D-dagen : invasjonen i Normandie 1944 8243002936

Citation preview

Michael Tamelander og Niklas Zetterling

•D-DAG EN Den allierte invasjonen i Normandie 1944

D-dagen Invasjonen i Normandie 1944

Michael Tamelander og Niklas Zetterling

Invasjonen i Normandie 1944 Oversatt av Erik Ringen

TilJessica og Maria

Onginalens tittel: \\gorandets ogonblick. Invasioneni Normandie 1944 © Michael Tamelander og Niklas Zctterling, 2rget rodt a' blod. Dronnet fra eksplosjonene, smatringen fra maskin ærene og b ibardementet fra skipene var fullstendig oredovende, < lukten av »tt skulle for alltid feste seg i hukommelsen var — for . 1 forbunc med dod og fordervelse. Jeg befant meg pa venstre side i baten, < urent fei ader fra iugen. Norfleet hadde kommande n pa hoyix. side. Sr . tannen b le forsvunnet bakover i fartoyet. Rampen var na nede i enningen. ■ >g baugen pa stalbaten duppet voldsomt opp og ned. Da det ble min tur til a ga fra borde, satte jeg meg pa kanten av lam­ pen, og forsokte a beregne hoppet. Jeg nolte for lenge, og forårsaket ko, noe som utsatte bade meg og mennene bak for unodig tare. Den tunge stalrampen ble loftet opp av bolgene, av og til flere meter, og falt deretter ned igjen med full kraft. Jeg var redd for a ta den i hodet. En av mennene ble truffet, og dode oyeblikkelig. Vannet var fullt av bade dode og levende. Tyskerne kunne ikke se noen forskjell. Alle kom inn med tidevannet. Det var veldig vanskelig a fa av seg den tunge utrustningen, og hvis man var dårlig til a svomrne, var det stor fare for at man druk­ net for man hadde fatt luft i flvtevesten. Jeg husker at jeg hjalp menig Ernest McCanless, som ikke var noen god svømmer, med a komme seg nærmere stranden slik at ikke tyngden skulle trekke ham ned. Mange dode flot i vannet. Det var ogsa noen levende som lot som de var dode, og lot tidevannet fore dem inn mot stranden. Jeg la med hodet like over vannflaten da jeg fikk se at det begynte a talle granater ved vannkanten. Sandspruten sto i været omkring oss da det ble rettet lettere ild mot oss oppe fra klippene. Jeg skjonte at det var for sent a bare lope av garde over stranden. Jeg vet ikke hvor lenge vi ble liggende i vannet for vi gjorde et forsok, men jeg vil gjette på nærmere en time, horst hadde jeg tenkt a soke dekning bak en av de hove trekonstruk­ sjonene, men sa ble jeg oppmerksom pa at det satt en mine pa toppen, så jeg besluttet klokt nok å soke ly et annet sted. Jeg ble snart besatt av tanken på a komme meg over stranden. Det talt meg aldri inn a ganske enkelt bli værende der jeg var. Mens jeg la i sanden bak en av trepålene, sa jeg en soldat som falt idet han forsokte å springe fra hoyre mot venstre og komme seg over stranden. Han kom trolig fra den baten som grunnstotte femti meter 13

d-dagen

til høyre for oss. En fiendtlig skytter traff ham, og han ropte om hjelp. En sanitetsmann sprang raskt bort til ham, men ogsa han ble skutt. Jeg kommer aldri til a glemme hvordan sanitetsmannen la inntil den sårede soldaten, og hvordan de skrek begge to. Noen minutter senere var de dode. 1 idevannet steg, og det ville ikke ta lang tid for neste angrepsbolge kom, sa vi var nodt til a komme oss over. Jeg tok mot til meg og sprang av sted så fort de lange bena kunne bære meg. Jeg lop så sammenhuket som mulig for å bli en mindre malskive, men siden jeg er temmelig storvokst, så var jeg likevel et enkelt bytte. Det var en lang strekning å lope, kanskje hundre meter eller mer. Vi var nedlesset av utstyr og gjennomvåte klær. Da jeg snublet i en tidevannspytt, kom jeg til å fyre av geværet, og skjot meg nesten i foten, men jeg fikk igjen balansen, og fortsatte videre mot strandvollen. Da jeg endelig hadde kommet meg i ly bak den skrånende klippen, snudde jeg meg for første gang, og fikk se den store armadaen ute i Ka­ nalen. Det var et fabelaktig syn! Jeg så også at Williams, menig Sal Augen og menig Ernest McCanless var like bak meg. Norfleet så jeg ikke igjen for senere. Augen hadde mistet sluttstykket pa maskingeværet sitt i vannet, og jeg hadde fått sand i geværet. Vi hadde fremdeles en eske ammunisjon til maskingeværet, men ikke noe våpen som fungerte. Det forste jeg gjorde, var å ta av meg uniformsjakken og legge regnfrakken utover pa bakken, slik at jeg kunne få rengjort geværet. Det var da jeg oppdaget flere kulehull i regnfrakken. Jeg hadde ikke engang merket at de skjot på meg. Jeg var nodt til å legge meg ned og samle krefter, for denne oppdagelsen gjorde meg helt mo i knærne.» Sersjant John R, Slaughter, 19 år D-kompaniet, /. bataljon 116. infanteriregiment

14

Avgjørelsens øyeblikk

Kapittel 1

De første krigsårene

Tidlig pa ettermiddagen 3. september 1939 satt det engelske folk samlet rundt sine radioapparater og lyttet til Chamberlain, som kunngjorde at Storbntania hadde erklært Tyskland kng. Klokken 11 samme dag hadde fristen lopt ut for det engelske ultimatum som forlangte at lyskland skulle trekke sine avdelinger tilbake fra Polen. De tyske troppene hadde ikke vist noe regn til å ville gjore holdt, og dermed tantes det ingen mu­ lighet for a unngå det kommende blodbadet. Mon tro om noen i dette oyeblikk erindret den britiske utenriksministeren sir Edward Greys ord ved utbruddet av torste verdenskrig: «Lysene slukkes over hele Europa, og kanskje far vi ikke se dem tent igjen i var egen levetid.» For millioner av mennesker skulle disse ord komme ul a bli virkelighet. Den annen verdenskrig var et faktum. Det torste sjokket kom nesten umiddelbart. Fem dager etter at de tyske troppene hadde gått over den polske grensen, var motstanden fullstendig knust, og tyskerne jaget raskt videre mot Warszawa. Knapt fire uker senere, den 28. september, la hovedstaden ned våpnene, og den polske hær var mer eller mindre beseiret. Kort tid etterpå ble de siste motstandsgruppene nedkjempet. I lopet av knapt en maned var de allierte blitt redusert fra tre til bare to stridende nasjoner, og et nytt be­ grep hadde funnet veien inn i militær terminologi — Ivnkng Snart gikk Wehrmacht (den tyske krigsmakten) til en ny offensiv. Den 9. april 1940 iverksatte den et godt planlagt angrep pa Norge og Danmark. Takket være overraskelsesmomentet, hurtighet og mot lyktes det for de tyske troppene pa kort ud a sla ned sa godt som all motstand i de to skandinaviske landene. Dette allierte nederlaget skulle bare bli en forsmak pa en enda storre katastrofe. Den 10. mai kom det tyske angre­ pet i vest. Verdens oppmerksomhet rettet seg na mot Nederland, Belgia og Frankrike, der I lider snart skulle innkassere sin aller storste seier. Fallskjermjegere ble sluppet ned over Nederland og Belgia, hvor de tok kontrollen over flere broer over elver og kanaler, samtidig som bak­ kestyrkene passerte grensen og raste inn i de to landene. Mens fransk­

1)-d.\gi:n

mennenes sterkeste avdeling sammen med BEF (British Expeditionary Force) inntok sine posisjoner, slo tyskerne til mot deres høyre flanke, som var dårlig forsvart. Den 12. mai falt Sedan, og i lopet av natten og morgenen krysset tyskerne elven Meuse ved Sedan og Dinant. De fran­ ske forsvarsstyrkenc pa vestre elvebredd rakk ikke å forberede seg, og ble utsatt for harde angrep fra tyske stupbombefly. De tyske panserdivisjonene kom seg snart over elven, og begynte å rykke frem slik at de kom i ryggen på de allierte styrkene. De alliertes front brot sammen, og tyskerne rykket nå hurtig frem pa fransk jord. Om kvelden den 20. nådde de forste avdelingene frem til Den engelske kanal, og en stor del av de alliertes beste tropper sto i fare for å ga tapt med ryggen mot havet. Det eneste som gjorde det mu­ lig a redde BEF og en storre mengde franske soldater ved Dunkerque, var noen feilgrep fra tysk side og en resolutt opptreden fra den britiske flaten. Men bortsett fra denne ene skuffelsen, hadde de tyske erobrin­ gene vært rett og slett ufattelige. Nederland og Belgia hadde kapitulert, britene var kastet ut av kontinentet, og innen kort tid skulle tyskerne lykkes i det som deres fedre ikke hadde klart i 1914, nemlig å innta Paris og beseire erkefienden Frankrike. Den 10. juni — da avgjorelsen i Frank­ rike allerede hadde falt — erklærte Mussolini kng mot Storbritannia og Frankrike, og gikk dermed aktivt inn i konflikten på Hitlers side. Den 14. juni marsjerte tyskerne inn i Paris, og åtte dager senere, i en jernba­ nevogn i Compiégne, undertegnet general Huntziger Frankrikes kapi­ tulasjon. Ved bruk av fallskjermjegere, stupbombefly og stridsvogner, kombinert med en taktikk som med god margin overgikk de alliertes foreldede militære doktriner, hadde tyskerne overtruffet til og med sine egne forventninger. Da Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig, hadde Hitler hatt svært begrensede strategiske alternativer. Nodvendigheten av å tvinge Frankrike i kne så raskt som mulig, fikk ham ubønnhørlig til å rette et avgjorende slag mot Tysklands tradisjonelle erkefiende. Etter seieren i vest åpnet det seg imidlertid et mangfold av muligheter. Tysk­ land var fremdeles i krig med Storbritannia. Skulle Hitler slutte fred med britene eller skulle han satse på en invasjon av de britiske øyer? Han kunne også gjore felles sak med Italia og slå til mot de britiske besittelser i Middelhavet. Et annet alternativ var å intensivere ubåtkngen mot den engelske handelsflåten. Som vi alle vet, valgte han et betydelig storre bytte, nemlig det kommunistiske Sovjetunionen. Hitlers allerede lunkne interesse for Storbritannia, sank ytterligere. De var isolert på oyene sine,

18

Dl'. 1ORS1T. KRICISARI.ND

og hadde ingen mulighet til å sla tilbake mot Tyskland pa annen mate enn fra lutten. Derfor kunne han bare la britene ta holde pa med sitt. Allerede sommeren 1940 hadde han begynt a vurdere en invasjon av Sovjetunionen, og fra nå av skulle det meste av hans energi rettes mot dette prosjektet. Om Hitler hadde klart for seg hva han skulle gjore i nærmeste frem­ tid, så var situasjonen stikk motsatt pa den andre siden av Den engelske kanal. Da BEF ble evakuert fra strendene ved Dunkerque, var alle bri­ tenes planer for krigens videre utvikling talt fullstendig i grus. Akkurat som Tyskland var Storbritannia fattig pa egenproduserte ravarer og naturressurser. Dette gjorde britene avhengige av import. Den britiske strategien hadde derfor gatt ut pa a sikre egne forsymngsveier over At­ lanteren, samtidig som de gjennom blokkader avskar tyskerne fra deres import. Etter at Norge og Frankrike var falt, havnet imidlertid det europeiske kontinent under den tyske diktatoren. Gjennom disse erobringene sik­ ret tyskerne seg tilgang pa svensk jernmalm, og de fikk ogsa kontroll over franske mineralressurser. Dessuten hadde de i forbindelse med Molotov-Ribbentropp-pakten fra august 1939 inngått en handelsavtale med Sovjetunionen. I denne situasjonen utgjorde en blokkade ikke noe effektivt våpen mot Tyskland, og England måtte erkjenne sitt nederlag i denne forste runden av den strategiske krigen. Britene vaget aldri a håpe på at de kunne sla Tyskland alene, sa de rettet derfor blikket mot hori­ sonten etter en sterk alliert. Churchill mente at USA måtte med i krigen. Akkurat som i den forrige krigen skulle amerikanernes tilgang til savel industrielle som menneskelige ressurser tippe den rådende ubalansen over mot et tysk nederlag. Om det sto klart at Storbritannia kom til a overleve som nasjon, sa sto det like klart at britene ikke kunne tore krigen tilbake på det euro­ peiske fastlandet pa egen hand. Siden det ikke tantes noen realistiske forutsetninger for at England skulle kunne bygge opp en arme som var sterk nok til a male seg med tyskerne, og langt mindre tor at de ville kunne landsette den pa kontinentet, sa ble man nodt ul a finne andre måter a fore krig pa. Dette kom til a prege hele den britiske strategien i de forste arene av annen verdenskrig. Etter at engelskmennene hadde avsatt tilstrekkelig store ressurser ul a beskytte sine konvoier og bekjempe ubåtene tor a sikre at den livsviktige importen skulle na frem til engelske havner, rettet de sine revansjelystne blikk mot tysk industri. Natt etter natt dov britiske bombefly inn over 19

ddagen

Tyskland for a slippe bomber over strategiske, økonomiske og militære mal. Uttellingen for dette var imidlertid liten. Bombeflyene var nodt til a angripe i ly av morket, og treffsikkerheten var ekstremt dårlig. Til tross for den store økonomiske satsningen på bombefly, var det først i begynnelsen av 1944 at de begynte å gi resultater. Men de nattlige angre­ pene på tyske byer fortsatte ettersom de pa dette tidspunkt var britenes eneste mulighet for overhodet å foreta seg noe aktivt overfor fienden. Sovjetunionens, og senere USAs, inntreden i krigen lå fortsatt et stykke frem i tid. Tyskland var nærmest utilgjengelig, og kunne ikke angripes med annet enn bombefly. Dette forte en stund til en ganske merkelig militær situasjon, for det fantes ingen mulighet for England og Tyskland til a måle krefter med hverandre på bakkestyrkenivå. Men dette skulle snart endre seg. Hitlers glitrende seiere i nord hadde vakt drømmer om ære og udødelighet hos lederen for det fascistiske Italia, Benito Mussolini. Med det gamle Romerriket som forbilde og en lengsel etter i sin egen levetid a gjenskape dets forgangne glans, invaderte Mus­ solini det bntisk-kontrollerte Egypt den 13. september 1940. Krigen kom dermed også til å omfatte Nord-Afnka. Mussolinis imperialistiske ambisjoner i Nord-Afnka fikk imidlertid en brå slutt. I desember gikk britene til angrep, og ved begynnelsen av februar var store deler av Eibya på deres hender. I mellomtiden hadde den italienske diktatoren til og med invadert Hellas, men også her gikk det galt. Etter forst å ha kommet seg et stykke inn pa gresk territonum, ble de italienske troppene snart drevet i retrett og tvunget til å trekke seg tilbake i Albania. Dette hendelsesforløpet bekymret Hitler, som fryktet at britene skulle opprette flybaser i Hellas for å angripe Tysklands olje­ reserver i Romania. Samtidig arbeidet engelskmennene for å utvikle en antitysk front pa Balkanhalvoya. De forsøkte a overtale grekerne til å ta imot britisk støtte i form av bakkestyrker, fly og materiell. Pa dette tidspunkt var den diplomatiske aktiviteten høy også i Beograd, ettersom britene ønsket å få jugoslavene med seg i krigen mot Italia. Den 27. mars 1941 gjennom­ førte en gruppe jugoslaviske offiserer et statskupp. Med sikte på å mot­ virke den tyske innflytelsen som rådet under det tidligere regimet, ble det tatt opp vennskapelige forbindelser med Sovjetunionen. Da Hitler fikk vite hva som foregikk, ble han rasende. Han ga ordre om at Jugosla­ via skulle knuses. Og nærmest i forbifarten skulle også Hellas erobres. I all hast utarbeidet tyskerne en plan for å gjennomføre en lynkrig mot disse to landene. 20

1)1'. lORS Ti : KRIGS \RI M '

Da det tyske angrepet kom den 6. april 1941, ble Jugoslavia beseiret i lopet av en uke. Deretter ble Hellas erobret med et nytt lynfelttog, og de britiske troppene som var blitt sendt ul området, befant seg pa ny i en hodekulls retrett. Denne endte med at de evakuerte sine styrker til Kreta, men i slutten av mai erobret tyskerne ogsa denne historiske øya gjennom en overraskende luftlandsettingsoperasjon. Det britiske Balkanprosjektet endte med total fiasko.1 Enda en gang matte britene se seg grundig slatt av den tyske armé, og de begynte sa smatt a innse at de ikke ville være i stand til a beseire sin fiende annet enn under ytterst gunsuge omstendigheter. Dette fremgikk også med stor tydelighet i Nord-A f rika. For a for­ hindre et italiensk sammenbrudd, hadde Hitler sendt general Erwin Rommel til Libya. Han fikk to panserdivisjoner til disposisjon. Rommel hadde bare ordre om a forsvare seg, men han ignorerte dette og gikk til angrep. Hurtigheten og kraften i dette angrepet sendte britene hode­ stups i retrett, og i lopet av bare to uker hadde Rommel erobret hele det området som britene hadde tatt under sin tidligere offensiv. Det eneste unntaket var havnebyen Tobruk, som var blitt avstengt og beleiret. Forsyningsproblemer tvang imidlertid Rommel til a gjore holdt ved den egyptiske grensen, og det skulle snart vise seg at nettopp forsyninger skulle bli den avgjørende faktor i Nord-Afnka. Morgenen den 22. juni 1941 gikk Hiders armeer til angrep pa det veldige Sovjetunionen uten noen forutgående krigserklæring, og de sovjetiske troppene som sto i veien, ble nedkjempet med en hastighet som tillot fremrykninger pa mellom 30 og 100 kilometer per dag. I folge planen skulle fire pansergrupper stote langt inn i landet og omringe størstedelen av Den rode armé for den rakk a trekke seg tilbake over Dnepr. Deretter skulle infanteriet som fulgte etter, nedkjempe de lom­ mene som oppsto, og det ble beregnet at felttoget skulle ta høyst to måneder. Da de tyske styrkene gikk over den sovjetiske grensen, sa Storbritan­ nia seg straks villig ul å ga inn med alle midler og støtte det kommunis­ tiske Sovjets kamp mot Tyskland. Men den sovjetiske regjering ønsket ikke bare krigsmateriell. Foruten bistand i form av våpen og ammuni­ sjon krevde russerne ogsa at det straks ble opprettet en ny front i VestEuropa. Det eneste britene kunne love pa dette tidspunkt, var imidlertid a intensivere sine bombetokter over Tyskland og innlede en nv offensiv i Nord-Afnka. Sett fra sovjetisk side var dette naturligvis en skuffelse.

21

d-daghn

Mens tyskerne hadde ca. 140 divisjoner 1 kamp mot Sovjetunionen, var det bare to som kjempet mot britene, og bare de mest optimistiske talsmenn for strategisk bombing ville hevde at Tysklands offensiv mot Sovjetunionen kunne stanses gjennom flyangrep mot tyske byer. I mellomtiden fortsatte krigen i Nord-Afrika. Den 18. november 1941 satte britene inn en offensiv mot Rommel — «Operation Crusader» — som hadde som mal å bryte den tyske beleiringen av Tobruk. Kort et­ ter at angrepet hadde startet, raste det harde kamper mellom britiske og tyske avdelinger. Langsomt ble Rommels tropper tappet for krefter, og tvunget til retrett. Den 16. desember ga den tyske generalen ordre om tilbaketrekning, og den forste beleiringen av Tobruk var dermed over. Også i Sovjetunionen hadde tyskerne motgang. Etter at den tyske offensiven ble bremset opp av det russiske hostregnet, og deretter fullstendig lammet da den strenge kulden satte inn, sto det klart at rus­ serne tross alt ville kunne fortsette krigen aret etter. Den forste storre britiske konvoien med våpen og annet materiell hadde seilt fra Island til Murmansk den 29. september. Den ble snart fulgt av flere. Men disse lyspunktene for de allierte var ingenting mot nyheten om at japanske bombe- og torpedofly hadde angrepet den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor pa Hawaii om morgenen den 7. desember — et angrep som endret den militære situasjonen i verden radikalt. Da den japanske kaptein Nakaya ropte «Tora! Tora! Tora!» («Til angrep!») i sin mikrofon, og forte 214 fly mot de amerikanske krigs fartoyene som lå fortøyd ved havnen i Pearl Harbor, stilte han samtidig ubonnhorlig kursen inn mot aksemaktenes nederlag. Og han fikk god hjelp av Flitler, som nå gjorde sin kanskje aller største politiske tabbe. Fire dager etter Japans angrep pa den amerikanske stillehavsflaten erklærte Tyskland og Italia krig mot USA. I Iva som egentlig la bak denne impulsive og vanvittig overilede handlingen, er uklart ennå i dag, men dens umiddelbare konsekvenser var desto tydeligere. Winston Churchill uttrykte det slik: «Etter at USA trådte inn i krigen, var resten bare et sporsmål om hensiktsmessig an­ vendelse av en overlegen styrke.» Tiden krevde imidlertid sitt. Til tross for USAs hoye produksjonshastighet og nasjonens muligheter for a stille med en armé i lopet av kort tid, kunne ikke denne settes inn over natten, hverken i Europa eller i Det fjerne osten. Like fullt sto det nå klart at ressurser var et underordnet problem, og at planlegningen av en fremtidig invasjon på det europeiske fastlandet kunne begynne. I slutten av desember 1941 samlet Roosevelt, Churchill og representanter for de to landenes for-

9?

1>J■: 1'ORS'l !•: KRIGSÅRENE

svarsgrener seg i Washington for å delta i Arcadia-konferansen. I ler ble de til slutt enige om viktigheten av a beseire Tyskland torst, og dermed om a betrakte Europa som den viktigste krigsskueplassen. Resultatet av dette ble at USA skulle sette av ressurser til Stillehavet, men torst og fremst prioritere krigen i Europa. Siden en overveiende majoritet av de tyske stridskreftene var bun­ det opp pa østfronten, fantes det flere steder hvor de allierte kunne sette inn sine voksende styrker. Grovt sett kan man si at de hadde to valgmuligheter. Enten kunne de ga i land et sted langs kysten tra Nederland til den spanske grensen, eller de kunne trappe opp krigen i Middelhavet og Nord-Afnka. Britene argumenterte for det siste al­ ternativet. De hadde tradisjonelt sterke interesser i dette området, og ville forst dnve aksemaktene ut av Nord-Afnka, for deretter a invadere det europeiske fastlandet. Amerikanernes interesse for Middelhavet var betydelig mer lunken. I stedet foretrakk de en mer direkte vei mot Tyskland. Amerikanerne argumenterte ivrig for at man snarest mulig skulle invadere Vest-Europa. En operasjon kalt «Roundup» — som ble foreslått av den amerikanske general Dwight D. Eisenhower — innebar at de skulle gjore forberedelser til en invasjon av Vest-Europa den 1. april 1943, der 30 amenkanske og 18 britiske divisjoner skulle landsettes mellom Le Havre og Boulogne, og herfra skulle de sa rykke frem mot Antwerpen. En alternativ plan kalt «Sledgehammer» dreide seg om a foreta et «unnsetningsangrep» mot kontinentet allerede hosten 1942. Denne planen skulle settes i verk bare dersom Den rode armé sto i fare for a lide et endelig nederlag, eller dersom det forela sterke tegn til et tysk sammenbrudd. Britene var motstandere av disse tiltakene. Selv om de av poliuske grunner var forsiktige med a uttale seg høyt om sine hensikter, gjorde den britiske ledelsen hva den kunne for a avlede slike planer. I stedet forsokte de a lede interessen over mot mer moderate forslag — prosjekter som de ansa som mer i overensstemmelse med de ressursene som for øyeblikket var tilgjengelige. I Nord-Afnka hadde krigslykken igjen vendt britene ryggen. Den 19. desember hadde italienske angrepsdykkere i en meget dristig opera­ sjon klart å komme seg inn i havnen i Alexandria, hvor de sprengte to britiske slagskip med miner slik at begge fikk betydelige skader. Straks etter, i januar, gikk Rommel til angrep og drev britene tilbake til Gazala. Men det aller verste gjensto fremdeles. Den 26. mai gikk Rommel igjen til aksjon og rettet et kraftig angrep mot britenes stillinger ved Gazala. Etter en serie harde kamper der engelskmennene ble påført det ene yd23

1)-DAGEN

mykende nederlaget etter det andre, falt den britiske festningen Tobruk den 21. juni. Kort tid etterpå rykket Rommel inn i Egypt. Hans hap var å kunne erobre Alexandria. Denne fremrykningen bragte ham imidlertid altfor langt bort fra egne forsyningslinjer. Samtidig ble britenes forsynings­ situasjon forbedret i og med at retretten forte dem nærmere deres egne baser. De tyske forsymngsproblemene ble nok en gang kritiske, og Rommels fremrykning ble stanset ved el-Alamein, bare elleve mil fra Alexandria. Tapet av Tobruk og den britiske tilbaketrekningen inn i Egypt var imidlertid uhyre besværlig for den engelske regjeringen, ikke minst for statsminister Churchill, som matte tåle flere mistillitsforslag i parlamentet. I mellomtiden fortsatte det sovjetiske påtrykket for a fa opprettet en ny front i Vest-Europa. I mai 1942 kom den sovjetiske utenriksministe­ ren Vjastjeslav Molotov til den engelske hovedstaden, hvor han hadde samtaler med Churchill. Molotovs besok i England var egentlig bare en mellomlanding. Hans egentlige reisemål var USA, men den dyktige russiske diplomaten forsomte ikke denne muligheten for å forsoke å oppnå britiske lofter angående fremtiden. Beskjeden han fikk fra den engelske statsministeren var imidlertid nedslående. Britene hadde ingen planer om a krysse den engelske kanal i lopet av 1942. I Washington fikk han imidlertid et mer positivt svar. Amerikanerne så med stor uro pa utviklingen i Sovjetunionen, men da Molotov presset presidenten på sporsmalet om hva USA aktet å gjore for å lette pa det tyske trykket, forsokte Roosevelt å unngå a gi et direkte svar. I stedet tok han opp an­ dre temaer som var litt ubehagelige for russerne. Hvilken holdning ville Sovjet ha til Finland i fremtiden? Hvilke interesser hadde de i Tyrkia og Iran? Kunne Sovjet tenke seg a undertegne Genévekonvensjonen? Men Molotov vred seg unna, og tvang til slutt Roosevelt til å svare på sporsmalet om en ny front. Da samtalen var over, meddelte Roosevelt i en offentlig uttalelse at man hadde: «... kommet til enighet med hensyn til det påtrengende behovet for å opprette en ny front allerede i lopet av 1942.» Denne uttalelsen var i forste omgang motivert av politiske hensyn, men den falt ikke i smak hos den amerikanske hærens stabssjef, general George C. Marshall. Han så saken fra et strengt militært synspunkt, og etter hans oppfatning var det bare en regelrett invasjon av Vest-Europa som kunne avgjore det hele. Derfor burde man avstå fra alle «sideoperasjoner» pa andre krigsskueplasser. Selv om det på dette tidspunkt 24

1)1'. lORSTE KKICS\Ki \r

kanskje ikke sto helt klart for Molotov, hadde Marshall ingen illusjoner angående den «nve front» som Roosevelt hadde referert til i sin uttalelse. Det forelå ingen realistiske forutsetninger tor a angripe tyskerne i Eu­ ropa for alvor, derfor kunne det bare bli snakk om mindre operasjoner pa sekundære fronter. Men Marshall protesterte for dove orer. 1 il tross for at han motarbeidet virkningene av Roosevelts og Molotovs offisielle uttalelser om en ny front, så skulle de allikevel munne ut i «Operation Torch» — de alliertes landgang i Nord-Afrika. I ler ma det tilfoves at det ikke bare var russernes krav om en ny front som fikk Roosevelt til a ta beslutninger om offensive tiltak mot tyskerne i 1942. Det la ogsa innen­ rikspolitiske arsaker bak det hele.

I august 1942 avla Churchill et besok hos Stalin i Moskva, og meddelte beslutningen om a ikke ga i land i Frankrike eller Belgia-Nederland, og at malet i stedet ble Nord-Afnka. Stalin \ ille naturligvis ha foretrukket en landgang i Vest-Europa, og gjorde ingenting for a skjule sin skuf­ felse. I lopet av varen 1942, etter at den sovjetiske vinteroffensiven hadde drevet tyskerne bakover, hadde den sovjetiske ledelsen næret en viss optimisme for sommeren. De mente de kunne være i stand til a beholde det initiativet de hadde vunnet i lopet av vinteren. Men etter en mislykket offensiv i mai, der en kvart million sovjetiske soldater matte kapitulere ved Kharkiv, ble deres forhåpninger gjort til skamme, kort etter innledet tyskerne sin offensiv mot Kaukasus og Stalingrad, noe som satte den russiske militærledelsen i en svært vanskelig situasjon. Av den grunn var kravet om en ny front na betydelig mer påtrengende enn det hadde vært under Molotovs besok i London og Washington noen måneder tidligere. Samtidig med Churchills besok i Moskva gikk en britisk-kanadisk styrke pa ca. 5.000 mann i land ved Dieppe i Nord-Frankrike. Opera­ sjonen, som ble kalt «Jubilee», hadde til hensikt a foreta en vurdering av det tyske kystforsvaret. Denne operasjonen endte riktig dårlig. Av de tyske batteriene som var utsett som mal, var det bare et fatall som kunne overvinnes og odelegges. Pa de to flankene stormet engelske komman­ dosoldater oppover de hove fjellveggene og klarte a passivisere sine mal, men det gikk betydelig dårligere med den kanadiske hovedstyrken. Etter a ha begått en skjebnesvanger feil ril sjos som forsinket landgangsstyrken med nærmere en halv time, nådde kanadierne frem ul stranden. Men det tyske forsvaret var na advart. De torste batene hadde knapt rukket a senke landgangsrampene og soldatene begynt a vade i land. 25

d-dagbn

tor det knatret tra tyske maskingevær over hele området. I lundrevis av kanadiere falt for de rakk å komme seg opp av vannet. Noen grupper klarte a bryte gjennom, og rykket et lite stykke inn pa land, men de fleste ble igjen pa stranden, hvor de ble meiet ned i den voldsomme kryssilden. Et par dusin Churchill-tanks ble satt i land, men de ble hindret i å forlate stranden pa grunn av betongkonstruksjonene som sto i veien, og samtlige ble slatt ut. Snart opphorte larmen fra striden, og tragedien var et faktum. 1.800 kanadiere falt, og bare halvparten av de overlevende kunne reddes tilbake til England. Angrepet pa Dieppe endte med fiasko, og ble en kostbar sådan. Men de kanadiske soldatenes offer var ikke helt uten betydning. De allierte kunne na trekke verdifull lærdom av sine feilgrep, blant annet at fron­ talangrep fra sjøen direkte mot havner, som uten unntak ville være be­ skyttet av fiendtlig kystartilleri, nærmest var a betrakte som selvmordsoppdrag. Derfor måtte man i fremtiden unngå lignende operasjoner. Man innså ogsa betydningen av at landgangstroppene fikk stotteild fra fly, krigsskip og andre avdelinger. Dette for å holde forsvarerne inne i forsvarsverkene, og ikke gi dem anledning til å beskyte angriperne helt uforstyrret. Og sist men ikke minst matte man ha en mengde spesialut­ styr som var skreddersydd for selve ilandsettingen. Hindere av piggtråd og betong matte forseres, og det matte ryddes vei gjennom minene. De alliertes planleggere bestemte seg for at de tragiske scenene fra opera­ sjon Jubilee ikke matte gjenta seg. Samtidig som tyskerne innledet slaget ved Stalingrad, og den britiske 8. armé forberedte sitt angrep pa Rommels afnkakorps ved el-Alamein, nærmet tidspunktet seg for den engelsk-amerikanske landgangen i Nord-Afrika — operasjon Torch. Ilandsettingen av troppene skulle foregå både pa den afrikanske vestkysten, ved Casablanca, og lenger ost, ved Oran og Alger. Det fantes flere usikkerhetsfaktorer i forkant av operasjonen. Den viktigste besto i hvorvidt de franske troppene i Nord-Afrika kom til å yte motstand. Fra alliert side ble det foretatt un­ dersøkelser og inngått forhandlinger for å komme til en overenskomst med de franske styrkene, men av sikkerhetshensyn var man nodt til å gjore dette uten å nevne noe om den forestående landgangen. Uansett så skulle det vise seg at motstanden fra de franske styrkene var svak, og at de vanskeligheter som oppsto, var av et helt annet slag. Den 8. november steg de allierte i land ved Casablanca, Oran og Alger. Operasjonen, som ble ledet av general Dwight D. Eisenhower, 26

Df. irirsti: krigsårene

ble gjennomført uten noe storre motstand. De ta franske troppene som ytet motstand, ble raskt nøytralisert. Imidlertid stotte de allierte snart pa vanskeligheter. Siden de ikke hadde gatt i land lenger ost enn Alger, var det for øyeblikket umulig a okkupere eller uskadeliggjøre havnene i Tunisia. Dette ga tyskerne muligheten tor å sende trøppeforsterkninger fra Europa, lake for operasjon Torch gikk av stabelen, hadde Montgomerys 8. armé pafort Rommels styrker et avgjørende nederlag ved el-Alamein, og det tyske afrikakorpset trakk seg na i all hast vestover gjennom Egypt og Libya. I februar nådde Rommels tropper frem til Tunisia, hvor de stanset sin retrett og gravde seg ned ved den såkalte Mareth-linjen. Dermed var de tyske styrkene som hadde blitt fort inn fra Europa, blitt forenet med afrikakorpset i Tunisia. De la nå plassert i en sentral posisjon mellom den britiske 8. armé i ost og de britisk-amerikanske styrkene i vest, og de alliertes forhåpninger om en rask seier i Nord-Afnka ble lagt i grus. Siden det overordnede malet med operasjon Torch hadde vært a befri hele Nord-Afnka tor aksemaktenes styrker, var det svært alvorlig at tyskerne hermed fikk sjansen til a forsinke dette. Det skulle ga ytterligere mange måneder - helt frem ul mai 1943 og de store kapitulasjonene ved Tunis og Bizerte — tor Nord-Afnka var helt og holdent under de alliertes kontroll. Imidlertid skal det sies at den gevinst de ul slutt oppnådde da de tok betydelige tysk-italienske styrker til fange, til en viss grad oppveide tidstapet. I siste halvdel av januar 1943 ble det holdt en stor konferanse i Casa­ blanca hvor Churchill, Roosevelt og deres respektive staber la opp retningslinjene for det som skulle skje i nærmeste fremtid. Ender dette motet kom det frem en rekke motsetninger. Amerikanerne mente at bntenes bidrag til krigen i Det fjerne osten var for beskjedent, og britene mente at USA i stadig storre grad var i ferd med a oppgi den avtalte «Tyskland-forst-strategien» for a engasjere seg sterkere mot japanerne. Etter flere dagers inngående diskusjoner mellom de to landenes stabs­ sjefer ble nok de fleste av disse meningsforskjellene utvisket, men det gjensto allikevel visse uenigheter. Som tidligere ville amerikanerne, anfort av general George C. Marshall, at alle krefter skulle rettes mot en landgang i Vest-Europa allerede i lopet av 1943. Britene onsket derimot a fortsette med operasjoner i Middelhavet. Dette var gjenstand for intense diskusjoner. Det skulle merkelig nok vise seg a bli forskjellen i graden av forberedelser til motet som særlig kom til a avgjøre hvem som fikk sin vilje igjennom. Britene 27

D-DAGEN

hadde utstyrt seg med ordentlige stabsressurser som omfattet et fartoy utelukkende for dette formalet, mens amerikanerne ikke hadde med seg mer enn en handfull planleggere. Dessuten hadde amerikanerne luftet sine interne motsetninger angaende disse sporsmalene i all offentlighet, noe britene ikke var sene om å utnytte. Resultatet av denne konferansen ble derfor at man, etter å ha ryddet Nord-Afrika, skulle invadere Sicilia. Samtidig skulle kampen mot de tyske ubåtene intensiveres, hjelpesendingene til Sovjetunionen skulle oke i omfang, og bombeoffensiven mot Tyskland — «Pointblank» — skulle fortsette. Ettersom operasjonene i Middelhavet skulle komme til å vare en tid, viste det seg umulig med noen landgang i Vest-Europa i lopet av 1943. Under konferansen i Casablanca tok man også de torste skritt for a gi planlegningen av en landgang i Frankrike en mer konkret form. Nav­ net pa operasjonen var blitt endret fra «Roundup» til «Overlord», og de allierte var blitt enige om a nedsette en egen stab som skulle utarbeide den endelige planen. Øverstkommanderende skulle være amerikaner, men i forste omgang lyktes det ikke å utpeke noen spesiell person til denne oppgaven. Stabssjefen, som ble kalt COSSAC (Chief of Staff, Supreme Allied Commander), skulle være britisk. Etter visse overvei­ elser falt valget på general sir Frederick Morgan. Dette skulle vise seg å være en god beslutning. De fleste britiske offiserer hadde en instinktiv motvilje mot den «slakteriregningen» som de mente et frontalangrep på tyskerne ville medfore, men Morgan var overbevist om at et angrep på det europeiske kontinentet ville krones med hell. Den 12. mars 1943 fikk han instrukser om a opprette en planlegningsstab for snarest mulig å kunne begynne arbeidet med planlegningen av operasjon Overlord. Staben flyttet inn i Norfolk House ved St. Jamess Square i London. Det forste sporsmalet Morgan og hans kolleger grep fatt i, gjaldt valg av asted for den kommende invasjonen. For å få fotfeste på kontinentet og virkelig kunne slå til mot hjertet av Tyskland, var det nodvendig å foreta en landgang et eller annet sted mellom Hamburg og den franskspanske grensen, eller — som et mulig alternativ — et eller annet sted i Sor-Frankrike. De alliertes planleggere gransket nå omhyggelig alle alternativer. For hele gjennomfonngen av operasjon Overlord var det naturligvis en forutsetning at man hadde flystotte bade under selve invasjonen og under den sårbare forsterkningsfasen. Pa samme måte som de tyske Bf 109-jagerflyenes korte aksjonsradius hadde utgjort en begrensende faktor for tyskerne i 1940, satte nå Spitfirens korte rekke­ vidde en grense for de allierte. 28

di: 1'ORSTi : krigs\ri:\i:

En omstendighet som hadde en kolossal betydning, var at de allierte matte kunne erobre noen av de storste havnene meget raskt. Dersom de ikke lyktes i dette, ville forsyningssituasjonen lor de troppene som var gatt i land, snart bli prekær. I tillegg til dette burde invasjonsomradet ogsa bestå av en eller flere sandstrender. Grunnen til dette var at man i den forste fasen — for man hadde erobret havneanleggene — ville bli nodt til å fore inn våpen, kjoretoyer og materiell direkte fra havet, og transportfartovene krevde lang, flat sandbunn lor a kunne tore dette i land. Det var også viktig at det fantes et passende antall veier ut fra strendene, og at disse forte til noe av det storre veinettet. Kravene om flystotte, havner og sandstrender var alle av taktisk eller operativ art, men i forbindelse med sporsmalet om landgangssted la det ogsa et strategisk aspekt: Landgangen burde skje sa nær Ruhr-området som overhodet mulig. Dette for at man raskere skulle kunne na frem til Tysklands viktige vapensmie, og for at forsyningslinjen dit ikke skulle bli unodig lang. Biscaya-bukten og deler av Nederland la utenfor de britiske jagerfly­ enes rekkevidde, og Sor-Franknke la altfor langt vekk fra Ruhr. Dette begrenset planlegningen til det vestlige Nederland, Belgia og franske kysten fra Pas-de-Calais til Bretagne. Av disse omradene ble Nederland ansett som ugunstig, bade pa grunn av kystens beskaffenhet og ter­ renget innover i landet. Riktignok var havnene i Nederland og Belgia utmerkede, men deler av landet var veldig lett å legge under vann, og i dette området var Luftwaffe betydelig sterkere enn lenger sor. Om­ rådets nære beliggenhet til Tyskland gjorde ogsa at det ville bli lettere for Wehrmacht a tore forsterkninger dit. Landgang i Bretagne ble ogsa utelukket, i forste rekke fordi tyskerne relativt enkelt ville kunne sperre en alliert styrke inne i dette området og isolere den, men ogsa fordi av­ standen til Ruhr ble vurdert som en anelse for lang. Dermed var det stort sett bare to muligheter som fortsatt sto åpne: området vest for Seinens utlop, og området ost for dette, opp mot Pasde-Calais. Argumentet for sistnevnte alternativ var forst og fremst den korte avstanden, som ville gjore sjøtransporten enklere oggi jagerflyene mer tid over invasjonsomradet. Her fantes det ogsa flere havner, men det ville ogsa bli vanskeligere a oppnå noe overraskelsesmoment, for det var her det tyske forsvaret var sterkest. Riktignok tantes det en strekning mellom Dieppe og Le 1 lavre som ikke var like godt besatt som kystlin­ jen ved Pas-de-Calais, og Le Havre bod dessuten pa en fristende havn. Men for a kunne innta byen, ble man nodt til a ga i land pa begge sider

29

D-D.\GI‘N

av den. Dette ville dele angrepsstyrken i to uten muligheter for raskt å kunne fore dem sammen. Tyskerne ville dermed få en ypperlig anled­ ning til å konsentrere seg om den ene styrken, og slå ut denne for den andre rakk a gripe inn. For ovrig var området ost for Le Havre spekket med klipper, og de få eksisterende sandstrendene hadde enda færre romningsveier. Folgelig sto planleggerne igjen med kun én strekning: området vest for munningen av Seinen og bort til grensen mot Bretagne. Dette innebar imidlertid en lengre sjøtransport og dårligere muligheter for å erobre egnede havner — den eneste viktige havnen var Cherbourg lengst ute pa Cotentin-halvoya. Men et angrep direkte mot denne halvøya så i forste omgang ut til å ha sine fortrinn: Det ville gi en rask erobring av Cherbourg og konsolidering av et området som senere ville bli lett å forsvare. Men nærmere undersøkelser viste at denne planen hadde store svakheter. Vestsiden av halvøya vender direkte ut mot Atlanteren, og ligger ofte ubeskyttet for voldsomme stormer om sommeren. I tillegg la vestsiden beskyttet av den tyske tilstedeværelsen på Guernsey, Jersey og Alderney. Dessuten la deler av det lavtliggende Cotentin ofte under vann, og når de allierte endelig kom frem til foten av halvøya, ville tys­ kerne ganske lett kunne sperre dem inne og isolere dem fra resten av Frankrike. Det endelige valget falt på Seme-bukten — strekningen mellom Le 1 lavre og Cotentin-halvoya. Der fantes det nærmere 30 kilometer med apne og velegnede sandstrender, som også hadde gode veiforbindelser til veinettet i Normandie. Cotentin-halvøya skjermet Seine-bukten mot de verste atlanterhavsstormene, og området lå godt innenfor rekkevid­ den til allierte jagerfly. Dessuten ville en rask erobring av Caen — ho­ vedstaden i departementet Calvados - fore til at de tyske troppene i Cherbourg mistet jernbaneforbindelsen med resten av landet. Riktignok lå Normandie i storre avstand fra Ruhr enn Pas-de-Calais og Nederland-Belgia gjorde, men de taktiske og operative fordelene så her ut til å overtrumfe de strategiske med god margin. En annen og tungtveiende grunn til valget av Normandie var at generalløytnant Morgan og hans stab anslo at tyskerne regnet med en invasjon i området rundt Calais. Gjennom noen villedende tiltak kunne man kanskje styrke tyskerne i deres forestillinger, mens den virkelige invasjonen skulle komme lenger vest. Ettersom det ble lagt stor vekt på overraskelsesmomentet, anså man at en landgang i Normandie burde ha gode utsikter til å lykkes, særlig fordi det tyske forsvaret der var sva-

30

di: i-orsi i: krigsari.ne

kere enn i området rundt Calais. Det var engelskmennene som la storst vekt på fordelene ved a komme overraskende, og det var ogsa de som sto bak de fleste av de villedende tiltakene som ble besluttet. Men det gjensto enda tre store ubesvarte sporsmal. Skulle det virkelig bli noen invasjon i Vest-Europa? I sa fall, nar? Og hvem skulle lede den?

Mens Morgan og hans medarbeidere slet med sine problemer, utspilte det seg noe pa den andre siden av Atlanteren som snart skulle endre hele situasjonen. Mellom 12. og 25. mai 1943 pågikk den sakalte Trident-konferansen i W ashington. Denne gangen skulle Churchill og hans stab fa oppleve at amerikanerne var betvdelig bedre forberedt enn de hadde vært til motet i Casablanca. General Marshall var na tast bestemt pa a drive igjennom sitt onske om en alliert invasjon i Frankrike i lopet av 1944, og amerikanerne krevde en endelig bekreftelse pa at britene sto ved sine tidligere løfter. Britene ble forbloffet over denne kompro­ missløse linjen, og svarte at en målsetting som ble staket ur sa lang tid i forveien, ville frata de allierte styrker all deres fleksibilitet. Igjen var det Middelhavet som opptok deres engasjement. Beslutningen om opera­ sjon «I lusky» — landgangen på Sicilia — var allerede tatt, og britene, med statsministeren i spissen, hadde begynt a interessere seg såvel tor Italia som for landene på Balkan. Amerikanernes mistanke om at engelsk­ mennene lot sine handlinger styres av lyssky politiske ambisjoner, tikk dermed ny vind i seilene. Men om Churchills planer om a angripe tys­ kerne i Balkan-regionen var politisk motiverte, sa var han mer opptatt av å stenge russerne ute fra Sentral-Europa enn av a utvide det britiske imperium. Denne tanken tant ingen gjenklang hos amerikanerne, hvil­ ket var helt forståelig. Fremtidige grenseforskyvninger i Gst- og SentralEuropa lå et stykke utenfor deres politiske arena. Amerikanerne argumenterte ogsa med gode grunner tor at de britis­ ke planene, sett i et militærstrategisk perspektiv, var svært tvilsomme, og det var trolig en Ivkke for mange europeere at Marshall og de andre ikke aksepterte Churchills tankegang. Den britiske statsministerens forestil­ ling om «Europas mvke underliv» stemte dårlig med virkeligheten. Ter­ renget i det sorlige Europa er fullt av fjell, ikke minst pa Balkan. Det er svært sannsynlig at Den rode arme ville ha nadd lenger inn i Ivskland og Østerrike, og kanskje ul og med Nederland og Belgia, dersom brite­ ne og amerikanerne hadde bundet opp storre deler av sine styrker i det sorlige Europa, og situasjonen pa Balkan ville trolig ikke ha blitt særlig mye forskjellig fra den som faktisk oppsto etter krigen.

31

D-DAGEN

Bntene besvarte den amerikanske kritikken med å påpeke at USA hadde satset langt storre ressurser på sitt felttog i Stillehavet enn hva de var blitt enige om under Arcadia-konferansen, og at dette hadde fort ul alvorlige mangler ved landgangs flåten i Europa, noe som hemmet de alliertes muligheter for å foreta en landgang på kontinentet. Som ved tidligere anledninger nådde man til slutt frem til et akseptabelt kompro­ miss. Amerikanerne fikk sin frihet til å satse på krigen i Stillehavet uten noen hegrensninger, mens britene fikk lofter om at muligheten for et fremgangsrikt felttog mot Italia skulle utprøves. Men det viktigste av alt var at det under Trident-konferansen ble fastsatt en forelopig dato for den kommende invasjonen i Frankrike — 1. mai 1944 — og Marshalls anstrengelser hadde omsider båret frukter. E)en endelige nedtellingen for D-dagen hadde begynt.

Veien mot invasjon

10. juni 1943 gikk en kombinert engelsk-amerikansk invasjonsstyrke i land på den sorostre delen av Sicilia. Operasjonen gikk under navnet «Husky», og var et resultat av de alliertes konferanse i Casablanca tidli­ gere samme år. Det var i forste rekke britene som sto bak operasjonen, og Churchill var én av dem som med storst iver hadde oppildnet de mi­ litære til å gjennomføre landgangen. Han gjorde rett i sine inntrengende forsok pa å sette fart i dem. De tyske kapitulasjonene i Nord-Afnka var blitt en katastrofe for bade Hitler og Mussolini. Omkring 150.000 tyske og italienske soldater var tatt til fange ved Tunis og Bizerte,2 deriblant mange av Rommels veteraner, samt kremen av den italienske armé. Dersom de allierte hadde vært raskere til a folge opp denne fremgangen med en lynrask invasjon pa Sicilia, sa ville det påfølgende felttoget i Ita­ lia kanskje ha utviklet seg annerledes. Slik det na ble, rakk aksemaktene å styrke sine posisjoner for de allierte igjen gikk til aksjon. Selv om det ble foretatt flere villedende tiltak for a lure aksemak­ tene angående neste mal, så antok de fleste tyskere at det var Sicilia som skulle angripes, og det ble plassert to tyske divisjoner pa oya — 15. pansergrenaderdivisjon og panserdivisjonen «Hermann Goring». I alt disponerte tyskerne ca. 30.000 mann pa Sicilia, mens de italienske styr­ kene kom opp i 230.000. Det fantes ogsa ca. 1.500 tilgjengelige kano­ ner. Denne styrken kan betraktes som betydelig i størrelse, men vi skal huske pa at de italienske troppene pa dette tidspunkt manglet nesten enhver form for kampmoral. Dette ble helt tydelig da de allierte gikk i land. Motstanden som ble ytet, kom hovedsakelig fra tysk hold. Vi skal ikke dvele for lenge ved invasjonen av Sicilia, men det er verd å komme med en kort beskrivelse av den, for de erfaringer som bade de allierte og tyskerne her gjorde, skulle komme til a påvirke beslutningene i forkant av landgangen i Normandie knapt et ar senere. Den forste store vanskeligheten de allierte støtte pa under opera­ sjon Husky, var da de flybårne troppene skulle landsettes. Den kraftige vinden vanskeliggjorde navigeringen for transportpilotene, og den ame33

D-DAGEN

rikanske 82. fallskjermdivisjon ble spredt ut over et 80 kilometer bredt område. Enda dårligere gikk det for britene. Av de 134 britiske glidefly­ ene som ble slept fra Malta og Tunisia, styrtet 47 i havet, og soldatene druknet. Bare 12 fly landet i nærheten av sine mål. Av de tusen britiske falskjermjegerne som man hadde regnet med skulle nå sitt mål - den store broen sor for Siracusa — lyktes bare et knapt hundretalls soldater å ta seg frem til stedet. Tross alle problemer fullforte disse oppdraget, og besatte den viktige broen. For ovrig kan man likevel si at at den temme­ lig mislykkede luftlandsettingsoperasjonen i det minste fikk én positiv virkning. Nar opplysningene om fiendtlige fallskjermsoldater smått om senn ble rapportert til de tyske og italienske stabene, så fremsto disse fallskjermavdelingene som mye storre enn de i virkeligheten var, og det var heller ikke mulig å få noen vurdering av hva de egentlig var i gang med. Dette forte til en viss forvirring hos aksemaktenes styrker, noe de allierte dessverre var helt uvitende om. Om den kraftige vinden ga de allierte problemer, så var den også til hjelp for dem. Fiendens forsvar var fullstendig uforberedt da de allierte plutselig veltet inn over strendene tidlig om morgenen. De var sikre i sin forvissning om at ingen ville forsoke å angripe i slikt vær, og hadde derfor ignorert alle faresignaler. Landgangen på den britiske sektoren foregikk uten uhell av noe slag, kroppene kom seg i land, og de få itali­ enske forsvarerne flyktet så fort bena kunne bære dem. I den amerikan­ ske sektoren gikk det ikke fullt så bra, men det var ikke fiendens forsvar som forårsaket de storste bekymringene. Siden britene for det meste gikk i land pa ostsiden av oya, la de i le for den kraftige vinden. Men amerikanerne hadde en besværlig sidevind, og fikk problemer med å få utstyret sitt i land. De kom også ut for et av de få italienske motangre­ pene da en gruppe lette stridsvogner drev deler av 1. infanteridivisjon tilbake og tok seg inn i Gela. Den italienske triumfen ble imidlertid kortvarig. Snart vitnet forti stridsvognvrak om at angrepet var over, og den amerikanske lossingen fortsatte. Dagen etter kom de amerikanske troppene ut for en betydelig storre trussel. Deler av den tyske Hermann Goring-divisjonen angrep deres venstre flanke ved Licata, feide unna det ytre forsvarsverket, og var på vei inn mot strendene hvor ilandsettingen foregikk, da de alliertes skipsartilleri gikk til aksjon. Tyskerne ble utsatt for en ildgivning som var både heftig og treffsikker, og de ble tvunget til retrett. Et annet an­ grep lenger ost led samme skjebne. Etter disse nyttelose forsokene pa å drive angriperne tilbake trakk de tyske og italienske troppene seg opp i

34

\T.IEN MOT INVASJON

fjellområdene nord for landgangssonene, hvor de forberedte seg pa den langtrukne kampen som skulle komme til a pågå i drøyt en måneds tid. Hvilke lærdommer ble det sa trukket av operasjon Husky? La oss forst se pa de omstendighetene som skapte problemer. Det var særlig tre punkter som manet til ettertanke. Det forste var amerikanernes vansker med å få i land materiell, det andre var den katastrofale luftlandsettingen, og det tredje var sjokket over hvor nær et lite motangrep med tyske mobile enheter hadde vært ved a na strendene hvor invasjonen foregikk. Det forste problemet skulle fore ul utvikling av en stor mengde spe­ sialutstyr, som kunstige havner, «svømmende» stridsvogner, kjøretøyer som kunne rydde minefelt og kaste bomber, samt mye annet. Alt for a fa den ty ngre utrustningen opp pa land så raskt som mulig og sette den inn i kampen. Riktignok var mye av dette utsty ret allerede satt i produk­ sjon, særlig etter katastrofen ved Dieppe, men lærdommen etter opera­ sjon Husky kom tidsnok til at den kunne få bety dning for operasjon Overlord. Den kaotiske luftlandsettingen var vanskeligere a gjore noe med. Den eneste leksen man lærte her, var at man matte forsøke a unngå dårlig vær ved selve innflyvningen, og kanskje også teste pilotenes kunnskaper om navigering. Dette siste skulle komme til a skape nye problemer ved D-dagen i Normandie. Sist men ikke minst var det altsa det nesten vellykkede tvske motan­ grepet. Dersom relativt små tyske panseravdelinger sa lett kunne rykke inn og nesten ta seg inn i brohodet, hva ville da skje hvis de troppene som steg i land, ble mott med sterke ty ske panserdivisjonerr' I lerman Goring-divisjonens angrep ved Heata, som skulle bli etterfulgt av en lignende hendelse under landgangen ved Salerno to måneder senere, var en sapass kraftig advarsel til dem som planla operasjon Overlord, at det ble besluttet at et fremtidig brohode i Frankrike ville matte avskjæ­ res ved at man odela alle broer, jernbaneforbindelser og veikryss rundt landgangsområdet. Dette skulle hindre tyskerne i a gjennomføre en rask konsentrasjon av ressurser, og dermed gi de allierte tid ul a forsterke brohodet.

Da brohodene var blitt sikret, begynte de allierte a angripe innover i landet. Den 22. juli inntok amerikanske tropper Palermo. Dagen etter falt Trapani, Marsala og Termini Imerese. I Roma kalte den italienske 35

D-DÅCliN

kongen inn Mussolini og meddelte ham at han var avsatt fra sitt embede. Straks etter ble diktatoren arrestert, og marskalk Pietro Badoglio dannet ny regjering (Mussolini ble satt i fengsel, men ble satt fn av tyske fallskjermjegere i september 1943). Den umiddelbare virkningen ble at de italienske troppene på Sicilia fikk ordre om å trekke seg tilbake til fastlandet, men det ble også innledet hemmelige forhandlinger med de allierte. Da de italienske soldatene trakk seg ut av striden, ble trykket mot de tyske forsvarerne hardere, og de ble nodt til å gjennom fore en gradvis tilbaketrekning mot Messinastredet. I lopet av den forste uken i august inntok Montgomery endelig Catania, og den tyske tilstede­ værelsen pa Sicilia nærmet seg slutten. Den 8. august innledet Patton en serie landganger som omgikk fiendens flanke langs den sicilianske nordkysten. Samtidig gikk Montgomery rundt Etna på begge sider. Den 15. august sto de allierte fortroppene utenfor Messina. Tyskerne klarte imidlertid å skipe sin armé over til det italienske fastlandet, og da Mes­ sina endelig falt den 17. august, hadde over 100.000 tyske og italienske soldater tatt seg over stredet. Straks Sicilia var erobret, krysset de allierte styrkene Messinastredet og begynte å tykke oppover gjennom Sor-Italla. Tyskerne trakk seg hurtig tilbake foran dem, og var bekymret for at nye landganger langs den italienske kysten skulle avskjære dem fra deres kommunikasjonslinjer. Og dette var nettopp hva de allierte forsøkte å gjore. Den 9. september gikk en britisk-amerikansk styrke (5. armé under ledelse av general Mark Clark; Patton var blitt avskjediget etter at han hadde anklaget en ameri­ kansk soldat for feighet og slatt ham i ansiktet) i land ved Salerno sor for Napoli — operasjon «Avalanche». Dagen i forveien hadde den italienske regjering, som seks dager tidligere hadde undertegnet en hemmelig våpenhvileavtale med de allierte, meddelt Italias kapitulasjon. Til tross for at den tyske befalhavende offiser, feltmarskalk Albert Kesselring, fikk store problemer med å avvæpne de italienske troppene, reagerte han raskt og kraftig. Han konsentrerte sine styrker mot brohodet, og satte inn et resolutt motangrep. Denne gangen ble situasjonen langt mer kritisk enn den hadde vært ved Licata. Enheter fra 16. tyske panserdivisjon, stottet av 29. pansergrenaderdivisjon, gikk til et kraftig angrep, og var nær ved a nå frem til strendene. Samtidig foretok den tyske Hermann Gbring-divisjonen et angrep mot brohodets venstre flanke. En liten stund lå utfallet av situa­ sjonen og vippet, men nok en gang blandet de alliertes skipsartilleri seg

36

VEIEN MOT INVASJON

inn, og det var kun takket være dette at angrepet ble slatt tilbake. 1 drøyt en ukes tid holdt tyskerne de britiske og amerikanske troppene fast ved brohodet, men under trusselen fra Montgomerys 8. armé, som rykket frem fra sor, ble Kesselring nodt til å oppgi sine posisjoner og trekke seg nordover. Den 1. oktober marsjerte de allierte inn i Napoli. Den 12. september hadde de etablert en sammenhengende linje som strakte seg fra Volturno-elven ved Det tyrrenske hav ul Termoli langs Adriaterhavskysten. Men det var na de virkelig store problemene meldte seg. Til tross for at Kesselring pa dette tidspunkt bare hadde syv divisjo­ ner ul disposisjon (flere var på vei nordfrå), var det visse omstendigheter som virket ul hans fordel. En av dem var den relativt korte frontlinjen. Strekningen mellom vest- og østkysten i Italia er i denne regionen ikke bredere enn ca. 120—130 kilometer, og de tyske flankene strakte seg pa begge sider ut til havet. Dessuten var terrenget helt utmerket tor en beslutsom forsvarer. Tyskernes eneste egentlige bekymring var at de al­ lierte lett kunne sette i land tropper sjøveien og falle tyskerne i ryggen, hvor de var uten torsvar. Kesselring klarte i en lang periode a holde de allierte tilbake. 1 tiden fra Napolis fall til julen 1943 maktet ikke de allierte a avansere mer enn 110 kilometer fra Salerno, og pa det tidspunktet hadde soldatene selv gitt sin fremrykning et meget velfortjent navn: «inching» (a rykke frem tomme for tomme). Den 8. november ga øverstkommanderende Ale­ xander ordre ul general Mark Clark om å innlede en offensiv vest for Appeninnene for a gjore et fremstøt mot Roma, men ogsa denne kjorte seg fast, og kulminerte i en rekke blodige angrep pa den tiske stillingen ved Monte Cassino. Mellom 1. desember 1943 og slutten av mars 1944 klarte de tyske forsvarerne a sla tilbake et stort antall angrep fra de al­ lierte. Dette ul tross for at det ble gjennomført en landgang fra sjoen i ryggen pa dem ved Anzio. Disse mislykte operasjonene var svært tyn­ gende for de allierte. Tapene ved Monte Cassino hadde vært betydelige, og landgangen ved Anzio (operasjon «Shingle») hadde mer eller mindre kjort seg fast pa strendene. Winston Churchill uttrykte nok mange al­ lierte generalers sinnsstemning da han på sin egen karakteristiske mate beskrev operasjon Shingle: «Vi onsket a slenge en rasende villkatt opp pa stranden ved Anzio, men det ble bare en strandet hval.» Men det tyske forsvaret kunne ikke holde ut i det uendelige. Den 18. mai talt stillingen ved Monte Cassino, og den 5. juni rullet de allierte troppene inn i Roma. Det italienske felttoget hadde ikke vært omgitt av annet enn skuffelser og store tap av menneskeliv og materiell, og da krigen var 37

dd.\(.;i:n

over, var det mange som stilte seg sporsmalet om det virkelig var verd prisen. Ennå i dag hersker det delte meninger om dette. La oss nå vende tilbake til England og planlegningen av operasjon Overlord. Tridentkonferansen var allerede flere måneder gammel, men det tantes fortsatt ingen øverstkommanderende som kunne lede den allierte invasjonen av Frankrike. Og jo lengre tiden gikk, desto mer alvorlig ble dette problemet. Generalløytnant Morgan utførte et impo­ nerende stykke arbeid, men siden han ikke var ansvarshavende offiser, hadde han fortsatt vanskelig for a stille krav om ressurser, og behovet for en øverstkommanderende ble stadig tydeligere. Den amerikanske hærens stabssjef, George C. Marshall, hadde kastet sitt blikk på denne posten. Han var den eneste høyere amerikanske og britiske offiser som hadde hatt denne typen tjeneste helt siden krigens begynnelse, og han hadde tilbragt nesten hele sin militære karriere i ulike staber. Trolig ville han ha vært et godt valg. For det forste var Marshall den amerikanske general som mer enn noen annen hadde imponert britene både gjen­ nom sin viljestyrke og sitt skarpe intellekt. Han var dessuten hjernen bak oppbygningen av den amerikanske hær, fra den lille armeen som tantes i 1939 til den store millionarmeen som USA hadde mot slutten av kngen. Det var få som betvilte hans kompetanse til å lede den allierte invasjonen i Vest-Europa. Til Marshalls store skuffelse var president Roosevelt imidlertid avvisende til å la ham reise fra Washington for å lede operasjoner i Europa. Mens sporsmalet om en øverstkommanderende for operasjon Over­ lord fortsatt ble stående åpent, fortsatte krigen i Europa. Russerne pres­ set seg stadig lenger vestover, og i Italia kom de allierte styrkene lang­ somt sigende oppover langs de ufremkommelige fjellkjedene. På denne tiden fant det sted et historisk mote mellom de allierte nasjonenes statsoverhoder. Den 28. november 1943 mottes Churchill, Roosevelt og den russiske diktatoren Josef Stalin i Teheran. Motet skulle bli preget av motsetninger. Churchill onsket en samtale med Roosevelt for deres ankomst til Teheran, slik at de kunne samordne sine diplomatiske tiltak mot russerne. Den amerikanske presidenten godtok dette, og motte Churchill og hans stab i noen villaer ved den store Keopspyramiden utenfor Kairo, men han nektet å vise sine egne kort for han fikk vite hva russerne hadde på handen. Amerikanerne var fortsatt overbeviste om at britene onsket a unngå en kommende landgang i Normandie, og at de derfor forsøkte å få Stalin til å støtte deres planer om offensive

38

VUIHN MO I' INVASJON

tiltak pa Balkan. Denne forestillingen var ganske merkelig, for var det noe britene nettopp ikke onsket, sa var det okt sovjetisk innflytelse i Balkanregionen. Roosevelt var imidlertid ivrig etter a stoppe «de britiske planene», og ville derfor knytte sterkere forbindelser til Stalins regime. Dette forte til at amerikanerne åpent kom til a motarbeide britene, og mens Teherankonferansen pågikk, sluttet de seg villig til de fleste av de forslagene Stalin kom med. Under motet kom de også til spørsmålet om hvem som skulle ut­ pekes som sjef over SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces) og dermed lede de alliertes landgang i Frankrike. Det pinlige var at det var Stalin som stilte dette sporsmalet, og de alliertes statsoverhoder sa seg nodt til a innrømme at beslutningen om dette enna ikke var fattet. Denne litt sjenerende episoden stimulerte imidler­ tid Roosevelt til endelig a bestemme seg. Den 2. desember 1943 forlot de britiske og amerikanske utsendingene Teheran og vendte tilbake ril Kairo, hvor den amerikanske presidenten fattet sin beslutning angående øverstkommanderende for operasjon Overlord. Valget falt pa general Dwight D. Eisenhower, allment kjent som «Ike». Han hadde vokst opp i en fattig familie i Texas, og var uteksa­ minert fra West Point i 1915. Da andre verdenskrig brot ut, var han stabssjef for general Douglas MacArthur pa Filippinene. Eisenhower sokte om a fa vende tilbake ul USA, og i januar 1940 ble han beordret til 15. infanteriregiment i Fort Lewis. En tid senere ble han stabssjef for 3. infanteridivisjon, og kort etter rykket han opp for a fylle samme funk­ sjon i 9. armékorps. Med stor energi kastet han seg inn i den frenetiske oppbygningen som den amerikanske hæren hadde sa stort behov for. Den 1. juni 1941 tok han ytterligere ett steg oppover pa karrierestigen da han ble utnevnt som stabssjef for generalløytnant Walter Kruegers 3. armé i San Antonio. Men heller ikke denne posten ble han sittende pa særlig lenge. Krigen nærmet seg med stormskritt, og i lopet av siste del av 1941 steg plutselig spenningen i Stillehavet. Denne utviklingen kom som en overraskelse pa mange, ikke minst pa Eisenhower, ettersom det var en utbredt oppfatning at det var Hitler som til slutt ville Winge USA inn i krigen. Men for en gangs skyld var det noen som kom ham i forkjøpet. Den 7. desember 1941 bombet japanerne Pearl Harbor, og Eisen­ hower ble nesten umiddelbart beordret til W åshington. Det var general Marshall selv som sto bak ordren. I lan hadde behov for noen som had­ de satt seg inn i forholdene pa Filippinene. Eisenhower ble ansett som 39

D-DAGliN

den rette til å informere den øverste militære ledelsen og politikerne om de rådende forhold på disse oyene som nå var truet. I en kortere periode kom «Ike» dermed til a arbeide for å beskytte Filippinene mot et japansk angrep. Hans primære interesser var rettet mot Stillehavet. Blant dagboksnotatene hans finnes ordene «Jeg har hårdnakket hevdet at Det fjerne osten er et kritisk område, og at ingen mindre krigsopera­ sjoner bor innledes for fly- og bakkestyrkene der er i en tilfredsstillende forfatning. I stedet er vi opptatt med Magnet [en planlagt operasjon for forflytning av amerikanske tropper til Irland] og Gymnast [en ameri­ kansk landgang i Nord-Afnka].» Tre uker etter at han skrev disse ord, hadde hans grunnleggende holdning endret seg. Det ble nå klart at Filippinene ikke lenger sto til å redde, og Eisenhower innså, som så mange andre, at krigen i Europa måtte komme forst. Det aller viktigste var nå å sorge for at Sovjet holdt seg med i striden. Han laget et utkast for de fremtidige operasjonene i Europa som innebar en alliert landgang pa kontinentet. Den 25. mars 1942 ble hans ideer lagt frem for Marshall, og ni dager senere floy stabssjefen og president Roosevelts viktigste rådgiver, Harry Hopkins, til London med en litt omarbeidet utgave av denne skissen. Skissen inneholdt de tidligere omtalte operasjonene Roundup og Sledgehammer, og skulle bli kjent som «Marshalls memorandum». Pa dette tidspunkt var Dwight D. Eisenhowers karriere ufravikelig fastlagt, en karriere som til slutt skulle fore ham til Det hvite hus. Alt dette lå imidlertid i fremtiden. Etter at han for en tid hadde vært sjef for den amerikanske avdelingen for kngsplanlegning, ble Eisenhower øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa, og deret­ ter over de alliertes landgang i Nord-Afnka. Han hadde også hovedan­ svaret for operasjonene mot Sicilia og det italienske fastlandet. 7. desember 1943 mellomlandet president Roosevelt i Tunis på hjem­ vei fra sitt mote med Churchill og Stalin i Teheran, og benyttet her an­ ledningen til å treffe Eisenhower. Presidenten hadde knapt steget ut av flyet og satt seg til rette i den bilen som skulle fore ham og Eisenhower til de alliertes hovedkvarter, for han uten omsvop meddelte at: «Ja, Ike, du skal ta kommandoen over operasjon Overlord.» Om «Ike» selv var fornøyd med dette oppdraget — han hadde nemlig vært engstelig for at han skulle bli kalt tilbake til stabstjeneste i USA — så fantes det andre som ikke var så begeistret. Britene stilte seg tvilende til Eisenhowers rent militære begavelse, selv om de satte pris på hans 40

\t.ien mo t invasjon

diplomatiske dyktighet og evne til a ta vidt forskjellige mennesker til a fungere sammen. Fremtiden skulle imidlertid komme til å vise at deres bange anelser var ubegrunnede. Kanskje manglet Eisenhower noe av Marshalls og Montgomerys militære talent, men dette ble mer enn godt nok oppveid av hans enestående evne ul a samle de alliertes krigsanstrengelser forut tor operasjon Overlord. Ettersom posten som øverstkommanderende var blitt gitt til en ame­ rikaner, ble den britiske flymarskalken Arthur Tedder utpekt til dennes nestkommanderende. Tedder hadde siden 1941 vært britenes sjet tor flystyrkene i Midtøsten. Hans innsats i Nord-Afrika var betvdelig. Etter konferansen i Casablanca ble han utpekt som Eisenhowers nestkom­ manderende armé- og flysjef, og som sådan hadde han ansvaret for de alliertes luftoperasjoner under invasjonene pa Sicilia og i Italia. Det gode samarbeidet skulle na fortsette nar Tedder pa ny ble utpekt som Eisenhowers nestkommanderende. Ogsa sjefene for de tre vapengrenene skulle bli briter: Trafford LeighMallory tor flyvåpenet, Bertram Ramsay tor mannen, og den mannen som skulle lede bakkestyrkene — sir Bernard Law Montgomery. Mye er blitt sagt og skrevet om Montgomery, alt tra at han var en usedvanlig dyktig general, til en brautende og herskesyk egosentriker. Sannheten ligger kanskje et sted mellom disse ytterpunktene. Montgomery hadde rang som general allerede da annen verdenskrig brot ut, og han ledet britenes 3. divisjon i Frankrike i 1939-40. I lan var en av de siste som forlot stranden ved Dunkerque, hvilket ga ham et godt rykte da han vendte tilbake til England, men hans virkelige ære og berømmelse kom forst i 1942, da Churchill tilbød ham a bli etterfølger etter sjefen for 8. armé, Auchinleck, som var talt i unåde. Vi må ikke være blinde for det faktum at Montgomery hadde en god porsjon flaks. Han overtok etter Auchinleck pa et tidspunkt da sistnevntes strategi en­ delig begynte a gi resultater. Dessuten hadde fienden avansert langt bort fra sine forsyningsdepoter, og den engelske hæren hadde nylig mottatt et realt påfyll av moderne utstyr og store forsterkninger. Montgomerys håndtering av slaget ved el Alamein og forfølgelsen av Afrikakorpset som trakk seg tilbake, har gjort ham ul gjenstand for en masse kritikk. Det var imidlertid ikke mulig å overse det faktum at han var den forste engelske general som hadde beseiret en tvsk armé i et storre avgjørende slag. I England ble han dagens helt. En ny Nelson eller Wellington. Et­ ter alle de pinlige nederlagene som i de senere arene hadde hjemsokt nasjonen, hadde Montgomery stanset den fremmadstormende krigeren 41

D-DAGEN

og gjenopprettet Englands tynnslitte ære. Han ledet den 8. armeen gjennom kampene ved Mareth-linjen, hadde kommando over den ostre landgangsstyrken under invasjonen på Sicilia, og forte senere sine trop­ per over Messinasundet og oppover langs den italienske halvøya. Det Montgomery kanskje ble mest kritisert for, var sin egosentriske mate å alltid forsoke å stjele æren for andre menneskers anstrengelser. Hans selvopptatthet og misunnelighet og den åpenbare måten han se­ nere skulle forsoke å omskrive historien slik at den bedre passet myten om hans egne bedrifter, fulgte ham hvor han sto og gikk, og skulle til slutt komme til å sla tilbake på ham selv og nesten knekke ham. Dess­ verre sorget hans egosentrisitet for at hans virkelige fortjenester — san­ sen for detaljer, omsorgen for sine soldaters ve og vel, og fremfor alt, viljen til å seire — kanskje ble borte for ettertiden.

Da de tyske panserdivisjonene brot seg gjennom det franske forsvaret ved elven Meuse den 13. mai 1940, var det felttoget som hadde begynt bare tre dager tidligere, i praksis allerede avgjort. En uke etter gjennom­ bruddet nådde tyskerne frem til Kanalkysten nordvest for Abbeville, og svingte nordover for det endelige slaget mot de franske, bnuske og belgiske styrkene som dermed var omringet. De tyske panserstyrkene erobret raskt Boulogne og Calais. Snart sto de klare ul a kaste seg over Dunkerque. Men slik skulle det ikke gå. Den 24. mai ga Hitler sine forbloffede generaler ordre om a gjore holdt, og de tyske panseravdelinge­ nes fremrykning ble dermed stanset. Den endelige nedkjempelsen av de omnngede fiendtlige avdelingene skulle ifolge boreren overlates til det tyske flyvåpenet. Takket være denne uventede «hjelpen» fikk britene ud til a evakuere store deler av sine ekspedisjonsstvrker, og størstedelen av dem overlevde slik at de kunne «slass en annen dag». Selv om adskillige allierte soldater hadde unnsluppet over strendene ved Dunkerque — tyskerne trodde selv at antallet var ganske lavt — sa var resultatet av tyskernes felttog i vest blendende. I juni hadde den tyske hæren gitt Frankrike nådestøtet. Franskmennene kapitulerte, ak­ kurat som Belgia og Nederland hadde gjort det for dem. Storbritannia utgjorde ikke lenger noen trussel, og det ble na ansett som en selvfølge at britene skulle slutte fred med Tyskland. Hendelsesforløpet fra mai til juli 1940 skulle endre dette bildet betraktelig. Da det viste seg at britene nektet a hore pa Hitlers appeller om fred, ble tyskerne nodt til a fatte helt nve beslutninger om hvordan krigen skulle fortsettes. \ i må huske pa at krigen i vest, sett med Hitlers øyne, hadde oppstått mot hans vilje. Angrepet pa Polen hadde riktignok skapt en situasjon der fyskland — etter Frankrikes fall - hadde kommet i en militært sett meget fordel­ aktig posisjon. Det eneste problemet var at England fortsatte a yte en motstand som tilsynelatende var nytteløs, men allikevel irriterende for I lider. Den fransk-engelske krigserklæringen etter angrepet pa Polen hadde imidlertid kommet som en strek i regningen. Hitler ville ha Polen 43

D-DAGHN

av veien for a kunne gjennomføre sine langsiktige planer mot Sovjetu­ nionen. Han var slett ikke interessert i en konflikt med vestmaktene. Den krigen som dermed oppsto som en konsekvens av hans politiske opportunisme, var ikke en krig han hadde regnet med. Hitler hadde tatt en kalkulert risiko, og havnet i konflikt med Frank­ rike og England mer eller mindre gjennom et politisk sidesprang. I den grad vi kan gå ut fra at han hadde en langsiktig strategi, så var det Sovjetunionen som var det endelige malet. Det var her han skulle skaffe Tyskland sitt såkalte «livsrom». Den krigen som nå pågikk mot England, var en uheldig omstendighet pa veien mot dette målet, men knapt noe særlig mer enn det. Etter Frankrikes fall var Sovjetunionen den eneste europeiske statsmakt som hadde potensial til å utgjore noen alvorlig fremtidig trussel mot Tyskland. Hitler trodde imidlertid at Den rode armé ville kunne beseires hvis bare angrepet skjedde rimelig snart. Russernes anseelse som krigsmakt var på dette tidspunkt lav: De hadde «bevist» sin udugelighet under de innledende faser av vinterkrigen mot Finland. Planen krevde en viss utvidelse av den tyske hær, men denne skulle kunne fullføres senest aret etter. Det forelå imidlertid en avgren­ sende faktor — tiden. Russernes styrker var allerede ganske store, og hvis Stalin fikk tilstrekkelig pusterom til å bote på skadene etter sine egne utrenskninger, så ville Den rode armé kunne vokse og bli for sterk. Det var derfor nødvendig at det kommende angrepet på Sovjetunionen skjedde sa raskt som mulig. Prosjektet i ost hadde dessuten en annen fordel. Dersom Sovjetunionen kunne ryddes av veien, trodde Hitler at selv krigen mot England med stor sannsynlighet ville være over. Der­ med ville Tyskland stå som den absolutte hersker i Europa. Allerede under slaget om England rettet OKW (Oberkommando der Wehrmacht: den tyske krigsmaktens overkommando) sin oppmerksom­ het mot ost, og planlegningen av angrepet på Sovjetunionen gikk sin gang i lopet av hosten 1940. Alle forberedelsene skulle være avsluttet i lopet av varen, slik at operasjon Barbarossa kunne innledes senest 15. mai 1941. Det improviserte men meget vellykkede felttoget mot Ju­ goslavia og I lellas, samt det faktum at det russiske vinter- og vårværet holdt seg til langt utpå forsommeren og gjorde bakken dårlig egnet for en rask fremrykning, forte til at invasjonen ble utsatt seks uker. Men tidlig pa morgenen den 22. juni gikk tyske tropper over den sovjetiske grensen. Krigen gikk dermed inn i en ny og mye blodigere fase. Dette felttoget skulle komme til å gjore krav på det meste av den tyske hærens

44

n sK strategi

krefter, f leretter betraktet tyskerne Vest-Europa som en bakevje, mens «den egentlige krigen» raste pa ostfronten. Foran en åndeløs verden raste de tyske panseravdelingene frem over de vidstrakte slettene og omringet store russiske styrker. De kolossale sovjetiske tapene ville ha slatt ut en hvilken som helst annen armé, men selv om Den rode armé hadde mistet over tem millioner mann innen utgangen av 1941, sa okte de sovjetiske troppene hele tiden i antall. Da operasjon Barbarossa ble innledet, sto 2,9 millioner sovjetiske soldater utplassert for a forsvare den sovjetiske vestgrensen. Til tross for de enorme tapene okte dette tallet raskt. 1 desember nådde det opp i 4,2 millioner mann, og nye reserver strommet til fra alle landets regioner. Gjennom sine spion organisasjoner i Det fjerne osten hadde russerne fått vite at japanerne hadde tenkt a angripe mot sor. Dermed kunne russerne frigjore et betydelig antall sibirske divisjoner og sende dem vestover. Men om russerne led enorme tap av soldater og materiell, så var også de tyske tapene store. Ved invasjonen hadde de hatt 2,5 millioner mann, som utover mot slutten av 1941 var blitt forsterket med ytter­ ligere 900.000. I lopet av denne perioden mistet Wehrmacht 830.000 soldater, og da de mislyktes i a sla ut den sovjetiske hæren i lopet av 1941, fikk russerne anledning til a gå til motoffensiv slik at de i lopet av vinteren drev de tyske styrkene tilbake utenfor Moskva. Om slaget om Storbritannia var den forste operasjonen hvor tyskerne mislvktes, sa var den sovjetiske motoffensiven deres forste virkelige nederlag. Det var under — eller rettere sagt før— operasjon Barbarossa at tysker­ ne gjorde sitt storste strategiske feilgrep. For invasjonen av Sovjetunio­ nen hadde I litler lyktes i a gjennomfore en rekke «lettkjopte» lynknger. De hurtige seirene hans hadde gjort det mulig for den tyske industrien a opprettholde en ganske hov produksjon av sivile varer. Denne perioden gikk na mot slutten. Da de tyske panseravdelingene gikk over den sovje­ tiske grensen, ble hele bildet forandret over natten. Krigen ble total, og det skulle snart bli nødvendig a mobilisere alle landets nasjonale ressur­ ser. De forste som innså dette, var ikke tyskerne, men derimot russerne. Etter at de hadde lyktes i den imponerende bedrift a flytte all sin truede industri bortenfor Uralfjellene, okte våpenproduksjonen deres drastisk. Tyskerne pa sin side var bemerkelsesverdig sene til a oppdage hvordan krigen holdt pa a vokse over hodet pa dem. Det skulle drove helt til nederlaget ved Stalingrad vinteren 1942—13 for de endelig innså hva som var i ferd med a skje, og for alvor omstilte sin økonomi til krigspro45

D-DAGEN

duksjon. Dette skulle vise seg å bli den avgjørende faktor for Tysklands endelige nederlag. Dersom de allerede i 1941 hadde produsert like store mengder våpen og materiell som de gjorde i 1943—14, så kunne annen verdenskrig godt ha fått en annen utgang. I lopet av 1941 ble det for eksempel bygget 3.674 stridsvogner i Tyskland.5 To år senere var pro­ duksjonen oppe i 9.606, og i 1944 var den oppe i hele 17.924. Nar det gjaldt samtlige flytyper, økte produksjonen fra 11.776 det året operasjon Barbarossa ble innledet, til 39.807 tre år senere. I samme periode steg produksjonen av artilleri fra 11.200 til 70.700 enheter/ og produksjonen av ammunisjon fra 540.000 til 3.350.000 tonn. Dermed var produksjo­ nen av stridsvogner mer enn fem ganger storre i 1944 enn den hadde vært i 1941. Produksjonen av fly hadde okt med over 300 prosent, og artillenproduksjonen var mer enn seksdoblet. Når vi ser på disse tallene, ma vi ogsa ta med i betraktning at de alliertes bombing av Tyskland hele tiden okte i intensitet. I Ivor store mengder hadde ikke tyskerne kunnet fremstille dersom de hadde fått i gang kngsproduksjonen tidligere, og dessuten hadde fått arbeide uforstyrret av den etter hvert stadig mer følbare hudflettingen fra luften? Wehrmacht klarte imidlertid a stanse den sovjetiske vinteroffensiven i 1941—12, og kunne sommeren etter innlede sin egen fremrykning i Ukraina. Deres primære mal var nå oljefeltene i Kaukasus. I begynnel­ sen rykket tyskerne frem med stor hastighet. De sovjetiske avdelingen som sto i veien for dem, ble enten omringet eller tvunget til hurtig re­ trett. Men snart kom feilgrepene. Oljefeltene ved Majkop ble erobret, men viste seg å være grundig odelagt. Samtidig hadde Den rode armé bitt seg fast ved Stalingrad. Den nektet hårdnakket å boye seg for de sta­ dig voldsommere tyske angrepene. Hitler ble plutselig fiksert på byens symbolske verdi, og dirigerte stadig flere avdelinger hit. Wehrmachts taktiske overlegenhet forsvant i den blodige bykrigen som preget slaget om Stalingrad. Verdien av å kunne samordne panseravdelinger, fly, artil­ leri og infanteri, var ganske beskjeden når kampene raste blant ruiner av sammenraste hus og i de underjordiske kloakkanleggene. Kampene ved Stalingrad kom til a bli svært kostbare for tyskerne, og verre skulle det bli. Hitlers ubøyelige avvisning av a oppgi «Stalins by» ga russerne tid til å sette i verk en motoffensiv, og den 19. november 1942 gikk Den rode armé til angrep. Fire dager senere brot de gjennom de svake ru­ menske avdelingene som forsvarte tyskernes flanker ved Stalingrad, og innringet deres 6. armé. Den tyske øverstkommanderende i Stalingrad, Friedrich von Paulus, bønnfalt Hitler om a få gjore et forsok på å bryte

46

TYSK S I K \ I IX! 1

ut, men han fikk ordre om a holde hven for enhver pris. I månedsskiftet januar—februar 1943 kapitulerte den tyske 6. armé. Katastrofen var et faktum. Ettersom tyskerne hadde trodd pa et raskt felttog i Sovjet, ble det stort sett ikke gjort noen innsats for å bvgge ut forsvaret i vest. Et fatall kano­ ner ble satt opp langs kysten for a dekke de viktigste havnene, og det ble ogsa bygget bunkere for a beskytte ubåter mot britiske bombeangrep. El­ lers radet den generelle oppfatning at forsvarsforberedelser mot britene var unodvendig bruk av ressurser. Varen 1942 hadde situasjonen foran­ dret seg. Den tyske hostoffensiven hadde kjort seg fast utenfor Moskva. Det hadde ikke lyktes tyskerne a beseire Sovjet, og na la de ogsa i krig mot USA. Etter den sovjetiske vinteroffensiven ble Hitler mer interes­ sert i a fa til et fungerende forsvar i vest, og for forste gang ble begrepet «Atlanterhavsvollen» brukt. Atlanterhavsvollen var et ytre vern som skulle beskytte Hitlers «Festung Europa» mot det uunngåelige angrepet fra de vestlige allierte — en mur av kanoner og festningsanlegg som skulle strekke seg fra kysten av Nederland og helt ned til grensen mot Spania. Pa dette tidspunkt var feltmarskalk Gerd von Rundstedt blitt utpekt som øverstkommanderende for forsvaret av Vest-Europa, og hadde tatt i oppdrag a forberede det kommende slaget. Denne mannen var den som tilsvarte Eisenhower i den tyske leiren, og siden han kommer til a figurere i nesten hele vår beretning, skal vi vie ham en kort biografi. Da von Rundstedt ble beskikket som sjef for forsvaret i vest, var han allerede inne i sitt 67. leveår og en av de mest typiske representantene for det gamle Tyskland. I denne mannens personlighet var alle den gamle proyssiske militæradelens tradisjoner samlet: pliktopp fy llenhet, konservatisme og profesjonalitet. Von Rundstedt var den perfekte gent­ leman. Han var fornem og hadde en fin fremtreden, og det ser ut ul at hans eneste og temmelig uskyldige last har vært hans store kjærlighet til detektivromaner, som han litt brydd forsøkte a gjemme unna i øverste skrivebordsskuff. Siden han var en konservativ aristokrat, var det naturlig at von Rundstedt næret en sterk motvilje mot Weimarrepublikken, men om han sa ned pa de demokratiske kreftene som under mellomkrigstiden hadde forsøkt a kontrollere et Tyskland som var gjennomsyret av politisk turbulens, sa var hans syn pa nazistene enda mer nedsettende. 1 litlers maktovertagelse gjorde ham bekvmret, og han ble opprørt over naziste­ nes metoder. Medaljen hadde imidlertid to sider, og von Rundstedt var positivt innstilt til den tyske hærens opphøyde status. 47

D-DAGEN

I Gerd von Rundstedts yngre dager hadde det aldri vært meningen at han skulle bli noe annet enn militær. Den strenge familietradisjonen forbod enhver slik valgfrihet, og allerede i en alder av 17 ar ble han for­ fremmet til loytnant. Hans forste viktigere post dukket imidlertid ikke opp for i 1932, da han tiltrådte som sjef for 1. armégruppe og dermed ble befalhavende offiser i Berlin. I denne perioden viet han mve tid til oppbygningen av hæren, og han studerte med interesse de teorier om bruk av stridsvogn som visse britiske generaler la frem på denne tiden. I sjel og sinn var von Rundstedt imidlertid infanterist, og han var ikke så rask som Gudenan, von Manstem og Rommel til a oppdage stridsvog­ nens avgjorende betydning i fremtidens krigføring. I begynnelsen av 1938 gikk von Rundstedt av fra sin post som sjef for 1. armégruppe. Hitler klarte å avsette generalene von Fritsch og von Blomberg — de to øverste sjefene innenfor den tyske krigsmakten — gjennom et aktivt intngespill. Etter dette kuppet overtok Hitler selv overkommandoen, og von Rundstedts avgang var en protest mot dette. Aret etter ble han imidlertid kalt tilbake. Han aksepterte sin nye tjeneste, og deltok således i felttoget mot Polen som sjef for armégruppe A. Et år senere ledet von Rundstedt den samme armégruppen under angrepet pa Frankrike, og han var en av dem som anbefalte Hitler å gjore holdt utenfor Dunkerque. I 1941, under innledningen av operasjon Barbarossa, hadde han kommandoen over armégruppe Syd, og rykket inn i Ukraina. Her gikk det nok en gang galt i forholdet mellom von Rundstedt og Hitler. Den forste gnisten oppsto under planlegningen av operasjon «Taifun» (den tyske vinteroffensiven mot Moskva). Det ser ut til at von Rundstedt allerede her forsto hva som kom til a skje i Russland, og han ga Hitler det råd a ikke bare gjore holdt, men ogsa trekke seg tilbake til den opprinnelige grensen. Dette radet ble mottatt med stor irritasjon fra Hitlers side. Kort tid etter ble situasjonen enda verre. Den tyske of­ fensiven hadde kjort seg grundig fast, og von Rundstedt ville trekke sine avdelinger tilbake ved Rostov for a innta en sterkere posisjon bak elven Mius lenger mot vest. Hitler nektet imidlertid å godkjenne dette forsla­ get. En frustrert von Rundstedt telegraferte så til Hitlers hovedkvarter: «Dersom Tysklands leder ikke stoler pa mine evner til å gjennomføre denne operasjonen slik jeg selv anser det som mest passende, så bor han heller finne en annen til å overta denne kommandoen.» Hitler tok ham pa ordet, og den gamle prøysseren forlot armégruppe Syd. I lans status som arbeidsledig skulle imidlertid ikke vare særlig lenge.

48

'lYSK STRATEGI

I begynnelsen av 1942 overtalte Hitler ham til igjen a tre i tjeneste. Denne gangen stilte den stolte von Rundstedt seg meget tvilende, men Hitler minnet ham pa hans plikt overfor fedrelandet, og von Rundstedt aksepterte til slutt posten som sjef for forsvaret av Vest-Europa. Det var imidlertid ingen lett oppgave von Rundstedt hadde foran seg, ettersom han ble forfulgt av en stadig mangel pa slagkraftige mili­ tære avdelinger. Riktignok ble det fra tid til annen overfort mekaniserte divisjoner fra østfronten til Frankrike, men dette var avdelinger som hadde lidd store tap. Deres tilstedeværelse i Frankrike tjente torst og fremst som rekreasjon, samt innføring av nytt mannskap og utrustning. Etterpå skulle de sendes tilbake til ostfronten igjen. Dette var tilfellet med 6., 7. og 10. panserdivisjon. Disse ankom i lopet av sommeren 1942, men ble sendt av garde igjen i lopet av hosten og vinteren. Ogsa SS-divisjonene Leibstandarte og Das Reich — som senere skulle delta i kampene i Normandie — ankom om sommeren, men de kom for a bli omskolert til pansergrenaderdivisjoner, og skulle deretter sendes ulbake til Russland. Andre avdelinger var av annenrangs kvalitet og hadde små ressurser med hensyn til motoriserte transportmidler. Pa grunn av disse mildt sagt utilfredsstillende omstendighetene hadde von Rundstedt ingen mulighet for a velge strategi overfor en eventuell invasjon. Det eneste han kunne gjore, var a forsøke a fa mest mulig ut av de ressursene som til enhver tid sto til hans disposisjon. Sporsmalet om forsvaret i vest gjorde Hitler radlos. Stort sett støttet han oppbygningsarbeidet, og særlig positiv var han til a bvgge sakalte forsvarsinstallasjoner som ikke-direkte krevde okt troppeinnsats. Men iblant fikk han noen av sine innfall, som tor eksempel varen 1942 da han plutselig ble overbevist om at de allierte kom til a invadere Norge. Dette medforte en omplassering av flere tvske ubåter, og forsvaret i Skandinavia ble styrket. I slutten av mars samme ar foretok engelsk­ mennene et angrep pa Saint-Nazaire, og ødela havnens store torrdokk. Kort tid etterpå kom angrepet pa Dieppe, og na kalte I htler inn von Rundstedt, rustningsminister Albert Speer og en rekke spesialister til et mote i rikskanseliet. De britiske aksjonene hadde sa til de grader satt ham i alarmberedskap, at han na krevde at det matte oppføres 15.000 støttepunkter, bolverk og annet festningsarbeide i betong. Dessuten skulle 300.000 mann utplasseres langs Atlanterhavskysten. Det hele skulle være klart til 1. mai 1943. I 1942 vurderte tyskerne risikoen for en invasjon i det nordvestlige 49

i) -dagbn

Europa som meget liten. Men etter nederlaget ved Stalingrad i januar 1943 ble de nodt til å legge om sin strategi, og i lopet av våren 1943 ble det fort mange diskusjoner om hvordan de skulle mote fremtiden. Generaloberst Heinz Guderian, «det tyske panservåpenets far», var i slutten av februar 1943 blitt utnevnt til den nyopprettede posten som generalinspektør for panservåpenet. Han ville at 1943 skulle bli et år uten storre offensive operasjoner. I stedet mente han at de burde bygge ut panservåpenet og styrke forsvaret i vest. Denne strategien ble stottet av mange i den tyske hæren, deriblant feltmarskalk Erich von Manstein, som kanskje var krigens dyktigste på det operative plan. Han foretrakk et bevegelig forsvar på østfronten for å dra størst mulig fordel av tyskernes dyktighet ved denne typen krigføring. Bevegelig forsvar var imidlertid noe Hitler fordømte på det kraftigste, siden det innebar lokale retretter — noe han slett ikke ville hore snakk om. Hitler, som mentalt sett ennå levde i den forste verdenskrigs forsvarsmetoder, mente at dette styrket angriperen mer enn forsvareren. Det eneste rette var at hver og én for­ svarte seg der han sto. Denne taktikken tok imidlertid ikke noe hensyn til de endnnger som moderne våpen, og fremfor alt forbrenningsmotoren, hadde tilfort krigføringen, og den utnyttet heller ikke den enkelte soldats beste egenskaper. Hitler var imidlertid dov for ethvert argument. Han pleide iblant a true med at han ville omlegge den militære utdannelsen fullstendig. Hensikten med dette var at de tyske generalenes skadelige innflytelse ikke skulle få anledning til å odelegge soldatene. Taktikk og strategi var noe hvem som helst kunne lære, mente han. Det avgjørende var å fostre «en fanatisk vilje til å seire», og skjerpe «overbevisningen om nazismens sak». I denne sammenheng, men også i mange andre, skinner Hitlers legning helt tydelig gjennom. Han mente at tro, vilje, overbevisning, fanatisme og instinkt kunne erstatte utdannelse, logikk, kompetanse og erfaring. Men «stålet» i en soldats sjel, uansett hvor sterkt det måtte være, gir et dårlig skjold mot kuler og granater. Hitler mente at det av politiske grunner var nødvendig med en of­ fensiv i lopet av sommeren 1943. Verden måtte få se beviser for at den tyske krigsmaskinen fortsatt var i stand til å gå seirende ut av kampen. Kravet munnet ut i en beslutning om å angripe en utbuktning i frontlin­ jen ved den russiske byen Kursk. Da leveransen av nye stridsvognmodeller ble forsinket, ble offensiven flere ganger utsatt, og angrepet ble ikke iverksatt for 5. juli. Russerne kjente imidlertid til de tyske planene. Grunnen til dette var at anti-nazistiske tyske offiserer lekket hemmelig-

50

TYSKSTRATEGI

heter ril den såkalte Lucy-ringen, en spionorganisasjon som ga russerne verdifull informasjon. Det ikke engang russerne var klar over, var at opplysningene om det tyske angrepet egentlig kom fra den britiske et­ terretningstjenesten. Takket være Lucy-ringen og de tyske forsinkelsene fikk Den rode armé utmerkede muligheter til a mote det tyske angrepet. Da angrepet endelig kom, angrep tyskerne en fiende som var tallmessig overlegen og advart pa forhand, en godt nedgravd og kamuflert forsvarer, som dessuten ble beskyttet av veldige minefelter. Det at tyskerne i det hele tatt klarte å trenge russerne tilbake og dessuten påfore dem betydelig storre tap enn de led selv, viste hvor usedvanlig dyktige de tyske pansertroppene var i kamp. Men det var åpenbart at angrepet slett ikke utviklet seg slik tyskerne hadde håpet. Da nyheten om de alliertes landgang pa Sicilia ble telegrafert verden rundt fem dager senere, fikk Hitler en god unnskyldning for å avblåse denne offensiven. Samtidig hadde russerne gatt til motangrep i sektoren nord for Kursk. Fra dette øyeblikk gikk Den rode armé over til en offensiv som ikke skulle stanse for Tyskland kapitulerte. I leretter skulle det ikke bli så lett a overføre avdelinger fra østfronten for a mote en invasjon fra de allierte i vest. Som vi tidligere har sett, ga operasjon Husky de allierte viktige erfarin­ ger i forkant av operasjon Overlord. Men ogsa tyskerne kunne trekke lærdom av den. Den umiddelbare virkningen av operasjon Husky var at den tyske militærledelsen na vurderte risikoen for ytterligere en land­ gang i vest som svært liten. Denne antagelsen ble bekreftet den 9. sep­ tember, da britiske og amerikanske tropper steg i land pa det italienske fastlandet ved Salerno. Det var na tydelig at de alliertes anstrengelser var konsentrert i Middelhavet, og at tyskerne skulle ta enda en vinter pa seg til a forberede forsvaret av Atlanterhavskysten. Men om denne innsikten var en kilde ul lettelse tor den tyske overkommandoen, sa var det andre ung som var betydelig mer alvor­ lige. Som for eksempel oppdagelsen av hvor effektiv fiendens skipsartillen hadde vært. Bade under landgangen pa Sicilia og — fremfor alt — ved Salerno hadde de tvske motangrepene blitt stanset gjennom massiv innsats fra de alliertes krigsskip. Av dette dro de den slutning at hvis fienden først kom seg på land, så ville det bli nærmest umulig å sla ham tilbake igjen. Dette var ganske bekvmringsfullt, ettersom det krevdes mer enn bare spredte styrker for a kunne sla angriperne tilbake allerede mens de befant seg pa stranden. A forsoke a drive de alliertes

51

D-DAGEN

krigsskip vekk, kom ikke på tale — de alliertes herredømme i luften og på sjoen var for stort til det. Men for a kunne forsvare en lang kystlinje krevdes det meget store troppestyrker, noe tyskerne ikke hadde. Disse varselsignalene fikk I lider til nok en gang å rette sin oppmersomhet mot byggingen av Atlanterhavsvollen. Om kvelden den 2. desember 1943 motte viseadmiral Fnedrich Ruge den berømte feltmarskalken Erwin Rommel. Motet fant sted i Silkeborg i Danmark, og var begynnelsen pa et lengre samarbeid, for Ruge kom til å arbeide i Rommels stab, og skulle sammen med ham inspisere de tyske forsvarstiltakene langs Atlanterhavskysten. Feltmarskalk Rommel var allerede en levende legende. Dels var det hans egen fortjeneste, og dels skyldtes det at Hider hadde forstått at Tyskland hadde behov for helter, og hadde valgt Rommel til å bli en av disse. Rommel var litt av en «outsider», ettersom han hverken tilhorte nazistene eller den proyssiske militæradelen (slik som von Rundstedt). Sine forste skritt mot be­ rømmelsen tok han under forste verdenskrig. For sine bedrifter under slaget ved Caporetto ble han tildelt Pour le mérite — Tysklands høyeste utmerkelse for tapperhet i strid. Hans kometlignende opphøyelse til ære og berømmelse skulle imidlertid komme senere. I mellomkrigstiden gikk hans karriere langsomt, for man mente han manglet både militære kvalifikasjoner og den nodvendige bakgrunn for å kunne tre inn i den utvalgte krets av blivende generaler. Han skulle imidlertid komme til å gi svar pa tiltale, paradoksalt nok ikke ved sverdets makt, men gjennom pennens. I fire ar underviste Rommel i taktikk ved infantenskolen i Dresden. Allerede her kunne man ane de ideer som skulle gi ham så store seiere i Nord-Afnka. Han var alltid nøye med å vektlegge betydningen av initia­ tiv og improvisasjon. Han understreket til og med ettertry kkelig at kam­ pen skulle ledes fra fronten, og ikke fra fjerntliggende stabskontorer som lå langt borte fra krigsskueplassen. Smått om senn fant hans tanker sin form i en bok om in fanteri taktikk. Boken ble utgitt i 1937, og solgte i store opplag. Det var ikke til a unngå at den havnet mellom hendene på Hitler, som likte det han leste. Hitler visste at generalene av den gamle skolen foraktet ham. I hans person så de «den bøhmiske korporalen» — en militær amatør av verste slag. Derfor var han mer tilbøyelig til å hore på nye talenter som ikke kom fra den proyssiske militæradelen. Hitler fikk sansen for Rommel, og ga ham kommandoen over den bataljonen som eskorterte Foreren og hans stab under innmarsjen i Sudetenland. Fra nå av skulle Rommels karriere ta av i rasende fart. Under felt­

52

lYSK STRATI GI

toget i Polen inngikk han i Hitlers personlige stab, og forut for angrepet mot Frankrike fikk han kommandoen over tyskernes 7. panserdivisjon. Etter a ha gått over elven Meuse den 13. mai 1940, jaget han innover i Frankrike og nådde tre dager senere Cambrai. Den 21. kom Rommels avdeling ut for det eneste storre britiske motangrepet da engelske Matilda-tanks klarte a spre kortvarig panikk blant de tyske troppene. Situa­ sjonen stabiliserte seg imidlertid da en mengde tyske 88 mm-kanoner ble satt inn, og angrepet ebbet ut. Snart befant de allierte seg igjen pa retrett, og den tyske fremrykningen fortsatte. Rommels resultater som sjef for den 7. panserdivisjonen var enor­ me, noe avdelingens bvtte ogsa vitner om. Under felttoget i Frankrike erobret divisjonen Tl~l kanoner, 84 anti-tankvapen, 458 stridsvogner og pansrede kjoretover, samt mellom 4.000 og 5.000 lastebiler. Æren for de fleste av de 97.400 fangene som ble tatt av armekorpset hvor Rommels avdeling inngikk, tilfalt 7. panserdivisjon. Deres egne tap lop opp i 682 drepte og 1.646 sårede, samt 42 odelagte stridsvogner. Som belonning for dyktig håndtering av 7. panserdivisjon besluttet Hitler at Rommel skulle fa kommandoen over det tyske korpset som skulle transporteres til Libya. Mens de ovnge generalene var opptatt med planene for operasjon Barbarossa, ankom Rommel til Iripoli for å hjelpe Benito Mussolinis desimerte hær mot britene. Mye av det som Rommel forårsaket i lopet av de 18 månedene han ledet de tyske operasjonene i Nord-Afnka, har vi allerede skildret. I lan begynte med umiddelbart a ga pa offensiven og jage ut general Wavells tropper fra Kyrenaika. Pa slutten av 1941 ble han tvunget til retrett da general Au­ chinleck gjennomførte operasjon Crusader. Men aret etter slo han til igjen, og denne gangen falt Tobruk, og britene ble nodt ul a trekke seg tilbake til el-Alamein. Det var i denne perioden Rommel oppnådde sin marskalkstav — en enestående bedrift siden han ved krigsutbruddet bare hadde vært oberst. Ryktet om ham hadde na antatt kjempemessige dimensjoner, torst og fremst hos hans eget folk og i egne tropper, men ogsa hos fienden. Blant de britiske troppene fikk han snart tilnavnet «ørkenreven», et bevis pa den aktelse engelskmennene hadde for hans taktiske dyktighet. Rom­ mels ry ble selvfølgelig ogsa underbygget av 1 litlers propagandamaskin, kanskje i storre grad enn noe annet. Men hans afrikanske eventyr nær­ met seg raskt slutten. Britene hadde nemlig samlet store forsyninger og forsterkninger. Den nyankomne Montgomery klarte a sla Rommel ved el-Alamein, og begynte snart a drive ham bakover mot Libya. 53

54

1YSK STRATI'.GI

Hitler kalte Rommel tilbake til Tyskland tor de store kapitulasjonene i Tunis og Bizerte fant sted. Kanskje ante Hitler hva som var i ferd med a skje i Nord-Afnka, og ville trekke ut sin helt for glonen begynte a falme. Kanskje skyldtes det sykdommen som Rommel var blitt rammet av — en lidelse som hadde tvunget ham hjem til Tyskland allerede for slaget ved el-Alamein. Navnet hans behovde i alle tall ikke bli direkte forbundet med den kommende katastrofen under kapitulasjonen i 1943, og pa det tidspunkt han forlot Nord-Afnka, var myten om hans person fortsatt uplettet. Han fikk en kortvarig kommando i Nord-Italia, tor han ble tildelt oppgaven med a inspisere forsvarsinstallasjonene langs Kanalkysten. Rommels inspeksjon av det tyske kystforsvaret avslørte umiddelbart at Atlanterhavsvollen var noe som eksisterte kun i den tyske propagan­ daen. Store kyststriper lå praktisk talt uten forsvar. De troppene som skulle beskytte strendene var kraftig underbemannet, og besto tor en stor del av eldre mannskap og soldater som av medisinske grunner ble ansett som uegnet til fronttjeneste. Dessuten omfattet disse troppene store grupper av polske, russiske og italienske overløpere og tvangsarbeidere. Stort bedre var det ikke med artilleriet. Sjøforsvarets kanoner var beskyttet av stålkonstruksjoner, og pa visse steder tantes det ganske imponerende støttepunkter, men hærens kanoner var bare gravd litt ned i bakken, og ville knapt kunne sta imot et målrettet bombardement tra luften eller vedvarende granatild tra krigsskip. Dessuten var kanonene langt under forskriftsmessig kvalitet. Mange av dem var av tsjekkisk, russisk eller fransk fabrikat, og det eksisterte ingen egentlig standardise­ ring. Kjeden av støttepunkter manglet mange steder betongvern, og det var lagt ut altfor ta miner. Ettersom Rommels oppgave bare var a inspisere det tyske kystfor­ svaret, kunne han pa dette tidspunkt ikke gjøre annet enn a anbefale endringer. Men mot slutten av januar 1944 ble han utnevnt som befalhavende offiser for armégruppe B. Dermed ble Rommel direkte under­ lagt von Rundstedt, som var øverstkommanderende tor vestfronten, og hans kommando kom til a strekke seg tra Nederland og ned til Løireelven. Rommel tok umiddelbart fatt pa oppgaven med å styrke kvstforsvaret. Eor han tiltrådte sin kommando var det blitt utplassert 1,7 millioner miner langs strendene. Han ga na ordre om at dette antallet skulle økes med minst to millioner per måned. Dette onsket ga umiddelbart virk-

55

D-DAGEN

ning. Snart okte utplasseringen av dette fryktede våpenet fra 40.000 til en million per maned. Dette var ikke helt i den størrelsesorden han hadde beordret, men i mai 1944 var det i alle fall lagt droyt fire mil­ lioner personellminer. Rommels hensikt var å skape et hundre meter bredt ugjennomtrengelig belte av miner og andre hindringer langs hele kysten. Planen hans var senere å utvide dette beltet slik at det til slutt ble nærmere en kilometer bredt. Samtidig okte utplasseringen av betongklosser og andre hindere i strandsonen. Sakalte belgiske porter — en slags grindlignende, tre me­ ter hoye konstruksjoner med miner på toppen — utgjorde den forste sperren for innkommende landgangs fartøyer. De båtene som klarte å komme seg forbi de belgiske portene, skulle deretter kjore seg fast i en flora av andre mer eller mindre sinnrike oppfinnelser. Påler av tre eller stal var kjort ned i sanden slik at de pekte ut mot havet. Ved flo sjo skulle disse være skjult under vannflaten og utgjore en alvorlig trussel mot landgangsfartoyene. Bak disse fantes det V-formede minelagte trekon­ struksjoner, som ble etterfulgt av ulike typer sammensveisede stålbjel­ ker. Disse hindringene hadde alle mulige komiske navn: «tetrahyder», «tsjekkiske pinnsvin» og «spanske ryttere». Rommel vedtok også tiltak for å bygge hindringer på de stedene som ble ansett som sannsynlige landingsplasser for fallskjermjegere og glidefly. Pa mange åpne felt og enger «beplantet» han marken med lange spisse trestolper, som ble kalt «Rommel-asparges» eller «tannpir­ kere». Hensikten med disse var at fallskjermsoldatene skulle bli spiddet pa dem, samtidig som glidefly skulle bli smadret ved landing. Andre områder ble lagt under vann for a vanskeliggjøre fiendtlige fallskjermlandinger. Rommel sorget til og med for å konstruere en rekke falske artilleristillinger og bunkere. De allierte gikk ofte på denne bløffen, og kastet bort bade tid og bomber på forfalskmngene mens ekte artilleri­ stillinger gikk fri. Rommel støtte imidlertid på en rekke problemer under sitt arbeid for å styrke Atlanterhavsvollen. Han hadde for eksempel ikke disposisjons­ rett over alle styrkene innenfor sitt område. Han hadde ikke komman­ doen over flyvåpenets og marinens styrker, og selv om troppene i Waffen-SS var under hans kontroll, så hadde han ingen myndighet over dem når det gjaldt disiplinærsaker og lignende. Problemet med flyvåpenet og mannen var alvorlig ettersom Rommel onsket å imøtegå en landgang di­ rekte på strendene. Det aller verste var imidlertid at han ikke fikk dispo­ nere samtlige divisjoner innenfor sitt område. Til dette krevdes i mange 56

tilfeller Hitlers personlige tillatelse. Særdeles uheldig var det at dette in­ kluderte flere av panserdivisjonene, som representerte det storste håpet for tyskerne. Visse omstendigheter arbeidet imidlertid til Rommels og von Rundstedts fordel. 12. SS-panserdivisjon, som var blitt opprettet i 1943, hadde ikke blitt sendt til østfronten, men sto varen 1944 klar til a mote en angriper. Panserdivisjonen Lehr, som var blitt sendt til Ungarn i mars 1944, vendte tilbake i april. Den 21. panserdivisjonen var blitt bygget °PP utstasjonert sorost for Caen. Dessuten var 2., 9., 11. og 116. panserdivisjon samt 1. og 2. SS-panserdivisjon ankommet fra østfronten. De sistnevnte var riktignok i dårlig forfatning etter måneder med meget harde kamper mot Den rode armé, men samtlige hadde en kader av velutdannede veteraner, og ville — dersom de bare ble supplert med mannskap og materiell — kunne bli meget slagkraftige enheter. Hoveddelen av de tyske stridskreftene besto imidlertid av infanteri­ divisjoner. Disse var organisert pa mange forskjellige mater. Av de 42 tyske infanteridivisjoner som var utstasjonert i \ est-Europa den 6. juni 1944, var det bare 10 som gjorde seg fortjent til sitt navn; 7 var reservedivisjoner, det vil si avdelinger som var under opplæring, og som ikke var forberedt pa kamp; 24 divisjoner var stasjonære og hadde dårlig ut­ rustning og lav mobilitet. Den siste divisjonen som var knyttet til hæren, 91. fallskjermdivisjon, befant seg langt under sin fulle styrke. Det tantes også fire infanteridivisjoner fra flyvåpenet, som var av dårlig kvalitet. Luftwaffe bidro dessuten med to fallskjermjegerdivisjoner. Navnet de­ res var imidlertid litt misvisende, for bare et fåtall av mannskapet hadde fått opplæring i fallskjermhopping. De kjempet som infanteridivisjoner, men var som sådan blant de best utrustede blant de tyske landstndskref­ tene. Vinteren og varen 1944 ble det fort mange diskusjoner om hvordan en invasjon skulle imotegås. Tyskernes store problem var at de ikke hadde noen anelse om hvor eller nar den ville komme, og deres muligheter for å skaffe informasjon om de alliertes oppbvgning forut for invasjonen, var små. De hadde svært få spioner pa de britiske over. Flertallet av de spionene som tyskerne hadde sendt ul England, var blitt oppsporet av den engelske kontraspionasjen, og fikk valget mellom a samarbeide eller bli henrettet. De fleste valgte a samarbeide, hvilket innebar at de sendte falsk informasjon til sine tyske spionsjefer. Den mest effektive maten a skaffe seg et bilde av motstanderens virksomhet pa, var imidlertid ikke gjennom spionasje, men ved fly- og radiospaning. Men den radiospanin57

D-DAGEN

gen som var rettet mot de britiske oyer, ga bare negative resultater siden samtlige tropper i England — med unntak av de enhetene som skulle villede tyskerne — holdt radiotaushet. På grunn av de alliertes totale herredømme i luften fikk tyskerne heller ingen mer utforlig informa­ sjon gjennom flyspaning. Dermed fantes det ingen tilgjengelig pålitelig informasjon som kunne gi tyskerne grunnlag for en bedre analyse av situasjonen. Ytterligere en konsekvens av deres svake flyvåpen var at tyskernes værprognoser nå var mer usikre siden de ikke kunne folge lav­ trykkenes bevegelser ute pa Atlanteren. De allierte hadde vært raske til å innse betydningen av dette. Derfor var alle tyske værstasjoner på Island, Gronland, Spitsbergen og Jan Mayen blitt odelagt. Tyskerne visste at de allierte aldn ville forsoke seg på en landgang dersom værforholdene var spesielt dårlige. Men na kunne de ikke anvende denne kunnskapen til sin tordel, og var nodt til å holde konstant hoy beredskap. Denne beredskapen tæret på bade mannskap og materiell. Det var imidlertid store deler av kystlinjen hvor tyskerne anså risi­ koen for en invasjon fra de allierte som ganske liten. Teknisk sett var det absolutt fullt mulig å gå i land et sted langs den franske middelhavskysten, men fra et strategisk synspunkt var dette området direkte uegnet. Fjellandskapet nord for dette området ville være lett å forsvare. Det samme gjaldt dersom de allierte etter en landgang på den franske Rivieraen skulle ha til hensikt å rykke inn i Nord-Italia. Hitler ville natur­ ligvis forsvare også dette området, men av samme grunn som ovenfor, var styrkene her ganske beskjedne. Den franske atlanterhavskysten sor for Brest kunne ikke nås av britiske landbaserte jagerfly, og var dermed et usannsynlig mål for en landgang. Også her var det tyske forsvaret meget beskjedent. Den utbredte oppfatningen blant de tyske generalene var at de al­ lierte ville gå i land i området ved Calais, eller like sor for dette. Årsaken var den korte avstanden mellom den engelske og den franske kysten, og at det fra Calais var ganske kort vei til det uhyre viktige Ruhr-området, som sto for en stor andel av Tysklands våpenproduksjon. Dessuten var arbeidet med å konstruere utskvtningsrampene for de tyske Vl-rakettene, na kommet temmelig langt (V1 står for I 'ergeltungsuuffe 7, «gjengjeldelsesvåpen 1», en liten rakettdrevet flyvende bombe som snart skulle settes inn mot mal i Sor-England). Disse ble i forste rekke satt opp langs den belgiske og den nederlandske kysten, samt i Nord-Frankrike. lyskerne var sikre på at de allierte kjente til disse, for både produksjons­ stedene og utskytningsrampene hadde vært utsatt for de alliertes bom58

n sk strategi

beangrep. Derfor mente cle det var stor sannsynlighet for at fienden ville forsoke a sla ut denne trusselen sa snart som mulig. En annen grunn til oppfatningen om at invasjonen ville komme ved Calais, skyldtes fundamentale forskjeller i de to krigførende parters mi­ litære tankegang. De tyske generalene var stort sett mer offensivt innret­ tet enn sine mer forsiktige britiske og amerikanske motstandere. De al­ lierte foretrakk a komme seg i land, sikre et brohode og bvgge flybaser, og først deretter bevege seg fremover. Denne formen tor forsiktighet var helt fremmed for de tyske generalene, som antok at de allierte ville tenke i samme baner som dem selv. For en offensivt rettet strategi var valget av Pas-de-Calais betydelig gunstigere enn Normandie. En annen ting som ledet tyskerne inn pa feil spor, var de alliertes avledende ope­ rasjoner, først og fremst «Fortitude South». Denne operasjonen kom i veldig stor utstrekning til a forblinde de tyske generalene, og mange av dem fortsatte a holde pa Pas-de-Calais-teorien selv lenge etter at de al­ lierte hadde gatt i land i Normandie. Rommel var imidlertid ved flere anledninger urolig tor at de allierte skulle velge Normandie. Han syntes forholdene for en landgang i dette området var gode, samtidig som forsvaret var svakt. Også 1 li tier hellet mest til denne teorien, men hans syn pa saken var mest basert pa intui­ sjon. Pa dette tidspunkt hadde imidlertid hans intuisjon tra tid til annen fortalt ham at stort sett hver eneste del av Europa ville bli invadert, uten at det taktisk hadde stemt en eneste gang. Kanskje begvnte han sa smått å svekkes i troen pa sitt eget instinkt, for bortsett fra én eneste avdeling — 91. fallskjermdivisjon, som ble forflyttet ul Cotentin-halvoya — gjorde han ingen tegn til a ville omdirigere tropper til Normandie. Den gene­ relle oppfatningen i den tyske overkommandoen var at de allierte ville gå i land i Calais-området. Derimot rådet det store meningsforskjeller om hvordan en invasjon skulle slas tilbake. Med tanke pa de strategier som ble diskutert, var sammensetningen av de tyske styrkene som ventet pa angrepet, selvfølgelig en viktig faktor. Grovt sett kunne de stridsdyktige bakkeavdelingene i det tyske forsvaret av Vest-Europa deles inn i tre kategorier. Den forste var de avdelingene som hadde lavest mobilitet, og som vanligvis ogsa hadde de svakeste ressursene med hensyn til mannskap og materiell. Disse avdelingene kunne stasjoneres nær kysten, og imotegå et angrep der hvor de sto. Deres offensive kapasitet ble imidlertid ansett som dårlig. Den andre kategorien var de egentlige infanteridivisjonene, som hadde utrustning 59

D-DAGliN

for å kunne omgruppere seg, gjore motangrep og raskere ga i forsvars­ posisjon. Disse hadde også bedre utdannet mannskap enn de stasjonære divisjonene. Den tredje kategorien var panserdivisjonene, som hadde en betydelig storre angrepskraft enn infanteridivisjonene. Disse var natur­ lig nok også svært mobile, og hadde det beste mannskapet. Panserav­ delingene hadde siden krigsutbruddet vært det viktigste elementet i den tyske lynkrigen. På grunn av sin evne til å komme raskt og med stor styrke for å bryte gjennom fiendens forsvar, og deretter umiddelbart folge opp gjennombruddet, var de med rette fryktet blant de allierte. De var også uovertrufne i sin evne til å bekjempe fiendtlig panser. Pan­ serdivisjonene var det eneste våpenet tyskerne disponerte som hadde kapasitet til å kaste de allierte på sjoen igjen dersom det skulle lykkes dem a få fotfeste pa land. De var derfor av uvurderlig betydning for utfallet av det kommende slaget. En diskusjon som stadig pågikk i de tyske stabene, dreide seg om hvorvidt invasjonen skulle motes direkte på strendene, eller om fienden skulle beseires gjennom et konsentrert motangrep etter at han var kom­ met vel i land. Rommel anbefalte den forstnevnte metoden, mens von Rundstedt og mange av de ovrige tyske generalene hadde storre sans for den sistnevnte. Trolig ville også Rommel ha foretrukket denne metoden hvis det ikke hadde vært for de alliertes herredømme i luften. Han var overbevist om at fiendens fly ville vanskeliggjøre troppebevegelser såpass kraftig at det ville være umulig å gjennomføre et samlet motangrep. Han mente ogsa at de alliertes skipsartillen ville utgjøre et altfor stort problem for de tyske forsvarsstyrkene. For å kunne sla tilbake de alliertes invasjon, anså Rommel det for nødvendig a plassere alle avdelinger, inkludert pan­ serdivisjonene, så nær kysten som mulig. Men ifølge von Rundstedt, og mange med ham, burde panserstyrkene heller plasseres som en sentral reserve, en reserve med kapasitet til å rette hele sin styrke mot det stedet hvor de allierte gikk i land. Dette var den klassiske måten å mote et an­ grep pa. Som vanlig var det Hitler som fattet den endelige beslutningen, som nærmest ble et kompromiss. En del av panserdivisjonene skulle flyt­ tes nærmere kysten, men dog ikke så langt frem som Rommel onsket. De ovrige ble plassert på spredte steder lenger inne i landet, og måtte ikke flyttes uten tillatelse fra Hitler. Dermed oppnådde han å gjore begge metodenes respektive talsmenn misfornøyde. Plasseringen av infanteri­ divisjonene voldet derimot ingen storre diskusjoner, ettersom disse på grunn av sin begrensede bevegelighet og angrepsstyrke var vanskelige å gruppere pa noen annen mate enn så nær kysten som mulig.

60

TYSKSTRATKGl

De beslutningene som Hitler fattet, medforte også en unodvendig forkludring av kommandostrukturen. Problemene som oppsto da hver­ ken Rommel i sin armégruppe B eller von Rundstedt kunne gi direkte ordre til mannen og flyvåpenet, var kanskje ikke sa avgjørende ettersom disse vapengrenenes evne til å gnpe inn mot en invasjon fra de allierte uansett var svært begrenset. Den kronglete kommandostrukturen for bakkestyrkene var betydelig verre, og skulle fa avgjorende konsekvenser for bruken av de viktigste avdelingene. Et annet merkelig tiltak som Hitler vedtok, gjaldt Kanaløyene (Jersey, Guernsey og Alderney). Disse oyene, som ligger vest for Cotentin-halvoya, var britisk territorium, og ble okkupert av tyskerne sommeren 1940. Der utplasserte tyskerne sin 319. infanteridivisjon sammen med blant annet kystartilleri og luftvern. Totalt fantes det ca. 27.000 tyske soldater pa oyene. Dette var naturligvis en uforholdsmessig stor styrke, men kanskje mente 1 lider at prestisjen som la i å okkupere britisk territorium, ga grunn til dette, Visse avde­ linger ble senere overfort til fastlandet etter de alliertes landgang, men hoveddelen av mannskapet ble værende pa oyene frem til den tyske ka­ pitulasjonen i mai 1945. De fleste av dem avfyrte ikke sine våpen under hele krigen, bortsett fra under ovelser. Ut fra de forutsetninger han hadde a arbeide med, gjorde Rommel en stor innsats for å styrke det tyske forsvaret av Atlanterhavskysten. I lans egen oppfinnsomhet for a forsterke det med enkle hjelpemidler, var veldig stor, og han inspirerte også andre i sine omgivelser til a gjore sitt ytterste. Som sa mange andre i hans umiddelbare nærhet var Rom­ mel helt pa det rene med at Tysklands situasjon var vtterst alvorlig. Nar vi na sitter med fasiten i hand, kan det være vanskelig a forstå, men i begynnelsen av 1944 onskæt tyskerne paradoksalt nok at de allierte skulle foreta en landgang i vest. Ogsa Hitler sa — kanskje mer enn noen an­ nen — frem til dette. Tyskland sto pa terskelen ul nederlag, og det tantes kun én ting som kunne redde landet, nemlig tid. lid til a utvikle de hemmelige våpen som tyske vitenskapsmenn og ingeniører arbeidet sa intensivt med, og tid til a videreutvikle og masseprodusere de allerede eksisterende jetflyene. Dersom de allierte foretok en landgang, og mis­ lyktes, sa var det sannsynlig at de ikke ville gjore noe nytt forsok i lopet av 1944. Tyskerne ville da kunne flytte mesteparten av sine divisjoner i vest for å mote den fremrvkkende Rode armé. Hvis de deretter bare klarte a stanse russerne, og sette inn jetflyene mot de alliertes voksende armadaer av bombefly, så mente Hitler at krigen ennå kunne vinnes. På dette punktet var Rommel enig med ham. A beseire de alliertes

61

landgang var ganske enkelt Tysklands siste sjanse. Ettersom han så bare én mulighet for a kunne slå invasjonen tilbake — nemlig å sla motstan­ derne pa retrett allerede i strandsonen hvor de gikk i land — innebar det­ te at invasjonens aller forste dag ville være helt avgjorende for krigens uttall. Mens hans tropper gravde nye stillinger, la ut miner, kamuflerte artilleri og utplasserte ulike typer hindringer for landgangsbatene, satte Rommel sin egen benevnelse på det øyeblikket som nærmet seg raskt: «De forste 24 timene kommer til å bli avgjorende,» sa han. Dette ville for alle dem som var med, komme til a bli «den lengste dagen ...»

Kapittel 4

Operasjon Overlord

Den 2. januar 1944 kom Montgomery til et graværstungt England for a ta kommandoen over britenes 21. armégruppe. Hans ankomst ul Lon­ don skjedde bare ti dager etter at han var blitt underrettet om sitt nye oppdrag. Montgomery hadde allerede fatt et visst innblikk i den planen som sir Frederick Morgan og den ovrige COSSAC-staben hadde utar­ beidet, dels i forbindelse med at han traff Eisenhower i Alger, dels ved at han for sin avreise fra Nord-Afnka hadde fatt anledning til a se gjen­ nom noen av Churchills kopier. Dagen etter ankomsten deltok han i et mote der COSSAC-staben la frem resultatet av sitt arbeid. Montgomery forkastet umiddelbart store deler av planen deres. I lan mente det matte til en storre anlagt offensiv. Dette synspunktet delte han med Eisen­ hower og hans stabssjef Bedell-Smith. Montgomery foreslo at antall divisjoner i den forste bølgen skulle okes fra tre ul fem. Dessuten skulle en flybåren divisjon landsettes pa hver av flankene. Senere skulle dette — pa Eisenhowers initiativ — forsterkes med ytterligere en flybåren divi­ sjon. Her må det nevnes at Morgan og hans stab allerede hadde innsett behovet for a landsette en storre sty rke, men de manglet nødvendige fullmakter til a fremskaffe de ressurser som matte ul. Da Montgomery tok kommandoen over britenes 21. armégruppe, og dermed ble sitten­ de med kommandoen over samtlige allierte bakkestyrker, sorget han for at COSSAC-staben ble skjøvet til side. I stedet krevde han a fa med seg det stabspersonalet han hadde hatt i sin tid som sjef for 8. armé i NordAfnka og Italia. Dette medførte naturlig nok en del bitterhet. Med tanke pa de begrensede forutsetninger de hadde vært nodt ul a arbeide under, hadde Morgan og hans stab utfort et meget godt su kke arbeid. De hadde fortjent bedre enn a bli skjøvet ut pa denne maten. At Montgomery skulle kreve en storre satsning, var ikke særlig uven­ tet. Under hele sin karriere hadde han, bade under kampene i forste ver­ denskrig og da han foreleste om taktikk og militære operasjoner i mel­ lomkrigstiden, alltid tatt utgangspunkt i at en overveldende sty rke sto ul disposisjon. 1 lan mente at ingen offensive operasjoner burde iverksettes

63

ddagi:n

for denne forutsetningen var innfridd. Han var også av den oppfatning at en operasjon alltid skulle planlegges omhyggelig. Selv om denne typen planlegning i mange tilfeller forte til en ineffektiv utnyttelse av ressurser, og ofte medforte at man tapte tid, så var den i akkurat dette tilfellet antagelig helt korrekt som fremgangsmåte. Det å skulle transportere en gigantisk landgangsstyrke over Den engelske kanal for å sette den i land på kontinentet i lopet av noen få dager, krevde nitid planlegning. Pa denne tiden fantes det store troppestyrker på de britiske oyer. Foruten de britiske og amerikanske avdelingene, var det også kanadiske, franske og polske enheter under opplæring i forkant av den forestående D-dagen. Den allierte armeen som snart skulle stå foran oppgaven å befri Vest-Europa, var således klar til å gå los på den tyske Wehrmacht. Problemet var bare hvordan man skulle frakte den over til Frankrike. Egentlig burde ikke dette ha bydd på problemer. Men selv om de nød­ vendige landgangs far toyene fantes i rikelig antall, så befant de seg på feil sted. En av arsakene til dette var at da invasjonen var blitt utsatt fra 1943 til 1944, så hadde amerikanerne sendt mer materiell til krigen i Stillehavet. For å klare overskipningen av de to nye divisjonene som nå skulle delta i selve landgangen, var man nodt til å utsette det planlagte angrepet pa Sor-Franknke, som i utgangspunktet var ment å skulle foregå samtidig med operasjon Overlord. Et stndsmiddel som SHAEF hadde vansker med å få under sin kom­ mando, var de tunge bombeflyene. Det var forst og fremst sjefen for den britiske Bomber Command, sir Arthur Harris, som satte seg imot a bruke bombefly som stotte for landgangen, men også de høyeste sje­ fene for det tunge amerikanske bombeflyvåpenet protesterte til en viss grad. De alliertes planleggere ville at tunge bombefly skulle odelegge jernbanenettet i Frankrike og Belgia for dermed å gjore det vanskeligere for de tyske forsterkningene å komme seg frem til Normandie. Dette skulle være et drastisk middel til å redusere tyskernes muligheter for å sette inn et raskt og kanskje ødeleggende motangrep med sine panserdivisjoner. Bakgrunnen var selvfølgelig de erfaringer man hadde gjort på Sicilia, og senere ved Salerno. Harris, som var en fanatisk talsmann for bombing av byer, hadde en blind og urokkelig tro på at bombing av bo­ ligområder var den mest effektive måten å avgjore krigen på. Dessuten hadde han en overdreven forestilling om den skade hans tunge bombe­ fly påførte tyskerne. Ethvert avvik fra denne linjen anså han nærmest som helligbrøde.

64

OPI .R \S|()N ()\HR!/ )RD

I august 1943 skrev Harris til sir Charles Portal, sjefen for det britiske flyvåpenet, at han gjennom systematisk bombing av Berlin ville kunne fullføre den odeleggelsen som andre tyske bver var blitt påført. RAF regnet riktignok at de ville miste 400—500 flv pa dette, men Tyskland ville tape krigen. Ifolge Harris’ spådommer ville fienden kunne tvinges til kapitulasjon senest i april 1944 — noe som aldri slo til. Heller ikke hans anslag over tap av egne flv stemte. I lopet av perioden fra 1. sep­ tember 1943 ul 31. mars 1944 mister Bomber Command 1.447 tunge bombefly — omtrent tre ganger sa mange som Harris hadde regnet med — uten a ha oppnådd videre resultater. Etter en slik fiasko kunne ikke engang Harris forhindre at de tunge bombeflyene ble brukt ul å øde­ legge kommunikasjonslinjer, og at disposisjonsretten over disse flyene ble overlatt ul Eisenhower. Dermed kunne bombingen av det franske kommunikasjonsnettet begynne. Men protestene fra flyvåpenets hove talsmenn fortsatte a strømme inn. Det fantes de som hevdet at hele landgangen var en unødvendig operasjon, ettersom de nve flytypene som ble anvendt hadde tilstrek­ kelig stor rekkevidde til a kunne na alle viktige mal pa kontinentet fra baser i England og rundt Middelhavet. De hadde ikke bruk for flybaser i Frankrike, og derfor var landgangen unødvendig og risikabel. Dessuten ville den innebære at flyvåpenet ble trukket vekk fra det som flyets tals­ menn mente var dets viktigste innsats i krigen. Ut fra denne tankegan­ gen kan vi følgelig dra den slutning at enkelte av sjefene tør de alliertes flyvåpen i fullt alvor sa seg i stand til a vinne krigen fra lutten. Man kan ul en viss grad forstå at en ung våpengren — noe flyvåpenet under an­ nen verdenskrig tross alt var — lett kan fa en overdreven oppfatning av sin egen rolle. Men hos de allierte var flvets talsmenn virkelig ute i det bla. Ingen annen våpengren hadde et sa feilaktig bilde av den skade de påførte fienden.

Som tidligere nevnt ble det lagt stor vekt pa a ikke la tvskerne ta rede pa nar og hvor man hadde tenkt a sette inn det store angrepet. For a forvirre fienden satte man derfor i gang med to støre avledningsoperasjoner. «Fortitude North» og «Fortitude South». Den førstnevnte inne­ bar at den fiktive britiske 4. armé ble opprettet i Skottland med tydelige hensikter om a foreta en invasjon av Norge. Gjennom falske radiosen­ dinger og andre typer virksomhet skulle tyskerne lures til a forsterke, eller i alle fall opprettholde, den styrken de hadde i sin garnison i Norge. Sjefen for «4. armé» var oberst R.M. Macleod, en tidligere artillerist søm 65

D-DAGEN

var blitt sa hardt skadet ved Somme i 1916 at en tredjedel av issen hans var dekket av en solvplate. Macleod dro til Edinburgh hvor han umid­ delbart satte i gang a simulere de aktiviteter som preger en armé under forberedelse. Det forste han gjorde, var a utgi seg for å være general sir Andrew «Bulgy» Thorne, tidligere britisk militærattaché i Berlin, som man visste at tyskerne kom til å holde utkikk etter. Deretter innledet han radiokommunikasjon med fiktivie korpshovedkvarter i Stirlmg og Dundee, samt med et amerikansk korps stasjonert i Nord-Irland (dette korpset var reelt, og skulle hore inn under Pattons 3. armé). Knepene som ble brukt for å ta de tyske radiospanerne ved nesen, var mange og listige. Disse radiomeldingene kunne for eksempel se slik ut: «... Kaptein R.V.H. Smith, 10. Cameronregiment skal innfinne seg snarest i Aviemore for skitrening ...», eller «... 2. korps, bilkompamet, ber om håndboker om motorytelse i lav temperatur og i store hoyder ...», eller «... 7. korps ber om a få tilsendt de lovede instruktørene i fjellklatring etter Bilgerimetoden ...»’’ I tillegg til disse knepene — som ikke levnet noen tvil om hvor land­ gangen skulle foregå — ble også lokalpressen benyttet. Avisene trykket resultater fra 4. armés interne fotballturnering, en BBC-reporter hadde tilbragt en dag sammen med «gutta i 7. korps», og det ble fortalt at et sekkepipeorkester fra 2. korps hadde deltatt i den årlige Edinburghparaden. Samtidig ble det satt opp masser av falske fly og stridsvogner på de skotske militære feltene, kommandotoktene mot Norskekysten okte i intensitet, og britiske agenter i Norge begynte a kartlegge landet «1 forkant av den kommende invasjonen». Videre okte de allierte sitt press på Sverige og fremforte en rekke mer eller mindre diskrete foresporsler (eller iscenesatte egne undersokelser) angående svensk veinett, jernba­ nen, innvendig hoyde på en rekke jernbanetuneller mellom Vårmland og Stockholm, jernbanenettets transportkapasitet, osv. Det kom også ut at allierte og svenske diplomater forhandlet om hvorvidt de allierte kun­ ne benytte seg av Oland og Gotland — det hele for å gi inntrykk av en fremtidig forflytning av panserstyrker mellom Norge og Baltikum. For ytterligere a forsterke inntrykket av en alliert trussel mot Skandinavia, satte russerne opp en egen fiktiv styrke på Kolahalvøya, og den russiske marskalk Budjonnyj besokte Skottland for «samordnet planlegning». Dette agnet ble imidlertid ikke slukt. Hovedandelen av de tyske trop­ pene i Norge var ikke mobile feltavdelinger, men tropper som mer eller mindre bar preg av å være okkupasjons- og lokal f orsvarsavdelinger. De

66

OPURASJON OVERLORD

endringene som den tyske styrken i Norge foretok seg, var relativt små. I lopet av mars 1944 ble 89. infanteridivisjon utstasjonert oppover i Norge, men den ble skipet videre til kontinentet i begynnelsen av juni. Luftwaffes 14. divisjon, en avdeling av temmelig middelmådig kvalitet, ble sendt til Norge for a erstatte en divisjon som ble sendt til ostfronten. I lopet av sommeren ble 196. infanteridivisjon forflyttet fra Norge til ostfronten. Disse endringene hadde neppe funnet sted dersom tyskerne hadde tatt trusselen mot Skandinavia alvorlig. Operasjon Fortitude South var derimot storre i omfang og fikk storre effekt. USAs 1. armégruppe — kalt FUSAG (First United States Army Group) — ble stasjonert i det sorostlige England. I lensikten var, akkurat som i tilfellet med 4. armé, a forsoke a gi inntrykk av en styrke som forberedte invasjon, men denne skulle komme over Den engelske kanal, og ikke dl Norge. FUSAG la i området midt imot Pas-de-Calais, der hvor kanalen er pa det smaleste. De allierte trodde med god grunn at tyskerne regnet med en invasjon i dette området, og onsket a under­ bygge denne oppfatningen. Ettersom man mente at den beryktede ge­ neral George S. Patton var den av de allierte befalhavende offiserer som ville gjore sterkest inntrykk pa tyskerne, ble han utpekt til a lede denne fikdve styrken. I likhet med 4. armé ble FUSAG simulert gjennom falske radiosen­ dinger, oppforing av falske militærbrakker og lignende blendverk. Det ble bygget hele parkeringsplasser tulle av falske stridsvogner. Blant disse ble det plassert noen ekte stridsvogner, som skulle kjore frem og tilbake og etterlate seg spor. Fra de store hovder som de ta eksisterende tyske spionflyene var nodt ul a operere i, var det nesten umulig a skille disse mengdene av etterligninger fra de ekte kjoretoyene. Om nettene kjorte lange karavaner av kjoretoyer med tente lys mot den falske leiren. Disse ble registrert av de tyske spaningsflvene. Det de ikke kunne se, var at de samme kjoretoyene også kjorte tilbake i motsatt retning, men da med lysene slukket. I tillegg til dette ble det, for a sukre agnet ytterligere, bygget en hel invasjonsflate av kulisser. Fra Lowestoft og Yarmouth til Norfolk, i samtlige havner og elvemunningene til Deben, Orwell og Themsen, rundt Folkstone og Dover, kunne de tvske spaningsflvene se kjempemessige ansamlinger av landgangsfartover, som i virkeligheten ikke var annet enn tre og seilduk montert pa gamle kasserte bensinfat. For ytterligere a oke autentisiteten, spydde disse «landgangsfartoyene» ut royk fra avgasser, og vannet rundt dem var fullt av oljeflekker. Man kunne til og med se klesvask som hang fra relinger og rigger.

67

d-dagen

Men det var ikke bare gjennom det bildet som tyskerne kunne se, at de allierte forsøkte å lure dem. Tyske spioner som var tatt til fange av britene, og som hadde «konvertert», fikk i oppgave å sende falske opp­ lysninger om FUSAG til sine tyske oppdragsgivere, om styrkens ledel­ sesstruktur og dens konsentrasjonsområde samt en sterkt overdreven beskrivelse av antall operative divisjoner den hadde. På det tidspunkt landgangen skulle skje, trodde tyskerne at FUSAG hadde noe i nærhe­ ten av 35 divisjoner direkte under sin kommando, hvorav minst 5 var flybårne. Ut over dette anslo de at det fantes ytterligere 35-40 divisjo­ ner i Storbritannia, hvorav omtrent et dusin lå under general «Bulgy» Thorne i Skottland. Dessuten oppga de nevnte spionene at man foruten den store landgangen i Calais-området, også kunne regne med avledningsmanovre i form av landganger i Sor-Franknke og Normandie. 1 lovedhensikten med operasjon Fortitude South var å narre tyskerne til å tro at det ville komme en landgang ved Pas-de-Calais med kodenavn «Quicksilver». Men det ble også skapt trusselbilder mot andre deler av det tyskokkuperte Europa. Således hadde man kodenavnet «Ironside» pa en mulig invasjon av Biscayakysten, «Vendetta» på en landgang i SorFrankrike, mens «Zeppelin» var kodeordet for eventuelle aksjoner gjen­ nom Jugoslavia, Hellas eller Tyrkia. Alle disse operasjonene — bortsett fra «Vendetta», som senere skulle munne ut i operasjon «Dragoon» — var rene fantasifostre. Tyskerne svelget bløffen, mye pa grunn av at den i sa stor grad var sammenfallende med deres egne antagelser av de alliertes hensikter og styrke. Med tanke pa at tyskerne faktisk allerede hellet mot at de allierte ville gå i land i Calais-omradet, så innebar operasjon Fortitude South ikke at de styrket forsvaret av denne sektoren på bekostning av andre områder. Den virkelig store gevinsten av denne avledningsmanøveren skulle vise seg først etter at de allierte var gått i land. Samtidig med dette syslet de alliertes etterretningstjeneste med å finne ut av tyskernes disposisjoner. I dette arbeidet hadde de selvfølge­ lig stor nytte av sitt totale herredømme i luften. En annen uhyre viktig informasjonskilde var de meldingene som ble dekryptert gjennom det såkalte ULTRA. Den tyske krigsmakten hadde en kryptograf, Enigma, som de brukte til å avkode sine meldinger. De hadde stor tiltro til sik­ kerheten i dette krypteringssystemet. I Iva de ikke visste, var at engelsk­ mennene hadde fatt tak i en Enigma-maskin, slik at de kunne studere hvordan den fungerte. På denne maskinen fantes en rekke hjul som operatøren endret innstillingen på med en viss regelmessighet. For å 68

O1’1'.R.\S|ON OVERJ.OR1)

kunne avkode en melding, matte man vite hvordan hjulene var innstilt da meldingen ble kryptert. Engelskmennene bvgde derfor en maskin som de kalte «Bomben», der ulike kombinasjoner av innstillinger kunne proves ut. Når den rette kombinasjonen var funnet, kunne meldingen leses i klartekst. Naturligvis måtte de ogsa sorge for a få tak i de mel­ dingene som skulle avkodes, og dertor var det vanligvis gjennom radio­ avlytting de skaffet seg informasjon. Luftwaffe var svært behjelpelig i denne sammenheng, ettersom de ikke overholdt like streng radiodisiplin som den tyske hæren. Det ble gjort mange studier av hvordan tyskerne skulle kunne for­ sterke sine tropper i Normandie, men verdien av disse var temmelig tvilsom. Altfor mange sporsmal la åpne. Hva ble utfallet av krigen i ost? Ville Wehrmacht kunne stanse de sovjetiske offensivene, eller ville den tyske fronten bryte sammen under presset fra demr' Dersom noen av disse — riktignok usannsynlige — alternativene skulle inntreffe, sa ville forutsetningene for operasjon Overlord bli radikalt endret. Et annet sporsmål var hvordan fienden ville reagere pa de alliertes mange avle­ dende operasjoner. Siden de ikke hadde noen muligheter for a spa om denne fremtiden, tok de alliertes planleggere utgangspunkt i de verst tenkelige forutsetninger som kunne oppstå, og sorget for a styrke sine mottiltak mot disse sa mye som mulig.

En annen ytterst viktig faktor var kartleggingen av det området hvor landgangen skulle skje. Dertor ble det nedlagt en masse arbeid i fl\ foto­ grafering. Siden det ikke var mulig a undersøke bare det området hvor angrepet skulle foregå, uten at fienden dermed ville bli varslet, ble man nodt til a fotografere stort sett over hele Kanalkysten. Da Montgomery og Eisenhower kom til England, oppdaget de med forskrekkelse at det kun var beordret flyspaning over Normandie. Dette feilgrepet ble umiddelbart rettet opp. lakket være dette arbeidet hadde de allierte et meget godt bilde av terrenget i området og av taste tyske forsvarsinstallasjoner. Gjennom sammenligninger av observasjoner fra spionfly og in­ formasjon fra sjøkart var det ogsa mulig a fastslå hvordan tidevannet vekslet. Tidevanns forholdene hadde en avgjørende betydning, siden de allierte osnket stigende tidevann til landgangen. Det nøyaktige tids­ punktet da troppene skulle ga i land, var tre timer tor Hoen var pa sitt hoyeste. Hvis de kom inn for tidlig, ville soldatene bli nodt til a passere en lengre strekning under fiendtlig ild. I Ivis de kom inn tor sent, ville 69

I) DAGEN

landgangs far toyene bli sprengt av undervannsminer eller ramme de mange hindringene i strandsonen. En annen fare med å angripe i en fase da tidevannet trakk seg tilbake, var at fartøyene ville kunne kjøre seg fast og bli liggende på stranden. Planen var derfor at båtene i den forste angrepsbolgen skulle styre inn mot land pa stigende tidevann, og gli opp på stranden. Så skulle solda­ tene gå i land, og deretter ville det stadig stigende tidevannet innen kort tid lofte batene opp og gjore dem flytende igjen. Deretter kunne disse vende tilbake til de storre fartøyene, for å laste inn den andre angreps­ bolgen. En annen grunn til at det ble lagt så stor vekt på tidsskjemaet, var at den andre bolgen av soldater skulle landsettes omtrent på samme sted som den forste, det vil si på et tidspunkt da tidevannet var pa vei tilbake til fjære. Det var også andre faktorer med i bildet. Flåten krevde dagslys for å kunne beskyte kysten så effektivt som mulig. Likeledes var dagslys påkrevet for flystotten. Derimot onsket man at invasjons flåten skulle kunne nærme seg Normandiekysten i mørket. Hensikten var å unngå a bli oppdaget. Ettersom alt dette i praksis betydde at landgangen matte skje om morgenen, innebar det også at luftlandsettingen matte foregå i lopet av dognets morke timer. Dette forte igjen til et krav om en natt med månelys, ellers ville de flybårne avdelingene bli nodt til å gjen­ nomføre sine oppdrag i stummende morke. Et ytterligere onskemal var at månen skulle gå opp relativt sent. Man ville nemlig helst at innflyvningen av fallskjermtroppene skulle skje i morket, og dermed forhindre at tyskerne oppdaget hvor store luftstyrkene var. Denne kombinasjonen av omstendigheter — fullmåne i lopet av natten, og stigende tidevann om morgenen — ville inntreffe mellom 5. og 7. juni. Deretter ville det droye omtrent en måned for det igjen forelå like gunstige omstendigheter. Et annet krav var naturligvis at været måtte være tilstrekkelig godt for luft­ landsettingen, og at sjøen ikke måtte være for grov for landgangs fartoy­ ene — enkelte av disse var ikke særlig sjodyktige. Datoen for operasjon Overlord ble til slutt satt til 5. juni. I henhold til den endelige planen som SHAEF hadde utarbeidet, skulle det være fire landganger mellom Ouistreham, nordost for Caen, og Pointe du Hoc, nordvest for Bayeux. Dessuten skulle det være en femte landgang nordost for Carentan, nederst på Cotentin-halvoya. Dette innebar at de havnene som de allierte kunne regne med å erobre i lopet av de forste dagene, var altfor små. De kunne ikke både opp­ rettholde invasjonsstyrkene på land, og samtidig ta imot forsterkninger. Cherbourg hadde derimot en stor havn som de regnet med å kunne 70

OPi:ir:

for å være tyske patruljebåter. Men snart hadde skyggene vokst seg så store og blitt så mange at alt håp forlot oss. Kjolstripene fra fartøyene ble bare flere og flere.

Nesten noyaktig pa angitt klokkeslett åpnet de alliertes flate ild mot det tyske kystforsvaret. Fra sine posisjoner i den vestre delen av flaten lot de amerikanske slagskipene «Nevada», «Texas» og «Arkansas» sine til sammen 32 stvkker 12- og 14-tommers kanoner spille opp. Sa godt som samtlige tyske støttepunkter langs kysten, tra Barfleur ul Port-en-Bessin, ristet under de kraftige granatene. «De store orlogsskipene bak oss lobbet granater over hodet pa oss som slo ned langs kysten,» fortalte Melvin Farell, som befant seg om bord i en av landgangstartoyene. «Det virket umulig at noen skulle kunne overleve en slik beskytning.» Pa østsiden bod de britiske slagskipene «Ramillies», «Nelson» og «Warspite» pa en lignende oppvisning da de beskjot de tyske batteriene mellom Longues og Villerville. Hvert slagskip hadde en last pa nærmere 1.000 tonn granater, og over hele den atte mil lange strekningen — tra toppen av Cotentin-halvoya til østsiden av Seine-bukten — bombarderte de kysten. Ikke engang bunkere og annet forsvarsverk, som hadde flere meter tykke betongvegger, kunne sta imot de dødbringende prosjektile­ ne. Og det var ikke bare slagskipene som sorget for beskytningen. 1 leie 23 kryssere, 56 jagere, et par hundre fregatter samt en mengde andre fartøyer deltok i dette ødeleggende prosjektet. Ildgivningen var meget effektiv. Det var først etter at store skyer av støv og royk ødela sikten, at treffsikkerheten ble mindre. Men med tanke pa de alliertes enorme ildkraft, sa var den reduserte presisjonen et mindre problem. Den ble godt og vel oppveid av den enorme mengden. Samtidig som orlogsfartoyene bombarderte kysten, flov bolge etter bolge av de alliertes jagerfly over området pa leting etter tvske angrepsfly. «Lightning»-fly fra amerikanernes 8. og 9. luftflate sorget tor over­ våkningen av luftrommet over landgangs flåten, og fire flotiljer befant seg kontinuerlig i luften, med ytterligere seks i umiddelbar reserve. Lavt over selve invasjonsområdet flov seks flotiljer med engelske Spittire-flv, og over disse ytterligere tre flotiljer med amerikanske 1 hunderbolt-flv. For a kunne holde konstant overvåkning i lutten, flov intet mindre enn 36 britiske og 16 amerikanske jagerflotiljer i skytteltrafikk ul og fra Normandie. I tillegg ul disse var det 30 tilgjengelige flotiljer som sto i full beredskap, og seks av disse var klar ul a sette inn rakettangrep mot mal pa bakken dersom det skulle oppstå behov tor det. bor de

153

D-DAGHN

allierte soldatene som snart skulle begynne ferden inn mot strendene, var denne styrkeoppvisningen et oppmuntrende syn. Alle bekymringer vedrørende inngrep fra Luftwaffe skulle vise seg å være grunnlose. De alliertes luftherredomme var totalt. Med hensyn til tyskernes sjøstridskrefter var situasjonen stort sett den samme. De foretok imidlertid en mindre aksjon. De britiske orlogsskipene «W arspite», «Ramillies» og «Arethusa» hadde allerede nådd sine ankringsplasser utenfor kysten, og «Scylla», «Mauritius», «Danae», «Frobislier» og den polske krysseren «Dragon» holdt på å manovrere seg frem mot sine, da noen tyske torpedobåter forlot havnen i Le Havre. De allierte flyene hadde akkurat lagt et roykteppe mellom ankringsplassen og østsiden av Seine-bukten for å skjerme fartøyene fra kysten inntil de kom i posisjon til å kunne besvare ilden fra de tyske batteriene. Tyskerne benyttet seg av dette, og klarte å utfore et torpedoangrep, for deretter a forsvinne inn i røyken. To torpedoer passerte mellom «Warspite» og «Ramillies». En av disse traff den norske jageren «Svenner», som brakk i to og sank. Den andre torpedoen unngikk H.M.S. Largs med bare noen få meter. Dette var imidlertid det eneste angrepet som ble utfort av tyske over fl a te fartoyer pa selve invasjonsdagen. Mens de alliertes invasjonsflåte hadde inntatt sin posisjon ved Seinebukten, hadde en annen styrke — en gruppe på 18 barkasser — tatt seg over mot den franske kysten sor for Pas-de-Calais. Hver av disse bar­ kassene hadde en kjempemessig ballong som var tjoret fast, og slepte dessuten på en flåte med ytterligere en luftfarkost tjoret til seg. Pa disse ballongene hadde man festet store skjermer som hadde til oppgave å reflektere radarbolger. Da tyskerne fikk inn disse på sine radarer, var det meningen at hver av barkassene skulle gi dem informasjon om et stort orlogs- eller transportfartoy. Ute i kanalen hadde denne lille styrken delt seg. Den ene halvparten hadde styrt mot et punkt nord for Le Havre, mens den andre stevnet mot Boulogne. Like etterpå, da disse miniatyrflatene befant seg nær den franske kysten, hadde de fått selskap av to bombeflyflotiljer fra RAF, som med jevne mellomrom hadde sluppet ut strimler av metallfolie. Snart kunne de tyske radarstasjonene rapportere at store allierte flåtestyrker hadde samlet seg i Den engelske kanal, og akkurat som i tilfellet med gummidukkene, fikk tyskerne problemer med å fastslå den virkelige invasjonsstyrkens posisjon. Da det grydde av dag, lå de to gruppene knapt en og en halv mil ut tra kysten, og ville om kort tid være synlige fra stranden. For at denne krigslisten skulle holde seg i enda noen timer, slapp RAF roykbomber 154

Landing Craft Assault (LCA) langs kysten, samtidig som besetningen pa barkassene lot høyttalerne sine sende ut lyd som tra en pågående landgang. Konsekvensen ble at tyskerne reagerte kraftigere pa den fiktive flåtestyrken enn pa den virke­ lige — krigsfartoyer la ut for a avskjære den, søkelysene flakket over om­ rådet utenfor Boulogne, og landbatteriene begynte a beskyte de alliertes spokelsesflate. Da tyske patruljefartoyer til slutt nådde frem til området, oppdaget de at det bare var røyken tilbake. Den mystiske flaten av spø­ kelsesskip fantes det ikke spor av. I Seine-bukten, demnot, var det slett ikke spøkelsesskip som lot gra­ nat etter granat soke sine mal blant fiendens strandbatterier. Warspite beskjot de tyske kanonene ved Villerville, som la hele 30 kilometer unna. Ramillies og Roberts beskjot batteriene ved Bénerville og 1 loulgate. 1 de fleste tilfellene var den tyske motilden svak og ineffektiv, men noen av batteriene bet skikkelig fra seg.-Kanonene ved Longues hadde mattet tale en vedvarende beskytning tra I I.M.S. Ajax. Klokken seks åpnet de imidlertid ild mot kommando fartøyet Bulolo. 1 den påfølgende duellen stilnet batteriet for en stund, bare for a være i aksjon igjen ti minutter senere. Bulolo ble tvunget til a oppgi sin ankerplass, og begi seg lenger ut ul sjøs. Longues-batteriet ble til slutt ødelagt en gang tor alle klok­ ken 08:45 etter en langvarig innsats fra Ajax og Argonaut, men dette hadde gitt de allierte store bekymringer, og tor striden var over, var det blitt skutt hele 179 granater mot dette malet. Ogsa andre tyske hattener som tidligere hadde lagt seg tause, vaknet na opp og begynte a beskyte angriperne. Etter hvert som morgentimene gikk, ble de alliertes orlogsfartøyer ved flere anledninger tvunget til a gjenoppta kampen mot tyske artilleristillinger som de allerede hadde avskrevet. Mens larmen fra skipskanoner og kystartilleri buldret over Seine-

155

D-DAGEN

bukten, var forberedelsene til landgangen i full gang. Utenfor samtlige landgangsstrender var det opprettet en spesiell lossesone. Her skulle de mindre landgangsfartoyene sjøsettes, og havflaten ble snart fylt opp av små båter som duppet opp og ned. For et utrenet oye må den scenen som utspant seg, ha virket kaotisk. Men en informert tilskuer ville straks ha sett at alt ble utfort i henhold til planer og tidsskjemaer som var ut­ arbeidet og innøvet for lenge siden. Kraner skrek av anstrengelse når de loftet stormbåtene over skipsrekka, det raslet i kjettinger når farkostene ble senket ned i det opprorte havet. Patruljebåtene sirklet rundt de klumpete transportfartøyene, megafoner ropte ut ordre og anvisninger, og langs skipssidene hang kjempemessige klatretau fulle av soldater på vei ned i landgangsfartoyene. Denne delen av operasjonen — å få soldatene om bord i landgangs­ fartoyene — var en av de vanskeligste. Sjogangen var så grov at stormbåtene ble kastet opp og ned i vannet. Siden de var så nedtynget av alt utstyret de hadde med, var mennene som hang i de sptndelvevlignende tauverkene, nodt til å hoppe ned i batene, som i det ene øyeblikket kun­ ne befinne seg bare noen centimeter under bena på dem, for så i neste a oke avstanden opp til fem meter. Mange soldater som feilvurderte avstanden til de harde metalldekkene, brakk bena da de landet. Andre falt i døden. Enkelte soldater ble knust mellom skipet og stormbåten av en kraftig bolge som slynget baten inn i skipssiden. Andre havnet i van­ net, og de som ikke var raske nok til å få av seg den tunge oppakningen, druknet. Spesielt sørgelig var det som skjedde med de amerikanske amfibiestridsvognene. I motsetning til bntene, som sjosatte sine DD-tanks bare 11 kilometer fra strendene, gjorde amerikanerne denne sjosettingen hele 18 kilometer ute. Grunnen til det, var at de var bekymret for det tyske kystartilleriet, særlig de batteriene som lå langs Cotentin-kysten. Dette resonnementet forte til at de i stedet for å bli stilt overfor tysk artilleri, måtte ta opp kampen mot den høye sjøen. De DD-tanksene som skulle settes inn mot Utah Beach, led små tap — bare 4 av totalt 32 forulykket. Verre var det med dem søm skulle landsettes ved Omaha Beach — av 32 stridsvogner forsvant hele 27 i havets dyp. Etter at landgangsfartoyene var fylt opp med sin menneskelige last, begynte de a gå i posisjon for den snarlige ferden inn mot strendene. Den grove sjoen fosset inn over båtene, og de soldatene som hadde klart å holde seg torre under selve overfarten, ble gjennomvåte lenge for de nådde frem til kysten. Med jevne mellomrom slo tyske granater 156

neptuns vredi:

ned i vannet, og kjempemessige vannsøyler reiste seg opp mot den gra himmelen. Sjøsyke og elendige ventet infanteristene pa signalet om at angrepet var i gang, og snart begynte den store angrepsstyrken a bevege seg innover mot kysten. Tidevannsforholdene var litt forskjellige for de britiske og de amerikanske strendene, og derfor var det blitt besluttet at de amerikanske troppene skulle ga i land en time for bntene. Etter pla­ nen skulle den forste amerikanske bolgen na sine mal — Omaha Beach og Utah Beach — klokken halv syv, og de alliertes bombardement skulle da være pa sitt absolutte klimaks. Ettersom angrepet pa Omaha Beach og Utah Beach la en time foran angrepet pa Gold, Juno og Sword, kom ogsa det endelige flyangrepet pa disse strendene tidligere. Utah var det forste malet, og de tyske for­ svarerne kunne hore det stigende brolet fra 269 amerikanske bombefly av typen Marauder som kom inn lavt under skydekket. Med de sorte og hvite stnpene fullt synlige over vingene (dette identifikasjonstegnet prydet alle de alliertes fly fra D-dagen og utover) slapp de sine bomber med en høy grad av presisjon. Resultatet var meget vellykket. Store deler av forsvaret ble enten slatt ut eller satt i en slik tilstand av forvirring at det bare kunne yte svak motstand da de forste landgangs fartøyene nærmet seg stranden. Annerledes var det ved Omaha Beach. Uer var skydekket sa tvkt at flyene ble nodt til a bombe fra storre hovde. Rekke pa rekke med Liberator-bombefly — 329 i alt — flov inn over strendene. Veiledet av stifinnere (som ikke må forveksles med de soldatene som ledet de flybårne trop­ pene til sine landingssoner) som -siktet seg inn ved hjelp av instrumen­ ter, slapp de sine bomber uten riktig a kunne se sine mal. Denne uhel­ dige omstendighet forte til at de ventet en anelse for lenge med a slippe lasten, og dessuten kom hele 67 flv tilbake uten a ha utfort sitt oppdrag. En slik forsiktighet var riktignok nødvendig hvis man ikke ville risikere a treffe egne tropper, men den forte også ril at de fleste bombene talt for langt inne pa land. Da ytterligere over tusen Eiberator-bombeflv og Flyvende festninger slapp sin last over de britiske sektorene omtrent en time etter de forste angrepene, ble resultatet det samme, lotalt talt det 11.932 tonn bomber ned over de tvske forsvarerne. I il tross tor denne massive innsatsen, som var like omfangsrik som bombetoktene over Hamburg sommeren 1943, var de tvske tapene av menneskeliv relativt små. Bombardementet oppfylte imidlertid sin hensikt. Bunkrer og kano­

157

D-DAGEN

ner ble begravet under fontener av jord og grus. Piggtrådhindere ble revet i stykker, og trykkbølgene fra bombene fikk miner til a detonere, slik at flere av Rommels minefelt ble satt ut av spill. Mye av den tyske utrustningen som ikke var godt beskyttet, ble odelagt, slik som ammunisjonslagere og lignende. Dessuten hadde sjokkbolgene fra bombene en lammende effekt på de ventende tyskerne. Etter dette enorme bom­ bardementet fra luften, og mens orlogsskipene stadig opprettholdt sin massive ildgivning, ble det avfyrt hundrevis av raketter fra de forreste stormbatcne. Det var na bare minutter igjen til de forste allierte solda­ tene skulle vasse i land pa iransk jord. Med skumsprøyten stående opp over baugen vugget stormbåtene frem gjennom den urolige sjoen med kurs for Utah Beach. I forste rekke befant det seg to bataljoner fra 8. amerikanske infanteriregiment — en enhet som skulle få en betydelig lettere oppgave enn ventet. Flyene hadde sammen med skipsartillenet gjort jobben sin sa godt, at soldatene forbauset kunne registrere at ingen skjot på dem fra kysten. Riktignok sank to av stormbåtene for de nådde stranden, men dette skyldtes mere sjogangen enn fiendtlig ildgivning. Ferden inn mot stranden var likevel dramatisk for dem som deltok. De var fullstendig gjennomvåte og sjosyke, og larmen fra dieselmoto­ rene og deres egen artilleristøtte sang i orene pa dem, så de fleste av dem onsket ingenting annet enn å komme seg bort fra det gyngende havet uansett hvilke farer som antagelig ventet dem på stranden. Til tross for at stormbåtene hadde blitt betegnet som «usenkbare», tok flere av dem inn så mye vann at de sank. Mennene i de farkostene som fulgte etter, ble nodt til å hore pa kameratenes fortvilte rop om hjelp mens de selv holdt sto kurs mot land. De hadde fatt streng ordre om å ikke stanse for å plukke opp forliste landsmenn. Slike instruk­ sjoner var helt nødvendige for a unngå at havflaten ble forvandlet til et sirkus av livreddende landgangsfartoyer. På direkte initiativ fra pre­ sident Roosevelt hadde den amerikanske kystvakten bidratt med 60 redningsskøyter, og det var i forste rekke deres oppgave å plukke opp dem som hadde forlist. Disse sma trebåtene skulle trekke opp ikke mindre enn 1.437 menn og en kvinne fra havet ved Seine-bukten. Ikke desto mindre var det en grufull opplevelse for dem som måtte hore på skrikene fra druknende medsoldater. Kaptein Robert Cunningham og hans menn oppdaget noen soldater som kjempet i vannet. De svingte landgangs fartøyet sitt for å hjelpe dem, men ble umiddelbart stanset av en patruljebåt. «Dere er ikke noen redningsskøyte!» ble det ropt 158

NEPTUNS \ RI 1 )li

over en høyttaler. «Fortsett mot stranden!» Angrepet mot stranden matte være det eneste malet. En av de batene som fraktet DD-tanks, gikk pa en sjomine. Den skulle akkurat til a sjosette den forste stridsvognen, og var i ferd med a senke utkjøringsrampen. I neste oyeblikk hørtes en kraftig eksplosjon, og flere øyenvitner kunne se hvordan en svommende Sherman plutse­ lig ble forvandlet til en Avvende Sherman. I et kort sekund ble den hengende flere titalls meter oppe i luften, tor den falt igjen og slo ned i vannflaten og ble slukt av bolgene. Også ett av kontrolltartoyene som overvaket sjosettingen av DD-tanks, hadde gatt pa en mine og sunket, så de svommende Sherman-vognene ble derfor forsinket med 15 mi­ nutter. Denne ulykken fikk imidlertid ingen innvirkning pa operasjonen for ovng, for sa godt som nøyaktig til planlagt tid stormet det 8. infanteriregimentets to bataljoner i land ved Utah Beach. De forste soldatene hadde knapt kommet seg opp pa stranden og nedkjempet det nærmest ikke-eksisterende forsvaret, tor det ble oppda­ get at ett eller annet var galt. Besetningen pa en av kontrollbåtene hadde blitt forvirret av den kraftige royken etter flyangrepet. I den sterke ostlige strømmen hadde de mistet orienteringen, og henvist landgangs­ styrkene fil et punkt som la mer enn en sjømil sor tor den stranden som opprinnelig var malet. Det 8. regiment hadde gått i land pa teil sted, men denne fadesen skulle i det lange lop vise seg a være heldig. Den strandlinjen hvor de egentlig skulle ha gatt i land, var kraftigere besatt. Dessuten hadde flere av de tyske kystbatteriene i denne sektoren over­ levd flyangrepet, og ville ha kunnet påføre amerikanerne store tap. Sjefen for 8. regiment, brigadegeneral Theodore Roosevelt (sønn av Theodore Roosevelt — amerikansk president 1901—1)9), ble na nodt til a fatte en viktig beslutning. Enten kunne han fore sine menn nordover mot den opprinnelige angreps stranden, eller sa kunne han fortsette inn­ over i landet og dirigere de etterfølgende bolgene mot der punkt hvor hans regiment feilaktig var kommet i land. Det var litt av en sjanse a ta, men han valgte det siste alternativet, og hans soldater beveget seg raskt oppover den veifyllingen som forte frem til avkjørselen ved 1 .a I loussaye. Beslutningen viste seg a være riktig, og noen timer senere hadde de fatt kontakt med deler av de flybårne enhetene. Det var ikke bare 4. infanteridivisjon som ble landsatt pa L tah Beach. Den hadde stotte av blant annet 65. artillenbataljon, 70. og 746. panser­ bataljon og 899. panservernbataljon. Totalt skulle 23.250 mann bh satt i land ved Utan Beach denne dagen. De sammenlagte tapene i dode og

159

d-dagen

sårede var ikke hoyere enn 197 mann, hvilket var langt færre enn man hadde fryktet. Antallet star i skarp kontrast til dem som falt under ope­ rasjon Tiger. Årsakene til denne suksessen var flere. De amerikanske fallskjermje­ gerne hadde gjort jobben sin godt, og skjermet landgangsområdet mot tyske motangrep. Det tyske forsvaret viste seg, pa grunn av feiltagelsen ved landsettingen, å være glissent bemannet. Samtidig hadde det inn­ ledende bombardementet fra fly og skipsartillen vært meget effektivt. Mange soldater fra den avdelingen som forsvarte stranden — det tyske 919. regiment — oppga kampen straks amerikanerne var kommet i land. Det eneste tyske motangrepet som ble satt inn i forbindelse med land­ gangen på Utah Beach, ble utfort av tropper som var stottet av én en­ kelt, og meget tilårskommen Renault-stridsvogn. Denne ble imidlertid et lett bytte for de DD-tanks som kom i land sammen med den forste bolgen. Alt gikk overraskende lett på Utah Beach. Til og med de faste hindrene og minelegningen var mindre omfattende enn man hadde fryktet. I lopet av det forste dognet nådde 4. divisjon frem til Harmel de Cruttes, som ligger fem kilometer nord for landgangsområdet. De klarte ikke å få kontakt med 505. fallskjermjegerregiment ved SainteMére-Eglise, men de rykket frem til en posisjon som lå to kilometer ost for byen. Aller best gikk det på flanken i sor, der 8. regiments 2. og 3. bataljon, med stotte fra 70. panserbataljon, nådde helt frem til Les Borges, som lå to kilometer sor for den posisjonen som 505. befant seg i. Det gjensto bare å renske en liten lomme med tysk motstand for man kunne få kontakt med fallskjermtroppene i Sainte-Mére-Eglise. Om angrepet pa Utah Beach var preget av medgang, så var situasjonen helt omvendt ved Omaha. Allerede fra starten av oppsto det store pro­ blemer. Skydekket var lavt, og bombeflyene bommet i stor utstrekning pa sine mal. Dessuten var det tyske forsvaret betydelig sterkere her enn ved Utah Beach. Langs de hoye bergveggene og klippene lå avdelin­ ger tra tyskernes 352. divisjon og ventet. Denne divisjonen hadde tre infanteriregimenter med to bataljoner i hver, der den gjennomsnittlige styrken var på 550 mann per bataljon. Utover dette fantes et artilleri­ regiment samt panservern og ingeniorer. Den 352. divisjon hadde sta­ sjonert sitt 914. regiment mellom Carentan og Grandcamp, mens 916. regiment forsvarte sektoren mellom Grandcamp og Colleville-sur-Mer. Det 915. regiment utgjorde en reserve. I tillegg til 352. divisjon var også 160

NIPTINS \ Kl i)l

716. stasjonære divisjon forlagt i nærheten. Denne divisjonens 726. re­ giment sto ost for Colleville. De allierte soldatene hadde regnet med a finne bare det sistnevnte regimentet i denne sektoren, og 352. divisjons eksistens kom som et stort sjokk pa dem. Sett med amerikanernes øyne ble landgangen ved Omaha Beach en oppvisning i kaos og tragedie. Det begynte allerede i innledningsfasen, da et stort antall landgangsfartoyer gikk tapt. Vi har tidligere nevnt tapet av 741. panserbataljons 27 svømmende Sherman-tanks. Disse var blitt sjosatt i meget grov sjo, og hadde med sine store oppblåste flottører av seilduk allerede begynt a duppe innover mot stranden da skjebnen slo til. De kraftige bolgene slo hardt mot vognenes flyteanordninger, og etter kort tid i vannet begynte seilduken a sprekke, stottestagene brot sammen og motorene ble fylt med vann. En etter én forsvant DD-vognene ned under overflaten, inntil det bare var fem av dem tilbake. 1 leldigvis kunne flertallet av besetningene ta seg ut gjennom lukene, blase opp flytevestene og hoppe i vannet, men savnet av stotten fra disse amfibiestridsvognene skulle medfore drastisk hovere tap av menneske­ liv pa strendene. Under lignende omstendigheter gikk ogsa 25 kanoner tapt. Selv om akkurat disse tapene kan virke ubetydelige sett i forhold til den totale mengden materiell som sto til disposisjon, sa var virkningen likevel alvorlig. Det var nemlig disse stridsvognene og kanonene som skulle støtte mennene som gikk i land i den situasjonen hvor de var aller mest utsatt. Alt dette bidro til a gjore landgangen ved Omaha Beach til 1. amerikanske infanteridivisjons hardeste strid noensinne. Kanskje hadde mange av de soldatene som nå nærmet seg stranden, trodd at oppgaven deres skulle bli lett. Det enorme bombardementet fra flyene ledsaget av skipsartillenet og hvinene fra tusener av raketter virket som det var i ferd med a tilintetgjøre alt liv pa land. Eksplosjo­ nene flammet opp som små hissige ildfluer langs ki sten, og fra høydene ovenfor Omaha Beach steg rovken tra de mange gressbrannene opp mot den gra himmelen, f Ivordan kunne noe som helst overleve dette infernoet? De skulle imidlertid bli nådeløst rvkket ut av sin falske trygghetsfø­ lelse. Da stormbåtene var bare 400 meter tra stranden, åpnet de tyske kanonene som hadde overlevd bombardementet, plutselig ild. 1 lopet av et oyeblikk ble luften fylt av larmen fra artilleriet, og straks etter sluttet maskingeværene seg til i kampen. Det gronnsvarte havvannet ble fylt av hove vannkaskader, og maskingeværkulene hamret mot stalveggene på stormbåtene. Straks etterpå hadde langdangs tar tovene kommet sa 161

162

Vierville-sur-Mer

Frontlinje ----- Kl. 12.00

Det amerikanske angrepet på Omaha Beach 6. juni

NkPTUNS \ RI.Dli

langt inn som dybden tillot, og den beskyttende baugrampen ble senket. Klokken var slagen «T», og i en ujevn kamp kastet mennene tra « The Big Red One» (dette var det vanlige kallenavnet pa 1. amerikanske divi­ sjon ettersom dens emblem besto av et stort rodt ett-tall) seg ut i vannet og vadet innover mot Omaha Beach. Da de amerikanske soldatene fikk fast grunn under fottene, hadde de til å begynne med en strekning pa omtrent 200 meter foran seg — en strekning som besto av den sandbunnen som det stigende tidevannet var i ferd med a dekke til, og som endte opp i den sakalte strandvollen. Denne vollen, som skulle stanse tidevannet slik at det ikke oversvomte det området som la lenger fremme, var et belte som var laget delvis av sten, delvis av murverk. Bak strandvollen, som hadde en varierende hoyde på mellom én og tre meter, gikk det en brolagt strandpromenade ledsaget av en to meter dyp stridsvognsdike. Deretter fulgte et kortere sumplignende område, som ledet frem til den bratte skrenten hvor mes­ teparten av de tyske forsvarerne befant seg pa toppen. Det gikk tem veier opp tra stranden, og samtlige var kraftig forsvart. Franz Gockel, som befant seg i en bunker og gjorde seg klar til a mote angrepet, mintes det hele: «Stormbåter og landgangs far tover nærmet seg stranden, og de torste tungt nedlessede fiendene torlot batene, enkelte i vann som rakk dem til knærne.» De amerikanske soldatene begynte nær­ mest umiddelbart a falle tor den velrettede ildgivningen, og mange hadde knapt nok forlatt båtene for de forsvant ned i vannet hvor kuleregnet pisket rundt dem. «jeg skjot korte salver mot batene med det tunge mas­ kingeværet mitt,» fortsatte Gockel, «og de torste bolgene av angripere talt uten a komme mer enn noen-titalls meter innover.» Det er vanskelig a forestille seg det kaos som rådet. Sa snart baugrampene ble senket, slo maskingeværkulene inn i de ubeskyttede sol­ datene. En av dem som overlevde dette, var mening John 1 looper tra 115. regiment: Det lå sårede og dode overalt. Gode Gud, tenkte jeg, og oppdaget at jeg krop på alle fire over stener som var dekket av blod. En mann ni hoyre for meg var sprengt i to, men kroppsdelene ble fortsatt holdt samlet takket være klærne. Jeg dro det beskvttende plastdekket av karabinen min, og fikk av meg Hytevesten, hvilket gjorde at jeg kunne klemme meg litt nærmere ned mot bakken. Jeg så nedslagene tra en kanonsalve komme nærmere og nærmere fra hoyre med et intervall pa ca. tem sekunder. Jeg satte meg opp pa huk og besluttet at det var best å bytte posisjon, og hadde rukket å

163

1)-DAGEN

komme meg fem—seks meter av gårde da en granat eksploderte bak meg. Da jeg snudde meg, så jeg at den hadde truffet landgangsrampen på det fartoyet jeg nettopp hadde forlatt. Den totale forvirringen rundt meg bare okte redselen, og den skremmende vissheten om at jeg ikke ville komme levende fra denne stranden, okte mm egen forvirring.

Enkelte soldater var så heldige å havne på relativt grunt vann, og kunne begynne den livsfarlige spurten for å nå frem til det forste skjulet — den forlokkende strandvollen. Andre ble derimot nodt til å gå fra batene på sa dypt vann at de ikke nådde bunnen. Nedtynget av utrustningen var det mange som druknet. Flere steder hadde soldatene vanskelig for å komme ut av landgangsbåtene fordi falne kamerater lå og stengte veien. Enda verre var det når fartøyene ble truffet av tyske granater og begynte a synke for de nådde frem til stranden. En av dem som var om bord i et landgangs far toy som ble senket lenge for de hadde kontakt med bunnen, fortalte:

|eg trykket på luftbeholderen til flytevesten, men den gikk i stykker, og jeg innså at jeg var på vei ned under vann. I panikk hugg jeg tak i ham som sto ved siden av meg, og klarte å klatre opp på ryggen på ham. Rundt omknng meg duppet hodene opp og ned i vannet, og de andre båtene fortsatte innover mot stranden. Jeg så en herrelos flammekaster drive forbi, som noen hadde utstyrt med to flytevester, så jeg grep tak i den og klemte den hardt mot kroppen. Men det hjalp ikke. Jeg sank fortsatt. Det var umulig å holde hodet over vann. Desperat forsokte jeg å få av meg den tunge ut­ rustningen, men det var nytteløst. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg husker svakt at løytnant Gearing grep tak i jakken min og skar meg los fra vekten med kniven sin ... Den heftigste ildgivningen kom fra flankene på den bueformede stran­ den, og på enkelte steder kunne tyskerne se rett ned i de duppende landgangsfartoyene. Mellom Vierville og avkjørselen til Saint-Laurentsur-Mer var forsvaret aller sterkest. Vadende i vann opp til skuldrene og med 30 kg utstyr fastspent på ryggen og langs kroppen kjempet de amerikanske soldatene seg inn mot fastlandet. Mange av dem ble skutt mens de stavret seg frem over sanden. Andre nådde frem til strandvol­ len, hvor de ble liggende bak mur og sten. Dette ga en viss beskyttelse mot maskingeværilden, men soldatene innså snart at de i stedet ble forvandlet til stillesittende målskiver for tyske granatkastere. En etter én 164

NHPTUNS \ Ri.Dl'.

sprang de ut i kuleregnet og forsokte a ta seg frem til foten av berget. De som klarte seg igjennom, fikk en midlertidig beskyttelse, men det a komme seg videre herfra, var en helt annen sak. Alle forsok pa a ta seg opp langs kloftene ble stoppet, siden disse ble ekstra iherdig forsvart av de tyske skytterne. De fleste angriperne ble dermed sittende fast pa stranden, og kunne ikke komme videre. De to forste enhetene som gikk i land, var 16. og 116. infanteriregi­ ment, hvorav sistnevnte (som egentlig horte inn under 29. divisjon) sto midlertidig under I luebners divisjon. Det 16. regiment motte forsvarere fra det tyske 916. regimentets 2. bataljon, og i den styrkeprøven som fulgte, kunne de na merke de forste virkningene av at de hadde mistet sa mange DD-tanks. Alle de svommende Sherman-tanks som hadde gatt ul bunns, skulle ha gjort nytte som nærstotte for det 16. regimentets in­ fanteri og ingeniører mens de forsokte a rvddc vei gjennom hindringene pa stranden. Slik det na var, ble de nodt ul a arbeide mer eller mindre uten deknmgsild mens de tyske kulene alarmerende raskt sorget for at tapene deres ble bare storre og storre. Riktignok stottet skipsartilleriet de angripende med alt de kunne, men mange radioapparater var gått tapt da troppene vadet inn mot land, og derfor kunne ikke ildgivningen legges tilstrekkelig nær opp til de angripende avdelingene. Det 16. re­ giment ble dessuten rammet av tapet av sin nestkommanderende, som ble drept sammen med 35 mann fra regimentshovedkvarteret. Den ordinære sjefen skulle ga i land først klokken 08:15 sammen med resten av staben. Ett sted ble imidlertid angriperne hjulpet av en god porsjon flaks. Deler av 2. bataljon gikk i land mellom Saint-Laurent-sur-Mer og Colleville. De kom seg inn med et tap pa bare to mann, og oppdaget at det ikke fantes noe tvsk forsvar foran dem. Dessverre var de altfor fa ul virkelig a kunne dra nytte av denne fordelaktige situasjonen. Like vest for 16. regiment gjennomførte 116. sitt angrep. Mot seg hadde de tropper fra 716. stasjonære divisjon, og de hadde om mulig enda storre problemer enn 16. regiment. Lengst ute pa 116. hoyre flanke, ved Vierville og veien opp fra stranden, gikk et kompani av Rangers sammen med 2. bataljons A-kompani i land. Ogsa her var ildgivningen heftig, og flere av landgangs tar tovene ble truffet av granatkastere. De som klarte a ta seg i land, ble mott med intensiv maskingevænld. Av de 75 Ranger-soldatene var det bare 35 som nådde bort ul klippene, og da mørket falt pa, var det bare 12 igjen som fortsatt var stridsdyktige. For A-kompaniet gikk det enda dårligere. Bare en tredjedel av soldatene 165

D-DAGEN

nådde frem helskinnede, og da morket kom, var bare fire prosent av dem fortsatt stridsdyktige. Sjokkerte og demoraliserte sokte de ly langs klippeveggen. En av dem som overlevde, forteller: Vi innså ganske raskt at vi ikke ville kunne utrette særlig mye. jeg husker at jeg tumlet rundt i vannet og forsøkte å holde balansen da en kule gjen­ nomboret håndflaten min. Straks etter traff en annen en knoke på samme hand. Ved siden av meg hor te jeg menig Witt si: «Sersjant, de har sendt oss hit for å do som rotter - ganske enkelt do som rotter.» I samme oyeblikk ble jeg truffet igjen. Denne gangen i venstre lår, og kula odela hofteleddet mitt. Jeg fikk ytterligere to kjottsår for jeg vaklende nådde frem til strandvollen, hvor jeg nærmest kollapset. Jeg tilbragte resten av dagen liggende her, mens likene fra kameratene mine langsomt kom drivende inn med tidevannet. Av den lille gruppen som jeg tidligere hadde betraktet som mine nærmeste venner, var jeg den eneste som fortsatt var i live. Alle de andre var dode. Mange av dem var sprengt i stykker. Selv om det gikk litt bedre lenger ost, der andre deler av 116. kom i land uten altfor store tap, så kjorte også disse seg fast på samme måte som 16. regiment hadde gjort. Soldatene klumpet seg sammen rundt strandhindrene eller klemte seg inntil klippeveggene. Det lyktes dem å sette i land åtte stridsvogner direkte fra landgangsfartoyene (ettersom sjoen var svært grov, hadde de besluttet seg for å droppe DD-tanksene), og disse kunne na gi de fastspikrede soldatene en viss stotte, men fremryk­ ningen stanset opp inntil videre et par hundre meter fra vannkanten. Langs hele strandlinjen, fra Vierville-sur-Mer i vest til Samt-Laurentsur-Mer i ost raste blodbadet. Tallet på drepte vokste for hvert sekund, og strandlinjen mellom vannkanten og de gradvis stigende klippeveg­ gene ble fylt av dode, doende og sårede amerikanske soldater. Luften var fylt av lyden av vislende granater, av eksplosjoner og fortvilte rop fra sårede som var ute av stand til å bevege seg, og som holdt på å drukne i det stigende tidevannet. Era tid til annen hortes det enkelte eksplosjoner som var kraftigere enn alle de andre, når et av landgangsfartoyene gikk på en mine og fylte luften med royk, jernskrot og kroppsdeler — og tvers gjennom det hele den allestednærværende og endclose knatringen fra tyske automatvåpen. Mens de lå der hjelpeløse og sjokkerte langs strandvollen, blant strandhmdrene og ved foten av den hoye klippen, var det mange som følte bitterhet overfor den allierte ledelsen. Det som var i ferd med å 166

NEPTUNS VREDE

skje rundt dem, var ikke pa noen mate forenelig med det bildet de hadde fått gjennom sine instruktører. Det hadde aldri vært meningen at de skulle bli sittende fast pa selve stranden. Den virkelige stnden skulle ha begynt torst etter at de var kommet opp pa de høyere slettene ovenfor klippeveggene, og veien opp dit skulle ha vært rensket opp av amfibietanks. De hadde blitt fortalt at flyvåpenet skulle bombe strandhindrene i stykker og skape bombekratere som kunne fungere som beskyttelse for de fremrykkende troppene. Strandbattenene og maskingeværstillingene skulle uskadeliggjøres av flaten, og de fa forsvarerne som fantes i området, skulle være en gjeng lite kamplystne polakker og russere. Na la de naglet fast pa stranden — ikke av en handfull tvangsrekrutterte østeuropeere, men av det ytterst kompetente tyske infanteriet. Maskin­ geværene, granatkasterne og kanonene var i aller hoveste grad levende, og der hvor det skulle ha vært et belte av bombekratere, lyste stranden så slett og jevn som et nybonet dansegulv. Ingenting sa ut til a ha gatt som planlagt. Problemene til den forste angrepsbolgen fikk snart alvorlige konse­ kvenser. Etter planen var det meningen at ingeniørene skulle sprenge noen av de strandhindrene som ennå ikke var nådd av tidevannet, slik at annen angrepsbølges landgangs farkoster, som na fikk lenger vei opp mot stranden, skulle kunne komme frem. 1 likhet med sa mange andre enheter, kom ogsa et stort antall av ingenioravdelingene pa avveier. Den sterke strommen, røyken og den generelle forvirringen førte til at bare en tredjedel av dem ankom sine respektive mal i tide. Til tross for at mennene i 6. spesialingeniorbngade og flatens sprengningsgrupper kjempet med fortvilelsens mot og utforte en bragd langt over hva som kunne forventes av dem, ble kaoset pa stranden og den tvske ildgivnin­ gen for mektig. Klynger av skrekkslagne soldater som vegret seg for a fortsette oppover møt stranden, samlet seg bak de hindrene som skulle sprenges, og ødelagte størmbater som drev i strømmen, truet med a knuse de mennene som sa fortjenstfullt forsokte a ut tore sine oppgaver. For de hadde klart a sprenge i stykker sa mye søm en brøkdel av hindre­ ne, steg tidevannet sapass mye at ingeniørtroppenes arbeid ble nærmest umulig a utfore. Dessuten hadde mve av markenngsutstyret gatt tapt, sa av de seks «gatene» som ble sprengt opp gjennom strandhindrene, var det bare én som kunne markeres ordentlig. Alt dette skapte forsinkelser for de etterfølgende avdelingene. Til tross for alle vanskelighetene som rammet landgangs troppene pa Omaha Beach, så hadde ogsa tyskerne problemer. Beskytningen tra 167

D-DAGEN

de alliertes krigsskip gjorde at det var nesten umulig a bevege seg langs åskammene. Forsvarerne var derfor nodt til å kjempe fra den posisjonen de befant seg i. Så lenge angriperne var så langt unna at deres lette våpen og håndgranater ikke hadde noen egentlig virkning, var alt vel. Men da de amerikanske soldatene kom såpass nær at de kunne lobbe håndgra­ natene inn i bunkerene og beskyte de overlevende med maskinpistoler, falt den ene stillingen etter den andre. Da det senere ble umulig å kom­ me med noe motangrep, dels på grunn av artillenilden, dels pa grunn av at den tyske kommandostrukturen var blitt fullstendig forkludret, var det ikke mulig å vinne tilbake falne stottepunkter. Takket være dette fikk de amerikanske troppene sjansen til a ta initiativet.

Omkring 07:30 samlet befalet i 116. regiment sammen en tilstrekkelig stor styrke til at de kunne gå til angrep på de tyske stillingene ovenfor dem. Det lyktes dem å kjempe seg oppover begge sider av den veien opp som la ved Les Moulins, og like etterpå var det en styrke pa venstre flanke som klarte å ta seg frem på samme måte. Da de kom seg opp på hovden, var det plutselig ingen tyskere der, så de amerikanske soldatene kunne rykke et par hundre meter inn i landet. Her ble de imidlertid stan­ set pa ny da de ble utsatt for heftig beskytning i den ene flanken. Men den fastlåste situasjonen var na brutt. Da klokken nærmet seg ni, lyktes det også for 116. regiments 3. bataljon å vinne terreng. Små grupper av­ anserte nå uavhengig av hverandre, og det lyktes dem til slutt å komme seg forbi den besværlige hoyden. Takket være disse fremrykningene skapte 116. regiment spillerom for det etterfolgende 115. regiment. Sistnevnte skulle imidlertid få store problemer med tysk artilleriild, de utilstrekkelig ryddede strandhindrene og minefeltene. Samtidig som 116. arbeidet seg over hoyden, begynte situasjonen å bli bedre også i sektoren til 16. regiment. Det tyske reiret ost for SaintLaurent-sur-Mer ble senere tatt etter at det hadde blitt utsatt for demo­ raliserende beskytning fra krigs fartoyer, og de 20 forsvarerne overga seg. Pa samme måte ble gruppen ved Colleville-sur-Mer beseiret, og 31 tyskere overga seg. 1 halv elleve-tiden inntraff et par viktige hendelser. Ib landgangsfartoyer gjorde noe ingen hadde trodd var mulig. De kjorte med full fart inn mot stranden, og klarte å ploye seg vei gjennom hin­ drene. Dette vitnet om en ny måte å ta seg inn til stranden på, og flere stormbater fulgte disses eksempel. Nå hadde ogsa to jagere våget seg mye nærmere kysten. Knapt mer enn 1.000 meter fra strandlinjen åpnet de en effektiv ildgivning mot de tyske stillingene øst for Les Moulins. 168

ni :i*ti

\s \ rede

I samme oyeblikk innledet 18. infanteriregiment sin landgang, og nye amerikanske avdelinger vadet i land pa Omaha Beach. Om bord pa sitt kommandofartoy ute i havet var generalene Omar N. Bradley, sjef for den amerikanske 1. armé, Leonard T. Gerow, sjef tor 5. armékorps, og Clarence R. Huebner, sjef for 1. infanteridivisjon. Dessverre hadde ingen av dem noe klart bilde av hva som utspilte seg pa Omaha Beach. Men at de hadde stott pa vanskeligheter, var helt klart. Fremfor alt ettersom sambandet med de angripende troppene var sa godt som ikke-eksisterende. I en stormhat som beveget seg frem og tilbake en halv kilometer fra kysten, satt oberst Benjamin |. Talley og forsokte a observere hva som foregikk pa stranden. Det var ikke sa lett a se noe. Stovet tra artilleriilden og royken tra gressbrannene odela sikten nesten helt, og de rapportene han fikk, var fa og fragmentariske. Klok­ ken 09:30 meddelte han at stranden var tettpakket med in tantens ter, og at fiendtlig maskingevær- og artilleriild stadig forhindret fremrykningen innover land. Han observerte også at landsettingen av forsterkninger ble vanskeliggjort av fiendtlig ild og hindere som ikke var tjernet. Pa mange måter minnet situasjonen pa Omaha Beach om den britiske Somme-offensiven i 1916, om enn i mindre skala og med et dårligere forsvar. For oberst Talley sa det ut til at landgangen pa Omaha Beach skulle ende i en blodig tragedie. Sannsynligvis ville ingen av de mennene som sokte ly i strandkanten eller langs klippeveggen ha forsokt a motsi ham. Klokken 07:10 ble et annet angrep innledet lenger vest. Det var oberst­ løytnant james E. Rudders 2. Rangerbataljon som sammen med oberst­ løytnant Max Schneiders 5. Rangerbataljon skulle bestige den bratte 30 meter boye Pointe du Hoc-klippen. De alliertes etteretningstjeneste hadde her lokalisert et kraftig tysk batteri, og det var ytterst viktig at dette ble uskadeliggjort for det nådde a gjore for stor skade blant de alliertes fartoyer. Det hadde vært meningen at angrepet skulle begynne samtidig med at de forste soldatene gikk i land ved Utah Beach og Omaha Beach, men ogsa her var operasjonen preget av feilvurderinger og mistak. For det forste hadde de nærmet seg kysten tor langt mot ost, og da de oppdaget det, tok det tid a legge om kursen. Forsinkelsen forte til at Schneiders 5. bataljon og Rudders egen hjelpestyrke havnet feil. Disse skulle ha fulgt Rudder inn etter at de ved hjelp av signalraketter hadde fatt bekreftet at forste angrepsbolge var gatt i land under klippen. Da

169

1)-DAGEN

de ikke fikk se noen signalrakett, vendte de om, og stevnet i stedet mot sine sekundære mål. Da 2. bataljon endelig nådde klippefoten, og ga det avtalte signalet, var deres våpenbrodre allerede engasjert pa annet hold. Mens de to jagerne H.M.S. Talybont og USS Saterlee bombarderte de tyske forsvarerne, drev Rudders Rangersoldater og skjot klatrerkroker opp pa toppen av klippene og begynte den vanskelige klatringen oppover klippeveggen. Angrepet var en helt enestående oppvisning i mot og besluttsomhet, og minnet på mange måter om storming av festninger i middelalderen. Uten å bry seg om kulene som hvinte rundt orene på dem eller eksplosjonene fra tyske håndgranater, klatret ame­ rikanske soldater opp langs klatretauene sine. Andre hugget seg feste med kniv, og kjempet seg oppover mot toppen av klippen uten tau. Det var et fortvilet angrep. Etter 30 meters rask «fjellklatring» skulle Rangersoldatene forst komme seg opp til toppen, og der ville de bli mott med tyske maskinpistoler og gevær for de hadde rukket å få sine egne våpen frem fra ryggen. Mange ble truffet mens de var på vei oppover. Andre falt i doden fordi tyskerne skar av klatretauene. Det virket umulig at noen av dem skulle klare å nå toppen av klippen med livet i behold. Samtidig kunne man i vannet utenfor stranden se et merkelig syn: to underlige amfibiefarkoster nærmet seg klippen ved Pointe du Hoc. Det spesielle ved dem var at de hadde hver sin hoye stige med amerikanske skarpskyttere pa toppen som med maskinpistoler og automatgevær be­ skjot de tyske forsvarerne oppe på klippen (stigene var lånt ut til dette formalet av brannvesenet i London). Til slutt klarte de forste Rangers soldatene å komme opp pa toppen av klippen, og fant ly i de granatkratrene som var blitt forårsaket av ildgivningen fra jagerne. Fra disse arbeidet de seg gradvis fremover, og snart var de tyske forsvarerne i en alvorlig knipe. Utgangen av stnden ved Pointe du Hoc var na avgjort. Da de amerikanske elitesoldatene forst hadde kommet seg opp på toppen, hadde de ingen storre pro­ blemer med å uskadeliggjore de fiendtlige støttepunktene som gjensto. Snart var batteriet i deres hender. Men nå gjorde de en svært nedslående oppdagelse — kasemattene var tomme. Det fantes ingen kanoner der. Av forskjellige grunner hadde tyskerne ikke rukket å installere dem, og det ble nå klart at stormingen hadde vært helt unødvendig. Da dagen var over var det bare 90 av Rudders opprinnelig 225 Rangerssoldater som fortsatt var med ham. De andre var enten sårede eller falne, og de fleste av disse la pa stranden nedenfor den klippen de hadde erobret til en så 170

NEPTUNS \ REDE

hoy pris. Etterskriftet til denne operasjonen fikk en meget ubehagelig bismak. Omstendighetene minnet mye om Otways angrep pa batteriet ved Merville, og operasjonen plasserte seg med stor tyngde blant alle de andre ulykker som omga de alliertes landgang ved Omaha Beach.

Kapittel 10

Gold, Juno & Sword

Om den amerikanske landgangen på Utah Beach hadde fordel av en se­ ne ganske heldige omstendigheter, mens katastrofen pa Omaha Beach var preget av det stikk motsatte, kan man kanskje si at hendelsene rundt de britiske sektorene lå et sted midt imellom. De bntiske avdelingene som nærmet seg sine respektive landgangssoner på Gold-, juno- og Sword Beach inngikk i bntenes 2. armé, som igjen hadde 1. og 30. korps under seg. Angrepet mot Gold Beach skulle utføres av 30. korpsets 50. infanteridivisjon, mens 1. korps hadde Juno- og Sword Beach som sine mal, hvor de skulle landsette den 3. kanadiske og den 3. bntiske infan­ teridivisjon. De bntiske og kanadiske landgangsområdene så litt annerledes ut enn de to amenkanske. Britene hadde ingen problemer med oversvomte områder, og heller ikke med høydedrag av den typen som motte amerikanerne på Omaha Beach. I stedet besto strekningen mellom Ouistreham og Arromanches av bebyggelse, sma fiskerlandsbyer og sommerhus. Etter at de bntiske og kanadiske troppene hadde passert sandstrendene og tatt seg over strandvollen, skulle de komme seg opp på veiene, hvor de ville bli nodt til a bekjempe fienden i regelrette gate­ kamper. Så snart dette var gjort, og de nådde frem til de åpne, vidstrakte kornåkrene sor for kystlands byene, ville de imidlertid ha tilgang til et utmerket veinett, og kunne fortsette sin fremrykning innover i landet. Til forskjell fra de amenkanske landgangene på Utah Beach og Omaha Beach, utmerket den bntiske delen av operasjon Neptune seg ved en virkelig profesjonell gjennomføring. Mens amerikanerne gjen­ nomførte sin omlastning til stormbåtene utenfor skuddhold for alt bortsett fra de storste ty ske batteriene, gikk bntene bety delig nærmere kysten for de begynte med sin. Pa denne måten unngikk de mesteparten av den type uhell som rammet deres amerikanske allierte. Ifolge den bntiske planen skulle DD-tanksene være de forste som nådde fastlan­ det, og deretter skulle disse folges av Centaur-tanks, AVRE-vogner og minerydningsvogner, samt infanteri og spesialavdelinger som hadde til 172

GOLD, JUNO&SWORD

oppgave a fjerne undervannshindere. Bak disse angrepsbolgene kom reserveinfanteri, kommandotropper og selvdrevet artilleri. Til sammen utgjorde disse ulike vapengrenene tem bngadegrupper. Dette var den britiske armeens spydspiss nar de na vendte tilbake ul det landet de hadde evakuert i all hast i 1940. De tyske styrkene som sto klare til a mote angrepet, var forst og fremst 352. infanteridivisjon, 716. stasjonære divisjon og 21. panserdivi­ sjon. Den 352. hadde en bataljon tra 916. regiment stående i posisjon ved Arromanches, samt sitt 915. regiment og en skytterbataljon ost og sor tor Bayeux. De to sistnevnte var en reservestyrke, og var stasjonert 10—20 kilometer fra kysten. Den 716. stasjonære divisjon bidro med sitt 736. regiment. Dette sto hovedsakelig nordvest tor Caen, men hadde ogsa spredte elementer ost for Orne. I tillegg hadde de den frittstående 441. Ostbataljon, som var stasjonert ost for Arromanches. Den alvorligste og mest direkte trusselen mot de britiske landgangssoldatene kom imidlertid tra 21. panserdivisjon. Denne har vi omtalt tidligere i forbindelse med den britiske lufdandsettingen, og vi sa da hvordan den pa grunn av den forstvrrede tyske kommandostrukturen ble stående passiv gjennom dognets morke timer. Den ble satt i bered­ skap, men ble holdt i sin posisjon i påvente av ordre fra overkomman­ doen. Da invasjonen fra havet ble innledet, sto den fortsatt omkring Caen. Samtidig hadde 352. divisjons reservestyrke ved Bayeux, 915. regiment, fatt ordre om a bevege seg mot Carentan for a mote en alliert luftlandsetting. Ryktene om denne landsettingen var feilaktige — en ef­ fekt av den vellykkede operasjon Titanic — men dette ble ikke oppklart for troppene var kommet halvveis: De ble kalt tilbake, men skaden var allerede skjedd i og med at 915. beveget seg bort fra det kritiske om­ rådet. Denne hendelsen ga en kjærkommen fordel ul de allierte, og for morgenen var over skulle dette regimentet fa enda flere kontraordre.

Vi har beskrevet virkningen av flyangrepene og bombardementet tra skipene. Beskytningen tra sjoen ga gode resultater, mens de fleste av de bombene som ble sluppet av de tunge bombeflyene, havnet altfor langt innover i landet. En viktig effekt var imidlertid at bombene odela flere av de minefeltene som la mellom de tyske stottepunktene, og dette gjorde det lettere tor de avdelingene som litt senere skulle ga i land. Snart kunne man se de samme scener som hadde utspilt seg en ume tidligere pa de amerikanske strendene — hundrevis av kngstartoyer som kom innover mot kysten. De steg og sank i den hove sjoen, og mer 173

174 Caen

GOI.DJUNt) & S\X ( )R1)

enn én av passasjerene onsket at de ikke var født, eller kanskje heller at ingen noensinne skulle ha funnet pa a konstruere et landgangsfartoy. Bak disse batene la de storre fartøyene og overvaket alle deres gjoremal som engstelige foreldre. Der la orlogsskip med flammende ildror innsvopt i røyken og larmen fra sine egne kanoner, stabsfartoyer fulle av antenner og med kommandoflagg vaiende i vinden, samt de storre, klumpete transportfartoyene som vinsjet en tilsynelatende uendelig mengde stormbåter ned i det opprorte havet. Sa lenge landgangsfartoyene befant seg ute til havs, var den tyske beskytningen relativt ufarlig. Men da de begynte a nærme seg stren­ dene, og deres eget skipsartillen ble nodt til a sikte hovere for ikke a risikere a treffe soldatene som gikk i land, ble situasjonen endret. De tyskerne som ikke var blitt slatt ut av beskytningen, tok na sine våpen og gikk til angrep pa den innkommende fienden med kanoner, maskin­ gevær og granatkastere. Som nevnt var det meningen at DD-tanksene skulle komme forst til stranden, tett fulgt av Centaur- og A\ RE-vogner. I enkelte sektorer ble denne planen gjennomført til punkt og prikke, i andre ikke. I det korte avbruddet som fulgte etter bombardementet fra skipsarullenet, og mens stovet som granatene hadde blast opp, lang­ somt la seg igjen, kunne de tyske forsvarerne se hvordan svommende DD-tanks kom duppende inn mot stranden. Dette var et nytt våpen, og da de alliertes panserkjøretøyer kjorte opp pa stranden, tolte kanskje tyskerne noe av den samme forskrekkelse som deres fedre hadde opp­ levd da de forste «tankene» ble satt inn under offensiven ved Somme knapt 30 ar tidligere. Andre steder, der hvor DD-tanksene var blitt forsinket, kunne for­ svarerne se hvordan de alliertes stormbåter senket sine baugramper og slapp ut infanteriet, som i stedet for a fortsette direkte oppover stranden — og tilsynelatende uten a ta noen notis av kuler og granater — satte i gang med a renske opp blant de farlige strandhindrene. Men ingeniørene ble snart fulgt av stormtroppene. Bare noen ta minutter etter tidspunkt 1 hadde de britiske og kanadiske soldatene engasjert de tyske forsvarerne i strid, og det med langt storre hell enn sine brødre ved Omaha Beach. Pa Gold Beach vadet mennene tra 231. og 69. brigadegruppe i land under intensiv ildgivning fra de ta ske støttepunktene rundt Le Hamel og La Riviére. Høyresiden ble dekket av 231., og dens to regimen­ ter, 1. Hampshire og 1. Dorset, hadde som mal a uskadeliggjøre det tyske støttepunktet ved Le 1 lamel hurtigst mulig. (Disse enhetene var i 175

Landing Crajt Mechani^ed (LCM)

virkeligheten på storrelse med bataljoner. Et britisk regiment besto av to eller tre bataljoner. Av disse fungerte det ene som opplæringsbataljon, og herfra ble det etter hvert sluset ut personell til de operative bataljo­ nene. Vare referanser til bntiske regimenter dreier seg derfor som regel om bataljoner.) Uheldige omstendigheter gjorde at 1. Hampshire foren stor del gikk i land litt for langt ost. Dessuten uteble mye av den stotten de skulle ha hatt fra stridsvogner. Man var redd for at strandbunnen i denne sektoren var av en uvanlig myk leire, og var derfor bekymret for at stridsvognene ville kjore seg fast. Av den grunn ble disse satt i land nærmere La Riviére, og ble dermed forsinket. Soldatene i 1. Hampshire kom seg imidlertid i land, avanserte uten altfor store tap oppover de lange sanddynene, og slo snart ut et av tyskernes mindre støttepunkter ved Les Roquettes. Etterpå rettet de oppmerksomheten mot sitt viktigste bytte, Le I lamel, men de ble straks mott med treffsikker og intensiv ildgivning fra denne posisjonen. Like for tidspunkt T hadde tolv Typhoon-fly tra RAF skutt raketter mot stil­ lingen, men uten resultat. Dessuten hadde to av flåtens ildlednings far­ tøyer blitt slått ut, så det var for øyeblikket ikke mulig å beskyte fienden fra havet. Etter en kortere skuddveksling hvor britene mistet begge sine befalhavende offiserer samt offiseren som skulle opprette kontakt med flatens ildledningssentral, trakk de seg tilbake for å vente på forsterknin­ ger. Forsterkningen kom i form av fem stridsvogner som var blitt satt i land lenger mot ost, men fire av disse ble slått ut av de to tyske panservernkanonene som var ved Le Hamel, og besetningen i den femte

('.OLD, JUNO & SWORD

mistet raskt lysten til a fortsette. Snart ankom 1. Hampshires resterende kompanier, og samtidig som de gjorde en bevegelse pa flanken i sor, stormet de posisjonen pa nytt. Den offiseren som var utpekt som den tidligere befalhavendes etterfølger, ble drept like etter at han hadde tatt over, men de klarte a fullføre bevegelsen rundt posisjonen, og Le I lamel falt til slutt i hendene pa 231. brigade. Men den hadde vært en hard nøtt a knekke. Den nøtten som la foran 69. brigadegruppe hadde derimot et langt tynnere skall. Dette støttepunktet, som beskyttet La Riviére, var beman­ net av 441. Østbataljon. De russiske soldatene som forsvarte den, var mye mer interessert i a flykte enn i a forsvare et stykke fransk sand­ strand. De tyske offiserene som ble stående igjen, gjorde sitt beste for å holde bntene tilbake, men deres — riktignok heltemodige — innsats hadde liten innvirkning pa mennene i 6. Green Howards og 5. East Yorkshire. Etter kort tid falt stillingen, og 69. kunne begynne fremryk­ ningen innover i landet. Denne tidlige kollapsen åpnet opp en uventet luke i det tyske forsvaret. Eor a tette den igjen, ble tyskernes 915. regi­ ment omdirigert fra sin spøkelsesjakt ved Carentan, og matte skynde seg tilbake mot Gold Beach. Dersom denne formasjonen hadde vært fri i ytterligere noen timer, er det trolig at den ville ha blitt satt inn mot de fastkjorte amerikanske soldatene pa Omaha Beach. Dette kunne ha fatt alvorlige konsekvenser for operasjon Overlord. Slik det na var, oppsto ikke denne situasjonen. De bntiske troppene strommet i land pa Gold Beach, og tidlig pa ettermiddagen hadde ogsa 151. infanteribrigade fatt fast jord under fottene, og dermed var britenes 50. divisjon i sin helhet satt i land. Den 3. kanadiske divisjon påbegynte sin landgang lenger ost, ved Juno Beach. I likhet med 50. divisjon besto den av to brigadegrupper: den 7., som hadde til oppgave a ta Courseulles og Graye, og den 8. som hadde fått tildelt Berniéres-sur-Mer og Saint-Aubin-sur-Mer. 1 leller ikke kanadiernes landgang foregikk uten motstand. Den grove sjoen hadde fått de befalhavcnde offiserer til a fatte en beslutning om a ikke sjosette sine svømmende Sherman-tanks. 1 stedet skulle de fraktes helt frem til stranden av landgangs fartøyene. Dette, samt at de regnet med at mange landgangs fartøyer ikke ville na frem ul sine posisjoner i ude, gjorde at de utsatte angrepet med ti minutter. Siden angrepet etter planen skulle skje klokken 07:35, ble na hele tidsskjemaet forskjøvet. Dette skulle i lopet av kort ud medføre alvorlige problemer.

177

Landing Craft Tank, (LCT) Da fartoyene som transporterte DD-tanksene til 7. brigadegruppes sektor hadde passert syvkilometersgrensen tra land, bestemte befal­ havende offiserer plutselig at stridsvognene allikevel skulle sjøsettes. Grunnen til dette ser ut til å ha vært en kombinasjon av at sjogangen var blitt lettere, og oppdagelsen av at de ikke var blitt beskutt fra strandbattenene. Transportfartoyene stanset motorene, baugrampene ble senket, og dekkene fylt med vann. Deretter plasket DD-tanksene ut i det grønne, skummende vannet. Med sine oppblåste flottører lignet de kjempemessige padder, og med brolende motorer satte de kurs mot prøvelsene på Juno Beach. Kanadiernes ferd inn mot land foregikk så godt som uten beskytning fra de tyske batteriene. Mange av disse var permanent bragt til taushet av skipsartilleriet. Andre var under så kraftig ildgivning at de for øyeblikket lot sine egne kanoner hvile. Forst da det bare var to kilometer igjen for batene nådde stranden, begynte prosjektiler fra granatkasterne å slå ned over dem, og maskingeværkulene hamret mot båtenes stålvegger. Dette utgjorde imidlertid ikke annet enn et irritasjonsmoment sammenlignet med det som hendte like etterpå. Tidspunkt T var ved den kanadiske Juno Beach planlagt å falle ti minutter senere enn på de britiske stren­ dene. Grunnen til dette var at tidevannet skulle få tid til å stige sapass at stormbåtene kunne passere fritt over de skarpe undervannsklippene ved Berniéres-revet. Disse klippene kunne nå passeres uten problemer, men den ufrivillige tidsforskyvningen i forbindelse med forsinkelsene ute til havs gjorde at mange av de menneskeskapte hindrene nærmere stranden kom under vann. En annen konsekvens var at tidsfristen mel­ 178

GOLD, |UNO & SWORD

lom beskytningen tra skips artilleriet og det tidspunkt da troppene vadet i land, okte med ti minutter. Dette ga de tyske forsvarerne bedre tid ul a forberede seg pa angrepet. Dermed oppsto den situasjonen som Rommel i utgangspunktet hadde sett tor seg, og de tarer som na motte stormbåtene under denne siste tasen av deres ferd, okte drastisk. Snart dronnet det i kraftige eksplosjoner over vannet nar landgangsbatene gikk pa skjulte miner og ble sprengt. Mange hadde ennå ikke senket utkjoringsrampene sine da eksplosjoner slo hull i metallskrogene og fikk batene til a kantre. Andre hadde allerede losset sin last av kjøretoyer og soldater da de kraftige detonasjonene markerte slutten på reisen. Ingeniørene pa sin side rakk a sprenge opp passasjer mellom strandhindrene, men det er blitt beregnet at så mye som 90 av de 306 landgangs fartøyene i forste angrepsbolge ble skadet eller odelagt — de fleste av miner. Ved Courseulles vadet det kanadiske Regina Rifles-regimentet i land under intens beskytning fra de tyske forsvarerne. Beslutningen om a sjøsette DD-tanksene viste seg na å være riktig, for disse var allerede oppe pa stranden og kunne gi støtte ul angrepet. Flere av regimentets kompanier kom i land uten uhell, men andre ble utsatt tor en morderisk ildgivning fra kanoner og håndvåpen. De tvske forsvarerne — enheter tra 716. stasjonære divisjons 736. regiment samt deler av 441. Ostbataljon — visste så altfor godt at de bare hadde noen fa minutter pa seg ul a stoppe angrepet. Hvis de mislyktes i dette, ville de snart være dode, saret eller tatt ul fange. De kjempet fortvilet, men snart hadde kanadierne passert strandvollen og rykket inn i byen. Heftige sammenstøt raste mellom husene, og et lite antall tvske kano­ ner, deriblant en 88 mm-kanon, duelerte med DD-tanksene. Kampene pågikk hele morgenen igjennom, og forst et stykke utpa ettermiddagen var hele byen pa kanadiske hender. Ved Grave skulle Reginas sosterformasjon, W in nip eg Rides, oppleve en situasjon som var svært lik den ved Courseulles. Også her klarte de Heste kompaniene å ta seg i land uten storre vanskeligheter, og begvnte a bevege seg innover i landet. Men for Winnipegs B-kompani gikk det betydelig dårligere. Mens soldatene fortsatt befant seg i vannet, ble de utsatt for stor oppmerksomhet fra forsvaret pa stranden. De sto i vann opp til skuldrene og kjempet med bølgene, og mange av dem ble drept for de nådde opp pa stranden. De andre spurtet den korte veien opp ul strandvollen, hvor de fant midlertidig beskyttelse mot kulene. Men de visste at om de ikke Hyttet pa seg i lopet av kort tid, ville de snart ende 179

D-DAG EN

opp som sine dode kammerater i vannet. Deres eneste mulighet for å overleve var å gå direkte mot det tyske forsvaret. I seks minutter ble de liggende under den kraftige ildgivningen, for de forste DD-tanksene kom brummende oppover sanddynene. Deretter forlot de sitt ly, og sprintet bortover mot de sonderskutte husene i Graye. Det smalt fra gevær, og knatret fra maskingevær, og bare 36 mann fra B-kompaniet klarte a ta seg inn i byen. I likhet med andre strender denne morgenen var også denne delvis preget av stor forvirring. En av DD-tanksene åpnet ild mot det de trodde var fiendtlige soldater. Ulykkeligvis viste det seg a være kana­ diere som var så våte at fargen på uniformene deres minnet om den tyske. Slike hendelser inntraff langs hele landgangsomradet. Ved Gold Beach var et amerikansk ildlednings fly blitt skutt ned av skipsartilleriet. Spaneren klarte imidlertid a hoppe, og forbausede engelske soldater så hvordan en rasende og vilt brolende amerikansk pilot kom baksende opp av brenningene. Til tross for at de motte motstand ved flere stottepunkter, gikk den kanadiske landgangen ved Juno relativt bra. De storste hindringene hadde ikke vært de tyske forsvarerne, men den grove sjoen, minefeltene, tankgraver, piggtråd og lignende. Disse hindringene kunne bare forsin­ ke fremrykningen — ikke stanse den. En og en halv kilometer ost for Courseulles, ved Berméres, gikk 8. brigadegruppes to fremste regimen­ ter — The Queens Own Rifles of Canada og The North Shore — i land. Førstnevnte led noen tap under den korte sprinten fra vannkanten opp til strandvollen, men rensket snart opp i de fiendtlige forsvarspunktene. Klokken 9:00 var motstanden nedkjempet. En stabsassistent noterte i regimentets krigsdagbok: «Kafé 100 meter fra stranden er nå åpen og selger vin.» The North Shore hadde litt storre problemer med å uskadeliggjøre støttepunktet ved Saint-Aubin, og forst etter tre timers strid og gjentatte bidrag fra spesialstridsvognavdelingene stilnet forsvarernes våpen. I lopet av kort tid var stranden fra Graye fil Saint-Aubin full av sol­ dater, lastebiler og spesialmatenell. En kaotisk militær heksegryte boblet innenfor det lille, avgrensede området hvor alle forsøkte å benytte seg av de passasjene som ingeniorene hadde åpnet opp. Det var et øredøvende leven. Piggtrådhindere og minefelt ble bearbeidet av ingeniørtroppenes spesialbygde stridsvogner. Brede diker som skulle stanse beltedrevne motorkjøretøyer, ble fylt med grenbunter. Bulldosere kjempet for a rydde stranden for kjøretøyer som var skutt i stykker eller hadde kjørt 180

C'.O1.D, JUNO & SWORD

seg fast blant hindrene. Dessuten ble man hele tiden utsatt for ild fra tysk artilleri og bortgjemte krypskyttere. Om disse forste urnene etter landgangen var preget av kaos og treng­ sel, utspilte det seg ogsa mange gledesstunder. Allerede for lyden av detonasjoner og skuddvekslinger hadde lagt seg rundt strendene, begynte sivilbefolkningen a komme frem fra sine skjulesteder. De forste modige sjeler ble snart fulgt av flere, og snart var gatene fulle av mennesker som onsket de allierte troppene velkommen. For de soldate­ ne som hadde overlevd den forste prøvelsen, var dette et stort oyeblikk — belonningen for alt de hadde vært gjennom i de lange månedene med trening, venting og uro. Dette gjaldt ikke minst de mange kanadierne av fransk herkomst, som snakket samme språk som de befridde. Krigsdag­ boken til Regina Rifles forteller: «Gamle menn og kvinner, unge piker og barn sto i skrotet langs gatene og klappet i hendene og vinket til troppene da de marsjerte forbi, og strodde roser langs deres vei.» Ved ll:30-tiden begynte ogsa 9. kanadiske brigade a ga i land, noe som ikke pa noen mate bidro til a minske staket langs sanddynene. Det sto klart for alle at landgangen ved |uno Beach var fullfort. Kanadiernes 3. divisjon hadde skaffet seg sitt brohode. Kanskje ikke helt i henhold ul planen, men med såpass stor suksess at spokelsene fra Dieppe na kunne fa hvile. Ved totiden startet fremrykningen mot Caen og Carpiquet-fly­ plassen.

I motsetning til de alliertes angrep på Gold Beach og Juno Beach, skulle angrepene pa Sword Beach ikke utfores av to brigadegrupper, men av én. Denne oppgaven var blitt uldelt 8. brigadegruppe, som i lopet av kort tid skulle folges av 185. og 9. brigade. Det området som gikk un­ der kodenavnet Sword, la mellom det lille kurstedet Lion-sur-Mer og Ouistreham, en liten by som for krigen hadde vært et kjent badested. Disse stedene var forbundet med hverande med en k\ stvei som pa hele strekningen var omgitt av små sommerhus langs veikanten. Pa halv­ veien mellom disse to la det en liten by som het La Bréche. Alle tre ble forsvart av kanoner, maskingeværstillinger og granatkasterenheter. Om­ radene omkring var kraftig minelagt og tulle av piggtrådhindere. En ba­ taljon fra tyskernes 736. regiment — en sosteravdeling ul den bataljonen som forsvarte Courseulles mot kanadierne — hadde ansvaret for denne sektoren. Det var denne strekningen som var utpekt som landgangssone for britenes 3. divisjon. Strendene ved Gold og juno var forholdsvis brede, men strandsonen 181

D-DAGEN

pa Sword Beach var ganske smal. 1 lovedgrunnen til at man hadde kon­ sentrert dette angrepet på et så begrenset område, var onsket om å gi selve fremstøtet mest mulig kraft. Britenes 50. divisjon og kanadiernes 3. divisjon hadde hatt som oppgave å sikre et brohode som måtte ha bade bredde og dybde. Meningen var at britenes 3. divisjon raskt skulle sla hull pa det tyske forsvaret, og rykke frem så fort som mulig så de kunne slutte seg til fallskjermjegerne ved Bénouville og ta seg inn mot Caen. Av alle de sjømilitære aksjonene som tant sted under operasjon Neptune denne morgenen, var trolig angrepet på Sword Beach det som ble best utfort. Landgangsfartoyene nådde frem til strendene uten å bli beskutt av det tunge tyske artilleriet, og det var forst da de kom innen­ for rekkevidde av maskingevær og granatkastere at angriperne begynte å lide tap. Av de 40 DD-tanksene som deltok i dette stormangrepet, klarte alle unntatt to a nå frem til stranden. Av disse ble 10 slått ut av tysk ild, mens de resterende 28 kunne gi stotte til 1. South Lancashire og 2. East Yorkshire da disse uten nevneverdige tap vadet opp på stranden i nærheten av La Bréche. Da de var kommet vel i land, begynte imid­ lertid kampene for alvor. To kompanier tra 1. South Lancashire ble satt inn tor a uskadeliggjøre støttepunktene ved La Bréche, mens andre satte i gang å rydde vei i det beltet av hus som lå langs kysten. Forsvarerne ved La Bréche ytet hard motstand, og de siste av dem ga ikke opp for ved 10-tiden. Pa dette tidspunkt hadde de holdt stillingen i nærmere tre timer. I mellomtiden rykket 2. East Yorkshire østover for å innta Ouistreham. Denne oppgaven delte de med 4. kommandobataljon og to kompanier fra 10. kommandobataljon (disse to kompaniene besto av franskmenn). Etter noen timers kamp hadde britene tatt kontroll over hele strek­ ningen fra Ouistreham til La Bréche, og en bataljon fra 2. South Lancas­ hire var allerede på vei inn mot Hermanville-sur-Mer lenger inne i lan­ det. Samme slags kaos som preget situasjonen pa Gold Beach og Juno Beach, oppsto nå også på Sword Beach da stridsvogner og transportkjoretoyer trengte seg sammen i vannkanten. Det var i slike situasjoner verdien av de spesialiserte stridsvognene i britenes 79. panserdivisjon kom tydeligst for en dag. Disse verdifulle avdelingene ble anvendt pa alle de britiske landgangssektorene, og uten dem hadde fremrykningen utvilsomt gått langsommere. Ved Sword Beach var situasjonen om mu­ lig enda verre enn ved de to andre strendene, for den kraftige vinden drev tidevannet sa langt opp at det enkelte steder var bare ti meter fra 182

GOLD, |UNO & SWORD

vannkanten til strandvollen. Et annet problem var den allestedsnærvæ­ rende tyske beskytningen. Selv om bntene her stort sett var forskånet for tyske krypskyttere, kom det med jevne mellomrom granater fra det grove tyske artillenet som slo ned blant de tett sammenpressede kjøre­ tøyene langs strandvollen. Nesten umiddelbart etter landgangen var det blitt sendt opp en mengde sperreballongcr. Hensikten var selvfølgelig a beskytte strendene mot tyske flyangrep, men bntene oppdaget raskt at disse ballongene fungerte som retningsanviser for den tyske ildlednin­ gen. Ettersom Luftwaffe så langt hadde glimret med sitt fravær, beslut­ tet man a kutte ankerlinene og la ballongene drive bort pa egen hand. Det siste de sa av ballongene, var at vinden forte dem inn over kysten i retning mot Seinen. Det var ved Sword Beach forbloffede bntiske soldater kunne se ei ung jente komme syklende blant alle mennene pa stranden. Jacqueline Noél hadde mistet sin tvillingsoster under et flyangrep to uker tidligere, og da hun hadde fått hore at de allierte gikk i land, ville hun tilbake for a hente en badedrakt som hun hadde fatt av søsteren i fodselsdagsgave. «Grunnen til at jeg befant meg der, var helt absurd,» minnes hun. «Jeg hadde glemt badedrakten i et av skurene ved en strandsone hvor tyskerhe hadde latt oss fa bade en gang i uken, og jeg var fast bestemt pa a hente den.» Bill Bowdidge fra Royal \X arwickshire minnes: «Den forste sivile jeg stotte pa, var faktisk pa stranden. Det var ei ungjente, kanskje 17—18 ar gammel. I lun kom pa sykkel, og var i ferd med a hjelpe de sårede. Det var en utrolig aktivitet pa stranden: kjoretover overalt, masser av men­ nesker travelt opptatt med a organisere forskjellige ting, militærpoliti som dirigerte trafikken — og midt i det hele denne jenta. Det var helt utrolig.» I lun forteller selv: «Siden jeg var sykepleier, ble jeg værende pa stranden i to dager tor a hjelpe de sårede. Det var sa mange av dem. I noen tilfeller vasset jeg til og med ut i vannet for a hjelpe til a dra noen pa land. [...] Et grusomt syn fikk meg til a forstå hvor dum jeg var som befant meg [på stranden]. Jeg fikk se en kropp som manglet bade hode, ben og armer, og den hadde ingen uniform. Jeg tikk aldri vite om det var en tysker, engelskmann eller kanadier.»

Ved 12-tiden hadde de tre britiske divisjonene skattet seg tast fotfeste slik at de kunne fortsette fremrykningen innover i landet. Ogsa pa ame­ rikanernes Utah Beach hadde alt gått bra. Eørvirringen som hadde opp183

D-DAGEN

stått i forbindelse med den tidligere teilnavigeringen, hadde riktignok forsinket fremrykningen, men oppmuntret av brigadegeneral Roosevelt beveget soldatene fra 4. infanteridivisjon seg nå vestover langs de ero­ brede veifyllingene. Bare på Omaha Beach var det grunn til bekymring. Selv om 1. divisjon hadde kommet seg i land, gikk fremrykningen utro­ lig langsomt, og de befant seg fortsatt i en sårbar situasjon dersom tys­ kerne skulle klare a sette inn et kraftig motangrep. Det store sporsmålet var derfor hva tyskerne hadde tenkt å gjore. Som vi tidligere har sett, ble tyskernes 12. SS-panserdivisjon og Panzer-Lehr stoppet av den tyske overkommando til tross for at von Rundstedt hadde gitt dem ordre om straks å forflytte seg til landgangsområdet. Dermed fantes det kun én panseravdeling som kunne settes inn mot invasjonsstyrkene, nemlig general Feuchtingers 21. panserdivi­ sjon. De ovrige reservene omtattet 30. mobile brigade (denne brigadens «mobilitet» besto bare i at de hadde fatt tildelt sykler), 7. armés Sturmabteilung (stormbataljon, som ikke må forveksles med den nazistiske organisasjonen SA), som var en bataljonsavdeling som hadde blitt mot­ orisert for å kunne utgjore en bevegelig reservestyrke, og endelig 352. divisjons 915. regiment. Som vi allerede har sett, hadde sistnevnte vært pa vei mot Carentan da de hkk ordre om å snu. Deres nye oppgave var å skynde seg mot Bayeux og forhindre at byen falt i hendene på britenes 50. divisjon. Sett fra tysk synsvinkel var britenes sektor den mest kritiske. Her kunne de ikke tape noe terreng uten å sette de avdelingene som sto len­ ger vest, i en vanskelig situasjon. Derfor var Caen minst like viktig for tyskerne som for Montgomery. De amerikanske styrkene ved Omaha ble vurdert som fastlåst pa stranden, og ble derfor ikke ansett som noen umiddelbar trussel. Situasjonen pa Utah og ved Sainte-Mére-Eglise var riktignok uklar, men dit sendte tyskerne den motoriserte stormbataljonen som hadde vært utplassert ost for Cherbourg. Av de ovrige tyske reservestyrkene beveget 30. mobile brigade seg altfor langsomt til å kunne spille noen avgjorende rolle under selve D-dagen. Den ankom forst etter morkets frembrudd. Men Feuchtingers 21. panserdivisjon kom til a utkjempe kamper mot både britenes 3. divisjon, 27. panser­ brigade og 6. fallskjermjegerdivisjon. Da general Feuchtinger klokken 06:00 sendte ut ordre til sin panserdivi­ sjon, var det de britiske fallskjermjegerne som var målet. 21. panserdivi­ sjon hadde 127 stridsvogner til disposisjon. Av disse var det 98 tyske 184

GOLD, JUNO & SW( )RD

PzKw IV, mens resten var foreldede modeller — de fleste var erobret fra franskmennene i 1940. Stridsvognene hadde sa vidt rukket a na frem til de britiske fallskjermjegerne og forberede sitt motangrep da de hkk ordre om a snu. Sjefen for 84. korps, general Marcks, mente at den alvorligste trusselen slett ikke kom tra de bntiske fallskjermtroppene, men fra de styrkene som var i ferd med å komme inn fra havet. Dermed ble Feuchtinger nodt ul a avbryte angrepet for det hadde begynt, og i stedet rette oppmerksomheten mot britenes 3. divisjon ved Sword Beach. General Marcks vurdering var helt riktig, men stridsvog­ nene brukte na mye av dagen pa a kjore frem og tilbake. De etterlot et panserkompani sammen med diverse andre avdelinger, som ble plassert under oberstløytnant von Lucks kommando. Disse skulle angripe de bntiske fallskjermjegerne. Von Lucks gruppe satte inn et lokalt angrep, og klarte å ta seg frem til I lérouvillette, som la tre kilometer fra de vik­ tige broene ved Bénouville. Da morket falt pa, hadde imidlertid britene rukket å bringe frem såpass store forsterkninger at det ikke var snakk om ytterligere forsok pa å vinne tilbake broene. Mens disse sammenstøtene ble utkjempet pa ostsiden av elven Orne, kjorte de ovrige avdelingene i den tyske 21. panserdivisjon mot Caen. Siden de britiske fallskjermjegerne hadde tatt kontroll over broene, var dette den eneste muligheten ul a komme over pa den andre siden av el­ ven. Dette skapte forsinkelser, som ble ytterligere forverret av den for­ virringen som radet i den tyske ledelsen. Et stykke ut pa ettermiddagen begynte imidlertid 21. panserdivisjon a samles rundt det lille tettstedet Lebisay, hvor general Marcks ventet sammen med 22. panserregiments befalhavende offiser, oberst von Oppeln-Bronikowski. General Marcks hadde mattet avbryte fødselsdagsfeiringen sin, og hadde personlig tatt seg ut til fronten for a overvake det forestående motangrepet. På de alliertes side rykket 185. bngadegruppe sørover tra Sword Beach, og nå hadde de fått stotte av 27. panserbrigade. 1 ler støtte de pa general Feuchtingers divisjon. Bntene gikk først, med 2. Kings Own Shropshire Light Infantrv. De hadde noen timer tidligere tatt imot gledesutbrudd fra de befridde innbyggerne i Hermanville, men den tilfredsstillelse dette hadde gitt dem. ble dempet av det faktum at stndsvognstotten uteble. Dette var noe som preget sa godt som hele den bn­ tiske fremrykningen etter landgangen ved Sword Beach. Staffordshire Yeomanry, det regimentet som skulle ha støttet Kings Own Shropshire, ble lenge sittende fast pa strendene, og dette forsinket ogsa andre bn­ tiske enheter som skulle ha rvkket frem mot Caen. Kappløpet mot dette 185

Tyske 352. infanteridivisjons bevegelser den 6. juni 1 2 3 4 5 6

Korpsreserven sendes til St. Jean-de-Daye kl. 03:00. Korpsreserven får kontraordre kl. 09:00. Skal gå til motangrep nordøst for Bayeux.

Stormkanonkompani beordres til Bayeux kl. 10:30.

Panservern beordres til Omaha Beach kl. 10:30.

.....................

Et kompani sendes til Pointe-du-Hoc ca. kl. 11:30

Ingeniørbataljoner sendes til Omaha Beach om i-

186

len.

GOLD, |UNO& SWORD

viktige knutepunktet ble forvandlet til en støtvis, forsiktig og langsom fremrykning. Den ble hele tiden forstyrret av tyske tropper som erma ikke var nedkjempet, hvorav det mest bemerkelsesverdige støttepunktet var det sakalte I lillman, som la mellom Péners og Saint-Aubin. Dette forsvarsreiret utgjorde en stadig belastning for de britiske styrkene som pasert på veien mot Caen. Ved 4-tiden kunne Staffordshires fremskutte spanere rapportere at fiendtlige stridsvogner rykket frem tra Caen. Straks etterpå utbrot det kamper ved Biéville der Staffordshires Sherman-tanks slo ut to tyske stridsvogner, og Kings Own Shropshire uskadeliggjorde ytterligere to med sine panservernkanoner. Angrepet ble punktert, og de tyske strids­ vognene svingte inn pa en nordøstlig kurs. Like etterpå dukket de opp nord for Péners-asen, der de fikk nv kontakt. I et usedvanlig eksempel pa taktisk overlegenhet nedkjempet britiske «Firefly» (Sherman-tanks utstyrt med en 76 mm-kanon) en rekke motstandere uten selv a lide noen tap. I den allmenne forvirringen klarte en bataljon tra tyskernes 192. pansergrenaderregiment, som hadde fulgt med panserkjøretøyene i angrepet, a finne en luke mellom britenes 3. divisjon og de kanadiske soldatene som rykket frem fra Juno Beach. Mens de britiske soldatene hadde det meste av sin oppmerksomhet rettet mot de fiendtlige strids­ vognene, tok de tyske grenadererne seg frem til Lion-sur-Mer — mellom Sword Beach og Juno Beach — hvor restene av deres 736. regiment fortsatt holdt stand. De var imidlertid for fåtallige til a kunne øve noen skade på det allierte brohodet, og det synet som motte dem da de nådde frem til kysten, var overveldende. Sa langt øvet kunne se la det hundrevis og atter hundrevis av far tøver, mange med kanonene fortsatt i aksjon. Mellom skipene og strendene gikk det en armada av mindre fartoyer i skytteltrafikk med mannskap og utrustning. De alliertes styr­ ker veltet i land, og de tyske grenaderene forsto at deres mulighet tor a stanse fienden ved strendene allerede var forbi. Dersom Tyskland fortsatt skulle ha noen mulighet for a vinne denne krigen, var man nodt til a samle en tilstrekkelig stor sterke til a kunne ga til motangrep pa de alliertes brohode. Og det matte skje tort. 1 løpet av noen uker ville de britiske og amerikanske armeene i Frankrike vokse til slike proporsjoner at ingenting kunne rikke dem. Men dette motangre­ pet fikk vente til en annen dag. Spørsmålet var hva de skulle føreta seg na, og det var de allierte som besvarte det. Ved et tilfeldig sammentreff foregikk de tyske grenaderenes ankomst til Lion-sur-Mer samtidig med 187

:n

ytterligere en stor landsetting av allierte fallskjermtropper. Mer enn 250 glidefly lastet med nye tropper fra britenes 6. flybårne divisjon landet sorost for Langrune. Nedslåtte og redde for å bli omringet ga de tyske sjefene ordre om at bataljonen skulle trekke seg tilbake. Samtidig stilnet de tyske forsokene på å slå seg gjennom ved Péners. De tyske stridsvognene var blitt angrepet fra lutten av Typhoonfly, og dette hadde bidratt til at tapene deres til slutt kom opp i 16 odelagte stridsvogner. Den siste luftlandsettmgen var blitt observert også av tyskerne sor for Périers-åsen, og synet av dette hadde gjort dem så mismodige at det ble gitt ordre om å avbryte angrepet og trekke seg til­ bake mot Caen. Det tyske motangrepet hadde lopt ut i sanden. General Feuchtinger måtte senere tåle skarp kritikk tra sine våpenbrodre, særlig fra SS-divisjonene. Hans opptreden i forbindelse med motangrepet mot britenes 3. divisjon ble ansett som rådvill, om ikke bent frem feig. RikUgnok hadde stridsvognene som angrep Staffordshire ved Périers gjort et temmelig dårlig inntrykk, men kritikken var knapt særlig velbegrun­ net. Feuchtingers divisjon hadde vært nodt til å angripe en fiende som var sterkere, som hadde fordel av terrenget, og som fikk stotte fra både fly og skipsartillen. Men til tross for Montgomerys forsikringer om at Caen skulle falle allerede den 6. juni, var byen fortsatt på tyske hender. I den kanadiske sektoren gikk det litt bedre enn for de troppene som hadde rykket frem fra Sword Beach. Selv om de ikke klarte å holde den farten de hadde hapet pa, så gikk opprenskningen av brohodet jenvt og trutt, og i lopet av kvelden begynte også britenes 51. divisjon å komme i land på Juno Beach. 7. brigade rykket frem til Le Fresne Camilly, mens 9. brigade nådde Villons-les-Buissons. Avstanden derfra til den nordlige utkanten av Caen var bare fem kilometer. Hvis bare britenes 3. divisjon sammen med 27. panserbrigade og 6. flybårne divisjon kunne fortsette å oppholde tyskernes 21. panserdivisjon, så ville de ha gode forutsetnin­ ger for a innta Caen i lopet av neste dag. Lenger mot vest, ved Gold Beach, hadde 50. divisjon til å begynne med en lett oppgave da tyskernes 441. Østbataljon brot sammen. Bri­ tene rakk dermed å rykke frem mot Bayeux for det tyske 915. regiment vendte tilbake fra sin mislykkede tur-retur-reise gjennom det norman­ niske landskapet. Så snart de hadde fått kontakt, ble imidlertid motstan­ den hardere, og fremrykningen ble stanset nord for veien mellom Caen og Bayeux. Men tyskernes utsikter til å kunne holde på denne linjen, var små, og i lopet av kvelden begynte også ilandsettingen av britenes 7. panserdivisjon ved Gold Beach. 188

GOLD, JUNO & SWORD

Det brohodet som var blitt opprettet rundt Gold Beach og juno Beach var litt mer enn 20 kilometer bredt og omtrent ti kilometer dvpt. Fra Sword Beach hadde de rvkket omtrent syv kilometer inn i landet, men der var brohodet bare fem kilometer bredt. Forbindelsen til 6. fly­ bårne divisjon var imidlertid opprettet, og en del stridsvogner fra 27. panserbrigade hadde kommet seg over broene ved Bénouville. Dermed var de alliertes venstre flanke sikret.

Pa Omaha Beach raste kampene med uforminsket kraft. Små grupper av amerikanske soldater begynte a ta seg opp til hoydedraget over stran­ den, under konstant beskytning fra tvske maskingeværstillinger, og det rådet splid og forvirring. Den kaotiske situasjonen gjorde det vanskelig a bedomme hvorvidt de gjorde noe fremskritt, og dette gjaldt pa begge sider. Klokken 13:00 rapporterte den amerikanske befalhavende at hans tropper hadde kommet seg hoyere opp i terrenget. Knapt en halv time senere ble det sendt en forhastet rapport fra den tvske 352. divisjons hovedkvarter, som meddelte at fienden var drevet tilbake ut i havet. Av disse to meldingene var det den forste som la nærmest sannheten. Sakte men sikkert arbeidet de amenkanske soldatene seg frem mellom Vierville og Le Grand I lameau. De tyske forsvarerne hadde fordel av ter­ renget og av det faktum at de kjente stedet godt. De hadde gjennomfort flere ovelser i området, og visste hvordan de skulle utnytte sine posisjo­ ner maksimalt. Men det var andre faktorer som talte til deres ulempe. Det begynte a minke på ammunisjonen, og de alliertes flyvåpen sorget for at de ikke kunne fa nve forsyninger fra sor. Dette gjorde at den tyske arrillenbeskvtningen sa smatt ebbet ut. Ogsa forflytningen av de ta for­ sterkningene som nådde frem til de utsatte stottepunktene, ble nærmest umuliggjort siden rakettene fra Typhoonflyene og skipsartillenet som dronnet pa alle kanter, gjorde selv korte bevegelser ytterst risikable. Forst og fremst var det stotten fra skipene som til slutt gjorde det mulig a erobre Omaha Beach. Skipene ga bakkestvrkene den stotteilden de sart trengte, og var den storste bidragsyteren til de tyske tapene. Mange jagere gikk sa nær inntil land at de nesten risikerte a ga på grunn, og de opprettholdt en sa hov skuddhastighet at besetningen var nodt til å spyle kanonene med vann for a hindre overopphetnmg. Samtidig begynte tidevannet a trekke seg tilbake, og ingeniorstyrkene satte med fornyet styrke i gang a odelegge strandhindrene som fortsatt sto uskadde. I likhet med situasjonen pa de bntiske strendene, radet det stor trengsel pa Omaha Beach. Brohodet som de amerikanske soldatene 189

D-DAGEN

klarte å erobre, var 13 kvadratkilometer stort. Mer ble det i lopet av 6. juni satt i land mer enn 30.000 mann. Med tanke på det begrensede om­ rådet, var det nærmest umulig å utnytte hele denne styrken effektivt. Da den tyske reserven — det tidligere omtalte 915. regiment — ble sendt til den britiske sektoren og tyskernes artilleri begynte å gå tom for ammunisjon, var kampen om Omaha Beach praktisk talt avgjort. Bro­ hodet var sikret, selv om det på langt nær var så stort som man hadde planlagt i utgangspunktet. I general Huebners sektor kom amerikaner­ nes 1. divisjon bare et par kilometer inn i landet. Deres sosterformasjon, 29. divisjon, nådde knapt en kilometer innover. Selvfolgelig var det ikke aktuelt å komme Rangers-soldatene ved Pointe du Hoc til unnsetning, så de ble nodt til a holde ut til den 7. juni.

Tyskernes storste feilgrep denne dagen var at overkommandoen stanset von Rundstedts marsjordre til 12. SS-panserdivisjon og Panzer-Lehr. Det meste av tiden den 6. juni sto disse to slagkraftige divisjonene urør­ lige langs marsjruten i påvente av nye ordre. Derfor nådde ingen av dem frem til kampsonen på invasjonsdagen. Muligens kunne deler av 12. SS være på plass i lopet av 7. juni. Panzer-Lehr, denmot, hadde en sapass lang strekning a tilbakelegge at den knapt kunne være klar til innsats for 8. juni. Pa toppen av det hele skulle dets mest slagkraftige enhet, 1. pan­ serbataljon med 86 Panther-stridsvogner, bli ytterligere forsinket.12 Da invasjonen som man hadde ventet på i så lang tid, var et faktum, ble den tyske overkommandoen stilt overfor spørsmålet om dette var det virkelig store angrepet eller om det var en bloff for å fjerne opp­ merksomheten fra et senere angrep ved Pas-de-Calais. Meningene var delte. Von Rundstedt trodde at angrepet var «ekte». Hitler var av en annen oppfatning, og fikk stotte av Rommel. Nolende avblåste Hitler den sedvanlige formiddagskonferansen med sine generaler og gikk til et mote med den nye rumenske statsministeren, for han inntok sin lunsj. Forst etter dette ga han ordre om at panserreserven skulle settes inn. Ikke for klokken tre samme dag kom den igjen i bevegelse etter avbrud­ det. Usikkerheten om de alliertes intensjoner skulle lenge komme til å hemme de tyske operasjonene. Særlig ble forsterkningene berort. For­ uten de nevnte panserdivisjonene fikk også en rekke andre avdelinger na ordre om å sette seg i bevegelse mot de allierte landgangsstyrkene. Det var forst og fremst en avdeling fra Bretagne. 77., 265., 275. og 353. infanteridivisjon samt 3. fallskjermjegerdivisjon fikk direktiv om å for190

191

Frontlinje ----- Kl. 12:00

Kl. 24:00

Den amerikanske frontlinjen på Omaha Beach den 6. juni

D-DAGEN

flytte seg til Normandie eller sende stridsenheter dit. 17. SS-pansergrenaderdivisjon («Gotz von Berlichingen»), som var forlagt sør for Loireelven, fikk også ordre om å gå mot det invaderte området. Derimot ble 2. og 116. panserdivisjon liggende stille. Ingen av avdelingene som lå lenger vekk, ble sendt til Normandie. Foruten de nevnte enheter ble 7. arme inntil videre nodt til å klare seg med det den allerede hadde. Bak denne beslutningen lå det flere ulike faktorer. Den viktigste var tyskernes stadige mangel på informasjon. Til forskjell fra de allierte — som hadde to gode informasjonskilder, den franske motstandsbeve­ gelsen og den omfattende flyspaningen — manglet tyskerne midler til å få rede på hva som foregikk pa den andre siden av Den engelske kanal. De var fullt klar over denne bristen, og de visste også at de allierte hadde et utmerket bilde av tyskernes gjøremål. I en slik situasjon er det naturlig å handle med varsomhet. Selv kan man ikke være sikker på noen ting, og samtidig vet man at motstanderen oppdager og kan utnytte alle ens svakheter og sårbare punkter. Denne underlegenheten med hensyn til informasjon var trolig den viktigste arsaken til tyskernes ubesluttsomhet. Det hersker imidlertid ingen tvil om at Fortitude South utnyttet si­ tuasjonen usedvanlig godt. Denne avledningsmanøveren er trolig den mest omfattende som noensinner er blitt iverksatt for å lure en fiende, og den bidro sterkt til at tyske styrker ble holdt igjen innentor 15. armés område. Takket være Fortitude South hadde tyskerne fått en rekke in­ dikasjoner som pekte pa en alliert landgang ved Pas-de-Calais, og disse tegnene ble forsterket av en slik operasjons strategiske sannsynlighet. De tyske spionene som var bitt tatt til fange og tvunget til å «konverte­ re», hadde dessuten gitt meldinger om at den virkelige invasjonen skulle innledes med en kraftig avledningsmanøver. Mange tyskere, deriblant Hitler og Rommel, trodde derfor at det var bare denne avledningsma­ nøveren de nå var vitne til. En annen omstendighet som i lopet av de kommende ukene skulle lede tyskerne pa villspor, var beregningene deres av hvor store styrker de allierte hadde til rådighet. De trodde at antall divisjoner i England la pa rundt 80—90, omtrent dobbelt så høyt som det virkelige tallet. Denne omstendighet har lenge vært ansett som et tegn på at tysk et­ terretningstjeneste hadde en totalt overdrevet oppfatning av de alliertes styrke. Dette er imidlertid ikke korrekt. Dersom de britiske og ameri­ kanske militære styrker hadde vært organisert pa samme måte som de tyske, med hovedandelen av de stridende tropper i divisjoner, så ville de 192

GOLD, |UNO& SWORD

ha hatt omtrent det antall divisjoner som tyskerne regnet med. Det var med andre ord oppfatningen av fiendens organisasjon som var teilaktig, og ikke vurderingen av reell styrke. Tyskernes oppfatning om at hoved­ andelen av de alliertes divisjoner fortsatt befant seg i England, fikk dem derfor lenge til a tro at det ville komme en annen invasjon lenger nord, en invasjon som aldn kom.

Hvis vi gar tilbake ul den 6. juni, var det særlig én mann som skulle onske han hadde hatt storre innflytelse pa dagens hendelser. Rommel hadde forlatt sitt hovedkvarter i Normandie i den todelte hensikt a av­ legge Hitler et besok og være hos sin kone (som i likhet med general Marcks feiret sin fødselsdag). I det oveblikk de torste allierte soldatene stormet opp pa land ved Utah Beach og Omaha Beach, befant han seg hjemme i Wurttemberg. Telefonen ringte og en opprort Speidel infor­ merte ham om hva som hadde hendt. Planene om a besoke f lider ble naturligvis satt til side, og feltmarskalken forlot straks sitt hjem tor a reise tilbake til hovedkvarteret i La Roche-Guyon. Da han kom frem, hadde det allerede begynt a morkne, og bortsett tra et kort opphold i Reims der han kontaktet hovedkvarteret og fikk en ny situasjonsrapport av Speidel, var han helt isolert fra hendelsene den 6. juni. Rommel, som tidligere hadde sagt at den eneste sjansen de hadde for a vinne, var ved a sla tilbake de alliertes landgang i det øyeblikk den nådde stranden, ma ha vært dypt ulykkelig over at han selv hadde vært fraværende pa denne skjebnesvangre dagen. For oss som sitter med fasit i handen er det imidlertid fristende a hevde at tyskerne ganske enkelt ikke hadde noen reell mulighet tor a stanse de alliertes landgang. Med sine drøyt 200.000 mann skulle tys­ kernes 7. armé forsvare en 160 mil lang kyststrekning. Denne styrken ser imponerende ut pa papiret, men det var bare en knapp fjerdedel av den som kom til a kjempe mot de allierte den 6. juni. For eksempel i den bntiske sektoren sto det bare 1.000 tvske soldater klare til a forsvare strendene da landgangen kom. Riktignok var de forholdsvis godt utstyrt med maskingevær og granatkastere, men det var åpenbart en altfor liten styrke. Det eneste de kunne oppnå var a oppholde fienden — de var langt fra a kunne stanse ham. Det er imidlertid tvilsomt om det hadde vært noen vits i a utstasjonere flere tropper langs strandlinjen og der­ med utsette dem for beskytning fra skipsartilleriet og flyvåpenet. Det er interessant a se hvordan japanerne, som på dette tidspunkt hadde forsøkt a sta imot en rekke forskjellige amerikanske landganger, og alltid

193

D-DAGEN

mislyktes, begynte å tendere mot at det ganske enkelt ikke var noen god idé å prove å torsvare strendene. Amerikanernes skipsartillen hadde hver gang «pulverisert» forsvaret lenge for marinesoldatene begynte å vasse i land. Riktignok var tyskernes bunkere, strandhindere og artilleri betydelig mer imponerende enn japanernes primitive forsvarsmateriell, men til tross for dette ville det tyske forsvaret trolig bare kunne forhale ilandsettingen av de alliertes tropper. For at tyskerne skulle ha kunnet iverksette mottiltak, måtte de ha visst hvor og når de alliertes landgang skulle komme. Da ville de ha kunnet utstasjonere sine panserstyrker til et raskt motangrep mot landgangsstyrkene. Dersom tyskerne hadde stasjonert Panzer-Lehr, 2., 12. SS og 116. panserdivisjon mellom Caen og Carentan, så ville dette kanskje ha vært mulig. Ved et slikt motangrep ville de alliertes flyvåpen og skipsartillen trolig hatt langt storre proble­ mer med å skille venner fra fiender, hvilket hadde vanskeliggjort deres innsats.

En av de alliertes storste bragder besto i å fore i land mannskap og materiell. I lopet av denne hektiske dagen klarte flyvåpenet og flåtestyr­ kene å sette i land i overkant av 156.000 mann. På Gold, Juno og Sword Beach hadde henholdsvis 24.970, 21.400 og 28.845 mann gått i land. I tillegg til disse kom 7.900 britiske fallskjermjegere som var blitt slup­ pet ned i lopet av natten og ettermiddagen. Ved Omaha Beach hadde 34.250 amerikanske soldater klatret i land, og ved Utah Beach ytterligere 23.250. De flybårne troppene som var blitt sluppet ned over Cotentmhalvoya, talte 15.500 mann. Alt i alt befant det seg nå 83.115 bnter og 73.000 amerikanere pa land i Frankrike, og de skulle innen kort tid et­ terfølges av mange flere. Også blant sjostridskreftene hadde innsatsen i form av mannskap vært meget stor. Totalt deltok 112.824 mann fra den britiske flåten, og 52.889 mann fra den amerikanske. Vi kan også legge til de ca. 25.000 mann fra andre nasjoner som deltok ved operasjon Overlord. Imponerende var også den mengden tung utrustning som ble fort i land. For eksempel kan vi nevne at nærmere 1.100 tunge og middelstunge stridsvogner ble forsokt fort i land.B Selv om mange sank under angrepet, kom de fleste av dem seg opp på strendene. De alliertes tapstall på selve D-dagen er noe usikre, delvis på grunn av at mange av de flybårne soldatene som forst ble meldt savnet, senere fant veien tilbake til sine avdelinger. På den britisk-kanadiske siden kom tapene opp i 3.000—1.000 mann, hvorav fallskjermdivisjonen sto for kanskje en fjerdedel. (I motsetning til engelskmennene offentliggjorde 194

GOLD, |UNO& SWORD

kanadierne sine tapstall for D-dagen; disse kom opp i 946 mann, hvor­ av 355 falne.) Amerikanerne mistet 2.000—3.000 soldater ved Omaha Beach (noe mer nøyaktig tall har aldri vært lagt frem), men bare 197 ved Utah Beach. 101. fallskjermdivisjon hadde 3.500 savnede soldater etter den forste dagen, men senere undersøkelser viste at tapene i lopet av D-dagen ikke kom opp i mer enn 1.240. De forste beregningene for 82. divisjon anslo et enda storre tapstall, nærmere 4.000 mann, men ogsa her viste dette anslaget seg a være forhastet. De virkelige tapene kom opp i 1.259 mann. Denne pinsen var betydelig lavere enn hva man hadde fryktet pa forhand. Nar det gjelder tyskernes tap i forbindelse med kampene den 6. juni, er det nærmest umulig å gi noe definitivt svar. Det finnes imidlertid noen enkeltstående tall. Deres 352. divisjon — som deltok i en rekke kamper bade mot briter og amerikanere, hadde et samlet tap pa omtrent 1.200 dode, sårede og savnede. Trolig led 716. stasjonære divisjon om­ trent tilsvarende tap, eller kanskje noe storre. 21. panserdivisjon hadde sma tapstall med hensyn til personell. Antall utslåtte stridsvogner kom opp i 16. Om de tyske tapene pa Cotentin-halvoya finnes det sa dårlig tallmateriale at vi må avstå fra noe anslag. D-dagens forløp i et crescendo av sjeldne dimensjoner — et gigantisk skuespill der teknologi, menneskelig vilje og nasjonal svmbolikk blan­ det seg med dronn fra våpen og rop fra kjempende soldater. Forst da natten falt pa, ebbet det ut, og man sto igjen bare med oppgaven a vurdere dens plass i historien. For de allierte innebar denne dagen bade fremgang og motgang. Det viktigste malet var nådd, nemlig a skatte seg fotfeste i Frankrike uten altfor store tap. Brohodet var ikke sa stort som planlagt; pa Omaha Beach var det betydelig mindre. Dersom tyskerne ikke kunne tore store forsterkninger dit i lopet av natten, ville amerikanerne trenge dem tilbake sa snart det grydde av dag. I den bntiske sektoren radet det stor skuffelse over at Caen fortsatt var pa tyske hender. Tar vi i betraktning hvor 21. panser­ divisjon hadde vært stasjonert i forkant av D-dagen, sa spors det likevel om denne byen virkelig var noe realistisk mal sa raskt etter en meget komplisert landgang. Allerede natten til 6. juni hadde Eisenhower tatt imot de forste opti­ mistiske rapportene tra de fallskjermjegerne han hadde sett dra av sted noen timer tidligere. Utover hele morgenen kom det en stri strom av rapporter inn til de alliertes hovedkvarter. Disse fortalte om fremgang 195

d-dagen

pa de britiske strendene og ved Utah Beach. Smatt om senn lysnet situa­ sjonen også på Omaha Beach. Montgomery, som hadde reist av gårde i retning Normandie i en jager, var bekymret over motstanden de hadde mott utenfor Caen, men han var full av forventinger med hensyn til mulighetene for å innta denne byen allerede den 7. juni. Da morket falt på over slagstedet om kvelden den 6. juni 1944, var det nok mang en soldat som folte et eiendommelig oyeblikk av religios overbevisning. De hadde bestått ildprøven og kommet seg gjennom det hele med livet i behold. Den dagen som gjennom de siste månedene hadde fylt dem med så mange bange anelser, var endelig over. De hadde klatret i land på Normandie-kysten, overlevd tyskernes forsvarsild og drevet dem bort fra strendene. Og de skulle få oppleve enda en morgen.

Kapittel 11

Konsolidering og oppbygning

Da de alliertes stab hadde samlet og sortert informasjon og foretatt en forste analyse av dagens hendelser, sto det klart at operasjon Neptune, som var operasjon Overlords innledende tase, var vel i havn. Rikugnok var det enkelte grunner ul skuffelse — forst og fremst at Caen fortsatt sto under tyskernes kontroll — men totalt sett hadde D-dagen vært en entydig suksess for de allierte. Det var imidlertid altfor udlig a slappe av. I lopet av de nærmeste ukene ville den endelige avgjorelsen komme. Sa snart tyskerne hadde kommet seg av det forste lammende sjokket, ville de ga til motangrep, og det var na viktig a sikre brohodet og skaffe seg gode posisjoner for den videre fremrykningen. I den amerikanske sektoren prioriterte man forst og fremst oppret­ telsen av forbindelse mellom de styrkene som var satt i land pa l_ tah og Omaha. Deretter skulle de innlede erobringen av Cotentin-halvoya og havnebyen Cherbourg. Betydningen av en rask inntagelse av denne havnen var uvurderlig, for én av de viktigste kampene ville ikke sta ved frontlinjen, men i farvannet mellom England og Frankrike og langs det franske jernbanenettverket. Bade i Sl IAEF og i den tyske overkom­ mandoen visste man at forsterkninger matte sendes til Normandie om­ gående. Den parten som hurtigst kunne fore sine soldater til området, ville seire, og resultatet av slaget ville bli avgjort av dette. Med hensyn til oppfyllelsen dette behovet hadde de to partene hver sine spesifikke problemer. Tyskernes troppebevegelser ville i stor grad bli vanskelig­ gjort av de alliertes flyvåpen og — som det senere skulle vise seg — av den franske motstandsbevegelsens sabotasjeaksjoner. Dessuten var de svært nolende med å flytte tropper fra andre kystsektorer, særlig fra området rundt Pas-de-Calais, ettersom de fryktet at en annen invasjon snart ville folge etter den forste. Pa de alliertes side var det i forste rekke sporsmalet om forsyninger som skapte bekymring. Jo storre styrker som ble satt i land pa kontinen­ tet, desto storre ble ogsa behovet for proviant, drivstoff, ammunisjon og annet nodvendig krigsmateriell. Riktignok var det planlagt at de to

197

kunstige Mulberryhavnene skulle tas i bruk allerede om få dager, men det kommende behovet for avlastningskapasitet ville snart gjore disse utilstrekkelige. Dessuten ville det være en betydelig fordel dersom de amerikanske fartoyene kunne losse sitt materiell direkte i Frankrike, og på den måten slippe å måtte gå via De britiske øyer. (Omlastingen fra de havgående fartoyene til de båtene som kunne losse forsyninger pa strendene var blitt en irriterende flaskehals, og ikke engang de planlagte Mulberryhavnenes kapasitet var tilstrekkelig for dette formalet.) Fremrvkningen mot Cherbourg ble derfor ansett som en av operasjon Overlords viktigste mal, og det hastet med å innta byen ettersom tyskerne når som helst kunne starte odeleggelsen av havneanleggene. Til forskjell fra det amerikanske brohodet, var det britiske allerede sterkt, og her var det erobringen av Caen som ble prioritert. Byen var viktig av flere grunner: Den var et kommunikasjonsknutepunkt for veier og jernbane, og det fantes rikelig med steder som var egnet for å anlegge flystriper. Orne-elven delte byen i to, og selv om de allerede hadde kommet seg over elven ved Bénouville, så var den svakt dreiende strømmen et irriterende hinder for de troppene som rykket frem langs elvens venstre bredd. Bntene onsket så raskt som mulig å na de mer apne områdene sorost for Caen. Disse ble ansett som egnet for storre offensive operasjoner med panservogner, og hvis troppene bare kom seg vel forbi Caen, så ville de ha skaffet seg et godt utgangspunkt for videre fremrykning i Frankrike. (Forestillingen om at det skulle være lettere å rykke frem så snart man hadde nådd åpnere områder, skulle senere vise seg å være fullstendig feil. De tyske våpnene, som hadde lenger skuddvidde, hadde under slike forhold alle fordelene på sin side. Dette var imidlertid noe de allierte ennå ikke hadde forstått.) Det var dette som lå til grunn for Montgomerys beslutning da han ga ordre om at Caen skulle erobres ved et frontalangrep den 7. juni. Angrepet skulle gjennomføres dels av britenes 3. divisjon, som skulle tykke inn rett fra nord, og dels av kanadierne, som skulle rykke frem fra nordvest. Disse operasjonene skulle imidlertid komme til å kollidere med tyskernes mottiltak.

Tyskerne var naturligvis minst like klar over Caens betydning som de allierte var. A tape terreng i dette området ville få mye alvorligere kon­ sekvenser enn om man ga litt etter for de amerikanske troppene lenger vest. Riktignok innså den tyske ledelsen betydningen av Cherbourg,

198

199

___ Kl 12:00 den 6. ju n i

---

kl. 24:00 den 6. ju n i

-------- M ålsetningen for 6

Den britiske fronten på D-dagen ju n i

D-DAGEN

ettersom Mulberry-havnene fortsatt var helt ukjente for dem. Men dersom de bare kunne holde amerikanerne på avstand en stund — det var fullt mulig fordi terrenget i dette området var velegnet for uthalede kamper — så ville ingeniortroppene deres kunne forvandle havnen til en ubrukelig haug av stein og pinneved. Den 10. juni ga derfor von Rundstedt klarsignal til å innlede en grundig og systematisk odeleggelse av byens havneanlegg. Mer akutt var imidlertid behovet for å stanse de alliertes forsterkninger. Rommel og von Rundstedt forsto at den tapte strandsonen mellom Sword og Omaha ville bli åsted for en jevn strom av allierte troppetilforsler — forsterkninger i langt storre omfang enn hva tyskerne selv hadde muligheter for å bringe til området. Tiden var derfor kostbar. For å kunne stanse denne utviklingen, ble de nodt til å rette et umiddelbart motangrep mot de alliertes brohode. Siden de sterke tyske avdelingene var forlagt i Caen, var det mest naturlig å sette inn et angrep her. Av nevnte grunn ble det gitt ordre om at 1. SS-panserkorps skulle ret­ te et angrep mot det britiske brohodet klokken 16:00 den 7. juni. Dette korpset besto av 12. SS-panserdivisjon, Feuchtingers 21. panserdivisjon samt Panzer-Lehr. Sistnevnte kunne imidlertid ikke delta siden den fort­ satt befant seg for langt unna. Den tyske sjefen for Pansergruppe West, general Geyr von Schweppenburg, var allerede pa vei til Normandie. Han hadde fått som oppgave å ta kommandoen over pansertroppene rundt Caen, og skulle koordinere disses motangrep. Det skulle imidlertid ta litt ud tor hovedkvarteret hans var operativt, sa det kommende angre­ pet ble inntil videre ledet av de enkelte divisjonssjefene. I lopet av natten mellom 6. og 7. juni begynte de forste enhetene fra 12. SS-panserdivisjon å rulle inn i Caen. Foruten sin nummerbetegnelse hadde alle divisjoner innenfor Waffen-SS individuelle navn, og 12. SS var ikke noe unntak — den gikk under navnet Hitlerjugend. Dette hadde direkte sammenheng med mannskapet, for denne divisjonen besto av frivillige ungdommer fra den velkjente nazistiske ungdomsorganisasjo­ nen ved samme navn. 12. SS-panserdivisjon, som sto under general Fritz Witts kommando, var blitt etablert i 1943 ved at 17 år gamle gutter hadde vervet seg som rekrutter underordnet Waffen-SS. En kader av offiserer ble hentet fra veterandivisjonen Leibstandarte, og disse fikk i oppgave a utdanne de unge soldatene. De allierte kjente selvfølgelig til denne divisjonen, men de undervurderte dens kapasitet temmelig grovt. Da Hitlerjugend ble sendt ut til sin ilddåp i Normandie, skulle den vise seg å være en ytterst velutdannet og slagkraftig formasjon. 200

ko\sojji)i:rinc. oc; oppbygning

I lopet av natten og morgenen den 7. juni skaffet tyske spaningspatruljer informasjon om de alliertes posisjoner. De kunne også konstatere at veiene inn til Caen og Carpiquet-flvplassen, som la like vest for Caen, la praktisk talt åpne tor de kanadiske troppene. Dette var en kritisk fase, og tyskernes storste problem var at 12. SS var spredd utover et ganske stort område. De alliertes flyangrep hadde tvunget divisjonen til a dele seg opp og spre seg langs en rekke ulike veier, og den kunne ikke uten videre samles igjen. Derfor var det bare deler av I litlerjugend som ble satt inn i lopet av dagen. Blant dem som ankom forst, var 25. SS-pansergrenaderregiment, som sto under ledelse av den legendariske oberst Kurt Meyer, ogsa kalt «Panzer-Meyer». Regimentet var en av de avdelingene som skulle ga til angrep samme ettermiddag, og for a få et godt bilde av den kom­ mende operasjonen, plasserte denne beryktede obersten seg i ett av de hove tårnene pa klosteret Abbaye d’Ardenne. Derfra hadde han en ene­ stående utsikt over området. Det var ikke tvskerne som slo til forst. Klokken 07:40 innledet den kanadiske 9. brigade fremrykning mot Caen og Carpiquet-flvplassen. Med stotte ira 27. panserregiment14 tok de kanadiske troppene seg frem fra Anisy og Villons-les-Buissons. Men tatt i betraktning hvor stor vekt Montgomery la pa erobringen av Caen, burde fremrykningen ha startet tidligere om morgenen. Den engelske befalhavendes utsagn om at han var beredt til a ofre hva som helst for a innta byen, stemte dårlig med det sene starttidspunktet. Da troppene hadde kommet seg i bevegelse, foregikk også selve fremrykningen i et eiendommelig dovent tempo. Det tyske forsvaret besto bare av noen fa spredte avdelinger tra 716. stasjonære divisjon, og det burde ha vært en enkel sak a feie disse av banen. Til å begynne med klarte de ogsa a jage tyskerne foran seg, men allerede etter fem kilometer ble det gjort holdt. De hadde havnet uten­ for rekkevidden av sitt eget artilleri, og fikk ingen kontakt med flaten. Infanteriet gravde seg ned sor for Authie, bare noen få kilometer uten­ for Caen, mens de kanadiske stridsvognene fortsatte forsiktig videre mot Franqueville like sor tor Authie. Fra sin utsiktspost i klostertårnet utenfor Caen kunne Panzer-Meyer tidlig pa ettermiddagen se hvordan de kanadiske stridsvognene ble skilt fra infanteriet. 1 lans grenaderregiment hadde ankommet utgangspunk­ tet for det forestående angrepet, og han hadde til og med 30 PzKw rV-tanks til disposisjon. Da han oppdaget de kanadiske stridsvognenes utsatte posisjon nolte han ikke. Til tross for at det ennå var drovt to 201

D-DAGKN

timer igjen til det planlagte store angrepet skulle begynne, ga han sine ordre. Deretter sendte han en kurér tilbake til general Witt med infor­ masjon om hva som foregikk. De 30 stridsvognene rullet frem fra sine skjulesteder og angrep den tallmessig overlegne kanadiske styrken. Bak dem kom grenaderene. De kanadiske stndsvognbesetningene som forst fikk oye pa de tyske vognene, levde ikke lenge. Luften ble fylt av dronn fra granater som eksploderte og brolende motorer. Snart steg royksoyler opp mot den grå himmelen og markerte et stigende antall brennende allierte stridsvogner. Det tyske angrepet rammet overraskende og med full kraft. Da PzKw IV-tanksene hadde brutt seg gjennom den frem­ skutte muren av kanadiske stridsvogner, kom turen til infanteriet, og i en blodig kamp drev de unge soldatene fra Meyers grenaderregiment kanadiernes 9. brigade tilbake. I lopet av kort tid ble kanadierne tvunget til å trekke seg så langt tilbake at de til slutt nesten befant seg på de posi­ sjonene de hadde holdt samme morgen. 1 dette som var deres forste strid, beviste 12. SS-panserdivisjon sin enorme agressivitet, som også skulle prege hele deres innsats i de videre kampene under slaget om brohodet. Som tidligere nevnt, hadde de al­ lierte hatt lite aktelse for denne divisjonen, og det var en skremmende overraskelse a se hvordan det forholdt seg i virkeligheten. Tapene for de unge SS-soldatenes debut var imidlertid hoye. De mistet 174 mann, og seks stridsvogner ble odelagt. Men kanadierne led enda storre tap. For ildgivningen fra de alliertes krigsskip stanset det tyske utfallet, var 302 kanadiere blitt drept eller såret. Meyer ga ordre om at angrepet skulle avbrytes. Hans venstre flanke, som skulle ha vært bevoktet av 26. SS-pansergrenaderregiment - som enna ikke hadde kommet frem — la åpen. Dessuten hadde hans nabo, general Feuchtinger, problemer med de troppene som rykket frem fra Sword Beach, og det ble aldri noe av det angrepet på høyre flanke som 21. panserdivisjon skulle ha stått for. Den tidligere kritikken mot Feuchtinger fikk dermed enda mer næring da hans divisjon ikke klarte a oppvise den samme styrke som 12. SS hadde demonstrert. Men Feuchtinger gjorde egentlig en god jobb. Hans stridsvogner lå i sine skjulte posisjoner og skjot i stykker fremstøtet som britenes 3. divisjon gjorde mot Caen. Da natten falt pa, kunne Rommel se tilbake på dagen med en viss til­ fredshet. I vest hadde britenes 50. divisjon erobret Bayeux etter gradvis å ha drevet tyskernes 915. regiment tilbake. Dessuten lå Port-en-Bessin under angrep fra 47. britiske kommandobataljon, og denne stillingen skulle komme til å falle etter en strid som varte hele natten. Men ost for

202

Sword Beach den 6. juni Frontlinjer ---- Kl.24:00den 6.juni

203

D-DAGEN

Orne-elven hadde 6. flybårne divisjon kjort seg fast, og maktet ikke å utvide det brohodet den hadde erobret dagen i forveien. I stedet måtte den stå imot en rekke tyske motangrep rettet mot Amfréville. Denne byen lå slik til at den overvåket losseområdet på Sword Beach, og de bri­ tiske fallskjermsoldatene måtte kjempe hardt for å beholde kontrollen. Ogsa lenger sor forsokte tyskerne å drive general Gales tropper tilbake da enheter fra von Lucks styrke gikk til angrep. Fremstøtet ble avbrutt så godt som umiddelbart, men falske rvkter om et gjennombrudd av tyske Tiger-stndsvogner forte til en del uro i de alliertes leir, og det ble straks sendt forsterkninger til området (det var vanlig at tyske stridsvogner i de alliertes rapporter uansett ble forvandlet til Tiger-tanks, på samme måte som nesten alle kanoner ble til «en 88»). Dessuten var Caen fortsatt i tyskernes hender, og skulle fortsette a være det en stund, og Meyers 30 PzKw rV-tanks hadde odelagt hele 21 kanadiske stridsvogner. Men det forste slaget om brohodet var langt fra over. Om morgenen den 8. juni fortsatte den bitre stnden mellom 12. SS og kanadierne. Rommel hadde planer om et angrep i storre skala for å drive de allierte tilbake for deres forsterkninger kom til å gjore enhver slik manøver umulig. Han ble imidlertid tvunget til å revurdere sine am­ bisjoner. Panzer-Lehr var ennå ikke kommet i posisjon, og 12. SS hadde sa lite drivstoff at de ikke kunne foreta annet enn begrensede opera­ sjoner. Han lot seg imidlertid ikke stanse av disse komplikasjonene, og bestemte seg for å fortsette angrepene mot kanadierne. Størstedelen av Hitlerjugends enheter hadde kommet i lopet av natten, og kanadiernes 7. brigade ble utpekt som skyteskive. Mens kanadiernes 9. brigade had­ de vært opptatt med a kjempe mot 12. SS den 7. juni, hadde 7. brigade rykket frem lenger vest. De befant seg på hoyde med Norrey-en-Bessin og Putot-en-Bessin da angrepet rammet dem. Scenene fra dagen for gjentok seg — de alliertes soldater trakk seg tilbake for de energiske SSsoldatenes fremstøt. I Putot-en-Bessin ble Royal Winnipeg Rifles omringet av tyskerne og nesten tilintetgjort. Forst utpå kvelden, da det bare var en liten kjerne av kanadiere igjen som fortsatt gjorde motstand, kom det unnsetning i form av «The Scottish Canadians» og 1. Husar. Etter en bitter strid der kanadierne fikk stotte av meget kraftig artillemld, gjenerobret de Putot-en-Bessin og kunne komme mannskapet i Winnipeg Rifles til unnsetning. Tapene deres var imidlertid så store at hele bataljonen ble trukket bort fra frontlinjen. Totalt mistet kanadierne ca. 350 mann ved Putot-en-Bessin. Tyskernes tap begrenset seg til 137 mann. 204

K(INSOLIDERING OG OPPBYGNING.

Allerede samme natt satte Meyer inn et nytt angrep. To kompa­ nier med Panther-tanks, i alt 22, gikk til angrep langs veistrekningen mellom Caen og Bayeux. Dette prosjektet forte til ny og voldsom strid. Denne gangen sto kampen i det lille tettstedet Bretteville rOrgueilleuse like ost for Putot-en-Bessin. Her var det Regina Rifles som ble gjenstand for tyskernes oppmerksomhet. Meyer ledet som vanlig styrken fra sin motorsykkel. Han stanset sine «pantere» uten­ for byen og åpnet ild med kanonene. Det plutselige angrepet skapte stor forvirring blant kanadierne. I skinnet fra noen Ivsgranater skjot Meyers stridsvogner i stykker en rekke bygninger, deriblant Reginas hovedkvarter. Dette overbeviste dem om at de hadde gjort et gjen­ nombrudd, sa de manøvrerte seg rundt for a kunne rykke inn i byen tra baksiden. Men i kaoset som Meyers hurtige tilsynekomst hadde skapt, hadde noen kanadiere klart a holde hodet kaldt. De kanadiske panservernvåpnene inne i byen hadde holdt stille. Men da tyskerne rullet inn mellom husene, forte den uforsiktige bevegelsen til at de kunne beskytes tra meget kort hold. Seks Panther-vogner ble odelagt eller skadet for Meyer ga ordre om at hans to kompanier skulle avbryte angrepet og trekke seg tilbake. Riktignok hadde han inntatt byen, men han visste at han hadde altfor få menn til a kunne holde pa den nar det uunngåelige motangrepet tra de allierte kom. Snart dode lyden av stridsvognene hen, og alt som kunne hores var skrikene tra de sårede og sprakingen fra de brennende husene. 1'11 tross for at kampene fortsatte langs den kanadiske sektoren ogsa den 9. juni, var de ikke lenger sa heftige som de to foregående dagene. I stedet besto krigshandlingene for det meste av kr\ pskvtterdueller og enkeltstående patruljer som fikk kontakt i ingenmannsland. Et unntak var det imidlertid. Tolv tyske Panther-tanks gjorde et fremstøt mot Norrey-en-Bessin, en aksjon som skulle vise seg a vivre et feilgrep. Styrken som ble satt inn, var for liten, og den angrep dessuten i fullt dagslys. Allerede etter felttoget i Polen hadde tyskernes 15. korps le­ vert inn en rapport som fortalte at: «Innsats av sma panseravdelinger er uhensiktsmessig ettersom panservernvåpnene da har et overtak, og kan sla ut stridsvogner én etter én. Panserstyrker må settes inn i bataljonsstorrelse.» Denne vurderingen ble bestyrket gjentatte ganger. Sma angrep hadde en påfallende tendens til a fore til store tap siden de fåtallige panserkjø­ retøyene ikke kunne beskytte hverandres Hanker. Dette gjaldt fremfor alt når fienden hadde hatt tid til å forberede sitt forsvar. Befalhavende

205

D-DAGEN

offiser for de tolv Panther-vognene overså denne erfaringen, og måtte betale dyrt for sin dumhet. Den lille styrken havnet i et kanadisk bak­ hold, og mistet syv av sine tolv tanks. Det var ikke bare i den kanadiske sektoren man forsokte å vinne terreng. Som tidligere nevnt forsokte britenes 3. divisjon a gjore et fremstøt mot Caen nordfrå, men ble umiddelbart stoppet av general Feuchtingers 21. panserdivisjon. På ostsiden av Orne-elven oppsto spo­ radiske kamper da von Lucks styrke angrep det britiske brohodet som 6. flybårne divisjon hadde erobret i lopet av D-dagen. Lenger vest hadde britene den 7. juni fått forbindelse med kanadierne og inntatt Bayeux. Ellers gikk det tregt i denne sektoren der det meste av oppmerksom­ heten var rettet mot Caen. Det var forst den 8. juni de klarte a opprette forbindelse med amerikanerne pa Omaha Beach.

Vender vi tilbake til den amerikanske sektoren, kan vi umiddelbart kon­ statere at det her ikke var snakk om operasjoner i storre målestokk. I lopet av de tre dagene som fulgte etter D-dagen, skulle hovedandelen av de amerikanske forsterkningene settes i land på Omaha Beach. Dette var uheldig, for fremdriften for styrkene pa Cotentin-halvoya var svært langsom. 1 folge den opprinnelige planen for operasjon Overlord skulle forbindelsen mellom Omaha og Utah opprettes relativt raskt, men i virkeligheten oppnådde de ikke dette for den 12. juni. Derfor kom fremrykningen mot Cherbourg til å gå temmelig langsomt. Den 7. juni hadde vært viet til å sikre brohodet og renske opp i de tyske forsvarslommene som fortsatt fantes. Forst dagen etter begynte 4. divisjon å bevege seg nordover. Tre dager senere, den 11. juni, var de kommet bare seks kilometer videre. Denne utviklingen ga bange anelser og lovet ikke godt for de alliertes muligheter til å erobre Cherbourg for tyskerne rakk a odelegge havnen. Slik amerikanerne så det, var det selve terrenget som var den viktig­ ste årsaken til knipen de var havnet i. Dette landskapet, le bocage, er ofte nevnt i amerikanske utredninger om felttoget i Normandie, og det er preget av små åkre omgitt av hoye hekker. Disse hekkene, som i forste rekke har som funksjon å beskytte gårdene mot de sterke vindene som fra tid til annen star inn fra havet, var så seige at de bare boyde seg under vekten av stridsvognene — de knakk ikke. Når et panserkjoretoy skulle forsere en slik hekk, ble den dårlig bepansrede undersiden blottet og sårbar for ildgivning fra ulike panservernvåpen. Mange amerikanske historikere har lagt stor vekt på nettopp dette 206

K3 25,0

45>4 36,3 90,8 90,8

15,0

520

12,2

1,8

740 510 570 520

18,7 14,8

5.8 6,2 6,2 10,3

587

475 564 840

16,5 15,1 17,9

11,1

14,5 2,3 5,4 15,0

594

14,9 23,2 16,9

14,8

470

10,7

2,0

15>2 43>o 62,9 68,0

815 460

5,6

113,0

565

19,1 13,3 29,6 28,0 18,9

925 860

1 ladde to ulike granatt} per.

M,i

5,5 17,2 17,2

1 ladde to ulike granatt) per.

16,7

409

Stridsvogns- og panservernkanoner

C/

Våpen 2 pdr

40

0,96

792

6 pdr

57 75 76,2

2,8

845 670 884

37 57 75 76,2

o,77 2,8

90

50 50

75 mm 17 pdr

37 mm-M6

57 mm-Mi 75 mm-M3 76 mm-Mi 90 mm-M} 5cm-KwK39

5 cm-PAK 39 7,5 cm-StuK40

7,5 cm-PAK 40 7,5cm-KwK4O 7,5 cm-KwK 42 8,8 cm-KwK 36 8,8 cm-PAK 43 8,8 cm-KwK 43

75 75 75 75 88 88 88

r

s

Stridsvogntype

26

21 48

136

59 12

57 52 109

41 81

32 68

25 57

19 48

64 88

Sherman

823

126

113

69 91

Sherman (vissa)

10,6

57 78 101

49

792

74 100

2,1

815

67

40

815 780 780

67 96

96

6,8

780

96

6,8 10,2

935 780 1000 1000

142 110

84 84 84 126

74 74 74 112 88

31 31 65

Pz.Kw. IIIJ-M

2,1 6,8 6,8

52 52

6,3 7,7

6,3 7,o

10,2

10,2

792

845 700

44 81 68

185

185

34 68

98

165 165

40

148 148

45 98

65 65 101 78

132 132

Cromwell, Chur

StuGIIIG

Pz.Kw.IVG-J Panther Tiger I Tiger II

(Angivelsene av gjennomslag gjelder skudd mot en plate som står i 30 graders vinkel i forhold til vertikalplanet. Dette innebærer normalt en reduksjon av gjennomslaget med ca. 20 prosent i forhold til en vertikal plate. Gjennomslaget gjelder standardammunisjon, dvs. full kaliber homogene prosjektiler. Til flere av kanonene ovenfor fantes det granater med kjerne av wolframkarbid eller pilprosjektiler. Disse var imidlertid ikke så vanlige, og hadde i disse tidlige versjonene mangelfull treffsikkerhet.)

410

Data for stridsvogner

Stridsvogn Cromwell IV Cromwell VII Churchill VI Churchill VII Firefly

28 30 40

42 33

Stuart M5A1 15 Sherman M4A3 31 Sherman M4A3E8 33 M10GMC 30 Pz.Kw.IIl M 23 Pz.Kw.1V H 25 Panther A 45 Panther G 45 Tiger I 57 Tiger II 68 StuG III G 24 JagdPz. IV 25 Jagdpanther 46

600 600

350 350 370

220 450 450 420 300

300 700 700 700 700 300 300 700

75 mm

75 mm 75 mm 75 mm 17 pdr 37 mm-M6 75 mm-M3 76 mm-Mi 76 mm-Mi 5 cm-KwK39 7»5cm-KwK 40 7,5 cm-KwK 42 7,5 cm-KwK 42 8,8 cm-KwK 36 8,8 cm 4-KwK 43

7,5 cm-StuK40

7,5cm-PaK40 8,8 cm-PAK 43

76 101 101 152 38

38 50 50 41 70 80 80 80 100

150 80 60 80

0 0 0 0

152

55

85

45 47 47 55 9 10

70

76 101 101

95 95 87 72

55 55 10

85 170 170 105

50 10

270 85

50

U5 170

55

25 25 95 95 38

0 0 0 0 0

25 95 95 38

32 38 38

0 0 0

32 38 38

27 30

40 0 0

35 30 30 60

30 40 50 80 80

40 30 0

25

65 80

30

25 0

90 30

30 50

30 30

35 58

[Vinkelen angis i forhold til vertikalplanet.|

411

Litteratur Bare de viktigste kildene er tatt med.

Ambrose, Stephcn E., D-Day,June 6, 1944:

i he Climactic Battle oj World Wdr II, Simon & Schustcr, NY, 1994.

Badsey, Stephcn, Normandy 1944, Osprcy, London, 1990.

Balkoski, Joseph, Beyond the Beachbead. The

29tb Injantry Dirision in Normandy, Stackpolc Books, I larnsburg, 1989.

Barnett, Corrclli, The Deserl Generals, Pan Books, London, 1983 (oppr. 1960).

Belfield, E.

Essamc, II., The Battlefor Nor­

mandy, Pan Books, London, 1967. Bcllis, Malcolm A., 21 st Army Group Order of Battle, Malcolm A. Bcllis, Chcshirc, 1991. Bhonslc, R.K., Montgomery and Guderian. A Study in Mililaty 1 Midership, 1 limalayan Books, New Dchli, 1986.

Blumcnson, Martin, Breakout and Pursuit,

Office of the Chief of Military I Iistory,

Dept, of the Army, Washington, 1961.

van Crcfeld, Martin, Fighting Power, Arms and

Armour Press, London, 1983.

- Supplying W ar, Cambridge University Press, Cambridge, 1977.

- Command in Wdr, I larvard University Press, Cambridge 1985.

Cruickshank, Charles, Ihe German Occupation

oj the Channel Islands, Alan Sutter, Stroud (UK), 1990. Davis, Brian L., I he British Army in WWII,

Grecnhill, London, 1990. d’Este, Carlo, Bitter I 'iclory, Collins, London, 1988.

— Deeision in Normandy, Dutton, NY, 1985. Donat, Gerhard, Der Munilionsivrhraucb im /weiten W eltkrieg im operaliien und taktischen Rahmen, Bibli< ) Verlag, (Isnabriick, 1992. Doylc, I lilary & Chambcrlain, Peter, Tncyelopedia of German 1 anks o/ World W ar Two, Arms and Armour Press, London, 1978.

— The Patton Papers, I loughton Mifflin,

Dupuy, Trevor Ncvitt, Numbers, Predictions

Boston, 1972.

and Wdr, I lero Books, Fairfax, 1985. - 1 Geniusfor Wdr The German General Staff,

Breucr, William B., Death of a Na^i Army.

Tbe Falaise Pocket, Scarborough I lousc, Chelsca, 1990. Brown, Anthony Cave, Bodyguard of 1 åes,

I larper & Row, NY, 1975. Brown, David, Wdrhip laossesof World 117// //,

Arms and Armour Press, London, 1990. Bryant, Arthur, Tbe Turn of the lide, Grafton, London, 1986.

- Triumphin the West, Grafton, London, 1986.

Bullock, Alan, / litler Cn studie i tyranni, Prisma, Stockholm, 1979.

McDonald & Sons, London, 1977. Eisenhower, Dwight D, Crusade in F.urope,

William I Icinemann, London, 1948. Ellis, John, Brute Force. Allied Slrategy and

lactics in the Second World II ar, André Deutsch, Ixindon, 1990. Ellis, Chris & Chambcrlain, Peter, British and

American Fanks in World Wdr II, Arms and Armour Press, London, 1969. Ellis, L.E, l ictory in ihe West, bind I-II, i ler

Majcstys Stationery Office, London, 1962.

Carcll, Paul, Inrasion ... 1 /jeyre CwzT^/Natraj, New Dchli, 1984.

Essame, I 1. Normandy Bridgehead, McDonald

Colby, Eldridgc, Tbe First Army in Turope

- 1 be 4Ird U

1945-1945, Battcry Press, Nashvillc, 1969.

412

& (>)., Ixjndon, 1971.

Dirision al Wdr 1944—194 >,

William Clowes and Sons, London, 1952. Fletchcr, David, I anguard of V'ictory. Flte 79lb

. Armoured PTirision, I ler Majesty’s Stationery Office, London, 1984. Elorentin, Eddy, Paltle of the lalaise Gap, Elek

Books, London, 1965.

kulier, |.EG, Pansarkaig, Militårlitteraturforcningen, Stockholm, 1945. Eurbringer, 1 lerbert, 9. SS Pan^er-Ditision, Editions 1 leimdal, 1984.

German Pank Mainlenance in World II ar 11, Center of Military I listory, Washington, 1988. Gooderson, lan, «Allied Eighter-Bombers

Versus German Armour in North-West

Europe 1944—1945: Myths and Realities», The Journal o/ Strategic Sludies, krank

Cass, Ivondon, June, 1991.

— «I leavy and Medium Bombers: 1 Iow

Successful Wcrc They in Tactical (Jose Air Support During World War II», The journal of Strategic Studies, k rank Cass,

London, September 1992.

Icks, Robert J., Tamous Pank Pallles, Double-

day, NY, 1972. Jones, Keith, Sixly-I our P>ays oj a Normandy

Summer: Wilha Pank l nil after l)-Day, Robert I lale, London, 1990.

Joslen, 1 LE, Orders o/ Paltle. Second World II"ar

1919-1945, London Stamp Exchange, London, 1990. (ung, I lermann, l)ie Ardennen-Offensir 1944/

45, Mustcrschmidt, Gottingen, 1971. Keegan, John, Six. Irmies in Normandy, Penguin, 1 larmondsworth, 1983 (oppr. Jonathan Cape, 1982).

— Phe l imes . \ths oj Second II brld II ar, Times Books, London, 1989. Klapdor, Ewald, Die / atlscheidung. Inrasion

1944, Ewald Klapdor, Siek, 1984. Kiieg\'tagebud) des Oberkommandos der II ehrmachl (Wehrmacbtfiihruni^stab), bind IV, Bernard & Grae fe Verlag fur Wchrwesen, Erankfurt a.M., 1961.

G rigg, John, 1943. I he I ictory That Neter W as, Lyre Methuen, 1980.

K ur< >ws k i, I Tan /, / 9ie I ^an^er-1 jiht - / 9it ision,

1 larrison, Gordon A., Cross-Cihannel Atlack,

Lajos, Ivan, Germany 's II arChances, Victor

Office of the Chief of Military I listory,

Dept, of the A r my, Washington, 1951. I las tings, Max, Orerlord. D-Day and the Patile

for Normandy 1944, Guild Publishing, London, 1984.

Bad Na uh eim, 1964.

Gollanz, London, 1939. Ixfcvre, Eric, Panters in Normandy 1'hen and

Non, Battle of Britain Prints Int., Lon­ don, 1983. Ixhmann, Rudolf & l iemann. Ral i, Phe

— P)as Peich, Pan Books, London, 1983

1 jeibstandarle, bind 1\ /I,J J- kedorowitz

(oppr. Michael Joseph, 1981).

Publishing, Winnipeg, 1993.

\ndra tdrldskngels his­

— Pomber Command, Pan Books, London,

Liddell I lart, Basil I L,

1981 (oppr. Michael Joseph, 1979).

toria, 1 lazras Bokforlag, 1983. — Phe Other Side o/ *tte / ////, (.assel, 1 .ondon,

I laupt, Werner, Piick^ugim II eslen, Stuttgart, 1978. I lausser, Paul, II"affen-SS' im Idnsal^ (hit­ tingen, 1953.

I layn, kriedrich, /)/< * Inrasion, Kurt Vowinckel Verlag, Middelbcrg, 1954.

I logg, lan, {rtillety in Tolour 192(3-196 1, Blandford Press, Poole (UK), 1980.

I lolmes, Richard, Phe Titing I ane, Penguin,

1948. Luther, Craig Wl L, Plood and I lonor: P/)e

I listory of the 12th S\ Pan^rdirision I Hller Youlh' 1941-194 5, R. James Bender Pub­ lishing, San Jose, 1987. Macksey, Kenneth, Pank 1 ersn> Pank, Ban­ tam, London, 1988.

Madej, W. \ ictor, / litlers Dying Cround.

I larmondsworth, 1987 (oppr. Jonathan ('ape, 1985).

Descriplion and Deslruclion o/ the German Irmy, Game Publishing, Allentown,

1 lough, Richard, The 1 amgest Palile: Phe W ar ai

1985. Man, John, / /v Penguin lllas o/ D-Day andihe

Sea 1919—Pan Books, London, 1987 (oppr. Weidenfeld Cx Nicolson, 1986).

i Iowarth, T.E.B., Monly al Glose (duarlers, Leo Cooper, London, 1985.

I loyt, Edwin, Ihe Intasion Pefore Normandy, Robert I lale, London, 1988.

Normanp Gimpaign, Penguin, I larmonds­ worth, 1994.

McKee, Alexander, (^en: \nrilo/ I iclory. Souvenir Press, London, 1984.

Millet, Allan R. \ Murrav, W illiamson, \H1j-

413

lary Ijfectireness, bind 111, Unwin I lyman, Winchester, 1988.

Mitcham, Samuel W, / litlers / jgions, lx-o Cooper, London, 1985.

Montgomery, Bernard Law, Normandy to the

baltic, I loughton Mifflin, Boston, 1948. - / he Art o/ War/are, Collins, London, 1968. Murray, Williamson, German Mililary liffectireness, Nautical Aviation Publishing Company of America, Baltimore, 1992.

- / asftu-affe, Grafton, London, 1988. Mullcr-I lildcbrand, Brukhart, Das I leer 19331945, bind l-lll, Mittler& Sohn, Frank­ furt a.M., 1956. Ose, Dieter, Tntscheidungim Westen, Stuttgart, 1982.

Paine, Lauran, German Military Inlelligence in

Corps Association, Quantico, 1991.

Stovcs, Rolf, Diegepan^erten undmolorisierlen

deutschen Grossrerbdnde 1939-45, PodzunPallas-Verlag, Bad Nauheim, 1986. Stober, I lans, Die Sturm/lut und das linde.

Geschichte der 17. SS-Pan^ergrenadierdirision «Gdt:^ ron berlichingen». band I: Die Inrasion, Munin Verlag, Osnabruck, 1982.

Swect, John, Mounting the Threat. ]uly 1944, Presidio Press, San Rafacl, 1977. Taylor, A.J.P., The Origins o/ the Second World

II dr, Penguin, I larmondsworth, 1987.

Terrame, John, business in Great Waters. The

l -boal W ars 1916-1945, Lco Cooper, London, 1989.

Tessin, Georg, Verbande und Truppen der

II orld Wdr II, Military 1 leritage Press,

deutschen Wehrmacht und Wdffen-SS 1939-1945, bind 1-14, Mittler & Sohn,

NY, 1988.

Frankfrurt a.M. (bind 1-5), Biblio Verlag,

Patnck, Stephcn A., I he Normandy Gampaign.

Osnabruck (bind 6-14), 1966-1975.

June andjuly 1944, Gallery Books, NY,

lout, Ken, Tank!40 I lours of battle, August

1986.

Patton | r., George S., Wdr As I Knew It, I loughton Mifflin, Boston, 1947. Rich, Norman, / litlers WarAims, Norton &

Company, NY, 1992. Ruge, Friednch, Rommelin Normandy, Mac-

Donald and Jancs, London, 1979. Ruppcntal, Roland G., / jogislical Support o/ the

Armies, bind I 6c II, Office of the Chief of Military I Iistory, Dept, of the Army, Washington, 1953.

Ryan, Cornelius, Den langsta dagen, Bonniers, Stockholm, 1962.

von Senger und Ftterling, Fridolin, lachen-

buch der Panner 1943-19 54, |. F. 1 xhmanns Verlag, Munchen, 1954. Shirer, William 1Del tredje rikets uppgang och

fall, Forum, Stockholm, 1984. Speer, Albert, Tredje riket inifran, bind 1-11, Aldus/Bonniers, Stockholm, 1971.

Stanton, Shclby L., Order oj battle. US Army

in World II ar II, Presidio Press, Novato, 1984.

Steiger, Rudolf, / \rmoured Taclics in tlie Second II orld II dr, Berg, ()xford, 1991.

Sternberger, Fritz, Germany and a Ughtning II ar, Faber and Fabcr, London, 1938.

Stjernfek, Bertil, Alarm i Atlantrallen, I lorsta Forlag, Stockholm, 1953. Stolfi, R.l I.S., A bias for Action, Manne

414

1944, Robert I lale, London, 1985. Irevor- Roper, I I.R., I litlers W ar Direclires

1939-1945, Pan Books, London, 1985. I tah beach lo Gherbourg, 1 hstorical Division, Dept, of the Army, Washington, 1947. Wcidinger, Otto, Dirision Das Reich 194 3-

1945, bind V: 1943-1945, Munin \erlag, Osnabruck, 1982.

Weigley, Russel F, /iisenhowers l ieulenants,

Indiana University7 Press, 1990. Young, Desmond, Rommel, I lokerbergs Bok­

forlag, 1950. 1'(>ung, 1Yter, / he II orld AImanac book of

II orld Wdr II, Bison Books, 1982. Zaloga, Steven J. 6c Grandsen, James, Soriet

lanks and Gombal I ehicles of il WII, Arms and Armour Press, London, 1984.

Alexander, feltmarskalk 1 larold 37, 103, 351

Auchinleck, Claude 41,52, 103

Cranlcigh, lord 231 (uerar, general 1 Icnry 324, 347, 353, 355— 356, 387

Bachcrcr, oberst Rudolf 243

Culin, Curtis G. 316, 321

Badoglio, marskalk Pietro 36

Barkmann, Ernst 320,321

Dantc 378

Barton, generalmajor Raymond O. 74, 249

Dcmpscy, general Miles 73, 269, 291, 2»~l-

Bayerlein, general Entz 217, 258, 317

298, 324, 387

Bedell-Smith, Walter 63, 124

Dictrich, Scpp 300, 304, 354, 383

Betts, general 118 Bingham, major Sidney 294

Dsjengis Khan 385 Dollmann, general 125, 214, 244, 274

Blaskowitz, general Johannes 378

Dronnc, Raymond 371

Blomberg, general Werner von 48

Durr, Emil 260

Blumenson, Martin 359

Domtz, admiral Karl 212

Blumentritt, general Gunthcr 353

Bormann, Martin 389

Ebcrbach, general I Icinrich 275, 299, 305,

Bradley, general Oimr 73, 169, 234, 281, 291,

352, 354, 367 Eddv, general Manton 237, 243, 249, 251

298, 318-320, 324, 327, 330, 335, 339, 346, 348, 375, 387, 388

Brasche, Rudi 225, 226

Eisenhower, general Dwight D 23, 26, 39-41, 47, 63, 65, 69, 115-117, 121-124, 126, 195, 210, 240, 277, 297-298, 318,

Braun, Eva 389 Brookc, Alan 80-81, 297-298, 392

325, 346, 351-352, 367-368, 370, 372,

Bucknall, gencralloytnant Gcrard 234, 256f

375, 383, 387—388, 390

331-332 Budjonnyj, Marskalk Semjon 66

Bullen-Smith, generalmajor (Charles 221 Burgdorf, general W ilhelm 380 Busch, generalfeltmarskalk Ernst 254

Chamberlain, Ne ville 17 Choltitz, gencralloytnant Dictrich von 321, 368-373

Churchill, Winston 19, 22, 24—27, 31, 33,

I \kman, oberst William 137-138

Erskine, generalmajor Robert 221, 225, 234,

332 Eallcy, generalmajor W ilhelm 141 Earmbacher, general W ilhelm 236 1 'cuchtingcr, general 1 'dgar 149, 184-185, 188, 200, 202, 206, 223, 265, 299, 304, 33

Ercdrik den store 1 13 Encdcburg, admiral 1 lans Georg von 391

37-38, 40-41, 63, 71-72, 79-81, 88, 248,

I ntsch, general W erner von 48

256, 261, 297-298, 311, 351-352, 386, 388, 392

1 T( >mm, general 1 • ritz 313 1 •’ullcr, general J.EC. 1( 19-110, 324

€ Jark, general Mark 36—37 Coffin, oberst Pine 143, 146

Gales, general Richard 129, 204, 223

Collins, general Lawton 235—236, 243—244,

Gaulle, general Charles de 370—372

248-249, 255, 285, 315, 319, 321

(iavin, bngadcgcncral James 139-14w, general 1 >enard T. 169, 332, 371

Goebbels, Joseph 313,389 Grcy, Edward 17 Gudcrian, generaloberst 1 leinz 48, 50, 110,

291, 324, 385

Lang, Helmuth 292 1 /attre de Tassigny, general Jean-Mane de 350

I xclerc, generalmajor Philippe 346-347,

370-372 1 xigh-Mallory, Trafford 41, 124, 239, 316

1 åddell I lart, kaptein Basil 11. 109-110, 324 1 Jndquist, oberst Ray 139-144)

I laeften, Werner von 313 Harris, Arthur 64—65, 135

Luck, oberstloytnant I lans von 185, 204, 206, 224, 303-304

I las tings, Max 81

1 >yne, generalmajor I xwis 279

1 lausser, general Paul 274, 317, 321, 336,

Liittwitz, 1 leinrich von 336, 358

352-353, 358-359, 367

I lellmich, general I leinz 236

MacArthur, general Douglas 39

I lennecke, admiral Walthcr 251

Macleod, oberst R.M. 65-66

1 leydtc, oberst Tnedrich von der 141—142,

Maczck, general Stanislaw 357

210, 326

Maisel, general Ernst 380

1 hil, flymarskalk R.M. 239

Manstein, Ench von 48, 50, 291

I litler, Adolf 17-22, 33, 39, 43-53, 55,

Manteuffel, general 1 lasso von 383

57-61, 81, 109, 121, 124, 145, 150, 190,

192-193, 200-201, 204, 214-215, 219, 224, 240-245, 248, 252-254, 256-257, 266, 272-275, 279, 292, 297, 299, 305,

Marcks, general 1 inch 141, 150, 185, 193, 235

Marshall, general George G 24—25, 27, 31-32,38-41,324

312-313, 328-330, 334-338, 346,

McAuliffe, brigadegeneral Anthony 135

348-356, 365, 367-370, 372, 375-376,

McKee, Alexander 269

380-390, 392

McNair, generalloytnant Lesley 318

I lobart, generalmajor Percy 71-72, 276

Meindl, general Eugen 322, 358—359

1 lodges, general Courtney 324, 329, 373, 387

Mertz von Quirnheim, oberst Albrecht

1 lopkins, I larry 40

Meyer, oberst Kurt 125, 201-202, 204-205,

I lorrocks, general Brian 378-379

Hoth, Hermann 291

220, 256, 258, 261, 264, 279-280, 340, 343-344, 358

I Iow ard, major John 143, 145

Middleton, general Troy 321—322, 326

I lowie, major 1 hornas 1). 294—295

Model, feltmarskalk Walther 353-355, 357, 388

I luebner, generalmajor Clarence R. 74, 165, 169, 190 I luntziger, general Charles 18

Molotov, Vjatjeslav 19, 24—25

Montgomery, general Bernard Law 36, 41-42, 53, 63, 69,80-81, 101, 114-115,

Johnson, oberst I Ioward 136

123-124, 149, 184, 196, 201, 221, 223,

Junger, Ernst 286

227, 258, 269, 276-277, 280, 289, 291, 296-298, 309-310, 324, 330, 332, 338-

Keitel, generalfeltmarskalk Wilhelm 275, 391

339, 345-346, 348, 375, 377-378, 381,

Kellam, major 1 ;rederic 138-139

383, 387-388

Kelly, John 250-251 Kesselring, feltmarskalk Albert 36—37, 388

Morgan, general Erederick 28, 30-31, 38, 63, 143, 289

Kluge, feltmarskalk Giinther von 275, 300,

Mountbatten, viseadmiral Louis 71

327-330, 334-337, 348-349, 352-354 Konjev, general Ivan 385, 389

Mussolini, Benito 18, 20, 33, 36, 312

Koszutski, oberstloytnant Stanislaw 363 Kranckc, admiral Theodor 125

Nelson, Horatio 41 Nordling, Raoul 369—370

Krause, oberstloytnant Edward 136-138, 141 Krueger, generalloytnant Walther 39

0’Connor, general 256, 331, 334

Ogden, Carlos 250-251

416

()lbricht, general 1 nedrich 313

Shcttlc, Charles 136

Oppcln-Bronikowski, oberst I ler mann von

Sikorski, general Wladvslaw 356

185 ()tway, oberstloytnant 1 crcncc 147-149

Simonds, gencralloytnant Guy 339-340, 344,

349-350 Simpson, general William 388

Patch, general Alexander 350—351, 378, 387

Patton, George S. 36, 67, 214, 290, 324-326,

Sloan, generalmajor John E. 291 Smuts, Jan 80

329, 346, 348, 367, 373 375, 377-378,

Specr, Albert 49, 389

383, 387-388

Speidel, general I lans 121, 149, 193, 292,

Paul us, briedrich von 46

371-372

Poett, brigadegeneral Nigcl 143

Stagg, John 122-123

Portal, Charles 65

Stalin, Josef 25, 38—10, 44, 253, 351, 384,

Pyle, Ernie 318

386, 392

Stauffcnberg, Claus Schenk von 313 Ramsay, admiral Bertram 41, 119-120, 124, 213, 245 Rennie, generalmajor lom 279

Stcgmann, general Rudolt 236, 243—244 Student, generaloberst Kurt 376

Swinton, oberstloytnant Ernest 108

Ribbentropp, Joachim von 19

Ridgway, generalmajor Matthcw 139, 209

Talley, oberst Benjamin J. 169

Roberts, generalmajor Philip 155, 306—307,

Tavlor, general Maxw ell D. 126, 134-135

331-332 Roenne, oberst Alexis von 215

l eddet, fl v mars kalk Arthur 41, 124 Thayscn, 1 lans-Joachim 305

Rokossovskij, marskalk Konstantin 385

1 horne, general Andrew 66, 68

Rommel, feltmarskalk Erwin 21-24, 48, 52-

iimmermann, Karl 387

53, 55-56, 59-62, 103, 116, 121, 124-125,

Timmers, oberstloytnant Charles

132, 136, 179, 190, 193-193, 200, 202, 204, 215, 219-220, 237, 240-243, 251,

Truman, I larry 389 Turnbull, loytnant Tumer 137-138

255, 274, 289, 291-292, 297, 300, 304, 380

Tw eedie, oberstloytnant Douglas 266

Rommel, Man fred

Roosevelt, branklin D. 22, 24—25, 27, 38—40,

Urquhart, general Roy 378-379

158, 351, 386, 388 Roosevelt, brigadegeneral Theodore 159, 184 Rose, general Maurice 319

Vandevoort, oberstloytnant Benjamin

Ruddcr, oberstloytnant James E. 169

Vcrlainc, Paul 80, 125-126

Ruge, viseadmiral I'nedrich 52, 121

V inc v, oberst \lvin G. 251

Rundstedt, feltmarskalk Gerd von 47-49, 52,

Voltairc, I rancois de 10

137-138

55, 60-61, 150-151, 184, 190, 200, 214, 219, 241-242, 255, 274-276, 291-292, 382, 286-387

Warlimont, general Walthcr 328—329

Wavcll, general Archibald 53 Wellington, Arthur Wcllcslcy 41, 113, 240

Salmuth, generaloberst I lans von 125

W histlcr, generalmajor Lashmcr 279

Schlieben, general Karl-W ilhelm von 235, 248-252, 281

Wilhelm Erobreren 277 Williams, brigadegeneral Bill 14, 115

Schncider, oberstloytnant Max 169

Wisch, general 1 heodor 306 Witt, general Eritz 166, 200, 202, 255

Schwartzwaldcr, kaptein 139 Schw enn, gencralloytnant Gerhard von 335-336

Wittmann, Michael 229-234, 237, 244

Schweppenburg, general Gcyr von 200, 220-221, 274-276, 299

Wood, generalmajor John 327

Scott, Dcsmond 359

Zjukov, marskalk Gcorgij 385, 389

Witzlcbcn, feltmarskalk I ’.rw in \ on 312

417

:•

St. Pierre-tglise Barfleur :-f

CHERBOURG Quettehou

Valognes Bricquebec Monfebourg

17. juni Ste. Mére-tglise

^Barneville

St. Sauveur

Carteret Portbail

i:

Grandcamp

) les Sablons

la Haye du-Puits

>

Isigny

. CARENTAN

24. juli Lessay Périers •

la Charlemeniere , le Désert. |e Hommet^^Arthenay1 Haut-Vents

Cobra innledet 25/7

Pont Hébert

St.Gilles Marigny • * i Coutainville

** St.-Lo

Canisy

fcOUTANCES

Bluecoat innledet 304

31. juli Percy •

Granville Villed ieu

6. august

Brécey

Avranches le Coudray

le Mesnil-Adlée 1 •

Juvigny

Montigny

W®*

Mortai

Pontaubault Dol

418

St. Bart

St. Hilaire

Liittich innledet 7/8

Normandie 1944 Frontlinje ......... 17. juni

-------- 24. juni -------- 31. juni ------- 6. august --------16. august

Courseulles

; Bayeux Epsom innledet 26/6

Goodwood innledet 18/7

Ouistreham

Cabourg

• Robehomme

c ^aul-d-V.

CAEN Fontenay

t

Ra_U-y’ V

ivry I

.

Evrecy

"Sourguebus ' • Secqueville Garcelles • St. Aignan-de-Ciamesml Cintheaux St. Sylvam

Aunay

j ugust

oarn

leMesnil . Cheux • Frémentil ' Soliers , Cagny Mmievill • Mouen n Bras F^fk.^renouvil Baron Hubert-Folie.

bocage GavrusN» ‘Tournidi/vTIle zv TracyBocage

CuvenZille

• Brettevillele-Rabet

Livarot

Soulangy

Vimoutiers

Falaise

iFalaiselommen|

T run

Nécy

Coudehard

St. Lambert • Pierrefitte

Flers

Argentan

Moissy * chambois

St. Leonard

419