en annen og tape på alle, fikk han samlet en noen­ lunde sum. Han utstyrte seg med et rundt skjold som han lånte av en venn, og etter å ha flikket på den mishandlede hjelmen så godt han kunne, varslet han væpneren om den dag og time han ville dra av sted, så han kunne utstyre seg med det han mente han trengte mest. Spesielt påla han ham å ta med sadeltasker, og han svarte at det ville han, og han ville også ta med seg et godt esel han hadde, for han var ikke flink til å gå meget til fots. Det der med eselet grublet don Quijote litt over og forsøkte å huske om han hadde lest om noen vandrende ridder som hadde en væpner på eselrygg, men kom ikke på noen. Imidlertid besluttet han å plassere ham på et mer passende ridedyr så snart det ble anledning til det, ved å ta hesten fra den første uhøviske ridder han møtte. Han utstyrte seg med skjorter og alt det øvrige som verten i vertshuset hadde sagt; og da alt var gjort og oppfylt, dro Panza av sted uten å ta farvel med barn og kone, og don Quijote uten å ta avskjed med husholdersken og niesen, og forlot landsbyen en natt uten at noen så dem. I løpet av natten dro de så langt at de ved morgengry følte seg sikre på at ingen ville finne dem om det ble lett etter dem. 77

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Sancho Panza satt på eselet som en patriark med sadeltasker og en vinsekk og med et sterkt ønske om å se seg som guvernør av en øy som hans herre hadde lovet ham. Det traff seg slik at don Quijote tok den samme ruten som på sin første reise over sletten ved Montiel, der han red av sted med mindre bekymring enn første gang, for siden det var tidlig morgen og solstrålene traff dem fra siden, plaget de dem ikke. Da sa Sancho Panza til sin herre: - Hør Deres nåde og herr vandrende ridder, - De må ikke glemme det med øya jeg er blitt lovet, for jeg kan nok styre den, hvor stor den enn er. Til dette svarte don Quijote: - Du skal vite, min venn Sancho Panza, at det var en vanlig skikk blant vandrende riddere fordum å gjøre sine væpnere til guvernører over de øyer eller kongeriker de vant, og jeg har besluttet at en skikk som uttrykker takknemlighet, vil jeg ikke fravike; tvert imot tenker jeg å forbedre den, for noen ganger, eller kanskje oftest, ventet de til væpnerne var blitt gamle, og etter at de hadde fått nok av å være i tjeneste og ha onde dager og verre netter, ga de dem en eller annen tittel som greve, eller i det høyeste, marki, over en eller annen dal eller provins. Men om du lever og jeg lever, kunne det godt skje at jeg vinner et rike før det er gått seks dager og at det henger sammen med et annet rike, og det ville passe helt fint å krone deg til konge over ett av dem. Det skal ikke betraktes som for meget, for slike saker og ting skjer med slike riddere på måter man aldri har sett eller tenkt på, så jeg lett kan komme til å gi deg mer enn jeg lover. - På denne måten, svarte Sancho Panza, - dersom jeg skulle bli konge gjennom et av de miraklene som Deres nåde nevner, da ville Juana Gutiérrez, min bedre halvdel, bli intet mindre enn dronning og mine barn prinser. - Hvem ville vel tvile på det? svarte don Quijote. - Det gjør jeg, sa Sancho Panza, - for jeg mener nå at om Gud lot det regne kongeriker ned over jorden, ville ingen passe godt til Mari Gutiérrez. De skal vite, herre, hun er ikke to skilling verd som dronning; hun passer bedre som grevinne, og da trenger hun Guds hjelp. - Anbefal henne du til Gud, Sancho, svarte don Quijote, - så vil han gi henne det hun trenger; men vær ikke så beskjeden at du nøyer deg med å være mindre enn guvernør for en grenseprovins. - Det skal jeg ikke, Deres nåde, sa Sancho, - så meget mer som jeg har en så fremtredende herre i Deres nåde at han vet alt om hva som er godt for meg og hva jeg kan utføre.

78

DON QUIJOTE

KAPITTEL VIII om det heldige utfall den tapre don Quijote hadde i det forferdende og uhørte eventyr med vindmøllene, sammen med andre hendelser til lykkelig ihukommelse

I dette øyeblikk oppdaget de tredve eller førti vindmøller som finnes i dette området, og straks don Quijote så dem, sa han til væpneren: - Tilfeldigheten ordner alt for oss bedre enn vi selv kunne ønske, for ser du der, Sancho Panza, min venn, hvor det dukker opp tredve, om ikke flere, gresselige kjemper som jeg vil gå i nærkamp med og slå ihjel alle sammen, og med byttet fra dem vil vi legge grunnen til vår rikdom, for det er en rettferdig og Gud velbehagelig krig å rense jordens overflate for denne onde sæd. - Hvilke kjemper? sa Sancho Panza. - Dem du ser der, svarte hans herre, - de med de lange armene som på noen er mer enn to postmil lange. - Men hør, Deres nåde, svarte Sancho, - for det som der dukker opp er ikke kjemper, men vindmøller, og det som hos dem virker som armer, er møllevingene som beveges av vinden og får møllestenen til å gå rundt. - Det later til at du ikke er vel versert i dette med riddereventyr, sa don Quijote. - Det vi ser er kjemper, og om du blir redd, gå da til side og be en bønn mens jeg kjemper en vill og ulik kamp med dem. Således talte han og sporet så Rocinante uten å bry seg om at hans væpner Sancho ropte til ham og understreket at det han skulle til å angripe, utvilsomt var vindmøller og ikke kjemper. Men han var så oppsatt på at det var kjemper at han ikke hørte ordene fra væpneren Sancho, og så heller ikke hva det var, selv om han nå var nær nok, men utropte med høy røst: - Flykt ei, feige og usle skapninger, for det er bare en enkelt ridder som angriper Eder. I samme øyeblikk kom det et vindpust, og de store møllevingene begynte å bevege seg, og da don Quijote så dette, sa han: - Om I så beveger flere armer enn kjempen Briareo, skal I få betale det. Med disse ordene - idet han av hele sitt hjerte anbefalte seg til sin herskerinne Dulcinea med bønn om at hun skulle støtte ham i slik fare - og dekket av skjoldet angrep han i full galopp med feilet lanse den første møllen han så foran seg. Han satte inn et lansestøt mot 79

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

møllevingen, og vinden dreiet den nå med slik voldsomhet at lansen ble knekket og trakk med seg hest og rytter, som begge rullet over ende og fikk stygg medfart. Sancho Panza kom til for å hjelpe ham så fort eselet kunne galoppere og fant at hans herre ikke kunne røre seg, så voldsomt var fallet med Rocinante. - Gud hjelpe meg, sa Sancho. - Sa jeg ikke til Deres nåde at De skulle være forsiktig med hva De gjorde, siden det bare var vindmøl­ ler, og det kunne ingen unngå å se med mindre man har vindmøller i hodet? - Ti stille Sancho, svarte don Quijote, - hva krig angår, er den mer enn noe annet underlagt stadig omskiftelighet, så meget mer som jeg mener, og det er en sannhet, at den vise Freston som berøvet meg rommet med bøkene, har forvandlet gigantene til vindmøller for å frata meg æren ved å beseire dem, så sterk er det fiendskap han føler for meg, men når alt kommer til alt, kan hans onde trollkunster lite gjøre mot mitt gode sverd. - Det står i Guds hånd, sa Sancho Panza. Og han hjalp ham med å komme opp på Rocinante igjen som hadde fått ryggen skadet. Mens de snakket om dette eventyret, dro de videre i retning av fjellpasset Låpice, for der, sa don Quijote, kunne man ikke unngå å komme opp i mange og skiftende eventyr siden det var et sted mange passerte. Men han var også sterkt opptatt av at lansen var blitt knekket, og sa da til væpneren: - Jeg husker å ha lest at en spansk ridder ved navn Diego Pérez de Vargas hadde fått knekket sverdet i et slag, og rev da en tykk gren av et eketre som han utførte så mange storverk og malte i stykker så mange maurere med, at han fikk tilnavnet Machuca, eller Knuseren. Således kom såvel han som hans etterkommere til å hete Vargas y Machuca. Dette har jeg sagt deg fordi jeg av det første eketreet som dukker opp, skal rive løs en tykk gren som er så sterk og så god som jeg forestiller meg den, og med den skal jeg utføre slike bedrifter at du vil føle deg lykkelig over at du er funnet verdig til å se dem og være vidne til ting som man knapt kan tro. - Det står i Guds hånd, sa Sancho, - jeg tror alt er slik som Deres nåde sier det. Men rett Dem litt opp, for det virker som De er halvt skjev, og det skyldes vel slaget ved fallet. - Slik er det, svarte don Quijote, - og om jeg ikke klager over smerten, skyldes det at vandrende riddere ikke må klage over noe sår, selv om innvollene kommer ut gjennom det. - Om dette er slik, har jeg intet å svare, sa Sancho, - men Gud vet at jeg ville glede meg om Deres nåde skulle klage når noe gjorde vondt.

80

DON QUIJOTE

Om meg selv kan jeg si at jeg må klage over den minste smerte jeg kjenner, om da det ikke er slik å forstå at riddernes væpnere heller ikke må beklage seg. Don Quijote kunne ikke la være å le av væpnerens enfoldighet og erklærte at han kunne klage når og hvor meget han ville, enten han hadde det vondt eller ei, for inntil da hadde han aldri lest det motsatte i ridderskapets lover. Sancho sa da at det var på tide å spise. Hans herre svarte at han for egen del ikke trengte det, men Sancho kunne spise når han hadde lyst. Med denne tillatelsen satte Sancho seg så godt til rette på eselet som han kunne og trakk opp av sadeltaskene det han hadde puttet ned i dem, og red makelig og tyggende etter sin herre, og fra tid til annen løftet han vinsekken opp med så stor glede at den mest velbeslåtte vinhandler i Målaga kunne misunne ham. Mens han red av sted på denne måten og vinslurkene ble stadig hyppigere, husket han ikke lenger et eneste av sin herres løfter, og anså det ikke som anstrengende, men høyst behagelig å dra på jakt etter eventyr hvor farlige de enn måtte være. Kort sagt, den natten tilbragte de under noen store trær, og fra ett av dem rev don Quijote løs en tykk gren som nesten kunne brukes som lanse, og festet den knekkede lansespissen på den. Hele den natten sov ikke don Quijote da han tenkte på sin herskerinne Dulcinea, for å innrette seg etter det han hadde lest i bøkene, der ridderne tilbragte flere netter uten å sove i store skoger og ubebodde områder, og fikk tiden til å gå med å tenke på sine damer. Det samme skjedde ikke med Sancho Panza som jo hadde maven full, og det var ikke med sikorivann; han ble oppslukt av søvnen, og om ikke hans herre hadde ropt på ham, ville ikke morgensolen som traff ham i ansiktet, eller fuglesangen som sterkt og muntert hilste den nye dag velkommen, ha vært i stand til å vekke ham. Da han sto opp, tok han en prøve av vinsekken og fant den noe slankere enn kvelden før, og det gjorde vondt i hjertet siden det ikke så ut til å være mulig å avhjelpe dette savnet med det første. Don Quijote ville ikke spise frokost, for han ernærte seg som sagt av velsmakende minner. De gjenopptok retnin­ gen mot Puerto Låpice, og henimot klokken tre om ettermiddagen så de fjellpasset. - Her, sa don Quijote da fjellpasset dukket opp, - kan vi stikke armene helt opp til albuene i det som kalles riddereventyr. Men vær oppmerksom på at selv om du ser meg i de største farer i verden, skal du ikke legge hånden på sverdet for å forsvare meg, med mindre du ser at de som krenker meg, er pakk og usselt folk, i så fall kan du hjelpe meg; men om det skulle være riddere, er det deg på ingen 81

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

måte passende eller tillatt av ridderskapets lover å hjelpe meg før du er slått til ridder. - Deres nåde kan visselig være sikker på å bli adlydt i dette, sa Sancho, - så meget mer som jeg er fredelig av natur og motstander av å blande meg i støy og slagsmål. Det er riktignok sant at når det gjelder å forsvare meg selv, tar jeg ikke meget hensyn til disse lovene, for både guddommelige og jordiske lover tillater at hver og en skal forsvare seg mot hver den som vil krenke ham. - Det er det jeg sier, svarte don Quijote, - men hva det angår å hjelpe meg mot riddere, må du holde din medfødte drift i tømme. - Det sier jeg at jeg skal, svarte Sancho, - og jeg skal overholde dette påbudet like så godt som jeg overholder søndagen. Mens de snakket om dette, fikk de øye på to benediktinermunker ridende på veien på to dromedarer, for mindre var ikke de to muleslene de kom ridende på. De hadde støvmasker på og var beskyttet av solparasoller. Bak dem kom en vogn med fire eller fem til hest og to eseldrivere til fots. I vognen kom det, som det viste seg senere, en baskisk dame på vei til Sevilla der ektemannen befant seg, som skulle til Vestindia i et meget ærefullt embede. Munkene kom ikke sammen med henne, selv om de reiste på samme vei, men knapt hadde don Quijote fått et glimt av dem før han sa til væpneren: - Tar jeg ikke feil, så blir dette det mest berømte eventyr man noen­ sinne har sett, for disse mørke skikkelsene som vi ser, må være, og er utvilsomt, noen trollmenn som har bortført en eller annen prinsesse i den vognen der, og det blir nødvendig å gjenopprette denne uretten av all min makt. - Dette blir verre enn vindmøllene, sa Sancho. - Se, herre, dette er to benediktinermunker, og vognen tilhører en eller annen reisende person. Jeg ber Dem se vel etter hva De gjør, så det ikke blir fanden som narrer Dem. -Jeg har alt sagt deg, Sancho, svarte don Quijote, - at du vet lite om det som angår eventyr; det jeg sier er sant, det skal du få se. Da han hadde sagt dette, stillet han seg midt i veien som munkene kom ridende på, og idet de nådde så nær at han mente de kunne høre det han sa, utbrøt han med høy røst: - Umenneskelige og djevlebesatte folk, slipp straks fri de høye prin­ sesser dere har tvunget med dere, eller gjør dere klar til en snarlig død som rettferdig straff for deres onde gjerninger. De to munkene strammet tøylene og ble sittende forbløffet såvel over don Quijotes skikkelse som hans ord, som de besvarte med føl­ gende: 82

DON QUIJOTE

- Herr ridder, vi er hverken djevlebesatte eller umenneskelige, men derimot to benediktinermunker som er på reise, og vi vet ikke om det i denne vognen finnes, eller ikke finnes, noen bortførte prinsesser. - Overfor meg nytter det ikke med valne ord, jeg kjenner dere nok, falske pakk, sa don Quijote. Uten å vente på noe svar sporet han Rocinante og angrep den første munken med feilet lanse; om denne ikke hadde latt seg falle ned fra muleselet, ville don Quijote ha tvunget ham ned, enten han ville eller ei, og til og med hårdt såret, om ikke død. Den andre munken, som så hvordan hans ledsager ble behandlet, satte bena i den solide festningen av et mulesel han hadde, og fikk det til å fly over marken raskere enn vinden. Sancho Panza som så den ene munken ligge på jorden, hoppet raskt av eselet, gikk løs på ham og begynte å rive av ham munkekutten. Da kom to av munkenes eseldrivere og spurte hvorfor han drev på med å kle av ham. Sancho svarte at han hadde lovlig rett til klærne som bytte etter det slaget hans herre don Quijote hadde vunnet. Eseldriverne som ikke skjønte seg på spøk, og heller ikke på dette med bytte eller feltslag, gikk løs på Sancho da de så at don Quijote var oppslukt av en samtale med damene i vognen; de kastet ham i bakken, rev ut hvert eneste skjeggstrå på ham, slo og sparket ham fra topp til tå og lot ham bli liggende på bakken uten sans og samling. Da, uten et øyeblikks betenkning, besteg munken atter en gang eselet, skjelvende, redselslagen og hvit som et laken, og da han kom i sadelen igjen, satte han etter ledsageren som befant seg et godt stykke unna og ventet på hva som skulle komme ut av denne forskrekkelsen; så fortsatte de reisen uten å vente på slutten av den foregående hendelsen, mens de korset seg mer enn om de hadde hatt Gammel-Erik i hælene. Don Quijote var som sagt i ferd med å tale med damen i vognen: - Eders overordentlige skjønnhet, min frue, kan nu gjøre med Eders person det som måtte være Eders ønske, for Eders røveres overmot er nu slått til jorden, tvunget av denne min veldige arm, og for at I ikke skal undres over Eders befriers navn, vit da at jeg heter don Quijote av la Mancha, en omvandrende ridder på jakt etter eventyr, fanget av den makeløse Dulcinea av Toboso, og som gjengjeld for den velgjerning I har mottatt av meg, ønsker jeg ikke annet enn at I skal vende tilbake til Toboso og at I på mine vegne skal stige frem for denne frue og fortelle hva jeg har gjort for Eders frihet. Alt det don Quijote sa, ble overhørt av en av væpnerne som ledsa­ get vognen, og som var basker. Da han skjønte at vognen ikke fikk fortsette, men at de straks måtte vende tilbake til Toboso, gikk han 83

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

rett på don Quijote, grep fatt i lansen og sa følgende på dårlig spansk og enda verre baskisk: - Hør her, ridder som hører så dårlig, ved Gud som skapte meg, om du ikke forlater vognen, skal jeg drepe deg så sant du er basker. Don Quijote forsto ham utmerket og svarte meget avmålt: - Om du hadde vært ridder, noe du ikke er, hadde jeg alt straffet din tåpelighet og frekkhet, din usle skapning. Til dette svarte baskeren: - Er jeg ikke ridder? Jeg sverger ved Gud at du lyver som en kris­ ten. Om du kaster lansen og trekker sverdet, skal du snart se katten i sekken! Baskeren er basker til lands og ridder til vanns, og du lyver om du sier noe annet. - Det får vi se på, sa Agrajes, svarte don Quijote. Og idet han kastet fra seg lansen, trakk han sverdet, satte skjol­ det på armen og gikk løs på baskeren, fast besluttet på å ta livet av ham. Baskeren som så ham komme og ville stige av eselet, siden det var et dårlig leieesel han ikke kunne stole på, kunne ikke gjøre annet enn å trekke sverdet. Heldigvis var han nær vognen der han kunne ta en pute som kunne brukes som skjold, og så for de løs på hver­ andre som to dødsfiender. De øvrige ville skape fred mellom de to, men det gikk ikke, for baskeren sa med sine usammenhengende ord at om de ikke lot ham avslutte kampen, ville han selv drepe både sin husfrue og alle som sto i veien for ham. Damen i vognen, målløs og redselslagen over det hun så, fikk kusken til å kjøre litt til siden, og på avstand kunne hun så følge den nådeløse striden. I løpet av den ga baskeren don Quijote et voldsomt sverdslag mot den ene skulderen og traff skjoldet, og hadde det ikke vært der, ville sverdet ha kuttet ham opp helt ned til livet. Don Quijote som følte hele tyngden av det voldsomme sverdslaget, satte i et utrop og sa: - Å min sjels herskerinne, Dulcinea, all skjønnhets blomst, stå nå denne Eders ridder bi, han som for å forsvare Eders store dyder nå befinner seg i denne fryktelige dødsfare! Å si dette, gripe fastere om sverdet, dekke seg med skjoldet og angripe baskeren, skjedde i ett nu, siden han hadde besluttet å våge alt med ett sverdslag. Baskeren så ham komme mot seg, oppfattet av hans voldsomme angrep hvor rasende han var, og besluttet å gjøre det samme som don Quijote. Således ventet han godt dekket av puten uten å kunne snu muleselet hverken til den ene eller den andre siden, for det var alle­ rede trett og uvant med slike barnaktigheter, og kunne ikke bevege seg et skritt. 84

DON QUIJOTE

Don Quijote kom som sagt rett imot den vaktsomme baskeren med sverdet løftet, fast besluttet på å dele ham i to; baskeren ventet like­ ledes med sverdet løftet og puten til beskyttelse, og alle de omkringstående var redde og helt oppslukt av hva som ville skje etter disse voldsomme sverdslagene de truet hverandre med, og fruen i vognen og alle hennes kammerpiker avga tusen løfter og gaver til alle helgen­ bilder og klostre i Spania, så Gud kunne fri væpneren og dem selv fra den store fare de befant seg i. Men det sørgelige er at alt dette lar forfatteren av historien om denne kampen bli hengende i luften, og unnskylder seg med at han ikke har funnet noe mer nedskrevet om don Quijotes bedrifter enn dem som er berettet. Det er sant nok at den andre forfatteren av dette verket ikke ville tro at en så besynderlig historie var blitt over­ latt til glemselens lover, heller ikke at de talentfulle forfatterne i La Mancha ikke skulle ha i sine arkiver eller skrivebord noen papirer som omhandler denne berømte ridderen, og således, ut fra den opp­ fatning, mistet han ikke håpet om en gang å finne slutten på denne storartede historien, og siden himmelen var på hans side, fant han den på den måten som kommer i annen del.

Annen

del av

Den skarpsindige

LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la

Mancha

KAPITTEL IX hvor avslutningen og enden på den overveldende kampen mellom den tapre baskeren og den modige manchegoen fortelles

I første del av denne historien forlot vi den tapre baskeren og den berømte don Quijote med dragne sverd høyt løftet, klare til å sette inn to rasende sverdslag ovenfra og ned, så voldsomme at om de begge virkelig traff, ville de i det minste deles i to og kuttes av ovenfra og ned som et granateple; i dette så uavgjorte øyeblikk ble den saftige historien avkuttet og stanset uten at dens forfatter ga noen antydning om hvor man kunne finne det som manglet. Dette fant jeg meget sørgelig, siden gleden over å ha lest så lite ble til uglede, ved tanken på hvor vanskelig det var å finne veien til alt det som jeg mente manglet i denne saftige historien. Det forekom meg umulig og hinsides alle gode seder at en god ridder skulle ha manglet en vismann som tok på seg å nedskrive hans uhørte bedrifter, noe som ellers aldri mangler blant vandrende riddere, etter det folk sier, av dem som folk forteller drar til sine eventyr,

for hver enkelt av dem har én eller to vise menn for hånden, som ikke bare nedskriver deres bedrifter, men avmaler deres minste tanker og uvesentligheter, hvor bortgjemte de enn måtte være; en så god ridder kunne ikke være så ulykkelig å mangle det som Platir og andre av hans jevnliker hadde til overmål. Derfor var jeg ikke tilbøyelig til å tro at en så storslått historie var blitt avbrutt og ødelagt, og jeg la skylden på tidens ondskap, som sluker og forbruker alle ting, for å ha gjemt den eller forbrukt fortsettelsen. På den annen side forekom det meg at siden det blant hans bøker fantes noen så moderne som Skinnsykens avsløring og Nymfer og hyrder ved Henares, måtte også hans historie være ny, og selv om den

87

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ikke var nedskrevet, måtte den finnes i folks erindring i hans egen og i de omliggende landsbyene. Denne oppfatningen gjorde meg forvir­ ret og ga meg lyst til å lære å kjenne den virkelige og sanne historien om vår berømte spanier don Quijote av la Mancha og hans liv og undergjerninger, lys og speil for La Manchas ridderskap, den første i vår tidsalder og i disse fordervelige tider som påtok seg den byrde og det besvær å bære ridderskapets våpen og ha det kall å avverge urett, bistå enker, beskytte jomfruer som red omkring med sine ridepisker, sine stalldrenger og belesset med hele sin jomfrudom, reiste fra fjell til fjell og fra dal til dal. Om det ikke fantes noen tølper eller en eller annen gemen mann med øks og jernhatt, eller en eller annen kjempesvær kjempe som voldtok dem, fantes det jomfruer i hine tider som etter åtti år, og som i all denne tiden ikke hadde sovet under noe tak, gikk så hele og uberørte i sin grav som den moren som hadde født dem. Jeg sier derfor at av denne og andre grunner fortjener vår tapre Quijote stadige og minneverdige lovprisninger, noe man heller ikke bør nekte meg på grunn av den umak og møye jeg nedla i min søken etter denne muntre historien, selv om jeg utmerket godt vet at om ikke himmelen, tilfellet og hellet hadde stått meg bi, ville verden være den foruten og mangle det tidsfordriv og den glede på nesten to timer som den kan få som leser den. Følgende skjedde da jeg fant den: En dag jeg befant meg på markedet Alcanå i Toledo, dukket det opp en gutt som skulle selge noen skrivehefter og gamle papirer til en silkehandler. Siden jeg liker å lese, om ikke annet så det fillete papi­ ret på gatene, og drevet av denne min medfødte tilbøyelighet, grep jeg en av mappene gutten skulle selge og så at den inneholdt arabisk skrift. Selv om jeg nok gjenkjente den, kunne jeg ikke lese den, og derfor gikk jeg omkring for å se om en spanskkyndig maurer skulle dukke opp der som kunne lese dem. Og det ble ikke vanskelig å finne en slik tolk, for selv om jeg var på jakt etter en tolk for et bedre og eldre språk som hebraisk, ville jeg nok finne en. Til slutt skaffet tilfellet meg én som jeg fortalte mitt ønske og ga boken i hende, og han åpnet den på midten, leste litt og satte så i å le. Jeg spurte hva han lo av, og han svarte at det var noe som sto skrevet i boken som en marginalnote. Jeg ba ham lese det for meg, og han sa, uten å slutte å le: - Det jeg har nevnt står altså skrevet i margen: «Denne Dulcinea av Toboso, som så mange ganger dukker opp i denne boken, sies å ha vært den flinkeste til å salte svinekjøtt av alle kvinner i La Man­ cha.»

88

DON QUIJOTE

Da jeg hørte ham si «Dulcinea av Toboso», ble jeg forbløffet og spent, for straks tenkte jeg at denne mappen inneholdt historien om don Quijote. Ut fra denne oppfatningen skyndte jeg på ham for å få ham til å lese begynnelsen, og da han gjorde det og improviserte en oversettelse fra arabisk til spansk, sa han at det sto: Historien om don Quijote av la Mancha, skrevet av Cide Hemete Bengeli, arabisk historiker. Jeg måtte beherske meg for å skjule min glede over titte­ len på boken, fikk gutten til å hoppe over silkehandleren og kjøpte alle papirer og mapper for en halv real. Hadde han vært klok nok og visste hva jeg håpet å finne i dem, kunne han ha ventet og fått mer enn seks realer. Jeg gikk derfra og inn i klostergården på kate­ dralen og ba ham om å oversette til spansk alt det i disse papirene og mappene som handlet om don Quijote, uten å tilføye eller fjerne noe, og tilbød ham som betaling alt det han forlangte. Han nøyet seg med seksti pund rosiner og to kornmål hvete og lovet å oversette dem godt og nøyaktig og meget raskt. Men jeg, for å forenkle denne handelen og ikke slippe et så godt funn ut av hånden, tok ham med hjem, og der oversatte han alt på litt mer enn en halvannen måned, akkurat på den måten som her er fortalt. På den første mappen var kampen mellom don Quijote og baske­ ren avtegnet meget realistisk, begge i den positur historien beretter, den ene dekket av et rundt skjold, den andre av en pute, og baskerens mulesel var så levende at på et pileskudds avstand kunne man se at det var et leieesel. Ved føttene til baskeren sto det skrevet: Don Sancho de Azpetia, som antagelig var hans navn, og ved føttene på Rocinante sto det skrevet: Don Quijote. Rocinante var mirakuløst godt gjengitt, lang og utstrukket, så tynn og utmagret, med så mange ribben og så tydelig tuberkuløs at den tydelig viste hvor omhyggelig og treffende navnet Rocinante var. Ved siden av den sto Sancho og holdt eselet sitt i grimen, ved hans føtter sto en tittel som sa: Sancho Zancas eller Langbein, og det måtte han vel være etter det bildet viste, stor vom, kort overkropp og lange bein, og av den grunn måtte man ha gitt ham navnet Panza og Langbein, siden denne historien omtaler ham med disse tilnavnene noen ganger. Det var noen flere småting man kunne ta med, men de er alle uten særlig betydning og har ingenting å gjøre med den sanne beretningen om denne historien, for ingen historie er dårlig om den bare er sann. Om man kan fremsette noen innvending mot denne historien hva sannheten angår, kunne det ikke være noen annen enn at forfatteren var araber, siden det er typisk for denne nasjonen å være løgnaktig; men siden de har vært våre verste fiender, skulle man tro at de heller 89

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ville fortelle for lite enn for meget av sannheten. Således synes det meg at når han kunne og burde bruke pennen til lovprisninger av en så god ridder, virker det som han til tider unnlater å gjøre det; og det er slett gjort og verre tenkt da historikere må og bør være nøyaktige, sannferdige og upartiske, og at hverken egeninteresse, frykt, bitter­ het eller partiskhet bør få dem bort fra sannhetens vei, hvis mor er historien, tidens rival, store bedrifters arkiv, vidnemål om fortiden, eksempel og råd for nåtiden og varsel om fremtiden. I denne historien vet jeg at alt det finnes som man kan ønske i den aller beste, og om noe godt skulle mangle her, mener jeg selv at det mer skyldes denne araberhunden, som er forfatteren, enn det skyldes emnet. Kort sagt, annen del ifølge oversettelsen, begynte på denne måten: De to tapre og vrede stridsmennene satt med sine dragne og skarpe sverd høyt løftet, så det virket som de truet såvel himmel, jord og helvete, en så voldsom og krigersk holdning hadde de. Den første som ga et sverdslag, var den koleriske baskeren, og slaget ble avgitt med en så rasende styrke at hadde ikke sverdet snudd seg på nedtu­ ren, ville dette ene slaget ha vært nok til å gjøre slutt på denne hårde striden og alle vår ridders fremtidige eventyr. Men det gode hell som bevarte ham for større oppgaver, vred sverdet til motparten, slik at det riktignok traff venstre skulder, men ikke gjorde mer enn å avdekke hele hans venstre side og ta med seg en stor del av visiret på hjelmen med halvparten av øret, og hele denne ødelagte delen av rustningen falt til jorden mens han satt svært forkommen tilbake. Gud hjelpe meg, hvem kan gjengi nøyaktig den forferdelige vreden som oppsto i hjertet på vår mann fra La Mancha, da han så hvordan det hadde gått. La det bare bli sagt at han reiste seg på nytt i stigbøy­ lene, klemte sverdet enda fastere med begge hender og rettet et slag mot baskeren som traff ham rett på puten og hodet med slik vrede at forsvar var til liten nytte, siden det var som om et fjell hadde falt over ham. Mannen begynte å blø fra nese, munn og ører, og viste at han holdt på å falle ned fra muleselet, hvorfra han helt sikkert ville ha falt, om han ikke hadde slått armene om halsen på dyret. Til tross for dette fikk han likevel føttene ut av stigbøylene og slapp så taket med armene, slik at eselet, forferdet over det forferdelige slaget, ga seg til å hoppe bortover marken og gjorde noen kabrioler så dets herre falt til jorden. Don Quijote satt i stor ro og betraktet dette, og da han så den andre falle, hoppet han av hesten og med megen letthet nådde han bort til ham, satte sverdspissen over øynene på ham og beordret ham å overgi seg, om ikke, ville han skjære hodet av ham. Baskeren var 90

DON QUIJOTE

så forvirret at han ikke kunne svare et ord, og siden don Quijote var helt forblindet av raseri, ville det ha gått ham ille, om ikke damene i vognen som inntil da i stor avmakt hadde fulgt med i striden, gikk frem til ham og ba ham meget innstendig om å vise dem den store nåde og tjeneste å gi denne deres væpner livet. Til dette svarte don Quijote med stor høyhet, hovmod og alvor: - Visselig, mine skjønne damer, er jeg meget glad for å gjøre det De ber meg om; men det må være på én betingelse og avtale, og det er at denne ridderen lover meg å dra til landsbyen Toboso og på mine vegne stige frem for den uforlignelige Dulcinea, for at hun kan gjøre det hun måtte ønske med ham. De fryktsomme og utrøstelige damene lovet, uten å skjønne hva don Quijote ba om og uten å spørre hvem Dulcinea var, at væpneren skulle utføre alt det som ble ham pålagt. - Siden dette ord er blitt gitt, skal jeg ikke gjøre ham mer skade, selv om han nok hadde fortjent adskillig mer.

KAPITTEL X om hva som så videre skjedde med don Quijote og baskeren og den fare han gjennomlevet med en sverm yanguesere eller eseldrivere

I mellomtiden hadde Sancho Panza kommet seg på bena etter den hårde behandlingen fra munkenes eseldrivere og fulgte oppmerksomt kampen til sin herre don Quijote, og ba til Gud i sitt hjerte om at han måtte være så nådig å gi ham seier og i den vinne en eller annen øy som han kunne gjøre ham til guvernør av, slik han hadde lovet. Da han deretter så at striden var over og at hans herre gjorde seg klar til å bestige Rocinante, gikk han og holdt stigbøylene for ham, og før han steg opp, la han seg på kne foran ham, grep hans hånd, kysset den og sa: - Måtte Deres nåde, min herre don Quijote, være så nådig å gi meg den øya som De i denne hårde kampen har vunnet, for hvor stor den enn er, føler jeg meg sterk nok til å styre den slik og like godt som noen annen som har styrt øyer her i verden. Til dette svarte don Quijote: - Legg vel merke til, bror Sancho, at dette eventyret og andre som ligner det, ikke er eventyr om øyer, men om korsveier, og i dem vin­

9i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ner man ikke annet enn å få hull i hodet eller et øre mindre. Vær tålmodig, det dukker nok opp eventyr der jeg ikke bare kan gjøre deg til guvernør, men mer enn det. Sancho takket ham så meget, kysset enda en gang hans hånd og kanten på kyrasset og hjalp ham å komme seg i sadelen. Han selv besteg eselet og begynte å følge sin herre som i rask skrittgang, og uten å ta farvel eller snakke mer med dem i vognen, dro inn i en skog som befant seg like i nærheten. Sancho fulgte så godt eselet klarte det, men Rocinante travet slik at da han ble hengende etter, måtte han rope på herren og be ham vente. Dette gjorde don Quijote og holdt tømmene på Rocinante inntil den trette væpneren nådde ham igjen, og sa: - Det forekommer meg, herre, at det ville være riktig å trekke oss tilbake til en kirke, for så mishandlet som han ble han De sloss mot, vil det ikke være merkelig om det blir meldt til Det hellige broderskap så de kommer og arresterer oss, og sannelig, får de klørne i oss, vil det renne mye vann over bekken før vi slipper løs. - Ti stille, sa don Quijote. - Og hvor har du vel sett eller lest at en vandrende ridder noensinne er bragt for retten, hvor mange menns bane han enn er blitt? - Jeg vet ingenting om baner, svarte Sancho. - Jeg har aldri i mitt liv sett noen. Jeg vet bare at Det hellige broderskap tar seg av dem som slåss utenfor byene, og det blander jeg meg ikke i. - Plag deg ikke med dette, min venn, svarte don Quijote, - jeg skal til og med få deg ut av kaldeernes hender, hva så med Det hel­ lige broderskap. Men si meg sannheten: Har du noensinne sett en så tapper ridder på hele jordens krets som jeg? Har du noensinne lest i noen historie om noen som har eller har hatt mer kjapphet i angre­ pet, mer utholdenhet i fortsettelsen, mer behendighet når det gjelder å såre noen eller større list i å vippe noen av sadelen? - Sannheten er, svarte Sancho, - jeg har aldri noensinne lest noen historie, for jeg kan hverken lese eller skrive, men jeg våger å vedde på at en dristigere herre enn Deres nåde har jeg ikke vært i tjeneste hos i hele mitt liv, og måtte Gud skje at disse frekkhetene ikke blir betalt der jeg har nevnt. Det jeg ber Deres nåde om, er å la seg behandle, for det kommer meget blod fra dette øret, og her har jeg hvitt lin og en hvit salve i sadeltasken. - Alt dette ville ha vært helt overflødig, svarte don Quijote, - der­ som jeg hadde husket å lage en liten flaske med Fierabrås’ balsam, for bare med én dråpe sparer man tid og medisin. - Hva slags flaske og hva slags balsam er dette? sa Sancho Panza.

9*

DON QUIJOTE

- Det er en balsam, svarte don Quijote, - som jeg har oppskriften på i mitt minne, og med den behøver man ikke frykte døden, heller ikke tenke på å dø av noe sår. Således, når jeg tilbereder den og gir deg av den, har du ikke mer å gjøre om du ser at jeg i et slag er blitt delt på midten (slik det ganske ofte pleier å skje), enn å ta forsiktig delen som er falt til jorden og med megen finesse og før blodet koa­ gulerer, setter du den opp på den andre halvparten som sitter igjen i sadelen og passer på å sette den nøyaktig og riktig sammen. Dernest gir du meg bare to slurker av den balsamen jeg nevnte, så ser du meg friskere og raskere enn et eple. - Finnes det noe slikt, sa Panza, - gir jeg fra nå av avkall på guvernørskapet over den øya jeg er blitt lovet, og jeg vil ikke ha annen betaling for mine mange og gode tjenester enn at Deres nåde gir meg oppskriften på denne uforlignelige drikken, og for meg selv går jeg ut fra at en dram hvor som helst vil koste over tre realer, og mer trenger jeg ikke for å tilbringe resten av mitt liv på en æret og respektabel måte. Men det bør sies nå om det koster meget å lage den. - For under tre realer kan du lage tre pottemål, svarte don Quijote. - Gode Gud, svarte Sancho. - Hvorfor venter Deres nåde på å lage den og å lære meg den? - Hysj, hysj, min venn, sa don Quijote, - jeg skal lære deg større hemmeligheter og vise deg enda større nåde, men la oss nå behandle oss, for øret smerter mer enn jeg skulle ønske. Sancho trakk opp linstoff og salve fra sadelsekkene. Men da don Quijote oppdaget at visiret var ødelagt, holdt han på å miste vettet, og med hånden på sverdet og øynene hevet mot himmelen sa han: - Jeg sverger overfor Skaperen av alle ting og ved De fire hellige evangelier, i hele deres lengde, å føre det samme liv som markien av Mantua da han sverget å hevne sin nevø, Valdovinos’ død, og det var å ikke spise brød ved dekket bord, heller ikke ligge i seng med sin hustru og andre ting som jeg ikke husker lenger, allikevel anser jeg dem for uttrykt her, inntil jeg har tatt hevn over den som begikk en så uhyrlig krenkelse mot meg. Da Sancho hørte dette, sa han: - Legg vel merke til, Deres nåde herr don Quijote, at om ridderen oppfyller det De påla ham, å dra og fremstille seg for min frue, Dulcinea av Toboso, har han oppfylt det han skulle og fortjener ingen ny straff om han ikke begår en ny forbrytelse. - Du har talt og påpekt det meget treffende, svarte don Quijote, - således annullerer jeg denne eden hva angår å ta ny hevn over ham, men jeg avlegger den og bekrefter den på nytt, at jeg skal føre det liv 93

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg nevnte inntil jeg med makt fratar en ridder et visir som er likedan og like godt. Og tro ikke, Sancho, at jeg gjør dette omtåket av halmrøk; jeg har noen å etterligne i dette, for akkurat det samme skjedde bokstavelig med Mambrinos hjelm, som kostet Sacripante så dyrt. - Måtte Deres nåde sende slike eder pokker i vold, svarte Sancho, - for de er høyst skadelige for helsen og usunne for samvittigheten. Om ikke, si meg da: Dersom vi på mange dager ikke møter noen med visir, hva skal vi da gjøre? Skal denne edsavleggelsen oppfylles til tross for så meget besvær og ubehag som det vil bli å sove med klærne på og ikke sove på bebyggede steder og tusen andre botsøvelser som denne eden avlagt av den gamle gærningen markien av Mantua, som Deres nåde nå vil gjenopplive? Deres nåde bør tenke over at på alle disse veiene reiser ikke bevæpnede menn, men bare eseldrivere og kjerrekusker, og de mangler ikke bare visirer, men har kanskje aldri i sitt liv hørt dem omtalt. - Du tar feil hva dette angår, sa don Quijote, - for vi har ikke befunnet oss to timer på disse korsveiene og vi har sett flere bevæp­ nede menn enn dem som angrep Albraca, ved erobringen av Angélica den skjønne. - La det så være, sa Sancho, - og måtte det behage Gud at det går oss godt og at den tid kommer da denne øya blir erobret, som har kostet meg så dyrt, og la meg så bare dø straks. - Jeg har alt sagt deg, Sancho, at du ikke skal plage deg selv med dette, for om øya skulle mangle, så finnes her Danmarks rike eller Soliadise, som vil passe deg som en ring på fingeren, og ettersom de befinner seg på fastlandet, bør det glede deg mer. Men la oss vente med dette til sin tid og se så etter om du i sadeltaskene har noe å spise, for snart skal vi dra til et slott der vi kan ta inn for natten og lage den balsamen jeg har nevnt, for jeg har svært vondt i øret. - Her har jeg en løk, litt ost og jeg vet ikke hvor mange brødbiter, sa Sancho, - men det er ikke en spise som er passende for en tapper ridder som Deres nåde. - Hvor du misforstår! svarte don Quijote, - du skal vite, Sancho, at det er en ære for vandrende riddere å ikke spise på en måned, og selv om de spiser, er det av hva de har for hånden, og dette ville du skjønne om du hadde lest så mange historier som jeg, for selv om de er tallrike, har jeg ikke sett berettet at noen vandrende ridder har spist, om ikke av tilfeldighet, eller en eller annen bankett man tilbød dem; de øvrige dager nøyet de seg med ubetydeligheter. Selv om det lar seg forstå at de ikke kunne la være å spise og ha andre naturlige behov, for de var, sant nok, mennesker som oss, må man forstå at de 94

DON QUIJOTE

vandret storparten av sitt liv gjennom skoger og i ubebygde områder, uten kokk, og at deres vanligste mat var enkel føde, slik som det du nå frembyr for meg. Så derfor, Sancho min venn, skal du ikke beklage deg over det som faller i min smak. Du skal heller ikke skape en ny verden, eller vri det vandrende ridderskap av hengslene. - Tilgi meg, Deres nåde, sa Sancho, - siden jeg hverken kan lese eller skrive, som før sagt, kjenner jeg ikke og har ikke truffet på reg­ lene for ridderskapet; og fra nå av skal jeg forsyne sadelsekkene med all slags tørket frukt til Deres nåde, som er ridder, og til meg skal jeg sørge for alle slags flyvende dyr som det er mer mat i. - Jeg sier ikke, Sancho, sa don Quijote, - at ridderne nødvendigvis ikke må spise annet enn de fruktene du nevner, men at deres van­ ligste ernæring var av dem og noen urter de fant på markene, som de kjente til og som også jeg kjenner. - Det er en god ting, svarte Sancho, - å kjenne til slike urter, og etter det jeg skjønner, vil det en dag bli nødvendig å bruke en slik viten. Så tok han frem det han hadde sagt han hadde med seg, og de to spiste sammen i fred og fordragelighet. Men siden de ønsket å finne et sted å ta inn for natten, avsluttet de raskt det fattige og tørre måltidet. De besteg så ridedyrene og skyndte seg for å nå frem til en landsby før det mørknet; men solen og håpet om dette ble borte samtidig som de kom i nærheten av sivhyttene til noen gjetehyrder, og de besluttet å tilbringe natten der. Like sørgelig som det var for Sancho ikke å nå frem til en landsby, like glad ble hans herre over å sove under åpen himmel, da han mente at hver gang det skjedde, var det en positiv handling som bekreftet hans tilhørighet til ridderskapet.

KAPITTEL XI om det som skjedde med don Quijote hos noen gjetehyrder De ble meget vennlig mottatt av gjetehyrdene, og da Sancho hadde tatt seg av Rocinante og eselet så godt han kunne, gikk han etter luk­ ten fra noen store stykker gjetekjøtt som kokte i en gryte over ilden. Og selv om han i samme øyeblikk gjerne ville se om de var i en slik tilstand at han kunne overflytte dem fra gryten til maven, lot han det være, for gjeterne tok den av ilden, la noen saueskinn på jorden, 95

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dekket raskt bordet på rustikt vis og anmodet de to med stor venn­ lighet om å ta av det de hadde. De satte seg på sauefellene i en sirkel, det var seks stykker som holdt til ved denne gjetefolden, og først ba de don Quijote med bondsk høflighet å sette seg på et trau som var snudd opp ned. Don Quijote satte seg, og Sancho ble stående for å fylle drikkekaret som var av horn. Da hans herre så ham stå, sa han: - For at du skal se det gode som det vandrende ridderskap omfat­ ter og hvor raskt dets tjenere når frem til å bli aktet og æret av ver­ den, vil jeg at du skal sette deg ved min side i selskap med disse gode mennesker og at du blir som jeg, som er din husbond og naturlige herre og spiser av min tallerken og drikker av det jeg drikker, for om det vandrende ridderskap kan det sies det samme som sies om kjærligheten: den gjør alle ting like. - Stor nåde er dette! sa Sancho, - men jeg kan si til Deres nåde at om jeg har nok å spise, vil jeg heller spise det stående og alene enn sittende og ved siden av en keiser. Og om jeg skal si sannheten, sma­ ker det meg langt bedre det jeg spiser i min egen krok uten fiksfak­ serier og høfligheter, selv om det er brød og løk, enn påfugl ved and­ res bord der jeg må tygge langsomt, drikke lite, tørke munnen ofte, og ikke nyse eller hoste om jeg har lyst, eller gjøre andre ting som ensomhet og frihet fører med seg. Således, min herre og husbond, de æresbevisninger Deres nåde vil vise meg siden jeg er tjener og del av det vandrende ridderskap, som jeg er som Deres nådes væpner, ber jeg Dem omgjøre til noe annet som for meg er nyttigere og mer for­ delaktig. For selv om jeg mottar disse med takk, avstår jeg fra dem fra nå av og til verdens ende. - Til tross for dette, må du sette deg; for den som ydmyker seg, vil Gud opphøye. Så grep han ham i armen og tvang ham til å sette seg ved siden av ham. Gjetehyrdene forsto ikke dette snikksnakket om væpnere og vand­ rende riddere, og gjorde ikke annet enn å spise og tie stille og kikke på gjestene som med stor glede og enda større sult satte i seg kjøttstykker større enn en knyttneve. Da kjøttretten var avsluttet, la de en mengde inntørkede ekenøtter utover skinnfellene og sammen med dem en ost som var hårdere enn om den hadde vært av mørtel. I mellomtiden fikk ikke hornet være i ro, det vandret ofte rundt i sirkelen snart fullt og snart tomt som bøttene i en brønnheis, og de tømte med letthet en liten vinsekk av de to som hang fremme. Etter at don Quijote hadde tilfredsstilt maven, tok han en håndfull ekenøtter i hånden, betraktet dem oppmerksomt og ga seg til å fremsi følgende ord: 96

DON QUIJOTE

- Lykkelige tider og sekler som de gamle ga navnet gullalderen, ikke fordi gullet, som i denne vår jernalder settes så høyt, kunne oppnås uten noen form for anstrengelse, men fordi de som levet den gang, ikke kjente til de to ord ditt og mitt. I hine hellige tider var alle ting felles. Ingen måtte, for å finne sitt underhold, gjøre seg annen umak enn å strekke ut armen og forsyne seg fra de robuste eketrær, som frikostig frembød sin søte og modne frukt. De klare kilder og klare elver ga dem i overflod velsmakende og klart vann. I sprekker i klippene og i hule trær dannet de flittige og kloke bier sine samfunn og frembød gavmildt den fruktbare høst av sitt sødmefylte arbeide. De robuste korkeker ga velvillig og høvisk fra seg sin brede og lette bark, med hvilken man nå begynte å dekke taket, et tak båret oppe av rustikke påler, bare til vern mot det ublide vær himmelen til tider sender oss. Alt var den gang fred, alt var vennskap og samdrektighet, ennå hadde ikke plogens tunge skjær våget å åpne moder jords fromme indre som hun uten tvang frembød overalt fra sin fruktbare og mektige barm det som kunne mette, ernære, og vederkvege hennes barn som fremdeles eide henne. Den gang vandret de enkle og skjønne hyrdinner fra dal til dal og fra ås til ås med flettet eller utslått hår, uten mer klær enn det nødvendige for å dekke på ærbar måte det som ærbarheten alltid har krevet skulle dekkes, og pynten var ikke av den art man nå til dags bruker, og som fordyres av purpur fra Tyros og den på så mange måter misbrukte silke, men av en vev av grønne blad av vivendel og eføy, og med disse vandret de omkring like så storslåtte og velkledde som våre hoffdamer nå vandrer omkring i, og med alle de sjeldne og fremmedartede påfunn som den ørkesløse oppfinnsomhet kan fremvise. Da smykket kjærlighetens språk seg på sjelens enkle og likefremme måte slik det ble skapt, uten å oppsøke ordenes kunstferdige omskrivninger for å gi dem et fornemt preg. Bedraget fantes ikke, lureriet og ondskapsfullheten blandet seg ikke med sannhet og likefremhet. Rettferdigheten holdt seg innenfor sine egne rammer, uten at gunst eller egennytte våget å forstyrre eller krenke den, de som nå til dags skader den så sterkt, og forvirrer og forfølger den. Vilkårlighetens lov hadde ikke installert seg i domme­ rens dømmekraft, for den gang fantes det intet eller ingen å dømme. Jomfruer og ærbarhet vandret, som jeg har sagt, overalt alene og frie, uten frykt for at fremmed frekkhet og usedelige hensikter skulle skade dem, og fortapelsen skyldtes bare deres egen lyst og deres egen vilje. Nå, i våre avskyelige tider, er ingen jomfru sikker, selv om en ny labyrint skjuler og lukker henne inne, som den på Kreta, for gjennom sprekker og båret av brisen trenger den pestilente jordiske kjærlighet

97

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

inn i henne sammen med skinnsyken, så de kaster fra seg hele sin ærbarhet. For deres sikkerhet, etter som tiden gikk og ondskapen stadig ble sterkere, ble de vandrende ridderes orden innstiftet, for å beskytte jomfruer, støtte enker og hjelpe foreldreløse og nødlidende. Denne orden tilhører jeg, mine brødre gjetevoktere, som jeg takker for denne gode mottagelse og gode mat. Selv om alle levende er for­ pliktet til å hjelpe de vandrende riddere, ifølge naturens lov, mottok dere meg med velvilje uten å kjenne til denne forpliktelse, og det er årsaken til at jeg med all den velvilje som står i min makt, vil takke for deres. Hele denne lange harangen - som han egentlig kunne ha spart seg - fremsa vår ridder fordi ekenøttene de hadde gitt ham, bragte gull­ alderen frem i hans erindring, og det falt ham inn å fremlegge dette overflødige resonnementet for gjetehyrdene, som uten å svare et ord, oppslukte og anspente, satt og lyttet til ham. Sancho selv tiet stille, spiste ekenøtter og avla stadig besøk hos den andre vinsekken, som hang i en stenek for å avkjøles. Don Quijotes tale varte lenger enn aftensmaten, og ved slutten av den sa en av gjeterne: - For at Deres nåde, herr vandrende ridder, virkelig kan si at vi mottar Dem godt og ærer Dem med beredvillighet og velvilje, vil vi gjerne gi Dem glede og hvile ved å be en av våre folk som kommer om en lite stund, om å synge; han er en riktig flink ungdom og meget forelsket, og kan til og med lese og skrive og kan spille på en fele, så det er ikke mer man kan ønske. Knapt hadde gjetehyrden sagt dette, før de hørte lyden av fela, og like etter dukket han som spilte på den opp. Det var en ungdom på omkring toogtyve år som tok seg godt ut. De andre spurte om han hadde spist, og da han svarte ja, sa han som hadde spurt om dette: - Er det slik, Antonio, kan du glede oss med å synge litt, for at gjesten vår skal se at også her i skogene og dalene finnes noen som vet noe om musikk. Vi har fortalt om hvor dyktig du er, og vi ønsker at du skal vise oss det ordentlig, derfor ber vi deg innstendig om å sette deg og synge den balladen om din kjærlighet som din onkel, hjelpepresten, skrev for deg, og som folk i landsbyen synes godt om. - Det skal jeg gjerne, svarte gutten. Og uten å la seg be mer, satte han seg på stammen av en nedfallen ek, stemte fela, og begynte like etter å synge riktig godt og fint på følgende måte:

98

DON QUIJOTE

ANTONIO (Til Olalla) At du elsker meg, det vet jeg skjønt du aldri selv har sagt det; ikke engang øyekastet har i taushet overbragt det. Du som har så kloke tanker elsker meg nok innerst inne; husk, den kjærlighet man tilstår, den har lettest for å vinne. Sant nok har du gitt, Olalla, mer enn hint, ja mest bevis på at du har en sjel av bronse, og at hjertet er det is på. Likevel, når du i sinne ærbart trekker deg tilbake, holder jeg meg fast i håpet og jeg slipper aldri taket! For jeg gikk jo rett i fellen og min glød forblir den samme om jeg geiper eller smiler; hjertet brenner som en flamme! Men hvis kjærlighetens stemme har en høflig, vennlig tone, tror jeg snart jeg er ved målet, og blir gitt en seierskrone! Hvis oppmerksomheter tjener til å vekke sinn og sanser, burde alle jeg har vist deg snart ha sprengt ditt kuldepanser! Og om du har villet se det, ville du jo dg fått øye på at jeg til hverdags bruker pene klær, ja, søndagstøyet! Kjærlighet og eleganse trives sammen, så jeg prøver å få presentert meg vakkert, pen og velstelt, slik det høver. Aldri danser jeg med andre, og jeg spiller gjennom svale

99

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nattetimer dine toner helt til første hanegalet. Mange serenader har jeg sunget til din skjønnhets ære, men blant noen unge piker var de mindre populære. Ja, du husker vel Teresa hun fra Berrocal, hun freste: «Du som tror en engel smilte da en ape satt og hveste! Takket være pynt og flitter, ring på finger’n, ring i øret, sminkelag og løshår ville Amor selv latt seg forføre!» Da jeg sa at det var sludder, ble hun sinna, og en fetter ville ta meg, men isteden tok jeg ham, en dustepetter. Kjærligheten min er ekte; jeg er ikke en begjærlig ungkar som har nok med jakten; i min adferd er jeg ærlig. Kirken spinner silkesnorer til et åk med smidig ramme; legg du nakken under åket, og da gjør jeg straks det samme! Vil du ikke, ja, da sverger jeg så sant ved paternoster at jeg straks forlater dalen for et liv i munkekloster.

Med dette sluttet hyrden sangen, og selv om don Quijote ba ham om å synge litt mer, gikk Sancho Panza ikke med på det, for han var mer for å sove enn å høre sanger. Derfor sa han til sin herre: - Deres nåde kan selvsagt legge seg der De ønsker å tilbringe nat­ ten, men disse gode menns arbeide tillater dem ikke å tilbringe net­ tene med å synge. - Jeg skjønner, Sancho, svarte don Quijote ham, - jeg innser tyde­ lig at besøk i vinsekken ønsker mer belønning i form av søvn enn av musikk. - For oss alle smaker den godt, lovet være Gud, sa Sancho. IOO

DON QUIJOTE

- Det benekter jeg ikke, svarte don Quijote, - og legg deg du til der du ønsker det, men de som tilhører min trosbekjennelse, foretrekker våking fremfor søvn. I alle fall, Sancho, det ville være bra om du igjen steller dette øret, som gjør mer vondt enn godt er. Sancho gjorde det han ble bedt om, og da en av gjeterne så øret, sa han at han skulle slippe å føle noen smerte, for han hadde et legemiddel som raskt ville gjøre det bra. Så tok han noen blader av rosmarin, som det fantes så mange av der, tygget på dem og strødde litt salt over og la det over øret, forbandt det godt og forsikret at han hadde ikke bruk for noen annen medisin, og det var sant.

KAPITTEL XII om det en gjetehyrde fortalte dem som var sammen med don Quijote

Da de holdt på med dette, kom det enda en unggutt av dem som pleide å bringe matvarer fra landsbyen og sa: - Vet dere hva som har skjedd nede i landsbyen, venner? - Hvordan skulle vi vite det? svarte en av dem. - Dere skal vite, fortsatte gutten, - at i morges døde denne berømte hyrde-studenten Grisostomo, og det mumles om at han døde av kjær­ lighet til den fordømte jenta Marcela, datter av Guillermo den rike, hun som vandrer omkring her i egnen kledd som hyrdinne. - På grunn av Marcela, sier du? sa én. - Nettopp henne ja, svarte gjeteren. - Det viktige er at han har bestemt i testamentet sitt at han skal begraves ute på markene, som en hedning, og at det skal være ved foten av den bergknatten der bekken ved steneken er, for etter det folk sier at han sa, er det stedet der han så henne for første gang. Han bestemte også andre ting som er slik at prestene i landsbyen sier at de ikke må, og ikke bør oppfylles, for det er slikt hedninger gjør. På alt dette svarer hans gode venn, stu­ denten Ambrosio, som også gikk omkring kledd som gjeter sammen med ham, at alt må oppfylles, uten at noe mangler av det Grisostomo bestemte, og hele landsbyen er i opprør over det. Men etter det som sies, blir det som Ambrosio og hans hyrdevenner vil, og i morgen kommer de for å begrave ham med stor prakt på det stedet jeg nevnte. Jeg mener at alt dette vil bli verd å se, jeg i det minste lar ikke være å dra dit, selv om jeg ikke rekker tilbake til landsbyen i morgen.

ror

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Vi skal alle sammen gjøre det, svarte gjeterne, - og vi kaster lodd om hvem som skal bli her og vokte hele gjeteflokken. - Du har helt rett, Pedro, sa én, - men det er ikke nødvendig å trekke lodd, for jeg blir her for alle. Det skyldes ikke godhet eller mangel på nysgjerrighet, men at jeg skadet foten mot en trerot her om dagen. - Vi takker deg allikevel, sa Pedro. Don Quijote spurte Pedro hvem den døde vel var og likeledes denne hyrdinnen, og til dette svarte Pedro at det han visste var at den døde var sønn av en rik lavadelsmann, bodde i landsbyen her oppe i fjellet og hadde studert i mange år ved universitetet i Salamanca og kom så hjem og ble ansett som klok og belest. - Først og fremst sier folk at han er kyndig i den vitenskapen som foregår på himmelen og med sol og måne, for han kunne nøyaktig forutsi en klipse av sol eller måne. - Eklipse kalles det, min venn, og ikke klipse når de store lysbærerne formørkes, sa don Quijote. Men Pedro brydde seg ikke med slikt barneprat og fortsatte: - Han kunne også forutsi om det ville bli et godt år eller et vanår. - Uår, mener du, min venn, sa don Quijote. - Vanår eller uår, svarte Pedro, - er vel hipp som happ. Og jeg sier at alt det han sa, det gjorde faren og alle hans venner, for de trodde på det han sa og ble svært rike, siden de fulgte alle hans råd. Om han sa: «Så hvete og ikke bygg i år; dette året kan dere så bønner og ikke bygg; det som kommer blir fint for olivenolje, og de tre neste blir det ikke en dråpe.» - Denne vitenskapen kalles astrologi, sa don Quijote. - Jeg vet ikke hva den kalles, svarte Pedro, - men jeg vet at alt dette visste han og mye mer enn det. Så gikk det ikke mange måne­ der etter han kom fra Salamanca, før han en dag dukket opp kledd som hyrde, med gjeterstav og skinnvest, og hadde tatt av seg de lange svarte kjolene han pleide å bære som student. Og den gode vennen hans, Ambrosio, som han hadde studert sammen med, kledde seg også som gjeter. Jeg har glemt å si at Grisostomo, den avdøde, var svært flink til å skrive viser; ja så flink var han at han skrev sangene til juleaften, Herrens fødsel og det hellige spill til Kristi legems fest som ungguttene i landsbyen oppførte, og som de sier er perfekt. Da folk i landsbyen plutselig så de to studentene kledd som hyrder, ble de forbløffet og kunne ikke gjette grunnen til at de hadde funnet på dette merkelige skiftet av klesdrakt. På den tiden var Grisostomos far allerede død og han arvet en stor mengde gods, såvel av løs som 102

DON QUIJOTE

av fast eiendom og ikke rent lite småfe og storfe og en stor mengde penger; og alt dette ble den unge mannen absolutt herre over, og han fortjente det sannelig, for han var en god og gavmild venn som holdt seg til gode mennesker og hadde et velsignet ansikt. Senere gikk det opp for folk at skiftet av klær ikke var av noen annen grunn enn for å løpe omkring i skogen etter denne hyrdinnen Marcela som jeg har nevnt før, og som den stakkars døde Grisostomo var blitt forelsket i. Og det jeg skal fortelle nå, for det er bra at dere får vite hvem denne ungjenta er, og kanskje, og muligvis uten kanskje, vil dere aldri få høre noe lignende i alle deres livs dager, selv om dere skulle leve len­ ger enn Sarna. - Si Sara, svarte don Quijote, som ikke orket å høre gjeteren stokke om på ordene. - Sarna lever vel lenge nok, svarte Pedro, - og dersom det er slik at De, min herre, skal glefse etter ordene hver gang jeg sier noe, vil dette ta et år. - Tilgi meg, min venn, sa don Quijote, - siden det er så stor for­ skjell mellom Sarna og Sara, sa jeg det, for du svarte riktig godt, for sarna lever nok lenger enn Sara, og fortsett så historien, så skal jeg ikke si et ord mer. - Da sier jeg så, Deres nåde og min herre, at i vår landsby bodde det en storbonde som var enda rikere enn Grisostomos far, og han het Guillermo, som Gud i tillegg til mange og store rikdommer, ga en datter, hvis mor døde under fødselen, og hun var den mest ærbare man kan tenke seg i hele egnen. Jeg synes jeg ser henne for meg, for på den ene siden hadde hun noe av solen, og på den andre av månen, og fremfor alt var hun arbeidsom og de fattiges venn og derfor tror jeg at hennes sjel nå befinner seg for Guds ansikt i den annen verden. Av sorg over en så god hustrus død, døde også ektemannen Guillermo og etterlot datteren Marcela, ugift og rik, i en onkels varetekt, som var prest og prebendar i ladsbyen vår. Denne vesle jenta vokste opp og var så vakker at hun minnet oss om morens skjønnhet, en virkelig stor skjønnhet, men man mente at datteren ville overgå morens. Så skjedde det at da hun ble fjorten år gammel, kunne ingen se henne uten å velsigne Gud som hadde skapt henne så vakker, de fleste ble forelsket og helt fortapt i henne. Onkelen tok vare på henne med stor omhu og ærbarhet og holdt henne godt innesperret, men til tross for dette, bredte ryktet om hennes store skjønnhet seg slik at både på grunn av den og den store rikdommen hennes, ble onkelen ikke bare av de beste i vår landsby, men i mange postmils omkrets, bedt og plaget for å få henne til hustru. Men han, som virkelig er en god 103

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kristen og snarest ville gifte henne bort så snart hun var i gifteferdig alder, ville ikke gjøre det uten hennes samtykke og uten å ha for øye den inntekt og verdiforøkning han ville få av eiendommen, dersom han utsatte hennes giftermål. Det ble virkelig sagt i mer enn én sladdergjeng som roste presten. De må vite, herr vandrende ridder, at i en liten landsby stikker man nesen i alt og alle, og regn bare med, slik jeg gjør, at en prest i en landsby må være et altfor godt menneske, som får menigheten til å snakke pent om ham. - Slik er det virkelig, sa don Quijote, - og fortsett bare, for denne historien er riktig god, og du min gode Pedro, er en forteller av Guds nåde. - Ja, at Guds nåde ikke mangler, det er det viktigste. Hva alt det andre angår, skal De vite at selv om onkelen beskrev de gode egen­ skapene hos hver især av alle disse som ville ha henne til kone, og ba om at hun skulle gifte seg og velge etter sin smak, så svarte hun bare at hun ikke ville gifte seg akkurat da, siden hun var så ung og ikke følte seg i stand til å bære ekteskapets byrde. Med alle de til­ synelatende gode grunnene hun kom med, sluttet onkelen å plage henne og ventet på at hun skulle bli litt eldre og da ville kunne velge ektefelle som hun ønsket. For han pleide å si, og det hadde han rett i, at foreldre ikke burde gifte bort barna mot deres egen vilje. Men se så bare, plutselig en dag dukker den snerpete, knipske Marcela opp kledd som hyrdinne, og uten å ha sagt noe til onkelen eller noen i landsbyen, fant hun på å dra ut på markene med de andre ungjentene, selv om onkelen frarådet det, og ga seg til å gjete sin egen buskap. Så snart hun trådte frem for folk og hennes skjønnhet ble synlig for alle, kan jeg ikke riktig si hvor mange rike unge menn, adelige og av bondestand som har slike klær som Grisostomo og går omkring og beiler til henne heromkring. Og én av dem var som sagt den avdøde, som folk sier gikk over fra å være glad i, til å tilbe. Man må ikke tro at selv om Marcela dro omkring i et så fritt og ubundet liv der det finnes så lite, eller ingen knipskhet, at hun av den grunn har vist det aller minst tegn til noe som kan skade hennes ærbarhet og sømme­ lighet. Snarere er hennes vaktsomhet av en art og av en styrke som beskytter hennes ære, så av alle som gjør haneben og beiler til henne, er det ingen som kan rose seg av at hun har gitt ham det minste håp om å nå sitt mål. Selv om hun hverken flykter fra eller holder seg på avstand fra gjeterne og behandler dem vennlig og høflig, så snart noen av dem viser sin hensikt, selv om den er så god og hellig som ekteskap, forkaster hun ham som var hun en kastemaskin. På denne måten og ved slik opptreden og slikt vesen, skaper hun større skade 104

DON QUIJOTE

her i trakten enn om pesten skulle være her, for hennes vennlighet og skjønnhet trekker alle hjerter til seg av dem som forsøker å beile og elske henne. Men den avstanden og skuffelsen hun skaper, fører dem til fortvilelsens grenser, derfor vet de ikke hva de skal svare annet enn å kalle henne grusom og utakknemlig og andre lignende ting, som hennes vesen viser. Og De, om De skulle befinne Dem her en dag, ville se alle fjell og daler heromkring gi gjenlyd av klagesangene fra alle de skuffede som følger henne. Ikke langt herifra finnes et sted med tolv høye bøketrær, og det er ingen som ikke har Marcelas navn innrisset i den glatte barken, og over noen en krone skåret inn i selve treet, som om hennes elskere skulle si at Marcela fortjener all menneskelig skjønnhets krone. Her sukker en gjeter, der klager en annen; lenger borte høres kjærlighetssanger, og der borte fortvilede klagesanger. Det finnes dem som tilbringer alle nattens timer ved foten av en ek eller en klippe, og der, uten å lukke et gråtende øye, oppslukt og bortført av sine egne tanker, finner solen dem om morgenen; det finnes den som uten å gi utløp for eller opphold i sine sukk, ligger utstrakt midt under den brennende heten i en plagsom sommersiesta, og sender sin klage opp mot den ubarmhjertige himmelen. Over denne og hin, over hine og disse, triumferer den skjønne Marcela, fri og frank, og alle vi som kjenner henne, venter på hva alt dette overmotet skal ende i, hvem den lykkelige skal bli som skal komme og temme en så fryktelig natur og nyte en så overveldende skjønnhet. Siden alt det jeg sier er en så fastslått sannhet, oppfatter jeg det slik at det også er sant det man sier at hun er årsaken til Grisostomos død. Derfor råder jeg Dem, Deres nåde, til ikke å unnlate å delta i morgen i hans begravelse, som er vel verd å se, for Grisostomo hadde mange venner, og stedet der han har bestemt å bli begravet er ikke lange stykket unna. - Det skal jeg sørge for, sa don Quijote, - og jeg takker for den glede du har gitt meg med denne storartede historien. - Å, svarte gjeteren. - Fremdeles kjenner jeg ikke til halvparten av det som har skjedd med Marcelas beilere, men det er mulig at vi i morgen treffer en eller annen gjeter på veien som kan fortelle oss det. Nå ville det være best om De ville gå og sove under tak, for nattekjøligheten og duggen kan skade såret, men med medisinen jeg la på, er det ingen grunn til å frykte et uheldig resultat. Sancho Panza som allerede satt og forbannet den lange historien til gjeteren, anmodet sin herre om å gå inn i Pedros sivhytte. Det gjorde han, og hele resten av natten tilbragte han med minnene ojn sin herskerinne Dulcinea og etterlignet slik Marcelas tilbedere. Sancho 105

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Panza plasserte seg så godt han kunne mellom Rocinante og eselet og sov, ikke som en bedrøvet elsker, men som en mann som er blitt grundig gjennomprylt.

KAPITTEL XIII der slutten på historien om hyrdinnen Marcela fortelles, sammen med andre hendelser

Knapt begynte dagen å dukke frem på østhimmelens balkonger, før fem av de seks gjeterne sto opp og gikk for å vekke don Quijote og spørre om han fremdeles ville dra til Grisostomos omtalte begravelse, i så fall ville de holde ham med selskap. Don Quijote som ikke kunne tenke seg noe annet, sto opp og befalte Sancho å pakke sammen og legge på sadel, noe Sancho gjorde meget raskt, og like raskt dro de av gårde. De hadde ikke ridd mer enn en kvart postmil før de krysset en sti og der så omkring seks gjetere komme mot seg, kledd i sorte skinnvester, med hodet kronet av sypress og bitter oleander. Hver av dem hadde en tykk stokk av kristtorn i hånden. Sammen med dem kom også to adelsmenn til hest kledd i reisedrakt og med tre esel­ drivere til fots. Da de nådde frem til hverandre, hilste de høflig og spurte hverandre hvor de skulle; det viste seg at alle var på vei til stedet for begravelsen, og de dro da videre sammen. En av adelsmennene sa til den andre: - Det forekommer meg, herr Vivaldo, at den omveien vi tar for å se denne berømmelige jordeferden, er vel anvendt, for den må være noe for seg selv, ifølge de underlige ting disse gjeterne har fortalt oss, såvel om den døde som om den mannevonde hyrdinnen. - Det tror jeg også, svarte Vivaldo, - å se den, ville være verd, ikke bare en omvei på én dag, men på fire. Don Quijote spurte hva de hadde hørt om Marcela og Grisostomo. Den reisende sa at den morgenen hadde de møtt disse gjeterne, og siden de så dem bære sorg, hadde de spurt om grunnen til at de gikk slik. Én av dem fortalte om alt det underlige med den skjønne hyrdin­ nen ved navn Marcela og de mange beileres kjærlighet til henne og om jordeferden til den Grisostomo, hvis begravelse de var på vei til. Kort sagt, han fortalte alt det Pedro hadde fortalt don Quijote. De skiftet så samtaleemne, og han som het Vivaldo spurte hva som 106

DON QUIJOTE

var årsaken til at han dro så tungt bevæpnet omkring i et så fredelig område. Til dette svarte don Quiijote: - Utøvelsen av mitt kall tillater ikke at jeg reiser på annen måte. Det gode og behagelige liv der man kjenner såvel fred som hvile, ble skapt for bløtaktige hoffmenn, mens derimot trengsler, uro og våpen­ bruk ble oppfunnet for dem som verden kaller vandrende riddere, og av dem er jeg, selv om jeg er en uverdig, den minste av dem alle. Knapt hadde han sagt dette, før alle skjønte at han var helt forrykt, og for å undersøke dette nærmere og finne ut hva slags galskap han led av, grep Vivaldo ordet igjen og spurte hva en vandrende ridder var for noe. - Har ikke Deres nåder, svarte don Quijote, - lest Englands anna­ ler og historie der kong Arthurs berømte bedrifter behandles, de som stadig dukker opp i våre spanske ballader under navnet kong Artus, om hvem den gamle tradisjon sier som er felles for hele Storbritannias rike, at denne kongen ikke døde, men ble forvandlet til en ravn gjen­ nom trolldom og at han i tidens løp skal vende tilbake og gjenvinne sitt rike og scepter. Bevises ikke dette av at ingen englender siden den tid har drept en ravn? På denne gode konges tid ble den berømme­ lige ridderorden grunnlagt som kalles Ridderne av det runde bord, og der utspiltes, og det ble helt nøyaktig nedskrevet, den kjærlighet som oppsto mellom don Lanzarote del Lago og dronning Ginebra, med mellomkomst av den ærede frue Quintanona; av dette oppsto den velkjente ballade som synges så ofte i vårt Spania, om Aldri ble noen ridder tjent så vel av damer som Lanzarote ble det, da han fra Bretagne kom,

med den ømme og sødmefylte utvikling av hans amorøse og krigerske bedrifter. Fra da av utbredte ridderordenen seg fra generasjon til generasjon og til mange og skiftende verdensdeler, og i denne ble den tapre Amadis av Gaula kjent for sine berømmelige bedrifter i likhet med alle hans sønner og sønnnesønner inntil femte generasjon, og den modige Felixmarte de Hircania og den aldri nok lovpriste Tirant lo Blanch, og nesten helt frem til våre dager har vi sett og kommu­ nisert med og hørt den uovervinnelige og tapre ridder don Belianis de Grecia. Dette, mine herrer, er da å være vandrende ridder, og det jeg har fortalt, er om deres ridderorden; det er den jeg selv, om jeg enn er en synder, som før sagt, bekjenner meg til, og det samme som

107

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

disse omtalte riddere bekjente seg til, bekjenner jeg. Således drar jeg med velberådd hu gjennom disse ensomme og ubebodde egner på jakt etter eventyr, for å stille min sterke arm og min person til rådighet for å bekjempe all den fare skjebnen kan fremby for meg for å hjelpe de svake og nødlidende. Av de ordene han hadde sagt, skjønte de veifarende at don Quijote helt manglet dømmekraft, og de innså arten av den galskap som hadde tatt herredømmet over ham, og av dette ble de like forbløffet som alle andre som fikk kjennskap til den. Vivaldo som var klok, men også av et muntert natyrell, og ville få tiden til å gå uten kjedsomhet den korte veien som var igjen før de nådde fjellet og begravelsen, ønsket å gi ham anledning til å fortsette med sine sinnssyke påfunn. Derfor sa han: - Det forekommer meg, herr vandrende ridder, at Deres nåde har bekjent seg til en av de strengeste og mest trengselsfylte ordener som finnes på jorden, og jeg mener personlig at selv kartusianerordenens munker ikke kan ha et strengere kall. - Like streng for munkene, svarte don Quijote, - men om den er like nødvendig for verden, er jeg i tvil om. Om sannheten skal sies, utfører ikke den soldat sopi utfører det hans høvedsmann befaler, noe mindre enn det høvedsmannen selv gjør. Jeg mener at munkene i all fred og ro ber himmelen om alt godt for jorden, men soldatene og ridderne, vi utfører det man ber oss om, og forsvarer det med våre tapre armer og med sverdodden, ikke under tak, men under åpen himmel og utsatt for solens ulidelige stråler om sommeren og den mest gjennomtrengende kulde om vinteren. Derfor er vi Guds sende­ menn på jorden og de redskaper som der skaper rettferdighet. Like­ som krigen og alt det den angår, ikke kan iverksettes uten gjennom svette og plager, følger det av dette at de som bekjenner seg til den antagelig har større trengsler enn dem som, omgitt av fred og hvile, ber Gud hjelpe dem som er svake. Jeg vil med dette ikke si, for det finnes ikke i min tanke, at det er en bedre stand å være vandrende ridder enn å være munk under den strikteste ordensregel; jeg vil bare slutte av det jeg selv lider at denne stand er mer slitsom og utsettes for flere slag og mer sult og tørst, elendighet, filler og lus, da det ikke er tvil om at de vandrende riddere fra fordums tid gikk gjennom store plager på sin livsvei. Skulle noen stige opp til å bli keisere ved hjelp av sin arms styrke, koster det dem sannelig både blod og svette, og om disse som steg så høyt hadde manglet hjelp fra vismenn og troll­ menn, ville deres ønsker og deres håp ha blitt til intet. - Det samme mener jeg også, svarte den veifarende, - men én ting, 108

DON QUIJOTE

blant mange andre, synes meg meget dårlig hos vandrende riddere, og det er, at når de er i ferd med å gå løs på et stort og farlig eventyr, der de helt tydelig står i fare for å miste livet, husker de aldri, i det øyeblikk de angriper, å anbefale seg til Gud, som enhver kristen i en lignende fare bør og skal gjøre; de anbefaler seg heller til sine damer med så stor lyst og fromhet som om de skulle være deres Gud; det er noe jeg mener smaker litt av hedenskap. - Min herre, svarte don Quijote, - noe annet kunne på ingen måte skje, og den vandrende ridder som ville gjøre noe annet, ville befinne seg i en vanskelig situasjon. Det hører til skikk og bruk i det omflakk­ ende ridderskap at den omvandrende ridder, idet han innleder en stor våpenbragd, likesom har sin herskerinne foran seg og vender ømt og kjærlighetsfullt blikket mot henne, som om han med dette ber henne om hjelp, støtte og beskyttelse i den usikre situasjon han befinner seg i. Og selv om ingen hører ham, er han nødt til å mumle noen ord for seg selv, der han av hele sitt hjerte anbefaler seg til henne, og dette har vi tallrike eksempler på i historien. Dette skal ikke oppfattes slik at de unnlater å anbefale seg til Gud; for tid og sted til det vil de finne i løpet av sitt storverk. - Til tross for dette, svarte den veifarende, - har jeg som en rest av tvil, og det er fordi jeg har lest at det ofte kommer til en ordveksling mellom riddere der det ene ordet tar det annet så raseriet blusser opp, og de snur hesten og rykker tilbake for å få godt tilløp, og etter hele tilløpet møtes de igjen, og midt i løpet anbefaler de seg til sine damer, og det som et slikt sammenstøt ender med, er at den ene faller ned langs flankene på hesten, gjennomboret av motpartens lanse, og med den andre skjer det også at siden han ikke klarer å holde seg i hestemanen, kan heller ikke han unngå å falle til jorden. Ikke vet jeg hvordan den døde finner en måte å anbefale seg til Gud på under et så raskt sammenstøt. Jeg mener at ordene han sier under tilløpet for å anbefale seg for sin herskerinne, burde og skulle han si som en kristen. Så meget mer som at jeg for min del ikke tror at alle vandrende riddere har en dame de kan anbefale seg til, for alle er ikke fylt av elskov. - Det er ikke mulig, svarte don Quijote; - jeg mener det er ikke mulig at det finnes riddere uten en dame, for det er like passende og naturlig at disse er forelsket som at himmelen har stjerner, og det er visselig slik at det finnes ingen historie der den vandrende ridder er uten kjærlig­ het, og om han skulle være det, blir han ikke betraktet som en legitim ridder, men som en bastard, som kom inn i ridderskapets festning, ikke gjennom porten, men over muren som en tyv og overfallsmann.

109

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Allikevel, sa veifareren, - mener jeg, om jeg ikke husker feil, å ha lest at don Galaor, bror av den tapre Amadis av Gaula, aldri hadde noen bestemt dame han kunne anbefale seg til, og allikevel ble han ikke mindre ansett og ble en tapper og berømt ridder. Til dette svarte vår don Quijote: - Min herre, en svale gjør ingen sommer. Hva mer er, jeg vet at denne ridderen i hemmelighet var sterkt forelsket, bortsett fra at han likte å beile til alle han syntes tok seg godt ut, det var naturlig for ham, og noe han ikke kunne motstå. Men alt i alt er det helt klar­ lagt at han hadde én eneste herskerinne over sin vilje, som han ofte anbefalte seg til og i hemmelighet, for han roste seg av å være en hemmelighetsfull ridder. - Så dersom det er essensielt at enhver vandrende ridder skal være forelsket, sa den veifarerende, - kan man jo tro at Deres nåde er det, siden De bekjenner Dem til ridderordenen. Om ikke Deres nåde anser seg for likeså hemmelighetsfull som don Galaor, ber jeg Dem like så innstendig som jeg kan og på egne og på alles vegne, om å fortelle oss om Dere dames navn, hjemsted, tittel og skjønnhet, for hun anser seg nok lykkelig over at hele verden skal vite at hun er elsket og at hun tjenes av en slik ridder som Deres nåde er. Her ga don Quijote fra seg et dypt sukk og sa: - Jeg kan ikke bekrefte at hun, denne min søte fiende, vil finne behag i at verden får vite at jeg tjener henne, jeg kan bare si, idet jeg svarer på det De med så stor høviskhet ber meg om, at hennes navn er Dulcinea, hennes hjemsted Toboso, en landsby i La Mancha, og hennes stand må i det minste være en prinsesses, siden hun er min dronning og herskerinne; hennes skjønnhet er overmenneskelig, i henne blir alle de umulige og kimæriske skjønnhetens attributter som dikterne gir sine damer, forvandlet til virkelighet: hennes hår er gull, hennes panne som de elyseiske marker, hennes øyenbryn er som regnbuens, hennes øyne soler, hennes kinn roser, lebene koraller, tennene perler, halsen alabast, brystet marmor, hendene elfenben, hennes hvithet er sne, og de deler ærbarheten skjuler for menneskenes blikk, er slik, etter det jeg tror og mener, at kun den klokeste betraktning kan lov­ prise dem og ikke sammenligne dem med noen annens. - Hennes herkomst, avstamning og byrd ville vi gjerne få vite, svarte Vivaldo. Hvortil don Quijote svarte: - Hun er ikke av de gamle romerske Curcier, Gayer og Cipioner, ikke av de moderne Colonas og Ursinas, heller ikke av Moncadas og Requesenes i Catalonia, langt mindre av familiene Rebellas og Villa-

IIO

DON QUIJOTE

novas i Valencia, eller Palafoxes, Nuzas, Rocabertis, Corella, Lunas, Alagones, Urreas, Foces og Gurreas i Aragon, Cerdas, Manriques, Mendozas og Guzmanes i Castilla, Alencastros, Pallas og Menses i Portugal, men hun er av familen Toboso i La Mancha, en slekt som er slik at selv om den er ny, kan den gi en edel begynnelse på de mest illustre familier i kommende sekler. Man må bare ikke svare meg med noe annet enn det Cervino satte under de våpentrofeer Orlando hadde tatt, som sier: Ingen må berøre dem som ikke kan settes på prøve sammen med Orlando

- Selv om mitt tilhører Cachopines fra Laredo, svarte den veifarende, - våger jeg ikke å sette det ved siden av navnet Toboso av la Mancha, selv om et tilsvarende navn, sant å si, aldri har nådd mine ører. - Har De virkelig ikke hørt noe så velkjent? svarte don Quijote. Oppmerksomt lyttet alle de andre til samtalen mellom de to, og selv gjeterne og de andre hyrdene innså don Quijotes totale mangel på dømmekraft. Bare Sancho Panza mente at alt det hans herre sa, var sannhet, siden han visste hvem han var og hadde kjent ham fra han ble født. Det han lurte litt på, var dette om den nydelige Dul­ cinea av Toboso, for aldri hadde han visst om et slikt navn eller en slik prinsesse, selv om han bodde så nær Toboso. Slik gikk samtalen, da de i et gjel mellom to høye fjell så omkring tyve gjetere komme nedover, alle med vester av sort ull og kronet med fletninger som, det viste seg siden, dels var av sypress og dels taks. Seks av dem bar en båre, dekket av mangeartede blomster og grener. Da en av gjeterne så dette, sa han: - De som kommer der, er de som bærer Grisostomos legeme, og ved foten av hint fjell, er stedet der han ville begraves. Derfor skyndte de seg og kom frem da de andre hadde satt båren ned på jorden, og fire av dem holdt på å grave graven med fire skarpe spader like ved et hårdt klippefremspring. Begge parter hilste høvisk på hverandre, og don Quijote og de som kom sammen med ham, ga seg deretter til å ta båren i øyesyn, og på den så de et dødt legeme dekket av blomster, kledd som hyrde og tilsynelatende på omkring tredve år. Selv om han var død, kunne man se at ansiktet da han var i live, hadde vært vakkert og legemet sterkt og velproporsjonert. Omkring seg på selve båren hadde han en rekke bøker og mange papirer, noen åpne og noen forseglet. De in

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som så dette, såvel som de som hadde gravet graven og alle de andre som befant seg der, sto i en forunderlig stillhet, inntil én av dem som var med å bære den døde, sa: - Se vel etter, Ambrosio, om dette er stedet Grisostomo fastsatte, siden De så punktlig vil oppfylle det han bestemte i sitt testamente. - Ja, det er det, svarte Ambrosio, - mange ganger fortalte min ulyk­ kelige venn meg her sin sørgelige historie. Her, fortalte han meg, så han for første gang denne menneskeslektens dødelige fiende, det var også her han for første gang åpnet sin tanke for henne, like ærbar som den var kjærlig, og det var der, for siste gang, Marcela forkastet ham og trakk seg bort slik at han gjorde ende på sitt elendige liv. Og her, til minne om så stor en ulykke, ville han gravlegges i evig glemsel. Idet han henvendte seg til don Quijote og de veifarende, fortsatte han: - Dette legeme, mine herrer, som dere nå betrakter med medlidende blikk, var bærer av en sjel der himmelen hadde nedlagt en uendelighet av sine rikdommer. Dette er Grisostomos legeme, enestående i evner, makeløs i høviskhet, den ypperste i edelhet, en Føniks i vennskap, gavmild uten grenser, alvorlig uten hovmod, munter uten grovhet, kort sagt, den første i alt som er godt; han sto ikke tilbake for noen når det gjaldt ulykker. Han elsket, og ble avskydd, han tilba og ble forkastet, han fridde til et villdyr, ville blidgjøre en kvinne av marmor, han løp etter vind og ropte i ødemarken, beilet til den utakknemlige, og på grunn av henne ble han dødens bytte midt i sitt livsløp, som en hyrdinne gjorde ende på og som han ville udødeliggjøre for at hun skulle leve i menneskers erindring, noe som ville være synlig i alle disse papirer dere ser, om han ikke hadde befalt meg å overlevere dem til flammene så snart hans legeme er overlevert til jorden. - Større strenghet og grusomhet viser De overfor dem, sa Vivaldo, - enn deres opphavsmann, for det er ikke rettferdig og rimelig å opp­ fylle dens vilje, hvis beslutninger faller utenfor all fornuft. Det mente heller ikke Caesar Augustus om han hadde latt utføre det den gud­ dommelige mantuaner Vergil hadde fastsatt i sitt testamente. Derfor, herr Ambrosio; overgir de Deres venns legeme til jorden, ønsker De vel ikke å overgi hans skrifter til glemselen, for om han tok bestem­ melser som en såret og krenket mann, er det ikke godt at De oppfyller dem på tankeløst vis. De bør heller, ved å bevare disse papirer, holde for alltid ved live Marcelas kolde grusomhet, for at den skal tjene som et advarende eksempel for de levende i tider som kommer, så at de skal trekke seg bort fra og flykte fra slike stup ned i avgrunnen; 112

DON QUIJOTE

jeg kjenner allerede, lik alle som hit er kommet, historien om Deres elskende og fortvilede venn, vi kjenner vennskapet mellom dere og anledningen til hans død, og det han bestemte da hans liv ble avslut­ tet. Av denne sørgelige historien kan man se Marcelas grusomhet, Grisostomos kjærlighet, det trofaste vennskap mellom dere, og hvor­ dan den ender som med løse tømmer kjører langs den vei som den forvillede kjærlighet anviser. I går aftes fikk vi vite om Grisostomos død og at han ville bli begravet på dette sted; av nysgjerrighet og med­ lidenhet avvek vi derfor fra vår egen vei og ble enige om å komme hit for å se med våre øyne det som hadde vært så smertelig å høre. Til gjengjeld for denne smerte og det ønske som ble vakt i oss om å gjøre godt igjen det vi kunne, ber vi deg, å kloke Ambrosio, jeg, i det minste, ber deg om det for min egen del, at du unnlater å brenne disse papirene og tillater meg å ta noen med meg. Og uten å vente på hyrdens svar, strakte han ut armen og tok noen som lå nærmest. Da han så dette, sa Ambrosio: - Jeg skal av høflighet tillate at De beholder, min herre, dem De har tatt, men å tro at jeg skal unnlate å brenne dem som er tilbake, det er forgjeves. Vivaldo som ønsket å se hva papirene inneholdt, åpnet straks ett av dem og så at det bar tittelen: Fortvilelsens sang. Det hørte Ambrosio og sa: - Dette var det siste papir den ulykkelige skrev på, og for at De skal se, min herre, hvor langt hans ulykker hadde drevet ham, les det da slik at det kan høres, for det vil De ha tid til mens graven åpnes. - Det skal jeg gjerne gjøre, sa Vivaldo. Og siden alle tilstedeværende hadde samme ønske, stilte de seg rundt ham, og han leste med klar røst det som lød slik:

KAPITTEL XIV hvor den døde hyrdes fortvilede vers innsettes sammen med andre uventede hendelser

Grisostomos sang (canzone) Velan, da selv du vil at ryktets tunger, på alle språk alt over verden vide din hjerteløse grumhet skal forkynne.

IB

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Så låne selve helved mine lunger kraft til å skrike ut min sorg og kvide og stemme sterkt den sang som skal begynne. Dog ikke ønsker jeg min kval å lette, men kun å tolke den og ord å finne for smerten som din kulde meg beredte ... Akk, kunne blott for alle verdens vinde mitt sprengte hjertes trevler spredes og forsvinne!

Ti skal du lytte: ei til blide toner og til harmonisk klang, men til de såre og brutte stønn fra en ustillet jammer. En rasen og en rallen lik den hårde midtvinters storm igjennom skogens kroner, som sliter grene og som splintrer stammer; en sådan røst deg holde skal i ånde og minne om en sjel dypt stedt i vånde.

» Om løvens brøl og vargens sultne ulen og skjelldekt slanges gresselige hvislen og ravnens hese varselskrik mot natten ...

om navnløst udyrs glam fra klippehulen, som isner sjelen med en redselsrislen, når alle dagens alver har forlatt den ... om stormens brus på hvite bølgekammer og tyrens rustne brølen, når den felles, og visdomsuglens uhu, når det kveldes, og turtelduens klynk, når pilen rammer dens makes bryst ... om de fortapte sjelers vérop, som hviner villsomt gjennom mulmet ... om disse lyder ikke kunne deles men tonet sammen i et skrik som svulmet og overdøvet hver især og ble det heles med min forénte gråt! da måtte jeg vel kjenne smerten dulmet.

114

DON QUIJOTE

Ei Betisflodens blå olivenlunde skal fange noen gjenlyd av min klage, ei heller fader Tajos lyse strande:

Min beske smerte ville, om den kunne, få klinge ut i ørkner og forjage seg selv til livsforhatte skyggelande.

Ved fjerne Nil, hvor krokodillen løfter sitt lumske hode nær de flate bredder, eller i Lybiens sand, hvor kryp spyr edder ... På golde tinder hvorom gribben svever, eller i skumle ubetrådte kløfter, hvor mørket råder og hvor villdyr snøfter, og for hvis gru hvert menskehjerte bever: der ekko fra min sang fritt skal få runge ... min sang fra døde tunge ... men i ord som lever.

Forakten dreper. Og en mistro næret med rette eller urett; også den vil myrde. Skinnsyken er en farlig fristerinne i dødens sold. For den som er fortæret av lengsel uten håp, ble kun en byrde det liv hvor intet han har mer å vinne.

Alt bringer død. Ved hvilket uhørt under kan jeg som kun har etter døden traktet da enda leve, ensom og foraktet, med hjertets flenger i skinnsykens vunder? Jeg led av mistro. Vissheten meg døder. Den visshet at jeg glemtes skal dog nøre all brannen i mitt sinn som stormen bålet. Om hurtig eller langsomt jeg forbløder skal selve håpløshetens skygger gjøre min vandring lett til graven som er målet.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

» Kan frykt og håp forferde og fornøye på samme tid et sinn? Tør håpet sukke, når frykten taler høyt med bedre grunner?

Skinnsyken møter jeg med bortvendt øye, men akk, min sjel kan intet øye lukke, ti hvert et øye er en åpen vunde. Hvem lytter ei til dine sladdermunner, å mistro! når han gang på gang må skue sin elsktes ringeakt og se bekreftet som sann den onde tanke han har heftet ved hennes stemmes klang, ved blikkets lue?

Skinnsyke, rekk meg dolken, du som råder i kjærlighetens land med kval og gåter! Sno den forsmådde en forsvarlig strikke! Dog nei - straks reiser seg de søte minner som dødens hinder nei, jeg vil det ikke. » Jo, jeg må dø. Og for meg selv å rane hvert håp om frelse fra min bitre skjebne vil jeg stå frem og sverge og bekjenne: at elskov er en høyst fornuftig vane mot hvilken ingen bør sitt hjerte væpne, ti i dens helved er det søtt å brenne at himmelsk skjønnhet har sitt bo i henne som nektet meg sitt legeme og hjerte at barnet med de mange kjære navne, ja nettopp denne elskov jeg må savne, oppveier saligheten med sin smerte.

Slik håner jeg meg selv, mens strikkens slynge gaper ifra den gren hvor jeg skal gynge.

Il6

DON QUIJOTE

Fulgt av din spott og kulde skal jeg danse igjennom luftens tomme, onde mil, stedt til hvile uten sang og kranser.

» Den urett du har stadig gjort meg arme har vist meg rettens vei og budt min vrede mot livet den fortjente rett å øve.

Ta det som offer for din skjønne harme! Mitt hjertes sår vil rødme dypt av glede i denne siste store elskovsprøve. Kanhende vil den da ditt blikk bedrøve og sløre dine øynes klare himmel det syn som ender mine smertensdage. Akk, la det ikke skje! Bør solen klage fordi der dør et kryp i støvets vrimmel? Nei, når man jorder mine siste rester, så le og syng, gakk inn til nye fester! Ja, glad og overmodig skal du være: Mitt korte liv, som midt i morgenrøden grep efter døden, tjener deg til ære.

* Og nu, kom an, nu er det tiden, ånder! Usalige, stig frem fra helvedsskjulet! Kom, Tantalos, med tørsten på din tunge! Kom, Sisyfos, som under stenen vånder din trette sjel - Ixion under hjulet og Tithys, kom, la jammerskriket runge! Å, venner, klager over dette unge fortapte liv, som i sin vår må falme!

”7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Vær I det ville sørgekor ved graven for denne bror som nedla vandringsstaven, om verden nekter ham sin avskjedssalme.

Og du som gaper foran helveds porte, å, Kerberos, stem i med klager sorte! På bedre sørgesang kan ingen håpe der lar seg ung og ubekjent begrave som kvinnens slave, kjærlighetens tåpe. Min smertes sang, mitt siste ord og eie, farvel, fly fritt, her skilles våre veie! Sørg ikke - vi vil begge få det bedre og være hevet over alt som hender, du mellom venner, jeg hos mine fedre.

På alle som lyttet til Grisostomos sang, gjorde den godt inntrykk, selv om han som leste, sa at det ikke stemte helt godt med den beret­ ningen han hadde hørt om Marcelas sømmelighet og ærbarhet, for i diktet klaget Grisostomo over skinnsyke, mistanker og fiendtlighet mot kjærligheten, alt dette til skade for Marcelas gode omdømme og plettfrie rykte. Til dette svarte Ambrosio, som var den som kjente vennens mest skjulte tanker: - For å forklare dette på tilfredsstillende vis for Dem, min herre, må De vite at da den ulykkelige skrev denne canzone, var Marcela fraværende; han hadde selv bannlyst seg fra henne av egen vilje, for å se om fraværet nettopp derved kunne ha sin virkning på ham. Siden den forelskede under fraværet ikke opplever noe som ikke plager ham, eller uro som ikke når ham, således plaget den innbilte skinnsyken Grisostomo, såvel som de mistanker han forestilte seg, som om de var virkelige. Og Marcelas ærbarhet er like sann som ryktet sier, og, bortsett fra å være grusom, litt overmodig og meget nedlatende mot ham, kan ikke misunnelsen selv tillegge henne en eneste feil. - Slik er det, svarte Vivaldo. Og idet han skulle til å lese et annet papir av dem han hadde reddet fra ilden, ble han forstyrret av et strålende syn - for slik virket det - som plutselig steg frem for deres blikk. Oppe på klippen ved hvis fot de holdt på å grave graven, dukket hyrdinnen Marcela frem, så skjønn at hennes skjønnhet overgikk ryktet. Alle som inntil da ikke n8

DON QUIJOTE

hadde sett henne, betraktet henne med beundring og taushet; de som allerede var vant til å se henne, ble ikke mindre overrasket enn dem som aldri hadde sett henne tidligere. Knapt hadde Ambrosio sett henne, før han med heftig motvilje utropte: - Kommer du kanskje hit for å se, du giftige basilisk, her i disse fjell, om ditt nærvær får denne ulykkeliges sår til å blø atter en gang, du, hvis grumhet tok livet av ham? Eller kommer du for å hovere over din umenneskelige gjerning, eller for å se der oppe fra, som en annen ufølsom Nero, flammene over det brennende Roma, eller tråkke på dette ulykkelige lik, som Tarquinius’ utakknemlige datter? Fortell oss raskt hvorfor du kommer hit, eller hva som gleder deg mest, enten å få vite av meg at Grisostomos tanker alltid fulgte deg i livet, eller nå når han er død, å få bekreftet at alle disse som kalte seg hans venner, nå vil adlyde deg. - Jeg kommer ikke, Ambrosio, av noen av de grunner du nevnte, men for å forsvare meg selv og forklare hvor hinsides all fornuft det er å legge skylden på meg for Grisostomos lidelser og død. Derfor ber jeg alle som her er til stede om å lytte oppmerksomt til meg, for megen tid eller mange ord er det ikke nødvendig å anvende for å fremlegge en sannhet for de kloke. Himmelen gjorde meg, ifølge det dere sier, skjønn, og det i så høy grad, at om jeg ikke har makt i andre ting, får min skjønnhet dere til å elske meg, og gjennom den kjærlighet dere viser meg, sier dere, og til og med krever; at jeg skal være forpliktet til å elske dere. Jeg innser, med den naturlige forstand som Gud har gitt meg, at alt skjønt er verd å elske, men jeg innser ikke at om noen blir elsket, skal den som elskes for sin skjønnhet, være tvunget til å elske den som elsker en. Dessuten, hva kunne skje om elskeren av det skjønne var heslig, og så heslig at han var avsky verdig, ville det da ikke være rimelig å si: «Jeg elsker deg siden du er vakker, du må elske meg fordi jeg er heslig.» Men om skjønnheten var like stor på begge sider, vil ikke tiltrekningen være den samme på begge sider, for ikke alle arter skjønnhet skaper kjærlighet, for noen gleder øynene, men tvinger ikke hjertet. Om enhver skjønnhet vekket kjærlighet og man bøyet seg for den, ville alle hjertets følelser forvirres og komme på avveier, uten å vite hos hvem den skulle stanse, og siden alle vakre ting er endeløse, ville de følelser som vekkes være uten ende. Etter det jeg har hørt, er den virkelige kjærlighet udelelig, og den må være frivillig og ikke tvunget. Om dette er slik som jeg tror det er, hvorfor tror dere da at jeg skal la mitt hjerte gi etter for makt, bare tvunget av ordene, når dere sier at dere elsker meg? Om det ikke er slik, ja hvis himmelen som gjorde meg vakker, skulle ha gjort meg heslig, 119

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ville det da være rimelig av meg å klage over dere, siden dere ikke elsket meg? Så meget mer som dere må ta i betraktning at jeg selv ikke valgte den skjønnhet jeg har, for slik den er, ga himmelen meg den av nåde, uten at jeg ba om eller valgte det. Således, likesom giftslangen ikke fortjener å anklages for den gift den bærer, selv om den dreper med den, da naturen selv har gitt den den, fortjener heller ikke jeg å bebreides for å være vakker. Skjønnhet hos den ærbare kvinne er som ilden som ikke er nær, eller som det skarpslepne sverd, for hverken den ene eller den andre brenner, eller stikker den som ikke nærmer seg dem. Æren og dyden er sjelens smykker, og uten dem bør legemet, til tross for at det er vakkert, ikke ta seg vakkert ut. Om ærbarheten er en av de dyder som mest pryder og forskjønner legeme og sjel, hvorfor skal da den som er skjønn, miste den fordi hun elskes for sin skjønnhet, for å gjøre gjengjeld overfor den som bare av lidenskap gjør alt for at hun skal miste den? Jeg ble født fri, og for å kunne leve i frihet valgte jeg markenes og engenes ensomhet. Trærne i disse fjellene er mitt selskap, det klare vann i disse bekkene er mine speil; med trærne og med vannet deler jeg mine tanker og min skjønnhet. Jeg er en ild og et sverd som er langt borte fra menneskene. De som ved å se meg er blitt forelsket i meg, har jeg fratatt enhver illusjon gjennom ord. Om tiltrekning lever av håp, har jeg ikke gitt noe til Grisostomo, eller til noen annen, kort sagt, om dem kan det sies at de ble drept av sin egen utholdenhet mer enn av min grusomhet. Om jeg bebreides for at hans tanker var ærlige nok, og at jeg derfor skulle være nødsaget til å besvare dem, da sier jeg at da han på dette selvsamme sted, hvor hans grav nå blir gravet, tilkjennega sin gode hensikt, svarte jeg at min var å leve i evig ensomhet, og at bare jorden skulle nyte min kyskhet og få min skjønnhet som bytte. Om han da, til tross for den desillusjon jeg ga ham, ville kjempe mot håpet og navigere mot vinden, er det så merkelig at han skulle drukne midt ute i sin dårskaps hav? Om jeg opprettholdt forbindelsen med ham, ville jeg være falsk, om jeg stillet ham tilfreds, ville jeg handle mot min egen hensikt og forutsetning. Han turet frem, selv om jeg hadde fratatt ham håpet, han fortvilte uten at jeg avskydde ham, tenk så over om det er rimelig at jeg får skylden for hans kval! La den klage som blir narret, la den fortviles som ble sviktet i sine lovede forhåpninger, la den bekjenne dette som jeg har kalt til meg, la den være stolt som jeg har overgitt meg til; men kall meg ikke grusom eller morder av den jeg hverken lover noe eller narrer, kaller til meg eller overgir meg til. Himmelen har ennå ikke villet at jeg skal få den skjebne å elske, og å tro at jeg skal elske etter andres valg, er forgjeves. Måtte denne

120

DON QUIJOTE

klargjøring tjene som en rettesnor for hver den som beiler til meg, og fra nå av må man innse at om noen skulle dø på grunn av meg, dør han ikke av skinnsyke eller manglende forhåpninger, for den som ikke elsker noen, kan heller ikke vekke skinnsyke; og et avvisende svar kan ikke kalles forakt. Den som kaller meg skadelig og basilisk, la ham holde seg unna meg som en skadelig og ond ting; den som kaller meg utakknemlig, skal ikke beile til meg, den som hevder jeg ikke vil kjennes ved ham, la ham da ikke kjennes ved meg, den som kaller meg grusom, følg meg ikke, for dette giftige dyr, denne utakk­ nemlige, denne grusomme og ukjente, skal de hverken oppsøke, beile til eller kjenne eller følge på noen som helst måte. Om Grisostomo ble drept av sin utålmodighet og sitt brennende begjær, hvorfor skal min tekkelige opptreden og ærbarhet få skylden? Om jeg bevarer min renhet i selskap med trærne, hvorfor vil noen ønske at jeg skal miste den i selskap med menn? Jeg har, som dere vet, mine egne rikdommer og begjærer ikke andres; jeg er ubundet og vil ikke underkaste meg, jeg hverken elsker eller avskyr noen. Jeg narrer ikke den ene eller etterstreber den andre, jeg håner ikke den ene og underholder meg med den andre. Ærlig samvær med hyrdinnene i disse landsbyene og stellet av geitene mine underholder meg. Mine ønsker avgrenses av disse fjellene, og om de går videre, er det for å betrakte himmelens skjønnhet, som er skritt på sjelens vei mot vårt første opphav. Idet hun sa dette, og uten å ville høre noe som helst svar, vendte hun ryggen til og forsvant inn i skogtykningen, og lot alle bli stående tilbake forbløffet både over hennes klokskap og hennes skjønnhet. Noen ga tegn til - de av dem som var blitt såret av de blendende piler fra hennes øyne - å ville følge etter henne, uten å ta hensyn til den tydelige avvisning de hadde hørt. Da don Qujiote så dette, mente han her å kunne anvende sin ridderlighet ved å komme en jomfru i nød til hjelp, og med hånden på sverdet sa han høyt og med klare ord: - Ingen, av hvilken stand eller stilling han enn er, skal våge å følge etter den skjønne Marcela, om han ikke vil merke min rasende indig­ nasjon. Hun har med klare og overbevisende ord vist hvor liten, eller ingen, skyld hun har hatt i Grisostomos død, og hvor fjernt hun har vært fra å nedlate seg til å gi etter for noen av sine beileres tilnær­ melser; derfor er det rimelig at hun, istedenfor å bli fulgt og forfulgt, skal bli æret og aktet av alle gode mennesker i verden, for hun viser at hun er alene om å leve med en så god hensikt. Enten det var don Quijotes trusler, eller fordi Ambrosio sa de skulle avslutte det de skyldte sin gode venn, rørte ingen av gjeterne seg derifra før begravelsen var over, Grisostomos papirer var brent 121

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og legemet lagt i jorden under mange tårer fra alle som var til stede. De lukket graven med en stor sten, i påvente av en stenplate som Ambrosio sa han ville få laget, med følgende gravskrift: Her hviler en elskers lik medtatt av livets byrde. Han levet som markens hyrde, hans bane ble elskovs svik. En lunefull kvinnes kulde hadde ham døden bragt og kjærlighetsgudens makt den viste seg da til fulle.

* Deretter strødde de blomster og løv over graven, alle kondolerte vennen Ambrosio og tok så avskjed. Det samme gjorde Vivaldo og hans ledsagere, og don Quijote tok farvel med vertskapet og med de veifarende, som ba ham bli med til Sevilla, siden det var et sted der man lett finner eventyr, for i hver gate og på hvert hjørne finnes det flere enn noe annet sted. Don Quijote takket for rådet og velviljen de viste ham, men sa at han for øyeblikket ikke ville eller burde dra til Sevilla før han hadde fjernet alle de onde tyveknektene som disse fjellene skulle være fulle av. Da de så hans faste beslutning, ville de veifarende ikke bry ham mer, men tok enda en gang avskjed, forlot ham og dro videre, og underveis hadde de nok å snakke om, såvel om Marcelas og Grisostomos historie som om don Quijotes galskaper. Denne besluttet å oppsøke Marcela og tilby henne all den tjeneste han kunne være i stand til. Men det skjedde ikke som han hadde tenkt, slik det fremgår av forløpet til denne sannferdige historien, hvis annen del her er slutt.

Tredje del av Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la

Mancha 5^

KAPITTEL XV hvor det fortelles om det sørgelige eventyr don Quijote støtte på da han møtte noen ryggesløse eseldrivere

Den vise Cide Hamete Benengeli forteller at så snart don Quijote hadde sagt farvel til sitt vertskap og alle andre som var til stede i hyr­ den Grisostomos jordeferd, red han og hans væpner inn i den samme skogen de hadde sett Marcela dra inn i. Etter å ha fartet omkring i mer enn to timer og lett etter henne overalt, uten å finne henne, endte de på en grønn eng med friskt gress, hvor det også løp en liten bekk med kjølig vann, og det så kjølig at den både innbød og tvang dem til å tilbringe siestaens timer der, den som nå med all sin tunge hete begynte å nærme seg. Don Quijote og Sancho steg av ridedyrene og lot Rocinante og eselet beite i det friske gresset så meget de lystet, mens de angrep innholdet i sadelveskene; uten noen form for seremoni spiste herre og tjener det de fant i dem i fred og ro. Sancho hadde ikke brydd seg med å tjore Rocinante, da han var sikker på at den var så fredelig og ulidenskapelig at alle hoppene på beitemarkene i Cordoba ikke ville vekke noen upassende lyst hos den. Men tilfeldigheten og fanden, som ikke alltid sover, hadde ordnet det slik at en flokk galisiske hopper vandret omkring og gresset der i dalen; de tilhørte noen driftekarer fra Galicia som pleide å ta siestaen sammen med hestedriften på steder med gress og vann. Stedet don Quijote tilfeldigvis befant seg på, var nettopp noe for galisierne. Det skjedde så at Rocinante fikk en sterk trang til å beile til de firbente damene, og straks den fikk ferten av dem, forlot den sin vanlige adstadige skrittgang, og uten å be om sin herres tillatelse, slo den over i elegant og noe lystent småtråv og dro for å meddele dem sine behov. Men hoppene, som tilsynelatende heller ville gresse enn noe annet, mottok ham med hesteskoene og tennene og det på en slik måte at bukgj orden brast på et øyeblikk og den sto der avkledd uten 123

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sadel. Men det den mest skulle merke og beklage, var at da drifte­ karene så den bruke makt mot hoppene, kom de farende med stokker og ga den en slik omgang at den ble liggende forslått på bakken. I samme øyeblikk kom don Quijote og Sancho pesende, for begge hadde sett den omgang pryl Rocinante fikk, og don Quijote sa til Sancho: - Etter det jeg ser, Sancho, - er ikke dette riddere, men skittent pakk av lav byrd. Jeg sier det for at du derfor kan hjelpe meg med å ta en passende hevn over den krenkelse som er blitt Rocinante til del for våre øyne. - Hva pokkers slags hevn er det vi kan ta? svarte Sancho. - Siden de er mer enn tyve og vi bare to, og kanskje er vi bare én og en halv? - Jeg er verd hundre, svarte don Quijote. Uten å si noe mer grep han til sverdet og gikk løs på galisierne, og det samme gjorde Sancho Panza, egget og drevet av herrens eksem­ pel. Først ga don Quijote en av dem et sverdslag som splittet opp en skinnvams som han hadde på og en stor del av skulderen. Galisierne som så seg mishandlet av bare to menn, mens de var så mange, grep stokkene, omringet de to og lot det regne med slag over dem med makt og velde. Sant å si fikk de Sancho over ende med det andre slaget, det samme skjedde med don Quijote, uten at hans behendighet og pågangsmot hjalp det minste. Til all ulykke falt han ned ved Rocinantes føtter, som ennå ikke var kommet på bena. Av dette kan man se hvilken ødeleggelse og kraft stokkeslag kan virke med, når de utføres av bondske og vrede hender. Da galisierne så hva de hadde prestert, lesset de på hoppene så raskt de kunne og fortsatte ferden, mens de lot de to eventyrerne bli liggende i elendig forfatning og enda, verre humør. Den første som kom til seg selv igjen, var Sancho Panza, og da han så seg ved siden av sin herre, sa han med syk og svak stemme: - Herr don Quijote! Å, herr don Quijote! - Hva vil du, broder Sancho? svarte don Quijote med den samme klagende og ynkelige tonen som Sancho. - Jeg ville ønske, dersom det var mulig, svarte Sancho, - at Deres nåde ville gi meg et par slurker av Fylle-Bras’ drikk, om det er slik at Deres nåde har den for hånden. Kanskje virker den like bra på brukne ben som på sår. - Å, om jeg hadde den her, jeg arme menneske, hva ville jeg da ha manglet, svarte don Quijote. - Men jeg sverger, Sancho Panza, ved det vandrende ridderskap, at før to dager er gått, dersom lykken ikke 124

DON QUIJOTE

forordner noe annet, skal jeg nok ha den i min makt, om hendene mine ikke er for trege. - Men hvor mange vil det ta å kunne bevege bena? spurte Sancho Panza. - I mitt tilfelle vil jeg ikke kunne si hvor mange dager det dreier seg om, sa den gjennomprylte ridder don Quijote. - Men jeg har skylden for alt dette, jeg skulle ikke gripe til sverd mot menn som ikke var slått til riddere som jeg, og derfor tror jeg at feltslagenes gud har til­ latt at jeg fikk en slik straff for å ha gått ut over ridderskapets lover. Derfor, Sancho Panza, passer det at du legger vel merke til det jeg nå sier deg, for begges helse er meget viktig, og det er at når du ser at slikt pakk krenker oss slik, vent da ikke at jeg skal legge hånden på sverdet for deres skyld, for det vil jeg på ingen måte gjøre, men grip du ditt eget sverd og straff dem slik etter din smak. Om det så kommer riddere til deres hjelp og forsvar, kan jeg nok forsvare deg og krenke dem av all min makt, for du vil allerede ha sett av tusen tegn og erfaringer hvor langt denne min sterke arm kan utstrekke sin makt og velde. Så overmodig var den stakkars herren blitt over å ha beseiret den tapre baskeren. Men Sancho Panza syntes ikke husbondens råd var så godt at han unnlot å svare: - Deres nåde, jeg er en fredelig mann, saktmodig og rolig, og jeg kan overse hvilken som helst krenkelse, for jeg har en hustru og barn å underholde og oppdra. Så la dette også være en meddelelse til Deres nåde, da jeg ikke er den som kan befale, nemlig at jeg på ingen som helst måte vil gripe til sverd, hverken mot en bonde eller en adelig; og at jeg fra nå av og til jeg står for Guds åsyn tilgir alle de krenkelser man har begått og skal begå mot meg, enten de er begått av, eller skal begås, eller må bli begått av høy eller lav, rik eller fattig, adelig eller borger, uten å unnta noen som helst stand eller stilling. Da hans herre hørte dette, svarte han: - Jeg skulle ønske jeg hadde pust til å tale rolig og at den smerte jeg har i siden skulle bli noe mindre, så jeg kunne få deg til å forstå, Panza, for en villfarelse du svever i. Hør bare, din stakkar: Dersom lykkens vind som vi har hatt imot oss, skulle snu til vår fordel, og våre ønskers seil skulle fylles så at vi sikkert og uten motstand kunne finne havn på en av de øyene jeg har lovet deg, hva ville skje med deg om jeg vant den, og gjorde deg til herre over den? Det at du ikke er ridder, vil gjøre det umulig, og vil du da ikke ønske å bli det, og ha mot nok, eller det mål å hevne dine krenkelser og forsvare det len du er herre over? Du må vite at i de riker og provinser som nylig er 125

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

erobret, er beboerne aldri av så rolig sinn, eller så på den nye herskers side, at man ikke kan frykte at de kan finne på noe for å endre tingene på nytt, og friste lykken igjen, som man sier; derfor er det nødvendig at den nye eier har forstand til å kunne styre seg selv og mot til å krenke andre og, under enhver omstendighet, forsvare seg selv. - I dette som nå har skjedd oss, svarte Sancho, - skulle jeg ha øns­ ket å ha den forstand og det mot som Deres nåde omtaler; men jeg sverger på mitt ord som fattig mann, at jeg nå heller ville ha plaster på sårene enn mer snakk. Se, Deres nåde, om De kan reise Dem og la oss hjelpe Rocinante, selv om den ikke fortjener det, for den var den viktigste grunn til at vi ble gjennomprylt. Aldri ville jeg ha trodd dette om Rocinante, som jeg alltid har regnet som en kysk person, og like fredelig som jeg. Vel, man sier at det trenges lang tid på å bli kjent med mennesker, og at det intet sikkert finnes i denne ver­ den. Hvem skulle ha trodd at etter alle de voldsomme sverdslag som Deres nåde ga den ulykkelige vandrende ridderen, skulle de straks og øyeblikkelig følges av en haglskur av stokkeslag som slo ned over skuldrene våre? - Også dine burde være vant til slike uvær, svarte don Quijote, - men mine som er oppfostret i batist og fint lin, de føler selvsagt sterkere smerten ved denne sørgelige hendelse. Og om det ikke var slik at jeg forestiller meg ... hva sier jeg, forestiller meg? Om jeg ikke visste med sikkerhet at alle disse ubehag er nær knyttet til våpenbruk, ville jeg dø av ren forargelse. Til dette svarte væpneren: - Deres nåde, siden disse ulykkene hører til den grøde som ridder­ skapet må høste, si meg da Deres nåde, om de forekommer meget ofte, eller om de faller innenfor en begrenset tid, for det aner meg at om vi får to innhøstinger til, vil vi være ubrukelige for den tredje, om ikke Gud, i sin uendelige barmhjertighet, kommer oss til hjelp. - Du skal vite, kjære Sancho, at en vandrende ridders liv er utsatt for tusen farer og ulykker, men at det også finnes en like nærliggende mulighet for at en vandrende ridder skal oppstige til konge og keiser, noe erfaringen har vist hos mange forskjellige riddere, hvis historier jeg har grundig kunnskap om. Jeg kunne fortelle deg, hvis smertene tillot meg det, om noen som bare ved sin arms styrke har nådd de opphøyede posisjoner som jeg har omtalt, og nettopp disse befant seg, både før og etter, omgitt av mange og store ulykker og elendighet. Den tapre Amadis av Gaula befant seg i sin dødsfiende trollmannen Arcalaus’ makt, og om ham har man kunnet konstatere, at mens den 126

DON QUIJOTE

annen var fange, ga han ham mer enn to hundre slag av tøylene, mens han sto bundet til en søyle i en patio. Det finnes også en ukjent for­ fatter, men høyst troverdig, som forteller at da Solridderen var blitt fanget i et slott i en felle som åpnet seg under føttene på ham, slik at han etter fallet befant seg i et dypt fangehull under jorden, bundet på hender og føtter, ga de ham et slags klyster av snevann og sand, som bragte ham til dødens rand. Var han ikke blitt hjulpet i denne store nød av en vismann og venn, ville det gått den stakkars ridderen ille. Så jeg kan vel lide i så godt selskap, for det var større krenkelser disse opplevet enn det vi nå har vært utsatt for. Og jeg ønsker at du skal vite, Sancho, at de sår man får av de redskaper som tilfeldigvis finnes for hånden, er ikke krenkende. Dette står anført i loven for dueller, skrevet med tydelige ord: Om skomakeren langer ut etter noen med den skoformen han har for hånden, selv om den virkelig er av tre, sier man allikevel ikke at han som fikk slaget er blitt prylt. Jeg sier dette for at du ikke skal tro at vi fikk en skamplett når vi ble gjennombanket i dette slagsmålet, for de våpnene som disse mennene bar og som de banket oss med, var ikke annet enn stokker, og ingen av dem hadde, etter det jeg husker, kårde, sverd eller dolk. - De ga meg ikke tid til å se så nøye etter, svarte Sancho, - for knapt hadde jeg lagt hånden på mitt edle sverd, før de velsignet meg med stokkene så de tok fra meg synet og styrken i bena, og jeg ble liggende der jeg nå ligger, og der vil jeg ikke plages med å tenke på om det lå en skamplett i stokkeslagene eller ikke, mens derimot slagene jeg fikk, har satt avtrykk i hukommelsen såvel som på skuldrene mine. - Til tross for dette skal du vite, broder Panza, svarte don Quijote, - det finnes ikke det minne tiden ikke gjør ende på, eller smerte døden ikke utsletter. - Vel, hvilken større ulykke kan det finnes, repliserte Panza, - enn den som venter på at tiden skal utslette den, eller døden gjøre ende på den. Om våre ulykker var av dem som lar seg kurere med et par plasterlapper, var det ikke så ille; men jeg begynner å innse at ikke alle plastre i et hospital rekker til å føre dette til en god ende. - Glem nå dette og søk styrke i din egen svakhet, Sancho, svarte don Quijote, - for det skal jeg gjøre, og la oss så se etter Rocinante, som etter det jeg tror, har fått sin brorpart av denne ulykken. - Det er ingen grunn til å undres over dette, sa Sancho. - Siden den er en så god vandrende ridder. Det som undrer meg er at eselet mitt er fritt og frankt og uten skader, mens vi går rundt med knekte ribben. - Tilfellet åpner alltid en dør i ulykken, som lar oss finne et bote127

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

middel, sa don Quijote. - Det sier jeg, for dette vesle dyret kan nå tre inn der Rocinante ikke er og bære meg herfra til et eller annet slott, der jeg kan bli kurert for mine sår. Og hva mer er, jeg betrakter ikke et slikt ridedyr som en vanære, for jeg mener å ha lest at da den gode gamle Silenus, veileder og lærer for latterens muntre gud, Bacchus, dro inn i byen med de hundre portene, red han fornøyd på et vakkert asen. - Det er vel sant nok at han red på det, som Deres nåde sier, svarte Sancho, - men det er stor forskjell på å ri og å ligge tvers over som en sekk avfall. Til dette svarte don Quijote: - De sår man får i feltslag, gir oss ære og tar den ikke fra oss. Så min venn Panza, svar ikke mer, men som jeg har sagt, reis deg så godt du kan og legg meg slik du helst vil oppe på ditt asen, og la oss dra herfra før natten faller på, og vi blir overfalt her i ensomheten. - Jeg har hørt Deres nåde si, sa Panza, - at det er høyst vanlig at vandrende riddere sover på heier og ødemarker og anser det som en fordel. - Slik er det, sa don Quijote, - når noe annet ikke er mulig, eller de er forelsket; det er så sant og visst at det har eksistert riddere som har ligget på en klippe, i sol og i skygge og har ligget der i to år, utsatt for en ublid himmel, uten at deres herskerinne visste om det. En av disse var Amadis av Gaula, da han kalte seg Beltenebros, og slo seg ned på Den nakne klippe, jeg vet ikke om det var åtte måneder eller åtte år, det er jeg ikke sikker på; det er nok at han var der for å gjøre bot for jeg vet ikke hvilken fornærmelse fru Oriana hadde utsatt ham for. Men la nå dette være, Sancho, og bli nå ferdig, før det skjer en ulykke med såvel eselet som med Rocinante. - Det ville være som bare fanden, sa Sancho. Og idet han ga fra seg tredve akk og ve, seksti sukk og ett hundre og tredve eder og forbannelser over den som hadde bragt ham dit, reiste han seg, og ble stående bøyet på halvveien, som en tyrkisk bue, uten å greie å reise seg helt, og slik ble han stående og sadlet asenet som også hadde hatt litt for meget frihet den dagen. Så fikk han opp Rocinante, som dersom den hadde hatt en tunge til å beklage seg med, ikke ville ha ligget etter hverken Sancho eller husbonden. Kort sagt, Sancho fikk plassert don Quijote oppe på eselet og lot Rocinante gå bundet etter dem, mens han selv ledet asenet i grime, og dro så mer eller mindre i den retningen han mente kongeveien var. Og skjebnen, som førte ham fra godt til det bedre, lot ham finne veien da han hadde gått mindre enn en postmil, der han oppdaget

128

DON QUIJOTE

et vertshus, som til hans gremmelse og til don Quijotes glede måtte være et slott. Sancho holdt fast på at det var et vertshus, og hans herre sa nei, det var et slott. Så lenge varte denne tretten, at de var fremme før de var ferdige med den. Og Sancho, uten å undersøke noe mer, dro inn der med hele karavanen.

KAPITTEL XVI om det som hendte med den skarpsindige lavadelsmann i det vertshuset han innbilte seg var en borg

Verten som så don Quijote ligge over tvers på eselet, spurte Sancho hva som var i veien med ham. Sancho svarte at det var ingenting, han hadde bare falt ned fra en bergknatt og hadde slått ribbena litt. Verten hadde en kone, som slett ikke var slik personer av hennes kategori pleier å være, for hun var hjelpsom av natur og hadde med­ følelse med sin nestes kalamiteter. Derfor kom hun straks for å stelle don Quijote og fikk en av døtrene sine, en meget ung jente som tok seg godt ut, til å hjelpe seg med å stelle gjesten. I vertshuset tjente også en jente fra Asturias, hun var bredfjeset, flatneset, hadde flattrykt bakhode og som dessuten skjelte på det ene øyet og ikke helt frisk på det andre. Sant nok oppveiet hennes kroppslige fortrinn alle de andre svakhetene: hun kunne ikke være mer enn godt og vel tre fot høy fra topp til tå, skuldrene lutet litt og tvang henne til å se ned mot bakken mer enn hun likte. Denne nydelige tjenestejenta hjalp da jomfruen, og de to satte opp en riktig elendig seng til don Quijote oppe i et loftsrom som tydelig viste at det før hadde vært halmloft i uminnelige tider. I vertshuset bodde også en eseldriver som hadde sengen sin litt bortenfor don Quijotes. Selv om den var redd opp med en maurisk sadel og dekkener fra eslene, var den langt bedre enn don Quijotes, som bare besto av fire ujevne og uhøvlede bord, lagt oppå to ikke helt jevnhøye bukker, og en madrass så tynn som et sengeteppe og så full av klumper, hårde som småsten om man kjente på dem, men gjennom riftene kunne man se at den allikevel var av ull, og to lakener av hårdt lær som man lager skjold av, og et sengeteppe så tynnslitt at om man ville telle trådene, kunne man ikke overse en eneste én. I denne elendige sengen la don Quijote seg, og så ble han forbundet 129

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av vertinnen og datteren fra øverst til nederst, mens Maritornes, det var navnet på henne fra Asturias, holdt lyset for dem. Da de holdt på å sette plastrene på ham, oppdaget vertinnen at don Quijote hadde sår over hele kroppen, og sa at det lignet mer slag enn et fall. - Det var ikke slag, sa Sancho, - men denne skråningen hadde mange spisser og knatter. Og hver av dem har satt sitt merke. Og han sa også: - Gjør det slik, frue, at det blir igjen litt lerret, for det er nok noen som kan ha bruk for det, for jeg har også litt vondt i sidene. - Det vil vel si, svarte vertinnen, - at De også falt ned. - Nei, ikke jeg, sa Sancho Panza, - men av sjokket over å se herren min falle ned, verker kroppen min slik at jeg har følelsen av å ha fått tusen stokkeslag. - Det kan godt være, sa jomfruen, - for jeg har drømt mange gan­ ger at jeg falt ned fra et tårn og at jeg aldri nådde ned på bakken, og når jeg våknet, var jeg så øm og mør som om jeg virkelig hadde falt ned. - Men her er forskjellen, svarte Sancho, - for jeg, uten å drømme noe som helst, men tvert imot våknere enn jeg er nå, har knapt færre sår enn min herre, don Quijote. - Hva heter denne herren? spurte Maritornes fra Asturias. - Don Quijote av la Mancha, svarte Sancho Panza, - og han er vandrende ridder og er en av de beste og sterkeste som verden har sett fra fordums tider. - Hva er en vandrende ridder? spurte datteren. - Er De så ny her i verden at De ikke vet det? svarte Sancho Panza. - Da skal De vite, datter min, at en vandrende ridder er noe som blir gjennomprylt og så, vips, blir keiser. I dag er han den ulykkeligste skapning i verden og i største nød, og i morgen har han to eller tre kongekroner han kan gi til væpneren sin. - Men hvordan kan det ha seg at De, som ser ut til å være denne gode herrens væpner, ikke engang har et grevskap? - Det er nok fremdeles litt tidlig, svarte Sancho, - for vi har bare reist omkring og lett etter eventyr i én måned, og inntil nå har vi ikke støtt på noe. Og kanskje er det slik at man søker en ting, og finner noe annet. Det er slik at om denne min herre don Quijote blir frisk etter disse sårene, eller fallet, og jeg ikke blir vanskapt av dem, ville jeg ikke bytte bort mine forventninger mot den fineste adelstittel i Spania. Alt dette som ble sagt, lyttet don Quijote meget oppmerksomt til, dernest satte han seg opp i sengen så godt han kunne, grep vertinnens hånd og sa:

130

DON QUIJOTE

- Tro meg, skjønne frue, at De kan prise Dem lykkelig over, i dette Deres slott, å ha mottatt min person, som er slik at om jeg ikke be­ rømmer den, skyldes det, som man sier, at selvros ikke er en adels­ mann verdig, men min væpner vil fortelle hvem jeg er. Jeg vil bare si Dem at den tjeneste De har gjort mot meg, er for evig innskrevet i min erindring, og jeg vil være Dem takknemlig så lenge mitt liv varer; måtte det behage de høye himler at min kjærlighet ikke skulle holdt meg så underkastet sine lover og øynene til den skjønne utakknem­ lige som jeg kaller henne for meg selv; for om det ikke var slik, ville denne skjønne jomfrus øyne bli herskerinne over min frihet. Både vertinnen, datteren og den gode Maritornes sto forvirret og lyttet til den vandrende ridders ord, som de skjønte like godt som om det skulle være gresk, selv om de ante at alt dreiet seg om takksigelser og høflig tale. Men siden de ikke var vant til slik uttrykksmåte, stirret de forbløffet på ham og mente dette måtte være en mann utenom det vanlige, og de besvarte hans høviske fraser med høflige ord på vertshusfolks vis og trakk seg tilbake, og Maritornes fra Asturias stelte Sancho, som ikke hadde mindre bruk for det enn herren. Eseldriveren hadde avtalt med henne at den natten skulle de muntre hverandre opp i samme seng, og hun hadde gitt ham sitt ord på at så snart gjestene var gått til ro og vertsfolket sov, skulle hun komme til ham og tilfredsstille hans lyster på alle måter han ville ønske. Det fortelles om denne gode hushjelpen at hun aldri ga slike løfter uten å oppfylle dem, selv om hun hadde gitt dem ute i skogen og uten vidner, for hun mente å være adelig, og anså det ikke for en skam å tjene i vertshuset, da hun hevdet at ulykker og vanhell hadde bragt henne i en slik tilstand. Den hårde, trange, korte og troløse sengen til don Quijote sto først midt inne på dette høyloftet der stjernene tittet inn gjennom sprekkene, og rett ved siden av ham gjorde Sancho i stand sin, som bare hadde en sivmatte og et teppe som lignet nedslitt blålerret og ikke var av ull. Etter disse to sengene fulgte som sagt eseldriverens, redd opp med pakksadlene og med all den andre pynten på de to beste muleslene han hadde, selv om han hadde tolv i alt, velnærte, fete og storartede. De tilhørte en av de rike driftekarene i Arévalo, etter det forfatteren av denne historien forteller, som spesielt nevner denne eseldriveren, siden han kjente ham godt, noen sier til og med at de var i slekt. Bortsett fra at Cide Muhammed Benengeli var en meget vitebegjærlig historiker og høyst nøyaktig i alle ting, det kan man tydelig se, så ville han ikke gå utenom dem, selv om de, som nevnt, var små og banale. Dette kan tjene som eksempel for seriøse 131

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

historikere, som gjengir handlingen så kort og sammentrengt at vi knapt får smake på den, og av forsømmelighet, ondskap eller uvit­ enhet lar det vesentlige i verket bli liggende igjen i blekkhuset. Måtte forfatteren av Tablante de Ricamonte og han som skrev den andre boken om grev Tomillas bedrifter, være tusen ganger velsignet, for de beskriver alt mulig med den største nøyaktighet. For å fortsette fortellingen, så gikk da eseldriveren for å se til hele eseldriften og gi den for, deretter strakte han seg ut på pakksadlene sine og ga seg til å vente på den alltid presise Maritornes. Sancho lå allerede forbundet og utstrakt, og selv om han forsøkte å sove, tillot ikke smerten i ribbena ham det, og don Quijote med verk i sine, lå med åpne øyne, slik det sies haren sover. Stillheten rådet i hele verts­ huset, og i hele huset fantes ikke annet lys enn det som hang midt i døråpningen. Denne underfulle roen og de tanker vår ridder alltid bar med seg fra hendelsene som ustanselig dukker opp i de bøkene som var opp­ havet til hans ulykker, fikk ham til å forestille seg en av de merkverdigste forryktheter noen kan innbille seg, og det var at han var nådd frem til en berømt borg - for, som det er sagt før, han mente at alle vertshus han tok inn på, var borger - og at vertens datter var datter til slottsherren, og hun, beseiret av hans edle og adelige frem­ treden, hadde forelsket seg i ham og lovet at den natten ville hun, uten foreldrenes viten, komme og ligge hos ham en god stund. Da han holdt dette fantasifostret han selv hadde fabrikkert, for å være fast og sikkert, begynte han å plage seg selv med å tenke på den fare hans egen ærbarhet befant seg i, og satte seg i sitt hjerte fore ikke å opptre svikefullt mot sin dame Dulcinea av Toboso, om selveste dronning Ginebra med sin hoffdame Quintanona skulle vise seg for ham. Mens han lå og tenkte dette forvirrede sludderet, kom stunden og timen for kvinnen fra Asturias’ ankomst - som for ham ble til ulykke - og i bare serken, barbent og med håret holdt sammen i et hårnett, kom hun med forsiktige og stille skritt inn i loftsrommet der de tre holdt til, på jakt etter eseldriveren. Knapt var hun nådd frem til døren, før don Quijote hørte henne, satte seg opp i sengen, på tross av forbindingene og smertene i ribbena, og strakte ut armene for å motta den skjønne jomfru. Hun fra Asturias, som forsiktig og taus gikk med armene fremstrakt for å lete etter sin elskede, støtte på don Quijotes armer, som tok et fast grep rundt håndleddene på henne og trakk henne mot seg, uten at hun våget å si ett eneste ord, og satte henne på sengekanten. Han famlet så over nattlinnetet, som bare var

132

DON QUIJOTE

av grovt stoff, men for ham av fineste og helt gjennomsiktig silke. Rundt håndleddene hadde hun noen glassperler, men for ham var det som skimtet han dyrebare østerlandske perler. Håret, som mest lignet hestetagl, betraktet han som lokker av Arabias mest strålende gull, hvis glans formørket selve solen. Og pusten, som utvilsomt luk­ tet av gammel salat fra dagen før, virket på ham som fylt av en mild og aromatisk duft. Kort sagt, han avtegnet henne i sin fantasi etter samme mønster og måte han hadde lest i en av bøkene sine om en annen prinsesse som kom for å besøke den hårdt sårede ridder, besei­ ret av sin kjærlighet og med alle de smykker som hun skulle være prydet av. Så sterk var den stakkars lavadelsmannens forblindelse at hverken berøringen eller pusten, eller andre ting som denne gode jomfruen førte med seg, fratok ham illusjonene, selv om de ville få andre, som ikke var eseldrivere, til å kaste opp. Han mente derimot å holde skjønnhetens gudinne i armene. Mens han holdt henne godt fast, begynte han med kjærlig og lav stemme å tale til henne: - Helst ville jeg befunnet meg i den situasjon, min skjønne og høybårne dame, at jeg kunne gjengjelde den store yndest som I haver vist meg ved å lade meg beskue Eders store skjønnhet, men skjebnen, som aldri trettes av å forfølge de gode, har plassert meg i denne sengen, der jeg hviler så forslått og gjennombanket at selv om jeg hadde den beste vilje til å gjengjelde Eders ønsker, ville det være umulig. Hva mer er, til denne umulighet må tilføyes en annen og større, og det er den trohetsed jeg har gitt til den makeløse Dulcinea av Toboso, den eneste herskerinne over mine hemmeligste tanker. Om ikke alt dette hadde stilt seg i veien, ville jeg ikke ha vært en så tåpelig ridder at jeg ville gitt slipp på en så lykksalig anledning som Eders store velvilje har satt meg i. Maritornes var helt fra seg og koldsvettet over å bli holdt i et så fast grep av don Quijote, og forsøkte, uten å si noe, å komme seg løs og uten å bry seg om eller skjønne et eneste ord av det han sa til henne. Den gode eseldriveren, som ble holdt våken av sine syndige lyster, hørte straks sin løsaktige kvinne komme inn og lyttet oppmerksomt på alt det don Quijote sa, og skinnsyk over at damen fra Asturias hadde sviktet ham for en annen, nærmet han seg don Quijotes seng og sto og ventet ubevegelig på hva alle disse ordene, som han ikke skjønte noe av, skulle ende med. Men da han skjønte at hun kjem­ pet for å komme løs og don Quijote anstrengte seg for å holde på henne, mente han at spøken var gått for vidt, løftet armen i været og sendte et forferdelig knyttneveslag rett ned på de smale kjevene til den forelskede ridderen, så hele munnen ble badet i blod. Siden han

B3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ikke var fornøyd med dette, steg han opp på ribbena hans, og med føttene i mer enn marsjfart, for han over ham fra øverst til nederst. Sengen, som var litt svak og uten sikre fundamenter, tålte ikke ekstravekten av eseldriveren, falt sammen, og ved denne sterke lar­ men våknet verten, og straks gikk han ut fra at dette var noe Mari­ tornes hadde funnet på, siden han hadde ropt på henne uten å få svar. Med denne mistanken sto han opp, tente et lys og gikk i retning av støyen. Ungmøen så husbonden komme, han hadde et redselsfullt temperament, så hun ble grepet av angst og gru og søkte tilflukt i Sancho Panzas seng; han sov fremdeles, og der krøp hun sammen og gjorde seg så liten som mulig. Verten kom inn og brølte: - Hvor er du, din hore? Alt dette er det sikkert du som har funnet på. I samme øyeblikk våknet Sancho, og da han følte denne klumpen nesten oppå seg, trodde han det var et mareritt og begynte å bruke knyttnevene i alle^retninger. Og en del av disse nådde, jeg vet ikke hvor mange, Maritornes, som hoppet over all ærbarhet på grunn av smerten og sendte så mange i retur til Sancho at han, hvor meget han enn hadde imot det, våknet av slagene. Da han så seg behand­ let på denne måten, uten å vite av hvem, reiste han seg så godt han kunne, grep om Maritornes, og de to begynte det mest intense, viltre og morsomme slagsmål i verden. Da eseldriveren, i lyset fra vertens kjerte, så hvordan det gikk med hans egen dame, forlot han don Quijote og for av sted for å komme henne til unnsetning. Det samme gjorde verten, men i motsatt hen­ sikt, nemlig for å straffe jomfruen, siden han utvilsomt trodde at hun alene var opphavet til all denne disharmonien. Og som det heter: Katten gikk løs på rotta og rotta på repet og repet på stauren, så gikk eseldriveren løs på Sancho, Sancho på jenta, og hun på ham, verten på tjenestejenta, og alle slo så fort og kjapt at de ikke stanset et sekund. Heldigvis sluknet vertens lys, og selv om de ble stående i mørke, fortsatte de å slå løs uten barmhjertighet, så hvor de enn plasserte hånden, fantes det ikke et eneste punkt som var helt og uberørt. Denne natten sov det tilfeldigvis en troppsfører for Det hellige broderskap i Toledo i vertshuset, og da han hørte denne underlige larmen fra slagsmålet, grep han sin embedsstav og blikkboksen med sine akkreditiver og ropte inn i rommet som lå i mørke: - Stopp i lovens navn! Stopp for Det hellige broderskap! Den første han støtte på, var den mørbankede don Quijote, som lå på ryggen med åpen munn i sin nedrevne seng og uten bevisst134

DON QUIJOTE

het, og da han famlet med hånden over skjegget på ham, gjentok han: - Stopp i lovens navn! Men da han merket at den han holdt i, hverken rørte seg eller ga tegn til liv, mente han at det var en død mann og at alle som var der inne var morderne, og denne mistanken fikk ham til å heve stemmen og utrope: - Lås døren til vertshuset! Se til at ingen får dra sin vei, for her er en mann blitt drept! Denne røsten fikk alle til å rykke til, og hver enkelt av dem ble stående urørlig. Verten trakk seg tilbake til sitt rom, eseldriveren til sine pakksadler, tjenestejenta til sin krok, bare de to ulykkelige, don Quijote og Sancho, kunne ikke røre seg fra stedet. I dette øyeblikk slapp troppsføreren skjegget til don Quijote og gikk ut for å finne lys og lete etter og gripe delinkventene; men lys fant han ikke, for verten hadde slukket lampen da han trakk seg tilbake, og han måtte søke til peisen, der han med tid og arbeide fikk tent et annet lys.

KAPITTEL XVII hvor de talløse trengsler den tapre don Quijote og hans gode væp­ ner Sancho Panza opplevet i vertshuset som han, til sin egen skade, trodde var en borg På denne tiden hadde don Quijote fått bevisstheten tilbake, og i det samme toneleiet som han dagen før hadde ropt på sin væpner, da han lå utstrakt i stokkeslagenes dal, kalte han på ham: - Sancho, min venn, sover du? Sover du min venn Sancho? - Hvordan pokker kan jeg min stakkar sove, svarte Sancho, bitter og forbitret, - når det ser ut til at all verdens djevler har herjet med meg i natt? - Det kan du nok tro, svarte don Quijote, - enten forstår jeg lite, eller så er denne borgen forhekset. For du skal vite ... Men det jeg nå skal fortelle deg, må du sverge på å holde tett med til jeg er død. - Det sverger jeg på, svarte Sancho. -Jeg sier det slik, sa don Quijote, - fordi jeg har motvilje mot å ta æren fra noen. - Jeg sier at jeg sverger på å holde det for meg selv til Deres nådes

135

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dager er over, gjentok Sancho, - og måtte Gud så la meg få fortelle det i morgen. - Behandler jeg deg så dårlig, Sancho, svarte don Quijote, - at du ønsker å se meg død så snart? - Det er ikke derfor, svarte Sancho, - men fordi jeg har imot å gjemme lenge på ting, og jeg vil ikke gjemme dem så lenge at de råt­ ner. - La det være som det vil med det, sa don Quijote, - jeg stoler mer på din kjærlighet og høviskhet. Således skal du vite at i natt hendte det meg et av de underligste eventyr jeg kan forestille meg, og for å si det kortest mulig skal du vite at for litt siden kom datter av slotts­ fogden, den yndigste og skjønneste jomfru som man kan finne på størstedelen av jordens flate. Hva kan jeg fortelle om hennes legem­ lige fortrinn? Hva kan jeg si om hennes edle forstand? Hva om de andre, skjulte ting, som jeg for å holde den tro jeg skylder min hers­ kerinne Dulcinea av Toboso, lar passere i taushet og uten ord? Jeg vil bare si at himmelen misunte meg et så stort gode som tilfeldighetene hadde gitt meg i hendene, eller kanskje, og det er nok det sikreste, denne borgen som jeg har sagt, forhekset, for da jeg satt med henne i sødmefylt og amorøs samtale, uten at jeg kunne se henne og heller ikke visste hvor hun kom fra, kom en neve festet til armen på en eller annen heslig kjempe og klemte et knyttneveslag midt i kjevene på meg, så sterkt at de er badet i blod, og deretter mørbanket han meg slik at jeg er verre enn da vi traff galisierne, som takket være Roci­ nante som gikk over streken, krenket oss på den måten du vet. Av dette formoder jeg at denne jomfrus uovertreffelige skjønnhet voktes av en eller annen maurisk trollmann, og at hun ikke er bestemt for meg. - Heller ikke for meg, svarte Sancho, - for mer enn fire hundre mau­ rere prylte meg, slik at mørbankingen med stokkene var den rene for­ nøyelsen. Men si meg, Deres nåde, hva kaller De dette gode og sjeldne eventyret, som etterlot oss slik som vi nå ligger? Selv Deres nåde slapp lettere fra det siden De holdt denne uforlignelige skjønnheten i Deres armer, som De fortalte; men jeg, hva fikk jeg bortsett fra den verste omgang stokkepryl som jeg regner med å få resten av mitt liv? Stakkars meg og den mor som fødte meg, for ikke er jeg vandrende ridder, og ikke tenker jeg på å bli det, og av all slem motgang får jeg brorparten? - Så? Er du også mørbanket? spurte don Quijote. -Jeg svarte jo ja, og fanden ta min egen slekt. - Ta det med ro, min venn, sa don Quijote, - for nå skal jeg tilbe­ rede den fine balsamen som vil gjøre oss friske på et blunk.

136

DON QUIJOTE

Akkurat da tente troppsføreren et lys og kom inn for å se på den han tenkte var død. Straks Sancho så ham komme inn i nattskjorte og nattlue, med lys i hånden og med et riktig stygt ansikt, spurte han sin herre: - Kan det kanskje være denne her som er den forheksede maure­ ren, som kommer tilbake for å straffe oss ekstra, dersom det er noe igjen i blekkhuset? - Det kan ikke være maureren, svarte don Quijote, - de forheksede lar seg ikke se av noen. - Om de ikke er til å se, lar de seg føle, sa Sancho, - det kan skuld­ rene mine fortelle. - Det kan også mine si, svarte don Quijote, - men dette er ikke et tilstrekkelig indisium til å tro at denne som er synlig, er den forhek­ sede maureren. Troppsføreren kom bort til dem, og da han hørte dem tale så fre­ delig med hverandre, ble han forbløffet. Sant nok lå don Quijote fremdeles på ryggen uten å kunne røre seg, så gjennombanket og forbundet var han. Troppsføreren gikk bort til ham og sa: - Hvordan går det, min gode mann? - Jeg ville tale i en høfligere tone om jeg var Dem, svarte don Qui­ jote. - Pleier man å tale til vandrende riddere på denne måten her i trakten, din bondetamp? Troppsføreren som fant seg behandlet så dårlig av en mann som så så dårlig ut, tålte det ikke. Han løftet lampen som var full av olje, slo don Quijote i hodet med den så han fikk et par solide sår, og siden alt ble mørkt, stakk han ut, og Sancho sa: - Dette må da være den forheksede maureren, og han reserverer nok skatten for andre, og for oss reserverer han bare slag fra knytt­ never og lamper. - Slik er det, sa don Quijote, - og vi skal ikke bry oss for meget med hekseri, heller ikke bli sinte eller ergre oss over dem; for siden de er usynlige og uvirkelige, finner vi ingen å hevne oss på, hvor meget vi enn forsøker. Stå opp, Sancho, og kall på slottsfogden og la ham gi meg litt olje, vin, salt og rosmarin for å tilberede den helsebringende balsam. Jeg tror virkelig at jeg trenger den nå, for det renner meget blod fra det såret dette spøkelset ga meg. Sancho sto opp med verkende ledd og ben og var på vei i mørket dit verten befant seg, da han møtte troppsføreren, som sto og lyttet for å høre hvordan det gikk med fienden, og han sa da: - Senor, hvem De enn måtte være, vis oss den nåde og velgjerning å gi oss litt rosmarin, olje, salt og vin, som trengs for å behandle en

137

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av de beste vandrende riddere som finnes på jorden, og som ligger i den sengen der borte, mishandlet av den forheksede maurer som befinner seg her i vertshuset. Da troppssjefen hørte dette, tok han ham for en mann som mang­ let vettet og siden det begynte å lysne av dag, åpnet han porten til vertshuset, ropte på verten og sa hva den gode mannen ønsket. Ver­ ten forsynte ham med alt han ba om og Sancho bragte det til don Quijote, som holdt hendene rundt hodet og klaget over smerten fra lampeslaget, som ikke hadde gjort mer enn å gi ham to ganske store kuler, og det han trodde var blod, var ikke annet enn den svetten han hadde svettet ut i stormen han hadde vært gjennom. Kort og godt, han tok disse enkle elementer og laget et sammen­ surium av dem ved å blande dem og koke dem en lang stund, inntil han mente de var ferdige. Så ba han om en liten flaske til å ha det i, og siden noe slikt ikke fantes i vertshuset, besluttet han å slå det opp i en liten oljemugge eller et oljekar av blikk, som verten var storslått nok til å forære ham. Dernest leste han over oljemuggen mer enn åtti fadervår og like mange avemariaer, salvereginaer og credoer, og hvert ord lot han følges av et korstegn, som en slags velsignelse; alt dette var Sancho, verten og troppsføreren vidner til, for eseldriveren var allerede oppe og ute og holdt i all fred og fordragelighet på å fore dyrene sine. Da alt dette var gjort, ville han selv utprøve den gode virkning av det han anså for dyrebar balsam, og tok derfor det som ikke fikk plass i oljekannen og som lå igjen i gryten den var blitt kokt i, og det var nesten et halvt pottemål. Knapt hadde han drukket det, før han ga seg til å kaste opp slik at han ikke hadde noe tilbake i maven. Og sammen med dette oppkastet og det voldsomme illebefinnende, fikk han et så intenst svetteanfall at han ba om å få sengklærne over seg og bli latt alene. Det ble gjort; og han ble liggende og sove i mer enn tre timer, da våknet han og følte seg meget lett i kroppen og så meget bedre etter stokkeprylingen at han betraktet seg som frisk, og han trodde virkelig han hadde truffet det rette med Fierabrås’ balsam og at han med dette legemiddelet fra nå av, uten noen som helst frykt, kunne påta seg hvilke som helst ødeleggelser, slag og slagsmål, hvor farlige de enn kunne være. Sancho Panza, som også betraktet sin herres bedring som et mira­ kel, ba om å få det som var igjen i gryten, og det var ikke så rent lite. Det tillot don Quijote, og Sancho tok den med begge hender, og med god tro, og enda sterkere lyst, gulpet han det ned, og det var ikke påtagelig mindre enn det hans herre hadde fått i seg. Saken er 138

DON QUIJOTE

nå den at den stakkars maven til Sancho ikke kunne være så fint­ følende som hans herres, og derfor, før han kastet opp, fikk han så mange krampetrekninger og kvalmeanfall, sammen med så mange svettetokter og besvimelser at han helt og fullt trodde at hans siste time var kommet. Og da han følte seg til de grader plaget og elendig, forbannet han balsamen og den kjeltringen som hadde gitt ham den. Da don Quijote så ham slik, sa han: - Jeg tror, Sancho, at alt dette kommer av at du ikke er blitt slått til ridder, for jeg anser at denne drikken ikke kan være sunn og gavnlig for andre enn dem som er det. - Om Deres nåde visste det, svarte Sancho, - måtte fanden ta meg og hele familien, hvorfor tillot De meg å prøve den? I samme øyeblikk begynte drikken å gjøre sin virkning, og den stakkars væpneren begynte å tømme seg gjennom begge kanaler og med slik fart at sivmatten som han igjen hadde lagt seg ned på og det grove teppet han hadde over seg, ikke var til noen nytte. Så mange voldsomme svetteanfall med kramper og trekninger fulgte etter hver­ andre at ikke bare han, men også alle de andre trodde at nå var døden nær. Dette uværet av plager varte i nesten to timer, og der­ etter ble han ikke så bra som sin herre, men derimot så forkommen og knekket at han ikke kunne stå på bena. Men don Quijote, som sagt er, følte seg allerede sunn og frisk, og ville straks dra av gårde for å søke eventyr og mente at all den tiden han ble værende der, ville frata verden og alle de trengende hans hjelp og beskyttelse; dessuten ble han støttet av den sikkerhet og tiltro han hadde til balsamen. Drevet av dette ønske sadlet han derfor selv Rocinante og la pakksadelen på eselet til væpneren, som han også hjalp til å kle på seg og å bestige asenet. Så steg han selv til hest, red bort i en krok og grep en kort og tykk lanse som sto der, og som han ville bruke som en virkelig lanse. Alle som befant seg i vertshuset, og det var mer enn tyve personer, sto og så på ham, det gjorde også vertens datter; og han tok heller ikke øynene fra henne, og fra tid til annen slapp han fra seg et sukk som syntes å komme fra det aller dypeste og innerste i ham, og alle mente det kom av den smerten han følte i ribbena, i det minste trodde alle det som kvelden før hadde sett ham bli forbundet. Så snart begge satt til hest ved døren til vertshuset, kalte han på verten og med avmålt og alvorlig røst sa han: - Mange og store er de gunstbevisninger, herr slottsfogd, som jeg i denne Eders borg har mottatt, og jeg er forpliktet til å være Eder takknemlig alle mitt livs dager. Dersom jeg kan betale dette ved å 139

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bringe hevnen over en overmodig som på noen måte haver tilføyet Eder noen krenkelse, vit da at mitt embede består i å støtte dem som lite formår, og hevne dem som utsettes for onde handlinger og å straffe forræderi. Let i Eders erindring og dersom I finner noe av denne art I vil overlate til meg, er det bare å si til, for jeg lover Eder, ved den ridderorden jeg er opptatt i, at I skal få den satisfaksjon og den erkjentlighet som helt og fullt vil tilfredsstille Eder. Verten svarte med samme avmålthet: - Herr ridder, jeg har intet behov for at Deres nåde skal hevne noen krenkelse mot meg, for jeg kan selv ta den hevn som jeg anser pas­ sende, når jeg utsettes for den. Det eneste jeg gjør fordring på er at Deres nåde skal betale det herberge De i natt har hatt her, såvel høy og havre til de to dyrene som for Deres aftensmat og senger. - Så dette er et vertshus? sa don Quijote. - Og et høyst respektabelt et, svarte verten. - Da har jeg inntil nå levet i den villfarelse, sa don Quijote, - at det virkelig var en borg, og ikke en dårlig sådan, men siden det ikke er en borg men et vertshus, så bør De nå ettergi betalingen, for jeg kan ikke omgå de vandrende ridderes ordensbestemmelser. Om dem vet jeg med all visshet, uten at jeg inntil nå har lest det motsatte, at de aldri betalte for herberge eller for noe annet i det vertshus de måtte befinne seg i, for det er deres privilegium og rettighet at enhver skylder å gi dem en god mottagelse som gjengjeld for de utålelige besværligheter de utsettes for når de søker eventyr, ved dag og natt, vinter og sommer, til fots og til hest, med tørst og med sult, i kulde og i hete, underkastet all himmelens barskhet og alle jordens ubekvemmeligheter. - Lite angår dette meg, svarte verten, - betal De meg det De skyl­ der, la oss glemme fortellinger og ridderskap, for jeg regner ikke med noe annet enn å inndrive det som er mitt. - De er en tåpelig og dårlig vert, svarte don Quijote. Så satte han sporene i Rocinante, tok et fast grep om lansen, dro ut av vertshuset uten at noen holdt ham tilbake, og uten å se om væpneren fulgte ham, red han av sted et godt stykke. Verten, som så ham dra og uten å betale, forsøkte å få Sancho Panza til å punge ut, men denne sa at siden hans herre ikke hadde villet betale, ville heller ikke han gjøre det; ettersom han var væpner for en vandrende ridder, hvilket han jo var, gjaldt den samme regel og begrunnelse for ham, nemlig ikke å betale for noe i kroer og vertshus. Dette tok verten meget ille opp og truet med at om han ikke betalte, skulle han få betale så han merket det. Til dette svarte Sancho at ved

140

DON QUIJOTE

den ridderskapets lov som hans herre fulgte, ville han ikke betale den minste mynt om det så skulle koste ham livet, for han ville ikke på grunn av verten miste den gode og gamle skikk hos vandrende riddere, og heller ikke skulle væpnerne til riddere i kommende tider kunne bebreide ham at han brøt en så rettmessig bestemmelse. Den ulykkelige Sanchos uheldige skjebne ville det slik at blant dem som befant seg i vertshuset, var det fire ullkardere fra Segovia, tre nålemakere fra el Potro i Cordoba og to beboere av la Heria i Sevilla, muntre, velmenende, ryggesløse og lekelystne mennesker, og som om de ble drevet av den samme tanke, løp disse bort til Sancho og dro ham ned av asenet. En av dem gikk inn etter sengeteppet til verten og kastet ham ned på det, de hevet blikket og så at taket var litt for lavt for det de hadde fore, og besluttet å gå ut i bakgården der bare himmelen var grense. Der satte de Sancho midt på teppet og begynte å kaste ham høyt opp i luften, slik man leker med hunder i karnevalstiden. Ropene som kom fra stakkaren som ble kastet opp og ned på tep­ pet, var så mange at de nådde hans herres ører, og denne besluttet å lytte oppmerksomt da han trodde at et nytt eventyr var på vei, inntil han helt tydelig oppfattet at den som skrek var hans egen væpner. Dermed snudde han hesten og med en langsom og pinefull galopp nådde han vertshuset, og da han fant det lukket, red han rundt det for å finne en inngang. Men han hadde ikke nådd frem til muren rundt bakgården, som ikke var særlig høy, før han så den slemme leken væpneren ble utsatt for. Han så ham stige og synke i luften så raskt og muntert, at om sinnet hadde gått av ham, tror jeg han ville ha ledd. Men han var så støl og forkommen at han ikke engang kunne komme av hesten. Derfor begynte han, oppe fra hesten, å utrope så mange fornærmelser og krenkelser mot dem som holdt på å kaste Sancho opp og ned i teppet, at det ikke er mulig å skrive dem ned, men de andre sluttet ikke av den grunn med latterbrølene og himmelflukten, heller ikke sluttet den flyvende Sancho med sine klageskrik, ispedd trusler og bønner, men det nyttet lite, og virket først da de selv var så trette at de slapp ham løs. De bragte ham asenet, hjalp ham opp på det og viklet ham inn i kappen. Da den medfølende Maritornes så ham så trett, mente hun det ville være bra med en mugge vann, som hun kom med fra brønnen, så den skulle være kold. Sancho tok muggen og løftet den mot munnen, men stanset da han hørte sin herre rope: - Sancho, min sønn, drikk ikke vann! Min sønn, drikk det ikke, det vil drepe deg! Skjønner du? Her har jeg den hellige balsam. Og 141

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

viste frem den lille oljekannen med balsamen i, - om du drikker to dråper av denne, blir du utvilsomt frisk. Ved disse ropene skjelte Sancho over mot ham og sa blant andre og sterkere ting: - Har kanskje Deres nåde glemt at jeg ikke er ridder, eller ønsker De at jeg skal kaste opp de innvollene jeg fremdeles har i behold etter i går? Gjem De bare den fandens drikken og la meg være i fred. Så snart han hadde sagt dette, drakk han. Men da han med den første slurken merket at det var vann, ville han ikke fortsette og ba Maritornes om å få vin, noe hun ga ham med stor velvilje, og betalte med sine egne penger; for sant nok sies det om henne at selv om hun hadde et heller tvilsomt yrke, bar hun i seg glimt og antydninger til å være en god kristen. Så snart Sancho hadde drukket, sparket han i eselet, åpnet dørene på vidt gap og dro av sted, svært fornøyd over ikke å ha betalt noe og over at han hadde fått det som han ville, selv om det skjedde på hans vanlige kausjonisters bekostning, nemlig skuldrene og ryggen. Sant nok hadde verten beholdt sadelveskene som betaling for det han skyldte, men Sancho savnet dem ikke, så omtåket var han. Så snart han var ute, ville verten stenge døren med lås og slå, men det ville ikke spøkefuglene med teppet, for selv om don Quijote virkelig skulle ha vært en av Ridderne av det runde bord, ville de ikke ha hatt den aller minste respekt for ham.

KAPITTEL XVIII hvor det fortelles om samtalen mellom Sancho Panza og hans herre, don Quijote, sammen med andre eventyr som er verd å fortelle

Sancho nådde igjen sin herre så vissen og forkommen at han ikke engang kunne jage på eselet. Da don Quijote så ham slik, sa han: - Nå tror jeg virkelig, min gode Sancho, at denne borgen, eller verts­ huset, utvilsomt er forhekset; for hine som så brutalt moret seg med deg, hva kunne de vel være annet enn spøkelser og folk fra den annen verden? Og dette kan jeg bekrefte, for da jeg satt ved muren rundt bakgården og betraktet de skiftende aktene i din sørgelige tragedie, klarte jeg ikke å klatre over den, ikke engang stige ned av Rocinante, ettersom de nok hadde forhekset meg. For jeg sverger ved den jeg er, 142

DON QUIJOTE

at om jeg kunne klatre opp eller stige av, ville jeg ha hevnet deg, slik at disse lømlene og bøllene skulle ha husket det for alltid, selv om jeg ved dette skulle omgå ridderskapets lover som ikke tillater, som jeg så ofte har sagt deg, at en ridder legger hånd på en som ikke er det, om det ikke er for å beskytte sitt eget liv og legeme, dersom det er tvingende nødvendig. - Også jeg ville ha hevnet meg, enten jeg var blitt slått til ridder eller ikke, men jeg klarte det ikke, selv om jeg mener at disse som moret seg med meg, ikke var spøkelser eller forheksede mennesker, som Deres nåde sier, men mennesker av kjøtt og blod som oss, og alle hørte jeg bli navngitt da de lot meg fly opp og ned, for den ene het Pedro Martinez, og den andre Tenorio Hernåndez, og verten hørte jeg bli kalt Juan Palomeque, den kjevhendte. Således, herre, var dét å ikke kunne hoppe over muren og heller ikke stige av hesten, noe annet enn trolldom. Det jeg får ut av alt dette, er at de eventyrene vi leter etter, alt i alt vil bringe oss så mange ulykker at vi ikke vet hva som er vår høyre fot. Og det som ville være best og klokest, etter min vesle forstand, ville være å vende tilbake til landsbyen vår, nå når såtiden er inne og ta seg av eiendommen og slutte å dra fra Cekka til Mekka og fyke høyt og lavt, som man sier. - Hvor lite du vet om det som angår ridderskap! svarte don Qui­ jote. - Ti stille og vær tålmodig, for den dag kommer da du med egne øyne vil se hvilken ære det er å følge dette kallet. Om det ikke er slik, si meg da: Finnes det noen større glede i verden, eller noen fryd som kan sammenlignes med å seire i et slag og triumfere over en fiende? Utvilsomt ingen! - Slik må det være, svarte Sancho, - siden jeg ikke vet det. Jeg vet bare at etter at vi ble vandrende riddere, eller Deres nåde ble det (for jeg har ingen grunn til å regne meg med i et så fint selskap), har vi aldri seiret i noe slag, bortsett fra mot baskeren, og selv da kom Deres nåde ut av det med et halvt øre og et halvt visir mindre, og fra da av har det vært stokkeslag og atter stokkeslag og knyttnever og atter knyttnever, og jeg ligger i teten med flyturen på teppet, og om dette skulle ha hendt meg med forheksede mennesker, som jeg ikke kan hevne meg på, har jeg ikke lært hvor stor tilfredsstillelse det er å beseire en fiende, som Deres nåde sier. - Dette er en plage som jeg må bære, og som du også må bære, Sancho, sa don Quijote, - men fra nå av skal jeg forsøke å erobre et sverd, skapt med slikt mesterskap at den som bærer det med seg, ikke kan utsettes for noen form for trolldom. Ja, det kunne skje at tilfeldighetene ville skaffe meg hint sverd som tilhørte Amadis, da

143

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

han kalte seg Ridderen av det flammende sverd, og som var et av de beste sverd noen ridder har hatt i denne verden, for bortsett fra at det hadde den nevnte egenskap, skar det som en kniv og det fantes ikke den rustning, hvor sterk eller hvor forhekset den var, som kunne stanse det. - Jeg er så heldig, sa Sancho, - at om dette skulle skje og Deres nåde skulle påtreffe et lignende sverd, ville det bare tjene og være til nytte for dem som er blitt slått til riddere, likesom med balsamen; og hva med væpnerne, de må nok sluke og svelge smertene. - Frykt ikke, Sancho, sa don Quijote, - himmelen vil behandle deg bedre. I slik samtale vandret don Quijote og hans væpner, da don Quijote så at det kom en stor og tett støvsky mot dem på den veien de red, og da han så den, vendte han seg mot Sancho og sa: - Dette er den dag, å, Sancho, da det skal bli synlig hvilket gode min skjebne har holdt i beredskap for meg; dette er den dag, sier jeg, da jeg skal vise min arms styrke, og den dag jeg skal gjøre storverk som skal innskrives i Famas bok for kommende sekler. Ser du hin støvsky som løfter seg der, Sancho. Den er hvirvlet opp så tett av en tallrik hær som her kommer marsjerende. - Er det slik, må det være to, sa Sancho, - for her i motsatt retning reiser det seg en tilsvarende støvsky. Don Quijote snudde seg, og så at slik var det virkelig. Siden dette gledet ham så sterkt, tenkte han utvilsomt at det dreiet seg om to hærer på vei til å angripe hverandre og møtes midt ute på den rommelige sletten. For han hadde i hver tid og stund fantasien full av hine felt­ slag, hekserier, hendelser, galskaper, kjærlighetsforhold, utfordringer som det fortelles om i ridderbøkene, og alt han talte om, tenkte eller gjorde, var rettet mot lignende ting. Den store støvskyen han hadde sett, ble skapt av to store fåre- og bukkedrifter som kom fra to for­ skjellige retninger på selvsamme vei, og på grunn av støvet lot de to seg ikke beskue før de var nær. Og med så stor iver hevdet don Quijote at det var hærer, at Sancho endte med å tro det og sa: - Herre, hva skal da vi gjøre? - Hva? sa don Quijote. - Støtte og hjelpe de trengende og de ubeskyttede. Og du skal vite, Sancho, at den som kommer rett mot oss, den føres og ledes av den store keiser Alifanfarån, herre over den store øy Trapobana; den andre som marsjerer bak min rygg, er hans fiende, kongen over garamantene, Pentapolin med Den nakne arm, for alltid går han inn i slaget med høyre arm utildek­ ket. 144

DON QUIJOTE

- Vel, hvorfor hater disse to herrer hverandre så sterkt? spurte San­ cho. - De hater hverandre, svarte don Quijote, - for denne Alifanfaron er en rasende hedning og er forelsket i datteren til Pentapolm, som er en meget skjønn og dessuten yndefull dame og er kristen, og hennes far vil ikke overgi henne til denne hedenske konge, om han ikke først forlater den falske profet Muhammeds lov og går over til hans. - Jeg sverger ved mitt eget skjegg, sa Sancho, - at Pentapolm hand­ ler helt riktig, og at jeg må hjelpe ham så godt jeg kan! -1 dette gjør du din plikt, Sancho, sa don Quijote, - for å gå med i et slikt feltslag behøver man ikke å være slått til ridder. - Det skjønner jeg godt, sa Sancho, — men hvor skal vi plassere dette eselet så vi kan være sikre på å finne det igjen, når denne skjær­ mysselen er over? For å delta i slaget på et slikt ridedyr, tror jeg ikke kan ha vært vanlig inntil nå. - Det er sant, sa don Quijote. - Det du kan gjøre er å overlate det til seg selv, enten det blir borte eller ei, for vi får så mange hester etter at vi blir seierherrer at til og med Rocinante står i fare for å bli byttet ut mot en annen. Men hør og se godt etter, for jeg skal fortelle deg om de mest fremtredende riddere som kommer i disse hærene. For at du bedre skal se og legge merke til dem, la oss trekke opp på den lille haugen du ser der, hvor de to hærene kan beskues fra. Det gjorde de og dro opp på en liten høyde, og derfra så de godt de to flokkene med buskap som don Quijote oppfattet som hærer, ettersom støvskyene de reiste, hadde forstyrret og forblindet ham. Til tross for dette, ettersom han så i fantasien det han hverken kunne se eller som virkelig fantes, begynte han å tale med sterk stemme: -Hin ridder du ser der med det branngule våpenskjoldet, som bærer en kronet løve som hviler ved en jomfrus føtter, er den tapre Laurcalco, herre over Sølvbroen; den andre med emblem med gullblomster og som i våpenskjoldet bærer tre sølvkroner i hovedfeltet mot en blå bakgrunn, er den fryktede Micocolembo, storhertug av Quirocia, og en annen av dette kjempeslaget, til høyre for ham, er den alltid fryktløse Brandabarbarån av Boliche, herre over de tre Arabiaer, hvis rustning er et slangeskinn og som på skjoldet har en port, som ifølge ryktet er en av tempeldørene Samson rev ned da han gjennom sin egen død hevnet seg på sine fiender. Men vend blikket i den andre retningen og du ser foran og i spissen for hin annen hær den alltid seierrike og aldri beseirede Timonel de Carcajona, fyrste av Ny-Biscaya, hvis adelsskjold er oppdelt i felter, blå, grønne, hvite og gule og som bærer en devise med en katt av gull mot en mørke-

145

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

blond bakgrunn med bokstaver som sier: Miau, som er begynnelsen på hans dames navn, den makeløse Miulina, datter av hertug Alfeniquén av Algarve; og den neste, han som tynger og presser sidene på hin kraftfulle og mektige hoppe, som har våpen hvite som den hviteste sne og skjoldet hvitt og uten valgspråk, er en ny ridder av den franske nasjon, ved navn Pierre Pain, herre over baroniene i Utrique; den neste med jernsporer på hælene som driver frem en stripet og rask sebra, og i våpenskjoldet har klokker i blått, er den mektige hertug av Nerbia, Espartafilardo fra skogen, med et valgspråk i form av en aspargesplante med bokstaver på spansk som lyder: Prøv min styrke. Og på denne måten omtalte han mange riddere i hver kavalerienhet fra begge hærene som han hadde fantasert frem, og for alle improvi­ serte han straks våpenskjold, farver, emblemer og valgspråk, drevet av sitt ubegripelige avsinns innfall, og uten å stoppe opp, fortsatte han: - Og denne hæravdelingen rett foran oss består av forskjellige nasjoner: Her er de som drikker av den berømte Xanthos’ søte vann; her er fjellfolkene som vandrer på de massiliske marker; de som vasker ut det fine gullstøv i det lykkelige Arabia; de som nyter de vidkjente og kjølige bredder av den klare Termodonte; de som på så mange varierende måter årelater den gullbærende Pactolus; numiderne, de svikefulle; perserne, vidkjente for sine buer og piler; parterne, og mederne som fortsetter å kjempe under flukten; araberne uten fast bosted; skyterne like grusomme som de er blonde; etioperne med gjennomborede lepper, og tallrike andre nasjoner, hvis ansikter jeg ser og kjenner, selv om jeg ikke husker deres navn. I den neste enheten er eskadronen Iberia som drikker vannene av den oliventrekransede Betis; de som vasker og glatter sine åsyn med den alltid gullbærende Tajos vann; de som drikker helsebringende vann av den guddomme­ lige Genil; de som vandrer over de tartesiske marker, med så tall­ rike hyrder; de som finner sin glede på de elyseiske marker i Jerez; de fra La Mancha, så rike og kronet av gyllent korn; de jernkledde, fjerne etterkommere av gotisk blod; de som bader i Pisuerga, berømt for sin langsomtflytende strøm; de som lar sin buskap gresse på de utstrakte beitemarker ved den buktende Guadiana så feiret for sitt skjulte elveleie; de som skjelver av kulde oppe i de skogkledde Pyreneer og de snedekkede topper i de høyreiste Appenniner; kort sagt, alt hva Europa omfatter og inneholder. Gode Gud, hvor mange provinser han ramset opp, hvor mange nasjoner han nevnte, og hver av dem ga han, med mirakuløs kjapp-

146

DON QUIJOTE

het, de attributter som tilhørte dem, helt oppslukt og neddykket i det han hadde lest i de løgnaktige bøkene sine! Sancho Panza hang ved hvert eneste ord, uten selv å si ett eneste, og av og til snudde han på hodet for å se om han fikk øye på de ridderne og kjempene som hans herre nevnte, men da han ikke så noen, sa han: - Herre, fanden ta meg om jeg ser en eneste mann, kjempe eller ridder av alle disse som Deres nåde sier dukker opp i alt dette; jeg, i det minste, tror at kanskje er alt dette trolldom slik som spøkelsene fra i natt. - Hvordan kan du si slikt? svarte don Quijote. - Hører du ikke vrinskingen fra hestene, trompetstøtene og lyden av trommene? - Jeg hører ingenting annet, sa Sancho, - enn breking av sauer og bukker. Og det var det sannelig, for de to bølingene var kommet nærmere. - Du er så redd, Sancho, sa don Quijote, - at du hverken ser eller hører ordentlig; for fryktens virkninger er at sansene forstyrres slik at tingene ikke virker som det de er. Har du slik frykt, trekk deg da tilbake og la meg være alene; for jeg alene er nok til at den jeg gir min støtte, går seirende ut av slaget. Så satte han sporene i Rocinante, og med senket lanse satte han nedover den lille skråningen som et lyn. Sancho ropte høyt etter ham: - Kom tilbake, Deres nåde, herr don Quijote, for jeg sverger ved Gud at det er sauer og bukker De nå skal gå løs på! Kom tilbake, ved den ulykkelige far som avlet meg! Hvilken galskap er ikke dette? Se bare, der finnes ingen kjempe eller ridder, ingen katt eller våpen­ skjold, hverken med oppdelte eller uten felter, hverken branngule eller djevlebesatte. Hva er det De gjør? Å, jeg synder for Guds åsyn! Disse ordene fikk ikke don Quijote til å vende tilbake, i stedet utropte han med høy røst: - Gå på, riddere, dere som følger og kjemper under den tapre kei­ ser Pentapolin med Den nakne arms bannere, følg meg alle; dere vil se hvor lett jeg bringer hevnen over hans fiende Alifanfaron av la Trapobana! Med disse ord for han rett inn i eskadronen av sauer og begynte å bruke lansen på dem med et raseri og et mot som om han virke­ lig brukte lansen på dødsfiender. Gjeterne og sauebondene som kom sammen med bølingen, ropte at han måtte stoppe, men da de så at det ikke hjalp, tok de frem slyngene og begynte å sende ørene hans hilsener med sten så store som knyttnever. Don Qujiote brydde seg ikke om stenene, men ropte derimot i alle retninger: 147

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Hvor er du, du hovmodige Alifanfaron? Gå løs på meg, for jeg er én eneste ridder som ønsker å møte deg i tvekamp og prøve din styrke og ta ditt liv, som straff for den smerte du gir den tapre Pen­ tapolm Garamanta. I samme øyeblikk kom en rundslipt sten fra bekken, traff ham i siden, og slo ribbena inn i kroppen på ham. Da han så seg til de gra­ der mishandlet, trodde han antagelig at han var død eller hårdt såret, husket balsamkrukken, satte den for munnen og lot væsken renne ned i maven. Før han fikk svelget ned det han mente var tilstrekkelig, kom det enda en stenkule og traff hånden med balsamkrukken så presist at den gikk i stykker og tok med seg på veien tre, fire tenner og jeksler i munnen og kvestet alvorlig to fingrer på hånden. Så sterkt var det første treffet, og likeså det andre, at den stakkars ridderen ble tvunget ned fra hesten. Gjeterne nådde bort til ham og trodde de hadde drept ham. Derfor samlet de i største hast sammen bølingen, tok med seg de drepte dyrene, som var mer enn syv, og uten å bry seg mer, dro de sin vei. Hele denne tiden sto Sancho oppe på den lille haugen og stirret på sin herres galskaper, rev seg i skjegget og forbannet den time og det sted skjebnen hadde latt deres veier krysse hverandre. Da han så ham ligge på jorden og gjeterne var dradd sin vei, gikk han ned skrånin­ gen og bort til ham, der han fant ham i en sørgelig forfatning, selv om han ikke hadde mistet bevisstheten, og sa til ham: - Sa jeg det ikke, herr don Quijote, at De skulle komme tilbake, for det De skulle angripe, var ikke hæravdelinger, men saueflokker? - Å, hvor denne kjeltringen, denne min vise fiende kan få alt til å for­ svinne, eller til å forvandles. Du skal vite, Sancho, at det er meget lett at slike kan få oss til å se det de vil, og denne ondsjnnede som forfølger meg, er misunnelig på den heder han innså jeg ville vinne i dette sla­ get, og har forvandlet fiendeskarene til saueflokker. Tror du det ikke, gjør da én ting, Sancho, stig opp på ditt esel, følg dem bare og du får se hvordan de, etter som de fjerner seg, får sin opprinnelige skikkelse tilbake. Idet de opphører å være sauebukker, blir de virkelige mennes­ ker, slik jeg først beskrev dem for deg. Men gå ikke nå, for jeg trenger din hjelp og støtte; kom nærmere og se hvor mange jeksler og tenner jeg mangler, for det virker som jeg ikke har noen tilbake i munnen. Sancho gikk så nær at han nesten hadde øynene inne i munnen på ham, og det var akkurat da balsamen hadde gjort sin virkning i don Quijotes mave, så idet Sancho skulle kikke ham i munnen, kastet han opp alt han hadde i seg, og sterkere enn et gevær sendte han alt i skjegget på den barmhjertige væpneren.

148

DON QUIJOTE

- Hellige jomfru! sa Sancho. - Hva er det som har skjedd med meg? Denne stakkars synderen er utvilsomt dødelig såret, siden han kaster opp blod. Men da han undersøkte det litt nærmere, skjønte han av farven, smaken og lukten at det ikke var blod, men balsam fra oljekrukken som han hadde sett ham drikke, og den avsky han ble grepet av, var så sterk at maven vrengte seg på ham, og han kastet opp alt han hadde innvendig ut over sin egen husbond, og begge sto der og tok seg virkelig storartet ut. Sancho gikk bort til eselet for å ta ut av sadelsekkene noe til å tørke seg selv med og stelle sin herre, og da han ikke kunne finne noe, holdt han på å miste forstanden. Han bante og svor på nytt og besluttet for seg selv å forlate herren og dra hjem, selv om han skulle miste tjenestelønnen og håpet om å bli guvernør for den utlovede øya. Da reiste don Quijote seg, og med venstre hånd for munnen for at ikke resten av tennene skulle falle ut, grep han med den andre tøylene til Rocinante, som overhodet ikke hadde fjernet seg fra sin herres side - så trofast og veloppdragen var den - og gikk bort til væpne­ ren, som støttet brystet mot eselet med hodet under kinn, likesom en mann som er altfor oppslukt av sine egne tanker. Da don Quijote så ham på denne måten, med slike tegn på så sterk bedrøvelse, sa han: - Du skal vite, Sancho, at en mann er ikke mer enn en annen, der­ som han ikke utfører mer enn en annen. Alle disse uvær som forføl­ ger oss, er tegn på at været snart vil bli bedre og at det skal gå oss godt; for hverken det onde eller det gode kan vedvare, og av dette følger at har det onde vart lenge, er det gode nær. Derfor skal du ikke bedrøves over de ulykker som vederfares meg, siden du ikke får din del av dem. - Hvordan det? svarte Sancho. - Den som ble kastet opp og ned i teppet i går, var det kanskje noen annen enn min fars sønn? Og sadelveskene jeg savner i dag, med alle mine fine ting, tilhører de noen annen enn samme mann? - Savner du sadelveskene, Sancho? sa don Quijote. -Ja, det gjør jeg, svarte Sancho. - Følgelig har vi ingenting å spise i dag, svarte don Quijote. - Det ville være sant, sa Sancho, - om disse engene her skulle mangle de urteplanter som Deres nåde sier De kjenner, og som de ulykkelige vandrende riddere, som Deres nåde tilhører, pleier å dekke sin trang til mat med. - Til tross for det, svarte don Quijote, - ville jeg heller ha en leiv grovbrød, eller hele brødet og to røkte sild, enn alle de urter som Dios149

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

korides beskriver, selv om det var den illustrerte utgaven av doktor Laguna. Men, allikevel, stig opp på ditt esel, du Sancho den gode og følg meg, for Gud, som har omsorg for alle ting, vil ikke svikte oss, så meget mer som vi vandrer omkring i hans tjeneste, siden han ikke svikter fluene i luften, metemarkene i jorden eller rumpetrollene i vannet, og hans barmhjertighet er så stor at han lar solen skinne over de gode og de onde og lar det regne over rettferdige og urettferdige. - Deres nåde ville vært en bedre predikant enn en vandrende rid­ der, svarte Sancho. - Alt visste de og alt må de vandrende riddere vite, Sancho, sa don Quijote, - for det fantes vandrende riddere i fordums tider som kunne stå opp og predike eller tale midt inne i kongens leir, som hadde de sin eksamen fra universitetet i Paris. Av dette kan man slutte at aldri har lansen sløvet pennen, eller pennen lansen. - La det da være som Deres nåde sier, svarte Sancho. - La oss dra herifra og lete etter et sted for natten, og måtte Gud sørge for at det er et sted uten tepper, eller noen som kaster en opp i luften på det, eller spøkelser, eller forheksede maurere; for om de finnes, får fanden ta dem. - Be du Gud om dette, min sønn, sa don Quijote, - og velg den retningen du vil; for denne gangen skal du velge herberge for oss. Men gi meg hånden og kjenn på meg med fingeren og se hvor mange tenner og jeksler jeg mangler her på høyre side i overkjeven; det er der det gjør vondt. Sancho kjente etter med fingrene, og mens han famlet omkring, sa han: - Hvor mange jeksler hadde Deres nåde her før? - Fire, svarte don Quijote, - bortsett fra visdomstannen, og alle fire hele og friske. - Tenk vel etter hva Deres nåde sier, svarte Sancho. - Jeg sier fire, hvis det ikke var fem, svarte don Quijote, - for i hele mitt liv har jeg ikke fått uttrukket hverken en tann eller en jeksel, heller ikke har noen falt ut, eller blitt fortært av noen slags tannverk eller gikt. - Her nede i denne delen, sa Sancho, - har Deres nåde ikke mer enn to og en halv jeksel; i overkjeven har De hverken en halv eller noen, for alt er glatt som en håndflate. - Hellet er ikke med meg! sa don Quijote, da han hørte de triste nyhetene væpneren ga ham. - Jeg ville heller miste en arm, om det ikke er den som holder sverdet. Du skal vite, Sancho, at en munn uten jeksler er som en mølle uten møllestener, og man skal vurdere 150

DON QUIJOTE

en tann høyere enn en diamant. Men alt dette er vi underkastet som bekjenner oss til den strenge ridderorden. Stig opp, min venn, og led meg, for jeg følger i den gangart som du ønsker. Dette gjorde Sancho og dro i den retning der han mente de kunne finne herberge, uten å komme utenfor kongeveien som gikk rett forbi. Mens de så vandret adstadig av sted, siden smerten i kjeven ikke lot don Quijote få fred, eller lot ham tenke på å skynde seg, ville Sancho underholde og more ham, og blant andre ting han fortalte, er det som sies i følgende kapittel.

KAPITTEL XIX om den kloke samtale Sancho hadde med sin herre og tildragelsen med det døde legeme, sammen med andre berømmelige hendelser

- Det forekommer meg, Deres nåde, at alle disse ulykker som har veltet inn over oss de siste dagene, har vært en straff for den synd Deres nåde har begått mot ridderordenen, siden De ikke har oppfylt den ed De avla om ikke å spise brød på dekket bord eller gå til sengs med dronningen, sammen med alt det andre som følger av dette, og som Deres nåde sverget å oppfylle, inntil De hadde fjernet hjelmen til Malandrino, eller hva han nå heter denne maureren, som jeg ikke husker ordentlig. - Du har meget rett i dette, Sancho, sa don Quijote, - men sant å si hadde jeg glemt det; og du kan være sikker på at ditt himmelsprett på teppet er straffen for ikke å ha minnet meg på det i tide. Men jeg skal forbedre meg, for det finnes teologiske løsninger på alt i ridder­ ordenen. - Men må jeg sverge på noe som helst? svarte Sancho. - Det spiller ingen rolle om du har sverget eller ei, sa don Quijote, - det er tilstrekkelig at jeg innser at du som deltager ikke er helt trygg, og enten det er slik eller slik, er det ikke dumt å skaffe seg et botemiddel. - Dersom det er slik, sa Sancho, - må Deres nåde passe på å ikke glemme dette, som det med eden; kanskje får spøkelsene lyst til å more seg med meg en gang til, og kanskje med Deres nåde, om de ser hvor sta De er. Under denne og andre samtaler falt natten over dem midt på lande­ 151

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

veien, uten at de hadde funnet herberge noe sted. Og det sørgelige i alt dette var at de holdt på å dø av sult, for siden sadelsekkene var borte, manglet de både niste og spiskammer. For å understreke denne ulykken skjedde det dem noe som ikke var så merkelig, men som merkelig nok virket slik. Da så natten hadde falt på, ble den svært mørk, men til tross for dette fortsatte de, da Sancho mente at dette var kongeveien og at de derfor rimeligvis ville finne et vertshus etter et par postmil. Mens de på denne måten red av sted gjennom nattemørket og væpneren var sulten og herren hadde trang til å spise, så de på den samme veien en lang rekke lys komme mot seg, og de lignet ikke noe annet enn stjerner i bevegelse. Sancho ble forferdet da han så dem, og don Quijote følte seg heller ikke vel. Den ene trakk i grimen til eselet og den andre i tømmene på øket, og der ble de stående og stirre nøye etter hva dette vel kunne være, mens de så lysene komme nær­ mere, og jo nærmere de kom, desto større virket de. Da Sancho så dette, begynte han å skjelve som en mann med kvikksølvforgiftning, og hårene reiste seg på don Quijotes hode, og etter å ha roet seg litt ned sa han: - Dette, Sancho, er utvilsomt et veldig og overordentlig farlig even­ tyr, der jeg må vise all min kraft og velde. - Å, stakkars meg! svarte Sancho. - Om dette eventyret har med spøkelser å gjøre, og det ser det ut til, hvor finnes det så ribben som kan tåle dem. - De kan være så mye spøkelser de vil, sa don Quijote, - jeg tilla­ ter ikke at de krummer et hår på ditt hode. For om de forrige gang drev gjøn med deg, var det fordi jeg ikke klarte å hoppe over muren rundt bakgården, men nå er vi på åpen mark, der jeg kan svinge mitt sverd som jeg vil. - Og om de forhekser og lammer Dem, slik de gjorde sist, sa San­ cho, - hva hjelper det å være på åpen mark eller ei. - Til tross for dette, svarte don Quijote, - ber jeg deg, Sancho, om å holde motet oppe, for erfaringen vil lære deg hvor modig jeg er. - Det blir som Gud vil, svarte Sancho. Så stilte de seg opp på den ene veikanten og ga seg til å stirre oppmerksomt på hva dette med alle lysene som vandret av sted, kunne være, og like etter oppdaget de mange menn iført hvite prosesjonskapper, og dette fryktelige synet gjorde straks ende på det lille motet Sancho Panza hadde, og han begynte å hakke tenner, likesom en med fjerdedagsfeber, og han hakket tenner langt sterkere da de så hva det var, for de så omkring tyve hvitkappede menn til hest med IJ2

DON QUIJOTE

brennende fakler i hånden, og bak dem kom en båre dekket av sort, sorgens farve; deretter fulgte seks mann til hest, dekket av sorg helt ned til hovene på muleslene, for det var helt tydelig at det ikke var hester, så langsomt og rolig vandret de. De kappedekkede gikk og mumlet for seg selv med lav og klagende stemme. Dette underlige synet på en slik tid og på et så øde sted, var mer enn tilstrekkelig til å fylle Sanchos og selv husbondens hjerte med redsel. Sancho var nå helt kraftløs, og slik kunne det også ha gått med husbonden. Men akkurat det motsatte skjedde i don Quijotes tilfelle, som da straks levende forestilte seg at dette var et eventyr fra bøkene hans. Det kom for ham at båren var en likbåre der en eller annen hårdt såret eller død ridder lå, og at hevnen for dette var forbeholdt ham alene, og uten å bry seg mer la han lansen i stilling, satte seg godt til rette i sadelen, og med edel holdning og glød stilte han seg midt i veien der de kappekledde nødvendigvis måtte passere, og da de var kommet nær, hevet han røsten og sa: - Holdt, riddere, eller hvem dere enn måtte være og fortell meg hvem dere er, hvor dere kommer fra, hvorhen dere drar og hva det er dere bærer på denne likbåren, for det ser ut som dere enten har begått, eller det er begått mot dere, en urett, og det sømmer seg og er nødvendig at jeg får vite det, enten for å straffe dere for det onde dere har begått, eller hevne dere for den urett som er begått mot dere. - Vi har det travelt, svarte en av de kappekledde, - og vertshuset er langt borte, og vi kan ikke stanse for å fortelle alt det De ber om. Han sporet eselet og fortsatte. Dette svaret krenket don Quijote i høyeste grad, og idet han grep den annens tømmer, sa han: - Holdt og vær mer høvisk, og fortell meg det jeg har bedt om. Hvis ikke, er dere alle i strid med meg. Muleselet var sky, og da han grep det i bisselet, ble det så forskrek­ ket at det reiste seg på bakbena, så rytteren falt sidelengs ned på bak­ ken. Da en eseldriver til fots så den kappekledde falle, begynte han å skjelle ut don Quijote som allerede var rasende, og uten å vente la han lansen i stilling og gikk løs på en av de kappekledde og fikk ham hårdt såret over ende på jorden. Da han snudde seg etter de andre, var det et syn å se hvor kjapt han gikk løs på dem og fikk dem over ende. Akkurat da virket det som om Rocinante hadde fått vinger, så lett og stolt fløy den av sted. Alle de kappekledde var fryktsomme og våpenløse, og på et øye­ blikk og med den største letthet stakk de av fra sammenstøtet og be­ gynte å løpe ut over marken med de brennende faklene, så de bare lignet masker som under et karneval løper muntert omkring under 153

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

festen. De sørgekledde som var innhyllet og innviklet i sine lange kapper og prestekjoler, klarte ikke å røre seg. Følgelig kunne don Quijote uten fare for seg selv gjennompryle alle og tvang dem mot­ villig til å fjerne seg, for alle mente at dette ikke var et menneske, men en djevel fra helvete som var kommet for å frarøve dem den dødes legeme som de bar på båren. Alt dette satt Sancho og så på, forbløffet over sin uforferdede herre og sa for seg selv: - Denne min herre er så tapper og så sterk som han selv sier. På jorden ved siden av bataljens første offer lå en brennende fakkel som muldyret hadde kastet ned, og i lyset fra den kunne don Quijote se ham. Han satte lansespissen ned mot hans ansikt og sa han måtte overgi seg, hvis ikke ville han drepe ham. Til dette svarte den falne: -Jeg er tilstrekkelig overgitt, for jeg kan ikke røre meg og har brukket et ben. Jeg ber Deres nåde, om De er en kristen ridder, at De ikke dreper meg; da begår de en stor helligbrøde, for jeg er teologisk kandidat og har fått første del av den kirkelige innvielse. - Hvem pokker har så bragt Dem hit, sa don Quijote, - om De er en Kirkens mann? - Hvem, min herre? svarte den falne. - Det har min onde skjebne. - En større ulykke truer Dem, sa don Quijote, - om De ikke gir tilfredsstillende svar på alt det jeg spurte om først. - Med største letthet skal jeg tilfredsstille Deres nåde, svarte lisen­ siaten, - og De skal først vite at selv om jeg sa før at jeg var lisensiat, er jeg bare baccalaureus av lavere grad, og jeg heter Alonso Lopez fra Alcobendas. Jeg er på vei fra byen Baeza sammen med elleve prester, som er de som rømte med faklene, vi er på vei til Segovia og ledsa­ ger en død som ligger på denne båren; det var en ridder som døde i Baeza, der han ble bisatt og nå bringer vi, som jeg har sagt, hans ben til graven som er i Segovia, der han ble født. - Og hvem drepte ham? spurte don Quijote. - Gud, ved hjelp av en slags pestfeber, svarte den falske lisensiaten. - På denne måten, sa don Quijote, - har Vår Herre fratatt meg arbeidet med å hevne hans død, som jeg måtte ha utført dersom noen annen hadde drept ham. Men da jeg innser hvem som drepte ham, må jeg bare tie og trekke på skuldrene, for det samme ville jeg gjøre om han hadde tatt livet av meg. Jeg ønsker at Deres velærverdighet skal vite at jeg er en ridder fra La Mancha ved navn don Quijote, og det er mitt kall og min oppgave å reise rundt i verden og gjenopprette urett og omgjøre krenkelser og gjøre det skakke rett. -Jeg vet ikke riktig hvordan det er å gjøre det skakke rett, sa

H4

DON QUIJOTE

baccalaureusen, - for fra å være rett, har De gjort meg skakk med et brukket ben, som ikke vil bli rett så lenge det er liv i det. Og den krenkelse De har gjenopprettet har vært å krenke meg slik at jeg blir krenket for resten av levetiden, og en stor ulykke har det vært å treffe Dem som vandrer rundt og søker eventyr. - Ikke alle ting skjer på samme måte, svarte don Quijote. - Skaden skyldtes, herr baccalaureus Alonso Lopez, at dere kom om natten, slik dere gjorde, kledd i hvite messeskjorter med brennende fakler, i bønn og i sorg, slik at dere virkelig så ut som noe ondt fra den annen verden. Derfor kunne jeg ikke unnlate å oppfylle min plikt ved å angripe dere, og jeg ville ha angrepet dere om jeg hadde visst at dere var selveste djevlene fra helvete, for det anså jeg dere for å være. - Vel, siden det har vært min skjebnes vilje, sa baccalaureusen, - bønnfaller jeg Deres nåde, herr vandrende ridder (som har gitt meg så mye ulykke), om å hjelpe meg til å komme løs fra dette muldyret hvor foten min er kommet i klemme mellom stigbøylen og sadelen. - Det var langdrygt, sa don Quijote, - De ventet lenge med å for­ telle meg hva plagen var. Så ropte han på Sancho Panza, men denne brydde seg ikke med å komme, for han var helt opptatt av å plyndre et muldyr som bar med seg de gode herrenes matvarer, og det var vel utstyrt med godsaker. Sancho laget en sekk av kappen sin og samlet alt det han fikk plass til i denne sekken, lastet det på eselet sitt, og så adlød han sin herres rop og hjalp å få herr baccalaureusen frem fra tyngden av muldyret, satte ham opp på det og ga ham fakkelen. Og don Quijote ba ham dra samme vei som sine ledsagere og på hans vegne be om tilgivelse for den krenkelsen det ikke hadde stått i hans makt å unnlate å gjøre. Sancho sa også til ham: - Dersom de herrer ønsker å vite hvem den tapre ridderen var som bragte Dem i en slik situasjon, skal Deres nåder si at det er den berømte don Quijote av la Mancha, som med et annet navn er kjent som Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Dermed dro baccalaureusen sin vei, og don Quijote spurte Sancho hva som hadde fått ham til å kalle ham Ridderen av den bedrøvelige skikkelse nå, og ikke før. - Det skal jeg fortelle Dem, svarte Sancho, - for jeg har stått og betraktet Dem i lyset fra fakkelen til den mannen det gikk så ille med, og sannelig gjør Deres nåde nesten den ynkeligste figur jeg har sett, og det må skyldes enten trettheten etter striden, eller mangelen på jeksler og tenner. - Det er nok ikke slik, svarte don Quijote, - men derimot slik at

155

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

den lærde som har fått den oppgave å fortelle historien om mine storverk, har ment at det ville være bra om jeg skulle ta et tilnavn, slik alle fortidens riddere gjorde. Den ene kalte seg Ridderen av det brennende sverd, en annen av enhjørningen, en annen Jomfuenes rid­ der, hin av Fugl Føniks, denne Griffens ridder og en annen Dødens ridder. Gjennom disse navn og insignier var de kjent over hele jor­ dens krets. Og derfor sier jeg at vismannen jeg omtalte, har lagt deg navnet på tungen og i tanken for at man fra nå av skal kalle meg Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, og det vil jeg kalle meg for fremtiden. For at et slikt navn skal passe meg bedre, beslutter jeg å få malt, når det blir mulig, en høyst bedrøvelig figur på skjoldet. - Det er ingen grunn til å bruke tid og penger på å lage denne figu­ ren, sa Sancho, - men det som må gjøres er at Deres nåde avdekker og viser Deres skikkelse og ansikt frem for dem som ser på; da vil de uten videre og uten bilde og skjold komme til å kalle Dem han av den bedrøvelige skikkelse. Og tro meg, jeg taler sant, for jeg forsikrer Deres nåde, og la dette være sagt for spøk, for sulten og mangelen på tenner gir Dem et så sørgelig ansikt som jeg har sagt, og da kan man hoppe over det sørgelige bildet. Don Quijote lo av Sanchos spøk, men allikevel bestemte han seg for å kalle seg ved dette navn så snart han hadde fått malt det avlange skjoldet, eller det runde skjoldet, slik han hadde tenkt seg. - Jeg glemte å si at Deres nåde må være oppmerksom på at han er ekskommunisert, sa baccalaureusen, - siden han med makt har lagt hånd på det hellige, juxta illud: Si quis suadente diabolo, etc. - Denne latinen forstår jeg ikke, svarte don Quijote, - men jeg vet godt at jeg ikke la hånden, men denne lansen på Dem; så meget mer som jeg ikke tenkte at jeg krenket prester eller noe som hører Kir­ ken til, som jeg respekterer og tilber som den katolikk og den gode kristne jeg er, men derimot spøkelser og udyr fra den annen verden. Og om det skulle være slik, minnes jeg hva som skjedde med el Cid Ruy Diaz da han knuste sadelen til hin konges ambassadør i nærvær av Hans Hellighet Paven, og for dette ble han ekskommunisert. Fra den dagen vandret den gode Rodrigo de Vivar omkring som en æret og tapper ridder. Da dro teologen sin vei, som sagt er, uten å svare et eneste ord. Don Quijote ønsket å se om det legemet som lå på båren besto av ben eller ikke, men det tillot ikke Sancho, som sa: - Deres nåde har avsluttet dette farlige eventyret på den beste måten av alle dem jeg har sett; disse menneskene, selv om de er beseiret og slått ned, vil kanskje skjønne at de ble beseiret av én eneste person, 156

DON QUIJOTE

og skamfulle og nedslåtte over dette ville de kanskje komme tilbake og lete etter oss så vi fikk merke det. Eselet er klart, fjellet er like ved, sulten plager oss, og vi har ikke annet å gjøre enn å trekke oss tilbake i jevn gangfart og, som det heter, la den døde dra til graven og de levende til kjetterbålet. Og med eselet først ba han sin herre om å følge etter, og da denne mente at Sancho hadde rett, fulgte han uten å svare. Like etter, mens de red mellom to åser, kom de til en vid og rommelig dal, hvor de steg av og Sancho lastet av eselet, og mens de lå utstrakt i gresset, drevet av sulten (som er den beste saus), spiste de middagsmåltidet, mellommåltidet og kveldsmaten i ett, og tilfredsstilte maven med en sterkere sult enn den avdødes prester - som sjelden lider ondt - hvis matvarer prestenes pakkesel hadde båret på. Men nok en ulykke skjedde med dem, som Sancho anså som den verste, og det var at de ikke hadde vin å drikke, eller vann de kunne føre til munnen, og da Sancho var plaget av tørst og så at engen de lå på var dekket av grønt og fint gress, sa han det som fortelles i neste kapittel.

KAPITTEL XX om det uhørte og usette eventyr som ble gjennomført av don Quijote med så liten fare for ham selv at det overgår enhver annen berømt ridder i verden

- Deres nåde, dette gresset viser tydelig at det her i nærheten må fin­ nes en kilde eller bekk som fukter det, og derfor bør vi gå litt videre, så finner vi nok stedet der vi kan dempe denne forferdelige tørsten som plager oss og utvilsomt er mer utålelig enn sult. Don Quijote syntes rådet var godt, han tok Rocinante i tømmene og Sancho grimen til eselet, uten å glemme å legge restene etter kvelds­ maten på det, og så famlet de seg oppover engen, for nattemørket lot dem ikke se noe som helst. De hadde ikke gått to hundre skritt før en mektig larm av vann nådde dem, som om det styrtet ned fra mektige og høye klipper. De gledet seg stort over lyden, og da de stanset for å lytte etter retningen den kom fra, hørte de plutselig en annen larm som ødela gleden over vannet for dem, spesielt for Sancho som av natur var fryktsom og lite modig. Jeg mener at de hørte rytmiske slag 157

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ved siden av en slags klirring av jern og lenker, som sammen med den rasende larmen fra vannfallet ville ha fylt hjertet til hvem som helst med gru, bortsett fra don Quijotes. Natten var, som sagt, mørk, og tilfeldigvis kom de inn under noen høye trær, der bladene beveget seg i den svake vinden og skapte en dempet, men nifs lyd, sli^c at ensomheten, stedet, mørket, lyden av vannet sammen med susingen i løvet, skapte angst og forferdelse. Frykten forsterket seg da de innså at slagene ikke opphørte, vinden ikke sovnet og morgenen ikke kom; i tillegg kom det at de ikke ante hvor de befant seg. Men don Quijote, drevet av sitt fryktløse hjerte, hoppet opp på Rocinante, satte skjoldet på armen, la lansen i stilling og sa: - Sancho, min venn, du skal vite at jeg etter himmelens vilje ble født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største farer, de store bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt. Jeg er den, det sier jeg igjen, som skal gjenoppvekke Ridderne av det runde bord, De tolv likemenn av Frankrike og De ni navnkundige og den som skal bringe glemsel over alle Platirer, Tablanter, Olivanter og Tiranter, alle Solriddere og Belianiser, sammen med hele flokken av berømte riddere fra fordums tider, og i den tid jeg lever, skal jeg utføre slike storverk, forunderlige bedrifter og våpenbragder at de formørker alle de mest strålende som disse utførte. Bemerk da, tro­ faste og lojale væpner, denne natts ugjennomtrengelige mørke, denne underlige stillhet, de dumpe og forvirrende lyder fra disse trær, den fryktinngydende lyd fra dette vann vi lette etter, som synes å styrte seg ut og falle ned fra månens høye fjell, og disse ustoppelige slag som når frem til og plager våre ører, alle disse ting sammen, og hver for seg, er nok til å innprege frykt, redsel og forferdelse i selveste Mars’, krigsgudens bryst, og enda mer i dens bryst som ikke er vant til lignende hendelser og eventyr. Alt dette som jeg fremstiller for deg er noe som vekker og øker mitt mot, og allerede fører til at hjertet revner i brystet på meg på grunn av det ønsket det har om å gå løs på dette eventyret, hvor vanskelig det enn måtte være. Derfor, stram inn remmene litt på Rocinante, og Gud være med deg, og vent meg her i tre dager, ikke mer, og om jeg ikke vender tilbake i løpet av dem, kan du vende tilbake til vår landsby og for å vise meg en nåde og gjøre en god gjerning, skal du derfra dra til Toboso hvor du skal si til min uforlignelige herskerinne Dulcinea at hennes fangne ridder døde, for å utføre det som kunne gjøre ham verdig til å kalle seg hennes. 158

DON QUIJOTE

Da Sancho hørte sin herres ord, begynte han å gråte fra hjertets dypeste grunn og sa: - Deres nåde, jeg skjønner ikke hvorfor De nå vil gå løs på dette fryktinngydende eventyret. Nå er det natt, her er det ingen som ser oss, vi kan lett skifte retning og fjerne oss fra faren, selv om vi ikke skulle drikke på tre dager. Siden ingen ser oss, kan ingen kalle oss feige, så meget mer som jeg har hørt presten vår, som Deres nåde kjenner godt, preke at den som oppsøker faren, vil forgå i den; således er det ikke riktig å friste Gud ved å gå løs på et så dristig foretagende, der man bare kan unnslippe gjennom et mirakel. Og det er nok det himmelen har gjort mot Deres nåde ved å befri ham fra å bli kastet opp og ned i teppet slik jeg ble, og å gjøre Dem til seierherre, frank og fri fra alle de fiender som ledsaget den døde. Og om alt dette ikke skulle bevege eller bløtgjøre Deres hårde hjerte, bør De røres ved tanken på at knapt vil Deres nåde ha fjernet Dem herfra, før jeg, av frykt, overgir min sjel til den som måtte ønske å ta den med seg. Jeg dro bort fra mitt hjemsted og forlot hustru og barn for å tjene Deres nåde og trodde jeg ville bli noe større og ikke noe mindre. Men siden havesyke vil ha mer, har min revet hull i mine håp, for hver gang jeg hadde de sterkeste håp om å oppnå denne fordømte og ulykkelige øya, ser jeg at De som betaling og erstatning for den, nå vil etterlate meg på et sted så langt borte fra alt menneskelig samkvem; ved den eneste Gud, gjør meg ikke slik urett. Og selv om Deres nåde ikke vil avstå fra å gå løs på en slik bedrift, utsett den i det minste til i mor­ gen. For etter det jeg kan se av den viden jeg fikk da jeg var gjeter, kan det ikke være mer enn tre timer til soloppgang, for Lille Bjørns snute er rett over hodet på oss, og når den står i rett linje fra venstre pote, da er det midnatt. - Hvordan kan du, Sancho, sa don Quijote, - se hvor denne linjen er, eller hvor den snuten eller nakken er, som du snakker om, når det er så mørkt at det ikke er en stjerne å se på hele himmelen? - Slik er det, sa Sancho, - men frykten har mange øyne og ser ting under jorden, og enda mer der oppe på himmelen, så meget mer som at man rimeligvis kan skjønne at det ikke er lenge til det lysner. - Lenge eller ikke lenge, svarte don Quijote, - det skal ikke sies om meg, hverken nå eller senere, at tårer og bønner fikk avlede meg fra å gjøre min ridderplikt, og derfor, Sancho, ber jeg deg tie stille. For Gud som har gitt meg hjerte til å påta meg dette uhørte og frykt­ inngydende eventyr, vil også se til min helse og trøste deg i din bedr­ øvelse. Det du skal gjøre, er å stramme Rocinantes sadelremmer, og du blir her for jeg kommer snart tilbake, død eller levende. 159

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da Sancho skjønte at dette var hans herres endelige beslutning og innså hvor lite tårer, råd og bønner virket inn på ham, besluttet han å gjøre bruk av sin list og få ham til å vente til det ble dag, om han kunne. Da han strammet remmene på hesten, tok han derfor forsiktig og ubemerket og bandt fast begge bena på Rocinante med grimen til eselet, slik at da don Quijote ville dra av sted, maktet han det ikke, for hesten kunne bare bevege seg i hopp. Da Sancho så hvor godt dette lureriet hadde lykkes, sa han: - Se bare, herre, at himmelen, beveget av mine tårer og bønner, har befalt at Rocinante ikke skal kunne bevege seg, og om De forherder Dem, bruker sporene og jager på den, vil det være å tirre Fortuna og stampe, som det heter, mot brodden. Don Quijote holdt på å gå ut av sitt gode skinn, for hvor meget han enn sporet hesten, jo mindre beveget den seg, og uten å skjønne at den var bundet, fant han det best å roe seg ned og vente, enten på at det lysnet, eller at Rocinante kunne bevege seg. Han trodde antagelig at dette skyldtes noe annet enn Sanchos listighet og sa da: - Siden det er slik, Sancho, at Rocinante ikke kan røre seg, nøyer jeg meg med å vente til solen smiler, selv om jeg gråter over den tid det tar. - Det er ikke grunn til å gråte, svarte Sancho, - for jeg skal under­ holde Deres nåde med å fortelle historier fra nå til dagen kommer, om det da ikke er slik at De vil stige av hesten og sove litt i det grønne gresset slik vandrende riddere pleier, for å bli mer uthvilt når dagen kommer og klar til å gå løs på dette uhørte eventyret som venter på Dem. - Hva mener du med å stige av hesten og sove, sa don Quijote. - Er jeg kanskje av disse riddere som hviler seg i farens stund? Sov du som ble født for å sove, eller gjør hva du vil, for jeg vil gjøre det som best passer til mitt kall. - Bli ikke sint, Deres nåde, svarte Sancho, - det var ikke ondt ment. Så gikk Sancho bort til ham og la den ene hånden på den fremre delen av sadelbuen og den andre på den bakre, slik at han sto og omfavnet sin herres venstre lår uten å våge å fjerne seg en tomme fra ham, så redd var han for slagene som fortsatt lød med jevne ryt­ miske mellomrom. Don Quijote ba ham fortelle en historie for å bli underholdt, slik han hadde lovet, og Sancho svarte at det skulle han, om skrekken for det han hørte, ville tillate ham det. - Men til tross for dette skal jeg forsøke å fortelle en historie, som, hvis jeg klarer det og ingen legger hindringer i veien, er den beste av alle historier. Deres nåde må da lytte oppmerksomt, for nå begynner

160

DON QUIJOTE

jeg: «Det var en gang, og måtte det gode som kommer, være for alle, og det onde for den som leter etter det...» Deres nåde bør legge merke til at måten de gamle begynte en fortelling på, ikke var tilfeldig, for det var et fyndord av romeren Cato den dumme som sier: «Og det onde for den som leter etter det», som passer som hånd i hanske for at Deres nåde skal holde seg i ro og ikke skal søke det onde i noen retning, men at vi skal finne en annen vei, for ingen tvinger oss til å følge denne hvor så mange fryktelige ting forferder oss. - Fortsett med din fortelling, Sancho, sa don Quijote, - og overlat til meg å finne veien vi skal fortsette på. - Jeg forteller da, fortsatte Sancho, - at på et lite sted i Extremadura bodde en gjetehyrde, jeg mener en som gjeter geiter, og denne gjeteren eller geitemannen, som det heter i min fortelling, kalte seg Lope Ruiz, og denne Lope Ruiz gikk og var forelsket i en hyrdinne ved navn Torralba, som var datter av en rik kvegoppdretter, og denne rike kvegoppdretteren ...» - Hvis du forteller historien din på denne måten, Sancho, sa don Quijote, - og gjentar to ganger alt du sier, blir du ikke ferdig på to dager. Fortell den på en sammenhengende måte og fortell den som et vettig menneske, hvis ikke skal du ikke si noe som helst. - På samme måte som jeg forteller den, svarte Sancho, - fortelles alle eventyr på hjemstedet mitt, og jeg kan ikke fortelle den på noen annen måte, og det er ikke riktig at Deres nåde ber meg fortelle på en ny måte. - Fortell som du vil, svarte don Quijote, - siden skjebnen vil at jeg ikke kan la være å høre på deg, får du fortsette. - «Således, min egen kjære herre», fortsatte Sancho, «som jeg alt har sagt, var gjeteren forelsket i Torralba, hyrdinnen som var lubben, sky og hadde noe mannhaftig ved seg, for hun hadde liksom litt bart, ja, det er som om jeg skulle se henne for meg». - Er det slik at du kjente henne? sa don Quijote. - Nei, jeg kjente henne ikke, svarte Sancho, - men den som fortalte meg denne fortellingen, sa til meg at den var så riktig og sannferdig at jeg kunne påstå, bekrefte og sverge på at jeg hadde sett alt sam­ men, når jeg skulle fortelle den til en annen. «Og således kom dager og gikk dager, og djevelen som aldri sover og alltid roter tingene til, gjorde det slik at den kjærligheten som gjeteren følte for hyrdinnen, ble forvandlet til avsky og motvilje, og årsaken var, ifølge onde tunger, et lite tilløp til skinnsyke som hun ga grunn til, og hendelsen var slik at den gikk over streken og nådde det som er utillatelig, og gjeteren avskydde henne så mye fra da av at han for ikke å se henne, ville dra

161

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bort fra hjemstedet og dit hans øyne aldri ville få se henne. Denne Torralba, som innså at hun ble avvist av Lope, ble straks glad i ham og det mer enn hun noensinne hadde vært.» - Dette er medfødt hos kvinner, sa don Quijote, - å forakte den som elsker dem, og elske den som avskyr dem. Fortsett, Sancho. - «Det skjedde så,» sa Sancho, - «at gjeteren satte i verk sin beslut­ ning, og med geitene foran seg, vandret han av sted over markene i Extremadura, for å dra over til kongeriket Portugal. Torralba, som visste dette, satte etter ham og fulgte ham til fots og barbent i det fjerne med en stokk i hånden og noen saltasker om halsen, der hun hadde, etter det folk sier, en bit av et speil og deler av en kam, og jeg vet ikke hva slags liten flaske med salve for ansiktet. Men hva hun nå dro omkring med, skal ikke jeg gi meg til å finne ut, bare si at folk forteller at gjeteren, sammen med geiteflokken, nådde frem til elven Guadiana som de ville over. På den tiden var den vannrik og holdt på å flyte ut over selve elveleiet, og på stedet dit han kom fantes hverken en stor eller liten båt, heller ikke noen som kunne få ham eller geiteflokken over til den andre siden. Han ble svært bedrøvet over dette, for han så at Torralba nesten hadde nådd ham igjen, og at hun kom til å gi ham store plager med sine bønner og tårer. Han gikk så lenge omkring og kikket til han fikk øye på en fisker som hadde en båt så liten at det bare var plass til et enkelt menneske og en geit. Til tross for dette snakket han med fiskeren og avtalte med ham at han skulle få ham og de tre hundre geitene i flokken, over til den andre siden. Fiskeren gikk i båten og tok en geit over, kom tilbake og fikk over én til, enda en gang vendte han tilbake, og fikk enda én over. Deres nåde må holde orden på de geitene som fiskeren holdt på å føre over, for om én enkelt faller ut av hukommelsen, er det slutt på fortellingen, og det blir ikke mulig å fortelle et ord mer av den. «Jeg fortsetter altså, og sier at landstigningen på den andre siden var glatt og full av søle, og fiskeren brukte lang tid på å dra frem og tilbake. Tross dette kom han tilbake etter en geit, og nok én og enda én ...» - Pass på at han får alle over, sa don Quijote, - hold ikke på å dra frem og tilbake, for da får du dem ikke over på et år. - Hvor mange er kommet over inntil nå? spurte Sancho. - Hva pokker vet jeg? svarte don Quijote. - Husk hva jeg sa: De måtte følge godt med. For sannelig er det slutt på fortellingen, og det går ikke å fortsette. - Hvordan er det mulig? svarte don Quijote. - Er det så vesentlig i denne historien å vite, i detalj, hvor mange geiter som er kommet 162

DON QUIJOTE

over, at om man tar én for mye eller én for lite, kan du ikke fortsette med fortellingen? - Nei, nettopp, herre, sa Sancho, - for straks jeg ba Dem om å si hvor mange som var kommet over, og De svarte at det visste De ikke, i selvsamme øyeblikk for alt det som sto igjen å si, ut av min hukommelse, og det var sannelig både nyttig og morsomt. - Er det da slik, sa don Quijote, - at historien alt er avsluttet? - Like så avsluttet som mor min, sa Sancho. - Jeg sier sannelig, svarte don Quijote, - at du har fortalt en av de besynderligste fortellinger, eventyr eller historier som noen i verden har kunnet finne på, eller på en slik måte uten å avslutte den, og aldri har man sett, og aldri vil man få se noe slikt i løpet av et helt liv, selv om jeg ikke ventet noe annet av din fortellerevne. Men jeg er ikke overrasket, for kanskje har disse uopphørlige slagene forstyrret din forstand. - Det kan nok være, svarte Sancho. - Men jeg vet at hva denne fortellingen angår, er det ikke mer å si. For den slutter der hvor feiltellingen av geitene som skulle over, begynner. - La den da bare slutte der den vil, sa don Quijote, - og la oss se om Rocinante kan bevege seg. Han satte igjen sporene i den, og igjen tok den noen hopp og ble så stående helt stille, så fast var den bundet. I samme øyeblikk, enten det var nattekjøligheten nå på morgen­ kvisten, eller Sancho hadde spist noe som gir løs mave, eller det var helt naturlig - som er det man helst bør tro - fikk han en sterk trang til å gjøre det ingen annen kunne gjøre for ham, men så sterkt hadde redselen grepet ham at han ikke ville fjerne seg en hårsbredd fra sin herre. Å tenke på ikke å gjøre det han hadde lyst til, var heller ikke mulig, og det han derfor gjorde, som kompromis, var å slippe med høyre hånd, som holdt rundt bakre del av sadelen, og forsiktig og uten en lyd løsnet han løpeknuten på beltet som holdt benklærne, noe annet holdt dem ikke oppe, og da den ble løsnet, falt de ned rundt føttene på ham og ble som en fotlenke. Deretter løftet han skjorten så godt han kunne og slapp begge bakdelene, som på ingen måte var små, ut i fri luft. Da dette var gjort - noe han mente var det viktigste han måtte gjøre for å slippe ut av den betrengte og fryktelige siuasjon han befant seg i - ble han overveldet av noe enda voldsommere, nemlig at han mente ikke å kunne gjøre sitt fornødne uten støy og larm, og begynte derfor å bite tennene sammen, stramme skuldrene og holde pusten alt han kunne. Til tross for alle disse hederlige for­ søkene, var han så uheldig at til slutt kom han til å lage en lyd som

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

var høyst ulik den som hadde inngitt ham slik frykt. Don Quijote hørte den og sa: - Hva slags lyd er dette, Sancho? - Det vet jeg ikke, herre, svarte han. - Noe nytt må det være, for eventyr og ulykker begynner aldri uten årsak. Han fristet lykken igjen, og det gikk så godt at han uten mer lyd eller uro enn den forrige, så seg befridd for hele den lasten som hadde tynget ham så sterkt. Men siden don Quijote hadde en like skarp luktesans som hørsel, og Sancho var så nær og klemt opp til ham, så steg duftskyene opp i rett linje og det var ikke til å unngå at noe av dem nådde opp i hans nese, og knapt var de nådd frem før han kom nesen til hjelp og klemte den mellom fingrene og sa med en litt snøvlet stemme: - Det virker, Sancho, som om du er svært redd. - Ja, det er jeg, svarte Sancho, - men på hva merker Deres nåde det mer nå enn før? - På at du nå lukter mer enn ellers og ikke av ambra, sa don Qui­ jote. - Det er vel mulig, sa Sancho, - at det ikke er min feil, men Deres nådes som trekker meg omkring på slike ukristelige tidspunkter og på de merkeligste steder. - Trekk deg tre, fire skritt unna, min venn, sa don Quijote uten å ta fingrene vekk fra nesen, - og fra nå av må du være mer omhyggelig med din person og den respekt du skylder min; for alt det samvær jeg har hatt med deg, har skapt denne påtrengende familiariteten. - Jeg vedder på, repliserte Sancho, - at Deres nåde mener jeg har gjort noe med min person som jeg ikke burde. - Det blir bare verre av å berøre det, Sancho, min venn, kom det fra don Quijote. Med slike og lignende samtaler tilbragte herre og tjener natten. Men da Sancho så at morgenen var på vei i full fart, løste han Roci­ nante forsiktig og festet buksene. Da Rocinante skjønte at den var fri, og selv om den ikke var sprek av natur, lot det til at den livnet til og begynte å sparke med forbena, for å steile som en hingst med Deres tillatelse - det klarte den ikke. Da don Quijote innså at Rocinante rørte på seg, tok han det som et godt tegn og et signal til at han kunne gå løs på det fryktinngydende eventyret. Morgendemringen hadde alt dukket frem, og tingene ble helt syn­ lige. Don Quijote så at de befant seg inne blant noen høye trær, det var kastanjer som kaster dyp skygge. Han hørte samtidig at slagene ikke opphørte, men så ikke hva som var opphavet til dem, og uten 164

DON QUIJOTE

mer opphold satte han derfor sporene i Rocinante og tok enda en gang farvel med Sancho og befalte ham å vente der i tre dager, og ikke lenger. Dersom han ikke var tilbake til den tid, som han hadde sagt før, skulle han regne med at Gud hadde funnet det for godt å la ham ende sine dager i dette farlige eventyret. Han gjentok enda en gang den beskjeden og sendebudet han skulle bringe fra ham til hans dame, Dulcinea. Hva betalingen for hans tjeneste angikk, skulle han ikke være urolig, for han hadde skrevet testamente før han dro hjemmefra, der han hadde bestemt at han ville få utbetalt alt hva lønnen angikk for all den tid han hadde vært i hans tjeneste. Men om Gud lot ham komme gjennom denne faren frisk og sunn og uten krav om løsepenger (og andre betingelser), kunne han regne seg mer enn sikker på å få den lovede øya. Nok en gang brast Sancho i gråt, da han enda en gang hørte de hjerteskjærende ordene fra sin gode herre, og besluttet ikke å forlate ham før denne sakens endelige avslutning. Av disse tårene og denne beslutningen som var til Sancho Panzas ære, slutter forfatteren av denne historien at han var velbåren, eller i det minste en gammelkristen, uten jøder og muslimer i familien. Dette Sanchos følelsesutbrudd gjorde et visst inntrykk på hans herre, men ikke så meget at han viste noen svakhet. Den dekket han så godt han kunne og begynte å ri henimot stedet der lyden av vann og slagene kom fra. Sancho fulgte ham til fots og holdt som han pleide i grimen til eselet, hans evige ledsager i gode og onde dager. Da de hadde vandret et godt stykke blant kastanjer og andre trær, som kastet så dyp skygge, endte de på en liten eng ved foten av noen høye klipper, der en stor foss veltet ned. Ved foten av klippene fantes noen elendige hus, som mer lignet ruiner enn bygninger, og de skjønte at den uopphørlige støyen og larmen av slag kom ut fra disse. Rocinante ble urolig av larmen fra vannet og fra slagene, og don Quijote roet den ned og nærmet seg husene langsomt, mens han av hele sitt hjerte anbefalte seg til sin herskerinne og bønnfalt henne om å komme ham til hjelp i dette farefylte foretagende og i denne dyst, og bønnfalt samtidig Gud om ikke å bli glemt. Sancho vek ikke fra hans side og strakte hals og kikket mellom bena på Rocinante for å få se hva som hadde gjort ham så anspent og så redd. De gikk omkring hundre skritt til, og da de kom rundt en berg­ knatt, så de foran seg klart og tydelig selve årsaken, det kunne ikke være noen annen, til denne fryktinngydende og fryktelige larmen som hele natten hadde holdt dem i en tilstand av angst og spenning. Og

165

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det var - om du min leser, ikke irriteres og forarges over det - seks hammere på en stampemølle som rytmisk frembragte denne forfer­ delige larmen. Da don Quijote så hva det var, ble han stum og forbløffet fra topp til tå. Sancho så på ham og konstaterte at han hadde bøyet hodet ned mot brystet og syntes å skamme seg. Don Quijote på sin side betrak­ tet Sancho og så at kinnene var oppblåste og munnen full av latter og med tydelige tegn på at han ikke kunne holde latteren tilbake, og da var ikke hans egen nedslåtthet så sterk at han kunne la være å le ved synet av Sancho. Og da Sancho så at herren hadde begynt, brast demningen slik at han måtte holde kjevene med begge hender for ikke å revne av latter. Fire ganger roet han seg, og fire ganger vendte latteren tilbake, like voldsomt som første gang, noe don Quijote ble rasende for og enda mer da han hørte ham si, som en slags munter hån: - «Du skal vite, min venn Sancho, at jeg ble født i denne vår jern­ alder etter himmelens vilje, for å gjenopprette gullalderen eller Den gyldne alder. Jeg er den for hvem de største farer, de største bedrifter og våpenbragder er forbeholdt ...» Her begynte han å gjenta alle, eller de fleste av de ordene som don Quijote hadde brukt første gang de hørte de nifse slagene. Da don Quijote innså at Sancho drev gjøn med ham, ble han så overveldende sint at han løftet lansen og ga ham to slag, og om han hadde fått dem i hodet og ikke over skuldrene, ville han ha sluppet å betale ham lønn, om det ikke var til arvingene. Da Sancho så at han virkelig ble så sint over spøken, og av frykt for at hans herre skulle fortsette slik, sa han høyst ydmykt: - Berolige Dem, Deres nåde, for jeg spøkte bare. - Om De spøker, spøker ikke jeg, svarte don Quijote. - Kom hit, min muntre herre. Tror De at om disse stampemøllehammerne vir­ kelig hadde vært et farlig eventyr, ville jeg ikke ha utvist det nødven­ dige mot for å begynne og avslutte det? Er jeg som ridder for eksem­ pel nødsaget til å kjenne eller skjelne mellom lyder og vite hva som kommer og hva som ikke kommer fra en stampemølle? Og hva mer er, det kunne skje, som det gjorde, at jeg aldri har sett noen i mitt liv, slik De har, som den elendige bondetølper De er, født og oppvokst blant dem. Om det ikke er slik, tenk Dem da at disse seks hammerne ble forvandlet til seks kjemper og send dem så bare rett i skjegget på meg, én etter én, eller alle på én gang, og om jeg ikke snudde dem alle opp ned, kunne De være så spøkefull De bare ville. - Gå ikke videre, herre, repliserte Sancho, - for jeg innrømmer at

166

DON QUIJOTE

jeg har vært litt for munter. Men nå når vi er blitt forsonet må Deres nåde fortelle meg (måtte Gud bringe Dem ut av alle de eventyr som skal skje Dem, like frisk og sunn som han har gjort i dette), om ikke dette er til å le av og at det bør fortelles hvor redde vi ble? I det minste jeg; om Deres nåde vet jeg at De kjenner ikke frykt og ikke vet hva redsel og angst er. - Jeg benekter ikke, svarte don Quijote, - at det som har hendt oss, ikke er verd å le av. Men det er ikke verd å fortelle, for alle mennesker er ikke så kloke at de vet å se tingene fra den rette synsvinkel. - Deres nåde visste, i det minste, å sikte lansespissen mot hodet på meg, men traff meg over skuldrene, med Guds hjelp og fordi jeg var så kjapp til å bøye meg unna. Men alt dukker frem i vask, og jeg har hørt at «Den som elsker deg, tukter deg», og mer enn det, de høye herrer, etter et ondt ord de sier til en tjener, pleier å gi ham noen bukser, selv om jeg ikke vet hva de pleier å gi etter å ha stokkeprylt ham, om det da ikke er slik at vandrende riddere først gir en pryl og så øyer, eller kongeriker på fastlandet. - Slik kan terningspillet gå, sa don Quijote, - at alt du sier, blir til sannhet. Og tilgi det som har skjedd, for du er klok og vet at den første impulsen behersker vi mennesker ikke, og la det være klart fra nå av at du avholder deg fra å snakke for meget med meg, for i alle de ridderbøker jeg har lest, og det er uendelig mange, har jeg aldri funnet at noen væpner snakker så meget med sin herre som du med din. Og det er virkelig en stor feil hos deg som hos meg: hos deg ved at du respekterer meg lite, og hos meg ved at jeg ikke lar meg respektere mer. Ja, Gandalm, væpner for Amadis av Gaula, ble greve av Fastlandsøyene, og om ham kan man lese at han talte til sin herre med luen i hånden og med senket hode og bøyet kropp, på tyrkisk vis. Og hva skal vi si om Gasabal, don Galaors væpner, som var så taus av seg, at for å la oss forstå hvor fremragende hans vidunder­ lige taushet var, nevnes hans navn bare én gang i den like lange som sannferdige historien. Av alt jeg har sagt, Sancho, kan du slutte at det er nødvendig å skjelne mellom husbond og dreng, mellom herre og tjener, og mellom ridder og væpner. Følgelig må vi fra i dag av behandle hverandre med mer respekt, uten å spøke, for det er i alle fall slik at om jeg irriteres over deg, er det deg det går ut over. De velgjerninger og gunstbevisninger som jeg har lovet deg, vil komme i sin tid; og om de ikke skulle komme, vil lønnen, i det minste, ikke gå til spille, slik jeg har sagt. - Alt det Deres nåde sier, er godt, sa Sancho, - men jeg ville gjerne vite, dersom velgjemingenes tid ikke kommer, og det skulle bli nød­

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vendig å tenke på lønnen, hvor meget tjente en væpner hos en vand­ rende ridder i hine tider, og om det ble avtalt per måned eller per dag, som en murersvenn. - Ikke tror jeg, svarte don Quijote, - at de nevnte væpnere hadde fast lønn, men var på ridderens nåde. Og om jeg har angitt deg i det lukkede testamente jeg etterlot i mitt hus, var det for alle tilfellers skyld, for ennå vet jeg ikke hvordan det vil gå med ridderordenen i våre ulykkelige tider, og jeg ønsker ikke at min sjel skal plages i den annen verden på grunn av småting. For jeg vil du skal skjønne at i denne verden finnes det ingen farligere stand enn de vandrende ridderes. - Det er så sant, sa Sancho, - for bare lyden av hammerne i en stampemølle kunne innjage uro i hjertet til en så tapper omreisende eventyrer som Deres nåde er. Men De kan være sikker på at fra nå av skal jeg ikke åpne munnen for å spøke om det som angår Deres nåde, om det ikke er for å ære ham som min husbond og naturlige herre. - På denne måten, repliserte don Quijote, - vil du komme til å leve på jordens rund, for nest etter foreldre skal man respektere sine herrer som om de var det.

KAPITTEL XXI om det storartede eventyr og rike bytte, Mambrinos hjelm,- sammen med andre ting som skjedde med vår uovervinnelige ridder Akkurat da begynte det å regne litt, og Sancho ville at de skulle gå inn i stampemøllen, men don Quijote hadde fått så sterk motvilje mot den på grunn av den latterlige spøken at han på ingen måte ville inn dit. Derfor svinget de til høyre og tok en vei lik den de hadde fulgt dagen før. Like etter oppdaget don Quijote en mann til hest, som på hodet hadde en ting så skinnende som om det skulle være gull, og knapt hadde han sett det, før han vendte seg mot Sancho og sa: - Jeg tror, Sancho, at det ikke finnes det ordspråk som ikke er sant, for alle fyndord er basert på erfaring, opphavet til all viten, spesielt det som sier: «Der en dør lukkes, åpnes en annen.» Jeg sier dette, for i går aftes lukket skjebnen den døren vi lette etter, og narret oss med 168

DON QUIJOTE

stampemøllen. Nå åpner den en annen på vidt gap til et annet og bedre eventyr, og om jeg ikke klarer å gå inn gjennom den, er det min feil, og jeg kan ikke legge skylden på min manglende kunnskap om stampemøller eller på nattemørket. Jeg sier dette, for om jeg ikke tar feil, kommer det mot oss én som bærer Mambrinos hjelm på hodet, og på den avla jeg den eden du vet. - Måtte Deres nåde vokte vel på hva De sier og enda bedre på hva De gjør, sa Sancho, - for jeg ville ønske dette ikke skulle bli til nye stampemøller som ender med å stampe og banke ut av oss det vettet vi har. - Du er da en pokkers fyr! repliserte don Quijote. - Hva har en hjelm med stampemøller å gjøre? - Det aner jeg ikke, sa Sancho, - men om jeg virkelig kunne snakke like meget som jeg pleide, ville jeg kanskje fremlegge så mange grun­ ner at Deres nåde innså at De tar feil i det De sier. - Hvordan kan jeg ta feil i det jeg sier, din hårkløver og forræder? sa don Quijote. - Si meg, ser du ikke den ridderen som kommer mot oss på en gråspraglet hest og som har en gullhjelm på hodet? - Det jeg ser og skimter, svarte Sancho, - er ikke annet enn en mann på et esel, like grått som mitt og som har noe på hodet som skinner. - Vel, det er Mambrinos hjelm, sa don Quijote. - Trekk deg litt til siden og la meg ta meg av ham alene. Du skal få se, uten å si et ord, hvordan jeg for å spare tid gjennomfører dette eventyret og får den hjelmen jeg så sterkt har ønsket. - Jeg skal sørge for å holde meg unna, svarte Sancho, - men med Guds hjelp, gjentok han, håper jeg det er ekte oregano og ikke falske stampemøller. - Jeg har alt sagt deg, broder, at du absolutt ikke mer må nevne, ikke engang tenke, på stampemøllene, sa don Quijote, - for ved Gud, ellers skal jeg stampe sammen sjelen din. Sancho tidde stille av frykt for at hans herre skulle oppfylle den eden han så klart og tydelig hadde avlagt. Det forholder seg da slik at den hjelmen, hesten og ridderen han så, vitterlig var dette: Der i egnen fantes det to landsbyer, den ene så liten at den hverken hadde apotek eller barber, mens den andre som lå like ved, hadde begge deler. Derfor betjente barberen i den største, den minste; om en syk måtte årelates og en annen ville få stelt skjegget, kom derfor barberen og bragte med seg et barberbekken av messing. Underveis var det begynt å regne, og for ikke å flekke til hatten, som nok var ny, satte han bekkenet på hodet, og siden det var pusset, skinte det på en halv fjerdings avstand. Han red på 169

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

et grått esel, som Sancho sa, og det var grunnen til at don Quijote mente det var en skimmel, en ridder og en gullhjelm; for alt han så, fikk han til å stemme med sine avsindige ridderordener og forrykte tanker. Og da han så at den stakkars ridderen var nær, satte han av gårde alt det Rocinante maktet, uten å forsøke å forhandle med ham, og med lansen i stilling for å stikke den tvers gjennom ham. Men da han nådde frem til ham, ropte han uten å stanse sitt rasende løp: - Forsvar deg, ditt elendige kryp, eller overlevér frivillig det som med rette er mitt! Barberen som intetanende så dette spøkelset komme farende mot seg, hadde ikke annet å gjøre enn å la seg falle fra eselet, for å komme unna lansestøtet. Ikke før hadde han nådd bakken, før han skvatt opp lettere enn et dådyr og begynte å løpe bortover sletten så ikke engang vinden kunne nå ham igjen. Han lot barberbekkenet bli liggende på jorden, og don Quijote nøyet seg med det og sa at hedningen hadde opptrådt klokt og hadde etterlignet beveren som når den blir jaget, av instinkt biter av det den vet jegerne er på jakt etter. Han befalte Sancho å ta opp hjelmen, og denne tok den opp med hendene og sa: - Dette er sannelig et fint bekken, verd en sølvreal, det er sikkert som en daler. Så rakte han det til sin herre som straks satte det på hodet og snudde det hit og dit for å finne hakestykket, og da han ikke fant det, sa han: - Den hedningen hvis mål denne hjelmen ble smidd etter, må ha hatt et umåtelig stort hode, og det sørgelige er at halvparten mangler. Da Sancho hørte bekkenet omtalt som turneringshjelm, kunne han ikke la være å le, men da han så for seg hvor sint hans herre ville bli, stoppet han på halvveien. - Hva ler du av, Sancho? spurte don Quijote. - Jeg ler, svarte Sancho, - når jeg tenker på det digre hodet til den hedningen som eide denne hjelmen, måtte ha, og som på en prikk ikke ligner noe annet enn et barberbekken. - Vet du hva jeg tror, Sancho? At den berømte delen av denne for­ heksede hjelmen ved en merkelig tilfeldighet kom i hendene på en som hverken kjente til eller verdsatte dens verdi, og uten å vite hva han gjorde da han så den var av rent gull, smeltet han den andre halvparten på grunn av prisen, og av den andre halvparten laget han dette som ligner et barberbekken, som du sier. Men la det være som det vil; for meg som kjenner den, spiller forvandlingen ingen rolle, for jeg skal få den ordnet i den første landsbyen der det finnes en smed, og slik at ikke engang den som ble laget og smidd av smedenes 170

DON QUIJOTE

gud for krigsguden, skal komme opp mot den. I mellomtiden får jeg bære den som jeg kan, for noe er bedre enn ingenting, så meget mer som den nok kan beskytte meg mot stenkasting. - Det er riktig, sa Sancho, - om de ikke kaster med slynge, som de gjorde i slaget mellom de to hærene, da de slo ut Deres nådes velsignede jeksler og den lille flasken De hadde den velsignede trylledrikken i, den som fikk meg til å kaste opp innvollene. - Det spiller ingen rolle at jeg har mistet den, for som du vet, San­ cho, sa don Quijote, - har jeg bevart oppskriften i minnet. - Det har jeg også, svarte Sancho, - men om jeg skulle tilberede den, eller prøve den mer i dette liv, da ville det bli min død. Så meget mer som jeg ikke har tenkt å komme i en slik situasjon at jeg får bruk for den, for jeg tenker på å bruke alle mine fem sanser til å vokte meg for å bli såret, eller å såre noen annen. Om det å bli kastet omkring i et teppe, sier jeg ingenting, for slike ulykker kan man ikke forberede seg til, og om de kommer, kan man ikke gjøre annet enn trekke inn skuldrene, holde pusten, lukke øynene og la seg lede dit skjebnen og teppet fører oss. - Du er en dårlig kristen, Sancho, sa don Quijote da han hørte dette, - for du glemmer aldri en urett som er begått mot deg; men vit at det hører til edle og adelige bryst ikke å bry seg med småtterier. Hvilken fot skal bli halt på deg, hvilket ribben bli brukket og hvilket nytt hull slått i hodet, for å få deg til å glemme den spøken? Tenker man vel over skaden, var det ikke annet enn spøk og tidsfordriv, for om jeg ikke hadde oppfattet det på den måten, ville jeg ha dradd til­ bake dit og gjort mer skade for å hevne deg enn grekerne gjorde for den bortrøvede Helena. Og hun, om hun hadde hørt vår tid til, eller min Dulcinea hadde hørt hjemme i hine tider, kunne du være sikker på at Helena ikke ville ha hatt ry for å være så skjønn som hun er. Her sukket han sterkt, hendvendt mot himmelen. Og da sa Sancho: - La gå med at det var en spøk, siden hevnen ikke kan bli alvor, men jeg vet hvilket stoff alvoret og spøken var av, og jeg vet også at de aldri faller meg av minne, likesom de aldri blir borte fra ryggen min. Men bortsett fra dette, hva vil Deres nåde gjøre med denne gråskimlede hesten, som ligner et grått esel, likesom denne ubeskyttede Martino som Deres nåde slo over ende, for slik han fløy av sted og stakk seg bort, later det ikke til at han noensinne vil hente den. Og ved mitt eget skjegg, det er et riktig fint esel! -Jeg pleier aldri, sa don Quijote, - å ta noe fra dem jeg beseirer, heller ikke er det ridderes skikk å frata dem hestene og la dem gå til fots, om det da ikke er slik at seierherren har mistet sin i striden; 171

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for i så fall er det tillatt å ta den beseiredes, siden den er vunnet i en rettmessig krig. Følgelig, Sancho, la denne hesten, dette eselet, eller hva du ønsker det skal være, bli her; for så snart han ser oss vekk herfra, kommer han tilbake etter den. - Gud skal vite at jeg gjerne ville ta det med, svarte Sancho, - eller i det minste bytte det ut mot mitt, som jeg ikke synes er så godt. Ridderskapets lover er strenge, siden de ikke gir rett til å bytte ut et esel mot et annet, og jeg ville gjerne vite om det i det minste ikke går an å bytte om sadler og dekkener. - Hva dét angår, er jeg ikke så sikker, sa don Quijote, - og i tilfelle av tvil, og inntil vi vet mer om dette, mener jeg at du kan bytte dem, om det er slik at du har sterkt behov for dem. - Så sterkt er det, svarte Sancho, - at om det var til meg selv, kunne jeg ikke trenge dem mer. Straks han hadde fått denne tillatelsen, gjorde han som kardinalene når de foretar mutatio capparutn og utstaset eselet sitt aldeles nyde­ lig og forbedret i annen og tredje grad. Da dette var gjort, spiste de restene av den maten de hadde plyndret fra pakkeselet, drakk vann fra bekken ved stampemøllene uten å heve blikket for å se på dem; så sterk var den avskyen de følte på grunn av den skrekken de hadde gitt dem. Da de så hadde tilfredsstilt kroppsvæskene og irritasjonen, steg de til hest, og uten å slå inn på noen spesiell vei, siden det er vandrende ridderes skikk ikke å ta noen bestemt, bega de seg i vei etter Rocinantes vilje, som også styrte husbondens og til og med eselets vilje, som alltid fulgte den hvorhen den nå førte det som en kjærlig og god ledsager. Allikevel kom de frem på kongeveien og fulgte den på lykke og fromme uten noen annen plan. Mens de red i vei på denne måten, sa Sancho til sin herre: - Vil Deres nåde gi meg tillatelse til å tale litt med Dem? For etter at De ga meg denne strenge taushetsbestemmelsen, er det tre, fire ting som er blitt liggende usagt i maven min, og én eneste som jeg har på tungespissen og ikke ønsker skal bli borte. - Si det, sa don Quijote, - og uttrykk deg på kortfattet vis, for ingen hører lange utredninger med glede. - Jeg sier da, herre, svarte Sancho, - at i tre, fire dager har jeg tenkt over hvor lite man oppnår og vinner ved disse eventyrene som Deres nåde søker i ødemarker og på korsveier, og som ingen ser eller får vite om, selv når De seirer og fullfører de farligste, og således fore­ kommer det meg bedre, med mindre Deres nåde mener noe annet, at vi burde dra av gårde og ta tjeneste hos en eller annen keiser,

172

DON QUIJOTE

eller en eller annen stor fyrste som ligger i en eller annen krig, i hvis tjeneste Deres nåde kan vise Deres mot, Deres store krefter og enda større forstand. Når så dette blir sett av den vi er i tjeneste hos, må han nødvendigvis belønne oss, hver etter sine meritter, og der vil det ikke mangle noen som nedtegner skriftlig Deres nådes bedrifter, til evig ihukommelse. Om mine egne sier jeg ingenting, for de vil nok holde seg innenfor rammen av dem væpnere utfører, selv om jeg vil si at om det er skikk å skrive om væpneres bedrifter, tror jeg ikke at mine vil bli borte mellom linjene. - Det var ikke dumt sagt, Sancho, svarte don Quijote, - men før man kommer så langt, må man reise omkring i verden, som en prøve og oppsøke eventyr og fullende noen, for å oppnå et så stort ry og navn at når man drar til en eller annen monarks hoff, da er allerede ridderen kjent for sine bedrifter. Knapt har småguttene sett ham dra inn gjennom byporten, før alle omgir og følger ham og utroper: «Dette er Solridderen», eller «Slangeridderen», eller med andre hedersnavn under hvilke han er blitt berømt. «Dette er», vil de si, «han som i tvekamp overvant kjempen Brocabruno den sterke; han som brøt trolldommen for Den store mamelukken i Persia, som hadde vært forhekset i nesten nihundre år». Slik fra munn til munn vil de utrope dine gjeve handlinger, og så ved støyen fra guttene og andre mennes­ ker vil kongen for dette kongeriket stille seg ved vinduet, og straks han ser hans våpenskjold eller hans devise, utbryter han nødvendig­ vis: «Å, hør alle! La alle mine riddere, alle som befinner seg ved mitt hoff, gå for å motta ridderskapets blomst, som her kommer!» Ved denne befalingen går alle ut, og han når halvveis opp i trappen og får en sterk omfavnelse og fredskysset, og straks fører han ham ved hånden til dronningen, rikets frues bolig, der ridderen finner henne sammen med prinsessen, datteren, som nødvendigvis må være en av de skjønneste og mest fullkomne jomfruer som er å finne på den del av jorden som er oppdaget. Deretter skjer det så, øyeblikkelig, at hun fester blikket i ridderens og han i hennes, og hver av dem virker på den andre som noe mer guddommelig enn menneskelig, og uten å vite hvordan, eller hvorfor ikke, blir de fanget og innhyllet i kjærlig­ hetens innfløkte nett og med stor smerte i hjertet, siden de ikke vet hvordan de skal tale om sin uro og sine følelser. Derfra fører de ham utvilsomt til et rikt utstyrt rom i slottet, hvor de tar av ham harnisk og våpen og bringer ham en vid skarlagenskappe han kan hylle seg i; og selv om han tok seg godt ut i harnisk, tar han seg enda bedre ut i våpentrøye. Når natten faller på, spiser han sammen med kongen, dronningen og prinsessen, og under måltidet tar han ikke øynene fra 173

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

henne og betrakter henne uten at de tilstedeværende merker det, og hun gjør det samme med likeså stor skarpsindighet, for som jeg har sagt, er hun en meget klok jomfru. De skal til å heve taffelet da en heslig liten dverg kommer inn gjennom døren og bak ham en skjønn dame mellom to kjemper. Dette forestiller en gåte som er uttenkt av en utgammel vismann, og at den som kan løse den, skal betraktes som den beste ridder i verden. Straks befaler kongen at alle de tilste­ deværende skal forsøke seg, men ingen kan løse den bortsett fra den fremmede ridderen, noe som øker hans ry. Prinsessen blir overmåte glad for dette, og hun anser seg for belønnet til overmål for å ha festet sine øyne på en så høytstående person. Det fine er at kongen, eller fyrsten eller hva han nå er; har en hård krig gående med en annen som er like mektig som han selv, og den fremmede ridderen (etter å ha oppholdt seg ved hoffet noen dager), ber om tillatelse til å dra ut i den nevnte krigen i hans tjeneste. Den gir kongen ham med største velvilje, og ridderen kysser høvisk hans hender for den nåde han viser ham. Den natten skal han ta avskjed med sin herskerinne prinsessen gjennom et smijernsgitter i en have som befinner seg like ved hennes sovekammer, der han mange ganger før har talt med henne, hjulpet av en kammerjomfru som visste alt, og som prinsessen hadde full tillit til. Han vil sukke dypt, hun kommer til å besvime, kammerjomfruen vil bringe vann, han gripes av smerte, for morgenen kommer og han ønsker ikke at de skal bli oppdaget, for ikke å skade herskerinnens ære. Endelig kommer prinsessen til seg selv og vil rekke ridderen sine hvite hender gjennom gitteret, og han kysser dem tusen ganger og bader dem i tårer. De vil avtale seg imellom hvordan de skal få vite alt godt eller ondt som skjer dem, og prinsessen ber ham forbli der kortest mulig. Det lover han med utallige eder, han kysser hennes hender atter en gang og tar farvel med så sterke og smertelige følelser at han er like ved å dø av det. Han går derfra til sitt rom, kaster seg på sengen, kan ikke sove på grunn av denne avskjeden, står tidlig opp og går for å ta avskjed med kongen og dronningen og prinsessen. Han får vite, etter å ha tatt avskjed med de to, at prinsessen føler seg uvel og ikke kan motta visitter. Ridderen tror at det skyldes smerten over hans avreise, han føler hjertet bli gjennomboret, og han er like ved å gi tydelig uttrykk for sin smerte. Kammerjomfruen er til stede og vil legge merke til alt dette, og går for å fortelle prinsessen det, og denne mottar henne med tårer og forteller at en av de sterkeste smertelige følelser hun har, er å ikke vite hvem denne ridderen er og om han er av kongelig avstamning eller ikke. Kammerjomfruen forsikrer henne at så megen høviskhet, edelhet og tapperhet bare kan finnes hos en

174

DON QUIJOTE

person av kongelig og edel byrd. Dette trøster prinsessen, hun for­ søker å ta seg sammen, så ikke foreldrene skal ane noe, og etter to dager viser hun seg atter en gang. Ridderen er alt dradd sin vei, del­ tar i krigen, beseirer kongens fiende, vinner mange byer, triumferer i mange slag, vender tilbake til hoffet, treffer sin herskerinne der han pleier; de avtaler at han skal be hennes far om å få henne til hustru som belønning for sine tjenester. Kongen vil ikke gi henne til ham, siden han ikke vet hvem han er, men til tross for alt dette, enten hun blir bortført eller på hvilken måte det enn måtte skje, blir prinsessen hans hustru og hennes far anser dette for å være en stor lykke, for det viser seg at denne ridderen er sønn av en tapper konge over jegvet-ikke-hvilket kongedømme, for jeg tror ikke det står på noe kart. Faren dør, prinsessen arver riket, ridderen blir kort sagt konge. Og her er det at han kan belønne sin væpner og alle dem som hadde hjulpet ham til å stige opp til en så høy posisjon: Han gifter bort væpneren med en av prinsessens kammerjomfruer, som nok er den som hjalp dem i deres kjærlighet, og som er datter av en mektig hertug. - Dette er det jeg ønsker og av fullt hjerte, sa Sancho. - Dette hol­ der jeg meg til, for ord til annet vil alt dette skje siden Deres nåde kalte Dem Ridder av den bedrøvelige skikkelse. - Tvil ikke på det, Sancho, svarte don Quijote, - for på samme måte og gjennom de samme stadier som jeg har nevnt, har vandrende riddere nå og alltid steget opp til å bli konger og keisere. Det eneste som nå mangler er å finne ut hvilken kristen eller hedensk konge som er i krig og har en skjønn datter, men det har vi tid til å tenke over, for som jeg før har sagt deg, først gjelder det å oppnå heder andre steder, før man drar til hoffet. Men jeg mangler også noe annet, for om det finnes en konge i krig og med en skjønn datter og jeg har oppnådd et utrolig ry i hele universet, vet jeg ikke hvordan man kan finne ut at jeg er av kongelig avstamning, eller i det minste er fetter av en keiser, for ikke vil kongen gi meg sin datter til ekte, om han ikke først har bragt klarhet i alt dette, hvor meget mine store bedrif­ ter ellers skulle fortjene det. Således, på grunn av denne mangelen, frykter jeg å miste det min sterke arm har fortjent. Jeg er sant nok av solid og anerkjent adel med besittelser og eiendom (og med hevnrett), og mitt liv er verd fem hundre gullmynter i erstatning etter den gamle loven, og det kunne nok skje at den vismann som skal skrive min historie, ville klare å etablere mitt slektskap og min avstamning på en slik måte at jeg kunne være oldebarn eller tippoldebarn av en konge. For du skal vite, Sancho, at det finnes to arter avstamning i verden: noen som har og avleder sin avstamning fra fyrster og

175

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

monarker, som tiden litt etter litt har redusert slik at de har endt i en spiss, som en pyramide stilt på hodet. Andre har hatt sin begynnelse hos mennesker av lav stand og har steget trinn for trinn inntil de ble høyadelige; således er forskjellen at noen var det de ikke lenger er, og andre er det de ikke var, og det kunne være at mitt utgangspunkt var høyt og berømmelig, således at det burde tilfredsstille min vordende svigerfar, kongen, og om det ikke er slik, må prinsessen elske meg som jeg er, mot farens vilje, selv om hun fullt ut vet at jeg er sønn av en vannbærer, og godtar meg som herre og ektefelle. Og om det ikke er slik, så kommer dette med å røve henne og føre henne dit jeg helst vil, for tiden eller døden vil nok bringe med seg en'ende på foreldrenes motvilje. - Her passer det godt, sa Sancho, - det ryggesløse mennesker sier: «Be aldri om det du kan ta med makt», selv om det passer best å si: «Redd mann fører ikke bruden til sengs.» Jeg sier dette i tilfelle av at kongen, Deres nådes svigerfar, ikke vil nedlate seg til å overgi min frue prinsessen til Dem, da er det ingenting annet å gjøre, som Deres nåde sier, enn å røve og bortføre henne. Men det sørgelige er at før fred og fordragelighet inntreffer, og man kan ha gleden over riket i ro og mak, vil den stakkars væpneren ha lite å tygge på når det gjelder nådesbevisninger. Om det da ikke er slik at den hjelpsomme kammerjomfruen, som skal bli hans kone, drar av sted sammen med prinsessen, og han så opplever all motgang sammen med henne, inntil himmelen bestemmer noe annet; for jeg tror nok at hans herre kan la ham få henne som sin legitime ektefelle. - Det kan ingen hindre ham i, sa don Quijote. - Men hvordan det nå er, svarte Sancho, - kan vi bare anbefale oss til Gud og la lykken føre oss dit den vil. - Måtte det være Guds vilje, svarte don Quijote, - slik jeg ønsker, og du trenger, og la den være en stakkar som holder seg selv for å være en stakkar. - Som Gud vil det, svarte Sancho, - for jeg er av en gammelkristen familie, og imitt tilfelle holder det til å bli greve. - Og mer enn nok, sa don Quijote, - og selv om du ikke var det, spiller det ingen rolle; for om jeg var konge, kan jeg gi deg adelskap, uten at du kjøper det eller tjener meg på noen måte. For idet jeg gjør deg til greve, vips, så er du ridder og folk kan si det de vil; for de må sannelig kalle deg Deres velbårenhet, hvor surt de enn synes det blir. -Jøss, jeg skal nok kunne bære min ærverdighet, sa Sancho. - Verdighet skal du si, og ikke ærverdighet, sa hans herre. 176

DON QUIJOTE

- La så være, svarte Sancho. - Jeg skal nok tilpasse meg min stand, for jeg var virkelig en gang tjener i et laug, og tjenerkappen passet meg så godt at alle sa jeg tok meg så godt ut at jeg kunne vært for­ stander i det selvsamme lauget. Hvordan blir det så når jeg får på meg en hertugkappe, eller kler meg i gull og perler slik utenlandske grever gjør? Jeg tror folk vil komme milevis fra for å se på meg. - Du vil ta deg godt ut, sa don Quijote, - men da må du barbere skjegget ganske ofte, siden det er så tett, strittende og floket at om du ikke bruker rakekniven minst annenhver dag, kan alle se på et børseskudds avstand hvem du er. - Det trengs vel ikke mer enn å ta en barber og betale for å ha ham hjemme? sa Sancho. - Og skulle det bli nødvendig, ville jeg la ham gå etter meg, slik stallmestrene til Spanias grander gjør. - Hvordan vet du, spurte don Quijote, - at grandene har en stall­ mester etter seg? - Det skal jeg fortelle Dem, svarte Sancho. - For noen år siden var jeg noen måneder i hovedstaden, og der så jeg en meget liten herre, som man sa var meget stor, bli fulgt hvor han enn gikk, av en mann til hest, som virket rent som en hale på den andre. Jeg spurte hva det kom av at den mannen ikke sluttet seg til den andre, men alltid fulgte etter ham. De svarte at han var den andres stallmester og at det var grandenes vis å ha dem etter seg. Siden da har jeg visst det så godt at jeg aldri har glemt det. - Du har sannelig rett, sa don Quijote, - og du kan ha barberen din etter deg, for skikk og bruk kommer ikke på én gang, heller ikke ble de oppfunnet under ett, og du kan bli den første greve som har sin egen barber etter seg, og det er til og med mer fortrolighet i å ta skjegget på noen enn å sadle en hest. - Overlat det med barberen til meg, sa Sancho, - så overlater jeg til Deres nåde å forsøke å bli konge og gjøre meg til greve. - Slik skal det bli, svarte don Quijote. Og idet han hevet blikket, så han det som skal fortelles i neste kapittel.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXII om den frihet don Quijote ga mange ulykkelige som, mot sin vilje, ble ført dit de ikke ville Cide Hamete Benengeli, en forfatter som nedstammet både fra Arabia og La Mancha, forteller i denne høystemte, velklingende, detaljerte, sødmefylte og fantasifulle historien at etter den samtalen mellom don Quijote av la Mancha og Sancho Panza, hans væpner, som ble gjengitt ved slutten av kapittel enogtyve, hevet don Quijote blikket og så at på den veien de red, kom det mot dem omkring tolv menn til fots, festet likesom perler på en snor med halsjern til en jernlenke, og alle hadde håndjern. Sammen med dem kom to mann til hest og to til fots; de som satt til hest hadde flintebørser, og de til fots hadde spyd og sverd. Straks Sancho så dem, sa han: - Dette er en lenke med galeislaver, det er folk i kongens tvang på vei til galeiene. - Hvordan kongens tvang? spurte don Quijote. - Er det mulig at kongen utøver tvang mot noen som helst? - Det er ikke det jeg sier, svarte Sancho, - men at det er folk som på grunn av sine forbrytelser er dømt til å tjene kongen med tvang på galeiene. - Kort og godt, repliserte don Quijote, - hvordan det nå er, blir disse menneskene ført av sted med tvang og ikke av egen vilje. - Slik er det, sa Sancho. - Slik, sa hans herre, - faller dette sammen med utøvelsen av mitt kall, å avverge maktmisbruk og hjelpe og støtte de ulykke­ lige. - Deres nåde må bemerke, sa Sancho, - at rettsvesenet, som er kongen selv, ikke utøver tvang eller krenkelser mot slikt folk, men lar dem lide straff for sine forbrytelser. Da nådde lenken med galeislavene frem til dem, og don Quijote ba vokterne med meget høviske ord å være av den godhet å infor­ mere og opplyse ham om grunnen eller grunnene til at de førte disse menneskene av sted på denne måten. En av vokterne til hest svarte at det var Hans Majestets galeislaver på vei til galeiene, og at han ikke hadde mer å si og heller ikke måtte vite mer om dette. - Til tross for dette, repliserte don Quijote, - ville jeg gjerne få vite av hver enkelt av dem årsaken til deres ulykke. Til dette tilføyet han flere og så høflige og medgjørlige ord for å 178

DON QUIJOTE

bevege dem til å fortelle det han ville vite, at den andre vokteren til hest sa til ham: - Selv om vi her har med oss registret og bekreftelsen på dommene for hver enkelt av disse ulykkelige, har vi ikke tid til å trekke dem frem og lese dem, men Deres nåde kan gå bort og spørre dem selv, så de kan svare om de vil, for dette er folk som liker å begå skurkestreker og å skryte av dem etterpå. Med denne tillatelsen, som don Quijote ville ha tiltatt seg, selv om han ikke hadde fått den, red han bort til lenkegjengen og spurte den første hvilke synder som hadde bragt ham i så sørgelig en tilstand. Denne svarte at årsaken var at han hadde forelsket seg. - Ikke for annet enn det, svarte don Quijote. - Blir man sendt til galeiene på grunn av forelskelse, ville jeg for lengst selv ha sittet ved årene der. - Det er ikke den kjærlighet som Deres nåde tror, sa galeislaven, - for min var slik at jeg elsket en kurv med nyvasket lintøy, og jeg omfavnet den så sterkt at om ikke rettsvesenet hadde tatt den fra meg med makt, hadde jeg ennå ikke sluppet den frivillig. Jeg ble grepet på fersk gjerning, det var ingen grunn til tortur, saken var avgjort, og jeg ble utstyrt med hundre piskeslag over skuldrene og i tillegg tre hele år i guraper, og det var det. - Hva er guraper? spurte don Quijote. - Guraper er galeier, svarte galeislaven. Dette var en ung fyr på omkring fireogtyve år, som sa han var fra Piedrahita. Don Quijote stilte det samme spørsmålet til den neste som ikke svarte et ord, så nedslått og melankolsk var han, men den første svarte for ham og sa: - Han her, herre, er her fordi han var kanarifugl, jeg mener han var musiker og sanger. - Hvordan er det mulig? gjentok don Quijote. - Sendes man til galeiene om man er musiker og sanger? - Javisst, herre, svarte galeislaven, — for det finnes ikke noe verre enn å synge under pinen. - Før har jeg hørt si, sa don Quijote, - at å synge driver sorgene bort. - Her er det omvendt, sa galeislaven, - for den som synger én gang, han gråter hele livet. - Det forstår jeg ikke, sa don Quijote. Men en av vokterne sa: - Herr ridder, å synge i sin pine sies blant dette ugudelige pakket når de bekjenner under tortur. Og denne synderen her ble utsatt for

179

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tortur, bekjente forbrytelsen, for han var krøttertyv, det vil si han stjal kreaturer, og siden han tilsto, fikk han seks år på galeiene i til­ legg til tohundre piskeslag som han alt har fått over ryggen. Han er alltid nedslått og trist, for de andre tyvene som er tilbake, eller de som er her, mishandler og undertrykker og ringeakter ham fordi han ikke hadde standhaftighet til å si nei. For de sier at et nei har like mange stavelser som et ja, og at en delinkvent er heldig om liv og død avhenger av hans egen tunge og ikke av vidner og bevis, og jeg mener at det er ikke så dumt sagt. - Det mener jeg også, svarte don Quijote og gikk over til den tredje, som raskt og ganske freidig svarte: -Jeg skal ha fem år på de damer guraper siden jeg manglet ti dukater. - Jeg skulle gjerne gi tyve, sa don Quijote, - for å befri Dem for den sorgen. - Dette forekommer meg som å ha penger midt ute på havet, svarte galeislaven, - og være i ferd med å dø av sult uten å ha et sted å kjøpe det man trenger. Dette sier jeg, for om jeg i sin tid hadde hatt de tyve dukatene som Deres nåde nå tilbyr meg, og hadde smurt skriverens penn med dem og fått liv i anklagerens forstand, ville jeg i dag ha befunnet meg midt på Zocodover-plassen i Toledo og ikke på denne veien bundet som en jakthund. Men Gud er stor, tålmodighet og der­ med basta. Don Quijote kom til den fjerde, en mann med ærverdig åsyn og hvitt skjegg som nådde ham til brystet. Da denne hørte spørsmålet om hvorfor han var der, begynte han å gråte og svarte ikke et ord, men den femte galeislaven snakket for ham og sa: - Denne ærbare mannen skal ha fire år på galeiene, etter at han med pomp og prakt ble sendt gjennom de fastsatte gatene til hest. - Så vidt jeg skjønner, sa Sancho Panza, - betyr dette det samme som å bli utsatt for offentlig hån og skam. - Slik er det, svarte galeislaven, - og årsaken til at han fikk denne straffen, var ikke for å ha omsatt kukjøtt, men menneskekjøtt, det vil si kvinnekropper. For denne herren straffes for å ha vært hallik og dessuten for å være litt av en trollmann. - Om det ikke var dette med trolldommen, sa don Quijote, - og om han rett og slett var hallik, fortjente han ikke å sitte ved årene på en galei, men derimot å føre dem og være general for dem. For hallikens embede er ikke så enkelt, det er et embede for kloke og innsikts­ fulle mennesker og høyst nødvendig i en velordnet stat, og bør bare utøves av velbårne mennesker. Selv da bør det finnes tilsynsmenn og 180

DON QUIJOTE

kontrollører slik det finnes i andre embeder, antallet skulle fastsettes og bekjentgjøres slik man gjør med børsmeglere, og på denne måten unngår man mange onder som forårsakes av at dette embedet utøves av enfoldige mennesker med liten innsikt, slik som halvtomsete kjerringer, grønnskollinger og luringer med liten erfaring; og ved viktige anledninger, når det er nødvendig å ta en avgjørende beslutning, får de ikke maten fra fingrene til munnen, og de vet ikke forskjell på høyre og venstre hånd. Jeg skulle gjerne fortsette og begrunne hvorfor man må utvelge dem som skal ha et så nødvendig embede i staten, men dette er ikke et passende sted, dog skal jeg en dag fortelle det til den som kan ordne og rette på det. Nå vil jeg bare si hvor sterkt det smerter meg å se dette hvite hår og dette ærverdige åsyn tynget av slike plager ettersom han var hallik, men min medlidenhet er blitt borte siden han i tillegg er trollkar. Selv om jeg vel vet at det ikke finnes trolldom i verden som kan bevege og tvinge viljen, slik enkelte enfoldige tror, for vår vilje er fri, og det finnes hverken urter eller hekseri som kan tvinge den. Enfoldige kjerringer og onde svindlere pleier å lage en slags giftig mikstur som gjør menn gale, og som de hevder kan få noen til å elske, selv om det, som jeg sier, er umulig å tvinge viljen. - Slik er det, sa den gamle mannen, - og i sannhet, herre, hva angår det med trolldom, har jeg ingen skyld; men det med hallik kan jeg ikke benekte. Men aldri har jeg tenkt at jeg gjorde noe galt ved det, for hele min hensikt var at alle skulle glede seg og leve i fred og ro, uten strid og uten plager. Men denne gode hensikten hjalp meg ikke å slippe å dra til et sted jeg ikke venter å vende tilbake fra, så tynget er jeg av mine år og av en urinblære som ikke gir meg et øyeblikks ro. Her begynte han å gråte enda en gang, og Sancho følte så stor medlidenhet med ham at han fant frem en real fra brystlommen og ga ham den som almisse. Don Quijote fortsatte og spurte en annen om hans forbrytelse, og denne svarte ikke med mindre, men med langt større freidighet enn den foregående: - Jeg går her fordi jeg spøkte altfor mye med to av kusinene mine og dessuten to andre kusiner som ikke var mine, kort sagt jeg lurte alle til de grader at slekten øket i antall og ble så uoversiktlig at fan­ den selv ikke kunne holde orden på det. Alle beviser var mot meg, jeg manglet venner og manglet penger, jeg var like ved å henge etter halsen så den ble strypt, jeg fikk seks år på galeiene. Det godtok jeg, det var straff som fortjent; jeg er ung, om jeg får leve, kan alt skje. 181

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Om Deres nåde, herr ridder, har noe som kan hjelpe disse fattige stakkarene, vil Gud betale Dem i himmelen, og vi her nede på jorden vil passe vel på å be i våre bønner for Deres nådes liv og helse, som vi håper blir så langt og godt som Deres edle fremtreden fortjener. Han gikk kledd som student, en av vokterne sa han var en stor skravlebøtte og en meget god latiner. Etter disse kom en mann på omkring tredve år med godt utseende, bortsett fra at han skjelte så sterkt at det ene øyet så ut til å kikke inn i det andre. Han var lenket på en annen måte enn de andre, for han hadde en lenke om foten, så lang at den var viklet rundt hele kroppen og med to jernringer om halsen, den ene festet til lenken og den andre til det som kalles en «påpasselig venn» eller «vennefoten», og fra den gikk to jernstenger ned til livet, der det var festet to håndjern, som holdt hendene låst med en solid lenke, slik at han ikke kunne nå munnen med hendene, og heller ikke nå ned til hen­ dene ved å bøye hodet. Don Quijote spurte hvorfor denne mannen gikk med flere lenker enn noen av de andre. Vokteren svarte at han alene hadde begått flere forbrytelser enn alle de andre til sammen, og at han var så frekk og så stor en skurk at selv om de førte ham av sted på denne måten, følte de seg ikke sikre på ham, men fryktet at han ville flykte. - Hva slags forbrytelser kan han ha begått, sa don Quijote, - siden han ikke har fortjent mer enn galeiene? - Han har fått ti år, svarte vokteren, - og det er som en borgerlig død. Forlang ikke å vite mer enn at denne gode mannen er den beryk­ tede Ginés de Pasamonte, som også kalles Ginesillo de Parapilla. - Herr kommissær, svarte da galeislaven, - la oss fare varsomt og ikke vrenge på navn og tilnavn. Jeg heter Ginés og ikke Ginesillo, og Pasamonte er mitt familienavn og ikke Parapilla, slik De sier; og hver og en burde feie for egen dør, det ville være best. - Legg av den tonen, repliserte kommissæren, - herr stortyv av verste skuffe, om du ikke vil at jeg skal lukke munnen på deg, for det vil du angre på. - Det later til, svarte galeislaven, - at det går med mennesket slik Gud vil, men en dag skal man få vite om jeg heter Ginesillo de Para­ pilla eller ikke. -Jaså, blir du ikke kalt det kanskje? sa vokteren. - Det blir jeg, svarte Ginés, - men jeg skal få dem til å slutte med det, eller så skal jeg ta meg av dem når det passer. Herr ridder, om De har noe å gi oss, gi oss det straks og gå med Gud, for det er plagsomt at De vil vite så mye om andres liv. Og om De vil kjenne mitt, vit da 182

DON QUIJOTE

at jeg er Ginés de Pasamonte, hvis liv er skrevet med disse fingrene her. - Det er sant, sa kommissæren, - at han selv har skrevet sin livshis­ torie, som er riktig god, og har pantsatt den i fengselet for to hundre realer. - Og jeg skal utløse den, sa Ginés, - om den så skulle koste to hundre dukater. - Er den så god? spurte don Quijote. - Den er så god, svarte Ginés, at hverken Lazarillo av Tortnes eller noen av de andre pikareskhistoriene av dette slaget som er skrevet eller skal skrives, kan hamle opp med den. Det jeg kan si Deres nåde er at den forteller sannheter så nydelige og morsomme at det ikke finnes løgnhistorier som er på høyde med den. - Og hva er tittelen på boken? spurte don Quijote. - Ginés av Pasamontes liv, svarte han selv. - Og er den fullført? spurte don Quijote. - Hvordan kan den være fullført, svarte han, - når mitt eget liv ikke er fullført? Det som er nedskrevet er fra min fødsel til den siste gangen jeg ble sendt til galeiene. - Så De har vært der før? sa don Quijote. - For å tjene Gud og kongen har jeg vært der tidligere, i fire år, og jeg kjenner allerede smaken på beskøyten og krabasken, svarte Ginés, - og det plager meg ikke så mye å dra dit, for der kan jeg få fullføre boken, for jeg har mye å fortelle, og på Spanias galeier har man mer fred og ro enn man har bruk for, selv om jeg ikke trenger mye mer tid til det jeg har å skrive, for jeg kan det utenat. - Du virker som en dyktig fyr, sa don Quijote. - Og ulykkelig, svarte Ginés, - for ulykker forfølger alltid et godt talent. - De forfølger skurkene, sa kommissæren. -Jeg har allerede bedt Dem om å fare varsomt frem, herr kom­ missær, svarte Pasamonte, - for de høye herrer ga Dem ikke denne embedsstaven for å mishandle de stakkarene som går her, men for å lede og føre oss dit Hans Majestet befaler. Hvis ikke, skal jeg ved Gud ... men nok er sagt! Det kunne skje at de flekkene som ble avsatt i vertshuset, dukker frem under vasken, og la så alle holde munn, leve godt og snakke bedre, og la oss dra videre, for denne spøken har vart lenge nok. Kommissæren løftet embedsstaven for å slå Pasamonte, som svar på hans trusler, men don Quijote la seg imellom og ba om at han ikke måtte mishandles, for det var ikke rart at en mann som hadde z83

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hendene lenket på denne måten, hadde en altfor løs tunge. Og idet han vendte seg mot alle i lenken sa han: - Av alt det dere har fortalt meg, kjære brødre, har jeg funnet ut at riktignok er dere straffet for deres feiltrinn, men den straff dere skal lide, gir dere ikke megen glede. Dere drar av sted med ulyst og meget imot deres egen vilje; for det er mulig at den lille motstandskraften som den ene hadde under torturen, og mangelen på penger hos den neste, og en annens manglende støtte, og endelig dommerens vrange dømmekraft, kan ha vært årsaken til deres fortapelse og at dere ikke har fått den rettferdighet dere hadde krav på. Alt dette står nå så klart for meg at det overtaler og befaler meg, ja, tvinger meg til å vise dere hvorfor Himmelen satte meg inn i denne verden for å bekjenne meg til det kall som er ridderordenens, og jeg avla løfte om å hjelpe de trengende og dem som undertrykkes av verdens stormenn. Men siden jeg vet at en side ved klokskapen er at det som kan gjøres med det gode, ikke skal gjøres med det onde, vil jeg derfor be de herrer voktere og kommissæren å være av den godhet å løse dere og la dere gå i fred, for det vil ikke være mangel på andre som kan tjene kon­ gen ved senere anledninger, i og med at det synes meg hårdt å gjøre dem til slaver som Gud og naturen gjorde frie. Så meget mer, mine herrer voktere, tilføyet don Quijote, - som disse stakkarene ikke har forbrutt seg noe mot dere. Hver og en har sine synder å svare for, og Gud er i himmelen og unnlater ikke å straffe den onde og belønne den gode, og det er ikke godt at ærbare mennesker skal være bødler for andre mennesker, når det ikke angår dem. Jeg sier dette med ro og saktmodighet, siden jeg vil være Dem takknemlig om De oppfyl­ ler dette. Om De ikke vil gjøre det med det gode, skal denne lansen, dette sverdet og denne min arms velde, få Dem til å utføre det med tvang. - For noe latterlig tøv, svarte kommissæren. - Det var noe til innfall De plutselig kommer med. De ønsker vi skal slippe løs galeislavene, som om vi hadde myndighet til å gjøre det, eller De skulle ha myn­ dighet til å beordre oss til det. Fortsett De bare Deres vei som før, Deres nåde, og rett på den nattpotten De har på hodet, og tråkk ikke katten på halen, for da klorer den. - Du er katten og tyven og kjeltringen, svarte don Quijote. Og som sagt så gjort, han for løs på den andre og fikk ham over ende og såret av et lansestøt før han rakk å forsvare seg, og det var bra for don Quijote, for det var den andre som hadde hjulbøssen. De andre vokterne sto åndeløse og lammet og så på denne hendel­ sen, men de kom raskt til hektene igjen, og de til hest grep til sver­ 184

DON QUIJOTE

dene og de til fots til spydene og gikk løs på don Quijote som ven­ tet avmålt og rolig på dem. Og det ville utvilsomt ha gått ham galt om ikke galeislavene hadde benyttet den anledningen de nå øynet til å oppnå friheten, og forsøkte å bryte den lenken de var trædd innpå. Forvirringen var så stor at vokterne snart gikk løs på galei­ slavene som holdt på å komme seg løs, snart angrep don Quijote, som på sin side angrep dem, og dermed fikk de ikke gjort noe det var mening i. Sancho, på sin side, hjalp Ginés de Pasamonte å komme løs, og han var den første som fri og frank løp ut på marken, angrep den falne kommissæren og tok fra ham sverdet og hjulbøssen, og med den siktet han snart på den ene og snart på den andre, uten å fyre av, så snart fantes det ikke en vokter i nærheten, for de flyktet av sted såvel fra hjulbøssen til Pasamonte som fra den skuren av sten som ble kastet mot dem av de befridde galeislavene. Sancho ble svært mismodig over denne hendelsen, for han tenkte seg at disse som nå flyktet, ville melde fra om saken til Det hellige broderskap, som så for fulle stormklokker ville fare av sted for å lete etter misdederne, noe han sa til sin herre og bønnfalt ham om å dra derifra straks og gjemme seg i skogen oppe i fjellet som lå like i nærheten. - Dette er bra nok, sa don Quijote, - men jeg vet hva som nå bør gjøres. Og han ropte på alle galeislavene som får opphisset omkring og hadde plyndret kommissæren så grundig at han ble liggende i bare underklærne, og de stilte seg omkring ham for å få vite hva han befalte, og således talte han til dem: - Det påligger rettenkende mennesker å takke for de velgjerninger de mottar, og en av de synder som krenker Gud mest, er utakknemligheten. Jeg sier dette, siden dere selv, min herrer, av egen erfaring vet hva dere har mottatt av meg; til gjengjeld ønsker jeg, og det er min vilje, at dere, bærende på denne lenken som jeg fjernet fra halsen på dere, straks skal begi dere på veien til Toboso, og der skal dere tre frem for min herskerinne Dulcinea av Toboso og fortelle at hen­ nes Ridder av den bedrøvelige skikkelse, sender den til henne med sin hilsen, og dere skal punkt for punkt fortelle henne alt det som skjedde i dette berømmelige eventyr inntil dere ble satt i frihet. Når det er gjort, kan dere dra dit dere vil og lykke til. Ginés de Pasamonte svarte for alle og sa: - Det Deres nåde befaler oss, vår herre og befrier, er den umuligste av alle umuligheter å oppfylle, for vi kan ikke gå sammen på veiene, 18S

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

men alene og adskilt og hver og en for seg, og forsøke å gjemme oss i jordens indre, for ikke å bli funnet av Det hellige broderskap som utvilsomt vil dra ut for å lete etter oss. Det Deres nåde kan gjøre, og som er rett og rimelig, er å endre denne tributten til damen Dulcinea av Toboso til en viss mengde avemariaer og credoer, som vi skal be for Deres nåde; dette kan gjøres ved dag og ved natt, enten vi flykter eller hviler, i krig eller fred, men å tenke seg at vi skal vende tilbake til kjøttgrytene i Egypten, jeg mener, å ta lenken vår og begi oss til Toboso, det er å tro at det nå er natt, selv om klokken knapt er ti om formiddagen, og å be oss om dette, er som å be almetreet om å frembringe pærer. - Da sverger jeg, sa don Quijote, som alt var rasende, - din horesønn, don Ginesillo de Paropillo eller hva du nå heter, at du skal få gå alene med halen mellom bena og hele lenken på ryggen. Pasamonte var ikke av den tålmodige sorten og hadde alt skjønt at det manglet don Quijote noe på vettet, siden han hadde begått noe så vettløst som å sette dem fri. Da Ginés nå så seg behandlet på denne måten, blunket han til kameratene som trakk seg litt unna og begynte å sende en haglskur med sten over don Quijote så han ikke klarte å beskytte seg med skjoldet, og den stakkars Rocinante brydde seg ikke mer om sporene enn om den hadde vært av bronse. Sancho stilte seg bak eselet og forsvarte seg slik mot regnskyen og haglskuren av sten som falt over begge. Don Quijote klarte ikke å beskytte seg så godt, og et ubekjent antall stener traff ham i krop­ pen så han falt i bakken. Knapt lå han nede før studenten kastet seg over ham, rev bekkenet av hodet på ham og ga ham tre, fire slag med det over ryggen og like mange ga han bakken slik at det ble brukket i flere stykker. Han ble fratatt en løs vams som han hadde over rustningen, og de ville ha tatt hosene om ikke leggbeskytterne hadde hindret det. Sancho tok de kappen fra og lot ham stå tilbake i underklærne, og delte så mellom seg det øvrige byttet fra slaget, hvoretter hver dro i den retning han ønsket med største forsiktighet for å unnslippe Det hellige broderskap som de fryktet. Den frykten fortrengte enhver tanke på å påta seg vekten av lenken og fremstille seg for fru Dulcinea av Toboso. Tilbake ble bare eselet og Rocinante, Sancho og don Quijote. Eselet var nedslått og tankefullt og ristet fra tid til annen ørene, da det tenkte at haglskuren av sten fremdeles ikke var over, og som om det fremdeles hørte den hvisle seg om ørene; Rocinante lå ut­ strakt ved siden av sin herre, som var blitt slått over ende av en annen haglskur; Sancho lå i underklærne, plaget av frykt for Det 186

DON QUIJOTE

hellige broderskap; don Quijote led skammens kvaler over å se seg mishandlet av de samme som han hadde gjort så meget godt mot.

KAPITTEL XXIII om det som skjedde don Quijote i Sierra Morena, som var et av de selsomste eventyr som fortelles i denne sannferdige historien

Da don Quijote konstaterte hvor elendig det sto til med ham, sa han til sin væpner: - Alltid, Sancho, har jeg hørt at å gjøre godt mot folk fra de lavere klasser, er som å slå vann i havet. Om jeg hadde trodd det du sa meg, hadde jeg unngått denne plagen, men nå er det gjort; la oss være tålmodige og ta lærdom av det fra nå av. - Det er like sannsynlig at Deres nåde lærer av dette, svarte Sancho, - som at jeg er tyrker. Men siden De sier at om De hadde trodd meg, ville De ha unngått denne skaden; tro meg da nå, og De vil unngå en som er større. For De må vite at overfor Det hellige broderskap nytter det ikke med ridderskap, for de gir ikke to skilling for alle de vandrende riddere som finnes, og De skal vite at jeg allerede føler pilene hvine meg om ørene når de henretter meg. - Du er av natur feig, Sancho, sa don Quijote, - men for at du ikke skal si at jeg er stivnakket og aldri gjør det du råder meg til, vil jeg denne gangen følge ditt råd og unngå det raseriet du frykter så sterkt. Men det må være på én betingelse: At du aldri, levende eller død, skal fortelle noen at jeg trakk meg tilbake og vekk fra denne faren av frykt, men bare for å gi etter for dine bønner. Om du sier noe annet, lyver du, og fra nå av og til da, og fra da av og til nå, vil jeg fornekte deg og si at du lyver og kommer til å lyve, hver gang du skulle si det, eller tenke det. Og motsi meg så ikke, for bare ved å tenke at jeg fjerner meg, eller trekker meg tilbake fra en eller annen fare, særlig denne som synes å ha en liten skygge av frykt, er jeg mest tilbøyelig til å bli her, for å vente her alene, ikke bare på Det hellige broderskap som du nevner og frykter, men på alle brødre fra Israels tolv stammer og makkabeernes syv og Castor og Pollux og dessuten alle de brødre og broderskap som finnes i verden. - Herre, svarte Sancho, - å trekke seg tilbake er ikke det samme 187

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som å flykte, heller ikke er det klokskap å vente når faren er større enn håpet, og det er vismenns skikk å ta seg i vare i dag for i morgen og ikke sette alt på spill på én dag. Og De skal vite at om jeg enn er bondsk og uvitende, vet jeg allikevel noe om det man kaller god og klok oppførsel; følgelig bør De ikke angre på å ha fulgt mitt råd, men stig opp på Rocinante, om De kan; eller om De ikke kan, skal jeg hjelpe Dem, og følg etter meg, for det vettet jeg har i skallen sier meg at vi nå har mer bruk for føttene enn for hendene. Don Quijote steg opp uten å si ett ord mer, og ledet av Sancho på eselet, dro de inn i den delen av Sierra Morena som befant seg like ved, for Sancho hadde til hensikt å dra tvers igjennom den og komme ut nær Viso, eller ved Almodovar del Campo og gjemme seg noen dager i dette uveisomme området, for ikke å bli funnet dersom Broderskapet lette etter dem. Han fikk denne tilskyndelsen da han så at spiskammeret eselet bar på ryggen, hadde unnsluppet slagsmå­ let med galeislavene, noe han betraktet som et mirakel, etter alt de hadde gjennomsøkt og tatt med seg. (Her er det grunn til å påpeke en mulig forglemmelse av forfatteren. Cervantes kan ha glemt at Sancho ikke lenger har noe esel, som ble stjålet av Ginés de Pasamonte, og først i nyutgivelsen fra 1608 blir dette rettet på i en passasje som tydeligvis er av Cervantes selv. Senere møter Sancho og don Quijote Ginés de Pasamonte og får eselet til­ bake. Her følger det innskuddet som står i Cuestas utgave av 1608. «Da natten falt på, befant de seg midt inne i det innerste av Sierra Morena, der Sancho mente de kunne tilbringe den natten og kanskje til og med noen dager, så lenge nisten de hadde med seg varte. Der­ for slo de seg ned for natten mellom to bergknatter og omgitt av en hel del korkeker. Men den uunngåelige skjebne, som de mennesker som ikke har fått et glimt av den sanne og virkelige tro, mener styrer, innretter og ordner alt på sin måte, hadde bestemt at Ginés de Pasa­ monte, den berømte svindler og tyv som ved hjelp av don Quijotes dyktighet og galskap var unnsluppet fra lenken, av redsel for Det hellige broderskap, som han med full rett fryktet, hadde besluttet å gjemme seg inne i disse fjellene. Og skjebnen og frykten førte ham til det selvsamme stedet dit den hadde ført don Quijote og Sancho Panza, på et tidspunkt da lyset tillot ham å gjenkjenne dem, og de skulle til å sovne. Og siden de onde alltid er utakknemlige og nøden i deres tilfelle ikke kjenner noen grenser, og øyeblikkets behov hindrer dem i å se fremtiden, besluttet Ginés, som hverken var takknemlig eller velmenende, å stjele Sanchos esel, uten å bry seg med Rocinante som var like ubrukelig som pant som til salg. Sancho Panza sov, han stjal

188

S

DON QUIJOTE

eselet hans, og før dagen kom, var han for langt borte til å innhentes. Morgendemringen kom og gledet jorden, men bedrøvet Sancho Panza, siden han savnet eselet. Da Sancho så seg uten esel, istemte han den sørgeligste og smerteligste klagesang i verden, og det i den grad at don Quijote våknet av skrikene og hørte ham si: - Å, du barn av mitt indre, født i mitt eget hus, mine barns leke­ kamerat, min kones glede, mine naboers misunnelse, lettelse for mine byrder, og du som til og med underholdt halvparten av min person, for med de seksogtyve maravedies du tjente hver dag, betalte du halv­ parten av mine utgifter. Don Quijote som hørte klagen og oppfattet årsaken, trøstet Sancho på den beste måten han kunne, ba ham vise tålmodighet og lovet å gi ham en anvisning på tre av fem esler han hadde hjemme. Sancho trøstet seg med dette og tørket tårene, dempet gråten og takket don Quijote for den nåde han viste ham.» Straks don Quijote nådde inn i fjellområdene, ble hjertet fylt av glede, siden disse stedene syntes å passe utmerket til den art eventyr han oppsøkte. Alle de vidunderlige hendelser som hadde skjedd med vandrende riddere i slike ødemarker og i så ufremkommelig terreng, dukket opp i hans erindring. Han satt og tenkte på slike ting, så fylt og så oppslukt av dem at han ikke husket noe annet. Heller ikke Sancho hadde noen annen bekymring - da han mente de dro gjen­ nom en sikker egn - enn å tilfredsstille maven med matrestene som var tilbake av det de hadde plyndret prestene for. Derfor red han bak sin herre, og sittende på eselet på kvinnevis, trakk han mat opp av sekken og pakket den ned i maven og ville ikke ha gitt en skilling for å finne et nytt eventyr, så lenge han kunne reise på denne måten. Da han hevet blikket, så han at herren hadde stanset og forsøkte med lansespissen å ta opp et eller annet som lå på bakken. Han skyndte seg bort til ham for å hjelpe om det var nødvendig, og nådde frem akkurat da han med lansespissen løftet opp en sadelpute av skinn; bundet til den var en skinnsekk, halvveis eller helt råtten og oppløst. Men den var så tung at Sancho måtte stige av og ta den opp, og herren befalte ham å se hva som var i den. Det gjorde Sancho meget raskt, og selv om sekken var lukket med kjede og lås, var den så oppreven og råtten at han så hva som fantes i den. Det var fire skjorter av fint hollandsk lerret og andre ting av fint lerret som ikke var mindre nydelige og rene, og i et linlommetørkle fant han en liten haug med gulldukater. Straks han så dem, sa han: - Velsignet være himmelen som har gitt oss et eventyr som vi har nytte av. 189

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og da han lette mer, fant han en nydelig utstyrt notatbok. Denne ba don Quijote ham om og beordret ham å ta pengene og beholde dem. Sancho kysset hendene hans for denne nåden og tømte sekken for lintøy som han la ned i matsekken. Alt dette så don Quijote og sa: - Det forekommer meg, Sancho, at dette ikke kan tilhøre noen annen enn en reisende som har gått seg vill, og er blitt overfalt av røvere, som nok har drept ham og bragt ham hit for å gravlegge ham på dette bortgjemte stedet. - Det er ikke mulig, svarte Sancho, - for om det var tyver, ville de ikke la disse pengene bli her. - Det er sant nok, sa don Quijote, - derfor hverken gjetter jeg eller aner hva dette kan være. La oss se om det i denne lille notatboken er skrevet noe vi kan undersøke, og finne det vi ønsker. Han åpnet den, og det første han fant skrevet, var en sonett i form av et utkast, men med meget fin skrift. Han leste den med høy røst, for at Sancho også skulle få høre den, og den lød slik: SONETT Vet Amor ingenting om mine plager? Jo, kanskje ler han over å ha lagt meg i lenker; eller har en annen rakt meg den malurt som forbitrer mine dager? Men Amor er en gud; i viten rager han over oss, og kloke folk har sagt meg at gudene er gode, så hvem har bragt meg de pinslene som ligger der og gnager? Fra himlen stammer ikke denslags smerte, og gir jeg Phyllis skylden, blir det galt for ondskap bor ikke i et vidunder. Så døden har tatt bolig i mitt hjerte, for finnes ikke ondets rot, er alt forbi og legedom de rene under

- Av dette diktet er vi like kloke, sa Sancho, - om det da ikke er den fylliken som forklarer alt. - Hvilken fyllik? sa don Quijote. - Jeg mener, sa Sancho, - at Deres nåde nevnte en fyllik. - Nei, jeg leste bare Phyllis, som utvilsomt er navnet på den damen

190

DON QUIJOTE

som forfatteren av denne sonetten beklager seg over, og dersom han ikke er en god poet, vet jeg lite om kunst. - Forstår Deres nåde seg også på diktning? sa Sancho. - Og mer enn du tror, svarte don Quijote, - og det får du se når du bringer et brev, skrevet på vers fra øverst til nederst, til min hersker­ inne Dulcinea av Toboso. For du skal vite, Sancho, at alle, eller de fleste vandrende riddere fra farne tider, var store diktere og musikere, for disse to kyndigheter, eller rettere sagt nåder, er som et tillegg til forelskede omreisende. Sant nok er versene av fordums riddere mer preget av ånd enn av skjønnhet. - Deres nåde må lese mer, sa Sancho, - så finner De nok noe som kan opplyse oss. Don Quijote bladde om og sa: - Dette er prosa og ligner et brev. - Er det et privatbrev, herre? spurte Sancho. - Begynnelsen ligner bare et kjærlighetsbrev, svarte don Quijote. - Da ber jeg Deres nåde lese det høyt, sa Sancho, - for jeg liker godt alt dette med kjærlighet. - Så gjerne, sa don Quijote. Han leste det høyt, slik Sancho hadde bedt om, og erfarte at det lød som følger: - Ditt falske løfte og min ekte ulykke bringer meg dithen, hvor nyheten om min død når dine ører før årsaken til mine klager. Du forkastet meg, å du utakknemlige, til fordel for en som eier mer, men ikke er mer verd enn meg; men om dyden var en rikdom som ble verdsatt, ville jeg ikke misunne andres lykke, heller ikke ville jeg begråte mine egne ulykker. Det din skjønnhet bygget opp, det har dine handlinger revet ned; gjennom din skjønnhet mente jeg du var en engel, men gjennom dine handlinger fatter jeg at du er kvinne. Lev så i fred, du som er opphav til min kamp, og måtte himmelen sørge for at din ektefelles bedragerier for alltid skal forbli skjult, så du slipper å angre det du har gjort, og jeg ikke skal ta hevn over det jeg ikke ønsker. Da brevet var lest, sa don Quijote: - Enda mindre enn av versene kan man slutte noe mer enn at den som skrev, var en forsmådd elsker. Han bladde gjennom nesten hele den lille boken og fant andre vers og brev, noen kunne leses og andre ikke; men det alle inneholdt var klager, jammer, mistro, lyst og ulyst, gunst og ugunst, hvorav noen ble besunget og noen begrått. Mens don Quijote gjennomgikk boken, gjennomgikk Sancho lær191

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sekken, og det fantes ikke det hjørne i den eller i sadelputen der han unnlot å lete, granske eller undersøke, ikke den søm han ikke sprettet eller den ullfloke han løste opp, for at intet skulle gå tapt på grunn av manglende nøyaktighet og slurv, så sterk grådighet hadde funnet av dukatene, som var mer enn hundre, vekket i ham. Selv om han ikke fant mer enn det han alt hadde funnet, anså han teppeflyvningen, oppkastet av trylledrikken, stokkeslagene som hadde velsignet ryggen hans, knyttnevene til eseldriveren, savnet av sadelveskene, tyveriet av kappen og all den sult, tørst og tretthet han hadde lidd i sin gode herres tjeneste, som mer enn god betaling for den nåde han mottok da funnet ble overlevert til ham. Ridderen av den bedrøvelige skikkelse satt tilbake med et sterkt ønske om å finne ut hvem eieren av reisesekken var, og på grunn av sonetten og brevet, gullmyntene og de fine skjortene, gjettet han på at det måtte være en forelsket mann av høy stand, drevet til des­ perasjon av sin dames ringeakt og slette behandling. Men siden det i dette ubeboelige og ufremkommelige området ikke lot til å finnes noen som kunne fortelle ham noe, nøyet han seg med å fortsette uten å ta noen annen vei enn den Rocinante valgte, som var en vei den kunne komme frem på, mens han satt og innbilte seg at et eller annet selsomt eventyr måtte dukke opp i dette villniset. Mens han red av sted fylt av denne tanken, så han oppe på en liten ås en mann som med utrolig kjapphet hoppet fra bergknatt til bergknatt eller fra busk til busk. Det virket som han var halvnaken med sort og tett skjegg, langt og floket hår, bare ben og nakne leg­ ger, lårene var dekket av korte bukser, tilsynelatende av brun fløyel, men så fillete at huden var synlig mange steder. Han var barhodet, og selv om han for av sted med den nevnte letthet, bemerket alli­ kevel Ridderen av den bedrøvelige skikkelse alle disse småtingene. Men selv om han forsøkte, kunne han ikke følge ham, for Roci­ nante var for svak til å vandre gjennom dette villniset, så meget mer som dens gangart var kortskrittet og flegmatisk. Da falt det don Quijote inn at dette måtte være eieren av sadelputen og reisesekken og besluttet å lete etter ham, selv om han måtte vandre omkring i fjellene et år før han fant ham. Derfor befalte han Sancho å stige ned av eselet og dra oppover den ene siden av fjellet, så skulle han selv dra oppover den andre, og det kunne da være at de på denne måten ville treffe denne mannen som med slik hast var blitt borte for dem. - Det kan jeg ikke gjøre, svarte Sancho, - for når jeg forlater Deres nåde, overfalles jeg av tusen former for forskrekkelser og syner. Og 192

DON QUIJOTE

dette må tjene som et varsel for Dem om at fra nå av fjerner jeg meg ikke en håndsbredd fra Deres nåde. - La det så være, sa han med Den bedrøvelige skikkelse, - for jeg er glad for at du vil støttes av mitt mot, som ikke vil svikte deg, selv om du sviktes av den sjelen du har i kroppen. Og følg meg så jevnt og pent så godt du kan og bruk øynene som lykter, så vil vi dra rundt dette lille fjellet. Kanskje treffer vi da den mannen vi så, som uten tvil ikke er noen annen enn eieren av det vi fant. Til dette svarte Sancho: - Det ville være langt bedre å ikke lete etter ham, for om vi fin­ ner ham og pengene er hans, må jeg selvsagt levere dem tilbake. Det ville være bedre at jeg beholder dem i god tro uten å lete, inntil den virkelige eieren på en mindre merkelig og innfløkt måte viser seg, og det blir kanskje når jeg har brukt dem opp, og da vil kongen gjøre meg straffri. - Du tar nok feil, Sancho, svarte don Quijote, - ettersom vi har fått en mistanke om hvem som er eieren. Han er like ved, og vi er nødt til å lete etter ham og levere pengene tilbake. Om vi ikke leter, vil den sterke mistanken om at han er det, gjøre oss like skyldige som om han var det. Derfor, Sancho min venn, la deg ikke plage av at vi leter etter ham, tatt i betraktning den plage jeg blir kvitt om vi finner ham. Følgelig sporet han Rocinante, og Sancho fulgte ham på sitt van­ lige esel. Da de var kommet halvveis rundt fjellet, fant de i en bekk et dødt, oppsalet esel med grime, halvspist av hunder og sønderbitt av kråker. Alt dette bekreftet enda mer at den flyktende mannen var eieren av eselet og av sadelputen. De sto og stirret på det da de hørte en plystring som av en gjeter, og med ett dukket det på venstre hånd opp en stor geiteflokk, og bak den, over åskanten, kom gjeteren, som var en gammel mann. Don Quijote ropte på ham og ba ham komme ned til dem. Han ropte tilbake og spurte hvem som hadde ført dem dit, hvor sjelden annet enn geitefot, ulver og andre villdyr vandret. Sancho svarte og ba ham komme ned, så skulle han få vite alt. Gjeteren kom ned og bort til don Quijote og sa: - Jeg vedder på at De står og ser på det leieeselet som ligger dødt nede i kløften. Det har nok ligget der mer enn seks måneder. Si meg, har De truffet eieren? - Vi har ikke truffet noen, svarte don Quijote, - bortsett fra en sadelpute og en reisesekk som vi fant ikke så langt herfra. -Jeg har også funnet den, svarte gjeteren, - men jeg ville hverken 193

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nærme meg den eller løfte den opp, av frykt for at det kunne dreie seg om et overgrep. Jeg ville ikke bli anklaget for tyveri, for fanden er en luring, og rett under føttene på oss stikker han opp noe som kan få oss til å snuble og falle, uten at vi skjønner hvorfor eller hvordan. - Det er som jeg skulle ha sagt det selv, svarte Sancho, - for jeg også fant den og ville ikke komme nær den, så jeg lot den ligge og der ligger den som den var, for jeg vil ikke ha hund med bjelle, da går man lett i en felle. - Si meg, min gode mann, sa don Quijote, - vet du hvem eieren av disse tingene er? - Det jeg kan si, sa gjeteren, - er at for omtrent seks måneder siden kom det til en gjeterhytte, som ligger rundt en fjerding herfra, en ung herre med edel holdning og skikkelse, ridende på det selvsamme es­ elet som ligger dødt der nede og med den samme sadelputen og reisesekken som De sa De fant, men ikke rørte. Han spurte oss hvilken del av dette fjellområdet som var det villeste og mest bortgjemte, og vi svarte at det var her vi sto, og det er også sant. For om De drar en halv fjerding lenger inn, vil De kanskje ikke klare å finne ut igjen. Og jeg undrer meg over hvordan De er kommet hit, for det finnes ikke en vei eller sti som fører hit til dette stedet. Da den unge herren hørte svaret, snudde han og dro innover mot det stedet vi pekte på, og vi ble stående og beundre hans holdning og ble slått av undring over hans anmodning og den hast han hadde med å dra oppover mot fjellet. Fra da av så vi ikke mer til ham, før han noen dager senere møtte en av gjeterne våre, og uten å si et ord gikk løs på ham, slo og sparket ham og for så bort til kløveselet vårt og tok med seg alt det brødet og osten det bar. Da han hadde utført dette, forsvant han raskt og lettbent inn i skogen igjen. Noen av oss gjetere fikk vite dette, vi lette etter ham i nesten to dager i den mest ufremkommelige delen av fjellet og fant ham til slutt inne i en tykk og kraftig hul stenek. Han kom riktig saktmodig imot oss med klær i laser og ansiktet så vansiret og forbrent av solen at vi knapt kjente ham igjen, om ikke klærne, som nok var forrevne, men som vi hadde fått beskrevet, lot oss forstå at det var ham vi lette etter. Han hilste høflig på oss, og med få og velformulerte ord ba han oss om ikke å bli forbauset over å se ham vandre omkring slik, for det passet ham for å gjennomføre en botsøvelse som han hadde fått seg pålagt for sine synders skyld. Vi ba ham fortelle oss hvem han var, men vi fikk det ikke ut av ham. Vi ba også om at når han hadde bruk for mat, som han ikke kunne klare seg uten, måtte fortelle oss hvor vi kunne finne ham, for vi ville meget gjerne bringe ham det med kjærlig omtanke. Om dette heller 194

DON QUIJOTE

ikke var etter hans smak, burde han komme og be om det, og ikke ta det fra gjeterne. Han takket oss for vår velvilje, ba om tilgivelse for overfallene og tilbød seg å tigge i Guds navn uten å plage noen. Hva angår stedet der han hadde slått seg til, hadde han ikke noe annet husly enn det tilfeldigheten frembød når nattemørket falt på. Han avsluttet sine ord med å briste i en så hjerteskjærende gråt at vi måtte ha vært av sten, vi som lyttet til ham, om vi ikke hadde grått sammen med ham når vi tenkte på ham slik han var første gang og hvordan han nå så ut. For som jeg har sagt, var han en meget edel og tiltalende ung mann, og han uttrykte seg i så høflige og velformulerte ord at det viste at han var velbåren, en meget høvisk ung herre. Vi som lyttet var bønder, men hans edle fremtreden var slik at selv vi i vår bondskhet innså dette. Og midt inne i sin egen tale stanset han og ble stum og stirret ned en god stund, mens vi sto urørlige og anspente og stirret medlidende på ham og ventet på hva dette åndsfraværet skulle ende med. For snart sperret han opp øynene, stirret stivt ned mot bakken uten en trekning en lang stund, snart lukket han dem, presset leppene sammen og hevet øyenbrynene. Av dette skjønte vi at han var blitt overveldet av et anfall av galskap. Snart fikk vi se at det vi tenkte var riktig, for han reiste seg rasende fra bakken der han hadde kastet seg ned og for løs på den som sto nærmest med slik voldsomhet og sinne at om vi ikke hadde fått ham vekk, ville han ha drept ham med knyttnevene og tennene. Alt dette gjorde han mens han ropte: «Å, du falske Fernando! Her, her skal du få betale for den urett du har gjort meg, disse hendene skal rive hjertet ut av deg, der all ondskap lever og bor, og fremfor alt svindel og lureri.» I tillegg kom så andre uttrykk, alle i den hensikt å baktale denne Fernando og anklage ham for falskhet og upålitelighet. Vi fikk ham vekk med stor vanskelighet, og han fjernet seg uten å si et ord og løp inn i skogen der han forsvant inne i disse sivene og buskaset så det ble helt umulig å følge ham. Av dette gikk vi ut fra at galskapen kom i perioder, og at en som het Fernando hadde begått en ond handling mot ham, så ond at den hadde drevet ham til denne ytterligheten. Alt dette er siden blitt bekreftet av alle de gangene han har dukket frem på veien, noen ganger for å tigge av den maten man kom med, andre ganger for å ta den med makt. For når galskapen har makten over ham, bryr han seg ikke om at gjeterne frembyr den av godt hjerte, og tar den med knyttnevene. Og når forstanden hans regjerer, tigger han mat for Guds skyld, høflig og medgjørlig, er høyst takknemlig, og tårer mangler heller ikke. Jeg sier Dem som sant er, fortsatte gje­ teren, - at jeg og fire bondegutter, to er drenger og to er venner av 195

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meg, besluttet i går å lete etter ham helt til vi finner ham. Når vi det har gjort, vil vi med eller mot hans vilje bringe ham til byen Almodovar, som ligger åtte fjerdinger herfra. Der kan han få behandling, om det er slik at det kan behandles, eller vi får vite hvem han er, når han er seg selv, og om han har slektninger som kan få vite om denne ulykken. Dette er, mine herrer, det jeg har å si Dem om det De spurte, og De skjønner at eieren av disse tingene som De fant, er den samme som han De så løpe forbi med så stor kjapphet og med så lite klær på.» Don Quijote hadde allerede fortalt at denne mannen som løp og hoppet omkring i fjellet, hadde han sett fare forbi. Don Quijote ble forbløffet over det gjeteren hadde fortalt, og øns­ ket enda sterkere enn før å finne ut hvem denne ulykkelige og gale mannen var. Han satte seg fore det han alt hadde tenkt på, nemlig å lete etter ham over hele fjellet og ikke la en krok eller en hule bli forbigått, inntil han fant ham. Men tilfeldigheten gjorde det lettere enn han hadde ventet og håpet, for i samme øyeblikk dukket den selvsamme unge mann han søkte, frem fra en kløft i fjellet som endte der de sto. Denne gikk og snakket med seg selv, så lavt at det ikke kunne høres på nært hold, langt mindre på avstand. Klærne var slik de er blitt beskrevet, bare at da han kom nærmere, så don Quijote at han bar en fin, men fillet trøye av parfymert skinn, og av dette skjønte han at den som bar slike klesplagg ikke kunne tilhøre de lavere stender. Da den unge mannen nådde bort til dem, hilste han dem med hes og klangløs stemme, men meget høflig. Don Quijote besvarte hilse­ nen med ikke mindre beleven forbindtlighet, steg av Rocinante og med edel og forekommende holdning gikk han og omfavnet ham og holdt ham en lang stund tett omfavnet, som om han hadde kjent ham i lange tider. Den annen, som vi kan kalle Fillefransen av den sørgelige skikkelse - likesom vi kaller don Quijote Ridderen av den bedrøvelige skikkelse - trakk seg litt bort etter å ha latt seg omfavne, og med hendene på don Quijotes skuldre stirret han på ham som for å finne ut om han kjente ham, og var kanskje ikke mindre forbløffet over å se don Quijotes ansikt, skikkelse og våpen enn don Quijote over å se ham. Kort og godt, den første som talte etter omfavnelsen var Fillefransen, og han sa det som her følger.

196

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXIV der eventyret i Sierra Morena fortsetter

Historien beretter at det var med den største oppmerksomhet don Quijote lyttet til Den ustelte ridder fra fjellet, som syntes født under en ulykkelig stjerne, og denne fortsatte med å si: - Visselig, min herre, hvem De nå måtte være, for jeg kjenner Dem ikke, jeg takker Dem for Deres imøtekommenhet og den høviskhet De har vist meg, og jeg ville gjerne være i den posisjon at jeg kunne tjene Dem med mer enn den godvilje De har vist meg; men min skjebne tillater meg ikke å gjengjelde de gode gjerninger man gjør mot meg, annet enn gjennom gode ønsker som kan være på høyde med dem. - De ønsker jeg har, sa don Quijote, - er å stå til Deres tjeneste, for jeg hadde besluttet ikke å dra bort fra disse fjellene før jeg hadde funnet Dem og fått vite av Dem om det kan finnes noe botemiddel mot den smerte som Deres besynderlige levevis gir vidnemål om, og om det skulle være nødvendig å lete etter det med all mulig tjenesteiver. Om Deres ulykke skulle være av den art at den stenger dørene for all mulig trøst, tenkte jeg å hjelpe Dem å begråte og klage over den som best jeg kunne, for det er alltid en trøst i ulykken å finne noen som deler den med oss. Om det er slik at min gode hensikt fortjener takksigelser i en eller annen form, bønnfaller jeg Dem, min herre, ved all den høviskhet som jeg ser De er bærer av, og samtidig besverger jeg Dem ved det De i dette liv har elsket mest, eller els­ ker, om å fortelle meg hvem De er og hvilken årsak som har drevet Dem til å leve og dø i disse ødemarkene som et villdyr. De lever her blant dem, utenfor Dem selv, slik Deres klær og Deres person viser det. Og jeg sverger, tilføyet don Quijote, - ved den ridderorden jeg er trådt inn i, ennskjønt jeg er uverdig og en synder, og ved mitt kall som vandrende ridder, at om det tiltaler Dem, vil jeg tjene Dem med all den inderlighet som det å være den jeg er, tvinger meg til, enten å lege Deres ulykke, dersom et legemiddel finnes, eller hjelpe Dem å begråte den, slik jeg har lovet. Ridderen av Skogen, som hørte Ridderen av den bedrøvelige skik­ kelse tale slik, bare stirret og stirret på ham, og betraktet ham enda en gang fra øverst til nederst, og etter å ha stirret så nøye på ham, sa han: - Om De har noe mat å avse, så gi meg det, for Guds kjærlighets skyld. Når jeg har spist, skal jeg gjøre alt det De ber meg om, som takk for all den velvilje De her har vist meg.

197

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Straks tok Sancho ut av sekken, og gjeteren ut av ranselen, noe som kunne tilfredsstille Fillefransens sult, og han spiste det man ga ham som en person helt hinsides seg selv, og så raskt at den ene munnfullen ikke ga plass til den neste, for han slukte dem mer enn han svelget. Så lenge han spiste, sa hverken han som spiste, eller de som stirret på ham, et eneste ord. Da han var ferdig, gjorde han tegn til at de skulle følge ham, noe de gjorde, og han førte dem til en liten grønn eng, som ikke lå langt unna bak en klippe. Da han nådde dit, strakte han seg ut i gresset, og det samme gjorde de andre, og alt dette uten at noen sa et ord. Etter å ha lagt seg vel til rette, sa Fillefransen: - Om De ønsker, mine herrer, at jeg i kortfattede ord skal berette om min umåtelige ulykke, må De love meg ikke å avbryte den sør­ gelige tråden i min historie med noe spørsmål, eller noe som helst annet, for i samme øyeblikk De gjør det, vil det jeg forteller, stoppe på dette punktet. Disse ordene av Fillefransen vekket hos don Quijote til live den fortellingen væpneren hadde fortalt, da han ikke traff tallet på de geitene som var kommet over elven, og historien forble uavsluttet. Men la oss vende tilbake til Fillefransen, som fortsatte på følgende måte: - Denne advarselen kommer jeg med, fordi jeg ganske kortfattet gjerne ville gjennomgå mine ulykker, siden det å bringe dem frem i erindringen, ikke fører med seg annet enn å tilføye nye, og jo mindre De spør, desto raskere kan jeg bli ferdig med dem, selv om jeg ikke skal hoppe over noe som er viktig for helt og fullt å tilfredsstille Deres nysgjerrighet. Don Quijote lovet ham det på alles vegne, og med denne forsik­ ringen begynte han på følgende måte: - Mitt navn er Cardenio, mitt hjemsted er en av de fineste byer her i Andalucia; av byrd er jeg adelig, mine foreldre rike, min ulykke så stor at mine foreldre må ha begrått den og min ætt lidd under den, uten å kunne lette den med sine rikdommer, siden jordisk gods er til ingen nytte som botemiddel mot ulykker fra himmelen. På dette selvsamme sted bodde det en himmelsk ung jomfru, der kjærligheten hadde inkarnert all den herlighet jeg kunne ønske meg: Så stor var Luscindas skjønnhet, en jomfru så fornem og rik som jeg, men med større lykke og mindre standhaftighet enn det hun skyldte mine ær­ bare tanker. Denne Luscinda elsket, forgudet og tilba jeg fra mine tid­ ligste år, og hun elsket meg, med den uskyld og den godhet som hen­ nes unge alder tillot. Våre foreldre visste hva vi tenkte, og det tynget dem ikke, for de innså at senere hen kunne det ikke føre til annet enn 198

DON QUIJOTE

at vi giftet oss med hverandre, noe som nesten ble avgjort av likheten i byrd og rikdom. Vi ble eldre og kjærligheten vokste mellom oss, så sterkt at Luscindas far mente de gode seder tvang ham til å nekte meg adgang til huset, og etterlignet i dette nesten foreldrene til den Tisbe som er så besunget av poetene. Dette forbudet føyet flamme til flamme og attrå til attrå, for selv om de kunne få tungene til å tie, kunne de ikke gjøre det med pennene, som pleier å uttrykke overfor den de elsker det som er innestengt i sjelen; for mange ganger ska­ per den elskedes nærvær forvirring og får den sterkeste besluttsom­ het og den dristigste tunge til å forstumme. Å, himmel, hvor mange kjærlighetsbrev skrev jeg ikke! Hvor mange fintfølende og ærbare svar fikk jeg ikke. Hvor mange dikt og hvor mange forelskede vers skrev jeg ikke, der sjelen fremla og uttrykte sine følelser i ord, malte sin brennende attrå, svelget i sine minner og bekreftet sin kjærlighet! Ja, da min tålmodighet nå var slutt og sjelen ble fortært av attråen etter å se henne, besluttet jeg samtidig å innlede og avslutte det som best kunne skaffe meg min fortjente belønning, som var å anmode hennes far om å få henne som min legitime ektefelle, noe jeg gjorde. Til dette svarte han at han takket meg for det ønske jeg viste om å ære ham og å ville beære meg selv med hans elskede datter, men siden min far fremdeles levet, var det hans fulle rett å fremsette en slik anmodning, for om dette ikke var etter hans vilje og smak, var ikke Luscinda en kvinne som skulle tas eller bli gitt bort i hemme­ lighet. Jeg takket ham for hans velvilje da jeg mente han hadde rett i det han sa, og at min far ville gjøre det jeg ba ham om, og i den hensikt gikk jeg straks til ham for å fortelle hva jeg ønsket. Da jeg gikk inn i det rommet hvor han befant seg, holdt han i hånden et åpnet brev, som han rakte meg, og før jeg fikk sagt et ord, sa han: «Av dette brevet vil du se, Cardenio, hertug Ricardos ønske om å vise deg en gunst.» Denne hertug Ricardo, som de herrer vel vet, er en grande av Spania, og har sitt hertugdømme i den beste delen av dette vårt Andalucia. Jeg tok og leste brevet som var holdt i så smig­ rende vendinger at selv jeg mente det ville være ille om min far skulle unnlate å oppfylle det han ble bedt om, og det var å sende meg til ham straks, for han ville at jeg skulle være ledsager, og ikke tjener, for hans eldste sønn, og han ville sørge for å plassere meg i en posisjon som sto i forhold til den høye mening han hadde om meg. Jeg leste brevet og ble helt stum av å lese det, og enda mer da jeg hørte min far si: «Om to dager skal du dra, Cardenio, for å etterkomme hertu­ gens vilje, og takk Gud for at han åpner en vei for deg, hvor du kan oppnå det du fortjener». Han tilføyet noen faderlige råd. Dagen for

199

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

avreisen kom, en aften talte jeg med Luscinda, jeg fortalte henne alt det som skjedde, det samme gjorde jeg til hennes far og bønnfalt ham om å vente noen dager og utsette spørsmålet om giftermålet inntil jeg fikk se hva Ricardo ville meg. Det lovet han, og hun bekreftet det med tusen eder, avbrutt av tårer og avmakt. Endelig kom jeg til hertug Ricardo. Jeg ble så godt mottatt og behandlet at misunnelsen selvsagt begynte å gi seg utslag blant de gamle tjenerne, da de mente at tegnene på hertugens nåde overfor meg ville bli til skade for dem. Men den som gledet seg mest over min ankomst, var en yngre sønn av hertugen, ved navn Fernando, en tiltalende ung mann, edel, gav­ mild og forelsket, og på kort tid ville han at jeg skulle bli en så god venn at det ble snakket om det. Selv om den eldste likte meg godt og viste meg sin gunst, gikk han ikke så langt som don Fernando. Det er jo slik at mellom venner finnes ikke den hemmelighet som ikke deles, og den spesielle stilling jeg hadde i forhold til don Fernando, gikk over til vennskap, og han fortalte meg alle sine tanker, særlig én som gjaldt forelskelse og som gjorde ham litt urolig. Han var for­ elsket i en bondepike, datteren til en av farens vasaller. Hun hadde rike foreldre, og hun var så vakker, tekkelig, klok og ærbar at ingen som kjente henne, kunne avgjøre hvilken av disse egenskapene hun var rikest på. Alle disse gode sidene ved den skjønne bondedatteren drev don Fernandos attrå til en slik ytterlighet at han, for å oppnå henne og overvinne hennes standhaftighet, besluttet å gi henne sitt ord på å bli hennes ektefelle, for ikke på noen annen måte var det mulig. Jeg som følte meg bundet av mitt vennskap, forsøkte med de beste grunner og de mest talende eksempler jeg kunne finne, å stanse ham og få ham til å avstå fra det han hadde satt seg fore. Men da jeg merket at det ikke hjalp, besluttet jeg å berette dette til faren, hertug Ricardo. Don Fernando, derimot, som var både listig og klok, var redd for dette, da han mente at min lojalitet i hertugens tjeneste ville tvinge meg til ikke å holde hemmelig noe som kunne være til skade for min herre, hertugens ære. Og derfor, i den hensikt å avlede og narre meg, sa han til meg at han ikke fant noe bedre råd for å fjerne minnet om den skjønnheten som holdt ham fanget, enn å dra bort i noen måneder. Det var hans ønske at dette fraværet skulle bestå i at vi to skulle dra til min fars hus, med det påskudd overfor hertugen at han i min by ville kjøpe noen meget fine hester som er opphavet til de beste i verden. Knapt hadde jeg hørt ham si dette, og selv om hans beslutning ikke var så velment, så ble jeg drevet av min kjærlighet og godkjente den som den beste man kunne tenke seg, ettersom jeg innså hvor god anledning og tid jeg ville få til å gjense min Luscinda. Drevet

200

DON QUIJOTE

av denne tanken støttet jeg ham, og ba ham fremskynde avreisen så meget som mulig, for fraværet ville få sin virkning på ham, hvor sterkt han enn var knyttet til bondepiken. Da han kom for å fortelle meg dette, etter det jeg fikk vite senere, hadde han allerede benyttet seg av bondepiken under dekke av ekteskapsløfte, og håpet på å kunne gjøre det kjent uten konsekvenser for seg selv, da han var redd for hva faren, hertugen, ville gjøre når han fikk vite om sønnens galskap. Det skjedde så, som det oftest gjør, at kjærligheten hos meget unge menn ikke er kjærlighet, men bare begjær som har nytelsen som endelig mål. Når nytelsen er oppnådd, forsvinner begjæret og det som så ut som kjærlighet blir borte. Nytelsen kan ikke gå ut over den grense naturen selv har satt, mens denne grensen ikke er satt for det som er ekte kjærlighet ... jeg mener at så snart Fernando hadde benyttet seg av bondepiken, ble begjæret tilfredsstilt og hans drift nedkjølt, og om han først ville dra bort for å råde bot på dem, forsøkte han nå virkelig å dra bort, for ikke å måtte holde sitt ord. Hertugen ga ham sin tillatelse og befalte meg å følge ham. Vi kom til min hjemby, min far mottok ham som den han var, og jeg fikk straks se Luscinda; mine følelser, som hverken hadde vært døde eller svekket, fikk igjen liv, og jeg omtalte dem, til min egen ulykke, for Fernando. På grunn av det vennskap han viste meg, mente jeg at jeg ikke burde skjule noe for ham. Jeg lovpriste Luscindas skjønnhet, ynde og klokskap for ham med slik styrke at den fikk ham til å ønske å se en jomfru prydet med så mange gode egenskaper. Til min ulykke oppfylte jeg det og lot ham se henne i skinnet fra et vokslys gjennom et vindu der vi pleide å tale sammen. Han fikk se henne i en lang kjortel, og hun var så skjønn at alle de skjønnheter han inntil da hadde sett, straks ble glemt. Han ble stum, sanseløs, åndsfraværende og til slutt så forelsket som De vil se av forløpet av fortellingen om mine ulyk­ ker. For å oppflamme hans lidenskap enda mer, som han skjulte for meg og bare viste himmelen i ensomhet, sørget skjebnen for at han en dag fant et brev fra henne, der hun ba meg, så klokt, så ærbart, så forelsket, om at jeg skulle be hennes far om å få henne til hustru. Han sa da han leste det, at bare i Luscinda fantes alle skjønnhetens og klokskapens ynder, som ellers er fordelt blant alle andre av jordens kvinner. Sant nok kan jeg nå bekjenne at selv om Fernando med full rett lovpriste Luscinda, plaget det meg å høre det av hans munn, og jeg begynte å frykte ham og betrakte ham med mistanke, for han ville ikke føre samtalen inn på noe annet enn Luscinda. Dersom vi ikke gjorde det, trakk han henne helt uten videre inn, noe som vekket en art skinnsyke i meg. Ikke fordi jeg fryktet en endring av Luscindas 201

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ærbarhet og trofasthet, men allikevel begynte jeg å frykte skjebnens anslag, som hun sikret meg imot. Don Fernando forsøkte alltid å lese de brevene jeg sendte henne og hennes svar, med det påskudd at han likte vår fine uttrykksmåte. Det skjedde så at Luscinda ba meg om en bok, som hun likte svært godt, og det var Amadis av Gaula ... Ikke før hadde don Quijote hørt tittelen på en ridderbok, før han utbrøt: - Om Deres nåde allerede ved begynnelsen av Deres historie hadde sagt meg at jomfru Luscinda var en elsker av ridderbøker, ville ikke lange beskrivelser være nødvendige for å la meg forstå hennes forstands omfattende høyhet, for den ville ikke være så god som Deres nåde utmåler den, dersom hun hadde manglet sansen for slik givende lesning. Derfor er det ikke nødvendig å bruke flere ord på å fortelle meg om hennes skjønnhet, verd og forstand; for bare ved å høre om hennes smak, vil jeg bekrefte at hun er den skjønneste og klokeste kvinne i verden. Jeg skulle ha ønsket, min herre, at De hadde sendt henne, sammen med Amadis av Gaula, den gode Don Rugel av Grekenland, for jeg vet at frøken Luscinda vil ha stor glede av Daraida og Geraya, og hyrden Darinels kloke bemerkninger og hans beund­ ringsverdige hyrdedikt, som han både synger og fremstiller med stor munterhet, klokskap og frimodighet. Men den tid kan komme da dette kan rettes på, og det vil ikke ta mer tid enn om Deres nåde vil være av den godhet å ledsage meg til min landsby, for der vil jeg kunne tilby Dem mer enn tre hundre bøker, som er min sjels lyst og mitt livs adspredelse, selv om jeg, hva meg selv angår, mener at jeg ikke får fred for ondsinnede og misunnelige trollmenn. Og Deres nåde må tilgi at jeg har brutt løftet om ikke å avbryte Deres fortelling, men når jeg hører noe om ridderskap og vandrende riddere, er det like umulig å la være å tale om det, som det er umulig for solstrålene å la være å varme, eller månen å gi oss dugg. Så nok en gang, unnskyld og fortsett, hvilket nå er det viktigste. Mens don Quijote holdt på å si det som her er sagt, sank Cardenios hode ned mot brystet og viste at han satt i dype tanker. Selv om don Quijote ba ham to ganger om å fortsette, løftet han hverken hodet eller svarte et ord, men etter en god stund, hevet han det og sa: - Jeg kan ikke få fra meg den tanken, noe heller ingen andre i ver­ den kan, at det ville være et fehode som mente og trodde det mot­ satte, nemlig at ikke den snuskete fyren Elizabat hadde et forhold til dronning Madåsima. - Ikke tale om, det sverger jeg på, svarte don Quijote rasende og ble fullstendig ute av seg som han pleide. - Dette er virkelig ond­ 202

DON QUIJOTE

skap; eller rettere sagt, dronning Madåsima var en dame høyt oppe i samfunnet, og man har ikke lov til å mene at en så velbåren fyrst­ inne skulle gå til sengs med en kvakksalver. Og den som oppfatter dette på en annen måte, lyver som en erkekjeltring. Og det skal jeg få ham til å skjønne, til fots eller til hest, bevæpnet eller ubevæpnet, om natten eller om dagen, eller som han selv ville foretrekke det. Cardenio som nå hadde fått et av sine anfall av galskap stirret oppmerksomt på ham, heller ikke ville don Quijote ha ønsket å høre mer, så sterkt hadde han mislikt det han hadde hørt om Madåsima. Det er høyst besynderlig å se at han ga seg til å forsvare henne som om hun virkelig skulle ha vært hans reelle og naturlige herskerinne, så langt var han blitt drevet av de pokkers bøkene sine! Siden nå Car­ denio igjen var blitt gal og hørte seg omtalt som løgner og kjeltring og lignende skammelige krenkelser, likte han ikke spøken og grep en sten som lå like ved og kastet den rett i brystet på don Quijote med slik kraft at han falt på ryggen. Sancho Panza, som så hvordan det gikk med hans herre, for løs på galningen med knyttnevene, og Fillefransen mottok ham med et knyttneveslag så han ble liggende ved føttene hans; så satte han seg oppå ham og bearbeidet ribbena til Sancho med stor energi. Gjeteren som ville hjelpe ham, fikk den samme skjebne. Etter at alle lå der gjennombanket, forsvant han rolig og fredelig inn i den berglendte skogtykningen. Sancho reiste seg, og rasende som han var over å ha fått juling han ikke fortjente, ville han hevne seg på gjeteren, og sa at han hadde skylden siden han ikke hadde varslet om at denne mannen av og til ble grepet av galskap. Dersom han hadde visst det, ville han ha vært på vakt for å kunne forsvare seg. Gjeteren svarte at det hadde han sagt, og om ikke han hadde hørt det, var det ikke hans feil. Sancho Panza svarte og gjeteren svarte igjen, og enden på dialogen ble at de grep hverandre i skjegget og ga hverandre så mange knyttneveslag at om ikke don Quijote hadde stiftet fred mellom dem, hadde de øde­ lagt hverandre. Sancho som holdt fast på gjeteren, sa: - Overlat det til meg, Deres nåde og Ridder av den bedrøvelige skikkelse, for på ham her, som er bonde som jeg og ikke er slått til ridder, kan jeg nok trygt hevne den krenkelsen jeg er blitt utsatt for og kjempe på bare nevene, som en respektabel mann. - Slik er det, sa don Quijote, - men jeg vet at han ikke har noen skyld i det som er skjedd. Dermed fikk han roet dem ned, og don Quijote spurte gjeteren enda en gang om det ville være mulig å finne Cardenio, for han hadde så sterk trang til å høre slutten på historien. Gjeteren svarte som han 203

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

før hadde gjort, at han ikke var sikker på hvilken hule han bodde i, men om han vandret mye deromkring, kunne han ikke unngå å treffe ham, enten han nå var vettig eller gal.

KAPITTEL XXV som behandler de underlige ting som skjedde den tapre ridder av la Mancha i Sierra Morena, og den etterligning han foretok av Beltenebros’ botsøvelser Don Quijote tok farvel med gjeteren, steg atter opp på Rocinante og befalte Sancho å følge ham, noe både han og eselet gjorde med ulyst. Litt etter litt nådde de inn i den mest uveisomme delen av fjellet, og Sancho holdt på å dø av trang til å snakke med sin herre. Han ønsket at don Quijote skulle snakke først, for ikke å bryte det han hadde fått befaling om, men han holdt ikke ut en så langvarig taushet og sa: - Herr don Quijote, vil Deres nåde gi meg sin velsignelse og la meg få fri. Jeg ønsker å dra herfra og hjem til hustru og barn, for med dem kan jeg i det minste prate og skravle alt det jeg vil. For når Deres nåde vil at jeg skal dra omkring i disse mennesketomme ødemarkene dag og natt, og jeg ikke kan snakke når jeg har lyst, da er det å begrave meg levende. Om skjebnen hadde villet at dyrene kunne snakke, slik de snakket på Gæsops tid, ville det ikke være så ille, for da ville jeg samtale med eselet mitt når jeg fikk lyst. Og slik ville de slemme eventyrene være lettere å bære, for de er ille nok. Det går ikke å dra tålmodig omkring og lete etter eventyr hele livet og ikke finne noe annet enn spark og å bli kastet opp og ned i tepper, motta stenkasting og knyttnever, og til tross for dette, må vi sy igjen munnen uten å våge å si det et menneske bærer i hjertet, som om det skulle være stumt. - Jeg skjønner deg, Sancho, svarte don Quijote, - du dør av lengsel etter at jeg skal oppheve det båndet jeg har bundet din tunge med. Betrakt det som opphevet og si akkurat det du vil, på den betingelse at denne opphevelsen ikke skal vare lenger enn vår vandring her om­ kring i fjellet. - Amen, sa Sancho, - la meg få snakke nå, så ser Gud hva det blir til etterpå. Og jeg benytter meg nå av fribrevet og sier: Hva angikk 204

DON QUIJOTE

det vel Deres nåde å forsvare slik denne dronning Magimasa, eller hva hun nå heter? Og hvilken rolle spiller det om denne abbeden var hennes venn eller ei? For om Deres nåde hadde latt dette passere, siden De ikke er hennes dommer, da tror jeg nok at gærningen ville ha fortsatt med historien sin, og vi ville ha blitt spart for stenkasting og spark og mer enn seks solide ørefiker. - Sannelig, Sancho, svarte don Quijote, - om du visste, slik jeg gjør, hvilken ærbar og fornem frue dronning Madåsima var, da vet jeg at du ville si at jeg var virkelig tålmodig siden jeg ikke slo inn den kjeften som slik bespottelig tale kom ut av. For det er i høy grad bespottelig å si eller tenke at en dronning bedriver utukt med en sårlege. Sannheten i dette er at mester Elizabat, som galningen nevnte, var en klok mann som visste å gi gode råd og var dronningens hov­ mester og lege, men å tro at hun var hans elskerinne, er en galskap som er streng straff verdig. Og for at du skal innse at Cardenio ikke visste hva han sa, må du bemerke at da han snakket, hadde han mis­ tet dømmekraften. - Det er det jeg sier, sa Sancho, - det var ingen grunn til å bry seg med det en gærning sier, for om ikke hellet hadde hjulpet Deres nåde og styrt stenen mot brystet, istedenfor mot hodet, da ville vi ha sittet fint i det for å ha forsvart denne vår frue, som pokker måtte ta. Da vil jeg banne på at Cardenio ville slippe unna fordi han var gæren! - Mot kloke og mot galninger er enhver vandrende ridder forplik­ tet til å forsvare kvinnenes ære, hvem det enn måtte være, og enda mer om det var en så høyfornem dame som dronning Madåsima, som jeg føler spesiell hengivenhet for. I tillegg til å være vakker, var hun dessuten meget klok og innsiktsfull og bar sine ulykker, og hun opplevet mange, med stor anstand. Mester Elizabats råd og selskap var henne til stor støtte og hjelp så hun kunne bære sin motgang med klokskap og tålmod. Og dette benyttet den uvitende og ondsinnede pøbelen seg av til å si og tenke at hun var hans slegfred; og de lyver, sier jeg, enda en gang, og de lyver to hundre ganger til, de som tenker og sier slikt. - Det hverken sier eller tenker jeg, svarte Sancho, - la det gå som det vil, og som man reder, så ligger man. Om de var elskere eller ei, så har de nå avlagt regnskap for Gud, jeg vet ingenting, for jeg var i vingården. Jeg stikker ikke nesen i andres saker, for den som kjøper og lyver; skillingen ut av lommen flyver. Dessuten fødtes jeg naken, og naken er jeg, jeg hverken vinner eller taper. Men om de skulle ha vært det, hva angår det meg? Og mange tror det finnes skinke der det ikke engang finnes kroker å henge den på. Og hvilken dør

205

i MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kan stenge folkesnakket ute? Så meget mer som også Gud ble bak­ talt. - Gode Gud, sa don Quijote, - hva slags nonsens er det som ren­ ner ut av deg. Og det vi snakker om, hva har det å gjøre med de ordtakene du ramser opp? For Guds skyld, Sancho, ti stille, og fra nå av får du underholde deg med å spore eselet ditt, og ikke blande deg i det du ikke har noe med. Og du må skjønne med alle dine fem sanser at alt det jeg har gjort, gjør, og kommer til å gjøre, er høyst rimelig og helt i samsvar med ridderskapets regler som jeg kjenner bedre enn alle de ridderne som har bekjent seg til dem. - Herre, svarte Sancho, - hører det til ridderskapets regler at vi skal gå oss vill i fjell uten sti eller vei, på jakt etter en gærning, som når han blir funnet, kanskje får lyst til å avslutte det han begynte på, altså ikke fortellingen, men det som gjaldt Deres nådes hode og mine ribben, og ender med å slå dem fullstendig sønder og sammen? -Jeg ber deg en gang til om å tie stille, Sancho, sa don Quijote, - for du skal vite at jeg ikke bare drages hit av mitt ønske om å finne den gale mannen, men også av et ønske om å utføre en stordåd, som vil gi meg evig heder og ære på hele jordens krets, slik at jeg da set­ ter fullkommenhetens segl på alt det som gjør en vandrende ridder berømt og perfekt. - Og fører dette storverket stor fare med seg? spurte Sancho Panza. - Nei, svarte han med Den bedrøvelige skikkelsen, - det kunne skje at terningene slår ut både med oss og mot oss, men alt vil avhenge av din tjenesteiver. - Min tjenesteiver? spurte Sancho. -Ja, sa don Quijote, - kommer du raskt tilbake fra stedet jeg tenker sende deg til, vil min pønitens raskt ta slutt, og raskt vil min heders tid begynne. For at du ikke skal føle spenning mens du venter på hva mine ord skal munne ut i, skal du vite, Sancho, at Amadis av Gaula var en av de meste berømte blant vandrende riddere. Jeg har ikke uttrykt meg godt, han var enestående: Han alene, han var den første, den eneste, herren over alle dem som fantes i verden på hans tid. Han overgår don Belianis og alle det sies om at de på ett punkt var på høyde med ham, for de tar feil, det sverger jeg på. Jeg sier også at når en maler vil bli berømt ved sin kunst, forsøker han å etterligne originalene til de mest enestående malerne han kjenner. Denne regelen gjelder også for alle embeder og stillinger som betyr noe, for alle som er en pryd for sine stater. Slik må den handle som vil oppnå ry som klok og utholdende ved å etterligne Odysseus. I hans skikkelse og motgang tegner Homer et levende portrett av klokskap 206

DON QUIJOTE

og utholdenhet, likesom Vergil i Aeneas’ person viste oss en from sønns verd og skarpsindigheten hos en tapper og innsiktsfull leder, ikke ved å beskrive ham eller avdekke ham slik han var, men slik han skulle være, for at kommende tiders menn skulle få et eksempel på hans dyder. Og akkurat på denne måten var Amadis et veimerke, en ledestjerne, en sol for de tapre og elskende riddere, som vi alle bør etterligne og som kjemper under kjærlighetens og ridderskapets banner. Da dette er slik, som det altså er, mener jeg, Sancho, min venn, at den som etterligner ham mest, vil være nærmest til å nå frem til det perfekte ridderskap. Og en av de ting som denne ridder viste sin klokskap i, var tapperhet, motstandskraft, standhaftighet og kjærlighet, da han ble forkastet av min frue Oriana, for å gjøre pønitens på Den nakne klippe, og endret sitt navn til Beltenebros, et betydningsfullt og treffende navn for det livet han der etter egen vilje hadde valgt. Følgelig er det for meg lettere å etterligne ham i dette enn å kutte kjemper i to, hugge hodet av slanger, drepe drager, beseire hærer, få flåter til å gå under og tilintetgjøre trolldom. Siden dette stedet passer så godt til lignende øvelser, er det ingen grunn til å la anledningen gå meg forbi, når den frembyr seg så lett. - Hva, sa Sancho, - er det Deres nåde ønsker å gjøre på et så fjerntliggende sted? - Har jeg ikke sagt deg, svarte don Quijote, - at jeg tenker på å etterligne Amadis og snart være fortvilet, snart enfoldig eller rasende, for samtidig å etterligne don Roland, da han i en bekk fant tegn på at den skjønne Angélica hadde begått usedeligheter med Medoro, og av sorg ble sinnssyk, rev opp trær, forurenset de klare kildevann, drepte hyrder, avlivet buskap, brente hytter, rev ned hus, røvet hopper og begikk hundre tusen uhørte ting, som var verdig et evig navn og å bli skrevet ned? Selv om jeg ikke tenker på å imitere Roland, Roldån, Orlando, eller Rotolando (for han hadde alle disse fire navn) punkt for punkt i alle de galskapene han begikk, sa og tenkte, skal jeg bare antyde dem så godt jeg kan, i det som synes å være de viktigste. Det er mulig at jeg ville nøye meg med bare å etterligne Amadis, og uten å begå galskaper som skader noen eller noe, men bare med gråt, klage og bedrøvelse oppnå så stor berømmelse som tenkes kan. - Det forekommer meg, sa Sancho, - at de ridderne som gjorde slike ting, ble provosert og hadde en grunn til å begå disse tåpelig­ heter og botsøvelser. Men hvilken årsak har Deres nåde til å bli gal? Hvilken dame har forkastet Dem, eller hvilke tegn har De funnet på at Deres dame, Dulcinea av Toboso, har funnet på noe med en eller annen muslim eller kristen? 207

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det er det sentrale, svarte don Quijote, - og det er det subtile ved saken. Om en ridder har grunn til å bli gal, er det ingenting å takke for, det subtile er å bli gal uten grunn og la min dame forstå at om jeg gjør dette uten grunn, hva ville jeg da ikke gjøre om jeg virkelig hadde det? Så meget mer som jeg har grunn nok i det lange fraværet fra henne som alltid vil være min dame, Dulcinea av Toboso. Og som du hørte av Ambrosio, hyrden vi møtte en gang, betyr det å være fraværende fra damen å måtte frykte alleslags sykdommer. Følgelig, min venn Sancho, spill ikke tid på å fraråde meg å oppgi en så sjel­ den, så lykkelig og enestående etterligning. Gal er jeg, gal kommer jeg til å forbli inntil du vender tilbake med svaret på et brev som jeg tenker å sende med deg til min frue Dulcinea. Og om det blir slik hun skylder min trofasthet, vil min tåpelighet og galskap ta slutt, og skulle det bli det stikk motsatte, blir jeg det for alvor. Men når jeg først er det, føler jeg ingenting. Uansett hvordan hun svarer, vil jeg følgelig komme ut av konflikten og gjenvordighetene du ser meg i her, og vil glede meg over det gode du bringer med deg, fordi jeg er fornuftig, eller fordi jeg ikke føler det onde du bringer meg, fordi jeg er gal. Men si meg, Sancho, har du passet godt på Mambrinos hjelm, for jeg så deg ta den opp da den der unge og utakknemlige fyren ville slå den i stykker? Men det klarte han ikke, og av det kan man se hvor fint den var forarbeidet. Til dette svarte Sancho: - Gode Gud, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, jeg holder ikke ut og kan heller ikke bære med tålmod noe av det Deres nåde sier. På grunn av det forestiller jeg meg at alt det De sier om ridder­ skap og det å oppnå kongeriker og keiserdømmer, gi bort øyer og andre gunstbevisninger og storslåttheter, som det er vandrende ridderes skikk, at alt dette er vind og løgn og snikk eller snakk, eller hva vi kaller det. For den som hører Deres nåde si at et barberbekken er Mambrinos hjelm og De ikke er blitt ferdig med denne innbilningen på fire dager, hva annet skal den tenke enn at den som sier slikt, er blitt tom i hodet. Bekkenet har jeg i sekken med bare bulker i, og jeg vil ta det med hjem og ordne det og bruke det når jeg barberer meg, om da Gud en dag skulle vise meg den nåde å la meg gjense min kone og mine barn. - Hør her, Sancho, ved det samme som du nettopp sverget ved, sverger jeg, sa don Quijote, - at du har den mest begrensede forstand som noen væpner har, eller har hatt i denne verden. Hvordan er det mulig at du i den tiden du har reist omkring sammen med meg, ikke har lagt merke til at alt som angår vandrende riddere, virker 208

DON QUIJOTE

som innbilninger, dumheter og galskaper og alltid virker bakvendt? Ikke fordi det er slik, men fordi det alltid flakker omkring med oss en flokk med trollmenn som endrer og skifter om på våre ting og gjør dem til det de ønsker alt ettersom de har lyst til å støtte eller ødelegge oss. Derfor er det slik at du mener dét er et barberbekken, som for meg er Mambrinos hjelm, og for andre virker den som noe annet. Og det var en sjelden forutseenhet av den vismannen som står på min side å la den se ut som et bekken for alle, det som virkelig og reelt er Mambrinos hjelm, for siden den settes så høyt, ville alle forfølge meg for å ta den fra meg. Men når de ser at det bare er et barberbekken, bryr de seg ikke med den, slik det viste seg hos ham som slo det i stykker og lot den ligge uten å ta den med. Hadde han kjent den igjen, ville han aldri ha gitt slipp på den. Gjem den bare, for i øyeblikket har jeg ikke bruk for den. Først må jeg få av meg alle våpnene og rustningen og bli like naken som jeg ble født, om det er slik at jeg skulle få lyst til å la min pønitens ligne mer på Roldåns enn på Amadis’. Mens de snakket, nådde de frem til foten av et høyt fjell som sto alene, som om det skulle ha blitt avskåret fra alle de andre som omga det. Langs kanten løp en fredelig bekk, omkring den lå det en så grønn og så frodig eng at den frydet alle de øyne som så den. Der kunne man ane en mengde skogstrær, planter og blomster som ga stedet fred og ro. Dette stedet valgte Ridderen av den bedrøvelige skikkelse for å gjøre pønitens, og straks han så det, begynte han å tale med høy røst, som om han manglet vettet: - Dette er stedet, å himler, som jeg utvelger og utnevner til å begråte den ulykke I selv har bragt meg i. Dette er det sted der fuktigheten fra mine øyne vil forøke vannet i denne lille bekken, og mine stadige og dype sukk vil ustoppelig bevege bladene på disse trær i fjellet, som bevidnelse og tegn på den smerte som mitt omflakkende hjerte lider! Å, dere, landlige guder, som på dette ubeboelige sted har deres bolig, lytt til klagene fra denne ulykkelige elsker, som av et langvarig, fravær og av innbilt skinnsyke, er blitt bragt til denne ufremkomme­ lige egn for å klage over hin hårde og skjønne kvinnes sinnelag, hvis skjønnhet overgår all jordisk skjønnhet! Å, dere nymfer fra daler og skoger, som pleier å bo i skogtykninger, likesom de lettbente og lystne satyrer, som dere, om enn forgjeves, elskes av, og måtte deres ro aldri bli forstyrret av dem, å, måtte dere hjelpe meg å begråte min ulykke, eller i det minste ikke trettes av å høre den! Å, Dulcinea av Toboso, du dag for min natt, min smertes stråleglans, mine veiers ledestjerne, min lykkestjerne, måtte himmelen gi deg alt det du måtte be den om, 209

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

måtte du tenke over det sted og den tilstand ditt fravær har bragt meg °g at du med velvilje besvarer det du skylder min trofasthet. Å, ensomme trær, som fra nå av må ledsage min ensomhet, gi tegn gjennom grenenes myke bevegelser at mitt nærvær ikke vekker Eders ubehag! Å du, min væpner, en velbehagelig ledsager i medgang og motgang, legg deg vel på sinne hva du her ser meg utføre, for å for­ telle og fremlegge det for henne som er opphavet til alt dette! Idet han sa det, steg han av Rocinante og tok raskt av dens sadel og bissel, klappet den på flanken og sa: - Frihet gir han deg som ikke har frihet, å, du hest like overvel­ dende i dine handlinger som ulykkelig i din skjebne! Dra dit du vil, for i din panne står det skrevet at ikke er Astolfos hippogriff din like i letthet, heller ikke den berømmelige Frontino som kostet Bradamante så dyrt. Da Sancho så dette, sa han: - Lovet være den som sparte oss for arbeidet med å avsale eselet, for det ville ikke ha manglet klapping eller godord i hans tilfelle. Men om det virkelig hadde vært her, ville jeg ikke ha gått med på at noen skulle ta sadelen av det siden det ikke var grunn til det. For det var ikke plaget av lovene for de forelskede eller de fortvilede, for dets herre var ikke forelsket, for dets herre var jeg, siden Gud ville det slik. Og i sannhet, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, for om det er slik at min avreise og Deres nådes galskap er virkelige, ville det være bra å sadle om igjen Rocinante, for å erstatte fraværet av eselet, for det ville bety å forkorte min avreise og min tilbakekomst. Om jeg drar til fots, vet jeg ikke når jeg kommer frem, og heller ikke når jeg kommer tilbake, for jeg er kort og godt en dårlig fotvandrer. -Jeg sier deg, Sancho, svarte don Quijote, - at alt skal bli som du ønsker, for din plan er ikke dårlig. Og jeg sier at om tre dager fra i dag skal du reise, for jeg ønsker at du skal se hva jeg gjør og sier for hennes skyld i løpet av denne tiden, så du kan fortelle henne det. - Hva mer trenger jeg å se, sa Sancho, - enn det jeg alt har sett? - Du har skjønt svært lite, svarte don Quijote. - Nå må jeg sønderrive min kledning, kaste fra meg mine våpen, og slå hodet mot disse klippene, sammen med andre ting av samme slag som vil forbløffe deg. - For Guds skyld, sa Sancho, - pass på når De gir Dem selv slike slag i hodet, for De kan nå en slik klippe og et slikt punkt at med det første hodeslaget er det slutt på hele dette byggverket av botsøvelser. Og jeg ville være av den mening at siden Deres nåde mener at det her er nødvendig med slag i hodet, og det ikke kan utføres uten dem,

210

DON QUIJOTE

skal De nøye Dem med, siden alt dette er spill og en etterligning og for spøk, så skal De som jeg sier, nøye Dem med å slå det i vann, eller mot noe bløtt. Overlat så resten til meg, for jeg skal si til min frue at Deres nåde støtte hodet mot en spiss klippe, hårdere enn en diamant. - Jeg takker deg for din gode vilje, venn Sancho, svarte don Qui­ jote, - men jeg vil gjerne la deg vite at alle disse tingene jeg gjør, er ikke spøk, men alvor. For ellers ville det være å gå imot ridderska­ pets bestemmelser, som pålegger oss ikke å si en løgn, som fører til degradering, og å gjøre én ting istedenfor en annen er det samme som å lyve. Derfor må mine slag i hodet være virkelige, faste og gyldige, uten noe preg av sofisme eller det uvirkelige. Og du må la meg få noe stoff til å forbinde meg, siden tilfeldigheten ville at vi savner den balsamen vi mistet. - Verre var det å miste eselet, sa Sancho, - for da forsvant også forbindingene og alt det andre. Og jeg ber Deres nåde om ikke å tenke mer på den ugudelige drikken, som bare ved å nevnes får sje­ len til å brekke seg, for ikke å snakke om maven. Én ting til vil jeg be Dem om: At De regner de tre dagene De ga meg for å se de gal­ skaper De utfører som passert. Jeg betrakter Deres handlinger som utført og rettslig bekreftet, og jeg skal fortelle underfulle ting til min frue. Skriv så brevet og send meg av sted, for jeg har en sterk trang til å komme tilbake og få Deres nåde ut av det Purgatorium der jeg forlater Dem. - Du kaller det Purgatorium, Sancho? sa don Quijote. - Du burde heller kalle det Inferno, og det som verre er, dersom det finnes noe som skulle være det. - Den som er i Helvete, svarte Sancho, - nula es redencio, etter det jeg har hørt. - Jeg skjønner ikke hva retencio betyr, sa don Quijote. - Retencio, det er, svarte Sancho, - at den som er i helvete, aldri kan komme ut derifra. Og det er det motsatte som skjer med Deres nåde, såfremt det ikke står dårlig til med bena mine, og jeg har sporer til å drive Rocinante fremover. Når jeg skritt for skritt når frem til Toboso og står frem for min frue Dulcinea, da skal jeg fortelle henne slike ting om Deres nådes tåpeligheter og galskaper, for de er ett og det samme, som Deres nåde har utført og er i ferd med å utføre. Det vil gjøre henne bløtere enn en hanske, dersom hun skulle være hårdere enn en korkek. Og med hennes sødmefylte og honningsøte svar flyr jeg tilbake gjennom luften, som en trollmann og fører Deres nåde ut av dette purgatorium, som ligner et helvete uten å være det, 211

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

siden det er håp om å komme seg ut av det, og som nevnt, det har ikke de som befinner seg i helvete. Jeg tror heller ikke at Deres nåde vil si noe annet. - Det er sant nok, sa han av den bedrøvelige skikkelse. - Men hva skal vi gjøre for å skrive brevet? - Og betalingsanvisningen for eselføllene også, tilføyet Sancho. - Den vil følge med, sa don Quijote, - og det blir nok bra siden vi ikke har papir å skrive den på, men må skrive på blader fra trærne eller på små vokstavler, slik som de gamle gjorde, selv om det blir like vanskelig å finne det nå som å finne papir. Men jeg husker hvor vi godt, og mer enn godt, kan skrive det, og det er i den lille notatbo­ ken til Cardenio. Så skal du sørge for å få det overført til papir, med tydelig skrift, i den første landsbyen du treffer på der det finnes en lærer i en gutteskole. Dersom det ikke finnes, vil en hvilken som helst klokker skrive det ut, men gi det ikke til noen skriver, for de vever alt inn i en sammenhengende linje, så ikke fanden selv kan skjønne det. -Hva skal vi da gjøre med underskriften? sa Sancho. - Brevene fra Amadis hadde aldri underskrift, svarte don Quijote. - Det er bra nok, svarte Sancho, - men anvisningen må underskri­ ves, og om den skrives av, vil man si at underskriften er falsk, og jeg blir stående uten eselføll. - Anvisningen skal stå underskrevet i selve notatboken; straks min niese ser den, vil hun ikke skape vanskeligheter med å oppfylle den. Hva angår kjærlighetsbrevet, underskriver du: «Deres inntil døden, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Det spiller mindre rolle at det er gjort av en annens hånd, for jeg mener å huske at Dulcinea hverken kan lese eller skrive og har i hele sitt liv hverken sett min håndskrift eller et brev fra meg, for min og hennes kjærlighet har alltid vært platonisk, og har ikke gått lenger enn til ærbare blikk. Og dette er så sjelden at jeg sannelig våger å sverge på at i de tolv årene jeg har elsket henne mer enn lyset i disse øyne som jorden skal fortære, har jeg ikke sett henne fire ganger. Og det kan være at disse fire gangene har hun ikke lagt merke til det blikket fra meg; så stor er den ærbarhet og den avsondrethet hennes far, Lorenzo Trebukk og moren Aldonza Nøttetre har oppdradd henne i. -Javel ja, sa Sancho. - Er det da slik at Lorenzo Trebukks dat­ ter er min frue Dulcinea av Toboso, som ellers har navnet Aldonza Lorenzo? - Henne er det, sa don Quijote, - og hun fortjener å være hele universets frue. 212

DON QUIJOTE

- Henne kjenner jeg godt, sa Sancho, - og jeg kan fortelle at hun kaster en jernstang like godt som den sterkeste bondegutt i hele lands­ byen. Gud skal vite at hun er en vakker og sterk jente, velvoksen og med hår på brystet, og kan hjelpe en hvilken som helst vandrende ridder, eller den som vil bli det, med å røske ham ut av gjørmen, om han skulle få henne til frue! For en styrke og for en stemme! Jeg vet at hun klatret opp i kirketårnet i landsbyen for å rope inn noen av husfolkene som arbeidet ute på brakkmarkene til faren, og selv om de var en halv fjerding borte, hørte de henne like godt som om de skulle ha stått ved foten av tårnet. Og det beste er at hun slett ikke er knipsk av seg, for hun er svært frimodig og spøker og fjaser med alt og alle. Da sier jeg, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, at De ikke bare kan og bør gjøre galskaper for hennes skyld, men med full rett bør fortvile og henge Dem. For det finnes ingen som får vite det som ikke vil si at det var riktig gjort, selv om fanden skulle ta Dem. Og jeg skulle ønske jeg alt var på vei dit for å treffe henne, for det er mange dager siden jeg sist så henne, og hun må allerede ha endret seg. For kvinneansikter blir snart slitt når de stadig er ute i sol og vind. Og jeg vil bekjenne en sannhet for Deres nåde, herr don Quijote, og det er at jeg inntil nå har svevet i en stor villfarelse. For jeg trodde fullt og fast at min frue Dulcinea måtte være en eller annen prinsesse som Deres nåde var forelsket i, eller av så høy rang at hun ville fortjene de rike gaver som Deres nåde har sendt henne, såvel baskeren som galeislavene og alle de andre i samsvar med de mange seire Deres nåde vant, og har vunnet i den tid da jeg ennå ikke var Deres væpner. Men vel betenkt, hvilken rolle skulle alle de beseirede som Deres nåde sender, og kommer til å sende henne, spille for Aldonza Lorenzo, jeg mener fru Dulcinea av Toboso? For det kunne hende at på det tidspunkt de kommer, er hun i ferd med å rense lin, eller terske korn på terskeplassen og at de blir skamfulle over å se henne, og hun bare ler og gjør narr av gavene. -Jeg har alt sagt deg mange ganger før, Sancho, sa don Quijote, - at du er en stor skravlebøtte, og selv om du er født med uskarpt vett, hender det at du kan virke riktig skarp. Men for at du skal skjønne hvor tåpelig du er og hvor klok jeg er, skal du få høre en kort fortelling av meg. Du skal vite at en vakker, ung, fri og rik, og ikke minst freidig, enke forelsket seg i en grov og treg, men robust og kraftig legbror. Dette fikk én av hans overordnede vite, og en dag sa han til den gode enken som en vennlig irettesettelse: «- Det for­ bløffer meg, frue, og ikke uten grunn, at De så fremstående, skjønn og så rik som Deres nåde er, har forelsket seg i en så grov, så layt-

213

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

stående og så ubegavet mann som denne fyren, når det her i kloste­ ret finnes så mange magistre, så mange ferdige presteutdannede, så mange teologer som Deres nåde kunne velge blant, som om det var blant pærer, og si: Denne her vil jeg ha, den der vil jeg ikke ha -.» Men hun svarte med stort vidd og frimodighet: «- Deres nåde tar storligen feil og tenker meget gammeldags om De mener jeg valgte feil hva den personen angår, og hvor stor idiot han kan virke som; for hva angår det jeg vil ha ham til, kan han like meget filosofi, ja mer, enn Aristoteles -.» Således, Sancho, til det jeg ønsker av Dulcinea av Toboso, er hun like meget verd som den mest høyvelbårne prinsesse i verden. Ja, for mange av de diktere som lovpriser sine damer under et oppdiktet navn, har kanskje slett ingen dame. Tror du at alle Ama­ rylliser, Phylliser, Sylviaer, Dianaer, Galateaer og Alidaer og andre av samme slag som bøkene, balladene, barbersalongene og teatrene er fulle av, virkelig var damer av kjøtt og blod og tilhørte dem som besynger og har besunget dem? Nei visselig, de fleste oppfinner dem for å gi et emne til sine vers, og for at man skal holde dem for forels­ kede og for menn som er verd å elskes. Derfor er det nok for meg å tro og tenke at den gode Aldonza Lorenzo er vakker og ærbar, og det med avstamningen spiller mindre rolle, for man skal ikke under­ søke hennes blod og ætt for å gi henne plass i en ridderorden, og jeg anser henne for den mest høyvelbårne prinsesse i verden. For du skal vite, Sancho, dersom du ikke vet det, at bare to ting driver en til å elske mer enn andre, og disse to tingene er stor skjønnhet og høy anseelse, og disse finnes i høyeste grad hos Dulcinea; for hva det angår å være skjønn, er ingen hennes like, og hva den høye anseelse angår, når få opp til henne. For å avslutte dette forestiller jeg meg at alt det jeg sier er slik, uten at noe er for meget eller for lite, og jeg avtegner henne i min fantasi slik jeg attrår henne, såvel i skjønnhet som i velbårenhet; og ikke når Helena opp mot henne, heller ikke Lucrezia, eller noen annen av de berømte kvinner fra fordums tider, hverken hos grekerne, barbarene eller latinerne. Måtte så folk si det de vil, for om jeg skulle bli irettesatt av de uvitende, vil jeg ikke bli straffet av de strengeste. - Jeg sier at i alt har Deres nåde rett, svarte Sancho, - og at jeg er et esel. Men jeg vet ikke hvorfor jeg tar ordet esel i min munn, for man skal ikke tale om rep i hengt manns hus. Men gi meg bare brevet, så drar jeg med Guds hjelp. Don Quijote tok frem notatboken, satte seg for seg selv og begynte å skrive brevet i ro og mak. Da det var ferdig, ropte han på Sancho og sa han ville lese det for ham, så han kunne lære det utenat, dersom

214

DON QUIJOTE

han skulle miste det på veien, for når det gjaldt hans vanhell, kunne man frykte det verste. Til det svarte Sancho: - Skriv det to eller tre ganger inn i boken, Deres nåde, og gi meg den så, for jeg skal passe vel på den. Å tro at jeg skal kunne lære det utenat, det er galskap, for jeg husker så dårlig at jeg ofte glem­ mer mitt eget navn. Men allikevel, les det for meg, for det vil glede meg meget å høre det, da det nok er utformet som om det var trykt. - Lytt så, for det lyder slik, sa don Quijote:

BREV FRA DON QUIJOTE TIL DULCINEA AV TOBOSO Stormektige og høybårne frue, Han som er såret av fraværets dolk og kvestet i hjertets innerste vev, å, skjønneste Dulcinea av Toboso, han ønsker deg den helse han selv ikke har. Om din skjønnhet forakter meg, om din fortreffelighet ikke kommer meg til gode, om du forakter min smerte og tyngsel til døden, om jeg enn har lidd tilstrekkelig, vil jeg neppe kunne utholde denne smerte som, i tillegg til å være sterk, også er meget langva­ rig. Min gode væpner Sancho vil gi deg en fullstendig beretning, å du skjønne utakknemlige, du min elskede fiende, om hvordan min tilstand er på grunn av deg; om du skulle ønske å komme meg til unnsetning, er jeg din! Hvis ikke, gjør da hva som måtte falle deg inn, for ved å ende mitt liv, vil jeg ha tilfredsstilt din grumhet og mitt ønske. Din inntil døden! Ridderen av den bedrøvelige skikkelse - Ved min fars liv, utbrøt Sancho da han hørte brevet, - dette er det mest opphøyede jeg noensinne har hørt. Å nei, å nei, hvor godt Deres nåde her uttrykker alt det De vil, og hvor godt det passer sammen med underskriften Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Jeg sier sannelig at Deres nåde er som fanden selv, og at det finnes ikke den ting De ikke vet. - Alt er nødvendig, svarte don Quijote, - i det embede jeg inne­ har. - Javisst, sa Sancho, - da skal Deres nåde bare skrive ned anvis­ ningen på de tre eselføllene, og underskrive den med tydelig skrift, så man kjenner den straks man ser den. - Det vil jeg gjerne, sa don Quijote. Og da han hadde skrevet, leste han det, og det lød slik: 215

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Vil Deres nåde, ifølge denne første anvisning på eselføll, min frøken niese, befale å overgi til Sancho Panza, min væpner, tre av de fem som jeg etterlot i mitt hus i Deres varetekt. De førnevnte tre eselføllene ber jeg Dem overlevere for et tilsvarende beløp i kontanter jeg har mottatt her, noe som herved bekreftes, og mot hans kvittering er overleveringen i orden. Datert i det innerste av Sierra Morena den toogtyvende august i inneværende år. - Det er mer enn godt, sa Sancho, - så kan Deres nåde underskrive den. - Det er ikke nødvendig med en underskrift, sa don Quijote, - jeg setter bare min vanlige krummelur, som er det samme som en under­ skrift, og for tre små esler, ja om det var tre tusen, er det mer enn nok. - Jeg har full tiltro til Deres nåde, svarte Sancho. - La meg så bare gå og sale opp Rocinante, så kan Deres nåde gjøre seg klar til å gi meg sin velsignelse; for deretter har jeg tenkt å dra av sted uten å se de tåpelighetene som Deres nåde skal utføre, for jeg skal fortelle at jeg så Dem utføre så mange at hun ikke vil høre mer. - Jeg ønsker i det minste, Sancho, og det gjentar jeg, at du skal se meg avkledd og se meg gjøre ett eller to dusin galskaper, som jeg kan utføre på mindre enn en halv time. Når du har sett dem med dine egne øyne, kan du med god samvittighet sverge på å ha sett alle dem du må få lyst til å tilføye, og jeg kan forsikre deg at du ikke kommer til å fortelle så mange som jeg akter å utføre. - For Guds skyld, herre, la meg ikke se Deres nåde avkledd, det blir så sørgelig at jeg ikke vil kunne la være å gråte. Og jeg har så vondt i hodet etter all gråten over eselet i går kveld, at jeg ikke er opplagt til nye gråteanfall. Dersom det er slik at Deres nåde ønsker jeg skal se noen av Deres galskaper, må de utføre dem påkledd, og de må være ganske korte, og ta bare dem som De mener er viktigst. Så meget mer som de for min del ikke er det minste nødvendige, og som jeg har sagt, det vil fremskynde min tilbakekomst, som jeg håper blir med de nyheter som Deres nåde ønsker og fortjener. Om ikke det skjer, skal fru Dulcinea bare passe seg, for om hun ikke svarer på rimelig måte, sverger jeg høytidelig å få et godt svar ut av henne med spark og slag. For hvordan skal det tåles at en vandrende ridder, så berømt som Deres nåde, skal bli gal uten at det fører til noe, bare for en ...? Fruen bør passe seg vel for å få meg til å si ordet, for da blir jeg glødende og ødelegger alt. Hun kjenner meg ikke. For setter jeg i gang, skal hun få høre det slik at hun merker det. 216

DON QUIJOTE

- Jaså, Sancho, sa don Qujiote, - det ser ikke ut til at du er vettigere enn jeg. - Så gal er jeg ikke, svarte Sancho, - men jeg er mer kolerisk. Men bortsett fra dette, hva skal Deres nåde spise inntil jeg er tilbake? Skal De dra ut på veiene som Cardenio, og stjele fra gjeterne? - Det skal du ikke bekymre deg om, svarte don Quijote, - selv om jeg hadde noe, ville jeg ikke spise annet enn de urter og frukter som denne engen og disse trærne vil gi meg. For det fine ved saken ligger i ikke å spise, samt å utsette seg for tilsvarende botsøvelser. Gå så med Gud! - Men vet da Deres nåde hva jeg er redd for? At jeg ikke klarer å finne tilbake til dette stedet der jeg nå forlater Dem; så bortgjemt er det. - Merk deg vel veien, for jeg vil forsøke ikke å fjerne meg herifra, sa don Quijote, - og dessuten skal jeg sørge for å klatre opp på de bratteste klippene her, for å se etter deg når du er på vei tilbake. Dessuten vil det sikreste være å skjære noen grener av alle de gyvlene du ser her, og så sette dem ned med jevn avstand inntil du kommer ut i åpent lende. Grenene vil da være som merkestener frem til meg, når du er på vei tilbake, likesom tråden i Thesevs’ labyrint. - Det skal jeg gjøre, svarte Sancho Panza. Han skar av noen, ba om sin herres velsignelse, og ikke uten tårer fra begge parter, tok han farvel med ham. Han steg opp på Rocinante, som don Quijote roste sterkt og anbefalte ham å passe på som om det gjaldt ham selv, og bega seg på veien ned til slettelandet, mens han med jevne mellomrom spredte grenene av gyvlene slik hans herre hadde rådet ham til. Og så dro han av sted, selv om han fremdeles ble plaget av at don Quijote ville at han skulle se et par galskaper. Men han hadde ikke ridd mer enn hundre skritt, før han kom tilbake og sa: - Jeg ville bare si, herre, det som Deres nåde har uttrykt så godt, at for å kunne sverge med god samvittighet at jeg har sett Dem begå galskaper, ville det være bra å ha sett i alle fall én, selv om jeg alt har sett en riktig stor en i den ting at Deres nåde blir værende her i ødemarken. - Sa jeg det ikke? sa don Quijote. - Vent litt, Sancho, så skal du få se det, fortere enn du leser et Fadervår. Raskt dro han av seg buksene og ble stående i bare skjorten, og så hoppet han uten videre to ganger opp i luften, slo hælene sammen og gjorde to rundkast med bena i været og avdekket slike ting som fikk Sancho til å snu Rocinante, for å slippe å se dem en gang til. 217

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Han anså seg vel fornøyd og tilfreds med å kunne sverge på at hans herre var blitt helt gal. Og derfor lar vi ham nå dra sin vei og bli borte inntil han er tilbake, og det blir det ikke lenge til.

KAPITTEL XXVI hvor det fortelles videre om de utsøkte merkverdigheter don Quijote utførte i Sierra Morena for å bevise sin kjærlighet

Skal vi nå fortelle hva Ridderen av den bedrøvelige skikkelse gjorde straks han ble alene, fortsetter historien med at så snart don Quijote var ferdig med å stupe kråke og gjøre rundkast, naken fra midjen og ned og påkledd fra midjen og opp, og da han så at Sancho var dradd av gårde uten å ville vente på flere åndssvake påfunn, klatret han opp på spissen av en høy bergknatt. Der begynte han å tenke på det han så ofte hadde tenkt over, uten noensinne å bli enig med selv. Og det var hva som ville være best, og ville, kle ham best, å imitere den rasende Roland når det gjaldt alle hans avsindige galskaper, eller Amadis’ avsinn hva angår hans melankolske tungsinn. - Om Roland var en så god og tapper ridder som alle sier, var ikke dette så merkelig siden han var forhekset, og ingen kunne drepe ham uten ved å stikke en tykk nål gjennom stortåen på ham, og han gikk alltid i sko med syv jernsåler. Skjønt knep hjalp ham ikke det minste mot Bernardo de Carpio, som skjønte det og kvalte ham ved å holde ham oppe i været i armene sine ved Roncesvalles. Men ser vi bort fra det som gjaldt hans tapperhet, kommer vi til det å miste forstanden, for det er sikkert at det gjorde han på grunn av de tegn han fant ved kilden og det gjeteren fortalte, at Angelica hadde sovet mer enn én siesta med Medoro, en maurergutt med krøllet hår som var pasje hos Agramante. Han forsto det slik at dette var sant og at hans dame hadde krenket ham, og mer skulle det ikke til for å bli gal. Men jeg, hvordan kan jeg etterligne ham når det gjelder galskaper, om jeg ikke etterligner ham når det gjelder årsaken? For jeg våger å sverge på at min Dulcinea av Toboso aldri har sett en maurer i hans særlige drakt i sitt liv, og er like uberørt som den moren som satte henne til verden. Og jeg ville påføre henne en håndgripelig krenkelse om jeg skulle tenke noe annet om henne, og bli gal på samme måten som den rasende Roland. På den annen side ser jeg at Amadis av 218

DON QUIJOTE

Gaula, uten å miste vettet og uten å begå galskaper, oppnådde å bli en så berømt og forelsket mann som tenkes kan. For det han gjorde, ifølge historien om ham, var bare at da han ble avvist av sin hersker­ inne Oriana, som hadde befalt ham ikke å vise seg i hennes nærhet før hun ga ham tillatelse til det, trakk han seg tilbake til Den nakne klippen i selskap med en eneboer, og der gråt han av hjertens lyst og anbefalte seg til Gud, inntil himmelen kom ham til hjelp i denne hans største sorg og trengsel. Om dette er sant, noe det sannelig er, hvorfor skulle da jeg ta det bryet med å kle meg helt naken, eller plage disse trærne som ikke har gjort meg noe? Heller ikke er det grunn til å gjøre det rene vann i disse klare bekker urent, det som skal gi meg noe å drikke når jeg tørster. Leve Amadis’ minne og la ham bli etterlignet av don Quijote av la Mancha så godt han kan, om ham vil man si det man sa om den andre, at om han ikke utførte noen storverk, døde han av trang til å utføre dem. Såfremt jeg ikke er blitt forkastet av Dulcinea av Toboso, er det nok at jeg er langt borte fra henne. Så fremad og til verket, og la meg minnes hva Amadis gjorde, og vis meg hvor jeg skal begynne å etterligne ham. Men jeg vet at det meste han gjorde, var å be og anbefale seg til Gud. Men hva skal jeg gjøre uten rosenkrans? I samme øyeblikk fant hans tanke løsningen, og den var å rive en lang strimmel av skjortekantene som hang løst ned og slå elleve knuter på den, den ene større enn den andre, og dette tjente ham til rosenkrans så lenge han ble der, og han leste en million avemariaer. Det som plaget ham sterkt, var at han ikke fant en eneboer der som han kunne skrifte for og finne trøst hos. Så fikk han tiden til å gå med å spasere på den lille engen, skrive og risse inn i barken på trærne og i den fine sanden en mengde vers som alle passet til hans bedrøvelse, samt noen lovsanger til Dulcinea. Men det som fantes i sin helhet og som kunne leses etter at han hadde vært der, var ikke mer enn disse versene som her følger: Å, blomster og trær som rager høye mot himmelens blå, plataner og prestekrager, som kanskje vil høre på meg fremføre mine klager! Så lytt da, uten å spotte min jammer og akk og ve; ja, det var jo hit inn han trådte og her begråt don Quijote

219

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

fraværet fra Dulcinea av Toboso

Det var i skogen her inne den trofaste beiler fant et sted langt vekk fra sin kvinne med kvaler så store at sant nok virret han som i blinde. Hans kvaler i sjelens grotte ga Amor noe å le av; det ble tårer nok til en potte, for her begråt don Quijote fraværet fra Dulcinea av Toboso.

På håpefull elskovsjakt blant steile og bratte klipper forbanner han Amors makt i bratteste uren glipper alt håp ned i sorgens sjakt. For Amor smalt med den flotte pisken det virkelig sved av ned på den blodig forslåtte, så her begråt don Quijote sitt fravær fra Dulcinea av Toboso

Det vakte ikke liten latter hos dem som fant de nevnte versene med tillegget av Toboso til navnet Dulcinea, for de mente at om don Qui­ jote nevnte Dulcinea uten å ta med av Toboso, måtte han innbille seg at verset ikke var til å forstå, og slik var det virkelig, som han senere tilsto. Han skrev mange flere, men som nevnt var det ikke mulig å renskrive, helt og fullt, mer enn disse tre strofene. Med dette, og med å sukke og påkalle fauner og halvguder for skog og mark, og nymfer i elvene og den klagende og tårevætede Ekko, underholdt han seg, for at de skulle svare, trøste og lytte til ham, og med å lete etter urter han kunne leve av inntil Sancho kom tilbake. For han kunne like gjerne bruke tre uker som tre dager, og Ridderen av den bedrøvelige skikkelse ville da se så bedrøvelig ut at ikke engang moren som satte ham til verden ville kjenne ham igjen. Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine 220

DON QUIJOTE

vers, for å fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd. Han var kommet ut på kongeveien for å finne Toboso, og dagen etter kom han til vertshuset hvor han hadde lidd den forsmedelse å bli kastet opp i luften på teppet. Ikke før hadde han sett det, før han følte at han enda en gang fløy opp i luften. Han ønsket derfor ikke å gå inn, selv om han kom på den tid man både kunne og burde gjøre det, siden det var spisetid og han hadde trang til varm mat, etter så lenge bare å ha spist kold mat. Denne trangen drev ham helt bort til vertshuset, fremdeles i tvil om han skulle gå inn eller ei. Mens han var opptatt av dette, kom det ut av vertshuset to menn som straks fikk øye på ham. Den ene sa til den andre: - Si meg, herr lisensiat, han der borte med hesten, er ikke det San­ cho Panza, han som husholdersken til vår eventyrer sa var dradd av sted som væpner for sin herre? - Det er det, sa lisensiaten, - og det der er don Quijotes hest. De kjente ham så godt, siden det var presten og barberen i hans egen landsby, de som hadde undersøkt og dømt bøkene. Så snart disse to gjenkjente Sancho og hesten, ville de høre nytt om don Quijote, og gikk bort til ham mens presten ropte navnet hans og sa: - Min venn Sancho Panza, hvor er Deres herre? Sancho Panza kjente dem straks og besluttet å holde både stedet og sin herres tilstand skjult, og derfor svarte han at hans herre var opptatt på et bestemt sted og med en bestemt sak som var meget vik­ tig, noe han ikke kunne betro noen, om han så måtte sette de øynene han hadde i hodet på spill. - Nei, nei, Sancho, sa barberen, - om du ikke forteller oss hvor han er, vil vi tro det vi alt tror, at du har drept og røvet ham, siden du kommer ridende på hesten hans. Du får se å finne herren til øket, ellers skal du få med oss å gjøre. - Det er ingen grunn til å komme med trusler mot meg, for jeg er ikke den som røver eller dreper noen, enhver blir drept som skjebnen vil, eller av Gud som skapte ham. Min herre utfører botsøvelser midt inne mellom disse fjellene, der han er i sitt rette element. Og så, i full fart og uten stans fortalte han om den tilstand han befant seg i, de eventyr som hadde skjedd ham og på hvilken måte han skulle bringe brev til Dulcinea av Toboso, som var datter av Lorenzo Trebukk, og som don Quijote var forelsket i helt inn til leveren. De to ble forbløffet over det Sancho fortalte, og selv om de kjente til don Quijotes galskap og arten av den, ble de hver gang de hørte om den, forbløffet på nytt. De ba Sancho Panza vise dem brevet han 221

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skulle bringe til fru Dulcinea av Toboso. Han sa det sto skrevet i en notatbok og at det var hans herres ordre at han skulle overføre det på papir på det første stedet han kom til. Til det svarte presten at han skulle vise det frem, for han skulle meget gjerne skrive det av med pen skrift. Sancho Panza førte hånden til brystet for å finne notatboken, men fant den ikke, og han ville heller ikke finne den om han hadde holdt på helt til nå, for don Quijote hadde beholdt den og ikke gitt ham den, og heller ikke hadde han selv husket å be om den. Da Sancho skjønte at notatboken ikke var å finne, ble han blek som et lik, befølte seg selv enda en gang over hele kroppen, og enda en gang forsto han at den ikke var å finne. Så løftet han uten videre begge knyttnevene opp til skjegget og rev av halvparten, før han uten stans ga seg selv et halvt dusin slag i ansiktet og i nesen så alt ble badet i blod. Da presten og barberen så dette, spurte de hva som hadde skjedd, siden han behandlet seg selv slik. - Ja hva skulle vel ha hendt meg, svarte Sancho, - annet enn at jeg på et blunk har mistet tre eselføll ut av hendene, og hvert av dem var digert som en festning. - Hva mener du med det? spurte barberen. - Jeg har mistet notatboken, svarte Sancho, - der brevet til Dul­ cinea befant seg, og en anvisning undertegnet av don Quijote for at niesen skulle utlevere meg tre eselføll av de fire eller fem som fantes på gården. Dermed fortalte han om tapet av det grå eselet sitt. Presten trøstet ham og sa at så snart de fant hans herre, ville han fastholde over­ leveringen og skrive ut anvisningen på papir enda en gang, slik det var skikk og bruk, for slike som ble skrevet ned i notatbøker ble aldri godtatt eller oppfylt. Dette trøstet Sancho seg med og sa at siden det var slik, spilte tapet av Dulcineas brev ingen rolle, for det kunne han nesten utenat, og man kunne skrive det ut når og hvor man ønsket. - Gjengi det for oss da, sa barberen, - så skal vi skrive det av etterQ pa. Sancho sto stille og klødde seg i håret for å få brevet frem i hukom­ melsen og sto snart på den ene foten og snart på den andre, snart så han ned mot jorden og snart opp mot himmelen, og da han nesten hadde spist opp halvparten av en fingertupp mens de andre anspent ventet på å høre ham uttale seg, sa han etter en svært lang pause: - Det er sannelig slik, herr lisensiat, at fanden har fått med seg det jeg husket av brevet, selv om det første pipet var «Avmektige og velfødde frue». 222

DON QUIJOTE

- Det het nok ikke «avmektige», sa barberen, - men «stormektige og velbårne frue.» -Ja, slik er det, sa Sancho. - Dernest, om jeg ikke husker feil, fortsatte det... om jeg ikke husker feil: «denne ankomne og søvnløse og sårede kysser Deres nådes hender, utakknemlige og høyst ukjente frue», og jeg vet ikke hva det sto om den helse og de sykdommer han sendte henne, og herfra gled det av sted til slutten: «Deres inntil døden, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse». De to hadde ikke liten glede av å lytte til Sancho Panzas gode hukommelse og ba ham gjenta brevet to ganger til, for at de på samme måte kunne lære det utenat og skrive det ned når den tid kom. Sancho gjentok det tre ganger til, og like mange ganger sa han tre tusen helt forrykte ting. Deretter fortalte han om sin herre, men nevnte ikke et eneste ord om den himmelflukten på teppet han hadde hatt i dette selvsamme vertshuset, der han nektet å gå inn. Han fortalte også at så snart hans herre hadde fått godt nytt fra sin dame, Dulcinea av Toboso, ville han straks sette i gang og forsøke å bli keiser, eller i det minste konge, for det hadde de avtalt seg imellom, og det var meget enkelt å bli det, så tapper var hans person og så sterk hans arm. Når han så var blitt det, ville han gifte ham bort, for han ville nok da være enkemann, mindre kunne ikke gjøre det, og ville gi ham som hustru en keiserlig jomfru, arving til en rik og stor stat på fastlandet, uten øyboere og øyer, som han ikke lenger brydde seg om. Alt dette fortalte Sancho likefrem og greit, mens han fra tid til annen tørket seg om nesen, og med så lite dømmekraft at de to ble forbløffet enda en gang når de tenkte over hvor sterk don Quijotes galskap hadde vært, siden den også hadde tatt med seg vettet til denne stakkars mannen. De ville ikke bry seg med å få ham ut av den villfarelsen han befant seg i, da de mente at samvittigheten ikke påla dem det, og det var bedre å la ham forbli i den så de ville få større glede av å høre hans tåpeligheter. Derfor anmodet de ham om å be til Gud for sin herres helse, for det var nok en mulig og gjennomførbar ting at han med tid og stunder kunne bli keiser, som han sa, eller i det minste erkebiskop, eller en annen tilsvarende verdighet. Til dette svarte Sancho: - Mine herrer, om lykken skulle føre til at min herre skulle få trang til ikke å bli keiser, men erkebiskop, da ville jeg ønske å vite det nå: Hva pleier reisende erkebiskoper å gi til sine væpnere? - De pleier å gi dem et lavere eller høyere kirkelig embede, svarte presten, - eller en klokkerstilling, som gir en fast høy inntekt, i tillegg til ofringene fra menigheten som gir en tilsvarende inntekt. 223

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- For dette er det nødvendig at væpneren ikke er gift og at han kan hjelpe til ved messen i det minste, innvendte Sancho. - Og dersom det er slik, er det synd på meg, for jeg er gift og kan ikke den første bokstaven i alfabetet! Hva skal det bli av meg om min herre fjøler trang til å bli erkebiskop og ikke keiser, slik det er skikk og bruk blant vandrende riddere? - Plag deg ikke med dette, min venn Sancho, sa barberen, - vi skal be din herre, og tilråde ham, ja til og med gjøre det til en samvittig­ hetssak, å bli keiser og ikke erkebiskop, for det vil bli lettere, siden han mer er en tapper soldat enn en lærd og studert mann. - Det synes jeg også, svarte Sancho, - selv om jeg må si at han har anlegg for alt mulig. Det jeg for min del tenker å gjøre, er å be Vår Herre om at han skikket tingene til det beste, og slik at han kan la meg få flest mulige gunstbevisninger. - Du taler som en klok mann, sa presten, - og handler som en god kristen. Men det vi nå må gjøre, er å finne en måte å løse din herre fra de overflødige botsøvelsene på som du sier han holder på med. For å finne ut hva vi skal gjøre, og for å spise, siden det er spisetid, går vi inn i dette vertshuset. Sancho sa de bare skulle gå inn, han ville forbli utenfor og han ville siden fortelle årsaken til at det ikke passet å gå inn, men han ba om å få ut noe varm mat og likeledes havre til Rocinante. De gikk inn og lot ham bli stående ute, og like etter kom barberen ut med mat til ham. Etter at de to hadde tenkt over hvordan de skulle oppnå det de ønsket, falt det presten noe inn som ville falle i don Quijotes smak, og som var slik de ville ha det. Han sa til barberen at han skulle kle seg ut som en omreisende jomfru, selv skulle han utstyre seg så godt han kunne som væpner og at de slik kledd skulle dra dit don Quijote befant seg. Han skulle late som han var en jomfru i nød og skulle be ham om en gave, som han ikke kunne nekte å gi henne som en tapper vandrende ridder. Gaven han tenkte å be om, skulle være å bli med henne dit hun ville føre ham, for å gjenopprette en krenkelse som en ond ridder hadde begått mot henne, og at hun likeledes skulle be ham om ikke å ta av ansiktsmasken, og heller ikke spørre om noe som gjaldt henne selv, før han hadde fått gjenopprettet det den onde ridderen hadde gjort. Han mente at don Quijote hva dette angikk utvilsomt ville gå med på alt det han ville be om, og på den måten ville de få ham bort derifra og kunne føre ham hjem til landsbyen, der de kunne forsøke å finne et legemiddel mot hans besynderlige galskap. 224

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXVII om hvorledes presten og barberen fikk gjennomført sitt forsett, sammen med andre ting som er verdige til å fortelles i denne storslåtte historien Barberen syntes ikke prestens plan var så dårlig, men tvert imot så god at de straks iverksatte den. De ba vertshuskonen om et skjørt og en kyse med slør, og som pant brukte de en av prestens nye prestekjoler. Barberen laget et stort skjegg av en grå- og rødhåret oksehale, som verten pleide å henge kammen sin i. Vertshuskonen spurte hva de vel skulle bruke disse sakene til. Presten fortalte kortfattet om don Quijotes galskap, og hvordan denne forkledningen kunne brukes til å få ham ut av fjellområdet der han for øyeblikket befant seg. Da husket verten og hans kone at de hadde hatt denne galningen som gjest, det var han med balsamen, og herren til den væpneren som hadde fått himmelsprett i teppet. De fortalte alt det som var skjedd med ham, uten å tie om det som Sancho selv fortiet. Kort og godt: Vertshuskonen kledde presten så det ikke var til å tro, hun fikk på ham et skjørt av klede, kantet med falbelader av sort fløyel som var brede som en håndsbredd, og alle var uttunget, og et stramtsittende liv av grønn fløyel, utstaffert med bånd av hvitt silkestoff, og både det og skjørtet var nok blitt sydd i goterkongen Bambas tid. Presten godtok ikke å få en kyse, men satte på seg en liten plissert lue av lin som vertinnen brukte om natten, og festet den over pannen med et bånd av sort taft, med et annet bånd laget han seg en ansiktsmaske som dekket godt både ansiktet og skjegget. Oppå dette satte han sin egen bredbremmede hatt som var så stor at den kunne brukes som solparasoll, og dekket seg med sin egen lange og enkle kappe, besteg eselet sidelengs, på kvinnevis, mens barberen besteg sitt med det skjegget som nådde ham til livet, skiftet mellom grått og hvitt, og som nevnt var laget av halen til en gråhvit okse. De tok farvel med alle og med den gode Maritornes, som lovet å be en hel rosenkrans, om hun enn var en stor synderinne, for at Gud skulle gi dem en god utgang på en så farefylt og kristelig handling, som den de nå hadde innledet. Knapt var de kommet ut av vertshuset, før det slo presten at det var galt med et slikt antrekk, og at det var høyst upassende for en teolog å utstyre seg slik. Han sa det til barberen og ba om at de skulle bytte klær, for det var rimeligere at barberen skulle være jomfruen i nød, og at han selv skulle være væpner. Slik ville han i mindre grad 22 5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

profanere sin kirkelige verdighet, og dersom den andre ikke ville gjøre det, hadde han besluttet ikke å gå videre, selv om fanden personlig skulle ta don Quijote. Så dukket Sancho opp, og da han så de to utmaiet på denne måten, satte han i å le. Barberen var helt med på det presten ville, nemlig å bytte forkledning, og presten forklarte ham hvordan han skulle opp­ tre, hvilke ord han ville bruke for å bevege og tvinge don Quijote til å bli med dem og avslutte oppholdet på stedet han hadde valgt til sin unyttige botsøvelse. Barberen svarte at selv uten en forelesning om dette skulle han gjennomføre alt til punkt og prikke. Men han ville ikke iføre seg forkledningen før de nærmet seg stedet don Quijote var, og følgelig brettet han klærne sammen mens presten tok på seg skjegget, og så fortsatte de reisen ledet av Sancho Panza. Han fortalte hva som hadde skjedd med den gale mannen de hadde truffet oppe i fjellet, men lot være å nevne funnet av kofferten og alt det som fantes i den, for selv om gutten var dum, var han nok litt grisk. Dagen etter kom de til det stedet der Sancho hadde satt opp grener som tegn for å finne tilbake sin herre. Da han gjenkjente stedet, sa han at siden dette var likesom inngangen dit, burde de nå kle seg ut, dersom det var nødvendig for å få herren vekk derifra. For de hadde tidligere sagt ham at denne måten var svært viktig for å få herren ut av det begredelige livet han hadde valgt, og de hadde strengt pålagt ham ikke å nevne noe om hvem de var, eller at han kjente dem. Skulle han spørre, som han nok ville, om han hadde gitt brevet til Dulcinea, skulle han si ja. Siden hun ikke kunne lese, hadde hun svart ham muntlig at om ikke don Quijote straks bega seg av sted for å treffe henne, noe som var svært viktig, ville han falle i unåde. Med dette og med det de selv hadde tenkt å si ham, følte de seg visse på å kunne føre ham over til et bedre liv, og straks få ham til å dra av gårde for å bli keiser eller konge. Så når det gjaldt det med å bli erkebiskop, hadde Sancho intet å frykte. Alt dette lyttet Sancho til og la seg det vel på sinne, og takket særlig for at de ville råde hans herre til å bli keiser og ikke erkebiskop, for han mente at når det gjaldt å gi væpnere gunstbevisninger, da kunne keisere gjøre mer enn reisende erkebiskoper. Han sa også at det beste ville være om han dro først for å finne ham og gi ham hans dames svar, for det ville nok være tilstrekkelig til å få ham vekk fra dette stedet, uten at det ville koste dem store anstrengelser. De mente at det Sancho sa, var fornuftig, og derfor besluttet de å vente på ham til han kom tilbake og fortalte at hans herre nå var funnet. Sancho dro da inn i kløftene og revnene i fjellet og etterlot de to i 226

DON QUIJOTE

én av dem, der en fredelig liten bekk løp forbi, og andre klipper og bergknatter og noen trær ga god og behagelig skygge. Varmen bar bud om at den dagen de kom dit tilhørte august måned, og derom­ kring pleier heten å være sterk. Tidspunktet var klokken tre om etter­ middagen, og alt dette gjorde stedet enda mer tillokkende og innbød dem til å avvente Sanchos tilbakekomst der, noe de gjorde. Da de så lå der fredelig i skyggen, nådde lyden av en røst frem til dem, uten ledsagelse av noe instrument, og det lød så søtt og så innsmigrende at det forbløffet dem, siden de mente at dette ikke var et sted hvor det kunne finnes noen som sang så godt. For selv om det sies at ute i skog og mark finnes gjetere med usedvanlig skjønn stemme, er det mer overdrivelse av diktere enn en sannhet, og enda mer forbløffet ble de da de oppfattet at det de hørte var vers, ikke av rustikke driftekarer, men av kyndige hoffmenn. Og den sannheten ble bekreftet av at versene de hørte var følgende: Hvem driver gleden bort med makt? Forakt. Hvem volder kval og raseri? Min sjalusi. Hvem svekker min tålmodighet? Min ensomhet. Det finnes ikke, det jeg vet, no’n hjelp; mitt liv er ødelagt fordi jeg drepes av forakt, av sjalusi, av ensomhet.

Hvem fratar meg min sjelefred? Kjærlighet. Hvem spidder lykken med sin brodd? Min tunge lodd. Hvem støtter en så troløs vrimmel? Vår himmel. Dette gjør at jeg har nådd frem til dødens terskel; jeg ser dem væpne seg mot meg, himmel, kjærlighet, min lodd. Hvem bringer lindring i min nød? Min død. Hvem oppnår elskovs salighet?

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Ustadighet. Og hvem kan lege dens fortred? Avsindighet. Så den er ikke meget vis som vil kurere kjærlighet når bare disse midler gis: død, avsinn og ustadighet.

Tiden, stedet, ensomheten, stemmen og kyndigheten hos den som sang, både forbauset og gledet de to tilhørerne, som satt helt stille og ventet på å få høre mer. Etter hvert innså de at tausheten varte en stund, og de besluttet å gå og lete etter denne sangeren med så god stemme. Da de skulle til å lete, fikk den samme røsten dem til å stanse opp, og på nytt nådde den frem til dem med en sonett:

Sonett Vennskap, du som flyktet på lette vinger til himlen - kun en avglans forble her nede til salighets prakt og evige glede, til englenes sang og harper som klinger,

derfra, når det passer, tror vi du bringer oss bud om fred, - og vi får trolig se det lett kamuflert, men det kan kanskje lede til godhet, berørt av ondskapens finger. Å, kom tilbake, vennskap, tillat ikke at sviket går omkring i dine klær og motarbeider dem som vil det gode; i din forkledning kan bedrag bestikke vår verden slik at risikoen er at det får overtaket på vår klode.

Sangen endte med et dypt sukk, og de to ventet i håp om at han ville synge mer. Men da de skjønte at musikken var blitt forvandlet til hulking og smertelige sukk, ville de vite hvem denne sørgmodige var, som hadde en like uvanlig stemme som den var smertefylt i sine klager. De hadde ikke gått langt før de bak en bergknatt så en mann av samme skikkelse og åsyn som Sancho Panza hadde tegnet da han 228

DON QUIJOTE

fortalte historien om Cardenio. Mannen reagerte ikke da han så dem, men ble sittende i ro med hodet bøyet ned mot brystet, likesom en mann i dype tanker, uten å heve blikket for å se på dem, da de så plutselig dukket opp. Presten som var en veltalende mann og som kjente til hans ulykke, etter det han allerede var blitt fortalt, gikk bort til ham. Med få men velvalgte ord ba han om, og overtalte ham til å forlate et så elendig liv, for at han ikke skulle miste det, noe som ville være den største av alle tenkelige ulykker. Cardenio hadde da sine åndsevners fulle kraft, fri for raserianfallene som så ofte bragte ham ut av seg selv. Da han så dem kledd på en måte som var så forskjellig fra dem som pleide å vanke omkring i disse folketomme områdene, kunne han ikke la være å undre seg litt, og enda mer da han hørte at de talte om hans eget tilfelle som en velkjent sak - for det skjønte han av ordene presten benyttet - svarte han derfor på denne måten: - Jeg ser klart, mine herrer, hvem dere enn måtte være, at himmelen som sørger for å hjelpe de gode, og ofte også de onde, sender meg uten at jeg fortjener det, noen mennesker til disse bortgjemte steder så langt fra vanlig menneskelig samvær. Med klare og skiftende grunner får de meg til å se hvor grunnløst jeg vandrer rundt i det liv jeg lever, og forsøker å bringe meg fra det til et bedre sted. Men siden dere ikke vet hva jeg vet, nemlig at om jeg forlater denne ulykkelige tilværelse, faller jeg ned i en som er enda mer ulykkelig, og da vil dere kanskje mene at jeg har liten uttrykksevne, og til og med, noe som ville være enda verre, at jeg er en mann uten dømmekraft. Det ville ikke være underlig om det var slik, for jeg innser at forestillingen om alle mine ulykker er så intens og makter å drive meg så motstandsløst mot for­ tapelsen, at jeg ender med å bli som en sten uten enhver fornuft og innsikt. Denne sannheten innser jeg når man forteller og viser meg hva jeg har gjort når denne forferdende galskap har herredømme over meg, og jeg ikke kan annet enn å klage og forbanne min egen ulykke og bare frembære som unnskyldning for mine anfall ved å berette om årsaken til dem til alle som vil høre. For når de fornuftige innser hva som var årsaken, blir de ikke forbauset over virkningen, og om de ikke finner et botemiddel, gir de meg i det minste ikke skylden, og deres uvilje over min freidighet forvandles til medlidenhet med mine ulykker. Om det er slik, mine herrer, at dere kommer i samme hensikt som så mange andre, vil jeg be dere, før dere fremlegger alle deres kloke overtalelser, å lytte til denne uavsluttede beretningen om mine ulykker. Når dere har hørt den, vil den spare dere for den umak å trøste meg for et onde, som er hinsides all trøst. 229

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

De to som ikke ønsket noe annet enn å høre av hans egen munn opprinnelsen til hans ulykke, ba ham fortelle og tilbød seg ikke å gjøre noe annet enn det han ønsket, hva trøst og hjelp angår. Der­ med begynte den ustelte ridderen sin sørgelige historie, nesten med de samme ord og på samme måte som han hadde fortalt den til don Quijote og geitevokteren noen få dager tidligere, da historien forble ufullført på grunn av mester Elizabat og don Quijotes omhu med å bevare ridderskapets dekorum, som det fremgår av historien. Men nå ville hellet at anfallet av galskap ble holdt tilbake og ga ham anled­ ning til å fortelle helt til slutt, og således, da de kom til passasjen med billetten som don Fernando hadde funnet mellom bladene i Amadis de Gaula, sa Cardenio at den husket han godt, og den lød slik:

Luscinda til Cardenio For hver dag oppdager jeg nye verdifulle sider som forplikter og tvin­ ger meg til å sette Dem stadig høyere, og om De således skulle ønske å lette min gjeld uten skade for min cere, kan De meget vel gjøre det. Jeg har en far som kjenner Dem og elsker meg, og han vil, uten å tvinge meg, oppfylle det som det er rimelig at De skal få, om det er slik at De setter meg høyt, som De sier og som jeg tror. - På grunn av dette lille brevet tillot jeg meg å be om å få Luscinda som hustru, som jeg alt har fortalt, og det var dette som drev don Fernando til å betrakte Luscinda som en av de klokeste og mest inn­ siktsfulle kvinner i sin tid; og dette lille brevet var det som ga ham lyst til å ødelegge meg, før mitt eget ønske ble oppfylt. Jeg fortalte don Fernando hva som holdt Luscindas far tilbake, og det var at min far skulle be om henne, noe jeg ikke våget å si til ham, av frykt for at han ikke skulle godta det. Ikke fordi han ikke var nok kjent med Luscindas gode egenskaper, ærbarhet, dyder og skjønnhet, og at hun hadde egenskaper som kunne kaste glans over hvilken som helst familie av adelig avstamning, men fordi jeg trodde han ønsket at jeg ikke skulle gifte meg for raskt, inntil vi fikk se hva hertug Ricardo ønsket å gjøre med meg. Kort sagt, jeg fortalte ham at jeg ikke våget å tale til min far, både på grunn av den nevnte hindringen, og av flere andre som tok motet fra meg uten at jeg visste hvorfor. Det forekom meg at det jeg ønsket aldri ville skje. Til alt dette svarte don Fernando at han skulle påta seg å snakke med min far og få ham til å tale med Luscindas. Å, ærgjerrige Marius, å, grusomme Catilina, å, ryggesløse Sulla, å, svikaktige Ganelon, å, forræderske Vellido, å, hevngjerrige Julian, å, griske Judas! Å, du forræderske, grusomme, hevngjerrige

230

DON QUIJOTE

og svikefulle, hvilke pliktforsømmelser hadde jeg ulykkelige utvist, som så likefrem avdekket for deg sitt hjertes hemmeligheter og gle­ der? Hvilken krenkelse hadde jeg begått mot deg? Hvilke ord sa jeg, eller hvilke råd ga jeg deg, som ikke skulle fremme din ære og velgang? Men hva klager jeg ulykkelige over, siden det er sikkert at når stjernenes gang styrer ulykker, og de kommer ovenfra og utløses med vrede og voldsomhet, finnes det ingen kraft på jorden som kan holde dem tilbake, eller menneskelig kyndighet som kan hindre dem? Hvem ville vel tro at don Fernando, en så høybåren ridder, klok og meg forbunden ved mine gode tjenester, mektig nok til å oppnå det hans attrå drev ham til, hvor som helst den fylte ham, at han skulle nedlate seg til å tynge sin samvittighet med å frata meg mitt eneste lam, som jeg ennå ikke besatt? Men la disse betraktningene ligge, siden de er nytteløse og overflødige, og la oss på nytt knytte tråden i min avbrutte historie. Jeg kan da fortelle at don Fernando, ettersom mitt nærvær ikke passet ham for å iverksette sitt falske og onde fore­ havende, besluttet å sende meg til sin eldre bror for å be om penger til å betale seks hester, som han listig kjøpte bare for å få meg bort (for bedre å kunne utføre sin onde hensikt). Det var den selvsamme dagen han tilbød meg å tale med min far, som han ville at jeg skulle dra etter pengene. Kunne jeg ha forhindret dette sviket? Kunne jeg kanskje ha tenkt meg det? Nei, visselig, tvert imot tilbød jeg meg med største glede å dra, lykkelig over det gode kjøpet. Den aften talte jeg med Luscinda og omtalte det jeg hadde avtalt med ham, og sa at jeg hadde et sterkt håp om at våre gode og rettmessige ønsker skulle kunne oppfylles. Hun ba meg, like uvitende som jeg om don Fernandos for­ ræderi, om å komme snart tilbake, for hun trodde at vår kjærlighet ville nå sitt mål, så snart min far hadde snakket med hennes. Jeg vet ikke hva det var, men idet hun hadde sagt dette, ble hennes øyne fylt av tårer, og hun fikk en klump i halsen som hindret henne i å si et eneste av alle de ordene jeg mente hun ville si meg. Jeg ble slått av forbløffelse av denne nye opptreden, som jeg inntil da aldri hadde sett hos henne, for vi pleide alltid å snakke sammen med største fryd og glede de gangene hellet og mine bestrebelser gjorde dette mulig, uten at våre ord ble blandet med tårer, sukk, skinnsyke, mistanker eller frykt. Alt fikk meg til å overdrive min lykke, siden himmelen hadde gitt meg henne til hustru, og jeg lovpriste hennes skjønnhet og var betatt av hennes verd og klokskap. Og hun betalte meg tilbake med det dobbelte ved å rose hos meg, det som hun, som forelsket kvinne, syntes verdig til ros. Når det skjedde, fortalte vi hverandre tusen barnsligheter og småhendelser hos naboer og hos bekjente, og 231

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

min freidighet gikk ikke lenger enn til å gripe, nesten med makt, en av hennes skjønne hvite hender og føre den til min munn, så langt et lavt og trangt jerngitter, som skilte oss ad, tillot det. Men aftenen før min avreises sørgelige dag, gråt, klaget og sukket hun, og hun gikk sin vei og lot meg bli stående forvirret, overrasket, og forferdet over å ha sett så nye og sørgelige utslag av smerte og sorg hos Luscinda; men for ikke å ødelegge mine håp, oppfattet jeg alt dette som utslag av den kjærlighet hun følte for meg og den smerte de føler som holder inderlig av hverandre. Kort sagt, jeg dro av sted trist og bekymret og full av innbilninger og mistanker, uten å vite hverken hva jeg hadde mistanke om eller innbilte meg. Men det var klare tegn som pekte mot den sørgelige hendelsen og ulykken som ventet på meg. Jeg kom frem til stedet dit jeg var blitt sendt, ga brevene til don Fernandos bror, ble godt mottatt, men ikke straks tilbakesendt, for han ba meg vente, mot min vilje, i åtte dager og på et sted der hans far, hertugen, ikke skulle se meg, for broren skrev og ba ham sende penger uten at hertugen visste det. Alt dette var et påfunn av den falske don Fer­ nando, for broren manglet ikke penger, så han kunne ha sendt meg tilbake straks. Dette var et pålegg og en befaling som jeg var fristet til ikke å adlyde, siden det var umulig å utholde så mange dager borte fra Luscinda, som jeg jo hadde forlatt så nedslått som jeg alt har for­ talt. Men til tross for dette adlød jeg som en god tjener, selv om jeg innså at det ville gå ut over min sjelefred. Men fire dager etter at jeg var kommet dit, dukket det opp en mann som lette etter meg med et brev som han ga meg. Jeg kunne av påskriften skjønne at det var fra Luscinda, for skriften var hennes. Jeg åpnet det urolig og med bange anelser, og tenkte at det måtte være noe viktig som hadde fått henne til skrive til meg når jeg var fraværende, for det gjorde hun sjelden når jeg var til stede. Før jeg leste det, spurte jeg mannen hvem som hadde gitt ham det, og hvor lang tid han hadde brukt på veien. Han fortalte at en dag han kom gående gjennom en gate ved middagstid, kalte en vakker dame med tårer i øynene på ham fra et vindu og sa til ham med stor hast: «Min bror, om De er kristen, slik det ser ut, ber jeg Dem for Guds kjærlighets skyld å få dette brevet sendt til det sted og den person som påskriften angir. De er vel kjent, og dermed utfører De en barmhjertighetsgjerning, og for at De ikke skal mangle mulighet til å utføre den, ta da det som er i dette tørkleet.» Idet hun sa dette, kastet hun et sammenknyttet lite tørkle hvor det lå hundre realer og denne gullringen som jeg her bærer, sammen med det bre­ vet jeg har gitt Dem. Og så, uten å vente på svar, forlot hun vinduet, etter at hun først så at jeg tok brevet og tørkleet og med tegn lot 232

DON QUIJOTE

henne forstå at jeg skulle gjøre det jeg ble bedt om. Således, da jeg så meg så godt betalt for det arbeidet jeg kunne få med å bringe det til Dem, og da jeg skjønte av påskriften at det var til Dem det ble sendt, for min herre, jeg kjenner Dem meget godt, og dessuten føler jeg meg forpliktet av den skjønne dames tårer; besluttet jeg å ikke stole på andre, men dra og gi Dem det personlig, og på de seksten timene som er gått siden hun ga meg det, har jeg gjennomløpt denne veien, som De vet er på atten postmil.» Mens det takknemlige og selvutnevnte postbudet fortalte meg dette, slukte jeg ordene hans, og mine ben skalv slik at jeg knapt kunne holde meg oppreist. Jeg åpnet brevet og så at det inneholdt følgende: De ordene sont don Fernando ga Dem om å tale til Deres far, for at han skulle tale til min, har han oppfylt mer etter sin lyst enn til Deres fordel. Vit da, herre, at han har bedt om å få meg til hustru, og min far, ledet av den høyere posisjon han mener don Fernando har i forhold til Dem, har godkjent alt han ønsker, og det i den grad at om to dager fra i dag skal vielsen finne sted, så hemmelig og så skjult at bare himmelen og noen av våre tjenere skal vcere vidner. Hvordan jeg befinner meg, kan de forestille Dem, om De kan komme, kan De se det. Og om jeg elsker Dem eller ikke, vil utgangen av denne handelen la Dem forstå. Måtte Gud give at dette brevet når frem til Deres hender, før min hånd blir i stand til å forenes med den manns hånd, som så ille kan oppfylle den ed han avlegger. Dette var i en sum de ord brevet inneholdt og som fikk meg til å dra av sted uten å vente på et svar eller på penger, for det var helt klart nå at det ikke var kjøpet av hestene, men hans egen attrå som hadde fått don Fernando til å sende meg til broren. Den vrede jeg følte mot don Fernando, sammen med frykten for å tape den kvinnen jeg hadde vunnet etter å ha beilet til henne i så mange år, ga meg vinger så det nesten var som jeg fløy. Dagen etter dukket jeg opp i landsbyen på det sted og den tid som passet for å gå og tale med Luscinda. Jeg listet meg inn og etterlot et muldyr jeg var kommet på, i huset hos den gode mannen som hadde bragt meg brevet; og hellet var med meg så jeg fant Luscinda ved vindusgitteret som hadde vært vidne til våre kjærlighetserklæringer. Luscinda kjente meg straks, og jeg henne, men ikke slik hun burde kjenne meg og jeg kjenne henne. For hvem i verden kan rose seg av å ha trengt inn og erkjent en kvinnes uklare tanke og omskiftelige sinn? Visselig ingen. Jeg mener at så snart Lus­ cinda så meg, sa hun: «- Cardenio, jeg er kledd i brudedrakt, og inne

233

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i salen venter forræderen don Fernando og min griske far, sammen med andre vidner som heller skal bevidne min død enn min vielse. Bli ikke opprørt, men forsøk å være til stede ved denne offerhandling, som hvis den ikke kan hindres av mine ord, kan en dolk jeg bærer skjult på meg, motsette seg motpartens voldsbruk, gjøre slutt på mitt liv og åpenbare den kjærlighet jeg har følt, og føler, for deg. Jeg svarte hurtig og forvirret, av frykt for at jeg ikke skulle få tid til å svare henne: «- La dine handlinger uttrykke dine egentlige ord, for om du bærer en dolk for å bli trodd, bærer jeg her et sverd for å forsvare deg, eller for å ta livet av meg selv, dersom skjebnen skulle gå oss imot.» Jeg tror ikke hun hørte alle disse ordene, for det jeg hørte var at hun ble tilkalt siden brudgommen ventet. Her falt min bedrøvelses natt over meg, gledens sol gikk ned, og jeg ble stående uten mine øynes lys, og uten forstandens ord. Jeg kunne først ikke få meg til å gå inn i huset, jeg klarte overhodet ikke å bevege meg. Men da jeg re­ flekterte over hvor viktig mitt nærvær var angående det som kunne skje i dette tilfelle, tok jeg meg så kraftig sammen som jeg kunne, og gikk inn i huset; siden jeg kjente godt alle innganger og utganger, og dessuten med all den hemmelige uro som preget alt som forløp der, var det ingen som så meg. Slik kunne jeg stille meg i en vindusnisje i selve salen, dekket av folderike forheng med besetninger og kunne derfor se, uten å bli sett, alt det som foregikk i salen. Hvem kunne vel uttrykke den bestyrtelse mitt hjerte følte mens jeg sto der, og de betraktninger jeg der overga meg til, som var så mange og av en slik art at de ikke kan uttrykkes, og kanskje heller ikke bør uttrykkes? Det er nok å si at brudgommen trådte inn i salen uten annen pryd enn de klær han gikk i til daglig. Som vidne hadde han en fetter av Luscinda, og i hele salen fantes ingen utenfra, bare husets tjeneste­ folk. Like etter kom Luscinda ut fra sitt påkledningsværelse, ledsaget av sin mor og to kammer jomfruer, så strålende kledd og smykket som hennes stand og skjønnhet fortjente, og som et perfekt bilde på fornem og strålende hoffprakt. Jeg var altfor anspent og ute av meg selv til å feste meg ved detaljene i hennes kledning, jeg bemerket bare farvene som var rødt og hvitt, og gjenskinnet i alle edelstener og smykker i hennes hår og over hele hennes kledning. Men alt dette ble allikevel overstrålt av hennes gyldne, blonde hår, som lyste sterkere enn edelstenene i lyset fra fire fakler som brant i salen. Å, minner, min sjelefreds dødelige fiender! Hva tjener det til nå å forestille meg min tilbedte fiendes uforlignelige skjønnhet? Ville det ikke være bedre, å grusomme erindring, om du minnet meg og frembød for mitt syn det jeg da gjorde, for at jeg drevet av en så utvilsom krenkelse, skal

234

DON QUIJOTE

forsøke, om ikke hevn, så i alle fall å miste livet? Bli ikke trette, mine herrer, av å lytte til disse digresjoner, for min smerte er ikke av den art at de kan, og bør, fortelles kort og overfladisk, for hver enkelt omstendighet forekommer meg å være verd en lang utlegning. Til dette svarte presten at han ikke bare ikke ble trett av å lytte, men at han lyttet med stor glede til de detaljene han omtalte, siden de var av den art at de fortjente å ikke forbigås i stillhet, men lyttes til med samme oppmerksomhet som hovedhandlingen i fortellingen. - Det skjedde så, fortsatte Cardenio, - at da alle befant seg i salen, trådte sognepresten inn og tok de to i hånden for å utføre det en slik handling krever ved å si: «Vil De, frøken Luscinda, ha herr don Fernando, som her er til stede, til Deres legitime ektemann, slik Vår Hellige Moder Kirken krever?» Da stakk jeg hele hodet og halsen ut mellom forhengene, og oppmerksomt og angstfull ga jeg meg til å lytte til det Luscinda ville svare og ventet av hennes svar min egen dødsdom eller en benådning. Å, den som hadde våget å stige frem der og da og utrope: «Å, Luscinda, Luscinda! Se hva du gjør, tenk over hva du skylder meg, glem ikke at du er min og ikke kan tilhøre en annen! Husk at om du sier ja, betyr det i samme øyeblikk slutten på mitt liv. Å, du forræder don Fernando, du som har røvet min heder og bragt døden til mitt liv. Hva vil du? Hva ønsker du? Betenk at du ikke på kristelig vis kan oppfylle din attrå, for Luscinda er min hus­ tru og jeg hennes ektemann.» Å, så gal var jeg! Nå når jeg er langt borte fra faren, mener jeg at jeg skulle ha gjort det jeg ikke gjorde! Nå, etter at jeg lot min egen elskede bli røvet, forbanner jeg røveren jeg kunne ha hevnet meg på om jeg hadde hatt mot til det, som jeg nå har mot til å beklage meg! Kort og godt, siden jeg da var feig og uforstandig, er det ikke merkelig at jeg nå dør skamfull, angerfull og sinnssyk. Presten sto og ventet på Luscindas svar, som drøyet en god stund med å gi det, og da jeg trodde hun trakk frem en dolk for å hevde sin ære, eller ville tale for å si en sannhet eller en avsløring som kunne falle ut til min fordel, hørte jeg henne si med svak og tynn stemme: «Ja, jeg vil», og det samme sa don Fernando og ga henne ringen som forenet dem i ubrytelige bånd. Brudgommen nærmet seg for å kysse bruden, og hun la hånden på hjertet og falt besvimt i morens armer. Det står bare igjen å fortelle om min tilstand da jeg etter det «ja» jeg hadde hørt, innså at mine håp var blitt sveket, at Luscindas ord og løfter var falske, og at det for all fremtid var blitt umulig å gjenvinne den skatt jeg i hint øyeblikk hadde mistet. Råd­ løs sto jeg der, forlatt, mente jeg, av himmelen, forvandlet til fiende av den jord jeg betrådte, og luften nektet meg ånde til mine sukk 235

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og vannet fuktighet til mine tårer. Bare ilden vokste slik i meg at alt flammet opp i vrede og skinnsyke. Alt ble forvirring da Luscinda besvimte, og da moren knappet opp kjolen så hun fikk luft, oppdaget man et sammenbrettet papir, som don Fernando straks tok og leste i lyset fra en av faklene. Da han hadde lest det, satte han seg på en stol med hånd under kinn som et menneske i dype tanker, uten å bry seg med de midler man bragte for å få ektefellen til bevissthet igjen. Da jeg så at alle i huset var i fullt opprør, våget jeg å gå min vei, enten jeg nå ble sett eller ei, besluttet på, om jeg ble sett, å begå en så fortvilet handling at hele verden skulle innse den rettmessige harme i straffen over den falske don Fernando og også over den omskiftelige og besvimte forrædersken. Men min skjebne, som syntes å ha enda større lidelser (om de skulle finnes) i beredskap, maket det slik at jeg hadde et overmål av den fornuft jeg siden har manglet. Således, uten å ville ta hevn over mine største fiender, noe som ville ha vært lett, da ingen tenkte på meg. Jeg ville ta den hevn som de fortjente ved å la den ramme meg selv, og kanskje med større strenghet enn om jeg lot dem dø, for den død man får plutselig, gjør smerten kortvarig, men den som forlenges med tortur, dreper uopphørlig, uten å gjøre ende på livet. Jeg dro altså ut av dette huset og kom til det hvor jeg hadde etterlatt muldyret. Jeg lot mannen sadle det, satte meg opp på det uten å ta farvel og dro ut av byen, uten å våge, som en annen Lot, å snu hodet og vende blikket mot den. Da jeg befant meg alene ute på markene, og nattemørket innhyllet meg og stillheten tilskyndet meg å klage, uten hensyn eller frykt for å bli hørt eller gjenkjent, lot jeg tungen få fritt løp i så mange forbannelser over don Fernando og Luscinda, som om jeg ved hjelp av dem kunne få hevn for den kren­ kelse de hadde begått mot meg. Jeg kalte henne grusom, utakknemlig, falsk og ufølsom. Men først og fremst grisk, for min fiendes rikdom hadde lukket kjærlighetens øyne, for å frarøve meg henne og overgi henne til den som lykken hadde vist seg mest åpen og gavmild mot. Midt i strømmen av disse forbannelser og hårde ord unnskyldte jeg henne, og sa at det ikke var merkelig at en ung jomfru innelukket i foreldrenes hus, oppdradd og vant til alltid å adlyde, skulle ha ønsket å skyve sine egne følelser til side. Hun fikk jo en så fremtredende, rik og adelig ridder til ektefelle, at om hun ikke hadde villet godta ham, måtte hun ha vært uten dømmekraft, eller hun måtte hatt sine følelser hos en annen, noe som ville ført til skade på hennes ære og gode navn. På'den annen side mente jeg at om hun hadde sagt at jeg var hennes trolovede ektefelle, ville man innsett at jeg ikke var et så dårlig valg at man ikke ville ha tilgitt henne. For før don Fernando 236

DON QUIJOTE

trådte frem for familien, kunne de selv ikke ha valgt noen annen og bedre enn meg som ektemake for deres datter, dersom de ville ta hensyn til hennes følelser. Og hun kunne ha sagt, før hun kom i den tvangssituasjon å gi ham sin hånd, at jeg hadde gitt henne min, og så ville jeg ha kommet frem og bekreftet alt det hun kunne ha sagt i denne saken. Jeg endte med å tro at det var lite kjærlighet, liten dømmekraft, stor ærgjerrighet og ønsker om opphøyelse som førte til at hun glemte ordene hun hadde narret, oppmuntret og støttet mine sterke håp og ærlige følelser med. Med slik tale og slik uro vandret jeg omkring resten av natten og fant ved morgengry inngangen til dette fjellområdet uten stier og veier, hvor jeg flakket omkring i tre dager, inntil jeg nådde frem til noen enger, som jeg ikke kjenner ret­ ningen til, og der spurte jeg noen gjetere hvor den mest uveisomme delen av fjellet var å finne. De svarte at det var i denne retningen. Straks red jeg videre hit i den hensikt å ende mitt liv her, og da jeg kom inn i dette uveisomme området, falt muldyret mitt om, dødt av tretthet og sult, eller etter det jeg tror, for å kaste av seg en så unyttig byrde som jeg var. Jeg sto tilbake, utmattet og sulten, uten å ha noen, eller tenke på å finne noen, som kunne hjelpe meg. På denne måten ble jeg liggende utstrakt på jorden, jeg vet ikke hvor lenge, og da jeg endelig reiste meg, var jeg ikke sulten. Jeg så, da noen gjetere hos meg, som utvilsomt var dem som hadde gitt meg mat, for de fortalte meg hvordan de hadde funnet meg og at jeg sa så mange galskaper og forvirrede ting som tydelig viste at jeg hadde mistet forstanden. Fra da av har jeg følt at fra tid til annen er jeg ikke ved mine fulle fem, men så svekket og forvillet at jeg begår tusen avsindigheter, river klærne i filler og roper i disse øde områder, forbanner min vanskjebne og gjentar forgjeves min fiendes elskede navn, uten å kunne uttrykke noen annen hensikt enn å rope og skrike inntil jeg dør. Når jeg så kommer til meg selv, er jeg så trett og medtatt at jeg knapt kan røre meg. Mitt vanlige oppholdssted er en hul korkek, der jeg kan skjule mitt elendige legeme. Vokterne av storfe og småfe her i disse fjellene ernærer meg av barmhjertighet, og setter føde på veier og på bergknatter der de tror jeg kan komme forbi og finne den. Selv om jeg i slike øyeblikk ikke råder over fornuften, lar mitt naturlige behov meg gjenkjenne hva som er spiselig og vekker trang og vilje i meg til å ønske å spise det. Noen ganger forteller de når de møter meg ved mine fulle fem, at jeg med makt røver gjeterne som kommer med mat fra landsbyen til innhegningene, selv om de gir den frivillig. På denne måten tilbringer jeg den elendige slutten på mitt liv, inntil himmelen finner det for godt å føre det til sin ende, eller

237

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

gjøre slutt på min erindring, så jeg ikke husker Luscindas skjønnhet og forræderi og don Fernandos krenkelse. Om Gud gjør dette uten å ta mitt liv, vil mine tanker ledes inn i bedre baner. Hvis ikke, kan jeg ikke gjøre annet enn å anrope ham innstendig om å ha barmhjer­ tighet med min sjel. For jeg føler hverken mot eller kraft nok til å bringe dette legeme ut av den nød mine følelser har bragt det i. Dette, mine herrer, er den bitre historien om min ulykke. Si meg om den er slik at jeg bør bekjenne den med mindre sorg enn dere har sett hos meg. Og bli ikke trette av å råde og lede meg dit fornuften mener det kan være legedom å finne, for dere må virke på meg på samme måte som den anbefalte medisin utskrevet av en berømt lege for en syk som ikke vil ta den. Jeg ønsker ikke å bli frisk uten Luscinda, og siden hun ville bli en annens, selv om hun var og burde være min, la meg da overgi meg til ulykken, som jeg kunne ha overgitt meg til lykken. Hun ville med sin omskiftelighet gjøre min fortapelse varig, jeg ønsker gjennom min egen fortapelse å oppfylle hennes vilje og bli et eksempel for ettertiden, siden jeg alene mangler det alle ulykkelige har til overmål, de finner trøst i umuligheten av å finne trøst, men i meg finnes årsak til større sorg og større onder, siden jeg tror de ikke vil ta slutt ved min død. Her endte Cardenio sin lange tale om sin ulykkelige kjærlighets historie, og da presten gjorde seg klar til å si ham noen trøstens ord, ble han avbrutt av en røst som med klagende toner lot dem høre det som skal fortelles i fjerde del av denne beretningen, for på dette punkt avsluttet den vise og kloke historiker Cide Hamete Benengeli den tredje.

Fjerde del av Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la

Mancha

KAPITTEL XXVIII som handler om det nye og underholdende eventyr som presten og barberen opplevet i det selvsamme fjellområdet

Hvor lykkelige og heldige var ikke de tider da den høyst uforferdede ridder don Quijote av la Mancha ble satt inn i verden, for ettersom han hadde tatt den ærefulle beslutning å gjenopplive og gjenopprette på jorden den allerede tapte og nesten døde orden for de vandrende riddere, kan vi nå i vår tidsalder som har slikt behov for munter underholdning, glede oss over ikke bare sødmen i denne sanne his­ torien, men de fortellinger og episoder i den som for sin del ikke er mindre tiltrekkende, kunstfulle og sanne enn hovedhandlingen selv. Og den fortsetter sin kardede, spundne og oppnøstede handlingstråd med at i det øyeblikk presten gjorde seg klar til å trøste Cardenio, ble han stanset av lyden av en røst som i klagende tonefall talte på denne måten: - Å Gud! Er det virkelig mulig at jeg har funnet et sted som kan bli en skjult grav for dette legemets tunge byrde, det som jeg bærer så mot min egen vilje! Ja, det er det, om ikke ensomheten lyver om det disse fjellene lover. Å du ulykkelige menneske, disse klippene og den tette underskogen gir meg så vennlig selskap, da jeg kan sende klagen over min ulykke opp mot himmelen, men ikke til noe men­ neskelig vesen, for det finnes ingen på jorden jeg kan vente råd fra i min nød, trøst i mine klager eller botemiddel mot min ulykke. Alle disse ordene oppfanget presten og de andre, og siden de mente, og det stemte, at de ble uttalt like i nærheten, reiste de seg for å finne den talende. De hadde ikke gått tyve skritt før de bak en fjellknatt så en bondekledd unggutt sitte ved foten av en ask, med bøyet hode siden han holdt på å vaske bena i en bekk, så ansiktet ikke var syn­ lig. De kom så stille at han ikke la merke til dem, helt oppslukt av å vaske bena, som var så hvite at de lignet to krystallstykker som hørte hjemme i bekken. De ble overrasket over de hvite og skjønne *39

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

føttene og mente at de var ikke eselet til å tråkke på torv og pløyet mark, eller gå etter plogen og oksene, slik klæme viste. Da presten som gikk først, skjønte at de ikke var blitt sett, gjorde han tegn til de andre at de skulle bøye seg ned, eller gjemme seg der bak noen fremspring. Det gjorde de alle tre og stirret oppmerksomt på det gutten holdt på med. Han hadde på seg en liten brun kappe, åpen på begge sider, og bundet stramt om livet med hvitt stoff. Han hadde dessuten bukser og gamasjer av brunt stoff og på hodet en høy brun jegerlue. Gamasjene var trukket opp til midt på leggen, som utvilsomt var like hvit som alabast. Da de vakre bena var vasket, trakk han et håndkle ut av luen og tørket dem. Idet han skulle til å ta den av, løftet han hodet og de fikk se en skjønnhet så stor at Cardenio sa til presten med lav stemme: - Siden dette ikke er Luscinda, er det ikke et menneske, men en engel. Gutten tok luen av og rystet hodet frem og tilbake så håret begynte å løses opp og ble helt utslått, og var da slik at solen kunne misunne det. Dermed skjønte de at den som virket som en bondegutt, var kvinne og meget spinkel og vakker, og til og med den vakreste som øynene til de to hadde sett inntil da, ja til og med Cardenios, om han ikke hadde sett og kjent Luscinda. Senere bekreftet han at bare Luscindas skjønnhet kunne strides med den annens. Det lange og gyldne håret dekket ikke bare skuldrene, men alt det øvrige ble skjult under det, bortsett fra føttene, men ingen annen del av kroppen var synlig; så langt og fyldig var det. I samme øyeblikk brukte hun hendene som kam, og om føttene i vannet hadde gitt intrykk av krystall, tok hen­ dene i håret seg ut som tettpakket sne. Alt dette gjorde de tre som stirret på henne, enda mer oppsatt på å få vite hvem hun var. Derfor besluttet de å gi seg til kjenne, og idet de reiste seg opp, hevet den skjønne piken hodet, skjøv håret vekk fra øynene med begge hender og fikk øye på dem som lyden kom fra. Knapt hadde hun sett dem før hun for opp, og uten å ta seg tid til å få skoene på, eller samle håret, grep hun raskt en bylt med klær som hun hadde ved siden av seg og ville flykte, full av forvirring og forskrekkelse. Men hun hadde ikke tatt seks skritt før de fine føttene ikke lenger tålte de skarpe stenene, og hun falt over ende. Da de tre så dette, løp de mot henne, presten først og han sa til henne: - Løp ikke, min frue, hvem De nå måtte være, for disse som De her ser, ønsker bare å være til tjeneste. Det er ingen grunn til å flykte, det er overflødig, for Deres føtter kan ikke tåle det, og vi kan ikke tillate det.

240

DON QUIJOTE

Til alt dette svarte hun, lamslått og forvirret, ingenting. De nådde bort til henne og presten grep henne i hånden og fortsatte: - Det Deres drakt, min frue, tildekker, det avslører Deres hår, og dette er tydelige tegn på at det ikke er uvesentlige årsaker som har iført Deres skjønnhet en så uverdig kledning, og har bragt Dem til en slik ødemark som dette, der vi har hatt det hell å møte Dem. Skjønt vi ikke har noe botemiddel mot Deres lidelser, kan vi i det minste gi Dem råd, for ingen smerte kan tynge en slik, eller nå en slik ytterlig­ het, om det da ikke gjelder livet, at man avslår å lytte til et velment råd som blir gitt til den lidende. Således, min frue, eller min herre, eller hva De måtte ønske å være, legg bare bort den frykt synet av oss har skapt, og fortell oss om Deres gode eller onde skjebne, for hos oss tre til sammen og hver og en for seg, vil De finne hjelp til å begråte Deres ulykker. Mens presten sa dette, sto den forkledde piken som lammet, og så på dem uten å bevege leppene eller si noe, akkurat lik en bondsk landsbyboer som uventet får seg forevist sjeldne og aldri før sette ting. Men da presten enda en gang sa lignende ord for å berolige henne, sukket hun dypt, brøt tausheten og sa: - Siden ødsligheten i disse fjellene ikke har vært i stand til å skjule meg, og mitt utslåtte hår ikke har tillatt meg å lyve, ville det nå være forgjeves å forstille meg på nytt, for om jeg skulle bli trodd, ville det være av høflighet mer enn av noen annen grunn. Med utgangspunkt i dette vil jeg, mine herrer, si at jeg takker Dem for den velvilje De viser meg, noe som forplikter meg til å opplyse Dem i alt det De måtte ønske, ettersom jeg frykter at den beretning jeg kan gi om mine ulykker, vil forårsake såvel medlidenhet som smerte, for det er ikke mulig å finne botemiddel mot den eller trøst som kan lette den. Til tross for dette, og for at ikke min ære skal svekkes i Deres tanker, da De har innsett at jeg er kvinne og ser jeg er en ung pike, alene og i dette antrekket, ting som sammen, og hver for seg, kan kaste om kull ethvert ærbart omdømme, må jeg fortelle det jeg helst ville fortie, dersom jeg kunne. Alt dette sa denne vakre kvinnen uten avbrudd, med så stor vel­ talenhet og så myk stemme, at hennes klokskap forbløffet dem enda mer enn hennes skjønnhet. Da de andre på nytt uttrykte sin velvilje og hjelpsomhet, og på nytt ba om at hun skulle oppfylle det hun hadde lovet, lot hun seg ikke lenger nøde, tok ærbart på seg skoene, samlet håret, fant et sete på en sten, og med de tre samlet rundt seg, holdt hun tilbake noen tårer som ble synlige i øynene, og begynte med avmålt og klar stemme å fortelle historien om sitt liv: 241

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

-1 dette Andalucia finnes en liten by som gir sitt navn til en her­ tug, noe som gjør ham til en av dem man kaller «grande» av Spania. Denne har to sønner, den eldste, som det synes, er arving såvel til hans tittel som til hans gode oppførsel; den yngste tør jeg ikke si hva han er arving til, bortsett fra en Vellidos forræderier og en Ganelons kjeltringstreker. Mine foreldre er denne hertugs vasaller, av lav herkomst, men så rike at om deres rang var på høyde med deres rikdom, ville de ikke ha hatt mer å ønske, og jeg ikke befinne meg i den ulykke hvor jeg ser meg selv, for kanskje ble min vanskjebne skapt av at de ikke ble født med høy byrd. Sant nok står de ikke så lavt at de kan føle seg krenket av sin stand, men heller ikke så høyt at den fratar meg den innbilning at min ulykke skyldes deres lave byrd. De er kort sagt bønder, enkle mennesker, uten iblanding av noen ille ansett rase, og «ekte gammelkristne» som man sier, men så rike at deres rikdom og storslåtte levevis litt etter litt ga dem navn av lavadelige, ja til og med riddere, selv om den største rikdom og adel de roste seg av, var å ha meg til datter. Ettersom de ikke hadde noen sønn, eller noen annen datter som skulle arve dem, var de gode og kjærlige foreldre, og jeg en av de mest forkjælte døtre som foreldre noensinne har forkjælt. Jeg var det speil de så seg i, deres alderdoms støtte og målet for alle deres ønsker, som de delte mellom meg og himmelen, og siden de alltid ville det beste, ville jeg det også. På samme måte som jeg var herre over deres hjerter, var jeg det over deres eiendom, etter mitt ønske ble tjenere ansatt eller avskjediget, oversikten og regnskapet over utsæden og avlingen gikk gjennom mine hender: oljepressene, vinpressene, tallet på storfe og småfe, og bikubene. Kort sagt, alt det en så rik bonde som min far kunne ha, hadde jeg regnskapet over, og jeg var godsbestyrer og herre med så stor omhu, og til så stor glede for mine foreldre at jeg ikke godt nok kan rose det. De stundene av dagen som var igjen, etter å ha gitt ordrer til røkterne, håndverkerne og andre dagleiere, fylte jeg med beskjeftigelser som er like tillatelige for en jomfru som de er nødvendige, såsom nål og broderramme, og håndtenen mange ganger, og om jeg skjøv disse ting til side i ny og ne, var det for å hvile mitt sinn; jeg underholdt meg med lesningen av en oppbyggelig bok, eller med å spille harpe, for erfaringen har vist meg at musikken samler det urolige sinn og letter den tyngsel som skapes av åndens liv. Slik var det liv jeg levet i mine foreldres hus. Såfremt jeg har omtalt det så omstendelig, har det ikke vært av forfengelighet, eller for å vise hvor rik jeg var, men for at det skal stå klart at jeg helt uten skyld falt fra den gode tilstand jeg har omtalt, til den ulykkelige jeg nå befinner meg i. Det er da slik at jeg 242

DON QUIJOTE

tilbragte mitt liv med så mange oppgaver og i en slik avsondrethet, at det kunne måle seg med et kloster, uten at jeg ble sett, tror jeg, av noen andre enn tjenestefolkene i huset. De dagene jeg gikk til messe, var det så tidlig og alltid i følge med min mor og våre tjenerinner, og jeg var så tildekket og så tekkelig at øynene mine knapt så mer jord enn den jeg satte føttene på. Til tross for dette, så kjærlighetens øyne meg, eller rettere, lediggangens, som har et skarpere blikk enn en gaupe, og gjorde don Fernando forelsket i meg, for det er navnet til hertugens yngste sønn, som jeg alt har nevnt. Ikke før hadde hun nevnt don Fernando, før Cardenios ansiktsfarve skiftet og svetten brøt frem i pannen på ham med en så sterk sinnsbevegelse at presten og barberen som la merke til det, fryktet at han skulle få et anfall av galskap, slik de hadde hørt han fikk fra tid til annen. Men Cardenio nøyet seg med å svette og satt ellers helt rolig og stirret på bondepiken og forsøkte å finne ut hvem hun var. Hun merket ikke noe til Cardenios sinnsbevegelse og fortsatte sin historie: - Ikke før hadde han sett meg, så ble han grepet av sterk kjærlighet, som han sa senere, og som han så tydelig viste i handling. For å avslutte denne fortellingen om mine ulykker som ikke har noen avslutning, forbigår jeg i taushet alle don Fernandos bestrebelser på å erklære meg sin kjærlighet. Han bestakk alle tjenestefolkene i huset, han ga og tilbød foræringer og gunstbevisninger til slektningene mine. Hver dag var det fest og liv i vår gate, og om natten hindret serenadene oss i sove. De talløse billettene som, jeg vet ikke hvordan, nådde mine hender, var fulle av glødende ord, med færre bokstaver enn løfter og eder. Så langt fra å bløtgjøre meg, gjorde alt dette meg bare hårdere, som om han skulle være min dødsfiende, og alt det han iverksatte for at jeg skulle gi etter for hans vilje, fikk den motsatte virkning. Ikke fordi don Fernandos oppvartning forekom meg forkastelig, eller at jeg oppfattet hans beiling som overdrevet, for det ga meg en viss til­ fredsstillelse å se meg så elsket og avholdt av en så høyadelig ridder, og det plaget meg ikke å lese hans lovprisning i brevene han sendte meg. Hva dette angår, forekommer det meg at vi kvinner, hvor hes­ lige vi enn måtte være, alltid gleder oss over å bli kalt vakre. Men min ærbarhet motsatte seg alt dette, likesom de stadige råd fra mine foreldre, som helt tydelig var klar over don Fernandos hensikter, for han brydde seg ikke det minste om at allverden visste det. Foreldrene mine pleide å si at de baserte sin ære og anseelse på min dyd og renhet, og at jeg måtte ta i betraktning den store standsforskjell mellom don Fernando og meg, og at jeg ville komme til å innse at hans tanker, 243

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

selv om han sa noe ganske annet, mer var innstilt på hans egen attrå, enn mitt beste. Og at om jeg ønsket å stille en hindring i veien for å få ham til å gi opp sin urettmessige beiling, ville de straks gifte meg bort til hvem jeg syntes om, såvel av de mest fremtredende i lands­ byen, som alle andre i egnen, for alt kunne forventes av deres rikdom og mitt gode omdømme. Med disse klare løftene og sannheten i det de sa, styrket jeg min standhaftighet, og aldri ville jeg svare don Fer­ nando med et ord som på fjerneste måte kunne antyde et håp om at han kunne oppnå det han ville. All min tilbakeholdenhet, som han måtte betrakte som likegyldighet, må ha forsterket hans lyster; som er det navn jeg vil gi den kjærlighet han viste meg. Om den hadde vært som den burde, ville ikke dere fått vite noe om den nå, for det ville ikke ha vært grunn til å nevne den. Og det skjedde så en aften, da jeg var alene i mitt rom med en kammerjomfru, med dørene godt låst av frykt for at min ærbarhet av uaktsomhet skulle komme i fare, at der, innelukket i denne stillhet og ensomhet, uten at jeg skjønte hvordan, sto han plutselig foran meg. Det var som om synet av ham lammet meg, som om jeg hverken kunne se eller hadde talens bruk. Derfor hadde jeg ikke krefter til å rope om hjelp, heller ikke tror jeg han ville ha latt meg gjøre det, for han kom straks bort til meg og omfavnet meg (for som jeg sa, var jeg så opprørt at jeg ikke hadde krefter til å forsvare meg), og han begynte så å tale til meg på en slik måte at jeg ikke forstår hvordan løgnen kan ha en slik uttrykksevne at den virker som sannhet. Forræderen fikk tårer til å gi et skinn av troverdighet til ordene, og sukk til hans onde hensikter. Jeg stakkar, oppvokst blant mine egne og ikke vant til lignende tilfeller, begynte, jeg vet ikke hvordan, å oppfatte all denne løgnaktigheten som sann­ het, men ikke i den grad at hans tårer og sukk bragte meg til en medlidenhet av usømmelig art. Derfor, da det første sjokket var over, gjenvant jeg noe av det mot jeg hadde mistet og med større kraft enn jeg trodde mulig, sa jeg til ham: «- Dersom jeg befant meg i klørne på en vill løve, slik jeg nå befinner meg i dine armer, og jeg kunne befri meg ved å si eller gjøre det som kunne skade min ærbarhet, så ville det være like umulig som det er umulig at jeg skal opphøre med å være den jeg har vært. På samme måte som du holder mitt legeme fast med dine armer, holder jeg min sjel i de gode forsetters bånd, som er så forskjellige fra dine som du skal få se, dersom du ved å bruke makt vil bryte dem ned. Jeg er din vasall, ikke din slavinne, ditt høyadelige blod hverken har, eller bør ha, makt til å vanære og forakte mitt ringere blod. Og jeg setter meg selv like høyt, som uadelig og bondepike, som du er fornem herre og ridder. Overfor meg har 244

DON QUIJOTE

din makt ingen virkning, din rikdom er intet verd, dine ord kan ikke forlede meg, eller dine sukk og tårer blidgjøre meg. Om jeg skulle se noe av det jeg har sagt, i den som mine foreldre ville gi meg som brudgom, ville min vilje føye seg etter hans, og ikke gå imot den. Således at om jeg kunne beholde æren, ville jeg, om enn uten glede, overgi det som du, herre, søker å oppnå med makt. Alt dette har jeg sagt siden det er utenkelig at noen skal oppnå noe av meg uten å være min lovformelige ektemann». «— Om det bare dreier seg om det, min skjønne Dorotea» (for det er navnet på meg stakkar), sa den falske ridder, «her ser du at jeg gir deg hånden på å være din, og la så himmelen, som ingenting kan skjules for, være vidne til denne sannheten, sammen med dette bildet av Jomfru Maria, som du har her». Da Cardenio hørte hun het Dorotea, fikk han på nytt sine sterke reaksjoner og fikk bekreftet sin første antagelse, men han ville ikke avbryte fortellingen, men se hvordan enden ville bli på det han alle­ rede visste og sa bare: - Så ditt navn er altså Dorotea, senora? Jeg har hørt en annen Dorotea fortelle det samme, hvis ulykke kanskje er som din. Bare fortsett, for når tiden kommer, skal jeg fortelle deg ting som både vil forferde deg og vekke din medlidenhet. Dorotea la merke til Cardenios ord såvel som hans underlige og fillete påkledning, og sa at om han visste noe om det som gjaldt henne, skulle han fortelle det straks. For om hennes skjebne hadde ført noe godt med seg, var det styrke til å bære en hvilken som helst ulykke som kunne overkomme henne. For hun var sikker på at ingen kommende ulykke kunne overgå den hun hadde opplevet. -Jeg skal ikke nøle med å si hva jeg tenker, svarte Cardenio, dersom det jeg tror, er sant. Men så langt er det ingen grunn til å tro det, og du behøver ikke vite hva jeg nå tenker. - La det da være som det vil, sa Dorotea. - Det som skjedde i min historie, var at don Fernando tok et bilde av Jomfru Maria som sto der som vidne til vår trolovelse. Med de sterkeste ord og de utro­ ligste eder ga han meg sitt ord på å bli min ektemake, og før han kunne fullføre dem, ba jeg ham tenke vel over det han gjorde og ta i betraktning den gremmelse hans far måtte oppleve over å se ham gift med en bondepike, som var hans vasall, og at min skjønnhet, slik den var, ikke måtte forblinde ham, for den var ikke stor nok i hertugens øyne til å tjene som unnskyldning for en slik feiltagelse. Om han ville gjøre en god gjerning mot meg, ved den kjærlighet han følte for meg, skulle han la min skjebne ta en retning som passet min stand, for aldri

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vil lykken i slike ulike ekteskap vare, eller vedvare med den samme glede som i begynnelsen. Alle de grunner jeg her har nevnt, sa jeg til ham, og mange andre som jeg ikke husker, men det var ikke nok til å få ham bort fra sitt forsett, akkurat lik en mann som ikke har noen vanskelighet med å avslutte en handel uten å prute, fordi han ikke har tenkt å betale. På dette punkt tenkte jeg raskt og sa til meg selv: «-Ja, jeg er ikke den første som gjennom et giftermål har steget fra en enkel til en høy stand, heller ikke er don Fernando den første som skjønnhet og blind lidenskap, og det siste er det nok sikkert, har drevet til å velge en ektefelle som ikke er på høyde med hans høye rang. Da dette hverken er nytt eller uvanlig i verden, gjorde jeg vel i å motta den ære som skjebnen tilbød meg, for selv om den kjærlighet han har vist meg, ikke skulle vare lenger enn til han får oppfylt sitt begjær, vil jeg dog overfor Gud være hans hustru. Om jeg avviser ham med forakt, kan jeg komme til å se ham opptre utilbørlig og anvende makt, og jeg vil bli vanæret og uten unnskyldninger overfor de beskyldninger som vil komme fra dem som ikke vet hvordan jeg nådde til et slikt punkt. For hvilke grunner vil være tilstrekkelige til å overbevise mine foreldre og andre om at denne herren kom inn i mitt værelse imot min vilje og uten mitt vitende? Alle disse spørsmål og svar for raskt gjennom mitt sinn, og nå begynte don Fernandos eder, som var de vidner han brukte, de tårer han utgjød og endelig hans edle utseende og fornemhet, sammen med alle hans uttrykk for ekte kjærlighet, som kunne ha overbevist andre med et like så fritt og ærbart hjerte som mitt, alt dette begynte å virke og bøye meg mot det som, uten at jeg tenkte over det, skulle bli min fortapelse. Jeg kalte på tjenestepiken for at hun her på jorden skulle slutte seg til himmelens vidner. Don Fernando gjentok og bekreftet enda en gang det han hadde avlagt ed på. I tillegg til de første trakk han inn noen nye helgener som vidner. Han nedkalte tusen fremtidige forbannelser over seg selv, dersom han ikke oppfylte det han lovet. Enda en gang vellet tårene frem, han sukket enda sterkere, han holdt meg med et enda fastere grep i armene sine, og dermed, og da min kammerjom­ fru var gått ut av rommet, opphørte jeg med å være jomfru, og han endte som sviker og løftebryter. Dagslyset, som fulgte min ulykkes­ natt, kom ikke så raskt som jeg tror don Fernando ønsket, for etter at attråens krav er oppfylt, kan den største nytelse være å fjerne seg fra stedet den ble oppnådd. Dette sier jeg fordi don Fernando skyndte seg å komme bort fra meg, og ved hjelp av kammerjomfruens sluhet, det var den samme som hadde sluppet ham inn, var han ute av huset før det lysnet av dag. Da han tok avskjed, selv om det ikke var med 246

DON QUIJOTE

samme intensitet og lidenskap som da han kom, sa han at jeg kunne være sikker på hans trofasthet, og at de eder han hadde avlagt var ekte og ubrytelige. For å bekrefte sine ord med mer styrke, trakk han en vakker rirtg av fingeren, og satte den på min. Så dro han virkelig, og jeg satt tilbake uten å vite om jeg var trist eller glad. Men én ting vet jeg, at jeg var forvirret og bekymret og nesten ute av meg selv over det som var skjedd. Jeg orket ikke, eller husket ikke, å irettesette kammerjomfruen for den troløshet hun hadde begått ved å låse don Fernando inn i mitt eget rom, da jeg fremdeles ikke hadde avgjort om det var godt eller ondt det som var skjedd med meg. Jeg sa til ham ved avskjeden at han kunne komme samme vei tilbake andre netter, siden jeg alt var hans, inntil han mente at trolovelsen kunne gjøres offentlig. Men han kom bare tilbake den følgende natten, og så ikke mer, heller ikke kunne jeg se ham ute på gaten eller i kirken på mer enn en måned. Jeg ble trett av å lete etter ham forgjeves, for jeg visste han var i byen og gikk på jakt de fleste dager i uken, noe han var meget opptatt av. Hine dager og timer vet jeg var både ulykkesbringende og sørgelige, og jeg begynte å tvile på don Fernandos ord. Min kammerpike fikk da høre de irettesettende ordene for sin frekkhet hun hadde sluppet å høre før. Og jeg vet at jeg måtte vokte meg for tårer og passe på mitt eget ansiktsuttrykk, for ikke å gi mine foreldre grunn til spørre hva jeg var så ulykkelig for, og så tvinge meg til å finne løgner som svar. Men alt dette tok slutt med ett, da all sømmelighet og oppriktighet måtte oppgis, og tålmodigheten ble borte og mine hemmelige tanker ble offentlig kjent. Dette skjedde fordi det ble sagt at i en by ikke langt borte, hadde don Fernando giftet seg med en oyermåte vakker jomfru med meget fornemme for­ eldre, men ikke så rik at hun med sin medgift kunne aspirere til et så høyadelig ekteskap. Det ble fortalt at hun het Luscinda, sammen med andre ting som hadde skjedd under vielsen og som hadde vakt forbløffelse. Da Cardenio hørte navnet Luscinda, trakk han skuldrene sammen, bet seg i leppene, rynket øyenbrynene og brøt ut i sterk gråt. Dorotea avbrøt ikke av den grunn sin egen fortelling og sa: - Denne sørgelige nyheten nådde mine ører, og istedenfor å fryse hjertet til is, var den harme og det raseri som flammet opp i det, så sterk at jeg var like ved å løpe ut i gatene og offentlig utrope hans troløshet og falskhet. Men dette raseriet ble dempet noe ved tanken på det jeg hadde besluttet å iverksette denne selvsamme natten, og det var å iføre meg disse klærne, som jeg fikk av én som man i bøndenes hus kaller drenger, som var i min fars tjeneste. Jeg fortalte

247

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ham min ulykke og ba ham følge meg til den byen der jeg skjønte min fiende befant seg. Først irettesatte han meg for min frekkhet og dadlet min beslutning, men da han så meg holde fast ved den, tilbød han seg å følge meg, som han sa, til verdens ende. Deretter tok jeg straks et putevar av lin og pakket en damekjole ned i den, sammen med noen smykker og penger i påkommende tilfelle. Og i nattestillheten, uten å gi beskjed til min falske kammerpike, forlot jeg huset fulgt av drengen, og med mange bange anelser slo jeg inn på veien til byen til fots. Jeg ble drevet av trangen til å nå frem, om ikke for å hindre det han hadde gjort, så i det minste få don Fernando til å fortelle meg hvordan hans samvittighet hadde tillatt ham dette. På to og en halv dag nådde jeg dit jeg ville, og den første jeg spurte om Luscindas foreldres hus, fortalte meg langt mer enn jeg ønsket å høre. Han utpekte huset og fortalte alt det som hadde skjedd der under datterens vielse, noe som var så velkjent i byen at det ble snakket om det på gater og streder. Han fortalte at den aftenen don Fernando ble viet til Luscinda og hun hadde gitt ham sitt ja, falt hun i dyp avmakt. Da han løp til for å knappe opp kjolen i brystet så hun fikk luft, fant han et brev med Luscindas håndskrift, der hun fortalte og bekreftet at hun ikke kunne bli don Fernandos ektefelle, for hun var Cardenios’, som etter det mannen sa, var en fornem og fremtredende adelsmann i samme by, og at hun hadde gitt sitt ja til don Fernando, for ikke å gå imot foreldrenes vilje. Kort og godt, det sies at bre­ vet lot det skinne gjennom at hun hadde til hensikt å ta sitt eget liv idet vielsen var over. Det sies at dette ble bekreftet av en dolk som ble funnet et eller annet sted i hennes kledning. Da don Fernando oppfattet alt dette, mente han at Luscinda hadde narret ham, gjort ham til skamme og fornedret ham, og han for løs på henne før hun var kommet til seg selv, og med den samme dolken man fant, ville han stikke henne ned, og hadde også gjort det, om ikke foreldrene og andre tilstedeværende hadde hindret det. Man fortalte mer: at don Fernando straks dro sin vei, og at Luscinda ikke var kommet til seg selv før dagen etter, og da fortalte hun at den Cardenio jeg har nevnt, var hennes virkelige ektefelle. Jeg fikk vite mer: at Cardenio, etter det folk sier, var til stede ved vielsen, og da han så henne gift, noe han aldri ville ha trodd, dro han fortvilet ut av byen og etter­ lot seg et brev der han understreket det svik Luscinda hadde begått mot ham, og at han selv ville dra dit hvor ingen mennesker kunne se ham. Alt dette var velkjent og omtalt i byen, og alle snakket om det, og enda mer snakket man da det ble kjent at Luscinda hadde forlatt både foreldrenes hus og byen, for hun var ingen steder å finne. 248

DON QUIJOTE

Dette fikk nesten foreldrene til å miste forstanden, og de visste ikke hva de skulle gjøre for å finne henne. Alt dette som jeg fikk vite, ga nytt liv til mine håp, og jeg mente det var bedre ikke å ha truffet don Fernando, enn å ha funnet ham gift. Det forekom meg at ennå var ikke døren til en løsning stengt, og jeg tenkte at kanskje hadde him­ melen satt denne hindringen for hans annet ekteskap, for å få ham til å innse hva han skyldte det første, og forstå at han var kristen og hadde større plikter mot sin sjel enn å bøye seg for standsforskjellen. Alle disse tingene snudde og vendte jeg på i mitt sinn, uten å finne trøst, men jeg fattet noen fjerne og svake håp, for å fastholde det liv jeg nå avskydde. Der jeg befant meg, altså i byen uten å vite hva jeg skulle foreta meg siden jeg ikke fant don Fernando, fikk jeg høre en offentlig utroper bekjentgjøre at det ville bli gitt en stor belønning til den som kunne finne meg, og beskrev meg, min alder og til og med de klærne jeg hadde på meg. Jeg hørte det ble fortalt at jeg var blitt bortført fra mine foreldres hus av den drengen jeg dro sammen med. Dette gjorde meg dypt nedslått, siden det viste hvor sterkt min anseelse var blitt tilsmusset, for ikke bare hadde jeg mistet den på grunn av min flukt, men også svekket den enn mer ved å dra av sted med én som sto så langt under meg og skulle vise seg så uverdig mine gode tanker om ham. Straks jeg hørte bekjentgjørelsen, forlot jeg byen sammen med tjeneren, som allerede begynte å vakle når det gjaldt den ed og den troskap han hadde sverget meg. Den selvsamme natten dro vi inn i den tetteste og mest ufremkommelige del av skogen av frykt for å bli funnet. Men som det heter, en ond ting kaller på den neste, og at slutten på en ulykke er begynnelsen på en annen og større. Og det var at tjeneren, så trofast og pålitelig inntil da, straks han så meg i dette øde og mennesketomme området, og drevet av sin egen skurkaktighet mer enn av min skjønnhet, ville benytte den anledningen ødemarken ga ham, og uten skam og enda mindre frykt for Gud eller respekt for meg, la han an på meg. Da han innså at jeg med sterke og velbegrunnede ord besvarte hans frekke forslag, feide han til side alle sine bønner, som han først hadde tenkt å gjøre bruk av, og begynte å anvende makt. Men den rettferdige himmel, som sjelden eller aldri unnlater å se og støtte de gode hensikter, støttet mine, slik at jeg med mine svake krefter og uten megen anstrengelse, fikk ham utfor en styrtning der jeg lot ham ligge, død eller levende. Og dernest, med større letthet enn sjokket og trettheten ville, dro jeg inn i disse fjellene uten annen tanke eller plan enn å skjule meg blant dem og flykte fra min far og alle som på hans vegne lette etter meg. Jeg vet ikke hvor mange måneder det er siden denne tanken drev meg

249

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hit, hvor jeg fant en kvegoppdretter som tok meg som tjener hit inn i det innerste av dette fjellområdet, og jeg har tjent ham som dreng i all denne tiden, og jeg har forsøkt å holde meg ute på markene for å skjule det lange håret mitt, som på grunn av min tankeløshet har avslørt meg. Men all min sluhet og forsiktighet nyttet ikke, for min husbond oppdaget at jeg ikke var av hankjønn, og da våknet det i ham den samme drift som i min tjener, og siden skjebnen ikke alltid gir oss noe botemiddel mot våre gjenvordigheter, fant jeg hverken stup eller styrtning der jeg kunne dytte min husbond utfor og befri ham for hans attrå, slik jeg fant det for tjeneren. Derfor fant jeg det mindre besværlig å forlate ham og gjemme meg her i ufremkommeligheten, enn å forsøke å sette mine krefter og mine argumenter opp mot hans. Jeg forsvant altså inn i skogene igjen og lette etter et sted der jeg uten hindring og med sukk og tårer kunne anrope himmelen om å føle medynk med min ulykke og gi meg innsikt og støtte til å komme vekk herifra, eller kunne forlate dette livet i ødemarken, uten å etterlate noe minne om denne nedbøyede kvinne, som så uten egen skyld har gitt opphav til snakk, både på sitt eget hjemsted og andre steder.

KAPITTEL XXIX som behandler den skjønne Doroteas klokskap, sammen med andre muntre og underholdende saker

- Dette er, mine herrer, den sannferdige historien om min tragedie; se og bedøm nå om de sukk dere hørte, de ord dere lyttet til, og de tårer som strømmet meg ut av øynene, hadde grunn til å fremtre med slik styrke. Når dere har tenkt over arten av min ulykke, vil dere innse at å trøste meg er forgjeves, siden det ikke finnes noe botemiddel mot den. Jeg bønnfaller dere bare om én ting (noe dere lett kan og bør gjøre), å gi meg råd om hvor jeg kan tilbringe mitt liv uten at det blir ødelagt av frykt og uro for å bli funnet av dem som leter etter meg. Selv om jeg vet at den store kjærlighet mine foreldre føler for meg, sikrer meg å bli godt mottatt av dem, er den skam jeg føler bare ved tanken på å stige frem for dem, så sterk at jeg anser det for bedre å forvise meg selv fra deres blikk for alltid, enn å se deres åsyn og tenke at de i mitt ikke ser den ærbarhet de alltid hadde regnet med. 250

DON QUIJOTE

Hun tiet da hun sa dette, og ansiktet ble dekket av en farve som tydelig viste sjelens sorg og skam. Tilhørerne følte likeledes sterk medynk og forbløffelse over hennes ulykke, og selv om presten så ville trøste og råde henne, tok Cardenio ordet først og sa: - Du, min frue, er altså den skjønne Dorotea, den rike Clenardos eneste datter? Dorotea ble forbløffet over å høre sin fars navn, og uttalt av en som var så ubetydelig, for det er alt nevnt hvor elendig og fillet Cardenio var kledd, og derfor sa hun: - Og hvem er De min venn, siden De kjenner min fars navn? For inntil nå, om jeg ikke tar feil, har jeg i løpet av hele beretningen om min ulykke ikke nevnt hans navn. -Jeg, frue, svarte Cardenio, - er den lykkeløse, som Luscinda, ifølge Dem, omtalte som sin ektemann. Jeg er den ulykkelige Car­ denio som er bragt hit av ondskapen hos ham som har bragt Dem i den situasjon De er i, så De kan se meg slik jeg er, fillet, naken, uten noen menneskelig trøst. Og det som er det verste, helt uten forstand, for den har jeg bare i korte øyeblikk når himmelen finner det for godt å la meg få den. Jeg, Dorotea, er den som var tilskuer til don Fernandos forbrytelser, og den som ventet på å få høre det Ja som Luscinda uttalte for å bli hans hustru. Jeg var den som ikke hadde mot til å se hvordan hennes avmakt endte, eller det som ble resul­ tatet av det brev som ble funnet i hennes barm, for min sjel hadde ikke motstandskraft nok til å se så mange ulykker samtidig. Derfor forlot jeg huset og mistet tålmodigheten og etterlot et brev hos en som mottok meg, og ba ham gi Luscinda det i hånden; så kom jeg til disse ødemarkene for å avslutte mitt liv her, et liv som jeg fra da av avskydde som en dødsfiende. Men skjebnen har ikke tatt det fra meg, men nøyet seg med å frata meg forstanden, kanskje for å holde meg beredt til den store lykke å treffe Dem. For da det er sannhet, som jeg tror det er, det De her har fortalt, da kunne det vel hende at himmelen har gjemt en bedre utgang på våre ulykker enn vi tror. Luscinda kan ikke gifte seg med don Fernando, siden hun er min, og don Fernando kan heller ikke gifte seg med henne, siden han er Deres. Siden hun så tydelig har erklært dette, kan vi vel vente at himmelen skal gi oss tilbake det som er vårt, da det fremdeles er bevart helt og fullt, og ikke er gått til spille. Ettersom vi har en trøst, oppstått ikke av et fjernt håp eller grunnlagt på forvirrede innbilninger, bønnfaller jeg Dem, frue, om å gi Deres planer en annen retning, slik jeg ten­ ker om mine, ved å innstille Dem på å vente på bedre lykke. For jeg sverger Dem ved en ridders og en kristens tro at jeg ikke vil forlate 251

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Dem før De er i don Fernandos verge. Når man ikke kan overbevise ham med argumenter for å få ham til å innse hva han skylder Dem, da kan jeg anvende den frihet jeg har som ridder. Med full rett kan jeg utfordre ham til duell, på grunn av den urett han begår mot Dem, uten å tenke på mine egne krenkelser, for hevnen overlater jeg til himmelen, så jeg kan hevne Deres krenkelser her på jorden. Dorotea ble over all måte forbløffet over det Cardenio sa, og siden hun ikke visste hvordan hun skulle takke for slike løfter om hjelp, forsøkte hun å kysse hans føtter, men det tillot ikke Cardenio. Presten svarte for begge og godkjente Cardenios generøse løfter, og fremfor alt ba, tilrådet og overtalte ham til å bli med til landsbyen, der de kunne utstyre seg med alt det de manglet, og bestemme hvordan don Fernando skulle finnes, eller Dorotea bringes til sine foreldre, eller gjøre som hun mente var best. Cardenio og Dorotea takket ham for den hjelp han tilbød dem. Barberen som under alt dette hadde sittet anspent og taus, kom også med gode ord og tilbød sin hjelp med ikke mindre velvilje og tjenesteiver enn presten. Han fortalte også kort hvorfor de var kommet dit, og alt det under­ lige ved don Quijotes galskap. Og at de ventet på hans væpner, som var dradd for å hente ham. I Cardenios hukommelse dukket den striden han hadde hatt med don Quijote opp som en drøm, og han fortalte de andre om det. Men han kunne ikke si hva striden dreiet seg om. I samme øyblikk hørte de rop og skjønte at den som ropte på dem var Sancho Panza, siden han ikke hadde funnet dem der han forlot dem. De gikk ham i møte og spurte etter don Quijote, og han fortalte dem hvordan han hadde funnet ham i bare skjorten, svak, gul og halvdød av sult, mens han sukket for sin dame Dulcinea. Han hadde sagt at Dulcinea befalte ham å forlate dette stedet og dra til Toboso, der hun ville vente på ham, men han hadde svart at han slett ikke ville stige frem for hennes overordentlige skjønnhet før han hadde utført slike bedrifter som ville gjøre ham verdig til hennes nåde. Og om alt dette fortsatte, løp han den fare å ikke bli keiser, som han var nødt til, ikke engang erkebiskop, som var det laveste han kunne bli. Derfor måtte de finne ut hvordan de skulle få ham vekk derfra. Presten sa at det skulle han ikke bekymre seg om; de skulle nok få ham vekk, hvor meget han enn hadde imot det. Så fortalte han Cardenio og Dorotea hva han hadde uttenkt som botemiddel for don Quijote, i det minste for å få ham hjem. Dorotea svarte til dette at hun bedre enn barberen kunne spille jomfru i nød, og dessuten hadde hun kjoler så hun kunne få det til å virke helt naturlig. De 252

DON QUIJOTE

skulle bare overlate til henne å fremstille alt det som var nødvendig for å gjennomføre planen, for hun hadde lest mange ridderbøker og visste utmerket godt hvilken stil jomfruer i nød brukte, når de ba vandrende riddere om hjelp og støtte. - Da mangler vi ikke noe, sa presten, - for å iverksette planen. Det er ingen tvil om at hellet helt og fullt er på min side, og for dere mine herskaper, holder en dør på å åpne seg til en bedre tilværelse, mens det for oss er blitt lettere å oppnå det vi ville. Dorotea trakk så ut av putevaret en hel kjole av fint vevet stoff, en mantilje som dekket hodet og rakk henne til midjen, likeledes av fint grønt stoff, og tok så et perlekjede og andre smykker ut av en eske, slik at hun på et øyeblikk fremsto som en rik og høytstående dame. Alt dette og mer til hadde hun tatt med seg hjemmefra, for sikkerhets skyld, men inntil nå hadde hun ikke hatt noen anledning til å anvende det. Alle ble i høyeste grad slått av hennes munterhet, vidd og skjønnhet, og de bekreftet at don Fernando manglet innsikt siden han hadde forkastet en så skjønn kvinne. Den som ble mest forbløffet, var imidlertid Sancho Panza, som mente - og det var sant nok - at han i alle sitt livs dager aldri hadde sett en så fager skapning. Derfor ba han presten ivrig om å få vite hvem denne vakre damen var, og hva i all verden hun søkte her i denne avkroken. - Sancho, min venn, svarte presten, - denne skjønne damen, sagt i all korthet, er arving i rett mannlig linje til det store kongedømmet Micomicon, og hun kommer for å oppsøke din herre, for å be ham om en gunst som er å gjenopprette en urett eller krenkelse som en ond kjempe har begått mot henne; og med den berømmelse som stor ridder, som din herre har på hele jordens krets, er denne prinsessen kommet helt fra Guinea for å treffe ham. - Lykkelig søkt og lykkelig funnet, utbrøt Sancho Panza, - og det i enda høyere grad om min herre skulle være heldig nok til å drepe denne ukristelige kjempen som Deres nåde nevner. For han kommer nok til å drepe ham, om han treffer ham, om det da ikke er et gjen­ ferd, for mot spøkelser har min herre ingen makt. Men én ting vil jeg bønnfalle Deres nåde om, blant andre ting, herr lisensiat, og det er å hindre at han får lyst til å bli erkebiskop, for det frykter jeg. Deres nåde må råde ham til å gifte seg med denne prinsessen, for på den måten vil han ikke kunne forordnes som erkebiskop, og slik oppnår han på en enkel måte sitt imperium, og jeg får mine ønsker oppfylt. Jeg har sett nøye på denne saken og har for egen regning funnet ut at det ikke passer meg så godt at min herre blir erkebiskop, for jeg

253

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

er ikke til kirkebruk, da jeg er gift. Skulle jeg nå gi meg til å søke dispensasjoner for å få kirkelige inntekter, siden jeg har, som jeg har, kone og barn, vil det aldri føre til noe. Således, herre, er det vesentlig at min herre gifter seg straks med denne damen, for inntil nå har jeg ikke fått vite hennes fornavn, og kan derfor ikke bruke det. - Hun heter prinsesse Micomicona, svarte presten, - for siden hen­ nes kongedømme heter Micomicon, er det klart at hun må hete det. - Det kan det ikke være tvil om, sa Sancho. - For jeg har sett mange som tar navn og stand fra den landsbyen de er født i, og kaller seg Pedro av Alcalå, Juan av Ubeda og Diego av Valladolid, og akkurat det samme brukes nok der borte i Guinea, nemlig at dronninger tar navn etter kongeriket. - Slik er det nok, sa sognepresten, - og hva din herres giftermål angår, skal jeg gjøre alt det som står i min makt. Dette ble Sancho like fornøyd over som presten ble forbløffet over hans enfoldighet, og han innså at Sancho hadde fantasien like full, og like fastlåst av de samme galskapene som herren, for Sancho tvilte ikke på at han skulle bli keiser. Dorotea hadde allerede besteget prestens mulesel, og barberen hadde satt på seg skjegget laget av oksehalen. De ba Sancho føre dem dit don Quijote befant seg, og ikke si at han hadde gjenkjent presten og barberen, for i det besto hele vitsen med at hans herre skulle bli keiser. Hverken presten eller Cardenio ville gå sammen med dem, så at ikke don Quijote skulle bli minnet om slagsmålet med Cardenio, og hva presten angikk, var ikke hans nærvær nødvendig da. Derfor lot de dem gå foran, og de fulgte langsomt etter. Presten unnlot ikke å gi Dorotea råd om hva hun måtte gjøre, men til dette svarte hun at alt skulle utføres til punkt og prikke slik ridderbøkene utmåler det. Knapt hadde de gått to tredjedeler av veien, før de oppdaget don Quijote innimellom noen utilgjengelige klipper, helt påkledd nå, men ikke bevæpnet. Så snart Dorotea fikk vite av Sancho at det var don Quijote, pisket hun på sin edle ganger, fulgt av den sterkt beskjeggede barberen. Idet de nådde bort til ham, kastet væpneren seg ned fra muleselet og løp til for å ta Dorotea i armene, og hun steg av med stor frimodighet, kastet seg på kne foran don Quijote, og selv om han kjempet for å reise henne opp, deklamerte hun på denne manér, uten å reise seg: - Herfra reiser jeg meg ikke, å, ridder uten frykt og daddel, før Eders godhet og høviskhet tilstår meg en gunst, som vil øke Eders persons ære og ry, og bli til gavn for den mest utrøstelige og krenkede jomfru solen noensinne har sett. Og om det er slik at Eders sterke 254

DON QUIJOTE

arms tapperhet tilsvarer Eders udødelige ry, vil De bli nødsaget til å støtte denne ulykkelige som fra så fjerne lande er kommen, tiltrukket av duften av Eders berømmelige navn, og som søker Eder for å få en ende på sine ulykker. - Jeg svarer Dem ikke et ord, underskjønne dame, svarte don Qui­ jote, - og jeg vil ikke høre et ord mer om Deres sak, før De reiser Dem fra jorden. - Jeg stiger ikke opp, senor, svarte den nødstedte jomfru, - om ikke Eders høviskhet tilstår meg den gunst jeg ber om. - Det innrømmer og tilstår jeg Dem, svarte don Quijote, - om det nå ikke skulle føre til skam og skade for min konge, mitt fedreland og henne som har mitt hjertes og min frihets nøkkel. - Det blir hverken til skam eller skade for dem I nevner, min edle herre, svarte den smertefylte jomfru. Mens de holdt på med dette, nærmet Sancho Panza seg sin herres øre og hvisket ganske lavt: - Deres nåde kan godt tilstå henne den gunst hun ber om, for det er ikke noe å snakke om. Det dreier seg bare om å drepe en kjempe, og den som ber om dette er den høye prinsesse Micomicona, dron­ ning av det berømte monarki, Micomicon i Etiopia. - La henne nå være hvem hun vil, svarte don Quijote, - for jeg gjør bare det jeg er pålagt, og det min samvittighet dikterer meg, i overensstemmelse med det kall jeg bekjenner meg til. Og idet han vendte seg mot jomfruen, sa han: - Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om. - Den gunst jeg ber om, sa jomfruen, - er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usurpert mitt kongedømme. - Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem, svarte don Quijote. - Og slik vil De kunne, allerede fra i dag, kaste fra dem den sorg og bedrøvelse som tynger Dem, og la Deres sviktende håp få nytt liv og styrke. For med Guds og min sterke arms hjelp, vil De raskt se Dem gjeninnsatt i Deres kongerike og sitte på tronen i Deres gamle og berømte stand. Og la oss straks begynne, for i nøling, sier man, ligger faren. Den nødstedte jomfru kjempet med stor utholdenhet for å kysse hans hender, men don Quijote som i alt var en medgjørlig og høvisk ridder, tillot det ikke; derimot løftet han henne opp, og omfavnet henne på høvisk vis og befalte Sancho straks å se over Rocinantes

*55

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

remmer og deretter bevæpne ham fra topp til tå. Sancho hektet ned våpnene som lik et trofé hang oppe i et tre, og etter å ha undersøkt remmene, bevæpnet han sin herre, som straks han så seg i rustning, utbrøt: - La oss dra herifra, i Guds navn, for å hjelpe denne edle dame. Barberen, som fremdeles lå på kne, måtte passe omhyggelig på å skjule latteren og hindre at skjegget falt av, for om skjegget falt, ville de kanskje ikke oppnå sine gode hensikter. Da han hørte at gunsten var innvilget, og at don Quijote med så stor iver stilte opp for å opp­ fylle den, grep han damen med den ene hånden, og de to hjalp henne opp på muleselet. Dernest besteg don Quijote Rocinante, barberen satte seg til rette på muleselet, og Sancho måtte gå, noe som fikk ham til å sørge over tapet av eselet enda en gang, siden han hadde slik bruk for det. Men han bar alt med glede, da han mente at det nå var like før hans herre skulle bli keiser; for det var ingen tvil om at han skulle gifte seg med denne prinsessen, og i det minste bli konge av Micomicon. Det eneste som plaget ham var at dette kongedømmet besto av negre, og alle han kom til å få som vasaller var negre, men dette mente han å ha en god løsning på og sa til seg selv: - Hvilken rolle spiller det for meg at vasallene mine er negre? Det er vel bare å laste dem på skip og sende dem til Spania, der jeg kan selge dem for kontante penger. Og med disse pengene kan jeg kjøpe en eller annen tittel eller embede, som jeg kan leve godt av resten av mitt livs dager. Sannelig, jeg skal nok være våken, og vær ikke redd for at jeg ikke har evner og kyndighet til å ordne en sak som å selge tredve eller ti tusen vasaller på et blunk? Jeg skal ved Gud kvitte meg med dem, store som små, på hvilken som helst måte, slik at hvor svarte de enn er, skal de bli hvite og gule, det vil si forvandlet til sølv og gull. Tro bare ikke at jeg er en tåpe! Dermed vandret han av sted så glad og tilfreds at han glemte hvor tungt det var å gå til fots. Alt dette sto Cardenio og presten og så på, gjemt bak noen breg­ ner. Men de visste ikke hva de skulle finne på for å slutte seg til dem. Presten var imidlertid en riktig luring og fant straks ut hvordan de skulle gå frem. Og det var ved først å trekke en saks ut av et etui, raskt klippe skjegget av Cardenio og få på ham en kort gråbrun overkjole og en sort kappe, selv ble han stående i bukser og vest uten overtøy. Cardenio ble så forvandlet av dette at han ikke ville ha gjenkjent seg selv om han hadde sett seg i et speil. Da dette var gjort, hadde de andre allerede dradd i forveien, mens de to forkledde seg; men de nådde lettvint ned til kongeveien før de andre, for underskogen

256

DON QUIJOTE

og trange passasjer deromkring tillot ikke dem til hest å ri så raskt som fotgjengerne gikk. De stilte seg opp på sletten ved utgangen fra fjellet, og så snart don Quijote og hans ledsagere kom ut av skogen, ga presten seg til å betrakte ham meget langsomt og omhyggelig, og vise tegn på at han holdt på å gjenkjenne ham, og etter å ha sett på ham en lang stund, gikk han mot ham med åpne armer og utropte: - Velsignet være dette møte med ridderskapets speil, min gode landsmann don Quijote av la Mancha, blomst og krem av vår adel, kvintessensen av det vandrende ridderskap. Idet han sa dette, omfavnet han don Quijotes venstre kne, og denne som ble forbløffet over det han så og hørte, ga seg til å beskue man­ nen nøye, og anstrengte seg for å stige av hesten. Men det tillot ikke presten, og don Quijote sa derfor: - Slipp meg Deres nåde, herr lisensiat, for jeg kan ikke sitte til hest når en så ærverdig person som Deres nåde er til fots. - Dette kan jeg på ingen måte gå med på, sa presten. - Deres høyhet må bli sittende på den, for til hest utfører De de aller største storverk og eventyr som vår tidsalder har sett. For meg, som er en uverdig prelat, er det bra nok å sitte bakpå et av muleslene til disse herrene De reiser sammen med, om det ikke vil plage dem. Allikevel ville jeg betrakte det som å ri på hesten Pegasus, eller sebraen eller gangeren til den vidgjetne maurer Muzaraque, som frem til nå ligger forhekset i den store åsen Zulema, som ikke er så langt fra Compluto. - Det var ikke det jeg tenkte, herr lisensiat, svarte don Quijote. - Jeg vet min frue prinsessen vil være av den godhet, på grunn av min kjærlighet til henne, å befale sin væpner å gi muldyrsadelen til Dem, så kan han sette seg på flankene, om muleselet tåler det. - Det tåler det nok, svarte prinsessen, - og jeg vet at det heller ikke er nødvendig å befale det, for han er så høvisk som en hoffmann og vil ikke tillate at en person av den geistlige stand skal gå til fots, når han kan ri. - Slik er det, sa barberen. Og han steg straks av, anmodet presten om å stige i sadelen, og denne satte seg i den uten å la seg be mer. Men det sørgelige var at da barberen besteg flanken, tok eselet, som virkelig var et leieesel, og det er nok til å hevde at det var dårlig, og sparket bakut og tok to spjett ut i luften. Dersom mester Nicolås hadde fått dem i hodet eller brystet, ville han ha-forbannet den dagen han traff don Quijote. Allikevel ble barberen så forskrekket at han falt i bakken, uten å bry seg om skjegget. Da han så seg uten skjegg, fant han ikke på annet enn å dekke ansiktet med begge hendene og klage over å ha fått slått 257

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

inn flere jeksler. Da don Quijote så den tette skogen av et skjegg, uten kjever og uten blod, som hadde falt langt borte fra ansiktet til den falne væpneren, sa han: - Gode Gud, dette var noe til mirakel! Skjegget er blitt barbert av ansiktet, som var det gjort av en riktig barber. Presten, som så at planen han hadde laget, nå sto i fare for å bli oppdaget, løp straks bort til skjegget, så bort til barberen som frem­ deles lå og stønnet, og løftet med ett slag hodet hans opp mot brystet sitt, satte på skjegget igjen mens han mumlet noen ord over ham, som om han sa en spesiell trylleformular for å få skjegg til å sitte, som de skulle få se. Da han hadde fått det på plass, gikk han til siden, og væpneren var da like beskjegget og like frisk som han før hadde vært, noe don Quijote ble overmåte forbløffet over, og han ba pres­ ten om å få lære trylleformularen når det ga seg en anledning. Han oppfattet det slik at i tillegg til den egenskap å feste skjegg, måtte den kunne brukes til mer, for det var klart at der skjegget var blitt vekk, måtte kjøttet ha sår og skrammer, og siden alt ble bra, kunne den nok brukes til mer enn skjegg. - Slik er det, sa presten, og lovet å lære ham det ved første anled­ ning. De ble enige om at presten skulle sette seg i sadelen først, så skulle de tre skiftes om å ri en strekning, inntil de kom til det vertshuset som lå omtrent to postmil derifra. Da de tre var kommet i sadelen, det vil si don Quijote, prinsessen og presten, og de tre til fots, Cardenio, barberen og Sancho Panza, sa don Quijote: - Deres velbårenhet, min frue, før oss i den retning De ønsker. Før hun fikk svart, sa lisensiaten: - I retning av hvilket kongerike vil Deres velbårenhet lede oss? Er det kanskje i retning av Micomicon? Det må det vel være, eller så vet jeg lite om kongeriker. Hun, som var med på alt, forsto at hun måtte svare ja, og sa der­ for: -Ja, herre, min vei går i retning av hint kongedømme. - Om det er slik, sa presten, - da må vi ta tvers gjennom min landsby, og derfra fortsetter De mot Cartagena, der det kanskje er mulig å få skipsleilighet, og om det blir god vind, rolig hav uten stor­ mer, vil De på litt mindre enn ni år nå den store lagunen Meona, jeg mener, Meotides, som er litt mindre enn hundre dagsreiser hinsides Deres velbårenhets kongerike. - Deres nåde tar nok feil, min herre, sa hun, - for det er ikke to år siden jeg dro derifra, og sant å si hadde vi slett ikke godt vær.

258

DON QUIJOTE

Til tross for dette har jeg nådd det jeg ønsket så sterkt, nemlig don Quijote av la Mancha, og nyhetene om ham nådde mine ører straks jeg satte foten i Spania, og man fikk meg til å oppsøke ham, for å anbefale meg til hans høviskhet og betro min rettferdige sak til hans sterke arm. - Nå er det nok: avslutt lovprisningen av meg, sa don Quijote, jeg er en fiende av all slags smiger, og selv om denne ikke er det, krenker slik tale mine kyske ører. Det jeg vet å si, frue, enten jeg eier tapperhet eller ei, så skal den jeg har eller ikke har, anvendes i Deres tjeneste inntil jeg mister livet. Derfor lar jeg dette bero til sin tid, og ber herr lisensiaten å fortelle oss hva som har bragt ham alene til disse trakter, uten tjenere, og så lettkledd at det forskrekker meg. - Dette kan jeg besvare ganske kort, svarte sognepresten, - for Deres nåde, herr don Quijote, jeg og mester Nicolås, vår venn og barber, skulle til Sevilla for å hente et visst pengebeløp, som en slektning av meg som dro til Vestindia hadde sendt meg. Og det var ikke så lite, det var mer enn seksti tusen i sølvbarrer som ved innveksling gir det dobbelte. Da vi i går dro gjennom dette området, møtte vi fire lande­ veisrøvere, og de tok alt, til og med skjegget, og gjorde det på en slik måte at barberen måtte få et falskt ett, og denne unge mannen ble helt forvandlet. Det er velkjent her i egnen at de som røvet oss, er nofen galeislaver, som var blitt satt fri, nesten på dette selvsamme stedet, av en mann som var så dristig at han til tross for kommis­ særen og vaktene satte alle fri. Og det er ingen tvil om at han må ha mistet vettet, eller må være en like stor kjeltring som dem, eller et menneske uten sjel og samvittighet, for han ville slippe ulvene ut blant lammene, og reven blant hønsene og fluen i honningen. Han ønsket å svindle rettsvesenet, gå imot sin konge og naturlige herre, for det var imot hans rettferdige befalinger. Ja, han ønsket å gjøre galeiene uten fremdrift, skape opprør i Det hellige broderskap, som har ligget i dvale i mange år, han ville, kort og godt, begå en handling som fører sjelen i fortapelsen uten å gavne legemet. Sancho hadde fortalt presten og barberen om eventyret om galeislavene, som hans herre hadde gjennomført med så stor ære, derfor overdrev presten da han fortalte om det, for å se hva don Quijote ville gjøre eller si. Og denne skiftet farve for hvert ord, og våget ikke å si at han hadde vært befrieren av disse gode menneskene. - Disse, sa presten, - var det som røvet oss. Måtte Gud i sin mis­ kunn tilgi den som ikke lot dem bli ført til sin rettmessige straff.

259

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXX som behandler den morsomme og kunstfulle plan man fant på for å få vår forelskede ridder bort fra den strenge botsøvelse han hadde pålagt seg selv Ikke før var presten ferdig, så utbrøt Sancho: - Ved min tro, herr lisensiat, den som utførte denne stordåden var min herre, til tross for at jeg advarte ham på forhånd og ba ham tenke over hva han gjorde, og at det var en synd å sette dem fri, for alle som gikk der var noen store kjeltringer. - Ditt fehode, sa da don Quijote, - det påligger ikke vandrende riddere å undersøke om de ulykkelige, de lenkede og undertrykte de møter på veiene, vandrer på denne måten, eller befinner seg i en slik trengsel på grunn av skyld eller på grunn av muntre påfunn. Han skal bare hjelpe dem likesom alle andre trengende med blikk for deres lidelser og ikke deres kjeltringstreker. Jeg traff på en hel rosenkrans og kjede av bedrøvelige og ulykkelige mennesker, og gjorde det mitt kall pålegger meg og alt det som derav følger. Jeg vil si at den som finner dette upassende, og med tillatelse fra herr lisensiatens kirkelige verdighet og hans ærede person, vet lite om alt som angår ridderskap, og lyver som en riktig lavættet horesønn. Dette skal mitt sverd lære ham, og det skal bli en langvarig lærdom. Dette sa han og rettet seg opp i sadelen, trakk hjelmen ned, for barberbekkenet som han mente var Mambrinos hjelm, hadde han hengende foran på sadelen, inntil han kunne få den reparert etter galeislavenes slemme behandling. Dorotea, som var meget klok og meget vittig, og siden hun kjente godt til don Quijotes korte lunte, og visste at alle drev gjøn med ham bortsett fra Sancho, ville ikke ligge etter og sa: - Herr ridder, vil Deres nåde vennligst erindre den gunst De har lovet meg, ifølge hvilken De ikke kan oppholde Dem med andre eventyr, hvor viktig det enn måtte være. Vær rolig Deres nåde, for om herr lisensiaten skulle vite at denne ubeseirede arm hadde befridd galeislavene, ville han heller ha sydd igjen munnen med tre sting, og til og med bitt seg tre ganger i tungen, enn å si et eneste ord som kunne uttrykke forakt for Deres nåde. - Det sverger jeg virkelig på, sa presten, - jeg ville til og med ha barbert av meg barten. -Jeg skal tie, min edle frue, sa don Quijote, - og dempe den rett­ ferdige vrede som hadde oppstått i mitt bryst, og jeg skal dra rolig

260

DON QUIJOTE

og fredelig av sted inntil jeg har oppfylt det løfte jeg har gitt Dem. Men til gjengjeld for dette gode ønske ber jeg Dem innstendig om å fortelle, om det ikke smerter Dem, hva Deres bekymring er, og hvor mange, hvem, og hvordan de er, de personer over hvilke jeg må full­ byrde en rettmessig, tilstrekkelig og fullstendig hevn. - Det vil jeg meget gjerne gjøre, svarte Dorotea, - om det da ikke plager Dem å lytte til sorg og elendighet. - Det vil ikke plage oss, svarte don Quijote. Til dette svarte Dorotea: - Siden det er slik, ber jeg Deres nåder lytte oppmerksomt. Ikke før hadde hun sagt dette, før Cardenio og barberen stilte seg ved siden av henne for å høre hvordan den kloke Dorotea ville dikte opp sin historie, og det samme gjorde Sancho, som hadde latt seg lure like sterkt som sin herre. Da hun hadde satt seg vel til rette i sadelen og innledet med hosting og andre påfunn, begynte hun på denne måten: - For det første ønsker jeg at Eders nåder, skal vite at jeg heter ... Her gjorde hun en pause, fordi hun hadde glemt det navnet presten hadde gitt henne, men han kom henne straks til hjelp, da han skjønte hva hun søkte etter, og sa: - Det er ikke underlig at Deres høyhet forvirres og stammer når De skal fortelle om Deres ulykker, for de pleier å være av den art at de ofte tar hukommelsen fra den de mishandler, og det i den grad at de ikke engang husker sitt eget navn. Slik er det skjedd med Deres høyhet, så De har glemt De heter prinsesse Micomicona, rettmessig arving til det berømmelige kongedømme Micomicon. Med denne påminnelse kan Deres høyhet meget lett finne tilbake til Deres plagede erindring og alt det De måtte ønske å fortelle. - Dette er sant nok, svarte jomfruen, - og fra nå av tror jeg ikke det skulle være nødvendig å hjelpe meg på glid med noe, da jeg nok skal nå frem til enden av min sannferdige historie. Og den består i at min far kongen, som het Trinacrio den vise, var meget lærd i det man kaller magiens kunst, og fant gjennom sin innsikt ut at min mor, som het dronning Jaramilla, skulle dø før ham, og at han så etter kort tid også måtte forlate dette liv, og jeg bli foreldreløs. Han sa at dette ikke plaget ham så meget som å få vite, til sin sorg og uro, og med stor sikkerhet at en over all måte diger kjempe, herre over en stor øy, som nesten grenser opp til vårt rike, og med navnet Pandafilando med det dystre blikk (for det er sikkert og visst at selv om han har øynene der de skal være, ser han alltid skjevt, som om han var skjeløyd, og dette gjør han for å skape frykt og redsel hos dem som ser ham), som når han fikk vite at jeg var foreldreløs, ville

261

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dra med hele sin makt og velde over mitt rike og ta alt fra meg, uten å la meg beholde en aldri så liten landsby dit jeg kunne trekke meg tilbake, men at jeg kunne unngå slik ruin og ulykke dersom jeg ville gifte meg med ham. Men, etter det han forsto, ville et så upassende giftermål aldri falle meg inn, for jeg har ikke noensinne tenkt på å gifte meg med den kjempen, eller noen annen hvor stor og voldelig han enn skulle være. Min far sa også at etter hans død, og når jeg så at Pandafilando begynte å tilegne seg mitt land, skulle jeg ikke vente og gå i forsvarsposisjon, for det ville bety å ødelegge meg selv. Helt uten motstand skulle jeg la ham overta riket, dersom jeg ville unngå mine gode og trofaste vasallers død og totale ødeleggelse, siden det ikke ville bli mulig å forsvare seg mot kjempens umåtelige styrke. Derimot skulle jeg sammen med noen av mine, begi meg på veien til Spania, der jeg ville finne et botemiddel mot mine ulykker når jeg fant en vandrende ridder, hvis ry holdt på å utspre seg over hele dette riket, og hvis navn var, om jeg ikke husker feil, don Azote, eller don Gigote. - Don Quijote, ville jeg si, frue, sa da Sancho Panza, - eller med et annet navn, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. - Det er sant nok, sa Dorotea, - men han sa mer; at han skulle være meget høy, med inntørket ansikt, og på høyre side, under venstre skulder, eller der et sted, måtte han ha en mørkebrun føflekk med hår på likesom grisebust. Da don Quijote hørte dette, sa han til væpneren: - Hold dette, Sancho, min sønn, hjelp meg å kle av meg, for jeg vil se om jeg er den ridderen denne vise konge profeterte om. - Hvorfor vil Deres nåde kle av Dem, sa Dorotea. - For å se om jeg har den føflekken Deres far nevnte. - Det er ingen grunn til å kle av seg, sa Sancho, - for jeg vet at Deres nåde har en føflekk av denne typen, midt på ryggraden, og det er tegn på en sterk mann. - Det er tilstrekkelig, sa Dorotea, - for blant venner skal man ikke bry seg med småting, og om den er på ryggraden eller på en skul­ der, spiller mindre rolle; det er nok at det finnes en føflekk. La den så være der den vil, for alt er det samme legeme; og min gode fader traff riktig i alt, og har gjort det riktige ved å anbefale meg til herr don Quijote, for han er den min fader omtalte, og beskrivelsen av hans åsyn går sammen med det gode omdømme den ridder har, ikke bare i Spania, men i hele La Mancha. Knapt hadde jeg steget i land i Osuna, før jeg hørte om noen av hans storverk, og straks følte jeg i sjelen at det var akkurat ham jeg lette etter.

262

DON QUIJOTE

- Hvordan kunne Deres nåde stige i land i Osuna, min frue, spurte don Quijote, - da det ikke er en havneby? Før Dorotea kunne svare, kom presten henne i forkjøpet og sa: - Fru prinsessen vil nok si at etter ilandstigningen i Målaga, var det første stedet hun hørte om Deres nåde, i Osuna. - Det var det jeg ville si, sa Dorotea. - Dette er nok riktig, sa presten, - og Deres Majestet kan gå videre. - Det er ingen grunn til å fortsette, svarte Dorotea, - siden hellet endelig har latt meg møte don Quijote, og jeg regner med og betrak­ ter meg som dronning av hele mitt rike, siden han, i samsvar med sin høviskhet og storsinnethet, har vist meg den gunst og lovet å ledsage meg hvorhen jeg enn måtte føre ham. Det kreves ikke annet enn å la ham stige frem for Pandafilando med det dystre blikk, for å drepe ham og gi meg tilbake det som han, mot all rimelighet, har fratatt meg. Og alt dette skal skje uten videre, slik min fader, Tinacrio den vise har profetert. Han sa og skrev også med kaldeiske og greske bokstaver, som jeg ikke er i stand til å lese, at om denne ridderen fra profetien, etter å ha skåret halsen over på kjempen, skulle ønske å gifte seg med meg, skulle jeg straks, uten noen innvending, bli hans legitime gemalinne og gi ham full rett til mitt rike, sammen med min egen person. - Hva sier du nå, min venn Sancho, sa don Quijote til dette punkt. - Hører du hva som skjer? Var det ikke det jeg sa? Se bare om vi ikke har et rike å styre, og en dronning å gifte oss med. - Det kan De banne på, sa Sancho, - det måtte være en riktig horesønn som ikke giftet seg straks etter å ha skåret halsen over på Pandahilado! Og dronningen er noe til støkke! Jeg skulle ønske lop­ pene i min egen seng var like gode! Og idet han sa dette, hoppet han to ganger opp i luften og slo hælene sammen og ga uttrykk for den største glede. Så grep han tømmene på Doroteas muldyr, stanset og knelte ned foran henne, og bønnfalt henne om å få kysse hendene hennes, som tegn på at han erkjente henne som sin dronning og frue. Hvem av de omkringstående kunne la være å le når de så herrens galskap og tjenerens enfol­ dighet? Dorotea gjorde virkelig det han ba om, rakte ham hendene og lovet å gjøre ham til en stormann i sitt rike, når himmelen hadde gjort henne i stand til å få det tilbake og styre det. Sancho takket henne med slike ord at alle måtte le enda en gang. - Dette, mine herrer, fortsatte Dorotea, - er min historie, det står da bare tilbake å fortelle at av alle de ledsagere jeg tok med fra mitt rike, har jeg bare denne skjeggete væpneren tilbake, for alle druknet i 263

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

et stort uvær som vi møtte da vi hadde havnen i sikte. Vi to nådde land på to planker, som ved et mirakel; og i mitt livs forløp er alt mirakel og et mysterium, som De vil ha sett. Og dersom jeg har talt for meget, eller ikke har vært så presis som jeg burde, legg så skylden på det herr lisensiaten nevnte ved begynnelsen av min beretning, for stadig mot­ gang og gjenvordigheter tar hukommelsen fra den som opplever det. - Den tar man ikke fra meg, å høye og modige frue, sa don Quijote, - hvor mange gjenvordigheter jeg enn skal oppleve i Deres tjeneste, hvor store og ukjente de måtte være. Derfor vil jeg på nytt bekrefte det løfte jeg har avlagt, og jeg sverger å dra sammen med Dem til verdens ende, inntil jeg møter Deres ustyrlige fiende, hvis overmo­ dige hode jeg, med Guds hjelp og min arm, skal skjære av med den skarpe eggen på dette ... jeg vil ikke si gode sverd, takket være Ginés de Pasamonte, som tok med seg mitt. Dette mumlet han for seg selv, og fortsatte: - Og etter å ha skåret det av, og stilt Deres stat til Deres fredelige rådighet, vil det være opp til Deres egen vilje å gjøre det De måtte ønske med Deres egen person; for så lenge jeg har hukommelsen besatt og viljen bundet, og forstanden tapt, til denne ... og jeg sier ikke mer. Det er ikke mulig, nei ikke tale om, at jeg skulle overveie å gifte meg, om det så skulle være med Fugl Føniks. Sancho syntes at det siste hans herre sa om ikke å gifte seg, var så ille at han med stor forbitrelse hevet stemmen og sa: - Ved alle helgener og ved meg selv sverger jeg at De, herr don Quijote, ikke kan være ved Deres fulle fem. Hvordan er det mulig at Deres nåde et øyeblikk kan være i tvil om å gifte seg med en så mektig prinsesse som denne her? Mener De at skjebnen vil tilby Dem bak hver liten sten, et lignende eventyr som nå? Er kanskje min frue Dulcinea skjønnere? Visselig ikke, ikke engang halvparten, og jeg er like ved å hevde at hun når ikke opp til skoen på henne som her er nærværende. På den måten blir det ingenting av det grevskapet jeg venter meg, dersom Deres nåde tror De kan fiske godsaker på havets bunn. Gift Dem, gift Dem straks, ellers overgir jeg meg til fanden selv, og ta dette riket De får opp i hendene for niks og null. Når De er konge, gjør meg så til marki eller provinsguvernør og så til helvete med resten. Don Quijote som hørte slike blasfemiske ord om sin frue Dulci­ nea, tålte det ikke og løftet lansen og uten et ord til Sancho, ja uten å gi et kvekk fra seg, ga han ham to slike slag at han ble liggende på jorden, og om ikke Dorotea hadde ropt at han ikke skulle slå mer, ville han der og da ha tatt livet av ham. 264

DON QUIJOTE

- Jaså, De tenker, elendige bondetamp, sa han etter en stund, - at De når som helst kan sette krokfot for meg uten å vise meg hensyn, og at De alltid skal feile og jeg skal tilgi? For har De ikke skjønt noe, din bannlyste kjeltring, som du sikkert er, siden du har våget å spotte den makeløse Dulcinea. Og vet De ikke, dagleier, bærer, grobian, at om det ikke var for den styrke hun inngyder i min sterke arm, ville jeg ikke ha kraft til å drepe en loppe? Si meg, du giftslange, hvem tror du har vunnet dette riket og skåret hodet av denne kjempen og gjort Dem til marki, for alt dette anser jeg som gjort og allerede bekreftet, om det ikke er Dulcineas verd, som fører min arm som redskap for sine storverk? Hun kjemper gjennom meg, og seirer gjennom meg, og jeg lever og ånder gjennom henne. Å du horesønn, kjeltring, og så utakknemlig du er: Du ser deg oppløftet fra støvet til å bli høyadelig og gjengjelder en slik velgjerning med å tale ondt om den som gjorde dette! Sancho var ikke så mishandlet at han ikke hørte alt det hans herre sa til ham; han reiste seg noenlunde raskt og stilte seg bak Doroteas ganger og derfra sa han til sin herre: - Si meg da, herre; dersom Deres nåde har besluttet ikke å gifte seg med denne høye prinsessen, er det klart at riket ikke blir Deres, og får De ikke det, hvilke gunstbevisninger kan De da gi meg? Dette er det jeg beklager meg over; gift Dem nå straks med denne dron­ ningen, siden vi har henne her som falt ned fra himmelen. Siden kan De dra tilbake til min frue Dulcinea; for det må ha eksistert konger i denne verden som har hatt elskerinner. Hva skjønnheten angår, skal jeg ikke blande meg i det, for sant å si, om jeg skal si det, begge tar seg godt ut, siden jeg aldri har sett fru Dulcinea. - Hva mener du med ikke å ha sett henne, din oppblåste svind­ ler? sa don Quijote. - Har du ikke nettopp bragt meg en beskjed fra henne? - Jeg mener, sa Sancho, - at jeg ikke fikk sett på henne så langsomt at jeg la merke til hennes skjønnhet og fortrinn punkt for punkt; men sånn i det store og hele, virket hun bra. - Da tilgir jeg deg, sa don Quijote, - og tilgi meg mitt vredesutbrudd, for den første hissighet kan et menneske ikke styre. - Det innser jeg, svarte Sancho, - og hos meg er det den første his­ sigheten som setter kjeften i gang, og jeg klarer ikke en eneste gang å la være å si det jeg har på tungen. - Til tross for dette, sa don Quijote, - pass på hva du sier, Sancho, for så lenge går krukken til brønnen ... og jeg sier ikke mer. - Javisst, svarte Sancho, - Gud er i sin himmel, han ser alle feller 265

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og er dommer over hvem som gjør mest ondt, jeg, ved ikke å tale som jeg bør, og Deres nåde, ved ikke å handle som De bør. - Nå er det nok, sa Dorotea, - løp, Sancho, og kyss din herres hånd og be om forlatelse. Fra nå av skal du være mer forsiktig med ris og ros, og tal ikke ondt om denne frue Tobosa, som jeg ikke kjenner, men jeg står henne til tjeneste, og ha du tiltro til Gud, så vil du ikke mangle en stat der du kan leve som en fyrste. Sancho gikk med bøyet hode for å be om sin herres hånd, og han rakte den frem med avmålt uttrykk; og etter at Sancho hadde kysset den, ga han ham velsignelsen og ba Sancho om å trekke seg litt bort, for han måtte utspørre ham og tale om saker av største viktighet. Det gjorde Sancho, de fjernet seg noe og don Quijote sa: - Etter at dere kom, har det ikke vært tid og sted til å spørre spe­ sielt om det budskapet du bar med deg, og det svar du kom tilbake med; men nå når tilfellet har gitt oss tid og sted, kan du ikke nekte meg gleden over dine gode tidender. - Deres nåde kan spørre om hva De vil, svarte Sancho, - for fra alt skal jeg slippe ut, like lett som jeg kom inn. Men jeg bønnfaller Deres nåde om, fra nå av, å være mindre hevngjerrig. - Hvorfor sier du det, Sancho? sa don Quijote. - Jeg sier det, svarte han, - for disse stokkeslagene jeg fikk nå, har mer å gjøre med den striden fanden fikk oss inn i forleden natt med stampemøllene, enn med det jeg sa om min frue Dulcinea, som jeg elsker og tilber som en relikvie, selv om hun slett ikke er det, men bare fordi hun tilhører Deres nåde. - Snakk aldri mer om dette, sa don Quijote, - for det gjør meg forbitret; jeg tilga deg da, og du vet godt hva man sier, at en ny synd fører med seg en ny bot. Mens de snakket om dette, så de på den veien de gikk en mann som red på et esel, og da han kom nærmere virket han som en sigøyner. Men Sancho Panza som overalt hvor det dukket opp esler, lot blikket og sjelen følge dem, hadde knapt sett mannen, før han skjønte det var Ginés de Pasamonte. Ettersom han fikk fatt i den tråden, fikk han hele nøstet om tyveriet av eselet, og det var sant nok, for det var dette eselet Pasamonte kom ridende på. For ikke å bli gjenkjent, og for å kunne selge eselet, hadde han forkledd seg som sigøyner, og sigøynerspråket, og mye annet, kunne han tale som om det var hans eget morsmål. Sancho så ham, gjenkjente ham, og knapt var det skjedd, før han satte i: - Å, Ginesillo, din tjueknekt, la meg få skatten min tilbake, gi meg livet mitt, du skal ikke berike deg med min livslykke. La meg få eselet 266

DON QUIJOTE

mitt, min fryd og glede, og flykt bare din horebukk, pakk deg din røver. Men gi meg først det som ikke er ditt. All denne skrikingen og ropingen var slett ikke nødvendig, for alt ved det første ordet hoppet Ginés av og tok til bens, og bena satte i et trav som var mer som en galopp, og på et blunk var han borte vekk og ute av syne. Sancho ilte bort til det gråskimlede eselet, omfavnet det og sa: - Hvordan har du hatt det i all denne tiden, skatten min, du min trofaste stallbror? Så kysset og klappet han det som om det skulle være et menneske. Eselet sto helt stille, lot seg kysse og klappe av Sancho og svarte ikke med ett eneste ord. Nå nådde de andre bort til dem og lykkønsket ham med funnet av eselet, særlig don Quijote, som erklærte at han ikke ville tilbakekalle anvisningen på de tre eselføllene. For dette tak­ ket Sancho ham. Mens de to gikk og snakket, sa presten til Dorotea at hun hadde opptrådt meget klokt, både når det gjaldt historien, som var passe kort, og dessuten lignet så meget på ridderbøkene. Hun fortalte at hun ofte hadde moret seg med å lese dem, men hun visste ingenting om de forskjellige provinsene og om havnebyene, og derfor hadde hun forsøkt seg med å påstå at hun var gått i land i Osuna. - Slik oppfattet jeg det også, sa presten, - og derfor trådte jeg til med det jeg sa, slik at alt ordnet seg. Men er det ikke underlig å se at denne ulykkelige adelsmannen tror på disse påfunnene og løgnene, bare fordi de er holdt i samme stil og fremstilling som bøkene hans? -Jo, det er det, sa Cardenio, - og så sjelden og uhørt at jeg ikke riktig vet om noen skulle være tilstrekkelig begavet til å kunne skrive slike utrolige løgnhistorier. - Men det ligger også noe annet her, sa presten, - for bortsett fra de tåpeligheter som den gode lavadelsmannen uttaler om alt det som gjelder hans galskap, taler han derimot om andre ting, og fremlegger dem med de beste argumenter og viser å ha en klar forstand og er fredelig på alle måter. Så om man ikke berører hans ridderfantasier, finnes det ingen som ikke ville betrakte ham som et godt og intelli­ gent menneske. Mens de andre snakket om dette, fortsatte don Quijote med sitt og sa til Sancho: -Panza, min venn, la oss bli venner igjen hva våre stridigheter angår, og si meg nå, uten at vi skal bry oss med sinne eller bitterhet: Hvor, hvordan og når traff du Dulcinea? Hva holdt hun på med? Hva sa du til henne? Hva svarte hun? Hva slags uttrykk satte hun opp da

267

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hun leste mitt brev? Hvem skrev det ut for deg? Alt det du mener i denne saken er verd å vite, å spørre om og opplyse om, uten å tilføye noe, eller lyve for å glede meg, og du skal heller ikke avkorte for å unnlate å fortelle meg det. - Herre, svarte Sancho, - om sant skal sies, var det ingen som skrev ut brevet, for jeg hadde ikke noe brev med meg. - Det er som du sier, sa don Quijote. - For den lille notatboken jeg skrev det i, fant jeg mellom mine ting to dager etter din avreise, noe som gjorde meg svært bedrøvet, siden jeg ikke visste hva du skulle gjøre når du sto der uten brevet. Jeg trodde hele tiden at du ville vende tilbake fra det stedet der du savnet det. - Slik ville det ha gått, svarte Sancho, - om jeg ikke hadde lært det utenat da Deres nåde leste det, så jeg dikterte det til en klokker, som skrev det ut punkt for punkt og sa at han nok hadde lest mange irettesettelsesbrev, men aldri hadde lest noe så nydelig som det brevet. - Og har du det fremdeles gjemt i ditt minne, Sancho, sa don Qui­ jote. - Nei, herre, svarte Sancho, - for etter at jeg hadde diktert det, og skjønte det ikke ville være til mer nytte, ga jeg meg til å glemme det; og om jeg husker noe, er det dette med storvektige frue, jeg mener stormektige frue, og til slutt: Deres inntil døden, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Og midt oppe i dette satte jeg inn mer enn tre hundre ganger «min sjel», og «mitt liv», og «mine øynes lys».

KAPITTEL XXXI om den muntre og underholdende samtale som fant sted mellom don Quijote og Sancho Panza, hans væpner, sammen med andre hendelser

- Alt dette mishager meg ikke, gå bare videre, sa don Quijote. - Da du kom frem, hva holdt da denne skjønnhetens dronning på med? Du fant henne sikkert opptatt av å træ perler på en snor, eller brodere en devise med gulltråd for sin fangne ridder? - Jeg fant henne hjemme bare opptatt av å sikte to tønner hvete. - Da kan du være sikker på at de hvetekornene var perlekorn, når hennes hender berørte dem. Og dersom du så etter, gode venn, var det så den fine eller den rødlige art? - Det var helt vanlig gul hvete, svarte Sancho. 268

DON QUIJOTE

- Jeg forsikrer deg, sa don Quijote, - at når den er siktet av hennes hender, blir det utvilsomt til det fineste hvite brød. Fortsett bare; da du ga henne mitt brev, kysset hun det? La hun det på hodet som tegn på respekt? Utførte hun noen seremoni, verdig et slikt brev, eller hva gjorde hun? - Da jeg skulle overrekke det, svarte Sancho, - var hun fullt opp­ tatt av en god slump hvete hun hadde i sikten og sa: «Legg brevet på den sekken, min venn; for jeg kan ikke lese det før jeg er ferdig med å sikte alt dette her.» - For en klok kvinne! sa don Quijote. - Det måtte være for å kunne lese det langsomt og fryde seg over det. Gå videre, Sancho. Og mens hun var i full gang, hva sa hun til deg? Hva spurte hun deg om meg? Og du, hva svarte du? Bli ferdig og fortell meg alt; og glem ikke det minste komma i blekkhuset. - Hun spurte ikke om noe, sa Sancho, - men jeg fortalte henne på hvilken måte Deres nåde gjorde botsøvelser i hennes tjeneste, naken fra midjen og opp, midt inne i disse fjellene som en villmann, som sover på jorden, uten å spise ved dekket bord eller kjemme skjegget, mens De gråter og forbanner Deres skjebne. - Ved å si at jeg forbannet min skjebne, uttrykte du deg galt, sa don Quijote, - for jeg velsigner og vil velsigne henne alle mitt livs dager, for å ha gjort meg verdig til å elske en så høyfornem dame som Dulcinea av Toboso. - Ja, så høy er hun, svarte Sancho, - at hun nok er en håndsbredd høyere enn jeg. - Men hva mener du, Sancho, sa don Quijote. - Målte du deg i forhold til henne? -Jeg målte meg på følgende måte, svarte Sancho: - Da jeg skulle hjelpe henne med å få en sekk hvete opp på et muldyr, kom jeg så nær at jeg så hun var mer enn en håndsbredd høyere. - Ja, er det ikke virkelig sant, svarte don Quijote, - at denne høyhet prydes av tusen millioner sjelelige ynder! Men du kan ikke benekte én ting, Sancho, for da du kom henne nær, følte du ikke da en sabeisk duft, en aromatisk vellukt, noe ubeskrivelig godt jeg ikke kan gi navn? Jeg mener en duft, eller et pust, som om du var i en fornem hanskebutikk. - Det jeg kan si, sa Sancho, - er at jeg kjente en litt mannhaftig lukt, og det skyldtes nok det tunge arbeidet som fikk henne til å bli svett og klebrig. - Slik var det nok ikke, svarte don Quijote, - men du må ha vært forkjølet, eller du kjente lukten av deg selv, for jeg vet godt hva denne

269

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

rose mellom torner, denne lilje på marken, denne flytende ambra dufter av. • - Alt er mulig, sa Sancho, - for ofte kommer det ut av meg den samme lukten som jeg mente kom fra hennes nåde, fru Dulcinea, men det skal man ikke forbauses over, for den ene djevel ligner den andre. - Altså, fortsatte don Quijote, - hun gjorde siktingen av hveten ferdig og sendte den til møllen. Hva gjorde hun da hun leste brevet? - Brevet leste hun ikke, sa Sancho, - for hun sa hun hverken kunne lese eller skrive, og rev det i små biter og sa hun ikke ville la noen lese det, for at ingen i landsbyen skulle få vite hennes hemmeligheter. For henne var det nok det jeg hadde sagt muntlig om den kjærlighet De følte for henne, og den uvanlige botsøvelse som de utførte for hennes skyld. Og endelig ba hun meg si til Deres nåde at hun kysset deres hender, og at hun hadde mer lyst til å se Dem enn å skrive til Dem. Derfor bønnfaller og befaler hun Dem å komme ut av buskene i dette villniset og slutte med galskapene, og straks begi Dem på veien til Toboso, om ikke andre ting av stor vekt skulle skje, for hun hadde sterk trang til å se Deres nåde. Hun brølte av latter da jeg fortalte at Deres nåde kaller seg Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Jeg spurte om baskeren hadde vært der, og hun sa ja, og at det var en bra mann. Jeg spurte også etter galeislavene, men hun svarte at inntil da hadde hun ikke sett noen av dem. - Alt går altså som det skal, sa don Quijote, - men si meg, hvil­ ket smykke ga hun deg ved avskjeden, for de tidender du bragte fra meg? For det er gammel skikk og bruk blant omvandrende riddere og damer å gi væpnere, kammerjomfruer, eller dverger som bringer etterretninger fra deres damer, eller fra dem til de omvandrende, en rik gave som takk for deres budskap? - Det kan godt være, og jeg anser det som en god skikk, men det må ha vært i gammel tid; for nå er det nok bare vanlig å gi et brødstykke og ost, for det var hva min frue Dulcinea rakte meg over muren, da hun sa farvel; og det var til og med en fåreost. - Hun er overordentlig gavmild, sa don Quijote, - og om hun ikke ga deg et gullsmykke, måtte det være fordi hun ikke hadde noe for hånden; men bedre sent enn aldri. Jeg kommer til å treffe henne, og alt ordner seg. Vet du hva som undrer meg, Sancho? Det er at det virker som du dro og kom tilbake gjennom luften, for du har brukt mindre enn tre dager på å dra frem og tilbake til Toboso, selv om det er mer enn tredve postmil herfra og dit. Derfor oppfatter jeg det slik at den vise magiker som tar seg av mine saker og er min venn (for han finnes nødvendigvis, og det må han, ellers ville jeg ikke være en

270

DON QUIJOTE

god vandrende ridder); jeg mener at nettopp han må ha hjulpet deg på reisen uten at du merket det. For det finnes vismenn som griper en vandrende ridder som ligger i sengen og sover, og uten å vite hvor og hvordan, våkner de dagen etter mer enn tusen postmil fra der de sovnet. Om det ikke var slik, kunne de vandrende riddere ikke hjelpe hverandre når de var i fare, slik de stadig gjør. Og det kan skje at én holder på å kjempe i Armenias fjell med en eller annen drage, eller et annet slags udyr eller en annen ridder, der kampen går ham imot og døden nærmer seg, og vips, så dukker det opp der borte, oppe over en sky eller på en ildvogn, en annen ridder som er hans venn og like før befant seg i England. Han hjelper ham og redder ham fra døden, og om aftenen er han i vertshuset og spiser i ro og mak. Og fra det ene til det andre stedet pleier det å være to eller tre tusen postmil. Alt dette skjer gjennom de vise og kyndige trollmenn, som tar seg av disse ridderne. Således, min venn Sancho, er det ikke vanskelig å tro at du på så kort tid har reist herfra til Toboso og tilbake, for som jeg har sagt, en eller annen klok venn må ha båret deg gjennom luften, uten at du merket det. - Slik må det ha vært, sa Sancho, - for jeg kan forsikre at Roci­ nante travet som om det skulle være en sigøyners asen med kvikksølv i ørene. - Javisst må det ha vært kvikksølv, sa don Quijote. - Og enda med en legion djevler i kroppen, det er folk som reiser og får andre til å reise så langt de ønsker. Men om vi ser bort fra dette, hva mener du jeg bør gjøre med dette at min frue befaler meg å dra og møte henne? Selv om jeg innser at jeg er forpliktet til å oppfylle hennes befalinger, ser jeg meg ute av stand til dette på grunn av det løfte jeg har gitt prinsessen som er sammen med oss, og ridderskapets lov tvinger meg til å holde mitt ord fremfor å følge min lyst. På den ene side drives og martres jeg av min trang til å treffe min dame. På den annen blir jeg tiltrukket og lokket av mitt avlagte løfte og den heder jeg vil oppnå gjennom dette foretagende. Men det jeg tenker å gjøre, er å reise raskt og nå hurtig frem dit kjempen er, og idet jeg kommer dit, skjærer jeg hodet av ham og gjeninnsetter prinsessen rolig og fredelig i hennes høye stilling. Og straks vender jeg tilbake til det lys som gir liv til mine sanser, og henne gir jeg slike unnskyldninger at hun vil godta min forsinkelse, da hun innser at alt er gjort til hennes ære og berømmelse, siden alt jeg i mitt liv har oppnådd, oppnår og skal komme til å oppnå gjennom våpen, kommer fra den gunst hun tilstår meg, og det at jeg er hennes. - Akk, sa Sancho, - hvor skralt står det ikke til inne i skallen på 271

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Deres nåde! Si meg, herre, tenker Deres nåde å ta denne ferden gra­ tis, og la et så rikt og fornemt giftermål som dette slippe Dem ut av hendene, der De får i medgift et kongerike, som jeg sant å si har hørt er mer enn sytti tusen postmil i omkrets, og som er umåtelig rikt på alt det som er nødvendig for å opprettholde livet, og er større enn Spania og Portugal til sammen? Ti stille for Guds skyld og skam Dem over det De har sagt, og ta mitt råd og tilgi meg og gift Dem straks i den første landsby der det finnes en prest; og finnes ikke det, har vi her vår egen lisensiat, som kan utføre det på førsteklasses måte. Og legg merke til at jeg er gammel nok til å gi råd, og at det jeg gir Dem er midt i blinken, og det er bedre med én fugl i hånden enn en gribb i luften, for den som eier noe godt, og velger galt, vil ikke hevne seg hvor sint han enn blir. - Hør her, Sancho, svarte don Quijote, - dersom det rådet du gir meg er at jeg skal gifte meg, fordi jeg straks blir konge når jeg har drept jetten, og at jeg da enkelt nok kan vise deg nåde og gi deg det jeg har lovet; da skal du vite at uten å gifte meg kan jeg oppfylle ditt ønske uten vanskelighet, for jeg vil få noe ekstra før jeg går inn i kampen, og når jeg så er blitt seierherre, må man, uten at jeg gifter meg, overlate meg en del av riket, så jeg kan gi det til den jeg ønsker. Og når jeg får den delen, hvem tror du så jeg vil gi den til, om ikke til deg? - Det er klart, svarte Sancho, - men da må Deres nåde se til at jeg får den ved havet, for om levemåten der ikke passer meg, kan jeg innskipe negervasallene mine, og gjøre hva jeg vil med dem. Og Deres nåde skal ikke bry seg med å dra og hilse på min frue Dulcinea nå, men straks gå og drepe jetten, for det forekommer meg at det vil bli til stor ære og fordel for oss. - Du har sannelig rett, Sancho, sa don Quijote, - og jeg må følge ditt råd om heller å følge prinsessen enn å dra for å hilse på Dulcinea. Og jeg råder deg til ikke å si noe til noen, heller ikke til dem som er sammen med oss, om det vi her har talt om. For siden Dulcinea er så tekkelig at hun ikke vil at hennes tanker skal bli kjent, vil det ikke være bra at jeg, eller noen på mine vegne, fremlegger dem. - Dersom det er slik, sa Sancho, - hvordan kan da Deres nåde finne på å sende alle dem De beseirer for å melde seg for min frue Dulcinea, siden dette er som en underskrift med Deres navn om at De elsker henne og er hennes kjæreste? Og siden det er slik at de som drar, må knele ned i hennes nærvær og si at de kommer på vegne av Deres nåde for å gi henne sin hyllest; hvordan kan da begges tanker holdes skjult?

272

DON QUIJOTE

- Å, så dum og enfoldig du er, sa don Quijote. - Skjønner du ikke, Sancho, at alt dette opphøyer henne enda mer? For du skal vite at ifølge ridderskapets skikk er det en stor ære for en dame å ha flere vandrende riddere som oppvarter henne, selv om deres hensikter ikke går lenger enn til å tjene henne som den hun er, uten å vente annen gunstbevisning for de mange og gode ønsker enn at hun innvilger å godta dem som sine riddere. - Med en slik art kjærlighet, sa Sancho, - har jeg hørt prediket at man skal elske Vår Herre i seg selv, uten at vi drives av håp om ære eller frykt for straff, skjønt jeg selv ville elske og tjene ham for alt det han kan gjøre for meg. - Du er da en pokkers bondeknøl, sa don Quijote, - for noen kloke bemerkninger du kommer med nå og da! Man skulle tro du hadde studert. - Men det er slik at jeg ikke engang kan lese, svarte Sancho. Da ropte mester Nicolås på dem og ba dem vente litt, for de andre ville stanse og drikke av en bekk som rant der. Don Quijote stanset, til Sanchos glede, for han var trett av å lyve så meget og var redd for å bli grepet i løgn av sin herre, for selv om han visste at Dulcinea var en bondepike fra Toboso, hadde han aldri sett henne i sitt liv. Nå hadde Cardenio tatt på seg de klærne Dorotea hadde båret da de fant henne, for selv om de ikke var meget å skryte av, var de bedre enn dem han hadde hatt på seg. De steg av ved bekken, og med det presten hadde utstyrt seg med i vertshuset, stagget de litt den sterke sulten de kjente. Mens de satt der, kom en gutt vandrende forbi på veien, og han ga seg til å se nøye på dem som satt ved bekken; like etter for han bort til don Quijote, klamret seg til bena hans, brast i sterk gråt og utbrøt: -Å, herre! Kjenner ikke Deres nåde meg igjen? Se godt på meg, for jeg er den gutten Andrés som De løste fra eketreet jeg var bundet til. Don Quijote gjenkjente ham, grep ham i hånden og snudde seg mot de andre og sa: - For at Deres nåder skal se hvor viktig det er at det i denne verden finnes vandrende riddere som kan omgjøre den urett og de krenkel­ ser som skamløse og onde mennesker begår, skal Deres nåder vite at da jeg forleden dag var på vei gjennom en skog, hørte jeg rop og smerteskrik som fra et plaget og nødstedt menneske. Jeg løp straks, slik min plikt krever, i den retning smerteskrikene kom fra, og der fant jeg denne gutten som står her, bundet til et eketre, noe som gleder 273

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meg helt inn i sjelen, for han er et vidne som ikke tillater meg noen løgn. Jeg sier altså at han sto bundet til et eketre, naken fra livet og °PP, °g en bondemann holdt på å piske ham til blods med tøylene til en hoppe, en bonde som jeg siden fikk vite, var hans husbond. Straks jeg spurte om årsaken til denne mishandlingen, svarte den grove bon­ den at han holdt på å piske ham, siden han var hans husbond, og at visse forglemmelser han hadde begått, skyldtes mer at han var en tyv enn at han var enfoldig, og til dette svarte dette barnet: «Herre, han pisker meg bare fordi jeg ber om min lønn.» Husbonden svarte med ordrike bortforklaringer, som jeg nok hørte, men ikke trodde på. Kort og godt, jeg fikk ham løs, og avkrevde bonden en ed om å ta ham med seg og betale ham hver eneste skilling, og til og med med håndkyss. Er ikke alt dette sant, min sønn Andrés? La du ikke merke til med hvilket ettertrykk jeg befalte dette, og hvor ydmykt han lovet å utføre alt det jeg ville, påtalte og påla ham. Svar, bli ikke forvirret, eller nøl; si hva som skjedde til disse herskaper, for at man skal innse og ta i betraktning den nytte jeg mener det ligger i at det finnes vandrende riddere på veiene. - Alt det Deres nåde har sagt, er både visst og sant, svarte gutten, - men slutten på den saken ble akkurat det motsatte av det Deres nåde forestiller seg. - Hvordan motsatt? repliserte don Quijote. - Betalte ikke denne bonden deg kanskje? - Han ikke bare ikke betalte meg, svarte gutten, - men straks Deres nåde dro ut av skogen og vi ble alene, bandt han meg enda en gang fast til eketreet og ga meg på nytt så mange piskeslag at jeg så ut som en Sankt Bartolomeus som ble flådd, og for hvert slag han ga meg, kom han med en vits og en hån for å gjøre narr av Deres nåde, og om det ikke hadde gjort så vondt, ville jeg ha ledd av det han sa. Han behandlet meg virkelig slik at inntil nå har jeg vært til behandling i et hospital for skadene som den onde bonden hadde tilføyet meg. Og alt dette har Deres nåde skylden for; for om De hadde holdt frem på den veien de kom og ikke var kommet dit ingen hadde kalt Dem, og ikke hadde stukket nesen i andres affærer, ville husbonden min ha nøyet seg med å gi meg ett eller to dusin piskeslag, og så sluppet meg og betalt det han skyldte meg. Men ettersom Deres nåde van­ æret ham slik uten grunn, og sa så mange nedsettende ting, flammet hans vrede opp, og siden han ikke kunne hevne seg på Deres nåde, slapp han hele sitt raseri ut over meg, i den grad at jeg mener jeg ikke vil bli menneske igjen i hele mitt liv. - Skaden lå i at jeg dro min vei, sa don Quijote, - og jeg burde ikke

274

DON QUIJOTE

ha gått før han hadde betalt. Jeg burde ha visst, etter lang erfaring, at det finnes ikke en bonde som holder sitt ord, om han skjønner at han ikke har fordel av det. Men du husker, Andrés, at jeg sverget at om han ikke betalte deg, skulle jeg dra og lete etter ham til jeg fant ham, selv om han skulle gjemme seg inne i hvalens buk. - Det er sant, sa Andrés, - men det hjalp ikke. - Nå skal du få se om det hjelper, sa don Quijote. Idet han sa dette, reiste han seg raskt og befalte Sancho å legge bisselet på Rocinante som gikk og gresset mens de spiste. Dorotea spurte ham hva han aktet å gjøre. Han svarte at han ville gå og lete etter bonden, straffe ham for en slik handling og tvinge ham til å betale Andrés til siste skilling, til tross for, og på tross av alle de mange bønder det måtte finnes i verden. Til dette svarte hun at han måtte bemerke at han på ingen måte kunne blande seg inn i noe annet foretagende før han hadde oppfylt hennes, slik han hadde lovet, og dette visste han bedre enn noen annen og måtte dempe sin vrede inntil han kom tilbake fra hennes rike. - Det er sant, sa don Quijote, - og Andrés må være tålmodig inn­ til jeg er tilbake, slik De, min frue, sier. Jeg sverger og lover enda en gang å ikke stanse før han blir hevnet og betalt. - Slike eder tror jeg ikke på, sa Andrés, - men jeg ville heller ha noe til å komme meg til Sevilla med, enn all verdens hevn. Gi meg noe, om De har, så jeg kan spise på veien, og gå så med Gud, Deres nåde, og alle andre vandrende riddere, som nok er like velvandrende til å straffe andre, som de har vært for meg. Sancho trakk et stykke brød og ost opp av nistesekken, ga det til gutten og sa: - Ta dette, broder Andrés, for vi får alle vår del av din ulykke. - Og hvilken del får dere? spurte Andrés. - Den delen av osten og brødet som jeg gir deg, svarte Sancho, for Gud vet om jeg kommer til å savne den eller ei, for du skal vite at de vandrende ridderes væpnere får lide under sult og uhell, og også andre ting som merkes tydeligere enn de beskrives. Andrés grep brødet og osten, og da han så at ingen ville gi ham noe annet, bøyet han hodet, og bega seg ut på veien igjen på lykke og fromme, som man sier. Riktignok sa han til don Quijote da han dro: - For Guds skyld, herr vandrende ridder, om De skulle møte meg en annen gang, og selv om De skulle se meg bli hakket i stykker, kom meg ikke til hjelp eller støtte, men la meg bli værende i min ulykke, som ikke vil bli så stor, om jeg ikke får hjelp av Deres nåde, som jeg 275

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

håper Gud vil forbanne, samt alle de vandrende riddere som er blitt født inn i verden. Don Qujiote skulle til å reise seg for å straffe ham, men han satte av gårde i en slik fart at ingen våget å forfølge ham. Don Quijote ble umåtelig skamfull over Andrés’ fortelling, og de andre måtte passe vel på ikke å le, så han ikke skulle bli enda mer skamfull enn han alt var.

KAPITTEL XXXII som omhandler alt det som skjedde i vertshuset med hele troppen til don Quijote Det gode måltidet tok slutt, og de sadlet straks ridedyrene, og uten at det skjedde dem noe som er verd å fortelle, kom de dagen etter til vertshuset, til Sancho Panzas forbauselse og forbløffelse, og selv om han helst ikke ville gå inn, kunne han ikke flykte. Vertshuskonen, verten og hans datter og Maritornes, som så don Quijote og Sancho, kom ut for å ta imot dem med uttrykk for stor munterhet, og han møtte dem med alvorlig oppsyn og meget avmålt, og ba dem gjøre i stand en bedre seng enn forrige gang. Til dette svarte vertinnen at om han betalte bedre enn sist, skulle han få en fyrstelig seng. Don Quijote ba dem gjøre som hun sa, og de beredte en seng oppe i det samme loftsrommet som sist, og han gikk straks til sengs, for han var svært nedbrutt og ikke helt seg selv. Ikke før hadde han stengt seg inne, så gikk vertinnen løs på bar­ beren og sa: — Sannelig min hatt om De skal få lov til å bruke kusvansen til skjegg, De får straks gi meg halen tilbake, for nå flyter alle min manns ting omkring på gulvet, så det er en skam; jeg mener kammen, som jeg pleide å sette fast i kuhalen. Barberen ville ikke gi den tilbake, hvor sterkt hun enn trakk i den, før lisensiaten ba ham gi henne den: Nå var det ikke lenger nødven­ dig å fortsette med dette påfunnet, for han kunne fremtre slik han var, og kunne si til don Quijote at da de tyvaktige galeislavene hadde plyndret dem, hadde de flyktet til vertshuset. Om han skulle spørre etter prinsessens væpner, skulle de si at hun hadde sendt ham i for­ veien for å varsle innbyggerne i kongeriket om at hun var på vei og 276

DON QUIJOTE

bragte med seg landets befrier. Dermed ga barberen kuhalen tilbake til vertinnen, og likeledes alle de andre tingene hun hadde lånt bort for å befri don Quijote. Alle i vertshuset var forbløffet over Doroteas skjønnhet, og også over den unge mann Cardenios elegante fremtre­ den. Presten fikk verten til å tilberede noe å spise av det beste som fantes i huset, og denne som regnet med god betaling, tilberedte tje­ nestevillig et brukbart måltid. Og under alt dette lå don Quijote og sov, og de mente alle at det var best ikke å vekke ham, da han hadde bedre av å sove enn å spise. Under måltidet, og med verten, hans kone og datter, Maritornes og alle gjestene til stede, talte de om don Quijotes besynderlige gal­ skap, og i hvilken tilstand de hadde funnet ham. Vertinnen fortalte hva som hadde skjedd med ham og eseldriveren, og så kikket hun seg rundt om Sancho skulle være der, og da hun ikke så ham, fortalte hun alt om hvordan han ble kastet opp og ned på teppet, noe tilhø­ rerne hadde stor glede av. Da presten fortalte at alle ridderbøkene don Quijote hadde lest, hadde tatt vettet fra ham, sa verten: - Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha gått til, for etter det jeg forstår, finnes det ikke bedre lesning i verden, og jeg har to eller tre av dem her, sammen med noen papirer, som virkelig har holdt liv i meg, og ikke bare meg, men mange andre. For når hveten er moden, samler det seg mange høstfolk og alltid er det en som kan lese, og han tar en av disse bøkene i hånden og vi setter oss mer enn tredve rundt ham, og vi lytter med så stor glede at vi alle føler oss yngre. Om meg selv kan jeg si at når jeg hører om de forferdelige og rasende sverdslagene som ridderne gir hverandre, får jeg selv lyst til å delta, og kunne sitte og lytte i dager og netter. - Det samme med meg, sa vertinnen, - for de eneste fredelige øye­ blikkene jeg har her i huset, er når dere sitter og hører etter, og dere er så oppslukte at dere ikke husker å bruke munn. - Det er sant nok, sa Maritornes, - og jeg må innrømme at jeg synes godt om de tingene som er riktig nydelige, særlig når det fortelles at en adelig frue sitter under et appelsintre, omfavnet av en ridder, og at en dame, som er riktig misunnelig og holder på å dø av skrekk, holder vakt. Slikt noe er riktig honningsøtt. - Og hva mener De, frøken jomfru? spurte presten datteren til ver­ ten. -Jeg vet ikke riktig, innerst inne, svarte hun, - jeg lytter også, og selv om jeg ikke skjønner det, liker jeg å høre på; men jeg bryr meg ikke så meget om sverdslagene som min far synes om, men derimot de klagesanger som ridderne lager når de er langt borte fra

277

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sine damer. Sant å si får de meg ofte til å gråte av medlidenhet med dem. - Ville De da trøste dem, min jomfru, sa Dorotea, - om de skulle gråte for Dem? -Jeg vet ikke hva jeg ville gjøre, svarte ungpiken, - jeg vet bare at noen av damene er så grusomme at de kaller ridderne sine for tigre og løver og det som verre er. Å, Jesus, jeg vet virkelig ikke hva slags følelsesløse og samvittighetsløse mennesker det er, siden de for ikke å kikke på en ærbar mann heller lar ham bare dø, eller bli gal. Jeg skjønner ikke hvorfor de er så knipske og sippete; siden de er så ærbare, er det jo bare å gifte seg med dem, for de vil jo ikke noe annet. - Ti stille barn sa vertinnen, - det later til at du vet mye om slike ting, og det tar seg ikke ut for en jomfru å vite eller snakke så mye. - Siden denne herren spurte meg, svarte hun, - kunne jeg ikke la være å svare. - Vel, vel, sa presten, - bring meg disse bøkene herr vert, jeg vil gjerne se dem. - Det skal jeg, svarte han. Han gikk inn i et rom og tok ut en gammel vadsekk, låst med en kjede, åpnet den og tok ut tre tykke bøker og noen papirer beskre­ vet med pen håndskrift. Den første boken han trakk frem, var Don Cirongilio av Trakta, og den neste Felixmarte av Hyrkania, og så Historien om Den store kaptein Gonzalo Hernando av Cordoba, sammen med Diego Garcia de Paredes’ livshistorie. Så snart presten leste tittelen på de to første, vendte han seg mot barberen og sa: - Her mangler vi bare min venns husholderske og hans niese. - Det gjør vi ikke, sa barberen, - for jeg kan også bære dem ut i gårdsrommet eller på peisen, for det brenner sannelig riktig godt der. -Vil da Deres nåde brenne bøkene mine? sa verten. - Ikke flere enn disse to, sa presten, - den om don Cirongilio og den om Felixmarte? - Men er kanskje bøkene mine kjettere eller flegmatikere, spurte verten, - siden De vil brenne dem? - Skismatikere mener De, min venn, sa barberen, - og ikke fleg­ matikere. - Slik er det, sa verten. - Men om De vil brenne noen av dem, ta da den om Den store kaptein og om denne Diego Garcia, for jeg vil heller brenne en sønn enn å brenne noen av de andre. - Min kjære bror, sa presten, - disse to bøkene er løgnhistorier fulle av vrøvl og galskaper, men denne om Den store kaptein er en sann 278

DON QUIJOTE

historie og inneholder Gonzalo Hernåndez de Cårdobas bedrifter, og på grunn av hans mange storverk oppnådde han overalt i verden å bli kalt Den store kaptein, et berømt og strålende tilnavn som bare han har fortjent. Og denne Diego Garcia de Paredes, en ansett rid­ der fra byen Trujillo i Extremadura, var en usedvanlig tapper soldat og med så stor medfødt styrke at han med én finger kunne stoppe et møllehjul i rasende fart. Og med et tohåndssverd ved inngangen til en bro, forhindret han en tallrik hær å komme over. Han utførte slike heltegjerninger som han selv har fortalt og beskrevet med en ridders beskjedenhet og som sin egen historieskriver, at om en annen hadde skrevet boken nøkternt og fordomsfritt, ville han ha fått alle med navn Hektor, Akilles og Roland til å bli glemt. - Den får du prøve å fortelle faren min! sa verten. - Er det noe å forbløffes over, å stoppe et møllehjul. Gode Gud, da skulle Deres nåde lese det Felixmarte av Hyrkania utførte, som med ett sverdslag kuttet fem kjemper over på midten, som var de dukker laget av hestebønner, slike småbarn leker seg med. En annen gang gikk han løs på en stor og mektig hær med én million seks hundre tusen soldater, bevæpnet fra topp til tå, og slo dem på flukt som om det skulle være saueflokker. Og hva skal man si om den gode Cirongilio av Trakia, som var så tapper og så vill som det fremgår av boken. Det fortelles der at han seilte på en elv, og midt ute i vannet kom en ildsprutende slange, og straks han så den, satte han seg overskrevs på den skjelldekkede ryggen og klemte strupen dens sammen med begge hender og med slik kraft at slangen holdt på å bli kvalt. Den kunne ikke gjøre noe annet enn å la seg synke ned til bunnen av elven, og dro med seg ridderen som ikke ville slippe taket. Og da de nådde dit ned, befant han seg i et palass med haver som var så nydelige at det var et under, og så ble slangen til en eldgammel mann som sa så kloke ting at man ikke kan tenke seg noe bedre. Ti bare stille, herre, for om De fikk høre dette, ville De bli gal av glede. Pokkerivold med Den store kaptein og denne Diego Garcia de nevner! Da Dorotea hørte dette, hvisket hun til Cardenio: - Nå er det like før verten skriver annen del av don Quijote. - Det tror jeg også, svarte Cardenio, - for det virker som han tror at alt det disse bøkene forteller, skjedde akkurat slik de ble beskrevet, og selv tiggermunker ville ikke få ham til å tro noe annet. - Hør bare, min venn, sa presten igjen, - det har aldri eksistert en Felixmarte av Hyrkania i verden, heller ikke Cirongilio av Trakia, eller slike riddere som ridderbøkene forteller om. Alt er sammensatt og oppdiktet av kløktige hoder, som ikke hadde annet å gjøre, og

279

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skrevet til tidsfordriv, som De sier, slik høstfolkene underholdes av. For jeg sverger på at aldri har slike riddere vært til, og heller ikke har slike bedrifter og galskaper skjedd i verden. - Det må De lenger ut på landet med! svarte verten. - Som om jeg ikke kunne telle til fem og ikke visste hvor skoen trykker! Kom ikke med barnemat til meg, for så tåpelig er jeg ikke. Det ville være flott om Deres nåde kunne innbille meg at alt det som står i disse bøkene, er løgn og påfunn, når de er trykt med tillatelse av herrene i Kongens råd, som om de skulle være mennesker som tillot trykningen av slike løgnhistorier, slike slag og slike trolldommer at de kunne ta vettet fra et menneske! - Jeg har alt fortalt Dem, min venn, repliserte presten, - at dette gjøres for å underholde oss når vi ikke har annet å tenke på. På samme måte som man i en velinnrettet stat tillater at man spiller sjakk, ball­ spill og kulespill. For å underholde dem som ikke må, eller bør eller kan arbeide, tillates det å trykke og utgi slike bøker, da man tror, som sant er, at det ikke kan finnes noen så uvitende at de anser slike bøker for å være sanne. Om det nå skulle være meg tillatt, og mine tilhø­ rere skulle ønske det, da kunne jeg si mange ting om det ridderbøker må inneholde om de skal være gode, og som kanskje kunne være til gavn og glede for noen. Men jeg håper at den tid kommer da jeg kan samtale med den som kan bøte på dette, og i mellomtiden kan De tro, herr vert, det jeg har sagt. Ta så bare Deres bøker, og bring så på det rene hva som er sant og hva som er løgn, og vel bekomme og måtte Gud give at De ikke halter på samme fot som den Deres gjest, don Quijote, halter på. - Det skal jeg ikke, svarte verten, - for jeg er ikke så gal at jeg skal bli vandrende ridder, for jeg innser at nå til dags har vi ikke samme skikk som i hine tider, da det fortelles at disse berømte riddere vand­ ret omkring på jorden. Halvparten av denne samtalen var Sancho til stede ved, og ble sterkt forvirret og bekymret over det han hadde hørt om at det ikke fantes vandrende riddere mer, og at alle ridderbøker var påfunn og løgn, og han satte seg fore å vente på hva denne hans herres reise ville ende med. Fikk den ikke så god ende som han håpet, besluttet han å forlate ham og dra tilbake til kone og barn og sitt vanlige arbeide. Verten holdt på å bære ut vadsekken og bøkene, men presten sa: - Vent litt, jeg vil gjerne se hva slags papirer dette er, siden de er så pent skrevet. Verten tok dem ut så han kunne få lese dem, og presten så at det

280

DON QUIJOTE

dreiet seg om en åtte håndskrevne ark, og i begynnelsen hadde den en stor tittel som lød: Novellen om nysgjerrighet i utide. Presten leste tre, fire linjer for seg selv og sa: - Tittelen på denne novellen er ikke dårlig, og jeg får lyst til å lese den helt. Til det svarte verten: - Deres velærverdighet kan gjerne lese, for jeg kan fortelle at noen gjester som har lest den her, har likt den godt, og de har insistert meget på å få overta den, men jeg har ikke villet gi den fra meg, da jeg har tenkt på å gi den tilbake til den som glemte vadsekken med disse bøkene og papirene i. Det er vel mulig at eieren kommer forbi her en gang, og selv om jeg vet at jeg kommer til å savne bøkene, må jeg virkelig levere dem tilbake, for om jeg er vertshusvert, er jeg også kristen. - Det har De virkelig meget rett i, min venn, sa presten, - men om novellen faller i min smak, må De la meg få skrive den av. - Det kan De gjerne, sa verten. Mens de to sa dette, hadde Cardenio tatt novellen og begynt å lese den, og da han mente det samme som presten, ba han ham om å lese den høyt så alle kunne høre den. -Jeg skulle gjerne lese den, sa presten, - om det ikke hadde vært bedre å bruke tiden på å sove enn å lese. - For meg vil det være en hvile, sa Dorotea, - å få tiden til å gå med å høre en fortelling, for jeg er ennå ikke så rolig til sinns at jeg kan sove når det er rimelig. - Siden det er slik, sa presten, - skal jeg lese den, om ikke for annet så av nysgjerrighet, for kanskje har den noe godt ved seg. Mester Nicolås mente det samme og Sancho også; og da presten så dette og skjønte at det ville glede alle, godtok han det og sa: - Siden det er slik, lytt da, og novellen begynner på denne måten:

KAPITTEL XXXIII der novellen «Nysgjerrighet i utide» fortelles

I Firenze, den rike og berømte by i Italia, i provinsen ved navn Toscana, bodde Anselmo og Lotario, to rike og fornemme adelsmenn, og så gode venner at de av alle som kjente dem som selve bildet på 281

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vennskap, bare ble kalt De to venner. De var begge ugifte, av samme alder og med samme vaner, noe som i seg selv var grunn nok til at det oppsto vennskap mellom dem. Riktignok var Anselmo noe mer til­ bøyelig til kjærlighetseventyr som tidsfordriv enn Lotario, som først og fremst var opptatt av jakt. Men når en anledning bød seg, unnlot Anselmo å følge sine tilbøyeligheter, for å følge Lotarios, og Lotario skjøv sine til side for å følge Anselmos; slik var de så samstemte at det ikke fantes to velstilte ur som kunne gå bedre sammen. Anselmo var oppslukt av kjærlighet til en fornem og vakker jom­ fru i samme by, datter av en så god familie, og hun så god i seg selv, at han besluttet med sin venn Lotarios samtykke, for uten det gjorde han ingenting, å be foreldrene om å få henne til hustru. Så gjorde han, og den som ble sendebud var Lotario, som også avgjorde saken til slik glede for vennen at han i løpet kort tid så seg i besittelse av det hans hjerte begjærte. Camila selv var så glad over å ha fått Anselmo til ektefelle at hun uopphørlig takket himmelen og Lotario som hadde bragt henne så stor lykke. De første dagene var som alle bryllupsdager meget muntre, og Lotario besøkte vennen Anselmos hus som han pleide, og forsøkte å ære, feire og glede ham på alle de måter han kunne. Men straks bryllupsfeiringen var over og gratulasjonsvisittene var blitt færre, begynte Lotario omhyggelig å holde seg borte fra vennens hus, da han mente - slik det er alle verdenskloke menneskers mening - at man ikke stadig skal besøke sine gifte ven­ ner, slik man gjorde da de var ugifte. For selv om det sanne og ekte vennskap hverken kan, eller skal, vekke mistanke på noen måte, er en ektemanns ære av så skjørt materiale at den synes å kunne krenkes selv av brødre, og i enda høyere grad av venner. Anselmo bemerket Lotarios tilbakeholdenhet og beklaget seg over det og sa at om han hadde visst at giftermålet skulle føre til at han ikke kunne omgås ham som vanlig, ville han aldri ha gjort det. Det gode samkvem de hadde hatt da de var ungkarer, hadde ført til at de ble omtalt som De to venner, og han ville ikke av forsiktighet tillate, og uten noen annen grunn, at et så berømt og godt navn skulle bli borte. Han ville derfor bønnfalle ham så sterkt han kunne, om en slik uttrykksmåte kunne tillates mellom dem, at han igjen skulle bli herre i hans hus, og komme og gå slik han pleide før, og forsikret ham at hustruen Camila ikke hadde annen glede eller vilje enn den han ville hun skulle ha. Siden hun hadde visst hvor sterkt og ekte de to holdt av hverandre, var hun forvirret over å se ham så tilbake­ holden. Til alt dette, og alle de andre grunner Anselmo hadde fremlagt for

282

DON QUIJOTE

Lotario for å overtale ham til besøke hans hjem som før, svarte Lotario så fornuftig, klokt og forutseende at Anselmo ble overbevist om vennens gode hensikter. De ble enige om at to dager i uken og alle fest- og helligdager, skulle Lotario spise hos ham. Selv om dette ble avtalt mellom dem, foreslo Lotario ikke å foreta seg noe annet enn det som sømmet seg for vennens ære, hvis anseelse han satte høyere enn sin egen. Han sa, og det hadde han rett i, at en ektemann som himmelen hadde gitt en vakker hustru, måtte være like omhyggelig med hvilke venner han bragte til sitt hus, som å holde øye med hvilke kvinner hans hustru hadde omgang med. For det som ikke gjøres eller avtales på plasser, eller i kirker, under offentlige festligheter, eller under fromme besøk og bønner i kirken - noe som ikke ektemenn alltid kan nekte sine hustruer - det kan lett avtales eller muliggjøres hjemme hos den venninnen eller den slektning man stoler mest på. Lotario sa også at hver enkelt gift mann burde ha en venn som kunne varsle ham om mangler ved hans handlemåter, for det forekommer at mannen på grunn av den store kjærlighet han føler for sin ektehustru, enten ikke antyder, eller ikke sier, for ikke å irritere henne, at hun skal gjøre, eller la være å gjøre, visse ting som kan føre enten ære eller skjensel over ham. Dersom vennen gjør ham oppmerksom på dette, vil alt kunne rettes på. Men hvor finnes den venn så klok, så lojal og trofast, som Lotario her ber om? Det vet jeg sannelig ikke; bare Lotario var en som med største omhu og advarende ord beskyt­ tet vennens anseelse, og forsøkte å redusere, avkorte og tilmåle de avtalte dagene han skulle besøke ham, for at det ikke skulle ta seg ille ut for ørkesløse mennesker og ondskapsfulle blikk som overvå­ ket en ung, rik og velbåren adelsmann, som tok seg så godt ut som han selv mente han gjorde, når han kom og gikk i et hjem med en så vakker kvinne som Camila. For selv om hennes ærbarhet og godhet kunne bremse enhver ondsinnet tunge, ville han allikevel ikke skape noen tvil om hennes, eller vennens, anseelse. Av den grunn var han de avtalte dagene opptatt med andre ting, som han hevdet var uom­ gjengelige, slik at den enes klager og den andres unnskyldninger tok mange stunder og deler av dagen. Det skjedde så at en dag de to var ute og spaserte på en eng utenfor byen, sa Anselmo følgende til Lotario: -Jeg tenkte, kjære Lotario, at siden Gud har vist meg den nåde å gjøre meg til sønn av de foreldre jeg har, og gi meg, i tillegg til rikdom, med gavmild hånd de goder man kaller medfødte, kan jeg ikke vise meg takknemlig nok for det jeg har mottatt, eller overgå den nåde han viste meg ved å gi meg deg som venn, og Camila som

283

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hustru. To goder som jeg kanskje ikke verdsetter i den grad jeg bør, men så meget jeg makter. Men til tross for alt dette, som pleier å være tilstrekkelig til å leve godt, lever jeg som den bitreste og mest vrangvillige mann i vår vidstrakte verden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært plaget og drevet av et ønske som ville te seg så underlig og uvanlig blant andre mennesker at jeg forbløffes over meg selv, og anklager og irettesetter meg selv når jeg er alene. Jeg forsøker å få det til å tie og skjule det for mine tanker; og jeg har vært like ved å buse ut med denne hemmeligheten, som om jeg med hensikt ville fortelle den til alle. Og siden den da virkelig ville bli offentlig, ønsker jeg at den skal bevares i dine hemmeligheters arkiv, og jeg stoler på at med all den omtanke du vil anvende som min gode venn, for å gjøre meg frisk igjen, skal jeg snart bli kvitt den uro den vekker hos meg, og min glede over din omtanke vil bli like stor som min misnøye over min galskap. Lotario ble forbløffet over det Anselmo sa, og visste ikke hvor en så lang omvei eller innledning skulle ende. Selv om han snudde og vendte i sine tanker hvilket ønske det kunne være som plaget vennen så sterkt, var han langt fra å treffe sannheten. For å komme seg ut av den dype uro som uvissheten skapte hos. ham, sa han at det var en krenkelse av hans store vennskap å lete etter omskrivninger for å fortelle sine mest skjulte tanker, for han var sikker på å kunne love ham, enten råd for å lette dem, eller et middel til å oppnå dem. - Det er sant nok, svarte Anselmo, - og med full fortrolighet skal du vite, min venn Lotario, at det som tynger og plager meg er å tenke på om min hustru Camila er så ærbar og så perfekt som jeg tror; og jeg kan ikke få vite denne sannheten, om det ikke er ved å bevise på en måte som kan tydeliggjøre hvor mange karat hennes verd har, slik ilden beviser gullets. For jeg mener, min venn, at en kvinne bare kan vise sitt verd i den grad hun er, eller ikke er, etterstrebet, og at bare den kvinne er standhaftig som ikke gir etter for løfter, gaver, tårer og den ustanselige påtrengenhet av tilbedere som etterstreber henne. For hva skulle det være å takke for - sa han - at en kvinne er god, om ingen ber henne om å være ond. Det er vel ikke så merkelig at en kvinne er tilbakeholden og fryktsom, dersom hun ikke får anledning til å slå seg løs, og vet at hun har en ektemann som vil ta livet av henne ved det første feiltrinn? Derfor, den som er ærbar av frykt, eller av mangel på anledning, vil jeg ikke sette så høyt som jeg setter den som blir etterstrebet og forfulgt, og allikevel ender med å få seierens krone. Av slike grunner og mange andre som jeg kunne fremføre for deg for å underbygge og styrke den oppfatning jeg har, ønsker jeg at

284

DON QUIJOTE

Camila, min hustru, skal føres gjennom slike prøvelser og renses og vurderes i den fristelsens ild det er å se seg omsvermet og etterstrebet og det av en som våger å rette hele sitt begjær mot henne. Om hun så kommer ut av denne kampen med seierspalmen i hånden, som jeg tror, vil min lykke være grenseløs. Jeg vil kunne si at mine ønskers tomme beger er fullt; jeg vil si at meg har tilfalt den sterke kvinne, om hvem Vismannen, kong Salomo, sier: Hvem finner henne? Om så enden skulle bli den motsatte av det jeg forventer, vil gleden over å ha funnet sannheten få meg til å bære uten smerte hva denne min dyre­ kjøpte erfaring kan ha bragt meg. Forutsatt at du ikke kan fremføre noen argumenter som er så tungtveiende at du vil unnlate å iverk­ sette det jeg ønsker, vil jeg, min venn, at du skal forberede deg på å være det redskap som skal forme dette verk etter min smak. For jeg skal gi deg alt det jeg ser du trenger for å gjøre det, uten at du skal mangle noe av det jeg mener du har behov for, for å etterstrebe en kvinne som er ærbar, æret, tilbakeholden og uegennyttig. Og om jeg drives til, blant andre ting, å betro deg dette så vanskelige oppdrag, for å se om Camila beseires av deg, så skal ikke seieren, for anstendig­ hetens skyld, føres til sin siste strenge konsekvens, men bare ansees som et faktum. Jeg blir ikke krenket av annet enn hennes ønske, og min krenkelse vil forbli skjult av din urokkelige taushet. Og jeg vet at hva meg angår, vil den bli like evigvarende som døden. Derfor, om du ønsker jeg skal ha et liv, som kan sies å være det, må du selvsagt gå inn i dette kjærlighetens feltslag, ikke lunken eller treg, men med den iver og hurtighet som mitt ønske krever og den gjensidige tiltro som vårt vennskap sikrer meg. Dette var de ord Anselmo sa til Lotario, og han lyttet til dem med slik oppmerksomhet, at med unntak av de få ordene som her er nedskrevet at han sa, åpnet han ikke munnen før Anselmo var ferdig. Og da han skjønte at han ikke skulle si mer, og etter å ha betraktet ham en god stund, som om han så på noe han aldri før hadde sett og som gjorde ham forbløffet og forferdet, sa han: -Jeg kan virkelig ikke tro, Anselmo, at det du har sagt ikke er sagt for spøk. Om jeg trodde du sa det for alvor, ville jeg ikke tillate deg å gå så langt, for ved ikke å lytte til deg, ville jeg ha hindret en så lang tale. Uten tvil forestiller jeg meg at du enten ikke kjenner meg, eller at jeg ikke kjenner deg. Men slik er det ikke: jeg vet nok at du er Anselmo, og du vet at jeg er Lotario. Skaden ligger i at jeg tror ikke du er den Anselmo du pleier å være, og du må ha tenkt at heller ikke jeg kan være den Lotario jeg burde. For det du har sagt meg, kommer ikke fra min venn Anselmo, og det du ber meg om, 285

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det retter du til den Lotario du ikke kjenner. Gode venner skal sette sine venner på prøve og gjøre bruk av dem, som en dikter sa, usque ad aras, og det betyr at man ikke skal drive vennskapet så langt at det krenker Gud. For om en hedning fra fordum tenkte slik om vennskapet, hvor meget bedre er ikke det en kristen tenker, som vet at for intet menneskes vennskap skal man tape Guds vennskap? Om en venn skulle drive tingene så langt at han for vennens skyld skulle skyve respekten for himmelen til side, kan det ikke skje på grunn av lettsindige og uvesentlige grunner, men på grunn av slike som gjelder vennens ære og liv. Si meg da nå, Anselmo: Hvilken av disse to ting er i en slik fare at jeg skulle våge å føye deg og utføre en så avskyelig handling som den du ber meg om? Visselig ingen, du synes heller å be meg om, etter det jeg skjønner, at jeg skal forsøke å frata deg ære og liv, og samtidig ta dem fra meg selv. For om jeg skal forsøke å ta æren fra deg, er det innlysende at jeg tar livet av deg. For en mann uten ære har det verre enn en død, og om jeg skulle være redskapet, som du vil jeg skal være til et så stort onde, vil da ikke jeg også bli æreløs, og følgelig uten liv? Lytt, min venn Anselmo, og vær tålmodig nok til ikke å svare meg før jeg har sagt alt det som angår det ditt ønske har drevet deg til; for det vil bli tid nok til at du kan svare og jeg kan lytte. - Det skal jeg, sa Anselmo, - si det du vil. Og Lotario fortsatte: - Det forekommer meg, å Anselmo, at du nå har samme art døm­ mekraft som maurerne alltid viser, hvilke man ikke kan overbevise om deres sekts villfarelser ved hjelp av kommentarer fra Den hel­ lige skrift, heller ikke med grunner som baserer seg på forstandens bruk, eller på trosartikler, men må fremlegge konkrete eksempler, lette, begripelige, bevisbare, utvilsomme sammen med ugjenkallelige matematiske bevis, som når noen sier: «Om man av to like store deler, fjerner like store deler, blir de som er tilbake også like store.» Når de ikke forstår dette ved ordenes hjelp, som de ganske riktig ikke gjør, må man bevise det for dem med hendene og la dem se det med øynene, og til tross for alt dette finnes det ingen som kan overbevise dem om min hellige religions sannheter. Akkurat samme uttrykk og måte vil jeg bruke overfor deg, for det ønske som har oppstått i deg, er så avsporet og så langt hinsides alt det som har en skygge av for­ nuft, at det virker på meg som bortkastet tid å forsøke å overbevise deg om hvor enfoldig du er. Akkurat nå vil jeg ikke kalle det ved noe annet navn, og fremdeles har jeg mest lyst til å la deg forbli i din galskap, som en straff for ditt onde ønske. Men det vennskap

286

DON QUIJOTE

jeg føler for deg, tillater meg ikke å være så streng mot deg, og det godtar ikke at jeg lar deg forbli i en så åpenbar fare for å fortapes. For at du skal innse dette helt klart, Anselmo,. og du har jo selv sagt meg at jeg må etterstrebe en tilbakeholden kvinne, overtale en som er ærbar, gi gaver til en som ikke er havesyk, beile til en som har takt og klokskap? Ja, det har du sagt meg. Om du vet at du har en hustru som er tilbakeholden, ærbar, ikke havesyk, og har takt og klokskap, hva er det da du søker? Om du mener at etter alle mine angrep skal hun forbli seierherre, noe hun utvilsomt vil, hvilken bedre omtale vil du gi henne i tillegg til dem hun allerede har. Eller er det slik at du ikke holder henne for den du omtaler henne som, eller du ikke vet hva du selv ønsker? Om du ikke holder henne for å være det du sier, hvorfor vil du da sette henne på prøve og likesom en slett kvinne, straffe henne slik det kan falle deg inn? Men om hun er så god som du tror, vil det være utidig å lage et eksperiment med sannheten selv, for etter eksperimentet må man ha den samme høye mening om henne som du hadde først. Det er derfor en avgjørende grunn at å forsøke noe som bringer oss skade heller enn nytte, viser en dumdristig og ufornuftig dømmekraft, og enda mer om man vil forsøke de ting man ikke tvinges eller drives til og som selv på avstand helt tydelig viser at å forsøke dem er åpenbar galskap. De vanskelige ting iverksettes for Guds skyld, eller verdens skyld, eller for begges skyld; de ting man iverksetter for Guds skyld er de som blir iverksatt av helgenene, og de pålegger seg å leve englenes liv i menneskelegemer. For verdens skyld begir noen seg ut på en uendelighet av havreiser, gjennom veks­ lende klimatiske forhold, de merkeligste folkeslag, for å erverve det man kaller de rikdommer Fortuna gir. Og de som forsøkes for Guds og verdens skyld i fellesskap, er de som tapre soldater utfører, som knapt har sett et hull i fiendens murer, ikke større enn hullet etter en rund kanonkule, før de skyver all frykt til side, uten å mæle et ord eller bry seg med den åpenbare fare som truer dem; i ett nu hever de seg i flukt for å forsvare troen, sin nasjon eller sin konge, kaster seg fryktløse midt inn i alle de dødsfarer som venter dem. Slike ting er de som forsøkes utført, og det er ære, heder og fordeler å forsøke dem, til tross for at de er så fulle av vanskeligheter og farer. Men det du sier du ønsker å iverksette, vil hverken gi deg ære fra Gud eller rikdommer, og heller ikke heder blant menneskene. For om du oppnår alt det du ønsker, vil du ikke føle deg stoltere, rikere eller mer æret enn du er nå; og om du ikke oppnår det, vil du se deg selv i den største elendighet man kan tenke seg. Det vil ikke hjelpe deg å tenke at ingen vet noe om den vanære som har vederfart deg; for 287

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det er nok til å gjøre deg ulykkelig og tilintetgjøre deg at du alene vet det. Og som en bekreftelse på den sannheten skal jeg lese for deg en strofe den berømte dikter Luis Tansilo skrev ved slutten av første del av Sankt Peters tårer, og som lyder slik: I Peter vokser skammens bitre smerte idet han skimter dagens morgenrøde; om usett og alene, martres hjertet ved tanken på en så uhyrlig brøde, for nestens blikk trengs ikke for å sverte en ærlig sjel som kjenner skammen gløde. En synder føler pinen like stor om han kun ses av himmel og av jord.

Således vil ikke din smertes hemmelighet skåne deg, derimot vil den føre deg til ustoppelig gråt, om ikke tårer fra øynene, så dog hjertets blodige tårer. Slike gråt han, denne enkle lærde som ifølge dikteren utsatte seg for prøven med vinbegeret, som den kloke Reinaldos med større fornuft trakk seg fra da det avslørte om ens hustru hadde be­ dradd en. Selv om dette er en poetisk fiksjon, bærer den i seg moralske hemmeligheter som er verd å bemerke, oppfatte og etterlignes. Så meget mer som gjennom det jeg har tenkt å si deg, vil du komme til kunnskap om det store misgrep du er i ferd med å begå. Si meg, Anselmo, dersom himmelen, eller din gode lykke, hadde gjort deg til herre og legitim eier av den fineste diamant, hvis finhet og karat alle diamantslipere som hadde sett den, var blitt overbevist om, og at alle med én røst og av én mening hevdet at hva karat, finhet og glans angikk, hadde den nådd den høyeste fullkommenhet naturen kunne gi en slik sten, og du selv trodde det var slik, uten å kjenne til noe som kunne motsi en slik oppfatning; ville det da være rimelig om du fikk et ønske om å ta den diamanten og legge den mellom en ambolt og en hammer, og der, ved hjelp av hammerslag og din arms styrke, prøve om den var så hård og fin som det ble sagt? Dessuten, om du iverksatte dette, og vi forutsetter at stenen skulle motstå en så tåpelig prøve, ville den ikke av den grunn oppnå større verdi eller berømmelse. Og om den ble knust, noe som kunne skje, ville da ikke alt være tapt? Jo, visselig, og det ville føre til at alle mennesker ville betrakte deg som en narr. For vær du klar over, Anselmo, at Camila er den fineste diamant, både ifølge din egen vurdering og andres, og at det ikke finnes noen grunn til å risikere at den skulle knuses. For

288

DON QUIJOTE

selv om den skulle forbli hel, kan den ikke oppnå noen høyere verdi enn den nå har. Om den sviktet og ikke motsto prøven, tenk da nå over hvordan du ville få det uten henne og med hvor stor grunn du kunne klage over deg selv, siden du hadde vært årsak til både hennes og din egen fortapelse. Betenk at i verden finnes intet som er verd så meget som en ærbar og respektert hustru, og at all kvinnens ære består i den gode oppfatning som alle har av henne. Og siden din hustru er slik at hun når den høyeste finhet, som du vel vet, hvorfor vil du da kaste tvil over en slik sannhet? Hør min venn, kvinnen er en ufullkommen skapning og man bør ikke legge anstøtsstener i hen­ nes vei så hun snubler og faller, men derimot fjerne dem og rydde av veien enhver hindring, så at hun uten plager kan løpe uhindret for å nå den fullkommenhet hun mangler, og som består i å være dydig. Naturfilosofene forteller at hermelinen er et dyr med den hviteste pels, og når de ønsker å drive jakt på den, benytter jegerne følgende knep: Når de finner ut de steder der den pleier å dra forbi, sperrer de dem med dynd, og når de så ser den, driver de den henimot dette stedet. Straks hermelinen når frem til dyndet, blir den stående og lar seg fange og innesperres, heller enn å dra gjennom dyndet og miste og tilsøle sin hvithet, som den setter høyere enn friheten og livet. Den ærbare og kyske kvinne er hermelinen, og ærbarhetens dyd er hvitere og renere enn sne. Og den som ønsker at den ikke skal mis­ tes, men beskyttes og bevares, må opptre på en helt annen måte enn den man anvender mot hermelinen. Man må ikke stille gavenes dynd og de påtrengende elskeres oppvartning foran henne, for kan­ skje, eller for visst, har hun ikke tilstrekkelig dyd og fysisk kraft til å trenge gjennom disse hindringene. De må derfor fjernes, og man må fremholde for henne den dydens og skjønnhetens renhet som det gode omdømme utgjør. Likeledes er den gode kvinne som et lysende og klart speil; men det kan tilsløres og fordunkles av hvert pust som berører henne. Man må behandle den ærbare kvinne på samme måte som relikvier: tilbe dem, men ikke berøre dem. Den gode kvinne bør bevares og holdes i ære, slik man bevarer og holder i ære en vakker have som er full av blomster og roser, hvis eier ikke tillater at noen går inn og berører noe. Det er nok at man fra det fjerne og gjennom smijernsporten kan nyte dens duft og skjønnhet. Til slutt vil jeg lese noen vers for deg fra et moderne skuespill, som har dukket opp i min erindring, og som jeg synes passer vel til det emne vi taler om. En verdensklok eldre mann råder en annen, far til en skjønn jomfru, at han burde holde henne for seg selv, verne henne og stenge henne inne, og blant andre ting, sa han også dette: 289

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Kvinnen er så skjør som glass; du bør ikke la deg friste til å se om det vil briste, kanskje går det da i knas.

Den slags blir så lett spolert; uklokt da å kretse om og gå løs på saker som ikke kan bli reparert. Det som følger, vet vi alle: all den stund det stadig er Danaér på jorden her; vil det gyldne regnet falle.

Alt det jeg inntil nå har sagt deg, Anselmo, har angått deg. Nå passer det å si noe som dreier seg om meg. Og blir det for langt, tilgi meg da. For alt skyldes den labyrinten du har vandret inn i og hvorfra du vil jeg skal få deg ut. Du har meg som venn, og du vil ta æren fra meg, noe som er i strid med alt vennskap; og du vil ikke bare dette, men du forsøker å få meg til å frata deg din ære. At du vil ta æren fra meg, er helt innlysende, for når Camila innser at jeg beiler til henne, slik du ber meg om, er det helt sikkert at hun vil holde meg for en mann uten ære og anseelse, for jeg forsøker å utføre en handling som er så langt fra den adelsmann jeg er, og fra det som vennskapet med deg forplikter meg til. At du vil at jeg skal frata deg æren, er det ingen tvil om. Når Camila skjønner at jeg beiler til henne, må hun tro at jeg hos henne har sett en form for lettsindighet som har gjort meg frekk nok til å vise henne mitt onde begjær, og når hun så anser seg for vanæret, berøres du av hennes vanære, siden hun er din. Av dette følger så det som vanligvis pleier å skje: Ektemannen til den utro hustru, selv om han ikke vet det, eller har gitt noen anledning til at hans hustru skulle være den hun ikke burde, ikke har kunnet gripe inn og hindre denne vanæren som skyldes hennes skjødesløshet og manglende tilbakeholdenhet; vil tross dette dadles, og han får ned­ settende og tarvelige tilnavn. De som kjenner til hans hustrus sletthet, ser på ham med foraktelige blikk, istedenfor med medlidenhet, når de innser at han ikke ved egen skyld, men ved et innfall av sin onde ektefelle, befinner seg i en slik ulykke. Men jeg vil forklare deg årsaken til at ektemannen til den slette kvinnen er vanæret med full rett, selv om han intet vet om det, og ikke har skylden, og heller ikke 290

DON QUIJOTE

har deltatt eller gitt anledning til at hun er blitt det. Og bli ikke trett av å lytte til meg, for alt vil være til din fordel. Da Gud skapte vår første far i Det jordiske paradis, sier Den hellige skrift at Gud lot en søvn komme over Adam, og mens denne sov, tok han et ribben ut av hans venstre side, hvorav han formet vår første mor, Eva. Og straks Adam våknet og så henne, sa han: «Denne kvinnen er kjød av mitt kjød og ben av mine ben.» Og Gud sa: «For hennes skyld skal mannen forlate sin far og mor, og de skal bli to i ett kjød.» Og da ble ekteskapets hellige sakrament innstiftet med slike bånd at bare døden kan løse dem. Og dette underfulle sakrament har slik styrke og virk­ ning at to forskjellige mennesker blir til ett og samme kjød; og fører endog til mer hos de gode ektefeller, for selv om de har to sjeler, har de én og samme vilje. Og av dette kommer det, siden ektekvinnens kjød er ett med ektemannens, at de flekker som faller på henne, eller de feil hun erverver, slår over på mannens kjød, selv om han, som sagt er, ikke har gitt grunn til denne skaden. For likesom smerten i foten, eller en hvilken som helst del av menneskekroppen føles av hele legemet, siden den utgjør ett kjød, og hodet fornemmer smerten i ankelen, uten at det har forårsaket den, således får ektemannen del i hustruens vanære, da han er ett med henne. Og siden verdens ære og vanære oppstår av kjød og blod, og den slette kvinnes vanære er av denne art, er det uunngåelig at mannen får sin del av den og blir ansett for vanæret uten at han vet om det. Se bare, Anselmo, den fare du utsetter deg for ved å ville forstyrre den ro din gode hustru lever i. Betenk bare at din utidige nysgjerrighet vil sette i bevegelse de tilbøyeligheter som hviler i ro i din kyske hustrus bryst. Bemerk at ved det du setter på spill, er det lite å vinne, og at det du kommer til å tape, er så meget at jeg lar det forbli usagt, fordi jeg mangler ord som helt ut kan beskrive det. Men om alt det jeg har sagt, ikke strekker til for å få deg bort fra din slette hensikt, da kan du søke et annet redskap til din egen vanære og ulykke. For det akter jeg ikke å være, om jeg enn skulle tape ditt vennskap, som er det største tap jeg kan forestille meg. Den dydige og verdenskloke Lotario tiet da han hadde sagt dette, og Anselmo ble stående så forvirret og tankefull, at han en lang stund ikke kunne svare et ord, men endelig sa han: - Du har sett, Lotario, min venn, med hvor stor oppmerksomhet jeg har lyttet til det du har villet si meg, og i dine argumenter, eksemp­ ler og sammenligninger har jeg sett hvor megen klokskap du har, og hvor langt ditt ekte vennskap strekker seg. Og likeledes innser jeg og innrømmer at om jeg ikke deler din oppfatning og følger min egen, 291

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

da flykter jeg fra det gode og forfølger det onde. Når dette nå er slik, må du ta i betraktning at jeg lider av den sykdom som enkelte kvinner pleier å få, nemlig at de får lyst til å spise jord, gips, kull og andre ting som verre er, som er motbydelige å se, og enda verre å spise, derfor er det nødvendig å bruke et eller annet kunstgrep for å gjøre meg frisk. Dette kan lettvint gjøres bare ved at du begynner, på en lunken og påtatt måte, å beile til Camila, som nok ikke er så ettergivende at hun ved de første forsøk lar hele sin ærbarhet falle til jorden. Bare med en slik liten begynnelse vil jeg bli tilfreds, og du vil ha oppfylt alt det du skylder vårt vennskap, ikke bare ved å gi meg livet tilbake, men du unngår at jeg blir stående der æreløs. Dette er du nødt til å gjøre av en eneste grunn: Det er at når jeg nå har besluttet, slik jeg har, å iverksette denne prøven, da må du ikke godta at jeg fremlegger min galskap for et annet menneske, og setter på spill den æren som du forsøker å hindre at jeg mister. Om din ære ikke er slik den bør etter Camilas mening, så snart du beiler til henne, spiller det liten eller ingen rolle, for så snart vi ser i henne den standhaftighet vi venter, kan vi fortelle henne den rene sannhet om dette kunstgrepet som vil føre til at hennes gode mening om deg blir som før. Da det er så liten risiko for deg og en så stor glede for meg, kan du ikke la det være, selv om flere hindringer skulle komme i veien for deg. For som jeg har sagt, bare ved å begynne vil jeg anse saken for avgjort. Da Lotario innså hvor sterk Anselmos beslutning var, og han ikke visste hvilke andre eksempler og argumenter han kunne fremlegge som den andre allikevel ikke ville følge, men truet med å fortelle en annen om sitt slette ønske, besluttet han, for å unngå en enda større ulykke, å gi etter og gjøre det han ba om, i den hensikt å lede saken slik at Anselmo ble tilfreds, uten å endre Camilas mening om ham selv. Derfor svarte han at Anselmo ikke måtte nevne sin hensikt til noen annen, at han skulle påta seg dette foretagende som han skulle innlede ved første anledning. Anselmo omfavnet ham ømt og venn­ skapelig og takket for hans bistand, som om han hadde vist ham en stor nåde. Og de to ble enige om at den neste dag skulle de iverksette det hele. Han skulle sørge for tid og sted da Lotario kunne tale med Camila på tomannshånd og ville likeledes gi ham penger og smykker han kunne gi henne som gaver. Han rådet ham til å spille serenader for henne og skrive vers til hennes ære, og om Lotario ikke gadd ta bryet med å gjøre det, skulle han selv gjøre det. Alt dette var Lotario med på, men med en helt annen hensikt enn Anselmo tenkte. Da de var kommet overens om dette, dro de hjem til Anselmo, der

292

DON QUIJOTE

de fant Camila ventende, bekymret og urolig, siden han den dagen var langt senere enn han pleide. Lotario dro så hjem, og Anselmo ble værende i sitt hus like glad som Lotario var bekymret, da han ikke riktig visste hva han skulle finne på for å komme seg ut av denne ubehagelige saken. Men den kvelden tenkte han over hvordan han skulle lure Anselmo uten å krenke Camila, og dagen etter gikk han og spiste hos vennen, og Camila tok vel imot ham og viste ham stor velvilje, da hun kjente ektemannens store hengivenhet for Lotario. Måltidet ble avsluttet og bordet ble ryddet, og Anselmo ba Lotario om å bli sittende sammen med Camila, mens han gikk for å ordne en meget viktig sak; han ville være tilbake halvannen time senere. Camila ba ham om ikke å gå, og Lotario tilbød seg å følge ham, men Anselmo lot seg ikke overtale. Han insisterte derimot på at Lotario skulle bli der og vente på ham, for han måtte ta opp en meget viktig sak med ham. Han sa også til Camila at hun ikke måtte la Lotario være alene mens han var borte. Han klarte virkelig å spille nødven­ digheten, eller tåpeligheten, ved å fjerne seg så godt at ingen kunne skjønne at det var spill. Anselmo gikk, og Camlia og Lotario ble sit­ tende alene ved bordet, da tjenestefolket hadde gått for å spise. Lotario innså at han var blitt plassert på valplassen slik vennen ønsket, med fienden foran seg, og hun kunne med sin blotte skjønnhet beseire en hel eskadron med bevæpnede riddere - skulle så ikke Latario hadde grunn til frykte henne. Men det han gjorde, var å støtte albuen på stolen med hånden under kinnet og ba Camila om unnskyldning for sin uhøflighet og sa at han ville hvile litt mens de ventet på Anselmo. Camila svarte at han ville hvile bedre i hennes mottagelsessalong enn i stolen og ba ham gå inn og hvile der. Det ville Lotario ikke, og han ble sittende og sove inntil Anselmo var tilbake. Denne trodde, da han fant Camila i sin salong og Lotario sovende i stolen, at siden han hadde brukt så lang tid, hadde de to fått tid nok til å snakke sammen, og til og med sove, og han ventet utålmodig på at Lotario skulle våkne så han kunne trekke ham med seg og spørre om hva som hadde skjedd. Alt gikk som han ønsket: Lotario våknet, begge forlot huset, og da spurte han om det han ville ha svar på. Lotario svarte at han ikke hadde villet avsløre hele planen med én gang, men hadde nøyet seg med å lovprise Camilas skjønnhet og sa at i byen talte man ikke om annet enn hennes skjønnhet og hennes takt og dømmekraft. Han mente dette var den beste måten å vekke hennes velvilje på og litt etter litt få henne til å lytte med glede. Her hadde han benyttet den *93

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

list djevelen anvender når han vil overliste noen som er på vakt for å forsvare seg, som forvandler seg fra mørkets til lysets engel, og fremtrer på den mest tiltalende måte for først senere å avsløre sin virkelige hensikt, dersom hans bedrageri ikke straks blir oppdaget. Alt dette falt i Anselmos smak, og han sa at hver dag skulle han gi dem samme anledning, selv om han ikke skulle forlate huset, men være så opptatt at Camila ikke skulle skjønne at det bare dreiet seg om spill. Det skjedde så at mange dager gikk uten at Lotario ytret et eneste ord til Camila, men sa til Anselmo at han talte med henne uten å ane den minste antydning til noe slett hos henne, eller at hun ga ham den minste skygge av et håp. Derimot truet hun ham med at om han ikke skjøv den slette tanken fra seg, ville hun føle seg tvunget til å nevne det for ektemannen. - Det er godt, sa Anselmo. - Inntil nå har Camila motstått ordene; vi må se hvordan hun motstår handlinger. Jeg skal i morgen gi deg fire tusen gulldukater som du skal tilby henne, ja gjerne gi henne, og en like stor sum til smykker til å lokke henne med. Kvinner pleier å sette pris på smykker, særlig om de er vakre, hvor kyske de enn måtte være, for å ta seg godt ut og virke elegante. Dersom hun motstår en slik fristelse, skal jeg slå meg til ro og ikke plage deg mer. Lotario svarte at siden han hadde begynt, skulle han føre saken til ende, selv om han innså at han ville komme trett og beseiret ut av den. Dagen etter fikk han de fire tusen dukatene og samtidig fire tusen forvirringer, for han visste ikke hva han skulle finne på for å lyve nok en gang. Men han besluttet imidlertid å si at Camila var like urokkelig overfor gaver og løfter som overfor ord og at det ikke var grunn til å plage seg mer, siden tiden ble brukt forgjeves. Men tilfeldigheten, som styrte tingene på en annen måte, avgjorde at da Anselmo hadde overlatt Lotario og Camila til seg selv, lukket han seg inne i et rom, og gjennom nøkkelhullet kunne han se og høre det de to talte om. Han så at på mer enn en halv time hadde ikke Lotario sagt et ord til Camila, og kom ikke til å si et ord om han så tilbragte et århundre der, og han skjønte at det vennen hadde fortalt om det Camila hadde sagt, alt sammen var oppspinn og løgn. For å finne ut om det var slik, forlot han rommet, kalte Lotario til seg og spurte hva nytt det var og hvordan Camila var til sinns. Lotario svarte at han ikke hadde tenkt å si et eneste ord mer i denne saken, for hun svarte så skarpt og uvennlig at han ikke hadde mot til å si noe mer til henne. - Å, sa Anselmo, - Lotario, Lotario, hvor ille du oppfyller din plikt

294

DON QUIJOTE

mot meg og den store tillit jeg har til deg. Jeg har nå stått og sett på deg der hvor denne nøkkelen går inn, og jeg har sett at du ikke har sagt et ord til Camila. Av dette slutter jeg at du har til gode å si de første. Om det forholder seg slik, som det nok gjør; hvorfor bedrar du meg, eller hvorfor vil du frata meg, med list, de midler jeg har funnet for å oppnå mitt ønske? Anselmo sa ikke mer, men det han hadde sagt var nok til at Lotario ble stående skamfull og forvirret, og da han oppfattet det som om hans egen ære var berørt, siden han var blitt grepet i løgn, sverget han for Anselmo at fra det øyeblikk ville han påta seg å tilfredsstille ham og ikke lyve for ham, noe han kunne se om han var nysgjerrig nok til å spionere på ham. Så meget mer som det ikke var nødvendig å ta noen forholdsregel, da den han selv ville anvende for å glede ham, ville fjerne enhver mistanke. Anselmo trodde ham, og for å gjøre det lettere og sikrere for ham, uten å gjøre ham urolig, besluttet han å være borte fra hjemmet i åtte dager, og dra til en venn i en landsby ikke langt fra byen. Med denne vennen avtalte han at denne skulle sende ilbud etter ham, for å begrunne hans avreise overfor Camila. Å, Anselmo, så ulykkelig og lite forutseende du er! Hva er det du gjør? Hva er det du planlegger? Hva er det du befaler? Se bare hva du gjør mot deg selv, du planlegger din egen vanære og beordrer din egen fortapelse. Skjønn og god er din hustru Camila; hun er din i all fred og ro, ingenting bringer uro i din lykke, hennes tanker vandrer ikke omkring utenfor husets vegger, du er hennes himmel på jorden, målet for alt hun ønsker, kilden til alle hennes gleder og hennes viljes målestokk, som hun i alt retter etter din og himmelens vilje. Når hen­ nes æres, skjønnhets, ærbarhets og sinnsros gullmine gir deg, uten anstrengelse for deg, all den rikdom den inneholder og som du kan ønske deg, hvorfor vil du da grave i jorden og lete etter nye gullforekomster som del av en aldri sett skatt, med fare for at alt skal styrte sammen, da den jo bare bæres oppe av den svake menneskenaturs støtter? Innse da at den som søker det umulige, med rette nektes det mulige, slik en dikter uttrykte det bedre: Jeg søker livet i døden, i sykdom sunnhetens gleder, i fengselet frihetsgløden, i stengslene åpne steder og troskap i en forræder. Men skjebnen er ond og hård,

295

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i ledtog med stjernene, slår den til meg når jeg vil ha no’ umulig, slik at jeg da selv ikke det mulige får.

Neste dag dro Anselmo til landsbyen og befalte Camila at i den tiden han var borte, skulle Lotario komme og styre huset og spise sammen med henne; hun skulle sørge for å behandle ham som var det Anselmo selv. Som forstandig og ærbar kvinne ble Camila urolig over ektemannens befaling og sa til ham at det ikke tok seg godt ut at noen skulle oppta stolen ved hans bord under hans fravær. Dersom han gjorde dette av mangel på tillit til at hun kunne styre sitt eget hus, kunne han la henne forsøke denne gangen, og han ville få se av egen erfaring hvordan hun kunne ordne selv større saker. Anselmo svarte at det var hans vilje, og hun hadde ikke annet å gjøre enn å bøye hodet og adlyde ham. Camila sa at det skulle hun gjøre, selv mot sin egen vilje. Anselmo dro sin vei, og dagen etter kom Lotario, og Camila mot­ tok ham vennlig og ærbart. Men hun sørget for at hun aldri var noe sted der Lotario kunne møte henne alene, for hun gikk alltid omkring omgitt av tjenestefolkene av begge kjønn, spesielt en kammerjomfru som het Leonela, som hun var svært glad i siden de fra barnsben av hadde vokst opp sammen i Camilas foreldrehjem, og da hun giftet seg med Anselmo, tok hun henne med seg. De tre første dagene sa Lotario ikke et ord til henne, selv om han kunne, når tjenerne tok av bordet og med største hast gikk for å spise, for det hadde Camila bestemt. Leonela hadde til og med fått påbud om å spise på forhånd og ikke vike fra hennes side, men da hun hadde tankene et annet sted og trengte timene og stedet for å kunne gjøre som hun mest øns­ ket, oppfylte hun ikke alltid fruens befaling; hun lot dem heller være alene, som om det var det hun hadde fått beskjed om. Men Camilas ærbare nærvær, det alvorlige ansiktet, hennes avmålte opptreden var. så store at de tøylet Lotarios tunge. Men fordelen ved Camilas mange dyder som fikk Lotarios tunge til å tie, var bare til skade for dem, for om tungen tiet, vandret tan­ kene fritt omkring og med full anledning til å betrakte, del for del, all den overordentlige ærbarhet og skjønnhet som Camila hadde, og de var tilstrekkelige til få en marmorstatue til å bli forelsket, og hva da med et hjerte av kjøtt og blod. Lotario betraktet henne når tid og sted tillot ham å tale med henne og tenkte hvor verdig hun var til å bli elsket. Disse betraktningene 296

DON QUIJOTE

begynte litt etter litt å tære på den respekt han næret for Anselmo, og tusen ganger ønsket han å forlate byen og dra dit Anselmo aldri skulle få se ham, og han selv ikke se Camila. Men han ble hindret og tilbakeholdt av den glede han fant i å se på henne. Han betvang seg og kjempet med seg selv for å undertrykke og ikke føle den gleden som fikk ham til å se på Camila. Når han var alene, anklaget han seg for sin galskap, han kalte seg selv en dårlig venn og til og med en dårlig kristen. Han talte til seg selv og foretok sammenligninger mellom seg selv og Anselmo, og alle endte med at Anselmos galskap og naivitet hadde vært verre enn hans egen manglende lojalitet, og da han hadde unnskyldninger overfor Gud og menneskene over det han tenkte å gjøre, ventet han ikke straff for sin del av skylden. Og riktig nok, Camilas skjønnhet og ærbarhet sammen med den anledning som den tankeløse ektemannen hadde gitt ham i hendene, slo Lotarios lojalitet til jorden. Uten å tenke på annet enn henne han følte seg tiltrukket av, og etter tre dager av Anselmos fravær mens han lå i stadig kamp mot sine sterke følelser, begynte han å beile til Camila med så stor forvirring og med ord så fulle av kjærlighet at Camila ble ordløs og ikke gjorde noe annet enn å reise seg og gå inn i sin salong uten å svare et eneste ord. Men til tross for denne utilnærmeligheten, ble ikke håpet svekket hos Lotario, da dette alltid oppstår sammen med kjærligheten. Han satte Camila heller høyere enn før. Hun på sin side, som hadde sett i Lotario det hun aldri ville ha trodd, visste ikke hva hun skulle gjøre. Og da hun mente at det sikreste var å ikke gi ham anledning til å tale til henne enda en gang, besluttet hun selvsamme aften å sende en tjener av sted, noe hun gjorde, med et brev til Anselmo der hun skrev følgende:

KAPITTEL XXXIV der novellen om «Nysgjerrighet i utide» fortsetter

Likesom man pleier å si at en hær uten sin general og en festning uten sin slottsfogd ikke tar seg godt ut, så sier jeg at en ung, gift kvinne uten sin ektemann tar seg verre ut, når ikke de mest påtrengende grunner krever det. Jeg befinner meg i en så vanskelig situasjon uten Dem at jeg ikke kan utholde Deres fravær, så om De ikke straks kom­ mer tilbake, vil jeg føle meg tvunget til å ta opphold i mine foreldres 2-97

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hus, selv om jeg lar Deres forbli uten oppsyn. Den oppsynsmann De etterlot, om man kan kalle ham det, tror jeg er mer opptatt av sin egen fordel enn av det som angår Dem. Og siden De er innsiktsfull, har jeg ikke mer å si Dem, heller ikke er det passende å si mer. Dette brevet fikk Anselmo, som skjønte at Lotario allerede hadde iverksatt planen, og at Camila måtte ha reagert slik han ønsket. Overmåte tilfreds med slike nyheter, sendte han henne en muntlig beskjed om at hun på ingen måte måtte skifte bosted, for han ville være tilbake om kort tid. Camila ble forbløffet over Anselmos svar, som gjorde henne mer forvirret enn fra først av, for hun våget ikke å forbli i hans hus, heller ikke å dra til sine foreldres. Å bli værende ville sette hennes ærbarhet i fare, og om hun dro, gikk dette mot ektefellens befaling. Endelig bestemte hun seg for det som ble verst for henne, og det var å bli værende, og hun besluttet å ikke flykte fra Lotarios nærvær, så tjenerne ikke skulle få noe å snakke om. Hun følte seg plaget ved tanken på brevet til ektemannen, for hun fryktet at han skulle tro at Lotario hos henne hadde sett en eller annen form for frimodighet som hadde fått ham til ikke å opptre med den sømmelighet han burde. Men hun stolte på sin egen dyd, fortrøstet seg til Gud og sin rene tanke, som med taushet ville motstå alt Lotario kunne finne på å si henne, uten å ville meddele mannen det, for ikke å skape strid eller vanskeligheter. Hun forsøkte til og med å finne en måte å unnskylde Lotario på overfor Anselmo, når han spurte henne om grunnen til at hun ble drevet til å skrive brevet. Med slike tanker, som var mer ærbare enn kloke og nyttige, lyttet hun dagen etter til Lotario som nå presset henne så sterkt at hennes standhaftighet begynte å vakle, og hennes ærbarhet fikk nok å gjøre med å komme øynene til hjelp så de ikke skulle uttrykke noe av den kjærlige medfølelse som Lotarios ord og tårer hadde vekket i hennes bryst. Alt dette merket Lotario, og det satte ham i fyr og flamme. Endelig mente han at det var nødvendig å forsterke beleiringen av denne festningen, i den tiden og med den anledning som Anselmos fravær ga ham, så han angrep hennes innbilskhet med en lovprisning av hennes skjønnhet, for det finnes intet som raskere får skjønne kvinners befestede tårns forfengelighet til å overgi seg og beseires enn forfengeligheten selv i en smigrers munn. Han gjorde virkelig alt han kunne for å underminere hennes standhaftighets klippegrunn, og med slike krigsmaskiner at selv om Camila hadde vært av bronse, ville hun ha falt til jorden. Lotario ba, overtalte, smigret, sverget og spilte med så intense følelser og ga inntrykk av så stor ekthet at han 298

DON QUIJOTE

slo Camilas tilbakeholdenhet over ende og endte med å triumfere mer enn han hadde ventet og så sterkt hadde ønsket. Camila overga seg; hun overga seg, men var det så merkelig siden Lotarios vennskap hadde sviktet? Det er et tydelig eksempel som viser at kjærlighetens lidenskaper bare beseires ved at man flykter fra dem, og at ingen bør gå i nærkamp med en så mektig fiende, for man behøver guddommelige krefter for å beseire sine menneskelige svakheter. Bare Leonela visste om sin frues svakhet, for det kunne ikke de to svikefulle venner og nye elskere skjule. Lotario ville ikke fortelle Camila hva Anselmos hensikt var, heller ikke at han hadde gitt anledning til å nå dette punkt, for at hun ikke skulle se ned på hans kjærlighet og skjønne at han slik, ved en tilfeldighet og tanke­ løst, og ikke med hensikt, hadde beilet til henne. Få dager senere vendte Anselmo tilbake til sitt hus og så ikke hva som manglet der, og som var det han hadde aktet minst og satte høyest. Han gikk så for å hilse på Lotario og fant ham hjemme. De omfavnet hverandre, og den ene spurte om det som gjaldt liv og død for ham. - De nyheter jeg kan gi deg, min venn Anselmo, sa Lotario, - er at du har en hustru som kan være et verdig eksempel og krone for alle ærbare kvinner. De ordene jeg sa henne, ble borte med vinden, gavene forkastet hun, og noen fingerte tårer gjorde hun sterkt narr av. Kort sagt, likesom Camila er selve inn begrepet av skjønnhet, er hun også et skattkammer der ærbarhet lever sammen med beskjedenhet og tekkelighet, og alle de dyder som er rosverdige og lykkebringende hos en kysk kvinne. Ta du pengene dine tilbake, min venn, her har jeg dem uten at jeg har hatt behov for å røre dem, for Camilas stand­ haftighet gir ikke etter for så lave ting som gaver eller løfter. Vær så tilfreds, Anselmo, og ønsk ikke å gjøre flere prøver enn dem som er gjort, og siden du tørrskodd har vandret over det hav av vanske­ ligheter og de mistanker man gjerne nærer overfor kvinner, må du ikke på nytt dra ut på storhavets fortredeligheter, heller ikke må du med en ny los sette det skips sjødyktighet og styrke på prøve som himmelen har overlatt deg for at du skulle seile over denne verdens hav. Men bemerk at du allerede befinner deg i en sikker havn og bruk ankrene til å fortøye i det gode omdømme, og bli så i ro inntil du blir avkrevet den gjeld som ikke noe adelsprivilegium kan hindre deg i å betale. Anselmo var både glad og fornøyd over Lotarios ord, og trodde like fast på dem som var de uttalt av et eller annet orakel. Til tross for dette ba han ham ikke oppgi planen, selv om det bare var av 299

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nyfikenhet og for å more seg over det. Fra nå av ville han ikke gjøre bruk av så innfløkte påfunn som inntil da, og ville bare at han skulle skrive noen hyllestvers til henne under navnet Cloris, siden han ville la Camila forstå at han var forelsket i en dame som han hadde gitt det navnet for å kunne prise henne med den takt som han skyldte hennes ærbarhet. Om ikke Lotario ville ta bryet med å skrive disse versene, skulle han selv gjøre det. - Det er slett ikke nødvendig, sa Lotario, - for de ni muser er ikke så fiendtlig innstilt at de, i løpet av året, ikke besøker meg fra tid til annen. Fortell du Camila det du har sagt om å late som jeg er forels­ ket. Versene skal jeg nok skrive, og om de ikke er så gode som emnet fortjener, skal de i alle fall bli så gode som det står i min makt. De ble begge enige om dette, både han som var nysgjerrig i utide og den svikefulle vennen. Da Anselmo var vel hjemkommet, ba han Camila fortelle årsaken til at hun hadde skrevet det brevet hun hadde sendt, noe hun var forbauset over at han ikke hadde spurt henne om før. Camila svarte at hun mente Lotario hadde betraktet henne med større frimodighet enn når Anselmo var hjemme. Men hun skjønte hun hadde tatt feil og mente det hadde vært en innbilning, siden Lotario sørget for å holde seg unna henne og ikke være sammen med henne alene. Anselmo svarte at hun kunne være sikker hva den mis­ tanken angikk, da han visste at Lotario var forelsket i en av byens fornemme jomfruer, som han besang under navnet Cloris, og selv om han ikke skulle være det, var det ingen grunn til frykt på grunn av Lotarios redelighet og det store vennskap mellom de to. Om ikke Camila hadde fått vite av Lotario at kjærligheten til Cloris var opp­ spinn og at han hadde sagt dette til Anselmo for å kunne hengi seg til lovprisninger av Camila fra tid til annen, ville hun nok ha blitt fanget i skinnsykens nett, men siden hun alt var advart, fikk hun intet mén av forbløffelsen. Dagen etter da de tre satt til bords, ba Anselmo Lotario om å fremsi noe av det han hadde skrevet til sin elskede Cloris; for siden Camila ikke kjente henne, kunne han tillate seg å si det han ville. - Selv om hun skulle kjenne henne, svarte Lotario, - ville jeg ikke skjule noe, for når en beiler lovsynger sin dames skjønnhet og dadler hennes utilnærmelighet, gjør han ingen skade på hennes gode navn og omdømme. Men la det være som det være vil, i går skrev jeg en sonett om denne Cloris’ utilnærmelighet som lyder slik:

300

DON QUIJOTE

SONETT I nattens stillhet, når den søte dvale gir andre hvile, klager jeg min nød; den såre sang om smertens mørke glød lar jeg til himmelen og Chloris tale. Når solen siden stiger for å male vår himmelport i Østen rosenrød, lyder min jammer slik den alltid lød med sukk og stønn, det kjente ritualet. Når solen så ved middagshøyden sender sitt stråleknippe loddrett ned til jorden, forøkes styrken i min sorgens prøve.

Men natt kommer tilbake, og jeg vender på ny min bønn mot himmelen, en svoren fiende, og mot Chloris, begge døve.

Camila syntes godt om sonetten, men Anselmo enda bedre, for han roste den og sa at den dame var altfor grusom som ikke gjengjeldte så ekte følelser. Til dette sa Camila: - Er alt det forelskede poeter da sier, sant og ekte? - De uttrykker ikke sannheten som diktere, svarte Lotario, - som forelskede taler de alltid sannhet, men makter ikke å uttrykke fullt og helt sine følelser. - Det er ingen tvil om dette, repliserte Anselmo, for å støtte og gi Lotarios ord større vekt hos Camila, som ikke brydde seg med Anselmos ord, da hun var helt oppslukt av forelskelse i Lotario. Siden hun følte så sterk glede over det som gjaldt ham og dessuten gikk ut fra at hans følelser og dikt var rettet til henne og at hun var den virkelige Chloris, ba hun ham om, dersom han hadde en sonett til eller kunne andre vers, å fremsi dem: - Det kan jeg, svarte Lotario, - men jeg tror ikke den er så god som den første, eller rettere sagt, mindre dårlig. Det kan dere nok bedømme, for her er den:

301

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

SONETT

Jeg dør nok snart, og avviser du meg er døden viss, jeg ser den alle vegne; for dine føtter vil jeg heller segne enn angre på at jeg har tilbedt deg. Jeg ser meg gå den gledesløse vei i glemslens ødemark; men du kan regne med at i hjertet vil jeg alltid hegne om dine trekk, som der har tegnet seg.

Det bildet tar jeg med meg i min grav, og det vil lindre dødens tunge stund, som blir mer smertelig ved din forakt.

Ve den som seiler på det mørke hav i ukjent egn, og kanskje går på grunn, langt fra en havn og uten stjernevakt.

Også denne andre sonetten roste Anselmo som han hadde gjort med den første, og på denne måten føyet han ledd etter ledd sammen på den lenken han holdt på å vikle seg inn i og som skulle fastholde hans vanære, for jo mer Lotario øket hans vanære, hevdet Lotario at det øket hans ære. Slik førte det til at alle de trinn Camila steg ned mot sin vanæres dybder, ble hun ifølge ektemannens mening hevet opp mot dydens og hederens tinder. Det skjedde så at en gang Camila var alene med sin kammerjomfru, sa hun til henne: -Jeg skammer meg, Leonela, over å se hvor lavt jeg har vurdert meg selv, og at jeg ikke engang lot Lotario vente med å ta i full besit­ telse det som jeg frivillig ga ham så raskt. Jeg frykter at han vil se ned på denne raskhet, eller lettsindighet, uten å regne med den makt han betvang meg med, så jeg ikke kunne motstå ham. - Det skal du ikke beklage deg over, min frue, svarte Leonela, for det betyr så lite, og svekker ikke ens anseelse, å hengi seg raskt, om det virkelig er slik at det man gir er godt, og høyt verdsatt i seg selv. Og det sies også at den som gir raskt, gir to ganger. - Man sier også, sa Camila, - at det som koster lite, skattes lite. - Det kan ikke sies om deg, svarte Leonela, - for kjærligheten, etter det jeg har hørt, har noen ganger vinger og går andre ganger til fots; 302

DON QUIJOTE

for noen løper den, for andre går den langsomt; noen blir lunknere, og andre mer glødende; noen sårer den og andre dreper den; på ett tidspunkt begynner lengselens bane og i samme øyeblikk ender den og avsluttes; om morgenen begynner man beleiringen av en festning, og når natten kommer, har den overgitt seg, for det finnes ikke den styrke som kan motstå den. Og når det da er slik, hva forferdes du over, eller hva frykter du, om det samme har skjedd med Lotario da kjærligheten brukte min herres fravær som redskap til få deg til å overgi deg til ham? Og under hans fravær måtte dét avsluttes som kjærligheten hadde besluttet, uten å gi tiden tid til å la Anselmo komme tilbake og med sitt nærvær hindre verket i å fullføres. For kjærligheten har ingen bedre hjelper til å utføre det den ønsker enn tilfellet; den benytter seg av tilfellet i alle sine gjerninger, spesielt i begynnelsen. Alt dette vet jeg vel, mer av erfaring enn av det jeg hører, og en dag skal jeg fortelle deg det, frue, for jeg er også ung og av kjøtt og blod. Så meget mer, fru Camila, som du ikke henga deg og overga deg så raskt at du ikke først hadde sett Lotarios sjel i hans øyne, sukk, ord og i hans løfter og gaver og der hadde sett hans dyder og hvor høyt Lotario var verdig til å elskes. For om dette er slik, la ikke ditt sinn bli angrepet av skrupler og altfor snerpete tanker, men vær sikker på at Lotario setter deg like høyt som du setter ham, at han lever glad og tilfreds over at du falt i kjærlighetens garn, og at han som holder deg der, er en mann av rang og anseelse. Og han har ikke bare de fire essene, som man sier de gode elskere skal ha, men hele alfabetet. Han er, etter det jeg ser og forstår, Alvorlig, Bestemt, Charmant, Duelig, Elskverdig, Freidig, God, Hederlig, Iherdig, Jevn, Kjekk, Lidenska­ pelig, Modig, Nobel, Offervillig, Pålitelig, Q går under k, Rik, og så de fire Essene, som man sier, og dertil Takknemlig, Uovervinnelig, X passer ikke på ham, for det er en stygg bokstav, Ypperlig, Z går under s, Ærefull, Ømfintlig, Åndrik. Camila lo av kammerjomfruens abc, og betraktet henne som mer erfaren i kjærlighetsaffærer enn hun sa; og det innrømmet hun og avslørte for Camila hvordan hun hadde en affære med en ung adelig fra samme by. Dette gjorde Camila urolig, da hun fryktet at på denne veien kunne hennes ære utsettes for risiko. Hun gikk hårdt inn på henne for å få vite om samtalene mellom dem gikk lenger enn til ord. Hun svarte med lite skam men stor frimodighet at det gjorde de. For det er sikkert og visst at husfruenes feiltrinn fratar tjenerinnene all skam, og når de ser fruene snuble, spiller det ingen rolle om de selv halter, eller at andre får vite det. Camila kunne ikke gjøre annet enn å be Leonela om ikke å si noe

3°3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

om hennes forhold til den hun sa var hennes egen elsker, og at hun måtte holde sitt eget forhold hemmelig, så Anselmo og Lotario ikke fikk vite noe om det. Leonela svarte at det skulle hun gjøre, men oppfylte det på en slik måte at Camila fikk bekreftet sin frykt for at det var gjennom Leonela hun skulle miste sin egen anseelse. For den ukyske og frekke Leonela, etter å ha sett at husfruens opptreden ikke var slik den pleide, dristet seg til å slippe elskeren inn i huset, sikker på at fruen ikke ville våge å røpe det selv om hun skulle opp­ dage det. Dette er da den skade husfruers synder fører med seg, at de blir slaver av sine egne tjenestekvinner, og tvinger dem til å skjule deres ukyske og skjendige handlinger, slik det skjedde med Camila. Selv om hun både én og flere ganger så at Leonela var sammen med elskeren i et rom i huset, våget hun ikke engang å irettesette henne, men hjalp henne til å låse ham inn og fjerne alle hindringer, så han ikke skulle bli sett av ektemannen. Men hun kunne ikke hindre at Lotario en gang så dem komme ut i grålysningen. Og han som ikke visste hvem det var, tenkte først at dette måtte være et spøkelse, men da han så ham vandre av gårde, hylle seg inn i kappen og dekke ansiktet med stor omhu, strøk han ut den første tanken og en annen falt ham inn, og som ville ha ført alle i fortapelsen om ikke Camila hadde ordnet det. Lotario trodde at den mannen han hadde sett gå ut av Anselmos hus på en så upassende tid, ikke var kommet inn ved Leonelas hjelp, han husket ikke engang at det fantes en Leonela i verden. Han trodde bare at Camila, på samme måte som hun hadde vært lettlurt og lettsindig overfor ham, også var det overfor en annen. For den slette kvinnes onde handlinger bringer med seg følgende konsekvenser: Hun mister troverdighet og anseelse overfor den samme som hun, forført av bønner og overta­ lelser, henga seg til, og han vil med største letthet tro at hun hengir seg til andre og vil få en urokkelig tro på enhver mistanke som faller ham inn. Det later til at Lotario på dette punkt manglet sin vanlige sunne fornuft, og all hans kloke tale og tanker gikk i glemmeboken. For uten å tenke en eneste klok, eller i det minste rimelig tanke, dro han uten videre til Anselmos hus før denne hadde stått opp, utålmo­ dig og blind av den skinnsyken som gnaget ham, mens han holdt på å dø av trang til å hevne seg på Camila, som på ingen måte hadde krenket ham, og sa: - Du skal vite Anselmo at jeg i flere dager har kjempet med meg selv og tvunget meg til ikke å si deg det som det hverken er mulig eller rimelig å skjule for deg. Du skal vite at festningen Camila alt har overgitt seg og er helt i min makt. Om jeg har ventet med å avsløre

304

DON QUIJOTE

denne sannheten for deg, har det skjedd for å se om det var et lettsindig innfall, eller om hun gjorde dette for å sette meg på prøve og finne ut om det var med fullt alvor jeg fremførte de tilnærmelser som jeg med din tillatelse hadde innledet overfor henne. Jeg trodde likeledes at hun, om hun var den hun burde og den vi begge mente hun var, alt hadde fortalt deg om mitt kurmakeri. Men da jeg har skjønt at hun nøler med det, forstår jeg at de er ekte de løftene hun har gitt meg om at så snart du atter er borte fra ditt hus, vil hun tale med meg i det kabinettet der du oppbevarer alle dine dyrebarheter - og det var sant at det var der han pleide å snakke med Camila - og jeg vil ikke at du overilet skal løpe og hevne deg, for hun har ennå ikke syndet annet enn i tankene. Det er mulig at fra nå av og til hun skal iverksette dem, vil Camila skifte sinn og angeren komme isteden. Og derfor, siden du alltid, helt eller delvis, har fulgt mine råd, følg dem da og husk ett som jeg nå vil gi deg, for at du uten å bli bedradd og med gjennomtenkt hu blir klar over hva som best vil passe deg. Lat som du drar bort for to eller tre dager, slik du har gjort før, og sørg for at du holder deg gjemt i kabinettet, siden veggteppene som finnes der og andre ting med største letthet kan skjule deg, og der vil du med egne øyne, og jeg med mine, se hva Camila ønsker; om det skulle vise seg å være en ondskap som man mer må frykte enn vente, kan du med taushet, skarpsindighet og kløkt bli en bøddel for din krenkelse. Lamslått, anspent og forbløffet ble Anselmo stående etter Lotarios ord, fordi de nådde ham da han minst ventet å høre dem, siden han allerede anså Camila som seierherre over Lotarios fingerte tilnær­ melser og hadde begynt å nyte gleden over seieren. Han ble stående taus og urørlig en stund, mens han så ned uten å røre seg. Så sa han endelig: - Du har handlet, Lotario, slik jeg ventet av ditt vennskap. I alt vil jeg følge dine råd, gjør det du vil og bevar så denne hemmeligheten slik det passer seg i en så utenkelig sak. Det lovet Lotario, og da han forlot ham, angret han fullt og helt alt han hadde sagt, og innså hvor tåpelig han hadde handlet, for han kunne selv hevne seg på Camila, men ikke på en så grusom og vanærende måte. Han forbannet sin uklokskap, dadlet sin lettsindige beslutning og visste ikke hvordan han skulle få det gjorte ugjort, eller gi det en rimelig utgang. Til slutt kom han på å fortelle Camila alt, og siden han ikke manglet anledning til å gjøre det, fant han henne den samme dagen alene, og hun, straks hun så hun kunne tale, sa hun: -Du skal vite, Lotario, min venn, at jeg har så vondt i hjertet

3°5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som presser slik at det kjennes som det vil revne i brystet, og det er et mirakel om det ikke gjør det. For Leonelas skamløshet har gått så langt at hun hver natt slipper en elsker hun har inn i huset og er sammen med ham til daggry, noe som går ut over mitt rykte, og det er fullt ut anledning til å konstatere dette for den som måtte se ham gå ut av huset på slike uvanlige tidspunkter. Det som plager meg er at jeg hverken kan straffe eller refse henne, for siden hun kjenner hemmeligheten om vårt forhold, har det tøylet min tunge så jeg tier om hennes, og jeg er redd for at dette kan føre til en ulykke. Ved Camilas første ord trodde Lotario at dette var et knep for å innbille ham at den mannen han hadde sett komme ut, var Leonelas elsker og ikke hennes egen. Men da han så hennes tårer og bedrøvelse og bønn om hjelp, innså han sannheten i dette og sto forvirret og angerfull over alt han hadde gjort. Til tross for dette ba han Camila om ikke å være urolig, for han skulle forordne den medisinen som kunne stanse Leonelas skamløshet. Han fortalte også hva han, dre­ vet av skinnsykens raseri, hadde fortalt Anselmo og hvordan de var kommet overens om at han skulle gjemme seg i kabinettet og der fullt ut få se hvor liten troskap hun viste ham. Han ba henne om tilgivelse for denne galskapen og råd for å kurere den og komme seg ut av den innfløkte labyrinten som hans tankeløse ord hadde satt ham i. Camila ble forferdet over det Lotario fortalte, og med sterk ergrelse og mange og fornuftige argumenter refset og dadlet hun hans onde tanke og den enkle og onde beslutning han hadde tatt. Men siden naturen har gitt kvinnen et raskere og bedre talent, både til godt og ondt, enn mannen, som svikter når han beslutter å resonnere, så fant Camila øyeblikkelig en løsning på denne uløselige floken. Hun ba Lotario sørge for at Anselmo dagen etter skulle gjemme seg der han hadde sagt, for hun tenkte forvandle gjemmestedet til et påskudd, slik at de fra da av kunne nyte samlivet uten å bli overrasket. Uten å fremlegge planen fullt og helt ba hun ham sørge for at når Anselmo var gjemt der, skulle han komme idet Leonela kalte på ham, og til alt det hun sa, skulle han svare som om han ikke visste at Anselmo sto og lyttet. Lotario insisterte på å få vite i detalj hva hensikten var, så han kunne være sikrere og bedre forberedt på det han mente det kunne bli nødvendig å tie om. - Jeg mener, sa Camila, - at det er ikke mer å passe på, enn å svare på samme måte som jeg spør. Camila ville ikke fortelle på forhånd hva hun tenkte å gjøre, da hun var redd for at han ikke ville følge den planen hun fant var så god, men kanskje følge, eller lete etter en annen som var mindre heldig. 306

DON QUIJOTE

Dermed gikk Lotario sin vei, og Anselmo dro dagen etter under påskudd av å reise til vennen i landsbyen, men vendte så tilbake for å gjemme seg, noe han bekvemt kunne gjøre, siden Camila og Leonela hadde lagt dette til rette for ham. Anselmo holdt seg da skjult med all den sinnsopprivende uro man kan tenke seg hos en mann som med egne øyne ventet å se blottleggelsen av sin ære og som sto på nippet til å miste det største gode han hadde i sin elskede Camila. Camila og Leonela som nå var helt sikre på at Anselmo var gjemt i kabinettet, gikk inn, og knapt hadde Camila satt sin fot der, før hun med et tungt sukk utbrøt: - Å, Leonela! Ville det ikke være bedre at du, før jeg når å iverk­ sette det jeg ikke vil du skal vite, så du ikke skal forsøke å hindre det, at du griper Anselmos dolk, som jeg har bedt deg om, og med den gjennomborer dette mitt vanærede bryst? Men gjør ikke dette; det er ingen grunn til at jeg skal bære straffen for andres skyld. Først vil jeg vite hva Lotarios frekke og ære løse øyne så i meg som ga ham grunn til å avdekke en skamløshet og et så ondt begjær, som det han har avdekket for meg til skam for sin venn og til vanære for meg. Still deg, Leonela, ved dette vinduet og kall på ham. For han befinner seg uten tvil nede på gaten og venter på å iverksette sitt onde forsett. Men heller vil jeg iverksette mitt, som er like grusomt som ærbart. - Å, min frue, svarte den listige og innforståtte Leonela. - Og hva er det du vil gjøre med denne dolken? Vil du kanskje ta ditt eget liv, eller kanskje Lotarios? For hvilken av dem du enn velger, vil du tape din ære og ditt omdømme. Det er bedre å skjule din krenkelse og ikke gi denne onde mannen anledning til å komme inn i dette hus og finne oss alene. Hør, min frue, vi er svake kvinner og han er mann og besluttsom; og om han kommer, blind og lidenskapelig, med onde hensikter, kanskje vil han da utføre sin plan før du kan utføre din, og han kan gjøre det som er verre enn å ta livet av deg. Måtte ondt komme over min herre, Anselmo, som har gitt denne tarvelige bøddelknekten adgang til sitt hus. Og så, frue, når han så er drept, som jeg tror du vil gjøre, hva skal vi så gjøre med ham når han er død? - Hva, min venn? svarte Camila. - Vi lar ham ligge til Anselmo begraver ham, for det er rimelig at han får bryet med å få sin egen æreløshet under jorden. Kall på ham, la oss få slutt på dette, for den tid jeg mister på ikke å ta den hevn over min krenkelse som jeg bør, synes meg som en krenkelse av den trofasthet jeg skylder min hus­ bond. Alt dette hørte Anselmo, og hvert ord som Camila sa, ga hans tan­ ker en ny retning, men da han skjønte at hun hadde besluttet å myrde 3°7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Lotario, ville han stige frem og vise seg, for at dette ikke skulle skje. Men han ble holdt tilbake av ønsket om å se enden på slik tapperhet og en så ærbar beslutning, men med den hensikt å dukke frem i tide for å hindre det. I dette øyeblikk ble Camila grepet av sterk avmakt og kastet seg ned på en seng som sto der, og Leonela begynte da å gråte bittert og sa: - Å, jeg ulykkelige, ve meg om jeg skulle oppleve at her skulle hun dø i mine armer, hun ærbarhetens blomst i denne verden, de kyske kvinners pryd og krone, et mønster på kyskhet ...! Med disse og lignende ting ville ingen som hadde hørt henne, ikke holdt henne for annet enn den ulykkeligste og mest trofaste kam­ merjomfru i verden, og hennes frue for annet enn en ny og forfulgt Penelope. Det varte ikke lenge før Camila kom til seg selv etter sin avmakt og sa: - Hvorfor går du ikke, Leonela, og kaller på den mest trofaste venn av en venn som solen har sett, eller natten har skjult? Fort, fort, løp, skynd deg, dra av sted, så ikke forsinkelsen lar den raseriets ild jeg føler, brenne ut, og den rettferdige hevn jeg venter, forvandles til trusler og fordømmelser. - Jeg skal gå og hente ham, min frue, sa Leonela, - men du må først gi meg denne dolken, for at du ikke mens jeg er ute, skal utføre noe som får alle som holder av deg til å gråte hele livet. - Gå i ro, Leonela, min venn, det skal jeg ikke gjøre, svarte Camila, - selv om du mener jeg er både dristig og enfoldig når jeg forsvarer min ære, skal jeg ikke være det i den grad som hin Lucrecia, som man sier tok sitt eget liv uten å ha begått noe feiltrinn, og uten først ha drept den som var opphavet til hennes ulykke. Jeg skal nok dø, om jeg dør, men da skal jeg være hevnet og å ha fått oppreisning over den som er opphavet til at jeg er kommet hit for å begråte hans skamløsheter, som har dukket opp uten min skyld. Lenge lot Leonela seg be før hun gikk ut for å kalle på Lotario, men endelig gikk hun, og i mellomtiden snakket Camila, som om hun talte med seg selv: - Måtte Gud hjelpe meg! Ville det ikke være bedre å sende Lotario bort, slik jeg så ofte har gjort, enn å gi ham anledning, som jeg nå har gjort, til å anse meg for ukysk og ond, i alle fall i løpet av den stunden det vil ta å bringe ham ut av denne villfarelsen? Det ville utvilsomt være bedre, men jeg ville ikke bli hevnet, eller min manns ære gjenopprettet, om han toet sine hender og i ro og mak skulle gå ut fra det sted dit hans onde tanker har gitt ham adgang. Måtte for­

308

DON QUIJOTE

ræderen betale med livet for det han forsøkte med så liderlig begjær, måtte verden få vite, dersom den skulle få vite det, at Camila ikke bare var trofast mot sin ektefelle, men hevnet seg på den som våget å krenke ham. Jeg tror allikevel at det beste ville være å berette dette for Anselmo, men jeg antydet det allerede i brevet jeg sendte til landsbyen, og jeg tror at når han ikke er kommet for å utbedre den skade jeg nevnte, må grunnen være at han er så god og tillitsfull at han hverken kunne eller ville tro at det i en så god venns bryst kunne finnes rom for tanker som gikk hans ære imot. Selv trodde jeg det ikke i flere dager etterpå, og jeg ville aldri ha trodd det om ikke hans skamløshet hadde nådd det punkt da hans utilslørte gaver, store løf­ ter og stadige tårer bekreftet det. Men hvorfor sier jeg alt dette? Vil kanskje en tapper beslutning behøve noe råd? Nei, visselig ikke. Vik bort herfra, forrædere, la hevnen komme hit inn. Slipp svikeren inn, la ham komme, tre inn, la ham dø og ende sitt liv og la så det hende som hende må! Ren trådte jeg inn i dens makt som himmelen gjorde til min; ren vil jeg forlate den, og om det verste skulle skje, vil jeg forlate dette stedet badet i mitt eget kyske blod, og i det urene blod til den falskeste venn som noe vennskap har sett i denne verden. Mens hun sa dette, gikk hun omkring i rommet med dolken i hån­ den, og beveget seg på en så forvirret og meningsløs måte og med så forstyrrede gester at det virket som hun hadde mistet forstanden og ikke var en spinkel kvinne, men en tyv i ferd med å begå selvmord. Alt dette sto Anselmo og så på, skjult bak noen veggtepper der han hadde gjemt seg, forbløffet over alt det han hadde sett og hørt og som var nok til å fjerne alle sterke mistanker, og han ønsket alle­ rede å hindre den prøven å la Lotario komme inn, da han fryktet en plutselig og farlig hendelse. Han skulle til å stige frem og vise seg, omfavne og avsløre alt for sin hustru, men stanset da han så Leonela vende tilbake med Lotario ved hånden, og straks Camila så ham, risset hun med dolken en lang strek foran seg på gulvet og sa: - Lotario, bemerk hva jeg sier deg. Dersom du våger å gå over denne streken du ser, ja bare nærme deg den, straks jeg ser du forsøker det, vil jeg i samme øyeblikk gjennombore mitt bryst med denne dolken jeg holder i hånden. Før du svarer med et eneste ord, skal du høre noen ord fra meg; deretter kan du svare hva du måtte ønske. Først, Lotario, vil jeg at du skal svare på om du kjenner min ektemann Anselmo, og hvordan du ser på ham; dernest vil jeg også vite om du kjenner meg. Svar meg på dette og bli ikke forvirret, tenk heller ikke over det du skal si, for det jeg spør deg om er ikke vanskelig. Lotario var ikke så dum at han fra det øyeblikk Camila fortalte at 3°9

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hun ville gjemme Anselmo, ikke skjønte hva hun tenkte å gjøre; så­ ledes spilte han opp til hennes hensikt så klokt og veloverveiet at de to fikk denne løgnen til virke sannere enn sannheten selv, og derfor svarte han Camila på denne måten: - Jeg trodde ikke, min vakre Camila, at du kalte på meg for å stille meg spørsmål som har så lite å gjøre med grunnen til at jeg kommer hit. Om du gjør det for å utsette den gunst du har lovet meg, kunne utsettelsen ha vært lenger, for jo større plage et ønsket gode skaper, jo nærmere er håpet om å få eie det. Men hvorfor sier du at jeg ikke besvarer dine spørsmål? Jeg svarer at jeg kjenner din ektefelle Anselmo, vi har kjent hverandre fra våre tidligste år, og jeg vil ikke si det du så vel vet om vårt vennskap, for ikke å minne meg selv om den krenkelse som kjærligheten får meg til å begå mot ham, den er den store unnskyldning for de største feiltrinn. Deg kjenner jeg og har den samme aktelse for deg som han har. Om det ikke var slik, ville jeg ikke for mindre skjønnhet og gode egenskaper enn dine gå imot hvem jeg selv er og mot vennskapets hellige lover, som jeg har brutt og krenket på grunn av en så mektig fiende som kjærligheten. - Om du inrømmer dette, svarte Camila, - du dødsfiende av alt det som fortjener å elskes, hvordan våger du å vise ditt ansikt for henne som du vet er det speil hvor du ser ham du burde speile deg i, for å innse med hvor liten grunn du krenker ham? Men nå blir jeg, ulykkelige kvinne, klar over hva som har fått deg til å ha så lite av det som du skylder deg selv, for det må ha vært en slags frimodighet fra min side, som jeg ikke vil kalle ukyskhet, for den har ikke oppstått av en reflektert beslutning, men av en form for skjødesløshet som kvinner som mener de ikke har grunn til å vise tilbakeholdenhet, kan begå av ubetenksomhet. Om det ikke er slik, si meg da du skamløse forræder, når besvarte jeg dine bønner med et ord eller tegn som kunne vekke i deg skyggen av et håp om å få oppfylt dine skamløse begjær? Når ble ikke dine kjærlighetsord tilbakevist og refset av mine med hårdhet og avvisning? Når ble dine mange løfter og store gaver trodd og godtatt av meg? Men siden jeg mener at ingen kan fortsette sine kjærlighetsbestrebelser i lang tid, om de ikke støttes av et eller annet håp, vil jeg selv tillegge meg skylden for dine skamløsheter, for en skjødesløshet fra min side har støttet din lidenskap i så lang tid. Og derfor vil jeg straffe meg selv og gi meg den dom som din skyld fortjener. For at du skal se hvor umenneskelig jeg handler mot meg selv, kan jeg heller ikke unnlate å være det mot deg, derfor ville jeg bringe deg hit for at du skal være vidne til det offer jeg vil gi min ærede ektemanns krenkede ære, som du så omhyggelig har tilsmusset, og 310

DON QUIJOTE

også over meg selv på grunn av den manglende ærbarhet jeg har vist ved ikke å flykte fra den anledning jeg måtte ha gitt deg til å hjelpe og godkjenne dine onde hensikter. Jeg gjentar at den mistanken jeg har om ved en eller annen skjødesløshet å ha vekket i deg så vill; farne tanker, det er det som plager meg mest. Og det er meg selv jeg ønsker å straffe med mine egne hender, for om en annen bøddel gjør det, vil kanskje min vanære bli mer offentlig kjent. Men før jeg gjør dette, ville jeg idet jeg dør, myrde og ta med meg den mann som skal tilfredsstille det ønske om hevn som jeg bærer på, og hinsides vil jeg da oppleve den straff som en ubøyelig rettferdighet gir og idømmer ham som har bragt meg i en så fortvilet situasjon. Idet hun sa dette, gikk hun med utrolige krefter og kjapphet løs på Lotario med dolken i hånden og viste så tydelig at hun ville stikke den i brystet på ham at han nesten var i tvil om handlemåten var spilt eller ekte, siden han måtte anvende all sin kyndighet og styrke for å forhindre Camila i å stikke ham ned. Hun spilte så intenst dette sne­ dige bedrageriet at hun, for å gi det en tone av sannhet, ville farve det med sitt eget blod. Siden hun så at hun ikke kunne ramme Lotario, eller spilte at hun ikke kunne, sa hun: - Siden skjebnen ikke helt vil oppfylle mitt rettferdige ønske, skal jeg sørge for at den ikke blir så mektig at den kan hindre meg i delvis å utføre det. Og idet hun brukte all sin kraft til å løsrive hånden med dolken som Lotario holdt fast, styrte hun den mot et punkt hvor den ikke kunne såre henne dypt, skjulte den i armhulen på venstre side, like ved skulderen mens hun lot seg falle ned som om hun var bevisstløs. Leonela og Lotario sto der forferdet og anspent over hendelsen og kunne ikke avgjøre hvor ekte den var da de så Camila liggende på gulvet badet i sitt eget blod. Lotario bøyet seg raskt ned, åndeløs og forferdet, for å trekke ut dolken, men da han så det lille såret, ble hans redsel borte, og enda en gang ble han forbløffet over hvor forslagent og klokt utspekulert den skjønne Camila handlet. For å komme med sin del av spillet, begynte han en lang og sørgmodig klagesang over Camilas legeme, som om hun virkelig var død, og nedkalte forban­ nelser ikke bare over seg selv, men også over den som hadde bragt ham i en så fortvilet stilling. Siden han visste at vennen Anselmo sto og lyttet, sa han mange ting som hos en tilhører ville ha vekket langt sterkere medlidenhet med ham enn med Camila, selv om han ville ha ansett henne for død. Leonela løftet henne i armene sine og la henne på sengen og ba Lota­ rio finne noen som i hemmelighet kunne behandle Camila; samtidig

Jii

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ba hun om et råd om hvordan de skulle forklare fruens sår, om han skulle vende tilbake før såret var leget. Han svarte at de fikk si hva som helst, for han var ikke i stand til å gi noe råd det var mening i, og sa at han bare ville stanse blodet og så dra dit hvor intet menneske kunne se ham. Og med uttrykk for stor sorg og smerte, forlot han huset. Da han ble alene på et sted der ingen kunne se ham, opphørte han ikke med å korse seg, forbløffet over Camilas utspekulerthet og Leonelas overbevisende spill. Han tenkte på at Anselmo nå visste alt om at han hadde en ny Portia som hustru, og ville gjerne treffe ham for at de to kunne feire hvordan sannhet og løgn var skjult på en måte ingen kunne forestille seg. Leonela stanset, som sagt er, sin frues blod, som bare var nok til å gjøre lureriet troverdig. Hun vasket såret med litt vin, forbandt det så godt hun kunne, og uttalte seg mens hun stelte henne i slike ordelag at selv om ingenting var blitt sagt før, var det nok for å få Anselmo til å tro at han i Camila hadde selve bildet på et dydsmønster. Leonelas ord ble fulgt av ord fra Camila, som kalte seg selv feig og motløs, som hadde sviktet akkurat da hun trengte ordene best til å ta sitt eget liv som hun avskydde så sterkt. Hun ba kammerjomfruen om råd om hun skulle fortelle sin kjære ektefelle alt. Leonela svarte at hun ikke skulle fortelle det, for det ville tvinge ham til å hevne seg på Lotario, noe som ikke kunne skje uten stor risiko for ham selv, og en god hustrus plikt var å ikke gi sin mann anledning til å dadle henne, men å fjerne alle slike anledninger om det var mulig. Camila svarte at hun likte hennes oppfatning og ville følge den, men i alle fall måtte de finne ut hva de skulle si til Anselmo om årsaken til såret, som han ikke kunne unnlate å se. Til dette svarte Leonela at hun for sin del, selv for spøk, ikke kunne lyve. - Men jeg, søster, repliserte Camila, - hva må ikke jeg lære, som ikke engang våger å forme og gjennomføre en løgn, om det så gjaldt livet? Er det slik at vi må finne en løsning på dette, ville det være best å fortelle den nakne sannhet, så han ikke kan finne ut at vi har laget en løgnaktig historie. - Vær ikke urolig, frue, svarte Leonela, - til i morgen skal jeg tenke over hva vi skal si, og siden såret er der det er, kan vi kanskje hindre at han får se det, og himmelen vil kanskje ha den godhet å støtte våre rettmessige og ærbare tanker. Vær rolig, min frue, og forsøk å berolige din uro, så min husbond ikke finner deg opprørt, og overlat resten til meg, og til Gud, som alltid støtter gode ønsker. Fullt og helt oppslukt sto Anselmo og lyttet og så tragedien om sin egen æres død, som personene oppførte med så besynderlige og 312

DON QUIJOTE

virkningsfulle følelser at det virket som spillet var blitt forvandlet til sannheten selv. Han ønsket mørket skulle falle på og gi ham anled­ ning til å forlate huset så han fikk treffe sin gode venn Lotario og gratulere ham, og seg selv, med den kostbare perlen han hadde fun­ net ved å avdekke sin hustrus ærbarhet. De to kvinnene passet på å gi ham anledning til å gå ut, og han benyttet den og forsvant og gikk straks for å treffe Lotario. Da han hadde funnet ham, er det ikke mulig å nevne alle de omfavnelsene han ga ham, alle de ting han sa om sin glede og lovprisningen av Camila. Alt dette lyttet Lotario til uten å kunne gi uttrykk for noen glede, da han så for seg hvor bedradd hans venn var, og med hvor stor urett han bedro ham. Selv om Anselmo så at Lotario ikke delte hans glede, trodde han at det skyldtes Camilas sår og at han hadde vært skyld i det. Han sa da, blant andre ting, at han ikke skulle la seg tynge av det som var skjedd med Camila, for såret var utvilsomt ufarlig. De var blitt enige om å skjule det for ham, og derfor var det ingenting å frykte, og at de fra nå av skulle nyte og glede seg sammen over at Lotario, ved hjelp av sin kyndighet, hadde hevet ham opp i den høyeste lykksalighet han kunne drømme om. Han ville at Lotario ikke skulle underholde seg med noe annet enn å skrive vers til ære for Camila som ville gi henne evig ære i kommende århundrers erindring. Lotario roste hans gode beslutning og sa at han, for sin del, ville hjelpe ham til å reise et så berømmelig minnesmerke. Dermed ble Anselmo den mann som på saftigste måte var blitt bedradd i denne verden. Han hadde selv ført den ved hånden til sitt hus, som hadde ført til fortapelsen av hans ære mens han selv mente å føre selve redskapet for sin heder og ære dit. Camila mottok ham med fortrukket ansikt, men med smil i sjelen. Bedrageriet varte noen dager, inntil fru Fortuna noen måneder senere snudde på lykkens hjul, og ondskapen som med så stor kunstferdighet var holdt skjult inntil da, ble ålment kjent, og Anselmos tåpelige nysgjerrighet kostet ham livet.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXXV hvor novellen «Nysgjerrighet i utide» avsluttes Det var ikke meget igjen av novellen da Sancho Panza kom farende helt forstyrret ut av forrådsrommet der don Quijote lå og hvilte og ropte: - Kom raskt, mine herrer, og hjelp min herre som er midt inne i den mest forbitrede og grueligste kamp jeg har sett for mine øyne. Gode Gud, han har gitt kjempen, prinsesse Micomiconas fiende, et slikt hugg med sverdet at hodet er kuttet rett av, som om det var en kålrabi! - Hva sier du, bror, sa presten og sluttet å lese det som var igjen av novellen. - Er du ved dine fulle fem, Sancho? Hvordan pokker kan det være som du sier, når kjempen er to tusen postmil herfra? I samme øyeblikk hørte de et voldsomt rabalder inne fra rommet og don Quijote som ropte med høy røst: - Bli stående, din kjeltring, slyngel og skrythals, nå har jeg deg, og krumsabelen vil ikke hjelpe deg! Og det hørtes som om han ga hugg og stikk i veggene. Da sa San­ cho: - De må ikke stå her og lytte; gå inn og avbryt kampen, eller hjelp min herre selv om det nå ikke er nødvendig, for uten tvil er kjempen død og holder på å avgi regnskap for Gud for sitt tidligere, onde liv, for jeg så blodet renne langs gulvet og det avhugne hodet var falt til den ene siden, og det er like stort som en vinsekk. - Drep meg bare, sa verten, - om ikke don Quijote, eller don Fan­ den har gitt et hugg i sekkene med rødvin som hang ved hodegjerdet, og vinen som har flytt utover, tar denne gode mannen for blod. Dermed gikk han inn i rommet og alle etter ham, og der fant de don Quijote i det besynderligste kostyme i verden. Han var i bare skjorten, og den var ikke lang nok til å dekke lårene foran, og bak var den seks fingre kortere. Bena var svært lange og tynne, dekket av hår og alt annet enn rene. På hodet hadde han en rød og fettet natt­ lue som var vertens; rundt venstre arm hadde han viklet sengeteppet, som Sancho mislikte så sterkt, og han visste så vel hvorfor. I høyre arm holdt han det dragne sverdet som han ga hugg og stikk med til alle kanter, mens han snakket som om han virkelig var i nærkamp med en kjempe. Det morsomme var at han ikke hadde øynene åpne, siden han sov og drømte at han var i kamp med jetten. Innbilningen om et eventyr han holdt på å avslutte, var så intens at det fikk ham til 314

DON QUIJOTE

å drømme at han alt var kommet til kongeriket Micomicon og var i nærkamp med sin fiende. Han hadde gitt vinsekkene så mange hugg som han trodde traff kjempen at hele kammerset var fullt av vin. Da verten så dette, ble han så rasende at han for løs på don Quijote og begynte å gi ham så mange knyttneveslag at om ikke Cardenio og presten hadde trukket ham vekk, hadde han avsluttet kampen mot kjempen. Til tross for dette våknet ikke den stakkars ridderen før barberen kom med en stor bøtte full av koldt vann fra brønnen og helte det utover hele kroppen hans, noe som vekket don Quijote, men ikke så meget at han innså hvordan han tok seg ut. Dorotea som så hvor kort og lettkledd han var, ville ikke gå inn for å se kampen mellom sin hjelper og hans motstander. Sancho gikk og lette etter jettens hode over hele gulvet, og siden han ikke fant det, sa han: -Jeg skjønner nok at alt i dette huset er forhekset, for siste gang på akkurat dette stedet der jeg står nå, fikk jeg så mange ørefiker og stokkeslag uten å skjønne hvem som ga meg dem, og jeg kunne ikke se noen. Og nå er det hodet jeg så bli hugget av med mine egne øyne ikke å finne noe sted, og blodet sprutet ut av kroppen som et springvann. - Hva slags blod og hva slags springvann snakker du om, du Guds og alle helgeners fiende? sa verten. - Ser du ikke, din idiot, at blodet og spruten ikke er noe annet enn disse vinsekkene som er gjennom­ boret så rødvinen flyter her i rommet, og jeg ser for meg sjelen til den som laget huller i dem, svømme rundt i helvete. -Jeg vet ingenting, svarte Sancho. - Jeg vet bare at jeg er blitt så ulykkelig over ikke å finne dette hodet, at jeg skjønner grevskapet mitt oppløses som salt i vann. Det sto verre til med Sancho nå når han var våken enn med herren hans da han sov, så forvirret var han blitt av de løftene han hadde fått av sin herre. Verten holdt på å miste vettet over væpnerens treghet og hans herres ødeleggende heksekunster og svor på at det ikke skulle bli som sist, da de dro uten å betale. Nå skulle de ikke få noen glede av vandrende ridderes privilegier og slippe å betale for dette og hint, heller ikke hva det kostet å lappe sammen de ødelagte vinsekkene. Presten holdt don Quijote i hånden, og denne trodde han hadde avsluttet eventyret og befant seg foran prinsesse Micomicona og knelte derfor ned foran presten og sa: - Deres høyhet, høybårne og viden berømte frue, kan nå leve uten bekymring for det onde dette usle vesen kan gjøre mot Dem. Også jeg, fra i dag, er løsgjort fra det ord jeg ga Dem, siden jeg med vår

315

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

allmektige Guds hjelp, og med yndest fra den dame ved hvis hjelp jeg lever og ånder, har oppfylt alt dette så godt. - Var det ikke det jeg sa, sa Sancho da han hørte dette. - Jeg var virkelig ikke full, og se nå bare om ikke jetten er slaktet og nedsaltet! De ville tyrene er innestengt, og grevskapet mitt sitter som det skal! Hvem måtte ikke le av det forvirrede snakket fra herren og knek­ ten? Alle lo unntatt verten, som bante og svor. Men barberen, Car­ denio og presten fikk med stort strev don Quijote opp i sengen, og han sovnet med tegn på enorm tretthet. De lot ham sove og gikk ut til inngangen på vertshuset for å trøste Sancho Panza over ikke å ha funnet hodet til jetten, selv om de fikk mer å gjøre med å bero­ lige verten som var helt fortvilet over vinsekkenes plutselige død. Og vertshuskonen skrek av full hals: - Det var en ulykkesvind som blåste denne vandrende ridderen inn i mitt hus, og som jeg aldri burde ha sett for mine øyne, så dyrt har dette kostet meg. Forrige gang dro han uten å betale for overnatting, mat, seng, havre og stell for seg selv, væpneren og et øk og et esel, og sa at han var vandrende ridder - og måtte Gud straffe ham og alle vandrende riddere i verden - og at han derfor ikke var pålagt å betale noe, ifølge de omflakkende ridderes dekreter. Og nå, på grunn av ham, kom denne andre herren og tok med seg halen min og leverte den tilbake med skader for flere skillinger, helt hårløs så mannen min ikke kan bruke den slik han trenger den. Og som ende og slutt på alt dette, stikker han hull på vinsekkene mine slik at vinen renner ut, så jeg skulle ønske å se hans eget blod flyte. Så ingen må tro, det sverger jeg ved min fars ben og min mors salighet, at de ikke skal få betale mynt for mynt, hvis ikke heter jeg ikke det jeg heter, og er ikke datter av den jeg er datter av! Disse og lignende ting utropte vertinnen med sterkt raseri godt hjulpet av tjenestekvinnen Maritornes. Datteren tidde stille og smilte fra tid til annen. Presten fikk roet alt ned og lovet henne å erstatte tapet så godt han kunne, både skinnsekkene så vel som vinen, og særlig skaden på kuhalen som hun la så stor vekt på. Dorotea trøstet Sancho med å si at siden det virket som om hans herre hadde slått hodet av jetten, lovet hun ham at når freden var gjenopprettet i hen­ nes rike, ville hun gi ham det beste grevskapet som fantes der. Sancho trøstet seg med dette og forsikret prinsessen at det var helt sikkert at han hadde sett hodet til kjempen, og kunne tilføye at han hadde et skjegg som rakk ham til livet, og om han ikke var å se, skyldtes det at alt som foregikk i dette huset var hekseri, noe han hadde fått prøve forrige gang han hadde overnattet der. Dorotea svarte at det 316

DON QUIJOTE

trodde hun, og at han ikke skulle bekymre seg, for alt ville ordne seg og bli som han ønsket. Da alle var falt til ro, ville presten lese ferdig novellen, siden den nesten var slutt. Cardenio, Dorotea og alle de andre ba ham om å fullføre den. Han, som gjerne ville glede alle, og siden det var han som måtte lese den, fortsatte fortellingen som lød slik: «Det skjedde så at på grunn av den sikkerhet Anselmo hadde fått for Camilas ærbarhet, levet han tilfreds og ubekymret. Og Camila gjorde med hensikt slette miner til Lotario, for at Anselmo skulle tro det motsatte om hennes tiltrekning til ham. For best mulig å bekrefte dette, ba Lotario om tillatelse til ikke å vise seg i huset, for det var tydelig med hvor stor motvilje Camila mottok ham. Men det sa Anselmo at han på ingen måte ville tillate, og på denne måten, og på tusen andre, ble Anselmo selv byggmesteren for sin vanære, mens han selv trodde han var det for sin lykke. I denne tiden mente Leonela at hun hadde tillatelse og rett til å drive sine kjærlighetsaffærer som hun ville, og gikk så langt med løse tøyler i den tro at fruen ville dekke henne, og ga henne til og med råd om hvordan fruen selv kunne tilfredsstille sin lidenskap. En natt hørte så Anselmo skritt i Leonelas rom, og da han ville gå inn for å se hvem det var, kjente han at døren ble presset igjen, noe som ga ham enda sterkere lyst til å åpne den. Han brukte slik makt at han fikk den opp og trengte inn og så en mann hoppe ut av vinduet og ned på gaten. Han forsøkte raskt å løpe etter ham, gripe ham og finne ut hvem det var, men klarte det ikke siden Leonela klamret seg til ham og sa: - Vær bare rolig, herre, og bli ikke urolig og følg ikke etter den som hoppet ut herfra. Det er bare noe som er mitt, og det i høy grad, for det er min ektemann. Det ville Anselmo ikke tro på, men blind av raseri trakk han dol­ ken for å stikke Leonela og forlangte at hun skulle fortelle sannheten. Hvis ikke, ville han drepe henne: - Drep meg ikke, herre, for jeg skal fortelle deg ting som er langt viktigere enn det du kan forestille deg. - Si det straks, sa Anselmo, - ellers er du død. - Akkurat nå er det umulig, sa Leonela, - så forvirret som jeg er, la meg være i fred til i morgen, for da skal du få vite av meg noe som vil forbløffe deg. Og vær sikker på at den som for ut av vinduet her, det er en ung mann fra denne byen, og han har gitt meg hånden på å bli min ektemann. Med dette slo Anselmo seg til ro og ville vente som hun hadde bedt ham om, for han ventet ikke å høre noe som kunne berøre Camila, 317

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

siden han var så fullt og helt sikker på hennes ærbarhet. Han forlot rommet, låste Leonela inne der og sa at hun ikke fikk komme ut før hun hadde sagt det hun måtte fortelle ham. Han gikk så straks til Camila for å fortelle henne om alt det som hadde skjedd med kammerjomfruen og at hun hadde gitt ham sitt ord på å fortelle store og viktige saker. Det er ikke nødvendig å si at Camila ble urolig, for hun ble så fylt av redsel da hun virkelig trodde, og det var også trolig, at Leonela ville fortelle Anselmo alt det hun visste om hennes troløshet, så hun hadde ikke mot til å vente på om denne mistanken ville vise seg riktig eller ikke. Den selvsamme nat­ ten, da hun mente at Anselmo sov, plukket hun sammen sine fineste smykker og en del penger, og uten å bli sett av noen, forlot hun huset og dro til Lotarios som hun fortalte alt til, og ba ham bringe henne i sikkerhet, eller at de sammen skulle dra bort dit hvor de kunne være i sikkerhet for Anselmo. Den rådløshet Camila satte Lotario i, var så stor, at han ikke kunne svare et ord, langt mindre beslutte hva han ville gjøre. Endelig besluttet han å bringe Camila til et kloster der hans søs­ ter var priorinne. Camila samtykket, og med den raskhet som saken krevde, bragte Lotario henne dit og etterlot henne i klosteret, og han selv forlot straks byen uten å fortelle noen om sitt fravær. Da dagslyset kom, og uten at Anselmo la merke til at Camila ikke lå ved siden av ham, sto han opp, så sterkt var ønsket om å få vite hva Leonela ville fortelle ham, og gikk dit han hadde stengt henne inne. Han låste opp og gikk inn i rommet, men fant ikke Leonela, der­ imot noen sammenknyttede lakener som hang fra vinduet, noe som tydelig viste at hun hadde klatret ned og løpt sin vei. Han vendte så tilbake for å fortelle det til Camila og ble forbløffet da han hverken fant henne i sengen eller i huset. Han spurte tjenerskapet etter henne, men ingen kunne gi ham noen forklaring på det han spurte om. Mens han lette etter Camila, så han tilfeldigvis de åpne smykke­ skrinene hennes, der de fleste smykkene manglet, og da skjønte han endelig sin egen vanære og at Leonela ikke var opphavet til ulykken. Og slik som han sto og gikk, uten å kle seg, dro han trist og tankefull for å fortelle sin venn Lotario om sin ulykke. Men da han ikke traff ham og tjenerne fortalte at han ikke hadde vært hjemme om natten og hadde tatt med seg alle de pengene han hadde, trodde han at han skulle miste forstanden. For å gjøre ulykken enda større, fant han ved hjemkomsten ikke en eneste av de tjenerne han hadde, men huset lå øde og tomt. Han visste ikke hva han skulle tenke, hva han skulle si eller gjøre,

318

DON QUIJOTE

og litt etter litt begynte hans forstand å formørkes. Han tenkte over sin stilling og så seg med ett uten hustru, uten venn og uten tjenere, og forlatt, som han mente, av den himmel som hvelvet seg over ham, og fremfor alt æreløs, for i Camilas bortreise så han sin egen æres fortapelse. Han besluttet endelig etter en lang stund å dra ut til sin venn i landsbyen, der han hadde vært da han gjorde det mulig å anstifte hele denne ulykken. Han låste dørene i sitt hus, steg til hest og bega seg motløs på veien dit; knapt hadde han ridd halve veien, før han, tvunget av sine egne tunge tanker, måtte stige av hesten og binde den til et tre og lot seg falle ned ved foten av det, mens han sukket dypt og smertelig. Der ble han liggende til natten falt på, da han så en mann komme ridende fra byen; og etter å ha hilst ham, spurte han hva nytt som hadde skjedd i Firenze. Mannen fra byen svarte: - Det er det underligste man har hørt der på lang tid, for det sies offentlig at Lotario, den gode vennen til Anselmo, den rike, som bodde ved San Juan, bortførte i natt Camila, Anselmos hustru, og han selv er heller ikke å finne. Alt dette har en av Camilas tjenestekvinner fortalt, som i går natt ble påtruffet av guvernøren da hun holdt på å klatre ned fra et vindu i Anselmos hus ved hjelp av et laken. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan alt dette foregikk, bare at hele byen er forbløffet over hendelsen. For man kunne ikke vente noe slikt av det gode og nære vennskap mellom de to, som sies å ha vært så sterkt at de ble kalt De to venner. - Vet man tilfeldigvis, sa Anselmo, - hvilken vei Lotario og Camila har tatt? - Ikke i det hele tatt, sa bymannen, - ettersom guvernøren har satt meget inn på å finne dem. - Gå med Gud, min herre, sa Anselmo. - Måtte han bli hos Dem, svarte bymannen og dro sin vei. Etter slike sørgelige nyheter var det nesten ute med Anselmo, ikke bare holdt han på å miste forstanden, men også livet. Han reiste seg så godt han kunne, nådde frem til vennens hus, som ennå ikke visste om ulykken, men da denne så ham ankomme gulblek, uttæret og sammensunket, forsto han at han var tynget av en alvorlig sykdom. Anselmo ba så om å bli lagt til sengs og om å få skrivesaker. Dette ble gjort, han lå til sengs alene, da han ønsket det slik og at de også skulle lukke døren. Da han så ble alene, fylte ulykken hans sinn i den grad at han klart innså at hans liv holdt på å ebbe ut, og derfor befalte han å gjøre kjent årsaken til sin underlige død. Han begynte å skrive, men før han hadde fått nedskrevet alt han ønsket, sviktet 319

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

åndedrettet og han forlot dette liv på grunn av den smerte som var blitt forårsaket av hans formastelige nysgjerrighet. Da husets herre så at det ble sent, og Anselmo ikke ga livstegn fra seg, besluttet han å gå inn for få å vite om hans illebefinnende ved­ varte. Han gikk inn og fant ham utstrakt med ansiktet ned, med halve kroppen i sengen og den andre over skrivebordet, der det beskrevne papiret lå åpent, og han holdt fremdeles pennen i hånden. Verten gikk bort til ham, etter først å ha kalt på ham, og da han grep ham i hånden og ikke merket noen reaksjon, bare at den var kold, innså han at han var død. Han ble slått av sterk forbløffelse og tung sorg og kalte på husfolkene for at de skulle se den ulykke som hadde rammet Anselmo, og til slutt leste han brevet som han så var skrevet med hans egen hånd, og dette inneholdt følgende: Et tåpelig og utidig ønske har kostet meg livet. Dersom nyheten om min død skulle nå Camilas ører, skal hun vite at jeg tilgir henne, for hun var ikke tvunget til å utføre mirakler, og det var heller ingen grunn til at jeg skulle forlange mirakler av henne. Ettersom jeg selv har vært opphavsmannen til min egen ulykke, er det ingen grunn til a ... Så langt skrev Anselmo, og av dette kan man se at på dette punkt mistet han ikke forstanden, men hans liv tok en ende. Dagen etter meldte vennen fra til Anselmos slektninger om hans død, og de kjente allerede til hans vanære og visste hvilket kloster Camila befant seg i, og hun var like ved å ledsage sin ektefelle på denne siste reise, ikke på grunn av nyheten om ektemannens død, men på grunn av nyhetene om den fraværende vennen. Det sies at selv om hun ble enke, ville hun ikke forlate klosteret, og langt mindre avlegge klosterløftet, før hun mange dager senere fikk vite at Lotario var falt i et slag som på den tid ble utkjempet mellom Monsieur de Lautrec og Den store kaptein Gonzalo Fernåndez de Cordoba i kongeriket Napoli, der vennen som hadde angret for sent, befant seg. Hun avla klosterløftet og døde få dager senere i bedrøvelsens og melankoliens strenge hender. Dette var den ende alle tre fikk, skapt av denne avsindige begynnelse. - Denne novellen synes jeg er god, sa presten, - men jeg er ikke i stand til å tro at den er sann. Og er den oppfunnet, var forfatterens påfunn dårlig. For man kan ikke forestille seg at det finnes en så tåpelig ektemann som ville foreta et så dyrekjøpt eksperiment som Anselmo. Om denne historien hadde foregått mellom en beiler og hans dame, kunne den godtas, men mellom en ektemann og hans hustru virker den temmelig usannsynlig. Men hva fortellemåten angår, mishager den meg ikke. o

320

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVI som handler om den barske og uvanlige trefningen don Quijote hadde med noen skinnsekker med rødvin, sammen med andre eiendommelige hendelser som skjedde i vertshuset

Da dette ble sagt, uttalte verten som sto ved inngangen til verts­ huset: - Her kommer en flott tropp med gjester; om de stanser her, får vi en munter gaudeamus. - Hva slags folk er det? spurte Cardenio. - Fire mann til hest, svarte verten, - på ryttervis med kort stigbøyle, lanse og skjold, og alle har sorte solmasker; og sammen med dem en kvinne kledd i hvitt i damesadel, også med tildekket ansikt, og fire eseldrivere til fots. - Er de i nærheten? spurte presten. - Så nær, svarte verten, - at de allerede er her. Da Dorotea hørte dette, dekket hun til ansiktet, og Cardenio gikk inn i forrådsrommet der don Quijote befant seg, og ikke før hadde de gjort det, så var alle som verten hadde nevnt, nådd frem til verts­ huset. De fire til hest steg av; de tok seg meget fornemme og statelige ut og gikk for å hjelpe kvinnen i damesadelen ned. En av dem tok henne i armene og bar henne inn til en stol ved døren til rommet der Cardenio hadde gjemt seg. Hele denne tiden hadde hverken hun eller de andre tatt av seg maskene, heller ikke hadde de sagt et ord. Bare da hun skulle sette seg, ga kvinnen på stolen fra seg et dypt sukk og lot armene falle som et sykt og svekket menneske. Eseldriverne tok ridedyrene til stallen. Da presten så dette, ville han gjerne vite hva slags mennesker det var, i slikt et antrekk og i så dyp taushet, og gikk ut til eseldriverne og spurte én av dem om det han ønsket å vite, og denne svarte: - Jeg vet sannelig ikke hva slags mennesker det er; jeg kan bare si at de må være fornemme, særlig den herren som kom og tok denne damen de så, i armene sine; og dette sier jeg siden alle adlyder ham og ikke gjør annet enn det han beordrer og befaler. - Og fruen, hvem er det? spurte presten. - Det kan jeg heller ikke si, svarte eseldriveren, - for på hele veien har jeg ikke sett ansiktet hennes. Men jeg har hørt henne sukke mange ganger og hørt henne klage, så det virker som hun ved hvert av dem skal oppgi ånden. Det er ikke så merkelig at vi ikke vet mer enn det vi har sagt, siden jeg og kameraten min bare har fulgt dem i to dager, 321

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for vi møtte dem på veien og ble bedt og overtalt til å dra med dem helt til Andalucia, og de tilbød oss god betaling. - Og har dere hørt navnet på noen av dem? spurte presten. - Nei, det har vi virkelig ikke, svarte knekten, - for alle rir i en så dyp taushet at det er et under; det høres ikke annet blant dem enn sukkene og hulkingen fra den stakkars damen, som vekker all vår medlidenhet. Men vi tror nok at hun er tvunget til å dra dit hun ikke vil, og etter det vi kan se av klærne, er hun nonne, eller skal bli det, det er det rimeligste, og kanskje føler hun ingen trang til klosterlivet, og er like så sørgmodig som det virker. - Alt er mulig, sa presten. Han forlot dem og gikk dit Dorotea befant seg, og da hun hadde hørt damen med det tildekkede ansiktet sukke, og drevet av sin med­ fødte medlidenhet, gikk hun bort til henne og sa: - Hvilken sykdom plages De av, min frue? Kanskje er det en som vi kvinner kjenner og har erfaring i å behandle. Jeg stiller meg helt til Deres disposisjon for å tjene Dem. På alt dette svarte ikke den plagede damen et eneste ord, og selv om Dorotea gjentok sine elskverdige ord med øket styrke, ble hun sittende i dyp taushet, inntil den maskerte ridderen som de andre, ifølge eseldriveren, adlød, kom til og sa til Dorotea: - Trett Dem ikke ut, frue, med å tilby den kvinnen noe, for hun har for vane å ikke takke for noe av det som gjøres for henne, forsøk heller ikke å få henne til å svare, om De ikke vil høre en løgn fra hennes munn. - Aldri har jeg sagt en løgn, sa hun som inntil da hadde tiet, - det er tvert imot slik at ved å være så sannferdig og uten antydning til løgnaktighet, er jeg kommet i så stor ulykke; og dette kan De selv bevidne, for min sanndruhet forvandler Dem til en falsk og løgnaktig person. Disse ordene hørte Cardenio klart og tydelig, siden han sto så nær den som sa det at bare døren inn til don Quijotes værelse var imellom, og straks han hørte dem, satte han i med sterk røst: - Gud hjelpe meg! Hva er det jeg hører? Hvilken røst er det som har nådd mine ører? Ved dette utropet snudde damen forskrekket hodet, og da hun ikke så hvem som snakket, reiste hun seg og ville gå inn i sideværel­ set, men da herren så dette, hindret han henne i å ta et skritt. Ved denne forskrekkelsen og uroen falt silkemasken av henne og avdek­ ket en uforlignelig skjønnhet og et underfullt ansikt, selv om det var blekt og forferdet. Med øynene søkte hun rundt seg på alle de steder 322

DON QUIJOTE

synet rakk, og med så sterk iver at hun virket som et menneske som har mistet forstanden; alle disse tegnene som Dorotea ikke skjønte meningen med, vakte sterk medlidenhet hos henne og alle som så på. Ridderen holdt henne med et fast grep om skuldrene, og siden han var så opptatt av å holde henne i ro, kunne han ikke rette på masken som holdt på å gli av ham, og som så falt helt av. Dorotea, som holdt damen omfavnet, så da at den som holdt damen fast, var hennes ektefelle don Fernando. Knapt hadde hun gjenkjent ham, før hun fra dypet av sitt indre ga fra seg et langt og sørgmodig «å» og segnet baklengs i avmakt, og hadde ikke barberen stått ved siden av henne og tatt henne i armene, ville hun ha falt i gulvet. Presten kom straks til for å ta ansiktssløret av henne og dynke ansiktet med vann, og idet han gjorde det, gjenkjente don Fernando henne, og sto som lammet. Til tross for dette slapp han ikke Luscinda, som forsøkte å komme løs fra hans grep, for hun hadde straks gjen­ kjent Cardenios utbrudd og han hennes. Cardenio hørte også dette «å!» som Dorotea ga fra seg da hun falt besvimt over ende, og da han trodde det var Luscinda, kom han forferdet ut av rommet. Den første han så var don Fernando, som sto og holdt Luscinda fast. Også don Fernando gjenkjente straks Cardenio, og alle tre, Luscinda, Cardenio og Dorotea ble stående stumme og bestyrtet, nesten uten å skjønne hva som hadde skjedd med dem. Alle tiet og alle så på hverandre, don Fernando på Cardenio, Car­ denio på Luscinda og Luscinda på Cardenio. Men den som først brøt stillheten, var Luscinda, og hun talte slik til don Fernando: - Tillat meg, herr don Fernando, på grunn av den respekt De plikter å vise overfor den De er, siden De ikke vil gjøre det av noen annen grunn, la meg gå til den mur som jeg lik en eføy klynger meg til, den støtten som Deres frekkhet, Deres trusler, Deres løfter og gaver ikke har kunnet rive meg løs fra. Bemerk hvordan himmelen, på uvanlige og skjulte veier, har stilt min virkelige ektefelle foran meg. Og De vet godt av tusen kostbare erfaringer at bare døden ville være til­ strekkelig til å stryke ham ut av min erindring. La da en slik entydig klargjøring være nok til at De endrer Dem, siden De ikke kan gjøre noe annet, så kjærlighet blir til hat, tiltrekning blir til forkastelse, og slik gjør ende på mitt liv. Siden jeg overgir det i nærvær av min gode ektefelle, anser jeg det for vel anvendt; kanskje kan han ved min død bli overbevist om den trofasthet jeg har fastholdt overfor ham inntil livets siste øyeblikk. I mellomtiden var Dorotea kommet til seg selv og hadde lyttet til alt det Luscinda hadde sagt, hvorigjennom hun skjønte hvem hun

3*3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

var. Da hun så at don Fernando fremdeles ikke slapp henne, eller svarte på hennes ord, forsøkte hun å beherske seg så godt hun kunne og gikk og kastet seg på kne ved føttene hans, og idet hun utgjød strømmer av medynkvekkende tårer, begynte hun å tale slik: - Om det ikke er slik, herre, at strålene fra denne sol du holder i dine armer, ikke blender dine egne øynes lys, vil du ha sett at den som kneler ved dine føtter, er den ulykkelige Dorotea, som kommer til å leve i motgang så lenge du ønsker det. Jeg er den enkle bondepiken som du, av din godhet eller av et innfall, ville heve opp så høyt at hun kunne kalle seg din. Jeg er hun som levet tilfreds innen de grenser min ærbarhet satte inntil dine innstendige ord og tilsyne­ latende sanne følelser skapt av kjærlighet, åpnet dørene til hennes ærbarhet og fikk henne til å gi fra seg nøklene til sin frihet; gaver du mottok med slik utakknemlighet, noe som klart er synlig ved at jeg er blitt tvunget inn i den stilling du finner meg i, og treffer deg igjen slik jeg nå ser deg. Men til tross for dette ønsker jeg ikke at den tanke skal oppstå i ditt sinn at det som har bragt meg hit, er de skritt som bragte meg inn i vanæren, da jeg bare er blitt ført hit av smerten og sorgen over å være glemt av deg. Du ønsket at jeg skulle bli din, og du ønsket det på en slik måte at selv om du nå ønsker det ikke skulle forholde seg slik, vil det ikke være mulig at jeg opphører å være det. Betenk bare, herre, at den uforlignelige kjærlighet jeg føler for deg, kan være en erstatning for den skjønnhet og adel hun har som fikk deg til å forlate meg. Du kan ikke tilhøre den skjønne Luscinda siden du er min, heller ikke kan hun være din, siden hun tilhører Cardenio. Og enda enklere, om du ser vel etter, ville det bli for deg å samle dine følelser om den som tilber deg, enn å få den som avskyr deg til å elske deg. Du beilet til min ettergivenhet; da jeg ikke var på vakt, beleiret du min standhaftighet; du var ikke uvitende om min stand; du vet godt hvordan jeg ga etter for dine sterke følelser og har hverken årsak eller påskudd til å hevde at du er narret. Om det da er slik, som det jo er, og du er like mye en kristen som du er ridder; hvorfor tar du da så mange omveier for å gjøre meg lykkelig til slutt, slik som du gjorde i begynnelsen? Og om du ikke elsker meg for den jeg er, jeg som er din sanne og legitime hustru, elsk meg, i det minste, og la meg bli din slavinne; for så snart jeg er i din makt, vil jeg anse meg for glad og lykkelig. Tillat ikke, ved å forlate og forstøte meg, at folk samles i klynger for å rakke ned på meg, gi ikke mine foreldre en slik sørgelig alderdom, for det fortjener de ikke som gode undergivne, som alltid har vært i din lojale tjeneste. Dersom du mener at du ødelegger ditt blå blod ved å blande det med mitt, 324

DON QUIJOTE

ta da i betraktning at det finnes få eller ingen adelskap i verden som ikke har fulgt den samme vei. Det blod som kommer fra kvinnene, er ikke det som spiller en rolle for de høyadelige ætter, så meget mer som det virkelige adelskap består av dyd, og om du mangler den og nekter meg det du med så stor rett skylder meg, da vil jeg ha flere adelige fortrinn enn du har. Og endelig, herre, det siste jeg vil si deg er at, enten du vil eller ei, er jeg din hustru; vidner er dine ord, som hverken har vært, eller skal være løgnaktige, om det er slik at du roser deg av det som du forakter hos meg; vidne skal din underskrift være og det samme er himmelen, som du anropte som vidne til det du lovet meg. Og om alt dette skulle svikte, vil ikke din egen sam­ vittighet svikte, men tale til deg i taushet, midt i dine gledesutbrudd, og forsvare den sannhet som jeg har nevnt, og forstyrre din største fryd og dine beste gleder. Disse og andre ord uttalte den medynkvekkende Dorotea med slik sorg og slike tårer at til og med don Fernandos ledsagere og alle andre tilstedeværende, delte dem med henne. Don Fernando lyttet til henne uten å svare med et ord, inntil hun hadde avsluttet sine, og påbegynt så mange sukk og hulk, at det måtte være et hjerte av bronse som ikke ble bløtgjort av slike uttrykk for smerte. Luscinda sto og betraktet henne, like medynksfull over hennes sorg som forbløffet over hennes store klokskap og skjønnhet, og selv om hun hadde ønsket å gå bort og si henne noen trøstende ord, var ikke dette mulig på grunn av don Fernandos armer som holdt henne så godt fast. Han, full av forvir­ ring og forbløffelse, og etter å ha betraktet henne oppmerksomt en lang stund, åpnet armene, slapp Luscinda og sa: - Du har seiret, min skjønne Dorotea, du har seiret; for det er ikke mulig å ha styrke til å benekte så mange sannheter. Da Luscinda straks falt i avmakt idet don Fernando slapp henne, holdt hun på å segne om på gulvet, men Cardenio, som hadde stilt seg bak ryggen på don Fernando så han ikke skulle gjenkjenne ham, skjøv all frykt til side og løp til for å støtte Luscinda, tok henne i armene og sa: - Om den barmhjertige himmel ønsker og vil at du skal finne hvile, min trofaste, standhaftige og skjønne frue, vil jeg tro at du intet annet sted vil finne den med større sikkerhet enn i disse armer som nå omfavner deg og tidligere mottok deg, da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min. Ved disse ord festet Luscinda øynene på Cardenio og begynte å innse at det var ham, først av røsten, noe hun så fikk bekreftet av øynene, og nesten ute av seg selv, og uten å ta hensyn til hva ærbar 325

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

opptreden krever, la hun armene rundt halsen på ham og kinnet inn til hans og sa: - De er, min herre, den virkelige herre over denne Deres fange, om enn vår ublide skjebne vil forsøke å hindre det, og om flere trusler skulle true dette mitt liv som finner sin støtte i Deres. Et eiendommelig syn var dette for don Fernando og for alle tilste­ deværende som sto forbløffet over en så merkelig hendelse. Det fore­ kom Dorotea at don Fernando var blitt likblek og gjorde en gestus som for å hevne seg på Cardenio, for han så ham føre hånden mot sverdet. Straks hun så det, sank hun med umåtelig kjapphet ned og omfavnet knærne hans, kysset dem og holdt ham fast så han ikke kunne bevege seg, og uten å stanse tårene et eneste øyeblikk, sa hun: - Hva tenker du vel gjøre, min eneste tilflukt i en så uventet krise? Du har din hustru for dine føtter, og hun som du ønsker skal bli det, i sin ektemanns armer. Tenk da over om det vil være godt, eller om det vil være deg mulig, å bryte de bånd himmelen har skapt, eller om det passer deg best å heve denne kvinnen opp i høyde med deg selv, her hun ligger for dine føtter, fast besluttet og standhaftig, nå når enhver ulempe er fjernet og du for dine øyne ser henne som bader sin rette ektefelles åsyn og bryst med kjærlighetens strømmende tårer. For Guds skyld ber jeg deg, og ved den du er, bønnfaller jeg deg om at denne forklaring i manges nærvær ikke må øke din vrede, men svekke den i en slik grad at du tillater at disse to elskende i ro og fred, og uten hindring av deg, får all den tid himmelen vil tilstå dem, for i dette vil du vise ditt berømte og edle brysts høysinn så verden får se at fornuft og edelmot er sterkere enn attrå. Mens Dorotea sa alt dette, holdt Cardenio Luscinda omfavnet, og uten å ta blikket vekk fra don Fernando, besluttet på at om han så noen bevegelse rettet mot ham selv, ville han forsøke å forsvare seg og kjempe så godt han kunne mot enhver som ville stå ham imot, om det så skulle koste ham livet. Men i dette øyeblikk kom don Fernandos venner til, og presten og barberen, som hadde vært til stede ved alt dette, og heller ikke den gode Sancho Panza manglet, og de stilte seg rundt don Fernando og bønnfalt ham om å gi etter for Doroteas tårer, og at siden alt det hun hadde sagt var sant, noe de uten å tvile trodde det var, sa de at han ikke måtte tillate at hun ble skuffet i sine rettmessige håp. At han burde ta i betraktning at de tilsynelatende var samlet der, ikke ved en tilfeldighet, men ved forsynets særlige inngrep, på et sted som ingen ville ha tenkt seg, og at han burde legge merke til - sa presten - at bare døden kunne ta Luscinda fra Car­ denio; og om en sverdodd skulle adskille dem, ville de betrakte sin 326

DON QUIJOTE

egen død som en lykke. I disse ubrytelige bånd lå en høyere fornuft som tilsa at man skulle tvinge og beseire seg selv, vise et edelt hjerte og tillate at bare gjennom sine sterke følelser skulle de nyte det gode himmelen hadde skjenket dem. Likeledes skulle han feste blikket på Doroteas skjønnhet, og han ville se at få eller ingen nådde opp til henne og langt mindre overgikk henne, og at hennes skjønnhet var forenet med hennes ydmykhet og den sterke kjærlighet hun følte for ham. Fremfor alt burde han bemerke at om han roste seg av å være ridder og kristen, kunne han ikke gjøre annet enn å oppfylle det ord han hadde gitt henne. Ved å oppfylle det, gjorde han sin plikt mot Gud og stilte kloke mennesker tilfreds. Disse vet og innser at det er skjønnhetens prerogativ dersom den ledsages av ærbarhet, at den kan heves opp til og sidestilles med hvilken som helst adelig høyhet, selv om den finnes i en person av ringe stand, og uten at det er til skade for den som hever henne opp i høyde med seg selv. Dersom loven om kjærlighetens sterke tiltrekning heri oppfylles, og forutsatt at ikke synden inngår i dette, må den som følger den, ikke bære noen skyld. Og riktignok, til disse ord ble det tilføyet av alle noen andre, av en slik art og så mange, at don Fernandos edle hjerte - siden det ble tilskyndet av hans berømmelige blod - lot seg formilde og beseire av sannheten som han ikke kunne benekte selv om han ville. Og det tegn han ga på at han hadde latt seg beseire av den gode mening man hadde fremlagt for ham, var å bøye seg ned og omfavne Dorotea idet han sa: - Reis Dem, min frue; det er ikke rett at den jeg bærer i min sjel, skulle knele ned for mine føtter, og om jeg inntil nå ikke har gitt uttrykk for det jeg sier, har det kanskje skjedd etter himmelens befa­ ling, for at jeg, da jeg i Dem så den trofasthet De elsker meg med, skal vite å vurdere Dem etter det De fortjener. Det jeg ber Dem om, er at De ikke skal bebreide meg min slette handlemåte og min store skjødesløshet, for den samme årsak og makt som drev meg til å godta Dem som min, den selvsamme drev meg til ikke å bli Deres. Og for å se at dette er sannhet, vend da blikket mot Luscindas glade øyne, og i dem finner De tilgivelsen for alle mine feil. Og siden hun fant og oppnådde det hun lengtet etter, har jeg i Dem funnet det som pålegges meg; måtte hun leve trygg og glad i mange og lange år sammen med sin Cardenio, for jeg vil be himmelen om å la meg leve dem sammen med min Dorotea. Med disse ordene omfavnet han henne enda en gang og la sitt kinn inntil hennes, så ømt og kjærlig at han måtte beherske seg sterkt for at ikke tårene skulle gi et synlig tegn på hans kjærlighet og anger.

327

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Det gjorde ikke Luscinda og Cardenio og heller ikke de fleste av de tilstedeværende. For de begynte å utgyde så mange tårer, noen over sin egen glede, de andre over andres, at det så ut som noe alvorlig og ondt hadde skjedd med alle. Til og med Sancho Panza gråt, selv om han senere sa at han ikke gråt over det som skjedde, men over at Dorotea ikke var den han tenkte, nemlig dronning Micomicona, som han ventet seg så mange gunstbevisninger av. Enda en stund varte så gråten sammen med forbløffelsen, og så gikk Cardenio og Luscinda frem og knelte for don Fernando og takket i så høviske ordelag for den nåde han hadde vist dem at don Fernando ikke visste hva han skulle svare, og derfor løftet han dem opp og omfavnet dem med alle tegn på kjærlighet og høviskhet. Så ba han Dorotea fortelle hvordan hun var kommet til denne landsbyen, så langt fra hennes egen. Hun fortalte kortfattet og klokt alt det hun før hadde fortalt Cardenio, noe som don Fernando, og de som fulgte ham, hadde så stor glede av at de ønsket beretningen skulle ha vart enda lenger, så underholdende fortalte Dorotea om sine ulykker. Så snart hun var ferdig, fortalte don Fernando det som hadde hendt i byen etter at han fant brevet på Luscindas bryst, der hun erklærte at hun var Cardenios hustru og ikke kunne være hans. Han sa han ville drepe henne og ville ha gjort det om ikke foreldrene hadde hindret det. Dagen etter fikk han vite at Luscinda hadde forlatt foreldrenes hus, uten at noen kunne fortelle hvorhen hun var dradd, og at han endelig etter flere måneder hadde fått vite at hun befant seg i et kloster og ønsket å forbli der hele livet, om hun ikke kunne leve det sammen med Cardenio. Så snart han fikk vite det, valgte han ut de tre ridderne som sine ledsagere og nådde stedet der hun var, men hadde ikke ønsket å tale med henne av frykt for at når man fikk vite at han var der, ville det bli flere voktere i klosteret. Derfor avventet han en dag da porten sto åpen, lot to stå vakt ved døren, og han selv og den tredje gikk inn i klosteret og lette etter Luscinda, som de fant i klostergården i samtale med en nonne, og som de rev med seg uten å gi henne noen annen mulighet, og bragte til et sted der de kunne utstyre seg med det de trengte for å føre henne med seg. Alt dette kunne de gjøre uforstyrret siden klosteret lå et godt stykke utenfor landsbyen. Han fortalte at så snart Luscinda så seg i hans makt, falt hun i avmakt, og da hun var kommet til seg selv, hadde hun ikke gjort annet enn å gråte og sukke uten å si et ord. Og slik, ledsaget av taushet og tårer, var de nådd frem til dette vertshuset, som for ham hadde vært som å nå frem til himmelen, der alle jordens ulykker får sin ende og sin avslutning. 328

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVII der historien om den berømte prinsesse Micomicona fortsetter, sammen med andre muntre eventyr

Alt dette satt Sancho og lyttet til, ikke uten dyp sorg i sjelen, siden han så alle sine forhåpninger om en adelstittel gå opp i røk og den nyde­ lige prinsesse Micomicona forvandlet til Dorotea, jetten forvandlet til don Fernando og hans herre nedsunket i søvn og drømmer uten å bry seg det minste med det som hadde hendt. Dorotea var slett ikke så sikker på om det hun hadde oppnådd ikke var en drøm; Cardenio tenkte det samme, og Luscindas tanker gikk i samme retning. Don Fernando takket himmelen for den nåde han hadde oppnådd ved å føres ut av den innfløkte labyrinten der han hadde vært like ved å tape sin anseelse såvel som sin evige frelse. Og endelig var alle som befant seg i vertshuset glade og fornøyde over den gode løsningen disse sammenfløkte og fortvilte hendelsene hadde fått. Alt dette understreket presten som den kloke mann han var og gra­ tulerte hver og en med det de hadde oppnådd. Men den som jublet og gledet seg mest var vertinnen, på grunn av det løftet Cardenio og presten hadde gitt henne om å betale all den skade og plage som don Quijote hadde vært opphavet til. Bare Sancho, som det er blitt sagt, var nedslått, ulykkelig og bedrøvet, og derfor steg han med sørgmodig åsyn inn i sin herres rom der denne holdt på å stå opp, og sa til ham: - Deres nåde, herr Triste Skikkelse, kan nok sove alt det De orker, uten å tenke på å drepe noen kjempe eller få prinsessen tilbake til sitt kongedømme, for alt er allerede fullført og avsluttet. - Det tror jeg nok, svarte don Quijote, - for jeg har med en jette hatt den mest uvanlige og uhyrlige kamp som jeg regner med å få i hele mitt liv, og med ett sverdslag, svisj, svuppet jeg hodet av ham så det falt i gulvet, og blodet som rant ut av ham var så meget at det ble til bekker som om det var vann. - Som om det skulle ha vært rødvin, svarte Sancho, - for jeg øns­ ker at Deres nåde skal vite, om det er slik at De ikke vet det, at den døde jetten er en gjennomhullet vinsekk; og blodet det var seks kan­ ner rødvin han hadde i buken, og det avskårne hodet er den merra til mor min og måtte fan ta alt sammen. - Hva er det du sier, din idiot? svarte don Quijote. - Har du mistet vettet? - Stå opp, Deres nåde, sa Sancho, - så ser De hvor store inntekter og hvor store utgifter De har fått, og De vil se dronningen forvand-

329

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

let til en Vanlig dame ved navn Dorotea, og andre hendelser som vil forbløffe Dem, om De får se dem. - Intet her vil forbløffe meg, svarte don Quijote, - for om du hus­ ker det, sa jeg sist vi var her at alt det som forgikk her, var trolldom, og det er ikke rart om det skulle være slik nå også. - Alt dette ville jeg ha trodd, svarte Sancho, - dersom også him­ melfarten på teppet hadde vært det, men det var den ikke, den var sann og virkelig. Og jeg så at verten som er her i dag, holdt i det ene hjørnet av teppet og sendte meg opp mot himmelen med liv og lyst og med like sterk latter som sterke muskler. Og hva det angår å kjenne personene, mener jeg, som er en enkel synder, at vi ikke var utsatt for hekseri, men for mye juling og uhell. - Jaså ja, det vil nok Gud ordne opp i, sa don Quijote. - Rekk meg klærne og la meg komme ut herfra, for jeg vil se de hendelsene og forvandlingene du nevner. Sancho hjalp ham å kle på seg, og mens det pågikk, fortalte presten don Fernando og alle andre om don Quijotes galskaper og den list de hadde gjort bruk av for å få ham bort fra Den nakne klippen, der han innbilte seg å være på grunn av siri herskerinnes avvisende kulde. Han fortalte dem også nesten alle de eventyr som Sancho hadde for­ talt og som de både lo og undret seg over, da de mente det samme som alle de andre: at dette var den besynderligste form for galskap som en forrykt hjerne kunne romme. Og presten sa mer: at den gode utgang på fru Doroteas sak forhindret at de kunne gå videre med planen, at de måtte finne på en annen for å få ham hjem. Cardenio tilbød seg å føre spillet videre og la Luscinda tre inn i Doroteas rolle. - Nei, sa don Fernando, - slik skal det ikke gjøres, for jeg ønsker at Dorotea skal føre dette påfunnet videre; om det er slik at denne gode ridders hjemsted ikke er så langt herfra, vil det glede meg å kunne lete etter et botemiddel for ham. - Det er mindre enn to dagsreiser herfra. - Selv om det skulle være mer, ville jeg gjerne ta den veien, når jeg bare kan utføre en så god gjerning. I det samme kom don Quijote inn, iført hele sin krigerske utrust­ ning med Mambrinos noe bulkede hjelm på hodet, med skjoldet på armen, og støttet til lansen, det vil si stauren. Don Fernando og alle de andre ble forbløffet over don Quijotes selsomme fremtoning; de så hans inntørkede, gulaktige og en halv postmil lange ansikt, mis­ forholdet mellom hans bevæpning og hans avmålte verdighet, og de ble sittende uten et ord for å høre hva han hadde å si. Med stor ver­ dighet og ro festet han blikket på den skjønne Dorotea og sa: 33°

DON QUIJOTE

- Jeg har fått vite, skjønne dame, av denne min væpner at Deres høyhet er blitt tilintetgjort og Deres vesen ødelagt, ettersom De fra dronning og fornem frue som De har vært, er blitt forvandlet til en alminnelig jomfru. Om dette har skjedd etter ordre fra Deres far, åndemanerkongen, av frykt for at jeg ikke skulle gi Dem min nød­ vendige og skyldige hjelp, må jeg si at han ikke har lest leksene sine særlig godt og var lite belest hva ridderhistorier angår. For om han hadde lest dem så oppmerksomt og så nøye som jeg har gjennomgått og lest dem, ville han for hvert skritt ha funnet ut hvordan riddere av mindre berømmelse enn jeg, hadde gjennomført saker som var langt vanskeligere, og at det var mye å drepe en liten kjempe, hvor arrogant han enn måtte være; for det er ikke mange timer siden jeg sto overfor ham, og ... jeg vil tie, så man ikke skal si jeg lyver. Men Tiden som avdekker alt, vil fortelle det når vi minst venter det. - De gikk løs på to skinnsekker med vin, og ikke en jette, sa verten da. Don Fernando befalte ham å tie og på ingen måte avbryte don Quijotes tale, og denne fortsatte: - Jeg sier da, høye og arveløse frue, at om Deres far av den grunn har foretatt denne metamorfosen på Deres person, må De overhodet ikke tro det, for det finnes ingen fare i denne verden hvorigjennom mitt sverd ikke kan åpne en vei, og derigjennom skal jeg bringe Deres fiendes hode ned på jorden og i løpet av få dager sette kongekronen opp på Deres hode. Don Quijote sa ikke mer og ventet på at prin­ sessen skulle svare, og hun, som allerede kjente til don Fernandos beslutning om å fortsette spillet inntil don Quijote var tilbake på sitt hjemsted, svarte ham med stor ynde og verdighet: - Hvem som enn måtte ha sagt Dem, tapre Ridder av den bedrø­ velige skikkelse, at jeg var blitt forvandlet og endret i mitt vesen, har ikke fortalt sannheten, for det jeg var i går, er jeg fortsatt i dag. Sant nok er det at visse hendelser har ført til en endring i min skjebne, og har gitt meg en større lykke enn jeg kunne ha ønsket meg. Men jeg er ikke, av den grunn, en annen enn den jeg har vært, og har fremdeles til hensikt å gjøre bruk av Deres tapperhets modige og uovervinnelige arm. Og måtte således, min herre, Deres godhet gi den far som avlet meg, æren tilbake, og måtte De betrakte ham som en innsiktsfull og verdensklok mann. Gjennom sin viten fant han en så lett og rett vei til å gjenopprette min lykke, at om det ikke var for Dem, herre, ville jeg nok aldri ha funnet den lykke jeg nå har. I dette jeg sier, er det like stor sannhet som at disse herrene som her er til stede, har vært gode vidner til den. Det som da står tilbake, er å begi oss av sted i

331

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

morgen, for i dag vil vi ikke kunne gjøre noen lang dagsreise; og hva angår den gode utgang som jeg forventer, overlater jeg den til Gud og Deres tapre bryst. Dette sa den kloke Dorotea, og da don Quijote hørte det, vendte han seg mot Sancho, og med uttrykk for sterk misnøye sa han: - Nå sier jeg deg, Vesle-Sancho, at du er den verste småkjeltring i hele Spania. Si meg, din omvandrende tyveknekt: Har du ikke nett­ opp fortalt meg at denne prinsessen var blitt forvandlet til en jomfru ved navn Dorotea, og at det hodet jeg mener å ha kuttet av på en jette, var den merra som satte deg inn i verden, sammen med andre vettløsheter som bragte meg i en større forvirring enn jeg har befun­ net meg i alle mine levedager? Jeg sverger - og her så han opp mot himmelen og bet tennene sammen - jeg tenkte på å gi deg en slik behandling at jeg fikk drysset litt salt inn i skallen på alle løgnaktige væpnere for alle de vandrende riddere som fra nå av måtte finnes i verden! - Ta det rolig, Deres nåde, svarte Sancho, - det kan godt være at jeg har tatt feil i det som gjelder fru prinsesse Micomiconas omskiftelighet, men hva angår kjempens hode, eller i det minste gjennomboringen av vinsekkene, eller at blodet var rødvin, der tar jeg ikke feil, det vet Gud, for alle vinsekkene der ligger såret ved hodegjerdet av sengen Deres. Rødvinen har gjort rommet om til en innsjø, og om det ikke er slik, skal De få se det når omeletten blir laget, jeg mener når hans nåde herr vertshusholderen forlanger godtgjørelse for alt. Om alt det andre, det om at fru dronningen skal være slik hun var, det fryder sjelen, for det kommer like mye meg til gode som alle andre. - Nå skal jeg si deg, Sancho, sa don Quijote, - at du er en vrøvlebøtte, og tilgi meg så, og dermed basta. - Javisst, basta, sa don Fernando, - og så snakker vi ikke mer om det. Og siden fru prinsessen sier at vi drar i morgen, siden det er for sent i dag, så la oss gjøre det, og aftenstunden kan vi tilbringe i god samtale til dagslyset kommer, når vi alle skal ledsage herr don Quijote, da alle ønsker å være vidner til de tapre og uhørte storverk han skal utføre i løpet av dette store foretagende som han har påtatt seg. -Jeg er den som må tjene og ledsage Dem, svarte don Quijote, - og jeg takker så meget for den nåde man viser meg og den gode mening man har om meg, og som jeg skal forsøke å leve opp til, og som vil koste meg livet, eller enda mer, om det gikk an. Mange uttrykk for velvilje og høflige fraser ble utvekslet mellom don Quijote og don Fernando, men alt ble dødsens stille da en ny

332

DON QUIJOTE

gjest viste seg i vertshuset. Hans drakt viste at han var en kristen som hadde vært i fangenskap hos muslimer, for han bar en trøye av blått stoff med korte skjøter, halvlange ermer og uten halskrave; knebuk­ sene var likeledes av blått klede med en lue av samme farve, fangen­ skapets farve; han hadde daddelfarvede halvstøvler og en maurisk krumsabel festet i et geheng tvers over brystet. Like etter ham fulgte en kvinne på et esel, kledd på maurisk vis, med ansiktet dekket av et slør over hodet. Hun bar en liten brokadehatt og var. dekket fra hode til fot i en vid og dyrebar kappe. Mannen var robust og elegant av skikkelse, omkring førti år gam­ mel, noe mørk i huden, med lange barter og velpleiet skjegg; kort sagt, han viste i hele sin fremtreden at om han hadde vært velkledd, ville man ansett ham for en velbåren mann av høy stand. Da han kom inn, ba han om et rom, og da han fikk vite at det ikke fantes noe, virket han nedslått. Han gikk bort til henne som lignet en maurerkvinne og løftet henne i armene ned fra eselet. Lus­ cinda, Dorotea, vertinnen, datteren og Maritornes omringet henne, tiltrukket av synet av en drakt de aldri før hadde sett, og Dorotea som alltid var hjelpsom, omtenksom og klok og taktfull, sa da hun oppfattet at kvinnen såvel som mannen ble nedslått over mangelen på rom: - Bli ikke bedrøvet, min frue, over den mangel på bekvemmelig­ heter som finnes her, for det er vanlig i vertshus. Men til tross for dette, om De vil være sammen med oss, - hun pekte på Luscinda vil De kanskje i løpet av denne reisen ha funnet vertshus hvor De ikke er blitt så godt mottatt. På dette svarte den tilslørte ingenting, hun bare reiste seg fra setet med begge armene krysset over brystet, bøyet hodet, og bøyet så kroppen som tegn på at hun takket for dette. På grunn av tausheten mente de at hun utvilsomt var maurerinne og ikke kunne tale spansk. Da kom krigsfangen, som inntil da hadde vært opptatt med andre ting, og da han så at alle kvinnene omringet den han var kommet sammen med, og at hun tiet til alt det de sa, tok han ordet: - Mine damer, denne jomfruen forstår knapt mitt språk, og kan ikke tale annet enn sitt hjemlands. Derfor har hun nok ikke svart, eller kan ikke svare, på det hun er blitt spurt om. - Vi spør ikke om annet, svarte Luscinda, - enn om hun i natt vil være sammen med oss og dele det rommet der vi skal innkvarteres, og hvor hun vil få den bekvemmelighet som finnes og møte den vel­ vilje som pålegger oss å tjene alle utlendinger som kan ha behov for det, spesielt når det dreier seg om en kvinne. 333

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- På hennes og på egne vegne, svarte fangen, - kysser jeg, min frue, Deres hender. Jeg verdsetter høyt, og som rimelig er, den gunst De tilbyr oss, som ved en slik anledning og av slike personer som Deres fremtreden viser, innlysende nok må være meget stor. - Si meg, min herre, sa Dorotea, - er denne dame kristen eller maurerinne? For drakten og hennes taushet får oss til å tro at hun er det vi helst ville hun ikke skulle være. - Maurisk er hun i klesdrakt og legeme, men i sjelen er hun en ekte kristen, siden hun har et sterkt ønske om å bli det. - Så hun er altså ikke døpt? repliserte Luscinda. - Nei, det er det ikke blitt anledning til, svarte fangen, - etter at hun dro ut fra Algier, som er hennes hjemland. Inntil nå har hun ikke befunnet seg i så stor livsfare at det har tvunget henne til dåp uten først å ha vært innviet i alle de seremonier som vår Moder, Den Hellige Kirke, pålegger oss. Men Gud vil nok vise henne den godhet at hun snart kan døpes med all den verdighet som hennes høye stand fortjener, for den er høyere enn hva hennes og min klesdrakt viser. Disse ordene ga alle som hørte dette, lyst til å få vite hvem den mauriske kvinnen og krigsfangen var; men ingen ville der og da be om dette, siden de innså at det passet bedre å la dem få hvile enn å spørre om deres livshistorie. Dorotea førte henne ved hånden til sete ved siden av seg og ba henne så om å ta av sløret. Hun så på krigs­ fangen, som om hun ba ham forklare hva de sa og hva hun skulle gjøre. Han sa på arabisk at de oppfordret henne å ta av sløret, og derfor tok hun det av og viste et ansikt så vakkert at Dorotea anså henne for vakrere enn Luscinda, og Luscinda henne for vakrere enn Dorotea, og alle de tilstedeværende så at om noen skulle kunne måle seg med de to, måtte det være maurerinnen, og det fantes noen som mente at hun overgikk dem. Siden skjønnheten har det fortrinn og den evne å forsone gemyttene og virke tiltrekkende, ga alle etter for trangen til å tjene og betjene den skjønne maurerinnen. Don Fernando spurte fangen om maurerinnens navn, og han svarte Leia Zoraida, og så snart hun oppfattet hva den kristne hadde spurt om, svarte hun raskt, litt forpint men med stor ynde: - Nei, ikke Zoraida; Maria, Maria! Og lot dem forstå at hun het Maria og ikke Zoraida. Disse ordene og den store affekt maurerinnen uttalte dem med, fikk mer enn én av tilhørerne til å utgyde mer enn én tåre, spesielt kvinnene som av natur er ømme og medfølende. Luscinda omfavnet henne kjærlig og sa: -Ja, ja, Maria, Maria.

334

DON QUIJOTE

Til dette svarte maurerinnen: -Ja, ja, Maria! Zoraida macange! Og det betyr «ikke Zoraida». Så falt natten på, og etter ordre fra don Fernandos ledsagere hadde verten lagt all sin omhu og iver i å tilberede en middag så godt han kunne. Da tiden var inne, satte alle seg ved et langt, smalt bord for tjenestefolk, for det fantes ikke noe rundt eller firkantet bord i verts­ huset. De ga bordenden med den fornemste plassen til don Quijote, selv om han avslo flere ganger, og han ville ha fru Micomicona ved siden av seg, siden han var hennes beskytter. Så satte Luscinda og Zoraida seg, og rett overfor dem don Fernando og Cardenio, og der­ nest krigsfangen og de øvrige herrene; og ved kvinnenes side satte presten og barberen seg. Følgelig spiste de med stor glede, og den ble enda større da de så at don Quijote sluttet å spise, og drevet enda en gang av samme trang som hadde drevet ham til å tale så meget som han gjorde under aftensmaten med gjeterne, begynte han: - Sannelig, om man tar det vel i betraktning, mine herskaper, store og uhørte ting ser den som bekjenner seg til det vandrende ridderskaps orden. Om det ikke var slik, hvilket levende menneske ville det finnes i verden som nå skulle komme inn i denne borgen og se oss slik vi nå er, og som ville tro og mene at vi er de vi er? Hvem ville si at denne dame som sitter ved min side, er den store dronning som vi alle kjenner, og at jeg er den Ridder av den bedrøvelige skikkelse som omtales av Famas munn. Nå kan ingen tvile på at våpenkunst og våpenbruk overgår alt som mennesket har oppfunnet, og må ansees for høyere jo mer den er underkastet farer. Hør ikke på disse som mener at bokens lærdom overgår krigskunsten; for jeg ville si til dem, hvem de nå enn måtte være, at de ikke vet hva de sier. For de grunner som hine fremfører, og som de holder seg til, er at åndens arbeide overgår legemets, og at våpenkunsten utelukkende utøves av legemet, som om utøvelsen av den skulle være for dagleiere, og at man derfor ikke har bruk for mer enn gode krefter, eller som om det vi, som utøver den, kaller våpenkunsten, bare omfattet styrkeprøver. Men disse krever for å utføres, stor innsikt, likesom krigerens sinn, som er pålagt å lede en hær eller forsvaret av en beleiret by, må gjøre bruk såvel av sin ånd som av legemet. Om det ikke er slik, får man se om man med legemets krefter kan få vite eller gjette fiendens hen­ sikter, hans planer, krigslist, vanskeligheter, og forutse de skader man frykter; for alt dette er intellektets handlinger, der kroppen ikke har noen oppgave. Når det er slik at våpenkunsten krever evner i likhet med boklig lærdom, la oss da se hvilke av disse evner, den lærdes og krigerens, som utretter mest. Dette vil man erkjenne gjennom den

335

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

avslutning, eller det endepunkt som hver av dem beveger seg mot, for den hensikt må settes høyest som beveger seg mot det edleste mål. Det er lærdommens endemål ... og jeg taler nå ikke om lærdommen om det guddommelige, hvis mål er å føre og lede sjelene mot him­ melen, for til et så uendelig mål som dette, kan intet annet sidestil­ les; jeg taler om den verdslige lærdom, hvis formål er å la rettferdig­ heten gjøre rett og skjell så hver og en får sitt, og vurdere og sørge for at gode lover overholdes. Dette formål er visselig edelt og høyt og verdig den høyeste ros, men ikke så meget som det annet fortje­ ner hva våpnene angår: Disse har freden som formål og endepunkt, som er det høyeste gode menneskene kan ønske i dette liv. Slik var det at det første glade budskap verden og menneskene fikk, var det som englene sang den natten som ble vår dag, da de sang høyt oppe i luften: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennes­ kene hans velbehag!» Og den hilsen som den beste mester på jorden og i himmelen lærte sine følgesvenner og benådede å si når de trådte inn i et hus, var: «Fred være med dette hus!» Og så mange andre ganger sa han: «Jeg gir Eder min fred, jeg overleverer Eder min fred; fred være med Eder», det var lik et smykke og et pant gitt av denne hans hånd: Et smykke uten hvilket intet godt kan finnes hverken på jorden eller i himmelen. Denne fred er krigens virkelige formål; for det er det samme å si våpenbruk som å si krig. Forutsettes så denne sannhet at krigens hensikt er fred, og at i dette har våpenkunsten et fortrinn fremfor lærdommen, kommer vi så til det kroppsarbeide den lærde og våpenkunstens utøver må utføre, og la oss så se hvilket er størst. På en slik måte, og med så velvalgte uttrykk, fortsatte don Quijote sin utlegning, at den for øyeblikket førte til at ingen av dem som lyttet til ham, kunne anse ham som gal. Det var heller slik, siden de fleste var riddere og vant til våpenbruk, at de lyttet meget gjerne til ham, og han fortsatte på følgende måte: - Jeg sier derfor at studentens plager er disse: først og fremst fat­ tigdom, ikke fordi alle er fattige, men for å sette saken på spissen, og når jeg så har sagt at han må tåle fattigdom, mener jeg det ikke er mer å si om hans usle skjebne, for den som er fattig, har intet som er godt. Denne fattigdommen lider han under dels i form av sult, dels kulde, dels nakenhet, dels alt dette på én gang. Til tross for dette er den ikke så stor at han ikke spiser, selv om det er noe senere enn mari pleier, og selv om det er smulene fra de rikes bord, eller det er studen­ tenes største elendighet som de seg imellom kaller å gå etter suppen. De vil heller ikke mangle en eller annens kullbekken eller ovn, som

336

DON QUIJOTE

selv om den ikke varmer, så dog luner noe, og endelig sover de om natten under tak. Jeg vil ikke ta med andre småting som mangel på skjorter og mangel på ekstra sko, de luvslitte og tynnslitte klærne, heller ikke hvordan de med glede stopper i seg maten når de er heldige nok til å delta i et festmåltid. På den vei jeg har tegnet, som er bratt og vanskelig fremkommelig, der snubler én her, der faller en annen, og der reiser en tredje seg, og der borte faller så nok en, men under­ veis oppnår de den grad de ønsker. Når den er oppnådd, har vi sett mange som etter å ha kommet gjennom disse skjær og sandbanker, disse Skyllaer og Kharybdiser, som var de ført av lykkens gode med­ vind, har vi sett dem befale og styre verden fra en lenestol og bytte sin sult ut mot metthet, sin frost mot varme, sin nakenhet mot en galladrakt, og en sovematte mot en seng med fint lerret og damask; det er en fortjent belønning for deres dyd. Men stilt i motsetning til og sammenlignet med krigerens motgang og vanskeligheter, blir de liggende langt etter i alt, slik jeg nå skal forklare.

KAPITTEL XXXVIII som omhandler den eiendommelige tale don Quijote holdt om våpenkunst og lærdom Don Quijote fortsatte så og sa: - Siden vi begynte med studentens fattigdom og alle sider ved den, la oss så se om soldaten er rikere. Vi vil se at han er den fattigste blant de fattige, siden han er avhengig av sitt elendige soldatsold, som alltid kommer sent eller aldri, eller av det han kan naske og karre til seg med sine egne hender med stor fare for livet og for sin egen samvit­ tighet. Det hender at hans fattigdom er så stor at en oppslisset jakke må tjene både som underskjorte og paradeuniform, og midt på vin­ teren, under åpen himmel, kan han bare beskytte seg mot himmelens barske vær med sitt eget åndedrett, og siden dette kommer fra en tom mave, har jeg selv kunnet konstatere at også det kommer koldt ut, i strid med naturens bestemmelser. Men se så når han venter at natten skal falle på, og han kan komme seg etter alle disse ubekvemmeligheter i den sengen som venter ham, så ér den, og det er ikke hans feil, aldri for trang. For han kan måle opp så mange fot han vil på jorden, og snu og vende seg så meget han vil, uten frykt for å krølle 337

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lakenene. I tillegg til alt dette kommer den dag og time da han skal motta sin militære grad, da kommer dagen for striden, da skal han få doktorhatten på hodet, og den består av forbindingssaker som skal kurere et skudd som kanskje har gått gjennom tinningene, eller har ødelagt en arm eller et ben. Skulle ikke det skje og himmelen bevarer ham sunn og frisk, er det vel mulig at han forblir i samme fattigdom som før, og at det må oppstå flere trefninger eller et og annet slag og at han må gå seierrik ut av dem for å merke noen fremgang. Slike mirakler skjer imidlertid sjelden. Men si meg, mine herrer, om De har tenkt over det: Hvor mange færre er det som befordres i krigen, enn dem som faller i den? De vil utvilsomt svare at dette ikke kan sammenlignes, heller ikke kan man gjøre et regnskap over de døde, når man kan telle de belønnede som overlever med et tresifret tall. Alt dette er helt omvendt hos de lærde, for under embedsmannskappen kan de være både hederlige og bestikkelige. For selv om solda­ tens gjenvordigheter er større, er belønningen langt mindre. Til dette kan man svare at det er meget lettere å belønne to tusen lærde, enn tredve tusen soldater, for de førstnevnte belønnes nødvendigvis med embeder som tilhører deres profesjon, og de sistnevnte kan bare belønnes med inntektene til den herre de er i tjeneste hos, og denne umuligheten bestyrker enda mer den oppfatning jeg har. Men la oss skyve dette til side, for det er en labyrint der utgangen er vanskelig å finne, og la oss vende tilbake til krigskunstens fortrinn fremfor lærdommen; det er et emne som nå må undersøkes i samsvar med den begrunnelse hver og en på hver side fremlegger. Blant dem jeg har nevnt, sier de lærde at uten dem kan ikke krigskunsten støttes, for også krigen har sine lover og er dem underlagt, og lover faller inn under lærdommens og de lærdes område. Til dette svarer krigs­ kunsten at lovene ikke kan støttes uten den, for med våpen forsvarer man stater, bevarer kongedømmer, bevarer byer, sikrer veier, rydder havene for sjørøvere; kort sagt, var det ikke for den, ville stater, kon­ gedømmer, monarkier, byer, ferdselsveier til sjøs eller til lands, være underkastet den hårdhet og forvirring som krigen bringer med seg så lenge den varer og har rett til å benytte sine privilegier og sin makt. Det er en anerkjent sannhet at det som koster mest, settes, og bør settes høyest. Om noen oppnår å bli fremtredende i lærdom, koster det tid, våkenetter, sult, fillet klesdrakt, svimmelhetsanfall og mavebesvær, og andre ting som hører til her og som jeg allerede delvis har nevnt. Om noen derimot oppnår å bli en god soldat gjennom egen innsats, koster det ham så meget mer enn studenten at det ikke kan sammenlignes, siden han for hvert skritt risikerer livet. Og hvilken 338

DON QUIJOTE

nød og fattigdom kan plage en student, sammenlignet med en soldat, som befinner seg i en beleiret festning og står på sin post, eller er på vakt ved en forskanse eller fremskutt bastion og hører at fienden lager en minegang henimot det stedet han står. Ikke under noen om­ stendigheter kan han fjerne seg fra den, heller ikke kan han flykte fra den faren som truer ham så nær ved. Det eneste han kan gjøre, er å melde fra til sin befalingsmann om det som skjer, for å forhindre det ved hjelp av en kontraminering, og han må holde seg i ro og frykter og venter at han plutselig slynges opp mot skyene uten vinger og så faller viljeløst ned i avgrunnen. Om dette kan virke som en liten fare, la oss da se om den er like stor eller større om to galeier styrer rett mot hverandre midt ute på det vide hav, og de blir hektet sammen av entrehakene så tett at soldaten ikke har mer enn de to fot som utgjør baugspissen i jern. Han ser at han har så tallrike dødens utlendinger foran seg, nemlig alle de flintebørser som sikter på ham fra den annen part, og som ikke er lenger borte enn en lanselengde, og han ser at ved det minste feilsteg vil han fare ned og besøke Neptuns dyp. Til tross for dette, med fryktløst hjerte og ansporet og drevet av æren, frembyr han seg som målskive for tallrike flintebørser og forsøker på den smale passasjen å komme seg over på det andre skipet. Det som mest må beundres: Knapt har han falt ned dit hvorfra han ikke vil reise seg før ved dommens dag, så har en annen overtatt denne selvsamme plassen, og om også denne faller i havet, som venter ham som en fiende, følger den ene etter den andre etter ham uten at et øyeblikk går mellom hver enkelts død. Det er det største vågemot og tapperhet som finnes i noen av krigens hendelser. Lykkelige de tider som var foruten det forferdende raseri i skytevåpnenes djevelske redskaper, hvis oppfinner nok får sin belønning i helvete for sin dia­ bolske oppfinnelse. Ved hjelp av den kan en ussel og feig arm ta livet av en tapper ridder, og uten å vite hvordan eller hvorfra, midt i den kamplyst og det liv som tenner og driver de tapres bryst, kommer en villfaren kule, avfyrt av en som kanskje flyktet og ble forferdet over glimtet som ilden skapte da den fordømte maskinen ble avfyrt, og forkortet og endte på et øyeblikk tankene og livet hos den som for­ tjente å nyte det i lange tider. Derfor, når jeg tar dette i betraktning, har jeg mest lyst til å si at jeg blir tung til sinns over å ha påtatt meg det kall å være vandrende ridder i en så avskyelig tidsalder som den vi nå lever i. For selv om ingen fare inngyder meg frykt, forarges jeg over å tenke på at krutt og tinn skal kunne frata meg anledningen til å bli navnkundig og berømt gjennom min arms styrke og min skarpe klinge i hele den oppdagede verden. Men himmelens vilje skje, for 339

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg vil bli så meget mer berømt om jeg oppnår det jeg har foresatt meg, ettersom de farer jeg har utsatt meg for er større enn de farer vandrende riddere fra fordums tider kom ut for. Hele denne lange talen holdt don Quijote mens de andre spiste, og han glemte å føre en eneste munnfull til munnen, selv om Sancho Panza flere ganger hadde bedt ham ta til seg av maten, for etterpå ville han få all den tid han ønsket til å tale. De som lyttet fikk på nytt ondt av å se at en mann som tilsynelatende viste god forstand og uttrykksevne i alt det han snakket om, skulle miste den så fullstendig når han omtalte sitt fordømte og beksvarte ridderskap. Presten sa at han hadde rett i det han hadde sagt om våpenkunsten, og at han selv som var lærd og med en akademisk grad var av samme oppfatning. Måltidet var over og bordet ble ryddet, og mens vertinnen, datte­ ren og Maritornes gjorde i stand don Quijote av la Manchas loftskammer, der det var blitt besluttet at bare kvinnene skulle tilbringe natten, ba don Fernando krigsfangen om å fortelle sin livshistorie, for den måtte være både eiendommelig og underholdende, etter de antydninger de hadde fått da han ankom i selskap med Zoraida. Til dette svarte krigsfangen at han meget gjerne ville gjøre det man befalte, og at han bare fryktet at denne beretningen ikke skulle bli slik at de fikk den fornøyelse av den som han ønsket; men til tross for dette ville han ikke unnlate å følge anmodningen og ville fortelle den. Presten og alle de andre takket ham og ba ham på nytt innstendig om dette, og da han innså at så mange ønsket det, sa han at bønner ikke var nødvendig der en befaling fikk en slik form. - Lytt da, Deres nåder, oppmerksomt, og De vil høre en sannfer­ dig historie, som løgnaktige beretninger, utstyrt med utstuderte og finurlige kunstferdigheter, ikke kan måle seg med. Med disse ord fikk han alle til å sette seg behagelig til rette i stor stillhet, og da han så at alle tiet og ventet på det han ville si, begynte han å fortelle følgende med rolig og behagelig stemme:

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXIX der krigsfangen forteller sin livshistorie

Fra en liten by i fjellene i Leon stammer min slekt som ble mer gav­ mildt tilgodesett av sin avstamning enn av lykken, selv om min far i de trange forhold i hine byer gikk for å være rik, noe han også ville ha vært om han hadde brukt like stor omtanke på å bevare det han eide, som han gjorde på å sløse det bort. Hans trang til å være gavmild og ødsel skyldtes at han i sine unge år hadde vært soldat. For soldatlivet er en skole der den gjerrige blir gavmild, og den gav­ milde ødsel; og om noen soldater blir gniere, er de som vanskapnin­ ger som man sjelden møter. Min far hadde overskredet grensen for gavmildheten og nærmet seg ødselheten, noe som ikke er en fordel for en gift mann med sønner som skal føre hans navn og hans vesen videre. Min far hadde tre, og alle var i den alder at de skulle velge en livsvei. Da min far innså at han, som han sa, ikke kunne forsvare seg mot sin tilbøyelighet, ville han berøve seg selv det redskap som gjorde ham ødsel og gavmild, og det betydde å gi fra seg formuen; uten den ville selv en Aleksander den store virke gjerrig. Følgelig kalte han en dag oss tre inn i et rom hvor vi var alene, og sa til oss omtrent det jeg nå refererer: «Kjære sønner, for å fortelle at jeg holder av dere, er det nok å si at dere er mine sønner, og for å skjønne at jeg ikke holder av dere, er det nok å vite at jeg ikke kan styre meg når det gjelder å bevare den formue dere skal ha. Men for at dere skal forstå at jeg elsker dere som en far, og at jeg ikke vil ruinere dere som en stefar, vil jeg iverksette noe overfor dere som jeg har tenkt på i mange dager og bestemt etter moden overveielse. Dere er allerede i den alder at dere kan velge en livsvei, eller i det minste en levevei som er slik at den gir dere ære og fremgang. Og det jeg har tenkt, er å dele formuen i fire deler: tre av delene får dere, og hver enkelt får det som tilkommer ham, uten at noen forfordeles. Den fjerde beholder jeg til å leve av og gi meg mitt underhold de dager himmelen måtte forunne meg å leve. Men etter at hver enkelt har fått i sitt eie det som tilkommer ham av formuen, ønsker jeg at han skal følge én av de løpebaner som jeg nå skal nevne. Det finnes et ord­ språk i vårt Spania som jeg synes er treffende, noe alle er, siden de er fyndord ervervet av lang og moden erfaring, og det jeg vil nevne er: «Kirken, Flåten eller Hoffet», eller som man mer klargjørende ville si: «Den som ønsker å vinne anseelse og bli rik, skal enten gå i Kirkens tjeneste, til sjøs og drive handel, eller tjene kongene i deres hus»; for 341

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

man sier også: «Heller smuler fra kongens bord, enn en adelsmanns løfter og ord». Jeg sier dette fordi det er mitt ønske og min vilje at en av dere skal studere og få lærdom, den andre utøve handelsvirk­ somhet, den tredje tjene kongen i krig, siden det er så vanskelig å få tjene ham i hans hus. Selv om ikke krigen gir store rikdommer, pleier den å gi stor anseelse og berømmelse. I løpet av åtte dager skal jeg gi dere deres del i rede penger, uten å frata dere en maravedf, som dere skal få se. Si meg så om dere vil følge mitt syn og råd hva angår det jeg har foreslått.» Da han befalte meg, som den eldste, å svare, sa jeg, etter å ha bedt ham om ikke å dele opp formuen, men derimot bruke så meget han måtte ønske, for vi var unge menn og kunne skape vår egen, konkluderte jeg med at jeg ville følge det han ønsket, og at mitt var å utøve krigskunsten og tjene Gud og kongen. Den andre broren lovet det samme og valgte å dra til Vestindia for å sette de penger som tilkom ham, i handelsvirksomhet. Den yngste, og som jeg tror, den klokeste, sa han ville gå i Kirkens tjeneste, eller dra for å avslutte sine påbegynte lovstudier i Salamanca. Så snart vi var blitt enige og hadde valgt våre livsveier, omfavnet han oss alle, og i løpet av de åtte dagene iverksatte han sitt løfte. Da han hadde gitt hver og en sin del som, etter det jeg husker, var tre tusen dukater for hver enkelt i rede penger (for en onkel av oss kjøpte hele eiendommen og betalte den kontant, for at den ikke skulle gå ut av familien), tok vi tre på samme dag avskjed med vår gode far, og samtidig, da jeg mente det var hjerteløst at far i sin alderdom skulle ha så lite å leve av, fikk jeg ham til å motta to tusen av mine tre tusen dukater, for jeg hadde nok med resten til å anskaffe det jeg trengte som soldat. Drevet av mitt eksempel ga hver av mine to brødre ham tusen dukater, slik at far hadde tilbake fire tusen dukater i klingende mynt, og dessuten tre tusen, som den eiendom som tilfalt ham tilsyne­ latende var verd, og som han ikke ville selge, men beholde som fast eiendom. Jeg kan til slutt si at vi tok farvel med ham og vår onkel, som jeg har nevnt, ikke uten sterk sorg og tårer fra alle. Han påla oss at vi måtte la ham få vite, hver gang det ble mulighet til det, hva som skjedde med oss av medgang og motgang. Det lovet vi ham, vi omfavnet hverandre og han ga oss sin velsignelse, hvorpå én dro i retning av Salamanca, den neste tok veien til Sevilla og jeg veien til Alicante, der jeg fikk vite at det lå et genovesisk skip som holdt på å laste inn ull til Genova. Det er nå toogtyve år siden jeg forlot min fars hus, og i alle disse årene har jeg aldri, selv om jeg har skrevet noen brev, hørt nytt hver­ ken om ham eller brødrene mine. Og det som i dette tidsrommet har 342

DON QUIJOTE

skjedd med meg, skal jeg kort referere. Jeg innskipet meg i Alicante, nådde Genova med god vind, dro derfra til Milano, der jeg utstyrte meg med våpen og med prektige soldatklær. Derfra ville jeg dra til Piemonte for å la meg verve. Da jeg var på vei til Alejandria de la Palla, fikk jeg nytt om at den store hertug av Alba var på vei til Flandern. Jeg endret min beslutning, sluttet meg til ham, tjente ham i hans felttog, var til stede ved henrettelsen av grevene av Eguemon og Hornos, og oppnådde å bli fanejunker under den berømte kaptein fra Guadalajara, ved navn Diego de Urbina. Etter en tid i Flandern fikk vi nytt om det forbund som Hans Hellighet Paven, Pius V, i salig ihukommelse, hadde sluttet med Venezia og Spania mot sin felles fiende, Tyrken. Denne hadde med sin flåte på samme tid erobret den berømte øy Kypros, som lå under venetiansk overhøyhet, og det var et sørgelig og ulykkelig tap. Et sikkert rykte sa at som overbefalhaver for dette forbundet var den høybårne don Juan de Austria, halvbror av vår gode konge, don Felipe. De umåtelige krigsforberedelsene som foregikk ble kjent, og det drev meg og gjorde meg oppsatt på å delta i det forestående felttoget; selv om jeg hadde hørt antydninger, ja nesten sikre løfter, om at jeg ved første givne anledning ville bli forfremmet til kaptein, ville jeg forlate alt dette og dra, noe jeg også gjorde, til Italia. Mitt gode hell ville at herr don Juan de Austria nettopp var ankommet til Genova på vei til Napoli for å slutte seg til den venetianske flåten, som han senere gjorde i Messina. Jeg kan altså fortelle at jeg deltok i det lykkelige felttoget, sjøslaget ved Lepanto i oktober, 1571, og var da allerede avansert til kaptein, et ærefullt verv som mer skyldtes min gode skjebne enn mine fortjenester. Og hin dag, som ble så lykkelig for kristenheten, siden den avslørte for verden og alle nasjoner den villfarelse de levet i da de trodde at Tyrken var uovervinnelig på havet. På hin dag, sier jeg, da ottomanernes stolthet og hovmod ble knek­ ket, for blant alle de lykkelige som der fantes (for større hell hadde de som døde der, enn de som overlevet og var seierherrer), var jeg alene den uheldige. I motsetning til det jeg kunne vente, en gullkrone, om det hadde vært i romernes tid, så jeg meg påfølgende aften av en så berømmelig dag, med lenker om bena og håndjern på hendene. Dette skjedde på følgende måte: Da Uchali, konge av Algier, en dris­ tig og heldig sjørøver, angrep og beseiret det maltesiske flaggskip så bare tre adelsmenn var i live der, og de var hårdt såret, kom And­ rea Dorias flaggskip til hjelp, der jeg befant meg med mitt kompani. Jeg gjorde da det man gjør ved en lignende anledning: Jeg hoppet over på motpartens galei, og idet denne trakk seg unna angriperens, 343

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

forhindret det at mine soldater fulgte meg. Følgelig befant jeg meg alene mellom mine fiender, som jeg ikke kunne bekjempe på grunn av deres overmakt, og måtte til slutt overgi meg med store sår. Som De allerede må ha hørt, mine herskaper, reddet Uchali seg unna med hele sin eskadre, og jeg ble fange i hans makt, og jeg alene var den bedrøvede blant så mange glade, og den eneste krigsfange blant så mange frie; for den dagen oppnådde femten tusen kristne den etter­ lengtede frihet, da de alle satt ved årene i den tyrkiske flåte. De førte meg til Konstantinopel, der Stortyrken Selim utnevnte min herre til admiral ettersom han hadde utført sin plikt under sjøslaget og hadde bragt med seg malteserriddernes banner, som bevis på sitt mot. Det andre året, som var toogsytti, satt jeg ved årene ved Navarino i admiralens flaggskip med tre lykter. Jeg så og bemerket den anledning som der ble tapt ved ikke å innestenge hele den tyrkiske flåten i havnen, for alle tyrkiske marinesoldater og janitsjarer som befant seg om bord, var sikre på å bli angrepet inne i selve havnen og hadde gjort klærne sine klare, sammen med sine pasamaques, som er skoene deres, for å flykte over land uten å vente på å bli angrepet; så stor var den frykt de hadde for vår flåte. Men himmelen besluttet noe annet, ikke på grunn av noen feil eller forsømmelighet av den general som ledet våre folk, men på grunn av kristenhetens synder, og siden Gud ønsker og tillater at vi alltid skal ha bødler som straffer oss. Følgelig trakk Uchali seg tilbake til Modon, det er en øy som ligger nær Navarino, ilandsatte soldatene, befestet havneinnseilingen og holdt seg i ro inntil herr don Juan trakk seg tilbake. På dette toktet tok de den galeien som heter La Presa, der en sønn av den berømte sjørøveren Barbarrossa var kaptein. Det ble tatt av Napolis flaggskip, La Loba, kommandert av det krigens lyn, soldatenes far, den alltid heldige og aldri beseirede Ålvaro de Bazån, marki av Santa Cruz. Jeg vil ikke unnlate å fortelle hva som skjedde ved oppbringelsen av La Presa. Barbarossas sønn var så grusom og behandlet sine krigsfanger så dårlig, at så snart folkene ved årene så galeien La Presa nærme seg og innhente dem, slapp alle med ett årene, grep kapteinen som befant seg på kommandobroen og skrek at de skulle ro fortere, dro ham fra tofte til tofte, fra baugen til akterstavnen og ga ham slike munnfuller at knapt var han kommet forbi stormasten, før hans sjel befant seg i helvete. Så stor var, som sagt, den grusomhet han behandlet dem med, og det hat de følte for ham. Vi vendte tilbake til Konstantinopel, og året etter, det var i 1573, fikk vi vite at herr don Juan hadde inntatt Tunis og tatt dette kongedømmet fra tyrkerne, innsatt Muley Hamet der og slik knust ethvert håp Muley Hamida, den grusomste og tap­ 344

DON QUIJOTE

reste maurer som fantes i verden, kunne ha om å regjere der. Stor­ tyrken, som beklaget sterkt dette tapet, gjorde bruk av den listighet som alle av hans hus har, og sluttet fred med venetianerne som ønsket fred langt mer enn han. Følgende år, 1574, angrep han la Goleta og det fortet som herr don Juan hadde etterlatt halvveis oppført like ved Tunis. Under alle disse farer satt jeg ved årene uten det minste håp om frihet; jeg ventet i det minste ikke å få den for løsepenger, siden jeg hadde besluttet ikke å skrive til min far om mine ulykker. Til slutt gikk La Goleta tapt; fortet gikk tapt, for disse stedene ble angrepet av femogsytti tusen tyrkere og mer enn fire hundre tusen maurere og muslimer fra hele Afrika, ledsaget av tallrike soldater med så meget ammunisjon og så mange krigsmaskiner og så mange skansegravere at de bare med hendene kunne dekke hele La Goleta og fortet med jord. Først gikk La Goleta tapt, som inntil da ble betrak­ tet som uinntagelig, og det ikke på grunn av forsvarerne, som gjorde alt det de kunne og burde, men fordi erfaringen viste hvor lett det var å bygge skyttergraver i ørkensanden. Man mente det var umulig, siden det to håndsbredder ned fantes vann, men tyrkerne fant ikke vann selv på to alners dybde; dermed anla de løpegraver og reiste ved hjelp av tallrike sandsekker forskansninger så høye at de raget høyere enn murene på fortet. De kunne da beskyte dem ovenfra og ned, og ingen kunne avverge dette eller delta i forsvaret. Det var en vanlig mening at våre styrker ikke burde stenge seg inne i La Goleta, men vente i åpent lende på landsettingen. De som mener det, taler på lang avstand og med liten erfaring om lignende tilfeller, for om det i La Goleta og i fortet knapt fantes syv tusen soldater, hvordan kunne et så lite antall, hvor kampvillige de enn var, gå ut i åpent lende og motstå en så tallrik fiende? Og hvordan er det mulig at en styrke som ikke får hjelp, kan holde stand, når fienden er både tallrik og utholdende og kjemper på sitt eget territorium? Men mange mener, og det mener også jeg, at himmelen viste Spania en særlig gunst og nåde ved å tillate at dette arnested og skalkeskjul for ugjerninger ble herjet. Dette umettelige sluk, denne sugesvamp og parasitt som fortærte umåtelige pengesummer som ble ødslet bort til ingen nytte bare for å bevare det lykkelige minne om at den uovervinnelige Karl V hadde erobret stedet, som om det skulle være nødvendig for å bevare hans minne til evig tid, det vil og skal bevares, også uten å bevare hine sten- og murrester. Fortet gikk også tapt, men det inntok tyrkerne tomme for tomme, for soldatene som forsvarte det, kjem­ pet så tappert og utholdende at de drepte mer enn femogtyve tusen fiender i de toogtyve stormangrep som ble rettet mot dem. Ingen ble 345

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tilfangetatt usåret av de tre hundre som overlevet, det var et klart og sikkert tegn på deres mot og standhaftighet, og på hvor godt de hadde forsvart seg og bevart festningsverkene. Et lite fort, eller tårn som lå midt ute i strandlagunen, under don Juan Zanogueras kom­ mando, en valenciansk ridder og berømt soldat overga seg på visse betingelser. De tok til fange don Pedro Puertocarrero, general for La Goleta, som gjorde alt han kunne for å forsvare festningsverket, og han ble så nedslått over å ha mistet det at han døde av gremmelse på veien til Konstantinopel, dit de skulle føre ham som krigsfange. De tok også til fange fortets general, ved navn Gabriel Cervellon, en adelsmann fra Milano, en stor ingeniør og tapper soldat. I disse to festningsverkene døde mange fremtredende personer, en av dem var Pagån de Oria, ridder av Johanitterordenen og meget gavmild, noe han viste ved sin rundhåndethet mot sin bror Giovanni Andrea Doria. Det som gjorde hans død enn mer sørgelig, var at han ble drept av noen arabere som han stolte på, for da han innså at fortet var tapt, tilbød de seg å føre ham, forkledd som maurer til Tabarca, som er en liten havn eller et handelshus på bredden der genoveserne driver fiske av koraller. De nevnte araberne skar hodet av ham og bragte det til flåtens tyrkiske general, som etterlevet vårt spanske ordspråk: «Selv om forræderiet bringer glede, blir forræderen avskydd.» Således heter det at generalen lot henge dem som bragte gaven, da de ikke bragte ham levende. Blant de kristne som ble tatt til fange i fortet, var en viss don Pedro de Aguilar, fra jeg vet ikke hvor i Andalucia. Han hadde vært fanejunker i fortet, en fremragende soldat og med sjelden forstand; spesielt hadde han evner i det som kalles poesi. Jeg forteller det siden tilfellet bragte ham til min galei og til min tofte, da han ble slave for min herre. Før vi forlot denne havnen, diktet denne ridderen to sonetter, den ene som epitafium for La Goleta og den andre for fortet. Og jeg må virkelig fremsi dem, for jeg kan dem utenat og jeg tror de vil bli lyttet til med glede heller enn sorg. I det øyeblikk krigsfangen nevnte don Pedro de Aguilar, så don Fernando på sine ledsagere og alle tre smilte, og da han skulle til å fremsi sonettene, sa den ene: - Før Deres nåde går videre, ber jeg Dem fortelle meg hva som videre skjedde med den don Pedro de Aguilar som De har nevnt. - Det jeg vet, svarte krigsfangen, - er at han ved slutten av de to årene jeg var i Konstantinopel, flyktet forkledd som albaner sammen med en gresk spion. Jeg vet ikke om han nådde friheten, men det tror jeg, siden jeg et år senere så grekeren i Konstantinopel, men jeg kunne ikke spørre om utgangen på den reisen. 346

DON QUIJOTE

- Fri ble han, svarte adelsmannen, - for denne don Pedro er min bror og bor nå i vår by, frisk og rik, gift og med tre barn. - Gud være lovet, sa krigsfangen, - for all den nåde han har vist ham, for etter det jeg mener, finnes det ikke på jorden noen glede som kan sidestilles med å oppnå den frihet man har tapt. - Dessuten, svarte adelsmannen, - kan jeg de to sonettene som min bror skrev. - Fremsi dem da, Deres nåde, sa fangen, - for De vil fremsi dem bedre enn jeg. - Med glede, svarte ridderen, - og sonetten om La Goleta lyder slik:

KAPITTEL XL hvor krigsfangens historie fortsettes SONETT Lykksalige sjeler, ved edle dåder, ble dere frigjort fra jordiske bånd og fløy til himlen ved hjelp av Guds hånd til lysende saler hvor freden råder.

Lik høstens stormer som rasende fråder, dro dere i kamp med flammende ånd, og blodet fløt i så rikelig monn at havet blir rødt når bølgene gråter. Men livet tok slutt før kampglød og mot, og alle som én segnet livløse om, men fikk i nederlag, seierens krone.

Den tragiske død ved murens fot ved fiendesverd var det endelikt som ga ære på jorden og himmelens trone

- Nettopp slik er det jeg kan den, sa fangen. - Og den om fortet, sa adelsmannen, - lyder slik, om jeg ikke hus­ ker feil: 347

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

SONETT

Fra denne valplassens forfrosne jord, hvor tre tusen soldater ble slått ned, slapp alle sjeler frigjorte av sted opp til et evig, himmelsk blomsterflor.

Forgjeves først, med alle krefter for de heftig løs på fienden, men led kun nederlag inntil den siste, ved et sverdhugg segnet livløs, uten ord. Og dette er det sted som siden var og er så fullt av mange onde minner fra fortiden og fra vår egen tid.

Men aldri mere velfortjente har vel sjeler fløyet bort fra bånd som binder og aldri noen taprere i strid.

Sonettene gjorde et godt inntrykk; krigsfangen gledet seg over nyhe­ tene om sin medfange, og han fortsatte sin fortelling slik: - Da La Goleta og fortet hadde overgitt seg, ga tyrkerne ordre om å jevne La Goleta med jorden, siden fortet var i en slik tilstand at det ikke var mer å rive ned. For å gjøre det raskest og lettest mulig, minerte man det på tre punkter, men ikke ett eneste av dem kunne de sprenge i luften av det som virket svakest, nemlig de gamle murene, mens derimot alle de nye befestningsverkene som festningsingeniøren El Fratfn hadde oppført, falt sammen så lett som ingenting. Armadaen vendte kort og godt tilbake til Konstantinopel i triumf som seier­ herre, og få måneder senere døde min herre Uchali, som man pleide å kalle Uchali Fartax, som på tyrkisk betyr Den skabbete Uchali. For det var og er skikk blant tyrkere å sette navn på folk i samsvar med de feil og fortrinn de har. Det skyldes at det blant dem bare finnes fire familienavn som går tilbake til den Osmanniske ætt, og alle de andre navn og tilnavn, som nevnt, tar de snart fra legemsfeil og snart fra sjelens dyder. Denne skabbete fyren hadde i fjorten år sittet ved årene som galeislave for Stortyrken, og da han var over fireogtredve år, ble han renegat av forbitrelse over at en tyrker ga ham en ørefik mens han satt ved åren, og for å kunne hevne seg, forlot han sin egen tro. Hans mot var så stort, og uten å stige ved hjelp av de skammelige

348

DON QUIJOTE

midler og veier som alle Stortyrkens yndlinger anvender, oppnådde han å bli konge av Algier, og deretter å bli flåtegeneral, som er den tredje høyeste verdighet i dette riket. Han var født i Calabria, og han var et godt og moralsk menneske som behandlet alle sin fanger meget humant; han fikk etter hvert tre tusen, og etter hans død ble disse delt, ifølge hans testamente, mellom Stortyrken, som er arving til alle som dør på like fot med andre sønner som den døde etterlater seg, og mellom renegatene. Jeg ble overlatt til en veneziansk renegat som hadde vært skipsgutt og ble fanget av Uchalf, som elsket ham så høyt at han ble en av hans mest foretrukne yndlinger og han ble en av de mest grusomme renegater man noensinne har sett. Han het Azån Agå og ble meget rik og konge av Algier. Sammen med ham dro jeg fra Konstantinopel, ganske tilfreds over å være så nær Spania; ikke fordi jeg tenkte skrive til noen om min ulykkelige skjebne, men for å finne ut om lykken ville stå meg bi i høyere grad i Algier enn i Konstantinopel, hvor jeg hadde forsøkt å flykte på tusen måter, uten en eneste gang å ha hellet med meg. Jeg tenkte på å finne andre midler til å oppnå det jeg ønsket så sterkt, for aldri mistet jeg håpet om å bli fri. Når jeg i det jeg planla, uttenkte og iverksatte så at resultatet ikke svarte til hensikten, mistet jeg ikke motet, men lette og fant et annet håp som kunne holde meg oppe, hvor svakt og spinkelt det enn kunne være. Slik holdt jeg det gående, innestengt i et fengsel som tyrkerne kaller baiio, der de holder de kristne fangene innelukket, både dem som tilhører kongen, og dem som tilhører enkeltpersoner, og dessuten de som tilhører forrådskammeret. Noe som vil si at de er slaver for kommunen som tjener byen i offentlige arbeider og andre tjenester som utføres, og denne typen fanger vil ha stor vanskelig­ het med å oppnå friheten. Siden de er felleseiendom og ikke har én spesiell herre, kan de ikke forhandle med noen om frigivelsen, selv om de har pengene. Til disse banos, som nevnt, bringes også noen av eiere fra byen, særlig når de kan skaffe løsepenger, for der har de dem trygt og sikkert inntil pengene kommer. Heller ikke kongens fanger som skal løskjøpes, arbeider sammen med de øvrige slavene, om ikke løsepengene lar vente på seg. For å få dem til å skrive med større iver, tvinges de da til å arbeide, og samle og hugge ved sammen med de andre, noe som ikke er lett arbeide. Jeg ble en av dem som ventet på løsepenger, for da de visste jeg var kaptein, var det ikke til å hindre at de plasserte meg blant riddere som ventet på løsepenger, selv om jeg omtalte mine små muligheter og manglende rikdom. De satte på meg en lenke, mer som tegn på at jeg skulle løskjøpes enn for å hindre flukt, og slik tilbragte jeg livet i 349

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

denne bano sammen med en rekke andre riddere og fornemme men­ nesker, som var utpekt og ansett som fanger med løsepenger. Selv om sult og mangel på klær kunne plage oss ofte, var det ingenting som plaget oss mer enn til stadighet å se og høre min herres utrolige grusomheter mot de kristne. Hver dag lot han én bli hengt, en annen spiddet, eller lot ørene bli skåret av på en tredje. Dette av den ube­ tydeligste årsak, og ofte uten, så at selv tyrkerne innså at han gjorde det for moro skyld, og fordi det lå i hans natur å ville utrydde hele menneskeslekten. Den eneste som kom godt ut av det med ham, var en spansk soldat som het et eller annet med Saavedra, og han hadde gjort ting som disse menneskene husket i mange år og alle ble gjort i den hensikt å bli fri, men han ga ham aldri pryl eller sa et vondt ord til ham og befalte heller ikke at andre skulle slå ham. For den minste av mange ting denne Saavedra gjorde, fryktet vi alle at han skulle bli spiddet, og det fryktet han selv mer enn én gang. Var det ikke fordi det ikke blir tid til det, kunne jeg nå fortelle noe om det denne soldaten utførte, som ville underholde og forbløffe dere langt mer enn min egen historie. Videre kan jeg fortelle at ut mot gårdsrommet i fengselet vendte noen vinduer i huset til en rik og fornem maurer, og de var mer glug­ ger enn vinduer, som vanlig er hos maurerne, og til og med disse ble tildekket av tette og lukkede persienner. Det skjedde så at jeg en dag befant meg på en terrasse i fengselet sammen med tre andre, og for å få tiden til å gå, gjorde vi forsøk på hvor langt vi kunne hoppe med lenkene på. Vi var alene da alle de andre kristne var ute og arbeidet. Tilfeldigvis hevet jeg blikket og så at ut gjennom et av disse små vin­ duene jeg har nevnt, kom det et lite rør og i den ene enden var det festet et stykke tøy, og røret beveget seg og svinget frem og tilbake nesten som det ga tegn til at vi skulle komme nærmere og ta det. Vi så på det, og en av dem som var sammen med meg, gikk for å se om de slapp det, eller hva de ville gjøre. Men så snart han nærmet seg, ble røret trukket opp og beveget frem og tilbake som om noen rystet på hodet. Den kristne trakk seg tilbake, og det ble igjen sen­ ket med de samme bevegelsene som første gang. En annen av mine kamerater gikk bort til det; og det samme skjedde med ham som med den første. Så gikk den tredje, og det samme skjedde med ham som med den første og den andre. Da jeg så dette, ville jeg ikke unnlate å prøve lykken, og straks jeg sto under røret, lot man det falle, og det endte like ved føttene mine inne i fengselet. Jeg bøyet meg for å løse stoffet som jeg så en knute på, og inni lå ti zianier som er noen gullmynter av lav gehalt som maurerne bruker, og hver av dem er verd 35°

DON QUIJOTE

ti realer av våre. At jeg gledet meg over dette funnet, er overflødig å si, for gleden var like så stor som overraskelsen over å spekulere på hvorfra en slik gave kunne komme, særlig for meg. Siden det var tydelig at røret bare skulle slippes til meg, mente de det var klart at denne gunstbevisningen var til meg. Jeg tok mine gode penger, brøt av røret, vendte tilbake til terrassen, tittet opp mot vinduet og så at ut av det kom en meget hvit hånd som åpnet og lukket seg meget raskt. Gjennom dette forsto vi, eller innbilte vi oss at en eller annen kvinne som bodde i dette huset, måtte ha gjort oss denne velgjerningen, og som tegn på takknemlighet gjorde vi zalemas på maurisk vis ved å bøye hodet, så bøye kroppen og legge begge armene i kors over brystet. Like etter ble det stukket ut et lite kors laget av sivrør, og straks ble det trukket inn igjen. Dette tegnet bekreftet for oss at en eller annen kristen kvinne måtte være fange i dette huset, og det var hun som viste oss en slik velgjerning. Men den hvite hånden med armbånd som vi så, fikk oss fra den tanken, for vi forestilte oss at hun måtte være en kristen renegat, som hennes egen herre hadde tatt som sin legitime hustru, noe man anser som en lykke, for deres herrer setter dem høyere enn kvinnene fra sitt eget folk. I alt det vi sa, traff vi helt ved siden av det som var sannheten i saken, og derfor var all vår underholdning fra da av å se opp og la blikket ledes mot vinduet der vår ledestjerne av sivrør hadde vist seg, men det gikk fjorten dager uten at vi så den, heller ikke hånden eller noe annet tegn. Selv om vi i denne tiden med den største iver forsøkte å få vite hvem som bodde i dette huset, og om det der fantes noen kristen renegatkvinne, fant vi ingen som kunne fortelle oss noe annet enn at det var bebodd av en fornem og rik maurer, ved navn Agi Morato, som hadde vært slottsfogd i La Pata, noe som er et embede blant dem av høy betyd­ ning. Da vi var minst forberedt på at det skulle regne flere zanier, så vi helt uventet sivrøret med en tøybunt med en enda større knute; og dette hendte som forrige gang da fengselet var øde og folketomt. Vi foretok den samme prøven, og hver enkelt av de samme tre gikk som tidligere frem før meg, men sivrøret ble ikke gitt til noen annen enn meg, for idet jeg nærmet meg, lot man det falle. Jeg løsnet knu­ ten og fant førti spanske gulldukater og et papir skrevet på arabisk, og under det skrevne var det tegnet et stort kors. Jeg kysset korset, tok dukatene, gikk tilbake til terrassen, alle gjorde vi våre zalemas, hånden dukket frem igjen, jeg gjorde tegn til at jeg skulle lese brevet, vinduet ble lukket. Vi ble alle glade og forvirret over det inntrufne, og siden ingen av oss forsto arabisk, ville vi meget gjerne finne ut hva brevet inneholdt, men å finne noen som kunne lese brevet var 351

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

enda vanskeligere. Endelig besluttet jeg å betro meg til en renegat fra Murcia, som hevdet at han var blitt min gode venn, og vi hadde utvekslet pant mellom oss to som påla ham å bevare enhver hemme­ lighet som jeg betrodde ham. For mange renegater pleier, når de har til hensikt å vende tilbake til kristen jord, å ta med seg undertegnede brev fra fornemme kristne, der de bekrefter, i den form de kan, at nevnte renegat er et godt og hederlig menneske som alltid har vist velvilje mot kristne, og at han ved første anledning som frembyr seg, ønsker å flykte. Noen skaffer seg slike skriftlige bekreftelser i en god hensikt, andre anskaffer dem for å benytte seg av dem slik det faller seg, for om de kommer for å plyndre i et kristent land og de lider skipbrudd eller blir tatt til fange, trekker de frem bekreftelsene og sier at disse skriftene viser i hvilken hensikt de er kommet, som er å bli værende i et kristent land, og at de derfor dro på piratferd sammen med bare tyrkere. Dermed unnslipper de fiendens første voldsomme reaksjoner, forsoner seg med Kirken uten å bli utsatt for skade, og drar ved første anledning tilbake til Berberiet for å bli det de var før. Det finnes andre som anvender, og anskaffer, disse dokumentene i god hensikt og slår seg ned på kristen jord. Denne typen renegat var min venn, som hadde fått bekreftelser fra alle mine kamerater, hvor vi anbefalte ham så sterkt vi kunne; og om maurerne hadde funnet disse papirene på ham, ville de ha brent ham levende. Jeg hadde fått vite at han behersket arabisk meget godt, ikke bare muntlig, men også skriftlig, men før jeg åpnet meg helt for ham, ba jeg ham lese brevet, som jeg tilfeldigvis hadde funnet i et lite hull i cellen. Han åpnet det og satt en lang stund og så på det, og mens han søkte meningen i det, mumlet han for seg selv. Jeg spurte om han forsto det, og han svarte at det gjorde han helt og fullt og om jeg ville at han skulle oversette det ordrett, skulle jeg gi ham blekk og penn, så han kunne gjøre det bedre. Vi ga ham straks det han ba om, og han oversatte det ord for ord, og sa da han var ferdig: «Alt det som står her på spansk, er hva dette mauriske brevet inneholder, uten at det mangler en eneste bokstav, men det må sies at der det står Leia Marien, vil det si Vår Frue ]omfru Maria.» Vi leste brevet og det lød slik: Da jeg var en liten pike, hadde min far en slavinne som i mitt språk leerte meg den kristne zalå, eller bønn og fortalte meg mange ting om Leia Marien. Denne kristne kvinnen døde, og jeg vet at hun ikke endte i ilden men hos Allah, for senere så jeg henne to ganger, og hun sa til meg at jeg skulle dra til et kristent land for å se Leia Marien, som holdt meget av meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dit: Mange kristne har jeg sett gjennom dette vinduet, og ingen har virket som en ridder uten

35*

DON QUIJOTE

du. Jeg er meget vakker, og en ung pike og jeg har mange penger jeg kan ta med meg: Se du til at vi kan dra dit, om du kan, og der skal du bli min ektemann, om du ønsker det, og om du ikke ønsker det, spiller det ingen rolle, for Leia Marien vi gi meg én jeg kan gifte meg med. Jeg har nedskrevet dette: Pass på hvem du lar lese dette, stol ikke på noen maurer, for de er alle svikefulle. Én ting gjør meg urolig; jeg skulle ønske du ikke viste det til noen, for om min far får vite det, vil han kaste meg i brønnen og dekke meg med stener. På sivrøret fester jeg en tråd: Bind svaret fast der; om du ikke har noen som kan skrive arabisk, fortell meg det ved hjelp av tegn; for Leia Marien vil la meg forstå det. Måtte hun og Allah bevare deg, og dette kors som jeg ofte kysser, for det påla slavinnen meg å gjøre. Tenk så, mine herskaper, om ikke innholdet i dette brevet var årsak til både glede og forbløffelse, og således endte det med at renegaten skjønte at det ikke ble funnet ved en tilfeldighet, men at det virkelig var blitt skrevet til én av oss. Følgelig ba han oss, om det var sant det han antok, om å stole på ham og fortelle ham det, for han ville sette sitt eget liv på spill for vår frihet. Idet han sa dette, trakk han frem fra brystet et krusifiks av metall, og sverget med mange tårer ved den Gud som dette bildet fremstilte, og som han helt og fast trodde på, skjønt han var en synder og et ondt menneske, at han ville vise oss troskap og holde hemmelig alt det vi ville fortelle ham, for han mente, og ante nesten, at ved hjelp av den kvinnen som hadde skre­ vet hint brev, skulle han og alle vi andre få friheten. Han skulle få oppleve det han så høyt ønsket, og det var å bli gjenforenet med sin mor, Den Hellige Kirke, som han var blitt skilt og fjernet fra som et råttent lem på grunn av sin uvitenhet og sine synder. Med så mange tårer, og med så mange uttrykk for anger sa renegaten dette at vi alle enstemmig samtykket, og vi fortalte ham hele sannheten om saken og fremla alt uten å skjule noe. Vi viste ham det lille vinduet der siv­ røret pleide å vise seg, og han merket seg vel huset, og besluttet med særlig stor forsiktighet å finne ut hvem som bodde der. Vi ble likele­ des enige om at det ville være riktig å besvare maurerinnens brev, og siden vi hadde én som kunne gjøre det, skrev renegaten straks ned de ordene jeg dikterte ham, og som helt og fullt var dem jeg nå skal nevne. For av alle de vesentlige ting som skjedde med meg, har ingen blitt borte fra min hukommelse, og vil heller ikke bli det så lenge jeg lever. Det maurerinnen da fikk som svar var dette: Måtte den sanne Allah bevare deg, min frue, og hin velsignede Marien, som er Guds sanne mor, og som har lagt i ditt hjerte at du skal dra til et kristent land, siden hun holder så meget av deg. Be henne du at hun skal la 353

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

deg forstå hvordan du skal iverksette det hun befaler deg; for hun er så god at det gjør hun nok. For min del og på vegne av alle de kristne som er her sammen med meg, tilbyr jeg å gjøre for deg alt det som står i vår makt, inntil døden. Unnlat ikke å skrive til meg og gi meg råd om hva du tenker å gjøre, for jeg vil alltid svare deg; for den store Allah har gitt oss en kristen fange som kan tale ditt språk så godt som du ser det av dette brevet. Derfor kan du uten frykt gi oss råd om alt du ønsker. Og dine ord at om vi drar til et kristent land, skal du bli min hustru, lover jeg deg å oppfylle som god kristen; og vit at kristne oppfyller sine løfter bedre enn maurerne. Måtte Allah og Marien, hans mor, våke over deg, min frue. Da dette brevet var skrevet og lukket, ventet jeg to dager på at fengselet skulle bli tomt som det pleide, og dernest gikk jeg ut på det vanlige stedet på terrassen for å se om rørsivet skulle vise seg, og det varte ikke lenge før det dukket frem. Så snart jeg så det, og selv om jeg ikke kunne se hvem som holdt det, viste jeg frem brevet, som om jeg lot forstå at tråden måtte senkes. Men den var der allerede, festet til rørsivet, som jeg knyttet brevet til, og like etter dukket vår ledestjerne opp sammen med byltens sammenknyttede, hvite fredsflagg. Den ble sluppet ned, og jeg tok den opp og fant i den alle slags sølv- og gullmynter, mer enn femti dukater, noe som øket vår glede femti ganger mer og bekreftet håpet om å nå friheten. Selvsamme natt vendte vår renegat tilbake og fortalte at han hadde fått vite at i dette huset bodde den selvsamme maureren som man hadde fortalt oss het Agi Morato, og var overordentlig rik; hadde en eneste datter, som var arving til hele hans eiendom og som hele byen mente var den vakreste kvinne i hele Berberiet. Og at mange av de visekongene som var kommet dit, hadde bedt om å få henne til hustru og at hun aldri hadde villet gifte seg; han hadde også fått vite at hun hadde hatt en kristen slavinne, som allerede var død; alt dette stemte med det som sto på papiret. Vi holdt straks et rådsmøte med renegaten om hvordan vi skulle få med oss maurerinnen og dra til et kristent land. Vi ble til slutt enige om at vi for øyeblikket skulle vente på nok en beskjed fra Zoraida, det het nemlig hun som nå ønsket å kalle seg Maria, for vi innså helt klart at det var hun, og ingen annen som måtte bringe oss gjennom alle disse vanskelighetene. Etter at vi var blitt enige om dette, sa renegaten at vi ikke måtte være urolige, for enten ville han miste livet, eller han ville sette oss i frihet. I fire dager var det folk i fengselet, og det var grunnen til at det tok fire dager før rørsivet viste seg. Da disse dagene var gått, dukket tøybylten opp, i slike lykkelige omstendigheter at vi så frem til en lykkelig fødsel. 354

DON QUIJOTE

Rørsivet og tøy bylten hellet over til meg, i den fant jeg enda et brev og hundre gulldukater, men ingen andre mindre mynter. Renegaten var der, vi lot ham lese brevet i cellen vår, og han sa det lød slik: Jeg vet ikke, min herre, hvordan jeg skal ordne det slik at vi kan dra til Spania, heller ikke har Leia Marien sagt meg det, selv om jeg har spurt henne. Det som kan gjøres, er at jeg gir dere svært mange gullpenger. Bruk dem da til å frikjøpe Dem selv og Deres venner og la én dra til et kristent land for å kjøpe en båt og komme tilbake for å hente de andre. Meg vil De finne i min fars have, som ligger ved Babazon-porten, like ved kysten, der jeg må oppholde meg i hele sommer sammen med min far og mine tjenere. Derfra kan De om natten uten frykt føre meg til båten; husk så at du skal bli min ektemann, hvis ikke, vil jeg be Leia Marien straffe deg. Om du ikke stoler på noen som skal være med i båten, frikjøp deg selv og dra så; for jeg vet at du mer enn noen annen vil komme tilbake, da du er adelsmann og kristen. Prøv å finne haven, og når du går omkring her oppe, vet jeg at fengselet er mennesketomt, og da skal jeg gi deg flere penger. Måtte Allah bevare deg, min herre. Dette var innholdet i det andre brevet. Da det var hørt av alle, tilbød hver og en seg å bli løskjøpt og lovet å dra og vende tilbake, nøyak­ tig som avtalt, også jeg tilbød det samme. Dette motsatte renegaten seg og sa at han på ingen måte ville godkjenne at noen skulle få sin frihet før de dro samlet, for erfaringen hadde vist ham hvor dårlig de frisatte oppfylte sine løfter avgitt under fangenskapet. Mange ganger hadde fornemme fanger forsøkt en slik løsning og hadde løskjøpt én som skulle dra til Valencia eller Mallorca med penger til å utruste en båt og vende tilbake for å hente dem som hadde løskjøpt ham. Aldri var de vendt tilbake, for, som han sa, den friheten de hadde oppnådd og frykten for å miste den igjen, strøk all verdens forpliktelser ut av hukommelsen. Som en bekreftelse på sannheten i dette, omtalte han kort noe som ganske nylig hadde skjedd med noen kristne riddere, det underligste som noensinne hadde skjedd deromkring, hvor det stadig vekk skjer forferdelige og forbløffende ting. Han sa at det som kunne og burde gjøres, var å gi ham de pengene som måtte til for å løskjøpe en enkelt kristen, så han kunne kjøpe en båt i Algier med det påskudd å bli kjøpmann og drive handel i Tetuån og kysten om­ kring, og når han var herre over båten, kunne han lettvint få alle ut av fengselet og innskipe dem. Så meget mer som etter det maurerinnen sa, ville hun gi penger til å løskjøpe alle, og når alle var frie, kunne de gå om bord midt på dagen. Den største vanskeligheten som kunne dukke opp, besto i at maurerne ikke ville tillate at en renegat skulle

355

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kunne kjøpe og eie en båt, om det ikke dreiet seg om et stort skip til sjørøveri; for de frykter at den som kjøper en båt, særlig hvis han er spansk, ikke vil bruke den til annet enn å dra tilbake til kristent territorium. Men han kunne omgå denne vanskeligheten ved å la en tagarinsk maurer bli medeier i båten og handelsinntektene, og med dette påskuddet ville han bli herre over båten, og anså dermed alle problemer som løst. Selv om jeg og mine kamerater hadde ment at det beste var å sende noen for å kjøpe en båt på Mallorca, slik mau­ rerinnen sa, våget vi ikke motsi ham, da vi har redde for at han ville avsløre oss om vi ikke gjorde som han sa og sette oss i livsfare om han røpet kontakten med Zoraida, og for henne ville vi alle gi våre egne liv. Derfor besluttet vi å legge alt i Guds og renegatens hender, og like etter ble det skrevet et svar til Zoraida hvor vi skrev at vi ville gjøre alt hun foreslo, for hun hadde skjønt alt like godt som om Leia Marien hadde sagt det til henne, og at det bare avhang av henne om vi skulle utsette denne saken eller straks iverksette den. På nytt tilbød jeg meg å bli hennes ektemann, og dagen etter da fengselet tilfeldigvis var tomt, senket hun sivrøret med bylten ned flere ganger og ga oss to tusen gulldukater samt et brev hvor hun skrev at den første jumå, som er fredag, ville hun gi oss mer penger. Om det ikke skulle være tilstrekkelig, skulle vi gi henne beskjed, så ville hun gi oss så meget vi ønsket, for hennes far eide så meget at han ikke ville savne det, så meget mer som hun hadde nøklene til alt. Vi ga straks renegaten fem hundre dukater til å kjøpe båten; med åtte hundre dukater løskjøpte jeg meg selv og ga pengene til en kjøpmann fra Valencia som på den tid befant seg i Algier. Denne løskjøpte meg fra kongen og ga sitt ord på at han skulle betale min frigivelse ved det første skip som kom fra Valencia. Om han straks overleverte pengene, kunne det gi kongen mistanke om at løsesummen hadde befunnet seg flere dager i Algier, og at kjøpmannen hadde sett sin fordel i å fortie det. Dessuten var min herre så mistenksom at jeg på ingen måte våget å utbetale pengene straks. Torsdag før den fredagen da den skjønne Zoraida skulle dra ut til haven, ga hun oss tusen dukater til og meldte fra om sin avreise, og ba meg, dersom jeg ble løskjøpt, om straks å finne ut hvor farens have lå og at jeg uansett måtte finne en anledning til å dra og treffe henne. Jeg svarte med få ord at det skulle jeg gjøre og at hun måtte passe godt på å anbefale seg til Leia Marien med alle de bønner som slavinnen hadde lært henne. Da dette var gjort, ble det gitt ordre om at de tre andre ledsagerne mine skulle løskjøpes, for å lette utflytningen fra fengselet. Dessuten, dersom de så meg frikjøpt, og selv ikke var det, og siden det fantes penger nok, kunne 356

DON QUIJOTE

de bli opphisset og djevelen kunne overbevise dem om at de skulle gjøre noe for å skade Zoraida. Siden jeg visste at de var adelsmenn, var jeg nok sikret mot denne faren, men til tross for dette, ville jeg ikke løpe noen risiko, og lot dem løskjøpes på samme måte Som meg selv, ved å overlevere alle pengene til kjøpmannen, for at han rolig og tilforlatelig kunne stille sikkerhet. Men han fikk ikke vite noe om vår plan og hemmelighet på grunn av faren vi dermed ville løpe.

KAPITTEL XLI der krigsfangen fremdeles fortsetter sin beretning

Det gikk ikke mer enn fjorten dager før renegaten hadde kjøpt en god båt med plass til mer enn tredve personer, og for å sikre seg og gjøre kjøpet sannsynlig, ville han reise, noe han også gjorde, til et sted som heter Sargel, som er tredve postmil fra Algier i retning Oran, der det foregår stor handel med tørkede fikener. To eller tre ganger gjorde han denne reisen i selskap med den nevnte tagarineren. Tagarinere kaller man i Berberiet maurerne fra Aragon, dem fra Granada kalles mudéjares, og i kongedømmet Fez kaller man mudej arene for elches, og disse folkene foretrekker kongen å bruke i krig. Jeg kan da fortelle at hver gang han dro forbi med båten, ankret han opp i en vik som ikke var på to pileskudds avstand fra haven der Zoraida ventet. Høyst passende begynte renegaten, og de unge maurerne som satt ved årene, å be på maurisk vis, eller å øve seg for spøk til det han ville utføre i alvor. Følgelig dro han til Zoraidas have og ba om frukt, og faren ga ham det uten å kjenne ham. Selv om han ønsket å tale med Zoraida, som han senere berettet, og fortelle henne at han var den som etter min ordre skulle føre henne til et kristent land, og at hun bare skulle være glad og rolig, ble det aldri mulig, fordi maurerinnene ikke lar seg se av noen maurer eller tyrker, om det ikke er slik at ektemannen eller faren befaler det. De kan ha omgang med kristne fanger, til og med mer enn det er rimelig, og meg ville det ha plaget at han skulle ha snakket med henne, for det ville kanskje ha gjort henne opprørt å se at denne saken var lagt i en renegats munn. Men Gud som forordnet dette på en annen måte, ga ingen anledning til at renegatens gode ønske ble oppfylt. Denne som så hvor sikkert han kom og gikk til Sargel, og som ankret opp når, hvordan og hvor 357

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

han ville, og som dessuten så at hans ledsager tagarineren var helt underkastet hans vilje, at jeg for min del allerede var frikjøpt og at det bare manglet å finne noen kristne som skulle sitte ved årene, ba meg tenke over hvem jeg ønsket å ha med meg, bortsett fra de løskjøpte. Han sa at han hadde snakket om det for førstkommende fredag, da han hadde besluttet at vår avreise skulle finne sted. Da jeg så dette, talte jeg med tolv spaniere som var sterke folk ved årene og av dem som friest kunne dra ut av byen. Det var ikke enkelt å finne noen på den tid, for tyve skip var på kapertokt, og de hadde tatt med seg alle folkene ved årene. Og disse ville ikke ha vært der om deres herre ikke hadde bestemt seg til ikke å dra på tokt den sommeren, for å fullføre en galei han hadde på skipsverftet. Til disse sa jeg ikke annet enn at de den førstkommende fredag skulle dra av sted, én for én, i hemmelighet og begi seg i retning av Agi Moratos have, og at de skulle vente der til jeg kom. De fikk beskjeden hver for seg, og om de der så andre kristne, skulle de ikke si annet enn at jeg hadde beordret dem å vente på dette stedet. Da denne forberedelsen var gjort, gjensto det bare, noe som passet meg best, å varsle Zoraida om hvor langt denne saken var kommet, så hun kunne være forberedt og advart og ikke ble opprørt om vi plutselig angrep før den tid båten med kristne kunne være tibake. Følgelig besluttet jeg å dra til haven og se om jeg kunne tale til henne, og med det påskudd å lete etter urter, dro jeg dit dagen før avreisen. Den første jeg møtte, var faren, som henvendte seg til meg i det språket som tales mellom kristne og maurere i hele Berberiet, til og med i Konstantinopel. Det er hver­ ken maurisk, eller spansk eller noen annen nasjons, men en blanding av alle disse språkene som vi alle gjør oss forstått med. Kort sagt, i dette språket spurte han meg hva jeg lette etter i denne hans have, og hvem jeg tilhørte. Jeg svarte at jeg var slave av Arnaute Mami (og dette svarte jeg fordi jeg vel visste at denne var en meget god venn av ham) og at jeg lette etter alle slags urter og planter for å lage en salat. Følgelig spurte han meg om jeg var en som skulle løskjøpes, og hvor meget min herre forlangte for meg. Da vi var midt i disse spørsmål og svar, kom den skjønne Zoraida, som for lengst hadde sett meg, ut av huset, og siden maurerkvinner på ingen måte er knipske når det gjelder å vise seg for kristne, og, som nevnt, heller ikke unngår dem, gjorde det henne ingenting å komme dit faren sto og snakket med meg. Straks faren så henne nærme seg ganske langsomt, kalte han på henne og ba henne komme nærmere. Det ville være altfor meget å forsøke å skildre den store skjønnhet, den ynde og rike og kostelige pryd som min elskede Zoraida trådte 358

DON QUIJOTE

frem med for mine øyne. Jeg vil bare si at flere perler hang om hen­ nes skjønne hals og fra hennes ører og hår enn hun hadde hår på hodet; om anklene, som etter maurisk skikk var bare, hadde hun to carcajer (for slik kalles ankelringer på maurisk) av det pureste gull og innfattet med så mange diamanter at hun senere fortalte meg at faren vurderte dem til ti tusen dobbeltdukater, og dem hun hadde rundt håndleddene var verd like meget. Perlene var tallrike og meget fine, for det hører til maurerinnenes prakt og utsmykning å pynte seg med store og små perler, derfor finnes det flere store og små per­ ler blant maurerne enn hos alle andre nasjoner; og Zoraidas far var kjent for å eie mange og av de fineste i hele Algier, og likeledes eie mer enn to hundre tusen spanske dukater, og alt dette var hun som nå er min, herskerinne over. Om hun med alle disse prydelser viste seg skjønn eller ikke, etter de synlige spor etter all motgang, kan man gjette seg til hvordan hun må ha tatt seg ut i medgang. Man vet jo at enkelte kvinners skjønnhet har sine dager og tider, og tilfeldigheter kan svekke eller øke den. Og det er naturlig at sjelens lidenskaper hever eller senker den, selv om den oftest ødelegger den. Men jeg kan si at hun da kom så overveldende smykket og så overveldende skjønn, eller i det minste virket det slik for meg, at jeg aldri hadde sett noen skjønnere; dermed, når jeg dessuten tok hensyn til de forpliktelser jeg hadde påtatt meg, forekom det meg at jeg for mine øyne hadde en gudinne, nedsteget til jorden for å bringe meg hjelp og lykke. Straks hun kom, sa faren til henne i sitt eget språk at jeg var fange hos hans venn Arnaute Mami og at jeg var kommet for å lete etter sala turter. Hun benyttet straks anledningen, og i den blandingen av språk som jeg har nevnt, spurte hun om jeg var adelsmann og hvorfor jeg lot meg løskjøpe. Jeg svarte at jeg allerede var løskjøpt, for ifølge prisen kunne man se hvor høyt min herre vurderte meg, for han hadde gitt femten hundre zoltamis for meg. Til dette svarte hun: «Om det hadde vært slik at du tilhørte min far, skulle jeg sørge for at han ikke ville løskjøpe deg for mindre enn det dobbelte, for dere kristne lyver i alt dere sier, og hevder at dere er fattige for å lure maurerne.» «Det kan nok være, min frue,» svarte jeg, «men sannheten er at jeg har avtalt dette med min herre, og slik handler jeg, og vil jeg handle med alle de mennesker jeg får å gjøre med på jorden.» «Og når drar du?» spurte Zoraida. «I morgen, tror jeg,» sa jeg, «for her er et skip fra Frankrike som setter seil i morgen, og jeg tenker å dra med det.» «Er det ikke bedre,» svarte Zoriada, «å vente til det kommer skip fra Spania og dra med dem enn med de franske, som ikke er deres venner?» «Nei,» svarte jeg, «om det var sant at det ventes et skip fra Spania, ville jeg

359

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nok vente på det, men det er sikrere at jeg drar i morgen, for den lengsel jeg har etter å gjense mitt land og dem jeg elsker, er så stor at den ikke lar meg vente på en ny anledning, hvor god den enn måtte være». «Da må du vel være gift i ditt land,» sa Zoraida, «og derfor ønsker du å gjense din hustru.» «Jeg er ikke gift,» svarte jeg, «men jeg har gitt mitt ord på å gifte meg så snart jeg kommer frem.» «Og er den damen du ga ditt ord, vakker?» «Så vakker er hun,» svarte jeg, «at for å lovprise henne og fortelle sannheten, ligner hun deg meget.» Dette lo faren hjertelig av og sa: «Ved Allah, du kristne, hun må være meget vakker om hun ligner min datter, som er den vakreste i hele riket. Om ikke, se da godt på henne, og du vil se hvor sant jeg taler.» Zoraidas far var tolk for det meste som ble sagt, for han var mest språkkyndig, og selv om hun talte det bastardspråket jeg har nevnt, uttrykte hun det hun ville mer ved tegn enn med ord. Mens vi holdt på å tale om dette og hint, kom en maurer løpende og ropte ut at fire tyrkere hadde hoppet over murene, eller veggene rundt haven, og gikk rundt og samlet frukt, enda de ikke var modne. Den gamle ble forferdet og Zoraida likeså; den redsel maurerne har for tyrkerne, særlig for soldatene, er utbredt og nesten medfødt, for de er så uforskammede og har så stor makt over maurerne som er dem underkastet, og behandler dem verre enn om de skulle være deres slaver. Da sa Zoraidas far: «Datter, gå tilbake til huset og steng deg inne, mens jeg går og snakker med disse hundene; og du kristne, let du etter dine urter og gå så når du vil, og måtte Allah bringe deg vel hjem igjen.» Jeg bukket og han gikk for å finne tyrkerne og lot meg være alene med Zoraida, som holdt på å samle seg til å gå dit faren hadde befalt henne. Men knapt var han blitt borte mellom trærne, før hun vendte seg mot meg og sa med tårer i øynene: «Åmexi, kristne, Åmexi?» Og det betyr: «Drar du din vei, kristne, drar du din vei?» Jeg svarte henne: «Min frue, ja, men under ingen omstendighet uten deg; vent meg den første jumå, og bli ikke forskrekket når du ser oss, for vi skal virkelig dra til kristen jord.» Jeg sa dette på en slik måte at hun godt forsto alt det som ble sagt mellom oss; hun la en arm om halsen min, og med vaklende skritt begynte hun å gå mot huset; og tilfellet ville, og det kunne ha gått meget galt om ikke himmelen hadde villet det annerledes, at mens vi gikk på den måten og i den stilling jeg har nevnt med en arm om halsen, fikk faren se oss, etter å ha fått tyrkerne av sted, hvordan vi gikk. Vi merket at han hadde sett oss, men Zoraida var klok nok til ikke å ta vekk armen rundt halsen min, derimot trykket hun seg tettere inntil meg og la hodet på min skulder, knærne ga litt etter og viste tydelig at hun var i ferd

360

DON QUIJOTE

med å besvime, mens jeg likeledes ga tegn til at jeg holdt henne opp mot min vilje. Faren kom løpende bort til oss, og da han så sin dat­ ter slik, spurte han hvordan hun hadde det. Da hun ikke svarte, sa han: «Forskrekkelsen over disse hundene som kom inn, har nok fått henne til å besvime.» Han tok henne fra meg, trykket henne til sitt eget bryst, og hun sukket og gjentok fremdeles med tårer i øynene: «Åmexi, kristne, åmexi.» «Gå din vei, kristne, gå din vei.» Til dette svarte faren: «Den kristne må ikke gå sin vei, min datter, han har ikke gjort deg noe ondt, og tyrkerne er allerede borte. La ikke noe forskrekke deg, det er ingenting som kan gjøre deg urolig; for tyr­ kerne gikk ut der de kom inn, slik jeg ba om.» «De, herre, forskrekket henne, som du sier,» sa jeg til faren,«men siden hun ber meg gå, skal jeg ikke plage henne: bli du i freden, og med din tillatelse vil jeg om nødvendig komme tilbake etter urter i denne haven; for etter det min herre sier, finnes ingen annen slik salat som her.» «Vend du tilbake så ofte du vil,» svarte Agi Morato; «min datter sier ikke dette fordi du eller noen annen kristen har forulempet henne, men for å si at tyrkerne skulle gå sin vei, sa hun at du skulle gå, eller kanskje fordi det var på tide å plukke urter.» Dermed tok jeg straks farvel med begge, og hun, som så ut som om hjertet ble revet ut av henne, gikk sammen med faren. Med det påskudd å lete etter urter vandret jeg omkring i hele haven som jeg ville; jeg merket meg vel alle innganger og utganger, hvordan huset var beskyttet og alt det som kunne lette vårt foretagende. Da dette var gjort, gikk jeg og fortalte alt det som hadde skjedd til renegaten og kameratene mine, og jeg lengtet etter det øyeblikk da jeg uten uro kunne oppleve lykken og gleden over den skjønne og henrivende Zoraida, som tilfellet nå bød meg. Vel, tiden gikk og den dagen og den fristen som vi så sterkt lengtet etter, var kommet. Alle fulgte den plan og rekkefølge som vi så ofte, lenge og klokt hadde diskutert, og vi var så heldige som vi ønsket; for den fredag som fulgte den dagen jeg hadde talt med Zoraida i haven, ankret renegaten opp da natten falt på, nesten rett utenfor det stedet hvor Zoraida befant seg. De kristne som skulle sitte ved årene, var blitt varslet og hadde skjult seg på forskjellige steder i nærheten. Alle ventet meg i høyeste spenning og uro og ønsket å gå løs på båten de hadde rett foran seg, for de kjente ikke til avtalen med renegaten, men trodde at de med makt skulle oppnå friheten ved å drepe de maurerne som var i båten. Det skjedde så at så snart jeg og kameratene mine viste oss, kom alle de andre som hadde gjemt seg frem til oss. Dette var på et tidspunkt da byportene var stengt, og i hele omegnen var det ikke et

361

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

menneske å se. Da vi nå var samlet, lurte vi på om det ville være best å hente Zoraida først, eller kvitte oss med de bagarinske maurerne som satt ved årene i båten. Da vi sto der usikre, kom renegaten og spurte hvorfor vi ble stående, for tiden var inne, alle maurerne var ikke på vakt, og de fleste sov. Vi fortalte hva som opptok oss, og han svarte at det viktigste var å erobre båten, noe som kunne gjøres med største letthet og uten fare, og så kunne vi hente Zoraida. Vi fant at alt han sa var riktig, og uten opphold og med ham som fører, nådde vi båten, og han hoppet om bord først med krumsabelen i hånden og sa på maurisk: «Ingen får røre seg, for det vil koste ham livet.» Da var nesten alle de kristne kommet om bord. Maurerne som var feige og hørte sin arrdez, som er skipsfører på arabisk, tale på denne måten, ble forferdet, og uten at noen av dem grep til våpen, som de hadde få og ingen av, lot de seg uten et ord binde av de kristne, som utførte dette meget raskt, og truet maurerne med at de straks ville bli stukket ned om de på noen måte forsøkte å heve stemmen. Da dette var gjort, ble halvparten av oss tilbake som vakt, og vi andre dro til Agi Moratos have, enda en gang med renegaten som fører. Vårt gode hell ville at da vi skulle åpne porten, gled den opp med samme letthet som hadde den vært ulåst, og rolig og stille nådde vi frem til huset uten å bli hørt av noen. Den skjønne Zoraida sto i et vindu og ventet på oss, og så snart hun hørte noen, spurte hun med dempet røst om vi var nizarani, som hun sa, eller om vi var kristne. Jeg svarte ja og sa hun skulle komme ned. Da hun gjenkjente meg, nølte hun ikke et øyeblikk, for uten å svare et ord, kom hun ned, åpnet døren og viste seg for alle så skjønt og rikt kledd at jeg ikke kan beskrive det. Straks jeg så henne, tok jeg den ene hånden hennes og kysset den, og det samme gjorde renegaten, likesom de to kameratene mine. De andre som ikke visste noe om dette, gjorde det de så oss gjøre, slik at det virket som om vi takket henne og erkjente henne som den som hadde gitt oss friheten. Renegaten spurte henne på maurisk om hennes far var i huset i haven. Hun svarte ja og at han sov. «Da må vi vekke ham,» svarte renegaten, «og ta ham med oss, og all rikdom dette vakre havehuset inneholder.» «Nei,» svarte hun, «min far må på ingen måte røres, og i dette huset finnes intet annet enn det jeg har med meg, og det er så meget at alle vil bli rike og fornøyde, vent bare litt, så skal dere få se.» Idet hun sa dette, gikk hun inn igjen og sa hun straks ville være tilbake, og at vi skulle holde oss i ro uten å gi en lyd fra oss. Jeg spurte renegaten hva de hadde snakket om, noe han fortalte, og jeg svarte at bare det Zoraida ønsket, skulle gjøres; og hun kom straks tilbake med et skrin så fullt av gulldukater at hun

362

DON QUIJOTE

knapt kunne bære det. Til alt uhell våknet faren inne i huset og hørte lydene fra haven, kikket ut av vinduet og skjønte straks at alle i haven var kristne, og han utropte sterkt og voldsomt på arabisk: «Kristne, kristne! Tyver, tyver!» På grunn av disse skrikene oppsto det full for­ virring blant oss. Men renegaten som innså den store faren vi befant oss i, og hvor viktig det var å få gjennomført oppgaven før noen hørte oss, løp uhyre raskt opp til Agi Morato sammen med noen av våre, for jeg våget ikke å la Zoraida bli alene, da hun hadde besvimt i armene mine. Kort og godt, de som løp opp, var så flinke at de på et øyeblikk kom bærende med Agi Morato med bundne hender og et tørkle i munnen som hindret ham i å snakke, med trussel om å bli drept om han talte. Da datteren så ham, holdt hun seg for øynene for ikke å se ham, og faren ble forferdet, siden han ikke visste at hun av fri vilje befant seg i våre hender. Men nå var føttene viktigst, og kjapt og kyndig nådde vi båten der de som var blitt tilbake, ventet urolig på oss, redde for at noe var gått galt. Knapt var det gått to timer av natten før alle befant seg i båten, og der ble snoren rundt hendene og knebelen i munnen på Zoraidas far fjernet, men renegaten gjentok at han ikke skulle si et ord, for da ville de ta livet av ham. Da han så sin datter der, begynte han å sukke så sørgelig, og enda mer da han så meg holde henne omfavnet og at hun ble sittende helt rolig, uten å forsvare seg, beklage seg eller trekke seg unna. Til tross for dette tiet han, for at ikke truslene renegaten hadde uttalt, skulle bli utført. Zoraida som allerede satt i båten og så sin far og de øvrige maurerne ligge bundne der, og at vi ville dyppe årene i vannet, ba renegaten om å si meg at jeg skulle vise den nåde å slippe løs mau­ rerne og gi faren friheten, for hun ville heller kaste seg i havet enn å se for sine øyne at faren, som hadde elsket henne så høyt, skulle bli ført med som fange. Renegaten oversatte det for meg, og jeg sa meg enig, men han svarte at det kunne ikke gå, for om de ble etterlatt der, ville de varsle alle på land. Byen ville bli satt i beredskap, og det ville føre til at de sendte lette fregatter etter oss for å avskjære veien til lands og til vanns, så vi ikke skulle unnslippe. Men vi kunne sette dem fri i det første kristne land de kom til. Dette var vi alle enige i, og Zoraida, som fikk det oversatt, med en forklaring på hvorfor vi ikke straks gjorde det hun ville, godtok det også. Så, med glede og i stillhet og muntert og kyndig, tok alle våre sterke roere til årene, og vi begynte å navigere i retning av Mallorca, som er det kristne land som ligger nærmest, idet vi anbefalte oss til Gud av fullt hjerte. Men siden det blåste en nordlig vind og bølgene var blitt krappe, var det ikke mulig å legge kursen mot Mallorca, vi måtte derimot følge kys363

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ten i retning av Orån, ikke uten uro på vår side for å bli oppdaget fra byen Sargel, som ligger på den samme kyststripen, seksti sjømil fra Algier. På denne strekningen fryktet vi også å møte en av de galei­ ene som vanligvis bringer varer fra Tetuån, selv om hver enkelt og alle sammen under ett skrøt av at om vi skulle møte en handelsgalei, når det bare ikke var av dem som ble brukt til kapervirksomhet, ville vi ikke bare ikke være fortapte, men ville kunne innta et skip hvor vi var langt sikrere på å kunne avslutte reisen. Mens vi seilte av sted, satt Zoraida med hodet i hendene mine, for å slippe å se faren, og jeg hørte at hun stadig anropte Leia Marien om å hjelpe oss. Vi hadde vel seilt omtrent tredve sjømil da dagslyset kom og viste at vi var cirka tre flintebørseskudd fra land som lå helt øde og der ingen kunne oppdage oss. Til tross for dette brukte vi årene til å komme lenger ut på havet, som nå var noe roligere, og da vi var nådd omtrent to sjømil ut, ble det gitt ordre om å ro på skift mens vi spiste noe, og båten var vel proviantert. Men roerne sa at dette ikke var tidspunktet å hvile på, man kunne gi dem som ikke satt ved årene mat, for de selv ville under ingen omstendigheter slippe årene ut av hendene. Dette ble gjort med stor hast, da det begynte å blåse en sterk sidevind som tvang oss til å sette seil og legge inn årene og dra i retning av Orån, siden det ikke var mulig å legge kursen i en annen retning. Alt ble gjort i stor hast, og med seilene oppe gjorde vi åtte sjømil i timen, uten å frykte annet enn å møte et skip som var på kapertokt. Vi ga de betalte mauriske rorskarene mat, og renegaten trøstet dem med å si at de ikke var fanger, og ved første leilighet ville de få friheten. Det samme ble sagt til Zoraidas far, og denne svarte: «Hva som helst ellers kunne jeg ha ventet og trodd om deres edelmodighet og velvilje, å kristne, men å gi meg friheten må dere ikke være så enfoldige å tenke på, for aldri ville dere risikere den fare å ta den fra meg, for så å gi meg den tilbake så gavmildt. Særlig ikke når dere vet hvem jeg er, og hvilken fordel dere kan oppnå av å gi meg den; og den fordelen, om jeg skal nevne tingen ved dens rette navn, er at jeg tilbyr dere her og nå alt det dere kan ønske i løsesum for meg selv og denne min ulykkelige datter, og om dere ikke vil det, for henne alene, som er den største og beste del av min sjel.» Idet han sa dette, begynte han å gråte så bittert at alle ble grepet av med­ lidenhet og tvang Zoraida til å se på ham, og hun ble så rørt at hun reiste seg der hun satt ved føttene mine og gikk og omfavnet faren og la ansiktet inn til hans, og begge brast i en gråt så sår at mange av oss gråt sammen med dem. Men da faren la merke til at hun var festkledd med så mange smykker på seg, sa han på sitt språk: «Hva er 364

DON QUIJOTE

dette, min datter, i går aftes, før denne forferdelige ulykken rammet oss, så jeg deg i dine vanlige dagligklær, og nå, uten at du har hatt tid til å kle på deg, og uten at du har fått noen god nyhet å feire med å pynte og stelle deg, ser jeg deg kledd med de beste klær jeg visste å gi deg, den gang lykken var oss gunstig. Svar meg på dette som gjør meg mer spent og forbløffet enn selve den ulykken jeg befinner meg i.» Alt det maureren sa til datteren oversatte renegaten for oss, og hun svarte ikke et ord. Men da han på den ene siden av båten så skrinet hvor hun pleide å oppbevare smykkene sine, og som han vel visste at hun hadde etterlatt i Algier og ikke tatt med til havehuset, ble han høyst forvirret og spurte henne hvordan skrinet var kommet i våre hender og hva som var i det. Uten å vente på Zoraidas svar, svarte renegaten for henne: «Trett deg ikke ut med å spørre Zoraida, din datter, om så mange ting, for jeg kan med ett svar besvare alle, og derfor ønsker jeg du skal vite at hun er kristen, og at hun har vært filen for våre lenker og befridd oss fra fangenskapet. Hun er her av sin egen fri vilje, og så glad, forestiller jeg meg, over å være kristen som den som kommer fra mørket til lyset, fra døden til livet, og fra lidelsen til saligheten.» «Er det sant det han sier, datter?» sa maureren. «Slik er det,» sa Zoraida.» «Du er da virkelig kristen,» sa den gamle, «og den som har bragt din far i hans fienders vold?» Til dette svarte Zoraida: «Det er sant at jeg er kristen, men ikke at jeg har bragt deg hit, for aldri har jeg ønsket å forlate deg, eller gjøre deg ondt, men å gjøre meg selv godt.» «Og hva er det for godt du har gjort mot deg selv?» «Det kan du spørre Leia Marien om,» svarte hun, «for det kan hun svare bedre på enn jeg.» Knapt hadde mau­ reren hørt dette, før han med utrolig raskhet kastet seg hodestups ut i havet, der han utvilsomt ville ha druknet, om ikke den lange og folderike kledningen hadde holdt ham flytende. Zoraida ropte at vi skulle trekke ham opp, vi løp straks til og grep fatt i hans almalafa, hans mauriske kledning, og trakk ham opp halvdød og bevisstløs; Zoraida ble grepet av så sterk sorg, som var han alt død, at hun brast i sterk og sår gråt. Vi la ham på maven, han ga fra seg meget vann og kom til seg selv igjen to timer senere. På den tiden hadde vinden snudd, og vi måtte styre mot land og bruke full kraft på årene for ikke å renne på grunn. Men vi var så heldige å komme inn i en liten vik ved siden av et lite forberg eller nes som maurerne kaller la Cava Rumia, som på vårt språk betyr den onde, kristne kvinnen. Det er tradisjon blant maurere at på dette stedet ble la Cava begravet, hun som førte til at Spania ble erobret av maurerne, for cava betyr i deres språk ond kvinne, og rumta, kristen kvinne; og de anser det for et 365

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ondt varsel å bli tvunget til å ankre opp der, for ellers gjør de det ikke. For oss var det ikke en beskyttelse av en ond kvinne, men en redd­ ende og sikker havn, så urolig var havet. Vi satte ut vakter på land og tok ikke hendene fra årene, spiste av den provianten renegaten hadde skaffet oss, og av fullt hjerte ba vi til Gud og Vår Frue om hjelp og støtte for å få en lykkelig slutt på det som hadde begynt så godt. Etter Zoraidas innstendige bønner ble det gitt ordre om å ilandsette faren og de andre maurerne som satt bundet i båten, for hun hadde ikke kraft og indre styrke nok til å se faren bundet og landsmennene som fanger. Vi lovet å gjøre det når vi dro, for det var ingen fare å etterlate dem der, da stedet var folketomt. Våre bønner var ikke forgjeves, for de ble hørt av himmelen,vinden ble gunstig, havet ble rolig og oppfordret oss med glede til å fortsette vår påbegynte reise. Da vi så dette, løsnet vi snorene på maurerne og satte dem i land én etter én, noe alle ble overrasket over. Men da Zoraidas far, som nå var ved full bevissthet, skulle gå i land, sa han: «Hvorfor tror dere, kristne, at dette onde kvinnemennesket gleder seg over å se meg fri? Tror dere at det skyldes medlidenhet med meg? Nei, visselig ikke, men hun gjør det på grunn av den hindring jeg er når hun vil utføre sine onde forsetter. Dere må ikke tro at hun er blitt drevet til å skifte religion fordi deres er bedre enn vår, men hun vet at i deres land kan man opptre utuktig langt friere enn i vårt.» Og idet han vendte seg mot Zoraida, mens jeg og en annen kristen holdt begge armene hans fast så han ikke skulle finne på noen galskap, sa han: «Å du gemene og villfarne pike! Hvorhen drar du, så blind og så tankeløs i disse hundenes makt, de som er våre naturlige fiender! Forbannet være den time da jeg avlet deg, og forbannet være alle de gaver og gleder jeg har oppdradd deg i!» Da jeg skjønte at han ikke kom til å slutte så snart, skyndte jeg meg å få ham på land, og derfra fortsatte han å rope ut sine forbannelser og klager og ba Muhammed om å be Allah ødelegge, villføre og gjøre ende på oss. Da vi hadde satt seil, kunne vi ikke høre hans ord, men vi så at han rev seg i håret og skjegget og krøp over bakken; men én gang anstrengte han røsten så hårdt at vi kunne høre hva han sa: «Kom tilbake, min elskede datter, kom hit, for jeg tilgir alt; gi disse mennene alle de pengene som alt er dine, kom tilbake og trøst denne din utrøstelige far, som kommer til å oppgi sin ånd på denne mennesketomme sandstrand dersom du forlater ham!» Alt dette hørte Zoraida, og alt gråt og klaget hun over, men hun kunne ikke svare annet enn dette: «Måtte Allah ønske, far, at Leia Marien, som var årsak til at jeg ble kristen, skal trøste deg i din bedrøvelse. Allah vet at jeg ikke har kunnet gjøre annet enn det 366

DON QUIJOTE

jeg har gjort, og at disse kristne ikke har hatt noen innflytelse på min vilje, for selv om jeg ikke ville dra sammen med dem, men forbli i mitt hjem, ville det ha vært umulig, med slik hast drev min sjel meg til å iverksette dette som jeg betrakter som et gode i like høy grad som du, far, betrakter det som et onde.» Dette sa hun da faren ikke kunne høre henne, og vi ikke kunne se ham. Mens jeg trøstet Zora­ ida, sørget vi for å holde kursen, noe vinden selv hjalp oss med i en slik grad at vi holdt det for sikkert at vi neste dag ved daggry ville se Spanias kyster. Siden et gode sjelden eller aldri kommer rent og purt uten å følges av et onde som kan formørke og forstyrre det, ville vår skjebne, eller kanskje de forbannelser maureren hadde sendt ut over sin datter, og som man alltid må frykte fra hvilken far de enn kommer, at da vi var kommet langt til havs, og nesten til nattens tredje time med fulle seil og årene surret, siden medvinden gjorde at vi ikke lenger hadde bruk for dem, så vi i det klare og strålende måneskinnet et skip med råseil like ved oss. De hadde alle seilene satt og roret litt til babord og holdt på å dra forbi rett foran oss, og det så nær at vi måtte reve seilene for ikke å renne inn i det, mens de på sin side la roret sterkt over så vi skulle få plass til å passere. Mannskapet hadde stilt seg ved rekken på skipet for å spørre hvem vi var, hvor vi skulle og hvor vi kom fra, men siden de spurte på fransk, sa renegaten: «Ingen må svare, for dette er utvilsomt franske korsarer som plyndrer alt de ser.» På grunn av denne advarselen ble det ikke svart et ord, og da båten var kommet litt over til styrbord, avfyrte de plutselig to kanoner, og det virket som kulene var halve sammenlenkede kuler for å gjøre mest mulig skade. Den ene kuttet stormasten vår rett av, så den og seilet falt i havet, og i samme øyeblikk smalt den andre og traff oss midtskips så båten fikk et hull uten annen skade, men da vi så at vi holdt på å synke, begynte vi alle å rope om hjelp og be om at skipet skulle ta oss om bord, da vi holdt på å drukne. De lot seilene falle og satte ut en skipsbåt eller en jolle med tolv godt bevæpnede franskmenn med flintebøsser og med luntene tent, og slik kom de helt bort til oss. Da de så hvor få vi var og at skipet holdt på å synke, tok de oss om bord og sa at dette var skjedd siden vi hadde vært uhøflige og ikke svart. Renegaten tok Zoraidas skrin og kastet det i havet uten at noen kunne se hva han drev med. Kort sagt, alle dro vi over til franskmennene, og etter å ha fått vite alt det de ville vite om oss, som om vi skulle være deres hovedfiende, fratok de oss alt det vi hadde, og Zoraida fratok de til og med ringene hun hadde om anklene. Men jeg ble ikke så tynget av det Zoraida ga fra seg, som det tynget meg å tenke på

367

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hva som kunne skje når de edle og dyre smykkene ble tatt fra henne, og de kunne ta det smykke som var mest verd og som hun verdsatte høyest. Men disse folkenes begjær går ikke lenger enn til penger, og deres havesyke blir aldri tilfredsstilt, og gikk så langt at de tok fra oss fangedraktene vi hadde på, som om de skulle ha noen fordel av det. Noen av dem mente at det beste ville være å kaste oss i havet innhyllet i et seil, siden de ville dra innom noen havner i Spania og si de var fra Bretagne. Dersom vi var med dem i live, kunne de bli straffet, om tyveriet ble oppdaget. Men kapteinen, som hadde pluk­ ket smykkene av min kjære Zoraida, sa at han ville nøye seg med det byttet de hadde tatt og ikke gå innom noen havn i Spania, men dra gjennom Gibraltarstredet om natten så godt de kunne, og direkte til La Rochelle, som de hadde seilt ut fra. Derfor ble de enige om å gi oss skipsbåten og alt det nødvendige for å navigere den korte biten som var igjen av reisen, noe de gjorde dagen etter, da Spania alt var i sikte. Dermed glemte vi fullstendig alle våre sorger og vår fattigdom, som om ingenting hadde skjedd med oss; så stor er gleden over å få den tapte frihet tilbake. De satte oss i skipsbåten omtrent ved mid­ dagstid og ga oss to små tønner med vann og noen skipskjeks. Da kapteinen så Zoraida på vei til å gå om bord, og drevet av jeg vet ikke hvilken slags medlidenhet, ga han henne førti gulldukater og tillot ikke at soldatene tok fra henne de klærne hun nå har på seg. Vi gikk om bord i skipsbåten og takket for det de hadde gjort mot oss og viste oss mer takknemlige enn misfornøyde. De stakk til havs med kurs mot Gibraltarstredet; vi festet ikke blikket på annet enn kysten, som vi skimtet rett foran oss. Vi var så opptatt av å ro at da solen gikk ned, var vi så nær at vi mente vi vel kunne være fremme før det ble helt mørkt. Men siden månen ikke var synlig den natten og himmelen var mørk, og ingen ante hvor på kysten vi var, anså vi det ikke sikkert å forsøke å gå i land. Men mange av oss mente det motsatte, selv om det var i et klippeområde og langt fra folk, for slik kunne vi dempe den frykten vi med all rett følte for at det deromkring skulle finnes kaperskip fra Tetuån, som pleier å sette ut når natten kommer, og som ved morgengry dukker opp ved Spanias kyster, tar sitt bytte og drar tilbake for å overnatte hjemme hos seg selv. Men av disse motstridende oppfatninger ble det vedtatt at vi skulle nærme oss langsomt, og om havet var så rolig at det tillot det, skulle vi gå i land der vi kunne. Dette ble gjort, og det var vel like før midnatt da vi nådde frem til foten av et høyt og forrevet fjell, som ikke lå så nær havet at det ikke ga rom til å gå i land på enkleste måte. Vi dro inn på sandstranden, hoppet i land og kysset jorden, og med 368

DON QUIJOTE

strømmende gledestårer takket vi alle Gud, Vår Herre, for den ene­ stående nåde han hadde vist oss. Vi kastet all den proviant vi hadde i båten opp på stranden og gikk et langt stykke oppover i fjellet, for vi turde ikke med én gang føle oss sikre på å ha nådd frem og tro at den jord vi trådte på var del av et kristent land. Det forekom meg at dagslyset kom senere enn vi kunne ønske det. For å finne ut om vi kunne skjelne en eller annen landsby, eller gjeterhytter, gikk vi helt til toppen av fjellet, men hvor meget vi anstrengte øynene, så vi hverken hus eller mennesker, hverken sti eller vei. Til tross for dette besluttet vi å dra innover i landet, for det kunne ikke være tvil om at vi snart ville treffe noen som kunne fortelle oss det. Men det som plaget meg mest, var å se Zoraida gå til fots gjennom dette villniset, for selv om jeg nå og da tok henne på ryggen, ble hun mer trett av min tretthet enn utvilt av sin egen hvile, og derfor ville hun ikke at jeg skulle ta den anstrengelsen enda en gang. Med stor tålmodighet og glede førte jeg henne hele tiden ved hånden; vi kunne neppe ha gått mer enn en kvart postmil da lyden av en liten sauebjelle nådde frem til oss, et klart tegn på at det fantes buskap der i nærheten. Vi så oss oppmerksomt omkring om noen skulle være å se; da fikk vi øye på en ung gjeter under en stenek, som rolig og bekymringsløst drev og spikket i en stang med en kniv. Vi ropte, og da han løftet hodet, spratt han opp, og etter det vi senere fikk vite, var renegaten og Zoraida de første han så. Da han fikk øye på dem med maurisk klesdrakt, trodde han at alle berbere fra Berberiet hadde falt over ham, og utrolig lettbent for han inn i skogen og begynte å rope med gjennomtrengende røst: «Her er maurere på land! Maurere, maurere! Til våpen, til våpen!» Disse ropene gjorde oss helt forvirret, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Men siden ropene fra gjeteren kom til å varsle hele området, og kystkavaleriet snart ville være der for å se hva som var på ferde, besluttet vi at renegaten skulle ta av seg de tyrkiske klærne og ta på seg en «gilecuelco» eller en krigsfangekjortel, som en av oss straks ga ham, selv om han ellers gikk bare i skjorten. Så la vi alt i Guds hender og dro den samme veien vi hadde sett gjeteren ta, og ventet at kystkavaleriet når som helst skulle finne oss. Og der tok vi ikke feil, for på mindre enn to timer, da vi nettopp var kommet frem fra den tette underskogen og ut på en slette, oppdaget vi femti kystvakter til hest, som raskt og lett med løse tømmer kom mot oss, og så snart vi så dem, ble vi stående rolig og vente på dem. Men da de kom og så, istedenfor de maurerne de lette etter, så mange fattigslige kristne, ble de helt forbløffet, og én av dem spurte om det kanskje var vi som var grunnen til at de ble kalt til våpen. «Ja,» svarte jeg, og skulle til

369

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

å fortelle om oss og hvor vi kom fra og hvem vi var, da en av oss kristne gjenkjente den av rytterne som hadde stilt spørsmålet og lot meg ikke snakke, men sa: «Lovet være Gud, mine herrer, som har ført oss til et så godt sted! Om jeg ikke tar feil, er den jord vi går på en del av Vélez Målaga, og om ikke alle årene i fangenskap har fått meg til å glemme Dem, min herre, som spurte hvem vi er, er De Pedro de Bustamante, min onkel.» Knapt hadde den kristne fangen sagt dette, før rytteren hoppet av hesten og kom og omfavnet den unge mannen og sa: «Du min sjels og mitt livs nevø, jeg gjenkjenner deg, vi har begrått din død, jeg, min søster, din mor, og alle dine som ennå lever, og Gud har villet la dem leve for at de skulle få gleden ved å gjense deg. Vi visste at du befant deg i Algier, og på de ytre tegn på din kledning, og alle dine andre ledsageres, innser jeg at dere har oppnådd friheten på en mirakuløs måte.» «Slik er det,» svarte den unge mannen, «og vi vil få tid nok til å fortelle dere alt.» Straks rytterne oppfattet at vi var kristne fanger, steg de av hestene, og hver enkelt av dem innbød hver av oss å bringes til Vélez Målaga, som befant seg halvannen fjerding derifra. Noen av dem dro for å bringe båten til byen, da vi fortalte hvor vi hadde etterlatt den. Andre hjalp oss opp på hesteflankene bak rytterne, og Zoraida satt hos onkelen til den kristne. Hele byen kom ut for å møte oss, siden en eller annen var gått i forveien så de visste om vårt komme. De ble ikke forbløf­ fet over å se kristne som var fri, heller ikke fangne maurere, for alle mennesker på den kysten er vant til å se begge deler. Men de gjorde store øyne til Zoraidas skjønnhet, som på den tid var på sitt høyeste, både på grunn av trettheten etter reisen og gleden over å befinne seg i et kristent land, uten frykt for å fortapes. Alt dette hadde bragt slike farver frem i ansiktet hennes at om det ikke er slik at kjærligheten narret meg, våger jeg å hevde at ingen skjønnere skapning fantes i verden; en slik hadde i alle fall ikke jeg sett. Vi dro direkte til kirken og takket for den nåde vi hadde mottatt, og straks Zoraida trådte inn, sa hun at der fantes ansikter som lignet Leia Mariens. Vi sa det var bilder av henne, og renegaten forsøkte så godt han kunne å få henne til å forstå hva de betydde, for at hun skulle tilbe dem som om hvert av dem skulle være selveste Leia Marien som hadde talt til henne. Hun, som har god forstand og en lett og klar legning, oppfat­ tet straks alt det som ble sagt til henne om bildene. Derfra fordelte de oss og førte oss til de forskjellige husene i byen, men renegaten, Zoraida og meg bragte den kristne som kom sammen med oss hjem til foreldrene, som var jevnt velstående mennesker, og behandlet oss like kjærlig som sin egen sønn. Vi var seks dager i Vélez, og da den 37°

DON QUIJOTE

tiden var gått og renegaten hadde fått vite alt det han måtte gjøre, dro han til byen Granada for, med Inkvisisjonens mellomkomst, å bli gjenforenet med Kirkens allerhelligste trossamfunn, mens de øvrige befridde kristne dro dit hver enkelt ville. Zoraida og jeg ble så alene, og med dukatene franskmannen hadde gitt Zoraida av høflighet, kjøpte jeg dette dyret som hun rir på, og jeg tjener henne nå som far og væpner og ikke som ektefelle, og vi er på vei for å finne ut om min far lever, eller om noen av brødrene mine har hatt større med­ gang enn jeg. Og siden himmelen har gjort meg til Zoraidas ledsager, tror jeg ikke noen annen lykke kan komme, hvor god den er, som jeg ville sette høyere. Den tålmodighet Zoraida bærer alle fattigdom­ mens fortredeligheter og besvær med, og det ønske hun viser om å bli kristen, er så stort og av den art at det forbløffer meg og driver meg til å tjene henne hele livet. Selv om den trang jeg har til å bli hennes og hun min, blir forstyrret og svekket av at jeg ikke vet om jeg på mitt hjemsted finner noe sted å la henne bo, og om tiden og døden har endret min fars og mine brødres liv og eiendom slik at det knapt finnes noen som kjenner meg, om de er borte. Jeg har da ikke mer å fortelle Dem, mine herskaper, og om min historie er underholdende og eiendommelig, må De selv bedømme: Hva meg selv angår, skulle jeg gjerne ha fortalt den kortere, men frykten for å kjede Dem har fått tungen til å tie om mer enn én hendelse.

KAPITTEL XLII som handler om det som ellers hendte i vertshuset og mange andre ting som er verd å vite

Krigsfangen tiet da han hadde sagt dette, og don Fernando sa til ham: - Den måten De, herr kaptein, har fortalt denne underlige histo­ rien på, er sannelig slik at den er på høyde med det uventede og eiendommelige i selve forløpet. Alt er merkelig og sjelden og fullt av hendelser som skaper undring og spenning i den som lytter; og så stor er den gleden vi har hatt ved å lytte til Dem, at om vi i morgen skulle sitte oppslukt av å høre den samme historien, ville vi glede oss over at den begynte på nytt. Da han hadde sagt dette, uttrykte Cardenio sitt eget og alle de andres ønske om å gjøre alt de kunne for å være ham til tjeneste, 371

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

med ord som var så imøtekommende og ekte at kapteinen satte stor pris på deres velvilje. Don Fernando lovet ham den spesielle gunst at om han ville slå følge med ham, skulle han få sin bror, markien, til å stå gudfar ved Zoraidas dåp, og han ville for sin del utstyre ham slik at han kunne vende tilbake til sitt hjemsted så standsmessig og bekvemt som man skyldte hans person. Alt dette takket fangen for på høfligste måte, men han ville ikke motta noen av hans generøse tilbud. Idet det begynte å mørkne og natten falt på, nådde en vogn frem til vertshuset, ledsaget av noen menn til hest. De ba om nattely; til dette svarte vertinnen at det i hele vertshuset ikke fantes en hånds­ bredd som var ledig. - Selv om det skulle være slik, sa en av rytterne som var kommet inn, - kan det ikke mangle plass for herr dommeren som her kommer. Ved denne tittelen ble vertinnen høyst urolig og sa: - Herre, det det dreier seg om, er at vi ikke har senger her; om det er slik at Hans nåde herr dommeren bringer én med seg, som han nok gjør, er han velkommen, og jeg og min mann kan flytte ut av vårt rom for å gi plass til Hans nåde. - Det er godt, sa rideknekten. Ut av vognen var det allerede kommet en mann, hvis kledning viste hvilket embede og rang han hadde, for den lange talaren med store gjennomstukne oppslag på ermene viste at han var dommer slik tjeneren hadde sagt. Han førte en ung jomfru ved hånden, til­ synelatende omkring seksten år gammel, iført reisedrakt, så strålende vakker, så elegant og statelig at alle ble slått av beundring over å se henne. Dersom de ikke hadde sett Dorotea, og Luscinda og Zoraida, som befant seg inne i vertshuset, ville de ha trodd at en skjønnhet på høyde med denne jomfruen vanskelig kunne finnes. Don Quijote sto der da dommeren og jomfruen gikk inn, og straks han så dem, sa han: - Deres nåde kan sannelig tre inn og vandre omkring i denne bor­ gen; selv om det er trangt og ubekvemt, finnes det ikke den tranghet og den ubekvemhet i verden som ikke har plass til våpenkunsten og til lærdommen; og enda mer når våpen og lærdom har skjønnheten som fører og leder, slik Deres nådes lærdom føres av denne skjønne jomfru, som ikke bare slottene bør åpne seg for og gi sin velkomst, men som klippene bør gi plass og fjellene dele og senke seg for i den hensikt å gi henne adkomst. Tre da bare inn, Deres nåde, i dette para­ dis, for her finner De stjerner og soler som kan ledsage den himmel De bringer med Dem; her vil De finne fortreffelige krigere og over­ veldende skjønnhet.

372

DON QUIJOTE

Dommeren ble forbløffet over don Quijotes ord, og ga seg til å se nøye på ham, og ble ikke mindre forbløffet av hans fremtoning enn av hans ord. Da han selv ikke fant noen ord han kunne svare med, ble han forbløffet igjen da han sto overfor Luscinda, Dorotea og Zoraida, som ved nyheten om de nye gjestene og det vertinnen hadde fortalt om jomfruens skjønnhet, var kommet frem for å se og motta henne. Men don Fernando, Cardenio og presten mottok ham på en enklere og mer høvisk måte. Dommeren trådte virkelig fullstendig forvirret inn, både over det han så som over det han hørte, og over de vakre kvinnene i vertshuset som ønsket den skjønne jomfruen vel­ kommen. Dommeren innså, kort og godt, at alle som befant seg i vertshu­ set var fornemme mennesker, men don Quijotes skikkelse, ansikts­ uttrykk og vesen bragte ham helt ut av fatning. Da han var kommet gjennom alle uttrykk for høflighet og fått en anelse om bekvemme­ lighetene i vertshuset, beordret han det som alt var beordret, nemlig at alle kvinnene skulle flytte inn i det førnevnte opplagsrommet og at mennene skulle forbli utenfor som en slags vakt. Dommeren selv ble meget fornøyd over at datteren skulle gå sammen med damene, noe hun også gjerne gjorde. Med en del av den trange sengen til verten, og halvparten av det dommeren bragte med seg, fikk de den natten installert seg bedre enn de hadde ventet. Krigsfangen, som fra det øyeblikk han så dommeren, fikk hjerte­ bank og en forutfølelse av at dette var hans bror, spurte en av tjenerne som var kommet sammen med ham, hva han het og om han visste hvor han kom fra. Tjeneren svarte at han var lisensiat Juan Pérez de Viedma, og at han hadde hørt han var fra et lite sted i fjellene i Leon. Med dette og det han hadde sett, ble fangen overbevist om at dette var broren som etter farens råd hadde studert, og glad og urolig kalte han don Fernando, Cardenio og presten til side, fortalte hva det dreiet seg om, og bekreftet at denne dommeren var hans bror. Tje­ neren hadde også fortalt at han var blitt utnevnt til dommer i Vest­ india, ved hoffretten i México; han hadde fått vite at denne jomfruen var datteren og at hennes mor døde under fødselen, og at han var blitt meget rik av datterens medgift som han nå kunne beholde. Han ba dem om råd om hvordan han skulle avsløre hvem han var, eller hvorvidt han først skulle finne ut om broren, etter at han hadde gitt seg til kjenne og latt ham forstå at han var fattig, ville forkaste ham, eller motta ham av et godt hjerte. - La meg påta meg dette forsøket, sa presten, - så meget mer som man ikke kan tro, herr kaptein, at De ikke skulle bli vel mottatt, 373

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for den innsikt og klokskap som Deres brors vesen gir inntrykk av, antyder slett ikke at han er arrogant og uten pliktfølelse, men at han vel kan vurdere skjebnens omskiftelighet. - Til tross for dette, sa kapteinen, - ville jeg foretrekke ikke å gi meg til kjenne plutselig, men litt etter litt. ~ Jeg kan si Dem, sa presten, - at jeg skal styre dette slik at alle blir tilfredse. Aftensmåltidet var nå ferdig, og alle satte seg til bords, bortsett fra fangen og damene, som spiste for seg selv i sitt eget rom. Midt under måltidet sa presten: - Jeg hadde en kamerat i Konstantinopel, der jeg var fange noen år, med samme navn som Dem, herr dommer, og han var en av de tapreste soldater og kapteiner i hele det spanske infanteri, men like så ulykkelig som han var sterk og tapper. - Og hva het denne kapteinen, min herre? spurte dommeren. - Han het, svarte presten, - Ruy Pérez de Viedma, og var fra en liten by i fjellene i Leon. Han selv fortalte meg noe som hadde skjedd mellom hans far og brødrene, og om ikke en så sannferdig mann som han hadde fortalt det, ville jeg ha trodd det var et slikt eventyr som gamle koner forteller ved peisen om vinteren. For han fortalte at faren hadde delt sin eiendom mellom de tre sønnene han hadde, og gitt dem visse råd, som var bedre enn Catos. Jeg kan fortelle at han valgte krigskunsten, og det hadde lykkes så godt at han gjennom sin egen styrke og tapperhet, og bare hjulpet av sin dugelighet, på få år var blitt forfremmet til kaptein, og at han, i kraft av sin egen for­ tjeneste, var på vei til å bli major. Men skjebnen gikk ham imot, for da han regnet med dens støtte, mistet han den ved å tape sin frihet i det heldige felttog, der så mange fant lykken, og det var i sjøslaget ved Lepanto. Jeg mistet min ved La Goleta, og derpå, etter skiftende hendelser, ble vi kamerater i Konstantinopel. Deretter kom han til Algier, der jeg vet at det skjedde ham noe av det underligste som har skjedd i denne verden. Fra dette punkt fortsatte presten, og kort og konsist fortalte han det som var skjedd med Zoraida og broren. Alt dette lyttet domme­ ren meget oppmerksomt til, så oppmerksomt som han aldri hadde lyttet som dommer. Så nådde presten det punktet i fortellingen da franskmennene plyndret de kristne i båten, og den fattigdom og nød kameraten hans og den vakre maurerinnen ble sittende igjen i. Han hadde ikke fått vite hvordan det endte med dem, hverken om de var nådd frem til Spania eller ført til Frankrike av franskmennene. Alt det presten fortalte, sto kapteinen og lyttet til, like i nærhe­ 374

DON QUIJOTE

ten, og holdt øye med alle brorens reaksjoner. Denne sukket dypt da presten hadde endt sin fortelling, og sa idet øynene ble fylt av tårer: - Å, min herre, om De visste hvor sterkt inntrykk de nyhetene de forteller, gjør på meg, så jeg imot all sømmelighet og selvbeherskelse må gi uttrykk for det gjennom disse tårer som fyller øynene mine! Denne tapre kapteinen De forteller om, er min eldste bror. Som den sterkeste og mer høysinnet enn jeg og min yngste bror, valgte han den ærerike og verdige utøvelse av krigskunsten, som var en av de tre veier som vår far foreslo oss, ifølge det Deres kamerat fortalte i det De mente var et eventyr, og som De hørte av ham. Jeg fulgte lærdommens vei, som Gud og min egen flid har latt føre til den rang De ser meg inneha. Min yngste bror er i Peru, så rik at med alt det han har sendt min far og meg, har han dekket den del han fikk med seg, og har til og med gitt ham i hendene nok til at han kan tilfreds­ stille sin medfødte gavmildhet. Jeg har likeledes på en mer passende og standsmessig måte kunnet bedrive mine studier og nå frem til den stilling jeg nå har. Min far lever fremdeles og dør av lengsel etter å få vite noe om sin eldste sønn, og ber Gud med stadige bønner om at han ikke skal lukke hans øyne, før han i live kan se inn i sønnens. Jeg undres over at han, som er så klok, gjennom så megen motgang og vanskelighet, eller i medgangens tid, ikke har brydd seg med å sende nytt til sin far; for om han, eller én av oss, hadde visst om det, ville han ikke måttet avvente miraklet med rørsivet for å oppnå løsepengene. Men det jeg nå frykter, er å tenke på om franskmennene har gitt ham friheten, eller drept ham for å skjule tyveriet. Alt dette fører til at jeg fortsetter reisen, ikke med den glede som jeg innledet den med, men full av sorg og bedrøvelse. Å, min gode bror, den som visste hvor du var; for jeg ville dra av sted og lete etter deg og befri deg for dine plager, selv om det skulle føre til plager for meg selv. Å, hvem kunne bringe nyheter til min far om at du var i live, selv om du fantes i Berberiets mest bortgjemte, underjordiske fangehull; derfra ville hans, mine og min brors rikdommer få deg ut. Å, du skjønne og gavmilde Zoraida, hvem kunne betale alt godt du gjorde mot min bror! Å, den som kunne være til stede ved din sjels gjenfødelse, og i bryllupet som ville gitt oss alle slik glede! Disse og lignende ord sa dommeren, så fylt av sterk medlidenhet over de nyheter han hadde fått om broren, at alle måtte ta del i de sterke følelser av sorg han uttrykte. Da så presten forsto at han hadde oppnådd sin hensikt og det kapteinen ønsket, ville han ikke at de skulle være triste lenger, og reiste seg følgelig fra bordet, gikk inn dit hvor Zoraida befant seg, 375

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tok henne i hånden, og etter henne kom Luscinda, Dorotea og dom­ merens datter. Kapteinen sto og ventet på hva presten ville gjøre, og det var å ta ham i den andre hånden, og med begge gikk han bort dit dommeren og de øvrige herrene var og sa: - Gråt ikke mer, herr dommer, og bli nå fylt av all den glede De kan finne på å ønske Dem, for her har De foran Dem Deres gode bror og Deres gode svigerinne. Den De her ser er kaptein Viedma, og denne dame er den vakre maurerinne som gjorde ham så meget godt. De franskmennene som jeg nevnte, bragte dem i den fattigdommen De her ser, for at De skal kunne vise Deres hjertes gavmildhet. Kapteinen gikk nærmere for å omfavne broren, og denne satte begge hendene mot brystet hans for å se ham på litt avstand, men da han hadde gjenkjent ham, omfavnet han ham varmt og gråt slike gledes­ tårer at de andre måtte delta i dem. De ordene hver av brødrene sa til hverandre, de følelser de ga uttrykk for, tror jeg knapt man kan tenke seg, langt mindre skrive ned. De utvekslet en kortfattet oversikt over det som hadde skjedd med dem, og ga det sterkeste uttrykk for broderlig kjærlighet; der omfavnet dommeren Zoraida, der stilte han sin rikdom til deres disposisjon, der lot han dem omfavne sin datter; der fikk den vakre kristne piken og den skjønne maurerinnen alle til å gråte igjen. Der sto også don Quijote oppmerksom, uten å si et ord, og tenkte over disse underlige hendelsene og forklarte dem med sine fantasier om det vandrende ridderskap. Der ble kapteinen og Zoraida enige om å dra sammen med broren til Sevilla og sende beskjed til faren om at han var funnet og var fri, for at han, om han kunne, skulle komme til bryllupet og Zoraidas dåp, siden dommeren ikke kunne avbryte reisen da han hadde hørt nytt om at en flåte fra Sevilla til Ny-Spania ville være seilklar om en måned, og det ville være meget ubeleilig å komme for sent til den. Kort sagt, alle var glade og fornøyde over fangens gode lykke, og siden nesten to tredjedeler av natten allerede var gått, ble de enige om å trekke seg tilbake og hvile i det som var igjen av den. Don Quijote tilbød seg å holde vakt over borgen, for at de ikke skulle bli angrepet av en eller annen kjempe eller en annen ondsinnet (og omvandrende) skurk, begjærlig etter den store skatt av skjønnhet som var innelukket i slottet. De som kjente ham takket og fortalte dommeren om don Quijotes underlige tilbøyeligheter, som han ikke moret seg så lite over. Bare Sancho Panza var fortvilet over hvor sent man kom i seng, og bare han ordnet seg bedre enn noen, og la seg på utstyret til eselet, som skulle koste ham så dyrt, noe det senere skal fortelles om. 376

DON QUIJOTE

Da damene hadde trukket seg tilbake til sitt rom, og de øvrige hadde ordnet seg med så lite ubehag de kunne, gikk don Quijote ut av vertshuset for å være skiltvakt foran slottet, slik han hadde lovet. Det skjedde så at like før soloppgang nådde lyden av en stemme damene, så fulltonende og vakker, at den tvang alle til å lytte, særlig Dorotea, som var våken, og ved hvis side dona Clara de Viedma sov, for dette var navnet til dommerens datter. Ingen kunne forestille seg hvem han var som sang, og det var bare én stemme, uten akkompagne­ ment av noe instrument. Noen ganger virket det som han sang ute i gården, andre ganger inne i stallen, og da de lyttet nøye og forvirret, kom Cardenio til døren til rommet og sa: - Den som ikke sover, må lytte; så vil de høre røsten til en ung eseldriver, som synger slik at det forhekser oss. - Det har vi allerede hørt, senor, svarte Dorotea. Dermed gikk Cardenio, og Dorotea lyttet så oppmerksomt at hun oppfattet at det som ble sunget, var dette:

KAPITTEL XLIII der den nydelige historien om den unge eseldriveren fortelles, sam­ men med andre besynderlige hendelser som skjedde i vertshuset Som sjømann på elskovs hav med hjertet i båtens stavn seiler jeg uten et håp om å finne en brukbar havn. Jeg følger en stjernes lys, jeg ser den høyt i det fjerne; den skinner med større glans enn båtens egen lanterne. Jeg vet ikke hvor den leder og følger den viljeløst mens sjelen stirrer i ett, snart avslappet, snart nervøst. * Med snerpete ærbarhet med dyd så rent underfundig lar den seg dekke av skyer når jeg vil mønstre den grundig.

377

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Du lyse og klare stjerne, du vakreste som er skapt, hvis du går i dekning for meg, er båten min snart fortapt.

Da sangeren var kommet så langt, syntes Dorotea ikke det var rime­ lig at Clara ikke skulle høre en så god stemme; følgelig rystet hun henne våken og sa: - Unnskyld meg, barnet mitt, at jeg vekker deg, men jeg gjør det så du kan lytte til den beste stemmen du kanskje har hørt i ditt liv. Clara var så søvndrukken at hun først ikke forsto hva Dorotea sa; hun spurte om igjen, Dorotea gjentok det, og Clara ble oppmerksom. Men knapt hadde hun hørt to verselinjer av det sangeren fortsatte med, før hun ble grepet av en så underlig skjelvning, som var hun grepet av et anfall av alvorlig fjerdedagsfeber, og idet hun klemte seg tett inntil Dorotea, sa hun: - Å, mitt liv og min sjels frue! Hvorfor vekket De meg? Det største gode Fortuna nå kunne gi meg, var å la meg holde øynene og ørene lukket, for ikke å se eller høre denne ulykkelige sangeren. - Hva er det du sier, barn? De sier at den som synger er en ung eseldriver. - Nei, han er adelsmann og herre over mange landsbyer, svarte Clara, - og han har en plass i min sjel så fast og sikker, at om han selv ikke vil overgi den, vil den ikke bli borte til evig tid. Dorotea ble forbløffet over ungpikens dyptfølte ord, og hun mente at de viste en langt større klokskap enn det som kunne ventes av hennes unge år, og sa derfor: - De taler på en slik måte, frøken Clara, at jeg ikke forstår Dem; forklar Dem tydeligere og fortell meg hva De mener med sjel og landsbyer og om denne sangeren, hvis stemme gjør Dem så urolig. Men si meg ingenting nå; for jeg ønsker ikke å lindre Deres uro og gå glipp av gleden over å lytte til ham, for det virker som han istemmer en sang med nye vers og nye toner. - Som De måtte ønske, svarte Clara. Og for ikke å høre den la hun begge hendene over ørene, noe som også forundret Dorotea, og hun som lyttet til sangen, hørte ham fortsette på denne måten: Mitt dyre håp, ja du som står imot all motgang, alle slag, fortsett og ikke snu

378

DON QUIJOTE

på veien du har fulgt til denne dag, hold liv i ildens glød om så du jages av den visse død. De giddeløse får i livet aldri oppleve en seiei; og heller ikke når de lykken, de som velger andre veier, de som i sus og dus kun lar seg rive med av sanserus. At kjærligheten selger seg dyrt, er riktig, og slik bør det være; det finnes ikke heller en mere kostbar gave å begjære, ja, alle må vel vite, at man forkaster det som koster lite. Standhaftig kjærlighet kan ofte nå et helt umulig mål, så selv om jeg jo vet jeg kjemper mot et hjerte hårdt som stål, så er jeg trygg og tror at jeg får se min himmel her på jord.

Her avsluttet stemmen, og Clara begynte å gråte på nytt. Alt dette vekket et sterkt ønske hos Dorotea om å få vite årsaken til en så sødmefylt sang og en så sørgmodig gråt. Følgelig spurte hun om igjen hva hun mente med det hun hadde sagt før. Da ble Clara så redd for at Luscinda skulle høre henne at hun klemte seg tett inntil Dorotea, la munnen så tett inntil øret hennes at hun sikkert nok kunne tale uten å bli hørt og sa så: - Han som synger, min frue, er sønn av en adelsmann fra konge­ dømmet Aragon, herre over to landsbyer, og bor i et hus rett over­ for min fars i Residensstaden. Selv om far lot vinduene tildekke med stoff om vinteren og persienner om sommeren, vet jeg ikke hvordan det gikk til eller ikke, for denne ridderen, som studerte, hadde sett meg, enten det nå var i kirken eller et annet sted. Det endte med at han forelsket seg i meg og lot meg forstå det fra vinduene i huset med så mange tegn og så mange tårer at jeg måtte tro ham, og til og med elske ham, uten å vite hva han ville. Blant de tegn han gjorde meg, var ett å føre sammen den ene hånden med den andre og slik la meg forstå at han ville gifte seg med meg. Selv om jeg ville glede meg over om det skulle bli slik, var jeg alene og morløs og visste ikke 379

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hvem jeg skulle fortelle det til. Slik lot jeg det være uten å vise ham annen gunst enn fra tid til annen, når både hans og min far ikke var hjemme, å gløtte litt på gardinet eller persiennen og la meg bli sett fullt og helt. Over dette ble han så glad at han ga tegn til å bli helt gal. Da nærmet tiden seg for min fars avreise, noe han fikk vite, men ikke av meg, for jeg kunne aldri få sagt det til ham. Han ble syk av sorg, så vidt jeg vet, slik at jeg den dagen vi dro, ikke fikk se ham for å ta avskjed med ham, i det minste med øynene. Men etter to dagers reise, da vi kjørte inn i en landsby en dagsreise herfra, så jeg ham ved porten til vertshuset, kledd som eseldriver, så tilforlatelig at om jeg ikke hadde båret hans bilde i sjelen, ville jeg ikke ha gjenkjent ham. Jeg gjenkjente ham, ble forbløffet og glad, han så på meg når far ikke så det, og gjemte seg alltid for ham når han krysset meg på veiene, eller i vertshusene der vi tok inn. Siden jeg vet hvem han er og mener at han av kjærlighet følger meg til fots og med så stort besvær, er jeg like ved å dø av sorg, og der han går, dit retter jeg blikket. Jeg vet ikke i hvilken hensikt han følger meg, eller hvordan han har kunnet unnslippe sin far, som elsker ham umåtelig høyt, siden han ikke har noen annen arving, og han fortjener det, som Deres nåde vil se når De treffer ham. Jeg kan også fortelle at alt det han synger, tar han av sitt eget bryst, for jeg har hørt at han er flink student og dikter. Og jeg kan si mer, for hver gang jeg ser ham og hører ham synge, skjelver jeg over hele meg, og gripes av frykt for at min far skal gjenkjenne ham og få vite om våre ønsker. Jeg har aldri i mitt liv sagt ham et ord, og til tross for dette, elsker jeg ham slik at jeg ikke kan leve uten ham. Dette er, min frue, alt det jeg har å si om denne musikeren, hvis stemme har gledet Dem slik; bare gjennom den vil De skjønne at han ikke er eseldriver, som De sier, men herre over sjeler og landsbyer, som jeg har sagt. - Si ikke mer, frøken dona Clara, sa Dorotea da og tilføyet mens hun kysset henne tusen ganger, - si ikke mer, og vent til den nye dagen kommer; jeg forventer med Guds hjelp å kunne lede de ting som angår Dem slik at de får den lykkelige slutt som slik en ærbar begynnelse fortjener. - Å, frue, sa dona Clara, - hvilken slutt kan man vente seg, siden hans far er så fornem og rik at han nok vil mene at jeg ikke engang kan bli hans sønns tjenestepike, og langt mindre hans hustru? For å gifte meg uten at min far vet det, det gjør jeg ikke for noe i verden. Jeg ønsker ikke noe annet enn at denne unggutten skal dra sin vei og forlate meg; ved ikke å se ham og på grunn av den lange avstanden mellom oss, kan jeg kanskje få den smerten jeg nå føler, til å bli let-

380

DON QUIJOTE

tere, selv om jeg må si at den løsningen jeg forestiller meg, vil hjelpe meg svært lite. Jeg vet virkelig ikke hvordan det har skjedd, hvordan denne kjærligheten jeg føler for ham, har oppstått i meg, siden jeg er en så ung pike, og han en så ung gutt at jeg tror vi er like gamle, og jeg er ikke engang seksten år, for på Sankt Mikaels dag som snart kommer, fyller jeg seksten, etter det min far sier. Dorotea kunne ikke la være å le da hun hørte dona Clara snakke som et barn og sa til henne: - La oss da hvile, frøken, det lille som jeg tror er igjen av natten, og når Gud lar dagen komme, vil alt gå bedre, ellers vil jeg tro jeg har mistet håndlaget. Så falt roen over dem, og i hele vertshuset rådet den største stillhet. De eneste som ikke sov, var vertens datter og Maritornes, tjeneste­ piken, som da de vel kjente til don Quijotes spesielle tilbøyeligheter og han, bevæpnet og til hest, holdt vakt utenfor vertshuset, besluttet de to å drive litt gjøn med ham, eller i det minste bruke litt tid på å høre på hans galskaper. Det forholdt seg slik at i hele vertshuset fantes det ikke noe vindu ut mot markene, bortsett fra en glugge i et høyloft, der man kastet halmen ut. De to ungpikene stilte seg da ved denne gluggen og så don Quijote til hest, støttet til lansen, mens han nå og da utstøtte så dypt et sukk at det virket som han for hvert av dem rev sjelen ut av legemet. Og de hørte da at han med myk, vakker og kjærlig stemme sa: - Å, min herskerinne, Dulcinea av Toboso, skjønnhetens tinde, klokskapens mål og krone, all yndes skattkammer, all dyds arkiv, innbegrepet av alt som er fordelaktig, ærbart og gledebringende i verden. Hva gjør vel din nåde nå? Er kanskje dine tanker festet ved din fangne ridder, som frivillig har utsatt seg for så mange farer, bare for å tjene deg? Å, gi meg nytt om henne, du lysende himmellegeme med tre ansikter. Kanskje skuer du hennes lys med misunnelse, mens hun spaserer gjennom et av sine palassets praktfulle gallerier, eller står med brystet lent mot en balkong og tenker over hvordan hun, uten skade for sin ærbarhet og høyhet, skal kunne stille den storm som mitt plagede hjerte utholder, hvilken ære hun vil gi mine smerter, hvilken ro til min uro, og endelig, hvilket liv til min død og hvilken belønning for mine tjenester. Å, du sol, som nå må være travelt opp­ tatt med å sale opp dine hester, for å stå tidlig opp og beskue min frue; så snart du ser henne, bønnfaller jeg deg om å hilse henne fra meg; men pass deg vel for å gi henne et kyss i ansiktet når du ser og hilser henne; for jeg vil bli mer skinnsyk på deg enn du ble på den 38i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lettfotede og utakknemlige Dafne som fikk deg til å svette og løpe slik over slettene i Tessalia eller langs breddene på Peneus, selv om jeg ikke husker riktig hvor du løp skinnsyk og forelsket omkring. Hit var don Quijote kommet i sin smertelige tankerekke da vertens datter begynte å hviske til ham og sa: - Min herre, kom hit bort Deres nåde, om De vil være av den god­ het. Ved denne stemmen og disse tegn snudde don Quijote på hodet og så i månelyset, som nå hadde nådd hele sin glans, hvordan noen kalte på ham fra den gluggen han mente var et vindu, og endatil med forgylt gitter, slik det var passende i den praktfulle borg som verts­ huset i hans innbilning var, og straks fremsto i hans sinnssyke fantasi enda en gang den skjønne jomfru, datter av herren til denne borgen, som beseiret av kjærlighet til ham, på nytt beilet til ham. Med denne tanken, og for ikke å vise seg uhøvisk og utakknemlig, snudde han Rocinante og kom bort til gluggen, og straks han så de to jentene, sa han: - Medlidenhet har jeg for Eder, underskjønne dame, at I haver plasseret Deres kjærlighetsfylte sinn på et sted hvor det ikke vil være mulig å give gjengjeld på en måte som Eders verd og edelhet til­ sier; noget I ikke bør bebreide denne stakkars vandrende ridder, som kjærligheten har umuliggjort å overføre sine følelser til en annen enn henne, som, straks hans øyne så henne, gjorde seg til absolutt hers­ kerinne over hans sjel. Tilgiv meg gode frue, og trekk Eder tilbake til Eders kabinett, og ønsk ikke, ved å uttrykke mer av Eders attrå at jeg skal vise meg ytterligere utakknemlig; om det er slik at I i den kjærlighet I har for meg, finner noget som kan tilfredsstille Eder når det bare ikke er kjærligheten selv, sverger jeg Eder til ved denne min fraværende søte fiende, å gi Eder det uoppholdelig, selv om I skulle ønske en lokk av Medusas hår, som utelukkende besto av slanger, eller selve solstrålene innelukket i en liten flaske. - Min frue behøver ingenting av alt dette, herr ridder, sa Maritor­ nes da. - Nå, kloke ledsagerske, hva har da Eders frue bruk for, svarte don Quijote. - Bare en av Deres smukke hender, sa Maritornes, - for å kunne utøse over den den store attrå som har bragt henne til denne gluggen, med så stor fare for hennes ære, at hvis hennes herr far hadde hørt henne, ville han i det minste ha hugget et øre av henne. - Det ville jeg nå ha sett! svarte don Quijote. - Men han vokter seg nok vel for det, om han ikke vil oppleve den mest ulykksalige 382

DON QUIJOTE

død som en far kunne ha fått i denne verden, for å ha lagt hendene på denne sin forelskede datters spede lemmer. Maritornes mente at don Quijote kom til å gi dem den hånden de hadde bedt om. Da hun hadde besluttet hva hun ville gjøre, gikk hun fra gluggen og ned i hestestallen der hun tok grimen til Sancho Panzas esel, og vendte tilbake til gluggen i største hast, akkurat da don Quijote satte føttene opp på Rocinantes sadel, for å nå opp til vinduet med gitteret, der han forestilte seg at den ulykkelige jomfru befant seg. Idet han ga henne hånden, sa han: - Ta, min frue, denne hånden, eller rettere sagt, denne bøddel for denne verdens misdædere; ta denne hånd, sier jeg, som ingen annen kvinne har berørt, ikke engang hun som har hele mitt legeme i sin besiddelse. Jeg gir Eder den ikke for at De skal kysse den, men for at De skal se veven av dens sener, musklenes sammenknytning, dens bredde og nett av årer, hvorav I kan slutte hvordan styrken må være i en arm som har sådan en hånd. - Det skal vi straks få se, sa Maritornes. Så laget hun en løpeknute på grimen, la den rundt håndleddet, steg ned fra gluggen og bandt det som var tilbake i låsen på høyloftet, og dét sterkt. Don Quijote som kjente det grove tauet rundt håndleddet, sa: - Jeg tror Eders nåde heller skraper enn stryker min hånd; behandle den ikke så slemt, for den har ikke skylden for det mine følelser gjør mot Eder, det er heller ikke rett at I på en så liten del hevner hele Eders misnøye, betenk at den som elsker så smukt, ikke må hevne seg så stygt. Men alt det don Quijote sa, var det ingen som hørte lenger, for så snart Maritornes hadde bundet ham, forsvant hun og den andre halvdøde av latter, og de etterlot ham bundet slik at det ble umulig for ham å komme løs. Han sto, som sagt, oppe på Rocinante med hele armen inne i glug­ gen med tauet rundt håndleddet som var bundet til dørlåsen og fryk­ tet sterkt at om Rocinante skulle flytte seg til den ene eller den andre siden, ville han bli hengende etter armen. Derfor våget han ikke å gjøre den minste bevegelse, selv om man av Rocinantes tålmodighet og godmodighet kunne vente at den ville bli stående et helt århundre. Kort og godt, da don Quijote så at han hang der bundet og at damene var gått sin vei, tok han til å forestille seg at alt dette skyld­ tes trolldom, slik som forrige gang, da han ble gjennombanket av eseldriveren, den forheksede maureren, og han forbannet seg selv for sin mangel på ettertanke og klokskap. Selv om det var gått så dårlig 383

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

første gang i denne borgen, hadde han allikevel våget å gå inn i den for annen gang. Det er en advarsel til vandrende riddere at når de har påtatt seg et eventyr og det ikke har endt godt, er det et tegn på at det ikke påligger dem, men andre, og derfor behøver de ikke å forsøke for annen gang. Til tross for dette trakk han i armen, for å finne ut øm han kunne komme løs, men han var så godt bundet at alle hans forsøk var forgjeves. Sant nok dro han forsiktig, så ikke Rocinante skulle røre seg, og selv om han ønsket å sette seg til rette i sadelen, måtte han bli stående oppreist, eller rive av hånden. Der sto han og ønsket at han hadde Amadis’ sverd, mot hvilket ingen trolldom hadde noen makt, der sto han og forbannet sin skjebne, der sto han og overdrev det behov verden hadde for hans nærvær, og der sto han forhekset, for det var utvilsomt det han trodde han var; der dukket atter Dulcinea de Toboso frem for hans erindring; der sto han og ropte på sin gode væpner Sancho Panza, som lå begravet i søvn oppe på eselets seletøy og husket ikke engang den moren som hadde satt ham til verden, der anropte han Lirgandeo og Alquife om hjelp; der anropte han sin gode venn Urganda om støtte, og ende­ lig der sto han da morgenen kom, så fortvilet og forvirret at han brølte som en tyr, for han ventet ikke at dagslyset skulle endre hans plage da han betraktet den som evigvarende, ettersom han mente han var forhekset. Dette fikk ham til å tro at ettersom Rocinante ikke hadde leet på seg, hverken lite eller mye, måtte han og hesten bli stående på denne måten inntil den onde virkningen av stjernene gikk over, eller inntil en annen og visere trollmann skulle avtrolle ham. Men her tok han storligen feil, for knapt hadde det begynt å lysne, før fire menn til hest kom til vertshuset, meget velkledde og med geværer over sadelen. De banket tungt på inngangsdøren, som frem­ deles var stengt, og da don Quijote så dette fra det stedet der han fremdeles holdt vakt, ropte han med hovmodig og sterk røst: - Riddere eller væpnere, eller hva dere nå måtte være, det er ingen grunn til å banke på døren til denne borgen; på en slik tid er det klart nok at enten sover de som er inne, eller de har ikke for vane å åpne festningen før solen lyser ut over alle marker. Trekk dere bare bort og vent til dagen kommer, så skal vi se om det er rimelig, eller ikke, å åpne for dere. - Hva fanden for slags festning eller borg er dette? sa én, - å tvinge oss til slike seremonier? Dersom De er verten, befal at det åpnes, for vi er reisende som ikke ønsker annet enn for til ridedyrene og vil så fortsette, for vi har det travelt. 384

DON QUIJOTE

- Mener De, ridder, at jeg ser ut som en vertshusholder? -Jeg vet ikke hva De ser ut som, svarte den andre, - men jeg vet at De vrøvler når de kaller dette vertshuset for et slott. - Det er et slott, sa don Quijote, - og til og med et av de beste i hele provinsen, og inne finnes det noen som har hatt scepter i hånden og krone på hodet. - Det ville være bedre om det var omvendt, sa den reisende; med sceptret på hodet og kronen i hånden. Det er vel kanskje slik at der inne finnes det en skuespillertrupp, som ofte har både kroner og sceptre som De sier. For i et så lite vertshus og hvor stillheten råder, tror jeg ikke at personer med krone og scepter ville overnatte. - De vet lite om verden, repliserte don Quijote, - for De er uvitende om de tilfeller som forekommer i det vandrende ridderskap. De øvrige reisende og han som spurte, begynte å bli trette av samtalen med don Quijote, og banket på med øket raseri, noe som førte til at verten våknet og sammen med ham alle de andre som befant seg i vertshuset, og dermed sto han opp og spurte hvem som banket på. Det skjedde samtidig at et av ridedyrene som en av de fire red på, kom bort og snuste på Rocinante, som uten å røre seg sto melankolsk og trist med hengende ører og holdt sin herre oppe. Siden den var av kjøtt og blod selv om den så ut som om den var av tre, kunne den ikke la være å reagere og snuse på den som hadde gitt den et kjærtegn. Knapt hadde den rørt seg aldri så lite, før don Quijotes føtter gled unna på sadelen, og han ville ha falt til jorden, om han ikke var blitt hengende etter armen. Dette gjorde så vondt at han trodde at enten var håndleddet kuttet av, eller at armen ble avrevet; for han ble hengende så nær bakken at tærne kysset den, noe som var til hans egen skade. Ettersom han skjønte hvor nær han var til å kunne sette føttene på bakken, anstrengte og strakte han seg så meget han kunne for å nå ned, akkurat slik de som utsettes for tortur i vippegalgen nesten når ned, og det er de selv om øker pinen på grunn av anstrengelsen de gjør for å strekke seg. Slik blir de narret av håpet om at bare de strekker seg litt til, så vil de nå ned til gulvet.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLIV hvor de uhørte hendelsene i vertshuset fortsetter De skrikene som don Quijote utstøtte var virkelige nok til at dørene ble åpnet, og verten kom farende forferdet ut for å se hvem som skrek slik, og de som sto utenfor gjorde det samme. Maritornes som alt var våknet av de selvsamme skrikene og skjønte hva det kunne være, gikk opp i høyloftet, og uten at noen så det, løsnet hun grimen som holdt don Quijote oppe, og han datt til jorden for øynene på verten og de veifarende, som gikk bort til ham og spurte hva som var i veien siden han skrek som han gjorde. Uten å svare et ord tok han tauet bort fra håndleddet, reiste seg opp, besteg Rocinante, satte skjoldet på armen, la lansen til rette og red bort for å ta tilløp, vendte om, og i halv galopp utbrøt han: - Til den som hevder at jeg med rette er blitt forhekset, og dersom min frue, prinsesse Micomicona gir meg tillatelse til det, benekter jeg dette og utfordrer ham til duell. De nyankomne reisende ble forbløffet av don Quijotes ord, men verten oppklarte det ved å si at dette var don Quijote, og at det ikke var grunn til å bry seg med ham, siden han hadde mistet vettet. De spurte verten om det tilfeldigvis var kommet en gutt på omkring femten år, kledd som eseldriver, med de og de trekk, og det var de samme som dona Claras beiler hadde. Verten svarte at det fantes så mange mennesker i vertshuset at han ikke hadde lagt merke til den de spurte etter. Men da en av dem hadde sett vognen dommeren var kommet i, sa han: - Her er han uten tvil, for dette er den vognen det sies han følger etter; la én av oss bli ved døren og resten gå inn for å lete etter ham, og det ville være bra om én gikk bak vertshuset, så han ikke hopper over gårdsmurene. - Det skal vi gjøre, svarte en av dem. To av dem gikk inn, én ble stående ved døren, og den fjerde gikk bak huset. Alt dette så verten, men han skjønte ikke hvorfor de gjorde det, selv om han nok trodde at de lette etter den gutten de hadde beskrevet for ham. Nå var dagslyset kommet, og både av den grunn og på grunn av den støyen don Quijote laget, var alle våkne og holdt på å stå opp, først og fremst dona Clara og Dorotea; den ene var overrasket over å ha beileren så nær, den andre av ønsket om å se ham, så de hadde begge sovet dårlig den natten. Don Quijote som la merke til at ingen av de

386

DON QUIJOTE

fire veifarende tok notis av ham, eller reagerte på hans anmodning, holdt på å dø av raseri og forbitrelse. Dersom han i ridderskapets forordninger hadde funnet at en vandrende ridder kunne ha lov til å påta seg og iverksette et annet foretagende, etter at han på tro og ære hadde gitt sitt ord på ikke å påta seg noe annet før han hadde fullført det han hadde lovet, ville han ha gått løs på alle og tvunget dem til å svare, hvor lite de enn ønsket det. Men siden han mente det ikke passet seg eller tok seg ut å påbegynne et foretagende før han hadde plassert Micomicona i hennes rike, måtte han tie og holde seg rolig og se hva disse reisendes handlinger skulle ende med. En av dem fant gutten de lette etter, sovende ved siden av en eseldriver, uten noen anelse om at han ble ettersøkt, og langt mindre at de skulle finne ham. Mannen grep ham i armen og sa: - Sannelig, herr don Luis, den kledning De har på, passer virkelig godt til den De er, og sengen jeg finner Dem i, svarer fint til den stasen Deres mor oppdro Dem til. Gutten gned seg søvnig i øynene, så rolig på den som hadde grepet ham og gjenkjente da en av farens tjenere, noe han ble så forskrekket over at han en lang stund ikke klarte å si et eneste ord, og tjeneren fortsatte: - Her er ikke annet å gjøre, herr don Luis, enn å være tålmodig og dra hjem igjen, om det ikke er slik at Deres nåde ønsker at Deres far og min herre skal ende i den annen verden, for noe annet kan man ikke vente av den sorg som Deres fravær har ført med seg. - Men hvordan fikk min far vite det, sa don Luis, - at jeg dro denne veien og slik kledd? - En student, svarte tjeneren, - som De fortalte hva De tenkte på, var den som røpet det, drevet av medlidenhet over det som skjedde med Deres far da han så De var borte. Og derfor sendte han fire av sine tjenere for å lete etter Dem, og her er vi alle til Deres tjeneste, og langt gladere enn De kan tenke Dem over det gode resultat vi vender tilbake med, når vi nå fører Dem for de øyne som elsker Dem så høyt. - Dette vil bli slik jeg ønsker, eller himmelen befaler, svarte don Luis. - Hva er det De vil ønske, og hva befaler himmelen, bortsett fra å godta å dra tilbake? For noe annet kan ikke bli mulig. Alt det som ble sagt mellom de to, ble hørt av eseldriveren som lå ved siden av don Luis. Han reiste seg og gikk for å fortelle det som hadde skjedd til don Fernando, Cardenio og de andre som hadde kledd på seg; han fortalte at den mannen tiltalte gutten med don og 387

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det som ble sagt mellom dem, og at de ønsket å få ham hjem til faren, og at gutten ikke ville. På grunn av dette og det de allerede visste om den gode stemmen himmelen hadde gitt ham, fikk alle det sterkeste ønske om å få vite nøyere hvem han var, og til og med hjelpe ham om de ville bruke makt mot ham. Følgelig gikk de bort dit han enda sto og snakket og holdt på sitt overfor tjeneren. I samme øyeblikk kom Dorotea ut av sitt rom og etter henne dona Clara, som var helt forstyrret. Dorotea kalte Cardenio til side og fortalte kort om sangeren og om dona Clara. Han på sin side for­ talte om det som holdt på å skje nå når farens tjenere var kommet for å lete etter ham, og han sa det ikke så lavt at Clara ikke hørte det, noe som gjorde henne så ute av seg, at om Dorotea ikke hadde grepet fatt i henne, ville hun ha falt besvimt til gulvet. Cardenio ba dem gå inn igjen i rommet, for han skulle forsøke å ordne alt, og det gjorde de. De fire som var kommet for å finne don Luis, befant seg inne i vertshuset og forsøkte å overtale ham til straks å dra hjem for å trøste faren. Han svarte at han på ingen måte kunne gjøre det før han hadde avsluttet en sak som angikk hans liv, ære og sjel. Tjeneren presset ham og sa at de på ingen måte ville dra tilbake uten ham, og at de ville ta ham med enten han ville eller ei. - Det kan dere ikke gjøre, repliserte don Luis, - med mindre dere fører meg død av sted; uansett hvordan dere fører meg, vil det frata meg livet. Nå var alle de øvrige i vertshuset kommet løpende til denne striden, først og fremst Cardenio, don Fernando, hans følgesvenner, domme­ ren, presten, barberen og don Quijote som allerede mente det ikke lenger var nødvendig å vokte slottet. Cardenio, som alt kjente guttens historie, spurte dem hva som drev dem til å ta denne gutten med seg mot hans vilje. - Det som driver oss, svarte en av de fire, - er å gi hans far livet tilbake, for på grunn av denne ridderens fravær står han i fare for å miste det. Til dette svarte don Luis: - Det er ingen grunn til å fortelle om det som gjelder meg; jeg er fri og vender tilbake om jeg får lyst, og om ikke, skal ingen av dere bruke makt mot meg. - Fornuften tilsier å bruke makt mot Deres nåde, svarte mannen, - og er ikke den nok overfor Deres nåde, er det nok for oss for å få Dem til å følge oss, for å utføre det vi kom for, og det vi er pålagt å gjøre. 388

DON QUIJOTE

- La oss få vite hva som er grunnen til dette, sa da dommeren. Men mannen som gjenkjente ham som en nabo, svarte: - Kjenner ikke Deres nåde, herr dommer, denne ridderen, som er Deres nabos sønn og har forlatt sin fars hus i et antrekk så upassende for hans stand, slik Deres nåde kan se? Dommeren så da nøyere på ham, gjenkjente og omfavnet ham og sa: - Hva slags barnestreker er dette, herr don Luis, eller hvilke sterke grunner har fått Dem til å dra av sted på denne måten og i disse klærne, som passer så dårlig til Deres stand? Gutten fikk tårer i øynene og kunne ikke svare et ord. Dommeren ba de fire om å forholde seg rolige og at alt skulle gå bra. Så tok han don Luis i hånden, førte ham til side og spurte hvorfor han var kommet på denne ubetenksomme måten. Mens han kom med dette og andre spørsmål, hørte de høye rop fra inngangen til vertshuset. Årsaken var at to gjester som hadde overnattet der og så at alle var opptatt av å finne ut hva de fire lette etter, hadde forsøkt å stikke av uten å betale det de skulle. Men verten som passet bedre på sin forretning enn på andre mennesker, grep dem idet de gikk ut døren, forlangte betaling og skjelte dem ut for deres slette hensikt med slike ord at de svarte med knyttnevene, og tok ham under så hårdhendt behandling at verten måtte rope om hjelp. Vertinnen og datteren så ikke noen annen som var ledig og kunne hjelpe ham, enn don Quijote, som datteren ropte til: - Hjelp min stakkars far Deres nåde, herr ridder, ved den manndom Gud har gitt Dem, for to onde mennesker holder på å gjennomterske min far som om han var brødkorn. Til dette svarte don Quijote langsomt og meget kjølig: - Min skjønne jomfru, dette er ikke stedet for en slik anmodning, jeg er forhindret fra å gripe inn i noe annet eventyr, så lenge jeg ikke har fullført ett, som jeg har gitt mitt ord på. Men det jeg kan gjøre for å tjene Dem, er det jeg nå skal fortelle: Løp og si Deres far at han må fortsette kampen så godt han kan, og at han på ingen måte må la seg beseire, mens jeg utber meg tillatelse av prinsesse Micomicona til å unnsette ham i hans trengsel. Gir hun meg den, vær sikker på at jeg skal få ham ut av den. - Å, jeg synderinne, sa Maritornes som var til stede. - Før Deres nåde oppnår denne tillatelsen de nevner, vil min husbond befinne seg i det hinsidige. -Innrøm meg, min dame, svarte don Quijote, - at jeg får den nevnte tillatelse, for så snart jeg har den, spiller det ingen rolle om

389

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

han er i denne eller i den annen verden; for jeg skal få ham ut derfra om verden selv skulle benekte det. I det minste skal jeg utføre en slik hevn over dem som har sendt ham dit, at De blir mer enn fornøyd. Uten et ord mer gikk han og knelte ned foran Dorotea og ba henne med ridderlige og omflakkende ord om at hennes høyhet måtte være av den godhet og tilstå ham den tillatelse å unnsette slottsfogden som befant seg i en alvorlig knipe. Prinsessen ga ham den med stor velvilje, og straks satte han skjoldet på armen, la hånden på sver­ det og forflyttet seg til inngangsdøren, der de to gjestene fremdeles holdt på å maltraktere verten. Men så snart han var fremme, mistet han pusten og ble stående urørlig, selv om Maritornes og vertinnen spurte hvorfor han ble stående, for han måtte hjelpe hennes husbond og ektemann. - Jeg nøler, sa don Quijote, - siden det ikke er meg tillatt å gripe til sverdet mot folk som er av væpnerstand, men kall på min væpner Sancho, for slikt forsvar og slik hevn påligger ham. Dette foregikk ved inngangen til vertshuset, og der var knyttnever og kjeveslag i full sving, alt til skade for verten og til fullt raseri for Maritornes, vertinnen og datteren som ble fortvilet over don Quijo­ tes feighet og over hvor slemt det gikk med ektemannen, husbonden og faren. Men la oss forlate ham her, for det vil ikke mangle på at noen hjelper ham, og skulle det ikke det, må den tie og lide som våger mer enn kreftene tilsier. La oss gå femti skritt tilbake for å høre hva don Luis svarte dommeren, som trakk ham til side og spurte om årsaken til at han var kommet til fots og i så ussel klesdrakt. Til dette svarte gutten med å gripe hendene hans, som tegn på at en stor smerte snørte hjertet sammen, han brast i sterk gråt og sa: - Min herre, jeg vet ikke å si Dem noe annet enn at fra det øye­ blikk himmelen gjorde oss til naboer og jeg fikk se min frue, dona Clara, Deres datter og min herskerinne, fra det øyeblikk gjorde jeg henne til herre over min vilje. Såfremt Deres vilje, min sanne herre og far, ikke hindrer dette, skal hun på denne dag bli min hustru. For hennes skyld forlot jeg min fars hus, for hennes skyld iførte jeg meg disse klærne, så jeg kunne følge etter henne hvorhen det enn skulle være, som pilen på vei til målskiven, eller som sjømannen mot nord. Hun vet ikke mer om mine ønsker enn det hun har skjønt av å se meg gråte noen ganger på avstand. De, min herre, kjenner til mine foreldres adelskap og rikdom, og siden jeg er den eneste arving, og om De mener at alt dette kan få Dem til å våge å gjøre meg lykke­ lig, motta meg da som Deres sønn; for om min far, drevet av andre 39°

DON QUIJOTE

planer, ikke ville godta dette gode som jeg har visst å finne, så har tiden større kraft til å oppløse eller endre ting, enn menneskets vilje. Den forelskede ynglingen tiet da han hadde sagt dette, og dom­ meren ble overrasket, forvirret og forbløffet, både over den måte og den klokskap don Luis hadde avdekket sine tanker med, og over å befinne seg i en situasjon hvor han ikke visste hvilken beslutning han skulle ta i en så uventet sak. Derfor svarte han ikke annet enn at han nå skulle roe seg ned, og oppholde tjenerne med at de ikke skulle dra tilbake den dagen, slik at de kunne få tid til å tenke over hva som kunne være det beste. Don Luis kysset hendene hans og badet dem også i tårer, noe som kunne bløtgjøre et hjerte av marmor, og ikke bare en dommers ører, som var klok nok til å innse hvor godt dette giftermålet ville passe datteren. Dersom det ble mulig, ville han gjen­ nomføre det med samtykke fra don Luis’ far, som han visste forsøkte å oppnå en høyadelig tittel for sønnen. Da var freden allerede gjenopprettet mellom gjestene og verten, mer på grunn av overtalelser og gode ord fra don Quijote enn av trusler, og de hadde betalt alt det han ville. Don Luis’ tjenere ventet på at samtalen med dommeren skulle ta slutt og på don Luis’ beslut­ ning siden fanden som aldri sover, bestemte at akkurat da kom den barberen inn i vertshuset som don Quijote hadde fratatt Mambrinos hjelm og Sancho Panza utstyret til eselet, som han hadde byttet ut mot sitt eget. Denne barberen så Sancho Panza da han førte eselet til stallen, mens han holdt på å ordne et eller annet på sadelen. Straks han så ham, kjente han ham igjen og våget seg til å gå løs på Sancho mens han utbrøt: - Å, herr tyv, her har jeg deg! Hit med bekkenet og sadelen, sam­ men med alt det andre utstyret du stjal fra meg! Sancho, som så plutselig så seg angrepet og hørte de forsmedelige skjellsordene, grep i sadelen med den ene hånden og ga barberen et knyttneveslag med den andre, så tennene ble badet i blod. Men barberen slapp ikke av den grunn det grepet han hadde i sadelen, og hevet stemmen i den grad at alle i vertshuset kom løpende til av støyen og slagsmålet og utropte: - Hjelp i kongens og lovens navn; for ikke bare vil denne tjuen og landeveisrøveren frata meg min eiendom, men drepe meg også! - Det er løgn, sa Sancho, - jeg er ikke landeveisrøver, for min herre don Quijote vant dette byttet i åpen kamp. Don Quijote var alt kommet til og så med stor glede hvor godt væpneren både angrep og forsvarte seg, og holdt ham fra da av for en riktig kar og foreslo for seg selv å slå ham til ridder ved første 391

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

anledning som frembød seg, og mente at han ville bli meget anven­ delig i ridderskapets orden. Blant andre ting som barberen sa i løpet av slagsmålet, var dette: - Mine herskaper, denne pakksadelen er like sikkert min som den død jeg skylder Gud, og jeg kjenner den så godt som hadde jeg født den selv, og her er eselet mitt i stallen, og det tillater meg ikke å lyve, hvis ikke, prøv den på det. Dersom den ikke passer som bestilt, er jeg en usling. Og det er mer, for den samme dagen jeg ble fratatt denne, tok de også et nytt barberbekken av messing, som var verd en dukat. Her kunne ikke don Quijote holde seg fra å svare, så han stilte seg mellom de to og skilte dem, la pakksadelen på bakken, så den skulle være fullt synlig inntil sannheten ble klarlagt og sa: - For at Deres nåder skal se klart og tydelig den villfarelse som denne gode væpneren befinner seg i, siden han kaller bekken det som var, er og vil forbli Mambrinos hjelm, som jeg fratok ham i ærlig strid, og gjorde meg til herre over og til min eiendom på legitim og tillatelig måte! Hva pakksadelen angår, skal jeg ikke blande meg i det, for det jeg kan si, er at min væpner Sancho ba om tillatelse til å ta seletøyet fra denne beseirede feigingens hest, og pryde sin egen med det; jeg tillot ham det, og han tok det, og om måten det er blitt forvandlet fra pakksadel til seletøy på, vil jeg ikke kunne gi annen grunn enn den vanlige: at disse forvandlinger kan sees i ridderskapets hendelser. For å bekrefte dette, løp da, Sancho, min sønn, og hent den hjelmen som denne gode mannen hevder er et bekken. - Kors og jøss, herre, sa Sancho, - har vi ikke noe annet bevis for vår hensikt enn den Deres nåde sier, da er Mambrinos hjelm like mye bekken som seletøyet til denne mannen er en pakksadel! - Gjør det jeg befaler deg, repliserte don Quijote, - for ikke alt i denne borgen styres av trolldom. Sancho gikk og hentet bekkenet, og straks don Quijote så det, tok han det i hånden og sa: - Se bare, Deres nåder, med hvilken rett kan denne væpneren si at dette er et bekken, og ikke den hjelmen jeg har sagt. Jeg sverger ved ridderskapets orden som jeg bekjenner meg til, at denne hjelmen er den samme som jeg tok fra ham, uten at jeg har lagt til eller fjernet noe. - Dette er det ingen tvil om, sa Sancho, - for siden min herre vant den og inntil nå har han ikke hatt mer enn én strid, da han befridde den ulykkelige lenkegjengen; og var det ikke for denne bekkenhjelmen, ville han ikke hatt det godt nå, for det skjedde nok av stenkasting i den striden. 39*

DON QUIJOTE

KAPITTEL XLV der tvilen angående Mambrinos hjelm og pakksadelen avgjøres, samt andre helt sannferdige hendelser

- Hva mener Deres nåder? sa barberen, - om det som disse edle menn hevder, siden de fremdeles fastholder at dette ikke er et bekken, men en hjelm? - Og den som skulle hevde det motsatte, sa don Quijote, - skal få vite at han lyver, dersom han skulle være ridder, og er han væpner, da dobbeltlyver han tusen ganger. Vår barber, som var til stede ved alt dette og kjente så godt don Quijotes temperament, ville forsterke hans forryktheter og drive spø­ ken videre for å få alle til å le, og sa henvendt til den andre barbe­ ren: - Herr barber, eller hva De er, vit at også jeg tilhører Deres yrke, jeg har i mer enn tyve -år hatt mine eksamenspapirer og kjenner godt alle barberkunstens redskaper, uten unntagelse. En gang i min ung­ dom var jeg soldat, hverken mer eller mindre, og jeg vet hva en hjelm er, hva en stormhue er, og hva en hjelm med visir er, og andre ting som angår militærvesenet, jeg mener arten av soldatenes våpen. Jeg vil hevde, om ikke en bedre mening fremkommer, og henholder meg alltid til den sikreste mening at dette stykket som finnes foran oss, og som den gode herre holder i hånden, ikke bare ikke er et barberbek­ ken, men er så langt fra å være det som sort er fra hvitt, og sannhet fra løgn; likeledes hevder jeg at dette, selv om det er en hjelm, ikke er en hel hjelm. - Nei, visselig ikke, sa don Quijote, - for halvparten mangler, og det er hakestykket. - Slik er det, sa presten, som hadde skjønt sin venn barberens hen­ sikt. Det samme bekreftet Cardenio, don Fernando, og hans kamerater, og til og med dommeren ville ha deltatt i spøken, om han ikke var så opptatt av don Luis’ saker, og alvoret i det han tenkte på, hadde gjort ham så anspent at han lite la merke til vittighetene. - Gud hjelpe meg! sa barberen som spøken gikk ut over. - Er det mulig at så mange ærbare herrer skulle hevde at dette ikke er et bar­ berbekken, men en hjelm? Dette er en sak som kunne forbløffe et helt universitet, hvor klokt det enn skulle være. Kort sagt: Om det er slik at dette barberbekkenet er en hjelm, da må denne pakksadelen også være seletøy til en hest, som denne herren har sagt. 393

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- For meg ser den ut som en pakksadel, sa don Quijote, - men jeg har alt sagt at dette skal jeg ikke blande meg i. - Om det er pakksadel til et esel eller seletøy for en hest, sa pres­ ten, - vil det være nok at don Quijote avgjør det. For i alt som angår ridderskap, vil alle disse herrene og jeg sette ham først. - For Guds skyld, mine herrer, sa don Quijote, - det finnes så mange og så underlige ting som har skjedd meg i denne borgen de to gangene jeg har tatt inn her, at jeg ikke våger fastslå noe som helst om det som finnes i den, om man skulle spørre, for jeg forestiller meg at alt som foregår her, skjer ved hjelp av trolldom. Første gang ble jeg sterkt plaget av en forhekset maurer som finnes her, og Sancho gikk det ikke godt for med andre av hans følgesvenner; og i går natt hang jeg etter denne armen i nesten to timer, uten å skjønne hvordan, eller hvordan ikke, jeg kom ut for en slik ulykke. Følgelig er dét å gi uttrykk for min mening i all denne forvirringen, å fremlegge et ube­ grunnet synspunkt. Hva angår det man hevder er et bekken og ikke en hjelm, så har jeg alt svart på det. Men hva angår det å erklære om dette er pakksadel eller seletøy, herom våger ikke jeg å avsi en endelig dom; jeg vil bare overlate det til Deres nåders skjønn. Siden De ikke er slått til riddere slik jeg er, kan kanskje ikke Deres nåder se trolldommen på dette stedet, og har en uavhengig dømmekraft og kan bedømme tingene i denne borgen som de virkelig er, og ikke slik de synes for meg. - Det er ingen tvil, svarte don Fernando til dette, - om at herr don Quijote i dag har uttrykt det meget godt, nemlig at det påligger oss å definere foreliggende sak; og for at alt skal foregå på sikrere grunn, vil jeg ta disse herrers stemme i hemmelighet, og resultatet vil jeg gi fullstendig og klar opplysning om. For alle som hadde en mening om don Quijotes legning, ga dette god nok grunn til latter; men for dem som ikke kjente den, virket det som verdens verste galskap, særlig for don Luis’ fire tjenere, og hverken mer eller mindre, for don Luis selv, og tre veifarende til som tilfeldigvis var kommet til vertshuset, og som så ut som landeveisbetjenter i Det hellige broderskap, noe de også virkelig var. Men den som ble mest fortvilet var barberen, hvis barberbekken var blitt forvandlet til Mambrinos hjelm rett foran øynene på ham, og hvis pakksadel han utvilsomt mente ville forvandles til det dyreste hesteseletøy. Begge parter lo over å se hvordan don Fernando gikk og fikk stemmene fra den ene etter den andre og snakket rett i øret på dem, for at de i hemmelighet skulle erklære om denne dyrebarheten som de hadde slåss slik om, var pakksadel eller seletøy. Etter å ha samlet 394

DON QUIJOTE

stemmegivningen fra alle som kjente don Quijote, sa han med høy stemme: - Saken er, min gode mann, at jeg alt er trett av høre så mange meninger, for jeg innser at ingen jeg spør om det jeg ønsker å vite, sier noe annet enn at det er galskap å hevde at dette er pakksadel for et esel og ikke seletøy for en hest, ja til og med for en fullblodshest. Derfor må De ha tålmodighet, for til Deres og Deres esels ergrelse, er dette seletøy og ikke pakksadel, og De har fremlagt og bevist Deres sak meget slett. - Da vil det ikke gå meg godt i himmelen heller, sa erkebarberen, - om ikke alle Deres nåder tar feil, og like så sikkert som min sjel skal stå for Guds åsyn, like sikkert er det at dette ser ut som en pakksadel og ikke seletøy; men lovene går dit ... og så videre, og jeg sier ikke mer, og jeg er heller ikke full, men jeg har heller ikke spist frokost, om ikke det er en synd. Tåpelighetene til barberen vakte ikke mindre munterhet enn don Quijotes avsindigheter, som da sa: - Her er ikke annet å gjøre enn at hver og en tar det som er sitt, og den Gud ga det til, vil Sankt Peter gi sin velsignelse. En av de fire sa: - Om dette ikke er avtalt spill, kan jeg ikke tro at menn med så god dømmekraft som alle som her er forsamlet har, eller later til å ha, ville jeg våge å hevde at dette ikke er et barberbekken, og det der en pakksadel. Men siden jeg ser at de hevder og sier dette, vil jeg tro at det må ligge et mysterium i å fastholde noe som står i motstrid med det sannheten og erfaringen selv viser oss; for jeg sverger - og her kom en kraftig ed - at ingen skal få meg til å tro av alle som i dag lever i den omvendte verden, at ikke dette er et barberbekken og en pakksadel for et asen. - Det kunne godt være til et hunnesel, sa presten. - Det spiller ingen rolle, sa tjeneren, - dette angår ikke saken, bare om den er, eller ikke er, pakksadel, som Deres nåder sier. En av landeveisbetjentene som var kommet inn, hadde hørt både om stridsemnet og striden selv, og utbrøt i fullt sinne: - Dette er like mye en pakksadel som far min, og den som sier noe annet er gjengrodd i nøtta. - Du lyver, din uadelige usling, svarte don Quijote. Han løftet lansen som han aldri slapp av hende og skulle til å gi ham et slikt slag i hodet, at om ikke landeveisbetjenten hadde hop­ pet til side, ville han blitt liggende der. Lansen ble knekket i flere stykker mot gulvet og de andre betjentene, som så kameraten bli

395

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

så slett behandlet, forlangte ro og orden i Det hellige broderskaps navn. Verten, som også var en av Broderskapet, forsvant straks for å hente embedsstaven og sverdet, og stilte seg ved siden av kameratene. Don Luis’ tjenere stilte seg rundt ham, så han ikke skulle stikke av under urolighetene; barberen som så hele huset i opprør, grep fatt i pakksadelen igjen, og det samme gjorde Sancho. Don Quijote la hånden på sverdet og gikk løs på betjentene. Don Luis ropte til sine tjenere at de skulle la ham være og hjelpe don Quijote, Cardenio og don Fernando, som alle støttet don Quijote. Presten ropte, vertinnen skrek, datteren ble fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og dona Clara besvimt. Barberen slo løs på Sancho, Sancho prylte barberen, mens don Luis, da en tjener våget å gripe ham i armen for å hindre ham i å forsvinne, ga ham et slag som badet tennene hans i blod; dommeren forsvarte ham, don Fernando hadde fått en betjent under føttene sine og målte kroppen hans med dem med største fornøyelse. Verten hevet stemmen og ropte om hjelp på Broderskapets vegne. Hele vertshuset var med andre ord bare gråt, skrik, rop, forvirring, frykt, sjokk, ulykker, knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgydelse. Midt oppe i dette kaoset, dette rotet og denne labyrinten, dukket en erindring opp hos don Quijote, og han følte seg hensatt til stridighetene i Agramantes leir, og derfor satte han i med en røst som tordnet gjennom vertshuset: - Holdt alle sammen; alle skal stikke sverdet i skjeden, alle skal holde seg i ro; hør hva jeg sier, om alle her ønsker å beholde livet. Denne kraftige stemmen fikk alle til å stanse, og han fortsatte: - Fortalte jeg ikke, mine herrer, at dette slottet er forhekset og at en hel legion djevler må bo i det. Som bekreftelse på dette, vil jeg at dere skal se med egne øyne hvorledes stridighetene i Agramantes leir er oppstått og er blitt overført hit. Se bare hvordan de der sloss om et sverd, her for en hest, der for en ørn, her for en hjelm, og alle slåss vi og ingen forstår hverandre. Kom da Deres nåde, herr dommer, og Deres nåde, herr sogneprest, og den ene skal være Agramante og den andre kong Sobrino, og skap fred mellom oss; for det er ved Gud stor skade at så mange fornemme mennesker som her er samlet, skal drepe hverandre for så ubetydelige årsaker. Landeveisbetjentene som ikke skjønte don Quijotes uttrykksmåte og var blitt slemt behandlet av don Fernando, Cardenio og kamera­ tene, ville ikke roe seg ned, men det ville barberen som hadde fått skjegget og pakksadelen ille tilredt. Sancho, som en god tjener, adlød det minste ord fra sin herre; don Luis’ fire tjenere holdt seg også i ro,

396

DON QUIJOTE

da de innså hvor liten grunn det var til ikke å gjøre det. Bare verten holdt fast ved at man måtte straffe alle denne galningens uforskammetheter, som ved hver anledning skapte uro i vertshuset. Endelig døde støyen hen, pakksadelen forble seletøy til dommedag, og bek­ kenet ble hjelm og vertshuset en borg i don Quijotes innbilning. Da alle hadde roet seg ned og blitt venner igjen, etter at domme­ ren og presten hadde talt dem til rette, begynte don Luis’ tjenere på nytt å insistere på at han straks skulle bli med dem. Og mens han forsøkte å komme overens med dem, talte dommeren med don Fer­ nando, Cardenio og presten om hva de burde gjøre i denne saken, og fremla for dem hva don Luis hadde sagt. De ble til slutt enige om at don Fernando skulle fortelle don Luis’ tjenere hvem han var og at han gjerne ville at don Luis skulle følge ham til Andalucia, der hans bror, markien, ville motta ham slik don Luis’ rang fortjente. På denne måten fikk de kjennskap til don Luis’ hensikt om ikke å dra tilbake til sin far denne gangen, selv om de skulle lage hakkemat av ham. Da de fire hadde oppfattet don Fernandos rang og don Luis’ hensikt, ble de enige om at tre av dem skulle dra tilbake og fortelle faren hva som var skjedd, og den fjerde skulle bli værende for å tjene don Luis og ikke slippe ham av syne før de kom tilbake etter ham, eller de fikk vite hva hans far befalte. Slik ble denne rekken av slagsmål dempet ned gjennom Agramantes autoritet og kong Sobrinos klokskap. Men da fanden, denne fiende av samstemmighet og motstander av fred, var blitt forkastet og lurt og så hvor lite han hadde oppnådd ved å føre alle inn i en så for­ virrende labyrint, ville han prøve seg igjen ved å skape ny uro og slagsmål. Saken er nemlig at landeveisbetjentene hadde oppfattet rangen til dem de hadde slåss med og trakk seg ut av striden, da de mente at uansett hva som skjedde, ville det bli verst for dem selv. Men én av dem, han som var blitt mørbanket og tråkket på av don Fernando, husket plutselig at blant noen arrestordrer han hadde med seg for å gripe noen forbrytere, hadde han én mot don Quijote, som Det hel­ lige broderskap hadde gitt ordre om å sette fast fordi han hadde gitt galeislavene friheten, noe Sancho med full rett hadde fryktet. Da han altså mente dette, ville han forsikre seg om at beskrivelsen av don Quijote stemte, trakk et pergament frem fra brystet, traff på det han søkte og ga seg til å lese det langsomt, for han var ikke god i lesning, og for hvert ord han leste, satte han øynene i don Quijote og sammenlignet arrestordrens beskrivelse med don Quijotes åsyn og fant at det uten tvil var ham arrestordren beskrev. Knapt hadde han

397

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

fått dette bekreftet, før han rullet pergamentet sammen, tok arrest­ ordren i venstre hånd, og med høyre klemte han don Quijote så hårdt om halsen at han ikke lot ham puste og utbrøt med høy røst: -1 Det hellige broderskaps navn! For å vise at jeg mener alvor, les denne arrestordren hvor det står at denne landeveisrøveren skal gripes. Presten tok arrestordren og så at alt det betjenten sa, var riktig, og at beskrivelsen stemte overens med don Quijote. Denne som så seg så slett behandlet av den lavættede kjeltringen, ble fullstendig rasende så det knaket i alle ben i kroppen, grep så godt han kunne betjen­ ten om strupen med begge hendene, og hadde han ikke fått hjelp av kameratene, ville betjenten ha oppgitt ånden før don Quijote hadde oppgitt byttet. Verten som nødvendigvis måtte unnsette sine embedsbrødre, kom straks til for å hjelpe. Vertinnen som på nytt så mannen i slagsmål, hevet røsten, og Maritornes og datteren hevet den enda mer og ba himmelen, og de andre som var der, om hjelp. Da Sancho så det som skjedde, sa han: - Så sant Gud lever, er alt det min husbond sier om trolldommen i denne borgen, både sant og visst, for her kan man ikke tilbringe en time i fred og ro! Don Fernando skilte betjenten og don Quijote; og til glede for begge fikk han hendene deres løs, for den ene hadde et godt grep i trøyekraven på den andre, og den andre i strupen på den første. Men uansett fortsatte betjentene å kreve arrestanten utlevert, og ville ha hjelp til å få ham overlevert bastet og bundet, for det var passende i kongens og Det hellige broderskaps tjeneste. På deres vegne ba de atter en gang om støtte og hjelp til pågripelsen av denne røver og overfallsmann på stier og veier. Don Quijote begynte å le da han hørte dette og sa med stor ro: - Kom hitover, dere grove og vanartede mennesker. Kaller dere lan­ deveisrøver den som gir de lenkede frihet, slipper fanger løs, bistår de elendige, oppløfter de falne og hjelper de trengende? Å, usle vesener, med en slik lav og slett forstand er dere ikke verdige til at him­ melen lar dere forstå den verdi det vandrende ridderskap har, heller ikke vil den la dere innse den synd og uvitenhet dere er i, ved ikke å akte og ære skyggen av, og langt mindre, nærværet av hvilken som helst vandrende ridder! Kom hit, dere firedobbelte slyngler, og ikke en firemannstropp av Det hellige broderskap, dere som er landeveis­ røvere med Broderskapets tillatelse. Si meg bare, hvem var den uvi­ tende fyren som undertegnet en arrestordre mot en slik ridder som jeg er? Hvem er det som er uvitende om at vandrende riddere er unn­ 398

DON QUIJOTE

tatt fra alle rettsinngrep, og at deres lov er sverdet, deres rettesnor er pågangsmotet, og deres vilje deres dekreter? Hvem er den vettløse, det sier jeg igjen, som ikke vet at det ikke finnes et adelspatent med så mange privilegier og friheter som det en vandrende ridder erverver den dagen han blir slått til ridder og vier seg til ridderskapets hårde utøvelse? Hvilken vandrende ridder har betalt skatt, salgsavgift, tri­ butt, brudeskatt til dronningen, syvårsavgift, vei- eller fergepenger? Hvilken skredder har vel forlangt sylønn for de klær han har sydd ham? Hvilken borgfogd har mottatt ham i sin borg og bedt ham betale sin del av fortæringen? Hvilken konge har ikke innbudt ham til å sitte ved sitt bord? Hvilken skjønnjomfru har ikke forelsket seg i ham og hengitt seg til ham, alt etter hans vilje og ønske? Og endelig, hvilken vandrende ridder har levet, lever og skal leve i verden som ikke alene har kraft nok til å gi fire hundre stokkeslag til fire hundre landeveisbetjenter som kommer i veien for ham?

KAPITTEL XLVI om landeveisbetjenten.es bemerkelsesverdige eventyr og om vår gode ridder, don Quijotes store villskap

Mens don Quijote sa dette, holdt presten på å overbevise betjentene om at don Quijote hadde mistet vettet, noe de kunne se av hans handlinger og hans ord, og at det ikke fantes noen grunn til å drive denne saken videre. Selv om de pågrep ham og tok ham med seg, måtte de straks sette ham fri, siden han var gal. Til dette svarte han med arrestordren at det ikke var hans sak å vurdere don Quijotes galskap, men bare å utføre det hans overordnede hadde befalt. Det var det samme for ham, når de først hadde tatt ham én gang, om de slapp ham løs trehundre ganger. - Til tross for dette, sa presten, - denne gangen skal dere ikke gripe ham, heller ikke lar han seg gripe, såvidt jeg skjønner. Og sant nok, så mange ting kunne presten si dem, og så mange gal­ skaper klarte don Quijote å begå at betjentene måtte være galere enn ham, om de ikke skjønte hva han led av. Dermed lot de seg berolige og begynte til og med å megle for å skape fred mellom barberen og Sancho Panza, som med stor bitterhet deltok i slagsmålet. Som lovens representanter kunne de til slutt megle og dømme mellom dem på en

399 X.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

slik måte at begge parter ble, om ikke helt fornøyd, så i alle fall litt tilfredse, for man byttet pakksadler men ikke det fine seletøyet, og hva Mambrinos hjelm angikk, kunne presten i smug og uten at don Quijote forsto det, gi åtte realer for bekkenet, og barberen skrev ut en kvittering og erklæring om å henlegge sak nå, og for all fremtid, amen. Da disse to stridighetene var bilagt, og de var de viktigste og mest omfattende, sto det tilbake å få tre av don Luis’ tjenere til å dra til­ bake, og den fjerde til å bli, for å følge ham dit don Fernando ville føre ham. Siden hellet og den gode lykke hadde begynt å bryte lan­ ser for å lette vanskelighetene for de elskende og for slåsskjempene i vertshuset og bringe alt til en lykkelig slutt, for tjenerne godtok alt det don Luis ville, var dona Clara så glad at ingen kunne se henne i ansiktet og ikke innse hvilken fryd hun kjente i sjelen. Selv om Zoraida ikke helt skjønte alt det hun hadde sett, og svinget mellom sorg og glede, alt etter det hun så og oppfattet i hver enkelts ansikt, særlig spanierens som hun hele tiden hadde øynene festet på og hang ved med hele sin sjel. Vertshusholderen som ikke hadde over­ sett den gave og belønning som presten hadde gitt barberen, ba om don Quijotes del sammen med en erstatning for vinsekkene og vinen som rant ut, og svor på at hverken Rocinante eller Sanchos esel ville forlate vertshuset før alt var betalt til siste skilling. Presten klarte å berolige alle, og don Fernando betalte, selv om også dommeren var meget villig til å betale for ham; og til de grader ble alt til ro og fred at vertshuset ikke lenger virket som striden i Agramantes leir, slik don Quijote hadde sagt, men derimot som freden og fordrageligheten fra keiser Octavians tid. Det var en alminnelig mening at man burde takke herr sognepresten for alle hans gode hensikter og veltalenhet og don Fernandos uforlignelige gavmildhet. Da don Quijote så seg fri og frank fra så mange slagsmål, både væpnerens og sine egne, mente han det ville være bra å fortsette rei­ sen og avslutte det store eventyret han var blitt kallet og utvalgt til. Følgelig gikk han med fast beslutning og la seg på kne foran Doro­ tea, som ikke tillot ham å si et ord før han hadde reist seg, så han sto opp for å adlyde henne, og sa: - Det er et vanlig ordspråk, skjønne dame, at raskhet er fremgangens mor, og i mange og viktige saker har erfaringen vist at kjøpman­ nens iver bringer en tvilsom rettssak til en god slutt. Men på intet annet område manifesterer denne sannhet seg tydeligere enn i krigen, der raskhet og snarrådighet kommer fiendens planer i forkjøpet og oppnår seier før motparten kan sette seg til motverge. Alt dette sier jeg,

400

DON QUIJOTE

høye og dyrebare dame, ettersom det forekommer meg at vårt opp­ hold i denne borgen ikke lenger tjener noen hensikt, og kan medføre så stor skade at det en dag kan bli helt tydelig for oss. For hvem vet om ikke skjulte og raske spioner har latt Deres fiende, kjempen, få vite at jeg skal tilintetgjøre ham? Og om han får tid nok, forskanse seg i et eller annet uinntagelig slott eller festning, mot hvilken min handlekraft og utrettelige arm får liten virkning. Derfor, min dame, la oss komme hans planer i forkjøpet ved hjelp av vår kjapphet og la oss straks dra av sted og prøve lykken; for Deres høyhet skal ikke måtte vente lenger på det De ønsker, enn til at jeg står overfor Deres fiende. Don Quijote tiet og sa ikke mer og ventet med stor ro på den skjønne kongedatterens svar; og hun, med kongelig gestus og tilpas­ set don Quijotes stil, svarte på denne måten: - Jeg takker Eder, herr ridder, for Eders ønske om å hjelpe meg i min sorg og kvide, som det høver seg en ridder hvis oppgave og plikt det er å hjelpe foreldreløse og nødlidende. Måtte det være himme­ lens vilje at Eders og mitt ønske oppfylles, så I kan se at det finnes takknemlige kvinner til i verden. Hva min avreise angår, har jeg ingen annen vilje enn Eders: Jeg står til Eders tjeneste på alle de områder I lyster, for den kvinne som en gang overga i Eders hender forsvaret av sin person og gjenopprettelsen av sine besiddelser, kan ikke ønske å gå imot det Eders klokskap skulle forordne. - Det ligger i Guds hånd, sa don Quijote, - ettersom en kongedat­ ter ydmyker seg for meg, vil jeg ikke la anledningen gå fra meg til å opphøye henne og sette henne på hennes arvede trone. La avreisen skje straks, for ønsket ansporer meg til å dra av sted, for som man sier, i nølingen ligger faren. Siden himmelen ikke har skapt, og hel­ vete ikke sett, noen fare som kan forferde eller svekke meg, legg da sadelen på Rocinante, Sancho, og gjør ditt esel og dronningens gan­ ger klare, og la oss ta avskjed med borgherren og disse herrer, og dra på minuttet. Sancho, som hadde vært til stede hele tiden, rugget hodet frem og tilbake og sa: - Å, herre, herre, her ligger det langt verre ting bak enn det sies, og så må damene ha meg unnskyldt. - Hva slags verre ting kan det finnes her, eller noe annet sted i verden, som kan gjøre meg beryktet, din bondeknøl? - Om Deres nåde blir sint, svarte Sancho, - skal jeg tie og la være å si det jeg plikter som en god væpner, og som en god tjener bør si til sin herre. 401

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Si det du vil, repliserte don Quijote, - når bare ordene ikke sies for å vekke frykt hos meg. Om du er redd, skal du handle som den du er; om jeg ikke er det, handler jeg som den jeg er. - Det er ikke dette, jeg synder for Gud, mener! svarte Sancho, men at jeg anser det for sikkert og bekreftet at denne dame som sier hun er dronning for det store rike, Micomicon, ikke er det mer enn moren min. For om det var slik hun sier, ville hun ikke gå omkring og kysse på en av dem som står her i kretsen i hver krok, bare man snur hodet vekk. Dorotea rødmet over Sanchos ord, for det var sant at ektefellen, don Fernando, når ingen så det, hadde forsynt seg med leppene av den belønning hans sterke følelser fortjente - noe Sancho hadde sett, og han mente at slikt lettsinn passet bedre for en kurtisane enn for dronningen over et stort rike - og hun hverken ville, eller kunne, svare Sancho med et ord, men lot ham snakke, og han fortsatte: - Dette sier jeg, herre, etter å ha gjennomvandret stier og veier og hatt onde netter og verre dager; skal da en som går omkring og morer seg her i vertshuset, plukke frukten av alle våre anstrengelser? Da er det ingen grunn til å få det travelt med å sadle på Rocinante, spenne på eselet og gangeren, da er det best å forbli her, og la hver hore arbeide så vi kan spise i ro. Å, gode Gud, hvor rasende don Quijote ble da han hørte væpnerens ubehøvlede ord! Jeg kan fortelle at han ble det i den grad at stemmen brast, tungen sviktet, og øynene utsendte flammer da han sa: - Å, du lavættede tølper, du ondskapsfulle, uanstendige, uvitende, styresløse, skamløse, frekke ryktesmed og baktaler! Slike ord har du våget å uttale i mitt og i disse høyvelbårne damers nærvær, og slike uanstendigheter og frekkheter har du dristet deg til å gi rom for i din forvirrede fantasi! Vik fra mitt nærvær, du naturens monstrum, du arkiv for løgner og skap for lurerier, du silo for uanstendighe­ ter, oppfinner av ondskaper, utroper av tåpeligheter, fiende av det dekorum man skylder kongelige personer! Gå, og vis deg ikke, for da vekkes min vrede! Idet han uttalte dette, skjøt han øyenbrynene i været, blåste opp kinnene, så seg omkring og stampet hårdt med høyre fot i gulvet, og alt var tegn på den vrede han bar på. Ved disse ord og rasende gester ble Sancho så redd og motløs, at han ville ha gledet seg over om jorden hadde åpnet seg under føttene på ham og slukt ham. Han visste ikke hva han skulle gjøre, annet enn å snu og forflytte seg ut av sin rasende herres nærvær. Men den verdenskloke Dorotea som så godt hadde lært å kjenne don Quijotes lynne, sa for å dempe hans harme: 402

DON QUIJOTE

- Bli ikke fortørnet, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, over de tåpeligheter som Deres væpner har sagt. Kanskje har han ikke sagt dem uten grunn, likesom hans gode forstand og kristne samvittighet ikke kan gi mistanke om at han kan avgi falske vidnemål mot noen. Derfor må man tro, uten noen som helst tvil, at siden, ifølge Dem, herr ridder, alt som skjer i denne borgen, foregår gjennom trolldom, kunne det være slik at Sancho, på denne diabolske måten, har sett det han hevdet å ha sett, og som er så krenkende for min ærbarhet. - Ved den allmektige Gud, sa da don Quijote, - sverger jeg at Deres høyhet har truffet spikeren på hodet, og at denne stakkars synderen Sancho har sett for seg en eller annen ondsinnet visjon, som fikk ham til å se det som ville være umulig å se på annen måte, om det ikke var hekseri. Jeg kjenner godt denne ulykkeliges godhet og uskyld, som ikke kan avgi falske vidnemål mot noen. - Slik er det, og slik blir det, sa don Fernando, - og av den grunn bør Deres nåde, herr don Quijote, tilgi ham og slippe ham inn i var­ men igjen, sicut era in principio, før slike visjoner tar vettet fra ham. Don Quijote svarte at han tilga ham, og presten hentet Sancho, som kom inn meget ydmyk, kastet seg på kne og ba om sin herres hånd, som denne rakte ham, og etter å ha latt den kysse, ga han ham sin velsignelse med disse ord: - Nå har du innsett, Sancho, min sønn, at det er sant det jeg så ofte har sagt deg, at alt som foregår i denne borgen skjer gjennom trolldom. - Det tror jeg også, svarte Sancho, - bortsett fra det med teppet, for det skjedde virkelig på normal måte. - Det må du ikke tro, svarte don Quijote, - for om det var slik, ville jeg ha hevnet deg da, som nå; men hverken da eller nå kunne jeg klare det, eller så jeg noen jeg kunne ta hevn på for din krenkelse. Alle ønsket å få vite hva det med teppet var, og verten fortalte punkt for punkt om Sancho Panzas flyvetur, noe alle lo godt av, og Sancho ikke ble mindre skamfull over, hadde ikke hans herre forsikret ham på nytt at det var trolldom. Skjønt Sanchos tåpelighet gikk ikke så langt at han ikke skjønte det var ren og konstaterbar sannhet, uten innblanding av noen trolldom, det at han var blitt kastet opp og ned på teppet av mennesker av kjøtt og blod, og ikke av kimæriske eller innbilte spøkelser, slik hans herre trodde og forsikret. I to dager hadde nå dette illustre selskapet oppholdt seg i vertshuset, og da de mente det var på tide å dra sin vei, ble det bestemt at Doro­ tea og don Fernando skulle slippe besværet med å følge don Quijote tilbake til landsbyen, med det påskudd å befri prinsesse Micomicona, 403

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og at presten og barberen kunne ta ham med seg på den måten de ønsket, og forsøke å kurere hans galskap på hjemstedet. Og det disse bestemte, var at kusken på en oksekjerre som tilfeldigvis kom kjø­ rende forbi, skulle bringe ham med seg på følgende måte: De laget etter prestens forslag som et slags bur av sammenbundne staur med rommelig plass for don Quijote. Don Fernando og hans ledsagere, sammen med don Luis’ tjenere, landeveisbetjentene og verten, skulle tildekke ansiktet og forkle seg på den ene eller andre måten, slik at don Quijote skulle tro at det var andre mennesker enn dem han hadde sett i borgen. Da de hadde forkledd seg, listet de seg i største stillhet inn dit don Quijote lå og sov og hvilte seg etter de forutgående bataljer. De kom bort til ham der han lå fri og uten bekymring for det kommende anslag, holdt ham fast, bandt hendene og bena godt sammen. Da han våknet med et sett, kunne han ikke lee seg, og heller ikke gjøre noe annet enn å bli overrasket og perpleks over å se så merkelige ansikter. Straks gikk det opp for ham det hans villfarne fantasi ledet ham til, nemlig at disse figurene var spøkelser som hørte hjemme i borgen, og at han utvilsomt var forhekset, siden han hverken kunne røre seg eller forsvare seg; akkurat slik presten, som hadde funnet på dette skue­ spillet, hadde forutsett. Bare Sancho, av alle de nærværende, hadde beholdt det samme vettet og det samme utseendet, og selv om han var like ved å få den samme sykdommen som husbonden, klarte han å gjenkjenne alle disse utkledde figurene. Men han våget ikke å åpne munnen før han hadde sett hvordan dette angrepet og innesperringen av husbonden skulle gå. Denne sa heller ikke et ord og ventet bare på hvordan hans skam og ulykke skulle ende; og det var at de bar ham inn i buret, stengte ham inne i det og festet stokkene så godt at de ikke engang kunne knekkes av kraftige rykk. De tok ham så på skuldrene, og idet han ble båret ut, hørte de en fryktsom stemme, så sterkt preget av frykt som bare barberen kunne få til, ikke han med pakksadelen, men den andre, som sa: - Å, du Ridder av den bedrøvelige skikkelse! Føl ikke bedrøvelse over det buret du er i, siden dette skjer for snarest å avslutte det eventyr som din store kraftanstrengelse har bragt deg i. Dette vil avsluttes når den vrede, flekkete løve og den hvite due fra Toboso hviler i samme seng, etter at høye og hovmodige nakker ydmykt har bøyet seg for det ekteskapelige myke åk. Av dette uhørte samliv vil de tapre hvalpene se dagens lys og vil etterligne sin fars steilende, heraldiske holdning. Dette vil skje før solguden Apollon, forfølger av den flyktende nymfe, Dafne, to ganger har avlagt sin lysende visitt i

4°4

DON QUIJOTE

Zodiakens strålende bilder under sitt raske og naturlige omløp. Og du, å, edle og lydige væpner med sverd ved lend, skjegg i ditt åsyn og luktesans i nesen, føl ikke avmakt og misnøye over å se at ridder­ skapets blomst bæres forbi dine øyne; for raskt, om det behager den som former verden, vil du se ham så høyt oppsatt og sublimert at du ikke vil gjenkjenne ham. Og de løfter denne din herre har avlagt overfor deg, vil ikke skuffes. Vær sikker, dette sagt på vegne av den vise Løgniana, at din lønn, som du vil få se, skal bli deg betalt; følg så i din tapre og forheksede herres fottrinn; for det sømmer seg at dere begge skal dra dit dere ender. Siden det ikke er meg tillatt å si mer, gå med Gud, for jeg drar dit jeg vet. Like før profetien var over, hevet han tonen, og dempet den lang­ somt etterpå med et så ømt tonefall at selv de som kjente til spøken, var nær ved å tro at det de hørte var sant. Don Quijote ble trøstet av profetien, for han oppfattet straks fullt og helt betydningen av den, og skjønte at han ble lovet å se seg forenet i hellig og tilbørlig ekteskap med sin elskede Dulcinea av Toboso, og av hennes morsliv ville hvalpene komme, som var hans sønner, til La Manchas evige ære. Da han fullt og fast trodde på dette, hevet han røsten og sa med et dypt sukk: - Å, du, hvem du nå enn måtte være, som har forutsagt meg så meget godt. Jeg bønnfaller deg om at du på mine vegne, ber den vise trollmann som har fått seg mine ting pålagt, at han ikke lar meg forgå i dette fengsel som man nå fører meg i, inntil jeg ser oppfylt så glade og uforlignelige løfter som jeg her har fått. Men hvordan nå dette er, anser jeg mitt fengsels plager for en heder, og disse lenker som holder meg, for en lettelse og denne seng jeg er blitt lagt i, ikke som en hård kampplass men som en myk og lykkelig bryllupsseng. Hva angår min væpner Sancho Panzas trøst, setter jeg min lit til hans godhet og hederlige handlemåte, så han ikke forlater meg, hverken i medgang eller motgang. Om det ikke skulle skje, og hellet ikke står oss bi, så jeg kan gi ham øya, eller noe tilsvarende, som jeg har lovet ham, skal hans lønn ikke gå til spille, for i mitt testamente, som alt er skrevet, har jeg forklart hva han skal ha, ikke i samsvar med hans mange og gode tjenester, men i samsvar med mine muligheter. Sancho Panza bøyet seg ærbødig og kysset begge hans hender, for han kunne ikke kysse bare den ene, siden begge var bundet sammen. Dernest tok spøkelsene buret på skuldrene og satte det opp på oksekjerren.

405

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLVII om den underlige måten don Quijote av la Mancha ble forhekset på, sammen med andre berømmelige hendelser

Da don Quijote så seg inneburet på denne måten og plassert oppe på vognen, sa han: - Jeg har lest mange og alvorlige historier om vandrende riddere, men aldri har jeg lest, sett eller hørt at forheksede riddere blir ført av sted på denne måten og med den langsomhet som disse dovne og sendrektige dyrene bebuder. For alltid pleier de å bli ført gjennom luften med forunderlig letthet, omgitt av en mørk og dyster sky, eller i en ildvogn, eller også på en hippogriff eller lignende dyr, men at man nå fører meg av sted på en oksekjerre, det gjør meg, Gud hjelpe meg, forvirret. Kanskje ridderskapet og trolldommen i disse våre tider følger andre veier enn de gamle fulgte, og det kan vel være at siden jeg er en ny ridder i verden, og den første som har gjenopplivet den allerede glemte utøvelse av det eventyrlige ridderskap, så er det nylig oppfunnet andre former for trolldom og andre måter å føre av sted de forheksede på. Hva mener du om dette, Sancho, min sønn? -Jeg vet ikke hva jeg mener, svarte Sancho, - siden jeg ikke er så belest i omvandrende eventyr som Deres nåde; til tross for dette, våger jeg å hevde og sverge at alle disse gjenferdene som vandrer omkring her, slett ikke er gode og katolske. - Gode og katolske? Jøsses! svarte don Quijote. - Hvordan pok­ ker kan de være gode og katolske, når de er djevler som har iført seg uvirkelige legemer for å komme og bringe meg i en slik tilstand? Om du vil innse en slik sannhet, ta på dem og beføl dem, så vil du forstå at de ikke har kropp, men består av bare luft og luftspeiling. - Ved Gud, herre, repliserte Sancho, - jeg har allerede berørt dem, og denne djevelen som vandrer så livlig omkring her, er ved godt hold, og har andre egenskaper som er høyst forskjellige fra det jeg har hørt djevler har; for etter det som sies, lukter alle av svovel og annet vondt, mens denne lukter ambra på en fjerdingsveis avstand. Dette sa Sancho om don Fernando, og siden han var en så fornem herre, måtte han nok lukte som Sancho sa. - Bli ikke overrasket over dette, venn Sancho, svarte don Quijote, - for du skal vite at djevler vet meget, og selv om de bærer parfyme med seg, lukter de ikke av noe, siden de er ånder, og om de lukter, kan de ikke lukte av noe godt, men av noe ekkelt og stinkende. Og årsaken er at de, hvor de nå enn måtte befinne seg, bringer helvete 406

DON QUIJOTE

med seg og kan ikke få noen slags lettelse i sine pinsler. God lukt er noe som gleder og oppmuntrer, derfor er det ikke mulig at de skal lukte av noe godt. Om du synes at denne djevelen lukter ambra, tar du enten feil, eller så vil han lure deg til å tro at han ikke er en djevel. Hele denne samtalen foregikk mellom herre og tjener, og da don Fernando og Cardenio fryktet at Sancho skulle skjønne lureriet, noe han var like ved å gjøre, besluttet de å avbryte det og å dra bort. De kalte verten til side, og befalte ham å sadle på Rocinante og Sanchos esel, noe som ble gjort i en fart. Presten hadde allerede avtalt med landeveisbetjentene at de skulle følge med frem til landsbyen, mot betaling pr. dag. Cardenio hengte skjoldet på den ene siden av Rocinantes sadelbue og barberbekkenet på den andre, og ga tegn til Sancho om å bestige eselet og ta tømmene på Rocinante, og plasserte to av betjentene med børsene på hver side av vognen. Men før vognen satte seg i bevegelse, kom vertinnen, datteren og Maritornes for å ta avskjed med don Quijote og lot som de gråt av sorg over hans ulykke; til dette sa don Quijote: - Gråt ikke min gode damer, for alle disse ulykker er likesom til­ legg som følger oss som bekjenner oss til det vi gjør. Dersom ikke alle disse kalamiteter hadde skjedd meg, ville jeg ikke ha betraktet meg selv som en berømt vandrende ridder, for med riddere av beskjedent navn og ry skjer det aldri lignende ting, fordi ingen i verden husker dem. Men de tapre huskes og blir misunt for sin dyd og tapperhet av mange fyrster og mange andre riddere som ad onde veier forsøker å ødelegge de gode. Til tross for dette er dyden så mektig i seg selv at den endog stilt overfor all den svartekunst som Zoroaster, dens første oppfinner, kjenner til, vil gå av med seieren under alle forhold, likesom solen på himmelen. Tilgi meg, underskjønne damer, om jeg har tilføyet Dem noen krenkelse uten å ville det, for med hensikt og viten derom har jeg aldri villet krenke noen, og be til Gud at han får meg ut av dette fengsel, som en ondsinnet trollmann har bragt meg til. Skulle jeg bli befridd herfra, ville alle de nåder I har vist meg, ikke gli ut av min erindring, og jeg vil tilfredsstille, betjene og belønne Eder som I fortjener. Mens dette foregikk mellom damene i borgen og don Quijote, tok presten og barberen avskjed med don Fernando og hans ledsagere og med kapteinen og hans bror og alle de glade damene, særlig Dorotea og Luscinda. Alle omfavnet hverandre og avtalte å holde de andre underrettet om det som skjedde med dem, og don Fernando fortalte presten hvor han måtte skrive for å fortelle om hvordan enden på det hele ble med don Quijote. Han forsikret ham at det fantes ikke den

4°7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ting som ville glede ham mer enn å få vite det, og at han likeledes ville holde ham underrettet om alt det som kunne glede ham såvel om hans giftermål som om Zoraidas dåp, og hva som ville skje med don Luis og Luscindas hjemreise. Presten tilbød seg å gjøre alt det man ønsket av ham, med største nøyaktighet. De omfavnet hverandre nok en gang, og enda en gang tok de høflig avskjed med hverandre. Verten gikk bort til presten og ga ham noen papirer som han hadde funnet i en lomme i vadsekken, der Novellen om nysgjerrighet i utide lå. Siden eieren ikke var kommet forbi igjen, kunne han ta dem med seg, for ettersom han selv ikke kunne lese, ville han ikke ha dem. Presten takket ham og åpnet dem straks, og så at på begynnelsen sto det skrevet: Novellen om Rinconete og Cortadillo, og av det skjønte han at det dreiet seg om en novelle, og sluttet av det at siden Nys­ gjerrighet i utide hadde vært god, ville også denne være det, for det kunne være at begge var av samme forfatter. Følgelig beholdt han dem for å lese dem når det falt seg slik. Han steg til hest samtidig med barberen, med masken på, slik at de ikke med én gang skulle bli gjenkjent av don Quijote, og ga seg til å ri etter vognen. Og den rekkefølgen de dro i var: først okse­ kjerren styrt av kusken, på begge sider red landeveisbetjentene med bøssene, som før nevnt, deretter Sancho Panza som førte Rocinante ved tøylene. Bak alt dette kom presten og barberen på de kraftige muleslene sine, med ansiktet dekket, som før sagt, med alvorlig og avmålt holdning, og de red ikke mer enn det oksenes trege gangart tillot. Don Quijote satt i buret med bundne hender, bena utstrakt og støttet opp mot stokkene i en slik taushet og med slik tålmodighet, som om han ikke var av kjøtt og blod, men en statue av sten. Med denne gangarten og i denne tausheten dro de to postmil, til de nådde en dal der kusken mente det fantes et passende sted å hvile og gi dyrene for. Da han nevnte dette for presten, mente barberen de burde dra litt lenger, for han visste at bak en åsrygg som kom til syne, fantes det en dal med mer og mye bedre gress enn den han ville stanse i. De godtok barberens forslag og dro følgelig videre. Da snudde presten på hodet og så at bak dem kom det seks-syv menn til hest, velkledde og oppstaset, som raskt nådde dem igjen siden de red, ikke med oksenes flegma og ro, men på kannikers mulesler og med ønske om å nå fortest mulig frem til en siesta i vertshuset som lå mindre enn en postmil unna. De raske nådde igjen de trege, og de hilste forekommende på hverandre. En av de ridende, som virke­ lig var kannik fra Toledo og herre over de andre som ledsaget ham, så den samstemte prosesjonen av kjerre, landeveisbetjenter, Sancho, 408

DON QUIJOTE

Rocinante, prest og barber og dessuten don Quijote inneburet og fanget, og kunne ikke la være å spørre hva det skulle bety å føre med seg denne mannen på en slik måte, selv om det allerede var klart, da han så betjentenes insignier at det måtte dreie seg om en eller annen landeveisrøver, eller en annen kriminell som det var Det hellige broderskaps oppgave å straffe. En av de fire betjentene som fikk spørs­ målet, svarte slik: - Herre, hva det betyr at denne ridderen drar på denne måten, må han selv fortelle, for vi vet det ikke. Dette hørte don Quijote og sa: - Er Deres nåder, herrer riddere, kanskje beleste og kyndige i det som gjelder det vandrende ridderskap? For om De er det, skal jeg fremlegge mine ulykker for Dem; om ikke, er det ingen grunn til at jeg skal trette meg selv med å fortelle dem. Da presten og barberen så at de veifarende var kommet i snakk med don Quijote av la Mancha, red de frem for å svare slik at bedraget ikke skulle bli oppdaget. På det don Quijote hadde sagt, svarte kanniken: - Sant å si, bror, vet jeg mer om ridderbøker enn om Villalpandos Suntulas. Så om det bare dreier seg om det, kan De fortelle meg hva De vil. - Det ligger i Guds hånd, repliserte don Quijote. - Det forholder seg da slik, herr ridder, at De skal vite at jeg sitter forhekset i dette buret på grunn av onde trollmenns misunnelse og svikaktighet; for dyden er mer forfulgt av de onde enn elsket av de gode. Vandrende ridder er jeg, og ikke av dem hvis navn Fama aldri har husket for å forevige i sine annaler, men én av disse som til tross for selveste misunnelsens forbitrelse og ergrelse og alle Persias magere, Indias brahmaner, Etiopias gymnosofister, skal innrisse sitt navn i udødelighetens tempel for at det skal tjene som eksempel og forbilde i kommende sekler, hvorigjennom vandrende riddere skal se hvilke fotefar de skal følge, om de ønsker å nå våpenkunstens ærefulle tinder og høyder. - Herr don Quijote av la Mancha taler sannhet, sa da presten, - for han kjøres forhekset i denne kjerren, ikke for sin skyld og for sine synder, men på grunn av den onde vilje hos dem som ergres av dyd og plages av tapperhet. Dette er, min herre, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, om De noen gang skulle ha hørt ham omtalt, han hvis tapre storverk og herlige bedrifter vil bli risset inn i hård bronse og evig marmor, hvor meget misunnelsen enn ikke trettes av å fordunkle dem og ondskapen av å skjule dem. Da kanniken hørte både fangen og den frie mannen tale i en slik 409

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

stil, holdt han på å korse seg av ren forbløffelse og skjønte ikke hva som kunne ha hendt ham; samme forbløffelse opplevet alle som kom i hans selskap. I dette øyeblikk svarte Sancho Panza, som var kom­ met nærmere for å høre samtalen og korrigere den: - Nå, mine herrer, enten De vil like meg eller mislike meg for det jeg sier, er saken den at herr don Quijote er like forhekset som moren min; han har sin fulle dømmekraft, han spiser og drikker og utfører sine behov som alle andre mennesker, og slik han gjorde i går før han ble innesperret. Når dette er slik, hvordan vil De da få meg til å forstå at han er fortrollet? For jeg har hørt mange si at de forheksede hverken spiser, sover, eller snakker, og min herre, om ingen stopper ham, vil snakke mer enn tredve advokater. Idet han snudde seg for å se på presten, fortsatte han: - Å, herr sogneprest, herr sogneprest! Trodde Deres nåde at jeg ikke skulle gjenkjenne Dem, og ikke skjønne og gjette hva alle disse forhekselsene skal føre til? De skal da vite at jeg skjønner dem og gjetter dem, hvor meget De enn skjuler Deres bedragerier. Kort sagt, hvor misunnelsen råder, der kan ikke dyden leve, og heller ikke gav­ mildheten hvor gjerrigheten styrer. Måtte pokker ta djevelen, for om det ikke var for Deres ærverdighet, ville min herre i denne time være gift med kongedatteren Micomicona, og jeg ville i det minste være greve, for noe annet kunne man ikke vente, hverken av min herre, Ridderen av den bedrøvelige skikkelses godhet, som av mine tjenes­ ters storhet! Men jeg innser at det er sant det som sies heromkring: at Fortunas hjul glir lettere enn et møllehjul, og at de som i går var på lykkens høyder, de ligger nå på jorden. Det gjør meg mest ondt for min kone og mine barn, for når de kunne vente å se sin far komme hjem som guvernør, eller visekonge for en øy eller et kongerike, ser de ham komme tilbake som stallknekt. Alt dette jeg har sagt, herr sogneprest, er bare for å gjøre Deres faderlighet oppmerksom på hvilken slett behandling han er utsatt for, og tenk på om Gud vil stille Dem til regnskap for min husbond i livet etter dette, og De får ansvaret for all den hjelp og bistand som min herre don Quijote ikke får utføre i denne tiden han er fange. - Her må jeg nok tenne lysene, så vi ser bedre, sa barberen da. - Tilhører De også, Sancho, det samme gilde som Deres herre? Gode Gud, jeg begynner å innse at De må holde ham med selskap i buret og sitte like så forhekset som han er, når det gjelder griller og ridder­ skap! Det var et sorgens øyeblikk da De begynte å gå svanger med hans løfter, og en ond time var det, da De fikk skallen full av den øya De har slik lyst på. 410

DON QUIJOTE

- Jeg er ikke besvangret av noen, svarte Sancho, - og jeg er ikke en mann som lar meg besvangre av noen, om det så var kongen selv, og selv om jeg er fattig, er jeg gammelkristen og skylder ingen noe. Dersom jeg skulle ønske meg øyer, ønsker andre det som verre er; og hver og en er sønn av sine egne gjerninger, og er jeg mannfolk, kan jeg bli pave, og enda lettere guvernør over en øy, så meget mer som min herre kan oppnå så mange at han ikke har noen å gi dem ' til. Deres nåde må se til hvordan De taler, for alt består ikke av å klippe skjegg, og Pedro kan være både denne og hin. Jeg sier dette, for vi kjenner hverandre, og jeg godtar ikke falske terninger. Og hva angår min herres forhekselse, kjenner Gud sannheten; og la det bli med det, for jo mer man roter i det, desto verre stinker det. Barberen ville ikke svare Sancho, for at hans enfoldighet ikke skulle avdekke det han og presten forsøkte å tildekke. Av samme grunn hadde presten bedt kanniken om å ri litt foran, så skulle han forklare mysteriet med mannen i buret, sammen med andre ting som ville more ham. Dette gjorde kanniken og dro lenger frem sammen med tjenerne, og han lyttet oppmerksomt til alt det presten ville fortelle om don Quijotes stand, liv, galskap og levevis og i korthet begynnelsen og årsaken til hans galskap og den videre utvikling av hans historie helt til han ble satt inn i buret, og den plan de videre hadde om å føre ham hjem, for på en eller annen måte å utrede om et botemiddel mot hans galskap var å finne. På nytt ble kanniken og hans tjenere forbløffet over å høre den besynderlige historien om don Quijote, og da den var slutt, sa han: - Jeg har virkelig selv funnet ut, herr sogneprest, hvor skadelige for samfunnet de er disse ridderbøkene som man kaller dem. Selv om jeg, drevet av dovenskap og dårlig smak, har lest begynnelsen på nesten alle som er trykt, har jeg aldri kunnet få meg til å lese noen av dem fra ende til annen, for det forekommer meg at de mer eller mindre er det samme, og den ene har ikke mer enn den andre, eller den andre enn den tredje. Og etter det jeg mener, faller denne art skrift og kompo­ sisjon under den form for fabler som man kaller milesiske og som er forrykte historier som bare skal behage, men ikke belære; i motset­ ning til moralske fortellinger, som underholder og belærer på samme tid. Og selv om hovedhensikten med den slags bøker er å underholde, skjønner ikke jeg hvordan de kan oppnå det, siden de er fulle av så mange og forvrøvlede tåpeligheter. For den glede og underholdning som skapes i sjelen må skyldes den skjønnhet og harmoni som den ser eller betrakter i de ting som synet og fantasien stiller foran den; og alle de ting som bærer heslighet og disharmoni i seg, kan ikke skape 411

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

noen glede i oss. For hvilken skjønnhet kan det finnes, eller hvilket forhold mellom delene og helheten, og mellom helheten og delene, der en unggutt på sytten år gir en jette, stor som et tårn, et knivstikk og deler ham i to, som var han av butterdeig, og når de vil beskrive et slag for oss, etter å ha fortalt oss at i fiendehæren finnes en million krigere som skal kjempe mot bokens hovedperson, må vi følgelig tro, hvor meget vi enn har imot det at nevnte ridder oppnådde seier bare gjennom velden i sin sterke arm. Og hva skal vi si om den letthet med hvilken en dronning eller en arving til et keiserdømme kaster seg i armene på en omvandrende og ukjent ridder. Hvilket begavet menneske, om det ikke er helt barbarisk og ukultivert, kan glede seg over å lese at et stort tårn fullt av riddere drar utover havet, som et skip med god bør og i dag ved nattetid når frem til Lombardiet og i morgen og ved morgengry er fremme ved Preste Juan de las Indias, eller i andre strøk som hverken Ptolemaios beskrev eller Marco Polo noensinne oppdaget? Om man til dette svarte meg at de som kom­ ponerer dem, skriver dem som løgn og oppspinn og derfor ikke er pliktige til å ta hensyn til mindre detaljer eller løgn, da ville jeg ha svart at løgnen er desto bedre når den ligner mest på sannheten, og behager så meget sterkere som den inneholder det tvetydige og mulige. De løgnaktige fabler må forenes med forstanden til den som finner på å lese dem. Og de må skrives slik at det umulige kan gjøres mer sannsynlig, dempe det altfor storslåtte, overraske lesernes sinn, forbløffe, ryste, opprøre og underholde, slik at forbløffelsen og gle­ den går hånd i hånd. Alt dette kan ikke den gjøre som flykter fra det sannsynlige og fra etterligning av virkeligheten, hvori perfeksjonen i det som skrives ligger. Jeg har ikke sett en eneste ridderbok med en fabel som utgjør en helhet sammen med alle delene, slik at midten henger sammen med begynnelsen, og slutten med midten, men at de derimot skrives med så mange enkeltdeler at de mer synes å ville bygge opp en kimære eller et monstrum enn å skape en harmonisk helhet. Bortsett fra dette har de en tung stil; bedriftene virker utrolige, kjærligheten lidderlig, høviskheten udannet, feltslagene langdryge og endelig fremmede for enhver klok kunstferdighet, følgelig er de ver­ dige til å forvises fra kristne stater som unyttige. Presten satt og lyttet med stor oppmerksomhet og mente den andre hadde god forstand og hadde rett i alt han sa. Følgelig sa han at han delte hans mening og hadde motvilje mot ridderbøkene, derfor hadde han også brent alle don Quijotes, og det var mange. Han fortalte om den undersøkelsen av dem han hadde foretatt, og hvilke han hadde dømt til bålet eller latt leve, noe kanniken moret seg ikke lite over og 412

DON QUIJOTE

sa at til tross for alt det nedsettende han hadde sagt om slike bøker, fant han én ting som var god. Det var at emnet i dem ga et godt talent muligheten til å vise seg, for de gjorde det mulig å la pennen løpe uten hindringer for å beskrive skipbrudd, uvær, trefninger og feltslag, å male en tapper kaptein med alle de enkeltdeler som kreves for å være det, som å vise seg erfaren og klok ved å forutse fiendens list, en veltalende offiser som vet å overtale eller berolige sine sol­ dater, moden i krigsråd, rask til å utføre en beslutning, like tapper når det gjelder å vente som å angripe. Han vil kunne utmåle snart en sørgelig og tragisk hendelse, snart en munter og uventet begiven­ het; her en skjønn, ærbar, klok og tekkelig dame, der en kristen, tap­ per, medgjørlig ridder, der en umedgjørlig og storskrytende barbar; her en høvisk, modig og velmenende fyrste, som vil uttrykke godhet og lojalitet hos vasaller, storhet og gunstbevisninger hos lensherrer. Snart kan forfatteren vise seg som astrolog, snart som en utmerket kosmograf, snart musiker, snart kyndig i statens affærer, og kan­ skje kan han få anledning til å vise seg om svartekunstner, om han ønsker det. Han kan beskrive Odyssevs list, Aeneas’ fromhet, Akil­ les’ tapperhet, Hektors ulykker, Simons forræderi, Euryalius’ venn­ skap, Aleksanders gavmildhet, Caesars mot, Trajans barmhjertighet og sanndruhet, Catos verdensklokskap, og endelig alle de handlin­ ger som kan gjøre en mann navnkundig og enten fremstille ham i én person, eller dele ham opp i mange. Om dette gjøres i en stillferdig stil og med kunstferdig oppfinnsomhet, vil han utvilsomt komponere en vev med varierende og vakre innslag, som når den er avsluttet, vil vise en så stor perfeksjon og skjønnhet, at han oppnår det beste man kan forsøke i slike skrifter, nemlig å underholde og belære i felles­ skap, som jeg alt har sagt. For friheten i disse bøkenes skrivemåte gir forfatteren anledning til å vise seg som epiker, lyriker, tragiker, komedieforfatter, sammen med alle de deler som den sødmefulle og behagelige innsikt i poesien og talekunsten gir; for eposet kan også skrives på prosa såvel som på vers.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLVIII der kanniken taler videre om ridderbøker, sammen med andre ting som er hans begavelse verdig - Det er slik Deres nåde sier, herr kannik, sa presten, - derfor må man irettesette alle som har skrevet lignende bøker uten å bry seg med den gode stil, eller den kunst og de regler de kunne la seg lede av og bli berømte på prosa, slik de to fyrster i den greske og latinske diktning er det. - Jeg har i det minste følt en viss fristelse til å skrive en ridderbok, der jeg overholder alle de punkter jeg har nevnt, og om jeg skulle bekjenne sannheten, har jeg ferdigskrevet mer enn hundre ark. For å finne ut om de tilsvarer min egen vurdering, har jeg fremlagt dem for menn som er lidenskapelige tilhengere av en slik lesning; noen lærde og kloke, andre uvitende, som bare følger trangen til å høre sludder, og av alle har jeg fått en vennlig godkjennelse. Men, tross alt, har jeg ikke gått videre, både fordi jeg mener jeg utfører noe som er fremmed for mitt kall, og fordi de enfoldige er mer tallrike enn de kloke, og selv om