Død på kreditt
 8205193762, 8273504069

Table of contents :
Originalens tittel: Mort à crédit

Citation preview

Louis-Ferdinand Céline

DØD PÅ KREDITT Roman

OVERSATT OG MED ET ETTERORD AV MIKKEL B. TIN

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Originalens tittel: Mort å crédit

Copyright © by Éditions Gallimard, 1981 Printed in Sweden Nya ScandBook AB, Falun 1993 Sats: typer & tall, Oslo 1993 Omslagsillustrasjon: Tardi © Futuropolis/Gallimard/Tardi Mort å crédit, de Céline

ISBN 82-05-19376-2 ISBN 82-7350-406-9 (Dagens Bok)

De ord i teksten som er merket med stjerne, står forklart i notene bakerst i boken. O.a.

Til Lucien Descaves *

Ta på deg klærne! Få buksene på! Stundom for lange, for korte mest. Diger jakke og skjorte og vest! Ta på deg lua, du skal ut å gå. Ta på deg støvla til den lange ferden til sjøss rundt hele verden!...

Fengselssang *

Så er vi alene igjen da. Så treigt som det alt sammen er, så tungt, så trist... Snart er jeg gammel. Og omsider vil det være overstått. Det har kommet så mange mennesker på rommet mitt. De har sagt forskjellig. De har ikke sagt meg noe særlig. De har dradd igjen. De har blitt gamle, skrøpelige og sløve, hver i sin krok av verden. I går klokken åtte døde portnersken, Madame Bérenge. Om nat­ ten blir det voldsomt uvær. Her oppe hvor vi bor, rister det i hele huset. Hun var en mild og vennlig og trofast venninne. Hun blir begravet i morgen i Rue des Saules. Hun var virkelig gammel, hun var helt på alderdommens ytterste rand. Allerede første dag hun hostet, sa jeg til henne: «Framfor alt må De unngå å legge Dem!... Bli sittende oppreist i senga Deres!» Jeg hadde mine bange anelser. Og slik gikk det altså... Det var ingenting å gjøre. Jeg har ikke bestandig vært lege og holdt på med denne hersens dritten. Jeg får skrive og si Madame Bérenge er død til dem som har kjent meg, som har kjent henne. Hvor er de?... Jeg skulle ønske stormen bråkte enda mer, at takene raste sam­ men, at det aldri ville bli vår igjen, at gården vår forsvant. Madame Bérenge visste godt at sorgene alltid kommer per brev. Jeg vet ikke hvem jeg skal skrive til lenger... De er så langt borte alle sammen... De har byttet ut sjelen sin for lettere å kunne svike, glemme, hele tiden snakke om noe annet... De kommer til å ta den skjeløyde bikkja til gamle Madame Bérenge, de kommer til å ta den med seg... I nesten tjue år var det hun som tok imot brevene og all den sorg de inneholdt. Nå er sorgen der inne i lukten av ny død, i denne utro­ lige, bitre smaken... Som holder på å spre seg... Den er der inne... Den driver omkring... Den kjenner oss nå, og vi kjenner den. Den kommer aldri til å forsvinne. Vi må stenge for ovnen i avlukket hen­ nes. Hvem skal jeg skrive til? Jeg har ingen mer. Ikke en eneste som varsomt vil ta imot de dødes vennlige ånd... og som etter det 9

vil tale varsommere til tingene... Det skal mot til å være seg selv helt alene! Da det nærmet seg slutten, klarte den gamle portnersken min ikke å si noe mer. Hun hadde vanskelig for å puste hun holdt fast i hånden min... Postbudet kom. Han så henne dø. Et lite hikk. Det var det hele. Før i tiden var det mange som banket på hos henne for å spørre etter meg. De har dradd igjen, langt, langt bort, i glemse­ len, på jakt etter en ny sjel. Postbudet tok av seg luen sin. Jeg kunne gitt alt hatet mitt luft. Jeg vet det. Jeg gjør det siden hvis de ikke kommer tilbake. Jeg vil heller fortelle historier. Sånne historier at de kommer tilbake, fra alle fire verdenshjørner, bare for å drepe meg. Så vil det være overstått og jeg vil være fornøyd. På Fondation Linuty, klinikken hvor jeg jobber, har jeg allerede fått høre tusen ubehagelige bemerkninger om de historiene jeg for­ teller... Fettern min Gustin Sabayot er kategorisk på dette punktet: Jeg burde virkelig legge om stilen min. Han er lege han også, men på den andre siden av Seinen, i La Chapelle-Jonction. I går rakk jeg ikke å dra og besøke ham. Jeg ville snakket med ham nettopp om Madame Bérenge. Jeg kom for seint av gårde. Det tar på kreftene med alle de pasientene man skal undersøke. Han er helt utkjørt om kvelden han også. De stiller sånne slitsomme spørsmål nesten alle sammen. Det er ’kkeno vits i å skynde seg, man må likevel gjenta alle detaljene i anvisningen tjue ganger for dem. De liker å få oss til å prate, de liker å slite oss ut... Rådene våre gir de faen i, blanke faen. Det de er redd for er at vi ikke anstrenger oss nok for deres skyld, de maser bare for å være på den sikre siden; med sugekopper, røntgenbilder, blodprøver... de vil vi skal klemme på dem fra øverst til nederst... At vi måler allting på dem... pulsen og hele faenska­ pen... Gustin har praktisert der i La Jonction i tredve år. Når jeg tenker på det, kanskje jeg kommer til å sende mine egne pasienter til La Villette * en vakker morgen for å drikke varmt blod. Det vil gjøre dem spake allerede fra soloppgang... Jeg vet ikke hva jeg kunne finne på for å vekke deres motbydelighet... Så i forgårs hadde jeg bestemt jeg ville dra og besøke Gustinen min der han holder til. Det er tjue minutter fra meg bort til kåken hans når man først har kommet seg over Seinen. Det var ordentlig ruskevær. Men jeg drar likevel. Jeg tar bussen, sier jeg til meg selv. Jeg skynder meg å bli ferdig med mine sjuke. Jeg sniker meg ut gjennom bandasjeringsgangen. Men det er et kvinnfolk der som får øye på meg og huker tak i meg. Det er noe slepende i stemmen 10

hennes, jeg kjenner det fra meg selv. Det kommer av alt slitet vårt. Og det hese i stemmen hennes, det er alkoholen. Nå snufser hun, hun vil ha meg med seg. «Herr Doktor, kom med meg, jeg ber Dem!... den lille dattera mi, Alice!... Det er i Rue Rancienne!... det er rett her borte!...» Jeg må ikke gå dit. Egentlig er konsultasjonstida mi over!... Hun gir seg ikke... Vi står allerede på gata... Jeg kunne spy av sjuke mennesker... Bare her i ettermiddag har jeg lappet på kanskje tredve plageånder... Jeg orker ikke mer... De får bare hoste og harke! De får bare spytte ut klysene sine! Hangle og sjangle! Fise og skite! Dra til helvete med tredvetusen slags giftgass i ræva!... Jeg gir blaffen!... Men tårepersa griper tak i meg, henger seg om halsen på meg den megga, hun oser fortvilel­ sen sin i fjeset på meg. Den er full av rødvin... Jeg har ’kke krefter igjen til å ta opp kampen. Hun kommer aldri til å la meg gå. Borte i Rue des Casses, som er lang som et ondt år og uten gatelykter, kanhende jeg gir henne igjen med et realt tupp baki... Men jeg er en feiging... Har ’kke mot nok... Og så samme regla om igjen. «Den lille dattera mi!... Jeg ber Dem så inderlig, herr Doktor!... Lille Alicen min!... Kjenner De stedet?» Rue Rancienne er aldeles ikke rett rundt hjørnet... Det er en omvei for meg... Jeg vet hvor det er. Etter Kabelfabrikken. Jeg hører henne gjennom susingen min... «Vi må klare oss for bare 82 franc i uka... med to unger!... Og mannen min er så fæl mot meg!... Hvis De visste, snille herr Doktor!...» Bare pisspreik, jeg vet det. Det stinker av råttenskap, slimete morgenhark ... Vi har kommet fram til rønna ... Jeg går opp. Jeg setter meg ned langt om lenge... Jentungen har briller. Jeg setter meg ved siden av senga hennes. Hun leker tross alt fremdeles litt med dokka si. Jeg vil muntre henne opp jeg også. Jeg er full av spillopper når jeg først lar dem slippe ut... Vesla er ’kke helt fortapt... Hun puster tungt... Det er betennelse i lungene det er ’kke til å ta feil av... Jeg får henne til å le. Hun mister pusten. Jeg beroliger mora. Hun benytter sjansen, den merra, mens hun har meg bak lås og slå, til å få meg til å se på henne også. Hun har rumpeballene fulle av merker etter slag. Hun drar opp skjør­ tene sine, digre bloduttredelser og til og med dype brannsår. Det der, det er ildraken. Det er slik han er altså, han mannen hennes som går der uten jobb. Jeg gir henne noen råd... Med en hyssing får jeg til en skikkelig gøyal liten huske til den stygge dokka... Opp 11

og ned går ’n, helt bort til dørhåndtaket... det er mye bedre enn å snakke. Jeg lytter til henne, det surkler og strir i massevis i brystet på henne. Men alt i alt ikke så helt håpløst... Jeg beroliger henne enda en gang. To ganger gjentar jeg de samme ordene. Det er det som tapper en for krefter... Jenta morer seg nå... Hun får et nytt hosteanfall. Jeg er nødt til å holde opp. Hun blir helt blå... Det er kanskje en snev av difteri? Burde se etter... Ta prøve?... I morra!... Pappan kommer hjem. Med de 82 francene sine må de nøye seg med eplesider, de får ’kke vin lenger i det hele tatt. «Jeg drikker ’n i bøttevis. Det får meg til å pisse!» erklærer han med det samme. Han setter flaska for munnen. Han viser meg... vi skåler på at det ikke er så aller verst med tulla deres. Men det er dokka som opptar meg. Jeg er for trøtt til å ta meg av de voksne og orker ikke gi meg av med spådommer. Voksne er noe jævla herk! Ikke en eneste mer før i morra. Jeg driter i at de syns jeg er useriøs. Jeg skåler på helsa enda en gang. Besøket mitt har ingen hensikt, det er fullstendig bortkastet. Mora vil ha meg tilbake til rumpa si. Jeg gir henne det aller siste rådet. Så går jeg ned trappa igjen. På fortauet er det en liten hund som halter. Den følger etter meg uten videre. Allting klenger seg innpå meg i kveld. Det er en liten foxterrier, svart og hvit. Den har mistet sin herre ser det ut til. Det er ’kke rare takken å få hos de arbeidsledige der oppe. De følger meg ikke ut engang. Jeg er sikker på de gir seg til å slåss igjen. Jeg hører de kjefter. Så får ’n heller jage hele ildraken sin opp i rasshølet på ’a! Det skal nok få merra på beina! Komme her og bry meg! Nå tar jeg til venstre... I retning Colombes altså... Bikkja følger fremdeles etter meg. Etter Asniéres kommer La Jonction og så fettern min. Men den lille hundra halter fært. Den ser på meg. Jeg liker ikke å se den hangle omkring slik. Jeg får kanskje heller gå hjem. Vi gikk over Pont Bineux og så hjemover langs fabrikkene. Klinikken var ’kke helt stengt da vi kom tilbake... Jeg sa til Madame Hortense: «Vi får gi bikkja noe å spise. Noen må gå og få tak i noe kjøtt... Vi ringer i morgen tidlig... Så kommer de fra ’Dyrenes Beskyttelse’ og henter den med en bil. I natt får vi holde den innestengt.» Så dro jeg igjen med ro i sinnet. Men hunden var for redd av seg. Den hadde tatt inn for mange harde slag. Gata er full av ondskap. Da vi åpnet vinduet dagen etter, sprang den ut, den ville ikke engang vente, den var redd oss også. Den trodde vi hadde 12

straffet den. Den skjønte ingenting. Hadde ikke tillit til noen len­ ger. Sånt er jævli. Gustin kjenner meg. Når han ikke har drukket, er han forstandigheten selv. Han er ekspert på vakre formuleringer. Man kan ha full tillit til hans dom. Han fins ikke misunnelig. Han venter seg ikke stort av livet lenger. Han bærer på en gammel hjertesorg. Han har ’kke lyst til å gi slipp på den. Han snakker om den ytterst sjelden. Dama var ’kke seriøs. Gustin har et hjerte av gull. Han kommer ikke til å forandre seg før han dør. I mellomtida drikker han lite grann... Det som plager meg er søvnen. Hadde jeg sovet godt bestandig, ville jeg aldri ha skrevet en linje. «Av og til, mente Gustin, kunne du godt fortelle noe hyggelig... Livet er ’kke bare møkk... » I en viss forstand har han rett. Det er en slags mani jeg har, forutinntatthet. Beviset er at den gangen det suste som verst for ørene mine, og mye verre enn nå og jeg hadde febertokter uopphørlig, da var jeg mye mindre melankolsk... Jeg sjakret med de vakreste drømmene ... Madame Vitruve, sekretæren min, bemerket det også overfor meg. Hun visste hva som plaget meg. Når man er så generøs, sløser man med skattene sine, man glemmer hvor man har gjort av dem... Så sa jeg til meg selv: «Den merra til Vitruve, det er hun som har stukket dem til side et eller annet sted...» Virkelige underverker... biter av en Legende... ren nytelse. Det er i den retningen der jeg kommer til å jobbe heretter... For å være sikker roter jeg gjennom alle papirene mine. Jeg finner ingenting... Jeg ringer til Delumelle, agenten min; jeg vil gjøre ham til min dødsfiende... Jeg vil høre ham gispe under grovhetene mine... Det skal noe til for å hisse opp ham!... Han gir faen! Han tjener penger som gress. Han bare sier jeg burde ta meg ferie... Til slutt dukker Vitruvern opp. Jeg stoler ikke på henne. Jeg har mine grunner. Hvor har ’u gjort av mesterverket mitt? slenger jeg henne midt i fleisen. Jeg hadde hundrevis av gode grunner til å mistenke henne... Fondation Linuty lå tvers overfor bronseballongen på Porte Pereire. Det var dit hun kom med avskriftene så godt som hver dag etter besøkstid. En liten provisorisk bygning som de har revet siden. Jeg likte meg ikke der. Altfor ensformig arbeidstid. Linuty, som hadde opprettet den, var stor millionær, han ville at alle skulle la seg behandle og få det bedre uten penger. Filantroper er slitsomme. For min del ville jeg ha foretrukket en liten kommunal geskjeft... 13

Vaksinasjoner i all beskjedenhet... Utstedelse av helseattester... Kanskje til og med et offentlig bad... En slags førtidspensjonering med andre ord. Amen. Men jeg er ingen jøde, ikke utlending, ikke Frimurer heller, jeg har ’kke eksamen fra École normale, jeg har ’kke lært å stikke meg fram, jeg knuller for mye, jeg har dårlig ord på meg... I de femten årene jeg har bodd her i Forstedene, har de usle flatlusene holdt øye med meg, de har sett åssen jeg jobber, de har tatt seg alle slags friheter, de bare forakter meg. Jeg er glad til så lenge de ikke gir meg sparken. Litteraturen er en trøst. Jeg ska’kke klage. Mamma Vitruve skriver romanene mine på skrive­ maskin. Hun har hengivenhet for meg. «Hør her Gamla! sier jeg til henne, det er siste gangen jeg sier deg det!... Hvis du ikke finner igjen Legenden min, kan du være sikker på at dette er slutten, slutt på vennskapet vårt. Ikkeno mer hyggelig samarbeid heretter!... Ikke flere kakesmuler!... Slutt på vinslantene!... Over og ut!...» Så stemmer hun i med klagesangen sin. Hun er fæl på alle måter, både sånn som hun ser ut og sånn som hun jobber. Hun er et virke­ lig åk å bære på. Jeg har hatt henne på slep helt fra England. Det skyldes en ed. Bekjentskapet vårt går langt tilbake. Det var dattera hennes Angéle som en gang i London fikk meg til å sverge på at jeg alltid ville hjelpe henne her i livet. Jeg har tatt meg av henne kan jeg rolig si. Jeg har holdt mitt ord. Det er Angéle-eden. Den skriver seg helt fra krigens dager. Og jeg må innrømme at hun har greie på masse. Jo da. Stort sett kan hun holde kjeft, men hun glemmer ikke... Angéle, dattera hennes, det var litt av et støkke. Det er ’kke til å fatte hvor stygg ei mor kan bli. Det gikk ille med Angéle. Jeg kan fortelle alt det der en gang hvis jeg blir nødt. Angéle hadde ei søster, Sophie den digre amøben, hun bor i London. Og Mireille her, den lille niesen, hun har unotene til dem alle sammen, ei ordentlig tøs, en syntese. Da jeg flyttet fra Rancy til Porte Pereire, fulgte de etter meg begge to. Rancy er helt forandret, det er nesten ingenting igjen len­ ger av bymuren og bastionen . * Store sprukne svarte murbrokker som de river løs fra den myke vollen som hadde det vært råtne tannstumper. Det kommer til å forsvinne alt sammen, byen eter opp det gamle tannkjøttet sitt. Nå er det bussen «P.Q.bis» som feier som en stormvind gjennom ruinene. Snart er det ikke annet enn halvveisskyskrapere i murstein over det hele. Vi får se. Jeg hadde en stadig trette med Vitruvern om elendighetene våre. Hun påsto det var hun som hadde lidd mest. Det er ’kke mulig. Når det gjelder rynker, ja visst, det er klart, der vinner hun! Rynker er det ingen ende på, de 14

jævla gropene som de vakre årene graver ut i kjøttet. «Det må være Mireille som har gjemt de sidene Deres et eller annet sted!» Vi går ut sammen, jeg følger henne bort til Quai des Minimes. De bor der sammen, ikke langt fra Bitronelle sjokoladefabrikken, det heter Hotel Méridien. Rommet deres er en fillehaug som ikke er sann, et rotsammen av rukkel og mest undertøy, ikke annet enn herk av aller billigste sort. Madame Vitruve og niesen hennes er noen skikkelige tisper begge to. De har tre vannsprøyter, foruten et komplett kjøkken og et gummi-bidet. Alt sammen stablet opp mellom sengene deres og en diger trykkforstøver som de aldri har fått til å virke. Jeg ska’kke si altfor mye stygt om Vitruvern. Hun har kanskje hatt mer mot­ gang i livet enn meg. Det er det som alltid får meg til å dempe meg en smule. Ellers ville jeg jult ’a opp ettertrykkelig, hadde jeg bare vært sikker. Innerst i kaminen parkerte hun Remingtonen sin som hun fremdeles holdt på å betale på... Sa hun. Jeg gir henne ikke mye for avskriftene hennes, sant nok... femogseksti centimer per side, men det blir jo en slant til slutt... Særlig når bindene er tjukke. Jeg har aldri sett noen blingse sånn som Vitruvern. Det var vondt å se på henne. Når hun satt med kortene sine, tarot-kortene, kunne den ville blingsingen hennes inngi en viss respekt. Til de små kundene sine solgte hun silkestrømper... og la framtida for dem på kreditt. Når hun så ble overfalt av engstelser og onde anelser, rullet hun med øynene der bak brilleglassene sine som en riktig langust. Særlig etter at hun begynte å legge folks framtid, vokste innfly­ telsen hennes i nabolaget. Hun visste om alle hanreiene. Hun pekte dem ut for meg fra vinduet, selv de tre morderne «jeg har bevi­ sene!» Jeg forærte henne også et gammelt Laubry-apparat til å måle blodtrykket med og jeg lærte henne en liten massasje for åreknuter. Det ga henne litt ekstrainntekter. Drømmen hennes var å foreta aborter eller også bli innblandet i en eller annen blodig revo­ lusjon så folk ville snakke om henne og det ville komme i avisene. Når jeg så henne romstere rundt der i krokene av rotebutikken sin, ble jeg fylt av en slik motbydelighet at det overgår enhver beskrivelse. Over hele verden er det lastebiler som hvert minutt kjø­ rer over sympatiske mennesker... Mamma Vitruve utsendte en skarp lukt. Slik er det ofte med rødhårete kvinner. Jeg tror de rød­ hårete deler skjebne med dyrene, det er noe rått, noe tragisk som sitter i luggen på dem. Jeg kunne gjerne ha slått ’a i bakken når hun

15

begynte å bråke om minnene sine... Hun var liderlig så det oste, men det var ’kke greit for henne å få slokka brannen... Med mindre typen var pussa. Og det var svarte natta, hun hadde ikke hellet med seg. Der syns jeg synd på henne. Når det gjaldt de søte harmoniene, hadde nok jeg et forsprang ja. Hun akket seg over det også. Når den dagen kom, ville jeg nesten ha innkassert nok til å koste på meg å dø... Kapitalen min, den hadde jeg satt i Estetikk. Jeg hadde for­ synt meg bra av de kvinnelige formene, og nydelige hadde de vært... saligheten selv kan jeg nesten si. Som å spise evighet. Hun hadde ikke spart opp no, den slags merker man med det samme, det er ’kke til å ta feil av. Skulle hun tjene til dagen og veien og få knull attpå, måtte hun slå kloa i kunden sin enten når han var dødssliten eller helt uforberedt. Det var et helvete. Klokka sju pleier sliterne å ha kommet hjem. Kjerringa står i oppvasken, mannfolket har fordypet seg i radiobølgene. Det er da Vitruvern legger fra seg den vakre romanen min og drar for å skaffe seg føde. Hun tar avsats for avsats, iført lett raknete strømper og den ubeskrivelige jersey’en sin. Før krisa klarte hun seg takket være kreditten sin og den måten hun hadde å skremme kundene sine på, men nå får de stakkarne som lar seg bondefange skitt som hennes gratis med på kjøpet. Vilkårene er ’kke rettferdige lenger. Jeg prøvde å forklare henne at det var de vesle japsene sin skyld alt sammen... Hun ville ikke høre på meg. Jeg beskyldte henne for å ha hivd Legenden min i søpla... «Det dreier seg om et mesterverk! føyde jeg til. Så da kommer det nok for en dag!...» Hun flirte... Vi endevendte skrothaugen hennes i fellesskap. Til slutt kom niesen hennes, hun var kjempeforsinka. Litt av et syn det akterspeilet hennes! En hel skandale av ei ræv... I folde­ skjørt ... for å få den til å spille skikkelig. En stuss som et trekkspill. Det syns alt sammen. Han som går der uten jobb, han er desperat, kåt som faen men har ’kkeno å betale med... Det gjør ’n heftig. «Få smake stjerten din!», slenger han etter ’a... Rett i trynet. Bor­ terst i gangen, med pikken på høykant til ingen nytte. De unge fyrene som ser bedre ut enn de andre veit åssen de skal få det til, gjøre seg livet behagelig... Det var først siden hun startet på gata!... etter mange katastrofer... Foreløpig bare moret hun seg... Hun klarte ikke å finne igjen den fine Legenden min hun heller. Hun ga faen i «Kong Krogold»... Det var bare meg det pinte og pla­ get. Hun lærte seg livet på Le petit Panier, rett før Jernbanen, dan­ selokalet ved Porte Brancion.

16

De glodde på meg da jeg ble skikkelig forbanna. Noen mer totalmislykka stakkar enn meg hadde de aldri forestilt seg! Onanist, svekling, intellektuell og så videre. Men nå, som lyn fra klar him­ mel, ble de livredde for at jeg skulle gå min vei. Hadde jeg fortruk­ ket, lurer jeg på hva de hadde funnet på? Jeg er sikker på at hespe­ treet tenkte på det rett som det var. Det smilet de sendte meg når jeg snakket litt om å reise bort var ’kke annet enn angst og beven... Bortsett fra den oppsiktsvekkende ræva si hadde Mireille øyne som en romanse, et sugende blikk, men ei kraftig nese, et skikkelig snyteskaft, hennes kors på jorda. Når jeg hadde lyst til å dukke henne en smule, sa jeg til henne: «Egentlig, Mireille! har du ei riktig mannfolknese!...» Hun kunne fortelle de vakreste historier, hun fortalte som en sjømann. Hun diktet opp historiene sine i tusenvis, først for å gjøre meg til lags, siden for å gjøre meg livet surt. Gode historier er min svakhet. Det utnyttet hun rett og slett. Det måtte en god del klaps til for å gjøre det slutt, men så hadde hun også ofte fortjent smekkene, ja en real omgang juling. Hun måtte gi meg rett til slutt. Jeg var virkelig ganske generøs... Jeg prylte henne i en god saks tjeneste... Det sa de alle sammen... Sånne som skjønte seg på det...

Jeg tror ’kke det er å ta for hardt i å si at Gustin Sabayot ikke like­ fram reiv seg i håret for en diagnoses skyld. Han stilte den etter været. Når han gikk ut om morgenen, tok han først en titt på himmelen: «Ferdinand, sa han til meg, skal vi vedde på det blir reumatisme i dag?»... Han leste det i skyene. Han tok aldri mye feil for han for­ sto seg virkelig på temperaturer og de ulike temperamentene. «Jasså! en hetebølge etter de kalde dagene! Bare vent! Det blir kvikksølvklorid, det kan jeg si deg med det samme! Gulsott i lufta! Vinden har slått om... Nordavind etter vestavind! Kulde etter regn!... Det blir bronkitt fra nå og to uker fram! De trenger ikke engang kle av seg fillene!... Var det opp til meg, skrev jeg ut anvis­ ningene fra senga!... Egentlig, vet du Ferdinand, er det bare sliddersladder så snart de dukker opp!... For dem som tjener på det, kan man jo skjønne det... men vi andre?., som får betalt per måned?... Hva er vitsen for oss?... Jeg kunne like gjerne fikse pasientene mine uten å se dem! Herfra til og med! De ville hverken bli mer eller mindre sjuke av den grunn! Ikke ville de brekke seg no mer, ikke ville de bli mindre gule, eller rø’, eller bleike, og idioter er de i alle fall... Sånn er livet!...» Gustin hadde rett, fullstendig rett.

17

«Du trur kanskje de er sjuke? De jamrer... de raper... de sjang­ ler... de bobler av kviseverk... Har du lyst til å få venteværelset tømt? På en to tre? selv for de som harker slimklyser så de holder på å bli kvelt?... Tilby dem en tur på kino!... et gratis glass tvers over gata!... så skal du se hvor mange som blir igjen... Hvis de dri­ ver og plager deg, er det først og fremst fordi de kjeder seg. Når det står en helligdag for døra, ser du ikke en sjel... Det som feiler de stakkarne, merk deg det jeg sier deg, er at de ikke har noe å ta seg til, det er ’kke helsa... De vil underholdes, de vil oppmuntres, de vil atspredes med de sure oppstøtene sine... magegassene... kna­ kende lyder... de sammenhengene du greier å finne ut... feber... rumling... nye oppdagelser!... De vil høre deg legge ut om tilfellet deres... de vil se deg helt oppglødd... Hva ellers har du eksamenene dine for?... Det er rart med det, Ferdinand! underholde seg med sin egen død og stelle den i stand på samme tid, det er det Mennesket vil! De kommer til å beholde gonoreen sin, syfilisen, alle tuberk­ lene. De trenger dem! Og den rennende blæra si, og den brennende tarmen sin, det spiller ingen rolle! Men hvis du gidder å anstrenge deg og klarer å vekke interessen deres, så utsetter de gjerne døden sin for din skyd, det er den lønna du får! Da kommer de tilbake til deg, igjen og igjen helt til de stuper.» Det begynte å regne igjen mel­ lom pipene på kraftverket, og han erklærte: «Ferdinand! nå kom­ mer isjiaspasientene!... Hvis det ikke kommer minst ti av dem i dag, kan jeg like godt levere tilbake diplomet mitt til Dekanen!» Men når vinden kom fra øst, den tørreste himmelretningen, og slo osen fra ovnene på Bitronelle-fabrikkene ned over oss, gnidde han bort en sotfille fra nesa si og sa: «Du kan knulle meg i ræva, hører du! hvis ikke de med brysthinnebetennelse alt i natt gir seg til å harke opp blodklumpene sine! Faen heller!... De kommer til å vekke meg opp minst tjue ganger!... » Noen kvelder forenklet han det hele. Han sto opp på krakken foran det kolossale skapet med vareprøver. Da var det medisin uten dikkedarer, direkte og gratis utdeling... «Har De hjerteklapp, De der, Hengehode?» spørte han en stak­ karslig kone. «Nei, det har jeg ikke!...» «De har kanskje sure opp­ støt?... Og blødninger?...» «Ja! lite grann...» «Så ta dette her der De vet... rør det ut i to liter vann... det lindrer noe utrolig!... Og gjør det vondt i leddene?... De har ’kke hemorroider? Og hvordan er det med avføringen, får De gått på do?... Her har De noen Pepet avføringspiller!... Mark også? Har De lagt merke til det?... Ta femogtjue dråper av markmiddelet her... Før De går i seng!...» 18

Han tilbød alt han hadde på hyllene sine... Det var midler mot alle slags forstyrrelser, alle sykelige anlegg, alle former for manier... Pasienter er skrekkelig grådige. Så snart de får en eller annen jævelskap å hive i kjeften, er de tilfredse, glade og fornøyde tasser de av gårde og skjelver bare for å bli ropt tilbake. Ved hjelp av det knepet sitt med gratis utdeling har jeg sett Gustin gjøre unna en konsultasjon på ti minutter som ellers ville vart minst to timer, skulle det gått etter forskriftene. Men når det gjaldt å korte av besøkene, var jeg fullt utlært selv allerede. Jeg hadde mitt eget system. Det var i anledning Legenden min jeg ville snakke med ham. Vi hadde funnet begynnelsen på den under senga til Mireille. Jeg var nokså skuffet over å lese den igjen. Romansen min hadde ikke akkurat vunnet med tida. Når fantasiens frambringelser dukker fram igjen av årenes glemsel, virker de så utrangert... Med Gustin var jeg i alle fall sikker på å få høre en oppriktig og fordomsfri opp­ fatning. Jeg satte ham straks inn i sammenhengen. «Gustin, sa jeg til ham, du har ’kke bestandig vært så dustete som du har blitt med årene, så avstumpet av omstendighetene, av yrket ditt, av tørsten, disse sørgelige lastene... Klarer du ennå, et lite øyeblikk, å hensette deg i den lyriske stemningen?... få det til å banke litt i hjerte og kukk når du hører fortellingen min, som rik­ tignok er tragisk, men edel... tindrende!... Greier du det tror du?...» Gustin satt på krakken sin og halvsov foran vareprøvene med skapet på vidt gap... Han sa ikke et pip... han ville ikke avbryte meg... «Det dreier seg, forklarte jeg ham innledningsvis, om Gwendor den Herlige, fyrste av Christiania... Vi innfinner oss... Han ut­ ånder... i selvsamme øyeblikk som jeg sitter her og snakker til deg... Blodet strømmer fra hans tjue sår... Gwendors hær har nett­ opp lidd et fryktelig nederlag... Det er Kong Krogold selv som i kampens hete har fått øye på Gwendor... Han har kløyvd ham med sverdet sitt... Krogold er alt annet enn en svekling... Han har tatt rettferdigheten i sin egen hånd... Gwendor er forræder... Døden stanser opp ved Gwendor og skal til å gjøre ferdig jobben... Hør nå! ’Kampens tummel stilner med skumringstimens siste lys... Kong Krogolds siste Garder forsvinner i det fjerne... Dødsrallen fra en hel armé løfter seg opp i den mørke himmel... Seirende og beseirede oppgir ånden som best de kan... Deres skrik og stønn blir sva­ kere og svakere, stadig sjeldnere, litt etter litt senker stillheten seg...

19

Under en haug av kampfeller ligger Gwendor fremdeles og for­ blør... Ved daggry står Døden foran ham. - Har du nu forstått, Gwendor? -Jeg har forstått, o Død! Straks det dagedes, forstod jeg... I mitt hjerte og i min arm, i mine venners øyne, selv i min hests gange, følte jeg en trist og tung fortryllelse som den søvnen øver over oss... Min stjerne sluknet mellom dine isnende hender... Allting begynte å forsvinne! O Død! Stor er min anger! Min skam umåte­ lig!... Se disse stakkars lik!... Ikke engang den evige stillhet vil bringe lindring!... - Det finnes ingen lindring i denne verden, Gwendor! intet uten eventyr. Alle kongeriker ender som drømmer!... - O Død! Gi meg ennu en stakket stund... en dag eller to! Jeg vil vite hvem som forrådte meg... - Allting er forræderisk, Gwendor... Lidenskapene tilhører ingen, og fremfor dem alle er kjærligheten kun livets blomst i ung­ dommens have. Varsomt griper Døden fyrsten... Han gjør ingen motstand len­ ger... Hans vekt er borte... Og hans sjel blir oppfylt av en vakker drøm... Den drømmen han så ofte drømte da han som liten lå i sin pelsforede vugge i Arvingenes kammer, med sin amme, moraverinnen, ved sin side, i slottet til Kong Rainer...’» Hendene til Gustin hang ned mellom beina på ham. «Er det ikke vakkert?» spørte jeg ham. Han var på vakt. Han ville ikke for langt tilbake i ungdommen. Han satte seg til motverge. Han ville jeg skulle forklare ham det hele enda en gang... og hvorfor?... Og hvorledes?... Det er ’kke så enkelt... Sånt er skrøpelig som en sommerfugl. Det skal ingenting til for å få det til å falle fra hverandre, før det blir klissent. Og hva er vitsen da? Jeg insisterte ikke. For å få Legenden min til å henge skikkelig sammen kunne jeg søkt hjelp hos personer med forstand på de fine nyanser... personer som er vant med følelser... som kjenner kjærlighetens tusen nyanser. Jeg vil heller klare meg på egen hånd. Personer med fine følelser er gjerne impotente. De trenger en omgang pisk. Sånt kan man ikke unnskylde. Jeg vil beskrive kong Krogolds slott for dere: «... Et formidabelt monstrum langt inne i skogen, skjult i sko­ gens dyp, overveldende, hugget ut i klippen... fullt av fuktige kjel­ lere og skap med utskårne friser og takker... borgtårn... Skogens 20

topper kommer bølgende... fra det fjerne, helt fra havet der ute, og slår mot borgens ytterste murer... Utkikksposten er så redd for å bli hengt at det er rett før øynene hans faller ut av hodet på ham... Lenger oppe... Helt øverst... På toppen av Morehande, på Skattkammertårnet, smeller Flagget i vinden... Det bærer de kongelige våpen. En halshugget slange som blør ut av halsen! Ulykke over forræderne! Gwendor soner sitt for­ ræderi!...» Gustin orket ikke mer. Han halvsov... Han faktisk sov alt. Jeg snur meg for å stenge butikken hans. Jeg sier til ham: «Skal vi gå! Kom så tar vi en tur bortover langs Seinen!... Det vil du ha godt av...» Han foretrakk å bli sittende... Jeg holder på en stund, til slutt gir han seg. Jeg foreslår en kaffetår på den andre siden av Ile aux Chiens... Der sovner han, trass i kaffekoppen sin. Sant nok, det er svært behagelig der, når klokka nærmer seg fire på etter­ middagen, fortaper kneipene seg i drømmer... Det står tre kunstige blomster i tinnvasen. Alt har gått i stå på kaia. Selv den gamle fylli­ ken ved kassa har begynt å innse at vertinnen ikke gidder høre på ham lenger... Jeg lar Gustin sitte i fred. Den neste slepebåten kom­ mer likevel helt sikkert til å vekke ham. Katten har hoppet ned fra matmoras fang og kommer bort og hvesser klørne sine. Slik Gustin holder hendene sine når han dupper, er det ingen kunst å lese framtida hans. I nevene sitter hele personligheten og alle svakhetene også. Hos Gustin er det livslinjen som er kraftig. Hos meg ville det snarere vært lykken og skjebnelinjen. Et langt liv er visst ikke meg forunt... Jeg lurer på når det tar slutt? Jeg har en fure ved roten av tommelen min... Blir det et blodkar som smeller i hjernen?... Der Rolando-furen tar av?... I den lille folden på «tredje hjernelapp»?... Metitpois og jeg studerte ofte det stedet der i likhuset... En hjerneblødning er ’kke rare greiene... Et lite hull i de grå vindingene, på størrelse med et knappenålsstikk... Det er der sjela har sluppet ut, karbolsyren og det hele. Men akk, kanskje det blir en svulst i rektum... Jeg skulle gitt mye for det vesle blodka­ ret... Skål for helsa!... Jeg har tilbrakt mange søndager med å grave slik i hjernevindingene sammen med Metitpois, han var en sann mester... vi ville undersøke de forskjellige måtene å dø på... Det likte han godt gammern... Han prøvde å danne seg et inn­ trykk. For sin egen del håpet han på en grei blødning i begge ventriklene på samme tid når først hans time skulle slå... Han hadde fått stripevis av ordener!... «Den skjønneste døden, merk deg det Ferdinand, er den som 21

overrasker oss i det mest følsomme vevet...» Metitpois snakket utsøkt, slepent, raffinert, som de fra Charcots * tid. Det hjalp ham ikkeno særlig å ha utforsket Rolando-furen, «den tredje hjernelappen» og den grå substans... Når det kom til stykket, døde han av hjertet sitt under omstendigheter som ikke var videre festlige... en durabel angina pectoris, et anfall som varte i tjue minutter. Han holdt ut hundreogtjue sekunder med all sin klassiske lærdom, sine forsetter, Cæsars eksempel... men i de neste atten minuttene hylte han som en stukken gris... Han skreik at noen holdt på å rive ut hele mellomgulvet på ham, innvollene, alt som var... At de var i ferd med å snitte opp hovedpulsåren på ham med tusen knivbla­ der... Han forsøkte å kaste opp hele sulamitten... Det var ’kke tea­ ter. Han krøyp inn i stua på alle fire... Han deljet seg i brystet... Han brølte ned i teppet sitt... Trass i morfinen han fikk. Det ljomet ned gjennom alle etasjene og helt ut på gata... Han sloknet under flygelet. Når blodkarene i hjertemuskelen sprenges ett etter ett, låter det ikke som noe vanlig harpespill... Det er sørgelig at man aldri kommer levende fra en sånn hjertekrampe. Det ville betydd forstand og innsikt nok til oss alle sammen. Jeg fikk gi meg med disse overveielsene mine, vi skulle snart i gang med venerikerne våre. Det foregikk i La Pourneuve på andre siden av La Garenne. Vi holdt på der begge to. Akkurat slik jeg hadde forutsett det, var det en slepebåt som tutet med sirenen. Det var på tide å komme seg av gårde. Det var ganske smart der på kli­ nikken vår. De gonoré-sjuke og syfilitikerne ble kjent mens de ven­ tet på sprøytene sine. I starten var stemningen litt trykket, men etter hvert ble det en fornøyelse. Så snart det ble mørkt om vinteren, møttes de borte ved slaktehuset ved enden av gata til en rask knull. Sjuke av den typen har det alltid så jævla travelt, de er redd det ikke skal bli noe mer knulling hjemme i familiens skjød. Mamma Vit­ ruve hadde greie på alt det der når hun kom på besøk hos meg... Hvalpene blir helt melankolske når de får sin første «drøppert», de tar det svært så tungt. Hun stilte seg opp og ventet ved utgangen... Hun tok innersvingen på dem med medfølelsen sin... med sin rørende omsorg... «Det svir nok skikkelig, tenker jeg, gutten min?... Jeg veit åssen det er... Jeg har tatt meg av mange som deg... Jeg kjenner en urtete som er rent utrulig... Kom med meg hjem, så skal jeg lage en kopp til deg...» Etter enda et par-tre kop­ per café-créme ender gutten med å levere henne safta si. En kveld var det skandale borte ved muren, en svarting med en stivert som en stut holdt på å pule en liten bakergutt, bare for moro skyld, rett

22

bortenfor vaktstua. Betjenten der inne likte å kikke på sånt, han satt og hørte det hele, mumlingen først, så klynkene og til slutt skri­ kene... Gutten vridde og vendte på seg, de var fire om å holde ’n fast... Likevel greide han å smette inn i skuret til gammern for å få hjelp mot drittsekkene. Konstabelen stengte døra. «Og så gjorde ’n ferdig arbeidet på gutten! Ja da, slik kan det gå!» var Vitruverns kommentar. «Jeg så purken gjennom skoddene. De kom så det suste begge to! Tjukken og småen, to alen av samme stykket!...» Hun trodde ikke på følelsene. Hun vurderte lavt og vurderte rett. For å komme til La Pourneuve måtte vi ta bussen. «Det er ennå fem minutter til!» sa Gustin til meg. Han hadde det slett ikke travelt. Vi satte oss litt på holdeplassen, rett overfor rampa til brua... Det var på kaia der, i nummer 18, at forretningen til foreldrene mine gikk til helvete vinteren 92, det er en lang historie. Det var en butikk med «Mote, Blomster og Fjær». Av modeller var det vel til sammen tre hatter utstilt i et enkelt butikkvindu, det har de ofte fortalt. Seinen frøys til den vinteren. Jeg er født i mai. Jeg er våren jeg. Enten det er skjebnen eller ikke, blir man lei av å eldes hele tida, se husene bli skiftet ut, nummerne, trikkene, hattemakerne, alt som omgir oss i livet. Korte skjørter eller kløyvde pul­ ler, gammalt brød, hesteløse sporvogner eller flytrafikk, overalt er det det samme! De sløser bort sympatien vår. Jeg vi’kke forandre meg mer. Jeg kunne kanskje ha litt av hvert å beklage meg over, men det hører med, jeg er ulidelig og like begeistret for meg selv som Seinen er råtten. Den som skifter ut den krokete gatelykta på hjørnet av nummer 12 kommer til å gjøre meg vondt. Vi er flyktige, det er så sant som det er sagt, men hver især har vi flyktet mer enn nok som det er. Der har vi prammene... hver med sitt eget hjerte nå. Det dunker så sorgfullt og morskt og runger i brobuens mørke rom. Det rekker. Jeg mister styringen. Jeg beklager meg ikke. Men det får være nok slik. Lot vi oss rive sånn med av tingene, de forslitte og utslitte tin­ gene våre, ville vi gå under i poesi. Det kunne kanskje på en måte være greit. Hva fristelser og de enkle gleder angikk, var Gustin av samme oppfatning som meg, bare når det gjaldt glemselen, hadde han større tro på drikkevarene. Det er det ikkeno galt i... I hans lange, nedhengende mustasjer satt det bestandig igjen noen dråper most og noen dråper smerte. På den veneriske klinikken besto praksisen vår i streker som vi tegnet ned på et stort ark etter hvert... Det var tilstrekkelig. En rød

23

strek: Salvarsan... Grønn: Kvikksølv!... Ja, og så videre! Resten var bare rutine... behagelig rutine... Det eneste vi hadde å gjøre var å sprøyte inn sausen i rumpeballene eller armen... Vi spekket typen som hadde han vært smør... Grønn!... Armen!... Gul!... Ræva!... Rød!... Begge rumpeballene!... Rumpesprekken! Ballene igjen. Vismut! Jævla drittsekk! Blå! Ei åre som pisser! Råtten!... På med buksene igjen!... Stempel!... Samme regla hele tida! Først ett bordell, så det neste... Sædtråder som aldri tar ende... Utbrente kødder! Kukker! Pikker som renner! Som væsker! Som drypper av verk! Underbuksene gjennomtrukne og tunge, stive som papp! Her kommer Gono! marsj til siden! Verdens dronning! Med ræva som trone! Oppvarmet både sommer og vinter!... De er kaldblodige, de stakkarne som først holder seg tilbake! Og siden utveksler soperoppskrifter i tusenvis for å pule bedre! Og enda mer!... Bare ikke Julienne skjønner noe... Ikke komme til­ bake... Ljuge for oss!... Hyle av glede... Urinrøret fullt, nåler! Kukken kløyvd! Pikken i munnen! Fram med sprekken! Dette er vårt «tilfelle nummer 34», han kontormannen med svart lorgnett, en unnselig liten sluing, han går for å skaffe seg gonoreen sin med vilje, hver sjette måned, i Cour d’Amsterdam, han syns han gjør bedre bot med sin penis... han pisser tuppene fra Personligspalten fulle av barberbladene sine... Det er hans måte å be aftenbønn! som han sier... Han er én kjempemikrobe, han «34»!, han har skrevet det på dassen vår!: «Jeg er skjedenes redsel... Jeg har pult søstera mi... Jeg har forlovet meg tolv ganger!» Han er en svært punktlig pasient, stillferdig og ikke vanskelig i det hele tatt og alltid glad for å være tilbake hos oss. For oss er det et levebrød, mindre slitsomt enn å bygge jernbaner. Da vi kom fram til La Pourneuve, sa Gustin til meg: «Si meg, Fer­ dinand, da jeg satt og duppet... i stad... leste du linjene i handa mi... ikke prøv å nekt for det... Hva var det du så?» Jeg visste godt hva som uroet ham, det var leveren hans som lenge hadde vært et ømtålig punkt og etter hvert et sant mareritt... Skrumpleveren holdt på å dannes... Om morgenen hørte jeg ham ofte brekke seg i utslagsvasken... Jeg beroliget ham, det var ingen vits i å skremme ham. Skaden hadde allerede skjedd. Det viktigste var at han beholdt jobbene sine. I La Jonction hadde han fått stillingen sin ved Velgjørenhetskontoret nesten med det samme. Rett etter studiene sine, takket være en liten abort, ikkeno mer å si om den sak, for venninnen til 24

et byrådsmedlem som den gangen var svært konservativ... Gustin hadde nettopp åpnet sin praksis i nabohuset og var fattig som en kirkerotte. Det hadde gått greit, det var før han begynte å ryste på handa. Neste gangen var det for borgermesterens kone. Enda en suksess!... Som takk ble han utnevnt til lege for de fattige. I begynnelsen var han vellikt av alle slik han utførte oppgavene sine. Og så sluttet han med ett å være likt... De ble lei av trynet hans og hele typen... De tålte ham ikke lenger. Så satte de i verk hele kampanjen... Det var fritt fram for hvem som helst som hadde lyst til å trakassere ham. De riktig godtet seg over flaska hans; de beskyldte ham for nær sagt alt, fra å ha skitne hender til å gå surr i dosene, for ikke å kjenne giftene... For å ha dårlig ånde... For å gå med knappestøvler... Da de hadde gjort seg ferdige med drittslenginga si, og han skammet seg bare han måtte ned på gata, og de hadde gjentatt overfor ham tilstrekkelig mange ganger at de kunne få ham ut så lett som en fjert, da tok de seg i det, de begynte å tåle ham igjen, uten noen ny grunn, de bare var lei av å syns han var så stygg og udugelig... All skitt, misunnelse og misnøye i hele kommunen hadde de øst ut over huet på ham. Den giftige gallen til kontoristene på hans egen klinikk fikk han også smake. Morgengrettenheten til bydelens 14 000 alkoholikere, slim og oppslitende vannlatningsbesvær til de 6 422 med katarr som han ikke klarte å tørrlegge, eggstokksforstyrrelser til de 4 376 kvinnene i klimakteriet, usikker engstelse fra 2 266 med for høyt blodtrykk, uforsonlig forakt fra 722 gallesyke migrenepasienter, paranoia til de 47 med bendelorm, foruten de 352 mødrene til barn med spoleorm, og den gjørmete hopen, en hel horde av masochister med alle slags griller. Folk med eksem, for mye eggehvite, sukkersyke, stinkende, skjelvende, skjedesjuke, ubrukelige, alle de med «for mye», alle de med «for lite», de forstoppete, de angrende sveklingene, en hel verden av morderiske tvangstanker, hele søledammen hadde skylt over huet hans og plas­ ket ned foran brillene på ham i tredve år nå, morgen og kveld. I La Jonction holdt han til midt i skitten, rett over røntgenavde­ lingen. Der hadde han sine tre rom, i en bygning i kvaderstein, ikkeno sånt platebyggeri som nå for tida. For å holde stand mot livet trenger man demninger som er ti ganger høyere enn dikene langs Panamakanalen, og små usynlige sluser. Han hadde bodd der helt siden Utstillingen, den store Verdensutstillingen, helt siden de vakre dagene i Argenteuil. Nå var det digre «buildings» til alle sider rundt etablissementet. 25

Av og til gjorde Gustin ennå små forsøk på å beskjeftige tankene sine med noe annet... Han fikk med seg opp ei møy, men det skjedde ikke ofte. Hans store hjertesorg overveldet ham på ny så snart det ble til følelser. Når de hadde vært sammen en tre ganger... Så ville han heller pimpe... Tvers over gata hans var det en bistro; med grønnmalt fasade, banjo på søndagene, det var greit hvis han ville ha en porsjon pommes frites, ingen kunne lage dem så bra som kokkepiken der. Tørsten plaget Gustin, jeg for min del klarer over­ hodet ikke å drikke etter at det har begynt å suse slik for ørene mine dag og natt. Det holder på å ta knekken på meg, det får meg til å se ut som jeg har pest. Så hender det at Gustin undersøker meg med stetoskopet sitt. Han sier ikke hva han tenker han heller. Det er det eneste punktet hvor vi holder kjeft. Jeg har mine bekymringer jeg også, det kan ingen benekte. Han kjenner tilfellet mitt og prøver å muntre meg opp: «Kom igjen, Ferdinand, få høre, jeg skal lytte til greiene dine! men ikke les for fort da! Ikke gjør bevegelser med armene. Det tretter deg bare ut og meg gir det flekker for øynene...» «Kong Krogold og hans riddere, hans pasjer, hans bror erke­ bispen, alle de geistlige i leiren, hele hoffet samledes dødstrette i tel­ tet midt på leirplassen. Den tunge halvmånen i gull, en gave fra Kalifen, var fremdeles ikke kommet til rette... Den kronet kongens baldakin. Befalingsmannen for følget måtte ta på seg ansvaret og ble prylt til filler. Kongen legger seg ned, han vil sove... Hans sår plager ham ennu. Han får ikke sove. Søvnen vil ikke komme... Han overfuser dem som snorker. Han står opp. Han skrever over de sovende, tråkker på hender, går utenfor... Ute slår kulden imot ham. Han halter, men går likevel. Den lange rekken av vogner omslutter leiren. Vaktmennene er falt i søvn. Krogold går langsetter vollgravene... Han snakker med seg selv, han snubler, det er bare så vidt han holder seg på benene. På bunnen av vollgraven er det noe som skinner, en kjempemessig metallskive som blinker... Det er en mann der som holder den skinnende gjenstand i sine armer, Krogold kaster seg frem, slår mannen over ende, bakbinder ham, det er en soldat, han skjærer halsen over på ham med hans egen korte klinge som hadde han vært en gris. ’Ærk! Ærk!’ lyder det ut av hullet på soldaten. Han slipper taket. Det hele er over. Kongen bøyer seg, løfter opp Kalifens halvmåne. Han stiger opp på kanten av graven. Der faller han i søvn i tåken... Tyven har fått lønn som forskyldt.»

26

Det var omtrent på den tida det holdt på å gå helt gærent for meg, det var så vidt jeg unngikk å få sparken på klinikken. Enda en gang på grunn av en sladderhistorie. Det var Lucie Keriben som sa fra til meg. Hun hadde hatteforretning på Boulevard Moncontour og det var stor trafikk hos henne. Skravla gikk i butikken hennes. Hun kunne fortelle meg om ganske stygge bakvaskelser. Så giftige som de lot til å være, kunne det ikke være andre enn Mireille... Jeg tok ikke feil... Det pure oppspinn naturligvis. Det het seg at jeg hadde stelt til orgier med noen av de kvinnelige pasientene fra nabolaget. Ordentlig svineri altså... I sitt stille sinn hadde ikke Lucie Keriben noe imot at jeg fikk meg en nesestyver... Hun var sjalu. Altså avventer jeg øyeblikket når Mireille kommer hjem, jeg stil­ ler meg opp i Impasse Viviane, hun var nødt til å komme den veien. Jeg tjente ikke nok på bøkene mine enda til å leve som forfatter på heltid... Det var nød og elendighet rett rundt hjørnet hvis jeg ikke passet meg. Jeg var skikkelig forbanna. Så ser jeg henne komme... hun går forbi. Jeg leverer henne et sånt spark i ræva at hun tar av fra fortauet. Hun skjønte med det samme hva jeg hentydet til, men neimen om det hjalp til å få henne på glid. Hun ville snakke med tanta si først. Hun bare nektet å tilstå noe som helst den merra. Ingenting. De skitne løgnhistoriene hennes skulle få meg spak, det var det hun ville oppnå... Så dagen etter fikk jeg like godt forsøke å etter­ leve dem... Det hadde ingen hensikt å være brutal. I hvert fall ikke med Mireille, det gjorde henne bare enda mer bedriten. Hun ville gifte seg. Med meg eller en annen, det kom ut på ett. Hun orket ikke fabrikker lenger. Da hun var seksten, hadde hun allerede sju år bak seg ute i de vestlig forstedene. «Over og ut», erklærte hun. På «The Happy Suck», den engelske sukkertøyfabrikken, hadde hun overrasket Direktøren i full gang med å la seg suge av en læregutt. Jo da! fin fabrikk! I seks måneder sopte hun ned alle de døde rottene i det store fatet hvor de lagde brente mandler. I Saint-Ouen var det en kvinnelig arbeidsformann som allerede hadde tatt henne til seg, hun ga henne noen skikkelige omganger ute på toalettet. De hadde forlatt fabrikken sammen. Kapitalen har sine lover, og Mireille hadde fattet hva de gikk ut på... Ennå før hun hadde fått sin første menstruasjon. På sommer­ leiren for foreldreløse piker i Marty-sur-Oise var det både småtukling, frisk luft og vakre taler. Hun hadde utviklet seg bra. På års­ dagen for Les Fédérés * gjorde hun ære på De høye beskytterne, det

27

var hun som svingte fanen med Lenin øverst på stanga, fra La Courtine til Pére-Lachaise. Politikonstablene sto og måpte etter henne så kry hun var der hun gikk forbi! Og for noen legger hun hadde, hun fikk hele bulevarden bak seg opp å stå til Interna­ sjonalen! De små hallikene fra danselokalet som hun pleide å gå på hadde ikke helt skjønt hva de hadde mellom hendene. Hun var fremdeles mindreårig og voktet seg vel for sedelighetspolitiet. Foreløpig holdt hun seg i dekning bak Robert, Gégéne og Gaston. Men de styrte rett ut i uføret småingene. Hun ble deres ulykke. Jeg kunne vente meg litt av hvert av Vitruvern og niesen hennes, særlig gamla visste for mye til at hun ikke en vakker dag ville benytte seg av det. Henne forsøkte jeg å blidgjøre med litt penger, men jentungen ville ha mer enn som så, hun ville ha det hele. Hvis jeg forsøkte meg med ømme toner, syns hun det virket mistenkelig. Jeg tar ’a med i Bois de Boulogne, sa jeg til meg selv. Hun er fremdeles arg på meg. Jeg får forsøke å gjøre meg interessant for henne. Jeg hadde mine baktanker med Boulogneskogen, jeg ville servere henne en vakker historie, jeg ville smigre hennes forfengelighet. «Spør tanta di, sa jeg til henne... Du er tilbake før midnatt... Vent på meg på Café Byzance!» Og så stakk vi begge to. Da vi hadde passert Porte Dauphine, følte hun seg allerede bedre til pass. Hun likte de pene kvarterene. På Hotel Méridien grudde hun for veggelusene. Når hun hadde fått huket en nett liten herre og skulle kle av seg, skammet hun seg over stikkene. Alle visste det var utøy... De dreiv alle sammen med forskjellige væsker og desin­ fiserende midler til å brenne... Den store drømmen til Mireille var et sted uten veggedyr... Hvis hun hadde dradd sin vei nå, hadde tanta fått henne fakket igjen. Hun var avhengig av det Mireille tjente, men jeg visste Mireille hadde en liten hallik som også krevde sin del, Bébert fra Val-de-Gråce. Det var kokain som tok knekken på ham. Han leste Reisen, han der... Etter hvert som vi nærmet oss La Cascade, tok jeg fatt på be­ troelsene... «Jeg veit du har en type i Postverket som er helt vill etter pisk...» Hun var svært fornøyd med en anledning til å gjøre seg kostbar og så betro seg. Hun la ut. Men da vi kom fram til Catelan, tørte hun ikke gå lenger, hun var redd mørket. Hun tenkte jeg ville få henne med meg for å jule henne opp inne i skogen. Hun kjente etter 28

på bunnen av lommene mine for å finne ut om jeg hadde tatt med meg skyter. Jeg hadde ingenting. Hun tok meg på kukken. På grunn av bilene foreslår jeg at vi går ut på øya hvor vi kan snakke sammen i fred. Hun var ei teve, det skulle mye til for å gi henne utløsning, men faren hisset henne opp. Typene som ror langs bred­ den er noen kløner, de kommer hele tida inn mellom grenene, ban­ ner og sverter, faller, ødelegger lyktene sine. «Hør åssen endene holder på å drukne i pissedammen!» «Mireille! sier jeg til henne når vi har fått satt oss. Jeg veit du er god til å ljuge... sannheten bekymrer deg ikke akkurat...» «Skulle jeg gjenta bare en fjerdedel av det jeg hører!...» svarer hun. «Ja da! avbryter jeg henne... Overfor deg er jeg så langmodig som bare det, svakheten selv... Ikke for kroppen din sin skyld... ikke for fjeset ditt heller med den nesa der... Det som betar meg, det er fantasien din... Jeg er kikker! Hvis du forteller meg de skitne historiene dine... Så skal jeg innvie deg i en vakker legende til gjen­ gjeld... Hvis du vil, kan vi signere i fellesskap?... fifty-fifty? det er ingen dårlig forretning for deg det!...» Hun likte godt å prate penger... Jeg framla hele planen for henne... Jeg lovde henne at det skulle være masse prinsesser, ekte fløyelsslep... for dekket av broderier... pelsverk og smykker... Så man knapt kan forestille seg det... Vi kom fullstendig overens om alt det med dekoren, ja selv draktene. Og her er så åpningen på historien vår, slik den ble til slutt: «Vi befinner oss i Bredonnes i Vendée... Turneringene står for døren... Byen forbereder seg til mottagelsen... Vi ser byens galante herrer i full mundur... Vi ser de nakne kjemperne... gjøglerne... Kjerren deres kjører forbi... kløver seg vei gjennom stimmelen... Vi ser de står og steker pannekaker... Tre riddere, fullstendig tildekket av damascerte rustninger... alle sammen kommer fra fjerne egner... fra Syden... fra Nord... for å utfordre hverandre til heltemodig dåd... Vi ser trubaduren Thibaud den Onde, i gryningen er han nettopp nådd frem til byporten, han har fulgt pramdragernes tråkk. Han er aldeles utslitt... Han kommer for å søke opphold og husly i Bre­ donnes... Han vil oppsøke sluingen Joad, sønn av byens Prokura­ tor. Han kommer for å minne ham på den stygge historien med mordet på en bueskytter i Paris nær Pont au Change da de var stu­ denter... 29

Thibaud nærmer seg... Ved fergeleiet Sainte-Geneviéve nekter han bentfrem å betale... Han kommer i tottene på fergemannen... Skytterne kommer løpende... og slår ham til jorden, sleper ham med seg... Vi ser ham med ben og armer bundet, fråde om mun­ nen, i filler blir han slept frem for Prokuratoren. Han strir og stre­ ver for å komme fri, han er rasende, han roper ut den stygge historien...» Mireille likte tonen, hun ville vi skulle legge mer på. Det var lenge siden vi hadde kommet så godt overens. Til slutt måtte vi tenke på å dra hjem igjen. I alleene ved Bagatelle var det ikke annet enn noen par igjen. Mireille var fornøyd. Hun ville vi skulle overraske dem... Vi lot den vakre Legenden min ligge og tok fatt på en voldsom diskusjon om ikke det kvinner lengter mest etter er å knulle med hverandre... Skulle ikke Mireille f.eks. gjerne tatt venninnene sine litt under behandling?... pule dem om nødvendig?... særlig de små vevre, de virkelige gasellene?... Mireille som er utstyrt som en atlet om hof­ tene... om magen... «Det fins jo kunstige pikker», gjorde hun meg oppmerksom på! «Men det er jo derfor vi glaner sånn jo! Og vil så tett innpå når kvinnfolk gjør det med hverandre! For å se om det ikke skulle vokse ut noe på dem!... Å, om de kunne rive hverandre i filler! Rive av hverandre hele dritten, de jævla hunndyra! Få blodet til å sprute til alle sider, ut overalt! Bare de kunne fått knadd ut alt det hersens svi­ neriet sitt!...» Mireille var helt med på pastoralen min, den lille snuppa! Hun skulle nok vite å utnytte filmbiten min til det ytterste... Så med ett advarer jeg henne: «Et eneste ord om dette her i Rancy... og du skal få ete skoene dine!...» Og jeg griper tak i henne under gasslykta... Hun stråler allerede seiersbevisst. Jeg ser for meg åssen hun kom­ mer til å plapre løs overalt om at jeg oppfører meg som en vam­ pyr!... I Boulogneskogen! Jeg blir så forbitret at jeg ikke får puste... Tanken om å stå på gata enda en gang! Jeg fiker til ’a så det suser... Hun bare flirer. Utfordrer meg. Ut av underskogen, ut fra treklyngene, fra alle kanter dukker folk opp for å beundre oss, to og to, fire og fire, hele flokker. Alle men­ nene holder brøa sine i hendene, kvinnfolka har brettet opp både foran og bak. De er utfordrende, de er liderlige, aldeles hem­ ningsløse... «Kom igjen, Ferdinand!» heier de alle sammen. Det er et kjempebrøl... Som løfter seg opp mellom trærne. «Gi ’a så hun mørner,

30

den vesle tispa di! Gi ’a til hun gisper!» Slik de hisset meg opp, var det ikke til å unngå at jeg ble brutal. Mireille har satt av sted i fullt firsprang og hyler. Og jeg springer etter henne alt reimer og tøy kan holde. Jeg smokker støvern min i skinka hennes. Det dunker dumpt og tungt. Fra Ranelagh kom de kåte svina fortsatt strømmende i hundrevis, der foran samlet de seg med strake kukker, langt bak oss stormet de fram... Plenene var oversvømt, på avenyen hadde det samlet seg tusener. Ustanselig dukket det fram flere av nattens dyp... Alle kjolene i fil­ ler... dinglende pupper, avrivde pupper... smågutter uten buk­ ser... De veltet om hverandre, tråkket på hverandre, ble slengt hit og dit og opp i lufta... Oppi trærne... på stolene hang det fast biter... Ei gammal engelsk dame stakk huet ut av vinduet på den lille bilen sin så hun holdt på å vri halsen av ledd, hun likefram for­ styrret meg i arbeidet mitt... Aldri har jeg sett så salige øyne som hennes... «Hurray! Hurray! Gullgutten!» skreik hun til meg yr av begeistring... «Hurray! Ta rotta på den fitta hennes! få ’a helt opp blant stjernene! Driv på til du får knadd ut evigheten av ’a! Leve Christian Science!» Jeg satte opp farten enda mer. Jeg løp fortere enn bilen hennes. Jeg var helt borte, svetten haglet av meg. Mens jeg dengte løs, kom jeg til å tenke på jobben min... Jeg var helt sikker på jeg ville miste den. Det kjølte meg ned: «Mireille! For Guds skyld! Jeg elsker deg! Vent på meg ’a, møkkamerr! Trur ’u meg ikke kanskje?» Da vi kom fram til Triumfbuen, ga flokken seg til å galoppere rundt i ring. Hele horden var etter Mireille. Det var allerede fullt av døde overalt. Folk reiv organene av hverandre. Englenderinnen bar bilen sin av sted over huet, på strak arm! Hurray! Hurray! Hun vel­ ter en buss over ende. Tre rader mobilgarde i givakt holder trafikken tilbake. Det er altså oss de gjør honnør for. Kjolen til Mireille blir tatt av vinden. Den gamle englenderinnen flyr på jenta, deljer henne i puppene, det spruter, det eksploderer, allting blir rødt. Vi synker sammen, kaver omkring mellom hverandre, holder på å kve­ les. Det er det glade vanvidd. Flammen slår opp under Buen, stiger høyere, deler seg, når opp mellom stjernene, sprer seg over himmelen... Lukt av røykt skinke overalt... Endelig hører jeg Mireille i øret mitt: «Ferdinand, kjæres­ ten min, jeg elsker deg!... Jeg gir meg, du er full av påfunn!» Flam­ mene regner ned over oss, hver av oss samler sammen store bunter av dem... Vi dytter dem inn i buksesmekkene våre mens de ennå

31

knitrer og hvirvler omkring. Damene pynter seg med en ildbukett... Vi sovnet inni hverandre. 25 000 konstabler ryddet Concorde-plassen. Vi fikk ikke plass der lenger slik vi lå inni hverandre. Det var for hett. Det røyk. Det var helvete. Muttern og Madame Vitruve uroet seg inne på rommet ved siden av, de kom og gikk og ventet på at feberen skulle gi seg. Det var en sjukebil som hadde kjørt meg hjem. Jeg hadde falt omkull på en rist i Avenue Mac-Mahon. Sykkelpolitiet hadde funnet meg. Feber eller ei, ennå suser det sånn for ørene på meg at det ikke er stort jeg hører. Helt siden krigen har det holdt på slik. Galskapen har vært i hælene på meg... i mer enn toogtjue år. Det er ’kke verst! Den har forsøkt seg med femtenhundre lyder, et skrekkelig spetak­ kel, men jeg har fantasert fortere selv, jeg har tatt ræva på ’n, pult ’n rakt «nedenom og hjem». Ja da! Jeg babler, jeg lurer ’n, jeg tvin­ ger ’n til å glemme meg. Min store konkurrent er musikken, den sit­ ter fast, den blir verre og verre der innerst i øregangen min... Den plager livet av meg og vil ikke gi seg... Den slår meg i svime med basunene sine, den holder på natt og dag. Jeg hører alle naturens lyder, fra fløytespill til Niagarafallene... Jeg går omkring med slag­ verk i øret og en hel lavine av basuner... Jeg spiller triangel uke etter uke... Ingen kan måle seg med meg på horn. Helt for meg selv har jeg et fuglebur fullt utstyrt med tretusenfemhundreogsjuogtjue småfugler som ikke gir seg så mye som et øyeblikk... Universets store orgel, det er meg... Jeg står for hele herligheten, jeg stiller kjøtt, ånd og pust... Det hender ofte jeg ser sliten ut. Tankene vel­ ter og virrer omkring inni meg. Vi kommer ikke helt overens. Jeg steller til Syndflodens opera. Idet teppet faller, kommer nattoget dundrende inn på stasjonen... Glasstaket der oppe splintres og raser ned... Dampen slipper ut gjennom firogtjue ventiler... kjet­ tingene slamrer helt ned til tredje klasse!... I de åpne vognene står det trehundre fulle musikanter og flår lufta i filler med et brak som kan høres på femogførti skuddlengders avstand... I toogtjue år har det braket forsøkt å ta knekken på meg, hver eneste kveld... presis ved midnatt... Men jeg har lært å forsvare meg... med tolv symfonier utelukkende for bekken og med to kjempemessige fossefall av nattergaler... en hel flokk sjøløver som blir ristet over sakte ild... Skikkelig arbeid for en enslig... Ikkeno å si på det. Det er mitt andre liv. Det er min sak. Når jeg har nevnt det, er det for å forklare at jeg hadde et lite

32

anfall der ute i Bois de Boulogne. Jeg har det med å bråke en del når jeg snakker. Hever røsten. Man gjør tegn til meg at jeg skal dempe meg. Det renner litt av munnvikene mine, det er ’kke til å unngå... Jeg må gjøre kjempeanstrengelser for å interessere meg for dem jeg sitter med. Det ville ikke koste meg no å glemme dem bort aldeles. Jeg er litt urolig. Noen ganger brekker jeg meg midt på gata. Så stanser alt opp. Nesten som om roen hadde senket seg. Men murene gir seg til å svaie igjen og bilene kjører baklengs. Hele jorda skjelver og jeg skjelver med den. Jeg sier ikkeno... Livet tar til igjen. Når jeg en dag møter Vår Herre der han holder til, så skal jeg sprenge i stykker trommehinnen på hans indre øre, jeg har lært meg det der. Jeg skulle gjerne se åssen han kommer til å like det? Jeg er stasjonsmester på djevelens jernbanestasjon. Den dagen jeg ikke er lenger, får vi se om toget kjører av sporet. Monsieur Bizonde, bandasjisten som jeg hjelper med små «artikler», kom­ mer til å syns jeg har blitt enda bleikere. Det får han lære seg å leve med. Jeg tenkte på alt det der mens jeg lå hjemme og hørte muttern og Vitruve valse omkring ved siden av. Helvetesporten i øret, det er et ørlite atom, et ingenting. Flytter man på det så mye som en kvart hårsbredd... skyver man på det så mye som en mikron, vil man gløtte inn, da er det forbi! det ska’kke mer til! og man er fordømt for hele evigheten! Er du klar? Ikke enda? Kommer dere til å klare det? Det er ’kke gratis å krepere! Når man står foran Damen, skal man vise fram en vakker svededuk bro­ dert med historier. Det er krevende å dra sitt siste sukk. Når det står «Slutt» på Kinoen! Det er ’kke alle som blir varslet på forhånd. Man må gjøre sitt ytterste uansett! Snart kommer jeg til å greie det... Jeg får høre hjertets blaute plopp! for siste gang... og så flakk!... Når det dingler ytterst på pulsåren... som kosten på et lea­ laust skaft... Så er det over. De åpner for å se... På det skrå bor­ det... Min vakre Legende får de ikke se, ikke pipelyden heller... Den bleke Damen har allerede tatt det hele... Her har De det, Madame, kommer jeg til å si, De er den første som skjønner seg på dette!...

Selv i den tåkeheimen hvor jeg lå og svimte, dukket Mireille fram for mitt indre blikk... Jeg var overbevist om at hun hadde vært rundt og slengt dritt om meg til alle sider. «Nei nå altså! ville de si i La Jonction... Denne Ferdinand er blitt 33

rent uutholdelig! Han drar i Boulogneskogen for å la seg pule!... (stadig vekk må de jo overdrive). Og så tar han enda med seg Mireille!... Han forderver alle våre unge jenter!... Vi må klage over ham på Rådhuset!... Han har tilsølt sin bestilling! En voldtektsfor­ bryter og en rebell, det er hva han er!...» Hverken mer eller mindre! Det fikk meg til å koke i sengehalmen min når jeg forestilte meg alle de skrønene, jeg dreiv av svette som hadde jeg vært et krapyl... Jeg fikk ikke puste... Jeg vrir og vender på meg... Jeg hisser meg opp igjen... Jeg hiver av meg alle tep­ pene... Jeg føler jeg har fått igjen krefter som bare faen. Og det er faktisk sant at de fulgte etter oss, satyrene!... Jeg merker røyklukta overalt! En enorm skygge forhindrer meg i å se... Det er hatten til Léonce... En av de harde fra fagforbundet... Med en brem så brei som en sykkelbane... Det er kanskje den som har slokt ilden... Det er Léonce Poitrat! Jeg er helt sikker! Bestandig har han drevet og utspionert meg... Han er etter meg den typen der! Han er innom Prefekturet så ofte at det er påfallende... Etter klokka seks om ettermiddagen... Han er overalt, står i skikkelig, han sprer propa­ ganda blant læreguttene, han hjelper til ved aborter... Han liker meg ikke... Jeg er i veien for ham. Han vil ta rotta på meg. Han sier det selv... På klinikken er det han som fører regnskapet... Han har også på seg stor Lavalliére-sløyfe. Han fyller ut en hel side av søvnen for meg med den hatten sin... Feberen er på vei oppover tror jeg... Det er rett før jeg eksploderer... Léonce Poitrat er slu, på møtene er det ingen som kan slå ham... Han kan belje løs i to timer når de holder på med utpressingsforsøkene sine i fagforbundet. Ingen tør stanse ham... Han blir vill for et ords skyld hvis det er noen som har endret på et av forslagene hans. Han brøler høyere enn en oberst. Han er stor som en låvedør. Det fins ingen som han når det gjelder kjeft, ikke når det gjelder kukk heller, han kan få ’n stiv som seksogtredve spillende overarmsmuskler. Hans lykke er av stål. Han er bare sånn. Han er partisekretær i «Forbundet for Tegl og Takbekledning» i Vanves, det som heter Opprøret. Valgt sekretær. Kameratene er stolte av Léonce, enda så udugelig han er, så rå. Han er den største hallik på hele jobben. Likevel var han ikke fornøyd, han var misunnelig, på meg, på ideene mine, min åndelige utrustning, min holdning, måten de kalte meg «herr Doktor» på. Han satt der med damene, han ventet inne ved siden av... Kunne jeg snart bestemme meg? Kunne jeg snart få pakket kofferten?... Jeg ga meg ikke!... Bare for å sjenere 34

ham... Skulle jeg gjerne holdt ut en stund til her på kloden!... Forvandlet meg selv til et Helbredelsesmirakel!... Til og med gitt ham et smekkyss bare så han skulle krepere av det!... Dødelig smittet!... Fra etasjen over høres det... Forskjellige lyder... det er kunstne­ ren som gir timer... Øver seg... Han er urolig... han må være alene... Do!... Do!... Do!... Han får det ikke riktig til!... Si!... Si!... Enda litt til... Mi!... Mi!... Re! Det ordner seg alt sam­ men! ... Og så skalaen nedover til venstre!... Og så skalaen oppover igjen... Si med kryss!... Å Herre Gud! Fra vinduet mitt kan man se Paris... Byen breier seg ut der nede... Til den begynner å klatre oppover... oppover mot oss... opp til Montmartre... Det ene taket dytter til det andre, de er spisse, de er skarpe, det blør langsetter lysene, gater i blått, gater i rødt, i gult... Lenger nede flyter Seinen, blek dis, en slepebåt strever seg vei... med et slitent tut... Og enda lenger ute høydedragene... Tin­ gene er i ferd med å viskes ut... Om litt kommer natta og tar oss. Er det portnersken min som banker i veggen? Hvis hun kommer helt hit opp, må det virkelig være ille med meg... Mamma Bérenge er for gammel til alle de trappene... Hvor kan hun ha kommet fra, tro?... Hun er på vei gjennom hybern min, ganske forsiktig... Hun rører ikke gulvet. Ser ikke til høyre eller venstre mer... Hun stiger ut av vinduet, ut i tomrommet... Og så er hun borte i mørket over husene... På vei der ute et sted. Re!... fa!... sol med kryss!... mi!... Faen! Blir han aldri ferdig da! Det må være eleven hans som begynner nå... Når feberen sprer seg i kroppen, blir livet like slapt som en ølvom... Man synker ned i en dissende dønning av innvoller. Jeg hører muttern dure i vei... Hun holder på å fortelle livshistorien sin til Madame Vitruve... Hun starter helt fra begynnelsen for at hun skal skjønne hvor vanskelig jeg har vært!... En ødeland!... Uansvarlig!... Makelig!... Så ulik far min!... Som var så pliktoppfyllende... så flittig... fortjenst­ full... men så uheldig... og som døde sist vinter... Ja... Hun sier ikkeno om tallerkenene han smadret i skallen på henne... Nei da! Re, do, mi! re med b foran!... Det er eleven som har trøbbel igjen... Han er i gang oppover på sekstendedelsnoter... Han havner mel­ lom hendene på læreren... Han er ute i fullstendig uføre... Han kommer seg ikke ut av det igjen... Han har b’er helt opp under neg­ lene... «Hold takten!» roper jeg så det ljomer. Muttern forteller heller ikke åssen han Auguste dro henne etter

35

håret og slepte omkring med henne på bakrommet. Et bitte lite lokale som skapt til slike diskusjoner... Alt det der får ’kke slippe ut... Vi befinner oss i det lyriske leie... Bare at vi hadde lite å rutte med, men at vi var forferdelig glad i hverandre. Slik prater hun i vei. Pappa var så glad i meg, han hadde slikt et følsomt vesen at den måten jeg oppførte meg på... alle eng­ stelsene for min skyld... de foruroligende tilbøyelighetene mine, de forferdelige forseelsene mine, alt sammen framskyndet hans død... Det var gremmelse, det sier seg selv... For mye for hjertet!... Pang! Sånn som man forteller slike historier... Det er kanskje et grann av fornuft i det hele, men det er haugen av lumpne, bedritne løgner som virkelig fyller opp... Kjerringene blir så ivrige og høyrøstet med alt de holder på å stappe i huet på hverandre at de rent over­ døver pianoet... Jeg kan bare ligge der og spy som jeg lyster. Vitruvern er ’kke bleik hun heller... hun regner opp alt hun har måttet gi avkall på... Mireille er det eneste som teller for henne i livet!... Jeg skjønner ikke alt hun sier... Jeg blir nødt til å komme meg ut på do for å brekke meg... Det er sikkert malaria også... Fra da jeg var i Kongo... Jeg holder på å gå fullstendig opp i limingen. Når jeg legger meg igjen, er muttern i full gang med forlovelses­ tiden sin... i Colombes... Auguste hadde fått seg sykkel... Den andre vi’kke stå tilbake for henne... hun brisker seg på den mest infame måten... med åssen hun kjemper for å forsvare mitt gode navn og rykte... hos Linuty... Å nei! Nei! Nei! Jeg reiser meg... Jeg klarer ikke mer... Jeg blir sittende uten å røre på meg... Og bøyer meg bare ut på andre siden av køya og spyr... Hvis det først skal være piss, foretrekker jeg å skvulpe omkring i mine egne histo­ rier... Jeg ser for meg Thibaud Trubaduren... Stadig i pengenød... Han kommer til å drepe faren til Joad... det blir da i det minste all­ tids en fader mindre... Jeg ser herlige turneringer utspille seg oppe i taket... Jeg ser ridderne gå til angrep på hverandre med lansene sine... Jeg ser selveste Kong Krogold... Han har kommet nord­ frå... han er invitert til Bredonnes med hele sitt Hoff... Jeg ser den blonde Wanda, datteren hans, strålende vakker... Jeg skulle gjerne tatt meg en runk, men jeg er så slapp... Joad er stiv av forelskelse... Sånn er livet!... Jeg blir nødt til å komme meg tilbake til det... Plutselig spyr jeg så galleblæren vrenger seg... Jeg gauler av anstrengelse. Kjerringene måtte høre det... De kommer settende og fikser meg opp litt. Jeg hiver dem ut igjen... På gangen gir de seg til å fable videre. Etter drittslenginga si demper de plutselig tonen... Jeg får lov å komme inn igjen i varmen litt... De er jo avhengige av 36

meg i både det ene og det andre... De blir med ett helt fornuftige... De har gått for langt... Det er jeg som sikrer utkommet... Det er ’kke rare greiene muttern tjener hos Monsieur Bizonde, den navnkundige bandasjisten... Det ville ikke vært nok... I hennes alder er det hardt å skulle tjene til livets opphold som selgerske... Hos Madame Vitruve og niesen hennes er det jeg som finansierer hus­ holdningen med mine sinnrike påfunn... De blir helt redd, de snor seg... «Han er tankeløs... og brutal! Men hjertet har han på rette sted...» Det kan de ikke nekte for. Der er de enige. Husleia står for døra og også husholdningspengene... Det er ’kke verdt å prate for mye tøv. De forter seg å berolige hverandre. Min mor hører ikke til arbeiderklassen... Hun gjentar det for n’te gang, det er hennes fadervår... Hun er handlende... I familien vår har vi krepert til ære for småhandelen... Vi er så visst ingen fordrukne og forgjeldete arbeidere... Hå nei! Langt derifra!... Her er det viktig å skjelne!... Tre liv, mitt, hennes og framfor alt fattern sitt liv forsvunnet i bare oppofrelse... Hva som har blitt av dem, kan ingen si... De har gått med til å betale gjeldspostene... Muttern strever fært, nå etterpå, for å finne igjen livene våre... Hun er nødt til å finne dem opp... De har blitt borte... sammen med fortida vår... Hun sliter hvert ledige øyeblikk... for å få stablet tingene litt på beina... og så ramler de igjen, det er ’kke til å unngå!... Hun blir helt utta seg bare jeg kommer til å hoste, for faren min han hadde verdens beste brystkasse, lungene hans var så sterke som bare det... Jeg orker henne ikke mer, hun tar livet av meg! Hun vil jeg skal være med på det våset hennes... Jeg gir meg ikke! Jeg kom­ mer til å stelle i stand en ulykke! Jeg vil prate mitt eget tull... Do! mi! la! eleven har dradd... Kunstneren hviler seg... Han har nådd til «berceusen»... Skulle ønske Émilie kom hit opp... Hun kommer om kvelden for å re opp og vaske hos meg... Hun sier nesten ingen­ ting... Omtrent helt usynlig! Neimen der er hun jo!... Hun ville jeg skulle ta et glass rom... Ved siden av beljer alkisene... «Han har høy feber, skjønner De!... Jeg er svært urolig!» sier mamma nok en gang. «Han er så snill mot pasientene...» skråler deretter Vitruvern... Jeg hadde det så varmt at jeg slepte meg helt bort til vinduet. «Tvers over Étoile-plassen kløyver min vakre skute seg vei gjen­ nom mørket... med heiste seil... Hun styrer rett på Hotel Dieu... Hele byen har fått plass på Brua, står der rolig... Jeg kjenner igjen 37

alle de døde... Jeg kjenner selv han som står ved roret... Jeg er dus med styrmannen... Læreren har skjønt det... han spiller ganske lavt den melodien vi trenger... Black Joe ... * Til toktet vårt... Til Været... til Vinden... og løgnhistoriene... Åpner jeg vinduet, blir det kaldt med det samme... I morra skal jeg dra og drepe Monsieur Bizonde, han som holder oss i live... bandasjisten, i butikken hans... Jeg vil han skal ut og reise... han kommer aldri ut... Skuta mi strever og strir over Pare Monceau... Det går langsommere enn forleden natt... Hun kommer til å støte mot Statuene... Der har vi to spøkelser som går fra borde ved Comédie-Fran